id
int64 0
353k
| url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 2
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 6
741k
⌀ | article
stringlengths 6
741k
⌀ |
|---|---|---|---|---|---|---|
0 | https://no.wikipedia.org/wiki/Arbeiderpartiet | 2023-02-01 | Arbeiderpartiet | ['Kategori:Arbeiderpartiet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etableringer i 1887', 'Kategori:Politiske partier i Norge', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Arbeiderpartiet (Ap), tidligere Det norske Arbeiderparti (DNA), er et norsk sosialdemokratisk politisk parti. Arbeiderpartiet er det største partiet i Norge, målt i antall medlemmer og oppslutning ved stortingsvalget i 2021. Partiets leder er Jonas Gahr Støre, Bjørnar Skjæran er nestleder, og Kjersti Stenseng er partisekretær.
Partiet ble stiftet i Arendal i 1887. Partiets ideologi som et reformorientert og sosialdemokratisk parti ble videre formet gjennom to splittelser i mellomkrigstiden. Partiet vant regjeringsmakt for første gang i 1927, og mer stabilt fra 1935. Arbeiderpartiet har vært i regjering i stordelen av etterkrigstiden, fra 1935 til 1965 og med en del større avbrekk siden 1971.
Partiets program legger vekt på økte velferdsordninger og sosiale rettigheter, og fremmer en blandingsøkonomi. Partiet har tett samarbeid med LO.
Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) er partiets ungdomsorganisasjon. | Arbeiderpartiet (Ap), tidligere Det norske Arbeiderparti (DNA), er et norsk sosialdemokratisk politisk parti. Arbeiderpartiet er det største partiet i Norge, målt i antall medlemmer og oppslutning ved stortingsvalget i 2021. Partiets leder er Jonas Gahr Støre, Bjørnar Skjæran er nestleder, og Kjersti Stenseng er partisekretær.
Partiet ble stiftet i Arendal i 1887. Partiets ideologi som et reformorientert og sosialdemokratisk parti ble videre formet gjennom to splittelser i mellomkrigstiden. Partiet vant regjeringsmakt for første gang i 1927, og mer stabilt fra 1935. Arbeiderpartiet har vært i regjering i stordelen av etterkrigstiden, fra 1935 til 1965 og med en del større avbrekk siden 1971.
Partiets program legger vekt på økte velferdsordninger og sosiale rettigheter, og fremmer en blandingsøkonomi. Partiet har tett samarbeid med LO.
Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) er partiets ungdomsorganisasjon.
== Historie ==
Det Forenede norske Arbeiderparti ble etablert som et sosialistisk parti ved fremveksten av den sosialistiske ideologi og sosialisme. Det ble stiftet 21. august 1887 ved Ormetjern i Barbu kommune utenfor Arendal med sagbruksarbeider Anders Andersen, opprinnelig fra Jevnaker, som formann. Samholdbevegelsen, som ble etablert etter Arendalskrakket høsten 1886, tok initiativ til stiftelsesmøtet. Møtet fant sted i et lokale som tilhørte et avholdslag. Det første programmet hadde bare fire punkter
alminnelig stemmerett for menn og kvinner
lovfestet normalarbeidsdag
tollfrie nødvendighetsvarer erstattes av inntektsskatt
støtte til anerkjente og berettigede arbeidsnedleggelserPartiet ble stiftet på ei tid hvor det var stor arbeidsledighet i Arendalsområdet, kort tid etter det såkalte Arendalskrakket. Møtet i Arendal 21., 22. og 23. august 1887 omtales som partiets 1.landsmøte og som Arendalsmøtet. Det tok tid før partiet ble mektigere, men et viktig steg ble tatt i 1898. Da ble allmenn stemmerett for menn innført i Norge. Det betydde at husmenn, arbeidere og småkårsfolk fikk stemmerett. Mange av dem støttet Arbeiderpartiet.
=== 1900–1918 ===
I perioden frem mot første verdenskrig fikk den faglige og politiske arbeiderbevegelsen sitt gjennombrudd. Landsorganisasjonens og fagforbundenes styrke førte til organisering også hos motparten. Kampforholdene i arbeidslivet ble regulert gjennom et nasjonalt tariffsystem.
Ved stortingsvalget i 1903 fikk partiet sine første representanter på Stortinget. Nye lokalforeninger ble stiftet og medlemstallet økte.
=== 1918–1927: Fra revolusjon til revisjon ===
Etter første verdenskrig og den russiske revolusjon radikaliserte Arbeiderpartiet seg til å bli et revolusjonært parti for proletariatet. Arbeiderpartiet valgte med det å bli medlem av Den kommunistiske internasjonale (Komintern) i 1919. Innmeldelsen førte til splittelse av partiet og høyrefløyen brøt seg løs og dannet to år senere Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. I 1923 ble Ap ekskludert av Komintern etter at flertallet på landsmøtet tok avstand fra Moskvatesene, og det var dermed duket for en tredje splittelse. Denne gangen gikk venstrefløyen ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). Ungdomsorganisasjonen til AP, Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU), fulgte NKP etter bruddet.
I løpet av 20-tallet gikk Arbeiderpartiet bort fra tanken om væpnet verdensrevolusjon, og i 1927 slo Arbeiderpartiet seg sammen med Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti igjen. NKP forble et selvstendig parti. Ved stortingsvalget samme året gikk Ap kraftig frem og ble Norges største parti på Stortinget, noe det har vært siden. Arbeiderpartiet var fortsatt en tilhenger av sosialismen som ideologi, men hadde gått fra å være et tilsynelatende revolusjonært parti til å bli et revisjonistisk sosialdemokratisk parti. Spørsmålet er hvor revolusjonært partiet egentlig hadde vært. Ap opprettholdt etter bruddet med NKP en revolusjonær retorikk. Ungdomsforbundet til partiet fikk for eksempel navnet Venstrekommunistisk Ungdomsfylking.
=== 1927–1935: Krisetid og ny politikk ===
Valget i 1927 representerte en solid opptur for Arbeiderpartiet. Partiet økte sin stemmeandel til 36,8 prosent, og partiet ble dermed Norges klart største. Med dette valgresultatet økte også ønsket innad i partiet om at Arbeiderpartiet burde danne sin første regjering. I etterkant av valget ble dette kravet tydelig kommunisert, men i utgangspunktet var høyresiden lite lysten på å la Arbeiderpartiet danne regjering. Etter at stortingspresident Mowinckel ikke maktet å henvise kong Haakon til noen representant for de borgerlige partiene som kunne påta seg ansvaret for å danne regjering, henvendte Kongen seg til Stortingets visepresident Alfred Madsen, med spørsmål om Arbeiderpartiet kunne tenke seg å danne regjering. Madsen henviste Kongen videre til Chr. Hornsrud som etter betenkningstid takket ja til å danne regjering.
Hornsruds regjeringserklæring var radikalt utformet og svært kontroversiell i sin art. Blant annet hevdet den at regjeringens oppgave var å forberede overgangen til et sosialistisk samfunn. Dette utsagnet skapte politisk usikkerhet, og viktigst var antakelig sentralbanksjef Nicolai Ryggs advarsler om hva partiets politikk kunne bety for nasjonaløkonomien. De borgerlige partiene samlet seg om et mistillitsforslag, og Hornsrud-regjeringen fikk kun knapt tre ukers levetid før den ble felt på sin egen erklæring.
Denne negative erfaringen med regjeringsmakt førte til det som er blitt sett på som en programmessig venstredreining i forkant av stortingsvalget i 1930. En storstilt borgerlig valgkampinnsats, der ikke minst Fedrelandslaget spilte en viktig rolle, økte valgdeltagelsen betydelig og førte til en markant tilbakegang for Arbeiderpartiet. Umiddelbart etter valgnederlaget ble grunnen lagt for en mer reformistisk tilnærming til å nå det sosialistiske målet.Arbeiderpartiets landsmøte i mai 1933 stadfestet et vendepunkt i Arbeiderpartiets politikk. Fra nå av ble parlamentarisk arbeid sterkere vektlagt enn tidligere, og under påvirkning spesielt fra Ole Colbjørnsen, som igjen var inspirert både av russiske femårsplaner og av Ragnar Frisch og keynesianismen, ble en aktiv statlig industrireisning og sysselsetting et viktig virkemiddel for å bekjempe den store arbeidsledigheten. For å få iverksatt denne nye politikken var regjeringsmakt nødvendig, og partiet satset alt på å oppnå dette ved stortingsvalget samme høst. Samtidig kunne bekjempelse av arbeidsløsheten og krisen på landsbygdene også motvirke det Arbeiderpartiet oppfattet som et mulig grunnlag for en gryende fascistisk trussel.
En mer intensiv valgkamp enn noensinne tidligere fra Arbeiderpartiets side førte til valgskred, og partiet forlangte straks regjeringsmakten. Mowinckel-regjeringen hadde tapt kraftig ved valget, men forkastet Arbeiderpartiets krav, og fastslo at Stortinget besluttet regjeringens fremtid. Det skulle derfor gå ennå en stund før en ny Arbeiderparti-regjering ble en realitet.
=== 1935–1945: Ny regjeringsepoke og krigstid ===
I 1935 gav Bondepartiet gjennom det såkalte kriseforliket grønt lys for Arbeiderpartiet og Johan Nygaardsvold til å danne en ny regjering. Regjeringen Nygaardsvold satt i perioden 1935–1945. Under andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen oppholdt regjeringen seg i Storbritannia. Denne regjeringsepoken har fått både ros og kritikk. Kritikerne peker på at forsvaret var for dårlig rustet i møtet med invasjonsmakten og at regjeringen hadde sin del av skylden for det. Arbeiderpartiets gamle slagord om brukne geværs politikk blir ofte trukket frem i denne forbindelse. Rosen består i regjeringens innsats under krigen da kongen og regjeringen fortsatte sin kamp i eksil.
=== 1945–1965: Arbeiderpartiets storhetstid ===
Ved stortingsvalget i 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall og Einar Gerhardsen dannet regjering. Einar Gerhardsen forble statsminister frem til 1965 kun avbrutt av partikollega Oscar Torps regjeringstid fra 1951 til 1955 og John Lyng i 1963. I denne perioden satset Ap tungt på å utvikle industrien i Norge og bygge opp landet etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet sto i spissen for å bygge opp velferdsstaten samtidig som de vektla en sterk statlig styring av økonomien. Da partiet gikk inn for å støtte norsk NATO-medlemskap vekket det igjen intern stridighet i partiet. Den landsmøtevalgte partiledelsen var derimot svært stabil i hele denne perioden, bestående av partileder Gerhardsen, nestleder Trygve Bratteli, partisekretær Haakon Lie, og Arbeiderbladet-redaktør Martin Tranmæl.
I 1961 ble sentrale partimedlemmer ekskludert fra partiet på grunn av sin fraksjonsvirksomhet i NATO-spørsmålet. Disse var samme år blant stifterne av Sosialistisk Folkeparti (forløperen til Sosialistisk Venstreparti). I 1961 mistet Arbeiderpartiet sitt flertall på Stortinget, men det var fortsatt et sosialistisk flertall med Sosialistisk Folkepartis to stortingsrepresentanter. I 1963 skulle imidlertid disse to felle regjeringen Gerhardsen på Kings Bay-saken da flertallet av Stortinget støttet et mistillitsforslag mot regjeringen. Samme året var det derfor duket for den første borgerlige regjeringen i etterkrigstiden under John Lyng. Men denne regjeringen satt bare noen uker før Gerhardsen tok over igjen. Årsaken var at et sosialistisk flertall på Stortinget ikke ville støtte Lyngs regjeringserklæring. Gerhardsen satt ytterligere to år før det i 1965 ble borgerlig flertall på Stortinget. Gerhardsen gikk derfor av for siste gang samme året.
=== 1965–1986: Nye regjeringsepoker og EF-strid ===
Etter Per Bortens regjeringstid overtok Trygve Bratteli som statsminister for Arbeiderpartiet i 1971. Da spørsmålet om Norge skulle bli medlem av EF ble aktuelt, inntok Arbeiderpartiet og Bratteli et positivt standpunkt. Etter at det norske folk sa nei til å bli medlem av EF i 1972 gikk han av som statsminister. Bratteli overtok igjen i 1973. Han ble etterfulgt av Odvar Nordli i 1976 og Ap satt med regjeringsmakten frem til 1981. På 1980-tallet kom en høyrebølge som også fant veien til Norge. Resultatet ble at Kåre Willoch overtok etter Gro Harlem Brundtlands første regjeringstid etter valget i 1981.
=== 1986–1997: Ny Ap-epoke ===
Under Brundtland og Einar Førdes ledelse ble partiet modernisert og gjenreiste sin ledende posisjon med et meget godt valgresultat i 1985. I 1986 overtok Gro Harlem Brundtland igjen som statsminister. Hun satt som regjeringssjef i 10 år, med unntak av årene 1989–1990. I 1996 gikk hun av og overlot roret til Thorbjørn Jagland. Jagland møtte straks kritikk for sin tiltredelseserklæring og begrepet det norske hus som av mange ble sett på som dårlig planlagt og viste en enkel samfunnsforståelse. Senere oppstod det turbulens rundt noen av statsrådene og gjennomgangstonen ble at flere statsråder kom og gikk. Jagland møtte også kritikk for å ha valgt statsråder basert på kjente navn, men uten mye politisk erfaring. På grunn av problemene valgte derfor Jagland å stille et kabinettsspørsmål til det norske folk foran stortingsvalget 1997: Dersom ikke Ap fikk mer eller samme oppslutning som forrige valg (36,9 prosent), ville regjeringen gå av. Arbeiderpartiet fikk bare 35 prosent ved valget og Jagland gikk av.
=== 1997–nå: Opposisjon og ny kurs ===
Etter Jaglands regjeringstid overtok en sentrumsregjering bestående av Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ledet av Kjell Magne Bondevik. Denne tiden ble for Arbeiderpartiets del preget av intern uro og maktkamp. Rundt årtusenskiftet mente mange i partiet at Thorbjørn Jagland burde overlate roret til daværende nestleder Jens Stoltenberg. Det resulterte i at Jagland selv trakk seg som statsministerkandidat og parlamentarisk leder på Arbeiderpartiets landsstyremøte februar år 2000, men forble leder av partiet frem til 2002. I mars år 2000 overtok Jens Stoltenberg som statsminister for Arbeiderpartiet etter at Bondevik stilte kabinettsspørsmål i gasskraftsaken og tapte.
Stoltenbergs første regjeringstid varte i ett og et halvt år før Arbeiderpartiet i 2001 gikk på sitt dårligste stortingsvalg siden 1924, og dermed mistet regjeringsmakten. Bondevik overtok igjen, men denne gangen ble Senterpartiet byttet ut mot Høyre. Ved stortingsvalget 2005 gikk Arbeiderpartiet kraftig frem igjen og dannet for første gang en koalisjonsregjering ledet av Stoltenberg bestående av Ap, Sp og SV, som hadde mandatflertall i Stortinget. Stoltenberg II fikk med 47,8 % oppslutning nytt flertall i 2009. Etter valget i 2013 var det derimot klart at Arbeiderpartiet og regjeringspartnerne med 72 mandater var langt ifra nytt flertall. Med 30,8 % gjorde Arbeiderpartiet sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924.
Arbeiderpartiet ble hardt rammet av terrorangrepene i Norge 2011. AUFs sommerleir var et hovedmål for terroristen, og han drepte flere av partiets unge lederkandidater. Partiet var i lang tid rammet av indre strid og politisk lammelse, og gjorde et nytt svakt stortingsvalg i 2017, med svekket oppslutning (27,4 %) og uten nok evne til å bygge en koalisjon. Partilederen Jonas Gahr Støre ble imidlertid sittende gjennom hele denne perioden. Mediedekningen av Arbeiderpartiet fokuserte ofte på interne politiske konflikter og beskrev en svak organisasjonskultur som var ute av stand til å håndtere maktmisbruk.Stortingsvalget 2021 ble det dårligste for Ap siden 2001, de øvrige partiene på rødgrønn side gjorde derimot gode valg slik at det ble flertall for regjeringsskifte. Erna Solberg varslet avgang for sin regjering, og Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre begynte arbeidet med å danne ny regjering.
Arbeiderpartiet dannet sammen med Senterpartiet Jonas Gahr Støres regjering den 14. oktober 2021, en måned og én dag etter stortingsvalget. Regjeringen er en mindretallsregjeringen der styringsgrunnlaget er Hurdalsplattformen. Det er Ap-leder Jonas Gahr Støre som leder regjeringen.
== Organisasjon ==
Partiets høyeste organ er landsmøtet som avholdes annethvert år, per 2015 har 65 ordinære landsmøter vært avholdt. Mellom landsmøtene er landsstyret som møtes 2-4 ganger i året høyeste organ. Landsstyret består av sentralstyret, to representanter fra alle fylkene som skal inkludere fylkeslederen, to representanter fra AUF samt en representant fra partiets samegruppe.Sentralstyret velges på landsmøtet og har ansvar for å iverksette landsmøtenes vedtak og lede partiet mellom landsmøtene. Det består av partiets leder, nestleder, partisekretær og leder av partiets kvinnenettverk samt 16 andre valgte medlemmer. I tillegg deltar AUFs leder med fulle rettigheter.Alle utvalg i partiet skal ha 50 % av hvert kjønn.Partikontoret på Youngstorget ledet av partisekretæren står for den daglige driften av partiet.
Partiets ungdomsorganisasjon AUF er med over 14 066 medlemmer per 2014 Norges største partilag for ungdom.Kvinnenettverket i partiet er åpent for kvinnelige medlemmer og har som fokus å rekruttere og skolere kvinner til verv samt å fremme kvinnepolitiske saker. Nettverket finnes i alle fylkene.Det samepolitiske arbeidet er organisert i et Samepolitisk Råd, samt samepolitiske forum i hver av de sju valgkretsene til Sametinget.Partiet er medlem av Det europeiske sosialdemokratiske parti (PES) og Arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomité (SAMAK). De har observatørstatus i Sosialistinternasjonalen etter å ha trukket seg fra fullt medlemskap i 2012 etter misnøye med organisasjonens utvikling, blant annet inkludering av lite demokratiske partier. Partiet har engasjert seg i opprettelsen av Progressive Alliance, et internasjonal nettverk av sentrum-venstre partier.
== Ledere ==
=== Parlamentariske ledere ===
=== Ledere ===
=== Partisekretærer ===
=== Redaktører av Arbeiderbladet (landsmøtevalgt) ===
Social-Demokraten:
Vort Arbeide:
Personer markert med * var parlamentarisk leder mens Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakt. Grunnet parlamentariske regler kan ikke en person sitte i regjering og på Stortinget samtidig, og det er derfor umulig å være parlamentarisk leder og for eksempel statsminister samtidig, en posisjon ofte lederen av Arbeiderpartiet har hatt dersom partiet har hatt regjeringsmakt (med unntak av Reiulf Steen). I opposisjon har derimot den parlamentariske lederen som regel vært partiets statsministerkandidat, og man ser her derfor en klart tydeligere overlapp mtp. partileder / parlamentarisk leder når partiet har vært i opposisjon.
== Valgresultater ==
Mandattall uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.
== Medlemstall ==
Fram til 1995 hadde Arbeiderpartiet en ordning med kollektivt medlemskap, der en fagforening kunne stå som medlem av partiet, så lenge et flertall av medlemmene gikk inn for dette. Disse medlemmene kom i tillegg til individuelle medlemmer.
== Stortingsrepresentanter ==
Arbeiderpartiet har 48 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025; se Liste over stortingsrepresentanter 2021–2025
== Ordførere ==
Arbeiderpartiet har etter kommunevalget i 2019 ordføreren i 148 kommuner, dette utgjør 41,6 % av ordførerne. To av landets kommuner, Oslo og Bergen, har byråd, Ap har byrådslederen i begge byene. Ap har fylkesordføreren i Rogaland, Møre og Romsdal, Viken, Innlandet, Trøndelag og fylkesvaraordfører i Vestfold og Telemark, Nordland og Troms og Finnmark. Partiet har fylkesrådsledervervet i Troms og Finnmark, Viken, og Nordland. Oslo er både kommune og fylke, Arbeiderpartiet har der byrådslederen og varaordføreren.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Per Maurseth (1987). Arbeiderbevegelsens historie i Norge. 3 Gjennom krise til makt (1920–1935). Tiden. ISBN 8210027530.
Sundvall, Eirik; Wig (2017). «Arbeiderpartiet og klassekrigen. Striden om Moskva-tesene i en internasjonal kontekst». Oslo. ISSN 2387-5879.
Tjelmeland, Hallvard (2017). «Arbeidarpartiet, bolsjevikpartiet og sovjetstaten 1917–1991». Oslo. ISSN 2387-5879.
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Arbeiderpartiet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Arbeiderpartiet på Facebook
(no) Arbeiderpartiet på Instagram
(no) Arbeidernes Ungdomsfylking
=== Historie ===
(no) Arbeiderbevegelsen ‒ reform, revolusjon og ny reformisme, artikkel hos Norgeshistorie.no |
1 | https://no.wikipedia.org/wiki/Aalesunds_Fotballklubb | 2023-02-01 | Aalesunds Fotballklubb | ['Kategori:Aalesunds Fotballklubb', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1914', 'Kategori:Fotballag i Ålesund', 'Kategori:Kongepokalvinnere i fotball'] | Aalesunds Fotballklubb (AaFK, Aalesund, Tangotrøyene) er en norsk fotballklubb som ble stiftet 25. juni 1914. Klubben ble cupmester i 2009 og 2011. Klubben spiller i 2022 i Eliteserien, etter opprykket fra OBOS-ligaen i 2021. AaFK holder til på Color Line Stadion på Volsdalsberga i Ålesund. AaFK har tatt to cupgull, i 2009 og 2011.
Supporterklubbene til AaFK heter Stormen og Aalesund Support. AaFKs andrelag spiller i 3.divisjon avdeling 9.
| Aalesunds Fotballklubb (AaFK, Aalesund, Tangotrøyene) er en norsk fotballklubb som ble stiftet 25. juni 1914. Klubben ble cupmester i 2009 og 2011. Klubben spiller i 2022 i Eliteserien, etter opprykket fra OBOS-ligaen i 2021. AaFK holder til på Color Line Stadion på Volsdalsberga i Ålesund. AaFK har tatt to cupgull, i 2009 og 2011.
Supporterklubbene til AaFK heter Stormen og Aalesund Support. AaFKs andrelag spiller i 3.divisjon avdeling 9.
== Eliteserien 2023 ==
== Ansatte ==
Trenere
Hovedtrener: Lars Arne Nilsen
Assistenttrener: Roger Naustan
Assistenttrener: Kristoffer Lie
Keepertrener: Frank Mathiesen
Rehabcoach: Mads Holst ChristensenDaglig leder: Ronny Stokke (Fra februar 2022)
Sportslig leder: Bjørn Erik Melland (Fra mars 2017)
Økonomiansvarlig: Elin Bjerke (Fra februar 2013)
Arrangement- og samfunnsansvarlig: Kristin Herje Nørve (Fra mars 2017)
Medieansvarlig: Jonatan Arvidsen-Osvik (Fra september 2007)
Salgs- og partneransvarlig: Tarjei Aase Omenås (Fra februar 2022)
Administrasjonssekretær: Ann Kristin Aarønes (Fra september 2004)
Drift- og vedlikeholdansvarlig: Stein Ivar Formo
== Spillerstall ==
Oppdatert 10. januar 2023.
=== Utlånte spillere ===
== Historie ==
=== Begynnelsen ===
I Ålesund fikk man den første innføring i fotballspillet av tyske gaster som gjestet byen, og de to første klubbene så dagens lys i 1914. Sportsklubben Rollon ble stiftet 20. februar og Aalesunds Fotballklubb den 25. juni. Stiftelsen var et resultat av et behov, eller en følge av den medvind fotballsporten hadde fått i seilene landet over.
Og tilfellet ville at en av pionerene i norsk fotball, den da 23 år gamle Georg Hansen (som senere tok navnet Georg Haller) våren 1913 flyttet til Ålesund. Fra skoledagene hadde han spilt fotball i Tønsberg. I 1909 kom han til Oslo og meldte seg inn i Frigg. Han ble klubbens formann i 1910 og året etter ble han valgt til sekretær i Oslo Fotballkrets og i 1912 kasserer i Norges Fotballforbund.
=== Før andre verdenskrig ===
Selv om det på tjuetallet ikke fantes noen landsdekkende serier, gjennomførte avisen Sportsmanden en årviss avstemning om lagene på den tida, og AaFK ble rangert som det tiende beste laget i landet. Senere, i 1927, avanserte klubben til en fjerdeplass. Perioden 1925 til 1929 var noen av de beste sesongene i klubbens historie, og det ble spilt mange glimrende kamper i disse årene, både mot utenlandske og norske lag. Tre spillere som fremhevet seg spesielt var målvakt Ingvald Frøysa og de to sidebackene Per Mogstad og Andreas B. Ringdal. Frøysa var inntil 2010 den eneste AaFK-spilleren som har spilt A-landskamp for Norge, da han kom inn som reserve mot Danmark i København i 1927 (tap 1–3). Jørgen Hollevik fikk med seg to B-landskamper.
=== Nye tider - Tippeligaspill ===
Før 2003 spilte Aalesunds FK i all hovedsak i 1. divisjon, hvor laget var på andreplass i adelskalenderen bak sunnmørskollega Hødd. I 1998 rykket laget likevel ned til 2. divisjon og ble værende der til et knapt opprykk foran bykollega Skarbøvik IF i 2000. Laget havnet sesongen etter midt på tabellen i 1. divisjon før det rykket opp til Tippeligaen i 2002 for første gang under trener Ivar Morten Normark. Laget rykket ned igjen i 2003 på målforskjell bak Vålerengens IF. I 2004 rykket laget igjen opp.
Etter å ha spilt på Kråmyra Stadion siden 1977, ble Color Line Stadion, Aalesunds nye hjemmebane, innviet 16. april 2005 mot Odd Grenland. Dette markerte et skifte i klubbens historie etter en tilværelse i første divisjon i en årrekke. Dette var en konsekvens av den økte lokale oppslutningen etter lagets første sesong i Tippeligaen og etter suksessesongen 2002 med opprykk og semifinale i cupen, under ledelse av fargeklatten Ivar Morten Normark. Til tross for et nedrykk i 2005 var støtten til klubben såpass stort at regionen og sponsorer stod bak et nytt opprykk og stabilisering i Tippeligaen. Sesongen 2007 ble på mange måter historisk, først og fremst på grunn av at AaFK holdt seg i Tippeligaen for første gang i historien, under ledelse av Per Joar Hansen.
=== Mot toppen av norsk fotball ===
I 2009 slo AaFK Odd Grenland 1-0 i semifinalen i cupen og kom for første gang til Cupfinalen på Ullevaal, under ledelse av Kjetil Rekdal. I finalen endte det 1-1 etter ordinær tid mot erkerivalen Molde. Etter 2-2 i ekstraomgangene, avgjorde Amund Skiri det hele til Aalesunds fordel i den påfølgende straffesparkkonkurransen. Dette var den første cupfinalen som ble avgjort på straffespark.
Året etter kom Aalesunds FK på 4.-plass i Tippeligaen, som er lagets beste prestasjon så langt.
Laget deltok også på europeisk nivå, i kvalifiseringen til Europaligaen, for første gang i sesongen 2010/11.
Samme år ble også Jonathan Parr den første AaFK-spiller som har spilt landskamp for Norge siden Ingvald Frøysa i 1927 ved å spille hele kampen
mot Montenegro den 29. mai 2010.
I 2011 kom AaFK igjen til cupfinalen på Ullevaal stadion. De møtte der SK Brann og vant sitt andre Norgesmesterskap med 2-1 etter to mål av Michael Barrantes.
I Europa kom laget i sesongen 2011/12 til playoff, der man vant 2-1 hjemme, men tapte 6-0 borte, (2-7 sammenlagt), mot nederlandske AZ Alkmaar.
Etter seieren i cupfinalen ble AaFK klar for sitt tredje år på rad i europeisk fotball.
Aalesund klarte ikke å kvalifisere seg for Europaligaens gruppespill etter tap for kypriotiske APOEL og klarte heller ikke å gjenta sine prestasjoner i NM. I 2013 tangerte klubben sin beste plassering i Eliteserien med fjerdeplass, to poeng bak bronsevinnende FK Haugesund. Etter flere år på nedre halvdel av tabellen rykket Aalesund ned til OBOS-ligaen i 2017. I 2018 endte Aalesund på 3. plass i OBOS-ligaen, hvor de etter å ha vunnet mot Nest Sotra og Sogndal i første og andre playoff-kamp, tapte 2-1 over to kamper mot Stabæk i playoff-finalen. De ble dermed værende i OBOS-ligaen i 2019, som endte med ny poengrekord i divisjonen og retur til Eliteserien. Turen opp i Eliteserien varte dog bare i en sesong, før Aalesund måtte ta turen ned igjen etter en skrekkelig 2020-sesong, som igjen endte med poengrekord, denne gangen i negativt favør. I 2021 endte de på andreplass i OBOS-ligaen bak HamKam, som igjen gjorde de klar for en ny sesong på øverste nivå.
I 2022 tapte Aalesund på walkover for Bodø/Glimt i fjerde runde av Norgesmesterskapet i fotball for menn 2021-22, fordi de ikke kunne stille lag til kampen. Kampen var først berammet til søndag 13. mars, men ble etter ønske fra Bodø/Glimt flyttet frem til søndag 6. mars, for å gi Bodø/Glimt en mest ideell oppladning til UEFA Europa Conference League-kampene mot AZ Alkmaar, som gikk 10. og 17. mars. Aalesund slet med coronautbrudd i troppen og var dermed ikke klar til å spille kampen 6. mars. De fikk ingen gehør fra fotballforbundet om å spille på først oppsatt dato, og det hele endte med at Bodø/Glimt fikk seieren på walkover, og avanserte til kvartfinalen.
== NM i fotball ==
Vinner i 1962 mot Kvik (landsdelsserien)
Kvartfinale i 1940 mot Skeid
Kvartfinale i 1985 mot Faaberg
Kvartfinale i 1987 mot Bryne
Kvartfinale i 2003 mot Bodø/Glimt
Semifinale i 2002 mot Vålerenga
Vinner i 2009 mot Molde
Vinner i 2011 mot Brann
Ute av Norgesmesterskapet i fotball for menn 2021-22 i fjerde runde på walkover for Bodø/Glimt
== Europeiske cuper ==
== Kjente tidligere spillere og trenere ==
Bobby Gould (trener)
Erling «Yttis» Ytterland (tidligere spiller for AaFK, Ham Kam og VIF)
Egil Roger «Drillo» Olsen (trener 1989)
Ivar Morten Normark (trener 2000–2005)
John Arne Riise (tidligere spiller, nå trener for Avaldsnes Idrettslag)
Bjørn Helge Riise (tidligere spiller, la opp 2018)
Bjarne Kvam Olsen (tidligere spiller for AaFK)
Knut Torbjørn Eggen (tidligere spiller og trener for AaFK)
Per Joar Hansen (tidligere trener)
Jeffrey Aubynn (tidligere spiller)
Magnus Kihlberg (tidligere spiller)
Karl Oskar Fjørtoft (tidligere spiller, nå trener for Sportsklubben Herd)
Bård Wiggen (tidligere trener)
Helge Nøstdahl (tidligere spiller)
Anders Lindegaard (tidligere spiller, solgt til Manchester United i 2010)
Jonathan Parr (tidligere spiller, la opp etter 2021-sesongen)
Lars-Kristian Eriksen (tidligere spiller i junioravdelingen, gift med Caroline Berg Eriksen ))
Amund Skiri, (tidligere spiller, nå toppspillerutvikler i Aalesund)
== Hovedtrenere ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Aalesunds fotballklubb – kategori av bilder, video eller lyd på Commons |
2 | https://no.wikipedia.org/wiki/Digital_subscriber_line | 2023-02-01 | Digital subscriber line | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2018-06', 'Kategori:Fasttelefoni', 'Kategori:Internett', 'Kategori:Telekommunikasjon'] | Digital subscriber line (DSL) er en samling teknologier for å utnytte kobberbaserte parkabelnett til høyere båndbredder enn telefoni (PSTN)/ISDN. DSL-familien er litt uformell, men dekker i alle fall ADSL, VDSL, SDSL, SHDSL og HDSL.
Alle DSL-systemer er det som kalles lag 1-systemer, referert til OSI-modellen for åpen kommunikasjon. Den eneste oppgaven et lag 1-system har, er å være en transport for et antall bits mellom to punkter, eller «access network transport» som ITU-T kaller dette når vi snakker om aksessnettet. Operatører som selger bredbåndsaksesser basert på DSL, pakker ofte systemet sammen med aktuelle tjenester; for eksempel selger Telenor produktet Internett ADSL som er internettaksess (tjeneste) levert over et ADSL-aksessnettsystem. Dette gjør det ofte vanskelig å skille ut hva som egentlig er teknologi (DSL) og hva som er produkt (internettilgang og lignende).
| Digital subscriber line (DSL) er en samling teknologier for å utnytte kobberbaserte parkabelnett til høyere båndbredder enn telefoni (PSTN)/ISDN. DSL-familien er litt uformell, men dekker i alle fall ADSL, VDSL, SDSL, SHDSL og HDSL.
Alle DSL-systemer er det som kalles lag 1-systemer, referert til OSI-modellen for åpen kommunikasjon. Den eneste oppgaven et lag 1-system har, er å være en transport for et antall bits mellom to punkter, eller «access network transport» som ITU-T kaller dette når vi snakker om aksessnettet. Operatører som selger bredbåndsaksesser basert på DSL, pakker ofte systemet sammen med aktuelle tjenester; for eksempel selger Telenor produktet Internett ADSL som er internettaksess (tjeneste) levert over et ADSL-aksessnettsystem. Dette gjør det ofte vanskelig å skille ut hva som egentlig er teknologi (DSL) og hva som er produkt (internettilgang og lignende).
== Bakgrunn ==
Helt siden telefoniens barndom har operatørene rundt i verden bygd aksessnett (kalles også abonnentnett) basert på kobberkabler bestående av dedikerte kobberpar hjem til hver enkelt abonnent. I Norge var det i mange år mangel på slike kabelpar da telefonen var i ferd med å bli allemannseie utover 1970- og 1980-årene («telefonkøen»), men vanligvis finnes det nå ett eller flere dedikerte kobberpar mellom nærmeste telefonsentral og hver enkelt abonnent. Med det linjesvitsjede telefoninettet som dette aksessnettet var bygd for, der hvert kobberpar ble brukt til kun PSTN/telefoni i 300-3400 Hz-båndet eller etter hvert til ISDN opp til om lag 120 kHz, er dette en svært dårlig utnyttelse av den enorme og verdifulle ressursen som dette nettet er. Vi har sett gjennom de tidligere statlige teleoperatørenes omdannelse til aksjeselskaper i konkurranse med andre, at nettopp aksessnettene har vært vurdert som et av de mest verdifulle aktiva i verdivurderingen.
Etter hvert som behovet for datakommunikasjon i telenettet oppsto begynte man å bruke modemer (Modem=MOdulator/DEModulator) for å sende digitale signaler i det analoge telefoninettet. Begrensningen var at de kodete signalene måtte holdes innenfor ”telefonibåndbredden” på 300-3400 Hz for å bli svitjset gjennom nettet. Utnyttelsen av dette båndet økte markant fra om lag 1200 bit/s fra starten og opp til 56 kbit/s i de nyeste modemstandardene.
Utover 80-tallet ble ISDN utviklet som et alternativ til telefoni og samtidig overføring av andre teletjenester som f.eks. datakommunikasjon, med til sammen opptil 128-144 kbit/s (2*64 kbit/s + ev. 16 kbit/s) netto bitrate til abonnenten. Dermed fikk man økt utnyttelsesgraden for aksessnettet noe, men fortsatt bodde det store muligheter i aksessnettet som ikke var utnyttet.
Samtidig så operatørene et behov for enda høyere kapasitet/bitrate helt frem til privatabonnenter, og driveren var opprinnelig Video on Demand – VoD i digitalisert form. Basert på dette behovet utviklet Bellcore i USA en teknologi der man hadde større kapasitet til kunden (nedstrøms) enn fra kunden (oppstrøms), fordi dette ville være et typisk trafikkmønster for en slik tjeneste. Nå ble VoD aldri noen ”killer application”, så teknologien fikk en treg start, men snart dukket behovet for surfing på web opp, med et trafikkmønster som også passet rimelig godt til en slik asymmetrisk kapasitet. Dermed var suksessen et faktum, og ADSL er i dag den ledende teknologi verden over for overføring av bredbåndskapasitet til privatabonnenter og mindre forretningsabonnenter.
== Litt transmisjonsteori ==
Et signal som sendes ut på et kobberpar har en gitt rekkevidde, bestemt av signalets nivå (styrke), frekvensbånd og kobbertrådenes elektriske egenskaper: Høyere frekvenser må kompenseres med høyere nivå for å opprettholde rekkevidden. Samtidig vil et signal, til en viss grad, forstyrre andre abonnenters signaler på andre kabelpar i samme kabel (eller gruppe i kabelen). Det er dette som kalles krysstale, dvs. at et signal delvis smitter over til et annet kobberpar, og graden av krysstale varierer sterkt med kvaliteten på kobberkablene. For å unngå at krysstale blir et problem er det satt grenser for hvilke signalnivåer man kan benytte i aksessnettkabler, og dermed for hvor lang rekkevidde signalet vil få. Disse nivåene er bestemt ut fra normal krysstaledempning mellom parene i en god kobberkabel.
Med ADSL omgår man delvis dette problemet ved å dele opp det digitale signalet i sende- og mottakerretning som man plasserer i ulike frekvensbånd, et prinsipp som kalles Frequency Division Duplexing – FDD. Dermed unngår man langt på vei at det signalet som sendes med høyt nivå ut fra en abonnent forstyrrer et tilsvarende signal inn til en annen abonnent, fordi mottakerutstyret hos den andre abonnenten ikke er følsomt for det samme frekvensområdet. Derfor kan man sende signalet ut i aksessnettet med mye høyere nivå enn tidligere uten fare for krysstale, og dermed oppnå mye lengre rekkevidde for tilsvarende frekvensbånd. Resultatet er at man kan sende relativt store bitrater over relativt lange aksesslinjer.
== Historien bak ==
Den første ADSL-standarden ble laget som en amerikansk standard i regi av ANSI T1 Committee. Siden ble ADSL Forum opprettet av leverandører og operatører for å bidra til en hurtigere utvikling og standardisering, og etter hvert kom ITU-T på banen med en verdensstandard basert på innspillene fra ANSI og ADSL Forum. Basert på ITU-T-varianten har siden ETSI laget en egen variant tilpasset det europeiske markedet.
Før arbeidet med ADSL kom i gang, hadde man allerede (ANSI og ITU-T) standardisert en teknologi kalt HDSL (High-speed Digital Subscriber Line). Målet var å kunne overføre det vi kaller 1.ordens bitrater (1,5 og 2 Mbit/s i hhv. USA og Europa) på kobberkabler uten bruk av regeneratorer som man hadde i tradisjonelle 1. ordens linjesystemer. Etter hvert som DSL-familien ble formet adopterte denne familien også deler av HDSL-teknologien.
Siden har man arbeidet aktivt med forbedring av ADSL-standarden i enklere varianter (splitter-less) og mot det konseptet som kalles VDSL – Very High bitrate Digital Subscriber Line). I tillegg har HDSL-konseptet blitt videreutviklet til SHDSL for å få en symmetrisk variant av DSL-familien.
== Ulike familiemedlemmer ==
=== HDSL – High bit-rate Digital Subscriber Line ===
HDSL ble utviklet for et litt annet formål enn ADSL og de andre DSL-teknologiene. HDSL – High bit-rate Digital Subscriber Line – ble laget for å kunne overføre 1. ordens amerikanske (T1, 1544 kbit/s) og europeiske (E1, 2048 kbit/s) bitrater i et aksessnett uten å måtte bruke regeneratorer som for tidligere 1. ordens linjesystemer. Under arbeidet ble formålet også utvidet til å kunne transportere kapasitet nok for én TU-12, som er transportkapasiteten for en 2 Mbit/s VC-12 i SDH-konseptet. På denne måten kan HDSL brukes til å utvide SDH-nettets funksjonalitet med f.eks. ende-til-ende kvalitetskontroll, helt ut til abonnentene.
Prinsippene i HDSL er for det første å innføre såkalt totråds transmisjon i form av ekkokansellering (som for vanlig telefoni eller ISDN) slik at begge overføringsretninger kan sendes over ett trådpar. Dermed har man spart ett trådpar sammenlignet med vanlige 1.ordens linjeystemer. Videre gir de ulike linjekodene (CAP eller 2B1Q) mulighet for å dele opp kapasiteten som skal transporteres i to eller tre parallelle kanaler som overføres over hvert sitt kabelpar. Dermed får man et smalere frekvensbånd pr. trådpar, noe som gir lengre rekkevidde. Kravet til et HDSL-system er at det skal kunne overføre opptil 2320 kbit/s for å dekke T1, E1 og TU-12. En viktig forskjell mellom HDSL og de andre DSL-teknologiene, er at man i HDSL har en dedikert kapasitet mellom de to endepunktene for abonnementet, til forskjell fra de andre DSL-systemene der man deler ressursene gjennom en konsentrasjon av bitraten fra DSLAM og innover i nettet. HDSL er da også utviklet for å dekke et ganske annet behov enn DSL-systemene; leide linjer med dedikert kapasitet for bruk til f.eks. PABX-er.
Arbeidet med HDSL ble startet i USA i regi av ANSI T1 Committee som lagde den første standarden for 1544 kbit/s. Deretter ble arbeidet videreført i ETSI TM6 som utvidet standarden til å dekke 2048 kbit/s. ETSI’s standard dannet videre grunnlaget for verdensstandarden i regi av ITU-T, som dekker alle tre transportkapasitetene og har fått navnet G.991.1. Denne standarden beskriver tre ulike alternativer for et HDSL-system; to eller tre par med 784 kbit/s pr. par; to par med 1168 kbit/s pr. par; eller ett par med 2320 kbit/s.
Basert på HDSL laget man senere standarden for SHDSL (se eget avsnitt) som er en symmetrisk variant av DSL-familien, og dette er bakgrunnen for at også HDSL i dag anses for å være et fullverdig familiemedlem i DSL-familien.
=== ADSL – Asymmetric Digital Subscriber Line ===
ADSL var den første teknologien som ble utviklet for å utnytte de enkelte parene i kobberaksessnettet til bredbåndsoverføringer. Gjennom flere års arbeid kom man etter hvert frem til den verdensstandarden i regi av ITU-T som de andre regionale standardene nå er varianter av. Standard ADSL (ITU-T) skal kunne gi en maksimal bitrate på 6144 kbit/s nedstrøms og 640 kbit/s oppstrøms, litt avhengig av hvor man legger skillet mellom opp- og nedstrømskanalene. Siden høyere bitrate gir høyere frekvenser på signalet, vil man få lengre rekkevidde med lavere bitrater, og de vanlige klassene som tilbys i dag er gjerne fra 384 til 2048 kbit/s nedstrøms. Dette handler også om å utnytte felles ressurser bedre, for kapasiteten videre innover i nettet fra DSLAM må deles med flere for å kunne holde kostnadene nede.
Standarden definerer flere varianter; ADSL alene på et kobberpar, ADSL sammen med telefoni (PSTN) eller ADSL sammen med ISDN på samme kobberpar. Telenor, som er den operatøren som eier det meste av kobberaksessnettet i Norge, har standardisert på varianten med ISDN, der frekvensområdet under om lag 120 kHz er reservert til telefoni eller ISDN på samme trådpar, og dette valget gjelder alle som skal kople opp ADSL i Telenors aksessnett (operatøraksessproduktet). Man har dessuten trukket laveste frekvens litt nedover (uten at dette allikevel forstyrrer ISDN) og flyttet litt på delefrekvensen mellom opp- og nedstrøms frekvensbånd. Dette gir en maksimal bitrate nedstrøms på 6144 kbit/s (6 Mbit/s) og oppstrøms på 1120 kbit/s. Innenfor denne begrensningen kan hver operatør definere sine egne klasser for opp- og nedstrøms bitrate.
For å skille mellom ISDN/PSTN og ADSL må man ha et høypass/lavpass linjefilter, populært kalt ”splitter” i hver ende av sambandet. Dette filteret skal påse at de to tjenestene ISDN/PSTN og ADSL ikke forstyrrer hverandre. Ut fra splitteren hos abonnenten får man signalet som skal videre til ADSL-enheten og signalet til ISDN eller telefon på hver sin kontakt.
Et ADSL aksessnettsystem består av en nettermineringsenhet (vanligvis kalt et ADSL-modem) hos kunden; og en DSL Access Multiplexer (DSLAM) som terminerer flere ADSL-samband på abonnentsiden og multiplekser kapasiteten fra alle disse for videre transport innover i telenettet mot tjenestenodene.
I DSLAM legger man også inn en konsentrasjon, slik at samlet kapasitet for alle aksesslinjene er mye høyere enn kapasiteten videre innover i nettet, og på den måten får man utnyttet og delt ressursene på en bedre måte. En vanlig konsentrasjonsfaktor er på mellom 50:1 og 15:1 for privatkunder, og 5:1 (sammen med garantert båndbredde) for bedriftskunder –, men dette er noe operatørene ikke vanligvis snakker så høyt om… Den enkelte operatør kan selv velge konsentrasjonsfaktor for sine tjenester ut fra kvaliteten på det produktet han ønsker å selge. Denne høye konsentrasjonsfaktoren gjør også at ingen tilbyder garanterer båndbredde for hver enkelt privatbruker; ATM-trafikklassen som brukes kalles UBR – Unspecified Bit Rate, dvs. du får det som er tilgjengelig opptil maksimalbitraten for ditt samband. For bedriftskunder med lav konsentrasjonsfaktor derimot er det vanligere å gi en minimum bitrate som en garanti, og trafikklassen her heter UBR+ – Unspecified Bit Rate with Minimum Cell Rate (MCR). Etter mye kritikk fordi netto bitrate for applikasjonene (på Lag 7 ref. OSI-modellen) pga. overhead i mellomliggende protokoller er noe mindre enn bitraten på Lag 1, har de fleste tilbyderne nå begynt å levere en maksimal bitrate som er noe høyere enn det man i utgangspunktet kjøper.
ITU-T-standarden for vanlig ADSL heter G.992.1.
Etter hvert har ADSL også kommet i en ”light-utgave” i form av en splitter-less ADSL med bitrate opptil 1536 kbit/s (1,5 Mbit/s) nedstrøms og 512 kbit/s (0,5 Mbit/s) oppstrøms. Det var denne utgaven som under standardiseringsarbeidet hadde navnet ”ADSL Lite”, og standarden som hadde arbeidsnavnet G.lite heter nå G.992.2.
=== ADSL2 – ADSL 2. generation ===
De senere årene har man videreutviklet ADSL til det man kaller ADSL2 med en rekke nye funksjoner som bl.a. strømsparemodus, mer motstandsdyktighet mot forstyrrelser, og sømløs rate-tilpasning der bitraten tilpasses aksesslinjen til enhver tid og derved gir maksimal rekkevidde. Standarden gjør det også enklere med transport av pakkeformaterte data (f.eks. Ethernet) direkte over transportkanalene. Denne standarden foreskriver en minimum maksimums-bitrate på 8 Mbit/s nedstrøms og 800 kbit/s oppstrøms, men utstyret kan designes for større bitrater ved behov, og det antas at om lag 12-15 Mbit/s nedstrøms på korte linjer (opptil om lag 2 km) er en øvre grense for teknologien som brukes. Standarden heter G.992.3. Også ADSL 2 finnes i en splitter-less light-variant med bitrate som for ADSL lite, og denne standarden heter G.992.4. Frekvensbåndet som brukes til ADSL2 er opp til 1,1 MHz. ADSL2 har også forenklede initieringsprosedyrer som skal gjøre det enklere å bruke ADSL-modem fra forskjellige leverandører mot samme DSLAM.
=== ADSL2+ – Extended Bandwidth ADSL ===
Som en videreføring av ADSL2 har ITU-T også laget en ny standard kalt ADSL2+ for 'Extended Bandwidth' som tar i bruk frekvensbåndet opp til 2,2 MHz. Denne standarden ble formelt godkjent av ITU-T i mai 2003, og har fått navnet G.992.5 (arbeidsnavn G.adslplus). Her spesifiseres en netto bitrate på minimum (mandatory) 16 Mbit/s / 800 kbit/s, men det åpnes for enda høyere bitrater enn dette, og man regner ofte 24-25 Mbit/s nedstrøms som teknologiens grense for korte linjelengder (opptil om lag 1 km).
Siden hastigheten på ADSL avgjøres av avstanden til sentralen, kan hastigheten oppgraderes ved å kun sette opp flere sentraler. Dette gjennomføres nå i Norge, og vil følgelig øke den teoretiske nedlastinghastigheten fra 8 Mbit til 32 Mbit. Dette vil gi muligheter for f.eks mer stabil IPTV.
=== SHDSL – Single-pair High-speed Digital Subscriber Line ===
SHDSL er i utgangspunktet basert på en videreutvikling av HDSL-standarden som en symmetrisk variant av ADSL. Bitraten er omtrent den samme som for HDSL, opptil 2312 kbit/s, men her er systemet laget med step på 8 kbit/s fra 192 kbit/s, og kan derfor brukes for en rekke ulike bitrateklasser slik som f.eks. ADSL. Her brukes det i utgangspunktet kun ett trådpar, mens 2003-versjonen av standarden også beskriver en variant med bruk av opptil fire samtidige trådpar og bitrater opp til 9248 kbit/s. I et tillegg til standarden beskrives også muligheter for bitrater opp til 5696 kbit/s på ett trådpar og opp til 22.784 kbit/s med bruk av fire samtidige trådpar.
Forløperen for standardisert SHDSL har delvis vært ulike proprietære og regionale løsninger kalt SDSL, og flere leverandører og operatører/tjenestetilbydere bruker fortsatt dette begrepet. Dersom overføringen skal skje i Telenors aksessnett er det kun standardisert SHDSL etter ITU-T- eller ETSI-standard som er tillatt, så det er trolig denne teknologien som er brukt også der man fortsatt kaller produktet sitt for SDSL. DSL Forum har for øvrig slettet SDSL fra sin liste over DSL-standarder etter at SHDSL ble ferdig, og det burde kanskje andre gjøre også, for å unngå unødig begrepsforvirring.
SHDSL-standarden fra ITU-T har fått navnet G.991.2 men er også kjent under navnet G.shdsl som var arbeidsnavnet i ITU-T under utarbeidelsen av standarden. Denne standarden her senere blitt videreutviklet (under arbeidsnavnet G.shdsl.bis) og foreligger nå i utgave fra 2003 som bl.a. inneholder beskrivelse for alternative bitrater opptil 5696 kbit/s samt standardisert bruk av opptil fire samtidige trådpar.
=== VDSL – Very high-speed Digital Subscriber Line ===
VDSL er den ypperste av DSL-teknologiene hva angår bitrate, og den som gir kortest rekkevidde. Dette er en teknologi som er basert på ADSL men laget for linjelengder opp til 1,5 km og høyere bitrater enn ADSL.
Initiativet kommer fra USA i regi av ANSI T1 Committee. De asymmetriske bitrater er opptil 51.840 kbit/s nedstrøms eller symmetriske varianter opptil 25.920 kbit/s. Mål-bitraten på 51.840 kbit/s er definert for å kunne dekke OC-1 i SONET-konseptet i USA eller den tilsvarende 1/3 av en STM-1-kapasitet i SDH-konseptet. For de høyeste bitratene er rekkevidden på kun om lag 300 m på 0,4 mm trådpar (tilsvarer amerikanske AWG26).
For å nå et tilstrekkelig antall kunder med slike bitrater må man nødvendigvis flytte DSLAM langt ut i aksessnettet og ha fiberkabel derfra og inn til transportnettet. I Norge blir utfordringen i tillegg å plassere utstyret i miljømessige riktige omgivelser da slike noder ute i aksessnettet ikke nødvendigvis vil bli plassert innenhus, og man snakker da om spesielle uteskap med regulert klima, noe som ytterligere øker kostnadene til slik utbygging. Fortsatt snakker vi om at VDSL ligger i frekvensbåndet over PSTN/ISDN, dvs. fra om lag 120 kHz og oppover for bruk i Norge, så i tillegg til fiberkabel ut til DSLAM-punktene må man også føre frem kobberkabel for telefoni/PSTN eller ISDN fra nærmeste telefonsentral dersom disse tjenestene fortsatt skal leveres på samme kabelpar.
ITU-T har de siste årene arbeidet med en verdensstandard for VDSL. Denne ble ferdig i 2001 og har fått navnet G.993.1 (arbeidsnavnet var G.vdsl), og ETSI har tidligere laget en europeisk variant. ITU-T oppgir foreløpig bitraten til ’noen tiltalls Mbit/s’, mens ETSI’s standard har definert to klasser; ’Class I’ som er asymmetriske varianter fra 6400/2048 kbit/s og opp til 23168/4096 kbit/s, og ’Class II’ som er symmetriske varianter fra 6400 kbit/s til 28288 kbit/s.
Den amerikanske ANSI T1-standarden for VDSL foreskriver ulike asymmetriske varianter fra 6480/1620 kbit/s til 51.840/6480 kbit/s og symmetriske varianter fra 4320 kbit/s til 25.920 kbit/s; i begge tilfeller med sterkt redusert rekkevidde for de øvre bitrateklassene. Alle dagens standarder oppgir frekvensspekteret for VDSL til 1,1 – 12 MHz, og dette er høyt nok til at f.eks. interferens med privatbåndradioer, såkalte CB-radioer, og annet utstyr vil kunne bli et problem som må tas med i betraktningen ved utbygging av slike systemer. Nasjonale frekvensforskrifter vil måtte ta hånd om dette problemet for å unngå forstyrrelser mellom systemene.
Telenor testet VDSL i 2000, men har ennå ikke lansert tjenesten kommersielt. Ifølge en pressemelding 17. januar 2011 skulle tjenesten lanseres kommersielt 1. februar 2011.
=== VDSL2 – Very high-speed Digital Subscriber Line 2 ===
VDSL2 er en videreutvikling av VDSL med mål å kunne tilby enda høyere kapasitet på eksisterende kobberkabler.
Systemene er spesifisert i ITU-T Rec. G.993.2 datert 02/06. VDSL2-systemer skal kunne tilby samlet kapasitet opp- og nedstrøms (aggregate datarate) på opptil 200 Mbit/s og som innenfor gitte grenser kan brukes asymmetrisk. Frekvensområdet som brukes er nå utvidet til opptil 30 MHz og fortsatt skal samme trådpar kunne brukes til telefoni PSTN/ISDN i frekvensområdet opp til 120 kHz. Modulasjonsteknikken som brukes er DMT (Discrete Multi-Tone).
Med det utvidete frekvensbåndet, som f.eks. dekker deler av det tradisjonelle amatørradiobåndene (3.5MHz, 7MHz, 10.1MHz, 14MHz, 18MHz, 21MHz, 24.9MHz og 28MHz) og ulike land-, luft- og sjømobile systemer, er det interferens som er utfordringen for VDSL2. Dette gjelder både immunitet overfor støy fra andre systemer og samtidig det å unngå i størst mulig grad å forstyrre andre systemer. For å sikre dette er det lagt begrensninger på sendenivå, spesielt for de øvre deler av frekvensbåndet.
Standarden foreskriver en rekke ulike konfigurasjonsprofiler med ulike kapasitet, rekkevidde og frekvensbånd i symmetrisk eller asymmetriske varianter. Profilene er tilpasset både regionale krav og ulike bruksområder der man ser for seg VDSL2-systemer vil bli brukt.
Det er først og fremst på korte linjer man får økt kapasitet, og fra om lag 6-700 m er kapasiteten bare marginalt høyere enn for VDSL (”VDSL1”).
I Norge lanserte NextGenTel VDSL2 i januar 2009.
== Bruksområder for DSL-systemer ==
DSL-systemene er laget for å kunne støtte en lang rekke ulike tjenester som;
Internet Protocol-baserte tjenester (Internettaksess, m.m.)
Audio- og videotjenester
ATM-tjenester og Frame Relay-tjenester
N-ISDN- og B-ISDN-tjenester
64 kbit/s-baserte tale- og datatjenester
== Fordeler og ulemper ==
Fordeler med DSLTilgjengelig over store deler av landet.
Høyere hastigheter tilgjengelig, hvis kortere avstand til sentralen, og god kvalitet på linjen.Mulige ulemper med DSLBegrensninger i teoretisk hastighet i forhold til for eksempel fibernett.
Begrensning i uthastigheten.
Hastigheten du oppnår er avhengig av din avstand til sentralen og kvalitet på linjen.
== Referanser == |
3 | https://no.wikipedia.org/wiki/Erich_Priebke | 2023-02-01 | Erich Priebke | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2017-03', 'Kategori:Dødsfall 11. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2013', 'Kategori:Fødsler 29. juli', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Gestapo-personell', 'Kategori:Hundreåringer', 'Kategori:Italias historie', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt 1933–1945)', 'Kategori:Medvirkende til Holocaust', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nazister i Sør-Amerika', 'Kategori:Personer fra Landkreis Oberhavel', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:SS-offiserer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske krigsfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere dømt for forbrytelser begått under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere dømt for forbrytelser mot menneskeheten', 'Kategori:Tyskere dømt for krigsforbrytelser', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig'] | Erich Priebke (født 29. juli 1913 ved Hennigsdorf i Brandenburg i Tyskland, død 11. oktober 2013 i Roma) var en tysk SS-offiser som er blitt holdt medansvarlig for massakrene i Ardentinerhulene utenfor Roma i Italia i mars 1944. Her ble 335 sivile italienere – derav 75 jøder – drept som hevn etter at italienske partisaner hadde drept 33 tyske soldater. Han kom seg imidlertid unna etter Tysklands kapitulasjon i 1945, og bodde i Argentina i over 50 år.
I 1994, 50 år etter massakren, følte Priebke seg såpass trygg at han stod åpent frem og fortalte om hendelsen til en reporter fra ABC News. Dette vakte stor harme fra folk som ikke på langt nær hadde glemt hendelsen, og dette ble starten på en rettslig prosess som skulle ta over fire år.
| Erich Priebke (født 29. juli 1913 ved Hennigsdorf i Brandenburg i Tyskland, død 11. oktober 2013 i Roma) var en tysk SS-offiser som er blitt holdt medansvarlig for massakrene i Ardentinerhulene utenfor Roma i Italia i mars 1944. Her ble 335 sivile italienere – derav 75 jøder – drept som hevn etter at italienske partisaner hadde drept 33 tyske soldater. Han kom seg imidlertid unna etter Tysklands kapitulasjon i 1945, og bodde i Argentina i over 50 år.
I 1994, 50 år etter massakren, følte Priebke seg såpass trygg at han stod åpent frem og fortalte om hendelsen til en reporter fra ABC News. Dette vakte stor harme fra folk som ikke på langt nær hadde glemt hendelsen, og dette ble starten på en rettslig prosess som skulle ta over fire år.
== Historie ==
=== Italia kapitulerer ===
Under andre verdenskrig var Italia og Tyskland allierte. Blant annet måtte Hitler ordne opp i det mislykkede angrepet som Mussolini førte på Albania våren 1941. I løpet av 1943 snudde krigslykken seg for fascistene. Mussolini ble avsatt, og kong Viktor Emanuel utnevnte en ny regjering. Da de allierte gikk i land på det italienske fastlandet, ga regjeringen ordre om at soldatene skulle legge ned sine våpen. Italia hadde kapitulert.
Mussolini ble arrestert, men ble snart befridd av tyske fallskjermjegere og satt til å lede en norditaliensk fascistrepublikk. Blant de italienske styrkene oppstod det forvirring. Noen ble avvæpnet av tyskerne, mens andre stilte seg til de alliertes disposisjon. Det hendte til og med at noen soldater reiste hjem.
Fra å være et land alliert med Tyskland, gikk Italia nå over til å være et land okkupert av Tyskland. Tyskerne så tidlig hvilken retning utviklingen gikk og okkuperte Italia lynraskt i den såkalte operasjon «Axis».
=== Massakren ved Ardentinerhulene ===
Det var under denne tyske okkupasjonen at en gruppe italienske partisaner aksjonerte mot tyskerne en marsdag i 1944. 33 tyske soldater ble drept. Straks Hitler fikk vite om dette beordret han at represalier skulle iverksettes innen 24 timer. Øverste leder for de tyske styrkene i Italia, generalfeltmarskalk Albert Kesselring, sørget derfor for at ti italienske sivile skulle henrettes for hver drepte tyske soldat. De fleste av de henrettede italienerne ble plukket ut blant internerte fanger, men andre, deriblant en rekke jøder, ble hentet fra sine hjem eller grepet på gaten.
Ofrene ble kjørt til Ardentinerhulene i grupper på fem. De ble så ledet inn i hulene med hendene bundet bak, og så skutt i nakken. Mange ble tvunget til å knele på kroppene til dem som hadde blitt drept før dem. Det ble drept fem flere enn hva som var beordret på forhånd.
At 75 av ofrene var jødiske gjorde også denne massakren til den største enkelmassakren av jøder i Italia. Dette er en av årsakene til at en rekke jødiske organisasjoner har fronet arbeidet med å få brakt de ansvarlige for retten.
== I medias søkelys ==
I 1994 lagde reporteren Sam Donaldson en reportasje om Priebke til ABCs nyhetsshow «Primetime». Her stod Priebke frem og fortalte om sin rolle i massakren. Men han unnskyldte sine handlinger med at han kun fulgte ordrer fra Herbert Kappler. Oberstløytnant Kappler var sjef for SD og Gestapo i Roma. I et vitnemål etter krigen forklarte Kappler at Priebke hadde blitt beordret til å sørge for at alle ofrene skulle bli brakt til hulene for å henrettes, og til å kontrollere navnelisten over dem som skulle bli drept. I 1948 ble Kappler dømt til livstid for sine ugjerninger av en militær domstol, men fikk i 1977 hjelp av sin kone til å flykte fra sitt fangenskap i Roma.
=== En fri mann ===
Priebke skulle også ha blitt anklaget for sin rolle i massakren, men han klarte å flykte fra en britisk fangeleir i nordøst-Italia i 1946 og to år senere ankom han Argentina. Her ble han værende.
Priebke fortalte Donaldson at ofrene – deriblant gutter på fjorten og menn på syttifire – ikke var noe annet enn «terrorister». Han innrømmet at det var han som utferdiget listen over dem som skulle henrettes, deriblant rundt sytti jøder. I tillegg til massakren mener man at Priebke var ansvarlig for frakten av 6 000-7 000 jøder fra Italia til Auschwitz, og for å ha torturert politiske fanger.
== Rettsprosessen ==
=== Utleveringen av Priebke ===
Donaldsons reportasje om Priebke viste både hvor åpent han kunne leve i Argentina og hvor lite anger han følte for sine handlinger. Dette fikk folk til å reagere. Italia søkte om å få utlevert Priebke, og det tok ikke lang tid før han ble arrestert av argentinske myndigheter. På grunn av sin alder og dårlige helse ble han ikke fengslet, men satt i husarrest i sitt hjem i Bariloche, et skiområde, hvor han har bodd åpent siden 1949.
Prosessene rundt utleveringen møtte flere forsinkelser. Priebkes advokater forlangte blant annet at alle italienske dokumenter skulle oversettes til spansk, en prosess som kunne tatt to år. Den argentinske retten avviste til slutt denne prosessen, men anker og andre forsinkelser førte til at behandlingen av saken tok nesten et år. Forsvarsadvokatene argumenterte med at det ikke forelå noe rettslig grunnlag for utlevering ettersom grensen på 15 år for forelding av drapssaker var løpt ut.
I mars 1995, etter ni måneder med utsettelser, fikk presidenten for den jødiske organisasjonen B’nai B’rith et løfte fra blant annet den argentinske presidenten at saken skulle bli avsluttet og Priebke skulle bli sendt til Italia på slutten av måneden. Til tross for disse løftene bestemte den argentinske høyesteretten at saken skulle overføres til den lokale retten i Bariloche hvor saken opprinnelig ble tatt opp. Dette åpnet mulighetene for flere år med forsinkelser fra fremtidige anker, mens en aldrene Priebke kunne leve i ro og mak i sitt hjem i husarrest.
I mai 1995 godkjente en føderal dommer den italienske begjæringen om utlevering på grunnlag av at forbrytelser mot menneskeheten ikke kunne foreldes. Men ankene fortsatte, og det gikk rykter om at retten kanskje ville omgjøre kjennelsen.
I august samme året avgjorde en ankedomstol at Priebke ikke skulle utleveres, på grunnlag av at saken var foreldet. For å legge press på den argentinske regjeringen begjærte Tyskland en utlevering samme dag. En aktor fra Italias militærvesen, Antonio Intelisano, argumenterte med at FN-avtaler som Argentina har gått med på, tilsier at krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten ikke kan foreldes.
Til slutt, etter 17 måneder med forsinkelser, bestemte argentinsk høyesterett at Erich Priebke skulle utleveres. Han ble satt på et direktefly som brukte 18 timer fra Bariloche til Ciampino, en militær flyplass ikke langt fra Ardentinerhulene hvor massakren foregikk.
=== Priebke i retten ===
I retten erklærte Priebke seg ikke skyldig. Han benektet ikke de faktiske omstendigheter, men han nektet straffeskyld. Priebke la skylden for massakren på de italienske sivile som stod bak angrepet der 33 tyske soldater ble drept. Ordren kom direkte fra Hitler, og han mente at det var en «legitim represalie».
Det kom også frem at Priebke selv hadde skutt to italienere. Dette fremgikk også av et vitnemål han avla i 1946 før han klarte å rømme:
Rundt midt på dagen den 24. mars 1944 dro mellom 80 og 90 menn fra Avdeling III og IV til Ardentinerhulene, Roma. (…) Da jeg ankom, så jeg dem ved hulen. Alle var bundet med tau med hendene bak på ryggen, og navnene deres ble lest opp, og de gikk inn i hulen i grupper på fem og fem. … Jeg gikk inn med den andre eller tredje gruppen og drepte en mann med en italiensk maskinpistol. Mot slutten drepte jeg en annen mann med den samme maskinpistolen. Henrettelsene sluttet da det ble mørkt om kvelden… Etter skytingen ble hulene sprengt igjen.
Det ble ikke bevist at det forelå de skjerpede omstendighetene som er nødvendig for å overstyre Italias regel om tretti års foreldelsesfrist. Priebke ble derfor frifunnet på alle punkter den 1. august 1996. Retten ga ordre om at Priebke skulle løslates øyeblikkelig, men senere kunne den italienske justisministeren fortelle at Priebke kunne bli arrestert på nytt. Det kom an på en avgjørelse hvorvidt man skulle utlevere ham til Tyskland hvor han hadde mordanklager mot seg. Tidligere hadde italienske myndigheter sagt at Priebke ikke kunne bli arrestert på nytt, på grunn av avtaler som ble gjort i forbindelse med utleveringen fra Argentina, men etter et møte med de dømmende myndighetene gikk justisministeren ut og fortalte om regjeringens hensikter.
Den argentinske regjeringen sa klart ifra at de ikke ville la ham returnere til Argentina hvis han gikk fri. Dette utspillet baserte de på lover som sa at folk som kunne «forstyrre allmenn ro og orden» ikke skulle ha tilgang til riket.
Priebke kunne ikke engang forlate rettssalen, for i over syv timer blokkerte protestanter og opprørte slektninger rettshuset.
Dommerpanelet stemte 2 mot 1 for å dømme den 83 år gamle Priebke for å ha tatt del i represaliemordene, men de frikjente ham for å ha handlet med grusomhet og overlegg, fordi han bare fulgte ordre.
Reaksjonene fra familiemedlemmene uteble ikke. De ble stengt ute fra rettssalen da dommen ble lest opp. Da de så senere fikk vite hvordan domsavsigelsen lød, begynte de å komme med utrop mot forsvarerne. De mente dette var en oppfordring til «morgendagens forbrytere», og at dommerne ikke verdsatte menneskeliv. «Med dette tillater Italia overgrep og kriminalitet mot menneskeheten», sa Shimon Samuels, leder i Simon Wiesenthal-senteret.
=== Anken ===
Selv om Priebke var blitt frikjent, kunne han likevel ikke føle seg trygg fordi aktor valgte å anke frikjennelsen.
Dagen etter ba Tyskland om at Italia måtte holde Priebke fengslet inntil deres krav om å få ham utlevert til Tyskland var behandlet. De ville ha ham stilt for retten for drapet på de to ofrene som Priebke egenhendig hadde skutt.
Utenfor rettshuset hadde det oppstått en del tumulter som politiet hadde problemer med. Da det ble kjent at Priebke hadde blitt arrestert igjen, roet dette seg. Reaksjonene kom ikke bare fra vanlige folk, men fra både pressekorps, politikere og til og med den italienske statsministeren, Romano Prodi, reagerte. Han foretok – sammen med en stor folkemengde – en tur til Ardennerhulene for å minnes de døde.
Italiensk høyesterett kom frem til at den forrige retten som hadde frikjent Priebke, var inhabil, og lot derfor aktors anke slippe igjennom. Det ble blant annet stilt spørsmål om hvorfor det ikke ble tatt hensyn til Nürnberg-dommen. Den har slått fast prinsippet om individets personlige ansvar for sine gjerninger. Grunnen til at Priebke hadde blitt løslatt var at han hadde handlet etter ordre. Han hadde påstått at dersom han hadde nektet å adlyde ordre ville han selv blitt stilt for tysk krigsrett og henrettet. Dette ville ikke ankedomstolen godta.
I mars 1997 ble det slått fast at Priebke ikke kunne utleveres til Tyskland. Grunnen til dette var at han nå ble stilt for en ny rettssak for akkurat det samme som Tyskland ville ha ham stilt for. Han skulle ikke kunne stilles for retten to ganger for den samme forbrytelsen.
Den 14. april 1997 begynte den nye rettssaken for Priebke. Her tok man ikke like mye hensyn til at Priebke handlet etter ordrer. Priebke selv ble dømt til 15 år, mens en annen som var med på massakren, Karl Hass, ble dømt til 10 år. Aktor hadde lagt ned påstand om livstid for Priebke og 24 år for Hass. Men det skulle vise seg at straffen skulle bli enda mildere. Pga. et amnesti som ble gitt noen år tidligere, ble straffene deres redusert med 10 år. Priebke måtte sone 5 år, mens Hass kunne forlate retten som en fri mann. I tillegg kunne Priebke trekke fra den tiden han hadde sittet i husarrest og varetekt i Italia. Dermed ble straffen maksimum to eller tre år.
=== Priebke anker saken ===
Priebke nektet straffeskyld, og anket saken videre. Ankedomstolen pekte på at Hass og Priebke hadde utført drapene med overlegg og grusomhet. Retten mente derfor at begge burde dømmes til livsvarig fengsel. Selv hevdet Priebke at han var offer for et intenst hat, og at han fikk skylden for alle misgjerninger som ble gjort under andre verdenskrig: Jeg ga Argentina 50 år av mitt liv, og de vil ikke ha meg. (...) Jeg kjempet for Tyskland under krigen, og nå vil de stille meg for retten for å ha utført deres ordrer.
Priebke anket saken inn for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.
=== Europas eldste fange ===
I juni 2007 ble han sluppet ut av husarresten under forutsetning av at han møtte på arbeid. Han hadde nemlig fått en deltidsjobb hos sin advokat Paolo Giachini. Beslutningen møtte kraftige folkelige protester og Priebke ble snart satt i arrest igjen.
I 2011 var Erich Priebke 98 år. Dette tok italienske myndigheter hensyn til ved å spare ham for de strenge forholdene som et vanlig fengsel byr på - siden 1998 ble han holdt i husarrest – den samme løsningen som ble valgt for hans medsammensvorne og overordnede Karl Hass, som døde i 2004. Myndighetene håpet utvilsomt at Priebkes død skulle sette et endelig og naturlig punktum for den videre behandlingen av hans sak. Både Herbert Kappler og Walter Reder måtte tilbringe henholdsvis 30 og 37 år i italiensk fengsel før friheten ventet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Erich Priebke på Internet Movie Database
(en) «Unrepentant Nazi criminal Priebke chills Rome», fra BBCs nettsider, 29. juli 2013 |
4 | https://no.wikipedia.org/wiki/Volda_Mineralvatn | 2023-02-01 | Volda Mineralvatn | ['Kategori:1915 i Norge', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske drikkevareprodusenter', 'Kategori:Næringsliv i Volda', 'Kategori:Selskaper etablert i 1915', 'Kategori:Selskaper opphørt i 2009', 'Kategori:Voldas historie'] | Volda Mineralvatn AS, tidligere Brænne Mineralvatn, var en sunnmørsbedrift som lå ved Volda sentrum. Bedriften ble startet i 1915, og ble fra 1927 drevet av familien Brænne. I oktober 2009 meldte bedriften oppbud og Volda Mineralvatn og Brænne-brusen opphørte som produkt etter 94 år med drift. Fabrikken produserte saft, leskedrikk, brus og mineralvann. Den hentet vann til produksjonen fra sin egen kilde, Aasen-kjelda, som ligger like ved Ivar Aasens hjemsted, 150 meter nede i grunnfjellet.
Brænne Mineralvatn var en av de siste frittstående brus-fabrikantene i Norge, og slet tungt i konkurransen med Romsdalsbaserte Oskar Sylte Mineralvannfabrikk.Brænne gjorde en avtale med Lidl i juli 2004 om å produsere en del av deres brusmerker.
| Volda Mineralvatn AS, tidligere Brænne Mineralvatn, var en sunnmørsbedrift som lå ved Volda sentrum. Bedriften ble startet i 1915, og ble fra 1927 drevet av familien Brænne. I oktober 2009 meldte bedriften oppbud og Volda Mineralvatn og Brænne-brusen opphørte som produkt etter 94 år med drift. Fabrikken produserte saft, leskedrikk, brus og mineralvann. Den hentet vann til produksjonen fra sin egen kilde, Aasen-kjelda, som ligger like ved Ivar Aasens hjemsted, 150 meter nede i grunnfjellet.
Brænne Mineralvatn var en av de siste frittstående brus-fabrikantene i Norge, og slet tungt i konkurransen med Romsdalsbaserte Oskar Sylte Mineralvannfabrikk.Brænne gjorde en avtale med Lidl i juli 2004 om å produsere en del av deres brusmerker.
== Produkter ==
=== Egne produkter ===
Luks
Florida
Eplerose
Fjellbekk
=== Produkter på lisens ===
Jolly Cola
RC Cola
Asina
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Firmaets hjemmeside |
5 | https://no.wikipedia.org/wiki/Buddhisme | 2023-02-01 | Buddhisme | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2013-12', 'Kategori:Buddhisme'] | Buddhisme er en ikke-teistisk religion, eller filosofi, som er basert på læren fra Buddha (Siddharta Gautama) som levde fra ca. 563 f.Kr. til ca. 483 f.Kr. i Nord-India/Nepal. Buddhismen spredde seg gradvis derfra gjennom Sør-Asia til Midtøsten, Sentral-Asia, Sørøst-Asia, og de nordøstasiatiske landene Tibet, Mongolia, Kina, Korea, Japan og Taiwan.
Buddhisme kan beskrives som «veien til den grunnleggende forandringen Buddha erfarte», og sentrale elementer er ikkevoldsetikk, meditasjon for selvinnsikt og visdom, som vil si å «utvikle selvinnsikt og derigjennom forståelse av den tilværelsen man er en del av.»
| Buddhisme er en ikke-teistisk religion, eller filosofi, som er basert på læren fra Buddha (Siddharta Gautama) som levde fra ca. 563 f.Kr. til ca. 483 f.Kr. i Nord-India/Nepal. Buddhismen spredde seg gradvis derfra gjennom Sør-Asia til Midtøsten, Sentral-Asia, Sørøst-Asia, og de nordøstasiatiske landene Tibet, Mongolia, Kina, Korea, Japan og Taiwan.
Buddhisme kan beskrives som «veien til den grunnleggende forandringen Buddha erfarte», og sentrale elementer er ikkevoldsetikk, meditasjon for selvinnsikt og visdom, som vil si å «utvikle selvinnsikt og derigjennom forståelse av den tilværelsen man er en del av.»
== Antall tilhengere ==
Buddhisme er en av de store verdensreligionene, med tilhengere over hele verden. I asiatiske land hvor buddhisme er en majoritetsreligion, er det noen som praktiserer buddhisme sammen med sjamanisme, animisme, taoisme, konfutsianisme, shintoisme og andre tradisjonelle religioner og filosofier. I tillegg er mange buddhister praktiserende uten å være med i organiserte trosforsamlinger, og mange vestlige utøvere blir gjerne introdusert til buddhismen gjennom økende interesse for meditasjon. Estimater på antallet buddhister i verden varierer dermed betraktelig, men konservative estimater legger seg rundt 350–550 millioner, mens enkelte opererer med tall på mellom 1,2 og 1,6 milliarder, som inkluderer troende i Folkerepublikken Kina.
== Buddhisme i Vesten ==
Det var ikke før europeisk kolonisering av buddhistiske land i Asia i det 19. århundre at detaljert kunnskap om buddhismen ble tilgjengelig for et større antall mennesker i Vesten. Den første engelske oversettelsen av Den tibetanske dødeboken ble publisert i 1927, og de første buddhistene som kom til USA var kinesiske og japanske innvandrere som etablerte templer for eget bruk. Innvandrermunker begynte snart å nå et vestlig publikum, og den bredere new age-bevegelsen viste seg svært mottakelig for buddhistiske temaer. I 1965 etablerte munker fra Sri Lanka Washington Buddhist Vihara i Washington D.C., som ble det første theravada-klosteret i USA.
Mange hollywoodfilmer med buddhistiske temaer, slik som Kundun, Little Buddha og Syv år i Tibet, har hatt stor kommersiell suksess, og filmer som for eksempel Matrix-trilogien har kjernetematikk som også kan knyttes til buddhistisk filosofi.
== Buddhismens mål ==
I buddhismen søkes ikke en ekstern frelse slik begrepet tradisjonelt forstås i andre religioner, men det høyeste målet i buddhismen er å oppnå «nirvana» (Sanskrit) / «nibbāna» (Pali). I buddhistisk tenkning anses dette som noe man først kan oppnå når man har eliminert de grunnleggende årsakene til emosjonell lidelse og forvirring i eget sinn. Metoden går derfor ut på å frigjøre seg fra de bakenforliggende årsakene, de såkalte «sinngiftene» (innbilninger og forutinntatthet, samt vanemønstre av grådighet og begjær, hat, arroganse og misunnelse), ved at man i stedet for å tenke, tale og handle ut fra disse, «våkner opp» og forholder seg til virkeligheten og med sann visdom ser den slik den virkelig er, som fører til en opplevelse av fullstendig og endelig frihet – nirvana.
Buddhismen omfatter en modell av menneskesinnet som søker å kartlegge de mekanismene som gjør at vi tenker, føler og handler slik som vi gjør, og buddhistisk praksis går i stor grad ut på å gjenkjenne og forstå seg selv i henhold til denne modellen, slik at tanker og handlinger kan komme over i et fruktbart, konstruktivt og etisk gagnlig spor. Det er mulig å se likhetstrekk i deler av buddhistisk praksis med det som i moderne psykologi benyttes og omtales som kognitiv terapi.
Buddhismens etikk bygger på prinsippene om respekt for alt liv, samt en måteholden livsførsel. Praksisen fokuserer på etisk-moralsk selvdisiplin (sila), meditativ konsentrasjon/absorpsjon (samadhi), uforbeholden kjærlighet (mettā), som dermed gir forutsetninger for utvikling av sann visdom (prajñā/pañña).
Buddhismen har gjennom århundrene utviklet seg til et mangfold av retninger eller skoler. Mens noen anser buddhismen som hovedsakelig en filosofi eller livsanskuelse, vil andre tillegge buddhismen en klar religiøs betydning. En rekke steder har den tatt opp i seg lokale skikker og folketro, mens hovedkjernen og essensen i læren (Buddhadharma) er beholdt og fortsatt til stede. Buddhismen forholder seg ikke til en allmektig skapergud – herav omtalen av livssynet som et ikke-teistisk, men buddhismen anerkjenner eksistensen av andre bevisste vesener utenfor vår menneskelige verden, som slik utgjør en bredere buddhistisk kosmologi med et mangfold av mulige destinasjoner for gjenfødelse etter det inneværende menneskeliv. Vår moralske og etiske livsførsel gjennom dette livet, samt graden av utvikling i meditative tilstander vil være utslagsgivende for neste gjenfødelse og hvor vidt den blir en ønskelig eller uønskelig destinasjon. Vesener som i buddhistiske tekster omtales som «devaer» kan for eksempel sammenlignes med det vi i Vesten kjenner beskrevet som «engler» eller «himmelske skikkelser», og innehar mange beundringsverdige kvaliteter som ofte tillegges disse. Fra et buddhistisk perspektiv er imidlertid disse eksistensene også tidsbegrenset i sine livsløp, som i likhet med alt annet liv her på jorden er i stadig forandring og på ett eller annet tidspunkt vil forgå. Selv om levetiden betegnes som usedvanlig mye lengre relativt til våre menneskeliv, gjelder de universelle naturlovene også der, og kan gjerne føre til å bli mistolket som «evig-levende» av nettopp denne grunn. En fullt opplyst Buddha, som oppstår uhyre sjelden, overgår med sin innsikt og kjærlighet alle andre levende vesener – det være seg mennesker, devaer og guder, og det oppstår angivelig ikke mer enn én om gangen i samme inneværende tidsperiode, og heller ikke så lenge læren – Buddhadharma, fortsatt er tilgjengelig i verden.
== Buddha ==
Buddha er et ord som har opphav i de gamle indiske språkene Pāli og sanskrit, og betyr «en som har våknet». Begrepet stammer fra verbet «budh», som betyr «å våkne» eller «å bli opplyst» og «å begripe».
Ordet «Buddha» refererer altså ikke bare til den historiske Buddha, Siddharta Gautama som levde for rundt 2 500 år siden, men betegner alle som oppnår sann og fullstendig innsikt om eksistensen og verden vi lever i, og slik opplever den endelige frigjøringen fra samsara, med andre ord Nirvana / Nibbāna. I den betydning tror buddhister at det har levd mangfoldige Buddhaer, og at også flere vil komme.
Siddharta Gautama påberopte seg ikke å være en gud, og heller ikke at han var inspirert eller sendt av noen gud. En Buddha er en som har våknet og erkjent eksistensens og virkelighetens sanne natur og dermed blitt fri fra grepet som sinnsgiftene har hatt på ens sinn og livsførsel. Prinsippene som styrer livets gang og som dermed også gjør det mulig å nå åndelig opplysning, kalles Dhamma (Pali) / Dharma (Sanskrit), eller Buddhadharma – som i denne sammenhengen betyr «naturlov», «doktrine» og «sannhet».
== Verdensbilde ==
Ifølge buddhistisk tankegang er alle fysiske og mentale fenomener i konstant forandring. Fysiske og mentale fenomener oppstår på grunn av sammensatte årsakssammenhenger; de har en betinget eksistens for kortere eller lengre tid, før de endres, for dermed å opphøre igjen. Hele veien er ethvert fysisk eller mentalt fenomen selv årsak og betingelse for andre betingede fenomener i den antakelig grenseløse «veven» av årsak og virkning i kosmos. Denne lovmessigheten gjelder alle betingede fysiske og mentale fenomener, men unntak av tilstanden nirvana, som omtales som fullstendig ubetinget og tidløs.
Fordi alt er virkninger av forutgående og sammenkommende årsaker og betingelser, har kosmos (med sine årsaker og betingelser for eksistensen av fysiske og mentale, animate og inanimate fenomener) heller ikke nødvendigvis en begynnelse. Buddha oppfordret sine disipler eksplisitt til å sette spørsmålet om hvorvidt det eksisterer et endelig eller uendelig univers til side, da det vil være til større hinder enn gavn i søken på svar på det virkelige spørsmålet: hvordan frigjøre seg fra all emosjonell lidelse. Alle levende vesener har levd et uendelig antall tidligere liv, dog ikke ved at «en sjel» beveger seg fra liv til liv, men ved at den bevisste prosessen i sinnet, søker gjenfødelse i omstendigheter som tilsvarer den karma som preger/farger den. Karma (Kamma – Pali) betyr «intensjonell handling» men omtales ofte i allmenn sammenheng som loven om årsak og virkning. Enkelt forklart innebærer det at gode og dyktige handlinger fører til positive resultater og ringvirkninger, mens dårlige og udyktige fører til negative resultater og påfølgende utilfredshet og lidelse. I buddhismen er det ingen Gud som dømmer og deler ut belønning og straff, ettersom karmaprosessen i seg selv er en pålitelig naturlov og den avgjørende styringsmekanismen. Levende vesener former selv sine liv gjennom sine tanker og handlinger, og de vanemessige tanke- og handlingsmønstre som dannes på vegen. Å skade andre levende vesener innebærer dermed at man fôrer slike negative tendenser, som ufravikelig vil føre til en eller annen form for fremtidig lidelse, enten i dette livet, eller på et senere tidspunkt. Et annet komplekst spørsmål om direkte årsakssammenheng mellom en bestemt tanke eller handling og den påfølgende direkte konsekvens, er et annet spørsmål som Buddha oppfordret sine disipler til å legge til side – nettopp på grunn av dens kompleksitet som potensielt kan paralysere ens praksis og ende opp i spekulative blindveier, og på den måten motvirke evnen til å konsentrere seg fullt og helt om å kultivere dyktige levemåter og å legge grunnlaget for fremtidig innsikt. Tematikken rundt karma kan dermed regnes som det eneste i Buddhismen som man oppfordres til å ta til seg som en "arbeidshypotese" – uten å kunne ha et endelig sikkert forhåndsvar før man selv har oppnådd fullstendig innsikt. Da Buddha selv nådde sin opplysning fikk han som del i prosessen tilgang på informasjon og minner fra sine mangfoldige tidligere liv, og kunne også se andre vesens tidligere livsløp. Det var nettopp denne forståelsen av årsak og effekt sett i et lengre perspektiv over flere livsløp som gjorde han i stand til å skreddersy teknikker og kontemplasjons-objektene som han gav til de som kom til han for å lære, og dermed gav dem optimaliserte forutsetninger for å kunne bryte gjennom de mest problematiske illusjonene og hindrene som tåket deres evne til å se virkeligheten som den er. De eksistensielle lidelsene og all den ugagn som gjøres til den dag i denne verden skyldes nettopp mangelen på innsikt og forståelse av dette årsaksforholdet, og det er vår manglende evne til å se våre begjær og handlinger i et bredere perspektiv som fremmer mentale hindringer av fiendtlighet og aversjon, higen og grådighet. Den påfølgende syklusen av gjenfødsel, lidelser og stress har sitt opphav i denne uvitenheten, og hele syklusen omtales i buddhismen som samsara den "evige" vandringen.
Et levende vesen kan gjenfødes på ulike typer eksistensplan, avhengig av sine karmiske forutsetninger. Det finnes ugunstige eksistensplan preget av intensifiserte lidelser og tilstander av dyp forvirring – gjerne uten en fysisk definerbar menneskekropp (som vi kjenner beskrevet i de fleste kulturer som ånder og gjenferd etc.), eller man kan gjenfødes i dyreriket, som også anses som mindre ønskelig, da de generelt preges av en høy grad av stress og lidelse relatert til overlevelse i seg selv, i tillegg til et begrenset utviklingspotensial som følge av potensielt bevissthetsnivå til sammenligning med eksempelvis mennesker. Her kan man se grunnlaget for at buddhistisk tanke søker å avstå fra å påføre dyr unødig lidelser, og setter respekt for alt levende i høysetet. Noen skoler i buddhismen insisterer på vegetarianisme, dog Buddha kun nektet sine munker og nonner å avstå fra almissemat dersom det var mistanke om at dyr var slaktet i hovedhensikt å tilbys dem, og ikke primært for et familiemåltid.
Det finnes også høyere eksistensplan i den buddhistiske kosmologien, som er preget av vedvarende intense lykkefølelser, som man kjenner igjen fra beskrivelser av ulike himmelske tilværelser i ulike religiøse tradisjoner. I buddhistisk kosmologi anses imidlertid heller ingen av disse eksistensplanene evige, men er under samme lov om forgjengelighet, som er preget av nye gjenfødsler som dermed vil medføre en viss form for uvisshet og stress, uansett hvor subtil – nettopp på grunn av de usikre fremtidsutsiktene og flyktige natur. Dette vil dermed utelukke ideer om såkalte «evige» fortapelser etc., selv om livsløp i lavere eksistensplan angivelig skal kunne vare svært lenge. I buddhismen regnes det spesielt gunstig å bli gjenfødt som menneske, fordi den generelle balansen mellom lidelse og velbehag her gjør det lettere å komme til en erkjennelse om den større sammenhengen vi befinner oss i, og dermed kan fordre et sunt begjær om å dedikere sin innsats frem mot fremtidig frigjøring fra samsara.
Buddhismen oppfordrer dermed til et langsiktig perspektiv, og stimulerer til empati med alle levende vesener, og vektlegger som i alle andre myndiggjørende livssyn: enkeltindividets personlige ansvar og handlingskraft, med de potensielle muligheter og valg det medfører.
== Buddhismens hellige tekster ==
Kort tid etter Buddhas bortgang (parinibbana) oppsto behovet for å samle de muntlige tradisjonene omkring fremstillingen av læren og den praksis Sanghaen skulle følge – og i henhold til den tradisjonelle fremstillingen begynte denne prosessen allerede under det første store «rådsmøtet» i Rajagrha i år 483 f.kr. Tekstene ble senere skrevet ned ca. 100 år f.Kr. på Sri Lanka på språket pali, et klassisk indisk språk som er beslektet med sanskrit.
Tipitaka («de tre kurvene»; sanskrit: Tripitaka) er navnet på de eldste tekstene i buddhismen, og regnes som kanon innenfor Theravādaskolen. Tekstene er mange og varierer i lengde; og de samlede utgavene finnes på over 20 000 sider. Som navnet tilsier, består denne tekstsamlingen av tre deler:
Vinaya pitaka: Disiplinære skrifter (klosterregler), og historiene bak hendelsene som frembrakte nødvendigheten for eksplisitte regler.
Suttavibhanga (227 allmenne klosterregler for munker (Bhikkhu), etterfulgt av reglene for nonner (Bhikkhuni)
Khandhaka (detaljerte regler). Disse er delt i to undergrupper:
Mahavagga (den store del)
Culavagga (den lille del)
Parivara (senere tillegg)
Sutta pitaka er skrifter om Buddhas ord og gjerninger, kategorisert i 5 samlinger:
Dighanikaya (34 lange suttaer (sutraer)
Majjhimanikaya (152 middels lange suttaer)
Samyuttanikaya (ca. 2880 kortere suttaer samlet i 52 grupper)
Anguttaranikaya (ca. 2200 korte «nummererte» suttaer)
Khuddakanikaya (15 småskrifter, blant annet Dhammapada, Jâtakafortellingene (547 fortellinger om Buddhas tidligere liv), Buddhavamsa (biografiske beretninger om Gautama Buddha og de 24 buddhaer forut for ham), Senior-munkenes vers (Theragatha) og Senior-nonnenes vers (Therigatha))
Abhidhamma pitaka: Læresetninger og filosofiske skrifter
Detaljerte dharma-analyser og filosofiske tolkningerTekstene er et resultat av langvarige bearbeidelser og redigeringsarbeid. «Samtaleskriftene» mellom Buddha og disiplene regnes for å høre til det eldste sjiktet av tekster, mens «Læresetningene» (doktrinene) hører til yngre sjikt, men Buddha kan selv også ha utformet sine taler i listeform for å gjøre dem lettere å memorere og dermed mer egnet for videre gjengivelse og undervisning. Tradisjonell memorering og resitasjon av tekstene står fortsatt sentralt i dagens praktisering av buddhisme, og tekstene ble utformet for verbal gjengivelse og er slik preget av gjentagelser og standardiserte uttrykksformer. Da tekstene først ble nedskrevet i sin helhet ble palmeblad benyttet, som har lang konserveringsvarighet og fortsatt finnes brukt til samme formål i dag.
Det finnes også mange andre buddhistiske skrifter på forskjellige språk. Et par viktige skrifter er «Kong Milindas spørsmål» (fra det 1. århundret) og det dogmatiske arbeidet «Veien til renhet» av Buddhagosa (5. århundre).
I Mahayanabuddhismen finnes dessuten flere autoritative tekster formulert av munker i etterkant av Buddhas levetid, særlig i kinesisk og japansk tradisjon. Blant disse er for eksempel Hjertesutraen (sanskrit: Prajnaparamita sutra), Diamantsutraen, Lotussutraen, Lankavatara sutra, Avatamsaka sutra, Lam Rim og Sukhavativyuha.
== Sentrale læresetninger ==
=== De fire edle sannheter ===
Buddhas lære forklarer hvordan den emosjonelle utilfredsheten man gjennomgår i livet springer ut av en grunnleggende mistolkning av verden rundt oss, som gis uttrykk i higen og begjær, tilknytninger og aversjoner – men presiserer at dette kan endelig kureres ved riktig praktisering av Den åttedelte veien. Denne grunnlæren omtales som «De fire edle sannheter» og består av følgende:
Dukkha: Erkjennelsen av at det verdslige liv er utilfredsstillende, splittet og innebærer i alle tilfeller en viss grad av lidelse.
Samudaya: Det finnes årsak til lidelsene, som er feilaktig innbilninger og forutinntatthet, som i sin tur fører til usunne tendenser av grådighet, fiendtlighet, arroganse og misunnelse osv. (Dvs. «sinnsgiftene»).
Nirodha: Det finnes en ende på alle former for emosjonell lidelse, som er nibbāna / nirvana.
Magga: Det finnes en pragmatisk vei ut av denne emosjonelle lidelsen, som er Den åttedelte (middel-) veien.De fire edle sannheter er slik strukturert mye på samme måte som en medisinsk diagnose – med symptom, årsak, prognose og kur.
=== Den åttedelte veien ===
For fullt ut å forstå de edle sannhetene og virkelig kunne etterprøve dem, foreskrev Gautama Buddha følgende levesett eller livs-sti, som består av: (opprinnelig Pali begrep står skrevet i parentes)
Fullkommen forståelse/perspektiv (Sammā-ditthi): full forståelse og integrering (det vil si mer enn kun en ren intellektuell forståelse) av de fire edle sannheter.
Riktig tankemåte (Sammā-sankappo): å gi avkall på all fiendtlighet og fremskape harmløshet.
Riktig tale (Sammā-vācā): å snakke på en vennlig og sannferdig måte og avstå fra løgn og annen tale som setter mennesker opp mot hverandre eller er fornærmende, samt unngå unyttig tomprat.
Riktig oppførsel/handling (Sammā-kammanto): å følge de basale retningslinjene for etisk livsførsel (sila).
Riktig levebrød (Sammā-ājivo): å leve av et harmløst yrke hvor en avstår fra svindleri, uærlighet og tyveri, avstår fra handel med våpen og menneskeliv, samt andre potensielt skadende objekter og prosesser for dyre- og menneskeliv, og slik avstå fra virksomhet som med sannsynlighet vil kunne fremme begjær, fiendtlighet og forvirring i andre mennesker.
Riktig innsats/bestrebelse (Sammā-vāyāmo): å forhindre, forebygge og gi slipp på negative tanker og følelser – og videre kultivere og utvikle positive tanker og følelser til å nå deres høyeste potensial.
Riktig tilstedeværelse/mindfulness (Sammā-sati): evnen til å være til stede og oppmerksom på sine tanker og handlinger her og nå, med primær hensikt å nå nøytralitet og sinnslikevekt i forhold til de ugunstige fristelser verden har og by, og slik kunne nå sann innsikt i De fire edle sannheter og en fullstendig tilstand av frihet.
Riktig konsentrasjon/absorpsjon (Sammā-samādhi): evnen til å fullstendig iaktta et bestemt objekt eller emne over lang tid i den meditative prosessen, med andre ord å være fullstendig og "helhjertet" til stede. Det finnes ulike grader av absorpsjonstilstander omtalt som "jhāna" – som springer ut av de andre leddene beskrevet i Den åttedelte veien, og potensielt kan lede til endelig oppvåkning – nibbāna, gjennom sann innsikt/visdom (paññā).Den åttedelte veien blir i enkelte tilfeller referert til som en progressiv serie av nivåer som utøveren gjennomgår: kulmineringen av det ene leder til begynnelsen av det andre, men det er mer vanlig å betrakte stegene på 'stien' som at de utvikles simultant og gjensidig forsterker hverandre kontinuerlig gjennom prosessen. Den åttedelte veien består essensielt av 3 hovedgrupperinger og betraktes som utviklingen av 1) Sila – som betyr etisk og moralsk disiplin i alt en foretar seg verbalt, fysisk og mentalt. 2) Samādhi, som er fullstendig tilstedeværelse og mental absorpsjon. 3) Paññā, som kan anses som resultatet av de to foregåendes vellykkede utvikling, og innebærer den høyeste visdom og innsikt i vår sanne eksistens.
=== De ti treningsreglene ===
Buddhister søker etter beste evne å følge disse fem grunntankene, eller "treningsreglene" for etisk livsførsel:
Avstå fra å skade levende vesener (drap, vold).
Avstå fra å ta ting som ikke har blitt gitt (tyveri).
Avstå fra utroskap og alle former for seksuelt misbruk og utnyttelser. (For munker og nonner gjelder fullt sølibat).
Avstå fra å lyve, villede, bruke frastøtende språk, baktale eller føre generelt unyttig tomprat.
Avstå fra rusmidler som forkludrer sinnet og fører til likegyldighet, og ofte fører til lettere brudd på de andre treningsreglene.I tillegg har munker og nonner minst fem ekstra grunnregler:
Disse levereglene er ikke plikter som påtvinges, men kan anses som sunne mål som man gir seg selv i respekt og kjærlighet til både en selv og verden rundt oss.
=== Middelveien ===
Beskrivelsene fra historiene om Buddha da han fortsatt var "Bodhisattaen" prins Siddhatta Gotama, forteller at han vokste opp som tronarving i en kongerike og var omgitt av overflod og velstand, og at han senere gikk hen og praktiserte asketiske disipliner, inspirert av daværende lærere og andre spirituelle søkere, og førte blant annet til at han sultet kroppen og utsatte seg selv mange smertefulle opplevelser. Formålet var at gjennom å nekte kroppen det sinnet begjærte kunne man til slutt nå fullstendig frihet som følge, men ingen av disse "ekstreme" metodene han praktiserte i løpet av den 6 års perioden han tilbrakte vandrende, gav svarene han lette etter. Først etter han bestemte seg for å avbryte denne harde askesen var han i stand til å oppnå full opplysning. Han "gjenoppdaget" dermed og karakteriserte Den åttedelte veien som Den gyldne middelveien, som er et balansert levesett og disiplin hvor man avstår fra de to utilfredsstillende ytterkantene av ekstrem askese og ekstrem hedonisme.
I buddhismen anses ikke sanselige gleder i seg selv som grunnleggende galt, men utfordringen som følger er at de ofte medfører forvirring eller en ugunstig avhengighet til disse sanseopplevelsene i seg selv. Problemet med å basere sin idé om lykke på ytre omstendigheter er at man lett kan ende opp med usunne reaksjoner når man av ulike grunner blir forhindret å oppnå det man vanligvis søker lykken i. Det langsiktige problemet er imidlertid at disse former for lykke også er flyktige, essensielt ukontrollerbare og uforutsigbare – i dyp kontrast til den sanne og varende lykke som er innen rekkevidde når man er frigjort fra det emosjonelle behovet for å "nære" oss gjennom sanse-stimuli, og heller ikke lenger klamrer seg til livet, eller motsatt, søker opphør av sin eksistens her i verden.
=== Tilflukt i De tre juveler ===
Buddhister søker det som tradisjonelt omtales «tilflukt i De tre juveler». Dette er et symbol for Buddha, Dhamma / Dharma og Sangha. Sangha er et begrep som brukes noenlunde ulikt, men opprinnelig brukt om samfunnet med munker og nonner – og De som har nådd frem til ett av de fire ulike nivåer av opplysning, "Den Edle Sangha". I noen tilfeller brukes Sangha begrepet imidlertid om alle praktiserende buddhister, det vil si både lekfolk og ordinerte munker og nonner.
Mens de karmiske lovene vil gjelde frem til en når opplysning (årsaks- og effekt-sammenhengen mellom tidligere tanker, handlinger og ord – er det mulig å unngå lidelsen som følger disse ved å praktisere Dharma, i henhold til veien Buddha beskrev opp mot full innsikt og nirvana. Det er her Dharma blir referert til som «tilflukt», ofte metaforisk kalt en «flåte», som en midlertidig tilflukt og hjelpemiddelet som lar en «krysse elven». Det virkelige målet nås først på «den andre siden av elven», hvor man trygt kan gi slipp på «flåten» av mestringsstrategier og teknikkene Den åtte-delte vei fordrer – imidlertid ikke før man har nådd den fulle innsikten og forståelsen som følger "landgangen" på den andre siden.
For dem som søker full opplysning, innebærer det å ta tilflukt i og innrette seg etter oppfordringene som inngår i prosessen: å følge den grunnveien som så mange andre har fulgt dertil tidligere. Det inneholder dermed nødvendigvis elementer av tillit til at opplysning faktisk er mulig, og at man før eller siden må ta en beslutning for hvilken vei en vil gå og med hvor stor innsats man vil investere – ettersom man ikke kan vite med full sikkerhet at man når helt frem i det inneværende livsløp. Mange buddhister bruker gjerne jevnlige resiteringer, for å minne seg selv på hva som er deres overordnede mål her i livet og for å henlede sin beslutning om veivalget innover til frigjørelse. Den kan for eksempel lyde slik:
Inntil jeg oppnår Opplysning,
tar jeg tilflukt i De tre juveler;
Buddha, Dharma og Sangha.Det er også verdt å merke seg at ordet «tilflukt» i buddhismen ikke betyr «å gjemme seg» eller «å slippe unna»; ordet henspiller på «å komme hjem» eller å «søke helbred». Noen oversetter det også som «å ta en sikker retning». Dette har imidlertid ofte blitt misforstått her i Vesten hvor en kan dra slutningen at det er en religion for dem som «stikker hodet i sanden». Å avstå fra usunn adferd, og å kultivere dyktig adferd – samtidig som en renser og styrker sitt eget sinn, er den største gave en kan gi seg selv og likeledes er av uvurderlig verdi for våre omgivelser. Å holde fast ved en etisk livsførsel er å anse som en velsignelse til den verden vi lever i, og bidrar til en unik trygghet og tillit både i oss selv, og for dem som kommer i kontakt med oss gjennom livet.
== De tre hovedretningene i buddhismen ==
Buddhismen har utviklet seg til et antall forskjellige retninger som kan kategoriseres i tre hovedgrener: Nikaya (Theravada; tidligere omtalt som Hinayāna), Mahāyāna, og Vajrayāna. Innenfor Nikaya er det kun Theravada som fortsatt praktiseres, og regnes som den eldste tradisjonen som fortsatt er i voksende utvikling, inkludert i Norge og den vestlige verden forøvrig.
=== Theravada ===
Theravada («De Eldstes vei») baserer sin praksis og doktriner utelukkende på Paliskriftene, som er en samling tekster kjent som agamas eller nikaya-suttaer (sutraer). Begrepet utgår også historisk fra da de eldste munkene (Theraene) som stod i mot strukturendringene en stor gruppe «yngre» munker ønsket gjennomslag for etter Buddhas levetid. (Thera betegner en munk som har minst 10 år som fullt ordinert Bhikkhu). Nikaya-suttaene er de eldste kjente skriftene innen buddhistisk litteratur, og er akseptert som autentiske i alle grener av buddhismen. Theravada er den mest konservative buddhistretningen og mener å videreføre det som var Buddhas opprinnelige lære. I Theravada-buddhismen anses en Buddha som den fremste opplyste lærer, som avdekker og viser veien som kan føre dem som praktiserer riktig – til nibbana (nirvana). Hovedmålet for Theravada-buddhister er "Arahant-stadiet", som er det fjerde og siste utviklingsnivået for full vekkelse, full opplysning: nibbāna. En "selvlært" fullt opplyst Buddha (som i motsetning til en Arahant ikke har tilgang på en opplyst lærer som viser vei), antas å oppstå særdeles sjeldent, og ifølge Theravadaskolen oppfordret Buddha sine disipler til å praktisere for å bryte ut av samsara jo før jo bedre, da det ikke foreligger automatikk i veien opp mot full opplysning i samsara – uansett hvor mange ganger man gjenfødes. Kun når en har nådd frem til første steg av oppvåkning: "Sotapatti", som muliggjøres ved at enkelte hindringer er fullstendig eliminert fra sinnet – har en nådd inn i den strømmen som etter angivelig 7 gjenfødsler eller mindre – gjennom Den åtte-delte vei vil lede til full opplysning. Theravada er svært utbredt blant annet i land som Sri Lanka, i Burma, Thailand, Laos, Kambodsja, deler av Kina, Vietnam og Malaysia, og er i stadig voksende omfang her i Vesten. Det høyeste målet, og primær-fokuset i Theravada-buddhismen er med andre ord den individuelle frigjøring fra samsara ved hjelp av egeninnsats. Dem som selv når nibbāna, vil dermed kunne yte best og mest kompetent veiledning til andre søkende som ønsker å nå samme målet.
=== Mahāyāna ===
Mahāyāna («Den store vogna») oppstod i India ved begynnelsen av moderne tidsregning, men skal angivelig ha begynt å spire frem rundt 140 år etter Buddhas Parinibbāna. Det fortelles om et tilfelle hvor en Thera-munk som tilbrakte regntiden sammen med en større gruppe munker, merket seg at denne gruppen hadde gått bort fra deler av den opprinnelige disiplinen (Vinaya) som var utformet eksplisitt av Buddha i hans levetid for å sikre optimale treningsforhold for sine ordinerte etterkommere. Siden ble theravada-buddhismen kritisert for å kun være en vei kun for "de få": med andre ord den ordinerte munke- og nonne-ordrenene dedikerte med sine liv for å nå nirvana. Blant Mahayana-buddhistene ble idealet om å få med seg alle mennesker og andre levende vesener til nirvana imidlertid gjeldende, fremfor å vinne frem selv som Arahant, og universell medfølelse og de altruistiske bodhisattva-idealene henger høyest. Idealet er å bli en Buddha, og deretter bli værende i samsara for å hjelpe alle levende vesener til å oppnå det samme. Det høyeste religiøse idealet er dermed å bli en Bohisattva (en som aspirerer til å bli en fullt opplyst Buddha), som har oppnådd opplysning og med mulighet for å gå inn i (pari-)nirvana. Bohisattvaen velger derimot å komme tilbake til verden for å hjelpe alle til frelse. Kjennetegnet for en bohisattva er stor innsikt og medfølelse for alle levende skapninger og den mest kjente bohisattvaraen er Avalokiteshvara. I Kina blir han gjerne oppfattet som en kvinnelig skikkelse og kalles "Kuan-yin". I tillegg til Nikaya-skriftene, anerkjenner Mahāyāna alle eller deler av en samling skrifter som ble nedtegnet ca. år 100 e.kr. I Mahayana-tekstene brukes sanskrit, og tradisjonen er den dominante formen for Buddhisme i Kina, Korea, Japan og mesteparten av Vietnam. Den dominerende grenen av Mahāyāna utgjøres av forskjellige skoler innen Rent Land Buddhismen og Zen.
=== Vajrayāna ===
Vajrayāna («Diamantvogna» – også kjent som Mantrayana, Tantrayana, Tantrisk eller esoterisk buddhisme) deler en del av de grunnleggende konseptene i Mahāyāna, men inkluderer også en rekke åndelige teknikker utformet for å forbedre den buddhistiske praksisen. Man praktiserer for eksempel meditasjon der man mediterer direkte på ulike Buddha-aspekter og forsøker å identifisere seg med Buddha. Vajrayāna kom til Tibet på 600-tallet e.Kr., og målet er å kunne nå innsikt som en diamant: å se direkte gjennom alt og oppnå full oppvåkning i dette livet. I Vajrayāna er det også vanlig å bruke mantraer i meditasjonen og består av en lydkombinasjon som gjentas om og om igjen. Det mest kjente mantraet er "om mani padme hum" som betyr "juvelen i lotusen", og er mantraet til bohisattvaen Avalokiteshvara. Tibetanerne anser Dalai Lama som en reinkarnasjon av Avalokiteshvara, og vajrayana er idag den dominerende form for buddhisme i Tibet, Nepal, Bhutan, Mongolia, Kalmykia (Russland), Sibir, deler av India, samt er en minoritet som praktiseres blant Shingon- og Tendai-skoler – i Kina og Japan.
Vajrayāna er i enkelte skoler ikke anerkjent som en vei av Buddhas lære.
== Sangha – samfunnet av buddhistiske munker og nonner ==
Buddha stiftet munke- og nonneordenen for å tilrettelegge for optimale forhold for mennesker som ville dedikere seg fullt og helt til søken på nirvana. Ifølge de tidligere buddhistiske tekstene nådde tusenvis av disipler målet i Buddhas levetid, og disse Arahantene kunne dermed og bidra til å videreføre læren (dharma) frem til det vi har tilgjengelig fortsatt den dag i dag. Det er verdt å merke seg at både medlemmer av Sanghaen (munkene og nonnene) samt lekdisipler nådde frem til dette målet, som begge i stand til å vinne full opplysning – selv om forholdene var til stede og ytterligere tilrettelagt og for medlemmene av den ordinerte Sanghaen.
Reglene for munker og nonner er angitt i Vinaya Pitaka og aksepteres av de fleste skolene. Det finnes imidlertid ulike variasjoner (selv om det i det store og hele foreligger konsensus om kjernereglene), samt ytterligere tillegg til disse levereglene, noe påvirket av de tradisjonene og kulturene de ulike skolene blomstret opp i.
Munker og nonner forlater sine tidligere verdslige liv, lever i sølibat, og gir avkall på personlige eiendeler og andre verdslige forpliktelser. Tradisjonelt sett opprettholdes munke- og nonne-ordenene gjennom frivillige donasjoner og gaver fra lekfolk, som igjen ofte vil kunne tilby sin "prisløse" kunnskap basert på direkte erfaringskunnskap fra egen fulltidspraksis. I enkelte tradisjoner finner man munker og nonner som arbeider i veldedig virksomhet, eller skoler – men først og fremst er munkene og nonnenes hovedformål å arbeide aktivt med å lære og kjenne sitt eget sinn, for slik å kunne få kontroll over tanke- og følelsesliv og kultivere sitt høyeste iboende potensial og positive egenskaper. Meditasjonspraksis er helt essensielt for å oppnå dette, og Buddhas direkte instrukser og varierte teknikker er tilgjengelig i Tipitika-skriftene, den formidable samlingen av de tidligste buddhistiske tekster.
Munker og nonner respekteres høyt blant praktiserende lek-buddhister, og Sanghaen er en av de tre juveler lek-praktikanter søker støtte og veiledning i. Buddhister har naturligvis stor takknemlighet for at Sanghaen i over 2,5 millennier har holdt læren levende og det anses som svært beundringsverdig å vie livet sitt til å trene seg i disiplinen hvis mål er å nå helt frem til full oppvåkning. Buddha gav ingen formaning om at munker eller nonner måtte gi livstidsforpliktende garantier for å bli værende i Sanghaen, men står fritt åpent til å gå tilbake til sitt tidligere verdslige liv som lekmann eller -kvinne. I mange tradisjoner er dette fullt akseptert, men i enkelte kulturer medfører det et visst sosialt press å bli værende når en først har gjort valget. I land som Thailand er det imidlertid vanlig med midlertidige ordinasjoner, eksempelvis gjennom den 3 måneder lange regntiden, hvor majoriteten imidlertid går tilbake til sine liv som lekpraktiserende buddhister. Tradisjonelt har det også ført til sosial mobilitet å ha tilbrakt en viss periode som ordinert, både før en eventuell stiftelse av familie, samt som en god bakgrunn for å kunne få stillinger i det offentlige i enkelte buddhistiske land.
=== Kvinners rolle i sangha ===
Buddha unnlot først å gi sitt samtykke til å opprette en egen nonneorden, men lot det etterhvert gjennomføre etter stor etterspørsel fra disipler i sin nære familie. Alle skoler innenfor buddhismen har munkeordener, men ikke alle har nonner ettersom en tidligere uavbrutt linje av Theravada buddhistiske nonner opphørte og "døde ut" på Sri Lanka. Ettersom Vinaya Pitaka antyder at en gyldig ordinasjon av en nonne (Bhikkhuni) må godkjennes av minst fem full-ordinerte nonner, ble det dermed ansett "umulig" å ordinere nye nonner etter dette. Etterhvert som Theravada-buddhismen spredte seg til Thailand og Burma, ble nonneordenene slik avviklet, men i senere tid har det likevel blitt ordinert nonner både innenfor Theravada- og i Vajrayana-skolene, ved hjelp av nonner fra tradisjoner som anerkjenner Vinaya Pitaka. Selv om det også her i den vestlige verden har vært mange fremstående buddhist-nonner, er det flere skoler som ikke anerkjenner denne revitaliserte linjen av Bhikkhunier i henhold til tolkingen av Vinaya-formuleringen (nevnt ovenfor).
== Se også ==
Buddha
Liste over begreper i buddhismen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Buddhism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Det norske Buddhistforbundet (no)
Den norske Sotozen buddhistorden (no)
Diamantveibuddhismen i Norge (no)
Karma Tashi Ling buddhistsamfunn (no)
Dharmadata.org — Tibetan Rimé Text Library (en)
BuddhaNet.net — Buddhist education and information network (en)
Om Buddhisme, Kåre A. Lie (no) |
6 | https://no.wikipedia.org/wiki/Bil_(andre_betydninger) | 2023-02-01 | Bil (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere', 'Kategori:Trebokstavsord'] | Bil eller BIL har flere betydninger: | Bil eller BIL har flere betydninger:
== Bil ==
Bil, motorvogn
Bil, norsk tidsskrift
Flyvende bil
Radiostyrt bil, motorisert modellbil
Bil (gudinne) i norrøn mytologi
== BIL ==
Forkortelsen BIL kan stå for bedriftsidrettslag, eller være et vanlig akronym for en rekke idrettslag:
Bjørnevatn Idrettslag
Brattvåg Idrettslag
Breim Idrettslag
Bremanger Idrettslag
Brønnøysund Idrettslag
=== Andre forkortelser ===
Bilimportørenes landsforening
== Se også ==
Biler (film), animasjonsfilm
Biler 2, oppfølger til Biler |
7 | https://no.wikipedia.org/wiki/Bah%C3%A1%E2%80%99u%E2%80%99ll%C3%A1h | 2023-02-01 | Bahá’u’lláh | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Bahai', 'Kategori:Dødsfall 29. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1892', 'Kategori:Fødsler 12. november', 'Kategori:Fødsler i 1817', 'Kategori:Iranere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Personer fra Semnan', 'Kategori:Personer fra Teheran', 'Kategori:Religionsstiftere', 'Kategori:Religiøse lærere og filosofer representert i bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Bahá'u'lláh (بهاءالله «Guds herlighet» på arabisk) (født 12. november 1817 i Teheran som Mírzá Husayn-'Alí (persisk: میرزا حسینعلی), død 29. mai 1892 i Akko, dagens Israel), var grunnleggeren av bahaireligionen.
Bahai er en av de yngste religionene, og regner sin opprinnelse til 21. april 1863, da Bahá'u'lláh kunngjorde sin misjon, bygget på visjoner som ham og forløperen Báb (1819–1850) hadde mottatt siden 1844. Begge hadde sjiamuslimsk bakgrunn, og bahaireligionen fremsto først som en kommentar til dette.
| Bahá'u'lláh (بهاءالله «Guds herlighet» på arabisk) (født 12. november 1817 i Teheran som Mírzá Husayn-'Alí (persisk: میرزا حسینعلی), død 29. mai 1892 i Akko, dagens Israel), var grunnleggeren av bahaireligionen.
Bahai er en av de yngste religionene, og regner sin opprinnelse til 21. april 1863, da Bahá'u'lláh kunngjorde sin misjon, bygget på visjoner som ham og forløperen Báb (1819–1850) hadde mottatt siden 1844. Begge hadde sjiamuslimsk bakgrunn, og bahaireligionen fremsto først som en kommentar til dette.
== Hans livsløp ==
Han vokste opp i en overklassefamilie der hans stamtre kunne spores tilbake til Abraham gjennom dennes kone Keturah, [RB1 7] til Zoroaster [RB1 7] og til Yazdagird III, sassanid-imperiets siste konge,[BKG 11] og til Isai. [GSE, LOG nr. 1559] Noen kilder oppgir at han langs en annen linje nedstammet også fra Abraham og Sarah. [GSE, LOG nr. 1559] Hans mor var Khadíjih Khánum [BKG 13] og hans far Mírzá ‘Abbás-i-Núrí, kjent som Mírzá Buzurg [BKG 11, 12], som hadde en høy stilling som vesir for Imám-Virdi Mírzá, den tolvte sønn av sjah Fatḥ Alí.[BKG 12] Mírzá Buzurg ble senere utpekt som guvernør over Borujerd og Lorestan,[BKG 15] og etter hans død ble Ḥusayn-‘Alí etter datidens skikk tilbudt en regjeringspost av vesir Hajji Mirza Aqasi, men dette tilbudet avslo han. [BNE 60] Han viet seg heller til veldedighet og slik omsorg for de fattige at han ble kalt “de fattiges far”.[SB 15] Etter å ha blitt fortrolig med læren som ble forkynt av Báb og sluttet seg til den i en alder av 27 år, [BBD 39] ble han etter hvert kjent under navnet Bahá’u’lláh [GPB 49-50] og fremsto som en uredd talsmann for Bábs budskap, både før [BKG 39] og etter [BKG 124] at Báb ble henrettet i 1850. Et angrep på sjahen i 1852 ved et par av Bábs tilhengere [BKG 74] utløste en bølge av forfølgelse mot deres trosfeller. Også Bahá’u’lláh ble fengslet, selv om han ikke hadde hatt noe med udåden å gjøre. [BKG 74] I urolighetene knyttet til mistanken og fengslingen ble familiens hus plyndret og ødelagt, både i Teheran [BKG 102] og i landsbyen Takur, i Mázindarán. [DB 376] Etter fire måneder [ESW 20] ble han løslatt fra sitt underjordiske fangehull i desember 1852 [BBC 58], men ble samtidig pålagt å forlate landet innen en måned. [BKG 101] Han forlot da Persia og valgte å dra til Det osmanske rikes hovedstad Bagdad sammen med sin familie, 12. januar 1853. [BKG 102] Etter ytterligere press fra persisk side [GPB 193-195] besluttet de osmanske myndigheter at Bahá’u’lláh skulle dra til Konstantinopel. Dit kom han 16. august 1863, [N&N 20] og fire måneder senere ble han landsforvist til Edirne, [GPB 209, RB2 57] datidens Adrianopel. Han og hans følge ble tvunget til å reise midt på vinteren, i svært streng kulde [RB 61] og kom frem 12. desember 1863. [N&N 21] Bakvaskelse og renkespill fra Bahá’u’lláhs halvbror overfor persiske og osmanske myndighetspersoner [RB2 325-332, BKG 254] førte til at sultanen 26. juli 1868 besluttet å forvise Bahá’u’lláh, familien og noen trosfeller til Det osmanske rikes fjerneste avkrok, fengselsbyen Akká i datidens Palestina, [RB2 401-402] dit de kom med båt 31. august samme år. [RB2 411] Representanter for forskjellige land tilbød sin hjelp for å stoppe forvisningen, men Bahá’u’lláh ønsket ikke å benytte disse tilbudene. [BKG 255-256] Etter år med strengt fangenskap opplevde han imidlertid mildere livskår i områder utenfor byen og oppholdt seg der til sin død den 28. mai 1892. [BKG Kapittel 39: 362 osv.]
== Hans kall fra Gud ==
Under fangenskapet i det underjordiske fangehullet hadde Bahá’u’lláh en opplevelse av at han ble kalt til sin livsoppgave av Gud, i et syn der Den himmelske jomfru talte til ham. Selv beskriver han denne hendelsen slik: «Mens jeg var ombølget av trengsler, hørte jeg en overmåte vidunderlig, en overmåte sødmefylt stemme kalle over mitt hode. Da jeg vendte mitt ansikt, skuet jeg en jomfru - legemliggjørelsen av ihukommelsen av min Herres navn - svevende i luften foran meg. Så frydefull var hun i selve sin sjel, at hennes åsyn strålte ved Guds velbehags pryd og hennes kinn glødet av den overmåte barmhjertiges skinnende klarhet. Mellom jord og himmel oppløftet hun et rop som betok menneskenes hjerter og sinn. Til både mitt indre og ytre vesen bragte hun tidender som frydet min sjel og Guds ærede tjeneres sjeler. Med fingeren pekende mot mitt hode henvendte hun seg til alle som er i himmel og alle som er på jord, og sa: “Ved Gud! Dette er verdenenes Høyst-elskede, og dog forstår dere ikke. Dette er Guds Skjønnhet blant dere og hans herredømmes kraft innen i dere, om dere bare kunne forstå. Dette er Guds Mysterium og hans Skatt, Guds Sak og hans herlighet for alle som befinner seg i åpenbaringens og skapningens riker, om dere skulle være av dem som fatter.”» [GPB 101-102]
== Hans forkynnelse ==
Mot slutten av oppholdet i Bagdad sa Bahá’u’lláh til noen av sine nærmeste at han var den som ulike gudsåpenbarere gjennom tidene hadde lovet skulle komme. [GPB 199, 125] Den offentlige kunngjøringen av dette skjedde imidlertid mye senere, under hans opphold i Adrianopel. [GPB 199] Dette livskallet formidlet han til flere av datidens mektigste herskere gjennom skriftlige henvendelser. Slike brev ble stilet til dronning Victoria [PoB 31-33], keiser Wilhelm I [PoB 36-39], Napoleon III [PoB 15-17], tsar Alexander II [PoB 24-27], keiser Franz Josef [PoB 40-43] og pave Pius IX [PoB 81-83], med advarsler mot krig og sosiale tragedier og oppfordringer til fred, rettferdighet, nedrustning og internasjonalt samarbeid.
== Hans skrifter ==
Hans budskap til hele menneskeheten ble gitt gjennom skrifter av ulikt omfang på arabisk og persisk, og hans anslagsvis 15000 skrifter ville utgjøre rundt hundre bind om de presenteres samlet. [NT] På norsk foreligger blant annet “Kitáb-i-Aqdas” (lover og formaninger), “Bahá’u’lláhs Tavler” (16 vektige skrifter), “Glimt fra Bahá’u’lláhs skrifter” (om Guds natur, livets hensikt og menneskets lodd), “De skjulte ord” (sannheter og formaninger fyndig formulert) og “Minnedager” (tekster knyttet til troens merkedager). Kortere og lengre utdrag fra en rekke av Bahá’u’lláhs tekster er blant annet å finne i “Bahá’í bønner”, “Ord til ettertanke”, “Bahá’í-troens skrifter” og “Bahá’u’lláh og den nye tid”. På dansk foreligger ”De syv dale og De fire dale”, “Guddommelige gåders perler” (begge om sjelens mystiske vei til Gud) og “Vishedens Bog Kitáb-i-Iqán”, der oppfyllelsen av profetier er et viktig tema.
== Hans lære ==
Bahá’u’lláhs skrifter betrakter Gud som skaperverkets opphav – han er “den Konge ved hvis bydende ord hele skaperverket er blitt frembragt” [BB 204]. Religionen hevdes å gjennomgå en periodisk fornyelse ved tilsynekomsten av Guds manifestasjoner, med omtrent tusen års mellomrom: “Omtrent hvert tusende år vil denne stad igjen bli fornyet og prydet. … Denne stad er intet annet enn Guds ord, som åpenbart i enhver tidsalder og religionsordning.” [GL 339] Disse gudsmanifestasjoner beskrives som mennesker som er valgt ved guddommelig inngripen: “Jeg var bare et menneske som alle andre, i søvn på mitt leie, da se – den overmåte herliges briser strøk hen over meg og gav meg kunnskap om alt som har vært. Dette er ikke en ting fra meg, men fra en som er allmektig og allvitende.” [BH 53] De anses å formidle læresetninger som utgjør kjernen i verdens store religioner, til forskjell fra sekundære, tidsbestemte bestemmelser knyttet til den enkelte religionsordning: “Disse prinsipper og lover, disse solid grunnfestede og mektige systemer, er utgått fra én kilde og er strålene fra ett lys. At de avviker fra hverandre, bør tilskrives de varierende behov i de tidsaldre da de ble forkynt.” [GL 359] Bahá’u’lláhs lære avviker fra tidligere religionsordninger blant annet ved å understreke at menneskeheten er én på tvers av ulik hudfarge og kultur, at begge kjønn har krav på de samme rettigheter, at skolegang er obligatorisk for alle barn, og at ekstrem rikdom og fattigdom må begrenses. [BNE 440-441] Bahá'íer tror at Bahá'u'lláhs åpenbaring har satt i gang en prosess som vil føre til at verdens nasjoner en gang vil bli forenet. [UBV 17] Hans lære peker i den sammenheng på behovet for et internasjonalt hjelpespråk, for et internasjonalt system for mynt, mål og vekt [UBV 122] og for en verdensdomstol som kan avgjøre konflikter mellom nasjonene. [UBV 17] På det personlige plan fremheves betydningen av samspillet mellom det åndelige og det praktiske liv: “Den ene sanne Guds formål med å åpenbare seg for menneskene - opphøyet være hans herlighet - er å avdekke de edelstener som ligger skjult i deres sanne og innerste selvs grube.” [GL 359] “Hjørnestenen i Guds religion er å tilegne seg de guddommelige egenskaper og å ha del i hans mangfoldige gaver. Hovedhensikten med tro er å foredle menneskets innerste vesen med nådesutgytelsene ovenfra. … For i denne hellige religionsordning, kronen på forgangne tiders og tidsaldres verk, består sann tro ikke bare i å anerkjenne Guds enhet, men i å leve et liv som fremviser alle de fullkommenheter og dyder som en slik tro innebærer.” [OE 186-187]
På norskBahá’í-troens skrifter. Utvalg og innledende essay av Arne Ruste; oversatt av Arne Ruste og Nasjonalt åndelig råd for bahaier i Norge. Bokklubben, 2007. XLVII, 324 s. (Verdens hellige skrifter; 43). ISBN 978-82-525-6347-4Av Bahá'u'lláh: De skjulte ord; De syv daler; Kitab-i-Iqan; Kitab-i-Aqdas
Bahá'u'lláh. De skjulte ord. Oversatt fra engelsk av Gunnar Lange Nilsen. Gyldendal, 1988. 61 s. ISBN 82-90159-05-6 og ISBN 82-05-10694-0 (1977-utgaven)
Bahai bønner : et utvalg av bønner åpenbart av Bab, Baha'u'llah og Abdul-Baha. Utgitt av Nasjonalt åndelig råd for Baha'ier i Norge. Oslo, 1984. ISBN 82-90224-06-0
== Referanser ==
== Kilder ==
== Eksterne lenker ==
bahai.no
bahai.org
The Life of Bahá'u'lláh – A Photographic Narrative |
8 | https://no.wikipedia.org/wiki/Bakterier | 2023-02-01 | Bakterier | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bakterier', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Mikrobiologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sider som bruker magiske PMID-lenker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Bakterier (gresk βακτήριον [bakterion] = «liten stav») er encellede mikroorganismer. De er typisk bare noen få mikrometer lange og kan ha mange forskjellige former, eksempler på disse fasongene er stavbakterier, kokker og spiriller. Studien av bakterier er en gren av mikrobiologien. Bakterier er allestedsnærværende på jorden og kan leve i alle slags miljøer. De har blitt påvist i jordsmonn, radioaktiv væske og varme kilder for å nevne noen. Det er om lag 40 millioner bakterieceller i et gram jord og én million bakterieceller i en milliliter ferskt vann; i hele verden er det omtrent fem kvintillioner (5×1030) bakterier. Bakterier spiller en vital rolle i resirkulering av næringsstoffer, og mange prosesser er avhengige av bakterier, slik som fiksering av nitrogen fra atmosfæren.
Flesteparten av disse bakteriene har imidlertid ikke blitt beskrevet, og kun halvparten av stamtreet har arter som kan bli dyrket frem i laboratoriet.
Det kan være mange flere bakterieceller enn menneskeceller i en menneskekropp, med høyest innhold på huden og i endetarmen. Likevel er majoriteten av disse bakteriene uskadelige, men heller fordelaktig for «naturens husholdning» og de forskjellige livsprosessene. Noen få bakterier er patogene for mennesker, eksempel på sykdommer som blir fremkalt av bakterier er kolera, syfilis, miltbrann og svartedauden. De mest fatale infeksjonssykdommene er de som hemmer åndedrettssystemet, med tuberkulose som alene dreper omtrent to millioner mennesker per år.Ukritisk bruk av antibiotika til å behandle bakterielle infeksjoner og i forskjellige jordbruksprosesser har gjort at antibiotikaresistens har blitt et stort problem, både i industrialiserte land og i utviklingsland. Restriktiv bruk av antibiotika bl.a. i Norge gjør at det her har vært et noe mindre problem. Forebygging, hygieniske tiltak og ikke-medikamentell behandling blir dermed viktigere, for eksempel vil mange bakterier hemmes eller drepes av sølv.
Bakterier er også viktig i industrien, de blir blant annet benyttet til å behandle avfallsvann, produksjon av ost og yoghurt, de blir også anvendt i produksjon av antibiotika og andre kjemikalier.Bakterier er prokaryoter. Ulikt dyreceller og andre eukaryoter, inneholder bakteriecellene ingen cellekjerne og har sjelden membran-bundet organeller. Likeledes inkluderer begrepet bakterier tradisjonelt alle prokaryoter, den vitenskapelige nomenklaturen etter oppdagelsen av prokaryotisk liv består av to forskjellige typer av organismer som utviklet seg uavhengig av hverandre fra samme stamfar. Disse evolusjonære områdene blir kalt bakterier og archaea.
| Bakterier (gresk βακτήριον [bakterion] = «liten stav») er encellede mikroorganismer. De er typisk bare noen få mikrometer lange og kan ha mange forskjellige former, eksempler på disse fasongene er stavbakterier, kokker og spiriller. Studien av bakterier er en gren av mikrobiologien. Bakterier er allestedsnærværende på jorden og kan leve i alle slags miljøer. De har blitt påvist i jordsmonn, radioaktiv væske og varme kilder for å nevne noen. Det er om lag 40 millioner bakterieceller i et gram jord og én million bakterieceller i en milliliter ferskt vann; i hele verden er det omtrent fem kvintillioner (5×1030) bakterier. Bakterier spiller en vital rolle i resirkulering av næringsstoffer, og mange prosesser er avhengige av bakterier, slik som fiksering av nitrogen fra atmosfæren.
Flesteparten av disse bakteriene har imidlertid ikke blitt beskrevet, og kun halvparten av stamtreet har arter som kan bli dyrket frem i laboratoriet.
Det kan være mange flere bakterieceller enn menneskeceller i en menneskekropp, med høyest innhold på huden og i endetarmen. Likevel er majoriteten av disse bakteriene uskadelige, men heller fordelaktig for «naturens husholdning» og de forskjellige livsprosessene. Noen få bakterier er patogene for mennesker, eksempel på sykdommer som blir fremkalt av bakterier er kolera, syfilis, miltbrann og svartedauden. De mest fatale infeksjonssykdommene er de som hemmer åndedrettssystemet, med tuberkulose som alene dreper omtrent to millioner mennesker per år.Ukritisk bruk av antibiotika til å behandle bakterielle infeksjoner og i forskjellige jordbruksprosesser har gjort at antibiotikaresistens har blitt et stort problem, både i industrialiserte land og i utviklingsland. Restriktiv bruk av antibiotika bl.a. i Norge gjør at det her har vært et noe mindre problem. Forebygging, hygieniske tiltak og ikke-medikamentell behandling blir dermed viktigere, for eksempel vil mange bakterier hemmes eller drepes av sølv.
Bakterier er også viktig i industrien, de blir blant annet benyttet til å behandle avfallsvann, produksjon av ost og yoghurt, de blir også anvendt i produksjon av antibiotika og andre kjemikalier.Bakterier er prokaryoter. Ulikt dyreceller og andre eukaryoter, inneholder bakteriecellene ingen cellekjerne og har sjelden membran-bundet organeller. Likeledes inkluderer begrepet bakterier tradisjonelt alle prokaryoter, den vitenskapelige nomenklaturen etter oppdagelsen av prokaryotisk liv består av to forskjellige typer av organismer som utviklet seg uavhengig av hverandre fra samme stamfar. Disse evolusjonære områdene blir kalt bakterier og archaea.
== Bakterienes plassering ==
Bakterier regnes innenfor tradisjonell systematikk som et av «rikene» av liv innenfor biologien. Man deler ofte bakteriene inn i ekte bakterier og arkebakterier. Ofte opererer man med følgende evolusjonære hovedgrupper eller «riker» i den taksonomiske systematikken:
Prokaryoter:
Bakterier (Bacteria, Eubacteria)
Arkebakterier (Archaea)
Eukaryoter:
Protister (Protista)
Planter (Plantae)
Sopp (Fungi)
Flercellede dyr (Metazoa)Dette systemet med «riker» er fortsatt omstridt. Den svenske Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna opererer med 5 riker, mens en gruppe europeiske biologer observerer 3 basale grupper hvor bakterier og arkebakterier utgjør to, og den siste gruppen av eukaryoter siden gir opphav til protister, planter, sopp og dyr. Systematikkens «riker» representerer et forsøk på å forene behovet for oversikt med behovet for å dele livsformene opp i mest mulig naturlige grupper.
== Bakteriologiens historie ==
Nederlenderen Anton van Leeuwenhoek var den som først oppdaget bakteriene (1674). Louis Pasteur og Robert Koch forsket videre på bakterier, og grunnla en egen bakteriologisk vitenskap.
. . . mitt arbeid, som jeg har holdt på med i lengre tid, ble ikke forfulgt for å nå den anerkjennelse jeg nå nyter men hovedsakelig som et begjær etter kunnskap, som jeg merker jeg har mer av enn de fleste andre menn. Og følgelig, når jeg har funnet ut noe bemerkelsesverdig, har jeg sett det som min plikt å nedtegne på papir min oppdagelse, så alle oppfinnsomme mennesker kan informeres om dette.
Robert Koch var den første til å dyrke bakterier på et fast medium. Koch benyttet gelatin som løsemiddel for næringsløsningene han brukte til å dyrke frem patogene (skadelige) bakterier og utviklet med det en metode for å dyrke frem bakterier på en fast plate som var fri for forurensing. Han la et sylteglass eller et glass over platen for å unngå kontaminasjon.
Gelatin var fantastisk for å dyrke frem bakterier i et kulturmedium. Gelatin hadde likevel sine ulemper, da gelatin ikke er i fast form ved kroppstemperatur (37 °C), den optimale temperaturen for dyrking av patogene bakterier for mennesker. Det måtte finnes et mer allsidig vekstmedium, og dette viste seg å være agar.
Agar er et polysakkarid som utvinnes fra røde alger. Walter Hesse var den første til å bruke agar som vekstmedium. Ideen om å bruke agar som vekstmedium kom fra Hesses kone, Fannie. Fannie Hesse brukte agar for å tilberede syltetøy og når Walter prøvde det ut som vekstmedium fungerte det utmerket. Walter skrev til Robert Koch om oppdagelsen og Koch bestemte seg raskt for å bruke agar i sine egne studier.
I 1887 publiserte Julius Richard Petri en artikkel som omhandlet en modifikasjon av Kochs plate. Petris innblanding viste seg å være av stor betydning. Den nye metoden gjorde det mulig å sterilisere separat fra mediet og flytte kolonier fra en mindre plate til for eksempel to større. Den originale ideen om platen er ikke forandret den dag i dag og platen har blitt oppkalt etter Petri. En Petri plate er laget av enten glass som blir sterilisert av varme eller laget av plast som blir sterilisert av etylenoksid. Denne nye platen hadde stor betydning for den videre forskningen på mikroorganismer.
Koch oppdaget at forskjellige kolonier som hadde utviklet seg på en kontaminert plate hadde forskjellig form (farge, morfologi, størrelse). Disse forskjellene i koloniform gjorde at man klarte å skille ulike bakterier fra hverandre på platen. Man klarte også å skille forskjellige celler i mikroskopet, og ved hvilke temperaturer og næringsstoffer de trives i.
Alle bakterier som beholder de trekk som differensierer en fra en annen når de blir kultivert på samme medium og under samme forhold, bør ansees som arter, varianter, former eller andre passende betegnelser
Kochs oppdagelser av kulturmedium og iver etter å dyrke rene bakteriekulturer gikk langt utover hva man kunne forvente på den tiden. Verden står i stor takk til Robert Koch og hans medhjelpere for deres innsats innenfor bakteriologi og mikrobiologi.
== Opphav og tidlig evolusjon ==
Stamfaren til nåtidens bakterier var encellede mikroorganismer som var den første formen for liv på vår jord for omtrent fire milliarder år siden. For ca. 3 milliarder år siden var alle organismer mikroskopiske, og bakterier og archaea var den dominerende formen for liv. Det har blitt funnet fossiler av bakterier som stromatoliter, men mangelen på morfologi gir oss liten nytte for å studere deres evolusjon eller å datere deres tidsløp. Det er mulig å bruke genteknologi til å rekonstruere deres fylogenetikk, og disse undersøkelsene tyder på at bakteriene har et opphav fra to ulike organismer, erkebakterien og eubakterien. Den siste stamfaren til bakterier og archaea var sannsynligvis en hypertermofil som levde rundt 2,5-3,2 milliarder år siden.
=== Eldste bevis for liv ===
Det eldste beviset man har for liv på jorden er nylig avdekte mikrofossiler funnet i Nunavik i Quebec, Canada. Funnet (som ble publisert 1. mars 2017) dateres cirka 3 770 millioner år tilbake i tid. Før denne oppdagelsen var det eldste beviset mikrofossiler funnet i Vest-Australia, datert cirka 3 460 millioner år tilbake.Det var en internasjonal forskergruppe, under ledelse av University College London, som gjorde funnet. Det besto av en fossil bakterie som levde på jern, og funnet ble gjort i et lag med kvarts. Gruppen av forskere besto av folk fra flere land og organisasjoner, blant annet fra Norges geologiske undersøkelser.
== Morfologi og stamtre ==
Bakterienes systematiske inndeling er fortsatt debattert.
Dette kommer av at «klassiske» metoder for slektskapsrekonstruksjon, som tar utgangspunkt i morfologi, har få holdepunkt å gå etter, fordi bakterieceller er så enkelt bygd.
Molekylære metoder har derfor revolusjonert bakterie-systematikken, men gir sprikende resultater. Grunnene er at bakterier kan utveksle gener mellom ulike bakteriearter, til og med mellom nokså fjernt beslektede. Blant kandidatene til den mest basale grenen i bakterienes stamtre er for eksempel både Planctomycetes, Thermotoga maritima og Aquificae. Delgruppene som er nevnt i boksen øverst til høyre, er basert på den nyeste kunnskapen (per 2004). Man vil likevel måtte forvente en del endringer i fremtiden, både grunnet bedre fylogenetiske analysemetoder og fordi nye arter vil bli beskrevet.
Andre vanlige inndelinger er etter utseende, levevis eller celleveggens bygning, men de færreste av disse peker ut naturlige slektskapsgrupper.
=== Inndeling etter utseende ===
På samme måte som ulike planter og dyr har forskjellig utseende (morfologi) har bakterier ulikt utseende, både på makroskopisk og mikroskopisk nivå. For bakteriologer/mikrobiologer er det viktig å kunne skille de ulike bakterieartene. Dette kan gjøres ved å undersøke deres koloniutseende på forskjellige vekstmedia for så å definere koloniens morfologi.
I tillegg til dette har ulike bakterier forskjellig mikroskopisk utseende og deles da gjerne inn i klasser i henhold til fremtoning. En bakterie som er kuleformet eller sirkulær i utseende kalles kokk. Kokker kan igjen grupperes avhengig av om de vokser i par, kjeder eller fire og fire, eller i klaser. En avlang eller sylinderformet bakterie kalles stav. Det finnes også mer sjeldne morfologiske typer spiralformede og filamentære bakterier.
kokker (kuleformede)
staver (stavformede; jf. bakterienes navn)
vibrioner (kommaformede)
spirochæter (skrueformede)
spiriller (spiralformede)
=== Inndeling etter levevis ===
saprofytter – som lever av dødt materiale
parasitter – som snylter på andre levende organismer
symbionter – som lever i et gjensidig nytteforhold med andre organismer
autotrofe – som er selvforsynt med energi vha. kjemo- eller fotosynteseFordelt på utseende er det kun tre typer som er patogene (dvs. parasittiske):
Staver kan gi for eksempel difteri, kikhoste, spedalskhet, stivkrampe, tuberkulose og tyfoidfeber
Kokker kan gi for eksempel blodforgiftning, hjernehinnebetennelse, lungebetennelse og skarlagensfeber
Spirochæter kan gi for eksempel syfilis, borrelia og flekktyfus
=== Nanobakterier ===
Noen mikrobiologer har foreslått en type veldig små bakterier i naturen, celler som blir kalt for nanobakterier på grunnlag av svært små bakterieliknende strukturer som kan dukke opp i stein. Størrelsen på slike nanobakterier er antatt til å være under 0,1 µm for kokkeformet strukturer. Skeptikere mener nanobakterier er enkle mekanismer av kjemiske eller geokjemiske reaksjoner av ikke-levende materiale. De peker på at de minste bakteriene vi kjenner til er betydelig større enn disse antatte nanobakteriene. Et annet viktig argument er at de er for små til å inneholde essensielle biomolekyler for liv. Det er høyst usannsynlig at disse molekylene kan eksistere i et volum av 0,1 µm eller mindre. Spørsmålet om nanobakterier er liv eller geologi er ikke klarlagt, det samme gjelder spørsmålet om den nedre grensen for størrelsen på levende organismer. Blir nanobakterier påvist vil de være den minste formen for liv vi kjenner til.
== Cellestruktur ==
Bakterier kan inndeles i to hovedgrupper, Gram-positive (G+) og Gram-negative (G-). Dette kommer originalt fra en spesiell metode som benevnes gramfarging (Gram stain). Når denne metoden benyttes får cellene ulik farge avhengig om det er G+ eller G-. Det er forskjell i oppbygningen i celleveggen som er årsaken til dette. G- cellenes vegger har en komplisert oppbygging i flere lag, mens mens G+ har ett enkelt tykt lag av peptidoglycan.
=== Ekstracellulær struktur ===
Konsentrasjonen av oppløste stoffer i bakterieceller er høy, dette gjør at det blir et høyt trykk inne i cellen. En typisk Escherichia coli har et trykk på 2 atm. Det er celleveggens jobb å motstå dette trykket. Prokaryoters cellevegg består hovedsakelig av peptidoglycan og er vanskelig å se i et lysmikroskop, men kan bli sett i et elektronmikroskop.
Celleveggen ligger utenfor den cytoplasmatiske membranen. Stivheten og styrken til celleveggen kommer hovedsakelig av innholdet i peptidoglycan. Den er også hovedårsak til hvilken form bakterier får. Peptidoglycan blir også kalt for murein i eldre kilder.
==== Peptidoglykan ====
Peptidoglykan finnes både hos Gram-positive og Gram-negative bakterier, men hos Gram-negative er det flere lag av andre stoffer utenpå dette stive laget (se bilde). Peptidoglycan består av to sukkerderivater, N-acetylglukosamin og N-acetylmuraminsyre og en liten gruppe av aminosyrer. Det finnes over 100 variasjoner av oppbygningen av peptidoglykan og de mest vanlige aminosyrene er: L-alanin, D-alanin, D-glutaminsyre og lysin eller diaminopimelsyre (DAP). Disse bestanddelene er koblet sammen i en repetert struktur som kalles glykan tetrapeptide.Strukturen til peptidoglykan er koblet sammen i flak hvor glykankjeder som blir dannet fra sukker blir koblet sammen av peptid-kryssbindinger som er dannet av aminosyrer. Glykogenet som binder sammen sukkeret i kjedene er veldig sterkt, men disse kjedene alene er ikke nok til å gi ubøyelighet/stivhet i alle retninger. Peptidoglykanets fulle styrken kommer først når det blir kryssbundett av aminosyrene. Kryssbindeingen er karakteristisk for de forskjellige bakteriene. Jo mer stiv en bakterie er jo mer kompleks krysslinking.
I Gram-negative bakterier blir dette gjort ved direkte linking av aminogruppen diaminopimelsyre til karboksylgruppen i D-alanin. Gram-positive krysbindes av en peptidbru som varierer hos forskjellige bakteriegrupper. Hos gule stafylokokker (Staphylococcus aureus), en godt studert G+ bakterie, er peptidbruen koblet sammen av fem aminosyrer.
Peptidoglykan er bare påvist i bakterier. Det har ikke blitt påvist i Archaea (arkebakterier eller urbakterier) eller eukaryote organismer (Eukarya). Likevel har ikke alle bakterier DAP i sitt peptidoglykan. Denne aminosyren er påvist i alle Gram-negative og i noen få Gram-positive bakterier. Kokkeformede G+ bakterier har lysin i stedet for DAP, og noen få G+ har andre aminosyrer. En annen bemerkelsesverdig ting med celleveggen er at alle aminosyrene har D-konfigurasjon (se stereoisomeri). Aminosyrer som er byggesteiner for proteiner har alltid L-konfigurasjon hos mennesker.
==== Yttermembran til Gram-negative ====
Utenom peptidoglycan består Gram-negative celler et lag utenfor som består av lipopolysakkarid. Dette laget er et effektivt bilag, men består ikke utelukkende av fosforlipider, som den cytoplasmatiske membranen gjør. I stedet er den oppbygd av polysakkarider og proteiner. Lipid og polysakkaridet er inngående lenket i det ytre laget til den ytre membran, ved å danne spesifikke lipopolysakkaridstrukturer. På grunn av tilstedeværelsen av lipopolysakkarid, blir dette laget kalt for lipopolysakkarid laget, eller LPS. Et annet utbredt begrep er «den ytre membran».
Hovedfunksjonen til den ytre membran er strukturen, men en viktig biologisk funksjon er at den ofte er giftig (endotoksisk) for mennesker og pattedyr. Av denne grunnen er Gram-negative bakterier patogene ovenfor mennesker og andre pattedyr. Årsaken til dette er lipopolysakkaridet som består av en bestanddel Lipid A. Noen eksempler på Gram-negative bakterier som er patogene for mennesker er Salmonella, Shigella og Escherichia m.f.
=== Intracellulær struktur ===
Bakteriecellene er omgitt av en lipid membran, eller cellemembran som omringer innholdet av cellen og fungerer som en barriere. Næringsstoffer og andre stoffer som er viktige for cellen kan gå igjennom og på samme måte kan avfallsstoffer og andre celleprodukter gå ut. Ettersom bakterier er prokaryoter har de ikke membran-bundete organeller i cytoplasma og inneholder bare noen få intracellulære strukturer. Bakterier mangler mitokondrier, cellekjerne, kloroplast og andre organeller som eukaryotiske celler har, som for eksempel endoplasmatisk retikulum, og golgiapparatet.Mange viktige biokjemiske reaksjoner, slik som energiutvikling, skjer ved at konsentrasjonen stiger tvers over membranen og lager en potensialforandring som et batteri.
DNA er ikke organisert i en cellekjerne, men cellen har i stedet et enkelt, ringformet kromosom. Ofte finner man i tillegg såkalte plasmider, dvs. DNA som ikke er organisert i kromosomer. Som alle levende organismer inneholder bakterier ribosomer for produksjon av proteiner, men strukturen til bakterie ribosomene er forskjellig fra eukaryotiske- og archaea celler.
=== Endosporer ===
Bestemte typer bakterier produserer i dårlige tider spesielle strukturer som kalles endosporer (endo: inne) i cellene (se bilde til høyre). Prosessen kalles sporulation. Sporer er celler som er veldig resistent mot varme. De er også resistente ovenfor sterke kjemikalier. I jord er det rikelig med bakterier som danner sporer, og en hvilken som helst jordprøve vil inneholde endosporer. Slektene staver/bacillus og Clostridium er de best studerte artene som danner sporer.Funnet av endosporer var en viktig oppdagelse fordi det er viktig å vite om varmeresistente former for bakterier ved sterilisering av utstyr. Det er ikke bare bakterier som danner sporer, men de bakterielle sporene er unik i at de tåler høye temperaturer. Foruten å tåle varme, tåler endosporene tørking, radioaktivitet, syrer og andre sterke kjemikalier. De kan være uvirksomme sporer i ekstremt lang tid.Strukturen til sporene er overveldende forskjellig fra selve cellen. Denne er mye mer kompleks i det at de har flere lag som man ikke finner i cellen. En kjemisk substans som er karakteristisk for endosporer er dipicolinsyre som ligger i "kjernen" av sporen. Dette finnes ikke i bakteriecellene. Dette stoffet har blitt funnet i alle endosporene som har blitt undersøkt. Sporene har også en høy konsentrasjon av kalsium ioner som er kombinert med dipicolinsyren. Denne kalsium-dipicolinsyren står for omtrent 10 % av tørrvekten til sporene.
==== Forskjeller fra endosporer og vegetabilske celler ====
(Tabellen er hentet fra Michael T. Madigan, John M. Martinko, Jack Parker (2003) Brock Biology of Microorganisms, Tenth Edition)
== Metabolisme ==
Til forskjell fra høyere organismer, har bakterier en stor variasjon av metabolismer. En nøkkelfunksjon til cellene er deres mulighet til å omsette kjemiske reaksjoner og organisere molekyler til spesifikke strukturer. Bakteriene er fleksible ved at de kan skifte metabolisme avhengig av omgivelsene. Hovedproduktet av dette er vekst (replikasjon). Før dette kan skje må en rekke kjemiske reaksjoner i gang som samlet blir kalt for metabolisme. Metaboliske reaksjoner er enten energifrigivende (katabolisk reaksjon) eller energikrevende (anabolisk reaksjon).Cellene består hovedsakelig av makromolekyler (som igjen består av monomerer) og vann. Cellenes oppgave er å skaffe disse næringsstoffene til å lage monomerer. Forskjellige organismer trenger forskjellige sett med næringsstoffer og de får disse molekylene i en eller annen form. Ikke alle næringsstoffene trengs i lik grad, de som trengs i størst skala blir kalt «makronæringsstoffer» og de i minst skala «mikronæringsstoffer».Mange prokaryoter trenger organiske komponenter som deres kilde til karbon. Studier viser at bakteriene kan benytte ulike typer organiske molekyler som kilde til nytt cellemateriale. Aminosyrer, fettsyrer, organiske syrer, sukker, nitrogen baser, aromatiske komponenter og et uendelig hav av andre molekyler som blir brukt som næringsstoff av ulike bakterier. Noen typer bakterier er autostrofer som betyr at de klarer å bygge organiske komponenter fra karbondioksid (CO2). Energien får de fra enten lys eller uorganiske molekyler. Karbon er det viktigste grunnstoffet til bakterier, og en typisk bakteriecelle består av om lag 50 % karbon (tørrvekt).
Etter karbon er nitrogen det viktigste næringsstoffet for bakterier. En typisk bakteriecelle består av ca. 12 % nitrogen (tørrvekt). Nitrogen er et viktig element i proteiner, nukleinsyrer og en rekke andre komponenter i cellen. Grunnstoffet finnes i både organisk og uorganisk form i naturen. Hovedmassen av nitrogen finnes i uorganisk form som ammoniakk, nitrat eller nitrogengass. De fleste bakteriene klarer å nære seg av ammoniakk alene, men mange andre kan også bruke nitrat. En spesiell type nitrogenfikserende bakterier kan livnære seg på nitrogengass.Fosfor forekommer i naturen i form av organisk- og uorganiske forbindelser. Dette grunnstoffet er viktig ved syntetisering av nukleinsyre og fosforlipider. Svovel er viktig for strukturelle roller i aminosyrene cystein og metionin. Det blir også brukt i forskjellige vitaminer og koenzym A. Hovedsakelig får cellene svovel fra sulfat (SO42-) og sulfid (HS-). Kalium er nødvendig for alle typer organismer. En stor variasjon av enzymer og spesielt de som deltar i proteinsyntesen trenger kalium. Magnesium fungerer som en stabilisator for ribosomer, cellemembran og nukleinsyrer. Det er og nødvendig for aktiviteten til enzymer. Kalsium er ikke et nødvendig næringsstoff for celler, men spiller en viktig rolle i varmestabilisering i endosporer.
== Vekst og reproduksjon ==
Bakteriecellene har evnen til å kopiere seg selv. Ved denne syntetiseringen skjer det rundt 2000 forskjellige kjemiske reaksjoner av ulike slag. Noen av reaksjonene involverer transport av energi. Andre av disse reaksjonene er omforming av energi og andre involverer biosyntetisering av små molekyler (byggesteiner for makromolekyler). Før cellen kan dele seg må nytt DNA syntetiseres, etter dette må andre cellekomponenter som cytoplasmatisk membran, flageller, ribosomer etc. lages.
I de fleste prokaryoter fortsetter veksten av en individuell celle til to nye celler har blitt dannet. Denne prosessen kalles binær fisjon (binær fordi én celle blir til to). I en vekstkultur av stavformede bakterier, som for eksempel Escherichia coli vokser staven til det dobbelte av sin egen lengde. Etter dette deler den seg til to datterceller. Denne prosessen blir kalt for septum og skjer ved at den cytoplasmatiske membranen blir dratt innover til midten i cellen slik at den deles i to. Under vektsyklusen øker alle cellekomponentene slik at dattercellene får egne sett av kromosomer, makromolekyler, monomerer og uorganiske ioner for å kunne leve selvstendig.
Tiden det tar før en celle deler seg er høyst variabel og avhenger av en rekke forhold, både næringsstoffer, temperatur og genetiske faktorer. Når E.coli har gunstige forhold klarer den å dele seg på ca. 20 minutter, noen få bakterier klarer å dele seg raskere enn dette, men de fleste deler seg saktere.
En rekke proteiner har blitt påvist å være viktige i celledelingen. Disse kalles Fts proteiner. (Fts står for filamentous temperature sensitive) FtsZ er et nøkkelprotein i gruppen og er godt undersøkt i E.coli og en rekke andre bakterier. Fts proteiner finnes i alle prokaryoter inkludert arkebakterier. Ftp-Z type proteiner har også blitt funnet i mitokondrier og kloroplast. Proteinet har og en struktur som er lik tubulin som er et viktig protein i celledelingen hos eukaryoter. Disse funnene og likhetene tyder på at eukaryoter kan stamme fra prokaryoterFtps proteiner påvirker hverandre til å danne et deleapparat som kalles divisome. Dannelsen av divisomet begynner med å sette fast molekyler av FtsZ i en ring rundt cellesylinderen i midten av cellen. Her blir cellen delt i to. FtsZ molekylene polymerer og danner en intakt ring og ringen blir festet av andre fts proteiner. DNA replikasjon skjer før FtsZ ringen blir dannet og fungerer som et signal for dannelse av denne ringen.
=== Fordelen av å være liten ===
Små celler har bedre tilgang til næringsstoffer enn store. Det ser vi ved at alle næringsstoffer cellen trenger må transporteres gjennom cellemembranen. Arealet av denne er proporsjonal med kvadratet av cellens diameter. Samtidig er cellens behov for næringsstoffer bestemt av volumet til cellen, som er proporsjonalt med diameteren i tredje potens. Forholdet mellom overflaten og volumet er altså omvendt proporsjonalt med cellens diameter.
== Genetikk ==
De fleste bakteriene har bare ett kromosom, som er sirkulært, dvs at DNAet ligger i en lukket sløyfe istedenfor en åpen «lineær» streng som hos mennesket. Dette varierer i størrelse fra 160 000 basepar i bakterien Candidatus Carsonella ruddii, til 12 200 000 basepar i Sorangium cellulosum. Noen bakterier, som Borrelia bakterien Borrelia burgdorferi, som er årsaken til borreliose (lyme sykdom), inneholder ett lineært kromosom. Bakterier kan også inneholde plasmider, dette er små ekstra-kromosome DNA som kan replikere seg uavhengig av resten av DNAet i cellen. Det er kjent at disse kan overføres mellom bakterier i såkalt horisontal genoverføring. Hvis plasmidene inneholder gener for for eksempel antibiotikaresistens, er det en fare for at disse genene kan spres til andre arter av bakterier. Andre typer av bakteriell DNA er integrerte virus (bakteriefager). Mange typer av bakteriefager finnes, noen enkle smitter og ødelegger bakterien, mens andre infiserer bakteriens kromosom. En bakteriefag kan inneholde gener som kan tilføres til en bakteries fenotype. Et eksempel er evolusjonen til Escherichia coli O157:H7 og Clostridium botulinum. Giftgenene hos disse stammer fra en integrert bakteriefage som gjorde en ufarlig forfader-bakterie til en dødelig en.Bakterier har ikke noe kjønn, de arver identiske kopier av sine foreldres gener (dvs. de er klonet). Likevel kan bakterier ha en evolusjon, gjennom naturlig utvalg og mutasjoner, samt horisontal genoverføring.
Mutasjoner varierer fra art til art og til og med fra kloner innenfor en enkelt art av bakteriene. Mutasjoner kommer enten av tilfeldig forandringer i DNAet ved deling eller «stress-styrt mutasjon», hvor genene er innblandet i en særskilt vekst-begrensning som øker sjansene for mutasjoner.Overføring av DNA mellom bakterier kan skje på tre ulike måter. Først, kan bakterier ta opp gener fra miljøet rundt, i en prosess som kalles transformation (norsk: omforming). Gener kan også bli overført ved hjelp av virus, såkalt transduction og når integreringen av en bakteriefag introduserer fremmed DNA til kromosomene. Den tredje og siste måten er genoverføring ved bakteriell konjugasjon, hvor DNA blir overført med direkte kontakt. Denne genoverføringen fra en bakterie eller fra miljøet rundt blir kalt for horisontal genoverføring og kan være vanlig under naturlige omstendigheter.
== Bevegelse ==
Mange prokaryotiske celler kan bevege seg. Dette gjøres ved hjelp av en spesiell struktur i eller utenfor cellen. Bestemte celler kan bevege seg på faste overflater ved gliding og bestemte vannlevende mikroorganismer kan bevege seg i vann ved hjelp av gass-blærer. Den vanligste måten å bevege seg på er ved hjelp av flageller. Bevegelse gjør at cellen kan nå andre regioner i miljøet sitt. I kampen for å overleve er dette viktig ved at bakterien kan forflytte seg til et nytt område med nye ressurser og muligheter. Bakteriene beveger seg ved at motoren til flagellen roterer og kan nå flere 100 Hz, slik at bakteriecellene kan bevege seg flere kroppslengder per sekund. Dette er en ressurskrevende prosess.
=== Bakterieflageller ===
Utdypende artikkel: FlagellBakterieflagellen er en lang og tynn tilføyelse til bakteriecellen. Den er så tynn (ca. 20 nm) at man ikke kan se den direkte i lysmikroskop. Ved å tilsette en spesiell farge klarer man å øke diameteren til flagellen slik at den kan sees i lysmikroskop.
Flageller er arrangert forskjellig avhengig av type bakterie. I polar flagellisjon er flageller bundet til en eller begge endelsene (bilde: figur A og C) til bakterien. Av og til kan flagellene bli arrangert som en «gruppe» på enden til cellen (bilde: figur B), dette kalles lofotrikk (lopho betyr «gruppe», thrix «hår»). Peritrikk flagellisjon (peri betyr «rundt») er flagellene festet forskjellige steder rundt bakterien (bilde: figur D). Type flagell brukes i klassifikasjonen av bakterier.
=== Flagellstruktur ===
Bakterieflagellene er en av de mest komplekse organellene i bakterien. Prosessen av transkripsjon og montering er ikke fullstendig forstått.Flagellen er ikke rett, men spiralformet. Når de ligger flatt vises en konstant avstand fra omkringliggende kurver som kalles bølgelengde. Denne bølgelengden er konstant for en bestemt organisme. Fiberet i flagellen består av subenheter av et protein kalt for flagellin. Basisstrukturen til flagellene varierer lite fra de ulike typene av bakterier.
Fundamentet er forskjellig fra fiberet i flagellen. Det er et bredere område på fundamentet som kalles «kroken». Kroken består av et enkelt protein og funksjonen er å koble sammen «motoren» til fiberet. Motoren er festet til den cytoplasmatiske membran og celleveggen, motoren består av en liten sentral stang som passerer gjennom et system av ringer. I Gram-negative bakterier er en ytre ring forankret i lipopolysakkaridlaget og en annen i peptidoglycanlaget av celleveggen. En annen ring er og lokalisert inne i det cytoplasmatiske membranen. Gram-positive bakterier (som mangler lipopolysakkaridlaget) inneholder bare et par ringer som er festet i den cytoplasmatiske membranen. Der hvor disse ringene omkranser den indre ringen er et par av proteiner som kalles Mot. Disse proteinene fungerer som vridningsmoment for motoren og gjør at fiberet roterer. Et siste protein som kalles Fli virker som en avbryter og reverserer rotasjonen av flagellen fra intracelluare signaler.
Flageller fra en unik gruppe av bakterier, spirochaetes, er funnet mellom to membraner i det periplasmiske rommet.
== Samspill med andre organismer ==
Til tross for sin tilsynelatende enkelhet kan bakterier ha komplekse samspill med andre organismer. Denne symbiotiske foreningen kan bli delt inn i parasittisme, mutualisme og kommensialisme På grunn av deres lille størrelse, lever bakteriene på samme måte på dyr og planter som på hvilken som helst overflate. Likevel kan deres vekst påvirkes av varme og svette. Store populasjoner av disse organismene på mennesker forårsaker svettelukt.
=== Mutualisme ===
Bestemte bakterier danner nære romlige bånd mellom hverandre, som er absolutt nødvendig for deres overlevelse. Ett eksempel på et slikt mutualistisk bånd kalles «interart hydrogen transport». Dette oppstår mellom klynger med anaerobe bakterier som konsumerer organiske syrer som smørsyre og propansyre og danner hydrogen, og de metanfikserende Aechaea som konsumerer hydrogen. De anaerobe bakteriene greier ikke å forbruke de organiske syrene på grunn av dette reaksjonen danner hydrogen som hoper seg opp i miljøet rundt. Hydrogen-konsumerende Archaea holder konsentrasjonen av hydrogen lav og slik klarer bakteriene å leve og å dele seg.
I den delen av jordsmonnet som kalles rhizosfæren, (en sone i jordvolumet som blir påvirket av planterotens tilstedeværelse) holder det til nitrogen-fikserende bakterier som konverterer nitrogen til nitrogenholdige komponenter. Dette tilfører mange planter en lett absorberbar form av nitrogen som de ikke klarer å lage selv. Mange andre bakterier lever i symbiose med mennesket og andre organismer. For eksempel lever over 1 000 bakteriearter i normalfloraen i tarmen og kan bidra til immunitet, syntetisering av vitaminer som folsyre, vitamin K og biotin, konvertering av melkeproteiner til melkesyre, og til å gjære komplekse ufordøybare karbohydrater. Tilstedeværelsen av denne normalfloraen forhindrer også vekst av potensielle patogene bakterier (hovedsakelig gjennom «å ta opp plass» i vevet) og disse gunstige bakteriene blir solgt som probiotika, kosttilskudd av bakterier.
=== Patogener ===
Hvis en bakterie har et parasittisk samspill med andre organismer, klassifiseres de som patogener. Patogene bakterier er en stor årsak til menneskedød og sykdom og forårsaker infeksjoner slik som tetanus, tyfoidfeber, difteri, syfilis, kolera, matforgiftning, spedalskhet og tuberkulose. En patogenisk årsak til en kjent sykdom kan bli oppdaget mange år etter kontaminering av bakterien, et eksempel på en slik hendelse er Helicobacter pylori og magesår. Sykdommer forårsaket av bakterier er også viktig innen jordbruk med bakterier som årsak av pærebrann, wilt (en sykdom som får planter til å visne), bladflekksyke, og Johnes sykdom, brystkjertel infeksjon, salmonella og miltbrann i husholdningsdyr.
Hver art av patogener har sin egen karakteristikke spektrum av interaksjoner hos sin vert. Noen organismer, som Staphylococcus eller Streptococcus, kan gi årsak til hudinfeksjoner, lungebetennelse, hjernehinnebetennelse (meningitt) og blodforgiftning, en systematisk inflammatorisk respons som forårsaker sjokk, feber og en massiv vasodilatasjon og død. Likevel er disse organismene en del av normalfloraen og lever vanligvis på huden eller i nesen uten å gi årsak til sykdom. Andre organismer forårsaker alltid sykdommer hos mennesket, slik som Rickettsia, som infiserer cellen og kan kun vokse og reprodusere seg innen celler hos andre organismer. En art av Rickettsia forårsaker tyfoidfeber, mens andre er årsak til flekkfeber (eng, «Rocky Mountain spotted fever»). Klamydia, en annen rekke som infiserer andre celler, inneholder arter som er årsak til lungebetennelse, urinveisinfeksjon og kan være en årsak til koronar hjertesykdom. Noen bakterier som Pseudomonas aeruginosa, Burkholderia cenocepacia, og Mycobacterium avium er opportunistiske patogener, som betyr at de forårsaker sykdom kun når immunforsvaret er svekket eller ved cystisk fibrose.Bakterielle infeksjoner kan bli behandlet med antibiotika, som er klassifisert som baktericid når de dreper bakterier, eller bakteriostatisk hvis de forhindrer vekst. De ulike typene antibiotika forhindrer forskjellige mekanismer hos de ulike patogene bakteriene. Et eksempel på hvordan antibiotika produserer selektiv toksisitet er kloramfenikol og puromycin, som forhindrer bakterielle ribosomers arbeid, men påvirker ikke det strukturelt ulike eukaryotiske ribosomet. Antibiotika blir benyttet til å behandle sykdom både hos mennesker og dyr. Overforbruk av antibiotika er en årsak til at bakterier blir resistente overfor det.
Infeksjoner forhindres ved å bruke antiseptiske metoder som sterilisering av huden ved bruk av sprøyter og til å rense sår. Kirurgisk- og tannlegeutstyr blir også sterilisert for å unngå forurensing og infeksjon av bakterier. Desinfeksjon av overflater blir benyttet til å drepe bakterier og andre patogener for å redusere risikoen for infeksjon.
== Bakterier i industri ==
Bakterier, ofte Lactobacillus i kombinasjon med mugg- og gjærsopp har blitt brukt i over tusen år til fremstilling av gjæret mat som ost, soyasaus, surkål, eddik og yoghurt.
Bakterier blir brukt til å bryte ned avfall på grunn av deres ferdighet til å bryte ned en stor variasjon av organisk materiale. Bakteriene har også den muligheten at de kan bryte ned hydrokarboner i petroleumsprodukter og blir ofte benyttet til å rydde opp i oljesøl. Kunstgjødsel ble brukt på strender i Prince William-sundet i et forsøk på å påskynde vekst av en naturlig voksende bakterie etter det beryktede Exxon Valdez-oljesølet i 1989. Dette var effektivt på de strendene som ikke var for tilsølet med olje. Bakterier blir også brukt til å bryte ned andre farlige kjemikalier. De er også viktig innen kjemisk industri i produksjon av rene kjemikalier som blir brukt innen legemidler eller kjemikalier brukt i landbruket.Ofte blir bakterier benyttet i pesticid i biologisk kontroll av skadedyr. Bacillus thuringiensis (også kalt BT) er mest vanlig, som er en Gram-positive bakterie som er vanlig i jord. Delarterr av denne bakterien blir brukt som et sommerfugl-spesifiskt insektmiddel under forskjellige varemerker som for eksempel Dipel og Thuricide. På grunn av deres spesifikke egenskap, er disse pesticidene ikke sett på som skadelig på miljøet og med liten eller ingen effekt på mennesker, dyr eller fordelaktige insekter.Bakteriene er arbeidshestene i områdene mikrobiologi, genetikk og biokjemi på grunn av deres enkle oppbygning og evnen til å vokse raskt. Ved å lage mutasjoner i bakterienes DNA og ved å undersøke de resulterende fenotyper, kan forskere avgjøre funksjoner av gener, enzymer og metabolske gangstier, og for så å anvende denne kunnskapen på høyere organismer.
== Gramfarging ==
En annen inndeling av bakteriene er mellom grampositive og gramnegative bakterier. Denne baserer seg på en fargeteknikk som kalles gramfarging og som indikerer forskjeller i celleveggens oppbygning. Denne metoden ble oppkalt etter dansken Hans Christian Gram. Gram oppfant metoden i slutten av forrige århundre der han jobbet med å utvikle en prosedyre for å identifisere bakterieinfiserte dyreceller. Gramfarging utføres i flere trinn med forskjellige fargevæsker. Etter prosedyren blir bakteriene enten røde eller blå. Grampositive blir blåfiolette og gramnegative blir røde/rosa.
== Se også ==
Arkebakterier
Virus
Vaksine
Antibiotika
Immunforsvar
Bioteknologi
Penicillin
== Fotnoter og referanser ==
== Litteratur ==
=== Norsk ===
Tjade, Trygve (2002). Medisinsk mikrobiologi og infeksjonssykdommer. Fagbokforlaget.
Jessica Lönn-Stensrud (2019) Vi må snakke om bakterier. Dine viktigste venner ISBN 9788248924258
Jessica Lönn-Stensrud (2016) Bakterienes forunderlige verden ISBN 9788215024967
=== Engelsk ===
Alcamo, I. Edward. Fundamentals of Microbiology. 6th ed. Menlo Park, California: Benjamin Cumming, 2001. ISBN
Atlas, Ronald M. Principles of Microbiology. St. Louis, Missouri: Mosby, 1995. ISBN
Michael T. Madigan, John M. Martinko, Jack Parker (2003). Brock Biology of Microorganisms, Tenth Edition. Pearson Education, Inc. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Glazer, A.N. & Nikaido, H. (1995) Microbial biotechnology. Fundamentals of Applied Microbiology. W.H.Freeman & Company.
Holt, John. G. Bergey's Manual of Determinative Bacteriology. 9th ed. Baltimore, Maryland: Williams and Wilkins, 1994.
Hugenholtz P, Goebel BM, Pace NR (1998). «Impact of culture-independent studies on the emerging phylogenetic view of bacterial diversity». J Bacteriol. 180 (18): 4765–74. PMID. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Madigan, Michael and Martinko, John. Brock Biology of Microorganisms. 11th ed. Prentice Hall, 2005. ISBN
Tortora, Gerard; Funke, Berdell; Case, Christine. Microbiology: An Introduction. 8th ed. Benjamin Cummings, 2003.
Witzany G. "Bio-Communication of Bacteria and their Evolutionary Roots in Natural Genome Editing Competences of Viruses." Open Evolution Journal 2: 44-54, 2008.
== Eksterne lenker ==
(en) bakterier i Encyclopedia of Life
(en) bakterier i Global Biodiversity Information Facility
(no) bakterier hos Artsdatabanken
(sv) bakterier hos Dyntaxa
(en) bakterier hos ITIS
(en) bakterier hos MycoBank
(en) bakterier hos NCBI
(en) Kategori:Bacteria – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Bacteria – detaljert informasjon på Wikispecies
Nettdoktor.no – «Helseråd om virus og bakterier»
UiO Biologi – «Bakterier»
UMB – «Bakterier – våre gode hjelpere»
Universitetet i Tromsø, Institutt for biologi, «mer om metabolisme»
UiO Biologi – Evolusjon
Tidsskrift for Den norske lægeforening - «Hva gjør bakterier patogene?»
«Bakterier og virus» av Halvor Aarnes (2003) (PDF-fil)
Hva er bakterier? - artikkel fra forskning.no 12.7.02
(engelsk) Bacteriamuseum Arkivert 10. juni 2007 hos Wayback Machine.
(engelsk) Biology of Microorganisms, Eighth Edition. «On-line study guide»
(engelsk) Brock Biology of Microorganisms, 10th edition. «Animated Tutorials»
(engelsk) «Bacterial Nomenclature Up-To-Date» fra DSMZ Arkivert 29. september 2007 hos Wayback Machine.
(engelsk) Video av bakterier «svømmer» og av deres bevegelse m.m.
(engelsk) «Planet of the Bacteria» av Stephen Jay Gould
(engelsk) «The largest bacteria» Arkivert 11. desember 2012 hos Wayback Machine.
Høgskolen i Oslo, Laboratoriekurs, modul 1, mikrobiologi |
9 | https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B6hmen | 2023-02-01 | Böhmen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Böhmen', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Böhmen, eller Čechy, (tysk: Böhmen; tsjekkisk: Čechy uttale ; latin og engelsk: Bohemia; fransk: Bohême) er en historisk region i Sentral-Europa og et tidligere kongerike som i mange århundrer var en del av det tysk-romerske rike og Habsburgerriket (senere Østerrike). Den viktigste byen og historiske hovedstaden er Praha. Det er den vestligste og største historiske region av tsjekkisk land i dagens republikk Tsjekkia, men i bredere betydning er Böhmen tidvis referert til hele det tsjekkisk området, inkludert Mähren og Tsjekkisk Schlesien, særlig i en historisk kontekst som landet til kongeriket Böhmen. Tsjekkisk land (tsjekkisk: České země) består således av de tre regionene Böhmen, Mähren og Tsjekkisk Schlesien, og utgjort republikken Tsjekkia siden 1. januar 1993. Böhmen har et areal på 52 065 km2 og har rundt regnet 6,5 millioner av Tsjekkias 10,5 millioner innbyggere.
Böhmens historie er tett knyttet til Mähren, selv om Mähren er en egen historisk region. Som geografisk region er Böhmen i dag også kjent under det tsjekkiske navnet Čechy. Böhmen grenser i nord til den historiske regionen Schlesien (i dag i Polen), i øst mot Mähren, i sør mot Østerrike og i vest og nordvest mot Bayern og Sachsen (i dag i Tyskland).
Böhmen var tidligere hertugdømme i Stormähren, senere et uavhengig fyrstedømme, et kongerike innenfor det tysk-romerske rike, deretter en del av Habsburgmonarkiet og det østerrikske rike. Etter den første verdenskrig og etableringen av uavhengig tsjekkisk stat, ble Böhmen en del av Tsjekkoslovakia. Mellom 1938 og 1945 ble grenseregionene med en betydelig tyskspråklig minoritet i alle de tre tsjekkiske regionene slått sammen med Nazi-Tyskland som Sudetenland.Det gjenværende tsjekkisk land ble Den andre tsjekkiske republikk og ble deretter okkupert som Riksprotektoratet Böhmen og Mähren. I 1969 ble tsjekkisk land (inkludert Böhmen) gitt selvstyre innenfor Tsjekkoslovakia som Den sosialistiske tsjekkiske republikk. I 1990 ble navnet endret til Den tsjekkiske republikk (Tsjekkia), som deretter ble en adskilt stat i 1993 ved oppløsningen av Tsjekkoslovakia.
| Böhmen, eller Čechy, (tysk: Böhmen; tsjekkisk: Čechy uttale ; latin og engelsk: Bohemia; fransk: Bohême) er en historisk region i Sentral-Europa og et tidligere kongerike som i mange århundrer var en del av det tysk-romerske rike og Habsburgerriket (senere Østerrike). Den viktigste byen og historiske hovedstaden er Praha. Det er den vestligste og største historiske region av tsjekkisk land i dagens republikk Tsjekkia, men i bredere betydning er Böhmen tidvis referert til hele det tsjekkisk området, inkludert Mähren og Tsjekkisk Schlesien, særlig i en historisk kontekst som landet til kongeriket Böhmen. Tsjekkisk land (tsjekkisk: České země) består således av de tre regionene Böhmen, Mähren og Tsjekkisk Schlesien, og utgjort republikken Tsjekkia siden 1. januar 1993. Böhmen har et areal på 52 065 km2 og har rundt regnet 6,5 millioner av Tsjekkias 10,5 millioner innbyggere.
Böhmens historie er tett knyttet til Mähren, selv om Mähren er en egen historisk region. Som geografisk region er Böhmen i dag også kjent under det tsjekkiske navnet Čechy. Böhmen grenser i nord til den historiske regionen Schlesien (i dag i Polen), i øst mot Mähren, i sør mot Østerrike og i vest og nordvest mot Bayern og Sachsen (i dag i Tyskland).
Böhmen var tidligere hertugdømme i Stormähren, senere et uavhengig fyrstedømme, et kongerike innenfor det tysk-romerske rike, deretter en del av Habsburgmonarkiet og det østerrikske rike. Etter den første verdenskrig og etableringen av uavhengig tsjekkisk stat, ble Böhmen en del av Tsjekkoslovakia. Mellom 1938 og 1945 ble grenseregionene med en betydelig tyskspråklig minoritet i alle de tre tsjekkiske regionene slått sammen med Nazi-Tyskland som Sudetenland.Det gjenværende tsjekkisk land ble Den andre tsjekkiske republikk og ble deretter okkupert som Riksprotektoratet Böhmen og Mähren. I 1969 ble tsjekkisk land (inkludert Böhmen) gitt selvstyre innenfor Tsjekkoslovakia som Den sosialistiske tsjekkiske republikk. I 1990 ble navnet endret til Den tsjekkiske republikk (Tsjekkia), som deretter ble en adskilt stat i 1993 ved oppløsningen av Tsjekkoslovakia.
== Språk ==
Tsjekkisk språk er først dokumentert skriftlig i Böhmen på 1100-tallet i form av ordlister, litterære verker på 1200-tallet og administrative dokumenter mot slutten av 1300-tallet. De første bibeloversettelser kom også i denne epoken. Det var ingen standardiserende skille mellom tsjekkisk og slovakisk før 1400-tallet, men det ble merkbart på 1500-tallet. Bible kralická, den første komplette oversettelsen av Bibelen, kom i 1579-1593 og ble avgjørende for standardiseringen av tsjekkisk i de påfølgende århundrene.I 1615 ble det forsøkt å få erklært tsjekkisk som det eneste offisielle språket i kongedømmet. Etter det bøhmiske opprør (1618–1620), hovedsakelig drevet av den protestantiske adelen, ble slått ned av Habsburgmonarkiet i 1620 måtte de protestantiske intellektuelle forlate landet. utvandringen sammen med konsekvensene av tredveårskrigen fikk en negativ effekt på utbredelsen og anvendelsen av tsjekkisk språk. I 1627 ble tsjekkisk og tysk offisielle språk i kongeriket Böhmen, og på 1700-tallet ble tysk dominerende i Böhmen og Mähren, særlig blant de øverste samfunnskalssene.
== Historie ==
=== Oldtidens Böhmen ===
Böhmen (latin: Bohemia) har navn etter oldtidsfolket boierne (latin flertall Boii), et stort keltisk folk kjent av romerne for deres folkevandringer og bosetninger i nordlige Italia og andre steder. Andre deler av dette folket bevegde seg vestover sammen med helvetikere (latin: Helvētiī) inn i sørlige Frankrike, noe som var en av hendelsene som førte til Julius Cæsars galliske krig i 58 f.Kr. Han forteller om hendelsene til konflikten i de innledende seksjonene av Commentarii de Bello Gallico (Opptegnelser om gallerkrigen). Ved at disse keltisketalende folkegruppene forlot det som i dag er sørlige Tyskland og Böhmen, ble de spredte befolkede gjenværende områdene åpent for germansktalende svebere som bosatte seg og ble dominerende i de forlatte områdene. I sør, over elven Donau, strakte romerne sitt rike, og i sørøst, i det som i dag er Ungarn, var sarmatere, opprinnelig et iransk folk.
I området til dagens Böhmen ble den germanske stammen markomannere og andre svebiske stammer ledet av deres kong Maroboduus etter å ha lidt et nederlag for romerske styrker i Tyskland. Han dro fordel av det naturlige forsvaret av fjellene og skogene i områdene. De opprettholdt allianser med stammer i nærheten og var tidvis delvis kontrollert av romerne og andre ganger i krig med dem, som i tiden da de kjempet mot hæren til keiser Marcus Aurelius.
I senantikken og tidlig middelalder i folkevandringstiden var det to nye svebiske stammer som dukket opp vest for Böhmen i sørlige Tyskland: alamannerne og bavarere (latin: Baiuvarii). Sistnevnte ga navn til Bayern (latin: Bavaria). Mange svebiske stammer fra regionen Böhmen deltok i folkevandringene vestover, noen bosatte seg så langt unna som Spania og Portugal. Det var også stammer som forflyttet seg østover, vandaler og alanere. Andre grupper igjen bevegde seg sørover mot Pannonia. Den siste kjente omtalen av kongeriket til markomannerne er om en dronning ved navn Fritigil på 300-tallet. Det er antatt at hun levde i eller nær Pannonia. Svebiske langobarder, som i flere generasjoner hadde bevegd seg fra Østersjøen via Elben og Pannonia til nordlige Italia, er nedtegnet i Origo Gentis Langobardorum, langobardernes historie, for en tid tilbrakt ved «Bainaib», et uklart sted som kanskje kan identifiseres som Böhmen.Etter denne folkevandringstiden var Böhmen delvis avbefolket på 500-tallet, og til sist ble området fylt om slaviske folk som kom fra øst, og deres språk begynte å erstatte de eldre germanske og keltiske språkene. Disse forfedrene til dagens tsjekkere, skjønt graden av slavisk innvandring er et emne for akademisk diskusjon. Den slaviske innvandringen synes å ha skjedd i to eller tre bølger. Den første kom fra sørøst og øst da germanske langobarder forlot Böhmen rundt 568. På begynnelsen var det antagelig en ny bølge av slavere som kjempet mot avarer fram til framveksten av riket til Samos rike, i henhold til Fredegars krønike. Det var en rike eller en stammesammenslutning av slaviske folk ved Samo som eksisterte fra 623. Samos død i 658 markerte slutten på den gamle slaviske riket eller forbundet. Den andre forsøket på å etablere et lignende slavisk forbund var Karantania (658–828) i sørlige Østerrike og nordøstlige Slovenia.
Kristendommen ble introdusert tidlig på 800-tallet, men ble først dominerende langt senere, på 900- eller 1000-tallet. 800-tallet var avgjørende for Böhmens framtid. Herregodssystem under føydalismen fikk en kraftig nedgang som det også gjorde i Bayern. Innflytelsen til sentrale «fraganeo-tsjekkere» (Bydgoszcz) vokste som resultat av et viktig kultsenter i deres område. De var slavisktalende og bidro således til omformingen av befolkningen til en ny nasjon med en forent slavisk bevissthet.
=== Přemyslidiske dynasti ===
Böhmen ble gjort til en del av den tidlige slaviske staten av Stormähren under styret til Svatopluk I (870–894). Etter hans død ble Stormähren svekket av år med innbyrdeskrig og brøt til sist sammen og fragmenterte grunnet stadige invasjoner fra de nomadiske madjarer. At Böhmen ble en del av Stormähren førte til en omfattende kristning av befolkningen. Et innfødt monarki kom på tronen, og Böhmen kom inn under styret til det přemyslidiske dynasti, som kom til å styre tsjekkisk land for flere århundrer.Přemyslidene sikret grensene fra restene av asiatiske invasjoner etter sammenbruddet til Mähren ved å underlegge seg som vasall for frankiske herskere. Denne alliansen var muliggjort ved Mähren var blitt et kristent rike fra og med 800-tallet. I 806 ble behaimiene (= bøhmerne) nødt til å underkaste seg karolingerne, og betale en årlig skatt på fem hundre mål sølv og 120 okserNære kontakter med ble videreutviklet med Østfrankerriket som igjen utviklet seg til det karolingiske storrike, og ble til sist det tysk-romerske rike.
Etter en avgjørende seier for det tysk-romerske rike og Böhmen over invaderende madjarer i 995 i Lechfeldslaget, ble hertug Boleslav I av Böhmen gitt markgreveskapet Mähren (tsjekkisk: Markrabství moravské), en grensestat, av keiser Otto den store. Böhmen forble i stor grad en selvstyrt stat under det tysk-romerske rike i flere tiår. Jurisdiksjonen til det tysk-romerske rike ble bestemt gjennomført da Jaromir ble gitt kongeriket Böhmen som et len av keiser Henrik II av Det tysk-romerske rike, og med løftet om at han skulle kunne holde det som en vasall straks han okkupert Praha på nytt med en tysk hær i 1004 og avsluttet styret til Bolesław I av Polen. Borgerne av Praha tok imot ved byens port og mottok bekreftelse fra ham på deres rettigheter.De første som benyttet tittelen «konge av Böhmen» var přemyslidehertugene Vratislav II (1085) og Vladislav II (1158), men deres arvinger kom til å gå tilbake til tittelen som hertug. Tittelen som konge ble arvelig først under Ottokar I (1198). Hans sønnesønn Ottokar II (konge i tiden 1253–1278) erobret et kortvarig rike som besto av dagens Østerrike og Slovenia. På midten av 1200-tallet begynte en innvandring av tyskere, senere kalt for deutschböhmen, noe som ble oppmuntret av myndighetene da hoffet søkte å erstatte tapene fra en kortvarig invasjon av mongoler i Europa i 1241-1242. Tyskerne bosatte seg hovedsakelig langs de nordlige, vestlige og sørlige grensene i Böhmen, skjønt mange søkte også til de større byene over hele riket.
=== Luxembourg-dynastiet ===
Huset Luxembourg aksepterte invitasjonen til å overta tronen i Böhmen ved å gifte seg med přemyslideprinsessen og arvingen Elizabeth, datter av Václav III av Böhmen. Johan, sønn av Henrik VII av Det tysk-romerske rike, ble kronet i 1310. Hans sønn Karl ble konge av Böhmen i 1346. To år senere grunnla han Karlsuniversitetet (tsjekkisk: Univerzita Karlova), den første universitetet i Sentral-Europa.Hans styre løftet Böhmen til dens topp, både politisk og i totalt areal, noe som resulterte at han var den første konge i Böhmen som ble valgt til tysk-romersk keiser. Under hans styre kontrollerte kronen i Böhmen svært mangfoldige områder som Mähren, Schlesien, Oberlausitz, Niederlausitz, Brandenburg, et område rundt Nürnberg kalt Ny-Böhmen, Luxembourg, og flere mindre byer spredt rundt om i Tyskland.
=== Husittiske Böhmen ===
I løpet av konsilet i Konstanz i 1415 ble Jan Hus, rektor ved Karlsuniversitetet og en framtredende reformator og religiøs tenker, dømt til dømt til å bli brent levende som kjetter. Dommen ble vedtatt til tross for det faktum at Hus var gitt formell beskyttelse av keiser Sigismund av Det tysk-romerske rike før han reiste til kirkemøtet. Hus var blitt invitert til møte ved konsilet for å forsvare seg selv og de tsjekkiske posisjoner i en religiøs domstol, men med keiserens godkjennelse ble han henrettet den 6. juli 1415. Henrettelsen av Jan Hus, foruten fem påfølgende pavelige korstog mot tilhengere av ham, tvang böhmerne til å forsvare seg selv. Deres forsvar og opprør mot katolikker er kjent som husittkrigene Jan Hus ble en forløper til reformasjonen i Böhmen og «legemliggjorde alle håp til hele tsjekkiske folk».Opprøret mot de keiserlige styrkene ble ledet av en tidligere leiesoldat, Jan Žižka fra Trocnov. Som leder av husitthæren benyttet han innovativ taktikk og våpen, slik som haubitser, pistoler, og befestede vogner, noe som var revolusjonerende i samtiden, og det etablerte Žižka som en stor general som aldri tapte et slag.
Etter at Žižka døde i 1424 tok Andreas Prokop over kommandoen av hæren og under hans ledelse var husittene seierrike i ytterligere ti år til ren skrekk for det katolske Europa. Husittenes sak ble gradvis splittet i to fraksjoner, de moderate utrakvistene (fra latin utraque, «begge deler») som kjempet for at lekmenn skulle få ta del i nattverden i begge former, det vil si både brød og vin) og de mer uforsonlige taborittene (som har navn etter byen Tábor). Utrakvistene begynte å forhandle om en avtale med den katolske kirke og opplevde de radikale synspunktene til taborittene smakløse. Grunnet krigstretthet greide utrakvistene å beseire taborittene i slaget ved Lipany, øst for Praha, i 1434. Keiser Sigismund uttalte etter slaget at «kun böhmere kan beseire böhmere.» Slaget betydde slutten på husittkrigen.Til tross for en tilsynelatende seier for katolikkene var de bøhmske utrakvistene fortsatt sterke nok til å forhandle religionsfrihet i 1436. Det skjedde i Basel i Sveits hvor det ble erklært fred og frihet mellom katolikker og utrakvister. Det varte dog bare en viss tid da pave Pius II erklærte avtalen for ugyldig i 1462.
I 1458 ble Georg av Podiebrad (tsjekkisk: Jiří z Poděbrad) valgt til å overta kongetronen i Böhmen. Han var tsjekkernes eneste husittiske konge og huskes for han forsøkte å oppnå varig fred ved å danne et felleseuropeisk «kristent forbund» som skulle samle alle statene i Europa til et samfunn basert på religion. I forhandlingsprosessen utnevnte han adelsmannen Zdeněk Lev av Rožmitál til å reise rundt i de europeiske hoffene og inngå samtaler. Det skjedde ikke. Alle forsøk på å oppnå fred med pavedømmet i Roma strandet på pavens uforsonlighet, men Pius II plan om et korstog mot Böhmen lyktes heller ikke. Etter at Pius II døde i 1462 forsøkte kong Georg på nytt, men den nye pave Paul II viste seg som en like uforsonlig og umedgjørlig. Georgs radikale fredsforslag kan betraktes som et forslag før sin tid av en europeisk union, og som en historisk visjon om en europeisk enhet som var en forløper til Den europeiske union (EU).
=== Habsburgmonarkiet ===
Etter at kong Ludvig II av Ungarn og Böhmen døde i slaget ved Mohács i 1526 i kamp mot osmanene, ble erkehertug Ferdinand I av Østerrike den nye kongen av Böhmen, og landet ble en bestanddel av Habsburgmonarkiets rike.
Böhmen kunne nyte religionsfrihet mellom 1436 og 1620, og ble et av de mest liberale land i den kristne verden i løpet av denne perioden. I 1609 ble den tysk-romerske keiser Rudolf II, som hadde gjort Praha til tysk-romersk hovedstad på denne tiden, og som selv var katolikk, beveget av adelen i Böhmen til publisere Maiestas Rudolphina som bekreftet den eldre Confessio Bohemica (tsjekkisk: Česká konfese) av 1675.Etter keiser Matthias og deretter Böhmens kong Ferdinand II (senere tysk-romersk keiser) begynte å undertrykke rettighetene til protestantene i Böhmen førte det til det böhmiske opprør (1618–1620) mot Habsburg-herskerne, og det utløste igjen tredveårskrigen i 1618. Kurfyrste Fredrik V av Pfalz, som var protestant, ble valgt av adelen i Böhmen til erstatte Ferdinand som konge i landet, da han var et ledende medlem av Den protestantiske union, som hans far hadde tatt initiativ til for å beskytte protestantene i riket. Hans tid ble kort, som tysk-romersk keiser fra 1610 til 1623, og som konge av Böhmen fra 1619 til 1620 da han ble tvunget til abdisere fra begge titlene. Grunnet den korte tiden fikk han tilnavnet «vinterkongen» (tsjekkisk: Zimní král). Hans hustru, den populære Elizabeth Stuart, datter av kong Jakob VI av Skottland (og fra 1603 også konge av England), ble kjent som «vinterdronningen» eller «hjerterdame». Fredriks tid som konge endte med slaget på Det hvite berg den 8. november 1620 – et år og fire dager etter at han ble kronet. Han bodde resten av livet i landflyktighet med sin familie.
Etter Fredriks nederlag i slaget på Det hvite berg ble 27 bøhmiske ledere sammen med Jan Jesenius, rektor ved Karlsuniversitetet i Praha, henrettet på torget i gamlebyen den 21. juni 1621. Resten ble forvist fra landet og deres eiendommer konfiskert og gitt til katolikker. Det endte den reformistiske bevegelsen i Böhmen og avsluttet Prahas rolle som hovedstad i det tysk-romerske rike.I den såkalte «fornyete konstitusjonen» av 1627 ble tysk språk etablert som andre offisielle språk i tsjekkiske land. Tsjekkisk forble første språk i kongedømmet, men både tysk og latin var i stor grad snakket av den herskende klasse, og tysk ble i økende grad dominerende mens tsjekkisk ble snakket på landsbygda.
Den formelle uavhengigheten til Böhmen ble ytterligere truet da diet, rådsforsamlingen, i Böhmen godkjente administrative reformer i 1749. Det omfattet blant annet en sentraliseringen av styret. I all vesentlighet betydde det at det kongelige bøhmiske kanselliet ble slått sammen med det østerrikske kanselliet.Mot slutten av 1700-tallet begynte den nasjonale tsjekkiske bevegelse og i samarbeid med deler av adelen Böhmen en kampanje for gjenopprettelse av kongerikets historiske rettigheter. Blant annet ville de gjenopprette tsjekkiske språks historiske rolle og erstatte tysk som administrasjonsspråk. Det opplyste eneveldet til Josef II og Leopold II, som innførte mindre språkkonsesjoner, viste løfter for den tsjekkiske bevegelsen, men mange av disse reformene ble senere ikke noe av eller trukket tilbake. I løpet av revolusjonene i 1848 som rammet Europa var det mange tsjekkiske nasjonalister som krevde selvstyre for Böhmen fra habsburgernes Østerrike. En rekke revolusjoner skjedde i det østerrikske rike fra mars 1848 og fram til november 1849. Riket som ble styrt fra Wien besto av etniske tyskere, ungarere, slovenere, polakker, tsjekkere, slovaker, rumenere, kroater og andre. Revolusjonen i Böhmen ble slått ned og den gamle bøhmiske diet, en av de siste levningene fra uavhengigheten, ble oppløst, men tsjekkisk språk fikk en gjenfødelse da den romantiske nasjonalismen bredte seg hos tsjekkerne.I 1861 ble et nyvalgt bøhmisk diet, rådsforsamling, etablert. Fornyelsen av den bøhmiske kronen (kongeriket Böhmen, markgrevskapet Mähren, og hertugdømmet øvre og nedre Schlesien) ble det offisielle politiske programmet til både tsjekkiske politikere og flertallet til det bøhmiske aristokratiet, men partier som representerte tyske mindretallet og mindre deler av aristokratiet proklamerte deres lojalitet til den sentralistiske konstitusjon, det såkalte verfassungstreue, «forfatningstro»).Etter at Østerrike tapte i den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 oppnådde ungarske politikere Ausgleich («Kompremisset») i 1867 som skapte likhet mellom de østerrikske og ungarske halvdelene av riket i form av statssammenslutningen og dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Et forsøk fra tsjekkerne å få opprettet et trippelmonarki (Østerrike-Ungarn-Böhmen) mislykket i 1871. Programmet for statsrettigheter forble den offisielle plattformen for alle tsjekkiske politiske partier, unntatt sosialdemokratene, fram til 1918.
=== 1900-tallet ===
Etter den første verdenskrig (1914-1918) ble Böhmen (som det største og mest folkerike området) kjernen i det nyopprettede statsdannelsen Tsjekkoslovakia, som kombinerte Böhmen, Mähren, Tsjekkisk Schlesien, Øvre Ungarn (dagens Slovakia), og Karpato-Ruthenia i en stat. Under dens første president, Tomáš Masaryk, ble Tsjekkoslovakia en liberaldemokratisk republikk, men alvorlig vanskeligheter oppsto i forholdet mellom den tsjekkiske flertallets forhold til de innenlandske tysk og ungarske minoriteter.
Som følge av Münchenavtalen i 1938 ble grenseregionene til Böhmen, som historisk sett har vært befolket av etniske tyskere (Sudetenland), annektert av Nazi-Tyskland. Dette var den eneste gangen i bøhmisk historie hvor dets territorier ble delt. De gjenværende områdene av Böhmen og Mähren ble deretter annektert av Nazi-Tyskland i 1939 mens slovakisk land ble den adskilte slovakiske republikk, en servil satellittstat av Nazi-Tyskland som eksisterte fra 1939 til 1945. I samme epoke, fra 1939 til 1945, var Böhmen (uten Sudetenland) sammen med Mähren Det tyske protektoratet Böhmen og Mähren (tysk: Reichsprotektorat Böhmen und Mähren).Enhver opposisjon av den tyske okkupasjonsmakten ble brutalt slått ned av de nazistiske myndighetene. Mange tsjekkiske patrioter ble henrettet som resultat av små og større hendelser. Etter at den andre verdenskrig ble avsluttet i 1945 ble den store majoriteten av de gjenværende tyskere forvist med makt på ordre fra den reetablerte sentralregjeringen i Tsjekkoslovakia, basert på Potsdamavtalen, og deres eiendommer ble konfiskert. Den omfattende avbefolkningen av området førte til at fra dette øyeblikket ble de lokale kun referert til ved deres tsjekkiske ekvivalenter uansett deres tidligere demografiske sammensetning.
Kommunistpartiet vant de fleste stemmene i de frie demokratiske valgene, men ikke et enkelt flertall. Klement Gottwald, kommunistenes leder, ble statsminister i en koalisjonsregjering. I februar 1948 gikk de ikke-kommunistiske regjeringsmedlemmene av i protest mot de vilkårlige grepene til kommunistene og deres sovjetiske beskyttere i mange av statens institusjoner. Gottwald og kommunistene svarte med et statskupp og opprettet en prosovjetisk og autoritær stat. I 1949 opphørte Böhmen å være en administrativ enhet i Tsjekkoslovakia da landet ble inndelt i ny administrative regioner som ikke fulgte de historiske grensene.
Etter oppløsningen av Tsjekkoslovakia i 1993 forble området Böhmen i Tsjekkia. Den nye forfatningen i Tsjekkia førte til at høyere administrative enheter ble etablert, noe som ga muligheten for Böhmen som en administrativ enhet, men spesifiserte ikke hvilken form de vill få. En konstitusjonell liv i 1997 avviste gjenopprettelsen av selsstyrte historiske tsjekkiske landområder og besluttet for å ta i bruk det regionale systemet som har vært gjeldende siden 2000. Petr Pithart, tidligere tsjekkisk statsminister og president av senatet på den tid, forble en av de fremste forkjempere av landsystemet, og hevdet at hovedgrunnen for at det ble avvist var frykten for en mulig separatisme for Mähren.Böhmen forble således en historisk region, og dens administrasjon er delt mellom Praha, regionene Sentral-Böhmen, Plzeň, Karlovy Vary, Ústí nad Labem, Liberec, og Hradec Králové, foruten deler av regionene Pardubice, Vysočina, Syd-Böhmen og Syd-Mähren. I tillegg til deres bruk i navnene i regionene, forblir historiske stedsnavn også i bruk ved kommuner, matrikkelområder, jernbanestasjoner, eller geografiske navn. Skille og grense mellom tsjekkisk land er også bevart i lokale dialekter.
== Se også ==
Böhmens regenter
Böhmen-Mähren
Liste over historiske stater
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hugh, Agnew (2004): The Czechs and the Lands of the Bohemian Crown. Hoower Press, Stanford. ISBN 0-8179-4491-5
== Eksterne lenker ==
(en) Bohemia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Unesco - Tsjekkia, YouTube
Bohemia and the Čechs, av Will Seymour Monroe. 1910, Boston
Bohemia under hapsburg misrule, Čapek, 1915, New York |
10 | https://no.wikipedia.org/wiki/Universitetsmuseet_i_Bergen | 2023-02-01 | Universitetsmuseet i Bergen | ['Kategori:1825 i Norge', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Arkeologiske museer i Norge', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med kart med nummererte markører', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergenhus', 'Kategori:Egill Reimers', 'Kategori:Etableringer i 1825', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestland', 'Kategori:Museer etablert i 1820-årene', 'Kategori:Museer i Bergen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vitenskap i 1825', 'Kategori:Zoologiske museer'] | Universitetsmuseet i Bergen, opprinnelig Bergens museum, består av De kulturhistoriske samlingene, Seksjon for ytre kulturminnevern, De naturhistoriske samlingene med Muséhagen, og Arboretet og Botanisk hage på Milde. Museet var en viktig del av grunnlaget for etableringen av Universitetet i Bergen i 1946, og er nå en integrert del av universitetet. Det er store museale samlinger innen kultur- og naturhistorie samlet ved institusjonen. Flerfaglig forskning og formidling har hele tiden hatt høy prioritet. Som landsdelsmuseum på Vestlandet skal Bergens museum fungere som et regionalt kompetanse- og formidlingssenter for andre museer, skoleverket, politiske miljø, næringsliv og publikum. Museet ble i 2021 kåret til "Årets museum". | Universitetsmuseet i Bergen, opprinnelig Bergens museum, består av De kulturhistoriske samlingene, Seksjon for ytre kulturminnevern, De naturhistoriske samlingene med Muséhagen, og Arboretet og Botanisk hage på Milde. Museet var en viktig del av grunnlaget for etableringen av Universitetet i Bergen i 1946, og er nå en integrert del av universitetet. Det er store museale samlinger innen kultur- og naturhistorie samlet ved institusjonen. Flerfaglig forskning og formidling har hele tiden hatt høy prioritet. Som landsdelsmuseum på Vestlandet skal Bergens museum fungere som et regionalt kompetanse- og formidlingssenter for andre museer, skoleverket, politiske miljø, næringsliv og publikum. Museet ble i 2021 kåret til "Årets museum".
== Museets avdelinger ==
=== De kulturhistoriske samlingene ===
Denne delen av Universitetsmuseet bar tidligere navnet «Historisk Museum». De kulturhistoriske samlingene tilbyr publikum utstillinger knyttet til fagene etnografi, arkeologi, kunsthistorie og kulturhistorie. Samlingene holder til i en bygning som er tegnet av arkitekt Egill Reimers. Reimers ble tildelt oppdraget etter en reguleringskonkurranse i 1918. Bygningen sto ferdig i 1927 og er typisk for monumentalarkitekturen i Bergen rundt første verdenskrig.
Fra samlingen: "It is Christ the King: the victorious Christ. It is a special Christ-making from Lucca in Italy, where there was and is a subjugating and taking crucifix (" Volto Santo "), which has gone back to 1100s. There are three other pilgrimage marks. The University Museum in Bergen has two such pilgrimage marks in the collection, one of which is found in the Benedictine monastery at Selja . (Norway)[3]
=== Seksjon for ytre kulturminnevern ===
Seksjonen har ansvar for saksbehandling og faglige undersøkelser av arkeologiske kulturminner. Hvert år gjennomfører Universitetsmuseet større og mindre arkeologiske undersøkelser i Bergens distrikt. Seksjon for ytre kulturminnevern er også tillagt en sentral funksjon som kompetansemiljø for dokumentasjon og konservering av bergkunst, herunder FoU – oppgaver og metodeutvikling.
=== De naturhistoriske samlingene ===
De naturhistoriske samlingene omfatter samlinger innen geologi, zoologi og botanikk. Bygningen var ferdig i 1865, og museet åpnet for publikum to år senere. Den er tegnet av Johan Henrik Nebelong fra København.
En del av gjenstandene og montrene er beholdt fra den gang museet var nytt, og et besøk i de naturhistoriske samlingene gir derfor også innblikk i norsk museumshistorie.
Utenfor hovedbygningen ligger Muséhagen, med over 3 000 arter som ble anlagt som botanisk hage i årene 1887-1889.
Bygget stengt for rehabilitering i 2013, og åpnet igjen 14. oktober 2019.
=== Muséhagen ===
Muséhagen er den gamle botaniske hagen som ligger rundt De Naturhistoriske samlingene på Nygårshøyden. Hagen ble anlagt i årene 1897-99 etter en plan av botanikeren Jørgen Brunchorst som senere ble direktør for museet. Plantehuset ble oppført i 1900-1901. I årene 1926-30 ble hagen omformet etter professor Rolf Nordhagen og bygartner Rosenkilde.
=== Arboretet og Botanisk hage ===
Arboretet og Botanisk hage ligger på Milde og er en del av Universitetsmuseet i Bergen. Det består av Det norske arboretet og Botanisk hage. Samlingene inneholder brede samlinger av planter fra Norge, Europa og fjernere himmelstrøk. Her finnes en stor samling av rhododendron, et stort Rosarium, Japanhage, Fjellhage, historiske hageplanter og mye mer.
== Museets historie ==
=== Etableringen ===
Bergens Museum ble grunnlagt i 1825 med stortingspresident Wilhelm Koren Christie (1778–1849) og biskop Jacob Neumann (1772–1848) som to av grunnleggerne. De to var også i redaksjonen for tidsskriftet Urda som formidlet museets samlinger 1837-42. Christie troner i dag på sin støtte på Muséplass, skuende ned mot sentrum av byen. I kraft av sin posisjon og entusiasme var Christie viktig for å skape giverglede og godvilje for det nye museet. De store museumsbygningene slik de står i dag, reiste seg på Nygårdshøyden i løpet av 1860-årene.
=== Bygningshistorie ===
Museets første fysiske tilhold var i leide lokaler i den gamle bygningen til Bergens realskole, Seminarium Fredericianum. I 1831 kjøpte museet det som må regnes som Norges første museumsbygning, «Præsidentboligen», «Det Klagenbergske Hus» (etter Reinholt Jacob Klagenberg (1757-1830), Bergens siste magistratspresident og justitiarius i politiretten) ved Lille Lungegårdsvann. I 1840 fikk museet oppført et større tilbygg etter stadskonduktør Ole Peter Riis Høeghs tegninger, Norges første museumsbygning bygget til museumsformål. I 1853 ble stadskonduktør Hans Hansen Kaas engasjert for å lage planer for et nytt tilbygg for den naturhistoriske avdeling. I 1855 vurderte man tomtealternativ, og i 1856 ble tomten på Rakkerhaugen overdratt til museet fra Bergen by. I 1857-58 tegnet arkitektene Christian Christie og Franz Wilhelm Schiertz to utkast til ny museumsbygning. Forslagene ble sendt arkitekturprofessor Christian Hansen (1803-1883) i København til vurdering. Eventuelt skulle han selv lage et alternativ. Hansen videreformidlet forespørselen til sin kollega, arkitekt Johan Henrik Nebelong, som leverte sitt utkast til nytt museumsbygg på Nygårdshøyden i januar 1859. I 1863 startet byggingen. For å få ned kostnaden måtte en motvillig Nebelong godta at sprosseverket ikke ble hugget i stein, men industrielt produsert av støpejern. Bygningen sto ferdig i 1865, og 7. august samme år kunne bygningen tas i bruk til Norges første internasjonale fiskeriutstilling. I 1892 ervervet museet mer eiendom og startet planleggingen av en botanisk hage. Året etter tegnet bygningsinspektøren i Bergen, arkitekt Hans Jacob Sparre (1861-1937), et utkast til utvidelse av museet med sidefløyer i sør og nord. Tilbyggene ble oppført 1896-1898. Arkitekt for innredningsarbeidene, bl.a. den store foredragssalen i 2. etasje, var Jens Zetlitz Kielland. Under universitetsmuseumsdirektør Henrik von Achens ledelse ble foredragssalen fra 1898 revet i 2013 for å gi plass til en ny, større aula. Samme året ble både det botaniske hageanlegget fra 1930-tallet og museumsbyggets eksteriør og deler av interiøret fredet etter forskrift av Miljøverndepartementet.
Løvehoder på rekke og rad under vinduene er en del av bygningsfasaden. De eldste er laget av kleberstein fra Munkeliv kloster som ble utgravd på Nordnes høsten 1860. På den tiden ble Nordnes utbygd, med graving for vannrør og gassledninger. Slik kom arbeiderne over ruiner etter murene på Munkeliv kloster. I 1860 var museet også på jakt etter kleberstein, som ikke noe vanlig bygningsmateriale på den tiden. Dermed endte stein fra en av Bergens første kirker i murverket på museumsbygget. 15. oktober 1860 bevilget direksjonen i Bergens Museum 22 spesiedaler til frakt av steinen - opprinnelig hentet fra klebersteinsbruddet på Russøy ved Tysnes på 1100-tallet - til museumstomten på Rakkerhaugen. Da museet stod ferdig i 1865, var klebersteinen blitt gjenbrukt til 29 løvehoder. De to nye fasadene fra 1898 er også utstyrt med løvehoder, men da spanderte man ikke kleberstein. De nye er støpt i betong.
=== Forskning og undervisning ===
Museets første konservator var Johan Koren som tiltrådte i 1846. I ledelsen fant man fra 1851 Michael Sars som flyttet til et nytt professorat i Oslo i 1854. I 1852 ble Daniel Cornelius Danielssen med i direksjonen, og var dets preses fra 1864 til 1894, samt med på Den norske Nordhavsekspedisjon 1876–78 som utforsket Norskehavet med utgangspunkt i miljøet ved Bergens Museum. Med på turen var også Herman Friele (1838–1921) som hadde sittet i direksjonen fra 1870. Det var her Fridtjof Nansen (1861–1930) ble 1.konservator i 1882, han overtok etter Koren. Etter at Nansen gikk til det zoologiske miljøet i Oslo i 1887, ble han etterfulgt av Jørgen Brunchorst (1862–1917). Allerede på denne tiden antydet noen at museet skulle arbeide for «... opprettelsen av en vitenskapelig høyskole for Vestlandet i Bergen». Universitetstanken var sådd. Det fremdeles eksisterende tidsskriftet Naturen har vært utgitt herfra siden 1887 med nevnte Jørgen Brunchorst som første redaktør. Han ble direktør for museet i 1902, men forlot det i 1906.
I 1907 kom «den Sundtske Lærestol i Zoologi» til. For første gang kunne Bergens Museum tilby undervisning på universitetsnivå. I 1914 får de fem faglige lederne professortitler, den danskføde August Brinkmann (1878–1940) på Zoologisk avdeling, Bjørn Helland-Hansen (1877–1957) på Biologisk stasjon, Jens Holmboe (1880–1943) på Botanisk avdeling, Carl Fredrik Kolderup (1868–1942) på Mineralogisk-geologisk avdeling og Haakon Shetelig (1877–1955) på Historisk-antikvarisk avdeling. De nye avdelingene viser hvilke som var de sentrale fagområdene i bergensmiljøet. Kolderups sønn Niels-Henrik Kolderup (1898–1971) begynte i 1919 og overtok for faren i 1939 som professor. Etter Brinkmann (sr.) død 1940 ansatte de sønnen August Brinkmann jr. (1912–1991).
Ved inngangen til 1940-årene hadde det utviklet seg solide forskningsmiljø ved og i tilknytning til Bergens Museum. I tillegg til forskningen drev museet nå høyere undervisning innenfor ulike fagområder, riktignok med eksamensavvikling i Oslo. Det var naturlig at særlig fagområder knyttet til været og havet fikk godt fotfeste i det akademiske miljøet i byen. Jordskjelvstasjonen i Bergen og Værvarslingen på Vestlandet var blitt kjent blant de fleste nordmenn. Havforskning, oseanografi, biologi, geologi og meteorologi var fagområder som hadde tyngde i Bergen. Det nye Universitetet i Bergen ble i 1946 etablert med utgangspunkt i Det matematisk-naturvitenskapelige, Det historisk-filosofiske og Det medisinske fakultet. Universitetet i Bergen ble et nytt, moderne alternativ til en mer tradisjonell universitetsmodell konsentrert om de lange embetsstudiene.
Grunnsteinen ble nedlagt 25. oktober 1946 med kong Haakon til stede.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Universitetsmuseet i Bergen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Universitetsmuseet i Bergen
Bergen museum skifter navn publisert 30.09.2011
På Høyden: «Bergen museum kan bli ny storstue» publisert 29.09.08
Bergen byleksikon på nett, om Bergen Museum
Landsverneplan for Kunnskapsdepartementet – Kulturhistorisk museum |
11 | https://no.wikipedia.org/wiki/Bin%C3%A6rt_tallsystem | 2023-02-01 | Binært tallsystem | ['Kategori:2 (tall)', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Tallsystemer'] | Det binære tallsystem (også totallsystemet) representerer numeriske verdier ved å bruke to symboler, som oftest sifrene 0 og 1.
Mer nøyaktig, er det binære tallsystem et posisjonssystem med grunntall to. På grunn av dens relative enkle implementasjon i elektroniske kretser blir totallsystemet brukt internt i så å si alle moderne datamaskiner.
| Det binære tallsystem (også totallsystemet) representerer numeriske verdier ved å bruke to symboler, som oftest sifrene 0 og 1.
Mer nøyaktig, er det binære tallsystem et posisjonssystem med grunntall to. På grunn av dens relative enkle implementasjon i elektroniske kretser blir totallsystemet brukt internt i så å si alle moderne datamaskiner.
== Historie ==
Den første kjente beskrivelse av et totallsystem ble gjort av den indiske matematikeren Pingala i sin Chhandah-shastra, og er tidsfestet til det femte eller det andre århundret f.Kr. Pingala beskrev det binære tallsystem i sammenheng med en opplisting av vediske meter med korte eller lange vokaler. Ifølge den indiske tradisjon er Pingala den yngre broren til grammatikeren Panini.
Selv om den britiske filosofoen Francis Bacon tidligere hadde beskrevet et utviklet system for skjult binær enkoding til bruk i kryptering, ble det moderne binære totallsystem først fullt ut dokumentert av Gottfried Leibniz i det 17. århundre i hans artikkel Explication de l'Arithmétique Binaire. Mens Pingalas system bruker symbolene 1 og 2, bruker Leibniz 0 og 1 som det moderne totallsystemet.
Den britiske matematikeren George Boole publiserte i 1854 en forskningsartikkel som beskrev et logisk system som senere skulle bli kjent som boolsk algebra. Det viste seg at hans logiske system var nyttig i utviklingen av det binære system, særlig i implementeringen av den i elektroniske kretser.
Claude Shannon skrev sin masteravhandling A Symbolic Analysis of Relay and Switching Circuits i 1937. Denne beskrev for første gang i historien boolsk algebra og binær aritmetikk implementert med elektroniske reléer og brytere. Avhandlingen grunnla praktisk talt teorien bak design av digitale kretser.
George Stibitz, som da jobbet ved Bell Labs, ferdigstilte i november 1937 en relebasert datamaskin som han kalte for «Modell K» (etter «kjøkken», hvor han hadde satt den sammen), som kunne regne ved å bruke binær addisjon. Bell Labs godkjente derfor et forskningsprogram i slutten av 1938 med Stibitz ved roret. Deres Complex Number Computer, som ble ferdig den 8. januar 1940 kunne regne med komplekse tall.
I en demonstrasjon ved American Mathematical Society-konferansen ved Darthmouth College den 11. september 1940 kunne Stibbitz sende kommandoer over telefonlinjen til maskinen med en fjernskriver. Det var den første beregningsbaserte maskinen som noengang hadde blitt kontrollert over en telefonlinje. Noen av deltagerne på konferansen som overvar demonstrasjonen var John von Neumann, John Mauchly og Norbert Wiener som skrev om dette i sine memoarer.
== Fremstilling ==
Et binært tall kan bli representert ved enhver sekvens av biter (binary digits, binære siffer), som i sin tur kan bli representert ved hjelp av enhver mekanisme som er i stand til å være i to gjensidige utelukkende tilstander. De følgende sekvenser av symboler kunne alle bli tolket som forskjellige binære numeriske verdier:
1 1 0 1 0 0 1 1
| | - | − - | |
x x o x o o x x
J J N J N N J J
på på av på av av på på
sann sann usann sann usann usann sann sann
Den binære verdien som blir representert i hvert tilfelle er avhengig av verdien som man gir hvert symbol. I en datamaskin kan de numeriske verdiene bli representert av to forskjellige spenninger; på en magnetisk disk kan magnetiske polariteter bli bruk. En «positiv», «ja» eller «på» -tilstand er ikke nødvendigvis lik den numeriske verdien av én; det avhenger av hvilken arkitektur som er i bruk.
På samme måte som man som oftest skriver tall ved å bruke arabiske tall blir binære tall som oftest skrevet ved å bruke symbolene 0 og 1. Binære tall blir ofte markert med senket skrift eller med en endelse) for å indikere grunntallet. De følgende skrivemåtene er ekvivalente:
100101 binary (eksplisitt markering av format)
100101b (en ending som indikerer binært format)
bin 100101 (en prefiks som indikerer binært format)
1001012 (senket skrift som indikerer grunntall-2 notasjon)Binære tallverdier blir som oftest uttalt ved å uttale hvert enkelt siffer for å kunne skille dem fra desimale tall. For eksempel blir det binære tallet «100» uttalt «en null null» i stedet for «hundre» for å markere eksplisitt at det er et binært tall, og siden det er mer korrekt. Siden det binære tallet «100» er likt fire desimalt ville det vært forvirrende og numerisk ukorrekt å kalle tallet for «hundre». Er man vant med å jobbe med binære tallverdier er det både nærliggende og korrekt å kalle tallet for «fire».
== Telling binært ==
Å telle i det binære tallsystem er likt som å telle i hvilket som helst annet tallsystem. Man starter med et enkelt siffer, og tellingen fortsetter gjennom hvert symbol i økende rekkefølge. Det desimale tallsystemet bruker symbolene 0 til 9, mens det binære bruker bare symbolene 0 og 1.
Når man ikke har flere symbol for det første sifferet, øker man det neste høyere sifferet, og tellingen starter på nytt igjen på 0. I det desimale tallsystemet går tellingen slik:
00, 01, 02, ... 07, 08, 09 (man begynner på nytt igjen på sifferet helt til høyre, og 0 blir økt)
10, 11, 12, ... 17, 18, 19 (man begynner på nytt igjen på sifferet helt til høyre, og 1 blir økt)
20, 21, 22, ...Når sifferet helt til høyre når 9, starter tellingen igjen på 0, og det andre sifferet blir økt.
Tellingen er lik i totallsystemet, men siden man bare har to symboler er det slik at når 1 blir nådd, starter tellingen på 0 igjen, og siffert til venstre øker:
000, 001 (sifferet til høyre starter på nytt, og den andre 0 øker)
010, 011 (sifrene i midten og helt til høyre starter på nytt, og 0-tallet helt til venstre øker)
100, 101 (sifferet helt til høyre begynner på nytt, 0-tallet i midten øker)
110, 111...
== Binær aritmetikk ==
Aritmetikk i totallsystemet er veldig likt aritmetikk i andre tallsystemer. Addisjon, subtrahering, multiplikasjon og divisjon kan gjøres på binære tall.
=== Addisjon ===
Den enkleste aritmetiske operasjon binært er addisjon. Å legge til to ensiffrede binære tall er relativt enkelt:
0 + 0 = 0
0 + 1 = 1
1 + 0 = 1
1 + 1 = 10 (1 i mente)
1 + 1 + 1 = 11 (1 i mente)Å addere to «1»-verdier gir verdien «10» som er ekvivalent med den desimale verdien 2. Dette er likt det som skjer i det desimale tallsystemet når enkelt ensiffrede tall er lagt sammen; hvis resultatet overstiger verdien av grunntallet (10), blir sifferet til venstre økt:
5 + 5 = 10
7 + 9 = 16Dette er kjent som mente i de fleste tallsystemer.
1 1 1 1 1 (mente)
0 1 1 0 1
+ 1 0 1 1 1
-------------
= 1 0 0 1 0 0
I dette eksempelet blir to tall lagt sammen: 01101 (13 desimalt) og 10111 (23 desimalt). Den øverste raden viser mentesifrene som blir brukt. Hvis man starter i kolonnen ytterst til høyre ser vi at 1 + 1 = 10. 1-tallet blir satt opp i mente, og 0-sifferet er skrevet nederst i kolonnen til høyre. Den andre kolonnen fra høyre er lagt sammen: 1 + 0 + 1 = 10 igjen; 1-tallet blir overført i mente og 0 er skrevet på bunnen. Den tredje kolonnen: 1 + 1 + 1 = 11. Denne gangen blir 1-tallet overført og et 1-tall er skrevet nederst. Hvis man fortsetter på denne måten får man sluttsvaret 100100.
=== Subtrahering ===
Subtrahering virker på stort sett samme måte:
0 - 0 = 0
0 - 1 = 1 (med låning)
1 - 0 = 1
1 - 1 = 0Et binært tall kan bli subtrahert fra et annet på følgende måte:
* * * * (kolonner med stjerne har blitt lånt fra)
1 1 0 1 1 1 0
– 1 0 1 1 1
----------------
= 1 0 1 0 1 1 1
Å subtrahere et positivt tall er ekvivalent til å addere et negativt tall med lik absoluttverdi; datamaskiner bruker vanligvis toerkomplement notasjonen for å representere negative verdier. Denne notasjonen eliminerer behovet for en eget "trekke-fra"-operasjon. For flere detaljer, se toerkomplement.
=== Multiplikasjon ===
Multiplisering i det binære tallsystemet er tilsvarende metoden i det desimale tallsystemet. To tall A og B kan bli mulitplisert ved delvise produkter: for hvert siffer i B blir produktet av det sifferet i A utregnet og skrevet på en ny linje, et hakk til venstre for hver gang. Summen av alle disse delvise produktene gir sluttresultatet.
Siden det bare finnes to siffer i det binære tallsystemet, finnes det bare to mulige resultat av hver delvise multiplisering:
Hvis sifferet i B er 0, blir det delvise produktet også 0
Hvis sifferet i B er 1, blir det delvise produktet likt AFor eksempel blir de binære tallene 1011 og 1010 multiplisert som følger:
1 0 1 1 (A)
× 1 0 1 0 (B)
---------
0 0 0 0 ← Tilsvarer til null i B
1 0 1 1 ← Tilsvarer til en i B
0 0 0 0
+ 1 0 1 1
---------------
= 1 1 0 1 1 1 0
=== Dividering ===
Dividering i det binære tallsystemet er likt metoden brukt i det desimale tallsystem:
== Bitvise logiske operasjoner ==
Selv om det ikke er direkte relatert til den numeriske tolkningen av binære symboler, kan sekvenser av bits bli manipulert ved å bruke Boolske logisk operator. Når en streng med binære symboler blir manipulert på denne måten kalles det en bitvis operasjon.
De logiske operandene AND, OR og Eksklusiv disjunksjon kan bli utført på samsvarende bits på to binære tall. Den logiske NOT operasjonen kan bli utført på individuelle bits i et enkelt binærtall.
Slike operasjoner kan enkelte ganger bli brukt som aritmetiske snarveier, og kan også ha andre fordeler ved utregning. For eksempel kan man kutte av den siste biten av et binært tall (også kjent som binærskifting), tilsvarer å dele på to desimalt.
Se bitvis operasjon.
== Konvertering til og fra andre tallsystemer ==
=== Desimal ===
Denne metoden fungerer for konvertering fra alle grunntall, men det finnes bedre metoder for grunntall som er kvadrater av to, som for de oktale og heksadesimale tallsystemene beskrevet under.
Siffre i posisjoneringstallsystemer på lavere eller mindre signifikante posisjoner representerer stadig lavere potenser av grunntallet. Starteksponenten er en mindre enn antall siffre i tallet. Et femsifret tall starter med en eksponent på fire. I det desimale systemet er grunntallet ti, så sifferet helt til venstre i et femsiffret tall representerer 104 (titusen) posisjonen. F.eks.:
9735210 er lik:
9 ganger 104 (9 × 10000 = 90000) pluss
7 ganger 103 (7 × 1000 = 7000) pluss
3 ganger 102 (3 × 100 = 300) pluss
5 ganger 101 (5 × 10 = 50) pluss
2 ganger 100 (2 × 1 = 2)Å multiplisere med grunntallet er enkelt. Man flytter siffrene et hakk til venstre, og 0 er lagt til høyresiden av tallet. For eksempel, 9735 ganger 10 er lik 97350. Derfor er en måte å tolke en streng med siffer er at det siste sifferet [?]. 97352 er lik 9735 ganger 10 pluss 2. Et eksempel på binær form er 11011001112 er lik 1101100112 ganger 2 pluss 1. Dette er essensen i konverteringsmetoden. I hvert steg skriver en nummeret som skal konverteres som 2*k + 0 eller 2*k + 1 for et heltall k som
blir det nye tallet som skal konverteres.
11810 er lik
59 x 2 + 0
(29 x 2 + 1) x 2 + 0
((14 x 2 + 1) x 2 + 1) x 2 + 0
(((7 x 2 + 0) x 2 + 1) x 2 + 1) x 2 + 0
((((3 x 2 + 1) x 2 + 0) x 2 + 1) x 2 + 1) x 2 + 0
(((((1 x 2 + 1) x 2 + 1) x 2 + 0) x 2 + 1) x 2 + 1) x 2 + 0
1 x 26 + 1 x 25 + 1 x 24 + 0 x 23 + 1 x22 + 1 x 21 + 0 x 20
'11101102Så algoritmen for å konvertere en heltallsdesimaltall til sin binære form er å dele tallet på to, og skrive resten på ett-posisjonen. Resultatet er igjen dividert på to, og resten skrevet på den neste posisjonen til venstre. Denne prosessen gjentar man til nummeret når null.
For eksempel er 11810 binært:
Hvis man leser sekvensen av rester fra bunnen og oppover får man det binære tallet 11101102.
For å konvertere fra binært til desimalt gjør man det hele omvendt. Man starter fra venstre, og dobler resultatet og legger til neste siffer til det ikke finnes flere. I eksempelet konverteres 1100101011012 til desimalform:
og resultatet er 324510.
=== Heksadesimalt ===
Da heksadesimaltallenes basis 16 = 24, vil en konvertering være særlig enkel - et heksadesimalt siffer representerer en gruppe av fire binære sifre.
Eksempel: 3F816 = 0011111110002Også desimale tall kan legges til i tabellen. Da vil ikke tabellen vise bokstaver etter 1001 (9) i binære tallsystemet, men resten av tallene som 10, 11 og 12 og videre feks:
Desimale tall til venstre nedenfor . binære tall til høyre nedenfor.
0 0000
1 0001
2 0010
3 0011
4 0100
5 0101
6 0110
7 0111
8 1000
9 1001
10 1010
11 1011
12 1100
13 1101
14 1110
15 1111
=== Oktalt ===
Oktaltallenes basis er 23 – et oktalt siffer representerer en gruppe av tre binære siffre.
Eksempel: 1738 = 0011110112
== Brøk ==
I titallsystemet heter desimalene tideler, hundredeler, tusendeler, titusendeler, hundretusendeler osv. Disse tallene er henholdsvis 10−1, 10−2, 10−3, 10−4, 10−5.
Sifrene til høyre for kommaet i totallsystemet representerer (i rekkefølge fra venstre mot høyre) 2−1, 2−2, 2−3, 2−4, 2−5 osv. Disse tallene er med andre ord 1/2, 1/4, 1/8, 1/16 og 1/32.
Tallet 0,01 i totallsystemet er en firedel. Ved å summere 0,1 og 0,001 får man at tallet 0,101 i totallsystemet er en halv pluss en åttedel, det vil si fem åttedeler.
== Se også ==
Binær logikk
Toerpotens |
12 | https://no.wikipedia.org/wiki/Datamaskin | 2023-02-01 | Datamaskin | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Datamaskiner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | En datamaskin er en digital elektronisk maskin som kan programmerers til å utføre sekvenser av aritmetiske og logiske operasjoner. Tidlige datamaskiner fylte hele rom og måtte håndteres av eksperter, men i dag er datamaskiner blitt allemannseie. Eksempler på datamaskiner er PC-er, mobiltelefoner, og minibanker.
En datamaskin henter fram én og én instruksjon fra et lager, utfører instruksjonen og lagrer resultatet i et minne. Hver instruksjon er svært enkel, og det kreves ofte mange instruksjoner for å utføre komplekse operasjoner. Samlingen med instruksjoner kalles et program. Instruksjonene et menneske skriver når det programmerer en datamaskin kalles kildekode. Kildekode er leselig for mennesker, men må oversettes til maskinkode for å bli instruksjoner datamaskinen forstår. Denne prosessen kalles enten kompilering eller tolking, avhengig av om det gjøres på forhånd eller mens programmet kjører.
Det engelske ordet for datamaskin, computer, ble frem til oppfinnelsen av datamaskinen brukt om personer, vanligvis kvinner, som foretok matematiske utregninger, enten med kalkulator eller penn og papir, og som ble erstattet av datamaskinen da den gjorde sitt inntog.
| En datamaskin er en digital elektronisk maskin som kan programmerers til å utføre sekvenser av aritmetiske og logiske operasjoner. Tidlige datamaskiner fylte hele rom og måtte håndteres av eksperter, men i dag er datamaskiner blitt allemannseie. Eksempler på datamaskiner er PC-er, mobiltelefoner, og minibanker.
En datamaskin henter fram én og én instruksjon fra et lager, utfører instruksjonen og lagrer resultatet i et minne. Hver instruksjon er svært enkel, og det kreves ofte mange instruksjoner for å utføre komplekse operasjoner. Samlingen med instruksjoner kalles et program. Instruksjonene et menneske skriver når det programmerer en datamaskin kalles kildekode. Kildekode er leselig for mennesker, men må oversettes til maskinkode for å bli instruksjoner datamaskinen forstår. Denne prosessen kalles enten kompilering eller tolking, avhengig av om det gjøres på forhånd eller mens programmet kjører.
Det engelske ordet for datamaskin, computer, ble frem til oppfinnelsen av datamaskinen brukt om personer, vanligvis kvinner, som foretok matematiske utregninger, enten med kalkulator eller penn og papir, og som ble erstattet av datamaskinen da den gjorde sitt inntog.
== Funksjonsmåte ==
Tidlige datamaskiner hadde faste programmer. Noen veldig enkle datamaskiner er fremdeles bygget opp slik, som eksempel kan nevnes enkle kalkulatorer. Disse kan gjøre de vanligste regneoperasjonene og lagre noen tall, men kan ikke omprogrammeres. Omprogrammering av slike maskiner er en lang prosess som også krever manuelle inngrep i maskinvaren. Da den programmerbare datamaskinen kom på markedet, revolusjonerte den kostnadsnivået. Man behøvde ikke lenger spesialbygget maskinvare for hvert program man ville kjøre. Instruksjonene til maskinen var lagret i hukommelsen på lik linje med dataene.
Andre måtte få lastet hele operativsystemet inn i memory fra tape for deretter å lese inn programmet og ev. data fra en kortleser – hver gang et program skulle kjøres. Den tids operativsystemer var meget enkle. EXEC CUR, TR F, IN F, TRI F, TOC er ett eksempel.
Von Neumann-arkitektur er den vanligste oppbyggingen av programmerbare datamaskiner.
== Brukergrupper ==
Det finnes mange kategorier brukere av mikromaskiner, og etter hvert som tiden går er tilbudet av forskjellige programtyper betydelig. Typisk finnes spesielle programmer for områder som:
Teknisk konstruksjon: Beregninger, tegning og modellering
Grafikk: Produksjon av grafikk, trykksaker, behandling av bilder og relatert arbeid
Media: Produksjon av film og musikk
Kontor: Regnskap, databaser, regning, tekstbehandling og presentasjoner
Kommunikasjon: Nettlesere, lyd og levende bilder
Server: Levering av innhold til andre datamaskinerDe tre dominerende operativsystemene Windows, MacOS og GNU/Linux har dels overlappende muligheter og dels sine spesielle fortrinn. Integrering mellom systemene reduserer kompatibilitetsforskjeller som tidligere har vært som vegger mellom disse systemene.
== Teknikk ==
En datamaskin består av noen hoveddeler som en datamaskinbruker bør kjenne til. Den er en maskin som fungerer sammen med tilkoblet utstyr som monitor (dataskjerm), tastatur, diskettstasjon (nå CD-stasjon) og skriver. Tilkoblet utstyr kalles periferutstyr. For å utføre brukerens arbeid må den ha ett eller flere dataprogrammer installert. Dette er de primære funksjonene som etter hvert er supplert med nye muligheter som mus (som var standard opprinnelig til Apple Finder), scannere og internett.
Hoveddelene i datamaskinen (maskinvare, engelsk: hardware) er en eller flere prosessorer og hukommelse (ROM, RAM og HD) i tillegg til at informasjonen overføres i et maskinnettverk internt og eksternt til maskinutstyret.
Apple brukte opprinnelig Motorola-prosessorer i sine maskiner, og startskuddet ved introduksjon av Macintosh 128 rundt 1983 var basert på en Motorola-prosessor 68000. Denne maskinen hadde ikke harddisk (HD) og både brukerprogram og dokumenter måtte plasseres på en diskett (eller to) i maskinens system. De fleste andre produsenter av mikromaskiner baserte systemet på kombinasjonen MS-DOS og en Intel prosessor, i tidlig fase en Intel 8086.
I Apples maskiner var det et fast minne (ROM: Read only memory) som er en fast uforanderlig installert hukommelse. Denne inneholdt maskinens operativsystem og gjorde maskinen immun mot inkompetent bruk og sabotasje. Maskinens elektriske minne (RAM: random-access memory oversatt til norsk: tilfeldig adgangs hukommelse, som opprinnelig var 128 kB på disse maskinene) ga som på alle maskiner ellers et foranderlig minne som inneholder det maskinen på ethvert tidspunkt arbeider med. Dette er det vanlig å sikre (dokumentinformasjon) med kopiering til harddisk med korte intervaller (eks. 10 min.) for å eliminere tap av siste dokumentversjon under arbeid. MS-DOS-maskinene arbeidet med operativsystem og brukerprogrammer som var lagret på maskinens HD (harddisk).
Tidlige versjoner av mikromaskinene hadde ikke harddisk, og både programmer og dokumenter (brukerinformasjon, datafiler) ble lagret på eksterne media, typisk floppydisker eller tape (magnetisk bånd). Floppydisker ble etter hvert erstattet av mindre disketter og så på et senere tidspunkt av CD-plater. Diskettene var magnetiske lagringsmedia som kunne tilføres nye data, overskrives og brukes på ny, mens de nye CD-platene bare kan brennes en gang, unntatt for CD-RW, som kan. Harddisker som etter kort tid (allerede rundt 1985) ble vanlige som et internt datalager i mikromaskiner mottar data fra maskinens RAM eller diskettstasjon (CD-stasjon) under bruk.
Maskinens arbeidskapasitet bestemmes av disse komponentenes ytelser. Parallelt med utviklingen i kapasitet på mikromaskiner utvikles også dataprogrammer med avanserte funksjoner for å gjøre bruk av kapasiteten og effektivisere arbeidet. Denne utviklingen har vært betydelig siden maskiner med 128 eller 256 kB RAM ble solgt rundt 1985 frem til året 2009 når tilsvarende maskiner yter 256 MB RAM (internhukommelse) eller mer. Også prosessorer og harddisker har hatt en motsvarende utvikling i kapasitet og ytelse.
=== Moderne programmerbare datamaskiner ===
En moderne datamaskin består i hovedsak av tre hoveddeler: en prosessor (CPU), hukommelse (minne) og permanent lager (Harddisk, SSD, diskett, CD osv). Dessuten finnes det som regel diverse ytre enheter, slik som skjerm, tastatur, mus, skriver og andre inn/ut-enheter.
Prosessoren utfører instruksjoner som hentes fra hukommelsen. Hukommelsen er oppdelt i celler med fast størrelse. Slike celler kalles gjerne maskinord. Lengden av et maskinord måles i antall bit, som er den minste måleenhet for informasjon. Et bit kan enten være på eller av (dvs. ha verdien 0 eller 1). Et maskinord består ofte av et helt antall byte, som består av 8 bit.
Maskinordene har hver sin adresse i hukommelsen, dvs. de er nummerert fra null og oppover. Et maskinord inneholder data som kan fortolkes på ulike måter. Det kan alltid fortolkes som et heltall. Det kan også fortolkes som en instruksjon til prosessoren (eller en del av en slik instruksjon). En annen fortolkningsmulighet er bokstaver eller andre tegn. Alle data i hukommelsen forsvinner når maskinen slås av. Det permanente lageret brukes for å ta vare på informasjon over tid.
Prosessoren styres ved hjelp av maskinprogrammer. Et maskinprogram (eller binærprogram) er en samling instruksjoner som legges inn i hukommelsen. Prosessoren henter inn og utfører en og en instruksjon fra binærprogrammet. En slik instruksjon kan for eksempel gå ut på å hente to tall fra angitte adresser i hukommelsen, addere tallene og til slutt legge resultatet tilbake på en tredje adresse i hukommelsen. Etter at en instruksjon er utført vil Prosessoren normalt hente neste instruksjon fra binærprogrammet og utføre denne. Denne syklusen kan brytes ved hjelp av såkalte hoppinstruksjoner. En hoppinstruksjon vil gi prosessoren beskjed om at neste instruksjon skal hentes fra et annet sted i hukommelsen. På denne måten vil deler av et binærprogram kunne utføres flere ganger ved at prosessoren hopper tilbake i programmet. Hoppinstruksjoner kan være ubetingede og betingede. Betingede hoppinstruksjoner vil bare resultere i et hopp dersom en bestemt betingelse er oppfylt. Betingede hoppinstruksjoner gjør det mulig å lage kompliserte programmer der ulike deler av programmene aktiviseres etter hvert som oppgavene fullføres.
Hastigheten på prosessoren reguleres av en klokke, som sender ut en elektronisk puls i faste intervaller. En slik puls starter en ny runde med utførelse av en instruksjon som ligger klar i prosessoren. Hastigheten på en slik klokke måles i hertz (antall pr. sekund). De fleste av dagens prosessorer (i 2008) kjøres på en hastighet i størrelsesorden mellom 2-3 000 000 000 hertz = 2-3000 MHz = 2–3 GHz.
I praksis finnes det mange binærprogrammer i hukommelsen samtidig. Mange av dem utgjør en del av operativsystemet som styrer inn/ut-enheter osv. Andre programmer er nytteprogrammer som er startet av en bruker. Særlig programmer knyttet til operativsystemet har behov for å kunne utføres i korte aktive faser, for deretter å gå inn i en dvaletilstand i påvente av at bestemte begivenheter inntreffer. Det finnes derfor mekanismer i en datamaskin som tillater at et maskinprogram plutselig avbrytes, slik at et annet program (med viktige, presserende oppgaver) kan overta. Når det viktige programmet har gjort sitt, vil det opprinnelige programmet fortsette der det slapp, uten at dette får konsekvenser for den oppgaven programmet utfører (annet enn en liten tidsforsinkelse). Begivenheter som fører til et slikt «avbrudd», er for eksempel et tastetrykk. Et tastetrykk fører til at en kode for hvilken tast som ble tastet, sendes til prosessoren, sammen med et signal som angir at et tastetrykk har funnet sted. Når prosessoren mottar et slikt avbruddssignal, vil den avbryte sin normale arbeidsmåte. Prosessorens tilstand (blant annet adressen til den neste instruksjonen den skal utføre) tas vare på i hukommelsen, og et annet maskinprogram (som behandler tastetrykket) aktiviseres.
== Historie ==
=== Tidlig historie ===
Selv om diverse hjelpemidler for å utføre beregninger ble konstruert langt tilbake i historien, er det først etter 1940 at utviklingen av moderne elektroniske datamaskiner har funnet sted. Et tidlig forsøk på å utvikle noe som ligner på moderne datamaskiner fant sted i 1835, da Charles Babbage beskrev sin analytiske maskin. Dette var en mekanisk, dampdrevet innretning som brukte hullkort som innlesningsmedium. Beskrivelsen av denne maskinen foregrep mange idéer som moderne databehandling fortsatt bygger på. Blant annet kunne maskinen programmeres, og Ada Byron Lovelace innså at den i prinsippet ville bli i stand til å utføre alle beregningsoppgaver som en moderne datamaskin kan utføre (men det ville rimeligvis tatt tid). Maskinen kom imidlertid aldri lenger enn til tegnebrettet i hans egen tid – først i 2002 ble det konstruert en maskin i London etter Babbages tegninger. Maskinen fungerte slik den skulle.
Før 1940 ble det også konstruert en del analoge datamaskiner som brukte elektriske signaler eller mekaniske parametre til å representere tall. I 1940-årene ble det konstruert en rekke digitale datamaskiner basert på elektroniske komponenter. I Tyskland konstruerte Konrad Zuse flere forløpere for den moderne datamaskinen, slik som modellene Z1 fra 1938 og Z2 fra 1939, som var tildels mekaniske, tildels reléstyrt og i 1941 endelig historiens første programmerbare maskin, (Z3) som også var basert på reléteknologi.
=== Krigstid og nød ===
I England utviklet en gruppe rundt matematikeren Max Newman og elektronikkingeniøren Tommy Flowers verdens første elektronisk programmerbare datamaskin. Den skulle knekke de tyske Lorenz-krypterte kodene som ble brukt mellom de tyske hovedkvarterene. Colossus ble tatt i operativ bruk ved Bletchley Park januar 1944, etter kun 10 måneders utvikling. Denne maskinen reduserte tiden for å dechiffrere Lorenz-meldinger fra uker til timer og den kom i tide til D-dagen, slik at den kunne hjelpe til i planleggingen. Colossus ble utviklet videre og gjort mer programmerbar. Det ble også bygget flere, slik at man hadde 10 Colossus programmerbare datamaskiner på slutten av krigen, sensommeren 1945. Colossus-maskinene og deres 550 ansatte dekodet totalt rundt 63 millioner tegn fra hemmelige meldinger – en formidabel mengde sett i forhold til tidligere kapasitet.I 2008 ble det sendt ut en radiomelding kodet med en Lorenz SZ42 maskin, og den ble dekodet av en gjenoppbygd Colossus Mark II på 3 timer og 15 minutter. Den tyske radioamatøren Joachim Schueth dekodet den samme meldingen på 46 sekunder ved hjelp av en bærbar datamaskin med en 1,4GHz prosessor.Winston Churchill omtalte Bletchley Park som «the goose that laid the golden egg, but didn't cackle». Dette refererer til at Bletchley Park og alt de klarte å få til ble holdt hemmelig ikke bare under den andre verdenskrig, men også under den kalde krigen, slik at Sovjetsamveldet ikke fikk innsyn i hva Vest-Europa kunne klare når det gjaldt overvåking og innsyn i motpartens interne meldinger. Colossus og alt annet som ble utviklet ved Bletchley ble destruert. Eksistensen av disse maskinene ble ikke allment kjent før i 1976, etter at 30 års tidsfristen for hemmeligholdelse hadde utløpt.
Det er et tankekors at mesteparten av den kunnskap vi i dag har om aktiviteten ved Bletchley Park og Colossus er hentet fra arkivmateriale som ble tatt med over til USA for arkivering der av de amerikanerne som arbeidet ved Bletchley.
I USA startet det amerikanske forsvaret byggingen av ENIAC i 1943. Dette var en meget stor maskin, både i fysisk omfang og regnekapasitet. Den bestod blant annet av 17 468 radiorør og beslagla et areal på 167 kvadratmeter. Maskinen ble fullført i 1946 og var i operativ drift til 1955. Hver av maskinens 20 regneregistre kunne utføre 5000 addisjoner i sekundet. ENIAC ble bare bygget i ett eksemplar. Denne maskinen var utgangspunktet for utvikling av diverse kommersielle maskiner i USA, med UNIVAC som den viktigste.
=== Etterkrigstiden og elektroniske revolusjoner ===
Den videre utvikling av datamaskinen har forenklet sett funnet sted i tre store «bølger». Disse bølgene var hovedsakelig forårsaket av teknologiske nyvinninger. Den første store bølgen hadde som utgangspunkt de eksperimentelle maskinene som ble bygget i 1940- og 1950-årene. Markedet var finansinstitusjoner og store nasjonale institusjoner innen forskning og statistikk. Innen dette markedet var rene hullkortmaskiner allerede i bruk for å holde styr på store registre. Datamaskinen var den naturlige arvtakeren. Da den neste teknologiske bølgen kom, ble det vanlig å kalle disse maskinene stormaskiner. De var meget kostbare, krevde stor fysisk plass, og tilsyn av mange operatører. Det var vanlig at flere aktører samarbeidet om å drifte slike maskiner, slik at utgiftene og kompetanse kunne deles på flere. I Norge hadde vi for eksempel flere kommunale datasentraler som delte landet mellom seg i regioner. Stormaskinmarkedet ble dominert av IBM og noen få andre aktører. En av de første datamaskinene i Norge var Norsk Universell Siffermaskin Selvstyrt Elektronisk (NUSSE).
Den neste store bølgen kom med minimaskinen. Utgangspunktet for denne bølgen var utviklingen innen transistor-teknologi og halvlederteknikk. Det ble etter hvert mulig å masseprodusere integrerte kretser med flere hundre transistorer preget inn på en liten flate. Dette ga rom for å produsere mindre datamaskiner meget rimelig i forhold til de etablerte stormaskinene. Nye datamaskinprodusenter, slik som Digital Equipment Corporation (DEC) og Norsk Data så mulighetene mye raskere enn de etablerte stormaskinprodusentene. Det ble derfor skapt et marked for mindre og billigere maskiner, og omsetningen innen dette markedet vokste raskt og ble etter hvert jevnbyrdig med stormaskinmarkedet. Minimaskiner begynte så vidt å gjøre seg gjeldende fra midten av 1960-årene. DEC kom med PDP-8 i 1964. Det var en 12-bits maskin med bare 4096 maskinord i hukommelsen som ble solgt for ca. 16 000 dollar. Norsk Data leverte sin første Nord-1-maskin i 1967.
Den tredje store bølgen kom med mikroprosessoren. Halvlederteknologien var nå kommet så langt at det var mulig å konstruere en fullstendig CPU på en liten silisiumbrikke. Den første mikroprosessoren, Intel 4004 med maskinord på 4 bit, så dagens lys i 1971. Senere kom Intels 8080-prosessor (8 bit) og ikke minst 8086-prosessoren (16 bit) som ble benyttet i IBMs Personal Computer. Andre halvlederprodusenter hadde også stor betydning: Zilogs Z80 (8 bit) som kom på markedet i 1976 og Motorolas 68000 (16 bit) som kom i 1979.
Mikrodatamaskiner er fullstendige datamaskiner bygget opp rundt en mikroprosessor. De første mikromaskinene var små, rimelige maskiner beregnet på hobbymarkedet. Disse ble kalt hjemmedatamaskiner og kom i en rekke utførelser i 1980-årene. Med tekstbehandlingsprogrammer og regneark fikk disse maskinene også innpass i det mer profesjonelle markedet, og utkonkurrerte for en stor del minimaskinene. Etter hvert utviklet det seg en industristandard basert på IBMs PC som de fleste av dagens mikromaskiner bygger på.
== Se også ==
Programvareutvikling
Kildekode
Harddisk
Mikroprosessor
Programvare
Operativsystem
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Computers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Computer – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Computer History Museum (engelsk)
Hardware.no – norsk kjøpeguide, forum og artikler om datamaskiner |
13 | https://no.wikipedia.org/wiki/Digital_rettighetsadministrasjon | 2023-02-01 | Digital rettighetsadministrasjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Digital rettighetsadministrasjon', 'Kategori:Opphavsrett'] | Digital rettighetsadministrasjon (DRA) (engelsk: digital rights management (DRM)) er en samlebetegnelse for ulike digitale teknologier som har som mål å begrense bruksmulighetene til opphavsrettsbeskyttet informasjon. Det er viktig å merke seg at DRA betyr «digital administrasjon av rettigheter», og ikke «administrasjon av digitale rettigheter». Det er altså snakk om alle rettigheter, ikke bare de som er lagret eller distribuert digitalt.
DRM-systemer er mest kjent for at de vanligvis tvinger brukeren å følge de restriksjoner som følger det opphavsrettsbeskyttede materialet, ved å legge tekniske føringer på hvordan materialet kan benyttes. Eksempler på føringer kan være kopibeskyttelse eller -reduksjon, utskriftsperre eller -reduksjon og begrensninger i antall ganger man kan åpne/kjøre materialet. I tillegg bør/skal DRM-systemer inneholde en lisens som beskriver rettighetene som følger materialet, samt en beskyttelse av denne lisensen.
Motstandere av DRM har foreslått å endre navnet til Digital Restrictions Management (Digital restriksjonsadministrasjon), fordi de mener at DRM er mer knyttet opp mot restriksjoner enn rettigheter.
| Digital rettighetsadministrasjon (DRA) (engelsk: digital rights management (DRM)) er en samlebetegnelse for ulike digitale teknologier som har som mål å begrense bruksmulighetene til opphavsrettsbeskyttet informasjon. Det er viktig å merke seg at DRA betyr «digital administrasjon av rettigheter», og ikke «administrasjon av digitale rettigheter». Det er altså snakk om alle rettigheter, ikke bare de som er lagret eller distribuert digitalt.
DRM-systemer er mest kjent for at de vanligvis tvinger brukeren å følge de restriksjoner som følger det opphavsrettsbeskyttede materialet, ved å legge tekniske føringer på hvordan materialet kan benyttes. Eksempler på føringer kan være kopibeskyttelse eller -reduksjon, utskriftsperre eller -reduksjon og begrensninger i antall ganger man kan åpne/kjøre materialet. I tillegg bør/skal DRM-systemer inneholde en lisens som beskriver rettighetene som følger materialet, samt en beskyttelse av denne lisensen.
Motstandere av DRM har foreslått å endre navnet til Digital Restrictions Management (Digital restriksjonsadministrasjon), fordi de mener at DRM er mer knyttet opp mot restriksjoner enn rettigheter.
== Historie ==
DRM-systemer bygger på og er sterkt knyttet opp mot opphavsrett. Før den digitale revolusjonen ble opphavsretten regulert ved lovverket alene, bl.a. fordi det var forholdsvis dyrt og vanskelig å lage gode kopier av opphavsrettsbeskyttede verk. Med digital teknologi ble det både langt enklere og billigere å lage perfekte kopier, og dermed ble forutsetningene for kontroll endret og markedet for tekniske beskyttelsesmetoder vokste.
Tekniske beskyttelsesmetoder er ikke et spesielt nytt konsept. Flere ikke-publiserte kilder hevder at enkelte grammofonplater på 1970-tallet ble utstyrt med en høyfrekvent lyd, et såkalt «spoiler signal», som skulle hindre kopiering over på kassetter, uten at systemet var særlig effektivt.
I 1984 falt avgjørelsen i høyesterett i USA i saken mellom Sony og Universal Studios, der sistnevnte saksøkte førstnevnte. Søksmålet, som ble fremmet i 1976, gikk på at Sonys Betamax-system la til rette for brudd på opphavsretten ved at man fikk anledning til å lage kopier av TV-sendinger. Retten avgjorde at private opptak av TV-sendinger med Time shifting som formål falt inn under såkalt «fair use», og dermed ikke var brudd på opphavsretten. Det ble gjort forsøk på å innføre obligatorisk kopisikring på alle hjemmevideosystemer, men dette ble ikke gjennomført før i 1998.
Utviklingen av DAT-formatet på midten av 1980-tallet førte i USA til lover som påla alle digitale lydopptakere å inkludere SCMS-systemet. Dette kan ha bidratt til at formatet aldri ble markedsdominerende, til tross for sine tekniske fordeler. Et annet argument kan også være at CD-ROM var i ferd med å bli allment tilgjengelig i hjemme-PC-er, og det ville koste for mye å tilpasse utstyret til DAT.
På midten av 90-tallet ble hjemmedatamaskiner og internett-tilgang allment tilgjengelig. Dette åpnet bl.a. for perfekt kopiering av innholdet på musikk-CD-er, (og andre digitale utgivelser av verk), med påfølgende distribusjon på internett, (også kjent under begrepet Piratkopiering). Responsen fra mediaindustrien var utvikling av stadig mer avanserte DRM-systemer, søksmål og lobbyering for et strengere lovverk.
I 1998 gikk over 200 firmaer og organisasjoner sammen om å danne Secure Digital Music Initiative (SDMI). Dette forumet hadde som formål å fremme og utvikle teknologi og spesifikasjoner som beskyttet avspilling, lagring og distribusjon av digital musikk. SDMI er mest kjent for sitt åpne brev til «det digitale samfunnet», der de utfordret hvem som helst til å knekke seks av deres beskyttelsesmekanismer, deriblant fire vannmerkingsteknikker. En gruppe forskere, blant dem professor Edward Felten, oppdaget grunnleggende feil ved oppbygningen av teknologien og ønsket å publisere funnene på en internasjonal konferanse. SDMI, sammen med Recording Industry Association of America, responderte med å true med søksmål dersom de publiserte funnene. Felten trakk i første omgang sin presentasjon, men publiserte og presenterte funnene på en annen konferanse senere samme år. SDMIs hjemmesider ble ikke oppdatert etter 18. mai 2001, og ble nylig fjernet fra nett.
Da USA implementerte WIPOs opphavsrettsdirektiv i form av Digital Millennium Copyright Act (DMCA) ble det obligatorisk for alle videospillere å inkludere maskinvare som responderer på et DRM-system utviklet av Macrovision. Så godt som alle amerikanske produsenter av videoer benytter dette systemet.
I januar 2007 valgte EMI, som det siste av de fire store plateselskapene, å slutte å gi ut CD-er med DRM-systemer, fordi kostnadene ikke kunne rettferdiggjøres av resultatene.
I løpet av 2008 beveget også de fire store seg i retning av å selge musikkfiler over internett uten DRM.
== Teknologi ==
=== DRM for CD ===
Tidlige forsøk på å hindre ulovlig kopiering av CD-plater utnyttet ofte svakheter i avspillingsprogrammer og fysiske spillere. Målsetningen var å hindre at PC-er fikk tilgang på den ukrypterte musikken, samtidig som CD-en skulle fungere som normalt i en alminnelig CD-spiller i et musikkanlegg.
Dette ble for eksempel gjort ved å utnytte det at CD-ROM-spillere kunne gjenkjenne og bruke såkalt multiseksjon-CD-er, mens vanlige avspillere ikke gjorde dette. En multiseksjon-CD har flere innholdsfortegnelser (Table of Contents/TOC), én for hver seksjon. En CD-ROM leser av den siste TOC-en og følger en peker i denne til den nest siste, og videre opp til den første. Dersom den siste TOCen inneholdt feil informasjon om innholdet, f.eks. at audioinnholdet sto oppført som datainnhold, ville datamaskinen ikke gjenkjenne CD-en som en audio-CD, og dermed hindres i å spille av eller kopiere dette. Dersom produsenten likevel ville legge til rette for at musikken kunne spilles av på en PC kunne man legge inn musikken i et kryptert, digitalt format i tillegg til audiosporene, og legge ved en avspiller på platen. Et annet eksempel var å legge inn et ufullstendig spor til sist på CD-en, slik at PC-en registrerte den som en uferdig CD, og dermed ikke ville spille den av. En avspiller for audio-CD-er ville normalt verken være i stand til å gjenkjenne multiseksjon- eller uferdige CD-er, og ville dermed spille av audio-innholdet som normalt.
Disse formene for kopisperre kunne omgås dersom avspillingsprogrammet eller CD-ROM-en var robuste nok til å gjenkjenne og kontrollere feil informasjon i TOC-en. Systemene baserte seg altså ofte på dårlig og mangelfull programmering. De kunne også ofte omgås dersom man plasserte en bit ugjennomsiktig teip eller satte en tusjstrek over det området på CD-platen som inneholdt den andre TOCen.De fire store plateselskapene i verden, Sony BMG, Universal Music Group, Warner Music Group og EMI, gikk gradvis bort fra DRM på CD-plater, EMI som den siste i januar 2007.
=== DRM for DVD ===
De facto standarden for DRM-beskyttelse av DVD-plater, og samtidig et relativt tidlig eksempel på et fullverdig DRM-system, er det såkalte Content Scramble System (CSS), som ble introdusert ca. 1996. Prinsippet bak CSS er at data på DVD-platen er kryptert, slik at innholdet bare kan spilles av dersom den krypterte informasjonen dekrypteres med en egen nøkkel. For at de tekniske produsentene av DVD-avspillere skulle få tillatelse til å legge en slik nøkkel inn i sine produkter måtte de signere en avtale som påla dem å bygge en rekke begrensninger inn i spillerne. For eksempel måtte de hindre at kjøpere av spilleren fikk direkte tilgang til de digitale signalene som brukes til å framstille klartekstskopier av signalene på DVD-platen. I 1999 ble CSS dekodet, og avspillingsnøklene er nå forholdsvis enkelt tilgjengelig, (se DeCSS).
=== DRM for høyoppløselige optiske plater ===
Neste generasjon optiske plater, representert ved HD DVD og Blu-ray, benytter seg av DRM-systemer basert på AACS-standarden, som ble lansert i 2005. Siden den gang har systemet blitt omgått en rekke ganger. Programmet AnyDVD, som tidligere dekrypterte og fjernet beskyttelsen til DVD-plater, er også oppgradert til å gjøre det samme med HD-DVD-plater.
=== Andre former for DRM ===
Det finnes et ukjent antall DRM-systemer designet med tanke på digitalt innhold som gjøres tilgjengelig via internett. De mest kjente er Windows Media DRM og Apples FairPlay.
Programvarearkitekturen Next-Generation Secure Computing Base (NGSCB) er et av prosjektene til Microsoft, basert på såkalt Trusted Computing-teknologi utviklet etter spesifikasjonene laget av the Trusted Computing Group. NGSCB er ikke et DRM-system i seg selv, men åpner for utvikling av DRM-teknologi der man må modifisere maskinvare for å omgå systemet. Målsetningen til NGSCB er å utvikle et sikrere datamiljø der alle maskin- og programvareelementer må verifiseres før de får lov til å kjøre. Dersom målsetningen blir nådd vil det skape et grunnlag for DRM-systemer som er vanskeligere å omgå enn de man finner i dag, som utelukkende kjører i applikasjonslaget til datamaskinen.
=== Kriterier ===
Et av problemene knyttet opp mot DRM-systemer er at det ikke finnes noen internasjonal standard for hva et DRM-system er, til tross for at bl.a. ISO har gjort forsøk på å definere dette. Det er likevel mulig å finne noen elementer som bør være til stede for at et system skal falle inn under betegnelsen DRM, for eksempel tilgangskontroll, kopibeskyttelse og beskyttede lisensbetingelser.
=== Implementasjoner ===
DRM-systemer implementeres i hovedsak på tre måter:
Kryptering
Autentisering
Sikkert miljø for effektueringI tillegg er også begrepet Digital vannmerking brukt mye i forbindelse med DRM, men det er høyst usikkert om dette alene faller inn under samlebetegnelsen.
== Lovgivning ==
I 1996 lanserte FN-organisasjonen WIPO en traktat om opphavsrett, som bl.a. påla medlemslandene å utvikle et lovverk som gav legal beskyttelse til DRM-systemer. I Norge førte dette til en utvidelse av Åndsverkloven i 2005, som i massemedier i stor grad ble omtalt som MP3-loven. Etter endringene er det ifølge §53a forbudt å omgå «effektive tekniske beskyttelsessystemer», herunder DRM-systemer.
Loven inneholder to punkter som ennå ikke er tydelig definert.
Det første gjelder uttrykket «effektive». Før dette uttrykket prøves i rettsapparatet er det uklart hva som innebærer at et system er «effektivt». Forarbeidene gir et par eksempler på ikke-effektive systemer, nærmere bestemt systemer som kan omgås ved å holde nede «shift»-tasten når man setter inn CD-en, eller tegne en strek på CD-en med tusj. En finsk domstol har dog felt en dom som erklærer at CSS, systemet som brukes til å beskytte DVD-plater, ikke kan regnes for å være et «effektivt» system. Dette systemet er altså ikke beskyttet av den finske loven, selv om dommen kan bli omgjort i en høyere rettsinstans. I Norge er det enda ikke noen slik dom å vise til.
Det andre punktet gjelder et tillegg i den norske loven. Lovteksten stadfester at forbudet ikke skal være til hinder for at en privat bruker skal kunne spille av innholdet på «det som i alminnelighet oppfattes som relevant avspillingsutstyr». Loven åpner altså for omgåelse av «effektive» DRM-systemer, men spesifiserer ikke hva slags utstyr det er snakk om. I forarbeidene til utvidelsen står det at unntaket skal gjelde for å konvertere CD-innhold til MP3-format, samtidig motsier forarbeidene seg selv ved å også hevde at man ikke uten videre kan regne med å få spilt av innholdet på en CD i en mp3-spiller. All den tid det ikke foreligger en høyesterettsdom knyttet til paragrafen kan man ikke med sikkerhet si hva som inkluderes i unntaket.
Problemstillinger knyttet til CD-er er uansett primært teoretiske, fordi det nesten ikke produseres musikk-CD-er med DRM-systemer lenger.
== Kritikk ==
Noen kritikere mener DRM kun er måter å skape økonomiske synkroniseringseffekter ved hjelp av markedsandeler og nettverkseffekter.
Mer folkelig sagt hevder disse motstanderne at «Digital Rights Management» kun handler om å kunne kontrollere hvilke enkeltenheter og avspillere som skal være i stand til å spille av ulike medieformater, og dermed kunne kreve gjenkjøp hver gang man vil spille av et medium i en ny avspiller. En konsekvens av en slik situasjon kan være at man må kjøpe hele filmsamlingen på nytt dersom man vil eller må bytte avspiller.
Motstandere av DRM mener denne typen teknologier pålegger forbrukerne restriksjoner og muliggjør misbruk. Tilhengerne av DRM hevder at DRM er nødvendig for å forhindre utstrakt piratkopiering av digitale åndsverk.
Det hevdes av kritikerne at digitale beskyttelsesmekanismer aldri kan bli i stand til å hindre piratkopiering fordi det vil alltid være mulig å gjøre direkte avtrykk (også kalt en 1:1 kopi) av fysiske digitale medier ved hjelp av spesialutstyr. En annen svakhet vil være det såkalte «analoge hullet»; muligheten for å ta opp avspilt media med eksterne opptakere. (F.eks. en mikrofon foran en høyttaler, eller et filmkamera foran en skjerm).
Motstandere av DRM har dessuten innført begrepet Digital Restrictions Managment (norsk: håndtering av digitale restriksjoner), som inkluderer «Digital Rights Management» og alle andre former for digitale restriksjoner, f.eks. programvare som hindrer deg i å gjøre det du ber den om. Et mye brukt eksempel er at en bruker ikke får slettet en datafil, til tross for at man svarer «Ja» på spørsmålet om man er sikker på at man vil gjøre det.
=== Kontroverser ===
I 2005 slapp Sony en rekke utgivelser der CD-platene var beskyttet av et nytt DRM-system. Systemet inneholdt blant annet rootkit-teknologi som ble installert automatisk dersom CD-platen ble spilt av på en PC. Systemet gjorde deretter forsøk på å skjule denne installasjonen, og er av den grunn blitt definert som spyware av mange kritikere. Etter sterk kritikk fra forbrukere og andre valgte Sony å tilbakekalle alle CD-plater med systemet, og de lanserte også en måte å fjerne den skjulte installasjonen.
I 2007 kom Venstres landsmøte med en offisiell uttalelse som bl.a. fremmet forslag om å forby bruk av DRM. Forslaget har blitt møtt med flere kritiske debattinnlegg i aviser fra bl.a. TONO, Gyldendal og Kopinor
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
DRMwatch Arkivert 22. august 2007 hos Wayback Machine., engelsk side med DRM-relaterte nyheter
DRM dictionary Arkivert 23. august 2007 hos Wayback Machine., en ordliste med en rekke begreper knyttet mot DRM
INDICARE-prosjektet, et europeisk prosjekt med formål å øke bevisstheten rundt DRM
Hva er digital rettighetsforvaltning (DRM)?, Forbrukerrådets forklaring
Digital Restriction Management, nettside drevet av Free Software Foundation Europe |
14 | https://no.wikipedia.org/wiki/Desimaltall | 2023-02-01 | Desimaltall | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Matematikkstubber', 'Kategori:Matematisk notasjon', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-01'] | Denne artikkelen omhandler «desimaltall». Se titallsystemet for tall i «det desimale tallsystemet».Desimaltall er tall som er satt sammen av en heltallsdel og en fraksjonsdel. Disse to delene er skilt med et desimalskilletegn. Et eksempel kan være tallet «49,90» der heltallsdelen er «49» og fraksjondelen er «90».
Sifrene i fraksjondelen kalles desimaler. Desimaler er altså det som i dagligtale kalles «tallene bak komma» eller «tallene til høyre for komma», i dette tilfelle 9 og 0.
| Denne artikkelen omhandler «desimaltall». Se titallsystemet for tall i «det desimale tallsystemet».Desimaltall er tall som er satt sammen av en heltallsdel og en fraksjonsdel. Disse to delene er skilt med et desimalskilletegn. Et eksempel kan være tallet «49,90» der heltallsdelen er «49» og fraksjondelen er «90».
Sifrene i fraksjondelen kalles desimaler. Desimaler er altså det som i dagligtale kalles «tallene bak komma» eller «tallene til høyre for komma», i dette tilfelle 9 og 0.
== Desimalskilletegn ==
Desimalskilletegnet er det tegnet som brukes for å skille heltallsdelen og fraksjonsdelen av et desimaltall. I Skandinavia (inkludert Norge) og en mengde andre land brukes «,» (komma), mens i USA, Storbritannia og andre engelskspråklige land brukes «.» (punktum). Desimaltallet som skrives «49,90» i Skandinavia skrives altså «49.90» i engelskspråklige land. (I disse landene brukes komma til å skille tusengrupper i tall, der vi bruker punktum eller mellomrom i Skandinavia.) I noen fagmiljø og beslektet høyskoleundervisning i Norge brukes punktum som desimalskilletegn.
== Nøyaktighet ==
Desimaltall kan ikke brukes til å beskrive alle reelle tall, men brukes likevel ofte som en tilnærming eller avrunding fordi de er enkle å forstå. Nøyaktigheten ved slik avrunding bestemmes av antallet desimaler i det avrundete desimaltallet. Det kan være så mange desimaler du vil i et tall.
For eksempel kan ikke 1/3 skrives som et desimaltall, men det kan avrundes til et desimaltall med en gitt nøyaktighet. For å oppnå en nøyaktighet på 0,01 trengs 2 desimaler bak desimalskilletegnet, og tilnærmingen blir 0,33. Generelt trengs N desimaler for å oppnå en nøyaktighet på 10-N.
== Se også ==
Desimaltegn
== Referanser == |
15 | https://no.wikipedia.org/wiki/Elfenbenskysten | 2023-02-01 | Elfenbenskysten | ['Kategori:5°V', 'Kategori:7°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Elfenbenskysten'] | Republikken Elfenbenskysten (fransk: République de Côte d'Ivoire) er et land i Afrika ved Guineabukta, som grenser til Liberia, Guinea, Mali, Burkina Faso og Ghana. Yamoussoukro er den legislative hovedstaden hvor nasjonalforsamlingen sitter, mens Abidjan er den økonomiske hovedstaden. Sammenlignet med andre land i regionen har landet en forholdsvis bra økonomi og infrastruktur, men har lidd under borgerkrig og politiske motsetninger mellom landets nord og sør. Elfenbenskysten er verdens største produsent av kakao.
I 2018 ble Elfenbenskysten medlem av FNs sikkerhetsråd.
| Republikken Elfenbenskysten (fransk: République de Côte d'Ivoire) er et land i Afrika ved Guineabukta, som grenser til Liberia, Guinea, Mali, Burkina Faso og Ghana. Yamoussoukro er den legislative hovedstaden hvor nasjonalforsamlingen sitter, mens Abidjan er den økonomiske hovedstaden. Sammenlignet med andre land i regionen har landet en forholdsvis bra økonomi og infrastruktur, men har lidd under borgerkrig og politiske motsetninger mellom landets nord og sør. Elfenbenskysten er verdens største produsent av kakao.
I 2018 ble Elfenbenskysten medlem av FNs sikkerhetsråd.
== Store byer ==
Abidjan (økonomisk hovedstad)
Bouaké
Daloa
== Naturgeografi ==
=== Natur ===
Det indre av landet består for det meste av sletter og lavere platåer, mens den sørlige tredjedelen ligger gjennomgående lavere enn 150 meter over havet. De nordlige to tredjedelene ligger gjennomsnittlig ca. 300 meter over havet.
Man-fjellene i landets vestre del, som er den østlige utløperen av Guinea-høylandet, hever seg til over 1200 meters høyde. Høyeste topp er Mount Nimba på 1752 meter, på grensen mot Liberia.
De største elvene er Comoé, Bandama og Sassandra, som alle renner sørover til Guineabukta. På grunn av mange stryk er de bare seilbare over korte strekninger.
=== Klima ===
Elfenbenskysten tilhører den tropiske klimasonen, og den sørlige delen av landet har to atskilte regntider. Disse to periodene er mellom mai og juni og mellom oktober og november.
Den sørlige delen av landet får ca. 2000 mm nedbør i året. Også Man-fjellene får betydelige nedbørsmengder, og mot nord avtar både nedbøren og regntidens lengde.
Gjennomsnittlig årsnedbør for hele landet er ca. 1500 mm og temperaturene er høye hele året, med middelverdier på mellom 24 og 29 grader. Månedene mellom februar og mai er normalt den varmeste perioden, mens perioden fra juli til september er de kaldeste månedene.
Varmeste måned (mars) 24–32 °C, kaldeste måned (august) 22–28 °C, tørreste måned (januar) 41 mm med nedbør i gjennomsnitt, våteste måned (juni) 495 mm med nedbør i gjennomsnitt.
== Demografi ==
Befolkningen er sammensatt av mer enn 60 etniske grupper som tradisjonelt har hatt sine egne, avgrensede områder. Mange av disse gruppene er innbyrdes beslektet, og mange har kultur- og språkslektskap med grupper utenfor Elfenbenskysten.
I skogområdet vest for Bandama-elven lever en rekke små etniske grupper som kulturelt hører til kru-folkene i Liberia og Sierra Leone. I regnskogbeltet øst for Bandama er baule en av de viktigste folkegruppene. Baule-befolkningen i Elfenbenskysten er beslektet med akan-folkene i Ghana.
I det nordlige savanneområdet er det to hovedgrupper. Disse er mande-folkene, som har sin hovedtyngde i Mali, og er i Elfenbenskysten representert ved malinké og dyula. Volta-folkene i nordøst omfatter senufo samt lobi og bobo.
Fremmedarbeidere fra nabolandene Mali og Burkina Faso utgjorde i midten av 1980-årene ca. 1/3 av befolkningen. Det finnes i tillegg en del europeere, samt libanesere og syrere i landet.
Den militære delingen av landet i nord og sør etter borgerkrigen 2002-2003 gjenspeiler også stammeområder og deling mellom det overveiende muslimske nord og den sørlige delen som er kristen eller preget av tradisjonelle afrikanske religioner. Et annet moment er polariseringen mellom ivorianere på den ene siden og fremmedarbeidere fra nabolandene (særlig Burkina Faso) og deres etterkommere på den andre siden. Disse immigrantene utgjør opp mot 40 % av befolkningen, og de kjemper for å bli politisk likestilte med de innfødte ivorianerne. Under Félix Houphouët-Boigny var innvandrere velkomne, og de fikk tildelt land i områder i nord som tidligere ikke ble dyrket.
=== Alfabetisme ===
Per 2016 oppgis 56,87 % av befolkningen å kunne lese og skrive.
=== Religion ===
Det religiøse mangfoldet i Elfenbenskysten er stort. Islam er den største religionen i landet (39 % per 2016), og blir praktisert først og fremst i den nordlige delen av landet. 36 % av befolkningen er kristne (det store flertallet av disse er katolske kristne, og de resterende er protestanter). 12 % betegnes som animister, hvilket vil si at de følger tradisjonelle afrikanske religioner.
== Historie ==
Området som i dag er Elfenbenskysten lå utenfor de vanlige rutene for slavehandelen på 1500- til 1800-tallet, sannsynligvis fordi det var bedre havner lengre østover i Guineagulfen. Området ble dermed ikke kolonialisert før i midten av 1800-tallet med etablering av franske handelsposter. Det skulle likevel gå ytterligere cirka 50 år før franskmennene etablerte kolonien Côte d'Ivoire i 1893 som en del av Fransk Vest-Afrika. I motsetning til de fleste andre kolonier i området var det en viss innvandring til Elfenbenskysten fra Frankrike. Innvandrerne etablerte kaffe-, kakao-, palmeolje- og bananplantasjer.
Landet forble fransk koloni til 1960 (uavhengighetsdag 7. august). Uavhengigheten kom uten krig og ble gitt etter forhandlinger med landets fremtidige president Félix Houphouët-Boigny. Elfenbenskysten var på det tidspunktet en forholdsvis velstående koloni med en betydelig landbruksproduksjon, særlig kakao, men også ananas og palmeolje.
Houphouët-Boigny etablerte en ettpartiregjering, og et styre der det ikke var pressefrihet. Hans regime var imidlertid ikke noe voldsregime, og hans styresett ble bedømt som paternalistisk. Han ble av mange omtalt som "Afrikas vismann". Landet opplevde økonomisk fremgang under hans styre, frem til den verdensomspennende økonomiske nedgangen på 1980-tallet også førte Elfenbenskysten ut i krise. Protester førte til at Houphouët-Boigny i 1990 måtte gå med på å tillate flere partier. Han døde i desember 1993, og var da den lengst sittende afrikanske statslederen.
Hans etterfølger Henri Konan Bédié ble erklært som vinner av presidentvalget som ble avholdt i 1995, selv om valgreglementet utelukket hans hovedkonkurrent fra å stille. Alassane Ouattara hadde foreldre fra Burkina Faso, og ble derfor nektet å stille til valg.
President Houphouët-Boigny hadde alltid forsøkt å unngå konflikter mellom de mange etniske gruppene i landet, men Bédié fulgte ikke denne politiske linjen. Dette gikk særlig utover etniske grupper nord i landet. Også religiøst skiller det muslimske nord seg fra det katolske sør. Et stort antall innvandrere fra omkringliggende land (anslagsvis en tredel av befolkningen) reiste krav om politiske rettigheter, og avvisningen av Outtaras kandidatur i presidentvalget i 1995 var et viktig eksempel på hvordan immigranter og deres barn ikke ble likebehandlet med innfødte ivorianere. De økende motsetningene i Elfenbenskysten førte til et ublodig militært kupp i 1999, og general Robert Guéï overtok ledelsen i landet. Bédié gikk i eksil i Frankrike, og Elfenbenskysten gikk inn i en dyp økonomisk krise.
I oktober 2000 ble det avholdt presidentvalg. Det er litt usikkert hvem som egentlig vant, men Guéïs forsøk på å kreve seieren førte til opprør i landets viktigste by Abidjan, og han måtte flykte fra landet. Hans motstander Laurent Gbagbo ble president. Den etniske konflikten der landets elite i sør forsøkte å marginalisere befolkningen i den nordlige delen hadde bygget seg opp siden 1993. I september 2002 kulminerte den i en borgerkrig som delte landet i to. I nord erobret opprørerne Forces Nouvelles makten, i sør hersket regjeringstroppene. En våpenhvile og en deling av landet kontrollert av FN og franske tropper ble forhandlet frem, og en nasjonal enhetsregjering under ledelse av Gbagbo tok makten.
Likevel flammet konflikten opp igjen i november 2004. I oktober 2005 skulle det holdes presidentvalg, siden Gbagbos mandat gikk ut. Hverken valget eller en planlagt avvæpning ble gjennomført, og FN forlenget presidentens mandat med ett år. Det viste seg fortsatt å være umulig å avholde valg da, og i mars 2007 fortsatte Gbagbo som president inntil valgene kunne avholdes, mens Forces Nouvelles' leder Guillaume Soro ble statsminister. Den demilitariserte korridoren mellom nord og sør ble nedbygget patruljert av opprørere og regjeringstropper.
== Politikk ==
Elfenbeinskysten er et presidentdemokrati. Valgperioden er fem år. Parlamentet, Assemblee Nationale, har et kammer med 225 representanter, valgt for fem år. Landets offisielle hovedstad er Félix Houphouët-Boignys hjemby Yamoussoukro, men de facto hovedstad er landets største by, Abidjan.
=== Aktuell politikk ===
Den 31. oktober 2010 avviklet landet sitt første presidentvalg siden 2000. Ingen av kandidatene fikk flertall (Laurent Gbagbo 38,3 %; Alassane Ouattara 32,1 %), og det ble derfor avholdt en andre valgomgang den 2. desember 2010. Ouattara ble da erklært som vinner (54,1 % mot 45,9 %) av den FN-støttede valgkommisjonen, men grunnlovsrådet nektet å godkjenne resultatet. Begge kandidater ble tatt i ed og utnevnte sine respektive regjeringer. Den tidligere sørafrikanske presidenten Thabo Mbeki prøvde å megle etter valget, men uten hell.
Både den vestafrikanske økonomiske unionen ECOWAS, FNs sikkerhetsråd, USA og Frankrike anerkjente Outtara som president. Sikkerhetssituasjonen i landet forverret seg utover i desember 2010. Under en demonstrasjon til støtte for Outtara i Abidjan den 16. desember 2010 ble cirka 50 av Outtaras tilhengere skutt. FNs fredsstyrke, som kom til landet etter borgerkrigen, befant seg i en vanskelig situasjon siden FN støttet Ouattara og beskyttet ham i et hotell i hovedstaden. Gbagbo utviste FN-troppene 19. desember 2010, og FN generalsekretær Ban Ki-moon omtalte Gbagbos opptreden som et de facto statskupp.
I midten av mars 2011 brøt det ut kamper mellom styrker som støttet Outtara og Gbagbos styrker, særlig vest i landet. Etter hvert viste det seg at Outtaras styrker var militært overlegne. Den 31. mars 2011 tok de kontroll over den politiske hovedstaden Yamoussoukro og rykket deretter videre sørover mot kysten og den økonomiske hovedstaden Abidjan. Denne militæraksjonen fant sted etter fire måneder med mislykket diplomati med sikte på å løse opp i den fastlåste situasjonen.Outtaras styrker fikk etter hvert kontroll over hele landet, inkludert mesteparten av Abidjan. Likevel forskanset Gbagbo seg i en bunker under presidentpalasset inntil palasset ble angrepet av Outtaras og franske styrker i en felles militæraksjon den 11. april 2011. De pågrep Gbagbo sammen med hans kone og sønn, og overleverte dem til Outtara i Golf-hotellet («Hotel du Golfe»), som han hadde benyttet som base i de siste fire månedene. Outtara overleverte eks-presidenten til de rettslige myndighetene. Outtara ble omsider offisielt tatt i ed som president den 6. mai 2011.
I november 2011 ble Gbagbo utlevert til Den internasjonale straffedomstolen, anklaget for forbrytelser mot menneskeheten. Den 5. februar 2019 kunngjorde Den internasjonale straffedomstolen at Gbagbo den 15. januar var blitt frikjent for anklagene, og at han var blitt utlevert til Belgia mot kausjon. Belgiske myndigheter opplyste at de i prinsippet hadde sagt seg villige til å ta imot Gbagbo inntil det ble klart hvorvidt frikjennelsen ville bli anket.
==== Politisk situasjon 2015-2016 ====
Den 25. oktober 2015 ble det avholdt nytt presidentvalg, og Outtara ble gjenvalgt som president. Den 6. januar 2016 endret han sammensetningen av sin regjering. Hans uttalte mål var å styrke de kreftene som søker å samle nasjonen, og å utarbeide en ny grunnlov. Grunnloven skulle blant annet inneholde bestemmelser om etablering av et ivoriansk senat og av et visepresidentembete. Den 30. oktober 2016 ble det avholdt folkeavstemning i Elfenbenskysten om den nye grunnloven.
== Økonomi ==
Landet er verdens største produsent av kakao (cirka en tredjedel av verdensproduksjonen) og en betydelig produsent av kaffe og palmeolje. Denne utviklingen skjøt fart under president Houphouët-Boigny, og majoriteten av bøndene er innvandrere fra nabolandene. Landets økonomiske situasjon endrer seg i takt med svingningene i de internasjonale prisene for disse produktene. Det er anslått at 68 % av landets befolkning jobber innen landbruket. Funn av olje og gass utenfor kysten har siden 2006 hatt stor betydning, og genererer i dag høyere inntekter enn landbruket.
== Kultur ==
=== Nasjonale helligdager ===
1. januar, 1. mai, 15. juni (profetens fødselsdag), 7. august (uavhengighetsdag og nasjonaldag) og 1. november (allehelgensdag). I tillegg kommer bevegelige muslimske og kristne helligdager som Eid-el-Fitr, Tabaski, 2. påskedag, Kristi himmelfartsdag og 2. pinsedag.
=== Sport ===
==== Fotball, herrer ====
Elfenbenskystens herrelandslag i fotball overrasket ved å kvalifisere seg til VM i Tyskland 2006.
Elfenbenskysten havnet i «dødens gruppe» i VM, sammen med Argentina, Nederland og Serbia. De klarte bare en tredjeplass i gruppespillet, bak Nederland og Argentina.
Fotball-landslaget for herrer deltok også i VM i Sør-Afrika i 2010, i gruppe med Brasil, Portugal og Nord-Korea. Laget kom på tredjeplass i denne gruppen.
==== Fotball, damer ====
Elfenbenskystens kvinnelandslag i fotball var rangert som nummer seks i FIFAs CAF-rangering ved utgangen av 2015. De har stort sett blitt rangert mellom 60 og 80 i verden siden rangeringen ble innført.
=== Olympiske leker ===
Elfenbenskysten tok sitt første OL-gull i historien, da Cheick Cissé vant -80 kg klassen i taekwondo under sommer-OL 2016 i Rio de Janeiro.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Comoé nasjonalpark – floravern
Taï nasjonalpark – urskog med endemisk flora
Mont Nimba naturreservat (også i Guinea) – pattedyrvern
Grand-Bassam – tradisjonell koloniarkitektur
Moskeer i sudansk stilMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2001 – Signalhornmusikken til Tagwana-området
2012 – Balafonen fra Senufo-samfunnene
== Se også ==
Liste over byer i Elfenbenskysten
== Referanser ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 35. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 69. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ivory Coast – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Côte d'Ivoire – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Elfenbenskysten i FN-sambandets nettsted Globalis.no
(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no |
16 | https://no.wikipedia.org/wiki/Elfenbenskysten | 2023-02-01 | Elfenbenskysten | ['Kategori:5°V', 'Kategori:7°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Elfenbenskysten'] | Republikken Elfenbenskysten (fransk: République de Côte d'Ivoire) er et land i Afrika ved Guineabukta, som grenser til Liberia, Guinea, Mali, Burkina Faso og Ghana. Yamoussoukro er den legislative hovedstaden hvor nasjonalforsamlingen sitter, mens Abidjan er den økonomiske hovedstaden. Sammenlignet med andre land i regionen har landet en forholdsvis bra økonomi og infrastruktur, men har lidd under borgerkrig og politiske motsetninger mellom landets nord og sør. Elfenbenskysten er verdens største produsent av kakao.
I 2018 ble Elfenbenskysten medlem av FNs sikkerhetsråd.
| Republikken Elfenbenskysten (fransk: République de Côte d'Ivoire) er et land i Afrika ved Guineabukta, som grenser til Liberia, Guinea, Mali, Burkina Faso og Ghana. Yamoussoukro er den legislative hovedstaden hvor nasjonalforsamlingen sitter, mens Abidjan er den økonomiske hovedstaden. Sammenlignet med andre land i regionen har landet en forholdsvis bra økonomi og infrastruktur, men har lidd under borgerkrig og politiske motsetninger mellom landets nord og sør. Elfenbenskysten er verdens største produsent av kakao.
I 2018 ble Elfenbenskysten medlem av FNs sikkerhetsråd.
== Store byer ==
Abidjan (økonomisk hovedstad)
Bouaké
Daloa
== Naturgeografi ==
=== Natur ===
Det indre av landet består for det meste av sletter og lavere platåer, mens den sørlige tredjedelen ligger gjennomgående lavere enn 150 meter over havet. De nordlige to tredjedelene ligger gjennomsnittlig ca. 300 meter over havet.
Man-fjellene i landets vestre del, som er den østlige utløperen av Guinea-høylandet, hever seg til over 1200 meters høyde. Høyeste topp er Mount Nimba på 1752 meter, på grensen mot Liberia.
De største elvene er Comoé, Bandama og Sassandra, som alle renner sørover til Guineabukta. På grunn av mange stryk er de bare seilbare over korte strekninger.
=== Klima ===
Elfenbenskysten tilhører den tropiske klimasonen, og den sørlige delen av landet har to atskilte regntider. Disse to periodene er mellom mai og juni og mellom oktober og november.
Den sørlige delen av landet får ca. 2000 mm nedbør i året. Også Man-fjellene får betydelige nedbørsmengder, og mot nord avtar både nedbøren og regntidens lengde.
Gjennomsnittlig årsnedbør for hele landet er ca. 1500 mm og temperaturene er høye hele året, med middelverdier på mellom 24 og 29 grader. Månedene mellom februar og mai er normalt den varmeste perioden, mens perioden fra juli til september er de kaldeste månedene.
Varmeste måned (mars) 24–32 °C, kaldeste måned (august) 22–28 °C, tørreste måned (januar) 41 mm med nedbør i gjennomsnitt, våteste måned (juni) 495 mm med nedbør i gjennomsnitt.
== Demografi ==
Befolkningen er sammensatt av mer enn 60 etniske grupper som tradisjonelt har hatt sine egne, avgrensede områder. Mange av disse gruppene er innbyrdes beslektet, og mange har kultur- og språkslektskap med grupper utenfor Elfenbenskysten.
I skogområdet vest for Bandama-elven lever en rekke små etniske grupper som kulturelt hører til kru-folkene i Liberia og Sierra Leone. I regnskogbeltet øst for Bandama er baule en av de viktigste folkegruppene. Baule-befolkningen i Elfenbenskysten er beslektet med akan-folkene i Ghana.
I det nordlige savanneområdet er det to hovedgrupper. Disse er mande-folkene, som har sin hovedtyngde i Mali, og er i Elfenbenskysten representert ved malinké og dyula. Volta-folkene i nordøst omfatter senufo samt lobi og bobo.
Fremmedarbeidere fra nabolandene Mali og Burkina Faso utgjorde i midten av 1980-årene ca. 1/3 av befolkningen. Det finnes i tillegg en del europeere, samt libanesere og syrere i landet.
Den militære delingen av landet i nord og sør etter borgerkrigen 2002-2003 gjenspeiler også stammeområder og deling mellom det overveiende muslimske nord og den sørlige delen som er kristen eller preget av tradisjonelle afrikanske religioner. Et annet moment er polariseringen mellom ivorianere på den ene siden og fremmedarbeidere fra nabolandene (særlig Burkina Faso) og deres etterkommere på den andre siden. Disse immigrantene utgjør opp mot 40 % av befolkningen, og de kjemper for å bli politisk likestilte med de innfødte ivorianerne. Under Félix Houphouët-Boigny var innvandrere velkomne, og de fikk tildelt land i områder i nord som tidligere ikke ble dyrket.
=== Alfabetisme ===
Per 2016 oppgis 56,87 % av befolkningen å kunne lese og skrive.
=== Religion ===
Det religiøse mangfoldet i Elfenbenskysten er stort. Islam er den største religionen i landet (39 % per 2016), og blir praktisert først og fremst i den nordlige delen av landet. 36 % av befolkningen er kristne (det store flertallet av disse er katolske kristne, og de resterende er protestanter). 12 % betegnes som animister, hvilket vil si at de følger tradisjonelle afrikanske religioner.
== Historie ==
Området som i dag er Elfenbenskysten lå utenfor de vanlige rutene for slavehandelen på 1500- til 1800-tallet, sannsynligvis fordi det var bedre havner lengre østover i Guineagulfen. Området ble dermed ikke kolonialisert før i midten av 1800-tallet med etablering av franske handelsposter. Det skulle likevel gå ytterligere cirka 50 år før franskmennene etablerte kolonien Côte d'Ivoire i 1893 som en del av Fransk Vest-Afrika. I motsetning til de fleste andre kolonier i området var det en viss innvandring til Elfenbenskysten fra Frankrike. Innvandrerne etablerte kaffe-, kakao-, palmeolje- og bananplantasjer.
Landet forble fransk koloni til 1960 (uavhengighetsdag 7. august). Uavhengigheten kom uten krig og ble gitt etter forhandlinger med landets fremtidige president Félix Houphouët-Boigny. Elfenbenskysten var på det tidspunktet en forholdsvis velstående koloni med en betydelig landbruksproduksjon, særlig kakao, men også ananas og palmeolje.
Houphouët-Boigny etablerte en ettpartiregjering, og et styre der det ikke var pressefrihet. Hans regime var imidlertid ikke noe voldsregime, og hans styresett ble bedømt som paternalistisk. Han ble av mange omtalt som "Afrikas vismann". Landet opplevde økonomisk fremgang under hans styre, frem til den verdensomspennende økonomiske nedgangen på 1980-tallet også førte Elfenbenskysten ut i krise. Protester førte til at Houphouët-Boigny i 1990 måtte gå med på å tillate flere partier. Han døde i desember 1993, og var da den lengst sittende afrikanske statslederen.
Hans etterfølger Henri Konan Bédié ble erklært som vinner av presidentvalget som ble avholdt i 1995, selv om valgreglementet utelukket hans hovedkonkurrent fra å stille. Alassane Ouattara hadde foreldre fra Burkina Faso, og ble derfor nektet å stille til valg.
President Houphouët-Boigny hadde alltid forsøkt å unngå konflikter mellom de mange etniske gruppene i landet, men Bédié fulgte ikke denne politiske linjen. Dette gikk særlig utover etniske grupper nord i landet. Også religiøst skiller det muslimske nord seg fra det katolske sør. Et stort antall innvandrere fra omkringliggende land (anslagsvis en tredel av befolkningen) reiste krav om politiske rettigheter, og avvisningen av Outtaras kandidatur i presidentvalget i 1995 var et viktig eksempel på hvordan immigranter og deres barn ikke ble likebehandlet med innfødte ivorianere. De økende motsetningene i Elfenbenskysten førte til et ublodig militært kupp i 1999, og general Robert Guéï overtok ledelsen i landet. Bédié gikk i eksil i Frankrike, og Elfenbenskysten gikk inn i en dyp økonomisk krise.
I oktober 2000 ble det avholdt presidentvalg. Det er litt usikkert hvem som egentlig vant, men Guéïs forsøk på å kreve seieren førte til opprør i landets viktigste by Abidjan, og han måtte flykte fra landet. Hans motstander Laurent Gbagbo ble president. Den etniske konflikten der landets elite i sør forsøkte å marginalisere befolkningen i den nordlige delen hadde bygget seg opp siden 1993. I september 2002 kulminerte den i en borgerkrig som delte landet i to. I nord erobret opprørerne Forces Nouvelles makten, i sør hersket regjeringstroppene. En våpenhvile og en deling av landet kontrollert av FN og franske tropper ble forhandlet frem, og en nasjonal enhetsregjering under ledelse av Gbagbo tok makten.
Likevel flammet konflikten opp igjen i november 2004. I oktober 2005 skulle det holdes presidentvalg, siden Gbagbos mandat gikk ut. Hverken valget eller en planlagt avvæpning ble gjennomført, og FN forlenget presidentens mandat med ett år. Det viste seg fortsatt å være umulig å avholde valg da, og i mars 2007 fortsatte Gbagbo som president inntil valgene kunne avholdes, mens Forces Nouvelles' leder Guillaume Soro ble statsminister. Den demilitariserte korridoren mellom nord og sør ble nedbygget patruljert av opprørere og regjeringstropper.
== Politikk ==
Elfenbeinskysten er et presidentdemokrati. Valgperioden er fem år. Parlamentet, Assemblee Nationale, har et kammer med 225 representanter, valgt for fem år. Landets offisielle hovedstad er Félix Houphouët-Boignys hjemby Yamoussoukro, men de facto hovedstad er landets største by, Abidjan.
=== Aktuell politikk ===
Den 31. oktober 2010 avviklet landet sitt første presidentvalg siden 2000. Ingen av kandidatene fikk flertall (Laurent Gbagbo 38,3 %; Alassane Ouattara 32,1 %), og det ble derfor avholdt en andre valgomgang den 2. desember 2010. Ouattara ble da erklært som vinner (54,1 % mot 45,9 %) av den FN-støttede valgkommisjonen, men grunnlovsrådet nektet å godkjenne resultatet. Begge kandidater ble tatt i ed og utnevnte sine respektive regjeringer. Den tidligere sørafrikanske presidenten Thabo Mbeki prøvde å megle etter valget, men uten hell.
Både den vestafrikanske økonomiske unionen ECOWAS, FNs sikkerhetsråd, USA og Frankrike anerkjente Outtara som president. Sikkerhetssituasjonen i landet forverret seg utover i desember 2010. Under en demonstrasjon til støtte for Outtara i Abidjan den 16. desember 2010 ble cirka 50 av Outtaras tilhengere skutt. FNs fredsstyrke, som kom til landet etter borgerkrigen, befant seg i en vanskelig situasjon siden FN støttet Ouattara og beskyttet ham i et hotell i hovedstaden. Gbagbo utviste FN-troppene 19. desember 2010, og FN generalsekretær Ban Ki-moon omtalte Gbagbos opptreden som et de facto statskupp.
I midten av mars 2011 brøt det ut kamper mellom styrker som støttet Outtara og Gbagbos styrker, særlig vest i landet. Etter hvert viste det seg at Outtaras styrker var militært overlegne. Den 31. mars 2011 tok de kontroll over den politiske hovedstaden Yamoussoukro og rykket deretter videre sørover mot kysten og den økonomiske hovedstaden Abidjan. Denne militæraksjonen fant sted etter fire måneder med mislykket diplomati med sikte på å løse opp i den fastlåste situasjonen.Outtaras styrker fikk etter hvert kontroll over hele landet, inkludert mesteparten av Abidjan. Likevel forskanset Gbagbo seg i en bunker under presidentpalasset inntil palasset ble angrepet av Outtaras og franske styrker i en felles militæraksjon den 11. april 2011. De pågrep Gbagbo sammen med hans kone og sønn, og overleverte dem til Outtara i Golf-hotellet («Hotel du Golfe»), som han hadde benyttet som base i de siste fire månedene. Outtara overleverte eks-presidenten til de rettslige myndighetene. Outtara ble omsider offisielt tatt i ed som president den 6. mai 2011.
I november 2011 ble Gbagbo utlevert til Den internasjonale straffedomstolen, anklaget for forbrytelser mot menneskeheten. Den 5. februar 2019 kunngjorde Den internasjonale straffedomstolen at Gbagbo den 15. januar var blitt frikjent for anklagene, og at han var blitt utlevert til Belgia mot kausjon. Belgiske myndigheter opplyste at de i prinsippet hadde sagt seg villige til å ta imot Gbagbo inntil det ble klart hvorvidt frikjennelsen ville bli anket.
==== Politisk situasjon 2015-2016 ====
Den 25. oktober 2015 ble det avholdt nytt presidentvalg, og Outtara ble gjenvalgt som president. Den 6. januar 2016 endret han sammensetningen av sin regjering. Hans uttalte mål var å styrke de kreftene som søker å samle nasjonen, og å utarbeide en ny grunnlov. Grunnloven skulle blant annet inneholde bestemmelser om etablering av et ivoriansk senat og av et visepresidentembete. Den 30. oktober 2016 ble det avholdt folkeavstemning i Elfenbenskysten om den nye grunnloven.
== Økonomi ==
Landet er verdens største produsent av kakao (cirka en tredjedel av verdensproduksjonen) og en betydelig produsent av kaffe og palmeolje. Denne utviklingen skjøt fart under president Houphouët-Boigny, og majoriteten av bøndene er innvandrere fra nabolandene. Landets økonomiske situasjon endrer seg i takt med svingningene i de internasjonale prisene for disse produktene. Det er anslått at 68 % av landets befolkning jobber innen landbruket. Funn av olje og gass utenfor kysten har siden 2006 hatt stor betydning, og genererer i dag høyere inntekter enn landbruket.
== Kultur ==
=== Nasjonale helligdager ===
1. januar, 1. mai, 15. juni (profetens fødselsdag), 7. august (uavhengighetsdag og nasjonaldag) og 1. november (allehelgensdag). I tillegg kommer bevegelige muslimske og kristne helligdager som Eid-el-Fitr, Tabaski, 2. påskedag, Kristi himmelfartsdag og 2. pinsedag.
=== Sport ===
==== Fotball, herrer ====
Elfenbenskystens herrelandslag i fotball overrasket ved å kvalifisere seg til VM i Tyskland 2006.
Elfenbenskysten havnet i «dødens gruppe» i VM, sammen med Argentina, Nederland og Serbia. De klarte bare en tredjeplass i gruppespillet, bak Nederland og Argentina.
Fotball-landslaget for herrer deltok også i VM i Sør-Afrika i 2010, i gruppe med Brasil, Portugal og Nord-Korea. Laget kom på tredjeplass i denne gruppen.
==== Fotball, damer ====
Elfenbenskystens kvinnelandslag i fotball var rangert som nummer seks i FIFAs CAF-rangering ved utgangen av 2015. De har stort sett blitt rangert mellom 60 og 80 i verden siden rangeringen ble innført.
=== Olympiske leker ===
Elfenbenskysten tok sitt første OL-gull i historien, da Cheick Cissé vant -80 kg klassen i taekwondo under sommer-OL 2016 i Rio de Janeiro.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Comoé nasjonalpark – floravern
Taï nasjonalpark – urskog med endemisk flora
Mont Nimba naturreservat (også i Guinea) – pattedyrvern
Grand-Bassam – tradisjonell koloniarkitektur
Moskeer i sudansk stilMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2001 – Signalhornmusikken til Tagwana-området
2012 – Balafonen fra Senufo-samfunnene
== Se også ==
Liste over byer i Elfenbenskysten
== Referanser ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 35. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 69. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ivory Coast – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Côte d'Ivoire – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Elfenbenskysten i FN-sambandets nettsted Globalis.no
(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no |
17 | https://no.wikipedia.org/wiki/Elektromagnetisk_str%C3%A5ling | 2023-02-01 | Elektromagnetisk stråling | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektromagnetisk stråling', 'Kategori:Fysikkstubber', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-01', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-01', 'Kategori:Underlenkede artikler', 'Kategori:Viktige stubber'] | For oversikt over bølgelengdeområdet for de ulike typene, se elektromagnetisk spekter. For bølgelengdeområdene for de ulike fargene i det synlige området, se lys.
Elektromagnetisk stråling er stråling av energi i form av fotoner som strømmer med lysets hastighet fra en strålingskilde. Elektromagnetisk stråling kan oppfattes som bølger, derfor kalles det også «elektromagnetiske bølger».
Eksempler på elektromagnetisk stråling er:
gammastråling
røntgenstråling
ultrafiolett stråling (UV-stråling)
synlig lys
infrarød stråling (varmestråling)
mikrobølger
radiobølgerMaxwells likninger beskriver elektromagnetismen som interaksjonen mellom svingende elektriske og magnetiske felt. Disse to feltene står ikke stille, men endrer seg hele tiden og brer seg utover fra strålingskilden med lysets hastighet.
Elektromagnetisk stråling har forskjellige egenskaper og bruksområder avhengig av bølgelengden, eller frekvensen. Alt lys er elektromagnetisk stråling. Bølgelengdene for synlig lys strekker seg fra rundt 400 nm til rundt 800 nm (se tabellen).
Elektromagnetisk stråling har både bølge- og partikkelegenskaper. I den klassiske mekanikken ble strålingen beskrevet som bølger, og en slik beskrivelse gjør det mulig å beregne de vanligste egenskapene ved elektromagnetisk stråling. Ved inngangen til 1900-tallet ble det imidlertid klart at en slik beskrivelse ikke er fullstendig og at en fullstendig beskrivelse også innebærer en kvantemekanisk beskrivelse i form av partikler (fotoner). Et foton er den minste energimengden med lys det går an å sende i en bestemt bølgelengde.)
Til forskjell fra mekaniske bølger trenger ikke elektromagnetisk stråling noe medium å forplante seg (propagere) i. Dette aspektet ved elektromagnetisk stråling var lenge gjenstand for diskusjon, men ble vist ved Michelson-Morley-eksperimentet i 1887. Det ble hevdet at universet var fylt av et stoff man kalte eter, og at denne eteren fungerte som medium for den elektromagnetiske strålingen. Michelson-Morley ønsket i utgangspunktet å påvise denne eteren, men eksperimentet deres førte til en avvisning av noen mulighet for eter.
Elektromagnetisk stråling anvendes i mange menneskeskapte innretninger og teknologier – for eksempel til å overføre tv- og radiosendinger samt i trådløse datanett og mobiltelefoni. Elektromagnetisk stråling benyttes også for å varme mat i mikrobølgeovner.
Den kosmiske bakgrunnsstrålingen er nok et eksempel på elektromagnetisk stråling.
Energimengden til et foton er gitt ved formelen
E
=
h
f
=
h
c
λ
{\displaystyle E=hf=h{c \over \lambda }}
, der
f er frekvensen,
h er Plancks konstant,
c er lyshastigheten
og λ (lambda) er bølgelengden til strålingen. Jo kortere bølgelengde, desto mer energi. Grunnen til dette er at ettersom lyshastigheten (den elektromagnetiske strålingens hastighet) er konstant, må frekvensen økes når bølgelengden går ned. Energien i elektromagnetisk stråling ligger altså i frekvensen (bølgebevegelsen) og ikke i hastigheten.
| For oversikt over bølgelengdeområdet for de ulike typene, se elektromagnetisk spekter. For bølgelengdeområdene for de ulike fargene i det synlige området, se lys.
Elektromagnetisk stråling er stråling av energi i form av fotoner som strømmer med lysets hastighet fra en strålingskilde. Elektromagnetisk stråling kan oppfattes som bølger, derfor kalles det også «elektromagnetiske bølger».
Eksempler på elektromagnetisk stråling er:
gammastråling
røntgenstråling
ultrafiolett stråling (UV-stråling)
synlig lys
infrarød stråling (varmestråling)
mikrobølger
radiobølgerMaxwells likninger beskriver elektromagnetismen som interaksjonen mellom svingende elektriske og magnetiske felt. Disse to feltene står ikke stille, men endrer seg hele tiden og brer seg utover fra strålingskilden med lysets hastighet.
Elektromagnetisk stråling har forskjellige egenskaper og bruksområder avhengig av bølgelengden, eller frekvensen. Alt lys er elektromagnetisk stråling. Bølgelengdene for synlig lys strekker seg fra rundt 400 nm til rundt 800 nm (se tabellen).
Elektromagnetisk stråling har både bølge- og partikkelegenskaper. I den klassiske mekanikken ble strålingen beskrevet som bølger, og en slik beskrivelse gjør det mulig å beregne de vanligste egenskapene ved elektromagnetisk stråling. Ved inngangen til 1900-tallet ble det imidlertid klart at en slik beskrivelse ikke er fullstendig og at en fullstendig beskrivelse også innebærer en kvantemekanisk beskrivelse i form av partikler (fotoner). Et foton er den minste energimengden med lys det går an å sende i en bestemt bølgelengde.)
Til forskjell fra mekaniske bølger trenger ikke elektromagnetisk stråling noe medium å forplante seg (propagere) i. Dette aspektet ved elektromagnetisk stråling var lenge gjenstand for diskusjon, men ble vist ved Michelson-Morley-eksperimentet i 1887. Det ble hevdet at universet var fylt av et stoff man kalte eter, og at denne eteren fungerte som medium for den elektromagnetiske strålingen. Michelson-Morley ønsket i utgangspunktet å påvise denne eteren, men eksperimentet deres førte til en avvisning av noen mulighet for eter.
Elektromagnetisk stråling anvendes i mange menneskeskapte innretninger og teknologier – for eksempel til å overføre tv- og radiosendinger samt i trådløse datanett og mobiltelefoni. Elektromagnetisk stråling benyttes også for å varme mat i mikrobølgeovner.
Den kosmiske bakgrunnsstrålingen er nok et eksempel på elektromagnetisk stråling.
Energimengden til et foton er gitt ved formelen
E
=
h
f
=
h
c
λ
{\displaystyle E=hf=h{c \over \lambda }}
, der
f er frekvensen,
h er Plancks konstant,
c er lyshastigheten
og λ (lambda) er bølgelengden til strålingen. Jo kortere bølgelengde, desto mer energi. Grunnen til dette er at ettersom lyshastigheten (den elektromagnetiske strålingens hastighet) er konstant, må frekvensen økes når bølgelengden går ned. Energien i elektromagnetisk stråling ligger altså i frekvensen (bølgebevegelsen) og ikke i hastigheten.
== Helsevirkninger av elektromagnetiske felt/stråling ==
nervesystemet bruker elektriske signaler for kommunikasjon mellom celler i kroppen.
Sollys, radio, annen trådløs teknologi, stråling fra el-nettet og tordenvær er ikke-ioniserende. Det betyr at strålingen ikke har kraft nok til å sette fri ioner (i motsetning til for eksempel røntgenstråler og gammastråler). Men den ikke-ioniserende strålingen kan være sterk nok til å produsere varme der den treffer. Derfor har Norge etablert grenseverdier for menneskeskapt ikke-ioniserende stråling.
Forurensningsloven definerer stråling som en forurensning. Grenseverdiene bestemmes i strålevernforskriften. I 2016 var den på høring, og mange private høringsuttalelser ba om at grenseverdiene måtte skjerpes. Grenseverdiene ble imidlertid videreført, basert på ICNIRPs anbefalinger.
ICNIRP har etablert grenseverdier for termiske effekter som oppstår i løpet av noen minutter. Det er ikke etablert nasjonale grenseverdier for langtidseffekter, ikke-termiske effekter eller differensiering mellom for eksempel barn og voksne eller syke og friske. Men det lagt inn en sikkerhetsmargin mot termiske effekter, og det er differensiert mellom den generelle befolkning og arbeidere som jobber med ikke-ioniserende stråling (under relevant arbeid tillates mer stråling). For annet arbeid gjelder arbeidsmiljølovens forskrift, som også har regler om å minimere ikke-ioniserende stråling i kapittel 16.Til tross for at negative helseeffekter av ikke-ioniserende stråling ikke lar seg påvise, finnes det mange pasienter som hevder at de blir syke av denne type stråling. Disse definerer seg gjerne som el-overfølsomme, men diagnosen har ingen anerkjennelse innen medisinen.
== Referanser ==
== Se også ==
Elektromagnetisk spekter
Polarisering (elektromagnetisme)
El-overfølsomhet |
18 | https://no.wikipedia.org/wiki/Antarktis | 2023-02-01 | Antarktis | ['Kategori:Antarktis', 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P3230 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Verdensdeler'] | Antarktis er området rundt Sørpolen. Navnet kommer fra det greske sammensatte ordet Antarktiké (Aνταρκτική), som betyr «omvendt av Arktis». Navnet Antarktis benyttes på norsk også noe ukorrekt om kontinentet Antarktika, og vice versa.
Likesom Arktis har Antarktis lave temperaturer året rundt, særlig omkring juni måned når der er mørkt døgnet rundt på grunn av vinteren. Om sommeren omkring desember er det lyst døgnet rundt.
Definisjonen for grensen til Antarktis er uklar. Noen benytter den antarktiske konvergens, et skille mellom kaldt havvann i sør og varmt havvann i nord, som naturlig grense. Denne grensen svinger mellom 50° og 60° sørlig breddegrad. Antarktistraktaten gjelder opp til 60° sørlig bredde. Den sørlige polarsirkel benyttes også som en grense.
Antarktistraktaten ble undertegnet i 1959 av tolv land; idag har 45 land undertegnet traktaten. Traktaten forbyr militære aktiviteter og gruvedrift, støtter vitenskapelig forskning, og beskytter Antarktis' økosone. Pågående undersøkelser blir foretatt av mer enn 5000 vitenskapsmenn fra mange nasjoner og med forskjellige forskningsinteresser.
Navnet Antarktis er en latinisert versjon av det greske sammensatte ordet Αntarktiké (Aνταρκτική), betyr «motsatt av Arktis». Antarktikas toppnivådomene er .aq.
| Antarktis er området rundt Sørpolen. Navnet kommer fra det greske sammensatte ordet Antarktiké (Aνταρκτική), som betyr «omvendt av Arktis». Navnet Antarktis benyttes på norsk også noe ukorrekt om kontinentet Antarktika, og vice versa.
Likesom Arktis har Antarktis lave temperaturer året rundt, særlig omkring juni måned når der er mørkt døgnet rundt på grunn av vinteren. Om sommeren omkring desember er det lyst døgnet rundt.
Definisjonen for grensen til Antarktis er uklar. Noen benytter den antarktiske konvergens, et skille mellom kaldt havvann i sør og varmt havvann i nord, som naturlig grense. Denne grensen svinger mellom 50° og 60° sørlig breddegrad. Antarktistraktaten gjelder opp til 60° sørlig bredde. Den sørlige polarsirkel benyttes også som en grense.
Antarktistraktaten ble undertegnet i 1959 av tolv land; idag har 45 land undertegnet traktaten. Traktaten forbyr militære aktiviteter og gruvedrift, støtter vitenskapelig forskning, og beskytter Antarktis' økosone. Pågående undersøkelser blir foretatt av mer enn 5000 vitenskapsmenn fra mange nasjoner og med forskjellige forskningsinteresser.
Navnet Antarktis er en latinisert versjon av det greske sammensatte ordet Αntarktiké (Aνταρκτική), betyr «motsatt av Arktis». Antarktikas toppnivådomene er .aq.
== Geografi ==
Antarktis omfatter kontinentet Antarktika, som har et areal på 14,4 millioner km². Det er plassert på den sørlige halvkulen, nesten helt sør for den sørlige polarsirkelen, og er omkranset av Sørishavet. Mer enn 99,5 % av kontinentet er dekket av is, med en gjennomsnittlig tykkelse på minst 1,6 kilometer.
== Geologi ==
Antarktika består av prekambriske bergarter som er rester etter superkontinentet Gondwana. I vest er grunnfjellet dekket av omdannede mesozoiske sedimenter og intrudert av vulkansk materiale. Havbunnen omkring kontinentet består av basalt som er dannet som følge av havbunnsspredning.
== Dyre- og planteliv ==
Med unntak av sjøfuglene som hekker langs kysten eller i nunatak-området, finnes det ingen virveldyr på kontinentet.
Av større dyr finnes:
pingviner
seler
tannhvaler og bardehvaler
haierAv smådyr og planter finnes:
krepsdyr, som krill og reker – primærføde for en rekke arter
alger – vokser på undersiden av havisen og er primærføde for mange smådyr, for eksempel lyskreps
tangDen antarktiske mikrofaunaen består av protozoer, rundormer, hjuldyr og bjørnedyr, og leddyr som midd, collemboler og lopper.
Dyreplanktonet ble dominert av krepsdyr som copepoder, amfipoder og euphasia-arter som krill. Krill er en nøkkelkomponent i det antarktiske marine økosystemet – særlig viktig er arten antarktisk krill (Euphausia superba) som er primærføden for mange høyerestående arter i økosystemet. Andre viktige byttedyr er pilormer (Chaetognata), maneter (Scyphozoa, Siphonophorida), kammaneter (Ctenophora), snegler og salper (Thaliacea). Bunnfaunaen består i hovedsak av svamper (Porifera) og mosdyr (Bryozoa).
Sørishavet er rikt på blekksprut som er en viktig del av dietten for mange av de større pattedyrartene og sjøfuglene. Videre er det registrert om lag 200 fiskearter sør for den antarktiske konvergensen, 80-100 av disse er bunnfisk. Mange av artene er særegne for Antarktis. 75 % av artene er medlemmer i fem familier som hører til i underordenen Notothenioidei, men det finnes også skater (Rajiformes), ålebrosmer (Zoarchidae) og ringbuker (Liparidae).
Vegetasjonen i Antarktis består av alger, lav og mose. Rundt 300 algearter er observert, ca. 20 av disse lever på eller i is og snø. Det er registrert 200 lavarter, 85 mosearter og 25 levermosearter. To arter av blomstrende planter (Deschampsia antarctica og Colobanthus quitensis) er registrert i de nordligste områdene.
100 alge-arter (inkludert de som lever i/på havisen) utgjør hoveddelen av planteplanktonet i Sørishavet. Sammen med algene er flagellatene en viktig del av næringsgrunnlaget i det marine økosystemet.
== Polarforskning ==
Norsk Polarinstitutt driver den helårsbemannede forskningsstasjonen Troll i Antarktis. Flere andre institutter driver forskning på stasjonen, blant andre Norsk institutt for luftforskning (NILU), som har en luftmålestasjon på Troll. Den ornitologiske feltstasjonen Tor er en bistasjon til Troll, og ligger ca. 100 km lengre mot øst. Totalt har om lag 30 land tilsammen rundt 60 forskningsstasjoner i Antarktis.
=== Viktige forskningsområder ===
Miljøovervåkning
Klima i dag og forhistorisk
Biologi
Zoologi
Glasiologi
== Territorialkrav i Antarktis ==
Territorialkrav i Antarktis er underlagt Antarktistraktaten, som skal sikre at kontinentet ikke blir brukt til finansiell eller militær vinning for administrerende land.
Australia har det største territorialkravet i Antarktis. Norge har siden 1939 gjort krav på området Dronning Maud Land på ca. 2,7 mill. km². Argentinas, Storbritannias og Chiles krav overlapper, og har ført til uoverensstemmelser.
Australia, Frankrike, New Zealand, Norge og Storbritannia har gjensidig anerkjent hverandres krav.
=== Offisielle territorielle krav ===
Det er i dag fortsatt uenighet om de territoriale områdene i Antarktis. Listen nedenfor viser en oversikt over hvilke land som har fremmet territoriale krav der. USA og Sovjetunionen har imidlertid protestert, noe som medførte Antarktistraktaten av 1959. Traktaten verken godtar eller forkaster de territoriale kravene, men legger dem på is så lenge traktaten gjelder.
Traktaten legger til grunn at partene sammen skal vedta anbefalinger som landene skal forplikte seg til å følge i sine respektive områder i Antarktis. Dermed kan det hevdes at Antarktis er herreløst, men synet varierer mellom de ulike statene.
=== Uoffisielle krav ===
=== Historiske krav ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Miljøstatus i Norge: Antarktis
Miljøstatus i Norge: Klima i Antarktis
Isfjellgallerier Arkivert 2. mars 2009 hos Wayback Machine.
Planetary Visions: The Geography of the Poles Se 2D- og 3D-videofilmer.
L.L. Ivanov et al, Topographic map of Livingston Island and Greenwich Island |
19 | https://no.wikipedia.org/wiki/Euklidsk_geometri | 2023-02-01 | Euklidsk geometri | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2015-10', 'Kategori:Euklidsk geometri'] | Euklidsk geometri er et matematisk system tilskrevet den greske matematikeren Euklid fra Alexandria. Euklids bok Elementer var den første systematiske diskusjonen av geometri. Denne boken har vært en av de mest innflytelsesrike bøkene gjennom historien. Den var geometrilærebok i den vestlige verden i nærmere 2000 år.
Metoden gikk ut på å godta noen få aksiomer og deretter utrede flere teoremer fra disse aksiomene. Mange av Euklids resultater hadde allerede blitt bevist av greske matematikere, men Euklid var den første til å vise at disse resultatene kunne bli satt i sammenheng i et avansert deduktivt system.
I 1482 kom den første trykte utgaven - av Erhard Ratdolt (Venezia)
| Euklidsk geometri er et matematisk system tilskrevet den greske matematikeren Euklid fra Alexandria. Euklids bok Elementer var den første systematiske diskusjonen av geometri. Denne boken har vært en av de mest innflytelsesrike bøkene gjennom historien. Den var geometrilærebok i den vestlige verden i nærmere 2000 år.
Metoden gikk ut på å godta noen få aksiomer og deretter utrede flere teoremer fra disse aksiomene. Mange av Euklids resultater hadde allerede blitt bevist av greske matematikere, men Euklid var den første til å vise at disse resultatene kunne bli satt i sammenheng i et avansert deduktivt system.
I 1482 kom den første trykte utgaven - av Erhard Ratdolt (Venezia)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Euklidsk og ikke-euklidsk geometri»; beskrivelse av undervisning i emnet hos Matematisk Institutt ved Universitetet i Bergen: |
20 | https://no.wikipedia.org/wiki/Fagforening | 2023-02-01 | Fagforening | ['Kategori:Arbeidsliv', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fagforbund'] | Fagforening er en sammenslutning av arbeidstakere innenfor samme industrigren eller fag. En fagforening tar vare på interessene til en yrkesgruppe. Fagforeningens fremste oppgaver er å kjempe for bedre lønn og gode arbeidsvilkår. Etter andre verdenskrig har også trygdeordninger, velferdsgoder og ulike politiske solidaritetsspørsmål blitt viktige kampsaker.
I områder med flere bedrifter innenfor samme fag, blir det ofte opprettet fagforeningsklubber på hver enkelt bedrift. De fleste fagforeninger er knyttet til et fagforbund, også kalt fagorganisasjon eller yrkesorganisasjon. Fagforbundene er som regel landsomfattende organisasjoner som er bygd opp av lokale fagforeninger eller avdelinger.
Tradisjonelt ble fagbevegelsen fra midten av 1800-tallet oftest bygd opp rundt fagene, gjerne knyttet til den dominerende produksjonen ved en lokal fabrikk eller primærnæring. Jo større bedriftene var, desto lettere var det å organisere arbeiderne og skape det samholdet og lojaliteten som trengtes i begynnelsen for å forsvare organisasjonsretten. Arbeidstakerne i grafisk industri var tidligst ute, mens andre tidlige grupper var skogsarbeidere, metallarbeidere, fyrstikkarbeidere, og telegrafarbeidere. Det første norske fagforbundet i Norge var Norsk Centralforening for Boktrykkere etablert i 1882.
Disse fagforbundene ble etterhvert organisert i nasjonale hovedsammenslutninger. LO ble etablert i 1899 som en sammenslutning av fagforbund, og er den eldste hovedsammenslutningen i Norge. Etterhvert ble bedriftene sammensatt av mer ulike yrkesgrupper ettersom produksjonen ble mer avansert, og det ble vanligere med industriforbund hvor alle ansatte innen industrien, uavhengig av fagutdanning, organiserte seg. Tidlige industrier som ble fagorganisert omfatter eksempelvis kjemisk industri og verftsindustri. | Fagforening er en sammenslutning av arbeidstakere innenfor samme industrigren eller fag. En fagforening tar vare på interessene til en yrkesgruppe. Fagforeningens fremste oppgaver er å kjempe for bedre lønn og gode arbeidsvilkår. Etter andre verdenskrig har også trygdeordninger, velferdsgoder og ulike politiske solidaritetsspørsmål blitt viktige kampsaker.
I områder med flere bedrifter innenfor samme fag, blir det ofte opprettet fagforeningsklubber på hver enkelt bedrift. De fleste fagforeninger er knyttet til et fagforbund, også kalt fagorganisasjon eller yrkesorganisasjon. Fagforbundene er som regel landsomfattende organisasjoner som er bygd opp av lokale fagforeninger eller avdelinger.
Tradisjonelt ble fagbevegelsen fra midten av 1800-tallet oftest bygd opp rundt fagene, gjerne knyttet til den dominerende produksjonen ved en lokal fabrikk eller primærnæring. Jo større bedriftene var, desto lettere var det å organisere arbeiderne og skape det samholdet og lojaliteten som trengtes i begynnelsen for å forsvare organisasjonsretten. Arbeidstakerne i grafisk industri var tidligst ute, mens andre tidlige grupper var skogsarbeidere, metallarbeidere, fyrstikkarbeidere, og telegrafarbeidere. Det første norske fagforbundet i Norge var Norsk Centralforening for Boktrykkere etablert i 1882.
Disse fagforbundene ble etterhvert organisert i nasjonale hovedsammenslutninger. LO ble etablert i 1899 som en sammenslutning av fagforbund, og er den eldste hovedsammenslutningen i Norge. Etterhvert ble bedriftene sammensatt av mer ulike yrkesgrupper ettersom produksjonen ble mer avansert, og det ble vanligere med industriforbund hvor alle ansatte innen industrien, uavhengig av fagutdanning, organiserte seg. Tidlige industrier som ble fagorganisert omfatter eksempelvis kjemisk industri og verftsindustri.
== I Norge ==
Norges eldste fagforening som fortsatt eksisterer er Norges Farmaceutiske Forening, stiftet i 1858. Den nest eldste som fortsatt eksisterer er Den Typografiske Forening, stiftet i 1872.En stor del av fagforbundene er tilknyttet Norges største lønnstakerorganisasjon, Landsorganisasjonen i Norge (LO). Denne organisasjonen representerer over halvparten av alle som er tilknyttet en yrkesorganisasjon, over 910 000 medlemmer i 2016. I likhet med YS baserer LO seg på å organisere alle utdanningsgrupper på de enkelte arbeidsplassene, i motsetning til Unio og Akademikerne som organiserer bestemte utdanningsgrupper og dermed gjerne har flere fagforbund representert på samme arbeidsplass.
=== Hovedsammenslutninger av fagforbund ===
Landsorganisasjonen i Norge – LO — 930 000 medlemmer (2019)
Unio — 368 000 medlemmer (2019)
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund – YS – 222 000 medlemmer (2019)
Akademikerne — 203 000 medlemmer (2019)
=== Nedlagte ===
Akademikernes Fellesorganisasjon – AF
== Se også ==
Fagforbund
Fagarbeider
Hovedsammenslutning
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
ITUC – International Trade Union Congress
Kjellberg, Anders (1999) "Fagorganisering i Norge og Sverige i et internasjonalt perspektiv", Arbeiderhistorie 1999. Aarbok for Arbeiderbevegelsens Arkiv och Bibliotek (Tema: LO 100 år). Oslo 1999, sid 57-83 |
21 | https://no.wikipedia.org/wiki/ISO_4217 | 2023-02-01 | ISO 4217 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:ISO-standarder', 'Kategori:Lister over ISO-koder', 'Kategori:Valuta'] | ISO 4217 er en internasjonal standard som beskriver valutakodene for offisielle valutaer, etablert av International Organization for Standardization (ISO). Kodene ble innført i 1978.
Standarden er bygd opp med tre bokstaver (versaler) og har blant annet gjort det mulig å standardisere databehandling av valuta, i og med at spesialtegn som ¥, €, $ og £ er gjort overflødige.
De første to bokstavene er de samme som i ISO 3166-1 alfa-2-landskoder (som er lik landskodene på Internett) og den tredje er normalt en forkortelse for pengeenheten. Slik blir for eksempel Japans valuta betegnet JPY (JP for Japan og Y for yen) og norsk valuta NOK (NO for Norge, K for kroner). Overnasjonale valutaer har også ISO-kode på tre bokstaver, der første bokstav er X og de to neste er en forkortelse for navnet på valutaen. Et viktig unntak til denne regelen er euroen, som har koden EUR.
I tillegg er det definert koder for verdifulle metaller (edelmetaller). Også for disse er første bokstav X og de to neste er grunnstoffets kjemiske symbol. For eksempel er ISO 4217-koden for gull XAU.
| ISO 4217 er en internasjonal standard som beskriver valutakodene for offisielle valutaer, etablert av International Organization for Standardization (ISO). Kodene ble innført i 1978.
Standarden er bygd opp med tre bokstaver (versaler) og har blant annet gjort det mulig å standardisere databehandling av valuta, i og med at spesialtegn som ¥, €, $ og £ er gjort overflødige.
De første to bokstavene er de samme som i ISO 3166-1 alfa-2-landskoder (som er lik landskodene på Internett) og den tredje er normalt en forkortelse for pengeenheten. Slik blir for eksempel Japans valuta betegnet JPY (JP for Japan og Y for yen) og norsk valuta NOK (NO for Norge, K for kroner). Overnasjonale valutaer har også ISO-kode på tre bokstaver, der første bokstav er X og de to neste er en forkortelse for navnet på valutaen. Et viktig unntak til denne regelen er euroen, som har koden EUR.
I tillegg er det definert koder for verdifulle metaller (edelmetaller). Også for disse er første bokstav X og de to neste er grunnstoffets kjemiske symbol. For eksempel er ISO 4217-koden for gull XAU.
== Liste over aktive koder ==
== Eksterne lenker ==
Offisiell liste over ISO-4217-valutaer Arkivert 19. august 2008 hos Wayback Machine. |
22 | https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%B8derasjon | 2023-02-01 | Føderasjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Føderalisme'] | En føderasjon (også kalt en føderalstat eller en forbundsstat) er en stat bestående av delvis autonome, men ikke fullstendig suverene, delstater med separate regjeringer og til dels egen lovgivning. Føderasjoner skiller seg fra enhetsstater ved at den utøvende og lovgivende makt er delt mellom en sentralregjering og delstatene.
Suvereniteten er delt mellom de to nivåene, og delstatenes makt vil normalt være sikret gjennom en konstitusjon som ikke kan endres uten samtykke fra begge nivåer. Konstitusjonen vil avgjøre hvilke typer av vedtak som kan treffes av de respektive nivåene. Det vil normalt være slik at det er sentralregjeringen som har ansvar for forholdet til andre stater.
Eksempler på føderasjoner er Tyskland, USA og Sveits mens Norge og Frankrike er eksempler på sentralstater. Begrepet konføderasjon betegner en løsere allianse enn føderasjoner. Mens en føderasjon er en forbundsstat, er en konføderasjon et statsforbund, der suvereniteten er lagt til medlemmene.
| En føderasjon (også kalt en føderalstat eller en forbundsstat) er en stat bestående av delvis autonome, men ikke fullstendig suverene, delstater med separate regjeringer og til dels egen lovgivning. Føderasjoner skiller seg fra enhetsstater ved at den utøvende og lovgivende makt er delt mellom en sentralregjering og delstatene.
Suvereniteten er delt mellom de to nivåene, og delstatenes makt vil normalt være sikret gjennom en konstitusjon som ikke kan endres uten samtykke fra begge nivåer. Konstitusjonen vil avgjøre hvilke typer av vedtak som kan treffes av de respektive nivåene. Det vil normalt være slik at det er sentralregjeringen som har ansvar for forholdet til andre stater.
Eksempler på føderasjoner er Tyskland, USA og Sveits mens Norge og Frankrike er eksempler på sentralstater. Begrepet konføderasjon betegner en løsere allianse enn føderasjoner. Mens en føderasjon er en forbundsstat, er en konføderasjon et statsforbund, der suvereniteten er lagt til medlemmene.
== Forbundsrepublikker ==
Forbundsrepublikk er en føderal republikk der delstatene er medlemmer av forbundsrepublikken.Eksempler på forbundsrepublikker:
Tyskland
Østerrike
USA fra 1787
Brasil
Mexico
Russland
India fra 1947
Etiopia
Mikronesiaføderasjonen
Nigeria
Pakistan
SveitsEksempler på historiske forbundsrepublikker:
Weimarrepublikken 1918/19–1934/35
Jugoslavia 1945–2003 (og Serbia og Montenegro (2003–2006))
Tsjekkoslovakia 1968–1992
== Se også ==
Føderalisme
== Referanser ==
== Kilder ==
«forbundsstat», fra Store norske leksikon
== Eksterne lenker ==
(en) Federación – kategori av bilder, video eller lyd på Commons |
23 | https://no.wikipedia.org/wiki/Fotografi | 2023-02-01 | Fotografi | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Fotografi', 'Kategori:Kunstteknikker', 'Kategori:Medier', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Viktige stubber', 'Kategori:Visuell kommunikasjon'] | Se også Fotografi (tidsskrift)
Fotografi er en permanent gjengivelse av et bilde ved hjelp av lys, optikk og lysfølsomme materiale som kan lagre bildeinformasjonen. Gjengivelsen kan være monokromatisk (sort/hvitt) eller flerfarget.
Et fotografisk bilde dannes ved å eksponere en lysfølsom overflate, for eksempel en film eller en lysfølsom bildebrikke, for lysstråler gjennom et optisk system (kamera). Det optiske systemet kan være så enkelt som et hull, en optisk linse eller et objektiv, som er et sett av linseelementer som samler og fokuserer lysstrålene.
Et fotografi er, i motsetning til maleri, grafikk eller andre former for bilder, en eksakt gjengivelse av motivet som dannes i eksponeringsøyeblikket. Men ønsker man et mer kunstnerisk uttrykk eller av annen årsak å endre på fotoet kan man etterbehandle det enten, med manuell fargelegging, retusjering, redigering eller etterbehandling ved hjelp av forskjellig programvare.
Fotografier har være viktige for å dokumentere historiske hendelser og dagliglivet tilbake i historien. | Se også Fotografi (tidsskrift)
Fotografi er en permanent gjengivelse av et bilde ved hjelp av lys, optikk og lysfølsomme materiale som kan lagre bildeinformasjonen. Gjengivelsen kan være monokromatisk (sort/hvitt) eller flerfarget.
Et fotografisk bilde dannes ved å eksponere en lysfølsom overflate, for eksempel en film eller en lysfølsom bildebrikke, for lysstråler gjennom et optisk system (kamera). Det optiske systemet kan være så enkelt som et hull, en optisk linse eller et objektiv, som er et sett av linseelementer som samler og fokuserer lysstrålene.
Et fotografi er, i motsetning til maleri, grafikk eller andre former for bilder, en eksakt gjengivelse av motivet som dannes i eksponeringsøyeblikket. Men ønsker man et mer kunstnerisk uttrykk eller av annen årsak å endre på fotoet kan man etterbehandle det enten, med manuell fargelegging, retusjering, redigering eller etterbehandling ved hjelp av forskjellig programvare.
Fotografier har være viktige for å dokumentere historiske hendelser og dagliglivet tilbake i historien.
== Etymologi ==
Ordet fotografi kommer fra gresk og består av ordene φῶς (phos) som betyr lys og γραφή (graphê) som betyr tegning. Sammen forstås de som å tegne med lys eller lystegning.
== Fotografiets historie ==
Fotografiet er resultatet av å kombinere flere tekniske oppdagelser. I lang tid før de første fotografier var laget, oppfant Abu-Ali al-Hasan ibn al-Haitham (Alhazen) (965–1040) camera obscura eller hullkameraet, Albertus Magnus (1139–1238) oppdaget sølvnitrat og Georges Fabricius (1516–1571) oppdaget sølvklorid. Daniel Barbaro beskrev et diafragma i 1568. Wilhelm Homberg beskrev hvordan lyset mørknet noen kjemikalier (fotokjemisk effekt) i 1694. Boken Giphantie (av den franske Thiphaigne de La Roche, 1729–1774) beskrev hva som kan bli fortolket som fotografi.
Fotografiet som anvendelig prosess går tilbake til 1820-årene, med utviklingen av kjemisk fotografi. Det første stabile fotografiet var et bilde produsert i 1826 av den franske oppfinneren Joseph Nicéphore Niépce. Bildet hadde åtte timers eksponeringstid, så han forsøkte å finne en ny prosess. Han arbeidet sammen med Louis Daguerre, de eksperimenterte med sølvforbindelser basert på en oppdagelse av Johann Heinrich Schultz i 1724, at en sølv- og krittmikstur mørkner når den blir eksponert for lys. Niépce døde i 1833, men Daguerre fortsatte arbeidet og nådde omsider høydepunktet med utviklingen av daguerreotypiet i 1839.
Hercules Florence laget allerede i 1832 en svært lik prosess, og han kalte den Photographie. William Fox Talbot hadde tidligere oppdaget en annen måte å ordne et sølvprosessbilde, men hadde holdt det hemmelig. Etter å ha lest om Daguerres oppfinnelse, foredlet Talbot sin prosess, slik at den kunne bli rask nok til å ta fotografier av mennesker. Innen 1840 hadde Talbot oppfunnet kalotyp-prosessen, som lager negative bilder. John Herschel laget mange bidrag til de nye metodene. Han oppfant cyanotyp-prosessen, nå kjent som blåkopi. Han var den første som brukte betegnelsene «fotografi», «negativ» og «positiv».
Helt siden fotografiets barndom hadde mange eksperimentert med ulike metoder for fargefotografering, og i 1907 introduserte Brødrene Lumière Autochrome for markedet, den første kommersielt tilgjengelige metoden for å ta bilder i farger. Brødrenes fremgangsmåte gikk blant annet ut på å dekke en glassplate med en film bestående av kornene i potetstivelse. Disse stivelseskornene hadde på forhånd blitt badet i fargestoff, slik at de var henholdsvis røde, grønne og blå og fungerte dermed som et lysfilter. Dette laget ble igjen dekket av et tynt lag emulert væske. Å ta et bilde forutsatte likevel relativt lang eksponeringstid, og glassplatene var tunge for fotografer å ha med seg på reise, så da fotografisk film begynte å dukke opp i 30-årene, ble Autochrome gradvis faset ut.
== Fotografiet i dag ==
I dag fotograferer vi flere bilder enn noen gang før. Muligheten til å fotografere med mobiltelefon, som de fleste har for hånden, har vært sterkt medvirkende til dette. Men også digitalkameraet som gjør det enkelt og rimelig å ta bilder har vært medvirkende. Når man benytter fotografisk film må man først kjøpe en filmrull med 24 eller 36 bilder, så må man ta alle bildene før man sender filmen inn til fremkalling. Det tar lang tid før man får se bildene og man har ingen mulighet til å redigere dem. Kostnaden blir også høy i forhold til digitalkamera eller mobiltelefon.
Det at det er enkelt å rimelig ta bilder gjør at vi er omgitt av bilder hele tiden, også på internett og sosiale medier. Kjappe bilder er forbruksvare for alle. Aktiviteten i samfunnet, både når det gjelder tekst, lyd og bilder, er større i dag enn noen gang.
Mange har bildene sine lagret digitalt på mobiltelefonen eller på et annet datamedia. Men også mange ønsker å benytte egne bilder i fysisk form som veggbilder eller album. Før hadde man kun mulighet til å få bildene på fotopapir men nå kan man også få bilder på lerret, akrylglass eller aluminiumplater.
== Fotografi sjangere ==
=== Portrettfotografier ===
Utdypende artikkel: Portrett
Portrettfotografi er en av de eldste formene for fotografi, den er like gammel som fotografiet. Det er, som i malerkunsten, en populær sjanger som primært registrerer utseendet til modellen. Men skal også vise personens individuelle egenskaper, natur og uttrykk.
=== Familiefotografier ===
I tillegg til portretter er også familiefotografier populære. Før i tiden var familiefotografiene gjerne av flere generasjoner med foreldre og barn pent oppstilt, hadde man tjenere eller andre i arbeid kunne enkelte ganger også de være med. Senere er disse typer fotografier mer uformelle.
=== Selfie ===
Utdypende artikkel: Selfie
Etter at mobiltelefoner med kamera ble vanlig, ble selfie populære. En selfie er et selvportrett, gjerne sammen med en eller flere venner, kjente personer eller med kjente steder i bakgrunnen. Selfie-er deles ofte på sosiale medier som Facebook, Instagram og Twitter.
=== Gruppefotografi ===
Når fotografering ble vanlig dukket også bilder av grupper som ansatte ved en fabrikk, ansatte og elver ved skoler, medlemmer av kommunestyrer, sportsklubber, osv.
=== Gatefotografi ===
Gatefotografering er en form for dokumentarfotografering hvor fotografen og objektet befinner seg i virkelige situasjoner i offentlige rom som gater, parker, strender, kjøpesentre eller politiske møter.
=== Landskap og naturfotografi ===
Landskap, natur og dyrefotografering har alltid vært en populær sjanger. Før var det fotografer som hadde spesialisert seg på å reise rundt å ta naturfotografier. Sener kom postkort fotografene som reiste rundt i landet og fotograferte hver by, tettsted og severdighet som fantes, og også flotte landskapsfotografier.
Også i nyere tid er denne sjangeren populær. Det legges nå mer arbeidet i forberedelsene og etterarbeidet ved hjelp av forskjellig programvare. Særlig innen dyr og fuglefotografi blir det lagt ned mye arbeid med rigging av motivet, bakgrunn og utlegging av mat.
Landskapsfotografering er også populært blant andre enn profesjonelle fotografer, fordi det finnes uendelig med variasjon i bildene, og det trenger ikke ta så lang tid for at du skal få fine bilder. Det kreves heller ikke noe ekstremt utstyr, som raske kameraer med lange teleobjektiv eller et helt fotostudio for å begynne med landskapsfotografering.
Dyr og fuglefotografi derimot krever utstyr som teleobjektiv og stativ.
=== Reklame ===
Reklamefoto er fotografier som blir brukt av reklamemedier. Man kan blant annet finne reklamebilder i brosjyrer, på nettsteder, på plakater og i magasiner og aviser.Den tradisjonelle oppfattelsen av fotografi er at det er et bilde som står i et nært forhold til virkeligheten. Den eller det som er avbildet befant seg faktisk foran kamera i det øyeblikket bildet ble tatt. Denne beskrivelsen av et bilde passer bedre til et pressebilde enn til et reklamebilde. Reklamefotoet har et annet formål enn pressefotoet. Reklamefotoet skal spille på de drømmene målgruppen har, eventuelt presentere produktet på en best mulig måte.
Manipulering av et reklamebilde er lov, fordi leseren vet at hun har med et reklamebilde å gjøre. Manipulering gjøres for å stille produktet i et best mulig lys, og for å få produktet til å se bedre ut.
Når man skal selge et produkt med reklamefoto kan man enten fokusere på produktets design eller på produktets spesifikasjoner. Skal man reklamere for et produkt viser man gjerne produktets detaljer. Skal man annonsere for et produkt fokuserer man gjerne på produktets status og produktets spesifikasjoner.
Reklamebilder blir ofte tatt i studio, men skal man promotere for en bedrift lønner det seg å ta bildene på bedriftens kontorer eller arbeidsstedet til bedriften. En vanlig måte å promotere bedrifter på er ved å ta av arkitektbilder eller bilder av bygninger så bedriften kan bli sett på som et produkt.
Mat kan bli fotografert til menyer eller til aviser/magasiner. Man kan enten ha fokuset på maten, eller så kan man ha fokus på stemningen som blir når man spiser maten.
Motebilder kan brukes i både reklamer og i magasiner. Det finnes flere forskjellige typer motebilder, fra katalogbilder, hvor hele plagget skal vises, til bilder hvor klærne brukes i uvanlige sammenhenger og på dynamiske måter.
== Fotokunst ==
Utdypende artikkel: Fotokunst
Fotokunst er fotografi skapt i tråd med fotografens visjon som kunstner, og bruken av fotografiet som medium for kreative uttrykk. Målet med kunstfotografering er å uttrykke en idé, et budskap eller en følelse. Dette står i kontrast til dokumentasjonsfotografi, som fotojournalistikk, som gir en dokumentarisk visuell redegjørelse for spesifikke emner og hendelser. May-Irane Aasen
Også i Norge har vi gjennom årene hatt flere dyktige fotokunstnere som Kåre Kivijärvi, Vibeke Tandberg, Rolf Aamot, Tom Sandberg, Per Maning, May-Irane Aasen og Mette Tronvoll.
== Fotografer ==
Utdypende artikkel: Fotograf
Den som tar fotografiet blir omtalt som fotografen. Tittelen «fotograf» er ikke beskyttet, så hvem som helst kan kalle seg det.
Det har gjennom tidene vært en rekke dyktige norske profesjonelle fotografer som: Louise Abel (1841-1907), Andreas Mathias Anderssen (1849-1943), Oddleiv Apneseth (1955– ), Hans Jørgen Brun (1945– ), Gustav Borgen (1865-1926), Olai Fauske (1887-1944), Sverre M. Fjelstad (1930– ), Andrea Gjestvang (1981– ), Arnfinn Johnsen (1958– ), Knud Knudsen (1832-1915), Morten Krogvold (1950– ), Elisabeth Meyer (1899-1968), Espen Rasmussen (1976– ), Narve Skarpmoen (1868-1930), Marthinius Skøien (1849-1916), Paul Stang (1888-1923), Anders Beer Wilse (1865-1949) og May-Irene Aasen (1963– ).
Før var det også mange dyktige postkort fotografer som dro rundt i Norge, den mest kjente av disse er vel Carl Normann (1886-1960).
== Kamerafunksjoner ==
Utdypende artikkel: Kamera
== Tradisjonell, fotokjemisk fotografi ==
En eksponert fotografisk film fremkalles gjennom en kjemisk behandling og fikseres for å avslutte prosessen og gjøre bildet langtidsstabilt. Den fremkalte og fikserte filmen er vanligvis transparent og kan gjengi bildet negativt eller positivt (lysbilde). Ved å eksponere lysfølsomt papir med avbildningen på en negativ film fremkommer et positivt «fotografi». Normalt er både film og papir «negativt», og det positive fotografiet fremkommer først gjennom en slik totrinnsprosess.
== Digital fotografi ==
Ved digital fotografering benyttes i stedet for fotografisk film en lysfølsom bildebrikke med et høyt antall små sensorer (piksler) og et minnekort. Bildebrikken omdanner lysets intensitet for hvert av de små bildepunktene elektronisk til numeriske rådata, før de lagres som en digital bildefil på et permanentlager. De fleste digitale kameraer har innebygd en datamaskin som behandler bildebrikkens rådata og danner et ferdig digitalt bilde som kan vises på en dataskjerm. En slik skjerm finnes også på de fleste digitale kameraer. Bildefilen kan overføres til en separat datamaskin, hvor bildedataene kan redigeres i et bilderedigeringsprogram, også kalt et digitalt mørkerom.
== Se også ==
Kamera
Digital fotografi
Fotoalbum
Fotografirett
Fotojournalistikk
Fotomanipulasjon
Fremkallingsvæske
Håndkolorering
Lomografi
Ortofoto
Polarisering (elektromagnetisme)
Røntgen
== Referanser ==
== Kilder ==
What Is Commercial Photography? Arkivert 10. februar 2013 hos Wayback Machine., Steve’s Digicams
Hellesylt, Gunnulv: Mediekommunikasjon 1. Aschehoug, 2009
== Eksterne lenker ==
(en) Photography – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Photography – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Søkbar digitalkopi av Teknologisk forlags store bok om fotografi av John Hedgecoe, utgitt 1995
Søkbar digitalkopi av Foto for begynnere av Michael Langford, utgitt av Schibsted 1995 |
24 | https://no.wikipedia.org/wiki/FTP | 2023-02-01 | FTP | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Internett-protokoller', 'Kategori:Sider som bruker magiske RFC-lenker'] | File Transfer Protocol (FTP) er en standardisert applikasjons-protokoll for overføring av filer i et TCP/IP-basert nettverk, og involverer to parter - en 'klient' og en 'server'. Protokollen er definert i standarddokumentet RFC 959 med senere utvidelser og definerer funksjoner, kommandoer og mekanismer for overføring og manipulering av filer mellom klient og tjener. Den angir ikke hvordan brukergrensesnittet skal implementeres, men det har i årenes løp utviklet seg en de facto standard for FTP-klienter med kommandolinje. Hele eller deler av protokollen ble etterhvert innebygget i mange såkalte 'file-managers', nettlesere og spesialprogrammer som FileZilla, et åpen kildekode prosjekt som omfatter både klient og tjener. For nettlesere endret dette seg etter 2020, da FTP-støtten først ble 'utkoblet', senere fjernet fra de de mest populære variantene – som Chrome, Firefox og Safari.Klient og tjener i FTP-sammenheng er programmer, ikke maskiner. En FTP-server kan like gjerne kjøres på en liten PC som en stor server-maskin. For eksempel har programpakken MTCP for MS-DOS en enkel server-implementasjon i tillegg til en FTP-klient. Likeledes kan FTP-servere også kjøres på laptops og IoT-enheter helt ned til frimerke-størrelse.En FTP-server er et 'bakgrunns-progam' som lytter etter forespørsler fra nettverket, etablerer forbindelse og sørger for autentisering (innlogging). Forbindelsen opprettholdes til klienten logger seg av eller til manglende aktivitet trigger automatisk utlogging, typisk 15 minutter. Mange servere støtter såkalt anonym innlogging, som betyr at hvem som helst får tilgang, typisk til et begrenset antall funksjoner - som å liste og hente filer. Anonym FTP var viktig for distribusjon av programvare, oppdateringer, dokumenter og annen åpen informasjon før HTTP overtok oppgaven for brukere flest.
FTP-klienten er ofte et brukerprogram med grafisk brukergrensesnitt eller kommandolinje der brukeren kan hente, sende og manipulere filer på serveren. FTP-klienter finnes for de fleste plattformer, men er ikke nødvendigvis installert – ofte av sikkerthetsmessige årsaker. Protokollen er åpen, uten kryptering og dermed enkel å 'avlytte' med lett tilgjengelige verktøy som tcpdump og Wireshark. FTPS eller 'FTP Secure', som sikrer både autentisering og dataoverføring via TLS/SSL, løser denne utfordringen, men er lite implementert – blant annet fordi det i dag finnes bedre og sikrere alternativer for de fleste anvendelser (mer om sikkerhet nedenfor).
| File Transfer Protocol (FTP) er en standardisert applikasjons-protokoll for overføring av filer i et TCP/IP-basert nettverk, og involverer to parter - en 'klient' og en 'server'. Protokollen er definert i standarddokumentet RFC 959 med senere utvidelser og definerer funksjoner, kommandoer og mekanismer for overføring og manipulering av filer mellom klient og tjener. Den angir ikke hvordan brukergrensesnittet skal implementeres, men det har i årenes løp utviklet seg en de facto standard for FTP-klienter med kommandolinje. Hele eller deler av protokollen ble etterhvert innebygget i mange såkalte 'file-managers', nettlesere og spesialprogrammer som FileZilla, et åpen kildekode prosjekt som omfatter både klient og tjener. For nettlesere endret dette seg etter 2020, da FTP-støtten først ble 'utkoblet', senere fjernet fra de de mest populære variantene – som Chrome, Firefox og Safari.Klient og tjener i FTP-sammenheng er programmer, ikke maskiner. En FTP-server kan like gjerne kjøres på en liten PC som en stor server-maskin. For eksempel har programpakken MTCP for MS-DOS en enkel server-implementasjon i tillegg til en FTP-klient. Likeledes kan FTP-servere også kjøres på laptops og IoT-enheter helt ned til frimerke-størrelse.En FTP-server er et 'bakgrunns-progam' som lytter etter forespørsler fra nettverket, etablerer forbindelse og sørger for autentisering (innlogging). Forbindelsen opprettholdes til klienten logger seg av eller til manglende aktivitet trigger automatisk utlogging, typisk 15 minutter. Mange servere støtter såkalt anonym innlogging, som betyr at hvem som helst får tilgang, typisk til et begrenset antall funksjoner - som å liste og hente filer. Anonym FTP var viktig for distribusjon av programvare, oppdateringer, dokumenter og annen åpen informasjon før HTTP overtok oppgaven for brukere flest.
FTP-klienten er ofte et brukerprogram med grafisk brukergrensesnitt eller kommandolinje der brukeren kan hente, sende og manipulere filer på serveren. FTP-klienter finnes for de fleste plattformer, men er ikke nødvendigvis installert – ofte av sikkerthetsmessige årsaker. Protokollen er åpen, uten kryptering og dermed enkel å 'avlytte' med lett tilgjengelige verktøy som tcpdump og Wireshark. FTPS eller 'FTP Secure', som sikrer både autentisering og dataoverføring via TLS/SSL, løser denne utfordringen, men er lite implementert – blant annet fordi det i dag finnes bedre og sikrere alternativer for de fleste anvendelser (mer om sikkerhet nedenfor).
== Historie ==
FTP er Internettets eldste verktøy og første applikasjons-protokoll med opprinnelse tilbake til 1970 (RFC 114). I tillegg til å muliggjøre overføring av filer og data mellom digitale systemer i sann tid, ble FTP fundament for de første Internett-baserte e-post implementasjonene.I parallell med utviklingen av først ARPAnettet og deretter Internettet er FTP-standarden blitt revidert og utvidet en rekke ganger, senest i 2007 (RFC 3659). Med RFC 765 i 1980 fikk FTP den form og de protokoll-mekanismer den har i dag. Ytterligere funksjonelle og sikkerhetsrelaterte utvidelser kom i 1985, 1997, 1999 og til slutt i 2007. De mange utvidelsene til tross er FTP i dag med få unntak bakover-kompatibel med standarden fra 1980 (RFC 765).
Utvidelsene har gitt FTP tilstrekkelig funksjonalitet til å implementere fullfunksjons nettverksbaserte filsystemer (engelsk 'remote file systems'). Et eksempel på en slik implementasjon er CurlFtpFS, som via FTP kobler serverens filsystem inn i det lokale filsystemet på en Linux maskin – etter samme modell som for eksempel NFS. Likeledes har en rekke utviklingsverktøy bygget inn FTP i sin egen filbehandling slik at filer på andre maskiner kan manipuleres og redigeres som om de var lokale, for eksempel BBedit.
== Protokoll ==
Som applikasjonsprotokoll er FTP basert på TCP for pålitelig overføring av kommandoer og data. Protokollen definerer en kommandokanal der klient og tjener utveksler enkle tekst-baserte kommandoer og like enkle responser. For eksempel vil kommandoen 'RETR fil1.dat' be serveren om å sende angitte fil hvis den finnes og er tilgjengelig. Svaret fra serveren vil være '200 OK' hvis alt er i orden, eventuelt en annen kode som indikerer hvilken feil som oppsto. Deretter starter overføringen, som foregår via en egen datakanal. Kommandokanalen – i realiteten en enkel Telnet-forbindelse – er åpen så lenge innloggingen varer, mens datakanaler åpnes og lukkes for hver transaksjon. TCP-port 21 for kommando og 20 for data er standard, men både klient og server kan velge andre porter. FTP-protokollen definerer også kommandoer for manipulering av filer, konvertering av data og filnavn, og håndtering av ulike tegnsett. En del av disse er i praksis utgått på dato, men fortsatt med i spesifikasjonen.
I nyere tid har FTP fått flere modi. Opprinnelig ble datakanalen som etableres for hver transaksjon, åpnet og lukket av serveren. Dette kalles 'aktiv modus'. Med introduksjonen av brannmurer som stenger for 'tilfeldige' forbindelser utenfra, og NAT-protokollen, som muliggjør mange nettklienter på samme Internett-adresse, er dette ikke lenger mulig. Derfor ble 'passiv modus' introdusert, der rollene er byttet og klienten har ansvaret for datakanalen. Den praktiske forskjellen er imidlertid minimal og siden NAT og brannmurer er så utbredte, er passiv modus i dag standard for de fleste FTP klient-implementasjoner.
== Sikkerhet ==
Behovet for å tenke sikkerhet var fraværende da FTP ble til på 1970-tallet og utvidet på 1980-tallet. Dette problemet er felles for alle de tidlige tjeneste-protokollene i Internettet, som Telnet, SMTP, SNMP, POP og IMAP. Alle data, også brukernavn og passord ved innlogging, blir sendt i klartekst og kan 'sniffes' på nettet med enkle verktøy. I kompatibilitetens navn gjelder dette fortsatt hvis de opprinnelige mekanismene brukes. RFC 2228 spesifiserer FTPS, utvidelser som via TLS/SSL standarden sikrer både autentisering og overføring, og legger til mulighet for autorisering, som tidligere ikke var tilgjengelig i FTP.
FTPS og RFC 2228 introduserer to varianter av kryptert FTP, 'implisitt FTPS' og 'eksplisitt FTPS'. Førstnevnte lytter på en annen port enn standard FTP og setter opp sikkerhetsmekanismene automatisk, mens sistnevnte, den eksplisitte varianten, utvider den vanlige serveren med nye kommandoer. Implisitt FTPS ble senere, i RFC 3659, fjernet. I dag er kun eksplisitt FTPS, noen ganger kalt FTPES, i praktisk bruk. Navnelikheten til tross, FTPS er ikke det samme som SFTP.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
RFC 959 – File Transfer Protocol
RFC 1579 – Firewall Friendly FTP
RFC 2228 – FTP Security Extensions
RFC 2428 – FTP Extensions for IPv6 and NATs
RFC 2640 – Internationalization of the File Transfer Protocol
RFC 3659 – Extensions to FTP
RFC 4217 – Securing FTP with TLSServereVsFTPd (Unix)
ProFTPd (Unix/Linux)
CurlFtpFS (Unix/Linux)
Pure-FTPd (Unix)
FileZilla Server (Windows)
FTP Server Test (Online, verktøy for testing av FTP servere))Klient til WindowsFilezilla
SmartFTPKlient til LinuxKBear
gFTP
GNU Midnight Commander
Konqueror – kun anonym FTPKlient til MacintoshCyberduck
ForkLift
Transmit
FetchWeb-baserte FTP-klienterDet finnes flere web-baserte FTP-klienter. phpWebFTP er blant dem. Det er en installasjon av den på thorrune.net, mens den offisielle hjemmesiden er her, på v-wijk.net
Alternativer til FTPSCP er en påbygning på SSH for sikker overføring av filer. Funksjonaliteten er modellert etter Unix/Linux cp (copy) kommando og kan overføre enkeltfiler eller hierarkier.
SFTP – FTP-lignende med SSH som underliggende protokoll.
rsync – Program og mekanisme for filoverføring og synkronisering av filer mellom systemer. Benytter SSH for krypterte overføringer. |
25 | https://no.wikipedia.org/wiki/FTP | 2023-02-01 | FTP | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Internett-protokoller', 'Kategori:Sider som bruker magiske RFC-lenker'] | File Transfer Protocol (FTP) er en standardisert applikasjons-protokoll for overføring av filer i et TCP/IP-basert nettverk, og involverer to parter - en 'klient' og en 'server'. Protokollen er definert i standarddokumentet RFC 959 med senere utvidelser og definerer funksjoner, kommandoer og mekanismer for overføring og manipulering av filer mellom klient og tjener. Den angir ikke hvordan brukergrensesnittet skal implementeres, men det har i årenes løp utviklet seg en de facto standard for FTP-klienter med kommandolinje. Hele eller deler av protokollen ble etterhvert innebygget i mange såkalte 'file-managers', nettlesere og spesialprogrammer som FileZilla, et åpen kildekode prosjekt som omfatter både klient og tjener. For nettlesere endret dette seg etter 2020, da FTP-støtten først ble 'utkoblet', senere fjernet fra de de mest populære variantene – som Chrome, Firefox og Safari.Klient og tjener i FTP-sammenheng er programmer, ikke maskiner. En FTP-server kan like gjerne kjøres på en liten PC som en stor server-maskin. For eksempel har programpakken MTCP for MS-DOS en enkel server-implementasjon i tillegg til en FTP-klient. Likeledes kan FTP-servere også kjøres på laptops og IoT-enheter helt ned til frimerke-størrelse.En FTP-server er et 'bakgrunns-progam' som lytter etter forespørsler fra nettverket, etablerer forbindelse og sørger for autentisering (innlogging). Forbindelsen opprettholdes til klienten logger seg av eller til manglende aktivitet trigger automatisk utlogging, typisk 15 minutter. Mange servere støtter såkalt anonym innlogging, som betyr at hvem som helst får tilgang, typisk til et begrenset antall funksjoner - som å liste og hente filer. Anonym FTP var viktig for distribusjon av programvare, oppdateringer, dokumenter og annen åpen informasjon før HTTP overtok oppgaven for brukere flest.
FTP-klienten er ofte et brukerprogram med grafisk brukergrensesnitt eller kommandolinje der brukeren kan hente, sende og manipulere filer på serveren. FTP-klienter finnes for de fleste plattformer, men er ikke nødvendigvis installert – ofte av sikkerthetsmessige årsaker. Protokollen er åpen, uten kryptering og dermed enkel å 'avlytte' med lett tilgjengelige verktøy som tcpdump og Wireshark. FTPS eller 'FTP Secure', som sikrer både autentisering og dataoverføring via TLS/SSL, løser denne utfordringen, men er lite implementert – blant annet fordi det i dag finnes bedre og sikrere alternativer for de fleste anvendelser (mer om sikkerhet nedenfor).
| File Transfer Protocol (FTP) er en standardisert applikasjons-protokoll for overføring av filer i et TCP/IP-basert nettverk, og involverer to parter - en 'klient' og en 'server'. Protokollen er definert i standarddokumentet RFC 959 med senere utvidelser og definerer funksjoner, kommandoer og mekanismer for overføring og manipulering av filer mellom klient og tjener. Den angir ikke hvordan brukergrensesnittet skal implementeres, men det har i årenes løp utviklet seg en de facto standard for FTP-klienter med kommandolinje. Hele eller deler av protokollen ble etterhvert innebygget i mange såkalte 'file-managers', nettlesere og spesialprogrammer som FileZilla, et åpen kildekode prosjekt som omfatter både klient og tjener. For nettlesere endret dette seg etter 2020, da FTP-støtten først ble 'utkoblet', senere fjernet fra de de mest populære variantene – som Chrome, Firefox og Safari.Klient og tjener i FTP-sammenheng er programmer, ikke maskiner. En FTP-server kan like gjerne kjøres på en liten PC som en stor server-maskin. For eksempel har programpakken MTCP for MS-DOS en enkel server-implementasjon i tillegg til en FTP-klient. Likeledes kan FTP-servere også kjøres på laptops og IoT-enheter helt ned til frimerke-størrelse.En FTP-server er et 'bakgrunns-progam' som lytter etter forespørsler fra nettverket, etablerer forbindelse og sørger for autentisering (innlogging). Forbindelsen opprettholdes til klienten logger seg av eller til manglende aktivitet trigger automatisk utlogging, typisk 15 minutter. Mange servere støtter såkalt anonym innlogging, som betyr at hvem som helst får tilgang, typisk til et begrenset antall funksjoner - som å liste og hente filer. Anonym FTP var viktig for distribusjon av programvare, oppdateringer, dokumenter og annen åpen informasjon før HTTP overtok oppgaven for brukere flest.
FTP-klienten er ofte et brukerprogram med grafisk brukergrensesnitt eller kommandolinje der brukeren kan hente, sende og manipulere filer på serveren. FTP-klienter finnes for de fleste plattformer, men er ikke nødvendigvis installert – ofte av sikkerthetsmessige årsaker. Protokollen er åpen, uten kryptering og dermed enkel å 'avlytte' med lett tilgjengelige verktøy som tcpdump og Wireshark. FTPS eller 'FTP Secure', som sikrer både autentisering og dataoverføring via TLS/SSL, løser denne utfordringen, men er lite implementert – blant annet fordi det i dag finnes bedre og sikrere alternativer for de fleste anvendelser (mer om sikkerhet nedenfor).
== Historie ==
FTP er Internettets eldste verktøy og første applikasjons-protokoll med opprinnelse tilbake til 1970 (RFC 114). I tillegg til å muliggjøre overføring av filer og data mellom digitale systemer i sann tid, ble FTP fundament for de første Internett-baserte e-post implementasjonene.I parallell med utviklingen av først ARPAnettet og deretter Internettet er FTP-standarden blitt revidert og utvidet en rekke ganger, senest i 2007 (RFC 3659). Med RFC 765 i 1980 fikk FTP den form og de protokoll-mekanismer den har i dag. Ytterligere funksjonelle og sikkerhetsrelaterte utvidelser kom i 1985, 1997, 1999 og til slutt i 2007. De mange utvidelsene til tross er FTP i dag med få unntak bakover-kompatibel med standarden fra 1980 (RFC 765).
Utvidelsene har gitt FTP tilstrekkelig funksjonalitet til å implementere fullfunksjons nettverksbaserte filsystemer (engelsk 'remote file systems'). Et eksempel på en slik implementasjon er CurlFtpFS, som via FTP kobler serverens filsystem inn i det lokale filsystemet på en Linux maskin – etter samme modell som for eksempel NFS. Likeledes har en rekke utviklingsverktøy bygget inn FTP i sin egen filbehandling slik at filer på andre maskiner kan manipuleres og redigeres som om de var lokale, for eksempel BBedit.
== Protokoll ==
Som applikasjonsprotokoll er FTP basert på TCP for pålitelig overføring av kommandoer og data. Protokollen definerer en kommandokanal der klient og tjener utveksler enkle tekst-baserte kommandoer og like enkle responser. For eksempel vil kommandoen 'RETR fil1.dat' be serveren om å sende angitte fil hvis den finnes og er tilgjengelig. Svaret fra serveren vil være '200 OK' hvis alt er i orden, eventuelt en annen kode som indikerer hvilken feil som oppsto. Deretter starter overføringen, som foregår via en egen datakanal. Kommandokanalen – i realiteten en enkel Telnet-forbindelse – er åpen så lenge innloggingen varer, mens datakanaler åpnes og lukkes for hver transaksjon. TCP-port 21 for kommando og 20 for data er standard, men både klient og server kan velge andre porter. FTP-protokollen definerer også kommandoer for manipulering av filer, konvertering av data og filnavn, og håndtering av ulike tegnsett. En del av disse er i praksis utgått på dato, men fortsatt med i spesifikasjonen.
I nyere tid har FTP fått flere modi. Opprinnelig ble datakanalen som etableres for hver transaksjon, åpnet og lukket av serveren. Dette kalles 'aktiv modus'. Med introduksjonen av brannmurer som stenger for 'tilfeldige' forbindelser utenfra, og NAT-protokollen, som muliggjør mange nettklienter på samme Internett-adresse, er dette ikke lenger mulig. Derfor ble 'passiv modus' introdusert, der rollene er byttet og klienten har ansvaret for datakanalen. Den praktiske forskjellen er imidlertid minimal og siden NAT og brannmurer er så utbredte, er passiv modus i dag standard for de fleste FTP klient-implementasjoner.
== Sikkerhet ==
Behovet for å tenke sikkerhet var fraværende da FTP ble til på 1970-tallet og utvidet på 1980-tallet. Dette problemet er felles for alle de tidlige tjeneste-protokollene i Internettet, som Telnet, SMTP, SNMP, POP og IMAP. Alle data, også brukernavn og passord ved innlogging, blir sendt i klartekst og kan 'sniffes' på nettet med enkle verktøy. I kompatibilitetens navn gjelder dette fortsatt hvis de opprinnelige mekanismene brukes. RFC 2228 spesifiserer FTPS, utvidelser som via TLS/SSL standarden sikrer både autentisering og overføring, og legger til mulighet for autorisering, som tidligere ikke var tilgjengelig i FTP.
FTPS og RFC 2228 introduserer to varianter av kryptert FTP, 'implisitt FTPS' og 'eksplisitt FTPS'. Førstnevnte lytter på en annen port enn standard FTP og setter opp sikkerhetsmekanismene automatisk, mens sistnevnte, den eksplisitte varianten, utvider den vanlige serveren med nye kommandoer. Implisitt FTPS ble senere, i RFC 3659, fjernet. I dag er kun eksplisitt FTPS, noen ganger kalt FTPES, i praktisk bruk. Navnelikheten til tross, FTPS er ikke det samme som SFTP.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
RFC 959 – File Transfer Protocol
RFC 1579 – Firewall Friendly FTP
RFC 2228 – FTP Security Extensions
RFC 2428 – FTP Extensions for IPv6 and NATs
RFC 2640 – Internationalization of the File Transfer Protocol
RFC 3659 – Extensions to FTP
RFC 4217 – Securing FTP with TLSServereVsFTPd (Unix)
ProFTPd (Unix/Linux)
CurlFtpFS (Unix/Linux)
Pure-FTPd (Unix)
FileZilla Server (Windows)
FTP Server Test (Online, verktøy for testing av FTP servere))Klient til WindowsFilezilla
SmartFTPKlient til LinuxKBear
gFTP
GNU Midnight Commander
Konqueror – kun anonym FTPKlient til MacintoshCyberduck
ForkLift
Transmit
FetchWeb-baserte FTP-klienterDet finnes flere web-baserte FTP-klienter. phpWebFTP er blant dem. Det er en installasjon av den på thorrune.net, mens den offisielle hjemmesiden er her, på v-wijk.net
Alternativer til FTPSCP er en påbygning på SSH for sikker overføring av filer. Funksjonaliteten er modellert etter Unix/Linux cp (copy) kommando og kan overføre enkeltfiler eller hierarkier.
SFTP – FTP-lignende med SSH som underliggende protokoll.
rsync – Program og mekanisme for filoverføring og synkronisering av filer mellom systemer. Benytter SSH for krypterte overføringer. |
26 | https://no.wikipedia.org/wiki/FTP | 2023-02-01 | FTP | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Internett-protokoller', 'Kategori:Sider som bruker magiske RFC-lenker'] | File Transfer Protocol (FTP) er en standardisert applikasjons-protokoll for overføring av filer i et TCP/IP-basert nettverk, og involverer to parter - en 'klient' og en 'server'. Protokollen er definert i standarddokumentet RFC 959 med senere utvidelser og definerer funksjoner, kommandoer og mekanismer for overføring og manipulering av filer mellom klient og tjener. Den angir ikke hvordan brukergrensesnittet skal implementeres, men det har i årenes løp utviklet seg en de facto standard for FTP-klienter med kommandolinje. Hele eller deler av protokollen ble etterhvert innebygget i mange såkalte 'file-managers', nettlesere og spesialprogrammer som FileZilla, et åpen kildekode prosjekt som omfatter både klient og tjener. For nettlesere endret dette seg etter 2020, da FTP-støtten først ble 'utkoblet', senere fjernet fra de de mest populære variantene – som Chrome, Firefox og Safari.Klient og tjener i FTP-sammenheng er programmer, ikke maskiner. En FTP-server kan like gjerne kjøres på en liten PC som en stor server-maskin. For eksempel har programpakken MTCP for MS-DOS en enkel server-implementasjon i tillegg til en FTP-klient. Likeledes kan FTP-servere også kjøres på laptops og IoT-enheter helt ned til frimerke-størrelse.En FTP-server er et 'bakgrunns-progam' som lytter etter forespørsler fra nettverket, etablerer forbindelse og sørger for autentisering (innlogging). Forbindelsen opprettholdes til klienten logger seg av eller til manglende aktivitet trigger automatisk utlogging, typisk 15 minutter. Mange servere støtter såkalt anonym innlogging, som betyr at hvem som helst får tilgang, typisk til et begrenset antall funksjoner - som å liste og hente filer. Anonym FTP var viktig for distribusjon av programvare, oppdateringer, dokumenter og annen åpen informasjon før HTTP overtok oppgaven for brukere flest.
FTP-klienten er ofte et brukerprogram med grafisk brukergrensesnitt eller kommandolinje der brukeren kan hente, sende og manipulere filer på serveren. FTP-klienter finnes for de fleste plattformer, men er ikke nødvendigvis installert – ofte av sikkerthetsmessige årsaker. Protokollen er åpen, uten kryptering og dermed enkel å 'avlytte' med lett tilgjengelige verktøy som tcpdump og Wireshark. FTPS eller 'FTP Secure', som sikrer både autentisering og dataoverføring via TLS/SSL, løser denne utfordringen, men er lite implementert – blant annet fordi det i dag finnes bedre og sikrere alternativer for de fleste anvendelser (mer om sikkerhet nedenfor).
| File Transfer Protocol (FTP) er en standardisert applikasjons-protokoll for overføring av filer i et TCP/IP-basert nettverk, og involverer to parter - en 'klient' og en 'server'. Protokollen er definert i standarddokumentet RFC 959 med senere utvidelser og definerer funksjoner, kommandoer og mekanismer for overføring og manipulering av filer mellom klient og tjener. Den angir ikke hvordan brukergrensesnittet skal implementeres, men det har i årenes løp utviklet seg en de facto standard for FTP-klienter med kommandolinje. Hele eller deler av protokollen ble etterhvert innebygget i mange såkalte 'file-managers', nettlesere og spesialprogrammer som FileZilla, et åpen kildekode prosjekt som omfatter både klient og tjener. For nettlesere endret dette seg etter 2020, da FTP-støtten først ble 'utkoblet', senere fjernet fra de de mest populære variantene – som Chrome, Firefox og Safari.Klient og tjener i FTP-sammenheng er programmer, ikke maskiner. En FTP-server kan like gjerne kjøres på en liten PC som en stor server-maskin. For eksempel har programpakken MTCP for MS-DOS en enkel server-implementasjon i tillegg til en FTP-klient. Likeledes kan FTP-servere også kjøres på laptops og IoT-enheter helt ned til frimerke-størrelse.En FTP-server er et 'bakgrunns-progam' som lytter etter forespørsler fra nettverket, etablerer forbindelse og sørger for autentisering (innlogging). Forbindelsen opprettholdes til klienten logger seg av eller til manglende aktivitet trigger automatisk utlogging, typisk 15 minutter. Mange servere støtter såkalt anonym innlogging, som betyr at hvem som helst får tilgang, typisk til et begrenset antall funksjoner - som å liste og hente filer. Anonym FTP var viktig for distribusjon av programvare, oppdateringer, dokumenter og annen åpen informasjon før HTTP overtok oppgaven for brukere flest.
FTP-klienten er ofte et brukerprogram med grafisk brukergrensesnitt eller kommandolinje der brukeren kan hente, sende og manipulere filer på serveren. FTP-klienter finnes for de fleste plattformer, men er ikke nødvendigvis installert – ofte av sikkerthetsmessige årsaker. Protokollen er åpen, uten kryptering og dermed enkel å 'avlytte' med lett tilgjengelige verktøy som tcpdump og Wireshark. FTPS eller 'FTP Secure', som sikrer både autentisering og dataoverføring via TLS/SSL, løser denne utfordringen, men er lite implementert – blant annet fordi det i dag finnes bedre og sikrere alternativer for de fleste anvendelser (mer om sikkerhet nedenfor).
== Historie ==
FTP er Internettets eldste verktøy og første applikasjons-protokoll med opprinnelse tilbake til 1970 (RFC 114). I tillegg til å muliggjøre overføring av filer og data mellom digitale systemer i sann tid, ble FTP fundament for de første Internett-baserte e-post implementasjonene.I parallell med utviklingen av først ARPAnettet og deretter Internettet er FTP-standarden blitt revidert og utvidet en rekke ganger, senest i 2007 (RFC 3659). Med RFC 765 i 1980 fikk FTP den form og de protokoll-mekanismer den har i dag. Ytterligere funksjonelle og sikkerhetsrelaterte utvidelser kom i 1985, 1997, 1999 og til slutt i 2007. De mange utvidelsene til tross er FTP i dag med få unntak bakover-kompatibel med standarden fra 1980 (RFC 765).
Utvidelsene har gitt FTP tilstrekkelig funksjonalitet til å implementere fullfunksjons nettverksbaserte filsystemer (engelsk 'remote file systems'). Et eksempel på en slik implementasjon er CurlFtpFS, som via FTP kobler serverens filsystem inn i det lokale filsystemet på en Linux maskin – etter samme modell som for eksempel NFS. Likeledes har en rekke utviklingsverktøy bygget inn FTP i sin egen filbehandling slik at filer på andre maskiner kan manipuleres og redigeres som om de var lokale, for eksempel BBedit.
== Protokoll ==
Som applikasjonsprotokoll er FTP basert på TCP for pålitelig overføring av kommandoer og data. Protokollen definerer en kommandokanal der klient og tjener utveksler enkle tekst-baserte kommandoer og like enkle responser. For eksempel vil kommandoen 'RETR fil1.dat' be serveren om å sende angitte fil hvis den finnes og er tilgjengelig. Svaret fra serveren vil være '200 OK' hvis alt er i orden, eventuelt en annen kode som indikerer hvilken feil som oppsto. Deretter starter overføringen, som foregår via en egen datakanal. Kommandokanalen – i realiteten en enkel Telnet-forbindelse – er åpen så lenge innloggingen varer, mens datakanaler åpnes og lukkes for hver transaksjon. TCP-port 21 for kommando og 20 for data er standard, men både klient og server kan velge andre porter. FTP-protokollen definerer også kommandoer for manipulering av filer, konvertering av data og filnavn, og håndtering av ulike tegnsett. En del av disse er i praksis utgått på dato, men fortsatt med i spesifikasjonen.
I nyere tid har FTP fått flere modi. Opprinnelig ble datakanalen som etableres for hver transaksjon, åpnet og lukket av serveren. Dette kalles 'aktiv modus'. Med introduksjonen av brannmurer som stenger for 'tilfeldige' forbindelser utenfra, og NAT-protokollen, som muliggjør mange nettklienter på samme Internett-adresse, er dette ikke lenger mulig. Derfor ble 'passiv modus' introdusert, der rollene er byttet og klienten har ansvaret for datakanalen. Den praktiske forskjellen er imidlertid minimal og siden NAT og brannmurer er så utbredte, er passiv modus i dag standard for de fleste FTP klient-implementasjoner.
== Sikkerhet ==
Behovet for å tenke sikkerhet var fraværende da FTP ble til på 1970-tallet og utvidet på 1980-tallet. Dette problemet er felles for alle de tidlige tjeneste-protokollene i Internettet, som Telnet, SMTP, SNMP, POP og IMAP. Alle data, også brukernavn og passord ved innlogging, blir sendt i klartekst og kan 'sniffes' på nettet med enkle verktøy. I kompatibilitetens navn gjelder dette fortsatt hvis de opprinnelige mekanismene brukes. RFC 2228 spesifiserer FTPS, utvidelser som via TLS/SSL standarden sikrer både autentisering og overføring, og legger til mulighet for autorisering, som tidligere ikke var tilgjengelig i FTP.
FTPS og RFC 2228 introduserer to varianter av kryptert FTP, 'implisitt FTPS' og 'eksplisitt FTPS'. Førstnevnte lytter på en annen port enn standard FTP og setter opp sikkerhetsmekanismene automatisk, mens sistnevnte, den eksplisitte varianten, utvider den vanlige serveren med nye kommandoer. Implisitt FTPS ble senere, i RFC 3659, fjernet. I dag er kun eksplisitt FTPS, noen ganger kalt FTPES, i praktisk bruk. Navnelikheten til tross, FTPS er ikke det samme som SFTP.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
RFC 959 – File Transfer Protocol
RFC 1579 – Firewall Friendly FTP
RFC 2228 – FTP Security Extensions
RFC 2428 – FTP Extensions for IPv6 and NATs
RFC 2640 – Internationalization of the File Transfer Protocol
RFC 3659 – Extensions to FTP
RFC 4217 – Securing FTP with TLSServereVsFTPd (Unix)
ProFTPd (Unix/Linux)
CurlFtpFS (Unix/Linux)
Pure-FTPd (Unix)
FileZilla Server (Windows)
FTP Server Test (Online, verktøy for testing av FTP servere))Klient til WindowsFilezilla
SmartFTPKlient til LinuxKBear
gFTP
GNU Midnight Commander
Konqueror – kun anonym FTPKlient til MacintoshCyberduck
ForkLift
Transmit
FetchWeb-baserte FTP-klienterDet finnes flere web-baserte FTP-klienter. phpWebFTP er blant dem. Det er en installasjon av den på thorrune.net, mens den offisielle hjemmesiden er her, på v-wijk.net
Alternativer til FTPSCP er en påbygning på SSH for sikker overføring av filer. Funksjonaliteten er modellert etter Unix/Linux cp (copy) kommando og kan overføre enkeltfiler eller hierarkier.
SFTP – FTP-lignende med SSH som underliggende protokoll.
rsync – Program og mekanisme for filoverføring og synkronisering av filer mellom systemer. Benytter SSH for krypterte overføringer. |
27 | https://no.wikipedia.org/wiki/Grunge | 2023-02-01 | Grunge | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Grunge', 'Kategori:Musikk i USA', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Grunge (tidvis omtalt som «Seattle-sound», grunge betyr «skitten, grisete, rotete»), tidvis fornorsket som «grønsj», er en subkultur og musikalsk undersjanger av alternativ rock som ble utviklet på midten av 1980-tallet i den nordlige delen av USAs stillehavskyst i delstaten Washington, særskilt i byen Seattle og området rundt. Den eldste grungebevegelsen roterte rundt Seattles uavhengige plateselskap Sub Pop og denne regionens musikalske undergrunnsmiljø. Tidlig på 1990-tallet hadde dens popularitet spredt seg med grungemiljøer også i California, og deretter dukket opp til overflaten i andre steder i USA og i Australia, bygget seg opp en sterk tilhengerskare og mange band signerte avtaler med store plateselskap.
Grunge ble kommersiell suksessfull tidlig på 1990-tallet grunnet utgivelser som Nirvanas Nevermind, Pearl Jams Ten, Soundgardens Badmotorfinger, Alice in Chains’ Dirt og Stone Temple Pilots’ Core. Suksessen til disse bandene fremmet populariteten til alternativ rock og gjorde grunge til en populær form for rockemusikk i samtiden. Selv om de fleste grungeband hadde blitt oppløst eller forsvunnet ut av syne ved slutten av 1990-tallet, hadde de påvirket moderne rockemusikk da deres sangtekster brakte samfunnsmessige emner inn i popkulturen, og la til introspeksjon (selviakttagelse) og en undersøkelse av hva det betydde å være sann mot seg selv. Grunge var en påvirkning på etterfølgende sjangre som post-grunge (en utledning av grunge) og nu metal.
Grunge blandet elementer fra punkrock og tungrock, som ved at forvrengte gitarer ble benyttet i begge sjangre, skjønt en del band opptrådte med mer fokus på det ene eller det andre. Som disse sjangrene benyttet grunge vanligvis elektrisk gitar, bassgitar, trommer og en sanger. Grunge tok også til seg inspirasjon fra indierock-band som Sonic Youth. Sangtekstene var ofte preget av angst og var introspektive, ofte fremmet emner som sosial fremmedgjøring, apati, opptatthet av isolasjon, og et behov for en form for frihet.
Et antall faktorer bidro til grungen nedgang. I fra midten til slutten av 1990-tallet var det mange grungeband som brøt opp eller ble mindre synlige. Nirvanas Kurt Cobain, betegnet av magasinet Time som «Den svingende nordvestkystens John Lennon», viste seg uvanlig plaget av suksess og slet med en avhengighet til heroin før han begikk selvmord 27 år gammel i 1994.
| Grunge (tidvis omtalt som «Seattle-sound», grunge betyr «skitten, grisete, rotete»), tidvis fornorsket som «grønsj», er en subkultur og musikalsk undersjanger av alternativ rock som ble utviklet på midten av 1980-tallet i den nordlige delen av USAs stillehavskyst i delstaten Washington, særskilt i byen Seattle og området rundt. Den eldste grungebevegelsen roterte rundt Seattles uavhengige plateselskap Sub Pop og denne regionens musikalske undergrunnsmiljø. Tidlig på 1990-tallet hadde dens popularitet spredt seg med grungemiljøer også i California, og deretter dukket opp til overflaten i andre steder i USA og i Australia, bygget seg opp en sterk tilhengerskare og mange band signerte avtaler med store plateselskap.
Grunge ble kommersiell suksessfull tidlig på 1990-tallet grunnet utgivelser som Nirvanas Nevermind, Pearl Jams Ten, Soundgardens Badmotorfinger, Alice in Chains’ Dirt og Stone Temple Pilots’ Core. Suksessen til disse bandene fremmet populariteten til alternativ rock og gjorde grunge til en populær form for rockemusikk i samtiden. Selv om de fleste grungeband hadde blitt oppløst eller forsvunnet ut av syne ved slutten av 1990-tallet, hadde de påvirket moderne rockemusikk da deres sangtekster brakte samfunnsmessige emner inn i popkulturen, og la til introspeksjon (selviakttagelse) og en undersøkelse av hva det betydde å være sann mot seg selv. Grunge var en påvirkning på etterfølgende sjangre som post-grunge (en utledning av grunge) og nu metal.
Grunge blandet elementer fra punkrock og tungrock, som ved at forvrengte gitarer ble benyttet i begge sjangre, skjønt en del band opptrådte med mer fokus på det ene eller det andre. Som disse sjangrene benyttet grunge vanligvis elektrisk gitar, bassgitar, trommer og en sanger. Grunge tok også til seg inspirasjon fra indierock-band som Sonic Youth. Sangtekstene var ofte preget av angst og var introspektive, ofte fremmet emner som sosial fremmedgjøring, apati, opptatthet av isolasjon, og et behov for en form for frihet.
Et antall faktorer bidro til grungen nedgang. I fra midten til slutten av 1990-tallet var det mange grungeband som brøt opp eller ble mindre synlige. Nirvanas Kurt Cobain, betegnet av magasinet Time som «Den svingende nordvestkystens John Lennon», viste seg uvanlig plaget av suksess og slet med en avhengighet til heroin før han begikk selvmord 27 år gammel i 1994.
== Betegnelsens opprinnelse ==
Ordet «grunge» ble benyttet på trykk før det ble benyttet i publikasjoner som referanse til musikksjangeren i Seattle. Ordet ble benyttet på Johnny Burnettes rockabillyalbum i 1957. I 1965 var det etablert som et amerikansk slanguttrykk blant tenåringer som referanse til «sluskete. skitten» eller «rotete», Musikkritikeren Lester Bangs benyttet det i 1972, av skribenten Paul Rambali i en artikkel i NME i 1978 for å beskrive mainstream gitarrock, og i en artikkel i magasinet SPIN i 1986 som hevdet at «Støy. Rock har alltid handlet om det. Det er primær grunge (skitten)... forvrengning… og fuzz…», en referanse til rockens forvrengte lydbilde i generell betydning.Mark Arm, vokalist for Seattle-bandet Green River — og senere Mudhoney — er generelt kreditert for å være den første som benyttet begrepet «grunge» for å beskrive musikken i Seattle. Arm benyttet det første gang i 1981 da han skrev et brev under sitt fødenavn Mark McLaughlin til en fanzine i Seattle kalt Desperate Times hvor han kritiserte sitt eget band Mr. Epp and the Calculations som «ren grunge! Ren støy! Ren skitt!» Clark Humphrey, bidragsyter til Desperate Times, siterte dette som den tidligste bruken av begrepet for å referere til et Seattle-band, og nevner at Bruce Pavitt fra Sub Pop populariserte begrepet som en musikalsk betegnelse vinteren 1987-1988, og benyttet det flere anledninger for å beskrive bandet Green River. Plateselskapet Sub Pop kalte Green Rivers EP Dry as a Bone fra juli 1987 for «ultraløs GRUNGE som ødelegger moralen til en generasjon». Den engelske musikkjournalisten Everett True hevdet at da Arm uttalte at Seattles gater var «steinlagt med grunge», benyttet han ordet i en negativ betydning for å bety «verdiløs». I denne bruken av «grunge» benyttet Arm ordet som et adjektiv, ikke som måte for å beskrive en musikksjanger.
Arm sa mange år senere at han ikke hadde skapt betegnelsen selv, han slo fast at begrepet hadde vært brukt i Australia på midten av 1980-tallet for å beskrive band som King Snake Roost, The Scientists, Salamander Jim, og Beasts of Bourbon. Arm brukte grunge som en beskrivende betegnelse framfor som en sjangerbetegnelse, men det kom til sist til å beskrive det hybride lydbildet av punk og metall i musikkmiljøet i Seattle. Forfatteren Catherine Strong uttalte at grungens «skitne sound» på slutten av 1980-tallet da lave budsjetter, ukjente med plateinnspillinger og en «bevist mangel på profesjonalisme» kan ha vært opprinnelsen til begrepet «grunge». Begrepet «grunge» har blitt utvidet til andre former, som da forfatteren Josh Henderson refererte til folk i musikkmiljøet i Seattle fra 1990-tallet som «grungere» i 2016.Da grunge først ble utviklet kalte musikkjournalister det for «smerterock» grunnet dens sterke påvirkning fra Black Sabbaths «negativitet». Grunge ble kalt for «Seattle-sound» eller referert til som «Seattle-miljøet», sistnevnte til det aktive musikalske subkulturen i byen sentrert rundt det uavhengige plateselskapet Sup Pop, «det sterke alternative miljøet», Universitetet i Washington, og Evergreen State College. Sistnevnte var et progressivt skolemiljø som ikke benyttet karaktersystem og som hadde sin egen alternative musikkradiostasjon. Grupper fra byen Portland i Oregon, slike som The Wipers, hadde også innflytelse på sjangerens første utøvere.En del band assosiert med sjangeren, slike som Soundgarden, Pearl Jam og Alice in Chains, har ikke vært mottakelig for betegnelsen, og foretrukket å referere til seg selv som ganske enkelt «rock and roll-band». Ben Shepherd fra Soundgarden uttalte at han «hatet ordet» grunge og hatet «å bli assosiert med det.» Jeff Stetson, musiker fra Seattle, uttalte at da han besøkte hjembyen på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet som turnerende musiker, refererte ikke de lokale musikerne til seg selv som utøvere av «grunge» eller deres stil som «grunge», og de var ikke smigret over at det musikk ble kalt for «grunge».Rolling Stone merket seg sjangerens mangel på en klar definisjon. Robert Loss innså utfordringene i å definere «grunge»; han uttalte at man kan fintelle historier fra grungemiljøet for å forsøke å forklare det, men så snart som du forsøker å definere grunge på denne måten, så «glipper det ut mellom fingrene dine». Roy Shuker uttalte at begrepet gjorde en rekke stilarter «uklare». Stetson mente at grunge ikke var en bevegelse, en «monolittisk bevegelse», eller en måte å reagere på 1980-tallets metallpop; han kalte begrepet en for misvisende, hovedsakelig basert på hype, oppblåst av media. Shuker uttalte at «’Seattle-sounden’ ble en merkedsføringsknep for musikkindustrien.» Stetson uttalte også at framtredende band som overveide å bli grunge (Nirvana, Pearl Jam, Soundgarden, Alice in Chains, Mudhoney og Hammerbox) lød alle forskjellige. Mark Yarm, forfatteren av boken Everybody Loves Our Town: An Oral History of Grunge, pekte på forskjellene mellom de ulike grungebandene, hvor en del var punk og andre var metall-basert.
== Karaktertrekk ==
=== Sangstil ===
Sangstilen til grunge var tilsvarende til de elektriske gitarenes utbrudd av høy, tungt forvrengte lydbilde. Kurt Cobain hadde en «brysk, sløret artikulasjon og grusete klangfarge» og Eddie Vedder fra Pearl Jam benyttet seg av en «bred, mektig vibrato» for vise sin «uttrykksdybde». Generelt benyttet grungesangerne en «dypere vokalstil» som var tilpasset de nedstemte gitarene og sangtekstenes mørke, tunge tematikk. Grungesangerne benyttet grov, rusten, raspete» vokaler, med «... knurring, stønning, skrik og mumling» og «sørgmodige stønn»; denne utstrekningen i sangstilene ble benyttet til å kommunisere «mangfoldet av følelser» i tekstene. Cobains reaksjon til «elendige tider» og misnøye med tidsepoken var hva han skrek ut i sine sanger. Generelt ble grungesanger sunget «ganske enkelt ofte noe uforståelig» og har blitt karakterisert som i «grenselandet av ustemte vokaler».I henhold til tidsskriftet The Atlantic var de fire mest framtredende grungesangerne: Alice in Chains’ Layne Staley, som har blitt kalt «den mest minneverdige stemmen» i sjangeren for hans dyktighet med å fremme «kraft og sårbarhet», Kurt Cobain, som kunne både skrike og synge melodiøst i den samme sangen som John Lennon, Soundgardens Chris Cornell, som kunne klage og syne høye toner som Robert Plant, og Vedder, som blandet en Jim Morrison-inspirert baryton med en blanding av punk og rock. Jeff Stetson lovpriste Cobain og Mark Lanegan for særpreget i deres sangstemmer og karakteriserte Cornell, Staley og Carrie Akre for å ha «... en del av de største stemmene... som kan bli hørt i moderne rock»; han mente også at disse sangerne oppnådde deres stemmenivå uten 2010-tallets «industristandardiserte airbrushing». med auto-tune, et lydteknisk digitalt verktøy for rette urene toner, og således skjule manglende sangtalent.
=== Musikalsk stil ===
Seattles musikkjournalist Charles R. Cross definerte «grunge» som fylt med forvrengelser, nedtonet, og riffbasert rock som spilte høyt med feedback fra elektriske gitarer og tung og vektig basslinjer for å støtte dets sangmelodier. Robert Loss kalte grunge for en melding om «vold og hastighet, muskelstyrke og melodi,» hvor det er rom for alle slags folk, inkludert kvinnelige musikere.Grunge blander elementer av punkrock, særskilt amerikansk hardcore-punk som Black Flag, og tungmetall, særskilt eldre, tradisjonelle tungmetallgrupper som Black Sabbath. Skjønt en del band spiller med mer fokus på det førstnevnte eller det sistnevnte. Allmusic karakteriserer grunge som «hybrid» som blander elementer fra tungmetall og punkrock. Alex DiBlasi uttalte at indierock var en tredje hovedkilde hvor den viktigste innflytelsen kom fra Sonic Youths «friformstøy». Grunge har til felles med punk en rå lo-fi-sound og tilsvarende sangtekster, og benytter også punkens lemfeldige og uprofesjonelle tilnærming til å spille og framføre musikk. Imidlertid hadde grunge et «dypere og mørkere» lydbilde enn punkrock og den minsket det bensindrevne tempoet til punk til en langsommere, slafset hastighet og benyttet seg av mer disharmoniske harmonier.
Dan Tucker, musikkskribent i TV-kanalen VH1, har pekt på at ulike grungeband ble påvirket av ulike sjangre, og uttalte at mens Nirvana trakk inspirasjon fra punk var Pearl Jam påvirket av klassisk rock og den «slafsete, mørk, og tunge band» som Soundgarden, Alice in Chains og Tad hadde en skummel metalltone.Grungemusikk har blitt kalt for «stygg estetikk», både i brølet fra forvrengte elektriske gitarer og i mørke emne i sangtekstene. Denne tilnærmingen ble valgt både for å motsette seg det ’glatte’ og elegante lydbildet til den da dominerende hovedstrømmen av rockemusikk og ettersom grungemusikere ønsket å speile den ’styggheten’ de så rundt seg og sette en lyskaster på det usette «dybder og fordervelser» i den virkelige verden. En del av de mest framtredende i utviklingen av grungelydbildet, inkludert Sub Pops produsent Jack Endino og Melvins, forklarte grungens inspirasjon fra tungrocken som Kiss som en form for «musikalsk provokasjon». Grungemusikerne betraktet disse bandene som stinkende, men samtidig likte de dem også; Buzz Osborne fra Melvins beskrev det som et forsøk på se ha tåpelige band kunne drive på med og slippe unna med. Nirvanas signatur, en sangformat med «stopp og start», og veksle mellom myke og høye seksjoner, ble en sjangrekonvensjon for grungen.
== Arv ==
Musikkritikeren Dave Whitaker skrev i 2011 at hver generasjon fra begynnelsen av «...plateindustrien har innført en sjangre som endret spillereglene», fra swingmusikken på 1930-tallet, rock and roll på 1950-tallet, punkrocken på 1970-tallet og deretter grunge på 1990-tallet. Imidlertid, «grungen var den siste amerikanske musikkrevolusjonen», da ingen post-grunge-generasjon har innført en ny sjanger som radikalt har endret musikkmiljøene. Han mente også at «den digitale revolusjon (digital musikk online, fildeling, etc) har betydd at det ikke har vært en «... generasjonsdefinerende sjangre siden grunge,» for at en sjangre så fullstendig gjennomtrenge markedet, krever «en musikkindustri med uendelig kontroll over markedet.» I 2016 uttalte Rob Zombie at grunge førte til at «rockestjernen» døde. I motsetningen til tidligere stjerner som «... Alice Cooper og Gene Simmons og Elton John,» som kunne «... like gjerne ha vært på en annen bedriten planet»; med grunge var holdningen at våre rockestjerner må se ut «akkurat som oss.»Bob Batchelor mener at den uavhengige tankegangen og verdiene i Seattle som ga retningslinjer for utviklingen og framtoningen av band som Nirvana og Pearl Jam sto i konflikt med «de store plateselskapenes behov til å selge millioner av CDer.» Han mener også at til tross for grungemusikernes ubehag med de store plateselskapenes kommersielle målsetninger, og motstand av en del av de fremste bandene til å drive den promotering som plateselskapene krevde, inkludert musikkvideoer, MTVs videoprogrammer, spilte en medvirkende rolle i å gjøre grunge mainstream «ettersom mange musikkfans krevde deres første eksponering» på MTV framfor på en loakl eller «nisjeradio». Gil Troy uttalte at «... grungeopprøret, som de fleste andre i Amerikas konsumentkultur», endte opp med å bli «bekvemmelig, masseprodusert, ritualisert, og således frisert» av de store selskapene.I 2011 uttalte John Calvert at «timing» er årsaken til hvor det ikke skjedde en ny grunge; den kulturelle stemningen på slutten av 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet, som inspirerte bevegelsen, eksisterte ikke lenger. Jeff Stetson, låtskriver fra Seattle, har sagt at folk fra 2010-tallet som hører på grunge burde lære om «... konteksten og historien hvordan det begynte» og ha «... respekt for hvilken forbløffende ting det var som skjedde her [i Seattle] for du vil ikke se noe lignende igjen.» Michael Danaher i magasinet Paste mener at grungebevegelsen «... endret kursen til rock and roll, brakte med seg... fortellinger om misbruk og nedtrykthet» og samfunnsbevisste emner inn i popkulturen.I henhold til Calvert har Nirvanas Smells Like Teen Spirit fått en «ikonisk plass i historien» da den hadde en «generasjonsdefinerende resonans» for unge mennesker i dens tidsalder; generasjon X. «Intet annet band... gjorde driften til selvdestruksjon... så hørbar», med autentisk smerte og misnøye. Calvert mener også «hitlistenes mest rasende, mørke og intense» musikk siden tidlig punkrock, og at den var «heavy da det var behov for heavy» for unge mennesker på denne tiden, «plage unge Amerika til å våkne opp» og gi dem noe å «klamre seg» til i vanskelige tider. En bok i 2017 hevdet at grunge «… endret for alltid rockemusikkens identitet på en måte som er analog til punk»; dessuten, grunge fremmet «introspektive» sangtekster om «eksistensiell autentisitet» og «hva det betyr å være tro mot deg selv.» Grunges Kurt Cobain har blitt karakterisert som «stemmen til generasjon X», og fått samme betydning for sin demografi som Bob Dylan hadde for 1960-tallets ungdom, og som John Lennon hadde for 1970-tallets generasjon. Bob Batchelor har uttalt at Nirvana var «likeså betydningsfulle som Elvis eller The Beatles.I 2008 mente Darragh McManus i The Guardian at grunge var ikke bare en ung persons trend eller forbigående musikalsk påfunn, men at grunge syntetiserte kjernetanker i den moderne tidsalder, fra «feminisme, liberalisme, ironi, apati, kynisme/idealisme..., anti-autoritærisme, [til] skjev postmodernisme.» McManus mente at grunge behandlet alvorlige, tungtveiende emner, noe som ikke skjedde ofte i populærmusikken. I henhold til McManus var grunge for generasjon X ikke bare musikk, men den viktigste kulturelle innflytelsen. I henhold til Marlen Komar populariserte Nirvana den «ikke-hetrosexisten», en ikke-binære måte å forstå «kjønn og seksualitet», som framhevet hvordan menn og kvinne var likestilte og en progressiv politisk tenking.
== Kvinners rolle ==
Mens det er en oppfatning at grungeband besto i «overveiende» grad av menn, var kvinner «meget representert» i grungeband som L7, Lunachicks, Dickless, 7 Year Bitch, The Gits, Courtney Loves band Hole (og Loves andre grupper på 1990-tallet), og Babes in Toyland, sistnevnte et band fra Minneapolis med kun kvinnelige medlemmer, og grunge var også nært «forbundet med riot grrrl», en feministiske undergrunnspunkebevegelse. Dan Tucker mente at L7 var et «helkvinnelig grungeband som steg opp fra det fruktbare undergrunnsmiljøet i Los Angeles og som hadde sterke bånd til Black Flag og kunne hevde seg opp mot et hvilket som helst mannlig band i holdning og volum.» Sanger og bassist Kathleen Hanna, pioner riot grrrl-bevegelsen og framstående i bandet Bikini Kill, var tett knyttet til grungemiljøet i delstaten Washington. Det var Hanna som kom opp med navnet for Nirvanas gjennombruddsang «Smells Like Teen Spirit» i 1991. Det var en referanse til en deodorant som var markedsført særskilt mot unge kivnner. Kjente kvinnelige instrumentalister er blant annet bassistene D'arcy Wretzky og Melissa Auf der Maur fra The Smashing Pumpkins og trommeslager Patty Schemel (fra Hole og Courtney Loves prosjekter) og Lori Barbero fra Babes in Toyland. At kvinnelige instrumentalister ble en del av grunge er bemerkelsesverdig ettersom profesjonelle kvinnelige instrumentalister er uvant og sjeldne i de fleste rockesjangre.Det var også mange kvinner som hadde en aktiv rolle i grungens undergrunnsmiljø, slike som riot grrrls som framstilte fanziner om grungeband og uavhengige plateselskap, som eksempelvis fanzinen Grunge Gerl. Tina Casale, som var med på å grunnlegge det uavhengige plateselskapet C/Z Records på 1980-tallet sammen med Chris Hanzsek. De utga i 1986 hva som har blitt kalt for den tidligste grungealbumet, Deep Six. Blant bandene representert er Soundgarden, Melvins, Malfunkshun, Skin Yard, Green River, og U-Men.
== Kjente band ==
Band som overveiende er betegnet som grunge:Seattle-området
7 Year Bitch
Alice in Chains
Blood Circus
Candlebox
The Gits
Green River
Gruntruck
Hammerbox
Love Battery
Mad Season
Malfunkshun
Melvins
Mono Men
Mother Love Bone
Mudhoney
My Sister's Machine
Nirvana
Pearl Jam
Screaming Trees
Seaweed
Skin Yard
Soundgarden
Tad
Temple of the Dog
Truly
The U-Men
Willard Andre steder i USA
Babes in Toyland (Minneapolis, Minnesota)
The Fluid (Denver, Colorado)
Hole (Los Angeles, California)
L7 (Los Angeles, California)
The Nymphs (Los Angeles, California)
Paw (Lawrence, Kansas)
Pond (Portland, Oregon)
The Smashing Pumpkins (Chicago, Illinois)
Stone Temple Pilots (San Diego, California)
Toadies (Fort Worth, Texas)
Treepeople (Boise, Idaho)
Tripping Daisy (Denton, Texas) Australia
Beasts of Bourbon
Cosmic Psychos
feedtime
Lubricated Goat
The Scientists
Silverchair (deres to første album er betraktet som grunge)
X Canada
Eric's Trip
King Cobb Steelie
The Wooden Stars
Nickelback (deres debutalbum i 1996 er beskrevet som grunge)Storbritannia
Bush (deres debutalbum i 1994 er beskrevet som grunge)
Radiohead (tidlig; første to album)Irland
The Cranberries (deres single «Zombie» der beskrevet som grungeFrankrike
Witness (dannet i 1989)Norge
Det var flere norske band som lot seg inspirere, noen mer, andre mindre, av den amerikanske grungesjangeren, men det varte ikke lenge:
Autopulver
Jack in the Box
Motorpsycho
Run Dog Run
== Referanser ==
== Litteratur ==
Holen, Øivind og Solberg, Reidar Mide (16. juli 2011): «Grunge-buffeten», Dagens Næringsliv, s. 43-52
Anderson, Kyle (2007): Accidental Revolution: The Story of Grunge, Macmillan. ISBN 9780312358198.
Humphrey, Clark (1999): Loser: The Real Seattle Music Story, Harry N. Abrams. ISBN 1-9290692-4-3.
Klosterman, Chuck (2007): Fargo Rock City: A Heavy Metal Odyssey in Rural North Dakota, Simon and Schuster. ISBN 9781416589525.
Masco, Maire (2015): Desperate Times: The Summer of 1981. Fluke Press. ISBN 978-1938476013.
Pavitt, Bruce (2014): SUB POP U.S.A.: The Subterraneanan Pop Music Anthology, 1980–1988, Bazillion Points. ISBN 978-1-935950-11-0.
Pavitt, Bruce (2013): Experiencing Nirvana: Grunge in Europe, 1989, Bazillion Points. ISBN 978-1-935950-10-3.
Peterson, Charles (1995): Screaming Life: A Chronicle of the Seattle Music Scene, Harper Collins. ISBN 0-0625864-0-8.
Prato, Greg (2010): Grunge Is Dead: The Oral History of Seattle Rock Music, ECW Press. ISBN 1-5502287-7-3.
Tow, Stephen (2011): The Strangest Tribe: How a Group of Seattle Rock Bands Invented Grunge. Sasquatch Books. ISBN 1-5706174-3-0.
== Eksterne lenker ==
(en) Grunge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons |
28 | https://no.wikipedia.org/wiki/Maskinvare | 2023-02-01 | Maskinvare | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Datakomponenter', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-02', 'Kategori:Viktige stubber'] | Maskinvare (engelsk: hardware) er de fysiske delene en datamaskin eller annen teknologisk innretning består av. Begrepet brukes også om hele enheten som sådan. Eksempler på maskinvare er minnebrikker (RAM), kretskort, prosessorer (CPU), kabler, strømforsyninger (PSU), skrivere, vifter, harddisker (HDD), CD-ROM/DVD-brennere, skjermer, kabinetter, m.m. | Maskinvare (engelsk: hardware) er de fysiske delene en datamaskin eller annen teknologisk innretning består av. Begrepet brukes også om hele enheten som sådan. Eksempler på maskinvare er minnebrikker (RAM), kretskort, prosessorer (CPU), kabler, strømforsyninger (PSU), skrivere, vifter, harddisker (HDD), CD-ROM/DVD-brennere, skjermer, kabinetter, m.m.
== Typer maskinvare ==
Maskinvare kan grovt deles inn i enheter for prosessering, datalagring og inn-/ut-operasjoner.
Eksempler:
Prosessering:
Prosessor
Matematikkprosessor
Datalagring:
RAM
ROM
EPROM
Disketter
Minnepinne
Hullkort
Harddisk
CD-ROM
DVD
Magnetbånd
Inn-/ut-operasjoner:
Skjermkort
Tastatur
Mus
Lydkort
Skriver
== Maskinvareutvikling ==
Maskinvareutvikling er en kompleks innsats som inkluderer opprettelse og optimalisering av elektronikk og mekaniske systemelementer som utfører ulike beregningsprosesser. Forbindelsen mellom disse elementene og objektene er vanligvis realisert gjennom et maskinvaregrensesnitt.Maskinvareutvikling utføres vanligvis gjennom følgende stadier:
skjematisk utvikling av maskinvareelementer;
implementering av maskinvareelementer (i form av et trykt kretskort eller deres kombinasjon);
testing av maskinvareelementer i laboratoriemiljøet;
system integrasjon;
maskinvaretesting i feltforhold.Forresten, det første trinnet i hardwareutviklingsprosessen er det viktigste. Tross alt reduserer riktig maskinvaredesign ikke bare prosjektbudsjettet, men forhindrer også en rekke potensielle sammenbrudd og nedetider.
Likhetene med programvareutvikling er åpenbare:
OppførselBrukere samhandler med produktene på ulike måter, produkter samhandler med andre produkter, og produkter gir utganger gitt input.
KravDen har funksjonell (brukervendt) og ikke-funksjonell (ikke-brukervendt) krav.
KompleksitetEnhver representasjon av produktspesifikasjoner fører alltid til en trestruktur, ettersom hovedtrekk dekomponeres til finere detaljer.
== Referanser ==
== Se også ==
Datamaskin
Programvare |
29 | https://no.wikipedia.org/wiki/Hinduisme | 2023-02-01 | Hinduisme | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hinduisme', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Hinduisme er en av de store verdensreligionene med mellom 950 millioner og én milliard tilhengere.
De fleste lever i India, mange også i resten av Sør-Asia.Hinduismen, som av sine tilhengere gjerne betegnes som Sanatana Dharma (सनातन धर्म) (den evige veien), regnes som verdens eldste fortsatt levende religion. Den er imidlertid ikke et enhetlig trossamfunn, men et konglomerat av religiøse grupper med svært ulike holdninger. Hinduismen omfatter avanserte intellektuelle tradisjoner, men for de fleste hinduer er det de daglige ritualene i hjemmet og templene som viser deres tilhørighet til hinduisk kultur.
Buddhisme, jainisme og sikhisme er religioner som har sprunget ut av samme religiøse miljø som hinduismen.
| Hinduisme er en av de store verdensreligionene med mellom 950 millioner og én milliard tilhengere.
De fleste lever i India, mange også i resten av Sør-Asia.Hinduismen, som av sine tilhengere gjerne betegnes som Sanatana Dharma (सनातन धर्म) (den evige veien), regnes som verdens eldste fortsatt levende religion. Den er imidlertid ikke et enhetlig trossamfunn, men et konglomerat av religiøse grupper med svært ulike holdninger. Hinduismen omfatter avanserte intellektuelle tradisjoner, men for de fleste hinduer er det de daglige ritualene i hjemmet og templene som viser deres tilhørighet til hinduisk kultur.
Buddhisme, jainisme og sikhisme er religioner som har sprunget ut av samme religiøse miljø som hinduismen.
== Grunnleggende trekk ==
Hinduismen har i lang tid utviklet seg gjennom en mengde lokale kulter og trosformer. Det er mulig å hevde at hinduismen ikke er en enhetlig religion, men et fellesnavn for mange av de religiøse tradisjonene på det indiske subkontinentet. Dette mangfoldet omfatter et bredt spektrum av tro og praksis; det finnes både monoteistiske, polyteistiske og ateistiske utgaver. Disse ulike religiøse uttrykkene bindes sammen av et knippe mytologiske fortellinger, som igjen finnes i et stort antall varianter. De aller fleste som regner seg som hinduer respekterer de vediske skriftene, men også de kan tolkes i mange retninger.
Hinduismen er derfor blitt sammenliknet med en familie, der ingen egenskaper er felles for alle medlemmer, men som likevel utgjør et klart fellesskap.Felles for de aller fleste hinduer er likevel en del grunnleggende forestillinger. Man forutsetter at mennesket har en udødelig sjel, atman, som blir født et uendelig antall ganger på jorda, reinkarnasjon, og at forholdene i det enkelte liv er avhengig av ens oppførsel i de tidligere, karma. Målet i tilværelsen er å bryte ut av denne rekken av gjenfødelser ved å oppnå ekstatisk innsikt, moksha, i livets grunnleggende illusoriske natur; maya.
Videre forutsetter man at individet har en bestemt plass i verden, og plikter knyttet til dette, dharma.
=== Mytologi ===
De aller fleste hinduer forutsetter eksistensen av en evig og uforanderlig høyeste virkelighet, en guddom opphøyd over alle personlige egenskaper, kalt Brahman. I et berømt avsnitt i Chandogya upanishade sammenlikner vismannen Aruni den guddommelige essens med salt oppløst i vann; usynlig, men likevel til stede overalt. I en slik forståelse karakteriseres Brahman som nirguni brahman, brahman uten egenskaper.
Men Brahman kan også framstå som manifestert, og kalles da saguna brahman, brahman med egenskaper. Siden Brahman omfatter alt det skapte kan de andre gudene oppfattes som aspekter av Brahman. Som trimurti (treenigheten) viser Brahman seg i tre hovedformer; som Brahma (skaperen), Vishnu (opprettholderen) og Shiva (ødeleggeren). Brahma må ikke forveksles med Brahman. Brahma er en personlig gud, mens Brahman er den guddommelige urkraft som styrer verden.
De personlige gudene trer fram i verden gjennom et antall avatarer eller inkarnasjoner. De kan representeres av mannlige gudeskikkelser som Brahma, Vishnu og Shiva eller gudinner som Durga, Kali og Sarasvati.
Hinduisk mytologi og praksis deles gjerne i tre hovedretninger: vaishnavatradisjonen omfatter de mange mytene som handler om guden Vishnu og hans avatarer (Rama, Krishna) osv.; en annen hovedgruppe, shaivismen, bygger på mytene rundt guden Shiva og hans kone Parvati, mens en tredje hovedstrømning, shakti-tradisjonen knyttes til den store Gudinna, kjent under navn som Kali og Durga. Også innen shaivismen og vishnuismen dyrkes gudinner, men de oppfattes der gjerne som underordnet en mannlig motpart.
=== Ritualer ===
Den daglige rituelle praksis er langt viktigere for de fleste hinduer enn metafysiske spekulasjoner. Hinduismen kommer til uttrykk i form av handling og er ikke først og fremst basert på tro. De fleste hinduer har bilder eller statuer av guddommer i hjemmet, og plasserer røkelse, blomster e.l. foran disse hver dag, gjerne ledsaget av en enkel bønn. En slik andakt, eller puja, kan føre til en visjon av guddommen kalt darshan.
En viktig del av hinduisk praksis er yoga, systematiske anstrengelser for å oppnå åndelig opplysning og forening med det guddommelige. Noen hinduer vier sitt liv til åndelig søken ved å gå inn i en av de mange munkeordnene tidlig i livet, men tradisjonelt har slike anstrengelser tilhørt siste del av livet. Slike asketer kalles sadhuer og nyter stor respekt i det indiske samfunnet.
De vediske skriftene, og tradisjonene som knyttes til dem, regulerer mange aspekter av det daglige livet, men tilhørigheten til landsby og kaste bestemmer de uttrykk religionen får. Å være hindu vil si å akseptere sin dharma, sin plass i samfunnet og i kretsløpet av liv og død. En sentral plikt for en hindu er derfor å videreføre slekten og dermed vise respekt for tidligere generasjoner og plassere sitt eget liv i helheten.
=== Kastesystemet ===
Hindusamfunnet deles tradisjonelt inn i fire klasser som kalles varnaer ("farger"). opprinnelig kan dette ha vært en inndeling basert på yrker, men det har utviklet seg til et system basert på avstamning som regulerer mange sentrale aspekter av hinduenes liv; yrkesvalg, ekteskapspartner, sosial rang og mye annet.
I vedaene nevnes fire hovedklasser:
Brahminer (prester og lærere)
Kshatriyaer (konger og krigere)
Vishyaer (bønder og forretningsfolk)
Shudraer (tjenere og kroppsarbeidere)Disse fire hovedgrupperingene er i det moderne Sør-Asia splittet opp i hundrevis av underkaster. Kastene regulerer livet på landsbygda i detalj, men har også stor betydning i de moderne byene. I tillegg til de egentlige kastene kommer en stor gruppe som kalles de kasteløse, som står utenfor hinduenes sosiale system, men som kanskje utgjør så mye som 25 % av Indias befolkning. Også en rekke stammefolk i ulike deler av Sør-Asia står utenfor kastesystemet.
Islam, buddhisme og kristendom skal i prinsippet ikke anerkjenne eksistensen av kaster, men systemet videreføres likevel i praksis også blant disse religionenes tilhengere. Blant kristne i Sørindia sprang den såkalte ritestriden ut av dette forholdet
Det foregår en løpende debatt om hvorvidt kastesystemet er en viktig del av hinduismen, eller en foreldet sosial struktur. Mange moderne hinduer har tatt skarp avstand fra kastesystemet, heriblant Gandhi og Ramakrishna.
== Utbredelse ==
Hinduismen er mest utbredt i India og naboland som Nepal, Sri Lanka og Bangladesh, også i blant annet Burma, Malaysia og Indonesia. Hinduismen dominerer fortsatt på den indonesiske øya Bali. Det britiske imperiet fraktet indiske arbeidere til mange land, og det finnes derfor hinduiske kolonier i land som Trinidad og Sør-Afrika.
=== Hinduisme i Vesten ===
I utgangspunktet er ikke hinduismen en misjonerende religion, man må fødes inn i den, men det finnes likevel etterhvert i mange vestlige land et voksende antall tilhengere av hinduismen.
Tidlig på attenhundretallet kom de første oversettelsene av Upanishadene og Bhagavad Gita på europeiske språk. De vakte interesse hos mange intellektuelle. Madame Blavatsky's teosofi bidro til å øke interessen, og etter swami Vivekanandas presentasjon av hinduismen i Chicago i 1893 vokste det både i Europa og USA fram grupper av folk som studerte yoga, vedanta og andre aspekter av hinduisk tro og praksis.
I siste del av det tjuende århundre har bevegelser som ISKCON (Hare Krishna), Self-realization Fellowship og Ananda Marga fått betydelige tilhengerskarer. Maharishi Mahesh Yogi er en av de mest kjente av et stort antall lærere som formidler aspekter av hinduismens tradisjoner over hele verden. De åndelige disipliner som sammenfattes i begrepet yoga presenteres ofte løsrevet fra hinduismens ideinnhold. En gruppe norske elever ledet av Are Holen brøt i 1966 med Maharishi Mahesh Yogi og opprettet den religiøst nøytrale organisasjonen Acem. Her praktiseres de teknikker Maharishi har lært fra seg løsrevet fra hinduisk tradisjon.
I Vesten er det mange hinduiske immigranter i Storbritannia, Canada og USA. I Norge var det i 2007 registrert 5 298 medlemmer av hinduiske trossamfunn, men antall hinduer bosatt i Norge er sannsynligvis langt større enn dette. Det er oppført hindutempler i Bergen, Oslo, Trondheim og Drammen. Mange hinduer samles også i midlertidige lokaler.
== Hellige skrifter ==
Hinduismen har et stort antall hellige skrifter, mange av dem flere tusen år gamle. Skriftene deles inn i to klasser; de som er blitt åpenbart (shruti) og de som huskes (smriti). I utgangspunktet regnes Vedaene som åpenbarte tekster, mens Mahabharata, Ramayama og puranaene er tekster som er «husket», det vil si menneskeskapt. Det er noen nyanser i forhold til dette: noen hinduer regner Mahabharata som en åpenbart tekst, og noen hinduretninger regner også flere av purana-tekstene, som Bhagavata-Purana, som en åpenbart tekst.
De eldste tekstene er vedaene som utgjør et felles trosgrunnlag for alle hinduer. Vedaskriftene består av fire store samlinger av hymner; Rigveda, Ajurveda, Atharvaveda og Samaveda. I de vediske hymnene skildres dyrkelsen av guder som Agni, Indra og Varuna gjennom nitide ritualer der ilden og offeret står sentralt.
De fire klassene av vedaskrifter har blitt overført muntlig fra lærer til elev, og har hver for seg blitt tillagt seinere kommentarer som igjen deles inn i tre klasser med ulik autoritet; brahmanaer, aranyakaer og upanishader. Det viktigste filosofiske systemet basert på vedaene er vedanta, som igjen finnes i mange versjoner.
Viktig for hinduer er dessuten de store episke fortellingene Mahabharata og Ramayana, som fant sin form i de siste århundrene f.Kr. De inneholder et vell av fortellinger og legender om mytologiske skikkelser og dagligliv i prehistorisk tid. Tekstene omfatter også lange partier med filosofiske refleksjoner, framstillinger av hinduismens grunnbegreper og forklaringer av moral og samfunnsorden. Hinduismens mest kjente hellige tekst, Bhagavadgita, er en del av verket Mahabharata.
Puranaene er en omfattende klasse skrifter fra de første århundrene av vår tid. Puranaene inneholder mytologiske fortellinger og religiøse doktriner, og er lettere tilgjengelig enn vedaskriftene, hvis språk er tungt og gammeldags.
== Historie ==
Hinduismen har ingen begynnelse som kan festes til tid og sted, men allerede i den gamle Indus-sivilisasjon fra 3–4 000 år før vår tidsregning er det funnet elementer som peker fram mot den seinere hinduismen.
Et annet hovedelement kom med rytterfolket, arierne, som trengte inn i de nordvestlige områdene av dagens India og Pakistan rundt år 1500 f.kr.
=== Shramanismen ===
Rundt år 500 før vår tid oppsto det såkalte shramanistiske miljøet i Nord-India. Religiøse asketer søkte ut i skogene og ødemarka for å meditere og praktisere yoga. I det miljøet som slik oppsto utviklet det seg helt nye religiøse retninger som Buddhismen og Jainismen. Også hinduismen ble kraftig påvirket og i skrifter som aranyakaene og upanishadene kommer grunnleggende nye forestillinger til syne innenfor den vediske tradisjon.
Shramanistene reagerte mot formalismen i vedisk religion, særlig mot brahminenes (prestenes) sentrale rolle i religionsutøvelsen. De ønsket at religionen skulle dreie seg mer om det indre hos mennesket, heller enn det ytre.
Upanishadene er religiøse tekster utviklet i dette miljøet, og er nedtegnet rundt år 700–500 f.Kr. Disse tekstene bringer erfaringer fra yoga og meditasjon inn i hinduismen. Ideene om karma og gjenfødelse, med den tilhørende løsrivelsen fra gjenfødelsen, dukker også for første gang opp i disse tekstene.
=== Tidlig hinduisme ===
Utviklingen fra vedisk religion til hinduismen har foregått blant annet gjennom løpende dialog med konkurrerende religiøse systemer.
Rundt vår tidsregnings begynnelse sto buddhismen sterkt, og erstattet vedisk praksis mange steder, særlig i Nord-India. Blant hinduenes svar var oppføring av templer der ritualene utviklet seg til sosiale sammenkomster, og der prestene (brahminene) fikk nye funksjoner.
I folkelig hinduisme vokste bhakti-retningen fram. Den baserte seg på hengivenhet overfor det guddommelige, i stedet for filosofisk refleksjon, og hadde bred appell som styrket hinduismens stilling i folket. Ekstatiske sanger i bhaktitradisjonen er en viktig del av hinduisk tradisjon.
På denne tida tok også gudinnekultene ny form. Særlig populær var den store gudinna i skikkelse av Devi, men hun ble også mange steder tilbedt som for eksempel Durga, Kali eller Parvati. Nært knyttet til gudinnedyrkinga utviklet det seg dessuten en religiøs retning som kalles tantrisme og som fant sine tilhengere både blant hinduer og buddhister.
=== Shankara ===
Rundt 500 e.Kr. ble en rekke av de sentrale fortellingene om gudene nedskrevet på sanskrit. Purana-tekstene, som de kalles, inneholder fortellinger om de viktigste gudene, som Brahma, Vishnu, Krishna, Rama og Shiva.
Buddhismen ble den viktigste religionen i Sør-Asia etter at keiser Ashoka 300 år før vår tid gjorde den til offisiell religion i sitt rike, som omfattet det meste av Nord-India og Afghanistan, men Shankara (ca. 788–820) fornyet og revitaliserte hinduismen som snart hadde gjenerobret indernes hjerter. Shankara utviklet vedantalæren i form av advaita (ikke-tvefold) – overbevisningen om at alt som eksisterer utgjør en udelelig enhet. Den motsatte læren, dvaita, hevder at det guddommelige er klart atskilt fra den fysiske verden. Shankaras lære, som har røtter tilbake til vedaene, hevder derimot at den individuelle sjel er ett med guddommen. Det blir derfor sagt at tilhengerne av dvaita higer etter å smake sukker, mens tilhengerne av advaita higer etter å bli sukker.Shankara formaliserte også det gamle nettverket av hellige byer og pilegrimsmål.
Rundt 1000 var buddhismen for det meste forsvunnet fra det indiske subkontinentet, men en ny utfordring dukket snart opp i form av islam.
=== Påvirkning fra islam ===
Diskusjonene mellom hinduiske lærde og tilhengerne av religioner som buddhisme og jainisme som også var oppstått i Sør-Asia, foregikk ut fra en felles grunnleggende forståelse på mange punkter, men møtet mellom hinduisme og islam ble et møte mellom totalt ulike holdninger. I islam er det ikke rom for noen annen gud enn Allah, og han kan overhodet ikke avbildes. Innen hinduismen er derimot en selvfølge å framstille bilder og statuer av gudene, ofte av midlertidig karakter.
De muslimske fyrstene som hersket over store deler av India fra ca. år 1100 påla sine hinduiske undersåtter mange særskatter som muslimene slapp. Mange gikk også hardt fram mot hinduiske skikker og helligdommer. Flere steder ble templer revet ned og erstattet av moskeer.
Samtidig ble også muslimene påvirket av hinduismen, og det oppsto flere nye retninger som skulle heve seg over motsetningene mellom religionene.
Mogulkeiseren Akbar tillot sine hustruer å praktisere hindutro i det keiserlige palass. Han arrangerte debatter mellom representanter for ulike religiøse retninger, og forsøkte også å formulere sin egen religion som skulle forene elementer fra hinduisme og islam. Veveren Kabir gikk i sine berømte sanger til angrep på religiøs dogmatisme og hevdet at sannheten bare finnes i menneskets indre og ikke i ritualer eller templer og moskeer. Kabirs sanger framføres over hele India den dag i dag, og mange av dem inngår dessuten i Adi Granth den hellige boka til Sikh-religionen som nettopp skulle forene muslimer og hinduer.
I debattene med islams strenge monoteisme og dens billedforbud ble hinduismen tvunget til å reformulere seg, men nok en gang viste det seg at den gamle religionen hadde dype røtter i det indiske samfunn.
=== Påvirkning fra kristendom ===
Fra 1600-tallet fikk europeisk sivilisasjon økt innflytelse på det indiske subkontinentet. Dette førte til nye debatter, denne gangen mellom hinduisme og kristendom. I likhet med muslimene tok de kristne misjonærer sterk avstand fra hinduenes rike billedtradisjon som de anså som avgudsdyrkelse, men katolsk billedtradisjon ble mange steder også integrert i det hinduiske mangfoldet. Det er ikke uvanlig å se Kristus, Maria og andre kristne motiver også i hindutempler.
En del kristne misjonærer forsøkte å angripe kastesystemet og mange rettet sine anstrengelser særlig mot lavkastene og de kasteløse. Likevel har mange kristne kirker i India i praksis innført kasteskille også i menighetene.
Kristendommen har hatt stor innflytelse på hinduiske reformatorer som Ramakrishna, Vivekananda og Gandhi.
=== Nyere reformbevegelser ===
I det nittende og tyvende århundre dukket det opp mange reformbevegelser innen hinduismen, noen av dem tok også mål av seg til å forkynne hinduismens lære i Vesten. Sri Ramakrishna hevdet alle religioners grunnleggende enhet og tok avstand fra kastevesenet. Hans disippel Sri Vivekananda presenterte vedantalæren for et vestlig publikum under verdensutstillingen i Chicago i 1893.
M. K. Gandhi baserte sin ikkevoldslære på hinduismen, og leste Bhagavad Gita hver dag, men han anstrengte seg også for å trekke muslimer og andre ikke-hinduer inn i den indiske uavhengighetsbevegelsen.
Aurobindo Ghose, en annen leder fra uavhengighetskampen begynte sin karriere som tilhenger av væpnet kamp mot britene, men etter å ha flyktet til det franske territoriet Pondicherry hadde han en religiøs opplevelse som fikk ham til å vie sitt liv til åndelig disiplin. Han utviklet et system som kalles integral yoga og blir regnet som en av de store fornyerne av hinduismen på 1900-tallet.
=== Hindutva ===
I det tjuende århundre fikk hinduismen etter hvert en tydelig politisk rolle. Under kampen mot kolonistyret oppsto det motsetninger mellom hinduer og muslimer som førte til at det ble opprettet to selvstendige stater: India med hinduisk flertall og Pakistan med nesten utelukkende muslimsk befolkning. Ved opprettelsen av de to nye statene ble det utvekslet store befolkningsgrupper. Hinduer flyktet til India og muslimer til Pakistan, mens antakelig flere millioner mennesker ble massakrert av ekstremister på begge sider. Frigjøringslederen Gandhi ble i 1948 skutt av en hindunasjonalist som mente han var for ettergivende overfor muslimene.
Grunnloven i India slår fast at landet har religionsfrihet, men sterke grupper blant hinduene ønsker å gjøre India til hinduenes land. Deres ideologi kalles gjerne hindutva. Hinduiske nasjonalister har massakrert muslimer ved flere anledninger, og i 1992 rev de en moske i byen Ayodhya, som de hevdet var bygd på ruinene av et gammelt hindutempel bygd på fødestedet til guden Rama.
Deres organisasjoner omfatter foruten den voldelige Shiv Sena (Shivas hær) blant annet Rashtriya Swayamsevak Sangh, Bajrang Dal og Vishwa Hindu Parishad. Disse gruppene har gode forbindelser til Bharatiya Janata Party, som i flere perioder har hatt regjeringsmakten i Delhi og som styrer flere delstater.
På Sri Lanka har de tamilske hinduene siden slutten av 1970-tallet ført en geriljakrig for en selvstendig tamilsk stat. Den ledende geriljaorganisasjonen, Tamiltigrene, bruker hinduiske symboler og myter i sin propaganda, og får mange av sine inntekter fra hindumenigheter de kontrollerer i Vesten, også i Norge.
== Religiøs praksis ==
Det varierer både fra sted til sted og fra person til person hvordan hinduisk tro blir praktisert. Den folkelige praksis er gjerne sentrert rundt offer og tilbedelse, mens de intellektuelle variantene har fokus på metafysisk og filosofisk spekulasjon. Det har vært vanlig å ha et tolerant syn på forskjellige former for religiøs praksis, og en åpen holdning overfor andre religiøse tradisjoner. «Ekam sad vipra bahudha vadanti» Rigveda (Det eksisterende er ett, men de vise gir det ulike navn).
De fleste hinduer utfører ritualer til ære for gudene. Det skjer ofte i hjemmene og kan omfatte at man synger hymner eller resiterer vediske tekster mens man brenner røkelse, og ofrer frukt eller melk foran et bilde eller en statuett av sin foretrukne avatar. Mange steder blir også steiner, trær, kilder og liknende ansett som hellige steder der det kan brennes røkelse, helles melk og ofres frukt.
Ritualer i templene utføres av personer fra prestekasten, brahminer. Mange har også en personlig religiøs lærer som kalles en guru, mens en skriftlærd generelt kalles en pandit. Det finnes også mange ordener av munker og hellige menn (eller kvinner) som kalles sadhuer eller babaer og nyter stor respekt. Disse bygger på mangetusenårige indiske tradisjoner for forsakelse og askese. For mange hinduer er en slik asketisk livsførsel forbeholdt livets siste fase, etter at man har fullført sine plikter overfor slekten.
=== Festivaler ===
Hinduenes kalender omfatter en lang rekke spesielle høytider knyttet til spesielle guddommer og historiske begivenheter. Det blir sagt at hver eneste dag i året rommer en hinduisk festival, men mange av disse er lokale eller knyttet til en særlig sekt.
Det finnes også et antall festivaler som feires av alle eller nesten alle hinduer, ofte deltar også folk fra andre religioner i slike feiringer. Viktigst av disse er lysfesten Divali og den (bokstavelig talt) fargerike vårfesten Holi.
Pilegrimsreiser til hellige steder er en viktig del av hinduismen. Hvert tredje år arrangeres Kumbh Mela, som med over en million deltakere er verdens største religiøse festival. Hvert tolvte år er det en ekstra viktig Kumbh Mela som finner sted i Prayag (Allahabad), der de to fysiske flodene Ganges og Jamuna ifølge tradisjonen møter den usynlige floden Saraswati. De tre flodenes møte kalles Triveni.
Viktige ledd i hinduenes religiøse liv er dessuten skikker knyttet til overgangsfasene i livet.
=== Den hellige tråd ===
De fleste gutter fra høykastene gjennomgår mellom åtte og seksten år en pubertetsseremoni som kalles upanayana. Under seremonien blir gutten tildelt «den hellige tråd» (tråden symboliserer navlestrengen) som henger på skrå over overkroppen resten av livet. Den som har gjennomgått upanayana karakteriseres som to ganger født, en betegnelse som understreker deres overlegenhet i forhold til lavkastene og de kasteløse.
=== Ekteskap ===
I hinduismen er det viktig at slekten blir ført videre. Å inngå et ekteskap er det samme som å bli et komplett menneske, og å oppnå befrielse både for mann og for kvinne. Kjærligheten er det samme som å skape en harmonisk familie med en tro ektemann, en lykkelig mor og et stort antall barn, helst sønner. Nesten alle ekteskap er såkalte arrangerte ekteskap. Foreldrene samarbeider ofte med en prest som har kjennskap til astrologi, for å finne en passende brud eller brudgom innenfor samme kaste og med et horoskop som harmonerer.
Det er også vanlig at kvinnen som giftes inn flytter fra sin egen familie og inn til ektemannen's familie.
=== Kremasjon ===
Etter døden blir hinduers legeme ifølge tradisjonen brent på et bål. Bålet skal helst tennes av den avdødes eldste sønn med ild fra familiens egen grue.
=== De fire livsstadier ===
Hinduismen utviklet tidlig en lære om fire livsstadier. Disse gjaldt bare menn fra de tre øverste klassene i kastesystemet, men har hatt stor betydning. De fire livsstadiene er:
Elevstadiet. Her skal den unge gutten få religiøs opplæring. Det gjelder blant annet å lære å lese de hellige tekstene på sanskrit, og hvilke plikter han har ut fra sin klasse.
Familieforsørger. Bare på dette livsstadiet er det riktig å prioritere makt og rikdom og estetisk og erotisk nytese.
Skogboer. Dette skjer når barna er voksne og mannen får mulighet til egen religiøs utvikling i ødemarka. Med andre ord de drar ut i skogen. Dette praktiseres ikke lenger.
Asket. Her er målet gjennom meditasjon, yoga og askese å oppnå frelse, moksha
== Referanser ==
== Litteratur ==
Signe Cohen (red.) Vediske skrifter, Oslo 2003. De norske bokklubbene. ISBN 82-525-4120-8
Knut A. Jacobsen Hinduismen, Oslo 2003, Pax Forlag. ISBN 978-82-530-2254-3
Knut A. Jacobsen Hva er hinduisme Universitetsforlaget 2009, i serien Hva er-bøkene ISBN 9788215010670
Tove Nicolaisen Hinduer Universitetsforlaget 2018 ISBN 9788215030197
Bhagavadgita og andre hinduistiske skrifter. Utvalg og innledning ved Knut A. Jacobsen; oversatt av Jens Braarvig mfl. Serien Verdens Hellige Skrifter. Bokklubben, 2001. ISBN 82-525-4101-1.
== Eksterne lenker ==
Hinduisme og hinduistisk kunst
Musikk i hinduismen |
30 | https://no.wikipedia.org/wiki/Hordaland | 2023-02-01 | Hordaland | ['Kategori:60°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Hordaland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere fylker i Norge', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg'] | Hordaland er en valgkrets til stortingsvalg og var et fylke på Vestlandet i Norge, som grenset til Rogaland i sør, Sogn og Fjordane i nord, Buskerud og Telemark i øst og Nordsjøen i vest.
Hordaland ble 1. januar 2020 slått sammen med Sogn og Fjordane fylke til nye Vestland Fylke, under norgeshistoriens hittil største bølge av sammenslåing av fylker og kommuner.
Hordaland var landets tredje største fylke i folketall, og landets niende største i areal. 71 % av arealet i tidligere Hordaland fylke er fjellområder som ligger høyere enn 300 meter over havet.
Historisk var fylket inndelt i fjerdingene Nordhordland, Sunnhordland, Hardanger og Vossavelde. Disse består fortsatt som inndelinger i dag, med unntak av at regionen Midthordland har kommet til (tidligere deler av Nordhordland og Sunnhordland). Storbyregionen Bergen og omland omfatter både Midthordland og Nordhordland.
Bergen var administrasjonsbyen i fylket, og 54 % av hordalendingene bor i Bergen kommune. Bergen var et eget amt / fylke fra 1831 til 1972 (se Bergen amt), og har i dag status som fylkessenter i nye Vestland Fylke.
De andre byene i tidligere Hordaland fylke er Odda i Hardanger og Stord i Sunnhordland. Vossevangen på Voss og Knarvik i Nordhordland er andre viktige regionsentre. I området rundt Bergen for øvrig er Arna, Askøy, Osøyro og Straume de største tettstedene, av disse ligger Arna i Bergen kommune. Husnes i Sunnhordland og Norheimsund i Hardanger har også regionsenterstatus.
Hordalands natur er variert og storslått, med mange små og store øyer og innsjøer, breer, fjorder, fosser, fjell og vidder, og et rikt kulturlandskap med øysamfunn og fiskevær, frodige jordbruksbygder, industristeder og en rekke kulturminner.
Av kjente steder i fylket utenom Bergen kan nevnes naturlandskapene Hardangerfjorden og Hardangervidda, isbreene Hardangerjøkulen og Folgefonna, fossefallene Langfossen, Låtefossen, Steinsdalsfossen og Vøringsfossen, vestlandske klyngetun som Agatunet og Havretunet, kulturminner som Baroniet Rosendal, Halsnøy kloster, Lysøen, Lyse kloster og Røldal stavkirke, fruktbygder som Lofthus og Ulvik, fiskevær som Espevær og Fedje, vintersportsstedene Kvamskogen, Røldal og Voss, industristedene Ålvik, Odda, Tyssedal, Husnes, Stord, Kollsnes, Ågotnes, Hanøytangen, Mongstad, Vaksdal og Dale, de spektakulære veianleggene Stalheimskleivi, Tokagjelet og Måbødalen, og bygden Telavåg som ble utslettet av den tyske okkupasjonsmakten under krigen.
To steder i Hordaland er skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder. Hansabryggen / Bryggen i Bergen ble innskrevet som kulturarvsted i 1979. Og i 2005 ble Nærøyfjorden, en fjordarm av Sognefjorden, skrevet inn som del av naturarvstedet Vestnorsk fjordlandskap - sammen med Geirangerfjorden. Nærøyfjordområdet omfatter areal i Voss kommune, med områdene knyttet til Grånosmyrane naturreservat, Stalheimskleivi med Sivlefossen og Sivlesnipa, Øvsthusdalen med fangstanlegg ved Halsavatnet og Gravhalsen, og Fyresdalen med Grindafletvatni og Grindaflethytta.
I Hordaland finner man tre nasjonalparker: Hardangervidda nasjonalpark (vernet 1981), Folgefonna nasjonalpark (2005) og Hallingskarvet nasjonalpark (2006).
Den 2. februar 2017 vedtok fylkestinget i Sogn og Fjordane en sammenslåing med Hordaland med 19 mot 12 stemmer. Den 3. februar 2017 vedtok fylkestinget i Hordaland det samme med 41 mot 4 stemmer. Den 8. juni 2017 vedtok Stortinget en sammenslåing av de to fylkene fra og med 1. januar 2020. Navnet på det nye fylket, Vestland, ble vedtatt av Stortinget i 2018. | Hordaland er en valgkrets til stortingsvalg og var et fylke på Vestlandet i Norge, som grenset til Rogaland i sør, Sogn og Fjordane i nord, Buskerud og Telemark i øst og Nordsjøen i vest.
Hordaland ble 1. januar 2020 slått sammen med Sogn og Fjordane fylke til nye Vestland Fylke, under norgeshistoriens hittil største bølge av sammenslåing av fylker og kommuner.
Hordaland var landets tredje største fylke i folketall, og landets niende største i areal. 71 % av arealet i tidligere Hordaland fylke er fjellområder som ligger høyere enn 300 meter over havet.
Historisk var fylket inndelt i fjerdingene Nordhordland, Sunnhordland, Hardanger og Vossavelde. Disse består fortsatt som inndelinger i dag, med unntak av at regionen Midthordland har kommet til (tidligere deler av Nordhordland og Sunnhordland). Storbyregionen Bergen og omland omfatter både Midthordland og Nordhordland.
Bergen var administrasjonsbyen i fylket, og 54 % av hordalendingene bor i Bergen kommune. Bergen var et eget amt / fylke fra 1831 til 1972 (se Bergen amt), og har i dag status som fylkessenter i nye Vestland Fylke.
De andre byene i tidligere Hordaland fylke er Odda i Hardanger og Stord i Sunnhordland. Vossevangen på Voss og Knarvik i Nordhordland er andre viktige regionsentre. I området rundt Bergen for øvrig er Arna, Askøy, Osøyro og Straume de største tettstedene, av disse ligger Arna i Bergen kommune. Husnes i Sunnhordland og Norheimsund i Hardanger har også regionsenterstatus.
Hordalands natur er variert og storslått, med mange små og store øyer og innsjøer, breer, fjorder, fosser, fjell og vidder, og et rikt kulturlandskap med øysamfunn og fiskevær, frodige jordbruksbygder, industristeder og en rekke kulturminner.
Av kjente steder i fylket utenom Bergen kan nevnes naturlandskapene Hardangerfjorden og Hardangervidda, isbreene Hardangerjøkulen og Folgefonna, fossefallene Langfossen, Låtefossen, Steinsdalsfossen og Vøringsfossen, vestlandske klyngetun som Agatunet og Havretunet, kulturminner som Baroniet Rosendal, Halsnøy kloster, Lysøen, Lyse kloster og Røldal stavkirke, fruktbygder som Lofthus og Ulvik, fiskevær som Espevær og Fedje, vintersportsstedene Kvamskogen, Røldal og Voss, industristedene Ålvik, Odda, Tyssedal, Husnes, Stord, Kollsnes, Ågotnes, Hanøytangen, Mongstad, Vaksdal og Dale, de spektakulære veianleggene Stalheimskleivi, Tokagjelet og Måbødalen, og bygden Telavåg som ble utslettet av den tyske okkupasjonsmakten under krigen.
To steder i Hordaland er skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder. Hansabryggen / Bryggen i Bergen ble innskrevet som kulturarvsted i 1979. Og i 2005 ble Nærøyfjorden, en fjordarm av Sognefjorden, skrevet inn som del av naturarvstedet Vestnorsk fjordlandskap - sammen med Geirangerfjorden. Nærøyfjordområdet omfatter areal i Voss kommune, med områdene knyttet til Grånosmyrane naturreservat, Stalheimskleivi med Sivlefossen og Sivlesnipa, Øvsthusdalen med fangstanlegg ved Halsavatnet og Gravhalsen, og Fyresdalen med Grindafletvatni og Grindaflethytta.
I Hordaland finner man tre nasjonalparker: Hardangervidda nasjonalpark (vernet 1981), Folgefonna nasjonalpark (2005) og Hallingskarvet nasjonalpark (2006).
Den 2. februar 2017 vedtok fylkestinget i Sogn og Fjordane en sammenslåing med Hordaland med 19 mot 12 stemmer. Den 3. februar 2017 vedtok fylkestinget i Hordaland det samme med 41 mot 4 stemmer. Den 8. juni 2017 vedtok Stortinget en sammenslåing av de to fylkene fra og med 1. januar 2020. Navnet på det nye fylket, Vestland, ble vedtatt av Stortinget i 2018.
== Geografi ==
Hordaland ligger sørvest i Norge og grenser i vest til Nordsjøen, fylket grenser også til Sogn og Fjordane i nord, Buskerud og Telemark i øst, og Rogaland i sør. Hordaland og Rogaland blir ofte kalt et Norge i miniatyr fordi de to fylkene har litt av alt når det gjelder landskap. Det er høye fjell og dype fjorder, landbruksjord og skog, fosser og stille vann, lange sandstrender og bratte svaberg.
Hardangerfjorden er fylkets lengste og dypeste fjord med henholdsvis 179 km lengde og 800 meter dyp. Nordmannslågen er Hordalands største innsjø, og dekker 11 km². Med sine 1 863 meter over havet er Hardangerjøkulen fylkets høyeste fjell. Osterøy er den største øy med sine 328 km², mens Fedje med sine 9 km² er fylkets minste kommune. Modalen har færrest innbyggere, med kun 378, mens Bergen er Hordalands største by og mest folkerike kommune med sine 277 391 innbyggere (2016). I areal er derimot Voss størst, 1 805 km².
Vi kan dele opp Hordaland i flere geografiske områder;
Sunnhordland
Helt sør i Hordaland ligger Sunnhordland. Det er store variasjoner i dette distriktet på grensen til Rogaland. Her finnes det høye fjell og isbreer, små holmer og skjær, tettbygde strøk og landbruksområder. Stord er den eneste byen her, mens Haugesund i Rogaland ligger like over fylkesgrensen i sør.
Hardanger
Nordøst for Sunnhordland ligger Hardanger. Hardanger er kjent for et fjellandskap og fruktdyrking innover Norges nest lengste fjord, Hardangerfjorden. Hardanger er kjent for dramatiske landskaper med fjell, breer, fosser og fjorder. Dette har tiltrukket seg både turister og kunstnere gjennom alle år. Det er også et område som gir svært gode forutsetninger for fritidsaktiviteter som brevandringer, snowboardkjøring året rundt samt paragliding. Hardanger er også kjent for fruktdyrking. Man mener britiske munker startet fruktdyrking her allerede på 1300-tallet. I Hardanger dyrkes epler, pærer, plommer og moreller. 40 % av norsk frukt kommer fremdeles fra dette området, og Ullensvang er fortsatt den største fruktkommunen i landet. Den eneste byen i Hardanger er Odda.
Voss
Voss er et innlandsdistrikt og et trafikknutepunkt, og er med sine 1 805 kvadratkilometer den største kommunen i Hordaland fylke. Voss Fjellheisar er et populært skiheisanlegg, lokalisert rett nord for Voss sentrum. Det er Hordalands største skianlegg. Skimulighetene er store på Voss. Bergensbanen og Voss stasjon ligger ved kommunens sentrum. Voss ligger i overgangssonen mellom kyst- og innenlandsklima. På årsbasis har Vossevangen om lag 1200 mm nedbør, og i de fire sommermånedene har Vossevangen omtrent samme nedbørsmengde som Geilo og Oslo (i underkant av 300 mm). Landskapet her kan minne om Gudbrandsdalen med mindre dalfører, innsjøer og elver med en del jordbrukslandskap. Voss er Hordalands største og viktigste jordbrukskommune. Vossevangen har ikke bystatus.
Midthordland
Midthordland er preget av storbyen Bergen og dens omland. Midthordland regnes sammen med Nordhordland som regionen Bergen og omland. Landskapet her er også svært variert. Her finnes det en del små og store øyer og holmer ute med kysten. Disse øyene er ofte folkerike og fremstår som et omland til Bergen. Inne i landet er det mer fjellrikt og mye skog, noe som gjør at det bor adskillig færre her enn ved kysten. Den største og viktigste jordsbrukskommunen er forunderlig nok Bergen, med Fusa på andreplass.
Nordhordland
Nordhordland ligger nord for Bergen og grenser til Sognefjorden i nord. Dette var en gang et lite distrikt med de såkalte strilene, men har med årene vokst mer inn i Bergen. Næringslivet i Nordhordland har tradisjonelt vært basert på landbruk, fiske og industri, i nyere tid er også oljerelaterte virksomheter sterkt representert, særlig på Mongstad. Det er også betydelig kraftproduksjon i Masfjorden, Modalen og Vaksdal. I kommunesenteret Dale i Vaksdal ligger en av landets ledende trikotasjefabrikker, en næring som tidligere var svært viktig for hele Hordaland. Vaksdal Mølle i tettstedet Vaksdal var tidligere landets største mølle- og kraftfôrfabrikk.
Dal, hei og høyfjell mot øst
Mot grensen til nabofylkene i øst ligger dal- og heilandskapet, som igjen går over i høyfjell. Heiene ligger stort sett mellom 700 og 1 000 meter over havet, og har en del planter. Høyfjellene har topper opp mot 1400 og 1900 meter og regnes som snaufjell med lite vegetasjon. Det ligger store innsjøer her, noe som gjør området godt egnet for vannkraft, slik som Nordmannslågen, fylkets største innsjø.
Øyer mot vest
Mot vest ligger det ytre øylandskap, der værharde holmer og skjær ligger lavt i havet. Mange av øyene består av prekambriske vulkanske grunnfjellsbergarter. Hordalands nest minste kommune i folketall, Fedje med i overkant av 500 innbyggere, ligger på en liten øy utenfor kysten av Nordhordland. Hordaland er det eneste fylket i landet der alle kommunene har kystlinje.
Kulturhistorisk landskap av nasjonal interesse
I Hordaland er ni områder med i Riksantikvarens register over kulturhistorisk landskap av nasjonal interesse:
Den Indre Farleia - Fiskerbondelandskap, lynghei og farlei, (Austrheim, Lindås og Radøy)
Byfjellene (Bergen) - Bynært rekreasjonslandskap
Fitjarøyane - Lyngheilandskap, maktsete og handel i leia, (Fitjar og Bømlo)
Søre Bømlo – Hespriholmen - Steinalderlandskap med grønsteinproduksjon
Etne - Rikt jordbrukslandskap med lang historie
Rosendal - Møtested og baroni i rikt jordbrukslandskap med alpine omgivelser, (Kvinnherad)
Indre Sørfjorden - Kraft- og industrilandskap, (Odda)
Ytre Sørfjorden - Fruktdyrkingslandskap, (Ullensvang)
Eidfjord - Jernvinneanlegg og gravminne. Ferdselsveger mellom øst og vestKoordinater
Nordligste punkt: N 61.020678 grader (Modalen kommune)
Østligste punkt: E 7.435445 grader (Eidfjord kommune)
Sørligste punkt: N 59.283097 grader (Sveio kommune)
Vestligste pukt: E 4.375109 grader (Fedje kommune)
== Klima ==
Hordaland har slik som de andre fylkene på Vestlandet, et mildt klima med mye nedbør. Det er følgende værrekorder i Hordaland.
Kaldest: -39,6 °C (Finse, 1982)
Varmest: 34,0 °C (Voss, 1889)
Største døgnnedbør: 229,6 mm (Indre Matre, 1940)
Største månedsnebør: 1150 mm (Masfjorden, 1989)
Minste månedsnebør: 0 mm (Tyssedal, 1986)
== Historie ==
Hordaland er tidlig omtalt i litteratur. Julius Cæsar nevner i De bello gallico fra 52 f.Kr. tyve germanske stammer, deriblant «haruder», trolig «horder», folk fra Hordaland. På 500-tallet ramser Jordanes opp samtidens nordiske «riker», deriblant Rogaland og Hordaland. Rundt 787 forteller en angelsaksisk krønike at det kom «norðmanna of Hereða lande» - trolig «fra Hordaland». Da kongens ombudsmann kom for å føre dem til sin herre, hogg de ham ned.Før rikssamlingen på 800-tallet var Hordafylke (norrønt Hǫrðafylki) et eget småkongedømme, og etter rikssamlingen tilbrakte de norske kongene mye av sin tid på kongsgårdene i fylket (Alrekstad, Fitjar og Seim) før det ble etablert byer i landet. Bergen ble grunnlagt av kong Olav Kyrre i 1070 like ved kongsgården Alrekstad som han regjerte landet fra. Byen ble etterhvert hovedstaden for hele Norgesveldet frem til år 1314, og ble fra ca. 1350 tilknyttet Hansaforbundet frem til ca. år 1750.
Gulatinget ved Eivindvik i Gulen, som da var en del av Hordafylke, ble etablert som den første store lagtingskretsen i Norge i år 900, og dannet mønster for tilsvarende etableringer av Alltinget på Island, Frostatinget i Trøndelag, Eidsivatinget i Oplandene og Borgartinget i Viken. Gulatinget omfattet først bare Firdafylke, Sygnafylke og Hordafylke. Etter hvert kom Sunnmærafylke, Rygjafylke, Egðafylke, Valdres og Haddigjadalr til. Gulatinget ble flyttet fra Gulen til Bergen i år 1300.
I 1503 ble landet inndelt i fire hovedlen, og Hordaland ble en del av Bergenhus len som omfattet Vestlandet og Nord-Norge, med Bergen som administrasjonsby og eksporthavn.
I 1662 ble lenene avløst av amter og stiftsamter, Hordaland inngikk i Bergen stiftamt (opprettet i 1669), som fra da av omfattet dagens Hordaland, Sogn og Fjordane og Sunnmøre, med Nordlandenes amt som underliggende amt (Nordland og Troms).
I 1681 opprettes Bergenhus amt som et eget underamt i Bergen stiftamt, og Hordaland blir da en del av dette.
I 1682 ble Vardøhus amt (Finnmark) innlemmet i Nordlandenes amt og dermed også underlagt Bergenhus stiftsamt, men allerede i 1685 ble Vardøhus skilt ut igjen.
I 1689 ble Sunnmøre overført til Romsdals amt, men fortsatt underlagt Bergen stiftamt.
I 1763 ble resterende Bergenhus amt delt i Søndre Bergenhus amt og Nordre Bergenhus amt. Søndre Bergenhus amt tilsvarte da det opprinnelige Hordaland, mens Nordre Bergenhus amt tilsvarte de to opprinnelige fylkene Sygnafylke og Firdafylke fra Gulatingsloven.
I 1773 ble de deler av dagens Gulen kommune som ligger sør for Dingeneset overført til Nordre Bergenhus amt, et område som omfattet den tidligere tingplassen for Gulatinget inntil dette etter 400 år ble flyttet til Bergen. Området var til da en del av Nordhordland.
I 1789 ble Troms overført fra Nordlandenes amt til Finmarkens amt.
I 1831 ble Bergen skilt ut fra Søndre Bergenhus amt, og fikk benevnelsen Bergen amt.I 1915 ble Årstad kommune innlemmet i Bergen. Gyldenpris ble avstått fra Laksevåg til Bergen i 1921, og Fyllingsdalen ble avstått fra Fana til Bergen i 1955.
I 1919 ble Søndre Bergenhus amt omdøpt til Hordaland fylke, og Nordre Bergenhus amt ble omdøpt til Sogn og Fjordane fylke.
I 1972 ble kommunene Arna, Fana, Laksevåg og Åsane innlemmet i Bergen, og byen ble samtidig en del av Hordaland fylke.
I 2002 ble Ølen kommune i Sunnhordland overført til Rogaland fylke, og i 2006 ble denne innlemmet i Vindafjord kommune.
Hordaland har således gjennom historiens gang gjennomgått en rekke administrative endringer, men det som ble regnet som Hordaland fylke var nå tilnærmet identisk med utgangspunktet, om man bortser fra tapet av Gulen og Ølen.
== Navn og symboler ==
Navnet «Hordaland» kommer av folkenavnet Hǫrðar (germansk folkestamme, se Haruder). Hǫrðar kommer av urgermansk haruðóz som betyr 'kriger, helt'. Hordene kom til Vestlandet, og bosatte seg mest på Bergenshalvøyen. Navn som Hordabø, Hordnes, Hordvik og Hardanger («hordenes fjord») kommer av dette folkenavnet, og Hordaland betyr likeledes «hordenes land». Se også Hardsyssel i Jylland.
Symbolet i Hordalands fylkesvåpen er to krysslagte økser med en krone over i gull på rød bakgrunn, basert på et segl funnet etter Olavsgildet på Onarheim i Tysnes kommune.
Fylkesblomsten for Hordaland er kusymre.
Fylkessteinen for Hordaland er Koronitt.
Fylkesfuglen for Hordaland er Kvitryggspetten.Les mer om disse her: Fylkesfugl, fylkesblomst og fylkesstein
== Demografi ==
=== Alder og kjønn ===
Andelen barn i alderen 0-17 år er 22,2 % i Hordaland og 21,6 % nasjonalt. Av disse er 51,1 % gutter (51,3 % nasjonalt).
Andelen voksne i alderen 18-66 år i Hordaland er 64,1 %, identisk med landsgjennomsnittet. Av disse er 51,8 % menn (51,2 % nasjonalt).
Andelen eldre over 67 år i Hordaland er 13,6 % (14,3 % nasjonalt). Av disse er 44,7 % menn (44,9 % nasjonalt). Totalt er andelen menn 50,6 % i Hordaland og 50,3 % i Norge totalt.
=== Befolkningsutvikling ===
Bergen var et eget fylke frem til 1972, men det som i dag er Hordaland var Norges mest folkerike fylke frem til slutten av 1890-årene da Oslo fikk flest innbyggere. Akershus passerte Hordaland i 1987. Siden har Hordaland vært landets tredje mest folkerike fylke.
Hordaland har 9,9 % av Norges befolkning og 37,9 % av befolkningen på Vestlandet per 1. januar 2015. Bergen kommune har alene 53,8 % av innbyggerne i fylket, Nordhordland har 8,9 % og Midthordland 18,4 %. Regionen Bergen og omland har dermed hele 81,1 % av innbyggerne, Sunnhordland har 11,6 %, Hardanger 4,5 % og Voss 2,8 %. Fra 1. januar 2012 til 1. januar 2015 økte folketallet i Hordaland med 4,2 %, mens folketallet i Norge samlet økte med 3,6 % i samme periode.
Tabellen viser befolkningsutviklingen i Hordaland i perioden 1769-2001 og prognose for anslått folketall i 2040.
Befolkningsgrupper og dialekter i Hordaland (se også: Dialekter i Hordaland):
Folk fra Bergen kalles bergensere og snakker bergensk.
Folk fra Nordhordland og Midthordland kalles striler og snakker nordhordlandsmål (strilemål).
Folk fra Sunnhordland kalles sunnhordlendinger og snakker sunnhordlandsmål.
Folk fra Hardanger kalles hardinger (uttales haringer) og snakker hardangermål.
Folk fra Voss kalles vossinger og snakker vossemål.
=== Flyttinger ===
Hordaland har den største innenlandske innvandringen fra Rogaland og Rogaland har igjen den største innenlandske innvandringen fra Hordaland. Av dem som flytter fra Sogn og Fjordane er det flest som flytter til Hordaland, og av dem som flytter til Sogn og Fjordane kommer det flest fra Hordaland.
Tabell: Antall innflyttere til Hordaland fra andre fylker i Norge i 2013.
Tabell: Antall utflyttere fra Hordaland til andre fylker i Norge i 2013:
Det var også 7 483 flyttinger til Hordaland fra utlandet og 3 169 flyttinger fra Hordaland til utlandet i 2013.
=== Innvandring ===
1. januar 2015 hadde Hordaland 67 423 innbyggere som er innvandrere eller norskfødte av to innvandrerforeldre, det utgjør 13,2 % av folkemengden i fylket. Av disse bor 66,3 % i Bergen kommune. 58 % har bakgrunn fra Europa, Nord-Amerika eller Oseania, 42 % fra Afrika, Asia og Latin-Amerika. Tabellen viser de største gruppenes landbakgrunn (land som er representert med over 1000 personer):
== Tettsteder ==
Største tettsteder i Hordaland, rangert etter innbyggertall 1. januar 2018 (kommune i parentes):
Bergen – 255 464 (Bergen)
Askøy – 23 438 (Askøy)
Leirvik – 14 161 (Stord)
Osøyro – 13 822 (Os)
Straume – 11 284 (Fjell)
Arna – 9 905 (Bergen)
Vossevangen – 6 598 (Voss)
Knarvik – 6 005 (Lindås)
Odda – 4 954 (Odda)
Ågotnes – 4 108 (Fjell)
Fanahammeren - 3 863 (Bergen)
Sagvåg – 3 435 (Stord)
Frekhaug – 2 931 (Meland)
Svortland – 2 856 (Bømlo)
Espeland – 2 447 (Bergen)
Sunde/Valen – 2 301 (Kvinnherad)
Norheimsund – 2 290 (Kvam)
Husnes – 2 193 (Kvinnherad)
Øystese – 2 054 (Kvam)Bergen har status som fylkessenter. Arna, Husnes, Kleppestø, Knarvik, Leirvik, Norheimsund, Odda, Osøyro, Straume og Vossevangen har status som regionsentre i fylket.
Bergen, Leirvik (Stord) og Odda har bystatus. For en komplett oversikt over samtlige tettsteder i fylket, se artikkelen Tettsteder i Hordaland.
== Kommuner ==
Hordaland er inndelt i 33 kommuner:
=== Kommunereform ===
20. juni 2016 vedtok kommunestyrene i Fjell, Sund og Øygarden å sende søknad om å få slå seg sammen til en kommune.
22. juni 2016 vedtok kommunestyrene i Lindås, Meland og Radøy å sende søknad om å få slå seg sammen til en kommune.
22. juni 2016 vedtok kommunestyrene i Fusa og Os å sende søknad om å få slå seg sammen til en kommune.
22. juni 2016 vedtok kommunestyret i Odda å sende søknad om sammenslåing med Ullensvang. Ullensvangs kommunestyre vedtok det samme 13. juni 2016.
Kommunestyrene i Etne (Hordaland) og Vindafjord (Rogaland) ønsker å slå kommunene sammen til en. Folkeavstemning holdes 26. september 2016.
Bergen, Stord, Kvam, Granvin, Ulvik og Voss er positive til sammenslåinger, men en eller flere av kommunene de vil slå seg sammen med er negative.
De øvrige kommunene i fylket har vedtatt et ønske om å få fortsette som egne kommuner, det gjelder også kommuner i Sogn og Fjordane som hadde intensjonsavtaler om sammenslåing med kommuner i Hordaland (Aurland, Vik, Gulen).
I 2010 søkte grendalagene i Eksingedalen og Eidslandet nord i Vaksdal om å få bli overført til Modalen kommune. 67 % av velgerne i Modalen og 78 % av velgerne i de aktuelle delene av Vaksdal stemte for i en folkeavstemning, men søknaden ble ikke innvilget.
== Kart ==
== Administrative inndelinger ==
Tidligere fogderier:
Nordhordland fogderi: Askøy, Austevoll, Austrheim, Bergen, Fedje, Fjell, Fusa, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Os, Osterøy, Radøy, Samnanger, Sund, Vaksdal, Øygarden.
Søndhordland fogderi: Bømlo, Etne, Fitjar, Kvinnherad, Stord, Sveio, Tysnes, samt Ølen (nå del av Vindafjord i Rogaland).
Hardanger og Voss fogderi: Eidfjord, Granvin, Jondal, Kvam, Odda, Ullensvang, Ulvik, Voss.Regionråd:
Bergensregionen (nedlagt 2010): Askøy, Austevoll, Bergen, Fjell, Fusa, Os, Osterøy, Samnanger, Sund, Vaksdal, Øygarden.
Regionrådet Nordhordland: Austrheim, Fedje, Gulen, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Osterøy, Radøy.
Regionrådet Vest: Askøy, Fjell, Sund, Øygarden.
Samarbeidsrådet for Sunnhordland: Austevoll, Bømlo, Etne, Fitjar, Kvinnherad, Stord, Sveio, Tysnes.
Hardangerrådet: Eidfjord, Granvin, Jondal, Kvam, Odda, Ullensvang, Ulvik. Utmeldt i 2001: Voss.Prostier, alle under Bjørgvin bispedømme i Den norske kirke:
Åsane prosti: Arna og Åsane bydeler i Bergen kommune, og Osterøy kommune.
Bergen domprosti: Bergenhus, Laksevåg og Årstad bydeler i Bergen kommune.
Fana prosti: Fana, Fyllingsdalen og Ytrebygda bydeler i Bergen kommune, og Austevoll og Os kommuner.
Hardanger og Voss prosti: Eidfjord, Fusa, Granvin, Jondal, Kvam, Odda, Samnanger, Ullensvang, Ulvik, Vaksdal og Voss kommuner.
Nordhordland prosti: Austrheim, Fedje, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen og Radøy kommuner, samt Gulen og Solund i Sogn og Fjordane.
Vesthordland prosti: Askøy, Fjell, Sund og Øygarden kommuner.
Sunnhordland prosti: Bømlo, Etne, Fitjar, Kvinnherad, Stord, Sveio og Tysnes kommuner.Tingretter, alle under Gulating lagdømme:
Bergen tingrett: Bergen.
Nordhordland tingrett: Askøy, Austevoll, Austrheim, Fedje, Fjell, Fusa, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Os, Osterøy, Radøy, Samnanger, Sund, Vaksdal, Voss, Øygarden.
Sunnhordland tingrett: Bømlo, Fitjar, Kvinnherad, Stord, Sveio, Tysnes.
Hardanger tingrett: Eidfjord, Granvin, Jondal, Kvam, Odda, Ullensvang, Ulvik.
Haugaland tingrett: Etne.Politidistrikter:
Vest politidistrikt: Askøy, Austevoll, Austrheim, Eidfjord, Fedje, Fjell, Fusa, Granvin, Jondal, Kvam, Kvinnherad, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Odda, Os, Osterøy, Radøy, Samnanger, Sund, Tysnes, Ullensvang, Ulvik, Vaksdal, Voss, Øygarden + Sogn og Fjordane fylke.
Sør-Vest politidistrikt: Bømlo, Etne, Fitjar, Stord, Sveio + Rogaland fylke.Helsedistrikter, alle under Helseregion Vest:
Helse Bergen: Askøy, Austevoll, Austrheim, Bergen, Granvin, Fedje, Fjell, Fusa, Kvam, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Os, Osterøy, Radøy, Samnanger, Sund, Ulvik, Vaksdal, Voss, Øygarden.
Helse Fonna: Bømlo, Etne, Eidfjord, Fitjar, Jondal, Kvinnherad, Odda, Stord, Sveio, Tysnes, Ullensvang.Veidistrikter, alle under Veiregion Vest:
Bergen veidistrikt: Askøy, Austevoll, Austrheim, Bergen, Fedje, Fjell, Lindås, Masfjorden, Meland, Os, Osterøy, Radøy, Sund, Øygarden.
Hardanger og Voss veidistrikt: Eidfjord, Fusa, Granvin, Jondal, Kvam, Kvinnherad, Modalen, Odda, Samnanger, Tysnes, Ullensvang, Ulvik, Vaksdal, Voss.
Haugaland og Sunnhordland veidistrikt: Bømlo, Etne, Fitjar, Stord, Sveio.Økonomiske regioner:
Bergen: Askøy, Austevoll, Austrheim, Bergen, Fedje, Fjell, Fusa, Kvam, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Os, Osterøy, Radøy, Samnanger, Sund, Vaksdal, Øygarden
Voss: Granvin, Ulvik, Voss
Odda: Eidfjord, Jondal, Odda, Ullensvang
Sunnhordland: Bømlo, Etne, Fitjar, Kvinnherad, Stord, Sveio, Tysnes
== Næringsliv ==
Hordaland har et allsidig næringsliv med et mangfold av bransjer og virksomheter. Med ca. 29 000 personer sysselsatte i industrien (2006) er Hordaland det nest største industrifylket i landet. Bare nabofylket Rogaland kan vise til litt flere ansatte i denne basisnæringen.
De fleste industrivirksomhetene er små eller mellomstore, ofte med lange tradisjoner på eksportmarkedet. Produktene spenner over et stort spekter: fra strikkevarer til fjernstyrte undervannsbåter, fra sardiner til avanserte motorer, fra røkelaks til de største oljeplattformene i verden. Blant industrivirksomhetene er det ledende selskaper innenfor elektronikk og satellittkommunikasjon.
Hordaland har tilgang på store energiresurser, som er utgangspunkt for mange viktige virksomheter i fylket. Hordaland har en stor kraftkrevende industri som produserer ferrolegeringer, aluminium, kalsiumkarbid, sink og ilmenitt.
Viktige industriområder er Bergen, Stord, Odda, Husnes, Ålvik, Øygarden og Mongstad.
Flere større oljeselskaper har kontorer i Bergen, og mange store olje- og gassfelt er administrert herfra. I Sunnhordland, med Stord som tyngdepunkt, er det en rekke virksomheter som bygger og utruster olje- og gassinstallasjoner både til havs og på land. Hordaland Olje og Gass (HOG) er den øverste interesseorganisasjonen for petroleumsvirksomheten i Hordaland.
Skipsverft i Hordaland bygger båter til fiske- og handelsflåte, olje- og gassrelatert virksomhet og transport- og passasjermarkedet. Hordaland har tyngdepunktet i den nasjonale marine aktiviteten innen forskning og næringsutvikling. Noen av hovedaktørene i internasjonal shipping opererer fra Bergen.
Bergen havn har Europas tredje største tonnasje med over 100 millioner tonn per år, og står for over 50 % av cargotransportene i Norge, og er forøvrig en av Europas største anløpshavner for cruiseskip.
Store mengder frukt med høy kvalitet blir høstet fra ca. 500 000 trær hvert år. Hordaland er det viktigste fruktfylket i Norge, og produserer 1/3 av eplene og pærene, og 70 % av kirsebær/ moreller og plommer. Landbruket i Hordaland er kjennetegnet av mange små bruk, og har de i gjennomsnitt minste landbrukseiendommene i Norge. Det er mye husdyrhold i fylket, spesielt storfe og sau. Hordaland er det 4. største fylket innenfor sauehold.Fiske og oppdrett er viktige næringsveier i Hordaland. Hordaland er det ledende fylket innenfor oppdrettsnæringen. Hordaland har en stor og effektiv havfiskeflåte, der mange av båtene hører hjemme i Austevoll. Hordalandsbåtene leverer det meste av fisken utenfor fylket.
Turisme er en annen viktig næring, særlig i Bergen, Voss og i Hardangerområdet. Hordaland er det nest mest populære reisemålet i landet i sommerhalvåret. Vakre fjellandskaper og et velutviklet nettverk av skiløyper og heiser har gjort Voss til et av de mest kjente vintersportsstedene i Norge.
== Sykehus ==
Haukeland universitetssykehus i Bergen er regionsykehus for Vestlandet og lokalsykehus for Bergensregionen. I Bergen ligger også Sandviken sykehus, Haraldsplass Diakonale Sykehus og Hospitalet Betanien. Det er lokalsykehus i Odda, Stord og Voss kommune. I tillegg er det sykehus i Kvinnherad (Valen sjukehus) og Os (Kysthospitalet i Hagavik).
== Grunnskoleutdanning ==
I Hordaland er det totalt 285 grunnskoler med til sammen 63 683 elever og 6 792 lærere i skoleåret 2018-2019. Det er 260 offentlige og 25 private gunnskoler i fylket, og andelen elever som går på privat skole er 4,6 %. Andelen bokmålselever i grunnskolen er 61,4 %, andelen nynorskelever er 38,4 %. Andelen elever som får skoleskyss til skolen er 26,3 %. Andelen kvinnelige lærere på grunnskolene i fylket er 75,8 %.
== Politikk ==
=== Stortingsrepresentanter ===
Hordaland valgkrets har 16 stortingsrepresentanter i perioden 2021-2025:
Se også Stortingsvalget 2021 i Hordaland.
·
Historisk representasjon på Stortinget fra Hordaland siden 1973:
Det Liberale Folkepartiet brøt ut av Venstre i 1972 og gikk inn igjen i Venstre i 1988. Rødt ble etablert i 2007.
Se også: Liste over stortingsrepresentanter for Hordaland.
=== Partioppslutning ===
Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Hordaland etter fylkessammenslåingen med Bergen i 1972:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget.
I 1973 fikk Det Nye Folkepartiet 6,8 % av stemmene i fylket og 1 mandat på Stortinget (Ole Myrvoll).
I 2021 fikk Rødt 4,7 % av stemmene i valgkretsen og 1 mandat på Stortinget (Sofie Marhaug).
=== Markante politikere ===
=== Sittende statsråder ===
== Vennskapsfylker ==
Hordaland har offisielt følgende internasjonale vennskapsfylker:
Basse-Normandie i Frankrike
Cardiff i Wales
Kaunas i Litauen
Orknøyene i SkottlandFylket har også uformalisert samarbeid med Edinburgh i Skottland og Thüringen i Tyskland.
Hordaland fylkeskommune samarbeider også med Rogaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal gjennom Vestlandsrådet.
== Bilder fra Hordaland ==
== Lydopptak av dialekter i Hordaland ==
== Se også ==
Liste over Hordalands fylkesordførere
Videregående skoler i Hordaland
Veier i Hordaland
Fergeoversikt Hordaland
Liste over kulturminner i Hordaland
Bergenhus stiftamt
Søndre Bergenhus amt
Distrikter i Norge
Liste over steder i Hordaland
Tettsteder i Hordaland
Vestlandet
== Referanser ==
== Litteratur ==
Brekke, Nils Georg (red): Kulturhistorisk vegbok Hordaland, Bergen 1993.
== Eksterne lenker ==
Fylkets offisielle brosjyre om Hordaland (Pdf)
Hordaland fylkeskommunes statistikktjeneste hordaland.no/statistikk
Soga om Hordaland
Fylkesmannen i Hordaland
Bergen byleksikon på nett, om Hordaland fylkeskommune
Kulturnett Hordaland
Miljøstatus i Hordaland
Turistinformasjon - Hordaland Reiseliv
Fugler i Hordaland
Interkommunalt arkiv i Hordaland
Fylkesfugl, fylkesblomst og fylkesstein
Dialekter i Hordaland
Vestlandsrådet |
31 | https://no.wikipedia.org/wiki/Platelager | 2023-02-01 | Platelager | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Digitale lagringsmedier', 'Kategori:Utdaterte artikler'] | Et platelager eller en harddisk (engelsk: hard disk, forkortet HD, eller hard disk drive, HDD) er et lagringsmedium for binært kodet informasjon på hurtig roterende platelagerskiver. Skivene er dekket av et tynt ferromagnetisk lag der informasjonen lagres som remanens. Denne er ikke flyktig, slik at innholdet blir stående også når platelageret ikke er i drift.
I motsetning til sekvensielle lagringsmedier som magnetbånd eller hullstrimler er det ikke nødvendig å søke lineært for å finne ønsket data, derfor regnes platelageret som et valgfritt adresserbart medium (engelsk: random access).
Opprinnelig hadde de fleste datamaskiner platelager som bakgrunnslager. I nyere tid har det også kommet flashminner med høy lagerkapasitet på markedet. Flashminner med de samme tilkoplingene som vanlige platelager betegnes som SSD-lager, disse blir ofte også kalt platelager for enkelhets skyld.
| Et platelager eller en harddisk (engelsk: hard disk, forkortet HD, eller hard disk drive, HDD) er et lagringsmedium for binært kodet informasjon på hurtig roterende platelagerskiver. Skivene er dekket av et tynt ferromagnetisk lag der informasjonen lagres som remanens. Denne er ikke flyktig, slik at innholdet blir stående også når platelageret ikke er i drift.
I motsetning til sekvensielle lagringsmedier som magnetbånd eller hullstrimler er det ikke nødvendig å søke lineært for å finne ønsket data, derfor regnes platelageret som et valgfritt adresserbart medium (engelsk: random access).
Opprinnelig hadde de fleste datamaskiner platelager som bakgrunnslager. I nyere tid har det også kommet flashminner med høy lagerkapasitet på markedet. Flashminner med de samme tilkoplingene som vanlige platelager betegnes som SSD-lager, disse blir ofte også kalt platelager for enkelhets skyld.
== Historikk ==
Før man lagret på plater var trommelminne et av de mest brukte lagringsmediene. Hvert enkelt spor lå som en lukket sirkel på trommelen, og hadde et eget lese/skrivehode som var fast montert. I adresseringsmetoden «chs», cylinder, head, sector, som også er brukelig i dag, blir sporene fremdeles betegnet som head. Tromlene var store og med begrenset lagringsplass, men de var forholdsvis raske. Andre eldre lagringsmedier er: Williamsminne, kvikksølvminne og magnetkjerneminne (forløper for dagens RAM).
4. september 1956 introduserte IBM sitt første platelager, IBM 350. Platelageret bestod av 50 plater der hver plate var 24″ i diameter – med en kapasitet på 5 megabyte, noe som var mye på den tiden. Hele enheten veide 1,2 tonn. Den ble ikke solgt, men utleid for 650 dollar/måned. I 1981 kom de første lagringsenhetene for personlige datamaskiner, da med en kapasitet rundt 5 megabyte. I dag leveres ordinære hjemmemaskiner med platelager med kapasitet opp mot flere terabyte.
== Størrelse ==
Vanlige yttermål er 3,5″, 2,5″ og 1,8″. En del utstyr ble levert med enda mindre platelager. Dette var ofte mobile enheter som f.eks. MP3-spillere som ikke følger standardiserte mål. 2,5" og 1,8" standardene var også populære valg i den bærbare musikkbransjen da disse bruker lite strøm, kan holde store mengder data og er nesten lydløse. Creative og Apple brukte disse to typene i mange av sine MP3-spillere før flashminne tok over.
== Kapasitet ==
Et platelager består av flere plater med én eller to brukbare sider. På hver plate er det et antall spor, som igjen er delt inn i sektorer. Hver sektor kan lagre et visst antall bytes, vanligvis 512. Lagringskapasitet = antall plater * sider * spor * sektorer * byte per sektor. Kapasiteten til platelager ble opprinnelig angitt i megabyte. Rundt 1997 gikk man over til å angi gigabyte, og omtrent siden 2008 har også terabyte blitt brukelig. Det har vist seg at kapasiteten har blitt fordoblet i løpet av ca. 16 måneder.
Det er relativt tidkrevende å lese og skrive informasjon til et platelager, dette kan være en flaskehals når man behandler større mengder data. Dette er svært merkbart på en vanlig PC når minnet er overbelastet slik at datamaskinen stadig må hente informasjon fra harddiskens sidevekslingsfil. De viktigste faktorene for diskers aksesstid er flyttingen av diskhodet (søketid), den tiden det tar for platen å rotere slik at første ønskede sektor er under diskhodet (rotasjonsforsinkelsen) og den tiden det tar å kjøre alle ønskede data under diskhodet (overføringstiden). Aksesstid = søketid + midlere rotasjonsforsinkelse + overføringstid. Søketid avhenger av produsentens spesifikasjoner. Midlere rotasjonsforsinkelse er tiden det tar for platen å rotere en halv runde. Overføringstiden avhenger av hvor mye data som skal behandles og hvordan den er organisert på disken. En operasjon tar vesentlig lengre tid hvis dataene som leses er spredt tilfeldig utover enn hvis dataene ligger etter hverandre fellestilrørende, så derfor er defragmentasjon viktig.
== Oppbygning ==
Et platelager består av to deler; én elektronisk og én mekanisk. Den mekaniske delen består av et sett med plater i et støvtett miljø. Platesettet består av en eller flere plater som er montert på en roterende spindel, denne drives av en elektromotor. Et sett med kombinerte lese- og skrivehoder sitter på en styrt arm som kan bevege seg langs overflaten av platene for å skrive og lese informasjonen som er lagret på dem på ønsket sted.
Den elektroniske delen styrer den mekaniske delen, og er det primære mellomleddet mellom resten av datamaskinen og selve lese- og lagringsforholdet. Elektronikken tar seg av følgende:
Styring av mekanismen
Diagnose og måling av temperatur
Kommunikasjon med resten av datamaskinen
Hurtigminne
Kartlegge informasjonen på platene
Bearbeider informasjonen iht. filtabellen (som forteller hvor filene ligger på platene)Når datamaskinen spør om å få en gitt mengde informasjon fra platelageret, blir denne forespørselen først sendt til styringsenheten i platelageret. Styringsenheten oversetter de logiske koordinatene den mottar og oversetter dem til de faktiske koordinatene på platelageret. Så styrer den «armene» – hvor «hodene» ligger – til de ulike koordinatene, leser informasjonen og returnerer det. En enhet i elektronikken setter så sammen de ulike bitene av informasjon, som ikke nødvendigvis er lest i samme rekkefølge som de ble forespurt, og sender dem videre i riktig rekkefølge.
Hodene flyter på et hårtynt luftlag, og dersom enheten får fysisk støt, kan hodene slå mot plate-overflaten, som kan forårsake det som heter hode-krasj, og stedene bli ødelagt. Leverandørene lager platelagrenes mekanikk til å motstå små støt, som måles i G (1 G er 9,8m²/sek.). Se til høyre for eksemplar av dette.
=== Hurtigminne ===
De fleste platelagre i dag har hurtigminne, såkalt «cache», som fungerer som en buffer. Meningen med hurtigminnet er at den siste informasjonen som ble skrevet til platelageret skal være raskt tilgjengelig, slik at overføringstiden blir minst mulig.
Det finnes også platelagre med flashminne. Selv om flashminnet er betydelig langsommere enn vanlig internminne, er platelagre med flashminne fremdeles mye raskere enn mekaniske platelagre. Det er først og fremst en vesentlig raskere tilgangstid som gjør at disse platelagrene brukes, og de benyttes også i en del miljøer hvor platelagrene er utsatt for mekaniske belastninger, som for eksempel vibrasjoner eller slag. Lagringskapasiteten til et slikt flashminne er ofte svært begrenset i forhold til vanlige platelagre, men har den fordelen at informasjonen ikke går tapt når strømmen slås av.
Det er også produsert en del platelagre hvor mengden hurtigminne er vesentlig større enn normalt, ofte med flashminne for å supplere det vanlige hurtigminnet. Styringsenheten til platelageret kan da velge hvor den vil hente informasjonen, fra flashminnet eller fra platelageret. Da blir det ofte brukt avanserte algoritmer for å avgjøre hvor det er optimalt å lagre informasjonen, og i noen tilfeller kan styringsenheten gis hint om hvor den bør lagre bestemte filer. Slik manipulering vil skje uten at brukeren trenger å gjøre noe.
== Tilkobling ==
Platelagrenes forbindelse – «interface» – til hovedkortet, er basert på kabler. ST-506 og ESDI er tidlige standarder. Interfacestandarden sier ingen ting om platelageret sitt faktiske ytelse. Et ATA100 platelager kan vise seg å være mye raskere enn et ATA133 platelager. Det er den mekaniske delen som bestemmer lese-/skrivehastigheten.
Opprinnelig har man brukt IDE-grensesnittet, men med innføringen av SATA-standarden 2003 endret man samtidig utseende på kablene, slik at de ble langt smalere, noe som er viktig i forhold til den begrensede plassen i kabinettet og behovet for god luftsirkulasjon. For løsninger hvor større hastigheter ble krevet, ble SCSI-grensesnittet benyttet, på grunn av utvikling av alternative standarder etter hvert utelukkende for tjenere. For eksterne platelagre benyttes gjerne USB- eller Firewire-grensesnittene. Disse er også alltid IDE eller S-ATA disk som er satt inni et kabinett der en respektiv IDE- eller S-ATA-kontroller kommuniserer med maskinen på USB eller Firewire porten. En slik disk kan taes ut av diskkabinettet og settes i hvilken som helst respektiv kontroller. Dette er det samme prinsippet som at den interne IDE- eller S-ATA-kontrolleren i en datamaskin kommuniserer på maskinen sin PCI-buss istedenfor USB- eller Firewire-bussen.
Den opprinnelige versjonen av SATA fra 2003 spesifiserte en overføringshastighet på 1,5 Gbit/s, SATA 3.0 som ble offentliggjort 2008 spesifisere 6 Gbit/s. SATA 3.2 (SATA Express) med 8 eller 16 Gbit/s (avhengig av konfigurasjon) ble publisert i august 2013. Alle revisjonene er bakoverkompatibel. De nyere revisjonene har gjort det mulig å forbedre kvaliteten på for eksempel strømming av video. Også SSD-lagringsmediene, som baserer seg på halvledende flash-minne har dradd nytte av SATAs videreutvikling. De nye SSD-lagringsmediene forventes å ta over mange anvendelsesområder for dagens platelagre. De har ingen bevegelige deler, er generelt raskere, og bruker svært lite strøm.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kriminaletterforskere i cyberspace - artikkel fra forskning.no 5.9.02 |
32 | https://no.wikipedia.org/wiki/Sparta_Sarpsborg | 2023-02-01 | Sparta Sarpsborg | ['Kategori:1958 i Norge', 'Kategori:1995 i Norge', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1958', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1995', 'Kategori:Idrettslag i Sarpsborg', 'Kategori:Ishockeyklubber i Norge', 'Kategori:Opphør i 1995'] | Ishockeyklubben Sparta Sarpsborg er en ishockeyklubb fra Sarpsborg. Klubben er en del av Idrettslaget Sparta. Klubben vant Norgesmesterskapet i 1984, 1989 og 2011, og seriemesterskapet i 1983/84-, 1985/86-, 2008/09- og 2010/11-sesongen.
| Ishockeyklubben Sparta Sarpsborg er en ishockeyklubb fra Sarpsborg. Klubben er en del av Idrettslaget Sparta. Klubben vant Norgesmesterskapet i 1984, 1989 og 2011, og seriemesterskapet i 1983/84-, 1985/86-, 2008/09- og 2010/11-sesongen.
== Historie ==
=== Hallpionérer og heislag (1959–1979) ===
Fra Idrettslaget Sparta ble stiftet i 1928 til klubben etablerte ishockeygruppe i 1959, hadde klubbens fotballag vunnet én cupfinale, tre arbeidermesterskap og spilt i eliteserien fra den startet opp i 1947 og fram til 1958, kun avbrutt av én sesong på lavere nivå. I starten ble ishockeykampene spilt på en håndballbane ved Albert Moeskaus vei, og bilistene fortvilte fordi sprøyting av vann på banen rant ut i veien og skapte blank is på veien. I 1963 sto Sparta Amfi ferdig. Hallen var Norges første innendørshall, og ble bygget på dugnad. Sparta Amfi står som en bauta over hva et idrettslag kan få til av store løft når medlemmene løfter i flokk. Med ishall bedret resultatene seg, og etter to strake opprykk debuterte Sparta i øverste divisjon i 1967, som første lag utenfor Oslo. Fram til 1979 ble det seks sesonger i eliten, men Sparta vant aldri mer enn 3-4 kamper i hver av disse sesongene og klarte ikke å etablere seg som noe mer enn et heislag.
=== Storhetstiden (1980–1989) ===
Sparta hadde akkurat rykket opp i eliten for femte gang, da svenske Lasse Beckman i 1980 kom inn som trener og gjorde Sparta til et vinnerlag. I 1983 gikk Sparta til NM-finale for første gang, men tapte mot Furuset. Året etter vant Sparta "The Double", med både seriegull og NM-gull, etter seier mot Vålerengen i finalen. Sesongen 1985–1986 ble Sparta seriemestere igjen, men hadde pådratt seg gjeld etter spillerkjøp og holdt på å gå konkurs. Tune kommune overtok alle aksjene i Sparta Amfi. I 1989 vant Sparta overraskende sin andre NM-finale etter å ha slått Trondheim 4-2 i Sparta Amfi i avgjørende kamp med over 5000 tilskuere. Denne sesongen var Sparta tippet langt nede på tabellen, og sluttspillplassen ble sikret først i siste serierunde.
=== Konkurs og retur (1990–1997) ===
Utover 1990-tallet endte Sparta litt lavere på tabellen for hvert år. To år på rad tapte klubben i semifinalen av sluttspillet mot Vålerenga. I 1995 var det kun gjennom kvalifiseringsspill at klubben klarte å beholde plassen i eliteserien. Sommeren 1995 gikk IL Sparta som første norske idrettslag konkurs, med en gjeld på 2 millioner. En ny klubb ble etablert under navnet IHK Sparta Sarpsborg. Akkurat i 1995 valgte forbundet å kjøre med 3 divisjoner i stedet for 4., og etter opprykk var Sparta dermed klar for 1. divisjon i 1996. Etter et nytt opprykk på første forsøk var Sparta klar for eliten igjen fra høsten 1997.
=== Ørkenvandring (1998–2006) ===
I comebacksesongen i eliteserien var Sparta bare ett poeng fra seriebronse, vant 23 seriekamper og gikk til semifinalen i sluttspillet. Det skulle imidlertid viset seg at gapet opp til storklubbene Storhamar Dragons og Vålerenga Ishockey var blitt enormt. De neste ni sesongene ble en ørkesløs ørkenvandring midt på tabellen. Sparta endte mellom 4.-plass og 7.-plass, vant mellom 15 og 21 kamper og røk ut av sluttspillet før NM-finalen hvert eneste år.
=== Publikumslaget (2007–2011) ===
De mange årene som middelhavsfarer hadde redusert tilskuersnittet i Sparta Amfi ned mot 1 000. Sesongen 2006–2007 hadde sarpingen Jonas Andersen imidlertid blitt poengkonge i eliteserien for Sparta, og året etter hadde laget en hel stamme av lokale spillere. 5 av de 11 beste poengplukkerne i Sparta var Sarpinger. Én av disse var backen Jonas Holøs, som kun to år senere debuterte for Colorado i NHL. Sesongen ble en liten opptur da Sparta tok seriebronse, men desto større nedtur da det ble et sensasjonelt tap mot lillebror Comet i kvartfinalen av sluttspillet. Publikum var imidlertid tilbake på tribunene, og året etter ble de belønnet med Spartas første seriegull på 23 år, godt hjulpet av Henrik Malmström, som ble hentet som vikar, men som endte opp med å spille ni sesonger i Sparta. I sluttspillet var Malmström skadet, og det ble finaletap mot Vålerenga. I en årrekke hadde Sparta nå høyest tilskuersnitt i serien. Flere klubber hadde nå tatt igjen forspranget til Vålerenga og Storhamar, og sesongen 2009–2010 vant Stavanger Oilers sitt første NM-gull etter seier over Sparta i semifinalen. Dette året slo Sparta ut naborival Stjernen i kvartfinalen, og det er faktisk eneste gangen siden 1987 at de to rivalene har møttes i et sluttspill. Sesongen 2010–2011 var det Spartas tur til å lykkes. Anført av trener Lenny Eriksson ble det seriegull med 108 poeng, før Stavanger ble slått i Sparta Amfi, med over 3 500 tilskuere i den siste kampen da kongepokalen ble sikret. I denne epoken har Sparta også gjort store anleggsinvesteringer, med treningshallen Hafslund idrettshall vegg-i-vegg med Sparta Amfi, som på sin side har blitt ombygd og nå har en kapasitet på 3 900.
=== Storhamar-årene (2013–2017) ===
Etter NM-gullet fikk Sparta en reaksjon og økonomisk nedtur, og endte helt nede på 5. plass det påfølgende årene. De påfølgende årene ble preget av en negativ spiral på publikumssiden, og at de lokale nøkkelspillerne forsvant. Allerede i 2013 var laget i en situasjon der ingen av de 12 beste poengplukkerne var fra Sarpsborg. Denne epoken huskes likevel best for at Sparta møtte Storhamar i sluttspillet hele fem år på rad. Samlet sett ble det over 50 kamper mot Storhamar på 5 år, hvorav den som huskes best er kampen 12. mars 2017, i det som ble tidenes lengste ishockeykamp i verden. Den varte hele 217 minutter og 14 sekunder. Kampen ble avgjort i ellevte periode og endte med at Storhamar vant 2–1. Sparta snudde likevel kvartfinaleserien, men røk rett ut mot Stavanger Oilers i neste runde, og satte en annen rekord: Over 30 perioder uten scoringer i samme sluttspill.
== Klubblegender ==
Lasse Beckman (1943–), trener den første gangen Sparta tok "The Double"
Siwert Andersson (1959-), norgesrekord med 110 poeng på én sesong i 1985/1986
Geir Myhre (1954–2016), vant Gullpucken i 1982 som første Sparta-spiller noensinne
Tore Jobs (1956–), trener når Sparta tok seriegull i 1986 og klubbdirektør under neste seriegull
Harald Lückner (1957–), trener når Sparta vant andre Norgesmesterskap i 1989
Stephen Foyn (1959–), verdensrekorden for raskeste mål (4 sekunder ut i kampen) og Gullpucken i 1990
Igor Misjukov (1961–), første sovjetrusser i norsk ishockey
Per Christian Knold (1968–), over 600 poeng i en 20 år lang karriere for Sparta
Per-Åge Skrøder (1978–), den lokale Sparta-spilleren med flest landskamper og poengkonge i svensk eliteserie
Henrik Malmström (1978–), 2010-tallets beste poengplukker i norsk ishockey
Jonas Solberg Andersen (1981–), poengkonge i norsk eliteserie i 2006/2007
Jonas Holøs (1987–), Sarpsborgs første NHL-spiller, og Norges sjette
Jorid Dagfinnrud Øiestad (1989–), første kvinne som noen gang har vært meldt opp til en eliteseriekamp på herresiden
== Blue Warriors ==
«Blue Warriors» er en supporterklubb for Sparta Warriors. Gjennom historien har Sparta hatt flere supporterklubber: alle med base i den legendariske ståplasseksjonen «Apeberget» i Sparta Amfi. Blue Warriors ble stiftet 10. mai 2005, omtrent samtidig som Tore Jobs tok over som daglig leder i Sparta. Både i 2008 og 2009 ble Blue Warriors kåret til Årets norske supporterklubb av Elitehockey.
== Musikk om Sparta ==
De to mest kjente Sparta-sangene er "Spartas nasjonalsang" «Sparta - Blå bobler» som brukes til mål-sang, innspilt med egen tekst av Kai Robert Johansen & Silwer Stars i 1981, etter den amerikanske sangen «I'm Forever Blowing Bubbles» fra 1919. «Spartasangen - Vi er hvite, vi er blå,» av Ole K. Karlsen fra 1990, blir ofte spilt rett for en periode. I tillegg er det laget en rekke andre sanger, blant annet:
«Sparta Warriors - Stolt Som Vikingær» - av badet «Trøkk».
«Sparta - Her kommer Sparta hockey team» laget av storbandet Silwer Stars fra 1980.
«Sparta - Spartagutt» fra 1997
«Sparta - Kom til Sparta Amfi»
«Sparta - Sparta swing»
«Sparta - Spartatæl»
«Sparta - Sparta samba» Tore Jobs på vokal.
«Sparta - Vi er Sparta Warriors, Norges Elite»
== Tabellen ==
== Sesonger ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Sparta Warriors – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Blue Warriors – Supporterklubb Arkivert 26. mars 2019 hos Wayback Machine. |
33 | https://no.wikipedia.org/wiki/Ivar_Aasen | 2023-02-01 | Ivar Aasen | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 23. september', 'Kategori:Dødsfall i 1896', 'Kategori:Fødsler 5. august', 'Kategori:Fødsler i 1813', 'Kategori:Ivar Aasen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bibeloversettere', 'Kategori:Norske dagboksforfattere', 'Kategori:Norske leksikografer', 'Kategori:Norske lingvister', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Norske omgangsskolelærere', 'Kategori:Nynorskforfattere', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Ørsta kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Ivar Andreas Iversen Aasen (født 5. august 1813 i Ørsta, død 23. september 1896 i Kristiania), var en norsk språkforsker, dikter og botaniker. Han er særlig kjent som opphavsmannen til nynorsk (landsmål) som skriftspråk. Han var også en respektert dikter. Han skrev blant annet diktet «Nordmannen» («Millom bakkar og berg»). Aasen ble i 1873 tildelt St. Olavs Orden for «for litterair Fortjeneste». Aasen vokste opp på Sunnmøre, og arbeidet der til han var nesten 30 år gammel. Etter omfattende dialektstudier, som han foretok på reiser rundt i store deler av Norge, bodde han i Kristiania resten av livet. Han hadde ingen akademisk utdanning, og var stort sett selvlært.
| Ivar Andreas Iversen Aasen (født 5. august 1813 i Ørsta, død 23. september 1896 i Kristiania), var en norsk språkforsker, dikter og botaniker. Han er særlig kjent som opphavsmannen til nynorsk (landsmål) som skriftspråk. Han var også en respektert dikter. Han skrev blant annet diktet «Nordmannen» («Millom bakkar og berg»). Aasen ble i 1873 tildelt St. Olavs Orden for «for litterair Fortjeneste». Aasen vokste opp på Sunnmøre, og arbeidet der til han var nesten 30 år gammel. Etter omfattende dialektstudier, som han foretok på reiser rundt i store deler av Norge, bodde han i Kristiania resten av livet. Han hadde ingen akademisk utdanning, og var stort sett selvlært.
== Biografi ==
Ivar Aasen ble født på gården Åsen i Hovdebygda på Sunnmøre, som sønn av småbrukeren Ivar Jonsson og Guri fra Ytre-Hovden i samme bygd. Han ble døpt Iver Andreas, formen «Ivar» kom i bruk omkring 1845. Gården han vokste opp på var isolert, så han hadde ingen kamerater. Dette førte til at han leste mye i de få bøkene familien hadde, deriblant Bibelen. Hovedbygda i Ørsta hørte den gangen administrativt sammen med Volda, som var sentrum. Åsen var den siste gården i Ørsta og Ekset den første i Volda når man reiste over eidet. Faren døde da Ivar var tretten i 1826, og moren da Ivar var bare tre år gammel, i 1816. Ivar Aasen var yngst av åtte søsken, og de mistet begge foreldrene tidlig. I foreldrenes fravær ble broren det nye familieoverhodet; han satte Ivar til gårdsarbeid og lot ham ikke utvikle de intellektuelle evnene sine. Men Ivar utmerket seg likevel ved konfirmasjonen, og presten skrev rosende om ham i kirkeboken. Ivar egnet seg lite til kroppsarbeid, og utmerket seg med at han lærte lett. Hjemme hadde de bibelen, noen salmebøker og en huspostill. Gården Ekset med Sivert og Rasmus Aarflots boksamling lå bare tre kilometer frå Åsen-garden. Aarflot hadde selv gjort observasjoner om slektskap mellom sunnmørsdialekten og gammelnorsk, og dette kan ha inspirert den unge Aasen. Aasen lærte seg norrønt, engelsk, fransk og latin. Ifølge Kjell Venås snakket Ivar Aasen trolig en dannet variant av dialekten mens han var i tjeneste hos embetsmennene Thoresen og Daae.
=== Herøy ===
I 1831 begynte han som omgangsskolelærer, først i Ørsta. I september 1833 (20 år gammel) ble han huslærer hos prost Hans Conrad Thoresen i Herøy. Thoresen hadde for vane å ta til seg unge lærere og gi dem videreopplæring. Prosten oppdaget Aasens begavelse og interesse for boklig lærdom. Hos Thoresen fikk Aasen selv opplæring av prosten, og Aasen begynte blant annet å lære seg tysk, grammatikk, latin og historie under prostens veiledning. Hos Thoresen studerte Aasen dikting som eget fag og øvde seg selv i dikting og i å vurdere dikteriske virkemiddel. Aasen var i to år hos Thoresen i Herøy. Aasen avslo Thoresens tilbud om hjelp til en akademisk utdannelse, noe Aasen senere begrunnet med at han ville se hvor langt han kom uten mer skolegang. Aasen hadde et forhold til tjenestejenta Berte Vike i prestegården, noe Thoresen mislikte, trolig fordi han mente det ville komme i veien for Aasens karriere. Thoresen skaffet arbeid til Aasen hos sin svoger Daae på Solnør. Aasen og Thoresen hadde trolig en distansert relasjon, og Thoresen skal ha gitt eller truet Aasen med juling om han ikke brøt med Berte. Da Berte senere forsøkte å oppsøke Aasen på Solnør skal han vært ute på plantestudier for å unngå å treffe henne. Aasen besøkte Thoresen i Bergen, der han hadde vært prest siden 1843, i september 1851 og i september 1855. Thoresen ble i 1843 sogneprest i Korskirken i Bergen under biskop Neumann.
=== Solnør ===
Fra november 1835 var Aasen privatlærer hos kaptein Ludvig Daae (Thoresens svoger) på Solnør i Skodje i syv år. På Solnør var han blant annet lærer for kapteinens sønn, den unge Ludvig Daae, og hans fem søsken. Ludvig Daae jr. var i over 20 år stortingsrepresentant, og dessuten medlem av Johan Sverdrups regjering. Aasen fikk tre ganger innkalling til militærtjeneste uten å møte. Boten han fikk for dette ble betalt av kaptein Daae. Deretter ble Aasen strøket fra rullene. Han forlot Solnør 21. september 1842, og begynte da på sin lange reise for å kartlegge dialekter. Aasen skal senere ha gjort et forsøk på å fri til Ludvig Daaes søster Susanne (født 1824), som Aasen også var lærer for. Ludvig Daae og Aasen forble nære venner, særlig i den lange perioden da Daae var stortingsmann og statsråd i Kristiania. Aasen og Daae brevvekslet jevnlig. Daaes få etterlatte skrifter er kilder til Aasens liv.Aasen var i stor grad selvlært, og de syv årene på Solnør var hans viktigste læretid. Han forlot Solnør som en for sin tid lærd mann. På Solnør leste han blant annet Mauritz Hansens Grammatik i det danske og norske Sprog. Han lærte seg også fremmede språks grammatik, og leste Rasmus Rasks Veiledning til det Islandske eller gamle Nordiske Sprog og Haldorssons islandske ordbok. På Solnør lærte han fransk, engelsk og gresk. Ole Digernes, en offisersutdannet nabo til Solnør, hadde utarbeidet en grammatikk i et håndskrevet manus som Aasen fikk tilgang til. På Solnør dyrket han sin interesse for planter og blomster, som han samlet på. Han reiste til Molde for å vise frem plantesamlingen til prost Deinboll, som var en kyndig botaniker. Deinboll var interessert, men det kom ikke noe særlig ut av møtet.På Solnør leste Aasen aviser fra Christiania, og ble særlig engasjert av artikler av P.A. Munch og Henrik Wergeland om forutsetningene for et eget norsk språk. Wergeland mente dansken burde fornorskes, mens Munch mente at dansk måtte forbli dansk, og foreslo i stedet et norsk skriftspråk basert på en god dialekt og gammelnorsk. Aasen begynte å granske sin egen sunnmørske dialekt, og plantelivet i distriktet. Aasen skal ha blitt overrasket over likhetstrekkene mellom islandsk og egen dialekt. I 1836, da han bare 22 år gammel var huslærer på Solnør, skrev han det programmatiske essayet «Om vort Skriftsprog» (trykt første gang i Syn og Segn 1909). Stephen Walton kaller dette essayet en «retorisk kraftprestasjon» og et naturlig utgangspunkt for drøfting av Aasens livsverk. I «Om vort Skriftsprog» skriver Aasen blant annet:
Vi trænge aldrig til at gaae udenom Grændserne efter et Sprog; vi skulde lede i vore Gjemmer, og see efter, hvad vi selv eiede, førend vi gik hen at laane af Andre. Ligesaa lidet, som det skulde hædre en fri Mand at aftrygle af Andre, hvad han selv havde Forraad af, ligesaalidet hædrer det os, at vi heller samle udenlandske Ord, end benytte dem, der almindelig kjendes og bruges i vore Bygder. (...) Skal vi da, tænkte jeg, give Slip paa denne kostelige Skat fra Fortiden, som vore Forfædre gjennem alle sine Trængsler have troligen bevaret og overladt til oss om en hellig Arv? Skal dens Besiddelse, saa retfærdig som den er, endnu gjøres os stridig, nu, da Folkefriheden atter befinder sig mellem vore Klipper?
=== Bergen ===
Aasens første lange reise fra hjemtraktene var til Bergen i 1841 (på den tiden gikk det dampbåtrute), og det ble en avgjørende reise i livet hans. Han kom til Bergen 30. juli og han hadde blant annet med seg 509 planter ordnet etter Linnés system. I bagasjen var også manuskriptet til Den søndmørske Dialekt, en grammatikkstudie.Han reiste til Bergen for å få arbeidet sine vurdert av biskop Jacob Neumann. Denne ble svært imponert over språkarbeidet, særlig grammatikken basert på sunnmørsdialekten, og deler av arbeidet sammen med en selvbiografi ble trykt i to nummer av Bergens Stiftstidende i 1841. Kontakten med biskop Neumann ble inngangsbilletten til Det kongelige Norske Videnskabers Selskab og raus pengestøtte, som gjorde den omfattende reisingen mulig. I Bergen møtte han ledende personer som Lyder Sagen og Hans Holmboe. Gjennom Neumann kom han i kontakt med F.M. Bugge, som var preses i vitenskapsselskapet i Trondheim. Da han årene etter drev dialektstudier i Nordhordland, reiste han ofte til Bergen, og i oktober 1943 besøkte han Wilhelm Frimann Koren Christie. Aasen ble imponert av Christies kunnskaper og de språkstudiene Christie hadde gjort på egen hånd. Aasen besøkte deretter Christie flere ganger. Ifølge Christie var den «Bergenhusiske» dialekt og uttale den som var nærmest islandsk (og dermed gammelnorsk), og for kyndige bønder i distriktet var det ikke vanskelig å forstå islandsk. Blant Aasens støttespillere i Bergen var Marius Nygaard, Henrik Krohn, Jan Prahl og Georg Grieg.
Folk flest trur han var ein stakkars sunnmørsbonde som fór rundt og samla ord. Her ser me noko anna: Ein upplyst ergjerrig ung mann som er ute for å læra og øva storverk. Han tek inn på storfolks vis med sine dokument og anbefalingsbrev hjå alle stor-folk han veit er kunnskapsrike og har verdfulle bøker. Og hjå dei stoggar han då og arbeider i boksamlingane deira. So tek han seg turar ikring og talar med bønder og arbeidsfolk, men merk vel: han held dei for ålmuge. Rett nok tek han inn hjå brave upplyste bønder ogso, men serleg er han på jakt etter kapteinar og skrivarar og godseigarar, prestar som han veit har mange ‘latinske og videnskapelige bøger', som han segjer. Serleg grust er det å stana der det er gamalnorske og islandske bøker. Ivar Aasen var ein lærd verdensmann, det skynar eg no. Og slett ikkje folkesky. Han kunde ikkje vera det, utan hadde han ikkje fenge gjort det han gjorde.
=== Christiania ===
I 1847 slo han seg ned i Kristiania, og ble boende der resten av livet, med unntak av et opphold på fødestedet i 1851 og studiereiser i Sør-Norge om sommeren. Hans venn og tidligere elev Ludvig Daae kom til Christiania for å studere et par år tidligere. I Kristiania pleide han omgang med Ludvig og hans søsken Henrik og Susanne. Mens Eilert Sundt oppholdt seg i Kristiania til 1869 møttes han og Ivar Aasen av og til, og Aasen leste bøkene Sundt ga ut. Aasen og Aasmund O. Vinje ble venner på 1850-tallet, og Aasen hjelpte Vinje med bladet Dølen. Ifølge Hovden satte Aasen Bjørnson høyere enn Ibsen som forfatter, og Aasen så færre teaterstykker av Ibsen enn av Bjørnson. Aasen hadde bøker av Ibsen, men skrev aldri egne kommentarer som er bevart. Aasen noterte ikke noe om premierene på Ibsens store stykker som Peer Gynt (1876) eller Et Dukkehjem (1880). Ibsens Rosmersholm kan til dels være inspirert av Solnør som Ibsen selv besøkte sommeren 1862. Av Bjørnson så Aasen blant annet stykkene Mellem Slagene og En Fallitt, men ikke Maria Stuart eller Sigurd Jorsalfar (1872) med musikk av Grieg. Ibsen og Aasen møttes hjemme hos Paul Botten-Hansen i 1859, men de to snakket ikke sammen før i 1885, ifølge Aasens dagbok, og til 80-årsdagen fikk Aasen en hilsen fra Ibsen. I Botten-Hansens hollenderkrets inngikk Ludvig Daae, tremenning av navnebroren Ludvig Daae på Solnør. Sammen med sambygdingen Anders Hovden støtte Aasen på Henrik Ibsen, og Ibsen hilste fordi han straks kjente igjen Aasen. «Jeg leser aldri andres bøker» skal Ibsen ha bemerket. Ved minst en anledning hjalp Aasen Bjørnstjerne Bjørnson med å oversette et stykke til dialekt. Aasen hjalp Anders Hovden økonomisk da han var student i Kristiania rundt 1880.Fra et brev til Ludvig Daae på Solnør om mangelen livsledsager:
Den gamle fixe Idee kommer atter ligesaa stærk som før, og heller sterkere end svagere; naar man saa ikke seer nogen Forløsning, medens tvertimod den ene Udsigt efter den anden forsvinder, saa bliver man altsaa gaaende i en stedsevarende Ærgrelse. Imidlertid kan man intet gjøre, saa længe man ikke har truffet den rette. Af dem, som man kjender, er der ingen, som man kan rigtig blive forelsket i; derimod seer man saa mange andre, som kunde blive ret alvorlig forlibt i, men deels faaer man vide, at de ere forpagtede, eller at de hører til en Stand, som gjør enhver Tilnærmelse umulig. En Hindring var det nu at i lang Tid, at jeg altid havde mine Tanker henvendte til Folk ude paa Landet, og ikke havde noget videre Bekjendtskab her i Byen; men dette har jeg nu i den sidste Tid søgt at rette paa, deels ved at modtage alle Indbydelser, og deels ved at opsøge Folk uden nogen innbydelse. Jeg kan saaledes fortælle, at jeg uden nogen Indbydelse har opsøgt et Par Søndmørs Folk i Vaterland, nemlig Hr Andersen fra Stranden og hans Kone; jeg har været hos dem og ædet Søndmørs Ball og Dravle; men nogen giftende Gjente fra Nordlandet vidst de ikke at skaffe. Jeg har været i Besøg hos fru Daae paa Asylet i Tomtegaden i Selskab med adskillig andet Folk; og jeg har dessuten besøgt flere Folk, som du ikke kjender; men med alt dette saa er jeg lige nær. Jeg har pratet mangfoldig meget med Damer og skrevet Stambogsblade til dem med meget siirlige Vers; jeg har endog vovet at vise mig i Theatret med en ung og smuk Dame ved Siden; og med alt dette er jeg lige nær. Jeg faar ikke smage saa meget som et Haandtryk engang.
=== Dialektstudier ===
Allerede i essayet «Om vort Skriftsprog» (1836) formulerte Aasen ideen et nytt «Hovedsprog» som ikke er basert på en enkelt dialekt, men som skulle være et grunnlag for alle dialekter. For å oppnå dette ville han utarbeide ordsamlinger «for enhver af Landets større Provindser» og:
«Disse Ordsamlinger skulde indsendes til et Selskab, oprettet af sprogkyndige Mænd, som skulde anstille Sammenligninger og gjøre Udvalg, og efterat saaledes Hovedsproget var bestemt, skulde dette Selskab udarbeide en fuldstændig norsk Ordbog, med tilsvarende Grammatik.»Artiklene og Neumanns støtte førte til at Aasen fikk et årlig stipend på 120–200 speciedaler fra Videnskabsselskabet i Trondhjem for å reise og granske det norske folkemålet. Det skal ha vært rektor Fredrik M. Bugge i Trondheim som på en reise i Bergen kom over Neumans artikler og som fikk vitenskapsselskapet til å bevilge støtten til Aasen. Han var på reisefot 1843–47. Han hørte på forskjellige dialekter, og skrev ned ord, uttrykk og grammatikalske former. Han samlet også inn ordtak, men Aasen var hverken folkeminnegransker eller sosiolog. Undersøkelsene konsentrerte seg i første omgang om Vestlandet, hvor han regnet med å finne de beste (det vil si de minst danskpåvirkede) dialektene, men Aasen kom til å reise over det meste av landet. På de fire årene la han bak seg mer enn 400 mil, og kom så langt nord som Helgeland.
Høsten 1842 reiste han gjennom Nordfjord og til Sogn. Den vinteren var han lenge i Sogndal, og han hadde personlig sans for sognemålet. I Sogndal og andre steder tegnet han blant annet landskapet, i tillegg til dialektnotatene. I 1843 hadde han et opphold i Eivindvik, i Gulen ytterst i Sogn, og bodde der blant annet hos sin venn presten Niels Griis Alstrup Dahl. I 1843-1844 oppholdt han seg blant annet 9 måneder i Nordhordland, «strilelandet», for å studere språket der. Oppholdet varte lenge fordi han ventet på penger til å reise videre. Aasen omtalte strilene som «en mærkværdig Slægt», som holdt fast ved gamle skikker og som ga et fattig inntrykk i form av klær og boliger. Strileklærne ble ofte gjort narr av av andre, men Aasen mente at latteren var ubegrunnet fordi klærne var praktiske og bekvemme for kystbefolkningen, som ferdes mye på sjøen. I strilemålet fant han mange særtrekk som han mente var eldgamle. Mens han var i Nordhordland reiste han mange ganger til Bergen.I november 1845 reiste han til Trondheim, og ble over vinteren. Fra mai til desember 1946 drev han dialektstudier i Trøndelag og på Helgeland. Vitenskapsselskapet i Trondheim ga Aasen i ekstraoppdrag å lete etter arkeologiske eller andre spor etter at de første nordmenn innvandret fra nord. Aasen var i Trondheim til september 1847, og reiste da gjennom Østerdalen, Hedmarken og Romerike til Kristiania. I byen la han for P.A. Munch og andre frem manuset Det norsk Folkesprogs Grammatik som ble publisert i 1848. Munch mente at boken var et nasjonalverk hele folket burde være stolte av.Da den fireårige stipendiereisen var sluttført i 1847, slo han seg til i Kristiania, og ble boende der resten av livet. Han drog likevel regelmessig på studiereiser, for det meste om sommeren, i 20 år, blant annet til Telemark, Agder og rundt på Østlandet, samt til Vestlandet og Trøndelag. Totalt var han innom mer enn halvparten (250) av landets kommuner, regnet etter kommuneinndelingen i 1995. Aasen trivdes ikke med reiselivet og det å stadig måtte bli innkvartert hos fremmede, samtidig likte han de sosiale sidene ved reisene.I 1850 reiste han til Sunnmøre, og ble værende på familiegården et år. Da hadde han ikke besøkt fødestedet på åtte år. Dette året fullførte han Sunnmørsgrammatikken. Sommeren 1851 reiste han til Lofoten og Tromsø. Dette var siste gang han besøkte landsdelen. I 1851 tildelte Stortinget et livsvarig stipend til Aasen.Edvard Hoem mener at Ivar Aasen var en blant andre språkforskere i Europa på den tiden, og at det ikke var noe særnorsk ved Aasens arbeid. Flere andre språk som tidligere bare hadde eksistert som talespråk ble etablert som skriftspråk på den tiden, blant annet som utslag av en nasjonalromantisk stemning. Det gjelder blant andre slovakisk (offisielt skriftspråk 1863), kroatisk og makedonsk. Aasen var imidlertid inspirert av Rasmus Rasks islandske grammatikk, som han leste i tiden på Solnør.
=== Senere år ===
Ivar Aasen gjennomførte en klassereise fra småbrukersønn til statsstipendiat. Han takket nei til fast professorstilling. Han reiste over hele Norge på en tid da det var vanskelig å reise, og prosjektet hans møtte motstand. Allikevel er Aasens liv fattig på ytre begivenheter.
Aasens følelsesliv er lite kjent, og det er få kilder å øse av. Han hadde god råd, men brukte lite penger på seg selv, og bodde dårlig hele livet. Han førte dagbok fra 1830 av, men den inneholder for det meste tørre beskrivelser av været og korte notiser om hvilke sykdommer han led av, hvem han hadde møtt og hva han hadde lest, dessuten handlingsreferater av teaterstykkene han hadde sett.Ottar Grepstad understreker at den tradisjonelle fremstillingen av Aasen som en fattigslig og ensom stakkar er en misvisende myte, lansert av Kristofer Janson i Aasens levetid, som senere ble ukritisk kopiert inn i litteraturhistorien. Selv klaget Aasen over alle som kom på besøk og ikke ga ham arbeidsro. Han slo seg gjerne løs i godt selskap. Statsstipendet gjorde at han ikke behøvde å leve trangt og han etterlot seg en formue på omkring 2 millioner kroner i dagens kroneverdi, samt en boksamling på 2 800 bind.Aasen var ingen flittig brevskriver, de fleste brevene er svar på spørsmål; vennen Mauritz Aarflot (sønnesønn av Sivert Aarflot) fikk brev hvert år, broren Jon hvert tredje. Aasen hadde ingen utstrakt korrespondanse med den gryende målbevegelsen. Henrik Krohn har bare fått ett brev, Georg Grieg noen få og Jan Prahl ingen.
Trøytt naar soli ho stig i havstridsmann søkjer sitt svæve;
sæl no søv under hovustav
Ivar Aasen hin gjæve.
Minne vil vaka um denne grav
i all æve.
Hverken i brev eller dagbøker gikk Ivar Aasen noen gang helt over til sitt eget språk, han skrev noen få landsmålsbrev, men holdt seg for det meste til dansk, som han var vant til. Både dagbøkene og brevene ble utgitt i 1957–60.
Ved siden av det språkfaglige ga Aasen også ut en del andre bøker, bl.a. En liden Læsebog i Gammel Norsk (1854), syngespillet Ervingen (1855), Norske Ordsprog (1856, endelig utgave 1881) og diktsamlingen Symra (1863, endelig utgave 1875). Hans lengste sammenhengende tekst på landsmål er Heimsyn: ei snøgg Umsjaaing yver Skapningen og Menneskja: tilmaatad fyre Ungdomen (1875). Boken er på 96 sider og har aldri vært mye lest, derimot har flere av sangene fra Ervingen og Symra blitt folkeeie.
Ivar Aasen var en svært selvkritisk forfatter; de fleste av hans arbeider foreligger i to versjoner, der den seneste er den mest gjennomarbeidede og endelige. I tillegg skrev han mye for skrivebordsskuffen, både dikt, artikler og vitenskapelige arbeider. Mye av dette er trykt etter hans død, og flere utgivelser er fortsatt under forberedelse.
Den tradisjonelle fremstillingen av Ivar Aasen er preget av at det lettest tilgjengelige kildematerialet stammer fra Aasens siste år. Et karakteristisk eksempel er Anders Hovdens biografi Ivar Aasen i Kvardagslaget. Hovden kjente Aasen som gammel, og fremstiller en Aasen som er syk, ensom og går i hullete sokker. Den moderne biografen Stephen Walton mener dette bildet er for ensidig, og mener at Aasen nok både tok seg bedre ut og var mer sosialt aktiv i yngre år. Men de som kjente ham på 1840- og 1850-tallet har ikke skrevet bøker om ham. Ivar Aasen lot seg bare fotografere ved noen få anledninger. Det finnes ingen bilder av den unge Aasen, men ett bilde hvor han ser ut til å være i femtiårsalderen, og resten av bildene stammer fra hans høye alderdom.
== Landsmålet lanseres ==
Aasens språkarbeid var svært kompetent utført, med tanke på de forutsetningene han hadde. Han hadde ingen formell utdannelse, men var helt ut selvlært. Han var heller ingen del av noe fagmiljø, men arbeidet alene, uten så mye som en sekretær. På 1850-tallet arbeidet Aasen raskt, og hadde en ny bok i handelen nesten hvert år, i tillegg til en viss produksjon av avisartikler. Etter 1860 gikk det langsommere; det tok ham bare ett år å skrive Det Norske Folkesprogs ordbog (utg. 1850), mens det tok ni år å fullførfe den reviderte utgaven Norsk Ordbog (1873).
I 1848 utgav Aasen boken Det norske Folkesprogs Grammatikk. To år etter kom Ordbog over det norske Folkesprog. Boken var på mer enn 25 000 ord, og P.A. Munch kalte det et nasjonalt mesterverk. Han prøvde seg frem med forskjellige skrivemåter i dikt og andre korte tekster fra 1850. Betegnelsen «Landsmaal» tok han i bruk i tiden 1849-1851. De første eksempeltekstene på landsmål kom i 1853 med boken Prøver af Landsmaalet i Norge (120 sider) som består av to deler: En del med utvalg språkprøver fra ulike deler av landet, den andre delen med tekster skrevet i den målformen Aasen hadde kommet frem til. Språknormen han med dette lanserte var særlig basert på fellestrekk i de dialektene han likte best: Hardanger, Voss og Sogn. Senere nevnte han Hallingdal som et grunnlag, og han tok inn enkelte former fra andre dialekter. Senere holdt Aasen stort sett fast ved den normen han lanserte i 1853. I Norske Ordsprog (1856) var ordtakene, som han hadde samlet inn samtidig med dialektstudiene, gjengitt på landsmål.På slutten av 1850-tallet arbeidet han med en egen grammatikk for landsmålet, den nye skriftlige målformen. Arbeidet tok mye lengre tid enn ventet (opprinnelige skissert til 1 år) og var ferdig først i 1864 med tittelen Norsk Grammatik. Da hadde han brukt ett år bare på kapitlet om bøyningsformene.
=== Mottagelse i offentligheten ===
I begynnelsen møtte Ivar Aasens arbeid entusiasme; han ble tildelt et livsvarig stipend som tilsvarte en professor-gasje, bøkene fikk voldsomt entusiastiske anmeldelser og solgte godt. P.A. Munch og resten av det vitenskapelige miljøet støttet prosjektet, og Bjørnstjerne Bjørnson forsøkte å lære seg språket da han ble kjent med bergensmålmenn som Henrik Krohn. Ivar Aasens første eksperiment med en norsk skriftspråklig form, «Samtale mellem to bønder» fra 1849, kom på trykk i den konservative avisen Morgenbladet. P.A. Munch hadde forlatt tanken om et nytt norsk skriftspråk som han hadde støttet i yngre dager og argumenterte mot landsmålet. Mange andre fra landets høyere klasser mente at et skriftspråk basert på bøndenes talemål ville innebære å vrake all kultur og alt åndelig fremskritt. Aasen svarte på kritikken på 1850-tallet med lange artikler, og han argumenterte med at dansk var tungt og vanskelig for folk som snakket norske dialekter. Han mente at en plutselig overgang til landsmålet ikke var ønskelig, men med opplæring i det nye skriftspråket ville folk oppdage at det var mye lettere å bruke enn dansk.De første som forsøkte å skrive på Aasens nye norske skriftspråk, var de såkalte Bergensmålmennene (i første rekke Jan Prahl, Georg Grieg og Henrik Krohn), trønderen Erik Sommer, som utga et lite hefte med «Soge-Visor» i 1857, og Aa.O. Vinje.
Ingen av disse betraktet Ivar Aasens landsmål som noe mer enn et utgangspunkt. I 1858 var det tre personer som utga tekster på landsmål, Aasen, Aasmund Olavsson Vinje og Jan Prahl. Alle tre hadde sitt eget språk, og ingen av disse språkene var umiddelbart forståelige for en som ikke kunne noe norrønt.
=== Aasens «»språkidealer ===
Ettersom Aasen aldri skrev noen stor programartikkel for sitt prosjekt, har han kunnet tas til inntekt for forskjellige målsyn. Noen har i ham sett en borgerlig nasjonalromantiker, andre legger vekt på de pedagogiske sidene ved hans prosjekt, og ser Ivar Aasen som en forløper for sosialismen. De fleste har vel sett det slik at Aasen har vært noe av begge deler.
For Ivar Aasen var de mest arkaiske formene de ekte og beste, men en del avisdebattanter mente tvert imot at språket lå etter i utviklingen, og ikke kunne brukes til å uttrykke moderne tanker.
I 1858 ble han bedt om å oversette den islandske Fridtjofs Saga til bladet Folkevennen. Oversettelsen er Ivar Aasen på sitt mest arkaiske og vakte bestyrtelse. Aasen modererte språkformen på flere punkter etter dette, men ble aldri igjen invitert til å skrive en tekst på landsmål for et blad med så mange lesere.
Et tema Aasen stadig vendte tilbake til, er hvordan bruken av fullvokaler i bøyningsendelser gav landsmålet større velklang enn dansken med sitt «evige e». Aasens form kalles «i-mål» ettersom sterkt hunkjønn entall, bestemt form og intetkjønn flertall, ubestemt form, slutter på -i (for eksempel «soli», «trei»). Han var klar over at de fleste dialekter hadde a-endelse med «bygda», «sola», men han mente at i-endelse vil gi målet mer skifte i klangen enn -a, som også er flertallsendelse. Det alminnelige i dagens nynorsk er a-målet («sola», «trea»), men i-formene er fortsatt ordlisteført og var vanlige til langt inn på 1900-tallet. Aasen skilte mellom sterke og svake hunkjønnsord: ei sol, soli, soler, solerne, men ei gjenta, gjenta, gjentor, gjentorne (eller solerna, gjentorna, i en del tekster).
Norrøn akkusativ og nominativ var falt sammen i alle dialekter, men dativ eksisterte fortsatt, og den fulle norrøne flertallsformen på -om (uppi dalom, i syningom) ble tatt inn i Aasens norm og har vært brukt en god del, særlig i dikt.
Derimot ser det ut til at det er meget få skribenter som har fulgt Aasen i å skille mellom hankjønn- og hunkjønnsform av adjektiver (den kaute guten, men den kauta gjenta).
I verbbøyningen skilte Aasen alltid mellom entall og flertall, noe som ble mindre og mindre vanlig i dansk i løpet av hans levetid. På Aasen-mål heter det altså «jeg er», men me ero; «eg hev», men me hava, og i preteritum av sterke verb «eg fekk», «eg gjekk», men me fingo og me gingo. Verbene har også konjunktivformer, både i presens og preteritum, men disse har ikke vært mye brukt.
Ivar Aasen hadde en streng rangordning for dialektene ut fra hvor nær de lå gammelnorsk. Han forteller i forordet til Prøver af Landsmaalet at de beste dialektene var fra Hardanger, Voss og Sogn, mens «de nordenfjeldske dialekter er blant de slettere eller mere forvanskede». Aasen hadde lite utbytte av sine dialektstudier i Nord-Norge, da de grammatikalske former ifølge hans arbeidsrapport var «yderst faa og simple». Også monoftongmålene på Hedemarken kunne han gjøre seg fort ferdig med.
De områdene der nynorsken i dag er i bruk, sammenfaller i stor grad med de områdene der dialekten tilfredsstilte Aasens kvalitetskriterier. På Aasens tid regnet man med et enhetlig norsk nasjonalspråk i norrøn tid, men ifølge Marius Hægstad og Didrik Arup Seip var det dialektforskjeller i norsk også for tusen år siden, slik at mye av det Ivar Aasen avviste som dansk påvirkning, forvanskning og «mundslaphed», i virkeligheten er gamle og opprinnelig norske former.
=== Bygge et språk ===
Da Ivar Aasen begynte sitt innsamlingsarbeide, stod nasjonalromantikken på høyden. Herders tanker om at alle nasjoner hadde en folkeånd, en Volksgeist som ga seg til kjenne i språk, litteratur, kunst og andre kulturelle uttrykk, preget de nasjonale tankene i Europa på 1840-tallet. Et eget skriftspråk var viktig som symbol på Norges selvstendighet, idet det ville være et avgjørende tegn på at nordmenn skilte seg fra danskene.
Etter ca. 1860 var entusiasmen borte. Selv om det aldri var snakk om å frata Aasen stipendet, ble hans arbeid langt på vei ignorert, bøkene ble oversett av bokanmelderne og salget gikk meget langsomt.
Det har vært antydet flere grunner til dette stemningsskiftet, blant annet at Aasen havnet i etterkant av den ideologiske utviklingen. Aasen traff tidsånden da han presenterte sitt prosjekt i 1842, men nasjonalromantikken i Norge nådde toppen i 1849. At Aasens språkform var «norskere», var altså ikke lenger umiddelbart en fordel på 1850-tallet.
Slik normen for landsmålet foreligger i sin endelige versjon i Norsk Grammatik (1864) og Norsk Ordbog (1873), er den sterkt arkaiserende (gammelmodig), med et komplekst grammatikalsk system og strengt puristiske regler for ordforrådet, der særlig nedertyske lånord som begynner på an- eller be- er utelukket. I den grad det eksisterer et motsetningsforhold mellom pedagogiske og nasjonale hensyn, er det de nasjonale hensynene som har gått seirende ut.
I 1858 fikk Aasen trykt sin nynorske oversettelse av Fridthjofs saga. Dette kom som supplement til Folkevennen. I denne forbindelsen skrev Eilert Sundt et oppsett, Om det norske sprog, der han skriver:
(Folkevennen) ville svigte sit Kald, dersom den ikke forstod, at den nærmeste Tidsalder er usædvanlig vigtig for vort Sprogs Fremtid, og at dets Skjæbne har uendelig meget at betyde for Folkets Oplysning og hele aandelige Udvikling.
Han legger deretter vekt på at riktig mange skal bruke tid på å sette seg inn i allmuemålet, og anbefaler derfor leserne å sette seg inn i Aasens oversettelse. Sundt skriver videre:
Det er skrevet efter nogle af de mest uforvandskede Bygdemaal, men tillige med stadigt Hensyn baade til de andre Bygdemaal og til det gamle norske Skriftsprog, og dette er gjort med et sandt Mesterskap, saa vi trygt kunne lade det gjælde som et Mønster for det almindelige norske Landsmaal eller Folkesprog.
Eilert Sundt støttet Aasens vitenskapelige prosjekt, men holdt seg i praksis til Knudsens normalisering.
Bjørnstjerne Bjørnson, som hadde prøvd seg som landsmålsdikter i unge år, gikk over til Knud Knudsen fordi landsmålet var for vanskelig for ham å lære. Bjørnson mistet etterhvert enhver tro på Aasens prosjekt, og stiftet senere Norsk Riksmålsforbund.
For en del andre, som støttespilleren P.A. Munch og den tidlige landsmålsforfatteren Jan Prahl var Aasens språk for lite arkaisk, ettersom Aasen ikke var villig til å gjenopplive grammatikalske former som ikke hadde overlevd i en eller annen dialekt. Der Aasen gikk inn for flertallsformen dei, ville Munch ha skrevet deir.
Også senere landsmålsforfattere som Olaus Fjørtoft og Arne Garborg behandlet Aasens norm svært fritt, mye til Aasens mishag. Noe av det siste Aasen arbeidet med på slutten av 1880-tallet, var den fortsatt upubliserte avhandlingen Målfusk, der Aasen kritiserer landsmålsforfatterne for danismer som upp-yver istedenfor upp-etter. I tillegg mislikte Aasen mange av Garborgs nydannelser, som norskdom. Han slo også ned på bygdemålsformer og slurvete dagligtale.
Ivar Aasen var ingen organisasjonsmann eller agitator; nynorskbevegelsen er oppstått uten videre engasjement fra hans side. Det var først på 1870-tallet at Arne Garborg fikk fart på den organiserte landsmålsbevegelsen. Aasen ønsket imidlertid ikke målstrid, og tok sjelden til motmæle mot kritikk, og etter 1860 sluttet han helt å skrive avisinnlegg.
I ettertid har det vært lagt mye vekt på formodninger om at et skriftspråk som var basert på de norske dialektene ville gjøre det mye lettere for elevene å lære seg å lese og skrive. Det er usikkert om Aasen har sett dette som et viktig poeng, ettersom han kom fra et dialekttalende miljø der lesing og skrivning på dansk var alminnelig, og han selv hadde lært seg å lese engelsk og tysk.
Aasen har generelt blitt kritisert for å ha lagt seg på et alt for gammelmodig rettskrivningsnivå til at språket hans kunne slå gjennom som et allmenngyldig norsk språk. I det 20. århundret ble det gjennomført store rettskrivingsendringer i offisiell nynorsk der Aasens etymologiske og puristiske normeringsprinsipper ble forlatt til fordel for en ortofon tilnærming mot bokmål og østlandsdialekter.87 Herders tanker om nasjonalånden virket mer og mer umoderne, og måtte i stigende grad vike for sosialistisk inspirerte tanker om frigjøring gjennom folkeopplysning. Denne utviklingen var i full gang allerede i Aasens levetid, men skjøt fart da den første offisielle nynorsknormen ble vedtatt i 1901. Også i ordforrådet slapp man gradvis igjennom mange ord Aasen avviste som unorske, men forbudet mot ord som begynner på an- og be- har i stor grad blitt stående.
== Arven etter Aasen ==
Sidestillingsvedtaket fra 1885 regnes som en avgjørende milepæl for landsmålets rett til å bli betraktet som et likeverdig uttrykk for norsk språk.
På 150-årsdagen for Aasens fødsel i 1963 hedret Bondeungdomslaget ham med en portrettbyste utført av billedhuggeren Dyre Vaa. Bysten står i Ivar Aasens hage ved Universitetet på Blindern.
Samme år utga Posten et frimerke med dikterens portrett.
Ivar Aasen-instituttet er et forskingsinstitutt ved Høgskulen i Volda.
Ivar Aasen-tunet i Ørsta ble åpnet i 2000.
Et oljefelt og en oljeplattform nær Edvard Grieg-feltet ved Stavanger er oppkalt efter Aasen.
== Se også ==
Wikiquote: Ivar Aasen – sitater
Språkhistorie 1800-tallet
Aasmund Olavsson Vinje
Leksikografi
== Bibliografi ==
=== Utgitte verker av Ivar Aasen ===
1833: Ny Vise om den sørgelige Tildragelse paa Gaarden Krøvle i Ørsten, da nogle af dens Huse bleve fortærede af en heftig Ildebrand den 7de Juni 1833, hvorved 3de Børn mistede Livet ; Tilligemed: En Trøstesang for en anfægtet og bedrøvet Sjel
1836: Mindesange i Anledning Sivert Rasmussen Aarflots tidlige Bortgang fra Verden den 25de Januar 1836 : indsendte af forskjellige Forfattere til Trøst og Beroligelse for den Afdødes Forældre og Sødskende
1842: Fem Viser i søndre Søndmørs Almuesprog
1848: Det norske Folkesprogs Grammatik – Sist utgitt 1996 ISBN 82-7661-043-9 / ISBN 82-7661-044-7
1850: Ordbog over det norske Folkesprog
1851: Søndmørsk Grammatik – gjenutgitt 1992 i Sunnmørsgrammatikkane
1853: Prøver af Landsmaalet i Norge
1854: En liden Læsebog i gammel Norsk
1855: Ervingen : Sangspil i een Akt (syngespel, ny versjon 1873)
1856: Norske Ordsprog (endelig utgave 1881) – 4. utgave 1989 ISBN 82-90451-20-2
1863: Symra : tvo Tylfter med nya Visor (endelig utgave 1875) diktsamling
1864: Norsk Grammatik – revidert utgave av Det norske Folkesprogs Grammatik. Sist utgitt 1965
1873: Norsk Ordbog – revidert utgave av Ordbog over det norske Folkesprog. Gjenutgitt en rekke ganger, sist 2003 ISBN 82-521-5928-1
1875: Heimsyn
1876: Norsk Maalbunad (utg. 1925) (en synonymikk etter mønster av Roget's Thesaurus)
1878: Norsk navnebog eller Samling af Mandsnavne og Kvindenavne – faksimileutg. 1980 ISBN 82-7011-017-5
Bidrag til vort folkesprogs historie (utg. 1951)
=== Samlinger av publiserte og upubliserte tekster ===
1923: Norske Minnestykke – posthum samling av Aasens folkeminner (eventyr, viser, ordtak)
1957–1960: Brev og Dagbøker - Samtlige bevarte brev, dagbøker, et utvalg av brev til Ivar Aasen og en del andre etterlatte tekster.
1911-1912: Skrifter i samling. Trykt og utrykt (3 bind). Sist utgitt i ett bind 1996. ISBN 82-05-24464-2
1842-1847: Reise-Erindringer og Reise-Indberetninger 1842-1847 (utg. 1917)
=== Samlinger av forarbeider ===
Sunnmørsgrammatikkane (1992) Innhold: Det søndmørske Almuesprogs grammatikalske Indretning ; Tillæg til Undersøgelserne af det søndmørske Almuesprogs grammatikalske Bygning ; Den søndmørske Dialekt ; Søndmørsk Grammatik ISBN 82-90186-82-7 / ISBN 82-90186-83-5 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Sunnmøre (1994) ISBN 82-90186-93-2 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Bergens Stift (1995) ISBN 82-7834-002-1 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Christiansands og Agershuus Stifter (1997) ISBN 82-7834-007-2 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Trondhjems og Tromsø Stifter (1998) ISBN 82-7834-009-9
Målsamlingar 1851-1854 (1999) ISBN 82-7834-014-5
Målsamlingar 1855-1861 (2001) ISBN 82-7834-021-8
Målsamlingar 1862-1883 (2002) ISBN 82-7834-025-0
Dansk-norsk Ordbog (2000) ISBN 82-7834-016-1
== Litteratur ==
Garborg, Arne, Anders Hovden og Halvdan Koht 1913: Ivar Aasen : granskaren, maalreisaren, diktaren : ei minneskrift um livsverket hans. utgjevi av Sunnmøre frilynde ungdomssamlag. Kristiania : Norli
Grepstad, Ottar 2013: Historia om Ivar Aasen, ISBN 8252174477
Hjorthol, Geir 1997: Forteljingar om Ivar Aasen : Aasen-resepsjonen i fortid og notid. Skrifter frå Ivar Aasen-instituttet. nr 2. Volda : Høgskulen i Volda
Hoel, Arve 1984: Ivar Aasen: "Norsk grammatik 1864" : om Ivar Aasens setningslære, hans valg av terminologi og framstilling av objektet. Valderøy. Hovedoppgave i nordisk – Universitetet i Trondheim, 1984 I.
Hovden, Anders 1913: Ivar Aasen i kvardagslaget. Trondheim. ISBN 82-521-4642-2
Krokvik, Jostein 1996: – Ivar Aasen : diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal målreisar. Bergen, 1996. ISBN 82-7834-005-6 – Les i fulltekst
Krokvik, Jostein 1996: Ivar Aasen : diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal målreisar [Bergen] : Norsk bokreidingslag
Munch, P.A. 1873: Anmeldelse : Det Norske folkesprogs grammatik af Ivar Aasen. 1831-Marts 1849 Samlede Afhandlinger s. 360-374
Myhren, Magne 1975: Ei Bok om Ivar Aasen : språkgranskaren og målreisaren. Orion-bøkene 170. Oslo : Det norske Samlaget
Osland, Erna 1996: Ivar Aasen : ei historie om kjærleik. Teikneserie illustrert av Arild Midthun. Samlaget, 1996 ISBN 82-521-4766-6 – Les i fulltekst
Venås, Kjell 1996: Då tida var fullkomen. Oslo, 1996. ISBN 82-7099-251-8
Venås, Kjell 200. Ivar Aasen og universitetet. Oslo, 2000 ISBN 82-90954-12-3
Walton, Stephen J. 1987: Farewell the spirit craven : Ivar Aasen and national romanticism. Oslo : Samlaget
Walton, Stephen J. 1991: Ivar Aasens nedre halvdel. Oslo : Samlaget
Walton, Stephen J. 1996: Ivar Aasens kropp. Oslo : Samlaget. ISBN 82-521-4531-0
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ivar Aasen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ivar Aasen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Aasentunet
Aasentunet. Årstallsliste
Aasentunet. Verk i fulltekst
Aasentunet. Bildegalleri
Ivar Aasen-sambandet
Høgskulen i Volda. Ivar Aasen-instituttet
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Ivar Aasen, bøker om Ivar Aasen, arkiv etter Ivar Aasen |
34 | https://no.wikipedia.org/wiki/Ivar_Aasen | 2023-02-01 | Ivar Aasen | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 23. september', 'Kategori:Dødsfall i 1896', 'Kategori:Fødsler 5. august', 'Kategori:Fødsler i 1813', 'Kategori:Ivar Aasen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bibeloversettere', 'Kategori:Norske dagboksforfattere', 'Kategori:Norske leksikografer', 'Kategori:Norske lingvister', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Norske omgangsskolelærere', 'Kategori:Nynorskforfattere', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Ørsta kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Ivar Andreas Iversen Aasen (født 5. august 1813 i Ørsta, død 23. september 1896 i Kristiania), var en norsk språkforsker, dikter og botaniker. Han er særlig kjent som opphavsmannen til nynorsk (landsmål) som skriftspråk. Han var også en respektert dikter. Han skrev blant annet diktet «Nordmannen» («Millom bakkar og berg»). Aasen ble i 1873 tildelt St. Olavs Orden for «for litterair Fortjeneste». Aasen vokste opp på Sunnmøre, og arbeidet der til han var nesten 30 år gammel. Etter omfattende dialektstudier, som han foretok på reiser rundt i store deler av Norge, bodde han i Kristiania resten av livet. Han hadde ingen akademisk utdanning, og var stort sett selvlært.
| Ivar Andreas Iversen Aasen (født 5. august 1813 i Ørsta, død 23. september 1896 i Kristiania), var en norsk språkforsker, dikter og botaniker. Han er særlig kjent som opphavsmannen til nynorsk (landsmål) som skriftspråk. Han var også en respektert dikter. Han skrev blant annet diktet «Nordmannen» («Millom bakkar og berg»). Aasen ble i 1873 tildelt St. Olavs Orden for «for litterair Fortjeneste». Aasen vokste opp på Sunnmøre, og arbeidet der til han var nesten 30 år gammel. Etter omfattende dialektstudier, som han foretok på reiser rundt i store deler av Norge, bodde han i Kristiania resten av livet. Han hadde ingen akademisk utdanning, og var stort sett selvlært.
== Biografi ==
Ivar Aasen ble født på gården Åsen i Hovdebygda på Sunnmøre, som sønn av småbrukeren Ivar Jonsson og Guri fra Ytre-Hovden i samme bygd. Han ble døpt Iver Andreas, formen «Ivar» kom i bruk omkring 1845. Gården han vokste opp på var isolert, så han hadde ingen kamerater. Dette førte til at han leste mye i de få bøkene familien hadde, deriblant Bibelen. Hovedbygda i Ørsta hørte den gangen administrativt sammen med Volda, som var sentrum. Åsen var den siste gården i Ørsta og Ekset den første i Volda når man reiste over eidet. Faren døde da Ivar var tretten i 1826, og moren da Ivar var bare tre år gammel, i 1816. Ivar Aasen var yngst av åtte søsken, og de mistet begge foreldrene tidlig. I foreldrenes fravær ble broren det nye familieoverhodet; han satte Ivar til gårdsarbeid og lot ham ikke utvikle de intellektuelle evnene sine. Men Ivar utmerket seg likevel ved konfirmasjonen, og presten skrev rosende om ham i kirkeboken. Ivar egnet seg lite til kroppsarbeid, og utmerket seg med at han lærte lett. Hjemme hadde de bibelen, noen salmebøker og en huspostill. Gården Ekset med Sivert og Rasmus Aarflots boksamling lå bare tre kilometer frå Åsen-garden. Aarflot hadde selv gjort observasjoner om slektskap mellom sunnmørsdialekten og gammelnorsk, og dette kan ha inspirert den unge Aasen. Aasen lærte seg norrønt, engelsk, fransk og latin. Ifølge Kjell Venås snakket Ivar Aasen trolig en dannet variant av dialekten mens han var i tjeneste hos embetsmennene Thoresen og Daae.
=== Herøy ===
I 1831 begynte han som omgangsskolelærer, først i Ørsta. I september 1833 (20 år gammel) ble han huslærer hos prost Hans Conrad Thoresen i Herøy. Thoresen hadde for vane å ta til seg unge lærere og gi dem videreopplæring. Prosten oppdaget Aasens begavelse og interesse for boklig lærdom. Hos Thoresen fikk Aasen selv opplæring av prosten, og Aasen begynte blant annet å lære seg tysk, grammatikk, latin og historie under prostens veiledning. Hos Thoresen studerte Aasen dikting som eget fag og øvde seg selv i dikting og i å vurdere dikteriske virkemiddel. Aasen var i to år hos Thoresen i Herøy. Aasen avslo Thoresens tilbud om hjelp til en akademisk utdannelse, noe Aasen senere begrunnet med at han ville se hvor langt han kom uten mer skolegang. Aasen hadde et forhold til tjenestejenta Berte Vike i prestegården, noe Thoresen mislikte, trolig fordi han mente det ville komme i veien for Aasens karriere. Thoresen skaffet arbeid til Aasen hos sin svoger Daae på Solnør. Aasen og Thoresen hadde trolig en distansert relasjon, og Thoresen skal ha gitt eller truet Aasen med juling om han ikke brøt med Berte. Da Berte senere forsøkte å oppsøke Aasen på Solnør skal han vært ute på plantestudier for å unngå å treffe henne. Aasen besøkte Thoresen i Bergen, der han hadde vært prest siden 1843, i september 1851 og i september 1855. Thoresen ble i 1843 sogneprest i Korskirken i Bergen under biskop Neumann.
=== Solnør ===
Fra november 1835 var Aasen privatlærer hos kaptein Ludvig Daae (Thoresens svoger) på Solnør i Skodje i syv år. På Solnør var han blant annet lærer for kapteinens sønn, den unge Ludvig Daae, og hans fem søsken. Ludvig Daae jr. var i over 20 år stortingsrepresentant, og dessuten medlem av Johan Sverdrups regjering. Aasen fikk tre ganger innkalling til militærtjeneste uten å møte. Boten han fikk for dette ble betalt av kaptein Daae. Deretter ble Aasen strøket fra rullene. Han forlot Solnør 21. september 1842, og begynte da på sin lange reise for å kartlegge dialekter. Aasen skal senere ha gjort et forsøk på å fri til Ludvig Daaes søster Susanne (født 1824), som Aasen også var lærer for. Ludvig Daae og Aasen forble nære venner, særlig i den lange perioden da Daae var stortingsmann og statsråd i Kristiania. Aasen og Daae brevvekslet jevnlig. Daaes få etterlatte skrifter er kilder til Aasens liv.Aasen var i stor grad selvlært, og de syv årene på Solnør var hans viktigste læretid. Han forlot Solnør som en for sin tid lærd mann. På Solnør leste han blant annet Mauritz Hansens Grammatik i det danske og norske Sprog. Han lærte seg også fremmede språks grammatik, og leste Rasmus Rasks Veiledning til det Islandske eller gamle Nordiske Sprog og Haldorssons islandske ordbok. På Solnør lærte han fransk, engelsk og gresk. Ole Digernes, en offisersutdannet nabo til Solnør, hadde utarbeidet en grammatikk i et håndskrevet manus som Aasen fikk tilgang til. På Solnør dyrket han sin interesse for planter og blomster, som han samlet på. Han reiste til Molde for å vise frem plantesamlingen til prost Deinboll, som var en kyndig botaniker. Deinboll var interessert, men det kom ikke noe særlig ut av møtet.På Solnør leste Aasen aviser fra Christiania, og ble særlig engasjert av artikler av P.A. Munch og Henrik Wergeland om forutsetningene for et eget norsk språk. Wergeland mente dansken burde fornorskes, mens Munch mente at dansk måtte forbli dansk, og foreslo i stedet et norsk skriftspråk basert på en god dialekt og gammelnorsk. Aasen begynte å granske sin egen sunnmørske dialekt, og plantelivet i distriktet. Aasen skal ha blitt overrasket over likhetstrekkene mellom islandsk og egen dialekt. I 1836, da han bare 22 år gammel var huslærer på Solnør, skrev han det programmatiske essayet «Om vort Skriftsprog» (trykt første gang i Syn og Segn 1909). Stephen Walton kaller dette essayet en «retorisk kraftprestasjon» og et naturlig utgangspunkt for drøfting av Aasens livsverk. I «Om vort Skriftsprog» skriver Aasen blant annet:
Vi trænge aldrig til at gaae udenom Grændserne efter et Sprog; vi skulde lede i vore Gjemmer, og see efter, hvad vi selv eiede, førend vi gik hen at laane af Andre. Ligesaa lidet, som det skulde hædre en fri Mand at aftrygle af Andre, hvad han selv havde Forraad af, ligesaalidet hædrer det os, at vi heller samle udenlandske Ord, end benytte dem, der almindelig kjendes og bruges i vore Bygder. (...) Skal vi da, tænkte jeg, give Slip paa denne kostelige Skat fra Fortiden, som vore Forfædre gjennem alle sine Trængsler have troligen bevaret og overladt til oss om en hellig Arv? Skal dens Besiddelse, saa retfærdig som den er, endnu gjøres os stridig, nu, da Folkefriheden atter befinder sig mellem vore Klipper?
=== Bergen ===
Aasens første lange reise fra hjemtraktene var til Bergen i 1841 (på den tiden gikk det dampbåtrute), og det ble en avgjørende reise i livet hans. Han kom til Bergen 30. juli og han hadde blant annet med seg 509 planter ordnet etter Linnés system. I bagasjen var også manuskriptet til Den søndmørske Dialekt, en grammatikkstudie.Han reiste til Bergen for å få arbeidet sine vurdert av biskop Jacob Neumann. Denne ble svært imponert over språkarbeidet, særlig grammatikken basert på sunnmørsdialekten, og deler av arbeidet sammen med en selvbiografi ble trykt i to nummer av Bergens Stiftstidende i 1841. Kontakten med biskop Neumann ble inngangsbilletten til Det kongelige Norske Videnskabers Selskab og raus pengestøtte, som gjorde den omfattende reisingen mulig. I Bergen møtte han ledende personer som Lyder Sagen og Hans Holmboe. Gjennom Neumann kom han i kontakt med F.M. Bugge, som var preses i vitenskapsselskapet i Trondheim. Da han årene etter drev dialektstudier i Nordhordland, reiste han ofte til Bergen, og i oktober 1943 besøkte han Wilhelm Frimann Koren Christie. Aasen ble imponert av Christies kunnskaper og de språkstudiene Christie hadde gjort på egen hånd. Aasen besøkte deretter Christie flere ganger. Ifølge Christie var den «Bergenhusiske» dialekt og uttale den som var nærmest islandsk (og dermed gammelnorsk), og for kyndige bønder i distriktet var det ikke vanskelig å forstå islandsk. Blant Aasens støttespillere i Bergen var Marius Nygaard, Henrik Krohn, Jan Prahl og Georg Grieg.
Folk flest trur han var ein stakkars sunnmørsbonde som fór rundt og samla ord. Her ser me noko anna: Ein upplyst ergjerrig ung mann som er ute for å læra og øva storverk. Han tek inn på storfolks vis med sine dokument og anbefalingsbrev hjå alle stor-folk han veit er kunnskapsrike og har verdfulle bøker. Og hjå dei stoggar han då og arbeider i boksamlingane deira. So tek han seg turar ikring og talar med bønder og arbeidsfolk, men merk vel: han held dei for ålmuge. Rett nok tek han inn hjå brave upplyste bønder ogso, men serleg er han på jakt etter kapteinar og skrivarar og godseigarar, prestar som han veit har mange ‘latinske og videnskapelige bøger', som han segjer. Serleg grust er det å stana der det er gamalnorske og islandske bøker. Ivar Aasen var ein lærd verdensmann, det skynar eg no. Og slett ikkje folkesky. Han kunde ikkje vera det, utan hadde han ikkje fenge gjort det han gjorde.
=== Christiania ===
I 1847 slo han seg ned i Kristiania, og ble boende der resten av livet, med unntak av et opphold på fødestedet i 1851 og studiereiser i Sør-Norge om sommeren. Hans venn og tidligere elev Ludvig Daae kom til Christiania for å studere et par år tidligere. I Kristiania pleide han omgang med Ludvig og hans søsken Henrik og Susanne. Mens Eilert Sundt oppholdt seg i Kristiania til 1869 møttes han og Ivar Aasen av og til, og Aasen leste bøkene Sundt ga ut. Aasen og Aasmund O. Vinje ble venner på 1850-tallet, og Aasen hjelpte Vinje med bladet Dølen. Ifølge Hovden satte Aasen Bjørnson høyere enn Ibsen som forfatter, og Aasen så færre teaterstykker av Ibsen enn av Bjørnson. Aasen hadde bøker av Ibsen, men skrev aldri egne kommentarer som er bevart. Aasen noterte ikke noe om premierene på Ibsens store stykker som Peer Gynt (1876) eller Et Dukkehjem (1880). Ibsens Rosmersholm kan til dels være inspirert av Solnør som Ibsen selv besøkte sommeren 1862. Av Bjørnson så Aasen blant annet stykkene Mellem Slagene og En Fallitt, men ikke Maria Stuart eller Sigurd Jorsalfar (1872) med musikk av Grieg. Ibsen og Aasen møttes hjemme hos Paul Botten-Hansen i 1859, men de to snakket ikke sammen før i 1885, ifølge Aasens dagbok, og til 80-årsdagen fikk Aasen en hilsen fra Ibsen. I Botten-Hansens hollenderkrets inngikk Ludvig Daae, tremenning av navnebroren Ludvig Daae på Solnør. Sammen med sambygdingen Anders Hovden støtte Aasen på Henrik Ibsen, og Ibsen hilste fordi han straks kjente igjen Aasen. «Jeg leser aldri andres bøker» skal Ibsen ha bemerket. Ved minst en anledning hjalp Aasen Bjørnstjerne Bjørnson med å oversette et stykke til dialekt. Aasen hjalp Anders Hovden økonomisk da han var student i Kristiania rundt 1880.Fra et brev til Ludvig Daae på Solnør om mangelen livsledsager:
Den gamle fixe Idee kommer atter ligesaa stærk som før, og heller sterkere end svagere; naar man saa ikke seer nogen Forløsning, medens tvertimod den ene Udsigt efter den anden forsvinder, saa bliver man altsaa gaaende i en stedsevarende Ærgrelse. Imidlertid kan man intet gjøre, saa længe man ikke har truffet den rette. Af dem, som man kjender, er der ingen, som man kan rigtig blive forelsket i; derimod seer man saa mange andre, som kunde blive ret alvorlig forlibt i, men deels faaer man vide, at de ere forpagtede, eller at de hører til en Stand, som gjør enhver Tilnærmelse umulig. En Hindring var det nu at i lang Tid, at jeg altid havde mine Tanker henvendte til Folk ude paa Landet, og ikke havde noget videre Bekjendtskab her i Byen; men dette har jeg nu i den sidste Tid søgt at rette paa, deels ved at modtage alle Indbydelser, og deels ved at opsøge Folk uden nogen innbydelse. Jeg kan saaledes fortælle, at jeg uden nogen Indbydelse har opsøgt et Par Søndmørs Folk i Vaterland, nemlig Hr Andersen fra Stranden og hans Kone; jeg har været hos dem og ædet Søndmørs Ball og Dravle; men nogen giftende Gjente fra Nordlandet vidst de ikke at skaffe. Jeg har været i Besøg hos fru Daae paa Asylet i Tomtegaden i Selskab med adskillig andet Folk; og jeg har dessuten besøgt flere Folk, som du ikke kjender; men med alt dette saa er jeg lige nær. Jeg har pratet mangfoldig meget med Damer og skrevet Stambogsblade til dem med meget siirlige Vers; jeg har endog vovet at vise mig i Theatret med en ung og smuk Dame ved Siden; og med alt dette er jeg lige nær. Jeg faar ikke smage saa meget som et Haandtryk engang.
=== Dialektstudier ===
Allerede i essayet «Om vort Skriftsprog» (1836) formulerte Aasen ideen et nytt «Hovedsprog» som ikke er basert på en enkelt dialekt, men som skulle være et grunnlag for alle dialekter. For å oppnå dette ville han utarbeide ordsamlinger «for enhver af Landets større Provindser» og:
«Disse Ordsamlinger skulde indsendes til et Selskab, oprettet af sprogkyndige Mænd, som skulde anstille Sammenligninger og gjøre Udvalg, og efterat saaledes Hovedsproget var bestemt, skulde dette Selskab udarbeide en fuldstændig norsk Ordbog, med tilsvarende Grammatik.»Artiklene og Neumanns støtte førte til at Aasen fikk et årlig stipend på 120–200 speciedaler fra Videnskabsselskabet i Trondhjem for å reise og granske det norske folkemålet. Det skal ha vært rektor Fredrik M. Bugge i Trondheim som på en reise i Bergen kom over Neumans artikler og som fikk vitenskapsselskapet til å bevilge støtten til Aasen. Han var på reisefot 1843–47. Han hørte på forskjellige dialekter, og skrev ned ord, uttrykk og grammatikalske former. Han samlet også inn ordtak, men Aasen var hverken folkeminnegransker eller sosiolog. Undersøkelsene konsentrerte seg i første omgang om Vestlandet, hvor han regnet med å finne de beste (det vil si de minst danskpåvirkede) dialektene, men Aasen kom til å reise over det meste av landet. På de fire årene la han bak seg mer enn 400 mil, og kom så langt nord som Helgeland.
Høsten 1842 reiste han gjennom Nordfjord og til Sogn. Den vinteren var han lenge i Sogndal, og han hadde personlig sans for sognemålet. I Sogndal og andre steder tegnet han blant annet landskapet, i tillegg til dialektnotatene. I 1843 hadde han et opphold i Eivindvik, i Gulen ytterst i Sogn, og bodde der blant annet hos sin venn presten Niels Griis Alstrup Dahl. I 1843-1844 oppholdt han seg blant annet 9 måneder i Nordhordland, «strilelandet», for å studere språket der. Oppholdet varte lenge fordi han ventet på penger til å reise videre. Aasen omtalte strilene som «en mærkværdig Slægt», som holdt fast ved gamle skikker og som ga et fattig inntrykk i form av klær og boliger. Strileklærne ble ofte gjort narr av av andre, men Aasen mente at latteren var ubegrunnet fordi klærne var praktiske og bekvemme for kystbefolkningen, som ferdes mye på sjøen. I strilemålet fant han mange særtrekk som han mente var eldgamle. Mens han var i Nordhordland reiste han mange ganger til Bergen.I november 1845 reiste han til Trondheim, og ble over vinteren. Fra mai til desember 1946 drev han dialektstudier i Trøndelag og på Helgeland. Vitenskapsselskapet i Trondheim ga Aasen i ekstraoppdrag å lete etter arkeologiske eller andre spor etter at de første nordmenn innvandret fra nord. Aasen var i Trondheim til september 1847, og reiste da gjennom Østerdalen, Hedmarken og Romerike til Kristiania. I byen la han for P.A. Munch og andre frem manuset Det norsk Folkesprogs Grammatik som ble publisert i 1848. Munch mente at boken var et nasjonalverk hele folket burde være stolte av.Da den fireårige stipendiereisen var sluttført i 1847, slo han seg til i Kristiania, og ble boende der resten av livet. Han drog likevel regelmessig på studiereiser, for det meste om sommeren, i 20 år, blant annet til Telemark, Agder og rundt på Østlandet, samt til Vestlandet og Trøndelag. Totalt var han innom mer enn halvparten (250) av landets kommuner, regnet etter kommuneinndelingen i 1995. Aasen trivdes ikke med reiselivet og det å stadig måtte bli innkvartert hos fremmede, samtidig likte han de sosiale sidene ved reisene.I 1850 reiste han til Sunnmøre, og ble værende på familiegården et år. Da hadde han ikke besøkt fødestedet på åtte år. Dette året fullførte han Sunnmørsgrammatikken. Sommeren 1851 reiste han til Lofoten og Tromsø. Dette var siste gang han besøkte landsdelen. I 1851 tildelte Stortinget et livsvarig stipend til Aasen.Edvard Hoem mener at Ivar Aasen var en blant andre språkforskere i Europa på den tiden, og at det ikke var noe særnorsk ved Aasens arbeid. Flere andre språk som tidligere bare hadde eksistert som talespråk ble etablert som skriftspråk på den tiden, blant annet som utslag av en nasjonalromantisk stemning. Det gjelder blant andre slovakisk (offisielt skriftspråk 1863), kroatisk og makedonsk. Aasen var imidlertid inspirert av Rasmus Rasks islandske grammatikk, som han leste i tiden på Solnør.
=== Senere år ===
Ivar Aasen gjennomførte en klassereise fra småbrukersønn til statsstipendiat. Han takket nei til fast professorstilling. Han reiste over hele Norge på en tid da det var vanskelig å reise, og prosjektet hans møtte motstand. Allikevel er Aasens liv fattig på ytre begivenheter.
Aasens følelsesliv er lite kjent, og det er få kilder å øse av. Han hadde god råd, men brukte lite penger på seg selv, og bodde dårlig hele livet. Han førte dagbok fra 1830 av, men den inneholder for det meste tørre beskrivelser av været og korte notiser om hvilke sykdommer han led av, hvem han hadde møtt og hva han hadde lest, dessuten handlingsreferater av teaterstykkene han hadde sett.Ottar Grepstad understreker at den tradisjonelle fremstillingen av Aasen som en fattigslig og ensom stakkar er en misvisende myte, lansert av Kristofer Janson i Aasens levetid, som senere ble ukritisk kopiert inn i litteraturhistorien. Selv klaget Aasen over alle som kom på besøk og ikke ga ham arbeidsro. Han slo seg gjerne løs i godt selskap. Statsstipendet gjorde at han ikke behøvde å leve trangt og han etterlot seg en formue på omkring 2 millioner kroner i dagens kroneverdi, samt en boksamling på 2 800 bind.Aasen var ingen flittig brevskriver, de fleste brevene er svar på spørsmål; vennen Mauritz Aarflot (sønnesønn av Sivert Aarflot) fikk brev hvert år, broren Jon hvert tredje. Aasen hadde ingen utstrakt korrespondanse med den gryende målbevegelsen. Henrik Krohn har bare fått ett brev, Georg Grieg noen få og Jan Prahl ingen.
Trøytt naar soli ho stig i havstridsmann søkjer sitt svæve;
sæl no søv under hovustav
Ivar Aasen hin gjæve.
Minne vil vaka um denne grav
i all æve.
Hverken i brev eller dagbøker gikk Ivar Aasen noen gang helt over til sitt eget språk, han skrev noen få landsmålsbrev, men holdt seg for det meste til dansk, som han var vant til. Både dagbøkene og brevene ble utgitt i 1957–60.
Ved siden av det språkfaglige ga Aasen også ut en del andre bøker, bl.a. En liden Læsebog i Gammel Norsk (1854), syngespillet Ervingen (1855), Norske Ordsprog (1856, endelig utgave 1881) og diktsamlingen Symra (1863, endelig utgave 1875). Hans lengste sammenhengende tekst på landsmål er Heimsyn: ei snøgg Umsjaaing yver Skapningen og Menneskja: tilmaatad fyre Ungdomen (1875). Boken er på 96 sider og har aldri vært mye lest, derimot har flere av sangene fra Ervingen og Symra blitt folkeeie.
Ivar Aasen var en svært selvkritisk forfatter; de fleste av hans arbeider foreligger i to versjoner, der den seneste er den mest gjennomarbeidede og endelige. I tillegg skrev han mye for skrivebordsskuffen, både dikt, artikler og vitenskapelige arbeider. Mye av dette er trykt etter hans død, og flere utgivelser er fortsatt under forberedelse.
Den tradisjonelle fremstillingen av Ivar Aasen er preget av at det lettest tilgjengelige kildematerialet stammer fra Aasens siste år. Et karakteristisk eksempel er Anders Hovdens biografi Ivar Aasen i Kvardagslaget. Hovden kjente Aasen som gammel, og fremstiller en Aasen som er syk, ensom og går i hullete sokker. Den moderne biografen Stephen Walton mener dette bildet er for ensidig, og mener at Aasen nok både tok seg bedre ut og var mer sosialt aktiv i yngre år. Men de som kjente ham på 1840- og 1850-tallet har ikke skrevet bøker om ham. Ivar Aasen lot seg bare fotografere ved noen få anledninger. Det finnes ingen bilder av den unge Aasen, men ett bilde hvor han ser ut til å være i femtiårsalderen, og resten av bildene stammer fra hans høye alderdom.
== Landsmålet lanseres ==
Aasens språkarbeid var svært kompetent utført, med tanke på de forutsetningene han hadde. Han hadde ingen formell utdannelse, men var helt ut selvlært. Han var heller ingen del av noe fagmiljø, men arbeidet alene, uten så mye som en sekretær. På 1850-tallet arbeidet Aasen raskt, og hadde en ny bok i handelen nesten hvert år, i tillegg til en viss produksjon av avisartikler. Etter 1860 gikk det langsommere; det tok ham bare ett år å skrive Det Norske Folkesprogs ordbog (utg. 1850), mens det tok ni år å fullførfe den reviderte utgaven Norsk Ordbog (1873).
I 1848 utgav Aasen boken Det norske Folkesprogs Grammatikk. To år etter kom Ordbog over det norske Folkesprog. Boken var på mer enn 25 000 ord, og P.A. Munch kalte det et nasjonalt mesterverk. Han prøvde seg frem med forskjellige skrivemåter i dikt og andre korte tekster fra 1850. Betegnelsen «Landsmaal» tok han i bruk i tiden 1849-1851. De første eksempeltekstene på landsmål kom i 1853 med boken Prøver af Landsmaalet i Norge (120 sider) som består av to deler: En del med utvalg språkprøver fra ulike deler av landet, den andre delen med tekster skrevet i den målformen Aasen hadde kommet frem til. Språknormen han med dette lanserte var særlig basert på fellestrekk i de dialektene han likte best: Hardanger, Voss og Sogn. Senere nevnte han Hallingdal som et grunnlag, og han tok inn enkelte former fra andre dialekter. Senere holdt Aasen stort sett fast ved den normen han lanserte i 1853. I Norske Ordsprog (1856) var ordtakene, som han hadde samlet inn samtidig med dialektstudiene, gjengitt på landsmål.På slutten av 1850-tallet arbeidet han med en egen grammatikk for landsmålet, den nye skriftlige målformen. Arbeidet tok mye lengre tid enn ventet (opprinnelige skissert til 1 år) og var ferdig først i 1864 med tittelen Norsk Grammatik. Da hadde han brukt ett år bare på kapitlet om bøyningsformene.
=== Mottagelse i offentligheten ===
I begynnelsen møtte Ivar Aasens arbeid entusiasme; han ble tildelt et livsvarig stipend som tilsvarte en professor-gasje, bøkene fikk voldsomt entusiastiske anmeldelser og solgte godt. P.A. Munch og resten av det vitenskapelige miljøet støttet prosjektet, og Bjørnstjerne Bjørnson forsøkte å lære seg språket da han ble kjent med bergensmålmenn som Henrik Krohn. Ivar Aasens første eksperiment med en norsk skriftspråklig form, «Samtale mellem to bønder» fra 1849, kom på trykk i den konservative avisen Morgenbladet. P.A. Munch hadde forlatt tanken om et nytt norsk skriftspråk som han hadde støttet i yngre dager og argumenterte mot landsmålet. Mange andre fra landets høyere klasser mente at et skriftspråk basert på bøndenes talemål ville innebære å vrake all kultur og alt åndelig fremskritt. Aasen svarte på kritikken på 1850-tallet med lange artikler, og han argumenterte med at dansk var tungt og vanskelig for folk som snakket norske dialekter. Han mente at en plutselig overgang til landsmålet ikke var ønskelig, men med opplæring i det nye skriftspråket ville folk oppdage at det var mye lettere å bruke enn dansk.De første som forsøkte å skrive på Aasens nye norske skriftspråk, var de såkalte Bergensmålmennene (i første rekke Jan Prahl, Georg Grieg og Henrik Krohn), trønderen Erik Sommer, som utga et lite hefte med «Soge-Visor» i 1857, og Aa.O. Vinje.
Ingen av disse betraktet Ivar Aasens landsmål som noe mer enn et utgangspunkt. I 1858 var det tre personer som utga tekster på landsmål, Aasen, Aasmund Olavsson Vinje og Jan Prahl. Alle tre hadde sitt eget språk, og ingen av disse språkene var umiddelbart forståelige for en som ikke kunne noe norrønt.
=== Aasens «»språkidealer ===
Ettersom Aasen aldri skrev noen stor programartikkel for sitt prosjekt, har han kunnet tas til inntekt for forskjellige målsyn. Noen har i ham sett en borgerlig nasjonalromantiker, andre legger vekt på de pedagogiske sidene ved hans prosjekt, og ser Ivar Aasen som en forløper for sosialismen. De fleste har vel sett det slik at Aasen har vært noe av begge deler.
For Ivar Aasen var de mest arkaiske formene de ekte og beste, men en del avisdebattanter mente tvert imot at språket lå etter i utviklingen, og ikke kunne brukes til å uttrykke moderne tanker.
I 1858 ble han bedt om å oversette den islandske Fridtjofs Saga til bladet Folkevennen. Oversettelsen er Ivar Aasen på sitt mest arkaiske og vakte bestyrtelse. Aasen modererte språkformen på flere punkter etter dette, men ble aldri igjen invitert til å skrive en tekst på landsmål for et blad med så mange lesere.
Et tema Aasen stadig vendte tilbake til, er hvordan bruken av fullvokaler i bøyningsendelser gav landsmålet større velklang enn dansken med sitt «evige e». Aasens form kalles «i-mål» ettersom sterkt hunkjønn entall, bestemt form og intetkjønn flertall, ubestemt form, slutter på -i (for eksempel «soli», «trei»). Han var klar over at de fleste dialekter hadde a-endelse med «bygda», «sola», men han mente at i-endelse vil gi målet mer skifte i klangen enn -a, som også er flertallsendelse. Det alminnelige i dagens nynorsk er a-målet («sola», «trea»), men i-formene er fortsatt ordlisteført og var vanlige til langt inn på 1900-tallet. Aasen skilte mellom sterke og svake hunkjønnsord: ei sol, soli, soler, solerne, men ei gjenta, gjenta, gjentor, gjentorne (eller solerna, gjentorna, i en del tekster).
Norrøn akkusativ og nominativ var falt sammen i alle dialekter, men dativ eksisterte fortsatt, og den fulle norrøne flertallsformen på -om (uppi dalom, i syningom) ble tatt inn i Aasens norm og har vært brukt en god del, særlig i dikt.
Derimot ser det ut til at det er meget få skribenter som har fulgt Aasen i å skille mellom hankjønn- og hunkjønnsform av adjektiver (den kaute guten, men den kauta gjenta).
I verbbøyningen skilte Aasen alltid mellom entall og flertall, noe som ble mindre og mindre vanlig i dansk i løpet av hans levetid. På Aasen-mål heter det altså «jeg er», men me ero; «eg hev», men me hava, og i preteritum av sterke verb «eg fekk», «eg gjekk», men me fingo og me gingo. Verbene har også konjunktivformer, både i presens og preteritum, men disse har ikke vært mye brukt.
Ivar Aasen hadde en streng rangordning for dialektene ut fra hvor nær de lå gammelnorsk. Han forteller i forordet til Prøver af Landsmaalet at de beste dialektene var fra Hardanger, Voss og Sogn, mens «de nordenfjeldske dialekter er blant de slettere eller mere forvanskede». Aasen hadde lite utbytte av sine dialektstudier i Nord-Norge, da de grammatikalske former ifølge hans arbeidsrapport var «yderst faa og simple». Også monoftongmålene på Hedemarken kunne han gjøre seg fort ferdig med.
De områdene der nynorsken i dag er i bruk, sammenfaller i stor grad med de områdene der dialekten tilfredsstilte Aasens kvalitetskriterier. På Aasens tid regnet man med et enhetlig norsk nasjonalspråk i norrøn tid, men ifølge Marius Hægstad og Didrik Arup Seip var det dialektforskjeller i norsk også for tusen år siden, slik at mye av det Ivar Aasen avviste som dansk påvirkning, forvanskning og «mundslaphed», i virkeligheten er gamle og opprinnelig norske former.
=== Bygge et språk ===
Da Ivar Aasen begynte sitt innsamlingsarbeide, stod nasjonalromantikken på høyden. Herders tanker om at alle nasjoner hadde en folkeånd, en Volksgeist som ga seg til kjenne i språk, litteratur, kunst og andre kulturelle uttrykk, preget de nasjonale tankene i Europa på 1840-tallet. Et eget skriftspråk var viktig som symbol på Norges selvstendighet, idet det ville være et avgjørende tegn på at nordmenn skilte seg fra danskene.
Etter ca. 1860 var entusiasmen borte. Selv om det aldri var snakk om å frata Aasen stipendet, ble hans arbeid langt på vei ignorert, bøkene ble oversett av bokanmelderne og salget gikk meget langsomt.
Det har vært antydet flere grunner til dette stemningsskiftet, blant annet at Aasen havnet i etterkant av den ideologiske utviklingen. Aasen traff tidsånden da han presenterte sitt prosjekt i 1842, men nasjonalromantikken i Norge nådde toppen i 1849. At Aasens språkform var «norskere», var altså ikke lenger umiddelbart en fordel på 1850-tallet.
Slik normen for landsmålet foreligger i sin endelige versjon i Norsk Grammatik (1864) og Norsk Ordbog (1873), er den sterkt arkaiserende (gammelmodig), med et komplekst grammatikalsk system og strengt puristiske regler for ordforrådet, der særlig nedertyske lånord som begynner på an- eller be- er utelukket. I den grad det eksisterer et motsetningsforhold mellom pedagogiske og nasjonale hensyn, er det de nasjonale hensynene som har gått seirende ut.
I 1858 fikk Aasen trykt sin nynorske oversettelse av Fridthjofs saga. Dette kom som supplement til Folkevennen. I denne forbindelsen skrev Eilert Sundt et oppsett, Om det norske sprog, der han skriver:
(Folkevennen) ville svigte sit Kald, dersom den ikke forstod, at den nærmeste Tidsalder er usædvanlig vigtig for vort Sprogs Fremtid, og at dets Skjæbne har uendelig meget at betyde for Folkets Oplysning og hele aandelige Udvikling.
Han legger deretter vekt på at riktig mange skal bruke tid på å sette seg inn i allmuemålet, og anbefaler derfor leserne å sette seg inn i Aasens oversettelse. Sundt skriver videre:
Det er skrevet efter nogle af de mest uforvandskede Bygdemaal, men tillige med stadigt Hensyn baade til de andre Bygdemaal og til det gamle norske Skriftsprog, og dette er gjort med et sandt Mesterskap, saa vi trygt kunne lade det gjælde som et Mønster for det almindelige norske Landsmaal eller Folkesprog.
Eilert Sundt støttet Aasens vitenskapelige prosjekt, men holdt seg i praksis til Knudsens normalisering.
Bjørnstjerne Bjørnson, som hadde prøvd seg som landsmålsdikter i unge år, gikk over til Knud Knudsen fordi landsmålet var for vanskelig for ham å lære. Bjørnson mistet etterhvert enhver tro på Aasens prosjekt, og stiftet senere Norsk Riksmålsforbund.
For en del andre, som støttespilleren P.A. Munch og den tidlige landsmålsforfatteren Jan Prahl var Aasens språk for lite arkaisk, ettersom Aasen ikke var villig til å gjenopplive grammatikalske former som ikke hadde overlevd i en eller annen dialekt. Der Aasen gikk inn for flertallsformen dei, ville Munch ha skrevet deir.
Også senere landsmålsforfattere som Olaus Fjørtoft og Arne Garborg behandlet Aasens norm svært fritt, mye til Aasens mishag. Noe av det siste Aasen arbeidet med på slutten av 1880-tallet, var den fortsatt upubliserte avhandlingen Målfusk, der Aasen kritiserer landsmålsforfatterne for danismer som upp-yver istedenfor upp-etter. I tillegg mislikte Aasen mange av Garborgs nydannelser, som norskdom. Han slo også ned på bygdemålsformer og slurvete dagligtale.
Ivar Aasen var ingen organisasjonsmann eller agitator; nynorskbevegelsen er oppstått uten videre engasjement fra hans side. Det var først på 1870-tallet at Arne Garborg fikk fart på den organiserte landsmålsbevegelsen. Aasen ønsket imidlertid ikke målstrid, og tok sjelden til motmæle mot kritikk, og etter 1860 sluttet han helt å skrive avisinnlegg.
I ettertid har det vært lagt mye vekt på formodninger om at et skriftspråk som var basert på de norske dialektene ville gjøre det mye lettere for elevene å lære seg å lese og skrive. Det er usikkert om Aasen har sett dette som et viktig poeng, ettersom han kom fra et dialekttalende miljø der lesing og skrivning på dansk var alminnelig, og han selv hadde lært seg å lese engelsk og tysk.
Aasen har generelt blitt kritisert for å ha lagt seg på et alt for gammelmodig rettskrivningsnivå til at språket hans kunne slå gjennom som et allmenngyldig norsk språk. I det 20. århundret ble det gjennomført store rettskrivingsendringer i offisiell nynorsk der Aasens etymologiske og puristiske normeringsprinsipper ble forlatt til fordel for en ortofon tilnærming mot bokmål og østlandsdialekter.87 Herders tanker om nasjonalånden virket mer og mer umoderne, og måtte i stigende grad vike for sosialistisk inspirerte tanker om frigjøring gjennom folkeopplysning. Denne utviklingen var i full gang allerede i Aasens levetid, men skjøt fart da den første offisielle nynorsknormen ble vedtatt i 1901. Også i ordforrådet slapp man gradvis igjennom mange ord Aasen avviste som unorske, men forbudet mot ord som begynner på an- og be- har i stor grad blitt stående.
== Arven etter Aasen ==
Sidestillingsvedtaket fra 1885 regnes som en avgjørende milepæl for landsmålets rett til å bli betraktet som et likeverdig uttrykk for norsk språk.
På 150-årsdagen for Aasens fødsel i 1963 hedret Bondeungdomslaget ham med en portrettbyste utført av billedhuggeren Dyre Vaa. Bysten står i Ivar Aasens hage ved Universitetet på Blindern.
Samme år utga Posten et frimerke med dikterens portrett.
Ivar Aasen-instituttet er et forskingsinstitutt ved Høgskulen i Volda.
Ivar Aasen-tunet i Ørsta ble åpnet i 2000.
Et oljefelt og en oljeplattform nær Edvard Grieg-feltet ved Stavanger er oppkalt efter Aasen.
== Se også ==
Wikiquote: Ivar Aasen – sitater
Språkhistorie 1800-tallet
Aasmund Olavsson Vinje
Leksikografi
== Bibliografi ==
=== Utgitte verker av Ivar Aasen ===
1833: Ny Vise om den sørgelige Tildragelse paa Gaarden Krøvle i Ørsten, da nogle af dens Huse bleve fortærede af en heftig Ildebrand den 7de Juni 1833, hvorved 3de Børn mistede Livet ; Tilligemed: En Trøstesang for en anfægtet og bedrøvet Sjel
1836: Mindesange i Anledning Sivert Rasmussen Aarflots tidlige Bortgang fra Verden den 25de Januar 1836 : indsendte af forskjellige Forfattere til Trøst og Beroligelse for den Afdødes Forældre og Sødskende
1842: Fem Viser i søndre Søndmørs Almuesprog
1848: Det norske Folkesprogs Grammatik – Sist utgitt 1996 ISBN 82-7661-043-9 / ISBN 82-7661-044-7
1850: Ordbog over det norske Folkesprog
1851: Søndmørsk Grammatik – gjenutgitt 1992 i Sunnmørsgrammatikkane
1853: Prøver af Landsmaalet i Norge
1854: En liden Læsebog i gammel Norsk
1855: Ervingen : Sangspil i een Akt (syngespel, ny versjon 1873)
1856: Norske Ordsprog (endelig utgave 1881) – 4. utgave 1989 ISBN 82-90451-20-2
1863: Symra : tvo Tylfter med nya Visor (endelig utgave 1875) diktsamling
1864: Norsk Grammatik – revidert utgave av Det norske Folkesprogs Grammatik. Sist utgitt 1965
1873: Norsk Ordbog – revidert utgave av Ordbog over det norske Folkesprog. Gjenutgitt en rekke ganger, sist 2003 ISBN 82-521-5928-1
1875: Heimsyn
1876: Norsk Maalbunad (utg. 1925) (en synonymikk etter mønster av Roget's Thesaurus)
1878: Norsk navnebog eller Samling af Mandsnavne og Kvindenavne – faksimileutg. 1980 ISBN 82-7011-017-5
Bidrag til vort folkesprogs historie (utg. 1951)
=== Samlinger av publiserte og upubliserte tekster ===
1923: Norske Minnestykke – posthum samling av Aasens folkeminner (eventyr, viser, ordtak)
1957–1960: Brev og Dagbøker - Samtlige bevarte brev, dagbøker, et utvalg av brev til Ivar Aasen og en del andre etterlatte tekster.
1911-1912: Skrifter i samling. Trykt og utrykt (3 bind). Sist utgitt i ett bind 1996. ISBN 82-05-24464-2
1842-1847: Reise-Erindringer og Reise-Indberetninger 1842-1847 (utg. 1917)
=== Samlinger av forarbeider ===
Sunnmørsgrammatikkane (1992) Innhold: Det søndmørske Almuesprogs grammatikalske Indretning ; Tillæg til Undersøgelserne af det søndmørske Almuesprogs grammatikalske Bygning ; Den søndmørske Dialekt ; Søndmørsk Grammatik ISBN 82-90186-82-7 / ISBN 82-90186-83-5 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Sunnmøre (1994) ISBN 82-90186-93-2 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Bergens Stift (1995) ISBN 82-7834-002-1 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Christiansands og Agershuus Stifter (1997) ISBN 82-7834-007-2 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Trondhjems og Tromsø Stifter (1998) ISBN 82-7834-009-9
Målsamlingar 1851-1854 (1999) ISBN 82-7834-014-5
Målsamlingar 1855-1861 (2001) ISBN 82-7834-021-8
Målsamlingar 1862-1883 (2002) ISBN 82-7834-025-0
Dansk-norsk Ordbog (2000) ISBN 82-7834-016-1
== Litteratur ==
Garborg, Arne, Anders Hovden og Halvdan Koht 1913: Ivar Aasen : granskaren, maalreisaren, diktaren : ei minneskrift um livsverket hans. utgjevi av Sunnmøre frilynde ungdomssamlag. Kristiania : Norli
Grepstad, Ottar 2013: Historia om Ivar Aasen, ISBN 8252174477
Hjorthol, Geir 1997: Forteljingar om Ivar Aasen : Aasen-resepsjonen i fortid og notid. Skrifter frå Ivar Aasen-instituttet. nr 2. Volda : Høgskulen i Volda
Hoel, Arve 1984: Ivar Aasen: "Norsk grammatik 1864" : om Ivar Aasens setningslære, hans valg av terminologi og framstilling av objektet. Valderøy. Hovedoppgave i nordisk – Universitetet i Trondheim, 1984 I.
Hovden, Anders 1913: Ivar Aasen i kvardagslaget. Trondheim. ISBN 82-521-4642-2
Krokvik, Jostein 1996: – Ivar Aasen : diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal målreisar. Bergen, 1996. ISBN 82-7834-005-6 – Les i fulltekst
Krokvik, Jostein 1996: Ivar Aasen : diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal målreisar [Bergen] : Norsk bokreidingslag
Munch, P.A. 1873: Anmeldelse : Det Norske folkesprogs grammatik af Ivar Aasen. 1831-Marts 1849 Samlede Afhandlinger s. 360-374
Myhren, Magne 1975: Ei Bok om Ivar Aasen : språkgranskaren og målreisaren. Orion-bøkene 170. Oslo : Det norske Samlaget
Osland, Erna 1996: Ivar Aasen : ei historie om kjærleik. Teikneserie illustrert av Arild Midthun. Samlaget, 1996 ISBN 82-521-4766-6 – Les i fulltekst
Venås, Kjell 1996: Då tida var fullkomen. Oslo, 1996. ISBN 82-7099-251-8
Venås, Kjell 200. Ivar Aasen og universitetet. Oslo, 2000 ISBN 82-90954-12-3
Walton, Stephen J. 1987: Farewell the spirit craven : Ivar Aasen and national romanticism. Oslo : Samlaget
Walton, Stephen J. 1991: Ivar Aasens nedre halvdel. Oslo : Samlaget
Walton, Stephen J. 1996: Ivar Aasens kropp. Oslo : Samlaget. ISBN 82-521-4531-0
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ivar Aasen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ivar Aasen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Aasentunet
Aasentunet. Årstallsliste
Aasentunet. Verk i fulltekst
Aasentunet. Bildegalleri
Ivar Aasen-sambandet
Høgskulen i Volda. Ivar Aasen-instituttet
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Ivar Aasen, bøker om Ivar Aasen, arkiv etter Ivar Aasen |
35 | https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Sverdrup | 2023-02-01 | Johan Sverdrup | ['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1892', 'Kategori:Fødsler 30. juli', 'Kategori:Fødsler i 1816', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fjellklatrere', 'Kategori:Norske forsvarsministre', 'Kategori:Norske revisjonsministre', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Norske statsråder 1884–1905', 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Tønsberg kommune', 'Kategori:Redaktører for Verdens Gang (1868–1923)', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingspresidenter', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1851–1853', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1854–1856', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1857–1858', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1859–1861', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1862–1864', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1865–1867', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1868–1870', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1871–1873', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1874–1876', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1877–1879', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1880–1882', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1883–1885', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Larvik og Sandefjord', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Venstre-statsråder', 'Kategori:Venstres ledere'] | Johan Sverdrup (født 30. juli 1816 på Jarlsberg hovedgård, død 17. februar 1892 i Kristiania) var en norsk jurist, politiker (Venstre), stortingsrepresentant (1851–1884) og statsminister (1884–1889). Han blir ofte referert til som «den norske parlamentarismens far». Sverdrup var redaktør i Verdens Gang mellom 1876 og 1878.
| Johan Sverdrup (født 30. juli 1816 på Jarlsberg hovedgård, død 17. februar 1892 i Kristiania) var en norsk jurist, politiker (Venstre), stortingsrepresentant (1851–1884) og statsminister (1884–1889). Han blir ofte referert til som «den norske parlamentarismens far». Sverdrup var redaktør i Verdens Gang mellom 1876 og 1878.
== Familie og oppvekst ==
Johan Sverdrup ble født i Sem like ved Tønsberg. Hans far, Jacob Sverdrup (1775–1841) (Jacob Liv Borch Sverdrup) var en ledende jordbrukspioner, og han startet den første landbruksskolen i Norge i 1825. Georg Sverdrup, Jakobs bror, var professor og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll der han spilte en sentral rolle i utformingen av Grunnloven. Jakobs søster, Elisabeth Sverdrup (1773–1865) var huslærer for sine nevøer Johan og Harald Ulrik. Elisabeth Sverdrup var selvlært innenfor flere akademiske fag og lærte seg dessuten tysk i København, og hun var sterkt påvirket av opplysningstidens ideer. Hun fikk Johan Sverdrup til å studere Rousseau og han lærte om Garibaldis virke i Italia. Hilde Diesen mener det særlig var fra "tante Lise" at Sverdrup fikk sine radikale ideer.
== Tidlig karriere ==
Johan Sverdrup tok embetseksamen i jus i 1841. Året før, 1840, foretok han den første bestigning av Norges syvende høyeste fjell, Surtningssui på 2368 meter over havet. Denne store friluftslivsprestasjonen gjorde ham for en kort tid til det menneske i Norge som hadde vært høyest i landet.
Han arbeidet som sakfører i Larvik, og fra 1851 til 1858 representerte han denne byen og Sandefjord på Stortinget. I 1858 bosatte han seg permanent i Christianias utkant og representerte frem til 1885 Akershus amt. Han ble raskt en av de ledende opposisjonsmennene på Stortinget. Han aksepterte bondelederen Ole Gabriel Uelands store autoritet, men gjennom sin allianse med Ueland klarte han å få utvidet og delvis organisert opposisjonen slik at den omfattet store deler av bøndene og de radikale embetsmennene på Stortinget. Han forsøkte å få til en mer formell organisering av embetsmannsopposisjonen gjennom det såkalte sagførerpartiet, men tiden var ikke moden for et så radikalt skritt.
== På vei mot et politisk parti ==
I 1870 døde de to ledende politikerne i landet, Ole Gabriel Ueland, bondegruppens ubestridte leder, og Anton Martin Schweigaard, de ministerielles like ubestridte leder. De ministerielle fikk ingen ny lederskikkelse av samme format, men i bondegruppen gikk ledelsen over til Søren Jaabæk. Jaabæk var en markert og kontroversiell politiker. Hans tilnavn, Neibæk, henspiller på hans motvilje mot alt som kunne øke statens utgifter. Selv reformer som gavnet bøndene og deres innflytelse på styre og stell kunne han avvise utfra sin motstand mot økte statsutgifter.
Jaabæk på sin side anerkjente Sverdrup som den ledende strategen innen opposisjonen. Så lenge Sverdrups tanker ikke var for dyre, kunne han regne med Jaabæks støtte. Ved siden av sin spareiver var Jaabæk en uhyre dyktig organisator. Hans «Bondevenforeninger» fantes etterhvert over nesten hele landet, og de kan på mange måter sees som en forløper for det kommende Venstre-partiet.
I 1869 sanksjonerte kong Carl XV beslutningen om årlige Storting. Tidligere hadde Stortinget møttes hvert tredje år, og det viste seg etter hvert som det norske samfunnet ble mer sammensatt og komplisert, at dette var for sjelden. Samtidig var det ingen tvil om at en slik reform ville styrke Stortingets innflytelse på det politiske livet.
Regjeringen mente derfor at det var naturlig at denne reformen førte til en reformpause og at regjeringen fikk gjenytelser, blant annet gjennom oppløsningsrett.
== Statsrådssaken gjenopptas ==
I de siste årene hadde synet på Statsrådssaken endret seg totalt. Med en økende samling av opposisjonen, noe regjeringen så på med stor uvilje og mistro, var betydningen av statsrådenes nærvær i Stortinget ikke lenger så interessant. Derimot var opposisjonens mulighet for å stille statsrådene begrunnede spørsmål, ja, til og med ytre mistillit, en mulighet som Sverdrup så som et skritt på veien mot det som var blitt hans politiske mål. I 1872 sa Johan Sverdrup:
«I det øieblik, at al makt og kraft samles her i denne sal til afgiørelse af samfundets høieste og vigtigste anliggende, gaar der en stor vækkelse ud over landet ... Der kan ikke lenger regieres uden Storthinget, der maa regieres med Storthinget.»
Uansett fortolkning var det klart for Sverdrup at noen fullt selvstendig kongemakt eller statsrådsmakt kunne og skulle Norge ikke ha. Stortinget var de folkevalgte. Der måtte maktens sentrum være.
I 1872 ble Statsrådssaken vedtatt, men kongen nektet sanksjon med den begrunnelsen at det var gått for kort tid etter innføringen av årlige Storting. Man fikk ta det litt roligere og se an betydningen av denne reformen først. I 1872 døde Carl XV, og hans bror Oscar II overtok. Han opprettet nå det statsministerembetet i Christiania som Carl XV i 1859 mot sin vilje var blitt tvunget til å ikke innføre. Dermed ble lovteksten i Statsrådssaken endret ørlite fordi det nå sto statsministrene i stedet for statsministeren. Saken ble uansett igjen vedtatt i 1874, og nok en gang ble sanksjon nektet. Det samme gjentok seg i 1877 og 1880.
Dermed hadde man kommet opp i et politisk uføre. Statsrådsaken var nemlig en grunnlovssak, så langt var det greit. Men Grunnloven, som hadde klare bestemmelser om kongelig veto i lovsaker, hadde totalt unnlatt å si noe om kongelig veto i grunnlovssaker. Denne unnlatelsen gav rom for tre tolkninger:
1) Kongen hadde ikke noe grunnlovsveto
2) Kongen hadde absolutt veto i grunnlovsspørsmål
3) Kongen hadde utsettende veto i grunnlovsspørsmål som i alle andre lovsakerI praksis hadde Sverdrup oppgitt den første posisjonen, som han prinsipielt mente var den korrekte, ved å la saken komme til behandling tre ganger – eller i realiteten fire. De ministerielle holdt beinhardt på at kongen måtte ha absolutt veto i grunnlovsspørsmål. Problemet var at nå hadde saken vært oppe tre ganger, og kongen hadde nektet sanksjon tre ganger. Hva skulle så Sverdrup og hans store majoritet gjøre for å unngå å akseptere alternativ 2?
== Striden blir hardere ==
Denne striden som i og for seg hadde startet som et spørsmål om en politisk reform, hadde nå blitt en storpolitisk krise. Ingen av partene kunne trekke seg tilbake uten å oppgi noe svært vesentlig. Kongen hadde nok kunnet sanksjonere uten å oppgi tanken om absolutt veto, men statsrådene under ledelse av statsminister Frederik Stang ville overhodet ikke være med på noe slikt.
For Sverdrups fløy var det umulig å trekke seg tilbake. Da ville de ha innrømmet et politisk nederlag med enorme konsekvenser, og tanken om Stortingets større betydning ville ha vært mer eller mindre umulig å gjennomføre uten kongens aktive støtte. Sverdrup valgte en vei som skulle få konsekvenser.
Den eneste demokratiske muligheten Sverdrup hadde igjen, var å stille regjeringen for riksrett. Dette våpenet var det eneste man kunne bruke for å få noen avsatt frem til 1884, hvor parlamentarismen medførte at man kunne stille et mistillitsvotum mot regjeringen eller enkelte statsråder.
Aldri tidligere hadde et valg vært preget av så mye agitasjon og valgkamp som dette valget. Selv om man ikke formelt hadde partier, var det vanskelig å bli valgt uten å gi uttrykk for om man støttet Sverdrup eller regjeringen. Sverdrup vant en knusende seier i 1882. Hans Venstre, som partiet kom til å hete, fikk 83 av 114 representanter. Venstre satt dermed med flertallet i Lagtinget og dessuten en stor majoritet i Odelstinget. Siden Lagtinget er riksrettsdommere, var det vesentlig for Sverdrup å få plasert sine tilhengere der, fordi han regnet med at Høyesterett, som utgjør resten av riksretten, trolig ville stemme mot å dømme statsrådene. Ettersom Odelstinget beslutter riksrett, trengte han et bekvemt flertall der også.
Opposisjonen var lammet, og riksretten trådte sammen høsten 1883. Utpå senvinteren var alle statsrådene dømt – noen til å miste sitt embete som statsråder, andre måtte betale bøter, men regjeringen var falt. I juni 1884 spurte kongen om Sverdrup ville bli statsminister og lede de forskjellige departementene. For første gang ble en politiker utnevnt til regjeringssjef fordi han hadde et flertall av stortingsrepresentantene bak seg. Parlamentarismen hadde fått sitt første gjennombrudd i Norge, og kongen og embetsmennene hadde lidd nederlag.
== Sverdrup som statsminister ==
Sverdrups regjeringstid var ingen triumfmarsj, og preget av mye turbulens. Sverdrup klarte ikke å holde Venstre samlet i Stortinget i viktige saker, og Venstre ble delt i to fronter som sto hardt mot hverandre: Rene Venstre og Moderate Venstre.
Saken med Alexander Kiellands dikterlønn ble en symbolsak hvor Sverdrup klarte å stoppe dette, med den konsekvens at hans tidligere venner og forbundsfeller tok avstand fra ham. Han mistet også ledelsen i partiet. Den gikk over til Johannes Steen og Viggo Ullmann.
Sverdrup, som hadde vist seg som en meget dyktig strateg i opposisjon lykkes mindre med dette som statsminister. Han fikk om og om igjen oppleve at regjeringens reformforslag ble nedstemt eller totalt endret i Stortinget. Sverdrups fløy besto av det som etterhvert kom til å bli kalt Vestlands-venstre, avholdsfolk, målfolk og lavkirkelige. Mot seg hadde de den radikale fløyen i partiet, som nok var mindre, men mye sterkere. Sverdrups feil var at han ikke samlet rundt seg i regjeringen mennesker fra de ulike fløyene i partiet. Steen og Ullmann ble stengt ute, og de gjorde livet surt for Sverdrup både av personlige grunner og av saklige grunner.
Radikale Venstre, under ledelse av Steen og Ullmann, hevdet at Sverdrup burde ta konsekvensene av sine nederlag og gå av. Sverdrup på sin side, sliten og gammel, hevdet, med en viss rett, at så lenge regjeringen fikk støtte fra Høyre, behøvde den ikke å gå av. Høyres støtte til regjeringen viste seg ved valget i 1888 å ha vært en god strategi. Regjeringen hadde vist slitasje og Høyre virket modent for regjeringskontorene. I 1889 ble Sverdrup kastet i en avstemning hvor både Høyre og de radikale gjorde felles sak mot ham.
Johan Sverdrup døde 17. februar 1892 i Kristiania. Han ligger i æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Han er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.
== Ulike syn på Sverdrup ==
De fleste er enige om at Johan Sverdrup er en av de mest ruvende skikkelsene i norsk politisk historie. Men det videre synet på Sverdrup henger i stor grad sammen med politisk og historisk ståsted. Blant venstre-historikere som Sars og Bergsgaard ble Sverdrup sett på som skaperen av det moderne norske demokratiet, og i dag blir han gjennomgående fremstilt slik i historiebøker. Parlamentarismen og politiske partier har blitt en integrert del av vårt politiske liv, og Sverdrup regnes som opphavet til denne tradisjonen.
Videre fikk Sverdrup gjennomført flere reformer, som juryordningen.
Det finnes også historikere som, til tross for aksept av Sverdrups betydning på det politisk-organisatoriske området, i større grad vil peke på hans negative innflytelse på utviklingen i Norge. Det er et faktum at i de årene striden sto på, skjedde det svært mye mindre sosialpolitisk reformarbeid i videste forstand enn i tiårene før og etter. Sverdrups allianse med Jaabæk førte til at mye positivt og nødvendig stoppet opp eller ble redusert.
Noen mener at hans år som statsminister ikke var noen fordel for landet. Hans regjering tok mange initiativ, men hans manglende evne til å komme Venstres indre opposisjon i møte, førte til at mange av reformene stoppet opp eller ble endret i mindre positiv retning.
Uansett vil Sverdrup stå som den store reformatoren av det politiske liv i Norge. Det partistyrte Storting vi i dag aksepterer som selvsagt, er hans verk. Parlamentarismen er hans verk, selv om han ikke selv helt forsto konsekvensene av den.
== Statsrådposter ==
Fra 26. juni 1884 statsminister og regjeringssjef
Fra samme dato og til 16. juli 1884 også sjef for Revisjonsdepartementet
Fra samme dato også sjef for Marinedepartementet
Fra 30. april 1885 også sjef for Armédepartementet
Marinedepartemetet og Armédepartementet ble 1. september 1885 slått sammen til Forsvarsdepartementet, med Sverdrup som sjef
Regjeringen ble meddelt avskjed 12. juli 1889 med virkning fra påfølgende dag.
== Se også ==
Liste over de lengstsittende norske statsministre
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Johan Sverdrup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johan Sverdrup – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johan Sverdrup hos Norsk senter for forskningsdata
Johan Sverdrup i Norsk biografisk leksikon
Politiske taler av Johan Sverdrup, virksommeord.uib.no Wikiquote: Johan Sverdrup – sitater |
36 | https://no.wikipedia.org/wiki/Rettsvitenskap | 2023-02-01 | Rettsvitenskap | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Akademiske disipliner', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Rettsvitenskap'] | Rettsvitenskap, også kalt
juss eller jura, er læren om rettsregler og juridisk metode. De som utdanner seg innen rettsvitenskap vil etter fullført studium kalle seg jurist. Det er imidlertid ikke en beskyttet tittel. Jurister besitter mange viktige stillinger i samfunnet, blant annet som dommere, advokater og offentlige tjenestemenn på en rekke forskjellige områder. Juridisk arbeid handler om å tolke grunnloven, lover, forskrifter og stortingsvedtak. Stortinget er lovgiver og regjeringen vedtar utfyllende forskrifter hvis loven gir rom for det. Det er ikke anledning til å gi lover tilbakevirkende kraft. Unntaket er hvis tilbakevirkningen er til fordel for den som uten tilbakevirkningen ville blitt berørt av loven på en negativ måte. | Rettsvitenskap, også kalt
juss eller jura, er læren om rettsregler og juridisk metode. De som utdanner seg innen rettsvitenskap vil etter fullført studium kalle seg jurist. Det er imidlertid ikke en beskyttet tittel. Jurister besitter mange viktige stillinger i samfunnet, blant annet som dommere, advokater og offentlige tjenestemenn på en rekke forskjellige områder. Juridisk arbeid handler om å tolke grunnloven, lover, forskrifter og stortingsvedtak. Stortinget er lovgiver og regjeringen vedtar utfyllende forskrifter hvis loven gir rom for det. Det er ikke anledning til å gi lover tilbakevirkende kraft. Unntaket er hvis tilbakevirkningen er til fordel for den som uten tilbakevirkningen ville blitt berørt av loven på en negativ måte.
== Rett og samfunn ==
Menneskelige samfunn med godt utviklede rettssystemer betegnes gjerne som rettsstater. Her har man tatt i bruk et rettssystem med dets tilhørende rettsregler, for å organisere samfunnets lovgivning og beskytte menneskers lovgitte rettigheter. I tillegg til regler som sier hvordan borgerne skal oppføre seg, såkalt pliktregler, er det dessuten nødvendig med et maktapparat som sørger for at de blir etterlevet, og som sanksjonerer overtredelser. Slike sanksjoner kan være straff, men også sivile midler slik som erstatningsansvar og lignende.
Mange regler kan anses universelle, ved at de gjelder i alle eller de aller fleste rettssamfunn. Dette omfatter blant annet slikt som at avtaler skal holdes, og at drap og tyveri er straffbart. Ser man lenger utover vil man imidlertid se at reglene vil være nokså forskjellige fra sted til sted; det finnes således ikke noen universalrett. Dette kommer som følge av at reglene i første rekke blir til som et resultat av en lovgivningsprosess, samt praksis og lignende som vil være forskjellig fra sted til sted. Denne deskriptive synsvinkelen atskiller seg i vesentlig grad fra naturrettstenkningen, som var populær på 1700-tallet. Tenkerne som forfektet denne teorien mente at rettsreglene var naturgitte og kom som et resultat av menneskelig fornuft. Dette kan nok være en vakker tanke, men i dag er de fleste samfunn kommet frem til at virkeligheten ikke kan oppfattes på denne måten.
== Ulike rettsområder ==
Tradisjonelt har den nasjonale rett vært delt inn i privatrett og offentlig rett. I privatretten behandles rettsspørsmål som oppstår borgerne imellom, mens den offentlige retten angår rettsforholdet mellom borgerne og det offentlige, samt mellom de ulike organene i statsapparatet. Dette skillet var nok klarere tidligere, men etter hvert som samfunnet har blitt stadig mer rettsliggjort har det blitt mer uklart. Flere rettsområder har f.eks. innslag av både privatrett og offentlig rett, slik at det er vanskelig å skille klart mellom kategoriene. Områder som arbeidsrett og selskapsrett som tradisjonelt har vært privatrettslige, har f.eks. fått større og større preg av offentligrettslig regulering, slik at man kan bli usikker på hvordan de bør klassifiseres. I det hele har offentligrettslig regulering bredt mer og mer om seg i de senere år, noe som har gjort retten mer volumiøs og uoversiktlig for den vanlige borger.I tillegg til skillet privatrett og offentlig rett skiller man gjerne ut internasjonal rett, rett som har betydning over landegrensene. Det de fleste forbinder med dette begrepet er folkerett, rettsforholdene mellom stater. Internasjonal handel med varer og tjenester har dessuten blitt mer og mer omfattende, slik at det er behov for retningslinjer for hvilket lands regler som skal anvendes, se nærmere internasjonal privatrett. Endelig har organisasjoner som EU og EØS medført overnasjonal lovgivning av en helt ny karakter. Mye tyder på at betydningen av alle disse sidene ved internasjonal rett vil få større og større betydning i årene som kommer.
== Hvordan skapes retten? ==
I det moderne samfunn skapes de aller fleste rettsregler ved lovgivning, altså bestemmelser utarbeidet av offentlige myndigheter. I et demokrati er dette folkets valgte representanter i parlamentet. Situasjonen har her forandret seg i ganske stor grad over de siste 50-100 årene; rundt år 1900 fantes det generelt sparsomt med lovverk, slik at reglene i stor grad måtte utledes av sedvanerett, fast praksis rettssubjektene i mellom. Slik sedvanerett har fortsatt en viss betydning i nasjonal rett, men i langt mindre grad enn tidligere. Derimot har den fortsatt stor betydning innen folkeretten, som mangler alminnelige lovgivende organer. Praksis statene i mellom har derfor blitt retningsgivende på mange områder. En del grunnleggende rettsregler hevdes også å være utledet av naturretten.I tillegg til lovgivning og sedvane spiller rettspraksis en vesentlig rolle, både i nasjonal og internasjonal rett. Dette fordi egalitetsprinsippet, likhet for loven, regnes som en av grunnpilarene i demokratiet. Domstolene vil med sin virksomhet kunne klargjøre de eksisterende rettsreglene, men det finnes også eksempler på at de har skapt helt ny rett der det fantes behov for dette. Med dagens aktivitet på lovgivningsområdet er det nok mindre rom for det sistnevnte, men i klargjøring og presisering av retten spiller domstolene fortsatt en vesentlig rolle. På internasjonalt nivå spiller rettspraksis en særlig stor rolle, blant annet i menneskerettsspørsmål der den kan være retningsgivende for innholdet av den nasjonale lovgivning.
== Se også ==
Liste over rettsområder
Rettskildelære
Rettsstat
Jurist
=== Hjelpevitenskaper ===
Rettsfilosofi
Rettshistorie
Kriminologi
Rettssosiologi
Rettsøkonomi
Rettsmedisin
Rettspsykiatri
== Litteratur ==
Francis Hagerup: «Til retsvidenskabens metode», i Udvalgte mindre juridiske afhandlinger. Kristiania: Aschehoug, 1901
== Eksterne lenker ==
Om rettsvitenskap, fra Universitetet i Oslo |
37 | https://no.wikipedia.org/wiki/Jesus_Kristus | 2023-02-01 | Jesus Kristus | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall i 30-årene', 'Kategori:Dødsfall på 0-tallet', 'Kategori:Frelserguder', 'Kategori:Fødsler i 0-årene f.Kr.', 'Kategori:Henrettede personer (før 500-tallet)', 'Kategori:Islams profeter', 'Kategori:Israelske rabbinere', 'Kategori:Jesus', 'Kategori:Jomfru Maria', 'Kategori:Liv-død-gjenfødelsesguder', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Betlehem', 'Kategori:Personer fra Nasaret', 'Kategori:Personer henrettet ved korsfestelse', 'Kategori:Religionsstiftere', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Jesus (ca. 4 f.Kr.–30/33 e.Kr.), også omtalt som Jesus fra Nasaret, Jesus Galileeren, og Jesus Kristus, var en jødisk predikant og religiøs leder. Han er kristendommens hovedskikkelse. De fleste kristne anser han som inkarnasjonen av Sønnen, og den ventede Messias (Kristus) slik det var spådd i Det gamle testamente, første del av kristendommens Bibelen og i hovedsak identisk med jødedommens Tanákh.Nærmest alle moderne oldtidsforskere er enige i at Jesus var en reell historisk skikkelse, men det finnes motstemmer.
Innenfor forskningen på den historiske Jesus er det imidlertid stor uenighet om evangelienes historiske troverdighet og om i hvor stor grad den bibelske Jesus speiler den historiske Jesus. Jesus var en galileisk jøde som ble døpt av Johannes Døperen. Han begynte sin egen forkynnergjerning ved å tale til forsamlinger, og slik fremføre sitt budskap muntlig. Han ble ofte omtalt som «rabbi». Jesus engasjerte seg i diskusjoner med jøder i samfunnet rundt seg om hvordan man best kunne følge Gud, han søkte å helbrede syke, underviste gjennom lignelser og samlet følgere. Han ble arrestert og dømt av jødiske myndigheter, og videre overført til de romerske myndighetene, og ble videre korsfestet på Pontius Pilatus' befaling, den romerske prefekten. Etter hans død trodde hans følgere på at han steg opp fra de døde, og samfunnet de dannet ble til slutt den kristne kirke.Hans fødsel feires årlig den 25. desember (noen østkirker, som følger den julianske kalenderen, feirer den på ulike januardatoer) som helligdagen kjent som første juledag. Hans korsfestelse markeres på Langfredag, og hans oppstandelse feires i påsken. Den utbredte årstellingen «e.Kr.», den tilsvarende latinske betegnelsen anno Domini («Herrens år»), og det sekulære alternative «evt.» (for etter vår tidsregning), baseres på Jesu omtrentlige fødselsdag.Etter kristen tro ble Jesus unnfanget av Den hellige ånd, født av en jomfru ved navn Maria, utførte flere undre, grunnla Kirken, døde av korsfestelse for å oppnå forsoning, stod opp fra de døde og steg opp til Himmelen, hvorfra han vil vende tilbake. De fleste kristne tror at Jesus muliggjør at mennesker kan forsones til Gud. Den nikenske trosbekjennelsen fastslår at Jesus vil dømme de levende og de døde enten før eller etter deres kroppslige gjenoppstandelse, en hendelse knyttet til Jesu gjenkomst innen kristen eskatologi. Brorparten av kristne tilber Jesus som inkarnasjonen av Sønnen, den andre av Den hellige treenighets tre personer. Noen få kirkesamfunn avviser treenighetslæren helt eller delvis, og mener at den ikke har støtte i Skriften.
Innen islam regnes Jesus (Isa) som en av islams profeter, og som Messias. Muslimer regner Jesus som en budbringer fra Gud, og tror at han ble født av en jomfru, men ikke som Guds sønn. Koranen sier at Jesus selv aldri påberopte seg guddommelighet. De fleste muslimer mener at Jesus ikke ble korsfestet, men ble fysisk løftet opp til Himmelen av Gud.
Jødedommen avviser troen på at Jesus var den ventede Messias, argumenterer for at han ikke oppfylte de messianske profetiene og holder fast ved at hans oppstandelse er en kristen myte. | Jesus (ca. 4 f.Kr.–30/33 e.Kr.), også omtalt som Jesus fra Nasaret, Jesus Galileeren, og Jesus Kristus, var en jødisk predikant og religiøs leder. Han er kristendommens hovedskikkelse. De fleste kristne anser han som inkarnasjonen av Sønnen, og den ventede Messias (Kristus) slik det var spådd i Det gamle testamente, første del av kristendommens Bibelen og i hovedsak identisk med jødedommens Tanákh.Nærmest alle moderne oldtidsforskere er enige i at Jesus var en reell historisk skikkelse, men det finnes motstemmer.
Innenfor forskningen på den historiske Jesus er det imidlertid stor uenighet om evangelienes historiske troverdighet og om i hvor stor grad den bibelske Jesus speiler den historiske Jesus. Jesus var en galileisk jøde som ble døpt av Johannes Døperen. Han begynte sin egen forkynnergjerning ved å tale til forsamlinger, og slik fremføre sitt budskap muntlig. Han ble ofte omtalt som «rabbi». Jesus engasjerte seg i diskusjoner med jøder i samfunnet rundt seg om hvordan man best kunne følge Gud, han søkte å helbrede syke, underviste gjennom lignelser og samlet følgere. Han ble arrestert og dømt av jødiske myndigheter, og videre overført til de romerske myndighetene, og ble videre korsfestet på Pontius Pilatus' befaling, den romerske prefekten. Etter hans død trodde hans følgere på at han steg opp fra de døde, og samfunnet de dannet ble til slutt den kristne kirke.Hans fødsel feires årlig den 25. desember (noen østkirker, som følger den julianske kalenderen, feirer den på ulike januardatoer) som helligdagen kjent som første juledag. Hans korsfestelse markeres på Langfredag, og hans oppstandelse feires i påsken. Den utbredte årstellingen «e.Kr.», den tilsvarende latinske betegnelsen anno Domini («Herrens år»), og det sekulære alternative «evt.» (for etter vår tidsregning), baseres på Jesu omtrentlige fødselsdag.Etter kristen tro ble Jesus unnfanget av Den hellige ånd, født av en jomfru ved navn Maria, utførte flere undre, grunnla Kirken, døde av korsfestelse for å oppnå forsoning, stod opp fra de døde og steg opp til Himmelen, hvorfra han vil vende tilbake. De fleste kristne tror at Jesus muliggjør at mennesker kan forsones til Gud. Den nikenske trosbekjennelsen fastslår at Jesus vil dømme de levende og de døde enten før eller etter deres kroppslige gjenoppstandelse, en hendelse knyttet til Jesu gjenkomst innen kristen eskatologi. Brorparten av kristne tilber Jesus som inkarnasjonen av Sønnen, den andre av Den hellige treenighets tre personer. Noen få kirkesamfunn avviser treenighetslæren helt eller delvis, og mener at den ikke har støtte i Skriften.
Innen islam regnes Jesus (Isa) som en av islams profeter, og som Messias. Muslimer regner Jesus som en budbringer fra Gud, og tror at han ble født av en jomfru, men ikke som Guds sønn. Koranen sier at Jesus selv aldri påberopte seg guddommelighet. De fleste muslimer mener at Jesus ikke ble korsfestet, men ble fysisk løftet opp til Himmelen av Gud.
Jødedommen avviser troen på at Jesus var den ventede Messias, argumenterer for at han ikke oppfylte de messianske profetiene og holder fast ved at hans oppstandelse er en kristen myte.
== Etymologi ==
Se også Jesus (navn)
En vanlig jøde på Jesu tid hadde kun ett navn, av og til supplert med et patronymikon eller vedkommendes hjemby. Derfor blir Jesus i Det nye testamente omtalt som «Jesus fra Nasaret» (Mark 10,47). Jesu naboer i Nasaret omtaler ham som «tømmermannen, sønn av Maria og bror til Jakob, Joses, Judas og Simon» (Mark 6,3), «tømmermannens sønn» (Matt 13,55), eller «Josefs sønn» (Luk 4,22). I Johannesevangeliet refererer disippelen Filip til ham som «Jesus fra Nasaret, Josefs sønn» (Joh 1,45).
Navnet Jesus avledes fra latinske Iesus, en translitterasjon av det greske Ἰησοῦς, Iesous. Den greske formen er en gjengivelse av det hebraiske ישוע, (Jeshua), en variant av det tidligere navnet יהושע, (Jehoshu'a), på norsk «Josva». Navnet Jeshua later til å ha vært i bruk i Judea i tiden rundt Jesu fødsel. Historikeren Flavius Josefus' verker fra det 1. århundre, forfattet på koinegresk – samme språk som Det nye testamentes, – refererer til minst tjue forskjellige personer ved navn «Jesus» (dvs. Ἰησοῦς). Jesus' etymologi i Det nye testamentes kontekst gis generelt som «Jahve er frelse».Siden tidlig kristendom har kristne ofte referert til Jesus som «Jesus Kristus». Ordet «Kristus» avledes fra greske Χριστός (Khristos), som er en oversettelse av hebraiske משיח (Meshiakh), som betyr «den salvede» og vanligvis translittereres til norsk som «Messias». Kristne omtaler Jesus som «Kristus» fordi de anser ham som Messias, hvis ankomst blir profetert i den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente. I post-bibelsk bruk ble Kristus ansett for å være et navn — én del av «Jesus Kristus» — men opprinnelig var det en tittel. Betegnelsen «kristen» (som betyr «følger av Kristus») har vært i bruk siden det første århundre.
== Liv og lære i Det nye testamente ==
=== Kanoniske evangelier ===
De fire kanoniske evangelier (Matteus, Markus, Lukas og Johannes) er de fremste kildene til Jesu liv og budskap. Andre deler av Det nye testamente inneholder også henvisninger til viktige deler av hans liv, som det siste måltid i 1 Korinterbrev 11,23. Apostlenes gjerninger (Apg 10,37–38; Apg 19) refererer til Jesu tidlige forkynnergjerning og dens forventning av døperen Johannes. Apg 1,1–11 sier mer om Jesu himmelfart (også nevnt i 1 Timoteus 3,16) enn de kanoniske evangeliene gjør. I de ubestridte paulinske brev, som ble forfattet før evangeliene, siteres Jesu ord og instruksjoner flere ganger (1 Korinterbrev 7,10–11; 9,14; 11,23–25; 2 Korinterbrev 12,9).Visse tidligkristne grupper hadde egne beskrivelser av Jesu liv og lære som ikke er å finne i Det nye testamente. Dette inkluderer evangeliene etter Thomas, Peter og Judas, samt Jakobs hemmelige bok og andre nytestamentlige apokryfer. De fleste forskere konkluderer at disse ble forfattet mye senere og at de er mindre troverdige enn de kanoniske evangelier.De kanoniske evangeliene består av fire beretninger, hver skrevet av forskjellige forfattere. Evangelieforfatterne er alle anonyme, og blir etter tradisjonen tilskrevet de fire evangelister, hver med nære bånd til Jesus: Markus av Johannes Markus, en tilknyttet Peter; Matteus av en av Jesu disipler; Lukas av en kompanjong av Paulus nevnt i et par brev; og Johannes av en annen av Jesu disipler, den «elskede disippel».Et viktig aspekt av evangeliestudiet er hvilken litterær sjanger de utgjør. Sjanger er «en nøkkelkonvensjon som styrer både komposisjonen og tolkningen av skriftene». Hvorvidt evangelieforfatterne hadde som mål å skrive romaner, myter, historier eller biografier har enorm innvirkning på hvordan de bør tolkes. Visse nylige studier foreslår at evangeliesjangeren bør befinne seg innen sjangeren av oldtidsbiografier. Dog ikke uten kritikere, er standpunktet at evangeliene er en form for oldtidsbiografi konsensus i dag blant forskere.Ikke alt i de nytestamentlige evangeliene anses som historisk troverdig. Syn spenner fra at de er ufeilbarlige beskrivelser av Jesu liv, til at de gir lite historisk informasjon om hans liv utenom det grunnleggende. Ifølge bred vitenskapelig konsensus er de synoptiske evangelier (Matteus, Markus og Lukas), og ikke Johannes, de mest troverdige kildene til informasjon om Jesus.Ifølge Markus-prioriteten var det første evangeliet til å forfattes Markusevangeliet (skrevet 60–75 e.Kr.), etterfulgt av Matteusevangeliet (65–85 e.Kr.), Lukasevangeliet (65–95 e.Kr.), og Johannesevangeliet (75–100 e.Kr.). Videre er mange forskere enige i at forfatterne bak Matteus- og Lukasevangeliet benyttet Markusevangeliet som kilde til sine evangelier. Matteus og Lukas deler også innhold som ikke er å finne i Markusevangeliet. For å forklare dette tror mange forskere at i tillegg til Markusevangeliet ble en annen kilde (ofte kalt «Q-kilden») brukt av de to forfatterne.Matteus-, Markus- og Lukasevangeliet er kjent som de synoptiske evangelier, fra det greske σύν (syn, «sammen») og ὄψις (opsis, «syn»). De er like i innhold, narrativt arrangement, språk og paragrafstruktur. Forskere er generelt sett enige i at det er umulig å finne noe direkte litterært forhold mellom de synoptiske evangeliene og Johannesevangeliet. Selv om rekkefølgen til visse hendelser (som Jesu dåp, forklaring, korsfestelse og interaksjon med apostlene) er felles blant de synoptiske evangeliene, så opptrer hendelser som forklaringen ikke i Johannesevangeliet, som også står ut i andre saker, som Tempelrenselsen.
De synoptiske evangelier vektlegger ulike deler av Jesus. I Markusevangeliet er Jesus Guds Sønn, hvis mektige virke viser tilstedeværelsen av Guds rike. Han er en utrettelig mirakelarbeider, tjener av både Gud og mennesket. Dette evangeliet dokumenterer få av Jesu ord og lærer. Matteusevangeliet vektlegger at Jesus er oppfyllelsen av Guds vilje slik åpenbart i Det gamle testamente, og at han er Kirkens herre. Han er «Davids sønn», en «konge» og Messias. Lukas fremstiller Jesus som den guddommelig-menneskelige frelseren som viser medlidenhet til de trengende. Han er syndernes og tollernes venn, kommet for å oppsøke og frelse de tapte. Dette evangeliet inneholder Jesu mest elskede lignelser, som den gode samaritaner og den tapte sønn.Forordet til Johannesevangeliet identifiserer Jesus som inkarnasjonen av det guddommelige ord (Logos).
Som Ordet var Jesus evig tilstedeværende med Gud, aktiv i all skapelse, og kilde til menneskehetens moralske og åndelige natur. Jesus er ikke bare større enn noen tidligere menneskelig profet, men større en noen profet kunne være. Han taler ikke bare Guds Ord; han er Guds Ord. I Johannesevangeliet åpenbarer Jesus sin guddommelige rolle offentlig. Her er han Livets brød, Verdens lys, Den sanne vinranke, samt mer.Generelt sett viste de nytestamentlige forfattere lite interesse i en absolutt kronologi for Jesus, eller i å synkronisere hendelser i hans liv med tidens sekulære historie. Slik fastslått i Johannesevangeliet (Joh 21,25) hevder ikke evangeliene å gi en utført liste over hendelser i Jesu liv. Beretningene var primært forfattet som teologiske dokumenter i kontekst av tidlig kristendom, med tidslinjer et sekundært hensyn. I denne forbindelse er det verdt å merke seg at evangeliene vier omtrent én tredel av teksten til den siste uken av Jesu liv i Jerusalem, det vil si hans lidelse og død, kjent som Pasjonen. Selv om evangeliene ikke gir nok detaljer til å tilfredsstille moderne historikeres krav om eksakte datoer er det utfra dem mulig å tegne et generelt bilde av Jesu livshistorie.
=== Slektslinje og fødsel ===
Jesus var jødisk, født av Maria, Josefs kone (Matt 1; Luk 2). Matteus og Lukas gir begge en slektstavle for Jesus. Matteus sporer Jesu herkomst til Abraham via David. Lukas sporer Jesu slekt via Adam til Gud. Oppføringene er identiske fra Abraham til David, men varierer betraktelig derfra.
Matteus og Lukas beskriver hver Jesu fødsel, særlig at Jesus ble født av en jomfru Maria i Betlehem i oppfyllelse av profetien. Lukas' beretning vektlegger før Jesu fødsel og dreies rundt Maria, mens Matteus hovedsakelig dekker hendelsene etter fødselen og dreies rundt Josef. Begge beretningene fastslår at Jesus ble født til Josef og Maria, hans trolovede, i Betlehem, og begge støtter doktriner om Jesu jomfrufødsel, hvorifølge Jesus mirakuløst ble unnfanget av Den hellige ånd i Marias liv mens hun fortsatt var jomfru.I Matteus er Josef bekymret fordi Maria, hans trolovede, er gravid (Matt 1,19–20), men i den første av Josefs tre drømmer forsikrer en engel ham om at han ikke må være redd for å ta Maria til sin kone, fordi hennes barn ble unnfanget av Den hellige ånd.
I Matt 2,1–12 bringer tre vise menn, eller magoi, fra Østen gaver til den unge Jesus som «jødenes konge». Herodes den store hører om Jesu fødsel og, i et ønske om å se ham drept, beordrer drapet på alle guttespedbarn i Betlehem. En engel advarer derimot Josef i hans andre drøm, og familien flykter til Egypt – for senere å vende tilbake og bosette seg i Nasaret.I Luk 1,31–38 lærer Maria av engelen Gabriel at hun vil unnfange og bære fram et barn kalt Jesus gjennom Den hellige ånd. I det Maria skal føde reiser hun og Josef fra Nasaret til Josefs familiehjemsted i Betlehem for å oppføre seg i manntallet befalt av keiser Augustus. I Betlehem gir Maria liv til Jesus, og da de ikke finner husrom plasserer hun den nyfødte i en krybbe (Luk 2,1–7). En engel forkynner fødselen til noen gjetere, som reiser til Betlehem for å se Jesusbarnet, og som videre sprer nyheten utenlands (Luk 2,8–20). Etter frambåringen av Jesus i tempelet vender Josef, Maria og Jesus tilbake til Nasaret.
=== Tidlig liv, familie og yrke ===
Jesu barndomshjem identifiseres i Lukas- og Matteusevangeliet som byen Nasaret i Galilea, hvor han bodde med sin familie. Selv om Josef opptrer i beskrivelsene av Jesu barndom blir han deretter ikke nevnt videre. Hans andre familiemedlemmer – hans mor Maria, hans brødre Jakob, Joses (eller Josef), Judas og Simon samt hans ikke-navngitte søstre – nevnes i evangeliene og andre kilder.Markusevangeliet forteller at Jesus kommer i konflikt med sine naboer og sin familie. Jesu mor og brødre kommer for å hente ham (Mark 3,31–35) fordi folket sier han er fra forstanden (Mark 3,21). Jesus svarer at hans følgere er hans sanne familie. I Johannesevangeliet følger Maria Jesus til hans korsfestelse, og han uttrykker omtanke over hennes velvære (Joh 19,25–27).
Jesus kalles τέκτων (tektōn) i Mark 6,3, vanligvis forstått som en «tømrer», men som kan dekke makere av gjenstander i en rekke materialer, inkludert byggere. Evangeliene indikerer at Jesus kunne lese, parafrasere, og drøfte skriften, men dette betyr derimot ikke nødvendigvis at han mottok formell skriftlig opplæring.Da Jesus ble båret frem i tempelet etter jødisk lov forteller en mann ved navn Simeon til Maria og Josef at Jesus satt til «et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen» (Luk 2,28–35). Da Jesus forsvinner finner de ham i tempelet sittende blant lærere, lyttende og stillende spørsmål, og folket er forbløffet av hans forståelse og svar; Maria kjefter på Jesus for å bli borte fra henne, hvortil Jesus svarer at han må være i sin «Fars hus» (Luk 2,41–52).
=== Dåp og fristelse ===
De synoptiske evangeliers beretning om Jesu dåp blir alle foregått av informasjon om døperen Johannes. De beretter om Johannes som prekende om bot og omvendelse for forlatelse av synder og oppfordring til giving av almisser til de fattige (Luk 3,11) mens han døper personer i Jordanelven rundt Perea og forutsier ankomsten til en «sterkere» enn han (Luk 3,16).
Senere identifiserer Jesus Johannes som «den Elia som skulle komme» (Matt 11,14, Mark 9,13–14), profeten som var ventet å ankomme før «Herrens dag … den store og skremmende» (Mal 4,5). Likeledes forteller Lukas at døperen Johannes hadde samme ånd og kraft som Elia (Luk 1,17).
I Markusevangeliet døper Johannes Jesus, og i det han kommer opp fra vannet ser han Den hellige ånd komme ned over ham som en due og han hører en stemme fra himmelen som erklærer han Guds Sønn (Mark 1,9–11). Dette er en av to hendelser beskrevet i evangeliene hvor en stemme fra Himmelen kalles Jesus «Sønn», der den andre er Forklaringen. Ånden driver ham deretter ut i ødemarken hvor han fristes av Satan (Mark 1,12–13). Jesus starter deretter sin forkynnergjerning etter Johannes' fengsling (Mark 1,14). Jesu dåp i Matteusevangeliet likner: i denne, før Jesu dåp, protesterer Johannes ved å si at «jeg trenger å bli døpt av deg» (Matt 3,14). Jesus instruerer ham til å fortsette med dåpen «for å oppfylle all rettferdighet» (Matt 3,15). Matteus beskriver også de tre fristelsene Satan tilbyr Jesus i villmarken (Matt 4,3–11). I Lukas kommer Den hellige ånd ned over ham som en due etter alle har blitt døpt og mens Jesus ber (Luk 3,21–22). Johannes anerkjenner implisitt Jesus fra fengsel etter å sende hans følgere ut for å spørre om ham (Luk 7,18–23). Jesu dåp og fristelse tjener som en forberedelse til hans offentlige forkynnergjerning.Johannesevangeliet utelater Jesu dåp og fristelse. Her vitner døperen Johannes at han så Ånden komme over Jesus (Joh 1,32). Johannes erklærer offentlig Jesus som det oppofrende Guds lam, og noen av Johannes' følgere blir Jesu disipler. I dette evangeliet benekter døperen Johannes at han er Elia (Joh 1,21). Før Johannes fengsles fører Jesus sine følgere til å døpe disipler også (Joh 3,22–24), og de døper flere enn Johannes selv (Joh 4,1).
=== Offentlig forkynnergjerning ===
De synoptiske evangelier skildrer to distinkte geografiske omgivelser for Jesu forkynnergjerning. Den første finner sted nord for Judea, i Galilea, hvor Jesus utfører en vellykket forkynnergjerning; den andre viser Jesus avvist og drept da han reiser til Jerusalem. Ofte omtalt som «rabbi», preket Jesus sitt budskap muntlig. Merkbart forbyr Jesus de som anerkjenner ham som Messias å snakke om det, inkludert de han helbreder og demoner han fordriver (se den messianske hemmelighet).Johannesevangeliet avbilder Jesu forkynnergjerning som hovedsakelig basert i og rundt Jerusalem, i stedet for Galilea; og Jesu guddommelige identitet proklameres åpenlyst og anerkjennes umiddelbart.Forskere deler Jesu forkynnergjerning inn i flere stadier. Den galileiske forkynnergjerning starter da Jesus vender tilbake til Galilea fra Judea-ørkenen etter å avviste Satans fristelse. Jesus preker rundt om Galilea, og i Matt 4,18–20, treffer hans første disipler, de som senere vil utgjøre den tidlige kirkens kjerne, på ham og begynner å reise med ham. Denne tiden inkluderer Bergprekenen, en av Jesu største diskurser, samt stormstillingen, mettingen av de fem tusen, vannvandringen og en rekke andre under og Jesu lignelser. Den ender med Peters bekjennelse og Forklaringen.Da Jesus reiser mot Jerusalem, under Perea-forkynnergjerningen, vender han tilbake til området hvor han ble døpt, omtrent én tredel av veien ned fra Genesaretsjøen langs Jordanelven (Joh 10,40–42). Den siste forkynnergjerning i Jerusalem innledes med Jesu inntog inn i byen på palmesøndag. I de synoptiske evangelier jager Jesus pengevekslerne fra det andre tempelet, og Judas sammensverger om å forråde ham. Denne perioden kulminerer i det siste måltid og avskjedstalen.
==== Disipler og følgere ====
Tett opp til starten av hans forkynning utpeker Jesus tolv apostler. I Matteus- og Markusevangeliet godtar Jesu fire første apostler, tross at Jesus kun kort spurte de om å bli med ham, å bli med ham umiddelbart, og forlater sine garn og båter for å følge ham (Matt 4,18–22; Mark 1,16–20). I Johannesevangeliet var Jesu to første apostler følgere av døperen Johannes. Døperen ser Jesus og kaller ham Guds lam; de to hører dette og følger Jesus. I tillegg til de tolv apostler identifiserer åpningspassasjen av sletteprekenen en mye større gruppe mennesker som Jesu disipler (Luk 6,17). I tillegg sender Jesus sytti eller syttito av sine følgere parvis ut for å forberede byer på hans fremtidige besøk Luk 10,1–16. De befales til å godta gjestefrihet, helbrede de syke og spre budskapet om at Guds rike kommer.I Markusevangeliet er disiplene merkbart trege i forståelsen. De makter ikke forstå Jesu under (Mark 4,35–41; Mark 6,52), hans lignelser (Mark 4,13), eller hva det er å «stå opp fra de døde» (Mark 9,9–10). Da Jesus senere blir fengslet forlater de ham.
==== Lære og under ====
I de synoptiske evangelier underviser Jesus ofte, gjerne i lignelser, om Guds rike (i Matteusevangeliet om himmelriket). Riket beskrives som både «kommet nær» (Mark 1,15) og allerede tilstedeværende i Jesu forkynnergjerning (Luk 17,21). Jesus lover plass i riket til alle som godtar hans budskap (Mark 10,13–27). Jesus taler om «Menneskesønnen», en apokalyptisk skikkelse som vil komme for å samle de utvalgte.Jesus appellerer til folket om å omvende for syne synder og hengi seg utelukkende til Gud. Jesus forteller sine følgere at de skal følge jødisk lov, selv om han selv av noen anses som å ha brutt loven, for eksempel angående sabbaten. Da han blir spurt om hva det største budet av loven er svarer Jesus: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand … Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv» (Matt 22,37–39). Andre etiske lærer fra Jesus inkluderer elsk deres fiender, avstå fra hat og lyst, vende det andre kinn til, og tilgi de som har syndet mot deg (Matt 5–7).Johannesevangeliet framlegger Jesu lære som ikke bare hans egen preking, men som guddommelig åpenbaring. Døperen Johannes sier, for eksempel, i Joh 3,34: «Han som Gud har sendt, taler ord fra Gud, for Gud gir Ånden i fullt mål.» I Joh 7,16 sier Jesus «Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg.» Han fastslår det samme i Joh 14,10: «Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger.»
Omtrent tretti lignelser utgjør omtrent én tredel av Jesu nedskrevne lære. Disse parablene opptrer innen lengre prekener og i andre deler av fortellingen. De inneholder ofte symbolisme, og forholder seg heller til den fysiske verden enn den åndelige. Vanlige temaer i disse talene inkluderer Guds godhet og gavmildhet, samt faren med overtredelse. Noen av hans lignelser, som den fortapte sønn (Luk 15,11–32), er relativt enkle, mens andre, som Såkornet (Mark 4,26–29), er sofistikerte, dype og vanskelige å forstå. Da han blir spurt av sine disipler om hvorfor han taler i lignelser til folket svarer Jesus at de utvalgte disiplene har blitt «gitt å kjenne himmelrikets hemmeligheter», i motsetning til resten av folket, «for den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har», for så å fortsette ved å si at brorparten av deres folks hjerter «har blitt fett» og dermed ikke makter forstå (Matt 13,10–17).
I evangelieberetningene vier Jesus en stor del av sin forkynnergjerning til å utføre under, særlig helbredelser. Miraklene kan grupperes i to hovedkategorier: helbredelsesmirakler og naturmirakler. Helbredelsesmiraklene inkluderer helbredingen av fysiske plager, djevelutdrivelser, og gjenoppliving av de døde. Naturmiraklene viser Jesu makt over naturen, og inkluderer å gjøre vann til vin, gå på vannet, stille en storm, blant annet. Jesus hevder at hans under er fra en guddommelig kilde. Når Jesu motstandere plutselig anklager ham i å utføre djevelutdrivelse ved Beelsebuls kraft, djevlenes fyrste, svarer Jesus at han utfører de i «Guds Ånd» (Matt 12,28) eller «Guds Finger», og argumenterer at all logikk ville tilsi at Satan ikke ville tillate sine demoner til å hjelpe Guds Barn fordi det ville bringe Satans hus i strid med seg selv og at det dermed ikke kan bli stående; videre spør han sine motstandere om hvis han hadde bedrevet djevelutdrivelse ved Beelsebul, «hvem er det da deres egne folk driver dem ut ved?» (Luk 11,20). I Matt 12,31–32 fortsetter han ved å si at «all synd og spott skal menneskene få tilgivelse for, men spott mot Ånden [godhet] skal ikke bli tilgitt»; han eller hun bærer vekten av hans eller hennes synd for alltid.
I Johannesevangeliet beskrives Jesu under som «tegn», utført for å bevise hans misjon og guddommelighet. Derimot i de synoptiske evangelier, da han blir spurt av noen lovlærere og fariseere om å gi mirakuløse tegn for å bevise sin autoritet, nekter Jesus, ved å si at intet tegn skal komme for å korrumpere og gjøre folket ondt unntatt Jona-tegnet. I tillegg svarer ofte folkemengdene i de synoptiske evangelier på Jesu under med ærefrykt og rop om å helbrede deres syke. I Johannesevangeliet fremstilles Jesus som uberørt av folkemengdene, som ofte reagerer på hans mirakler med tillit og tro. En karakteristikk delt av alle Jesu mirakler i evangeliene er at han utførte dem gratis og aldri spurte om, eller godtok, noen form for betaling. Evangeliehistorier som inneholder beskrivelser av Jesu under inkluderer også ofte lærer, og selve miraklene involverer også et element av lære. Mange av miraklene lærer troens viktighet. I rengjøringen av de ti spedalske og helbredingen av Jairus' datter, for eksempel, fortelles mottakerne at deres helbredelse var grunnet deres tro.
==== Åpenbaringen som Kristus og Forklaringen ====
Omtrent midtveis i hver av de tre synoptiske evangelier er to betydelige hendelser: Peters bekjennelse og Jesu forklaring. Disse to hendelsene nevnes ikke i Johannesevangeliet.I sin bekjennelse forteller Peter Jesus «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus bekrefter at Peters bekjennelse er guddommelig åpenbart sannhet. Etter bekjennelsen forteller Jesus sine disipler om hans kommende død og oppstandelse (Matt 16,21; Mark 8,31; Luk 9,22)
I Forklaringen (Matt 17,1–9; Mark 9,2–8; og Luk 9,28–36), Jesus fører Peter og to andre apostler opp et ikke-navngitt fjell hvor han «forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset.» En lysende sky skygget over dem og en røst lød fra skyen som sa «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» (Matt 17,1–9).
=== Pasjonsuken ===
Beskrivelsene av siste uke av Jesu liv (ofte kalt «Pasjonsuken») tar opp omtrent én tredel av fortellingen i de kanoniske evangelier, og starter med Jesu inntog til Jerusalem og slutter med hans korsfestelse.
==== Virksomhet i Jerusalem ====
I de synoptiske evangelier er den siste uken i Jerusalem avslutningen på reisen gjennom Perea og Judea som Jesus begynte i Galilea. Jesus rir på et ungt esel inn i Jerusalem, som speiler fortellingen om Messias' esel, et budskap fra Sakarjas bok hvori jødenes ydmyke konge entrer Jerusalem slik (Sak 9,9). Folk langs veien la ned kapper og grener foran ham og sang deler av Sal 118,25–26.Jesus jager deretter ut pengevekslerne fra Det andre tempelet, og anklager dem for å gjøre det til en røverhule gjennom deres kommersielle aktiviteter. Jesus profeterer deretter om den kommende ødeleggelsen, inkludert falske profeter, kriger, jordskjelv, himmelske uorden, forfølgelse av de troende, ankomsten av det «motbydelige som ødelegger», og uutholdelige prøvelser (Mark 13,1–23). Den mystiske «Menneskesønnen», forteller han, vil utsende engler for å samle de trofaste fra alle verdens hjørner (Mark 13,24–27). Jesus advarer at disse hendelsene vil finne sted i lytternes livstid (Mark 13,28-32). I Johannesevangeliet finner Tempelrenselsen sted i starten av Jesu forkynning i stedet for ved slutten (Joh 2,13–16).Jesus kommer i strid med de jødiske eldre, som når de betviler hans autoritet og når han kritiserer dem og kaller dem hyklere. Judas Iskariot, en av de tolv apostler, sammensverger seg i hemmelighet med de jødiske eldre, hvori han godtar å forråde Jesus for 30 sølvstykker.Johannesevangeliet forteller om to andre fester hvori Jesus preket i Jerusalem før pasjonsuken (Joh 7,1–10:42). I Betania, en landsby nær Jerusalem, vekker Jesus opp Lasarus fra de døde. Dette potente tegnet øker ytterligere spenningen med myndighetene, som sammensverger for å drepe ham (John 11). Maria av Betania salver Jesu føtter, noe som står som forvarsel for hans gravlegging. Jesus gjennomfører deretter sitt messianske inntog til Jerusalem. De jublende folkemengdene som møter Jesus i det han ankommer Jerusalem bidrar til å styrke fiendskapen mellom han og etablissementet. I Johannesevangeliet har Jesus allerede renset tempelet under en tidligere påskevisitt i Jerusalem. Johannesevangeliet forteller videre om Jesu siste måltid med sine disipler.
==== Siste måltid ====
Det siste måltid er det siste måltid Jesus deler med sine tolv apostler i Jerusalem før hans korsfestelse. Det siste måltid er nevnt i alle de fire kanoniske evangelier; Paulus' første brev til korinterne (1 Kor 11,23–26) nevner også hendelsen. I løpet av måltid forutsier Jesus at en av hans apostler vil svike ham. Tross hver apostels påstand om at de ikke vil forråde ham gjentar Jesus at svikeren vil være en av de tilstedeværende. Matt 26,23–25 og Joh 13,26–27 nevner spesifikt Judas som forræderen.I de synoptiske evangelier bryter Jesus brød og deler det ut til hans disipler, mens han forteller at «dette er min kropp, som gis for dere». Han får alle til å drikke fra et beger og forteller at «dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere» (Luk 22,19–20). Det kristne sakramentet nattverd baseres på disse hendelsene. Selv om Johannesevangeliet ikke inneholder en beskrivelse av brød-og-vin-ritualet under det siste måltid er de fleste forskere enige i at Joh 6,22–59 (prekenen om livets brød) har en nattverd-aktig karakter og resonnerer med institusjonsfortellingene i de synoptiske evangelier og i de paulinske skriftene om Nattverden.I alle fire evangelier forutsier Jesus at Peter vil fornekte ham tre ganger før hanen galer neste morgen. I Lukas- og Johannesevangeliet gjøres forutsielsen i løpet av måltidet (Luk 22,34; Joh 22,34). I Matteus- og Markusevangeliet gjøres forutsigelsen etter måltidet; Jesus forutsier også at alle hans disipler vil vende bort fra ham (Matt 26,31–34; Mark 14,27–30). Johannesevangeliet gir den eneste beretningen om at Jesus vasket sine disiplers føtter etter måltidet. Johannesevangeliet inneholder også en lang tale av Jesus hvori han forbereder sine disipler (nå uten Judas) for hans avskjed. Kapitlene 14–17 av Johannesevangeliet er kjent som Avskjedstalen og er en betydelig kilde for kristologisk innhold.
==== Getsemane-bønnen, svik og fengsling ====
I de synoptiske evangelier reiser Jesus med sine følgere til Getsemane-hagen, hvor Jesus ber om å spares for sin kommende prøvelse. Judas ankommer deretter med en væpnet gjeng, utsendt av yppersteprestene, de skriftlærde og de eldre. Han kysser Jesus for å peke han ut i folkemengden, som deretter pågriper Jesus. I et forsøk på å stanse dem kutter en ikke-navngitt disippel av øret til en mann i folkemengden ved et sverd. Etter Jesu fengsling flykter hans disipler i skjul, og Peter, når spurt, fornekter å kjenne Jesus tre ganger. Etter den tredje fornektelsen hører Peter hanen gale og minnes Jesu forutsigelse om hans fornektelse. Peter bryter deretter ut i gråt.I Johannesevangeliet (Joh 18,1–11), ber ikke Jesus om å spares fra korsfestelsen, da evangeliet fremstiller ham som uberørt av slik menneskelig svakhet. Folkemengden som pågriper ham består av romerske soldater og tempelvakter. I stedet for å forrådes av et kyss erklærer heller Jesus sin identitet, og i det han gjør dette faller soldatene til bakken. Evangeliet identifiserer Peter som disippelen som trekker sverd, mens Jesus irettesetter ham.
==== Sanhedrin-prosessen, Herodes og Pilatus ====
Etter hans pågripelse bringes Jesus for Det høye råd (Sanhedrin), en jødisk domstol. Evangelieberetningene spriker i prosessenes detaljer. I Matt 26,57, Mark 14,53 og Luk 22,54, føres Jesus til øverstepresten Kaiafas' hus, hvor han spotter Jesus og blir slått den natten. Tidlig neste morgen fører overprestene og de skriftlærde Jesus vekk til domstolen deres. Joh 18,12–14 hevder at Jesus først blir ført til Annas, Kaiafas' svigerfar, og deretter til øverstepresten.
Under prosessen sier Jesus lite, forsøker ikke forsvare seg, og gir sporadiske og indirekte svar på prestenes spørsmål, noe som fører til at han blir slått av en vaktene. I Matt 26,62 fører Jesu manglende respons Kaiafas til å spørre ham «har du ikke noe å si til det de anklager deg for?» I Mark 14,61 spør øverstepresten Jesus videre, «er du Messias, Sønn av Den velsignede?» Jesus svarer «Jeg er det», og forutsier deretter ankomsten av Menneskesønnen. Dette fører Kaiafas til å flerre sin kappe i sinne og anklage Jesus for blasfemi. I Matteus- og Lukasevangeliet er Jesu svar med tvetydig: i Matt 26,64 svarer ham «Du har sagt det.»; i Luk 22,70 svarer ham «Dere sier selv at jeg er det.»De jødiske eldre fører Jesus til Pilatus' borg og ber den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus om å dømme og fordømme Jesus, anklagende at han hevder seg å være jødenes konge. Bruken av ordet «konge» er sentral i samtalen mellom Jesus og Pilatus. I Joh 18,36 forteller Jesus at hans «kongsmakt er ikke av denne verden», samtidig som han ikke utvetydig nekter for å være jødenes konge. I Luk 23,7–15 innser Pilatus at Jesus er galileer, og dermed faller under Herodes Antipas' domsmakt, fjerdingfyrste av Galilea og Perea. Pilatus sender Jesus til Herodes for å prøves, men i møte med Herodes' spørsmål gir Jesus nærmest ingen svar. Herodes og hans soldater håner Jesus, ikler ham en praktfull kappe og sender ham tilbake til Pilatus, som deretter samler sammen de jødiske eldre og kunngjør at han ikke har funnet «skyld hos denne mannen».I tråd med en påskeskikk lar Pilatus folkemengden velge ut en fange som skal frigis. Han gir deretter folket valget mellom Jesus og en morder kalt Barabbas. Overtalt av de eldre (Matt 27,20), velger folkemengden Barabbas for løslatelse og å korsfeste Jesus. Pilatus skriver deretter et skilt på hebraisk, latin og gresk som leser «Jesus fra Nasaret, jødenes konge» (forkortet «INRI» i avbildninger) for å festes til Jesu kors (Joh 19,19–20), deretter får ham pisket og sender ham til sin korsfestelse. Soldatene plasserer en tornekrans på Jesu hode for å latterliggjøre ham som jødenes konge. De slår og spotter ham før de tar ham til Golgata, «Hodeskallen», for korsfestelse.
==== Korsfestelse og gravlegging ====
Jesu korsfestelse beskrives i alle fire kanoniske evangelier. Etter prosessen føres Jesus til Golgata bærende sitt kors; ruten som tradisjonelt antas å ha blitt fulgt er kjent som Via Dolorosa. De tre synoptiske evangelier tyder på at Simon fra Kyréne hjalp ham, etter å ha blitt tvunget av romerne til å gjøre det. I Luk 23,27–28 ber Jesus kvinnene i folkemengden som følger ham ikke gråte for ham, men heller for dem selv om deres barn. Ved Golgata tilbys Jesus en brygg vanligvis tilbydd som en smertedemper. Ifølge Matteus- og Markusevangeliet avslår ham.Soldatene korsfester deretter Jesus og kastet lodd for hans klær. Over Jesu hode på korset stod oppført Pilatus inskripsjon, «Jesus fra Nasaret, jødenes konge.» Soldater og forbipasserende håner Jesus for det. To dømte røvere henger korsfestet sammen med Jesus. I Matteus- og Markusevangeliet håner begge røverne Jesus. I Lukasevangeliet derimot avviser én av dem Jesus, mens den andre forsvarer ham. Jesus forteller sistnevnte: «I dag skal du være med meg i paradis» (Luk 23,43). I Johannesevangeliet er Maria, Jesu mor, og disippelen han elsket tilstedeværende ved korsfestelsen. Jesus ber den elskede disippel ta vare på hans mor (Joh 19:26–27).
De romerske soldatene knekker de to røvernes ben (en prosedyre med hensikt å fremskynde død i korsfestelse), men knekker ikke Jesu ben da han allerede er død (Joh 19,33). I Joh 19:34 stikker en soldat Jesus i siden med et spyd, og blod og vann flyter ut. I de synoptiske evangelier revnes forhenget i tempelet i det Jesus dør. I Matt 27:51–54 åpner et jordskjelv gravene i området. I Matteus- og Markusevangeliet utroper en romersk centurion, forskrekket av hendelsene, at Jesus var Guds Sønn.Samme dag bærer Josef fra Arimatea, med Pilatus' tillatelse og Nikodemus' hjelp, Jesu kropp ned fra korset, pakker ham inn i linklær og begraver ham i en ny, nærliggende grav. I Matt 27:62–66 kommer de fremste jødiske prestene med en forespørsel til Pilatus' om at graven skulle få vakthold, og med Pilatus' tillatelse plasserer prestene segl på den store steinen som forsegler inngangen.
=== Oppstandelsen og Himmelfarten ===
Maria Magdalena (alene i Johannesevangeliet, men med følge av andre kvinner i de synoptiske evangelier) reiser til Jesu grav søndag morgen og overrasket finner de den tom. Tross Jesu lære hadde ikke disiplene forstått at Jesus ville stå opp fra de døde.
I Matteusevangeliet er det vakter ved graven. En engel stiger ned fra himmelen og åpner graven. Vaktene faller om av redsel. Jesus viser seg for Maria Magdalena og «den andre Maria» etter de besøkte graven. Jesus viser seg deretter til de elleve gjenværende disiplene i Galilea, og befaler dem til å døpe alle nasjoner i Faderens, Sønnens og Åndens navn.
I Markusevangeliet er Salome og Maria, Jakobs mor med Maria Magdalena (Mark 16,1). I graven forteller en ung mann i hvit kjortel (en engel) at Jesus vil møte sine disipler i Galilea, slik han hadde fortalt dem (refererende til Mark 14,28).
I Lukasevangeliet møtes Maria og diverse andre kvinner to engler ved graven, men de elleve disiplene tror ikke på deres fortelling (Lukas 25,1–12). Jesus viser seg for to av sine følgere i Emmaus; han viser seg også for Peter. Jesus viser seg deretter samme dag til sine disipler i Jerusalem (Lukas 24,13–43). Selv om han viser seg og forsvinner på mystisk vis, så spiser ham og lar dem berøre ham for å bevise at han ikke er en ånd. Han gjentar sin befaling om å bringe læren hans til alle nasjoner (Luk 24,51).
I Johannesevangeliet er Maria først alene, men Peter og den elskede disippel kommer for å besøke graven. Jesus viser seg deretter for Maria ved graven. Han viser seg senere til disiplene, puster på dem, og gir dem makten til å tilgi og beholde synder. I en annen visitt til disiplene beviser ham til en tvilende disippel («tvilende Thomas») at han er av kjøtt og blod. Disiplene vender tilbake til Galilea, hvor Jesus viser seg nok en gang. Han utfører et mirakel kjent som fiskefangsten ved Genesaretsjøen, hvoretter Jesus oppfordrer Peter til å tjene sine følgere.Jesu himmelfart til Himmelen beskrives i Luk 24,50–53; Apg 1,1–11; og nevnes i 1 Tim 3,16. I Apostlenes gjerninger blir Jesus, førti dager etter oppstandelsen og mens disiplene bivåner, «løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres». 1 Pet 3,22 forteller at Jesus har fóret «opp til himmelen og nå sitter ved Guds høyre hånd».Apostlenes gjerninger beskriver flere opptredener av Jesus etter hans himmelfart. I Apg 7,55 vender Stefanus blikket mot himmelen og ser «Jesus stå ved Guds høyre hånd» rett før hans død. På veien til Damaskus konverteres apostelen Saulus til kristendom etter å ha sett et blendende lys og hørt en stemme si «Jeg er Jesus, han som du forfølger» (Apg 9:5). I Apg 9,10–18 befaler Jesus Ananias fra Damaskus i et syn til å helbrede Saulus. Johannes' åpenbaring inneholder en åpenbaring fra Jesus angående endetiden.
== Historiske syn ==
Før opplysningstiden var evangeliene vanligvis ansett som nøyaktige historiske beretninger, men siden har forskere begynt å tvile på evangelienes troverdighet og foretrekker å skille mellom evangelienes Jesus og historiens Jesus. Siden 1700-tallet har tre separate akademiske forsøk på å finne den historiske Jesus funnet sted, hver med særegne karakteristikker og basert på forskjellige forskningskriterier, som ofte ble utviklet av søken som anvendte dem. Selv om det er vidspredd akademisk enighet om Jesu eksistens, og en grunnleggende konsensus om det generelle omrisset av livet hans, så varierer ofte portretteringene av Jesus konstruert av forskjellige forskere fra hverandre, og fra bilde tegnet i evangeliene.Tilnærminger til den historiske rekonstruksjonen av Jesu liv har variert fra 1800-tallets «maksimalistiske» tilnærming, hvori evangelieberetningene ble anerkjent som troverdig bevis hvor enn mulig, til 1900-tallet «minimalistiske» tilnærming hvor knapt noe om Jesus ble anerkjent som historisk. I 1950-årene, da den andre søken etter den historiske Jesus tok fart, begynte de minimalistiske tilnærminger å fases ut, og per 2000-tallet er «minimalister» som Price en svært liten minoritet. Selv om troen på evangelienes ufeilbarlighet ikke kan støttes historisk har mange forskere siden 1980-årene ment at, utenom et par fakta ansett som historisk sikre, så er visse andre deler av Jesu liv «historisk trolige». Moderne vitenskapelig forskning på den historiske Jesus fokuserer dermed på å identifisere de mest trolige elementer.
=== Judea og Galilea i det 1. århundre e.Kr. ===
I år 6 e.Kr. ble Judea, Idumea og Samaria omgjort fra romerske klientstater til en keiserlig provins, også kalt Judea. En romersk prefekt, i stedet for enn lydkonge, regjerte landet. Denne prefekten regjerte fra Caesarea Maritima, og lot Jerusalem være styrt av Israels overprest. Som et unntak kom prefekten til Jerusalem under religiøse festivaler, når religiøs eller patriotisk entusiasme noen ganger ga næring til uro eller opprør. Ikkejødiske landområder omringet de jødiske landene Judea og Galilea, men romersk lov og praksis tillot jøder å forbli separate både rettslig og kulturelt. Galilea var øyensynlig svært velstående, og fattigdom var begrenset nok til at den ikke truet den sosiale orden.Jødisk religion var uvanlig i den grad at jøder kun anerkjente én gud, at de anså seg selv som utvalgt av ham, og at de ville at ikkejøder skulle anerkjenne deres gud som den ene Gud. Jøder baserte sin tro og religiøse praksis på Toraen, fem bøker sagt å ha blitt overlevert til Moses av Gud. De tre fremste religiøse gruppene far fariseerne, esseerne og sadukeerne. Sammen representerte disse gruppene kun en brøkdel av befolkningen. De fleste jøder så fram til en tid da Gud ville frelse dem fra deres hedenske herskere, muligens gjennom en krig mot romerne.
=== Kilder ===
Nytestamentlige forskere møter en formidabel utfordring når de analyserer de kanoniske evangelier. Evangeliene er ikke biografier i den moderne forstand, og forfatterne forklarer Jesu teologiske betydning og beretter om hans offentlige forkynning samtidig som de utelater mange detaljer om hans liv. Nedskrivingene om overnaturlige hendelser assosiert med Jesu død og oppstandelse gjør utfordringen enda vanskeligere. Forskere anser evangeliene som kompromitterte informasjonskilder da forfatterne forsøkte å glorifisere Jesus. Tross dette er kildene for Jesu liv bedre enn kildene forskere har for for eksempel Aleksander den stores liv. Forskere benytter en rekke kriterier, som kriteriet med uavhengig attestasjon, kriteriet med koherens, og kriteriet med diskontinuitet for å bedømme hendelsenes historisitet. Historisiteten til en hendelse avhenger også på troverdigheten til kilden; og evangeliene er ikke uavhengige eller konsekvente nedskrivinger av Jesu liv. Markusevangeliet, som mest sannsynlig er det tidligst forfattede evangelium, har i årtier vært anerkjent som det mest historisk troverdige. Johannesevangeliet, det sist skrevne evangeliet, spriker betraktelig fra de synoptiske evangelier, og er dermed generelt ansett som det minst troverdige, selv om fler og fler forskere nå også anerkjenner at den kan inneholde en kjerne av eldre materiale like historisk verdifulle som den synoptiske tradisjon, eller til og med enda mer verdifull.Det ikke-kanoniske Thomas-evangeliet kan være et uavhengig vitne til mange av Jesu lignelser og aforismer. For eksempel bekrefter Thomas-evangeliet at Jesus velsignet de fattige og at dette utsagnet sirkulerte uavhengig før den ble slått sammen med likende utsagn i Q-kilden. Andre utvalgte ikke-kanoniske kristne tekster kan også ha en verdi for den historiske jesusforskningen.Tidlige ikke-kristne kilder som gir vitnesbyrd om den historiske eksistensen til Jesus inkluderer verkene av historikerne Josefus og Tacitus. Josefus-forsker Louis Feldman har hevdet at «få har tvilt på ektheten til Josefus' henvisning til Jesus i bok 20 av Jødenes gamle historie», og at den kun bestrides av et lite antall forskere. Tacitus refererte til Jesus og hans henrettelse ved Pilatus i bok femten av sitt verk Annaler. Forskere anser generelt sett Tacitus' henvisning til Jesu henrettelse både som autentisk og av historisk verdi som en uavhengig romersk kilde.Ikke-kristne kilder er verdifulle på to vis: for det første viser det av selv nøytrale eller fiendtlige parter aldri viser noen tvil på at Jesus faktisk fantes; for det andre tegner de et omtrentlig bilde av Jesus som er kompatibel med den funnet i de kristne kildene: at Jesus var en lærer, at han hadde rykte som mirakelarbeider, at han hadde en bror ved navn Jakob, og at han døde en voldelig død.Arkeologi hjelper forskere i å bedre forstå verdenssamfunnet rundt Jesus. Nyere arkeologiske utgravinger, for eksempel, tyder på at Kapernaum, en by viktig i Jesu forkynnergjerning, var fattig og liten, og til og med uten et forum eller en agora. Denne arkeologiske avdekkingen resonnerer godt med det akademiske synet at Jesus preket om en gjensidig deling blant de fattige i det området av Galilea.
=== Kronologi ===
Jesus var en galileisk jøde, født omkring starten av det 1. århundre, og som døde i 30 eller 33 e.Kr. i Judea. Den generelle vitenskapelige konsensus er at Jesus var en samtidig av døperen Johannes, og ble korsfestet av den romerske guvernøren Pontius Pilatus, som hadde embedet fra 26–36 e.Kr.Evangeliene fremlegger flere ledetråder angående Jesu fødselsår. Matt 2,1 knytter Jesu fødsel med Herodes den stores regjering, som døde rundt 4 f.Kr., og Luk 1,5 nevner at Herodes satt på tronen kort tid før Jesu fødsel, selv om dette evangeliet også knytter hans fødsel med Kvirinius' folketelling som fant sted ti år senere. Luk 3,23 hevder at Jesus var «omkring tretti år gammel» ved starten av hans gjerning, som ifølge Apg 10,37–38 fulgte etter døperen Johannes' gjerning, som igjen nevnes i Luk 3,1–2 som å ha startet i det femtende år av Tiberius' regjering (28 eller 29 e.Kr.). Ved å sammenstille evangelieberetningene med historisk data og et utvalg andre metoder kommer de fleste forskere fram til en fødselsdato mellom 6 og 4 e.Kr. for Jesus, selv om noen foreslår estimater som ligger i ett bredere spenn.Jesu forkynnergjernings år har blitt beregnet ved flere forskjellige tilnærminger. En av disse bruker henvisningen i Luk 3,1–2, Apg 10,37–38 og tidspunktet til Tiberius' regjering, som er godt kjent, til å fremstille et tidspunkt rundt 28–29 e.Kr. for starten av Jesu forkynnergjerning. En annen tilnærming bruker utsagnet om tempelet i Joh 2,13–20, som hevder at tempelet i Jerusalem var i sitt 46. år konstruksjon ved starten av Jesu prestegjerning, sammen med historikeren Josefus' utsagn at tempelgjenoppbyggingen ble iverksatt av Herodes den store i det 18. år av sin regjering, for å estimere et tidspunkt rundt 27–29 e.Kr. En annen metode bruker tidspunktet til døperen Johannes' død og ekteskapet mellom Herodes Antipas og Herodias, basert på Josefus' nedtegnelser, og sammenstiller det med Matt 14,4 og Mark 6,18. Gitt at de fleste historikere daterer Herodes' og Herodias' ekteskap til tiden rundt 28–35 e.Kr., gir dette et tidspunkt rundt 28–29 e.Kr.En rekke tilnærminger har blitt benyttet for å beregne året av Jesu korsfestelse. De fleste forskere enes om at Jesus døde i år 30 eller 33 e.Kr. Evangeliene hevder at hendelsen fant sted under Pilatus' regjering, den romerske guvernøren av Judea fra 26 til 36 e.Kr. Tidspunktet til Paulus' omvendelse (estimert til rundt 33–36 e.Kr.) fungerer som en øvre grense for tidspunktet av korsfestelsen. Tidspunktene til Paulus' omvendelse og gjerning kan bestemmes ved å analysere Paulus' brev og Apostlenes gjerninger. Astronomer har forsøkt å beregne den nøyaktige tidspunktet til korsfestelsen ved å analysere månebevegelser og beregne den jødiske påskens historiske tidspunkt, en festival basert på den lunisolare hebraiske kalender. De mest anerkjente tidspunkt avledet med denne metoden er 7. april 30 e.Kr., og 3. april 33 e.Kr. (begge julianske datoer).
=== Hendelsenes historisitet ===
Forskere har dannet en begrenset konsensus om det Jesu livs grunnleggenheter.
==== Familie ====
De fleste forskere er enige om at Josef, Jesu far, døde rundt tiden Jesus innledet sin gjerning. Josef nevnes ikke overhode i evangeliene under Jesu forkynnergjerning. Josefs bortgang kan forklare hvorfor Jesu naboer (i Mark 6,3), refererer til Jesus som «sønn av Maria» (sønner var vanligvis identifisert gjennom sine fedre).Ifølge Theissen og Merz, er det vanlig for usedvanlige karismatiske ledere, som Jesus, å komme i konflikt med sine ordinære familier. I Markusevangeliet kommer Jesu familie til ham, i den frykt at han har mistet forstanden (Mark 3,20–34), og denne beretningen er antageligvis historisk fordi de tidlige kristne ikke ville ha oppfunnet den. Etter Jesu død gikk mange av hans familiemedlemmer inn i den kristne bevegelsen. Jesu bror Jakob ble leder for kirken i Jerusalem.Géza Vermes hevder at doktrinen om Jesu jomfrufødsel vokste frem fra teologisk utvikling i stedet for historiske hendelser. Tross det viden utbredte synet at forfatterne bak de synoptiske evangelier hentet informasjon fra hverandre (det såkalte synoptiske problem), mener andre forskere det er vesentlig at jomfrufødselen er attestert av to separate evangelier (Matteus- og Lukasevangeliet).Ifølge E. P. Sanders er fødselsberetningene i Matteus- og Lukasevangeliet det tydeligste eksempel på oppfinnelse i evangeliefortellingene om Jesu liv. Begge beretninger forteller at Jesus ble født i Betlehem, i tråd med jødisk frelseshistorie, og at begge sier han vokste opp i Nasaret. Sanders påpeker derimot at de to evangeliene gir totalt forskjellige og uforenlige forklaringer på hvordan dette skjedde. Lukasevangeliets beretning om en folketelling der alle vendte hjem til sine anesteder er ikke troverdig; Matteusevangeliets beretning er mer sannsynlig, men fortellingen leser som om den var oppfunnet for å identifisere Jesus som en ny Moses, og historikeren Josefus skriver om Herodes den stores brutalitet uten å noensinne nevne at han massakrerte unggutter.Sanders sier at Jesu slektslinjer ikke baseres på historisk informasjon men på forfatternes ønske om å vise at Jesus var den universelle jødiske frelser. Uansett så avløste doktrinen om Jesu jomfrufødsel den tidligere tradisjonen om at han nedstammet fra David gjennom Jesus, så fort den var blitt etablert. Lukasevangeliet forteller at Jesus var blodsslektning av døperen Johannes, men forskere anser generelt denne koblingen som en oppfinnelse.
==== Dåp ====
De fleste moderne forskere anser Jesu dåp som et definitivt historisk faktum, sammen med hans korsfestelse. Teologen James D. G. Dunn fastslår at «de krever nærmest universell anerkjennelse» og «rangerer så høyt på 'nesten umulig å betvile eller benekte'-skalaen av historiske faktum» at de ofte utgjør startpunktene for studien om den historiske Jesus. Forskere anfører forlegenhetskriteriet, og sier med dette at de tidligkristne ikke ville ha oppfunnet en dåp som kunne tyde på at Jesus begikk synder og ønsket forlatelse. Ifølge Theissen og Merz var Jesus inspirert av døperen Johannes, og overtok flere deler av sin lære fra ham.
==== Gjerning i Galilea ====
De fleste forskere fastholder at Jesus bodde i Galilea og Judea, og ikke preket eller studerte annensteds. De enes om at Jesus stred med jødiske myndigheter om temaet Gud, utførte noen helbredelser, lærte i lignelser, og samlet følgere. Jesu jødiske kritikere anså hans prestegjerning som skandaløs fordi han feiret med syndere, fraterniserte med kvinner, og tillot sine følgere å plukke aks på sabbaten. Ifølge Sanders er det ikke sannsynlig at uenighetene rundt tolkningen av Moseloven og Sabbaten ville føre til at jødiske myndigheter ville se Jesus drept.Ifølge Ehrman lærte Jesus at det kommende riket var alles riktige fokus, og ikke noe i dette liv. Han lærte andre om jødisk lov, søkte dens sanne mening, noen ganger i opposisjon til andre tradisjoner. Jesus plasserte kjærlighet i sentrum av Loven, og at å følge Loven var en apokalyptisk nødvendighet. Hans etiske lære gav rop om tilgivelse, ikke å dømme andre, å elske dine fiender og vise omtanke for de fattige. Funk og Hoover at typisk Jesus var paradoksale eller overraskende vendinger, som å råde en som å hadde blitt slått på kinnet om å vende det andre kinnet til for også å slås (Luke 6:29).Evangeliene fremstiller Jesu lære i veldefinerte økter, som Matteusevangeliets bergpreken, eller Lukas' parallelle slettepreken. Ifølge Gerd Theissen og Annette Merz inneholder disse læreøktene ekte lære fra Jesus, men at omgivelsene ble oppfunnet av de respektive evangelistene for å gi en ramme til læren, som opprinnelig hadde blitt nedskrevet uten kontekst. Selv om Jesu mirakler passer inn i den sosiale konteksten til antikken definerte han dem annerledes. For det første tilla han dem til de helbrededes tro; for det andre knyttet han dem til en endetidsprofeti.Jesus valgte ut tolv disipler (de «tolv»), tydeligvis som et apokalyptisk budskap. Alle tre synoptiske evangelier nevner de tolv, selv om navnene på Lukasevangeliets liste varierer med de i Markus- og Matteusevangeliet, noe som tyder på at de kristne ikke var sikre på hvem alle disiplene var. De tolv disiplene kan ha representert de tolv opprinnelige israelske stammer, som skulle gjenoppstå så fort Guds styre ble innført. Disiplene var angivelig ment å være lederne for stammene i det kommende Rike (Matthew 19:28, Luke 22:30). Ifølge Bart Ehrman var Jesu løfte om at de tolv ville regjere historisk, fordi de tolv inkluderte Judas Iskariot. Etter Ehrmans syn ville ingen kristne ha oppfunnet et utsagn fra Jesus der han lovet lederskap til disippelen som forrådte ham.
I Markusevangeliet spiller disiplene knapt noen rolle utenom en negativ rolle. Selv om andre ofte svarer Jesus med fullstendig tro er hans disipler forbløffet og tvilende. De tjener en rolle som et motstykke til Jesus og andre skikkelser. Disiplenes feiler er antageligvis overdrevet i Markusevangeliet, og disiplene gjør en bedre figur i Matteus- og Lukasevangeliet.Sanders sier at Jesu misjon ikke var om anger, selv om han anerkjenner at dette synspunktet er upopulært. Han argumenterer for at anger opptrer som et stort tema kun i Lukasevangeliet, at anger var døperen Johannes' budskap, og at Jesu gjerning ikke ville ha vært skandaløst om synderne han spiste med hadde vært omvendte. Ifølge Theissen og Merz lærte Jesus om at Gud generøst gav folk en mulighet til å omvende.
==== Rolle ====
Jesus lærte om at en apokalyptisk skikkelse, Menneskesønnen, snart ville komme i skyene med stor makt og herlighet for å samle de utvalgte (Mark 13:24–27, Matthew 24:29–31, Luke 21:25–28). Han refererte til seg selv som en «menneskesønn» i den hverdagslige betydningen «person», men forskere vet ikke om han også mente seg selv da han henviste til den himmelske «Menneskesønnen». Apostelen Paulus og andre tidligkristne tolket Menneskesønnen som den gjenoppstandne Jesus.Tittelen Kristus, eller Messias, tyder på at Jesu følgere anså ham som den salvede etterfølgeren til kong David, som noen jøder forventet skulle redde Israel. Evangeliene refererer til ham som ikke bare en Messias, men i den bestemte formen som selve «Messias-en», eller tilsvarende «Kristus». I tidlig jødedom er ikke denne bestemte formen av tittelen å oppspore, men kun fraser som «hans Messias». Tradisjonen er tvetydig nok til å gi rom for debatt om hvorvidt Jesus definerte sin eskatologiske rolle som Messias'. Den jødiske messianske tradisjonen innbefattet mange forskjellige former, der noen fokuserte på en messiasskikkelse og noen ikke. Basert på den kristne tradisjonen fremmer Gerd Theissen hypotesen at Jesus så seg selv i messianske forstand men ikke gjorde krav på tittelen «Messias». Bart Ehrman argumenterer for at Jesus ikke anså seg selv som Messias, dog i den forstand at han ville være konge i den nye politiske orden Gud ville frembringe, og ikke i den forstand som folk flest i dag knytter til begrepet.
==== Påsken og korsfestelsen i Jerusalem ====
Rundt år 30 reiste Jesus og hans følgere fra Galilea til Jerusalem for å overholde påsken. Jesus forårsaket uro i tempelet, som var sentret for jødisk religiøs og sivil autoritet. Sanders assosierer det med Jesu profeti at tempelet ville bli fullstendig revet. Jesus delte et siste måltid med sine disipler, som er opphavet til det kristne sakramentet med brød og vin. Jesu ord nedskrives i de synoptiske evangelier og i Paulus' første brev til korinterne. Forskjellene i beretningene kan ikke fullstendig forenes, og det er umulig å vite hva Jesus hadde til hensikt, men generelt sett virker måltidet å peke på det kommende Rike. Jesus forventet antageligvis å bli drept, og han kan ha håpet at Gud ville intervenere.Evangeliene forteller at Jesus var forrådt til myndighetene av en disippel, og mange forskere anser denne beretningen som svært troverdig. Han ble henrettet på Pontius Pilatus' befal, den romerske prefekten i Judea. Pilatus anså antageligvis Jesu henvisning til Guds rike som en trussel til romersk autoritet og samarbeidet med tempeleliten for å få Jesus henrettet. Sadukeiske overprester fra tempelet fikk antageligvis Jesus henrettet av politiske årsaker heller enn grunnet hans lære. De kan ha ansett ham som en trussel til stabiliteten, særlig etter han skapte uro ved tempelet. Andre faktorer, som Jesu seierrike inntog til Jerusalem kan ha bidratt til denne avgjørelsen. De fleste forskere anser Jesu korsfestelse som fakta, fordi tidligkristne ikke ville ha oppfunnet deres leders smertefulle død.
==== Etter korsfestelsen ====
Etter Jesu død fortalte hans følgere at han steg opp igjen fra de døde, selv om de eksakte detaljer av deres opplevelser er usikre. Noen av de som hevdet å ha sett Jesu oppstandelse avgikk senere med livet for sin tro, noe som tyder på at deres tro antakelig var oppriktig. Ifølge Sanders motstrider evangelieberetningene hverandre, noe som ifølge ham tyder på en konkurranse om å ha hevdet å ha sett ham først i stedet for å tyde på bevisst bedrageri. På den annen side foreslår L. Michael White at inkonsekventheten i evangeliene speiler uenigheter i agendaen til deres ukjente forfattere. Jesu følgere dannet et samfunn i påvente av hans gjenkomst og etableringen av hans rike.
=== Portrettering av Jesus ===
Moderne forskning på den historiske Jesus har ikke ført til et forent bilde av den historiske skikkelsen, delvis grunnet variasjonen av akademiske tradisjoner representert ved forskerne. Gitt knappheten av historiske kilder er det generelt sett vanskelig for noen forsker å tegne en portrettering av Jesus som kan anses som historisk troverdig utenom hans livs grunnleggenheter. Portretteringer av Jesus kreert i disse søken spriker ofte fra hverandre, og fra bildet fremstilt i evangeliene.Jesus ses som grunnleggeren av, i Sanders' ord, «en fornyelsesbevegelse innen jødedommen.» Et av kriteriene brukt for å skjelne historiske fakta i den «tredje søken» etter den historiske Jesus er troverdighetskriteriet, relativt til Jesu jødiske kontekst og til hans innflytelse på kristendommen. En uenighet i samtidig forskning er hvorvidt Jesus var apokalyptisk. De fleste forskere konkluderer med at han var en apokalyptisk predikant, som døperen Johannes og apostelen Paulus. I kontrast fremmer visse fremtredende nordamerikanske forskere, som Burton Mack og John Dominic Crossan, en ikke-eskatologisk Jesus, en som er mer en kynisk vismann enn en apokalyptisk predikant. I tillegg til å portrettere Jesus som en apokalyptisk profet, en karismatisk helbreder eller en kynisk filosof, portretterer visse forskere ham som den sanne Messias eller en egalitær profet for sosial endring. Attributtene beskrevet i portretteringene overlapper derimot i blant, og forskere som er uenige i noen attributter kan være enige i andre.Siden 1700-tallet har forskere iblant framlagt at Jesus var en politisk nasjonalmessias, men beviset for dette portrettet er ubetydelig. Likeledes er forslaget om at Jesus var en selot ikke i tråd med det tidligste laget av den synoptiske tradisjon.
=== Språk, etnisitet og utseende ===
Jesus vokste opp i Galilea og mesteparten av hans forkynnergjerning fant sted der. Språket snakket i Galilea og Judea i det 1. århundre inkluderer jødisk-palestinsk arameisk, hebraisk og gresk, med arameisk som fremherskende. Det er bred enighet om at Jesus for det meste forkynte på arameisk.Moderne forskere er enige i at Jesus var en jøde av det første århundrets Palestina. Ioudaios på nytestamentlig gresk er et begrep som i den samtidige kontekst kunne referere til religionen (jødedom), etnisiteten (av Judea), eller begge. I en anmeldelse av tilstanden til moderne forskning skriver Amy-Jill Levine at hele spørsmålet om etnisitet er «full av vanskelighet», og at «utenom å anerkjenner at 'Jesus var jødisk' tar forskningen sjeldent for seg hva 'jødisk' innebærer».Det nye testamente gir ingen beskrivelser av Jesu fysiske fremtreden før hans død – den er generelt likegyldig til etnisk utseende og refererer ikke til nevnte personers trekk. Jesus så antageligvis ut som en typisk jøde for sin tid og ville ifølge noen forskere hatt en senete fremtreden grunnet sin asketiske og omreisende livsstil.
=== Kristusmyteteorien ===
Kristusmyteteorien er en hypotese om at Jesus fra Nasaret aldri fantes; eller, hvis han gjorde det, hadde han nærmest ingenting å gjøre med kristendommens grunnleggelse og evangelieberetningene. Fortellinger om Jesu fødsel, samt andre viktige hendelser, har så mange mytiske elementer at noen forskere har foreslått at Jesus selv var en myte. Bruno Bauer (1809–1882) lærte om at det første evangeliet var et litteraturverk som skapte historie i stedet for å beskrive den. Ifølge Albert Kalthoff (1850–1906) skapte en folkebevegelse Jesus i møte med jødiske messianske forventninger. Arthur Drews (1865–1935) så Jesus som den konkrete formen av en myte som fantes før kristendommen. Tross argumenter framlagt av forfattere som betviler eksistensen av en historisk Jesus forblir det en sterk konsensus i historisk-kritisk bibelforskning at en historisk Jesus levde i området og tiden nevnt.
== Syn på Jesus ==
Bortsett fra sine egne disipler og følgere avviste jødene på Jesu tid generelt ham som Messias, slik mesteparten av jøder i dag gjør. Kristne teologer, økumeniske konsil, reformatorer og andre har skrevet utstrakt om Jesus over århundrene. Kristne sekter og skismaer har ofte blitt definert av sine beskrivelser av Jesus. Samtidig har manikeister, gnostisister, muslimer, bahaier, og andre funnet fremtredende plasser for Jesus i sine trosretninger. Jesus har også hatt kritikere, både tidligere og nå.
=== Kristendommen ===
Jesus er den sentrale skikkelsen i kristendommen. Selv om kristne syn på Jesus varierer er det mulig å oppsummere nøkkelsyn delt av de store kristne kirkesamfunn, slik fastslått av deres katekistiske eller konfesjonelle tekster. Kristne syn på Jesus avledes fra diverse kilder, inkludert de kanoniske evangelier og nytestamentlige brev som de paulinske brev og johanneiske skrifter. Disse dokumentene lager omriss av nøkkeloverbevisninger holdt av kristne om Jesus, inkludert hans guddommelighet, menneskelighet og jordiske liv, og at han er Kristus og Guds Sønn. Tross deres mange delte overbevisninger enes ikke alle kristne kirkesamfunn om alle doktriner, og både store og små forskjeller angående lærer og trossyn har eksistert gjennom kristendommen i århundrer.Det nye testamente fastslår at Jesu oppstandelse er grunnlaget for den kristne tro (1 Kor 15,12–20). Kristne mener at gjennom hans oppofrende død og gjenoppstandelse kan mennesker forsones med Gud, og følgelig tilbys frelse og løfte om evig liv. Ved å minne om døperen Johannes' ord dagen etter Jesu dåp refererer disse doktrinene ofte til Jesus som Guds lam, korsfestet for å oppfylle sin rolle som tjener av Gud. Jesus ses dermed som den nye og siste Adam, hvis lydighet kontrasterer Adams ulydighet. Kristne anser Jesus som en rollemodell, hvis gudsfokuserte liv de troende oppfordres til å etterligne.De fleste kristne mener at Jesus både var menneske og Guds Sønn. Selv om det er teologisk strid angående has natur. Noen tidlige kristne så på Jesus som underlagt Faderen, mens andre anså ham som en del av Faren heller enn en separat person. Kirken løste problemene i en rekke oldtidskonsiler, som etablerte den hellige treenighet, med Jesus både sant menneske og sann Gud. Trinitariske kristne anser generelt sett Jesus som Logos, Guds inkarnasjon og Gud Sønnen, både helt guddommelig og helt menneskelig. Doktrinen om treenighet er ikke universelt akseptert blant kristne. Med den protestantiske reformasjonen begynte kristne som Michael Servetus og socinianere å stille spørsmål ved de eldgamle trosbekjennelsene som hadde fastslått Jesu to naturer. Ikke-trinitariske kristne grupper inkluderer Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige, unitarister og Jehovas vitner.Kristne hedrer ikke bare Jesus selv, men også hans navn. Andakter til Jesu hellige navn har opphav i de tidligste dagene av kristendommen. Disse andaktene og festene eksisterer i både øst- og vestkirken.
=== Jødisk ===
Jødedommen avviser troen på at Jesus var en Gud, eller en mellommann til Gud eller del av en treenighet. Religionen holder ved at Jesus ikke var Messias, og argumenterer for at han hverken oppfylte Tanakhens messianske profetier, ei heller personifiserte Messias' personlige kvalifikasjoner. Jøder hevder at Jesus ikke oppfylte profetiene om å bygge det Tredje tempel (Ezekiel ), samle jødene tilbake til Israel (Isaiah ), frembringe verdensfred (Isaiah ), og forene menneskeheten under Israels Gud (Zechariah ). Videre, ifølge jødisk tradisjon, var det ingen profeter etter Malaki, som leverte sine profetier i det 5. århundre f.Kr.Jødisk kritikk av Jesus har eksistert lenge. Talmud, forfattet og samlet fra det tredje til det femte århundre, inneholder fortellinger som siden middelalder-tid har vært ansett som krenkende beretninger om Jesus. I en slik historie, henrettes Yeshu HaNozri («Jesus den kristne»), en utuktig frafallen, av et jødisk råd for å spre avgudsdyrkelse og praktisere magi. Størstedelen av samtidige forskere anser at dette materialet gir ingen informasjon om den historiske Jesus. Mishne Tora, et verk om jødisk lov forfattet av Moses Maimonides, hevder at Jesus er en «snublesten» som får «mesteparten av verden til å feile og tjene en annen gud enn Herren».
=== Islamsk ===
Som en stor skikkelse innen islam anses Jesus (ofte translitterert ʾĪsā) som Guds (Allah) budbringer og som Messias (al-Masih) som ble sent for å lede Israels barn (Bani Isra'il) med nye skrifter, Evangeliet (referert til i islam som Injil). Muslimer anser det nye testamentets evangelier som uautentiske, og mener at Jesu opprinnelige budskap var tapt eller endret og at Muhammed senere kom for å gjenopprette det. Troen på Jesus (og alle andre Guds budbringere) er et krav for å være muslim. Koranen nevner Jesus ved navn 25 ganger – mer enn Muhammed — og vektlegger at Jesus var et dødelig menneske som, lik de andre profetene, hadde blitt guddommelig utvalgt til å spre Guds budskap. Selv om Koranen anerkjenner Jesu jomfrufødsel anses han hverken som inkarnasjonen eller sønn av Gud. Islamske tekster vektlegger en streng oppfatning av monoteisme (tawhid) og forbyr assosiasjonen av partnere med Gud, som ville være avgudsdyrkelse. Som alle
profeter i islam anses Jesus som en muslim.Koranen beskriver Marias bebudelse (Maryam) av en engel om at hun skal føde Jesus mens hun forblir jomfru. Den kaller jomfrufødselen et under som fant sted ved Guds vilje. Koranen (21:91 og 66:12) hevder at Gud pustet sin ånd inn i Maria mens hun var kysk. Jesus kalles «Guds ånd» fordi han ble født gjennom Åndens handling, men den troen antyder ikke hans pre-eksistens.For å hjelpe sin gjerning til det jødiske folk var Jesus gitt evnen til å utføre under, ved Guds tillatelse heller enn sin egen kraft. Gjennom sin gjerning ses Jesus som forgjenger til Muhammed. Ifølge Koranen ble ikke Jesus faktisk korsfestet, kun tilsynelatende for de som ikke trodde på Allah, som fysisk løftet Jesus til himmelen. For muslimer er det himmelfarten i stedet for korsfestelsen som utgjør en stor hendelse i Jesu liv. De fleste muslimer tror at Jesus vil vende tilbake til Jorden ved endetiden og beseire Antikrist (ad-Dajjal) ved å drepe ham i Lud.Det muslimske Ahmadiyya-samfunnet har flere særegne lærer om Jesus. Ahmadier ser på Jesus som et dødelig menneske som overlevde sin korsfestelse og døde en naturlig død i en alder av 120 i Kashmir i India, og at han er begravet ved Roza Bal.
=== Bahai ===
Bahai-lære anser Jesus som en manifestasjon av Gud, et bahai-konsept for profeter — mellommenn mellom Gud og menneskeheten, og tjener som budbringere og reflekterer Guds kvaliteter og attributter. Bahai-konseptet vektlegger de samtidige kvalitetene av menneskeheten og gudommeligheten; dermed er det likt det kristne konseptet av inkarnasjon. Bahai-tankegang aksepterer Jesus som Guds Sønn. I bahai-tankegang var Jesus en perfekt inkarnasjon av Guds egenskaper, men bahai-læren avviser tanken på at Guddommelighetens «uutsigelige essens» var holdt i én enkelt menneskekropp grunnet deres tro på «allestedsnærværenheten og transendensen av Guds essens».Bahá'u'lláh, grunnleggeren av bahai-troen, skrev at siden hver manifestasjon av Gud har de samme guddommelige attributter kan de ses som den åndelige «tilbakekomsten» av alle tidligere manifestasjoner av Gud, og opptreden til hver nye manifestasjon av Gud innvier en religion som overtar for den foregående, et konsept kjent som progressiv åpenbaring. Bahaier tror at Guds plan gradvis avdekkes gjennom denne prosessen mens menneskeheten modnes, og at noen av manifestasjonene kommer som spesifikk oppfyllelse av de foregåendes misjon. Dermed tror bahaier at Bahá'u'lláh er den lovede gjenkomsten av Kristus. Bahai-læren bekrefter mange, men ikke alle, aspekter av Jesus slik fremstilt i evangeliene. Bahaier tror på jomfrufødselen og korsfestelsen, men ser oppstandelsen og Jesu undre som symbolske.
=== Andre ===
Innen kristen gnostisisme (nå en hovedsakelig utdødd religiøs bevegelse), var Jesus sendt fra det guddommelige rike og gav den hemmelige kunnskaper (gnosis) nødvendig for frelse. De fleste gnostisister trodde at Jesus var et menneskelig som ble besatt av «Kristus'» ånd ved sin dåp. Denne ånden forlot Jesu kropp under korsfestelsen, men forentes med ham da han ble vekket fra de døde. Visse gnostisister derimot var doketister, og trodde dermed at Jesus ikke hadde en fysisk kropp, men kun virket å være i besittelse av en. Manikeisme, en gnostisk sekt, aksepterte Jesus som profet, i tillegg til å hedre Gautama Buddha og Zoroaster.Visse hinduer anser Jesus som en avatar eller sadhu. Paramahansa Yogananda, en indisk guru, lærte at Jesus var reinkarnasjonen av Elisja og en student av døperen Johannes, reinkarnasjonen av Elia. Visse buddhister, inkludert Tenzin Gyatso, den 14. Dalai Lama, anså Jesus som en bodhisattva som hengav sitt liv til folkets velferd. New Age-bevegelsen nærer en rekke syn på Jesus. Teosofister, hvorfra mange New Age-lærer stammer, refererer til Jesus som Mester Jesus, og mener at Kristus, etter diverse inkarnasjoner, tok bolig i Jesu kropp. Scientologer anerkjenner Jesus (sammen med andre religiøse skikkelser som Zoroaster, Muhammad og Buddha) som del av deres «religiøse arv». Ateister avviser Jesu guddommelighet, men har varierende syn på Jesu moralske lære. For eksempel har den prominente ateisten Richard Dawkins kalt ham en «stor moralske lærer», mens Christopher Hitchens anså hans lære om tilgivelse som «definitivt umoralsk».
== Kunstneriske avbildninger ==
Bilder av Jesus her eksistert i snart 2000 år; og bildene er preget av sin samtid, sin kulturelle kontekst, politiske omstendigheter og teologiske diskusjoner.Noen av de eldste avbildningene av Jesus finnes i Dura-Europos-kirken i Syria, og er sikkert datert til før 256. Som med annen tidlig kristen kunst dateres de tidligste avbildningene til slutten av 100- og starten på 200-tallet; bevarte bilder finnes særlig i Romas katakomber.I den tidligere kirkehistorien, under gnostisismen, var bildeforbud et tema. Fra 400-tallet og utover ble todimensjonale, malte ikoner populære i østkirken. Ikoner var uønsket under den bysantinske ikonoklasmen, men fra 800-tallet var kunstformen igjen tillatt.Forklarelsen var et sentralt motiv i østkirkens kunst, og enhver østlig-ortodoks munk som hadde opplæring i ikonmaling måtte bevise sin ferdighet ved å male et ikon som avbildet hendelsen. Ikoner mottar de utvendige tegn på ærbødighet, som kyss og prostrasjon, og de anses som mektige kanaler av guddommelig nåde. Renessansen brakte med seg en rekke kunstnere som fokuserte på avbildninger av Jesus; Fra Angelico og andre fulgte Giotto i den systematiske utviklingen av ryddige bilder.Før reformasjonen var krusifikset vanlig i vestlig kristendom. Krusifikset ble et hovedmotiv på alteret på 1200-tallet, en skikk som har vedvart til vår tid.En julekrybbe, hvor Jesus fremstilles som spedbarn i en krybbe, omgitt av Maria, Josef, dyr, gjetere, engler og de tre vise menn, er et populært motiv. Frans av Assisi gis æren for julekrybbens popularitet. Motivet var svært populært i Sør-Europa på 1600- og 1700-tallet.Bruken av Jesus-bilder til andaktsformål anbefales både av anglikanere og katolikker, og er sentralt i den østlige ortodokse tradisjonen.
== Tilknyttede relikvier ==
Den totale ødeleggelsen som fulgte den romerske beleiringen av Jerusalem i år 70 e.Kr. gjorde overlevelsen av gjenstander fra det første århundres Judea sjeldent, og nærmest ingen direkte nedtegnelser overlever angående jødedommens historie fra sistedelen av det første århundre opp gjennom det andre århundre. Margaret M. Mitchell skriver at selv om Evsebios forteller (Historia ecclesiastica III 5.3) at de tidligkristne forlot Jerusalem til fordel for Pella rett før Jerusalem var offer for den endelige beleiringen, så må vi godta at ingen kristne førstehåndsgjenstander fra den tidlige jerusalemkirken har nådd oss. Joe Nickell skriver at «som undersøkelse etter undersøkelse har vist, så eksisterer ikke én eneste troverdig autentisert relikvie av Jesus.»På tross av dette har det opp gjennom kristendommens historie blitt hevdet en rekke relikvier tilskrevet Jesus, selv de har blitt betvilt. 1500-tallets katolske teolog Erasmus skrev sarkastisk om spredningen av relikvier og om antallet bygninger som kunne oppføres fra trevirket som er hevdet å være fra korset brukt i korsfestelsen. Tilsvarende, samtidig som eksperter er uenige om Jesus ble korsfestet med tre eller fire nagler, så tilbes minst tretti hellige nagler som relikvier på tvers av Europa.Visse relikvier, som de angivelige restene av Tornekransen, mottar kun et beskjedent antall pilegrimer, mens likkledet i Torino (som er knyttet med en godkjent katolsk andakt av Jesu hellige ansikt), har mottatt millioner, inkludert pavene Johannes Paul II og Benedikt XVI.
== Se også ==
Jesuisme
== Noter ==
== Referanser ==
=== Henvisninger ===
=== Bibliografi ===
Blomberg, Craig L. (2009). Jesus and the Gospels: An Introduction and Survey. B&H Publishing Group. ISBN 978-0-8054-4482-7.
Boring, M. Eugene; Craddock, Fred B. (2004). The people's New Testament commentary. Westminster John Knox Press. ISBN 978-0-664-22754-8.
Brown, Raymond E. (1988). The Gospel and Epistles of John: A Concise Commentary. Liturgical Press. ISBN 978-0-8146-1283-5.
Brown, Raymond E. (1978). Mary in the New Testament. Paulist Press. ISBN 978-0-8091-2168-7.
Brown, Raymond E. (1988). The Gospel and Epistles of John: A Concise Commentary. Liturgical Press. ISBN 978-0-8146-1283-5.
Brown, Raymond E. (1997). An Introduction to the New Testament. Doubleday. ISBN 978-0-385-24767-2.
Carter, Warren (2003). Pontius Pilate: portraits of a Roman governor. Liturgical Press. ISBN 978-0-8146-5113-1.
Chilton, Bruce; Evans, Craig A. (1998). Studying the Historical Jesus: Evaluations of the State of Current Research. Brill. ISBN 978-90-04-11142-4.
Cox, Steven L.; Easley, Kendell H (2007). Harmony of the Gospels. B&H Publishing Group. ISBN 978-0-8054-9444-0.
Oxford Dictionary of the Christian Church. Oxford University Press. 2005. ISBN 9780192802903.
Crossan, John D.; Watts, Richard G. (1999). Who Is Jesus?: Answers to Your Questions About the Historical Jesus. Westminster John Knox Press. ISBN 978-0-664-25842-9.
Dickson, John (2008). Jesus: A Short Life. Kregel Publications. ISBN 978-0-8254-7802-4.
Dillenberger, John (1999). Images and Relics : Theological Perceptions and Visual Images in Sixteenth-Century Europe: Theological Perceptions and Visual Images in Sixteenth-Century Europe. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-976146-3.
Donahue, John R.; Harrington, Daniel J. (2002). The Gospel of Mark. Liturgical Press. ISBN 978-0-8146-5804-8.
Doninger, Wendy (1999). Merriam-Webster's Encyclopedia of World Religions. Merriam-Webster. ISBN 978-0-87779-044-0.
Dunn, James D.G. (2003). Jesus Remembered. Wm. B. Eerdmans Publishing. ISBN 978-0-8028-3931-2.
Eddy, Paul R.; Boyd, Gregory A. (2007). The Jesus legend: a case for the historical reliability of the synoptic Jesus tradition. Baker Academic. ISBN 978-0-8010-3114-4.
Ehrman, Bart (1999). Jesus: Apocalyptic Prophet of the New Millennium. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-983943-8.
Evans, Craig A. (2003). The Bible Knowledge Background Commentary: Matthew-Luke. David C. Cook. ISBN 978-0-7814-3868-1.
Evans, Craig A. (2005). The Bible Knowledge Background Commentary: John's Gospel, Hebrews-Revelation. David C. Cook. ISBN 978-0-7814-4228-2.
Evans, Craig A. (2012). Jesus and His World: The Archaeological Evidence. Westminster John Knox Press. ISBN 978-0-664-23413-3.
France, R. T. (2007). The Gospel of Matthew. Wm. B. Eerdmans Publishing. ISBN 978-0-8028-2501-8.
Freedman, David N. (2000). Eerdmans Dictionary of the Bible. Amsterdam University Press. ISBN 978-0-8028-2400-4.
Funk, Robert W.; Hoover, Roy W. (1993). The Five Gospels. Harper.
Green, Joel B.; McKnight, Scot; Marshall, I. Howard (1992). Dictionary of Jesus and the Gospels. InterVarsity Press. s. 442. ISBN 978-0-8308-1777-1.
Grudem, Wayne (1994). Systematic Theology: An Introduction to Biblical Doctrine. Grand Rapids, MI: Zondervan. ISBN 978-0-310-28670-7.
Harris, Stephen L. (1985). Understanding the Bible. Mayfield.
Houlden, J. Leslie (2006). Jesus: the complete guide. Continuum. ISBN 978-0-8264-8011-8.
Köstenberger, Andreas J.; Kellum, L. Scott; Quarles, Charles L (2009). The Cradle, the Cross, and the Crown: An Introduction to the New Testament. B&H Publishing Group. ISBN 978-0-8054-4365-3.
Lee, Dorothy A. (2004). Transfiguration. Continuum. ISBN 978-0-8264-7595-4.
Levine, Amy-Jill (2006). «Introduction». I Levine; Allison; Crossan, John D. The Historical Jesus in Context. Princeton Univ Press. ISBN 978-0-691-00992-6.
Licona, Michael R. (2010). The Resurrection of Jesus: A New Historiographical Approach. InterVarsity Press. ISBN 978-0-8308-2719-0.
Maier, Paul L. (1989). «The Date of the Nativity and Chronology of Jesus». I Finegan, Jack; Vardaman, Jerry; Yamauchi, Edwin M. Chronos, kairos, Christos: nativity and chronological studies. Eisenbrauns. ISBN 978-0-931464-50-8.
Majerník, Ján; Ponessa, Joseph; Manhardt, Laurie W. (2005). The Synoptics: Matthew, Mark, Luke. Emmaus Road Publishing. ISBN 978-1-931018-31-9.
McGrath, Alister E. (2006). Christianity: An Introduction. John Wiley & Sons. s. 4–6. ISBN 978-1-4051-0899-7.
Meier, John P. (2006). «How do we decide what comes from Jesus». I Dunn; McKnight. The Historical Jesus in Recent Research. Eisenbrauns. ISBN 978-1-57506-100-9.
Mills, Watson E.; Bullard, Roger A. (1998). Mercer dictionary of the Bible. Mercer University Press. ISBN 978-0-86554-373-7.
Morris, Leon (1992). The Gospel according to Matthew. Wm. B. Eerdmans Publishing. ISBN 978-0-85111-338-8.
Niswonger, Richard L. (1992). New Testament History. Zondervan. ISBN 978-0-310-31201-7.
Pannenberg, Wolfhart (1968). Jesus – God and Man. S.C.M. Press. ISBN 978-0-334-00783-8.
Powell, Mark A. (1998). Jesus as a Figure in History: How Modern Historians View the Man from Galilee. Westminster John Knox Press. ISBN 978-0-664-25703-3.
Rahner, Karl (2004). Encyclopedia of theology: a concise Sacramentum mundi. Continuum. ISBN 978-0-86012-006-3.
Rausch, Thomas P. (2003). Who is Jesus?: an introduction to Christology. Liturgical Press. ISBN 978-0-8146-5078-3.
Redford, Douglas (2007). The Life and Ministry of Jesus: The Gospels. Standard Publishing. ISBN 978-0-7847-1900-8.
Reed, Jonathan L. (2002). Archaeology and the Galilean Jesus: a re-examination of the evidence. Continuum. ISBN 978-1-56338-394-6.
Sanders, Ed P. (1993). The Historical Figure of Jesus. Allen Lane Penguin Press. ISBN 9780141928227.
Stanton, Graham (2002). The Gospels and Jesus. Oxford University Press. ISBN 978-0-521-00802-0.
Theissen, Gerd; Merz, Annette (1998). The Historical Jesus : a Comprehensive Guide. Fortress Press. ISBN 978-1-4514-0863-8.
Theissen, Gerd; Winter, Dagmar (2002). The Quest for the Plausible Jesus: The Question of Criteria. Westminster John Knox Press. ISBN 978-0-664-22537-7.
Twelftree, Graham H. (1999). Jesus the miracle worker: a historical & theological study. InterVarsity Press. ISBN 978-0-8308-1596-8.
Van Voorst, Robert E (2000). Jesus Outside the New Testament: An Introduction to the Ancient Evidence. Eerdmans Publishing. ISBN 978-0-8028-4368-5.
Vine, William E. (1940). Expository Dictionary of New Testament Words. Fleming H. Revell Company. ISBN 978-0-916441-31-9.
Vermes, Geza (1981). Jesus the Jew: A Historian's Reading of the Gospels. Philadelphia: First Fortress. ISBN 0-8006-1443-7.
Vermes, Geza (2003). The Authentic Gospel of Jesus. London: Penguin. ISBN 014100360X.
Walvoord, John F.; Zuck, Roy B. (1983). The Bible Knowledge Commentary: New Testament. David C. Cook. ISBN 978-0-88207-812-0.
Wilson, Barrie A (2007). How Jesus Became Christian. New York: St.Martin's Press. ISBN 978-0-679-31493-6.
Witherington, Ben (1997). The Jesus Quest: The Third Search for the Jew of Nazareth. InterVarsity Press. ISBN 978-0-8308-1544-9.
== Eksterne lenker ==
Jesus Kristus i Open Directory Project
Jesu komplette utsagn parallelt på latin og engelsk.
(en) Verk av eller om Jesus Kristus i bibliotekene i (WorldCatkatalog) |
38 | https://no.wikipedia.org/wiki/Jos%C3%A9_Mar%C3%ADa_Aznar | 2023-02-01 | José María Aznar | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 25. februar', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Madrid', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spanske statsministre'] | José María Aznar López (født 25. februar 1953) var president for regjeringen (statsminister) i Spania fra 5. mai 1996 til 17. april 2004. Aznar ble født i Madrid, men er av baskisk opprinnelse. Bestefaren Manuel Aznar Zubigaray var opprinnelig baskisk nasjonalist, men ble senere overbevist falangist og fikk høye posisjoner i Francos Spania.
Som ung mann beskrev José María Aznar seg selv som falangist. Han studerte jus i Madrid og arbeidet for spanske skattemyndigheter. Aznar ble medlem av den konservative Folkealliansen (Alianza Popular) og ble innvalgt i parlamentet for La Rioja. Senere ble han president for den autonome regionen Kastilien og Leon. Hans nære forhold til Manuel Fraga førte til at han etterfulgte ham som partiformann for de konservative. Aznar reorganiserte deretter de spanske konservative i et nytt parti, Partido Popular, som han flyttet mot det politiske sentrum og distanserte seg fra arven fra falangismen. Under hans ledelse meldte partiets medlemmer i Europaparlamentet seg inn i Det europeiske folkepartiets gruppe.
Aznar har blitt kjent for en tøff linje mot baskiske separatister, og for å ha gått helhjertet inn for Irak-krigen. Disse forholdene førte til at hans parti i 2004 tapte regjeringsmakten til sosialistpartiet.
Han er gift med Ana Botella Serrano og har to sønner og en datter.
| José María Aznar López (født 25. februar 1953) var president for regjeringen (statsminister) i Spania fra 5. mai 1996 til 17. april 2004. Aznar ble født i Madrid, men er av baskisk opprinnelse. Bestefaren Manuel Aznar Zubigaray var opprinnelig baskisk nasjonalist, men ble senere overbevist falangist og fikk høye posisjoner i Francos Spania.
Som ung mann beskrev José María Aznar seg selv som falangist. Han studerte jus i Madrid og arbeidet for spanske skattemyndigheter. Aznar ble medlem av den konservative Folkealliansen (Alianza Popular) og ble innvalgt i parlamentet for La Rioja. Senere ble han president for den autonome regionen Kastilien og Leon. Hans nære forhold til Manuel Fraga førte til at han etterfulgte ham som partiformann for de konservative. Aznar reorganiserte deretter de spanske konservative i et nytt parti, Partido Popular, som han flyttet mot det politiske sentrum og distanserte seg fra arven fra falangismen. Under hans ledelse meldte partiets medlemmer i Europaparlamentet seg inn i Det europeiske folkepartiets gruppe.
Aznar har blitt kjent for en tøff linje mot baskiske separatister, og for å ha gått helhjertet inn for Irak-krigen. Disse forholdene førte til at hans parti i 2004 tapte regjeringsmakten til sosialistpartiet.
Han er gift med Ana Botella Serrano og har to sønner og en datter.
== Publikasjoner ==
Libertad y solidaridad (1991)
La España en que yo creo (1995)
España: la segunda transición (1995)
Ocho años de Gobierno. Una visión personal de España (2004)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) José María Aznar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) José María Aznar – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) José María Aznar på Internet Movie Database |
39 | https://no.wikipedia.org/wiki/Kitab-i-Aqdas | 2023-02-01 | Kitab-i-Aqdas | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Bøker fra 1873', "Kategori:Verk av Bahá'u'lláh"] | Kitáb-i-Aqdas (arabisk: الكتاب الاقدس, persisk كتاب اقدس, Den Aller Helligste Bok) er en hellig tekst innen bahai, skrevet av grunnleggeren Bahá'u'lláh i 1873, mens han oppholdt seg i 'Akká i Israel.
Kitáb-i-Aqdas ble skrevet på arabisk, og «legger grunnlaget for de lover og prinsipper og praktiske forordninger som blir retningsgivende for bahai-samfunnet». Teksten består av flere hundre vers, som er samlet i 189 avsnitt.
Bokens forordninger og påbud er blant annet:
Instiftelsen av det Universelle Rettferdighetens Hus som bahai-troens åndelige og administrative senter
Etableringen av sekundære Rettferdighetens Hus (kalt Nasjonalt og Lokalt Åndelig Råd)
Bønn og bønneretningen qiblih
Bahaikalenderen med år 0 i 1844, og konsekvenser av kalenderen: gudstjeneste hver 19 dag, fasten defineres til 19 dager (i perioden 2-20. mars) og høytidsdager
Huququllah, plikten til å gi pengegaver
Fred, likhet, og like rettigheterBoken ble utgitt i en autorisert engelsk utgave i 1992 av Det universelle rettferdighetens hus.
| Kitáb-i-Aqdas (arabisk: الكتاب الاقدس, persisk كتاب اقدس, Den Aller Helligste Bok) er en hellig tekst innen bahai, skrevet av grunnleggeren Bahá'u'lláh i 1873, mens han oppholdt seg i 'Akká i Israel.
Kitáb-i-Aqdas ble skrevet på arabisk, og «legger grunnlaget for de lover og prinsipper og praktiske forordninger som blir retningsgivende for bahai-samfunnet». Teksten består av flere hundre vers, som er samlet i 189 avsnitt.
Bokens forordninger og påbud er blant annet:
Instiftelsen av det Universelle Rettferdighetens Hus som bahai-troens åndelige og administrative senter
Etableringen av sekundære Rettferdighetens Hus (kalt Nasjonalt og Lokalt Åndelig Råd)
Bønn og bønneretningen qiblih
Bahaikalenderen med år 0 i 1844, og konsekvenser av kalenderen: gudstjeneste hver 19 dag, fasten defineres til 19 dager (i perioden 2-20. mars) og høytidsdager
Huququllah, plikten til å gi pengegaver
Fred, likhet, og like rettigheterBoken ble utgitt i en autorisert engelsk utgave i 1992 av Det universelle rettferdighetens hus.
== Teksten på norsk ==
Utdrag finnes i antologien Bahá’í-troens skrifter, 2007, sammen med andre tekster av Bahá'u'lláh: Kitab-i-Iqan, De skjulte ord og De syv daler.
bahai.no: Kitáb-i-Aqdas på norsk
== Referanser == |
40 | https://no.wikipedia.org/wiki/Kristendom | 2023-02-01 | Kristendom | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2017-12', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato'] | Kristendom er en monoteistisk religion utgått fra jødedommen basert på livet og læren til Jesus Kristus. 1,9–2,4 milliarder av jordens befolkning regnes som kristne, og i sine forskjellige avskygninger er den verdens største religiøse trosretning, enda den opplever tilbakegang i den vestlige verden, men framgang i Afrika og store deler av Asia.
Kristendommen tror på en treenighet der Faderen, Sønnen (Jesus) og Den hellige ånd er ulike personer i guddommen, samtidig som det er en Gud. Det sentrale dogmet er at Jesus Kristus døde og stod opp igjen fra de døde etter tre dager, og at mennesket gjennom dette kan bli frelst og få evig liv.
Kristendommen er en abrahamittisk religion som startet som en av mange apokalyptiske bevegelser i Israel på Jesu tid. Troen på Kristus spredte seg til det gresk-romerske kulturområdet, og ved keiser Konstantin den stores omvendelse til kristendommen i 312 og Milanoediktet året etter ble det innført trosfrihet for de kristne. Ediktet i Thessaloniki i 380 var et vesentlig skritt mot at kristendommen ble romersk statsreligion. Gjennom kristen misjon ble kristendommen spredt nordover i Europa, og rundt år 1000 var omtrent hele det europeiske kontinent kristnet. Samtidig møtte kristendommen sterk konkurranse fra et ekspansivt islam, som underla seg kristne områder i Midtøsten, Lilleasia og Nord-Afrika. Gjennom misjonsvirksomhet ble kristendommen spredt til Asia og ved utvandring til Amerika. I nyere tid har kristendommen nådd Afrika sør for Sahara. | Kristendom er en monoteistisk religion utgått fra jødedommen basert på livet og læren til Jesus Kristus. 1,9–2,4 milliarder av jordens befolkning regnes som kristne, og i sine forskjellige avskygninger er den verdens største religiøse trosretning, enda den opplever tilbakegang i den vestlige verden, men framgang i Afrika og store deler av Asia.
Kristendommen tror på en treenighet der Faderen, Sønnen (Jesus) og Den hellige ånd er ulike personer i guddommen, samtidig som det er en Gud. Det sentrale dogmet er at Jesus Kristus døde og stod opp igjen fra de døde etter tre dager, og at mennesket gjennom dette kan bli frelst og få evig liv.
Kristendommen er en abrahamittisk religion som startet som en av mange apokalyptiske bevegelser i Israel på Jesu tid. Troen på Kristus spredte seg til det gresk-romerske kulturområdet, og ved keiser Konstantin den stores omvendelse til kristendommen i 312 og Milanoediktet året etter ble det innført trosfrihet for de kristne. Ediktet i Thessaloniki i 380 var et vesentlig skritt mot at kristendommen ble romersk statsreligion. Gjennom kristen misjon ble kristendommen spredt nordover i Europa, og rundt år 1000 var omtrent hele det europeiske kontinent kristnet. Samtidig møtte kristendommen sterk konkurranse fra et ekspansivt islam, som underla seg kristne områder i Midtøsten, Lilleasia og Nord-Afrika. Gjennom misjonsvirksomhet ble kristendommen spredt til Asia og ved utvandring til Amerika. I nyere tid har kristendommen nådd Afrika sør for Sahara.
== Kristendommen i Norge ==
Kristendommen var trolig kjent i Norge allerede på 800-tallet. Etter flere misjonsfremstøt kom det avgjørende gjennombruddet under Olav den hellige da kristendommen ble norsk statsreligion.
Etter reformasjonen (1536–1537) ble den evangelisk-lutherske konfesjon norsk statsreligion med Kongen som øverste kirkestyre.
Kristendom er den største tros- og livssynsgruppen i Norge i dag.
== Troslære ==
Selv om de kristne i dag, som følge av historiske begivenheter og teologiske uenigheter, ikke lenger er samlet i ett, men en rekke ulike kirkesamfunn, eksisterer det en enighet om noen grunnleggende kristne dogmer og som er sammenfattet i de økumeniske trosbekjennelser, dvs. Apostolicum, Nicaenum og Athanasianum. Flere kirkesamfunn som gnostiske kristne, Jehovas vitner og mormonerne har likevel avvikende trosoppfattelser, som ikke støttes av de store kirkesamfunnene. Et minste felles grunnlag må sies å være bekjennelsen til Jesus Kristus som Guds sønn som døde og oppstod for menneskenes frelse.
Nedenfor er ulike syn i sentrale dogmatiske spørsmål redegjort for.
=== Monoteisme og treenighetslære ===
Kristendommen er monoteistisk; det vil si at den bekjenner at det finnes bare én gud. Denne gud er himmelens og jordens skaper, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud som beskrevet i Det gamle testamentet, og den Gud som i de siste tider åpenbarte seg i sin sønn Jesus Kristus og gjennom Den hellige ånd, som beskrevet i Det nye testamentet.
Alle store kirkesamfunn definerer Guds vesen og person ut fra treenighetslæren, slik den er formulert i den nikenske trosbekjennelse. Ifølge denne forstås Guds vesen som ett og udelelig, men at han eksisterer i tre personer, Far, Sønn og Ånd. Personene i treenigheten skal verken adskilles eller sammenblandes. Ifølge kristen bekjennelse utgår Sønnen og Ånden fra Gud, og de tre er ett og av samme vesen som Faren. Sønnen og Ånden har således alltid eksistert samtidig med Faren (Nicaenum: «før alle tider..», altså fra evighet av) og som objekt for Farens kjærlighet. Gud er én, men da Farens vesen er kjærlighet, kan han ikke være sitt eget vesen uten å ha et objekt for sin kjærlighet, nemlig Sønnen. Sønnen står imidlertid ikke utenfor Faren, da alt er ett i Faren og utgår fra ham. Relasjonen mellom Faren og Sønnen består i og gjennom Ånden. Av samme grunn som at Faren er kjærlighet, skapte han mennesket i sitt bilde for at det skulle leve i fellesskap med ham.Den teologiske uenighet om treenighetslæren forklarer hvordan relasjonene mellom de tre personer skal forstås. Denne uenigheten har eksistert fra den første kristne tid og er fortsatt anfektet av enkelte kirkesamfunn samt av kritikere av kristendommen, som i treenighetslæren ser en skjult form for polyteisme – flerguderi. Poenget i treenighetslæren er imidlertid å fastholde enheten i flerheten. Gjennom trosbekjennelsens avvisning av både å sammenblande og atskille personene i treenigheten, fastholdes en forståelse av Gud som et stort og uutgrunnelig mysterium som den menneskelige tanke ikke kan fatte.Treenighetslæren er ikke eksplisitt uttrykt i Bibelen, men er et resultat av teologisk gjennomtenkning av den Gud som åpenbarer seg der. I Oldkirken og fram til den endelige presisering av Guds vesen og person i den nikenske trosbekjennelse eksisterte det flere konkurrerende lærer som stod i konflikt til den som endelig ble vedtatt. I dag finnes det fortsatt enkelte grupper innen kristenheten som har avvisning av treenighetslæren som en sentral del av sin teologiske selvforståelse. Blant de mest fremtredende er unitarer og Jehovas vitner, som begge helt avviser treenighetslæren. Andre kristne trossamfunn anser disse for å være i grenseland av hva som på dogmatisk grunnlag kan defineres som et kristent trossamfunn.
=== Jesus Kristus ===
Ordet kristen betyr «tilhører Kristus» eller «av Kristus». Etter kristen bekjennelse er Jesus inkarnasjonen av Gud, det vil si at Gud ble menneske i Kristus, og at han var den Messias som er spådd i Det gamle testamentet. (Kristus er en gresk form av Messias, som betyr «den salvede»). Etter klassisk kristen forståelse er Jesus Guds åpenbaring av seg selv «i de siste tider...» Med dette forstås at Guds inkarnasjon i Jesus innvarsler et tideverv i historien som markerer avslutningen av Guds frelsesplan for menneskene. Ved sin himmelfart har Jesus inntatt sin himmelske kongetrone hvor han regjerer sammen med Faren inntil han ved tidens opphør skal vende tilbake til jorden for å dømme levende og døde. Kristendommens historiske æra forstås som et «allerede nå, men ennå ikke» – en mellomfase der det som er oppfylt i Kristus venter på sin fullbyrdelse ved tidens opphør, da Guds rike skal bryte frem i hele sin fylde og Gud skal «bli alt i alle».
Synet på Jesus er i majoriteten av kristen teologi definert i den såkalte «tonatur-lære». Jesus er "sann Gud og sant menneske", han er to naturer i ett udelelig vesen. Han er ikke litt det ene og litt det andre, men sann Gud gjennom å være sant menneske og sant menneske gjennom å være sann Gud. Han er fullt menneske i sin guddommelighet og fullt gud i sin menneskelighet. Den oldkirkelige Ireneus av Lyon, som representerte det seirende synet innen den tidlige kirke, uttrykker dette dogmet slik: «Gud ble menneske for at mennesket skulle bli gud». Dette synet er antidualistisk. Guddommelig og menneskelig er ikke motpoler på en akse, men oppfyllelsen av hverandre.
Divergerende syn på Jesus har vekslet mellom å fornekte eller underbetone enten hans menneskelighet eller hans guddommelighet. De første heretikere (kjettere) var en kristen gren av gnostisismen som ble kalt doketister. Disse nektet for at Gud kunne ikle seg materiell skikkelse og følgelig at Jesus hadde dødd på korset. Det materielle representerte innenfor gnostisismen en laverestående eksistensform som var uforenlig med guddommelighet. Jesus la derfor av seg sin menneskelige natur og antok en guddommelig. Jesus død var en tilsynelatende død, og det var bare mennesket i ham som døde, ikke den guddommelige. Dette ble avvist av kirken. På motsatt side stod nestorianerne som skilte de to naturer i to selvstendige vesener og tilordnet Jesu egenskaper til enten den menneskelige eller den guddommelige natur. Arianerne hevdet at Jesus var et skapt vesen, og den første og største av alle skapte vesener, men ikke guddommelig. Faren og Sønnen er vesensforskjellige. Formuleringen «født, ikke skapt, av samme vesen som Faren...» i Nicaenum er direkte myntet på arianismen. Arianismen hadde lenge meget stor oppslutning, særlig i øst samt i germanske områder, også lenge etter at den ble fordømt på kirkemøtet i Nikea i 325. En annen divergerende retning var de såkalte monofysittene som også avviste tonatur-læren og fastholdt at Jesus bare hadde én natur, den guddommelige. Monofysittismen ble avvist på kirkemøtet i Khalkedon i 451. Monofysittismen fikk gjennomslag i kirkesamfunn som fortsatt eksisterer, men som tidlig ble skilt fra den øvrige kristenhet og som frembyr både distinkte særtrekk og slående likhetstrekk med dagens katolske kirker. Dette gjelder den armenske apostoliske kirke og den koptiske kirke i Egypt og Etiopia.
I den katolske kirke har også jomfru Maria en spesiell plass, da de mener at hun var utvalgt og opphøyet allerede fra fødselen av for å kunne bære frem Guds sønn. Hun er imidlertid på ingen måte guddommelig, men kalles ofte Theotokos, "Gudfødersken", fordi hun var mor til den inkarnerte Gud. Det finnes en rekke kontroversielle dogmer om Maria, blant annet at hun ble født uten arvesynd. Denne læren anerkjennes ikke av protestantiske kristne.
Blant nåværende kristne trossamfunn er det først og fremst Jehovas vitner som representerer et divergerende syn på Jesus. Ifølge denne trosretningen er Jesus guddommelig, men ikke Gud. De ser på ham som Guds første skapning og at han steg ned til jorden og ble opphøyet til et åndelig vesen etter sin død.
Et annet divergerende syn på Jesus er den kenotiske lære som utspringer av spørsmålet hvor gjennomgående Jesu menneskelighet var. Utgangspunktet for en slik lære er da at Jesus måtte fravike hele eller deler av sin guddommelighet idet han ble inkarnert som et menneske, og at han ved sin død fikk gjenopprettet sin fulle guddommelighet. Imidlertid utspringer det fra dette synet også oppfatninger om at Jesus ble inkarnert som et menneske med arvesynd, men at han gjennom fornektelse av arvesynden gradvis gjenvant sin guddommelighet, og en følgelig åpning for at ethvert menneske kan oppnå guddommelighet. Dette synet støttes ikke av tradisjonell kristologi, da det i prinsippet fornekter tonatur-læren i den forstand at Jesus ikke kunne være fullkomment guddommelig og fullkomment menneskelig samtidig. Dogmen om delvis guddommelighet og delvis menneskelighet bryter også med tonatur-læren. I motsetning til det motstående divergerende syn i monofysittismen, gir denne tolkningen likevel rom for at Jesus kunne være både fullt ut guddommelig og fullt ut menneskelig, men altså ikke samtidig.
I noen få kirkesamfunn og tverr-religiøse livssyn (samt noen livssyn som ligger i grenseland av hva som tradisjonelt regnes som kristendom) oppfattes Jesus som et menneske og en profet, men ikke guddommelig på noen måte som klart skiller ham fra andre mennesker. I motsetning til muslimene som sidestiller Jesus med de gammeltestamentlige profeter, kan Jesus tillegges en status som den øverste eller endelige profet som markerer et nytt tidsskille og innførselen av kristendommen. Parallelt med denne oppfatningen regnes gjerne fortellingene om Jesu oppstandelse, himmelfart og mirakler ikke som troverdige. Jomfrufødselen avvises som regel også av disse, og det forsvares gjerne utav Bibelens egne slektsoppregninger der Jesus regnes som sønn av Josef. Et annet poeng som gjøres for å forfekte at Jesus ikke var guddommelig, er at han kunne dø den legemlige død på korset. All den tid det oppfattes at et guddommelig vesen verken fødes eller dør, menes det at Jesus umulig kunne dø dersom han hadde vært guddommelig. Ytterligere blir Jesu utrop før han dør – «Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» – tolket som Jesu innrømmelse av sin manglende guddommelighet og menneskelige begrensning.
=== Antropologi - menneskesynet i kristendommen ===
Antropologi og teologi er i kristendommen sammenvevde størrelser. Mennesket er i kristen tro skapt «i Guds bilde» (Imago Dei) og som «lite ringere enn ham». I uttrykket «i Guds bilde» innforstås at mennesket er guddommelig. Skapelsen av mennesket, ja, av hele skaperverket, er således en del av Guds inkarnasjon der han realiserer sitt eget vesen. Sagt på en annen måte: Gud kan ikke være Gud uten også å være materiell. Mennesket er derfor skapt i Kristi (Sønnens) bilde, og er som Sønnen «elsket av Gud fra evighet av». Sagt med religionsfilosofisk terminologi er Gud både transcendent og immanent - han er hellig og høyt opphøyet, men også allestedsnærværende og til stede i hvert minste atom.
For at mennesket skulle kunne besvare Guds kjærlighet som en likeverdig, slik bruden besvarer brudgommens, fikk mennesket sin frie vilje. Mennesket avviste imidlertid Guds kjærlighet gjennom Adam og Eva sin synd og valgte i stedet egenkjærligheten. Synd forstås i kristendommen som frafall fra Gud, som i sin innerste betydning består i egosentrisme i dette begrepets mest konkrete betydning. Mennesket er, sagt med Augustins ord, innkrøkt i seg selv «incurvatus in se» og henfallen til det onde. Gjennom Adam og Eva sin synd har menneskenaturen pådratt seg en skade som medfører at mennesket er skilt fra fellesskapet med Gud og satt ut av stand til å se og erkjenne ham ved egen hjelp. Dette kalles i kristendommen for arvesynd. Arvesynden er ikke et resultat av den enkeltes personlige handlinger, men en iboende skade i mennesket fra fødselen av som får konsekvenser på alle plan, ikke bare for mennesket, men for hele skaperverket. Gjennom arvesynden er døden kommet inn i verden og det onde er blitt gitt makt til å ødelegge og bryte ned det Gud har villet og skapt.
Det råder uenighet mellom kirkesamfunnene om hvordan arvesynden nærmere skal forstås. Augustin som utviklet arvesyndsbegrepet, hevdet at mennesket på grunn av Adam og Eva sin synd er ute av stand til å gjøre det gode og dermed hjemfallen til evig straff, men at Gud hadde utvalgt noen få som skulle få del i frelsen gjennom Jesus Kristus – den såkalte predestinasjonslæren.
Dette synet har aldri blitt anerkjent innen den romersk-katolske og den ortodokse kirke. Ifølge romersk-katolsk teologi medfører arvesynden at menneskenaturen er skadet, men uten at vår gudbilledlighet dermed er utradert. Mennesket har også mulighet til å velge det gode, og siden Gud er all godhets kilde, peker dette i siste instans tilbake til Gud. Martin Luther, derimot, og de protestantiske kirker sluttet seg til Augustin og hevder at mennesket er ubehjelpelig henfallen til det onde også når det gjør godt. Mennesket kan bare unnslippe straff gjennom å frikjennes fra den dom det fortjener. En slik frikjennelse gis alene ved å bli rettferdiggjort gjennom troen på at Jesus ved sin død har sonet straffen på menneskenes vegne. Dermed har Gud gjennom sin suverene nåde åpnet veien for mennesket tilbake til seg. Den østlige ortodokse kirke hevder i hovedsak et romersk-katolsk syn. Katolsk versus protestantisk menneskesyn kan med en viss rett beskrives som et optimistisk versus et pessimistisk menneskesyn.
=== Skapelsen ===
Ifølge kristen tro er Gud alle tings skaper og opprettholder. Han har skapt himmel og jord, dyr, mennesker og alle levende organismer som bilde på seg selv. Ireneus uttrykker det slik: "Slik Gud i de første tider åpenbarte seg i den skapte natur, har Han i de siste tider åpenbart seg gjennom Sønnen". Skaperverket bærer altså Sønnens bilde, det er å forstå som en del av Guds inkarnasjon, hans realisering av seg selv. Verden er god, fordi Gud er god, og alt som finnes i naturen peker mot Gud og vitner om hans storhet og herlighet. Mennesket er av Skaperen kalt til å forvalte («ta opp i seg») jorden. Gjennom enhet med Skaperen er mennesket også i enhet med seg selv og sine medmennesker. Adam og Eva sin synd medfører dermed at mennesket ikke bare er skilt fra Gud, men også fra seg selv og den skapte natur. Dette uttrykkes i Skapelsesberetningen ved at mennesket er blitt seende og i stand til å skjelne godt fra ondt. Derigjennom har mennesket ervervet seg den egenskap som tilkommer Gud alene, det har gjort seg selv til gud, men med den forskjell at mennesket velger det onde fremfor det gode. Slik er døden sluppet inn i verden og alt levende blitt underlagt dødens lov.
=== Frelse ===
Frelse er et sentralt begrep i kristendommen, men som det råder stor uenighet om en utfyllende forståelse av. Frelse kan forstås som frikjennelse fra straff, som i de protestantiske kirker eller som helning og gjenopprettelse av skade, som i den østlige og vestlige katolske kirke.
==== Protestantisk frelsesforståelse ====
Det protestantiske synet på frelsen kalles forensisk frelsesforståelse – av latin: forum som i denne sammenheng betyr rettssal. Frelse betyr etter dette synet at mennesket står anklaget for sin synd, men frikjennes for straff ved at Gud lar nåde gå for rett. Frelsen innebærer ingen endring av menneskets natur, det er og forblir syndig og henfallen til det onde, men samtidig rettferdiggjort ved troen, kfr. Martin Luther kjente formulering: «simul justus et peccator» – samtidig synder og rettferdig. Det er altså kun menneskets juridiske status overfor Gud som er endret i og med frelsen. Frelsens gave er syndenes forlatelse, frikjennelse fra straff og samfunn med Gud gjennom Jesus Kristus og evig liv hos Gud. Frelsen tilregnes ved troen og ved troen alene (Sola Fide). Den rettferdiggjørende tro er imidlertid ikke noe mennesket kan erverve selv. Troen er ikke en frelsende gjerning, men en forutsetning for at frelsen skal kunne tilregnes en. Troen er ene og alene Guds verk og gitt mennesket gjennom å bli kalt av Den hellige ånd. Ved denne kallelse vekkes angeren og erkjennelsen av skyld. Anklaget av sin samvittighet drives mennesket til Gud som tilregner det den rettferdighet Kristus vant hos Gud gjennom sitt fullkomne offer på korset.
==== Katolsk frelsesforståelse ====
Herimot står det katolske synet, der frelse ikke forstås som en juridisk akt, men som en helningsprosess som først er endelig fullbyrdet når Jesus er «alt i alle» og all ondskap og synd er utslettet. Frelsen er ikke en transaksjon mellom Faren og Sønnen som skjer over eller uavhengig av det menneskelige, men noe Gud gjennom Den hellige ånd utfolder i mennesket. Frelsen er Guds suverene gjerning alene, men mer enn å være en juridisk frikjennelse fra dom ses frelsen som noe som utvirker noe konkret i mennesket og setter det i stand til å gi Gud sin tilslutning. Fra protestantisk hold hevdes det at mennesket da forsøker å erverve Kristi rettferdighet gjennom sin egen gjerning, og at den da ikke lenger tilregnes ved Guds nåde alene («Sola Gratia»). Fra katolsk hold avvises det at dette synet legger til eller trekker noe fra som gjør Kristi offer utilstrekkelig. Menneskets gjensvar er i seg selv utvirket av Guds nåde og er en virkning av frelsen.
Den grunnleggende forskjellen mellom de to posisjonene består i at katolsk teologi står fjernt fra protestantismens formelle forståelsesmodell, men ser frelsen som en konkret virkningsmekanisme i det menneskelige. Mer enn å være et pantebrev som fritar fra skyld er frelsen helbredelse hvorigjennom det tapte gudsbilde i oss restaureres og som setter oss i stand til å vokse i gudlikhet. Frelsen inngyter altså en konkret hellighet i mennesket. Gode gjerninger er ikke menneskets egne, men synlige tegn på at Guds nåde er virksom. Av dette følger også at helgener kan æres, fordi de er synlige tegn på at denne helliggjørende nåde er virksom.
Synet på rettferdiggjørelsen har siden reformasjonen vært et av hovedstridspunktene mellom den katolske og de protestantiske kirker. I 1999 kom den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund imidlertid fram til en slags enighet etter et langvarig økumenisk arbeid i og med Felleserklæring om rettferdiggjørelsen.
=== Åpenbaring ===
Kristendommen er en åpenbaringsreligion. I dette ligger at man tror at Gud gir seg til kjenne gjennom konkrete historiske hendelser og handlinger, og som er beskrevet i Bibelen. Bibelen viser oss hvem Gud er.
Det råder imidlertid uenighet om hvordan Bibelen skal forstås som åpenbaringskilde.
Protestantisk: Ifølge Martin Luther og de protestantiske kirke er Bibelen eneste åpenbaringsmedium. Kun Bibelen kan danne normgrunnlag for kristen tro og teologi – kfr. det reformatoriske prinsippet Sola Scriptura – Skriften alene.
Katolsk: I den katolske kirke hevdes det at kun tradisjonen er åpenbaringskilde. Den tidligere "tokilde-lære", som ble formulert på Tridentinerkonsilet og som sidestilte Skrift og Tradisjon som likeverdige kilder, er forlatt. I katolsk teologi har tradisjonen egentlig alltid vært sett på som den eneste åpenbaringskilde. Konsilets formulering var et forsøk på grenseoppgang mot protestantismen, men forkludrer i realiteten det som er essensen i det katolske standpunkt.
Med tradisjon må ikke forstås dette begrepets dagligdagse betydning i retning av sedvane, konvensjon eller passiv videreføring av vaner og skikker. Med tradisjon forstås historien som et dynamisk prinsipp, nemlig at åpenbaringen skjer i historien og bare kan skje der, aktualiseres der og mottas der. Tradisjon betyr motsatt av statisk, den dynamiske overlevering av det budskap Jesus gav til apostlene og som må mottas, utmyntes og aktualiseres til enhver tid og blant stadig nye mennesker. Bibelen er således selv en overlevering bestående av skrifter avfattet over meget lang tid, men som aktualiserer Guds frelsesplan i konkrete historiske hendelser og for sin tids mennesker. Siden Bibelen åpenbarer Jesus Kristus, er den tradisjonens høyeste og mest fullendte uttrykk. Men Bibelen er ikke en hermetisk lukket bok. Det er ikke Bibelen som er troens og åpenbaringens gjenstand, det er det Jesus, slik han gir seg til kjenne i Bibelen, som er. Overlevering innebærer at budskapet om Kristus aldri kan mottas i et lukket, ahistorisk rom, men forutsetter en fortløpende utmynting og aktualisering av det budskap som kirken har fått som oppdrag av Jesus Kristus selv å overlevere. Med understrekingen av tradisjonen som eneste åpenbaringskilde, fastholdes evangeliets historisitet og dets gyldighet for enhver tid.
Forståelsen av tradisjonen må ikke forveksles med forestillingen om at det skjer en fortløpende åpenbaring. Åpenbaringen er avsluttet i og med Jesus Kristus. Det kan ikke skje en ny åpenbaring, men vår innsikt i åpenbaringens aktualitet kan til enhver tid fornyes og meddeles oss gjennom tegn på Guds nærvær i historien.
== Retninger og utbredelse ==
Kristendommen var inntil det store skisma i 1054 økumenisk, dvs. at en grunnleggende enhet i teologi og lære bestod. Det hadde imidlertid tidlig utviklet seg to retninger innen kristenheten med ulike tradisjoner og ulike teologiske betoninger, Østkirken og Vestkirken. Østkirken omfatter de fire oldkirkelige patriarkater Konstantinopel, Jerusalem, Antiokia og Alexandria med senere tilføyelse av et femte patriarkat – patriarkatet Moskva. Det femte oldkirkelige patriarkat, Roma utgjør Vestkirken. Paven er altså patriark av det oldkirkelige patriarkatet Roma. Skismaet mellom øst og vest i 1054 ble drevet frem av Romas krav om overhøyhet over de fire andre, da patriarken av Roma var etterfølger av Romas første biskop og den fremste blant apostlene, apostelen Peter. Det var imidlertid et annet teologisk stridspunkt som beseglet den endelige atskillelse mellom Østkirken og Vestkirken, striden om filioque, dvs. om et senere tillegg til en formulering i den nikenske trosbekjennelse, der det i vest var blitt hetende at «Ånden utgår fra Faren og Sønnen».
Vestlig romersk katolisisme og østlig ortodoksi dannet dermed to selvstendige retninger innen kristendommen, men uten at grunnleggende forskjeller i teologien for øvrig er markante. Det riktige er å si at østlig og vestlig kristendom representerer to tradisjoner innenfor den ene, universelle kirke som på grunn av historiske forhold vokste fra hverandre og utviklet ulike særpreg.
Utover dette finnes en rekke mindre katolske kirkesamfunn med røtter i den tidligste kristne tid, men som av historiske årsaker har andre teologiske betoninger og hvor det historiske forløp har vært annerledes. Dette gjelder den koptiske kirke, som er representert i Egypt og er den dominerende kirke i Etiopia, hvor den går under navnet abyssinske kirke, den maronittiske kirke (Libanon), og thomaskristne (Sør-India), den assyriske kirke i øst (Irak, Iran, Syria, Libanon). Felles for disse er at de er historiske utløpere av kirkesamfunn som i Oldkirken ble skilt fra det universelle kirkefellesskap gjennom å innta teologiske posisjoner som ble fordømt. Den koptiske kirke har eksempelvis en monofysittisk kristologi, hvorimot de østlige, orientalske kirker er utløpere av en nestoriansk tradisjon, dog uten at deres kristologi i dag er nestoriansk. Den maronittiske kirke er unert med Roma. Det finnes også rester av kirkesamfunn med mer eller mindre uttalt gnostisk lære, men flere av disse er sekteriske etableringer i nyere tid. Moderne New Age-religiøsitet er sterkt influert av gnostisk tenkemåte.
Den tredje hovedretning innen kristendommen utgjøres av de protestantiske kirker, som her er en fellesbetegnelse for alle kirkesamfunn som er etablert etter den lutherske reformasjon, men uten at de dermed er lutherske. I begrepet protestantisk inngår kirkesamfunn som innbyrdes er uenige om store teologiske spørsmål, som lutheranere, anabaptister, baptister, metodister, pentecostalisme, kalvinister, anglikanisme mm.
=== Katolisismen ===
Begrepet katolisisme omfatter i streng mening både Østkirken og Vestkirken, men i alminnelig begrepsbruk er begrepet katolsk blitt knyttet til Vestkirken, og ortodoks til Østkirken. Katolsk betyr alminnelig, altomfattende, universell. Ortodoks betyr «rett lovprisning», heri innforstått rett praktisering av den guddommelige liturgi, som er det fullgyldige uttrykk for den rette lære. I det følgende anvendes begrepet katolsk ensbetydende med romersk-katolsk.
Den katolske kirke omfattet inntil reformasjonen hele den vestlige kristenhet, og er i dag verdens største religiøse organisasjon med 1,1 milliard av jordens to milliarder kristne som medlemmer. Medlemskap gis gjennom dåp i den treenige Guds navn. Dåp foretatt i andre kirkesamfunn er gyldig så fremt den har funnet sted i den treenige Guds navn. Medlemskap gis da gjennom ferming eller konfirmasjon, der den som begjærer medlemskap, bekrefter sin katolske tro.
Den katolske kirke er representert i alle verdens land, men er først og fremst dominerende i Sør-Europa, Latin-Amerika, Afrika, visse østeuropeiske land og USA. Verdens største katolske land er Brasil. Andre land hvor katolisismen er helt dominerende, er samtlige latinamerikanske land, Italia, Spania, Portugal, Polen, Frankrike, Belgia, Irland, Østerrike, Kroatia, Litauen, Filippinene, m.fl. I en rekke andre land omfatter katolisismen halvparten eller mer av landets befolkning, som USA, visse afrikanske land, Australia, Tyskland, Sveits, Nederland, Ungarn, m.fl. I folkerike stater som India, Indonesia, Storbritannia, Sør-Korea, Sri Lanka og Vietnam, danner den katolske kirke store minoriteter.
Den katolske kirke ser seg selv som den ene, universelle kirke som ble grunnlagt av Jesus Kristus på pinsedagen. Her fikk apostlene i oppdrag å føre budskapet om Jesus ut til hele verden. Kirken er i sitt vesen én og ett i Kristus, den er Kristi legeme i verden og inngytt med Den hellige ånd etter Kristi eget løfte: «Jeg vil være med dere alle dager inntil verdens ende». Enhver splittelse er derfor i strid med Kristi uttrykte vilje: «at dere alle må være ett...» Den katolske kirke oppfatter seg som apostolisk, dvs. at den overleverer det budskap om Jesus Kristus som apostlene mottok fra Jesus selv og med den samme fullmakt som Jesus gav disse. Den katolske kirke anerkjenner at kristne i andre kirkesamfunn har del i sannheten om Jesus Kristus, men sannheten i hele dens fylde er det den katolske kirke som har. Den anerkjenner at Gud gjennom Den hellige ånd også er virksom i ikke-kristnes gode gjerninger og i ikke-kristne religioner, for Gud er all godhets kilde, og er til stede i alt som er sant, godt og rett. På samme vis anerkjenner den katolske kirke at andre, ikke-kristne religioner kan ha del i bruddstykker av sannheten.
Den katolske kirke er sakramental, dvs. at den tror at Gud meddeler seg til oss gjennom konkrete handlinger og tegn som er bevitnet i Bibelen og som er innstiftet av Kristus, som i nattverdens brød og vin, i dåpens vann etc.
Den katolske kirke er hierarkisk. Den har en pyramidal struktur med paven og biskopene samlet i de såkalte konsiler som øverste myndighet. Den sentrale begivenhet i katolsk fromhetsliv er messen – (av latin missio: utsendelse). I sin struktur er messen en sammenføyning av den jødiske synagogegudstjeneste og den kristne eukaristi (gresk: evcharistos: takksigelse), eller nattverden, og som er messens høydepunkt. I messen meddeler Jesus Kristus seg fysisk under brødets og vinens skikkelse, og gjennom denne handling forenes Kirken i Kristus og blir hans legeme i verden.
Helgener har en bred plass i fromhetslivet og fremtrer som forbilder for andre kristne og som tegn på Den hellige ånds levende nærvær. Helgener kan anropes med appell om at de skal be for oss, men de bes ikke til. Kun Faren kan være objekt for bønn.
Jomfru Maria, Guds mor, inntar en sentral plass både i fromhetsliv og teologi. Hun er den fremste av alle hellige, og i folkelig fromhetsliv er det en tendens til å gi henne en selvstendig rolle i frelsesverket (coredemptrix: medforløserske). Marias funksjon er først og fremst som forbilde gjennom at hun stilte seg til disposisjon for Gud og viste full lydighet mot ham. Uten Marias ja til Gud, ville frelsen ikke vært mulig. Som den som bærer Kristus til verden, er hun også en prototyp på Kirken. Mariadyrkelsen er viktig også fordi den gir katolsk fromhetsliv en kvinnelig dimensjon som de protestantiske kirker mangler.
=== Protestantismen ===
De protestantiske kirker omfatter alle kirkesamfunn som utgår fra den lutherske reformasjon, som lutherdom, kalvinisme, anglikanisme, baptisme, metodisme med mer. Protestantiske kirkesamfunn er innbyrdes uenige på vesentlige lærepunkter. I det vesentlige gjelder uenigheten synet på sakramentene, f.eks. avviser pinsevennene, baptistene og anabaptistene barnedåpen. Lutheranere og kalvinister samt anabaptistene er uenige i synet på nattverden. Den anglikanske kirke nærmer seg et katolsk syn på Kirken og det prestelige embete, men nærmer seg kalvinsk oppfatning i synet på sakramentene. Nyere protestantiske karismatiske bevegelser nærmer seg en katolsk oppfatning i synet på Åndens konkrete virkning på mennesket og i fremhevelsen av den helliggjørende tro. Adventistene anser seg selv som protestantiske, selv om deres trospunkter i mange tilfeller har fått andre protestanter til å trekke dette i tvil. Selv om Jehovas vitner har sine historiske røtter i protestantiske kirkesamfunn, regner de ikke seg selv som protestanter. Blant annet deres forståelse av treenigheten og Jesu guddom skiller dem fra protestantismen.
Samtlige protestantiske kirkesamfunn er imidlertid samlet i sin avvisning av den katolske kirkes selvforståelse som den eneste som fullt ut representerer Jesu Kristi kirke i verden. Det er også et fellestrekk ved protestantiske kirkesamfunn at Bibelen holdes som eneste rettesnor for teologi og etikk. Med et visst unntak for den anglikanske kirke er protestantiske kirkesamfunn også samstemte i sin avvisning av Kirken som et nødvendig, formidlende mellomledd mellom den enkelte troende og Gud. Troen er først og fremst et individuelt forhold mellom den enkelte og Gud. Kirken er forsamlingen av de troende, men har (igjen med et visst unntak for den anglikanske kirke) ingen sakramental eller mystisk karakter. Det er ingen prinsipiell forskjell mellom geistlighet og lekfolk, alle troende har del i Kristi prestedømme, men prestene er betrodd et særlig ansvar for forvaltningen av ord og sakrament. Sakramenter forvaltet av ikke-vigslede er fullt ut gyldige. Når denne oppgaven normalt tilligger en vigslet prest, er det et spørsmål om kirkelig ordning, ikke teologi. Det er også et fellestrekk for protestantiske kirkesamfunn at forkynnelsen av Guds Ord ses som det sentrale og at sakramentene har en mindre og til dels perifer betydning. I en protestantisk gudstjeneste vil dermed prekenen som oftest oppfattes som gudstjenestens høydepunkt, mens feiringen av nattverden ikke ses på som like essensiell eller nødvendig for en fullverdig gudstjeneste.
Det er også et fellestrekk for protestantiske kirkesamfunn at sang og musikk har en mye bredere plass i gudsdyrkelsen enn i den katolske, hvor det visuelle – manifestert gjennom en mengde symbolske handlinger – har en langt mer fremtredende plass. Som en følge av dette har protestantismen utviklet en usedvanlig rik kirkemusikalsk kultur og salmeskatt. Flere av de største komponister gjennom alle tider, med Johann Sebastian Bach i fremste rekke, skrev sin musikk for bruk i den protestantiske gudstjenesten.
Protestantismen er først og fremst representert i Nord-Europa, i afrikanske land hvor protestantiske kirker har drevet misjon, samt ikke minst i USA, hvor protestantiske kirkesamfunn er representert i utallige avskygninger og omfatter mer enn halvparten av befolkningen. I Europa er de nordiske land tilnærmet helt protestantiske. Disse landene er de eneste i verden der protestantismen har gjennomsyret samfunnet helt og holdent. I tilnærmet samme grad, om enn mindre entydig, kan Storbritannia også inkluderes i denne familien. Latvia og Estland er også tradisjonelt protestantiske, men store russiske minoriteter og avkristning under kommunismen har medført at protestantene i dag utgjør mindre enn halvparten av befolkningen. I Tyskland og Nederland er anslagsvis halvparten eller mer av befolkningen protestantisk, likeså i Australia, New Zealand og på mange av de mindre stillehavsøyene. Også noen vestindiske øynasjoner, som Jamaica, Barbados og Bahamas, er protestantiske. Mange land i Afrika har gjennom sin koloniale arv fra Storbritannia en protestantisk dominans, slik som Sør-Afrika, Namibia, Swaziland, Malawi og Zambia.
For øvrig danner protestantiske kirkesamfunn minoriteter i alle verdens land. I tradisjonelt katolske land vil protestantiske kirkesamfunn ofte rekruttere fra en sosial elite som definerer sin kirketilhørighet i opposisjon til den folkelige massekristendom. I noen land spiller protestantiske minoriteter en viktig rolle i samfunnet langt utover hva deres størrelse skulle tilsi. Franske protestanter, såkalte hugenotter, har tradisjonelt hatt meget stor innflytelse i politikk og kulturliv. Noe lignende ses i Ungarn. Karismatisk, vekkelsesorientert kristendom har også vunnet sterkt frem i flere katolsk dominerte land, fortrinnsvis i mange latinamerikanske land, særlig i Guatemala, Brasil og Nicaragua, samt i land som er overveiende ikke-kristne, som Kina, India, Indonesia og Sør-Korea.
Begrepet protestantisme må ikke forveksles med begrepet reformert kristendom. Det første omfatter alle kirkesamfunn utgått fra reformasjonen, det siste er betegnelse på en egen gruppe av protestantiske kirkesamfunnsom som ligger til venstre for lutherdommen og med et kalvinsk kirke- og sakramentsyn. De protestantiske kirkene i Skottland, Sveits og Nederland er reformerte, mens de nordiske statskirkene er evangelisk-lutherske.
Til tross for mange likhetstrekk, frembyr protestantiske kirkesamfunn et stort mangfold av uttrykksformer. Likheten mellom en katolsk messe og en anglikansk eller luthersk gudstjeneste er langt større enn mellom disse og et pinsevennmøte. Blant de protestantiske kirkesamfunn står de lutherske kirkene og den anglikanske kirke katolisismen nærmest både når det gjelder uttrykksformer og teologi, mens pinsebevegelsen på sin side er nølende til å anerkjenne katolikker som kristne overhodet.
=== Både protestantisk og katolsk ===
En rekke land er delt omtrent på midten mellom katolsk og protestantisk, og hvor forholdet mellom kirkene er og har vært enten fruktbart eller spenningsfylt. Fordelingen mellom kirkene følger vanligvis regionale skillelinjer, som i Tyskland, Nederland, Tsjekkia og Sveits. I Tyskland er tradisjonelt de nordlige og østlige områder protestantiske, mens sør og vest er katolske. Store folkeforlytninger som følge av krig gjør at bildet er mindre entydig i dag enn tidligere, men i hovedtrekkene gjelder denne fordelingen fortsatt. I Nederland er de sydlige områder katolske, mens nord er protestantisk. Canada har en stor fransktalende og katolsk befolkning som i tillegg til katolikker av annen opprinnelse utgjør ca. halvparten av befolkningen. Australia har en stor andel etterkommere etter irske innvandrere, som følgelig er katolikker, og som utgjør nær halvparten av befolkningen. I Nord-Irland har den katolske og de protestantiske kirkene omtrent en halvpart hver. Flere afrikanske land har også en temmelig lik fordeling mellom katolikker og protestanter, som Angola, Kenya, Uganda og Ghana.
I land der kirkene deler befolkningen tilnærmet likt mellom seg, har det vært en tendens til at de protestantiske kirkesamfunnene har opplevd en større, til dels vesentlig større tilbakegang enn katolikkene.
Forholdet mellom katolikker og protestanter har ofte vært preget av agitasjon og fiendskap. Med mindre forholdet mellom kirkene inngår i et større politisk og sosialt konfliktmønster, som i Nord-Irland, råder det i dag i det store og hele en langt større gjensidig respekt og forståelse enn tidligere. Den økumeniske bevisstheten er større enn noen gang. Erkjennelsen av at kirkene har en gudgitt plikt til å søke enhet fremfor splittelse er i dag fremherskende.
=== Den ortodokse kirke ===
Med benevnelsen «den ortodokse kirke» betegnes her de kirker som kan direkte tilbakeføres til ett av de oldkirkelige patriarkater med unntak av patriarkatet Roma, som utgjør den vestlige, romersk-katolske kirke. De øvrige oldkirkelige patriarkatene er Jerusalem, Antiokia, Alexandria og Konstantinopel. I tillegg kommer patriarkatet Moskva som senere er blitt opphøyet til samme status som de øvrige. Til avgrensningen av begrepet ortodoks kristendom hører også at kirkene anerkjenner de sju første økumeniske konsiler. Dermed utelates i denne sammenheng de såkalte orientalske ortodokse kirker, som kun anerkjenner konsilene frem til Khalkedon-konsilet i 451. En rekke andre mindre kirker med navnet ortodoks i seg, som flere ortodokse emigrantkirke, da særlig i USA, står også utenfor, da disse i høyst varierende grad er anerkjent av de etablerte (de kanoniske) ortodokse kirkene. Enkelte ortodokse kirker har også selv stilt seg utenfor felles kommunion med de øvrige.
==== Omfang og organisasjon ====
Ortodoks kristendom, som ofte også omtales som bysantinsk, består av en gruppe autokefale (gresk: kefalæ – hode, autokefal: sitt eget hode) kirker som ikke står under noen felles, overnasjonal styring, men som er forenet i felles tro og felles liturgisk praksis. Ordet ortodoks utgår fra det greske doksa, som betyr "lovprisning". Ortodoksi betyr "rett lovprisning"/"rett lovprisning", dvs. rett gudsdyrkelse. Det er denne rette gudsdyrkelse, slik den skjer i den guddommelige liturgi, som er det forenende og sammenbindende element mellom de ortodokse kirker. Patriarken av Konstantinopel regnes av de andre patriarker som den første blant likemenn og har visse juridiske forrettigheter, men han har ingen styringsmyndighet over de enkelte kirkene.
I tillegg til de autokefale kirkene kommer en gruppe autonome kirker, som eksempelvis den estiske ortodokse kirke og den finske ortodokse kirke. Autonome kirker er som de autokefale selvstyrte, men de står i forbindelse med en moderkirke som deres biskoper må godkjennes av. Autonome kirker forekommer som oftest i land der kirken er minoritetskirke og hvor medlemmene har annen etnisk opprinnelse. Dette er eksempelvis tilfelle i Estland, der medlemmene av den ortodokse kirke tilhører landets russiske minoritet.
Historisk er det Midtøsten og Lilleasia som er det sentrale området hvor ortodoks kristendom har vært dominerende. Etter at disse områdene har fått islamsk dominans, er hovedområdene for ortodoks kristendom i dag Øst-Europa og Balkan. Russland, Hviterussland, Moldova, Ukraina, Georgia, Romania, Bulgaria, Hellas, Kypros, Nord-Makedonia, Serbia og Montenegro har alle et ortodokst flertall. Ortodokse minoriteter finnes i Sør-India, Estland, Finland, Latvia, Litauen, Polen, Slovakia, Ungarn, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Libanon, Syria og Jordan. I USA, Canada, Frankrike og Australia finnes det større grupper av ortodokse emigrantkirker.
Til sammen danner de ulike autokefale og autonome kirkene det nest største kirkesamfunn i kristenheten. Den største av de ortodokse kirkene er den russisk-ortodokse kirke, den rumensk-ortodokse kirke og den gresk-ortodokse kirke.
==== Særtrekk ====
Teologisk skiller ortodoks kristendom seg kun marginalt fra katolsk, selv om visse teologiske lærepunkter betones noe ulikt og har vært opphav til betydelige kontroverser gjennom århundrene. Striden om filioque – spørsmålet om Ånden utgår fra Faren og Sønnen eller bare utgår fra Faren, som var den opprinnelige formulering i den nikenske trosbekjennelse – ble før det store skisma i 1054 det altoverskyggende teologiske stridspunkt som for alvor skulle skille kirkene fra hverandre.
Andre forhold har også gitt opphav til teologisk uenighet. Selv om uenigheten aldri har stukket særlig dypt, har den likevel fungert som en legitimering av kirkenes gjensidige behov for å mistenkeliggjøre og fordømme hverandre. Eksempelvis har de ulike praksisene med å bruke syret (ortodoks) og usyret (katolsk) brød til nattverden gitt opphav til gjensidig fordømmelse. Den ortodokse kirke har også uttrykt seg sterkt negativt om den katolske kirkes skolastiske tradisjon - bestrebelsen på å forene tro og fornuft, teologi og filosofi. Ortodoks kristendom er fremmed for vestlig rasjonalisme og vektlegger i mye større grad den mystiske dimensjon i troen. Innen den ortodokse kirke er hele trosinnholdet mystisk, sakramentene omtales eksempelvis ofte som mysterier fremfor sakramenter. Gud verken kan eller skal forstås, han skal tilbes og æres. Prekenen har en høyst marginal plass i gudstjenesten. Guds mysterier kan ikke utlegges med menneskelige ord. Høydepunktet i liturgien er kommunionen, foreningen av guddommelig og menneskelig i Kristus. Målet for det kristne liv er å gjenfinne det tapte gudsbilde i oss selv gjennom kommunion med Kristus.
Intet av dette er prinsipielt fremmed for katolsk teologi, men tvert imot forsterkninger av hva den katolske kirke selv lærer. I dag vil mange mene at de teologiske kontroversene kirkene imellom mer har vært påskudd for å legitimere egen identitet enn uttrykk for reelle forskjeller.
Hovedforskjellen mellom katolsk og ortodoks kristendom ligger derfor først og fremst i den ulike historiske utvikling og de ulike tradisjoner som har vokst frem i henholdsvis den vestlige og østlige del av kristenheten, og som over mange hundre år resulterte i at kirkene gradvis ble fremmedgjorte for hverandre.
Denne fremmedgjøringen begynte med den romerske keisers forflytning fra Roma til Konstantinopel, som åpnet for en sterk bysantinsk påvirkning på vestlige område, noe som fortsatt kan ses i bl.a. de mange fantastiske kirkene i Ravenna i Italia, der noen av de eldste eksempler på kristen ikonografi kan studeres. Med det vestlige Romerrikets sammenbrudd trådte paven inn i det maktvakuum som keiseren etterlot. Paven så på seg selv som keiserens arvtaker og overtok sågar hans tittel – Pontifex maximus – den høyeste brobygger. Den katolske kirkes rolle og kristendommens videre utbredelse i vest ble derfor i ekstrem grad politisert. I øst, der keiserdømmet ennå var intakt, ble ikke kirkens rolle politisert på samme måte. Dette har gitt de to kirkene svært ulike særpreg. Mens den katolske kirke i langt større grad betoner den kirkelige autoritet og kirkens hierarkiske og overnasjonale struktur, ligger tyngdepunktet i den ortodokse kristenhet i fromhetslivet – i feiringen av den guddommelige liturgi. Politisk har den ortodokse kirke spilt en mer passiv rolle og kunnet tilpasse seg de mest forskjelligartede politiske regimer, selv når disse stod i åpen opposisjon til kristendommen. Mest fremtredende har dette vært i Russland, der den ortodokse kirke gikk fra å være tsarveldets nærmeste allierte til – med unntak av perioder med brutal forfølgelse – å tilpasse seg et radikalt annerledes samfunnssystem relativt friksjonsfritt.
Dels kan denne siden av den ortodokse kirke forstås som en refleks av dens himmelvendthet som gjør at den opptrer passivt og undertiden likegyldig i politiske spørsmål; dels er det en refleks av politisk nødvendighet. Hele den østlige kristenhet har gjennom store deler av sin historie vært tvunget til å overleve kringsatt av fiendtlige ideologier – i første rekke av et ekspansivt islam som underla seg mesteparten av den østlige kristenhets gamle områder, dernest kommunismen.
Det er i det hele tatt et særtrekk ved den ortodokse kirke at den er utpreget nasjonal i sin karakter og alltid opptrer som en nær forbunden til statsmakten i de land hvor den er dominerende. Dette er helt motsatt av den katolske kirke, som er internasjonal i sin karakter og med overnasjonal styring. I vest har dette gitt opphav til utallige og til dels dramatiske spenninger mellom kirke og statsmakt, ikke minst i den vedvarende konflikt mellom pave og keiser i middelalderen. Stikk motsatt av den ortodokse kirke trer den katolske gjerne inn på den politiske scene og påvirker politiske prosesser. Det mest nærliggende eksempel i nyere tid er den altavgjørende rolle som den katolske kirke spilte i de hendelser som ledet frem til kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa på 1980-tallet. Noe lignende hadde ikke vært tenkelig på ortodoks side. Kirkens nasjonale tilknytning innebærer også at de ortodokse kirkene innbyrdes kan ha et svært anstrengt forhold til hverandre.
Den ortodokse kirke oppfatter seg selv som en mer opprinnelig kirke enn den katolske. Historisk sett er dette korrekt. Den ortodokse kirke står i ubrutt forlengelse av den kirke som utviklet seg i de første kristne områder i Midtøsten og Lilleasia. Den ortodokse kirke anser at det er den katolske kirke som har brutt med seg, ikke omvendt. Den ortodokse kirkes fiendtlighet overfor Romerkirken har alltid vært mer uttalt enn motsatt vei. Det skyldes Romas krav på overhøyhet og pavens oppfatning av å stå i en særstilling blant de øvrige patriarker. I den østlige kristenhet har dette naturlig nok forsterket behovet for å markere sin uavhengighet av Roma. Graden av fiendtlighet vis-à-vis Roma har imidlertid vært ulik de ortodokse kirker imellom. Mens noen anser den katolske kirke som kjettersk, står andre i nær forbindelse til Roma. Noen få mindre ortodokse kirker har sågar sett den katolske kirkes overnasjonalitet som en fordel og lagt seg inn under Romas overhøyhet. I slike tilfeller har de ortodokse kirkene ubeskåret rett til å videreføre sin ortodokse tradisjon.
På offisielt plan har den gjensidige fordømmelsen opphørt, og de to kirkene anerkjenner hverandre i dag fullt ut som sanne kirker. Men det er ikke Interkommunion begge veier, (dvs. at medlemmer av det ene kirkesamfunn mottar sakramentene i det annet). Romerkirken inviterer ortodokse til sitt nattverdsbord (Vedtatt i 2.Vatikankonsil), men dette er ennå ikke blitt en realitet og må behandles på et panortodoks konsil. Ingen av kirkene er åpne for nattverd mellom dem og protestantiske kirkesamfunn. Dåpen i "Faderens, Sønnens og Den Hellige ånds navn" gjelder som gyldig ved en konvertering. Noe nærmere aksept og tilnærming til protestantiske kirker er blitt problematisert ved at disse har åpnet for kvinnelige prester og biskoper. Det samme gjelder en teologisk usikker nattverds lære i de protestantiske kirker.
==== Fromhetsliv og spiritualitet ====
Sentralt i ortodoks spiritualitet og fromhetsliv står ikonene, billedlige fremstillinger av hellige menn og kvinner, og selvsagt også av Kristus selv og av jomfru Maria. Bruken av bilder i den kristne kult har en meget lang og turbulent historie i kristendommen. Det gamle testamentet har billedforbud, slik det fortsatt er innenfor jødedom og islam. Selv om bruk av bilder kan spores tilbake til den første kristne tid, ble billedforbudet til å begynne med videreført i kristendommen, fordi bruk av bilder i kulten ble sett i sammenheng med keiserkulten og oppfattet som hedensk. Da hedendommen i det 4. århundre etter hvert ble trengt tilbake, ble behovet for en slik frontmarkering mindre påtrengende. Bruk av bilder i gudsdyrkelsen bredte seg og fikk etter hvert stort folkelig nedslag, særlig i den østlige kristenhet. Da keiser Leo III innførte billedforbud i 730, tvang det seg frem en teologisk avklaring, og som var opphavet til den ikonoklastiske strid, som pågikk med stor heftighet utover hele 700-tallet. Det sentrale navn her er Johannes av Damaskus, som ble billedkultens klassiske teolog.
Den teologiske begrunnelse for billedkulten kan kort oppsummeres slik: Ved Guds inkarnasjon i Jesus Kristus, har han gitt seg til kjenne i det synlige og materielle. På samme måte som Kristus er bærer av Guds hellighet helt og fullt, slik er bilder av hellige personer bærer av den samme hellighet som personene de fremstiller har. Ortodoks kristendom er fremmed for den partikularisme som er utbredt i vestlig tradisjon, der tingenes enhet tenderer mot å splittes opp. Etter ortodoks oppfatning er et bilde hva det fremstiller.
Billedforbud er derfor ikke bare et spørsmål om ulike teologiske posisjoner, men etter ortodoks oppfatning en heresi, en vranglære, i seg selv. Ikonene er evangeliet fortalt til øynene, de er vinduer inn til en guddommelig virkelighet, et tynt slør mellom himmel og jord, guddommelig og menneskelig. Alle ortodokse kirker har en ikonostas – en billedvegg som atskiller alterområdet i kirken fra området hvor menigheten oppholder seg. Liturgien er et mysterium som utfolder seg bak ikonostasen. Først ved kommunionen kommer presten ut med de innviede nattverdelementer til de troende. Alle ortodokse hjem har også ikoner som benyttes i husandakter.
Selv om bildet har en langt mer fremtredende plass i østlig kristenhet enn i vestlig, gjelder det i den ortodokse kirke langt strengere regler for bruken og utformingen av bildene. Ikonet har strenge sjangergrenser som ikke kan overskrides. Blant annet er tredimensjonale bilder ikke tillatt. Tredimensjonalitens funksjon i bildet er å fremkalle illusjon. Dermed inntrer en distinksjon mellom bildet selv og hva det representerer. Dette er fremmed for ortodoks tankegang. Et ikon er derfor alltid todimensjonalt. Bildet illuderer ikke, det er hva det fremstiller. Et bilde av Kristus er en bærer av Kristus. Sagt på en annen måte: Det uendelige er rommet i det endelige.
Ortodoks spiritualitet er sammenlignet med den vestlige i alle dens avskygninger langt mer ekspressiv og med en mye sterkere betoning av Guds storhet og velde og Kristus som den seirende og triumferende. Den vestlige spiritualitets sterkere betoning av Kristi lidelse og smerte er langt mindre aksentuert. Faste og askese har imidlertid en sentral plass, ikke minst innen munkevesenet, som i likhet med i den vestlige kristenhet har tradisjoner tilbake til den første kristne tid.
Prester må ikke være sølibatære som i den katolske kirke. Biskoper rekrutteres imidlertid alltid fra munkevesenet, og har således ikke anledning til å gifte seg.
=== Orientalsk kristendom ===
Noen kirkesamfunn lar seg ikke innordne i verken katolsk, ortodoks eller protestantisk. Dette gjelder spesielt kirkesamfunn i Midtøsten og Øst-Afrika, som er av meget gammel opprinnelse, men som av enten politiske eller teologiske årsaker har blitt isolert fra den øvrige kristenhet og ivaretatt tradisjoner som er distinkt forskjellige. Flere av disse kirkene er i dag ganske små og isolerte enklaver i overveiende muslimske områder, mens derimot den armenske apostoliske kirke, den koptiske kirke i Egypt og den abbysinske kirke i Etiopia (som er navnet på den koptiske kirke i Etiopia) omfatter mange millioner medlemmer.
I Armenia er så å si hele befolkningen medlemmer av Den armenske apostoliske kirke. Kirken har en monofysittisk kristologi og er ikke i kommunion med noe annet kirkesamfunn. Det finnes små armenske minoriteter i land som Syria, Iran og Tyrkia, samt i armenske emigrantmiljøer i vestlige land, som Frankrike, USA, Brasil og Sverige. En del av den armenske apostoliske kirke brøt på 1900-tallet ut under navnet den armenske katolske kirke, som er unert med Roma, men med sin egenart og liturgiske praksis intakt.
I Etiopia er den koptiske kirke eller den abbysinske kirke den dominerende religion, men ettersom det moderne Etiopia i dag også omfatter islamske områder, utgjør medlemmene av denne kirken i dag ca. halvparten av landets befolkning. Dette kirkesamfunnet har også en knapp halvpart av befolkningen i Eritrea og utgjør en stor minoritet på flere millioner i Egypt. Den koptiske kirke har i likhet med den armenske kirke en monofysittisk kristologi. Etiopia og Armenia var de to første land i verden som allerede på begynnelsen av 300-tallet antok kristendommen som nasjonal religion.
=== Utviklingstrekk ===
Kristendommen som helhet, både protestantisk og katolsk, er på fremmarsj i Afrika, spesielt sør for Sahara, men i de senere år også blant muslimer nord for Sahara. I år 1900 var det kun 8,7 millioner kristne i Afrika. Dette har vokst til 390 millioner i dag og vil sannsynligvis vokse ytterligere til 600 millioner i 2025. I dag er det mer enn 1,5 millioner kirker i verdensdelen. Grunnen til denne veksten er som oftest konverteringer fra tradisjonelle afrikanske religioner eller islam. Ifølge kilder konverterer 6 millioner afrikanske muslimer til kristendom hvert år.Kristendommen opplever og en del framgang i Asia, spesielt India, Iran, Kina og Sør-Korea. Kristendommen mister derimot tilhengere i Europa, Canada, Australia, New Zealand og USA. Ungdommer i den vestlige verden er kjent for å ikke være så religiøse, men ifølge en undersøkelse gjort av den anerkjente tyske Bertelsmann Stiftelsen, ber 57 % av USAs ungdommer daglig. Dette er ikke like vanlig i Europa, selv om for eksempel britiske ungdommer er mer religiøse enn den eldre generasjonen. Andelen amerikanere som går i kirken hver søndag har holdt seg stabilt på 40 % de siste årene. I Sør-Amerika er nesten 92,7 % av befolkningen kristne og stadig flere indianere konverterer til kristendom. Innen kristendommen er det karismatiske protestantiske bevegelser som har raskest vekst, mens tradisjonelle protestantiske kirkesamfunn har tilbakegang. Økende inn- og utvandring fører også til endringer i det religiøse landskapet. Tidligere fraværende religioner som islam, hinduisme og buddhisme gjør seg etter hvert markant gjeldende på tradisjonelt kristne områder og har en voksende befolkningsandel både i Europa og Nord-Amerika, mens muslimer får en lavere befolkningsandel i særlig Afrika.
En viktig side av dagens utvikling er kristendommens stilling i de tidligere kommunistiske landene i Øst-Europa etter årtier med åpen religionsfiendtlighet. I Russland vender et betydelig antall tilbake til den russiske ortodokse kirke. Det samme skjer i Ukraina og Kroatia. Denne utviklingen er derimot ikke til stede i tidligere kommunistiske land som Estland og Tsjekkia, ei heller i de deler av Tyskland som var omfattet av det tidligere DDR. I Polen, som er ett av de mest homogene katolske land i verden, opplever kirken tilbakegang. I Midtøsten har antallet og andelen kristne synket betraktelig de siste århundrene. På begynnelsen av 1900-tallet var det nærmere 85 % kristne i Libanon, og dette har synket til 40 % i dag. I den Libanesiske diasporaen er det en majoritet av kristne, mens i landet er det en majoritet av muslimer. Selv om mange kristne flytter ut i like stor grad som før, er det i dag flere og flere muslimer i Midtøsten som konverterer til kristendom, noe som gjør at antallet og andelen kristne har sluttet å synke. I den arabiske diasporaen er det en svært stor andel kristne. Blant de 3,5 millione arabere i USA er 63 % kristne og 24 % muslimer. En del av disse er kristne eks-muslimer som velger å flytte vekk fra den arabiske verden. I nabolandet Mexico bor det 1,1 millioner arabere og den muslimske befolkningen i landet teller 25 000, noe som betyr at nesten alle araberene i landet er kristne, deriblant verdens rikeste person, Carlos Slim. Kristne er også i stor majoritet blant arabere i Argentina, Brasil, Canada, Chile og de fleste andre land på kontinentet.
Ifølge forfatteren David B. Barrett har Pinsebevegelsen vokst fra 72 millioner tilhengere i 70-årene til 525 millioner i år 2000. Prostestantisme i Vietnam vokste med 600 % fra 1995 til 2005. I Nigeria, har andelen kristne vokst fra 21,4 % i 1953 til 48,2 % i 2003. I Sør-Afrika, har pinsebevegelsen vokst fra 0,2 % i 1951 til 7,6 % i 2001. I Sør-Korea har andelen kristne økt fra 20,7 % i 1985 til 29,2 % i 2005.Til venstre: En liste over de 25 landene med flest kristne.
Til høyre: En liste over de 25 landene med høyest andel kristne.
== Historie ==
=== Urkirken ===
Urkirkens historie omfatter tiden fra den første kirkes etablering etter Jesu død og oppstandelse frem til ca. år 100.
Ifølge kristen tro startet kristendommen som en av mange andre små jødiske sekter i samtiden bestående av Jesu disipler og kretsen rundt dem. Jesus fra Nasaret var deres lærer. Han talte i lignelser, gjorde godt mot mennesker, utfordret det religiøse maktapparatet og helbredet syke. Først gradvis innvier han sine disipler i sin «messianske hemmelighet» – at han er Guds Sønn; jødenes Messias; at han skal lide og dø og oppstå på den tredje dag.
Hans budskap er eskatologisk – at tiden står ved sitt endelige opphør da Guds rike skal bryte frem. Først da hans jordiske gjerning var nær fullbyrdet, erkjenner disiplene at han er den Messias som han hadde sagt.
Før sin lidelse og død i den jødiske påsken spiser han påskemåltidet med sine disipler og innstifter det til minne om seg.
Han dømmes deretter for gudsbespottelse i det jødiske Sanhedrin og dømmes til døden ved korsfestelse av den romerske prefekten Pilatus.
På den tredje dag står han opp fra de døde, bevitnet først av Maria Magdalena i følge med noen andre kvinner og senere av disiplene. Den oppstandne står frem for dem som en både fysisk og en metafysisk skikkelse – hans legeme er herliggjort, han går gjennom vegger og dører – og disiplene kjenner ham først ikke igjen.
I førti dager etter sin oppstandelse klargjør Jesus sitt budskap for disiplene, at han er gitt all makt i himmel og på jord. Han innvier apostlene til å videreføre hans jordiske gjerning, de skal vokte hans hjord, fø hans lam, døpe i hans navn og gjøre alle folkeslag til hans disipler. Selv skal han fare bort for å innta sin himmelske kongetrone, der han sammen med Faren skal regjere inntil tidens opphør, da han skal komme igjen til jorden for å holde dom over levende og døde.
Kristi himmelfartsdag tas han bort fra disiplenes øyne, men ti dager senere, på pinsedagen mottar disiplene Den hellige ånd, tre tusen mennesker døpes. Den første kirke – urkirken – er dermed etablert i Jerusalem. Virksomheten i denne første kirke er beskrevet i Apostlenes gjerninger.
Deretter begynte en omfattende misjonsvirksomhet, først i den jødiske diaspora inne på det gresk-romerske kulturområdet, i Antiokia og Alexandria hvorfra den spredte seg til nye områder i Lilleasia, til Korint, Kypros Malta, Roma, til nåværende irakiske områder, etter tradisjonen også helt til India. Kristendommen var i denne fase og i lang tid fremover en byreligion.
I år 49 avholdes det såkalte apostelmøtet. I perioden fra ca. år 65 til år 90 er de fire evangelier blitt til. Etter 10-20 år etter kirkens etablering er kristne menigheter dannet i hele det gresk-romerske kulturområdet.
Allerede i den første tid oppsto kristenforfølgelser, først fra jødene, deretter fra romerske myndigheter. Kirkens protomartyr er Stefan diakonen, som ble steinet til døde i Jerusalem. Et stort antall av apostlene led martyrdøden, blant disse apostelen Peter, som var Romas første biskop, apostelen Paulus samt apostlene Jakob og Andreas. Apostelen Paulus hadde selv før sin omvendelse vært delaktig i forfølgelser, da under navnet Saulus.
Paulus er ved siden av Jesus kristendommens viktigste person, idet det er han som etter sin omvendelse formulerer kristendommens universelle perspektiv som gjør det mulig for den første kirke å bryte med sin jødiske sektstatus, innta det hellenistiske kulturområdet og bli en verdensreligion. Paulus formulerer dette perspektivet i sitt kjente utsagn «Her er ikke lenger jøde eller greker, mann eller kvinne, slave eller fri, dere er alle ett i Jesus Kristus».
Utenom de kanoniserte skrifter som inngår i Bibelen, har vi en rekke andre kristne kilder fra denne tidligste fase, blant de viktigste er de apostoliske fedre, Barnabas' skrifter (død ca. år 60, Ignatius av Antiokias brev (død ca. år 100), paven Klemens av Alexandria (død ca. år 97), Polykarp (død ca. 155), Papias (død ca. 130) og Hermas' hyrde. Blant skrifter som for øvrig tilskrives de apostoliske fedre, er Didache, den første kristne lærebok. Av ikke-kristne kilder som beskriver kristendommen i dens tidligste fase er den romerske forfatteren og juristen Plinius, som i et brev til keiseren undrende forteller om de kristne at de «tilber Kristus liksom en gud». I tillegg kommer den den jødiske historikeren Josefus.
Divergerende teologiske oppfatninger gjorde seg gjeldende allerede i den første tid. Den første vranglære som urkirken tok oppgjør med, var Markion, som hadde mange tilhengere i Roma, og som hevdet et gnostisk syn på Kristus.
=== Oldkirken ===
Oldkirken omfatter tiden fra ca. år 100 – 150 frem til Milanoediktet i 313 etablerte trosfrihet for kristne under keiser Konstantin den store.
Oldkirken omfatter kristendommens videre etablering innenfor det gresk-romerske området og de første etableringer ved imperiets yttergrenser i Nord-Afrika og Frankrike, samt også utenfor imperiets område i Armenia og Etiopia.
Oldkirken er apologetenes og kirkefedrenes tid. Apologetene og kirkefedrene utformer den første kristne teologi og utvikler et forsvar for kristendommen i møte med gresk-romersk kultur og indrekirkelige vranglærer, i første rekke kristne varianter av gnostisismen samt donatismen, montanismen, mandeismen, manikeismen og en rekke synkretistiske retninger. Pågående debatt om forståelsen av Guds vesen og Kristi natur. Den fremste av apologetene er Justin Martyr og Tertullian. Kirkefedrene og deres skrifter utgjør et stort antall. De fremste av dem i denne tidlige fase er Ignatius av Antiokia, Origenes, Cyprianus, Ireneus og Klemens av Alexandria.
Kirken og gudstjenestefeiringen antar en struktur og organisatorisk form som i hovedtrekkene sammenfaller med dagens.
Kristne blir – i flere forskjellige bølger – utsatt for intense forfølgelser fra romerske myndigheter. Konsiler avholdes i Roma, Karthago og Antiokia.
=== Middelalderen ===
Middelalderen omfatter her perioden fra Konstantin den store og ediktet i Milano i 312 til Martin Luther og reformasjonen i første halvpart av 1500-tallet.
==== Tidlig middelalder ====
===== 300-tallet =====
Keiser Konstantin den store konverterer til kristendommen i 312, innfører trosfrihet for de kristne, Milanoediktet i 313 erklærer at Romerriket skal forholde seg nøytral i religiøse spørsmål.
Pågående debatt omkring teologiske vranglærer, oppgjør med arianismen og donatismen, som er utbredt i Nord-Afrika, treenighetslæren formuleres på kirkemøtet i Nikea i 325 med brodd mot arianismen.
Ediktet i Thessaloniki i 380 markerer slutten på nominell trosfrihet i Romerriket, og er et stort skritt på veien til å gjøre kristendommen til romersk statsreligion.
Nytt kirkemøte i Konstantinopel i 385 (det andre økumeniske konsil med ny fordømmelse av arianismen).
Gravkirken i Jerusalem innvies 335, Fødselskirken i Betlehem i 326.
Keiseren flytter til Bysants, Romerriket deles endegyldig i vestriket og østriket i 385.
Folkevandring, isk og vestgotisk invasjon, den visigotiske kongen Wulfila oversetter Det nye testamentet til visigotisk.
Østlig og vestlig kristendom utvikler seg bort fra hverandre.
Kristendommen spres i Frankrike og en Mariakirke bygges i Chartres, spres til England og Irland.
Fastleggelse av en den bibelske kanon ved kirkemøtet i Karthago i 394.Sentrale personligheter:
Augustin, konverterer til kristendommen, kirkelærer, biskop av Hippo, skriver sitt epokegjørende verk Confessiones i 399.
Ambrosius, biskop av Milano, Athanasius, biskop av Alexandria,
Johannes Chrysostomos, patriark av Konstantinopel, kirkefar og kirkelærer, kjent som predikant og for sin kamp mot arianismen, har gitt navn til den guddommelige liturgi,
Martin av Tours – biskop, kjent for sin godhet mot fattige, opphav til mortensmesse og mortensgås
Basilios den store, reformator av munkevesenet i østkirken
Hieronymus – kirkelærer og helgen, oversatte Bibelen fra gresk til latin (Vulgata)
===== 400-tallet =====
Nye bibeloversettelser til latin (Vulgata), armensk, aramaisk
forfølgelser i Alexandria
kristendommen spres sørover i Nord-Afrika (Egypt og Sudan)
Klodvig I tar kristendommen til frankerrikets religion, germanermisjon
pågående debatter rundt teologiske læreavvik, nestorianisme, monofysittisme og pelagianisme
de orientalske ortodokse kirker antar nestorianismen, den syriske ortodokse kirke splittes
kirkemøtet i Efesos i 431 (det tredje økumeniske konsil) fordømmer pelagianismen
konsilet i Khalkedon 451 (det fjerde økumeniske konsil) fordømmer nestorianere og monofysitter
Benedikt av Nursia stifter benediktinerordenen
det vestromerske imperiet faller for germanerkongen Odoaker, keiserdømmet består i øst med sete i Konstantinopel
paven gjør krav på overhøyhet, antar tittelen «Vicarius Christi» – Kristi vikar og ser på seg selv som videreføring av det vestromerske keiserdømme og antar den gamle romerske keisers tittel, Pontifex Maximus – den høyeste brobygger. Kimen til middelalderens langvarige strid mellom pave- og keiserdømme er lagt.
===== 500 - 900-tallet =====
Arianismen sprer seg fortsatt, nå inn på germanske områder
Wales kristnes, østgotere og vestgotere kristnes, germanermisjon
det sjette økumeniske konsil i Konstantinopel med nye fordømmelser av arianismen, nestorianismen og monofysittismen.
Gregor den store blir pave i 590, pavedømmet "rykker fra" Østkirken og pavedømmet blir mer og mer synonymt med "det nye Roma", keiserrikets arvtaker.
Islamsk ekspansjon, Karl Martell stopper islamsk ekspansjon i Europa ved Poitiers i 732
kristendommen ekspanderer i slaviske områder
den ikonoklastiske strid - strid om bildets status i gudsdyrkelsen, billedstormere fordømmes ved det sjuende økumeniske konsil i Nikea i 787. Den sentrale østkirkelige teolog er Johannes Damaskenus
En betydningsfull klosterreform utgår i 910 fra benediktinerklosteret Cluny i Frankrike
Karl den store lar seg som den første tysk-romerske keiser krone av en pave i år 800
Olav Tryggvason tar kristendommen i 994
==== Høymiddelalderen ====
===== 1000-tallet =====
Olav Haraldsson lider martyrdøden i 1030, kristningen av Norge
Pave Benedikt VIII tilføyer i 1054 offisielt filioque til den nikenske trosbekjennelsen og det store skisma mellom Østkirken og Vestkirken er et faktum
Anselm av Canterbury, skolastikkens far, det ontologiske gudsbevis
Pave Gregor VII ekskommuniserer keiser Henrik IV. Pavemakten ved sitt høydepunkt. Bannlysningen trukket tilbake etter keiserens Canossagang
Abelard videreutvikler den skolastiske teologien
Under tyrkisk herredømme stenger muslimene pilegrimsveien til Jerusalem. Grunnlaget for korstogene legges
Bernhard av Clairvaux, sin tids fremste kirkelige personlighet, fødes i 1093, reformer innledes i klostervesenet, Cistercienserordenen grunnlegges
Russland tar kristendommen i 1088
Det første store korstog 1096–1099. Herredømmet over Det hellige land vinnes midlertidig tilbake
===== 1100-tallet =====
Omfattende krikebygging, flere av de store middelalderkatedralene påbegynnes i dette århundret
Sigurd Jorsalfare drar på korstog til Jerusalem 1107–1110
Lombardius, skoledannende skolastiker hvis teologiske verker ble normgivende
Investiturstriden – spørsmålet om kongers og fyrsters rett til å utnevne kirkelige embeter
Valdenserne, en heretisk sekt stiftet av Peter Waldo, bryter med kirken og danner et "protestantisk" kirkesamfunn 300 år før Martin Luther. Valdenserne understreket Skriftens autoritet og avviste sakramentene som nødvendige for frelse. Rester av valdensiske menigheter tas etter reformasjonen opp i den kalvinske kirke.
Heretiske beveglser i Spania og Sør-Frankrike – katarer og albigensere
Det andre store korstog 1147–1148, sterkt oppildnet av Bernhard av Clairvaux. Korstoget ender med katastrofe. Østkirken og Vestkirken legger skylden på hverandre – kløften mellom øst og vest utdypes.
De første universiteter grunnlegges i Paris og Oxford
Tredje Laterankonsil – oppgjør med valdenserne
Muslimene gjeninntar herredømmet over Jerusalem i 1187
Frans av Assisi fødes i 1181
Det tredje store korstog i 1189–1192. Forsøket på å ta tilbake Jerusalem er mislykket. Korstogene fører også til kontakt mellom kristne og muslimske intellektuelle. Fornyet kunnskap om gresk kultur og filosofi
===== 1200-tallet =====
Det fjerde store korstog 1200–1204. Det avsluttes med at Konstantinopel – hovedsetet for den ortodokse kirke – plyndres.
Pave Innocens III innstifter i 1209 inkvisisjonen for å møte trusselen fra valdenserne
Barnekorstoget sendes ut i 1212. Man trodde at fordi barna var rene av hjertet, ville de på overnaturlig vis kunne ta tilbake herredømmet over Jerusalem
Fjerde Laterankonsil fordømmer valdenserne i 1215. En 600 år lang forfølgelse innledes. Transsubstansiasjonslæren formuleres
Dominikanerordenen stiftes i 1216 for å propagandere mot heretikerne. Sender ut misjonærer blant jøder, muslimer og spanske heretikere (albigensere). Misjonærer sendes også til Skandinavia. Ordenen etableres blant annet i Oslo og i Sigtuna
Det femte store korstog 1219–1221, Frans av Assisi er med og preker fredsbudskap for sultanen
Fransiskanerordenen formelt stiftet og vokser hurtig
Frans av Assisi mottar de første stigmata i 1224
Thomas Aquinas, middelalderens fremste teolog, filosof og kirkelærer, medlem av Dominikanerordenen, blir født i 1224. Forfatter av Summa Theologica, midderalderkirkens teologiske hovedverk
Det sjette store korstog innledes i 1229. Gjennom en avtale med sultanen vinner keiseren Jerusalem tilbake
Det sjuende og siste korstog i 1248 fører til at den franske kongen Ludvig IX beseires.
Forsøk på rekonsiliering mellom Østkirken og Vestkirken under konsilet i Lyon i 1274
Universaliestriden – dominikanere mot fransiskanere
==== Senmiddelalderen ====
===== 1300-tallet =====
1309–1377 «Kirkens babylonske fangenskap» – paven flytter til Avignon i Sør-Frankrike, pavedømmet er pro-fransk.
Tempelherreordenens stormester Jaques de Molay, brennes på bålet i Paris i 1314
Hundreårskrigen begynner i 1337
John Wyclif, førreformatorisk teologi ved Oxford kritiserer kirken, forkaster pavedømmet og helgendyrkelse, hevder Bibelen er eneste autoritet. Oversetter Vulgata til engelsk, dømt som kjetter, regnes som far til moderne bibeloversettelser.
Katarina av Siena
Thomas a Kempis epokegjørende verk «Kristi etterfølgelse»
Gotiske katedraler
===== 1400-tallet =====
Jan Hus, førreformatorisk teolog fra Böhmen, dømt til døden på bålet for kjetteri i Konstanz i 1415
Konsilet i Konstanz 1414–1418 fører skismaet innen pavedømmet til ende og velger ny pave.
Jeanne d’Arcs martyrdød i 1431.
Nikolaus av Cusa, kardinal og filosof, hevder at universet er uendelig i 1433
Johann Gutenberg og Gutenbergbibelen, 1452
Konstantinopel faller i 1453, Det østromerske keiserdømme er over, kirkens hovedsete i øst blir muslimsk. Fortsatt muslimsk ekspansjon i øst
Den spanske inkvisisjon begynner i 1478, i 1492 opphører muslimsk herredømme i Spania, jøder og muslimer fordrives under dronning Isabella
Girolamo Savonarola, italiensk dominikaner, ekskommuniseres og henrettes Firenze i 1498
=== Renessanse - reformasjon og motreformasjon ===
==== 1500-tallet ====
Erasmus fra Rotterdam 1503, kristen humanisme
Grunnsteinen til den nye Peterskirken i Roma legges i 1506
Michelangelo utsmykker det sixtinske kapell i 1508–1512
Martin Luther slår opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg i 1517. Reformasjonen begynner
Riksdagen i Worms, Luther nekter å tilbakekalle.
Ulrich Zwingli, reformasjon i Sveits i 1523
Døperbevegelsen (anabaptistene) etableres i 1525 i Sveits
Confessio Augustana – den lutherske reformasjons bekjennelsesskrift, utarbeidet av Philip Melanchthon i 1530
Henrik VIII, reformasjonen innføres i England i 1533
Reformasjonen innføres i Danmark og Norge i 1536 og 1537
Jean Calvin etablerer sin reformerte variant av protestantismen i Genève i 1536
Jesuittordenen etablert 1540
Tridentinerkonsilet 1545–1563 – den katolske motreformasjon begynner
Paven ber den polske kardinal Kopernikus om å komme til Roma for å presentere sine teorier. Paven finner dem meget interessante
Bartholomeusnatten, massakre på franske hugenotter i Paris i 1572
==== 1600-tallet ====
Giordano Bruno brennes på bålet i Roma 1600
Kolonialisering av Amerika og misjon
Trettiårskrigen begynner i 1618 – konfrontasjon mellom det katolske og det protestantiske Europa, den franske kardinal og utenriksminister Richelieu i allianse med protestantiske makter mot det habsburgske keiserdømmet. Franske hugenotter slås tilbake i 1628
Galileo Galilei tvinges å tilbakekalle sine teorier i 1633
Puritansk oppstand i England, den katolske kong Charles 1 halshugget i 1649
Kvekerbevegelsen etableres i 1650
Blaise Pascal, fransk kristen filosof, publiserer i 1656 sitt apologetiske hovedverk «Pensées»
Peter den store tiltrer som russisk tsar i 1682
«The Toleration Act» i 1689 gir engelske dissentere rett til å praktisere sin tro
=== Opplysning og modernitet ===
==== 1700-tallet ====
John Wesley og den metodistiske vekkelsen, 1738, brudd med den anglikanske kirke i 1795
Luthersk ortodoksi og pietisme
Johann Sebastian Bach og Georg Friedrich Händel
Opplysningstid og rasjonalisme
Omfattende jødeforfølgelser i Russland under Katarina den store
Immanuel Kant
Den franske revolusjon
Misjon blant urfolk, samer og inuitter
Ortodoks kristendom reetablerer seg i Jerusalem
==== 1800-tallet ====
Industrialisme, liberalisme, nasjonalisme og sosial uro. Frelsesarmeen stiftes i 1865
Det første vatikankonsil, dogmet om pavens ufeilbarlighet 1870. Katolsk motstand mot modernismen
Katolikker i Nederland bryter med Roma etter ufeilbarlighetsdogmet og etablerer den gammelkatolske kirke ved en synode i Utrecht i 1889
Amerikanske vekkelser til Europa, tysk indremisjonsvekkelse, Hans Nielsen Hauge, misjon i Afrika, bibelvekkelse
Charles Darwin
Søren Kierkegaards eksistensfilosofi og angrep på den etablerte kirke får sterk innflytelse på lavkirkelig vekkelse
Adolf von Harnack utgir «Das Wesen des Christentums» i 1900
==== 1900-tallet ====
Den allmektige Guds kirke
== Se også ==
Tidlig kristendom
Religion
Gud
Teologi
Åpenbaring
Profeter
Profeti
De ti bud
Katolisisme
== Referanser ==
== Litteratur ==
Tobiassen, T., Elstad, H. og Norderval, K.M. (2006): Kristendommen og kunst i vesteuropeisk kultur. Bilder og arkitektur. Fagbokforlaget.
Tobiassen, T., Grøm, R. og Selvik, T. (1994): Kyrkjespir og kyrkjespor. Hovudtrekk frå kyrkjehistoria. Det Norske Samlaget.
Solborg Bergljot: (2000): Jernalderen i Norge. 500 år før Kristus til 1030 år etter Kristus, Cappelen forlag |
41 | https://no.wikipedia.org/wiki/Nikolaj_Kondratjev | 2023-02-01 | Nikolaj Kondratjev | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 17. september', 'Kategori:Dødsfall i 1938', 'Kategori:Fødsler 4. mars', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Henrettede russere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Vitsjuga', 'Kategori:Personer henrettet ved skyting', 'Kategori:Russiske økonomer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Nikolaj Dmitrijevitsj Kondratjev (russisk Николай Дмитриевич Кондратьев, født 4. marsjul./ 16. mars 1892greg. i Galujevskaja ved Vitsjuga, henrettet 17. september 1938 i Kommunarka) var en russisk økonom og statistiker som i 1920-årene var med på å utarbeide den første sovjetiske femårsplanen. Han analyserte i den forbindelse hvilke faktorer som kunne stimulere til økonomisk vekst over tid.
| Nikolaj Dmitrijevitsj Kondratjev (russisk Николай Дмитриевич Кондратьев, født 4. marsjul./ 16. mars 1892greg. i Galujevskaja ved Vitsjuga, henrettet 17. september 1938 i Kommunarka) var en russisk økonom og statistiker som i 1920-årene var med på å utarbeide den første sovjetiske femårsplanen. Han analyserte i den forbindelse hvilke faktorer som kunne stimulere til økonomisk vekst over tid.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Kondratjev ble født i det sentrale europeiske Russland. Etter grunnskoletiden maktet ikke foreldrene å yte de nødvendige finansielle midler til å gi ham en høyere utdannelse. Den unge Kondratjev klarte å tilegne seg undervisningsstoffet på egen hånd og besto artium i 1911 som autodidakt.
=== Høyere studier, politisk engasjement ===
Han begynte samtidig å engasjere seg for demokrati og sosialisme i Russland. Dette førte til at han ble satt i fengsel flere ganger mellom 1905 og 1911. Han studerte jus ved Universitetet i St. Petersburg frem til 1915. Samtidig virket han som lærer for arbeidere.
=== Karriere ===
Etter studiene fikk han arbeid i forvaltningen i distriktet Petersburg. Tidlig i 1917 deltok han i februarrevolusjonen og ble så innvalgt i den forfatningsgivende nasjonalforsamling. Frem til bolsjevikenes oktoberrevolusjon høsten 1917 var han vise-ernæringsminister i Aleksandr Kerenskijs overgangsregjering.
I 1920 grunnla Kondratjev Konjunkturinstituttet i Moskva. Han var dermed med på det sovjetiske jordbrukets første femårsplan. Han gikk inn for markedsøkonomiske strukturer og ville ikke kollektivisere landbruket før det var blitt økonomisk mulig å anskaffe tilstrekkelig med storskala maskiner for jordbruksarbeidet.
Kondratjev er særlig kjent for sine teorier om 50-års bølger, også senere kalt Kondratjev-bølger. Blant annet den kjente økonomen Joseph Schumpeter skulle vise til hans teorier.
I 1926 forsøkte han empirisk å vise eksistensen av lange sykliske bølger i økonomien med periodelengder på 45-60 år. I bølgenes oppgangsfase er det sterk økonomisk vekst, og faser med høykonjunktur avbrytes bare av kortvarige, svake lavkonjunkturer. Nedgangsfasene kjennetegnes derimot av lav økonomisk vekst. Lavkonjunktur dominerer. De lange og dype lavkonjunkturene avbrytes kun av korte, svake høykonjunkturer, ifølge denne teorien.
Kondratjev kritiserte Josef Stalins plan for landbrukets kollektivisering. Det gjorde at han i 1928 fikk avskjed fra sin stilling som direktør for Instituttet for studier av handelsvirksomheter.
I 1930 ble han arrestert og dømt til fengselsopphold. Dommen hans ble gjennomgått på nytt i 1938 og omgjort til dødsstraff. Den ble eksekvert samme år, senere på dagen den dato han ble dødsdømt.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Leo Nefiodow: Der sechste Kondratieff. Wege zur Vollbeschäftigung im Zeitalter der Information. Rhein-Sieg Verlag, Sankt Augustin 2006, ISBN 978-3-9805144-5-3; 1996.
Leo Nefiodow: Kondratieffs Zyklen der Wirtschaft: an der Schwelle neuer Vollbeschäftigung? (Beiträge zur Theorie der Langen Wellen und ihrer praktischen Anwendung – ein interdisziplinärer Dialog); Busse Seewald, Herford 1998, ISBN 3-512-03177-3
Erik Händeler: Die Geschichte der Zukunft. Sozialverhalten heute und der Wohlstand von morgen (Kondratieffs Globalsicht). Brendow, Moers 2003, ISBN 3-87067-963-8; 2007, ISBN 978-3-87067-963-7.
samme: Kondratieffs Welt. Wohlstand nach der Industriegesellschaft. Brendow, Moers 2005, ISBN 3-86506-065-X.
samme: Die Wellen der Weltwirtschaft. I: G/Geschichte. September 2008, s. 6 ff.
samme: Gesundheit wird zum Wachstumsmotor. Die Ressourcen für Krankheitsreparatur werden immer knapper und der Innovationsdruck löst einen neuen Kondratieff-Strukturzyklus aus i Wachstumsmotor Gesundheit. Die Zukunft unseres Gesundheitssystems (herausgegeben von Friedrich Merz). Carl Hanser Verlag, München 2008, ISBN 3-446-41456-8.
Ulrich Hedtke: Stalin oder Kondratieff – Endspiel oder Innovation? Berlin 1990. |
42 | https://no.wikipedia.org/wiki/California | 2023-02-01 | California | ['Kategori:1850 i Nord-Amerika', 'Kategori:1872 i USA', 'Kategori:Artikler hvor hovedstad er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten bilde i infoboks med bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:California', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1850', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | For den brasilianske kommunen, se Califórnia.Staten California (engelsk: State of California, foreldet norsk: Kalifornien) er en delstat på vestkysten i USA. Det er delstaten med høyest innbyggertall, og er hjem til mer enn én av åtte amerikanere (38 millioner i 2013). California er den tredje største staten etter areal, kun mindre enn Texas og Alaska. California grenser til Oregon i nord, Nevada i øst, Arizona i sørøst, og Mexico i sør. Hovedstaden i California er Sacramento, og Los Angeles er delstatens største og USAs nest største by. Andre store byer er for eksempel San Diego, San Francisco, Long Beach og San Jose.
California har vært bebodd i mer enn 10 000 år, og var bosatt av mer enn 300 000 i førkolumbisk tid. En tredjedel av alle USAs indianere bodde på et tidspunkt i det som i dag er delstaten California.
Europeere besøkte staten for første gang på 1500-tallet og den ble kolonisert av Spania, som kalte området Alta California i det større territoriet Ny-Spania. Da Mexico fikk selvstendighet fra Spania i 1821 fulgte Alta California med, og senere som et resultat av den meksikansk-amerikanske krigen, innlemmet som USAs 31. delstat den 9. september 1850. Det var gullrushet i California som først og fremst førte til en enorm tilstrømning av innvandrere fra hele verden i det 19. og 20. århundre.
Californias varierende geografi inkluderer for eksempel strender langs sørvest-kysten, Sierra Nevada-fjellene i øst, Redwood nasjonalpark i nordvest, Yosemite nasjonalpark, Kanaløyene og både Mojave- og Sonoraørkenen i sørøst. I midten av staten ligger Central Valley, en relativt flat 58 000 km² stor dalsenkning som produserer mer enn halvparten av all frukt produsert i USA.California har både det laveste (Death Valley) og høyeste (Mount Whitney) punktet i det kontinentale USA, og har den tredje lengste kystlinjen i USA (mindre enn Florida og Alaska). Jordskjelv er vanlige på grunn av den nære beliggenheten til ildringen i Stillehavet. I gjennomsnitt er det mer enn 37 000 jordskjelv i California hvert år. | For den brasilianske kommunen, se Califórnia.Staten California (engelsk: State of California, foreldet norsk: Kalifornien) er en delstat på vestkysten i USA. Det er delstaten med høyest innbyggertall, og er hjem til mer enn én av åtte amerikanere (38 millioner i 2013). California er den tredje største staten etter areal, kun mindre enn Texas og Alaska. California grenser til Oregon i nord, Nevada i øst, Arizona i sørøst, og Mexico i sør. Hovedstaden i California er Sacramento, og Los Angeles er delstatens største og USAs nest største by. Andre store byer er for eksempel San Diego, San Francisco, Long Beach og San Jose.
California har vært bebodd i mer enn 10 000 år, og var bosatt av mer enn 300 000 i førkolumbisk tid. En tredjedel av alle USAs indianere bodde på et tidspunkt i det som i dag er delstaten California.
Europeere besøkte staten for første gang på 1500-tallet og den ble kolonisert av Spania, som kalte området Alta California i det større territoriet Ny-Spania. Da Mexico fikk selvstendighet fra Spania i 1821 fulgte Alta California med, og senere som et resultat av den meksikansk-amerikanske krigen, innlemmet som USAs 31. delstat den 9. september 1850. Det var gullrushet i California som først og fremst førte til en enorm tilstrømning av innvandrere fra hele verden i det 19. og 20. århundre.
Californias varierende geografi inkluderer for eksempel strender langs sørvest-kysten, Sierra Nevada-fjellene i øst, Redwood nasjonalpark i nordvest, Yosemite nasjonalpark, Kanaløyene og både Mojave- og Sonoraørkenen i sørøst. I midten av staten ligger Central Valley, en relativt flat 58 000 km² stor dalsenkning som produserer mer enn halvparten av all frukt produsert i USA.California har både det laveste (Death Valley) og høyeste (Mount Whitney) punktet i det kontinentale USA, og har den tredje lengste kystlinjen i USA (mindre enn Florida og Alaska). Jordskjelv er vanlige på grunn av den nære beliggenheten til ildringen i Stillehavet. I gjennomsnitt er det mer enn 37 000 jordskjelv i California hvert år.
== Etymologi ==
Begrepet California ble opprinnelig brukt om en mye større region som også inkluderte Californiahalvøya, Nevada og Utah, tidligere norsk hhv. Kalifornien og Kalifornia.Delstaten har flere kallenavn; «Golden State» (offisielt), «El Dorado State» og «Eureka State». Noen kjente forkortelser er «CA» (offisielt), «Cal», «Cali» og «Calif».
== Historie ==
=== Føreuropeisk tid ===
Bevis for liv i California er datert til ca 17 000 f.Kr., og California var det mest kulturelt- og språklig varierende stedet i det førkolumbiske USA. På et tidspunkt bodde mer enn 70 ulike indianerstammer i det som nå er California; mer enn 300 000 i antall, ca en tredjedel av alle indianere i det som nå er USA.Da europeerne oppdaget California, snakket indianerne her mer enn 300 dialekter av ca hundre ulike språk. Chumash, pomo og tongva er eksempler på indianergrupper som kun fantes i California. De første europeerne som kom til California var spanjoler ledet av kaptein Juan Rodríguez Cabrillo i 1542. 37 år etter kom den neste europeeren til California, engelskmannen Francis Drake, som utforsket og la engelsk krav på New Albion i 1579. Spanjolen Sebastián Vizcaíno utforsket og la krav på California i 1602, og delstaten Las Californias ble en del av det større spanske territoriet Ny-Spania. Under Portolá-ekspedisjonen i 1769-70 opprettet spanske misjonærer 21 misjoner langs kysten av Alta California. Den første ble opprettet i San Diego, og senere ble flere militærfort og småbyer satt opp av spanjolene, herunder Mission San Carlos Borromeo de Carmelo i dagens Carmel-by-the-Sea i 1770, noe som befestet spansk tilstedeværelse i området. To av disse misjonstasjonene ble senere utviklet til dagens urbane områder Los Angeles og San Jose.
=== Det 19. århundre ===
Under Mexicos uavhengighetskrig i 1821 fikk Mexico (og California) selvstendighet fra Spania, og i de neste 25 årene var Alta California en mer eller mindre ubetydelig provins i det nordlige Mexico hvor jordbruk og storfeproduksjon var de viktigste næringsveiene. På begynnelsen av 1820-tallet dukket også mange amerikanere opp i Nord-California, for det meste jegere. På samme tid utforsket også Det russiske keiserdømmet Californiakysten og opprettet en russisk handelsbygd i Fort Ross i Nord-California.
Mellom 1831 og 1846 opplevde California mange alvorlige opprør mot Mexico. Disse endte da California erklærte selvstendighet 14. juni 1846 og Californiarepublikken ble opprettet. Republikkens første og eneste president var pionéren William B. Ide (1796-1852) fra New England. Californiarepublikken levde ikke lenge; samme året som de erklærte selvstendighet fra Mexico, brøt også den meksikansk-amerikanske krigen ut. 7. juli 1846 seilte John D. Sloat fra De forente staters marine inn i Monterey og annekterte California for USA. Etter mindre enn én måned kapitulerte Californiarepublikken, og den 9. september 1850 ble California innlemmet som USAs 31. delstat. I 1848 var innbyggertallet i California på ca 110 000; ca 100 000 indianere og 10 000 tilflyttere.
Ved gullrushet i California i 1848 opplevde California en enorm innvandringsvekst, og tilflyttere fra hele USA, Europa og Kina strømmet til California. Etter bare to år hadde mer enn 300 000 nye tilflyttere kommet. San Franciscos innbyggertall gikk fra 500 mennesker i 1847 til mer enn 150 000 i 1870. Det regnes med at antallet indianere sank fra 300 000 i 1770 til 100 000 færre enn hundre år etterpå, som en følge av nye sykdommer fra Eurasia.Til tross for at California ble innlemmet som en fristat i USA hvor slaveri var forbudt, ble indianerne brukt som slaver lenge etter California ble innlemmet i USA. Det var også mange massakre på urfolk i California; Yontoket-massakren og Bloody Island-massakren er to eksempler. Flere forskere og menneskerettighetsaktivister har referert til disse handlingene, og flere andre, som folkemord på indianere begått av amerikanske myndigheter.Hovedstaden i California under spansk og meksikansk kontroll var i Monterey. Den siste meksikanske guvernøren av Alta California, Pio Pico, flyttet derimot til Los Angeles i 1845. I 1849 ble den første konstitusjonelle konvensjonen arrangert i Monterey. Etter Monterey fant de politiske forsamlingene sted i San Jose (1850-51), Vallejo (1852-53) og i Benicia i Solano County (1853-54). Siden 1854 til i dag har hovedstaden vært Sacramento, med unntak av en periode med flom i Sacramento i 1861, da San Francisco fungerte som delstatshovedstad.
Opprinnelig var det dårlig forbindelse mellom California og resten av det kontinentale USA. Dette endret seg derimot etter fullføringen av den transamerikanske jernbanen i 1869, som gikk gjennom Donner Pass i de utilgjengelige Sierra Nevada-fjellene. Hundretusener av nye tilflyttere kom via den nye jernbanen fra midtvesten og østkysten. På slutten av 1800-tallet ble grunnlaget lagt for storproduksjon av alt fra bomull, nøtter, frukt, hvete og grønnsaker i California; jordbruk dukket etterhvert opp over hele staten, og det tok ikke lang tid før California produserte for eksempel det meste av USAs appelsiner, sitroner og vin.
=== Det 20. århundre ===
Både Route 66 og Lincoln Highway ble fullført tidlig på 1900-tallet og bidro til ytterligere befolkningsvekst i California. I perioden 1900 til 1965 vokste innbyggertallet fra under én million til å bli den mest befolkningsrike delstaten i USA på 1960-tallet. Jordskjelvet i San Francisco 1906 var et av verdens største og det dødeligste i amerikansk historie. På 1920-tallet ble Hollywood verdens underholdningssentrum og tiltrakk seg filmskapere fra hele verden på grunn av det milde middelhavsklimaet, det brede utvalget av landskap og billige landområder. Nærmere slutten på 1900-tallet utviklet Silicon Valley seg til å bli et høyteknologisk knutepunkt. Som følge av høyteknologien i Silicon Valley, filmindustrien i Hollywood og musikkindustrien i Los Angeles, har California utviklet seg til å bli et verdenssentrum for musikk, film, ny teknologi og romfart.
== Befolkning ==
Ifølge Bureau of the Census var innbyggertallet i California 38 041 430 i 2012, noe som var en vekst på 2,1 % siden 2010. California er dermed den delstaten i USA som har desidert høyest innbyggertall. Los Angeles County er også fylket i USA med høyest innbyggertall; Los Angeles er USAs nest største by og har flere innbyggere enn 42 av delstatene i USA.Delstaten er hjem til åtte av de 50 største byene i USA:
Los Angeles (2.)
San Diego (8.)
San Jose (10.)
San Francisco (13.)
Fresno (34.)
Sacramento (35.)
Long Beach (36.)
Oakland (47.)Antall indianere i California gikk fra 150 000 i 1850, til nærmere 15 000 i 1900. I 2010 var det bosatt ca. 363 000 indianere bosatt i delstaten, noe som er mer enn i noen annen amerikansk delstat. Mange indianere ble offer for Dust Bowl på 1930-tallet, og mange av dem valgte å flykte til California. Delstaten har derfor store antall indianere som ikke opprinnelig bodde i det som i dag er California, deriblant cherokee-, choctaw-, apache-, hopi-, navajo- og puebloindianere. Urfolk i California inkluderer for eksempel chumash, mohave, shoshone, comanche, paiute og cahuilla.
=== Innvandring ===
I 2011 innvandret 277 304 til California fra utlandet; 57 % av disse kom fra asiatiske land, og 22 % fra latinamerikanske land. Nesten halvparten av innbyggerne i Sør-California – 44,9 % i 2010 – er av meksikansk opprinnelse. Prosentandelen ulovlige innvandrere var 7,3 % av statens befolkning i 2012, mer enn 2,6 millioner mennesker. Ulovlige innvandrere utgjør for eksempel mer enn 10 % av innbyggerne i Los Angeles. Antall ulovlig innvandrere arrestert på grensen gikk fra 1,1 millioner i 2005 til 367 000 i 2012.
=== Etnisitet ===
California er den delstaten i USA som har det største antallet hvite med mer enn 22,2 millioner mennesker, dette til tross for at hvite bare utgjør 40 % av innbyggertallet i delstaten. Delstaten har 5. mest afroamerikanere i USA og en tredjedel av USAs 13 millioner amerikanere av asiatisk opprinnelse. Den har også mer indianere enn noen annen amerikansk delstat med mer enn 300 000 indianere i 2013, og den har den høyeste andelen minoriteter i USA med mer enn 60 % av befolkningen. Latinamerikanere utgjorde 32 % av statens befolkning i år 2000, en andel som hadde vokst til 38 % i 2011. I 2011 var 75 % av nyfødte minoriteter, de fleste latinamerikanere og asiater.
=== Språk ===
Engelsk er det offisielle språket i California. I 2010 hadde 57 % engelsk som førstespråk, 28 % hadde spansk, 3 % kinesisk, 2 % tagalog og 1 % koreansk. Mer enn 0,5 % hadde armensk som førstespråk og 0,6 % hadde persisk. Nesten 43 % av befolkningen mestrer minst ett annet språk enn engelsk. Delstaten har den største konsentrasjonen av både kinesisktalende og vietnamesisktalende i USA, og bare New Mexico har flere spansktalende. I førkolumbisk tid ble det snakket mer enn 100 indianerspråk i delstaten.
=== Religion ===
Den mest utbredte religionen i California er Den romersk-katolske kirke. I 2008 var 31 % av delstaten katolikker, 20 % protestanter, 2 % jøder, 2 % buddhister, 2 % mormoner, 1 % hinduer, og mindre enn 0,5 % muslimer. De første kirkene ble grunnlagt av spanske misjonærer på 1800-tallet. En undersøkelse av Pew Research Center i 2008 viste at delstaten er mindre religiøs enn andre delstater i USA; 62 % av innbyggerne tror på Gud (mot 71 % av alle amerikanere) og 48 % av innbyggerne mener religion er veldig viktig (mot 56 % av alle amerikanere).
== Geografi ==
California er den tredje største delstaten i USA med sine 423 970 km2; bare Texas og Alaska er større.
I sentrale deler av delstaten ligger Central Valley, som grenser til Sierra Nevada-fjellene i øst, Kaskadefjellene i nord, Tehachapifjellet i sør og Stillehavet i vest. Sierra Nevada (spansk for «snøfylt fjellkjede») inkluderer det høyeste punktet i det kontinentale USA på 4 421 moh., og utgjør den fysiske grensen mellom California og Nevada. Kjente områder i Sierra Nevada-fjellene er for eksempel Yosemite nasjonalpark, Sequoia nasjonalpark og Tahoesjøen. Øst for Sierra Nevada ligger for eksempel Owens Valley og Monosjøen. Nordvest finner man innsjøene Tahoesjøen og Clear Lake. Sierra Nevada har for det meste et arktisk klima og har relativt mange isbreer, deriblant Palisade-isbreen, den sørligste isbreen i USA.
45 % av delstatens areal er skog, som for det aller meste ligger i de nordlige områdene. I faktisk areal har California mer skog enn noen annen amerikansk delstat, med unntak av Alaska. Både Sonoraørkenen og Mojaveørkenen er store ørkener i sørøst. Nordøst for Mojaveørkenen ligger Death Valley, som er det laveste punktet i Nord-Amerika, og et av de varmeste stedene i verden. Mens det meste av Sør-California er ørkenlandskap med høye temperaturer, er det meste av Nord-California skoglandskap som har langt mer regn enn i sør. Sør-California får ferskvannet sitt fra Coloradoelven, som utgjør den fysiske grensen mot Arizona i sørøst.
Som en del av ildringen i Stillehavet er California utsatt for tsunamier, oversvømmelser, tørke, skogbrann, og ikke minst jordskjelv.
== Naturgeografi ==
=== Klima ===
Det meste av delstaten har middelhavsklima med tørre og varme somre, og milde vintre med noe regn. Dess lenger innover i staten man kommer, jo varmere somre og kaldere vintre. Områdene rundt kysten har som regel noe tåke, spesielt i og rundt San Francisco. Mens det svært sjeldent regner i Sør-California, regner det relativt mye i Nord-California. Nordkysten har temperert klima, og de høye fjellene har arktisk klima, mens Sør-California og Central Valley har middelhavsklima. Sørøstlige deler har ørkenklima.
Den høyeste temperaturen registrert noensinne var i Death Valley den 10. juli 1913 med 57 ℃, mens den laveste registrerte temperaturen var −43 ℃ i Boca i Sierra Nevada-fjellene 20. januar 1937.
=== Elver ===
Elven Colorado er Californias lengste elv, og skiller delstaten fra Arizona i sørøst. Elven er mer enn 2 330 km lang og renner helt fra Rocky Mountains i delstaten Colorado, ned til Californiahalvøya, og ut i Californiabukta i Mexico. Sacramento er delstatens nest lengste elv og renner gjennom Nord-California og ut i Stillehavet nord for Oakland. San Joaquin, delstatens tredje lengste elv, renner fra Sierra Nevada-fjellene og ut i Stillehavet i nærheten av Oakland.
Mange elver renner ut fra Sacramento og San Joaquin, for eksempel Pit River, Tuolumne River og Feather River. Eel River ligger nord for San Francisco Bay Area og Salinas River ligger sør for bukta. Mojaveelven er hovedkilden for ferskvann i Mojaveørkenen og Santa Ana-elven er en viktig elv i Sør-California. Andre lange elver er for eksempel Klamath River og Trinity River langs nordkysten, sør for Del Norte County.
=== Fylker ===
Utdypende artikkel: Californias fylkerCalifornia er delt inn i 58 fylker, og hvert fylke er ansvarlig for lokale tjenester som for eksempel politi innenfor sine grenser, samt lokale domstoler. De første 27 fylkene ble opprettet i 1850, først 18, deretter 9 senere på året. Los Angeles County, med nesten ti millioner innbyggere, er det fylket som har flest innbyggere i hele USA. Det største fylket i det kontinentale USA er San Bernardino fylke på 52 070 km2. San Bernardino er større enn ni amerikanske delstater i areal og større for eksempel Danmark.
=== Byer ===
Utdypende artikkel: Californias byerListen under viser de 20 største byene basert på folketall.
== Politikk ==
California styres gjennom maktfordelingsprinsippet hvor makten er fordelt mellom en guvernør, California State Legislature (Senatet og California State Assembly) og Californias høyesterett. Delstatens innbyggere er svært aktive gjennom et direkte demokrati og lokale valg. California State Legislature består av 40 delstatssenatorer og 80 representanter. Senatorene er valgt for fire år om gangen, men valgene rulleres, slik at halvparten er på valg annethvert år. Alle representantene er på valg annethvert år.
Delstaten har gått fra å være stabilt republikansk til å bli en av kjernestatene til Det demokratiske partiet. I samtlige lokalvalg mellom 1899 og 1939 valgte delstaten republikanske guvernører, mens det siden 1990-tallet som regel har blitt stemt på det demokratiske partiet. Delstaten har imidlertid hatt flere kjente republikanske guvernører, som for eksempel Ronald Reagan og Arnold Schwarzenegger. Nåværende guvernør er demokraten Gavin Newsom, som 3. januar 2019 tok over etter Jerry Brown.
Befolkningen i California er mer liberale enn gjennomsnittsamerikaneren, og delstaten var for eksempel den andre delstaten i USA som legaliserte abort. De mest demokratiske områdene ligger rundt San Francisco Bay Area og Los Angeles, mens de mest republikanske områdene er i Øst-California, Bakersfield, Ventura County og Orange County. I oktober 2014 var det registrert 17,8 millioner velgere i delstaten, av totalt 24,2 millioner stemmeberettigede. 43,3 % var på samme tidspunkt registrert som demokrater, mens 28,1 % var registrert som republikanere.Dødsstraff blir praktisert, og delstaten har flere som venter på å bli henrettet enn noen annen amerikansk delstat. Innbyggerne stemte for å beholde dødsstraff ved «Proposition 34» i 2012.Antallet innsatte i fengsler vokste fra 25 000 i 1980 til 120 000 i januar 2013.
== Økonomi ==
Hvis California hadde vært et selvstendig land, ville det per 2020 vært den femte største økonomien i verden.I 2008 eksporterte delstaten varer for $144 milliarder, opp fra $134 milliarder i 2007. Høyteknologiske produkter står for mer enn 40 % av all eksporten, men jordbruk har i de seneste årene blitt en viktigere inntekt for delstaten; fra å produsere for $7.3 milliarder i 1974 til mer enn $31 milliarder i 2004. I 2008 fantes det mer enn 81 500 gårdsbruk i California som produserte for mer enn $36,2 milliarder. Ifølge det amerikanske jordbruksdepartementet produserer California mest melk, mandler og druer.Bruttonasjonalprodukt per innbygger var i 2007 på $38 956, noe som var 11. høyest i USA. Central Valley og San Joaquin-dalen er blant de fattigste områdene i USA, mens for eksempel Montecito, Beverly Hills og flere steder i Orange County er blant de rikeste områdene. I 2013 var det 777 624 millionærer bosatt i delstaten, mer enn noen annen amerikansk delstat.Delstaten hadde en arbeidsledighet på 6,7 % i februar 2015.
Kilde: The World Almanac 2008, side 45 og 555-587.
== Justis ==
6. november 2012, - ble det avholdt folkeavstemming over et forslag om å forby dødsstraff, - og erstatte det med livstid i fengsel uten mulighet til løslatelse.
Nesten 53,6 prosent sa nei til forslaget, mens 46,4 prosent stemte for å avskaffe dødsstraff.
Kun 13 mennesker er blitt henrettet i California siden dødsstraff ble gjeninnført i 1978.
Hadde velgerne sagt ja, ville det ført til at 725 personer som satt på dødsdom i fengsler i California, ville fått omgjort sine straffer til livsvarig fengsel.
== Dyre- og planteliv ==
=== Dyreliv ===
Dyr som finnes over det meste av California er for eksempel vaskebjørn, mår, stinkdyr, rødgaupe, oter, bever, hauk, firfisler, ugler, prærieulv, slanger, puma, svartbjørn, rådyr og ekorn. Dyr som er mest utbredt i Sør-California er for eksempel ørkenskilpadde, paddeiguan, hare, pungrotte, ringhalekatt, klapperslanger, tarantella og skorpioner. Hadrurus arizonensis i Caraboctonidaefamilien er Nord-Amerikas største skorpion og er utbredt i Sonoraørkenen i sørøst. Sonoraørkenen har også flere arter av klapperslager (11) enn noe annet sted i verden. Utbredte fugler i sør er kolibrier, tårnugler, vestgribber, gulhodetrupialer, krattmeis og brunpelikan, som er mest utbredt langs kysten.
Grå øyrev er en av tre dyrearter som kun finnes på Kanaløyene. Andre dyrearter som er utbredt på Kanaløyene er hvithodet havørn, gulflankedelfin, steinkobbe, californiasjøløve, øynattøgle, tårnugle, amerikansk bison, fjellerke, prærielerketrupial, garibaldifisk og spekkhogger. Dyr som er mest utbredt i Nord-California er for eksempel mulhjort, trerev, fjelløve, wapiti, brunbjørn, jordekorn, fjellmår, snøskohare og tykkhornsau. Ifølge Bureau of Land Management var det i 2013 også mer enn 1 700 villhester i det nordlige California.Mer enn 34 haiarter er observert langs kysten, deriblant hvithai og tigerhai. Andre arter langs kysten inkluderer flere type delfiner, nordlig sjøelefant, nordlig pelssel og gråhval. 118 dyrearter er truet i California, deriblant San Joaquin-kitrev, beverekorn, San Clemente-spurv og 11 sommerfuglarter.
=== Planteliv ===
California har verdens største trær (mammuttre), verdens høyeste trær (kystsequoia) og verdens eldste trær (pinus longaeva). Plantelivet i sør består av utallige arter kaktus, prosopistrær og yuccaplanter. Kaliforniavalmuen, den offisielle delstatsblomsten, er utbredt over det meste av staten. Plantelivet i nord består av blant annet redwoodtre, kjempesequoiatre, sukkerfuru, douglasgran og forskjellige arter av eik-, løv- og furutrær.
== Transport ==
Los Angeles internasjonale lufthavn (LAX) og San Francisco internasjonale lufthavn (SFO) er henholdsvis verdens sjette og 21. største flyplass, og er de viktigste flyplassene i delstaten. I tillegg finnes det mer enn tusen andre mindre flyplasser i California.
Den store båthavnen som kombinerer Port of Los Angeles og Long Beach er USAs største båthavn og står for en fjerdedel av båthandelen i USA. Båthavnen i Oakland er landets fjerde største og mottar skip fra hele verden.California Highway Patrol er den største politienheten i USA med mer enn 11 000 ansatte, hvorav 7 500 offiserer.Delstaten har flere biler, lastebiler og motorsykler enn noen annen stat, og i 2013 var det registrert 13 597 778 biler, 13 038 149 lastebiler og 784 987 motorsykler. I tillegg var det registrert 33 690 busser, bare slått av Pennsylvania.Amtrak står for jernbanetrafikken, som er den travleste i landet med unntak av nordøstkorridoren. En høyhastighetsbane mellom San Francisco, Los Angeles, Sacramento og San Diego er også under utbygging.
== Kjente personer ==
== Kjente band ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) California – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) California – galleri av bilder, video eller lyd på Commons |
43 | https://no.wikipedia.org/wiki/Kultur-_og_likestillingsdepartementet | 2023-02-01 | Kultur- og likestillingsdepartementet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1982', 'Kategori:Kulturpolitikk', 'Kategori:Norsk kultur', 'Kategori:Norske departementer', 'Kategori:Religion i Norge'] | Kultur- og likestillingsdepartementet (forkortet KUD) er et norsk departement for norsk kulturpolitikk. Departementet har ansvar for den statlige politikken og forvaltningen på områdene kultur, opphavsrett, medier, idrett, frivillig virksomhet, likestilling, pengespill og lotteri. Det endret navn til Kultur- og likestillingsdepartementet 1. januar 2022.
| Kultur- og likestillingsdepartementet (forkortet KUD) er et norsk departement for norsk kulturpolitikk. Departementet har ansvar for den statlige politikken og forvaltningen på områdene kultur, opphavsrett, medier, idrett, frivillig virksomhet, likestilling, pengespill og lotteri. Det endret navn til Kultur- og likestillingsdepartementet 1. januar 2022.
== Historie ==
Norge fikk et eget kulturdepartement for første gang i 1982, under navnet Kultur- og vitenskapsdepartementet. Før dette lå kultursakene under Kirke- og undervisningsdepartementet. Kirke- og undervisningsdepartementet ble etablert 17. november 1818.
Under Kåre Willochs regjering ble departementet i 1982 delt og ansvaret for kultursaker, høyere utdanning og forskning ble overført til det nye Kultur- og vitenskapsdepartementet.
I 1990 ble de to departementene reorganisert. De to nye departementene var Kirke- og kulturdepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet.
I 1991 ble kirkesakene tilbakeført, og departementene het Kulturdepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.
Fra 1. januar 2002 het departementene Utdannings- og forskningsdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet.
Frem til 31. desember 2009 het departementet Kultur- og kirkedepartementet.
Fra 1. januar 2010 heter departementet Kulturdepartementet.
Fra 1. januar 2022 heter departementet Kultur- og likestillingsdepartementet.
== Organisasjon ==
Øverste administrative leder er departementsråd Kristin Berge.
Departementet har lokaler i Regjeringskvartalet, Grubbegata 1.
=== Avdelinger ===
Departementets ansatte er fordelt på statsrådseksjonen, kommunikasjonsenheten og fem fagavdelinger:
Administrasjonsavdelingen har ansvar for budsjett, lønn og personal. Ledes av assisterende departementsråd Henning Henriksen.
Avdeling for sivilsamfunn og idrett har ansvar for den statlige idrettspolitikken, og det overordnede ansvaret for koordinering og samordning av statens forhold til frivillig sektor. Avdelingen har ansvaret for forvaltningen av overskuddet fra Norsk Tipping AS til idrettsformål, til samfunnsnyttige- og humanitære organisasjoner og Frifond. I det overordnede ansvaret for frivilligpolitikken ligger blant annet ansvaret for merverdiavgiftkompensasjon til frivillige organisasjoner, forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor, Frivillighetsregisteret og forenkling. Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Lars Audun Granly.
Avdeling for tro, livssyn og kulturvern har ansvar for tros- og livssynspolitikken og det overordnede ansvaret for Opplysningsvesenets fond og Krigsgravtjenesten. Utvikling av den nasjonale politikken innenfor feltene arkiv, bibliotek, litteratur og språk ligger også til denne avdelingen, og koordinering av internasjonale saker på kulturområdet. Avdelingen forvalter organ og institusjoner, blant annet tilskuddsordningen til Den norske kirke, og lover og regelverk innenfor disse feltene. Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Steinar Lien.
Kunst- og museumsavdelingen har ansvar for utviklingen av den nasjonale politikken innenfor feltene musikk, scenekunst, visuell kunst, museum og andre kulturvernsaker. Kultur og næring, kunstnerøkonomi, barne- og ungdomskultur, kulturbygg, frivillig kulturliv, samiske kulturformål og kultur i nordområdene sorterer også inn under ansvarsområdene til avdelingen. Avdelingen forvalter bevilgninger og tilskudd til statlige og ikke-statlige organ og institusjoner, og lover og regelverk innenfor ovennevnte felt. Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Christine Hamnen.
Medieavdelingen har ansvar for redaksjonelle massemedia, film, videospill, opphavsrett, pengespill og stiftelser. Avdelingen har ansvar for forvaltingen av Medietilsynet, Norsk filminstitutt og Lotteri- og stiftelsestilsynet. Avdelingen forvalter statens eieransvar for NRK AS, Filmparken AS og Norsk Tipping AS. Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Nina Økland.
Kommunikasjonsenheten har ansvar for å informere om de politiske sakene og vedtakene i departementet. Enheten har den daglige kontakten med media og publikum. Enheten har kontakt med fagavdelingene og hjelper statsråden og politisk ledelse i mediesaker. Dette innebærer blant annet pressemeldinger, pressekonferanser, innlegg, taler, publisering på regjeringen.no m.m. Kommunikasjonssjefen er ansvarlig redaktør for departementets nettsider på regjeringen.no. Ledes av kommunikasjonssjef Hanne Gjørtz.
=== Underliggende etater ===
Arkivverket
Forvaltningsorganet for Opplysningsvesenets fond
Kulturtanken – Den kulturelle skolesekken Norge
Kunst i offentlige rom
Lotteri- og stiftelsestilsynet
Medietilsynet
Nasjonalbiblioteket
Nidaros domkirkes restaureringsarbeider
Norsk filminstitutt
Norsk kulturråd
Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek
Riksteatret
Språkrådet
== Se også ==
Kulturpolitikk
Liste over Norges kulturministre
Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted |
44 | https://no.wikipedia.org/wiki/Norge | 2023-02-01 | Norge | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:EFTA', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Norden', 'Kategori:Norge', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Norge, offisielt Kongeriket Norge, er et nordisk, europeisk land og en selvstendig stat vest på Den skandinaviske halvøy. Geografisk sett er landet langt og smalt. På den langstrakte kysten mot Nord-Atlanteren befinner Norges vidkjente fjorder seg. Kongeriket Norge omfatter hovedlandet (fastlandet med tilliggende øyer innenfor grunnlinjen), Jan Mayen og Svalbard. Med disse to arktiske områdene omfatter Norge et landareal på 385 000 km2 og har et innbyggerantall på cirka 5,4 millioner (2021). Fastlands-Norge grenser i øst til Sverige, i nordøst til Finland og Russland.
Norge er et parlamentarisk demokrati og konstitusjonelt monarki, hvor Harald V siden 1991 er konge og statsoverhode, og Jonas Gahr Støre (Ap) siden 2021 er statsminister. Norge er en enhetsstat, med to administrative nivå under staten: fylker og kommuner. Den samiske delen av befolkningen har, gjennom Sametinget og Finnmarksloven, til en viss grad selvstyre og innflytelse over tradisjonelt samiske områder. Selv om Norge har avvist medlemskap i Den europeiske union gjennom to folkeavstemninger, har Norge gjennom EØS-avtalen tette bånd til unionen, og gjennom NATO med USA. Norge er en betydelig bidragsyter i De forente nasjoner (FN), og har deltatt med soldater i flere utenlandsoperasjoner med mandat fra FN. Norge er blant statene som har vært med fra grunnleggelsen av FN, NATO, Europarådet, OSSE og Nordisk råd, og er i tillegg til disse medlem av EØS, Verdens handelsorganisasjon, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling og er en del av Schengen-området.
Norge er rikt på mange naturressurser som olje, gass, mineraler, tømmer, sjømat, ferskvann og vannkraft. Disse naturgitte forutsetningene har siden begynnelsen av 1900-tallet gitt landet mulighet til en rikdomsøkning få andre land har nytt glede av, og nordmenn har per 2017 verdens tredje høyeste gjennomsnittlige inntekt, målt i BNP per innbygger. Petroleumsindustrien står for omkring 14 % av Norges bruttonasjonalprodukt per 2018. Norge er verdens største produsent av olje og gass per capita utenfor Midtøsten. Antall sysselsatte knyttet til denne næringen sank imidlertid fra ca 232 000 i 2013 til 207 000 i 2015.I Norge har disse naturrikdommene blitt fordelt på den ganske befolkningen. Landet opprettholder en velferdsmodell på linje med de andre nordiske landene. Viktige tjenesteområder som helse og høyere utdanning er statsfinansiert, og landet har et omfattende velferdssystem for sine innbyggere. Offentlige utgifter ligger i 2018 på ca. 50 % av BNP, og størstedelen av disse utgiftene er knyttet til undervisning, helsevesen, sosial trygd og velferd. Siden 2001 har FN rangert Norge som verdens beste land å bo i. Fra 2010 er Norge også rangert øverst på EIUs demokratiindeks. Norge ligger på tredjeplass på FNs World Happiness Report for årene 2016-2018, bak Finland og Danmark, en rapport som ble publisert i mars 2019.Størstedelen av befolkningen er nordisk. De siste par årene har innvandring utgjort mer enn halvparten av befolkningsveksten. De fem største minoritetsgruppene er norsk-polakker, litauere, norsk-svensker, norsk-syrere inkludert Syria-kurdere og norsk-pakistanere.
Norges nasjonaldag er 17. mai, på denne dagen i 1814 ble Norges Grunnlov datert og undertegnet av presidentskapet i Riksforsamlingen på Eidsvoll. Det er fastsatt i lov av 26. april 1947 at 17. mai er nasjonale høytidsdager. Den samiske nasjonaldagen er 6. februar. «Ja, vi elsker dette landet» er Norges nasjonalsang, sangen er skrevet i 1859 av Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910). | Norge, offisielt Kongeriket Norge, er et nordisk, europeisk land og en selvstendig stat vest på Den skandinaviske halvøy. Geografisk sett er landet langt og smalt. På den langstrakte kysten mot Nord-Atlanteren befinner Norges vidkjente fjorder seg. Kongeriket Norge omfatter hovedlandet (fastlandet med tilliggende øyer innenfor grunnlinjen), Jan Mayen og Svalbard. Med disse to arktiske områdene omfatter Norge et landareal på 385 000 km2 og har et innbyggerantall på cirka 5,4 millioner (2021). Fastlands-Norge grenser i øst til Sverige, i nordøst til Finland og Russland.
Norge er et parlamentarisk demokrati og konstitusjonelt monarki, hvor Harald V siden 1991 er konge og statsoverhode, og Jonas Gahr Støre (Ap) siden 2021 er statsminister. Norge er en enhetsstat, med to administrative nivå under staten: fylker og kommuner. Den samiske delen av befolkningen har, gjennom Sametinget og Finnmarksloven, til en viss grad selvstyre og innflytelse over tradisjonelt samiske områder. Selv om Norge har avvist medlemskap i Den europeiske union gjennom to folkeavstemninger, har Norge gjennom EØS-avtalen tette bånd til unionen, og gjennom NATO med USA. Norge er en betydelig bidragsyter i De forente nasjoner (FN), og har deltatt med soldater i flere utenlandsoperasjoner med mandat fra FN. Norge er blant statene som har vært med fra grunnleggelsen av FN, NATO, Europarådet, OSSE og Nordisk råd, og er i tillegg til disse medlem av EØS, Verdens handelsorganisasjon, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling og er en del av Schengen-området.
Norge er rikt på mange naturressurser som olje, gass, mineraler, tømmer, sjømat, ferskvann og vannkraft. Disse naturgitte forutsetningene har siden begynnelsen av 1900-tallet gitt landet mulighet til en rikdomsøkning få andre land har nytt glede av, og nordmenn har per 2017 verdens tredje høyeste gjennomsnittlige inntekt, målt i BNP per innbygger. Petroleumsindustrien står for omkring 14 % av Norges bruttonasjonalprodukt per 2018. Norge er verdens største produsent av olje og gass per capita utenfor Midtøsten. Antall sysselsatte knyttet til denne næringen sank imidlertid fra ca 232 000 i 2013 til 207 000 i 2015.I Norge har disse naturrikdommene blitt fordelt på den ganske befolkningen. Landet opprettholder en velferdsmodell på linje med de andre nordiske landene. Viktige tjenesteområder som helse og høyere utdanning er statsfinansiert, og landet har et omfattende velferdssystem for sine innbyggere. Offentlige utgifter ligger i 2018 på ca. 50 % av BNP, og størstedelen av disse utgiftene er knyttet til undervisning, helsevesen, sosial trygd og velferd. Siden 2001 har FN rangert Norge som verdens beste land å bo i. Fra 2010 er Norge også rangert øverst på EIUs demokratiindeks. Norge ligger på tredjeplass på FNs World Happiness Report for årene 2016-2018, bak Finland og Danmark, en rapport som ble publisert i mars 2019.Størstedelen av befolkningen er nordisk. De siste par årene har innvandring utgjort mer enn halvparten av befolkningsveksten. De fem største minoritetsgruppene er norsk-polakker, litauere, norsk-svensker, norsk-syrere inkludert Syria-kurdere og norsk-pakistanere.
Norges nasjonaldag er 17. mai, på denne dagen i 1814 ble Norges Grunnlov datert og undertegnet av presidentskapet i Riksforsamlingen på Eidsvoll. Det er fastsatt i lov av 26. april 1947 at 17. mai er nasjonale høytidsdager. Den samiske nasjonaldagen er 6. februar. «Ja, vi elsker dette landet» er Norges nasjonalsang, sangen er skrevet i 1859 av Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910).
== Navn ==
Ivar Aasen valgte Norig som standardform i landsmålet på 1800-tallet. I 1917 ble formene Norig og Norge sidestilt i landsmål, men ved rettskrivingsreformen i 1938 ble Noreg eneform i nynorsk. På bokmål og riksmål har Norge alltid vært eneform. Uttalen Når(r)i var vanlig til omkring andre verdenskrig, senere ble Nårge den dominerende uttalen påvirket av skrift.
Landet heter Norga på nordsamisk, Vuodna («Fjord») på lulesamisk, Nöörje på sørsamisk og Norja på kvensk. På de tre minste samiske språkene som tradisjonelt har blitt talt i Norge brukes Taarr, Nurrji og Nürjje, på henholdsvis skoltesamisk, pitesamisk og umesamisk. På romani har Dánniken («Danmark») vært utbredt, men også Nårge brukes.«Norge» ble i Ottars beretning brukt om kysten fra Agder og nordover til Hålogaland. Da riket ble utvidet ble den gamle betegnelsen nordmenn og nordafjells brukt videre om kystområdene, mens det på andre siden av fjellet, på Østlandet, bodde «austmenn». Ottar identifiserte samer ved deres nomadiske livsform; mens danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, holdt nordmennene til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren.
=== Etymologi ===
De eldste kjente formene på navnet finnes i utenlandske håndskrifter. I Durham minnebok (omkring 840) finnes formen Nortuagia. I Ottars beretning på gammelengelsk til kong Alfred fra ca. 880 brukes formen Norðweg sammen med norðmanna land (nordmennenes land). Noruegia ble etter hvert enerådende på latin. Den eldste nordiske formen er Nuruiak på en av de danske Jellingsteinene fra rundt 980. Den eldste skriftlige kilden på norsk jord er Kulisteinens inuriki (representerer trolig í Noregi). Formen Norveg(h)r, med v, er kjent i norrøne skaldedikt overført muntlig fra vikingtiden og i enkelte tekster fra høymiddelalderen .I islandske og norske middelalderhåndskrifter finnes formene Norveg(h)r og Noreg(h)r. Siste ledd i navnet er ordet vegr, som fortsatt finnes i de engelske, tyske og romanske formene av navnet: Norway, Norwegen og Norvege. Senere i middelalderen forekom mange skriveformer og etter reformasjonen er former som Norige, Norge, Norje og Norye vanlig. Om tolkingen av første ledd har det vært faglig diskusjon. Det er bred vitenskapelig enighet om at Norge opprinnelig var navnet på skipsleia langs den norske vestkysten. Trolig kan navnet rekonstrueres *Norðrvegr, «veien mot nord», tilsvarende vestrvegr, austrvegr og suðrvegr. I så fall er navnet gitt av folk lenger sør, altså av gøter eller daner med himmelretningene angitt fra sentrum i Skagerak. Tyskere kunne på norrønt kalles suðrmenn (sørmenn).
== Geografi ==
Norges hovedland utgjør sammen med Sverige og deler av Finland Den skandinaviske halvøya, og grenser også mot Russland. Landet er langt og smalt. Kysten strekker seg langs Nord-Atlanteren i nesten hele sin lengde. Tre havområder utgjør kystlinjen: Nordsjøen og dens avstikker Skagerrak i sørvest og sør, Norskehavet i vest og Barentshavet i nordøst. Til havs har Norge delelinjer med Sverige, Danmark, Storbritannia, Færøyene, Island, Grønland og Russland. Kontinentalsokkelen i Skagerak, Nordsjøen, bankene langs kysten nord for Stad og i Barentshavet inneholder Norges petroleumsforekomster og viktige fiskefelter, og inngår i Norges økonomiske sone til havs.
Norges hovedland deles vanligvis i fem landsdeler: Østlandet, Sørlandet (Agder), Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, i tillegg regnes alt sør for Nordland som Sør-Norge. Denne inndelingen er delvis reflektert i administrative inndelinger og grensene er til dels flytende og har endret seg over tid. Sørlandet ble tidligere regnet som en del av Vestlandet. Frem til omkring 1800 var landet delt i nordenfjells (Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge) og sønnenfjells. Idag regnes nordafjells alt nord for Dovrefjell (i praksis Trøndelag og Nord-Norge).17 % av hovedlandets areal er vernet blant annet som nasjonalpark, mens 65 % av Svalbard er vernet (tall for 2018). Mesteparten av Jan Mayen er vernet som naturreservat.Norges berggrunn er svært gammel, men landformene er preget av forhold som geologisk sett er langt nyere.
=== Naturgeografi ===
Noreg er eit veldig land, men for størsteparten ubyggjande for fjell og skog og kulde. Det tek til i aust frå den store [Gaut]-elva, bøyer seg så imot vest og svingar tilbake i ein runding nordigjennom. Landet er ovleg vikut og strekkjer fram tallause nes. Det er kløyvt opp langs-etter i tre belte: det fyrste og største er sjølandet; det andre er sørpå og blir kalla opplandet; det tredje er skogland, der finnane bur men ikkje pløyer. I vest og nord er det inngjerdt av det flødande storhavet, i sør har det Danmark og Austersjøen, i aust Svitjod og Gautland, Ångermanland og Jemtland, - i desse bur det no, Gud vere takka, kristne folk.
==== Hovedtrekk ved landskapet ====
Norges landskap kjennetegnes av tre hovedtyper:
Strandflaten er det lett kuperte slettelandet langs kysten fra Stavanger og til Nordkapp, og er særlig utpreget mellom Stad og Vesterålen med øyer som Smøla og Andøya. Bosetningen i disse områdene er særlig knyttet til strandflaten.
Fjorder og daler er landformer nedskåret i berggrunnen.
Kontinentalskråningen er overgangen mellom kontinentalsokkelen og dyphavet utenfor.De to første typene finnes både over og under vann, mens kontinentalskråningen bare er under havnivå. Det øvrige landskapet i Norge består av ytterligere to hovedtyper:
Slettelandskap som omfatter sedimentflater på havbunnen og i lavlandet, samt fjellvidder. Sammenlignet med andre land har Norges fastland lite sletteland og sletter over store arealer finnes knapt med unntak for Hardangervidda og Finnmarksvidda. På havbunnen finnes store sletter.
Åser og fjelltopper er en svært vanlig landskapstype i Norge og dekker store deler av fastlandet. Småkupert åslandskap er typisk for de store skogområdene på Østlandet. Det mest kuperte høyfjellet har sterkt oppbrutte formasjoner og ofte store høydeforskjeller med tinder, breer, stup og bratte skråninger og kalles alpine fjell i den mest ekstreme fasongen ofte finnes nær kysten som Lyngsalpene og Lofoten. Jotunheimen inne i landet har også alpine trekk.
==== Nærmere beskrivelse ====
Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt, mer enn halve arealet er fjell, ferskvann og vidde. Kun 8 000 km² er oppdyrket og 37 % er skogkledd. Omkring halvparten av arealet er over skoggrensen og omkring halvparten av skogen er av kommersiell verdi. Størst andel produktivt areal har Østlandet med 41 % og Trøndelag med 27 %. Av Norges areal er 7 % øyer i saltvann. Mesteparten av landets bosetning er på den sjettedel av landet som er under 150 m.o.h.. Omkring halvparten av landets areal ligger mellom 300 og 900 meter, og en femtedel av landet er over 900 meter. Skoggrensen går opp til 1000-1200 meter på Østlandet og synker mot vest og mot nord.Norges landformer er preget av berggrunnen ligger høyest i vest mot Atlanterhavet og vannskillet ligger derfor nær vestkysten. I Sør-Norge strekker høyfjellet seg som et bredt belte fra Agder i sør til Trøndelag i nord, dette høyfjellet er det viktigste vannskillet og et værskille samt et hovedskille mellom landsdelene. Nord for Trondheimsfjorden ligger bare vestsiden av vannskillet i Norge. Dype daler og fjorder er skåret ned i berggrunnen. I sør og øst der fallet er slakt er også dalene lange, slake og til dels vide. På Sørlandet går dalene nesten helt til kysten. Dalene rett vest for vannskillet er som regel betydelig brattere enn i øst. Fjordene er undersjøiske fortsettelser av dalene.Den store høydeforskjellen over kort avstand og store nedbørsmengder er grunnlaget for gunstige forhold for vannkraftproduksjonen på Vestlandet og i Nordland. I Finnmark går et lagdelt platå (omkring 300 m.o.h.) fra og med Finnmarksvidda helt ut til kysten der det stort sett ender som stup ned mot havet. Den flate kystbremmen ved Lista er et særegent innslag i landskapet på Sørlandet. Beerenberg er på Jan Mayen er landets eneste aktive vulkan.Kystlinjen uten fjorder og bukter (grunnlinjen) er 2 532 km, medregnet fjord og bukter har fastlandet en kystlinje på 28 953 km (ifølge SSB). Fastlandets kystlinje avbrytes av steile fjorder samt et mangfold av øyer og holmer – i alt 239 057 registrerte øyer, noe som gjør at den samlede kystlinje er 100 915 km lang.
Norges høyeste punkt på fastlandsnorge er Galdhøpiggen med sine 2469 meter over havet. Norges (og Europas) nordligste punkt på fastlandet ligger på Kinnarodden i Finnmark. Det sørligste punktet i Norge ligger på halvøya Lindesnes. Norges geografiske midtpunkt ligger i Steinkjer.
==== Berggrunn ====
Norges berggrunn består av fire hoveddeler: prekambrisk grunnfjell, den kaledonske fjellkjede, devoniske avsetninger på Vestlandet og i Trøndelag, og Oslofeltet. Jan Mayen har en aktiv vulkan og øyen består av unge vulkanske bergarter. Minst halvparten av Norges areal er grunnfjell. Grunnfjellsområdet fra Sognefjorden til Trondheimsfjorden er dominert av gneis med innslag av marmor, olivin og titanjern som utnyttes kommersielt. Grunnfjellsområdet mellom Oslofeltet og Hardanger inkludert Sørlandet og Rogaland består av gneis og granitt med innslag av blant annet anortositt, pegmatitt, gabbro og nikkelholdig jernmalm. Ved Kongsberg har forekomst av sølv gitt grunnlag for langvarig gruvedrift.Norges fjellgrunn er generelt svært gammelt sammenlignet med berget lenger sør i Europa. De eldste bergartene er omkring 2700 millioner år og finnes i Finnmark og Lofoten-Vesterålen. Gneis, granitt og amfibolitt er vanligst. Innlandet er preget av skog, myrer og vann i tillegg noe dyrket jord der klima og jordsmonn er egnet. Istiden etterlot ferske løsmasser i form av morener som er en blanding små (sand og leir) og stor partikler (steiner og blokker). Sortert materiale er avsatt under havnivå og danner blant annet leirjord som kom til syne etter landhevningen. Blant annet i områdene rundt Oslofjorden opp til 200 meter over havet er det mye sand- og leirjord. Moreneavsetningene i raet er et særpreget landskapselement i dette området. Morenemassene danner oftest en varmere jord (som er bedre egnet til dyrking) enn elveavsetninger og dette er en av grunnen til at gårdene i de øvre østlandsdalene ofte ligger i liene og ikke i dalbunnen. I nedre del av vestlandsdalene er dalbunnen som regel slakk og bred med store elveavsetninger og landhevingen har etterlatt høye terrasser som er grunnlag for jordbruk og bosetning. Jæren er en stor slette som er spesielt gunstig jordbruksland. Rundt Trondheimsfjorden er det større sammenhengende områder av lavland for en stor del dekket av marine avsetninger av leire.
==== Ferskvann og is ====
Norges vassdrag flyter hovedsakelig ut i Norskehavet/Nordsjøen (vest og nord for hovedvannskillet) eller ut i Oslofjorden/Skagerak. Elvene i Øst-Finnmark drenerer til Barentshavet. Øst for vannskillet (Østlandet) samt i Trøndelag og store deler av Nord-Norge er elvene lange og relativt slakke. På Vestlandet på kysten av Nordland er elvene generelt korte og bratte med stor vannføring på grunn av rikelig nedbør. Glommavassdraget har største nedbørfelt og er landets lengste elv.Norges vassdrag er rike på fosser og er spesielt høye på Vestlandet og i Nordland, der blant andre Mardalsfossen og Vettisfossen er kjent for sine høye, frie fall. Fossene på Østlandet er lavere, men med større vannføring. I Norge er det flere fosser med over 600 meter fall og regnes blant verdens høyeste. En lignende kombinasjon av vassdrag og landformer som den norske finnes stort sett bare i New Zealand, deler av Alaska og Chile.Vannføringen i Norges vassdrag er preget av snø- og bresmelting i høyfjellet fra mai til august. Mange vassdrag er regulert til kraftproduksjon og dette jevner ut vannføringen over året slik at flomtoppene dempes.På Norges hovedland finnes det platåbreer (for eksempel Jostedalsbreen og Svartisen), dalbreer og små botnbreer. Isbreer og varig snø dekker 1 % av hovedlandets areal. Over 60 % av Svalbard er dekket av isbre.Arealet av alt ferskvann utgjør 17 000 km2 eller 5,2 % av landets areal. SSB oppgir at Norge har 440 000 innsjøer, av disse er 178 950 i Finnmark. Norge har 1242 innsjøer større enn 1 km2. Europas fire dypeste innsjøer er i Norge: Hornindalsvatnet, Salvatnet, Røssvatnet og Mjøsa - Mjøsa er også landets største i overflateareal og i volum.
=== Planteliv ===
Plantelivet er relativt fattig på grunn av nordlig beliggenhet, det finnes for eksempel omtrent 2000 arter av blomsterplanter. Det er store forskjeller i planteveksten mellom lavlandet og høyfjellet, og fra Sørlandet til Finnmark. Forskjeller i klima (temperatur og nedbør) fra kysten til innlandet, samt det geologiske underlaget, spiller en stor rolle for planteveksten. Ved kysten finnes mange arter som er helt fraværende inne i landet. I Øst-Finnmark finnes arktiske planter som polarflokk. Tregrensen varierer med klima og terreng og er lavere ved kysten og jo lenger nord man kommer. Langs kysten fra Lindesnes og nordover er det en skogfri stripe ytterst mot havet, mens det ved Skagerak vokser barskog helt til havet. Varmekjær løvskog som ask, eik og alm er lite utbredt og finnes i hovedsak sør for Mjøsa til Skiensfjorden og langs kysten til Trøndelag. Furu er utbredt over hele landet og vokser nord til Kistrand. Gran vokser naturlig hovedsakelig på Østlandet, i Trøndelag og sør i Nordland. Norges barskoger er den vestligste delen av den eurasiske taiga. Skoggrensen dannes i Norge hovedsakelig av bjørk som vokser høyere enn barskogen og vokser på det høyeste som kratt, på Østlandet til omkring 1100 meter, i Rana til 650 meter og i Finnmark 300 meter. På snaufjellet vokser det stort sett bare mose og lav. Kystområdene er svært varierte med alt fra blankskurte, golde klipper til frodige kroker der varmekrevende planter lever.
=== Dyreliv ===
Norges dyreliv er preget av nordlige eller arktiske dyrslag (som rein, jerv og lemen), av dyreslag av sentraleuropeisk opphav som hjort og elg, og av dyreslag som er vanlig i europeiske kystområder. Landets store utstrekning i nord-sør-retning (hovedlandet dekker 13 breddegrader), forskjeller i klima (særlig snømengde) og landskap som er sterkt oppdelt av fjell, daler og fjorder gir et variert dyreliv. Jo lenger sør i landet, desto høyere til fjells lever nordlige arter som rein, lemen og rype. Blant de store hjortedyrene dominerer elgen i skogene på Østlandet og i Trøndelag, hjorten på Vestlandet og langs kysten av Trøndelag, og rein på snaufjellet. Store rovdyr som bjørn, gaupe og ulv var i begynnelsen av det 19. århundret vanlige arter, men etter intensiv, offentlig støttet jakt gjenstår svært lave bestander, og alle tre arter er vernet. Rødrev finnes i stort antall over hele landet. Mindre mårdyr som grevling og mår finnes mange steder i landet. Svalbard og Jan Mayen har dyreliv som skiller seg klart fra hovedlandet.I saltvann forekommer i nord blant annet hvithval, storkobbe og grønlandssel, mens sør for Lofoten har dyrelivet i havet mindre arktisk preg. Steinkobbe og nise finnes langs hele kysten. Spekkhogger er utbredt langs kysten mellom Lofoten og Stad. Amfibier og krypdyr er vekselvarme og trives derfor ikke særlig i Norges klima. Norge har bare fem amfibier: To arter frosk, padde og to lite utbredte arter salamandere. Det finnes fem arter krypdyr: vanlig firfisle er utbredte over store av landet, stålorm finnes noen steder, huggorm er utbredt og den eneste giftige slangen, buorm finnes i Sør-Norge, og slettsnok er sjelden.
=== Fisk ===
Laks og ørret er utbredte arter i ferskvann, mens røye er typisk for arktisk klima - disse tre artene dominerer i vassdragene med utløp til havet fra Stavanger til Finnmark. På Sørlandet og Østlandet finnes flere arter ferskvannsfisk blant annet harr, sik, abbor og lake. Gjedde har trolig blitt innført av munker i katolsk tid. Brugde, en haiart, og flere medlemmer av makrellfamilien er eksempel på fisk som gjester Norges kyst om sommeren. Vanlig makrell blir høstet i betydelig mengde i Sør-Norge.Torsk finnes i store mengder og fisket har siden vikingtiden eller tidligere vært sentralt i landets økonomi, særlig i form av det årlige Lofotfisket. Lodde er en arktisk fisk trekker mot kysten av Finnmark i store mengder. Sildefisket har hatt stor økonomisk betydning langs kysten i vest, i enkelte perioder viktigere enn torskefisket.
=== Fugler ===
Det er observert omkring 350 fuglearter i Norge, av disse ruger 170 arter regelmessig i landet og 130 tilhører ordenen spurvefugler. Blant spurvefuglene er det omkring 80 arter som regelmessig ruger i Norge. Kattuglen er den vanligste uglen. Blant alkefugler finnes seks arter etter at geirfuglen ble utryddet: Alkekonge og polarlomvi ruger på Svalbard, alke, lomvi, teist og lundefugl ruger på hovedlandet. Det er observert over 40 arter vadefugler, hvor blant annet tjeld og strandsnipe er vanlig. Tretten arter falkefugler og haukefugler hekker i Norge, inkludert store fugler som havørn og kongeørn. Løvsangeren er trolig landets mest tallrike fugl med omkring 2 millioner hekkende par. Kystområdenes varierte planteliv og et næringsrikt hav gjør at kysten har et særlig rikt og sammensatt fugleliv.
=== Insekter ===
Det finnes om lag 19 000 insektarter i Norge, og 1163 av dem er listet som truet, men langt fra alle er vurdert.
=== Norges nasjonal fugl, blomst, osv. ===
Norges nasjonalfugl er fossekall
Norges nasjonalblomst er de to artene bergfrue
Norges nasjonalhund er norsk elghund grå
Norges nasjonalhest er fjordhest
Norges nasjonalbergart er larvikitt
Norges nasjonalfjell er Stetinden
=== Klima ===
Det norske klimaet er temperert, spesielt langs kysten som påvirkes av Golfstrømmen i nord til Barentshavet. Ingen steder på jorden har helt likt klima, det sørlige Chile, deler av New Zealand og Canadas stillehavskyst har klima som til en viss grad ligner det norske. Dette er den nordligste tempererte sone i verden, det er varmere i Norge enn noen andre steder på samme breddegrad. Kysten fra Stad til Nordkapp har januar-temperaturer på i gjennomsnitt 20 °C høyere enn tilsvarende nordlig bredde, mens juli-temperaturen er tilsvarer andre områder like langt nord. Innlandet er noen grader varmere i juli enn tilsvarende nordlige områder. Det er heller ingen land på samme breddegrad som får så mye nedbør som Norge.En stor del av Norge ligger nord for polarsirkelen. Her går ikke solen under horisonten i en periode om sommeren, og om vinteren er disse områdene i en tilsvarende lang periode uten sollys.
Norges topografi og utstrekning nord-sør gjør at landet har flere klimatyper og Norge har større forskjeller i klima innenfor landet enn for eksempel Danmark og det sentrale Sverige. Det er generelt moderate forskjeller i temperaturen i nord-sør-retningen, og store forskjeller mellom kyst og innland. På kysten av Vestlandet er årsmiddel opp mot 8 °C, mens den i fjellområdene er under 0 °C. I Finnmark er årsmiddel under 0 °C også i lavtliggende steder og den laveste temperaturen er målt i Karasjok med -51 °C. Den varmeste perioden er i midten av juli i store deler av landet, mens i fjellet og på kysten er begynnelsen av august den varmeste tiden. Den kaldeste tiden er midten av januar til tidlig februar. På Svalbard er mars den kaldeste perioden. Indre Finnmark har de fleste kulderekordene. Varmerekordene om sommeren er på Østlandet, mens varmerekordene om vinteren er i Møre og Romsdal. Været i Norge er preget stor variasjon fra år til år, særlig de nordligste delene av fastlandet som ligger i utkanten av den tempererte sonen.Norge ligger i en sone hvor polarfronten skaper en vestlig luftstrøm, og dette dominerer vær og klima i stor grad. Det er store forskjeller mellom klima ved kysten og inne i landet. Mest nedbør faller litt innenfor kysten av Vestlandet der fuktige luftmasser fra havet løftes av fjellene. Vest for vannskillet ved Jotunheimen kan det være en årsnedbør på 3000 mm, mens i regnskyggen noen kilometer øst for vannskillet kan være så lite som 300 mm. Mye nedbør i fjellet gjør at gjennomsnitt nedbør for hele landet er 1400 mm. På Svalbard faller det bare 100 eller 200 mm nedbør i skjermede fjordstrøk. Generelt er det mest nedbør høsten og minst om våren. Kysten er preget av milde vintre, mens innlandet, særlig på Østlandet og i Finnmark, har kalde vintre og varme somre. Finnmarksvidda og det indre Østlandet har mer kontinentalt klima enn avstand fra havet tilsier. Om vinteren er det ofte fralandsvind, mens om sommeren blåser det ofte inn fra havet. Utfallsvinden om vinteren i indre fjordstrøk kan bli meget sterk, særlig der vinden får tilførsel fra et stort avkjølingsområde. På kysten er vindstyrkene langt større enn i innlandet der det svært sjelden når storm styrke. Tordenvær er vanligst om sommeren på Østlandet og kan på Vestlandet være vanlig om vinteren. Klimaet er også avhengig av høyde over havet ved at temperaturen i gjennomsnitt faller med 0,6 °C ved 100 meter økning i høyden samtidig som tynnere luft gjør at innstrålingen øker 2-3 %.
Kilde: Eklima.no, snitt av observasjoner 2009-2013 for målestasjoner i Norges seks største tettsteder.
=== Biland og territorialgrenser ===
Øya Jan Mayen i nordvest er administrert som en del av hovedlandet og grenser til havs mot islandsk farvann. Øygruppen Svalbard er under norsk suverenitet med de begrensninger Svalbardtraktaten setter, men er i likhet med Jan Mayen en del av kongeriket. Bouvetøya i Sør-Atlanteren er derimot et norsk biland. Norge gjør også krav på Peter 1.s øy i det sørlige Stillehavet og territoriet Dronning Maud Land i Antarktis, men begge disse omfattes av Antarktis-traktaten, som legger territoriale krav i Antarktis på is.
== Demografi ==
Norges folketall passerte 5 millioner i mars 2012, den første millionen ble passert i 1822. Kjønnsfordelingen var ved inngangen til 2012 på 50,1 % menn og 49,9 % kvinner. Dette var første gang det er mannsoverskudd i Norge siden det ble gjort folketelling fordelt på kjønn første gang i 1769. Aldersfordelingen er 25 % fra 0 til 20 år, 62 % fra 20 til 66 år, og 13 % fra 66 år og oppover.Omkring 34 % av landets befolkning bor i de fire små Oslofjord-landskapene Akershus, Østfold, Vestfold og Oslo, som kun dekker 3,6 % av landets areal. Spredt bosetning på landsbygda har historisk vært det vanlige i Norge. I 1801 sto byene for mindre enn 10 % av befolkningen. Byene vokste særlig fra midten av 1800-tallet og omkring andre verdenskrig var halvparten av innbyggerne bosatt i byer og tettsteder. I 2019 bodde 82 % av i byer og andre tettsteder. Andel av befolkningen bosatt i byer og tettsteder er lavest i Sogn og Fjordane, Hordaland, Oppland og Troms. Endringer i befolkningsutvikling i ulike deler av landet skyldes i hovedsak flytting og ikke forskjeller i naturlig tilvekst. Fra 1801 har særlig andelen bosatt i Oslo/Akershus økt (fra 7,5 % til 24,4 %), mens andelen bosatt i indre deler av Østlandet har falt. Andelen bosatt i Sogn og Fjordane har falt fra 6 % i 1801 til 2 % i 2019. Befolkningstettheten er størst langs kysten. I tettstedene, som i 2019 omfattet 82 % av befolkningen, var folketettheten nær 2000 per km2. I Kautokeino kommune med omkring 3000 innbyggere innenfor 9700 km2 er folketettheten om lag 0,3. Tettstedet Oslo passerte 1 million innbyggere i slutten av 2018.
=== Bosetningshistorie ===
==== Forhistorisk tid ====
Norge har omkring 50 000 gårder med egne navn. Gårdsnavnene har holdt seg i lang tid, over 1000 år, kanskje så mye som 2000 år. Usammensatte landskapsnavn som Haug, Eid, Vik og Berg antas å være de eldste. Arkeologiske spor som gravhauger tyder også på fast bosetning. For eksempel ble gravfeltet ved Svartelva i Løten brukt fra omkring år 0 til år 1000 da kristendommen tok over. De første bøndene brukte trolig store områder til innmark og utmark, og nye gårder ble trolig etablert med utgangspunkt i noen «modergårder». De største gravfeltene, de eldste arkeologiske funn og de eldste gårdsnavnene finnes der åkerjorden er rikest og romsligst.Det er uklart om bosetningsutvidelsen i romertid, folkevandringstid og jernalder skyldes innvandring eller indre utvikling og folkevekst. Bøndene hadde både åker (der det ble dyrket korn) og husdyr som beitet i utmark, men det er usikkert hvilke av disse som var viktigst. Folkeveksten fra rundt år 200 førte til mer utnyttelse av utmarka blant annet i form av setrer i fjellet.
==== Finnmark ====
Arkeologisk funn fra eldre steinalder har vært omtalt som komsakulturen og omfatter rundt 5000 års bosetning. Finnmark fikk trolig den første bosetningen rundt 8000 år f.Kr. etter at kystområdene ble isfrie 11.000 år f.Kr. Etter istiden hevet landet seg rundt 80 meter i indre fjordstrøk (Alta, Tana, Varanger). På grunn av issmelting i polområdet steg havet i perioden 6400-3800 f.Kr. og i områder med liten landheving ble noen boplasser fra første del av eldre steinalder oversvømmet. I tidligste del av eldre steinalder var det menneskelig aktivitet hovedsakelig på kystområdene og uten varige boliger. De indre strøkene, som Pasvik, ble trolig utnyttet sesongvis. De eldste Helleristningene i Alta er vanligvis datert til 4200 f.Kr., det vil si yngre steinalder, og kan være betydelig eldre enn dette. Landhevingen fortsatte langsomt fra rundt år 4000 f.Kr. samtidig som havstigningen stanset. Det er uklart om bosettingen i de nordligste delene av Norge i yngre steinalder var halvnomadisk eller relativt bofast befolkning.I det siste årtusen f.Kr. ble klimaet kjøligere og furuskogen forsvinner fra kysten; furuskog fantes for eksempel bare innerst i Altafjorden mens ytterkysten var nesten treløs. Rundt år 0 var grensen for bjørkeskog sør for Kirkenes. Dyr med skog som biotop (elg, bjørn og bever) forsvant og reinen etablerte trolig sine årlige trekkruter en gang på den tiden. I tiden 1800-900 f.Kr. ble det betydelig flere boplasser i og utnyttelse av innlandet særlig merkbart på Finnmarksvidda. Fra rundt år 1800 f.Kr. til år 0 ble det betydelig økende kontakt mellom Finnmark og områder i øst blant Karelen (der det ble produsert metaller blant annet kobber) samt det sentrale og østlige Russland. De yngste helleristningene i Alta viser langt flere båter enn de tidligere fasene og båtene minner om typer fremstilt i helleristninger i det sørlige Skandinavia. Det er uklart hvilken innflytelse sørskandinaviske samfunn hadde så langt nord som Alta før år 0. Mange av de kulturtrekkene som i moderne tid regnes som typisk samiske ble skapt eller konsolidert i det siste årtusen f.Kr., dette gjelder blant annet skikk med gravlegging i murte kammer i steinur. Mortensnes-gravfeltet kan ha vært brukt i 2000 år til rundt år 1600 e.Kr.
==== Norsk ekspansjon nordover ====
Fra rundt år 200 foregikk det en viss folkevandring sjøveien fra Rogaland og Hordaland til Nordland og Sør-Troms. De innvandrede nordmennene, bumenn, drev jordbruk og fiske. Rundt år 500 var det norsk bosetning til Malangsgapet. Malangen ble til rundt år 1400 regnet for grensen mellom Hålogaland og Finnmork. Utover i vikingtiden og middelalderen pågikk det innvandring og bosetting av norskspråklige langs kysten nord for Malangen. Nordmennene kopierte til dels samiske næringsveier som hvalfangst, pelsdyrjakt og reindrift. I vikingtiden var det i tillegg enkelte norske bosettinger lenger nord og øst, også øst for Nordkapp.Omkring år 1050 fantes det norske bosettinger på den ytre kysten av Vest-Finnmark, men de neste 200-300 år er det uklart om det var norsk bosetning øst for Tromsø. I hansatiden ble bosettingen i nord og øst for Tromsø utviklet til store vær spesialisert på kommersielt fiske. I 1307 ble det i Vardø anlagt en festning og den første kirken øst for Tromsø. Etter reformasjonen kom det norske bosettinger i de indre fjordstrøkene som Lebesby i Laksefjord. I det indre av Finnmark var det lenge ingen riksgrense og Kautokeino og Karasjok var norsk-svensk fellesområde med hovedsakelig svensk påvirkning. Grensen mot Finland ble fastsatt i 1751 og mot Russland i 1826.På et svensk kart fra 1626 er Norges grense angitt ved Malangen, mens Sverige med dette kartet viste ønske om å kontroll over det samiske området som hadde vært fellesområde.
==== Middelalderen ====
Ved gårddeling og nyrydding ble det før svartedauden stadig flere gårder i Norge. Bosetningen spredte seg til mer marginale jordbruksområder. Østlandet fikk mest befolkningsvekst mot høymiddelalderen. Langs kysten nord for Stad økte bosetningen trolig i takt med omfanget av fisket. I de indre skog- og fjelltraktene langs den nåværende grensen mellom Norge og Sverige utnyttet samer ressursene helt ned til Hedmark.Det er ingen manntall eller andre fortegnelser over befolkning og bosetning i middelalderen. Ved år 1300 var folketallet et sted mellom 300 000 og 560 000 avhengig av beregningsmetode. Ved reformasjonen var folketallet under 200 000 og først i 1650 eller noe senere var folketallet på samme nivå som før svartedauden. Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80 % av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader. Fra 1300 til 1660 skjedde en endring i næringsgrunnlaget slik at kystbygdene fikk en større andel av folketallet. De indre bygdene på Østlandet hadde relativt større befolkning i høymiddelalderen enn etter reformasjonen. I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis 6000 og 3000 (2 % av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning.
==== Byene ====
De eldste norske byene vokste trolig from fra slutten av 900-tallet. Oslo, Bergen, Hamar, Stavanger og Nidaros ble bispeseter noe som stimulerte byutviklingen der, og kongen reiste kirker i Borg, Konghelle og Tønsberg. I middelalderen var det små handelssteder på Veøy i Romsdal, Kaupanger i Sogn, i Borgund på Sunnmøre, og Vågan i Lofoten. Urbanisering i Norge skjedde på få steder sammenlignet med nabolandene, bare 14 steder fremstår som byer før 1350. Stavanger ble bispesete rundt 1120-1130, men det er uklart om stedet da allerede var en by.
Det har vært vanskelig å anslå folketallet i de norske middelalderbyene, men det er regnet som sikkert at byene vokst raskt i middelalderen. Bybefolkningen før svartedauden er anslått til 20 000 hvorav 7000 eller opp mot halvparten i Bergen, 3000 i Nidaros, 1500-2000 i Oslo og 1500 i Tunsberg. Bergen ble tettere bebygd og ble med konsentrasjonen av eksporten der til Norges i særstilling største by i flere hundre år.Magnus Lagabøtes bylov erstattet bjarkøyretten og regulerte fra 1276 bosetningen i Bergen, Oslo, Nidaros og Tunsberg. Bybebyggelsen besto i stor grad av lave trehus som sto i kontrast til relativt mange og dominerende kirker og klostre oppført i stein.Byloven og utfyllende bestemmelser fastsatte ofte hvor i byen forskjellige varer kunne omsettes. I Nidaros ble smedene pålagt å holde seg unna tettbebyggelsen på grunn av brannfare, mens garverne måtte holde seg på avstand fra bebyggelsen på grunn av sterk lukt. Byloven forsøkte også å regulere tilstrømming av folk til byen (blant annet for hindre tigging i gatene) og hadde bestemmelser om brannsikring. I bygårdene kunne det var husdyrhold med blant griser og kyr, mens beite og åker fantes i byens takmark. Mye av bebyggelsen i middelalderens Oslo, Trondheim og Tønsberg lignet på de avlange gårdene som er bevart på Bryggen i Bergen. Tomtegrensene i Oslo ser ut til å ha bestått i mange hundre år, i Bergen helt fra middelalderen til moderne tid.
=== Folkegrupper ===
Etnisk sett er størstedelen av den opprinnelige befolkningen nordisk/nord-germansk, mens et lite mindretall med tyngdepunkt i nord er samisk eller finsk/kvensk. Samer har status som urfolk, mens skogfinner, kvener, romanifolk (reisende, tatere), roma (sigøynere) og jøder har status som nasjonale minoriteter. De siste par årene har innvandring utgjort mer enn halvparten av befolkningsveksten, og en økende andel av befolkningen er innvandrere: 14,7 % (790 497 mennesker) pr 1. januar 2020. Andel norskfødte med innvandrerforeldre av totalbefolkningen var 3,5 %. De største innvandrergruppene etter opprinnelsesland kommer fra Pakistan, Sverige, Irak, Somalia, Danmark, Polen, Vietnam, Bosnia-Hercegovina, Iran og Tyrkia. Det bør anmerkes at innvandrerne fra enkelte land er delt opp i flere etniske grupper. Eksempelvis kommer det både russere og tsjetsjenere fra Russland, tyrkere og kurdere fra Tyrkia, persere og kurdere fra Iran, og innvandrerne fra Serbia er delt opp i serbere og albanere. Utenlandske statsborgere utgjør 4,8 % av befolkningen med 222 300 personer. Ser en bort fra de norske og nordiske statsborgerne, er det flest bosatte polske, tyske og irakiske statsborgere. Det har de siste årene vært stor arbeidsinnvandring til Norge fra Polen, Tyskland, Sverige og Litauen. Det er også stor innvandring fra blant annet Romania, Somalia, Thailand, Filippinene, Russland og Irak.I Troms og Finnmark var det innvandring fra Finland særlig etter at Russland erobret Finland i 1714 og svensk-russisk krig i 1740. Finsk vandring mot havet skjedde særlig i retning av Skibotn og Alta. Tidligere forekom det nomadiske, årlige vandringer til havet der finner og samer deltok i fisket. Kåfjord Kobberverk trakk til seg arbeidskraft fra Finland og kvenene var etter hvert i flertall ved verket.
=== Språk ===
Det norske språket er et nordgermansk språk i den indoeuropeiske språkfamilien. Under unionen med Danmark fortrengte etter hvert dansk skriftspråk det opprinnelige norske middelalderspråket som var basert på norrønt språk. Etter oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 oppstod det etter hvert to retninger i arbeidet mot et eget nasjonalspråk i det selvstendige Norge (i personalunion med Sverige). Den ene retningen innebar en gradvis fornorskning av det danske skriftspråket, basert på såkalt dannet dagligtale, hvorav Knud Knudsen var en viktig pådriver. Den annen retning var et nytt norsk skriftspråk basert på såkalte ubedervede norske dialektene, altså ikke påvirket av fremmedspråket dansk, hvilket ble skapt av filologen Ivar Aasen. Som et resultat av dette har Norge i dag to offisielle skriftnormaler eller målformer, bokmål som altså stammer fra dansk skriftspråk og dansk-norsk talespråk, og nynorsk som stammer fra Aasens skriftnorm. I dag normeres disse av Språkrådet. I tillegg opprettholder riksmålsbevegelsen sin egen skriftnormal riksmål, som i hovedsak er sammenfallende med moderat bokmål. I høyere årstrinn i grunnskolen og i videregående skole undervises det i og gis karakter i både bokmål og nynorsk. Elever med annet morsmål enn norsk kan søke om fritak fra vurdering i sidemål. Et annet resultat er den såkalte språkstriden mellom forkjempere av de to målformene som i varierende grad har ridd landet siden begynnelsen av 1900-tallet. De to offisielle målformene av norsk anses som en viktig grunn til at det i Norge er stor aksept for bruk av dialekter i situasjoner hvor det i de fleste andre land er vanlig å slå over til standardspråk.
Majoriteten av den norske befolkningen skriver bokmål. Andelen nynorskelever i grunnskolen nådde en topp på rundt en tredjedel i 1943, men falt frem mot 1970-tallet til omkring 15 %. På den annen side står nå nynorsken sterkere i sine kjerneområder enn den gjorde da den nettopp var stemt inn i skolene. Det nynorske skriftspråkets tilbakegang i skolene skyldes delvis at bokmål ble gjeninnført i mange skolekretser før nynorsken fikk festet seg, særlig i Nord-Norge og Trøndelag, delvis sammenslåing av mindre nynorskbrukende skolekretser med større bokmålskretser, og delvis større folkevekst i byene, som tradisjonelt har brukt bokmål. Årsakene til at nynorsken ikke fikk fotfeste i større deler av landet er usikker. En medvirkende årsak kan være at bokmålets stilling ble styrket gjennom sin dominans i massemediene som vokste frem etter krigen. I dag er det ca 12 % av elevene i grunnskolen som har nynorsk som hovedmål.
Språkreglene i sameloven slår fast at norsk og samisk (herunder sørsamisk, lulesamisk, nordsamisk) er likeverdige språk i Norge. Det følger av sameloven at det gjelder særlige bestemmelser i et eget «forvaltningsområde» for samisk språk, der norsk og samisk er likestilt.Norge ratifiserte i 1993 den europeiske minoritetsspråkpakten, og da ble i tillegg kvensk, romanes og romani definert som offisielle minoritetsspråk som Norge har et særskilt ansvar for å bevare. Kvensk, romanes og romani er truet av utryddelse. Tidligere snakket man også pitesamisk og umesamisk, men disse språkene har bare overlevd i Sverige og selv der er det bare noen få som fremdeles mestrer språket. Tidligere ble også skoltesamisk snakket, dette språket snakkes fortsatt av noen få i Finland og Russland.
Et annet minoritetsspråk som har blitt brukt lenge i Norge er norsk tegnspråk. Språket finnes i to hoveddialekter, som har opphav i miljøene ved de to eldste døveskolene i Oslo og Trondheim. Språket ble styrket gjennom språkmeldingen av 2008, der det fikk en offisiell status som språk i Norge, noe Døveforbundet lenge hadde kjempet for.Innvandringen til Norge fra den siste halvdel av det 20. århundre har brakt nye folkegrupper til Norge med egne språk som for eksempel urdu, arabisk, vietnamesisk og somali. Disse språkene har ingen offisiell status i Norge.
=== Religion ===
Siden reformasjonen i 1536 har luthersk kristendom vært den dominerende religionen i Norge. Inntil dissenterloven ble vedtatt i 1845 var det forbudt for nordmenn å melde seg ut av statskirken og ikke-kristne trossamfunn fikk ikke lov til å organisere seg før i 1891. I dag er samfunnet blitt mer og mer sekularisert en stor andel anser seg ikke som religiøse. Ifølge Norsk Monitor er det fra 2015 flere nordmenn som ikke tror på noen gud enn som tror på en gud. I 2017 svarte 46 % av voksne nordmenn de ikke trodde på gud og 34 % at de trodde på gud. Protestantismen har allikevel hatt en sterk innflytelse på norsk kultur og samfunn og mange av dens verdier og tradisjoner lever videre selv blant ikke-religiøse i sekularisert form. Fremdeles er de fleste nordmenn medlem av den norske kirken som spiller en viktig rolle som seremonimester ved dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Det finnes også mange andre kristne trossamfunn og i det siste har også andre religioner, først og fremst islam, fått fotfeste i Norge, hovedsakelig gjennom innvandring.
Per 1. januar 2014 er 74,9 % av befolkningen medlemmer i den evangelisk-lutherske norske kirken (1. januar 2003: 85,7 %). Andre kristne trossamfunn utgjør cirka 6,2 %: Det klart viktigste er Den katolske kirken med 121 130 medlemmer (2,4 %). Staten og kommunene gir støtte til ca 750 tros- og livssynssamfunn utenfor den Den norske kirke.Blant de ikke-kristne religionene er islam sterkest representert i Norge med ca. 200 000 personer (ca. 4 %) (2017). Human-Etisk Forbund har ca. 91 000 medlemmer som tilsvarer ca. 1,7 % av befolkningen (2019).I 2012 vedtok Stortinget med 162 mot 3 stemmer å ta begrepet statskirke ut av grunnloven. Den norske kirke velger selv sine ledere og er organisatorisk fristilt fra staten. Kirken er avhengig av økonomisk støtte over statsbudsjettet.
=== Største tettsteder ===
Norge er i dag et urbant land, og 82 % av befolkningen bor i tettsteder. Norges 20 største tettsteder per 1. januar 2022 ifølge Statistisk sentralbyrå er:
Tabellen viser innbyggere i tettstedet, ikke kommunen med tettstedets navn. Tettstedene med skråstrek består av to byer som har vokst sammen.
I tettstedet Oslo har både Oslo, Sandvika og Lillestrøm bystatus. I tettstedet Drammen har også Hokksund bystatus, og i Porsgrunn/Skien har også Brevik, Stathelle og Langesund bystatus. Ytterligere 40 tettsteder har over 10 000 innbyggere, mens 186 har mellom 2 000 og 10 000 innbyggere. Totalt er det 991 tettsteder i Norge (år 2022).
== Politisk historie ==
=== Vikingtid til middelalder ===
Det er bred enighet om at Norge opprinnelig var navnet på skipsleia langs den norske vestkysten. Ifølge Knut Helle viser Ottars beretning at nordmennenes land eller Norge var kysten fra Agder til Hålogaland. Da dette kystriket ble utvidet til å omfatte områdene sør for Dovre og øst for Langfjella ble den gamle betegnelsen nordmenn og nordfjells brukt videre om kystområdene, mens det på andre siden av fjellet bodde austmenn. Ottar fra Hålogaland identifiserte samer ved deres nomadiske livsform, mens han skilte dansker fra nordmenn politisk eller geografisk. Danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, nordmennene holdt til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren.I vikingtiden fra det 8. århundre til det 11. århundre ble områdene som nå utgjør Norge, gradvis lagt under en kongemakt. Kong Harald Hårfagre underla seg de sørvestlige delene av Norge ved slaget i Hafrsfjord omkring 880, og etablerte sitt kongesete på Avaldsnes på Karmøy. Østlandet kom under kontroll av kongemakten på midten av 1000-tallet, mens ladejarlætten som hadde herredømme i det nordlige Norge døde ut på samme tid.
I 995 grunnla kong Olav Tryggvason landets første kristne kirke på Moster i Bømlo, og begynte kristningen av landet. Etter slaget ved Stiklestad i 1030 vant kristendommen frem som statsreligion, noe som førte til at kongemakten heretter kunne støtte sin makt på en landsomfattende skrivekyndig kirkelig organisasjon med bånd til den latinskspråklige europeiske kulturen. Etter en hundreårig periode med borgerkrig fra 1130-tallet, ble kongemakten igjen konsolidert under Sverreætten. Håkon Håkonsson (1204–63) skapte det riksomfattende enekongedømme da borgerkrigene ble avsluttet i 1240. I hans 46 år på tronen oppsto Norgesveldet hvor store oversjøiske landområder ble tvunget inn under kongemakten. Under kong Magnus Lagabøte ble Norge det andre landet i Europa som var undergitt én samlet lovbok.
En samlet rett for Norge ble etablert med Magnus Lagabøtes landslov i 1274. Landsloven bygget på de fire landskapslovene (fra Frostatinget, Eidsivatinget, Borgartinget og Gulatinget). Landsloven bygget særlig Gulatingsloven som trolig var muntlig opprinnelig. Landsloven brøt blant annet med tidligere ideer om blodhevn og tvekamp, og var gjeldende rett til Christian Vs Norske Lov av 1687.
=== Nedgang og dansketid ===
Svartedauden, som herjet fra 1348 til 1350, og senere epidemier, fikk katastrofale følger og førte til at omtrent halvparten av befolkningen døde. Mange bygder ble liggende helt øde og det tok århundrer før folketallet var tilbake på tidligere nivå. Inntektene fra skatt og jordleie falt med nesten 80 % påfølgende århundre, noe som rammet den norske staten hardere enn hva som var tilfellet i Sverige og Danmark. Landets samfunnsstyrende elite, den norske adelen, sank fra 600 til 200 familier og var relativt fåtallig sammenlignet med situasjonen i nabolandene. Med svartedauden mistet adelen store deler av sitt økonomiske grunnlag, og adelens øverste organ, Riksrådet ble etter press fra Oldenburgkongen endelig oppløst i 1537. Dynastiske forhold medvirket ytterligere til at tiden som et selvstendig rike ebbet ut. Kongeslekten ble forent med den svenske i 1319, den danske i 1380 og døde helt ut i 1387. Norge gikk inn i Kalmarunionen med de andre nordiske land i 1397, og etter dens oppløsning i 1450 fortsatte kongefellesskapet med Danmark alene. I 1537 førte reformasjonen til at landets rikeste organisasjon, kirken, ble underlagt kongen i København istedenfor å være ledet fra erkebiskopen i Nidaros.
Den 434 år lange unionen med Danmark ble på 1800-tallet ofte omtalt som «400-årsnatten», fordi Norge var den svakere part i unionen og ble styrt fra hovedstaden København. Tiden mellom 1570 og 1721 var preget av høye skatter som følge av langvarige kriger mellom Danmark-Norge og Sverige. Etter Kalmarkrigen ble det nordlige Nord-Norge endelig fastslått som en del av det norske rike i 1613. To av krigene førte til tap av landområderne Jemtland og Herjedalen (1645) og Båhuslen (1658). I 1660 begikk kongen statskupp, oppløste det danske riksrådet og innførte kongelig enevelde, en forfatning som vedvarte til 1814. Den nåværende grenselinjen til Sverige ble trukket i 1751 i fredstiden midt på 1700-tallet.
=== Demokratisk forfatning i 1814 ===
Fredrik 6. av Danmark-Norge allierte seg med Napoleon og ble dermed en av taperne i Napoleonskrigene. I Kielfreden i 1814 ble Norge avstått til kongen av Sverige. I vårmånedene 1814 mens den svenske hær var i felttog på kontinentet, lyktes det Riksforsamlingen på Eidsvoll å gi landet en liberal grunnlov den 17. mai 1814, basert på Folkesuverenitetsprinsippet. Etter en kort krig med Sverige ble det forhandlet frem en personalunion med Sverige. Norge hadde allerede eget universitet, og fikk i 1814 egen hovedstad (Christiania), regjering, hær, flåte, lovverk, valuta, sentralbank og lovgivende nasjonalforsamling. Stemmeretten omfattet nesten halvparten av den myndige mannlige befolkningen. Kun handels- og utenrikspolitikken ble styrt av den felles svensk-norske kongen gjennom det svenske utenriksdepartement.
På 1800-tallet ble statsstyret dominert av embetsmenn (universitetsutdannede jurister og prester, samt offiserer), og i motsetning til de fleste europeiske land var ikke adelen dominerende. I løpet av 1800-tallet ble en opposisjon mot embetsmennene gradvis organisert på Stortinget, noe som ledet til etablering av det bondedominerte partiet Venstre og senere flere partier. I 1884 ble dagens statsskikk innført, etter at en riksrettsdom fastslo at regjeringen heretter i realiteten skulle være en stortingsoppnevnt komité (parlamentarisme) istedenfor å være iverksettere av Kongens politikk slik det var tiltenkt i Grunnloven.
=== Fra unionsoppløsning til nåtid ===
Økende norsk misnøye med unionen på slutten av 1800-tallet førte i 1905 til oppløsningen av den norsk-svenske personalunionen i 1905. Dette ble bekreftet ved en folkeavstemning. Den norske regjeringen tilbød den norske tronen til den danske prins Carl. Etter en ny folkeavstemning kåret Stortinget ham til konge og han tok navnet Haakon VII.
Norge førte en vestvendt nøytralitet under 1. verdenskrig. I mellomkrigstiden var partipolitikken fragmentert og økonomien gjennomgikk en serie kriser, noe som førte til store deler av befolkningen både på ytterste høyre og venstre fløy mistet troen på parlamentarisk demokrati. Da 2. verdenskrig brøt ut, ønsket politikerne å holde landet nøytralt også i denne krigen, men landet ble overrumplet av det tyske angrepet på Norge 9. april 1940. Tyskerne innsatte et militærdiktatur mens den norske regjering og Konge ledet et eksilstyre fra London. Det gradvis økende hatet mot det tyske styret sammen med båndene til Storbritannia og USA som krigen skapte, førte til at alliansen ble videreført etter krigens slutt; NATO ble dannet i 1949 med Norge som medlem. Norge var også et av landene som bidro til opprettelsen av FN i 1945.
Etterkrigstidens politikk har vært dominert av Arbeiderpartiet. De hadde rent flertall fra 1945 til 1957, men tonet i løpet av denne tiden ned sin politiske linje fra sosialistisk planøkonomi, til konsensuspreget blandingsøkonomi. Den norske regjering har ved tre anledninger (1962, 1967 og 1992) søkt om landets tilslutning i Den europeiske union (EU) (el. dens forløpere). De to sistnevnte søknadene munnet ut i ferdigforhandlede medlemskapsavtaler, men vant ikke tilslutning i rådgivende folkeavstemninger henholdsvis i 1972 og i 1994. Norge er imidlertid tilknyttet EUs indre marked og medfølgende regelverk gjennom EØS-avtalen som trådte i kraft i 1994.
== Politikk og administrasjon ==
=== Statsoverhode og regjering ===
Norge er et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk regjeringssystem. I henhold til Grunnloven fra 1814 er Kongen statsoverhode og velger selv sitt råd, men etter innføringen av parlamentarismen må imidlertid Regjeringen i praksis ha støtte fra et flertall i Stortinget. Kongen er den utøvende makt, og er øverstkommanderende for Forsvaret. Grunnloven gir Kongen vidtrekkende rettigheter, men disse utøves ikke i praksis i dag, og hans funksjon er i hovedsak seremoniell. Statsrådet, eller Regjeringen, består av en statsminister og minst syv statsråder, utnevnt av Kongen. Kongen kan i teorien utnevne hvem han vil, men har siden 1905 med få unntak valgt den regjeringen statsministeren foreslår. Norge har siden 2010 toppet Economist Intelligence Unit sin indeks over mest demokratiske land.
=== Parlament ===
Det norske parlamentet, Stortinget, har 169 medlemmer, som velges fra 19 valgdistrikter for en fireårsperiode ut fra et system med proporsjonal representasjon. Det vil si at valgdistriktene med høyest innbyggertall har flest representanter, dog slik at de tynnest befolkede valgdistriktene har færre stemmer bak hver representant. Dette gjøres ved at antallet representanter fra hvert valgdistrikt beregnes ut ifra både folketall og areal, samt at valgordningen har utjevningsmandater som fordeles på de partiene som har fått forholdsvis få representanter i forhold til stemmeandelen på landsbasis. Det er ett utjevningsmandat pr tidligere fylke, totalt 19.
Stortinget har elleve ulike fagkomiteer, for eksempel (justiskomiteen, finanskomiteen, næringskomiteen m.v.), der det meste av saksbehandlingen i Stortinget foregår. Stortingets 12. fagkomité heter Kontroll- og konstitusjonskomiteen. I tillegg kommer spesialkomiteene Stortingets utvidede utenrikskomité, Fullmaktskomiteen, Europautvalget og Valgkomiteen. Komiteene har fra 11 til 18 medlemmer, og alle stortingsrepresentanter må sitte i minst én komite.
=== Administrativ inndeling ===
Norge er delt inn i 11 fylker samt Svalbard og Jan Mayen. Fylkene er inndelt i totalt 356 kommuner. Begge disse administrasjonsnivåene styres av folkevalgte organ, fylkesting og kommunestyrer. I hovedstaden Oslo fungerer bystyret både som fylkesting og kommunestyre. Statsforvalteren er statens representant overfor de folkevalgte, lokale myndigheter og han skal påse at Norges lover og statlige forskrifter blir fulgt, samt gi råd og veiledning ved behov. Oslo og Viken har felles statsforvalterembete. Hver kommune ledes av sitt eget kommunestyre og har en ordfører. På Svalbard finnes ett lokalstyre som tilsvarer kommunestyre på fastlandet. Her er sysselmesteren statens øverste representant og politimyndighet. Ulike statsorganer deler Norge på andre måter, for eksempel har helsevesenet fire helseregioner.
Fastlandet inndeles gjerne i de fem landsdelene Nord-Norge, Trøndelag, Vestlandet, Sørlandet og Østlandet. Denne inndelingen baserer seg på geografiske, historiske og språklige kriterier, men har ingen formell politisk betydning.
Norge har tre biland: Bouvetøya, Peter I Øy og Dronning Maud Land.
=== Rettsvesen ===
De ordinære rettsinstansene består forliksrådene (behandler bare sivile tvistesaker), tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett. Det er ett forliksråd i hver kommune, 65 tingretter og seks lagmannsretter (Borgarting, Eidsivating, Agder, Gulating, Frostating og Hålogaland). Høyesterett har 19 dommere og ledes av en høyesterettsjustitiarius. I tillegg er det enkelte særdomstoler som Arbeidsretten. Den særskilte Riksretten behandler anklager om embedsforbrytelser begått av medlemmer fra Stortinget, regjeringen eller Høyesterett, men denne har ikke vært i bruk siden 1927.
Dommerne i tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett er alle jurister og utnevnes av Kongen i statsråd etter innstilling fra justisdepartementet og Innstillingsrådet for dommere, og de er embetsmenn som etter Grunnloven bare kan avskjediges ved dom.
=== Politi og påtalemakt ===
Politiet er en riksdekkende statlig etat underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Etaten er organisert i geografiske distrikter, sentrale organer og fellestjenester. Sikkerhetstjenesten (PST) med ansvar blant for å bekjempe terrorisme og spionasje er en del av etaten. Særegent for Norge er at laveste ledd i påtalemyndigheten er en del av politiet, mens den høyere påtalemyndigheten (statsadvokatene og riksadvokaten) er en egen myndighet utenfor politiet.
=== Forsvar ===
Norges militærvesen består av hæren, luftforsvaret og sjøforsvaret samt heimevernet og fellestjenester. Forsvaret er en etat under Forsvarsdepartementet og ledes i det daglige av forsvarssjefen. Kongen er etter grunnlovens § 25 øverstkommanderende. Norge sluttet seg i 1949 til Atlanterhavspakten og landets forsvar ble da samordnet med NATO. Stortinget bestemte da at andre land ikke skulle ha baser på norsk jord i fredstid. Atomvåpen skulle heller ikke lagres i Norge. I krigstid stilles de norske styrkene under NATOs kommando.
=== Utenrikspolitikk ===
Norge har ambassader i 81 land, og 60 land har sine ambassader i Norge, hvorav samtlige holder til i Oslo.Norge deltok i opprettelsen av De forente nasjoner (FN), Den nordatlantiske allianse (NATO), Europarådet og Det europeiske frihandelsforbund (EFTA). Norge fulgte etter da nordiske naboland henholdsvis i 1962, 1967 og 1992 søkte medlemskap i Den europeiske union (EU) eller dens forgjengere. Til tross for at både Danmark, Sverige og Finland ble innlemmet, forble Norge utenfor, ved at den fremforhandlede tilslutningsavtalen ble forkastet i rådgivende folkeavstemninger både i 1972 og 1994. Siden 1992 har Norge tatt del i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), et avtaleverk som sikrer adgang til mesteparten av Unionens indre marked, mot at landet implementerer all den lovgivning som anses for å være relevant for de deler av Det indre marked som omfattes av avtalen. I 2010 utgjorde dette til sammen omkring 7000 rettsakter. Norge har siden 1994 blitt innvilget deltagelse uten stemmerett i ytterligere deler av EUs samarbeid, eksempelvis i unionens felles utenriks-, sikkerhets-, asyl-, utdannings- og politisamarbeid, Schengen-avtalen, samt 19 ytterligere programmer.Norge bidro til fremforhandlingen av Oslo-avtalen, et forsøk på å løse Israel-Palestina-konflikten.
=== Norges forhold til EU ===
EFTA ble opprettet som et motstykke til EEC (EUs forløper) ved Stockholm-konvensjonen av 1960. EFTA ble som EEC opprettet i henhold til GATT-avtalens artikkel XXIV. Formålet med EFTA var blant annet å styrke forhandlingsposisjonen overfor EEC og bidra til et mer omfattende frihandelsområde i Europa. EFTA er en tradisjonell internasjonal organisasjon uten overnasjonalitet og Storbritannia var hovedaktøren bak EFTA.
==== Medlemskap ====
Norge har søkt tre ganger om medlemskap i den europeiske unionen (eller dens forløpere) og spørsmålet om medlemskap har vært et av de viktigste etter andre verdenskrig.Den første søknaden i 1962 ble stanset av Frankrikes president Charles de Gaulle da han ensidig la ned veto mot britisk medlemskap, noe som også forhindret videre forhandling med Norge, Danmark og Irland. Etter de Gaulles avgang ble det på nytt levert en søknad i 1970, denne ble stoppet av en folkeavstemning i 1972 da 53,5 % av de som stemte gikk mot, og valgdeltagelsen var på 79,2 %.Det ble en ny folkeavstemning i 1994 etter at Norges tredje søknad hadde blitt levert to år tidligere. Denne gangen var deltagelsen ved avstemningen enda høyere, og resultatet enda jevnere. Valgdeltakelsen var på 89 %. Bare 126 806 stemmer skilte ja fra nei i avstemningen som endte med 52,2 % flertall for å avvise medlemskap. EU-spørsmålet var ikke høyt på dagsorden ved valget i 1989, mens det ved stortingsvalget i 1993 var et EU mer fremtredende. Maastricht-traktaten og søknader fra Sverige og Finland om medlemskap (som skjedde på bakgrunn slutt på den kalde krigen) var viktig rammebetingelse for den norske debatten om medlemskap. I Norge var EU-saken like mye et innenrikspolitisk som utenrikspolitisk spørsmål. EU-saken splittet de tradisjonelle alliansene i norsk partipolitikk og skapte nye som ikke fulgte den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. Nei-siden omfattet Sp, KrF, SV, Venstre og RV; SV og Sp var de mest markerte motstanderne, mens KrF og Venstre var for EØS-avtalen. Blant medlemmer og velgere i de fleste partier var det ulike syn. FrP var det eneste store partiet uten erfaringer fra EF-saken i 1972. Partiet begynte uten standpunkt på slutten av 1980-tallet, Carl I. Hagen gikk etter hvert inn for EF men mot EU og landsstyret endte før folkeavstemningen i 1994 med å gå inn for EU-medlemskap. Gro Harlem Brundtland, leder av Arbeiderpartiet, ventet lenge med å annonsere sitt syn og anbefaling. På Hordaland Arbeiderpartis møte våren 1992 sa hun første gang tydelig at hun gikk inn for norsk medlemskap og la fram sin begrunnelse. Landsmøtet i Ap vedtok å søke medlemskap med 182 mot 106 stemmer.
==== EØS og Schengen-avtalen ====
Norge har et tett samarbeid med EU gjennom EØS-avtalen. Den ble signert i Porto i 1992 og sikret Norge tilgang til EUs indre marked. Norge var i 2019 EUs åttende største handelspartner. Norge eksporterte da til EU for ca. 2,4 milliarder euro mer enn det landet importerte.EØS-avtalen omfatter også samarbeid innenfor forskning, utdannelse, miljøvern, sosiale spørsmål og kultur. Avtalen omfatter imidlertid ikke fisk og landbruk. Selv om det ikke er noen formell kontingent i EØS bidrar Norge økonomisk til EU og EUs medlemsland. Overføringene beløp seg i 2010 til rundt 5 milliarder kroner, men en del midler blir også ført tilbake til Norge i form av diverse programmer i EU-regi, så nettokostnadene var på ca. 3,4 milliarder kroner. EØS-midlene går blant annet til prosjekter innen miljø og klimatiltak, helse, kulturarv, forskning, trening og utveksling, sivilt samfunn, regionalt og grensekryssende samarbeid.
Schengen-avtalen trådte 25. mars 2001 i kraft for Norge, noe som førte til at norske statsborgere kunne reise uten pass innenfor det som er kjent som Schengen-området. Avtalen er gjensidig, så statsborgere fra Schengen-området kan også komme inn i Norge uten pass. Avtalen, og dermed også området, omfatter i dag 26 land og over 400 millioner mennesker.
Som en del av samarbeidet med EU har Norge en egen delegasjon til EU. De ledende tjenestemenn ved delegasjonen er diplomater og stasjonen ledes av en ambassadør. Dette er Norges største utenriksstasjon og har i overkant av 50 ansatte. Tilsvarende har EU en egen delegasjon til Norge med kontorer i Oslo.
==== EUs byråer og programmer ====
Norge deltok per 2017 i 31 av EUs byråer, enten gjennom EFTA eller gjennom direkte samarbeid. Som hovedregel har norske representanter i byråene møte-, forslags- og talerett, men ikke stemmerett. Norges regjering har uttrykt ønske om å delta i elleve av EUs programmer i perioden 2021–2027. Det gjelder blant annet Erasmus+, Galileo og Egnos-programmene, Horisont 2020 og Det europeiske forskningsområdet.
== Næringsliv og økonomi ==
Norge er et høyt utviklet industriland med en levestandard blant de høyeste i verden. Norge har lite dyrket eller dyrkbar jord og skogarealet har stort innslag av produktiv barskog. Fiskeressursene i havet er betydelige også i global målestokk. Med unntak av olje og gass er berggrunnen relativt fattig og landet har underskudd på de fleste mineraler og metaller. Industrialiseringen av Norge begynte rundt 1840 med tekstilindustri og mekaniske verksteder. Teknologi til industrien ble først hentet fra Storbritannia og senere på 1800 særlig fra Tyskland. Ved århundreskiftet var omkring 9 % sysselsatt i industrien. Først ved inngangen til første verdenskrig i 1914 var Norge et industrisamfunn og dette var tydeligst i Kristiania (Oslo), Drammen, Grenland og Østfold senere lokalsamfunn dominert av industri, som Rjukan og Årdal. Utbredt leseferdighet og generelt godt utdanningsnivå antas å være viktig grunn vellykket industrialisering og rask økonomisk vekst i Skandinavia på 1800-tallet. I 1860 var brutto nasjonalprodukt per innbygger 315 dollar i Skandinavia sammenlignet med 402 dollar i Storbritannia, Frankrike, Nederland og Sveits; i 1913 var Norge nesten på høyde med andre industriland med tallene henholdsvis 735 og 765 dollar.Vannkraften er blant Norges viktigste naturressurser innføring av elektrisitet rundt år 1900 var i stor grad basert på vannkraft. Norge er verdens sjette eller syvende største produsent av vannkraft (per 2019) og Norge har lenge vært i særstilling ved at nesten all elektrisk strøm blir produsert ved vannkraft. Etter vesentlig utbygging av vindkraft sto vannkraften i 2021 for knapt 90 % av elektrisitetsforsyningen. Omkring 75 % kraftproduksjonen i Norge er regulerbar ved at vannet holdes i magasiner og produksjonen justeres raskt opp og ned ved behov. Norge har halvparten av Europas magasinkapasitet og en stor del av kapasiteten er i fjellområdene i Telemark, Rogaland, Vestland fylke og i Nordland.Norges moderne velstand er i stor grad et resultat av at landet, i likhet med resten av Vest-Europa, også ble trukket med i den industrialiseringen som pågikk fra rundt 1800. Omfattende handel og annen kontakt med omverdenen ga impulser til økonomisk utvikling, og gjorde sammen med en velutdannet befolkning og nærhet til teknologiske sentre i Europa at landet tidlig tok i bruk ny teknologi. Fra 1865 til 1890 var økningen i BNP på 1,8 % årlig, i mellomkrigstiden 3,2 % og i etterkrigstiden 4,4 %. Investering i produksjonsutstyr, bedre utdanning, tekniske fremskritt, og forbedret offentlig forvaltning er trolig blant faktorene som har bidratt til veksten. Den økonomiske virksomheten har stort sett vært bygd på privat eiendomsrett og private initiativ til utvikling av industri og annen næring. Statlig regulering og statlig næringsvirksomhet i nøkkelindustrier har gitt Norge preg av blandingsøkonomi. Staten har blant annet vært eier av militære bedrifter på Kongsberg og Raufoss, og av de store smelteverkene i Årdal, Sunndal og Mo i Rana. Norge hadde ved inngangen til 1900-tallet en økonomi på nivå med gjennomsnittet i Vest-Europa og var blant de 15–16 landene på verdensbasis som på det tidspunktet hadde opplevd moderne økonomisk vekst. Samtidig hadde Norge rundt århundreskiftet en andel av befolkningen som utvandret til Amerika kun overgått av Irland. Til tross for fem års okkupasjon under annen verdenskrig opplevde landet i løpet av hundreåret en rask velstandsøkning, og var ved inngangen til det 21. århundret et av de rikeste landene i verden målt i nasjonalprodukt per innbygger. Velstandsøkningen skjedde i en kombinasjon av naturgitte forhold (fiskeri, vannkraft, olje, industri). Norge har i dag en akutt mangel på arbeidskraft og har siden 1970-tallet hatt en betydelig arbeidsinnvandring.
Den norske økonomien bygger på et rikt kapitalistisk velferdssamfunn. De fleste sektorer er overlatt til private markedsaktører, dog underlagt en betydelig regulering, blant annet for å sikre konkurranse og miljøhensyn. Myndighetene kontrollerer noen områder som helse, utdanning og vannkraftproduksjon. Staten eier også store aksjeposter i større norske børsnoterte selskapene som Equinor, Norsk Hydro, Telenor og DNB. Verdien av disse postene tilsvarte i 2006 for 31,6 % av verdien på Oslo Børs. Staten opptrer i disse bedriftene som en normal aksjeeier med innflytelse gjennom styre og generalforsamling. Jordbruk og fiske drives i all hovedsak av private, mens staten har eid omkring 10 % av landets skogareal. Bedrifter der staten er en stor eier drives som tilsvarende privat selskaper. Staten er en stor eier av vannkraft. Det er omfattende statlig regulering av privat næringsvirksomhet, noen reguleringer er generelle (som arbeidsmiljøloven) andre er spesielle for den enkelte næring. På 1800-tallet var primærnæringene dominerende med omkring halvparten av arbeidsstyrken, mens tjenesteytende næringer ble dominerende i siste halvdel av 1900-tallet.
=== Tidlig næringsliv og industrialisering ===
I middelalderen var tørrfisk Norges klart viktigste eksportartikkel og la grunnlaget for utstrakt handel med kontinentet og fremveksten særlig av handelsbyen Bergen der hanseatene styrte handelen. I middelalderen var jordbruk basert på selvforsyning med fiske og fangst som tilleggsnæring helt dominerende i Norge. med På 1500- og 1600-tallet ble trelasteksport, sagbruk og bergverksvirksomhet bygget ut flere steder i Norge, og la grunnlaget for en betydelig vekst i eksportøkonomien, selv om denne virksomheten bare sysselsatte et mindretall av befolkningen. Innføringen av oppgangssag, kolonirikene og Nederlands sentrale rolle i verdenshandelen var en viktig bakgrunn for veksten i trelasthandelen.Norge var en viktig europeisk sjøfartsnasjon fra 1600-tallet og ble i løpet av 1800-tallet verdens tredje største sjøfartsnasjon med en handelsflåte bare forbigått av USA og Storbritannia.
=== Olje og mineraler ===
Landet er rikt på naturressurser som olje, naturgass, vannkraft og fiskerier. Andre naturressurser Norge har er jordbruk, skogbruk, kull og mineraler. De store naturressursene har samtidig gjort landet avhengig av internasjonale råvarepriser, særlig oljeprisen. I 2016 var eksportverdien av råolje, naturgass og kondensat ca 350 milliarder kroner, og utgjorde 47 % av eksportinntektene. Norge dekker ca 2 % av verdens oljeetterspørsel. Staten får store deler av oljeinntektene gjennom høye skattesatser for oljeselskaper. Oljeutvinningen begynte rundt 1970, nådde en topp mellom 1990 og 2000, og har siden gått nedover i volum.Bergfriheten innført i 1539 ga alle rett til å undersøke drivverdige mineraler ved muting. Norges første store gruve var Kongsberg Sølvverk fra 1623 og denne produserte 1330 tonn sølv i løpet av over 300 år. Kobberfunnet i Kvikne i 1632 var det første av flere i Trøndelag. Kobberverket i Kåfjord hadde opp til 1000 mann i arbeidet på 1800-tallet. Blaafarveværket på Modum sto på det meste for 80 % av verdens blåfarge. På 1600-tallet var det 12-15 relativt store jernverk i drift og et tilsvarende antall kobberverk. I Finnmark har bergverk utgjort en relativt stor del av økonomien særlig i Syd-Varanger. På Svalbard er det kullforekomster. Knaben hadde Europas eneste molybdengruve med opp til 400 ansatte. Utenom petroleumsvirksomheten utgjør bergverk en beskjeden del av Norges samlede økonomi. Skaland gruve på Senja har Europas viktigste forekomst av naturlig grafitt av høy kvalitet.
=== Fisk ===
Norge er et av verdens største fiskeriland målt i oppfisket mengde. Torsk, sild, makrell, lodde, sei, hyse og kolmule er viktige arter i norske farvann. Den fanges en del reker samt hummer og krabber i mindre volum. Den havgående norske fiskeflåten høster også langt unna norskekysten. Ferskvannsfiske omfatter innlandsfisk, kreps, laks, sjøørret og sjørøye. Kommersielt innlandsfiske drives hovedsakelig i de store innsjøene som Mjøsa og Jølstravatnet. Fiskeretten i ferskvann hører som hovedregel til grunneier. Artsrikdommen er størst i de sørøstlige delene av landet. Laks, sjøørret og sjørøye fiskes hovedsakelig i elver med stang og er ettertraktet som rekreasjon blant annet i Alta, Namsen og Gaula.Rundt 1860 var det rundt 90.000 fiskere i Norge, etter et fall på slutten av århundret økte sysselsetting i fiskeriene til 100.000 rundt 1900 (mest i Europa utenom Storbritannia). Antall fiskere holdt seg til etter krigen, og falt til 35.000 i 1970 og er nå (2016) omkring 11.000.Oppdrett av laksefisk begynt rundt 1960 og har blitt en av landets viktigste næringer. I 2018 var fisk den største eksportvaren (målt i verdi) etter olje og gass. Norge eksporterte sjømat for 31,4 mrd kroner i 2000, og 94,5 milliarder i 2017. Av den samlede eksportverdien kom 72 % fra havbruk (fiskeoppdrett m.m.), mens 28 % kom fra fiskeriene. Norge eksporterte sjømat for over 100 mrd kroner i 2019 og 2020, og ca 2/3 av dette var laks. Norges eksport av sjømat har ligget på cirka 2,5 - 2,7 millioner tonn pr år, i årene 2010-2020.Det ble igangsatt privatiseringer i 2000, hvor regjeringen solgte en tredel av det helstatlige oljeselskapet Statoil. Norge står utenfor EU etter folkeavstemningene i 1972 og i 1994, men er medlem av EFTA, en del av Schengenavtalen, og er sammen med Island og Liechtenstein en del av det indre markedet i EU gjennom EØS-avtalen.
Fiske har trolig siden landet ble bosatt vært et viktig næringsgrunnlag. Arkeologiske undersøkelser viser at befolkningen i steinalderen fisket i saltvann, innsjøer og elver. Torsk og sild, de to viktigste fiskeslagene, ble eksportert i vikingtiden hovedsakelig tørket. Tørrfisk var et viktig eksportprodukt fra omkring år 1000. Salt til konservering ble tatt i bruk sent i Norge sammenlignet med andre land og klippfisk ble eksportert fra rundt 1740. Hvalfangst av betydning ble innledet av Svend Foyn i 1868. Hvalfangst var en stor næring til 1968 da det ble stans i ekspedisjonene til Sørishavet. Senere ble det bare drevet småhvalfangst i Nord-Atlanteren.
=== Norsk økonomi ===
Norges BNP var i 2017 på 3 299 milliarder kroner, opp 2 % fra 2016. Dette gir en BNP pr innbygger på 626 200 kroner, som er ca 50 % høyere enn gjennomsnittet for EU. Med unntak av 1988 og 2009 har Norge hatt økning i BNP siden 1959.Norges samlede eksport av varer og tjenester var i 2017 855 milliarder kroner, og importen var 699 milliarder kroner. Norges største eksportmarkeder var Storbritannia, Tyskland og Nederland, mens landet importerte mest fra Sverige. Pr 2018 hadde Norge en utenlandsformue på 14.174 milliarder kroner og en utenlandsgjeld på 7.040 milliarder kroner, noe som gjør Norge til en netto fordringshaver.
Det er stadig bekymringer omkring hvor landet vil stå når olje- og gassreservene er tømt. Statens store overskudd på sine budsjetter plasseres derfor i Statens pensjonsfond – Utland, som i sin helhet er investert i utlandet. Verdien av forvaltningskapitalen i fondet passerte i 2017 8000 milliarder kroner, og er det største nasjonale investeringsfondet i verden. Bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2015 var 3117 milliarder kroner. Den økonomiske veksten i Fastlands-Norge var 4,6 prosent i 2006, det tredje året på rad med en vekst over 4 prosent, men etter Finanskrisen fra 2007 opplevde også Norge flere år med negativ økonomisk vekst. Norge har også en viktig industri basert på produksjon av elektrisk og vitenskapelig utstyr, maskiner, metaller, fisk, petroleumskjemi, skipsindustri og kjemikalier.
== Samfunn og levekår ==
=== Husholdninger og arbeid ===
38 prosent av husholdningene i Norge besto i 2016 av aleneboende, mot 34 prosent 25 år tidligere. Av samboende par var 28 prosent ugifte i 2015, en økning fra 11 prosent i 1990. og blant par under 30 er det mer vanlig å være samboer enn å være gift. Av nye giftemål i 2016 var rundt en tredel borgerlige vielser. Det var registrert ca 4600 homofile ekteskap eller partnerskap.
I 2015 var 2,8 millioner, eller 50 prosent av befolkningen i Norge sysselsatt. Kvinner utgjorde 47 prosent av disse. Av kvinner i alderen 15 - 74 var 68 prosent i arbeidsstyrken, mens tilsvarende tall for menn var 74 prosent. Av menn jobber 85 heltid, mens bare 62 prosent av kvinnene jobber heltid. Gjennomsnittlig årslønn var 520.000 i 2015, og kvinners månedslønn er ca 86 prosent av menns månedslønn, omregnet til heltidsstilling. Her har det vært en utjevning siden 1960, da kvinner tjente 60 prosent av menns lønn.Antallet elever og studenter var ca 1,1 million i 2015, dette tilsvarer over 20 prosent av befolkningen. Over 90 prosent av ungdom i alderen 16 - 18 år går videregående utdanning, en økning fra 65 prosent i 1980.
=== Sivilsamfunn ===
I 2016 var i underkant av 1 814 000 personer registrert som medlem av norske arbeidstakerorganisasjoner. De største organisasjonene er LO, YS, Unio og Akademikerne, som til sammen organiserte 93 prosent av alle medlemmene i arbeidstakerorganisasjonene, mot 87 prosent i 1999. LO er størst, med nesten halvparten av alle organiserte. Organisasjonsgraden totalt i Norge var 49 % i 2016, en liten nedgang fra 2006 da den var 49,5 %. Andelen organiserte i offentlig sektor er ca 80 %, mens den i privat sektor er ca 38 %. Generelt er kvinner i større grad organisert enn menn, eldre i større grad enn unge, og personer med lang utdanning i større grad enn personer med kort utdanning.Levekårsundersøkelsen i 2014 viste at nesten 80 prosent av befolkningen var medlem av en eller flere organisasjoner, hvorav fag- og arbeidstakerorganisasjoner var den klart største gruppen. Men kun 45 prosent svarte at de var i aktive i organisasjonen de var medlem, og blant aktive medlemmer var de i idrettslag den største gruppen. Sju prosent av befolkningen var medlem av et politisk parti.
=== Helse ===
Norges helsevesen kan deles inn i primærhelsetjenesten, som hver enkelt kommune har ansvar for, og spesialisthelsetjenesten, som er underlagt fire regionalt helseforetak. Norge innførte fastlegeordningen i 2001, og helse- og sosialsektoren sysselsatte ca 325 000 mennesker i 2016, hvorav ca. 85 % var kvinner. Cirka 70 % av innbyggerne konsulterer sin fastlege årlig.En gutt født i Norge i 2015 kunne forvente å bli 80,4 år, ei jente 84,2. Dette er en markant
økning siden perioden 1946-1950, da tallene var henholdsvis 69,3 og 72,7 år. Spedbarnsdødeligheten er ca 3 av 1000, dvs ca 200 dødsfall i året pr 2015.Hjerte- og karsykdommer sto for nesten 40 prosent av dødsfallene i den norske befolkningen på begynnelsen av 2000-tallet, etter en nedgang fra 1970-tallet. Dette har sunket videre, og i 2014 skyldte 29,6 % av dødsfall i Norge hjerte- og karsykdommer. Dødsfall på grunn av kreft har i stedet økt og sto for nærmere 30 prosent de første årene på 2000-tallet. I 2014 lå denne andelen på 27,4 %. Grunnet nedgang i antall dødsfall knyttet til hjerte- og karsykdommer, samt stigende levealder, har andelen dødsfall som skyldes demenssykdommer økt fra 2,2 % i 2000 til 7,6 % i 2014.Av voldsomme dødsfall er det fallulykker, trafikkulykker og selvmord som dominerer, selv om antallet slike dødsfall har sunket de siste årene.
Antall dagligrøykere i Norge, både for menn og kvinner, var 9 % i 2020. Antallet som bruker snus daglig lå på 14 % i 2020. Omsetningen av alkohol har ligget på 25 - 26 millioner liter de siste årene, der tendensen er noe nedgang i sprit, økning i vin og rusbrus, og stabilt volum av øl.
=== Kriminalitet ===
I 2018 ble det anmeldt 318000 lovbrudd. Fra 2003 var dette en nedgang på 24 % (35 % korrigert for folkeveksten). Av anmeldte lovbrudd gjaldt 29 % tyveri, 10 % vold og mishandling, 14 % var relatert til rusmidler og 14 % var trafikkovertredelser. I Norge er det rundt 0,4 drap per 100.000 innbyggere årlig. Antall drap relativt til befolkningsstørrelsen har vært stort sett stabil fra 1850 til år 2000. Antallet drap var lavt på 1950-1960-tallet. Etter år 2000 har antallet drap gått nedover. Norge har en av de laveste drapsratene, antall drap per 100.000 innbyggere, i verden. Drapsraten i USA er over 5, i Storbritannia 1,6 og i El Salvador og Honduras over 50 (tall for 2010).Fra 2007 til 2017 falt antall personer som fikk en straffereaksjon fra 80 til 57 per 100.000 innbygger.I levekårsundersøkelsen for 2007 rapporterte rundt 5,5 prosent av befolkningen over 16 år å ha blitt utsatt for vold eller trusler det siste året, og drøyt 10 prosent for tyveri eller skadeverk. I 2018 var andelen av befolkningen som rapporterte seg utsatt for tyveri eller skadeverk 5 %. I 1989 rapporterte rundt 1 % at det hadde opplevd innbrudd, noe som var på nivå med Finland, mens tallet for USA var 8 % og under 5 % i Storbritannia. I 1989 rapporterte 16 % av de spurte at de hadde vært utsatt for noe kriminelt, mot 29 % i USA og 19 % i England.Politiet i Norge har det første tiåret på 2000-tallet tatt rundt 80 000 enkeltpersoner hvert år på bakgrunn av de anmeldte lovbruddene, hvorav omtrent 60 prosent pleier å få et forelegg (bot) og nærmere 30 prosent ender med å bli tiltalt for en domstol. Den vanligste årsaken til både bøtelegging og fengsling som straff i Norge er trafikklovbrudd, men dette er ikke lovbrudd som gir de strengeste straffene.Knapt 4000 personer satt i fengsel gjennomsnittlig i Norge i 2017 og det var nær 9000 påbegynte soninger i løpet av året. Av disse var 3600 relatert til rusmidler, 2000 gjaldt vold og mishandling, knapt 2000 var vinningsforbrytelser og 450 gjaldt trafikkreglene. Under 10 % av soningene er straffer på over 1 år. Halvparten av soningene var dommer på mindre enn 6 måneder. Av de i gjennomsnitt rundt 3 400 personene som satt i fengsel i Norge i 2009 hadde nærmere 30 prosent et narkotikalovbrudd som det alvorligste lovbruddet, fulgt av vinningslovbrudd og vold som de nest største gruppene, begge på over 20 prosent.
=== Bostedsløshet ===
I 2016 var bostedsløsheten i Norge 1,6 per 1 000 innbyggere, en nedgang på 36 % fra 2012. I 2020 hadde andelen falt til 0,62 per 1 000 innbyggere, som var en nedgang på 15 % fra 2016. Antallet bostedsløse i 2020 var 3 325, og bostedsløsheten var størst i de store byene. Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger hadde i 2020 gjennomsnittlig 1,09 bostedsløse per 1 000 innbyggere.
=== Annet ===
I levekårsundersøkelsen Social Progress Index utført av Deloitte og Social Progress Imperative ble Norge rangert først blant 149 land i 2019.
== Kultur ==
=== Musikk ===
Norges folkemusikktradisjon ble på 1800-tallet løftet frem av de nasjonale musikkpionerene Ole Bull og Ludvig Mathias Lindeman og gjort til en viktig del av den norske nasjonsbyggingen. Norges internasjonalt kjente klassiske komponister Edvard Grieg og Johan Svendsen var dypt inspirert av den norske folkemusikken og brakte folketoner og norsk folkemusikkrytmikk inn i sin kunstmusikk. Når det gjelder populærmusikk, har Norge mange artister som driver med pop, rock eller elektronisk musikk. Blant dem som har gjort mest suksess internasjonalt er A-ha og Röyksopp, og i nyere tid Kygo og Alan Walker. I tillegg har landet kjente jazzartister som Bugge Wesseltoft og Jan Garbarek. Norge har også bidratt i utviklingen og veksten til Black Metal, med Mayhem, Burzum, Dimmu Borgir og Enslaved som kjente band.
=== Litteratur og skriftkultur ===
Norsk litteratur går tilbake til norrøne kvad og kongesagaer som ble nedtegnet av Snorre Sturlason på Island på 1200-tallet. Det best kjente middelalderverket er Kongespeilet som er et læreverk i form av dialog som ble laget for sønnene til Magnus Lagabøte.
I dansketiden er de to mest berømte skribentene Petter Dass, som skrev salmer og dikt hvorav det mest kjente er Nordlands Trompet, en poetisk skildring av Nordland, og den dansk-norske dramatikeren Ludvig Holberg som også skrev romanen Nils Klims reise til den underjordiske verden.
På 1800-tallet var det en oppblomstring av norsk litteratur. Den nasjonalromantiske Henrik Wergeland og den mer europeiske Johan Sebastian Welhaven var to fremtredende poeter som sto for hver sin vidt forskjellige tradisjon. Henrik Ibsen er fremdeles regnet som en av verdens fremste dramatikere og den fremste representant for realisme innen teater. Andre fremtredende forfattere på denne tiden var Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Jonas Lie som sammen med Ibsen ble regnet som de fire store på slutten av 1800-tallet. I tillegg bør Arne Garborg og Amalie Skram fremheves som viktige forfattere på denne tiden. Nevnes bør også Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moes utgivelser av norske folkeeventyr, som utkom første gang i 1840-årene. Til forskjell fra mesteparten av kunstlitteraturen, gjenspeilte eventyrene den sterke muntlige fortellertradisjonen som fantes ute på bygdene. Folkeeventyrenes folkelige språkdrakt og bruk av norsk dagligtale, fikk stor betydning for utviklingen av det norske skriftspråket og den norske litteraturen.
Første halvdel av 1900-tallet ble dominert av Sigrid Undset og Knut Hamsun som begge var konservative og tilbakeskuende politisk selv om de skrev på svært forskjellig måte. Begge disse vant nobelprisen i litteratur.
I etterkrigstiden har det vært et vidt spenn av forskjellig litteratur fra Jens Bjørneboe og Agnar Mykles kulturradikalisme til Dag Solstads venstreradikale modernisme til Erlend Loes naivisme. Jan Kjærstad, Lars Saabye Christensen og Erik Fosnes Hansen er kjente nålevende skjønnlitterære forfattere. Jon Fosse er den mest spilte norske dramatiker siden Henrik Ibsen, og var på begynnelsen av 2000-tallet den mest spilte samtidsdramatiker i Europa.
=== Billedkunst ===
Norges folkekunsttradisjon omfatter blant annet brukskunst som rosemaling og treskjæring. 1800-tallet anses i ettertid som en gullalder innen norsk bildende kunst. Preget av samtidens rådende romantiske kunstideal oppnådde en rekke norske kunstnere internasjonal berømmelse, som for eksempel Adolph Tidemand, Hans Gude og J.C. Dahl. Denne norske gullalderkunsten gjenspeiler i sine motiver norsk landskap, historie og folkekultur. Edvard Munch, som arbeidet i en stil kalt ekspresjonisme, er i dag den norske kunstner som er best kjent internasjonalt. I moderne tid er Odd Nerdrum, Håkon Gullvåg, Inger Sitter og Ørnulf Opdahl blant de mest kjente norske malerne.
Gustav Vigeland er Norges mest kjente skulptør og er mannen bak Vigelandsanlegget i Frognerparken. Fra etterkrigstiden er Arnold Haukeland og Nils Aas sentrale navn.
=== Idrett ===
Som i mange andre europeiske land er fotball den mest populære sporten. I tillegg er ski- og vintersport svært populært, og norske toppidrettsutøvere har tradisjonelt hevdet seg internasjonalt i disse idrettene. Populære vintersporter er langrenn, skøyter, skihopping, skiskyting og alpine grener.
Nettstedet Greatest Sporting Nation rangerer årlig verdens land ut ifra sportslige resultater, både samlet sett og beregnet pr innbygger (Per Capita Cup). Norge kom der på førsteplass i 2010 og 2011, og igjen fra 2017 til 2020. Mye av årsaken til dette tillegges den satsingen Norge gjorde etter sommer- og vinter-OL i 1984, der Norges medaljefangst ble beskjeden. Norges idrettsforbund og Norges olympiske komité etablerte i 1985 «Prosjekt 88», for å bedre resultatene fram mot sommer-OL 1988, og et av tiltakene var etableringen av Olympiatoppen i 1988. Olympiatoppen har til hensikt å etablere samarbeid på tvers av de ulike idrettsmiljøene, og å gi økonomisk støtte til utøvere.Sjakk har fått enorm popularitet i Norge. Nordmannen Magnus Carlsen er femdobbelt verdensmester.Kjente idrettsutøvere er blant annet Oscar Mathisen, John Arne Riise, Ole Gunnar Solskjær, Sonja Henie, Grete Waitz, Bjørn Dæhlie, Ole Einar Bjørndalen, Cato Zahl Pedersen, Petter Northug, Kjetil André Aamodt, Jon Rønningen, Andreas Thorkildsen, Petter Solberg, Johann Olav Koss, Marit Bjørgen, Kari Traa og hoppukevinnerne fra de senere årene Sigurd Pettersen og Anders Jacobsen.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Bryggen i Bergen (1979)
Urnes stavkirke (1979)
Røros (1980, utvidet i 2010)
Helleristningene i Alta (1985)
Vegaøyan (2004, utvidet i 2017)
Struves meridianbue (fire strukturer i Norge alene) (2005)
Vestnorsk fjordlandskap – Geirangerfjorden og Nærøyfjorden (2005)
Rjukan – Notodden industriarv (2015)Verdensarven i Norge består av åtte steder som er oppført på UNESCOs verdensarvliste. Geirangerfjorden og Nærøyfjorden er oppført sammen som vestnorsk fjordlandskap.
Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2016 – Bevaringen og tradisjonene rundt Oselver
2019 – Stev, dans og folkemusikk fra Setesdal.
2020 – Håndverksteknikker for katedralverksteder, eller Bauhütten, i Europa (Sammen med Tyskland, Østerrike, Frankrike og Sveits)
2021 – Nordiske klinkbåttradisjoner (Sammen med Danmark, Finland, Island og Sverige)
== Noter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Norsk naturleksikon. Oslo: Det Beste. 1978. ISBN 8270100757.
Holmesland, Arthur (1971). Norge. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203059910.
Norge: styresett, naturforhold, befolkning, næringsliv, kulturliv, historie m.m. Oslo: Kunnskapsforlaget. 1980. ISBN 8257301558.
Helle, Knut mfl (2013). Grunnbok i Norges historie. Fra vikingtid til våre dager. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9788215017143.
Holt, Lars Jakob (1974). Noregs historie med hovudlinjer i historia til dei andre norderlanda. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203059244.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(nn) Offisielt nettsted
(en) Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Norge – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Norge hos Wikivoyage
(no) Norge.no – Søkemuligheter for offentlig informasjon, offentlige etater o.l.
(no) VisitNorway.no – Offisiell reiseportal for Norge
(no) Informasjon fra regjeringen og departementene
(no) Stortinget
(no) Minifakta Norge og Dette er Norge: Hva tallene forteller, gode statistiske oversikter fra Statistisk sentralbyrå og Utenriksdepartementet
(no) Miljøstatus i Norge
(no) Noregs grenser - det historiske målebord, om Norges grenser gjennom tidene, artikkel hos Norgeshistorie.no(no) Statistikk og andre data om Norge i FN-sambandets nettsted Globalis.no |
45 | https://no.wikipedia.org/wiki/Mosambik | 2023-02-01 | Mosambik | ['Kategori:17°S', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Mosambik', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1975', 'Kategori:Tidligere portugisiske kolonier'] | Republikken Mosambik er en stat i den østlige del av det sørlige Afrika. Landet grenser til Sør-Afrika og Eswatini i sørvest, Zimbabwe, Zambia og Malawi i vest og Tanzania i nord. Mot øst grenser landet til Mosambikkanalen i Det indiske hav, med naboene Komorene i nordøst, og i øst Madagaskar og de franske øyene Juan de Nova, Bassas da India og Europa (Madagaskar gjør krav på de tre sistnevnte øyene). Mosambik ligger fra 10°30′ til 27°00′ sør og 30°10′ til 40°40′ øst, og har et landareal omkring 2,5 ganger større enn Norge. I Mosambiks flagg er det avbildet en AK-47, et grev og en bok.
| Republikken Mosambik er en stat i den østlige del av det sørlige Afrika. Landet grenser til Sør-Afrika og Eswatini i sørvest, Zimbabwe, Zambia og Malawi i vest og Tanzania i nord. Mot øst grenser landet til Mosambikkanalen i Det indiske hav, med naboene Komorene i nordøst, og i øst Madagaskar og de franske øyene Juan de Nova, Bassas da India og Europa (Madagaskar gjør krav på de tre sistnevnte øyene). Mosambik ligger fra 10°30′ til 27°00′ sør og 30°10′ til 40°40′ øst, og har et landareal omkring 2,5 ganger større enn Norge. I Mosambiks flagg er det avbildet en AK-47, et grev og en bok.
== Naturgeografi ==
Et bredt kystlavland dekker størstedelen av landets sørlige del. Bak kysten stiger landet trinnvis mot høylandsplatået. Landet ligger i gjennomsnitt 345 moh., og høyeste fjell er Monte Binga på 2436 moh. Tallrike elver flyter fra høylandet mot øst. Største elv er Zambezi, som i sitt øverste forløp passerer Cahora Bassa-demningen. Andre store elver er Rovuma, som er grenseelv mot Tanzania, samt Save og Limpopo. Malawisjøen danner grensen mot Malawi; sjøens avløp er Shire som munner ut i Zambezi-elva.
Areal: 801 590 km², derav 43,7 % skog, 6,4 % dyrket mark, 50 % gressletter og beitemark (anslag i 2011).Utstrekning: nord-sør 2000 km, vest-øst 50 opptil 600 km
Landegrenser: 4571 km, derav: mot Malawi 1569 km, mot Sør-Afrika 491 km, mot Eswatini 105 km, mot Tanzania 756 km, mot Zambia 419 km og mot Zimbabwe 1231 km.
Kystlinjen er 2470 km.
De største byene er Maputo med omtrent 932 000, Beira med ca. 299 000 og Nampula med omtrent 251 000 innbyggere.
== Demografi ==
Mosambiks største etniske grupper omfatter tallrike undergrupper med forskjellige språk, dialekter og historie. Mange er knyttet til lignende etniske grupper som lever i nabolandene. De nordsentrale provinsene Zambezia og Nampula er mest folkerike med nesten 45 % av befolkningen.
Til tross for innflytelse fra islamske handelsmenn og europeiske kolonister, har folket i Mosambik stort sett beholdt en innfødt kultur basert på landbruk i liten skala. Mosambiks mest utviklede kunstformer har vært treskulpturer, som Makonde i nord er særlig kjent for, og dans. Middel- og overklassen fortsetter å være tungt influert av den portugisiske koloniale og språklige arven.
=== Befolkningssammensetning ===
De rundt fire millionene makua er den dominerende gruppen i den nordlige delen av landet, sena og ndau er i flertall i Zambezi-dalen, og shangaan (tsonga) dominerer i det sørlige Mosambik. Andre grupper inkluderer makonde, yao, swahili, tonga, chopi, shona og nguni (inkludert zulu). Landet har også et lite antall kaukasoide, hovedsakelig etterkommere av europeiske portugisere. Under det europeiske styret levde store minoriteter av portugisiske bosettere permanent i nesten alle deler av Mosambik, men de fleste av dem forlot regionen etter landets frihet i 1975. Det er også en liten mestiço-minoritet, mennesker med en blanding av bantu- og portugisisk opphav. De gjenværende kaukasoide i Mosambik kom fra Asia og alle disse er indere (hovedsakelig fra Pakistan og portugisisk India) og arabere. Der er også rundt 7000 kinesere.
=== Språk ===
Portugisisk er det offisielle og mest utbredte talte språket i nasjonen, fordi bantuene snakker flere av sine forskjellige språk. Omkring 10 % har portugisisk som morsmål. Mest utbredt av disse er swahili, makua (også kalt emakua) - omkring 25 %, sena, ndau og shangaan, og disse har mange lånord av portugisisk opphav. De fleste snakker portugisisk som annetspråk, og bare portugisere og mestiços har det som morsmål. Arabere, kinesere og indere snakker sine egne språk i tillegg til portugisisk, som er deres annetspråk. De fleste utdannede mosambikere snakker engelsk som er brukt på skoler og i forretninger som et andre- eller tredjespråk.
=== Religion ===
I kolonitiden var kristne misjonærer aktive i Mosambik, og mange utenlandske geistlige er fortsatt i landet. I henhold til folketellingen av 2007 utgjorde kristne 56,1 prosent av Mosambiks befolkning, og muslimer utgjorde 17,9 prosent av befolkningen, hovedsakelig i den nordlige delen av landet. 7,3 prosent av folket hadde annen tro, hovedsakelig former for animisme og resten oppga at de ikke hadde noen religiøs tro. Den katolske kirke har etablert tolv bispeområder, og statistikk for disse områdene strekker seg så lavt som 7,44 prosent katolikker i bispestedet Chimoio og til 87,50 prosent i Quelimane, i henhold til offisielle katolske tall fra 2006. Andre kristne er hovedsakelig protestanter og mindre kristne grupperinger som Igreja União Baptista de Moçambique, Assembleias de Deus, syvendedagsadventistene, den anglikanske kirke i Mosambik, Igreja do Evangelho Completo de Deus, Igreja Metodista Unida, Igreja Presbiteriana de Moçambique, Igreja de Cristo og Assembleia Evangélica de Deus.
== Historie ==
Mosambiks første innbyggere var san-jegere og samlere, forfedre til khoisan-folkene. Mellom det første og fjerde århundre migrerte bølger av bantuspråklige folkeslag fra nord gjennom Zambezi-dalen og så gradvis inn på platået og kystområdene. Bantuene var jordbrukere og jernsmeder.
Da den portugisiske sjøfareren Vasco da Gamas skip nådde Mosambik i 1498, hadde arabiske handelsbosetninger eksistert langs kysten og de ytterliggende øyene i flere århundrer. Fra rundt 1500 ble portugisiske handelsstasjoner og festninger regulære stoppesteder på den nye ruten til Østen. Senere reiste handelsmenn og utforskere til de indre regionene på leting etter gull og slaver. Selv om den portugisiske innflytelsen gradvis ble ekspandert, var deres makt begrenset og utøvd gjennom individuelle bosettere som ble gitt betydelig selvstyre. Resultatet var at investeringene manglet mens myndighetene i Lisboa konsentrerte seg om den lukrative handelen med India og Det fjerne østen og koloniseringen av Brasil.
Innen tidlig i det 20. århundre hadde portugiserne endret administrasjonen av store deler av Mosambik til store private selskaper, som Mosambik-kompaniet, Zambezi-kompaniet og Niassa-kompaniet, kontrollert og finansiert hovedsakelig av briter som etablerte jernbanelinjer til de britiske koloniene i nærheten og Sør-Afrika. På grunn av at politikken ble laget for å komme hvite bosettere og det portugisiske hjemlandet til gode, ble liten oppmerksomhet rettet mot Mosambiks nasjonale integrasjon, landets økonomiske infrastruktur og opplæring av befolkningen.
Mens mange europeiske nasjoner gav uavhengighet til sine kolonier etter andre verdenskrig, klamret Portugal seg til konseptet om at Mosambik og andre portugisiske kolonier var provinser av moderlandet, og emigrasjonen til koloniene blomstret. Mosambiks portugisiske befolkning utgjorde rundt 250 000 ved uavhengigheten i 1975. Ønsket om mosambikisk uavhengighet utviklet seg raskt, og i 1962 dannet flere antikolonialistiske politiske grupper Frente de Libertação de Moçambique (FRELIMO) som startet en væpnet kamp mot portugisernes kolonistyre 25. september 1964. Etter ti år med sporadisk krigføring og betydelige politiske endringer i Portugal, ble Mosambik uavhengig 25. juni 1975.
De siste 30 årene av Mosambiks historie har reflektert politisk utvikling andre steder i det 20. århundre. Etter nellikrevolusjonen i Lisboa i april 1974 kollapset den portugisiske kolonialismen. I Mosambik skjedde den militære avgjørelsen om å trekke seg ut i konteksten av et tiår med væpnet antikolonialistisk kamp, innledningsvis ledet av amerikansk-utdannede Eduardo Mondlane som ble myrdet i Dar-es-Salaam i Tanzania i 1969. Da uavhengighet ble oppnådd i 1975, etablerte lederne av FRELIMOs militære kampanje raskt en ettpartistat alliert med den sovjetiske blokken og forbød rivaliserende politisk aktivitet. FRELIMO eliminerte politisk pluralisme, religiøse utdanningsinstitusjoner og rollen til tradisjonelle autoriteter.
Den nye regjeringen under president Samora Machel gav ly og støtte til sørafrikanske (ANC) og zimbabwiske (ZANU) frigjøringsbevegelser mens regjeringene i først Rhodesia og senere apartheid Sør-Afrika fostret og finansierte en bevæpnet opprørsbevegelse i det sentrale Mosambik kalt Resistência Nacional Moçambicana (RENAMO). Borgerkrig, sabotasje fra nabostatene og økonomisk kollaps karakteriserte det første tiåret med mosambikisk uavhengighet. Denne perioden var også preget av masseutvandring av portugisere, svak infrastruktur, nasjonalisering og økonomisk vanstyre. I løpet av det meste av borgerkrigen, klarte ikke regjeringen å utøve effektiv kontroll utenfor de urbane områdene, og mange var avskåret fra hovedstaden. Det er antatt at en million mosambikere omkom under borgerkrigen, 1,7 millioner flyktet til nabostatene og flere millioner var interne flyktninger.
19. oktober 1986 var Samora Machel på vei tilbake fra et internasjonalt møte i Malawi i presidentens Tupolev Tu-134 da flyet krasjet i Lebombofjellene nær Mbuzini i Sør-Afrika, like ved grensen til Mosambik og Swaziland. Der var ni overlevende, men president Machel og 24 andre døde, inkludert mosambikiske ministere og embetsmenn. Representanter for Sovjetunionen lanserte teorien om at flyet med vilje ble omdirigert av et falskt navigasjonssignal fra teknologi gitt av militære etterretningsoperatører fra apartheid-regjeringen. En rekke spekulasjoner er fortsatt knyttet til flystyrten, men selv nyere etterforskning utført på oppdrag fra den sørafrikanske regjeringen har ikke kunnet fastslå om årsaken var en pilotfeil, teknisk feil eller sabotasje i regi av apartheidregimets etterretningsoperatører.Machels etterfølger, Joaquim Chissano, fortsatte reformene og innledet fredsforhandlinger med RENAMO. Den nye grunnloven som ble innført i 1990, la grunnlaget for et flerpartisystem, markedsbasert økonomi og frie valg. Borgerkrigen sluttet i oktober 1992 med den generelle fredsavtalen i Roma. Under overoppsyn av ONUMOZ' fredsbevarende styrker fra FN, vendte freden tilbake til Mosambik.
Innen midten av 1995 hadde mer enn 1,7 millioner mosambikiske flyktninger som hadde søkt asyl i nabolandene Malawi, Zimbabwe, Swaziland, Zambia, Tanzania og Sør-Afrika som et resultat av krigen og tørke, vendt tilbake som del av den største tilbakeføringen som er bevitnet i subsaharisk Afrika. I tillegg vendte rundt fire millioner interne flyktninger tilbake til sine opprinnelige områder.
== Politikk og administrasjon ==
Mosambik er et demokrati med flerpartisystem under grunnloven fra 1990. Den utøvende grenen består av en president, statsminister og et ministerråd. Der er en nasjonalforsamling og distriktsforsamlinger. Domstolsapparatet består av en høyesterett og provins-, distrikts- og kommunedomstoler. Stemmeretten er for alle ved fylte 18 år.
Landet holdt sine første demokratiske valg i 1994. Joaquim Chissano ble valgt til president med 53% av stemmene, og nasjonalforsamlingen med 250 medlemmer ble valgt med 129 representanter fra FRELIMO, 112 fra RENAMO og 9 fra tre mindre partier som dannet Demokratisk Union (UD). Siden den ble opprettet i 1994, har nasjonalforsamlingen gjort fremskritt i å bli økende uavhengig av den utøvende makten. Innen 1999 hadde mer en halvparten (53%) av lovene som ble vedtatt sin opprinnelse i forsamlingen.
Etter noen forsinkelser holdt landet sine første lokalvalg for å gi lokal representasjon og noe budsjettautoritet på kommunenivå. Det største opposisjonspartiet, RENAMO, boikottet lokalvalgene da de mente det var gjort feil i registreringsprosessen. Uavhengige kritikere bestred valgene og vant seter i kommuneforsamlingene. Valgdeltakelsen var lav.
I etterspillet til lokalvalgene i 1998, lovet regjeringen å legge til rette for opposisjonens prosedyrebekymringer i den andre runden av flerpartivalg i 1999. Valglovene ble skrevet på nytt og vedtatt ved flertall av nasjonalforsamlingen i desember 1998. En svært vellykket stemmeregistrering ble utført, og finansiert av internasjonale donorer, fra juli til september 1999, noe som gav stemmeregistreringskort til 85% av potensielle stemmeberettigede (mer enn syv millioner velgere).
De andre generelle valgene ble avholdt 3.–5. desember 1999 med høy valgdeltakelse. Internasjonale og nasjonale observatører var enige om at valgprosessen var velorganisert og gikk glatt. Både opposisjonen og observatører påpekte i etterkant feil i tabuleringsprosessen som, hadde de ikke skjedd, kunne ha forandret resultatet. Men til slutt konkluderte observatørene med at det jevne resultatet reflekterte folkets vilje.
President Chissano vant presidentvalget med en margin på 4 prosentpoeng over RENAMO-koalisjonsunionens (RENAMO-UE) kandidat, Afonso Dhlakama, og begynte sin femårsperiode i januar 2000. FRELIMO øket sitt flertall i nasjonalforsamlingen med 133 av de 250 setene. RENAMO-UE vant 116 seter, en var uavhengig og ingen tredje partier var representert.
Opposisjonskoalisjonen aksepterte ikke den nasjonale valgkommisjonens resultater fra presidentvalget og la inn en formell klage til høyesterett. En måned etter valget, avviste retten opposisjonens klage og godkjente valgresultatet. Opposisjonen la ikke inn klage på valget til nasjonalforsamlingen.
Det andre lokalvalget som involverte 33 kommuner med rundt 2,4 millioner registrerte velgere fant sted i november 2003. Dette var første gang FRELIMO, RENAMO-UE og uavhengige partier kjempet uten betydelige boikotter. Valgdeltakelsen på 24 % var godt over de 15 % fra det første lokalvalget. FRELIMO vant 28 posisjoner som borgermestre og majoriteten i 29 kommuneforsamlinger, mens RENAMO vant fem posisjoner og majoriteten i 4 forsamlinger. Valget ble utført uten voldelige hendelser. Men perioden umiddelbart etter valgene ble preget av innvendinger om stemme og kandidatregistreringen og stemmetabuleringen, i tillegg til ønsker om større oversikt.
Regjeringen godkjente i mai 2004 nye generelle valglover som inneholdt nyvinninger basert på erfaringen fra lokalvalgene i 2003.
President og nasjonalforsamlingsvalgene fant sted 1.–2. desember 2004. FRELIMO-kandidaten Armando Guebuza vant med 64% av stemmene. Hans motstander, Afonso Dhlakama fra RENAMO, fikk 32 % av stemmene. FRELIMO vant 160 av setene i parlamentet. En koalisjon av RENAMO og flere små partier vant de 90 gjenværende setene. Armando Guebuza ble innsatt som president i Mosambik 2. februar 2005. Han satt til 2015.
=== Administrativ inndeling ===
Mosambik er delt inn i ti provinser (provincias) og en hovedstad (cidade) med regionstatus:
(Tallene er hentet fra folketellingen 1. august 1997 [1])
=== Utenrikspolitikk ===
Mens troskap som stammer fra frigjøringskampen forblir relevant, har utenrikspolitikken til Mosambik blitt økende pragmatisk. De to pilarene i utenrikspolitikken er opprettholdelse av gode forbindelser med sine naboer og opprettholdelse og ekspansjon av bånd til utviklingspartnere.
I 1970- og tidlig 1980-årene var politikken ugjenkallelig knyttet til majoritetens kamp for å komme til makten i Rhodesia og Sør-Afrika i tillegg til supermaktenes konkurrering og den kalde krigen. Mosambiks beslutning om å styrke FN-sanksjonene mot Rhodesia og nekte landet adgang til havet gjorda at Ian Smiths regime gikk til skjulte og utilslørte aksjoner for å destabilisere landet. Selv om skifte av regjering i Zimbabwe i 1980 fjernet denne trusselen, fortsatte apartheid-regimet i Sør-Afrika å finansiere destabiliseringen av Mosambik. Det tilhørte også frontlinjestatene.
Nkomati-avtalen i 1984 åpnet innledende diplomatiske kontakter mellom de mosambiske og sørafrikanske regjeringene, selv om den ikke lyktes i sitt mål med å få slutt på sørafrikansk støttet til RENAMO. Prosess fikk fart med Sør-Afrikas avskaffelse av apartheid som kulminerte i etableringen av fulle diplomatiske forbindelser i oktober 1993. Mens relasjonene til nabolandene Zimbabwe, Malawi, Zambia og Tanzania av og til var anstrengt, forblir Mosambik sine bånd til disse landene sterke.
I årene som umiddelbart fulgte uavhengigheten, trakk Mosambik fordel fra betydelig assistanse fra noen vestlige land, særlig de skandinaviske. Men Sovjetunionen og dens allierte ble Mosambik sin primære økonomiske, militære og politiske støttespillere og landets utenrikspolitikk reflekterte denne forbindelsen. Dette begynte å endres i 1983. I 1984 sluttet Mosambik seg til verdensbanken og det internasjonale pengefondet. Vestlig bistand erstattet raskt den sovjetiske støtten, og skandinavene, Finland, USA, Nederland og EU ble en økende viktig kilde til utviklingshjelp. Italia opprettholder også en profil i Mosambik på grunn av sin nøkkelrolle under fredsprosessen. Forholdet til Portugal, den tidligere kolonimakten, er kompleks og er viktig siden portugisiske investorer spiller en synlig rolle i Mosambikisk økonomi.
Mosambik er medlem av den ikke-allierte bevegelsen og er blant de moderate medlemmene i den afrikanske blokk i FN og andre internasjonale organisasjoner. Mosambik tilhører også Den afrikanske union (AU) (tidligere Organisasjonen for afrikansk enhet, OAU) og Southern African Development Community (SADC). I 1994 ble regjeringen fullt medlem av Organization of the Islamic Conference (OIC), delvis for å utvide sitt grunnlag for internasjonal støtte, men også for å blidgjøre landets betydelige muslimske befolkning. På lignende vis sluttet landet i 1996 seg til sine anglofone naboer i Samveldet (Commonwealth). Det er den eneste nasjonen som har sluttet seg til Samveldet uten å ha tilhørt det britiske imperiet. Samme år ble Mosambik grunnleggende medlem og første president i Samveldet av portugisiskspråklige land (CPLP) og opprettholder et nært bånd med andre lusofone stater.
== Næringsliv ==
Den offisielle valutaen er metical. Amerikanske dollar, rand og mer nylig euro er også vidt akseptert og brukt i dagens forretningstransaksjoner. I 2013 var minimumslønnen for en ansatt i gruvesektoren 4651 metical (114.3USD) per måned. Jordbruksansattes minstelønn lå på 2500 metical. Ansatte i finanssektoren har en minstelønn på 6817 metical og har fått den største økningen i minstelønn de siste årene .
Tilbakeføringen av krigsfanger og flyktninger etter borgerkrigen, og vellykket økonomisk reform har ført til høy vekst. Gjennomsnittsveksten fra 1993 til 1999 var 6,7 %, fra 1997 til 1999 var den gjennomsnittlig mer enn 10 % per år. De ødeleggende flommene tidlig i 2000 satte en demper på veksten i BNP og det året var den bare 2,1 %. Full gjenopprettelse ble det i 2001 med 14,8 %. I 2003 var den 7 %. Myndighetene regner med at økonomien vil fortsette å øke med mellom 7 % og 10 % per år de neste fem årene. Den høye økonomiske veksten er avhengig av flere betydelige utenlandske investeringsprosjekt, fortsatte økonomiske reformer og fornyelse av landbruket, transport og turismen.
Mer enn 75% av befolkningen driver med småskala landbruk, som fremdeles lider av manglende infrastruktur, kommersielle nettverk og investeringer. Anslagsvis 88 % av Mosambiks dyrkbare jord er fremdeles ukultivert.
Den store utfordringen for myndighetene er å sørge for at landets økonomiske vekst kommer hele befolkningen til gode – også det fattige flertallet på landsbygda. Verdensbanken og utenlandske donorer lovpriser den gode økonomiske veksten i landet, men kritiserer samtidig myndighetenes halvhjertede innsats for å bekjempe korrupsjon. Den omfattende korrupsjonen anses å være en vesentlig brems for generell utvikling og fattigdomsbekjempelse i landet. Landets mest kjente korrupsjonsbekjemper, journalisten og redaktøren Carlos Cardoso ble likvidert i Maputo i november 2000. Selv om drapsmennene og noen bakmenn ble dømt til lange straffer, ble det etterforsket om oppdragsgiverne kunne inkludere blant annet Nyimpine Chissano, sønnen til landets daværende president. Etterforskningen ble avsluttet da Nyimpine Chissano døde i november 2007.
Regjeringens tette kontroll på utgiftene og pengeforsyningen, kombinert med reform i den finansielle sektor, reduserte inflasjonen fra 70 % i 1994 til mindre enn 5 % fra 1998–99. De økonomiske forstyrrelsene som oppstod med de ødeleggende flommene i 2000, førte inflasjonen opp på 12,7 % det året, og den var 13 % i 2003. Verdien til den mosambikiske valutaen mistet nesten 50 % av sin verdi mot dollar siden desember 2000, selv om den begynte å stabilisere seg på slutten av 2001. Siden da har kursen vært stabil.
En ny metical trådte i kraft 1. juli 2006. 1000 gamle meticais tilsvarer 1 ny metical. Begge valutaene sirkulerte til 31. desember 2006. Etter det er kun den nye valutaen gyldig, men den gamle vil kunne veksles i Mosambiks Bank til slutten av 2012.
Økonomiske reformer har vært omfattende. Mer enn 1200 statseide foretak (for det meste små) har blitt privatiserte. Forberedelser for privatisering og/eller liberalisering er på vei for de gjenværende selskapene med politisk innvirkning, inkludert telekommunikasjoner, elektrisitet, havner og jernbaner. Regjeringen velger med jevne mellomrom en strategisk utenlandsk investor når de privatiserer disse selskapene. I tillegg har tollsatsene blitt senket, og behandlingen av toll har blitt strømlinjeformet og reformert. Regjeringen introduserte merverdiavgift i 1999 som del av sine forsøk å øke statens inntekter. Planer for 2003–04 inkluderte en reform av det kommersielle lovverket, betydelige reform av domstolene, styrking av den finansielle sektoren, fortsatt reform av velferdstjenestene og forbedret statsbudsjett, revidert statsbudsjett og ettersynsevnen.
Importen forblir nesten 40 % større enn eksporten, men dette er en betydelig forbedring fra 4 til en forholdet som var rett etter krigsårene. I 2003 var importen på $1,24 milliarder og eksporten var på $910 millioner. Støtteprogrammer gitt av utenlandske donorer og privat finansiering av utenlandske direkteinvesteringer i megaprosjekter og deres tilsvarende råvarer har stort sett kompensert for bortfallet av betalingsbalansen. Utsiktene for eksporten er oppmuntrende på ikke altfor lang sikt, siden et antall utenlandske investeringsprosjekter bør lede til betydelig eksportvekst og en bedre handelsbalanse. MOZAL, et stort aluminiumsverk som startet produksjonen i midten av 2000, har i stor grad ekspandert nasjonens handelsvolum. I 2007 fikk Mosambik kontrollen og aksjemajoriteten i vannkraftselskapet Hidroeléctrica de Cahora Bassa (HCB) som står for kraftproduksjonen fra Cahora Bassademningen ved Zambezielven. Etter langvarige forhandlinger med Portugal har nå Mosambik 85 % av aksjene i selskapet. De to gassfeltene Pande og Temane på land nordvest for byen Vilankulo ble påvist av oljeselskapet Gulf i 1961 og 1967. Etter at det sørafrikanske oljeselskapet Sasol overtok operatørskapet og konstruerte en 865 km lang gassrørledning til Secunda i Sør-Afrika, kunne produksjonen fra Temanefeltet starte opp i februar 2004. Produksjon fra Pandefeltet vil starte noen år senere. Noe av gassen benyttes av innenlandsk industri ved industribyen Matola vest for hovedstaden Maputo. De siste årene har det vært en økende interesse for petroleumsleting i Mosambik, både på land og til havs. Selskapet Kenmare Resources Plc startet i 2006-2007 utvinning av tungmineral-sand i Moma i Nampulaprovinsen, med gjennomførte og planlagte investeringer omkring 460 millioner amerikanske dollar. Med full produksjon mot slutten av 2009, vil planlagt utvinning av titandioksid være verdens tredje største fra en enkeltgruve. Årlig utvinningsnivå vil da ligge 50% over utvinningsnivået de ligger på mot slutten av 2007: 800 000 tonn ilmenitt, 56 000 tonn zirkon og 21 000 tonn rutil.Tradisjonell mosambikisk eksport inkluderer cashewnøtter, reker, languster, bomull, tømmer, tobakk, fisk, kopra, sukker, te og sitrusfrukter. De fleste av disse industriene blir rehabilitert. Mosambik er mindre avhengig av import for grunnleggende matvarer og foredlede varer på grunn av jevn økning i lokal produksjon. Viktigste importvarer er kjøretøy, elektriske varer, maskinvarer, oljeprodukter, korn.
84 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen på én dollar om dagen (CIA) (2002).
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Under koloniregimet var utdanningsmulighetene for svarte mosambikere begrenset, og ved uavhengigheten i 1975 var over 90 % av befolkningen analfabeter. De fleste av dagens politiske ledere ble utdannet på misjonsdrevne skoler. Etter uavhengigheten har regjeringen hatt høy prioritet på utdannelse, og andelen analfabeter har sunket til mellom 50 og 55 %. Analfabetisme er betydelig mer utbredt på landsbygda og blant kvinner. I senere år har ikke bygging av skoler og utdanning av lærere holdt følge med befolkningsøkningen. Kvaliteten på utdanningen har gått på bekostning av høy andel elever i klassene (ofte 80-100 per klasse), men utdannelsessektoren er fortsatt et sterkt prioritert område for regjeringen.
=== Massemedia ===
Pressefriheten i Mosambik har blant annet vært påvirket av hendelser som drapet på redaktør, journalist og korrupsjonsjeger Carlos Cardoso i november 2000 (se under Næringsliv lenger opp i artikkelen). Generelt har journalister kunnet skrive forholdsvis fritt, men i den Paris-baserte pressefrihets-organisasjonen Reportere uten grenser (RSF) årlige rangering av pressefriheten i ulike land, faller Mosambik drastisk fra 2006 (nr. 45 av 168 land) til 2007 (nr. 73). Dette skyldes blant annet at rettsvesenet har hatt flere inngrep i pressens arbeid i denne perioden. Det har også vært manglende vilje i parlamentet til å vedta ny lovgiving angående tilgang til informasjon, og dessuten vært lansert forslag om å innføre en ordning med lisensiering av journalister – noe som oppfattes som et ønske om økt kontroll over pressen.
=== Helse ===
Ved uavhengigheten i 1975 hadde mindre enn 10 % av befolkningen tilgang til helsevesenet. I vanlig portugisisk kolonial stil hadde helsevesenet i hovedsak vært forbeholdt hvite mennesker i byene. Universitetet i Maputo (Universidade Eduardo Mondlane) har økt opptaket av medisinerstudenter betydelig de siste årene, til mellom 100 og 150 per år. Per juli 2007 oppgir helseministeren at det er omkring 800 leger i landet (i gjennomsnitt én per 25 000 innbygger – mens det i Norge er én lege per 250 innbygger), men med sterk overvekt i Maputo. Helseminister Ivo Garrido har foretatt en rekke grep for å effektivisere helsevesenet.
Den offisielle forekomsten av hiv var i 2011 11,5 % for befolkningen mellom 15 og 49 år (som er en vanlig referansegruppe for hiv-statistikk). Dette er en del lavere enn for flere av nabolandene i det sørlige Afrika (se kart for hiv og aids i Afrika). For hovedstaden Maputo ligger tilsvarende tall på over det dobbelte.
I 2011 antok myndighetene at det var anslagsvis 1,7 millioner hiv-smittede i landet, hvorav omkring 600 000 var i en fase der de hadde behov for aids-medisiner (antiretrovirale medisiner). Myndighetene har de senere årene satset på å gi flere behandling, og fra desember 2011 til mars 2014 økte ifølge myndighetene antallet aids-pasienter som fikk slike medisiner fra 240 000 til 416 000. En slik satsing er avhengig av tilstrekkelig kapasitet i helsevesenet til en forsvarlig oppfølging av pasientene, noe som fortsatt er en vesentlig utfordring. Aids-medisinene som benyttes er blant de billigere på markedet, med betydelige bivirkninger. Det er mange år siden mer ressurssterke stater sluttet å bruke disse typene aids-medisiner.
Det ble registrert drøyt 35 000 tuberkulosetilfeller i landet i 2006, men helseminister Ivo Garrido mener at et tilsvarende antall forble udiagnostisert. Det er omkring 1200 helsestasjoner og sykehus i Mosambik, men ved kun 250 av disse har man kapasitet til å analysere laboratorieprøver for tuberkulose.
Som i mange andre afrikanske land er malaria-tilfeller svært utbredt. Ifølge helsemyndighetenes offisielle statistikk ble det registrert 6,3 millioner malariatilfeller i 2006, hvorav drøyt 5000 dødsfall på grunn av sykdommen. Dødstallene anses for å være svært konservative.
I tilknytning til den årlige regntiden er det ofte utbrudd av kolera-epidemier i landet.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Mosambikøya – tradisjonell koloniarkitekturMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2005 – Orkestermusikken Chopi Timbila
== Se også ==
Liste over byer i Mosambik
== Fotnoter ==
== Referanser ==
Denne artikkelen inneholder materiale fra CIA World Factbook som er offentlig eie.
== Litteratur ==
Abrahamsson, Hans, Mozambique: The Troubled Transition, from Socialist Construction to Free Market Capitalism London: Zed Books, 1995
Cahen, Michel, Les bandits: un historien au Mozambique_, Paris: Gulbenkian, 1994
Pitcher, Anne, Transforming Mozambique: The politics of privatisation, 1975–2000 Cambridge, 2002
Newitt, Malyn, A History of Mozambique Indiana University Press
Svarre, Karin-Lis, Mozambique: En politisk og økonomisk oversigt Udenrigsministeriet/Danida, Danmark, 1996
Varia, «Religion in Mozambique», LFM: Social sciences & Missions nr 17, desember 2005
Waterhouse, Rachel, Mozambique: Rising from the ashes Oxfam Country Profile, Oxford, 1996
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 68. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 77. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Mozambique – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Moçambique – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Mosambik i FN-sambandets nettsted Globalis.noBBC News Country Profile – Mozambique
CIA World Factbook – Mozambique Arkivert 31. august 2020 hos Wayback Machine.
National Geographic – Mozambique |
46 | https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Luther_King_jr. | 2023-02-01 | Martin Luther King jr. | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Afroamerikanere', 'Kategori:Afroamerikansk historie', 'Kategori:Afroamerikanske forfattere', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Baptistiske pastorer og predikanter', 'Kategori:Borgerrettighetsforkjempere fra USA', 'Kategori:Dødsfall 4. april', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Fødsler 15. januar', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Kongressens gullmedalje', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Nobelprisvinnere fra USA', 'Kategori:Personer drept i attentat', 'Kategori:Personer drept med skytevåpen', 'Kategori:Personer fra Atlanta', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Martin Luther King jr. (født 15. januar 1929, død 4. april 1968) var en amerikansk baptistprest, framtredende leder innen borgerrettighetsbevegelsen og vinner av Nobels fredspris. Han er best kjent for sitt arbeid for at svarte skulle oppnå like borgerrettigheter som hvite i USA ved bruk av fredelige metoder som ikkevold og sivil ulydighet. King har blitt et nasjonalt amerikansk ikon i historien til moderne amerikansk liberalisme.Som baptistprest ble King borgerrettsaktivist tidlig i sin karriere. Han ledet bussboikotten i Montgomery i 1955 og bidro til å opprette den afroamerikanske borgerrettsorganisasjonen Southern Christian Leadership Conference (SCLC) i 1957 hvor han selv ble den første president. Kings anstrengelser førte i 1963 til marsjen til Washington hvor King holdt sin tale «Jeg har en drøm». Der etablerte han sitt omdømme som en av de største retoriske talere i amerikansk historie. Han fikk også et rykte som en radikal og havnet på FBIs uroprogram COINTELPRO for resten av livet.
Den 14. oktober 1964 mottok King Nobels fredspris i Oslo for sin innsats for å bekjempe etnisk ulikhet ved ikkevold. I de neste få årene som førte fram til hans død, utvidet han sitt fokus til også å omfatte fattigdom og motstand mot den amerikanske krigføringen i Vietnam – noe som skapte problemer for mange av hans liberale allierte med en tale i 1967 kalt «Hinsides Vietnam». Han planla også en storstilt okkupasjon av Washington, D.C. som ble kalt for «Fattigfolks kampanje».
King ble myrdet den 4. april 1968 i Memphis i Tennessee. Han ble posthumt belønnet med Presidentens frihetsmedalje i 1977 og Kongressens gullmedalje i 2004. Halvannet tiår etter drapet på King ble den tredje mandagen i januar erklært i 1986 som offentlig høytidsdag i USA, Martin Luther King Day, til hans minne. Flere hundre gater i USA har blitt omdøpt til hans ære. | Martin Luther King jr. (født 15. januar 1929, død 4. april 1968) var en amerikansk baptistprest, framtredende leder innen borgerrettighetsbevegelsen og vinner av Nobels fredspris. Han er best kjent for sitt arbeid for at svarte skulle oppnå like borgerrettigheter som hvite i USA ved bruk av fredelige metoder som ikkevold og sivil ulydighet. King har blitt et nasjonalt amerikansk ikon i historien til moderne amerikansk liberalisme.Som baptistprest ble King borgerrettsaktivist tidlig i sin karriere. Han ledet bussboikotten i Montgomery i 1955 og bidro til å opprette den afroamerikanske borgerrettsorganisasjonen Southern Christian Leadership Conference (SCLC) i 1957 hvor han selv ble den første president. Kings anstrengelser førte i 1963 til marsjen til Washington hvor King holdt sin tale «Jeg har en drøm». Der etablerte han sitt omdømme som en av de største retoriske talere i amerikansk historie. Han fikk også et rykte som en radikal og havnet på FBIs uroprogram COINTELPRO for resten av livet.
Den 14. oktober 1964 mottok King Nobels fredspris i Oslo for sin innsats for å bekjempe etnisk ulikhet ved ikkevold. I de neste få årene som førte fram til hans død, utvidet han sitt fokus til også å omfatte fattigdom og motstand mot den amerikanske krigføringen i Vietnam – noe som skapte problemer for mange av hans liberale allierte med en tale i 1967 kalt «Hinsides Vietnam». Han planla også en storstilt okkupasjon av Washington, D.C. som ble kalt for «Fattigfolks kampanje».
King ble myrdet den 4. april 1968 i Memphis i Tennessee. Han ble posthumt belønnet med Presidentens frihetsmedalje i 1977 og Kongressens gullmedalje i 2004. Halvannet tiår etter drapet på King ble den tredje mandagen i januar erklært i 1986 som offentlig høytidsdag i USA, Martin Luther King Day, til hans minne. Flere hundre gater i USA har blitt omdøpt til hans ære.
== Unge år ==
=== Tidlig liv og utdannelse ===
Martin Luther King jr. ble født den 15. januar 1929 i Atlanta, Georgia som sønn av pastor Martin Luther King sr. og Alberta Williams King. Hans egentlige døpenavn var «Michael King», men hans far endret sitt eget navn fra Michael til Martin Luther og sa senere at navnet Michael var feilaktig nedtegnet. Martin jr. var midterste barn, født mellom en eldre søster, Willie Christine King, og en yngre bror, Alfred Daniel Williams King. King sang sammen med sitt kirkekor i Atlantapremieren i 1939 av filmen Tatt av vinden.King var i begynnelsen skeptisk til mange av kristendommens påstander. Mest påfallende var kanskje hans innledende avvisning av Jesu oppstandelse da han var 13 år på søndagsskolen. Fra dette punktet, har han uttalt, begynte tvil å komme fram, men konkluderte senere at Bibelen har «mange grunnleggende sannheter som man ikke kan unnslippe» og besluttet å studere til prest.King vokste opp i Atlanta og gikk på Booker T. Washington High School. Som en tidlig moden elev hoppet han over både niende og tolvte år og begynte på Morehouse College da han var 15 år uten formelt å tatt eksamen fra videregående. I 1948 tok han eksamen ved Morehouse med en grad i sosiologi, og begynte deretter ved Crozers teologiske seminar ved Chester i Pennsylvania hvor han tok graden cand. theol. i 1951. King giftet seg med Coretta Scott den 18. juni 1953 på plenen utenfor hennes foreldres hus i deres hjemby Heiberger i Alabama. De ble foreldre til fire barn: Yolanda King, Martin Luther King III, Dexter King og Bernice King.King ble prest ved baptistkirken ved Dexter Avenue i Montgomery i Alabama da han var 25 år gammel i 1954. Han begynte deretter med sin doktorgrad i systematisk teologi ved Boston University og mottok sin filosofisk doktorgrad den 5. juni 1955 med avhandlingen om En sammenligning av konseptene om Gud i tenkingen til Paul Tillich og Henry Nelson Wieman. En undersøkelse på 1980-tallet konkluderte med at deler av hans avhandling var plagiert og at han hadde handlet upassende, men at hans avhandling likevel «kom med et intelligent bidrag til forskning».
== Påvirkninger, ideer og politiske posisjoner ==
=== Religion ===
Borgerrettslederen, teologen, og pedagogen Howard Thurman, en klassekamerat av Kings far ved Morehouse College, påvirket King i de første årene. Thurman underviste King og hans venner, Thurmans misjonsarbeid hadde ført ham utenlands hvor han hadde møtt og hatt samtaler med Mahatma Gandhi. Da King var student ved Boston University besøkte han ofte Thurman som da var domsprost ved Marsh Chapel. Walter Fluker, som har studert Thurmans forfatterskap, har uttalt at «Jeg tror ikke du får en Martin Luther King jr. uten en Howard Thurman.»
=== Ikkevold ===
Med støtte fra kvekergruppen American Friends Service Committee, og inspirert av Gandhis suksess med ikkevoldskamp, besøkte King fødestedet til Gandhi i India i 1959. Reisen til India påvirket på grunnleggende vis og økte hans forståelse av ikkevoldelig motstand og hans engasjement til Amerikas kamp for borgerrettigheter. I en radiotale hans siste kveld i India reflekterte han, «Siden jeg har vært i India har jeg blitt mer overbevist enn noensinne at metoden med ikkevoldelige motstand er det mest kraftfull våpen tilgjengelig for undertrykte folk i deres kamp for rettferdighet og menneskelig verdighet. Mahatma Gandhi legemliggjorde i sitt liv bestemte universale prinsipper som er uatskillelig i den moralske strukturen i universet, og disse prinsippene er like uunngåelige som loven om tyngdekraften.»Borgerrettsforkjemperen Bayard Rustin har studert Gandhis lære, og rådet King å hengi seg til ikkevoldkampens prinsipper. Rustin fungerte som Kings fremste rådgiver og mentor i hans tidligste aktivisme, og var en hovedorganisator for marsjen mot Washington i 1963. Rustins åpne homofili, støtte til demokratisk sosialisme, og tidligere bånd til det amerikanske kommunistpartiet fikk mange hvite og afroamerikanske ledere til å kreve at King distanserte seg fra Rustin.
=== Politikk ===
Som leder av SCLC opprettholdt King en politikk som ikke offentlig støttet et amerikansk politisk parti eller kandidat: «Jeg følte noen måtte være i posisjonen av utenfor partigrupperingene slik at han kan se objektivt på begge partier og være samvittigheten til begge — ikke tjener eller herre av noen av dem.»I et intervju i 1958 uttrykte han sitt syn at ingen av partiene var perfekte ved å si at «Jeg tror ikke Det republikanske partiet er fylt av den allmektige Gud, og heller ikke Det demokratiske partiet. De har begge svakheter... Og jeg er ikke uoppløselig knyttet til noen av dem.» King kritiserte begge partienes innsats i å fremme etisk likhet:
«Faktisk har negrene blitt forrådt av både det republikanske og det demokratiske partiet. Demokratene har forrådt oss ved å kapitulere overfor forskrudde og lunefulle dixiekrater. Republikanerne har forrådt oss ved å kapitulere for det støyende hykleriet til den reaksjonære høyrevingen hos republikanerne i Nordstatene. Og denne koalisjonen av Sørstatenes dixiekrater og høyrefløyens reaksjonære nordstatsrepublikanere nedkjemper hvert eneste lovforslag innen borgerlige rettigheter.»
Selv om King aldri offentlig støttet et politisk parti eller kandidat for presidentskapet, sa han i et brev til en borgerrettsforkjemper i oktober 1956 at han var i det uvisse om han skulle stemme for Adlai Stevenson eller Dwight Eisenhower, men i tidligere hadde han «alltid stemt for demokratene».I sin selvbiografi fortalte King at han i 1960 i privat stemte for den demokratiske kandidaten John F. Kennedy: «Jeg følte at Kennedy kunne bli den beste presidenten. Jeg har aldri gått ut med en støtte. Min far gjorde det, men jeg gjorde det ikke.» King la til at han sannsynligvis ville ha gjort et unntatt til denne politikken i 1964: «Hadde president Kennedy fått leve ville jeg antagelig ha støttet ham i 1964.»
=== Vederlag ===
King uttrykte oppfatningen at afroamerikanere, foruten også andre vanskeligstilte amerikanere, burde få vederlag for historisk urettferdigheter. I et intervju gjort for magasinet Playboy i 1965 sa han at å gi svarte amerikanere kun likhet ville ikke realistisk fjerne det økonomiske gapet mellom dem og hvite. King sa at han ikke søkte full lønnserstatning for slaveriet, noe han mente var umulig, men foreslo et kompensasjonprogram fra myndighetene på 50 milliarder dollar over ti år til alle vanskeligstilte samfunnsgrupper.Han hevdet at penger som ble bevilget som vederlag ville mer enn rikelig rettferdiggjøre ved de fordeler som ville tilkomme nasjonen gjennom en enorm nedgang av elever som hoppet ut skolen, familier som gikk i oppløsning, kriminalitet, barn utenfor ekteskap, opprør og andre sosiale ulykker. Han presenterte denne ideen som en anvendelse av vanlig lov angående bisettelse av ubetalt arbeid, men klargjorde at han følte at pengene ikke skulle bli benyttet utelukkende på svarte. Han slo fast at det burde komme til fordel for vanskeligstilte fra «alle» etniske grupper.
=== Prekener og taler ===
Gjennom hele sin tid skrev og holdt King taler hyppig, og hvor han gjorde bruk av sin erfaring som prest. Han sa selv at «I stille stunder med mitt hjerte er jeg grunnleggende sett en prest, en baptistisk predikant.» Hans mest kjente tale, «I Have a Dream» – «Jeg har en drøm», er en 17 minutter lang offentlig opptreden som ble gitt den 28. august 1963. Her krevde han etnisk likhet og en slutt på all rasistisk diskriminering. Talen, som ble holdt fra trappene av Lincolnmonumentet under marsjen mot Washington var et vendepunkt i den amerikanske borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet. Talen ble hørt av over 200 000 mennesker og tilhengere, og er rangert som en av de fremste og betydeligste amerikanske taler på 1900-tallet. Som en politisk leder i borgerrettkampen og som en beskjeden baptistprest utviklet King seg og modnet gjennom et liv som ble avkortet før sin tid. Utstrekningen av hans retorikk ble foregrepet og innesluttet med «The Three Dimensions of a Complete Life» – «De tre dimensjoner av et fullverdig liv» som han holdt ved sin prøvepreken ved Dexter Avenue Baptist Church i 1954 og som han holdt hvert eneste år deretter for resten av sitt liv.
=== Fredsprisen i Oslo ===
Den 14. oktober 1964 ble Martin Luther King til da den yngste mottakeren av Nobels fredspris, som ble gitt til ham for å lede ikkevoldelig motstand mot rasistiske fordommer i USA. Det var en småsyk King som lå til sengs da han fikk telefon fra Oslo om at fredsprisen var blitt gitt til ham, kanskje den mest prestisjetunge utmerkelse han mottok i hele sin karriere. King kom til Oslo for å motta Nobels fredspris. Han rakk blant annet å besøke Oslo Baptistkirke der han holdt tale og sang med forsamlingens medlemmer. Den samme dagen som han mottok prisen i Universitetets Aula sendte fjernsynet et intervju med King, spilt inn dagen i forveien med Erik Bye. Gunnar Jahn, Nobelkomitens formann presenterte King på engelsk hvor han blant annet siterte Arnulf Øverland: «The unarmed only / can draw on sources eternal. / The spirit alone gives victory.» Og fortsatte med å si at «Det lyder som en drøm om en fjern og ukjent framtid, men livet er ikke verd å leve uten en drøm og uten å arbeide for å gjøre drømmen til en virkelighet.» I sitt Nobelforedrag avsluttet King med å si at «Jeg har den personlige tro at menneskeheten vil på en eller annen måte reise opp til anledningen og gi nye retningslinjer til en tidsalder som driver raskt mot sin undergang. Til tross for spenningene og usikkerheten i denne tid er det noe grunnleggende meningsfylt som er i ferd med å skje.»
== Bussboikotten i Montgomery ==
Utdypende artikkel: Bussboikotten i MontgomeryI mars 1955 nektet en 15 år gammel skolepike ved navn Claudette Colvin gi fra seg sitt sete på bussen til en hvit mann i overholdelse til Jim Crow-lovene. King var i komiteen fra Birminghams afroamerikanske samfunn som undersøkte saken. Da Colvin var gravid og ugift besluttet E.D. Nixon og Clifford Durr å vente på en bedre sak å forfølge.Den 1. desember 1955 ble Rosa Parks arrestert for å nekte å gi fra seg den plassen hun hadde på bussen. Bussboikotten i Montgomery, som ble tilskyndet og planlagt av Nixon og ledet av King, fulgte deretter. Boikotten ville ramme busselskapet sterkt, da det store flertallet av passasjerene var svarte. Boikotten varte i 385 dager, og situasjonen ble så spent og anstrengt at Kings hus ble bombet. King ble arrestert i løpet av denne politiske kampanjen, noe som endte med en bestemmelse i en amerikansk føderal distriktsrett i saken Browder mot Gayle som gjorde slutt med raseskillet på alle de offentlige bussene i Montgomery.
== Southern Christian Leadership Conference ==
I 1957 grunnla King, Ralph Abernathy og andre borgerrettsaktivister Southern Christian Leadership Conference (SCLC). Gruppen ble opprettet for å høste den moralske autoriteten og organisere de svarte kirkesamfunnene til å utføre ikkevoldsprotester for å presse fram borgerrettreformer. King ledet SCLC fram til sin død.Den 20. september 1958, mens han signerte sin bok Stride Toward Freedom i en butikk i 125ende Street i Harlem King ble dolket i brystet med en brevåpner av Izola Curry, en sinnsforvirret svart kvinne, og unnslapp døden kun med et nødskrik.
Gandhis ikkevoldsteknikker var nyttige for Kings kampanje for å endre borgerrettslovene som var virksomme i delstaten Alabama. King benyttet ikkevoldsfilosofien til de protestaksjonene som ble planlagt av SCLC. I 1959 skrev han The Measure of A Man som omfattet teksten What is Man? Det var et forsøk på å skissere en optimal politisk, sosial, og økonomisk samfunnsstruktur. Hans sekretær og personlige assistent i denne perioden var Dora McDonald.FBI, under skriftlige ordre fra regjeringsadvokat Robert F. Kennedy, begynte telefonavlytting av King våren 1963. Bekymret for at anklagene (om kommunister i SCLC), om det ble offentlig kjent, ville avspore Kennedyadministrasjonens initiativ overfor borgerrettigheter, ble King advart av Kennedy om å avslutte mistenkelige tilknytninger, og senere følte han seg tvunget til å utstedte skriftlige retningslinjer som ga FBI myndighet til å avlytte King og andre ledere i Southern Christian Leadership Conference. J. Edgar Hoover fryktet at kommunistene forsøkte å infiltrere borgerrettsbevegelsen, men da det ikke kunne bevises, benyttet FBI tilfeldige detaljer som ble lagret på lydbånd i løpet av de neste fem årene til å forsøke presse King fra hans lederskap av bevegelsen.King var overbevist om at organisert, ikkevoldelig protester og sivil ulydighet over systemet med raseskille, kjent som de såkalte Jim Crow-lovene, i Sørstatene, ville føre til omfattende mediadekning av kampen for etnisk likhet og rett til å delta i demokratiske valg for afroamerikanere. Journalistisk dekning og fjernsynet tilstedeværelse av de daglige forsakelser og urettferdigheter som svarte i Sørstatene måtte lide, og av vold og trakassering utført av rasister og tilhengere av raseskille, ville førte til en bølge av sympati i den offentlige mening som kunne overbevise flertallet av amerikanere om at borgerrettsbevegelsen var den viktigste saken i amerikansk politikk tidlig på 1960-tallet.King organiserte og ledet politisk marsjer for svartes rett til å stemme, opphevelse av raseskille, rett til arbeid og andre grunnleggende borgerrettigheter. De fleste av disse rettighetene ble med suksess innført i amerikansk lovgivning med vedtaket av loven om borgerrettigheter av 1964 og loven om stemmerettigheter av 1965.King og SCLC innførte mange av prinsippene til den kristne venstresiden og benyttet seg av taktikken med ikkevoldelig protestaksjoner med stor suksess over tid ved strategisk å velge protestmetoder og steder hvor aksjonene ble gjennomført. Det var ofte dramatiske situasjoner mot myndigheter og tilhengere av raseskille. Tidvis ble disse konfrontasjonene ensidig voldelige.
=== Albany-bevegelsen ===
Se hovedartikkel, Albany-bevegelsenAlbany-bevegelsen var en sammenslutning for kjempe for opphevelse av raseskillet i Albany i Georgia i november 1961. I desember ble King og SCLC involvert. Bevegelsen mobiliserte tusenvis av borgere for et bredt ikkevoldelig angrep på hvert aspekt av raseskillet innenfor byen og fikk nasjonalt oppmerksomhet. Da King først gang besøkte byen den 15. desember 1961 hadde han «planlagt å bli en dag eller to og dra hjem etter å ha gitt råd.» Men den neste dagen ble han dratt med i en massearrest av de fredelige demonstrantene, og han nektet kausjon inntil byen hadde gått med på innrømmelser. «De enigheter,» sa King, «var vanærende og ble krenket av byen,» så snart som han hadde forlatt den.King kom tilbake i juli 1962 og dømt til fengsle for 45 dager eller en bot på 178 dollar. Han valgte fengsel. Tre dager inn i straffen ble det sørget Albanys politisjef Laurie Pritchett diskret for at boten ble betalt og beordret hans løslatelse. «Vi hadde vært vitne til at personer ble sparket av restaurantstolene... utvist fra kirkene... og kastet i fengsel... Men for første gang ble vi vitne til å bli kastet ut av fengsel.» Etter bortimot et år med intens aktivisme med få påtakelige resultater begynte bevegelsen å forringes. King anmodet om en pause i demonstrasjonene og en «dag med botsøving» for fremme ikkevold og opprettholde moralsk mot. Inndelingene av det svarte samfunnet og den utspekulert reaksjon fra lokalmyndighetene beseiret anstrengelsene. Imidlertid var det kreditert som en viktig taktikkleksjon for borgerrettsbevegelsen. Da King i sin selvbiografi senere refererte til tilbakegangen i Albany, sa han at «Den feiltagelse jeg gjorde der var å protestere mot raseskille generelt framfor mot en enkelt og særskilt aspekt av den. Våre protester var så vage at vi fikk ingenting, og folk ble etterlatt meget deprimerte og fortvilet.»
=== Birmingham-kampanjen ===
I april 1963 begynte SCLC å drive kampanje mot raseskille og økonomisk urettferdighet i Birmingham i Alabama. Kampanjen var ikkevoldelig, men bevisst konfronterende, utviklet delvis av prost Wyatt Tee Walker. Afroamerikanere i Birmingham, organisert med SCLC, okkuperte offentlige steder med marsjer og sit-ins, og åpent brøt de lover som ble betraktet som urettferdige.
Kings hensikt var å provosere fra massearrestasjoner og «skape en situasjon så krisepreget at det ville uunngåelig åpne dørene til forhandlinger.» Imidlertid klarte kampanjens første frivillige ikke stenge byen eller å tiltrekke seg medias oppmerksomhet overfor politiaksjonene. På grunn av en usikker King fikk SCLCs strateg James Bevel til endre kurs for kampanjen ved å rekruttere barn og tenåringer til å bli med på demonstrasjonene. Nyhetsmagasinet Newsweek kalte denne strategien for et barnekorstog.Under protestene benyttet Birminghams politikontor, ledet av Eugene «Bull» Connor, høytrykks vannkanoner og politihunder mot demonstrantene — selv mot barna. Ikke alle demonstrantene var fredelige, til tross for intensjonene til SCLC. I en del tilfeller ble tilskuere angrepet av politiet og de svarte med å gjøre fysisk motstand. King og SCLC ble kritisert for å utsette barn for fare. Men kampanjen var en suksess. Connor mistet jobben, og offentlige steder ble mer lovlig tilgjengelige for svarte. Kings omdømme bedret seg i stor grad etter kampanjen.King ble tidlig arrestert og fengslet, noe som var hans 13. arrestasjon ut av 29. Fra sin fengselscelle skrev han de nå berømte «Brevene fra fengselet i Birmingham» som oppmodet bevegelsen til å benytte seg alle lovlige kanaler for sosiale endringer. King argumenterte at kritikk av rasisme er presserende og hastet, og at det nåværende systemet er for forskanset: «Vi vet gjennom smertefull erfaring at frihet er aldri gitt av de som undertrykker, den må ble krevd av de undertrykte.» Han pekte på den historiske hendelsen teselskapet i Boston, i ettertid en hyllet opprørshandling i de amerikanske koloniene, som var en ulovlig sivil ulydighet, og at omvendt, «alt Adolf Hitler gjorde i Tyskland var 'lovlig'.» King uttrykte også i stor grad sin frustrasjon over hvite moderate og geistlige som var altfor forsagt for å stå opp imot en urettferdig system.
=== St. Augustine, Florida ===
King og SCLC var drivkraften bak de omfattende demonstrasjonene i St. Augustine i Florida i 1964. Bevegelsen marsjerte om natten gjennom byen og ble voldelig angrepet av hvite rasister. Hundrevis de som marsjerte ble arrestert og satt i fengsel.
=== Selma, Alabama ===
I desember 1964 slo King og SCLC sine krefter sammen med den ikkevoldelige studentorganisasjonen SNCC i Selma i Alabama hvor SNCC hadde i flere måneder drevet med registrere stemmer. En lokal dommer utstedte et pålegg som forhindret enhver samling på 3 eller flere mennesker som var tilknyttet SNCC, SCLC, DCVL eller enhver av 41 navngitte borgerrettsforkjempere. Dette pålegget bremset midlertidig borgerrettsaktiviteten inntil King trosset og omgikk det ved å holde en tale i kirken Brown Chapel den 2. januar 1965.
== Marsjen mot Washington, 1963 ==
King, som representant for SCLC, var blant lederne av det såkalte «Big Six», de seks store borgerrettsorganisasjonene som var medvirkende til organiseringen av Marsjen til Washington for arbeid og frihet. Den forgikk den 28. august 1963. De andre lederne og organisasjonene som utgjorde de seks store var: Roy Wilkins fra National Association for the Advancement of Colored People; Whitney Young, National Urban League; A. Philip Randolph, Brotherhood of Sleeping Car Porters; John Lewis, SNCC; og James L. Farmer, Jr. Congress of Racial Equality.Den fremste strategiske organisatoren var Kings kollega Bayard Rustin. For King var denne rollen preget av kontrovers ettersom han var en av nøkkelfigurene som imøtekom ønskene til president John F. Kennedy om endre fokuset for marsjen. Kennedy hadde i begynnelsen satt seg imot marsjen direkte da han var overbevist om at den ville ha negativ innflytelse på å få vedtatt lovendringen av borgerrettsloven, men organisatorene var bestemt på at marsjen vil fortsette.Marsjen var opprinnelig oppfattet som en hendelse for å dramatisere de desperate forholdene til afroamerikanere i Sørstatene og en meget offentlig mulighet for organisatorenes bekymringer og klager rett ut for maktens sete i nasjonens hovedstad. Organisatorene hadde til hensikt å anklage og deretter utfordre myndighetene for at de ikke hadde greid å trygge borgerrettighetene og den fysiske tryggheten til borgerrettsforkjempere og svarte generelt i Sørstatene. Imidlertid føyde organisatorene seg etter press fra presidenten og demonstrasjonen tok etter hvert en langt mindre rasende tone enn opprinnelig ment. Et resultat av dette var at en del borgerrettsaktivister følte at demonstrasjonen presenterte et unøyaktig, frisert utgave av etnisk harmoni: Malcolm X kalte den foraktelig for en «Farse mot Washington» og Nation of Islam nektet sine medlemmer fra å delta i marsjen.Marsjen greide imidlertid komme med særskilte krav: en avslutning av raseskille på offentlige skoler; meningsfulle borgerrettslover, inkludert en lov som forbød rasediskriminering i ansettelser; beskyttelse av borgerrettsforkjempere mot politibrutalitet; 2 dollar minimumslønn for alle arbeidere; og selvstyre for Washington, D.C., deretter styrt av kongresskomite. Til tross for spenningene var marsjen en rungende suksess.Mer enn en kvart million mennesker av ulik etnisk tilhørighet deltok i hendelsen, som bredte seg fra trappene ved Lincolnmonumentet til grøntområdet National Mall og rundt det rektangulære selvskinnende bassenget. I sin tid var det den største samlingen av protestere i historien i Washington, D.C. Kings mektige og imponerende tale «I Have a Dream» gjorde de tilstedeværende ekstatisk. Den er vurdert, sammen med Abraham Lincolns Gettysburg-talen og Franklin D. Roosevelts Skjendselstale, som en av de mest imponerende tale i historien til amerikansk talekunst.En del av talen hans, oversatt til norsk:
Jeg har en drøm om at en dag vil til og med staten Mississippi, en stat med en flod med hatet av urettferdighet, med en flod av undertrykkelse, vil bli transformert til en oase av frihet og rettferdighet.
Jeg drømmer om en dag da mine fire barn lever i et land der de ikke blir vurdert ut fra sin hudfarge, men ut fra sin menneskelighet. Jeg har en drøm i dag!
Jeg har en drøm om at en dag, nede i Alabama, med dens fordervede rasister, og dens guvernør som taler ord om partiskhet og annullering; en dag rett nede i Alabama vil små svarte gutter og svarte jenter kunne holde hender sammen med små hvite gutter og jenter som søstre og brødre. Jeg har en drøm i dag!
Demonstrasjonsmarsjen, og særlig Kings historiske tale, bidro til plassere borgerrettighetene helt øverst på den liberale politiske agendaen i USA og lettet gjennomslaget for å vedta loven om borgerrettigheter i 1964.
== «Den blodige søndagen», 1965 ==
King, James Bevel, og SCLC, i delvis samarbeid med SNCC, forsøkte å organisere en demonstrasjonsmarsj fra Selma og til delstatshovedstaden Montgomery den 7. mars 1965. Det første forsøket på å marsjere på denne dagen ble avbrutt på grunn av pøbler og politibrutalitet. Denne dagen har siden blitt kjent som «den blodige søndagen». Den ble et vendepunkt i å få offentlig støtte for borgerrettsbevegelsen, og den klareste demonstrasjonen opp til da som viste de dramatiske mulighetene i Kings ikkevoldelige strategi. King, derimot, var ikke selv til stede.King møtte myndighetene i Johnsonadministrasjonen den 5. mars for å anmode om et pålegg mot enhver form for rettslig forfølgelse av demonstrantene. Han deltok ikke selv i marsjen grunnet kirkeplikter, men skrev senere: «Om jeg hadde noen ide om at delstatsoldatene ville benytte den formen for brutalitet som de gjorde, ville jeg ha følt meg tvunget til å oppgi mine kirkeplikter for å lede linjen». Filmopptak av politibrutaliteten mot de protesterende ble vist i omfattende grad på TV og førte til offentlig forskrekkelse.King forsøkte deretter å organisere en marsj den 9. mars. SCLC søkte om et påbud i den føderale retter mot delstaten Alabama. Det ble nektet og dommeren utstedte en ordre om å blokkere marsjen inntil etter en høring. Uansett ledet King demonstrantene den 9. mars til Edmund Pettus-broen i Selma, holdt deretter en kort sesjon med bønn før han snudde demonstrantene rundt og ba dem deretter spre seg slik at rettens ordre ikke ble brutt. Den uventede avslutningen på denne andre marsjen hisset opp og overrasket mange i den lokale bevegelsen. Marsjen gikk endelig i gang for fullt den 25. mars 1965. På konklusjonen av marsjen og på trappene av delstatens capitol holdt King en tale som siden har blitt kjent som «How Long, Not Long».
== Chicago, 1966 ==
I 1966, etter flere suksesser i Sørstatene, forsøkte King og andre borgerrettsorganisasjoner å spre bevegelsen til Nordstatene med Chicago som første mål. King og Ralph Abernathy, begge fra middelklassen, flyttet til en bygning ved 1550 S. Hamlin Ave., i slumkvarterene av North Lawndale i Chicagos vestside, både som en oppdragende erfaring og for å demonstrere deres støtte og empati med de fattige.SCLC dannet et forbund med CCCO (Koordinerende råd for samfunnsorganisasjoner), en organisasjon grunnlagt av Albert Raby, og de kombinerte organisasjonenes anstrengelser ble pleiet under vernet av Chicago Freedom Movement. I løpet av våren var det flere hvite og svarte par som testet kontorene til eiendomsmeglere og avdekket rasistisk styring: diskriminerende behandling av huskjøp av par som hadde nøyaktig samme inntekt, bakgrunn, antall barn og andre trekk.Bevegelsens behov for en radikal endring vokste, og flere større marsjer ble planlagt og utført: i Bogan, Belmont Cragin, Jefferson Park, Evergreen Park (en forstad sørvest for Chicago), Gage Park, Marquette Park, og andre steder.
Abernathy skrev siden at bevegelsen mottok verre mottagelse i Chicago enn i Sørstatene. Marsjene, særlig den gjennom Marquette Park den 5. august 1966, ble møtt med flasker som ble kastet og skrikende flokker. Opprør synes meget mulig. Kings tro motvirket mot at han satte i scene en voldelig hendelse og han inngikk en avtale med ordfører Richard J. Daley om å avlyse en marsj for å unngå den vold han fryktet ville oppstå. King, som mottok dødstrusler gjennom hele sin tid i borgerrettsbevegelsen, ble truffet av en murstein i løpet av en marsj, men fortsatte å lede demonstrasjonsmarsjene til tross for farene.Da King og hans allierte til sist reiste tilbake til Sørstatene, etterlot de Jesse Jackson, en student som hadde tidligere blitt med i bevegelsen i Sørstatene, i ledelsen av organisasjonen. Jackson fortsatte deres kamp for borgerretter ved å organisere «Operasjon Brødkurv» som var rettet mot matkjeder som ikke behandlet svarte med rettferdighet.
== Motstand mot Vietnamkrigen ==
I 1965 begynte King offentlig å uttrykk tvil om Vietnamkrigen. Den 4. april 1967 ved en opptreden ved kirken New York City Riverside Church — nøyaktig et år før han ble drept — holdt han en tale kalt «Beyond Vietnam». Han talte mot USAs rolle i krigen, insisterte på at USA var i Vietnam «for å okkupere det som en amerikansk koloni.» og karakteriserte den amerikanske regjering som «den største leverandør av vold i verden i dag.» Han knyttet også krigen sammen med økonomisk urettferdighet, argumenterte at landet trengte en alvorlig moralsk endring:
«En virkelig revolusjon av verdier vil snart engstelig på den grelle kontrasten av fattigdom og rikdom. Med en rettvis indignasjon vil den se over havene og se de enkelte kapitalistene i Vesten investere enorme pengesummer i Asia, Afrika og Sør-Amerika, kun for å ta profitten ut uten hensyn til de sosiale forbedringer i landene, og si: ‘Dette er ikke rettferdig’.» King motsatte seg også Vietnamkrigen ved at den tok penger og ressurser fra hva som kunne ha blitt benyttet på sosial velferd i USA. Den amerikanske kongressen benyttet mer og mer på militæret og mindre og mindre på programmer som bekjempet fattigdom. Han oppsummerte dette aspektet ved å si at «En nasjon som fortsetter år etter år ved benytte mer penger på militært forsvar enn på programmer av sosial oppgang, nærmer seg åndelig død.» Kings opposisjon kostet ham betydelig støtte blant hvite allierte, inkludert president Johnson, fagforeningsledere og mektige utgivere. «Presset blir stablet opp mot meg,» sa King, og således klagde på den dobbelstandard som bifalt hans ikkevold innlands, men beklaget den da den ble benyttet «mot små brune vietnamesiske barn.» Magasinet Life kalte talen for «demagogisk sladder som lød som et manus for Radio Hanoi,» og avisen Washington Post erklærte at King hadde «minsket sin nytte for sin sak, for sitt land, sitt folk.» King slo fast at Nord-Vietnam «ikke begynte å sende store mengder med forskninger eller menn inntil amerikanske styrker hadde kommet i ti tusener.» Han anklaget USA for å ha drept en million vietnamesere, «hovedsakelig barn». Han kritiserte også USAs motstand til Nord-Vietnams landreformer.Talen var en refleksjon av Kings utviklende politiske forståelse i hans senere år, noe som var parallell til hva som ble lært ved det progressive Highlander Research and Education Center som King var tilsluttet. King begynte å bli talsmann for behovet for grunnleggende endringer i det politiske og økonomiske livet i USA. Mot den tiden da han ble myrdet, uttrykte King i økende grad sin motstand mot krigen i Vietnam og hans anmodning om å se en omfordeling av landets ressurser for å bedre den etniske og økonomiske urettferdigheter. King voktet sitt sitt språk i offentligheten for å unngå å bli knyttet til kommunisme av sine fiender, men privat talte han tidvis for sin støtte for demokratisk sosialisme. I en tale uttale han at «noe er galt med kapitalismen» og hevdet at «Det må være en bedre fordeling av rikdommen, og kanskje Amerika kan bevege seg mot en demokratisk sosialisme.» King hadde lest Karl Marx mens han var ved Morehouse, men selv om han avviste «tradisjonell kapitalisme», avviste han også kommunisme på grunn av dens «materialistiske tolkning av historien» som nektet religion, dens «etniske relativisme», og dens «politiske totalitarisme».King hevdet også i «Beyond Vietnam» at «virkelig medlidenhet er mer enn å kaste en mynt til en tigger... det kommer til å se at et byggverk som produserer tiggere trenger restrukturering.» King siterte en amerikansk statsfunksjonær som uttalte at fra Vietnam til Latin-Amerika var landet «på feil side av en verdensrevolusjon». King fordømte USAs «allianse med landadelen i Latin-Amerika», og uttalte at USA burde heller støtte «de skjorteløse og barbeinte folkene» i den tredje verden framfor undertrykke deres forsøk på revolusjon.King talte ved en antivietnamdemonstrasjon hvor han også nevnte borgerrettssaker og verneplikten:
«Jeg har ikke anbefalt en mekanisk sammensmelting av borgerretter og fredsbevegelsen. Det er folk som har kommet til å se den moralske nødvendighet av likestilling, men som ennå ikke kan se den moralske nødvendighet av brorskap i verden. Jeg vil like å se glød for borgerrettighetsbevegelsen gjennomsyret inn i fredsbevegelsen for gi den større styrke. Og jeg tror alle har en plikt til å være i både borgerrettsbevegelsen og fredsbevegelsen. Men for de som for tiden velger kun en av dem, vil jeg håpe at de til sist vil komme til å se de moralske røttene som er felles for begge.»I 1967 ga King en annen tale hvor han pisket mot det som han kalte den «grusomme ironi» at amerikanske svarte slåss og døde for et land som behandlet dem som annenrangs borgere:
«Vi har tatt unge svarte menn som har blitt forkrøplet av vårt samfunn og sendt dem åtte tusen mil unna for å garantere frihetene som de selv ikke har funnet i sørvestlige Georgia og East Harlem.... Vi har gjentatte ganger møtt den grusomme ironi av å se svarte og hvite gutter på TV-skjermene mens de dreper og dør sammen for en nasjon som ikke har vært i stand til å la dem gå på de samme skolene.»Den 13. januar 1968, dagen etter president Johnsons tale om nasjonens tilstand, krevde King en stor marsj til Washington mot «en av historiens mest grusomme og meningsløse kriger».
== Fattigfolks kampanje, 1968 ==
I 1968 organiserte King og SCLC «Poor People's Campaign», «Fattigfolks kampanje», for å rette oppmerksomheten mot økonomisk rettferdighet. King reiste over hele landet for å samle «en multietnisk hær av fattige» som kunne marsjere til Washington for å delta i ikkevoldelig ulydighet ved Capitol inntil kongressen opprettet en «lov om økonomiske rettigheter» for fattige amerikanere. Kampanjen endte med en marsj til Washington, D.C., som krevde økonomisk støtte til de fattigste samfunnene i USA.
King og SCLC krevde at regjeringen investerte i oppbygging av Amerikas byer. han mente at kongressen hadde vist «fiendtlighet overfor de fattige» ved å bruke «militære midler med raskhet og sjenerøsitet». Han satte dette opp mot situasjonen med fattige amerikanere og hevdet at kongressen hadde kun gitt «fattelige midler med gjerrighet». Hans visjon var for en endring som var langt mer revolusjonær enn bare en reform: han siterte systematisk mangler som «rasisme, fattigdom, militarisme og materialisme», og argumenterte at «rekonstruere samfunnet i seg selv er den virkelige saken som må behandles.»
=== Etter Kings død ===
Planen var å sette opp et fattigkvarter eller rønneby i Washington, D.C. ble utført kort tid etter attentatet den 4. april. Kritikk mot Kings plan ble dempet i kjølvannet av hans død, og SCLC mottok en uovertruffen bølge av donasjoner for å utføre prosjektet. Kampanjen begynte offisielt i Memphis i Tennessee den 2. mai på det hotell hvor King ble myrdet.Tusenvis av demonstranter kom til National Mall og etablerte en leir som de kalte «Resurrection City», «Gjenoppstandelsens by». De ble værende der i seks uker.
== Attentatet og ettervirkning ==
Den 29. mars 1968 dro King til Memphis i Tennessee for å støtte svarte sanitærarbeidere, representert av fagforeningen AFSCME Local 1733 som hadde vært i streik siden 12. mars for høyere lønninger og bedre behandling. I en hendelse hadde en svart arbeider blitt betalt for to timer etter at arbeiderne var blitt sendt hjem på grunn av dårlig vær, men de tilsvarende hvite arbeiderne fikk betalt for hele dagen.Den 3. april holdt King sin tale «I've Been to the Mountaintop» i Mason Temple, verdenshovedkvarteret til Church of God in Christ, pilegrimskirken. King flytur til Memphis hadde blitt forsinket grunnet en bombetrussel mot hans fly. I referanse til bombetrusselen sa King, ikke langt unna sin egen død, hvilket ga hans nær profetisk glød:
«Og deretter drar jeg til Memphis. Og noen begynner å komme med trusler, eller snakke om trusler som er ute. Hva vil skje med meg fra en av våre syke hvite brødre? Vel, jeg vet ikke hva som vil skje nå. Vi har noen vanskelige dager foran oss. Men det bryr ikke meg nå. Ettersom jeg har vært på fjellets topp. Og jeg bryr meg ikke. Som enhver annen vil jeg like å få et langt liv. Lang levetid har sin plass. Men jeg er ikke opptatt av det nå. Jeg vil bare gjøre Guds vilje. Og han har latt meg gå opp på fjellet. Og jeg har sett over. Og jeg har sett det lovede land. Jeg kan kanskje ikke komme dit med dere. Men jeg vil at dere skal vite i kveld at vi, som et folk, vil gå til det lovede land. Så jeg er lykkelig, i kveld. Jeg er ikke redd for noe som helst. Jeg frykter ingen mann. Mine øyne har sett æren av Herrens komme.»King hadde leid rom 306 på Lorraine Motel, eid av Walter Bailey, i Memphis. Ralph Abernathy, Kings nærmeste venn og kollega var til stede ved snikmordet, bevitnet under ed til en særskilt regjeringsutnevnt komite at King og hans følge ble på rommet 306 så ofte at det ble kalt for «King-Abernathy-suiten».I henhold til Jesse Jackson, som var til stede, var Kings siste ord på balkongen forut mordet sagt til musikeren Ben Branch som var ment å spille den kvelden for en hendelse som King skulle delta på: «Ben, forviss deg om at du spiller Take My Hand, Precious Lord i møtet i kveld. Spill det riktig vakkert.»Deretter, klokken 6:01 om ettermiddagen den 4. april 1968 lød et skudd mens King sto på balkongen i hotellets andre etasje. Kulen gikk gjennom hans høyre kinn, knuste hans kjeve, gikk deretter ned hans ryggmarg før den havnet i hans skulder. Abernathy hørte skuddet inne fra hotellrommet og løp ut på balkongen og fant King på gulvet. Hendelsene som fulgte skytingen har blitt omdiskutert. En del har anklagd Jackson for å ha overdrevet sin reaksjon.Etter en kriseoperasjon i brystet ble King offisielt erklært død ved St. Joseph's Hospital klokken 7:05 om ettermiddagen. I henhold til biograf Taylor Branch avslørte Kings obduksjon at selv om han var kun 39 år gammel, hadde han et hjerte tilsvarende en 60 år gammel mann, kanskje et resultat av alt stresset og spenningen fra tiden i borgerrettsbevegelsen.
=== Begravelse og opptøyer ===
Attentatet førte til en omfattende bølge av opptøyer landet over, i Washington D.C., Chicago, Baltimore, Louisville, Kentucky, Kansas City, og et dusin andre byer. Presidentkandidaten Robert F. Kennedy var på veg til Indianapolis for å drive politisk kampanje da han ble informert om Kings død. Han ga en kort tale en samling med tilhengere hvor han informerte dem om tragedien og oppmante dem om å fortsette Kings ideal med ikkevold, James Farmer, Jr. og andre borgerrettsledere fremmet også ikkevoldelige reaksjoner, mens den mer militante Stokely Carmichael krevde en mer kraftfull reaksjon.President Lyndon B. Johnson erklærte 7.april til en nasjonal sørgedag for borgerrettslederen. Visepresident Hubert Humphrey var til stede ved Kings begravelse på vegne av presidenten da det var frykt for at Johnsons tilstedeværelse ville egge til protester og kanskje vold.Etter ønske fra enken ble Kings siste preken ved Ebenezer Baptist Church spilt ved begravelsen, et opptak av hans preken «Drum Major» som hadde blitt holdt den 4. februar 1968. I denne preken ba King om at i hans begravelse skulle hans æresbevisninger og priser ikke nevnes, men det vil han si at han forsøkte å «fø de sultne», «kle de nakne», «ha rett om spørsmålet om krigen [i Vietnam]» og «elske og tjene menneskeheten». Hans gode venn Mahalia Jackson sang hans favorittsalme, «Take My Hand, Precious Lord» ved anledningen.Byen Memphis sørget raskt å bilegge streiken på vilkår som var gagnlig for arbeiderne.
To måneder etter Kings død, ble den tidligere straffedømte James Earl Ray arrestert på London Heathrow lufthavn mens han forsøkte å forlate Storbritannia med et falskt kanadisk pass under navnet Ramon George Sneyd på veg til Rhodesia, som den gangen hadde et hvitt styre. Ray ble raskt utlevert til Tennessee og anklaget for mordet på Martin Luther King. Han tilsto attentatet den 10. mars 1969, skjønt han trakk tilbake tilståelsen tre dager senere. På råd fra sin advokat Percy Foreman erklærte Ray seg skyldig for å unngå en fellende dom og således muligheten for å få dødsdom. Ray ble dømt til en straff på 99 år i fengsel.Ray sparket Foreman som sin advokat, og deretter kalt ham spottende for «Percy Fourflusher» («Bløffmaker»). Han hevdet at en mann han hadde møtt i Montréal, Quebec, med dekknavnet «Raoul» var involvert og at snikmordet var et resultat av en konspirasjon. Han tilbrakte den gjenværende delen av sitt liv, uten hell, å trekke tilbake sin tilståelse og sikre seg den rettssaken han aldri hadde. Den 10 juni 1977, kort tid etter at Ray hadde vitnet for regjeringens utvalgte komité for attentater at han aldri hadde skutt King, flyktet han sammen med seks andre dømte fanger fra fengslet Brushy Mountain State Penitentiary i Petros i Tennessee. De ble tatt til fange den 13. juni og levert tilbake til fengselet. Han døde i fengsel 70 år gammel i april 1998.
=== Påstander om konspirasjon ===
Rays advokater opprettholdt påstanden at han var en syndebukk tilsvarende som Lee Harvey Oswald, den utpekte morderen av John F. Kennedy, ble sett på av konspirasjonsteoretikere. En av påstandene som ble fremmet for å støtte dette er at Rays tilståelse ble gitt under tvang, og at han hadde blitt truet med dødsstraff. Ray var en tyv og innbruddstyv, men hadde ingen tidligere historie av å ha begått voldelige forbrytelser med et våpen.De som mistenkte en konspirasjon, viste til at to etterfølgende ballistiske prøver viste til at en rifle tilsvarende til Rays Remington Gamemaster hadde vært mordvåpenet, ikke samtidig kunne bevise at hans bestemte rifle faktisk hadde vært benyttet i mordøyeblikket. Vitner ved tidspunktet for Kings død forteller at for dem ble det opplevd som om skuddet kom fra en annen retning, hvilket indikerte fra bak en tykk buskas i nærheten av hotellet — og buskaset hadde blitt fjernet i dagene etter attentatet — og ikke fra hotellets vindu.I 1997 hadde Kings sønn Dexter King et møte med Ray, og gikk offentlig ut med sin støtte for Rays anstrengelser i å skaffe seg en ny rettssak. To år senere vant Coretta Scott King, Kings enke, sammen med resten av familien, den sivile saken om urettmessig dødskrav mot Loyd Jowers og «andre ukjente medkonspiratorer». Jowers, eier av en restaurant i nærheten av hotellet, hevdet å ha mottatt 100 000 dollar for å sørge for at King ble myrdet. En jury på seks hvite og seks svarte fant Jowers skyldig og agenter fra myndighetene hadde innvirket i attentatet. William F. Pepper, en advokat fra New York, mest kjent for å ha håndtert saken å bevise Rays uskyld, representerte familien King.I 2000 fullførte det amerikanske justisdepartementet en undersøkelse om Jowers' påstander, men fant ikke bevis som støttet påstandene om en sammensvergelse. Undersøkelsens rapport anbefalte ikke ytterligere etterforsking om ikke nye, troverdige fakta ble presentert. I 2002 rapporterte The New York Times at presten Ronald Denton Wilson hevdet at hans far, Henry Clay Wilson — ikke James Earl Ray — hadde stått bak mordet på Martin Luther King. Han hevdet at «Det var ikke en rasistisk greie; han mente at Martin Luther King var knyttet til kommunisme, og han ville ha ham fjernet.» Wilson kom ikke med noen bevis som underbygget hans påstander.Kings biograf David Garrow er uenig i William F. Peppers påstander at myndighetene myrdet King. Han er støttet av forfatteren Gerald Posner som drev undersøkelser og skrev om mordet. I 2003 utga William Pepper en bok om den langvarige etterforskningen og rettssaken, foruten også hans representasjon av James Earl Ray i forsøket på en ny rettssak, la fram bevisene og gjendrev andre redegjørelser. Han holdt fast på sin påstand om at myndighetene sto bak.James Bevel, en venn og kollega av King, har bestridt argumentet at Ray opptrådte alene og hevdet: «Det er ikke mulig at en ti cent hvit gutt kunne ha kommet opp med en plan om å drepe en million dollar svart mann.» I 2004 bemerket Jesse Jackson, som hadde vært til stede ved Kings død: «Det er et faktum at det var sabotører for å forstyrre marsjen. Og innenfor vår egen organisasjon fant vi en nøkkelperson som var betalt av myndighetene. Så, infiltrasjon innenfor, sabotører utenfor, og pressen angrep... Jeg vil aldri tro at James Earl Ray hadde motiv, penger og mobiliteten til å ha gjort det selv. Vår regjering var meget involvert i å sette scenen for og jeg tror rømningsvegen for James Earl Ray.»
== FBI og Kings personlige liv ==
=== Overvåking og telefonavlytting ===
J. Edgar Hoover, direktør av Federal Bureau of Investigation (FBI), en føderal etat for etterforskning av kriminalitet underlagt det amerikanske justisdepartementet, beordret personlig overvåking av Martin Luther King med den hensikt å underminere fredsprisvinnerens posisjon som borgerrettsleder. I henhold Church-komiteen (oppkalt etter Frank Church) som var underlagt USAs senat, en særskilt komité utvalgt for å undersøke regjeringens operasjoner innenfor etterretning, fastslo en rapport fra 1975 at «Fra desember 1963 og fram til hans død i 1968 var Martin Luther King, Jr. mål for en omfattende kampanje fra Federal Bureau of Investigation for å 'nøytralisere' ham som en effektiv borgerrettsleder.» Byrået mottok fullmakt til fortsette med telefonavlyttingen fra justisminister Robert F. Kennedy våren 1963 og informerte president John F. Kennedy, begge forsøkte uten hell å overtale King til å ta avstand fra Levison. Selv om Robert Kennedy kun ga skriftlig tillatelse for begrenset telefonavlytting av King på «forsøksbasis, for en måned eller så», utvidet Hoover tillatelsen slik at hans folk var «uskjermet» til å lete etter bevis i alle områder av Kings liv som de fant egnet. FBI plasserte avlyttingsutstyr i Levisons og Kings telefon hjemme og på kontoret, og avlyttet hotellrommene når han reiste over landet.Hoover fikk i 1967 listet King og SCLC som en svart, nasjonalistisk hatgruppe med instruksjonene: «Ingen muligheter skal gå tapt via kontraspionasjeteknikker for å utnytte organisatoriske og personlige konflikter i lederskapet av gruppene... for sikte at målgruppen er splittet, latterliggjort eller diskreditert.»
=== Beskyldning om kommunisme ===
I årevis hadde Hoover vært mistenksom om mulige innflytelse fra kommunistene i sosiale bevegelser som fagforeninger og borgerrettsorganisasjoner. Hoover beordret FBI å etterforske King i 1957, og dessuten SCLC da organisasjonen ble etablert (men som ikke hadde en fulltidsutøvende direktør før i 1960). FBIs undersøkelser var hovedsakelig overfladiske fram til 1962 da den lærte at en av Kings mest tiltrodde rådgivere var New York-advokaten Stanley Levison. FBI hadde funnet ut at Levison hadde vært involvert i det amerikanske kommunistpartiet.FBI mente at Levison kunne arbeide som en «påvirkningsagent» over King, til tross for FBIs egne rapporter i 1963 som opplyste at Levison hadde forlatt kommunistpartiet og ikke lenger var involvert med dem. En annen av Kings nærmeste, Hunter Pitts O'Dell, var også assosiert til kommunistpartiet ved vitnemål for granskningskomiteen for uamerikansk virksomhet (HUAC). Imidlertid måtte FBI ved 1976 innrømme at de ikke hadde skaffet noen former for bevis om at King selv eller SCLC var involvert med noen kommunistorganisasjoner.For sin egen del benektet King ubøyelig å ha hatt noen forbindelse med kommunisme, uttalte i et intervju i 1965 at «det er så mange kommunister i denne frihetsbevegelsen som det er eskimoer i Florida», og hevdet at Hoover «fulgte sporet med pasifisering av politiske krefter i Sørstatene» og at hans bekymring for kommunistinfiltrasjon i borgerrettsbevegelsen var ment å «hjelpe og tilskynde de rå påstandene til sørstatsrasister og ekstreme høyrefløyelementer.» Forsøket på å bevise at King var kommunist var knyttet til oppfatningen til mange tilhengere av raseskillet om at de svarte i Sørstatene egentlig var lykkelige over sin egen skjebne, men at de hadde blitt oppildnet av «kommunister» og «agitatorer utenfra». Imidlertid hadde borgerrettsbevegelsen oppstått fra aktiviteter innenfor de svarte samfunnene som gikk tilbake til før den første verdenskrig. King har sagt at «negerrevolusjonen er en virkelig revolusjon, født fra det samme morsliv som skapte alle store sosiale hevninger — livmoren av utålelig forhold og uutholdelige situasjoner».
=== Beskyldning om utroskap ===
Etter å ha konkludert at King var farlig grunnet kommunistinfiltrasjon, FBI endret taktikk til å forsøke å diskreditere ham grunnet avsløringer om hans private liv. FBIs overvåkning av King forsøkte å etablere at han var opptatt av tallrike utenomekteskapelig affærer. Lyndon Johnson uttalte en gang at King var en «skinnhellig predikant». Ralph Abernathy, en nær venn av King, uttalte i sin selvbiografi And the Walls Came Tumbling Down (1989) at King hadde en «svakhet for kvinner», men de «... alle forsto og trodde på det bibelske forbudet mot sex utenfor ekteskapet. Det var bare at han hadde en særlig vanskelig tid med den fristelsen.» I et senere intervju sa Abernathy at han kun benyttet begrepet «skjørtejeger», men hadde ikke spesifisert at King hadde utenomekteskapelig sex og hans utroskap var mer emosjonelle enn seksuelle. Kings biograf David Garrow skrev om et antall episoder, inkludert en kvinne som King så bortimot daglig, men «det forholdet... i økende grad ble det følelsesmessige midtpunktet i King, men det fjernet ikke tilfeldig forbindelser... av Kings reiser.» King forklarte sine utenomekteskapelig affærer som «en form for reduksjon av spenninger». Garrow merket seg at Kings affærer ga ham «smertefull... skyld».FBI spredte rapporter om slike affærene til ledere, vennlige journalister, mulige samarbeidspartnere og finansielle kilder for SCLC og Kings familie. FBI sendte også anonyme brev til King som truet med å avsløre informasjon om han ikke sluttet med sitt borgerrettsarbeid. Et anonymt brev ble sendt til King rett før han mottok Nobels fredspris hvor det blant annet sto: «Den amerikanske offentligheten, kirkeorganisasjoner som har hjulpet — protestanter, katolikker og jøder vil vite hvilken type du er — et ondt udyr. Det vil også andre som har støttet deg. Du er ferdig. King, det er kun en eneste ting igjen for deg å gjøre. Du vet hva det er. Du har bare 34 dager å gjøre det på (dette presise nummeret har blitt valgt for en særskilt grunn, det har entydig praktisk betydning). Du er ferdig. Det er kun en utveg for deg. Du bør heller ta det før ditt skitne falske jeg er avdekket for nasjonen.»King tolket det som en klar henstilling til å begå selvmord, men William Sullivan, leder for FBIs innenlandske overvåkning på denne tiden, hevdet at det kun hadde til hensikt å «overbevise dr. King til å fratre SCLC.» King nektet å overgi seg for FBIs trusler. Dommer John Lewis Smith, Jr. beordret i 1977 at alle kjente kopier av lydopptak og avskrifter av disse fra FBIs elektroniske overvåking av King i årene mellom 1963 og 1968 skulle ble oppbevart i de nasjonale arkivene og forseglet fra offentlig innsyn fram til 2027.
=== Tilstedeværelse under mordet ===
Tvers over Lorraine Motel, ved siden av det pensjonatet hvor James Earl Ray bodde, lå en brannstasjon. Politioffiserer var stasjonert i brannstasjonen for å overvåke Martin Luther King. Agenter overvåket King på den tiden da han ble drept. Rett etter at skuddene var blitt avfyrt, løp politiet ut av brannstasjonen og til motellet. Marrell McCollough, en etterretningspolitimann, var den første som administrerte hjelp til King. Fiendskapet mellom King og FBI, den generelle mangelen på vilje til å finne morderen ved hjelp offentlig etterlysning, og politiets påfallende tilstedeværelse, har ført til spekulasjonen at FBI var direkte involvert i mordet på King.
== Kritikk ==
Gjennom hele sin deltagelse i borgerrettsbevegelsen ble King kritisert av mange grupperinger. Det omfattet også opposisjonen til mer militante politiske svarte grupper og blant de fremste kritikerne her var Malcolm X i Nation of Islam. Stokely Carmichael var en separatist og uenig i Kings oppmaning om etnisk integrering ettersom han betraktet det som en fornærmelse for en særegen afroamerikansk kultur. Omali Yeshitela oppmanet afrikanere til å huske historien om den voldelig europeiske kolonisering og hvordan makten til europeere ikke ble sikret gjennom integrering, men ved vold og makt.Den nevnte fattigfolkskampanjen som ble organisert av King var i særdeleshet kontroversiell, selv innenfor borgerrettsbevegelsen. Rustin avsto fra marsjen ved å hevde at målene til denne kampanjen var altfor brede, kravene umulige å oppnå, og at disse kampanjene ville føre til tilbakeslag og til mer undertrykkelse av fattige og svarte.
== Utmerkelser ==
Martin Luther King jr. ble i 1977 posthumt tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Jimmy Carter. I 2004 ble han posthumt utnevnt til den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Martin Luther King, Jr. – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Martin Luther King, Jr. – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Martin Luther King jr. på Internet Movie Database
(en) Martin Luther King jr. hos The Movie Database
(en) Martin Luther King jr. hos Internet Broadway Database
(en) Martin Luther King jr. på Discogs
(en) Martin Luther King jr. på MusicBrainz
(en) Martin Luther King jr. på Last.fm
(en) Martin Luther King jr. på AllMusic
(en) Martin Luther King jr. hos American National Biography
(en) The King Center
(en) Nobels fredspris 1964 hos Nobelprize.org
(en) Martin Luther King jr. hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris 1964 Wikiquote: Martin Luther King – sitater |
47 | https://no.wikipedia.org/wiki/Falklands%C3%B8yene | 2023-02-01 | Falklandsøyene | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Deltakere i Øylekene', 'Kategori:Falklandsøyene', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1833'] | Falklandsøyene (engelsk: Falkland Islands, spansk: Islas Malvinas) er en øygruppe i Sør-Atlanteren, beliggende 480 km øst for det søramerikanske fastlandet, omkring 1 100 km nord for Antarktis og 1 350 km vest for Sør-Georgia. Øygruppen består av de to hovedøyene Vest-Falkland og Øst-Falkland, i tillegg til 776 mindre øyer. «Hovedstaden», Stanley, ligger helt øst på Øst-Falkland.
Øygruppen er et oversjøisk område tilhørende Storbritannia, og avstanden til «moderlandet» er 12 300 km.
Suvereniteten over Falklandsøyene er omstridt, og helt siden øyene ble britiske i 1833 har Argentina gjort krav på området. Denne konflikten førte til Falklandskrigen mellom Storbritannia og Argentina i 1982. FN regner Falklandsøyene som et ikke-selvstyrt område.
Øyene har et samlet areal på 12 173 km² og har 3 200 innbyggere (2016). Falklandsøyene har de siste årene fått utvidet graden av lokalt selvstyre.
| Falklandsøyene (engelsk: Falkland Islands, spansk: Islas Malvinas) er en øygruppe i Sør-Atlanteren, beliggende 480 km øst for det søramerikanske fastlandet, omkring 1 100 km nord for Antarktis og 1 350 km vest for Sør-Georgia. Øygruppen består av de to hovedøyene Vest-Falkland og Øst-Falkland, i tillegg til 776 mindre øyer. «Hovedstaden», Stanley, ligger helt øst på Øst-Falkland.
Øygruppen er et oversjøisk område tilhørende Storbritannia, og avstanden til «moderlandet» er 12 300 km.
Suvereniteten over Falklandsøyene er omstridt, og helt siden øyene ble britiske i 1833 har Argentina gjort krav på området. Denne konflikten førte til Falklandskrigen mellom Storbritannia og Argentina i 1982. FN regner Falklandsøyene som et ikke-selvstyrt område.
Øyene har et samlet areal på 12 173 km² og har 3 200 innbyggere (2016). Falklandsøyene har de siste årene fått utvidet graden av lokalt selvstyre.
== Navnet ==
Det engelske navnet på øyene er (The) Falkland Islands. Navnet skriver seg tilbake til 1690, da kaptein John Strong på seilskipet «Welfare» navnga sundet, Falklandssundet, mellom de to øyene etter Anthony Cary, 5. vicomte av Falkland som var deleier i skipet. Falkland er således et stedsnavn i Fife, Skottland. Senere ble navnet tatt i bruk på hele øygruppen.
Det spanske navnet på øygruppen, Islas Malvinas, er avledet av det franske navnet Îles Malouines som øyene fikk av de første kjente bosetterne – sjøfolk og fiskere fra Saint-Malo i Bretagne.
ISO-betegnelsen på øygruppen er Falkland Islands (Malvinas).
== Naturgeografi ==
=== Geologi ===
Falklandsøyene ligger i den vestre delen av Falklandsplatået og består hovedsakelig av prekambriske til permiske bergarter. Øyene har en geologisk struktur som finnes igjen i Karooregionen i Sør-Afrika og Dronning Maud Land i Antarktis, noe som sammen med paleontologiske og stratigrafiske studier viser at Falklandsøyene har vært en del av superkontinentet Gondwanaland.
=== Topografi ===
Falklandsøyene består av de to hovedøyene Øst-Falkland og Vest-Falkland, og omkring 778 mindre øyer.
De to hovedøyene skilles av Falklandssundet og utgjør mesteparten av øygruppens totale flateinnhold på 12 173 km², omkring halvparten av Oppland fylke. Kystlinjen er 1 288 km lang,
og avstanden til det argentinske fastlandet er om lag 500 km.
Landskapet er for det meste kupert, og mindre fjellkjeder strekker seg over begge øyene. Det høyeste punktet er Mount Usborne på Øst-Falkland med 705 moh., mens Mount Adam på Vest-Falkland er nest høyest med 700 moh. Det finnes også myrlendt slettelandskap, i første rekke i Lafonia på den sørlige halvdelen av Øst-Falkland. Begge hovedøyene har en innskåret kystlinje med skjærgård, fjorder og sund.
Mindre øyer omgir de to hovedøyene. Den største av disse er Weddell Island som har en liten bosetning. Mindre bosetninger finnes også på rundt ti andre øyer. Arkipelet Jason Islands nordvest for Vest-Falkland og Beauchene Island om lag 50 km sør for Øst-Falkland danner to av øygruppens ytterpunkter.
=== Klima ===
Falklandsøyene er omkranset av den kalde Sør-Atlanteren som sterkt påvirker klimaet på øyene, og kan geografisk, topografisk og klimatisk sammenlignes med Island i Nord-Atlanteren. Temperaturen varierer lite gjennom året – fra en gjennomsnittstemperatur på 11°C i januar til 2°C i juni, og temperaturen kommer sjelden over 24°C. Årsnedbøren ligger på 573 mm (Oslo har til sammenligning 763 mm). Luftfuktigheten er høy hele året, og det blåser nærmest konstant. Snøfall er sjelden, men kan forekomme hele året.
=== Flora og fauna ===
Tilsammen teller floraen på Falklandsøyene 278 arter, hvorav 164 er registrert som naturlig forekommende og 13 er endemiske. Store deler av øyene er dekket med utallige gressarter – for det meste starr, rapp og kløver. Den tuedannende rapparten tussokgress (poa flabellata) kan bli over to meter høy og vokser i opptil 300 meter brede belter langs kysten, men overbeiting og introduksjon av fremmede plante- og dyrearter har redusert forekomsten kraftig. Det subantarktiske klimaet tillater bare veksten av små, opptil en meter høye dvergbjørk. Falklandsøyenes nasjonalblomst er Olsynium filifolium (pale maiden). Et særtrekk er den ellers bare i Sør-Amerika forekommende mykotrofe planten arachnitis uniflora.
Falklandsulv var opprinnelig den eneste landpattedyrarten på Falklandsøyene, men dette rovdyret i hundefamilien døde ut i andre halvdel av 1800-tallet. Langs kysten finnes kolonier av sjøløver og elefantseler.
Det er registrert over 200 fuglearter på Falklandsøyene, hvorav over 60 arter hekker på øyene. De to artene falklandssmett og falklandsskovleand forekommer bare på Falklandsøyene, og det finnes også over ti endemiske underarter.Det hekker fem forskjellige pingvinarter her, hvorav forekomstene av magellanpingvin, klippehopperpingvin og bøylepingvin er store. Mellom 30 og 50 % av den totale populasjonen av artene klippehopperpingvin og bøylepingvin har tilhold på Falklandsøyene, med henholdsvis 210 000 og 66 000 par.Svartbrynalbatross er en sterkt truet art som har Falklandsøyene som sitt viktigste hekkeområde. Fra 1995 til 2000 sank bestanden fra 468 000 til 382 000 par, noe som antas å ha sammenheng med fiskeriaktiviteten i området.. Andre særegne fuglearter er blant annet sørkjempepetrell, svarthalssvane, sebragås, brunhodegås, brungumpkarakara, correnderapiplerke og sotbergkall.
Øygruppen har forholdsvis få insektarter, men de som finnes der er gjerne unike, blant annet verdens sørligstlevende gresshoppe, Parudenus falklandicus (familien Rhaphidophoridae).
== Demografi ==
I 2012 oppga om lag 59 % av befolkningen at de anså seg selv som falklendere, mens 29 % oppga at de var briter. De innfødte innbyggerne kalles seg selv Islanders. De fleste av disse er av britisk avstamming, hovedsakelig som resultat av innvandring fra Skottland og Wales. Noen av de innfødte er også av fransk, gibraltarsk, portugisisk og skandinavisk avstamming, hvorav enkelte er etterkommere av hvalfangere fra 18- og 1900-tallet. Det finnes en liten minoritet søramerikanere, hovedsakelig fra Chile (5,4 %), og i senere tid har flere hundre personer kommet fra St. Helena (9,8 %) for å bo og arbeide på Falklandsøyene.Ved folketellingen i 2012 var øyas offisielle befolkning 2 841 personer, inkludert 278 sivile ved garnisonen ved Mount Pleasant. Dette er en økning på om lag 1 000 siden før Falklandskrigen i 1982. 75 % av befolkningen bodde i Stanley (2121 personer). I «campen», områdene utenom Stanley og Mount Pleasant,
bodde det 351 personer, en nedgang på 3,3 % siden 2006.Etter en lovendring i 1983 gikk øyboerne fra å inneha britisk oversjøisk statsborgerskap til å være fullverdige britiske statsborgere. Etter argentinsk lov er de også berettiget til argentinsk statsborgerskap.
=== Språk ===
Falklenderne har utviklet en aksent som ikke er ulik den i andre engelske emigrantområder. Den er dog ikke like bred som den australske aksenten.
=== Religion ===
Kristendom er den dominerende religionen, i første rekke med menigheter innen den anglikanske kirke, den romersk-katolske kirke, United Free Church of Scotland og den evangelisk-lutherske kirke.
== Historie ==
Det er tegn som tyder på at indianere fra Patagonia har besøkt øyene i kanoer, men det er John Davis, kaptein på «Desire», som regnes som øyenes oppdager. Den 14. august 1592 observerte han Falklandsøyene under en britisk ekspedisjon til Sør-Atlanteren. Et portugisisk kart fra 1522 viser imidlertid at øyene kan ha vært kjent for europeere allerede da.
En annen britisk kaptein, John Strong på «Welfare», gjennomførte 27. januar 1690 den første registrerte ilandstigningen på øyene og navnga Falklandssundet som senere ga øygruppen dens navn. Øyene lå imidlertid så avsides til at de forble nærmest uinteressante for europeiske stormakter inntil Louis-Antoine de Bougainville etablerte en fransk utpost ved Port Louis på Øst-Falkland i 1764. Allerede året etter utforsket John Byron Saunders Island i vest, uvitende om den franske tilstedeværelsen i øst. Han gjorde krav på øyene for Storbritannia, og året etter ble en britisk base etablert i Port Egmont på Saunders Island. I 1767 overtok spanjoler de Bougainvilles bosetning etter at Frankrike hadde akseptert Spanias krav på øygruppen året før.
I 1770 ble britene fjernet ved spansk militærmakt. Storbritannia forberedte seg på krig mot Spania, som søkte fransk støtte. Frankrike var imidlertid tilbakeholdne, og spanjolene og britene ble enige om å sette spørsmålet om suverenitet til side. I 1771 fikk britene gjenopprette sin base i Port Egmont, men forlot Falklandsøyene i 1776 som et resultat av økonomisk press i forbindelse med den amerikanske uavhengighetskrigen.
Spania styrte øyene fra Buenos Aires frem til 1811, da de trakk seg tilbake grunnet frykten for krig mot Storbritannia og den nyvunnede uavhengigheten for de spanske koloniene i Sør-Amerika. I 1829 utnevnte argentinerne den franske forretningsmannen Luis Vernet til guvernør på øyene for å kolonisere dem. I januar 1833 returnerte britiske styrker og informerte den argentinske kommandanten at de hadde til hensikt å sikre britisk suverenitet. Nybyggerne fikk tillatelse til å bli værende, og senere samme år stadfestet britene at Vernet kunne opprettholde sin handelsvirksomhet dersom den ikke var til hinder for britisk kontroll.Royal Navy etablerte Port Stanley, og øyene ble et strategisk punkt for skipstrafikken rundt Kapp Horn. Under første verdenskrig ble slaget ved Falklandsøyene utkjempet utenfor Stanley, der en britisk flåtestyrke overrumplet og seiret over en tysk krysserskvadron. Under andre verdenskrig fungerte Port Stanley som base for Royal Navy og støttet skip som deltok i slaget ved Río de la Plata.
Suverenitetsspørsmålet blusset opp igjen i andre halvdel av 1900-tallet. Argentina så etableringen av FN som en mulighet til å fremme sin sak for resten av verden. Ved signeringen av FN-pakten i 1945, forbeholdt Argentina seg både retten til suverenitet over øygruppen og retten til å gjenerobre dem. Storbritannia besvarte dette med å stille krav om lokal folkeavstemning vedrørende eventuell britisk tilbaketrekning. Samtaler mellom britiske og argentinske utenriksdelegasjoner ble ført i 1960-årene uten særlige resultater. Et av hovedproblemene under forhandlingene var at de om lag 2 000 innbyggerne, de fleste av britisk avstamming, foretrakk at øyene skulle forbli britisk territorium.
=== Falklandskrigen ===
Den 2. april 1982 invaderte argentinske styrker Falklandsøyene, Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene uten forvarsel. Den offisielle begrunnelsen for den militære aksjonen var at militærjuntaen i Argentina, med general Leopoldo Galtieri i spissen, mente at spanjolene hadde etterlatt Falklandsøyene til dem og at øyene hørte med til landet som løsrev seg fra spansk styre og ble selvstendig i 1816. Invasjonen forklares også med at juntaen ønsket å svekke den offentlige oppmerksomheten rundt landets svake økonomiske situasjon.Allerede 3. april vedtok FN et krav om at argentinske tropper skulle trekke seg ut og stanse alle fiendtligheter, og at partene måtte møtes for å komme frem til en diplomatisk løsning. Den internasjonale reaksjonen varierte fra støtte til Argentina fra latinamerikanske land (unntatt Chile og Colombia), til protester fra Samveldet av nasjoner, Europa unntatt Spania, og etter hvert USA.
Britene sendte en stor ekspedisjonsstyrke for å gjenerobre øyene. Etter korte, men kraftige sammenstøt under sjø- og luftkamper, gikk britiske fallskjermsoldater og marineinfanterister i land ved San Carlos Water 21. mai. En stor landoffensiv fulgte, og den 14. juni overga argentinerne seg etter at Port Stanley var blitt omringet.
Under kampene falt 649 argentinere, 255 briter og tre øyboere.
Etter krigen har britene øket sitt militære nærvær og etablert flystasjonen RAF Mount Pleasant. Selv om Storbritannia og Argentina gjenopprettet diplomatiske forbindelser i 1992, har ingen nye forhandlinger rundt suverenitetsspørsmålet blitt ført.
==== Landminer ====
Mellom 18 000 og 25 000 argentinske landminer lå igjen etter krigen i 1982. Minene befant seg i over 100 minefelt med et samlet areal på over 20 km² ved Stanley, Port Howard, Fox Bay og Goose Green. Informasjon om minefeltene er tilgjengelig fra EOD (Explosive Ordnance Disposal) Operation Centre i Stanley. Noen strender ble minelagt og man bekymrer seg over at tidevannet kan ha flyttet noen miner. Tilsvarende bekymring gjelder minefelt ved elver. Det er også ammunisjon og andre sprenglegemer igjen etter krigen. Mellom 1997 og 2006 ble 271 antipersonellminer destruert på Falklandsøyene. I desember 2009 begynte en systematisk fjerning av landminer og det ble anslått at arbeidet ville pågå frem til sommeren 2010.
== Politikk og administrasjon ==
Øygruppen, tidligere en britisk kronkoloni, er nå et britisk oversjøisk territorium med en viss grad av lokalt selvstyre. Statsoverhode er den britiske monarken, som er lokalt representert ved en guvernør. Selvstyret omfatter ikke områder som utenrikspolitikk, forsvar, indre sikkerhet, rettsvesen, revisjon og styring av offentlige tjenester. Innbyggerne har ikke stemmerett ved det britiske parlamentet i London.
En utvikling av det interne selvstyret har pågått i lengre tid, og en ny forfatning trådte i kraft 1. januar 2009. I henhold til forfatningen av 2009 finnes en lovgivende forsamling, Legislative Assembly, bestående av åtte valgte medlemmer (fireårig valgperiode) samt to ex officio-medlemmer – Chief Executive og Financial Secretary. Valget skjer mellom uavhengige kandidater, da det ikke finnes politiske partier på Falklandsøyene. Regjeringen utgjøres av det utførende rådet, Executive Council, som ledes av guvernøren.
På grunn av den lave folkemengden er ikke territoriet inndelt i kommuner. Etter offisiell argentinsk oppfatning utgjør Falklandsøyene sammen med Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene, Sør-Shetlandsøyene og Sør-Orknøyene departementet Islas del Atlántico Sur i provinsen Tierra del Fuego, Antártida e Islas del Atlántico Sur og medregnes i provinsens flateinnhold i offentlig statistikk.
Det faktum at Argentina regner øygruppen som en del av sitt territorium gjør, i kombinasjon med den lave folkemengden, at forutsetningene for total selvstendighet er små. Ingen opinion finnes heller for en forandring av det nåværende forholdet til Storbritannia. Under en folkeavstemning i mars 2013 stemte 1 517 av 1 672 velgere for å beholde statusen som britisk oversjøisk territorium, tre stemte mot (valgdeltakelse over 90 %).
=== Avkolonisering ===
Falklandsøyene står på FNs liste over ikke-selvstyrte områder.FNs spesialkomité for avkolonisering overvåker implementeringen av Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk og følger den politiske utviklingen på Falklandsøyene. Storbritannia er som administrasjonsmakt, forpliktet til å rapportere til avkoloniseringskomiteen. Storbritannia argumenterte i 2012 for at FNs spesialkomité for avkolonisering ikke lenger fylte noen relevant rolle for de britiske oversjøiske territoriene, som den britiske regjeringen viser til har indre selvstyre og burde vært fjernet fra listen over ikke-selvstyrte områder. Samtidig anerkjente Storbritannia territorienes rett til selv å bestemme sin framtid. Regjeringssjefene i de britiske oversjøiske territoriene, deriblant Falklandsøyene, ble i desember 2012 enig om en felleserklæring som ba avkoloniseringskomiteen stryke de territoriene som ønsket det av listen over ikke-selvstyrte områder.Generalsekretær Ban Ki-moon bekreftet i august 2013 FNs forpliktelse til arbeidet med å få slutt på kolonialisme og tok til orde for uavhengighet for de gjenværende ikke-selvstyrte områdene. Samtidig anerkjente han at folket i de ikke-selvstyrte områdene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt på at de må få et valg. FN anser retten til selvstyre av folket i et område som Falklandsøyene har, for å være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en assosiert stat i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen uavhengig stat.
== Næringsliv ==
Sauehold var tidligere øygruppens største inntektskilde og spiller fremdeles en viktig rolle. Det er mer enn 500 000 sauer på øyene, og mesteparten av ulleksporten går til Storbritannia. Siden 1984 har det blitt iverksatt tiltak for å diversifisere økonomien, noe som har medvirket til at fiske har overtatt som den største bidragsyteren til Falklandsøyenes økonomi. I tillegg har det vært en stor økning i inntekter knyttet til turisme.
Salg av fiskerilisenser til utenlandske interessenter har skaffet mer enn 40 millioner pund i årlige inntekter, i tillegg er lokale fiskebåter i virksomhet. Mer enn 75 % av fangsten består av akkar og Spania er den største importøren. Britene gjør krav på en territorialsone på 12 nautiske mil og en økonomisk sone på 200 nautiske mil, noe som har vært en kilde til uenighet med Argentina.
Turisme har hatt en kraftig økning de siste tiårene, og i 2001 besøkte over 30 000 turister øyene. Stanley har blitt en regulær anløpshavn for det økende antarktiske cruisemarkedet. Severdigheter spenner fra natur og dyreliv, med pingviner, sjøfugl, seler og sjøløver – til krigsminner, golf, fiske og vrakdykking.
Det er antatt at havområdet rundt Falklandsøyene kan inneholde store mengder olje. En overenskomst med Argentina fastslo vilkår for utnyttelse av eventuelle oljeforekomster utenfor øyene, men i 2007 trakk Argentina seg fra avtalen. Flere selskaper har fått konsesjon for å drive oljeleting i området, og Desire Petroleum startet prøveboring med «Ocean Guardian» i februar 2010. Værforholdene i området og tvisten om suverentitet medfører at oljevirksomhet vil bli en utfordrende oppgave. Argentinske myndigheter har protestert kraftig mot prøveboring, og har bedt FN gripe inn.Forsvaret av øyene besørges av Storbritannia, og britiske militærutgifter bidrar betydelig til økonomien. Med unntak av forsvaret er øyene selvforsørget, og eksportinntektene ligger på $125 millioner per år.Den største bedriften på øyene har tidligere vært Falkland Islands Company (FIC), et offentlig notert selskap på London Stock Exchange. Selskapet var ansvarlig for hovedtyngden av den økonomiske aktiviteten på øyene, men selskapets jordeiendommer ble solgt til Falkland Islands Government i 1991. Selskapet driver nå flere detaljutsalg i Stanley og er involvert i havnetjenester og rederidrift.
Den lokale valutaen er falklandspund, som er jevnbyrdig med pund sterling. Sterlingsedler og mynter sirkulerer sammen med den lokale valutaen. Falklandsøyene preger sine egne mynter og utgir egne frimerker, noe som bidrar til inntekter fra samlere over hele verden.
=== Samferdsel ===
Den internasjonale lufthavnen er RAF Mount Pleasant, 37 km vest for Stanley. Den mindre Stanley lufthavn rett utenfor Stanley benyttes for innenriksflygninger. Falkland Islands Government Air Service (FIGAS) opererer flere Britten-Norman Islander som kan benytte gressrullebanene som de fleste bosetningene har.
Falkland Islands Company håndterer skipstransport mellom Storbritannia og Falklandsøyene gjennom sitt datterselskap Darwin Shipping Ltd. En fergeforbindelse mellom de to hovedøyene ble opprettet i november 2008.
Veinettet er ikke særlig omfattende, og er konsentrert omkring Stanley og Mount Pleasant.
==== Telekommunikasjon ====
De første telefonlinjer ble installert av Falkland Islands Company i 1880-årene. Øyenes isolasjon ble brutt i 1911 da Marconi Company installerte en trådløs telegrafstasjon som gjorde det mulig å sende telegram til Uruguay.
Mellom 1906 og 1907 ble det lagt telefonlinje de nærmere 80 kilometerne fra Stanley til Darwin, og nettet ble ytterligere utbygget til å dekke de fleste større bosetningene på øyene. Kommunikasjon mellom bosetningene baserte seg på telefonnettet frem til 1950-årene, da radiotelefoni ble introdusert. Telekommunikasjon ble drastisk forbedret etter Falklandskrigen i 1982, da en bakkestasjon muliggjorde direkte internasjonale telefonsamtaler via satellitt. I 1997 ble en internettjeneste etablert, og i 2002 hadde nær 90 % av øyenes befolkning tilgang til Internett.
== Samfunn ==
=== Massemedia ===
Penguin News er den eneste papiravisen som produseres på Falklandsøyene. Den ble etablert i 1979 og utkommer hver fredag.
Det Montevideo-baserte nyhetsbyrået MercoPress dekker i hovedsak nyheter innen frihandelsområdet Mercosur og Falklandsøyene.
=== Utdanning ===
Skolegang er obligatorisk for barn mellom fem og seksten år. Myndighetene er ansvarlige for bemanning og utstyr, og driver en grunnskole og en videregående skole i Stanley. Det er også en barneskole ved Mount Pleasant flystasjon med et trettitalls elever, for barn av britisk militærpersonell eller sivilt ansatte ved stasjonen. I tillegg finnes det tilsammen tre små skoler ved de største bosetningene utenfor Stanley. Omreisende lærere gir hjemmeundervisning til de yngste elevene som bor for langt fra skolen, mens eldre elever bor på internat i Stanley. Skolegangen drives etter engelske undervisningsmetoder og er gratis.Elever med gode karakterer tilbys stipend for videre studier ved de engelske skolene Peter Symonds College i Winchester eller Chichester College. Myndighetene gir også støtte til høyere utdanning, fortrinnsvis i Storbritannia.
== Kultur ==
Falkland Islands Museum i Stanley har utstilt gjenstander og dokumenter fra øygruppens historie. Museet holder til i Britannia House, bygget i 1980 for det argentinske luftforsvaret som på den tiden opererte den eneste internasjonale flyruten til Falklandsøyene.Langs en natursti i Stanleys havn kan man se en rekke skipsvrak; noen har ligget der siden første halvdel av 1800-tallet.
14. juni er frigjøringsdagen fra den argentinske okkupasjonen og feires som nasjonaldag.
=== Idrett ===
Øygruppens lave folketall og spredte bosetning begrenser naturlig nok omfanget av organisert idrett, men det finnes mer enn 30 idrettslag som tilbyr aktiviteter som badminton, leirdueskyting, cricket, fotball, golf, innendørshockey, karate, rugby, seiling, svømming, bordtennis og volleyball.Falklandsøyene har oppfostret én olympisk deltaker – Louis Baillon som deltok på Storbritannias lag i landhockey i sommer-OL 1908. Øyene har deltatt i Samveldelekene siden 1982 og i Øylekene siden 1993.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Laver, M.P.H. (1977) An Annotated Bibliography of the Falkland Islands and the Falkland Islands Dependencies, University of Cape Town Libraries. ISBN 978-0799202038
Strange, I.J. (1984) The Falkland Islands, 3. utgave, David & Charles. ISBN 978-0715385319
Summers, D. (2005) A Visitor's Guide to the Falkland Islands, 2. utgave, Falklands Conservation. ISBN 978-0953837151
Ivanov, L.L. et al (2003) The Future of the Falkland Islands and Its People, Sofia: Manfred Wörner Foundation, ISBN 954-91503-1-3
Escudé, C. og Cisneros, A. (2000, red.) Historia general de las relaciones exteriores de la República Argentina, Obra desarrollada y publicada bajo los auspicios del Consejo Argentino para las Relaciones Internacionales (CARI), GEL/Nuevohacer, Buenos Aires. ISBN 950-694-546-2
G. Pascoe and P. Pepper Getting it right: the real history of the Falklands/Malvinas. May 2008.
D.W. Greig, Sovereignty and the Falkland Islands Crisis. Austrialian Year Book of International Law. Vol. 8 (1983). pp. 20-70. ISSN: 0084-7658
== Eksterne lenker ==
Falkland Islands Government
United Kingdom Overseas Territories Association
Penguin News, øygruppens lokalavis |
48 | https://no.wikipedia.org/wiki/Menneske | 2023-02-01 | Menneske | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2022-01', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Mennesker', 'Kategori:Pattedyr i Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sider som bruker magiske PMID-lenker'] | Menneske (Homo sapiens) er en art med tobeinte primater (Primates) i familien av store aper (Hominidae) og tilhører menneskeslekten (Homo). Det vitenskapelige navnet kommer fra latin og betyr «det kloke mennesket». Det moderne mennesket er synonym med underarten H. s. sapiens, men det kan ha eksistert flere underarter. Disse spørsmålene er imidlertid fortsatt uavklarte. Menneske kan være både primærkonsument, sekundærkonsument, tertiærkonsument og toppkonsument i en næringskjede.
| Menneske (Homo sapiens) er en art med tobeinte primater (Primates) i familien av store aper (Hominidae) og tilhører menneskeslekten (Homo). Det vitenskapelige navnet kommer fra latin og betyr «det kloke mennesket». Det moderne mennesket er synonym med underarten H. s. sapiens, men det kan ha eksistert flere underarter. Disse spørsmålene er imidlertid fortsatt uavklarte. Menneske kan være både primærkonsument, sekundærkonsument, tertiærkonsument og toppkonsument i en næringskjede.
== Biologi ==
Det moderne mennesket har mulighet for å bruke språk på et meget høyt nivå, og har en høyt utviklet hjerne som er i stand til utstrakt abstrakt tenkning og bevissthet. Denne mentale kapasiteten, kombinert med en oppreist kroppsholdning som frigjør dets øvre lemmer til andre aktiviteter enn gange, har gjort mennesket i stand til å bruke verktøy i større grad enn noen annen kjent dyreart. DNA-baserte beviser indikerer at moderne mennesker oppstod i Afrika for omtrent 200 000 år siden.
Mennesker befolker nå samtlige kontinenter og har per 2022 en total populasjon på over 7.8 milliarder individer.Studiet av mennesket skjer både i naturvitenskapene (humanbiologi), samfunnsvitenskapene (antropologi) og medisin (inkl. psykologi).
=== Beskrivelse ===
Et voksent menneske har ca. 1,8 m² hud, 32 tenner, ca. 600 muskler, 206 knokler, over 100 ledd, 90 000 km blodårer samt 13 milliarder nerveceller. Mennesket har 4–6 liter blod som inneholder omtrent 25 billioner røde blodlegemer. Hjernen veier gjennomsnittlig 1 350 gram. Mennesket har opp til 5 millioner hår, like mange som en sjimpanse eller gorilla. I motsetning til hos dem, er kroppshårene hos menneske tynne og kortvokste, slik at mennesket framstår som nakent i forhold til sine slektninger.
Mennesket er en svært variabel art. Gjennomsnittsvekten på voksne individer varierer mellom 40 kg hos noen tropiske folkeslag til opp mot 70 kg hos enkelte nordlige grupper. Størrelsesforskjellen på kjønnene er omkring 20 %, større enn hos sjimpanse, men mindre enn det vi finner hos gorilla og orangutang.
Med unntak av ryggsøylen og den store hjerneskallen er menneskekroppen lite spesialisert, og likner den vi finner hos de fleste primater. Øynene er foroverrettet. Tannsettet er noe redusert i forhold til primitive pattedyr, og mangler de lange hjørnetennene som er vanlig for øvrige primater. Dette er trolig en tilpasning til å spise mat som må tygges «sideveis», slik som frø og røtter. Fordøyelsessystemet er ganske enkelt og mangler tilpasninger for mer næringsfattig kost slik vi finner det hos gressetere. Som andre primater har mennesket relativt lite spesialiserte lemmer med fem fingre/tær på hver ekstremitet og kragebein. Menneskets føtter er tilpasset til å gå på hele fotsålen (sålegjenger), og mangler tilpasning til klatring slik vi finner hos andre primater.
== Evolusjon og systematikk ==
Biologisk sett utgjør helheten av alle mennesker en art.
Denne ga Linné det vitenskapelige navnet Homo sapiens (latin: i betydningen «det kloke mennesket»).
=== Menneskets plass i naturen ===
Menneskets plass i naturen har fra oldtiden av vært et stridstema. I mange religioner, eksempelvis åsatru, gresk mytologi, kristendom og islam blir mennesket beskrevet som en skapning som er skapt (eller har oppstått) spesielt og løsrevet fra den øvrige naturen. Likevel er likhetene med andre levende organismer ikke til å overse, og allerede Aristoteles grupperte mennesket i dyreriket.
Linné plasserte i sitt verk Systema Naturae menneskene blant herredyrene (primater), i samme biologiske slekt som sjimpanse og orangutang. Denne plasseringen var omstridt i hans samtid, men på forespørsel fra biskopen i Uppsala, skrev han: Jeg kan ikke se at det er noen generiske forskjeller. Med «generisk» viste han til de egenskapene som skiller en slekt (genus på latin) fra en annen. Ideen om mennesket som en primat har holdt stand også i lys av de siste to hundre års forskning. Med Charles Darwins evolusjonsteori fikk man for første gang en etterprøvbar teori om stamtrær og slektskap, og menneskets fortid er i dag ganske godt beskrevet gjennom fossilfunn.
=== Klassifikasjon ===
Rike: Animalia (dyreriket)
Rekke: Chordata (ryggstrengdyr)
Klasse: Mammalia (pattedyr)
Orden: Primates (primater)
Familie: Hominidae (store aper)
Slekt: Homo (menneskeslekten)
Art: H. sapiens (menneske)
Underart: H. s. sapiens (det moderne mennesket)Menneske hører også med i en rekke grupper som faller mellom de formelle kategoriene, slik som infraordenen høyere aper, underklassen placentale pattedyr, overklassen amniondyr, overrekken deuterostomier, gruppene opisthokonter og eukaryoter.
=== Spredning av mennesker ===
=== Menneskeaper ===
Blant menneskeapene er sjimpanser menneskets nærmeste slektninger. Inntil for om lag 12 millioner år siden delte menneskene sin evolusjonære historie med sjimpansene og gorilla. Mennesket og sjimpansene har hatt en komplisert artsdannelsesprosess fra 8 til 4 millioner år siden, der populasjoner ser ut til å ha skilt lag for så å blande seg igjen i flere omganger. Etter dette «skilte de lag», dvs. at menneskene fikk en stamform som de ikke deler med andre menneskeaper. Det finnes flere fossiler som er kandidat til stamformen til menneske og sjimpanser, men disse er svært fragmentariske og det er per i dag usikkert nøyaktig hvem som representerer våre forfedre, sjimpansens forfedre og utdødde sidegreiner. Det finnes derimot godt med fossilt materiale fra utdødde arter som står nærmere mennesker enn andre aper, slik som Australopithecus afarensis og Homo erectus.
Noen av disse er utdødde sidegrener, som vil si at de ikke etterlot seg avkom som har overlevd til i dag. Andre er menneskenes direkte stamformer. Disse er ikke i egentlig forstand «dødd ut» (fordi de jo har etterlatt seg avkom), men har gjennomgått så store endringer at de ikke lenger er gjenkjennelige, såkalte krono-arter. For mange av disse fossile artene er imidlertid statusen usikker. Det vil si at man ikke med sikkerhet vet om de representerte en sidegren, eller om de kan ha bidratt med avkom til nåtidens menneskeart. Hva som har utgjort arter og hva som bare har vært variasjoner innfor en gruppe er også usikkert.
=== Førmennesker (Australopithecus) ===
Noen av Australopithecus-artene, som levde for 4,2–1,2 millioner år siden, er f.eks. med sikkerhet sidegrener (bl.a. A. boisei og A. robustus), andre kan ha vært menneskenes stamformer (bl.a. A. anamensis og A. afarensis). De mindre robuste A. afarensis og A. africanus er vanligvis regnet som de linjene som leder til slekten menneskeslekten. Slekten Homo oppsto med bruk av de første steinredskapene for rundt 2,5 millioner år siden, men Australopithecus fortsatte å eksistere. De yngste restene vi kjenner av denne slekten er rundt 1,2 millioner år gamle.
=== Mennesker (Homo) ===
Gjennom tidene har det vært flere teorier om det moderne menneskets opprinnelse. I dag er de fleste forskere enige om at moderne Homo sapiens ble utviklet på den afrikanske savannen for mellom 200 000 og 150 000 år siden. For om lag 100 000 år siden vandret grupper ut fra Afrika og spredte seg, først i tropiske strøk, og for kanskje så mye som 70 000 år siden begynte de også å besette kaldere områder. I prosessen delvis fortrengte de, delvis blandet seg med tidligere utvandringsbølger (neandertalere, denisovere, Homo erectus). Mennesket nådde polare områder for rundt 15 000 år siden og nådde derved de amerikanske kontinentene via Sibir. I dag er mennesket naturlig utbredt på alle kontinenter utenom Antarktis. Etter hvert som mennesket spredte seg, fortrengte det de tidligere menneskeartene, neandertalere i Europa, Mapa-folket i Asia, Homo erectus i Sørøst-Asia og Homo floresiensis på øya Flores.
Den første representanten for nåtidsmennesket er i Europa Cro-Magnon-mennesket, oppkalt etter et funnsted i Frankrike. Der fant man de første restene etter disse menneskene i 1868. Cro-Magnon spredte seg trolig inn i Europa for omkring 40 000 år siden.
=== Menneske (H. sapiens) ===
Man regner i dag med kun én nålevende underart av mennesket, nåtidsmennesket Homo sapiens sapiens. Utdødde underarter inkluderer Homo sapiens idaltu, funnene fra Omo og skjelettene fra Qafzeh-hulen i Israel. Det eksisterer imidlertid ikke en enhetlig taksonomi som alle er enige i.Tidligere delte antropologer mennesket inn i raser, men det har man sluttet med (se menneskeraser). Menneskelig variasjon eksisterer (se menneskets kropp), men av politiske og etiske årsaker, spesielt på grunn av misbruk av rasebiologien på første halvdel av 1900-tallet, har man altså sluttet med å dele inn mennesket i annet enn etnisitet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) menneske hos Fossilworks
(en) Kategori:People – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons |
49 | https://no.wikipedia.org/wiki/Menneskets_anatomi | 2023-02-01 | Menneskets anatomi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Menneskets anatomi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Anatomi (fra Gresk, temnein som betyr å kutte) inkluderer de strukturer som kan sees uten hjelp av mikroskop og også de strukturene som kan bli sett ved hjelp av et mikroskop. Men vanligvis brukes begrepet anatomi kun om makroskopisk anatomi, det vil si studiet av de strukturene som kan sees uten hjelp av et mikroskop. Mikroskopisk anatomi, eller histologi, er studiet av celler og vev ved hjelp av et mikroskop.
| Anatomi (fra Gresk, temnein som betyr å kutte) inkluderer de strukturer som kan sees uten hjelp av mikroskop og også de strukturene som kan bli sett ved hjelp av et mikroskop. Men vanligvis brukes begrepet anatomi kun om makroskopisk anatomi, det vil si studiet av de strukturene som kan sees uten hjelp av et mikroskop. Mikroskopisk anatomi, eller histologi, er studiet av celler og vev ved hjelp av et mikroskop.
== Hvordan studere anatomi ==
Anatomi kan bli studert ved å ta en regional tilnærming eller en systemisk tilnærming
Ved en regional tilnærming blir hver region av kroppen studert separat, og alle deler av den regionen blir studert samtidig. Det vil si at ved studiet av brystkassen så blir alle dens strukturer studert. Dette inkluderer blodkar, nerver, ben, muskler og alle andre strukturer og organer som er lokalisert i brystkassen. Etter man har studert denne regionen så blir de andre regionene (magen, bekkenet, overekstremitetene, underekstremitetene, ryggen, hode og hals) studert på samme måte.
Ved en systemisk tilnærming derimot, blir hvert system i kroppen studert og fulgt gjennom hele kroppen. For eksempel ved studiet av sirkulasjonssystemet så vil man kikke på hjertet i brystkassen og følge blodkarene ut i resten av kroppen. Det samme kan gjøres med nervesystemet, respirasjonssystemet, skjelettsystemet, fordøyelsessystemet og lymfesystemet.
== Viktige anatomiske termer ==
Den anatomiske utgangsstillingen brukes som referanse når man beskriver posisjonene til ulike strukturer. Kroppen er i den anatomiske utgangsstillingen når man står oppreist med benene sammen, hendene inntil kroppen og ansiktet rettet fremover. Håndflatene og tærne skal vises/rettes fremover.
Anatomiske plan brukes for å dele kroppen inn i ulike deler.
Koronarplanet er orientert vertikalt og deler kroppen inn i en fremre og bakre del. Kalles også frontalplanet ettersom planet er parallelt med panna (lat. frons panne).
Sagittalplanet er også orientert vertikalt, men står vinkelrett på koronarplanet slik at kroppen deles inn en høyre og venstre halvdel. Planet som deler kroppen inn i eksakt like store halvdeler er det mediale sagitalplanet.
Transvers-, horisontal- eller aksialplanet deler kroppen inn i en øvre og nedre del.
Begreper som beskriver lokalisasjonen av strukturer i forhold til kroppen som helhet eller til andre strukturer
Anteriort (eller ventralt) og posteriort (eller dorsalt) beskriver posisjonen av strukturer i forhold til kroppens fremre del eller kroppens bakre del. For eksempel er nesen en anterior struktur, mens ryggsøylen er en posterior struktur. I tillegg er nesen anterior for øynene og ryggsøylen er posterior til brystbenet.
Medialt og lateralt beskriver posisjonen av strukturer i forhold til det mediane sagitalplan. For eksempel er nesen i det mediane sagitalplan. Mens øynene er lateralt for nesen og medialt for ørene.
Superior og inferior beskriver strukturer i forhold til den vertikale akse i kroppen. For eksempel er hodet superiort for skuldrene mens låret er inferiort for lysken.
Proksimalt og distalt blir brukt for å beskrive om noe er nærmere eller lenger vekke fra en strukturs opprinnelse. For eksempel armen, hvor hånden er distalt for albueleddet, mens skulderleddet er proximalt for albueleddet.
Overfladisk (eng. superficial) (lat. superficialis) og dypt (eng. deep) (lat. profundus) bruker kroppens overflate som referansepunkt. For eksempel er brystbenet overfladisk i forhold til hjertet, mens magesekken er dypt for abdominalveggen.Jf. også artikkel om anatomiske retningsbeskrivelser.
== Medisin og nomenklatur ==
I Norge brukes hovedsakelig nomenklatur definert i Terminologia Anatomica vedtatt av blant andre International Federation of Associations of Anatomists. Nomenklaturen bygger på en kombinasjon av latinske og greske ord og uttrykk, og kan betegnes ortodokse medisinske termer. Norske hevdnavn brukes også, og er spesielt relevant i kommunikasjon mellom medisinsk fagpersonell og lekfolk. I økende grad brukes også engelske betegnelser, som gjerne er anglofiserte versjoner av de ortodokse termene. For eksempel så heter det arteria coronaria dextra i TA, den høyre koronararterien på norsk og the right coronary artery på engelsk.
== Ledd ==
Et ledd oppstår ved stedet hvor to skjelettdeler kommer sammen. Man skiller mellom tre kategorier av ledd: synovialledd, fibrøse forbindelser og bruskforbindelser
Synovialledd er forbindelser mellom skjelettflater hvor skjelettflatene er skilt ved et lite hulrom. Et lite lag med hyalinbrusk ligger på skjelettflatene og en kapsel, som består av en indre synovialmembran og en ytre fibrøs membran, omgir leddet. Synovialmembranen danner synovialvæske som er med på å smøre leddet.
Synovialledd blir beskrevet ved hvordan leddet ser ut morfologisk: glideledd, hengsleledd, dreieledd, ellipseledd, saddelledd, eggledd og bi-condylarledd.
Og på måten leddet beveger seg: uni-aksielt (bevegelse i et plan), bi-aksielt (bevegelse i to plan) og multi-aksielt (bevegelse i flere plan)
Solide ledd er forbindelser mellom skjelettflater hvor skjelettflatene er koblet sammen enten ved bindevev (fibrøse ledd) eller brusk (bruskledd), vanligvis fibrobrusk. Bevegelse ved denne type ledd er mer skrenket. Fibrøse ledd inkluderer suturer, gomphoser og syndesmoser. Mens bruskledd inkluderer synchondroser og symfyser.
== Bevegelser ==
== Kroppens celler ==
Alle vev i menneskekroppen er bygget opp av celler. Nyere forskning har funnet ut at menneskekroppen består av 37,2 x 1013 celler. Særlig i bein- og støttevev skiller cellene ut en substans som ligger utenfor cellene og som er med å danne strukturen i vevet. Tydeligst er dette i skjelettet og særlig i tennene, der de levende cellene ligger i små kamre i beinsubstansen.Kroppens celler varierer sterkt i størrelse. Røde blodceller utgjør over 80 % av kroppens celler, men bare 3,5 % av kroppsvekten. Til sammenlikning utgjør fettcellene omkring 1 % av antall celler i kroppen, men 18 % og oppover av kroppsvekten. De største cellene i menneskekroppen er eggceller, som er rundt en 0,1 mm i diameter. Kroppen inneholder også en stor mengde bakterier, slik at det er omtrent like mange bakterieceller som det er av kroppens egne eukaryote celler. Bakterieceller er imidlertid svært små, slik at de utgjør en liten del av kroppsvekten.
== Visualisering av strukturer ==
Man kan visualisere kroppens indre strukturer ved hjelp av ulike metoder.
Røntgenstråling
Ultralyd
CT
MR
== Regional tilnærming ==
Ryggregionen
Brystkasseregionen
Mageregionen
Overekstremitetene
Underekstremitetene
Hode-/Halsregionen
== Systemisk tilnærming ==
Nervesystemet
Sirkulasjonssystemet
Respirasjonssystemet
Lymfesystemet
Muskelsystemet
Immunsystemet
Fordøyelsessystemet
== Organer ==
Hjernen
Hjerte
Hud
Kjønnsorganer
Lunge
Mage
Nese
Nyre
Tunge
Øye
Øre
Lever
Milt
== Trivia ==
Luften som presses ut av lungen når du hoster, kan komme opp i 96 km/t. Et nys er mye raskere og kan komme opp i hele 160 km/t. Det er nærmest umulig å holde øynene åpne når du nyser. Øynene lukkes som resultat av en refleks forårsaket av vibrasjoner.
Et gjennomsnittsmenneske drikker over 60 000 liter vann i løpet av livet. Og går på do seks ganger om dagen.
Av alle typer hår er det skjegg som gror raskest.
Alle mennesker mister 600 000 hudpartikler hver eneste time. Dette er veldig små partikler, og blir i løpet av et år ca. 680 gram hud, eller 48 kg i løpet av 70 år.
Den største cellen i kroppen er eggcellen. Den minste er sædcellen. En eggcelle veier 175 000 ganger mer enn sædcellen.
Fingernegler vokser fire ganger så fort som tåneglen.
Det har lenge blitt trodd at neglene fortsetter å vokse etter man er død. Dette skyldes egentlig bare at huden skrumper inn slik at neglene virker lengre.
Nyfødte babyer har 300 knokler, mens voksne har 206.
I løpet av livet produserer et gjennomsnittsmenneske over 23 000 liter spytt.
I gjennomsnitt finnes det nesten 5 millioner bakterier på hver kvadratcentimenter av kroppen.
Dersom du er stengt inne i et helt tett rom, så vil du dø av karbondioksid-forgiftning før oksygenet tar slutt.
Kroppens største indre organ er tynntarmen. Helt utstrekt er den over 6 meter lang.
Hjernen har ca. 100 000 000 000 hjerneceller, og 1 000 000 000 000 sammenbindinger mellom hverandre.
Med 400 millioner sædceller pr ejakulasjon (sæduttømming), kan en mann i teorien fordoble jordens befolkning med 16 ejakulasjoner.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Budowick, Bjålie, Rolstad, Toverud Anatomisk atlas Universitetsforlaget 1992 (1.utg), ISBN 9788200037705
== Eksterne lenker ==
Zygote's 3D Anatomy interaktiv medisinsk simulator med 3D visning av menneskets anatomi |
50 | https://no.wikipedia.org/wiki/Norge | 2023-02-01 | Norge | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:EFTA', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Norden', 'Kategori:Norge', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Norge, offisielt Kongeriket Norge, er et nordisk, europeisk land og en selvstendig stat vest på Den skandinaviske halvøy. Geografisk sett er landet langt og smalt. På den langstrakte kysten mot Nord-Atlanteren befinner Norges vidkjente fjorder seg. Kongeriket Norge omfatter hovedlandet (fastlandet med tilliggende øyer innenfor grunnlinjen), Jan Mayen og Svalbard. Med disse to arktiske områdene omfatter Norge et landareal på 385 000 km2 og har et innbyggerantall på cirka 5,4 millioner (2021). Fastlands-Norge grenser i øst til Sverige, i nordøst til Finland og Russland.
Norge er et parlamentarisk demokrati og konstitusjonelt monarki, hvor Harald V siden 1991 er konge og statsoverhode, og Jonas Gahr Støre (Ap) siden 2021 er statsminister. Norge er en enhetsstat, med to administrative nivå under staten: fylker og kommuner. Den samiske delen av befolkningen har, gjennom Sametinget og Finnmarksloven, til en viss grad selvstyre og innflytelse over tradisjonelt samiske områder. Selv om Norge har avvist medlemskap i Den europeiske union gjennom to folkeavstemninger, har Norge gjennom EØS-avtalen tette bånd til unionen, og gjennom NATO med USA. Norge er en betydelig bidragsyter i De forente nasjoner (FN), og har deltatt med soldater i flere utenlandsoperasjoner med mandat fra FN. Norge er blant statene som har vært med fra grunnleggelsen av FN, NATO, Europarådet, OSSE og Nordisk råd, og er i tillegg til disse medlem av EØS, Verdens handelsorganisasjon, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling og er en del av Schengen-området.
Norge er rikt på mange naturressurser som olje, gass, mineraler, tømmer, sjømat, ferskvann og vannkraft. Disse naturgitte forutsetningene har siden begynnelsen av 1900-tallet gitt landet mulighet til en rikdomsøkning få andre land har nytt glede av, og nordmenn har per 2017 verdens tredje høyeste gjennomsnittlige inntekt, målt i BNP per innbygger. Petroleumsindustrien står for omkring 14 % av Norges bruttonasjonalprodukt per 2018. Norge er verdens største produsent av olje og gass per capita utenfor Midtøsten. Antall sysselsatte knyttet til denne næringen sank imidlertid fra ca 232 000 i 2013 til 207 000 i 2015.I Norge har disse naturrikdommene blitt fordelt på den ganske befolkningen. Landet opprettholder en velferdsmodell på linje med de andre nordiske landene. Viktige tjenesteområder som helse og høyere utdanning er statsfinansiert, og landet har et omfattende velferdssystem for sine innbyggere. Offentlige utgifter ligger i 2018 på ca. 50 % av BNP, og størstedelen av disse utgiftene er knyttet til undervisning, helsevesen, sosial trygd og velferd. Siden 2001 har FN rangert Norge som verdens beste land å bo i. Fra 2010 er Norge også rangert øverst på EIUs demokratiindeks. Norge ligger på tredjeplass på FNs World Happiness Report for årene 2016-2018, bak Finland og Danmark, en rapport som ble publisert i mars 2019.Størstedelen av befolkningen er nordisk. De siste par årene har innvandring utgjort mer enn halvparten av befolkningsveksten. De fem største minoritetsgruppene er norsk-polakker, litauere, norsk-svensker, norsk-syrere inkludert Syria-kurdere og norsk-pakistanere.
Norges nasjonaldag er 17. mai, på denne dagen i 1814 ble Norges Grunnlov datert og undertegnet av presidentskapet i Riksforsamlingen på Eidsvoll. Det er fastsatt i lov av 26. april 1947 at 17. mai er nasjonale høytidsdager. Den samiske nasjonaldagen er 6. februar. «Ja, vi elsker dette landet» er Norges nasjonalsang, sangen er skrevet i 1859 av Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910). | Norge, offisielt Kongeriket Norge, er et nordisk, europeisk land og en selvstendig stat vest på Den skandinaviske halvøy. Geografisk sett er landet langt og smalt. På den langstrakte kysten mot Nord-Atlanteren befinner Norges vidkjente fjorder seg. Kongeriket Norge omfatter hovedlandet (fastlandet med tilliggende øyer innenfor grunnlinjen), Jan Mayen og Svalbard. Med disse to arktiske områdene omfatter Norge et landareal på 385 000 km2 og har et innbyggerantall på cirka 5,4 millioner (2021). Fastlands-Norge grenser i øst til Sverige, i nordøst til Finland og Russland.
Norge er et parlamentarisk demokrati og konstitusjonelt monarki, hvor Harald V siden 1991 er konge og statsoverhode, og Jonas Gahr Støre (Ap) siden 2021 er statsminister. Norge er en enhetsstat, med to administrative nivå under staten: fylker og kommuner. Den samiske delen av befolkningen har, gjennom Sametinget og Finnmarksloven, til en viss grad selvstyre og innflytelse over tradisjonelt samiske områder. Selv om Norge har avvist medlemskap i Den europeiske union gjennom to folkeavstemninger, har Norge gjennom EØS-avtalen tette bånd til unionen, og gjennom NATO med USA. Norge er en betydelig bidragsyter i De forente nasjoner (FN), og har deltatt med soldater i flere utenlandsoperasjoner med mandat fra FN. Norge er blant statene som har vært med fra grunnleggelsen av FN, NATO, Europarådet, OSSE og Nordisk råd, og er i tillegg til disse medlem av EØS, Verdens handelsorganisasjon, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling og er en del av Schengen-området.
Norge er rikt på mange naturressurser som olje, gass, mineraler, tømmer, sjømat, ferskvann og vannkraft. Disse naturgitte forutsetningene har siden begynnelsen av 1900-tallet gitt landet mulighet til en rikdomsøkning få andre land har nytt glede av, og nordmenn har per 2017 verdens tredje høyeste gjennomsnittlige inntekt, målt i BNP per innbygger. Petroleumsindustrien står for omkring 14 % av Norges bruttonasjonalprodukt per 2018. Norge er verdens største produsent av olje og gass per capita utenfor Midtøsten. Antall sysselsatte knyttet til denne næringen sank imidlertid fra ca 232 000 i 2013 til 207 000 i 2015.I Norge har disse naturrikdommene blitt fordelt på den ganske befolkningen. Landet opprettholder en velferdsmodell på linje med de andre nordiske landene. Viktige tjenesteområder som helse og høyere utdanning er statsfinansiert, og landet har et omfattende velferdssystem for sine innbyggere. Offentlige utgifter ligger i 2018 på ca. 50 % av BNP, og størstedelen av disse utgiftene er knyttet til undervisning, helsevesen, sosial trygd og velferd. Siden 2001 har FN rangert Norge som verdens beste land å bo i. Fra 2010 er Norge også rangert øverst på EIUs demokratiindeks. Norge ligger på tredjeplass på FNs World Happiness Report for årene 2016-2018, bak Finland og Danmark, en rapport som ble publisert i mars 2019.Størstedelen av befolkningen er nordisk. De siste par årene har innvandring utgjort mer enn halvparten av befolkningsveksten. De fem største minoritetsgruppene er norsk-polakker, litauere, norsk-svensker, norsk-syrere inkludert Syria-kurdere og norsk-pakistanere.
Norges nasjonaldag er 17. mai, på denne dagen i 1814 ble Norges Grunnlov datert og undertegnet av presidentskapet i Riksforsamlingen på Eidsvoll. Det er fastsatt i lov av 26. april 1947 at 17. mai er nasjonale høytidsdager. Den samiske nasjonaldagen er 6. februar. «Ja, vi elsker dette landet» er Norges nasjonalsang, sangen er skrevet i 1859 av Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910).
== Navn ==
Ivar Aasen valgte Norig som standardform i landsmålet på 1800-tallet. I 1917 ble formene Norig og Norge sidestilt i landsmål, men ved rettskrivingsreformen i 1938 ble Noreg eneform i nynorsk. På bokmål og riksmål har Norge alltid vært eneform. Uttalen Når(r)i var vanlig til omkring andre verdenskrig, senere ble Nårge den dominerende uttalen påvirket av skrift.
Landet heter Norga på nordsamisk, Vuodna («Fjord») på lulesamisk, Nöörje på sørsamisk og Norja på kvensk. På de tre minste samiske språkene som tradisjonelt har blitt talt i Norge brukes Taarr, Nurrji og Nürjje, på henholdsvis skoltesamisk, pitesamisk og umesamisk. På romani har Dánniken («Danmark») vært utbredt, men også Nårge brukes.«Norge» ble i Ottars beretning brukt om kysten fra Agder og nordover til Hålogaland. Da riket ble utvidet ble den gamle betegnelsen nordmenn og nordafjells brukt videre om kystområdene, mens det på andre siden av fjellet, på Østlandet, bodde «austmenn». Ottar identifiserte samer ved deres nomadiske livsform; mens danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, holdt nordmennene til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren.
=== Etymologi ===
De eldste kjente formene på navnet finnes i utenlandske håndskrifter. I Durham minnebok (omkring 840) finnes formen Nortuagia. I Ottars beretning på gammelengelsk til kong Alfred fra ca. 880 brukes formen Norðweg sammen med norðmanna land (nordmennenes land). Noruegia ble etter hvert enerådende på latin. Den eldste nordiske formen er Nuruiak på en av de danske Jellingsteinene fra rundt 980. Den eldste skriftlige kilden på norsk jord er Kulisteinens inuriki (representerer trolig í Noregi). Formen Norveg(h)r, med v, er kjent i norrøne skaldedikt overført muntlig fra vikingtiden og i enkelte tekster fra høymiddelalderen .I islandske og norske middelalderhåndskrifter finnes formene Norveg(h)r og Noreg(h)r. Siste ledd i navnet er ordet vegr, som fortsatt finnes i de engelske, tyske og romanske formene av navnet: Norway, Norwegen og Norvege. Senere i middelalderen forekom mange skriveformer og etter reformasjonen er former som Norige, Norge, Norje og Norye vanlig. Om tolkingen av første ledd har det vært faglig diskusjon. Det er bred vitenskapelig enighet om at Norge opprinnelig var navnet på skipsleia langs den norske vestkysten. Trolig kan navnet rekonstrueres *Norðrvegr, «veien mot nord», tilsvarende vestrvegr, austrvegr og suðrvegr. I så fall er navnet gitt av folk lenger sør, altså av gøter eller daner med himmelretningene angitt fra sentrum i Skagerak. Tyskere kunne på norrønt kalles suðrmenn (sørmenn).
== Geografi ==
Norges hovedland utgjør sammen med Sverige og deler av Finland Den skandinaviske halvøya, og grenser også mot Russland. Landet er langt og smalt. Kysten strekker seg langs Nord-Atlanteren i nesten hele sin lengde. Tre havområder utgjør kystlinjen: Nordsjøen og dens avstikker Skagerrak i sørvest og sør, Norskehavet i vest og Barentshavet i nordøst. Til havs har Norge delelinjer med Sverige, Danmark, Storbritannia, Færøyene, Island, Grønland og Russland. Kontinentalsokkelen i Skagerak, Nordsjøen, bankene langs kysten nord for Stad og i Barentshavet inneholder Norges petroleumsforekomster og viktige fiskefelter, og inngår i Norges økonomiske sone til havs.
Norges hovedland deles vanligvis i fem landsdeler: Østlandet, Sørlandet (Agder), Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, i tillegg regnes alt sør for Nordland som Sør-Norge. Denne inndelingen er delvis reflektert i administrative inndelinger og grensene er til dels flytende og har endret seg over tid. Sørlandet ble tidligere regnet som en del av Vestlandet. Frem til omkring 1800 var landet delt i nordenfjells (Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge) og sønnenfjells. Idag regnes nordafjells alt nord for Dovrefjell (i praksis Trøndelag og Nord-Norge).17 % av hovedlandets areal er vernet blant annet som nasjonalpark, mens 65 % av Svalbard er vernet (tall for 2018). Mesteparten av Jan Mayen er vernet som naturreservat.Norges berggrunn er svært gammel, men landformene er preget av forhold som geologisk sett er langt nyere.
=== Naturgeografi ===
Noreg er eit veldig land, men for størsteparten ubyggjande for fjell og skog og kulde. Det tek til i aust frå den store [Gaut]-elva, bøyer seg så imot vest og svingar tilbake i ein runding nordigjennom. Landet er ovleg vikut og strekkjer fram tallause nes. Det er kløyvt opp langs-etter i tre belte: det fyrste og største er sjølandet; det andre er sørpå og blir kalla opplandet; det tredje er skogland, der finnane bur men ikkje pløyer. I vest og nord er det inngjerdt av det flødande storhavet, i sør har det Danmark og Austersjøen, i aust Svitjod og Gautland, Ångermanland og Jemtland, - i desse bur det no, Gud vere takka, kristne folk.
==== Hovedtrekk ved landskapet ====
Norges landskap kjennetegnes av tre hovedtyper:
Strandflaten er det lett kuperte slettelandet langs kysten fra Stavanger og til Nordkapp, og er særlig utpreget mellom Stad og Vesterålen med øyer som Smøla og Andøya. Bosetningen i disse områdene er særlig knyttet til strandflaten.
Fjorder og daler er landformer nedskåret i berggrunnen.
Kontinentalskråningen er overgangen mellom kontinentalsokkelen og dyphavet utenfor.De to første typene finnes både over og under vann, mens kontinentalskråningen bare er under havnivå. Det øvrige landskapet i Norge består av ytterligere to hovedtyper:
Slettelandskap som omfatter sedimentflater på havbunnen og i lavlandet, samt fjellvidder. Sammenlignet med andre land har Norges fastland lite sletteland og sletter over store arealer finnes knapt med unntak for Hardangervidda og Finnmarksvidda. På havbunnen finnes store sletter.
Åser og fjelltopper er en svært vanlig landskapstype i Norge og dekker store deler av fastlandet. Småkupert åslandskap er typisk for de store skogområdene på Østlandet. Det mest kuperte høyfjellet har sterkt oppbrutte formasjoner og ofte store høydeforskjeller med tinder, breer, stup og bratte skråninger og kalles alpine fjell i den mest ekstreme fasongen ofte finnes nær kysten som Lyngsalpene og Lofoten. Jotunheimen inne i landet har også alpine trekk.
==== Nærmere beskrivelse ====
Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt, mer enn halve arealet er fjell, ferskvann og vidde. Kun 8 000 km² er oppdyrket og 37 % er skogkledd. Omkring halvparten av arealet er over skoggrensen og omkring halvparten av skogen er av kommersiell verdi. Størst andel produktivt areal har Østlandet med 41 % og Trøndelag med 27 %. Av Norges areal er 7 % øyer i saltvann. Mesteparten av landets bosetning er på den sjettedel av landet som er under 150 m.o.h.. Omkring halvparten av landets areal ligger mellom 300 og 900 meter, og en femtedel av landet er over 900 meter. Skoggrensen går opp til 1000-1200 meter på Østlandet og synker mot vest og mot nord.Norges landformer er preget av berggrunnen ligger høyest i vest mot Atlanterhavet og vannskillet ligger derfor nær vestkysten. I Sør-Norge strekker høyfjellet seg som et bredt belte fra Agder i sør til Trøndelag i nord, dette høyfjellet er det viktigste vannskillet og et værskille samt et hovedskille mellom landsdelene. Nord for Trondheimsfjorden ligger bare vestsiden av vannskillet i Norge. Dype daler og fjorder er skåret ned i berggrunnen. I sør og øst der fallet er slakt er også dalene lange, slake og til dels vide. På Sørlandet går dalene nesten helt til kysten. Dalene rett vest for vannskillet er som regel betydelig brattere enn i øst. Fjordene er undersjøiske fortsettelser av dalene.Den store høydeforskjellen over kort avstand og store nedbørsmengder er grunnlaget for gunstige forhold for vannkraftproduksjonen på Vestlandet og i Nordland. I Finnmark går et lagdelt platå (omkring 300 m.o.h.) fra og med Finnmarksvidda helt ut til kysten der det stort sett ender som stup ned mot havet. Den flate kystbremmen ved Lista er et særegent innslag i landskapet på Sørlandet. Beerenberg er på Jan Mayen er landets eneste aktive vulkan.Kystlinjen uten fjorder og bukter (grunnlinjen) er 2 532 km, medregnet fjord og bukter har fastlandet en kystlinje på 28 953 km (ifølge SSB). Fastlandets kystlinje avbrytes av steile fjorder samt et mangfold av øyer og holmer – i alt 239 057 registrerte øyer, noe som gjør at den samlede kystlinje er 100 915 km lang.
Norges høyeste punkt på fastlandsnorge er Galdhøpiggen med sine 2469 meter over havet. Norges (og Europas) nordligste punkt på fastlandet ligger på Kinnarodden i Finnmark. Det sørligste punktet i Norge ligger på halvøya Lindesnes. Norges geografiske midtpunkt ligger i Steinkjer.
==== Berggrunn ====
Norges berggrunn består av fire hoveddeler: prekambrisk grunnfjell, den kaledonske fjellkjede, devoniske avsetninger på Vestlandet og i Trøndelag, og Oslofeltet. Jan Mayen har en aktiv vulkan og øyen består av unge vulkanske bergarter. Minst halvparten av Norges areal er grunnfjell. Grunnfjellsområdet fra Sognefjorden til Trondheimsfjorden er dominert av gneis med innslag av marmor, olivin og titanjern som utnyttes kommersielt. Grunnfjellsområdet mellom Oslofeltet og Hardanger inkludert Sørlandet og Rogaland består av gneis og granitt med innslag av blant annet anortositt, pegmatitt, gabbro og nikkelholdig jernmalm. Ved Kongsberg har forekomst av sølv gitt grunnlag for langvarig gruvedrift.Norges fjellgrunn er generelt svært gammelt sammenlignet med berget lenger sør i Europa. De eldste bergartene er omkring 2700 millioner år og finnes i Finnmark og Lofoten-Vesterålen. Gneis, granitt og amfibolitt er vanligst. Innlandet er preget av skog, myrer og vann i tillegg noe dyrket jord der klima og jordsmonn er egnet. Istiden etterlot ferske løsmasser i form av morener som er en blanding små (sand og leir) og stor partikler (steiner og blokker). Sortert materiale er avsatt under havnivå og danner blant annet leirjord som kom til syne etter landhevningen. Blant annet i områdene rundt Oslofjorden opp til 200 meter over havet er det mye sand- og leirjord. Moreneavsetningene i raet er et særpreget landskapselement i dette området. Morenemassene danner oftest en varmere jord (som er bedre egnet til dyrking) enn elveavsetninger og dette er en av grunnen til at gårdene i de øvre østlandsdalene ofte ligger i liene og ikke i dalbunnen. I nedre del av vestlandsdalene er dalbunnen som regel slakk og bred med store elveavsetninger og landhevingen har etterlatt høye terrasser som er grunnlag for jordbruk og bosetning. Jæren er en stor slette som er spesielt gunstig jordbruksland. Rundt Trondheimsfjorden er det større sammenhengende områder av lavland for en stor del dekket av marine avsetninger av leire.
==== Ferskvann og is ====
Norges vassdrag flyter hovedsakelig ut i Norskehavet/Nordsjøen (vest og nord for hovedvannskillet) eller ut i Oslofjorden/Skagerak. Elvene i Øst-Finnmark drenerer til Barentshavet. Øst for vannskillet (Østlandet) samt i Trøndelag og store deler av Nord-Norge er elvene lange og relativt slakke. På Vestlandet på kysten av Nordland er elvene generelt korte og bratte med stor vannføring på grunn av rikelig nedbør. Glommavassdraget har største nedbørfelt og er landets lengste elv.Norges vassdrag er rike på fosser og er spesielt høye på Vestlandet og i Nordland, der blant andre Mardalsfossen og Vettisfossen er kjent for sine høye, frie fall. Fossene på Østlandet er lavere, men med større vannføring. I Norge er det flere fosser med over 600 meter fall og regnes blant verdens høyeste. En lignende kombinasjon av vassdrag og landformer som den norske finnes stort sett bare i New Zealand, deler av Alaska og Chile.Vannføringen i Norges vassdrag er preget av snø- og bresmelting i høyfjellet fra mai til august. Mange vassdrag er regulert til kraftproduksjon og dette jevner ut vannføringen over året slik at flomtoppene dempes.På Norges hovedland finnes det platåbreer (for eksempel Jostedalsbreen og Svartisen), dalbreer og små botnbreer. Isbreer og varig snø dekker 1 % av hovedlandets areal. Over 60 % av Svalbard er dekket av isbre.Arealet av alt ferskvann utgjør 17 000 km2 eller 5,2 % av landets areal. SSB oppgir at Norge har 440 000 innsjøer, av disse er 178 950 i Finnmark. Norge har 1242 innsjøer større enn 1 km2. Europas fire dypeste innsjøer er i Norge: Hornindalsvatnet, Salvatnet, Røssvatnet og Mjøsa - Mjøsa er også landets største i overflateareal og i volum.
=== Planteliv ===
Plantelivet er relativt fattig på grunn av nordlig beliggenhet, det finnes for eksempel omtrent 2000 arter av blomsterplanter. Det er store forskjeller i planteveksten mellom lavlandet og høyfjellet, og fra Sørlandet til Finnmark. Forskjeller i klima (temperatur og nedbør) fra kysten til innlandet, samt det geologiske underlaget, spiller en stor rolle for planteveksten. Ved kysten finnes mange arter som er helt fraværende inne i landet. I Øst-Finnmark finnes arktiske planter som polarflokk. Tregrensen varierer med klima og terreng og er lavere ved kysten og jo lenger nord man kommer. Langs kysten fra Lindesnes og nordover er det en skogfri stripe ytterst mot havet, mens det ved Skagerak vokser barskog helt til havet. Varmekjær løvskog som ask, eik og alm er lite utbredt og finnes i hovedsak sør for Mjøsa til Skiensfjorden og langs kysten til Trøndelag. Furu er utbredt over hele landet og vokser nord til Kistrand. Gran vokser naturlig hovedsakelig på Østlandet, i Trøndelag og sør i Nordland. Norges barskoger er den vestligste delen av den eurasiske taiga. Skoggrensen dannes i Norge hovedsakelig av bjørk som vokser høyere enn barskogen og vokser på det høyeste som kratt, på Østlandet til omkring 1100 meter, i Rana til 650 meter og i Finnmark 300 meter. På snaufjellet vokser det stort sett bare mose og lav. Kystområdene er svært varierte med alt fra blankskurte, golde klipper til frodige kroker der varmekrevende planter lever.
=== Dyreliv ===
Norges dyreliv er preget av nordlige eller arktiske dyrslag (som rein, jerv og lemen), av dyreslag av sentraleuropeisk opphav som hjort og elg, og av dyreslag som er vanlig i europeiske kystområder. Landets store utstrekning i nord-sør-retning (hovedlandet dekker 13 breddegrader), forskjeller i klima (særlig snømengde) og landskap som er sterkt oppdelt av fjell, daler og fjorder gir et variert dyreliv. Jo lenger sør i landet, desto høyere til fjells lever nordlige arter som rein, lemen og rype. Blant de store hjortedyrene dominerer elgen i skogene på Østlandet og i Trøndelag, hjorten på Vestlandet og langs kysten av Trøndelag, og rein på snaufjellet. Store rovdyr som bjørn, gaupe og ulv var i begynnelsen av det 19. århundret vanlige arter, men etter intensiv, offentlig støttet jakt gjenstår svært lave bestander, og alle tre arter er vernet. Rødrev finnes i stort antall over hele landet. Mindre mårdyr som grevling og mår finnes mange steder i landet. Svalbard og Jan Mayen har dyreliv som skiller seg klart fra hovedlandet.I saltvann forekommer i nord blant annet hvithval, storkobbe og grønlandssel, mens sør for Lofoten har dyrelivet i havet mindre arktisk preg. Steinkobbe og nise finnes langs hele kysten. Spekkhogger er utbredt langs kysten mellom Lofoten og Stad. Amfibier og krypdyr er vekselvarme og trives derfor ikke særlig i Norges klima. Norge har bare fem amfibier: To arter frosk, padde og to lite utbredte arter salamandere. Det finnes fem arter krypdyr: vanlig firfisle er utbredte over store av landet, stålorm finnes noen steder, huggorm er utbredt og den eneste giftige slangen, buorm finnes i Sør-Norge, og slettsnok er sjelden.
=== Fisk ===
Laks og ørret er utbredte arter i ferskvann, mens røye er typisk for arktisk klima - disse tre artene dominerer i vassdragene med utløp til havet fra Stavanger til Finnmark. På Sørlandet og Østlandet finnes flere arter ferskvannsfisk blant annet harr, sik, abbor og lake. Gjedde har trolig blitt innført av munker i katolsk tid. Brugde, en haiart, og flere medlemmer av makrellfamilien er eksempel på fisk som gjester Norges kyst om sommeren. Vanlig makrell blir høstet i betydelig mengde i Sør-Norge.Torsk finnes i store mengder og fisket har siden vikingtiden eller tidligere vært sentralt i landets økonomi, særlig i form av det årlige Lofotfisket. Lodde er en arktisk fisk trekker mot kysten av Finnmark i store mengder. Sildefisket har hatt stor økonomisk betydning langs kysten i vest, i enkelte perioder viktigere enn torskefisket.
=== Fugler ===
Det er observert omkring 350 fuglearter i Norge, av disse ruger 170 arter regelmessig i landet og 130 tilhører ordenen spurvefugler. Blant spurvefuglene er det omkring 80 arter som regelmessig ruger i Norge. Kattuglen er den vanligste uglen. Blant alkefugler finnes seks arter etter at geirfuglen ble utryddet: Alkekonge og polarlomvi ruger på Svalbard, alke, lomvi, teist og lundefugl ruger på hovedlandet. Det er observert over 40 arter vadefugler, hvor blant annet tjeld og strandsnipe er vanlig. Tretten arter falkefugler og haukefugler hekker i Norge, inkludert store fugler som havørn og kongeørn. Løvsangeren er trolig landets mest tallrike fugl med omkring 2 millioner hekkende par. Kystområdenes varierte planteliv og et næringsrikt hav gjør at kysten har et særlig rikt og sammensatt fugleliv.
=== Insekter ===
Det finnes om lag 19 000 insektarter i Norge, og 1163 av dem er listet som truet, men langt fra alle er vurdert.
=== Norges nasjonal fugl, blomst, osv. ===
Norges nasjonalfugl er fossekall
Norges nasjonalblomst er de to artene bergfrue
Norges nasjonalhund er norsk elghund grå
Norges nasjonalhest er fjordhest
Norges nasjonalbergart er larvikitt
Norges nasjonalfjell er Stetinden
=== Klima ===
Det norske klimaet er temperert, spesielt langs kysten som påvirkes av Golfstrømmen i nord til Barentshavet. Ingen steder på jorden har helt likt klima, det sørlige Chile, deler av New Zealand og Canadas stillehavskyst har klima som til en viss grad ligner det norske. Dette er den nordligste tempererte sone i verden, det er varmere i Norge enn noen andre steder på samme breddegrad. Kysten fra Stad til Nordkapp har januar-temperaturer på i gjennomsnitt 20 °C høyere enn tilsvarende nordlig bredde, mens juli-temperaturen er tilsvarer andre områder like langt nord. Innlandet er noen grader varmere i juli enn tilsvarende nordlige områder. Det er heller ingen land på samme breddegrad som får så mye nedbør som Norge.En stor del av Norge ligger nord for polarsirkelen. Her går ikke solen under horisonten i en periode om sommeren, og om vinteren er disse områdene i en tilsvarende lang periode uten sollys.
Norges topografi og utstrekning nord-sør gjør at landet har flere klimatyper og Norge har større forskjeller i klima innenfor landet enn for eksempel Danmark og det sentrale Sverige. Det er generelt moderate forskjeller i temperaturen i nord-sør-retningen, og store forskjeller mellom kyst og innland. På kysten av Vestlandet er årsmiddel opp mot 8 °C, mens den i fjellområdene er under 0 °C. I Finnmark er årsmiddel under 0 °C også i lavtliggende steder og den laveste temperaturen er målt i Karasjok med -51 °C. Den varmeste perioden er i midten av juli i store deler av landet, mens i fjellet og på kysten er begynnelsen av august den varmeste tiden. Den kaldeste tiden er midten av januar til tidlig februar. På Svalbard er mars den kaldeste perioden. Indre Finnmark har de fleste kulderekordene. Varmerekordene om sommeren er på Østlandet, mens varmerekordene om vinteren er i Møre og Romsdal. Været i Norge er preget stor variasjon fra år til år, særlig de nordligste delene av fastlandet som ligger i utkanten av den tempererte sonen.Norge ligger i en sone hvor polarfronten skaper en vestlig luftstrøm, og dette dominerer vær og klima i stor grad. Det er store forskjeller mellom klima ved kysten og inne i landet. Mest nedbør faller litt innenfor kysten av Vestlandet der fuktige luftmasser fra havet løftes av fjellene. Vest for vannskillet ved Jotunheimen kan det være en årsnedbør på 3000 mm, mens i regnskyggen noen kilometer øst for vannskillet kan være så lite som 300 mm. Mye nedbør i fjellet gjør at gjennomsnitt nedbør for hele landet er 1400 mm. På Svalbard faller det bare 100 eller 200 mm nedbør i skjermede fjordstrøk. Generelt er det mest nedbør høsten og minst om våren. Kysten er preget av milde vintre, mens innlandet, særlig på Østlandet og i Finnmark, har kalde vintre og varme somre. Finnmarksvidda og det indre Østlandet har mer kontinentalt klima enn avstand fra havet tilsier. Om vinteren er det ofte fralandsvind, mens om sommeren blåser det ofte inn fra havet. Utfallsvinden om vinteren i indre fjordstrøk kan bli meget sterk, særlig der vinden får tilførsel fra et stort avkjølingsområde. På kysten er vindstyrkene langt større enn i innlandet der det svært sjelden når storm styrke. Tordenvær er vanligst om sommeren på Østlandet og kan på Vestlandet være vanlig om vinteren. Klimaet er også avhengig av høyde over havet ved at temperaturen i gjennomsnitt faller med 0,6 °C ved 100 meter økning i høyden samtidig som tynnere luft gjør at innstrålingen øker 2-3 %.
Kilde: Eklima.no, snitt av observasjoner 2009-2013 for målestasjoner i Norges seks største tettsteder.
=== Biland og territorialgrenser ===
Øya Jan Mayen i nordvest er administrert som en del av hovedlandet og grenser til havs mot islandsk farvann. Øygruppen Svalbard er under norsk suverenitet med de begrensninger Svalbardtraktaten setter, men er i likhet med Jan Mayen en del av kongeriket. Bouvetøya i Sør-Atlanteren er derimot et norsk biland. Norge gjør også krav på Peter 1.s øy i det sørlige Stillehavet og territoriet Dronning Maud Land i Antarktis, men begge disse omfattes av Antarktis-traktaten, som legger territoriale krav i Antarktis på is.
== Demografi ==
Norges folketall passerte 5 millioner i mars 2012, den første millionen ble passert i 1822. Kjønnsfordelingen var ved inngangen til 2012 på 50,1 % menn og 49,9 % kvinner. Dette var første gang det er mannsoverskudd i Norge siden det ble gjort folketelling fordelt på kjønn første gang i 1769. Aldersfordelingen er 25 % fra 0 til 20 år, 62 % fra 20 til 66 år, og 13 % fra 66 år og oppover.Omkring 34 % av landets befolkning bor i de fire små Oslofjord-landskapene Akershus, Østfold, Vestfold og Oslo, som kun dekker 3,6 % av landets areal. Spredt bosetning på landsbygda har historisk vært det vanlige i Norge. I 1801 sto byene for mindre enn 10 % av befolkningen. Byene vokste særlig fra midten av 1800-tallet og omkring andre verdenskrig var halvparten av innbyggerne bosatt i byer og tettsteder. I 2019 bodde 82 % av i byer og andre tettsteder. Andel av befolkningen bosatt i byer og tettsteder er lavest i Sogn og Fjordane, Hordaland, Oppland og Troms. Endringer i befolkningsutvikling i ulike deler av landet skyldes i hovedsak flytting og ikke forskjeller i naturlig tilvekst. Fra 1801 har særlig andelen bosatt i Oslo/Akershus økt (fra 7,5 % til 24,4 %), mens andelen bosatt i indre deler av Østlandet har falt. Andelen bosatt i Sogn og Fjordane har falt fra 6 % i 1801 til 2 % i 2019. Befolkningstettheten er størst langs kysten. I tettstedene, som i 2019 omfattet 82 % av befolkningen, var folketettheten nær 2000 per km2. I Kautokeino kommune med omkring 3000 innbyggere innenfor 9700 km2 er folketettheten om lag 0,3. Tettstedet Oslo passerte 1 million innbyggere i slutten av 2018.
=== Bosetningshistorie ===
==== Forhistorisk tid ====
Norge har omkring 50 000 gårder med egne navn. Gårdsnavnene har holdt seg i lang tid, over 1000 år, kanskje så mye som 2000 år. Usammensatte landskapsnavn som Haug, Eid, Vik og Berg antas å være de eldste. Arkeologiske spor som gravhauger tyder også på fast bosetning. For eksempel ble gravfeltet ved Svartelva i Løten brukt fra omkring år 0 til år 1000 da kristendommen tok over. De første bøndene brukte trolig store områder til innmark og utmark, og nye gårder ble trolig etablert med utgangspunkt i noen «modergårder». De største gravfeltene, de eldste arkeologiske funn og de eldste gårdsnavnene finnes der åkerjorden er rikest og romsligst.Det er uklart om bosetningsutvidelsen i romertid, folkevandringstid og jernalder skyldes innvandring eller indre utvikling og folkevekst. Bøndene hadde både åker (der det ble dyrket korn) og husdyr som beitet i utmark, men det er usikkert hvilke av disse som var viktigst. Folkeveksten fra rundt år 200 førte til mer utnyttelse av utmarka blant annet i form av setrer i fjellet.
==== Finnmark ====
Arkeologisk funn fra eldre steinalder har vært omtalt som komsakulturen og omfatter rundt 5000 års bosetning. Finnmark fikk trolig den første bosetningen rundt 8000 år f.Kr. etter at kystområdene ble isfrie 11.000 år f.Kr. Etter istiden hevet landet seg rundt 80 meter i indre fjordstrøk (Alta, Tana, Varanger). På grunn av issmelting i polområdet steg havet i perioden 6400-3800 f.Kr. og i områder med liten landheving ble noen boplasser fra første del av eldre steinalder oversvømmet. I tidligste del av eldre steinalder var det menneskelig aktivitet hovedsakelig på kystområdene og uten varige boliger. De indre strøkene, som Pasvik, ble trolig utnyttet sesongvis. De eldste Helleristningene i Alta er vanligvis datert til 4200 f.Kr., det vil si yngre steinalder, og kan være betydelig eldre enn dette. Landhevingen fortsatte langsomt fra rundt år 4000 f.Kr. samtidig som havstigningen stanset. Det er uklart om bosettingen i de nordligste delene av Norge i yngre steinalder var halvnomadisk eller relativt bofast befolkning.I det siste årtusen f.Kr. ble klimaet kjøligere og furuskogen forsvinner fra kysten; furuskog fantes for eksempel bare innerst i Altafjorden mens ytterkysten var nesten treløs. Rundt år 0 var grensen for bjørkeskog sør for Kirkenes. Dyr med skog som biotop (elg, bjørn og bever) forsvant og reinen etablerte trolig sine årlige trekkruter en gang på den tiden. I tiden 1800-900 f.Kr. ble det betydelig flere boplasser i og utnyttelse av innlandet særlig merkbart på Finnmarksvidda. Fra rundt år 1800 f.Kr. til år 0 ble det betydelig økende kontakt mellom Finnmark og områder i øst blant Karelen (der det ble produsert metaller blant annet kobber) samt det sentrale og østlige Russland. De yngste helleristningene i Alta viser langt flere båter enn de tidligere fasene og båtene minner om typer fremstilt i helleristninger i det sørlige Skandinavia. Det er uklart hvilken innflytelse sørskandinaviske samfunn hadde så langt nord som Alta før år 0. Mange av de kulturtrekkene som i moderne tid regnes som typisk samiske ble skapt eller konsolidert i det siste årtusen f.Kr., dette gjelder blant annet skikk med gravlegging i murte kammer i steinur. Mortensnes-gravfeltet kan ha vært brukt i 2000 år til rundt år 1600 e.Kr.
==== Norsk ekspansjon nordover ====
Fra rundt år 200 foregikk det en viss folkevandring sjøveien fra Rogaland og Hordaland til Nordland og Sør-Troms. De innvandrede nordmennene, bumenn, drev jordbruk og fiske. Rundt år 500 var det norsk bosetning til Malangsgapet. Malangen ble til rundt år 1400 regnet for grensen mellom Hålogaland og Finnmork. Utover i vikingtiden og middelalderen pågikk det innvandring og bosetting av norskspråklige langs kysten nord for Malangen. Nordmennene kopierte til dels samiske næringsveier som hvalfangst, pelsdyrjakt og reindrift. I vikingtiden var det i tillegg enkelte norske bosettinger lenger nord og øst, også øst for Nordkapp.Omkring år 1050 fantes det norske bosettinger på den ytre kysten av Vest-Finnmark, men de neste 200-300 år er det uklart om det var norsk bosetning øst for Tromsø. I hansatiden ble bosettingen i nord og øst for Tromsø utviklet til store vær spesialisert på kommersielt fiske. I 1307 ble det i Vardø anlagt en festning og den første kirken øst for Tromsø. Etter reformasjonen kom det norske bosettinger i de indre fjordstrøkene som Lebesby i Laksefjord. I det indre av Finnmark var det lenge ingen riksgrense og Kautokeino og Karasjok var norsk-svensk fellesområde med hovedsakelig svensk påvirkning. Grensen mot Finland ble fastsatt i 1751 og mot Russland i 1826.På et svensk kart fra 1626 er Norges grense angitt ved Malangen, mens Sverige med dette kartet viste ønske om å kontroll over det samiske området som hadde vært fellesområde.
==== Middelalderen ====
Ved gårddeling og nyrydding ble det før svartedauden stadig flere gårder i Norge. Bosetningen spredte seg til mer marginale jordbruksområder. Østlandet fikk mest befolkningsvekst mot høymiddelalderen. Langs kysten nord for Stad økte bosetningen trolig i takt med omfanget av fisket. I de indre skog- og fjelltraktene langs den nåværende grensen mellom Norge og Sverige utnyttet samer ressursene helt ned til Hedmark.Det er ingen manntall eller andre fortegnelser over befolkning og bosetning i middelalderen. Ved år 1300 var folketallet et sted mellom 300 000 og 560 000 avhengig av beregningsmetode. Ved reformasjonen var folketallet under 200 000 og først i 1650 eller noe senere var folketallet på samme nivå som før svartedauden. Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80 % av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader. Fra 1300 til 1660 skjedde en endring i næringsgrunnlaget slik at kystbygdene fikk en større andel av folketallet. De indre bygdene på Østlandet hadde relativt større befolkning i høymiddelalderen enn etter reformasjonen. I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis 6000 og 3000 (2 % av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning.
==== Byene ====
De eldste norske byene vokste trolig from fra slutten av 900-tallet. Oslo, Bergen, Hamar, Stavanger og Nidaros ble bispeseter noe som stimulerte byutviklingen der, og kongen reiste kirker i Borg, Konghelle og Tønsberg. I middelalderen var det små handelssteder på Veøy i Romsdal, Kaupanger i Sogn, i Borgund på Sunnmøre, og Vågan i Lofoten. Urbanisering i Norge skjedde på få steder sammenlignet med nabolandene, bare 14 steder fremstår som byer før 1350. Stavanger ble bispesete rundt 1120-1130, men det er uklart om stedet da allerede var en by.
Det har vært vanskelig å anslå folketallet i de norske middelalderbyene, men det er regnet som sikkert at byene vokst raskt i middelalderen. Bybefolkningen før svartedauden er anslått til 20 000 hvorav 7000 eller opp mot halvparten i Bergen, 3000 i Nidaros, 1500-2000 i Oslo og 1500 i Tunsberg. Bergen ble tettere bebygd og ble med konsentrasjonen av eksporten der til Norges i særstilling største by i flere hundre år.Magnus Lagabøtes bylov erstattet bjarkøyretten og regulerte fra 1276 bosetningen i Bergen, Oslo, Nidaros og Tunsberg. Bybebyggelsen besto i stor grad av lave trehus som sto i kontrast til relativt mange og dominerende kirker og klostre oppført i stein.Byloven og utfyllende bestemmelser fastsatte ofte hvor i byen forskjellige varer kunne omsettes. I Nidaros ble smedene pålagt å holde seg unna tettbebyggelsen på grunn av brannfare, mens garverne måtte holde seg på avstand fra bebyggelsen på grunn av sterk lukt. Byloven forsøkte også å regulere tilstrømming av folk til byen (blant annet for hindre tigging i gatene) og hadde bestemmelser om brannsikring. I bygårdene kunne det var husdyrhold med blant griser og kyr, mens beite og åker fantes i byens takmark. Mye av bebyggelsen i middelalderens Oslo, Trondheim og Tønsberg lignet på de avlange gårdene som er bevart på Bryggen i Bergen. Tomtegrensene i Oslo ser ut til å ha bestått i mange hundre år, i Bergen helt fra middelalderen til moderne tid.
=== Folkegrupper ===
Etnisk sett er størstedelen av den opprinnelige befolkningen nordisk/nord-germansk, mens et lite mindretall med tyngdepunkt i nord er samisk eller finsk/kvensk. Samer har status som urfolk, mens skogfinner, kvener, romanifolk (reisende, tatere), roma (sigøynere) og jøder har status som nasjonale minoriteter. De siste par årene har innvandring utgjort mer enn halvparten av befolkningsveksten, og en økende andel av befolkningen er innvandrere: 14,7 % (790 497 mennesker) pr 1. januar 2020. Andel norskfødte med innvandrerforeldre av totalbefolkningen var 3,5 %. De største innvandrergruppene etter opprinnelsesland kommer fra Pakistan, Sverige, Irak, Somalia, Danmark, Polen, Vietnam, Bosnia-Hercegovina, Iran og Tyrkia. Det bør anmerkes at innvandrerne fra enkelte land er delt opp i flere etniske grupper. Eksempelvis kommer det både russere og tsjetsjenere fra Russland, tyrkere og kurdere fra Tyrkia, persere og kurdere fra Iran, og innvandrerne fra Serbia er delt opp i serbere og albanere. Utenlandske statsborgere utgjør 4,8 % av befolkningen med 222 300 personer. Ser en bort fra de norske og nordiske statsborgerne, er det flest bosatte polske, tyske og irakiske statsborgere. Det har de siste årene vært stor arbeidsinnvandring til Norge fra Polen, Tyskland, Sverige og Litauen. Det er også stor innvandring fra blant annet Romania, Somalia, Thailand, Filippinene, Russland og Irak.I Troms og Finnmark var det innvandring fra Finland særlig etter at Russland erobret Finland i 1714 og svensk-russisk krig i 1740. Finsk vandring mot havet skjedde særlig i retning av Skibotn og Alta. Tidligere forekom det nomadiske, årlige vandringer til havet der finner og samer deltok i fisket. Kåfjord Kobberverk trakk til seg arbeidskraft fra Finland og kvenene var etter hvert i flertall ved verket.
=== Språk ===
Det norske språket er et nordgermansk språk i den indoeuropeiske språkfamilien. Under unionen med Danmark fortrengte etter hvert dansk skriftspråk det opprinnelige norske middelalderspråket som var basert på norrønt språk. Etter oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 oppstod det etter hvert to retninger i arbeidet mot et eget nasjonalspråk i det selvstendige Norge (i personalunion med Sverige). Den ene retningen innebar en gradvis fornorskning av det danske skriftspråket, basert på såkalt dannet dagligtale, hvorav Knud Knudsen var en viktig pådriver. Den annen retning var et nytt norsk skriftspråk basert på såkalte ubedervede norske dialektene, altså ikke påvirket av fremmedspråket dansk, hvilket ble skapt av filologen Ivar Aasen. Som et resultat av dette har Norge i dag to offisielle skriftnormaler eller målformer, bokmål som altså stammer fra dansk skriftspråk og dansk-norsk talespråk, og nynorsk som stammer fra Aasens skriftnorm. I dag normeres disse av Språkrådet. I tillegg opprettholder riksmålsbevegelsen sin egen skriftnormal riksmål, som i hovedsak er sammenfallende med moderat bokmål. I høyere årstrinn i grunnskolen og i videregående skole undervises det i og gis karakter i både bokmål og nynorsk. Elever med annet morsmål enn norsk kan søke om fritak fra vurdering i sidemål. Et annet resultat er den såkalte språkstriden mellom forkjempere av de to målformene som i varierende grad har ridd landet siden begynnelsen av 1900-tallet. De to offisielle målformene av norsk anses som en viktig grunn til at det i Norge er stor aksept for bruk av dialekter i situasjoner hvor det i de fleste andre land er vanlig å slå over til standardspråk.
Majoriteten av den norske befolkningen skriver bokmål. Andelen nynorskelever i grunnskolen nådde en topp på rundt en tredjedel i 1943, men falt frem mot 1970-tallet til omkring 15 %. På den annen side står nå nynorsken sterkere i sine kjerneområder enn den gjorde da den nettopp var stemt inn i skolene. Det nynorske skriftspråkets tilbakegang i skolene skyldes delvis at bokmål ble gjeninnført i mange skolekretser før nynorsken fikk festet seg, særlig i Nord-Norge og Trøndelag, delvis sammenslåing av mindre nynorskbrukende skolekretser med større bokmålskretser, og delvis større folkevekst i byene, som tradisjonelt har brukt bokmål. Årsakene til at nynorsken ikke fikk fotfeste i større deler av landet er usikker. En medvirkende årsak kan være at bokmålets stilling ble styrket gjennom sin dominans i massemediene som vokste frem etter krigen. I dag er det ca 12 % av elevene i grunnskolen som har nynorsk som hovedmål.
Språkreglene i sameloven slår fast at norsk og samisk (herunder sørsamisk, lulesamisk, nordsamisk) er likeverdige språk i Norge. Det følger av sameloven at det gjelder særlige bestemmelser i et eget «forvaltningsområde» for samisk språk, der norsk og samisk er likestilt.Norge ratifiserte i 1993 den europeiske minoritetsspråkpakten, og da ble i tillegg kvensk, romanes og romani definert som offisielle minoritetsspråk som Norge har et særskilt ansvar for å bevare. Kvensk, romanes og romani er truet av utryddelse. Tidligere snakket man også pitesamisk og umesamisk, men disse språkene har bare overlevd i Sverige og selv der er det bare noen få som fremdeles mestrer språket. Tidligere ble også skoltesamisk snakket, dette språket snakkes fortsatt av noen få i Finland og Russland.
Et annet minoritetsspråk som har blitt brukt lenge i Norge er norsk tegnspråk. Språket finnes i to hoveddialekter, som har opphav i miljøene ved de to eldste døveskolene i Oslo og Trondheim. Språket ble styrket gjennom språkmeldingen av 2008, der det fikk en offisiell status som språk i Norge, noe Døveforbundet lenge hadde kjempet for.Innvandringen til Norge fra den siste halvdel av det 20. århundre har brakt nye folkegrupper til Norge med egne språk som for eksempel urdu, arabisk, vietnamesisk og somali. Disse språkene har ingen offisiell status i Norge.
=== Religion ===
Siden reformasjonen i 1536 har luthersk kristendom vært den dominerende religionen i Norge. Inntil dissenterloven ble vedtatt i 1845 var det forbudt for nordmenn å melde seg ut av statskirken og ikke-kristne trossamfunn fikk ikke lov til å organisere seg før i 1891. I dag er samfunnet blitt mer og mer sekularisert en stor andel anser seg ikke som religiøse. Ifølge Norsk Monitor er det fra 2015 flere nordmenn som ikke tror på noen gud enn som tror på en gud. I 2017 svarte 46 % av voksne nordmenn de ikke trodde på gud og 34 % at de trodde på gud. Protestantismen har allikevel hatt en sterk innflytelse på norsk kultur og samfunn og mange av dens verdier og tradisjoner lever videre selv blant ikke-religiøse i sekularisert form. Fremdeles er de fleste nordmenn medlem av den norske kirken som spiller en viktig rolle som seremonimester ved dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Det finnes også mange andre kristne trossamfunn og i det siste har også andre religioner, først og fremst islam, fått fotfeste i Norge, hovedsakelig gjennom innvandring.
Per 1. januar 2014 er 74,9 % av befolkningen medlemmer i den evangelisk-lutherske norske kirken (1. januar 2003: 85,7 %). Andre kristne trossamfunn utgjør cirka 6,2 %: Det klart viktigste er Den katolske kirken med 121 130 medlemmer (2,4 %). Staten og kommunene gir støtte til ca 750 tros- og livssynssamfunn utenfor den Den norske kirke.Blant de ikke-kristne religionene er islam sterkest representert i Norge med ca. 200 000 personer (ca. 4 %) (2017). Human-Etisk Forbund har ca. 91 000 medlemmer som tilsvarer ca. 1,7 % av befolkningen (2019).I 2012 vedtok Stortinget med 162 mot 3 stemmer å ta begrepet statskirke ut av grunnloven. Den norske kirke velger selv sine ledere og er organisatorisk fristilt fra staten. Kirken er avhengig av økonomisk støtte over statsbudsjettet.
=== Største tettsteder ===
Norge er i dag et urbant land, og 82 % av befolkningen bor i tettsteder. Norges 20 største tettsteder per 1. januar 2022 ifølge Statistisk sentralbyrå er:
Tabellen viser innbyggere i tettstedet, ikke kommunen med tettstedets navn. Tettstedene med skråstrek består av to byer som har vokst sammen.
I tettstedet Oslo har både Oslo, Sandvika og Lillestrøm bystatus. I tettstedet Drammen har også Hokksund bystatus, og i Porsgrunn/Skien har også Brevik, Stathelle og Langesund bystatus. Ytterligere 40 tettsteder har over 10 000 innbyggere, mens 186 har mellom 2 000 og 10 000 innbyggere. Totalt er det 991 tettsteder i Norge (år 2022).
== Politisk historie ==
=== Vikingtid til middelalder ===
Det er bred enighet om at Norge opprinnelig var navnet på skipsleia langs den norske vestkysten. Ifølge Knut Helle viser Ottars beretning at nordmennenes land eller Norge var kysten fra Agder til Hålogaland. Da dette kystriket ble utvidet til å omfatte områdene sør for Dovre og øst for Langfjella ble den gamle betegnelsen nordmenn og nordfjells brukt videre om kystområdene, mens det på andre siden av fjellet bodde austmenn. Ottar fra Hålogaland identifiserte samer ved deres nomadiske livsform, mens han skilte dansker fra nordmenn politisk eller geografisk. Danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, nordmennene holdt til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren.I vikingtiden fra det 8. århundre til det 11. århundre ble områdene som nå utgjør Norge, gradvis lagt under en kongemakt. Kong Harald Hårfagre underla seg de sørvestlige delene av Norge ved slaget i Hafrsfjord omkring 880, og etablerte sitt kongesete på Avaldsnes på Karmøy. Østlandet kom under kontroll av kongemakten på midten av 1000-tallet, mens ladejarlætten som hadde herredømme i det nordlige Norge døde ut på samme tid.
I 995 grunnla kong Olav Tryggvason landets første kristne kirke på Moster i Bømlo, og begynte kristningen av landet. Etter slaget ved Stiklestad i 1030 vant kristendommen frem som statsreligion, noe som førte til at kongemakten heretter kunne støtte sin makt på en landsomfattende skrivekyndig kirkelig organisasjon med bånd til den latinskspråklige europeiske kulturen. Etter en hundreårig periode med borgerkrig fra 1130-tallet, ble kongemakten igjen konsolidert under Sverreætten. Håkon Håkonsson (1204–63) skapte det riksomfattende enekongedømme da borgerkrigene ble avsluttet i 1240. I hans 46 år på tronen oppsto Norgesveldet hvor store oversjøiske landområder ble tvunget inn under kongemakten. Under kong Magnus Lagabøte ble Norge det andre landet i Europa som var undergitt én samlet lovbok.
En samlet rett for Norge ble etablert med Magnus Lagabøtes landslov i 1274. Landsloven bygget på de fire landskapslovene (fra Frostatinget, Eidsivatinget, Borgartinget og Gulatinget). Landsloven bygget særlig Gulatingsloven som trolig var muntlig opprinnelig. Landsloven brøt blant annet med tidligere ideer om blodhevn og tvekamp, og var gjeldende rett til Christian Vs Norske Lov av 1687.
=== Nedgang og dansketid ===
Svartedauden, som herjet fra 1348 til 1350, og senere epidemier, fikk katastrofale følger og førte til at omtrent halvparten av befolkningen døde. Mange bygder ble liggende helt øde og det tok århundrer før folketallet var tilbake på tidligere nivå. Inntektene fra skatt og jordleie falt med nesten 80 % påfølgende århundre, noe som rammet den norske staten hardere enn hva som var tilfellet i Sverige og Danmark. Landets samfunnsstyrende elite, den norske adelen, sank fra 600 til 200 familier og var relativt fåtallig sammenlignet med situasjonen i nabolandene. Med svartedauden mistet adelen store deler av sitt økonomiske grunnlag, og adelens øverste organ, Riksrådet ble etter press fra Oldenburgkongen endelig oppløst i 1537. Dynastiske forhold medvirket ytterligere til at tiden som et selvstendig rike ebbet ut. Kongeslekten ble forent med den svenske i 1319, den danske i 1380 og døde helt ut i 1387. Norge gikk inn i Kalmarunionen med de andre nordiske land i 1397, og etter dens oppløsning i 1450 fortsatte kongefellesskapet med Danmark alene. I 1537 førte reformasjonen til at landets rikeste organisasjon, kirken, ble underlagt kongen i København istedenfor å være ledet fra erkebiskopen i Nidaros.
Den 434 år lange unionen med Danmark ble på 1800-tallet ofte omtalt som «400-årsnatten», fordi Norge var den svakere part i unionen og ble styrt fra hovedstaden København. Tiden mellom 1570 og 1721 var preget av høye skatter som følge av langvarige kriger mellom Danmark-Norge og Sverige. Etter Kalmarkrigen ble det nordlige Nord-Norge endelig fastslått som en del av det norske rike i 1613. To av krigene førte til tap av landområderne Jemtland og Herjedalen (1645) og Båhuslen (1658). I 1660 begikk kongen statskupp, oppløste det danske riksrådet og innførte kongelig enevelde, en forfatning som vedvarte til 1814. Den nåværende grenselinjen til Sverige ble trukket i 1751 i fredstiden midt på 1700-tallet.
=== Demokratisk forfatning i 1814 ===
Fredrik 6. av Danmark-Norge allierte seg med Napoleon og ble dermed en av taperne i Napoleonskrigene. I Kielfreden i 1814 ble Norge avstått til kongen av Sverige. I vårmånedene 1814 mens den svenske hær var i felttog på kontinentet, lyktes det Riksforsamlingen på Eidsvoll å gi landet en liberal grunnlov den 17. mai 1814, basert på Folkesuverenitetsprinsippet. Etter en kort krig med Sverige ble det forhandlet frem en personalunion med Sverige. Norge hadde allerede eget universitet, og fikk i 1814 egen hovedstad (Christiania), regjering, hær, flåte, lovverk, valuta, sentralbank og lovgivende nasjonalforsamling. Stemmeretten omfattet nesten halvparten av den myndige mannlige befolkningen. Kun handels- og utenrikspolitikken ble styrt av den felles svensk-norske kongen gjennom det svenske utenriksdepartement.
På 1800-tallet ble statsstyret dominert av embetsmenn (universitetsutdannede jurister og prester, samt offiserer), og i motsetning til de fleste europeiske land var ikke adelen dominerende. I løpet av 1800-tallet ble en opposisjon mot embetsmennene gradvis organisert på Stortinget, noe som ledet til etablering av det bondedominerte partiet Venstre og senere flere partier. I 1884 ble dagens statsskikk innført, etter at en riksrettsdom fastslo at regjeringen heretter i realiteten skulle være en stortingsoppnevnt komité (parlamentarisme) istedenfor å være iverksettere av Kongens politikk slik det var tiltenkt i Grunnloven.
=== Fra unionsoppløsning til nåtid ===
Økende norsk misnøye med unionen på slutten av 1800-tallet førte i 1905 til oppløsningen av den norsk-svenske personalunionen i 1905. Dette ble bekreftet ved en folkeavstemning. Den norske regjeringen tilbød den norske tronen til den danske prins Carl. Etter en ny folkeavstemning kåret Stortinget ham til konge og han tok navnet Haakon VII.
Norge førte en vestvendt nøytralitet under 1. verdenskrig. I mellomkrigstiden var partipolitikken fragmentert og økonomien gjennomgikk en serie kriser, noe som førte til store deler av befolkningen både på ytterste høyre og venstre fløy mistet troen på parlamentarisk demokrati. Da 2. verdenskrig brøt ut, ønsket politikerne å holde landet nøytralt også i denne krigen, men landet ble overrumplet av det tyske angrepet på Norge 9. april 1940. Tyskerne innsatte et militærdiktatur mens den norske regjering og Konge ledet et eksilstyre fra London. Det gradvis økende hatet mot det tyske styret sammen med båndene til Storbritannia og USA som krigen skapte, førte til at alliansen ble videreført etter krigens slutt; NATO ble dannet i 1949 med Norge som medlem. Norge var også et av landene som bidro til opprettelsen av FN i 1945.
Etterkrigstidens politikk har vært dominert av Arbeiderpartiet. De hadde rent flertall fra 1945 til 1957, men tonet i løpet av denne tiden ned sin politiske linje fra sosialistisk planøkonomi, til konsensuspreget blandingsøkonomi. Den norske regjering har ved tre anledninger (1962, 1967 og 1992) søkt om landets tilslutning i Den europeiske union (EU) (el. dens forløpere). De to sistnevnte søknadene munnet ut i ferdigforhandlede medlemskapsavtaler, men vant ikke tilslutning i rådgivende folkeavstemninger henholdsvis i 1972 og i 1994. Norge er imidlertid tilknyttet EUs indre marked og medfølgende regelverk gjennom EØS-avtalen som trådte i kraft i 1994.
== Politikk og administrasjon ==
=== Statsoverhode og regjering ===
Norge er et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk regjeringssystem. I henhold til Grunnloven fra 1814 er Kongen statsoverhode og velger selv sitt råd, men etter innføringen av parlamentarismen må imidlertid Regjeringen i praksis ha støtte fra et flertall i Stortinget. Kongen er den utøvende makt, og er øverstkommanderende for Forsvaret. Grunnloven gir Kongen vidtrekkende rettigheter, men disse utøves ikke i praksis i dag, og hans funksjon er i hovedsak seremoniell. Statsrådet, eller Regjeringen, består av en statsminister og minst syv statsråder, utnevnt av Kongen. Kongen kan i teorien utnevne hvem han vil, men har siden 1905 med få unntak valgt den regjeringen statsministeren foreslår. Norge har siden 2010 toppet Economist Intelligence Unit sin indeks over mest demokratiske land.
=== Parlament ===
Det norske parlamentet, Stortinget, har 169 medlemmer, som velges fra 19 valgdistrikter for en fireårsperiode ut fra et system med proporsjonal representasjon. Det vil si at valgdistriktene med høyest innbyggertall har flest representanter, dog slik at de tynnest befolkede valgdistriktene har færre stemmer bak hver representant. Dette gjøres ved at antallet representanter fra hvert valgdistrikt beregnes ut ifra både folketall og areal, samt at valgordningen har utjevningsmandater som fordeles på de partiene som har fått forholdsvis få representanter i forhold til stemmeandelen på landsbasis. Det er ett utjevningsmandat pr tidligere fylke, totalt 19.
Stortinget har elleve ulike fagkomiteer, for eksempel (justiskomiteen, finanskomiteen, næringskomiteen m.v.), der det meste av saksbehandlingen i Stortinget foregår. Stortingets 12. fagkomité heter Kontroll- og konstitusjonskomiteen. I tillegg kommer spesialkomiteene Stortingets utvidede utenrikskomité, Fullmaktskomiteen, Europautvalget og Valgkomiteen. Komiteene har fra 11 til 18 medlemmer, og alle stortingsrepresentanter må sitte i minst én komite.
=== Administrativ inndeling ===
Norge er delt inn i 11 fylker samt Svalbard og Jan Mayen. Fylkene er inndelt i totalt 356 kommuner. Begge disse administrasjonsnivåene styres av folkevalgte organ, fylkesting og kommunestyrer. I hovedstaden Oslo fungerer bystyret både som fylkesting og kommunestyre. Statsforvalteren er statens representant overfor de folkevalgte, lokale myndigheter og han skal påse at Norges lover og statlige forskrifter blir fulgt, samt gi råd og veiledning ved behov. Oslo og Viken har felles statsforvalterembete. Hver kommune ledes av sitt eget kommunestyre og har en ordfører. På Svalbard finnes ett lokalstyre som tilsvarer kommunestyre på fastlandet. Her er sysselmesteren statens øverste representant og politimyndighet. Ulike statsorganer deler Norge på andre måter, for eksempel har helsevesenet fire helseregioner.
Fastlandet inndeles gjerne i de fem landsdelene Nord-Norge, Trøndelag, Vestlandet, Sørlandet og Østlandet. Denne inndelingen baserer seg på geografiske, historiske og språklige kriterier, men har ingen formell politisk betydning.
Norge har tre biland: Bouvetøya, Peter I Øy og Dronning Maud Land.
=== Rettsvesen ===
De ordinære rettsinstansene består forliksrådene (behandler bare sivile tvistesaker), tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett. Det er ett forliksråd i hver kommune, 65 tingretter og seks lagmannsretter (Borgarting, Eidsivating, Agder, Gulating, Frostating og Hålogaland). Høyesterett har 19 dommere og ledes av en høyesterettsjustitiarius. I tillegg er det enkelte særdomstoler som Arbeidsretten. Den særskilte Riksretten behandler anklager om embedsforbrytelser begått av medlemmer fra Stortinget, regjeringen eller Høyesterett, men denne har ikke vært i bruk siden 1927.
Dommerne i tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett er alle jurister og utnevnes av Kongen i statsråd etter innstilling fra justisdepartementet og Innstillingsrådet for dommere, og de er embetsmenn som etter Grunnloven bare kan avskjediges ved dom.
=== Politi og påtalemakt ===
Politiet er en riksdekkende statlig etat underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Etaten er organisert i geografiske distrikter, sentrale organer og fellestjenester. Sikkerhetstjenesten (PST) med ansvar blant for å bekjempe terrorisme og spionasje er en del av etaten. Særegent for Norge er at laveste ledd i påtalemyndigheten er en del av politiet, mens den høyere påtalemyndigheten (statsadvokatene og riksadvokaten) er en egen myndighet utenfor politiet.
=== Forsvar ===
Norges militærvesen består av hæren, luftforsvaret og sjøforsvaret samt heimevernet og fellestjenester. Forsvaret er en etat under Forsvarsdepartementet og ledes i det daglige av forsvarssjefen. Kongen er etter grunnlovens § 25 øverstkommanderende. Norge sluttet seg i 1949 til Atlanterhavspakten og landets forsvar ble da samordnet med NATO. Stortinget bestemte da at andre land ikke skulle ha baser på norsk jord i fredstid. Atomvåpen skulle heller ikke lagres i Norge. I krigstid stilles de norske styrkene under NATOs kommando.
=== Utenrikspolitikk ===
Norge har ambassader i 81 land, og 60 land har sine ambassader i Norge, hvorav samtlige holder til i Oslo.Norge deltok i opprettelsen av De forente nasjoner (FN), Den nordatlantiske allianse (NATO), Europarådet og Det europeiske frihandelsforbund (EFTA). Norge fulgte etter da nordiske naboland henholdsvis i 1962, 1967 og 1992 søkte medlemskap i Den europeiske union (EU) eller dens forgjengere. Til tross for at både Danmark, Sverige og Finland ble innlemmet, forble Norge utenfor, ved at den fremforhandlede tilslutningsavtalen ble forkastet i rådgivende folkeavstemninger både i 1972 og 1994. Siden 1992 har Norge tatt del i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), et avtaleverk som sikrer adgang til mesteparten av Unionens indre marked, mot at landet implementerer all den lovgivning som anses for å være relevant for de deler av Det indre marked som omfattes av avtalen. I 2010 utgjorde dette til sammen omkring 7000 rettsakter. Norge har siden 1994 blitt innvilget deltagelse uten stemmerett i ytterligere deler av EUs samarbeid, eksempelvis i unionens felles utenriks-, sikkerhets-, asyl-, utdannings- og politisamarbeid, Schengen-avtalen, samt 19 ytterligere programmer.Norge bidro til fremforhandlingen av Oslo-avtalen, et forsøk på å løse Israel-Palestina-konflikten.
=== Norges forhold til EU ===
EFTA ble opprettet som et motstykke til EEC (EUs forløper) ved Stockholm-konvensjonen av 1960. EFTA ble som EEC opprettet i henhold til GATT-avtalens artikkel XXIV. Formålet med EFTA var blant annet å styrke forhandlingsposisjonen overfor EEC og bidra til et mer omfattende frihandelsområde i Europa. EFTA er en tradisjonell internasjonal organisasjon uten overnasjonalitet og Storbritannia var hovedaktøren bak EFTA.
==== Medlemskap ====
Norge har søkt tre ganger om medlemskap i den europeiske unionen (eller dens forløpere) og spørsmålet om medlemskap har vært et av de viktigste etter andre verdenskrig.Den første søknaden i 1962 ble stanset av Frankrikes president Charles de Gaulle da han ensidig la ned veto mot britisk medlemskap, noe som også forhindret videre forhandling med Norge, Danmark og Irland. Etter de Gaulles avgang ble det på nytt levert en søknad i 1970, denne ble stoppet av en folkeavstemning i 1972 da 53,5 % av de som stemte gikk mot, og valgdeltagelsen var på 79,2 %.Det ble en ny folkeavstemning i 1994 etter at Norges tredje søknad hadde blitt levert to år tidligere. Denne gangen var deltagelsen ved avstemningen enda høyere, og resultatet enda jevnere. Valgdeltakelsen var på 89 %. Bare 126 806 stemmer skilte ja fra nei i avstemningen som endte med 52,2 % flertall for å avvise medlemskap. EU-spørsmålet var ikke høyt på dagsorden ved valget i 1989, mens det ved stortingsvalget i 1993 var et EU mer fremtredende. Maastricht-traktaten og søknader fra Sverige og Finland om medlemskap (som skjedde på bakgrunn slutt på den kalde krigen) var viktig rammebetingelse for den norske debatten om medlemskap. I Norge var EU-saken like mye et innenrikspolitisk som utenrikspolitisk spørsmål. EU-saken splittet de tradisjonelle alliansene i norsk partipolitikk og skapte nye som ikke fulgte den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. Nei-siden omfattet Sp, KrF, SV, Venstre og RV; SV og Sp var de mest markerte motstanderne, mens KrF og Venstre var for EØS-avtalen. Blant medlemmer og velgere i de fleste partier var det ulike syn. FrP var det eneste store partiet uten erfaringer fra EF-saken i 1972. Partiet begynte uten standpunkt på slutten av 1980-tallet, Carl I. Hagen gikk etter hvert inn for EF men mot EU og landsstyret endte før folkeavstemningen i 1994 med å gå inn for EU-medlemskap. Gro Harlem Brundtland, leder av Arbeiderpartiet, ventet lenge med å annonsere sitt syn og anbefaling. På Hordaland Arbeiderpartis møte våren 1992 sa hun første gang tydelig at hun gikk inn for norsk medlemskap og la fram sin begrunnelse. Landsmøtet i Ap vedtok å søke medlemskap med 182 mot 106 stemmer.
==== EØS og Schengen-avtalen ====
Norge har et tett samarbeid med EU gjennom EØS-avtalen. Den ble signert i Porto i 1992 og sikret Norge tilgang til EUs indre marked. Norge var i 2019 EUs åttende største handelspartner. Norge eksporterte da til EU for ca. 2,4 milliarder euro mer enn det landet importerte.EØS-avtalen omfatter også samarbeid innenfor forskning, utdannelse, miljøvern, sosiale spørsmål og kultur. Avtalen omfatter imidlertid ikke fisk og landbruk. Selv om det ikke er noen formell kontingent i EØS bidrar Norge økonomisk til EU og EUs medlemsland. Overføringene beløp seg i 2010 til rundt 5 milliarder kroner, men en del midler blir også ført tilbake til Norge i form av diverse programmer i EU-regi, så nettokostnadene var på ca. 3,4 milliarder kroner. EØS-midlene går blant annet til prosjekter innen miljø og klimatiltak, helse, kulturarv, forskning, trening og utveksling, sivilt samfunn, regionalt og grensekryssende samarbeid.
Schengen-avtalen trådte 25. mars 2001 i kraft for Norge, noe som førte til at norske statsborgere kunne reise uten pass innenfor det som er kjent som Schengen-området. Avtalen er gjensidig, så statsborgere fra Schengen-området kan også komme inn i Norge uten pass. Avtalen, og dermed også området, omfatter i dag 26 land og over 400 millioner mennesker.
Som en del av samarbeidet med EU har Norge en egen delegasjon til EU. De ledende tjenestemenn ved delegasjonen er diplomater og stasjonen ledes av en ambassadør. Dette er Norges største utenriksstasjon og har i overkant av 50 ansatte. Tilsvarende har EU en egen delegasjon til Norge med kontorer i Oslo.
==== EUs byråer og programmer ====
Norge deltok per 2017 i 31 av EUs byråer, enten gjennom EFTA eller gjennom direkte samarbeid. Som hovedregel har norske representanter i byråene møte-, forslags- og talerett, men ikke stemmerett. Norges regjering har uttrykt ønske om å delta i elleve av EUs programmer i perioden 2021–2027. Det gjelder blant annet Erasmus+, Galileo og Egnos-programmene, Horisont 2020 og Det europeiske forskningsområdet.
== Næringsliv og økonomi ==
Norge er et høyt utviklet industriland med en levestandard blant de høyeste i verden. Norge har lite dyrket eller dyrkbar jord og skogarealet har stort innslag av produktiv barskog. Fiskeressursene i havet er betydelige også i global målestokk. Med unntak av olje og gass er berggrunnen relativt fattig og landet har underskudd på de fleste mineraler og metaller. Industrialiseringen av Norge begynte rundt 1840 med tekstilindustri og mekaniske verksteder. Teknologi til industrien ble først hentet fra Storbritannia og senere på 1800 særlig fra Tyskland. Ved århundreskiftet var omkring 9 % sysselsatt i industrien. Først ved inngangen til første verdenskrig i 1914 var Norge et industrisamfunn og dette var tydeligst i Kristiania (Oslo), Drammen, Grenland og Østfold senere lokalsamfunn dominert av industri, som Rjukan og Årdal. Utbredt leseferdighet og generelt godt utdanningsnivå antas å være viktig grunn vellykket industrialisering og rask økonomisk vekst i Skandinavia på 1800-tallet. I 1860 var brutto nasjonalprodukt per innbygger 315 dollar i Skandinavia sammenlignet med 402 dollar i Storbritannia, Frankrike, Nederland og Sveits; i 1913 var Norge nesten på høyde med andre industriland med tallene henholdsvis 735 og 765 dollar.Vannkraften er blant Norges viktigste naturressurser innføring av elektrisitet rundt år 1900 var i stor grad basert på vannkraft. Norge er verdens sjette eller syvende største produsent av vannkraft (per 2019) og Norge har lenge vært i særstilling ved at nesten all elektrisk strøm blir produsert ved vannkraft. Etter vesentlig utbygging av vindkraft sto vannkraften i 2021 for knapt 90 % av elektrisitetsforsyningen. Omkring 75 % kraftproduksjonen i Norge er regulerbar ved at vannet holdes i magasiner og produksjonen justeres raskt opp og ned ved behov. Norge har halvparten av Europas magasinkapasitet og en stor del av kapasiteten er i fjellområdene i Telemark, Rogaland, Vestland fylke og i Nordland.Norges moderne velstand er i stor grad et resultat av at landet, i likhet med resten av Vest-Europa, også ble trukket med i den industrialiseringen som pågikk fra rundt 1800. Omfattende handel og annen kontakt med omverdenen ga impulser til økonomisk utvikling, og gjorde sammen med en velutdannet befolkning og nærhet til teknologiske sentre i Europa at landet tidlig tok i bruk ny teknologi. Fra 1865 til 1890 var økningen i BNP på 1,8 % årlig, i mellomkrigstiden 3,2 % og i etterkrigstiden 4,4 %. Investering i produksjonsutstyr, bedre utdanning, tekniske fremskritt, og forbedret offentlig forvaltning er trolig blant faktorene som har bidratt til veksten. Den økonomiske virksomheten har stort sett vært bygd på privat eiendomsrett og private initiativ til utvikling av industri og annen næring. Statlig regulering og statlig næringsvirksomhet i nøkkelindustrier har gitt Norge preg av blandingsøkonomi. Staten har blant annet vært eier av militære bedrifter på Kongsberg og Raufoss, og av de store smelteverkene i Årdal, Sunndal og Mo i Rana. Norge hadde ved inngangen til 1900-tallet en økonomi på nivå med gjennomsnittet i Vest-Europa og var blant de 15–16 landene på verdensbasis som på det tidspunktet hadde opplevd moderne økonomisk vekst. Samtidig hadde Norge rundt århundreskiftet en andel av befolkningen som utvandret til Amerika kun overgått av Irland. Til tross for fem års okkupasjon under annen verdenskrig opplevde landet i løpet av hundreåret en rask velstandsøkning, og var ved inngangen til det 21. århundret et av de rikeste landene i verden målt i nasjonalprodukt per innbygger. Velstandsøkningen skjedde i en kombinasjon av naturgitte forhold (fiskeri, vannkraft, olje, industri). Norge har i dag en akutt mangel på arbeidskraft og har siden 1970-tallet hatt en betydelig arbeidsinnvandring.
Den norske økonomien bygger på et rikt kapitalistisk velferdssamfunn. De fleste sektorer er overlatt til private markedsaktører, dog underlagt en betydelig regulering, blant annet for å sikre konkurranse og miljøhensyn. Myndighetene kontrollerer noen områder som helse, utdanning og vannkraftproduksjon. Staten eier også store aksjeposter i større norske børsnoterte selskapene som Equinor, Norsk Hydro, Telenor og DNB. Verdien av disse postene tilsvarte i 2006 for 31,6 % av verdien på Oslo Børs. Staten opptrer i disse bedriftene som en normal aksjeeier med innflytelse gjennom styre og generalforsamling. Jordbruk og fiske drives i all hovedsak av private, mens staten har eid omkring 10 % av landets skogareal. Bedrifter der staten er en stor eier drives som tilsvarende privat selskaper. Staten er en stor eier av vannkraft. Det er omfattende statlig regulering av privat næringsvirksomhet, noen reguleringer er generelle (som arbeidsmiljøloven) andre er spesielle for den enkelte næring. På 1800-tallet var primærnæringene dominerende med omkring halvparten av arbeidsstyrken, mens tjenesteytende næringer ble dominerende i siste halvdel av 1900-tallet.
=== Tidlig næringsliv og industrialisering ===
I middelalderen var tørrfisk Norges klart viktigste eksportartikkel og la grunnlaget for utstrakt handel med kontinentet og fremveksten særlig av handelsbyen Bergen der hanseatene styrte handelen. I middelalderen var jordbruk basert på selvforsyning med fiske og fangst som tilleggsnæring helt dominerende i Norge. med På 1500- og 1600-tallet ble trelasteksport, sagbruk og bergverksvirksomhet bygget ut flere steder i Norge, og la grunnlaget for en betydelig vekst i eksportøkonomien, selv om denne virksomheten bare sysselsatte et mindretall av befolkningen. Innføringen av oppgangssag, kolonirikene og Nederlands sentrale rolle i verdenshandelen var en viktig bakgrunn for veksten i trelasthandelen.Norge var en viktig europeisk sjøfartsnasjon fra 1600-tallet og ble i løpet av 1800-tallet verdens tredje største sjøfartsnasjon med en handelsflåte bare forbigått av USA og Storbritannia.
=== Olje og mineraler ===
Landet er rikt på naturressurser som olje, naturgass, vannkraft og fiskerier. Andre naturressurser Norge har er jordbruk, skogbruk, kull og mineraler. De store naturressursene har samtidig gjort landet avhengig av internasjonale råvarepriser, særlig oljeprisen. I 2016 var eksportverdien av råolje, naturgass og kondensat ca 350 milliarder kroner, og utgjorde 47 % av eksportinntektene. Norge dekker ca 2 % av verdens oljeetterspørsel. Staten får store deler av oljeinntektene gjennom høye skattesatser for oljeselskaper. Oljeutvinningen begynte rundt 1970, nådde en topp mellom 1990 og 2000, og har siden gått nedover i volum.Bergfriheten innført i 1539 ga alle rett til å undersøke drivverdige mineraler ved muting. Norges første store gruve var Kongsberg Sølvverk fra 1623 og denne produserte 1330 tonn sølv i løpet av over 300 år. Kobberfunnet i Kvikne i 1632 var det første av flere i Trøndelag. Kobberverket i Kåfjord hadde opp til 1000 mann i arbeidet på 1800-tallet. Blaafarveværket på Modum sto på det meste for 80 % av verdens blåfarge. På 1600-tallet var det 12-15 relativt store jernverk i drift og et tilsvarende antall kobberverk. I Finnmark har bergverk utgjort en relativt stor del av økonomien særlig i Syd-Varanger. På Svalbard er det kullforekomster. Knaben hadde Europas eneste molybdengruve med opp til 400 ansatte. Utenom petroleumsvirksomheten utgjør bergverk en beskjeden del av Norges samlede økonomi. Skaland gruve på Senja har Europas viktigste forekomst av naturlig grafitt av høy kvalitet.
=== Fisk ===
Norge er et av verdens største fiskeriland målt i oppfisket mengde. Torsk, sild, makrell, lodde, sei, hyse og kolmule er viktige arter i norske farvann. Den fanges en del reker samt hummer og krabber i mindre volum. Den havgående norske fiskeflåten høster også langt unna norskekysten. Ferskvannsfiske omfatter innlandsfisk, kreps, laks, sjøørret og sjørøye. Kommersielt innlandsfiske drives hovedsakelig i de store innsjøene som Mjøsa og Jølstravatnet. Fiskeretten i ferskvann hører som hovedregel til grunneier. Artsrikdommen er størst i de sørøstlige delene av landet. Laks, sjøørret og sjørøye fiskes hovedsakelig i elver med stang og er ettertraktet som rekreasjon blant annet i Alta, Namsen og Gaula.Rundt 1860 var det rundt 90.000 fiskere i Norge, etter et fall på slutten av århundret økte sysselsetting i fiskeriene til 100.000 rundt 1900 (mest i Europa utenom Storbritannia). Antall fiskere holdt seg til etter krigen, og falt til 35.000 i 1970 og er nå (2016) omkring 11.000.Oppdrett av laksefisk begynt rundt 1960 og har blitt en av landets viktigste næringer. I 2018 var fisk den største eksportvaren (målt i verdi) etter olje og gass. Norge eksporterte sjømat for 31,4 mrd kroner i 2000, og 94,5 milliarder i 2017. Av den samlede eksportverdien kom 72 % fra havbruk (fiskeoppdrett m.m.), mens 28 % kom fra fiskeriene. Norge eksporterte sjømat for over 100 mrd kroner i 2019 og 2020, og ca 2/3 av dette var laks. Norges eksport av sjømat har ligget på cirka 2,5 - 2,7 millioner tonn pr år, i årene 2010-2020.Det ble igangsatt privatiseringer i 2000, hvor regjeringen solgte en tredel av det helstatlige oljeselskapet Statoil. Norge står utenfor EU etter folkeavstemningene i 1972 og i 1994, men er medlem av EFTA, en del av Schengenavtalen, og er sammen med Island og Liechtenstein en del av det indre markedet i EU gjennom EØS-avtalen.
Fiske har trolig siden landet ble bosatt vært et viktig næringsgrunnlag. Arkeologiske undersøkelser viser at befolkningen i steinalderen fisket i saltvann, innsjøer og elver. Torsk og sild, de to viktigste fiskeslagene, ble eksportert i vikingtiden hovedsakelig tørket. Tørrfisk var et viktig eksportprodukt fra omkring år 1000. Salt til konservering ble tatt i bruk sent i Norge sammenlignet med andre land og klippfisk ble eksportert fra rundt 1740. Hvalfangst av betydning ble innledet av Svend Foyn i 1868. Hvalfangst var en stor næring til 1968 da det ble stans i ekspedisjonene til Sørishavet. Senere ble det bare drevet småhvalfangst i Nord-Atlanteren.
=== Norsk økonomi ===
Norges BNP var i 2017 på 3 299 milliarder kroner, opp 2 % fra 2016. Dette gir en BNP pr innbygger på 626 200 kroner, som er ca 50 % høyere enn gjennomsnittet for EU. Med unntak av 1988 og 2009 har Norge hatt økning i BNP siden 1959.Norges samlede eksport av varer og tjenester var i 2017 855 milliarder kroner, og importen var 699 milliarder kroner. Norges største eksportmarkeder var Storbritannia, Tyskland og Nederland, mens landet importerte mest fra Sverige. Pr 2018 hadde Norge en utenlandsformue på 14.174 milliarder kroner og en utenlandsgjeld på 7.040 milliarder kroner, noe som gjør Norge til en netto fordringshaver.
Det er stadig bekymringer omkring hvor landet vil stå når olje- og gassreservene er tømt. Statens store overskudd på sine budsjetter plasseres derfor i Statens pensjonsfond – Utland, som i sin helhet er investert i utlandet. Verdien av forvaltningskapitalen i fondet passerte i 2017 8000 milliarder kroner, og er det største nasjonale investeringsfondet i verden. Bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2015 var 3117 milliarder kroner. Den økonomiske veksten i Fastlands-Norge var 4,6 prosent i 2006, det tredje året på rad med en vekst over 4 prosent, men etter Finanskrisen fra 2007 opplevde også Norge flere år med negativ økonomisk vekst. Norge har også en viktig industri basert på produksjon av elektrisk og vitenskapelig utstyr, maskiner, metaller, fisk, petroleumskjemi, skipsindustri og kjemikalier.
== Samfunn og levekår ==
=== Husholdninger og arbeid ===
38 prosent av husholdningene i Norge besto i 2016 av aleneboende, mot 34 prosent 25 år tidligere. Av samboende par var 28 prosent ugifte i 2015, en økning fra 11 prosent i 1990. og blant par under 30 er det mer vanlig å være samboer enn å være gift. Av nye giftemål i 2016 var rundt en tredel borgerlige vielser. Det var registrert ca 4600 homofile ekteskap eller partnerskap.
I 2015 var 2,8 millioner, eller 50 prosent av befolkningen i Norge sysselsatt. Kvinner utgjorde 47 prosent av disse. Av kvinner i alderen 15 - 74 var 68 prosent i arbeidsstyrken, mens tilsvarende tall for menn var 74 prosent. Av menn jobber 85 heltid, mens bare 62 prosent av kvinnene jobber heltid. Gjennomsnittlig årslønn var 520.000 i 2015, og kvinners månedslønn er ca 86 prosent av menns månedslønn, omregnet til heltidsstilling. Her har det vært en utjevning siden 1960, da kvinner tjente 60 prosent av menns lønn.Antallet elever og studenter var ca 1,1 million i 2015, dette tilsvarer over 20 prosent av befolkningen. Over 90 prosent av ungdom i alderen 16 - 18 år går videregående utdanning, en økning fra 65 prosent i 1980.
=== Sivilsamfunn ===
I 2016 var i underkant av 1 814 000 personer registrert som medlem av norske arbeidstakerorganisasjoner. De største organisasjonene er LO, YS, Unio og Akademikerne, som til sammen organiserte 93 prosent av alle medlemmene i arbeidstakerorganisasjonene, mot 87 prosent i 1999. LO er størst, med nesten halvparten av alle organiserte. Organisasjonsgraden totalt i Norge var 49 % i 2016, en liten nedgang fra 2006 da den var 49,5 %. Andelen organiserte i offentlig sektor er ca 80 %, mens den i privat sektor er ca 38 %. Generelt er kvinner i større grad organisert enn menn, eldre i større grad enn unge, og personer med lang utdanning i større grad enn personer med kort utdanning.Levekårsundersøkelsen i 2014 viste at nesten 80 prosent av befolkningen var medlem av en eller flere organisasjoner, hvorav fag- og arbeidstakerorganisasjoner var den klart største gruppen. Men kun 45 prosent svarte at de var i aktive i organisasjonen de var medlem, og blant aktive medlemmer var de i idrettslag den største gruppen. Sju prosent av befolkningen var medlem av et politisk parti.
=== Helse ===
Norges helsevesen kan deles inn i primærhelsetjenesten, som hver enkelt kommune har ansvar for, og spesialisthelsetjenesten, som er underlagt fire regionalt helseforetak. Norge innførte fastlegeordningen i 2001, og helse- og sosialsektoren sysselsatte ca 325 000 mennesker i 2016, hvorav ca. 85 % var kvinner. Cirka 70 % av innbyggerne konsulterer sin fastlege årlig.En gutt født i Norge i 2015 kunne forvente å bli 80,4 år, ei jente 84,2. Dette er en markant
økning siden perioden 1946-1950, da tallene var henholdsvis 69,3 og 72,7 år. Spedbarnsdødeligheten er ca 3 av 1000, dvs ca 200 dødsfall i året pr 2015.Hjerte- og karsykdommer sto for nesten 40 prosent av dødsfallene i den norske befolkningen på begynnelsen av 2000-tallet, etter en nedgang fra 1970-tallet. Dette har sunket videre, og i 2014 skyldte 29,6 % av dødsfall i Norge hjerte- og karsykdommer. Dødsfall på grunn av kreft har i stedet økt og sto for nærmere 30 prosent de første årene på 2000-tallet. I 2014 lå denne andelen på 27,4 %. Grunnet nedgang i antall dødsfall knyttet til hjerte- og karsykdommer, samt stigende levealder, har andelen dødsfall som skyldes demenssykdommer økt fra 2,2 % i 2000 til 7,6 % i 2014.Av voldsomme dødsfall er det fallulykker, trafikkulykker og selvmord som dominerer, selv om antallet slike dødsfall har sunket de siste årene.
Antall dagligrøykere i Norge, både for menn og kvinner, var 9 % i 2020. Antallet som bruker snus daglig lå på 14 % i 2020. Omsetningen av alkohol har ligget på 25 - 26 millioner liter de siste årene, der tendensen er noe nedgang i sprit, økning i vin og rusbrus, og stabilt volum av øl.
=== Kriminalitet ===
I 2018 ble det anmeldt 318000 lovbrudd. Fra 2003 var dette en nedgang på 24 % (35 % korrigert for folkeveksten). Av anmeldte lovbrudd gjaldt 29 % tyveri, 10 % vold og mishandling, 14 % var relatert til rusmidler og 14 % var trafikkovertredelser. I Norge er det rundt 0,4 drap per 100.000 innbyggere årlig. Antall drap relativt til befolkningsstørrelsen har vært stort sett stabil fra 1850 til år 2000. Antallet drap var lavt på 1950-1960-tallet. Etter år 2000 har antallet drap gått nedover. Norge har en av de laveste drapsratene, antall drap per 100.000 innbyggere, i verden. Drapsraten i USA er over 5, i Storbritannia 1,6 og i El Salvador og Honduras over 50 (tall for 2010).Fra 2007 til 2017 falt antall personer som fikk en straffereaksjon fra 80 til 57 per 100.000 innbygger.I levekårsundersøkelsen for 2007 rapporterte rundt 5,5 prosent av befolkningen over 16 år å ha blitt utsatt for vold eller trusler det siste året, og drøyt 10 prosent for tyveri eller skadeverk. I 2018 var andelen av befolkningen som rapporterte seg utsatt for tyveri eller skadeverk 5 %. I 1989 rapporterte rundt 1 % at det hadde opplevd innbrudd, noe som var på nivå med Finland, mens tallet for USA var 8 % og under 5 % i Storbritannia. I 1989 rapporterte 16 % av de spurte at de hadde vært utsatt for noe kriminelt, mot 29 % i USA og 19 % i England.Politiet i Norge har det første tiåret på 2000-tallet tatt rundt 80 000 enkeltpersoner hvert år på bakgrunn av de anmeldte lovbruddene, hvorav omtrent 60 prosent pleier å få et forelegg (bot) og nærmere 30 prosent ender med å bli tiltalt for en domstol. Den vanligste årsaken til både bøtelegging og fengsling som straff i Norge er trafikklovbrudd, men dette er ikke lovbrudd som gir de strengeste straffene.Knapt 4000 personer satt i fengsel gjennomsnittlig i Norge i 2017 og det var nær 9000 påbegynte soninger i løpet av året. Av disse var 3600 relatert til rusmidler, 2000 gjaldt vold og mishandling, knapt 2000 var vinningsforbrytelser og 450 gjaldt trafikkreglene. Under 10 % av soningene er straffer på over 1 år. Halvparten av soningene var dommer på mindre enn 6 måneder. Av de i gjennomsnitt rundt 3 400 personene som satt i fengsel i Norge i 2009 hadde nærmere 30 prosent et narkotikalovbrudd som det alvorligste lovbruddet, fulgt av vinningslovbrudd og vold som de nest største gruppene, begge på over 20 prosent.
=== Bostedsløshet ===
I 2016 var bostedsløsheten i Norge 1,6 per 1 000 innbyggere, en nedgang på 36 % fra 2012. I 2020 hadde andelen falt til 0,62 per 1 000 innbyggere, som var en nedgang på 15 % fra 2016. Antallet bostedsløse i 2020 var 3 325, og bostedsløsheten var størst i de store byene. Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger hadde i 2020 gjennomsnittlig 1,09 bostedsløse per 1 000 innbyggere.
=== Annet ===
I levekårsundersøkelsen Social Progress Index utført av Deloitte og Social Progress Imperative ble Norge rangert først blant 149 land i 2019.
== Kultur ==
=== Musikk ===
Norges folkemusikktradisjon ble på 1800-tallet løftet frem av de nasjonale musikkpionerene Ole Bull og Ludvig Mathias Lindeman og gjort til en viktig del av den norske nasjonsbyggingen. Norges internasjonalt kjente klassiske komponister Edvard Grieg og Johan Svendsen var dypt inspirert av den norske folkemusikken og brakte folketoner og norsk folkemusikkrytmikk inn i sin kunstmusikk. Når det gjelder populærmusikk, har Norge mange artister som driver med pop, rock eller elektronisk musikk. Blant dem som har gjort mest suksess internasjonalt er A-ha og Röyksopp, og i nyere tid Kygo og Alan Walker. I tillegg har landet kjente jazzartister som Bugge Wesseltoft og Jan Garbarek. Norge har også bidratt i utviklingen og veksten til Black Metal, med Mayhem, Burzum, Dimmu Borgir og Enslaved som kjente band.
=== Litteratur og skriftkultur ===
Norsk litteratur går tilbake til norrøne kvad og kongesagaer som ble nedtegnet av Snorre Sturlason på Island på 1200-tallet. Det best kjente middelalderverket er Kongespeilet som er et læreverk i form av dialog som ble laget for sønnene til Magnus Lagabøte.
I dansketiden er de to mest berømte skribentene Petter Dass, som skrev salmer og dikt hvorav det mest kjente er Nordlands Trompet, en poetisk skildring av Nordland, og den dansk-norske dramatikeren Ludvig Holberg som også skrev romanen Nils Klims reise til den underjordiske verden.
På 1800-tallet var det en oppblomstring av norsk litteratur. Den nasjonalromantiske Henrik Wergeland og den mer europeiske Johan Sebastian Welhaven var to fremtredende poeter som sto for hver sin vidt forskjellige tradisjon. Henrik Ibsen er fremdeles regnet som en av verdens fremste dramatikere og den fremste representant for realisme innen teater. Andre fremtredende forfattere på denne tiden var Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Jonas Lie som sammen med Ibsen ble regnet som de fire store på slutten av 1800-tallet. I tillegg bør Arne Garborg og Amalie Skram fremheves som viktige forfattere på denne tiden. Nevnes bør også Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moes utgivelser av norske folkeeventyr, som utkom første gang i 1840-årene. Til forskjell fra mesteparten av kunstlitteraturen, gjenspeilte eventyrene den sterke muntlige fortellertradisjonen som fantes ute på bygdene. Folkeeventyrenes folkelige språkdrakt og bruk av norsk dagligtale, fikk stor betydning for utviklingen av det norske skriftspråket og den norske litteraturen.
Første halvdel av 1900-tallet ble dominert av Sigrid Undset og Knut Hamsun som begge var konservative og tilbakeskuende politisk selv om de skrev på svært forskjellig måte. Begge disse vant nobelprisen i litteratur.
I etterkrigstiden har det vært et vidt spenn av forskjellig litteratur fra Jens Bjørneboe og Agnar Mykles kulturradikalisme til Dag Solstads venstreradikale modernisme til Erlend Loes naivisme. Jan Kjærstad, Lars Saabye Christensen og Erik Fosnes Hansen er kjente nålevende skjønnlitterære forfattere. Jon Fosse er den mest spilte norske dramatiker siden Henrik Ibsen, og var på begynnelsen av 2000-tallet den mest spilte samtidsdramatiker i Europa.
=== Billedkunst ===
Norges folkekunsttradisjon omfatter blant annet brukskunst som rosemaling og treskjæring. 1800-tallet anses i ettertid som en gullalder innen norsk bildende kunst. Preget av samtidens rådende romantiske kunstideal oppnådde en rekke norske kunstnere internasjonal berømmelse, som for eksempel Adolph Tidemand, Hans Gude og J.C. Dahl. Denne norske gullalderkunsten gjenspeiler i sine motiver norsk landskap, historie og folkekultur. Edvard Munch, som arbeidet i en stil kalt ekspresjonisme, er i dag den norske kunstner som er best kjent internasjonalt. I moderne tid er Odd Nerdrum, Håkon Gullvåg, Inger Sitter og Ørnulf Opdahl blant de mest kjente norske malerne.
Gustav Vigeland er Norges mest kjente skulptør og er mannen bak Vigelandsanlegget i Frognerparken. Fra etterkrigstiden er Arnold Haukeland og Nils Aas sentrale navn.
=== Idrett ===
Som i mange andre europeiske land er fotball den mest populære sporten. I tillegg er ski- og vintersport svært populært, og norske toppidrettsutøvere har tradisjonelt hevdet seg internasjonalt i disse idrettene. Populære vintersporter er langrenn, skøyter, skihopping, skiskyting og alpine grener.
Nettstedet Greatest Sporting Nation rangerer årlig verdens land ut ifra sportslige resultater, både samlet sett og beregnet pr innbygger (Per Capita Cup). Norge kom der på førsteplass i 2010 og 2011, og igjen fra 2017 til 2020. Mye av årsaken til dette tillegges den satsingen Norge gjorde etter sommer- og vinter-OL i 1984, der Norges medaljefangst ble beskjeden. Norges idrettsforbund og Norges olympiske komité etablerte i 1985 «Prosjekt 88», for å bedre resultatene fram mot sommer-OL 1988, og et av tiltakene var etableringen av Olympiatoppen i 1988. Olympiatoppen har til hensikt å etablere samarbeid på tvers av de ulike idrettsmiljøene, og å gi økonomisk støtte til utøvere.Sjakk har fått enorm popularitet i Norge. Nordmannen Magnus Carlsen er femdobbelt verdensmester.Kjente idrettsutøvere er blant annet Oscar Mathisen, John Arne Riise, Ole Gunnar Solskjær, Sonja Henie, Grete Waitz, Bjørn Dæhlie, Ole Einar Bjørndalen, Cato Zahl Pedersen, Petter Northug, Kjetil André Aamodt, Jon Rønningen, Andreas Thorkildsen, Petter Solberg, Johann Olav Koss, Marit Bjørgen, Kari Traa og hoppukevinnerne fra de senere årene Sigurd Pettersen og Anders Jacobsen.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Bryggen i Bergen (1979)
Urnes stavkirke (1979)
Røros (1980, utvidet i 2010)
Helleristningene i Alta (1985)
Vegaøyan (2004, utvidet i 2017)
Struves meridianbue (fire strukturer i Norge alene) (2005)
Vestnorsk fjordlandskap – Geirangerfjorden og Nærøyfjorden (2005)
Rjukan – Notodden industriarv (2015)Verdensarven i Norge består av åtte steder som er oppført på UNESCOs verdensarvliste. Geirangerfjorden og Nærøyfjorden er oppført sammen som vestnorsk fjordlandskap.
Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2016 – Bevaringen og tradisjonene rundt Oselver
2019 – Stev, dans og folkemusikk fra Setesdal.
2020 – Håndverksteknikker for katedralverksteder, eller Bauhütten, i Europa (Sammen med Tyskland, Østerrike, Frankrike og Sveits)
2021 – Nordiske klinkbåttradisjoner (Sammen med Danmark, Finland, Island og Sverige)
== Noter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Norsk naturleksikon. Oslo: Det Beste. 1978. ISBN 8270100757.
Holmesland, Arthur (1971). Norge. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203059910.
Norge: styresett, naturforhold, befolkning, næringsliv, kulturliv, historie m.m. Oslo: Kunnskapsforlaget. 1980. ISBN 8257301558.
Helle, Knut mfl (2013). Grunnbok i Norges historie. Fra vikingtid til våre dager. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9788215017143.
Holt, Lars Jakob (1974). Noregs historie med hovudlinjer i historia til dei andre norderlanda. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203059244.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(nn) Offisielt nettsted
(en) Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Norge – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Norge hos Wikivoyage
(no) Norge.no – Søkemuligheter for offentlig informasjon, offentlige etater o.l.
(no) VisitNorway.no – Offisiell reiseportal for Norge
(no) Informasjon fra regjeringen og departementene
(no) Stortinget
(no) Minifakta Norge og Dette er Norge: Hva tallene forteller, gode statistiske oversikter fra Statistisk sentralbyrå og Utenriksdepartementet
(no) Miljøstatus i Norge
(no) Noregs grenser - det historiske målebord, om Norges grenser gjennom tidene, artikkel hos Norgeshistorie.no(no) Statistikk og andre data om Norge i FN-sambandets nettsted Globalis.no |
51 | https://no.wikipedia.org/wiki/English_Football_League | 2023-02-01 | English Football League | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Etableringer i 1888', 'Kategori:Fotball i England', 'Kategori:Sport i England i 1888'] | English Football League (EFL) er en organisasjon som representerer 72 fotballklubber fra England og Wales. Ligaen ble stiftet som The Football League på et møte den 22. mars 1888 etter et initiativ fra Aston Villas direktør, William McGregor.
8. september samme år startet den første sesongen med 12 klubber, med antallet steg raskt og var i 1959 blitt 92 klubber. I 1992 brøt de 20 beste klubbene ut av ligaen og dannet sin egen liga, FA Premier League. The Football League representerer ikke disse klubbene lenger, selv om det er opprykk og nedrykk mellom FA-Premier League og The Football League. Klubbene i The Football League er fordelt på tre divisjoner: EFL Championship, EFL League One og EFL League Two.
Ligaen er den eldste profesjonelle fotballiga i verden.
| English Football League (EFL) er en organisasjon som representerer 72 fotballklubber fra England og Wales. Ligaen ble stiftet som The Football League på et møte den 22. mars 1888 etter et initiativ fra Aston Villas direktør, William McGregor.
8. september samme år startet den første sesongen med 12 klubber, med antallet steg raskt og var i 1959 blitt 92 klubber. I 1992 brøt de 20 beste klubbene ut av ligaen og dannet sin egen liga, FA Premier League. The Football League representerer ikke disse klubbene lenger, selv om det er opprykk og nedrykk mellom FA-Premier League og The Football League. Klubbene i The Football League er fordelt på tre divisjoner: EFL Championship, EFL League One og EFL League Two.
Ligaen er den eldste profesjonelle fotballiga i verden.
== Medlemmene i 1888 ==
== Utviklingen i ligastruktur ==
1888: The Football League.
1892: 2. divisjon innført.
1915–1919: Ikke spilt på grunn av 1. verdenskrig.
1920: 3. divisjon innført. (Øverste divisjon i Southern League tatt opp i The Football League.)
1921: 3. divisjon nord innført. 3. divisjon fra forrige sesong ble til 3. divisjon sør.
1939–1946: Ikke spilt på grunn av 2. verdenskrig. Serien avbrutt etter 3. serierunde 2. september 1939.
1958: 3. divisjon nord og 3. divisjon sør omgjort til nasjonal 3. divisjon og 4. divisjon.
1987: Det innføres opp- og nedrykk mellom 4. divisjon og Football Conference. Lag nr 24 i 4. divisjon rykker ned og ut av Ligaen mens lag nr 1 i Football Conference rykker opp og inn i Ligaen.
1992: FA Premier League innført. The Football League omfattet deretter nivå 2, 3 og 4, som ble kalt 1. divisjon, 2. divisjon og 3. divisjon.
2003: Også lag nr 23 i nåværende 3. divisjon rykker ned i Football Conference. Lag nr 2-5 i Football Conference spiller play-off om opprykksplass nr 2 til 3. divisjon.
2004: 1. divisjon omdøpt til Football League Championship, 2. divisjon omdøpt til Football League One, og 3. divisjon omdøpt til Football League Two.
2016: Football League Championship omdøpt til EFL Championship, Football League One til EFL League One og Football League Two til EFL League Two.
== Tabeller for øverste nivå i engelsk fotball ==
Inkluderer bare de sesongene der The Football League sto som ansvarlig for denne divisjonen, altså fra 1888/89 til og med 1991/92-sesongen.
1888-89,
1889-90,
1890-91,
1891-92,
1892-93,
1893-94,
1894-95,
1895-96,
1896-97,
1897-98,
1898-99,
1899-00,
1900-01,
1901-02,
1902-03,
1903-04,
1904-05,
1905-06,
1906-07,
1907-08,
1908-09,
1909-10,
1910-11,
1911-12,
1912-13,
1913-14,
1914-15,
1919-20,
1920-21,
1921-22,
1922-23,
1923-24,
1924-25,
1925-26,
1926-27,
1927-28,
1928-29,
1929-30,
1930-31,
1931-32,
1932-33,
1933-34,
1934-35,
1935-36,
1936-37,
1937-38,
1938-39,
1939-40,
1946-47,
1947-48,
1948-49,
1949-50,
1950-51,
1951-52,
1952-53,
1953-54,
1954-55,
1955-56,
1956-57,
1957-58,
1958-59,
1959-60,
1960-61,
1961-62,
1962-63,
1963-64,
1964-65,
1965-66,
1966-67,
1967-68,
1968-69,
1969-70,
1970-71,
1971-72,
1972-73,
1973-74,
1974-75,
1975-76,
1976-77,
1977-78,
1978-79,
1979-80,
1980-81,
1981-82,
1982-83,
1983-84,
1984-85,
1985-86,
1986-87,
1987-88,
1988-89,
1989-90,
1990-91,
1991-92,
== Tabeller for 2. nivå i engelsk fotball ==
EFL Championship, het Football League Championship f.o.m. 2004–2005 t.o.m. 2016–2017, 1. divisjon f.o.m. 1992–1993 t.o.m. 2003–2004. Før 1992-93 var navnet 2. divisjon.
1892-93,
1893-94,
1894-95,
1895-96,
1896-97,
1897-98,
1898-99,
1899-00,
1900-01,
1901-02,
1902-03,
1903-04,
1904-05,
1905-06,
1906-07,
1907-08,
1908-09,
1909-10,
1910-11,
1911-12,
1912-13,
1913-14,
1914-15,
1919-20,
1920-21,
1921-22,
1922-23,
1923-24,
1924-25,
1925-26,
1926-27,
1927-28,
1928-29,
1929-30,
1930-31,
1931-32,
1932-33,
1933-34,
1934-35,
1935-36,
1936-37,
1937-38,
1938-39,
1939-40,
1946-47,
1947-48,
1948-49,
1949-50,
1950-51,
1951-52,
1952-53,
1953-54,
1954-55,
1955-56,
1956-57,
1957-58,
1958-59,
1959-60,
1960-61,
1961-62,
1962-63,
1963-64,
1964-65,
1965-66,
1966-67,
1967-68,
1968-69,
1969-70,
1970-71,
1971-72,
1972-73,
1973-74,
1974-75,
1975-76,
1976-77,
1977-78,
1978-79,
1979-80,
1980-81,
1981-82,
1982-83,
1983-84,
1984-85,
1985-86,
1986-87,
1987-88,
1988-89,
1989-90,
1990-91,
1991-92,
1992–1993,
1993–1994,
1994–1995,
1995–1996,
1996–1997,
1997–1998,
1998–1999,
1999–2000,
2000–2001,
2001–2002,
2002–2003,
2003–2004,
2004-2005,
2005-2006,
2006–2007,
2007–2008,
2008–2009,
2009–2010,
2010–2011,
2011–2012,
2012–2013,
2013–2014,
2014–2015
== Tabeller for 3. nivå i engelsk fotball ==
EFL League One, het Football League One f.o.m. 2004–2005 t.o.m. 2016–2017, 2. divisjon f.o.m. 1992–1993 t.o.m. 2003–2004. Fra 1958-59 t.o.m. 1991-92 var navnet 3. divisjon. Fra 1921-22 til 1957-58 var det to avdelinger, som da ble kalt 3. divisjon sør og nord.
1920–1921,
1958–1959,
1959–1960,
1960–1961,
1961–1962,
1962–1963,
1963–1964,
1964–1965,
1965–1966,
1966–1967,
1967–1968,
1968–1969,
1969–1970,
1970–1971,
1971–1972,
1972–1973,
1973–1974,
1974–1975,
1975–1976,
1976–1977,
1977–1978,
1978–1979,
1979–1980,
1980–1981,
1981–1982,
1982–1983,
1983–1984,
1984–1985,
1985–1986,
1986–1987,
1987–1988,
1988–1989,
1989–1990,
1990–1991,
1991–1992,
1992–1993,
1993–1994,
1994–1995,
1995–1996,
1996–1997,
1997–1998,
1998–1999,
1999–2000,
2000–2001,
2001–2002,
2002–2003,
2003–2004,
2004-2005,
2005-2006,
2006-07,
2007-08,
2008-09,
2009-10,
2010-11,
2011-12,
2012-13,
2013-14,
2014-15
=== 3.divisjon, avd. sør ===
1921–1922,
1922–1923,
1923–1924,
1924–1925,
1925–1926,
1926–1927,
1927–1928,
1928–1929,
1929–1930,
1930–1931,
1931–1932,
1932–1933,
1933–1934,
1934–1935,
1935–1936,
1936–1937,
1937–1938,
1938–1939,
1939–1940,
1946–1947,
1947–1948,
1948-1949,
1949-1950,
1950-1951,
1951-1952,
1952-1953,
1953-1954,
1954-1955,
1955-1956,
1956-1957,
1957-1958,
=== 3.divisjon, avd. nord ===
1921–1922,
1922–1923,
1923–1924,
1924–1925,
1925–1926,
1926–1927,
1927–1928,
1928–1929,
1929–1930,
1930–1931,
1931–1932,
1932–1933,
1933–1934,
1934–1935,
1935–1936,
1936–1937,
1937–1938,
1938–1939,
1939–1940,
1946–1947,
1947–1948,
1948-1949,
1949-1950,
1950-1951,
1951-1952,
1952-1953,
1953-1954,
1954-1955,
1955-1956,
1956-1957,
1957-1958
== Tabeller for 4. nivå i engelsk fotball ==
EFL League Two, het Football League Two f.o.m. 2004–2005 t.o.m. 2016–2017, 3. divisjon f.o.m. 1992–1993 t.o.m. 2003–2004. Fra 1958-59 t.o.m. 1991-92 var navnet 4. divisjon.
1958–1959,
1959–1960,
1960–1961,
1961–1962,
1962–1963,
1963–1964,
1964–1965,
1965–1966,
1966–1967,
1967–1968,
1968–1969,
1969–1970,
1970–1971,
1971–1972,
1972–1973,
1973–1974,
1974–1975,
1975–1976,
1976–1977,
1977–1978,
1978–1979,
1979–1980,
1980–1981,
1981–1982,
1982–1983,
1983–1984,
1984–1985,
1985–1986,
1986–1987,
1987–1988,
1988–1989,
1989–1990,
1990–1991,
1991–1992,
1992–1993,
1993–1994,
1994–1995,
1995–1996,
1996–1997,
1997–1998,
1998–1999,
1999–2000,
2000–2001,
2001–2002,
2002–2003,
2003–2004,
2004-2005,
2005-2006,
2006-2007,
2007-08,
2008-09,
2009-10,
2010-11,
2011-12,
2012-13,
2013-14,
2014-15
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) English Football League – kategori av bilder, video eller lyd på Commons |
52 | https://no.wikipedia.org/wiki/Det_nye_testamentet | 2023-02-01 | Det nye testamentet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bibelen', 'Kategori:Det nye testamente', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Det nye testamentet, eller NT, er den andre delen av Bibelen og består av 27 skrifter forfattet på gresk av de eldste kristne. Skriftene omhandler Jesus Kristus' liv, de første kristnes liv og misjonsvirksomhet og den tidligste kristne lære og undervisning. De utgjør den spesifikt kristne del av Bibelens kanon.
Disse skriftene kommer i tillegg til den del av den bibelske kanon som også godtas innen jødedommen, og som kristne ofte omtaler som Det gamle testamentet. | Det nye testamentet, eller NT, er den andre delen av Bibelen og består av 27 skrifter forfattet på gresk av de eldste kristne. Skriftene omhandler Jesus Kristus' liv, de første kristnes liv og misjonsvirksomhet og den tidligste kristne lære og undervisning. De utgjør den spesifikt kristne del av Bibelens kanon.
Disse skriftene kommer i tillegg til den del av den bibelske kanon som også godtas innen jødedommen, og som kristne ofte omtaler som Det gamle testamentet.
== Tilblivelsehistorie ==
== Evangeliene ==
De fire evangeliene forteller historien om Jesus Kristus. Evangeliene dateres til mellom år 65 og år 130 e.kr. Forfatterne av disse er i større og mindre grad omdiskutert i nyere forskning.
Evangeliet etter Matteus er etter tradisjonen skrevet av apostelen Matteus (slik man antok i oldtiden), men det faktiske forfatterskapet er omstridt.
Evangeliet etter Markus er skrevet av Markus, disippelen Peters tolk.
Evangeliet etter Lukas er skrevet av legen Lukas, en av Paulus' følgesvenner.
Evangeliet etter Johannes er etter tradisjonen skrevet av disippelen Johannes, men dette er omstridt.Det synoptiske problem omhandler de store likhetene man finner mellom de tre første evangeliene, hvor Markus kun har 35 vers som ikke finnes i Matteus og/eller Lukas. I tillegg har Lukas og Matteus mye felles stoff, som antas å stamme fra Q-kilden.
== Apostlenes gjerninger ==
Apostlenes gjerninger forteller den videre historien om disiplene etter at Jesus forlot jorden. Boken er en fortsettelse av Evangeliet etter Lukas, og har tilsynelatende samme forfatter, tradisjonelt legen Lukas. Lukas skrev evangeliet og Apostlenes gjerninger til en mann ved navn Teofilus.
== Paulus' brev ==
Disse brevene har tradisjonelt samme forfatter, Paulus, men moderne bibelforskning har skapt tvil omkring noen av brevene. Det er allmenn enighet om at i alle fall sju av brevene er forfattet av Paulus selv, Romerbrevet, første og andre Korinterbrev, Galaterbrevet, Filipperbrevet, første Tessalonikerbrev og Filemonbrevet. Opphavet til de andre seks brevene har vært mer omdiskutert, særlig gjelder dette de såkalte Pastoralbrevene: første og andre Timoteusbrev og Titusbrevet. Når det gjelder opphavet til disse brevene går den ledende teorien ut på at de er skrevet av Paulus' disipler, altså personer som stod Paulus nær og som etter hans død ønsket å føre hans teologi og lære videre. Brevene har nemlig et klart preg av paulinsk teologi.
Paulus' brev til romerne
Paulus' første brev til korinterne
Paulus' andre brev til korinterne
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' første brev til tessalonikerne
Paulus' andre brev til tessalonikerne
Paulus' første brev til Timoteus
Paulus' andre brev til Timoteus
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon
== Andre Brev ==
Brevet til hebreerne
Jakobs brev
Peters første brev
Peters andre brev
Johannes' første brev
Johannes' andre brev
Johannes' tredje brev
Judas' brev
== Johannes' åpenbaring ==
Johannes' åpenbaring
== Oversettelser til norsk og samisk ==
Det nye testamentet (NT) er skrevet på gresk, i den formen som kalles koiné.Den første oversettelse av NT til norsk kom i 1904. De mest utbredte oversettelsene til norsk har vært Det Norske Bibelselskaps oversettelser fra 1930, 1978 og 2005. I 2005 endret bibelselskapet stavemåten til Det nye testamentet, i tråd med norsk grammatikk, som i motsetning til dansk har dobbelt bestemmelse.Jehovas vitner har sin egen oversettelse til norsk av Det nye testamentet fra 1992. Denne oversettelsen bygger på deres oversettelse til engelsk fra 1960. Oversettelsen legger seg ofte svært tett på formuleringsmåten på gresk, og har mindre grad tekster basert på hva utgiverne har ment var intensjonen med teksten. Samtidig kommer deres standpunkter til syne på en rekke steder i oversettelsen, som at Gud konsekvent oversettes som ”Jehova”.
På nordsamisk kom det ut en fullstendig oversettelse av hele Bibelen i 1895. Dette er den eneste hele bibeloversettelsen til samisk i Norge.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Helge Fauskanger Det nye testamente - ny oversettelse tekstene slik de opprinnelig ble skrevet, 2015 [kritisk, kommentert utgave] Juritzen 2015 ISBN 9788282055949
Hvalvik, R./Stordalen, T. (1999): Den store fortellingen. Det Norske Bibelselskap. ISBN 82-541-0545-6 På nb.no
Tobiassen, T. (2004/2005): "Like til jordens ender." .. Det nye testamente ..
== Eksterne lenker ==
Bibelen på norsk, søkbar
Digital bokkopi av Ronald Brownriggs Hvem er hvem i Det nye testamentet (Kolibri, 1995) |
53 | https://no.wikipedia.org/wiki/New_Zealand | 2023-02-01 | New Zealand | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:New Zealand', 'Kategori:Polynesia', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Øystater'] | «Newzealandsk» omdirigeres hit, se også newzealandsk engelskNew Zealand, eller Ny-Zealand, er en uavhengig stat og en del av Kongeriket New Zealand. Landet ligger i det sørvestlige Stillehavet. Maoriene kalte landet Aotearoa, som gjerne oversettes «den lange hvite skyens land».
New Zealand består i hovedsak av Nordøya og Sørøya. Hovedstaden er Wellington, som ligger sør på Nordøya. New Zealand har 4,7 millioner innbyggere (2018). Det bor flere på Nordøya enn på Sørøya, og over 50 % av befolkningen bor i Auckland-regionen på Nordøya. De to øyene er blant de største i verden. Det sammenlagte arealet er sammenlignbart med De britiske øyer.
Landet er et parlamentarisk demokrati. New Zealand har to avhengige områder, Tokelau og Ross Dependency. To stater er assosiert med New Zealand, Cookøyene og Niue. | «Newzealandsk» omdirigeres hit, se også newzealandsk engelskNew Zealand, eller Ny-Zealand, er en uavhengig stat og en del av Kongeriket New Zealand. Landet ligger i det sørvestlige Stillehavet. Maoriene kalte landet Aotearoa, som gjerne oversettes «den lange hvite skyens land».
New Zealand består i hovedsak av Nordøya og Sørøya. Hovedstaden er Wellington, som ligger sør på Nordøya. New Zealand har 4,7 millioner innbyggere (2018). Det bor flere på Nordøya enn på Sørøya, og over 50 % av befolkningen bor i Auckland-regionen på Nordøya. De to øyene er blant de største i verden. Det sammenlagte arealet er sammenlignbart med De britiske øyer.
Landet er et parlamentarisk demokrati. New Zealand har to avhengige områder, Tokelau og Ross Dependency. To stater er assosiert med New Zealand, Cookøyene og Niue.
== Etymologi ==
I tillegg til Aotearoa finnes det et annet maorinavn for New Zealand: Niu Tireni, en oversettelse av det engelske navnet. Da Abel Tasman oppdaget New Zealand i 1642 kalte han landet Staten Landt. I 1645 døpte nederlandske karttegnere om landet til Nova Zeelandia etter den nederlandske provinsen Zeeland. Den britiske utforskeren James Cook anglifiserte senere navnet til New Zealand.
== Naturgeografi ==
New Zealand består av to hovedøyer og flere mindre øyer. Sørøya har det største geografiske arealet. Den er delt på langs av Søralpene (Southern Alps). Landets høyeste fjelltopp Aoraki/Mount Cook ligger i denne kjeden med en høyde på 3724 moh. Det finnes 18 fjelltopper på Sørøya med en høyde på 3000 moh. eller mer. Nordøya har færre fjell enn Sørøya, men er preget av vulkansk aktivitet. Nordøyas høyeste fjell er den aktive vulkanen Mount Ruapehu (2797 moh.).
New Zealands totale landareal er 268 680 kvadratkilometer. Dette er omtrent det samme som Japan eller De britiske øyer. Landet er mer enn 1600 kilometer langt målt etter nord-nordøst-aksen det strekker seg etter.
Australia ligger på den andre siden av Tasmanhavet 2000 kilometer unna i nordvestlig retning fra hovedøyene. Eneste landmasse i sør er Antarktis, og i nord er de nærmeste naboene øyene Ny-Caledonia, Fiji og Tonga.
New Zealands eksklusive økonomiske sone er på 4 millioner kvadratkilometer.Det finnes flere nasjonalparker i landet.
Innsjøer på New Zealand
Elver på New Zealand
=== Øyer ===
New Zealand består av flere mindre øyer i tillegg til de to hovedøyene. De mest betydelige av disse er:
Stewart Island ligger like sør for Sørøya. Den er den tredje største øya arealmessig og har en fastboende befolkning på rundt 200.
Waiheke Island ligger i Haurakigolfen utenfor Auckland. Med 7000 innbyggere er det den tredje i folketall. Om sommeren er innbyggertallet mye høyere.
Great Barrier Island ligger øst for Haurakigolfen og er sparsomt befolket. Akkurat som Waiheke Island, er den et populært feriemål om sommeren.
Chathamøyene er en frittliggende øygruppe øst for Sørøya med ca. 750 innbyggere.
=== Landskap ===
New Zealands varierte landskap har vært med i en rekke filmer og TV-program. Serier som Hercules og Xena ble filmet rundt Auckland. Filmen Heavenly Creatures ble filmet i Christchurch, og TV-serien The Tribe ble filmet i Wellington. Peter Jackson lagde den episke trilogien Ringenes herre på flere lokaliteter rundt om i landet. Mount Taranaki ble brukt som stand-in for det japanske fjellet Fuji-san i filmen Den siste samurai. Storfilmene King Kong og Legenden om Narnia – Løven, heksa og klesskapet og Ringenes Herre er spilt inn der.
=== Klima ===
Klimaet på de to øyene er ikke særlig dramatisk, men ofte ustabilt. På breddegradene der Sørøya ligger er det svært lite landområder ellers på jorda, bortsett fra Patagonia, så den vestlige luftstrømmen kan ferdes nesten uforstyrret rundt jorda før den treffer New Zealand, som dermed ofte rammes av fronter. Siden landet ligger midt i store havområder blir det ikke så store temperaturendringer i forbindelse med frontene, men ofte kommer det mye regn og regnbyger, og nedbør som snø i de høye fjellene som dekker mye av landet.
New Zealand dekker et godt stykke fra sør til nord. Auckland er derfor i snitt et par grader varmere enn Christchurch. Fjellene har en god del å si for klimaet. Enkelte områder ligger i regnskygge og får så lite som 400 mm nedbør i året. De fleste områdene får derimot nedbør omtrent hver andre eller tredje dag og litt mer nedbør om vinteren enn resten av året. Vestsiden av øyene er en god del våtere enn de større byene, særlig på Sørøya. Hokitika, som ligger på kysten like vest for nasjonalparken Arthur's Pass, har en årlig nedbørsnormal på rundt 2800 mm. Isbreer og snø dekker fjellkjeden Søralpene der den totale årlige nedbøren (inkludert snøsmelting) kommer over 8000 mm. Det faller også snø i de lavereliggende områdene på østkysten et par gangar hver vinter. Tordenvær er sjelden i dette maritime landet.
Vind er en viktig klimatisk faktor på New Zealand, og ofte øker vinden på til kuling gjennom Cooksundet. Av og til kan en tørr og varm fønvind strømme ned på østsiden av Alpene. Her blir denne vinden kalt «norwester», og den fører ofte til langt mildere forhold om vinteren. Om sommeren kan den gi perioder med uvanlig høye temperaturer. Den mest spektakulære hendelsen var da restene av en tropisk syklon gikk over Søralpene 7. februar 1973. Christchurch og andre byer fikk da temperaturer opp mot 42 °C, langt over den tidligere nasjonale varmerekorden.
Nordøya ligger nærmere subtropiske strøk og har sjelden slike temperatursvingninger. Ved havnivå går temperaturen sjelden under 0 °C eller over 30 °C, men frost er mer vanlig i indre områder, og de høye vulkanske toppene er enda kaldere. De østlige områdene kan komme opp i 35 °C i fønvindsituasjoner.
=== Flora og fauna ===
Lang isolasjon har gitt New Zealand en unik flora og fauna. Da maoriene ankom New Zealand omkring år 1280, var 80 prosent av landarealet skogbevokst. Det fantes ikke landlevende pattedyr, bortsett fra to flaggermus, og skogene var okkupert av fugler, hvorav flere flygeudyktige arter, reptiler og insekter; noen på størrelse med mus, som wetaene.
I dag er det anslått at det finnes om lag 116 hekkende fuglearter på New Zealand, hvorav 72 endemiske. Kivier utgjør noen av dem, og alle fem artene er flygeudyktige. Mange forskere mener at siden New Zealand først i nyere tid fikk pattedyr, så har mange fugler i stedet tatt pattedyrenes økologiske nisje. Før de første menneskene kom til øyene regner man med at det var rundt 260 ulike fuglearter på New Zealand.
Da maoriene kom til New Zealand brakte de blant annet med seg rotter (Rattus exulans). De begynte også å jakte på fuglene, som ikke hadde en naturlige forsvarsmekanisme til beskyttelse mot menneskene. Moaene og mange andre endemiske arter døde derfor raskt ut, eksempelvis waitahapingvinen. De to siste gjenlevende broøgleartene i verden er også endemiske for New Zealand. Jakttrykket på artene eskalerte ytterligere da kaptein Cook brakte med seg europeerne til øyene i 1769. De introduserte flere rovpattedyr og husdyr, som hunder, katter, kveg og geiter med mer.
I 2016 lanserte regjeringen en plan om å utrydde introduserte rovdyr som rotte, røyskatt, fritte, possum og forvillede katter, innen 2050.
== Demografi ==
New Zealands befolkning er på 5,084 millioner mennesker. Omkring 80% av befolkningen er av europeisk avstamning. Maorier er den nest største etniske gruppen med 14,7 % av befolkningen. I tiden mellom folketellingene i 1996 og 2001 vokste antallet mennesker med asiatisk opphav til 6,6 %. De er nå en større gruppering enn de med herkomst fra stillehavsøyene. (Merknad: Folketellingene godtar at folk identifiserer seg med mer enn én etnisk gruppe.)
Kristendom er den dominerende religionen på New Zealand, selv om mer enn 25 % av befolkningen ikke har noen religiøs tilknytning. Hovedgruppene innenfor kristendommen er anglikanere, presbyterianere, romersk-katolikker og metodister. Den newzealandskbaserte Ratana-kirken har også mange trofaste tilhengere blant maoriene. Av minoritetsreligionene er de største hinduisme, buddhisme og islam.
== Historie ==
New Zealand er den siste av de store landmassene som ble befolket. Polynesiere ankom omkring år 1280 og utviklet maorikulturen. I 2021 kom det frem nye opplysninger etter undersøkelser av sot fanget i isen i Antarktis. Undersøkelsen konkludert med at det var en markert økning i sot fra år 1297 og at soten med stor sikkerhet kom fra New Zealand. Konklusjonen var at soten skrev seg fra maorienes skogrydding på New Zealand da de etablerte seg der. Denne dateringen er en av de mest sikre for når maoriene kom til New Zealand.De første europeere som nådde New Zealand, var ledet av nederlenderen Abel Tasman som seilte opp vestkysten av Sørøya og Nordøya i 1642. Nederlenderne kalte landet Staten Landt. Navnet ble senere endret til Nieuw Zeeland, etter provinsen Zeeland i Nederland. I 1769 foretok kaptein James Cook omfattende undersøkelser av New Zealand. Dette førte til hvalfangstekspedisjoner og med tiden betydelig europeisk kolonisering på 1800-tallet
New Zealand ble en britisk koloni ved undertegnelsen av Waitangitraktaten i 1840. Denne lovet Tino Rangatiratanga til maoristammene på New Zealand. Denne frasen, som ble oversatt landforvaltere av britene, betyr på maorisk tilnærmet selvstyre. Forskjellen i oversettelse har forårsaket uenigheter frem til nå.
New Zealand ble en uavhengig dominion 26. september 1907. Full uavhengighet ble gitt av det britiske parlamentet med The Statute of Westminster i 1931. Denne ble så fullbyrdet av det newzealandske parlamentet i 1947. Siden har New Zealand vært et uavhengig konstitusjonelt monarki, som deler monark med andre samvelderiker.
== Politikk og administrasjon ==
New Zealand er et konstitusjonelt monarki og parlamentarisk demokrati. Ifølge Royal Titles Act 1974 er Charles III konge av New Zealand. Monarken blir representert som statsoverhode av generalguvernøren.
New Zealands parlament består av 120 representanter i New Zealand House of Representatives. Fra disse utpekes et kabinett med om lag 20 ministere. Det finnes ingen skriftlig grunnlov.
New Zealands kabinett er ledet av statsministeren. For tiden er dette Jacinda Ardern, som er leder for New Zealand Labour Party.
På New Zealand blir valg avholdt hvert tredje år. Det er åtte politiske partier representert i nasjonalforsamlingen, kalt House of Representatives.
New Zealand er medlem av FN og Samveldet av nasjoner. Landet har inngått sikkerhetspakten ANZUS med Australia og USA. Fra 1985 har New Zealand nektet amerikanske atomdrevne fartøyer å ankomme landets havner. I 1986 frasa derfor USA seg sine ANZUS-forpliktelser overfor New Zealand. New Zealand har ikke formelt brutt pakten.
New Zealand er medlem av APEC og OECD.
=== Rettssystem ===
I 2003 ble loven om opprettelsen av en ny høyesterett vedtatt i landets parlament med godkjennelsen av Supreme Court Act. Tidligere var landets høyeste rettsinstans Privy Council i London. Fra og med 2004 er Supreme Court of New Zealand i Wellington høyeste rettsinstans.
=== Lokale styresmakter ===
I begynnelsen av kolonitiden ble New Zealand delt opp i provinser. Av finansielle grunner ble disse avskaffet i 1876 slik at makten kunne bli sentralisert. Resultatet av dette er at New Zealand ikke har noen forvaltningsnivå mellom riksnivå og lokalnivå. Folk identifiserer seg imidlertid ennå med provinsene, og det er rivalisering mellom disse på idrettsarenaene.
Siden 1876 har det vært kommunalt selvstyre. På grunn av sin arv fra den britiske kolonitiden, har de kommunale enhetene vært basert på britisk modell. I årenes løp har en del av disse lokale enhetene blitt slått sammen eller fått nye grenser. Noen få nye områder er også blitt opprettet. I 1989 reorganiserte regjeringen det lokale styresettet. Dette er det nåværende todelte systemet med regioner, regional councils og mindre geografiske områder kalt territorial authorities.
New Zealand har tolv regional councils som har som hovedoppgave å administrerer miljø og transport. Det finnes 74 territorial authorities som administrerer veinett, kommunale tjenester og har andre lokale ansvarsområder. Av de 74 territorial authorities er det 16 bystyrer, 57 distriktstyrer og Chatham Islands Council.
Regionene er:
Northland
Auckland
Waikato
Bay of Plenty
Gisborne*
Hawke's Bay
Taranaki
Manawatu-Wanganui
Wellington
Tasman*
Marlborough*
Nelson*
West Coast
Canterbury
Otago
Southland
Chathamøyene*(Regioner markert med * utgjør en enhetlig myndighet.)
== Næringsliv ==
New Zealand har en moderne og velutviklet økonomi. Landets primære eksportindustrier er jordbruk, hortikultur, fiske, skogbruk og informasjonsteknologi. Andre viktige næringer inkluderer turisme og internasjonale studenter/eksport av utdanning. To nye og lovende inntektskilder er industriene film og vin.
Siden 1984 har alle regjeringer bidratt til stor økonomisk restrukturering. Dette har ført til at New Zealand har gått fra å være en lukket og regulert økonomi, til en liberalisert frihandelsøkonomi. Til tross for perioder med dynamisk vekst på midten av 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet har den gjennomsnittlige økonomiske veksten vært lavere enn forventet. Landet har derfor vært avhengig av stor innvandring for å styrke BNP. Siden 1999 har forøvrig New Zealand nytt godt av en sterk økonomisk vekst.
Et av målene for den sittende regjeringen er å heve landet opp fra den nedre delen av listen over OECD-land rangert etter økonomi, til en plass på den øvre halvdel av listen. Strategiene for å lykkes med dette er å inngå frihandelsavtaler, å «lukke gapet» mellom etniske grupper samt å bygge en «kunnskapsøkonomi».
Til forskjell fra tidligere tiår har New Zealand nå innført inflasjonsdempende verktøy, noe som betyr at tosifrete inflasjonstall hører fortiden til.
New Zealand er tungt avhengig av handel, spesielt innenfor jordbruk, for å fremme veksten. Landet har derfor blitt påvirket av den globale økonomiske mangelen på vekst og fall i råvarepriser. Siden jordbrukeksport er sensitiv til valutakurser og en stor andel av konsumentvarer er importert, fører dette til at den minste endring i kursen på newzealandsk dollar har en stor innvirkning på økonomien.
I 2004 begynte New Zealand å forhandle om frihandel med Kina som et av de første landene i verden.
På slutten av 1980-tallet solgte den newzealandske staten mange av sine største bedrifter. Dette inkluderte det statlig eide telekommunikasjonsselskapet, jernbaneverket, flere radiostasjoner og finansinstitusjoner. Den newzealandske stat eier fremdeles et betydelig antall bedrifter. Disse blir kollektivt beskrevet som State-Owned Enterprises. De blir imidlertid holdt på arms avstand gjennom aksjeeierskap. Det blir også krevd at de greier å operere med profitt, akkurat som privateide selskap. Forskjellige beskyttende lover gjør at regjeringen ikke kan blande seg inn i den daglige driften av sine bedrifter. Post, elektrisitetsverk, TV- og radiokringkastere, og sykehus drives på denne måten. De grunnleggende tjenestene som staten direkte involverer seg i er, statsdepartementer, justis- og politi- samt sosialtjenester.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
I 1877 ble det innført obligatorisk og avgiftsfri skolegang for alle barn mellom 7 og 13 år. Dette har senere blitt endret til alle barn mellom 6 og 16 år, men det fins også barn som begynner i 5-årsalderen. 99 prosent av den voksne befolkningen kan lese og skrive, og over halvparten av befolkningen i alderen 15-29 har skolegang ut over grunnskolen. I den voksne befolkningen har 14,2 prosent har en bachelorgrad eller høyere, 30,4 prosent har en form for videregående utdanning som høyeste kvalifikasjon og 22,4 prosent har ingen formell kvalifikasjon.
=== Transport ===
New Zealand har et veinett av statlige veier med totalt litt i underkant av 11 000 km lengde, hvorav 170 km er motorvei. Dessuten er det cirka 80 000 km lokale offentlige veier. Landet har venstrekjøring. Det newzealandske jernbanenettet er på cirka 4 000 km og når alle hoveddeler av landet. Jernbanedriften står det statlige selskapet KiwiRail for. Det er ingen fast forbindelse mellom Nordøya og Sørøya, men det er en fergeforbindelse som tar passasjerer, kjøretøy og tog. Fergen tar cirka tre timer mellom havnene. Det finnes ingen bilferger fra andre land, men det går andre fraktfartøy. Nesten alle besøkende fra andre land kommer med fly, et transportmiddel som også er viktig for innenriksreiser, framfor alt mellom de to hovedøyene. New Zealand har over hundre flyplasser og sju av dem er internasjonale, men i dag er det bare to av dem som tar imot trafikk fra andre land enn Australia og Fiji.
=== Tidssone ===
New Zealands standardtid er UTC+12, det vil si 12 timer foran UTC. Mellom den siste søndagen i september og den første søndagen i april det følgende året brukes sommertid, og New Zealand ligger da 13 timer foran UTC. Chathamøyene har sin egen tidssone, 45 minutter foran standard- og sommertid for resten av landet.
=== Offentlige helligdager ===
Disse helligdagene er lovfestet av det newzealandske parlamentet.
Det er også provinsielle helligdager, Provincial Anniversary Days, der man feirer opprettelsesdagen, eller dagene de første kolonistene ankom de forskjellige provinsene på New Zealand. Feiringen av slike helligdager varierer til og med innenfor samme provins. Dette henger sammen med lokal skikk, fritid og hvor nær dagen er andre sesongbetonte arrangementer eller helligdager. Markeringsdagen kan derfor være en annen enn den historiske eller de hendelser som blir feiret.
== Kultur ==
Newzealandsk kultur er en sammensmelting mellom maorikultur og den som de hovedsakelig britiske innflytterne brakte med seg. Britisk kultur på New Zealand er mindre preget av klasseforskjeller enn i Storbritannia.
Selv om britisk kultur er den dominerende, er maorikultur i fremvekst og blir ofte identifisert med New Zealand. Dette kan sees i sammenheng med haka-framvisningen utført av newzealandske idrettslandslag og de titusener av besøkende som hvert år opplever, filmer og fotograferer maoritilstelninger på steder som Rotorua.
Britisk kultur på New Zealand har også opplevd betraktelig påvirkning fra maoriske og andre polynesiske kulturer. Den skotske innflytelsen er sterk på Sørøya med hovedsete i områdene rundt Otago og Dunedin. Tidlige innvandrere fra andre deler av Europa, Asia og flyktninger etter andre verdenskrig (spesielt nederlendere) ble raskt assimilert.
Små lommer av disse tidlige immigrantkulturene består den dag i dag som øyer i en sjø av britisk kolonikultur. Til forskjell fra Australia har ikke New Zealand opplevd særlig immigrasjon fra middelhavslandene i Sør-Europa og Lilleasia. I de senere år har det vært en strøm av immigranter fra Asia. Disse utgjør nå en betydelig del av befolkningen, spesielt i Auckland.
Etter andre verdenskrig begynte en utstrakt immigrasjon fra stillehavsøyene. Dette har ført til at det i dag er flere mennesker fra enkelte øyer som bor på New Zealand enn på opprinnelsesøyene. Denne store sammensmeltningen av stillehavskulturer har utviklet seg til en distinkt subkultur som er avskilt fra maorikulturen.
Av forskjellige grunner har mange maorier og stillehavs-immigranter blitt sosiale tapere og en underklasse i enkelte områder. For å rette på dette har nå kultursensitive innflytelser blitt vektlagt innen utdanning og helsevesen i en politisk manøver kalt «closing the gaps». Dette gjelder spesielt i områder med høy konsentrasjon av disse befolkningsgruppene.
New Zealands immigrasjonspolitikk har ofte vært kontroversiell. Enkelte politikere hevder at innvandringsstrømmen er for stor til å bli absorbert i det newzealandske samfunnet og at nye immigranter har problemer med å bli assimilert. Dette er av andre sett på som en kynisk appell for å samle stemmer rundt valgtider. Generelt sett er heller ikke dette synet støttet av flertallet i den newzealandske befolkningen.
=== Idrett ===
New Zealands mest populære sport er rugby, primært rugby union. Men også rugby league er populært. Fotball (den mest populære sporten blant barn), cricket (de blir også kalt som Black Caps), og netball (sporten med flest aktive utøvere) vinner stadig ny grunn. Ellers praktiseres sportsgrener som golf, tennis, roing, seiling, slalåm og snøbrett av en del. New Zealand har en bronse og to sølvmedaljer i Oseaniamesterskapet i håndball for herrer.
Dessuten har New Zealand et kjent internasjonalt navn innenfor hestesport, med storheter som Mark Todd.
==== Rugby ====
Rugby er som sport nært knyttet til landets identitet. Det nasjonale rugbylaget går under navnet All Blacks og har flest seire av noe internasjonalt rugby lag i verden. «All Black» eller «helsvarte» på norsk har bestemt navnestilen for andre sportslag fra New Zealand. Fargene på New Zealands sportsdrakter er ikke hentet fra flagget, men er svart og hvitt. Hvitt er hentet fra nasjonalplanten sølvbregne.
Før sportsstevner eller kamper starter blir ofte en haka utført. Dette er en tradisjonell maori-utfordring.
==== Yachting, America's Cup ====
Seiling er en av nasjonalidrettene på New Zealand og seierne i America’s Cup i 1995 (San Diego, USA) og 2000 (Aukland) var store nasjonale begivenheter. I 2003 tapte man imidlertid i Aukland til båten Alinghi fra Sveits. På dette laget ledet av Ernesto Bertarelli var styrmannen Russel Coutts og navigatøren Brad Butterworth, to tidligere Team New Zealand-medlemmer. Disse var i stor grad å takke for de to foregående
seirene til Team New Zealand i 1995 og 2000. Deltagelsen deres på det sveitsiske laget var derfor kontroversiell blant mange newzealendere.
== Oppføring på UNESCOs liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Te Wahipounamu (Aoraki/Mount Cook nasjonalpark, Westland nasjonalpark, Mount Aspiring nasjonalpark og Fiordland nasjonalpark)
Tongariro nasjonalpark
New Zealands subantarktiske øyer (Snares Islands, Bounty Islands, Antipodeøyene, Aucklandøyene og Campbelløyene)
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) New Zealand – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) New Zealand / Aotearoa – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
New Zealand hos Wikivoyage
Te Ara, newzealandsk leksikon
Newzealandske myndigheters portal
Turisme på New Zealand
Te Puna webkatalog En katalog over newzealandske websider
Aktuell newzealandsk musikk
Offisiell statistikk
Newzealandsk værtjeneste
Krigsminnesmerke fra første verdenskrig
(no) Statistikk og andre data om New Zealand i FN-sambandets nettsted Globalis.no |
54 | https://no.wikipedia.org/wiki/Unge_Venstre | 2023-02-01 | Unge Venstre | ['Kategori:1909 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner', 'Kategori:Liberalisme', 'Kategori:Norske cannabisaktivister', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1909', 'Kategori:Politiske ungdomspartier i Norge', 'Kategori:Venstre'] | Unge Venstre (UV), eller Norges Unge Venstre, er et norsk liberalt ungdomsparti tilknyttet det politiske partiet Venstre, og ble stiftet 27. januar 1909, med Anders Kirkhusmo som den første lederen. Per 2022 er Ane Breivik fra Bærum i Viken ungdomspartiets leder.
| Unge Venstre (UV), eller Norges Unge Venstre, er et norsk liberalt ungdomsparti tilknyttet det politiske partiet Venstre, og ble stiftet 27. januar 1909, med Anders Kirkhusmo som den første lederen. Per 2022 er Ane Breivik fra Bærum i Viken ungdomspartiets leder.
== Formålsparagraf ==
Unge Venstres formål er nedfelt i første paragraf i Unge Venstres vedtekter, formålsparagrafen:
«Norges Unge Venstre bygger på den liberale ideologien. Organisasjonen arbeider for å fremme en radikal politikk, tufta på en liberal samfunnsforståelse. Formålet er å skape oppslutning om organisasjonens idéer blant ungdom, samt få gjennomslag for organisasjonens ideer i Venstre og samfunnet for øvrig. Norges Unge Venstre er en selvstendig ungdomsorganisasjon som samarbeider med partiet Venstre.»
== Politikk ==
Unge Venstres ideologi tar utgangspunkt i liberalismen, hvor særlig tre grunnleggende ideer står sentralt: Tanken om individets ukrenkelige rettigheter, enkeltmenneskets frihet som mål for politikk og et demokrati styrt av folket.Unge Venstre ser på staten som verktøyet for å sikre alle borgeres grunnleggende friheter, og et redskap for å gjøre det mulig for enhver å forfølge sine egne mål, alene eller i frivillige fellesskap. Samfunnskontrakten legitimerer staten, og liberalismen skiller seg derfor fra anarkismen og totalitarismen.
Unge Venstre definerer seg som liberalere, og har tradisjonelt sett kjempet for at Venstre skal omtale seg som liberale og ikke sosialliberale. Liberalere blir definert av Unge Venstre som noen som ikke styrer mot utopier eller endelig definerte idealsamfunn. Snarere sørger det liberale demokratiet for at borgeren har makt over sitt eget liv og kan forme sin egen fremtid sammen med sine medborgere.
== Historie ==
=== Den tidlige tiden ===
Unge Venstre ble stiftet den 27. januar 1909 på et møte i Det Norske Studentersamfundets gamle lokaler i Oslo, og er med det den nest eldste ungdomspolitiske organisasjonen i Norge. Oslo Unge Venstre hadde blitt stiftet året før, som en del av konsolideringen av Venstre i 1908. Formålet med stiftelsen av Unge Venstre var å drive opplysningsarbeid og valgkamp for Venstre, samt å «bevege ungdom for å interessere seg i politikk».
Ved slutten av første verdenskrig var organisasjonen nesten blitt borte, men i 1920 ble det holdt nytt landsmøte for å blåse nytt liv i Unge Venstre. Dette lyktes bare i beskjeden grad, og i 1926 ble det arrangert et nytt landsmøte med samme formål. Denne gangen lyktes det å holde organisasjonen oppe, og man begynte med «Det Liberale sommerkursus» – forløperen til sommerleiren.
Med den tyske okkupasjonen i 1940 ble de politiske partiene forbudt, og Unge Venstre kunne ikke drive aktivitet. Mange medlemmer av Unge Venstre ble del av den illegale pressen og Hjemmefronten under krigen, og mange ble arrestert og fengslet. Enkelte ble også sendt i konsentrasjonsleir eller dømt til døden. Venstre og Unge Venstres arkiv ble konfiskert og har aldri kommet til rette.
=== Etterkrigstiden ===
Etter krigen samlet Unge Venstre seg til et nytt landsmøte i Sandefjord og valgte Helge Rognlien til ny leder. Unge Venstre holdt til i et kontor på Venstres Hus, som under krigen hadde blitt sabotert og derfor bare hadde to gjenværende etasjer. Med svært svak økonomi begynte man å opprette nye lokallag, arrangere sommersamlinger med de nordiske søsterorganisasjonene og man ga ut tidsskriftet «Von og Vilje».
Unge Venstre lå den gang et stykke politisk til venstre for Venstre, og var sterkt preget av andre verdenskrig. Tre UV-ledere i 1950-årene hadde sittet sammen i fangeleiren Buchenwald: Helge Rognlien, Jon Ola Norbom og Simen Skjønsberg. Dette bidro til et sterk anti-totalitært miljø i Unge Venstre. I 1949 ble Unge Venstre tatt opp i World Federation of Liberal and Radical Youth, som senere utviklet seg til IFLRY.
Unge Venstre var i etterkrigstiden svært opptatt av å bygge ned motsetninger mellom øst og vest, og hadde mye samarbeid med ungdom bak jernteppet. Allikevel var man veldig tydelig på ikke å lefle med sosialisme, noe som reflekteres i valget om å melde seg av festivaler som ble kuppet av sosialistiske ungdomsorganisasjoner. På grunn av denne kontakten med ungdom i øst og Unge Venstres tidligere skepsis til NATO ble mange medlemmer overvåket av POT, deriblant Halle Jørn Hanssen som var leder fra 1964 til 1966.
Allerede i 1960-årene gikk Unge Venstre inn for å fjerne den kristne formålsparagrafen i skolen (1963) og å tillate selvbestemt abort (1969). Motstanden mot Vietnamkrigen var stor, og ungdomspartiet var svært kritisk til Venstres deltakelse i Borten-regjeringen. Disse sakene gjorde at Unge Venstre var på kollisjonskurs med de konservative delene av Venstre, noe som gjorde at Unge Venstre i 1969 ikke drev valgkamp for Venstres konservative kandidater.
=== EF-striden ===
Unge Venstre og Venstre var kanskje tydeligst for europeisk samarbeid etter andre verdenskrig, men i løpet av 1960-årene endret det seg. Fra landsmøtet i 1966 ble Unge Venstre mer og mer skeptiske til EF, og Venstre ble snart delt i spørsmålet. EF-saken forsterket det allerede konfliktfylte forholdet innad i Venstre, og Unge Venstre var en viktig del av denne konflikten. Da saken om EF-spørsmålet endelig kom opp på Venstre-landsmøtet i Røros, ble Venstre splittet i to partier.
Etter bruddet på Røros trengte Venstre en nyorientering og valgte å fokusere på miljøpolitikk. Unge Venstre hadde allerede fra slutten av 1960-årene begynt et sterkt fokus på miljøsaker, og ble sterkt preget av ideer om økologi. Man jobbet mye med å skape en «grønn pol» i norsk politikk og plasserte seg således i sentrum. Da Willoch-regjeringen startet i 1981 var Unge Venstre og Venstre i sterk opposisjon, og Venstre bestemte seg for å gå til valg på en støtte til Areiderpartiet, men verken opposisjonen til Høyre eller miljøpolitikken var nok til å vinne valget i 1985; Venstre falt dermed ut av Stortinget.
=== 1980- og 1990-årene ===
Etter katastrofevalget i 1985 gjorde man igjen en nyorientering som tonet ned den radikale miljøpolitikken og fokuserte på liberale verdier. Unge Venstre var fremdeles teknologi-pessimistisk og fokuserte mye på økologi og miljø, men saker som felles ekteskapslov, å fjerne statskirken og avkriminalisering av narkotika kom også på dagsordenen. Særlig narkotikapolitikken markerer et skille i Unge Venstres historie, da organisasjonen som tidligere jobbet tett med avholdsbevegelsen nå gikk inn for avkriminalisering og etterhvert tok eierskap til en nyorientering av norsk narkotikapolitikk.
I 1990-årene kjempet Unge Venstre kamper som rett til adopsjon for homofile, avkriminalisering av narkotika og fritak for KRL-faget. I forbindelse med AUF-skandalen ble alle ungdomspartier kontrollert for medlemskapsjuks, og alle ungdomspartiene mistet mange medlemmer. Unge Venstre måtte forklare seg til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité for at de ikke var villige til å gi fra seg medlemsoversikten på grunn av personvernshensyn. Den nye finansieringsordningen for ungdomspartiene gjorde det svært vanskelig for Unge Venstre, men på grunn av frivillig arbeid klarte man å redde organisasjonen fra en undergang.
=== Etter 2000 ===
På landsmøtet i Bergen i 2000 ble punktprogrammet endret, og Unge Venstre gikk inn for et klart ja til norsk EU-medlemskap. På landsmøtet i 2006 ble en enda klarere EU-politikk utformet og Unge Venstre er i dag føderalister. Venstre er fortsatt delt i synet på norsk EU-medlemskap. I 2001 vant Unge Venstre mange saker i forbindelse med det nye stortingsprogrammet, blant annet saken om homofil adopsjon. Fokuset på narkotikapolitikken fortsatte å stå sentralt og Unge Venstre fikk i 2008 gjennomslag i Venstre for heroinassistert behandling. Unge Venstre hadde på dette tidspunktet forlatt økologi-politikken, men fortsatte å være radikale på klima- og miljøspørsmål. Også NATO-skepsisen var borte, og Unge Venstre kjempet for frihandel og liberal innvandringspolitikk.
Under Lars Sponheim hadde Venstre kommet tilbake i norsk politikk, og i regjering. Dette skapte utfordringer for Unge Venstre som igjen måtte forholde seg til et parti som måtte inngå kompromisser i regjering. Særlig var Erna Solberg upopulær i Unge Venstre på grunn av sine skjerpelser i innvandringspolitikken som kommunalminister. Forholdet til partileder Lars Sponheim var heller ikke lett: Unge Venstre støttet forslagene om å kaste Sponheim både i 2002 og 2004, men i 2005 kjørte Unge Venstre den mye omtalte «Viva Sponheim»-kampanjen som hyllet Sponheim.
I løpet av 2000-årene startet Unge Venstre en rekke internasjonale prosjekter, blant annet på Balkan (fra 2000), i Hviterussland (fra 2006) og i Vest-Sahara, og har jobbet mye med å skape oppmerksomhet rundt situasjonen i disse landene. Unge Venstre plukket også tidlig opp saken om datalagringsdirektivet og var den første ungdomsorganisasjonen som tok standpunkt mot implementering av direktivet i norsk lov. I både 2005 og 2009 var Unge Venstre få stemmer unna å snu Venstre i EU-spørsmålet på landsmøtet, men lyktes ikke. På landsmøtet i 2011 vedtok Unge Venstre en uttalelse om at Venstre måtte åpne for regjeringsforhandlinger med alle borgerlige partier gitt at Venstre fikk gjennomslag for sine saker. Dette skapte mye debatt rundt Venstres vei frem mot stortingsvalget i 2013, en debatt som endte med gjennomslag for Unge Venstres syn på moderpartiets landsmøte våren 2012.I etterkant av terrorangrepene 22. juli 2011 fikk alle de politiske ungdomsorganisasjonene mange nye medlemmer; dette gjaldt også for Unge Venstre som hadde en vekst i 2011 på 62,3 %. Unge Venstre har ikke hatt så mange medlemmer siden 1995, da Unge Venstre oppga 2522 medlemmer. Til sammenlikning hadde Unge Venstre i 1999 drøyt 200 medlemmer.
== Organisasjon ==
Unge Venstre er en selvstendig ungdomsorganisasjon og en av Venstres sideorganisasjoner. Unge Venstre er representert på alle nivå i Venstre, men Venstre har ingen formell påvirkning på Unge Venstres vedtak. Organisasjonens arbeid er i hovedsak basert på frivillig arbeid, og har bare tre ansatte i dag.
=== Partiledelse ===
=== Skolevalgresultater ===
Unge Venstre gjorde i 2021 et historisk godt skolevalg med et resultat på 10,7 %.
== Æresmedlemmer ==
Unge Venstre har utnevnt flere æresmedlemmer gjennom årene. Æresmedlemmer utnevnes ved hvert tiårsjubileum. Sist utnevnte organisasjonen to stykker i anledning 110-årsdagen 27. januar 2019.
Før 1959 var Anton Beinset den eneste som ble utnevnt til æresmedlem
1959 Toralv Øksnevad, Johannes Teigland, Helge Seip, Helge Rognlien, Aasmund Næs, Oscar Larsen og Olaf Kortner
1979 Gunnar Lande og Astrid Stegane
1984 Eva Kolstad og Gunnar Garbo
1989 Hans Hammond Rossbach
1992 Halfdan Hegtun og Annette Thommessen
1999 Odd Einar Dørum
2009 Per Tore Woie
2019 Geir Olsen og Guro Fjellanger
=== Medlemsstatistikk ===
=== Internasjonale paraplyorganisasjoner ===
Unge Venstre er medlem av følgende internasjonale organisasjoner:
International Federation of Liberal Youth (IFLRY)
European Liberal Youth (LYMEC)
Nordens Liberale & Radikale Ungdom (NLRU)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Unge Venstre
Venstre |
55 | https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_handelsh%C3%B8yskole | 2023-02-01 | Norges handelshøyskole | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Handelshøyskoler', 'Kategori:Kulturminner i Bergen', 'Kategori:Norges Handelshøyskole', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ytre Sandviken'] | Norges handelshøyskole (NHH) er Norges eldste vitenskapelige høyskole innen bedriftsøkonomiske og administrative fag, historisk kalt handelsfag. Skolen ble grunnlagt i 1936 etter stortingsvedtak fra 1917 og åpnet 7. september 1936. Den ble plassert i Bergen til dels på grunn av byens lange handelstradisjoner, men også etter et ønske om å spre de ulike utdanningsinstitusjonene rundt om i landet.
NHH tildelte opprinnelig den toårige, senere treårige, graden handelskandidat. Graden fikk navnet siviløkonom i 1963 og ble i 1975 en fireårig grad. I dag tildeler NHH grader på bachelor-, master- og ph.d.-nivå. NHH har en internasjonal profil og samarbeider med mer enn 130 universiteter og høyskoler i mer en 30 land. 40 prosent av NHH-studentene tar minst ett semester utveksling i utlandet.Siviløkonomstudiet ved NHH var i årene 2006–2013 Norges meste søkte studium. Mens andelen kvinnelige studenter i 2009 var 29 prosent, var 42 prosent av søkerne kvinner i 2012, der 48% av studietilbudene ble gitt til kvinner. I 2013 var kvinneandelen blant førsteprioritetssøkerne 41 prosent.Over halvparten av studentene er medlem av studentforeninger, deriblant Norges Handelshøyskoles studentforening, som ble grunnlagt i september 1936. | Norges handelshøyskole (NHH) er Norges eldste vitenskapelige høyskole innen bedriftsøkonomiske og administrative fag, historisk kalt handelsfag. Skolen ble grunnlagt i 1936 etter stortingsvedtak fra 1917 og åpnet 7. september 1936. Den ble plassert i Bergen til dels på grunn av byens lange handelstradisjoner, men også etter et ønske om å spre de ulike utdanningsinstitusjonene rundt om i landet.
NHH tildelte opprinnelig den toårige, senere treårige, graden handelskandidat. Graden fikk navnet siviløkonom i 1963 og ble i 1975 en fireårig grad. I dag tildeler NHH grader på bachelor-, master- og ph.d.-nivå. NHH har en internasjonal profil og samarbeider med mer enn 130 universiteter og høyskoler i mer en 30 land. 40 prosent av NHH-studentene tar minst ett semester utveksling i utlandet.Siviløkonomstudiet ved NHH var i årene 2006–2013 Norges meste søkte studium. Mens andelen kvinnelige studenter i 2009 var 29 prosent, var 42 prosent av søkerne kvinner i 2012, der 48% av studietilbudene ble gitt til kvinner. I 2013 var kvinneandelen blant førsteprioritetssøkerne 41 prosent.Over halvparten av studentene er medlem av studentforeninger, deriblant Norges Handelshøyskoles studentforening, som ble grunnlagt i september 1936.
== Historie ==
Norges handelshøyskole har en lang forhistorie, med bakgrunn dels i næringslivets bestrebelser og dels i organiseringen av det to-årige statsøkonomiske studium som Stortinget vedtok opprettet ved Universitetets juridiske fakultet i 1905. Dette skulle være et alternativ til det lange sosialøkonomiske studiet, og skulle ikke gi enerett til spesielle stillinger. Ønsket var å skape en yrkesrettet, praktisk utdanning for næringslivets behov, som ikke krevde artium.
=== Utviklingen i Bergen og Kristiania/Oslo ===
I 1875 ble Christiania handelsgymnasium etablert for å utdanne praktisk rettede ledere for handelsstanden, og et tilsvarende Bergen Handelsgymnasium kom til i 1904. Mot slutten av 1800-tallet startet modningen i næringslivet av tanken om en norsk handelshøyskole, etter den tyske handelshochschule-modellen som ble realisert med opprettelse av Handelshögskolan i Stockholm (1909) Helsingfors Handelshögskola (1911) og Handelshøjskolen i København (1917). Utvalgsarbeid i næringslivet i Kristiania (dagens Oslo) og Bergen ledet parallelt til konkrete ønsker om handelshøyskoler, og i Bergen var Kristofer Lehmkuhl en sentral forkjemper. Stortinget vedtok i prinsippet oppretting av en norsk handelshøyskole i 1917, men krigen og etterkrigskrisen i 1920-årene umuliggjorde en realisering av vedtaket.Samtidig underviste Ingvar Wedervang i mer næringslivsrettet sosialøkonomi ved Christiania handelsgymnasium, og i statsøkonomi ved Det Kongelige Frederiks Universitet (dagens Universitetet i Oslo). Øvrige forelesere var Nicolai Rygg og Gunnar Jahn. Blant dem som startet med denne utdanningen som sitt første fag, var Ragnar Frisch (1919), og statsøkonomien hadde tung, men praktisk rettet undervisning i statistikk og sannsynlighetsregning. Dette siste førte til at studiet fra 1916 kom til å fungere som førsteavdeling for påbygging med det nye aktuarstudiet. Det store flertallet som tok statsøkonomi, havnet i det private næringsliv, selv om antallet som ble rekruttert til offentlig virksomhet steg utover mellomkrigstiden – og da særlig til statsbedriftene og Statistisk sentralbyrå. En del selvstendige næringsdrivende tok faget, men alt i alt var studentene en lite homogen gruppe. Statsøkonomi ble «en handelshøyskole før Handelshøyskolen».Sosialøkonomien og statsøkonomien skilte lag i 1930-årene, i takt med den økende teoretiseringen og spesialiseringen av embetsstudiet i sosialøkonomi som skjedde ved universitetet – etterhvert under innflytelse av Ragnar Frisch. I 1934 ble den økonomiske embetseksamen i sosialøkonomi opprettet, opprinnelig av Ingvar Wedervang for å styrke undervisningen i bedriftsøkonomi, og historiske, sosiologiske og institusjonelle aspekter av økonomien. Han ville tegne et skarpere skille mellom politikk og fag og konsentrere utdanningen om det strengt økonomisk-faglige, og reagerte både mot Frisch' politiske ambisjoner for faget og mot den overdrevne matematiseringen. Etterhvert stod den kortvarige statsøkonomi-utdanningen tilbake som det eneste tydelige praktisk rettede alternativet. Wedervang stilte seg i spissen for et opprør mot de teoretisk orienterte «keynesianerne» (Osloskolen) og den mer tverrfaglige, historisk-juridiske skolen som hadde utgangspunkt i juristutdanningen. Wedervang ble til slutt en forkjemper for å bringe det praktisk rettede økonomistudiet ut av Universitetet i Oslo, og opprette et helt eget lærested med siviløkonomisk utdanning etter utenlandsk modell.
Da Norges handelshøyskole ble opprettet 7. september 1936, ble derfor tradisjonen fra statsøkonomi-faget videreført der med mange av lærekreftene som hadde undervist i den historisk-juridiske tradisjonen i det statsøkonomiske studium. Wedervang ble den nye skolens første rektor. Det startet da også med et toårig studium for de 60 studentene, som fikk tittelen handelskandidat. Etter bare to år ble det derimot igangsatt et ettårig tilleggsstudium.
=== Etterkrigstiden ===
Fra 1946 ble handelskandidatstudiet ved NHH utvidet til tre år. En annen nyvinning var Solstrandprogrammet for videreutvikling av ledere, som hadde sitt grunnlag i behovet for gjenoppbygging etter krigen og ble etablert i 1953. Samtidig ble innflytelsen fra såkalte «business schools» i USA stadig sterkere. Handelshøyskolen fikk i 1956 tillatelse til å tildele doktorgrad, og den første dr.oecon. fra høyskolen ble senere finansminister Ole Myrvoll. Siste halvdel av 1950-tallet gikk ellers med til å utvikle et eget, større campus nord for Bergen. Mange kandidater tok doktorgraden i USA, og kom tilbake til NHH med nye ideer og faglige perspektiver – ikke minst økt fokus på forskning. En av dem var Finn E. Kydland, senere norsk nobelprisvinner i økonomi. Kandidattittelen Siviløkonom ble innført fra 1963, og ti år senere ble Høyere Revisorstudium etablert. Foreløpig siste akt i modningen av fagutviklingen skjedde da siviløkonomstudiet i 1975 ble økt fra tre til fire år.Utover 1980-årene ble forskningen stadig bredere i flere nye institutter og stiftelser, og handelshøyskolen oppnådde etterhvert høy rangering i studier av høyere økonomiske læresteder. Utvekslingsavtaler med utenlandske høyskoler ble etablert, og NHH ble del av det prestisjefulle Community of Management Schools (CEMS). Utdanningsprogrammer i samarbeid med andre ble etablert i Warszawa i 1992 og St. Petersburg i 1995. På denne tiden ble det også utviklet mer tverrfaglige studieløp sammen med Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.
== Rektorer ==
Ingvar Wedervang (1936–1956)
Eilif W. Paulson (1956–1957)
Rolf Waaler (1957–1963)
Dag Coward (1964–1972)
Olav Harald Jensen (1973–1978)
Gerhard Stoltz (1979–1984)
Arne Kinserdal (1985–1990)
Leif Methlie (1990–1995)
Carl Julius Norstrøm (1995–1998)
Victor Norman (1999–2001)
Per Ivar Gjærum (2001–2005)
Jan I. Haaland (2005–2013)
Frøystein Gjesdal (2013–2017)
Øystein Thøgersen (1. august 2017–)
== Rangeringer ==
=== Financial Times European Masters in Management-rangering ===
=== MBA ===
NHH tilbyr ikke et fulltids MBA-program (kun Executive MBAs), og er dermed ikke listet i hovedrangeringene.
== Studentliv ==
Norges Handelshøyskoles studentforening
UKEN
NHH-Symposiet
K7 Bulletin
NHH Aid
Norges Handelshøyskoles Idrettsforening
Svæveru’
Direksjonsmusikken
Studentlekene Bergen Challenge
== Personer ==
=== Kjente forskere ===
=== Alumni ===
== Se også ==
Stiftelsen Administrativt Forskningsfond ved Norges Handelshøyskole
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Norwegian School of Economics and Business Administration – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Bergen byleksikon på nett, om Norges Handelshøyskole
Landsverneplan for Kunnskapsdepartementet – NHH
Bergens Tidende: NHH og Adam Smiths styringsprinsipp Oversikt over NHHs mest fremtredende forskere, skrevet ved 75-årsjubileet av Kalle Moene 4.10.2011 |
56 | https://no.wikipedia.org/wiki/NRK | 2023-02-01 | NRK | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Den europeiske kringkastingsunion', 'Kategori:Etableringer i 1933', 'Kategori:NRK', 'Kategori:Norske TV-kanaler', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Denne artikkelen omhandler kringkastingsselskapet NRK, for andre betydninger se, NRK (andre betydninger)Norsk rikskringkasting AS, i dagligtale og markedsføring mest kjent under forkortelsen NRK, er et norsk statseid kringkastingsselskap som tilbyr medieinnhold på radio, TV, strømmetjeneste og internett. NRK bygger på prinsippene til en offentlig allmennkringkaster etter samme modell som BBC og er medlem av Den europeiske kringkastingsunion.
NRK ble etablert i 1933 og er Norges største mediebedrift med 3 600 årsverk av faste og midlertidige ansatte. I 2018 hadde selskapet en samlet inntekt på 6 milliarder kroner, hvorav det aller meste kom fra kringkastingsavgiften. Fra 2020 finansieres NRK som en medieavgift som hver skattebetaler betaler over skatteseddelen.
NRK drifter fire tv-kanaler (NRK1, NRK2, NRK3 og NRK Super) og tretten riksdekkende radiokanaler over DAB-nettet. I tillegg har kringkasteren nettstedet nrk.no med tilhørende tjenester som NRK TV, NRK Radio, NRK Super og Yr.no, samt en rekke podkaster.
Frem til begynnelsen av 1980-årene hadde NRK monopol på kringkasting i Norge, men kringkasteren har fremdeles en sterk stilling i Norge etter fremveksten av kommersielle radio- og tv-kanaler. I 2021 var P1 og NRK1 fremdeles landets største radio- og tv-kanal, med en markedsandel på henholdsvis 38 og 36 prosent. Ifølge NRKs egne undersøkelser benyttet 89 prosent av befolkningen over 12 år seg av NRKs tilbud daglig i 2020. Samme året hadde NRKs radiokanaler en samlet markedsandel på 64,3 prosent, mens NRKs tv-kanaler hadde 43 prosent. | Denne artikkelen omhandler kringkastingsselskapet NRK, for andre betydninger se, NRK (andre betydninger)Norsk rikskringkasting AS, i dagligtale og markedsføring mest kjent under forkortelsen NRK, er et norsk statseid kringkastingsselskap som tilbyr medieinnhold på radio, TV, strømmetjeneste og internett. NRK bygger på prinsippene til en offentlig allmennkringkaster etter samme modell som BBC og er medlem av Den europeiske kringkastingsunion.
NRK ble etablert i 1933 og er Norges største mediebedrift med 3 600 årsverk av faste og midlertidige ansatte. I 2018 hadde selskapet en samlet inntekt på 6 milliarder kroner, hvorav det aller meste kom fra kringkastingsavgiften. Fra 2020 finansieres NRK som en medieavgift som hver skattebetaler betaler over skatteseddelen.
NRK drifter fire tv-kanaler (NRK1, NRK2, NRK3 og NRK Super) og tretten riksdekkende radiokanaler over DAB-nettet. I tillegg har kringkasteren nettstedet nrk.no med tilhørende tjenester som NRK TV, NRK Radio, NRK Super og Yr.no, samt en rekke podkaster.
Frem til begynnelsen av 1980-årene hadde NRK monopol på kringkasting i Norge, men kringkasteren har fremdeles en sterk stilling i Norge etter fremveksten av kommersielle radio- og tv-kanaler. I 2021 var P1 og NRK1 fremdeles landets største radio- og tv-kanal, med en markedsandel på henholdsvis 38 og 36 prosent. Ifølge NRKs egne undersøkelser benyttet 89 prosent av befolkningen over 12 år seg av NRKs tilbud daglig i 2020. Samme året hadde NRKs radiokanaler en samlet markedsandel på 64,3 prosent, mens NRKs tv-kanaler hadde 43 prosent.
== Finansiering ==
=== Kringkastingsavgiften 1933–2019 ===
Fra etableringen i 1933 og til og med 2019 ble NRK i all hovedsak finansiert gjennom den årlige kringkastingsavgiften, på folkemunne kalt tv-lisensen. NRKs lisensinntekter var i 2018 på 5,68 milliarder kroner, noe som utgjorde 95 prosent av NRKs totale inntekter. Resten av inntektene kom fra utleie av lokaler, utstyr og produksjonspersonell, royalties, offentlige tilskudd, og sponsormidler.
Lisensordningen innebar at hver norsk husstand med fjernsyn måtte betale den årlige avgiften, fordelt på to terminer i året. I lisensens siste år, 2019, var avgiften på 3039 kroner, og på slutten av 2017 var det registrert 2 038 000 lisensbetalere – det høyeste antall noen gang. Ifølge NRKs egne undersøkelser var det høy aksept for avgiften blant befolkningen; i 2018 mente 63 prosent at de i «meget stor» eller «ganske stor» grad fikk valuta for lisenspengene.
=== Skattefinansiering fra 2020 ===
I desember 2016 varslet Erna Solbergs regjering at den ville erstatte kringkastingsavgiften med en ny finansieringsmodell, tilpasset moderne mediebruk. Den nye mediemeldingen kom først i 2019, og den innebar at NRK fra og med 2020 finansieres som en medieavgift som betales over skatteseddelen. Denne er personlig og varierer fra 200 til 1700 kroner i året, ut fra skattebetalerens årsinntekt. Skatten øker ved at personfradraget, som alle får ved skatteberegningen, reduseres med 7700 kroner. Med innføringen av den nye skatten ble samtidig NRKs lisenskontor i Mo i Rana lagt ned.NRKs budsjett blir vedtatt i statsbudsjettet, og inntektene bestemmes for fire år om gangen.
=== Sponsing og annonsering ===
NRK skal i prinsippet være fri for kommersiell reklame, men Stortinget har besluttet at NRK kan ha sponsorplakater før og etter enkelte tv-sendinger – særlig store sendinger innen sport, kultur og underholdning. NRK har samlet sin kommersielle virksomhet i datterselskapet NRK Aktivum, og det er dette selskapet som selger sponsorplakater for NRK. I 2014 hadde NRK samlede sponsorinntekter på rundt 42 millioner kroner. Av dem var 36 millioner kroner knyttet til sportsprogrammer, og 6 millioner kroner til kultur- og underholdningshendelser. NRK spesifiserer ikke lenger sine sponsorinntekter, men summen inngår i posten NRK Aktivum, royalties og salg av produksjonsressurser. I 2017 var denne posten på 85 millioner kroner, opp fra 84 millioner året før.Tidligere hadde NRK annonser på tekst-tv og nettsiden nrk.no. Reklamen på tekst-tv forsvant fra 1. januar 2009, og 24. mars 2010 ble også nrk.no reklamefritt. Av hensyn til design og allerede inngåtte avtaler ble reklamen på nrk.no først faset helt ut i september 2010.
== Historikk ==
Regulære radiosendinger i Norge ble startet i 1925 av det privateide selskapet Kringkastingsselskapet A/S. Dette var en forgjenger til Norsk rikskringkasting som ble etablert i 1933. NRK var eid og kontrollert av staten, og dets viktigste oppgave var fra starten å drive folkeopplysning etter modell av britiske BBC. I denne første tiden utgjorde foredrag og informasjonsprogrammer en betydelig del av sendeflaten. Ved opprettelsen hadde NRK 90 ansatte og sendte radioprogrammer fra klokka 10.00 til 22.45 med en pause mellom klokka 15.00 og 17.00.
Kringkasting er norsk oversettelse av det engelske ordet «broadcasting». Aftenpostens Radio-Nyt utlyste i 1922 en konkurranse om et norsk navn for «broadcasting». Det kom inn flere hundre forslag. Forstavelsene kring- og rund- forekom flest ganger. Verbet var som regel -kaste eller -sprede. Aftenposten valgte selv «rundtelefonering». Dette begrepet slo ikke igjennom. «Broadcasting» ble derfor det mest vanlige i fortsatt et par år, sammen med «trådløs telefoni» og «den trådløse». I 1924 begynte telegrafdirektør Niels S. Nickelsen å bruke begrepet «kringkasting» internt i Telegrafverket. Begrepet ble offisiell betegnelse fra 1925.I NRK ble journalister kalt «programsekretærer» fra 1933 til 1999.
=== NRK under krigen ===
I krigsårene 1940–1945 var kringkastingen i Norge underlagt nazistenes kontroll, og sendernettet ble delvis ødelagt. NRK flyttet samtidig sin virksomhet til Storbritannia, der Toralv Øksnevad ledet sendinger som «stemmen fra London». Sendingene, og spesielt de kodede særmeldingene, gjorde NRK til et viktig talerør i den norske motstandkampen. Det var reklame i norsk radio fra starten frem til 1940, da tyskerne stanset reklameinnslagene av frykt for skjulte kodesendinger.
NRK hadde også sendinger fra USA under krigen. NRKs styreformann, dr. Arnold Ræstad sammen med to av NRKs funksjonærer, Gunnar Nygård og Karl K. Larsen, ankom Boston i august 1940. Der sørget dr. Ræstad for at NRK fikk sendetid over en privat kortbølgesender, WRUL. I 1943 ble sendingene overført til Office of War Information i New York. Særlig populære var hilsener fra sjøfolk i utenriksfart og krigsseilere. Gunnar Nygård ble kjent som «stemmen fra Boston».
=== Fjernsynet kommer ===
Etter krigen gjenopptok NRK sin tidligere profil og la etter hvert større vekt på underholdning og stoff fra distriktene. I de første 30 årene var radio dominerende i NRKs virksomhet, men utover 1950-årene begynte kanalen å teste ut fjernsynssendinger. Det hele startet med det såkalte Fjernsynsutvalget av 1950, som fikk i oppgave å utrede hvordan fjernsynet skulle innfases i Norge. Mens andre land som Danmark og Sverige lå lengre fremme på tv-fronten, holdt norske myndigheter igjen. Norge var fremdeles midt i en gjenreisningstid, og det var derfor lite penger til å prioritere et «luksusgode» som fjernsyn. Flere etater, som Telegrafstyret, viste til at det var dårlige mottaksforhold for radio flere steder i landet, og at staten derfor burde prioritere å bygge ut radionettet før en begynte med fjernsyn. 30. januar 1953 vedtok likevel Stortinget å gi grønt lys for prøvesendinger for fjernsyn og bevilget 600 000 kroner over statsbudsjettet til investeringer og utredninger det neste året. Ytterligere 300 000 kroner fulgte over statsbudsjettet for 1954–1955, og 100 000 kroner ble bevilget for 1955–1956.
Ett år etter Stortingets vedtak, 12. januar 1954, gikk Norges aller første prøvesending for fjernsyn. Det var et 55 minutter langt program, sendt direkte fra et provisorisk studio på Tryvannshøyden i Oslo. Allerede her dukket tv-klokka opp, og kringkastingssjef Kaare Fostervoll talte, før teatersjef Jens Gunderssen spilte et gitarstykke. På denne tiden var det bare fire registrerte fjernsynsapparater i hele Norge, men i tillegg hadde en del elektronikkforhandlere utplassert fjernsynsapparater for salg i vinduene. Aftenposten hadde også utstilt et fjernsyn på Egertorget i Oslo, der flere tusen mennesker samlet seg for å få med seg den aller første tv-sendingen i Norge.Sendingene var svært enkle og amatørmessige i starten, men etter hvert begynte NRK å bygge opp en gruppe av engasjerte og mer profesjonelle tv-arbeidere. 25. juni 1957 kom også stortingsvedtaket «Om innføring av fjernsyn i Norge», noe som banet vei for faste prøvesendinger fra 1958. Fra 1. januar 1960 hadde NRK fire kveldssendinger i uka, der Dagsrevyen var blant de faste postene.Det offisielle startskuddet for fjernsyn i Norge gikk 20. august 1960. Da sto kong Olav for den høytidelige åpningen av fjernsynet, før statsminister Einar Gerhardsen talte til seerne. Sendingen skjedde fra nye lokaler på Marienlyst, og etter den høytidelige åpningen fulgte det direktesendte underholdningsshowet Startskuddet går fra Folketeatret i Oslo. Den offisielle åpningen skjedde flere år etter Sverige og Danmark.
=== Farge-TV ===
Tross fjernsynets offisielle åpning i Norge, var det fremdeles få som kunne se tv. Signalene nådde bare de mest sentrale delene av Østlandet. I 1961 fikk Trondheim fjernsyn, og først i 1964 nådde fjernsynet Bodø. I 1967 var Fastlands-Norge dekket, og i 1984 ble Svalbard knyttet til tv-nettet og kunne se tv direkte.Den kostbare utbyggingen gjorde at norske myndigheter prioriterte å utvikle sendenettet foran innføring av fargefjernsyn. Likevel kunne norske seere med fargemottaker se flere fargesendinger på 1960-årene. Under OL i Grenoble i 1968 ble mye av sendingene formidlet i farger. NRK hadde også ett fargekamera, og dette ble brukt i filming av programverten.
På begynnelsen av 1970-årene økte frekvensen av fargesendinger, og i 1972 startet NRK opp regulære fargeprøvesendinger. Dagsrevyen kom i farger i 1973, og den første finalen i Melodi Grand Prix i farger ble sendt i 1975. Til da hadde de fleste filmene og Detektimen på fredagskveldene gått i farger. Men NRK startet først med regulære fargesendinger i 1975. Det nye mediet ble i denne perioden dominerende, og radiosendingene tapte terreng.
=== Konkurranse ===
Selskapet hadde monopol på radio og fjernsyn frem til begynnelsen 1980-årene, da de første lokalradioene fikk etablere seg. På slutten av 1980-årene kom de første private fjernsynssendingene i Norge, med TVNorge og TV3. I 1992 fikk NRKs riksdekkende sendinger en utfordrer i TV 2.
NRK har sine hovedbaser på Marienlyst i Oslo, på Tyholt i Trondheim og i Karasjok. Tekst-TV startet sendinger i 1983, og nrk.no/NRK Interaktiv ble startet i 1994. NRK ble statlig aksjeselskap i 1996. Opplevelsessenteret NRK Opplevelser ble åpnet på Marienlyst i Oslo i 2003, men stengte for publikum i 2012. NRK Butikken og omvisninger for publikum pågår fremdeles.
=== Nytt hovedkontor ===
I 2017 ba NRK fem arkitektbyrå om å legge frem skisser for mulig utvikling og bruk av NRKs område på Marienlyst, dersom NRK skulle komme til å flytte fremfor å utbedre eiendommen. I 2019 startet arbeidet med å finne den beste tomta for et nytt bygg, og i 2020 ble eiendommen på Marienlyst solgt til Ferd Eiendom for 3,75 milliarder kroner.Det ble vurdert nær 100 forskjellige lokasjoner for nytt hovedkontor, men Gamle Oslo, Bryn, Storo Løren, Lillestrøm-Puls og Lilleaker var de mest aktuelle alternativene. Flyttedirektør Jon Espen Lohne i NRK, sa i 2020 at de har ambisjoner å få landet valg av tomt før året er omme. I mai 2021 ble det kunngjort at NRK hadde besluttet å flytte til Normannsløkka, og at prisen for eiendommen var 800 millioner kroner.
== EF-valget i 1972 ==
Historikeren Hans Fredrik Dahl hevdet i sin bok om NRKs historie, Over til Oslo, at NRKs valgsendinger i forbindelse med EF-avstemningen i 1972 bidro til å gi Nei-siden det nødvendige flertall. Den norske pressen var på den tid nesten utelukkende på Ja-siden, mens NRK valgte et langt mer nøytralt ståsted. Kringkastingssjef Torolf Elster foretok flere grep for å skape balanse mellom de to partene. Et av dem var at programskapere som hadde tilkjennegitt sin holdning i saken, ikke skulle få lage EF-programmer. Den andre var hvordan fordelingen mellom ja- og nei-fløyen i programmene skulle foregå. De sistnevnte var ifølge historiker Dahl det viktigste.
Dahl forteller at: «Elster bestemte at sendingene skulle behandles som et valg med to parter, ikke som valgsendinger der de mange enkeltpartiene er likt fordelt. Det gjorde at de politiske partiene fikk avskåret adgang til NRK. I stedet ble det ja- og nei-bevegelsen som fikk ordet. Etter manges mening var det dette som førte til nei-flertallet. Hvis partiene hadde fått den vanlige plass, som de fikk det i Danmark, ville det blitt ja-flertall som der». Ifølge Dahl gikk NRK styrket ut av EF-dekningen i forhold til pressen.
== Organisasjon ==
NRK er Norges største mediebedrift, og bemanningen i NRK utgjorde 3 419 faste årsverk ved utgangen av 2017. I tillegg kom 266 midlertidig ansatte, en økning fra 89 midlertidig ansatte året før. Av de NRK-ansatte er 46 prosent kvinner og 54 prosent menn, og gjennomsnittsalderen er 45,6 år. Omtrent 2000 arbeider på hovedkontoret på Marienlyst i Oslo.
=== Ledelse ===
NRK eies av den norske stat ved Kulturdepartementet, og departementet utnevner et styre, som ansetter kringkastingssjefen. Kringkastingssjefen er administrerende direktør og ansvarlig redaktør i NRK. Vibeke Fürst Haugen har siden april 2022 innehatt stillingen som kringkastingssjef.
=== Organisering ===
NRK er inndelt i ni divisjoner som er direkte underlagt kringkastingssjefen. De ni divisjonene er:
Distriktsdivisjonen. Har hovedbase på Tyholt i Trondheim og er delt inn i fem regioner: Region Nord, Region Midt, Region Vest, Region Sør og Region Øst. Under de fem regionene er ti distriktskontorer. Direktør er Grethe Gynnild-Johnsen.
Marienlystdivisjonen. Har hovedbase på Marienlyst i Oslo og produserer blant annet underholdning, kultur, fakta, drama og programmer for barn og ungdom. Direktør er Vibeke Fürst Haugen.
Nyhetsdivisjonen. Etablert 1. januar 2014 etter en omorganisering av NYDI. Direktør er Helje Solberg.
NRK Sápmi med hovedbase i Karasjok produserer programmer på norsk og samisk beregnet hovedsakelig på et samisk publikum. Divisjonen er både programsettende og programproduserende. Direktør er Mona Solbakk.
Mediedivisjonen. Fungerende direktør er Marius Lillelien. Divisjonen er per mai 2018 under etablering og har syv underavdelinger:
TV
Radio
Marked
Nettpublisering
Ekstern
Analyse
Arkiv
Strategi- og kommunikasjonsdivisjonen. Direktør er Annika Biørnstad.
Teknologidivisjonen. Konstituert direktør er Øyvind Lund.
Økonomidivisjonen. Direktør er Andreas Norvik.
Juridisk-, rettigheter- og personal-divisjonen. Direktør er Olav A. Nyhus.NRK har også et kommersielt datterselskap, NRK Aktivum. Selskapet samlet all kommersiell virksomhet fra NRK og gir blant annet ut bøker, cd-er og dvd-er av NRKs sendinger. Selskapet selger også sponsorplakater og håndterer rettighetene til kringkasterens produksjoner.
== NRKs stasjoner og kanaler ==
NRK driver fire nasjonale tv-kanaler (NRK1, NRK2, NRK3 og NRK Super) og femten ulike radiokanaler. Fra 2017 er alle NRKs radiokanaler digitalt tilgjengelige over store deler av landet gjennom DAB-nettet. FM-nettet ble slukket over hele Norge i løpet av 2017. Mange av kanalene er også tilgjengelige gjennom det digitale fjernsynsbakkenettet og gjennom parabol og kabel-tv.
=== Nåværende radiokanaler ===
=== Radiotjenester ===
=== Nedlagte radiokanaler ===
=== Tv-kanaler ===
NRK drifter tre døgnkontinuerlige tv-kanaler, hvorav den ene er splittet opp i to kanaler som deler på sendetiden: NRK Super fra klokken 06.30–19.30, og NRK3 resten av døgnet.
I tillegg samarbeidet NRK med MTG om sportskanalen SportN som startet sine sendinger 29. november 2005, men kanalen ble avviklet 15. september 2009.
NRK eier også Norges mobil-TV AS (NMTV) sammen med TV 2 og MTG/Viasat. Dette selskapet lanserte tv til mobile enheter via DMB 15. mai 2009 under navnet MiniTV. NRKs tv-kanaler distribueres via DMB sammen med tre av de andre eiernes kanaler. MiniTV er foreløpig bare tilgjengelig i Stor-Oslo.
=== HD-tv ===
NRK sendte et program i hd-kvalitet for første gang 8. august 2008, da åpningsseremonien, og senere også avslutningsseremonien, fra Sommer-OL 2008 i Beijing i Kina ble sendt. Sendingen i hd-kvalitet var kun tilgjengelig via det digitale bakkenettet. På den tiden var det ikke på stor nok kapasitet i det digitale bakkenettet til å sende programmer i hd, derfor ble sendingene i NRK1 og NRK2 slått sammen, slik at begge kanalene sendte seremoniene. Samtidig ble kvaliteten på NRK3 senket noe.
12. februar 2010 startet NRK med ordinære hd-sendinger, da kanalen NRK1 HD ble lansert. Grunnen til at hd-sendingene startet denne datoen var at Vinter-OL 2010 ble åpnet i Vancouver i Canada denne datoen. NRK hadde på det tidspunktet oppgradert hovedkontrollene sine slik at NRK1 kan sende i hd. Etter OL ble flere andre programmer sendt i hd-kvalitet, som Himmelblå, Ingen grenser og flere filmer. Fra og med 9. februar 2011 kom NRK2, NRK3 og NRK Super også med hd-sendinger. NRK har som mål å sende det meste i hd innen 2015.
== Internett- og mobiltilbud ==
Det første internettilbudet fra NRK ble startet i 1994. Da gikk tv-programmet Rondo, med Petter Nome, på nett i samarbeid med Oslonett. Litt senere i 1994 lanserte P2-programmet Radionettet sitt tilbud, der man blant annet kunne høre opptak av programmene. NRK har helt siden 1994 publisert nyhetsartikler på sine nettsider.
I dag har NRK et av Europas største multimedietilbud på internett, i 2004 ble NRK den første europeiske kringkasteren med tv-sendinger på mobil. Alle radioprogrammer er tilgjengelig direkte og i opptak tre uker etter sendedato. For tv varierer tilbudet etter rettigheter, men NRK tilbyr direktestrømming av alle sine fjernsyns- og radiokanaler. I januar 2007 la NRK ut en episode av krimserien Kodenavn Hunter til nedlasting i hd-kvalitet. NRK arbeider også med å legge ut alt sitt arkivinnhold på sine nettsider.NRK var en av få europeiske rikskringkastere som delfinansierte nettilbudet med reklameannonser, men reklamen forsvant i løpet av 2010.NRK har kanalene FlippKlipp og 4ETG på YouTube. FlippKlipp startet i 2015 og har 200 000 abonnementer (februar 2022), mens 4ETG startet i 2018 og har over 100 000 abonnementer (juli 2021).
=== Nettsider ===
=== NRKs strømmetilbud ===
NRK har lenge jobbet med å tilgjengeliggjøre sitt radio- og tv-tilbud og har lansert en rekke tjenester for mobil, smart-tv og nettbrett.
== Utenlandssendingen ==
I 1948 startet NRK radioprogram spesielt beregnet på sjøfolk og nordmenn i utlandet. Sendingen gikk under navnet Utenlandssendingen, andre navn var «Sjømannssendingen» eller «Kortbølgen». Programmene var opprinnelig av en times varighet senere en halv time med vekt på nyhetsstoff fra Norge. Et populært innslag var «Postkassa» som ble sendt to ganger ukentlig. Her kunne lyttere i Norge sende platehilsener til familie og venner i utlandet.
Utenlandssendingen ble først sendt fra Fredrikstad kringkaster, senere fra Kvitsøy og det nye senderanlegget i Sveio. Sendingen gikk ut fra Norge på en tid av døgnet som svarte til at det var morgen eller kveld på mottakerstedet. Sendingene ble nedlagt 31. desember 2002, da radio over internett hadde gjort disse overflødige.
Forløperen til Utenlandssendingen var sendinger over kortbølge på norsk fra USA under krigen. I august 1940 fikk styreformannen i NRK, dr. Arnold Ræstad, som var kommet over til USA sammen med to av NRKs funksjonærer, Gunnar Nygård og Karl. K. Larsen, utvirket at NRK fikk sendetid over den store private kortbølgesenderen WRUL i Boston. Gunnar Nygård fikk ansvaret for de daglige sendingene. Åpningsdagen var 29. september 1940. Ved åpningsprogrammet ble det blant annet sendt opptak av en tale av Kronprinsesse Märtha. I 1943 ble sendingene for norsk regning over WRUL stoppet. De ble i stedet overført til Office of War Information i New York der de fortsatte til juni 1945.
I løpet av disse årene ble det gjennom lytterrapporter skaffet masse erfaring om hvordan sendingene ble mottatt, avhengig av sendetid og frekvenser. Erfaringene fra disse sendingene dannet grunnlaget for Gunnar Nygårds stilling som sjef for Utenlandssendingene fra NRK som ble åpnet i 1948.
== Ledelsen ==
=== Styre ===
Styret i NRK AS har åtte medlemmer: Leder, nestleder og tre styremedlemmer oppnevnt av generalformsamlingen, Kulturdepartementet, samt tre representanter valgt av de tilsette.
Styret i NRK i perioden 2018–2020
Birger Magnus (siden 2014), Bærum. Styreleder. Bakgrunn fra ulikt styrearbeid og sjefsjobber i medieselskapet Schibsted.Randi B. Sætershagen (siden 2018), Stange. Nestleder. Administrerande direktør i M3 Helse AS.
Veslemøy Tvedt Fredriksen (siden 2018), Bergen. Administrerande direktør i Eiendomsmegler Vest.
Geir Bergkastet (siden 2014), Moelv. Administrerende direktør for Den Norske Opera & Ballett. Tidligere direktør for Oslo Kinematografer 2006–2013, Rogaland teater, Nationaltheatret og Høgskolen i Lillehammer.
Silvija Seres (siden 2016), Bærum. Bakgrunn fra ulike teknologi- og mediebedrifter. Flere styreverv i norsk næringsliv. Tidligere nestleder i styret for Norsk Tipping.
1. varamedlem: Silje Aspholm Hole (siden 2014), Oslo. Leder av Innovasjonspolitisk avdeling, Innovasjon Norge.Tidligere journalist, redaktør og analytiker i flere selskaper.
2. varamedlem: Zeshan Shakar (siden 2018), Oslo. Forfatter og spesialrådgiver ved Oslo rådhus. Bakgrunn som statsviter og økonom.Ansatterepresentanter:
Lars Toverud, styremedlem med Monica White Martinsen som førstevara (NJ – Norsk Journalistlag).
Tor Egelien, styremedlem med Sigrid Skeie Tjensvoll som førstevara (TF – Tverrfaglig forening).
Ingvild Fagerheim Fjereide, styremedlem med Are Bøhm som førstevara (NTL NRK – Norsk Tjenestemannslag og MFO – Musikernes fellesorganisasjon).Styresekretær: NRK-direktør Olav Nyhus
=== Kringkastingssjefer ===
=== Fjernsynssjefer ===
=== Radiosjefer ===
==== NRK P1 ====
==== NRK P2 ====
== Se også ==
Med lisens til å sende: en egenprodusert dokumentarserie på 9 episoder som ble sendt sommeren 2008 i forbindelse med NRKs 75-årsjubileum.
=== Programinnhold ===
Kategori:Radioprogrammer i NRK
Kategori:TV-produksjoner på NRK
Lister over norske TV-programmer
=== Medarbeidere ===
NRK-journalister
Liste over NRKs korrespondenter
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sverre Christophersen: Vel møtt til sendingen! : fjernsynets første 15 år (1975) ISBN 82-05-08309-6
Henrik G. Bastiansen og Hans Fredrik Dahl: Norsk mediehistorie (2003) ISBN 82-15-00325-7
Hans Fredrik Dahl og Tore Helseth: To knurrende løver – kulturpolitikkens historie 1814–2014. ISBN 978-82-15-00819-6
Hans Fredrik Dahl: Hallo – hallo!: kringkastingen i Norge 1920–1940. NRKs historie bd.1 (1. utg 1974, 2. utg 1999) ISBN 82-02-18478-9
Hans Fredrik Dahl (1978). «Dette er London»: NRK i krig 1940–1945. Oslo: Cappelen. ISBN 8202039282.
Hans Fredrik Dahl (1999). «Dette er London»: NRK i krig 1940–1945. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202185777.
Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen: Over til Oslo NRK som monopol 1945-1981. NRKs historie bind 3. ISBN 82-02-17644-1
Jørn Enger: Hele landet på lufta. Historien om NRKs distriktskontorer (2006) ISBN 82-8178-200-5
== Eksterne lenker ==
(nn) Offisielt nettsted
(nn) Offisiell blogg
(nn) Mate-URL
(en) Norsk rikskringkasting – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) NRK – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
NRKs årsrapport og årsregnskap
NRK Radio
«Lydklipp: Kodemeldinger fra London under krigen», fra NRK Skole |
57 | https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_V | 2023-02-01 | Olav V | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Chiles fortjenstorden', 'Kategori:Christian Xs frihetsmedalje', 'Kategori:Croix de Guerre (Frankrike)', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Danske prinser', 'Kategori:Deltagermedaljen', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Den islandske falkeorden', 'Kategori:Dødsfall 17. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1991', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Finlands hvite roses orden', 'Kategori:Fødsler 2. juli', 'Kategori:Fødsler i 1903', 'Kategori:Generaler i Hæren (Norge)', 'Kategori:Generaler i Luftforsvaret', 'Kategori:Haakon VIIs 70-årsmedalje', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Huset Glücksburg', 'Kategori:Krigskorset', 'Kategori:Krigsmedaljen', 'Kategori:Medaljen for borgerdåd', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Nansenprisen', 'Kategori:Nordmenn født i England', 'Kategori:Norske admiraler', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Norske seilere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Order of the Bath', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer fra Sandringham', 'Kategori:Riddere av Tistelordenen', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Serafimerordenen', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Solordenen', 'Kategori:St. Olavsmedaljen', 'Kategori:Storkors med kjede av St. Olavs Orden', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen', 'Kategori:Æreslegionen'] | Olav V (født Alexander Edward Christian Frederik, prins av Danmark, 2. juli 1903 i Norfolk, død 17. januar 1991) var Norges konge fra 1957 til sin død i 1991. Han var medlem av Huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg og ble født i Storbritannia som sønn av prins Carl av Danmark og prinsesse Maud av Storbritannia.
Han ble kronprins og tronarving til den norske tronen da hans far ble valgt til konge i 1905. Han var den første tronarving til den norske trone som vokste opp i Norge siden Olav IV Håkonsson, og hans foreldre passet på å gi han en så norsk oppvekst som mulig. Som forberedelse til sine framtidige kongelige plikter gikk han på både sivile og militære skoler. I 1929 giftet han seg med sin kusine og tremenning prinsesse Märtha av Sverige. Under den andre verdenskrig var hans lederskap høyt verdsatt og han ble utnevnt til Norges forsvarssjef i 1944. Ved sin død var han det siste gjenlevende barnebarnet til Edvard VII av Storbritannia og hans kone Alexandra av Danmark.
Kong Olav hadde en folkelig og jordnær væremåte som gjorde ham populær og gav ham tilnavnet «Folkekongen». I en avstemning i NRK i 2005 ble Olav kåret til «Århundrets nordmann». | Olav V (født Alexander Edward Christian Frederik, prins av Danmark, 2. juli 1903 i Norfolk, død 17. januar 1991) var Norges konge fra 1957 til sin død i 1991. Han var medlem av Huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg og ble født i Storbritannia som sønn av prins Carl av Danmark og prinsesse Maud av Storbritannia.
Han ble kronprins og tronarving til den norske tronen da hans far ble valgt til konge i 1905. Han var den første tronarving til den norske trone som vokste opp i Norge siden Olav IV Håkonsson, og hans foreldre passet på å gi han en så norsk oppvekst som mulig. Som forberedelse til sine framtidige kongelige plikter gikk han på både sivile og militære skoler. I 1929 giftet han seg med sin kusine og tremenning prinsesse Märtha av Sverige. Under den andre verdenskrig var hans lederskap høyt verdsatt og han ble utnevnt til Norges forsvarssjef i 1944. Ved sin død var han det siste gjenlevende barnebarnet til Edvard VII av Storbritannia og hans kone Alexandra av Danmark.
Kong Olav hadde en folkelig og jordnær væremåte som gjorde ham populær og gav ham tilnavnet «Folkekongen». I en avstemning i NRK i 2005 ble Olav kåret til «Århundrets nordmann».
== Barndom og oppvekst ==
Olav ble født i Appleton House ved Flitcham på Sandringham gods i Norfolk i England, og var sønn av prins Carl av Danmark, den senere Haakon VII av Norge, og prinsesse Maud, datter til Edward VII av Storbritannia. Han ble døpt Alexander Edward Christian Frederik og var prins av Danmark, men fikk navnet Olav da hans far ble norsk konge i 1905.
Kronprins Olav var den første norske tronarvingen siden middelalderen som vokste opp i Norge. Han gikk på offentlig skole. I 1921 tok han examen artium på reallinjen ved privatskolen Halling skole i Oslo. Tre år senere gikk han ut av Krigsskolen. Kronprinsen fortsatte med studier i økonomi og juss ved Universitetet i Oxford. Olav var en idrettsutøver som hoppet på ski i Holmenkollen og deltok i flere regattaer. Under de olympiske leker i 1928 i Amsterdam vant han gullmedaljen i 6-meter-klassen med Johan Anker som rormann. Han var aktiv seiler til langt inn i sine eldre dager.
== Ekteskap og familieliv ==
21. mars 1929 giftet Olav seg med sin kusine, prinsesse Märtha Sofia Lovisa Dagmar Thyra av Sverige, født 28. mars 1901, senere kronprinsesse Märtha av Norge. Kronprinsessen døde 5. april 1954. Paret fikk tre barn, prinsesse Ragnhild, prinsesse Astrid og prins Harald.
I 1939 var Märtha og Olav på en tre måneders reise i USA, mens barna midlertidig flyttet til Slottet i Oslo for å være i nærheten av bestefaren. Norskamerikanerne i USA hadde lenge etterspurt besøk fra kronprinsen og senere kronprinsparet, men uten at det ble noe av. Olav takket nei til å besøke vinter-OL 1932 i Lake Placid med begrunnelsen personlige årsaker. Den økonomiske krisen var begrunnelsen for at han takket nei til å delta i sommer-OL 1932 i Los Angeles for å forsvare sitt OL-gull fra 1928. Det ble heller ingen reise til USA i 1935 da det kom en offisiell invitasjon fra president Franklin D. Roosevelt. Norge fikk en ny invitasjon fra president Roosevelt i 1938 om å overvære verdensutstillingene i New York og San Fransisco, og da lot reisen seg gjennomføre. Kronprinsparet reiste gjennom det «norske Amerika», og de besøkte president Roosevelt på landstedet i Hyde Park nord for New York by. Olav holdt over 300 taler i løpet av reisen. Kronprinsparet reiste med MS «Oslofjord» fra Oslo til New York og med DS «Stavangerfjord» på tilbaketuren.
== Den andre verdenskrig ==
Som kronprins hadde Olav fått omfattende militær opplæring og trening, samt at han hadde deltatt i de fleste større norske militærøvelsene. På grunn av dette var han muligens en av de mest kyndige norske militære ledere og var respektert av andre allierte ledere for sin kunnskap og lederevne. Under besøk i USA før krigen etablerte han og hans kone et nært vennskap med president Roosevelt. Disse faktorene skulle vise seg å bli viktige for den norske motstanden mot Tysklands angrep på Norge.Under andre verdenskrig stod Olav ved sin fars side i motstanden mot Tysklands okkupasjon av Norge. Under angrepet var han rådgiver både til sivile og militære ledere. Da den norske regjering bestemte seg for å dra i eksil, tilbød han seg å bli igjen i Norge, men dette ble ikke akseptert. Han fulgte med sin far til Storbritannia der han fortsatte som rådgiver for eksilregjeringen og sin far.
Under krigen besøkte Olav norske og allierte styrker i Storbritannia, Canada og USA. Den 30. juni 1944 ble han utnevnt til Forsvarssjef og etter krigen ledet han den norske avvæpningen av den tyske okkupasjonsmakten.Han ble dekorert av en rekke nasjoner, inkludert Krigskorset fra Norge, Frankrike, Hellas og Nederland, den amerikanske Legion of Merit og den franske Médaille Militaire, som alle var en internasjonal bekreftelse på hans deltakelse i kampen mot Hitler.
Da krigen var over, var Olav det første medlem av kongehuset som vendte tilbake til Norge, da han ankom Oslo sammen med fem statsråder den 13. mai 1945. Han fungerte som kronprinsregent fram til kong Haakon returnerte til Norge 7. juni. Etter krigens slutt ble han en av de høyest dekorerte i Nord-Europa.
== 1954–1991 ==
I 1954 døde kronprinsesse Märtha. Året etter ble kong Haakon syk, og kronprinsen fungerte som kronprinsregent. Kong Haakon døde på Slottet i Oslo den 21. september 1957. Den nye kongen var enkemann og måtte gjennomføre sine oppgaver uten en dronning ved sin side. I de første regjeringsårene fikk han god hjelp av sin yngste datter, prinsesse Astrid, og av kronprins Harald. I 1968 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.
Olav var gjennom sine 33 år som Norges konge en avholdt og respektert monark. Han fikk tilnavnet Folkekongen fordi han ikke var redd for å vise at han i tillegg til å være konge, også var av folket. Han kjørte gjerne sin egen bil, og til tross for at han kunne kjøre i kollektivfeltet, valgte han å kjøre i feltet for vanlig trafikk. Under oljekrisen i 1973, da biltrafikk ble forbudt i helgene, tok han Holmenkollbanen for å komme seg ut på ski. Han forsøkte til og med å betale billetten sin, men ble fortalt av konduktøren at noen lenger bak allerede hadde betalt for ham.På sin 70-årsdag i 1973 ble han av den norske regjeringen tildelt landets høyeste sivile utmerkelse, Borgerdådsmedaljen.
31. mai 1990 ble han rammet av et hjerneslag, og kronprins Harald måtte overta som regent. I kontrast til kong Haakon, valgte kong Olav både å la seg avfotografere og vise seg offentlig i sitt sykefravær. Kong Olav ble aldri frisk nok til å gjenoppta sine offentlige funksjoner. Kong Olav døde 17. januar 1991 på Kongsseteren i Holmenkollen etter å ha blitt rammet av et hjerteinfarkt.I dagene etter hans død og fram til begravelsen 30. januar opplevde Norge en nasjonal sorg, hvor folk la ned blomster og tente stearinlys utenfor Slottet. Mange plasserte avskjedshilsener i form av brev og kort blant lysene, og alle disse er tatt vare på i Riksarkivet.
Kong Olav er gravlagt i Det kongelige mausoleum på Akershus slott i Oslo. Han hviler i den grønne sarkofagen sammen med kronprinsesse Märtha.
== Dekorasjoner ==
Kong Olav V var innehaver av følgende norske og utenlandske ordener, medaljer og dekorasjoner. Oversikten er basert på Kongehusets liste over dekorasjoner, med tillegg av andre offisielle utmerkelser det er kjent at han var innehaver av.
Norske dekorasjoner
Utenlandske dekorasjoner
== Etter hans død ==
Hans sønn, Harald V, uttalte i 1996 at hans død trolig skyldtes Gulfkrigen. I boka Kong Harald. Monarkiet i medvind og motvind, utgitt i 1996, skrevet av Per Øyvind Heradstveit, uttaler han følgende: «Jeg tror at Golfkrigen var en av årsakene til at min far døde denne dagen. Han var veldig oppskjørtet over det som skjedde i Midtøsten. Han så det jo på fjernsynet. Han trodde kanskje den tredje verdenskrig sto for døren. Kanskje ordla han seg ikke akkurat slik, men han syntes situasjonen hadde for mange likhetspunkter med en annen krig han husket meget godt.» Kong Olav døde mindre enn et døgn etter at den FN-støttede koalisjonen med USA i spissen gikk til angrep på Irak like etter midnatt den 17. januar (norsk tid).
Olav V ble den 17. desember 2005 utropt til århundrets nordmann (1900-tallet) med 41 % av stemmene i en direktesendt kåring på NRK der seerne hadde avgitt over 400 000 stemmer. På annen plass fulgte Einar Gerhardsen, mens Erik Bye ble nummer tre.
Minnesmerket «Mann og bauta» over Kong Olav V, utført av billedhuggeren Olav Orud, ble avduket av Kong Harald og prinsesse Astrid, fru Ferner på Olav Vs plass i Oslo 7. juni 2015.
== Stamtavle ==
== Bildegalleri ==
== Oppkalt etter ham ==
MS «Kong Olav»
Prince Olav Harbour
Kong Olavs vei
Olav Vs plass og Olav Vs gate, Oslo
== Se også ==
Liste over norske idrettspersoner på sokkel
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jo Benkow (1991). Olav – menneske og monark. Gyldendal. ISBN 8205201927.
Tore Rem (2020). Olav V: Den fremmede: 1903–1940. Cappelen Damm. ISBN 9788202475970.
Tore Rem (2021). Olav V: Krigeren - 1940-1945. Cappelen Damm. ISBN 9788202717674.
Tore Rem (2022). Olav V: Ensom majestet 1946-1991. Cappelen Damm. ISBN 9788202753115.
== Eksterne lenker ==
(en) Olav V – Olympedia
(en) Olav V – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Olav V på Internet Movie Database
(en) Olav V hos The Movie Database
Kongehuset.no om Kong Olav V
Anders Beer Wilses fotografier av Kronprins Olav 1905–1936
Barnetegninger ved Kong Olavs død. Nettutstilling fra Riksarkivet |
58 | https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%93laf%C3%ADa_J%C3%B3hannsd%C3%B3ttir | 2023-02-01 | Ólafía Jóhannsdóttir | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 24. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1924', 'Kategori:Fødsler 22. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1863', 'Kategori:Islendinger', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordmenn på 1800-tallet', 'Kategori:Nordmenn på 1900-tallet', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ólafía Jóhannsdóttir (født 22. oktober 1863 på Island, død 24. februar 1924) var en islandsk kvinne som viet sitt liv til å hjelpe de mest vanskeligstilte i Oslos slumkvarter ved Vaterlands bro på begynnelsen av 1900-tallet.
Hun ble av og til referert til som Laffi eller bare Island.Etter reisevirksomhet i Canada, USA og Storbritannia for å fremme organisasjonen Det Hvite Bånds sak, slo hun seg ned i Oslo. Der etablerte hun et herberge for fattige, prostituerte og alkoholikere og tilbød bad, mat og overnatting.
Hun gav ut en bok, De ulykkeligste, som vakte oppsikt utover Norges grenser. I 1930 ble det ved Vaterlands bro reist en byste av henne. Bysten er fra 2004 plassert i Vaterlandsparken.
16. november 2003 ble Olafiaprisen delt ut av Vigdís Finnbogadóttir i kulturkirken Jakob. Prisen bestod av en sjekk på 15 000 kroner og et grafisk trykk.
Olafiagangen på Grønland og Olafiaklinikken ved Oslo universitetssykehus i Oslo er oppkalt etter henne.
Koret Laffí, som er sammensatt av islendinger som bor i Oslo-området, er også oppkalt etter henne.
Den islandske menigheten i Norge har navngitt sitt menighetshus etter Olafia eller Ólafíustofa (Olafiastuen).
Menigheten har også et støttefond ved navn Ólafíusjóður (Olafiafondet).
Hvert år rundt hennes fødselsdag feirer menigheten Ólafíuhátíð (Olafiahøytid), der blant annet koret Laffí opptrer.
| Ólafía Jóhannsdóttir (født 22. oktober 1863 på Island, død 24. februar 1924) var en islandsk kvinne som viet sitt liv til å hjelpe de mest vanskeligstilte i Oslos slumkvarter ved Vaterlands bro på begynnelsen av 1900-tallet.
Hun ble av og til referert til som Laffi eller bare Island.Etter reisevirksomhet i Canada, USA og Storbritannia for å fremme organisasjonen Det Hvite Bånds sak, slo hun seg ned i Oslo. Der etablerte hun et herberge for fattige, prostituerte og alkoholikere og tilbød bad, mat og overnatting.
Hun gav ut en bok, De ulykkeligste, som vakte oppsikt utover Norges grenser. I 1930 ble det ved Vaterlands bro reist en byste av henne. Bysten er fra 2004 plassert i Vaterlandsparken.
16. november 2003 ble Olafiaprisen delt ut av Vigdís Finnbogadóttir i kulturkirken Jakob. Prisen bestod av en sjekk på 15 000 kroner og et grafisk trykk.
Olafiagangen på Grønland og Olafiaklinikken ved Oslo universitetssykehus i Oslo er oppkalt etter henne.
Koret Laffí, som er sammensatt av islendinger som bor i Oslo-området, er også oppkalt etter henne.
Den islandske menigheten i Norge har navngitt sitt menighetshus etter Olafia eller Ólafíustofa (Olafiastuen).
Menigheten har også et støttefond ved navn Ólafíusjóður (Olafiafondet).
Hvert år rundt hennes fødselsdag feirer menigheten Ólafíuhátíð (Olafiahøytid), der blant annet koret Laffí opptrer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Ólafía Jóhannsdóttir på NLIs Lokalhistoriewiki.
Ólafía Jóhannsdóttir på Store Norske Leksikon |
59 | https://no.wikipedia.org/wiki/Parlamentarisme | 2023-02-01 | Parlamentarisme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Parlamentarisme'] | Parlamentarisme er en politisk styreform som innebærer at det er parlamentet som avgjør hvilken regjering som skal lede den utøvende makt. Dersom regjeringen ikke har støtte i parlamentet kan parlamentet når som helst tvinge den til å gå av. I liberale demokratier har parlamentarisk styre til hensikt å sikre at en regjering står ansvarlig overfor en vesentlig del av velgerne.
I det norske politiske system har parlamentarisme vært praktisert siden 1884. Dette innebærer at det er Stortinget som avgjør hvilke partier som skal sitte i regjering. Delstater (som fylker) og kommuner kan også ha parlamentarisme, da innebærer dette at et byråd står ansvarlig overfor et kommunestyre.
Man skjelner mellom positiv og negativ parlamentarisme. Innen positiv parlamentarisme må regjeringen ha et eksplisitt tillitsvotum fra parlamentet for å bli innsatt. Dette er også kjent som investitur. Eksempler på dette finner man i land som Tyskland, Irland, Finland, Ungarn og Spania.
Det finnes flere varianter av positiv parlamentarisme. Tyskland har den strengeste ordningen, ved at et absolutt flertall må stemme for statsministerkandidaten for at vedkommende skal kunne danne regjering.
I Sverige blir talmannens (riksdagspresidentens) statsministerkandidat automatisk godkjent om et flertall ikke stemmer imot.
Negativ parlamentarisme er kjennetegnet ved at en regjering kan dannes uten at det trenger å foreligge noe tillitsvotum fra parlamentets side. Det vesentlige her er at en regjering kan sitte trygt inntil det øyeblikk det måtte få et mistillitsvotum mot seg. I Norge anvendes den negative parlamentarisme.
| Parlamentarisme er en politisk styreform som innebærer at det er parlamentet som avgjør hvilken regjering som skal lede den utøvende makt. Dersom regjeringen ikke har støtte i parlamentet kan parlamentet når som helst tvinge den til å gå av. I liberale demokratier har parlamentarisk styre til hensikt å sikre at en regjering står ansvarlig overfor en vesentlig del av velgerne.
I det norske politiske system har parlamentarisme vært praktisert siden 1884. Dette innebærer at det er Stortinget som avgjør hvilke partier som skal sitte i regjering. Delstater (som fylker) og kommuner kan også ha parlamentarisme, da innebærer dette at et byråd står ansvarlig overfor et kommunestyre.
Man skjelner mellom positiv og negativ parlamentarisme. Innen positiv parlamentarisme må regjeringen ha et eksplisitt tillitsvotum fra parlamentet for å bli innsatt. Dette er også kjent som investitur. Eksempler på dette finner man i land som Tyskland, Irland, Finland, Ungarn og Spania.
Det finnes flere varianter av positiv parlamentarisme. Tyskland har den strengeste ordningen, ved at et absolutt flertall må stemme for statsministerkandidaten for at vedkommende skal kunne danne regjering.
I Sverige blir talmannens (riksdagspresidentens) statsministerkandidat automatisk godkjent om et flertall ikke stemmer imot.
Negativ parlamentarisme er kjennetegnet ved at en regjering kan dannes uten at det trenger å foreligge noe tillitsvotum fra parlamentets side. Det vesentlige her er at en regjering kan sitte trygt inntil det øyeblikk det måtte få et mistillitsvotum mot seg. I Norge anvendes den negative parlamentarisme.
== Parlamentarisme i Norge ==
=== Storting/regjering ===
I Norge ble parlamentarismen gradvis innført av Venstre fra 1884. Sin endelige anerkjennelse som landets «rette» styringsprinsipp, fikk det ikke før ved Unionsoppløsningen i 1905. I tiden etter 1905, fram til endringen av grunnloven i 2007 fungerte parlamentarismen som konstitusjonell sedvanerett i Norge. Parlamentarismen ble derfor ikke formelt innført i Norge før 2007. Fortsatt arbeides det med en overgang fra negativ til positiv parlamentarisme og et grunnlovsendringsforslag om dette ble lagt fram i 2008 av representanter fra Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet.
Veien mot parlamentarisme i Norge var en skrittvis prosess som foregikk mellom 1870 og 1932. Før innføringen av parlamentarismen hadde regjeringen grunnlovsfestet forbud mot å møte i Stortinget. Ettersom regjeringen ble utpekt av kongen, hadde Stortinget begrenset innflytelse over statsrådene, og regjeringen kunne dermed i prinsippet motarbeide det folkevalgte Stortinget. I 1870-årene vedtok Stortinget i flere omganger å endre Grunnloven, slik at statsrådene fikk adgang til parlamentet. Kongen, Oscar II, nektet å sanksjonere lovendringen, og ved tredje sanksjonsnektelse i 1880, kom en annen bestemmelse i Grunnloven på banen. Kongen pliktet nemlig å godkjenne lovendringsforslag dersom slike forslag ble vedtatt for tredje gang i Stortinget. Men hvorvidt dette også gjaldt grunnlovsendringer, var usikkert. Da venstreopposisjonen (fra 1884 partiet Venstre) vant i Stortingsvalget i 1882, stilte de regjeringen til riksrett for at den hadde nektet å gjennomføre den vedtatte lovendringen. Regjeringen Selmer måtte i 1884 gå av, og kongen gikk med på å utpeke Venstres leder Johan Sverdrup som ny statsminister. Dette omtales gjerne som da parlamentarismen ble innført i Norge.Mange vil likevel si at parlamentarismen som entydig og sikker norm ble innført først etter Unionsoppløsningen. Frede Castberg argumenterer for at parlamentarismen er blitt norsk konstitusjonell sedvanerett, hvor han konkluderer: "Der er derfor fuld Grund til at betragte den Regel som gjør det til en Pligt for Regjeringen at trække sig tilbake, naar den møtes med Stortingets klart uttalte Mistillid, som tilhørende gjældende norsk Forfatningsret." Norsk parlamentarisme er nettopp kjennetegnet ved at innføringen ikke fulgte en fasttømret plan, og at den var preget av situasjonsbestemt pragmatisme.
Parlamentarisme bygger på tre prinsipper:
Regjeringsmakten utgår fra Stortinget.
Det finnes ikke noe politikkområde som ligger utenfor Stortingets kontroll.
Regjeringen står ansvarlig overfor Stortinget, og kan fjernes til enhver tid. Regjeringen har rettsplikt til å søke avskjed hvis den får et mistillitsvotum mot seg, som det står i Grunnloven §15. Denne siden av norsk parlamentarisme ble ikke ble grunnlovsfestet før 20. februar 2007 (og kunngjort av Kongen i statsråd 30. mars samme år).Parlamentarismens viktigste maktmiddel ligger i mistillitsvotumet.
Med regjeringen Hornsruds avgang i 1928 ble dét demonstrert i praksis som alle forventet, nemlig at mistillitsvotum leder til regjeringsskifte. I alle fall etter 1905 er det ingen regjeringssjef som ville drømme om å forsøke å ignorere et klart mistillitsvotum i Stortinget. Med ansvarlighetsloven av 1932 fikk parlamentarismen en rettslig forankring i formell lov.
Tre regjeringer har gått av som følge av mistillitsvotum: Regjeringen Hornsrud i 1928, Regjeringen Hundseid i 1933 og regjeringen Gerhardsen i 1963 (Kings Bay-saken).
Vanen med å gå av om den sittende regjering har tapt valget ble ikke umiddelbart innført fra 1884. Sverdrups regjering gikk ikke av etter valgnederlaget i 1888. Det ble reist mistillitsforslag mot regjeringen i juni 1889 av Emil Stang. Johan Sverdrup søkte da å forhandle med ledelsen i Rene Venstre for å kunne danne en flertallsregjering. Derfra fikk han det råd å søke avskjed før Høyres forslag ble tatt opp i Stortinget. Sverdrup ønsket å gjøre dette, men før han kom så langt hadde Kong Oscar II grepet inn og gitt regjeringsoppdraget til Emil Stang fra Høyre. Skiftet skjedde innenfor rammene av det gamle systemet; Kongen grep personlig inn.
Da regjeringen Stang ble møtt med mistillit i 1893, ble den likevel sittende. Vurdert etter vår tids syn begikk regjeringen her nærmest statskupp, og den kunne blitt møtt med riksrett. Imidlertid valgte Venstre å ikke gjøre dette, kanskje fordi man fryktet at Kong Oscar II skulle bruke militære midler.Den skikk at valgresultatet fører til regjeringens umiddelbare avgang, ble for første gang praktisert etter valget i 1903. Valget var et nederlag for statsminister Blehr og Rene Venstre, og Blehr gikk umiddelbart av. Siden den gang er valgutfallet alltid blitt fulgt, og Norge var med dette ett skritt nærmere parlamentarismen.
=== Kommunal og fylkeskommunal parlamentarisme ===
Oslo innførte kommunal parlamentarisme allerede i 1986 med et unntak i kommuneloven. Andre kommuner fikk ikke lov til dette før den nye kommuneloven av 1992, som gav kommunene utvidet mulighet til å bestemme styreform selv. Dette innebar at også andre kommuner (og fylkeskommuner) kunne innføre parlamentarisme. Bergen og Tromsø kommuner innførte parlamentarisme i henholdsvis 2000 og 2011. I 1999 ble Nordland den første fylkeskommunen som innførte parlamentarisme. I 2003 fulgte Troms, Nord-Trøndelag og Hedmark fylkeskommuner etter. Byrådet og fylkesrådet fungerer på samme måte som en regjering, og utgår av bystyrets eller fylkestingets flertall. Tromsø gikk tilbake til formannskapsmodellen 1. juli 2016.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bjørn Erik Rasch (2004). Kampen om regjeringsmakten : norsk parlamentarisme i europeisk perspektiv. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 9788276748413.
== Eksterne lenker ==
lovdata.no Lovdatas innføringsside i rettsgrunnlaget for parlamentarismen
Dokument nr. 19 (2003–2004) Rapport til Stortingets presidentskap fra utvalget til å utrede alternativer til riksrettsordningen – inneholder forslag om grunnlovfesting av parlamentarismenDokument nr. 12:1 (2003–2004) Grunnlovsforslag fra Jørgen Kosmo (A), Inge Lønning (H), Lodve Solholm (Frp), Ågot Valle (SV), Odd Holten (KrF), Berit Brørby (A) og Carl I. Hagen (Frp) om endringer i Grunnloven § 20, 30, 86 og 87 og nye §§ 15 og 82 (Riksretten)
SaksopplysningerDokument nr. 12:2 (2003–2004) Grunnlovsforslag fra Jens Stoltenberg (A), Jørgen Kosmo (A), Carl I. Hagen (Frp), Berit Brørby (A) og Kjell Engebretsen (A) om endringer i Grunnloven §§ 15 (ny), 20, 23, 82 (ny), 86 og 87 med sikte på å innføre en ordning med oppløsningsrett og positiv parlamentarisme (investitur)
SaksopplysningerDokument nr. 12:17 (2003–2004) Grunnlovsforslag fra Ågot Valle, Ingvild Vaggen Malvik, Siri Hall Arnøy og Øystein Djupedal (alle SV) om endringer i Grunnloven §§ 2, 4, 12 og 16 med sikte på å avskaffe Grunnlovens bestemmelser om statskirkeordningen og grunnlovsfeste landets statsskikk og menneskerettighetsforpliktelser
Saksopplysninger
NRK Skole med klipp fra NRKs arkiver om parlamentarisme
Reform av Grunnloven (VG, 2007)Hva er parlamentarisme? - artikkel fra forskning.no 30.9.02Parlamentarisme, artikkel hos Store norske leksikonParlamentarismen i utvikling, artikkel hos Stortingets hjemmesider |
60 | https://no.wikipedia.org/wiki/Punkrock | 2023-02-01 | Punkrock | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Punk rock', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Artikkelen handler om musikksjangeren. For motefenomenet og subkulturen, se punkPunk er en musikksjanger innenfor rock som ble utviklet i 1960-årene i USA, senere kom denne formen for musikk til Frankrike før den for alvor etablerte seg i Storbritannia og Australia. Midt i 1970-årene hadde punken etablert seg i Europa og har siden blitt en betydelig sub-sjanger innen rocken på verdensbasis.
Sjangeren har røtter i garasjerock og andre musikkelementer som i dag kan defineres som «urpunk» eller «protopunk». Punkeband forsøkte å unngå og gjorde opprør med og mot den populære musikksmaken i 1970-årene og spilte en rask, aggressiv og hard musikk med typisk korte sanger, få instrumenter og ofte politiske eller antisosiale tekster. Punken omfavnet holdningen «gjør-det-sjøl» (uansett hvor bra eller dårlig det er) og mange av gruppene produserte sine egne innspillinger og distribuerte platene i alternative og uformelle kanaler.
Sent i 1976 hadde band som the Ramones i New York City og Sex Pistols og The Clash i London blitt anerkjent som fortroppen av en ny musikalsk bevegelse. I løpet av det neste året spredde punken seg til resten av verden. Punk ble raskt, men kortvarig et stort kulturelt fenomen i særlig Storbritannia. Stort sett hadde punk røtter i det lokale miljøet som skydde unna alt som ble regnet som populært («mainstream»). Det oppsto en punkekultur som uttrykte ungdommelig opprør og med antiautoritære ideologier. Punkere, både på og utenfor scenen, kledde seg og smykket seg også felles, hovedsakelig med antiestetiske virkemidler som blant annet hanekam, glorete farger og kjetting.
På begynnelsen av 1980-tallet hadde mer aggressive former for hardrock og Oi! blitt dominerende former for punkrock. Musikere som begynte som, eller var inspirert av, punkeband, utviklet en form for «postpunk» og alternativ punk, også for nyveiv i Norge etter den engelske betegnelsen «new wave» («ny bølge»). Mot slutten av hundreåret klarte flere nye punkeband som Green Day å gjøre punkemusikken populær, flere tiår etter at den først hadde begynt, men samtidig fjernet den seg fra sine opprinnelige røtter og endte opp som noe annet.
| Artikkelen handler om musikksjangeren. For motefenomenet og subkulturen, se punkPunk er en musikksjanger innenfor rock som ble utviklet i 1960-årene i USA, senere kom denne formen for musikk til Frankrike før den for alvor etablerte seg i Storbritannia og Australia. Midt i 1970-årene hadde punken etablert seg i Europa og har siden blitt en betydelig sub-sjanger innen rocken på verdensbasis.
Sjangeren har røtter i garasjerock og andre musikkelementer som i dag kan defineres som «urpunk» eller «protopunk». Punkeband forsøkte å unngå og gjorde opprør med og mot den populære musikksmaken i 1970-årene og spilte en rask, aggressiv og hard musikk med typisk korte sanger, få instrumenter og ofte politiske eller antisosiale tekster. Punken omfavnet holdningen «gjør-det-sjøl» (uansett hvor bra eller dårlig det er) og mange av gruppene produserte sine egne innspillinger og distribuerte platene i alternative og uformelle kanaler.
Sent i 1976 hadde band som the Ramones i New York City og Sex Pistols og The Clash i London blitt anerkjent som fortroppen av en ny musikalsk bevegelse. I løpet av det neste året spredde punken seg til resten av verden. Punk ble raskt, men kortvarig et stort kulturelt fenomen i særlig Storbritannia. Stort sett hadde punk røtter i det lokale miljøet som skydde unna alt som ble regnet som populært («mainstream»). Det oppsto en punkekultur som uttrykte ungdommelig opprør og med antiautoritære ideologier. Punkere, både på og utenfor scenen, kledde seg og smykket seg også felles, hovedsakelig med antiestetiske virkemidler som blant annet hanekam, glorete farger og kjetting.
På begynnelsen av 1980-tallet hadde mer aggressive former for hardrock og Oi! blitt dominerende former for punkrock. Musikere som begynte som, eller var inspirert av, punkeband, utviklet en form for «postpunk» og alternativ punk, også for nyveiv i Norge etter den engelske betegnelsen «new wave» («ny bølge»). Mot slutten av hundreåret klarte flere nye punkeband som Green Day å gjøre punkemusikken populær, flere tiår etter at den først hadde begynt, men samtidig fjernet den seg fra sine opprinnelige røtter og endte opp som noe annet.
== Punk i Norge ==
Sex Pistols' konsert på Pingvin Club i Oslo sommeren 1977 markerte startskuddet for et norsk punkmiljø. Konserten i 1977 er i dag en av de mest myteomspunnede rockekonsertene som har funnet sted i Norge. De første norske punkbandene platedebuterer i løpet av 1979. Det strides om hva som var den første norske punk-singelutgivelsen, hete kandidater er Pink Dirt, Graxelaget, Front Page og Børres Kork. Trygve Mathiesen konkluderer i boken Tre grep og sannheten med at det var Børres Kork som var først ute. I 1982 blir Blitz-huset i Oslo etablert og det miljøet fører punken videre gjennom 1980-årene. Også i Trondheim fantes et punkmiljø, assosiert med Hard Rock Kafé som produserte grupper som Wannskrækk og Liliedugg. I Norge har punk i nyere tid stått sterkest i nettopp miljøet rundt Blitz i Oslo og UFFA-huset i Trondheim. Men også byer som Bergen, Stavanger, Bodø og Tromsø har hatt og har aktive miljø.
== Se også ==
Punk
Punkrockens historie
No wave
Urpunk
Straight edge
== Litteratur ==
Trygve Mathiesen. Tre grep og sannheten – Norsk punk 1977-1980. Vega forlag, 2007, ISBN 978-82-8211-002-0
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Punk rock – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Distorted Magazine månedlig punkrockmagasin.
Ei historie om punk
Punk 77 – tidlig britisk punk |
61 | https://no.wikipedia.org/wiki/Paganisme | 2023-02-01 | Paganisme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Naturreligion', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Nyreligiøsitet', 'Kategori:Religion i Norge', 'Kategori:Stubber 2021-02', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Paganisme er en internasjonal gruppebetegnelse på forskjellige eldgamle naturreligioner som dyrker en ikke-monoteistisk guddom. Paganisme blir ofte definert, noe nedsettende, som hedenskap, blant annet i forbindelse med ikke-kristne og ikke-jødiske stammereligioner. Ordet kan også brukes mer generelt om en sekulær, verdslig kultur eller livsanskuelse.
Wicca var pr. 2004 den tallmessig største av de ny-paganistiske religionene, mens hinduismen av mange regnes som den eneste store uavbrutte paganistiske religion. Ulike former for sjamanisme er også paganistisk, og blir fortsatt praktisert av ulike urbefolkninger.
| Paganisme er en internasjonal gruppebetegnelse på forskjellige eldgamle naturreligioner som dyrker en ikke-monoteistisk guddom. Paganisme blir ofte definert, noe nedsettende, som hedenskap, blant annet i forbindelse med ikke-kristne og ikke-jødiske stammereligioner. Ordet kan også brukes mer generelt om en sekulær, verdslig kultur eller livsanskuelse.
Wicca var pr. 2004 den tallmessig største av de ny-paganistiske religionene, mens hinduismen av mange regnes som den eneste store uavbrutte paganistiske religion. Ulike former for sjamanisme er også paganistisk, og blir fortsatt praktisert av ulike urbefolkninger.
== Historikk ==
Pagan kommer fra gresk der det betyr en som bor på landsbygda. og ble i den latinske formen pagus særlig brukt om galliske og germanske landsbyer. Dette henger sannsynligvis sammen med at de som bodde på landsbygda, ute på hedene, ofte kalt hedninger, ble kristnet sist og at deres religion ble ansett som bondsk hedenskap. Faktisk har mange urgamle, folkelige tradisjoner holdt seg nærmest intakte frem til vår tid. Eksempler på dette er påskeegg, maistang, st. hansbål og juletre.
== Se også ==
Hedning
Åsatru
Heks
Druide
Panteisme
Nordisk Paganistforbund
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Paganism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Søk på ordet «paganisme» i norske ordbøker: Søk etter paganisme i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok
Eutopia.no: Hva er paganisme?
Nordisk Paganistforbund
Wicca.no
Pagan Federation International - Norge |
62 | https://no.wikipedia.org/wiki/Paganisme | 2023-02-01 | Paganisme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Naturreligion', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Nyreligiøsitet', 'Kategori:Religion i Norge', 'Kategori:Stubber 2021-02', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Paganisme er en internasjonal gruppebetegnelse på forskjellige eldgamle naturreligioner som dyrker en ikke-monoteistisk guddom. Paganisme blir ofte definert, noe nedsettende, som hedenskap, blant annet i forbindelse med ikke-kristne og ikke-jødiske stammereligioner. Ordet kan også brukes mer generelt om en sekulær, verdslig kultur eller livsanskuelse.
Wicca var pr. 2004 den tallmessig største av de ny-paganistiske religionene, mens hinduismen av mange regnes som den eneste store uavbrutte paganistiske religion. Ulike former for sjamanisme er også paganistisk, og blir fortsatt praktisert av ulike urbefolkninger.
| Paganisme er en internasjonal gruppebetegnelse på forskjellige eldgamle naturreligioner som dyrker en ikke-monoteistisk guddom. Paganisme blir ofte definert, noe nedsettende, som hedenskap, blant annet i forbindelse med ikke-kristne og ikke-jødiske stammereligioner. Ordet kan også brukes mer generelt om en sekulær, verdslig kultur eller livsanskuelse.
Wicca var pr. 2004 den tallmessig største av de ny-paganistiske religionene, mens hinduismen av mange regnes som den eneste store uavbrutte paganistiske religion. Ulike former for sjamanisme er også paganistisk, og blir fortsatt praktisert av ulike urbefolkninger.
== Historikk ==
Pagan kommer fra gresk der det betyr en som bor på landsbygda. og ble i den latinske formen pagus særlig brukt om galliske og germanske landsbyer. Dette henger sannsynligvis sammen med at de som bodde på landsbygda, ute på hedene, ofte kalt hedninger, ble kristnet sist og at deres religion ble ansett som bondsk hedenskap. Faktisk har mange urgamle, folkelige tradisjoner holdt seg nærmest intakte frem til vår tid. Eksempler på dette er påskeegg, maistang, st. hansbål og juletre.
== Se også ==
Hedning
Åsatru
Heks
Druide
Panteisme
Nordisk Paganistforbund
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Paganism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Søk på ordet «paganisme» i norske ordbøker: Søk etter paganisme i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok
Eutopia.no: Hva er paganisme?
Nordisk Paganistforbund
Wicca.no
Pagan Federation International - Norge |
63 | https://no.wikipedia.org/wiki/Dykkeflaske | 2023-02-01 | Dykkeflaske | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Dykking', 'Kategori:Flasker'] | En dykkeflaske er en beholder for å transportere eller lagre pustegass under høyt trykk til bruk for dykkerer. Den gir dykkeren pustegass gjennom en pusteventil. Man finner typisk dykkeflasker med arbeidstrykk fra 186 til 300 bar og innvendig volum fra 0,4 liter til 18 liter.
Dykkere bruker også gassflasker over vann til lagring av pustegass, ofte flasker med innvendig volum på 50 liter eller mer, og til oksygen i førstehjepsutstyr. Gassflasker er selvsagt også brukt på mange områder utenom dykking.
| En dykkeflaske er en beholder for å transportere eller lagre pustegass under høyt trykk til bruk for dykkerer. Den gir dykkeren pustegass gjennom en pusteventil. Man finner typisk dykkeflasker med arbeidstrykk fra 186 til 300 bar og innvendig volum fra 0,4 liter til 18 liter.
Dykkere bruker også gassflasker over vann til lagring av pustegass, ofte flasker med innvendig volum på 50 liter eller mer, og til oksygen i førstehjepsutstyr. Gassflasker er selvsagt også brukt på mange områder utenom dykking.
== Deler ==
En dykkeflaske består av flere deler:
Trykkbeholder
Flaskekran med eller uten reservesjalter
Tetning mellom trykkbeholder og flaskekran, O-ring eller gjengeteip
=== Trykkbeholder ===
Dette er selve beholderen, formet som en flaske, som holder på den komprimerte pustegassen. Denne er vanligvis laget av stål, aluminium eller et fiberarmert komposittmateriale med innerliner i termoplast, aluminium eller stål.
Aluminium har mindre egenvekt enn stål og derfor vil aluminiumsflasker ofte få positiv oppdrift på slutten av et dykk når mengden pustegass på flasken minker. I varmere strøk, eller når det trengs mange flasker, som stageflasker i teknisk dykking, blir ofte aluminium foretrukket. I kaldere strøk der dykkeren ofte bruker tørrdrakt med mye oppdrift er stålflasker, som ikke får positiv oppdrift på slutten av dykket, mest vanlig. Flasker i fiberarmert komposittmateriale har veldig lav egenvekt og vil derfor ha mye oppdrift i vann. Dette betyr at dykkere som bruker slike flasker må kompensere for denne oppdriften med mer bly. Slike flasker er ikke så mye brukt blant vanlige sportsdykkere, men en del innen militær dykking. Disse flaskene er perfekte til bærbart trykkluftapparat på grunn av den lave vekten og derfor mye brukt til røykdykking.
=== Flaskekran ===
De fleste flaskekraner til bruk på dykkeflasker er laget av forkrommet messing. Kranen har som hensikt å kontrollere gasstrømmen ut og inn av trykkbeholderen. Den fungerer også som tilkoblingspunkt mellom trykkbeholderen og pusteventilen til dykkeren, eller mellom trykkbeholderen og et fyllesystem.
Det finnes mange forskjellige typer av flaskekraner. Den mest vanlige er en enkel av/på kran (K-kran) som åpner eller stenger for gassen. Det finnes også Y-kraner som gir mulighet for å koble to pusteventiler til en flaske. Før manometeret ble vanlig for å holde kontroll på mengden gjenstående pustegass, var det vanlig med J-kraner. Disse har en fjærbelastet mekanisme som gjør at når trykket på flasken minker begynner den å stenge for gassen. Dykkeren får da et varsel om at det begynner å minke på gassen og må trekke i reservesjalteren for å få tilgang til de siste 30-50 bar.
I enkelte land er det krav om at flaskekranen skal inneholde en sprengskive. Denne fungerer som en sikring som skal ryke før trykkbeholderen ryker.
Det finnes to hovedtyper av tilkopling mellom flaskekran og pusteventil.
Klokobling eller yoke. Pusteventilen blir festet med en bøyle rundt flaskekranen. Maksimalt trykk er 232 bar.
DIN-kobling. Pusteventilen skrus inn i flaskekranen. 5 gjenger for 232 bars kraner og 7 gjenger for 300 bars kraner.Kraner med DIN-kopling har G5/8" gjenger for tilkopling av pusteventilen. Gjengepartiet som blir skrudd ned i trykkbeholderen er vanligvis M25X2, M18X1,5, R3/4" eller E17 (småkoniske gjenger). Den nye europeiske standarden EN144-3:2003 innfører en ny type flaskekran med M26X2 gjenger mot pusteventilen og M25x2 mot trykkbeholderen. Denne skal brukes for pustegass med høyere oksygeninnhold enn vanlig luft, det vil si 22%–100%.
=== Tetning ===
For å skape en tett forsegling mellom trykkbeholderen og flaskekranen blir det brukt o-ring dersom flaskekranen har sylindriske gjenger. Dersom flaskekranen har koniske gjenger blir det brukt gjengeteip.
== Bruk av dykkeflasker ==
Dykkere kan ha med seg en eller flere flasker alt etter hvilket dykk som skal gjennomføres. Til vanlig sportsdykking er det mest vanlig med en enkelt flaske med volum mellom 8 og 15 liter. Ved mer avansert dykking, som dypdykking, vrakdykking eller grottedykking er det vanlig med flere flasker.
De enkelte flaskene kan ha forskjellig bruksområder:
hovedflaske – flasken som inneholde pustegassen som blir brukt under mesteparten av dykket.
bail out – separat reserveflaske til bruk i en nødsituasjon
ponybottle – liten bail out flaske.
stageflaske – flaske med ekstra pustegass til bruk under dykket eller dekompresjonsstopp på vei til overflaten igjen.
vestflaske – liten flaske med gass til å fylle i vesten.
draktgassflaske – liten flaske med gass til å fylle i tørrdrakten for de som har separat system for dette.Dykkere som driver med teknisk dykking har ofte med seg forskjellige pustegasser i separate flasker for de forskjellige delene av dykket:
reisegass – flaske med den pustegassen som blir brukt under nedstigningen.
bunngass – flaske med den pustegassen som blir brukt på den dypeste delen av dykket.
dekogass – flaske med pustegass til bruk på dekompresjonsstoppene under oppstigningen.
== Konfigurasjon av dykkeflasker ==
Dykkere kan kombinere flasker og pusteventiler på flere måter for å få med seg ekstra pustegass på lange dykk, eller for å unngå tom-for-luft situasjoner dersom den primære pustegasskilden skulle svikte.
=== Åpne systemer ===
For dykkere som dykker med åpne systemer er det flere måter å kombinere flasker og pusteventiler:
Singelflaske: består av en stor dykkeflaske, volum 8-15 liter, med en pusteventil (som består av ett førstetrinn og som oftest to andretrinn). Dette er den vanligste konfigurasjonen for vanlig sportsdykking. Det er et enkelt og rimelig system, men det har ingen backup dersom førstetrinnet eller flaskekranen skulle svikte. Dykkeren vil da være i en situasjon uten tilgang på pustegass. Alle organisasjoner som utdanner dykkere lærer vekk et system der meddykkeren skal assistere i en slik situasjon. Ved dypere dykking, dykking under tak eller dekompresjonsdykking er det ikke anbefalt med en slik konfigurasjon.
Singelflaske pluss ponybottle: består av en stor dykkeflaske pluss en uavhengig liten dykkeflaske, ponybottle, hver med egen pusteventil. Volum på den store flasken er typisk 8-15 liter, mens volum på den små typisk er 1,5-3 liter. Dykkeren har da to uavhengige systemer, men det er et tyngre system som også er dyrere i innkjøp og vedlikehold. Det finnes også enda mindre håndholdte flasker med volum rundt 0,5 liter med pusteventilen koblet direkte til flasken. Disse kan brukes istednefor en ponybottle, men mengden pustegass er svært begrenset.
Dobbeltsett med uavhengige flasker: består av to uavhengige flasker med hver sin pusteventil. Flaskene har typisk et volum på 4-15 liter. Dette er et tyngre og dyrere system å kjøpe og vedlikeholde. Med et slikt system har dykkeren to uavhengige systemer, men må bytte mellom pusteventilene i løpet av dykket for å beholde en tilstrekkelig reserve i hver av flaskene.
Dobbeltsett med manifold og en pusteventil: består av to flasker som er koblet sammen med en manifold. En av flaskene er tilkoblet en pusteventil. Med et slikt system har dykkeren ingen ekstra sikkerhet som to separate systemer vil gi, bare dobbelt så mye pustegass.
Dobbeltsett med manifold og to pusteventiler: består av to flasker som er koblet sammen med en manifold eller isolator manifold som kan isolere de to flaskene fra hverandre dersom den er stengt. Begge flaskene har en pusteventil tilkoblet. Når isolatoren er åpen har man tilgang til all pustegassen fra begge ventilene. I en nødsituasjon kan man stenge ned den ene pusteventilen eller isolatoren og fortsatt ha tilgang på all eller halvparten av pustegassen. Denne konfigurasjonen er ofte brukt i teknisk dykking.
Stage flasker: er enkle flasker med en pusteventil tilkoblet. Blir brukt innen teknisk dykking for å bringe med seg ekstra bunngass, reisegass eller dekogass. |
64 | https://no.wikipedia.org/wiki/Dykkeflaske | 2023-02-01 | Dykkeflaske | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Dykking', 'Kategori:Flasker'] | En dykkeflaske er en beholder for å transportere eller lagre pustegass under høyt trykk til bruk for dykkerer. Den gir dykkeren pustegass gjennom en pusteventil. Man finner typisk dykkeflasker med arbeidstrykk fra 186 til 300 bar og innvendig volum fra 0,4 liter til 18 liter.
Dykkere bruker også gassflasker over vann til lagring av pustegass, ofte flasker med innvendig volum på 50 liter eller mer, og til oksygen i førstehjepsutstyr. Gassflasker er selvsagt også brukt på mange områder utenom dykking.
| En dykkeflaske er en beholder for å transportere eller lagre pustegass under høyt trykk til bruk for dykkerer. Den gir dykkeren pustegass gjennom en pusteventil. Man finner typisk dykkeflasker med arbeidstrykk fra 186 til 300 bar og innvendig volum fra 0,4 liter til 18 liter.
Dykkere bruker også gassflasker over vann til lagring av pustegass, ofte flasker med innvendig volum på 50 liter eller mer, og til oksygen i førstehjepsutstyr. Gassflasker er selvsagt også brukt på mange områder utenom dykking.
== Deler ==
En dykkeflaske består av flere deler:
Trykkbeholder
Flaskekran med eller uten reservesjalter
Tetning mellom trykkbeholder og flaskekran, O-ring eller gjengeteip
=== Trykkbeholder ===
Dette er selve beholderen, formet som en flaske, som holder på den komprimerte pustegassen. Denne er vanligvis laget av stål, aluminium eller et fiberarmert komposittmateriale med innerliner i termoplast, aluminium eller stål.
Aluminium har mindre egenvekt enn stål og derfor vil aluminiumsflasker ofte få positiv oppdrift på slutten av et dykk når mengden pustegass på flasken minker. I varmere strøk, eller når det trengs mange flasker, som stageflasker i teknisk dykking, blir ofte aluminium foretrukket. I kaldere strøk der dykkeren ofte bruker tørrdrakt med mye oppdrift er stålflasker, som ikke får positiv oppdrift på slutten av dykket, mest vanlig. Flasker i fiberarmert komposittmateriale har veldig lav egenvekt og vil derfor ha mye oppdrift i vann. Dette betyr at dykkere som bruker slike flasker må kompensere for denne oppdriften med mer bly. Slike flasker er ikke så mye brukt blant vanlige sportsdykkere, men en del innen militær dykking. Disse flaskene er perfekte til bærbart trykkluftapparat på grunn av den lave vekten og derfor mye brukt til røykdykking.
=== Flaskekran ===
De fleste flaskekraner til bruk på dykkeflasker er laget av forkrommet messing. Kranen har som hensikt å kontrollere gasstrømmen ut og inn av trykkbeholderen. Den fungerer også som tilkoblingspunkt mellom trykkbeholderen og pusteventilen til dykkeren, eller mellom trykkbeholderen og et fyllesystem.
Det finnes mange forskjellige typer av flaskekraner. Den mest vanlige er en enkel av/på kran (K-kran) som åpner eller stenger for gassen. Det finnes også Y-kraner som gir mulighet for å koble to pusteventiler til en flaske. Før manometeret ble vanlig for å holde kontroll på mengden gjenstående pustegass, var det vanlig med J-kraner. Disse har en fjærbelastet mekanisme som gjør at når trykket på flasken minker begynner den å stenge for gassen. Dykkeren får da et varsel om at det begynner å minke på gassen og må trekke i reservesjalteren for å få tilgang til de siste 30-50 bar.
I enkelte land er det krav om at flaskekranen skal inneholde en sprengskive. Denne fungerer som en sikring som skal ryke før trykkbeholderen ryker.
Det finnes to hovedtyper av tilkopling mellom flaskekran og pusteventil.
Klokobling eller yoke. Pusteventilen blir festet med en bøyle rundt flaskekranen. Maksimalt trykk er 232 bar.
DIN-kobling. Pusteventilen skrus inn i flaskekranen. 5 gjenger for 232 bars kraner og 7 gjenger for 300 bars kraner.Kraner med DIN-kopling har G5/8" gjenger for tilkopling av pusteventilen. Gjengepartiet som blir skrudd ned i trykkbeholderen er vanligvis M25X2, M18X1,5, R3/4" eller E17 (småkoniske gjenger). Den nye europeiske standarden EN144-3:2003 innfører en ny type flaskekran med M26X2 gjenger mot pusteventilen og M25x2 mot trykkbeholderen. Denne skal brukes for pustegass med høyere oksygeninnhold enn vanlig luft, det vil si 22%–100%.
=== Tetning ===
For å skape en tett forsegling mellom trykkbeholderen og flaskekranen blir det brukt o-ring dersom flaskekranen har sylindriske gjenger. Dersom flaskekranen har koniske gjenger blir det brukt gjengeteip.
== Bruk av dykkeflasker ==
Dykkere kan ha med seg en eller flere flasker alt etter hvilket dykk som skal gjennomføres. Til vanlig sportsdykking er det mest vanlig med en enkelt flaske med volum mellom 8 og 15 liter. Ved mer avansert dykking, som dypdykking, vrakdykking eller grottedykking er det vanlig med flere flasker.
De enkelte flaskene kan ha forskjellig bruksområder:
hovedflaske – flasken som inneholde pustegassen som blir brukt under mesteparten av dykket.
bail out – separat reserveflaske til bruk i en nødsituasjon
ponybottle – liten bail out flaske.
stageflaske – flaske med ekstra pustegass til bruk under dykket eller dekompresjonsstopp på vei til overflaten igjen.
vestflaske – liten flaske med gass til å fylle i vesten.
draktgassflaske – liten flaske med gass til å fylle i tørrdrakten for de som har separat system for dette.Dykkere som driver med teknisk dykking har ofte med seg forskjellige pustegasser i separate flasker for de forskjellige delene av dykket:
reisegass – flaske med den pustegassen som blir brukt under nedstigningen.
bunngass – flaske med den pustegassen som blir brukt på den dypeste delen av dykket.
dekogass – flaske med pustegass til bruk på dekompresjonsstoppene under oppstigningen.
== Konfigurasjon av dykkeflasker ==
Dykkere kan kombinere flasker og pusteventiler på flere måter for å få med seg ekstra pustegass på lange dykk, eller for å unngå tom-for-luft situasjoner dersom den primære pustegasskilden skulle svikte.
=== Åpne systemer ===
For dykkere som dykker med åpne systemer er det flere måter å kombinere flasker og pusteventiler:
Singelflaske: består av en stor dykkeflaske, volum 8-15 liter, med en pusteventil (som består av ett førstetrinn og som oftest to andretrinn). Dette er den vanligste konfigurasjonen for vanlig sportsdykking. Det er et enkelt og rimelig system, men det har ingen backup dersom førstetrinnet eller flaskekranen skulle svikte. Dykkeren vil da være i en situasjon uten tilgang på pustegass. Alle organisasjoner som utdanner dykkere lærer vekk et system der meddykkeren skal assistere i en slik situasjon. Ved dypere dykking, dykking under tak eller dekompresjonsdykking er det ikke anbefalt med en slik konfigurasjon.
Singelflaske pluss ponybottle: består av en stor dykkeflaske pluss en uavhengig liten dykkeflaske, ponybottle, hver med egen pusteventil. Volum på den store flasken er typisk 8-15 liter, mens volum på den små typisk er 1,5-3 liter. Dykkeren har da to uavhengige systemer, men det er et tyngre system som også er dyrere i innkjøp og vedlikehold. Det finnes også enda mindre håndholdte flasker med volum rundt 0,5 liter med pusteventilen koblet direkte til flasken. Disse kan brukes istednefor en ponybottle, men mengden pustegass er svært begrenset.
Dobbeltsett med uavhengige flasker: består av to uavhengige flasker med hver sin pusteventil. Flaskene har typisk et volum på 4-15 liter. Dette er et tyngre og dyrere system å kjøpe og vedlikeholde. Med et slikt system har dykkeren to uavhengige systemer, men må bytte mellom pusteventilene i løpet av dykket for å beholde en tilstrekkelig reserve i hver av flaskene.
Dobbeltsett med manifold og en pusteventil: består av to flasker som er koblet sammen med en manifold. En av flaskene er tilkoblet en pusteventil. Med et slikt system har dykkeren ingen ekstra sikkerhet som to separate systemer vil gi, bare dobbelt så mye pustegass.
Dobbeltsett med manifold og to pusteventiler: består av to flasker som er koblet sammen med en manifold eller isolator manifold som kan isolere de to flaskene fra hverandre dersom den er stengt. Begge flaskene har en pusteventil tilkoblet. Når isolatoren er åpen har man tilgang til all pustegassen fra begge ventilene. I en nødsituasjon kan man stenge ned den ene pusteventilen eller isolatoren og fortsatt ha tilgang på all eller halvparten av pustegassen. Denne konfigurasjonen er ofte brukt i teknisk dykking.
Stage flasker: er enkle flasker med en pusteventil tilkoblet. Blir brukt innen teknisk dykking for å bringe med seg ekstra bunngass, reisegass eller dekogass. |
65 | https://no.wikipedia.org/wiki/Amat%C3%B8rradio | 2023-02-01 | Amatørradio | ['Kategori:Amatørradio', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Amatørradio er en fritidsinteresse for radioamatører, personer som har interesse for radioteknikk og kommunikasjon og som gjennom disse interessene har kvalifisert seg for å få radioamatørsenderlisens. I Norge er det Nasjonal kommunikasjonsmyndighet som utsteder lisens etter at kandidaten har avlagt skriftlig prøve som bekreftelse på nødvendig kunnskap. Radioamatører er gjerne entusiaster som enten har kjøpt eller bygget sitt eget utstyr.
Myndighetene i hvert enkelt land fastsetter hvilke frekvens-segmenter i hele radiospekteret som radioamatørene kan benytte. I sjeldne tilfeller, f.eks. i land med spesielt totalitært styresett kan amatørradioaktivitet være sterkt begrenset eller forbudt. Ellers utøves hobbyen på svært nær samme måte over hele verden.
Ved enkelte store ulykker og katastrofer har radioamatører vært den eneste muligheten store befolkningsgrupper har hatt for kontakt med omverdenen.
| Amatørradio er en fritidsinteresse for radioamatører, personer som har interesse for radioteknikk og kommunikasjon og som gjennom disse interessene har kvalifisert seg for å få radioamatørsenderlisens. I Norge er det Nasjonal kommunikasjonsmyndighet som utsteder lisens etter at kandidaten har avlagt skriftlig prøve som bekreftelse på nødvendig kunnskap. Radioamatører er gjerne entusiaster som enten har kjøpt eller bygget sitt eget utstyr.
Myndighetene i hvert enkelt land fastsetter hvilke frekvens-segmenter i hele radiospekteret som radioamatørene kan benytte. I sjeldne tilfeller, f.eks. i land med spesielt totalitært styresett kan amatørradioaktivitet være sterkt begrenset eller forbudt. Ellers utøves hobbyen på svært nær samme måte over hele verden.
Ved enkelte store ulykker og katastrofer har radioamatører vært den eneste muligheten store befolkningsgrupper har hatt for kontakt med omverdenen.
== Historie ==
Amatørradioens historie er nært bundet til de historiske eksperimentene i radioens barndom på slutten av 1800-tallet. Den første radioamatørklubb var The Junior Wireless Club, Limited i New York City som ble stiftet den 22. januar 1909. De forente staters radiolov av 1912 begrenset private radiosendere til å bruke frekvenser høyere enn 1500 kHz og åpnet for juridisk formalisering av amatørradio i landet. Omtrent samtidig ble internasjonale kallesignalserier formalisert ved den internasjonale radiotelegrafiske konvensjon i London samme år.
Den første radioamatørkontakt over Atlanterhavet ble foretatt den 27. november 1923.
Radioamatører benytter alle typer radio. Mange radioformer som først ble utforsket av radioamatører, fikk senere viktig kommersiell betydning, deriblant FM, enkelt sidebånd, AM, digital pakkeradio og satellittrepeatere.
== Lisensiering og radiokallesignaler ==
Radioamatører må ha bestått en prøve for å kunne eksperimentere med alle typer radiosendere, for eksempel på områdene telegrafi, telefoni, fjernsyn, satellitt, fjernskrivning og annen elektronisk kommunikasjon, forgagne såvel som mer eksperimentelle, innen de tildelte radioamatørfrekvensbåndene. De som tidligere har avlagt mer omfattende eksamener, eksempelvis skipsradiotelegrafister og noen militære radiooperatører, kan få radioamatørlisens etter søknad.
Radioamatører identifiserer sine sendinger med kallesignaler som er hentet fra landets ordinære kallesignalserie som fastsatt av ITU. Et kallesignal tildeles en radioamatør når han mottar sin senderlisens, vanligvis etter å ha avlagt og bestått prøven. Et kallesignal består av et bokstavprefiks etterfulgt av et siffer (0-9) og deretter en til tre bokstaver, f.eks. NA1A, GB2ZZ og UA9ABC. I flere land anvendes ulike prefikser for den enkelte region i landet, mens andre land bruker tallet i kallesignalet for å angi hvor i landet radioamatøren kommer fra. I Norge benyttes ingen av disse konvensjonene, dvs. det fremgår ikke av kallesignalet hvor i Norge en norsk radioamatør kommer fra.
Det benyttes også suffikser etter kallesignalene, bl.a. for å angi om stasjonen er mobil (/M), maritim mobil (/MM), luftmobil (/AM), stasjon ved et fyr (/LH) eller portabel (/P).
Andre suffikser kan være bokstavkombinasjoner som benyttes etter kallesignalet som en tilleggsopplysning om hvor stasjonen befinner seg. Ved konkurranser kan gamle fylkesbokstaver for bilskilt også benyttes som suffiks (A = Oslo, B = Østfold, C = Akershus osv.).
== Radioamatører utenfor hjemlandet ==
Ved planer om lengre opphold i et annet land, kan radioamtører operere amatørradiostasjon i dette landet ved å søke om vanlig, permanent lisens med lokalt kallesignal ved å legge frem dokumenter fra hjemlandets telemyndighet. I Norge er dette Nkom (Nasjonal kommunikasjonsmyndighet).
For kortere eller tilfeldige opphold i land som har underskrevet CEPT-avtalen, benyttes oppholdslandets prefiks fulgt av "/" og eget kallesignal fra hjemlandet. En norsk radioamatør på kort besøk i Sverige (SM prefiks) bruker dermed formen SM/LA1AAA. CEPT er European Conference of Postal and Telecommunications Administrations (Den europeiske samling av post og telekommunikasjonsmyndigheter).
== Bruk av norske amatørradioprefikser ==
Norske amatørprefikser som har vært brukt, er 3Y, JW, JX, LA, LB, LC, LD, LE, LF, LG, LI, LJ, LM og LN. I Norge er det nå kun en lisensklasse og nye lisenser har prefikset LA eller LB.
3Y: Stasjoner i Antarktis (Dronning Maud Land, Bouvetøya og Peter 1.s øy)
JW: Stasjoner på Svalbard med Bjørnøya og Hopen
JX: Stasjoner på Jan Mayen
LA (LB–LJ): Stasjoner som opererer fra Fastlands-Norge eller annet norsk territorium (skip eller fly)
LA0: Utenlandske statsborgereDisse ovenfor brukes med radioamatørens suffix så LA1AAA på Svalbard blir JW1AAA.
LB: Tidligere tildelt som lavere klasse. I dag gis LB det kun til nye lisenser, sidestilt med LA.
LC: Tidligere tildelt tekniske lisenser. Benyttes i dag i korte kallesignal til konkurransebruk.
LD: Intelligente repeaterstasjoner (noder) i VHF- og UHF-båndet
LE: Norsk Radio Relæ Ligas sambandsgrupper. Medlemmene i sambandsgruppene og gruppene får spesielle LE-kallesignaler med etterfølgende signaturer innen gruppen.
LF: Amatørradiostasjoner ved elektrofirma
LG: Kun tildelt den norsk-svenske stasjonen i Morokulien. Trondheimsgruppen av NRRL, LA2T, fikk i 2019 konsesjon til å bruke jubleumskallesignalet LG80T i forbindelse med sitt 80-årsjubileum.
LI: Første gang benyttet av Thor Heyerdahl og hans mannskap på Kon-Tiki-ekspedisjonen i 1947, senere også for andre maritime ekspedisjoner, under Vinter-OL 1994 og for LA-stasjoner i perioden 17. mai–7. juni 2005. Også i bruk for amatører med ordinær prefiks LA i hele 2014 i forbindelse med feiringen av Norges Grunnlov.
LJ: LJ2T Modellkammer Jørstadmoen. Utdanningsinstitusjoner (grunnskoler, videregående skoler og høyskoler) frem til 1992, og for LB-stasjoner i perioden 17. mai–7. juni 2005. Også i bruk for amatører med ordinær prefiks LB i hele 2014 i forbindelse med feiringen av Norges Grunnlov.
LM: Ved spesielle konkurranser
LN: Ved spesielle konkurranser
== Forskjellige former ==
Amatørradio har også vært utbredt blant fysisk funksjonshemmede for å komme i kontakt med andre mennesker. Grupper av radioamatører hjelper funksjonshemmede med radiostasjon, antenner og annet praktisk for å komme igang. I Norge er det et eget fond for slike utgifter.
Radiosport er utbredt blant mange radioamatører. Det kan gå ut på at en radiostasjon konkurrerer sammen med andre om å komme i kontakt med så mange radiostasjoner som mulig fra så mange land som råd i løpet av en fastsatt periode. På amatørradiospråket kalles dette for en contest eller test. En variant av dette er DX-jakt som går ut på å samle så mange «radioland» som mulig. En nasjonalstat kan nemlig være delt opp i flere «radioland» (f.eks. Norge, Svalbard og Jan Mayen).
Radiopeileorientering er en sport som kombinerer orientering med amatørradio. Postene er små radiosendere som sender på frekvenser i radioamatørbåndene. Hjelpemidler til å finne disse er radiopeilemottaker, kart og kompass.
== Amatørradio i Norge ==
Den første lisensierte norske radioamatør var telegrafbestyrer Johs. Diesen som den 26. mars 1925 fikk en midlertidig lisens. Diesen sendte fra Moen i Målselv og var tildelt kallesignalet LA1A. Dette kallesignalet har senere vært reservert for kongefamilien. Telegrafstyrets vilkår for utstedelse av radiosendetillatelser, som kom i mars 1926, ga grunnlag for ordinære utstedelser av norske sendetillatelser.
De norske radioamatørene var også med på å legge grunnlag for kringkastningen i Norge.
Norsk Radio Relæ Liga (NRRL) er radioamatørenes viktigste organisasjon og ble stiftet i 1928 som en sammenslutning av en rekke lokale radioklubber som hadde dukket opp etter 1920. Inititativtaker var ingeniør Gunnar Hammerik (LA1D).
I Norge har det tidligere vært utstedt lisenser i tre forskjellige klasser (A, B og C). I dag er de slått sammen til en klasse. Radioamatørene har også egne kallesignal-serier som kan benyttes ved behov for nødsamband. Høyeste tillatte sendeeffekt for norske radioamatører på mellombølge- og kortbølgebåndene er 1000 watt, dog på enkelte frekvensbånd er effekten begrenset til 10 eller 100 Watt.
== Sambandstjenesten ==
Amatørradio omfatter også redningssamband. I Norge har radioamatørgruppene egne sambandsgrupper som står til tjeneste for og samarbeider med Politiet, hjelpekorps, redningskøyter, redningshundekvipasjer og småfly. Radioamatørene bidrar med radioer på mange bølgebånd, på forskjellige avstander, for å opprette samband med områder som har mistet funksjonen i telenettet.
Ved lokale redningsaksjoner kan mobile enheter fra de ulike redningstjeneste utstyres med en GPS-sporingsenhet som sender på radioamatørbånd, såkalt APRS. Dette gir aksjonsledelsen posisjonsbestemmelse angitt på kartbilde i sanntid og logging av posisjoner for alle enhetene. Aksjonsledelsen får god oversikt over styrkenes posisjon og hvilke områder som er gjennomsøkt og får dermed bedre mulighet til å gjennomføre en effektiv ettersøkning.
Ved lokale aksjoner har radioamatørene mulighet for å sette opp relestasjoner/repeatere på VHF-frekvenser som politiet og/eller de andre redningstjenestene benytter, slik at deres håndapparater kan ha forbindelse over et større område.
== Juridisk grunnlag og organisasjon ==
NRRL er i dag organisert i Det internasjonale amatørradioforbundet, IARU (International_Amateur_Radio_Union). Det finnes 5400 lisensierte radioamatører i Norge.
I Norge er det Nasjonal kommunikasjonsmyndighet som utsteder tillatelse til å opprette og drive radioamatørstasjoner på de vilkår som er gitt i forskrift om radioamatørlisens. Dette innebærer at kandidaten må ha avlagt og bestått en prøve som omfatter radioteknikk og radioekspedisjon.
Radioamatøren identifiserer sin sending med et kallesignal, og kan bekrefte radiokontakt med et QSL-kort som inneholder de nødvendige data om kontakten. Kortet kan brukes som grunnlag for søknad om diplomer og premier.
== Berømte radioamatører ==
Polsk prest, martyr (2. verdenskrig) og helgen Maximilian Kolbe (1894–1941), SP3RN
Kong Hussein av Jordan (1935–1999), JY1
Kong Juan Carlos av Spania, EA0JC
Kong Rama IX av Thailand, HS1A
Fyrst Albert II av Monaco, 3A0AG
Kong Hassan II av Marokko (1929–1999), CN8MH
Senator Barry Goldwater (1909–1998), K7UGA, republikansk presidentkandidat i 1964
Italiensk senator og fhv. president Francesco Cossiga, I0FCG
Fransk-amerikanske skuespiller Marlon Brando (1924–2004), FO5CJ
Tidligere indisk statsminister Rajiv Gandhi (1944–1991), VU2RG
Tidligere argentinsk president Carlos Saul Menem, LU1SM
Tidligere chilensk president og general Augusto Pinochet, CE3GP (til 1999)
Pop-sanger Cliff Richard (Harry Webb), W2JOF
Romturist Dennis Tito, KG6FZX
Gitarist i Eagles, Joe Walsh, WA6ACU
Journalist Walter Cronkite, KB2GSD
Nobelprisvinner Joseph H. Taylor Jr., K1JT
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
LA1NRK: Amatørradioens historie i Norge
Norsk Radio Relæ Liga
Forskrift om radioamatørlisens
Amatørradio fra Jan Mayen
Amatørradio fra Svalbard, Bjørnøya og Hopen
Amatørradio fra Peter 1.s øy |
66 | https://no.wikipedia.org/wiki/Sonja_Henie | 2023-02-01 | Sonja Henie | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1932', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 12. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Fødsler 8. april', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Kunstløpere for Oslo Skøiteklub', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 1932', 'Kategori:Kunstløpere under Vinter-OL 1936', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1932', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1936', 'Kategori:Norgesmestere i kunstløp', 'Kategori:Norske filantroper', 'Kategori:Norske kunstløpere', 'Kategori:Norske kunstsamlere', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i kunstløp', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer fra USA født i Norge', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Verdensmestere i kunstløp'] | Sonja Henie (1912–1969) var en norsk kunstløper, OL-vinner, filmskuespiller og kunstmesén. Hun vant gull i tre OL. Hun vant også ti verdensmesterskap og seks europamesterskap på rad (1927–1936 og 1931–1936). Hun gikk for Oslo Skøiteklub. På høyden av sin karriere var hun Hollywoods best betalte filmstjerne.I 1986 ble det avduket en statue av henne, utført av Per Ung, ved Frogner Stadion i Oslo.
Sonja Henie og hennes ektefelle, Niels Onstad, gav store deler av sin kunstsamling til Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden i Bærum.
| Sonja Henie (1912–1969) var en norsk kunstløper, OL-vinner, filmskuespiller og kunstmesén. Hun vant gull i tre OL. Hun vant også ti verdensmesterskap og seks europamesterskap på rad (1927–1936 og 1931–1936). Hun gikk for Oslo Skøiteklub. På høyden av sin karriere var hun Hollywoods best betalte filmstjerne.I 1986 ble det avduket en statue av henne, utført av Per Ung, ved Frogner Stadion i Oslo.
Sonja Henie og hennes ektefelle, Niels Onstad, gav store deler av sin kunstsamling til Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden i Bærum.
== Barndom og oppvekst ==
Sonja Henie var eneste datter til Wilhelm Henie (1872–1937) og Selma Lochmann-Nielsen (1888–1961). Hun vokste opp i Thomas Heftyes gate i Kristiania, rett i nærheten av Frogner stadion. Faren drev kåpe- og pelsforretning i Prinsens gate, og i tillegg hadde begge foreldrene arvet betydelige formuer.
Faren hadde i sin tid selv vært aktiv idrettsutøver og ble verdensmester i 100 km banesykling i 1894. Han hadde også en andreplass i europamesterskapet i hurtigløp på skøyter 1896. Sonja og broren Leif ble oppmuntret til å drive med idrett fra ung alder. Leif tok med seg søsteren ut på isen som seksåring, og en av skøyteklubbens trenere mente hun hadde talent. Faren ble veldig begeistret, og satte i gang omfattende treningsopplegg, og hun ble tatt ut av skolen allerede i fjerde klasse for å gå på skøyter på heltid. Sonja drev blant annet også med tennis, svømming og riding i tillegg til kunstløp. Faren hennes sørget for å skaffe henne de beste mulige trenerne, blant annet den russiske ballerinaen Tamara Karsavina, for at hun skulle kunne nå så langt som mulig.Men Sonja Henie spilte også tennis, og meldte seg inn i Oslo tennisklub (OTK) på sin sekstenårsdag i 1928. I 1929 tok hun en delt tredjeplass i NM i tennis i Drammen. OTK skrev selv om dette at «man merket seg at 3. premien gikk til Marion Cramer og den unge skøytestjernen Sonja Henie».
== Mesterskapsdeltagelser ==
Henie vant sin første større konkurranse allerede som tiåring, da hun vant norgesmesterskapet i kunstløp. Under de første olympiske vinterleker i Chamonix i 1924 endte hun på åttendeplass av åtte deltagere, i en alder av 11. Faren klagde høylytt over resultatet, og mente at datteren ikke hadde blitt tatt på alvor. Henie vant sitt første verdensmesterskap i 1927 som 14-åring. Det påfølgende året vant hun sitt første OL-gull, og forsvarte tittelen i 1932 og 1936. Hun vant til sammen ti verdensmesterskap på rad, det siste i 1936. Hun vant også seks europamesterskap på rad fra 1931 til 1936. Ingen andre kunstløpere har vunnet tre OL-gull på rad etter at Sonja Henie gjorde det.
Hun vant til sammen syv norgesmesterskap (1923-1929) og ble også norgesmester i parløp sammen med Arne Lie i 1926-1928. I denne tiden drev hun aktivt med ballett, noe som hadde stor betydning for hvordan hun videreutviklet kunstløp som en verdensidrett. I 1936 ble de fjerde olympiske vinterleker arrangert i Garmisch-Partenkirchen, og Henie gjorde hitlerhilsen i forbindelse med lekene. I ettertid hevdet Henie at hilsenen var en høflig gest og ikke politisk motivert; hun var idrettsutøver og kunstner og på ingen måte politisk aktiv. Episoden vakte ikke nødvendigvis så stor oppmerksomhet der og da, men bildene av hilsenen kom til å forfølge henne resten av livet. Hun ble sterkt fordømt av den norske pressen.
I løpet av sin konkurransekarriere reiste Henie mye og jobbet med mange utenlandske trenere. Hjemme i Oslo trente hun på Frogner stadion, med blant andre Hjørdis Olsen og Oscar Holte som trenere. Senere i konkurransekarrieren trente hun hovedsakelig i London under amerikaneren Howard Nicholson. Begge foreldrene reiste sammen med Sonja og fungerte som hennes managere.
== Profesjonell karriere og filmkarriere ==
=== Inn i Hollywood ===
Etter OL i 1936 ble Henie profesjonell, og bare en måned etter OL undertegnet hun en turnékontrakt med den amerikanske manageren Arthur M. Wirtz. En av grunnene til at hun ga seg som konkurranseutøver var at det ikke var mye igjen å erobre som idrettsamatør, men yngre utøvere begynte også å presse på som sterke utfordrere. Sonja hadde filmdebutert allerede som 15-åring i en liten rolle i den norske filmen Syv dage for Elisabeth, og i 1929 spilte hun seg selv i dokumentarfilmen Se Norge. Sonja og faren bestemte seg for å satse på en Hollywood-karriere, og fikk napp hos Darryl F. Zanuck, sjefen i 20th Century Fox. Sonja debuterte med hovedrollen i Isens dronning (One in a Million) i 1936, noe som ble en enorm suksess. Oppfølgeren På glattisen (Thin Ice) (1937), med Tyrone Power som motspiller, ble også en suksess.
I 1937 ble hun, som den til da yngste, utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Samme år døde faren Wilhelm Henie brått, noe som for henne ikke bare var å miste et familiemedlem, men også hennes viktigste manager og støttespiller. Etter to nye filmer (Happy Landing og My Lucky Star, begge 1938), fikk hun en ny femårskontrakt med 160 000 dollar per film og tre filmer per år, ble hun verdens best betalte filmskuespiller. Skøytescenene var sterkt vektlagt i filmene, der handlingen gjerne foregikk om vinteren. Sonja spilte ofte en jente fra et europeisk land på grunn av sin sterke aksent.
=== Andre verdenskrig og etterkrigstiden ===
Da Norge ble okkupert av Tyskland i 1940, mottok Sonja Henie en henvendelse om å bidra med penger til treningsleiren Little Norway. Hun svarte at hun som amerikansk statsborger ikke kunne hjelpe. Etter at USA ble med i krigen, ombestemte hun seg, men hun ble aldri helt tilgitt for sin opprinnelig negative holdning. I 1941 fikk Henies filmkarriere en ny oppblomstring med blant annet filmen Sun Valley Serenade (norsk tittel: Høyfjellets sang). I den filmen spilte hun en norsk flyktning, og Glenn Miller med orkester var sentrale i filmen med musikalske klassikere som Chattanooga Choo Choo, Moonlight Serenade og In the Mood. Også de to neste filmene var krigsrelaterte (Iceland, 1942, og Wintertime, 1943). Etter disse mistet Henie kontrakten med 20th Century Fox, og hun medvirket i to filmer til for andre selskaper (It's a Pleasure, 1945, og The Countess of Monte Cristo, 1948 – norsk tittel: Grevinnen av Monte Cristo).
=== Slutten på filmkarrieren ===
Henie hadde i flere år hatt suksess med isshow samtidig med filmkarrieren, og etter at filmkarrieren var over satset hun fullt og helt på showene. Hun hadde suksess i både USA og Europa, men torde først å besøke Norge i 1953 da hun opptrådte på Jordal Amfi for titusener av mennesker og også kongefamilien. Forestillingene var vellykkede både kunstnerisk og økonomisk, og etter 33 forestillinger hadde 360 000 mennesker fra hele Norge sett showet. Den utøvende karrieren hennes tok slutt etter et mislykket forsøk på å erobre Latin-Amerika. Da var hun over 40 år.
== Privatliv ==
Henie var gift tre ganger. Først giftet hun seg med Dan Topping i 1940. De skiltes i 1945. Hennes andre ektemann var Winthrop Gardiner Jr. De giftet seg i 1949 og skiltes i mai 1956. I juni 1956 giftet hun seg for tredje gang, med skipsrederen Niels Onstad. Begge var samlere av moderne kunst, og slapp snart opp for plass der kunsten deres kunne stilles ut. Derfor opprettet de i 1961 en stiftelse som de ga penger og kunstverker til, slik at Henie-Onstad Kunstsenter kunne etableres på Høvikodden i Bærum. Senteret ble åpnet i september 1968.
I september 1968 ble Henie syk og lagt inn på sykehus på grunn av lungebetennelse. Hun ble sakte bedre, og på grunnlag av blodprøver ble det konstatert at hun hadde leukemi. Ifølge broren Leif fikk ikke Sonja vite den faktiske diagnosen, men ble fortalt at hun led av anemi og trengte hvile. Hun reiste i september 1969 sammen med ektemannen til Sveits, og i oktober til Paris. 12. oktober fløy de hjem mot Oslo, og Henie døde på flyet. Hun ble bare 57 år gammel. Hun er begravd sammen med Onstad i Bærum, på en bakketopp med utsikt over Henie-Onstad kunstsenter.
== Betydning og anerkjennelse ==
Henie påvirket kunstløpsporten sterkt, og ifølge sportsjournalist Sandra Stevenson endret hun kunstløp fra å være en fritidsaktivitet for overklassen til å bli en seriøs konkurranseidrett. På 1900-tallet innebar kunstløp en lang teknisk del der utøverne utførte ulike bevegelser. Det ble spilt musikk i bakgrunnen, men bevegelsene ble utført hver for seg, og ikke som et helhetlig program. Takket være Henies kunstneriske utdannelse klarte hun å planlegge en koreografi som fulgte musikken i sine egne løp. Hun er kjent som den første kunstløperen som virkelig tok i bruk dansekoreografer i idretten, og tok med seg «dansen ut på isen». I tillegg brukte hun kort skjørt under opptredenene sine, noe som gjorde det mulig å utføre enda vanskeligere element. På denne tiden var det vanlig at løperne brukte lange kjoler og svarte skøyter, men Henie gjorde hvite skøyter populært.Henie fikk flere priser og premier for idrettsprestasjonene sine. I 1938 ble hun utnevnt til Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden for sine idrettslige og kunstneriske prestasjoner, og for å fremme Norge i utlandet. Hun ble den til da yngste personen som noen gang hadde fått denne utmerkelsen. I 1976 ble Henie valgt til World Figure Skating Wall of Fame. Sportmagasinet Sports Illustrated kåret henne i 2000 til tidenes fjerde beste kvinnelige idrettsutøver.I forbindelse med Sonja Henies 100-årsdag ble det i 2012 satt opp en musikal om hennes liv i Bærum kulturhus. Musikalen hadde navnet Isdronningen – Sonja Henie, ble skrevet av Cecilie Due (manus) og Helge Sunde (musikk) og satt opp av Bærum Musikk- og Danseteater.Sonja Henie fikk ikke like stor anerkjennelse som filmstjerne i Norge som hun fikk i USA. Da hun dukket opp på et norsk frimerke i 1990, var det som ung kunstløper, og ikke som filmstjerne. Sonja Henie blir av mange ansett som den internasjonalt mest kjente norske kvinne gjennom historien, og har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
I 2012 markerte Posten 100-årsjubileet for Sonja Henies fødsel med å utgi to nye frimerker av henne.
=== Stedsnavn ===
Sonja Henie er hedret med Sonja Henies plass i Oslo, og Sonja Henies gate på Tjensvoll i Stavanger.
=== Biografier ===
Broren Leif Henie ga i 2008 ut biografien Min søster Sonja Henie : i sin egen skygge på Juritzen Forlag. Andre forfattere har også gitt ut bøker om henne:
Reidar Børjeson: Sonja – Henie Onstad Kunstsenter (1990)
Merete Lie Hoel: Sonja Henie – Grøndahl og Dreyer (1992)
Bodil Stenseth: Sonja Henie – kvinne på is (2002)
=== Filmen Sonja (2018) ===
Dramafilmen Sonja om hennes liv hadde premiere 25. desember 2018, til gode anmeldelser i blant annet Adresseavisen, Dagbladet, Bergens Tidende og Dagsavisen.
== OL-medaljer ==
1928 St. Moritz - Gull i kunstløp, single damer
1932 Lake Placid - Gull i kunstløp, single damer
1936 Garmisch-Partenkirchen - Gull i kunstløp, single damer
== VM-medaljer ==
VM 1926 Stockholm - Sølv i kunstløp, single damer
VM 1927 Oslo - Gull i kunstløp, single damer
VM 1928 London - Gull i kunstløp, single damer
VM 1929 Budapest - Gull i kunstløp, single damer
VM 1930 New York - Gull i kunstløp, single damer
VM 1931 Berlin - Gull i kunstløp, single damer
VM 1932 Montréal - Gull i kunstløp, single damer
VM 1933 Stockholm - Gull i kunstløp, single damer
VM 1934 Oslo - Gull i kunstløp, single damer
VM 1935 Wien - Gull i kunstløp, single damer
VM 1936 Paris - Gull i kunstløp, single damer
== Filmer ==
Hennes mest kjente filmer er
1937 – På glattisen, (eng: Thin Ice)
1938 – En mannequin på college, (eng: My Lucky Star)
1939 – Annen fiolin, (eng: Second Fiddle)
1941 – Høyfjellets sang, (eng: Sun Valley Serenade)
== Se også ==
Henie-Onstad Kunstsenter
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske idrettspersoner på sokkel
== Referanser ==
== Litteratur ==
Henie, Sonja (1912-1969) (1938). Mitt livs eventyr. Oslo: Gyldendal. s. 94. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave fra Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
Henie, Sonja (1912-1969) (1953). Mitt livs eventyr (Ny øket utg.). Oslo: Gyldendal. s. 119. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave fra Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
Henie, Sonja (1912-1969) (1998). Mitt livs eventyr. Oslo: LibriArte. s. 93. ISBN 8244502347. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave fra Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
Andersen, Alf G. (1942-) (1985). Som i en drøm: Sonja Henies liv. Oslo: Schibsted. s. 207. ISBN 8251610419. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave fra Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
Henie, Leif: Min søster Sonja Henie. I sin egen skygge. Juritzen Forlag, 2008.
Hoel, Merete Lie (1926-2011) (1992). Sonja Henie. Oslo og Blommenholm: Grøndahl og Dreyer ; samarbeid med Henie-Onstad kunstsenter. s. 91. ISBN 8250419030. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave fra Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
Overman, Steven J. & Sagert, Kelly Boyer: Icons of Women's Sport. Sabnta-Barbara: ABC-Clio, 2012.
Pedersen, Mona: Henie i Hollywood, utgitt i Norsk filminstitutts skriftserie. ISBN 82-8025-009-3
Stenseth, Bodil: Sonja Henie – Kvinne på is ISBN 82-530-2398-7
Sonja Henie: souvenir program. Oslo. 1953. s. 20. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave fra Bokhylla.no på Nasjonalbibliotekets nettsider.]
== Eksterne lenker ==
(en) Sonja Henie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sonja Henie – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Sonja Henie på Internet Movie Database
(sv) Sonja Henie i Svensk Filmdatabas
(fr) Sonja Henie på Allociné
(en) Sonja Henie på AllMovie
(en) Sonja Henie hos The Movie Database
(en) Sonja Henie hos Internet Broadway Database
(en) Sonja Henie på Discogs
(en) Sonja Henie hos American National Biography
(de) Sonja Henie – Munzinger Sportsarchiv
(en) Sonja Henie – Olympics.com
(en) Sonja Henie – Olympic.org
(en) Sonja Henie – Olympedia
(en) Sonja Henie – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Sonja Henie – TheSports.org
(no) Henie-Onstad kunstsenter om Sonja Henie
(no) Per Øyvind Fange (7. april 2012). «– Feil å lenke Henie til nazismen». nrk.no. Besøkt 28. januar 2019.
(no) «Sonja Henie og Hitler var venner». Stavanger Aftenblad. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 28. januar 2019.
(no) «Sonja Henie – isens dronning». NRK. 1992. Besøkt 28. januar 2019. Kategori: Dokumentar ; Tilgjengelig til: Alltid tilgjengelig ; Tilgjengelig i: Verden ; Aldersgrense: Tillatt for alle ; Varighet: 1 time, 30 minutter. |
67 | https://no.wikipedia.org/wiki/Equinor | 2023-02-01 | Equinor | ['Kategori:1972 i Norge', 'Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Equinor', 'Kategori:Næringsliv i Stavanger', 'Kategori:Selskaper etablert i 1972', 'Kategori:Selskaper notert på New York Stock Exchange', 'Kategori:Selskaper notert på Oslo Børs', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Utdaterte artikler'] | Equinor (OSE: EQNR, NYSE: STO) (Statoil til 2018, StatoilHydro fra 2007 til 2009) er et norsk børsnotert energiselskap. Den norske stat er hovedaksjonær med en eierandel på 67 prosent som fra 1. januar 2022 er forvaltet av Nærings- og fiskeridepartementet, som da overtok ansvaret fra Olje- og energidepartementet. I tillegg eier Folketrygdfondet 3,45 prosent av aksjene, noe som gjør at den norske stat sin samlede eierandel i Equinor er på 70,5 prosent. Selskapet har 29 500 ansatte, herav 16 300 i selve morselskapet. Equinor er representert i ca. 36 forskjellige land.Med en markedsverdi omkring 58.4 milliarder dollar (desember 2021) er selskapet Norges desidert mest verdifulle, og det er blant verdens 500 største selskaper uavhengig av bransje. Per 1. desember 2021 ble Equinor rangert som nr. 246 i Forbes Global 500, en oversikt over verdens største børsnoterte selskaper. Hovedkontoret ligger i Stavanger, mens Equinors internasjonale operasjoner styres fra Fornebu.
Selskapet er en videreføring av Statoil (1972–2007), som skiftet navn til StatoilHydro etter å ha blitt slått sammen med Norsk Hydros olje- og gassdivisjon med virkning fra 1. oktober 2007. Navnet ble i 2009 endret tilbake til Statoil. I 2018 endret selskapet navn til Equinor. | Equinor (OSE: EQNR, NYSE: STO) (Statoil til 2018, StatoilHydro fra 2007 til 2009) er et norsk børsnotert energiselskap. Den norske stat er hovedaksjonær med en eierandel på 67 prosent som fra 1. januar 2022 er forvaltet av Nærings- og fiskeridepartementet, som da overtok ansvaret fra Olje- og energidepartementet. I tillegg eier Folketrygdfondet 3,45 prosent av aksjene, noe som gjør at den norske stat sin samlede eierandel i Equinor er på 70,5 prosent. Selskapet har 29 500 ansatte, herav 16 300 i selve morselskapet. Equinor er representert i ca. 36 forskjellige land.Med en markedsverdi omkring 58.4 milliarder dollar (desember 2021) er selskapet Norges desidert mest verdifulle, og det er blant verdens 500 største selskaper uavhengig av bransje. Per 1. desember 2021 ble Equinor rangert som nr. 246 i Forbes Global 500, en oversikt over verdens største børsnoterte selskaper. Hovedkontoret ligger i Stavanger, mens Equinors internasjonale operasjoner styres fra Fornebu.
Selskapet er en videreføring av Statoil (1972–2007), som skiftet navn til StatoilHydro etter å ha blitt slått sammen med Norsk Hydros olje- og gassdivisjon med virkning fra 1. oktober 2007. Navnet ble i 2009 endret tilbake til Statoil. I 2018 endret selskapet navn til Equinor.
== Historie ==
=== 1972–2001 ===
Det norske statsoljeselskap as Statoil ble opprettet ved et enstemmig stortingsvedtak 14. juni 1972. Den politiske motivasjonen bak vedtaket var ønske om norsk deltagelse i oljeutvinningen fra starten av for å bygge opp kompetanse som kunne danne basisen for en nasjonal oljeindustri. Fra formålsparagrafen til statsoljeselskapet: Statoil skal selv, eller gjennom andre selskap, «drive undersøkelser etter og utvinning, transport, foredling og markedsføring av petroleum og avledede produkter.»Statoils vedtekter ble vedtatt i Stortinget i mars 1974 etter lengre tids politisk behandling og inkluderte paragrafer som påla styret å drøfte sentrale saker med industriministeren (senere med olje- og energiministeren). Stortinget vedtok at regjeringen årlig skulle legge fram en melding om Statoils «planer og prosjekter med økonomiske oversikter og andre saker av vesentlig prinsipiell eller politisk betydning.»
Fra begynnelsen av, i 1973, startet selskapet arbeid for å sikre seg petrokjemisk industri. Etter lobbyvirksomhet og oppkjøp endte arbeidet innen 1980 i helt eierskap i Rafnes-anlegget i Grenland, samt delt eierskap med Norsk Hydro i Mongstad-raffineriet. Statoil ønsket tidlig moderniseringer av Mongstad, noe som etter hvert førte til at Norsk Hydro solgte sin andel til Statoil og Statoil stod igjen som eneansvarlig for en oppgradering. Prosjektet ble Statoils svenneprøve i norsk oljeindustriutbygging og endte i 1987 i Mongstad-saken, med mer enn 100 % overskridelse eller ca. 6 milliarder i ekstraregning til staten. (10 milliarder i statlig bergingsaksjon, ifølge Kåre Willoch).
I 1987 overtok Statoil alle aksjer i oljedistribusjonsselskapet Norol.
Statoil har stått ansvarlig for flere utbyggingsprosjekter. De mest omfattende offshore er produksjonsanlegg på Gullfaksfeltet (1986), Sleipnerfeltet (1993), Åsgardfeltet (1999) og Snøhvitfeltet (2007). De to sistnevnte utbyggingsprosjektene hadde begge kostnadsoverskridelser i størrelsesorden 18–20 milliarder kroner.
=== 2001–2007 ===
2001 markerte en endring i norsk oljeindustripolitikk da staten delprivatiserte Statoil med et salg på ca. 18 % av aksjekapitalen, samtidig som Statoil fikk ta med seg 15 % av statens eierskap av de norske oljeressursene på sokkelen, også kjent som SDØE. Selskapet var fortsatt norskregistrert og endret ved delprivatiseringen navn til Statoil ASA.
Staten fortsatte som selskapets største eier, med en eierandel på 70,9 % etter ytterligere nedsalg.Selskapets virksomhet innenfor olje og gass spente over hele verdikjeden:
Leting etter, utvikling og utbygging av felt for råvareproduksjon
Produksjon fra felt
Transport av råvarer og ferdigprodukter
Råvarehandel
Foredling og produksjon av ferdigprodukter
Markedsføring og salg ferdigprodukterMed råvarer menes alle formene for petroleumsressurser: olje, gass, NGL og kondensat. Foredling er mer enn råoljeraffinering, her inngår også f.eks. behandling av gass. Tilsvarende er råvarehandel mer enn kjøp og salg av råolje.
Selskapet hadde virksomhet i 33 ulike land i 5 verdensdeler. Som i Norge lå virksomheten i flere ledd i verdikjeden, i Europa var virksomheten først og fremst knyttet til markedsføring og salg. Pr 1. januar 2005 produserte Statoil olje i beskjedent volum i Kina og Angola. I tillegg var selskapet operatør i leteområder flere land og partner i andre områder for leting og undersøkelser. Det er uklart hvor store sikre reserver for produksjon av olje og gass som Statoil hadde kontroll over i utlandet.
=== StatoilHydro ===
Selskapet fusjonerte i desember 2006 med olje- og gassdivisjonen i Norsk Hydro. Den norske stat eide 62,5 prosent av aksjene i det fusjonerte selskapet som fikk navnet StatoilHydro. Stortinget gav i forbindelse med fusjonen fullmakt til Stoltenberg II-regjeringen om å øke statens eierandel til 67 prosent gjennom kjøp av aksjer for 30 milliarder kroner Opposisjonspartiene stemte imot dette planlagte aksjekjøpet.I januar 2009 inngikk SAS og StatoilHydro historiens største avtale om flytransport inngått i Norge. Avtalen er på tre år med mulighet for to års forlengelse. Kontrakten var på 500 millioner kroner per år.
=== Navnebytte ===
23. desember 2006 stilte daværende styreleder i Norsk Hydro, Jan Reinås, ultimatum om at Statoil-navnet skulle bort.
En rekke sentrale politikere fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti samt Senterpartiet gjorde det i de påfølgende måneder klart at de ønsket å beholde Statoil-navnet. Ifølge en rekke medier skal statsminister Jens Stoltenberg ha vært av samme oppfatning.
I mars 2007 ble StatoilHydro kjent som det nye selskapets midlertidige navn. Med et sådant navn var det flere som forventet at Hydro ville forsvinne, og daværende olje- og energiminister Odd Roger Enoksen ga signaler om at såvel StatoilHydro som Statoil var gode permanente navn for selskapets hovedaksjonær (staten). Fusjonsavtalen, som ble vedtatt i mai 2007, fastslo at styret skulle finne et nytt permanent navn.
I desember 2007 ble det klart at en ikke ville rekke å få på plass et navn til generalforsamlingen i 2008. Ny frist ble satt til generalforsamlingen våren 2009.
I februar 2009 ble det kjent at olje- og energiminister Terje Riis-Johansen hadde konkludert med at det gamle Statoil-navnet skulle gjeninnføres fra 2010. Dette måtte midlertidig formelt bestemmes på kommende generalforsamling. Det ville likevel bli en formalitet ettersom staten eier nær 70% av aksjene. Det ble på StatoilHydros ordinære generalforsamling den 19. mai 2009 vedtatt at selskapets navn skulle endres til Statoil ASA, og endringen ble gjennomført fra 1. november 2009.
15. mars 2018 ble det kjent at selskapet ønsket å bytte navn til Equinor. Forslaget var kontroversielt, og Arbeiderpartiet krevet at statens eierrepresentant, olje- og energiministeren, måtte komme til Stortinget og drøfte endringen, og slik sikre enighet med stortingsflertallet. Erna Solbergs regjering støttet imidlertid selskapets forslag og kunngjorde at staten ville stemme for forslaget på Statoils generalforsamling. Generalforsamlingen vedtok navnebyttet 15. mai 2018. Navnebyttet gjelder fra 16. mai 2018. Ifølge en undersøkelse gjennomført for Språkrådet var et stort flertall av nordmenn negative til navneendringen.
== Virksomhet ==
=== Olje og gass ===
Equinor er verdens største operatør på dypt vann, og har en dominerende posisjon på norsk sokkel, hvor det står for omkring 80 prosent av den utvunne oljen. Selskapet er i tillegg til stede i omkring 40 land over hele verden. De største reservene er i Angola, Aserbajdsjan og Algerie. Equinor er også engasjert i oppstrømsaktivitet i Brasil, Canada, USA, Storbritannia, Irland, Iran, Libya, Russland og Kina (Lufengfeltet). Da Statoil og Hydro offentliggjorde planene om en sammenslåing, ble en mer effektiv internasjonal virksomhet oppgitt som en sentral beveggrunn.
Den 25. oktober 2007 ble der undertegnet avtale med det russiske Gazprom som ga StatoilHydro 24 % andel i selskapet som skal drifte Sjtokman- feltet i Nordishavet. Dette innebærer at StatoilHydro vil måtte bære en betydelig andel av kostnadene som kommer fra utbygging av gassfeltet, men samtidig regner man også med å få betydelig gevinst fra salget av gassen. Transport av gassen skulle skje med rørledninger og LNG-skip. Gassreservene der er ifølge NRK anslått til ca. syv års europeisk forbruk. Partnerskapet blir: Gazprom 51%, Total 25 % og Statoil 24 %. Det er viktig å understreke at russerne fortsatt eier 100 % av selve naturressursene, mens selskapet Statoil har eierskap i skal bygge ut, drifte og selge gassen.
Søndag 31. januar 2010 ble det signert en 20 års kontrakt for West Qurna 2-feltet i Irak med Lukoil (56,2 %) og Statoil (18,75 %) som Iraks partnere. Serviceavtalen vil gi Statoil og Lukoil 1,15 $ per fat olje produsert, og oljeproduksjonen ventes å starte i 2012.
==== Operatøransvar ====
Statoil sto registrert som rettighetshaver i 159 utvinningstillatelser på norsk sokkel. Det gav også andeler av produksjon fra 38 felt. 23 av disse feltene ble operert av Statoil, det vil si at Statoil hadde ansvar for den daglige virksomhet på feltene. De feltene det gjaldt er merket (*) i tabellen over feltreserver under. To Statoil-opererte felt var under utbygging pr. 1. januar 2005:
Kristinfeltet og Snøhvitfeltet.
==== Reserver og produksjon ====
Statoils andel av totale reserver på norsk sokkel var pr 1. januar 2005 171,5 millioner Sm³ olje og 530,4 mrd Sm³ gass. Dette tilsvarte 14 % av oljereservene og 22 % av gassreservene på sokkelen, og gjorde Statoil til den største rettighetshaver på sokkelen nest etter staten. Bruttoverdien kan dreie seg om i størrelsesorden 800 milliarder kr med prisnivå på 42 $/fat olje og 1 kr/Sm³ gass. Statoils andel av oljeproduksjonen på sokkelen var i 2004 ca. 30,1 millioner Sm³, et prosentvis uttak på ca. 15 % målt av Statoils reserve ved inngangen til 2004. Det indikerer at det kan gjøres uttak fra oljereservene med dette volum i 7 år framover før de er tømt.
Tabellen under lister alle gjenværende feltreserver pr 1. januar 2005 der Statoil hadde andeler av produksjon med andel av feltet, råolje gitt i millioner standardkubikkmeter MSm³ og i mill. fat som tilfaller Statoil, gass i milliarder standardkubikkmeter GSm³, NGL i millioner tonn, naturgasskondensat i MSm³ og totalen av all gjenværende petroleum i feltet gitt i millioner oljeekvivalenter (oe).
Alle tall for petroleumsreserver er ifølge Oljedirektoratet og gjelder pr 1. januar 2005. Feltene er listet i avtakende reservestørrelse.
* indikerer Equinor-operert felt.
I Tanzania har selskapet Lavani-2-brønnen.
==== Gasskraftverk og CO2-rensing ====
Equinor er involvert i de tre største CO2-rensingsprosjektene i verden: Lagring i Sleipnerfeltet og utskillelsen av CO2 på Snøhvitfeltet og på In Salah-feltet i Algerie. Dessuten planlegges rensing av CO2-utslippet fra Mongstad-anlegget i fullskala fra 2020.
==== Oljesand ====
I 2007 kjøpte Statoil selskapet North American Oil Sands Corporation som eier et oljesandfelt i Athabasca i Canada. I november 2010 solgte Statoil 40 % av selskapet til thailandske PTT Public Company. Feltet ventes å komme i produksjon i 2011.
==== Annen oljerelatert virksomhet ====
Statoil drev nedstrømsvirksomhet i Norden, Baltikum og Polen, forsøk på å etablere seg i Tyskland og Tsjekkia oppnådde aldri tilstrekkelig volum til å nå lønnsomhet og ble avhendet tidlig. Bensinstasjoner og andre petroleumsprodukter ble markedsført med merkenavnet Statoil. I 2010 ble nedstrømsvirksomheten skilt ut som et eget børsnotert selskap under navnet Statoil Fuel & Retail. Senere ble dette kjøpt opp av kanadiske Circle K.
Statoil Natural Gas inngikk i mai 2010 en avtale med National Fuel Gas Supply Corporation om rett til å transportere opptil 3,2 milliarder kubikkmeter gass i året. Gassen skal transporteres gjennom en rørledning fra den nordlige delen av skifergassområdet Marcellus i Pennsylvania til Niagara på grensen mellom USA og Canada. Statoil produserer skifergass i Marcellus-området. Forventet oppstart er i midten av 2012.
=== Annen virksomhet ===
==== Vindkraft ====
Equinor har i samarbeid med Statkraft oppført Sheringham Shoal-feltet utenfor Norfolk-kysten i England. Feltet består av 88 bunnfaste vindmøller og ble åpnet i september 2012. Statoil har oppført Dudgeon vindparken.Equinor står bak Hywind havvindmølle som opprinnelig ble utviklet av Hydro. Prosjektet er verdens første fullskala flytende vindmølle og innebærer investeringer på omkring 400 millioner kroner til oppføring og videreutvikling. Hywind ble plassert i havet vest for Karmøy i juni 2009, og satt i drift for en to års prøveperiode i september 2009. Teknologien i fundamentet er egenutviklet og bygger på flytende betongkonstruksjoner i Nordsjøen, en såkalt Spar-bøye, blant annet kjent fra produksjonsplattformer og bøyelasting.
Flyteelementene stikker hundre meter under havoverflaten. Offshorevindmøllen er en 2,3 megawatt mølle levert av Siemens og rager 65 meter over vannflaten. Statoil bygger fem 6 MW Hywind turbiner med 70 prosent lavere kostnad ved Skottland i 2017.
==== Havbasert energi ====
Equinor er medeier i Kvalsundet tidevannskraftverk gjennom Hammerfest Strøm. Dette er et prototype tidevannskraftverk på 300 kilowatt på femti meters dyp i Kvalsundet utenfor Hammerfest. Kraftverket har vært i drift fra 2003 og er jordens første tidevannsmølle som genererer elektrisitet som blir levert direkte til strømnett på land.
Equinor har kjøpt seg inn i bølgekraftteknologi utviklet av Ocean Power Delivery fra Skottland. Det har planer om å stå for byggingen av verdens første bølgekraftverk utenfor Portugals kyst. Teknologien bygger på sjøormliknende enheter som følger bølgene opp og ned samt fra side til side. Enhetene er tilkoblet undersjøiske kabler som går til det landbaserte strømnettet.
==== Solenergi, biodrivstoff og annen energi ====
StatoilHydro foretok investeringer i det amerikanske solenergiselskapet BrightSource Energy i mai 2008.
Equinor har kjøpt seg inn i et biodieselanlegg i Litauen. Produksjonen begynte høsten 2007. Kapasiteten er på drøyt 100 000 tonn biodiesel i året. Det har solgt biodrivstoff fra 1999 og selger biodrivstoff i Sverige, Danmark, Norge, Latvia, Litauen og Polen.
Equinor medvirker i flere internasjonale samarbeidsprosjekter knyttet til produksjon av hydrogen.
== Konsernledelsen ==
=== Konsernsjefer i Equinor/Statoil ===
Arve Johnsen 1972 – 22. november 1987
Henrik Ager-Hanssen (konstituert) 22. november 1987 – 1988
Harald Norvik 1988 – 24. september 1999
Olav Fjell 24. september 1999 – 23. september 2003
Inge K. Hansen (konstituert) 23. september 2003 – 8. mars 2004
Erling Øverland (konstituert) 8. mars 2004 – 15. august 2004
Helge Lund 15. august 2004–2014
Eldar Sætre januar 2015– 1. november 2020
Anders Opedal 2. november 2020 -Konsernledelsen i Equinor består av følgende personer:
Anders Opedal – konsernsjef
Hans Jakob Hegge – finansdirektør
Arne Sigve Nylund – konserndirektør for utvikling og produksjon Norge
Torgrim Reitan – konserndirektør for utvikling og produksjon USA
John Knight – konserndirektør for global strategi og forretningsutvikling
Lars Chr. Bacher – konserndirektør for undersøkelse og produksjon internasjonalt
Margareth Øvrum – konserndirektør for teknologi, prosjekter og boring
Tim Dodson – konserndirektør for leting
Reidar Gjærum – konserndirektør for kommunikasjon
== Virksomhet i utlandet ==
=== Korrupsjonssaken i Iran ===
Statoil opplevde en korrupsjonsskandale i 2003 også kjent som Horton-saken. Den begynte da Dagens Næringsliv i september omtalte en konsulentavtale med Horton Investments i 2002, et selskap eid av eks-iraneren Abbas Yazdi. Hashemi, sønn av den tidligere presidenten i Iran og direktør i et av datterselskapene til det statlige iranske oljeselskapet NIOC, var angivelig en av Hortons viktigste rådgivere. Statoils direktør for internasjonal virksomhet Richard Hubbard, styreformann Leif Terje Løddesøl og konsernsjef Olav Fjell fratrådte sine stillinger i september 2003. Statoil har i oktober 2004 godtatt boten fra Økokrim på 20 millioner kroner. Grunnlaget for boten er blant annet brudd på straffelovens paragraf 276c om påvirkningshandel via mellommenn.
Fram til 12. oktober 2006 var selskapet under kriminaletterforskning av amerikanske justismyndigheter, mistenkt for å ha brutt Foreign corrupt practices act» Før det foretok det amerikanske kredittilsynet Securities and Exchange Commission (SEC) undersøkelser omkring saken. I børsmeldingen 13. oktober 2006 skrev Statoil at de tok ansvaret for «-bestikkelser betalt til en iransk tjenestemann i 2002 og 2003 for at denne skulle benytte sin innflytelse til å sikre Statoil en kontrakt for utbygging av fase 6, 7 og 8 av det iranske gassfeltet, South Pars, for uriktig regnskapsførsel av betalingene og for ikke ha tilstrekkelig intern kontroll til å hindre at betalingene ble foretatt.»
Saken ble avsluttet ved at Statoil betalte bøter på til sammen på 21 millioner USD etter et forlik med det amerikanske kredittilsynet (SEC), det amerikanske justisdepartementet og den amerikanske påtalemyndigheten for the Southern District of New York. Statoil uttalte på pressekonferansen den 13. oktober at de gjorde innrømmelser og inngikk forliket for å unngå behandling i det amerikanske rettssystemet.
=== Statoil i rettsapparatet ===
22. februar 2005: Statoil dømmes til en bot på 50 millioner SEK. Denne gangen i Sverige for ulovlig prissamarbeid. Flere selskaper var involvert, men Statoil var pådriveren i det ulovlige kartellet, mener den svenske Marknadsdomstolen som samtidig markerte alvoret i saken ved å legge på straffen pådømt av tingretten med nye 30 mill. kr.
Desember 2005: Selskapet vedtar en bot på 80 mill. kroner for hendelsen på Snorre A 28. november 2004. Livet til 216 mennesker stod i fare og materielle verdier i milliardklassen var utsatt, men situasjonen ble avverget ved at antennelse av utblåsingen ble unngått med marginal flaks ifølge granskningsrapporten til Petroleumstilsynet.
=== Libya ===
En del av avtalen mellom Hydro og Statoil var at Hydros konsernsjef Eivind Reiten skulle være første styreleder i StatoilHydro. Samme dag som fusjonen ble gjennomført, kom imidlertid nyheten om at Hydro hadde hatt et engasjement i Libya, hvor de kan ha vært involvert i korrupsjon. Statoil ble ikke kjent med disse problemene før 26. september 2007. Statoil er tidligere dømt for korrupsjon i Iran, og er derfor underlagt spesielt strenge regler av aksjebørsen i New York. Da Libya-engasjementet kom for en dag, ble det klart at dette måtte granskes. I den forbindelse måtte også Hydros rutiner undersøkes. Derfor trakk Reiten seg som styreleder i StatoilHydro allerede 4. oktober samme år. Marit Arnstad fungerte som styreleder til Svein Rennemo tok over 1. april 2008. Rennemo var adm. dir. i Petroleum Geo-Services, en stilling han forlot da han ble styreleder i StatoilHydro.
=== Angola-saken ===
I 2016 skrev Klassekampen at siden 2012 har Statoil «overført 420 millioner kroner til et forskningssenter i Angola, for å få oljelisenser av landets myndigheter. Senteret har aldri sett dagens lys. Stortingets kontroll- og konstitusjonskommitte har stilt spørsmål til oljeminister Tord Lien, som forvalter statens eierandel på 67 prosent i Statoil, om hvor pengene har tatt veien».
=== Ressursforbannelse ===
Professor Kalle Moene har reist spørsmålet om selskapets deltakelse i tilbakeliggende land. Ut fra forskning mener han at slik virksomhet er negativ, at landene over tid får en langsommere vekst enn de ville hatt uten utvikling av oljeressursene. Den lavere veksten er knyttet til dårlige institusjoner, land med gode institusjoner (som USA og Norge) får høyere vekst av å utvikle sine oljeressurser.
== Resultater ==
Tall i milliarder kroner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
(en) Equinor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Bergen byleksikon på nett, om StatoilHydro
En uautorisert HMS-rapport om Statoils aktiviteter i utlandet
Aftenposten:Den dyre veien til børsen |
68 | https://no.wikipedia.org/wiki/Nordiske_spr%C3%A5k | 2023-02-01 | Nordiske språk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Germanske språk'] | Nordiske språk eller nordgermanske språk er en undergruppe i den germanske språkgruppen, og stammer fra et felles urnordisk språk. I dag er de forskjellige språkene norsk, svensk, dansk, færøysk og islandsk. Til sammen har i overkant av 20 millioner mennesker et nordisk språk som sitt morsmål.
De nordiske språkene blir tradisjonelt sett delt inn i to undergrupper østnordiske språk og vestnordiske språk basert på den språklige utviklingen. Men det er også vanlig å dele inn i skandinaviske og øynordiske språk basert på gjensidig forståelse. Spesielt de skandinaviske, eller fastlandsnordiske, språkene norsk, svensk og dansk har stor grad av gjensidig forståelighet og utgjør et dialektkontinuum.
| Nordiske språk eller nordgermanske språk er en undergruppe i den germanske språkgruppen, og stammer fra et felles urnordisk språk. I dag er de forskjellige språkene norsk, svensk, dansk, færøysk og islandsk. Til sammen har i overkant av 20 millioner mennesker et nordisk språk som sitt morsmål.
De nordiske språkene blir tradisjonelt sett delt inn i to undergrupper østnordiske språk og vestnordiske språk basert på den språklige utviklingen. Men det er også vanlig å dele inn i skandinaviske og øynordiske språk basert på gjensidig forståelse. Spesielt de skandinaviske, eller fastlandsnordiske, språkene norsk, svensk og dansk har stor grad av gjensidig forståelighet og utgjør et dialektkontinuum.
== Inndeling ==
De nordiske språkene har utviklet seg i to undergrupper; østnordiske språk, og vestnordiske språk. Politiske endringer har seinere påvirket nordiske språk slik at de også kan inndeles etter hvilke språkgreiner de har utviklet seg mot.
=== Østnordiske språk ===
dansk
jysk
øydansk
østdansk
skånsk (har utviklet seg mot svensk)
Blekingsk
Hallandsk
bornholmsk
norsk (bokmål) (har fått trekk fra nynorsk)
gøtudansk (har fått trekk fra færøysk)
svensk
götamål
sveamål
norrlandsk
østsvensk
älvdalsk (har utviklet seg mot svensk)
gammelgutnisk (utdødd)
gammelskånsk (utdødd)
=== Vestnordiske språk ===
norsk (har utviklet seg mot østnordisk)
østlandsk
vikværsk
østfoldmål
vestfoldmål
båhuslensk (har utviklet seg mot svensk)
midtøstlandsk
oslodialekt
opplandsmål
midtlandsk
nordgudbrandsdalsmål
vesttelemarksmål
vestlandsk
sørlandsk
sørvestlandsk
nordvestlandsk
sunnmørsk
trøndersk
jemtsk (har utviklet seg mot svensk)
nordnorsk
tromsdialekt
amerikanorsk
chicagomål
illinoismål
indianamål
islandsk
færøysk
grønlandsknordisk (utdødd)
norn (utdødd)
Nynorn
=== Gutamål ===
Forngutniska (utdødd)
gutnisk (har utviklet seg mot svensk)
== Slektskap ==
De nordiske språkene er beslektet med de to andre gruppene av germanske språk, nemlig vestgermanske og østgermanske språk. Slektskapet er kanskje nærmest med den siste gruppen; tidligere ble denne og den nordgermanske gruppen regnet for å være underlagt den østgermanske.
De viktigste overensstemmelsene mellom nordiske og østgermanske språk er:
Urgermansk ww har blitt til ggw, for eksempel gammelisl. tryggue, got. triggwa, «tro».
jj har blitt til hhv. ggj og ddj, for eksempel gammelisl. tveggja, got. twaddjē, «to» (gen.).
Den gamle endelsen -t i 2. pers. preteritum indikativ har holdt seg (vestgerm. -i), for eksempel gammelisl. og got. gaft, «du ga».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Særnordiske Ord - Scandinavian-only words |
69 | https://no.wikipedia.org/wiki/Grunge | 2023-02-01 | Grunge | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Grunge', 'Kategori:Musikk i USA', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Grunge (tidvis omtalt som «Seattle-sound», grunge betyr «skitten, grisete, rotete»), tidvis fornorsket som «grønsj», er en subkultur og musikalsk undersjanger av alternativ rock som ble utviklet på midten av 1980-tallet i den nordlige delen av USAs stillehavskyst i delstaten Washington, særskilt i byen Seattle og området rundt. Den eldste grungebevegelsen roterte rundt Seattles uavhengige plateselskap Sub Pop og denne regionens musikalske undergrunnsmiljø. Tidlig på 1990-tallet hadde dens popularitet spredt seg med grungemiljøer også i California, og deretter dukket opp til overflaten i andre steder i USA og i Australia, bygget seg opp en sterk tilhengerskare og mange band signerte avtaler med store plateselskap.
Grunge ble kommersiell suksessfull tidlig på 1990-tallet grunnet utgivelser som Nirvanas Nevermind, Pearl Jams Ten, Soundgardens Badmotorfinger, Alice in Chains’ Dirt og Stone Temple Pilots’ Core. Suksessen til disse bandene fremmet populariteten til alternativ rock og gjorde grunge til en populær form for rockemusikk i samtiden. Selv om de fleste grungeband hadde blitt oppløst eller forsvunnet ut av syne ved slutten av 1990-tallet, hadde de påvirket moderne rockemusikk da deres sangtekster brakte samfunnsmessige emner inn i popkulturen, og la til introspeksjon (selviakttagelse) og en undersøkelse av hva det betydde å være sann mot seg selv. Grunge var en påvirkning på etterfølgende sjangre som post-grunge (en utledning av grunge) og nu metal.
Grunge blandet elementer fra punkrock og tungrock, som ved at forvrengte gitarer ble benyttet i begge sjangre, skjønt en del band opptrådte med mer fokus på det ene eller det andre. Som disse sjangrene benyttet grunge vanligvis elektrisk gitar, bassgitar, trommer og en sanger. Grunge tok også til seg inspirasjon fra indierock-band som Sonic Youth. Sangtekstene var ofte preget av angst og var introspektive, ofte fremmet emner som sosial fremmedgjøring, apati, opptatthet av isolasjon, og et behov for en form for frihet.
Et antall faktorer bidro til grungen nedgang. I fra midten til slutten av 1990-tallet var det mange grungeband som brøt opp eller ble mindre synlige. Nirvanas Kurt Cobain, betegnet av magasinet Time som «Den svingende nordvestkystens John Lennon», viste seg uvanlig plaget av suksess og slet med en avhengighet til heroin før han begikk selvmord 27 år gammel i 1994.
| Grunge (tidvis omtalt som «Seattle-sound», grunge betyr «skitten, grisete, rotete»), tidvis fornorsket som «grønsj», er en subkultur og musikalsk undersjanger av alternativ rock som ble utviklet på midten av 1980-tallet i den nordlige delen av USAs stillehavskyst i delstaten Washington, særskilt i byen Seattle og området rundt. Den eldste grungebevegelsen roterte rundt Seattles uavhengige plateselskap Sub Pop og denne regionens musikalske undergrunnsmiljø. Tidlig på 1990-tallet hadde dens popularitet spredt seg med grungemiljøer også i California, og deretter dukket opp til overflaten i andre steder i USA og i Australia, bygget seg opp en sterk tilhengerskare og mange band signerte avtaler med store plateselskap.
Grunge ble kommersiell suksessfull tidlig på 1990-tallet grunnet utgivelser som Nirvanas Nevermind, Pearl Jams Ten, Soundgardens Badmotorfinger, Alice in Chains’ Dirt og Stone Temple Pilots’ Core. Suksessen til disse bandene fremmet populariteten til alternativ rock og gjorde grunge til en populær form for rockemusikk i samtiden. Selv om de fleste grungeband hadde blitt oppløst eller forsvunnet ut av syne ved slutten av 1990-tallet, hadde de påvirket moderne rockemusikk da deres sangtekster brakte samfunnsmessige emner inn i popkulturen, og la til introspeksjon (selviakttagelse) og en undersøkelse av hva det betydde å være sann mot seg selv. Grunge var en påvirkning på etterfølgende sjangre som post-grunge (en utledning av grunge) og nu metal.
Grunge blandet elementer fra punkrock og tungrock, som ved at forvrengte gitarer ble benyttet i begge sjangre, skjønt en del band opptrådte med mer fokus på det ene eller det andre. Som disse sjangrene benyttet grunge vanligvis elektrisk gitar, bassgitar, trommer og en sanger. Grunge tok også til seg inspirasjon fra indierock-band som Sonic Youth. Sangtekstene var ofte preget av angst og var introspektive, ofte fremmet emner som sosial fremmedgjøring, apati, opptatthet av isolasjon, og et behov for en form for frihet.
Et antall faktorer bidro til grungen nedgang. I fra midten til slutten av 1990-tallet var det mange grungeband som brøt opp eller ble mindre synlige. Nirvanas Kurt Cobain, betegnet av magasinet Time som «Den svingende nordvestkystens John Lennon», viste seg uvanlig plaget av suksess og slet med en avhengighet til heroin før han begikk selvmord 27 år gammel i 1994.
== Betegnelsens opprinnelse ==
Ordet «grunge» ble benyttet på trykk før det ble benyttet i publikasjoner som referanse til musikksjangeren i Seattle. Ordet ble benyttet på Johnny Burnettes rockabillyalbum i 1957. I 1965 var det etablert som et amerikansk slanguttrykk blant tenåringer som referanse til «sluskete. skitten» eller «rotete», Musikkritikeren Lester Bangs benyttet det i 1972, av skribenten Paul Rambali i en artikkel i NME i 1978 for å beskrive mainstream gitarrock, og i en artikkel i magasinet SPIN i 1986 som hevdet at «Støy. Rock har alltid handlet om det. Det er primær grunge (skitten)... forvrengning… og fuzz…», en referanse til rockens forvrengte lydbilde i generell betydning.Mark Arm, vokalist for Seattle-bandet Green River — og senere Mudhoney — er generelt kreditert for å være den første som benyttet begrepet «grunge» for å beskrive musikken i Seattle. Arm benyttet det første gang i 1981 da han skrev et brev under sitt fødenavn Mark McLaughlin til en fanzine i Seattle kalt Desperate Times hvor han kritiserte sitt eget band Mr. Epp and the Calculations som «ren grunge! Ren støy! Ren skitt!» Clark Humphrey, bidragsyter til Desperate Times, siterte dette som den tidligste bruken av begrepet for å referere til et Seattle-band, og nevner at Bruce Pavitt fra Sub Pop populariserte begrepet som en musikalsk betegnelse vinteren 1987-1988, og benyttet det flere anledninger for å beskrive bandet Green River. Plateselskapet Sub Pop kalte Green Rivers EP Dry as a Bone fra juli 1987 for «ultraløs GRUNGE som ødelegger moralen til en generasjon». Den engelske musikkjournalisten Everett True hevdet at da Arm uttalte at Seattles gater var «steinlagt med grunge», benyttet han ordet i en negativ betydning for å bety «verdiløs». I denne bruken av «grunge» benyttet Arm ordet som et adjektiv, ikke som måte for å beskrive en musikksjanger.
Arm sa mange år senere at han ikke hadde skapt betegnelsen selv, han slo fast at begrepet hadde vært brukt i Australia på midten av 1980-tallet for å beskrive band som King Snake Roost, The Scientists, Salamander Jim, og Beasts of Bourbon. Arm brukte grunge som en beskrivende betegnelse framfor som en sjangerbetegnelse, men det kom til sist til å beskrive det hybride lydbildet av punk og metall i musikkmiljøet i Seattle. Forfatteren Catherine Strong uttalte at grungens «skitne sound» på slutten av 1980-tallet da lave budsjetter, ukjente med plateinnspillinger og en «bevist mangel på profesjonalisme» kan ha vært opprinnelsen til begrepet «grunge». Begrepet «grunge» har blitt utvidet til andre former, som da forfatteren Josh Henderson refererte til folk i musikkmiljøet i Seattle fra 1990-tallet som «grungere» i 2016.Da grunge først ble utviklet kalte musikkjournalister det for «smerterock» grunnet dens sterke påvirkning fra Black Sabbaths «negativitet». Grunge ble kalt for «Seattle-sound» eller referert til som «Seattle-miljøet», sistnevnte til det aktive musikalske subkulturen i byen sentrert rundt det uavhengige plateselskapet Sup Pop, «det sterke alternative miljøet», Universitetet i Washington, og Evergreen State College. Sistnevnte var et progressivt skolemiljø som ikke benyttet karaktersystem og som hadde sin egen alternative musikkradiostasjon. Grupper fra byen Portland i Oregon, slike som The Wipers, hadde også innflytelse på sjangerens første utøvere.En del band assosiert med sjangeren, slike som Soundgarden, Pearl Jam og Alice in Chains, har ikke vært mottakelig for betegnelsen, og foretrukket å referere til seg selv som ganske enkelt «rock and roll-band». Ben Shepherd fra Soundgarden uttalte at han «hatet ordet» grunge og hatet «å bli assosiert med det.» Jeff Stetson, musiker fra Seattle, uttalte at da han besøkte hjembyen på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet som turnerende musiker, refererte ikke de lokale musikerne til seg selv som utøvere av «grunge» eller deres stil som «grunge», og de var ikke smigret over at det musikk ble kalt for «grunge».Rolling Stone merket seg sjangerens mangel på en klar definisjon. Robert Loss innså utfordringene i å definere «grunge»; han uttalte at man kan fintelle historier fra grungemiljøet for å forsøke å forklare det, men så snart som du forsøker å definere grunge på denne måten, så «glipper det ut mellom fingrene dine». Roy Shuker uttalte at begrepet gjorde en rekke stilarter «uklare». Stetson mente at grunge ikke var en bevegelse, en «monolittisk bevegelse», eller en måte å reagere på 1980-tallets metallpop; han kalte begrepet en for misvisende, hovedsakelig basert på hype, oppblåst av media. Shuker uttalte at «’Seattle-sounden’ ble en merkedsføringsknep for musikkindustrien.» Stetson uttalte også at framtredende band som overveide å bli grunge (Nirvana, Pearl Jam, Soundgarden, Alice in Chains, Mudhoney og Hammerbox) lød alle forskjellige. Mark Yarm, forfatteren av boken Everybody Loves Our Town: An Oral History of Grunge, pekte på forskjellene mellom de ulike grungebandene, hvor en del var punk og andre var metall-basert.
== Karaktertrekk ==
=== Sangstil ===
Sangstilen til grunge var tilsvarende til de elektriske gitarenes utbrudd av høy, tungt forvrengte lydbilde. Kurt Cobain hadde en «brysk, sløret artikulasjon og grusete klangfarge» og Eddie Vedder fra Pearl Jam benyttet seg av en «bred, mektig vibrato» for vise sin «uttrykksdybde». Generelt benyttet grungesangerne en «dypere vokalstil» som var tilpasset de nedstemte gitarene og sangtekstenes mørke, tunge tematikk. Grungesangerne benyttet grov, rusten, raspete» vokaler, med «... knurring, stønning, skrik og mumling» og «sørgmodige stønn»; denne utstrekningen i sangstilene ble benyttet til å kommunisere «mangfoldet av følelser» i tekstene. Cobains reaksjon til «elendige tider» og misnøye med tidsepoken var hva han skrek ut i sine sanger. Generelt ble grungesanger sunget «ganske enkelt ofte noe uforståelig» og har blitt karakterisert som i «grenselandet av ustemte vokaler».I henhold til tidsskriftet The Atlantic var de fire mest framtredende grungesangerne: Alice in Chains’ Layne Staley, som har blitt kalt «den mest minneverdige stemmen» i sjangeren for hans dyktighet med å fremme «kraft og sårbarhet», Kurt Cobain, som kunne både skrike og synge melodiøst i den samme sangen som John Lennon, Soundgardens Chris Cornell, som kunne klage og syne høye toner som Robert Plant, og Vedder, som blandet en Jim Morrison-inspirert baryton med en blanding av punk og rock. Jeff Stetson lovpriste Cobain og Mark Lanegan for særpreget i deres sangstemmer og karakteriserte Cornell, Staley og Carrie Akre for å ha «... en del av de største stemmene... som kan bli hørt i moderne rock»; han mente også at disse sangerne oppnådde deres stemmenivå uten 2010-tallets «industristandardiserte airbrushing». med auto-tune, et lydteknisk digitalt verktøy for rette urene toner, og således skjule manglende sangtalent.
=== Musikalsk stil ===
Seattles musikkjournalist Charles R. Cross definerte «grunge» som fylt med forvrengelser, nedtonet, og riffbasert rock som spilte høyt med feedback fra elektriske gitarer og tung og vektig basslinjer for å støtte dets sangmelodier. Robert Loss kalte grunge for en melding om «vold og hastighet, muskelstyrke og melodi,» hvor det er rom for alle slags folk, inkludert kvinnelige musikere.Grunge blander elementer av punkrock, særskilt amerikansk hardcore-punk som Black Flag, og tungmetall, særskilt eldre, tradisjonelle tungmetallgrupper som Black Sabbath. Skjønt en del band spiller med mer fokus på det førstnevnte eller det sistnevnte. Allmusic karakteriserer grunge som «hybrid» som blander elementer fra tungmetall og punkrock. Alex DiBlasi uttalte at indierock var en tredje hovedkilde hvor den viktigste innflytelsen kom fra Sonic Youths «friformstøy». Grunge har til felles med punk en rå lo-fi-sound og tilsvarende sangtekster, og benytter også punkens lemfeldige og uprofesjonelle tilnærming til å spille og framføre musikk. Imidlertid hadde grunge et «dypere og mørkere» lydbilde enn punkrock og den minsket det bensindrevne tempoet til punk til en langsommere, slafset hastighet og benyttet seg av mer disharmoniske harmonier.
Dan Tucker, musikkskribent i TV-kanalen VH1, har pekt på at ulike grungeband ble påvirket av ulike sjangre, og uttalte at mens Nirvana trakk inspirasjon fra punk var Pearl Jam påvirket av klassisk rock og den «slafsete, mørk, og tunge band» som Soundgarden, Alice in Chains og Tad hadde en skummel metalltone.Grungemusikk har blitt kalt for «stygg estetikk», både i brølet fra forvrengte elektriske gitarer og i mørke emne i sangtekstene. Denne tilnærmingen ble valgt både for å motsette seg det ’glatte’ og elegante lydbildet til den da dominerende hovedstrømmen av rockemusikk og ettersom grungemusikere ønsket å speile den ’styggheten’ de så rundt seg og sette en lyskaster på det usette «dybder og fordervelser» i den virkelige verden. En del av de mest framtredende i utviklingen av grungelydbildet, inkludert Sub Pops produsent Jack Endino og Melvins, forklarte grungens inspirasjon fra tungrocken som Kiss som en form for «musikalsk provokasjon». Grungemusikerne betraktet disse bandene som stinkende, men samtidig likte de dem også; Buzz Osborne fra Melvins beskrev det som et forsøk på se ha tåpelige band kunne drive på med og slippe unna med. Nirvanas signatur, en sangformat med «stopp og start», og veksle mellom myke og høye seksjoner, ble en sjangrekonvensjon for grungen.
== Arv ==
Musikkritikeren Dave Whitaker skrev i 2011 at hver generasjon fra begynnelsen av «...plateindustrien har innført en sjangre som endret spillereglene», fra swingmusikken på 1930-tallet, rock and roll på 1950-tallet, punkrocken på 1970-tallet og deretter grunge på 1990-tallet. Imidlertid, «grungen var den siste amerikanske musikkrevolusjonen», da ingen post-grunge-generasjon har innført en ny sjanger som radikalt har endret musikkmiljøene. Han mente også at «den digitale revolusjon (digital musikk online, fildeling, etc) har betydd at det ikke har vært en «... generasjonsdefinerende sjangre siden grunge,» for at en sjangre så fullstendig gjennomtrenge markedet, krever «en musikkindustri med uendelig kontroll over markedet.» I 2016 uttalte Rob Zombie at grunge førte til at «rockestjernen» døde. I motsetningen til tidligere stjerner som «... Alice Cooper og Gene Simmons og Elton John,» som kunne «... like gjerne ha vært på en annen bedriten planet»; med grunge var holdningen at våre rockestjerner må se ut «akkurat som oss.»Bob Batchelor mener at den uavhengige tankegangen og verdiene i Seattle som ga retningslinjer for utviklingen og framtoningen av band som Nirvana og Pearl Jam sto i konflikt med «de store plateselskapenes behov til å selge millioner av CDer.» Han mener også at til tross for grungemusikernes ubehag med de store plateselskapenes kommersielle målsetninger, og motstand av en del av de fremste bandene til å drive den promotering som plateselskapene krevde, inkludert musikkvideoer, MTVs videoprogrammer, spilte en medvirkende rolle i å gjøre grunge mainstream «ettersom mange musikkfans krevde deres første eksponering» på MTV framfor på en loakl eller «nisjeradio». Gil Troy uttalte at «... grungeopprøret, som de fleste andre i Amerikas konsumentkultur», endte opp med å bli «bekvemmelig, masseprodusert, ritualisert, og således frisert» av de store selskapene.I 2011 uttalte John Calvert at «timing» er årsaken til hvor det ikke skjedde en ny grunge; den kulturelle stemningen på slutten av 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet, som inspirerte bevegelsen, eksisterte ikke lenger. Jeff Stetson, låtskriver fra Seattle, har sagt at folk fra 2010-tallet som hører på grunge burde lære om «... konteksten og historien hvordan det begynte» og ha «... respekt for hvilken forbløffende ting det var som skjedde her [i Seattle] for du vil ikke se noe lignende igjen.» Michael Danaher i magasinet Paste mener at grungebevegelsen «... endret kursen til rock and roll, brakte med seg... fortellinger om misbruk og nedtrykthet» og samfunnsbevisste emner inn i popkulturen.I henhold til Calvert har Nirvanas Smells Like Teen Spirit fått en «ikonisk plass i historien» da den hadde en «generasjonsdefinerende resonans» for unge mennesker i dens tidsalder; generasjon X. «Intet annet band... gjorde driften til selvdestruksjon... så hørbar», med autentisk smerte og misnøye. Calvert mener også «hitlistenes mest rasende, mørke og intense» musikk siden tidlig punkrock, og at den var «heavy da det var behov for heavy» for unge mennesker på denne tiden, «plage unge Amerika til å våkne opp» og gi dem noe å «klamre seg» til i vanskelige tider. En bok i 2017 hevdet at grunge «… endret for alltid rockemusikkens identitet på en måte som er analog til punk»; dessuten, grunge fremmet «introspektive» sangtekster om «eksistensiell autentisitet» og «hva det betyr å være tro mot deg selv.» Grunges Kurt Cobain har blitt karakterisert som «stemmen til generasjon X», og fått samme betydning for sin demografi som Bob Dylan hadde for 1960-tallets ungdom, og som John Lennon hadde for 1970-tallets generasjon. Bob Batchelor har uttalt at Nirvana var «likeså betydningsfulle som Elvis eller The Beatles.I 2008 mente Darragh McManus i The Guardian at grunge var ikke bare en ung persons trend eller forbigående musikalsk påfunn, men at grunge syntetiserte kjernetanker i den moderne tidsalder, fra «feminisme, liberalisme, ironi, apati, kynisme/idealisme..., anti-autoritærisme, [til] skjev postmodernisme.» McManus mente at grunge behandlet alvorlige, tungtveiende emner, noe som ikke skjedde ofte i populærmusikken. I henhold til McManus var grunge for generasjon X ikke bare musikk, men den viktigste kulturelle innflytelsen. I henhold til Marlen Komar populariserte Nirvana den «ikke-hetrosexisten», en ikke-binære måte å forstå «kjønn og seksualitet», som framhevet hvordan menn og kvinne var likestilte og en progressiv politisk tenking.
== Kvinners rolle ==
Mens det er en oppfatning at grungeband besto i «overveiende» grad av menn, var kvinner «meget representert» i grungeband som L7, Lunachicks, Dickless, 7 Year Bitch, The Gits, Courtney Loves band Hole (og Loves andre grupper på 1990-tallet), og Babes in Toyland, sistnevnte et band fra Minneapolis med kun kvinnelige medlemmer, og grunge var også nært «forbundet med riot grrrl», en feministiske undergrunnspunkebevegelse. Dan Tucker mente at L7 var et «helkvinnelig grungeband som steg opp fra det fruktbare undergrunnsmiljøet i Los Angeles og som hadde sterke bånd til Black Flag og kunne hevde seg opp mot et hvilket som helst mannlig band i holdning og volum.» Sanger og bassist Kathleen Hanna, pioner riot grrrl-bevegelsen og framstående i bandet Bikini Kill, var tett knyttet til grungemiljøet i delstaten Washington. Det var Hanna som kom opp med navnet for Nirvanas gjennombruddsang «Smells Like Teen Spirit» i 1991. Det var en referanse til en deodorant som var markedsført særskilt mot unge kivnner. Kjente kvinnelige instrumentalister er blant annet bassistene D'arcy Wretzky og Melissa Auf der Maur fra The Smashing Pumpkins og trommeslager Patty Schemel (fra Hole og Courtney Loves prosjekter) og Lori Barbero fra Babes in Toyland. At kvinnelige instrumentalister ble en del av grunge er bemerkelsesverdig ettersom profesjonelle kvinnelige instrumentalister er uvant og sjeldne i de fleste rockesjangre.Det var også mange kvinner som hadde en aktiv rolle i grungens undergrunnsmiljø, slike som riot grrrls som framstilte fanziner om grungeband og uavhengige plateselskap, som eksempelvis fanzinen Grunge Gerl. Tina Casale, som var med på å grunnlegge det uavhengige plateselskapet C/Z Records på 1980-tallet sammen med Chris Hanzsek. De utga i 1986 hva som har blitt kalt for den tidligste grungealbumet, Deep Six. Blant bandene representert er Soundgarden, Melvins, Malfunkshun, Skin Yard, Green River, og U-Men.
== Kjente band ==
Band som overveiende er betegnet som grunge:Seattle-området
7 Year Bitch
Alice in Chains
Blood Circus
Candlebox
The Gits
Green River
Gruntruck
Hammerbox
Love Battery
Mad Season
Malfunkshun
Melvins
Mono Men
Mother Love Bone
Mudhoney
My Sister's Machine
Nirvana
Pearl Jam
Screaming Trees
Seaweed
Skin Yard
Soundgarden
Tad
Temple of the Dog
Truly
The U-Men
Willard Andre steder i USA
Babes in Toyland (Minneapolis, Minnesota)
The Fluid (Denver, Colorado)
Hole (Los Angeles, California)
L7 (Los Angeles, California)
The Nymphs (Los Angeles, California)
Paw (Lawrence, Kansas)
Pond (Portland, Oregon)
The Smashing Pumpkins (Chicago, Illinois)
Stone Temple Pilots (San Diego, California)
Toadies (Fort Worth, Texas)
Treepeople (Boise, Idaho)
Tripping Daisy (Denton, Texas) Australia
Beasts of Bourbon
Cosmic Psychos
feedtime
Lubricated Goat
The Scientists
Silverchair (deres to første album er betraktet som grunge)
X Canada
Eric's Trip
King Cobb Steelie
The Wooden Stars
Nickelback (deres debutalbum i 1996 er beskrevet som grunge)Storbritannia
Bush (deres debutalbum i 1994 er beskrevet som grunge)
Radiohead (tidlig; første to album)Irland
The Cranberries (deres single «Zombie» der beskrevet som grungeFrankrike
Witness (dannet i 1989)Norge
Det var flere norske band som lot seg inspirere, noen mer, andre mindre, av den amerikanske grungesjangeren, men det varte ikke lenge:
Autopulver
Jack in the Box
Motorpsycho
Run Dog Run
== Referanser ==
== Litteratur ==
Holen, Øivind og Solberg, Reidar Mide (16. juli 2011): «Grunge-buffeten», Dagens Næringsliv, s. 43-52
Anderson, Kyle (2007): Accidental Revolution: The Story of Grunge, Macmillan. ISBN 9780312358198.
Humphrey, Clark (1999): Loser: The Real Seattle Music Story, Harry N. Abrams. ISBN 1-9290692-4-3.
Klosterman, Chuck (2007): Fargo Rock City: A Heavy Metal Odyssey in Rural North Dakota, Simon and Schuster. ISBN 9781416589525.
Masco, Maire (2015): Desperate Times: The Summer of 1981. Fluke Press. ISBN 978-1938476013.
Pavitt, Bruce (2014): SUB POP U.S.A.: The Subterraneanan Pop Music Anthology, 1980–1988, Bazillion Points. ISBN 978-1-935950-11-0.
Pavitt, Bruce (2013): Experiencing Nirvana: Grunge in Europe, 1989, Bazillion Points. ISBN 978-1-935950-10-3.
Peterson, Charles (1995): Screaming Life: A Chronicle of the Seattle Music Scene, Harper Collins. ISBN 0-0625864-0-8.
Prato, Greg (2010): Grunge Is Dead: The Oral History of Seattle Rock Music, ECW Press. ISBN 1-5502287-7-3.
Tow, Stephen (2011): The Strangest Tribe: How a Group of Seattle Rock Bands Invented Grunge. Sasquatch Books. ISBN 1-5706174-3-0.
== Eksterne lenker ==
(en) Grunge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons |
70 | https://no.wikipedia.org/wiki/Dyrekretsen | 2023-02-01 | Dyrekretsen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Astrologi'] | Dyrekretsen, stjernetegnene eller zodiaken er et begrep innen astrologi og refererer til et imaginært (tenkt) belte rundt jorden som heller 23,5 grader i forhold til ekvator. Dyrekretsen kalles også for ekliptikken. Den kan også ses på som en gradskive som solen følger gjennom årets gang. For oversiktlighetens skyld ble den delt inn i tolv 30-graders deler, som hver fikk navn etter stjernebilder. Astrologer sier at solen står i «Væren», mens astronomene kaller det samme for null grader.
| Dyrekretsen, stjernetegnene eller zodiaken er et begrep innen astrologi og refererer til et imaginært (tenkt) belte rundt jorden som heller 23,5 grader i forhold til ekvator. Dyrekretsen kalles også for ekliptikken. Den kan også ses på som en gradskive som solen følger gjennom årets gang. For oversiktlighetens skyld ble den delt inn i tolv 30-graders deler, som hver fikk navn etter stjernebilder. Astrologer sier at solen står i «Væren», mens astronomene kaller det samme for null grader.
== Innen medisin ==
Dyrekretsen var også viktig i medisinen i eldre tider da en trodde at de forskjellige stjernetegnene hadde innflytelse på forskjellige kroppsdeler.
== Innen astrologien ==
I astrologien er hvert enkelt stjernetegn blitt tilknyttet bestemte kjennetegn og egenskaper.
I grupper på tre er stjernetegnene tilknyttet de fire elementene, som er ild (Væren, Løven og Skytten), jord (Tyren, Jomfruen og Steinbukken), luft (Tvillingene, Vekten og Vannmannen) og vann (Krepsen, Skorpionen og Fiskene).
== Inndeling ==
De tolv delene eller «stjernetegnene» dyrekretsen er delt inn i er:
Væren (Aries) 21. mars – 20. april
Tyren (Taurus) 21. april – 20. mai
Tvillingene (Gemini) 21. mai – 21. juni
Krepsen (Cancer) 22. juni – 23. juli
Løven (Leo) 24. juli – 23. august
Jomfruen (Virgo) 24. august – 23. september
Vekten (Libra) 24. september – 22. oktober
Skorpionen (Scorpio) 23. oktober – 22. november
Skytten (Sagittarius) 23. november – 21. desember
Steinbukken (Capricorn) 22. desember – 19. januar
Vannmannen (Aquarius) 20. januar – 19. februar
Fiskene (Pisces) 20. februar – 20. mars
== Slangebæreren ==
Enkelte mener at stjernebildet Slangebæreren bør innlemmes i astrologien som det 13. stjernetegnet. Dette er ikke blitt allment vedtatt blant astrologer.
== Se også ==
Horoskop
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Zodiac – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Zodiac – galleri av bilder, video eller lyd på Commons |
71 | https://no.wikipedia.org/wiki/Siviltjeneste_i_Norge | 2023-02-01 | Siviltjeneste i Norge | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Opphør i 2012', 'Kategori:Verneplikt i Norge'] | Siviltjeneste i Norge var en ikke-militær tjeneste for militærnektere. Tjenesten ble avskaffet i 2012. Personer som hadde slik tjeneste ble kalt sivile tjenestepliktige, etter 1998 sivile vernepliktige. Tjenesten var lenge på 18 måneder, ble så 16 måneder fram til 1997, deretter regulert ned til 12 måneder, den samme tjenestetid som for vernepliktige i Forsvaret.
Sivilarbeidere ble vanligvis satt inn i omsorgsyrker, særlig i barnehager og sykehjem. Mange arbeidet også i ideelle organisasjoner; denne andelen gikk noe ned i senere år. Organisasjonen betalte da deler av deres lønn, men betraktelig mindre enn for en vanlig ansatt.
Tidligere ble totalnektere offisielt klassifisert som sivilarbeidere som utførte tjeneste i en åpen anstalt; dette ble endret på grunn av internasjonalt press, ettersom de i realiteten var fengslet i opptil 16 måneder uten dom.
| Siviltjeneste i Norge var en ikke-militær tjeneste for militærnektere. Tjenesten ble avskaffet i 2012. Personer som hadde slik tjeneste ble kalt sivile tjenestepliktige, etter 1998 sivile vernepliktige. Tjenesten var lenge på 18 måneder, ble så 16 måneder fram til 1997, deretter regulert ned til 12 måneder, den samme tjenestetid som for vernepliktige i Forsvaret.
Sivilarbeidere ble vanligvis satt inn i omsorgsyrker, særlig i barnehager og sykehjem. Mange arbeidet også i ideelle organisasjoner; denne andelen gikk noe ned i senere år. Organisasjonen betalte da deler av deres lønn, men betraktelig mindre enn for en vanlig ansatt.
Tidligere ble totalnektere offisielt klassifisert som sivilarbeidere som utførte tjeneste i en åpen anstalt; dette ble endret på grunn av internasjonalt press, ettersom de i realiteten var fengslet i opptil 16 måneder uten dom.
== Opphør av siviltjenesten i Norge ==
Den 1. juli 2011 signaliserte Jens Stoltenbergs andre regjering at den ønsket å avvikle den sivile verneplikten. Et lovforslag ble sendt ut på høring samme måned med høringsfrist 9. september 2011. Samtidig stanset innkalling av nye mannskaper. Stortinget behandlet saken 7. februar 2012 og vedtok å avvikle ordningen. En endringslov av 20. april 2012 trådte i kraft 1. juni 2012 iflg. resolusjon 25. mai 2012 nr. 462.
== Grunnlag for fritak fra militærtjeneste i Norge ==
Vernepliktige i Norge som av alvorlige overbevisningsgrunner ikke kunne gjøre militærtjeneste av noen art, kunne etter søknad fritas for militærtjeneste og overføres til sivil verneplikt. Dette var regulert i Militærnekterloven fra 1965, § 1. Tidligere måtte man inn til politiavhør for å grunngi sin overbevisning om ikke å delta i militæret, men i 2000 ble det innført et system med egenerklæring da den tidligere ordningen ble sett på som både ressurskrevende og vilkårlig. I praksis betyr dette at enhver vernepliktig som skrev under på et fastlagt skjema fra Justisdepartementet fikk innvilget sin søknad om siviltjeneste. Eneste unntak fra denne praksisen var vernepliktige som tidligere var straffedømt for vold, disse fikk som regel sin søknad avslått.
== Tjenestens innhold ==
Sivilarbeidere kunne tjenestegjøre i omsorgsarbeid, ideelle organisasjoner m.m. Mange avtjente sin tjeneste hos organisasjoner, skoler og lignende som selv hadde søkt om godkjenning for mottak av sivilarbeidere. Siviltjenesten hadde også egne samarbeidsprosjekter, for eksempel VOKT-prosjektet, en kameratstøtteordning ved ungdomsskoler. I tillegg utførte enkelte sin tjeneste i Dillingøy leir og Hustad leir, for eksempel kjøkkentjeneste.
Asbjørn Herteigs utgravninger av Bryggen i Bergen ble muliggjort ved sivilarbeideres innsats i sommerhalvåret. Arbeidet var definert som «oppdrag», noe som innebar at sivilarbeideren hadde sitt ansettelsesforhold hos Siviltjenesten, og ikke hos den aktuelle organisasjon.
== Administrasjon ==
Det var Siviltjenesten i Norge (tidligere kalt Siviltjenesteadministrasjonen), underlagt Justisdepartementet, som hadde ansvaret for landets sivilarbeidere. Virksomheten ble drevet fra Dillingøy i Sperrebotn (nær Moss), og alle sivilarbeidere var innom denne leiren før de startet på selve tjenesten. Tidligere hadde man også Hustad leir, men denne ble nedlagt i 2004. Her ble også Forskolen for sivile tjenestepliktige drevet fra 1984–2002. Balder magasin for militærnektere, som før 1992 het Militærnekteren, var bladet om siviltjeneste.
== Statistikk ==
3.008 søkte om siviltjeneste i 1998. 493 tok siviltjeneste i 2009.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
SVTU, sivilarbeidernes tillitsmannsutvalg |
72 | https://no.wikipedia.org/wiki/Statskirke | 2023-02-01 | Statskirke | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den norske kirke', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Objektivitet'] | En statskirke eller statsreligion er et trossamfunn som er forankret i en stats lovverk og er administrert av statsorganer i større eller mindre grad. Statskirken representerer den religionen som staten har gitt offisiell status og har som regel en rolle i statens seremonier og annen symbolikk. Statskirken har også gjerne en privilegert stilling innen skolevesenet og andre områder av samfunnet. Statskirken kan være økonomisk underholdt av staten, eller staten kan ha sikret den særskilte finansieringsordninger (innkreving av kirkeskatt eller lignende).
| En statskirke eller statsreligion er et trossamfunn som er forankret i en stats lovverk og er administrert av statsorganer i større eller mindre grad. Statskirken representerer den religionen som staten har gitt offisiell status og har som regel en rolle i statens seremonier og annen symbolikk. Statskirken har også gjerne en privilegert stilling innen skolevesenet og andre områder av samfunnet. Statskirken kan være økonomisk underholdt av staten, eller staten kan ha sikret den særskilte finansieringsordninger (innkreving av kirkeskatt eller lignende).
== Begrepet statskirke er relativt ==
Begrepet statskirke er lite presist og må betegnes som et relativt begrep. Det kan defineres forskjellig og innholdsbestemmes på ulik måte. I den aktuelle debatten brukes det til dels som et konnotasjonsord, dvs et ord som gir ulike assosiasjoner og som det knyttes ulike forestillinger eller følelser til. Motsetningen til statskirken er ofte frikirken.Det mest vanlige kjennetegnet ved statskirken er at statlige organer, inkludert statsoverhodet, er involvert i styring og forvaltning av kirken. Denne involveringen kan være mer eller mindre omfattende både politisk, administrativt og økonomisk.
== Forankring i konstitusjonen ==
En statskirke har gjerne en forankring i konstitusjonen eller annet særskilt lovverk. De konstitusjonelle bestemmelsene kan være nedfelt i en eller flere paragrafer i landets grunnlov. Vedkommende kirkes konfesjonelle særpreg kan være angitt i grunnloven. Dette er tilfelle i Danmark. Likevel har den danske statsministeren understreket at Danmark har en folkekirke og ikke en statskirke (Dagbladet 27. mai 2006). Ikke desto mindre er den danske folkekirken innvevd i den offentlige forvaltningen og på sentralt hold styrt av et eget kirkeministerium. Flere land med katolsk eller ortodoks dominans har i sine konstitusjoner bestemmelser om støtte til de respektive kirkesamfunnene, for eksempel Malta, Argentina og Hellas. De aktuelle kirkene er likevel selvstendige. Antakelig er det mer adekvat å kalle dem for nasjonale kirker enn for statskirker.
== Forankring i særskilt lovverk ==
I tillegg til grunnlovsbestemmelser kan det finnes en særlig kirkelovgivning vedtatt av nasjonalforsamlingen. Eksistensen av en slik særlovgivning betyr ikke nødvendigvis at kirken er en statskirke. Slik vurderer Svenska Kyrkan seg etter nyordningen fra år 2000. De to kirkesamfunnene i Finland som er definert som offentligrettslige, den evangelisk-luthersk folkekirke og den ortodokse kirke, forstår seg heller ikke som statskirker. De er selvstendige juridiske subjekter og kan ikke bli påtvunget lovbestemmelser fra Riksdagen som krenker deres karakter av trossamfunn.
Generell religionslovgivning i et land kan omfatte både en eventuell statskirke, en folke- eller majoritetskirke som ikke er statlig, og andre tros- og livssynssamfunn. Det er eksempelvis tilfelle i Finland.
== Utpeking av kirkelige ledere ==
I de fleste statskirker har myndighetene innflytelse på hvem som blir tilsatt i sentrale lederstillinger. Først og fremst gjelder dette biskopene (se bispevalg). Statens makt kan variere fra suverent å kunne utnevne hvem den vil, slik det oftest var vanlig i tidligere tider, til å være mer begrenset eller kondisjonal. Begrensningene kan være lagt av systemer med kirkelige nominasjons- og avstemningsprosesser som gjør at staten enten må utnevne den som har fått flest stemmer eller er bundet til å velge blant prioriterte kandidater. Det første er tilfelle i Danmark, det andre gjelder i prinsippet i England. Dersom et statsoverhode eller en regjering har en reell rett til å velge mellom kandidater til bispeembeter og eventuelle andre kirkelige lederstillinger, må den statlige innflytelsen regnes for betydelig.
Hvis ikke bare biskopene, men også det øvrige presteskapet i et kirkesamfunn er statstjenestemenn, er det nærliggende å betegne vedkommende kirke en statskirke. Ut fra et slikt kriterium kan Den norske kirke klart betegnes som en statskirke.
== Finansiering ==
Et mulig, men ikke nødvendig kjennetegn ved en statskirke er at den er bevilgningsfinansiert. Statskirker har gjerne hatt et innslag av offentlig finansiering, men omfanget har variert og gjør det fortsatt. Bevilgningene kan komme fra staten, fra kommunene eller fra begge. Det finnes statskirker som har en relativt selvstendig økonomi og som skaffer mesteparten av sine ressurser gjennom bidrag fra medlemmene (kirkeskatt e l). Den danske folkekirken er i det vesentlige finansiert gjennom medlemsbidrag. Mange kirkesamfunn kan få direkte eller indirekte statlig støtte. I mange tilfeller er den offentlige støtten betydelig, uten at dette gjør dem til statskirker. Eksempelvis gjelder dette landskirkene i Tyskland og en rekke kirkesamfunn i Italia.
== Offisiell medvirkning ==
En statskirke er vanligvis majoritetskirke. I land med majoritetskirker kan disse kirkene være involvert i offisielle begivenheter på annen måte enn andre trossamfunn, selv om de formelt ikke er statskirker. Dette gjelder i en rekke land med katolske eller ortodokse majoritetskirker, og tilsvarende i land med dominerende innflytelse fra andre religioner. En kirke kan være statskirke eller ha sterke bånd til staten selv om bare et mindretall av befolkningen er medlemmer. Som eksempel på dette nevnes ofte Church of England.
== Noen konklusjoner ==
Gjennomgangen ovenfor viser at statskirke ikke er et stringent begrep. Begrepet innholdsbestemmes ut fra historiske forhold og tar organisasjonsmessig ulik form i de enkelte land. Det kan være vanskelig å si hvilke konkrete faktorer som må være til stede for at en kirke skal kunne kalles statskirke.
Det er sakssvarende å se på ordet statskirke som et glideskalabegrep. Hvor statskirken begynner eller slutter på denne skalaen er ikke lett å fastslå. Begrepet er relativt. En kirke kan være mer eller mindre statskirke. Dette avhenger av hvor sterke bindinger det er mellom staten og kirken. Et minstekrav er en eller annen formell relasjon til myndighetene og et eller annet innslag av statlig styring. Hva disse juridiske og styringsmessige bindingene består i er situasjonsavhengig og landspesifikke.
Antall statskirker i den vestlige verden har gått sterkt tilbake. Bare noen ganske få er nå igjen. I andre deler av verden er det mange land som har en offentlig religion. Mange muslimske land har islam som statsreligion, og et mindre antall har henholdsvis buddhismen og hinduismen som offisiell religion.
== Den norske kirke som statskirke ==
Den norske kirke er ikke lengre statskirke i Norge, etter vedtak behandlet i stortinget 21. mai 2012. Før dette sa § 2 i grunnloven at den evangelisk-lutherske religion var definert som statens offentlige religion. Som en følge av dette var biskoper og prester i Den norske kirke statlige embets- og tjenestemenn.
Tidligere var det også i Norge et krav at halvparten av regjeringen skulle være medlemmer av statskirken, da regjeringen var Den norske kirkes øverste styre (kirkelig statsråd). Norges konge var Den norske kirkes overhode. Han var forpliktet til å bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion, og til å håndheve og beskytte denne (Grunnloven § 4).
En del tilhengere av statskirkeordningen legger vekt på at Kongen i kirkelig statsråd er et kirkelig organ. Andre mener dette organet utøver politisk styring av kirken. Dette var ifølge Norsk senter for menneskerettigheter problematisk for kirkens egen religionsfrihet.
Det har i mer enn 100 år vært diskusjoner om Den norske kirke fortsatt skal være statlig eller om man skal skille kirken fra staten. I denne sammenheng har den siste statlige utredningen (Gjønnes-utvalget) presentert et tredje alternativ: Lovforankret folkekirke. Etter dette alternativet er Den norske kirke fortsatt forankret i lovverket, men samtidig er den et eget rettssubjekt med selvstendig beslutningsmyndighet. En tilsvarende løsning ble valgt i Sverige fra 2000.
== Politisk avtale i Stortinget 10. april 2008 ==
Avtalepartene, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har inngått følgende avtale:Alle dens punkter gjelder ut stortingsperioden 2009 – 2013.
Alle punkter i denne avtalen henger sammen og består av en helhet.
Nødvendige utredninger, lovforberedelser og lovteknisk gjennomgang som følger av avtalen gjennomføres så snart som mulig.
Endringer kan kun gjøres om alle avtalepartnerne er enige om det.
Denne avtale er ikke til hinder for at partiene i merknader i komitéinnstillingen gir uttrykk for sine primærstandpunkter, eller at representanter fremmer primære grunnlovsforslag.
=== Utnevning av biskoper og proster, demokratireform ===
Avtalepartene er enige om at det igangsettes en prosess hvor partenes felles mål er at utnevning av biskoper og proster overføres fra kirkelig statsråd til kirkelig organ som kirkemøte eller bispedømmeråd.
I samarbeid med Den norske kirke skal det gjennomføres en demokratireform, slik også Kirken har tatt til orde for, slik at kirkens organer får en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene. Reformen gjennomføres med utgangspunkt i Bakkevigutvalgets innstilling. Reformen skal inneholde etablering av reelle valgmuligheter, økt bruk av direktevalg og kirkevalg samtidig med offentlige valg. Det bør gjennomføres forsøk med ulike ordninger som evalueres i samarbeid med kirkens organer, før Stortinget vedtar endelig ordning for valg til Kirkemøtet og Bispedømmeråd. Det legges til grunn at en tilfredsstillende demokratireform ut fra ovennevnte forhold, er gjennomført i Den norske kirke i løpet av 2011.
=== Kirkelig statsråd og kirkeordning ===
Når prosessen i punkt 1 er gjennomført, vil det ikke lenger være behov for vedtak i kirkelig statsråd. Grl. § 12 annet ledd og § 27 annet ledd kan derved oppheves.
Partene er enige om at bl.a. følgende vesentlige elementer i statskirkeordningen skal videreføres:
Den norske kirke skal ha særskilt forankring i Grunnloven, jmf, ny § 16.
Den norske kirkes organisering og virksomhet skal fortsatt reguleres ved en egen kirkelov, uten at kirken defineres som eget rettssubjekt.
Staten skal fortsatt lønne og ivareta arbeidsgiveransvaret for biskoper, proster, prester og andre som tilsettes i kirkelige stillinger av regionale og sentrale kirkelige organer, dvs. at disse fortsatt skal være statstjenestemenn.
Den regionale og sentrale kirkelige administrasjonen skal fortsatt være en del av statsforvaltningen.
Forvaltningsloven og offentlighetsloven skal fortsatt gjelde for lovbestemte kirkelige organer.
Staten skal fortsatt sørge for at kommunene har lovbestemt plikt til å finansiere den lokale kirkes virksomhet.
Den kommunale representasjonen i kirkelig fellesråd videreføres som i dag.
=== Grunnlovsendringer ===
Når prosessen i punkt 1 er gjennomført, gjøres følgende endringer i grunnloven:
Grl. § 2 endres til: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.»
Grl. § 4 endres til: «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion.»
Grl. § 16 endres til: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje.»
Grl. §§ 21 og 22 «geistlige» tas ut.
Grl. § 12, annet ledd: oppheves
Grl. § 27, annet ledd: oppheves
Kapittel A endres til: Om Statsformen
Kapittel B endres til: Om den udøvende Magt, Kongen og den kongelige Familie og om Religionen.
=== Finansiering ===
Dagens finansieringsordninger for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn videreføres. Det innebærer blant annet at det ikke innføres medlemsavgift i Den norske kirke.
=== Gravferdsforvaltning ===
Dagens lovgivning på området videreføres. Samtidig gjøres det tilpasninger som ivaretar minoritetene.
=== Livssynsnøytrale seremonier ===
Det skal igangsettes en utredning med sikte på lovfesting av et kommunalt ansvar for at livssynsnøytrale seremonirom finnes til bruk ved gravferd og ved ekteskapsinngåelse. Utredningen skal blant annet utrede spørsmålet om finansiering.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kultur- og Kirkedepartementets side om statskirkeordningen |
73 | https://no.wikipedia.org/wiki/Skall | 2023-02-01 | Skall | ['Kategori:Pekere'] | Skall kan referere til:
Bløtdyrskall
Muslingskall
Konkylie
Sneglehus
Skall (botanikk)
Skall (matlaging)
Skall (programvare)
Kommandolinje
Unix-skall
Elektronskall
| Skall kan referere til:
Bløtdyrskall
Muslingskall
Konkylie
Sneglehus
Skall (botanikk)
Skall (matlaging)
Skall (programvare)
Kommandolinje
Unix-skall
Elektronskall
== Se også ==
Skjell (peker)
Skalle, kranium
Kule (geometri) |
74 | https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_samferdselsminister | 2023-02-01 | Norges samferdselsminister | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister over norske ministre etter departement', 'Kategori:Norske samferdselsministre', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Norges samferdselsminister er medlem av regjeringen og sjef for Samferdselsdepartementet. Denne personen har egentlig ikke tittelen «minister», men statsråd. Likevel brukes tittelen i dagligspråket. Samferdselsdepartementet, opprettet i 1946, har ansvaret for samferdsel og kommunikasjon i hele landet og underliggende departementet finnes syv etater: Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, Statens jernbanetilsyn, Luftfartstilsynet, Statens havarikommisjon for transport, Jernbaneverket, Taubanetilsynet og Statens vegvesen. Før 1946 hadde Arbeidsdepartementet ansvaret for oppgavene Samferdselsdepartementet i dag innehar.
Norges første samferdselsminister var Nils Langhelle (Ap), som medlem i Einar Gerhardsens andre regjering fra 1946 til 1952. Han er per i dag den nest lengst sittende samferdselsministeren like bak Kjell Opseth (Ap).
| Norges samferdselsminister er medlem av regjeringen og sjef for Samferdselsdepartementet. Denne personen har egentlig ikke tittelen «minister», men statsråd. Likevel brukes tittelen i dagligspråket. Samferdselsdepartementet, opprettet i 1946, har ansvaret for samferdsel og kommunikasjon i hele landet og underliggende departementet finnes syv etater: Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, Statens jernbanetilsyn, Luftfartstilsynet, Statens havarikommisjon for transport, Jernbaneverket, Taubanetilsynet og Statens vegvesen. Før 1946 hadde Arbeidsdepartementet ansvaret for oppgavene Samferdselsdepartementet i dag innehar.
Norges første samferdselsminister var Nils Langhelle (Ap), som medlem i Einar Gerhardsens andre regjering fra 1946 til 1952. Han er per i dag den nest lengst sittende samferdselsministeren like bak Kjell Opseth (Ap).
== Liste over Norges samferdselsministre ==
For Samferdselsdepartementets statsråder før 1946, da Arbeidsdepartementet, se Liste over Norges arbeidsministre.Listen over Norges samferdselsministre viser en oversikt fra 1946 til i dag over perioden statsråden hadde sin posisjon, hvilket parti personen representerte og i hvilken regjering ministeren var medlem.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted |
75 | https://no.wikipedia.org/wiki/Sikhisme | 2023-02-01 | Sikhisme | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sikhisme'] | Sikhisme [si:kisme] (av sanskrit shikshya, hindi sikh: elev, disippel), er et religionssamfunn som ble stiftet i Punjab i India på 1500-tallet av Guru Nának (1469–1539) og konsolidert under hans ni etterfølgere som kalles guruer (lærere).
Sikhene utgjør i dag flertallet av befolkningen i Punjab og omtrent 1.7% av Indias befolkning. Det finnes dessuten et betydelig antall sikher i andre deler av verden, blant annet i Storbritannia og Canada. Antall tilhengere i verden ligger på omtrent 25 millioner mennesker.
| Sikhisme [si:kisme] (av sanskrit shikshya, hindi sikh: elev, disippel), er et religionssamfunn som ble stiftet i Punjab i India på 1500-tallet av Guru Nának (1469–1539) og konsolidert under hans ni etterfølgere som kalles guruer (lærere).
Sikhene utgjør i dag flertallet av befolkningen i Punjab og omtrent 1.7% av Indias befolkning. Det finnes dessuten et betydelig antall sikher i andre deler av verden, blant annet i Storbritannia og Canada. Antall tilhengere i verden ligger på omtrent 25 millioner mennesker.
== Bakgrunn ==
Sikhenes religiøse lære oppstod i et nordindisk bhakti-miljø, som forkastet hinduismens ritualer og kastesystemer og i stedet la vekt på yoga, et indre liv preget av mystikk og forestillingen om en enhetlig, altomfattende guddom. Sikhismen deler grunnleggende trekk med hinduismen, for eksempel læren om karma og gjenfødsel.
Den har imidlertid også noen trekk fra islam: fremhevingen av monoteisme, den sentrale betydning av én hellig bok, oppfatningen av de troende som ett folk, og fraværet av presteskap. Spesielt har sufismen, den islamske mystikken, vært viktig.
== Lære ==
Nának forfattet et stort antall hymner som er samlet i sikhenes hellige bok, Adi Granth. I disse hymnene fremsettes sikhismens grunnleggende lære. Målet for det religiøse liv er forening med Gud som er én, evig, allvitende og allmektig. Gud er å finne i det enkelte menneskets sjel, men foreningen er likevel bare mulig ved en nådeshandling fra Guds side, for mennesket er dominert av begjær, egoisme og uvitenhet. Når mennesket frelses, frigjøres det fra gjenfødsel og oppnår en tilstand av evig og uendelig lykke.
Sikhenes livsførsel er vanligvis preget av de fem k'er: kirpan (å bære sverd), kangha (kam), kara (stålarmbånd), kacch (en type bukser), og kes (ikke å klippe håret). Dette er imidlertid ikke absolutte krav, og unntak forekommer. Sikhene avstår fra alkohol og tobakk, men har ellers ingen spesielle matforskrifter, selv om flere sikher frastår fra å spise kjøtt, på grunn av læren om reinkarnasjon.
=== Guru Granth Sahib ===
Sikhenes hellige bok Adi Granth, med ærestittelen Sri Guru Granth Sahib, ble systematisert i 1604 av den femte guruen Guru Arjan Dev Ji. Boken inneholder tekster som brukes daglig, og tekster som brukes ved de fleste livsfasemarkeringene. Guru Granth Sahib er poetisk i formen. Boken er vesentlig under bryllups-, navne- og innvielsesseremonier, og for sikhenes gudsdyrkelse.
Adi Granth består av tre deler: en kort innledende del med tekster som brukes daglig; en hoveddel (Ragaene) som er organisert i 31 kapitler etter de ulike versemålene som brukes; og en tredje del med blandede tekster. Den siste delen inneholder også tekster av religiøse tenkere fra andre religioner, flest av sufien Sheikh Farid og dikterhelgenen Kabir fra sant-tradisjonen. Det at disse er tatt med, er for sikhene et symbol på deres egen åpenhet overfor andre religioner. Sikhene har aldri hevdet at deres egen vei er den ene sanne.
=== Gurdwara ===
Sikhenes gudshus, gurdwara, «guruenes hjem», er i likhet med moskéer først og fremst forsamlingshus, men må alltid inneholde et eksemplar av Adi Granth. På taket skal sikhenes gule flagg være heist. Menn og kvinner deltar sammen i gudstjenesten, som består i lesning eller sang av hymner fra Adi Granth.
Sikhene har religiøse fester, for eksempel feiring av Nánaks og Gobind Singhs fødselsdager. Feiringene består ofte av prosesjoner og høytlesning fra Adi Granth.
== Historie ==
Sikhismen ble under Nának og de ni etterfølgende guruene (til 1708) utviklet til en stor religiøs bevegelse med sentrum i Punjab. Under den fjerde guru, Ram Das (aktiv 1574–1581), ble Amritsar («nektardammen») grunnlagt. Den femte guru, Arjun (1563–1606), påbegynte byggingen av Det gylne tempel i Amritsar som med det ble sikhenes hellige by.
Under trykket fra muslimske herskere ble sikhene etter hvert organisert militært i et krigersamfunn (khalsa). Denne utviklingen begynte under den 6. guru (Har Gobind, død 1645) og ble fullført under den 10. (og siste) guru (Gobindh Singh, død 1708). Medlemmene av krigersamfunnet ble pålagt å bære fem kjennetegn: uklippet hår og skjegg, skjult under en turban; en kam; et armbånd av stål; et sverd; en kortbukse. De skulle også bære tilnavnet Singh, som betyr «løve».
Sikhene førte stadig kamp mot Mogul-styret i Delhi. Under Ranjit Singh (1780–1839) grunnla de et eget rike med sentrum i Lahore. I 1849 ble de slått av britene, og riket innlemmet i Britisk India. Sikhene forble lojale mot det britiske styret under det store oppgjøret i 1857, og kom derfor til å spille en viktig rolle i hæren, politiet og administrasjonen. De beholdt slike posisjoner også etter Indias frigjøring i 1947. Frigjøringen innebar imidlertid en deling av Punjab mellom India og Pakistan, og 2,5 millioner sikher flyktet til den indiske delen av Punjab. Der gjorde de sine interesser sterkt gjeldende i politiske kamper. I 1966 ble Punjab delt i et hindudominert Haryana og et sikhdominert Punjab, med panjabi og sikhenes eget skriftspråk gurumukhi som offisielt språk.
Fra 1980-årene har deler av sikhbefolkningen i Punjab kjempet for løsrivelse fra India og opprettelse av en egen sikhstat, Khalistan. Denne kampen har ført til flere blodige oppgjør med den indiske statsmakten, se India#Historie.
I Norge finnes det rundt 3323 medlemmer av sikh-menigheter. Det er menigheter i Oslo (Gurdwara Sri Guru Nanak Dev Ji), Bergen (Bergen Singh Sabha Gurdwara) og Lier (Gurudwara Siri Guru Nanak Niwas).
=== Sikhenes 10 guruer ===
Det var 10 sikh-guruer fra 1539 til 1708:
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sanger fra Adi Granth, sikhenes hellige bok. Utvalg og innledende essay av Knut A. Jacobsen ; oversatt av Astri Ghosh. De norske bokklubbene, 2004 – XLVII, 310 s. – (Verdens Hellige Skrifter; 26). ISBN 82-525-5196-3
Clarke, Peter B (1994): Verdens religioner, oversatt til norsk ved Bente Lohne, Grøndahl og Dreyer
Dee, Michael (1999): «Sikhenes kunst». I: Kunst for alle, nr 5/6, 1999. (Om utstillingen «The Arts of the Sikh Kingdoms» på Victoria & Albert Museum i London)
Jacobsen, Knut A (2006): Sikhismen : historie, tradisjon og kultur. Høyskoleforlaget, ISBN 978-82-7634-676-3
Kjærholm, Lars (1995): «Veien til himmelen er belagt med mudder» i: Illustrert vitenskap, nr 1, 1995
== Eksterne lenker ==
"Med turban på jobb" - kortdokumentarfilm om sikhismen (2006)
Om sikhismen på RL-nett
trooglivssyn.no om Gurdwara Sri Guru Nanak Dev Ji
Hjemmeside for Gurdwara Sri Guru Nanak Dev Ji
Religionsguiden om sikhisme (på dansk) |
76 | https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8restisk | 2023-02-01 | Sørestisk | ['Kategori:Sørestisk'] | «Sørestisk» kan også referere til noen fra sørlige Estland.Sørestisk (lõunaeesti kiil; også ofte kalt võro(-seto)-språk, etter en by sør i Estland) er et lite østersjøfinsk språk som blir brukt i de sørøstlige delene av Estland. Tradisjonelt er sør-estisk blitt ansett for å være en dialekt av estisk, men grammatikken skiller seg på flere områder sterkt fra standard estisk. I likhet med finsk har f.eks. sør-estisk vokalharmoni, noe standard estisk ikke har. Andre grammatiske trekk minner mer om livisk. Brukere av språket har lenge blitt utsatt for et sterkt normeringspress. En sørestisk folkebevegelse arbeider derfor for at språket skal få status som minoritetsspråk.
| «Sørestisk» kan også referere til noen fra sørlige Estland.Sørestisk (lõunaeesti kiil; også ofte kalt võro(-seto)-språk, etter en by sør i Estland) er et lite østersjøfinsk språk som blir brukt i de sørøstlige delene av Estland. Tradisjonelt er sør-estisk blitt ansett for å være en dialekt av estisk, men grammatikken skiller seg på flere områder sterkt fra standard estisk. I likhet med finsk har f.eks. sør-estisk vokalharmoni, noe standard estisk ikke har. Andre grammatiske trekk minner mer om livisk. Brukere av språket har lenge blitt utsatt for et sterkt normeringspress. En sørestisk folkebevegelse arbeider derfor for at språket skal få status som minoritetsspråk.
== Meie Essa (Fader vår) ==
Meie Essa taiwan: pühhändetus sago sinno nimmi. Sinno rikk tulgo. Sinno tahtmine sündko kui taiwan, nida ka ma pääl. Meie päiwaliko leiba anna meile täämba. Nink anna meile andis meie süda, nida kui ka meie andis anname ommile süüdleisile. Nink ärra sada meid mitte kiusatuse sisse; enge pästa meid ärra kurjast: Sest sinno perralt om rikk, nink wäggi, nink awwustus iggawestsel ajal. Amen. |
77 | https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Edison | 2023-02-01 | Thomas Edison | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med filmlenker hvor P345 sin verdi lokalt er ulik Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker med P345 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 18. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1931', 'Kategori:Filmpionerer', 'Kategori:Fødsler 11. februar', 'Kategori:Fødsler i 1847', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Oppfinnere fra USA', 'Kategori:Personer fra Erie County i Ohio', 'Kategori:Personer fra Huron County i Ohio', 'Kategori:Personer fra Port Huron', 'Kategori:Personer fra USA av nederlandsk opphav', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Thomas Alva Edison (født 11. februar 1847 i Milan i Ohio, død 18. oktober 1931 i West Orange i New Jersey) var en amerikansk oppfinner og forretningsmann av nederlandsk slekt.
Han oppfant og utviklet mange gjenstander som påvirket verden i stor grad, inkludert fonografen og lengevarende lyspære. «Trollmannen fra Menlo Park», som han ble døpt av en avis, var en av de første oppfinnere som innførte prinsipper kjent fra masseproduksjon i sitt virke, og er derfor ofte tilkjent tilblivelsen av det første industrielle forskningslaboratorium.
Edison er ansett som en av de dyktigste oppfinnere i historien, med 1 093 amerikanske patenter, og mange andre i Storbritannia, Frankrike og Tyskland.
| Thomas Alva Edison (født 11. februar 1847 i Milan i Ohio, død 18. oktober 1931 i West Orange i New Jersey) var en amerikansk oppfinner og forretningsmann av nederlandsk slekt.
Han oppfant og utviklet mange gjenstander som påvirket verden i stor grad, inkludert fonografen og lengevarende lyspære. «Trollmannen fra Menlo Park», som han ble døpt av en avis, var en av de første oppfinnere som innførte prinsipper kjent fra masseproduksjon i sitt virke, og er derfor ofte tilkjent tilblivelsen av det første industrielle forskningslaboratorium.
Edison er ansett som en av de dyktigste oppfinnere i historien, med 1 093 amerikanske patenter, og mange andre i Storbritannia, Frankrike og Tyskland.
== Familiebakgrunn ==
Edisons forfedre emigrerte fra Nederland til New Jersey i 1730. Da koloniene erklærte uavhengighet valgte Thomas' oldefar John Edison å forbli tro mot England, noe som førte til at han ble arrestert. Etter å ha vært nær ved å bli hengt tok han med familien og flyktet til Nova Scotia i Canada i 1784. Der slo han seg ned på land som kolonimyndighetene ga til personer som hadde vært lojale mot England. John Edisons barnebarn Samuel Ogden Edison Jr. (1804–1896) livnærte seg av forskjellige jobber hele livet, alt fra taktekking til å jobbe som skredder eller krovert. I 1828 giftet han seg med Nancy Matthews Elliott (1810–1871) fra Chenango County i New York. Samuel Edison var ikke like lojal mot britene som bestefaren hadde vært. I 1837 deltok han i MacKenzie-opprøret som krevde landreformer og selvstyre fra Storbritannia. Opprøret mislyktes. Som bestefaren hadde gjort før ham, måtte Samuel Edison flykte for å redde livet. Men i motsetning til hva bestefaren hadde gjort dro Sam sørover. Han krysset grensen til USA og slo seg først ned i Port Huron i Michigan mens han inntil videre lot kona Nancy og barna være igjen. Etterhvert flyttet han og familien til Milan i Ohio. Der fikk de tre barn til, med Thomas Edison som den syvende og siste i barneflokken.
== Barndomsår og ungdomstid ==
Thomas Edison ble født i Milan i Ohio den 11. februar 1847. Foreldrene var Samuel Ogden Edison jr. (1804–1896) og Nancy Matthews Elliott (1810–1871).
Edison begynte på skolen da han var sju år gammel. Men etter 12 uker på skolen mistet læreren tålmodigheten med den hyperaktive og masete Edison som hele tiden stilte spørsmål og etter lærerens mening oppførte seg temmelig selvsentrert. Læreren hadde også lagt merke til at Edisons hode var betydelig større enn normalt for en sjuåring, og han konkluderte med at Edison var dum eller «surrete i hodet». Etter dette tok moren, som tidligere hadde vært lærer, Edison ut av skolen og ga ham hjemmeundervisning. I tillegg til foreldrenes hjemmeundervisning leste Edison praktisk talt alle bøkene på det lokale biblioteket. Han var særlig interessert i bøkene om vitenskap.
Som tolvåring begynte Edison å selge sukkertøy og aviser på toget mellom Port Huron og Detroit, og noen år senere skulle en dramatisk hendelse få stor innvirkning på livet hans. Da han var 15 reddet han Jimmie MacKenzie fra å bli overkjørt av et løpsk tog, og faren til Jimmie, som var stasjonsbetjent på Mount Clemens stasjon i Michigan, var så takknemlig at han lærte Thomas hvordan han skulle bruke telegrafen. Edison fikk jobben som telegrafoperatør da en telegrafist skulle gå ut i borgerkrigen. Han fikk jobben til tross for sine hørselsvansker, men Thomas' tunghørthet hadde også sine fordeler. Den gjorde at han lettere klarte å koble ut støyen rundt seg.
Da han var 19 flyttet Edison i 1866 til Louisville i Kentucky, der han som ansatt i Western Union opererte Associated Press' nyhetstelegraf. Edison ba om nattskift slik at han fikk god tid til å holde på med sine to favorittsysler - lesing og eksperimentering. Til slutt kostet det sistnevnte ham jobben. En natt i 1867 arbeidet han med et blysyrebatteri da han sølte svovelsyre på gulvet. Det rant mellom gulvbordene og ned på sjefens skrivebord i etasjen under. Den neste morgenen fikk Edison sparken.En av hans mentorer i de første årene var en telegrafoperatør og oppfinner ved navn Franklin Leonard Pope, som lot den fattige unggutten bo og arbeide i kjelleren i sitt hjem i New Jersey. Noen av de første oppfinnelsene Thomas Edison gjorde var relatert til telegrafen, blant annet en telegrafskriver som skrev aksjemeldinger på en papirstrimmel. Edison søkte patent for første gang den 28. oktober 1868, det var søknad om patent på en elektrisk stemmeteller (U.S. Patent 90,646), som ble innvilget 1. juni 1869.
== Egen familie ==
Edison giftet seg med Mary Stilwell den 25. desember 1871. De fikk tre barn, Marion Estelle Edison, Thomas Alva Edison Jr. og William Leslie Edison. Mary døde i 1884.
Da han var 39 år gammel giftet Edison seg for annen gang, denne gangen med nitten år gamle Mina Miller. De giftet seg den 24. februar 1886. Med henne fikk han tre barn til, Madeleine Edison, Charles Edison, og Theodore Edison. Charles Edison tok over firmaet etter farens død.
== Oppfinneren ==
Thomas Edison startet sin oppfinnerkarriere i Newark i New Jersey med å finne opp en automatisk reléstasjon og annet utstyr som forbedret telegrafen. Men den oppfinnelsen som gjorde Edison berømt var fonografen, som han fant opp i 1877. Edison ble kjent som «Magikeren fra Menlo Park, New Jersey», hvor han bodde.
Den første lydopptakeren var konstruert med en sylinder av tinnfolie. Den hadde dårlig lydkvalitet, og sporet ble ødelagt når den ble avspilt, så den kunne bare spilles av én gang.
I 1880-årene videreutviklet Alexander Graham Bell, Chichester Bell og Charles Tainter fonografen da de laget en sylinder av voksbelagt kartong. Konkurransen med Bell var en av grunnene til at Thomas Edison fortsatte å videreutvikle sin egen «fullkomne fonograf».
== Menlo Park (1876–1881) ==
Edisons første store oppfinnelse var det første industrielle forskningslaboratorium, bygd i Menlo Park, New Jersey. Det var den første institusjonen bygd kun for å produsere konstante teknologiske innovasjoner og forbedringer. Edison fikk patentene for mesteparten av oppfinnelsene som ble til der, selv om mange ansatte gjorde mye forskningsarbeide og utvikling under hans ledelse. Staben hans ble generelt gitt beskjeder om hva den skulle gjøre, og han drev dem hardt. Den store forskningsgruppen som inkluderte ingeniører og andre arbeidere baserte mye av sin forskning på det andre der hadde gjort før dem.
Nær alle Edisons patenter var såkalte utility patents, som var beskyttet i 17 år. Disse var hovedsakelig av elektrisk, mekanisk eller kjemisk art. Omtrent et dusin patenter var design patents, beskyttet opp til 14 år. Som de fleste patenter var også de fleste av Edisons oppfinnelser forbedringer av tidligere oppfinnelser. Fonografen derimot, var den aller første maskin som kunne ta opp og avspille lyder.Edison oppfant ikke den første elektriske lyspæren, i stedet utviklet han den første praktisk brukbare glødelampen. Flere tidligere typer hadde vært lagd, blant annet en type Edison kjøpte rettighetene til av oppfinnerne Henry Woodward og Mathew Evans.Andre oppfinnere av lyspærer var Moses G. Farmer, Joseph Swan, James Bowman Lindsay, William E. Sawyer, Humphry Davy, og Heinrich Göbel. Noen av disse lyspærene hadde ekstremt kort levetid, høye produksjonskostnader og høyt strømforbruk. Disse egenskapene gjorde dem vanskelige å produsere på en lønnsom måte. Edison tok de beste egenskapene fra disse tidlige modellene og satte folkene sine i sving med å lage mer varige pærer. I 1879 hadde han skapt et nytt konsept: en høy-ohmig lampe i vakuum, som kunne brenne i hundrevis av timer. Mens de tidligere oppfinnerne hadde skapt elektrisk lys i laboratorier helt siden en demonstrasjon av en glødende tråd gjort av Alessandro Volta i 1800, hadde Edison konsentrert seg om kommersiell anvendelse og var i stand til å selge konseptet til hjem og bedrifter ved å masseprodusere relativt lengelevende lyspærer og skape et komplett system for generering og distribusjon av elektrisitet.
Laboratoriet i Menlo Park ble gjort mulig med salget av kvadrupel-telegrafen som Edison fant opp i 1874. Denne kunne sende fire signaler over telegraflinja samtidig. Da Edison spurte Western Union om et tilbud, ble han sjokkert over det uventet høye beløpet de tilbød; de kjøpte patentrettighetene for $10,000. Kvadrupeltelegrafen var Edisons første store finansielle suksess.
På litt over et tiår hadde Edisons Menlo Park-laboratorium utvidet seg til å dekke to kvartaler. Edison sa at han ønsket å ha «et lager av nesten hvert eneste tenkelige materiale». Et avisartikkel trykket i 1887 avslører seriøsiteten i denne påstanden, de skrev at laboratoriet inneholdt «åtte tusen typer kjemikalier, hver type skrue laget, hver størrelse nål, hver type ledning eller wire, hår fra mennesker, hester, griser, kyr, kaniner, geiter, katter, kameler...silke av alle typer, kokonger, forskjellige typer hover, haitenner, rådyrhorn, skilpaddeskjell...kork, harpiks, lakk og olje, strutsefjær, påfuglhale, rav, gummi, alle mineraler...».Over pulten sin hadde Edison en plakett med Joshua Reynolds sitat:
Det er ingen tilflukt en mann ikke vil søke for å unngå arbeidet med virkelig å tenke Sitatet var etter sigende også plassert flere steder rundt om på anlegget.
=== Kullkornmikrofonen ===
I 1877-1878 oppfant og utviklet Edison kullkornmikrofonen som sammen med Bell-mottakeren ble brukt i telefoner fram til ca. 1960-årene. Etter lange patentforhandlinger avgjorde en føderal domstol i 1892 at Edison – ikke Emile Berliner – var oppfinneren av kullkornmikrofonen. Kullkornmikrofonen ble også brukt til radiosendinger og offentlige taler.
=== Elektrisk lys ===
Etter mange eksperimenter med platina og andre metaller, kom Edison tilbake til en glødetråd av karbon. Den første suksessfulle testen var på 22. oktober 1879; og varte i 13,5 timer. Edison fortsatte å forbedre denne typen og leverte 4. november 1879 patent nr.223,898 (innvilget 27. januar 1880) på en elektrisk lampe med «en glødetråd eller spiral av karbon...koblet til platinakontakter.» Selv om patentet beskrev flere måter å lage glødetråden av karbon på, inkludert »bomull- og lintråd, tresplinter, papirer brettet på forskjellige måter,» var det ikke før flere måneder etter at patentet var innvilget at Edison og hans medarbeidere oppdaget at en karbonisert bambus-glødetråd kunne vare over 1 200 timer.
Edison kjøpte et lyspærepatent, nr.181 613 utstedt 29. august 1876, av Henry Woodward og fikk en eksklusiv rett på Woodwards kanadiske patent. Disse patentene dekte en karbontråd i en luftfattig pære.
I 1878 stiftet Edison Edison Electric Light Company i New York med flere investorer på laget, inkludert J. P. Morgan og flere medlemmer av Vanderbilt-familien. Firmaet ble i 1892 slått sammen med konkurrenten Thomson-Houston og fikk etter sammenslåingen navnet General Electric. Edison arrangerte den første offentlige demonstrasjonen av lyspæren sin 31. desember 1879 i Menlo Park. Det var på den tiden han sa «Vi vil gjøre elektrisitet så billig at bare de rike vil bruke stearinlys.»Firmaet til George Westinghouse kjøpte rettighetene til Philip Diehls konkurrerende induksjonslampe i 1882 for $25,000, og tvang på den måten rettighetshaverne til Edisonpatenten til å ta seg mindre betalt, og til å gjøre lyspærene rimeligere.8. oktober 1883 avgjorde det amerikanske patentkontoret at Edisons patent var basert på arbeidet til William Sawyer, og derfor ugyldig. Konflikten vedvarte i nesten seks år, til 6. oktober 1889, da en dommer bestemte at Edisons krav for forbedring av lyspæren basert på «en høy-ohmsk karbon-glødetråd» var gyldig. For å unngå en mulig rettstvist med Joseph Swan, som holdt et britisk patent utstedt et år før Edisons, dannet Edison et firma sammen med Swan (Ediswan), som markedsførte oppfinnelsen i Storbritannia.
Nasjonalteateret i Brno i det som i dag er Tsjekkia, var den første offentlige bygning i verden som brukte Edisons elektriske lamper. Installasjonen av anlegget ble foretatt under oppsyn av Edisons assistent Francis Jehl.
=== Elektrisk kraftdistribusjon ===
Edison tok patent på et system for distribusjon av elektrisk energi i 1880, noe som var essensielt for å kunne dra fordel av oppfinnelsen av lyspæren. 17. desember 1880 grunnla han Edison Electric Illuminating Company, som var selskapet som etablerte verdens første investor-eide kraftstasjon i 1882 på Pearl Street Station i New York. 4. september 1882 skrudde Edison på stasjonens generator, og forsynte 59 strømkunder på nedre Manhattan med 110 V likespenning.
I januar tidligere samme år hadde Edison startet det første dampdrevne kraftverket på Holoborn Viaduct i London. Likespenningsanlegget forsynte gatebelysning og flere private boliger i nærheten av stasjonen.
=== Strømkrigen ===
Edisons fremste egenskap delte han med sin venn Henry Ford, nemlig evnen til å maksimalisere inntjeningen gjennom masseproduksjonssystemer og håndheving av intellektuelle rettigheter. På denne måten bidro han til å minimere inntektsmulighetene til andre oppfinnere som tenkte mer på langvarige og høyeffektive teknologiske nyvinninger. Edison markerte seg ofte som motstander av teknologisk innovasjon og forandring, kanskje fordi det kunne representere en trussel mot hans forretningsmodell. George Westinghouse og Edison ble motstandere på grunn av Edisons markedsføring av likestrøm for elektrisk kraftdistribusjon på bekostning av den lettere overførbare vekselstrømmen utviklet av Nikola Tesla og promotert av Westinghouse. I motsetning til likestrøm kan vekselstrøm transformeres opp til veldig høye spenninger og overføres over lange avstander gjennom tynnere og mindre kostbare ledninger for så å bli transformert ned igjen for distribusjon til sluttbrukere.
I 1887 var det 121 Edison-kraftstasjoner i De forente stater som leverte likestrøm til kunder. Da likestrømmens begrensninger begynte å interessere publikum, lanserte Edison en propaganda-kampanje mot vekselstrøm med det mål å overbevise folk om at vekselstrøm var for farlig til å kunne benyttes. Problemet med likestrøm var at det bare var økonomisk lønnsomt å levere kraft i en radius på omtrent 2,5 km fra kraftstasjonen. Da George Westinghouse foreslo å bruke høyspent vekselstrøm i stedet, siden den kunne føre elektrisitet hundrevis av kilometer med minimalt tap, innledet Edison en «strømkrig» for å forhindre vekselstrøm fra å komme i bruk.
Tross Edisons forakt for dødsstraff, førte krigen mot vekselstrøm til at Edison ble involvert i utvikling og promotering av den elektriske stolen som en demonstrasjon på vekselstrømmens dødelige potensial i motsetning til den «tryggere» likestrømmen. Han førte en kort, men intensiv kampanje for å forsøke å forby vekselstrøm eller begrense den øvre tillatte spenningen. Som del av denne kampanjen henrettet Edisons ansatte dyr for å demonstrere hvor farlig han mente vekselstrømmen var. En av de mer bemerkelsesverdige øyeblikk i Edisons dyreavrettinngskampanje, var i 1903 da hans arbeidere tok livet av elefanten Topsy med vekselstrøm. Elefanten hadde drept flere mennesker etter å ha slitt seg ved Luna Park i New York, og eierne ønsket elefanten avlivet. Denne avrettelsen ble filmet av Edisons folk.
Til tross for Edisons anstrengelser ble likestrøm erstattet med vekselstrøm på de fleste bruksområder i produksjon og overføring av elektrisk energi, hvilket medførte en enorm utvidelse og effektivisering av kraftdistribusjonen. Etter fremveksten av moderne kraftelektronikk har likestrøm fått en renessanse som høyspent likestrømsoverføring (HVDC), spesielt der overføringen skjer via sjøkabler fordi likestrøm gir mindre kapasitivt tap i overføringen.
Likestrøm hadde den fordelen at store batteribanker kunne holde spenningen oppe gjennom korte brudd i strømforsyningen. Lavvolts likestrøm var fortsatt i bruk i en del år i sentrumsnære områder, og det var fremdeles 1 600 likestrømskunder i New York i 2005, og denne tjenesten ble først stoppet 14. november 2007. Undergrunnsbanen i New York drives fremdeles på likestrøm.
=== Fluoroskopi ===
Edison sies å ha designet og bygd det første kommersielle fluoroskopet, maskinen som tar røntgenbilder. Hans maskin forbedret teknikken med å ta slike bilder, som opprinnelig var utviklet av Wilhelm Röntgen. Maskinene som brukes i dag er essensielt like som den Edison bygde. Under utviklingen av fluoroskopet holdt Edison på å miste synet, og en assistent, Clarence Dally, var nær ved å miste livet etter en overdose røntgenstråler. Han døde senere, antagelig av senskader etter strålingen. Edison uttalte i 1903 «Ikke snakk til meg om røntgenstråler, jeg er livredd dem».
== West Orange og Fort Myers (1886–1931) ==
Edison flyttet fra Menlo Park etter at Mary Stilwell døde og kjøpte i 1886 et hus som bryllupsgave til Mina i West Orange i New Jersey. I 1885 hadde han kjøpt eiendom i Fort Myers i Florida, og bygde det som senere ble kalt Seminole Lodge som et vinterferiested. Edison og hans kone Mina tilbrakt mange vintre i Fort Myers der de slappet av og Edison prøvde å finne en innenlandsk kilde for naturgummi.
Henry Ford bodde senere bare noen hundre meter unna Edison på sitt vintersted i Fort Myers. Edison bidro også med teknologi som ble brukt i biler. De forble venner helt fram til Edisons død.
== De siste årene ==
I 1911 ble Thomas Edisons firma omdøpt til Thomas A. Edison Inc. Firmaet ble mer strukturert, og Edison ble mindre involvert i de daglige oppgavene. Han var likevel aktiv i virksomheten helt frem til slutten. Bare måneder før han døde i 1931 satte Delaware, Lackawanna & Western Railroad (DL&W) inn elektriske tog på forstadsbanen fra Hoboken til Gladstone, Montclair og Dover i New Jersey. Overføringen foregikk ved hjelp av en overhengende kjøreledning og hele prosjektet ble gjennomført under Edisons veiledning. Til manges overraskelse, sto han ved spakene da det eller første flervognstoget forlot DL&Ws terminal i Hoboken], og han førte toget hele veien til Dover.Edison kjøpte barndomshjemmet i Milan i Ohio i 1906. Ved sitt siste besøk i 1923 ble han sjokkert over å se at det fortsatt var opplyst av oljelamper og stearinlys.
Thomas Edison døde 18. oktober 1931 av diabeteskomplikasjoner i sitt hjem «Glenmont» i Llewellyn Park i New Jersey, som han kjøpte i 1886 i bryllupsgave til sin kone Mina. Mina døde i 1947.
Edisons siste pust er visstnok lagret i et testrør oppbevart på Henry Ford-museet. Ford overtalte ifølge historien Charlie Edison til å forsegle et testrør med luft fra Edisons soverom kort etter hans død. En dødsmaske i gips ble også laget.
== Edisons patenter ==
Edison fikk 1093 patenter i USA, og en rekke patenter i europeiske land. Alt i alt fikk han 1093 patenter.
Noen av de viktigste patentene til Edison er:
Fonografen
Bilderøret
Diktafonen
Edison sørget for finansiering av Guglielmo Marconis arbeider med radioen, og fikk flere patenter ifb med dette.
Tatoveringsmaskinen
Lyspæra
== Anerkjennelser ==
Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thomas Edison – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thomas Alva Edison – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thomas Edison på Internet Movie Database
(en) Thomas Edison hos The Movie Database
(en) Thomas Edison på Discogs
(en) Thomas Edison på MusicBrainz
(en) Thomas Edison hos American National Biography
(en) Familiealbum (engelsk)
(en) Biografi (engelsk)
(no) NRK Newton |
78 | https://no.wikipedia.org/wiki/Morsealfabetet | 2023-02-01 | Morsealfabetet | ['Kategori:Alfabeter', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kodesystemer', 'Kategori:Telekommunikasjon'] | Morsealfabetet eller morsetegn er et kodesystem for å sende og motta tekst ved å slå av og på et signal i pulser med kort eller lang varighet atskilt med mellomrom (prikker og streker, eller korte og lange pip). Med litt øvelse kan morsekode både sendes og mottas direkte av mennesker uten at det er behov for noe teknisk utstyr eller hjelpemidler. Selve signalet kan være en tone, et lys, en berøring, et radiosignal eller et hvilket som helst annet signal som man presist kan styre av og på. Morsetegn blir brukt ved morsetelegrafi og ble utviklet av Samuel Morse for hans oppfinnelse den elektriske telegrafen i 1838.
| Morsealfabetet eller morsetegn er et kodesystem for å sende og motta tekst ved å slå av og på et signal i pulser med kort eller lang varighet atskilt med mellomrom (prikker og streker, eller korte og lange pip). Med litt øvelse kan morsekode både sendes og mottas direkte av mennesker uten at det er behov for noe teknisk utstyr eller hjelpemidler. Selve signalet kan være en tone, et lys, en berøring, et radiosignal eller et hvilket som helst annet signal som man presist kan styre av og på. Morsetegn blir brukt ved morsetelegrafi og ble utviklet av Samuel Morse for hans oppfinnelse den elektriske telegrafen i 1838.
== System ==
Morsealfabetet har koder, såkalte morsetegn, for bokstaver, tall, andre skrifttegn samt noen såkalte prosedyretegn. Prosedyretegnene har betydninger som for eksempel: «her begynner meldingen», «her slutter meldingen», «vent», «forstått», «begynn nytt avsnitt». I tillegg til de få prosedyretegnene brukes også tidsbesparende tre‑bokstavs‑koder (såkalte Q-koder) med internasjonalt standardiserte betydninger. Noen morsetegn har flere betydninger. For eksempel: Morsetegnet: · − · − · betyr både «+» og «her slutter meldingen».
Signalpulsvarigheten av én «strek» tilsvarer tre «prikker»; pausen mellom pulsene inne i hvert enkelt morsetegn tilsvarer én «prikk»; pausen mellom hvert morsetegn i et ord tilsvarer tre «prikker»; pausen mellom hvert ord tilsvarer syv «prikker».
== Historie ==
Morsekoden ble opprinnelig skapt for amerikanske Morses elektriske telegraf tidlig på 1840-tallet. Samuel Finley Breese Morse (1791 – 1872) var amerikansk kunstner og oppfinner som lagde sitt første apparat for elektromagnetisk telegrafi i 1837. I 1838 presenterte han et alfabet av morsetegn der hver bokstav blir presentert ved en kombinasjon av korte og lange signaler. I 1844 ble det første telegrammet overført fra Washington til Baltimore. Da regjeringen i USA ikke ville kjøpe patentrettighetene, laget Morse sitt eget selskap, og telegrafen bredte seg raskt. Ideene var for øvrig tidligere utprøvd av andre, blant annet den tyske matematikeren Carl Friedrich Gauss.
Morsekoden ble opprinnelig skapt for amerikanske Samuel Morses elektriske telegraf tidlig i 1840-årene. Morsekode ble også i omfattende grad benyttet for de tidlige radiokommunikasjonene på begynnelsen av 1890-tallet før det ble mulig å overføre stemme. I den tiden vokste det fram mange morsealfabeter, alle noe forskjellige. Enkelt sett var det slik at hvert land hadde sitt morsealfabet. Tegnene ble tilpasset språkene slik at de tegnene som opptrådte oftest, var de enkleste. Det som vi i dag kaller for morsealfabetet, stammer fra standardiseringsarbeidet til en komité som utgikk fra statstelegrafene i Tyskland og Østerrike i 1852, basert på deres respektive morsealfabeter. Alfabetet ble videreutviklet av Den internasjonale telegrafkongressen i Paris i 1865, og har vært stort sett uforandret siden. Den første halvdelen av 1900-tallet ble flertallet av internasjonal høyhastighetskommunikasjon gjort med morsekode via telegraflinjer, undersjøiske kabler og radiosamband. Imidlertid ble den variable lengden på morsetegnene vanskelig å tilpasse til automatisk samband slik at det meste av elektronisk kommunikasjon ble erstattet av maskinlesbare formater som Baudotkode og ASCII.
=== Bruk i Norge ===
Telegrafi har i Norge vært brukt mellom skip og kystradiostasjoner siden 1908, og var i bruk ved Vardø radio til og med 31. desember 2002.
Telegrafi er i daglig bruk innen amatørradio. Det er ikke lenger krav til ferdigheter for å få lisens, men telegrafi beholder sin popularitet av flere grunner:
Glede ved å utvikle og beherske manuelle ferdigheter som telegrafien krever.
Krever enkelt utstyr som er godt egnet for selvbygging av amatører uten profesjonell bakgrunn innen elektronikk.
Svært robust og gjør kontakter mulig over lengre avstander og under tunge støyforhold.
Effektiv bruk av frekvensressurser.Sjøforsvaret sluttet å utdanne telegrafister i 2000, da det siste marinetelegrafistkurset ble avholdt. Men de bruker fremdeles morse ved å blinke med Aldislamper mellom fartøyene. Dette brukes dersom det er beordret f.eks. radiotaushet. Menige ble utdannet til dette om de valgte et kurs som het SRMA etter de var ferdig på rekruttskolen på Madla. De måtte da bestå speed 8 (40 tegn i minuttet) etter endt kurs. I dag er det kun matroser (konstabler) som lærer optisk signalering hvis de går kurset MarINI.
== Tegnsettet ==
Morsealfabetet er felles for alle språk med det latinske alfabetet når det gjelder bokstavene A–Z og tallene 0–9; på norsk har vi i tillegg Æ, Ø og Å.
Uttalen av tegnene foregår slik: (for eksempel SY, leses på denne måten: TI-TI-TI TA-TI-TA-TA.) Altså at prikkene leses som TI og strekene leses som TA.
== Se også ==
Samuel Morse
Bokstaveringsalfabet
== Eksterne lenker ==
(en) Morse code – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Morse code – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Opplæringsvideo i Morse, fra United States Army i 1966, på youtube.com (engelsk)
Opplæringsvideo i Morse, fra United States Navy i 1944, på youtube.com (engelsk) |
79 | https://no.wikipedia.org/wiki/Trekkie | 2023-02-01 | Trekkie | ['Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Star Trek'] | Trekkie, eller trekker, er betegnelser som brukes på ihuga fans av science fiction-franchisen Star Trek.
Alle «trekkies» er forøvrig ikke helt like. Enkelte kan ha ulike serier de foretrekker mer enn andre. Mens enkelte er fan av orignalserien fra slutten av 1960-tallet finnes det andre som er mest glad i Star Trek - The Next Generation, eller en av de andre seriene som er laget. Det finnes også fans av pocketbøkene som omhandler rollefigurer og hendelser i Star Trek-universet.
Enkelte Trekkies reiser regelmessig på Star Trek-samlinger (ofte kalt «cons»), og er noen ganger bitre rivaler av ihuga Star Wars-fans. Slike samlinger forekommer ikke i Norge, men det blir iblant avholdt samlinger i for eksempel Sverige.
Begrepet «Trekkie» blir noen ganger sett på som nedsettende, kanskje fordi det blir sett på som en parallell til begrepet «groupie». Enkelte Star Trek-entusiaster foretrekker begrepet «Trekker», mens andre igjen synes det sistnevnte blir snobbete og av den grunn velger å identifisere seg som «Trekkie».
Det finnes mange Star Trek-fanklubber. Den største er for tiden STARFLEET International som har rundt 4000 medlemmer. I Norge er den største fanklubben Trekkers Norge som ble startet opp i november 2004. De overtok da Star Trek Norge la ned sin drift. Star Trek Norge var samlet rundt en nettside med tilhørende diskusjonsforum og IRC-kanal (#STNorge@EFnet). I motsetning til Star Trek Norge, satser Trekkers Norge på å bli en ordentlig organisasjon med betalende medlemmer, lokallag og ulike arrangementer.
En dokumentarfilm fra 1997 kalt Trekkies handler om enkelte av disse ihuga fansene. Den ble fulgt opp av en ny film, Trekkies 2, i 2004.
Det er en vanlig misforståelse at blant trekkies finner man folk som snakker det konstruerte Klingon-språket. Virkeligheten er ikke helt slik, ettersom noen av de som snakker språket mest flytende, er mer språkentusiaster enn folk som er opptatt av Star Trek. De fleste trekkies har bare det helt grunnleggende ordforrådet av Klingon, som noen få, vanlige ord som er blitt hørt gjennom serien utallige ganger. De har som regel ingen kjennskap til setningsoppbygning eller presis fonetikk (uttale).
Trekkies har blitt parodiert i flere filmer, inkludert Galaxy Quest. William Shatner fremførte en kjent sketsj på Saturday Night Live som også parodierte trekkies.
| Trekkie, eller trekker, er betegnelser som brukes på ihuga fans av science fiction-franchisen Star Trek.
Alle «trekkies» er forøvrig ikke helt like. Enkelte kan ha ulike serier de foretrekker mer enn andre. Mens enkelte er fan av orignalserien fra slutten av 1960-tallet finnes det andre som er mest glad i Star Trek - The Next Generation, eller en av de andre seriene som er laget. Det finnes også fans av pocketbøkene som omhandler rollefigurer og hendelser i Star Trek-universet.
Enkelte Trekkies reiser regelmessig på Star Trek-samlinger (ofte kalt «cons»), og er noen ganger bitre rivaler av ihuga Star Wars-fans. Slike samlinger forekommer ikke i Norge, men det blir iblant avholdt samlinger i for eksempel Sverige.
Begrepet «Trekkie» blir noen ganger sett på som nedsettende, kanskje fordi det blir sett på som en parallell til begrepet «groupie». Enkelte Star Trek-entusiaster foretrekker begrepet «Trekker», mens andre igjen synes det sistnevnte blir snobbete og av den grunn velger å identifisere seg som «Trekkie».
Det finnes mange Star Trek-fanklubber. Den største er for tiden STARFLEET International som har rundt 4000 medlemmer. I Norge er den største fanklubben Trekkers Norge som ble startet opp i november 2004. De overtok da Star Trek Norge la ned sin drift. Star Trek Norge var samlet rundt en nettside med tilhørende diskusjonsforum og IRC-kanal (#STNorge@EFnet). I motsetning til Star Trek Norge, satser Trekkers Norge på å bli en ordentlig organisasjon med betalende medlemmer, lokallag og ulike arrangementer.
En dokumentarfilm fra 1997 kalt Trekkies handler om enkelte av disse ihuga fansene. Den ble fulgt opp av en ny film, Trekkies 2, i 2004.
Det er en vanlig misforståelse at blant trekkies finner man folk som snakker det konstruerte Klingon-språket. Virkeligheten er ikke helt slik, ettersom noen av de som snakker språket mest flytende, er mer språkentusiaster enn folk som er opptatt av Star Trek. De fleste trekkies har bare det helt grunnleggende ordforrådet av Klingon, som noen få, vanlige ord som er blitt hørt gjennom serien utallige ganger. De har som regel ingen kjennskap til setningsoppbygning eller presis fonetikk (uttale).
Trekkies har blitt parodiert i flere filmer, inkludert Galaxy Quest. William Shatner fremførte en kjent sketsj på Saturday Night Live som også parodierte trekkies.
== Eksterne lenker ==
Trekkers Norge (fanklubb) |
80 | https://no.wikipedia.org/wiki/Kjetil_D._Brandsdal | 2023-02-01 | Kjetil D. Brandsdal | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. juli', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske rockemusikere', 'Kategori:Personer fra Sandnes kommune'] | Kjetil Davies Brandsdal (født 1. juli 1973) er en norsk musiker fra Sandnes. Han er kjent for prosjekter som Noxagt, Ultralyd, University Punx og Fibo-Trespo. University Punx var sammen med franske og irske venner som Mickaël Trémel og de spilte blant annet inn Cultural Politics.
| Kjetil Davies Brandsdal (født 1. juli 1973) er en norsk musiker fra Sandnes. Han er kjent for prosjekter som Noxagt, Ultralyd, University Punx og Fibo-Trespo. University Punx var sammen med franske og irske venner som Mickaël Trémel og de spilte blant annet inn Cultural Politics.
== Diskografi ==
=== Vinyl ===
KDB 01 Kjetil D Brandsdal LP – 119 copies
KDB 04 KDB LP – approx. 200 copies
Huden min forsvant 7" (Induce) – 100 copies, one sided ep.
The Very Best Of... 7" (Boblador) – 200 copies.
KDB/Fibo-Trespo split-7" Mykedroner – 310 copies.
Draalt/KDB split-LP – 100 copies.
Andreas Brandal/Brandsdal split-LP Smalltown Supersound – 20 copies, lathe cut.
KDB & Jan Christian Kyvik 7" (BWCD) – 300 copies
Rogalands Lydigste LP (Swill Radio) – 500 copies.
Kjetil D. Brandsdal LP (Ecstatic Peace) – scales the heights of his two 'classic' solo LPs
Kjetil D Brandsdal and Michael Tremel LP (Smalltown Supersound)
=== Kompaktplater ===
KDB 05 CD version of KDB 01
Freedom Waaohwaaaoh (Corpus Hermeticum) – stuff from KDB 01 and 04
Rogalands Lydigste CD (Metal ArtDisco) + bonus tracks
=== Kassetter ===
Kassett Nr. 1 – Soon to be released as an LP
Kassett Nr. 2
Dobbelkassett – double m/Morten Wenzel: Guitar Scriptures – Acoustic guitar
Kassett #3: Bonuskassett – Free with Kassett #3
Fleisch
Audio Cassette Tape Number Four
Du klager saa ofte/Life didn't go in circles
Metropolitan Pliice Forensic – Both tracks feature on KDB 02
KDB 02 Escapist Entertainment Vol. 1
KDB 03 Untitled – Black and white cover
KDB 03 Untitled – Colour cover
Untitled – Black cover
Social Change 1 & 2
Popper Tape
Elephantine/Next after the tenth
=== University Punx ===
Med franske og irske medmusikanter, deriblant Mickaël Trémel. Nevnt 2002.
In Society 7" (Mykedroner)
Inspired by the Devil
Cultural Politics (Krank Records)
== Eksterne lenker ==
(en) Kjetil D. Brandsdal på Discogs
(en) Kjetil D. Brandsdal på MusicBrainz |
81 | https://no.wikipedia.org/wiki/Diazepam | 2023-02-01 | Diazepam | ['Kategori:ATC N05B', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Benzodiazepiner', 'Kategori:Infoboks legemiddel med en uspesifisert ATC-kode', 'Kategori:Krampestillende legemidler', 'Kategori:Sløvende legemidler'] | Diazepam er et legemiddel i gruppen benzodiazepiner og er et hypnotikum (sovemiddel), sedativum (beroligende), anxiolytikum (angstdempende) og antiepileptikum (krampestillende). Det gis som tabletter, dråper, stikkpiller eller injeksjon. På grunn av deres effekt på sentralnervesystemet er diazepam og andre benzodiazepiner gjenstand for misbruk. I klinisk praksis anvendes diazepam mest mot angst, uro og søvnvansker.
I Norge markedsføres diazepam under produktnavnene Stesolid, Valium og Vival.
For noen epilektikere er det ikke uvanlig å ha rektal stesolid (rektalsprøyte) lett tilgjengelig. Medisinen er egnet for å stoppe noen former for epileptiske anfall på en rask måte.
| Diazepam er et legemiddel i gruppen benzodiazepiner og er et hypnotikum (sovemiddel), sedativum (beroligende), anxiolytikum (angstdempende) og antiepileptikum (krampestillende). Det gis som tabletter, dråper, stikkpiller eller injeksjon. På grunn av deres effekt på sentralnervesystemet er diazepam og andre benzodiazepiner gjenstand for misbruk. I klinisk praksis anvendes diazepam mest mot angst, uro og søvnvansker.
I Norge markedsføres diazepam under produktnavnene Stesolid, Valium og Vival.
For noen epilektikere er det ikke uvanlig å ha rektal stesolid (rektalsprøyte) lett tilgjengelig. Medisinen er egnet for å stoppe noen former for epileptiske anfall på en rask måte.
== Bruksområder ==
Diazepam brukes ved behandling av angst, fobier, uro, spenninger, aggresjon, kramper og ved søvnvansker. Sammen med andre preparater benyttes Valium ved depresjoner med angst, uro og rastløshet. Valium brukes også som beroligende middel før operasjoner, undersøkelser og prøvetaking som kan skape uro.
== Mulige bivirkninger ==
Som alle legemidler kan Diazepam forårsake bivirkninger, men ikke alle får det.
=== Mest vanlige bivirkninger ===
Tretthet
Søvnighet
=== Mindre vanlige bivirkninger ===
hodepine
svimmelhet
konsentrasjonsvansker
muskelsvakhet
vanskeligheter med å samordne bevegelsene, spesielt hos eldre.
=== Sjeldne bivirkninger ===
rastløshet
uro
irritabilitet
aggressivitet
vrangforestillinger
mareritt
hallusinasjoner (mest vanlig hos barn og eldre)
hudreaksjoner
gulsott
åndedrettshemming
blodtrykksfall
hjertesvikt
kvalme
munntørrhet
forstoppelse
inkontinens
mangelfull tømming av urinblærenFall og brudd er sett hos brukere av denne typen legemiddel. Det er økt risiko hos de som samtidig bruker beroligende midler (inkludert alkohol) og hos eldre.
NB: Denne nettsiden er kun til informasjon og er ikke en legemiddel-side. Dersom du opplever ubehagelige bivirkninger, ber vi deg ta kontakt med en lege.
== Abstinenssymptomer ==
Når du slutter å bruke diazepam etter lengre tids behandling, bør dosen trappes ned gradvis. På den måten minsker risikoen for at du får uønskede ettervirkninger. Rådfør deg med legen om dette.
=== Vanligste ettervirkninger/abstinenser ===
Søvnforstyrrelser
Depresjon
Høyere følsomhet for sansene
=== Andre symptomer ===
Økt angst
gastrointestinale symptomer
Økt følsomhet for: lys, støy, lukt og smak
Insomnia/Søvnløshet
Muskelkramper
Paranoide tanker
Rastløshet
Anfall
Skjelvinger
Problemer med å sove
Synsforstyrrelser
== Sammensetning av Valium, Vival og Stesolid ==
Virkestoff er diazepam (Valium 5 mg) (Vival 2 mg , 5 mg) (Stesolid 2 mg, 5 mg)
Hjelpestoffer for 5 mg er laktosemonohydrat (100 mg per tablett), maisstivelse, magnesiumstearat, gult jernoksid (E 172)
Hjelpestoffer for 2 mg er laktose 57 mg, potetstivelse, polysorbat 80 (E433), mikrokrystallinsk cellulose (E460), magnesiumstearat og talkum
== Se også ==
Benzodiazepin
Psykoaktivt stoff
== Referanser == |
82 | https://no.wikipedia.org/wiki/Diazepam | 2023-02-01 | Diazepam | ['Kategori:ATC N05B', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Benzodiazepiner', 'Kategori:Infoboks legemiddel med en uspesifisert ATC-kode', 'Kategori:Krampestillende legemidler', 'Kategori:Sløvende legemidler'] | Diazepam er et legemiddel i gruppen benzodiazepiner og er et hypnotikum (sovemiddel), sedativum (beroligende), anxiolytikum (angstdempende) og antiepileptikum (krampestillende). Det gis som tabletter, dråper, stikkpiller eller injeksjon. På grunn av deres effekt på sentralnervesystemet er diazepam og andre benzodiazepiner gjenstand for misbruk. I klinisk praksis anvendes diazepam mest mot angst, uro og søvnvansker.
I Norge markedsføres diazepam under produktnavnene Stesolid, Valium og Vival.
For noen epilektikere er det ikke uvanlig å ha rektal stesolid (rektalsprøyte) lett tilgjengelig. Medisinen er egnet for å stoppe noen former for epileptiske anfall på en rask måte.
| Diazepam er et legemiddel i gruppen benzodiazepiner og er et hypnotikum (sovemiddel), sedativum (beroligende), anxiolytikum (angstdempende) og antiepileptikum (krampestillende). Det gis som tabletter, dråper, stikkpiller eller injeksjon. På grunn av deres effekt på sentralnervesystemet er diazepam og andre benzodiazepiner gjenstand for misbruk. I klinisk praksis anvendes diazepam mest mot angst, uro og søvnvansker.
I Norge markedsføres diazepam under produktnavnene Stesolid, Valium og Vival.
For noen epilektikere er det ikke uvanlig å ha rektal stesolid (rektalsprøyte) lett tilgjengelig. Medisinen er egnet for å stoppe noen former for epileptiske anfall på en rask måte.
== Bruksområder ==
Diazepam brukes ved behandling av angst, fobier, uro, spenninger, aggresjon, kramper og ved søvnvansker. Sammen med andre preparater benyttes Valium ved depresjoner med angst, uro og rastløshet. Valium brukes også som beroligende middel før operasjoner, undersøkelser og prøvetaking som kan skape uro.
== Mulige bivirkninger ==
Som alle legemidler kan Diazepam forårsake bivirkninger, men ikke alle får det.
=== Mest vanlige bivirkninger ===
Tretthet
Søvnighet
=== Mindre vanlige bivirkninger ===
hodepine
svimmelhet
konsentrasjonsvansker
muskelsvakhet
vanskeligheter med å samordne bevegelsene, spesielt hos eldre.
=== Sjeldne bivirkninger ===
rastløshet
uro
irritabilitet
aggressivitet
vrangforestillinger
mareritt
hallusinasjoner (mest vanlig hos barn og eldre)
hudreaksjoner
gulsott
åndedrettshemming
blodtrykksfall
hjertesvikt
kvalme
munntørrhet
forstoppelse
inkontinens
mangelfull tømming av urinblærenFall og brudd er sett hos brukere av denne typen legemiddel. Det er økt risiko hos de som samtidig bruker beroligende midler (inkludert alkohol) og hos eldre.
NB: Denne nettsiden er kun til informasjon og er ikke en legemiddel-side. Dersom du opplever ubehagelige bivirkninger, ber vi deg ta kontakt med en lege.
== Abstinenssymptomer ==
Når du slutter å bruke diazepam etter lengre tids behandling, bør dosen trappes ned gradvis. På den måten minsker risikoen for at du får uønskede ettervirkninger. Rådfør deg med legen om dette.
=== Vanligste ettervirkninger/abstinenser ===
Søvnforstyrrelser
Depresjon
Høyere følsomhet for sansene
=== Andre symptomer ===
Økt angst
gastrointestinale symptomer
Økt følsomhet for: lys, støy, lukt og smak
Insomnia/Søvnløshet
Muskelkramper
Paranoide tanker
Rastløshet
Anfall
Skjelvinger
Problemer med å sove
Synsforstyrrelser
== Sammensetning av Valium, Vival og Stesolid ==
Virkestoff er diazepam (Valium 5 mg) (Vival 2 mg , 5 mg) (Stesolid 2 mg, 5 mg)
Hjelpestoffer for 5 mg er laktosemonohydrat (100 mg per tablett), maisstivelse, magnesiumstearat, gult jernoksid (E 172)
Hjelpestoffer for 2 mg er laktose 57 mg, potetstivelse, polysorbat 80 (E433), mikrokrystallinsk cellulose (E460), magnesiumstearat og talkum
== Se også ==
Benzodiazepin
Psykoaktivt stoff
== Referanser == |
83 | https://no.wikipedia.org/wiki/Wikipedia:Velkommen_til_Wikipedia | 2023-02-01 | Wikipedia:Velkommen til Wikipedia | ['Kategori:Wikipedia-administrativa'] | Hjelp:Portal > Wikipedia:Velkommen til Wikipedia | Hjelp:Portal > Wikipedia:Velkommen til Wikipedia |
84 | https://no.wikipedia.org/wiki/Verdens_historie | 2023-02-01 | Verdens historie | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Verdens historie, eller menneskehetens historie dekker historien til planeten Jorden og menneskene på den fra de tidligste tider og fram til i dag. Det har levd mennesker på Jorden i mer enn 2 millioner år, men det er kun et øyeblikk i jordklodens samlede historie som strekker seg over et enormt stort tidsrom på bortimot 4700 millioner år. Kun i de siste 5000 år har menneskene etterlatt seg skriftlige nedtegnelser om seg selv. Arkeologi kan fortelle om den kompliserte utviklingsprosess som førte fram til skapelsen av menneskearten, homo sapiens, som befolker bortimot hele Jorden i dag.Verdens historie utgjør studiet av skriftlige nedtegnelser fra historisk tid og framover, foruten informasjon og kunnskap samlet fra andre kilder, som arkeologi som strekker seg i lengre tid tilbake enn historisk tid. Oldtidens nedtegnede historie begynner med oppfinnelsen av skriftsystemer, men røttene til den menneskelige sivilisasjon går tilbake til perioden før skriften — til menneskehetens historie i paleolittisk tid, eller tidlig steinalder. Senere, i neolittisk tid, eller jordbrukssteinalderen, begynte overgangen fra samfunn bestående av jegere og samlere til samfunn bestående av jordbruk (en gang i tiden mellom 8000 og 5000 f.Kr.) i området den fruktbare halvmåne i Midtøsten. Jordbruket spredte seg til de fleste mennesker levde som bønder i faste bosetninger. Den relative trygghet og økte produktiviteten i bondesamfunnene gjorde det mulig for disse å ekspandere i stadig større enheter, parallelt i evolusjonen med stadig bedre transportmuligheter.
Jordbruk basert på korn, som trengte lagring mellom vekstsesongene, fremmet deling av arbeidet, vekst av en overklasse, og utvikling av byer og urbane sentre, og med dette også sivilisasjon. Den økende kompleksitet i samfunnene førte til nødvendigheten av systemer med regnskap som igjen førte til skriftsystemer og bokføring. Sivilisasjoner utviklet seg først i elvesamfunn, på breddene av elver og innsjøer hvor vannet kunne utnyttes til overrisling av åkrene. Ved 3000 f.Kr. hadde de oppstått i Midtøstens Mesopotamia, langs elven Nilen i oldtidens Egypt, og i Induskulturen langs elven Indus i den vestlige delen av det indiske subkontinent. Tilsvarende sivilisasjoner utviklet seg antagelig langs de store elvene i Kina, men de arkeologiske bevisene for omfattende urbane konstruksjoner er mindre utvetydig her.
Vesten historie (den gamle verden), Europa i særdeleshet, men også Midtøsten og nordlige Afrika, er vanligvis inndelt i antikken og senantikken (opp til 476 e.Kr.), middelalderen, fra 400-tallet og fram til 1400-tallet, inkludert islams gullalder (ca. 750-ca 1258), og renessansen og tidlig moderne tid fra 1400-tallet til slutten av 1700-tallet, inkludert opplysningstiden; og sen moderne periode fra den industrielle revolusjon til i dag, inkludert samtidshistorie. I vestens historie har forutsetning «Romas fall» i 476 e.Kr. vanligvis blitt sett på som slutten på antikken og begynnelsen på middelalderen, men i østlige Europa var det en gradvis overgang fra Romerriket til Det bysantinske rike som ikke gikk under før langt senere. En gang rundt året 1300 framsto den europeiske renessanse. Johann Gutenbergs oppfinnelse av den moderne trykkepresse med løse typer kom til å revolusjonere kommunikasjon og kunnskap, og førte middelalderen mot sin slutt, og fremmet den vitenskapelige revolusjonen. Ved 1700-tallet hadde akkumuleringen og ansamlingen av kunnskap og teknologi, særlig i Europa, nådde en kritisk mengde som førte med seg den industrielle revolusjon.Andre steder i verden, som oldtidens Midtøsten, oldtidens Kina, og oldtidens India, er de historiske tidslinjer oppfattet annerledes. Mest kjente eksempler er Kinas fire store oppfinnelser, den islamske gullalder, og indisk matematikk. Ved 1700-tallet, grunnet den omfattende verdenshandelen og koloniseringen, kom historiene til verdens sivilisasjoner til å bli nært sammenknyttet. I de siste århundrene har veksten i kunnskap, teknologi, handel, og krigens potensielle ødeleggelser økt, skapt muligheter og farer som møter alle menneskelige samfunn på planeten. | Verdens historie, eller menneskehetens historie dekker historien til planeten Jorden og menneskene på den fra de tidligste tider og fram til i dag. Det har levd mennesker på Jorden i mer enn 2 millioner år, men det er kun et øyeblikk i jordklodens samlede historie som strekker seg over et enormt stort tidsrom på bortimot 4700 millioner år. Kun i de siste 5000 år har menneskene etterlatt seg skriftlige nedtegnelser om seg selv. Arkeologi kan fortelle om den kompliserte utviklingsprosess som førte fram til skapelsen av menneskearten, homo sapiens, som befolker bortimot hele Jorden i dag.Verdens historie utgjør studiet av skriftlige nedtegnelser fra historisk tid og framover, foruten informasjon og kunnskap samlet fra andre kilder, som arkeologi som strekker seg i lengre tid tilbake enn historisk tid. Oldtidens nedtegnede historie begynner med oppfinnelsen av skriftsystemer, men røttene til den menneskelige sivilisasjon går tilbake til perioden før skriften — til menneskehetens historie i paleolittisk tid, eller tidlig steinalder. Senere, i neolittisk tid, eller jordbrukssteinalderen, begynte overgangen fra samfunn bestående av jegere og samlere til samfunn bestående av jordbruk (en gang i tiden mellom 8000 og 5000 f.Kr.) i området den fruktbare halvmåne i Midtøsten. Jordbruket spredte seg til de fleste mennesker levde som bønder i faste bosetninger. Den relative trygghet og økte produktiviteten i bondesamfunnene gjorde det mulig for disse å ekspandere i stadig større enheter, parallelt i evolusjonen med stadig bedre transportmuligheter.
Jordbruk basert på korn, som trengte lagring mellom vekstsesongene, fremmet deling av arbeidet, vekst av en overklasse, og utvikling av byer og urbane sentre, og med dette også sivilisasjon. Den økende kompleksitet i samfunnene førte til nødvendigheten av systemer med regnskap som igjen førte til skriftsystemer og bokføring. Sivilisasjoner utviklet seg først i elvesamfunn, på breddene av elver og innsjøer hvor vannet kunne utnyttes til overrisling av åkrene. Ved 3000 f.Kr. hadde de oppstått i Midtøstens Mesopotamia, langs elven Nilen i oldtidens Egypt, og i Induskulturen langs elven Indus i den vestlige delen av det indiske subkontinent. Tilsvarende sivilisasjoner utviklet seg antagelig langs de store elvene i Kina, men de arkeologiske bevisene for omfattende urbane konstruksjoner er mindre utvetydig her.
Vesten historie (den gamle verden), Europa i særdeleshet, men også Midtøsten og nordlige Afrika, er vanligvis inndelt i antikken og senantikken (opp til 476 e.Kr.), middelalderen, fra 400-tallet og fram til 1400-tallet, inkludert islams gullalder (ca. 750-ca 1258), og renessansen og tidlig moderne tid fra 1400-tallet til slutten av 1700-tallet, inkludert opplysningstiden; og sen moderne periode fra den industrielle revolusjon til i dag, inkludert samtidshistorie. I vestens historie har forutsetning «Romas fall» i 476 e.Kr. vanligvis blitt sett på som slutten på antikken og begynnelsen på middelalderen, men i østlige Europa var det en gradvis overgang fra Romerriket til Det bysantinske rike som ikke gikk under før langt senere. En gang rundt året 1300 framsto den europeiske renessanse. Johann Gutenbergs oppfinnelse av den moderne trykkepresse med løse typer kom til å revolusjonere kommunikasjon og kunnskap, og førte middelalderen mot sin slutt, og fremmet den vitenskapelige revolusjonen. Ved 1700-tallet hadde akkumuleringen og ansamlingen av kunnskap og teknologi, særlig i Europa, nådde en kritisk mengde som førte med seg den industrielle revolusjon.Andre steder i verden, som oldtidens Midtøsten, oldtidens Kina, og oldtidens India, er de historiske tidslinjer oppfattet annerledes. Mest kjente eksempler er Kinas fire store oppfinnelser, den islamske gullalder, og indisk matematikk. Ved 1700-tallet, grunnet den omfattende verdenshandelen og koloniseringen, kom historiene til verdens sivilisasjoner til å bli nært sammenknyttet. I de siste århundrene har veksten i kunnskap, teknologi, handel, og krigens potensielle ødeleggelser økt, skapt muligheter og farer som møter alle menneskelige samfunn på planeten.
== Forhistorie ==
=== Jordens skapelse ===
På midten av 1600-tallet bekjentgjorde den britiske erkebiskop James Ussher at i henhold til hva han hadde utledet fra Bibelen skapte Gud Jorden i år 4004 f.Kr. Rektor ved University of Cambridge, John Lightfoot, støttet erkebiskopen, og tilføyde at skapelsen ikke bare skjedde i 4004 f.Kr., men den 23. oktober klokken ni om morgenen.Selv med vitenskapen til hjelp har det ikke vært mulig å gi en slik nøyaktig datering, eller oppnå fullstendig enighet om jorden og solsystemets tilblivelse. Forklaringen er at antagelig begynte solsystemet som en urtåke, en masse av gass og støv som roterte og ble fortettet av tyngdekraften. Den varme som oppsto frambrakte en sol. I nærheten av solen ble tyngre grunnstoffer fortettet og dannet planeter, blant dem jorden. Jorden innledet sin tilblivelse som en masse av gassarter ved høy temperatur, rundt 4000 grader, og for rundt 4700 millioner år siden ble den nedkjølt såpass at gassartene ble flytende, og ved ytterligere nedkjøling begynte faste partikler å dukke opp på overflaten. Ved 700 grader var jordskorpen på rundt 10 km. Atmosfæren dannet nedbør som fylte havene og eroderte landjorden. Avkjølt av vannet sank jordens temperatur til i nærheten av dagens, rundt 20-30 grader. For rundt 3000 millioner år siden ebbet regnet ut. Atmosfæren besto av kulldioksid, vanndamp, metan og ammoniakk. Intet liv eksisterte på jordskorpen, og havet var kun saltvann. Stråling og elektriske utladninger førte til en blanding som ble jordens første primitive atmosfære. Aminosyrer, maursyre (eller metansyre) og urstoff ble dannet og skyllet i havet. I løpet av ytterligere noen millioner av år ble det dannet en kompleks kjemisk blanding som inneholdt alle de nødvendige bestanddeler som inngår i levende organismer.I denne blandingen oppsto en tilfeldig kombinasjon av kjemikalier som frambrakte sammensatte molekyler som inngikk forbindelser med hverandre, og dannet strukturer som var i stand til å formere seg. I løpet av ytterligere 500 millioner år hadde disse enkeltcellene delt seg i to hovedtyper, alger og bakterier. Fra algene skjedde en fotosyntese som avga oksygen, og således ble atmosfæren dannet. Av oksygen ble det dannet ozon, som skapte et beskyttende skjold som førte til at ulike livsformer kunne leve.For rundt 1500 millioner år siden førte disse prosessene til at jorden ble en beboelig planet. For mer enn 1200 millioner år siden fantes det organismer med mer enn én enkelt celle. For 450 millioner år siden vokste de første plantene på landjorden. Deretter kom de første fiskene med finner, som krøp på land og som utviklet lunger. For omkring 325 millioner år siden kom krypdyrene sammen med de første insektene. I denne perioden var klimaet varmt og tørt. For 150 millioner år siden var luften fylt av flyveøgler, og på landjorden streifet de store dinosaurene.
Vannmassene i verdenshavene har ikke endret seg, men kontinentene har forandret seg ved at de langsomt beveger seg på jordens overflate, en prosess som pågår fortsatt.
Man antar at en gang utgjorde jordens landmasse ett enkelt kontinent, som først brakk i to, og deretter i de kontinentaldelene som er kjent i dag.
For 100 millioner år siden var de store krypdyr dominerende i forhold til alle andre dyrearter, men blant de andre eksisterte en dyreart med vekselvarme, primitive pattedyr. For 70 millioner år siden forsvant kjempeøglene litt etter litt, og pattedyrene overtok det tomrom disse etterlot seg. Pattedyrene var langt mer allsidige og tilpasset seg omgivelsene bedre enn øglene. De utviklet større hjerne og hadde følgende syklus: hun-pattedyr fødte levende avkom som diet inntil de var store nok til å klare seg selv. Ganske raskt utviklet det seg et mangfold av ulike pattedyrarter. Noe forsvant igjen, mens andre har levd videre. For rundt 70 millioner år siden kom de antagelig første skritt i retning av menneskets opprinnelse. Først utviklet en gruppe pattedyr som søkte tilflukt i skogene lemmer egnet for å klatre i trær. For rundt 40 millioner år siden dukket det opp en art primater som kan kalles menneskets felles forfedre, og førte til de store aper og mennesket. Da de første spor etter disse menneskelignende skapninger, datert til rundt 5 millioner år siden, er funnet i Afrika, er det alminnelig enighet om at mennesket har sin opprinnelse i Afrika, og derfra har fylt de fleste steder i verden.
=== Tidlige mennesker ===
Genetiske undersøkelser indikerer at apeslekten som ledet til homo sapiens avvek fra slekten som førte til sjimpanser (den nærmeste levende slektning til moderne mennesker) rundt fem millioner år siden. Det er antatt at slekten australopithecina, som sannsynlig var den første aper som gikk oppreist, til sist ga kilden til menneskeslekten. Anatomiske moderne mennesker oppsto i Afrika for rundt 200 000 år siden, og nådde modernitet for rundt 50 000 år siden.Moderne mennesker spredte seg raskt fra Afrika til de frostfrie sonene i Europa og Asia for rundt 60 000 år siden. Menneskehetens raske ekspansjonen til Nord-Amerika og til Oseania skjedde ved klimakset til den siste istiden da temporate regioner av i dag var meget lite gjestemilde for mennesker. Dog hadde mennesker bosatt seg i bortimot alle isfrie deler av kloden ved slutten av istiden, rundt 12 000 år siden. Andre menneskeslekter som homo erectus hadde benyttet seg av enkle redskaper av tre og stein for et tusen år, men etter hvert som tiden gikk ble redskaper stadig mer forfinet og komplekse. Ved et tidspunkt begynte mennesket å benytte ild for varme og for tilberede mat ved koking og steking. De utviklet også språk i den paleolittiske periode og et begrepsmessig repertoar som omfattet systematiske gravleggelse av sine døde og utsmykning av de levende. Tidlige kunstneriske uttrykk kan bli funnet i form av grottemalerier, helleristninger og skulpturer som ble gjort fra tre og bein. I løpet av denne perioden levde alle mennesker som jegere og samlere, og var generelt nomadiske. Det betydde at de jaktet og sanket for mat, og bevegde seg jevnlig fra sted til sted.
=== Sivilisasjonenes framvekst ===
Se hovedartikkel, Den fruktbare halvmåne og Den neolittiske revolusjonen
Den neolittiske revolusjon, som begynte rundt 8 000 f.Kr. i området den fruktbare halvmåne da jegere- og samlerkulturen gikk over til det levevis hvor menneskene hovedsakelig forsørget seg gjennom jordbruk og husdyrhold. Jordbruk gjorde det mulig med en langt større og kompakt befolkning som over tid ble organisert i samfunn og stater. Jordbruk skapte et også et matoverskudd som kunne støtte mennesker som ikke direkte var engasjert i matproduksjon, eksempelvis spesialiserte håndverkere. Utviklingen av jordbruk førte også til de første byene. I disse oppsto det sentra for handel, produksjonsenheter (som av tekstiler og keramikk) og en ansamling av politisk makt. Byene etablerte også en symbiose og samspill med sine omliggende rurale områder, tok til seg jordbruksprodukter og til gjengjeld kunne avsette fabrikkerte varer og tilby ulik grad av militær kontroll og beskyttelse.Utviklingen av byer var synonymt med sivilisasjonens framvekst. Tidlige sivilisasjoner oppsto første i nedre Mesopotamia (3500 f.Kr.), fulgt av den egyptiske sivilisasjon langs Nilen (3300 f.Kr.), og Induskulturen langs Induselven i området tilsvarende dagens Pakistan (3300 f.Kr.). Disse samfunnene utviklet et antall av samlede fellestrekk, inkludert en sentral regjeringsmakt, en kompleks økonomi, og sosial struktur, sofistikert språk og skrivesystemer, og særskilte kulturer og religioner. Skriving var en annen vesentlig utvikling i menneskehetens historie da den blant annet gjorde administrasjonen av byer og uttrykte ideer langt enklere.
Etter hvert som komplekse sivilisasjoner oppsto, det samme gjorde komplekse religionsystemer. Livløse enheter som Solen, Månen, Jorden, himmelen og havet ble ofte guddommeliggjort. Helligdommer ble utviklet og som utviklet seg til tempeletableringer. Mange av disse fikk et kompleks hierarki av prester og prestinner og andre funksjonærer. Typisk for den neolittiske tid var tendensen til å dyrke antropomorfiske (menneskelignende) guddommer. En del av de tidligste bevarte religiøse skrifter er Pyramidetekstene, skapt av oldtidens egyptere og hvor de eldste er datert til mellom 2400 og 2300 f.Kr. En del arkeologer har antydet, basert på pågående utgravninger av et tempelkompleks ved Göbekli Tepe i det området som i dag er sørlige Tyrkia, datert til rundt 11 500 år siden, at organisert religion gikk forut jordbruksrevolusjonen framfor å følge i dens kjølvann som man tidligere hadde antatt.
=== Sivilisasjonens krybbe ===
Se hovedartikler, Bronsealderen og Jernalderen
Bronsealderen er en del av en historisk epokeinndeling (steinalder, bronsealder, jernalder) som for en del av verden er en hendig måte å beskrive den tidlige historie til den menneskelige sivilisasjon. I løpet av denne tiden oppsto det bystater i de mest fruktbare områdene i verden. Disse var konsentrert langs fruktbare elvedaler: Tigris og Eufrat i Mesopotamia, Nilen i Egypt, Indus i India, og de store elvene Chang Jiang («Den lange elv») og Huang He («Den gule elv») i Kina.
Sumer, lokalisert i Mesopotamia, den første kjente komplekse sivilisasjon, utviklet bystater i løpet av 3000-tallet f.Kr. Det var i disse byene at de tidligste kjente skriftsystemene, kileskrift, oppsto i samme tidsrom. Kileskrift begynte som et system av piktogrammer. Disse billedsymbolene ble deretter forenklet og mer abstrakte. De var skrevet på leirtavler, hvor symbolene ble tegnet med en stump rør brukt som en nål. Skriving gjorde administrasjonen av en stor stat langt enklere.
Transport ble nyttegjort langs elvene og i havet. Middelhavet ved skjøten mellom tre kontinenter, fostret militærmakter, utveksling av varer, ideer og oppfinnelser. Dette området fikk også nye landbaserte teknologier som hestebasert kavaleri og hestestridsvogner, noe gjorde at militære tropper kunne bevege seg raskere og samtidig få større slagkraft.
Disse utviklingene førte også til framveksten av kongeriker. De omfattende sivilisasjonene brakte med seg fred og stabilitet i store områder. Det første riket som kontrollerte et stort område med mange byer, utviklet seg i Egypt ved foreningen av Nedre og Øvre Egypt en gang rundt 3100 f.Kr. I løpet av de nesten tusen år oppsto det kongeriker i andre elvedaler. På 2300-tallet f.Kr. oppsto det akkadiske rike i Mesopotamia. En gang rundt 2200 f.Kr. kom Xia-dynastiet til makten i Kina, det første dynasti beskrevet i kinesiske historieskrifter.
I løpet av den følgende tusenårsperiode ble utviklet sivilisasjoner over hele verden. Handelen ble i økende grad en kilde til makt for stater med tilgang på viktige ressurser eller som kontrollerte betydningsfulle handelsveger. En gang rundt 2500 f.Kr. utviklet kongeriket Kerma seg i det som i dag er Sudan, sør for Egypt. I Anatolia kontrollerte hettittene et stor rike og ved 1600 f.Kr. begynte det mykenske Hellas å utvikle seg. I India var dette den vedisk periode som la grunnlaget for hinduismen og andre kulturelle aspekter for det tidlige indiske samfunnet, og endte på 500-tallet f.Kr. Fra rundt 550 f.Kr. var det mange uavhengige kongedømmer og republikker kjente som mahajanapadaer som etablerte seg over hele det indiske subkontinentet.
Etter hvert som komplekse sivilisasjoner oppsto på den østlige halvkule, forble de mest stedegne samfunn i Amerika relativt enkle for en tid, fragmentert i ulike regionale kulturer. I løpet av den formative tid i Mesoamerika i tiden mellom 1500 og 500 f.Kr., begynte mer komplekse og sentraliserte sivilisasjoner å utvikle seg, hovedsakelig i hva som i dag er Mexico, Sentral-Amerika, og Peru. De omfattet sivilisasjoner som mayaer, zapotekere, Mochekulturen, og Nazcakulturen. De utviklet jordbruk med nyttevekster som mais og andre som var unike for Amerika, og skapte en særegen kultur og religion. Disse stedegne oldtidssamfunnene ble derimot i katastrofal grad påvirket og gikk under i møtet med europeere i tidlig moderne tid.
=== Aksetiden ===
Se hovedartikler, Aksetiden, Filosofiens historie
Fra og med 600-tallet f.Kr. begynte den såkalte «aksetiden», som betegner en rekke banebrytende og samfunnsendende religiøse og filosofiske ideer, å utvikle seg, hovedsakelig uavhengig og hver for seg på mange forskjellige lokaliteter. I løpet av 500-tallet f.Kr. ble kinesisk konfucianisme, indisk buddhisme og jainisme, persisk zoroastrisme, og jødisk monoteisme utviklet. På 400-tallet f.Kr. la Sokrates, Platon og Aristoteles grunnlaget for antikkens greske filosofi.
I øst var det tre tankeskoler som dominerte kinesisk tenkning fram til moderne tid. Disse var taoisme, legalisme, og konfucianisme. Den konfusiske tradisjonen, som fikk størst oppslutning, så etter politisk moral som ikke lå lovens makt, men i makten og eksempelet som lå i tradisjonen. Konfucianisme kom senere til å spre seg til den koreanske halvøy og til Japan.
I vest kom den greske filosofiske tradisjonen, representert ved Sokrates, Platon, og Aristoteles, til spre seg ut over Europa og til Midtøsten på 300-tallet f.Kr. ved erobringene til Aleksander den store.
=== Regionale riker ===
Tusenåret fra 500 f.Kr. til 500 e.Kr. besto av en rekke riker som utviklet seg til en uovertruffen størrelse. Godt trente profesjonelle hærer, samlende ideologier, og avanserte byråkratier gjorde det mulig for herskere å styre over store riker hvor dens befolkning kunne bestå av opp til ti millioner av undersåtter.
En del områder erfarte en langsom, men stødig teknologisk framgang med viktige utviklinger innenfor blant annet stigbøyler for hester og velteplogen. Det var en del regioner som hadde en langt raskere teknologisk framgang. Viktigst var kanskje middelhavsområdet under den hellenistiske perioden hvor flere hundre nye teknologier ble oppfunnet. Se Teknologiens historie. Slike perioder ble som regel etterfulgt av en periode med teknologisk forfall, som med Romerrikets tilbakegang og til sist sammenbrudd, og den påfølgende tidlige middelalderperioden.
De store rikene var avhengig av militær erobring av områder og ved opprettelser av befestede bosetninger som kunne bli jordbrukssentra. den relative freden som rikene førte med seg, oppmuntret til internasjonal handel, mest merkbart var de store handelsrutene i Middelhavet som hadde utviklet seg hellenistisk tid, og Silkeveien til og fra Østen.
Rikene fikk derimot problemer med å opprettholde store hæravdelinger og understøtte et sentralt byråkrati. Disse kostnadene falt tungt på bondestanden mens landeiere og magnater i økende grad unngikk sentralisert kontroll og dens kostnader. Folk utenfor riket, karakterisert som barbarer, som presset mot grensene, økte også den indre oppløsning. Kinas Han-dynastiet havnet i borgerkrig i år 220 e.Kr. mens dets romerske motpart ble økende desentralisert og oppsplittet på omtrent samme tid.
I vest hadde grekerne (og senere romerne) etablert deres egne kulturer, og deres skikker, kultur og lovverk ble betraktet som grunnleggelsen av den samtidige vestlige sivilisasjon. Fra og med 200-tallet f.Kr. begynte romerne å ekspandere deres område gjennom erobring og kolonisering. Ved styret til eneherskeren Augustus på slutten av 100-tallet f.Kr., kontrollerte Roma alt land som grenset til Middelhavet. Fra styret til keiser Trajan, tidlig på 100-tallet e.Kr., kontrollerte romerne det meste av landområdene fra England til Mesopotamia.
På 200-tallet f.Kr. var det meste av sørlige Asia forent i det indiske Mauryariket til Chandragupta Maurya og blomstret under Ashoka den store. Fra 200-tallet e.Kr. var det Guptariket som var ledende i den perioden som er blitt referert til som oldtidens Indias gullalder. Riker i sørlige India omfattet de til Chalukyadynastiet, Rashtrakuta-dynastiet, Hoysalariket, Chola-dynastiet og Vijayanagarariket. Vitenskap, teknologi, ingeniørkunst, kunst, litteratur, astronomi, og filosofi blomstret i tiden under disse kongene.
I mellomtiden hadde den kinesiske Han-dynastiet fått en vekst i Øst-Asia som var lik makten og innflytelsen til Romerriket i den andre enden av Silkevegen. Mens romerne konstruerte et enorm militærapparat av en størrelsesorden som verden ikke hadde sett tidligere, konsentrerte Han-Kina seg om å utvikle avansert kartografi, skipsbygging og navigasjon. I øst ble det oppfunnet masovner og var i stand til å skape finurlige instrumenter av kobber. Han-dynastiets Kina var en økonomisk oppgangstid med betydelig vekst. Myntene som utstedt av myndighetene i 119 f.Kr. forble standard mynt i Kina fram til Tang-dyanstiet på begynnelsen av 600-tallet e.Kr. For å betale for militære erobringer av grenseområder nasjonaliserte myndighetene private salt- og jernindustrier i 117 f.Kr. Vitenskap og teknologi hadde betydelig framgang, inkludert papirproduksjon, bruken av negative tall i matematikk, relieffkart, nautiske styreror, og hydraulikk-styrt armillarsfære for astronomi, og annet.
Ved 100-tallet e.Kr. hadde det etiopiske kongeriket Aksum etablert seg selv som et betydelig handelsrike, dominerte sine naboer i sørlige Arabia og Kusj og kontrollerte handelen i Rødehavet. De preget sine egne mynter og reiste voldsomme monolittiske steler som obelisken i byen Aksum for å markere deres keisergraver.
Fra 300- til 500-tallet e.Kr. var nordlige India styrt av Guptariket mens det oppsto tre dravidiske kongedømmer i sørlige India: Cherariket, Cholariket og Pandyariket. Den påfølgende stabiliteten bidro til den såkalte gullalderen for hindukulturen på 300- og 400-tallet.
Suksessrike regionale riker etablerte seg også i Amerika som begynte fra rundt 2000 f.Kr. I Mesoamerika ble store førkolumbiske samfunn bygget, det mest kjente er mayaene og aztekerne. Da moderkulturen til olmekerne gradvis fikk tilbakegang, fikk mayaenes store bystater økt vekst, antall og betydning, og mayakulturen spredte seg over hele Yucatán og de øvrige områdene rundt. Det senere riket til aztekerne ble bygget på nabokulturene og var påvirket av erobrede folk som toltekerne.
På 1300- og 1400-tallet fikk inkakulturen vekst og framgang i Sør-Amerika. Inkariket, med hovedstad i Cuzco i innlandet i dagens Peru og på 3400 meter over havet, var det største av alle førkolumbiske riker og strakte seg langs hele fjellryggen til Andesfjellene. Inkaene hadde en framgangsrik og avansert sivilisasjon, kjent for sitt utmerkede vegsystem og enestående bygg- og murarbeid.
=== Nedgang og sammenbrudd ===
De store rikene i Eurasia var alle lokalisert på sletter ved kysten i tempererte soner. Fra de sentralasiatiske steppene dominerte hestebaserte nomader som mongoler og tyrkere en stor del av kontinentet. Utviklingen av stigbøyle og avl av hester som var sterke nok til å bære en godt utrustet bueskytter, gjorde disse nomadene til en fast trussel mot de bosatte sivilisasjonene.
Det gradvise sammenbruddet til Romerriket, strakte seg over flere århundrer etter 200-tallet, og var sammenfallende med spredningen av kristendommen vestover fra Midtøsten. Det vestlige Romerriket havnet inn under herredømmet til germanske stammer på 400-tallet, og det som var Vest-Romerriket ble gradvis brukket opp til en rekke krigførende kongedømmer, alle tilknyttet den katolske kirke på den ene eller den andre måten. De gjenværende delene av Romerriket, det som lå i den østlige delen av Middelhavet, var Østromerriket, gjerne kalt for Det bysantinske rike med sentrum i gresktalende Konstantinopel. Århundrer senere ble en begrenset enhet bli gjenopprettet i vestlige Europa ved etableringen av Det tysk-romerske rike i 962, bestående av et antall stater i hva som i dag er Tyskland, Østerrike, Sveits, Belgia, Italia og deler av Frankrike.
I Kina var det tilsvarende herskerdynastier som steg og falt. Etter at det Østlige Han-dynastiet og avslutningen på de tre kongedømmer, begynte nomadiske stammer fra nord å invadere landet på 300-tallet, og til sist erobret områder i nordlige Kina og dannet flere mindre kongedømmer. Sui-dynastiet forente Kina på nytt i 581, og under det påfølgende Tang-dynastiet (618–907) gikk Kina inn i en såkalt gullalder. Tang-dynastiet ble imidlertid også fliset opp og etter et halv århundre med uro gjenforente det nordlige Song-dynastiet Kina i 982. Fortsatt press fra nomadiske riker i nord ble økende påtrengende. Nordlige Kina gikk tapt til jursjenerne i 1141, og Mongolriket hele Kina i 1279, foruten bortimot hele landmassen i Eurasia, bortsett fra sentrale og vestlige Europa, og det meste av sørøstlige Asia og Japan.
== Middelalderen ==
Se hovedartikkel, Middelalderen
Middelalderen er betegnelse på den tiden som kom i mellom senantikken og renessansen, og er tradisjonelt betraktet som en nedgangs- og forfallstid. Den vanlige oppfatningen er at begynnelsen på middelalderen begynt med sammenbruddet til Vestromerriket, den vestlige delen av det en gang så enorme Romerriket, spå 400-tallet og deretter fragmenterte i tallrike kongeriker. Østromerriket (Det bysantinske rike) overlevde til sent i middelalderen. Perioden sammenfaller også med de islamske erobringer, og den påfølgende islamske gullalder, og begynnelsen og ekspansjonen på den arabiske slavehandelen, fulgt av de mongolske invasjoner i Midtøsten og Sentral-Asia. Det kinesiske rike hadde en rekke dynastier som etterfulgte hverandre, Sui, Tang, Liao, Yuan og Ming-dynastiene. Handelsrutene til og fra Midtøsten langs Indiahavet og Silkeveien gjennom Gobiørkenen førte til begrenset økonomisk og kulturell kontakt mellom de asiatiske og europeiske sivilisasjonene. Mens middelalderen hersket i Europa, fortsatte sivilisasjonene i Amerika, inkaene, mayaene og aztekere å blomstre i oppgangstider (før de senere gikk under på ulike tider).
=== Islamsk vekst ===
Muslimene begynte sin ekspansjon i senantikken og i tidlig middelalder. De kom til å erobre det meste av Midtøsten, Nord-Afrika, og deler av Europa, inntil de ble stoppet av det kristne Frankerriket. Kunnskapen og dyktigheten i antikkens Midtøsten, i Hellas og i Persia trakk til seg kunnskap fra muslimene i middelalderen. Muslimene tok til seg en del nye og viktige nyvinninger fra andre kulturer, som produksjonen av papir fra Kina og desimal posisjonssystem (tallsystem) fra India. Mye av denne kunnskapen og utviklingen kan bli knyttet til geografi. Selv før islams tilstedeværelse hadde byen Mekka fungert som et handelssenter i Arabia, og Muhammed var en handelsmann i utgangspunktet. Med den nye tradisjonen hajj, pilegrimsreisen til Mekka, ble byen i enda større grad en sentrum for utveksling av varer og ideer. Dominansen som muslimske handelsmenn hadde over den afrikansk-arabiske og arabisk-asiatiske handelsrutene var enorm. Som et resultat vokste islam og ekspanderte på grunnlag av sin handelsøkonomi, i kontrast til de kristne europeere, indere og kinesere som baserte sine samfunn på et adelskap som eide jordbruksland med livegne. Handelsmenn brakte sine varer og sin religiøse tro til Kina (et resultat at det i dag er rundt 37 millioner kinesiske muslimer, hovedsakelig etniske tyrkiske uighurer), India, sørøstlige Asia og vestlige Afrika.
=== Middelalderens Europa ===
Europa var under den tidlige middelalder karakterisert av avbefolkning, avurbanisering og invasjoner fra fremmede folk, de såkalte barbarer, men tendensene og drivkreftene hadde allerede begynt i senantikken. De barbariske invasjoner opprettet sine egne kongeriker i levningene til Vest-Romerriket. På 600-tallet ble Nord-Afrika og Midtøsten, underlagt muslimene og gjort islamsk etter erobringer ved Muhammeds etterfølgere. Selv om det var betydelige endringer i samfunnet og de politiske strukturer, var sammenbruddet slett ikke så ekstremt som tidligere historikere har fremmet. Middelalderen var ikke utelukkende «en mørk tid». Mange av de nye kongedømmene tok til seg mange av de eksisterende romerske institusjonene som de kunne, og i mange tilfeller så på seg selv som etterfølgere av det tidligere Romerriket. Kristendommen spredte seg over det meste av det vestlige Europa og det ble opprettet klostre og bygd kirker i kjølvannet av misjoneringen. Klostrene var ikke bare senter for tro, men var også drev også nyvinninger innenfor jordbruksteknikker og ble sentre for økonomisk vekst. Flere byer vokstre opp rundt klosterinstitusjonene. På 600- og 700-tallet etablerte frankerne ved karolingernes dynasti et rike som dekket det meste av Vest-Europa. Det varte fram til 800-tallet da det ble rystet under presset fra nye invasjoner og herjinger fra vikinger fra nord, madjarere fra øst, og sarasenere (muslimer) fra sør.
I løpet av høymiddelalderen i tiden etter 1000-tallet, vokste befolkningen i Europa betydelig grunnet ny teknologi og nyvinninger innen jordbruket som fikk handelen til å blomstre og bedre produktivitet i avlingen. Manorialisme eller jordeiere (i motsetning til selveiere), en sammenslutning av bønder i landsbyer som leide jord og skyldte arbeidstjeneste til adelen, og føydalisme, den politiske strukturen hvor riddere og lavadelen skyldte militær tjeneste til deres overherre i gjenytelse for å leie og forpakte jordgods og herregårder, var to av de måtene i vestlige og sentrale Europa som middelalderens samfunn var organisert på og som ble utviklet under høymiddelalderen. Kongedømmene ble mer sentralisert etter den desentraliserende tendensen etter at det karolingske rike hadde brutt opp og fraksjonert. Korstogene, som det først ble holdt prekener for i 1095, var et forsøk fra kristne i Vesten til å få kontroll over Det hellige land fra muslimene, og lyktes lenge nok til å etablere en del kristne stater i Midtøsten. Det intellektuelle liv var markert av skolastikken og opprettelsen av universitetene, mens byggingen av gotiske katedraler var et av de mest framstående kunstneriske og byggteknologiske prestasjoner i tidsalderen.
Senmiddelalderen var markert av en rekke vanskeligheter og katastrofer. Sult, pest og krig tynnet ut befolkningene i Vest-Europa. Svartedauden alene drepte rundt beregnet en tredjedel av befolkningen mellom 1347 og 1350. Mer i enkelte land som eksempelvis Norge, og mindre i andre land som Polen. Denne pesten var en av de dødeligste pandemier i menneskelig historie. Den begynte i Asia, sykdommen nådde Middelhavet og Vest-Europa i løpet av slutten av 1340-tallet, og drepte utallige millioner europeere i løpet av seks år, mellom en tredjedel og halvparten av befolkningen.I middelalderen skjedde den første vedvarende urbaniseringen i nordlige og vestlige Europa. Mange moderne europeiske stater skylder deres opprinnelse til hendelser som utfoldet seg i middelalderen; dagens europeiske politiske grenser er, på mange vis, resultatet av de militære og dynastiske hendelsene som skjedde i denne urolige tiden. Middelalderen varte fram til begynnelsen av tidlig moderne tid på 1500-tallet, markert av framveksten av nasjonalstatene, delingen av den organiserte vestlige kristendommen i form av reformasjonen, framveksten av humanisme i den italienske renessansen, og begynnelsen på den europeiske oversjøiske ekspansjon i det som kalles for oppdagelsestiden, noe som førte til den columbianske utveksling og den store slavehandelen.
=== Afrika sør for Sahara i middelalderen ===
Middelalderens Afrika sør for Sahara hadde en rekke ulike sivilisasjoner. Kongeriket Aksum fikk nedgang på 600-tallet da islam isolerte riket fra dets kristne allierte og dets folk flyttet lengre inn på det etiopiske høylandet for å beskytte seg. De ga til sist rom for Zagwedynastiet som er kjent for sin arkitektur som ble hogd ut og nedover i fjellet ved Lalibela. Zagwe kom til å falle for det salomske dynasti, en kongeslekt som hevdet opprinnelse hos Bibelens kong Salomo og de aksumittiske herskerne, og de kom til å styre i Etiopia fram til midten av 1900-tallet. I Vest-Afrikas Sahelregion oppsto det flere islamske riker, slik som Ghanariket, Maliriket, Songhairiket og Kanemriket. De kontrollerte transsaharisk handel mellom middelhavsland og Vest-Afrika i gull, elfenbein, salt og slaver.
Sør for Sahel oppsto det sivilisasjoner i kystområdene ved de store skoger hvor hester og kameler ikke kunne leve. Det omfattet jorubafolkets by Ife, kjent for sin naturalistiske kunst, og Oyoriket, Beninriket til edofolket sentrert i det som er dagens by Benin, igbofolkets kongedømme Nri (i dagens Nigeria), som produserte avansert bronsekunst ved Igbo-Ukwu, og akanfolket som er kjent for sin intrikate arkitektur.
I hva som i dag er Zimbabwe utviklet det seg flere kongedømmer fra kongeriket Mapungubwe i dagens Sør-Afrika. De blomstret ved handel med swahilifolket på Afrikas østkyst. De bygde store forsvarsverker i stein uten mørtel som Store Zimbabwe, hovedstaden i kongeriket Zimbabwe, Khami, hovedstaden i kongeriket Butua og Danamombe (Dhlo-Dhlo), hovedstaden i Rozwiriket. Swahilifolket var bosatt langs Afrikas østkyst fra Kenya til Mosambik og drev omfattende handel med asiater og arabere, sistnevnte konverterte dem til islam. De bygde mange handelsbyer som Mombasa, Zanzibar, og Kilwa Kisiwani, sistnevnte var kjent for kinesiske seilere under Zheng He og muslimske geografer.
=== Nord- og Sør-Amerika ===
I denne perioden var det vekst i Mississippikulturen i midtvesten og sørøstlige USA en gang 800-tallet som blant annet konstruerte store, pyramideformede jordhauger. Aztekere kom til å dominere det meste av Mesoamerika på 1300- og 1400-tallet, og Inkariket kom til å dominere Andes på 1400-tallet. I Mesoamerika falt sivilisasjonen i Teotihuacán sammen og Mayakulturen fikk også et sammenbrudd.
=== Sørøst-Asia ===
Ved begynnelsen av middelalderen i Sørøst-Asia falt kongedømmet Funan for et annet kongedømme, Chenla, som fikk makten over det som i dag er Kambodsja, Thailand og sørlige Vietnam. Chenlariket ble senere erstattet av Khmerriket. Hovedstaden Angkor i Khmerriket var den største byen i verden fram til den industrielle tidsalder og hadde over et tusen templer, det mest berømte er Angkor Vat. Sukhothairiket og Ayutthayariket ble betydelig statsmakter for thailandske folket, men var påvirket av Khmerrikets innflytelse. Paganriket vokste fram i den regionen som i dag er Burma. Det var i løpet av denne perioden at islam spredte seg til Indonesia.
== Moderne tid ==
Moderne tid reflekterer den historie som følger etter middelalderen og hovedsakelig fram til i dag (eventuelt fram til rundt 1900), selv om en mellomepoke som fulgte umiddelbart etter middelalderen gjerne refereres til som tidlig moderne tid eller renessansen (se under). Samtidshistorie som begrep utgjør derimot de historiske hendelser som er umiddelbart relevant for dagens tid (som den første og den andre verdenskrig). Den dekker menneskehetens historie fra rundt 1900 og fram til i dag.
=== Tidlig moderne tid ===
Se hovedartikkel, Tidlig moderne tidTidlig moderne tid er en betegnelse som historikere benytter for å referere til epoken i Vest-Europa og de første europeiske kolonier som strakte seg over århundrene mellom middelalderen og den industrielle revolusjon, løselig sett mellom 1500 og 1800. Tidlig moderne tid er karakterisert av vitenskapens framvekst og betydning, og stadig økende vekst og framgang i teknologiske nyvinninger, sekularisert sivil politikk, og nasjonalstatens oppbygging og monarkiets stadig minskede betydning. Kapitalistiske økonomier begynte sin framvekst, i begynnelsen i nordlige italienske republikker som Genova. I tidlig moderne tid kom også en vekst og dominans for merkantilist økonomisk teori. Som sådan representerer tidlig moderne tid nedgangen og til sist opphevelsen av føydalismen i det meste av Europa (unntatt i østlige Europa som Russland), det samme med livegenskap og den katolske kirkes makt over de fleste delene av samfunnet. Perioden omfatter også de siste tiårene av den protestantiske reformasjonen, den katastrofale tredveårskrigen, oppdagelsestiden, den europeisk kolonisering av Amerika og toppen og slutten på de europeiske hekseprosessene.
Denne perioden så en nedgang i mange av de afrikanske sivilisasjonene og en framgang hos mange andre. Etiopia gikk i epoken Zemene Mesafint («prinsenes tidsalder») i 1790 da keiseren ble en gallionsfigur og landet ble styrt av krigsherrer, skjønt landet kom tilbake igjen under keiser Tewodros II. Swahilikysten fikk en nedgang etter at portugisere og de arabiske omanifolket tok kontroll. Songhairiket falt for en marokkansk invasjon med skytevåpen i 1591. Kongedømmet Zimbabwe ga veg for mindre kongedømmer som Mutapa og Butua. Andre sivilisasjoner i Afrika vokste fram på denne tiden; Oyoriket i dagens Nigeria fikk sinn gullalder, det samme fikk kongedømmet Benin. Ashantiriket i Vest-Afrika vokste fram til en viss betydning i hva som er dagens stat Ghana i 1670. Kongoriket hadde også en blomstringstid i denne epoken. Europeisk utnyttelse av Afrika nådde samtidig sitt høydepunkt på denne tiden.
=== Renessansen ===
Se hovedartikler, Renessansen og Den italienske renessansenEuropas renessansetid som begynte på 1300-tallet besto av en gjenoppdagelse av antikken og den klassiske verdens vitenskapelige bidrag og dens kunst. Renessanse betyr gjenfødelse og henspiller på gjenopplivingen av antikkens filosofi, kunst og kultur i motsetning til det som ble sett på som barbariet i den mørke middelalderen. Renessansen som tidsepoke betydde også en økonomisk og sosial vekst i Europa, men var i seg selv en intellektuell drivkraft og nysgjerrighet, sammen med oppfinnelsen av Gutenbergs trykkemaskin som tillot spredning av litteratur, tanker og kunnskap, til humanisme og den vitenskapelig revolusjon. Selv om det var en sosial og politisk hevning og nyvinninger i mange intellektuelle bestrebelser, er renessansen kanskje best kjent for dens kunstneriske utvikling og bidrag, eksempelvis universalgeniene som Leonardo da Vinci og Michelangelo, noe som inspirerte til betegnelsen "renessansemenneske".
=== Den europeiske ekspansjon ===
Se hovedartikkel, Europas historie
I løpet av denne perioden kom de europeiske statsmaktene til å dominere det meste av verden. En teori på hvorfor dette skjedde er at Europas geografi spilte en betydelig rolle for kontinentets suksess. Midtøsten, India og Kina er alle store landområder omringet av fjell og hav, men bortenfor disse ytre barrierene er det hovedsakelig flatt. I kontrast går det en rekke fjellkjeder gjennom Europa i flere strekninger: Pyreneene, Alpene, Appenninene, Karpatene, og andre fjell. Kontinentet er også oppdelt av flere hav. Dette ga Europa en viss grad av beskyttelse fra farene fra invasjoner fra Sentral-Asia. Før tidsalderen med skytevåpen var disse fiendtlige nomadene militært overlegen til jordbruksstatene i utkanten av Eurasia, og da disse hordene, som de ble kalt, klarte å trenge inn på slettene i nordlige India eller dalene i Kina, var de bortimot ustoppelige. Disse invasjonene var ofte tilintetgjørende. Islams gullalder
ble avsluttet av mongolenes herjinger av Bagdad i 1258. India og Kina ble herjet av periodiske invasjoner, og Russland tilbrakte et par århundrer under undertrykkelsen av mongolene og tartarene som isolerte landet fra resten av Europa. Sentrale og vestlige Europa lå lengst unna hjertet av Sentral-Asia og var således mindre sårbare for disse truslene.
Geografi og lokalisering bidro til viktige geopolitiske forskjeller. For det meste av deres historie hadde Kina, India og Midtøsten hver for seg vært forent under en enkeltstående dominerende makt som ekspanderte inntil den nådde de omliggende fjell og ørkener. I 1600 kontrollerte Det osmanske rike
det meste av Midtøsten; Ming-dynastiet hersket over Kina;
og Mogulriket hadde kontroll over India. Som kontrast var Europa bortimot hele tiden inndelt i en rekke stridende stater. Felleseuropeiske riker, med det kjente unntaket av Romerriket, tenderte til å falle sammen kort tid etter at de var blitt opprettet. En annen utvilsomt viktig geografisk faktor for Europas framvekst og blomstring var Middelhavet ved at det i flere millennier hadde fungert som en mektig maritim motorveg som fremmet utveksling av varer, mennesker, ideer, kunnskap og oppfinnelser.
Bortimot samtlige jordbrukskulturelle sivilisasjoner har blitt begrenset av deres miljø. Produktiviteten har forblitt lav og klimaendringer førte lett til sykluser av stor vekst og stort fall (på engelsk, «boom-and-bust») som førte til sivilisasjoners vekst, framgang og dertil fall og sammenbrudd. Rundt 1500 var det derimot en kvantitativ endring i verdens historie. Teknologisk framgang og rikdom generert av handel førte gradvis til en økning og utvidelsene av nasjonenes muligheter.
Flere historikere har også argumentert for at Europas institusjoner gjorde det mulig for å utfolde seg,
at beskyttelsen av eiendomsretten og en økonomi basert på frie markeder var langt sterkere i Europa enn andre steder i verden grunnet et frihetsideal som var særskilt for Europa. I nyere år har imidlertid en del forskere, eksempelvis som Kenneth Pomeranz, utfordret dette synet, skjønt en revisjonistisk tilnærming til verdenshistorien har blitt møtt med kritikk for systematisk undervurdering av den europeiske drivkraften og dominansen.Europas maritime ekspansjon var hovedsakelig knyttet til kontinentets geografi ved at de hovedsakelig lå langs Atlanterhavet: Portugal, Spania, England, Frankrike, Nederland og til dels også Norge, sistnevnte var til tross for lave folketall, en betydelig sjøfartsnasjon, om enn av langt mindre betydning enn de først nevnte. Innledningsvis var de portugisiske og spanske rikene de dominerende erobrere og deres dynastiske forening resulterte i den iberiske union (1580–1640),
det første globale rike hvor «solen aldri gikk ned». Ikke lenge etter begynte England, Frankrike og Nederland å dominere Atlanterhavet. En rekke europeiske kriger ble utkjempet på 1600- og 1700-tallet som kulminerte i Napoleonskrigene og hvor Storbritannia til sist sto fram som den store vinneren og den nye verdensmakten.
Denne tiden i europeisk kultur var også epoken med opplysningstiden som førte fram til den vitenskapelige revolusjon, men også til den franske revolusjon med alle dens sosiale endringer og kullkasting av gamle privilegier tilhørende kirken, adelen og monarkiet, hvilket igjen ble drivkraften for romantikken og den gryende nasjonalfølelsene på 1800-tallet.
=== Moderne tid ===
Den vitenskapelige revolusjonen endret menneskehetens forståelse av verden og førte til den industrielle revolusjon, en enorm og betydelig omforming av verdensøkonomien. Den vitenskapelig revolusjon på 1600-tallet hadde liten umiddelbar innvirkning på den industrielle teknologi; kun på den andre halvparten av 1700-tallet fikk vitenskapelig framgang betydning ved praktiske nyvinninger. Den industrielle revolusjon begynte i Storbritannia og benyttet nye og mer effektive produksjonsmetoder — fabrikker, masseproduksjon og mekanisering. Det betydde at en rekke varer og produkter kunne framstilles langt raskere og langt billigere og med mindre manuelt arbeid enn tidligere. Opplysningstiden førte også til begynnelsen på de moderne demokratier på slutten av 1700-tallet med de amerikanske og franske revolusjoner. Demokrati og republikanisme fikk stadig spredning og en gjennomgripende innflytelse på verdens hendelser og på livskvaliteten til mange mennesker
Etter at europeerne hadde oppnådd innflytelse og kontroll over Nord- og Sør-Amerika, vendte de imperialistiske aktivitetene seg mot øst og Asia. På 1800-tallet hadde de europeiske statene en åpenbar sosial og teknologisk fordel overfor landene i øst. Storbritannia fikk kontroll over det indiske subkontinent, Egypt og halvøya Malaysia; Frankrike tok Indokina; mens Nederland sementerte sin kontroll over Nederlandsk India. Britene kontrollerte også Australia, New Zealand og Sør-Afrika med et stort antall britiske kolonister som utvandret for bosette seg i disse koloniene. Russland koloniserte store områder for prosjektering av jordbruk i Sibir. På slutten av 1800-tallet hadde de europeiske statsmaktene fordelt resten av Afrika mellom seg. Innenfor Europa selv hadde økonomiske og militære utfordringer skapt et system av nasjonalstater, og etnisk-språklige grupperinger begynte å identifisere seg selv som særskilte nasjoner som ønsket kulturell og politisk selvstyre. Norge var et av disse landene. Denne nasjonalismen kom også til å bli en viktig politisk strømning til mange folkeslag over hele verden på 1900-tallet.
I løpet av den industrielle revolusjonen ble verdensøkonomien avhengig av kull som brensel, som ny metode for transport i form av jernbane og dampskip, noe som effektivt gjorde verden mindre og mer tilgjengelig. I mellomtiden hadde forurensning og miljøødeleggelser fra den stadig voksende industrien, som faktisk begynte i sin tid med oppdagelsen av ilden ved sivilisasjonenes begynnelse, akselerert dramatisk.
Den framgang som Europa hadde utviklet ved midten av 1700-tallet var todelt: et foretaksklima, og rikdommene som ble framskaffet ved atlanterhavshandelen (inkludert slavehandelen fra Afrika). Ved slutten av 1500-tallet hadde stor import av sølv fra Amerika utgjort grunnlaget for Spanias rikdommer. Profitten fra slavehandelen og plantasjene i Karibia utgjorde rundt 5 prosent av den britiske økonomien ved begynnelsen av den industrielle revolusjonen. Mens en del historikere har konkludert at arbeidsproduktiviteten i 1750 i de mest utviklede regionene av Kina var fortsatt på linje med den i Europas atlanterhavsøkonomien, har et annet syn hevdet at produktiviteten per hode i Vest-Europa ved slutten av Middelalderen overgikk alle andre steder på jorden.
== Samtidshistorie ==
Se hovedartikkel, Samtidshistorie
=== 1900-1945 ===
20. århundre eller 1900-tallet begynte med et Europa ved et høydepunkt av sin rikdom og makt, og mye av resten av verden var under direkte europeisk kontroll eller ved indirekte herredømme. Det meste av verden var påvirket av tunge nasjoner som var preget av europeisk innflytelse eller tenkemåte: USA og Japan. I løpet av århundret ble det globale system dominert av rivaliserende makter som var preget av alvorlige motsetninger og til sist gikk over til en mer flytende struktur av uavhengige nasjoner organisert på vestlige modeller.
Denne endringen ble utløst av en rekke kriger uten sidestykke angående utstrekning og ødeleggelser. Den første verdenskrigen tilintetgjorde mange av Europas riker og monarkier, og svekket Storbritannia og Frankrike. I denne krigens kjølvann sto det fram mektige endringer og nye politiske ideologier. Den russiske revolusjon i 1917 skapte den første kommuniststaten som raskt utviklet seg til å bli totalitær, særlig fra og med Josef Stalin, mens det på 1920- og 1930-tallet utviklet seg militaristiske fascistiske diktaturer som tok kontroll over Italia, Tyskland, Spania og andre steder.De pågående nasjonale stridighetene, skjerpet og forverret av den økonomiske uroen under den store depresjonen, bidro til å utløse den andre verdenskrigen. De militaristiske diktaturene i Europa og Japan forfulgte en til sist nederlagsdømt kurs av imperialistisk ekspansjonisme. Deres nederlag åpnet opp for at kommunismen spredte seg inn i Sentral-Europa, Jugoslavia, Bulgaria, Romania, Albania, Kina, Nord-Vietnam og Nord-Korea. Etterkrigstidens Europa ble delt i to: Vest-Europa og Øst-Europa, og med det som ble kalt for et jernteppe i mellom, symbolisert med den høyst reelle Berlinmuren.
=== 1945-2000 ===
Etter at den andre verdenskrigen ble avsluttet i 1945 ble De forente nasjoner grunnlagt med det håp om forhindre konflikter mellom nasjonene og forhindre framtidige kriger. Verdenskrigen hadde utløst de første atombombene over Hiroshima og Nagasaki i 1945, noe som viste en skremmende visjon for framtidige kriger. Krigen hadde etterlatt to nasjoner, karakterisert som supermakter, USA og Sovjetunionen, med makt til å lede internasjonale affærer. Drakampen og mistenksomheten mellom disse, og frykten for en global spredning av enten det ene landets eller det andres politisk-økonomiske modeller, førte til den kalde krigen. Det var en periode på førti år stillingskrig mellom USA og Sovjetunionen og deres respektive allierte. Med utviklingen av kjernefysiske våpen og den påfølgende våpenkappløpet, var hele menneskeheten i fare for en atomkrig mellom de to supermaktene, noe som ble demonstrert under Cubakrisen i 1962. En slik ødeleggelseskrig ble likevel sett på som skremmende for begge parter, og en drakamp ble isteden resultatet, samtidig som begge landene motsatte seg at kjernefysiske våpen ble spredt til andre nasjoner, særskilt i den tredje verden.
Den kalde krigen varte fram til begynnelsen av 1990-tallet da Sovjetunionens kommunistregime begynte å vakle innenfra og til sist raste sammen, hovedsakelig ved at det ikke var i stand til å konkurrere økonomisk med USA og Vest-Europa. Sovjetunionens satellittstater i Øst-Europa sikret seg nasjonalt selvstyre, og i 1991 var Sovjetunionen selv oppløst og et nytt Russland oppsto i dets sted og som brått åpnet seg for det kapitalistiske system. USA ble for øyeblikket værende som den eneste gjenværende supermakten i verden. Etter 1970-tallet og fram til i dag, 2012, har det likevel blitt mulig å stille spørsmål ved USAs status som supermakt da landets økonomiske overlegenhet begynte å vise tegn på slitasje.I de første årene etter verdenskrigen hadde de afrikanske og asiatiske koloniene til Belgia, Storbritannia, Nederland, Frankrike og resten av de vesteuropeiske rikene greid å frigjøre seg og vinne sin formelle uavhengighet. Mange av disse nye nasjonene sto derimot med utfordringer i form av nykolonialisme, fattigdom, sult, analfabetisme og endemiske tropiske sykdommer. Mange nasjoner i Europa dannet gradvis et politisk og økonomisk fellesskap, Den europeiske union, som ekspanderte østover for inkludere de tidligere vasallstatene til Sovjetunionen.Det var en enorm vekst og framgang i vitenskap og teknologi på 1900-tallet, og befolkningens forventede levealder økte og den generelle levestandard økt med generell rikdom i samfunnet, særlig i Vesten. Etter hvert som industrilandene endret fra en kullbasert til en petroleumsbasert økonomi, ny transportteknologi, sammen med begynnelsen på informasjonstidsalderen, førte til økt globalisering. Utforskningen av verdensrommet nådde ut over solsystemet i utviklingen av romfarten. DNA-strukturen, livets byggeklosser, ble oppdaget, og menneskelig genom ble sekvensert, et betydelig gjennombrudd i forståelsen av menneskelig biologi og behandlingen av sykdommer. Lese- og skrivekyndighet verden over fortsatte gradvis å øke, mens andelen av verdens arbeidsstokk som det var behov for å produsere mat fortsatte å synke.
Teknologier for innspilling av lyd og musikk, film, radio og fjernsynssendinger produserte et fokus på populærkultur og underholdning. I løpet av det siste tiåret på 1900-tallet kom det en rask og intens bruk av personlige datamaskiner. Et globalt nettverk ble fremmet i form av Internett som førte til at mennesker over hele verden ble knyttet sammen, og en innsamling og generering av informasjon og kunnskap kom i gang som aldri tidligere hadde vært mulig, blant annet i form av Wikipedia, verdens største leksikon. På dette viset gikk massemedia med envis-kommunikasjon til individuell og samtidig kollektiv kommunikasjon på et vis som har blitt karakterisert som en endring fra den fjerde til «den femte sivilisasjon».1900-tallet møtte også utviklingen av menneskeskapte globale trusler, inkludert spredning av kjernevåpen til flere nasjoner, globale klimaendringer, enorm avskoging, overbefolkning, og nedgang i tradisjonelle globale energiressurser, særskilt fossilt brensel.
=== Det 21. århundre ===
Det 21. århundre, 2000-tallet, og er det første århundre i det 3. millennium. Det har vært markert av økonomisk globalisering med en følgende risiko ved sammenkjedet økonomier, det vil si at alle lands økonomier har innvirkning på hverandre. For folk flest har det vært preget av en enorm ekspansjon i kommunikasjon med Internett og ikke minst med mobiltelefoner. Mange mennesker i den tredje verden har ikke tilgang til personlig datamaskin, men svært mange har mobiltelefon. Etterspørsel og konkurranse for ressursene har steget grunn voksende befolkningstall og industrialisering, hovedsakelig i India, Kina, og Brasil. Det har ført til økende nivåer av miljøødeleggelser og en stadig voksende trussel av global oppvarming. Det har igjen sporet til utviklingen av alternative eller fornybare kilder på energi, blant annet solenergi og vindkraft, forslag for renere teknologier for fossilt brensel, og betydelig økning i bruken av kjernekraft, men det sistnevnte fikk et tilbakeslag grunnet jordskjelvet ved Tōhoku 2011 som førte til stenging av atomanlegg.Etter George W. Bushs presidentperiode var det amerikanske statsbudsjettet preget av underskudd som skadet den amerikanske økonomien. Samtidig har Kina i økende grad stått fram som den nye supermakten i løpet av tiåret. I Europa var flere EU-stater preget av dårlig økonomi, særlig Hellas, og krevde støtte fra EU, grunnet den finansielle krisen på 2000-tallet. Også andre land som Italia og Spania er fortsatt i faresonen.
== Referanser == |
85 | https://no.wikipedia.org/wiki/Wilhelm_Frimann_Koren_Christie | 2023-02-01 | Wilhelm Frimann Koren Christie | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1849', 'Kategori:Eidsvollsmenn', 'Kategori:Fylkesmenn i Hordaland', 'Kategori:Fødsler 7. desember', 'Kategori:Fødsler i 1778', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske amtmenn', 'Kategori:Norske jurister', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Personer fra Kristiansund kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sorenskrivere', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Stortingspresidenter', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1814', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1815–1817', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1818–1820', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1836–1838', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Bergen'] | For NS-politikeren, se Wilhelm Frimann Koren Christie (1885-1956)Wilhelm Frimann Koren Christie (født 7. desember 1778 i Kristiansund, død 10. oktober 1849 i Bergen) var en norsk jurist og politiker som var et medlem av riksforsamlingen på Eidsvoll og siden medlem av Stortinget.
Ti år gammel ble han sendt til Bergen for å gå på Latinskolen, og 16 år gammel ble han student i København, der han fem år senere tok latinsk-juridisk embetseksamen (cand.jur.) i 1799. Han var sekretær i det danske kanselli 1801–08, og vendte tilbake til Bergen 30 år gammel i 1809, som sorenskriver i Nordhordland.
Han møtte som første representant fra Bergen, «Bergen byes deputerede», til Riksforsamlingen på Eidsvoll 17. mai, 1814. Han ble valgt til forsamlingens sekretær, og tilhørte selvstendighetspartiet. Under forhandlingene på Eidsvoll var det han som i et forslag 4. mai 1814 fremmet innskrenkningene i religionsfriheten i Norges Grunnlov § 2, også kalt jødeparagrafen og jesuittparagrafen. Christie var Christian Frederiks nære støttespiller. Som sekretær nektet han å protokollere Peder Ankers ønske om å utsette kongevalget, noe som bidro til at prinsen enstemmig ble valgt som konge.
Han var formann i komiteen under forhandlingene med Sverige, og han har fått hovedæren for bevaringen av Norges selvstendighet i unionen.
Christie var medstifter av «Quodlibet», en bergensk selskaps- og diskusjonsklubb stiftet 1813, som samlet ledende menn med politiske og litterære interesser. Fram til mars 1814 holdt disse flere debattmøter over selvstendighetsspørsmålet og planene om en norsk grunnlov. Christie deltok ivrig og gjorde seg, som Peter Motzfeldt, til talsmann for en konstitusjon utformet etter amerikansk, engelsk og fransk mønster.
Han møtte på Stortinget for Bergen i 1815-16 og 1818, størsteparten av tiden som stortingspresident, der han bidro til å innføre en stabil konstitusjonell praksis. I 1815 ble han utnevnt til stiftamtmann i Bergen, men søkte permisjon i 1823 og deretter avskjed i 1825 pga. sykdom. Fra 1828 til sin død var han tollinspektør i Bergen. Han var også medlem av Bergen bystyre fra 1837 til 1841, og deltok i opprettelsen av Bergen Sparebank, der han var styreformann i flere år.
Christie var en av Bergen Museums grunnleggere, og han var formann for museet i alle år frem til sin død. Foran museets hovedbygning står det en stor statue av ham og skuer nedover gaten som bærer hans navn. Denne statuen, kalt Christiestøtten, ble avduket 17. mai 1868, og var den første portrettstatue som ble oppført i Norge. Han grunnla også Christieparken ved Brann Stadion, der Christie mølle i dag er gjenoppbygget som et minnesmerke over ham.
Christie drev språkstudier på egen hånd, og Ivar Aasen kom på besøk i 1843 da han drev dialektstudier i Bergens-området. Aasen ble imponert av Christies kunnskaper og de språkstudiene Christie hadde gjort. Aasen mente at ingen av landets ledende menn hadde slik kunnskap om allmuespråket som Christie. Ifølge Aasen hadde Christie laget en ordsamling på 10.000 ord, noe som Aasen mente var «næsten utroligt». Christie hadde også en samling bøker på oldnordisk og beslektede språk. Gustav Indrebø ga ut Christies «Dialect-Lexicon» i 1938 med opp mot 19.000 oppslagsord. Ifølge Christie var den «Bergenhusiske» dialekt og uttale den som var nærmest islandsk (og dermed gammelnorsk), og for kyndige bønder i distriktet var det ikke vanskelig å forstå islandsk. Christie skrev et manus på det han kalte den «Bergenhusiske Dialect» som var dialekten i ytre strøk av Hordaland med litt bergensk innblandet.Christies bolig fra 1811 til han ble tollinspektør var et stort hus i nærheten av Stadsporten, senere med adresse Kong Oscars gate 71. Huset ble ødelagt av brann i 1945. Den neste boligen var i Tollboden. I 1811 kjøpte han også landstedet Straume i Fana, som han beholdt til 1842. Hovedhuset finnes fortsatt, i ombygd stand.
Christies privatarkiv i Riksarkivet omfatter seks pakker med korrespondanse og notater. Mye av innholdet gjelder riksforsamlingen på Eidsvoll og Stortinget. Tre av pakkene er digitalisert.
Flere norske byer har gater som er oppkalt etter Christie, blant annet Bergen og Kristiansund. | For NS-politikeren, se Wilhelm Frimann Koren Christie (1885-1956)Wilhelm Frimann Koren Christie (født 7. desember 1778 i Kristiansund, død 10. oktober 1849 i Bergen) var en norsk jurist og politiker som var et medlem av riksforsamlingen på Eidsvoll og siden medlem av Stortinget.
Ti år gammel ble han sendt til Bergen for å gå på Latinskolen, og 16 år gammel ble han student i København, der han fem år senere tok latinsk-juridisk embetseksamen (cand.jur.) i 1799. Han var sekretær i det danske kanselli 1801–08, og vendte tilbake til Bergen 30 år gammel i 1809, som sorenskriver i Nordhordland.
Han møtte som første representant fra Bergen, «Bergen byes deputerede», til Riksforsamlingen på Eidsvoll 17. mai, 1814. Han ble valgt til forsamlingens sekretær, og tilhørte selvstendighetspartiet. Under forhandlingene på Eidsvoll var det han som i et forslag 4. mai 1814 fremmet innskrenkningene i religionsfriheten i Norges Grunnlov § 2, også kalt jødeparagrafen og jesuittparagrafen. Christie var Christian Frederiks nære støttespiller. Som sekretær nektet han å protokollere Peder Ankers ønske om å utsette kongevalget, noe som bidro til at prinsen enstemmig ble valgt som konge.
Han var formann i komiteen under forhandlingene med Sverige, og han har fått hovedæren for bevaringen av Norges selvstendighet i unionen.
Christie var medstifter av «Quodlibet», en bergensk selskaps- og diskusjonsklubb stiftet 1813, som samlet ledende menn med politiske og litterære interesser. Fram til mars 1814 holdt disse flere debattmøter over selvstendighetsspørsmålet og planene om en norsk grunnlov. Christie deltok ivrig og gjorde seg, som Peter Motzfeldt, til talsmann for en konstitusjon utformet etter amerikansk, engelsk og fransk mønster.
Han møtte på Stortinget for Bergen i 1815-16 og 1818, størsteparten av tiden som stortingspresident, der han bidro til å innføre en stabil konstitusjonell praksis. I 1815 ble han utnevnt til stiftamtmann i Bergen, men søkte permisjon i 1823 og deretter avskjed i 1825 pga. sykdom. Fra 1828 til sin død var han tollinspektør i Bergen. Han var også medlem av Bergen bystyre fra 1837 til 1841, og deltok i opprettelsen av Bergen Sparebank, der han var styreformann i flere år.
Christie var en av Bergen Museums grunnleggere, og han var formann for museet i alle år frem til sin død. Foran museets hovedbygning står det en stor statue av ham og skuer nedover gaten som bærer hans navn. Denne statuen, kalt Christiestøtten, ble avduket 17. mai 1868, og var den første portrettstatue som ble oppført i Norge. Han grunnla også Christieparken ved Brann Stadion, der Christie mølle i dag er gjenoppbygget som et minnesmerke over ham.
Christie drev språkstudier på egen hånd, og Ivar Aasen kom på besøk i 1843 da han drev dialektstudier i Bergens-området. Aasen ble imponert av Christies kunnskaper og de språkstudiene Christie hadde gjort. Aasen mente at ingen av landets ledende menn hadde slik kunnskap om allmuespråket som Christie. Ifølge Aasen hadde Christie laget en ordsamling på 10.000 ord, noe som Aasen mente var «næsten utroligt». Christie hadde også en samling bøker på oldnordisk og beslektede språk. Gustav Indrebø ga ut Christies «Dialect-Lexicon» i 1938 med opp mot 19.000 oppslagsord. Ifølge Christie var den «Bergenhusiske» dialekt og uttale den som var nærmest islandsk (og dermed gammelnorsk), og for kyndige bønder i distriktet var det ikke vanskelig å forstå islandsk. Christie skrev et manus på det han kalte den «Bergenhusiske Dialect» som var dialekten i ytre strøk av Hordaland med litt bergensk innblandet.Christies bolig fra 1811 til han ble tollinspektør var et stort hus i nærheten av Stadsporten, senere med adresse Kong Oscars gate 71. Huset ble ødelagt av brann i 1945. Den neste boligen var i Tollboden. I 1811 kjøpte han også landstedet Straume i Fana, som han beholdt til 1842. Hovedhuset finnes fortsatt, i ombygd stand.
Christies privatarkiv i Riksarkivet omfatter seks pakker med korrespondanse og notater. Mye av innholdet gjelder riksforsamlingen på Eidsvoll og Stortinget. Tre av pakkene er digitalisert.
Flere norske byer har gater som er oppkalt etter Christie, blant annet Bergen og Kristiansund.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Erlend Hofstad: Wilhelm Frimann Koren Christie og Straume i Fana, i Jørn Holme (red.): De kom fra alle kanter - Eidsvollsmennene og deres hus, Cappelen Damm 2014 s. 369-372. ISBN 978-82-02-44564-5
Anders Bjønnes m.fl. (redaktører): Eidsvollsmennene – Hvem var de?, Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2014, med eidsvollsmannens biografi, aner og andre slektsopplysninger, samt hans underskrift, bilde og beskrivelse av segl med slektsvåpenet hans på Grunnloven 17. mai 1814
Hans Cappelen: «Hva seglene på Grunnloven av 17. mai 1814 kan vise oss», Heraldisk Tidsskrift, bind 11, nr. 110, København oktober 2014, side 452-467, med fotografi og omtale av hans segl på side 465
== Eksterne lenker ==
(en) Wilhelm Frimann Koren Christie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons }
(no) Wilhelm Frimann Koren Christie hos Norsk senter for forskningsdata
Christies dagbok under Riksforsamlingen på Eidsvoll, fra Norske Samlinger, bd. 2
Artikkel fra stortinget.no
Digitalt tilgjengelig arkivmateriale etter Christie i Nasjonalbiblioteket
Digitalt tilgjengelig arkivmateriale fra 1814 etter Christie i Riksarkivet
Digitalt tilgjengelig arkivmateriale fra 1815-1816 etter Christie i Riksarkivet
Digitalt tilgjengelig arkivmateriale fra 1817-1818 etter Christie i Riksarkivet |
86 | https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85r | 2023-02-01 | År | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kalendere', 'Kategori:Tidsenheter'] | Ett tropisk år er den tiden det tar jorden å gå én runde i sin bane rundt solen. Denne tiden varierer litt, i gjennomsnitt tar det 365,24221065 døgn (epoke J2000.0).
Akkurat nå er det år 2023 i den gregorianske kalenderen.
En måleenhet som ofte misforstås, er et lysår. Dette er en lengdeenhet, ikke en tidsenhet.
Den amerikanske geologen John West Wells (1907 – 94) oppdaget i 1962 tynne linjer mellom de grå strekene som ses på snittflaten når en musling skjæres i to. Han talte de tynne linjene mellom hver tykke grå, og kom hver gang til et tall rundt 365. Det slo ham at skjell og muslinger har en innebygget kalender med streker til markering av det daglige skiftet mellom lys og mørke. Wells testet dette på fossile muslinger. 350 millioner år gamle muslinger viste seg å ha over 400 streker. Mellom hver grå strek talte han 400 og 410 tynne linjer. I 1963 publiserte Wells et kort brev i Nature om sitt funn, som tydet på at året for 350 millioner år siden hadde minst 400 dager, og at jordrotasjonen siden har saktnet og gjort dagene lengre. John Burdon Sanderson Haldane holdt dette frem som et eksempel på at vitenskapelige gjennombrudd fremdeles kan gjøres med lupe. Den påfølgende eksplosjon av studier om vekstringer i fossiler førte til løpende beregninger av endringene i jordrotasjonen og månens bevegelser i geologisk tid, og nye vurderinger av kronologien i de sykliske avleiringene i stein og i klimaendringer. | Ett tropisk år er den tiden det tar jorden å gå én runde i sin bane rundt solen. Denne tiden varierer litt, i gjennomsnitt tar det 365,24221065 døgn (epoke J2000.0).
Akkurat nå er det år 2023 i den gregorianske kalenderen.
En måleenhet som ofte misforstås, er et lysår. Dette er en lengdeenhet, ikke en tidsenhet.
Den amerikanske geologen John West Wells (1907 – 94) oppdaget i 1962 tynne linjer mellom de grå strekene som ses på snittflaten når en musling skjæres i to. Han talte de tynne linjene mellom hver tykke grå, og kom hver gang til et tall rundt 365. Det slo ham at skjell og muslinger har en innebygget kalender med streker til markering av det daglige skiftet mellom lys og mørke. Wells testet dette på fossile muslinger. 350 millioner år gamle muslinger viste seg å ha over 400 streker. Mellom hver grå strek talte han 400 og 410 tynne linjer. I 1963 publiserte Wells et kort brev i Nature om sitt funn, som tydet på at året for 350 millioner år siden hadde minst 400 dager, og at jordrotasjonen siden har saktnet og gjort dagene lengre. John Burdon Sanderson Haldane holdt dette frem som et eksempel på at vitenskapelige gjennombrudd fremdeles kan gjøres med lupe. Den påfølgende eksplosjon av studier om vekstringer i fossiler førte til løpende beregninger av endringene i jordrotasjonen og månens bevegelser i geologisk tid, og nye vurderinger av kronologien i de sykliske avleiringene i stein og i klimaendringer.
== Geologisk tid ==
I astronomi, geologi og paleontologi og fag som undersøker tidsspenn som er så lange at årstall er helt uegnet, benyttes ofte forkortelser for antall millioner eller milliarder år siden nåtiden, så som kya = tusen år siden. Mya = millioner år siden og Gya = milliarder år siden. I arkeologi måles år gjerne i BP, som er antall år før «nåtiden», hvor nåtid regnes til 1950.
== Se også ==
Kalenderår
Normalår
Skuddår
Tropisk år
Siderisk år
Tid
Liste over tidsenheter
== Referanser == |
87 | https://no.wikipedia.org/wiki/Wolfram_von_Eschenbach | 2023-02-01 | Wolfram von Eschenbach | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1220', 'Kategori:Fødsler i 1170', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Ansbach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske lyrikere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Wolfram von Eschenbach (død omkring 1220) var en tysk ridder og poet, og regnes som en av de største episke diktere i middelalderen ved siden av Hartmann von Aue og Gottfried von Strassburg. Som minnesanger skrev han også lyrisk poesi.
Svært lite er kjent om Wolframs liv. Av hans navn har man sluttet seg til at han ble født i Eschenbach i nærheten av Ansbach, og det er kjent at han virket ved flere hoff i løpet av sitt liv.
Idag er han først og fremst kjent for Parzival, av mange ansett som det fremste episke verk fra denne tiden. Det er det eldste bevarte verk på tysk som omhandler den hellige gralen og for øvrig den eldste bevarte fullstendige gralsfortelling overhodet, og enkelte tror at Wolfram har hentet mye av historien i beretningen fra Chrétien de Troyes' Comte del Graal. Wolfram angir imidlertid den helt ukjente poeten Kyot fra Provence som en viktig kilde. Helten i verket kalles Parzival, eller Parsifal på norsk.
| Wolfram von Eschenbach (død omkring 1220) var en tysk ridder og poet, og regnes som en av de største episke diktere i middelalderen ved siden av Hartmann von Aue og Gottfried von Strassburg. Som minnesanger skrev han også lyrisk poesi.
Svært lite er kjent om Wolframs liv. Av hans navn har man sluttet seg til at han ble født i Eschenbach i nærheten av Ansbach, og det er kjent at han virket ved flere hoff i løpet av sitt liv.
Idag er han først og fremst kjent for Parzival, av mange ansett som det fremste episke verk fra denne tiden. Det er det eldste bevarte verk på tysk som omhandler den hellige gralen og for øvrig den eldste bevarte fullstendige gralsfortelling overhodet, og enkelte tror at Wolfram har hentet mye av historien i beretningen fra Chrétien de Troyes' Comte del Graal. Wolfram angir imidlertid den helt ukjente poeten Kyot fra Provence som en viktig kilde. Helten i verket kalles Parzival, eller Parsifal på norsk.
== Verker ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bibliotheca Augustana – Wolframs verk i originalutgave (middelhøytysk) |
88 | https://no.wikipedia.org/wiki/GNU_fri_dokumentasjonslisens | 2023-02-01 | GNU fri dokumentasjonslisens | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Opphavsrett'] | GNU Free Documentation License (GFDL, GNU fri dokumentasjonslisens på norsk) er en lisens for åndsverk. Den er i likhet med programvarelisensen GNU General Public License en såkalt copyleft-lisens. Lisensen har blitt utarbeidet for GNU-prosjektet av Free Software Foundation.
Lisensen ble opprinnelig laget for manualer og annet referanse- og instruksjonsmateriell, men kan brukes for alle tekstbaserte verk, uansett emne og innhold. Den fastsetter at alle kopier av det lisensierte materialet, selv om det er modifisert, må bli gitt ut under den samme lisensen. Disse kopiene kan bli solgt, men de må bli gjort tilgjengelig i et format som gjør videre redigering mulig dersom de blir produsert i større opplag.
Wikipedias innhold utgis under GFDL, noe som sikrer at materialet er og alltid vil forbli fritt tilgjengelig.
| GNU Free Documentation License (GFDL, GNU fri dokumentasjonslisens på norsk) er en lisens for åndsverk. Den er i likhet med programvarelisensen GNU General Public License en såkalt copyleft-lisens. Lisensen har blitt utarbeidet for GNU-prosjektet av Free Software Foundation.
Lisensen ble opprinnelig laget for manualer og annet referanse- og instruksjonsmateriell, men kan brukes for alle tekstbaserte verk, uansett emne og innhold. Den fastsetter at alle kopier av det lisensierte materialet, selv om det er modifisert, må bli gitt ut under den samme lisensen. Disse kopiene kan bli solgt, men de må bli gjort tilgjengelig i et format som gjør videre redigering mulig dersom de blir produsert i større opplag.
Wikipedias innhold utgis under GFDL, noe som sikrer at materialet er og alltid vil forbli fritt tilgjengelig.
== Se også ==
Lisensens fulltekst
Copyleft
Creative Commons
GNU
GNU General Public License
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) GFDL – kategori av bilder, video eller lyd på Commons |
89 | https://no.wikipedia.org/wiki/Om_det_tragiske | 2023-02-01 | Om det tragiske | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filosofibøker', 'Kategori:Peter Wessel Zapffe', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Om det tragiske var den filosofiske doktorgraden til Peter Wessel Zapffe, og ble første gang utgitt som bok i 1941.
Zapffes seks hundre sider store verk er en redegjørelse for den filosofiske tankegangen som ble grunnlagt i Zapffes essay Den sidste Messias. I «Om det tragiske» skriver han blant annet at det ligger i menneskets natur å spørre etter mening ettersom mennesket er et meningskrevende vesen. Denne søken etter mening er mennesket alene om, fordi vi er i besittelse av et åndsoverskudd. Mennesket har større intellektuell kapasitet enn det naturen krever, og dette overskuddet bruker vi på meningsløse grublerier for å finne mening med tilværelsen. Dette er «det tragiske». | Om det tragiske var den filosofiske doktorgraden til Peter Wessel Zapffe, og ble første gang utgitt som bok i 1941.
Zapffes seks hundre sider store verk er en redegjørelse for den filosofiske tankegangen som ble grunnlagt i Zapffes essay Den sidste Messias. I «Om det tragiske» skriver han blant annet at det ligger i menneskets natur å spørre etter mening ettersom mennesket er et meningskrevende vesen. Denne søken etter mening er mennesket alene om, fordi vi er i besittelse av et åndsoverskudd. Mennesket har større intellektuell kapasitet enn det naturen krever, og dette overskuddet bruker vi på meningsløse grublerier for å finne mening med tilværelsen. Dette er «det tragiske».
== Referanser ==
== Litteratur ==
Om det tragiske. no#: Pax. 1996. ISBN 8273504379. |
90 | https://no.wikipedia.org/wiki/Systema_naturae | 2023-02-01 | Systema naturae | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bøker fra 1735', 'Kategori:Carl von Linné', 'Kategori:Svensk litteratur', 'Kategori:Systematisk biologi'] | Systema naturae er navnet på Carl von Linnés mest innflytelsesrike bok (full tittel på den tiende utgaven: Systema naturæ per regna tria naturæ, secundum classes, ordines, genera, species cum caracteribus, differentiis, synonymis, locis, som er latin og betyr Naturens system med naturens tre riker, videre klassene, ordenene, slektene og artene med karakteristikker, forskjeller, synonymer og lokaliteter).
Ingen bok har satt større preg på den biologiske systematikken.
Bokens første utgave kom ut i 1735 i Leiden (Nederland) og var på tolv sider.
Med hver utgave ble boken tykkere, og den tiende utgaven var på 1384 sider fordelt på to bind.
I Systema naturæ beskrev Linné alle kjente planter og dyr.
Mange av de vitenskapelige navnene som han innførte for disse artene, er i bruk den dag i dag.
Og selv om noen artsnavn har blitt endret gjennom tidene, har man beholdt Linnés måte å benevne arter på, nemlig med todelte navn, som består av slektsnavn pluss artsepitet (se nomenklatur).
Også kategoriene Linné innførte i boken, har blitt brukt siden, selv om deres betydning har avtatt i løpet av 1900-tallet (se systematikk).
Det er første bind av bokens 10. utgave, gitt ut i 1758, som i ettertid ble bestemt til å være den første publikasjonen med gyldige artsbeskrivelser for dyr.
Alt som ble publisert om dyr før Systema naturæ har dermed rent historisk interesse (bortsett fra edderkopper, der Carl Alexander Clercks Araneæ Sueciæ fra 1757 gjelder).
Derimot må selv dagens systematikere forholde seg til Systema naturæ – og til artsbeskrivelsene som ble publisert siden.
Det tilsvarende verket for planter er Linnés bok Species plantarum fra 1753.
Linnés klassifikasjonssystem for planter, det såkalte seksualsystemet, ble også introdusert i Systema naturæ.
Linné beskrev «mineralriket» som ett av naturens tre riker.
I dag klassifiserer man ikke lenger mineraler sammen med planter og dyr.
| Systema naturae er navnet på Carl von Linnés mest innflytelsesrike bok (full tittel på den tiende utgaven: Systema naturæ per regna tria naturæ, secundum classes, ordines, genera, species cum caracteribus, differentiis, synonymis, locis, som er latin og betyr Naturens system med naturens tre riker, videre klassene, ordenene, slektene og artene med karakteristikker, forskjeller, synonymer og lokaliteter).
Ingen bok har satt større preg på den biologiske systematikken.
Bokens første utgave kom ut i 1735 i Leiden (Nederland) og var på tolv sider.
Med hver utgave ble boken tykkere, og den tiende utgaven var på 1384 sider fordelt på to bind.
I Systema naturæ beskrev Linné alle kjente planter og dyr.
Mange av de vitenskapelige navnene som han innførte for disse artene, er i bruk den dag i dag.
Og selv om noen artsnavn har blitt endret gjennom tidene, har man beholdt Linnés måte å benevne arter på, nemlig med todelte navn, som består av slektsnavn pluss artsepitet (se nomenklatur).
Også kategoriene Linné innførte i boken, har blitt brukt siden, selv om deres betydning har avtatt i løpet av 1900-tallet (se systematikk).
Det er første bind av bokens 10. utgave, gitt ut i 1758, som i ettertid ble bestemt til å være den første publikasjonen med gyldige artsbeskrivelser for dyr.
Alt som ble publisert om dyr før Systema naturæ har dermed rent historisk interesse (bortsett fra edderkopper, der Carl Alexander Clercks Araneæ Sueciæ fra 1757 gjelder).
Derimot må selv dagens systematikere forholde seg til Systema naturæ – og til artsbeskrivelsene som ble publisert siden.
Det tilsvarende verket for planter er Linnés bok Species plantarum fra 1753.
Linnés klassifikasjonssystem for planter, det såkalte seksualsystemet, ble også introdusert i Systema naturæ.
Linné beskrev «mineralriket» som ett av naturens tre riker.
I dag klassifiserer man ikke lenger mineraler sammen med planter og dyr.
== Eksterne lenker ==
Systema naturae er tilgjengelig i digitalisert form:
Bind I (dyr; 10. utgave fra 1758)
Bind II (planter; 10. utgave fra 1759)
Bind III (mineraler; 12. utgave fra 1766) |
91 | https://no.wikipedia.org/wiki/Den_tyske_orden | 2023-02-01 | Den tyske orden | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolske ordener', 'Kategori:Korstogene', 'Kategori:Middelalderen', 'Kategori:Preussens historie', 'Kategori:Tysk-romerske rike', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Den tyske orden (latin: Ordo Fratrum Hospitalis Sanctæ Mariæ Teutonicorum in Jerusalem, kortform Ordo Teutonicus, på tysk kjent som Deutscher Orden, Deutschritterorden, Deutschherrenorden eller Kreuzritterorden) ble stiftet som en hospitalsorden i 1190 for å ta seg av pilegrimer og sårede i Det hellige land i korsfarertiden. Den ble raskt omgjort til ridder- og presteorden (1199), som etter hvert fikk Øst-Europa som sitt virkefelt. Medlemmene avla ordensløfter. Etter reformasjonen var det bare den prestelige, ikke-militære, gren som overlevde. Den er i dag et mannlig katolsk ordenssamfunn som har (pr. 2004) 32 ordenshus og 82 medlemmer, hvorav 62 er prester og de øvrige er lekbrødre eller kandidater til prestevielse. Det finnes også 208 ordenssøstre, for det meste i Østerrike (Schwestern vom Deutschen Haus Sankt Mariens in Jerusalem). Lekmedlemmer uten regulære ordensløfter (familiarer) er drøyt 1 000 personer. En protestantisk gren med sete i Utrecht i Nederland (Ridderlijke Duitsche Orde, Balije van Utrecht), som avviste Mergentheims jurisdiksjon i 1581, har bevart sin tradisjonelle militære ridderordenkarakter og tar kun opp adelige medlemmer.
| Den tyske orden (latin: Ordo Fratrum Hospitalis Sanctæ Mariæ Teutonicorum in Jerusalem, kortform Ordo Teutonicus, på tysk kjent som Deutscher Orden, Deutschritterorden, Deutschherrenorden eller Kreuzritterorden) ble stiftet som en hospitalsorden i 1190 for å ta seg av pilegrimer og sårede i Det hellige land i korsfarertiden. Den ble raskt omgjort til ridder- og presteorden (1199), som etter hvert fikk Øst-Europa som sitt virkefelt. Medlemmene avla ordensløfter. Etter reformasjonen var det bare den prestelige, ikke-militære, gren som overlevde. Den er i dag et mannlig katolsk ordenssamfunn som har (pr. 2004) 32 ordenshus og 82 medlemmer, hvorav 62 er prester og de øvrige er lekbrødre eller kandidater til prestevielse. Det finnes også 208 ordenssøstre, for det meste i Østerrike (Schwestern vom Deutschen Haus Sankt Mariens in Jerusalem). Lekmedlemmer uten regulære ordensløfter (familiarer) er drøyt 1 000 personer. En protestantisk gren med sete i Utrecht i Nederland (Ridderlijke Duitsche Orde, Balije van Utrecht), som avviste Mergentheims jurisdiksjon i 1581, har bevart sin tradisjonelle militære ridderordenkarakter og tar kun opp adelige medlemmer.
== Virke i Det hellige land ==
=== Forhistorie ===
Allerede 80 år før Den tyske orden ble grunnlagt, hadde franske riddere i 1118 avlagt løfte overfor den latinske patriark av Jerusalem om å beskytte pilegrimenes adkomst fra middelhavskysten og opp til Jerusalem og de omliggende hellige steder. Dette var tempelridderne, og deres orden ble approbert av pave Honorius III. I 1128 fikk de sin ordensregel. I annen halvdel av 1100-tallet skal deres medlemstall ha vokst til hele 30 000, og ordenen hadde lagt til seg meget rikdom. Den neste store ridderordenen ble konstituert i 1135: Hospitaller-ordenen, også kalt Johanittene. Den tyske orden tok sine forbilder fra disse to ridderordenene.
Det fantes allerede et tysk (teutonsk) hospital for pleie av syke tyske pilegrimer i Jerusalem da byen var hovedstad i korsfarerkongedømmet Jerusalem. Det hadde en kirke viet til den hellige jomfru Maria. Dette hospitalet var underlagt johanitterordenens stormester. Men i 1187 gjenerobret muslimenes hærfører Saladin Jerusalem. Da oppfordret pave Gregor VIII til nytt korstog for å ta byen tilbake. Kort tid etter begynte det tredje korstog.
=== Hospitalsordenen opprettes ===
Kjøpmenn fra Bremen og Lübeck, som deltok på beleiringen av Akko i det nordlige Galilea, tok da (1189) initiativet til opprettelse av en tysk hospitalsorden, som skulle stå klar til å overta den videre drift av Sanctae Mariæ Teutonicorum-hospitalet etter at korsfarerne hadde klart å gjeninnta Jerusalem. Ordenen ble opprettet i 1190, utenfor Akkos murer.
Etter at Richard Løvehjerte hadde gjenerobret Akko i 1191 ble denne byen den nye hovedstad i korsfarerkongedømmet Jerusalem, og Den tyske orden fikk hovedsete der. Det skulle bli langvarig. Korsfarerne ville sannsynligvis ha klart å gjenerobre Jerusalem, men Richard Løvehjerte visste at de fleste av dem raskt ville vende tilbake til Europa etterpå, og at byen deretter ikke ville kunne motstå et gjenerobringsforsøk. Han foretrakk derfor å slutte fred med Saladin i 1192 og overlate byen i muslimenes hender, mot løfte om at ubevæpnede kristne pilegrimer skulle få fri tilgang til byen og dens hellige steder. Deretter forlot mange korsfarere Det hellige land. Blant tyskerne som ble igjen, var mange som skulle utgjøre grunnstammen i Den tyske orden.
Pave Klemens III hadde i 1191 gitt hospitalordenen en foreløpig pavelig godkjennelse. Den tyske orden overtok Tempelriddernes grunnregel og Johannittenes karitative regler. I 1196 gjorde pave Celestin III godkjennelsen endelig. Men allerede to år etter skulle ordenen endre karakter.
=== Hospitalsordenen blir militærorden ===
Beslutningen om å omdanne sykepleieordenen til en militærorden ble fattet i 1198, og i 1199 fikk de approbasjon som ridderorden av pave Innocens III, etter modell av tempelriddernes orden og johanitterordenen. De etablerte seg militært flere steder i og rundt Akko. Med støtte fra den tysk-romerske keiser Fredrik II innløste og overtok de føydalrettighetene til en rekke små føydalherrer. De overtok og bygde ut Chastiau dou Rei i 1220 («Kongens borg» – i dag en ruin som omgir den kristne landsbyen Mi'lya) og etablerte seg i Montfort-borgen (tysk: Starkenburg, arabisk Qal'at el Qurein) ved Wadi Qarn, og borgen Judyn. Montfort var teutonernes viktigste befestning, men ble inntatt av bibarene i 1271.
Ordenen organiserte seg territorielt (fra minste til største enhet:) i «kommender» (lokale ordenshus), «ballier» (provinser), land og til øverste internasjonale nivå. Medlemmene på de forskjellige trinn var ledet av en commendator (tysk: Komtur). Landkomturen var leder for et «balli».
=== Organisering og internasjonal vekst ===
I 1196 hadde ordenen ordenshus kun i Det hellige land, i Akko, Ashkelon og Rama. I 1197 ble det etablert ordenshus i Barletta og Palermo. Så fulgte den ene grunnleggelsen etter den annen: I det tyskspråklige område oppstod kommendene Halle (1200), Bozen (1202), Praha (1204), Reichenbach i Hessen (1207), Nürnberg (1209), Aichbach og Regensburg i Bayern (1210), Mergentheim (1219). De etablerte seg ellers i Hellas (1209), Burzenland (Siebenbürgen, 1211, se nedenfor), i det som nå er Belgia og i Holland (1218), i Sveits (1225), i Frankrike (1228), Preussen (1230, se nedenfor) og i Livland (1237, se nedenfor).
Ordenen overtok også øya Mainau i Bodensjøen i 1270.
Ordenen fikk i 1299 også en kvinnelig gren, for nonner som drev hospitaler (Schwestern vom Deutschen Haus Sankt Mariens in Jerusalem). De åpnet sitt første hospital det året i Kunitz ved Bern, og snart kom flere til. I løpet av høy- og senmiddelalderen fikk den kvinnelige gren hus blant annet i Sterzing (Sør-Tirol), Utrecht, flere steder i Frisland og i Elsass, i Koblenz, Bern, Frankfurt am Main, Sachsenhausen (ved Frankfurt), Maastricht, Marburg, Wetzlar, Freiburg im Breisgau, Mühlhausen i Thüringen, Köln, Liège, Bernheim, Eger, Ellingen, Halle an der Saale, Mainz, Marienwerder, Speyer, Weinheim, Wien og Zwätzen. Ingen av dem overlevde napoleonstiden, men den kvinnelige gren ble gjenopprettet i 1841.
Omkring begynnelsen av det 14. århundre fantes det omkring 300 kommender. Ordenen var da representert fra Sverige i nord til Sør-Italia. Den hadde det kirkelige privilegium å forkynne korsfareravlat, noe som bidro til dens inntekter og formuesoppbygging.
=== Den tyske orden i Skandinavia ===
I 1262 opprettet Den tyske orden et kontor i Sverige. Hovedsetet var i Årsta slott i landskapet Södermanland. Derfra drev de handel i hele Sverige og rekrutterte medlemmer. Den tyske ordens engasjement i Sverige varte til 1467, da den svenske riksforstander Erik Axelsson kjøpte Årsta og ordenens øvrige gods i landet. Over halvpartene av eiendommene lå i området Österhaninge og omfattet foruten Årsta blant annet også Vendelsö, Sandemar og Gålö.
Fra 1398 til 1408 okkuperte ordenen også øya Gotland i Østersjøen (se nedenfor).
== I Ungarns tjeneste ==
Etter det tredje korstog bestemte ordenen seg for å tilby sine tjenester til kristne fyrster som ville bidra til kristningen av områder i Øst-Europa der det fremdeles var ikke-kristne folkeslag. I 1211 tok kong Andreas II av Ungarn imot tilbudet og gav dem området Țara Bârse (Tysk: Burzenland) i det sydøstre Transilvania (Siebenbürgen). De forsvarte kongedømmet Ungarn mot kumanerne. Samtidig pågikk en systematisk innvandring til dette området av saksere og andre tyskere, og de ønsket en større grad av uavhengighet fra Ungarn. I 1224 bad Den tyske orden pave Honorius III om å bli stilt direkte under pavelig myndighet i stedet for under Ungarn. Kong Andreas reagerte på det med å utvise dem i 1225.
== Den tyske ordensstat ==
=== Sverdbrødrene og Dobrinerridderne strekker ikke til ===
I Polen stod hertug Konrad I av Masovia klar og inviterte samme år ordenen dit for å kjempe mot den baltiske stammen prøysserne. Konrad var ikke hersker over hele Polen, men den klart mektigste av de forskjellige landsdelsfyrstene. En annen ridderorden, Sverdbrødrene, var allerede aktiv blant balterne, men virket lenger nord i Baltikum og hadde hendene fulle der. Denne ridderordenen var blitt opprettet av biskop Albert von Buxhoeven av Livland i 1202 (approbert av paven to år etter), i det øyemed å bekjempe de hedenske livlendere, kurlendere og estlendere. Konrad grunnla også en egen korsfarerorden med tanke på forsvaret mot prøysserne, Dobrinerridderordenen (slik kalt etter sitt sete i byen Dobrin, egentlig Milites Christi Prucie). Men den formådde ikke meget. Men så var de tross alt opprinnelig bare 15 riddere, fra Mecklenburg i Tyskland. Etter hvert ble de flere, men ikke så det monnet.
=== Den tyske orden inviteres til Østersjøområdet ===
Den tyske ordens stormester på den tiden, Hermann von Salza (ordenens fjerde stormester, regjerte fra 1209 til 1239), kunne i 1225 legge grunnen for opprettelsen av en egen statsdannelse, ettersom hertug Konrad hadde lovet dem Kulm-området (tysk: Kulmerland) og de områder de måtte klare å erobre som motytelse for deres militære innsats mot prøysserne (nå gjerne kalt gammelprøysserne for å skille dem fra den senere tyske befolkning). Deres engasjement i området var begrunnet med at de baltiske stammene ikke bare vegret seg mot å ta imot kristendommen; de drepte også misjonærer og herjet og brente munke- og nonneklostre. Ordenens engasjement ble dermed etterspurt i samme øyemed som var gjaldt i Levanten: Defensio Christianitatis. Allerede i 1228 hadde de etablert seg på borgen Nessau ved Visla, kort etter på borgen Vogelsang i samme område.
Hermann var klok av skade etter den behandling ordenen hadde fått fra ungarerne etter deres innsats i Butzenland, og han klarte å få keiser Fredrik II til å gi ordenen vidtgående fullmakter (Gullbullen fra Rimini, 1226). Denne bullen gav Den tyske orden samme grad av uavhengighet over sine «ordensland» som riksfyrstene i det tysk-romerske keiserdømme nøt godt av.
=== Korstog mot prøyssere og litauere ===
Ridderen Hermann Balk ble utnevnt til provinsial for Preussen, og sammen med 28 andre korsriddere og en hel hær av korsfarere fra Tyskland innledet han to korstog med startpunkt i to byer de grunnla, henholdsvis Thorn (1231, ved Vislaflodens bredd vis-à-vis borgen Vogelsang) og Kulm (1233). Den lille dobrinerordenen ble rett og slett opptatt i Den tyske orden i 1235 – skjønt noen av dens riddere holdt det gående på egen hånd her og der i nok et tiår. Korstogene ble til en 25-årig krig, og ble etterfulgt av tysk kolonisering av deler av de områder de hadde underkastet seg.
I 1234 kom Hermann von Salza til enighet også med den romerske kurie. De områder som Den tyske orden erobret, skulle ikke legges inn i den tysk-romerske keisers myndighetsområde, selv om det skulle ha status som del av keiserdømmet. Da hadde Den tyske orden allerede fått fotfeste øst for elven Visla.
Korstoget mot prøysserne bølget frem og tilbake, og landet var ikke endelig erobret og sikret før i 1283. Året etter ble dessuten Pomesania, den nordsøstlige delen av Vest-Preussen, erobret ved slaget ved elven Dzierzgoń (tysk: Sorge). Ordenen arbeidet systematisk for tysk innvandring og for germanisering, og slik kom de baltiske prøysserne etter hvert i mindretall, og ble samtidig germanisert.
==== Byer grunnlagt eller overtatt av Den tyske orden ====
En rekke tyske byer ble grunnlagt i hele området som skulle bli kjent som Preussen. Noen av de viktigste byer grunnlagt av Den tyske orden, eller eksisterende byer eller landsbyer som fikk byrett av ordenen, var Thorn (1231), Kulm (1233), Marienwerder (1233), Memel (1252), Braunsberg 1254, Königsberg (1255 – byen var oppkalt etter kongen Ottokar II av Böhmen), Frauenburg (1270) og Marienburg (1279).
==== Bispedømmer organisert i Preussen ====
I 1243 organiserer den pavelige legat Vilhelm av Modena på oppdrag av pave Innocens IV fire bispedømmer i Den tyske ordens sør-baltiske områder; Kulm, Pomesania, Ermland og Samland. Det skulle imidlertid ta noen år før alle bispestolene var besatt. Opp gjennom historien ble disse bispestolene i regelen besatt av geistlige tilknyttet Den tyske orden.
=== Etablering i Livland ===
I 1237 kom Den tyske orden Livlands korsridderorden til unnsetning. Sverdbroderordenen var etter hvert blitt tappet for krefter og hadde tapt et viktig slag mot litauere og semgallere i 1236 ved Säule. Ettersom ordenen og det katolske Livland dermed svevde i stor fare, gav paven i 1237 sin tillatelse til at Sverdbrødrene inngikk i føderasjon med Den tyske orden. (Etter hvert smeltet de to ordenene sammen.) Dermed satt Den tyske orden nå plutselig også midt i Baltikum og kontrollerte Kurland, Semgallen og Livland.
==== Feilslått korstog mot russerne ====
Med nye krefter og ledet av biskop Hermann von Buxhoeven av Dorpat, bror av Albert av Riga, forsøkte Den tyske orden og Sverdbroderordenen sammen med danskene i Estland et fremstøt mot Novgorod, men den ca. 2 000 mann store styrken ble slått tilbake av rundt 6 000 russerne under Aleksander Nevskij av Novgorod ved slaget på den islagte Peipus-sjøen den 4. april 1242.
(Slaget har senere inngått i russisk og sovjetisk patriotisk propaganda ettersom det var den siste gang på århundrer at tyskere hadde gått til angrep på Russland. Slaget skildres i Sergej Eisensteins storfilm «Aleksander Nevskij», men i filmen ender slaget feilaktig med at isen brast under korsfarerne.)
==== Livland i utvikling og vekst ====
Livland, og særlig Riga og Dorpat (estisk: Tartu), gjennomgikk en sterk økonomisk vekst på 1200-tallet, blant annet på grunn av russerhandelen med Novgorod. I 1255 ble bispedømmet Riga opphøyet til erkebispedømme, noe som også bidro til å gi Livland karakter av et selvstendig ordensland.
=== Ordenens hovedsete flyttes fra Venezia til Marienburg ===
I 1309 fikk Den tyske orden også kontrollen med Pommerellen. Da overførte Den tyske ordens 15. stormester, Sigfried av Feuchtwangen, ordenens hovedkvarter fra Venezia til Den tyske ordens feste i Marienburg, umiddelbart øst for Pomerellen, og de bygde ut borgen til en mektig og imponerende festning. En viktig medvirkende årsak til flyttingen var at ordenen hadde sett hvordan det var gått med Tempelridderne, og derfor så seg tjent med et hovedkvarter langt unna de europeiske stormakter og deres intriger.
Antallet ordensriddere oversteg aldri 1 000, men hele ordenslandet var militært organisert, om med den stadige ankomst av nye riddere (også fra andre ridderordener) var det ikke vanskelig for Den tyske orden å hevde seg overfor nabolandene, særlig Litauen, der befolkningen var nært beslektet med prøysserne og hedenske som de hadde vært.
==== Ekspansjon i nord, vest og øst ====
I 1346 ervervet man i nord også Estland (som den gang omfattet den delen av dagens Estland som ligger mot Finskebukta) fra Danmark. Det gikk til ved at kong Valdemar IV Atterdag av Danmark var i pengenød og pantsatte Estland. Danmark klarte aldri å innløse pantet, og Estland ble raskt inkorporert i Livland.
Under stormesteren Winrich von Kniprode ble teutonerriddernes ordensland utbygd til nye høyder. I 1370 vant ordensridderne (under Schindekopf) et avgjørende slag mot litauerne (under Olgierd og Kejstut) ved Rudau litt nord for Königsberg, i det nordlige Samland. Ordenen begynte da med en planmessig kolonisering også på landsbynivå – i alt ble 1 400 landsbyer grunnlagt på kort tid. Flere byer ble også grunnlagt, og hansaforbundet etablerte seg sterkere i området. Snart utviklet det seg imidlertid en sterk rivalisering mellom Den tyske orden og hansaen.
Litauerne ble kristnet få år senere, etter at deres storfyrste Joagaila gikk over til den katolske tro da han giftet seg med kongeriket Polens tronarving Jadwiga i 1386. Dermed var det ikke lenger noen hedenske folkegrupper i denne delen av Europa lenger, slik at Den tyske orden egentlig mistet sin raison d'être i området.
Stormester Konrad von Jungingen (1393–1407) fordrev i 1398 de såkalte vitaliebrødrene (eller fetaliebrødrene), en slags sjørøverbande som opererte fra Visby på øya Gotland, og slik sikret Den tyske orden østersjøhandelen.
Den avsatte svenske konge Albrecht av Mecklenburg hadde latt fetaliebrødrene etablere seg på Gotland i 1396, og de herjet i hele Østersjøområdet. I mars 1398 sendte Den tyske orden en 84 segl sterk flåte med 4 000 mann og 400 hester til øya. Den 21. mars gikk de i land i Klintehamn og forsvarerne trakk seg til det godt befestede Visby. Den 5. april kapitulerte forsvarerne under Sven Sture. Den tyske orden etterlot en styrke på 200 mann, og Gotland forble deres frem til april 1408, da dronning Margrete av Danmark-Norge-Sverige kjøpte øya tilbake.
Under Konrad von Jungingens lederskap ble ordensområdet også utvidet med ervervelsen av området Neumark i vest i 1402 (egentlig fikk ordenen det som pant av keiser Sigismund; dette området var det eneste som lå innenfor det tysk-romerske keiserrikets grenser).
Dessuten lyktes det Konrad – midlertidig – å erobre Samaitia i 1404. Samaitia lå i øst, mellom det østlige Preussen og det sørlige Livland.
==== Slaget ved Tannenberg og senere tilbakeslag ====
Noen ytterligere ekspansjon ble ikke mulig; dels fordi alle omliggende områder etter hvert var blitt katolske og således ikke med rimelighet kunne være korsfarermål, og dels fordi Polen og Litauen i 1386 inngikk union og dermed både ble militært sterkere enn ordensridderne og omgav det meste av ordensområdene mot øst, slik at det ikke gjenstod noe ekspansjonsrom. Få år senere klarte en kombinert polsk-litauisk hærstyrke under ledelse av Vladislav II (konge av Polen og storfyrste av Litauen) å slå ordensridderne i slaget ved Tannenberg (Grunwald) den 15. juli 1410 så ettertrykkelig at de aldri mer utgjorde noen trussel mot sine polske og litauiske naboer. Den tyske orden tapte 600 riddere i slaget. Ved freden i Thorn i 1411 måtte de gi fra seg Samaitia betale enorme krigserstatninger, og det svekket deres finanser grundig. For å dekke gjelden ila ordenen høye skatter og avgifter innen sine områder. Dermed fikk de den lokale landadel og byene imot seg, og det gav også polakkene en anledning til å fiske i rørt vann og nøre opp om splid og misnøye.
I 1433 ble store deler av Neumark og Pommerellen i Preussen hjemsøkt av plyndrende og myrdende husitter. I Pommerellen gikk det særlig ut over området «Schlochauer Land».
=== Ordenslandene under økt indre og ytre press ===
I 1440 opprettet en rekke byer og adelsmenn «Det prøyssiske forbund», rettet mot makthaverne i Den tyske orden, og i 1454 gjorde de oppstand. De første kampene fant sted ved Schlochau og Konitz (1454: Slaget ved Konitz). På grunn av Polens inngripen varte krigen i nesten 13 år. I 1455 solgte Den tyske orden Neumark tilbake til Brandenburg ved kurfyrst Fredrik II av Brandenburg. I 1466, ved den annen fredsavtale i Thorn, måtte Den tyske orden avgi Pommerellen, Kulm, Michelau, Marienburg, Pomesania, Danzig, Elbing og Ermland til den polske krone. Ettersom de også mistet selve Marienburg, måtte stormesteren flytte til Königsberg.
For å kunne hevde seg mot de stadig sterkere polakkene måtte de støtte seg mer og mer på tyske fyrster. Selve stormesterverdigheten ble overført til en tysk fyrste i 1497.
Livland var ikke berørt av fredsavtalen i Thorn. Men tidlig på 1500-tallet kom også ordenslandet Livland under sterkt press – ikke fra polakkene, men fra russerne, som ville sikre seg havner ved den baltiske østersjøkysten. Wolter von Plettenberg, Den tyske ordens landmester i Livland (1494–1535), klarte å stanse russernes første fremstøt ved slaget på Smolinasjøen i 1502. Men han maktet ikke å demme opp for ordensstatens gradvise sammenbrudd, som ble forårsaket av interessemotsetningene mellom biskoper, byer (særlig Riga) og landadelen.
== Reformasjonen og Den tyske orden ==
=== Stormester Albrecht av Brandenburg-Ansbach blir lutheraner ===
Fra 1497 var det en tysk fyrste som innehadde embedet som stormester for Den tyske orden og dermed var herre over det som nå ble kalt Preussen. Men den annen av disse nye stormestrene, Albrecht av Brandenburg-Ansbach, utnyttet sitt embede (1510–1525) til å sekularisere Preussen (dvs. omgjøre til et verdslig fyrstedømme).
Albrecht hadde ved sin tiltredelse nektet å avlegge troskapseden overfor den polske konge som han var skyldig ifølge fredsavtalen fra Thorn, og gikk til krig mot polakkene i 1519. Krigen kom til en foreløpig avslutning i 1521, da det ble inngått en fireårig våpenstillstandsavtale. Albrecht brukte tiden til å skaffe seg allierte i Tyskland, på riksdagen i Nürnberg 1522/1523.
Mens han var i Nürnberg, ble han vunnet over til den lutherske reformasjons sak ved Andreas Osianders prekener. I all hemmelighet kontaktet han Martin Luther i juni 1523 og bad om råd om hvordan han skulle gå frem for å få Preussen over på reformasjonens linje. Han avla i denne hensikt også Luther et hemmelig besøk i Wittenberg, i september 1523, og i det følgende fulgte han de rådene han hadde fått.
Albrecht støttet reformasjonsprosjektet ved å innsette den tidligere fransiskanerpater Johannes Briessmann som dompredikant i Königsberg (1523), og likeledes Paul Speratus til hoffpredikant (1524), og Johann Poliander (Gramann) til sogneprest ved Altständische Kirche i Königsberg (1525). Under beskyttelse av de reformasjonsvennlige ordensbiskopene Georg von Polentz av Samland og Erhard von Queis av Pomesania utøvet de tre og deres medhjelpere en hektisk reformatorisk aktivitet.
I april 1525 sluttet så Albrecht fred med Polen. Han nedla stormesterembedet og trådte ut av Den tyske orden, erklærte den for oppløst i Preussen, omdannet ordensområdene til et stort hertugdømme som len under Polen, og avla lenseden for kong Sigismund I. Han gjorde det utvidede Brandenburg (nå kalt Preussen) til et arvefyrstedømme for sitt eget fyrstehus, under den polske krones formelle lensoverherredømme. At den polske og katolske konge gikk med på dette, overrasket hele den katolske verden og særlig de pavelige og keiserlige hoff.
=== Ordenens hovedkvarter flyttes fra Königsberg til Mergentheim ===
Da Den tyske ordens øvrige ledelse ble stilt overfor Albrechts apostasi og tapet av ordenslandet, fant de medlemmer som befant seg i de ikke-reformerte områder av Tyskland i 1526 en ny leder, Walter von Cronberg, som ble stormester til 1543. Keiser Karl V godkjente dette provisorisk i 1527, i 1529 var omstillingen formelt vedtatt i ordenen, og i 1530 ble det approbert både av keiseren og av Paven ved den pavelige legat erkebiskop Lorenzo Campeggio.
Walter von Cronberg residerte i Mergentheim i Franken. Etter at Preussen var gått tapt, hadde ordenen fremdeles tolv ballier i det tysk-romerske rike. Men de gikk også tapt, den ene etter den andre. Da Nederlandene ble splittet i to i 1579/1581 ble den nordlige del kalvinistisk. Dermed var den katolske ridderordenens nærvær i de nordlige Nederlandene også forbi. De tolv balliene var:
== Ordenens utvikling etter reformasjonstiden ==
=== Den trekonfesjonelle tid ===
På grunn av den høye anseelse Den tyske orden nøt godt av, ønsket enkelte av de ordensbrødre som var gått over enten til den lutherske reformasjon eller til den kalvinistiske reformasjon å forbli ordensmedlemmer. Slik oppstod den ekstraordinære situasjon at den katolske høymester (som stormesteren nå foretrakk å kalle seg) ledet en katolsk orden som også omfattet noen protestantiske riddere og geistlige. Denne fasen i ordenens historie kalles «den trekonfesjonelle tid».
På 1600- og 1700-tallet brukte ordenen mange krefter og ressurser til å kjempe med de keiserlige styrker mot tyrkerne. Den tyske orden stilte regelmessig med troppekontingenter på mellom 500 og 1 000 mann når keiseren bad om det.
Etter tyrkerkrigene fikk i annen halvdel av 1700-tallet rent verdslige oppgaver en større og større betydning for ordensridderne. Man skulle forvalte sitt ordensgods, og barokktidens idealer med de ombygginger og utbygginger av slott og borger det førte med seg, krevde oppmerksomhet og ressurser. Hele ordenen ble preget av høybarokkens glans. De ordensbrødre som var prester, engasjerte seg nå hovedsakelig i alminnelig sognesjelesorg og kirkelig forvaltning.
=== Napoleonstiden ===
Napoleonstiden bragte med seg tunge tider for ordenen. Den ble forbudt, og i de napoleonske områder ble deres besittelser overført til de respektive sekulære myndigheter. Først mistet ordenen alt den eide vest for Rhinen ved traktaten i Lunéville (1801); i 1809 overførte Napoleon eiendommene øst for Rhinen til sine allierte i Rhinkonføderasjonen; ordensområdet Mergentheim ble lagt under den württembergske krone.
=== Ordenen knyttes til Østerrike-Ungarn og habsburgerne ===
Det tyske orden fantes nå da bare i to ballier, ett for Tirol og ett for de øvrige østerrikske områder. Allerede i 1805 hadde høymesteren flyttet fra hovedsetet i Mergentheim; fra da av har ledelsen residert i Wien. Det var således bare i det østerrikske keiserrike at ordenen kunne fortsette. I forbindelse med disse omveltningene gikk også «den trekonfesjonelle tid» til ende, og Den tyske orden fremsto igjen som en 100 prosent katolsk orden. I 1839 sørget keiser Franz og statskansler Metternich for at ordenen fikk et nytt rettsgrunnlag, og ble nå for 80 år hetende Den tyske Ridderorden (Deutscher Ritterorden). Høymestrene, som alle var habsburgere, var samtidig østerrikske erkehertuger.
=== Den tyske ordens kvinnelige gren gjenoppstår ===
Under erkehertug Maximilians ledelse ble ordenen oppdatert, han blåste i 1841 liv i den gamle grenen for ordenssøstre. Etter få år blomstret denne søstergrenen opp til et medlemstall på drøyt 1 000. Søstrene hadde over 60 apostolater; hospitaler, skoler, barnehager, og var aktive i menighetspleien. Det var også på denne tid (rundt år 1900) 1 000 riddere, familiarer og prester. De hadde ca. 1910 fire geografiske enheter med hovedseter i Troppau (i Mähren, med to filialkonventer om 123 søstre); Lana (i Sør-Tirol, 15 filialhus, 89 søstre); Freudenthal (i østerriksk Schlesien, tre filialhus og 67 søstre; og Friesach (i Østerrike, med ett filialkonvent, og 29 søstre).
Etter den første verdenskrig gikk dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn under, og det oppstod en rekke nye stater. Dermed falt Den tyske ordens medlemsmasse og besittelser i seks land. Høymesteren Eugen omgjorde da ordenen til en presteorden (riktignok med søstergren og grenen for familiarer, men uten andre riddere enn såkalte æresriddere). Siden 1923 har høymesteren alltid vært en prest. Ordenens nye statutter ble endelig approbert av Pavestolen i 1929.
=== Først nasjonalsosialistisk, så kommunistisk, undertrykkelse ===
Etter Anschluss, da det nasjonalsosialistiske Tyskland marsjerte inn i og innlemmet Østerrike, kom ordenen på nytt i en trengt situasjon. I 1938 ble den forbudt av de nye nasjonalsosialistiske makthavere i Ostmark (Østerrike), og eiendommene deres tilfalt Det tyske rike. (I 1947 ble de gitt tilbake.)
Året etter skjedde det samme i Sudetenland (og da tyskerne besatte resten av Böhmen og Mähren også der): Ordenen ble opphevet, eiendommene konfiskert, prester og nonner drevet bort fra sine menigheter. Etter krigen begynte ordenen å reetablere seg, men i 1946 fulgte de nye kommunistiske makthavere nasjonalsosialistenes eksempel – forbud, konfiskasjon. Mot slutten av 1940-årene var de fleste av Tsjekkoslovakias ordensmedlemmer flyktet til Vest-Tyskland, der de grunnla nye hus og institusjoner. Den nye tsjekkiske stat hadde per 2004 ikke restituert noe av det kommunistene overtok, med unntak av søsterklosteret i Opava/Troppau. Ikke bare ordenen som institusjon, men også mange ordensmedlemmer, måtte lide under forfølgelsene, og noen måtte bøte med sine liv.
Grunnene til at både nasjonalsosialister og kommunister forfulgte ordenen, er sammensatte og ikke helt utgrunnelige. Men deres grunnprinsipper inngikk som delbegrunnelse, som f.eks. «forsvar av den kristne tro og Kirken mot alle kristendommens fiender» og «ubetinget troskap mot Paven». En annen grunn var med sikkerhet at den nasjonalsosialistiske propaganda hadde betjent seg rikelig av utvalgte elementer fra ordenens historie. Ettersom den moderne orden var forbudt og sjaltet ut var det naturligvis ingen som kunne gjøre noe med at ordenens militære forhistorie i baltiske og slaviske land ble utnyttet i tysk-nasjonalsosialistiske historisk propaganda. Til og med i vår tid sliter Den tyske orden med de skader den er blitt påført ved at nasjonalsosialistene eksempelvis misbrukte det 800 år gamle tyske ordenskors.
Etter andre verdenskrig var det ikke bare det kommunistiske Tsjekkoslovakia, men også det kommunistiske Jugoslavia som lot ordenens besittelser bli statens eller kommunistpartiets eiendom. Klostre og skoler ble eller forble stengte. Mange prester, søstre og familiarer havnet i kommunistiske fengsler og fangeleirer.
=== Situasjonen etter kommunismens fall ===
Etter fløyelsrevolusjonen i Tsjekkoslovakia senhøstes 1989 og Slovenias uavhengighet i 1991 var det mulig for ordenssentralen å gjenopprette kontakt med sine gamle medlemmer i disse områdene. Siden har ordenen opplevd betydelig tilvekst både i Tsjekkia, Slovakia og Slovenia. I Slovakia ble det på to år bygd et nytt ordenskloster i den lille byen Topolcany. Det ble innviet i august 1993. Klosteret driver barnehave, religionsundervisning, språk- og datakurs, og meget annet. Ordenen har (pr. 2004) også det sjelesørgeriske ansvar for 12 menigheter i Slovenia og noen i Tsjekkia. Søstergrenen kunne gjenoppta sitt arbeid ved klosteret i Troppau i Mähren. I 2004 var den mannlige hovedgrenen delt i fem provinser: Tyskland, Østerrike, Slovenia, Sør-Tirol, og Tsjekkia & Slovakia.
== Titler og navneliste ==
Både ordenens navn og tittelen til ordenens øverste leder har variert noe opp gjennom tidene, og man har ikke alltid vært konsekvent.
Ordenens navn: Ordenen ble til å begynne med kalt Ordo Fratrum Hospitalis Domus Sanctae Mariae Alemannorum Jerusolimitani, men ganske snart ble et annet av det latinske språks ord for tyskerne tatt i bruk. Nå heter ordenen Ordo Fratrum Hospitalis Sanctæ Mariæ Teutonicorum in Jerusalem. (Fra 1834 til 1929 brukte man på tysk offisielt tittelen Deutscher Ritterorden, men deretter skulle det hete Deutscher Orden.
Lederens tittel: Den øverste lederen ble tidlig kalt Magister (mester, tysk Meister). Stormester er bare en måte å skille ham ut fra andre som kunne føre denne generiske tittelen, for alternativet ville vært å spesifisere hver gang: Mester for etc. etc.. Den middelalderske tyske kortformen var Deutschmeister (tyskmester). Mellom 1530 og 1834 hadde man den offisielle kortformen Hoch- und Deutschmeister (høy- og tyskmester) eller Supremus Magister (øverstemester, stormester). Den offisielle tyske tittelen var det delvis anakronistiske Administrator des Hochmeistertums in Preussen, Meister des Deutschen Ordens in Deutschen und Welschen Landen. Fra heter det Hochmeister eller Supremus Magister.
=== Den tyske ordens stormestre ===
== Litteratur ==
William Urban: The Baltic Crusades. Northern Illinois University Press 1975.
Alan Forey: The Military Orders. From the Twelfth to the Early Fourteenth Centuries. University of Toronto Press 1992.
Eric Christiansen: The Northern Crusades. New Edition Penguin Books 1997.
John Lind, Carsten Selch Jensen, Kurt Villads Jensen, Ane L. Bysted: Danske korstog. Krig og mission i Østersøen. Høst og Søn 2004.
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(de) Offisielt nettsted
(en) Teutonic Order – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Teutonic Order – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Geschichte der Deutschordenspriester |
92 | https://no.wikipedia.org/wiki/Forskerforbundet | 2023-02-01 | Forskerforbundet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2005', 'Kategori:Forskningspolitikk', 'Kategori:Norske fagforbund', 'Kategori:Unio'] | Forskerforbundet (tidligere Norsk forskerforbund) er en norsk fag- og interesseorganisasjon for kunnskapsarbeidere: ansatte innen forskning, høyere utdanning og kunnskapsformidling. Forskerforbundet har over 24 000 medlemmer. Medlemmene er ansatt i vitenskapelige, administrative og bibliotekfaglige stillinger ved universiteter, høgskoler, forskningsinstitutter, museer, arkiver, helseforetak og i offentlig forvaltning. Forskerforbundet har også mer enn 1 000 studentmedlemmer.
Forskerforbundet har som formål å arbeide for høyere lønn og bedre arbeidsvilkår for medlemmene, og å ivareta medlemmenes interesser i forsknings- og utdanningspolitiske spørsmål.
Forskerforbundet er tilsluttet Unio, som ble stiftet 1. juli 2005. Forbundet var tidligere tilsluttet Akademikerne, men meldte seg ut i 2005 sammen med Presteforeningen grunnet uenighet knyttet til lønnspolitikk, arbeidsvilkår og offentlig forvaltning.Forskerforbundet er også medlem i Education International, i Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) og Scholars at Risk (SAR) Norway.
Forskerforbundets engelske navn er Norwegian Association of Researchers (NAR). Forskerforbundets nordsamiske navn er Dutkiidsearvi.
Forskerforbundet utgir fagbladet Forskerforum, som kommer med ti årlige utgaver.
Professor Petter Aaslestad ble i 2012 valgt til leder av Forskerforbundet. Han overtok etter Bjarne Hodne som ledet Forskerforbundet i perioden 2006-2012. Aaslestad ble høsten 2015 gjenvalgt for en ny treårsperiode, og var leder i seks år (2013-2018).
Høsten 2018 ble biologen Guro Elisabeth Lind valgt til leder av Forskerforbundet for perioden 2019-2021. Hun er den andre kvinnelige lederen gjennom tidene og den første på 35 år. Lind (f. 1977) er gruppeleder ved Institutt for kreftforskning, Oslo universitetssykehus og har en bistilling som professor II ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo. Høsten 2021 ble hun gjenvalgt som leder for perioden 2022-2024.Kristian V. E. Mollestad er nestleder i perioden 2022 til 2024, styremedlemmer er Ann Cecilie Bergene (NIFU), Kristin Lofthus Hope (Høgskulen på Vestlandet), Belinda Eikås Skjøstad (UiO), Tord Mjøsund Talmo (NTNU), Hugues Verdure (UiT Norges arktiske universitet), og varamedlemmer Tony Burner (USN), Bente Ovedie Skogvang (Høgskolen i Innlandet) og Brynjar Kulset (Nasjonalbiblioteket).
Birgitte Olafsen er generalsekretær. Hun overtok etter Hilde Gunn Avløyp 10. desember 2021.Hilde Gunn Avløyp overtok etter Sigrid Lem 1. august 2014.
| Forskerforbundet (tidligere Norsk forskerforbund) er en norsk fag- og interesseorganisasjon for kunnskapsarbeidere: ansatte innen forskning, høyere utdanning og kunnskapsformidling. Forskerforbundet har over 24 000 medlemmer. Medlemmene er ansatt i vitenskapelige, administrative og bibliotekfaglige stillinger ved universiteter, høgskoler, forskningsinstitutter, museer, arkiver, helseforetak og i offentlig forvaltning. Forskerforbundet har også mer enn 1 000 studentmedlemmer.
Forskerforbundet har som formål å arbeide for høyere lønn og bedre arbeidsvilkår for medlemmene, og å ivareta medlemmenes interesser i forsknings- og utdanningspolitiske spørsmål.
Forskerforbundet er tilsluttet Unio, som ble stiftet 1. juli 2005. Forbundet var tidligere tilsluttet Akademikerne, men meldte seg ut i 2005 sammen med Presteforeningen grunnet uenighet knyttet til lønnspolitikk, arbeidsvilkår og offentlig forvaltning.Forskerforbundet er også medlem i Education International, i Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) og Scholars at Risk (SAR) Norway.
Forskerforbundets engelske navn er Norwegian Association of Researchers (NAR). Forskerforbundets nordsamiske navn er Dutkiidsearvi.
Forskerforbundet utgir fagbladet Forskerforum, som kommer med ti årlige utgaver.
Professor Petter Aaslestad ble i 2012 valgt til leder av Forskerforbundet. Han overtok etter Bjarne Hodne som ledet Forskerforbundet i perioden 2006-2012. Aaslestad ble høsten 2015 gjenvalgt for en ny treårsperiode, og var leder i seks år (2013-2018).
Høsten 2018 ble biologen Guro Elisabeth Lind valgt til leder av Forskerforbundet for perioden 2019-2021. Hun er den andre kvinnelige lederen gjennom tidene og den første på 35 år. Lind (f. 1977) er gruppeleder ved Institutt for kreftforskning, Oslo universitetssykehus og har en bistilling som professor II ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo. Høsten 2021 ble hun gjenvalgt som leder for perioden 2022-2024.Kristian V. E. Mollestad er nestleder i perioden 2022 til 2024, styremedlemmer er Ann Cecilie Bergene (NIFU), Kristin Lofthus Hope (Høgskulen på Vestlandet), Belinda Eikås Skjøstad (UiO), Tord Mjøsund Talmo (NTNU), Hugues Verdure (UiT Norges arktiske universitet), og varamedlemmer Tony Burner (USN), Bente Ovedie Skogvang (Høgskolen i Innlandet) og Brynjar Kulset (Nasjonalbiblioteket).
Birgitte Olafsen er generalsekretær. Hun overtok etter Hilde Gunn Avløyp 10. desember 2021.Hilde Gunn Avløyp overtok etter Sigrid Lem 1. august 2014.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Forskerforbundet
Forskerforum |
93 | https://no.wikipedia.org/wiki/Norgesveldet | 2023-02-01 | Norgesveldet | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2022-01', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Færøyenes historie', 'Kategori:Islands historie', 'Kategori:Norges historie', 'Kategori:Norrøn tid i Norge', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Vikingtiden i Norge'] | Norgesveldet (norrønt: Noregsveldi) er en betegnelse som kom i bruk på 1800-tallet i forbindelse med nasjonalromantiske forestillinger om at Norge hadde en fortid som stormakt, og var en betegnelse på de besittelsene som var underlagt den norske kongen i høymiddelalderen, etter at det hadde blitt landefred på fastlandet etter borgerkrigene, altså etter 1227.
Da Norgesveldet var på sitt største, omfattet det øyene i Vesterhavet hvor folk fra Norge hadde slått seg ned i landnåmstiden, i tillegg til dagens Norge og landskap i dagens Sverige. Norgesveldet var oftest et løst sammenbundet rike av moderlandet og de oversjøiske besittelsene som i samtiden ble benevnt som skattland (norrønt: skattlǫnd), og ikke oppfattet som en del av det norske riket. I middelalderen ble skattlandene mer en betegnelse på norske biland enn egentlige deler av et norsk statsterritorium. Den verdslige makten var på sitt sterkeste mot slutten av kong Håkon Håkonssons regjeringstid (1263). Et viktig element i hele den perioden man senere omtalte som «Norgesveldet», var den kirkelige overhøyheten til erkebispesetet i Nidaros fra 1152/3. Det er ikke sikre kilder for når Jemtland ble lagt under erkebiskopen i Uppsala. Sistnevnte ble opprettet noe senere, og som det tredje metropolitanerkebispedømme i Norden, etter Lund og Nidaros.
Kirken deltok i en politisk prosess både før og under trerikstiden med Kalmarunionen, der formålet på svensk side var å etablere en posisjon for Sverige i Jemtland. Dette området hadde fra gammelt ligget som et «markland» (grenseland) i forhold til Svealand, og antakelig i et slags forbund med Trøndelag, på samme måte som Hålogaland.
| Norgesveldet (norrønt: Noregsveldi) er en betegnelse som kom i bruk på 1800-tallet i forbindelse med nasjonalromantiske forestillinger om at Norge hadde en fortid som stormakt, og var en betegnelse på de besittelsene som var underlagt den norske kongen i høymiddelalderen, etter at det hadde blitt landefred på fastlandet etter borgerkrigene, altså etter 1227.
Da Norgesveldet var på sitt største, omfattet det øyene i Vesterhavet hvor folk fra Norge hadde slått seg ned i landnåmstiden, i tillegg til dagens Norge og landskap i dagens Sverige. Norgesveldet var oftest et løst sammenbundet rike av moderlandet og de oversjøiske besittelsene som i samtiden ble benevnt som skattland (norrønt: skattlǫnd), og ikke oppfattet som en del av det norske riket. I middelalderen ble skattlandene mer en betegnelse på norske biland enn egentlige deler av et norsk statsterritorium. Den verdslige makten var på sitt sterkeste mot slutten av kong Håkon Håkonssons regjeringstid (1263). Et viktig element i hele den perioden man senere omtalte som «Norgesveldet», var den kirkelige overhøyheten til erkebispesetet i Nidaros fra 1152/3. Det er ikke sikre kilder for når Jemtland ble lagt under erkebiskopen i Uppsala. Sistnevnte ble opprettet noe senere, og som det tredje metropolitanerkebispedømme i Norden, etter Lund og Nidaros.
Kirken deltok i en politisk prosess både før og under trerikstiden med Kalmarunionen, der formålet på svensk side var å etablere en posisjon for Sverige i Jemtland. Dette området hadde fra gammelt ligget som et «markland» (grenseland) i forhold til Svealand, og antakelig i et slags forbund med Trøndelag, på samme måte som Hålogaland.
== Geografisk utstrekning ==
Viken: Fylkene under Borgarþing:
Ránríki (Båhuslen)
Vingulmórk
Vestfold (Vestfold, Drammen, Lier, Eiker og Sandsvær)
Grenafylki (Grenland, Telemark og Numedal)Oplandene: Fylkene under Heiðsævisþing:
Heinafylki (Hedmarken og Gjøvik)
Haðafylki (Toten, Land, Hadeland og Hringaríki)
Raumaríki (Romerike og Glåmdalen)
Guðbrandsdalir
EystridalirVestlandet: Fylkene under Gulaþing:
Sunnmærafylki
Firðafylki
Sygnafylki
Horðafylki
Rygjafylki
Egðafylki
Valdres
HaddingjadalrTrøndelag: Fylkene under Frostaþing:
Raumsdølafylki
Norðmørafylki (Nordmøre og Fosen)
Naumdølafylki
Sparbyggjafylki (Sparbu, Stod, Steinkjer, Snåsa, Lierne)
Eynafylki (Beitstad, Inderøy, Verran)
Verdølafylki
Skeynafylki (Skogn, Ytterøy, Mosvik)
Stjórdølafylki (Stjørdalen, Selbu, Tydal)
Strindafylki (Strinda, Leksvik, Frosta, Åsen)
Gauldølafylki (Gauldalen, Leinstrand, Tiller og Klæbu)
Orkdølafylki (Orkdalen, Skaun, Børsa, Buvika, Byneset)Háleygjafylki (Nordland og Troms sør for Malangen)
Finnmòrk (Skatteland)
== Bakgrunn ==
Fra 600-tallet begynte vestnorske fiskebønder en utvandring (landnåm) til de nærmeste øyene i Vesterhavet, Orknøyene og Hjaltland (Shetland), senere videre til Suderøyene (Hebridene) og Man, og vestover til Færøyene, Island og Grønland. Noen av disse øyene var bebodde da nordmennene kom, men den lokale befolkningen ble fortrengt eller assimilert av de norske innvandrerne. Gjennomgående fikk øyene en norskættet befolkning, som beholdt kontakten med moderlandet over Vesterhavet.
Disse norske utbygdene hadde egne høvdinger eller småkonger etter norsk mønster, som ble underlagt den norske kongemakten når denne etterhvert fikk nasjonalt myndighet. Ofte hadde de norske kongene nok å stri med på fastlandet, så den lokale makten i utbygdene var gjerne i hendene på lokale jarler som opererte på vegne av kongen.
Besittelsene i Sverige var i varierende grad norske. På 800- og 900-tallet er det rimelig å anta at befolkningen i Båhuslen, Jemtland og Herjedalen ikke hadde noen nasjonal tilhørighet, hverken til Norge, Svealand eller Götaland. Det lå til den etterhvert sentraliserte kongemakten å skape denne, som måtte befeste sin rett i grenseområdene ovenfor naborikene.
== Øyene i Vesterhavet ==
Shetland (Hjaltland): norske vikinger kom fra 700-tallet til dette øyriket, og gjorde seg til herre over dem før 900. Shetland inngikk før 1195 i jarledømmet Orknøyene. Etter slaget ved Florvåg ble Shetland i 1195 direkte underlagt Norges konge.
På Orknøyene (Orkneyar) begynte nordmennene å slå seg ned rundt år 800. Orknøyene var jarledømme fra Harald Hårfagres tid, ca. 875, og i vekslende grad underlagt den norske kongen.Norges overherredømme over Shetland og Orknøyene ble bekreftet ved traktaten i Perth i 1266, og forblir norske i unionen med Danmark fra 1380. Kong Christian I pantsatte imidlertid disse øygruppene til den skotske konge som medgift for sin datter Margrete i 1468 og 1469. I 1472 kom øyene under erkebiskopen i St. Andrews. De dansk-norske konger prøvde senere å løse inn pantet, men dette ble ikke akseptert av skottene - så denne delen av Norgesveldet ble tapt.
Hebridene (Suðreyar) ble fra 700-tallet hjemsøkt av norske vikinger, på 800-tallet slo mange nordmenn seg til der. Området ble underlagt kongsmakten på 1100-tallet.
Man i Irskesjøen, ble i vikingtiden regnet til Hebridene, og alt fra midten av 800-tallet hadde norske vikinger bosatt seg der. Anerkjente skatteplikt til den norske kongen i 1152.Skotske og norske konger lå i strid om øyene rundt Skottland på 1200-tallet, og Man og Hebridene ble avstått til den skotske kongen ved traktaten i Perth i 1266. Øyene ble formelt oppgitt av danskekongen Christian I.
Færøyene, underlagt Norges konge i 1035.
Grønland, underlagt Norges konge i 1261.
Island, underlagt Norges konge i 1262.De norske koloniene Færøyene, Island og Grønland går i 1397 sammen med Norge inn i Kalmarunionen. Etterhvert ble den danske kongemakten dominerende i unionen, også i egenskap av å være markgrevskap i det tysk-romerske riket.
Kirkelig lå alle fem bispedømmer (Færøyene, Island, Grønland, Orknøyene med Shetland og Man med Hebridene) fra 1153 under erkebiskopen i Nidaros.
== Landskap i dagens Sverige ==
Herjedalen (svensk: Härjedalen) ble underlagt Norge 1100-tallet og lå inntil reformasjonen under Nidaros erkebispedømme.
Jemtland (svensk: Jämtland) kom verdslig under kongen på 1200-tallet, men lå en tid under erkebispen i Uppsala, uten at det finnes sikre kilder på når dette skjedde. Jemtland ble erobret av Sverige under den nordiske syvårskrig (1563–70), gitt tilbake til Norge ved Stettin-freden i 1570 og på nytt underlagt Nidaros erkebispedømme.
Idre og Særna var fra gammelt av underlagt den norske kongen og lå kirkelig under Nidaros erkebispedømme. Området ble okkupert av svenskene under Hannibalfeiden i 1644, men ikke formelt avstått til Sverige før i 1751. Jemtland, Herjedalen, Idre og Særna ble permanent avstått til Sverige ved freden i Brömsebro i 1645.
Båhuslen (svensk: Bohuslän) hadde tilhørt Norge siden Harald Hårfagres tid. Var med unntak av årene 1523-32 norsk til freden i Roskilde i 1658, da området ble endelig avstått til Sverige.
== Konger over Norgesveldet ==
Harald Hårfagre regnes for å være den første norske kongen som også regjerte over Orknøyene, Shetland og Hebridene (konge ca. år 875 – 933), og hans rike dannet det idemessige grunnlaget for Norgesveldet etter at han så at Ladejarlenes mektige Trøndelag kunne erobres uten nevneverdige blodsutgytelser. Der hadde det rådd landefred lenge, og det fantes en befolkningsmessig samhørighet som var sterkere og mer organisert enn i andre landsdeler på det norske fastlandet.
Håkon den gode var den av Hårfagres sønner som kom lengst i å fullbyrde farens gamle ide om en samling av hele Norge etter samme mønster som man så i Trøndelag. Han oppgav å trosse trønderne, og satt ved Sigurd Ladejarls side i Trondheim, og rådde over riket(ca. 933 – 960). Han og Sigurd hadde et fruktbart samarbeid om en mer matematisk inndeling av skipreidene i de enkelte fylker. Dette arbeidet ser man fruktene av i 986, når Håkon jarl iverksetter den i, til da, norgeshistoriens største mobilisering (180 skip ifølge Snorre, 60 skip under Håkons kommando, 60 under Eriks kommando, og 60 i en koalisjonsflåte med namdalinger og håløyger under Jarnskjegges kommando – mot danskenes og vendernes (jomsvikingene)s invasjonsstyrker. Resultatet ble en overveldende seier for ladejarlens styrker. Håkon ble den første «konge» som ble valgt på Øretinget. I kraft av den makt det gav å ha jarlen og bøndenes støtte i Trøndelag, kunne han også gjøre krav på Jemtland under Norges konge. Håkon var så godt likt av jarlen at Sigurd oppkalte eldstesønnen etter Håkon.
Olav Haraldsson (ca. 1015 – 1028) prøvde fra 1020-årene også å hevde kongemakten over de norske utbygdene i Vesterhavet. På Island og Færøyene var det uten særlig hell, men han greide å hevde et visst herredømme over Orknøyene. Olavs egen fallitt militært og politisk kulminerte som kjent på Stiklestad i 1030.
Magnus den gode (1035 – 1047) Hendelsene på Stiklestad med Olavs fall ble på kløktig vis utnyttet politisk av Einar Tambarskjelve. Han hadde ikke hadde deltatt i stridighetene på Stiklestad, og forsåvidt hadde han hendene frie. Han argumenterte på tinget for å gjøre helgen av Olav, slik som hadde blitt sedvane i en del riker tilstøtende Bysants, f.eks Kiev. Konstantinopel anerkjente da opprettelse av såkalte «autofekale kirker» noe som gav høyeste status og prestisje som land og rike. Einar fikk gjennomslag, både for helgengjøringen og valg av konge, den 11-årige Magnus «den gode», Olavs egen sønn. Einar hadde nok også blikk for de politiske aktiva som historien utgjorde, i sine politiske vurderinger. Det var bare 44 år siden slaget ved Hjørungavåg, og ettersom bondehæren på Stiklestad hadde sverget troskap til kong Knut, bød situasjonen på store muligheter for suksess. Ikke minst alliansen både med Sveariket og Danene var et velkjent trekk for Einar, siden sjøslaget ved Øresund (Svolder), hvor han reiste ut med kongen og kom tilbake sammen Erik Jarl som seierherre. I 1035 ble i alle fall den 11-årige Magnus valgt til konge på Øretinget.Magnus la senere under seg Færøyene, og ble, fremfor alt etter Hardeknuts død i 1042, valgt som konge også i Danmark. Det er den første og siste gangen at en norsk konge blir konge i Danmark. Det viser at det hvertfall i en tid rundt år 1040 hersket politisk jevnbyrdighet mellom de to rikene. I Norge er det Einar Tambarskjelve som styrer i kongens sted. De første årene som følge av kongens umyndighet, de seneste årene som følge av at kongen er stadig mer opptatt med anliggender i Danmark. Han ble frarøvet makten av Harald Hardråde, som ikke oppgav sine krav på Danmark før i 1064. Harald var general, militært utdannet i keiserens (Konstantinopel) varangergarde. Han var nok en erobrer, men langt fra politiker av Einars kaliber. Harald prøvde i stedet å underlegge seg England med tidenes største leidangsflåte (300 skip ifølge Snorre), men falt som kjent ved slaget ved Stamford Bridge i 1066. Harald er gravlagt på Klosterenget på øya i Trondheim.
Olav Kyrre (1067 – 1093) var en fredelig konge som overtok Norges kongemakt etter faren Haralds død. Han skal etter tradisjonen ha grunnlagt Bergen (Bjørgvin) i 1070, som etterhvert ble hovedstad i Norgesveldet.
Magnus Berrføtt (1093 – 1103) hadde derimot store ambisjoner og søkte gjennom flere hærtokt å gjøre seg til herre over Skottland og områdene rundt Irskesjøen. Han hadde alt i 1098 fått den skotske kongens aksept for øyene utenfor Skottland, og maktet å underlegge også Anglesey utenfor Wales – for en stund. Den norske kongemaktens krav på Orknøyene var imidlertid nå blitt godt befestet.
Øystein Magnusson (1103 – 1123) tillegges æren av å ha vunnet Jemtland (tilbake) som skattland for Norge, etter at de hadde skjøttet seg selv i mange hundre år.
Under brødrene Sigurd Munn (1136 – 1155), Inge Krokrygg (1136 – 1161) og Øystein Haraldsson (1142 – 1157) regjeringstid ble den norske kongemaktens grep om Orknøyene, Hebridene og Man befestet. I 1153 ble Nidaros erkebispesete opprettet, som også øyene i Vesterhavet ble underlagt.
Med Håkon Håkonsson (1217 – 1264) når Norgesveldet sitt høydepunkt. Etter at borgerkrigene var over i 1227, rådde nå en indre landefred, lik den Hårfagre kan ha drømt om nesten 300 år tidligere. Island (1262) og Grønland (1261) kommer kirkelig inn under Nidaros erkebispedømme under denne perioden, og kongen kan gjøre krav som følge av den maktdeling som ble etablert mellom konge og kirke. I 1263 mobiliserte han den største leidangsflåten i Norges historie for å gå i strid mot den skotske kongen om Hebridene og Man. Etter noen få kamper, uten noen videre resultat, la flåten seg i vinterkvarter på Orknøyene hvor kongen senere dør.
Magnus Lagabøte (1263 – 1280) brøt med farens ekspansjonspolitikk, og med Perth-traktaten i 1266 ble de norske besittelsene Man og Hebridene oppgitt til fordel for kongen av Skottland. Som motytelse ble det norske herredømmet over Orknøyene og Hjaltland (Shetland) anerkjent av Skottland.
Eirik Magnusson (1280 – 1299)
Håkon Magnusson (1299 – 1319)
== Historikk ==
=== Orknøyene og Hjaltland ===
Fra 600-tallet begynte norske bønder utvandring fra Rogaland og Agder til de nærmeste øyene i Vesterhavet, Orknøyene og Hjaltland. Disse øyene hadde lenge vært bebygd da nordmennene kom dit, av piktere, et muligens keltisk folk som også bodde på "fastlandet" Skottland. Den norske landnåmet førte til at den eldre befolkningen ble borte, enten fordi de var få og dro seg tilbake til frender i Skottland, eller fordi de ble gjort til treller. De fleste stedsnavnene på øyene er i dag av gammelnorsk opphav.
De gamle sagaene forteller at da Harald Hårfagre hadde satt i verk sine hærtog for rikssamling, ble disse øyene et tilholdssted for vikinger som herjet i Norge. Kong Harald fór da vest over havet og la under seg Orknøyene, Hjaltland og Suderøyene, og kom helt til Man og herjet der. Sagaene beretter videre at Harald grunnla jarledømmet Orknøyene, som omfattet alle disse øyene, og han regnes for å være den første norske kongen som regjerte over Norgesveldet.
Det er imidlertid trolig at disse historiene er sagaforfatternes verk, for å underbygge senere norske kongenes krav over disse øyene. Enkelte kilder finner det lite trolig at de norske kongene hadde overherredømme på Hebridene, Man, Orknøyene og Shetland tilbake til 800-tallet.
Den første jarlen, Sigurd, var bror til Ragnvald Mørejarl, og jarledømmet var i den ætten til 1231. Fra første stund hadde jarlen til oppgave å verne landet og ta vare på landefreden. Han hadde en liten leidangsflåte og tok veitsle av folket.
Øyene ble kristnet av kong Olav Tryggvason (år 995). De fikk seg en biskop på 1000-tallet, og fra 1152 hørte han under erkebiskopen i Nidaros. Bispesetet for Orknøyene ble flyttet til Kirkjuvåg (Kirkwall), og der ble det bygd en katedralkirke som står den dag i dag. Den var den største domkirken i erkebispedømmet nest etter Nidarosdomen, og var innvidd til den hellige Magnus orknøyjarl (drept 1115).
Da øybeboerne hadde satt seg opp mot kong Sverre (slaget i Florvåg utenfor Bergen, 1194), tok kongen Hjaltland fra orknøyjarlen, og la det direkte under kongen.
=== Hebridene (Suðreyar) ===
På Suderøyene ble det også norsk bosetning og norsk styre. Man regner med at landnåmet her tok til omkring 800. Harald Hårfagre skal ha satt inn en jarl her også. Men herredømmet på disse vikingøyene var ustabilt. Her ble den eldre befolkningen ikke trengt ut. Stedsnavnene viser at nordmennene bodde tettest på øyene Lewis (gno. Ljodhus) og Skye. Kelterne hadde et vel kjent kloster på sin hellige øy Iona, og innflytterne ble fort kristnet.
=== Irland ===
Det ble også skapt norske vikingriker i Irland. Det viktigste av dem var riket i Dublin. En vikingkonge kalt Torgjest, bygde borgen i Dublin år 841 og tok koppskatt av irene. Konge i Dublin-riket 852-871 var Olav Kvite eller Geirstada-alv, en halvbror til Halvdan Svarte. Fra Dublin fór Olav hjem til Vestfold og ble konge der etter faren. De mener at det er Olav som ble hauglagt i Gokstadskipet.
Disse vikingrikene var bystater der borgerne drev handel, og til hvert rike hørte også noe land der det bodde bønder. I Irland som ble hjemsøkt først og angrepet hardest av vikingene, opplevde ikke folk vikingene som noen trussel etter år 850. Vikinger hadde skaffet seg jord, og flere drev handel.
I det store slaget ved Clontarf ved Dublin i 1014 tapte en hær ledet av blant andre Orknøy-jarlen Sigurd mot en hær ledet av den irske overkongen Brian Boru. Om Sigurd var ute etter å legge Irland under seg, eller om han deltok i en intern irsk maktkamp er omdiskutert. Uansett måtte de norrøne bosetningene godta irske konger til overkonger etter Clontarf. Dette var riktignok ofte bare et herredømme i navnet.
Den engelske kongen Henrik II hadde planer om å legge under seg Irland, og fikk et pavebrev av Hadrian IV (Nikolaus Brekespear) som gav ham rett til Irland. I 1169-1175 tok engelske ridderhærer de norske bystatene Dublin, Wexford, Waterford og Limerick. Nordmennene fikk bo utenfor hver by i et område kalt Ostmantown (siden Oxmantown). Men nordmennene i Dublin fortsatte å ha sitt eget ting, i 1258 kalt tingmot (tingmøte).
=== Man ===
Vikingene kom til øya Man i år 798, og etter hvert ble det en norsk bosetning der. Nordmennene bodde mest på nordre og vestre kanten av øya, mens kelterne fortsatte å bo på søndre og østre kanten av øya. Mange stedsnavn minner ennå om den norske befolkningen.
Man stod stundom under egne vikingkonger eller under den norske kongen i Dublin, og var lenge et kongedømme sammen med Suderøyene. Harald Hårfagres ferd hit er nevnt tidligere. Fra Magnus Berføtts tid (1102–1103) hørte kongeriket Suderøyene og Man til Norgesveldet. Fra 1153 betalte hver ny konge over Suderøyene og Man en lensavgift på 10 mark gull til hver nye konge av Norge.
I 1266 kom Suderøyene og Man under Skottland, og siden kom kongeriket Man under England. Det norske språket på Man døde ut på 1400-tallet.
=== Færøyene ===
En ire skrev år 825 at det hadde bodd irske eneboere på Færøyene i hundre år, men de ble borte på grunn av de norske vikingene. Ellers var det ikke noen befolkning på disse øyene da norske landnåmsmenn bosatte seg der. Den første landnåmsmannen het Grímur Kamban, og landnåmet skal ha vært gjort noe før år 825. Færøyene ble underlagt det norske kongedømmet i 1035 eller noe før.
=== Island ===
Også her bodde noen irske eneboere der da vikingene kom dit, og eneboerne fór sin vei, så landnåmet ble gjort i folketomt land. Landnåmstiden tok til med at Ingolv Ørnsson fra Sunnfjord tok seg jord i Reykjavík i 874, og varte til 930. De fleste landnåmsmennene kom i tiden 890-910. Det var stort sett folk som ikke ville stå under Harald Hårfagre.
I 1262-64 gikk Island under Norgeskongen, og islendingene skulle yte ham skatt. Vilkårene var fastsatt i en avtale fra 1262, som islendingene kaller «Gissur-såttmål» etter Gissur jarl. Her står det at kongen skal la dem ha fred og islandske lover, og i hovedsak ble det slik.
=== Grønland ===
Det er ikke mer enn ca. 300 km fra Island til Grønland, og at det lå et land her, var kjent lenge før Eirik Raude fór dit. Eirik Raude bodde på Jæren, men han og faren dro fra Norge pga. drap, og tok land på Island. Eirik kom opp i drapssaker der også, og ble dømt fredløs. Da fór han til Grønland, og fant Vest-Grønland og gjorde seg kjent med landet.
Han kom tilbake til Island, sloss med sin gamle motpart, og tapte. De ble forlikte om at Eirik måtte forlate Island. Samme året, 986, fór Eirik med en flåte av nybyggere til Grønland, 14 skip kom fram. De tok seg bosteder sør på Vest-Grønland, i de to bygdene som er kalt Østrebygden og Vestrebygden.
Om dette finnes det opplysninger i skrifter fra mellomalderen, og fra utgravninger gjort i vår tid. Da bosetningen var på det største, var der 16 kirker, 2 kloster og 280 gårder på Grønland. Den største gården var bispegården Gardar, der storstua var 36 m², gjestebudhallen 130 m², og de hadde 100 klavebundne storfe.
Landet ble kristnet i år 1000, av Leiv Eiriksson, etter oppdrag av Olav Tryggvason, og ble siden et eget bispedømme. Etter Eiriks rettsstilling er det klart at nybygdene på Grønland var en selvstendig fristat. I sagaene blir også Grønland regnet for et eget land.
I 1247 kom det en nyutnevnt biskop fra Norge til Grønland, med påbud fra kong Håkon IV Håkonsson om at grønlendingene skulle gi seg under kongen. I 1261 kom det noen farmenn tilbake fra Grønland med melding om at grønlendingene hadde bundet seg til å svare skatt til kongen.
=== Jemtland (Jamtland) ===
Snorre skriver i Heimskringla om en Ketil jamte (sønn til Onund jarl fra Sparbu i Trøndelag), at han flyttet øst over Kjølen med folk og buskap, og ryddet opp Jemtland. I sagaen om Egil Skallagrimson skriver han at under plyndringene til Harald Hårfagre fór det mange folk til blant annet Jemtland.
Etter Snorre hadde Jemtland på Haralds Hårfagres tid en selvstendig stilling; men under Håkon den gode gav jamtene seg inn under Norgeskongen og lovet ham skatt, og Håkon satte lov og landsrett for dem. Dette stod ved lag til fram på 1000-tallet. På Eirik jarls tid var Jemtland en del av lensdelingen etter oppgjøret fra det store sjøslaget ved Svolder, og Jemtland, Herjedalen, Ranafylket (Båhuslen) samt Romsdal hadde falt på Eriks bror Svein etter overenskomsten med sveakongen, Olof Skötkonung.
Da Olav den hellige krevde skatt av jamtene, fikk han det ikke.
Jemtland fikk nok kristendommen fra øst i likhet med Trøndelag. Ifølge en runeinnskrift på norsk fra midt på 1000-tallet ble landet kristnet av en Austmann Gudfastsson. Kirkelig hørte landet under erkebiskopen i Uppsala en tid før 1571. Også kong Øystein Magnusson (1103–1122) stilte krav om at jamtene skulle underkaste seg den norske kongen.
=== Herjedalen ===
Om Herjedalen er fortalt at den første som bosatte seg der, var Herjulv Hornbrjot. Han var merkesmann (fanebærer) hos kong Halvdan Svarte, men kom i unåde og fór til Svearike. Der ble han fredløs, og så bosatte han seg i Herjedalen, som da lå i Norge. Dette må ha vært omkring år 850. Herjedalen ble kristnet i årene 1030-1060, og hørte til bispedømmet i Nidaros.
== Fotnoter og referanser ==
== Litteratur ==
Oscar Albert Johnsen (1924). Noregsveldets undergang : Et utsyn og et opgjør : Nedgangstiden. Kristiania: Aschehoug. Jørn Sandnes (1971). Ødetid og gjenreisning : Trøndsk busetningshistorie ca. 1200–1600. Universitetsforlaget.
Per Sveaas Andersen (1977). Samlingen av Norge og kristningen av landet : 800–1130. Universitetsforlaget. ISBN 8200024121.
Aslak Bolt (1997). Aslak Bolts jordebok. Riksarkivet. ISBN 8254800529. [ny utgave]
== Eksterne lenker ==
Ble Norge en stat i høymiddelalderen?, om Norgesveldet og den norske staten i høymiddelalderen, artikkel hos Norgeshistorie.no
Vikingenes boplasser |
94 | https://no.wikipedia.org/wiki/Spr%C3%A5kr%C3%A5det | 2023-02-01 | Språkrådet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2005', 'Kategori:Norske språkorganisasjoner', 'Kategori:Norske statlige råd og utvalg', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum'] | Språkrådet er den norske statens rådgivende organ i spørsmål som gjelder de norske målformene bokmål og nynorsk – både overfor offentlige institusjoner og allmennheten. Språkrådet i dagens form ble etablert i 2005, og etterfulgte det tidligere Norsk språkråd (1972–2005) og den tidligere Norsk språknemnd (1952–1972). Språkrådet har 39 ansatte per 2022.
| Språkrådet er den norske statens rådgivende organ i spørsmål som gjelder de norske målformene bokmål og nynorsk – både overfor offentlige institusjoner og allmennheten. Språkrådet i dagens form ble etablert i 2005, og etterfulgte det tidligere Norsk språkråd (1972–2005) og den tidligere Norsk språknemnd (1952–1972). Språkrådet har 39 ansatte per 2022.
== Norsk språkråd ==
Norsk språkråd hadde i oppgave å verne om den kulturarv som norsk skriftspråk og talespråk representerer, fremme tiltak som kan øke kunnskapen om norsk språk, fremme toleranse og gjensidig respekt mellom alle som bruker norsk språk i dets forskjellige varianter, og verne om det enkelte menneskets rettigheter når det gjelder bruken av språket. Blant de viktigste oppgavene til rådet har vært normering av bokmål og nynorsk, språklig rådgiving og språklig kvalitetssikring av lærebøker.
I 1994 fikk rådet i oppgave å føre tilsyn med statsorganer under departementsnivå når det gjaldt gjennomføringen av målloven. I 2000 fikk rådet også i oppgave å arbeide med norsk språk og informasjonsteknologi. Norsk språkråd registrerte nyord, la fram forslag til avløserord i stedet for engelske importord og fremmet tiltak for å sikre språklig likestilling mellom bokmål og nynorsk. Rådet utgav publikasjonene Språknytt og Statsspråk. Norsk språkråd hadde de siste årene ca. 20 ansatte.
De språkpolitiske og -normerende organisasjonene, slik som Riksmålsforbundet og Det Norske Akademi på riksmålssiden og Noregs Mållag på nynorsksiden, var representert i rådet.
== Språkrådet ==
Stortinget sluttet seg i 2003 til et forslag om å omdanne Norsk språkråd til et nasjonalt kompetansesenter for norsk språk. Det nye organet skal føre videre mange av de gamle arbeidsoppgavene. Det skal legges særlig vekt på styrking og vern av norsk språk og på språklig likestilling. Det nye organet ble opprettet 1. januar 2005. I mai 2005 ble det fastsatt at navnet på institusjonen skal være Språkrådet. Fra 2005 er språkorganisasjonene ikke lenger representert. I 2005 ble også språktjenesten for statsorganer opprettet etter et vedtak i Stortinget. Språktjenesten har to likestilte oppgaver, å arbeide for klarspråk, dvs. klarere og bedre språk i staten, og for jevnere fordeling mellom nynorsk og bokmål i statlige dokumenter.
Språkrådets første direktør var Sylfest Lomheim. Han var direktør til 1. september 2010. Nestleder i styret, Magni Øvrebotten, var fungerende styreleder inntil 15. oktober 2010 etter at styreleder fra 2007, Ida Berntsen, trakk seg i august 2010. De øvrige medlemmene oppnevnt av Kulturdepartementet var inntil 15. oktober 2010: Jan Olav Fretland, Tor Fuglevik, Ottar Grepstad, Silje Solheim Karlsen. Øvrebotten, Fretland, Fuglevik og Karlsen trakk seg alle 15. oktober 2010 i protest mot kulturminister Anniken Huitfeldt og Kulturdepartementets prosess med å finne Sylfest Lomheims etterfølger.28. februar 2011 ble det klart at Arnfinn Muruvik Vonen skulle tiltre som direktør i Språkrådet 1. juni 2011. 8. januar 2015 sluttet han på dagen, to år før åremålsperioden gikk ut.Roy Kristiansen fungerte frem til at Åse Wetås tiltrådte den 3. juli 2015.
=== Styret ===
Kulturdepartementet har oppnevnt følgende styre for perioden 2020–2023:
Leder Erik Ulfsby (bokmål)
Nestleder Lodve Solholm (nynorsk)
Terje Lohndal (bokmål)
Eli Bjørhusdal (nynorsk)
Varamedlemmer: Lars Ivar Nordal (nynorsk) og Torunn Reksten (bokmål). I tillegg ansatterepresentanter.I styret fra 2011 til 2015 var Ottar Grepstad leder og Åse Lill Kimestad nestleder Guri Melby var leder fra 2016 til april 2018 da Erik Ulsby overtok som leder.
== Se også ==
Det Norske Akademi for Språk og Litteratur
Dansk Sprognævn, som tilsvarer Språkrådet i Danmark.
Det Danske Sprog- og Litteraturselskab privat organisasjon med statlig finansiering som utarbeider danske ordbøker og dokumenterer det danske skriftspråk.
Institutet för språk och folkminnen, sammenslåing av det svenske språkrådet til organisasjon som dessuten driver med forsking på dialekter, stedsnavn, personnavn og folkeminne.
Svenska Akademien, privat organisasjon som har ansvar for normering av det svenske språk.
Språkrådet (Sverige)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nn) Offisielt nettsted
Vedtekter for Språkrådet (PDF-format) |
95 | https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Wolfgang_von_Goethe | 2023-02-01 | Johann Wolfgang von Goethe | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1832', 'Kategori:Fødsler 28. august', 'Kategori:Fødsler i 1749', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Medlemmer av Illuminati', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mineraloger', 'Kategori:Naturfilosofer', 'Kategori:Personer fra Frankfurt am Main', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske dramatikere', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske forskere', 'Kategori:Tyske frimurere', 'Kategori:Tyske lyrikere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Johann Wolfgang von Goethe (født 28. august 1749 i Frankfurt am Main i Tyskland, død 22. mars 1832 i Weimar) var en tysk dikter, forfatter, humanist og naturvitenskapsmann. Som forfatter var Goethe en av de mest ruvende skikkelser i tysk litteratur og europeisk romantikk i det attende og nittende århundre. Goethes Faust regnes som et av de fremste verkene i tysk litteratur.
| Johann Wolfgang von Goethe (født 28. august 1749 i Frankfurt am Main i Tyskland, død 22. mars 1832 i Weimar) var en tysk dikter, forfatter, humanist og naturvitenskapsmann. Som forfatter var Goethe en av de mest ruvende skikkelser i tysk litteratur og europeisk romantikk i det attende og nittende århundre. Goethes Faust regnes som et av de fremste verkene i tysk litteratur.
== Biografi ==
Goethe ble født i Frankfurt am Main. Hans far, Johann Caspar Goethe, var en betydningsfull og velstående jurist, som personlig overvåket sønnens tidligste skolegang. Den unge Goethe studerte ved universitetene i Leipzig og Strasbourg, og begynte å praktisere som advokat i 1772 i Wetzlar. På invitasjon fra Karl August, hertug av Sachsen-Weimar, flyttet han i 1775 til Weimar, hvor han innehadde flere politiske embeter og ble hertugens fremste rådgiver. Fra 1786 til 1788 reiste han i Italia, og var leder for det hertugelige teatret i Weimar. Han deltok i krigen mot Frankrike og innledet et vennskap med Friedrich Schiller som varte til dennes død i 1805. I 1806 giftet han seg med Christiane Vulpius. Fra omkring 1794 viet han seg stort sett til litteraturen, og etter et meget langt og produktivt liv døde han i Weimar.
De viktigste av Goethes verker fra før han dro til Weimar, var tragedien Götz von Berlichingen (1773), som gjorde ham berømt, og Die Leiden des jungen Werthers, en roman som fikk enorm popularitet i den såkalte Sturm und Drang-perioden. Under årene i Weimar før han møtte Schiller, påbegynte han Wilhelm Meister, skrev dramaene Iphigenie, Egmont og Torquato Tasso, og fortellingen Reineke Fuchs.
Til perioden etter at han var blitt kjent med Schiller hører fortsettelsen av Wilhelm Meister, den vakre idyllen Hermann und Dorothea, og de Römische Elegien. I den siste perioden, mellom Schillers død og hans egen, utkom Faust, Die Wahlverwandtschaften, den selvbiografiske Dichtung und Wahrheit og reisebeskrivelsen Italienische Reise, foruten en rekke vitenskapelige verker, som for eksempel Farvelæren og Plantenes metamorfose.
== Liv ==
=== Familie og ungdom ===
Johann Wolfgang von Goethe ble født den 28. august 1749 i dagens Goethe-Haus ved Großer Hirschgraben i Frankfurt. Faren Johann Caspar Goethe (1710–1782) var jurist, men utøvet likevel ikke yrket, og levde av sin formue som også senere skulle gjøre det mulig for sønnen å leve et liv uten finansielle vanskeligheter. Faren var allsidig og dannet, men også streng og pedantisk, noe som ofte førte til konflikter i familien.
Goethes mor, Catharina Elisabeth Goethe, født Textor (1731–1808), nedstammet fra en velstående og ansett familie i Frankfurt. Hennes far var som borgermester byens høyeste juridiske embetsmann.
Den livsglade og kontaktsøkende kvinnen hadde 17 år gammel giftet seg med den 38 år gamle Goethe. Etter Johann Wolfgang ble fem barn til født. Bare den litt yngre søsteren Cornelia overlevde barneårene. Broren hadde et nært tillitsforhold til henne.
Søsknene fikk en kostbar utdannelse. Fra 1756 til 1758 gikk Johann Wolfgang på offentlig skole. Så fikk han og søsteren undervisning av faren og en huslærer. På timeplanen sto blant annet fransk, engelsk, italiensk, latin, gresk, naturvitenskapelige fag, religion og tegning. Dessuten lærte han å spille cello, ri, fekte og danse.
Gutten stiftet allerede tidlig bekjentskap med litteraturen. Det begynte med morens godnatt-historier og bibellektyre i den fromme luthersk-protestantiske familien. På julaften i 1753 fikk han et dukketeater i gave av bestemoren. Han lærte teaterstykket som var ment for denne scenen utenat, og oppførte det stadig med begeistring sammen med venner.Første tegn på litterær fantasi beviste den lille Goethe også med sine (etter eget utsagn) «overdrivelser» Han hadde talent for å finne på underlige eventyr, og disket opp med spennende underholdning i jeg-form for sine forbausede venner. Det ble lest mye i Goethe-huset. Faren hadde et bibliotek på rundt 2000 bind. Slik ble Goethe allerede som barn blant annet kjent med historien om dr. Johann Faust. I løpet av syvårskrigen var fra 1759 til 1761 en fransk offiser innkvartert i foreldrehjemmet. Goethe kan takke ham og den medreisende skuespillertroppen for sitt første møte med fransk dramalitteratur.
=== Studium og første poetiske verk ===
==== Leipzig ====
På farens direktiv begynte Goethe høsten 1765 på jusstudiet ved universitetet i Leipzig. I motsetning til det gammelfrankiske Frankfurt var Leipzig en elegant by, åpen for verden.
Goethe måtte først tilpasse seg klesstil og omgangsform for å bli akseptert av sine kvinnelige og mannlige medborgere. Pliktstudiet begynte han allerede å forsømme. Han foretrakk å gå på forelesninger i poetikk av Christian Fürchtegott Gellert, som likevel ikke hadde store tanker om sin students poetiske forsøk.
Maleren Adam Friedrich Oeser, som Goethe fortsatte å ta tegneundervisning hos i Frankfurt, gjorde ham kjent med Johann Joachim Winckelmann, som var orientert etter sin students antikke kunstidealer.
Oeser utfordret for øvrig Goethes kunstforståelse og kunstneriske dømmekraft. Hos kobberstikkeren Johann Michael Stock lærte Goethe teknikkene tresnitt og radering.
Langt fra foreldrehjemmet nøt den 16- og 17-årige større friheter: han besøkte teateroppføringer eller tilbragte kveldene med venner. I Leipzig-tiden ble Goethe for første gang forelsket. Romansen med håndverksdatteren Käthchen Schönkopf ble løst etter to år i gjensidig forståelse. Oppbrusnigen av følelser i disse årene påvirket Goethes skrivestil. Tidligere hadde han skrevet dikt i regelrett rokokostil, mens nå ble tonen friere og mer stormfull. En samling på 19 dikt skrevet og illustrert av vennen Ernst Wolfgang Behrisch, resulterte i boken Annette. En ytterligere diktsamling ble trykt som den første av Goethes verk i 1769 med tittelen Neue Lieder (Nye sanger).
I juli 1768 led Goethe av «blodstyrtning» (sannsynligvis tuberkulose). Halvveis i stand til å reise vendte han tilbake til foreldrehjemmet.
== Historisk betydning ==
Det er vanskelig å overdrive betydningen Goethe hadde på det 19. århundre. På mange måter var han opphavsmannen til – eller i hvert fall den første som uttrykte – mange av de idéene som skulle komme til å prege århundret. Goethe skrev dikt hele sitt liv, og også essay, kritikker og vitenskapelige verker: fargelære, mineralogi, evolusjon og lingvistikk m.m. Mineralet goethitt er oppkalt etter ham. Som forfatter var han en av nøkkelfigurene i overgangen fra opplysningstiden til romantikken, men først i den senere tid har hans naturvitenskapelige verker fått sin renessanse gjennom goetheanismen, som fortsetter der bl.a. hans «plantenes metamorfose» slapp.
== Bibliografi ==
En kronologisk oversikt over Goethes verk er vanskelig å stille opp; Goethe kunne la ferdige manus ligge i årtier før han sendte dem i trykken. Han kunne også foreta større revisjoner av allerede trykte verk.
=== Dikt ===
Geistesgruß, 1774
Vor Gericht, 1774/1775
In allen guten Stunden, 1775
An den Mond, 1777
Erlkönig, 1782
Das Märchen, Eventyret om den grønne slangen og den skjønne liljen, 1795
Xenien (sammen med Friedrich Schiller), 1796
Die erste Walpurgisnacht, 1799
Vom Sänger hat man viel erzählt, 1815
Wenn die Liebste zum Erwidern, 1816
West-östlicher Divan, 1819
Willkommen und Abschied
Die Braut von Korinth Versepos
Reineke Fuchs , 1794
Hermann und Dorothea, 1798
=== Drama ===
Die Laune des Verliebten, hyrdespill, skrevet 1768, trykt 1806
Die Mitschuldigen, lystspill, påbegynt 1769, trykt 1787
Götz von Berlichingen mit der eisernen Hand, 1773
Prometheus , 1774
Neueröffnetes moralisch-politisches Puppenspiel, 1774
Ein Fastnachtsspiel vom Pater Brey, 1774
Jahrmarktsfest zu Plundersweilern, 1774
Götter, Helden und Wieland, farse, 1774
Clavigo, tragedie, 1774
Egmont , tragedie, påbegynt 1775, trykt 1788 – norsk oversettelse 1898
Erwin und Elmire, 1775
Die Geschwister, 1776 – norsk oversettelse 1931: Sysken
Stella, 1776
Der Triumph der Empfindsamkeit, 1777
Iphigenie auf Tauris, prosaversjon 1779, trykt 1787
Torquato Tasso , 1780, trykt 1790
Faust. Ein Fragment, 1790
Der Groß-Cophta, lystspill, 1792
Der Bürgergeneral, lystspill, 1793
Faust. Eine Tragödie, 1797, trykt 1808
Die natürliche Tochter, tragedie, 1804
Pandora , 1807/08, trykt 1817
Faust II, posthumt 1833 - norsk oversettelse 1873 [1]
=== Prosa ===
Die Leiden des jungen Werthers, brevroman, 1774, 2. utgave 1787; flere norske utgaver: Den unge Werthers lidelser
Wilhelm Meisters theatralische Sendung, roman, 1776, trykt 1911
Unterhaltungen deutscher Ausgewanderten, 1795
Wilhelm Meisters Lehrjahre, 1795/96 – norsk oversettelse 1938 og 2003: Wilhelm Meisters læreår
Novelle , 1797
Wilhelm Meisters Wanderjahre, oder Die Entsagenden, roman, 1807, trykt 1821, utvida utgave 1829 – norsk oversettelse 2006: Wilhelm Meisters vandreår, eller De forsakende ISBN 978-82-03-20914-7
Die Wahlverwandtschaften, roman, 1809 – bokmål oversettelse 1996: Valgslektskapene ISBN 82-7488-066-8, nynorsk oversettelse Valskyldskapane (Skald forlag, 2019)
Maximen und Reflexionen, posthumt 1833 Estetiske skrifter
Über Kunst und Altertum (sammen med Johann Heinrich Meyer), 6 bind 1816–32 Naturvitenskpelige skrifter
Über den Zwischenkiefer der Menschen und der Tiere, 1786
Beiträge zur Optik, 2 bind 1791/92
Zur Farbenlehre, 1810 – norsk oversettelse (utvalg) 1991: Goethes farvelære ISBN 82-417-0068-7 Taler
Einleitung zu den Trauerreden, 1821
Rede zum brüderlichen Andenken Wielands, 1830
Dem würdigen Bruderfeste: „Fünfzig Jahre sind vorüber“, 1830
=== Selvbiografiske skrifter ===
Aus meinem Leben. Dichtung und Wahrheit, 4 bind 1811–33 - norsk oversettelse (utvalg) 1954: Diktning og sannhet[2]
Italienische Reise, 1816/17 - norsk oversettelse (utvalg) 1951: Goethes Italienske reise [3], fullstendig utgave 1999: Italiensk reise ISBN 82-530-2091-0
Kampagne in Frankreich, 1822
=== Øvrige skrifter ===
Römische Elegien, 1788–90
Venezianische Epigramme, 1790
Die guten Weiber, 1817
Nähe des Geliebten
Was wir bringen 1802
=== Samleutgaver ===
Sämtliche Werke. Briefe, Tagebücher und Gespräche, 40 bind, ISBN 3-618-60213-8
Sämtliche Werke, 20 bind, ISBN 3-446-13285-6
Goethes Werke, 14 bind, tekstkritisk utgave, ISBN 3-406-08495-8
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Johann Wolfgang von Goethe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Wolfgang von Goethe – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johann Wolfgang von Goethe på Internet Movie Database
(no) Johann Wolfgang von Goethe hos Sceneweb
(sv) Johann Wolfgang von Goethe i Svensk Filmdatabas
(da) Johann Wolfgang von Goethe på Scope
(fr) Johann Wolfgang von Goethe på Allociné
(en) Johann Wolfgang von Goethe på AllMovie
(en) Johann Wolfgang von Goethe hos The Movie Database
(en) Johann Wolfgang von Goethe hos Internet Broadway Database
(en) Johann Wolfgang von Goethe hos Internet Broadway Database
(en) Johann Wolfgang von Goethe på Apple Music
(en) Johann Wolfgang von Goethe på Discogs
(en) Johann Wolfgang von Goethe på MusicBrainz
(no) Kortfattet biografi på norsk
(no) Norske gjendiktninger
(no) Artikkel på NRKs sider
(no) Bibliografi på norsk
(de) Johann Wolfgang Goethe i Zeno.org på tysk Wikiquote: Johann Wolfgang Von Goethe – sitater |
96 | https://no.wikipedia.org/wiki/Den_norske_legeforening | 2023-02-01 | Den norske legeforening | ['Kategori:1886 i Norge', 'Kategori:Akademikerne', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: vis-forfattere', 'Kategori:Norske fagforbund', 'Kategori:Norske legeforeninger', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1886'] | Den norske legeforening (fra 1886 til 2008 Den norske lægeforening, også kalt Legeforeningen eller Dnlf) ble stiftet i 1886. Foreningen organiserer om lag 32 555 (inkludert 4 309 medisinstudenter) eller omkring 96 prosent av alle norske leger og studenter (25. februar 2015). Legeforeningen utgir Tidsskrift for Den norske legeforening.
Legeforeningens sekretariat ligger i Legenes hus i Akersgata 2 ved Christiania torv; huset er fra 1996 og er tegnet av Torstein Ramberg. Sekretariatet har omkring 170 ansatte (2016).
Den norske legeforening er både en fagforening som arbeider for legenes rettigheter og økonomiske interesser, men arbeider også for å fremme medisinsk utdannelse og forskning, samt for å bedre befolkningens helse gjennom å delta i den helsepolitiske debatten. Den norske legeforenings spesialistkomiteer fungerer som sakkyndige i forbindelse med spesialistgodkjenning.
Foreningens president er Anne-Karin Rime. Visepresident er Nils Kristian Klev.
| Den norske legeforening (fra 1886 til 2008 Den norske lægeforening, også kalt Legeforeningen eller Dnlf) ble stiftet i 1886. Foreningen organiserer om lag 32 555 (inkludert 4 309 medisinstudenter) eller omkring 96 prosent av alle norske leger og studenter (25. februar 2015). Legeforeningen utgir Tidsskrift for Den norske legeforening.
Legeforeningens sekretariat ligger i Legenes hus i Akersgata 2 ved Christiania torv; huset er fra 1996 og er tegnet av Torstein Ramberg. Sekretariatet har omkring 170 ansatte (2016).
Den norske legeforening er både en fagforening som arbeider for legenes rettigheter og økonomiske interesser, men arbeider også for å fremme medisinsk utdannelse og forskning, samt for å bedre befolkningens helse gjennom å delta i den helsepolitiske debatten. Den norske legeforenings spesialistkomiteer fungerer som sakkyndige i forbindelse med spesialistgodkjenning.
Foreningens president er Anne-Karin Rime. Visepresident er Nils Kristian Klev.
== Navneendring i 2007–2008 ==
Forslag om å endre Den norske lægeforenings navn til Den norske legeforening hadde vært fremsatt en rekke ganger gjennom en tredveårsperiode, men hver gang møtt sterk motstand fra tradisjonalistene i foreningen og blitt nedstemt. Blant annet ble slike forslag avvist i 1987 og 1993. På et landsstyremøte i 1987 ble de «forskjellige avdelinger av Den norske lægeforening [stilt] fritt med hensyn til spørsmålet om å bruke Æ eller E» i sine egne navn. Men i 2007 gikk navneendringstilhengerne av med seieren i en knapp avstemning. Som konsekvens endret både foreningen og Tidsskrift for Den norske lægeforening navn i løpet av 2008.
== Foreningsledd ==
Foreningen er organisert i flere foreningsledd:
=== Yrkesforeninger (7) ===
Allmennlegeforeningen (Af)
Leger i vitenskapelige stillinger (LVS)
Norsk arbeidsmedisinsk forening (Namf)
Norsk overlegeforening (Of)
Leger i samfunnsmedisinsk arbeid (LSA)
Praktiserende spesialisters landsforening (PSL)
Yngre legers forening (Ylf)
=== Lokalforeninger (19) ===
Det finnes en lokalforening i hvert fylke (19).
=== Fagmedisinske foreninger (45) ===
(Det finnes en fagmedisinsk forening for hver godkjente spesialitet)
Den norske patologforening
Norsk anestesiologisk forening
Norsk barne- og ungd.psyk.forening
Norsk barnekirurgisk forening
Norsk barnelegeforening
Norsk cardiologisk selskap
Norsk endokrinologisk forening
Norsk foren for nukleærmedisin og molekylær avbilding
Norsk forening for allmennmedisin Fagmedisinsk forening med flest medlemmer fordi det er flest allmennleger.
Norsk forening for arbeidsmedisin
Norsk forening for bryst- og endokrinkirurgi
Norsk forening for dermatologi og venerologi
Norsk forening for fysikalsk- og rehabiliteringsmedisin
Norsk forening for gastroent.kirurgi
Norsk forening for immunologi/transf.med.
Norsk forening for infeksjonsmedisin
Norsk forening for klinisk farmakologi
Norsk forening for klinisk nevrofysiologi
Norsk forening for lungemedisin
Norsk forening for maxillofacial kirurgi
Norsk forening for medisinsk biokjemi
Norsk forening for medisinsk genetikk
Norsk forening for medisinsk mikrobiologi
Norsk forening for otorhinolaryngologi hode- og halskirurgi
Norsk forening for rus- og avhengighetsmedisin
Norsk gastroenterologisk forening
Norsk geriatrisk forening
Norsk gynekologisk forening
Norsk indremedisinsk forening
Norsk karkirurgisk forening
Norsk kirurgisk forening
Norsk nevrokirurgisk forening
Norsk nevrologisk forening
Norsk nyremedisinsk forening
Norsk oftalmologisk forening
Norsk onkologisk forening
Norsk ortopedisk forening
Norsk plastikkirurgisk forening
Norsk psykiatrisk forening
Norsk radiologisk forening
Norsk revmatologisk forening
Norsk samfunnsmedisinsk forening
Norsk selskap for hematologi
Norsk thoraxkirurgisk forening
Norsk urologisk forening
=== Spesialforeninger (20) ===
Eldre legers forening
Norsk forening for idrettsmedisin og fysisk aktivitet
Norsk forening for alders- og sykehjemsmedisin
Norsk forening for allergologi/immunpatologi
Norsk flymedisinsk forening
Norsk forening for maritim medisin
Norsk forening for palliativ medisin
Norsk forening for intervensjonsradiologi
Norsk militærmedisinsk forening
Norsk forening for smertemedisin
Norsk trygdemedisinsk forening
Medisinsk forening for nevrohabilitering
Norsk forening for traumatologi, akutt- og katastrofemedisin
Norsk selskap for trombose og hemostase
Norsk selskap for akuttmedisin
Norsk selskap for craniofacial kirurgi
Norsk forening for leger i legemiddelindustrien
Norsk hjerneslagforeningI tillegg kommer Norsk medisinstudentforening (Nmf).
== Presidenter ==
Joachim A. Voss (1886–1889)
Klaus Hanssen (1890–1891, 1896–1897, 1906–1909)
Marius Friman Bøckman (1892–1893)
Edvard Kaurin (1894–1895)
Axel Holst (1898–1899, 1902–1903)
Brostrup M. Müller (1900–1901)
Søren B. Laache (1904–1905)
Gotfred E. Bentzen (1906–1907)
Kristian Brandt (1910–1911)
Vilhelm Uchermann (1912–1913)
Karl Wilhelm Wefring (1914–1915)
Fredrik Kr. Jervell (1916–1918)
Stian Erichsen (1919–1920)
Halfdan Bryn (1921–1922)
Theodor Frølich (1923–1924)
Lorentz S. Petersen (1925–1926)
Andreas Tanberg (1927–1928)
Olaf Tandberg (1929–1930)
Harald Lystad (1931–1932)
Halfdan Sundt (1933–1934)
Frithjof Leegaard (1935–1936)
Sverre Kjølstad (1937–1938)
Edvard B. Hegbom (1939–1945)
Thomas Chr. Krohn (1946–1947)
Axel Strøm (1948–1951)
Trygve Iversen (1952–1953)
Johan Haffner (1954–1957)
Kaare Schancke (1958–1961)
Gerhard Larsen (1962–1965)
Martin Seip (1966–1969)
Axel Aubert (1970–1971)
Jon Skåtun (1972–1975)
Dagfinn Gedde-Dahl (1976–1979)
Harald E. Hauge (1980–1983)
Bengt-Lasse Lund (1983–1987)
Jon Haffner (1988–1991)
Knut Eldjarn (1992–1995)
Hans Petter Aarseth (1996–2001)
Hans Kristian Bakke (2001–2005)
Torunn Janbu (2005–2011)
Hege Gjessing (2011–2015)
Marit Hermansen (2015–2021)
Anne-Karin Rime (2021–)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted |
97 | https://no.wikipedia.org/wiki/Det_Norske_Akademi_for_Spr%C3%A5k_og_Litteratur | 2023-02-01 | Det Norske Akademi for Språk og Litteratur | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1953', 'Kategori:Litterære selskap', 'Kategori:Norske språkorganisasjoner', 'Kategori:Riksmålstematikk'] | Det Norske Akademi for Språk og Litteratur (før 2013 skrevet Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur), vanligvis kalt Det Norske Akademi, er et norsk språklig-litterært vitenskapelig akademi. Akademiet ble grunnlagt i statens æresbolig Grotten i 1953 etter initiativ fra Francis Bull, C.J. Hambro, Sigurd Hoel, Cora Sandel, A.H. Winsnes og Arnulf Øverland, for å arbeide på vitenskapelig og kunstnerisk grunnlag for å ivareta det norske riksmålet og dets litteratur og for å fremme «et fritt og allsidig åndsliv i Norge». Forbildet var de nasjonale språklig-litterære akademiene i andre europeiske land, i første rekke Svenska Akademien og Académie française. Ideen om å etablere et slikt akademi ble opprinnelig lansert av Bjørn Bjørnson i 1913.
Akademiet arbeider dels med språknormering og -veiledning knyttet til riksmål og moderat bokmål, dels med litteratur og har dels et allmennkulturelt formål. Akademimedlemmene velges på livstid på grunnlag av kvalifikasjoner på det vitenskapelige, kunstneriske og/eller språklige felt. Det Norske Akademi eier og utgir Det Norske Akademis ordbok (naob.no), fastsetter riksmålsnormeringen som utgis i Riksmålsordlisten, deler ut Det Norske Akademis pris til minne om Thorleif Dahl og har i samarbeid med Stiftelsen Thorleif Dahls Kulturbibliotek utgitt litterære klassikere på norsk riksmål. Det Norske Akademi har også vært en sentral aktør i debatten om og normeringen av bokmålet siden 1953, og var representert i det tidligere Norsk språkråd frem til omorganiseringen i 2005. Etter bokmålsreformen i 2005 og senere justeringer regner Det Norske Akademi riksmålet og det moderate bokmålet for å være det samme språket; Helene Uri har uttalt at «i praksis er moderne riksmål og moderat bokmål akkurat det samme». I 2017 vedtok Høyre etter forslag fra programkomiteen ledet av Torbjørn Røe Isaksen å utrede en overføring av ansvaret for den offisielle bokmålsnormeringen til Det Norske Akademi, på bakgrunn av en situasjon der det ikke lenger er nevneverdige forskjeller mellom bokmål og riksmål.
Akademiet ledes av et valgt presidium, som i 2022 består av Carina Nilstun (preses), Helene Uri (visepreses), Øystein Eek, Peter Normann Waage og Erik Fosnes Hansen.
| Det Norske Akademi for Språk og Litteratur (før 2013 skrevet Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur), vanligvis kalt Det Norske Akademi, er et norsk språklig-litterært vitenskapelig akademi. Akademiet ble grunnlagt i statens æresbolig Grotten i 1953 etter initiativ fra Francis Bull, C.J. Hambro, Sigurd Hoel, Cora Sandel, A.H. Winsnes og Arnulf Øverland, for å arbeide på vitenskapelig og kunstnerisk grunnlag for å ivareta det norske riksmålet og dets litteratur og for å fremme «et fritt og allsidig åndsliv i Norge». Forbildet var de nasjonale språklig-litterære akademiene i andre europeiske land, i første rekke Svenska Akademien og Académie française. Ideen om å etablere et slikt akademi ble opprinnelig lansert av Bjørn Bjørnson i 1913.
Akademiet arbeider dels med språknormering og -veiledning knyttet til riksmål og moderat bokmål, dels med litteratur og har dels et allmennkulturelt formål. Akademimedlemmene velges på livstid på grunnlag av kvalifikasjoner på det vitenskapelige, kunstneriske og/eller språklige felt. Det Norske Akademi eier og utgir Det Norske Akademis ordbok (naob.no), fastsetter riksmålsnormeringen som utgis i Riksmålsordlisten, deler ut Det Norske Akademis pris til minne om Thorleif Dahl og har i samarbeid med Stiftelsen Thorleif Dahls Kulturbibliotek utgitt litterære klassikere på norsk riksmål. Det Norske Akademi har også vært en sentral aktør i debatten om og normeringen av bokmålet siden 1953, og var representert i det tidligere Norsk språkråd frem til omorganiseringen i 2005. Etter bokmålsreformen i 2005 og senere justeringer regner Det Norske Akademi riksmålet og det moderate bokmålet for å være det samme språket; Helene Uri har uttalt at «i praksis er moderne riksmål og moderat bokmål akkurat det samme». I 2017 vedtok Høyre etter forslag fra programkomiteen ledet av Torbjørn Røe Isaksen å utrede en overføring av ansvaret for den offisielle bokmålsnormeringen til Det Norske Akademi, på bakgrunn av en situasjon der det ikke lenger er nevneverdige forskjeller mellom bokmål og riksmål.
Akademiet ledes av et valgt presidium, som i 2022 består av Carina Nilstun (preses), Helene Uri (visepreses), Øystein Eek, Peter Normann Waage og Erik Fosnes Hansen.
== Historie ==
Forslaget om å etablere et norsk språklig-litterært akademi etter modell av Svenska Akademien og tilsvarende utenlandske institusjoner ble opprinnelig fremsatt av Nationaltheatrets første sjef Bjørn Bjørnson i 1913. Ideen ble tatt opp tidlig i 1950-årene av en rekke kulturpersonligheter, og etter initiativ fra Francis Bull, C.J. Hambro, Sigurd Hoel, Cora Sandel, A.H. Winsnes og Arnulf Øverland ble Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur etablert 7. mai 1953 i Øverlands hjem, statens æresbolig Grotten i Slottsparken. Bakgrunnen for etableringen var særlig den norske språkstriden og den radikale samnorskpolitikken som den daværende Arbeiderpartiregjeringen førte, som møtte stor motstand og skapte stort engasjement om språklige spørsmål. Akademiet ble grunnlagt for å «skape en stabiliserende faktor i sprogutviklingen og gjenreise respekten for skriftsproget» og «til vern om det norske riksmål og dets litteratur og til fremme av et fritt og allsidig åndsliv i Norge».
I 2004 markerte Akademiet 50-årsjubileet med utgivelsen av diktsamlingen 50 år – 50 dikt. Ved 60-årsjubileet ble utgitt Norsk grammatikk. Riksmål og moderat bokmål.
== Aktiviteter ==
Det Norske Akademi arbeider dels med språknormering og -veiledning knyttet til riksmål og moderat bokmål, dels med litteratur og har dels et allmennkulturelt formål. Akademiet har siden etableringen hatt et nært forhold til Riksmålsforbundet, som ble grunnlagt av Bjørnstjerne Bjørnson i 1907; forskjellen på de to organisasjonene er at Riksmålsforbundet er en politisk organisasjon som arbeider for riksmål, mens Det Norske Akademi er et vitenskapelig akademi som arbeider med språk- og litteraturspørsmål på et vitenskapelig og kunstnerisk grunnlag.
=== Normering av riksmålet og engasjement i normeringen av bokmålet ===
Fra etableringen var utarbeidelsen av riksmålsnormeringen en kjerneoppgave for Det Norske Akademi; denne normeringen var anerkjent som autoritativ av mange språkbrukere, herunder landets største avis, Aftenposten, og av sivilsamfunnsorganisasjoner som Foreldreaksjonen mot samnorsk, og fikk derfor betydelig innflytelse. Ved siden av å utarbeide sin egen normering for riksmål har Det Norske Akademi også alltid engasjert seg i normeringen av bokmål, og i denne sammenhengen var Det Norske Akademi fra 1972 til 2005 representert med to representanter i Norsk språkråd.
I de første tiårene av Det Norske Akademis eksistens var det betydelige forskjeller mellom riksmål og bokmål; det senere fenomenet moderat bokmål eksisterte ikke på denne tiden, ettersom «radikale» og svært nynorsknære former var obligatoriske i bokmål. På riksmål var for eksempel «vann», «bunn», «ravn», «frem», «bro», «mel», «gulv», «fjær», «savne», og bøyningsformer som «boken» og «husene» de eneste formene, mens på bokmål var bare «vatn», «botn», «ramn», «fram», «bru», «mjøl», «golv», «fjør», «sakne», og bøyningsformer som «boka» og «husa», tillatt. På riksmål het det således «vannet nær husene ble dekket av is», mens det på bokmål het «vatnet nær husa blei dekka av is»; tilsvarende het det på riksmål «skogbunnen ble dekket av dugg», mens det på bokmål het «skaubotnen blei dekka av dogg». Det Norske Akademi og de andre riksmålsorganisasjonene fikk i 1972 gjennomslag i Norsk språkråd for det første «liberaliseringsvedtaket», som innebar at elever kunne bruke sentrale riksmålsformer som nevnt foran i skolearbeid. I 1981 ble det vedtatt en omfattende reform av bokmål som innebar at mange riksmålsord ble tillatt i bokmål. I 1986 vedtok Det Norske Akademi en ny rettskrivning for riksmål som tok inn noen former i riksmålet som til da bare hadde vært tillatt i bokmål. Den siste store reformen av bokmål i 2005 tillot en lang rekke riksmålsformer i bokmålet (eksempelvis «hverken», «fingre» og «syv») og strøk samtidig mange samnorskformer (eksempelvis «gjekk», «flaum», «fekk», «dauv», «fann», «nase» og «raud»); som følge av dette har forskjellene mellom riksmål og bokmål i dens mest utbredte form blitt så små at Det Norske Akademi og flere språkforskere etter 2005 regner riksmål og moderat bokmål som samme skriftspråk med bare noen få små variasjoner, som i årene som fulgte delvis også har forsvunnet som følge av ytterligere justeringer. Det Norske Akademis daværende visepreses Helene Uri uttalte i 2017 at «moderat bokmål er i alle praktiske henseender det samme som moderne riksmål».Det Norske Akademis normering av riksmålet kommer til uttrykk i Riksmålsordlisten, som godkjennes av akademiet. Akademiet har tidligere godkjent skolebøker (f.eks. André Bjerkes ABC).
=== Mulig overtagelse av ansvaret for bokmålsnormeringen ===
Høyres landsmøte vedtok i 2017, etter forslag fra programkomiteen ledet av Torbjørn Røe Isaksen, at regjeringen skal «vurdere om språknormeringen for bokmål og nynorsk skal flyttes ut av Språkrådet»; Isaksen utdypet forslaget med at han ønsket at Det Norske Akademi skal overta ansvaret for bokmålsnormeringen og viste til at det i de fleste andre europeiske land er lærde, språklig-litterære akademier eller lignende institusjoner som står for dette arbeidet, og ikke myndighetene. Høyre ønsket samtidig å gjøre skillet mellom bokmål og nynorsk tydeligere for å rendyrke hver av målformene og gjøre rettskrivningen for begge mer forutsigelig og konsekvent. Det Norske Akademi ved visepreses Helene Uri ønsket forslaget velkommen, og uttalte samtidig at det riksmålet som Det Norske Akademi allerede normerer i dag i praksis nå er identisk med bokmål i den formen som de aller fleste bokmålsbrukere skriver.
=== Det Norske Akademis ordbok ===
Det Norske Akademi overtok i 1981 ansvaret for Norsk Riksmålsordbok og utgav sammen med Kunnskapsforlaget to supplementsbind til dette verket i 1995. Fra slutten av 1990-årene ble Norsk Riksmålsordbok revidert og utvidet, og denne revisjonen dannet grunnlaget for utgivelsen av Det Norske Akademis ordbok (NAOB) i 2018; denne ordboken dekker eksplisitt både riksmål og bokmål. Norsk Riksmålsordbok og senere Det Norske Akademis ordbok er det mest omfattende og det eneste litterære ordboksverk på norsk. Arbeidet med Det Norske Akademis ordbok startet i den perioden tidligere kulturminister Lars Roar Langslet var akademiets preses.
=== Litteratur ===
Akademiet støtter også utgivelsen av klassisk litteratur på riksmål. I samarbeid med Stiftelsen Thorleif Dahls Kulturbibliotek utgav Det Norske Akademi bokserien Klassikerbiblioteket og er involvert i utgivelsen av serien Thorleif Dahls kulturbibliotek. Akademiet deler ut Det Norske Akademis Pris til minne om Thorleif Dahl. Prisen på kr. 100 000 gis hvert år til en forfatter eller oversetter, og finansieres av Thorleif Dahls kulturbibliotek.
== Medlemmer ==
For en liste over alle nåværende og tidligere (avdøde) medlemmer, se Liste over medlemmer av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur.Det Norske Akademi for Språk og Litteratur har for tiden 51 medlemmer, som dekker fagområder som nordisk, tysk, engelsk og fransk litteratur og språk, historie, statsvitenskap, filosofi, teologi, jus, scenekunst og diktekunst.
På samme måte som andre vitenskapelige akademier, slik som Svenska Akademien i Sverige og Det Norske Videnskaps-Akademi i Norge, er akademiet selvsupplerende, slik at nye akademimedlemmer velges på livstid av de eksisterende medlemmene.
=== Presidium ===
Akademiets preses og visepreses velges av medlemmene for ett år av gangen. De øvrige medlemmer av presidiet velges for tre år.
Nåværende presidiumListe over preseser1953–1959 Arnulf Øverland
1959–1965 A.H. Winsnes
1965–1967 Erik Krag
1967–1982 Asbjørn Aarnes
1982–1988 Øistein Parmann
1988–1995 Helge Nordahl
1995–2011 Lars Roar Langslet
2011–2021 Nils Heyerdahl
2021–2022 John Ole Askedal
2022– Carina Nilstun
== Se også ==
Det Norske Akademis pris til minne om Thorleif Dahl (Fra 2021: Thorleif Dahls pris)
Riksmål
Riksmålsforbundet
Språkrådet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Det Norske Akademi for Språk og Litteratur
Det Norske Akademi vokter et språk under press kronikk i Aftenposten av Lars Roar Langslet (12. oktober 2004)
Professor John Ole Askedal: Grunnlaget for Akademiets arbeid
Tale av kulturminister Valgerd Svarstad Haugland i anledning 50-årsjubileet, Nobelinstituttet i Oslo
Det Norske Akademis ordbok på nett |
98 | https://no.wikipedia.org/wiki/Den_norske_kirke | 2023-02-01 | Den norske kirke | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Cite Q - cites a replaced work', 'Kategori:Den norske kirke'] | Den norske kirke (tidligere også kalt «Statskirken») er det største trossamfunnet i Norge og var inntil den 21. mai 2012 statens offentlige religion.
Ved reformasjonen i 1536–1537 innførte Danmark-Norge lutherdommen og brøt forbindelsene med kirken i Roma. Den norske kirke ble så plassert under den dansk-norske konges autoritet, og ble i Eidsvollgrunnloven av den 17. mai 1814 en lovfestet statskirke, underlagt Storting og regjering. Norges konge ble dermed kirkens symbolske leder. Med en episkopal-synodal organisasjonsstruktur framstår Den norske kirke også som et kirkesamfunn.
Den 21. mai 2012 gjennomgikk Grunnloven en revisjon, og det heter nå at Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv (§ 2). Det innebærer at kongen i statsråd ikke lenger utnevner kirkens biskoper, men at dette er et internt anliggende. Stortinget og regjeringen har heller ikke lenger noen oppsynsfunksjon, slik det tidligere var tilfelle, for å påse at kirkens teologiske læresetninger er i harmoni med norsk lov. Etter revisjonen i 2012 er ikke Norges konge lenger kirkens formelle leder. Kongen er likevel pålagt å tilhøre Den norske kirke. I Grunnloven § 16 er det videre bestemt at Den norske kirke «forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten».En lignende reform skjedde i Sverige med Svenska kyrkan, som opphørte å være statskirke 1. januar 2000. Den danske folkekirke er i en del henseender å anse som en statskirke, men i Danmark er det ulike oppfatninger om hvorvidt Folkekirken egentlig er en statskirke.
| Den norske kirke (tidligere også kalt «Statskirken») er det største trossamfunnet i Norge og var inntil den 21. mai 2012 statens offentlige religion.
Ved reformasjonen i 1536–1537 innførte Danmark-Norge lutherdommen og brøt forbindelsene med kirken i Roma. Den norske kirke ble så plassert under den dansk-norske konges autoritet, og ble i Eidsvollgrunnloven av den 17. mai 1814 en lovfestet statskirke, underlagt Storting og regjering. Norges konge ble dermed kirkens symbolske leder. Med en episkopal-synodal organisasjonsstruktur framstår Den norske kirke også som et kirkesamfunn.
Den 21. mai 2012 gjennomgikk Grunnloven en revisjon, og det heter nå at Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv (§ 2). Det innebærer at kongen i statsråd ikke lenger utnevner kirkens biskoper, men at dette er et internt anliggende. Stortinget og regjeringen har heller ikke lenger noen oppsynsfunksjon, slik det tidligere var tilfelle, for å påse at kirkens teologiske læresetninger er i harmoni med norsk lov. Etter revisjonen i 2012 er ikke Norges konge lenger kirkens formelle leder. Kongen er likevel pålagt å tilhøre Den norske kirke. I Grunnloven § 16 er det videre bestemt at Den norske kirke «forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten».En lignende reform skjedde i Sverige med Svenska kyrkan, som opphørte å være statskirke 1. januar 2000. Den danske folkekirke er i en del henseender å anse som en statskirke, men i Danmark er det ulike oppfatninger om hvorvidt Folkekirken egentlig er en statskirke.
== Rettslig grunnlag ==
Flere grunnlovsbestemmelser nevner eller kommer til anvendelse for Den norske kirke. Den viktigste er Grunnloven § 16 som sier «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.» Kirken er videre regulert i flere lover, der lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven) er den mest sentrale. I henhold til § 10 er formålet «å legge til rette for at Den norske kirke forblir en landsdekkende og demokratisk evangelisk-luthersk folkekirke.». Loven regulerer blant annet kirkens administrative organer på lokalt, regionalt og sentralt nivå, eiendomsforhold for kirkebygninger, med mer.
== Organisasjon ==
=== Regler om medlemskap og tilhørighet ===
Medlemskap i Den norske kirke er knyttet til dåp, juridisk gjennom § 4 i Kirkeordning for Den norske kirke For å være medlem i Den norske kirke må man være døpt og enten bosatt i Norge eller norsk statsborger bosatt i utlandet. Personer som er døpt i annet luthersk kirkesamfunn eller annet kristent kirkesamfunn kan bli medlem av Den norske kirke ved innmelding. En kan ikke være medlem av Den norske kirke og av et annet trossamfunn samtidig. Siden kirkeloven ble endret i 2021, anses barn nå å høre inn under Den norske kirke fra fødselen bare hvis begge foreldrene er medlem.
Medlemmer bosatt i Norge tilhører soknet der de bor. Alle voksne døpte medlemmer har stemmerett og er valgbare ved kirkelige valg. Stemmerettsalder er 15 år, valgbarhetsalder 18 år (2011). I spesielle tilfeller kan det søkes om overflytting av stemmerett og valgbarhet til annet sokn enn der man er bosatt.
Innmelding og utmelding i Den norske kirke skjer ved personlig henvendelse til det lokale menighetskontor (kirkebokføreren) på bostedet. Den 15. august 2016 ble det lansert en elektronisk løsning for å sjekke medlemskap og for innmelding eller utmelding. Denne løsningen har ført til at de fleste inn- og utmeldinger nå skjer på denne måten. Den som melder seg inn eller ut av Den norske kirke, må være døpt og skal gi opplysninger om navn, bosted, fødselsnummer, dåpssted og -dato om det er aktuelt samt navn og fødselsnummer på eventuelle barn under 15 år som følger med den foresatte.Innmelding og utmelding i Den norske kirke var regulert av forskrift om innmelding i og utmelding av Den norske kirke (4. januar 2006).Ved opprettelsen av et sentralt kirkeregister i 1998 ble folkeregisteret brukt som grunnlag for medlemsregisteret i Den norske kirke. Etter protester ble 75 000 medlemmer strøket etter en kryssjekking mot medlemslister i andre tros- og livssynssamfunn. Den norske kirkes holdning er at «Det er dåpen som gir medlemskap i kirken»..
=== Menigheten – soknet ===
Den norske kirke har et geografisk bestemt menighetsbegrep og består av soknemenigheter. Ved siden av denne grunnstrukturen finnes det enkelte unntak: Døvemenighetene er ikke geografisk avgrenset. Det samme gjelder Samisk menighet i sørsamisk språkområde. Det er også forsøk med såkalte valgmenigheter i Den norske kirke, hvor kirkemedlemmer har fått anledning til å danne et «personsokn» (Bymenigheten Sandnes).
Kirkesokn. Den norske kirke er inndelt i om lag 1280 sokn eller menigheter. Soknet er en geografisk avgrenset menighet. Kirkemedlemmene innenfor et avgrenset geografisk område sokner til (normalt) en kirke. Soknet er en egen rettslig størrelse og eier normalt den lokale kirken. Soknet representeres av to valgte organer: Menighetsrådet for det enkelte sokn, og kirkelig fellesråd som normalt representerer soknene innenfor en kommune. I tillegg finnes det et allmøte for kirkemedlemmene i soknet, menighetsmøtet. Ved siden av de 1274 (per den 1. januar 2011) geografiske soknene er det fem døvemenigheter, én samisk menighet i sørsamisk språkområde og én valgmenighet.
Menighetsråd er valgte organer for ett sokn, og består av fra fire til ti valgte faste medlemmer, fem varamedlemmer og en prest. Menighetsrådet har ansvar for den kristelige virksomheten i soknet, trosopplæring, diakoni, kirkemusikk. Menighetsrådet har også ansvar for utleie av kirken, tildeling av kirkeofringer m.m. (jf. kirkeordningen § 12). Menighetsråd ble innført i 1920. Menighetsråd velges hvert fjerde år. Valgdeltakelsen ved menighetsrådsvalget i 2011 var 13,43 % på landsbasis.
Menighetsmøte ble innført i 1873. Menighetsmøtet tar stilling til viktige spørsmål som innføring av ny liturgi og salmebok, bygging og eventuelt nedlegging av kirke, kirkegård, deling, sammenslåing eller andre endringer i soknegrenser. Alle stemmeberettigede medlemmer av Den norske kirke bosatt i soknet har stemmerett på menighetsmøtet (jf. kirkeordningen §13).
Kirkelig fellesråd er et organ for soknene i hver kommune. Kirkelig fellesråd har ansvar for økonomiske og administrative oppgaver på vegne av soknene. Fellesrådet består av 1–2 medlemmer av hvert menighetsråd, en prest og en representant for kommunen. I kommuner med bare ett sokn ivaretas fellesrådets oppgaver av menighetsrådet utvidet med en representant for kommunen. Alle kirkelige fellesråd har en daglig leder (kirkeverge). Enkelte steder er det etablert fellesråd som omfatter mer enn en kommune.
Soknepresten leder prestetjenesten i soknet, og har sete i menighetsrådet.
=== Bispedømmet – prostiet ===
Den norske kirke er en episkopal-synodal kirke, og er inndelt i 11 bispedømmer og – fra den 2. oktober 2011 – et tilsynsområde for Bispemøtets presesbiskop (Nidaros domprosti i Trondheim sentrum).
Bispedømmeråd ble innført i 1933. I dag består bispedømmerådet av biskopen, 7 leke medlemmer (kirkemedlemmer), 1 prest og 1 lek kirkelig tilsatt. I Oslo bispedømme er det i tillegg en representant for døvemenighetene. I Nidaros, Sør-Hålogaland og Nord-Hålogaland bispedømmer er det en representant for samisk kirkeliv, henholdsvis sørsamisk, lulesamisk eller nordsamisk. De leke medlemmene velges delvis ved direkte valg (ved alle leke kirkemedlemmer i bispedømmet), dels ved indirekte valg av menighetsrådsmedlemmene i bispedømmet. Presten velges av og blant prestene i bispedømmet som er i offentlig kirkelig prestestilling. Lek kirkelig tilsatt velges av og blant de øvrige kirkelige tilsatte i bispedømmet som er ansatt i mer enn 40 % stilling. I 2011 var valgdeltakelsen i direkte valg av bispedømmerådsmedlemmer 10,59 % på landsbasis. Bispedømmerådet ansetter prestene i bispedømmet og har budsjettansvar for blant annet prestetjenesten. Bispedømmerådenes medlemmer er også delegater til Kirkemøtet.
Biskop. Hvert bispedømme ledes av en biskop. I tillegg har Den norske kirke fra den 2. oktober 2011 en fast ledende biskop, preses, med sete i Nidaros. Biskopen har tilsyn med menigheter og vigslede medarbeidere (prest, kateket, diakon, kantor) og andre ansatte. Biskopen leder prestetjenesten i bispedømmet. Biskopen har et ansvar for kirkens lære og for enheten i kirken.
Stiftsdirektøren er daglig leder for bispedømmeadministrasjonen.
Prosti er et område for ledelse av prestetjenesten. Det er 107 prostier (2011). Alle prostier er geografisk avgrenset, med unntakt av døveprostiet som omfatter døvemenighetene i Norge.
Prosten leder prestetjenesten i prostiet.
Bispedømmene er – nevnt etter de fem første bispesetenes historiske rang, deretter etter alder:
Nidaros bispedømme, bispesete i Trondheim. Nidaros domprosti, i Trondheim sentrum, er (fra den 2. oktober 2011) tilsynsområde for Bispemøtets presesbiskop, mens Nidaros biskop har tilsynsansvar for resten av bispedømmet. Bispedømmet dekker Trøndelag fylke. Biskoper: presesbiskop i Nidaros Olav Fykse Tveit, biskop i Nidaros Herborg Finnset.
Bjørgvin bispedømme, bispesete i Bergen. Bispedømmet dekker Vestland fylke. Biskopen i Bjørgvin har også tilsyn med Sjømannskirken – Norsk kirke i utlandet. Biskop: Halvor Nordhaug.
Oslo bispedømme, bispesete i Oslo. Bispedømmet dekker Oslo, Asker og Bærum kommuner. Biskopen i Oslo har også tilsyn med Døveprostiet og Feltprestkorpset. Biskop: Kari Veiteberg.
Stavanger bispedømme, bispesete i Stavanger. Bispedømmet dekker Rogaland fylke. Biskop: Anne Lise Ådnøy.
Hamar bispedømme, bispesete i Hamar. Bispedømmet dekker Oppland og Hedmark fylker. Biskop: Solveig Fiske.
Nord-Hålogaland bispedømme, bispesete i Tromsø. Bispedømmet dekker Troms og Finnmark fylker og Svalbard. Biskop: Olav Øygard.
Agder og Telemark bispedømme, bispesete i Kristiansand. Bispedømmet dekker Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder fylker. Biskop: Stein Reinertsen.
Tunsberg bispedømme, bispesete i Tønsberg. Bispedømmet dekker Buskerud og Vestfold fylker. Biskop: Jan Otto Myrseth.
Sør-Hålogaland bispedømme, bispesete i Bodø. Bispedømmet dekker Nordland fylke. Biskop: Ann-Helen Fjeldstad Jusnes.
Borg bispedømme, bispesete i Fredrikstad. Bispedømmet dekker Østfold og Akershus fylker, med unntak av Asker og Bærum kommuner. Biskop: sede vacante.
Møre bispedømme, bispesete i Molde. Bispedømmet dekker Møre og Romsdal fylke. Biskop: Ingeborg Midttømme.
=== Nasjonalt nivå ===
Kirkemøtet er det øverste valgte organ innenfor kirken (opprettet 1984), hvor alle bispedømmeråd og biskoper deltar, i tillegg til lederne av Samisk kirkeråd og Mellomkirkelig råd.
Kirkerådet (opprettet i 1969, omdefinert i 1984) er forberedende organ for Kirkemøtet, og iverksettende organ mellom Kirkemøtets samlinger.
Bispemøtet utgjøres av alle de 12 biskopene i Den norske kirke. Møtet kan ikke binde den enkelte biskop, men «virker for samordning av de gjøremål som etter gjeldende regler tilligger biskopene» (Reglement for bispemøtet, fastsatt ved kgl res. den 6. juni 1997). Bispemøtet samles tre ganger hvert år, og ledes av preses. Preses er Bispemøtets representant i Kirkerådet.
Samisk kirkeråd (opprettet i 1992) arbeider for å sikre et samiskspråklig tilbud i kirken, og for å sikre at samiske tradisjoner respekteres.
Mellomkirkelig råd for Den norske kirke har ansvar for kontakten med søsterkirker i andre land, og internasjonale organisasjoner, samt for økumeniske og interreligiøse kontakter i Norge.
Kirkepartner (opprettet i 2013) som et felles eiet selskap for enhetene i Den norske kirke for å få levert fellestjenester.Andre nemnder og utvalg
Utvalg for ungdomsspørsmål under Kirkerådet.
Ungdommens kirkemøte (første gang 1993) er et rådgivende organ som skal sikre at ungdom i kirken når fram med sine synspunkter. Her møter, i tillegg til delegater fra de ulike ungdomsbispedømmerådene, representanter fra barne- og ungdomsorganisasjoner tilknyttet Den norske kirke. Det er også ungdomsråd og ungdomsting i bispedømmene.
Nemnd for gudstjenestliv under Kirkerådet.
Teologisk nemnd under Mellomkirkelig råd for Den norske kirke.
Komiteen for internasjonale spørsmål under Mellomkirkelig råd for Den norske kirke.
=== Samisk kirkeliv og Døvekirken ===
Samisk kirkeliv. Samisk kirkeråd har nasjonalt ansvar for å ivareta Samisk kirkeliv. I de tre nordligste bispedømmene velges det en representant for samisk kirkeliv i bispedømmerådet. Nidaros bispedømme har et særlig ansvar for sørsamisk kirkeliv, Sør-Hålogaland bispedømme for lulesamisk kirkeliv og Nord-Hålogland bispedømme for nordsamisk kirkeliv. Indre Finnmark prosti omfatter de fleste kommunene i forvaltningsområdet for nordsamisk språk i Finnmark. Det er også opprettet en samisk menighet i sørsamisk språkområde. En strategiplan for samisk kirkeliv ble vedtatt av Kirkemøtet i 2011. Bibel, liturgi, salmer og trosopplæring på de samiske språk er prioriterte områder innen samisk kirkeliv. Samisk kirkeråd deltar på Den norske kirkes vegne i internasjonalt kirkelig urfolksarbeid.
Døvekirken ivaretar Den norske kirkes arbeid for døve og hørselshemmede. Døvekirken er organisert med 5 døvemenigheter som til sammen dekker hele landet. Døveprestene er organisert i døveprostiet, mens menighetene er organisert i døvekirkenes fellesråd. Døvemenighetene har en representant i Oslo bispedømmeråd.
=== Det statlige kirkestyret ===
Etter grunnlovsendringene 21. mai 2012 avholdes ikke lenger kirkelig statsråd, og det er etter dette ikke krav til medlemskap i Den norske kirke for statsråder. Staten er nå konfesjonsfri (med unntak for Norges konge), og for Den norske kirke medfører dette i første omgang at biskoper og proster ikke lenger utnevnes av regjeringen (kirkelig statsråd), men av kirkens egne organer (Kirkerådet og bispedømmerådene). Med ny grunnlovstekst vil ikke lenger staten ha en «offentlig religion», og Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn likebehandles. Den norske kirke vil likevel være i en særstilling, da den «forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan av Staten» (Grunnloven § 16).
Departementet. Forvaltningen av kirkesakene er delegert til Barne- og familiedepartementet (fra 1814 til 1989 var det et eget kirke- og undervisningsdepartement, ofte kalt Kirkedepartementet).
Stortingets innflytelse i kirkesaker utøves gjennom bevilgningsmyndigheten og gjennom lovgivning (trossamfunnsloven).
Opplysningsvesenets fond (OVF) er en statlig norsk institusjon som forvalter prestegårdseiendommer og kapital som følge av avhending av dette gods i samsvar med Grunnloven § 116 og lov om Opplysningsvesenets fond. Fondet er underlagt Kulturdepartementet og har Den norske kirkes beste som formål.
=== Eiendomsforhold ===
Kirkeloven av 1897 stadfestet at selve kirkebygget hører til menigheten, unntaket er enkelte museumskirker og bygg eid av Fortidsminneforeningen. Kirkegården (oftest brukt som gravplass) har samme eierforhold som bygningen. Den enkelte kommune har som regel ansvar for teknisk drift og finansiering av kirkebygg og kirkegård knyttet til Den norske kirke, mens tilsyn og administrasjon (etter 1996) ligger hos menighetens egne organer og en ansatt daglig leder (kirkeverge). Den norske stat eier i utgangspunktet ingen kirkebygg med unntak av blant annet Akershus slottskirke og Svalbard kirke. Nidarosdomen kan også regnes som statlig eiendom fordi restaureringsarbeidet siden 1869 har blitt finansiert direkte over statsbudsjettet.
== Forholdet til staten ==
Frem til 2012 var Den norske kirke en statskirke etablert gjennom Grunnloven § 2, som erklærte at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion». I den nye grunnlovsteksten er dette endret, i dag står det slik i Grunnloven § 2 «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskrettighederne.» Videre står det i § 16 «Alle indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje.»
Siden 1920-årene har staten delegert flere ansvarsområder til kirkens egne organer. Flere råd og utvalg, som Kirkerådet, ble etablert for å administrere ulike deler av den kirkelige aktiviteten, og på viktige kirkelige områder, som liturgi og i lærespørsmål, har kirken lenge vært selvstendig. Samtidig var det Kongen som hadde ansvaret for utnevnelser av biskoper og proster gjennom Grunnloven § 16.
I Den svenske kirke fant skillet mellom stat og kirke sted i 2000, og i Norge ble problemstillingene rundt et mulig skille utredet i Gjønnes-utvalget, som la frem sin innstilling i januar 2006. Innstillingen var i 2006 ute til høring hos flere tusen instanser, som alle fikk mulighet til å si sin mening før regjeringen utarbeidet en stortingsmelding om saken. Denne ble lagt frem 11. april 2008.Forut for stortingsmeldingen ble det I 2008 inngått et bredt forlik mellom alle de sju partiene på Stortinget, en avtale med gyldighet ut stortingsperioden 2009–2013. Innholdet i den politiske avtalen omtalt som Kirkeforliket består i en gjennomgang av på hvilke områder kirken skal få større indre selvstyre, deriblant at «utnevning av biskoper og proster overføres fra kirkelig statsråd til kirkelig organ». Betingelsen for dette var at kirkedemokratiet måtte bli bedre. Det siktes her til at valgdeltakelsen ved kirkelige valg har vært lav. Spørsmålet om kirkens økonomi og eiendomsretten til kirkens eiendommer var blant de store og prinsipielt tunge spørsmål som måtte avklares. Ansvaret for vedlikehold av kirkebygg og lønn for stats- og fellesrådsansatte ligger på staten og kommunene, men mange menigheter betaler selv lønn til ekstra ansatte. Dette er gjerne finansiert gjennom givertjeneste blant medlemmene i menigheten. Blant «hvilke elementer i statskirkeordningen [som] skal
videreføres» listes:
«1) Den norske kirke skal ha særskilt forankring i Grunnloven, jf. ny § 16.
2) Den norske kirkes organisering og virksomhet skal fortsatt reguleres ved en egen kirkelov, uten at kirken defineres som eget rettssubjekt.
3) Staten skal fortsatt lønne og ivareta arbeidsgiveransvaret for biskoper, proster, prester og andre som tilsettes i kirkelige stillinger av regionale og sentrale kirkelige organer, det vil si at disse fortsatt skal være statstjenestemenn.
4) Den regionale og sentrale kirkelige administrasjonen skal fortsatt være en del av statsforvaltningen.
5) Forvaltningsloven og offentlighetsloven skal fortsatt gjelde for lovbestemte kirkelige organer.
6) Staten skal fortsatt sørge for at kommunene har lovbestemt plikt til å finansiere den lokale kirkes virksomhet.
7) Den kommunale representasjonen i kirkelig fellesråd videreføres som i dag.»På den bakgrunn leverte representanter for samtlige partier på Stortinget et felles forslag til endringer i blant annet Grunnloven §§ 2 og 16 som skulle endre relasjonen mellom kirke og stat. Grunnlovsendringene ble vedtatt 21. mai 2012 og trådte umiddelbart i kraft.I 2013 utdyper Stortinget sin forståelse av «folkekirke» slik det ble brukt i Grunnloven §§ 16, etter spørsmål (stilt av Svein Harberg, H) om en avklaring for å få en felles politisk forståelse «av hva som ligger i begrepet «folkekirke»». Statsråden (Rigmor Aasrud Ap.) oppfattet formuleringen ««Den norske kirke (…) forbliver Norges Folkekirke», først og fremst som et uttrykk for Stortingets vilje til kontinuitet på kirkeområdet.» (…) «Vår oppgave som statlig myndighet er å legge de økonomiske, rettslige og organisatoriske forholdene til rette for at Den norske kirke kan «forblive» Norges folkekirke.»
Blant de forventninger som enkeltrepresentanter og statsråden stilte til Den norske kirke som «folkekirke» var; Å reise verdidebatter, å være tilstede i hele landet, et tilbud til folket i hverdag og krise, gravplassforvaltning og varsling av dødsfall på oppdrag fra politiet, å ha en samlende rolle ved høytider og store begivenheter - i sorg som i glede, mulighet for Kirkens medlemmer til å få døpt sine barn og bli konfirmert, viet og gravlagt. (at) Trosopplæringsreformen … er et folkekirkeprosjekt. At Kirken skal ha en særstilling i hele landet, og at Kirken skal sikres økonomisk.
Hvorvidt dette var omfattende forventninger som ville bli kostbare, og kunne være problematiske i møte med lovfestet likebehandling, ble nevnt. Hvordan forventningene til Den norske kirke som «folkekirke» skulle finansieres (iht. Grunnloven §§ 16 «understøttes som sådan av staten») ble i noen grad problematisert. «… det er noen klare grenser mellom hva man har satt av ressurser til, og bedt dem gjøre en jobb med, og hva som ligger i den vanlige driften av et trossamfunn.» (Svein Harberg, H.)Gjønnes-utvalget skrev i 2006 at det ikke er entydig hvor sterke bindingen mellom stat og kirke skal være for at betegnelsen «statskirke» er treffende. Statskirkeordningen er først og fremst et rettslig system og en formell organisasjonsform med følgende kjennetegn:
Om staten har en offentlig religion
Om biskoper og prester utnevnes av staten
Om staten har myndighet over liturgi og lærespørsmål
Om staten regulerer kirken gjennom lover og forskrifter
Om kirken er offentlig finansiert
Om kirken er en integrert del av statsforvaltningen og ikke eget rettssubjektMed grunnlovsendringen i 2012 har ikke Norge en offentlig religion (1), kirkens egne organer og ikke regjeringen utnevner biskoper og prester(2). Regjeringen har heller ikke myndighet over liturgi og lære (3). Den norske kirke er fortsatt (2015) del av den norsk statsforvaltningen og prestene er statsansatte (6) og reguleres ved egen kirkelov (4). Til 2017 skal ny kirkeordning utformes og vedtas når det gjelder spørsmålet om kirken som eget rettssubjekt (6) og om lovregulering kirkens indre forhold (4).Med bakgrunn i regjeringsplattformen for regjeringen Solberg og vedtak i Kirkemøtet ble det satt i gang et arbeid med en forvaltningsreform for et tydelig skille mellom kirke og stat: «Den norske kirke skal etableres som et eget rettssubjekt i 2017». For å omdanne Den norske kirke til et eget rettssubjekt ble endringer i kirkeloven vedtatt våren 2016, med iverksettelse fra 1. januar 2017. Den norske kirke er fra november 2016 registrert i brønnøysundregistrene som en religiøs organisasjon med organisasjonsnummer 818 066 872.Den norske kirke blir finansiert over statsbudsjettet som en «kommune- og statsbudsjettkirke». Dette skjer også etter 1. januar 2017. Statens finansieringen av kirken blir gitt ved rammetilskudd i statsbudsjettet, i 2017 er beløpet 1 969 millioner norske kr. I tillegg kommer at Sjømannskirken – Norsk kirke i utlandet får 92 MNOK. Tilskudd til kirkebygg og gravplasser og annet på 150 millioner kroner. Kirkens familieverntjeneste 180 millioner. Ekstraordinært for 2017 er tilskudd til egenkapital og feriepengeforpliktelser på henholdsvis 100 og 125 millioner kroner. Midlene i Den norske kirkes landsfond overføres til Den norske kirke.
=== Bakgrunn ===
Statskirkeordningen ble styrket i enevoldstiden og lovfestet i Kristian Vs Norske Lov av 1687. Kongen var forpliktet på evangelisk-luthersk religion og skulle som kirkens øverste leder holde landet rent for falsk lære. Dette ble videreført med Grunnloven av 1814, men Stortinget sto til forskjell fra Kongen fritt i forholdet til kirken. Med den første dissenterloven i 1845 ble kirkens rolle selvstendige rolle overfor staten mer tydelig. Søren Jaabæk foreslo i 1870 å oppheve statskirkeordningen.Etter andre verdenskrig ble Kirkeordningsnemnda av 1945 med Eivind Berggrav som leder nedsatt av regjeringen. Berggrav ønsket en endring av Grunnloven § 16 for å sikre kirken større indre styringsrett. Nemnda gikk ikke så langt men ønsket et kirkeråd som ledd i å sikre kirken større selvstyre i åndelige spørsmål. Nemnda mente at det i Norge var naturlig med en statskirke i betydningen folkekirke. Departementet gikk på bakgrunn av nemndas innstilling inn for en at styringen av kirken skulle skje i samspill mellom statlige og kirkelige organer, særlig viktig var det at regjeringen beholdt utnevnelsen av prestene slik at disse forble embetsmenn. Ved behandlingen i Stortinget i 1953 ble det ikke noe av forslaget om et kirkeråd.Statskirkeordningen ble i 1970-årene utredet av en kommisjon med tidligere kirkeminister Helge Sivertsen som leder. Kommisjonen anbefalte i 1975 å avvikle statskirken og erstatte denne med en fri folkekirke. Det var stor politisk motstand mot forslag også innenfor kirkens organer. Ved lov av 8. juni 1984 ble Kirkemøtet opprettet. Biskopene Andreas Aarflot og Erling Utnem var klart kritiske til statskirkeordningen, Utnem mente også at ordningen var i strid med bibelen.Kirkerådet ble lovfestet i 1969. Prestene fikk statslønn fra 1954.
== Tjenester og stillinger ==
=== Prest, prost og biskop ===
Prestene er ordinert til tjeneste. I luthersk tradisjon er prestetjenesten definert som en tjeneste med Ord og sakrament (Confessio Augustana art. 5). Både menn og kvinner kan ordineres, og de må ikke være sølibatære. Menighetsprester har etter ny tjenesteordning normalt ansvar for et sokn og tittelen sokneprest. Man vigsles til en tjeneste, og må derfor være ansatt til prestetjeneste av en viss varighet før man kan søke vigsling. Vigslingskravet er normalt fullført cand.theol.-utdanning med tillegg av praktisk-teologisk seminar. Soknepresten sitter i menighetsrådet og har ansvar for at soknets kirkebøker blir ført. Sokneprester og kapellaner tilsttes av bispedømmerådet. Det ansettes også prostiprester med hele prostiet som virkefelt.
Spesialprester. Det finnes også en rekke spesialprester som sykehusprester, sykehjemsprester, studentprester, fengselsprester og feltprester. Prestetjenesten blant døve og hørselshemmede er organisert som et prosti i Den norske kirke og ikke som en spesialprestetjeneste.
Prost. Hvert bispedømme er delt inn i prostier, og de 107 prestene som leder prestetjenesten i disse har tittelen 'prost'. 11 av dem virker i en domkirke, og har derfor tittelen 'domprost'. Domprosten er fast stedfortreder for sin biskop. Hvert prosti er videre inndelt i sokn, som er den grunnleggende enheten i Den norske kirke (kirkeloven § 2). Prosten var tidligere selv sokneprest i et av soknene, men etter ny tjenesteordning for proster er prosten ikke automatisk lenger sokneprest. Det er nå biskopen som bestemmer hva slags menighetstjeneste prosten skal ha. Prost og sokneprest kan således være to forskjellige personer. Proster skal etter ny ordning fortsatt være statstjenestemenn, men tilsettes av bispedømmerådet.
Biskop. Det høyeste embete i Den norske kirke er bispeembetet. Biskopene utnevnes av Kirkerådet. Da kirken i Norge ble del av den lutherske kirke i Danmark ved reformasjonen i 1537, ble bispeembetet avskaffet og biskopene erstattet med superintendenter. Disse fylte stort sett de samme funksjoner, men man ønsket å markere et brudd med den katolske forståelsen av embetet. Tittelen biskop ble snart gjeninnført, men med en luthersk definisjon av embetet. I luthersk tradisjon er biskoptjenesten en prestetjeneste, men med tilsynsansvar for et bispedømme. Biskopene velges normalt fra prestestanden. I 1993 ble Rosemarie Köhn den første kvinnelige biskop i Den norske kirke. Den norske kirke har elleve bispedømmer og – fra 2. oktober 2011 – et tilsynsområde for preses innenfor Nidaros bispedømme.Frem til 2000 var det krav om teologisk embetseksamen for å bli prest i Den norske kirke. Spørsmålet om ikke-teologer burde kunne ordineres i visse situasjoner ble en del diskutert i det 20. århundre. I 2000 ble det åpnet for at andre personer med relevant utdanning og bakgrunn kunne ordineres som prester på visse vilkår og etter vurdering i Kirkerådets evalueringsnemnd. Teologisk embetseksamen er fortsatt hovedregelen, men forskriften oppstilte fra 2006 som alternativ enten masterstudium/hovedfagsstudium som «i innhold og omfang tilsvarer cand. theol.», eller grad på masternivå med relevans for prestetjeneste, samt minst 80 studiepoeng i teologiens hoveddisipliner, eller «særlige kvalifikasjoner». Dermed vil eksempelvis mastergrader i luthersk teologi fra utlandet, eller andre norske eller utenlandske mastergrader i visse fag i kombinasjon med teologiske tilleggsstudier, kunne gi grunnlag for prestetjeneste.Den svenske kirke beholdt ved reformasjonen sin erkebiskop (i Uppsala), men ga embetet et luthersk innhold som innebærer at erkebiskopen ikke er overordnet de andre biskopene. Da Evangelisk-lutherska kyrkan i Finland ble uavhengig av Den svenske kirke i 1817, opprettet man der et tilsvarende erkebispeembete i Åbo. Ved det dansk-norske rikes oppløsning i 1814 fikk hovedstadsbiskopen (Christiania/Oslo) etter dansk forbilde, rang fremfor de andre biskopene. I 1917 gikk Den norske kirke over til årlig valg av formann (fra 1932 titulert som preses) i det nyopprettede Bispemøtet. Fram til 1998 var det regelen at biskopen i Oslo ble valgt til dette vervet. Fra 1998 til 2010 ble preses valgt fra andre bispestoler enn Oslo, for fire år om gangen. Stortinget vedtok i 2010 å styrke presesfunksjonen ved at den fra 2011 ble lagt til et nytt tolvte bispeembete. Den faste presesbiskopen fikk sete i Trondheim, med Nidarosdomen som domkirke sammen med biskopen i Nidaros, og med Nidaros domprosti som tilsynsområde. Biskop Helga Haugland Byfuglien i Borg bispedømme ble i oktober 2010 valgt til preses fram til nyordningen trådte i kraft. Den 25. mars 2011 ble hun i statsråd utnevnt til fast preses, og 2. oktober 2011 ble hun innsatt i det nye embetet under en festgudstjeneste i Nidarosdomen.
=== Primus inter pares ===
Primus inter pares (lat. «den fremste (første) blant likemenn») er en funksjonsbeskrivelse som brukes om den som er anerkjent som leder eller talerør for en gruppe, uten at lederskapet nødvendigvis er formalisert og uten å ha annen myndighet over sine likemenn enn den som følger av vedkommendes anerkjennelse i gruppen, som kan skyldes ansiennitet, alder eller tradisjon. I de lutherske folkekirkene i Norden brukes uttrykket som en beskrivelse av at erkebiskopen (Sverige og Finland) eller den ledende biskopen (Danmark og Norge) er en symbolsk leder som ikke er kirkerettslig overordnet de andre biskopene.
Den norske kirkes ledende biskop var fra 1814 til 1920-årene etter dansk mønster og det norske hoffrangreglementet av 1817, biskopen i Christiania/Oslo. Dette ledet til at hovedstadsbispen uformelt ble omtalt som Den norske kirkes primas (senlatin til lat. primus; «den første», «den fornemste» – her i betydningen fast ledende biskop). Da biskopene i Den norske kirke fra 1917 begynte å holde regelmessige drøftelsesmøter, bispemøter, ble det for hver sesjon valgt en ordstyrer som ble betegnet som «formann» og fra 1932 som preses (lat. praeses, praesidere, «den som har forsete», den som presiderer (sml. president)).
Oslo biskops ledende rolle siden 1817 og det faktum at bispemøtene ble holdt i Oslo, gjorde at hovedstadsbispen hvert år ble valgt til formann/preses. I 1984 begynte biskopene å velge preses for et år om gangen. Ved Andreas Aarflots avgang som Oslo biskop i 1998 besluttet de øvrige biskopene at presesfunksjonen skulle gå på omgang, med valg hvert fjerde år. Første preses fra en annen bispestol enn Oslo ble da biskop Odd Bondevik i Møre. I 2001 valgte man biskop Finn Wagle i Nidaros, i 2006 biskop Olav Skjevesland i Agder og Telemark og i 2010 biskop Helga Haugland Byfuglien i Borg.
Nyordningen med en fast utnevnt leder i Den norske kirkes bispemøtet fra 2011 innebærer at det ble opprettet et tolvte bispeembete som skal bruke det meste av sin tid på lederoppgavene, med base i Nidaros. Dette nye bispeembetet kan med samme rett som Oslo biskop før 1920-årene omtales som primas. Den norske kirke har imidlertid valgt å fortsatt bruke betegnelsen preses eller ledende biskop. Også denne biskopen vil være «primus inter pares» blant biskopene, slik erkebiskopen er det i Svenska kyrkan og i Evangelisk-lutherska kyrkan i Finland.
=== Andre vigslede stillinger ===
Diakoner vigsles til sin tjeneste. Diakonene står under tilsyn av biskopen. De har ansvar for det diakonale arbeid i menigheten, som for eksempel sorgarbeid, hjelp til eldre og trengende, omsorg for miljøet og så videre Det kreves enten teologisk, helse- og sosialfaglig eller pedagogisk bakgrunn.
Kateketer vigsles til sin tjeneste i kirken og står under tilsyn av den lokale biskop. Kateketens hovedoppgave er å lede menighetens undervisningstjeneste, dette gjelder i prinsippet undervisning for alle aldersgrupper, men er ofte i praksis blitt fokusert på barn og ungdom. Det kreves bakgrunn fra teologi eller pedagogikk (med hovedvekt på kristendomsopplæring).
Kantoren er musikalsk leder i menigheten, og vigsles til sin tjeneste. En kantor er med på planleggingen og gjennomføringen av gudstjenestene og de kirkelige handlinger. Han er også korleder og koordinerer konsertvirksomhet og andre kulturtilbud. Han har også ansvar for og tilsyn med kirkens orgel. Kantors arbeidsomfang varierer etter lokale forhold og tilgjengelige ressurser. Til tjenesten som kantor kreves godkjent kandidateksamen i kirkemusikk. Kantoren har særlig kompetanse innen orgelspill, kordireksjon samt liturgikk og hymnologi.
=== Andre ansatte ===
Ifølge kirkeloven skal det også være enkelte andre uvigslede stillinger knyttet til de ulike kirkene. De viktigste av disse er:
Kirkevergen er en vanlig brukt betegnelse for daglig leder for det kirkelige fellesråd i kommunen, og har driftsansvar for kirkebygninger og kirkegårder. Kirkevergen er arbeidsgiver/leder for alle de kirkelig ansatte utenom prestene.
Klokker. Hver kirke kan ha en klokker som er underlagt kirkevergen. I mange kirker utføres klokkertjenesten i dag av en eller flere frivillige. Klokkerens hovedoppgaver er å bistå presten ved kirkelige handlinger.
Kirketjener. Hver kirke skal ha en kirketjener som er underlagt kirkevergen. Kirketjener har det daglige ansvar for vedlikehold av kirken samt forberedelser til kirkelige handlinger i kirken.Det finnes dessuten en rekke andre stillingskategorier knyttet til menighetsarbeid, kirkelig administrasjon og drift av kirkegårder.
== Tro ==
=== Bekjennelsesskrifter ===
Den norske kirke har, i tillegg til Bibelen, som er det grunnleggende skrift, fem bekjennelsesskrifter:
Den apostoliske trosbekjennelse
Den nikenske trosbekjennelse
Den athanasiske trosbekjennelse
Den augsburgske konfesjon (Confessio Augustana)
Luthers lille katekismeBibelen anses som den overordnede autoritet, men de andre skriftene har status som bekjennelsesskrifter som er normert ut fra Bibelen. Det gamle testamentet i Den norske kirke består av 39 bøker, mens i Den katolske kirke og Den ortodokse kirke består Det gamle testamente av 46 bøker. Den norske kirke anerkjenner ikke de syv deuterokanoniske bøker.
=== Skriftforståelse ===
Kjernen i luthersk skriftforståelse er at Bibelen handler om Guds krav og gaver, eller lov og evangelium, som er den lutherske termen. I praksis betyr dette at man leser Det gamle testamentet som et uttrykk for Guds lov. Her må mennesker sone gjennom offer, mens man i Det nye testamentet mottar evangeliet om at Jesus Kristus er offerlammet som døde og gav soning for menneskenes synd.
Luthersk lære, sammen med all kristen teologi, ser Jesus som oppfyllelsen av Messias-profetiene i Det gamle testamentet.
Det sentrale punktet i luthersk teologi, og dermed i Den norske kirkes teologi, er forståelsen av at mennesket blir rettferdiggjort av tro alene. Dette var ett av konfliktpunktene i reformasjonen som førte til brudd med Den katolske kirke. Den norske kirke lærer at mennesket ikke kan bli frelst ved hjelp av egne gjerninger eller egen rettferdighet, men utelukkende gjennom troen på Jesus som sin frelser og ved Guds suverene gjerning alene.
=== Sakramenter ===
Den norske kirke har to sakramenter: Dåp og nattverd. I tillegg praktiseres andre kirkelige handlinger, inkludert slike som regnes som sakramenter i andre kirkesamfunn, så som brudevigsel og presteordinasjon.
==== Dåp ====
Dåpen regnes som en renselse fra all synd, og som den døptes inntreden i kirken gjennom at den døpte i dåpen blir Guds barn. Dåpen skjer ved overøsing av vann i den treenige Guds navn. Den norske kirke praktiserer barnedåp, men døper også voksne som ikke er døpt tidligere og ønsker dåp. Gjendåp er ikke tillatt og anses som et teologisk avvik. Dåpen har gyldighet en gang for alle.
==== Nattverd ====
Etter Den norske kirkes lære er nattverden et sakrament hvor Jesus Kristus selv er til stede i brødet og vinen, men uten at brødet eller vinen opphører å være substansielt brød og vin (se Konsubstansiasjon). Man tror at den som mottar nattverden får tilgivelse for synd og styrke til et videre liv i kristen tro. I Den norske kirke er nattverden åpen også for medlemmer av andre kirkesamfunn. Barn har adgang til nattverden. Ulikt syn på nattverden er den viktigste årsaken til at det ikke avholdes felles nattverd med den katolske kirke, selv om en kan ha felles (økumeniske) gudstjenester.
== Gudstjenester ==
Søndagsgudstjenesten, ofte kalt høymessen – av latin missio som betyr utsendelse – er menighetens viktigste samlingspunkt, og feires på søndagen, fordi dette er Jesu oppstandelsesdag. I Den norske kirke begynner høymessen normalt klokken 11. Andre tidspunkter kan forekomme avhengig av lokale forhold. Om en prest betjener flere kirker, kan det være enkelte søndager uten gudstjeneste i noen kirker. Dåp, nattverd og konfirmasjon finner sted innenfor rammen av en vanlig gudstjeneste, mens andre kirkelige handlinger, som gravferd og bryllup, har egne liturgier. I Den norske kirke følger gudstjenesten som oftest den liturgiske ordning som er angitt i Gudstjenestebok for Den norske kirke, men alternative liturgier og friere former for gudstjenestefeiring er ikke uvanlig. En full revisjon av gudstjenesteordningen er planlagt ferdig i 2010. Denne tar sikte på større variasjonsmuligheter og adgang for lokale tilpasninger.
Gudstjenestens historiske grunnlag er den katolske messen, som igjen bygger på den jødiske synagogegudstjeneste. Siden stort sett alle store kirkesamfunn bygger sine liturgier på dette grunnlaget, skiller Den norske kirkes liturgi seg i hovedtrekkene lite fra andre store kirkesamfunns.
Messens hovedstruktur, eller dens ordo, ser slik ut:
Kyrie – Kyrie eleison: «Herre miskunne deg» – en bønn om Guds miskunn.
Gloria – Gloria in excelsis Deo: «Ære være Gud i det høyeste» – lovprisning.
Credo – Credo: «Jeg tror…» – trosbekjennelsen, den apostoliske eller den nikenske.
Sanctus – Sanctus: «Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot» – lovprisning.
Agnus Dei – Agnus Dei: «Guds Lam, som bærer verdens synder» – bønn om miskunn og fred.Innenfor denne hovedstruktur utspiller gudstjenestens øvrige deler seg:
Innledning: Preludium fulgt av inngangssalme, eventuelt med inngangsprosesjon, nådehilsen og inngangsord. Dåp kan finne sted her. Deretter syndsbekjennelse fulgt av bønnerop (kyrie) og (gloria).
Ordets gudstjeneste: Åpner med kollektbønn som oppsummerer søndagens tema [av latin: collectio – «å samle») fulgt av første lesning, som ofte er en gammeltestamentlig lesning. Deretter følger gradualsalmen eller gudstjenestens hovedsalme. Derpå følger annen lesning og eventuelt salme før prekenen eller et Halleluja-omkved som forberedelse til lesningen av dagens evangelium. Etter annen lesning følger trosbekjennelsen eller Credo, den nikenske eller den apostoliske. Har det vært dåp, utgår trosbekjennelsen på dette sted. Trosbekjennelsen kan også følge etter prekenen. Etter prekenen følger en salme og derpå kunngjøringer. Ordets gudstjeneste avsluttes med forbønn. Dåp kan også finne sted her.
Nattverdens gudstjeneste – eller eukaristi (av gresk evcharistos: takksigelse): Denne åpner med en prefatio – eller prefasjon med oppfordring til forberedelse av den hellige handling. Derpå følger prefasjonsbønn, eller eukaristibønn varierende etter kirkeåret fulgt av Sanctus, Fader vår og Innstiftelsesordene. Depå følger Du Guds Lam eller Agnus Dei, eventuelt med brødsbrytelse og fredshilsen. Selve altergangen – eller «kommunionen» (av latin: communio: fellesskap) følger her. Denne kan skje på to måter: Ved kneling på alterringen, der en mottar brødet i hånden og vin i et lite sølvbeger, eller ved såkalt intinksjon, der man selv dypper brødet i vinen. Når altergangen er over, følger tilsigelsesord og en kollektbønn med takksigelse.
Avslutning. Gudstjenestens avslutningsdel innledes med en salme, som gjerne er en lovprisningssalme eller utsendelsessalme og som sammenfatter dagens tema. Etter denne salmen følger velsignelsen med utsendelse til tjeneste i verden. Gudstjenesten avsluttes med ni klokkeslag og postludium og eventuelt utgangsprosesjon.Gudstjenesten feires i tråd med kirkeåret, som begynner 1. søndag i advent, og med temaer for hver søndag som er angitt i lesningene for søndagen. Disse veksler mellom to tekstrekker med tre lesninger for hver søndag som alternerer år om annet. Kirkeåret er delt inn i to hovedbolker – festhalvåret og det festløse halvåret. Festhalvåret omfatter de tre hovedhøytidene jul, påske og pinse, mens hele tiden etter pinse og frem til kirkeårets avslutning utgjør det festløse halvåret. Under denne hovedinndeling finner vi så de mer avgrensede kirkeårstider, som adventstiden, åpenbaringstiden (ukene etter jul), fastetiden (40 dager før påske) og påsketiden, som varer fra påskenatt og frem til Kristi himmelfartsdag.
Hver del av kirkeåret, samt visse enkeltstående søndager, har sine liturgiske farger som reflekterer kirkeårstidens eller søndagens modus. Hvitt er forbeholdt høytider (unntatt pinse), festdager (som allehelgensdag) og festlige anledninger ellers. Grønt er fargen for vekst og er liturgisk farge for hele perioden etter pinse med unntak for allehelgensdag. Fiolett er fargen for bot, alvor, sorg og innadvendthet, og benyttes til advent, i fastetiden før påske og ved begravelser. Rødt er fargen for Den hellige ånd, for åndens og kjærlighetens ild, og for martyrenes blod. Den benyttes til pinse, ved martyr- og helgendager (som olsok samt ved aposteldager). Rødt kan også benyttes på palmesøndag og langfredag. De liturgiske farger reflekteres i de liturgiske klær (såkalte paramenter], eventuelt også i tekstilutsmykning på prekestol og alter.
Under gudstjenesten bærer presten og eventuelt andre liturgisk medvirkende liturgiske klær. Tidligere var det bare prestene som bar egen drakt, den såkalte samarien med pipekrave, hvit messeskjorte og messehagel. Samarien er en sort 1600-talls drakt som egentlig var en embetsdrakt og ikke en liturgisk drakt, og som fortsatt brukes i Folkekirken i Danmark. Siden 1980-årene er Den norske kirkes liturgiske drakt alba, en sid, hvit kjole som egentlig er en dåpsdrakt og symbolet på dåpens renselsesbad. Til denne bærer presten stola i liturgisk farge, et bredt bånd som bæres over skuldrene. Dette er den klassiske, internasjonale drakten for prester. Stolaen var opprinnelig et verdighetssymbol for embetsmenn i antikkens Roma, men ble overtatt av den første kirke som verdighetstegn for prester. Under nattverden bærer presten i tillegg messehagel, et tunikalignende plagg i liturgisk farge og ofte med sirlig dekor. Biskoper i Den norske kirke bærer i liturgisk sammenheng korkåpe, i Den norske kirke også kalt bispekåpe, utenpå alba og stola. De tradisjonelle verdighetssymbolene mitra (bispehatt) og bispestav benyttes ikke av biskopene i Den norske kirke. Øvrige liturgisk medvirkende er diakon, kantor (musikalsk leder) og lekfolk som er betrodd særlig tjeneste. Disse kan bære alba uten ytterligere tillegg. Mange diakoner har etterhvert tatt i bruk tradisjonell skråstola i liturgisk farge, slik det er vanlig også i Den svenske kirke. Ved begravelser kan prest og diakon også bære sort gravferdskappe under den del av liturgien som forrettes på kirkegården.
Søndagsgudstjenesten i Den norske kirke varer normalt mellom en time og halvannen time. Nattverd feires ikke hver søndag, men det er blitt stadig vanligere å gjøre det.
== Kirkelige handlinger ==
=== Konfirmasjon ===
Konfirmasjonen er en forbønnshandling der kirken ber for konfirmanten. Å «konfirmere» betyr å bekrefte, og blir forstått som en bekreftelse av dåpen. Det er da Gud som blir forstått som den aktive part: Det er Gud som bekrefter det som ble lovet konfirmanten i dåpen – ikke konfirmanten som bekrefter sin egen dåp. Reformatorene avviste den katolske forståelsen av konfirmasjonen som et eget sakrament, men beholdt den som en forberedelse til å motta nattverden. Konfirmasjon er imidlertid ikke lenger en forutsetning for å kunne motta nattverd. Konfirmasjon ble i 1736 gjort obligatorisk for alle i Norge, noe den var i lang tid. Konfirmasjonen er spesielt viktig som trosopplæring. Da Den norske kirke praktiserer barnedåp, kommer dåpsopplæringen i etterkant av dåpen, ofte først i konfirmasjonstiden. Konfirmasjonen blir forutgått av en opplæringsperiode, som siden 1978 normalt har vært på åtte måneder.
=== Skriftemål ===
Det lutherske skriftemål skiller seg fra det katolske ved at man ikke tror at det bare er presten som kan tilsi den skriftende syndsforlatelse. Hvilken som helst kristen kan ta imot skriftemål og tilsi syndenes forlatelse. Luther regnet skriftemålet som et viktig redskap for å bekjenne sine synder og samtidig få veiledning. På et tidspunkt vurderte Luther å gjøre boten (skriftemålet) til kirkens tredje sakrament. Skriftemålet eksisterer i Den norske kirke, og i de senere år har det blitt stadig mer benyttet. I enkelte kirker er det til og med foreslått å innføre skriftestoler, men de fleste steder regnes prestens kontor eller den skriftendes eget hjem som det mest passende sted. Innen læstadianismen, som er en vekkelsesbevegelse innad i Den norske kirke med særlig utbredelse i Troms og Finnmark, er skriftemål svært viktig og en forutsetning for deltakelse i nattverden. Her skrifter man til en kristen man har spesiell tiltro til, som oftest ikke en prest.
=== Ektevigsel ===
Etter luthersk lære er ekteskapet først og fremst en borgerlig sak, men det bør besegles med en kirkelig seremoni med forbønn for ekteskapet. Par som har inngått ekteskap gjennom en borgerlig seremoni kan i ettertid få forbønn for ekteskapet gjennom en egen kirkelig seremoni.
Tidligere regnet Den norske kirke ekteskapet som uoppløselig, men i løpet av det 20. århundre har dette snudd slik at det nå er et mindretall blant prestene som ikke tillater gjengifte. De prestene som ikke godtar gjengifte har etter ekteskapsloven rett til å reservere seg mot å vie fraskilte.
11. april 2016 besluttet kirkemøte å åpne for likekjønnede vigsel. Prestene kan velge om de vil foreta vigsel av likekjønnede par eller ikke. Det første homofile paret ble vigslet den 1. februar 2017.
=== Ordinasjon ===
Ordinasjon (vigsling) av prester skjer ved en velsignelsesseremoni som gir uttrykk for en stadfesting av at en person er verdig, og har de påkrevde kunnskaper, til å virke som prest. Det er biskopene som ordinerer prester. Biskoper blir velsignet i en egen seremoni i forbindelse med sin innsettelse, normalt av Bispemøtets preses. Diakoner, kateketer, kantorer blir ikke ordinert, men vigslet til sin tjeneste av en biskop. Forskjellen mellom vigsling og ordinasjon er først og fremst knyttet til tradisjon, og er ikke et teologisk skille i Den norske kirke. Et eventuelt skille går mellom vigslede arbeidere, det vil si prest, kateket, diakon og kantor og ikke-vigslede medarbeidere, det vil si klokker, graver, kirketjener osv.
== Internasjonal tilslutning ==
Den norske kirke er et autonomt luthersk kirkesamfunn, men har internasjonal tilhørighet gjennom medlemskap i:
Det Lutherske Verdensforbund (LVF) (The Lutheran World Federation) ble grunnlagt i 1947. I dag er 94 % av verdens lutheranere (140 kirkesamfunn i 78 land) tilsluttet Det lutherske verdensforbund. Sekretariatet har ca. 85 ansatte og holder til i Genève. Generalforsamling avholdes hvert sjette år.
Kirkenes Verdensråd (KV) (World Council of Churches), grunnlagt i Amsterdam i 1948, er verdens største økumeniske organisasjon, med 342 medlemskirker fra over 100 land. Med unntak av Den katolske kirke er alle verdens store kirkesamfunn medlem i KV. Generalforsamling avholdes hvert syvende år. Olav Fykse Tveit fra Den norske kirke er generalsekretær i Kirkenes Verdensråd (2010-).
Konferansen av europeiske kirker (KEK) (Conference of European Churches) er et samarbeidsforum for kirker i Europa. 127 kirker i 26 land er medlem, og oppgaven er å bygge bro over de dype historiske splittelser i det europeiske kirkelandskap.
Porvoo-fellesskapet er et anglikansk-luthersk kirkefellesskap mellom de lutherske kirkene i Norden og Baltikum, de anglikanske kirkene på De britiske øyer og episkopale kirker på Den iberiske halvøy. Avtalen mellom kirkesamfunnene innebærer blant annet at man anerkjenner hverandres ordinasjoner. Dette gjør at en prest i Den norske kirke i prinsippet også kan ta stillinger i for eksempel Church of England.
== Medlemskap og oppslutning om aktivitetene ==
=== Oppslutning om kirkelige aktiviteter ===
Oppslutningen om kirkelige aktiviteter har vært synkende de siste tiårene. Døpte i prosent av alle nyfødte falt fra 96,8 % i 1960 til 73,9 % i 2006 og videre til 55,3 % i 2016. Andelen konfirmerte av alle 15-åringer falt fra 93 % i 1960 til 60 % i 2016. Andelen av alle ekteskapsinngåelser som ble gjennomført av Den norske kirke falt fra 85,2 % i 1960 til 33,4 % i 2016. Bare andelen begravelser holdt seg på et høyt nivå, 88,8 % av alle døde i 2016 ble gravlagt i regi av Den norske kirke.Antallet utmeldinger er hvert år høyere enn antallet innmeldinger. Her er ikke medregnet innmelding ved barne-/voksendåp eller bortfall ved død. I 2010 meldte 1101 personer seg inn og 6570 ut. Antallet utmeldinger viste stor økning i 1970- og 1980-årene (på det høyeste 11 755 i 1978), for så å synke igjen i 1990-årene til å legge seg nokså stabilt rundt dagens nivå de ti siste år. Det var en topp i antall utmeldinger i 2016, med 41 024 registrerte tilfeller, da det ble mulig å melde seg inn og ut via internett. Barn av medlemmer må døpes for å bli medlemmer i kirken. Barn av medlemmer som ikke døpes, regnes som tilhørige (men ikke fullverdige medlemmer) til de fyller 18 år. Det er nok at en av foreldrene er medlem. Etter fylte 15 år (religiøs myndighetsalder) kan barnet selv melde seg ut av kirken.
I 2010 var det mer enn 6,1 millioner deltagelser på gudstjeneste, og nærmere 4,9 millioner besøk på gudstjenester på søndag og helligdag. Det ble holdt 65 652 gudstjenester i Den norske kirke (mot 72 982 i 1994, 70 829 i 1987 og 69 727 i 2004). Gjennomsnittlig deltakelse på ordinære gudstjenester på søn- og helligdager (altså ikke skolegudstjenester, vielser etc.) var 93 personer i 2010 (mot 104,2 i 1994 og 102,0 i 1987). Det totale antall gudstjenestebesøk viser en moderat nedgang over de siste år. Samtidig er antallet nattverdsgjester svakt økende.Andre tall fra Tilstandsrapport for Den norske kirke 2010 viser at 1,26 millioner mennesker deltok på konserter i en eller flere av Den norske kirkes kirkebygg dette året, og 1960 kor samler jevnlig 43 571 korsangere i alle aldre.
=== Medlemskap ===
Ved utgangen av 2016 var 71,5 % av befolkningen medlemmer eller tilhørige Den norske kirke. Ved utgangen av 2019 var andelen 69 % Andelen synker (per 2021) med nærmere ett prosentpoeng per år. De tilhørige er udøpte barn, som har blitt registrert som tilhørige fordi en av foreldrene eller begge står oppført som medlem. 1. januar 2021 opphører tilhørigeordningen, og rundt regnet 117 000 tilhørige slettes.Det kom en topp i utmeldinger i 2016, da det ble mulig å melde seg ut av Den norske kirke via internett.Medlemsprosenten i 2009 var lavest i Oslo bispedømme med 64,7 %. Etter Oslo kom Agder og Telemark med 78,3 % og Borg med 79,4 %. Høyest lå medlemsprosenten i Sør-Hålogaland med 89,2 % og Møre med 88,9 %.I perioden 2005–2009 var det en fordobling av antall utmeldelser av Den norske kirke, med 40 299 mot 20 491 utmeldelser i perioden 2000–2004.
Opprinnelsen til medlemsregisteret er ikke registre over døpte, utmeldte, døde og så videre, men basert på Folkeregisteret, og så vasket mot andre tros- og livssynsamfunns medlemslister:I 1998 gav Stortinget Kirkerådet i oppdrag å opprette en samlet, nasjonal fortegnelse over alle døpte, innmeldte og utmeldte. Man tok utgangspunkt i folkeregisteret for så å slette personer i de ulike grupper av antatte ikke-medlemmer i kirken, jfr neste avsnitt. Regjeringen mente det var akseptabelt at det kunne være ikke-medlemmer man ikke klarte å fjerne fra registeret, anslagsvis 1–2 % av befolkningen. Det utgjorde mellom 50 000 til 100 000 personer (brev fra Kulturdepartementet av 6. juni 1997).Prosedyrene og utførelsen har blitt møtt med kritikk. Tidligere utmeldinger fra Statskirken var ikke blitt registrert sentralt. En del personer som hadde meldt seg ut fra Statskirken tidligere, ble automatisk registrert som medlemmer igjen i 1998, uten å bli spurt eller informert.
== Historie ==
=== Reformasjonen ===
Reformasjonen kom til Danmark-Norge i 1536-1537. Den kom som en følge av at kong Christian III konverterte til lutherdommen. I 1537 gjorde han den evangelisk-lutherske tro til rikets offisielle religion. Katolsk religionsutøvelse ble forbudt, men munkene i katolske klostre fikk fortsette som før. Klostrene fikk ikke lov til å ta inn nye, slik at de etter hvert ble lagt ned. Det er kjent at en enkelte steder i Rogaland og Hordaland i 1550-årene på ny ansatte katolske prester, og det var også mer organiserte tiltak fra den katolske kirke – motreformasjonen.
Det katolske erkebispesetet i Nidaros ble avskaffet og biskopene ble erstattet av lutherske superintendenter, slik at den offisielle kirken ble gjort luthersk i løpet av relativt kort tid. I befolkningen generelt tok det lang tid før lutherdommen ble den dominerende trosform. Folket var verken forberedt eller innstilt på de nye tanker som renessansen og reformasjonen representerte. Katolske skikker holdt seg derfor lenge levende – enkelte steder til langt ut på 1800-tallet. Et eksempel er Jonsokvalfartene til Røldal stavkirke.
Over halvparten av all jorden i Norge var kirkegods da reformasjonen kom til landet. Dette ble lagt under staten, og senere ble mesteparten solgt videre til borgerskapet. Gjennom reformasjonen fikk kongen all makt over kirken. Kirken hadde ingen selvstendig myndighet og var en del av statens styre. Kirken var ikke lenger del av et internasjonalt fellesskap med paven som overhode, men ble en rent nasjonal kirke. i Kirkeordinansen av 1537, den første kirkelov som kom i Norge etter reformasjonen, slår kongen fast et skille mellom kirkens ordinans og kongens ordinans. Kirken har ansvaret for å forkynne ordet og forvalte sakramentene, mens kongen har ansvar for å lage rammeverket for dette. Kongen regnet det å lage lover for kirkens aktiviteter som sin oppgave, noe som fortsatt er gjeldende norsk lovgivning.
=== Etter reformasjonen ===
Som følge av reformasjonen ble makten over kirken i større og større grad overført til kongen. Dette fikk sin fullførelse med innføringen av eneveldet i 1660. I de neste to hundre årene ble kirken styrt av statlige organer som samtidig var kirkelige organer. Prester, proster og biskoper var embedsmenn utnevnt av kongen. Den kirkelige pietismen ble ifølge Thorkildsen integrert i eneveldets ideologi særlig i Christian VIs tid. Den danske kongen ville gjøre hele befolkningen til fromme kristne, blant annet gjennom almueskole og konfirmasjon. Lydighet mot myndighetene ble også fremmet gjennom den lutherske blant nedfelt i kirkeritualet av 1685: prestene skulle «formane Tilhørerne til aller underdanigst Lydighet mod deris Konge». Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme poengterte også at undersåttene villig skulle adlyde all øvrighet. I 1741 ble Konventikkelplakaten - lov mot forkynnelse og kirkemøter arrangert av lekfolk - innført.
Da Grunnloven ble innført i 1814, ble den evangelisk-lutherske tro statsreligion, noe den forble frem til 21. mai 2012.
Valg til Riksforsamlingen på Eidsvoll og til det første Stortinget i 1814 skjedde hovedsakelig i kirkene (etter gudstjenesten) og i regi av prestene.Unionen med Sverige 1814–1905 påvirket ikke kirken i Norge på samme måte som unionen med Danmark hadde gjort i årene 1536–1814. Et av departementene som ble opprettet i Christiania etter oppløsningen av det dansk-norske rike i 1814, var Kirke- og undervisningsdepartementet. Statskirken var en viktig del av nasjonsbyggingen på 1800-tallet, og ifølge Thorkildsen ble nasjon og kirke ansett som sammenfallende størrelser. På 1800-tallet kom samtidig den tradisjonelle øvrighetslydigheten (representert ved Gisle Johnson) i konflikt med den fremvoksende nasjonalismen, en strid som Johnson tapte ifølge Thorkildsen.På 1800-tallet vokste det fram en reformbevegelse i kirken i Norge, særlig med tanke på legfolkets rolle i kirken. Dette førte blant annet til at det i 1873 ble innført menighetsmøter. Fra samme år ble det også holdt uoffisielle landsmøter med representanter fra alle bispedømmene.
Lavkirkelig vekkelseskristendom og kristne lekmannsorganisasjoner som opererer uavhengig av statskirken kom til å spille en viktig rolle fra midten av 1800-tallet av og var del av den brede demokratiske reisning som fant sted innen politikk og kulturliv for øvrig på samme tid. Hans Nielsen Hauge og haugianismens opposisjon mot presteautoriteten og hans virksomhet som forkynner i strid med forbudet som gjaldt mot lekmannsforkynnelse, var her en viktig inspirerende kraft. Forholdet mellom statskirken og de frie lekmannsorganisasjonene har vært preget av varierende grader av spenning, men en grunnleggende gjensidighet og lojalitet har bestått. Utviklingen i Norge var her helt forskjellig fra Sverige, der forholdet mellom statskirken og lekmannskristendommen i langt større grad ble preget av konfrontasjon og splittelse.
Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, etter påtrykk fra haugianerne, og i 1845 vedtok Stortinget dissenterloven. Etter dette ble det dannet en mengde kristne foreninger.På slutten av 1800-tallet ble kirkespråket fornorsket. Landstads forsiktige fornorsking av språket i salmeboken (1869) skapte en del negative reaksjoner. Anton Christian Bang fikk trykket oversatt versjon av juleevangeliet, mens Elias Blix ga ut Nokre Salmar, gamle og nye (1869). Første juledag 1884 ble det en av Blix' salmer på landsmål første gang fremført i en norsk kirke, det skjedde i Lårdal kirke og uten offisiell tillatelse. I 1892 ble det tillatt med salmer på landsmål dersom menigheten ønsket det. Fra 1908 fantes det en fullstendig tekst- og alterbok på landsmål. Det var særlig Noregs ungdomslag og Det norske samlaget som presset frem bruk av landsmål i kirkene. Presten Johan Einar Unger var den første som prekte på landsmål, mens Anders Hovden var den første som brukte landsmål konsekvent i sin prestegjerning - første gang i Ørsta 1890. Det var særlige salmene som bidro til å gjøre nynorsk til kirkespråk, Blix' salme Gud signe vårt dyre fedreland ble spesielt populær og i løpet av 1905 ble den nasjonalsalme. Da Stortingets 7. juni vedtak ble lest fra alle landets prekestoler 11. juni 1905 skal menighetene ha reist seg spontant og sunget Blix' salme.
=== Den norske kirke under andre verdenskrig ===
I krigsårene ble det et midlertidig skille mellom stat og kirke. Kirken tok klar avstand fra det nazistiske styret helt fra okkupasjonen 9. april 1940, men det endelige skillet mellom kirke og stat kom ikke før i 1942, da naziledelsen bestemte at Vidkun Quislings utnevnelse til statsoverhode skulle markeres med en festgudstjeneste i Nidarosdomen. Biskopene, ledet av biskop i Oslo Eivind Berggrav, forfattet da hyrdebrevet Kirkens grunn, der de sa fra seg de statlige delene av embetet. Dette førte til at alle biskopene og enkelte prester ble internert fram til krigsslutt. Rundt 90 % av prestene i Den norske kirke fulgte biskopenes eksempel og brøt med statsmakten. Det lokale kirkelivet ble i liten grad påvirket av dette, da prestene fremdeles utførte kirkelige handlinger som sakramentsforvalting, begravelser og lignende. De plassene man hadde nazistiske prester, holdt folk seg stort sett borte fra kirken, mens kirkesøkningen i de fleste kirker gikk betraktelig opp i krigsårene.
Den sentrale kirkelige personlighet i kirkekampen var Eivind Berggrav. Det dannet seg også en viktig allianse mellom geistligheten, legfolket og frikirkene. Andre sentrale personer i kirkekampen var professor Ole Hallesby ved Menighetsfakultetet og lekmannshøvdingen Ludvig Hope.
=== Navnet Den norske kirke ===
Den norske kirke er det mest vanlige navnet på statens offentlige religion eller statskirken. Navnet er blitt innarbeidet etter hvert. Første gang det ble brukt i offisiell sammenheng var i tittelen på Den norske Kirkes symbolske Bøger, som ble utgitt i 1859. Det ble også benyttet i 1889 om Alterbog for Den norske kirke og i 1911 i Indstilling ang den norske kirkes organisation fra den offentlige kirkekommisjonen av 1908. I lovtekster ble navnet tatt i bruk i 1926 i lov om utnevnelse av biskoper i Den norske kirke. Senere har det offentlige benyttet denne betegnelsen på statskirken, som for eksempel i lov om Den norske kirkes ordning fra 1953 og i lov av 7. juni 1996 nr. 31 om Den norske kirke (kirkeloven). Grunnloven § 16 har etter grunnlovsendringen i 2012 med navnet «Den norske kirke».
=== Særtrekk ved det norske kirkeliv ===
Norge er i kirkelig henseende et av de mest homogene samfunn i verden. I få om noe land er en så stor andel av befolkningen medlem i ett og samme kirkesamfunn. Dette særpreget har bestått til tross for sekularisering og økende religiøs og kulturell pluralisme. Kirke og kristenliv representerer en kontinuitet i norsk historie som er uten sidestykke. Grunnloven konstaterer at «den Evangelisk-Lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion…». Selv om kirken har deltatt i og blitt preget av endringsprosesser i samfunnet for øvrig, har den grunnleggende enheten mellom kirke og folk bestått gjennom snart tusen år.
Norge fikk kristendommen i stor grad fra England, men med reformasjonen ble tilknytningen til tysk teologi, kultur og åndsliv dominerende. Dette har satt spor i liturgi, salmeskatt og i prestenes teologiske utdannelse. Også pietismen, som gjennom den lavkirkelige indremisjonsbevegelsen har satt sterke spor etter seg i norsk kirkeliv, er en arv fra tysk åndsliv. På slutten av 1800-tallet ble imidlertid den lavkirkelige lekmannskristendommen sterkt påvirket av religiøse bevegelser med utspring i England, USA og Sverige. Salmer og sanger på bedehuset hadde eksempelvis et helt annet preg enn de tyske koraler som ble sunget i statskirken. Norsk kirkeliv på 1900-tallet har vært preget av en gradvis sammensmeltning av statskirkelig kultur og arven fra den lavkirkelige vekkelsen.
Et særtrekk ved norsk kirkeliv er en rik samling salmer. Dels skyldes dette reformasjonen, der koralen ble en av de viktigste manifestasjoner av den folkelige deltakelse i gudstjenesten; dels skyldes det vårt historiske slektskap med dansk kirkeliv, som satte oss i forbindelse med den rike salmeskatten som her er representert ved store diktere som Thomas Kingo, Hans Adolph Brorson, Nikolai Frederik Severin Grundtvig og Bernhard Severin Ingemann; dels skyldes det at Den norske kirke selv frembrakte store salmediktere som ruver også i internasjonal sammenheng. Fremst blant disse er Magnus Brostrup Landstad, Elias Blix og i nyere tid Svein Ellingsen og Eyvind Skeie.
Folkets oppslutning om kirken byr på mange paradoksale trekk. Oppslutningen om kirkens gudstjenester er i visse deler av landet svært lav, i andre deler av landet er den fortsatt svært høy. Lokale variasjoner kan være store. Deltakelsen i kirkelige handlinger knyttet til livets store hendelser er derimot fortsatt meget høy, om enn synkende. Selv om flertallet ikke har noe nært eller aktivt forhold til sin kirke, oppleves nærværet av kirken fortsatt som svært viktig for et stort flertall. Kirkebranner har gjentatte ganger vist hvilke dype og sterke følelser som fortsatt finnes mellom folk og kirke.
=== Kjente norske kirkeprofiler gjennom tidene ===
Trond Bakkevig
Eivind Berggrav
Ingrid Bjerkås
Fridtjov Birkeli
Helen Bjørnøy
Elias Blix
Odd Bondevik
Thor Bjarne Bore
Johan Nordahl Brun
Lyder Brun
Christopher Bruun
Ernst Baasland
Petter Dass
Svein Ellingsen
Arne Fjellbu
Berge Furre
Ole Hallesby
Dagfinn Hauge
Hans Nielsen Hauge
Johan Christian Heuch
Erik Hillestad
Olaf Hillestad
Helge Hognestad
Ludvig Hope
Anders Hovden
Karsten Isachsen
Jacob Jervell
Alex Johnson
Gisle Johnson
Tor Berger Jørgensen
Børre Knudsen
Ole Christian Kvarme
Rosemarie Köhn
Magnus Brostrup Landstad
Sigurd Lunde
Inge Lønning
Per Lønning
Jørgen Moe
Monrad Norderval
Lars Oftedal
Johannes Ording
Sigurd Osberg
Gunnar Prestegård
Kristian Schjelderup
Bjarne Skard
Eyvind Skeie
Olav Skjevesland
Ola Steinholt
Bernt Støylen
Kaare Støylen
Gunnar Stålsett
Johannes Smemo
Olav Fykse Tveit
Per Voksø
Finn Wagle
Carl Fredrik Wisløff
Andreas Aarflot
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Church of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) NSD Kirkedatabase (offisiell statistikk)
(no) Lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven). LOV-2020-04-24-31 Lovdata.no
(no) Kirkeordning for Den norske kirke. Fastsatt av kirkemøtet 2019, Forskrift gitt med hjemmel i trosamfunnsloven. Lovdata.no
(no) Kirkens egen medlemstatistikk |
99 | https://no.wikipedia.org/wiki/Examen_philosophicum | 2023-02-01 | Examen philosophicum | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etableringer i 1675', 'Kategori:Fag og studieprogrammer', 'Kategori:Filosofi', 'Kategori:Høyere utdanning i Norge', 'Kategori:Latinske ord og uttrykk'] | Examen philosophicum (forkortet ex.phil.), også kalt «filosofikum», «forberedende» eller «anneneksamen», er en universitetseksamen i filosofi i Norge og tidligere også i Danmark. Eksamenen ble innført ved Danmark-Norges eneste universitet Københavns Universitet i 1675. I Danmark ble ex.phil. avskaffet i 1971, mens eksamenen fortsatt finnes i Norge.
Examen philosophicum-studiet kunne tidligere være på inntil tre semestre, men er i dag på en tredjedels semester i Norge. Tidligere førte eksamenen frem til graden cand.phil. i Danmark eller cand.philos. i Norge (ikke å forveksle med cand.philol.).
| Examen philosophicum (forkortet ex.phil.), også kalt «filosofikum», «forberedende» eller «anneneksamen», er en universitetseksamen i filosofi i Norge og tidligere også i Danmark. Eksamenen ble innført ved Danmark-Norges eneste universitet Københavns Universitet i 1675. I Danmark ble ex.phil. avskaffet i 1971, mens eksamenen fortsatt finnes i Norge.
Examen philosophicum-studiet kunne tidligere være på inntil tre semestre, men er i dag på en tredjedels semester i Norge. Tidligere førte eksamenen frem til graden cand.phil. i Danmark eller cand.philos. i Norge (ikke å forveksle med cand.philol.).
== Historie ==
Examen philosophicum ble innført ved Danmark-Norges eneste universitet Københavns Universitet av kong Christian V ved lov i 1675, etter initiativ fra Peder Griffenfeld. Det ble da bestemt at alle universitetsstudenter skulle ta examen philosophicum før de kunne gå videre i sine studier. Eksamenen inneholdt på det tidspunktet fagene grammatikk, logikk, fysikk, etikk, aritmetikk, geometri og astronomi; eksamenen var med andre ord i hovedsak en eksamen i de frie kunstene, de tradisjonelle fagene ved det filosofiske fakultet, og betegnelsen examen philosophicum må forstås i dette lyset. Eksamenen var et «dannelsesfag» som måtte tas før studentene begynte på spesialiserte studier.I 1732 ble noe av innholdet overført til examen artium, og filosofikum ble mindre allmenndannende og mer studieforberedende. Fagkretsen ble etterhvert utvidet med hebraisk, geografi, metafysikk og historie. Faget ble ofte kalt anneneksamen (Anden Examen), ettersom det var den andre eksamenen en student avla ved universitetet etter examen artium.
I 1775 ble filosofikum uttrykkelig definert som et innledende og forberedende universitetskurs. Samtidig ble de forberedende kursene delt i filologikum og filosofikum. Det første inneholdt latin, gresk og historie, mens filosofikum bestod av matematikk, fysikk samt teoretisk og praktisk filosofi.
Få år senere, i 1788, ble det bestemt at eksamen i filosofikum skulle avholdes to ganger årlig og bestå av to deler: En i matematikk og filosofi og en i språk og historie.
=== Danmark ===
I Danmark holdt 1788-ordningen seg til 1847, da filosofikums innhold ble fastlagt til å være logikk, psykologi, etikk og filosofi-historie. Det siste skulle også omfatte propedeutisk filosofi. Studiet ble dermed i samtidens øyne rent filosofisk. Latin, gresk, historie, matematikk og fysikk ble nå flyttet til examen artium. Samtidig ble det bestemt at eksamen skulle foregå ved en muntlig prøve i de fire disipliner og en skriftlig prøve. Den skriftlige prøven ble avskaffet allerede i 1851. I 1871 forsvant av praktiske årsaker etikk som selvstendig disiplin.
I 1871 ble studiet reformert og fikk stort sett den formen det hadde i de følgende 100 år. Siden 1850 hadde antallet undervisningstimer vært åtte i uken i to semestre. I perioden 1775–1850 hadde det vært opp til to–tre daglige forelesninger i åtte eller ni måneder. Nå ble antallet undervisningstimer halvert til fire i uken, og prøven ble kalt den almindelige filosofiske prøve. I 1927 skjedde det noen mindre justeringer, hvor filosofikum bl.a. ble defineret som propedeutisk filosofi.
Filosofikum, som var felles og lik for alle universitetsstudenter, ble avskaffet i Danmark i 1971 og erstattet av fagspesifikke kurs i vitenskapsteori og vitenskapelig metode.
=== Norge ===
I Norge har eksamenen eksistert kontinuerlig siden 1675, og ble fra 1811 videreført ved Det Kongelige Frederiks Universitet, som fulgte de ordninger som gjaldt ved Københavns Universitet. Studiet var på to eller tre semestre, vanligvis to semestre. Man ble prøvet i fag som filosofi, matematikk, astronomi, naturfag, latin, gresk, historie og, for teologer, hebraisk. I 1845 ble latin, gresk og historie byttet ut med bl.a. fysikk og kjemi, og i 1875 ble filosofi det eneste obligatoriske faget.
Eksamenen ble innført med det offisielle navnet examen philosophicum ved Det Kongelige Frederiks Universitet, men allerede i 1812 ble navnet endret til anneneksamen (Anden Examen), den populære betegnelsen på eksamenen også i Danmark. Dette navnet holdt seg til 1903. Fra 1903 til 1967 het prøven i Norge forberedende prøve i filosofi, men i 1967 gikk man tilbake til betegnelsen examen philosophicum. Den senere stortingspresidenten C.J. Hambro ble cand.philos. i 1905. På grunn av forvekslingen med tittelen cand. philol. er han i noen biografiske fremstillinger ved en feil senere blitt "tildelt" sistnevnte grad.
Omfanget av ex. phil. har blitt redusert flere ganger. Til slutten av 1980-tallet var også logikk og psykologi med. Disse fagene hadde egne bøker og egne forelesere. Vektingen var da som for et helt semester, og en del studenter valgte å lese andre fag i tillegg. Vektingen er nå gått ned til dagens 10 studiepoeng (7,5 poeng på NTNU), dvs. en tredjedel av et semester (i tillegg kommer ofte ex.fac. (se under) på 10 studiepoeng).
I dag er ex. phil. obligatorisk for å få en godkjent bachelorgrad ved universiteter eller mastergrad ved studier som ikke har bachelorgrad i Norge. I tillegg tilbys emnet ved noen høyskoler. Emnets innhold varierer fra lærested til lærested, og mange har også forskjellige varianter innad. Felles er at filosofiske tema som blant annet kunnskap, sannhet, virkelighet, vitenskap og etikk blir presentert og drøftet. Hensikten med ex.phil. er å få studentene til å tenke kritisk, og reflektere over blant annet vitenskapelige problemer og om anvendelse av vitenskap. Tradisjonelt underviser man ex.phil. som en gjennomgang av filosofi- og vitenskapshistorien, for også å vise den historiske konteksten man selv er en del av, samt vise hvordan syn på vitenskap har forandret seg gjennom historien.
Emnet består av en kort og konsentrert innføring i filosofi, og gir et overblikk over herskende retninger innen filosofien, samt historiske overblikk over disse.
Delemner som inngår er filosofihistorie, vitenskapsfilosofi og etikk. I tillegg til ex.phil. må de fleste studenter ta examen facultatum (ex.fac.). Examen facultatum er fagspesifikk.
== Referanser == |
Subsets and Splits