id
int64 0
353k
| url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 2
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 6
741k
⌀ | article
stringlengths 6
741k
⌀ |
|---|---|---|---|---|---|---|
600 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
601 | https://no.wikipedia.org/wiki/Fr%C3%A9d%C3%A9ric_Chopin | 2023-02-01 | Frédéric Chopin | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1849', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Franske pianister', 'Kategori:Fødsler 22. februar', 'Kategori:Fødsler i 1810', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sochaczew fylke', 'Kategori:Polske klassiske pianister', 'Kategori:Polske komponister', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Fryderyk Franciszek Chopin (Frédéric François Chopin; døpenavn Fryderyk Franciszek Szopen) (født 22. februar eller 1. mars 1810 i Żelazowa Wola, Hertugdømmet Warszawa, død 17. oktober 1849 i Paris) var en polsk pianist, musikkpedagog og komponist fra musikkens tidlige romantikk. Han er en av de mest innflytelsesrike og populære klaverkomponistene fra 1800-tallet, og regnes som den mest betydningsfulle figuren i Polens musikkhistorie.
2. november 1830 forlot den tyve år gamle Chopin Warszawa og reiste til Wien. Få uker senere brøt den polske novemberoppstanden ut, og den påfølgende russiske undertrykkelsen av Polen førte til at Chopin slo seg ned i Paris hvor han virket det meste av sitt liv. Her levde han godt som pianolærer, komponist, og ved å gi et lite antall eksklusive konserter. Selv om han var en stor Polen-patriot hele livet, brukte han det franske navnet som han er mest kjent under, og for å unngå å måtte bruke russiske dokumenter tok han fransk statsborgerskap.Chopin komponerte nesten utelukkende for piano solo. Stykkene er teknisk vanskelige, men Chopin la likevel hovedvekten på musikkens poesi, dybde og nyanser. Chopin skapte musikalske former som instrumentale ballader og fornyet formene pianosonate, masurka, vals, nocturne, polonaise, étude, impromptu og prélude.
| Fryderyk Franciszek Chopin (Frédéric François Chopin; døpenavn Fryderyk Franciszek Szopen) (født 22. februar eller 1. mars 1810 i Żelazowa Wola, Hertugdømmet Warszawa, død 17. oktober 1849 i Paris) var en polsk pianist, musikkpedagog og komponist fra musikkens tidlige romantikk. Han er en av de mest innflytelsesrike og populære klaverkomponistene fra 1800-tallet, og regnes som den mest betydningsfulle figuren i Polens musikkhistorie.
2. november 1830 forlot den tyve år gamle Chopin Warszawa og reiste til Wien. Få uker senere brøt den polske novemberoppstanden ut, og den påfølgende russiske undertrykkelsen av Polen førte til at Chopin slo seg ned i Paris hvor han virket det meste av sitt liv. Her levde han godt som pianolærer, komponist, og ved å gi et lite antall eksklusive konserter. Selv om han var en stor Polen-patriot hele livet, brukte han det franske navnet som han er mest kjent under, og for å unngå å måtte bruke russiske dokumenter tok han fransk statsborgerskap.Chopin komponerte nesten utelukkende for piano solo. Stykkene er teknisk vanskelige, men Chopin la likevel hovedvekten på musikkens poesi, dybde og nyanser. Chopin skapte musikalske former som instrumentale ballader og fornyet formene pianosonate, masurka, vals, nocturne, polonaise, étude, impromptu og prélude.
== Tidlige år ==
Chopin ble født som Fryderyk Franciszek Chopin i Żelazowa Wola, en liten landsby knapt fem mil vest for Warszawa. Fødselsdatoen er ikke entydig fastslått, dåpsattesten med latinsk tekst som ble oppdaget ca. 50 år etter hans død oppgir 22. februar 1810. Også den polske dåpsattesten med farens egenhendige underskrift bekrefter 22. februar 1810. Familien og Chopin selv oppga alltid fødselsdatoen 1. mars, så det er ikke utenkelig at dåpspapirene som ble skrevet nesten to måneder senere (Chopin ble døpt 23. april i Brochów kirke) feilaktig oppga en dato som var en uke for tidlig.Faren, en franskmann ved navn Nicolas Chopin (1771–1844) (i Polen Mikołaj), livnærte seg først på farens vingård i Lothringen, men flyttet til Polen i 1788 og tok tjeneste som kontorist. Han ble polsk statsborger og kjempet på polsk side i den polsk-russiske krig i 1792. Etter Polens andre deling i 1793 kjempet han i den påfølgende Kościuszko-oppstanden, og arbeidet deretter som huslærer for ulike franske adelige familier. 2. juni 1806 giftet han seg med Justyna Krzyżanowska (født 1782), hun var i slekt med en av hans arbeidsgivere og stammet fra en forarmet polsk adelsslekt. Familien hennes satte pris på forbindelsen og hjalp Nicolas til en stilling som fransklærer på et nylig opprettet gymnas.
Familien Chopin flyttet til Warszawa i oktober 1810, hvor faren var fransklærer på en skole i Det saksiske palass. I 1817 begynte Nicolas Chopin å arbeide – fortsatt som fransklærer – ved Warszawa Lyceum som lå i Kazimierzowski-palasset. Familien bodde i en romslig leilighet og hadde leietakere, blant andre Julian Fontana som ble en livslang venn av Frédéric Chopin. Fram til Fontana reiste til USA i 1841 arbeidet han som Chopins kopist, arrangør, sekretær og impresario, og etter Chopins død publiserte han noen til da upubliserte verk.Frédéric Chopin og hans tre søstre Ludwika (f. 1807), Isabella (f. 1811) og Emilia (f. 1812) fikk en grundig utdannelse preget av varme og toleranse. Ifølge tradisjonen var det morens og Ludwikas oppgave å rettlede de yngste søsknene ved klaveret. Chopins musikalske talent viste seg tidlig, han ble regnet som et vidunderbarn, og komponerte allerede i en alder av syv år. De første polonesene i B-dur og g-moll er datert 1817 og viser en uvanlig begavelse for improvisasjon. I årene 1816 til 1822 var hans eneste lærer pianisten og fiolinisten Wojciech Żywny.
I 1818 spilte den åtteårige Frédéric en konsert av den østerrikske komponisten Adalbert Gyrowetz på et veldedighetsarrangement, og etter dette opptrådte han ofte i den polske høyadelens salonger.
Fra 1822 fikk Chopin privatundervisning i musikkteori og komposisjon av Józef Elsner. Et år senere opptrådte han offentlig med en konsert av Ferdinand Ries.
Chopin tok middelskoleeksamen i 1826 og studerte deretter ved konservatoriet, først kontrapunkt, deretter musikkteori, generalbass og komposisjon hos Józef Elsner. Samtidig fulgte han forelesninger på universitetet. Han komponerte ivrig og la resultatene fram for sin lærer Elsner, som kommenterte: «Han unngår opptråkkede stier og vanlige metoder, men så er også talentet hans uvanlig.» Chopins andre publiserte verk, opus 2, variasjoner over temaet «Là ci darem la mano» fra Mozarts opera Don Giovanni, vakte få år senere oppsikt i Tyskland. I 1831 skrev komponisten Robert Schumann i egenskap av musikkritiker i den Leipzig-baserte musikkavisen Allgemeine Musikalische Zeitung en strålende kritikk av dette verket, med utropet «Av med hattene mine herrer, et geni!» Chopin avsluttet sitt studium i juli 1829. I Elsners vitnemål sto det: «Szopen Friderik. Szeczególna zdolność, geniusz muzyczny» (dvs «Chopin Frédéric. Spesiell begavelse, musikalsk geni.»
=== Warszawa, Wien og Paris ===
Mellom 1829 og 1831 oppholdt Chopin seg vekselvis i Warszawa, Wien og Paris. Han ga flere konserter som fikk strålende mottakelse både hos publikum og i fagpressen. Allgemeine Musikalische Zeitung i Leipzig framhevet den «store følsomheten i anslaget, en ubeskrivelig teknisk dyktighet, hans fullendte, dypt følsomme nyansering», og betegnet ham som «en av de mest lysende meteorene på den musikalske horisont».I 1829 forelsket Chopin seg i konservatoriestudenten Konstancja Gładkowska, men etter utbruddet av novemberoppstanden mot det russiske fremmedherredømmet rådet Nicolas Chopin sin sønn til å ikke vende tilbake fra utlendigheten, og kjærligheten kjølnet etter som tiden gikk. Avskjeden med hjemlandet var tung å bære for Chopin som hele livet var en ihuga Polen-patriot; «mer polsk enn Polen» som George Sand senere skrev.
=== «Den vakreste av alle verdener» ===
Chopin var svært imponert over Paris: Så vel bygningene og stemningen i byen som parisernes urbane stil fascinerte ham. «Den vakreste av alle verdener» skrev han i et brev. Her lærte han å kjenne sitt pianistidol Friedrich Kalkbrenner, som tilbød å gi ham tre års klaverundervisning. Chopin avslo av frykt for å miste det personlige uttrykket i sitt spill. Selvbevisst slo han fast at ingenting «kunne forstyrre en kanskje alt for modig, men edel vilje og plan om å skape seg sin egen verden.»
I Paris livnærte Chopin seg med å gi konserter. Til å begynne med var inntektene ikke større enn at han akkurat klarte å dekke levekostnadene, han var ganske enkelt ikke kjent nok. Tilslutt hjalp en innflytelsesrik venn ham slik at han fikk spille på en mottakelse hos familien Rothschild. Chopins ferdigheter ved klaveret begeistret gjestene slik at han straks fikk en mengde nye pianoelever fra hele Europa, og spesielt kvinnelige. Fra 1833 ga pianoundervisningen en regelmessig inntekt, og konsert- og komposisjonshonorarene plusset godt på. Chopin kunne nå unne seg en privat kusk og tjenere, og gikk bare i klær av de fineste stoffer. Han levde på en så stor fot at han snart så seg nødt til å øke antallet undervisningstimer fra fire til fem timer om dagen.
I 1835 reiste Chopin til Karlovy Vary hvor han så sine foreldre for siste gang. Her ble han kjent med Clara Wieck og Robert Schumann. På tilbakeveien til Paris møtte han familien Wodziński i Dresden, de var gamle venner fra Warszawa som i likhet med Chopin hadde forlatt Polen. Datteren Maria hadde han møtt fem år tidligere, og han forelsket seg i den sjarmerende, kunstneriske og intelligente jenta som nå var blitt seksten år. Året etter, i september 1836 fridde Chopin til Maria. Hun aksepterte, og moren ga i prinsippet sin godkjenning. Men på grunn av Marias lave alder og Chopins vaklende helse – vinteren 1835/36 var han så syk at det gikk rykter i Warszawa om at han var død – ble bryllupet utsatt på ubestemt dato. I 1837 reiste familien Wodziński tilbake til Polen uten å gi Chopin beskjed om det, og forlovelsen rant ut i sanden. Siden forlovelsen aldri ble bekjentgjort var den ukjent for omverdenen helt til det ble funnet en stor konvolutt full av brev fra Maria og hennes mor. Utenpå konvolutten hadde han skrevet Moja bieda («min sorg»).Chopins følelser for Maria la han i Vals i Ass-dur, La Valse de l'Adieu («Avskjedsvalsen») op. 69, nr. 1 Étude op. 25, nr. 2 i f-moll, som han kalte «et portrett av Marias sjel». I tillegg sendte han Maria syv sanger han hadde tonesatt til tekster av de polske romantiske poetene Stefan Witwicki, Józef Zaleski og Adam Mickiewicz.Etter at Chopins gifteplaner gikk i vasken dukket grevinne Delfina Potocka iblant opp i Chopins liv som velgjører og mål for hans romantiske bestrebelser. Han komponerte Vals i Dess-dur, op. 64, nr 1 til henne — den berømte «Minuttvalsen».I Chopins vennekrets fant man blant andre dikterne Alfred de Musset, Honoré de Balzac, Heinrich Heine og Adam Mickiewicz, maleren Eugène Delacroix, musikerne Franz Liszt, Ferdinand Hiller, Auguste Franchomme og den norske pianisten og komponisten Thomas Tellefsen som var Chopins elev og seinere gode venn. Størst betydning for Chopins liv fikk nok Amandine Aurore Lucille Dupin, baronesse Dudevant, bedre kjent under forfatterpseudonymet George Sand. Han stiftet bekjentskap med henne i Franz Liszts hjem, og reagerte først med avsky på den sigarrøykende kvinnen i mannsklær: «Hvilken usympatisk kvinne hun er! Er hun virkelig en kvinne? Det betviler jeg nesten.»
== Tiden med George Sand ==
I 1837 hadde Chopin kjærlighetssorg etter Maria Wodzińska, og det var George Sand som gav ham likevekten tilbake. Ved første blikk virker det forunderlig, for George Sand og Maria Wodzińska hadde så godt som ingenting til felles. Wodzińska var en feminin type, slik man forventet at døtre fra gode hjem var, mens forfatterinnen Sand var selvbevisst, provoserende og konfronterende. På grunn av Chopins heftige avskyreaksjon etter at de møttes første gang, er det mange ubesvarte spørsmål ved forholdet deres.
George Sand var en lidenskapelig kvinne som regelrett falt for en rekke, stort sett yngre menn. Om hun gjorde det også for Chopin er usikkert, for George Sand ødela senere tallrike brev som kunne belyst saken. Men i et hemmelig brev til deres felles venn grev Wojciech Grzymała, vedgår Sand at hun har sterke følelser for komponisten. Videre skriver hun at hun overveier å avslutte det forholdet hun er i for å starte et nytt med Chopin, og hun forsøker å finne ut om Maria Wodzińska og Chopin fortsatt var å regne som et par slik at hun ikke trengte seg inn i et forhold.Fra sommeren 1838 var Chopins og Sands forhold en offentlig hemmelighet. De holdt sammen i ti år, og i denne tiden vekslet de mellom å bo i Paris og på George Sands landsted i Nohant.
=== Valldemosa ===
November 1838 reiste George Sand med sine barn Maurice og Solange til Mallorca. Årsaken var et legeråd om at Maurices revmatisme kunne ha godt av et opphold der. Chopin, som led av tuberkulose hele livet, sluttet seg til familien fordi han håpet at et opphold i et mildere klima ville lindre plagene. Maurice kom seg betraktelig, men for Chopin falt ikke oppholdet i karteuserklosteret i Valldemosa heldig ut. Rommene var kalde, vinteren 1838/39 var usedvanlig kald og regnfull, og til alt overmål holdt de dypt religiøse mallorkinerne en reservert avstand til det ugifte paret. Allerede fra begynnelsen av oppholdet utviklet Chopin alle tegn på en lungebetennelse. Etter 98 dager forlot Chopin og Sand øya, men til tross for at oppholdet var kort, ble det av stor betydning for begge. George Sand avsa sin knusende dom over mallorkinerne i boka En vinter på Mallorca, mens Chopin reagerte mindre avvisende. Det ofte siterte brevet fra 3. desember 1838 om mallorkinernes legekunst er sannsynligvis ment som en selvironi Chopin ofte brukte for å avfeie sin kroniske sykdom.
«Øyas tre mest berømte leger undersøkte meg; den ene snuste på det jeg spyttet ut, den andre slo på stedet jeg spyttet fra, den tredje befølte og lyttet på hvordan jeg spyttet. Den ene sa jeg ville krepere, den andre sa jeg var i ferd med å krepere og den tredje at jeg allerede var krepert.»
Vinteren på Mallorca regnes som en av de mest produktive periodene i Chopins liv. Han fullførte de 24 Préludes op. 28; en revisjon av Ballade nr. 2 op. 38; to poloneser op. 40; Scherzo nr. 3 op. 39; Masurkaer op. 41; og han reviderte sannsynligvis sonate nr 2 op 35. Det mest kjente av disse stykkene er sannsynligvis «Regndråpepreludiet». Det blir det ofte pekt på at dette stykket viser hvor uvel Chopin følte seg i de ubehagelige klosteromgivelsene. Et brev fra 28. desember 1838 støtter denne antakelsen. Chopin skrev til Julian Fontana:
«Bare få kilometer fra fjell og hav ligger det forlatte, veldige karteuserklosteret hvor du må forestille deg meg i en celle med en dør større enn en Parisisk byport, ustelt på håret, uten hvite hansker, blek som alltid. Cellen er som en kiste på høykant, buen i taket er enorm, nedstøvet, vinduet lite, utenfor vinduet appelsiner, palmer, sypresser; vis-à-vis vinduet er sengen min under en mauretansk rosett. Ved siden av sengen en nitouchable, en kvadratisk nedslagbar pult som knapt duger til å skrives på, oppå den en lysestake av bly […] med et stearinlys, Bach, mine skriblerier og annet noteskrot … likevel … kunne man skrike … og likevel er det stille. Med andre ord, jeg skriver til deg fra et underlig sted.»
Ifølge George Sand led Chopin på denne ofte tiden ofte av hallusinasjoner. En gang hun og barna på grunn av et overhendig regnvær ikke rakk tilbake fra en utflukt til Palma før midt på natten, sprang Chopin fra klaveret og klaget: «Å, jeg visste jo at dere var døde. Først langsomt gikk det opp for ham at han tok feil, og at alle var i live.»Chopins helse ble så dårlig i løpet av vinteren at de ble nødt til å forlate øya for å redde livet hans. Pianoet, som han først etter store forsinkelser og omkostninger hadde fått gjennom tollen, ble nå et hinder for en rask retur. George Sand lyktes å selge det til et fransk ektepar på Mallorca, og pianoet er nå utstilt i Chopins klostercelle i Valldemosa.
=== Paris og Nohant ===
Etter det miserable oppholdet på Mallorca reiste de først til Barcelona, så til Marseille hvor de bodde noen måneder for å hente seg inn igjen. I mai 1839 satte de kursen for Sands landsted i Nohant, og da det lakket mot høst returnerte de til Paris. Først bodde de atskilt, men etter kort tid flyttet Chopin inn i Sands hus i Rue Pigalle nr 16. De fire bodde sammen på denne adressen fra oktober 1839 til november 1842. Chopin levde nå et ganske regelmessig liv. Vintrene ble brukt til undervisning, selskapeligheter, kulturlivet, salongene og Chopins egne få opptredener. Somrene tilbrakte han fram til 1846 stort sett sammen med George Sand på hennes landsted i Nohant. I 1842 flyttet de til Rue Titbout nr 80 i Square d'Orléans, der de bodde i tilgrensende bygninger.Det var sommerstid i Nohant Chopin fikk tid og ro nok til å komponere. Her tok han også i mot gjester og beskjeftiget seg med estetiske spørsmål, for eksempel i samtaler med Delacroix. Han studerte 1700-tallets belcanto-repertoar og Luigi Cherubinis Cours de contrepoint et de fugue. Et imponerende antall verk ble til i denne tiden sammen med George Sand.
=== Forholdet avsluttes ===
Forholdet mellom Chopin og George Sand endte i 1847. Ingen av dem omtalte bruddet, så grunnen er ikke entydig klar. Men da komponistens sykdom forverret seg, ble Sand gradvis mer pleier enn elskerinne, og i brev til andre luftet hun ofte en heftig utålmodighet. Hun omtalte for eksempel Chopin som «mitt tredje barn», «sjuklingen» og det «kjære lille liket.» George Sand skal også ha vært spesielt konfliktsøkende på denne tiden. Da det ble kjent at datteren Solange hadde inngått en hemmelig forlovelse med den ubemidlede billedhuggeren Jean-Baptiste-Auguste Clésinger, utløste det familiekonflikter, blant annet med et fysisk oppgjør mellom Clésinger og Sands sønn Maurice. Chopin var såret over at Solange hadde inngått en hemmelig forlovelse, men holdt likevel vennskapet ved like, noe som George Sand oppfattet som en ufattelig krenkelse.
Deres felles venn Wojciech Grzymała som fulgte romansen fra begynnelse til slutt, hevdet senere at «dersom han ikke hadde vært så uheldig å møte G.S. [George Sand], som forpestet hele tilværelsen hans, ville han ha levd like lenge som Cherubini.» Chopin ble 39 år, vennen Cherubini døde i 1842, 81 år gammel. Som kuriositet kan nevnes at de to komponistene hviler fire meter fra hverandre på kirkegården Père Lachaise.
== Sykdom og død ==
=== Chopins helse ===
Chopin slet med dårlig helse hele livet. Som barn var han plaget av pusteproblemer og diaré. Senere i livet led han av tett nese, lungebetennelse, hosteanfall, blodstyrtning og feber. Symptomene ble litt om senn forverret og han var sengeliggende i flere lengre perioder. Han tålte ikke fysiske anstrengelser og var utmagret. Senere utviklet han åndenød under hvile, ødemer i lemmene og alvorlig hodepine.Det er i ettertid blitt forsøkt gitt en rekke forklaringer på Chopins sykdomsbilde, eksempler er lungebetennelse, mitralstenose, cystisk fibrose, lungeemfysem, Churg-Strauss syndrom og allergisk bronkopulmonal aspergillose (ABPA). Basert på opplysninger om søstrene og farens sykdomsbilde er den arvelige varianten av cystisk fibrose, alfa1-antitrypsinmangel i senere tid trukket fram som den mest sannsynlige.Chopin var en sensitiv, forfinet og reservert mann som periodevis led av melankoli, og det har blitt antydet at han kan ha hatt psykiatriske problemer som bipolar lidelse eller tunge depresjoner. Nylig er det pekt på at Chopins symptomer med kortvarige hallusinasjonene og senere god innsikt i at det dreide seg om en hallusinasjon kan skyldes tinninglappepilepsi. Et av anfallene var da George Sand kom tilbake til Valldemosa midt på natten og fant Chopin i en tilstand hvor han trodde både hun og han selv var døde. Ved et annet tilfelle forlot Chopin pianokrakken midt under en konsert fordi han så de samme monstrene som hjemsøkte ham natten i Valldemosa. Etter en pause kom han tilbake og spilte videre.
=== Siste år ===
I løpet av året 1847 forverret Chopins helse seg stadig. Populariteten som pianovirtuos avtok, og det gjorde også antallet elever. 16. februar 1848 ga han sin siste konsert i Paris, og i april, under februarrevolusjonen 1848 reiste han til London hvor han gav flere konserter og en rekke store mottakelser.Mot slutten av sommeren bodde han i Skottland på slottet til sin store beundrerinne og tidligere elev Jane Wilhelmina Stirling. Jane fridde, men Chopin, som sannsynligvis skjønte at han ikke hadde lenge igjen, foretrakk friheten framfor utsiktene til å være avhengig av en hustrus generøsitet.I slutten av november var han tilbake i Paris. På grunn av den sviktende helsen underviste han nå nokså uregelmessig. Han var syk hele vinteren, men hadde likevel kontakt med sine venner, og han besøkte og roet den syke Adam Mickiewicz' nerver ved å spille for ham. Etter hvert hadde han ikke lengre krefter til å undervise, men han fortsatte å komponere. Mot slutten manglet han penger til livsopphold og dekning av legeregninger, og måtte selge verdifulle møbler og eiendeler.Tidlig på morgenen et par minutter før klokken to den 17. oktober 1849 døde Chopin i sin bolig på Place Vendôme nr. 12 . Dødsårsaken var lungebetennelse, eller en cystisk fibrose som hadde plaget ham i årtier. Ved dødsleiet våket nære venner, blant annet George Sands datter Solange Clésinger, Solanges ektemann Auguste Clésinger og Chopins søster Ludwika. Senere samme morgen tok Jean-Baptiste-Auguste Clésinger Chopins dødsmaske og en avstøpning av hans venstre hånd.
Chopin ønsket at Mozarts Requiem i d-moll skulle spilles i begravelsen. Det førte til en to ukers utsettelse fordi store deler av rekviemet krever kvinnestemmer, mens Église de la Madeleine, der begravelsen skulle finne sted, ikke tillot kvinnelige sangere. Kirken ga tilslutt etter på betingelse at de kvinnelige sangerne sto skjult bak et svart fløyelsforheng. Av solistene i Requiemet var bassen Luigi Lablache, som også sang i Beethoven og Bellinis begravelser, og familievennen, mezzosopranen Pauline Viardot – som altså måtte synge inkognito bak forhenget. Chopins Prélude nr. 4 i e-moll og nr. 6 i h-moll ble også spilt. Nesten tre tusen mennesker var til stede under begravelsen. George Sand var ikke blant dem.
Chopins siste hvilested på Père Lachaise-kirkegården i Paris trekker fremdeles til seg mange besøkende og er alltid blomsterdekorert, selv vinterstid. Chopins hjerte ble etter hans eget ønske bisatt i Helligkorskirken i Warszawa.
== Musikk ==
=== Inspirasjonskilder ===
Chopin ble kjent med operaformen allerede som elev hos Elsner; Carl Maria von Webers romantiske opera Der Freischütz var en favoritt. Ellers var Chopin framfor alt opptatt av italiensk opera, og en av hans venner, Vincenzo Bellini, var en betydelig komponist av belcanto-operaer. Chopins instrumentalmusikk er med sine sangbare melodier preget av vokalmusikk og belcantoens forsiringskunst.
En annen viktig kilde til Chopins stil er den briljante virtuoslitteraturen. Innflytelsen fra Ignaz Moscheles, Friedrich Kalkbrenner, Carl Maria von Weber og framfor alt fra Johann Nepomuk Hummel, såvel som Maria Szymanowska – også hun undervist av Elsner – bør ikke undervurderes. Chopin fikk sin utdannelse gjennom disse komponistenes verk, og ved hjelp av dem utviklet han sin umiskjennelige klaverstil hvor briljansen underordnes uttrykket.
Læreren Elsner oppmuntret Chopin til å ta i bruk polsk nasjonal musikk, dvs de polske folkedansene og -sangene. Kjennetegnene deres finner man igjen i de stiliserte dansene som polonese, masurka og krakowiak, men også andre verk uten at tittelen viser til opphavet.
Ifølge den engelske Chopin-biografen Arthur Hedley «fant Chopin de viktigste inspirasjonskildene i seg selv og i Polens tragiske historie. Polens storhet og tragedie var alltid et tema for ham, og han omdannet ungdommens enkle rytmer og melodier til varige kunstformer.»
=== Romantikken ===
Chopin stilte seg nokså likegyldig til sine samtidige, selv om mange av hans bekjente var aktive innen romantisk musikk, litteratur og de skjønne kunstarter — flere kjente han via George Sand. Likevel oppfattes Chopins musikk gjerne som et kroneksempel på den romantiske stilen. Den relativt klassiske renheten og selvbeherskelsen i musikken hans med lite vekt på ekstravagant ekshibisjonisme er delvis et resultat av Chopins aktelse for Bach og Mozart.
Tonemaleriet, som ellers var så utbredt i romantikken, var fremmed for Chopin, og han kritiserte utgivere som ga musikken hans programmatiske titler.
=== Arbeidsmetode ===
Gjennom analyser av Haydns og Mozarts verk og sine Bach-studier hos Elsner lærte Chopin å arbeide konsentrert og nitid med sine komposisjonsutkast. Ofte filte han – som med sin Ballade Nr. 1 – i flere år før stykket fikk sin endelige form: George Sand skrev at «han […] gjentok og endret en takt hundrevis av ganger, skrev den ned og strøk den like ofte ut, for å gjenoppta arbeidet neste dag med samme minutiøse, fortvilte standhaftighet.»Takket være George Sand har vi en levende samtidig beskrivelse av Chopins kreative prosess. Hun beskriver en kveld sammen med deres venn Delacroix slik:
Chopin sitter ved pianoet uten å bry seg med at noen lytter. Han starter opp en løs improvisasjon, men stopper brått. «Fortsett, fortsett» utbryter Delacroix, «det er ikke slutten!» «Det er ikke en gang en begynnelse. Ingenting kommer … ikke annet enn avspeilinger, skygger, former som ikke er fastlagte. Jeg forsøker å finne den rette fargen, men kan ikke en gang finne formen …» «Du vil ikke finne det ene uten det andre» sier Delacroix, «og begge vil komme samtidig.» «Hva om jeg ikke finner annet enn måneskinn?» «Da har du funnet gjenskinnet av avspeilingen.» Ideen så ut til å finne gjenklang hos den gudbenådede kunstneren. Han begynner igjen, uten at det virker slik, så utydelig er omrisset. Gradvis viser avdempede farger seg ved hjelp av myke modulasjoner i ørene våre. Brått synger en blå note, og vi omhylles av en asurblå og gjennomsiktig natt. Lyse skyer får fantastiske former og fyller himmelen. De samles rundt månen som preger store perlemorsfargede skiver på dem og vekker sovende farger. Vi drømmer om en sommernatt mens vi sitter der og venter på nattergalens sang …
=== Innflytelse ===
Mange av Chopins stykker er blitt svært kjente, for eksempel «Revolusjonsetyden», «Regndråpepreludiet», «Minuttvalsen» og «Sørgemarsj». Chopin ga selv aldri andre navn til sine instrumentalverk enn genrenavn og nummer, så alle tilnavnene har stykkene fått av andre. For eksempel ble «Revolusjonsetyden» skrevet samtidig med, og kanskje inspirert av, det mislykkede polske opprøret mot Russland, men navnet var det andre som fant på. «Sørgemarsj» ble skrevet før resten av sonaten den tilhører, men ser ikke ut til å ha blitt inspirert av en personlig sorgprosess. «Regndråpepreludiet» har fått navnet etter en beretning av George Sand der det er et poeng at Chopin protesterte mot å knytte musikken til lyden av regnet som trommet på taket mens han skrev det.
Robert Schumann var en stor beundrer av Chopins musikk, han brukte Chopins melodier og ga en sats i suiten Carnaval navn etter Chopin. En annen beundrer, som dessuten var en personlig venn, Franz Liszt, transkriberte seks av Chopins polske sanger for piano. Johannes Brahms og de yngre russiske komponistene fant også inspirasjon hos Chopins verk.Chopins tekniske nyvinninger fikk stor innflytelse. Préludes op. 28 og Études opp. 10 og 25 ble hurtig standardverk og inspirerte både Liszts Transcendental Études og Schumanns Symfoniske studier. Aleksandr Skrjabin var også sterkt påvirket av Chopin, for eksempel er hans 24 preludier op. 11 inspirert av Chopins op. 28.
Ved å legge så stor vekt på sin polskhet utøvet Chopin «en stor innflytelse på nasjonaliseringen av tallrike andre komponisters verk, og mange — som Smetana og Grieg — bekreftet dette personlig…»
== Verk ==
Over 230 av Chopins verker er bevart; noen manuskripter og stykker fra tidlig barndom er tapt. Totalt skrev Chopin rundt 80 opusnummer. Pianoet opptrer i alle, og de aller fleste stykkene er for piano solo. Han skrev også noe kammermusikk og noen pianokonserter. Celloen inngår i klavertrioen fra slutten av 1820-årene og i Introduction et Polonaise brillante for klaver og cello. Dessuten i en Grand Duo over temaer fra Meyerbeers opera Robert der Teufel som han skrev med vennen og cellisten Auguste Franchomme, og tilslutt i Sonate for cello og piano op 65 – den siste komposisjonen Chopin publiserte i sin levetid. De 19 polske sangene med pianoakkompagnement som han skrev til privat bruk fikk ikke samme betydning som for eksempel den samtidige Robert Schumanns lieder.
=== Poloneser, masurkaer og valser ===
I likhet med Karol Kurpiński og Maria Szymanowska reiste Chopin et minnesmerke over hjemlandets danseformer, polonese og masurka.
Det tidligste Chopin-verket i trykk er en polonese i g-moll (K. 889) fra 1817. Verker av denne formen komponerte han mange flere av. Noen poloneser uten opustall er ungdomsverk som Chopin ikke ville publisere fordi han syntes de var for enkle. Polonesene til Michał Kleofas Ogiński, Józef Elsner, Johann Nepomuk Hummel og Carl Maria von Weber var forbilder for de tidlige polonesene, men i de senere som han skrev i Paris hadde han frigjort seg fra disse forbildene. De fleste (fra op. 26 nr. 1) består av en kadenserende åpningsfrase som deler stykket formalt.
Til forskjell fra polonese var masurka en ganske ny form på begynnelsen av 1800-tallet. Den etablerte seg raskt i hele Europa, og Chopin hørte moderne masurkaer i bysalongene, men var også kjent med de opprinnelige folkloristiske formene masur, kujawiak og oberek fra sommeropphold på den polske landsbygda. 15 år gammel skrev han sine første masurkaer (B-dur K. 891–895). Stilistiske kjennetegn på Chopins masurkaer er bruken av kromatikk, modale vendinger og iblant bass med kvint-bordun. Fra op. 6 (1830-32) publiserte han vanligvis masurkaene i sykluser, mange av dem er utstyrt med et stort anlagt avslutningsstykke.
Chopins poloneser og masurkaer er ofte tiltenkt et virtuost foredrag, de er mer å regne som stiliserte og poetiske danser, og går gjennomgående for hurtig til å fungere som dansemusikk.
Det samme gjelder valsene som er ment som underholdningsmusikk i salongene. Derfor er det ikke til å undres over at han med få unntak lot disse stykkene gå i durtonearter, som etter gammel harmoniforståelse gir stykkene en lysere stemning enn molltonearter gjør. Den berømte «Minuttvalsen» er for øvrig – til tross for hva man ofte hører – ikke tenkt å skulle spilles på et minutt. Et for hurtig foredrag ødelegger denne miniatyren. Denne valsen er også kjent under navnet «Petit chien», da Chopin ifølge tradisjonen skal ha blitt inspirert til hovedtemaet (som dreier seg rundt tonen ass) av å se på en hvalp som jaget sin egen hale.
=== Etyder ===
Chopins epokegjørende etyder op. 10 og op. 25, og de tre posthumt utgitte verkene, egner seg godt som studieverk til finpuss av tekniske finesser, men de er samtidig musikalsk interessante nok til å oppføres i konsertsalene. Med det brøt Chopin nytt land: fram til nå var øvingsstykker (jfr. Carl Czerny, Muzio Clementi og Johann Baptist Cramer) overveiende teknisk og pedagogisk orientert, men i den romantiske musikkens århundre ble ikke slike verk lengre utelukkende laget for å polere spilleteknikken. Chopins etyder er ekspressive karakterstykker som han brukte til en systematisk utforsking av klaverets uttrykksmuligheter og tekniske forutsetninger. Resultatet ble en uforliknelig personlig stil. Også Franz Liszt og andre av tidens pianister, som Adolf Henselt og Charles-Valentin Alkan, såvel som de senere Aleksandr Skrjabin og Claude Debussy videreutviklet etydeformen.
Chopins etyder er delvis basert på J. S. Bachs preludier fra første del av Das Wohltemperierte Klavier, men Chopin utvidet den klavertekniske og harmoniske dimensjonen betraktelig. Sammenhengene og forskjellene blir tydelig når man for eksempel stiller opp Bachs akkordpregede C-dur-preludium mot Etyde op 10 nr. 1 og Bachs Preludium i D-dur mot Etyde op 10 nr. 2.
Chopins berømte Revolusjonsetyde op. 10 nr. 12 i c-moll – en heroisk melodi med høyre hånd over en teknisk krevende sekstendelsfigur med venstre – skal være skrevet samtidig med at den polske novemberoppstanden i 1830 ble slått ned. Den opphissede stemningen og den åpne slutten gir inntrykk av å være laget for å uttrykke personlige følelser. Populær er også Etyde op. 10 nr. 5 i Gess-dur med tilnavnet «svarte tangenter» fordi høyre hånd utelukkende spiller på de svarte tangentene. I samlingen op. 25 fascinerer også nr 11 i a-moll («Vintervind»). Det koralaktige og vemodige temaet presenteres kort før det får selskap av virtuose passasjer i overstemmen.
=== Nokturner ===
En annen av Chopins verkgrupper er de 21 nokturnene som han videreutviklet fra iren John Fields nye salongform. Field hadde stor påvirkning på Chopin, men Chopins verk har en rikere harmonikk, mer variert rytmikk og en smidigere melodiføring. Chopin legger virtousiteten til side til beste for uttrykket. Melodiene er tydelig preget av Gioacchino Rossini og Vincenzo Bellinis belcantostil. Fra op. 27 publiserte Chopin nokturnene parvis og bandt dem sammen slik at de dannet en gjensidig kontrast, men de fungerer også enkeltvis.
=== Preludier ===
De 24 preludiene op. 28 fikk sin endelige form under oppholdet på Mallorca. Robert Schumann brukte ordet merkwürdig om stykkene, og ved hjelp av hans beskrivelse aner man hvor mangfoldige i form og uttrykk de er:
[…] det er skisser, etydefragmenter, eller ruiner om man vil, enkelte flygeferdige, i et fargerikt og vilt virvar. Men hvert stykke preges av hans adelsmerke: "Friedrich Chopin skrev dette"; man kjenner ham igjen i pausenes heftige åndedrag. Han er og blir tidens modigste og stolteste dikterånd. Heftet inneholder også sykt, febrilt, frastøtende [materiale]; så hver får søke sin favoritt, og måtte bare filistrene holde seg unna.
I de 24 preludiene har hver toneart fått sin egen individuelle behandling. Stykkene er ordnet oppad i kvintsirkelens rekkefølge, vekslende mellom dur- og tilhørende moll-toneart. Den enharmoniske omtydningen skjer i nr 14, som Chopin ikke noterte i diss-moll, men i ess-moll. I disse preludienes kompositoriske mikrokosmos finner man et gjenskinn av tallrike andre musikkformer, enkelte stykker minner om etyder, andre om nokturner, sørgemarsjer og masurkaer. Stykkenes store uttrykkskraft har forledet mange til forsøk på å gi dem utenommusikalske referanser. Et typisk eksempel er legenden om hvordan preludium nr 15 i Dess-dur oppsto: det skal være komponert natten George Sand og barna hennes kom sterkt forsinket tilbake fra Palma og fant Chopin i en forvirret sinnstilstand. George Sand fortalte om denne hendelsen:
Han hadde fått det for seg at han hadde druknet i en sjø, tunge iskalde vanndråper falt taktfast på brystet hans. Mens jeg lyttet til ham kunne man faktisk høre den jevne takten av dråper som falt på taket, men han hevdet hardnakket at det hadde han ikke hørt. Han ble til og med irritert når jeg snakket om tonemaleri og protesterte med god grunn heftig mot [at hans musikk skulle oppfattes som] en enkel imitasjon av akustiske inntrykk.»
Likevel har Preludium nr. 15 senere fått tilnavnet «Regndråpepreludiet». Gjennom nesten hele stykket spiller mellomstemmen en gjentatt åttendedels ass (eller enharmonisk omtydet giss) som kan minne om et jevnt vanndrypp. Sand fortalte ikke hvilken komposisjon det var snakk om, så det kan ha dreid seg om et annet preludium, for eksempel det sjette i h-moll. Chopin selv avviste stort sett enhver utenommusikalsk programmatisk fortolking av sine verk.
=== Ballader og scherzi ===
Blant Chopins andre verk finner man fire ballader og fire scherzi, alle er konsertante og svært krevende stykker. I midtpartiet av Scherzo op. 2 i h-moll, med sitt første åndeløse og nesten fortvilte tema (angivelig selvbiografisk farget), skjenker Chopin hjemlandet en tanke ved at han innarbeidet temaet til den polske voggesangen Lulajże Jezuniu, lulajże, lulaj («Sov, lille Jesus, sov»). Ballade i F-dur op. 38 tilegnet han Robert Schumann, som hevdet at Chopin meddelte «at balladene var inspirert av Mickiewicz' dikt.»
=== Impromptus ===
Chopins Impromptus har i mindre grad Franz Schuberts impromptus som forbilde enn de lengre som – nærmere den opprinnelige betydningen – gir et inntrykk av improvisasjon, og som i en delvis briljant stil ble svært populære både hos publikum og musikkforleggerne.
Framfor alt er Fantasi-impromptuen fra 1834 kjent. Den ble utgitt posthumt fordi Chopin ikke ville publisere den. En antatt grunn er at han først etter at stykket var ferdig innså at temaet var svært likt «Vivace»-temaet fra Impromptu op. 89 av Ignaz Moscheles – og påstander om plagiat ville ikke Chopin utsette seg for.
=== Sonater ===
Blant Chopins omfangsrike verkliste for klaver finnes bare tre sonater.
Klaversonate nr 1 er et ungdomsverk som Chopin dediserte læreren Józef Elsner.
Tredjesatsen i Klaversonate nr 2 (op. 35, fullført i 1839) inneholder den berømte «marche funèbre» (sørgemars) med «Grave – doppio movimento» og «Scherzo» som første og andre sats, og «Finale: Presto» som avslutningssats. Allerede i Chopins levetid vakte dette verket anstøt; alle satsene går i moll og de er så ulike at Robert Schumann bemerket at Chopin her bare hadde «samlet fire av sine mest uregjerlige barn». Grave – doppio movimento åpner med et stormfullt førstetema som går over i et lyrisk andretema. Scherzoen er virtuos og heftig med en mer melodisk mellomseksjon (Schumann: «djerv, ånfull, fantastisk»), «sørgemarsjen» (Schumann: «enda mørkere») og den melodiløse unisono presto-satsen som finale (Schumann: «Minner mer om gjøn enn om musikk). Selv kommenterte Chopin finalen kort og greit slik: «Etter marsjen pludrer venstre og høyre hånd unisono.»
Satsrekkefølgen og oppbyggingen av den tredje sonaten i h-moll fra 1844 følger med noen unntak (scherzoen og en forkortet reprise i første sats) forbildene fra den klassiske sonatesatsformen, og kan ha vært et forsøk på å imøtekomme kritikken av den foregående sonaten, op 35.
=== Enkeltverk: Berceuse og Barcarolle ===
Av Chopins enkeltstående verk, altså verk som ikke inngår i en syklus eller i verkgrupper, viser framfor alt Berceuse i Des-dur op. 57 fra 1844 og Barcarolle i Fiss-dur op. 60 fra 1846, Chopins improvisatorisk pregede variasjons- og forsiringskunst. Bevarte skisser til Berceusen gir et sjeldent innblikk i Chopins' kreative prosess.
=== Klaverkonserter ===
Ved siden av solostykkene er begge klaverkonsertene godt kjent. Den første konserten i e-moll ble skrevet senere enn den andre i f-moll. Det er fremdeles ikke entydig klart om Chopin orkestrerte konsertene selv, men det er lite som taler i mot, for Chopin behersket orkestrering. Disse komposisjonene viser at han så på orkesteret som et utsmykkende vedheng. Til innledninger, overganger og sluttpassasjer brukes orkesteret på samme måte som i forbilder av Johann Nepomuk Hummels klaverkonserter, men der pianisten kan briljere trekkes orkesteret tilbake og brukes bare til å akkompagnere soloinstrumentet. Det er viktig å være klar over at da Chopin skrev klaverkonsertene, var klavermekanikken i utvikling. Tidens klaverer hadde et svakere volum enn senere tiders utgaver; derfor ga Chopin orkesteret en tilbaketrukket rolle når orkester og solist samtidig er i aksjon.
== Verkliste (utvalg) ==
=== Piano solo ===
4 ballader
1 bolero
2 bourreer
3 ecossaiser
27 etyder
2 fantasier (1 hvis du ser bort fra Fantaisie-Impromptu)
1 fuge
4 impromptuer (3 bortsett fra F.-I.)
58 masurkaer
21 nokturner
17 poloneser (inkludert hybridstykket som består av Andante spianato for solopiano og Grande polonaise brillante for piano og orkester)
26 preludier
4 scherzoer
3 sonater
19 valser
=== Piano og orkester ===
2 konserter for piano og orkester
4 andre verk: variasjoner av La ci darem la mano, Krakowiak, Grand Fantaise on Polish Airs og Andante spianato and Grande Polonaise brillante
=== Vokal ===
20 sanger på polsk til vokal og piano.
=== Kammermusikk ===
1 pianotrio for fiolin, cello og piano
1 sonate for cello og piano
2 andre verker for cello og piano
== Annet ==
Asteroide 3784 Chopin er oppkalt etter komponisten.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Chopin. En biografi av Johannes Skancke Martens (Høvik 1946)
(en) Biografi
(en) Kort essay om Chopin på Classical Music Pages
(en) Fryderyk Chopin Society i Warszawa. Biografi, en oversikt over Chopins verk og musikalsk stil, og bilder fra originale manuskripter.
Biografier (Project Gutenberg e-tekster):
Life of Chopin av Franz Liszt Arkivert 14. oktober 2004 hos Wayback Machine.
Frederick Chopin as a Man and Musician av Frederick Niecks Arkivert 14. oktober 2004 hos Wayback Machine.
Chopin: The Man and his Music av James Huneker Arkivert 14. oktober 2004 hos Wayback Machine.
== Eksterne lenker ==
(en) Frédéric Chopin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Frédéric Chopin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Frédéric Chopin på Internet Movie Database
(sv) Frédéric Chopin i Svensk Filmdatabas
(en) Frédéric Chopin hos The Movie Database
(en) Frédéric Chopin hos Internet Broadway Database
(en) Frédéric Chopin på Discogs
(en) Frédéric Chopin på MusicBrainz
(en) Frédéric Chopin på Spotify
(en) Frédéric Chopin på Songkick
(en) Frédéric Chopin på Last.fm
(en) Frédéric Chopin på Genius — sangtekster
(en) Frédéric Chopin på AllMusic
(en) Klasikal.com – Website om klassisk musikk. Videoer og noter av alle Chopins komposisjoner.
(en) The Chopin Project – En guide til Chopins soloverk for klaver.
(en) Chopins samlede verker på Classical Music Archives
=== Musikkeksempler ===
=== Noter ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Frédéric Chopin i International Music Score Library Project
(en) Fritt tilgjengelige noter av Frédéric Chopin på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Frédéric Chopin i Choral Public Domain Library (ChoralWiki) |
602 | https://no.wikipedia.org/wiki/Vatikanstaten | 2023-02-01 | Vatikanstaten | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:12°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vatikanstaten', 'Kategori:Verdensarven i Europa'] | Vatikanstaten (italiensk: Stato della Città del Vaticano) er en innlandsstat i Sør-Europa som ligger i Roma og dermed grenser kun til Italia. Staten er verdens minste etter både areal og folketall. Staten har setet for paven, katolisismens øverste leder og er et valgmonarki. Vatikanet brukes noen ganger på norsk om staten, men også om pavens embete og tjenesteapparat den hellige stol. Staten er nært tilknyttet Italia og det meste av kommunikasjon går på italiensk, men latin er statens offisielle språk. | Vatikanstaten (italiensk: Stato della Città del Vaticano) er en innlandsstat i Sør-Europa som ligger i Roma og dermed grenser kun til Italia. Staten er verdens minste etter både areal og folketall. Staten har setet for paven, katolisismens øverste leder og er et valgmonarki. Vatikanet brukes noen ganger på norsk om staten, men også om pavens embete og tjenesteapparat den hellige stol. Staten er nært tilknyttet Italia og det meste av kommunikasjon går på italiensk, men latin er statens offisielle språk.
== Historie ==
Kirkestatens historie går langt tilbake, og var tidligere en stor, verdslig stat som omfattet hele Midt-Italia. Da Italia ble samlet i 1861, ble mesteparten av Kirkestaten en del av den nye statsdannelsen, men ved hjelp av militær støtte fra keiser Napoleon III beholdt paven kontroll over Roma og nærmeste omegn (Latium). De franske troppene ble trukket ut under den Den fransk-prøyssiske krig i 1870, og italienske soldater rykket inn og okkuperte byen. 13. mai 1871 vedtok den italienske stat den såkalte Garantiloven som skulle sikre pavens ukrenkelighet innen Vatikanet og gi ham visse rettigheter, blant annet retten til eget diplomati og livgarde gjennom Sveitsergarden.
Kirken nektet å anerkjenne Garantiloven da den mente at den måtte være uavhengig av enhver politisk og verdslig myndighet i sitt åndelige virke. Pave Pius IX isolerte seg i Vatikanet og betraktet seg selv som «fangen på Vatikanhøyden». Det italienske herredømmet over Roma ble ikke anerkjent av pavestolen før i 1929. Da undertegnet pave Pius XI og Mussolini den såkalte Lateranoverenskomsten. Samtidig anerkjente Italia Vatikanstaten som en egen stat.
Staten er suveren og paven er overhode. Vatikanstaten er på bare 0,44 kvadratkilometer og har heller ikke innen dette området full jurisdiksjon; italiensk politi har nemlig etter avtale ansvar for lov og orden på Petersplassen, selv om denne altså ikke ligger i Italia. På tross av størrelsen har Vatikanstaten sine egne euro-mynter, eget postvesen, radiokanalen Vatikanradioen, tv-kanalen CTV og avisen L'Osservatore Romano. Den har også en liten jernbanestasjon like bak Peterskirken, og 862 meter med jernbane. Den er knyttet til linjen mellom Roma og Viterbo, men brukes i dag stort sett til godstrafikk.Sveitsergarden består av bare ett kompani, som teller noe over 100 gardister. Garden, som er pavens personlige livvakt, oppstod på 1500-tallet, da sveitsiske leiesoldater var vanlige. Nå må alle som vil være med i sveitsergarden både være av sveitsisk nasjonalitet og bekjenne seg til den katolske tro. I tillegg er man helst fra syd i Sveits, og sveitsisk førstegangstjeneste bør være fullført. Garden vil om nødvendig fungere som Vatikanstatens forsvar, men er strengt tatt Palassgarde (og altså livvakt) for Paven, som er Vatikanstatens statsoverhode. (Under perioder uten pave (noe som betegnes med uttrykket "sede vacante", "setet er tomt") er Sveitsergardens oppgave å sikre at kardinalene får anledning til å utføre sin plikt uten ytre påvirkninger eller trusler.)
Av kjente bygninger i Vatikanstaten er Peterskirken den mest kjente. Den er den nest største kirkebygningen i verden og er bygget over apostelen Peters grav. Andre kjente bygninger er Vatikanbiblioteket og Vatikanmuseene. Petersplassen foran Peterskirken er også svært kjent.
Paven styrer i prinsippet Vatikanstaten eneveldig. Han er også den katolske kirkes øverste leder. Ifølge katolsk lære er pavedømmet innstiftet av Jesus Kristus selv (Matt. 16, 13-19). Kort tid etter hans død stod Peter frem som leder (biskop) for den kristne menigheten i Roma. Tradisjonen tro var Romas biskop hele den kristne kirkes øverste leder. Etter hvert ble Romas biskop kalt pave. Ordet pave betyr kort og godt far.
Som leder for den katolske kirke må paven klargjøre viktige trosspørsmål. Når kirken gjennom paveembetet definerer viktige lærespørsmål, f.eks dogmer, ex cathedra anses avgjørelsen som ufeilbar.
Paven har to krevende embeter, han er både statsoverhode i Vatikanstaten og overhode for Den katolske kirke. Vatikanstaten er verdens minste stat, men langt ifra den minst kjente, og den er blitt et populært turistmål. Som et kuriosum kan nevnes at Italias ambassade i Vatikanstaten ligger i Roma, utenfor Vatikanstaten. Dette er den eneste ambassaden i verden som ligger i samme land som den representerer.
Ifølge Lateranoverenskomsten kan heller ikke samme ambassadør være akkreditert Italia og Den hellige stol; Norges diplomatiske representasjon til Vatikanet er følgelig ikke noe som hører under ambassaden i Roma, men ivaretas av Norges ambassade i Bern, Sveits.
== Politikk og administrasjon ==
Paven, som velges av og blant det hellige Kardinalkollegiet for livstid utøver i prinsippet all myndighet innen Vatikanstaten og i administrasjonen av kirken mer allment. Administrasjonen av Vatikanstaten tar imidlertid lite av pavens tid. Det meste av denne oppgaven er delegert til en pavelig kommisjon på sju kardinaler, som igjen leder en stab av legmenn, som er ledet av en spesialdelegat. Det meste av pavens tid går med til å lede pavestolen, altså kirken. I dette arbeidet assisteres han av et kollegium og det kirkelige byråkrati, den romerske kurie med over 3000 geistlige og ikke-geistlige ansatte.
Kurien har både lovgivende, utøvende og dømmende funksjoner. Det første utøves av ni kongregasjoner, hver ledes av en prefekt. Her har det vært en viss demokratisering siden 1967, ettersom biskopen til dels har fått anledning til å være til stede. De utøvende funksjoner er lagt til ulike sekretariater og kommisjoner. Viktigst av disse er stats-sekretariatet, som fungerer som et slags statsministerium. Det ledes av en kardinal. De dømmende funksjoner knyttet til samvittighetsspørsmål, spørsmål om oppløsninger av ekteskap og spørsmål om formulering av petisjoner utøves av ulike tribunaler, alle ledet av kardinaler. Forfremmelser og utnevnelser i kurian er sterkt preget av nettverk og forbindelser, den domineres helt av italienere.
I tillegg til den 130 mann store politistyrken Corpo della Gendarmeria dello Stato della Città del Vaticano bidrar Sveitsergarden til Vatikanstatens sikkerhet, mens italiensk politi deltar i kriminaletterforskning.
== Næringsliv ==
Inntektskildene er i sin helhet knyttet til forvaltning av gaver (f.eks. de såkalte peterspenger), renter av investeringer og annen finansiell virksomhet, samt salg av publikasjoner, frimerker og inngangspenger til museene. Ved inngangen av 1990-året var Vatikanets økonomi i store vanskeligheter blant annet som følge av bankskandaler og dårlig tilsyn med økonomien i 1980-årene. Representanter for den katolske kirke over hele verden møttes i 1991 for å diskutere muligheten for å støtte Vatikanets økonomi. I 1993 kunne man imidlertid, for første gang på 23 år, fremvise et lite overskudd i statsregnskapet.
== Sport ==
=== Fotball ===
Vatikanstaten har en fotballiga for menn, som heter Vatican City Championship (Campionato della Citta Vaticano), som ble etablert i 1972. Seriemester i 2017 ble FC Santos. De beste spillerne deltar også på Vatikanstatens landslag (Selezione di calcio della Città del Vaticano), som spiller vennskapskamper. Gianfranco Guadagnoli, er dommeren for laget. Landets fotballforbund, Federazione Vaticanese Giuoco Calcio, er ikke medlem av FIFA.
I 1985 ble det også etablert en annen serie, Coppa Sergio Valci, og vinneren av denne serien møter vinneren av Campionato della Citta Vaticano hvert år, i finalen Supercoppa ACDV.
=== Annet ===
I 2013 etablerte Vatikanstaten sitt eget cricketlag, under navnet St. Peter's Cricket Club.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(fr) Offisielt nettsted
(de) Offisielt nettsted
(es) Offisielt nettsted
(en) Vatican City – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vaticano – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vatikanstaten hos Wikivoyage
Den hellige stol
Bilder
(no) Statistikk og andre data om Vatikanstaten i FN-sambandets nettsted Globalis.no |
603 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
604 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
605 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
606 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
607 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
608 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
609 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
610 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
611 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
612 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
613 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
614 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
615 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
616 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
617 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
618 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
619 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
620 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
621 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
622 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
623 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
624 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
625 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
626 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
627 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
628 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
629 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
630 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
631 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
632 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
633 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
634 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
635 | https://no.wikipedia.org/wiki/Dmitrij_Sjostakovitsj | 2023-02-01 | Dmitrij Sjostakovitsj | ['Kategori:20. århundres komponister', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-06', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 9. august', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Filmmusikkomponister', 'Kategori:Fødsler 12. september', 'Kategori:Fødsler i 1906', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Leninprisen', 'Kategori:Operakomponister', 'Kategori:Personer fra Sankt Petersburg', 'Kategori:Russiske klassiske pianister', 'Kategori:Russiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetiske komponister'] | Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj (russisk: Дмитрий Дмитриевич Шостакович) (født 12. septemberjul./ 25. september 1906greg. i St. Petersburg i Russland, død 9. august 1975 i Moskva) var en russisk komponist i sovjettiden, en av 1900-tallets fremste symfonikere og kammermusikere, og var skiftevis høyt verdsatt og hardt kritisert i sitt hjemland.
Blant hans verker nevnes spesielt den 7. symfonien, som skildrer beleiringen av Leningrad, samt den 5. og 10. symfonien.
Sjostakovitsj skrev også 15 strykekvartetter, to pianokonserter, to cellokonserter og to fiolinkonserter, samt filmmusikk, blant annet til Panserkrysseren Potemkin og Berlins fall med flere. Flere verk med sosialistisk-realistisk budskap vitner om hvordan han forsøkte å tilpasse seg de politiske kravene og forsøkte å uttrykke seg mindre moderne og mer nyklassisk.
Musikken anvender ofte en instrumentering av vid skala og et lydbilde som skiller seg fra tidligere klassisk orkestermusikk.
Likesom Bach brukte tonene B-A-C-H som sin musikalske signatur, hadde Sjostakovitsj sekvensen D-Ess-C-H,som han anvendte i et antall verker.
Sjostakovitsj var elleve år gammel da Lenin kom til makten og kommunismen vedvarte så lenge Sjostakovitsj levde. Sjostakovitsj hadde for det meste en karriere som kommuniststatens offisielle komponist i konkurranse med blant annet Khrennikov og Kabalevskij. Det har senere vist seg at Sjostakovitsj trolig var en stille dissident, både lojal mot sosialismen og kritisk til livsvilkårene i Sovjetunionen, og at han var en av dem som lærte seg å overleve i et undertrykkende politisk system.
| Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj (russisk: Дмитрий Дмитриевич Шостакович) (født 12. septemberjul./ 25. september 1906greg. i St. Petersburg i Russland, død 9. august 1975 i Moskva) var en russisk komponist i sovjettiden, en av 1900-tallets fremste symfonikere og kammermusikere, og var skiftevis høyt verdsatt og hardt kritisert i sitt hjemland.
Blant hans verker nevnes spesielt den 7. symfonien, som skildrer beleiringen av Leningrad, samt den 5. og 10. symfonien.
Sjostakovitsj skrev også 15 strykekvartetter, to pianokonserter, to cellokonserter og to fiolinkonserter, samt filmmusikk, blant annet til Panserkrysseren Potemkin og Berlins fall med flere. Flere verk med sosialistisk-realistisk budskap vitner om hvordan han forsøkte å tilpasse seg de politiske kravene og forsøkte å uttrykke seg mindre moderne og mer nyklassisk.
Musikken anvender ofte en instrumentering av vid skala og et lydbilde som skiller seg fra tidligere klassisk orkestermusikk.
Likesom Bach brukte tonene B-A-C-H som sin musikalske signatur, hadde Sjostakovitsj sekvensen D-Ess-C-H,som han anvendte i et antall verker.
Sjostakovitsj var elleve år gammel da Lenin kom til makten og kommunismen vedvarte så lenge Sjostakovitsj levde. Sjostakovitsj hadde for det meste en karriere som kommuniststatens offisielle komponist i konkurranse med blant annet Khrennikov og Kabalevskij. Det har senere vist seg at Sjostakovitsj trolig var en stille dissident, både lojal mot sosialismen og kritisk til livsvilkårene i Sovjetunionen, og at han var en av dem som lærte seg å overleve i et undertrykkende politisk system.
== Biografi ==
Dmitrij Sjostakovitsjs familie stammet fra en polsk-litauisk slekt, og hans farfar Boleslaw var forvist til Sibir. Etter at han hadde avtjent sin straff, besluttet han å bli i Sibir, i byen Narim (ved floden Ob ca. 500 kilometer nord for Novosibirsk). Der ble komponistens far, Dmitrij Boleslavovitsj (1875–1922) født. Dmitrij Boleslavovitsj studerte fysikk og matematikk ved St. Petersburgs universitet, og etter at han hadde tatt eksamen i 1899 begynte han å arbeide for blant annet Dmitrij Mendelejev.
I 1903 giftet han seg med Sofija Vasiljevna Kokulina (1878–1955), komponistens blivende mor, som også kom fra Sibir. Sofijas far, Vasilij Jakovlevitsj Kokulin stammet fra Sibir og hadde arbeidet seg opp til en stilling som gullgruvesjef i Bodajbo et par hundre kilometer fra Bajkalsjøen. Sofija og Dmitrij Boleslavovitsj lærte hverandre å kjenne under hennes pianostudier ved konservatoriet i St. Petersburg. Da de giftet seg, sluttet hun å studere for å ta seg av den voksende familien på heltid. Paret fikk tre barn: Marija (født i 1903, som ble yrkespianist og lærer), Dmitrij (født den 25. september i 1906), og Zoja (født 1908, som ble veterinær).
I familien musiserte man gjerne, Dmitrijs far hadde en god tenorstemme og sang gjerne opera, populære stykker og sigøynerromanser til sin frues pianoakkompagnement. Likeså tok Sofija under sine studier ved konservatoriet ofte med seg kamerater hjem for å musisere. Dmitrij Dmitrijevitsj hadde i sin tidlige barndom ikke vist større interesse for musikk. Først i 1915 fant man ut at barnet hadde absolutt gehør og imponerende musikkhukommelse, og derfor ble systematiske musikkstudier innledet.
Moren tok som sin livsoppgave å støtte sønnen og sørge for at han skulle få en god musikkutdanning. Det var sterke bånd mellom dem, og moren fortsatte å bo hos Dmitrij til sin død.
I 1923 forelsket han seg i Tatjana Glivenko, en jevnårig, og datter til en filologiprofessor i Moskva. Dmitrijs familie syntes ikke om henne, men Sjostakovitsjs affeksjon holdt seg også etter at den unge kvinnen giftet seg i 1929, og først i 1932 da hun fødte sitt barn, gav han opp ideen om at hun skulle forlate sin mann.Det livslange og dype vennskapet mellom Sjostakovitsj og Ivan Sollertinskij (1902–1944) så dagens lys i 1926. Sollertinskij var en intellektuell, historiker og publisist i Leningrad. De to traff hverandre i sammenheng med en eksamen i obligatorisk marxist-leninisme.
Dmitrij Sjostakovitsjs første hustru ble Nina Vasiljevna Varzar, som ble kalt Nita. Hun var datteren til et professorpar; faren var professor i jus og moren i astronomi. Nina selv studerte fysikk og matematikk og kom til å arbeide som forsker innenfor eksperimentell fysikk og med kosmisk stråling. De giftet seg i 1932, men i 1935 skilte de seg etter at Dmitrij hadde innledet et forhold til en 24-årig pianist, Jelena Konstantinovskaja. Senere samme året giftet Dmitrij og Nina seg på nytt da hun ble gravid. De levde sammen til Nina døde i desember 1954, selv om begge hadde affærer ved siden av. De fikk to barn, Galina (mai 1936) og Maksim (10. mai 1938), som ble dirigent og pianist.
I forbindelse med beleiringen av Leningrad ble Sjostakovitsj evakuert til Kujbysjev (nåværende Samara) ved Volgas strand 15. oktober 1941. Etter krigen bosatte han seg i Moskva.
Sjostakovitsjs andre hustru ble Margarita Kainova (1924–?) som på den tiden var en 33-årig Komsomol-aktivist. Sommeren 1959 ble de skilt.
I november 1962 giftet Sjostakovitsj seg med Irina Supinskaja, sin tredje hustru som var bare et par år eldre enn Sjostakovitsjs datter Galina. Irina var datteren av en polakk og en jødinne, begge var døde og hun hadde vokst opp i et barnehjem. Av yrke var hun redigerer.
Sjostakovitsj begynte å lide av kraftløshet i den høyre hånden. Dette gikk over til urørlighet og krevde hyppige sykehus- og helsehjembesøk. I slutten av 1960-årene ble det diagnostisert som polio. Rett før sin 60-årsdag ble han rammet av et hjerteinfarkt. I 1967 brakk han et ben og ble halt.
Ved begynnelsen av 1970-årene ble Sjostakovitsj behandlet av en ortopedikirurg i Sibir, og etter behandlingen kunne han spille piano igjen. Forbedringen var ikke varig, og gjentatte behandlinger og besøk på sykehus og helsehjem var nødvendig. I 66-årsalderen ble han rammet av det neste hjerteinfarktet. Sjostakovitsj kunne allikevel foreta reiser utenlands, til Tyskland, flere ganger til England, Irland og til og med til USA, for å konsultere leger. Fra og med februar 1973 ble Sjostakovitsj strålebehandlet for lungekreft som etter hvert spredte seg til leveren.
Dmitrij Sjostakovitsj døde klokken 16:30 den 9. august 1975, trolig av lungekreft. Han ble hedret med en statsbegravelse på Novodevitsjijkirkegården i Moskva.
== Kunstneren ==
=== Tidlige år ===
Dmitrij begynte å studere komposisjon og piano ved St. Petersburgs konservatorium høsten 1919 under blant annet Aleksandr Glazunov, Leonid Nikolajev og Maksimilian Sjtejnberg. Dmitrijs pianospill vakte oppmerksomhet. Dette ledet til at han stilte opp i Chopin-konkurransen i Warszawa i 1927, der en annen russer, hans venn Lev Oborin, vant førsteprisen.
Hans første symfoni, som ble uroppført 12. mai 1926, fikk en svært bra mottagelse blant konsertpublikumet og fikk komponisten til å fortsette med ytterligere to symfonier med revolusjonstema, som også ble godt mottatt: Symfoni nr. 2 (Oktober, oppført 26. november 1927) og Symfoni nr. 3 (1. mai, oppført 21. januar 1930). Begge symfoniene hadde en tydelig form gjennom korsatser med politiske tekster av Aleksandr Bezymenskij og Semjon Kirsanov. Hans første opera var Nesen som bygget på Gogols fortelling. Operaen ble oppført samtidig med Symfoni nr. 3, men ble mislykket og tatt av plakaten etter bare tre forestillinger. Verket ble utsatt for kritikk, til en viss grad på grunn av sin abstrakte handling. Ballettene Den gylne alderen og Bolten hadde politiserende tendens, men ble dårlig mottatt på grunn av logisk og ideologisk svake handlinger. De spilles i dag som suiter eller enkeltstykker.
=== Stalin-tiden ===
I 1934 hadde hans opera Lady Macbeth fra Mzensk (senere også kalt Katerina Ismajlova) urpremiere på to teatre samtidig - i Moskva og i Leningrad, og fikk svært bra mottagelse. De ble spilt for fulle salonger (83 gange bare i Leningrad), ble sendt seks ganger i radio og ble hyllet som den nye sovjetiske operaen. Vendingen kom da Josef Stalin besøkte en oppføring den 26. januar 1936, hvoretter en serie av sterkt negative kritikkartikler i pressen ble offentliggjort blant annet i Pravda: kaos istedenfor musikk), der han ble kalt «formalist» og «folkets fiende». Stalin anså hans musikk for ufolkelig, og ønsket en høyere grad av nasjonalisme i musikken. Sjostakovitsj tilpasset seg disse kravene. I året 1936 ble også Symfoni nr. 4 forbudt. Tross partiets negative kampanje, som dessuten sammenfalt med den store undertrykkelsesperioden i Sovjetunionen der flere kulturpersonligheter fikk gjennomgå (se Moskvaprosessene), ble Symfoni nr. 5 (1937), strykekvartett nr. 1 op.49 (1938) og pianokvintett op. 57 (1938) mottatt positivt av publikum, og Sjostakovitsj mottok Stalinprisen av første grad i mars 1941 for kvintetten. Senere ble han belønnet med Stalinprisen også for 7. symfoni («Leningradsymfonien») (første kategori, 11. april 1942) og Pianotrio (annen kategori, 1946).
Under andre verdenskrig ble Sjostakovitsj fremstilt som patriotisk og fikk stor publisitet – det største bidraget var Leningradsymfonien hvis partitur ble fløyet rundt halve jorden (som mikrofilm), for å muliggjøre premiere nesten samtidig i Russland (5. mars 1942 i Kujbysjev (Samara), der Sjostakovitsj var evakuert, og den 20. mars i Moskva, samt hos de allierte (29. juni av Henry Wood i London, i USA den 19. juli av Arturo Toscanini i en radiosending på NBC, og den 14. august av Sergej Kusevitskij i Massachusetts). Den mest bemerkelsesverdige oppføringen fant sted i det beleirede Leningrad den 9. august, der man skrapet sammen et symfoniorkester av 40–50 overlevende. Konserten ble sendt over høyttaler til de tyske troppene ved frontlinjen.
I 1946 startet Andrej Zjdanov (1896–1948), som ble utnevnt av Stalin til ideologisk utrensker av blant annet kunstene, sine aksjoner mot «formalister» og andre som avvek fra partiets oppfatning om hva som var korrekte sovjetiske kunstverker. Ved sin side hadde Zjdanov komponisten Tikhon Khrennikov, som ble ordfører i komponistforeningene og lojal talsmann for, hovedsakelig middelmådig, sosialrealistisk musikk. Det kulminerte med «komponistenes plenum» (2.–8. oktober 1946) og «sovjetiske komponisters første kongress» (17.–26. februar 1948). Komponister som Vano Muradeli, Sergej Prokofjev, Nikolaj Mjaskovskij, Aram Khatsjaturjan, Dmitrij Kabalevskij, Vissarion Sjebalin og Dmitrij Sjostakovitsj ble angrepet svært heftig. Partiet opprettet en «indeks over forbudte verker». For Sjostakovitsjs del havnet symfoniene nr. 6, 8 og 9, 1. pianokonsert, «To stykker for strykeoktett», «Annen pianosonate», «Seks romanser til tekster av W Raleigh, R Burns og W Shakespeare», samt «Aforismer» på forbudslisten. Sjostakovitsj ble dessuten avskjediget som professor. Tross de offisielle reprimandene for ikke å ha vært seg sitt ansvar som kunstner bevisst, ga han aldri noen offentlig kritikk mot dette.
Sjostakovitsj innså situasjonens alvor og var nær ved å ta sitt liv, ventet på å bli arrestert og måtte leve uten lønn den første tiden etter utrenskningen. Samtidig holdt han på å komponere «Passacaglia« i fiolinkonserten, og trolig gjengir den fortvilelsen i komponistens situasjon. Til tross for at konserten var ferdig i 1948, fant han det klokest å vente med oppføringen til etter Stalins død, liksom med den fjerde symfonien. Noen andre verker ble også skrevet for skrivebordsskuffen, for eksempel sangene «Fra jødisk folkepoesi», som ble skrevet akkurat da Stalin satte i gang en antisemittisk utrenskning i 1948. «Antiformalist Rajok» er en kjent musikkarikatur med kobling til kritikken i 1948 og til den andre komponistkongressen i 1957. Det gikk lenge rykter om Rajoks eksistens, og disse skapte en del autentisitetsdebatter, også etter at notene kom fram i 1989.
Tiden frem til Stalins død i 1953 kan ses som en fortsatt regimetro periode. Sjostakovitsj skrev filmmusikk og et antall verker med tydelig realsosialistisk programinnstilling, som for eksempel oratoriet Skogenes sang (op. 81; 1949), korverket Ti dikt til tekster av revolusjonære poeter fra sent 1800- og tidlig 1900-tall (op. 88; 1951). Til tross for verkenes tvilsomme kunstneriske verdi ble han belønnet med ytterligere to Stalinpriser. I det private skrev han blant annet 24 preludier og fuger (op. 87; 1950-51).
Sammen med noen forfattere ble Sjostakovitsj valgt til å representere Sovjetunionen på Kultur- og vitenskaps-kongressen for verdensfreden i New York i 1949, og lignende kongresser i Warszawa i 1950 og Wien i 1952.
=== Avstalinisering ===
Etter Stalins død gjenopptok Sjostakovitsj arbeidet med symfonier, og i desember 1953 ble hans tiende symfoni (Op. 93) oppført med stor suksess hos publikum i Leningrad og Moskva. Symfonien inneholder komponistens signatur D-Ess-C-H og de til hans «muse«Elmira Navizova, en 24-årig pianist fra Baku. Hennes signatur er en variant av Elmira - E-A-E-D-A (etter E, L=russisk «Л» ser ut som A, Mi=E, R=russisk «Р» ser ut som D, og A). Til tross for symfoniens fremgang fortsatte Khrennikov å kritisere dens «formalisme», men atmosfæren i Sovjet ble mer og mer avstalinisert, og det kulturelle mangfoldet ble igjen akseptert innenfor visse grenser.
Noen av Sjostakovitsjs verker som var umulige å oppføre under Stalin, ble uroppført:
15. januar 1955 – Fra jødisk poesi
29. oktober 1955 – Fiolinkonserten med den russiske stjernefiolinisten David Ojstrakh
30. desember 1961 – Symfoni nr. 4 med Kirill KondrasjinDessuten kom verkene som var blitt forbudt (såkalt «upassende å oppføres i Sovjetunionen») igjen på konsertprogrammet. Blant annet Lady Macbeth, som ble satt opp igjen for operasesongen 1959–1960 på Kirovteateret.
Da komponisten fylte 50 år, ble han tildet Leninordenen og ved en hyldningstilstelning ble fiolinkonserten samt hans 5. symfoni oppført.
Den første cellokonserten op. 107, som ble uroppført 21. september 1959 av Mstislav Rostropovitsj, syntes å inneholde et «kodet» tema – det fire toner lange motivet som finnes i hele stykket er hentet fra «prosesjonen før henrettelsen» i Sjostakovitsjs filmmusikk til Den unge garden (1948), og finalen inneholder et ledemotiv som er forvrengte fraser fra Stalins yndlingsfolkemelodi Suliko.
Høsten 1959 foretok Sjostakovitsj to viktige reiser, en til festivalen for samtidsmusikk, Warszawa-høst, der han fikk muligheten til å høre moderne musikk av Bacewicz, Górecki, Boulez, Britten, Nono, Xenakis, Varèse, og en til USA der flere av hans verker ble oppført.
De to etterfølgende symfoniene hadde igjen programmatisk innhold. Den ellevte symfonien, op. 103, 1905, handler om den blodige søndagen under 1905-revolusjonen, som var en av de dramatiske hendelsene før den russiske revolusjonen. Symfonien ble uroppført på den førtiende årsdagen til oktoberrevolusjonen, og skaffet ham Leninprisen i 1958. Den tolvte symfonien, op. 112, 1917, var tilegnet Lenin, og ble oppført den 1. oktober 1961. Symfonien ble skrevet samtidig som Sjostakovitsj ble medlem i kommunistpartiet i 1960.
=== Senere år ===
Den 19. september 1961 publiserte Jevgenij Jevtusjenko diktet Babij Jar i Literaturnaja gazeta, som berørte jødenes forfølgelse. Diktet opprørte opinionen og poeten ble anklaget for å løfte fram jødisk framfor det russiske folkets lidelse under verdenskrigen. Sjostakovitsj satte umiddelbart i gang med å komponere diktet, og kontaktet deretter Jevtusjenko for å få hans godkjennelse til å anvende teksten. Da de møttes, ble Sjostakovitsj interessert i flere dikt av forfatteren, og Symfoni nr.13 ble et femsatsers verk for symfoniorkester, basstemme og mannskor med satsene: «Babi Jar», «Humor», «I butikken», «Skrekk» og «En karriere».
Komponisten hadde problemer med å finne dirigent og bass som var villige til å oppføre dette kontroversielle verket. Hans førstehåndsvalg var Mravinskij, som hadde uroppført flere av hans symfonier, men han vegret seg. Likeså avslo den ukrainske bassen Boris Gmirja, som etter at han konsulterte det ukrainske kommunistpartiet, fikk beskjed om at diktene ville bli forbudt i Ukraina. Dirigenten Kirill Kondrasjin var villig til å dirigere symfonien, og begynte innstuderingene med bolsjoj-bassen Viktor Netsjipailo, og erstatteren Vitalij Gromadskij. Det påstås at det dagen før premieren oppstod en skarp meningsutveksling mellom Jevtusjenko og Nikita Khrusjtsjov da Jevtusjenko og Sjostakovitsj nektet å trekke verket tilbake. Ved siste repetisjon var også bassen Netsjipailo forsvunnet av uklare årsaker, og reserven Gromadskij måtte innkalles. Verket ble oppført som planlagt den 18. desember 1962, men ble ikke omtalt i pressen. Det ble forlangt at teksten skulle justeres for å påpeke at også det ukrainske og russiske folket måtte lide under nazismen. Jevtusjenko endret åtte linjer slik at stykket passet bedre til regimets krav og ble nå oppført med den endrede teksten. Sjostakovitsj ville allikevel ikke endre partituret, og i Minsk oppførte straks etter dirigenten Vitalij Katajev den opprinnelige teksten. Selv om verket ikke var blitt forbudt, ble det gjort klart at videre fremføring ikke ble godkjent.
Sjostakovitsj påbegynte i 1961 en gjennomgang av Lady Macbeth og den reviderte operaen fikk nytt opusnummer, opus 114, og ny tittel – Katerina Izmailova. En uoffisiell premiere ble smugoppført ved at man med kort varsel byttet ut Rossinis Barbereren i Sevilla mot Katerina Iazmailova den 26. desember 1962, hvoretter partiet tok en betenkningstid. Den offisielle premieren fant sted 8. januar 1963. Den reviderte versjonen ble oppført i de nærmeste årene i Riga, London, Wien, Kazan, Kiev, Ruse i Bulgaria, Leningrad og Budapest. Da La Scala satte opp den eldre Lady Macbeth, protesterte Sjostakovitsj og krevde at opus 114 skulle anvendes.
Komposisjonene som ble til under Sjostakovitsjs siste ti år har et mer personlig preg. Annen cellokonsert, op.126, ble skrevet spesielt for Rostropovitsj og uroppført ved æreskonserten ved Moskvakonservatoriet i sammenheng med komponistens sekstiårsdag, der han ble overrakt Leninordenen, gullordenen «Hammeren og sigden» og tittelen «Helten av det sosialistiske arbeide».
I samme periode var Sjostakovitsj i en komposisjonsfase der dodekafoniske elementer ble anvendt: Syv vers av Alexander Blok opus 127, Fiolinkonsert nr. 2 opus 129, Strykekvartettene nr.12 opus 133 og nr.13 opus 138, Sonate for fiolin og piano opus 134 og symfoni nr.14 opus 135. Under de tidligere årene hadde Sjostakovitsj i samsvar med sovjetdoktrinen bestemt avvist tolvtonemusikken (som dessuten var forbudt i landet).
Syv vers av A. Blok er skrevet for sopran, cello, fiolin og piano, og var påtenkt hans venner David Ojstrakh, Galina Visjnevskaja, Mstislav Rostropovitsj og komponisten, selv om hans helsetilstand ikke tillot ham å oppføre verket. Ved den første oppføringen den 23. oktober 1967 spilte en annen venn, Mieczyław/Moisej Vainberg, piano. Fiolinkonsert nr. 2 og fiolinsonaten ble skrevet som 59- respektive 60-års fødselsdagsgaver til David Oistrakh, og ble uroppført av fiolinisten den 26. desember 1967 (med Kirill Kondrasjin) samt den 8. januar 1969 og ble deretter et konsertnummer på dennes turneer. Den fjortende symfonien er egentlig en sangsyklus til tekster av Federico Garcia Lorca, Guillaume Apollinaire, Wilhelm Küchelbecher og Rainer Maria Rilke. Symfonien ble uroppført for en liten krets den 21. januar, med introduksjon av komponisten, og for publikum den 29. september 1969. Den uoffisielle oppføringen fant sted på Sjostakovitsjs initiativ, da han var syk og usikker på hvor lenge han hadde igjen å leve.
Symfoni nr.15 opus 141 (uroppført 8. januar 1972) og Strykekvartett nr.15 opus 144 (uroppført 1. oktober 1975) kan ses som komponistens musikalske testamente og en oppsummering av hans livsverk der nettopp disse to musikkformene var de viktigste. Symfonien vever inn en rekke sitater fra Rossinis Wilhelm Tell, Wagners skjebnemotiv fra Der Ring des Nibelungen, hans egne verker, blant annet passacagliaen fra den første fiolinkonserten, samt signaturen D-Ess-C-H. Sitatet i symfonien førte til flere spekulasjoner omkring skjulte meldinger. Kvartetten er svært alvorlig og preget av dødsstemning. Sjostakovitsjs siste komposisjon var Sonate for viola og piano opus 147.
=== Systemtro eller dissident? ===
Sjostakovitsjs memoarer, utgitt på engelsk, fikk en helt annen reaksjon: plutselig ble Sjostakovitsj fremstilt som dypt kritisk mot sovjetsystemet og mot Stalin. Memoarene, nedskrevet av Solomon Volkov og publisert under tittelen Memoarer, har ledet til en omfattende revisjonist-debatt om Sjostakovitsjs sanne lojalitet. Ifølge Fay, Brown og andre forskere er det mye som tyder på at Volkovs bok ikke kan ses som autentiske memoarer; de notatene som ble forevist av Volkov og som var signert av komponisten, gjengav tekster som ble publisert i russisk media. Dessuten møttes ikke Volkov og Sjostakovitsj mer enn tre-fire ganger i perioden 1971–75, ifølge komponistens enke Irina.
Senere forskning antyder at Sjostakovitsj i store deler av livet faktisk var dypt kritisk mot det systemet han tjente. Mye tyder på at han var overbevist sosialist; og han ble dessuten rikelig belønnet (på samme måte som den kommunistiske eliten), men på den annen side var han periodevis dypt fornedret og hatet (hovedsakelig under Stalin-æraen). Det er mest trolig at Sjostakovitsj har vært en skapdissident, og at han bare uttrykte sine avvikende meninger gjennom musikken. Verket Antiformalist Rajok, nevnt tidligere, er et eksempel på at han eksplisitt uttrykte et dissidentstandpunkt.
Sjostakovitsj kom tidlig til å innse spillereglene i systemet. To runder med kraftige reprimander (1936–37 og 1948) lærte ham å tilpasse seg til partiets krav, selv om det virket hemmende på hans innovative kreativitet, overlevelsen var viktigere enn dumdristig heroisme. Han uttalte seg i offisielle sammenhenger, som kontakter med vesterlandsk presse, i overenskomst med den sovjetiske ideologien. Men på den andre siden kunne han i sine verker ta seg store friheter og berøre veldig følelsesmessige emner som antisemittisme. Hans tonale språk i de originale komposisjonene er fylt med dysterhet, sarkasmer og konfliktfylte eksplosjoner og skiller seg markant fra den påbudte sosialrealistiske estetikken. På den andre siden skrev han også et stort antall politisk korrekte verker av varierende kvalitet. Hans relasjon til Lenin var også spesiell – komponisten skrev på eget initiativ et antall hyldningsverker til minnedager, det siste var Lojalitet op.136 (1970), der Lenin i Dolmatovskijs tekst - som kom til etter nøye anvisninger fra Sjostakovitsj – løftes opp til religiøse nivåer over gudebildene i verdensreligionene.
Da Aleksandr Solzjenitsyn fikk Nobelprisen svarte det sovjetiske systemet med forfølgelse og baksnakkelse; og mens makkerne Rostropovitsj og Visjnevskaja protesterte åpent og støttet forfatteren, valgte Sjostakovitsj kommuniststatens side og fordømte ham. Sjostakovitsj forsøkte også å tale makkerne til forstand – Visjnevskaja skrev i sine memoarer at han sa «Sløs ikke med kreftene. Arbeid, spill. Dere lever i dette landet og må se saken som den er. Ha ingen illusjoner. Det finnes intet annet liv, det kan ikke være annet. Vær takknemlige for at dere fremdeles puster!». Lignende episode oppstod når Andrej Sakharov ble utsatt for en grov heksejakt etter sin kamp for de medborgerlige rettighetene – også dette fordømte Sjostakovitsj, selv om han ifølge visse kilder skal ha angret på dette.
Se listen over komposisjoner av Dmitrij Sjostakovitsj.
== Priser og mottakelser (utvalg) ==
1973 – Léonie Sonnings musikkpris
== Referanser ==
== Litteratur ==
Fay, Laurell E. Shostakovich – A Life. 2000. 0-19-513438-9
Brown, Malcolm M. (ed) A Shostakovich Casebook. 2004
Sjostakovitsj, Dimitrij. Memoarer. fortalt til Solomon Volkov. Cappelen, 1980. ISBN 82-02-04496-0
Jacobsson, Stig. Dmitrij Sjostakovitsj. Borås, 1983. ISBN 91-85846-35-X (svensk)
Gundersen, Linda M.A. De Store komponister : Bind 5. Musikken i det 20. århundre. LibriArte, 1997. ISBN 82-445-0194-4
Andersson, Martin. «Balansekunstneren Sjostakovitsj : under hammer og sigd » I: Klassisk musikkmagasin, nr 3 (2006)
Skjeldal, Eskil. «Kampen for kunstnerisk integritet : Sjostakovitsjs symfoni nr. 5» I: Kirke og kultur, nr 1 (2004)
Hegge, Per Egil. «Khatsjaturjan var alltid på plass» I: Klassisk musikkmagasin, nr 1 (2003)
Sverdrup-Thygeson, Ulrik. «Musikk for et regime» I: Filologen, nr 2 (2002)
Bruland, Bjarte. «Dimitrij Sjostakovitsj og Stalin : fortidens musikk» I: Historie, nr 3 (1998)
Bjønnes, Astrid. «Sjostakovitsj og kunsten i Russland». I: Ergo, hefte 2 (1980)
Skyllstad, Kjell. «Sjostakovitsj, kommunismen og Sovjetstaten». I: Ballade, nr.2 (1980)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Dmitri Shostakovich – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dmitri Shostakovich – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på Internet Movie Database
(da) Dmitrij Sjostakovitsj på Filmdatabasen
(fr) Dmitrij Sjostakovitsj på Allociné
(fr) Dmitrij Sjostakovitsj på Allociné
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på AllMovie
(en) Dmitrij Sjostakovitsj hos The Movie Database
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på Apple Music
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på Discogs
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på MusicBrainz
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på Spotify
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på Songkick
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på Last.fm
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på Last.fm
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på AllMusic |
636 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
637 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
638 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
639 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
640 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
641 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
642 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
643 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
644 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
645 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
646 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
647 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
648 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
649 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
650 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
651 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
652 | https://no.wikipedia.org/wiki/Palmeordenen | 2023-02-01 | Palmeordenen | ['Kategori:Arecales', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09'] | Palmeordenen (Arecales) er en orden innenfor blomsterplanter.
| Palmeordenen (Arecales) er en orden innenfor blomsterplanter.
== Taksonomi ==
APG IV-systemet av 2016 plasserer Dasypogonaceae i denne ordenen etter at studier viste Dasypogonaceae som søster til Arecaceae.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) palmeordenen – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) palmeordenen i Encyclopedia of Life
(en) palmeordenen i Global Biodiversity Information Facility
(no) palmeordenen hos Artsdatabanken
(sv) palmeordenen hos Dyntaxa
(en) palmeordenen hos Fossilworks
(en) palmeordenen hos ITIS
(en) palmeordenen hos NCBI
(en) palmeordenen hos Tropicos
(en) Kategori:Arecales – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Arecales – detaljert informasjon på Wikispecies
NCBI Taxonomy Browser |
653 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
654 | https://no.wikipedia.org/wiki/Planter | 2023-02-01 | Planter | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Planter', 'Kategori:Planteriket (Plantae)', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Planter (latin: Plantae) er eukaryote organismer eller «vekster» som ved hjelp av sollys driver fotosyntese, og som har spesielle celleorganeller, eller plastider kalt kloroplaster. Planter med primære kloroplaster omfatter følgende tre grupper:
Blåalger eller glaukofytter (Glaucocystophyta)
Rødalger (Rhodophyta)
Grønne planter som inkluderer grønnalger (Viridiplantae)Blåalger må ikke forveksles med det som tidligere kaltes blågrønnalger (blågrønnbakterier). Av de omkring 374 000 planteartene i verden, er det ifølge artsdatabanken 4 458 plantearter i Norge. | Planter (latin: Plantae) er eukaryote organismer eller «vekster» som ved hjelp av sollys driver fotosyntese, og som har spesielle celleorganeller, eller plastider kalt kloroplaster. Planter med primære kloroplaster omfatter følgende tre grupper:
Blåalger eller glaukofytter (Glaucocystophyta)
Rødalger (Rhodophyta)
Grønne planter som inkluderer grønnalger (Viridiplantae)Blåalger må ikke forveksles med det som tidligere kaltes blågrønnalger (blågrønnbakterier). Av de omkring 374 000 planteartene i verden, er det ifølge artsdatabanken 4 458 plantearter i Norge.
== Plantenes definisjon og taksonomi ==
I botanikken er begrepet «planter» nokså flertydig. Flere definisjoner har vært i bruk gjennom tidene, som varierte i hvorvidt alger, bakterier eller sopp ble inkludert. Den følgende oversikten gjengir de mest vanlige mulighetene i synkende rekkefølge (dvs. at den første definisjonen resulterer i det videste plantebegrepet osv.).
«Planter» har blitt brukt for å betegne:
alle livsformer som ikke er dyr (dette inkluderer både alger, bakterier og sopp)
alle organismer unntatt dyr og sopp (dette inkluderer alger og bakterier)
landplanter og samtlige eukaryote alger
landplanter og de eukaryote algene som bærer primære kloroplaster
landplanter samt grønnalger (=Chloriobonta)
kun landplantene (=Embryophyta)Ingen av definisjonene er allment anerkjent, og det vitenskapelige navnet Plantae har blitt brukt om alle disse seks gruppene.
Det er imidlertid kun de tre siste – landplanter, grønnalgerog eukaryote alger – som er naturlige grupper. De tre første – bakterier, prokaryote alger og sopp – er kunstige samlebegreper.
Dessuten har de to siste gruppene alternative vitenskapelige navn, som man heller bør bruke for å unngå misforståelser. For tiden bruker man oftest det vitenskapelige navnet Plantae på planter med primære kloroplaster.
== Plantenes plassering ==
Plantene regnes innenfor tradisjonell systematikk som et av «rikene» av liv innenfor biologien. Ofte opererer man med følgende evolusjonære hovedgrupper eller «riker» i den taksonomiske systematikken:
Prokaryoter:
Bakterier (Bacteria, Eubacteria)
Arkebakterier (Archaea)
Eukaryoter:
Protister (Protista)
Planter (Plantae)
Sopp (Fungi)
Flercellede dyr (Metazoa)Dette systemet med «riker» er fortsatt omstridt. Den svenske Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna opererer med 5 riker, mens en gruppe europeiske biologer observerer 3 basale grupper hvor bakterier og arkebakterier utgjør to, og den siste gruppen av eukaryoter siden gir opphav til protister, planter, sopp og dyr. Systematikkens «riker» representerer et forsøk på å forene behovet for oversikt med behovet for å dele livsformene opp i mest mulig naturlige grupper.
== Historisk oppfatning ==
Opprinnelig betegnet «planter» alle livsformer som ikke var dyr, eksempelvis i Linnés system. Denne grupperingen viste seg etter hvert å være kunstig. Som første skritt fjernet man sopp og bakterier fra «planteriket». Selv dette riket uten bakterier og sopp er imidlertid kunstig, fordi bl.a. landplanter antas å være i nærmere slekt med dyr enn med f.eks. gulbrune alger.
I «fem-rike-systemet», som er populært og fortsatt anvendes i biologien, er plantene (Plantae) ett av livets fem riker. I planteriket har man i nyere forskning inkludert flest mulig algegrupper uten at gruppen blir kunstig. Dermed blir riket en gruppe bestående av landplanter, grønne alger, rødalger og blåalger.
=== Oppdagelsen av primære kloroplaster ===
Alle eukaryote organismer som lever av fotosyntese, har spesielle celleorganeller, eller plastider, som heter kloroplaster. Ett av de store evolusjonsbiologiske gjennombruddene på 1900-tallet var erkjennelsen av at disse kloroplastene er forhenværende frittlevende organismer, som ble tatt opp i cellene som intracellulære symbionter (se endosymbiontteorien).
Mer spesifikt var det blågrønnbakterier (tidligere kalt blågrønnalger) som ga opphav til eukaryotenes kloroplaster. De «slukte» blågrønnbakteriene ble til såkalte primære kloroplaster i den eukaryote vertscellen.
I løpet av 1990-tallet ble det tydelig at det endosymbiotiske opptaket av blågrønnalger sannsynligvis bare skjedde én eneste gang. Imidlertid har det etter denne hendelsen skjedd flere endosymbiotiske opptak av eukaryoter med primære kloroplaster, dvs. at en eukaryot organisme uten kloroplast «slukte» en annen eukaryot organisme med kloroplast. Dette har gitt opphav til algegrupper med sekundære (bl.a. brunalger) og sågar tertiære kloroplaster.
Hvis det stemmer at primære kloroplaster bare ble ervervet en eneste gang i eukaryoetens historie, med unntak av amøben Paulinella som tilegnet seg en kloroplast relativt nylig evolusjonært sett, er gruppen som stammer ned fra denne arten, en naturlig gruppe. Primære kloroplaster finner man kun hos grønne planter, rødalger og en liten algegruppe som kalles blåalger (Glaucocystophyta). Andre tegn på et nært slektskap mellom disse gruppene er fremdeles usikre. Strengt tatt må også kloroplastene til andre alger (men ikke algene selv!) regnes som slektninger av grønne planter og rødalger.
== Planterikets grupper i bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) plante – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) plante i Encyclopedia of Life
(en) plante i Global Biodiversity Information Facility
(no) plante hos Artsdatabanken
(sv) plante hos Dyntaxa
(en) plante hos Fossilworks
(en) plante hos ITIS
(en) plante hos MycoBank
(en) Kategori:Plantae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Plant – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Plantae – detaljert informasjon på Wikispecies
(no) Planteriket Arkivert 14. april 2021 hos Wayback Machine. hos Artsdatabanken
Miljøstatus i Norge: Dyr og planter |
655 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
656 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
657 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
658 | https://no.wikipedia.org/wiki/Palmer | 2023-02-01 | Palmer | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Palmefamilien'] | Palmer (Arecaceae) er en familie enfrøbladete planter som sammen med familien Dasypogonaceae utgjør palmeordenen Arecales. Familien har om lag 188 slekter og i underkant av 2 600 kjente arter. Ordenen Arecales inngår i kladen Commelinidae. Palmene er utbredt overalt i tropene og delvis også i subtropene og i varme tempererte klimaer.
| Palmer (Arecaceae) er en familie enfrøbladete planter som sammen med familien Dasypogonaceae utgjør palmeordenen Arecales. Familien har om lag 188 slekter og i underkant av 2 600 kjente arter. Ordenen Arecales inngår i kladen Commelinidae. Palmene er utbredt overalt i tropene og delvis også i subtropene og i varme tempererte klimaer.
== Slekter ==
Familien omfatter 188 slekter, blant annet:
Arekapalmeslekten (Areca)
Butia
Chamaedorea
Dvergpalmeslekta (Chamaerops)
Cocos
Chilensk vinpalme (Jubaea)
Phoenixslekta (Phoenix)
Sabal
Salacca
Trachycarpus
Washingtonia
== Kuldeherdige palmer ==
Palmer forbindes gjerne med et tropisk eller subtropisk klima, men det finnes en rekke hardføre palmer som har tilpasset seg ekstreme variasjoner i klima, fra helt ned i −25 til over 40 ℃. De fleste har til felles at de trenger svært varme somrer for å klare svært lave temperaturer, men det finnes også en håndfull palmer som er tilpasset seg et kjøligere klima med svale somrer og relativt milde vintrer. Den mest kjente er trolig vindmøllepalmen, som tåler temperaturer ned mot −15 til −20 ℃. Denne palmen har imponert med sin tilpassingsevne til det fuktige klimaet i Nordvest-Europa og de mildeste delene av Skandinavia.
Andre kuldeherdige palmer er dvergpalme, chilensk vinpalme, Chamaedorea radicalis, gelepalme og Butia eriospatha.
== Eksterne lenker ==
(en) palmer – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) palmer i Encyclopedia of Life
(en) palmer i Global Biodiversity Information Facility
(no) palmer hos Artsdatabanken
(sv) palmer hos Dyntaxa
(en) palmer hos Fossilworks
(en) palmer hos ITIS
(en) palmer hos NCBI
(en) palmer hos The International Plant Names Index
(en) palmer hos Tropicos
(en) Kategori:Arecaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Komplett oversikt over alle verdens palmearter
Palmenorge – Palmedyrking i Norge
Scanpalm – Palmer i Skandinavia |
659 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
660 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
661 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
662 | https://no.wikipedia.org/wiki/Nordishavet | 2023-02-01 | Nordishavet | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:12°Ø', 'Kategori:82°N', 'Kategori:Artikler hvor kart er samme som bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nordishavet', 'Kategori:Polarstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Verdens geografiske ytterpunkter', 'Kategori:Viktige stubber'] | Nordishavet, eller Polhavet, er det minste av jordens fem verdenshav, og omfatter de arktiske områdene. Følgende land har kyst mot Nordishavet: Norge, Russland, USA, Canada, Grønland og Island. Iblant regnes Grønlandshavet, som ligger mellom Grønland, Jan Mayen og Svalbard, samt Norskehavet, til Nordishavet, men de kan også regnes til Atlanterhavet.
Nordishavet dekker et areal på ca. 15,5 millioner km², har et gjennomsnittlig dyp på 1 205 m og rommer en vannmengde på 18,75 millioner km³. I visse sammenhenger kan en se Nordishavet, Barentshavet, Karahavet og Norskehavet omtalt som et sammenhengende arktisk hav.
| Nordishavet, eller Polhavet, er det minste av jordens fem verdenshav, og omfatter de arktiske områdene. Følgende land har kyst mot Nordishavet: Norge, Russland, USA, Canada, Grønland og Island. Iblant regnes Grønlandshavet, som ligger mellom Grønland, Jan Mayen og Svalbard, samt Norskehavet, til Nordishavet, men de kan også regnes til Atlanterhavet.
Nordishavet dekker et areal på ca. 15,5 millioner km², har et gjennomsnittlig dyp på 1 205 m og rommer en vannmengde på 18,75 millioner km³. I visse sammenhenger kan en se Nordishavet, Barentshavet, Karahavet og Norskehavet omtalt som et sammenhengende arktisk hav.
== Randhav og større bukter ==
Barentshavet
Kvitsjøen
Karahavet
Laptevhavet
Østsibirhavet
Tsjuktsjerhavet
Beauforthavet
Nordvestpassasjene
Hudsonbukta
Baffinbukta
Lincolnsjøen
Framstredet
Grønlandshavet
== Geologi og bunnforhold ==
Den eurasiske kontinentalplaten fortsetter utenfor kysten av Russland som en bred kontinentalsokkel som omfatter Barentshavet, Karahavet og de østlige delene av Nordishavet, dvs. Laptevhavet, Østsibirhavet og Tsjuktsjerhavet. Her er Nordishavet et grunt sokkelhav med en dybde på under 200 m. Nord for Sibir har sokkelen en bredde på 600-800 km, mens den i de vestlige delene av havet er mye smalere.
Selve polarbassenget har over store områder dyp på over 3 000 m, men er oppdelt ved tre parallelt gående rygger. Den midtarktiske ryggen strekker seg fra nordøstpynten av Grønland mot Nysibirøyene. Den mektige Lomonosovryggen strekker seg fra nord for Grønland til Nysibirøyene. Nordvest for Ellesmereøya går Alfaryggen ut i polbassenget og fortsetter i Mendelejevfjellene, som slynger seg i retning av sokkelen utenfor Øst-Sibir-havet.
Mellom Den midtarktiske ryggen og sokkelen utenfor Barentshavet og Karahavet ligger Frambassenget, som er 4 665 m på det dypeste. Mellom Den midtarktiske ryggen og Lomonosovryggen ligger Det eurasiske bassenget. Makarovbassenget er dyphavet mellom Lomonosovryggen og Alfaryggen/Mendelejevfjellene, og Kanadabassenget er det store dyphavsbekkenet mellom Alfaryggen og Alaska.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Arctic Ocean – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kart over havbunnen
Mot et isfritt Arktis? Cicerone nr. 2/2000
Hvem skal eie Nordpolen? – nyhetsoppslag i Aftenposten
(en) Isutbredelsen, daglig oppdatert
Kart som viser Arktika-kontinentet med Laurentia, Siberia (Angaraland) og Baltica for 2 mrd år siden - Russian Journal of Earth Sciences (WDCB). |
663 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
664 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
665 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
666 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
667 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
668 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
669 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
670 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
671 | https://no.wikipedia.org/wiki/Juan_Carlos_I_av_Spania | 2023-02-01 | Juan Carlos I av Spania | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Deltakere for Spania under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Fødsler 5. januar', 'Kategori:Fødsler i 1938', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Huset Bourbon', 'Kategori:Karlsprisen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Nansenprisen', 'Kategori:Mottakere av den internasjonale Simón Bolívar-prisen', 'Kategori:Mottakere av frihetsprisen (Four Freedoms Award)', 'Kategori:Personer fra Madrid', 'Kategori:Personer fra Roma', 'Kategori:Personer fra San Sebastián', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Serafimerordenen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Spanske monarker', 'Kategori:Spanske seilere', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Juan Carlos I, eller Juan Carlos Alfonso Víctor María de Borbón y Borbón-Dos Sicilias, norsk form Johan Karl I, (født 5. januar 1938 i Roma i Italia) var Spanias regjerende konge fra 1975 til han i 2014 abdiserte til fordel for sin sønn. Han beholdt ved abdikasjonen tittelen konge og tiltaleformen majestet.
Francisco Franco utpekte i 1969 Juan Carlos til sin etterfølger. Ved Francos død i 1975 ble Juan Carlos konge og statssjef. Sammen med Adolfo Suárez som ble utnevnt til statsminister i 1976, startet han prosessen som gjorde Spania til et konstitusjonelt monarki. I 1981 satte Juan Carlos ved sin inngripen stopper for et antidemokratisk statskupp.
Den 2. juni 2014 gjorde kong Juan Carlos det kjent at han ønsket å abdisere. I henhold til grunnlovens paragraf 57, 5 må suksesjon ved abdikasjon ordnes ved lov vedtatt av parlamentet og med ikrafttredelse ved offentliggjøring. Etter at loven ble vedtatt i begge kamre, sanksjonerte Juan Carlos 18. juni 2014 loven om sin egen abdikasjon. Sønnen Felipe overtok tronen torsdag 19. juni 2014.
| Juan Carlos I, eller Juan Carlos Alfonso Víctor María de Borbón y Borbón-Dos Sicilias, norsk form Johan Karl I, (født 5. januar 1938 i Roma i Italia) var Spanias regjerende konge fra 1975 til han i 2014 abdiserte til fordel for sin sønn. Han beholdt ved abdikasjonen tittelen konge og tiltaleformen majestet.
Francisco Franco utpekte i 1969 Juan Carlos til sin etterfølger. Ved Francos død i 1975 ble Juan Carlos konge og statssjef. Sammen med Adolfo Suárez som ble utnevnt til statsminister i 1976, startet han prosessen som gjorde Spania til et konstitusjonelt monarki. I 1981 satte Juan Carlos ved sin inngripen stopper for et antidemokratisk statskupp.
Den 2. juni 2014 gjorde kong Juan Carlos det kjent at han ønsket å abdisere. I henhold til grunnlovens paragraf 57, 5 må suksesjon ved abdikasjon ordnes ved lov vedtatt av parlamentet og med ikrafttredelse ved offentliggjøring. Etter at loven ble vedtatt i begge kamre, sanksjonerte Juan Carlos 18. juni 2014 loven om sin egen abdikasjon. Sønnen Felipe overtok tronen torsdag 19. juni 2014.
== Bakgrunn ==
Kong Juan Carlos I ble født i eksil. Han er eldste sønn av Juan, greve av Barcelona, og barnebarn av kong Alfonso XIII, Spanias siste konge før avskaffelsen av monarkiet i 1931 og innføring av Den andre republikk.
== Tronfølger ==
General Francisco Franco erklærte Spania som monarki i 1947. Dette ble omtalt som en gjeninnføring av monarkiet, og Franco inngikk en avtale med tronpretendenten, Juan, om at begge sønnene hans, Juan Carlos og den yngre Alfonso, skulle utdannes i Spania. I 1969 utnevnte Franco Juan Carlos til sin etterfølger for å sikre regimets framtid. Hans far, Juan, som var den de spanske monarkistene foretrakk, ble dermed forbigått, mens utnevnelsen ble vel mottatt blant konservative. Av opposisjonen på venstresiden ble prinsen derimot ansett som en marionett for Franco.Ved utnevnelsen til tronfølger erklærte Juan Carlos sin lojalitet til det fascistiske regjeringspartiet Movimiento Nacional. Under Francos styre hadde han en rekke representative oppgaver og fungerte også som statsoverhode i kortere perioder. Etterhvert hadde han også samtaler med opposisjonen med tanke på framtidige reformer, men Franco avviste at Juan Carlos på noen måte var illojal mot hans visjoner for landet.
== Konge og demokratisering ==
Franco døde 20. november 1975 og Juan Carlos ble konge og statssjef. Den 22. november avla kongen ed og sverget å forsvare Movimiento Nacionals prinsipper. Samtidig la han vekt på at han ville arbeide for å bygge bro over splittelsen borgerkrigen hadde skapt og for sosial forsoning. De første månedene av Juan Carlos' regjeringstid fant lite endring sted. Sammen med sine rådgivere gikk han imidlertid i gang med å planlegge reformer.
Muligheten for kursendring oppsto i juli 1976, da den Franco-tro statsministeren Carlos Arias Navarro gikk av. Kong Juan Carlos utnevnte den reformvennlige og pragmatiske Adolfo Suárez til statsminister, også han fra El Movimiento Nacional. Med kongens støtte ble en liberaliserings- og demokratiseringsprosess satt i gang. Kong Juan Carlos bidro i prosessen med både offentlig og privat støtte og arbeidet for å få landets militære til å støtte demokratiseringen. Frie valg ble avholdt i 1977 og året etter fikk Spania en ny, demokratisk grunnlov som gjorde landet til et konstitusjonelt monarki. Kongen sanksjonerte grunnloven 27. desember 1978.
I lys av demokratiseringsprosessen frasa kongens far seg i 1977 sin arverett til Spanias trone.Overgangen til demokrati var likevel ikke sikret. Spania opplevde økende politisk vold særlig fra baskiske separatister og Franco-tro motstandere av demokratiseringsprosessen, de siste støtte av en rekke personer som alle hadde beholdt sine viktige posisjoner og som ønsket seg tilbake til tidligere tiders tilstand. En avdeling av Sivilgarden under ledelse av Antonio Tejero forsøkte 23. januar 1981 å gjøre statskupp. Kong Juan Carlos grep inn og kuppet ble raskt slått ned. Som øverstkommanderende for landets væpnede styrker fordømte kongen kuppforsøket og ga ordre om at de væpnede styrker skulle holde seg i ro. Etter å ha forsikret seg om støtte fra militære sjefer, holdt kongen en fjernsynstale der han stilte seg bak demokratiet og ga kuppmakerne ordre om å overgi seg.
== Tittel ==
I henhold til grunnloven er monarkens tittel «konge av Spania». Grunnloven tillater at også andre titler tilknyttet Spanias krone kan benyttes. Historisk har Spanias konger ført tittelen «katolske majesteter», samt en lang rekke titler for land og områder spanske monarker har regjert eller gjort krav på: Konge av Castilla, León, Aragón, De to sicilier, Jerusalem, Navarra, Granada,Toledo, Valencia, Galicia, Mallorca, Menorca, Sevilla, Sardinia, Córdoba, Corsica, Murcia, Jaén, Algarve, Algeciras, Gibraltar, Kanariøyene, Øst- og Vestindia, øyer og fastland i verdenshavet, erkehertug av Østerrike, hertug av Burgund, Brabant og Milano, greve av Habsburg, Flandern, Tyrol og Barcelona, herre av Bizkaia og Molina. Denne lengre tittelen gikk ut av bruk på 1800-tallet.
== Abdikasjon ==
Juan Carlos' avgang kom etter skandaler som gjorde at han i løpet av få år tapte den politiske kapital han hadde opparbeidet i mellom 1975 og 1981. I 2011 ble kongens svigersønn Iñaki Urdangarin anklaget blant annet for korrupsjon av offentlige midler, noe han senere også ble dømt for. I 2012, midt under finanskrisen, ble det kjent at kong Juan Carlos hadde vært på elefantjakt i Botswana med sin elskerinne, Corinna Larsen. Kongens popularitet sankt dramatisk.
Den 2. juni 2014 gjorde han det kjent at han ønsket å abdisere. I henhold til grunnlovens paragraf 57, 5 må suksesjon ved abdikasjon ordnes ved organisk lov vedtatt av parlamentet og med ikrafttredelse ved offentliggjøring i Boletín Oficial del Estado. Deputertkongressen ga støtte til en lov som godkjenner abdikasjonen i en avstemning 11. juni 2014. Loven fikk støtte fra Partido Popular (PP) og Partido Socialista Obrero Español (PSOE). 299 deputerte (87,7 %) stemte for, mens 19 stemte mot (5,6 %) og 23 avholdt seg fra å stemme (6,7 %). Senatet vedtok 17. juni 2014 lovforslaget med 233 stemmer for, fem mot og 20 avholdende. Den 18. juni 2014 sanksjonerte kong Juan Carlos loven om sin egen abdikasjon.I forbindelse med abdikasjonen og Felipes overtakelse av tronen oppsto det debatt om statsformen. En meningsmåling utført for avisen El País viste at 62 % ønsket folkeavstemning om statsformen. Samtidig ga 49 % uttrykk for støtte til monarki, mens 36 % ønsket republikk. En annen meningsmåling, utført for avisen El Mundo, viste at 55,7 % støttet monarkiet. Støtten til monarkiet var størst blant PPs velgere, der 80,3 % ville beholde statsformen. Også et flertall av PSOEs velgere, 52,7 %, støttet monarkiet. 76,4 % av de spurte ga uttrykk for at kongen hadde fattet en riktig beslutning ved å abdisere. 65 % ga samtidig uttrykk for at de hadde et positivt inntrykk av kong Juan Carlos, opp fra 41,3 % i januar 2014.Spanias regjering vedtok 13. juni 2014 at Juan Carlos har tittelen konge og tiltaleformen majestet også etter abdikasjonen.I 2019 fratok kong Felipe sin far apanasjen og frasa seg all arv fra farens fond i skatteparadiser. I 2020 forlot Juan Carlos Spania og gikk i frivillig eksil i De forente arabiske emirater. Han var da under etterforskning av spanske og sveitsiske myndigheter for sin utenlandsformue.
== Ekteskap og barn ==
Kong Juan Carlos giftet seg med den greske prinsessen Sofia i 1962. De har tre barn:
Prinsesse Elena (f. 1963)
Prinsesse Cristina (f. 1965)
Kong Felipe VI (f. 1968)
== Utmerkelser ==
Kong Juan Carlos var ordensherre for de spanske ordener, blant annet den spanske utgaven av Ordenen det gylne skinn, Karl IIIs orden og Maria Luisa-ordenen.Juan Carlos ble i 1982 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. Han ble i 1979 ridder av den svenske Serafimerordenen og i 1980 ridder av den danske Elefantordenen. Han ble i 1982 tildelt Karlsprisen. I 1988 ble han ridder av den britiske Hosebåndsordenen. I 2001 mottok han Den hvite ørns orden fra Polens president.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Vilallonga, José Luis de: Kong Juan Carlos: samtaler, Oslo: Scanbok, 1993. ISBN 8259012049. Fulltekstutgave fra Nasjonalbiblioteket
== Eksterne lenker ==
(en) Juan Carlos I of Spain – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Juan Carlos I, Rey de España – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Juan Carlos I på Internet Movie Database
(en) Juan Carlos I hos The Movie Database
(en) Juan Carlos I hos The Peerage
(en) Juan Carlos I – Olympedia
(en) Juan Carlos I – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
Spanias kongehus (spansk, engelsk, katalansk, baskisk, galisisk, valensiansk) |
672 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
673 | https://no.wikipedia.org/wiki/Den_industrielle_revolusjon | 2023-02-01 | Den industrielle revolusjon | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historie', 'Kategori:Industri', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Teknologihistorie'] | Den industrielle revolusjon er den omfattende sosiale, økonomiske og teknologiske forandringen, som ble innledet med utvikling av arbeidseffektiviserende maskineri. I begynnelsen var det snakk om manuelt drevne maskiner, som spinnemaskinen «Spinning Jenny», men utviklingen tok særlig fart etter oppfinnelsen av dampmaskinen, seinere også med elektrisitet og stadig mer automatisert maskineri. Man pleier ofte å dele den industrielle revolusjon i to perioder: Den første, som stort sett er knyttet til Storbritannia mot slutten av 1700-tallet, og den andre, som spredte seg videre til Belgia og Frankrike utover 1800-tallet og deretter Tyskland og USA i siste halvdel 1800-tallet. På slutten av 1800-tallet ble industrialisering preget av kjemi, olje, elektrisitet samt bruk av forbrenningsmotoren, og Storbritannia ble forbigått av Tyskland og USA.Den industrielle revolusjon regnes av mange historikere for å være den mest omfattende endring i menneskehetens historie siden jordbruksrevolusjonen i det gamle Mesopotamia for omtrent 10 000 år siden.
Betegnelsen industrial revolution var utbredt i Storbritannia fra rundt 1840 og skrev seg trolig fra franske kommentatorer som beskrev de økonomoiske og sosiale endringene i samtiden. Friedrich Engels brukte betegnelsen for å beskrive en dramatisk hendelse. Arnold Toynbees forelesninger ved Oxford (publisert 1884) førte til at begrepet ble fast etablert blant historikere. Toynbee satt startpunktet til 1760 og mente at prosessen var fullendt rundt 1850. | Den industrielle revolusjon er den omfattende sosiale, økonomiske og teknologiske forandringen, som ble innledet med utvikling av arbeidseffektiviserende maskineri. I begynnelsen var det snakk om manuelt drevne maskiner, som spinnemaskinen «Spinning Jenny», men utviklingen tok særlig fart etter oppfinnelsen av dampmaskinen, seinere også med elektrisitet og stadig mer automatisert maskineri. Man pleier ofte å dele den industrielle revolusjon i to perioder: Den første, som stort sett er knyttet til Storbritannia mot slutten av 1700-tallet, og den andre, som spredte seg videre til Belgia og Frankrike utover 1800-tallet og deretter Tyskland og USA i siste halvdel 1800-tallet. På slutten av 1800-tallet ble industrialisering preget av kjemi, olje, elektrisitet samt bruk av forbrenningsmotoren, og Storbritannia ble forbigått av Tyskland og USA.Den industrielle revolusjon regnes av mange historikere for å være den mest omfattende endring i menneskehetens historie siden jordbruksrevolusjonen i det gamle Mesopotamia for omtrent 10 000 år siden.
Betegnelsen industrial revolution var utbredt i Storbritannia fra rundt 1840 og skrev seg trolig fra franske kommentatorer som beskrev de økonomoiske og sosiale endringene i samtiden. Friedrich Engels brukte betegnelsen for å beskrive en dramatisk hendelse. Arnold Toynbees forelesninger ved Oxford (publisert 1884) førte til at begrepet ble fast etablert blant historikere. Toynbee satt startpunktet til 1760 og mente at prosessen var fullendt rundt 1850.
== Den første industrielle revolusjonen ==
Den første, industrielle revolusjon strekker seg over en drøy hundreårsperiode fra omkring 1760 til 1850, og er først og fremst knyttet til Storbritannia, og da særlig Nord- og Midt-England samt sørlige deler av Skottland og Wales.
Den industrielle revolusjon oppstod av mange årsaker. At visse reformer i jordbruket begynte før de industrielle, kan ha lagt forholdene til rette for dem. Et mer avansert jordbruk med blant annet nye typer ploger og såmaskiner, dyrking av nye grønnsaker som poteter og turnips, og økt kunnskap bidro til større produktivitet og vekst. Dette gjorde mange av bøndene, husmennene og landarbeiderne overflødige, og mange av dem ble tvunget til industriområdene for å ta seg arbeid på fabrikker.
En annen viktig faktor var at folketallet hadde vokst betydelig før den industrielle revolusjon og fortsatte å øke i perioden. Dette skyldtes blant annet høyere gjennomsnittsalder som følge av mer mat, bedre hygiene og færre pester og epidemier. Dermed ble tilgangen på arbeidskraft til å betjene fabrikkene større.
Transportsystemene ble kraftig forbedret i perioden og utbyggingen av kanaler og senere jernbaner gav tilgang til større markedsområder. På denne tiden hadde Storbritannia dessuten god tilgang på råvarer. For det første, rike forekomster av kull, som var blitt industriens viktigste energikilde, og for det andre, handelskontrakter som sikret god tilgang på blant annet bomull og silke.
Tilgangen på kapital var en annen viktig faktor. Noen måtte investere i de nye fabrikkene. Storbritannia viste stor kreativitet når det gjaldt investering, deriblant leie av lokaler, betaling i avdrag og et bruktmarked for maskiner. Handelsmenn og jordeiere var sosiale grupper med penger til å investere og bidro blant annet til investeringer i kanalselskaper og finansiering av kullutvinning, samt kapital til lån, ofte basert på personlig tillit. Storbritannia hadde også etter hvert utviklet et egnet bank- og finanssystem for overføring av kapital mellom næringssektorer, og under den industrielle revolusjon vokste antall banker i England fra en håndfull til flere hundre.
Innovasjoner preget dessuten den industrielle revolusjon og noen av disse var banebrytende. To eksempler er «Spinning Jenny», en hånddrevet spinnemaskin, og dampmaskinen, som gjorde at kull ble en viktig energikilde. Nye måter å produsere på, såkalte prosessinnovasjoner, dukket også opp, ofte ved hjelp av eksperimentering med nye metoder. Damptog som «The Rocket», ble brukt til transport av både kull og folk. Dette var en revolusjonerende måte å transportere materialer på.
Omtrent på denne tiden ble også kullkraft den viktigste kraftkilden i samfunnet. Frem til da hadde treverk vært ryggraden i nær sagt alle industrigrener i sivilisasjonen, og som brensel forøvrig. Avskogingen som følge av dette foregikk etterhvert raskere enn nye trær kunne vokse til. For å unngå en kollaps var det tvingende nødvendig å komme opp med et alternativ for trevirke, noe kullet egnet seg utmerket til.
De nye metodene var ikke alltid populære blant arbeidsfolk, som så arbeidsplassene sine forsvinne. Luddittene utgjorde en bevegelse som førte til opprørslignende tilstander omkring 1810.
== Den andre industrielle revolusjonen ==
Den andre, industrielle revolusjon spredte seg fra omkring 1850 til 1920 og var preget av at en hel rekke land gjennomgikk en industriell omstillingsprosess. Tyskland og USA var i spissen og overtok Storbritannias posisjon som ledende industriland.
Telegrafen, telefonen og bilen er eksempler på nyvinninger som satte sitt preg på denne perioden, og utnyttelse av elektrisiteten ble på mange måter et symbol, slik som dampmaskinen hadde blitt det under den første industrielle revolusjon. Perioden var også preget av serie- og masseproduksjon, og det kom ny industri og nye produksjonsmåter, deriblant fremstilling av stål og kunstige fargestoffer. I denne nye industrien foregikk produksjonen i store enheter med flere tusen ansatte. Store fabrikker med et stort antall mennesker skapte grobunn for fremveksten av den moderne arbeiderbevegelsen. Man fikk organisering av streiker, og etter hvert bedre arbeidsforhold.
Den amerikanske og engelske kapitalismen utviklet seg forskjellig i løpet av den andre industrielle revolusjon. Det ligger mange faktorer til grunn for denne utviklingen, men man kan si at Storbritannia ikke hadde en tilstrekkelig viril og omstillingsdyktig elite da de økonomiske utfordringene kom fra USA og Tyskland. Dette viste seg blant annet i den storstilte utbyggingen av jernbaner i hele USA. Jernbanen bandt USA fysisk sammen og det amerikanske næringslivet drog nytte av at det åpnet seg et stort innenlandsmarked. Stor innvandring bidrog dessuten til å forstørre dette markedet ytterligere.
En annen grunn til at USA fikk en særstilling som verdens ledende land økonomisk sett, var at myndighetene førte en næringspolitikk som gjorde at initiativrike entreprenører møtte få hindringer når de ville starte ny næringsvirksomhet. Denne perioden brakte også frem nye organisasjonsmessige innovasjoner, som etter hvert fikk sitt utspring i amerikanske storbedrifter. Dette ble gjort ved å slå sammen mindre bedrifter til større konsern, noe som ikke var vanlig i Storbritannia. Storbedriftene hadde en høy produktivitetsgevinst og dermed også et konkurransefortrinn. Amerikansk kapitalisme skilte seg dessuten ut ved å dele eierskapet og ledelsen i virksomhetene. Dette førte til at man fikk børsnoterte aksjeselskaper der aksjene som regel ble spredd på en rekke investorer.
Som en oppsummering kan man si at den amerikanske formen for kapitalisme var preget av konkurranseorientering, og en stor grad av markedsøkonomi. I Storbritannia var det derimot mye vanligere med små bedrifter som var uavhengig av hverandre, ofte eid av personer eller familier. Personlig kapitalisme er ofte brukt som betegnelse på kapitalismen som fantes i Storbritannia på denne tiden.
I denne perioden ble England styrt av dronning Victoria. Den blir derfor også kalt for Victoriatiden.
== Den industrielle revolusjon i Norge ==
Storbritannia var det klart førende industrilandet gjennom mesteparten av 1800-tallet. Belgia fulgte etter på 1820-tallet, siden Frankrike og fra 1850-tallet også Tyskland og USA. Industrialiseringen av Norge begynte rundt 1840 med tekstilindustri og mekaniske verksteder. De første dampdrevne tekstilfabrikkene ble opprettet rundt 1850. I perioden 1840-1870 ble teknologi til tekstilindustrien hentet fra Storbritannia både i form av maskiner og fagfolk, noen av fagfolkene ble værende og sto for driften samt opplæring av norske arbeidere. Også i verkstedindustrien var det betydelig innflytelse fra Storbritannia. Fra rundt 1870 begynte norske tekstilfabrikker å importere maskiner fra tyske produsenter, særlig i Chemnitz. På slutten av 1800-tallet ble norske handelsmøller sterkt modernisert særlig med maskiner fra Tyskland. Dampsagbruk og høvlerier kom på 1860-tallet, tremasse-industrien på 1870-tallet, cellulose- og papirindustrien fra 1880-tallet og den elektrokjemiske og elektrometallurgiske industrien begynte rundt 1900. Ved århundreskiftet var omkring 9 % sysselsatt i industrien. Først ved inngangen til første verdenskrig i 1914 kunne Norge kalles et industrisamfunn. Industrialiseringen var sterkest i Kristiania (Oslo), Drammen, Grenland og Østfold. Etterhvert ble det også skapt lokalsamfunn dominert av industri, som Rjukan og Årdal.Den industrielle revolusjon førte til sosiale og demografiske endringer i Norge. Mange søkte til byene og folketallet der økte ekspansivt. Arbeidsfolk i byene som jobbet på fabrikker levde ofte i dårlige kår og industrialiseringen førte med seg fattigdom og sykdom, bl.a. skildret i Oskar Braatens romaner.
Utbredt leseferdighet og generelt godt utdanningsnivå antas å være viktig grunn vellykket industrialisering og rask økonomisk vekst i Skandinavia på 1800-tallet. I 1860 var brutto nasjonalprodukt per innbygger 315 dollar i Skandinavia sammenlignet med 402 dollar i Storbritannia, Frankrike, Nederland og Sveits; i 1913 var tallene henholdsvis 735 og 765 dollar. Den «andre industrielle revolusjon» på slutten av 1800-tallet var særlig viktig for Norge og Tyskland ble fra rundt 1900 (til andre verdenskrig) den viktigste kilden til teknologi i Norge; kjemi, elektrisitet og etterhvert forbrenningsmotoren spilte viktige roller i denne perioden.
== Forskning og analyser ==
Ifølge Katrine Bruland, professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo, bør industrialiseringen betraktes som en langvarig og bred utvikling som begynte i England rundt år 1400. Dette beskrives heller som en evolusjon enn en revolusjon. I Brulands perspektiv var ikke maskinene (som dampmaskinen og tekstilmaskin) i seg selv avgjørende, men verktøymaskiner som brukes til å lage andre maskiner.
Statistikk fra tiden 1750-1850 viser at endringene var gradvise med relativ langsom vekst i industriproduksjon og produktivitet, investeringer anlegg endret seg langsomt, og det var en gradvis overgang fra sysselsetting dominert av landbruk til andre sektorer. Vekst i brutto nasjonalprodukt på slutten av 1700-tallet var relativt liten. Det er anslått at produktiviteten 1760-1800 vokste 0,2 % årlig mens 1830-1860 var veksten på 1 %. Maxine Berg og Pat Hudson fremholder samtidig at i sum var det omfattende og radikale endringer som var åpenbare i samtiden. Fokuset på disse gradvise endringene kalles på engelsk til dels gradualist perspective.Den britiske historikeren Phyllis Deane (1918-2012) skrev at industrielle revolusjoner typisk inkluderer flere relaterte prosesser:
systematisk og utbredt bruk av vitenskap og empirisk kunnskap produksjonsprosesser
spesialisering av økonomisk virksomhet for produksjon for et stort marked (nasjonalt eller internasjonalt) snarere enn privat eller lokal bruk
urbanisering: flytting fra landdistrikter til byer
«upersonlige» produksjonsmidler slik at de er knyttet til bedrifter i stedet for familier eller stammer
vekst i produksjon av foredlete produkter
utstrakt bruk av kapitalvarer (maskiner) som et supplement eller substitutt for mennesker
fremvekst av en samfunnsklasse kjennetegnet ved eierskap til produksjonsmidler (i stedet for eierskap til jord)Den britiske historikeren Arnold Toynbee introduserte begrepet industriell revolusjon i en forelesningsrekke ved University of Oxford i 1880-1881. Toynbee brukte årstallet 1760 startpunkt. Professor J.U. Nef mente at de teknologiske endringene og storskala industriproduksjon hadde utgangspunkt på 1500-tallet og tidlig 1600-tall. Nef mente industrialiseringen ikke var en plutselig og distinkt endring på slutten av 1700-tallet. Andre forskere (blant andre Walther G. Hoffmann og Walt Rostow) mener at tall for industriproduksjon og trafikk i britiske havner viser årene 1780-1800 som de avgjørende.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kapittelet Den industrielle revolusjon i Kåre D. Tønnesson (1985). To revolusjoner: 1750-1815. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203105947. bind 10 i Aschehougs verdenshistorie
Historiens folk og riker : 1800-1850 : Den industrielle revolusjon 1800-1850. Oslo: Gyldendal. 1991. ISBN 8205190542.
Kapittel 4 Den industrielle revolusjon i Rolv Petter Amdam (red.) (2000). Markedsøkonomiens utvikling. Bergen: Fagbokforl. s. 51-66. ISBN 8276746691.
T.S. Ashton (1948): The Industrial Revolution (1760-1830), Oxford University Press, ISBN 0-19-500252-0 Nettutgave
David S. Landes (1969). The Unbound Prometheus: Technological Change and Industrial Development in Western Europe from 1750 to the Present University of Cambridge ISBN 0-521-09418-6
Paul Mantoux: Den industrielle revolusjon. Nisus Forlag. 2018.Den industrielle revolusjon og NorgeFritz Hodne og Ola Honningdal Grytten (2000). Norsk økonomi i det nittende århundre. Bergen: Fagbokforl. ISBN 8276743528.
Kjeldstadli, Myklebust og Thue (red.) (1994). Formingen av industrisamfunnet i Norden fram til 1920. Oslo: TMV. ISBN 8213001044. |
674 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
675 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
676 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
677 | https://no.wikipedia.org/wiki/Soldoggfamilien | 2023-02-01 | Soldoggfamilien | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nellikordenen'] | Soldoggfamilien (Droseraceae) er en plantefamilie som omfatter tre planteslekter.
Alle artene er kjøttetende. De er ett- eller flerårige urter med bladene i rosettform. Blomstene er femtallige, og frukten er en kapsel. De vokser på solrike steder med næringsfattig, sur jord, unntatt Aldrovanda som flyter i ferskvann. Artene i soldoggslekta (Drosera) fanger insekter på de klebrige bladene, mens venusfluefanger (Dionaea) og Aldrovanda har blader som klapper sammen om byttet. Insektene fordøyes, og dette gir plantene verdifull næring.
De litt over 200 artene er utbredt i store deler av verden, men de mangler i de store ørkenområdene og det meste av Arktis. Nesten alle artene tilhører soldoggslekta. Dionaea og Aldrovanda omfatter én art hver. Artsmangfoldet er lite i Holarktis, og de fleste artene vokser på den sørlige halvkule. I Norge finnes tre arter i soldoggslekta.
Tidligere tilhørte Drosophyllum lusitanicum denne familien, men den har blitt flyttet til en egen familie, Drosophyllaceae, hvor den er den eneste arten.
| Soldoggfamilien (Droseraceae) er en plantefamilie som omfatter tre planteslekter.
Alle artene er kjøttetende. De er ett- eller flerårige urter med bladene i rosettform. Blomstene er femtallige, og frukten er en kapsel. De vokser på solrike steder med næringsfattig, sur jord, unntatt Aldrovanda som flyter i ferskvann. Artene i soldoggslekta (Drosera) fanger insekter på de klebrige bladene, mens venusfluefanger (Dionaea) og Aldrovanda har blader som klapper sammen om byttet. Insektene fordøyes, og dette gir plantene verdifull næring.
De litt over 200 artene er utbredt i store deler av verden, men de mangler i de store ørkenområdene og det meste av Arktis. Nesten alle artene tilhører soldoggslekta. Dionaea og Aldrovanda omfatter én art hver. Artsmangfoldet er lite i Holarktis, og de fleste artene vokser på den sørlige halvkule. I Norge finnes tre arter i soldoggslekta.
Tidligere tilhørte Drosophyllum lusitanicum denne familien, men den har blitt flyttet til en egen familie, Drosophyllaceae, hvor den er den eneste arten.
== Litteratur ==
«Droseraceae». APWEbsite. Besøkt 20. oktober 2017.
«Droseraceae». Flora of China. Besøkt 20. oktober 2017.
«Droseraceae». Flora of North America. Besøkt 20. oktober 2017.
== Eksterne lenker ==
(en) Soldoggfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Soldoggfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Soldoggfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Soldoggfamilien hos Dyntaxa
(en) Soldoggfamilien hos Fossilworks
(en) Soldoggfamilien hos ITIS
(en) Soldoggfamilien hos NCBI
(en) Soldoggfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Soldoggfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Droseraceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Droseraceae – detaljert informasjon på Wikispecies |
678 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
679 | https://no.wikipedia.org/wiki/Gatas_Parlament | 2023-02-01 | Gatas Parlament | ['Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1993', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix', 'Kategori:Norske hiphopgrupper', 'Kategori:Vinnere av Alarmprisen'] | Gatas Parlament er ei venstreradikal rap-gruppe fra Oslo. Bandet bestod opprinnelig av Elling Borgersrud, Aslak Borgersrud og Don Martin og var pionerer innen norskspråklig rap - den første norskspråklige hiphop-gruppa som ga ut plate. De lager samfunnskritisk hiphop og rap, og har ofte skapt overskrifter med sine til tider noe spissformulerte utfall. Blant de mest kjente låtene til Gatas Parlament er «Bombefly» og «Anti-amerikansk dans», som begge tar opp temaet krigen mot terrorisme. Per 2015 består Gatas Parlament av Elling Borgersrud og Jester.
| Gatas Parlament er ei venstreradikal rap-gruppe fra Oslo. Bandet bestod opprinnelig av Elling Borgersrud, Aslak Borgersrud og Don Martin og var pionerer innen norskspråklig rap - den første norskspråklige hiphop-gruppa som ga ut plate. De lager samfunnskritisk hiphop og rap, og har ofte skapt overskrifter med sine til tider noe spissformulerte utfall. Blant de mest kjente låtene til Gatas Parlament er «Bombefly» og «Anti-amerikansk dans», som begge tar opp temaet krigen mot terrorisme. Per 2015 består Gatas Parlament av Elling Borgersrud og Jester.
== Biografi ==
=== Starten ===
Gruppa ble stiftet i 1993 etter at brødrene Aslak og Elling Borgersrud møtte DJ og rapper Don Martin. Elling var punker og blitzer, men på tampen av 1980-tallet oppdaget han politisk hiphop med Public Enemy i spissen. Tidlig på 1990-tallet begynte Durative Booking å arrangere hiphopkonserter på Blitzhuset, noe som lokket Oslogrupper som Lament Configuration, Warlocks og Conspiracy 2 Murda til Blitz. Elling fant raskt tonen med Don Martin i Conspiracy 2 Murda, og Gatas Parlament ble dermed grunnlagt.
Navnet Gatas Parlament ble inspirert både av Carl I. Hagen, som en gang uttalte at «gatens parlament» styrte Norge etter at demonstranter (inkludert medlemmene av Gatas Parlament) hadde kastet egg på ham, og av albumet Gadens Parlament (1990) av den danske rapgruppa Vote 4 Truckers.
=== 1994-2001: Første utgivelser ===
Gatas' første plate het Autobahn til Union og kom ut i 1994, før EU-avstemninga samme år. Det var den første norskspråklige hiphoputgivelsen noensinne. I løpet av de neste åra utgav bandet flere singler og EP-er. Gatas Parlament hadde to mål med denne plata: De ville vise at det gikk an å rappe på norsk og de ville forhindre at Norge ble med i EU. Det siste punktet endte til fordel for gruppa, men det skulle ta langt flere år å overbevise det norske hiphopmiljøet om at norsk språk kunne brukes i hiphop. Gruppa ble i utgangspunktet møtt med sterk skepsis fra det etablerte hiphop-miljøet i Oslo, men med sine første plater og konserter plantet Gatas Parlament frøene til den norskspråklige hiphop-revolusjonen. De ble sakte, men sikkert et forbilde for flere norskspråklige rappere, for eksempel Klovner i Kamp, som oppsto i beundring av blant andre Gatas Parlament.
I 1996 kom EP-en Slå Tilbake, som ble fulgt opp av Naturkraft (1997) utgitt i samarbeid med Natur og Ungdom, og som var en protest mot bygging av gasskraftverk. I 1997 dannet Gatas Parlament og rapperen/produsenten Jester også hiphop-interesseorganisasjonen Rhythm And Rhymes (RAR), som senere utviklet seg til å bli et plateselskap. I 1999 gav gruppa ut singelen Stem Gatas Parlament”, samtidig som Don Martin sluttet for å konsentrere seg om en solokarriere med engelskspråklig rapping i høyt tempo, inspirert av Public Enemy og engelsk britcore. I 2000 slapp han EP-en Episode 1 – The Resurrection, platedebuten til Conspiracy 2 Murda, fulgt av The Al Dente EP (2001) og Radio Alarmclock EP (2003) som Don Martin.
I mellomtiden hadde Elling og Aslak blitt kjente navn i det norske hiphopmiljøet. Gatas Parlament fikk forsida i Avis1 og VG, etter at de hadde skjelt ut kronprins Haakon fra scenen under hiphoparrangementet Norwegian Hood på Rockefeller.
=== 2001-2003: Debutalbum ===
I 2001 kom singelen La raseriet strømme, som raskt ble en livefavoritt. Da den norskspråklige rapbølgen rullet over landet i 2000 og 2001 med gruppene Tungtvann, Klovner i Kamp, Pen Jakke og Apollo i spissen fikk Gatas Parlament ikke tilbud fra noen av de etablerte plateselskapene. Tommy Tee, som tidligere hadde nektet å spille Gatas Parlament på radio, ville ha dem med på samleplata ScandalNavia Vol. 1 (2000). Derfra startet et samarbeid mellom dem. I 2002 utgav GP debutalbumet Holdning over underholdning gjennom et samarbeid mellom Tee Productions og Rhythm and Rhymes.
Den første utgaven av plata måtte trekkes tilbake fordi låta «Nå Om Da'n» inneholdt en sample fra ei låt av Steely Dan, som Gatas Parlament ikke hadde spurt om lov til å få bruke. Året etter ble gruppa arrestert etter en spillejobb i Alta, mistenkt for biltyveri, men etter bare noen timer hadde politiet utelukket at gruppa hadde noe med tyveriet å gjøre. Selv sa de aldri at de ikke hadde stjålet bilen. Samme år kom Don Martin tilbake til gruppa, og de vant Alarmprisen 2003 i klassen hiphop, for plata Holdning over Underholdning.
=== 2004: Fred, Frihet & Alt Gratis ===
I 2004 kom singelen Bombefly, som var en kritikk av Irak-krigen. Låta «Bombefly» dukket også opp senere samme år på deres andre album Fred, Frihet og Alt Gratis. Ifølge gruppa selv var dette en langt mer politisk plate enn debuten. «Vår politiske målsetting med denne plata er å kaste USA ut av Norge» sa Don Martin til Klassekampen. Plateomslaget, malt av Rolf Groven, forestiller et synkende Storting dekorert med brennende amerikanske (og et israelsk) flagg. Men før dette albumet ble sluppet gav de ut mixtapen Bootlegs, B-sider & Bestiser.
Senere samme år satte Gatas Parlament opp nettsida killhim.nu, hvor de sa at de ville samle inn penger for å hyre en leiemorder til å drepe George W. Bush. «Når Bush nekter å høre på hva verden mener må Bush bort! Vi er naturligvis imot vold og drap, men vi mener at å skyte denne mannen ikke bare er å regne som selvforsvar – det er det eneste fornuftige å gjøre» stod det skrevet på nettsiden. Sida var en parodi på kampanjen tellhim.no, hvor en rekke organisasjoner samlet inn penger til en helside i The Washington Post formulert som et brev der de forklarte at flertallet av det norske folk er imot krigen. Killhim.nu ble anmeldt av den amerikanske sikkerhetstjenesten Secret Service og den amerikanske ambassaden, og siden tatt ned av politiet, men speil av nettsida dukket opp flere steder. Etter mye medieoppstyr i norsk, amerikansk og arabisk presse, endte saken med henleggelse.
=== 2005-2006: Don Martins siste soloplater ===
2005 ble et slags hvileår for Gatas Parlament, med to singleutgivelser og turné, noe som gav Don Martin tid til å gi ut soloalbumet Situation Normal All Fucked Up. I 2006 gav Don Martin ut Motgift EP, sammen med sangeren Lena «Supa» Sayed, søsteren til trommeslager Karim Sayed (kjent fra BigBang og Marit Larsen). Hun ble senere en viktig samarbeidspartner for Gatas Parlament. På turné i Nord-Norge ble det dannet et fruktbart samarbeid mellom Gatas Parlament og det trønderske skabandet Hopalong Knut, og på Bylarm i 2007 gjorde bandene sin første felleskonsert under navnet Samvirkelaget.
=== 2007: Samvirkelaget og Obiora-saken ===
Våren 2007 ble det mest fokus på den nystartede samarbeidsbandet Samvirkelaget, en supergruppe bestående av Gatas og Hopalong Knut. En måned før debutalbumet Musikk ble sluppet kom det fram at bandet i låta «Stopp volden» navngav en politimann som var under etterforskning for dødsfallet til Eugene Ejike Obiora. «Jeg er ikke advokat, jeg er rapper og poet. Men en person døde, liggende på magen med en politimann sittende over seg. Jeg vet ikke hva det heter i juridisk terminologi, men i poesien heter dette drap og mord» sa Elling til Dagsavisen.
Låta «Stopp volden» førte til stor oppmerksomhet rundt Obiora-saken, og fyrte opp under debatten om statlig rasisme og politivold. Debatten førte til at justisminister Knut Storberget krevde ny etterforskning av saken fra Spesialenheten for politisaker. Politiets Fellesforbund gikk til retten for å stoppe Samvirkelagets album og forby bandet å spille låten på konserter. Kvelden før kjennelsen falt holdt Samvirkelaget konsert på Studentersamfundet i Trondheim, og bandet bestemte seg da for å fjerne politimannens navn fra teksten, både på albumet og på konserter. «Vi følte at fokus var i ferd med å bli helt feil. Dette er ingen injuriesak, det er en sak som handler om rasisme og politivold» sa Samvirkelaget-vokalist Kristin Jensen til Dagsavisen.
Samvirkelaget vant saken i Trondheim tingrett, hvor domstolen fastslo at det var i strid med Grunnloven å forby Samvirkelaget å fremføre og tilgjengeliggjøre låta. Selv om retten ikke tok stilling til hvorvidt låta var ærekrenkende, gikk den langt i å antyde at politimannen i låta ble utsatt for ærekrenkelser. Etter kjennelsen ble det fritt frem å framføre låta.
Albumet Musikk ble utgitt i april 2007, og i tillegg til «Stopp volden» inneholder albumet sanger om Hugo Chávez, Ole Høiland, opprør og kjærlighet. Det debuterte på femteplass på VG-lista, foran både Superfamily og Maroon 5, men forsvant etter fire uker fra listen. Etter flere konserter i løpet av året ble Samvirkelaget lagt på is. Ved siden av Samvirkelaget holdt Gatas Parlament et høyt tempo i 2007, med over hundre konserter og innspilling av EP, studioalbum og medfølgende dvd. I tillegg gav de ut en ny gateplate med remikser, uutgitt materiale og sjeldenheter fra arkivene med tittelen 93 Til Infinity.
=== 2008: Kidsa har alltid rett & Apocalypso ===
I 2008 gav Gatas Parlament ut både sitt tredje og fjerde offisielle studioalbum. Supa Sayed hjalp til på Counter Strike EP, en forsmak på albumet Kidsa har alltid rett, og gruppas debut på VGs singelliste, 14 år etter platedebuten. «Vi vil være en kombinasjon av sinte gamle menn og rabiate drittunger» sa Elling til Dagsavisen om gruppas veteranstatus. Bare Warlocks hadde holdt på like lenge i norsk hiphop.
Supa Sayed sang på fire låter på Kidsa har alltid rett, noe som gav følgende kommentar: «Nå skulle de sett oss i 1993, hvis noen hadde sagt at om 15 år skal vi gi ut låter med ei dame som synger. Og en låt om sjekking. Da hadde vi blitt slått ned» sa Aslak til Dagsavisen. Kidsa har alltid rett debuterte på tiendeplass på VG-lista, og holdt seg der i tre uker til sammen. Med på kjøpet fulgte en dvd med nye og gamle musikkvideoer, instrumentaler og karaokeversjoner av alle låtene. Gruppa hadde også laget musikkvideoer til alle låtene på albumet, og presenterte det med en kinopremiere på Cinemateket i Oslo. Det var ifølge bandet selv første gangen et band har hatt kinodebut på et album.
Bandet hadde heller ikke glemt kunsten å skape medieoppmerksomhet. Trioen gav den etablerte platebransjen langfingeren, da de selv la ut Kidsa har alltid rett for gratis nedlasting på den kontroversielle svenske nettsiden The Pirate Bay. I august samme år innledet bandet et samarbeid med P3-programmet Osenbanden, der Gatas Parlament og produsent Jester lagde en ny låt i uka om aktuelle nyhetssaker, skrevet og spilt inn samme uke som hver låt ble sluppet. «Låtene ble spilt inn hos Jester i Store Studio Holmlia, som regel på en mandag, deretter miksa av Jester på tirsdag kveld og så sluppet på P3 den påfølgende onsdagen» som gruppa selv forklarte.
I samarbeid med Redd Barnas ungdomsorganisasjon Press utgav gruppa de to låtene, «Rasist mot min vilje» og «Asylhotell Ritz», ut på single i protest mot regjeringens 13 tiltak for innstramming av asylretten. Bandet ble så inspirert at de spilte inn noen flere låter, som resulterte i dette årets andre album med tittelen Apocalypso.
=== 2009: Album med Jester og bok ===
Sommeren 2009 slapp Don Martin sammen med Jester albumet Sikter på månen, lander på taket. Albumet ble utsatt to måneder etter at distributøren MBN ble boikottet av flere platebutikker over en disputt rundt albumet til bandet Blacksheeps. I oktober 2009 slapp forlaget Cappelen Damm boka Røverhistorier & raptekster skrevet av bandet selv. Boka gikk i andre opplag desember 2009, og vant i 2010 pris for Årets vakreste bok fra Grafill.
=== 2011: Melodi Grand Prix, utskiftninger og to album ===
Den 15. januar 2011 deltok Gatas Parlament og Jester i første delfinale av Melodi Grand Prix 2011 i Ørland der de kom på 5.-plass. Den 31. januar offentliggjorde NRK at de to beste 5.-plassene (prosentmessig) skulle være med i den såkalte Sistesjansen i Sarpsborg. Gatas var en av disse, og fikk derfor nok en sjanse til å prøve å komme med i finalen. De røk ut i første runde, og fikk derfor ikke vært med i finalen.
I februar samme år ble hiphop-samarbeidsprosjektet National Cypher sluppet, som inneholdt bidrag fra Don Martin, Karpe Diem, Jae-R, Envy, Pumba, Jaa9 & OnklP, Joddski og Phil T. Rich. I mars 2011 ble rapper og produsent Jester offisielt medlem av Gatas Parlament, men i mai samme år opplyste Aslak Borgersrud at han ville forlate gruppa i løpet av sommeren. Våren 2011 slapp bandet først gateplata Gateplate gratis på internett og deretter albumet Dette forandrer alt i juni. Gateplata var den første plata hvor Jester regnes som medlem i bandet, mens Dette forandrer alt er den første hvor Aslak er kreditert som gjesteartist.
=== 2013: Don Martin soloalbum ===
I 2013 slapp Don Martin soloalbumet En Gang Romsåsgutt Alltid Romsåsgutt i sin helhet produsert av Tommy Tee. Albumets mest kjente låt, «Nilsen», vant pris for «Årets tekst» av Nopa og selve albumet vant Spellemann i kategorien «Urban».
=== 2014: Albuminnspilling uten Don Martin ===
Den 23 juni offentliggjorde Elling et innlegg på bandets nettside at Gatas Parlament er under innspilling av et nytt album uten Don Martin, og at bandet turnerer kun med Elling og Jester. Albumet har ifølge Elling tittelen "Hold det realt". Senere bekreftet Don Martin forandringen i et innlegg på sin offisielle Facebook-side: "Jeg begynte å jobbe med soloplate og prosjekt fordi jeg hadde en egen greie jeg hadde hatt lyst til å gjøre lenge og egne ting jeg ville gjøre på andre måter jeg følte var mer meg nå. Underveis har de andre gutta i Gatas funnet tonen på noe de vil gjøre som nå ikke inkluderer meg. " Senere har Don Martin uttalt seg til Dagbladet der han hevder at han fikk sparken fra gruppen. Don Martin rapper om bruddet med Gatas i låta "Berg og dalbane" som kom i 2015.
=== 2016: Hold det realt ===
I oktober 2016 kunngjorde Elling og Jester via Facebook at de utga et nytt album med tittelen Hold det realt 3. november.
== Diskografi ==
Se utdypende artikkel: Gatas Parlament (diskografi) og Liste over Gatas Parlament sangerAlbum
2001: Holdning Over Underholdning
2004: Fred, Frihet & Alt Gratis
2005: Situation Normal All Fucked Up
2008: Kidsa Har Alltid Rett
2008: Apocalypso
2009: Jester & Don Martin sikter på månen og lander på taket
2011: Dette forandrer alt
2016: Hold det realtMixtapes
2004: Bootlegs, B-Sider & Bestiser
2007: 93 Til Infinity
2011: GateplataSingler og EP-er
1994: Autobahn til Union
1996: Slå tilbake
1997: Naturkraft (EP)
1999: Stem Gatas Parlament
2001: The al Dente EP
2001: No Introduction Needed / Bombs In Your Brain
2002: Nå om da'n
2003: Radio Alarmclock EP
2004: Bombefly/Rackers Delight
2004: Kammerater
2004: Ungdommens Råskap
2005: Gataspill/Antiamerikansk Skandinavisk Dans
2006: Motgift EP
2008: Counter Strike EP
2008: Til Ungdommen
2008: Rasist mot min vilje / Asylhotell Ritz
2011: Jobbe Litt Mindre, og Tjene Litt MerSamvirkelaget
2006: Musikk
== Se også ==
Samvirkelaget
Blitz
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gatas Parlament – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gatas Parlament på Discogs
(en) Gatas Parlament på MusicBrainz
(en) Gatas Parlament på Spotify
(en) Gatas Parlament på Songkick
(en) Gatas Parlament på AllMusic
(no) Diskografi fra norskhiphop.no |
680 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
681 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
682 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
683 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
684 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
685 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
686 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
687 | https://no.wikipedia.org/wiki/Vierfamilien | 2023-02-01 | Vierfamilien | ['Kategori:Arter formelt beskrevet i 1815', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Tresorter', 'Kategori:Vierfamilien'] | Vierfamilien (Salicaceae), også kalt pilefamilien, er en plantefamilie.
Alle artene er busker eller trær med spredte blader. De er utbredt i nesten alle landområder som ikke er dekket av is, men de mangler i Sahara, Den arabiske ørken, Atacamaørkenen, sørlige Patagonia, New Zealand og det meste av Australia.
Alle arter i Europa tilhører enten vierslekten (Salix) eller poppelslekten (Populus). Begge disse slektene omfatter særbu trær og busker som blomstrer før løvsprett. De er hurtigvoksende og kan lett formeres vegetativt. I Norge vokser naturlig osp (Populus tremula) og en rekke arter av pil, selje og vier som tilhører slekten Salix.
I Cronquist-systemet omfattet familien kun de tre slektene Salix, Populus og Chosenia, og den ble plassert i en egen orden, Salicales. I APG III-systemet omfatter familien 55 slekter og tilhører vierordenen (Malpighiales). Mange av slektene som er tilført familien, kom fra den nå utgåtte familien Flacourtiaceae.
| Vierfamilien (Salicaceae), også kalt pilefamilien, er en plantefamilie.
Alle artene er busker eller trær med spredte blader. De er utbredt i nesten alle landområder som ikke er dekket av is, men de mangler i Sahara, Den arabiske ørken, Atacamaørkenen, sørlige Patagonia, New Zealand og det meste av Australia.
Alle arter i Europa tilhører enten vierslekten (Salix) eller poppelslekten (Populus). Begge disse slektene omfatter særbu trær og busker som blomstrer før løvsprett. De er hurtigvoksende og kan lett formeres vegetativt. I Norge vokser naturlig osp (Populus tremula) og en rekke arter av pil, selje og vier som tilhører slekten Salix.
I Cronquist-systemet omfattet familien kun de tre slektene Salix, Populus og Chosenia, og den ble plassert i en egen orden, Salicales. I APG III-systemet omfatter familien 55 slekter og tilhører vierordenen (Malpighiales). Mange av slektene som er tilført familien, kom fra den nå utgåtte familien Flacourtiaceae.
== Litteratur ==
«Salicaceae». APWEbsite. Besøkt 17. april 2015.
A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 180–190. ISBN 82-10-01282-7.
C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 46–53. ISBN 82-512-0355-4.
«Videväxter». Den virtuella floran. Besøkt 17. april 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) Vierfamilien i Encyclopedia of Life
(en) Vierfamilien i Global Biodiversity Information Facility
(no) Vierfamilien hos Artsdatabanken
(sv) Vierfamilien hos Dyntaxa
(en) Vierfamilien hos Fossilworks
(en) Vierfamilien hos ITIS
(en) Vierfamilien hos NCBI
(en) Vierfamilien hos The International Plant Names Index
(en) Vierfamilien hos Tropicos
(en) Kategori:Salicaceae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Salicaceae – detaljert informasjon på Wikispecies |
688 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
689 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
690 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
691 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
692 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
693 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
694 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
695 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
696 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
697 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
698 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
699 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
Subsets and Splits