id
int64 0
353k
| url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 2
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 6
741k
⌀ | article
stringlengths 6
741k
⌀ |
|---|---|---|---|---|---|---|
200 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
201 | https://no.wikipedia.org/wiki/Mexico_by | 2023-02-01 | Mexico by | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:19°N', 'Kategori:99°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1521', 'Kategori:Mexico by', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vertsbyer for sommer-OL'] | Mexico by (spansk: Ciudad de México, tidligere México, D.F.) er hovedstaden og den største byen i Mexico. Den er landets viktigste politiske, økonomiske og kulturelle sentrum. Den befinner seg i Mexicodalen sentralt i landet, i en høyde av 2 240 meter over havet. Politisk avgrenses byens sentrale deler av Det føderale distriktet, men storbyområdet strekker seg også utover store deler av den omkringliggende delstaten México. Mexico by er en av verdens største byer, med en befolkning på over 20 millioner i storbyområdet, også omtalt som Zona Metropolitana del Valle de México (ZMVM).
Byen ble grunnlagt under navnet Tenochtitlan av aztekerne i 1325, på det som da var en øy i Texcocosjøen. Den var hovedstaden deres fram til 1521, da den ble angrepet og lagt i ruiner av de spanske conquistadorene under ledelse av Hernán Cortés. Spanjolene bygde den opp igjen og gjorde den til hovedstad i visekongedømmet Ny-Spania. I kolonitida var den en av de viktigste byene i Amerika. Da Mexico ble selvstendig i 1821, fortsatte byen å være hovedstad i det nye landet, og ble etter hvert forskjønnet og bygd ut. På 1900-tallet opplevde byen en meget sterk befolkningsvekst. Mexico by arrangerte de olympiske sommerleker i 1968. I 1985 ble byen rammet av et kraftig jordskjelv som drepte flere tusen mennesker. Den er i dag et av Nord-Amerikas viktigste økonomiske sentre, og rangeres som en av verdens ti rikeste byer. | Mexico by (spansk: Ciudad de México, tidligere México, D.F.) er hovedstaden og den største byen i Mexico. Den er landets viktigste politiske, økonomiske og kulturelle sentrum. Den befinner seg i Mexicodalen sentralt i landet, i en høyde av 2 240 meter over havet. Politisk avgrenses byens sentrale deler av Det føderale distriktet, men storbyområdet strekker seg også utover store deler av den omkringliggende delstaten México. Mexico by er en av verdens største byer, med en befolkning på over 20 millioner i storbyområdet, også omtalt som Zona Metropolitana del Valle de México (ZMVM).
Byen ble grunnlagt under navnet Tenochtitlan av aztekerne i 1325, på det som da var en øy i Texcocosjøen. Den var hovedstaden deres fram til 1521, da den ble angrepet og lagt i ruiner av de spanske conquistadorene under ledelse av Hernán Cortés. Spanjolene bygde den opp igjen og gjorde den til hovedstad i visekongedømmet Ny-Spania. I kolonitida var den en av de viktigste byene i Amerika. Da Mexico ble selvstendig i 1821, fortsatte byen å være hovedstad i det nye landet, og ble etter hvert forskjønnet og bygd ut. På 1900-tallet opplevde byen en meget sterk befolkningsvekst. Mexico by arrangerte de olympiske sommerleker i 1968. I 1985 ble byen rammet av et kraftig jordskjelv som drepte flere tusen mennesker. Den er i dag et av Nord-Amerikas viktigste økonomiske sentre, og rangeres som en av verdens ti rikeste byer.
== Navn og navnebruk ==
Navnet Mexico stammer fra det navnet aztekerne brukte om seg selv, «Mexica», uttalt mesjíka. Etter den spanske erobringen ble Mexico (uttalt mékjikå) til navnet på hovedstaden, og mye senere ble det navnet på hele landet.
Vanligvis kaller meksikanerne byen for «México». Når det er fare for forvekslinger brukes «Distrito Federal», forkortet DF (uttalt De Effe), eller det mer offisielt klingende «Ciudad de México», «Mexico by». Veiskilt i Mexico viser til «México DF» eller bare «México». Når man ønsker å presisere at man snakker om landet Mexico, bruker man «La República Mexicana». Norskspråklige bruker ofte feilaktig den engelske tilpasningen «Mexico City».
Mexico by har fått tilnavnet «Ciudad de los palacios», «Palassenes by». Uformelt kalles byen også «Anáhuac». Innbyggerne kalles capitalinos (hovedstadsboere), eller mer uformelt chilangos eller defeños.
== Geografi ==
Mexico by er plassert i det sentrale Mexico, på et platå som ligger 2200 meter over havet. Byen omgis av flere vulkaner som rager opp til 5500 meter over havet, høyest er Popocatépetl i sør. Vulkanene sperrer luftforurensingen i storbyen inne, og forverrer luftkvaliteten i byen.
Opprinnelig lå byen på øyer ute i Texcocosjøen, men sjøen er nå for det meste tappet ut. Bare i sørøst, i Xochimilco, finner man rester av sjøen. Uttappingen av sjøen og senkningen av grunnvannsspeilet har ført til at gamle hus synker ned i grunnen, og store summer brukes for å ta vare på husene.
Merkelig nok er det også plass til grøntområder innenfor bygrensen, og hele den sørlige delen av D.F. utgjøres av skogområder. Det er en rekke nasjonalparker i Det føderale distriktet, også midt i urbaniserte områder.
Byen ligger i et jordskjelvområde, og mest utsatt for ødeleggelser er området som ligger på den gamle sjøbunnen, deriblant byens sentrum. Noe tryggere er de bydelene som ligger i den sørlige delen, siden de ligger på fast grunn.
== Klima ==
På grunn av høyden over havet nyter Mexico by et behagelig temperert klima. Bare mellom april og juni blir det svært varmt midt på dagen, tidvis over 30 grader celsius. Resten av året ligger dagtemperaturen rundt 20 grader, litt lavere vinterstid, litt høyere sommerstid. Om sommeren ligger nattetemperaturen på 10–12 grader, om vinteren kan den gå ned mot null. Fra oktober til mai er det tørketid, og fra juni til september er det regntid. Det regner ikke hele tida, men det kommer kraftige kortvarige byger.
Årsmiddeltemperaturen ligger på 16,5 grader celsius. Årsmiddelnedbøren er 894 millimeter. Mai er den varmeste måneden med 18,6 grader, mens det i desember og januar er kaldest med 13,8 grader. Mest regn faller det i august med et snitt på 194 millimeter, mens det i januar kun faller 10 millimeter. Regntida på sommeren er likevel ikke svært ubehagelig, da regnet faller i kraftige, kortvarige skurer.
== Demografi ==
Selve sentrum av byen tilhører administrativt Mexicos føderale distrikt (D.F.), men byens forsteder omfatter en rekke kommuner i den omkringliggende delstaten México og én kommune i delstaten Hidalgo. Det bor 8,9 millioner mennesker i Distrito Federal, men om man tar med mange forsteder og småbyer som nærmest er «spist opp», er innbyggertallet i det som kan regnes for en av verdens største byer, på over 20 millioner.
Den sterke veksten er en relativt ny utvikling. I Mexico by vises tydelig utviklingen av urbanisering i de siste årene. I 1950 hadde byen 3,1 millioner innbyggere. I 1970 var det allerede 6,9 millioner mennesker, og vekstraten i byområdet var om lag én million mennesker i året.
Historisk, og siden tiden før spanjolene kom, har Mexicodalen vært et av de tettest befolkede områdene i Mexico. Da Distrito Federal ble opprettet i 1824, ble Mexico bys urbane område utvidet omtrent til området som i dag utgjør bydelen Cuauhtémoc. På begynnelsen av det 20. århundre begynte overklassen å migrere til sør og vest, og snart ble de små byene Mixcoac og San Ángel innlemmet i det voksende byområdet. Ifølge folketellingen i 1921 var 54,78 % av byens befolkning regnet som mestizos (innfødt blandet med europeisk blod), 22,79 % var europeiske, og 18,74 % urbefolkning. I 1921 hadde Mexico by mindre enn én million innbyggere.
Inntil 1990-tallet var Distrito Federal den mest folkerike føderale enheten i Mexico, men siden da har folketallet holdt seg stabilt på rundt 8,7 millioner. Byens vekst har strukket seg utover grensene til Det føderale distriktet til 59 kommuner i delstatn México og én i delstaten Hidalgo. Med en befolkning på om lag 20,1 millioner innbyggere (2010) er det et av de mest folkerike storbyområdene i verden. Likevel er den årlige veksttakten i stobyområdet i Mexico by mye lavere enn for andre store urbane tettbebyggelser i Mexico, et fenomen som mest sannsynlig skyldes en desentraliseringspolitikk innført av miljøhensyn. Nettoinnflyttingen til Distrito Federal i perioden 1995 til 2000 var negativ.Urbefolkninger utgjør ca. 18,74 % av byens befolkning. Disse har innvandret til hovedstaden på jakt etter bedre økonomiske muligheter. Nahuatl, otomí, mixtekisk, zapotekisk og mazahua er de urspråkene som snakkes av flest i Mexico by.På den annen side er Mexico by hjem for store samfunn av innvandrere, særlig fra Nord-Amerika (USA og Canada), fra Sør-Amerika (hovedsakelig fra Argentina og Colombia, men også fra Brasil, Chile, Uruguay og Venezuela), fra Mellom-Amerika og Karibia (hovedsakelig fra Cuba, Guatemala, El Salvador, Haiti og Honduras), fra Europa (hovedsakelig fra Spania, Tyskland og Sveits, men også fra Tsjekkia, Frankrike, Italia, Irland, Nederland, Polen og Romania), fra Midtøsten (hovedsakelig fra Egypt, Libanon og Syria), og nylig fra Asia (hovedsakelig fra Kina og Sør-Korea). Historisk, helt siden Ny-Spania-tiden, har mange filippinere slått seg ned i byen og blitt integrert i det meksikanske samfunnet. Selv om ingen offisielle tall har blitt rapportert, er anslagene for hver av disse samfunnene er ganske betydelige. Mexico by er hjem til den største bestanden av personer fra USA bosatt i utlandet. Gjeldende anslag er så høyt som at 600 000 amerikanere fra USA bor i Mexico by, mens det amerikanske Bureau of Consular Affairs i 1999 estimerte at over 440 000 mennesker fra landet bodde i Mexico bys storbyområde.De fleste (90,5 %) av beboerne i Mexico by er romersk-katolske, noe som er høyere enn den nasjonale prosentandelen, selv om den har vært synkende de siste tiårene. Mange andre religioner og filosofier praktiseres også i byen: mange forskjellige typer protestantiske grupper, ulike typer jødiske samfunn, buddhistiske, muslimske og andre åndelige og filosofiske grupper, samt et økende antall ikke-religiøse.
== Historie ==
Mexico by ligger i Anáhuac-dalen, også kalt Mexicodalen, hvor kulturer har blomstret i flere tusen år. Den viktigste forgjengeren var Teotihuacán, som blomstret i flere århundrer fra Krist fødsel av, og som befinner seg i kjempebyens nordøstre utkant. En annen forgjenger er Tula, som blomstret tidlig i den europeiske middelalderen.
=== Tenochtitlan ===
Aztekerne la en gang i middelalderen ut på en århundrelang vandring fra sagnøya Aztlán. Da de så en ørn spise en slange på en øy i Texcocosjøen, så de det som et tegn på at de hadde nådd fram til målet. Dermed grunnla de sin hovedstad Tenochtitlan her, noe som tidfestes til år 1325. Som aggressive krigere tok de snart kontrollen over naboene rundt sjøen, og fra 1400-tallet av kontrollerte de store deler av kulturområdet Mellom-Amerika.
Den byen som møtte de spanske erobrerne i 1519, kunne måle seg med de største europeiske byene, og var dominert av en rekke pyramider, hvorav den største var viet til guden Huitzilopochtli. Her kunne de drive et rikt jordbruk på kunstige øyer av siv, hvor de dyrket grønnsaker. Moloanlegg knyttet byen til forsteder på fastlandet rundt, og diker beskyttet byen mot oversvømmelser. Naboøya Tlatelolco fungerte som det store markedet i byen. Innbyggertallet i Tenochtitlan er blitt anslått til 200–300 000.
=== Den spanske erobringen ===
Meldingene fra Golfkysten til Tenochtitlan om spanjolenes ankomst i 1519 må ha fortonet seg som om marsboere skulle ha landet hos oss. Etter noen innledende militære tap mot spanjolene besluttet aztekerkongen Moctezuma å invitere dem til hovedstaden. Spanjolene under Hernán Cortés, samt mange tusen allierte krigere fra Tlaxcala og Golfkysten, tilbragte vinteren 1519–20 som Moctezumas gjester. Forholdet mellom dem og aztekerne ble imidlertid stadig mer anstrengt, både på grunn av spanjolenes tørst etter rikdommer, og fordi spanjolene reagerte på menneskeofringene som pågikk. Det endte med at Moctezuma først ble tatt som gissel, og deretter ble drept enten av spanjolene eller av misfornøyde aztekere. Etter Moctezumas død flyktet så spanjolene fra byen den 30. juni 1520, og to tredjedeler av dem ble drept i kamp eller ble ofret til gudene i det som kalles La noche triste, den triste natta. Cortés kom imidlertid unna til sine allierte i Tlaxcala. Samtidig ble Tenochtitlan herjet av kopper, en ukjent sykdom i Amerika, som drepte en stor andel av befolkningen.
=== Tenochtitlans fall ===
I april 1521 ble byen angrepet av Cortés og hans få hundre spanjoler, samt ca. 100 000 stammekrigere fra Tlaxcala, Gulfkysten og andre fiender av aztekerne. Båter båret over fjellene i deler ble satt sammen og sjøsatt i Texcocosjøen. Aztekerne satte seg til motverge, og øybyen ble beleiret og langsomt nedkjempet. Først 13. august 1521 opphørte kampene, og kanskje 40 000 mennesker ble massakrert i bydelen Tlatelolco, forsvarernes siste skanse.
=== Hovedstad i Ny-Spania ===
Byen lå fullstendig i ruiner, og ble gjenoppbygd fra grunnen av spanjolene. Steinen fra den store pyramiden ble brukt til å bygge den første katedralen, som sto på samme sted. Byen ble døpt México, og var spanjolenes utgangspunkt for videre erobringstog mot sør, vest og nord. Byen var hovedstad for Visekongedømmet Ny-Spania, og sammen med Lima i Peru den viktigste av alle spanske kolonibyer i Amerika. Hele Mexico, sørvestre USA, Mellom-Amerika, øyene i Karibia og Filippinene ble styrt fra Mexico by. Universitetet UNAM stammer fra 1551, og er blant de eldste i Amerika. Den første katedralen ble erstattet av den enorme Catedral Metropolitana fra 1573. Under erobringen var imidlertid dikene blitt ødelagt, så byen ble ofte utsatt for oversvømmelser. De fuktige forholdene gjorde også Mexico by til en usunn by.
=== Frigjøringskrig ===
Opprøret mot spanjolene i 1810 startet i delstaten Guanajuato. 30. oktober 1810 slo imidlertid opprørsstyrkene de spanske troppene ved Las Cruces nær Mexico by, og hadde muligheten til å ta byen. Lederen Miguel Hidalgo valgte imidlertid ikke å angripe Mexico by. Først i 1821 ble byen erobret av Agustín de Iturbide. På dette tidspunktet hadde byen 160 000 innbyggere, og var den største i Amerika.
=== Selvstendighet ===
De første årtiene i Mexicos historie var svært turbulente, og byen utviklet seg kun langsomt. Under keiser Maximilian og diktatoren Porfirio Díaz fra 1860-årene av ble imidlertid byen forskjønnet og bygd ut; eksempler er den enorme avenyen Paseo de la Reforma og kulturpalasset Bellas Artes. Den meksikanske revolusjonen fra 1910 av førte til full stopp i veksten og stor nød i befolkningen. Fra 1920-årene fortsatte imidlertid veksten for fullt, og byen ble forskjønnet av de store freskomaleriene skapt i revolusjonær glød.
Byen har i det 20. århundre hatt en eksplosiv vekst i innbyggertallet. I 1950 hadde Mexico by 3 millioner innbyggere. I år 2000 hadde byen 20 millioner innbyggere, men veksten er ikke lenger like sterk.
Mexico by var vertsby for de 19. olympiske sommerleker i oktober 1968. Lekene ble imidlertid skjemmet av massakeren på protesterende studenter i Tlatelolco den 2. oktober, få dager før åpningsseremonien. I 1985 ble mange tusen mennesker drept av et jordskjelv som målte 8,5 på Richters skala.
== Severdigheter ==
=== Centro histórico ===
Sentralt i Mexico by er Plaza de la Constitución. Ved dette torget ligger byens gamle katedral, ruiner fra den gamle Tenochtitlan og Palacio Nacional. Rundt ligger Centro histórico, det historiske sentrum, et område fylt av kirker, palasser og hus i kolonistil. Det historiske sentrum står på UNESCOs verdensarvliste. Mot vest ligger Alameda Central, et åpent parkområde med palasset Bellas Artes, hovedbygningen for scenekunst i Mexico. Ved hjørnet av parken står også Torre Latinoamericana, en skyskraper som har vært et landemerke for byen i over 50 år.
=== Reforma ===
Byens sentrale gate er Paseo de la Reforma. Denne 12 kilometer lange bulevarden ble opprinnelig anlagt av keiser Maximilian på 1860-tallet. Langs bulevarden ligger flere berømte monumenter, av disse er El Ángel de la Independencia det mest kjente. «Uavhengighetsengelen», ble reist i 1910 for å feire hundreårsjublileet for Mexicos uavhengighet, og er sterkt inspirert av Siegessäule i Berlin. Sør for Reforma finner man strøket Zona Rosa, byens underholdningskvarter, med gater oppkalt etter europeiske storbyer (Calle Oslo er en liten bakgate), og elegant shopping og uteliv.
=== Chapultepec ===
Den berømte høyden Chapultepec, «Gresshoppehaugen», ligger i utkanten av sentrum. På høyden ligger den 6 km² store parken med samme navn, med Chapultepec-slottet midt i, hvor man har god utsikt over Paseo de la Reforma. Chapultepec var et viktig sted allerede i aztekertiden, og har siden hatt en sentral rolle i landets historie. I dag er parken et populært rekreasjonsområde for byens borgere, og inneholder bl.a. byens historiske museum og en zoologisk hage.
Det nasjonale antropologiske museet, Museo Nacional de Antropología, har en bred presentasjon av landets pre-kolumbianske kulturer i første etasje. I andre etasje er de samme kulturene presentert slik de er i dag. Dette er en av verdens flotteste arkeologiske museer, og ofte kan man se representanter for totonakerfolket vise frem «voladores»-seremonien.
=== Coyoacán og UNAM ===
Området Coyoacán i sør, som tidligere var en egen by, er et annet trivelig område med restauranter, butikker og et stort marked. Her finner man både huset til malerekteparet Diego Rivera og Frida Kahlo, og huset der Lev Trotskij ble myrdet i 1941. I sør ligger også universitetsområdet til UNAM, med monumentale veggmalerier fra denne kunstformens blomstringstid i første halvdel av det 20. århundre, og olympiastadion fra 1968 som nå fungerer som hjemmebane for fotballaget Pumas de la UNAM.
=== Tlatelolco ===
Like nord for sentrum ligger området Tlatelolco. Ved Plaza de las Tres Culturas, «De tre kulturers plass», ligger ruinene av en aztekisk bosetning, den aller siste i byen som ble nedkjempet av spanjolene. Plassens to andre kulturer representeres av en 1600-tallskirke og utenriksdepertamentets moderne kontorbygninger. På plassen fant Tlatelolcomassakdren sted i 1968. I Tlatelolco står også den kjente bygninga Torre Insignia.
=== Guadalupe ===
Nord i byen ligger Guadalupe, det viktigste valfartsstedet i Amerika. Her viste jomfru Maria seg i 1531, og i dag regnes den mørkhudete «Vår Frue av Guadalupe» som Mexicos og hele det amerikanske dobbeltkontinents vernehelgen, og likeså vernehelgen for Filippinene. Hennes katolske minnedag er den 12. desember.
=== Xochimilco ===
I det sørøstre hjørnet av byen ligger bydelen Xochimilco. Her er deler av Texcocosjøen ennå bevart, og her kan man se kanaler mellom såkalte chinampas, hager som flyter på kunstige øyer. Her er det populært å leie fargerike båter, trajineras, for å dra på kanaltur.
=== Teotihuacán ===
Nordøst for kjempebyen, i delstaten México, ligger ruinene av oldtidsbyen Teotihuacán, som blomstret ca. 100–600 e.Kr., og mest kjent er sol- og månepyramidene. Stedet står på UNESCOs verdensarvliste.
== Idrett ==
Se også: Fotball i Mexico by, Ishockey i Mexico byMexico by har vært vertsby for flere store idrettsarrangementer. Byen arrangerte de olympiske leker i 1968 og mange av kampene under VM i fotball i 1970 og 1986. Den arrangerte dessuten panamerikanske leker i 1955 og 1975, sentralamerikanske og karibiske leker i 1926, 1954 og 1990, og Universiaden i 1979.
I Mexico by ligger flere av landets største og viktigste idrettsarenaer. Blant disse er Estadio Azteca, Estadio Olímpico Universitario og Estadio Azul. På Estadio Azteca er det spilt to VM-finaler i fotball, og er et av verdens største. Ciudad Deportiva de la Magdalena Mixihuca, som ligger øst i byen, ble bygd til OL i 1968 og er Latin-Amerikas største idrettskompleks. Her ligger det flere idrettsarenaer, som Autódromo Hermanos Rodríguez, Foro Sol og Palacio de los Deportes. På Autódromo Hermanos Rodríguez arrangeres det årlige Formel 1- og NASCAR-løp. Byen har tre lag i den meksikanske fotballigaen: América, Pumas og Cruz Azul. Mexico by har flere ishaller av internasjonal standard hvor det blir spilt ishockey, blant annet Pista San Jerónimo og Pista Lomas Verdes. Byen har arrangert flere ishockey-VM. Det beste laget gjennom tidene i den meksikanske baseballigaen, Diablos Rojos del México, er også fra Mexico by, og spiller hjemmekampene sine på Foro Sol.
== Økonomi ==
Mexico by er et av de viktigste økonomiske senterne i Amerika. Det føderale distriktet produserer 21,8 % av landets bruttonasjonalprodukt. Ifølge en studie utført av PricewaterhouseCoopers har byen et bruttonasjonalprodukt på 390 milliarder USD, noe som gjør den til verdens åttende rikeste by, og den rikeste i Latin-Amerika. Den har en av verdens raskest voksende økonomier, og i 2019 var den dobbelt så høy som i 2008.Mexico by er den byen i landet som genererer mest penger både innen industrisektoren (15,8 % av hele landet) og sørvissektoren (25,3 %). På grunn av det begrensa arealet er inntektene fra landbruket i Det føderale distriktet lavest av alle landets føderale enheter.
== Transport ==
Metropolen er etter forholdene overraskende lett å ta seg fram i. Et av verdens største t-banesystemer, metroen, forbinder alle deler av Distrito Federal med hverandre, og rekker også ut i forstedene. Det er et av de reneste og billigste metrosystemene i verden. For å lette bruken for analfabeter har alle stasjonene sitt eget symbol som lett kan gjenkjennes. Langs de lange, rette avenyene går det hyppige busser, og ellers er den foretrukne kommunikasjonsformen «microbús», små busser som går i faste ruter. Den internasjonale flyplassen, Benito Juárez, ligger i den østlige delen av byområdet, og kan nås med t-bane.
Utenlandske turister bør unngå å vinke inn uregistrerte taxier fra gaten, da man kan risikere ran eller i verste fall kidnapping. «Sitios» fra holdeplasser eller radiotaxi er tryggest.
I juni 2005 ble den såkalte «metrobús» innført. Disse bussene har fått en reservert fil langs Avenida de los Insurgentes, slik at de unngår all trafikken. Mikrobussene ble fjernet fra denne ruten, og man håpet dermed å redusere forurensningen og samtidig gi passasjerene kortere reisetid. I desember 2008 åpnet man en andre metrobúslinje langs Eje 4 Sur, som krysser den første linja ved stasjonen Nuevo León, og i februar 2011 åpnet linje tre langs Eje 1 Poniente.
Mexico by er forbundet til resten av landet med seks bompengefinansierte motorveier, som leder til Querétaro, Pachuca, Cuernavaca, Puebla, Toluca og Texcoco. Det er også mindre veier til de samme byene hvor man ikke betaler bompenger.
Byen har fire hovedbussterminaler. De befinner seg nord (Terminal Central de Autobuses del Norte), sør (Terminal Central de Autobuses del Sur), øst (Terminal de Autobuses de Pasajeros de Oriente) og vest (Terminal Central de Autobuses del Poniente) i byen, og betjener bussruter til og fra hver sin himmelretning.
== Politikk ==
Siden Mexico by har vært sete for den føderale regjeringen i Mexico har byen et spesielt styresett. Tradisjonelt har det ikke vært noe ordfører, byråd eller bystyre i byen, da den har blitt styrt direkte av presidenten.
Dette systemet ble omgjort på 1980-tallet, på grunn av økende misnøye med manglende lokaldemokrati. Det politiske systemet ble reformert, og byen fikk endelig sin egen ordfører.
Dagens ordfører er den venstreorienterte Marcelo Ebrard. Ordførerens makt er imidlertid begrenset, så en annen viktig politisk figur i byens styre er landets president Felipe Calderón.
== Storbyproblemer ==
Som en av verdens største byer har Mexico by mange problemer, blant disse er fattigdom, trafikk og forurensing.
På grunn av de høye fjellene rundt byen er det lite vind, og dermed blåser ikke forurensingen bort, men blir liggende som et lokk over byen. Verst er forurensingen mellom februar og juni, mens det er best forhold i juli og august, i regntiden. Ulike tiltak har blitt satt i verk for å redusere forurensingene, noen mer vellykkede enn andre. I en periode forbød man biler med registreringsnummer som endte på hhv. par- og oddetall å kjøre på bestemte ukedager. Imidlertid skaffet folk seg da to biler. Mer vellykket har det vært å stille strengere krav til motorene og bensinen. Forurensingen ligger i dag på nivå med de fleste andre storbyer.Kriminaliteten eksploderte i Mexico by som følge av den økonomiske krisen i 1994, og følelsen av utrygghet spredde seg i brede lag av folket. I 2003 ble over 3000 tilfeller av kidnapping politianmeldt, noe som gjorde Mexico by til den byen i verden med nest flest kidnappinger. En større politistyrke og et mer effektivt politiarbeid har imidlertid redusert kriminaliteten betydelig, og nivået kan nå sammenlignes med det i storbyer i USA. Med enkle forholdsregler kan likevel turister føle seg nokså trygge, ettersom de fleste kidnappingsofre tilhører landets middel- og overklasse.
== Se også ==
Liste over Mexico bys høyeste bygninger
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Mexico City – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ciudad de México – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mexico by hos Wikivoyage
Mexico by sett fra luften, en samling oversiktsbilder av byen
Mexico by på UrbanRail.Net |
202 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
203 | https://no.wikipedia.org/wiki/De_forente_nasjoner | 2023-02-01 | De forente nasjoner | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FN', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | De forente nasjoner (FN) (engelsk: United Nations (UN); fransk: Organisation des Nations Unies (ONU); russisk: Организация Объединённых Наций (ООН); spansk: Organización de las Naciones Unidas (ONU); arabisk: الأمم المتحدة) er en internasjonal organisasjon som offisielt ble etablert 24. oktober 1945, som en etterfølger av Folkeforbundet, for å stoppe krig og danne en plattform for dialog. FN-pakten var da ratifisert av de fem faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd, USA, Frankrike, Kina, Sovjetunionen og Storbritannia. Det er i dag 193 medlemsland i organisasjonen. Hovedkvarteret FN-bygningen ligger i New York i USA.
FNs etableringskonferanse fant sted i San Francisco fra 25. april til 26. juni 1945. Ved avslutningen av konferansen ble det åpnet for undertegnelse av FN-pakten. En mengde stater undertegnet pakten samme dag. FN-pakten trådte offisielt i kraft 24. oktober samme år. Ved utgangen av året hadde FN 51 medlemsland, deriblant Norge og de fem stormaktene USA, Sovjetunionen, Kina, Storbritannia og Frankrike. Norge undertegnet, sammen med andre land, FN-pakten 26. juni og ratifiserte pakten 27. november 1945. Stortinget ga samtykke til ratifikasjon 14. november 1945, men uten større entusiasme.Organisasjonens mål er å arbeide for internasjonal fred og sikkerhet og å utvikle vennskapelige relasjoner. FN har også arbeidsområder innen internasjonal rett, økonomisk utvikling, utvikling og menneskerettigheter. Internasjonalt innehar den en rolle som fredsskapende organisasjon. Organisasjonen er delt opp i flere administrative organer, hvor de viktigste er Generalforsamlingen, Sikkerhetsrådet, Det økonomiske og sosiale råd, Sekretariatet og Den internasjonale domstolen. Under FN ligger flere andre organisasjoner, blant annet Verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs barnefond (UNICEF).
FNs generalsekretær er de facto leder av FN. Den første generalsekretæren (1946–1953) var den norske politikeren Trygve Lie. 1. januar 2017 ble portugiseren António Guterres generalsekretær i FN, og Ban Ki-moon gikk av. I 2001 mottok FN og Kofi Annan Nobels fredspris.
FN blir finansiert etter skjønnsmessige og frivillige bidrag fra medlemsstater, og har seks offisielle språk: arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk. | De forente nasjoner (FN) (engelsk: United Nations (UN); fransk: Organisation des Nations Unies (ONU); russisk: Организация Объединённых Наций (ООН); spansk: Organización de las Naciones Unidas (ONU); arabisk: الأمم المتحدة) er en internasjonal organisasjon som offisielt ble etablert 24. oktober 1945, som en etterfølger av Folkeforbundet, for å stoppe krig og danne en plattform for dialog. FN-pakten var da ratifisert av de fem faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd, USA, Frankrike, Kina, Sovjetunionen og Storbritannia. Det er i dag 193 medlemsland i organisasjonen. Hovedkvarteret FN-bygningen ligger i New York i USA.
FNs etableringskonferanse fant sted i San Francisco fra 25. april til 26. juni 1945. Ved avslutningen av konferansen ble det åpnet for undertegnelse av FN-pakten. En mengde stater undertegnet pakten samme dag. FN-pakten trådte offisielt i kraft 24. oktober samme år. Ved utgangen av året hadde FN 51 medlemsland, deriblant Norge og de fem stormaktene USA, Sovjetunionen, Kina, Storbritannia og Frankrike. Norge undertegnet, sammen med andre land, FN-pakten 26. juni og ratifiserte pakten 27. november 1945. Stortinget ga samtykke til ratifikasjon 14. november 1945, men uten større entusiasme.Organisasjonens mål er å arbeide for internasjonal fred og sikkerhet og å utvikle vennskapelige relasjoner. FN har også arbeidsområder innen internasjonal rett, økonomisk utvikling, utvikling og menneskerettigheter. Internasjonalt innehar den en rolle som fredsskapende organisasjon. Organisasjonen er delt opp i flere administrative organer, hvor de viktigste er Generalforsamlingen, Sikkerhetsrådet, Det økonomiske og sosiale råd, Sekretariatet og Den internasjonale domstolen. Under FN ligger flere andre organisasjoner, blant annet Verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs barnefond (UNICEF).
FNs generalsekretær er de facto leder av FN. Den første generalsekretæren (1946–1953) var den norske politikeren Trygve Lie. 1. januar 2017 ble portugiseren António Guterres generalsekretær i FN, og Ban Ki-moon gikk av. I 2001 mottok FN og Kofi Annan Nobels fredspris.
FN blir finansiert etter skjønnsmessige og frivillige bidrag fra medlemsstater, og har seks offisielle språk: arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk.
== Historie ==
=== Navn ===
Organisasjonens navn, «De forente nasjoner» ble foreslått av USAs president, Franklin D. Roosevelt til Winston Churchill, som siterte Byrons bruk av «forente nasjoner» i Childe Harold's Pilgrimage, da det ble brukt om de allierte i slaget ved Waterloo i 1815. Det ble brukt offentlig for første gang i Erklæringen om De forente nasjoner 1. januar 1942. Representanter fra 26 land forpliktet seg da til fortsatt kamp mot aksemaktene. Under andre verdenskrig ble navnet brukt av de allierte om deres allierte.
=== Grunnleggelse ===
FN ble grunnlagt etter andre verdenskrig som etterfølger av Folkeforbundet. I 1945 samlet representanter fra 50 land seg i San Francisco til konferansen hvor FN ble dannet. FN regner seg som grunnlagt den 24. oktober 1945, da Republikken Kina, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og en majoritet av de øvrige landene hadde ratifisert foredraget. FN-dagen feires derfor den 24. oktober hvert år.
FN ble stiftet for å fortsette freden etter andre verdenskrig. Idéen bak FN ble utarbeidet i erklæringer som ble underskrevet ved de alliertes konferanser i Moskva og Teheran i 1943. Under perioden august-oktober 1944 møttes representanter fra Frankrike, Republikken Kina, Storbritannia, USA og Sovjetunionen i Washington, D.C. ved det som senere har blitt kalt konferansen i Dumbarton Oak. Foruten organisasjonens mål, kravet om medlemskap og utformingen av ulike organer, ble det ved denne konferansen og senere møter diskutert ulike metoder for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet samt internasjonalt økonomisk og sosialt samarbeid. Forslagene ble diskutert av ulike regjeringer og til og med av medborgere over hele verden.
25. april 1945 ble Forente nasjoners konferanse om internasjonale organisasjoner innledet i San Francisco. Foruten de ulike statenes regjeringer var til og med ikke-statlige organisasjoner som Lions Clubs International innbudt til å delta i diskusjonene rundt FNs pakt. De 50 nasjonene som ble representert på konferansen undertegnet FN-pakten to måneder senere, den 26. juni 1945. Polen var ikke representert ved konferansen, men fikk likevel en plass reservert blant de statene som grunnla FN. Antall grunnleggende medlemmer i organisasjonen er derfor 51. Den 24. oktober 1945 ble FN grunnlagt, etter at FNs målsettinger ble ratifisert av de fem permanente medlemmene i sikkerhetsrådet – Republikken Kina, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og USA – og av majoriteten av de øvrige 46 nasjonene.
=== Aktiviteter ===
FN har oppnådd viktige fremskritt på flere områder, blant annet innen menneskerettigheter (Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt den 10. desember 1948), økonomisk utvikling, avkolonisering, helse og utdanning, og har også engasjert seg noe innen flyktninghjelp og handel.
De som grunnla FN hadde høye forventninger om at organisasjonen skulle forhindre konflikter mellom verdens nasjoner og gjøre krig i fremtiden umulig gjennom kollektiv sikkerhet. Disse forhåpningene har ikke blitt oppfylt, men verden har hittil ikke fått oppleve en ny verdenskrig. Mellom 1947 og 1991 ble verden oppdelt i to ideologiske blokker under den kalde krigen, og all overenskomst og fredsinnsats var komplisert. Etter den kalde krigens slutt vokste igjen forhåpningene om at FN skulle bli en organisasjon som virkeliggjorde verdensomfattende samarbeid og fred. Det har imidlertid vært flere aktive konflikter siden da, og etter Sovjetunionens fall har USA inntatt en så dominerende stilling at det skaper nye problemer for FN.
== Medlemsland ==
Det er 193 medlemsland i FN.
De 51 statene som grunnla FN i 1945 var følgende land:Argentina, Australia, Belgia, Bolivia, Brasil, Canada, Chile, Colombia, Costa Rica, Cuba, Danmark, Den dominikanske republikk, Ecuador, Egypt, El Salvador, Etiopia, Frankrike, Guatemala, Hellas, Haiti, Honduras, Hviterussiske SSR, India, Irak, Iran, Jugoslavia, Libanon, Liberia, Luxembourg, Mexico, New Zealand, Nicaragua, Nederland, Norge, Panama, Paraguay, Peru, Filippinene, Polen, Republikken Kina, Saudi-Arabia, Sovjetunionen, Storbritannia, Syria, Sør-Afrika, Tsjekkoslovakia, Tyrkia, Ukrainske SSR, Uruguay, USA og Venezuela.
Den hellige stol (Vatikanstaten) og Palestina har status som observatørstater uten medlemskap.
== Hovedkvarter ==
FNs hovedkvarter ligger i New York og er en bygning formet som et gyllent rektangel. Den ligger i Turtle Bay-området, øst for Midtown i Manhattan, med utsikt over East River. Selv om bygningen ligger i New York er området den ligger på betraktet som internasjonalt område. Franklin D. Roosevelt East River Drive går forbi like under konferansebygningen i komplekset. Andre større FN-kvarter ligger i Genève (Palais des Nations, Wien (UNO-City), Nairobi (UNON), samt i Roma, Haag, Addis Abeba, Montréal, København, Bonn med flere.
== Språk ==
FNs seks offisielle språk, brukt i møter mellom regjeringer fra ulike nasjoner og dokumenter er arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk. Sekretariatet bruker to arbeidsspråk, britisk engelsk og fransk.
Fem av de offisielle språkene ble valgt da FN ble grunnlagt (språkene brukt av de permanente medlemmene av Sikkerhetsrådet, pluss spansk, som var offisielt språk i mange av medlemslandene på den tiden). Arabisk ble lagt til i 1973, ettersom antall arabisk-talende medlemsstater hadde økt betydelig siden 1945, og oljekrisen i 1973 viste behovet for å legge det til. En «dokumentspråk»-status ble gitt til tysk i 1974, og ga dermed tillatelse til å oversette viktige dokumenter (imidlertid betalt av de tysk-talende medlemslandene).FN-standarden for engelskspråklige dokumenter (United Nations Editorial Manual) følger britisk praksis, etter Oxfords standarder. FNs standard for kinesisk (standard mandarin) skiftet da Republikken Kinas (Taiwan) plass ble gitt til Folkerepublikken Kina i 1971. Fra 1945 til 1971 ble tradisjonelle kinesiske tegn brukt, men etter 1972 tok man i bruk forenklede kinesiske tegn.
== Finansiering ==
FN er finansiert gjennom bidrag fra medlemstatene. FN og FNs underorganisasjoners vanlige toårsbudsjettet blir betalt ut fra vurderinger. Generalforsamlingen godkjenner det vanlige budsjettet og fastslår beløpet hvert medlem skal bidra med. Dette er for det meste basert på hvilke muligheter hvert land har til å betale, bedømt ut fra bruttonasjonalprodukt (BNP), med enkelte omstillinger ut fra gjeld og inntekt pr. innbygger.Generalforsamlingen har prinsippet om at FN ikke skal være for avhengig av kun et medlem for å kunne finansiere sine operasjoner. Én nasjon skal derfor ikke betale mer enn en viss sum. I desember 2002 reviderte forsamlingen bidragsskalaen for å reflektere over den daværende globale økonomiske situasjonen. Som en del av revisjonen ble maksimumssummen for budsjettet senket fra 25 % til 22 %. USA er det eneste medlemmet som betaler høyest mulig sum. I tillegg til en maksimumssum er det satt et minimumsbeløp på 0,001 % som alle medlemsnasjoner må betale. Helt ned til de minst utviklede landene blir det bedt om en andel på 0,01 %.Det nåværende budsjettet er estimert til 4.19 milliarder dollar (beregnet ut fra de største bidragsyterne).
En stor del av FNs utgifter går til FNs fredsbevarende arbeid og sikkerhet. Det nåværende budsjettet for fredsbevaring for 2005–2006 er på 5 milliarder dollar (sammenlignet med kjernebudsjettet på 1,5 milliarder dollar i den samme perioden), med rundt 70 000 tropper i 17 forskjellige oppdrag rundt om i verden. FNs fredsoperasjoner blir betalt ved beskatning, hvor man regner ut fra de forskjellige landenes økonomi, men inkluderer en større sum fra de fem permanente Sikkerhetsråds-medlemmene, som må godkjenne alle fredsbevarende operasjoner. Ekstrautgiften fører til lavere utgifter for de mindre utviklede landene. Pr. 1. januar 2008 var de ti største finansielle bidragsyterne til FNs fredsbevarende operasjoner USA, Japan, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia, Taiwan, Canada, Spania og Sør-Korea.FNs underorganisasjoner og særorganisasjoner (f.eks. UNICEF og UNDP) inkluderes ikke i det normale budsjettet, men blir finansiert av store bidrag fra medlemslandene. Det meste av dette er finansielle bidrag, men noe er landbruks- og handelsvarer donert til hardt rammede befolkningsgrupper.
== Arbeidsområder og mål ==
=== Arbeid for fred ===
Visjonen som FN er skapt ut ifra er «å sikre verdensfreden», og derfor er fredsarbeid FNs største oppgave. I FN-pakten står det at de skal «redde kommende slektsledd fra krigens svøpe.» Målet med å bevare verdensfreden har vært FNs sentrale mål i alle de årene de har eksistert. Blant annet arbeider FN med å løse tvister og uenigheter mellom nasjoner, dempe spenninger, forebygge konflikter og sette en stopper for militære kamper.
FN har gjennomført en rekke operasjoner som blant annet har vært fredsskapende tiltak, fredsbevarende innsats og humanitær bistand. Dette er måten FN har spilt en hovedrolle ved løsning av langvarige konflikter, men det er også flere konflikter hvor FN kommer til kort. Behovet for fredsmekling og fredsbevarende innsats har økt i de siste årene, og i 1988–1998 ble det satt i gang 35 nye operasjoner. Til sammenligning ble det kun satt i gang 13 de 40 foregående årene.
FN arbeider med stansing av rustningskappløpet, og å redusere de offensive våpnene. Etter Ikkespredningsavtalen, som er ratifisert av over 170 land, vil atommaktene holde seg fra å hjelpe andre land med å utvikle atomvåpen, samtidig som de selv vil ruste ned. Denne avtalen ble sluttet under FNs ledelse, og trådte i kraft i 1970. Den ble senere, i 1995 under granskningskonferansen, forlenget på ubestemt tid.
==== Fredsbevarende styrker ====
FNs fredsbevarende styrker blir sendt til områder der væpnede konflikter i nyere tid har endt (eller sluttet) for å sikre at fredsavtalene som blir inngått blir fulgt og for å hindre at konflikten igjen blir utløst av opprørere. Hvilke fredsbevarende operasjoner som skal settes i gang samt deres størrelse og mandat, bestemmer Sikkerhetsrådet. De fleste operasjoner har et mandat på omtrent seks måneder, men kan forlenges. Medlemslandene blir oppfordret av Generalsekretæren å bidra med mannskap, ettersom FN ikke har sin egen hær.
FNs fredsbevarende styrker (kalt De blå hjelmene) mottok Nobels fredspris i 1988. I 2001 vant FN og Generalsekretæren Kofi Annan Nobels fredspris «for sitt arbeid for en bedre organisert og mer fredfull verden».Per 31. desember i 2007 var 83 854 FN-soldater, militære observatører og sivile politifolk i FNs tjeneste rundt om i verden. Hvis man regner med sivilt personell internasjonalt og lokalt blir tallet 104 146. Fra begynnelsen, i 1948, og frem til desember i 2007 hadde 2 420 personer omkommet under innsats for fredsbevarende prosjekter.
Generalforsamlingen vedtar budsjettene for hver fredsbevarende operasjon. Kostnadene fordeles mellom medlemslandene, en kostnad som beregnes og fastsettes av Generalforsamlingen. Kostnadene totalt for FNs operasjoner fra 1. juli 2007 til 30. juni 2008 er på ca. 6,8 milliarder dollar. Til sammenligning så var kostnadene i 1986 på 626 millioner dollar.
=== Arbeidet for menneskerettigheter og rettferdighet ===
Også rettferdighet og menneskerettigheter står sentralt i FN-pakten, og FN arbeider for internasjonale regler for menneskerettigheter, slik at både enkeltmennesker og stater sikres fra overgrep og urettferdighet. Noe av det første FN gjorde var å formulere Verdenserklæringen om Menneskerettigheter, som proklamerte enhver kvinne og manns grunnleggende rettigheter og friheter: «retten til liv, frihet og nasjonalitet, tanke-, overbevisnings- og religionsfrihet, retten til arbeid og utdannelse, til deltakelse i landets styre», og mange andre rettigheter. Den erklæringen ble vedtatt den 10. desember i 1948, som i dag blir markert som menneskerettighetenes dag. Senere, i 1976, ble to internasjonale menneskerettighetskonvensjoner vedtatt (en juridisk bindende, en ikke). En av de omhandler de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheten, den andre borgerrettigheter og politiske rettigheter. Disse tre erklæringene utgjør den internasjonale rettighetsloven, som gjelder for alle land og folk.
Videre har FN vært med i vedtak av andre internasjonale konvensjoner: blant annet om kvinners rettigheter, rasediskriminering, barns rettigheter og flere menneskerettigheter. Som det eneste mellomstatlige organet for menneskerettigheter, holder FN åpne møter om krenkelser av menneskerettigheter over alt i verden hvor de inntreffer.
=== Arbeidet mot fattigdom og for utvikling ===
Både FN og utviklingsforskere fremholder at det er en klar sammenheng mellom verdensfred og økonomisk og sosial utvikling, og ifølge FN-pakten er det en av FNs hovedoppgaver å fremme bedre levestandard, bedre sysselsetting og økonomisk og sosial fremgang. FN bruker i dag store deler av sine ressurser på tiltak for å skape bedre levekår for verdens befolkning.
Tre fjerdedeler av verdensbefolkningen bor i U-land, og 1,3 milliarder mennesker lever i dyp fattigdom, og avstanden mellom rike og fattige øker stadig. FNs generalforsamling mener det er behov for å endre de internasjonale økonomiske forholdene, dette for at U-landene skal få en rettferdig plass inn i verdensøkonomien.
I 2000, på møtet i New York fra den 6.–8. september, vedtok Generalforsamlingen Tusenårserklæringen, hvor alle medlemslandene forpliktet seg å gjøre en innsats for å bekjempe fattigdommen, samt andre konkrete mål som sult, sykdommer, analfabetisme og kvinnediskriminering. Det ble i forbindelse med den erklæringen definert åtte mål som man ønsker nådd innen år 2015.
FNs hovedorgan for fattigdomsbekjempelse er FNs utviklingsprogram (UNDP), og arbeider for økonomisk og sosial utvikling. Utviklingsprogrammet har kontorer i 166 land. Blant andre FN-organer som arbeider for utvikling er FNs barnefond (UNICEF), som bistår 158 land. UNICEF arbeider primært med vaksinering, primærhelsetjeneste, ernæring, grunnutdannelse, likeverd og beskyttelse.
Ved siden av det langsiktige arbeidet for bekjempelse av fattigdom har også FN humanitær hjelp som er i akutt nød, som blant annet naturkatastrofer og sultkatastrofer, samt menneskeskapte kriser som flyktningssituasjoner og mennesker i konfliktområder, hvor mennesker har akutt behov for hjelp. OCHA samordner denne bistanden, både innad i FN og i kommunikasjonen mellom FN og de respektive landenes regjeringer og frivillige organisasjoner. Nordmannen Jan Egeland var leder for OCHA fra 2003 til 2006.
=== Andre aktiviteter ===
==== Avkoloniseringen ====
I tillegg til de ovennevnte aktivitetene holder FN konferanser og er internasjonale observatører. I løpet av tiden FN har eksistert har over 80 kolonier oppnådd uavhengighet. Generalforsamlingen vedtok Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk i 1960, uten motstemmer, selv om de største kolonimaktene avholdt seg fra å stemme. Gjennom FNs spesialkomité for avkolonisering, opprettet i 1962, har FN hatt et stort fokus på avkolonisering. FN har også støttet nye stater som har oppstått ved å erklære seg selvstendig ved eget initiativ. Komiteen har observert for at alle land større enn 20 000 km² er avkolonisert, og deretter fjernet de fra FNs liste over ikke-selvstyrte områder, bortsett fra Vest-Sahara.
==== Konferanser ====
FN har også arrangert en rekke verdenskonferanser, hvor det diskuteres hvordan globale problemer kan løses. Her samles statsledere og ministre fra nesten alle verdens stater, samt representanter fra mange av de frivillige organisasjonene og fra det sivile samfunn. Konferansene avholdes av Generalforsamlingen. Eksempler på slike konferanser er:
Den internasjonale konferansen for flyktninghjelp i Afrika (ICARA 2), 1984;
FNs konferanse for miljø og utvikling (Rio-konferansen i 1992) i Rio de Janeiro, hvor Brasil behandlet saker som klimaforandringer, biologisk mangfold og bærekraftig utvikling, hvilket førte til at Kommisjonen for bærekraftig utvikling ble opprettet.
Befolkningskonferansen, avholdt i Kairo, Egypt i 1994, hvor et program for å gjøre noe med utfordringene mellom befolkningen og bærekraftig utvikling de neste 20 årene;
Fjerde verdenskonferanse for kvinner, avholdt i Beijing, Kina i 1995 for å påskynde realiseringen av den historiske overenskomsten oppnådd på Den tredje verdenskonferansen for kvinner;
Den andre FN-konferansen om bosettingsspørsmål (Istanbul-konferansen), avholdt i 1996 i Istanbul, Tyrkia, angående utfordringene rundt bosetningsutviklingen og behandlingen av dette i det 21. århundre; og
I 1998 avholdt Generalforsamlingen en konferanse for å opprette Den internasjonale straffedomstolen, hvor «Roma-statuen» ble vedtatt. Den internasjonale straffedomstolen ble etablert i 2002, og startet sin første sak i 2006.Temaene de siste konferansene har vært miljø og utvikling (1992), menneskerettigheter (1993), befolkning og utvikling (1994), sosial utvikling (1995), forbedring av kvinners stilling (1995), boligspørsmål (1996), ernæring (1996), rasisme (2001), miljø (2002), finansiering for utvikling (2002) samt oppfølging av tusenårsmålene, reform (2005)
==== Temaperioder ====
FN erklærer og koordinerer temaperioder, perioder hvor de observerer noen saker som angår det internasjonale samfunnet. Ved å benytte FNs symbolisme, og Forente nasjoners systems infrastruktur, blir enkelte år, har enkelte år eller dager fått spesiell status for enkeltsaker. Eksempler på dette er Verdens tuberkulosedag, Jordens dag og Internasjonalt år for poteten 2008.
FN-dagen har vært feiret 24. oktober hvert eneste år siden 1948. Dagen markeres over hele jorda med møter, diskusjoner og utstillinger om FNs arbeid og mål.
== Organisasjon ==
FN er bygget på fem hovedorganer (formelt seks, Tilsynsrådet ble suspendert i 1994): FNs hovedforsamling (generalforsamling), FNs sikkerhetsråd, FNs økonomiske og sosiale råd, FN-sekretariatet og Den internasjonale domstolen.
=== Generalforsamlingen ===
Alle medlemmer har sete i generalforsamlingen, med en stemme hver, uansett størrelse og makt i det internasjonale samfunnet. Generalforsamlingen er oppdelt i åtte faste komiteer og en rekke underkomiteer. De er også oppdelt i uformelle regionale grupper (eksempelvis den latinamerikanske, den østeuropeiske, den arabiske, osv.) De beste tillitsvervene i FN går på omgang mellom disse regionale grupper. Generalforsamlingen er det FN-organet, som har den bredeste kompetanse, men har ikke nødvendigvis øverste myndighet på alle områder.
Når Generalforsamlingen stemmer over viktige beslutninger, trengs det ⅔ flertall av de som er til stede, og det er påkrevd å stemme. Eksempler på slike saker kan være forslag med hensyn til fred og sikkerhet; valg av medlemmer til organene; opptak, fjerning og utestengelser av medlemmer; og finansielle saker. Alle andre saker blir avgjort ved normalt flertall. Hvert medlemsland har én stemme. Bortsett fra tilskuddet til budsjettet er ingen resolusjoner bindende for medlemmene. Generalforsamlingen har mulighet til å henstille alt som skjer innen FN, utenom ting som har med fred og sikkerhet å gjøre; dette er Sikkerhetsrådets område.
=== Sikkerhetsrådet ===
Sikkerhetsrådet består av 15 medlemmer, hvorav 5 faste (Kina, Frankrike, Russland, Storbritannia og USA) har vetorett. Rådet har hovedansvaret for sikkerhetsproblemene i verden, men er handlingslammet hvis et av de faste medlemmer nedlegger veto mot et forslag, for eksempel slik Russland og Kina ofte gjør i forhold til kritikk av Syria, og USA i forbindelse med kritikk av Israel. I teorien kan rådet pålegge FNs medlemsland å delta i økonomiske, kommunikasjonsmessige og militære sanksjoner mot en stat som representerer en trussel mot fred.
=== Det økonomiske og sosiale råd ===
Det økonomiske og sosiale råd assisterer Generalforsamlingen innen saker som har med internasjonal økonomi, samarbeid og utvikling å gjøre. Det økonomiske og sosiale råd har 54 medlemmer, samtlige valgt av Generalforsamlingen for en periode på tre år. Presidenten er valgt for en ett-års-periode, og valgt blant medlemslandene med minst eller middels makt. Rådet møtes en gang i året, i juli, i en periode på fire uker. Siden 1998 har det også blitt holdt et annet møte hver april hvor finansministrene møter nøkkelkomiteer fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Rådet har som funksjon å samle informasjon og gi medlemsnasjonene råd og anbefalinger. I tillegg har rådet gode muligheter til å fremme politiske sammenhenger og samordne de ulike funksjonene FNs organer har, og det er i disse rollene rådet er mest aktivt.
=== Sekretariatet ===
FN-sekretariatet er ledet av Generalsekretæren, og arbeider med studier, informasjon og fasiliteter FN trenger til sine møter. Sekretariatet tar seg også av oppgaver gitt av Sikkerhetsrådet, Generalforsamlingen, Det økonomiske og sosiale råd og de andre FN-organene. De forente nasjoners pakt fastslår at medlemmene av sekretariatet skal velgest ut fra kriteriene effektivitet, kompetanse og rettskaffenhet, samt etter forskjellig geografisk bakgrunn.
Pakten fastslår at medlemmene ikke skal oppsøke eller ta imot instruksjon fra noen annen autoritet enn FN. Alle landene som er medlem av FN skal respektere sekretariatets internasjonale profil, og ikke prøve å påvirke de på noen måte. Lederen for sekretariatet er alene ansvarlig for sekretariatets valg.
Lederens oppgaver er å hjelpe til med å løse internasjonale konflikter, administrere fredsbevarende operasjoner, organisere internasjonale konferanser, samle informasjon om realiseringen av sikkerhetsrådets vedtak og konsultere med regjeringene av medlemslandene om de forskjellige initiativene. Generalsekretæren kan gjøre Sikkerhetsrådet oppmerksom på alt som, etter vedkommendes mening, kan true internasjonal fred og sikkerhet.
=== Den internasjonale domstolen ===
Den internasjonale domstolen ligger i Haag, Nederland, og er FNs største juridiske organ. Det ble opprettet i 1945 i De forente nasjoners pakt, og ble tatt i bruk i 1946 som etterfølger av Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie. Den internasjonale domstolens vedtekter er, på samme måte som forgjengerens, hovedkonstitusjonsdokumentet som utgjør og regulerer domstolen.Den internasjonale domstolens bygning er Fredspalasset i Haag, delt med Haagakademiet for internasjonal rett, et privat senter hvor man studerer internasjonale rett. Flere av domstolens nåværende dommere er enten alumni eller tidligere flinke medlemmer av akademiet. Domstolens mål er å dømme i konflikter mellom ulike stater. Domstolen har dømt i saker angående blant annet krigskriminalitet, illegal statsinnblanding og etnisk rensing, og er fremdeles aktiv.En lignende domstol, Den internasjonale straffedomstolen, ble opprettet i 2002 etter initiativ fra generalforsamlingen for å straffeforfølge enkeltindivider for krigsforbrytelser. Domstolen har i likhet med Den internasjonale domstolen sete i Haag, selv om rettssakene kan holdes hvor som helst. Den internasjonale straffedomstolen er avhengig av FN innen blant annet personell og finansiering, men noen av møtene holdt av Den internasjonale straffedomstolens styre blir holdt i FN. Det er en «forholdenighet» mellom Den internasjonale straffedomstolen og den delen av FN som styrer hvordan de to institusjonene betrakter hverandre rettslig.
== Generalsekretæren ==
Generalsekretæren er lederen av sekretariatet, en av organene i FN, og er også de facto talsmann og leder for FN. Denne er ikke bare leder av administrasjonen, men har også mulighet til å spille en politisk rolle for eksempel ved å henlede sikkerhetsrådets oppmerksomhet på forhold som etter hans mening kan true opprettholdelsen av mellomfolkelig fred og sikkerhet.
Generalsekretæren blir valgt av Generalforsamling etter anbefaling fra Sikkerhetsrådet. António Guterres, Portugals tidligere statsminister er FNs generalsekretær fra januar 2017.
=== Liste over generalsekretærer ===
== Organisasjoner under FN ==
Det er flere organisasjoner underlagt FN, mer eller mindre selvstendige. Disse jobber med sine spesialområder, spesielt i utviklingsland.
=== Særorganisasjoner ===
FN har totalt 17 særorganisasjoner. Disse er:
Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO)
Det internasjonale fond for jordbruksutvikling (IFAD)
Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO)
Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO)
Den internasjonale telekommunikasjonsunion (ITU)
Den internasjonale bank for gjenoppbygging og utvikling (IBRD)
Det internasjonale utviklingsfondet (IDA)
Det internasjonale fond for jordbruksutvikling (IFAD)
Det internasjonale pengefondet (IMF)
Den internasjonale opphavsrettsorganisasjonen (WIPO)
FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO)
FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO)
FNs organisasjon for industriell utvikling (UNIDO)
Verdenspostforeningen (UPU)
Verdens helseorganisasjon (WHO)
Verdens meteorologiorganisasjon (WMO)
Verdens turismeorganisasjon (UNWTO)I tillegg finnes det en rekke andre internasjonale organisasjoner som samarbeider med FN, men som ikke har status som særorganisasjoner, blant annet:
Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA)
Verdens handelsorganisasjon (WTO).
=== Underorganisasjoner ===
== FN-organisasjoner i Norge ==
FN har ikke et eget kontor i Norge, men noen FN-organisasjoner har tilstedeværelse her i landet. UNDP og UNICEF har kontorer i Oslo og GRID Arendal er en gren av UNEP.
Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål er den norske grenen (nasjonalkomité) av FNs kvinneorganisasjon UN Women.
== FN-sambandet ==
I over 100 land finnes det såkalte FN-forbund, uavhengige ikke-statlige organisasjoner, som er organisert under paraplyen World Federation of United Nations Associations (WFUNA).Den norske grenen av denne verdensorganisasjonen heter FN-sambandet, som er et uavhengig informasjonssenter, med FN og internasjonale spørsmål som arbeidsområde. Målgruppene er alt fra skoleverket og mediene til publikum for øvrig.
== Viktige saker ==
FN har mange ganger kritisert Israel for okkupasjon av deler av Palestina og for undertrykking av palestinere. FN har med overveldende flertall fordømt Russlands invasjon av Ukraina 2022.
== Se også ==
FN-sambandet
FN-dagen
UNRIC
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(ar) Offisielt nettsted
(en) Mate-URL
(fr) Mate-URL
(en) United Nations – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) United Nations – Nations Unies – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Den norske FN-delegasjonen i New York
FN-sambandet |
204 | https://no.wikipedia.org/wiki/Staatsoper_Berlin | 2023-02-01 | Staatsoper Berlin | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:1742 i Preussen', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1742', 'Kategori:Mitte', 'Kategori:Musikk i Berlin', 'Kategori:Operahus i Tyskland'] | Staatsoper Berlin (offisielt også Deutsche Staatsoper) er et berømt tysk operahus. Det holder til i Berlins paradegate Unter den Linden, og er også kjent som Staatsoper Unter den Linden.
| Staatsoper Berlin (offisielt også Deutsche Staatsoper) er et berømt tysk operahus. Det holder til i Berlins paradegate Unter den Linden, og er også kjent som Staatsoper Unter den Linden.
== Historie ==
Staatsoper Berlin ble grunnlagt som den kongelige prøyssiske hoffoperaen i første halvdel av 1700-tallet. Operaens første bygning, tegnet av Wenzeslaus von Knobelsdorff, ble bygget 1741-43 av kong Fredrik den store, som en del av Forum Fredericianum. Den første oppføringen var Carl Heinrich Grauns Cleopatra e Cesare 7. desember 1742, og denne begivenheten markerte starten på et suksessrikt 250 år langt samarbeide mellom statsoperaen og Königliche Kapelle (Staatskapelle), det statlige prøyssiske konsertorkesteret, opprinnelig grunnlagt allerede på 1400-tallet.
I 1842 innførte Gottfried Wilhelm Taubert tradisjonen med regulære symfoniske konserter. Samme år etterfulgte Giacomo Meyerbeer Gaspare Spontini som sjefdirigent. Også Felix Mendelssohn var tilknyttet operaen som dirigent et års tid.
18. august 1843 ble operabygningen ødelagt av brann, og en ny bygning, med Carl Ferdinand Langhans som arkitekt, ble innviet året etter med oppføringen av Meyerbeers Ein Feldlager in Schlesien.
1849 hadde Otto Nicolais Die Lustigen Weiber von Windsor premiere, dirigert av komponisten selv.
På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet tiltrakk operahuset seg mange av tidens største dirigenter, som Felix von Weingartner, Karl Muck, Richard Strauss og Leo Blech.
Etter det tyske keiserrikets fall i 1918 ble operaen omdøpt Staatsoper Unter den Linden, og Königliche Kapelle ble Kapelle der Staatsoper.
I 1920-årene var blant annet Wilhelm Furtwängler, Erich Kleiber, Otto Klemperer, Alexander von Zemlinsky og Bruno Walter virksomme som dirigenter ved operahuset. I 1925 hadde Alban Bergs Wozzeck premiere, dirigert av Erich Kleiber.
Etter å ha blitt renovert gjenåpnet operaen i april 1928 med en ny produksjon av Die Zauberflöte (Tryllefløyten), og samme år hadde den fremtredende russiske bassen Fjodor Sjaliapin og Sergej Djaghilevs russiske ballett gjesteopptredener.
På 30-tallet ble Herbert von Karajan Staatskapellmeister, og i 1944 ble de første lydopptak gjort ved operaen.
Under annen verdenskrig ble operabygningen sterkt skadet. Den åpnet igjen i 1955 med Wagners Die Meistersinger von Nürnberg.
I DDR var operaen noe isolert, selv om den opprettholdt et omfattende klassisk og romantisk repertoar såvel som samtidsballett og -opera.
Etter gjenforeningen har Staatsoper under den Linden igjen inntatt plass i den internasjonale operaverden. Viktige verker som hadde vært oppført tidligere, ble gjenoppdaget og diskutert i rammene av Berlin Dramaturgie. Barokkoperaer har vekket særlig oppmerksomhet, med Cleopatra e Cesare, Croesus, L'Opera seria og Griselda. Disse og andre verker har blitt produsert av dirigenten René Jacobs sammen med Akademie für Alte Musik Berlin og Freiburger Barockorchester, og det legges stor vekt på tidsriktig (autentisk) instrumentbruk.
I 1992 ble den israelske dirigenten Daniel Barenboim ansatt som sjefdirigent. Under Festtage i 2002 ledet han en stor Wagnersyklus i ti deler, en produksjon skapt sammen med Harry Kupfer.
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Staatsoper Unter den Linden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Staatsoper Unter den Linden – galleri av bilder, video eller lyd på Commons |
205 | https://no.wikipedia.org/wiki/De_forente_nasjoner | 2023-02-01 | De forente nasjoner | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FN', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | De forente nasjoner (FN) (engelsk: United Nations (UN); fransk: Organisation des Nations Unies (ONU); russisk: Организация Объединённых Наций (ООН); spansk: Organización de las Naciones Unidas (ONU); arabisk: الأمم المتحدة) er en internasjonal organisasjon som offisielt ble etablert 24. oktober 1945, som en etterfølger av Folkeforbundet, for å stoppe krig og danne en plattform for dialog. FN-pakten var da ratifisert av de fem faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd, USA, Frankrike, Kina, Sovjetunionen og Storbritannia. Det er i dag 193 medlemsland i organisasjonen. Hovedkvarteret FN-bygningen ligger i New York i USA.
FNs etableringskonferanse fant sted i San Francisco fra 25. april til 26. juni 1945. Ved avslutningen av konferansen ble det åpnet for undertegnelse av FN-pakten. En mengde stater undertegnet pakten samme dag. FN-pakten trådte offisielt i kraft 24. oktober samme år. Ved utgangen av året hadde FN 51 medlemsland, deriblant Norge og de fem stormaktene USA, Sovjetunionen, Kina, Storbritannia og Frankrike. Norge undertegnet, sammen med andre land, FN-pakten 26. juni og ratifiserte pakten 27. november 1945. Stortinget ga samtykke til ratifikasjon 14. november 1945, men uten større entusiasme.Organisasjonens mål er å arbeide for internasjonal fred og sikkerhet og å utvikle vennskapelige relasjoner. FN har også arbeidsområder innen internasjonal rett, økonomisk utvikling, utvikling og menneskerettigheter. Internasjonalt innehar den en rolle som fredsskapende organisasjon. Organisasjonen er delt opp i flere administrative organer, hvor de viktigste er Generalforsamlingen, Sikkerhetsrådet, Det økonomiske og sosiale råd, Sekretariatet og Den internasjonale domstolen. Under FN ligger flere andre organisasjoner, blant annet Verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs barnefond (UNICEF).
FNs generalsekretær er de facto leder av FN. Den første generalsekretæren (1946–1953) var den norske politikeren Trygve Lie. 1. januar 2017 ble portugiseren António Guterres generalsekretær i FN, og Ban Ki-moon gikk av. I 2001 mottok FN og Kofi Annan Nobels fredspris.
FN blir finansiert etter skjønnsmessige og frivillige bidrag fra medlemsstater, og har seks offisielle språk: arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk. | De forente nasjoner (FN) (engelsk: United Nations (UN); fransk: Organisation des Nations Unies (ONU); russisk: Организация Объединённых Наций (ООН); spansk: Organización de las Naciones Unidas (ONU); arabisk: الأمم المتحدة) er en internasjonal organisasjon som offisielt ble etablert 24. oktober 1945, som en etterfølger av Folkeforbundet, for å stoppe krig og danne en plattform for dialog. FN-pakten var da ratifisert av de fem faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd, USA, Frankrike, Kina, Sovjetunionen og Storbritannia. Det er i dag 193 medlemsland i organisasjonen. Hovedkvarteret FN-bygningen ligger i New York i USA.
FNs etableringskonferanse fant sted i San Francisco fra 25. april til 26. juni 1945. Ved avslutningen av konferansen ble det åpnet for undertegnelse av FN-pakten. En mengde stater undertegnet pakten samme dag. FN-pakten trådte offisielt i kraft 24. oktober samme år. Ved utgangen av året hadde FN 51 medlemsland, deriblant Norge og de fem stormaktene USA, Sovjetunionen, Kina, Storbritannia og Frankrike. Norge undertegnet, sammen med andre land, FN-pakten 26. juni og ratifiserte pakten 27. november 1945. Stortinget ga samtykke til ratifikasjon 14. november 1945, men uten større entusiasme.Organisasjonens mål er å arbeide for internasjonal fred og sikkerhet og å utvikle vennskapelige relasjoner. FN har også arbeidsområder innen internasjonal rett, økonomisk utvikling, utvikling og menneskerettigheter. Internasjonalt innehar den en rolle som fredsskapende organisasjon. Organisasjonen er delt opp i flere administrative organer, hvor de viktigste er Generalforsamlingen, Sikkerhetsrådet, Det økonomiske og sosiale råd, Sekretariatet og Den internasjonale domstolen. Under FN ligger flere andre organisasjoner, blant annet Verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs barnefond (UNICEF).
FNs generalsekretær er de facto leder av FN. Den første generalsekretæren (1946–1953) var den norske politikeren Trygve Lie. 1. januar 2017 ble portugiseren António Guterres generalsekretær i FN, og Ban Ki-moon gikk av. I 2001 mottok FN og Kofi Annan Nobels fredspris.
FN blir finansiert etter skjønnsmessige og frivillige bidrag fra medlemsstater, og har seks offisielle språk: arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk.
== Historie ==
=== Navn ===
Organisasjonens navn, «De forente nasjoner» ble foreslått av USAs president, Franklin D. Roosevelt til Winston Churchill, som siterte Byrons bruk av «forente nasjoner» i Childe Harold's Pilgrimage, da det ble brukt om de allierte i slaget ved Waterloo i 1815. Det ble brukt offentlig for første gang i Erklæringen om De forente nasjoner 1. januar 1942. Representanter fra 26 land forpliktet seg da til fortsatt kamp mot aksemaktene. Under andre verdenskrig ble navnet brukt av de allierte om deres allierte.
=== Grunnleggelse ===
FN ble grunnlagt etter andre verdenskrig som etterfølger av Folkeforbundet. I 1945 samlet representanter fra 50 land seg i San Francisco til konferansen hvor FN ble dannet. FN regner seg som grunnlagt den 24. oktober 1945, da Republikken Kina, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og en majoritet av de øvrige landene hadde ratifisert foredraget. FN-dagen feires derfor den 24. oktober hvert år.
FN ble stiftet for å fortsette freden etter andre verdenskrig. Idéen bak FN ble utarbeidet i erklæringer som ble underskrevet ved de alliertes konferanser i Moskva og Teheran i 1943. Under perioden august-oktober 1944 møttes representanter fra Frankrike, Republikken Kina, Storbritannia, USA og Sovjetunionen i Washington, D.C. ved det som senere har blitt kalt konferansen i Dumbarton Oak. Foruten organisasjonens mål, kravet om medlemskap og utformingen av ulike organer, ble det ved denne konferansen og senere møter diskutert ulike metoder for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet samt internasjonalt økonomisk og sosialt samarbeid. Forslagene ble diskutert av ulike regjeringer og til og med av medborgere over hele verden.
25. april 1945 ble Forente nasjoners konferanse om internasjonale organisasjoner innledet i San Francisco. Foruten de ulike statenes regjeringer var til og med ikke-statlige organisasjoner som Lions Clubs International innbudt til å delta i diskusjonene rundt FNs pakt. De 50 nasjonene som ble representert på konferansen undertegnet FN-pakten to måneder senere, den 26. juni 1945. Polen var ikke representert ved konferansen, men fikk likevel en plass reservert blant de statene som grunnla FN. Antall grunnleggende medlemmer i organisasjonen er derfor 51. Den 24. oktober 1945 ble FN grunnlagt, etter at FNs målsettinger ble ratifisert av de fem permanente medlemmene i sikkerhetsrådet – Republikken Kina, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og USA – og av majoriteten av de øvrige 46 nasjonene.
=== Aktiviteter ===
FN har oppnådd viktige fremskritt på flere områder, blant annet innen menneskerettigheter (Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt den 10. desember 1948), økonomisk utvikling, avkolonisering, helse og utdanning, og har også engasjert seg noe innen flyktninghjelp og handel.
De som grunnla FN hadde høye forventninger om at organisasjonen skulle forhindre konflikter mellom verdens nasjoner og gjøre krig i fremtiden umulig gjennom kollektiv sikkerhet. Disse forhåpningene har ikke blitt oppfylt, men verden har hittil ikke fått oppleve en ny verdenskrig. Mellom 1947 og 1991 ble verden oppdelt i to ideologiske blokker under den kalde krigen, og all overenskomst og fredsinnsats var komplisert. Etter den kalde krigens slutt vokste igjen forhåpningene om at FN skulle bli en organisasjon som virkeliggjorde verdensomfattende samarbeid og fred. Det har imidlertid vært flere aktive konflikter siden da, og etter Sovjetunionens fall har USA inntatt en så dominerende stilling at det skaper nye problemer for FN.
== Medlemsland ==
Det er 193 medlemsland i FN.
De 51 statene som grunnla FN i 1945 var følgende land:Argentina, Australia, Belgia, Bolivia, Brasil, Canada, Chile, Colombia, Costa Rica, Cuba, Danmark, Den dominikanske republikk, Ecuador, Egypt, El Salvador, Etiopia, Frankrike, Guatemala, Hellas, Haiti, Honduras, Hviterussiske SSR, India, Irak, Iran, Jugoslavia, Libanon, Liberia, Luxembourg, Mexico, New Zealand, Nicaragua, Nederland, Norge, Panama, Paraguay, Peru, Filippinene, Polen, Republikken Kina, Saudi-Arabia, Sovjetunionen, Storbritannia, Syria, Sør-Afrika, Tsjekkoslovakia, Tyrkia, Ukrainske SSR, Uruguay, USA og Venezuela.
Den hellige stol (Vatikanstaten) og Palestina har status som observatørstater uten medlemskap.
== Hovedkvarter ==
FNs hovedkvarter ligger i New York og er en bygning formet som et gyllent rektangel. Den ligger i Turtle Bay-området, øst for Midtown i Manhattan, med utsikt over East River. Selv om bygningen ligger i New York er området den ligger på betraktet som internasjonalt område. Franklin D. Roosevelt East River Drive går forbi like under konferansebygningen i komplekset. Andre større FN-kvarter ligger i Genève (Palais des Nations, Wien (UNO-City), Nairobi (UNON), samt i Roma, Haag, Addis Abeba, Montréal, København, Bonn med flere.
== Språk ==
FNs seks offisielle språk, brukt i møter mellom regjeringer fra ulike nasjoner og dokumenter er arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk. Sekretariatet bruker to arbeidsspråk, britisk engelsk og fransk.
Fem av de offisielle språkene ble valgt da FN ble grunnlagt (språkene brukt av de permanente medlemmene av Sikkerhetsrådet, pluss spansk, som var offisielt språk i mange av medlemslandene på den tiden). Arabisk ble lagt til i 1973, ettersom antall arabisk-talende medlemsstater hadde økt betydelig siden 1945, og oljekrisen i 1973 viste behovet for å legge det til. En «dokumentspråk»-status ble gitt til tysk i 1974, og ga dermed tillatelse til å oversette viktige dokumenter (imidlertid betalt av de tysk-talende medlemslandene).FN-standarden for engelskspråklige dokumenter (United Nations Editorial Manual) følger britisk praksis, etter Oxfords standarder. FNs standard for kinesisk (standard mandarin) skiftet da Republikken Kinas (Taiwan) plass ble gitt til Folkerepublikken Kina i 1971. Fra 1945 til 1971 ble tradisjonelle kinesiske tegn brukt, men etter 1972 tok man i bruk forenklede kinesiske tegn.
== Finansiering ==
FN er finansiert gjennom bidrag fra medlemstatene. FN og FNs underorganisasjoners vanlige toårsbudsjettet blir betalt ut fra vurderinger. Generalforsamlingen godkjenner det vanlige budsjettet og fastslår beløpet hvert medlem skal bidra med. Dette er for det meste basert på hvilke muligheter hvert land har til å betale, bedømt ut fra bruttonasjonalprodukt (BNP), med enkelte omstillinger ut fra gjeld og inntekt pr. innbygger.Generalforsamlingen har prinsippet om at FN ikke skal være for avhengig av kun et medlem for å kunne finansiere sine operasjoner. Én nasjon skal derfor ikke betale mer enn en viss sum. I desember 2002 reviderte forsamlingen bidragsskalaen for å reflektere over den daværende globale økonomiske situasjonen. Som en del av revisjonen ble maksimumssummen for budsjettet senket fra 25 % til 22 %. USA er det eneste medlemmet som betaler høyest mulig sum. I tillegg til en maksimumssum er det satt et minimumsbeløp på 0,001 % som alle medlemsnasjoner må betale. Helt ned til de minst utviklede landene blir det bedt om en andel på 0,01 %.Det nåværende budsjettet er estimert til 4.19 milliarder dollar (beregnet ut fra de største bidragsyterne).
En stor del av FNs utgifter går til FNs fredsbevarende arbeid og sikkerhet. Det nåværende budsjettet for fredsbevaring for 2005–2006 er på 5 milliarder dollar (sammenlignet med kjernebudsjettet på 1,5 milliarder dollar i den samme perioden), med rundt 70 000 tropper i 17 forskjellige oppdrag rundt om i verden. FNs fredsoperasjoner blir betalt ved beskatning, hvor man regner ut fra de forskjellige landenes økonomi, men inkluderer en større sum fra de fem permanente Sikkerhetsråds-medlemmene, som må godkjenne alle fredsbevarende operasjoner. Ekstrautgiften fører til lavere utgifter for de mindre utviklede landene. Pr. 1. januar 2008 var de ti største finansielle bidragsyterne til FNs fredsbevarende operasjoner USA, Japan, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia, Taiwan, Canada, Spania og Sør-Korea.FNs underorganisasjoner og særorganisasjoner (f.eks. UNICEF og UNDP) inkluderes ikke i det normale budsjettet, men blir finansiert av store bidrag fra medlemslandene. Det meste av dette er finansielle bidrag, men noe er landbruks- og handelsvarer donert til hardt rammede befolkningsgrupper.
== Arbeidsområder og mål ==
=== Arbeid for fred ===
Visjonen som FN er skapt ut ifra er «å sikre verdensfreden», og derfor er fredsarbeid FNs største oppgave. I FN-pakten står det at de skal «redde kommende slektsledd fra krigens svøpe.» Målet med å bevare verdensfreden har vært FNs sentrale mål i alle de årene de har eksistert. Blant annet arbeider FN med å løse tvister og uenigheter mellom nasjoner, dempe spenninger, forebygge konflikter og sette en stopper for militære kamper.
FN har gjennomført en rekke operasjoner som blant annet har vært fredsskapende tiltak, fredsbevarende innsats og humanitær bistand. Dette er måten FN har spilt en hovedrolle ved løsning av langvarige konflikter, men det er også flere konflikter hvor FN kommer til kort. Behovet for fredsmekling og fredsbevarende innsats har økt i de siste årene, og i 1988–1998 ble det satt i gang 35 nye operasjoner. Til sammenligning ble det kun satt i gang 13 de 40 foregående årene.
FN arbeider med stansing av rustningskappløpet, og å redusere de offensive våpnene. Etter Ikkespredningsavtalen, som er ratifisert av over 170 land, vil atommaktene holde seg fra å hjelpe andre land med å utvikle atomvåpen, samtidig som de selv vil ruste ned. Denne avtalen ble sluttet under FNs ledelse, og trådte i kraft i 1970. Den ble senere, i 1995 under granskningskonferansen, forlenget på ubestemt tid.
==== Fredsbevarende styrker ====
FNs fredsbevarende styrker blir sendt til områder der væpnede konflikter i nyere tid har endt (eller sluttet) for å sikre at fredsavtalene som blir inngått blir fulgt og for å hindre at konflikten igjen blir utløst av opprørere. Hvilke fredsbevarende operasjoner som skal settes i gang samt deres størrelse og mandat, bestemmer Sikkerhetsrådet. De fleste operasjoner har et mandat på omtrent seks måneder, men kan forlenges. Medlemslandene blir oppfordret av Generalsekretæren å bidra med mannskap, ettersom FN ikke har sin egen hær.
FNs fredsbevarende styrker (kalt De blå hjelmene) mottok Nobels fredspris i 1988. I 2001 vant FN og Generalsekretæren Kofi Annan Nobels fredspris «for sitt arbeid for en bedre organisert og mer fredfull verden».Per 31. desember i 2007 var 83 854 FN-soldater, militære observatører og sivile politifolk i FNs tjeneste rundt om i verden. Hvis man regner med sivilt personell internasjonalt og lokalt blir tallet 104 146. Fra begynnelsen, i 1948, og frem til desember i 2007 hadde 2 420 personer omkommet under innsats for fredsbevarende prosjekter.
Generalforsamlingen vedtar budsjettene for hver fredsbevarende operasjon. Kostnadene fordeles mellom medlemslandene, en kostnad som beregnes og fastsettes av Generalforsamlingen. Kostnadene totalt for FNs operasjoner fra 1. juli 2007 til 30. juni 2008 er på ca. 6,8 milliarder dollar. Til sammenligning så var kostnadene i 1986 på 626 millioner dollar.
=== Arbeidet for menneskerettigheter og rettferdighet ===
Også rettferdighet og menneskerettigheter står sentralt i FN-pakten, og FN arbeider for internasjonale regler for menneskerettigheter, slik at både enkeltmennesker og stater sikres fra overgrep og urettferdighet. Noe av det første FN gjorde var å formulere Verdenserklæringen om Menneskerettigheter, som proklamerte enhver kvinne og manns grunnleggende rettigheter og friheter: «retten til liv, frihet og nasjonalitet, tanke-, overbevisnings- og religionsfrihet, retten til arbeid og utdannelse, til deltakelse i landets styre», og mange andre rettigheter. Den erklæringen ble vedtatt den 10. desember i 1948, som i dag blir markert som menneskerettighetenes dag. Senere, i 1976, ble to internasjonale menneskerettighetskonvensjoner vedtatt (en juridisk bindende, en ikke). En av de omhandler de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheten, den andre borgerrettigheter og politiske rettigheter. Disse tre erklæringene utgjør den internasjonale rettighetsloven, som gjelder for alle land og folk.
Videre har FN vært med i vedtak av andre internasjonale konvensjoner: blant annet om kvinners rettigheter, rasediskriminering, barns rettigheter og flere menneskerettigheter. Som det eneste mellomstatlige organet for menneskerettigheter, holder FN åpne møter om krenkelser av menneskerettigheter over alt i verden hvor de inntreffer.
=== Arbeidet mot fattigdom og for utvikling ===
Både FN og utviklingsforskere fremholder at det er en klar sammenheng mellom verdensfred og økonomisk og sosial utvikling, og ifølge FN-pakten er det en av FNs hovedoppgaver å fremme bedre levestandard, bedre sysselsetting og økonomisk og sosial fremgang. FN bruker i dag store deler av sine ressurser på tiltak for å skape bedre levekår for verdens befolkning.
Tre fjerdedeler av verdensbefolkningen bor i U-land, og 1,3 milliarder mennesker lever i dyp fattigdom, og avstanden mellom rike og fattige øker stadig. FNs generalforsamling mener det er behov for å endre de internasjonale økonomiske forholdene, dette for at U-landene skal få en rettferdig plass inn i verdensøkonomien.
I 2000, på møtet i New York fra den 6.–8. september, vedtok Generalforsamlingen Tusenårserklæringen, hvor alle medlemslandene forpliktet seg å gjøre en innsats for å bekjempe fattigdommen, samt andre konkrete mål som sult, sykdommer, analfabetisme og kvinnediskriminering. Det ble i forbindelse med den erklæringen definert åtte mål som man ønsker nådd innen år 2015.
FNs hovedorgan for fattigdomsbekjempelse er FNs utviklingsprogram (UNDP), og arbeider for økonomisk og sosial utvikling. Utviklingsprogrammet har kontorer i 166 land. Blant andre FN-organer som arbeider for utvikling er FNs barnefond (UNICEF), som bistår 158 land. UNICEF arbeider primært med vaksinering, primærhelsetjeneste, ernæring, grunnutdannelse, likeverd og beskyttelse.
Ved siden av det langsiktige arbeidet for bekjempelse av fattigdom har også FN humanitær hjelp som er i akutt nød, som blant annet naturkatastrofer og sultkatastrofer, samt menneskeskapte kriser som flyktningssituasjoner og mennesker i konfliktområder, hvor mennesker har akutt behov for hjelp. OCHA samordner denne bistanden, både innad i FN og i kommunikasjonen mellom FN og de respektive landenes regjeringer og frivillige organisasjoner. Nordmannen Jan Egeland var leder for OCHA fra 2003 til 2006.
=== Andre aktiviteter ===
==== Avkoloniseringen ====
I tillegg til de ovennevnte aktivitetene holder FN konferanser og er internasjonale observatører. I løpet av tiden FN har eksistert har over 80 kolonier oppnådd uavhengighet. Generalforsamlingen vedtok Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk i 1960, uten motstemmer, selv om de største kolonimaktene avholdt seg fra å stemme. Gjennom FNs spesialkomité for avkolonisering, opprettet i 1962, har FN hatt et stort fokus på avkolonisering. FN har også støttet nye stater som har oppstått ved å erklære seg selvstendig ved eget initiativ. Komiteen har observert for at alle land større enn 20 000 km² er avkolonisert, og deretter fjernet de fra FNs liste over ikke-selvstyrte områder, bortsett fra Vest-Sahara.
==== Konferanser ====
FN har også arrangert en rekke verdenskonferanser, hvor det diskuteres hvordan globale problemer kan løses. Her samles statsledere og ministre fra nesten alle verdens stater, samt representanter fra mange av de frivillige organisasjonene og fra det sivile samfunn. Konferansene avholdes av Generalforsamlingen. Eksempler på slike konferanser er:
Den internasjonale konferansen for flyktninghjelp i Afrika (ICARA 2), 1984;
FNs konferanse for miljø og utvikling (Rio-konferansen i 1992) i Rio de Janeiro, hvor Brasil behandlet saker som klimaforandringer, biologisk mangfold og bærekraftig utvikling, hvilket førte til at Kommisjonen for bærekraftig utvikling ble opprettet.
Befolkningskonferansen, avholdt i Kairo, Egypt i 1994, hvor et program for å gjøre noe med utfordringene mellom befolkningen og bærekraftig utvikling de neste 20 årene;
Fjerde verdenskonferanse for kvinner, avholdt i Beijing, Kina i 1995 for å påskynde realiseringen av den historiske overenskomsten oppnådd på Den tredje verdenskonferansen for kvinner;
Den andre FN-konferansen om bosettingsspørsmål (Istanbul-konferansen), avholdt i 1996 i Istanbul, Tyrkia, angående utfordringene rundt bosetningsutviklingen og behandlingen av dette i det 21. århundre; og
I 1998 avholdt Generalforsamlingen en konferanse for å opprette Den internasjonale straffedomstolen, hvor «Roma-statuen» ble vedtatt. Den internasjonale straffedomstolen ble etablert i 2002, og startet sin første sak i 2006.Temaene de siste konferansene har vært miljø og utvikling (1992), menneskerettigheter (1993), befolkning og utvikling (1994), sosial utvikling (1995), forbedring av kvinners stilling (1995), boligspørsmål (1996), ernæring (1996), rasisme (2001), miljø (2002), finansiering for utvikling (2002) samt oppfølging av tusenårsmålene, reform (2005)
==== Temaperioder ====
FN erklærer og koordinerer temaperioder, perioder hvor de observerer noen saker som angår det internasjonale samfunnet. Ved å benytte FNs symbolisme, og Forente nasjoners systems infrastruktur, blir enkelte år, har enkelte år eller dager fått spesiell status for enkeltsaker. Eksempler på dette er Verdens tuberkulosedag, Jordens dag og Internasjonalt år for poteten 2008.
FN-dagen har vært feiret 24. oktober hvert eneste år siden 1948. Dagen markeres over hele jorda med møter, diskusjoner og utstillinger om FNs arbeid og mål.
== Organisasjon ==
FN er bygget på fem hovedorganer (formelt seks, Tilsynsrådet ble suspendert i 1994): FNs hovedforsamling (generalforsamling), FNs sikkerhetsråd, FNs økonomiske og sosiale råd, FN-sekretariatet og Den internasjonale domstolen.
=== Generalforsamlingen ===
Alle medlemmer har sete i generalforsamlingen, med en stemme hver, uansett størrelse og makt i det internasjonale samfunnet. Generalforsamlingen er oppdelt i åtte faste komiteer og en rekke underkomiteer. De er også oppdelt i uformelle regionale grupper (eksempelvis den latinamerikanske, den østeuropeiske, den arabiske, osv.) De beste tillitsvervene i FN går på omgang mellom disse regionale grupper. Generalforsamlingen er det FN-organet, som har den bredeste kompetanse, men har ikke nødvendigvis øverste myndighet på alle områder.
Når Generalforsamlingen stemmer over viktige beslutninger, trengs det ⅔ flertall av de som er til stede, og det er påkrevd å stemme. Eksempler på slike saker kan være forslag med hensyn til fred og sikkerhet; valg av medlemmer til organene; opptak, fjerning og utestengelser av medlemmer; og finansielle saker. Alle andre saker blir avgjort ved normalt flertall. Hvert medlemsland har én stemme. Bortsett fra tilskuddet til budsjettet er ingen resolusjoner bindende for medlemmene. Generalforsamlingen har mulighet til å henstille alt som skjer innen FN, utenom ting som har med fred og sikkerhet å gjøre; dette er Sikkerhetsrådets område.
=== Sikkerhetsrådet ===
Sikkerhetsrådet består av 15 medlemmer, hvorav 5 faste (Kina, Frankrike, Russland, Storbritannia og USA) har vetorett. Rådet har hovedansvaret for sikkerhetsproblemene i verden, men er handlingslammet hvis et av de faste medlemmer nedlegger veto mot et forslag, for eksempel slik Russland og Kina ofte gjør i forhold til kritikk av Syria, og USA i forbindelse med kritikk av Israel. I teorien kan rådet pålegge FNs medlemsland å delta i økonomiske, kommunikasjonsmessige og militære sanksjoner mot en stat som representerer en trussel mot fred.
=== Det økonomiske og sosiale råd ===
Det økonomiske og sosiale råd assisterer Generalforsamlingen innen saker som har med internasjonal økonomi, samarbeid og utvikling å gjøre. Det økonomiske og sosiale råd har 54 medlemmer, samtlige valgt av Generalforsamlingen for en periode på tre år. Presidenten er valgt for en ett-års-periode, og valgt blant medlemslandene med minst eller middels makt. Rådet møtes en gang i året, i juli, i en periode på fire uker. Siden 1998 har det også blitt holdt et annet møte hver april hvor finansministrene møter nøkkelkomiteer fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Rådet har som funksjon å samle informasjon og gi medlemsnasjonene råd og anbefalinger. I tillegg har rådet gode muligheter til å fremme politiske sammenhenger og samordne de ulike funksjonene FNs organer har, og det er i disse rollene rådet er mest aktivt.
=== Sekretariatet ===
FN-sekretariatet er ledet av Generalsekretæren, og arbeider med studier, informasjon og fasiliteter FN trenger til sine møter. Sekretariatet tar seg også av oppgaver gitt av Sikkerhetsrådet, Generalforsamlingen, Det økonomiske og sosiale råd og de andre FN-organene. De forente nasjoners pakt fastslår at medlemmene av sekretariatet skal velgest ut fra kriteriene effektivitet, kompetanse og rettskaffenhet, samt etter forskjellig geografisk bakgrunn.
Pakten fastslår at medlemmene ikke skal oppsøke eller ta imot instruksjon fra noen annen autoritet enn FN. Alle landene som er medlem av FN skal respektere sekretariatets internasjonale profil, og ikke prøve å påvirke de på noen måte. Lederen for sekretariatet er alene ansvarlig for sekretariatets valg.
Lederens oppgaver er å hjelpe til med å løse internasjonale konflikter, administrere fredsbevarende operasjoner, organisere internasjonale konferanser, samle informasjon om realiseringen av sikkerhetsrådets vedtak og konsultere med regjeringene av medlemslandene om de forskjellige initiativene. Generalsekretæren kan gjøre Sikkerhetsrådet oppmerksom på alt som, etter vedkommendes mening, kan true internasjonal fred og sikkerhet.
=== Den internasjonale domstolen ===
Den internasjonale domstolen ligger i Haag, Nederland, og er FNs største juridiske organ. Det ble opprettet i 1945 i De forente nasjoners pakt, og ble tatt i bruk i 1946 som etterfølger av Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie. Den internasjonale domstolens vedtekter er, på samme måte som forgjengerens, hovedkonstitusjonsdokumentet som utgjør og regulerer domstolen.Den internasjonale domstolens bygning er Fredspalasset i Haag, delt med Haagakademiet for internasjonal rett, et privat senter hvor man studerer internasjonale rett. Flere av domstolens nåværende dommere er enten alumni eller tidligere flinke medlemmer av akademiet. Domstolens mål er å dømme i konflikter mellom ulike stater. Domstolen har dømt i saker angående blant annet krigskriminalitet, illegal statsinnblanding og etnisk rensing, og er fremdeles aktiv.En lignende domstol, Den internasjonale straffedomstolen, ble opprettet i 2002 etter initiativ fra generalforsamlingen for å straffeforfølge enkeltindivider for krigsforbrytelser. Domstolen har i likhet med Den internasjonale domstolen sete i Haag, selv om rettssakene kan holdes hvor som helst. Den internasjonale straffedomstolen er avhengig av FN innen blant annet personell og finansiering, men noen av møtene holdt av Den internasjonale straffedomstolens styre blir holdt i FN. Det er en «forholdenighet» mellom Den internasjonale straffedomstolen og den delen av FN som styrer hvordan de to institusjonene betrakter hverandre rettslig.
== Generalsekretæren ==
Generalsekretæren er lederen av sekretariatet, en av organene i FN, og er også de facto talsmann og leder for FN. Denne er ikke bare leder av administrasjonen, men har også mulighet til å spille en politisk rolle for eksempel ved å henlede sikkerhetsrådets oppmerksomhet på forhold som etter hans mening kan true opprettholdelsen av mellomfolkelig fred og sikkerhet.
Generalsekretæren blir valgt av Generalforsamling etter anbefaling fra Sikkerhetsrådet. António Guterres, Portugals tidligere statsminister er FNs generalsekretær fra januar 2017.
=== Liste over generalsekretærer ===
== Organisasjoner under FN ==
Det er flere organisasjoner underlagt FN, mer eller mindre selvstendige. Disse jobber med sine spesialområder, spesielt i utviklingsland.
=== Særorganisasjoner ===
FN har totalt 17 særorganisasjoner. Disse er:
Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO)
Det internasjonale fond for jordbruksutvikling (IFAD)
Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO)
Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO)
Den internasjonale telekommunikasjonsunion (ITU)
Den internasjonale bank for gjenoppbygging og utvikling (IBRD)
Det internasjonale utviklingsfondet (IDA)
Det internasjonale fond for jordbruksutvikling (IFAD)
Det internasjonale pengefondet (IMF)
Den internasjonale opphavsrettsorganisasjonen (WIPO)
FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO)
FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO)
FNs organisasjon for industriell utvikling (UNIDO)
Verdenspostforeningen (UPU)
Verdens helseorganisasjon (WHO)
Verdens meteorologiorganisasjon (WMO)
Verdens turismeorganisasjon (UNWTO)I tillegg finnes det en rekke andre internasjonale organisasjoner som samarbeider med FN, men som ikke har status som særorganisasjoner, blant annet:
Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA)
Verdens handelsorganisasjon (WTO).
=== Underorganisasjoner ===
== FN-organisasjoner i Norge ==
FN har ikke et eget kontor i Norge, men noen FN-organisasjoner har tilstedeværelse her i landet. UNDP og UNICEF har kontorer i Oslo og GRID Arendal er en gren av UNEP.
Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål er den norske grenen (nasjonalkomité) av FNs kvinneorganisasjon UN Women.
== FN-sambandet ==
I over 100 land finnes det såkalte FN-forbund, uavhengige ikke-statlige organisasjoner, som er organisert under paraplyen World Federation of United Nations Associations (WFUNA).Den norske grenen av denne verdensorganisasjonen heter FN-sambandet, som er et uavhengig informasjonssenter, med FN og internasjonale spørsmål som arbeidsområde. Målgruppene er alt fra skoleverket og mediene til publikum for øvrig.
== Viktige saker ==
FN har mange ganger kritisert Israel for okkupasjon av deler av Palestina og for undertrykking av palestinere. FN har med overveldende flertall fordømt Russlands invasjon av Ukraina 2022.
== Se også ==
FN-sambandet
FN-dagen
UNRIC
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(ar) Offisielt nettsted
(en) Mate-URL
(fr) Mate-URL
(en) United Nations – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) United Nations – Nations Unies – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Den norske FN-delegasjonen i New York
FN-sambandet |
206 | https://no.wikipedia.org/wiki/Panama_by | 2023-02-01 | Panama by | ['Kategori:79°V', 'Kategori:9°N', 'Kategori:Amerikastubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Panama by', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-11'] | Panama by (spansk: Ciudad de Panamá) er hovedstaden i Panama. Byens storbyområde har over en million innbyggere. Panama by befinner seg like ved der Panamakanalen møter Stillehavet, ved landets sørlige kystlinje. Panama by er det politiske, administrative og kulturelle senteret i landet, og Roxana Méndez dens ordfører.
| Panama by (spansk: Ciudad de Panamá) er hovedstaden i Panama. Byens storbyområde har over en million innbyggere. Panama by befinner seg like ved der Panamakanalen møter Stillehavet, ved landets sørlige kystlinje. Panama by er det politiske, administrative og kulturelle senteret i landet, og Roxana Méndez dens ordfører.
== Historie ==
Byen ble grunnlagt 15. august 1519 av Pedro Arias de Avila, som også er kjent som Pedrarial Davila. Byen ble raskt et sentrum for handelen mellom Peru og Spania. Skipene fra Peru la til i Panama, og så ble rikdommene fraktet med muldyrkaravaner over eidet til Det karibiske hav for viderebefordring til Spania. Byen var derfor blant de aller viktigste i det spanske koloniriket i Amerika, og byens borgere tjente seg rike på den livlige handelen. Disse rikdommene trakk også til seg engelske, franske og nederlandske piraters oppmerksomhet.
I 1671 ble byen angrepet av en styrke på 1 400 menn, ledet av Henry Morgan, og byen ble plyndret og brent, og befolkningen drept eller jaget på flukt. Byen fra før 1671, Panama viejo, ligger som en ruin i den østre utkanten, og er et populært besøksmål.
I 1673 ble Panama by bygget opp igjen omtrent 5 mil sørvest for den opprinnelige byen, på et høyt framspring ut i Stillehavet som var lett å forsvare. Dette er dagens Casco Viejo, den gamle bydelen. I 1754 ødela britene byen Portobello på den karibiske siden av Panama-eidet. Da besluttet spanjolene at trafikken fra Peru skulle gå rundt Kapp Horn. Dermed mistet Panama by mye av sin betydning, og gikk betydelig tilbake økonomisk. I 1821 erklærte landene på det amerikanske fastlandet sin uavhengighet fra Spania, og Panama ble en provins i Gran Colombia, en sammenslutning av Venezuela, Colombia, Panama og Ecuador. Da de andre landene rev seg løs, forble Panama en provinshovedstad i Colombia.
Gullrushet i California fra 1849 av skapte imidlertid ny trafikk over Panama-eidet, siden dette var den enkleste og minst farlige veien mellom USAs østkyst og California. Verdens første transkontinentale jernbane over eidet fra 1861 økte trafikken ytterligere. Åpningen av jernbanen mellom øst- og vestkysten av USA i 1869 var imidlertid et tilbakeslag.
Ideen om en kanal tvers over Panama-eidet fra 1880-tallet skapte ny aktivitet. Franskmennene startet prosjektet, mens amerikanerne overtok etter 1900. I 1903 ble Panamas uavhengighet erklært på Plaza de la Independencia, og Panama by ble hovedstad. Colombianerne forsøkte å hindre Panama fra å rive seg løs. Siden det ikke fantes eller finnes veiforbindelse med Colombia, var de tvunget til å komme sjøveien. Colombias flåte ble imidlertid stanset av USAs flåte, og hadde dermed ingen mulighet til å hindre løsrivelsen.
Først ved åpningen av Panamakanalen i 1914 vokste Panama by betydelig, og sprengte grensene for Casco Viejo.
== Kommunikasjon ==
Den tidligere amerikanske militære flybasen Albrook Air Force Base er nå blitt innenriksflyplass for byen. Like ved ligger den sentrale busstasjonen, hvor det går busser til hele landet og til Costa Rica med videreforbindelse til øvrige mellomamerikanske land. Busstasjonen er svært oversiktig, velholdt og med stor kapasitet.
Øst for Panama by ligger Tucumen internasjonale flyplass, som er landets hovedflyplass og knutepunkt for det panamanske flyselskapet Copa, som har et vidstrakt rutenett i Latin-Amerika. Herfra går det også direktefly til flere reisemål i USA og til Madrid og Amsterdam i Europa. Forbindelsen ut til flyplassen går ført og fremst med taxi, selv om det også finnes lokalbusser.
Panama bys metro åpna i 2014. Den består foreløpig av éi linje, men skal etter planen utvides med ytterligere tre.
Jernbanen over Panama-eidet til Colón ble ferdig i 1861, men tapte betydning da Panamakanalen åpnet i 1914. Banen ble senere nedlagt. For noen år siden ble det bygget en ny og moderne bane. I dag går det betydelige mengder gods med jernbane over eidet. Persontrafikken er av mindre betydning, men det går ett daglig passasjertog hver vei.Internt i byen går det en del busser, men vognmateriellet er av eldre dato. Turister velger derfor forholdsvis rimelige taxier. Veinettet i byen har betydelig kapasitet, og det finnes motorveier i byområdet, ut mot flyplassen og til Colón. Veiutbyggingen har imidlertid ikke holdt tritt med økningen i bilparken, og det er derfor til dels betydelige trafikkproblemer i byområdet.
== Utdanning ==
Panama bys viktigste utdanningsinstitusjoner for høyere utdanning:
Universidad de Panamá
Universidad Tecnológica de Panamá
Universidad Santa María la Antigua
== Se også ==
Cerro Ancon
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisiell hjemmeside for Panama by
Panamas Turistbyrå |
207 | https://no.wikipedia.org/wiki/Sveits | 2023-02-01 | Sveits | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-11', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:EFTA', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sveits', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Sveits, formelt Det sveitsiske edsforbund eller Konføderasjonen Sveits,
er en forbundsrepublikk i Sentral-Europa, som utgjør en del av fjellkjeden Alpene. Landet grenser mot Tyskland i nord, Frankrike i vest, Italia i sør og Østerrike og Liechtenstein i øst, og er dermed en innlandsstat.
Til tross for at begrepet «konføderasjon» (edsforbund) er beholdt i landets offisielle navn som en historisk arv, har Sveits siden grunnloven av 1848 vært en føderasjon (forbundsstat) av det som i dag er 26 delstater, kalt kantoner. Bern er sete for den føderale regjeringen, benevnes Bundesstadt («forbundsby»), og er dermed landets de facto hovedstad. De viktigste økonomiske sentrene er landets to «verdensbyer», Zürich og Genève. Sveits er et av de rikeste landene i verden.Landet har en lang tradisjon som multikulturelt samfunn. Sveits består av flere etniske og språklige grupper, hovedsakelig sveitsisk tysktalende, fransktalende og italiensktalende, men det er også et fjerde offisielt nasjonalspråk kalt retoromansk. Landets befolkning er religiøst sett fordelt med ca. 35 % på reformerte kirker og ca. 42 % på den romersk-katolske kirke, mens resten består av en stor variasjon av andre trosretninger. Sveitsere har på tross av dette en sterk nasjonalfølelse, basert på felles historie, politiske grunnholdninger, kultur og geografi.
Navnet Sveits kommer fra den standardtyske formen av kantonsnavnet Schwyz, det vil si Schweiz, og ble etter hvert brukt om hele den gradvis voksende konføderasjonen av kantoner, og i dag føderalstaten.
| Sveits, formelt Det sveitsiske edsforbund eller Konføderasjonen Sveits,
er en forbundsrepublikk i Sentral-Europa, som utgjør en del av fjellkjeden Alpene. Landet grenser mot Tyskland i nord, Frankrike i vest, Italia i sør og Østerrike og Liechtenstein i øst, og er dermed en innlandsstat.
Til tross for at begrepet «konføderasjon» (edsforbund) er beholdt i landets offisielle navn som en historisk arv, har Sveits siden grunnloven av 1848 vært en føderasjon (forbundsstat) av det som i dag er 26 delstater, kalt kantoner. Bern er sete for den føderale regjeringen, benevnes Bundesstadt («forbundsby»), og er dermed landets de facto hovedstad. De viktigste økonomiske sentrene er landets to «verdensbyer», Zürich og Genève. Sveits er et av de rikeste landene i verden.Landet har en lang tradisjon som multikulturelt samfunn. Sveits består av flere etniske og språklige grupper, hovedsakelig sveitsisk tysktalende, fransktalende og italiensktalende, men det er også et fjerde offisielt nasjonalspråk kalt retoromansk. Landets befolkning er religiøst sett fordelt med ca. 35 % på reformerte kirker og ca. 42 % på den romersk-katolske kirke, mens resten består av en stor variasjon av andre trosretninger. Sveitsere har på tross av dette en sterk nasjonalfølelse, basert på felles historie, politiske grunnholdninger, kultur og geografi.
Navnet Sveits kommer fra den standardtyske formen av kantonsnavnet Schwyz, det vil si Schweiz, og ble etter hvert brukt om hele den gradvis voksende konføderasjonen av kantoner, og i dag føderalstaten.
== Naturgeografi ==
Sveits er kjent som alpelandet fremfor noe. Selv om Alpene også strekker seg inn i nabolandene, er det Sveits som virkelig blir dominert av denne fjellkjeden. Dessuten har tre av Europas største elver, Inn, Rhinen og Rhône, sitt utspring i Sveits.
=== Landskap ===
Det sveitsiske landskapet er inndelt i tre distinkte deler: Alpene, Mittelland og Jurafjellene.
Mittelland er slettelandet sentralt i Sveits, der hoveddelen av befolkningen bor. Området har en gjennomsnittshøyde på 400 moh. Mittelland avgrenses av Jura i nordvest og Alpene i syd. Breer dannet i istiden mange daler og innsjøer, der Bodensjøen og Genèvesjøen er de to største.Alpene dekker halve arealet til Sveits, og strekker seg i en bue gjennom den sydlige delen av landet. Alpene er delt i to parallelle fjellrekker, som møtes i St. Gotthard-massivet. Alpene har mange kjente fjelltopper, blant annet Jungfrau, Matterhorn og Monte Rosa.Jurafjellene består av et platå i det nordvestlige Sveits, og går over en blanding av gressdekte fjelltopper og skogkledde, dype daler. Også her finnes det mange sjøer, blant annet Neuchatelsjøen.
=== Plante- og dyreliv ===
Store deler av det opprinnelige plantelivet i Sveits er spist ned på grunn av omfattende dyrebeite. Det er kun i nasjonalparken i Graubünden at den naturlige vegetasjonen er blitt bevart. Enkelte rester finnes imidlertid fortsatt andre steder i landet, som nasjonalplanten edelweiss, som finnes enkelte steder på over 2 000 meters høyde.
De sveitsiske skogområdene er dominert av bartrær og lønn, men nederst i dalbunnene finnes også kastanje og eik.
Det finnes 40 000 dyrearter i Sveits, der omtrent 30 000 er forskjellige typer insekter. Dyrelivet i Sveits er i hovedsak felles med resten av Sentral-Europa. Her finnes rødrev, ekorn, hare og grevling, i tillegg til typiske fjelldyr som steinbukk. Sveits hadde tidligere klovdyr som elg og visent, men disse har forsvunnet i nyere tid.
Sveits har et rikt fugleliv. Sveitsiske elver og innsjøer er viktige overvintringsområder for mange fugler, slik som sothøne, laksand og toppdykker. Av rovfugler er spesielt tårnfalken og musvåken viktige.
=== Klima ===
Klimaet i Sveits er generelt sett kontinentalt, men kan variere mye mellom de forskjellige delene av landet. De høyeste delene av Alpene er kontinuerlig dekket av snø, is og isbreer, mens man i de sydlige dalene i Sveits har et middelhavsklima. Mittelland har også varme somre.
Sveits har et jevnt nivå av nedbør året igjennom. Somrene har også relativt kraftige tordenbyger. I høylandet veksler vintrene mellom snø og sol, men lavlandet har mye tåke. Alpene er også kjent for fønvind, varme vinder som plutselig kan føre til nedbør og kraftige temperaturøkninger.
== Demografi ==
Flere av de store vesteuropeiske kontinentale kulturene møtes i Sveits, og landet består av en blanding av sveitsisk tysk, fransk, italiensk og retoromansk språk og kultur. Sveits har fire offisielle språk: tysk, som tales av 64 prosent av befolkningen, fransk, som tales av 23 prosent av befolkningen, italiensk, som tales av 8 prosent av befolkningen og retoromansk, som tales av 0,5 prosent av befolkningen. Resten er uoffisielle språk. De etniske skillelinjene følger i stor grad de språklige skillene. De fransktalende bor vest i Sveits, de sveitsisk tysktalende i nord, sentrum og øst, og de italiensktalende i syd. Den retoromanske minoriteten bor i et par sammenhengende daler øst i landet. De tysktalende snakker sveitsisk tysk på hverdagen. Standard tysk brukes til skrevne og formelle ting og er språket det undervises i på skolen.
Utenlandske statsborgere utgjør omtrent en femtedel av landets totale innbyggertall, og er i stor grad konsentrert i enkelte kantoner. Antallet utenlandske statsborgere har økt kraftig de senere femten årene, spesielt med flyktninger fra krigene i det tidligere Jugoslavia.
Fjellstrøkene preges av rural bebyggelse, med karakteristiske alpelandsbyer i åssidene. De fleste landbyer har lange tradisjoner som selvstendige kommuner, spesielt i avsidesliggende deler av landet. Landkommunene er som regel små, men har utstrakt selvstyre. Kommunegrenser går typisk fra én fjelltopp til neste. I etterkrigstiden har mange landsbyer hatt ukontrollert vekst, noe som førte til ny føderal lovgivning i 1979, for å regulere og begrense utvidelsen av tettbygde strøk.
De fleste byene i Sveits oppstod enten rundt klostre eller rundt romerske kolonier. Mange byer ble også grunnlagt på 1100-tallet, da for å kontrollere strategiske elver og fjellpass. De fleste byene har en distinkt arkitektur og kultur. De fleste sveitsere er sterkt knyttet til hjemstedet sitt, og velger heller å pendle relativt langt til arbeid i stedet for å flytte til en annen by.
Befolkningsveksten i Sveits ligger på 0,7–0,8 prosent i året. Mesteparten av denne kommer på grunn av immigrasjon, da en sveitsisk kvinne i gjennomsnitt føder 1,47 barn.
=== Statsborgerskap ===
Den som ønsker å bli sveitsisk statsborger, må ha vært bosatt i minst 10 år i landet, være integrert og tale minst ett av de fire offisielle språkene. Kantoner og kommuner kan stille ytterligere krav. Derimot kan du få en enklere prosess viss du er enten gift med noen med sveitsisk statsborgerskap, er født i Sveits eller har en sveitsisk besteforelder.Myndighetskommisjoner vurderer i hver enkelt kommune eller by samtlige søkere svært grundig. I mindre kommuner beslutter gjerne kommunestyret selv om søknaden skal innvilges.
Hvis en søknad blir avslått, må det bli begrunnet med for eksempel «manglende integrasjon». Til nå har søkere kunnet anke avslag til domstolen.Forut for folkeavstemningen om enda strengere regler for statsborgerskap i juni 2008 har det konservative partiet Schweizerische Volkspartei (SVP) foreslått å fjerne denne muligheten for anke.
=== Religion ===
Det finnes ingen statsreligion i Sveits, og landet har et betydelig religiøst mangfold. De fleste av kantonene anerkjenner imidlertid en kirke som offisiell (Landeskirche), og i alle tilfelle er det da enten Den romersk-katolske kirke eller Den sveitsiske reformerte kirke.
I motsetning til de språklige skillene følger ikke den religiøse tilhørigheten de etniske skillelinjene. Det er noe flere katolikker enn protestanter i landet, og de senere årene har det også blitt en del muslimer. Sveits har også et lite jødisk samfunn. Den gammelkatolske kirke har et fakultet ved universitetet i Bern.
Full religionsfrihet har vært garantert siden 1874, med unntak av forbudet mot jesuitter. Forbudet mot jesuitter ble ikke opphevet før ved folkeavstemning i 1973. Føderal lovgivning forbyr diskriminering og forskjellsbehandling på grunnlag av religion. Sveitsere er generelt svært tolerante overfor andres religion, selv om motstand mot innvandring og internasjonal islamistisk terrorisme har ført til en viss grad av intoleranse overfor landets muslimske mindretall.Det er trosopplæring i skoleverket i Sveits, med unntak av i kantonene Genève og Neuchâtel. Undervisningen tar i hovedsak utgangspunkt i majoritetsreligionen i den enkelte kanton. Elever som tilhører andre trosretninger kan velge å få alternativ undervisning med utgangspunkt i egen tro. Ateister kan velge bort trosopplæring i skolen. Det finnes også mange private religiøse skoler foreldre kan velge å sende barna til.Som i de fleste vesteuropeiske land er trenden også i Sveits at samfunnet sekulariseres. Tradisjonelt har over 95 prosent av befolkningen tilhørt enten den katolske kirke eller en protestantisk kirke, men siden syttitallet har andelen stadig gått nedover. Besøkstallene ved gudstjenester går også nedover. Omtrent 40 prosent av landets katolikker og 50 prosent av landets protestanter går regelmessig i kirken.
== Historie ==
=== Før konføderasjonen ===
Sveits' moderne historie startet i 1291, men det hadde da bodd folk i området i tusenvis av år. De eldste spor av bosetninger i Sveits har blitt funnet av arkeologer i Sutz-Lattrigen, og dateres til det fjerde årtusen før Kristus.
Senere kom keltiske stammer til området, blant de mest kjente av disse er helveterne, som bodde ved Jura og Mittelland. Disse kom tidlig under romersk innflytelse, da Julius Cæsar i 58 f.Kr. etablerte byen Aventicum i området.
Kristendommen kom til Sveits i det fjerde århundre. Med Vestromerrikets fall på slutten av firehundretallet presset også germanske stammer på fra øst, og stammer som burgundere og alemannere erstattet gradvis kelterne som den dominerende folkegruppen. Sveits ble så en del av Karl den stores Frankerrike, men ved Traktaten i Verdun ble de sveitsiske områdene splittet, og de østlige delene kom inn under Ludvig den tyskes østrike. Dette riket utviklet seg etter hvert til Det tysk-romerske rike, og disse delene av Sveits ble en del av dette.
=== 1291: Opprettelsen av det sveitsiske Eidgenossenschaft ===
I middelalderen vokste områdets betydning, blant annet åpnet flere pass gjennom Alpene som gjorde handel mellom nord og syd enklere. Byer som Bern og Fribourg ble grunnlagt på slutten av 1100-tallet. På 1200-tallet fikk flere sveitsiske byer Reichsfreiheit, noe som gjorde at de ikke var underlagt noen lensherre, og kunne skrive ut skatter på egen hånd.
Habsburgerne forsøkte senere å få tettere kontroll over området, og da Rudolf I ble keiser i 1273 fikk skogkantonene Uri, Schwyz og Unterwalden den frie statusen trukket tilbake. Disse kantonene var blitt kolonisert av frie bønder som hadde fått i oppgave av adelen å kultivere det høytliggende landskapet, og hadde organisert seg i relativt frie samfunn. Folket i skogkantonene reagerte naturlig nok på sentralmaktens forsøk på å stramme inn grepet igjen.
I 1291 gikk så de tre Waldstätte Uri, Schwyz og Unterwalden sammen mot Habsburgstyret. Disse undertegnet en avtale som blant annet sikret fri handel, og opprettet dessuten et forsvarsforbund. Utover 1300-tallet var det flere kriger mot habsburgerne, men sveitsiske seire i slaget ved Morgarten (1315) og slaget ved Sempach (1386) gjorde at forbundet fikk sin frihet fra Habsburg. De sveitsiske kantonene var likevel underlagt Det tysk-romerske rike, men hadde en relativt fri stilling. Omfanget av samarbeidet ble stadig utvidet, og forbundet begynte etter hvert å føre en felles utenrikspolitikk.
Unikt i europeisk sammenheng med det sveitsiske forbundet var at det var en blanding av bykantoner og landkantoner, der de to var på like fot. Samtidig ble adelens makt marginalisert, slik at byene ble styrt av folkevalgte byråd. Dette sørget for en effektiv administrasjon, noe som igjen gjorde at handelen blomstret. Forsvarsforbundet gjorde at det ble lite attraktivt for stormaktene å angripe Sveits, samtidig som kantonene ikke kunne starte private kriger på egen hånd. Dette førte til at Sveits sjelden ble innblandet i krigføring, noe som selvsagt hadde en positiv effekt på den økonomiske veksten. Likevel var det til tider borgerkriger innad i konføderasjonen, blant annet da Zürich var i krig med de syv andre kantonene fra 1440 til 1446.
=== Reformasjonen ===
Det økumeniske konsil i Basel fra 1431 og dannelsen av byens universitet i 1460 gjorde byen til et senter for filosofi og humanisme. Basel tiltrakk seg intellektuelle storheter som Erasmus, noe som skulle legge kimen til den sveitsiske reformasjonen. En av Erasmus' studenter var Ulrich Zwingli, som etter hvert hevdet at den katolske kirke var kommet for langt bort fra Bibelens lære.
I 1518 ble Zwingli valgt til prest i Grossmünster i Zürich. På starten av 1520-tallet satte han i gang den sveitsiske reformasjonen, og fikk raskt støtte fra innbyggerne og den politiske ledelsen. Dette førte til store forandringer i styresettet i byen. Reformasjonen spredde seg så til fem andre kantoner, mens de fem siste kantonene holdt fast ved sin katolske tro. Dette førte til borgerkriger (kalt Kappeler Kriege) i 1529 og 1531, der Zwingli falt på slagmarken.
Reformasjonen førte til store omveltninger i kirkelivet. Kirkens eiendommer ble beslaglagt til fordel for de verdslige myndigheter, samtidig som Bibelen ble oversatt til tysk, og kirkens ritualer ble skåret ned til benet. Samtidig ble leiesoldattjeneste forbudt i de reformerte kantonene. Senere utviklet Jean Calvin reformasjonen videre, og Sveits ble etter hvert et fristed for franske hugenotter og andre protestanter som flyktet fra undertrykkelse. Dette førte med seg stor økonomisk og kulturell utvikling.
Under tredveårskrigen var Sveits relativt fredelig og stabilt, mye på grunn av at de europeiske stormaktene var avhengige av sveitsiske leiesoldater. Graubünden, da ennå ikke med i konføderasjonen, deltok imidlertid i krigen fra 1620. Dette førte til at området Valtellina gikk tapt i 1623.
=== Ancien Régime ===
Ved freden i Westfalen i 1648 anerkjente stormaktene Sveits' uavhengighet fra Det tysk-romerske rike.
I perioden som senere har blitt kjent som Ancien Régime ble makten i større og større grad konsentrert rundt noen få mektige familier i hver kanton, som satte de valgte byrådene på sidelinjen. Det autoritære styret førte til flere opprør. Den sveitsiske bondekrigen oppstod som følge av en devaluering i Bern i 1653, og spredte seg raskt til andre kantoner. Opprøret ble etter hvert slått ned, men frykten for nye oppstander gjorde at makthaverne satte i gang en serie reformer.
I et lengre perspektiv førte bondekrigen til at Sveits unngikk det eneveldet som etter hvert kom med full styrke andre steder i Europa. Likevel var det et vidt spenn i styreformen i de sveitsiske kantonene på denne tiden. I Bern fortsatte det autoritære styret, mens i landkantonene var det relativt demokratisk, der viktige saker ble avgjort ved folkemøter der alle voksne menn hadde stemmerett. Andre byer, som Basel, ble styrt av de mektige laugene.
Syttenhundretallet var preget av en voksende industrialisering, der Sveits blant annet ble kjent for sine urmakere og sin metallurgiindustri. Tekstilindustrien vokste også raskt, og på slutten av syttenhundretallet var hele 25 prosent av arbeidsstokken sysselsatt i industrivirksomhet.
=== Den helvetiske republikk ===
På tross av økonomisk makt var Sveits dårlig rustet til å stå imot urolighetene i kjølvannet av den franske revolusjonen. De sveitsiske alpepassene og handelsrutene var viktige for Frankrike, og etter at Napoléon Bonaparte hadde erobret Italia, satte han kursen nordover våren 1798. Bern falt i mars, noe som skulle bli slutten på den gamle sveitsiske konføderasjonen.
Under fransk «beskyttelse» ble Den helvetiske republikk etablert, og selv om denne kun skulle vare i fem år, introduserte den mange radikale reformer. Den nye grunnloven gav innbyggerne mange nye rettigheter, og var basert på den radikale franske grunnloven. Sveits fikk nå et sentralisert styresett, noe som ble tatt ille opp av mange kantoner som var godt vant med stor autonomi. Dette førte til borgerkrig, noe som gjorde at Napoleon intervenerte og gjenopprettet det lokale selvstyret. Kantonene ble likevel tvunget inn i en allianse med Frankrike, og tusenvis av sveitsere ble innrullert i Napoleons armé.
Etter Napoleons fall ble visse grensejusteringer foretatt av Wienerkongressen, men Sveits kom relativt godt ut av disse. Selv om enkelte områder måtte avstås til Østerrike, ble dette kompensert ved at Valais, Neuchâtel og Genève ble med i føderasjonen. Samtidig garanterte de europeiske stormaktene for Sveits' nøytralitet.
=== Det moderne Sveits oppstår ===
Etter Napoleonskrigenes slutt gikk Sveits inn i en periode preget av stor økonomisk vekst. Nye metoder i landbruket økte matvareproduksjonen dramatisk, samtidig som tekstilindustrien ble mekanisert. I denne perioden begynte også de første turistene å besøke Sveits, spesielt fra Storbritannia.
1830-revolusjonen i Frankrike inspirerte krav i Sveits om en ny og liberal konstitusjon. I flere kantoner måtte de styrende klasser gi seg, selv om de konservative holdt stand flere steder. En ny grunnlov ble etter hvert utformet, men en økende polarisering mellom kantonene gjorde at denne aldri ble vedtatt. Urolighetene blusset opp igjen på 1840-tallet, og i 1847 endte stridighetene i en borgerkrig, særforbundskrigen. Borgerkrigen varte imidlertid bare i 25 dager, og de katolske konservative kantonene tapte klart. I 1848 ble det derfor vedtatt en ny grunnlov, der hovedtrekkene fortsatt gjelder. Kantonene fikk igjen et omfattende selvstyre, og et nytt føderalt parlament ble opprettet etter modell av den amerikanske kongressen. Bern ble valgt til ny hovedstad, og kantonene samordnet viktige områder som posttjeneste, tollsatser og utenrikspolitikk.
I 1847 åpnet landets første jernbanelinje, mellom Zürich og Baden. All jernbaneutbygging foregikk i privat regi, noe som førte til at Sveits allerede i 1876 hadde et stort, men lite koordinert jernbanenett som var på hele 2000 kilometer. I 1898 ble det vedtatt i en folkeavstemning å nasjonalisere jernbanene, og i 1902 ble Schweizerische Bundesbahnen dannet. Viktige tunneler ble også bygget i denne perioden, blant annet en jernbanetunnel som gjorde det gamle St. Gotthard-passet overflødig.
=== Verdenskrigene ===
Sveits lyktes i å holde på nøytraliteten under første verdenskrig, men krigen førte til gnisninger mellom de tysktalende og fransktalende delene av landet. Samtidig ble arbeiderklassen mobilisert til nøytralitetsvakt, men uten økonomisk kompensasjon. For næringslivet gikk imidlertid krigen bedre, da økte priser på verdensmarkedene og store eksportmuligheter til Tyskland og Frankrike gjorde at handelsbalansen raskt endret seg i sveitsernes favør.
I november 1918 førte situasjonen til arbeideroppstander flere steder i landet. Regjeringen, bekymret for revolusjon etter mønster fra bolsjevikene i Russland, satte inn lojale tropper rekruttert fra bondestanden. Opprøret ble slått ned, men førte til dyp mistenksomhet mellom bønder og arbeidere i generasjoner fremover. Noen av arbeidernes krav ble imidlertid tatt til følge, og det ble innført 48-timersuke og et proporsjonalt valgsystem.
Depresjonen skapte store problemer i Sveits, da eksportindustrien ble lammet. Samtidig spredte bankkrisen seg til landet, og arbeidsledigheten nådde nye høyder. I motsetning til i nabolandene førte imidlertid ikke krisen til økt oppslutning om ekstremistiske partier, blant annet fordi arbeidsgivere og fagforeninger gikk sammen for å løse krisen. Dette førte til en sosial stabilitet som ikke gav kommunister og fascister de samme mulighetene som i blant annet Tyskland.
Etter hvert som de totalitære nabolandene begynte å føre en aggressiv utenrikspolitikk uten at Vestmaktene så ut til å reagere, begynte sveitserne å søke et godt forhold til Hitler og Mussolini. Sveits var det første landet som anerkjente Italias anneksjon av Etiopia, og regjeringen til Franco i Spania. Det tyske Anschluss av Østerrike satte imidlertid en støkk i Sveits, og landet gikk tilbake til den gamle linjen med en streng nøytralitet. Samtidig begynte sveitserne å ruste opp forsvaret, da selv de vanligvis så forsvarsskeptiske sosialdemokratene så farene som truet.
Etter Frankrikes fall i 1940 var Sveits fullstendig omgitt av Tyskland og tyskallierte. Sterke krefter i sveitsisk politikk var klare til å «innse realitetene» og samarbeide med de da tilsynelatende uovervinnelige tyskerne, men de militære under ledelse av Henri Guisan ville det annerledes. På kort tid fikk Sveits bygget et nettverk av fjellfestninger, og store mengder ammunisjon og våpen ble deponert i Alpene. Idéen var å avskrekke Tyskland fra invasjon, noe sveitserne lyktes med. Samtidig tjente både Tyskland og Sveits på handel under krigen, noe som gjorde at Hitler så liten grunn til å invadere Sveits. I ettertid har Sveits fått mye kritikk for handelen med Nazi-Tyskland, da betalingen ofte kom i form av gull røvet fra okkuperte sentralbanker og til en viss grad også fra verdier tatt fra konsentrasjonsleirfanger.
=== Etterkrigstiden ===
Etter krigen var flere allierte land skeptiske til Sveits på grunn av handelen med Tyskland. I 1946 ble Sveits tvunget av de vestallierte, og USA spesielt, til å betale tilbake 250 millioner franc til de okkuperte sentralbankene. Sveits valgte å stå utenfor FN, og beholdt linjen med streng nøytralitet.
I 1959 ble den såkalte trylleformelen (Zauberformel) innført i sveitsisk politikk. I et kompromiss mellom de største politiske partiene ble man enig om at regjeringen heretter skulle ha to liberale medlemmer, to konservative medlemmer, to sosialdemokratiske medlemmer, og ett medlem fra bondepartiet (Schweizerische Volkspartei). Dette brede samarbeidet bestod helt til 2003, og gav regjeringen en unik arbeidsro til å gjennomføre en langsiktig politikk. Sveits har derfor hatt lav arbeidsledighet og jevn økonomisk vekst gjennom mesteparten av etterkrigstiden.
Utover på 70-tallet ble det sveitsiske samfunnet mer liberalt og moderne. I 1971 fikk kvinner stemmerett i føderale valg (men i kantonen Appenzell Innerrhoden fikk ikke kvinner stemmerett før i 1990). Samtidig ble den stivbente ekteskapslovgivningen myket opp, og fra 1981 garanterte et grunnlovstillegg like rettigheter for menn og kvinner.
Den sterke sveitsiske økonomien tiltrakk seg mange immigranter fra 1980-tallet og utover, blant annet fra Jugoslavia og Tyrkia. Dette har etter hvert ført til sterk motstand mot innvandring, og en tiltagende fremmedfrykt, der spesielt Schweizerische Volkspartei har vokst stort på innvandringsmotstanden.
== Politikk og administrasjon ==
Den moderne sveitsiske staten er basert på grunnloven av 1848. En ny grunnlov trådte i kraft i 1999, men denne har kun mindre endringer fra 1848-grunnloven.
På føderalt nivå følges maktfordelingsprinsippet, noe som medfører at den føderale myndigheten er delt i tre:
Det sveitsiske parlamentet (Forbundsforsamlingen) har to likestilte kamre. Overhuset kalles Stenderrådet (Ständerat / Conseil des Etats), hvor de 26 kantonene har til sammen 46 representanter. (I utgangspunktet skulle det være to representanter fra hver kanton, men de 6 tidligere såkalte «halvkantonene» må nøye seg med én hver.) Representantene sitter i fire år, og det er opp til kantonene selv å bestemme hvordan de utpekes. Alle kantoner bruker nå flertallsvalg for å velge representanter. Nationalrat (Conseil national/ Consiglio nazionale) består av 200 representanter valgt av folket, der hver kantons representasjon bestemmes av folketallet. Antall representanter varierer fra 34 for Zürich, til én for de minste kantonene. Også i Nasjonalrådet velges representantene for en fireårsperiode.
Forbundsrådet (Bundesrat) er Sveits' regjering, og samtidig også landets statsoverhode. Det har syv medlemmer, og velges av Forbundsforsamlingen for en periode på fire år. Spesielt for Sveits er at alle større politiske partier deltar i regjeringen. De store politiske partiene får hver ett eller to medlemmer, basert på styrkeforholdet i Nasjonalrådet. Presidenten og visepresidenten for Forbundsrådet, velges hvert år av Forbundsforsamlingen. Det er fast praksis for at dette vervet går på rundgang, slik at alle forbundsrådets medlemmer får ett av vervene i løpet av en periode. Presidenten er landets høyeste embetsperson, men samtlige medlemmer av Forbundsrådet er likeverdige. Likevel fungerer presidenten som en slags primus inter pares, og tar seg av representasjonsoppgaver utenlands. Forbundsrådet utøver samlet oppgaven som statsoverhode.
Høyesterett (Bundesgericht / Tribunal fédéral) holder til i Lausanne. Domstolen behandler tvister mellom kantonene, men legger seg ikke opp i andre føderale lover.
=== Politiske partier ===
Sveits har et flerpartisystem. Det er relativt stor enighet om de store trekkene i partienes politikk, og landet har tradisjonelt hatt stabile regjeringer som har kunnet føre en langsiktig politikk. Det er fire store partier som i lang tid har delt plassene i forbundsrådet: FDP.Die Liberalen, Sozialdemokratische Partei der Schweiz, Christlichdemokratische Volkspartei der Schweiz og Schweizerische Volkspartei.
Ved valget i 2007 ble Schweizerische Volkspartei (SVP) landets største parti med 29 prosent av stemmene og 62 representanter i Nasjonalrådet. Partiet var tradisjonelt et sentrumsbasert bondeparti ikke ulikt Senterpartiet i Norge, men har de senere årene gått mer i retning av et høyreradikalt parti med fokus på lov og orden, samt en restriktiv linje i innvandringspolitikken. Sozialdemokratische Partei der Schweiz (SPS) er landets nest største parti, og er et klassisk sosialdemokratisk parti. SPS er kjent som det mest EU-vennlige partiet i Sveits. FDP.Die Liberalen og Christlich Demokratische Volkspartei (CVP) er jevnstore, førstnevnte er liberalt og sistnevnte et katolsk sentrumsparti.
Grüne Partei der Schweiz er landets femte største parti, og er med sine 20 representanter i nasjonalrådet det største partiet som ikke er representert i Forbundsrådet. Det er også en håndfull mindre partier representert i Nasjonalrådet, men disse har bare et par representanter hver, og dermed liten politisk innflytelse.
=== Administrativ inndeling ===
Sveits består av 26 kantoner (delstater). Disse har en svært høy grad av indre selvstyre, og egne grunnlover. 6 av kantonene hadde tidligere status som «halvkantoner», som resultat av at 3 historiske kantoner hadde blitt delt i to, men denne betegnelsen er uformell etter reformene i 1999.
Hver kanton har sin egen lovgivende forsamling, regjering og dømmende makt. Også på kantonnivå brukes direktedemokrati i stor utstrekning. Lovgivningsmyndigheten legges i de fleste kantoner til folkevalgte regionforsamlinger, selv om enkelte kantoner lar velgerne være den lovgivende forsamling. Kantonregjeringene velges direkte av velgerne.
Kantonbegrepet strekker seg helt tilbake til de tre urkantonene Unterwalden, Schwyz og Uri som dannet det opprinnelige edsforbundet i 1291 (en kanton ble også omtalt som en Ort eller en Stand på denne tiden). Under det sveitsiske Ancien Régime fantes det tretten kantoner, delt inn i seks landkantoner og syv bykantoner. Landkantonene var demokratiske republikker, mens bykantonene ble styrt av byråd.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Sveits' nøytrale utenrikspolitiske linje har gjort at landet alltid har vært nødt til å ha et sterkt militært forsvar. Forsvarstankegangen i Sveits er preget av ideen om et totalforsvar, der de sivile og militære samfunn er tett integrert.
Sveits har verneplikt for alle menn i alderen 20-42 år. Førstegangstjenesten består av en rekruttskole på 15 uker, etterfulgt av ti repetisjonsøvelser à tre uker frem til fylte 42 år. Hærens mobiliseringsoppsatte styrke er 320 400 (2004), samt ca. tusen pansrede kjøretøyer. Flyvåpenet (Luftwaffe) har 30 600 mann og 138 kampfly. Sivilforsvaret består av 280 000 mann.
Det sveitsiske forsvarsbudsjettet er på ca. 15 milliarder kroner (2001), noe som utgjør ca. 1 prosent av BNP.
Under den kalde krigen var den sveitsiske politiske ledelsen redd for at landet kunne bli en slagmark i kamper mellom Warszawapakten og NATO. Et nettverk av fjellfestninger ble derfor konstruert, med det formål å gjøre en invasjon av landet så kostbart at sveitserne ville kunne opprettholde nøytraliteten i tilfelle en internasjonal storkrig. Etter Berlinmurens fall har sveitserne bygget forsvaret ned, og størrelsen på hæren har blitt mer enn halvert.
Sveits er medlem av EFTA, men avslo medlemskap i EØS i 1992. Landet har likevel flere frihandelsavtaler med EU, samt bilaterale avtaler som i hovedsak dekker samme innhold som EØS-avtalen.
== Næringsliv ==
Sveits er et av verdens rikeste land, målt i BNP pr. innbygger var landet på andreplass i verden i 2017. World Economic Forum rangerte Sveits som verdens nest mest konkurransedyktige økonomi i 2007.
Sveits har relativt få naturressurser, og dessuten begrensede mengder dyrkbart land. I kombinasjon med det begrensede innenlandsmarkedet har dette tvunget Sveits til å ha en åpen økonomi basert på internasjonal handel. Landets viktigste handelspartnere er Tyskland, USA, Italia og Frankrike.Sveitsisk industri er i hovedsak avhengig av importerte råvarer, som foredles og selges på eksportmarkedet. Med unntak av for landbruksprodukter har Sveits liberale tollregler. Det høye utdanningsnivået i Sveits gjør landet egnet for høyteknologisk industri, og Sveits er sterke på bioteknologisk og kjemisk industri, produksjon av maskindeler, presisjonsinstrumenter og matforedling. Sveits har relativt få store selskaper i internasjonal målestokk, og økonomien er karakterisert av stort mangfold. Blant de største sveitsiske selskapene er Nestlé og Novartis.
Sveits er kjent for sine banker. Banker i Sveits har ry på seg for diskresjon og hemmelighold, tradisjoner som strekker seg tilbake til middelalderen. Banknæringen står for hele 14 prosent av landets BNP, og sysselsetter godt over 100 000 mennesker. Loven om spesiell fortrolighet og taushetsplikt om kundeforholdet har gitt Sveits et rykte av å fremme pengevasking og å være skatteparadis for utlendinger. For å motvirke dette har landet fått en anti-pengevasklov i 1998. Press fra EU har gjort at hemmeligholdet har videre blitt tonet ned, slik at EU-borgere nå må betale skatt av penger plassert i Sveits.
De med en viss avstand to største bankene i landet er UBS og Credit Suisse.
Sveits er ofte kjent for sine luksusprodukter. Eksempler på slike er Rolex, Davidoff, Monteverdi og Mövenpick.
=== Samferdsel ===
==== Jernbaner ====
Sveits har med omkring 122 m/km² det tettest utbygde jernbanenettet i verden (med unntak av Vatikanet og Monaco) selv om ⅔ av landet er dekket av fjell. Byer som ikke ligger ved jernbanen, betjenes av private busslinjer eller av Postauto, som er betegnelsen for bussene som kjøres av Die Schweizerische Post. Det sveitsiske jernbanenettet er i alt 5 068 km langt, hvorav 3 686 km er normalsporet. Størstedelen er elektrifisert. Smalsporsbaner har en samlet lengde på 1 382 km. Det samlede rutenettet for postbussene er 10 400 km.
Det er 692 jernbanetunneler med en samlet lengde på 434 km, og det er 8 079 jernbanebroer med en samlet lengde på 135,5 km. Videre er det 1 861 stasjoner.Med en samlet strekning på 3 011 km eies størsteparten av hovednettet av Schweizerische Bundesbahnen (SBB). Selskapet, som har omkring 28 000 ansatte, fraktet 285 millioner passasjerer i 2006.
Det nest største selskapet er BLS AG med 2 632 ansatte, som eier 434 kilometer av banenettet (og kjører drift på i alt 520 km av banenett).
Utover dette finnes det omkring 50 private jernbaneselskaper i Sveits, som i stor grad blir støttet av de enkelte kantoner.
To store jernbane-infrastrukturplaner preger fremtidens togdrift i Sveits. Bahn 2000 er en ambisiøs plan, som gjennom om- og utbygginger av strekninger skal øke transporthastigheten og skaffe flere direkte forbindelser, samt fornye togmateriellet. Særlig knutepunktet rundt Zürich ombygges for å øke kapasiteten. Det bygges blant annet også en ny forbindelse mellom Mattstetten og Rothrist hvor det etableres høyhastighetsbane mellom Bern og Zürich. Planens motto er: «Hurtigere, hyppigere og mer bekvemt».
Planen ble iverksatt i 1997, og en lang rekke av de nye strekningene er nå åpnet. Ved utgangen av 2007 hadde alle nye strekninger ETCS, som er et automatisk togsikkerhetssystem for høyhastighetsbaner i Europa. I 2006 la SBB frem et utkast for 2. etappe av strekningen. Denne inneholder fortrinnsvis mindre utbygginger som hovedsakelig skal redusere kjøretiden. Etappen forventes å bli finansiert fra 2012 og løper til 2030.
Det andre store jernbaneprosjektet er NEAT (Neue Eisenbahn-Alpentransversale), eller AlpTransit, som med konstruksjon av nye tunneler skal forbedre de nord-sørgående jernbaneforbindelsene gjennom Alpene. Utbyggingen vedrører to hovedforbindelser via Gotthard og Lötschberg.
Lötschberg-tunnelen ble åpnet for passasjer og godstrafikk den 9. desember 2007. Gotthardtunnelen forventes å åpne i 2016, og vil med sine 57 km bli verdens lengste tunnel. Kjøretiden mellom Zürich og Milano vil da bli én time kortere.
Utover den normale jernbanedriften har Sveits et stort antall fjellbaner, tannstangbaner og taubaner.
==== Veitrafikk ====
På tross av de mange investeringer i kollektivtrafikk har Sveits også et meget godt utbygget motorveinett. Størstedelen av befolkningen har mindre enn 10 km til nærmeste motorvei. Utover motortrafikkvei og hovedveier finnes det også mange mindre veier over fjellpassene.
Veinettet er oppdelt i nasjonale veier (typisk motorveier og regionale hovedveier), kantonveier (typisk hovedveier eller andre større forbindelser innenfor kantonen) og kommunale veier. Det finnes 1 756 km nasjonale veier (herav 1 358 km motorvei), 18 117 km kantonveier og 51 446 km kommunale veier.Benyttelse av motor og motortrafikkveier krever kjøp av et merke, som koster 40 CHF i året. Inntil videre er benyttelse av St. Bernhard-tunnelen avgiftsbelagt. Turistseilas gjennomføres på elvene og de store sjøene.
For lastebiltrafikken gjelder det siden 1. januar 2001 en spesiell avgift, som betales etter antall kjørte kilometer i Sveits, vekt, samt lastebilens emisjon. Sveits arbeider samtidig for at det skal innføres en spesiell kjørebegrensende avgift for lastebiler som kjører i transitt over Alpene. På grunn av en traktatmessig binding til EU, kan Sveits ikke suverent innføre en slik avgift. Sveits arbeider derfor for å innføre avgiften i hele alperegionen.
Det var i 2006 registrert 3,9 millioner personbiler i Sveits, noe som tilsvarer 516 pr. 1 000 innbyggere (til sammenligning var det ved utgangen av 2021 registrert 2 893 987 personbiler i Norge). I 2006 var det 370 trafikkdrepte i Sveits, noe som tilsvarer 5 trafikkdrepte pr. 100 000 innbyggere (5 i Norge).
==== Skipstrafikk ====
Den eneste havn med tilslutning til havet finnes i Basel ved Rhinen. Seks rederier seiler med over 30 skip under sveitsisk flagg. De har en lastekapasitet på omkring 1 million tonn, noe som er under 1 promille av verdens tonnasje.
==== Flytrafikk ====
Det finnes over 65 lufthavner og flyplasser i Sveits. De største lufthavnene ligger ved Zürich (Zürich lufthavn, 20,7 millioner passasjerer i 2007) og Genève (Genève internasjonale lufthavn, 10,8 millioner passasjerer i 2007). Sveits' tredje største lufthavn (Basel-Mulhouse-Freiburg lufthavn, 4,2 millioner passasjerer i 2007) ligger på fransk territorium. Mellomstore lufthavner finnes i Sion, Bern-Belp og Lugano-Agno.
Inntil konkursen i oktober 2001 var Swissair det nasjonale flyselskapet i landet. Med en kapitalinnsprøytning fra den sveitsiske stat ble et nytt flyselskap etablert. Det ble etablert på basis av det regionale flyselskapet Crossair under navnet Swiss International Air Lines, i dagligtale "Swiss" (IATA-kode LX). Siden juli 2007 har selskapet vært et datterselskap av Lufthansa.
=== Turisme ===
Turisme er en viktig næring i Sveits. Landets vakre landskaper og sentrale beliggenhet i Europa gjør at Sveits tiltrekker seg store mengder turister, sommer som vinter. Turistnæringen er i stor grad avhengig av importert arbeidskraft. Hele 25 prosent av alle sysselsatte i Sveits er utenlandske statsborgere.
== Samfunn ==
=== Massemedia ===
Sveits har seks riksdekkende tv-kanaler. Landet har fire regionale kringkastingsselskap under paraplyorganisasjonen SRG SSR: Schweizer Radio und Fernsehen (SRF), Radio télévision suisse (RTS), Radiotelevisione svizzera di lingua italiana (RSI) og Radiotelevisiun Svizra Rumantscha (RTR). Disse dekker henholdsvis den tysktalende, fransktalende, italiensktalende og retoromansktalende delen av landet. Hver av kringkastingsselskapene har igjen flere tv-kanaler og radiostasjoner som dekker henholdsvis nyheter, klassisk musikk og populærmusikk. Landet har omtrent 40 lokalradiostasjoner, samt Swiss Radio International som sender nyheter og aktualitetsprogrammer på engelsk.Det finnes omtrent 200 aviser i Sveits, hvorav brorparten er regionale. I de fransktalende deler av landet leser man ofte franske aviser som Le Monde og Libération, i tillegg til Genève-aviser som Le Temps og Nouveau Quotidien. I de italienske delene av Sveits (det vil i all hovedsak si kantonen Ticino) er aviser som den milanesiske Corriere della Sera populære. I de tyske delene av Sveits leser man i mindre grad utenlandske aviser. Den mest kjente av de tyskspråklige avisene i Sveits er den konservative Neue Zürcher Zeitung, utgitt første gang i 1780. Som navnet indikerer har Neue Zürcher Zeitung redaksjonslokaler i Zürich, og kalles ofte «den gamle tante», siden den først nylig begynte å trykke bilder på forsiden. Et mindre konservativt alternativ er Tages Anzeiger, som også blir utgitt i Zürich. Blick er den største av dagsavisene, og er kjent for sin harde linje mot immigrasjon.
Gratisavisen 20 Minuten har også blitt en av de største avisene i landet de senere årene.
Av ukeavisene er den mest kjente Die Weltwoche, som fokuserer særlig på utenriksnyheter. Den hadde tidligere en moderat, venstreorientert profil, men har på 2000-tallet gått kraftig mot høyre. Wochen Zeitung er også populær, og har en mer radikal agenda med særlig fokus på miljøvern.
=== Kriminalitet ===
Kriminaliteten i Sveits er relativt lav. Trenden de siste 10 årene er en moderat oppgang. Omtrent 79 av 100 000 sveitsere sitter i fengsel, noe som er i samme størrelsesorden som i nabolandene.
== Kultur ==
Sveitsisk kultur har naturlig nok vært påvirket av de større nabolandene, og Sveits har både eksportert og importert kulturpersonligheter opp igjennom historien. Spesielt var det mange som flyktet fra de tyske og italienske fascistregimene på 1920- og 1930-tallet, blant disse var Ignazio Silone, Thomas Mann, Stefan George og Hermann Hesse.
Det gir på mange måter lite mening å snakke om én sveitsisk kultur, og de kulturelle skillelinjene følger i stor grad de etniske og språklige skillene. Likevel har de forskjellige delene av landet mange felles tradisjoner som binder dem sammen og skaper en felles nasjonalfølelse.
=== Musikk ===
Den mest kjente sveitsiske musikkformen er jodling. Denne musikkformen oppstod sannsynligvis som en kommunikasjonsmetode mellom fjelltopper, og ble senere en del av kulturarven i Alpeområdet. Jodling kan grovt sett deles inn i to hovedgrupper: Juchzin er korte rop med meningsinnhold, mens Naturjodel er synging av en melodi uten tekst.
Alpehornet er et klassisk sveitsisk instrument. Alpehornet er et flere meter langt blåseinstrument, tradisjonelt sett laget av ett eneste langt trestykke. Alpehornet har inspirerte flere klassiske musikkverker, blant annet Rossinis opera Wilhelm Tell og Brahms' første symfoni.
=== Litteratur ===
Den sterkeste eksportartikkelen i sveitsisk litteratur er bøkene om Heidi av Johanna Spyri, utgitt første gang i 1880 og i 1881. Bøkene er filmet flere ganger, blant annet med Shirley Temple i 1937, og som TV-serien Heidi i 1978.
Det er naturlig å dele inn den sveitsiske litteraturen etter språk, og skille mellom tysk, fransk, italiensk og retoromansk litteratur. Siden de tre førstnevnte språkene også tales i større naboland gir det liten mening å sette et skarpt skille mellom for eksempel sveitser-tysk litterær tradisjon og annen tysk litteratur. Et eksempel på dette er hvordan den tyske poeten Friedrich Schiller skrev om den sveitsiske nasjonalhelten Wilhelm Tell i 1804.
Det tyske språket har lange tradisjoner i skriftlig bruk i Sveits. Pasjonsspill hører til den eldste skriftlige tradisjonen; det eldste tyske påskespillet ble skrevet i klosteret Muri i 1250, og det eldste julespillet noe senere i St. Gallen. Manuskriptet Codex Manesse ble skrevet i Zürich på starten av 1300-tallet, og er en viktig kilde til kunnskap om datidens kjærlighetssanger. På 1500-tallet forfattet Gilg Tschudi verket Chronicon helveticum, et historieverk om tidlig sveitsisk historie. Andre viktige, sveitsertyske forfattere er Friedrich Dürrenmatt, Max Frisch, Jeremias Gotthelf, Gottfried Keller og Conrad Ferdinand Meyer.
Sveits' franskspråklige litteratur har i all hovedsak blitt skrevet av forfattere bosatt rundt Genève. Mange ledende franske personligheter fra opplysningstiden og den franske revolusjonen var egentlig sveitsere, dette gjelder blant andre Jean-Jacques Rousseau, Jacques Necker og Madame de Staël.
To sveitsiske forfattere, Carl Spitteler og Hermann Hesse, har fått nobelprisen i litteratur.
=== Mat og drikke ===
Blant tradisjonelle sveitsiske matretter finner man blant annet den sveitsertyske rösti, og de fransksveitsiske ostefonduene. Rösti er sprøstekte, skrelte poteter, som stekes i enten olje eller smør, alt ettersom hvor i landet man befinner seg. En ostefondue (fra fransk fondre, å smelte) består av oppvarmede osterester som man dypper brødbiter eller lignende i. Osteretten kan gjerne bli tilsatt hvitvin. Den lokale skikken sier at dersom man mister brødbiten sin i gryten må man spandere neste runde med drikke.
Sveits er kjent for sine oster. Den klassiske sveitserosten er en Emmentaler, selv om Gruyère er vel så populær. Andre kjente sveitsiske oster er Tête de Moine, Vacherin og Sbrinz.
Sveits' mange innsjøer gjør at fisk er svært populært. Genèvesjøen er kjent for sin omble chevalier (røye), dessuten er abbor og sik populære matfisker.
Av kjøttretter går det mye i pølser, gjerne i kombinasjon med rösti. Dessuten er kalvekjøtt satt pris på, og Zürich er kjent for Geschnetzeltes Kalbsfleisch, tynne stykker kalv i rømmesaus. I Bern har man Rippli, en gryterett basert på svineribbe.
Når det gjelder drikke har Sveits forskjellige tradisjoner i de tysktalende og fransktalende delene. I de tyske delene går det mest i øl, og som i Tyskland er den lokalpatriotiske tilknytningen til det lokale bryggeriet stor. Sideren Sauermost er også populær i de tyske kantonene (den alkoholfrie varianten kalles Suessmost). I de franske delene av Sveits er imidlertid vin mer populært, da spesielt de lokale hvite Fendant-variantene. Av rødvin går det mest i Pinot Noir og Merlot.
Av brennevin finnes det mange mørke, fruktbaserte typer. En kjent sveitsisk likør er Appenzeller Alpenbitter, laget av essensen av 67 forskjellige blomster og planter. I de franske kantonene drikkes det mye Damassine, basert på tørkede plommer. Absinth ble oppfunnet i Sveits.
Mange kakeoppskrifter forbindes med Sveits, blant annet gjelder det Birnbrot, Carac og nøttekaken Bündner Nusstorte.
=== Idrett ===
Idrett er en integrert del av sveitsisk dagligliv. Sveitsisk idrett er samlet i paraplyorganisasjonen Swiss Olympic (som på tross av navnet ikke bare arbeider med sport knyttet opp imot olympiske leker). Swiss Olympic består av 82 underforbund, som igjen består av 22 600 idrettslag. Totalt deltar 2,8 millioner sveitsere i organisert idrett.Skisport, og spesielt alpint, er svært populære idretter i Sveits. Sveitsiske alpinister har hatt stor internasjonal suksess, og best er Vreni Schneider med 55 verdenscupseire og 5 OL- og VM-gull i perioden 1989–1995. Andre kjente alpinister er allrounderen Pirmin Zurbriggen, den tidligere storslalåmspesialisten Michael von Grünigen, utforkjøreren Bruno Kernen og allrounderen Paul Accola.
Ishockey er også en populær idrett i Sveits. Det sveitsiske ishockeyforbundet har 320 registrerte klubber og 25 000 registrerte spillere.
De har vært medlem av Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) siden dets opprettelse i 1908, og forbundet har dessuten sitt hovedkontor i Zürich. Det sveitsiske landslaget er blant de beste i verden, og spiller i elitedivisjonen i VM. De har vunnet en bronsemedalje i OL, ti bronse- og en sølvmedalje i ishockey-VM, og gullmedalje i ishockey-EM i 1926, 1935, 1939 og 1950.
Av sommeridretter er fotball den mest populære, og de siste årene har også herrelandslaget hatt gode internasjonale resultater. Etter å ha slått Tyrkia i kvalifiseringen gikk Sveits videre til VM i 2006, der de røk ut i åttendedelsfinalen etter et straffedrama mot Ukraina. Som vertsnasjon til EM i 2008 (sammen med Østerrike) var Sveits automatisk kvalifisert.
For mange er den mest kjente sveitsiske idrettsutøveren Roger Federer, verdenséner i tennis. Federer har en rekke tennisrekorder, og har også fått mye oppmerksomhet for sitt arbeid for UNICEF og vanskeligstilte barn.Hovedkvarteret til Den internasjonale olympiske komité ligger i Lausanne, og der befinner også OL-museet og hovedkvarterene til flere internasjonale idrettsforbund seg. Sveits har arrangert vinter-OL to ganger; både i 1928 og 1948 ble lekene arrangert i St. Moritz.
=== Arkitektur ===
Sveits har et rikt utvalg av gamle kirker. Katedralene i Genève, Basel, Lausanne, Sion og Chur er alle romanske, og er fra 1100-tallet. Zug, Zürich og Schaffhausen har gotiske katedraler, mens Sankt Gallen og Einsiedeln er kjent for sine barokkirker.Under renessansen eksporterte Sveits flerfoldige arkitekter til Italia. De fleste av disse kom fra kantonen Ticino i syd. I Venezia stod Antonio da Ponte for byggingen av Rialtobroen og Dogepalasset, mens Antonio Contino stod bak Sukkenes bro. I Napoli designet Domenico Fontana flere slott og kirker. Fontanas nevø Carlo Maderno var arkitekt for pave Paul V, og stod bak blant annet San Carlo alle Quattro Fontane og galleriet i Palazzo Spada. Også Carlo Fontana og Baldassare Longhena var aktive med kirkebygging i Italia i denne perioden.
På 17- og 1800-tallet stod sveitsiske arkitekter bak mange større prosjekter i Russland. Domenico Trezzini stod for flere praktbygg i St. Petersburg på oppdrag fra Peter den store. Giovanni Giliardi stod for gjenoppbyggingen av Kreml, mens sønnen Domenico Giliardi ledet gjenoppbyggingen av offentlige bygninger i Moskva etter brannen i 1812, inkludert Statsuniversitetet i Moskva.
I nyere tid er Le Corbusier (Charles-Edouard Jeanneret) den mest kjente sveitsiske arkitekten. Le Corbusier ble internasjonalt kjent for sine byplanleggingsvisjoner, blant annet med konseptene Ville Contemporaine og Unité d'Habitation. Andre kjente sveitsiske arkitekter er Mario Botta, kjent for San Francisco Museum of Modern Art, samt mennene bak Tate Modern, Jacques Herzog og Pierre de Meuron. Herzog og de Meuron vant den anerkjente Pritzker-prisen i 2001, og har også tegnet OL-stadion i Beijing.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
St. Johannes benediktinerkloster i Müstair
Klostret i St. Gallen
Gamlebyen i Bern
De tre slottene og forsvarsmuren rundt handelsstaden Bellinzona
Isbreområdet Jungfrau-Aletsch-Bietschhorn
Monte San Giorgio
Lavaux – vingårdterrasser
Rhätische Bahn i Albula og Berninas landskap
Glarusforkastningen i Sardona
Byene La Chaux-de-Fonds og Le Locle
Bøkeurskoger i Karpatene og andre steder i EuropaForhistoriske pæleboliger rundt AlpeneDet arkitektoniske arbeidet til Le CorbusierMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2016 – Vinprodusent festival i Vevey
2018 – Skredrisiko håndtering (sammen med Østerrike)
2019 – Holy Week prosesjoner i Mendrisio
2020 – Håndverk innen mekanisk urmakeri og kunstmekanikk (sammen med Frankrike)
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
HistorieMesmer, Beatrix; Im Hof, Ulrich. Geschichte der Schweiz und der Schweizer. Basel: Schwabe, 2004. ISBN 3-7965-2067-7
Steinberg, Jonathan. Why Switzerland?. Cambridge: Cambridge University Press, 1996. ISBN 0-521-48170-8
Zimmer, Oliver. A contested nation : history, memory and nationalism in Switzerland 1761-1891. Cambridge: Cambridge University Press, 2003. ISBN 0-521-81919-9PolitikkCharnley, Joy; Pender, Malcolm; Wilkin, Andrew (red). 25 years of emancipation? : women in Switzerland, 1971-1996. Bern: Peter Lang, 1998. ISBN 3-906759-65-2
Church, Clive H. The politics and government of Switzerland. Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2004. ISBN 0-333-69277-2KulturNorberg-Schulz, Christian. 1291-1991 Sveits 700 år : fasetter fra en livlig kultur. Oslo: Den sveitsiske ambassade, 1991.
Oertig-Davidson, Margaret. Beyond chocolate : understanding Swiss culture. Basel: Bergli Books, 2002. ISBN 3-905252-06-6ØkonomiGstöhl, Sieglinde. Reluctant Europeans : Norway, Sweden, and Switzerland in the process of integration. Boulder, Colo.: Lynne Rienner, 2002. ISBN 978-1-58826-036-9ForsvarMilivojević, Marko; Maurer, Pierre (red). Swiss neutrality and security : armed forces, national defence and foreign policy. New York: Berg, 1990. ISBN 0-85496-608-0
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(fr) Offisielt nettsted
(it) Offisielt nettsted
(rm) Offisielt nettsted
(en) Switzerland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Switzerland – galleri av bilder, video eller lyd på Commons AmbassaderDen sveitsiske ambassade i Oslo
Den norske ambassade i SveitsTurismeMySwitzerland, den statlige turistportalen
SwissWorld, en annen offentlig turistportalUtdanningOm utdanningssystemet
Oversikt over universiteter og høyere utdanningAndre(no) Statistikk og andre data om Sveits i FN-sambandets nettsted Globalis.noWikimedia-prosjekter
Wikimedia-atlas over Sveits |
208 | https://no.wikipedia.org/wiki/Sveits | 2023-02-01 | Sveits | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-11', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:EFTA', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sveits', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Sveits, formelt Det sveitsiske edsforbund eller Konføderasjonen Sveits,
er en forbundsrepublikk i Sentral-Europa, som utgjør en del av fjellkjeden Alpene. Landet grenser mot Tyskland i nord, Frankrike i vest, Italia i sør og Østerrike og Liechtenstein i øst, og er dermed en innlandsstat.
Til tross for at begrepet «konføderasjon» (edsforbund) er beholdt i landets offisielle navn som en historisk arv, har Sveits siden grunnloven av 1848 vært en føderasjon (forbundsstat) av det som i dag er 26 delstater, kalt kantoner. Bern er sete for den føderale regjeringen, benevnes Bundesstadt («forbundsby»), og er dermed landets de facto hovedstad. De viktigste økonomiske sentrene er landets to «verdensbyer», Zürich og Genève. Sveits er et av de rikeste landene i verden.Landet har en lang tradisjon som multikulturelt samfunn. Sveits består av flere etniske og språklige grupper, hovedsakelig sveitsisk tysktalende, fransktalende og italiensktalende, men det er også et fjerde offisielt nasjonalspråk kalt retoromansk. Landets befolkning er religiøst sett fordelt med ca. 35 % på reformerte kirker og ca. 42 % på den romersk-katolske kirke, mens resten består av en stor variasjon av andre trosretninger. Sveitsere har på tross av dette en sterk nasjonalfølelse, basert på felles historie, politiske grunnholdninger, kultur og geografi.
Navnet Sveits kommer fra den standardtyske formen av kantonsnavnet Schwyz, det vil si Schweiz, og ble etter hvert brukt om hele den gradvis voksende konføderasjonen av kantoner, og i dag føderalstaten.
| Sveits, formelt Det sveitsiske edsforbund eller Konføderasjonen Sveits,
er en forbundsrepublikk i Sentral-Europa, som utgjør en del av fjellkjeden Alpene. Landet grenser mot Tyskland i nord, Frankrike i vest, Italia i sør og Østerrike og Liechtenstein i øst, og er dermed en innlandsstat.
Til tross for at begrepet «konføderasjon» (edsforbund) er beholdt i landets offisielle navn som en historisk arv, har Sveits siden grunnloven av 1848 vært en føderasjon (forbundsstat) av det som i dag er 26 delstater, kalt kantoner. Bern er sete for den føderale regjeringen, benevnes Bundesstadt («forbundsby»), og er dermed landets de facto hovedstad. De viktigste økonomiske sentrene er landets to «verdensbyer», Zürich og Genève. Sveits er et av de rikeste landene i verden.Landet har en lang tradisjon som multikulturelt samfunn. Sveits består av flere etniske og språklige grupper, hovedsakelig sveitsisk tysktalende, fransktalende og italiensktalende, men det er også et fjerde offisielt nasjonalspråk kalt retoromansk. Landets befolkning er religiøst sett fordelt med ca. 35 % på reformerte kirker og ca. 42 % på den romersk-katolske kirke, mens resten består av en stor variasjon av andre trosretninger. Sveitsere har på tross av dette en sterk nasjonalfølelse, basert på felles historie, politiske grunnholdninger, kultur og geografi.
Navnet Sveits kommer fra den standardtyske formen av kantonsnavnet Schwyz, det vil si Schweiz, og ble etter hvert brukt om hele den gradvis voksende konføderasjonen av kantoner, og i dag føderalstaten.
== Naturgeografi ==
Sveits er kjent som alpelandet fremfor noe. Selv om Alpene også strekker seg inn i nabolandene, er det Sveits som virkelig blir dominert av denne fjellkjeden. Dessuten har tre av Europas største elver, Inn, Rhinen og Rhône, sitt utspring i Sveits.
=== Landskap ===
Det sveitsiske landskapet er inndelt i tre distinkte deler: Alpene, Mittelland og Jurafjellene.
Mittelland er slettelandet sentralt i Sveits, der hoveddelen av befolkningen bor. Området har en gjennomsnittshøyde på 400 moh. Mittelland avgrenses av Jura i nordvest og Alpene i syd. Breer dannet i istiden mange daler og innsjøer, der Bodensjøen og Genèvesjøen er de to største.Alpene dekker halve arealet til Sveits, og strekker seg i en bue gjennom den sydlige delen av landet. Alpene er delt i to parallelle fjellrekker, som møtes i St. Gotthard-massivet. Alpene har mange kjente fjelltopper, blant annet Jungfrau, Matterhorn og Monte Rosa.Jurafjellene består av et platå i det nordvestlige Sveits, og går over en blanding av gressdekte fjelltopper og skogkledde, dype daler. Også her finnes det mange sjøer, blant annet Neuchatelsjøen.
=== Plante- og dyreliv ===
Store deler av det opprinnelige plantelivet i Sveits er spist ned på grunn av omfattende dyrebeite. Det er kun i nasjonalparken i Graubünden at den naturlige vegetasjonen er blitt bevart. Enkelte rester finnes imidlertid fortsatt andre steder i landet, som nasjonalplanten edelweiss, som finnes enkelte steder på over 2 000 meters høyde.
De sveitsiske skogområdene er dominert av bartrær og lønn, men nederst i dalbunnene finnes også kastanje og eik.
Det finnes 40 000 dyrearter i Sveits, der omtrent 30 000 er forskjellige typer insekter. Dyrelivet i Sveits er i hovedsak felles med resten av Sentral-Europa. Her finnes rødrev, ekorn, hare og grevling, i tillegg til typiske fjelldyr som steinbukk. Sveits hadde tidligere klovdyr som elg og visent, men disse har forsvunnet i nyere tid.
Sveits har et rikt fugleliv. Sveitsiske elver og innsjøer er viktige overvintringsområder for mange fugler, slik som sothøne, laksand og toppdykker. Av rovfugler er spesielt tårnfalken og musvåken viktige.
=== Klima ===
Klimaet i Sveits er generelt sett kontinentalt, men kan variere mye mellom de forskjellige delene av landet. De høyeste delene av Alpene er kontinuerlig dekket av snø, is og isbreer, mens man i de sydlige dalene i Sveits har et middelhavsklima. Mittelland har også varme somre.
Sveits har et jevnt nivå av nedbør året igjennom. Somrene har også relativt kraftige tordenbyger. I høylandet veksler vintrene mellom snø og sol, men lavlandet har mye tåke. Alpene er også kjent for fønvind, varme vinder som plutselig kan føre til nedbør og kraftige temperaturøkninger.
== Demografi ==
Flere av de store vesteuropeiske kontinentale kulturene møtes i Sveits, og landet består av en blanding av sveitsisk tysk, fransk, italiensk og retoromansk språk og kultur. Sveits har fire offisielle språk: tysk, som tales av 64 prosent av befolkningen, fransk, som tales av 23 prosent av befolkningen, italiensk, som tales av 8 prosent av befolkningen og retoromansk, som tales av 0,5 prosent av befolkningen. Resten er uoffisielle språk. De etniske skillelinjene følger i stor grad de språklige skillene. De fransktalende bor vest i Sveits, de sveitsisk tysktalende i nord, sentrum og øst, og de italiensktalende i syd. Den retoromanske minoriteten bor i et par sammenhengende daler øst i landet. De tysktalende snakker sveitsisk tysk på hverdagen. Standard tysk brukes til skrevne og formelle ting og er språket det undervises i på skolen.
Utenlandske statsborgere utgjør omtrent en femtedel av landets totale innbyggertall, og er i stor grad konsentrert i enkelte kantoner. Antallet utenlandske statsborgere har økt kraftig de senere femten årene, spesielt med flyktninger fra krigene i det tidligere Jugoslavia.
Fjellstrøkene preges av rural bebyggelse, med karakteristiske alpelandsbyer i åssidene. De fleste landbyer har lange tradisjoner som selvstendige kommuner, spesielt i avsidesliggende deler av landet. Landkommunene er som regel små, men har utstrakt selvstyre. Kommunegrenser går typisk fra én fjelltopp til neste. I etterkrigstiden har mange landsbyer hatt ukontrollert vekst, noe som førte til ny føderal lovgivning i 1979, for å regulere og begrense utvidelsen av tettbygde strøk.
De fleste byene i Sveits oppstod enten rundt klostre eller rundt romerske kolonier. Mange byer ble også grunnlagt på 1100-tallet, da for å kontrollere strategiske elver og fjellpass. De fleste byene har en distinkt arkitektur og kultur. De fleste sveitsere er sterkt knyttet til hjemstedet sitt, og velger heller å pendle relativt langt til arbeid i stedet for å flytte til en annen by.
Befolkningsveksten i Sveits ligger på 0,7–0,8 prosent i året. Mesteparten av denne kommer på grunn av immigrasjon, da en sveitsisk kvinne i gjennomsnitt føder 1,47 barn.
=== Statsborgerskap ===
Den som ønsker å bli sveitsisk statsborger, må ha vært bosatt i minst 10 år i landet, være integrert og tale minst ett av de fire offisielle språkene. Kantoner og kommuner kan stille ytterligere krav. Derimot kan du få en enklere prosess viss du er enten gift med noen med sveitsisk statsborgerskap, er født i Sveits eller har en sveitsisk besteforelder.Myndighetskommisjoner vurderer i hver enkelt kommune eller by samtlige søkere svært grundig. I mindre kommuner beslutter gjerne kommunestyret selv om søknaden skal innvilges.
Hvis en søknad blir avslått, må det bli begrunnet med for eksempel «manglende integrasjon». Til nå har søkere kunnet anke avslag til domstolen.Forut for folkeavstemningen om enda strengere regler for statsborgerskap i juni 2008 har det konservative partiet Schweizerische Volkspartei (SVP) foreslått å fjerne denne muligheten for anke.
=== Religion ===
Det finnes ingen statsreligion i Sveits, og landet har et betydelig religiøst mangfold. De fleste av kantonene anerkjenner imidlertid en kirke som offisiell (Landeskirche), og i alle tilfelle er det da enten Den romersk-katolske kirke eller Den sveitsiske reformerte kirke.
I motsetning til de språklige skillene følger ikke den religiøse tilhørigheten de etniske skillelinjene. Det er noe flere katolikker enn protestanter i landet, og de senere årene har det også blitt en del muslimer. Sveits har også et lite jødisk samfunn. Den gammelkatolske kirke har et fakultet ved universitetet i Bern.
Full religionsfrihet har vært garantert siden 1874, med unntak av forbudet mot jesuitter. Forbudet mot jesuitter ble ikke opphevet før ved folkeavstemning i 1973. Føderal lovgivning forbyr diskriminering og forskjellsbehandling på grunnlag av religion. Sveitsere er generelt svært tolerante overfor andres religion, selv om motstand mot innvandring og internasjonal islamistisk terrorisme har ført til en viss grad av intoleranse overfor landets muslimske mindretall.Det er trosopplæring i skoleverket i Sveits, med unntak av i kantonene Genève og Neuchâtel. Undervisningen tar i hovedsak utgangspunkt i majoritetsreligionen i den enkelte kanton. Elever som tilhører andre trosretninger kan velge å få alternativ undervisning med utgangspunkt i egen tro. Ateister kan velge bort trosopplæring i skolen. Det finnes også mange private religiøse skoler foreldre kan velge å sende barna til.Som i de fleste vesteuropeiske land er trenden også i Sveits at samfunnet sekulariseres. Tradisjonelt har over 95 prosent av befolkningen tilhørt enten den katolske kirke eller en protestantisk kirke, men siden syttitallet har andelen stadig gått nedover. Besøkstallene ved gudstjenester går også nedover. Omtrent 40 prosent av landets katolikker og 50 prosent av landets protestanter går regelmessig i kirken.
== Historie ==
=== Før konføderasjonen ===
Sveits' moderne historie startet i 1291, men det hadde da bodd folk i området i tusenvis av år. De eldste spor av bosetninger i Sveits har blitt funnet av arkeologer i Sutz-Lattrigen, og dateres til det fjerde årtusen før Kristus.
Senere kom keltiske stammer til området, blant de mest kjente av disse er helveterne, som bodde ved Jura og Mittelland. Disse kom tidlig under romersk innflytelse, da Julius Cæsar i 58 f.Kr. etablerte byen Aventicum i området.
Kristendommen kom til Sveits i det fjerde århundre. Med Vestromerrikets fall på slutten av firehundretallet presset også germanske stammer på fra øst, og stammer som burgundere og alemannere erstattet gradvis kelterne som den dominerende folkegruppen. Sveits ble så en del av Karl den stores Frankerrike, men ved Traktaten i Verdun ble de sveitsiske områdene splittet, og de østlige delene kom inn under Ludvig den tyskes østrike. Dette riket utviklet seg etter hvert til Det tysk-romerske rike, og disse delene av Sveits ble en del av dette.
=== 1291: Opprettelsen av det sveitsiske Eidgenossenschaft ===
I middelalderen vokste områdets betydning, blant annet åpnet flere pass gjennom Alpene som gjorde handel mellom nord og syd enklere. Byer som Bern og Fribourg ble grunnlagt på slutten av 1100-tallet. På 1200-tallet fikk flere sveitsiske byer Reichsfreiheit, noe som gjorde at de ikke var underlagt noen lensherre, og kunne skrive ut skatter på egen hånd.
Habsburgerne forsøkte senere å få tettere kontroll over området, og da Rudolf I ble keiser i 1273 fikk skogkantonene Uri, Schwyz og Unterwalden den frie statusen trukket tilbake. Disse kantonene var blitt kolonisert av frie bønder som hadde fått i oppgave av adelen å kultivere det høytliggende landskapet, og hadde organisert seg i relativt frie samfunn. Folket i skogkantonene reagerte naturlig nok på sentralmaktens forsøk på å stramme inn grepet igjen.
I 1291 gikk så de tre Waldstätte Uri, Schwyz og Unterwalden sammen mot Habsburgstyret. Disse undertegnet en avtale som blant annet sikret fri handel, og opprettet dessuten et forsvarsforbund. Utover 1300-tallet var det flere kriger mot habsburgerne, men sveitsiske seire i slaget ved Morgarten (1315) og slaget ved Sempach (1386) gjorde at forbundet fikk sin frihet fra Habsburg. De sveitsiske kantonene var likevel underlagt Det tysk-romerske rike, men hadde en relativt fri stilling. Omfanget av samarbeidet ble stadig utvidet, og forbundet begynte etter hvert å føre en felles utenrikspolitikk.
Unikt i europeisk sammenheng med det sveitsiske forbundet var at det var en blanding av bykantoner og landkantoner, der de to var på like fot. Samtidig ble adelens makt marginalisert, slik at byene ble styrt av folkevalgte byråd. Dette sørget for en effektiv administrasjon, noe som igjen gjorde at handelen blomstret. Forsvarsforbundet gjorde at det ble lite attraktivt for stormaktene å angripe Sveits, samtidig som kantonene ikke kunne starte private kriger på egen hånd. Dette førte til at Sveits sjelden ble innblandet i krigføring, noe som selvsagt hadde en positiv effekt på den økonomiske veksten. Likevel var det til tider borgerkriger innad i konføderasjonen, blant annet da Zürich var i krig med de syv andre kantonene fra 1440 til 1446.
=== Reformasjonen ===
Det økumeniske konsil i Basel fra 1431 og dannelsen av byens universitet i 1460 gjorde byen til et senter for filosofi og humanisme. Basel tiltrakk seg intellektuelle storheter som Erasmus, noe som skulle legge kimen til den sveitsiske reformasjonen. En av Erasmus' studenter var Ulrich Zwingli, som etter hvert hevdet at den katolske kirke var kommet for langt bort fra Bibelens lære.
I 1518 ble Zwingli valgt til prest i Grossmünster i Zürich. På starten av 1520-tallet satte han i gang den sveitsiske reformasjonen, og fikk raskt støtte fra innbyggerne og den politiske ledelsen. Dette førte til store forandringer i styresettet i byen. Reformasjonen spredde seg så til fem andre kantoner, mens de fem siste kantonene holdt fast ved sin katolske tro. Dette førte til borgerkriger (kalt Kappeler Kriege) i 1529 og 1531, der Zwingli falt på slagmarken.
Reformasjonen førte til store omveltninger i kirkelivet. Kirkens eiendommer ble beslaglagt til fordel for de verdslige myndigheter, samtidig som Bibelen ble oversatt til tysk, og kirkens ritualer ble skåret ned til benet. Samtidig ble leiesoldattjeneste forbudt i de reformerte kantonene. Senere utviklet Jean Calvin reformasjonen videre, og Sveits ble etter hvert et fristed for franske hugenotter og andre protestanter som flyktet fra undertrykkelse. Dette førte med seg stor økonomisk og kulturell utvikling.
Under tredveårskrigen var Sveits relativt fredelig og stabilt, mye på grunn av at de europeiske stormaktene var avhengige av sveitsiske leiesoldater. Graubünden, da ennå ikke med i konføderasjonen, deltok imidlertid i krigen fra 1620. Dette førte til at området Valtellina gikk tapt i 1623.
=== Ancien Régime ===
Ved freden i Westfalen i 1648 anerkjente stormaktene Sveits' uavhengighet fra Det tysk-romerske rike.
I perioden som senere har blitt kjent som Ancien Régime ble makten i større og større grad konsentrert rundt noen få mektige familier i hver kanton, som satte de valgte byrådene på sidelinjen. Det autoritære styret førte til flere opprør. Den sveitsiske bondekrigen oppstod som følge av en devaluering i Bern i 1653, og spredte seg raskt til andre kantoner. Opprøret ble etter hvert slått ned, men frykten for nye oppstander gjorde at makthaverne satte i gang en serie reformer.
I et lengre perspektiv førte bondekrigen til at Sveits unngikk det eneveldet som etter hvert kom med full styrke andre steder i Europa. Likevel var det et vidt spenn i styreformen i de sveitsiske kantonene på denne tiden. I Bern fortsatte det autoritære styret, mens i landkantonene var det relativt demokratisk, der viktige saker ble avgjort ved folkemøter der alle voksne menn hadde stemmerett. Andre byer, som Basel, ble styrt av de mektige laugene.
Syttenhundretallet var preget av en voksende industrialisering, der Sveits blant annet ble kjent for sine urmakere og sin metallurgiindustri. Tekstilindustrien vokste også raskt, og på slutten av syttenhundretallet var hele 25 prosent av arbeidsstokken sysselsatt i industrivirksomhet.
=== Den helvetiske republikk ===
På tross av økonomisk makt var Sveits dårlig rustet til å stå imot urolighetene i kjølvannet av den franske revolusjonen. De sveitsiske alpepassene og handelsrutene var viktige for Frankrike, og etter at Napoléon Bonaparte hadde erobret Italia, satte han kursen nordover våren 1798. Bern falt i mars, noe som skulle bli slutten på den gamle sveitsiske konføderasjonen.
Under fransk «beskyttelse» ble Den helvetiske republikk etablert, og selv om denne kun skulle vare i fem år, introduserte den mange radikale reformer. Den nye grunnloven gav innbyggerne mange nye rettigheter, og var basert på den radikale franske grunnloven. Sveits fikk nå et sentralisert styresett, noe som ble tatt ille opp av mange kantoner som var godt vant med stor autonomi. Dette førte til borgerkrig, noe som gjorde at Napoleon intervenerte og gjenopprettet det lokale selvstyret. Kantonene ble likevel tvunget inn i en allianse med Frankrike, og tusenvis av sveitsere ble innrullert i Napoleons armé.
Etter Napoleons fall ble visse grensejusteringer foretatt av Wienerkongressen, men Sveits kom relativt godt ut av disse. Selv om enkelte områder måtte avstås til Østerrike, ble dette kompensert ved at Valais, Neuchâtel og Genève ble med i føderasjonen. Samtidig garanterte de europeiske stormaktene for Sveits' nøytralitet.
=== Det moderne Sveits oppstår ===
Etter Napoleonskrigenes slutt gikk Sveits inn i en periode preget av stor økonomisk vekst. Nye metoder i landbruket økte matvareproduksjonen dramatisk, samtidig som tekstilindustrien ble mekanisert. I denne perioden begynte også de første turistene å besøke Sveits, spesielt fra Storbritannia.
1830-revolusjonen i Frankrike inspirerte krav i Sveits om en ny og liberal konstitusjon. I flere kantoner måtte de styrende klasser gi seg, selv om de konservative holdt stand flere steder. En ny grunnlov ble etter hvert utformet, men en økende polarisering mellom kantonene gjorde at denne aldri ble vedtatt. Urolighetene blusset opp igjen på 1840-tallet, og i 1847 endte stridighetene i en borgerkrig, særforbundskrigen. Borgerkrigen varte imidlertid bare i 25 dager, og de katolske konservative kantonene tapte klart. I 1848 ble det derfor vedtatt en ny grunnlov, der hovedtrekkene fortsatt gjelder. Kantonene fikk igjen et omfattende selvstyre, og et nytt føderalt parlament ble opprettet etter modell av den amerikanske kongressen. Bern ble valgt til ny hovedstad, og kantonene samordnet viktige områder som posttjeneste, tollsatser og utenrikspolitikk.
I 1847 åpnet landets første jernbanelinje, mellom Zürich og Baden. All jernbaneutbygging foregikk i privat regi, noe som førte til at Sveits allerede i 1876 hadde et stort, men lite koordinert jernbanenett som var på hele 2000 kilometer. I 1898 ble det vedtatt i en folkeavstemning å nasjonalisere jernbanene, og i 1902 ble Schweizerische Bundesbahnen dannet. Viktige tunneler ble også bygget i denne perioden, blant annet en jernbanetunnel som gjorde det gamle St. Gotthard-passet overflødig.
=== Verdenskrigene ===
Sveits lyktes i å holde på nøytraliteten under første verdenskrig, men krigen førte til gnisninger mellom de tysktalende og fransktalende delene av landet. Samtidig ble arbeiderklassen mobilisert til nøytralitetsvakt, men uten økonomisk kompensasjon. For næringslivet gikk imidlertid krigen bedre, da økte priser på verdensmarkedene og store eksportmuligheter til Tyskland og Frankrike gjorde at handelsbalansen raskt endret seg i sveitsernes favør.
I november 1918 førte situasjonen til arbeideroppstander flere steder i landet. Regjeringen, bekymret for revolusjon etter mønster fra bolsjevikene i Russland, satte inn lojale tropper rekruttert fra bondestanden. Opprøret ble slått ned, men førte til dyp mistenksomhet mellom bønder og arbeidere i generasjoner fremover. Noen av arbeidernes krav ble imidlertid tatt til følge, og det ble innført 48-timersuke og et proporsjonalt valgsystem.
Depresjonen skapte store problemer i Sveits, da eksportindustrien ble lammet. Samtidig spredte bankkrisen seg til landet, og arbeidsledigheten nådde nye høyder. I motsetning til i nabolandene førte imidlertid ikke krisen til økt oppslutning om ekstremistiske partier, blant annet fordi arbeidsgivere og fagforeninger gikk sammen for å løse krisen. Dette førte til en sosial stabilitet som ikke gav kommunister og fascister de samme mulighetene som i blant annet Tyskland.
Etter hvert som de totalitære nabolandene begynte å føre en aggressiv utenrikspolitikk uten at Vestmaktene så ut til å reagere, begynte sveitserne å søke et godt forhold til Hitler og Mussolini. Sveits var det første landet som anerkjente Italias anneksjon av Etiopia, og regjeringen til Franco i Spania. Det tyske Anschluss av Østerrike satte imidlertid en støkk i Sveits, og landet gikk tilbake til den gamle linjen med en streng nøytralitet. Samtidig begynte sveitserne å ruste opp forsvaret, da selv de vanligvis så forsvarsskeptiske sosialdemokratene så farene som truet.
Etter Frankrikes fall i 1940 var Sveits fullstendig omgitt av Tyskland og tyskallierte. Sterke krefter i sveitsisk politikk var klare til å «innse realitetene» og samarbeide med de da tilsynelatende uovervinnelige tyskerne, men de militære under ledelse av Henri Guisan ville det annerledes. På kort tid fikk Sveits bygget et nettverk av fjellfestninger, og store mengder ammunisjon og våpen ble deponert i Alpene. Idéen var å avskrekke Tyskland fra invasjon, noe sveitserne lyktes med. Samtidig tjente både Tyskland og Sveits på handel under krigen, noe som gjorde at Hitler så liten grunn til å invadere Sveits. I ettertid har Sveits fått mye kritikk for handelen med Nazi-Tyskland, da betalingen ofte kom i form av gull røvet fra okkuperte sentralbanker og til en viss grad også fra verdier tatt fra konsentrasjonsleirfanger.
=== Etterkrigstiden ===
Etter krigen var flere allierte land skeptiske til Sveits på grunn av handelen med Tyskland. I 1946 ble Sveits tvunget av de vestallierte, og USA spesielt, til å betale tilbake 250 millioner franc til de okkuperte sentralbankene. Sveits valgte å stå utenfor FN, og beholdt linjen med streng nøytralitet.
I 1959 ble den såkalte trylleformelen (Zauberformel) innført i sveitsisk politikk. I et kompromiss mellom de største politiske partiene ble man enig om at regjeringen heretter skulle ha to liberale medlemmer, to konservative medlemmer, to sosialdemokratiske medlemmer, og ett medlem fra bondepartiet (Schweizerische Volkspartei). Dette brede samarbeidet bestod helt til 2003, og gav regjeringen en unik arbeidsro til å gjennomføre en langsiktig politikk. Sveits har derfor hatt lav arbeidsledighet og jevn økonomisk vekst gjennom mesteparten av etterkrigstiden.
Utover på 70-tallet ble det sveitsiske samfunnet mer liberalt og moderne. I 1971 fikk kvinner stemmerett i føderale valg (men i kantonen Appenzell Innerrhoden fikk ikke kvinner stemmerett før i 1990). Samtidig ble den stivbente ekteskapslovgivningen myket opp, og fra 1981 garanterte et grunnlovstillegg like rettigheter for menn og kvinner.
Den sterke sveitsiske økonomien tiltrakk seg mange immigranter fra 1980-tallet og utover, blant annet fra Jugoslavia og Tyrkia. Dette har etter hvert ført til sterk motstand mot innvandring, og en tiltagende fremmedfrykt, der spesielt Schweizerische Volkspartei har vokst stort på innvandringsmotstanden.
== Politikk og administrasjon ==
Den moderne sveitsiske staten er basert på grunnloven av 1848. En ny grunnlov trådte i kraft i 1999, men denne har kun mindre endringer fra 1848-grunnloven.
På føderalt nivå følges maktfordelingsprinsippet, noe som medfører at den føderale myndigheten er delt i tre:
Det sveitsiske parlamentet (Forbundsforsamlingen) har to likestilte kamre. Overhuset kalles Stenderrådet (Ständerat / Conseil des Etats), hvor de 26 kantonene har til sammen 46 representanter. (I utgangspunktet skulle det være to representanter fra hver kanton, men de 6 tidligere såkalte «halvkantonene» må nøye seg med én hver.) Representantene sitter i fire år, og det er opp til kantonene selv å bestemme hvordan de utpekes. Alle kantoner bruker nå flertallsvalg for å velge representanter. Nationalrat (Conseil national/ Consiglio nazionale) består av 200 representanter valgt av folket, der hver kantons representasjon bestemmes av folketallet. Antall representanter varierer fra 34 for Zürich, til én for de minste kantonene. Også i Nasjonalrådet velges representantene for en fireårsperiode.
Forbundsrådet (Bundesrat) er Sveits' regjering, og samtidig også landets statsoverhode. Det har syv medlemmer, og velges av Forbundsforsamlingen for en periode på fire år. Spesielt for Sveits er at alle større politiske partier deltar i regjeringen. De store politiske partiene får hver ett eller to medlemmer, basert på styrkeforholdet i Nasjonalrådet. Presidenten og visepresidenten for Forbundsrådet, velges hvert år av Forbundsforsamlingen. Det er fast praksis for at dette vervet går på rundgang, slik at alle forbundsrådets medlemmer får ett av vervene i løpet av en periode. Presidenten er landets høyeste embetsperson, men samtlige medlemmer av Forbundsrådet er likeverdige. Likevel fungerer presidenten som en slags primus inter pares, og tar seg av representasjonsoppgaver utenlands. Forbundsrådet utøver samlet oppgaven som statsoverhode.
Høyesterett (Bundesgericht / Tribunal fédéral) holder til i Lausanne. Domstolen behandler tvister mellom kantonene, men legger seg ikke opp i andre føderale lover.
=== Politiske partier ===
Sveits har et flerpartisystem. Det er relativt stor enighet om de store trekkene i partienes politikk, og landet har tradisjonelt hatt stabile regjeringer som har kunnet føre en langsiktig politikk. Det er fire store partier som i lang tid har delt plassene i forbundsrådet: FDP.Die Liberalen, Sozialdemokratische Partei der Schweiz, Christlichdemokratische Volkspartei der Schweiz og Schweizerische Volkspartei.
Ved valget i 2007 ble Schweizerische Volkspartei (SVP) landets største parti med 29 prosent av stemmene og 62 representanter i Nasjonalrådet. Partiet var tradisjonelt et sentrumsbasert bondeparti ikke ulikt Senterpartiet i Norge, men har de senere årene gått mer i retning av et høyreradikalt parti med fokus på lov og orden, samt en restriktiv linje i innvandringspolitikken. Sozialdemokratische Partei der Schweiz (SPS) er landets nest største parti, og er et klassisk sosialdemokratisk parti. SPS er kjent som det mest EU-vennlige partiet i Sveits. FDP.Die Liberalen og Christlich Demokratische Volkspartei (CVP) er jevnstore, førstnevnte er liberalt og sistnevnte et katolsk sentrumsparti.
Grüne Partei der Schweiz er landets femte største parti, og er med sine 20 representanter i nasjonalrådet det største partiet som ikke er representert i Forbundsrådet. Det er også en håndfull mindre partier representert i Nasjonalrådet, men disse har bare et par representanter hver, og dermed liten politisk innflytelse.
=== Administrativ inndeling ===
Sveits består av 26 kantoner (delstater). Disse har en svært høy grad av indre selvstyre, og egne grunnlover. 6 av kantonene hadde tidligere status som «halvkantoner», som resultat av at 3 historiske kantoner hadde blitt delt i to, men denne betegnelsen er uformell etter reformene i 1999.
Hver kanton har sin egen lovgivende forsamling, regjering og dømmende makt. Også på kantonnivå brukes direktedemokrati i stor utstrekning. Lovgivningsmyndigheten legges i de fleste kantoner til folkevalgte regionforsamlinger, selv om enkelte kantoner lar velgerne være den lovgivende forsamling. Kantonregjeringene velges direkte av velgerne.
Kantonbegrepet strekker seg helt tilbake til de tre urkantonene Unterwalden, Schwyz og Uri som dannet det opprinnelige edsforbundet i 1291 (en kanton ble også omtalt som en Ort eller en Stand på denne tiden). Under det sveitsiske Ancien Régime fantes det tretten kantoner, delt inn i seks landkantoner og syv bykantoner. Landkantonene var demokratiske republikker, mens bykantonene ble styrt av byråd.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Sveits' nøytrale utenrikspolitiske linje har gjort at landet alltid har vært nødt til å ha et sterkt militært forsvar. Forsvarstankegangen i Sveits er preget av ideen om et totalforsvar, der de sivile og militære samfunn er tett integrert.
Sveits har verneplikt for alle menn i alderen 20-42 år. Førstegangstjenesten består av en rekruttskole på 15 uker, etterfulgt av ti repetisjonsøvelser à tre uker frem til fylte 42 år. Hærens mobiliseringsoppsatte styrke er 320 400 (2004), samt ca. tusen pansrede kjøretøyer. Flyvåpenet (Luftwaffe) har 30 600 mann og 138 kampfly. Sivilforsvaret består av 280 000 mann.
Det sveitsiske forsvarsbudsjettet er på ca. 15 milliarder kroner (2001), noe som utgjør ca. 1 prosent av BNP.
Under den kalde krigen var den sveitsiske politiske ledelsen redd for at landet kunne bli en slagmark i kamper mellom Warszawapakten og NATO. Et nettverk av fjellfestninger ble derfor konstruert, med det formål å gjøre en invasjon av landet så kostbart at sveitserne ville kunne opprettholde nøytraliteten i tilfelle en internasjonal storkrig. Etter Berlinmurens fall har sveitserne bygget forsvaret ned, og størrelsen på hæren har blitt mer enn halvert.
Sveits er medlem av EFTA, men avslo medlemskap i EØS i 1992. Landet har likevel flere frihandelsavtaler med EU, samt bilaterale avtaler som i hovedsak dekker samme innhold som EØS-avtalen.
== Næringsliv ==
Sveits er et av verdens rikeste land, målt i BNP pr. innbygger var landet på andreplass i verden i 2017. World Economic Forum rangerte Sveits som verdens nest mest konkurransedyktige økonomi i 2007.
Sveits har relativt få naturressurser, og dessuten begrensede mengder dyrkbart land. I kombinasjon med det begrensede innenlandsmarkedet har dette tvunget Sveits til å ha en åpen økonomi basert på internasjonal handel. Landets viktigste handelspartnere er Tyskland, USA, Italia og Frankrike.Sveitsisk industri er i hovedsak avhengig av importerte råvarer, som foredles og selges på eksportmarkedet. Med unntak av for landbruksprodukter har Sveits liberale tollregler. Det høye utdanningsnivået i Sveits gjør landet egnet for høyteknologisk industri, og Sveits er sterke på bioteknologisk og kjemisk industri, produksjon av maskindeler, presisjonsinstrumenter og matforedling. Sveits har relativt få store selskaper i internasjonal målestokk, og økonomien er karakterisert av stort mangfold. Blant de største sveitsiske selskapene er Nestlé og Novartis.
Sveits er kjent for sine banker. Banker i Sveits har ry på seg for diskresjon og hemmelighold, tradisjoner som strekker seg tilbake til middelalderen. Banknæringen står for hele 14 prosent av landets BNP, og sysselsetter godt over 100 000 mennesker. Loven om spesiell fortrolighet og taushetsplikt om kundeforholdet har gitt Sveits et rykte av å fremme pengevasking og å være skatteparadis for utlendinger. For å motvirke dette har landet fått en anti-pengevasklov i 1998. Press fra EU har gjort at hemmeligholdet har videre blitt tonet ned, slik at EU-borgere nå må betale skatt av penger plassert i Sveits.
De med en viss avstand to største bankene i landet er UBS og Credit Suisse.
Sveits er ofte kjent for sine luksusprodukter. Eksempler på slike er Rolex, Davidoff, Monteverdi og Mövenpick.
=== Samferdsel ===
==== Jernbaner ====
Sveits har med omkring 122 m/km² det tettest utbygde jernbanenettet i verden (med unntak av Vatikanet og Monaco) selv om ⅔ av landet er dekket av fjell. Byer som ikke ligger ved jernbanen, betjenes av private busslinjer eller av Postauto, som er betegnelsen for bussene som kjøres av Die Schweizerische Post. Det sveitsiske jernbanenettet er i alt 5 068 km langt, hvorav 3 686 km er normalsporet. Størstedelen er elektrifisert. Smalsporsbaner har en samlet lengde på 1 382 km. Det samlede rutenettet for postbussene er 10 400 km.
Det er 692 jernbanetunneler med en samlet lengde på 434 km, og det er 8 079 jernbanebroer med en samlet lengde på 135,5 km. Videre er det 1 861 stasjoner.Med en samlet strekning på 3 011 km eies størsteparten av hovednettet av Schweizerische Bundesbahnen (SBB). Selskapet, som har omkring 28 000 ansatte, fraktet 285 millioner passasjerer i 2006.
Det nest største selskapet er BLS AG med 2 632 ansatte, som eier 434 kilometer av banenettet (og kjører drift på i alt 520 km av banenett).
Utover dette finnes det omkring 50 private jernbaneselskaper i Sveits, som i stor grad blir støttet av de enkelte kantoner.
To store jernbane-infrastrukturplaner preger fremtidens togdrift i Sveits. Bahn 2000 er en ambisiøs plan, som gjennom om- og utbygginger av strekninger skal øke transporthastigheten og skaffe flere direkte forbindelser, samt fornye togmateriellet. Særlig knutepunktet rundt Zürich ombygges for å øke kapasiteten. Det bygges blant annet også en ny forbindelse mellom Mattstetten og Rothrist hvor det etableres høyhastighetsbane mellom Bern og Zürich. Planens motto er: «Hurtigere, hyppigere og mer bekvemt».
Planen ble iverksatt i 1997, og en lang rekke av de nye strekningene er nå åpnet. Ved utgangen av 2007 hadde alle nye strekninger ETCS, som er et automatisk togsikkerhetssystem for høyhastighetsbaner i Europa. I 2006 la SBB frem et utkast for 2. etappe av strekningen. Denne inneholder fortrinnsvis mindre utbygginger som hovedsakelig skal redusere kjøretiden. Etappen forventes å bli finansiert fra 2012 og løper til 2030.
Det andre store jernbaneprosjektet er NEAT (Neue Eisenbahn-Alpentransversale), eller AlpTransit, som med konstruksjon av nye tunneler skal forbedre de nord-sørgående jernbaneforbindelsene gjennom Alpene. Utbyggingen vedrører to hovedforbindelser via Gotthard og Lötschberg.
Lötschberg-tunnelen ble åpnet for passasjer og godstrafikk den 9. desember 2007. Gotthardtunnelen forventes å åpne i 2016, og vil med sine 57 km bli verdens lengste tunnel. Kjøretiden mellom Zürich og Milano vil da bli én time kortere.
Utover den normale jernbanedriften har Sveits et stort antall fjellbaner, tannstangbaner og taubaner.
==== Veitrafikk ====
På tross av de mange investeringer i kollektivtrafikk har Sveits også et meget godt utbygget motorveinett. Størstedelen av befolkningen har mindre enn 10 km til nærmeste motorvei. Utover motortrafikkvei og hovedveier finnes det også mange mindre veier over fjellpassene.
Veinettet er oppdelt i nasjonale veier (typisk motorveier og regionale hovedveier), kantonveier (typisk hovedveier eller andre større forbindelser innenfor kantonen) og kommunale veier. Det finnes 1 756 km nasjonale veier (herav 1 358 km motorvei), 18 117 km kantonveier og 51 446 km kommunale veier.Benyttelse av motor og motortrafikkveier krever kjøp av et merke, som koster 40 CHF i året. Inntil videre er benyttelse av St. Bernhard-tunnelen avgiftsbelagt. Turistseilas gjennomføres på elvene og de store sjøene.
For lastebiltrafikken gjelder det siden 1. januar 2001 en spesiell avgift, som betales etter antall kjørte kilometer i Sveits, vekt, samt lastebilens emisjon. Sveits arbeider samtidig for at det skal innføres en spesiell kjørebegrensende avgift for lastebiler som kjører i transitt over Alpene. På grunn av en traktatmessig binding til EU, kan Sveits ikke suverent innføre en slik avgift. Sveits arbeider derfor for å innføre avgiften i hele alperegionen.
Det var i 2006 registrert 3,9 millioner personbiler i Sveits, noe som tilsvarer 516 pr. 1 000 innbyggere (til sammenligning var det ved utgangen av 2021 registrert 2 893 987 personbiler i Norge). I 2006 var det 370 trafikkdrepte i Sveits, noe som tilsvarer 5 trafikkdrepte pr. 100 000 innbyggere (5 i Norge).
==== Skipstrafikk ====
Den eneste havn med tilslutning til havet finnes i Basel ved Rhinen. Seks rederier seiler med over 30 skip under sveitsisk flagg. De har en lastekapasitet på omkring 1 million tonn, noe som er under 1 promille av verdens tonnasje.
==== Flytrafikk ====
Det finnes over 65 lufthavner og flyplasser i Sveits. De største lufthavnene ligger ved Zürich (Zürich lufthavn, 20,7 millioner passasjerer i 2007) og Genève (Genève internasjonale lufthavn, 10,8 millioner passasjerer i 2007). Sveits' tredje største lufthavn (Basel-Mulhouse-Freiburg lufthavn, 4,2 millioner passasjerer i 2007) ligger på fransk territorium. Mellomstore lufthavner finnes i Sion, Bern-Belp og Lugano-Agno.
Inntil konkursen i oktober 2001 var Swissair det nasjonale flyselskapet i landet. Med en kapitalinnsprøytning fra den sveitsiske stat ble et nytt flyselskap etablert. Det ble etablert på basis av det regionale flyselskapet Crossair under navnet Swiss International Air Lines, i dagligtale "Swiss" (IATA-kode LX). Siden juli 2007 har selskapet vært et datterselskap av Lufthansa.
=== Turisme ===
Turisme er en viktig næring i Sveits. Landets vakre landskaper og sentrale beliggenhet i Europa gjør at Sveits tiltrekker seg store mengder turister, sommer som vinter. Turistnæringen er i stor grad avhengig av importert arbeidskraft. Hele 25 prosent av alle sysselsatte i Sveits er utenlandske statsborgere.
== Samfunn ==
=== Massemedia ===
Sveits har seks riksdekkende tv-kanaler. Landet har fire regionale kringkastingsselskap under paraplyorganisasjonen SRG SSR: Schweizer Radio und Fernsehen (SRF), Radio télévision suisse (RTS), Radiotelevisione svizzera di lingua italiana (RSI) og Radiotelevisiun Svizra Rumantscha (RTR). Disse dekker henholdsvis den tysktalende, fransktalende, italiensktalende og retoromansktalende delen av landet. Hver av kringkastingsselskapene har igjen flere tv-kanaler og radiostasjoner som dekker henholdsvis nyheter, klassisk musikk og populærmusikk. Landet har omtrent 40 lokalradiostasjoner, samt Swiss Radio International som sender nyheter og aktualitetsprogrammer på engelsk.Det finnes omtrent 200 aviser i Sveits, hvorav brorparten er regionale. I de fransktalende deler av landet leser man ofte franske aviser som Le Monde og Libération, i tillegg til Genève-aviser som Le Temps og Nouveau Quotidien. I de italienske delene av Sveits (det vil i all hovedsak si kantonen Ticino) er aviser som den milanesiske Corriere della Sera populære. I de tyske delene av Sveits leser man i mindre grad utenlandske aviser. Den mest kjente av de tyskspråklige avisene i Sveits er den konservative Neue Zürcher Zeitung, utgitt første gang i 1780. Som navnet indikerer har Neue Zürcher Zeitung redaksjonslokaler i Zürich, og kalles ofte «den gamle tante», siden den først nylig begynte å trykke bilder på forsiden. Et mindre konservativt alternativ er Tages Anzeiger, som også blir utgitt i Zürich. Blick er den største av dagsavisene, og er kjent for sin harde linje mot immigrasjon.
Gratisavisen 20 Minuten har også blitt en av de største avisene i landet de senere årene.
Av ukeavisene er den mest kjente Die Weltwoche, som fokuserer særlig på utenriksnyheter. Den hadde tidligere en moderat, venstreorientert profil, men har på 2000-tallet gått kraftig mot høyre. Wochen Zeitung er også populær, og har en mer radikal agenda med særlig fokus på miljøvern.
=== Kriminalitet ===
Kriminaliteten i Sveits er relativt lav. Trenden de siste 10 årene er en moderat oppgang. Omtrent 79 av 100 000 sveitsere sitter i fengsel, noe som er i samme størrelsesorden som i nabolandene.
== Kultur ==
Sveitsisk kultur har naturlig nok vært påvirket av de større nabolandene, og Sveits har både eksportert og importert kulturpersonligheter opp igjennom historien. Spesielt var det mange som flyktet fra de tyske og italienske fascistregimene på 1920- og 1930-tallet, blant disse var Ignazio Silone, Thomas Mann, Stefan George og Hermann Hesse.
Det gir på mange måter lite mening å snakke om én sveitsisk kultur, og de kulturelle skillelinjene følger i stor grad de etniske og språklige skillene. Likevel har de forskjellige delene av landet mange felles tradisjoner som binder dem sammen og skaper en felles nasjonalfølelse.
=== Musikk ===
Den mest kjente sveitsiske musikkformen er jodling. Denne musikkformen oppstod sannsynligvis som en kommunikasjonsmetode mellom fjelltopper, og ble senere en del av kulturarven i Alpeområdet. Jodling kan grovt sett deles inn i to hovedgrupper: Juchzin er korte rop med meningsinnhold, mens Naturjodel er synging av en melodi uten tekst.
Alpehornet er et klassisk sveitsisk instrument. Alpehornet er et flere meter langt blåseinstrument, tradisjonelt sett laget av ett eneste langt trestykke. Alpehornet har inspirerte flere klassiske musikkverker, blant annet Rossinis opera Wilhelm Tell og Brahms' første symfoni.
=== Litteratur ===
Den sterkeste eksportartikkelen i sveitsisk litteratur er bøkene om Heidi av Johanna Spyri, utgitt første gang i 1880 og i 1881. Bøkene er filmet flere ganger, blant annet med Shirley Temple i 1937, og som TV-serien Heidi i 1978.
Det er naturlig å dele inn den sveitsiske litteraturen etter språk, og skille mellom tysk, fransk, italiensk og retoromansk litteratur. Siden de tre førstnevnte språkene også tales i større naboland gir det liten mening å sette et skarpt skille mellom for eksempel sveitser-tysk litterær tradisjon og annen tysk litteratur. Et eksempel på dette er hvordan den tyske poeten Friedrich Schiller skrev om den sveitsiske nasjonalhelten Wilhelm Tell i 1804.
Det tyske språket har lange tradisjoner i skriftlig bruk i Sveits. Pasjonsspill hører til den eldste skriftlige tradisjonen; det eldste tyske påskespillet ble skrevet i klosteret Muri i 1250, og det eldste julespillet noe senere i St. Gallen. Manuskriptet Codex Manesse ble skrevet i Zürich på starten av 1300-tallet, og er en viktig kilde til kunnskap om datidens kjærlighetssanger. På 1500-tallet forfattet Gilg Tschudi verket Chronicon helveticum, et historieverk om tidlig sveitsisk historie. Andre viktige, sveitsertyske forfattere er Friedrich Dürrenmatt, Max Frisch, Jeremias Gotthelf, Gottfried Keller og Conrad Ferdinand Meyer.
Sveits' franskspråklige litteratur har i all hovedsak blitt skrevet av forfattere bosatt rundt Genève. Mange ledende franske personligheter fra opplysningstiden og den franske revolusjonen var egentlig sveitsere, dette gjelder blant andre Jean-Jacques Rousseau, Jacques Necker og Madame de Staël.
To sveitsiske forfattere, Carl Spitteler og Hermann Hesse, har fått nobelprisen i litteratur.
=== Mat og drikke ===
Blant tradisjonelle sveitsiske matretter finner man blant annet den sveitsertyske rösti, og de fransksveitsiske ostefonduene. Rösti er sprøstekte, skrelte poteter, som stekes i enten olje eller smør, alt ettersom hvor i landet man befinner seg. En ostefondue (fra fransk fondre, å smelte) består av oppvarmede osterester som man dypper brødbiter eller lignende i. Osteretten kan gjerne bli tilsatt hvitvin. Den lokale skikken sier at dersom man mister brødbiten sin i gryten må man spandere neste runde med drikke.
Sveits er kjent for sine oster. Den klassiske sveitserosten er en Emmentaler, selv om Gruyère er vel så populær. Andre kjente sveitsiske oster er Tête de Moine, Vacherin og Sbrinz.
Sveits' mange innsjøer gjør at fisk er svært populært. Genèvesjøen er kjent for sin omble chevalier (røye), dessuten er abbor og sik populære matfisker.
Av kjøttretter går det mye i pølser, gjerne i kombinasjon med rösti. Dessuten er kalvekjøtt satt pris på, og Zürich er kjent for Geschnetzeltes Kalbsfleisch, tynne stykker kalv i rømmesaus. I Bern har man Rippli, en gryterett basert på svineribbe.
Når det gjelder drikke har Sveits forskjellige tradisjoner i de tysktalende og fransktalende delene. I de tyske delene går det mest i øl, og som i Tyskland er den lokalpatriotiske tilknytningen til det lokale bryggeriet stor. Sideren Sauermost er også populær i de tyske kantonene (den alkoholfrie varianten kalles Suessmost). I de franske delene av Sveits er imidlertid vin mer populært, da spesielt de lokale hvite Fendant-variantene. Av rødvin går det mest i Pinot Noir og Merlot.
Av brennevin finnes det mange mørke, fruktbaserte typer. En kjent sveitsisk likør er Appenzeller Alpenbitter, laget av essensen av 67 forskjellige blomster og planter. I de franske kantonene drikkes det mye Damassine, basert på tørkede plommer. Absinth ble oppfunnet i Sveits.
Mange kakeoppskrifter forbindes med Sveits, blant annet gjelder det Birnbrot, Carac og nøttekaken Bündner Nusstorte.
=== Idrett ===
Idrett er en integrert del av sveitsisk dagligliv. Sveitsisk idrett er samlet i paraplyorganisasjonen Swiss Olympic (som på tross av navnet ikke bare arbeider med sport knyttet opp imot olympiske leker). Swiss Olympic består av 82 underforbund, som igjen består av 22 600 idrettslag. Totalt deltar 2,8 millioner sveitsere i organisert idrett.Skisport, og spesielt alpint, er svært populære idretter i Sveits. Sveitsiske alpinister har hatt stor internasjonal suksess, og best er Vreni Schneider med 55 verdenscupseire og 5 OL- og VM-gull i perioden 1989–1995. Andre kjente alpinister er allrounderen Pirmin Zurbriggen, den tidligere storslalåmspesialisten Michael von Grünigen, utforkjøreren Bruno Kernen og allrounderen Paul Accola.
Ishockey er også en populær idrett i Sveits. Det sveitsiske ishockeyforbundet har 320 registrerte klubber og 25 000 registrerte spillere.
De har vært medlem av Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) siden dets opprettelse i 1908, og forbundet har dessuten sitt hovedkontor i Zürich. Det sveitsiske landslaget er blant de beste i verden, og spiller i elitedivisjonen i VM. De har vunnet en bronsemedalje i OL, ti bronse- og en sølvmedalje i ishockey-VM, og gullmedalje i ishockey-EM i 1926, 1935, 1939 og 1950.
Av sommeridretter er fotball den mest populære, og de siste årene har også herrelandslaget hatt gode internasjonale resultater. Etter å ha slått Tyrkia i kvalifiseringen gikk Sveits videre til VM i 2006, der de røk ut i åttendedelsfinalen etter et straffedrama mot Ukraina. Som vertsnasjon til EM i 2008 (sammen med Østerrike) var Sveits automatisk kvalifisert.
For mange er den mest kjente sveitsiske idrettsutøveren Roger Federer, verdenséner i tennis. Federer har en rekke tennisrekorder, og har også fått mye oppmerksomhet for sitt arbeid for UNICEF og vanskeligstilte barn.Hovedkvarteret til Den internasjonale olympiske komité ligger i Lausanne, og der befinner også OL-museet og hovedkvarterene til flere internasjonale idrettsforbund seg. Sveits har arrangert vinter-OL to ganger; både i 1928 og 1948 ble lekene arrangert i St. Moritz.
=== Arkitektur ===
Sveits har et rikt utvalg av gamle kirker. Katedralene i Genève, Basel, Lausanne, Sion og Chur er alle romanske, og er fra 1100-tallet. Zug, Zürich og Schaffhausen har gotiske katedraler, mens Sankt Gallen og Einsiedeln er kjent for sine barokkirker.Under renessansen eksporterte Sveits flerfoldige arkitekter til Italia. De fleste av disse kom fra kantonen Ticino i syd. I Venezia stod Antonio da Ponte for byggingen av Rialtobroen og Dogepalasset, mens Antonio Contino stod bak Sukkenes bro. I Napoli designet Domenico Fontana flere slott og kirker. Fontanas nevø Carlo Maderno var arkitekt for pave Paul V, og stod bak blant annet San Carlo alle Quattro Fontane og galleriet i Palazzo Spada. Også Carlo Fontana og Baldassare Longhena var aktive med kirkebygging i Italia i denne perioden.
På 17- og 1800-tallet stod sveitsiske arkitekter bak mange større prosjekter i Russland. Domenico Trezzini stod for flere praktbygg i St. Petersburg på oppdrag fra Peter den store. Giovanni Giliardi stod for gjenoppbyggingen av Kreml, mens sønnen Domenico Giliardi ledet gjenoppbyggingen av offentlige bygninger i Moskva etter brannen i 1812, inkludert Statsuniversitetet i Moskva.
I nyere tid er Le Corbusier (Charles-Edouard Jeanneret) den mest kjente sveitsiske arkitekten. Le Corbusier ble internasjonalt kjent for sine byplanleggingsvisjoner, blant annet med konseptene Ville Contemporaine og Unité d'Habitation. Andre kjente sveitsiske arkitekter er Mario Botta, kjent for San Francisco Museum of Modern Art, samt mennene bak Tate Modern, Jacques Herzog og Pierre de Meuron. Herzog og de Meuron vant den anerkjente Pritzker-prisen i 2001, og har også tegnet OL-stadion i Beijing.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
St. Johannes benediktinerkloster i Müstair
Klostret i St. Gallen
Gamlebyen i Bern
De tre slottene og forsvarsmuren rundt handelsstaden Bellinzona
Isbreområdet Jungfrau-Aletsch-Bietschhorn
Monte San Giorgio
Lavaux – vingårdterrasser
Rhätische Bahn i Albula og Berninas landskap
Glarusforkastningen i Sardona
Byene La Chaux-de-Fonds og Le Locle
Bøkeurskoger i Karpatene og andre steder i EuropaForhistoriske pæleboliger rundt AlpeneDet arkitektoniske arbeidet til Le CorbusierMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2016 – Vinprodusent festival i Vevey
2018 – Skredrisiko håndtering (sammen med Østerrike)
2019 – Holy Week prosesjoner i Mendrisio
2020 – Håndverk innen mekanisk urmakeri og kunstmekanikk (sammen med Frankrike)
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
HistorieMesmer, Beatrix; Im Hof, Ulrich. Geschichte der Schweiz und der Schweizer. Basel: Schwabe, 2004. ISBN 3-7965-2067-7
Steinberg, Jonathan. Why Switzerland?. Cambridge: Cambridge University Press, 1996. ISBN 0-521-48170-8
Zimmer, Oliver. A contested nation : history, memory and nationalism in Switzerland 1761-1891. Cambridge: Cambridge University Press, 2003. ISBN 0-521-81919-9PolitikkCharnley, Joy; Pender, Malcolm; Wilkin, Andrew (red). 25 years of emancipation? : women in Switzerland, 1971-1996. Bern: Peter Lang, 1998. ISBN 3-906759-65-2
Church, Clive H. The politics and government of Switzerland. Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2004. ISBN 0-333-69277-2KulturNorberg-Schulz, Christian. 1291-1991 Sveits 700 år : fasetter fra en livlig kultur. Oslo: Den sveitsiske ambassade, 1991.
Oertig-Davidson, Margaret. Beyond chocolate : understanding Swiss culture. Basel: Bergli Books, 2002. ISBN 3-905252-06-6ØkonomiGstöhl, Sieglinde. Reluctant Europeans : Norway, Sweden, and Switzerland in the process of integration. Boulder, Colo.: Lynne Rienner, 2002. ISBN 978-1-58826-036-9ForsvarMilivojević, Marko; Maurer, Pierre (red). Swiss neutrality and security : armed forces, national defence and foreign policy. New York: Berg, 1990. ISBN 0-85496-608-0
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(fr) Offisielt nettsted
(it) Offisielt nettsted
(rm) Offisielt nettsted
(en) Switzerland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Switzerland – galleri av bilder, video eller lyd på Commons AmbassaderDen sveitsiske ambassade i Oslo
Den norske ambassade i SveitsTurismeMySwitzerland, den statlige turistportalen
SwissWorld, en annen offentlig turistportalUtdanningOm utdanningssystemet
Oversikt over universiteter og høyere utdanningAndre(no) Statistikk og andre data om Sveits i FN-sambandets nettsted Globalis.noWikimedia-prosjekter
Wikimedia-atlas over Sveits |
209 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
210 | https://no.wikipedia.org/wiki/Elfenbenskysten | 2023-02-01 | Elfenbenskysten | ['Kategori:5°V', 'Kategori:7°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Elfenbenskysten'] | Republikken Elfenbenskysten (fransk: République de Côte d'Ivoire) er et land i Afrika ved Guineabukta, som grenser til Liberia, Guinea, Mali, Burkina Faso og Ghana. Yamoussoukro er den legislative hovedstaden hvor nasjonalforsamlingen sitter, mens Abidjan er den økonomiske hovedstaden. Sammenlignet med andre land i regionen har landet en forholdsvis bra økonomi og infrastruktur, men har lidd under borgerkrig og politiske motsetninger mellom landets nord og sør. Elfenbenskysten er verdens største produsent av kakao.
I 2018 ble Elfenbenskysten medlem av FNs sikkerhetsråd.
| Republikken Elfenbenskysten (fransk: République de Côte d'Ivoire) er et land i Afrika ved Guineabukta, som grenser til Liberia, Guinea, Mali, Burkina Faso og Ghana. Yamoussoukro er den legislative hovedstaden hvor nasjonalforsamlingen sitter, mens Abidjan er den økonomiske hovedstaden. Sammenlignet med andre land i regionen har landet en forholdsvis bra økonomi og infrastruktur, men har lidd under borgerkrig og politiske motsetninger mellom landets nord og sør. Elfenbenskysten er verdens største produsent av kakao.
I 2018 ble Elfenbenskysten medlem av FNs sikkerhetsråd.
== Store byer ==
Abidjan (økonomisk hovedstad)
Bouaké
Daloa
== Naturgeografi ==
=== Natur ===
Det indre av landet består for det meste av sletter og lavere platåer, mens den sørlige tredjedelen ligger gjennomgående lavere enn 150 meter over havet. De nordlige to tredjedelene ligger gjennomsnittlig ca. 300 meter over havet.
Man-fjellene i landets vestre del, som er den østlige utløperen av Guinea-høylandet, hever seg til over 1200 meters høyde. Høyeste topp er Mount Nimba på 1752 meter, på grensen mot Liberia.
De største elvene er Comoé, Bandama og Sassandra, som alle renner sørover til Guineabukta. På grunn av mange stryk er de bare seilbare over korte strekninger.
=== Klima ===
Elfenbenskysten tilhører den tropiske klimasonen, og den sørlige delen av landet har to atskilte regntider. Disse to periodene er mellom mai og juni og mellom oktober og november.
Den sørlige delen av landet får ca. 2000 mm nedbør i året. Også Man-fjellene får betydelige nedbørsmengder, og mot nord avtar både nedbøren og regntidens lengde.
Gjennomsnittlig årsnedbør for hele landet er ca. 1500 mm og temperaturene er høye hele året, med middelverdier på mellom 24 og 29 grader. Månedene mellom februar og mai er normalt den varmeste perioden, mens perioden fra juli til september er de kaldeste månedene.
Varmeste måned (mars) 24–32 °C, kaldeste måned (august) 22–28 °C, tørreste måned (januar) 41 mm med nedbør i gjennomsnitt, våteste måned (juni) 495 mm med nedbør i gjennomsnitt.
== Demografi ==
Befolkningen er sammensatt av mer enn 60 etniske grupper som tradisjonelt har hatt sine egne, avgrensede områder. Mange av disse gruppene er innbyrdes beslektet, og mange har kultur- og språkslektskap med grupper utenfor Elfenbenskysten.
I skogområdet vest for Bandama-elven lever en rekke små etniske grupper som kulturelt hører til kru-folkene i Liberia og Sierra Leone. I regnskogbeltet øst for Bandama er baule en av de viktigste folkegruppene. Baule-befolkningen i Elfenbenskysten er beslektet med akan-folkene i Ghana.
I det nordlige savanneområdet er det to hovedgrupper. Disse er mande-folkene, som har sin hovedtyngde i Mali, og er i Elfenbenskysten representert ved malinké og dyula. Volta-folkene i nordøst omfatter senufo samt lobi og bobo.
Fremmedarbeidere fra nabolandene Mali og Burkina Faso utgjorde i midten av 1980-årene ca. 1/3 av befolkningen. Det finnes i tillegg en del europeere, samt libanesere og syrere i landet.
Den militære delingen av landet i nord og sør etter borgerkrigen 2002-2003 gjenspeiler også stammeområder og deling mellom det overveiende muslimske nord og den sørlige delen som er kristen eller preget av tradisjonelle afrikanske religioner. Et annet moment er polariseringen mellom ivorianere på den ene siden og fremmedarbeidere fra nabolandene (særlig Burkina Faso) og deres etterkommere på den andre siden. Disse immigrantene utgjør opp mot 40 % av befolkningen, og de kjemper for å bli politisk likestilte med de innfødte ivorianerne. Under Félix Houphouët-Boigny var innvandrere velkomne, og de fikk tildelt land i områder i nord som tidligere ikke ble dyrket.
=== Alfabetisme ===
Per 2016 oppgis 56,87 % av befolkningen å kunne lese og skrive.
=== Religion ===
Det religiøse mangfoldet i Elfenbenskysten er stort. Islam er den største religionen i landet (39 % per 2016), og blir praktisert først og fremst i den nordlige delen av landet. 36 % av befolkningen er kristne (det store flertallet av disse er katolske kristne, og de resterende er protestanter). 12 % betegnes som animister, hvilket vil si at de følger tradisjonelle afrikanske religioner.
== Historie ==
Området som i dag er Elfenbenskysten lå utenfor de vanlige rutene for slavehandelen på 1500- til 1800-tallet, sannsynligvis fordi det var bedre havner lengre østover i Guineagulfen. Området ble dermed ikke kolonialisert før i midten av 1800-tallet med etablering av franske handelsposter. Det skulle likevel gå ytterligere cirka 50 år før franskmennene etablerte kolonien Côte d'Ivoire i 1893 som en del av Fransk Vest-Afrika. I motsetning til de fleste andre kolonier i området var det en viss innvandring til Elfenbenskysten fra Frankrike. Innvandrerne etablerte kaffe-, kakao-, palmeolje- og bananplantasjer.
Landet forble fransk koloni til 1960 (uavhengighetsdag 7. august). Uavhengigheten kom uten krig og ble gitt etter forhandlinger med landets fremtidige president Félix Houphouët-Boigny. Elfenbenskysten var på det tidspunktet en forholdsvis velstående koloni med en betydelig landbruksproduksjon, særlig kakao, men også ananas og palmeolje.
Houphouët-Boigny etablerte en ettpartiregjering, og et styre der det ikke var pressefrihet. Hans regime var imidlertid ikke noe voldsregime, og hans styresett ble bedømt som paternalistisk. Han ble av mange omtalt som "Afrikas vismann". Landet opplevde økonomisk fremgang under hans styre, frem til den verdensomspennende økonomiske nedgangen på 1980-tallet også førte Elfenbenskysten ut i krise. Protester førte til at Houphouët-Boigny i 1990 måtte gå med på å tillate flere partier. Han døde i desember 1993, og var da den lengst sittende afrikanske statslederen.
Hans etterfølger Henri Konan Bédié ble erklært som vinner av presidentvalget som ble avholdt i 1995, selv om valgreglementet utelukket hans hovedkonkurrent fra å stille. Alassane Ouattara hadde foreldre fra Burkina Faso, og ble derfor nektet å stille til valg.
President Houphouët-Boigny hadde alltid forsøkt å unngå konflikter mellom de mange etniske gruppene i landet, men Bédié fulgte ikke denne politiske linjen. Dette gikk særlig utover etniske grupper nord i landet. Også religiøst skiller det muslimske nord seg fra det katolske sør. Et stort antall innvandrere fra omkringliggende land (anslagsvis en tredel av befolkningen) reiste krav om politiske rettigheter, og avvisningen av Outtaras kandidatur i presidentvalget i 1995 var et viktig eksempel på hvordan immigranter og deres barn ikke ble likebehandlet med innfødte ivorianere. De økende motsetningene i Elfenbenskysten førte til et ublodig militært kupp i 1999, og general Robert Guéï overtok ledelsen i landet. Bédié gikk i eksil i Frankrike, og Elfenbenskysten gikk inn i en dyp økonomisk krise.
I oktober 2000 ble det avholdt presidentvalg. Det er litt usikkert hvem som egentlig vant, men Guéïs forsøk på å kreve seieren førte til opprør i landets viktigste by Abidjan, og han måtte flykte fra landet. Hans motstander Laurent Gbagbo ble president. Den etniske konflikten der landets elite i sør forsøkte å marginalisere befolkningen i den nordlige delen hadde bygget seg opp siden 1993. I september 2002 kulminerte den i en borgerkrig som delte landet i to. I nord erobret opprørerne Forces Nouvelles makten, i sør hersket regjeringstroppene. En våpenhvile og en deling av landet kontrollert av FN og franske tropper ble forhandlet frem, og en nasjonal enhetsregjering under ledelse av Gbagbo tok makten.
Likevel flammet konflikten opp igjen i november 2004. I oktober 2005 skulle det holdes presidentvalg, siden Gbagbos mandat gikk ut. Hverken valget eller en planlagt avvæpning ble gjennomført, og FN forlenget presidentens mandat med ett år. Det viste seg fortsatt å være umulig å avholde valg da, og i mars 2007 fortsatte Gbagbo som president inntil valgene kunne avholdes, mens Forces Nouvelles' leder Guillaume Soro ble statsminister. Den demilitariserte korridoren mellom nord og sør ble nedbygget patruljert av opprørere og regjeringstropper.
== Politikk ==
Elfenbeinskysten er et presidentdemokrati. Valgperioden er fem år. Parlamentet, Assemblee Nationale, har et kammer med 225 representanter, valgt for fem år. Landets offisielle hovedstad er Félix Houphouët-Boignys hjemby Yamoussoukro, men de facto hovedstad er landets største by, Abidjan.
=== Aktuell politikk ===
Den 31. oktober 2010 avviklet landet sitt første presidentvalg siden 2000. Ingen av kandidatene fikk flertall (Laurent Gbagbo 38,3 %; Alassane Ouattara 32,1 %), og det ble derfor avholdt en andre valgomgang den 2. desember 2010. Ouattara ble da erklært som vinner (54,1 % mot 45,9 %) av den FN-støttede valgkommisjonen, men grunnlovsrådet nektet å godkjenne resultatet. Begge kandidater ble tatt i ed og utnevnte sine respektive regjeringer. Den tidligere sørafrikanske presidenten Thabo Mbeki prøvde å megle etter valget, men uten hell.
Både den vestafrikanske økonomiske unionen ECOWAS, FNs sikkerhetsråd, USA og Frankrike anerkjente Outtara som president. Sikkerhetssituasjonen i landet forverret seg utover i desember 2010. Under en demonstrasjon til støtte for Outtara i Abidjan den 16. desember 2010 ble cirka 50 av Outtaras tilhengere skutt. FNs fredsstyrke, som kom til landet etter borgerkrigen, befant seg i en vanskelig situasjon siden FN støttet Ouattara og beskyttet ham i et hotell i hovedstaden. Gbagbo utviste FN-troppene 19. desember 2010, og FN generalsekretær Ban Ki-moon omtalte Gbagbos opptreden som et de facto statskupp.
I midten av mars 2011 brøt det ut kamper mellom styrker som støttet Outtara og Gbagbos styrker, særlig vest i landet. Etter hvert viste det seg at Outtaras styrker var militært overlegne. Den 31. mars 2011 tok de kontroll over den politiske hovedstaden Yamoussoukro og rykket deretter videre sørover mot kysten og den økonomiske hovedstaden Abidjan. Denne militæraksjonen fant sted etter fire måneder med mislykket diplomati med sikte på å løse opp i den fastlåste situasjonen.Outtaras styrker fikk etter hvert kontroll over hele landet, inkludert mesteparten av Abidjan. Likevel forskanset Gbagbo seg i en bunker under presidentpalasset inntil palasset ble angrepet av Outtaras og franske styrker i en felles militæraksjon den 11. april 2011. De pågrep Gbagbo sammen med hans kone og sønn, og overleverte dem til Outtara i Golf-hotellet («Hotel du Golfe»), som han hadde benyttet som base i de siste fire månedene. Outtara overleverte eks-presidenten til de rettslige myndighetene. Outtara ble omsider offisielt tatt i ed som president den 6. mai 2011.
I november 2011 ble Gbagbo utlevert til Den internasjonale straffedomstolen, anklaget for forbrytelser mot menneskeheten. Den 5. februar 2019 kunngjorde Den internasjonale straffedomstolen at Gbagbo den 15. januar var blitt frikjent for anklagene, og at han var blitt utlevert til Belgia mot kausjon. Belgiske myndigheter opplyste at de i prinsippet hadde sagt seg villige til å ta imot Gbagbo inntil det ble klart hvorvidt frikjennelsen ville bli anket.
==== Politisk situasjon 2015-2016 ====
Den 25. oktober 2015 ble det avholdt nytt presidentvalg, og Outtara ble gjenvalgt som president. Den 6. januar 2016 endret han sammensetningen av sin regjering. Hans uttalte mål var å styrke de kreftene som søker å samle nasjonen, og å utarbeide en ny grunnlov. Grunnloven skulle blant annet inneholde bestemmelser om etablering av et ivoriansk senat og av et visepresidentembete. Den 30. oktober 2016 ble det avholdt folkeavstemning i Elfenbenskysten om den nye grunnloven.
== Økonomi ==
Landet er verdens største produsent av kakao (cirka en tredjedel av verdensproduksjonen) og en betydelig produsent av kaffe og palmeolje. Denne utviklingen skjøt fart under president Houphouët-Boigny, og majoriteten av bøndene er innvandrere fra nabolandene. Landets økonomiske situasjon endrer seg i takt med svingningene i de internasjonale prisene for disse produktene. Det er anslått at 68 % av landets befolkning jobber innen landbruket. Funn av olje og gass utenfor kysten har siden 2006 hatt stor betydning, og genererer i dag høyere inntekter enn landbruket.
== Kultur ==
=== Nasjonale helligdager ===
1. januar, 1. mai, 15. juni (profetens fødselsdag), 7. august (uavhengighetsdag og nasjonaldag) og 1. november (allehelgensdag). I tillegg kommer bevegelige muslimske og kristne helligdager som Eid-el-Fitr, Tabaski, 2. påskedag, Kristi himmelfartsdag og 2. pinsedag.
=== Sport ===
==== Fotball, herrer ====
Elfenbenskystens herrelandslag i fotball overrasket ved å kvalifisere seg til VM i Tyskland 2006.
Elfenbenskysten havnet i «dødens gruppe» i VM, sammen med Argentina, Nederland og Serbia. De klarte bare en tredjeplass i gruppespillet, bak Nederland og Argentina.
Fotball-landslaget for herrer deltok også i VM i Sør-Afrika i 2010, i gruppe med Brasil, Portugal og Nord-Korea. Laget kom på tredjeplass i denne gruppen.
==== Fotball, damer ====
Elfenbenskystens kvinnelandslag i fotball var rangert som nummer seks i FIFAs CAF-rangering ved utgangen av 2015. De har stort sett blitt rangert mellom 60 og 80 i verden siden rangeringen ble innført.
=== Olympiske leker ===
Elfenbenskysten tok sitt første OL-gull i historien, da Cheick Cissé vant -80 kg klassen i taekwondo under sommer-OL 2016 i Rio de Janeiro.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Comoé nasjonalpark – floravern
Taï nasjonalpark – urskog med endemisk flora
Mont Nimba naturreservat (også i Guinea) – pattedyrvern
Grand-Bassam – tradisjonell koloniarkitektur
Moskeer i sudansk stilMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2001 – Signalhornmusikken til Tagwana-området
2012 – Balafonen fra Senufo-samfunnene
== Se også ==
Liste over byer i Elfenbenskysten
== Referanser ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 35. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 69. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Ivory Coast – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Côte d'Ivoire – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Elfenbenskysten i FN-sambandets nettsted Globalis.no
(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no |
211 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
212 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
213 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
214 | https://no.wikipedia.org/wiki/Ungdomsorganisasjon | 2023-02-01 | Ungdomsorganisasjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Barne- og ungdomsorganisasjoner', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-11', 'Kategori:Snevre artikler'] | En ungdomsorganisasjon er en organisasjon som blir drevet av og for ungdommer. Slike organisasjoner er ofte opptatt av politikk og miljø. De oppstod særlig under fremveksten av massebevegelsene på slutten av 1800-tallet. I Norge omfattet dette først og fremst religiøse organisasjoner, avholdsorganisasjoner, politiske organisasjoner, idrett, turn og fotball, målrørsla og folkedans, speiderbevegelsen, jeger- og fiskerlag samt skytterlag.Ungdomsorganisasjoner kan ha tilknytninger til andre organisasjoner, for eksempel en såkalt moderorganisasjon, det vil si en organisasjon som jobber med det samme som ungdomsorganisasjonen, men har en voksen medlemsmasse.
Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) er en paraplyorganisasjon for demokratiske og frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner i Norge.
| En ungdomsorganisasjon er en organisasjon som blir drevet av og for ungdommer. Slike organisasjoner er ofte opptatt av politikk og miljø. De oppstod særlig under fremveksten av massebevegelsene på slutten av 1800-tallet. I Norge omfattet dette først og fremst religiøse organisasjoner, avholdsorganisasjoner, politiske organisasjoner, idrett, turn og fotball, målrørsla og folkedans, speiderbevegelsen, jeger- og fiskerlag samt skytterlag.Ungdomsorganisasjoner kan ha tilknytninger til andre organisasjoner, for eksempel en såkalt moderorganisasjon, det vil si en organisasjon som jobber med det samme som ungdomsorganisasjonen, men har en voksen medlemsmasse.
Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) er en paraplyorganisasjon for demokratiske og frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner i Norge.
== Kategorier ==
Frivillige ungdomsorganisasjoner kan deles opp i ulike kategorier.
=== Partipolitisk uavhengige politiske ungdomsorganisasjoner ===
Disse organisasjonene arbeider politisk, men er ikke formelt tilknyttet noen av de politiske partiene. Disse organisasjonene har som regel valgt å fokusere på enkelte saker eller politikkområder.
=== Partitilknyttede ungdomsorganisasjoner ===
Alle partiene som sitter på Stortinget, i tillegg til flere andre parter, har egne ungdomspartier.
=== Humanitære organisasjoner ===
Humanitære organisasjoner er organisasjoner som jobber med humanitært arbeid, det vil si arbeid som har som mål at mennesker som på en eller annen måte lider, eller har det vanskelig, skal få det bedre.
=== Livssynsorganisasjoner ===
Livssynsorganisasjoner er organisasjoner som driver arbeid basert på et livssyn, det være seg religiøst eller ikke religiøst.
=== Interesseorganisasjoner ===
En interesseorganisasjon har som hovedmål å fremme interessene til sine medlemmer, for at disse skal bli ivaretatt på best mulig måte.
=== Kulturorganisasjoner ===
Kulturorganisasjoner er organisasjoner som jobber for med eller for kultur.
=== Friluftsorganisasjoner ===
Friluftsorganisasjoner driver med friluftsliv og relaterte aktiviteter.
=== Fritidsorganisasjoner ===
Fritidsorganisasjonene driver aktiviteter knyttet til fritidsaktiviteter.
== Se også ==
Studentorganisasjon
Ungdomsparti
Frivillig organisasjon
Barneorganisasjon
Ungdomskultur |
215 | https://no.wikipedia.org/wiki/Cyberforsvaret | 2023-02-01 | Cyberforsvaret | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Cyberforsvaret', 'Kategori:Datakrigføring', 'Kategori:Datasikkerhetsmyndigheter'] | Cyberforsvaret er en driftsenhet i Forsvaret som er ansvarlig for å etablere og opprettholde Forsvarets handlingsrom i cyberdomenet – det digitale rom – og for å beskytte Forsvarets IKT-systemer mot digitale trusler fra et bredt spekter militære og sivile aktører.
Organisasjonen består av vernepliktige mannskaper, lærlinger, militære og sivile, cyberteknikere og cyberingeniører samt operativt militært personell.
Cyberforsvaret ble offisielt etablert 18. september 2012 etter at regjeringen i langtidsplanen for Forsvaret hadde foreslått at avdelingen Forsvarets informasjonsinfrastruktur skulle endre navn til Cyberforsvaret og få status som egen forsvarsgren.
Brigader Halvor Johansen har vært sjef for Cyberforsvaret siden juni 2022.
| Cyberforsvaret er en driftsenhet i Forsvaret som er ansvarlig for å etablere og opprettholde Forsvarets handlingsrom i cyberdomenet – det digitale rom – og for å beskytte Forsvarets IKT-systemer mot digitale trusler fra et bredt spekter militære og sivile aktører.
Organisasjonen består av vernepliktige mannskaper, lærlinger, militære og sivile, cyberteknikere og cyberingeniører samt operativt militært personell.
Cyberforsvaret ble offisielt etablert 18. september 2012 etter at regjeringen i langtidsplanen for Forsvaret hadde foreslått at avdelingen Forsvarets informasjonsinfrastruktur skulle endre navn til Cyberforsvaret og få status som egen forsvarsgren.
Brigader Halvor Johansen har vært sjef for Cyberforsvaret siden juni 2022.
== Sjef Cyberforsvaret ==
27.06.2022 – d.d. – Halvor Johansen
15.02.2017 – 26.06.2022 – Inge Kampenes
01.07.2016 – 14.02.2017 – Kurt Pedersen (midlertidig sjef)
09.12.2013 – 31.07.2016 – Odd Egil Pedersen
01.08.2011 – 01.02.2014 – Roar Sundseth (også sjef for Cyberforsvarets forgjenger INI 01.08.2009 – 31.07.2011)
== Oppgaver ==
Leverandør av IKT-tjenester, kommando- og kontrollsystemer og kommunikasjonsløsninger til Forsvarets avdelinger i inn- og utland.
Drift og vedlikehold av Forsvarets landsdekkende kommunikasjonsinfrastruktur.
Beskytte Forsvarets sambands- og IKT-systemer mot digitale trusler og cyberangrep. Cyberforsvaret har ikke ansvar for sivil infrastruktur, men kan yte bistand til aktører som har dette, slik som NorCERT.
Opprettholde Forsvarets handlingsrom i cyberdomenet.
Produsere spisskompetanse i form av militære datateknikere og cyberoperatører og ivareta Forsvarets behov for kompetanse gjennom konseptutvikling, kurs og utdanning.
Være pådriver for digitaliseringen av Forsvaret.
Være krav- og behovsstiller for nytt IKT-materiell i forsvarssektorens investeringsprosesser.
== Avdelinger ==
Cyberforsvaret består av seks avdelinger, i tillegg til sjef CYFORs stab og operasjonssenter: Cyberforsvarets CIS-regiment (CCR), Cybersikkerhetssenteret (CSS), Cyberforsvarets våpenskole (CVS), Cyberforsvarets IKT-tjenester (CIKT) og Cyberforsvarets base- og alarmtjenester (CBA) og Cyberforsvarets digitaliseringsavdeling (CDA).
====== Cyberforsvarets CIS-regiment (CCR) ======
Drifter Forsvarets nasjonale kommunikasjonsinfrastruktur, etablerer sambandssystemer for Forsvarets operasjoner nasjonalt og internasjonalt og støtter Forsvarets operasjoner med IKT-systemer. Gjennom Cyberforsvarets operasjonssenter leder CIS-regimentet også alle Cyberforsvarets taktiske operasjoner for Forsvarets operative hovedkvarter.
CCR har personell rundt om i Norge, men ledes i dag fra Kolsås utenfor Oslo. 01.08.2018 flyttes CIS-regimentets ledelse og Cyberforsvarets operasjonssenter til Jørstadmoen utenfor Lillehammer.
====== Cybersikkerhetssenteret (CSS) ======
Cybersikkerhetssenteret er ansvarlig for sikkerhetsmessig overvåking av Forsvarets IKT- og sambandssystemer, for å hindre inntrenging i disse og stoppe cyberangrep mot Forsvaret. CSS er videre ansvarlig for å analysere cyberhendelser rettet mot Forsvaret og å iverksette nødvendige operative mottiltak for å sikre integriteten til Forsvarets IKT-systemer.
CSS er lokalisert på Jørstadmoen utenfor Lillehammer.
====== Cyberforsvarets våpenskole (CVS) ======
Våpenskolen ivaretar fagansvaret innenfor sjef Cyberforsvarets fagmyndighetsområde, og utvikler reglementer og konsepter i den forbindelse Våpenskolen utdanner cyberteknikere og er ansvarlig for Cyberforsvarets bidrag til forsvarssektorens investeringsvirksomhet.
CVS har sitt tyngdepunkt på Jørstadmoen utenfor Lillehammer, men har også personell på Rygge, Kjevik, Haakonsvern, Rena og i Bodø.
====== Cyberforsvarets IKT-tjenester (CIKT) ======
CIKT er ansvarlig for sentral drift av Forsvarets IT-systemer og nettverk. De har et særskilt ansvar for å sikre stabil og forutsigbar drift av systemene Forsvaret er avhengig av for både operasjoner og forsvarlig forvaltning. CIKT har også et ansvar for drift og utvikling av Forsvarets forvaltningssystemer. CIKT er lokal koordinerende myndighet for Kolsås og Eggemoen.
CIKT har personell på Kolsås, Oslo, Lillehammer, Haakonsvern, Bodø, Hønefoss og på Romerike.
===== Cyberforsvarets base- og alarmtjenester (CBA) =====
CBA er ansvarlig for operasjonsstøtte til Cyberforsvarets avdelinger og for overvåking av Forsvarets våpentransporter og innbruddsalarmer knyttet til våpen- og ammunisjonslagre samt alarmer knyttet til HMS-hendelser. CBA er videre lokal koordinerende myndighet for Lillehammer og ansvarlig for basedriften på Jørstadmoen leir.
CBA har sitt personell på Jørstadmoen leir og Haakonsvern Orlogsstasjon.
===== Cyberforsvarets digitaliseringsavdeling (CDA) =====
CDA ble etablert 1. januar 2022 for å sikre at Cyberforsvaret tar en aktiv rolle som rådgiver, pådriver og tilrettelegger for digital utvikling og innovasjon i forsvarssektoren. Avdelingen jobber etter prinsippet om at brukerne og IKT-virksomheten sammen skal digitalisere sektoren gjennom smidige metoder og økt fokus på brukerinvolvering. CDA har også sentralt ansvar for drift og utvikling av Forsvarets forvaltningssystemer.
== Tidligere avdelinger ==
==== Cyberforsvarets kompetanse- og transformasjonsavdeling (CKT) ====
Cyberforsvarets kompetanse- og transformasjonsavdeling (CYFOR CKT) er en tidligere avdeling som arbeidet med å samordne og utvikle mulighetene for kommunikasjon og datautveksling i Forsvaret. Avdelingen sørget for at norske styrker kunne «snakke sammen» og utveksle informasjon på tvers av avdelinger i Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret, samt innad i egen avdeling og med allierte styrker. Avdelingen holdt til på Jørstadmoen leir i Lillehammer.
Avdelingen ble etablert i august 2005. Avdelingen hadde avdelinger spredd på ulike steder i landet. Hovedadministrasjonen var på Jørstadmoen ved Lillehammer. Kompetansesenteret støttet både Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret og Heimevernet. Avdelingen var en fellesavdeling med personell fra samtlige forsvarsgrener og tverrfaglig sammensatt ledelse. Avdelingen ble nedlagt 01.01.2018, og erstattet med nye avdelinger i Cyberforsvaret.
==== Avdeling for cybertjenester og -operasjoner (CTO) ====
CTOs oppgaver var tjenesteleveranser, drift og forsvar av Forsvarets IKT-systemer, og sensordata til Forsvarets operative virksomhet. Avdelingen var dessuten ansvarlig for teknisk drift og videreutvikling av Forsvarets integrerte forvaltningssystem. Videre leverte avdelingen overvåkning og informasjonsinnhenting, samt infrastruktur og tjenester til sentrale deler av statsforvaltningen.
CTO var Cyberforsvarets største avdeling, og samlet en rekke varierte kompetansemiljøer. CTO hadde hovedbase på Kolsås og hadde 60 underavdelinger over hele Norge, inkludert Jan Mayen.
Avdelingen ble nedlagt 01.01.2018, og erstattet med nye avdelinger i Cyberforsvaret.
== Viktige aktører innen cyberområdet ==
Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) varsler og håndterer dataangrep mot nasjonal kritisk infrastruktur. Nasjonal sikkerhetsmyndighets rolle er koordinerende, men også dels utøvende.
Etterretningstjenestens ansvar er å forebygge og holde oversikt over trusler fra utlandet, mens politiet – spesielt PST og Kripos – har tilsvarende ansvar for innenlandske trusler og for å etterforske cyberkriminalitet. Etterretningstjenesten er fagmyndighet for cyberoperasjoner i Forsvaret, og har overordnet ansvar for å koordinere slike operasjoner.
Cyberforsvaret har ansvar for at militære datasystemer er sikre og bistår med kompetanse dersom sivile myndigheter ber om støtte. Cyberforsvaret har fagansvar for defensive cyberoperasjoner.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Cyberforsvaret på forsvaret.no
Cyberforsvaret på Facebook
Cyberforsvaret på Instagram |
216 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
217 | https://no.wikipedia.org/wiki/Candidata_magisterii | 2023-02-01 | Candidata magisterii | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Kandidatgrader', 'Kategori:Latinske ord og uttrykk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Candidata magisterii, eller candidatus magisterii når den tildeles menn, forkortet cand.mag. for begge kjønn, er en universitetsgrad i Danmark og tidligere også en universitetsgrad i Norge og Island.
Cand.mag. ble opprinnelig tatt i bruk i Danmark i 1883 og er i dag en eksamen av høyere grad (en kandidatgrad) i Danmark. Graden er normert til fem års universitetsstudier og oversettes offisielt til engelsk som master of arts.Graden ble tidligere brukt i Norge og Island etter modell av den danske graden. I Norge ble tittelen eller graden cand.mag. tildelt etter to ulike eksamensordninger i perioden 1920–2003 og hadde noe varierende omfang, med en normal studietid på 4 til 5 år. Før 1920 ble betegnelsen cand.mag. brukt synonymt med cand.philol. Cand.mag. var i utgangspunktet ment som en avsluttende grad rettet mot stillinger som adjunkt, men i Norge ble det i andre halvdel av 1900-tallet etterhvert vanlig å ta graden før hovedfag. Opprinnelig ble graden tildelt i de fagene som tradisjonelt hørte under det filosofiske fakultet, det vil si alle andre fag enn teologi, jus og medisin, men i dag tildeles den bare i humaniora i Danmark. | Candidata magisterii, eller candidatus magisterii når den tildeles menn, forkortet cand.mag. for begge kjønn, er en universitetsgrad i Danmark og tidligere også en universitetsgrad i Norge og Island.
Cand.mag. ble opprinnelig tatt i bruk i Danmark i 1883 og er i dag en eksamen av høyere grad (en kandidatgrad) i Danmark. Graden er normert til fem års universitetsstudier og oversettes offisielt til engelsk som master of arts.Graden ble tidligere brukt i Norge og Island etter modell av den danske graden. I Norge ble tittelen eller graden cand.mag. tildelt etter to ulike eksamensordninger i perioden 1920–2003 og hadde noe varierende omfang, med en normal studietid på 4 til 5 år. Før 1920 ble betegnelsen cand.mag. brukt synonymt med cand.philol. Cand.mag. var i utgangspunktet ment som en avsluttende grad rettet mot stillinger som adjunkt, men i Norge ble det i andre halvdel av 1900-tallet etterhvert vanlig å ta graden før hovedfag. Opprinnelig ble graden tildelt i de fagene som tradisjonelt hørte under det filosofiske fakultet, det vil si alle andre fag enn teologi, jus og medisin, men i dag tildeles den bare i humaniora i Danmark.
== Historie ==
Graden ble først tatt i bruk i Danmark i 1883 og ble senere også innført i Norge og på Island etter dansk mønster for en grad som var ment å kvalifisere for stilling som adjunkt i alle de tre landene. Historisk har graden hatt noe varierende omfang i disse landene. Graden cand.mag. må ikke forveksles med magistergraden.
=== Danmark ===
Graden ble innført i 1883 ved Københavns Universitet, og ble også betegnet skoleembedseksamen, ettersom den var en forutsetning for ansettelse i latinskolen og latinskolens avløser, gymnasiet. Den kvalifiserte for stilling som adjunkt. Fra 1968 fikk kandidater i naturvitenskapelige fag tittelen cand.scient. i stedet for cand.mag. Før Bologna-prosessen krevde graden 5½ års studier. I forbindelse med Bologna-prosessen ble kravet redusert til fem års studier, og graden fikk den offisielle engelske betegnelsen master of arts. De første tre studieårene fører frem til en bachelorgrad, mens de to siste studieårene leder til graden cand.mag. Vitnemål utstedes nå med både latinsk og engelsk gradsbetegnelse. I dag avsluttes studieprogrammer for cand.mag.-graden med en oppgave normert til et halvt års arbeid (30 ECTS).
=== Norge ===
Før 1920 ble gradsbetegnelsen cand.mag. i Norge brukt synonymt med candidatus philologiae, som var en embetseksamen av høyere grad.Ved lov 16. juli 1920 ble adjunkteksamen innført i Norge. Graden hadde den danske cand.mag.-graden eller skoleembedseksamen som forbilde, og var en grad på nivået under lektoreksamen. Den omfattet tre språklig-historiske eller tre matematisk-naturvitenskapelige fag og gav ved begge fakulteter rett til tittelen cand.mag.Cand.mag.-eksamen ble innført ved lov i mai 1959 til avløsning av den tidligere adjunkteksamen. Cand.mag.-eksamen ble opprinnelig avholdt ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen og Norges lærerhøgskole, og senere også ved andre læresteder. Som adjunkteksamenen omfattet den tre fag. I Norge ble graden også betegnet embetseksamen av lavere grad. Graden kvalifiserte i likhet med sin forløper adjunkteksamenen for stilling som adjunkt, etterhvert bare dersom den var supplert med praktisk-pedagogisk utdanning. I 1966 ble graden også innført ved samfunnsvitenskapelig embedseksamen. I 1963 innførte Universitetet i Oslo i tillegg en interfakultær cand.mag.-grad, og i 1981 ble det innført en nasjonal eller regional cand.mag.-grad som kunne tildeles av regionale høyskoler.
Cand.mag. og forløperen adjunkteksamenen er i historisk forstand universitetsgrader rettet mot lærere og var i utgangspunktet selvstendige grader, men det ble i økende grad fra 1960-tallet og spesielt etter 1981, normalt å avlegge cand.mag.-eksamen før man avla embetseksamen av høyere grad, eller annen grad på høyere nivå.
De formelle kravene til å avlegge embetseksamen av høyere grad i de fagene det gjaldt (dvs. i de fleste fag innen humaniora, samfunnsvitenskap og matematisk-naturvitenskapelige fag) bestod imidlertid av krav til antall grunn- og mellomfag, ikke at man hadde fått utstedt vitnemål for graden cand.mag. Før innføringen av regional eller nasjonal cand.mag.-grad i 1981 oppnådde man ikke nødvendigvis cand.mag.-graden dersom man for eksempel studerte ved ulike læresteder, selv om man hadde like mange grunn- og mellomfag som krevdes for cand.mag.-graden. Cand.mag.-graden ble bare oppnådd ved bestemte læresteder og med bestemte fagsammensetninger, men ble gradvis tatt i bruk i økende grad etter innføringen mellom 1960- og 1980-tallet. Det var aldri et krav for å avlegge eksamen av høyere grad i humanistiske, samfunnsvitenskapelige og matematisk-naturvitenskapelige fag at man hadde graden cand.mag., selv om denne graden var en måte å kvalifisere seg for dette.
Cand.mag.-graden på 1970- og 80-tallet bestod av to mellomfag og ett grunnfag (tilsvarende minst 4 års studier, + ex.phil.). Senere ble kravene redusert og på 1990-tallet bestod den av ett mellomfag og to grunnfag (tilsvarende minst 3,5 års studier + ex.phil.), alternativt to mellomfag og ett semesteremne. Man kunne velge mellom en intrafakultær og en interfakultær grad. Som følge av «Kvalitetsreformen» i 2003 ble graden avskaffet i Norge.
I Norge ble cand.mag.-graden oppnådd ved bestått eksamen etter mellom 3½ (kun i matematisk-naturvitenskapelige fag) og 4½ års normerte studier, med en gjennomsnittlig studietid på 4–5 år.Per 2000 var kravet til graden i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag 80 vekttall i det daværende norske systemet. Bestått ex.phil. var obligatorisk før man kunne motta en cand.mag.-grad.
== Referanser == |
218 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
219 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
220 | https://no.wikipedia.org/wiki/Candidata_magisterii | 2023-02-01 | Candidata magisterii | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Kandidatgrader', 'Kategori:Latinske ord og uttrykk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Candidata magisterii, eller candidatus magisterii når den tildeles menn, forkortet cand.mag. for begge kjønn, er en universitetsgrad i Danmark og tidligere også en universitetsgrad i Norge og Island.
Cand.mag. ble opprinnelig tatt i bruk i Danmark i 1883 og er i dag en eksamen av høyere grad (en kandidatgrad) i Danmark. Graden er normert til fem års universitetsstudier og oversettes offisielt til engelsk som master of arts.Graden ble tidligere brukt i Norge og Island etter modell av den danske graden. I Norge ble tittelen eller graden cand.mag. tildelt etter to ulike eksamensordninger i perioden 1920–2003 og hadde noe varierende omfang, med en normal studietid på 4 til 5 år. Før 1920 ble betegnelsen cand.mag. brukt synonymt med cand.philol. Cand.mag. var i utgangspunktet ment som en avsluttende grad rettet mot stillinger som adjunkt, men i Norge ble det i andre halvdel av 1900-tallet etterhvert vanlig å ta graden før hovedfag. Opprinnelig ble graden tildelt i de fagene som tradisjonelt hørte under det filosofiske fakultet, det vil si alle andre fag enn teologi, jus og medisin, men i dag tildeles den bare i humaniora i Danmark. | Candidata magisterii, eller candidatus magisterii når den tildeles menn, forkortet cand.mag. for begge kjønn, er en universitetsgrad i Danmark og tidligere også en universitetsgrad i Norge og Island.
Cand.mag. ble opprinnelig tatt i bruk i Danmark i 1883 og er i dag en eksamen av høyere grad (en kandidatgrad) i Danmark. Graden er normert til fem års universitetsstudier og oversettes offisielt til engelsk som master of arts.Graden ble tidligere brukt i Norge og Island etter modell av den danske graden. I Norge ble tittelen eller graden cand.mag. tildelt etter to ulike eksamensordninger i perioden 1920–2003 og hadde noe varierende omfang, med en normal studietid på 4 til 5 år. Før 1920 ble betegnelsen cand.mag. brukt synonymt med cand.philol. Cand.mag. var i utgangspunktet ment som en avsluttende grad rettet mot stillinger som adjunkt, men i Norge ble det i andre halvdel av 1900-tallet etterhvert vanlig å ta graden før hovedfag. Opprinnelig ble graden tildelt i de fagene som tradisjonelt hørte under det filosofiske fakultet, det vil si alle andre fag enn teologi, jus og medisin, men i dag tildeles den bare i humaniora i Danmark.
== Historie ==
Graden ble først tatt i bruk i Danmark i 1883 og ble senere også innført i Norge og på Island etter dansk mønster for en grad som var ment å kvalifisere for stilling som adjunkt i alle de tre landene. Historisk har graden hatt noe varierende omfang i disse landene. Graden cand.mag. må ikke forveksles med magistergraden.
=== Danmark ===
Graden ble innført i 1883 ved Københavns Universitet, og ble også betegnet skoleembedseksamen, ettersom den var en forutsetning for ansettelse i latinskolen og latinskolens avløser, gymnasiet. Den kvalifiserte for stilling som adjunkt. Fra 1968 fikk kandidater i naturvitenskapelige fag tittelen cand.scient. i stedet for cand.mag. Før Bologna-prosessen krevde graden 5½ års studier. I forbindelse med Bologna-prosessen ble kravet redusert til fem års studier, og graden fikk den offisielle engelske betegnelsen master of arts. De første tre studieårene fører frem til en bachelorgrad, mens de to siste studieårene leder til graden cand.mag. Vitnemål utstedes nå med både latinsk og engelsk gradsbetegnelse. I dag avsluttes studieprogrammer for cand.mag.-graden med en oppgave normert til et halvt års arbeid (30 ECTS).
=== Norge ===
Før 1920 ble gradsbetegnelsen cand.mag. i Norge brukt synonymt med candidatus philologiae, som var en embetseksamen av høyere grad.Ved lov 16. juli 1920 ble adjunkteksamen innført i Norge. Graden hadde den danske cand.mag.-graden eller skoleembedseksamen som forbilde, og var en grad på nivået under lektoreksamen. Den omfattet tre språklig-historiske eller tre matematisk-naturvitenskapelige fag og gav ved begge fakulteter rett til tittelen cand.mag.Cand.mag.-eksamen ble innført ved lov i mai 1959 til avløsning av den tidligere adjunkteksamen. Cand.mag.-eksamen ble opprinnelig avholdt ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen og Norges lærerhøgskole, og senere også ved andre læresteder. Som adjunkteksamenen omfattet den tre fag. I Norge ble graden også betegnet embetseksamen av lavere grad. Graden kvalifiserte i likhet med sin forløper adjunkteksamenen for stilling som adjunkt, etterhvert bare dersom den var supplert med praktisk-pedagogisk utdanning. I 1966 ble graden også innført ved samfunnsvitenskapelig embedseksamen. I 1963 innførte Universitetet i Oslo i tillegg en interfakultær cand.mag.-grad, og i 1981 ble det innført en nasjonal eller regional cand.mag.-grad som kunne tildeles av regionale høyskoler.
Cand.mag. og forløperen adjunkteksamenen er i historisk forstand universitetsgrader rettet mot lærere og var i utgangspunktet selvstendige grader, men det ble i økende grad fra 1960-tallet og spesielt etter 1981, normalt å avlegge cand.mag.-eksamen før man avla embetseksamen av høyere grad, eller annen grad på høyere nivå.
De formelle kravene til å avlegge embetseksamen av høyere grad i de fagene det gjaldt (dvs. i de fleste fag innen humaniora, samfunnsvitenskap og matematisk-naturvitenskapelige fag) bestod imidlertid av krav til antall grunn- og mellomfag, ikke at man hadde fått utstedt vitnemål for graden cand.mag. Før innføringen av regional eller nasjonal cand.mag.-grad i 1981 oppnådde man ikke nødvendigvis cand.mag.-graden dersom man for eksempel studerte ved ulike læresteder, selv om man hadde like mange grunn- og mellomfag som krevdes for cand.mag.-graden. Cand.mag.-graden ble bare oppnådd ved bestemte læresteder og med bestemte fagsammensetninger, men ble gradvis tatt i bruk i økende grad etter innføringen mellom 1960- og 1980-tallet. Det var aldri et krav for å avlegge eksamen av høyere grad i humanistiske, samfunnsvitenskapelige og matematisk-naturvitenskapelige fag at man hadde graden cand.mag., selv om denne graden var en måte å kvalifisere seg for dette.
Cand.mag.-graden på 1970- og 80-tallet bestod av to mellomfag og ett grunnfag (tilsvarende minst 4 års studier, + ex.phil.). Senere ble kravene redusert og på 1990-tallet bestod den av ett mellomfag og to grunnfag (tilsvarende minst 3,5 års studier + ex.phil.), alternativt to mellomfag og ett semesteremne. Man kunne velge mellom en intrafakultær og en interfakultær grad. Som følge av «Kvalitetsreformen» i 2003 ble graden avskaffet i Norge.
I Norge ble cand.mag.-graden oppnådd ved bestått eksamen etter mellom 3½ (kun i matematisk-naturvitenskapelige fag) og 4½ års normerte studier, med en gjennomsnittlig studietid på 4–5 år.Per 2000 var kravet til graden i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag 80 vekttall i det daværende norske systemet. Bestått ex.phil. var obligatorisk før man kunne motta en cand.mag.-grad.
== Referanser == |
221 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
222 | https://no.wikipedia.org/wiki/Andorra | 2023-02-01 | Andorra | ['Kategori:1°Ø', 'Kategori:42°N', 'Kategori:Andorra', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1278', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Fyrstedømmet Andorra (katalansk: Principat d'Andorra) er et lite land som ligger mellom Frankrike og Spania i den østlige delen av fjellkjeden Pyreneene. Gjennom århundrer har Andorra vært et fyrstedømme med to samfyrster som statsoverhoder: biskopen av Urgell og Frankrikes statsoverhode. Ordningen med to samfyrster ble traktatfestet i 1278. Først i 1993 ble landet en suveren stat etter å ha inngått avtale om dette med Frankrike og Spania. Dermed ble Andorra et fullverdig medlem av det internasjonale samfunn og ble opptatt som medlem i FN, Europarådet og en rekke andre internasjonale mellomstatlige organisasjoner.
Andorras politiske system har gjennomgått en reformprosess der grunnloven av 1993 har gjort landet til et parlamentarisk demokrati. Det tidligere fattige og isolerte landet opplevde fra 1950-tallet og utover en økonomisk oppgangsperiode. Landet har gjennomgått utviklingen til en moderne selvstendig stat, og har i denne prosessen opprettet nasjonale institusjoner på mange felt innen samfunns- og kulturlivet.
Turisme og handel, bankvirksomhet og eiendomsutvikling har vært de viktigste sektorene i økonomien. Samtidig fulgte velstandsøkning, så vel som befolkningsøkning og arbeidsinnvandring. Forutsetningene for landets økonomi har endret seg på grunn av EUs indre marked, der nabolandene Spania og Frankrike er med. Internasjonal bekjempelse av skatteparadiser har medført skjerpede krav for bank- og finanssektoren i landet. | Fyrstedømmet Andorra (katalansk: Principat d'Andorra) er et lite land som ligger mellom Frankrike og Spania i den østlige delen av fjellkjeden Pyreneene. Gjennom århundrer har Andorra vært et fyrstedømme med to samfyrster som statsoverhoder: biskopen av Urgell og Frankrikes statsoverhode. Ordningen med to samfyrster ble traktatfestet i 1278. Først i 1993 ble landet en suveren stat etter å ha inngått avtale om dette med Frankrike og Spania. Dermed ble Andorra et fullverdig medlem av det internasjonale samfunn og ble opptatt som medlem i FN, Europarådet og en rekke andre internasjonale mellomstatlige organisasjoner.
Andorras politiske system har gjennomgått en reformprosess der grunnloven av 1993 har gjort landet til et parlamentarisk demokrati. Det tidligere fattige og isolerte landet opplevde fra 1950-tallet og utover en økonomisk oppgangsperiode. Landet har gjennomgått utviklingen til en moderne selvstendig stat, og har i denne prosessen opprettet nasjonale institusjoner på mange felt innen samfunns- og kulturlivet.
Turisme og handel, bankvirksomhet og eiendomsutvikling har vært de viktigste sektorene i økonomien. Samtidig fulgte velstandsøkning, så vel som befolkningsøkning og arbeidsinnvandring. Forutsetningene for landets økonomi har endret seg på grunn av EUs indre marked, der nabolandene Spania og Frankrike er med. Internasjonal bekjempelse av skatteparadiser har medført skjerpede krav for bank- og finanssektoren i landet.
== Etymologi ==
Navnet Andorra kommer fra navarrisk baskisk andurrial, som betyr «buskdekket land». En annen forklaring gir navnet opphav fra maurerne og det arabiske al-Gandura, som betyr «lettsindig kvinne».
== Naturgeografi ==
Andorra ligger mellom Spania og Frankrike i den østre delen av fjellkjeden Pyreneene. Det meste av territoriet ligger på sørsiden av fjellkjeden. Unntaket er Solana d'Andorra i nordøst. Landet deler grenser på 63,7 km med Spania og 56,6 km med Frankrike.
Landskapet består hovedsakelig av fjell med en gjennomsnittlig høyde på 1996 m. Fjellene er høyest ved grensen mot Frankrike og den sørøstre delen av grensen mot Spania. Det høyeste fjellet er Comapedrosa, som ligger nordvest i landet og når en høyde på 2 942 moh. Flere av landets fjelltopper når over 2 500 meters høyde.
Landskapet er formet av isbreene under siste istid og erosjon etter dette. Fjellandskapet deles i tre daler i et Y-mønster ved at elvene Valira d'Orient og Valira del Nord møtes og danner Gran Valira. Dalene åpner seg i retning sør mot Catalonia. Hovedelven Gran Valira er største elv og renner sørover gjennom hovedstaden Andorra la Vella. Elven renner inn i Spania på Andorras laveste punkt, 870 m over havet. Den største innsjøen er Juclar, 0,29 km² stor. En annen viktig innsjø er Engolasters.
Klimaet er likt nabolandenes, men grunnet høyden er det mer snø om vinteren og litt kaldere somre. Desember til februar er kaldeste måneder, mens juli er varmeste sommermåned. Det er vanlig med mellom 70 og 110 cm snø om vintrene. Snøfall i et landskap dominert av fjell og bratte dalsider gjør Andorra utsatt for snøskred.
I høyden er det gressmark med svingel (Festuca) og skog med bartrær som furu (Pinus sylvestris), buskfuru (Pinus mugo) og vanlig edelgran (Abies alba). Over 70 % av arealet er dekket av denne type vegetasjon. Over 1650 meters høyde finnes rhododendron, gullregn (Laburnum) og einer (Juniperus). Løvfellende skog domineres av duneik (Quercus pubescens), vintereik (Quercus petraea), hengebjørk (Betula pendula) og ask (Fraxinus excelsior). I solsidene av Valiradalen finnes det også steineik (Quercus ilex) og kermeseik (Quercus coccifera). Andorra har en rik flora med over 1150 registrerte arter. Vegetasjonen ble før holdt nede av beitedyr. I tidligere tider ble det i de sørvendte dalsidene drevet terrassejordbruk.Når det gjelder fauna, har fjellene gemse, muflon, villsvin og murmeldyr. I lavereliggende områder finnes arter som rødrev, mår, hare og ekorn. I elver og innsjøer er det godt med ørret.
== Demografi ==
Folketallet var lenge lavt og ble holdt nede av de begrensede jordbruksmulighetene. Befolkningsvekst ble regulert ved utvandring.
Lenge lå befolkningen på omkring 3000, men steg framover mot 1800-tallet til 5–6000. Mot slutten av 1800-tallet nærmet folketallet seg 6000, men falt igjen de første tiårene av 1900-tallet. Fra 1860 og fram til 1930-tallet fant det sted betydelig utvandring, først ved at andorranere søkte sesongarbeid i Spania og Frankrike, senere med utflytting på permanent basis. Andorra var nøytral under den spanske borgerkrigen og andre verdenskrig, noe som gjorde landet til et mål for flyktninger.I 1950 hadde folketallet igjen nådd 6000 og i påfølgende tiår opplevde landet sterk befolkningsvekst. Folketallet i har utviklet seg slik i perioden 1950–2019:
Befolkningsveksten skyldes i stor grad innvandring, særlig fra Spania og i senere tid også fra Portugal og i noen grad Frankrike. Det er også grupper av arbeidsinnvandrere fra land som Argentina, Marokko, Filippinene og andre land. En annen innvandrergruppe består av velstående personer fra europeiske land som Storbritannia, Tyskland, Nederland og andre som tiltrekkes av det lave skattenivået.Utviklingen har medført at andorranerne er i knapt mindretall i eget land. I 2019 var 48,7 % av innbyggerne andorranske statsborgere. I 2019 utgjorde spanjoler 24,8 % av befolkningen, portugisere 11,9 % og franskmenn 4,4 %.Befolkningen har den høyeste gjennomsnittslevealderen i verden. Den sammenslåtte gjennomsnittslevealderen for menn og kvinner er 82,43 år.Noe over ¼ av befolkningen bor i hovedstaden Andorra la Vella og ytterligere ¼ i nabokommunen Escaldes-Engordany, som hovedstaden er sammenvokst med.
=== Språk ===
Katalansk er offisielt språk ifølge grunnloven. Dette språket brukes i områdene Andorra grenser til, særlig i den spanske autonome regionen Catalonia, som Andorra på mange måter har forbindelse med, og i Roussillon i Frankrike. I Andorra er det dialekten vestkatalansk som tales. Bortsett fra katalansk tales det også spansk (kastiljansk) og fransk, ikke minst fordi skolevesenet er tredelt med undervisning på katalansk, spansk og fransk. På grunn av arbeidsinnvandring taler mange innbyggere også portugisisk.
Selv om katalansk er landets offisielle språk, har det vært presset som følge av spansk og fransk skolevesen, mediepåvirkning og innvandring. Utbygging av den andorranske skolen, voksenopplæring og etablering av det offentlig språkrådet Servei de Política Lingüística er gjort med tanke på å styrke det katalanske språk i landet. Undervisning i katalansk er påbudt i det franske og spanske skolevesenet.I en spørreundersøkelse gjennomført av Centre de Recerca Sociològica ved Institut d'Estudis Andorrans i 2005 svarte 38,8 % at de hadde katalansk som morsmål, mens 35,4 % svarte at det var spansk. 15 % rapporterte portugisisk som morsmål, 5,4 % fransk og 5,5 % andre språk.
=== Religion ===
92,4 % av befolkningen er kristne, de fleste av disse tilhører den katolske kirke. På grunn av arbeidsinnvandring finnes det også mindre grupper av muslimer og hinduer, men begge grupper utgjør under 1 % av befolkningen.Den katolske kirken i Andorra er en del av bispedømmet Urgell. Biskopen, som også er samfyrste av Andorra, har sete i byen La Seu d’Urgell i den nordvestlige delen av Catalonia. Konfesjonelle skoler i det spanske skolevesenet for Andorra er tilknyttet kirken. Om lag to tredel av elevene i den spanske skoledelen sogner til de konfesjonelle skolene.Grunnloven garanterer religionsfrihet. Andorra har ingen offisiell religion eller statskirke, men den katolske kirke er nevnt spesielt i grunnloven og dens virksomhet og tradisjonelle rolle i forhold til staten er nedfelt i grunnlovens paragraf 11.
== Historie ==
Arkeologiske utgravninger ved La Margineda har avdekket funn datert til epipaleolitisk tid, omkring 11 000 år f.Kr. Dette er de eldste spor etter menneskelig bosetning i Andorra. Lite er imidlertid kjent om landets historie inntil de første bevarte skrevne kilder fra 800-tallet.Andorra er den siste selvstendige staten i Marca Hispanica, og det fortelles at Andorra fikk sin frihet av Karl den store i bytte mot deres innsats i krigen imot maurerne. Karl I av Burgund ga i 843 greven av Urgell overherredømme over området. I 1133 tilfalt det biskopen av bispedømmet Urgell. Biskopen av Urgell søkte beskyttelse av herren av Cabó. Ved ekteskap gikk denne adelsfamiliens rettigheter i 1208 over til greven av Foix, som holdt til på nordsiden av Pyreneene. Dette skapte en konflikt om hvem som hadde overhøyhet over Andorra.
I 1278 ble konflikten løst ved en paretage (traktat) der man delte overherredømmet av Andorra mellom greven av Foix og biskopen av Urgell. Traktaten ble bekreftet i 1288 og herfra finnes opphavet til den delte overhøyheten over Andorra, med like rettigheter for de to samfyrstene, en ordning som har vart fram til vår tid. I 1589 ble Henrik av Navarra konge av Frankrike. Han var også greve av Foix og i 1606 overførte han sine suverene rettigheter til Andorra til den franske krone. Etter den franske revolusjon erklærte Napoléon i 1806 at Frankrike overtok kongens tidligere rolle. Republikken Frankrikes president er nå samfyrste av Andorra.
3. Andorra, af Fladeindhold 452 km² og med 6 000 Indbyggere, Spaniere, er beliggende i Pyrenæerne paa Grænsen mellem Frankrige og Spanien. Andorra er Fristat, men staar under Frankriges (og den spanske Biskop af Urgels) Lensoverhøihed. Et Generalraad fører Regjeringen. Det bestaar af 24 Medlemmer, nemlig 12 Konsuler valgte for Aaret af de over 25 Aar gamle Familiefedre i Andorras 6 Kommuner, og de 12 for det foregaaende Aar valgte Konsuler. Der vælges 2 aarlig for hver Kommune, og de maa være over 30 Aar gamle. Generalraadet vælger en Syndikus paa Livstid og en Vicesyndikus. Disse er tillagt den udøvende Magt. Frankrige og den spanske Biskop i Urgel udnævner hver en Viguier (Statholder), som har med Strafferetspleien, og vexelvis en Civil dommer.Til Frankrige betaler Andorra 960 Frcs. aarlig i Skat og til den spanske Biskop i Urgel 460 Frcs.
Fristatens Fremkomst skriver sig fra Karl den stores Tid, omkring Aar 800. Folket er endnu paa Hyrdelivets patriarkalske Standpunkt.
Grunnet Andorras isolerte beliggenhet har landet befunnet seg utenfor de viktige begivenhetene i europeisk historie. Andorras internasjonale status forble uavklart og på 1950-tallet utviklet det seg uenighet mellom de to samfyrstene om hvem som hadde rett til å representere Andorra internasjonalt. Frankrike hevdet enerett til dette, noe som ble bestridt av biskopen av Urgell. Først i 1993 ble landets status avklart ved Traktaten om godt naboskap, vennskap og samarbeid mellom Andorra og de to nabolandene. I traktaten anerkjenner Frankrike og Spania Andorras suverenitet, noe som ryddet av veien uklarheter om landets internasjonale status.
Anerkjennelse fra flere andre stater fulgte og Andorra kunne bli medlem av internasjonale mellomstatlige organisasjoner. Andorra ble medlem av FN i 1993. Medlemskap i Europarådet fulgte i 1994 og i OSSE i 1996. Ordningen med to samfyrster er fremdeles der, men fra 1993 er de to samfyrstene symbolske statsoverhoder. Suvereniteten utgår fra det andorranske folk. I tillegg til medlemskapet i FN og mange av særorganisasjonene i FN-systemet, er Andorra medlem av en rekke andre internasjonale organisasjoner, som eksempelvis La Francophonie. Landet er ikke medlem av EU, men er en del av EUs tollunion.
Andorra har hatt representative institusjoner siden middelalderen. I 1419 ble Consell de la Terra opprettet, der de mektigste familiene valgte representanter rådet. Mellom 1866 og 1868 ble landets politiske system reformert og demokratisert gjennom Nova Reforma. Overhodene i hver husholdning fikk stemmerett, rådet skiftet navn til Consell General og med en valgperiode på fire år. I 1933 ble det innført stemmerett for menn. Kvinner fikk stemmerett i 1970.I 1981 kom det til enighet om reform av landets politiske system og fra 1982 av fikk Andorra en regjering valgt av det folkevalgte generalrådet. Selv om det da ble innført parlamentarisme, forble maktfordelingen mellom samfyrstene og de valgte organene uavklart. En grunnlovsprosess ble igangsatt i 1990 og en ny grunnlov ble i 1994 godkjent i folkeavstemning. Folket er etter denne representert ved en folkevalgt forsamling og den utøvende makt ligger i regjeringen valgt av parlamentet. Samfyrstenes makt som statsoverhoder er i stor grad symbolsk.
== Politikk og administrasjon ==
Andorras statsrettslige stilling inntil landet fikk egen grunnlov og ble anerkjent som suveren stat, er nevnt som eksempel på et kondominium. Andorra moderniserte mot slutten av 1900-tallet sitt politiske system, samtidig med at landet oppnådde suverenitet og internasjonal anerkjennelse som stat. Samtidig er ordningen med to samfyrster opprettholdt. Landets tradisjonelle inndeling i prestegjeld er bevart og er grunnlag for kommunalforvaltningen, men en ny kommune ble skilt ut fra hovedstaden i 1978. Inntil 1993 hadde ikke Andorras politiske system et klart skille mellom lovgivende, dømmende og utøvende makt. Etter 1993 ble Andorra et parlamentarisk demokrati, med fyrstene som statsoverhoder, mens den utøvende makten er hos regjeringen ledet av statsministeren (regjeringssjefen).
=== Statsoverhoder ===
Fyrstenes rolle er etter grunnloven av 1993 i stor grad symbolsk. Fyrstene har like fullmakter. De må underskrive lover vedtatt av parlamentet. Fyrstene har ikke vetorett, men kan bringe vedtak inn for grunnlovstribunalet. Som statsoverhoder er det samfyrstene som mottar akkreditiver fra andre lands diplomater. Samfyrstene oppnevner personlige representanter, som residerer i La Seu d'Urgell og Paris, og er videre begge representert med kontorer i Andorra la Vella.
=== Regjering ===
Statsministeren, cap de Govern, utpekes av Consell General, basert på prinsippet om parlamentarisme. De øvrige medlemmer av regjeringen, Govern, blir utnevnt av statsministeren. Regjeringen utformer innenriks- og utenrikspolitikk for Andorra. Regjeringsmedlemmer kan ikke samtidig være medlem av nasjonalforsamlingen eller inneha andre offentlige verv. Regjeringssjefen kan maksimalt sitte i to sammenhengende perioder.
=== Parlamentet ===
Andorras lovgivende makt er Consell General, et parlament med ett kammer bestående av 28 representanter. Medlemmene blir valgt ved direkte valg, 14 fra hele landet og to fra hver av de sju prestegjeldene. Valgperioden er fire år. Det er universell stemmerett for alle borgere over 18 år. Samme aldersgrense gjelder for valgbarhet.
Consell General vedtar lover, fastsetter statsbudsjettet og utøver kontroll med regjeringens virksomhet. Nasjonalforsamlingen ledes av en síndic general. Lovforslag kan komme fra medlemmer av nasjonalforsamlingen eller regjeringen. I tillegg kan tre kommuner gå sammen om å presentere lovforslag. Andorra har også borgerinitiativ, slik at lovforslag må legges fram for parlamentet dersom det støttes av minst 10 prosent av de stemmeberettigede. Lover vedtatt av nasjonalforsamlingen framlegges for samfyrstene av síndic general og publiseres deretter i Butlletí Ofical del Principat d'Andorra, der også forskrifter og andre offentlige vedtak offentliggjøres.
=== Partisystem ===
Andorra har et flerpartisystem dominert av høyre-venstreaksen. Tradisjonelt har høyresiden vært representert ved Partit Liberal d'Andorra og venstresiden ved Partit Socialdemòcrata. Regjeringsmakten har stort sett vært holdt av høyresiden, med unntak av perioden juni 2009 til mai 2011, da sosialdemokratene dannet regjering.
Ved valgene i 2009 og 2011 stilte de liberale i samarbeidslister med andre, under navnene Coalició Reformista og Demòcrates per Andorra. I 2015 gikk imidlertid Partit Liberal d'Andorra og Demòcrates per Andorra til valg hver for seg, mens Partit Socialdemòcrata stilte sammen med miljøpartiet Verds d'Andorra og andre. Etter splittelse blant sosialdemokratene stilte et nytt parti til valg i 2015, Socialdemocràcia i Progrés. Det finnes flere partier, blant dem det konservative lokalpartiet Unió Laurediana i Sant Julià de Lòria. I 2019 stilte dette partiet til valg sammen med Tercera Via. Ved valget i 2019 stilte også et nytt parti basert i La Massana opp, Ciutadans Compromesos, og fikk to representanter valgt.
=== Administrativ inndeling ===
Andorra er delt inn i sju kommuner (parròquies). Inndelingen er tradisjonell, men den nyeste kommunen, Escaldes-Engordany, ble skilt ut fra Andorra la Vella i 1978.
De sju kommunene med folketall per 2016 er:
Andorra la Vella, 22 128
Canillo, 4 360
Encamp, 12 338
Escaldes-Engordany, 14 521
La Massana, 10 571
Ordino, 4 810
Sant Julià de Lòria, 9 536Kommunene Ordino, La Massana og Sant Julià de Lòria er inndelt i quarts (fjerdinger), mens Canillo er inndelt i veïnats. Disse underdelene er representert i kommunestyrene.
Kommunene har inntekter fra koppskatt (foc i lloc, «hjerte og hjem»), forskjellige eiendomsskatter, skatt på forretningsdrift og avgifter på kommunale tjenester. Koppskatten betales av alle innbyggere mellom 18 og 65 år. Størrelsen bestemmes av kommunene og varierer fra 5 til 50 euro per år.
=== Utenriksrelasjoner ===
Siden etableringen av suverenitet med ratifiseringen av grunnloven i 1993, har Andorra arbeidet for å bli et aktivt medlem av det internasjonale samfunnet. I juli 1993 etablerte Andorra sin første diplomatiske utenriksstasjon i FN. Mellom 1994 og 1998 etablerte Andorra diplomatiske forbindelser med over 80 stater. Tidlig i 1995 etablerte USA og Andorra formelle diplomatiske forbindelser. Andorra er fullverdig medlem av De forente nasjoner, Europarådet og OSSE og har en spesialavtale med EU.
Utenriksrelasjonene er administrert av Utenriksdepartementet (katalansk: Ministeri d'Afers Exteriors). Andorra har åtte ambassader. Disse ligger i Østerrike (Wien), Belgia (Brussel), Frankrike (Paris og Strasbourg), Spania (Madrid), Portugal (Lisboa), Sveits (Genève) og USA (i New York). Fyrstedømmets permanente utenriksstasjon til De forente nasjoner i New York tjenestegjør også som ambassade for USA, Canada og Mexico. Frankrike, Spania og Portugal har ambassader i Andorra. Flere land har honorære konsuler i landet.Norge har diplomatiske forbindelser med Andorra. Norges ambassade i Madrid dekker også Andorra og ambassadøren i Spania har sideakkreditering til Andorra. Andorras ambassadør i Norge er hjemmeresiderende i Andorra la Vella.Det transpyreneiske regionale samarbeidsorganet Communauté de travail des Pyrénées, der de franske regionene Occitanie og Nouvelle-Aquitaine og de spanske autonome regionene Catalonia, Aragón, Navarra og Baskerland deltar sammen med Andorra, er av betydning for utvikling av infrastruktur innen transport, energi og en rekke andre sektorer. Samarbeidet ble startet i 1983.
=== Forsvar og politivesen ===
Landet har historisk vært nøytralt og har holdt seg utenfor de store konfliktene i Europa. Andorra har ingen militære styrker. I henhold til traktaten mellom Andorra, Frankrike og Spania fra 1993 har Frankrike og Spania ansvaret for militært forsvar av Andorra i tilfelle landets suverenitet og territorielle integritet er truet, men bare etter konsultasjoner med Andorras regjering.I tidligere tider hadde husholdningene plikt til å stille med en væpnet mann hver til sometent, en milits med ordensvern og forsvar som oppgaver. Ettersom Andorra aldri kom i krig hadde denne ingen militære oppgaver. En egen politistyrke, Servei d'Ordre, ble opprettet i 1931. Indre lov og orden opprettholdes nå av El Cos de Policia d'Andorra, som også rår over enheter med ansvar for ekstraordinære situasjoner og ivaretagelse av grensekontroll.
=== Rettsvesen ===
Andorra har både grunnlovsdomstol og en egen høyesterett. De to er institusjonelt uavhengige av hverandre. Grunnlovsdomstolen, Tribunal Constitucional, har lovprøvingsrett og avgjør om lover og forskrifter er i overensstemmelse med grunnloven. Den består på fire dommere. Samfyrstene utnevner én dommer hver, mens nasjonalforsamlingen utpeker to. Høyesterett, Tribunal Superior de Justícia, består av åtte dommere og en president og er høyeste ordinære rettsinstans. Domstolene er ellers inndelt i en sivil del, en strafferettsdel og en forvaltningsdel.
=== Sivile og politiske rettigheter, statsborgerskap ===
Andorra vurderes av Freedom House til å være et fritt land, som respekterer sivile og politiske rettigheter. Grunnloven av 1993 inneholder en serie artikler som garanterer grunnleggende menneskerettigheter. Med oppnåelsen av suverenitet kunne Andorra som selvstendig stat også slutte seg til Den europeiske menneskerettskonvensjon og Den europeiske menneskerettsdomstol. Andorra har også sluttet seg til Den internasjonale straffedomstolen.
Statsborgerskap beror i hovedsak på at den ene av foreldrene har andorransk statsborgerskap. Andorra har strenge statsborgerskapslover med høye krav for å bli naturalisert. Den som er født i Andorra uten statsborgerskap kan, på visse vilkår, få statsborgerskap. Videre kan statsborgerskap tildeles på bakgrunn av lang botid i landet. Det kreves 20 års botid, dog slik at denne reduseres til 15 år om man har besteforeldre fra Andorra og til 10 år om man har sin skolegang og utdanning fra landet.
=== Statens inntekter ===
Den andorranske stat hadde i 2009 inntekter på 650 millioner euro. Staten får det meste av sine skatteinntekter fra indirekte beskatning. I 2009 utgjorde indirekte skatter 90 % av statsinntektene, direkte skatter under 1 %.Det var frem til 2014 ikke inntektsbeskatning av ordinær lønnsinntekt. Etter press fra EU er det innført beskatning av renteinntekter på bankinnskudd foretatt av personer som bor i andre land. Disse skatteinntektene deles mellom den andorranske stat og landene der innskyterne bor. I juni 2013 varslet statsministeren planer om å innføre inntektsskatt. En inntektsskatt på maksimalt 10 % ble innført fra 1. januar 2014.
=== Statistikkorganer ===
Nasjonaløkonomisk statistikk har lenge manglet i Andorra. Det statlige statistikkorganet i Departament d'Estadística er etablert for å bøte på dette. I november 2010 offentliggjorde Departament d'Estadística for første gang tall for Andorras BNP i perioden 2000 til 2009. Det skal også utarbeide offisielle arbeidsledighetstall.
=== Nasjonalsymboler og utmerkelser ===
Andorras flagg er en trikolor i fargene blått, gult og rødt. Det er likt flaggene til Moldova, Romania og Tsjad, så for å skille dem ad benytter Andorra sitt riksvåpen i midten. Andorras riksvåpen har fire felter som inneholder en mitra og bispestav for biskopen av Urgell, samt våpenmerkene for Foix, Catalonia og Béarn, noe som gjenspeiler landets historiske katalansk-franske tilknytning.
Nasjonalsangen El Gran Carlemany, innført i 1914, har tekst av samfyrste og biskop Juan Bautista Benlloch y Vivó til melodi av Enric Marfany.
Pinselilje (botanisk navn Narcissus poeticus, katalansk grandalla) vokser vilt og regnes som nasjonalblomst. Blomstene har seks kronblader og i dette har man sett antallet opprinnelige prestegjeld i landet.I 2007 innstiftet regjeringen Karl den stores orden, sammen med Karl den stores pris for katalansk litteratur, Karl den stores pris for litteratur, Karl den stores pris for kunst, Karl den stores pris for vitenskap og Karl den stores pris for humanitært virke.
== Økonomi og næringsliv ==
Andorra var lenge et land der det ble drevet pastoralt landbruk på begrensede arealer. Kraftutbyggingen fra 1930-tallet medførte varige endringer i landet, både med hensyn til økonomi og kommunikasjoner. Landet opplevde en økonomisk oppgangsperiode fra 1950-tallet. Her har reiseliv, handel, bankvirksomhet og eiendomsutvikling vært de viktigste sektorene. Med dette fulgte velstandsøkning, så vel som befolkningsøkning og arbeidsinnvandring. Forutsetningene for Andorras økonomi har imidlertid endret seg gjennom utviklingen av EUs indre marked, der begge nabolandene er med, og skjerpede internasjonale krav med hensyn til bank- og finanssektoren.
Sysselsettingen er konsentrert til tjenesteytende næringer. I 2009 var 80 % av arbeidsstyrken sysselsatt i tjenesteytende næringer, 13,2 % i bygg- og anleggsvirksomhet, 4,7 % i industri og 0,4 % i landbruk.
=== Utenrikshandel ===
Importen til Andorra overgår i verdi langt eksporten. Spania er Andorras største og viktigste handelspartner, etterfulgt av Frankrike. Verdien av eksporten fra Andorra var i 2010 på 40 764 663 euro, mens importen var langt større og hadde en verdi på 1 142 846 556 euro. Tallene for eksport regner imidlertid ikke med turistenes utførsel av varer de kjøper ved besøk i Andorra, varer som er importert for videresalg. I 2010 kom 60,4 % av importen regnet i verdi fra Spania, 17,7 % fra Frankrike, 4,5 % fra Tyskland, 4,2 % fra Kina og 2,8 % fra Italia. I 2010 gikk 63,1 % av eksporten regnet i verdi til Spania, mens 20,7 % gikk til Frankrike og 7,8 % til Sveits.Andorra er ikke en del av EU, men nyter godt av særavtaler med organisasjonen. I 1990 ble det inngått avtale om tollunion og denne trådte i kraft året etter. Etter avtalen er det ikke toll på varer mellom EU og Andorra. Andorra benytter EUs tollsatser for handel med tredjeland. Avtalen gjelder ikke landbruksprodukter, men produkter med sertifisert andorransk opphav pålegges likevel ikke importavgifter ved eksport til EU. I 2004 undertegnet Andorra og EU en omfattende samarbeidsavtale. Som et ledd i tiltakene for å bekjempe skatteunndragelse, inngikk EU samme år en avtale med Andorra om skattlegging av bankinnskudd på sparekontoer i landet.
=== Valuta ===
Andorra har ikke egen valuta. Man har benyttet valutaen til nabolandene, som før 1999 var fransk franc og spansk peseta. Disse har blitt erstattet av euro. I 2011 undertegnet EU og Andorra en avtale som tillater utgivelse av andorranske euromynter. Andorra kan etter dette slå mynt til en verdi av 2,3 millioner euro. I mars 2013 ble det utlyst designkonkurranse for euromyntene. Fra 23. desember 2014 ble de andorranske euromyntene satt i sirkulasjon.Det har tidligere vært utgitt andorranske «mynter» med pålydende i diner (katalansk for penger) beregnet på samlere, men disse har ikke vært lovlig betalingsmiddel i landet. Under den spanske borgerkrig utstedte Consell General i 1936 nødpengesedler i pesetas.
=== Turisme og handel ===
Turisme og medfølgende handel er bærebjelken i Andorras økonomi (den står for 80~% av BNP). Flere millioner turister besøker Andorra årlig, lokket av Andorras tax-freebutikker. De fleste turistene er dagsbesøkende. Utvikling av antall besøkende overnattingsgjester og dagsbesøkende har de siste år vist en nedgang:
Turister tiltrekkes av Andorras lave avgiftsnivå og mulighetene for avgiftsfri handel. I 2009 kom 57 % av de tilreisende fra Spania, mens 40 % var franskmenn. Tax-freeturisme var av særlig stor betydning før Spania ble medlem i EU i 1986, men fortsatt kan besøkende som vender tilbake til Frankrike og Spania bringe med seg en avgiftsfri kvote av tobakksprodukter, alkohol, parfyme, matvarer og industriprodukter (særlig småelektronikk), som er større enn for mange land utenfor EU. Dette medfører at handelssektoren er stor i Andorra, både når det gjelder sysselsetting og omsetning.
De fleste tilreisende, omkring 80 %, er dagsreisende fra Spania og Frankrike. Landet har likevel flere hundre hoteller og overnattingssteder, og det fantes i 2009 720 bedrifter i hotell- og restaurantnæringen. I 2009 hadde Andorra over 1,8 millioner overnattingsgjester. Reiselivsnæringen er av betydning både i sommer- og vintersesongen. Andorra er den største vintersportsdestinasjon i Pyreneene.
=== Bank- og finansnæring ===
Bank- og finansvirksomhet har vært en viktig næringsvei og er den nest viktigste sektoren i Andorras næringsliv. Finanssektoren består av fem bankgrupper, som eier landets seks banker. Grup Crèdit Andorrà er den største i banknæringen. Sektoren består ellers av selskaper innen forsikring og formuesforvaltning. Andorra har ikke noen sentralbank og sektoren reguleres derfor av myndighetsorganet Institut Nacional Andorrà de Finances.
Andorras første bank åpnet i 1930 og særlig fra 1950-tallet utviklet sektoren seg raskt. Banksektoren nøt godt av få reguleringer og hemmelighold av kundeinformasjon. Spesielt i tidligere tider var nummerkonto populært. Inntil 1993 fungerte bankforeningen Associació de bancs Andorrans (ABA) som samordningsorgan, men sektoren var helt uten offentlig regulering til Institut Nacional Andorrà de Finances ble etablert.På grunn av dette, og det lave skattenivået, har Andorra vært regnet som et skatteparadis. Større internasjonal oppmerksomhet om skatteunndragelser og økt internasjonalt press for å få land til å slutte seg til internasjonale skattestandarder, forplikte seg til åpenhet i banksektoren, samt dele informasjon med andre land i skattesaker, har medført endringer i Andorras finansnæring.
I 2009 ble Andorra, sammen med Liechtenstein og Monaco, fjernet fra OECDs liste over skatteparadiser som ikke samarbeider med andre land i finans- og skattesaker. Andorra hadde da erklært sin tilslutning til OECDs standarder for åpenhet i finanssektoren og erklært seg villig til å dele informasjon med andre stater. Etter dette har Andorra inngått avtaler om utveksling av skatteopplysninger med en rekke land, deriblant Norge i februar 2010. I henhold til det norske Skattedirektoratets skatteforskrift anses Andorra fortsatt som et lavskattland i norske skattesaker.
=== Landbruk og øvrige næringer ===
Det er minimalt med jordbruk, siden bare 2 % av landet er dyrkbar jord. Mesteparten av maten blir importert. Det er sauehold på et par tusen voksne dyr og omkring 1500 kyr og okser i Andorra. Landbruket sysselsetter under 150 personer.Andorras industri produserer sigaretter, sigarer og møbler. Tobakksindustrien har avtatt i betydning. Tidligere ble det dyrket en god del tobakk i Andorra og denne ble foredlet av landets tobakksindustri. Avlingene nådde et høydepunkt i 1997, da det ble høstet 1047 tonn tobakk, men har senere avtatt. I 2009 var høsten nede i 261 tonn. Dette skyldes at mye av tobakksproduktene ble smuglet til Frankrike og Spania. I 1997 satte spanske myndigheter inn tiltak mot dette og Andorra skjerpet sin kontroll med næringen. Dermed har tobakksnæringen blitt mindre attraktiv.
=== Energi ===
Andorra genererer en del elektrisitet selv, men produksjonen er ikke tilstrekkelig til å dekke forbruket og landet må importere energi. I tillegg til elektrisitet, må petroleumsprodukter også importeres.
Vannkraftutbyggingen i landet startet i 1931, etter at Forces Hidroelèctriques d'Andorra, med spanske og franske eierinteresser, i 1929 hadde fått konsesjon fra Consell General i bytte mot å anlegge veier. Anlegget i Encamp ble satt i drift i 1934. Elektrisiteten ble eksportert til Spania og Frankrike. Etter hvert som det innenlandske forbruket har økt, er landets egen produksjon av elektrisitet ikke i stand til å dekke etterspørselen. Innenlands produksjon av elektrisitet, hvorav 85 % stammer fra vannkraft, utgjorde i 2009 101 011 MWh, mens importen var på 497 732 MWh. Andorras egen elektrisitetsproduksjon dekker 17 % av forbruket. Kraftselskapet ble i 1988 overtatt av den andorranske stat og omdannet til Forces Elèctriques Andorra, som nå står for både produksjon og distribusjon av elektrisitet i landet.
=== Samferdsel ===
Topografiske forhold har historisk lettet samferdselen med Catalonia, men vanskeliggjort ferdsel til Frankrike. Først i 1933 kom det veg over Envalirapasset til Frankrike. Andorra har ingen jernbaneanlegg innenfor egne grenser, men linjen som forbinder Latour-de-Carol og Toulouse, hvor det er overgang til Frankrikes TGV-tog, ligger 2 kilometer fra grensen. To stasjoner i Frankrike har regelmessige bussforbindelser med Andorra la Vella, L'Hospitalet-près-l'Andorre (som trafikkeres av SNCF) og Latour-de-Carol, som har tog både på SNCFs linje til Toulouse og Spanias (RENFE)-linje til Barcelona. Landet har heller ikke havn eller flyplass. Det finnes tre helikopterplasser i landet, i henholdsvis Arinsal, La Massana og Escaldes-Engordany. Disse trafikkeres av kommersielle selskaper.
Av veier er det totalt 269 km, hvorav 198 km er asfaltert og 71 km mangler fast dekke (1994 overslag). Hovedferdselsåren gjennom Andorra går fra grensen til Frankrike i øst til grensen til Spania i sørvest. Forbindelsen over Envalirapasset nær grensen til Frankrike er siden 2002 lettet ved åpningen av den 2860 meter lange Envaliratunnelen. Fra den franske grense til Escaldes-Engordany bærer den 32,1 km lange strekningen betegnelsen CG 2, så skifter den til CS 100 på den 4,5 km lange delen fra Escaldes-Engordany gjennom Andorra la Vella til Santa Coloma, der de resterende 11,2 km fram til grensen til Spania får betegnelsen CG 1. CG 1 går på spansk side over til N-145. CG 2 går i Frankrike over til N320, som er forbundet med N20. Den 21 km lange strekningen CG 3 forbinder Andorra la Vella med La Massana og Ordino. CG står for carretera general, mens CS betyr carretera secundaria. En tredje, mindre veiforbindelse til utlandet går til Spania går over fjellpasset Port de Cabús i kommunen La Massana vest i landet.
Mye av trafikken går gjennom Andorra la Vella. I 2006 åpnet den 1 260 meter lange Pont Pla-tunnelen, som forbinder La Massana med hovedstaden Andorra la Vella. Den hadde i 2008 en trafikk på 12 860 kjøretøy i døgnet. Dos Valires-tunnelen, som åpnet i 2012, forbinder kommunene La Massana og Encamp, uten at trafikantene må ta veien om hovedstaden. Prosjektet er en del av infrastrukturutbyggingen i landet.
Kollektivtrafikk besørges i hovedsak av busstransport, både internt i Andorra og til utlandet. Det kjøres ruter mellom forskjellige steder i Andorra. I tillegg kommer lokalruter i kommunene. Utenlandsruter, som også betjener nærmeste jernbanestasjoner og lufthavner, går til Spania og Frankrike. I tillegg er det bussruter til Portugal.Lufthavnen i La Seu d'Urgell, Aeroport Andorra–La Seu d'Urgell, ligger om lag 12 km sør for grensen og 24 km fra Andorra la Vella. Den er dermed nærmeste lufthavn for Andorra. Denne lufthavnen åpnet igjen i juni 2010, etter å ha vært stengt i 16 år, og i januar 2015 gjenåpnet den som offentlig, kommersiell lufthavn. Det er en kortbaneflyplass.
=== Telekommunikasjon ===
Andorras eneste telekommunikasjonsselskap er det statlige Andorra Telecom, etablert i 1975 som Servei de Telecomunicacions d'Andorra. Det opererer i markedet med merkevarenavnet Som. Selskapet tilbyr fast- og mobiltelefoni, samt internettilknytning. Det forvalter Andorras toppnivådomene, som er .ad. Andorra Telecom formidler også fjernsynskanaler fra det spanske selskapet Digital+. Andorra Telecom hadde per juni 2011 50 053 fasttelefonabonnementer, 65 525 mobilabonnenter og 24 947 bredbåndskunder. 71 % av landets husholdninger er knyttet til bredbånd og 81 % av befolkningen benytter internett.
Innenlands er det et moderne telefonsystem med mikrobølgeradiosendere og til utlandet går det fast landkabel til Frankrike og Spania.
=== Postvesen ===
Andorra har ikke eget postvesen, men betjenes i stedet av postverkene i Frankrike og Spania. Inntil 1928 benyttet Andorra også disse landenes frimerker. Deretter begynte landet å benytte spanske frimerker med overtrykk inntil 1931, da både Frankrike og Spania startet frimerkeutgivelser spesifikt for Andorra. Disse hadde pålydende i spanske pesetas og franske franc.
Etter innføring av euro har franske La Poste og spanske Correos fortsatt sine separate frimerkeutgivelser for Andorra. Begge er nå utstyrt med tekst på katalansk. Frimerkene benyttes bare for utenlandspost, da det er gratis å sende brev innenlands. De to postverkene har blitt enig om et felles postnummersystem for Andorra. Dette består av bokstavene AD kombinert med tre sifre som indikerer prestegjeld (kommune).
== Samfunn ==
Selv om de sentrale politiske institusjonene i Andorra har århundrelange røtter, er mange andre nasjonale institusjoner i samfunns- og kulturlivet av nyere dato.
=== Helligdager ===
Andorras nasjonaldag er 8. september, dagen til minne om Vår Frue av Meritxell (Mare de Déu de Meritxell). 14. mars feires som grunnlovsdag. Videre er første nyttårsdag og 1. mai offentlige høytidsdager. Kalenderen over helligdager er preget av religiøse høytidsdager: Helligtrekongersdag, karneval (fasten), langfredag, 2. påskedag, 2. pinsedag, jomfru Marias himmelfart, allehelgensdag, den ubesmittede unnfangelse, 1. og 2. juledag er offentlige fridager.
=== Utdanning ===
Andorra har tre skolesystemer: Et andorransk, et fransk og et spansk. Systemene omfatter både grunnskole og videregående skole. Den andorranske skolen er den yngste delen av skolevesenet og er opprettet for å styrke katalansk språk. Det er underlagt landets eget utdanningsdepartement. Undervisningen foregår på katalansk, med innslag av fransk og spansk (kastiljansk). De franske skolene er underlagt Frankrike, med læreplaner fastsatt av det franske undervisningsdepartementet og med fransk som skolespråk. Den spanske delen av skolen i Andorra har en sekulær del, der skolene følger læreplaner fastsatt av undervisningsdepartementet i Madrid og der kastiljansk er skolespråk, og en konfesjonsbundet del, der spanske læreplaner følges, men der undervisningen foregår på katalansk. I skoleåret 2005–2006 var elevene i skolepliktig alder fordelt med omkring en tredel i hvert av utdanningssystemene. Foreldrene kan velge hvilket av de tre systemene de vil sende sine barn til.
Andorraneres utdanning på universitetsnivå foregikk lenge utelukkende i utlandet. I 1997 ble Universitat d’Andorra (UdA) grunnlagt. Universitetet tilbyr bachelorgradsutdanninger i sykepleie, bedriftsledelse, pedagogikk og informatikk. Innenfor andre fag fungerer UdA som et senter for fjernundervisning i samarbeid med utenlandske læresteder, i særdeleshet Universitat Oberta de Catalunya. Den private institusjonen Universitat de les Valls startet i 2012 utdanning av tannleger. Det tiltrakk seg først studenter fra Frankrike, Spania og Sverige, men etter fallende studenttall fikk det sin autorisasjon trukket tilbake i 2016. I november 2010 godkjente myndighetene etableringen av Universitat Oberta de la Salle - Andorra, et privat lærested tilhørende den katolske Fundació La Salle som planla å tilby fjernundervisning hovedsakelig på engelsk og for studenter fra hele verden. Det åpnet i 2012.Fortsatt studerer mange andorranere i Spania og noen også i Frankrike. Gjennom Polybiusprogrammet tilbys andorransk ungdom muligheten til å studere ved universiteter i USA og Canada.
=== Forskning ===
Institut d'Estudis Andorrans ble grunnlagt i 1976 for å bistå utviklingen av det andorranske skolevesenet, i særdeleshet når det gjaldt læremidler og utdannelse av lærere. Instituttet har etablert sentre i Barcelona og Toulouse (tidligere i Perpignan). Oppgavene ble i 1998 utvidet til å gjelde forskning generelt. IEA har to sentre, ett for samfunnsforskning og ett for forskning på snø- og fjellforhold. Det har hovedkvarter i Sant Julià de Lòria. Instituttet utgir vitenskapelige monografier og magasinet Revista Ciutadans, som omhandler andorranske samfunnsforhold.
=== Massemedier ===
I en periode hadde Andorra internasjonale radiostasjoner som sendte programmer rettet mot nabolandene, særlig Frankrike, uten at det fantes stasjoner for landets eget publikum. Den første av disse internasjonale radiostasjonene var Radio Andorra, etablert i 1939. I 1958 fikk Radio Andorra konkurranse av Radio des Vallées, eid av det franske selskapet Société financière de radiodiffusion (Sofirad), som da var majoritetseid av den franske stat. Radio des Vallées skiftet i 1966 navn til Sud Radio. Etter en strid mellom samfyrstene og Andorras egne myndigheter om disposisjonen over frekvensene Andorra rådet over, nektet Andorra å fornye Radio Andorras og Sud Radios lisenser og begge ble i 1981 stengt. Etter dette har Andorra etablert en nasjonal radiokanal og startet fjernsynssendinger.
Ràdio i Televisió d'Andorra er et statlig allmennkringkastingsselskap, som står bak radiokanalen Ràdio Nacional d'Andorra (RNA) og fjernsynskanalen Andorra Televisió (ATV). Kringkastingsspråket er katalansk. Virksomheten er forholdsvis ny; den ble grunnlagt i 1989. I tillegg til RNA finnes det kommersielle radiokanaler, som Andorra 7 Radio og Radio Valira. Den katolske stasjonen Ràdio Principat drives av bispedømmet Urgell og sender på begge sider av grensen.
Det var lenge vanskelig å få etablert en regulær dagspresse i Andorra. Publikasjonen Valls d'Andorra i 1919 fikk mange, men kortvarige etterfølgere. Landets første dagsavis, El Poble Andorrà, ble startet i 1974 og utkom som dagsavis inntil den i 1977 gikk over til ukentlige utgivelser. De to viktigste dagsavisene er: Diari d'Andorra utgitt i hovedstaden, samt El Periòdic d'Andorra utgitt i Escaldes-Engordany. Videre finnes Bon Dia og Més Andorra.
Nyhetsbyrået Agència de Notícies Andorrana (ANA) startet opp i desember 2008.
=== Velferd ===
Statlige velferdsordninger er organisert gjennom Caixa Andorrana de Seguretat Social (CASS), etablert i 1966. Lønnsmottagere er forpliktet til å være med i helse- og pensjonsforsikringsordningene gjennom CASS. Offentlig velferd dekker 100 % av utgiftene i forbindelse med yrkesskader og i andre tilfeller 90 % av sykehusutgifter og 75 % av polikliniske utgifter. Det finnes ett sykehus i landet, Hospital Nostra Senyora de Meritxell i Escaldes-Engordany. Videre er det elleve helsesentre. Andorra samarbeider med Generalitat de Catalunya, om helsetjenester.
Ved ordningen Borsa d’Habitatge d’Andorra disponerer staten boliger som ellers ville stått tomme, og leier dem ut til under markedspris, men mot vederlag til eierne. Staten har bostøtteordninger for ungdom, eldre og andre grupper med særlige behov. Den gir også støtte til rehabilitering av boliger.
Staten yter behovsprøvd utdanningsstøtte og har etablert låneordning for høyere utdanning. Det gis ulike former for støtte for studier i utlandet. Gjennom Den nasjonale studieprisen tildeles årlig stipender til beste elev i hvert av de tre grunnskolesystemene, med dekning av skolepenger, kost og losji og studiemateriell, for å fullføre første og andre syklus av høyere utdanning. Staten har studieboliger i Toulouse og Paris.
=== Sivilsamfunn ===
Fagforeningsvirksomhet er noe forholdsvis nytt i Andorra. Unió Sindical d'Andorra ble etablert i 2001. Miljøvernorganisasjonen Associació per a la Defensa de la Natura ble grunnlagt i 1986 og arbeider for å fremme naturvern og kunnskap om miljøspørsmål.
== Kultur ==
Andorra er en del av det katalanske språkområdet og har nære kulturelle forbindelser til Catalonia. Det offisielle og historiske språket er katalansk. Escaldes-Engordany var i 2011 Capital de la Cultura Catalana, et eksempel på andorransk deltagelse i katalansk kulturelt samarbeid. Fra 1980-tallet er det iverksatt tiltak for å bygge ut den kulturelle infrastrukturen.
=== Litteratur og skriftkultur ===
Advokaten Antoni Fiter i Rossell (født 1706) regnes som den første andorranske forfatter. Han var biskoppelig fogd og utga i 1748 verket Manual Digest om Andorras historie, tradisjoner og lover. Presten Antoni Puig utga i 1763 en redigert kortversjon av dette verket kalt Politar Andorrà. Begge verk regnes som viktige. I 1987 fikk Fiter i Rossell en litteraturpris oppkalt etter seg, Premi Fiter i Rossell de novel·la.
En egen andorransk skjønnlitteratur vokste først fram i andre halvdel av 1900-tallet. Blant forfatterne finner vi Antoni Morell (født 1941, død 2020), som ga ut romaner, i tillegg til sakprosa, Robert Pastor i Castillo (født 1945), som har utgitt lyrikk og essays på katalansk, men også flere bøker på kastiljansk, lyrikeren Josep Enric Dallerès (født 1949) og Albert Salvadó (født 1951, død 2020). Blant forfattere av yngre generasjoner finnes romanforfatteren Joan Peruga Guerrero (født 1954), romanforfatteren og essayisten Albert Villaró (født 1964), lyrikeren Manel Gibert Vallès (født 1966) forfatteren og diplomaten Juli Minoves Triquell (født 1969), samt lyrikeren Teresa Colom (født 1973).
Morell, Salvadó og Villaró har vunnet den andorranske prisen Premi Carlemany for katalansk litteratur.
=== Folklore ===
Andorra er hjemstedet til folkedanser som contrapàs og marratxa, som har overlevd spesielt i Sant Julià de Lòria. Andorransk folkemusikk har likheter med musikken i naboregionene, men er katalansk i sin karakter, spesielt når det gjelder danser slik som sardana. Andre andorranske folkedanser er contrapàs i Andorra la Vella og Sankta Annes dans i Escaldes-Engordany.
Tradisjonelle festdager er Sankt Georgs dag (diada de Sant Jordi), sankthans (nit de Sant Joan), som feires med bålbrenning, Sankt Stefanus' dag og luciadagen. I 2015 ble bålbrenningstradisjonene i Pyreneene (Andorra, Frankrike og Spania) satt på UNESCOs liste over immateriell kulturarv.
=== Byggekunst, museer og verdensarv ===
Andorra har en rik arkitektonisk arv av kirkebygg i romansk stil, særlig fra det 11. og 12. århundre. Kirkene er bygget i stein med takkonstruksjon i tre og har typisk rektangulære skip med og halvsirkelformet korrunding og klokketårn i lombardisk stil. Det finnes et førtitall kirker og kapeller i romansk stil i landet, blant andre Santa Coloma i Andorra la Vella, Sant Miquel d'Engolasters i Escaldes-Engordany, Sant Joan de Caselles i Canillo, Sant Romà de les Bons i Encamp, Sant Martí de la Cortinada i Ordino, Sant Climent de Pal i La Massana og Sant Serni de Nagol i Sant Julià de Lòria. En del steinbroer i romansk stil er også bevart, sammen med eksempler på fortifikasjoner, som Castell de Sant Vicenç d'Enclar Castell de les Bons.Et av de tidlige modernistiske byggverk er Casa dels Russos i Santa Coloma. Bygningen er fra 1916 og er tegnet av den katalanske arkitekten Cèsar Martinell i Brunet. En annen katalansk arkitekt, Josep Puig i Cadafalch, har tegnet Casa la Cruz fra 1930-tallet. Fra 1930-årene og utover begynte også byggingen av større hoteller.Etter at en brann i 1972 ødela kirken viet Santa Maria de Meritxell i Canillo ble den katalanske arkitekten Ricardo Bofill gitt i oppgave å tegne en ny. Resultatet ble en helligdom, innviet i 1976, som blander et utall stilarter. Kirken Sant Jaume dels Cortals i Encamp er en annen sakral bygning i moderne arkitektonisk utforming. Kirken åpnet i 1999 og er integrert i skogslandskapet. Av moderne sekulær arkitektur finnes kringkastingsanlegget til Sud Radio i Encamp, reist i 1964, som er oppført på listen over Andorras nasjonale kulturarv.Det finnes en rekke museer som bevarer og formidler kunnskap om Andorras historie og kulturarv.
I landsbyen Pal i La Massana er det etablert et museum som formidler kunnskap om romansk kunst og landets kulturarv i form av blant annet kirkekunst og broer. Andre museer er organisert rundt næringslivshistorie. Jernverket Farga Rossell i La Massana, som ble påbegynt i 1842 og var i drift til 1876, som et av de to siste verkene i landet, er bevart som museum. I firmaet Reigs tidligere lokaler i Sant Julià de Lòria er det nå et tobakksmuseum. Parfymemuseet i Escaldes-Engordany knytter an til landets status som mål for tax-freeturisme. Aspekter av samferdselsvirksomhet kan oppleves i postmuseet i Ordino, bilmuseet i Encamp og motorsykkelmuseet i Canillo. Museu Casa d’Areny-Plandolit i Ordino, Museu Casa Rull i Sispony og Casa Cristo i Encamp består av bevarte bygninger med interiører som viser hvordan andorranere fra forskjellige sosiale lag bodde før i tiden.
I 2004 ble dallandskapet Madriu-Perafita-Claror satt på UNESCOs verdensarvliste. Dette kulturlandskapet er et eksempel på måten mennesker over årtusener har tilpasset seg miljø og ressurser i Pyreneene.
=== Teater, musikkliv og kunst ===
I 2007 ble den nasjonale institusjonen Escena Nacional d'Andorra etablert. Denne produserer egne teateroppsetninger og har også ansvar for å lage film. Kommunene og Andorra la Vella og Sant Julià de Lòria arrangerer sammen en serie av teateroppsetninger i begge byer.
Comú d'Andorra la Vella opprustet i 1992 det tidligere kinolokalet Teatre Comunal d'Andorra la Vella slik at det også kan benyttes til teateroppsetninger. Det er siden benyttet til teater- og danseforestillinger, så vel som konserter. Lokalet er også stedet der filmklubben Cineclub de les Valls holder sine visninger. Kultursenteret Centre cultural La Llacuna i hovedstaden har kulturaktiviteter for barn og ungdom innen drama og kunst, huser kulturbibliotek og musikkskole, og har lokaler for utstillinger og konferanser.Kammerorkesteret Orquestra Nacional Clàssica d'Andorra ble etablert i 1992 og skiftet navn til sitt nåværende nanv i 2006. Orkesteret ledes av fiolinisten Gerard Claret i Serra. Hans bror Lluís Claret er cellist. Begge har virket utenlands, særlig i Catalonia og har mottatt Sankt Georgskorset, Catalonias høyeste utmerkelse.
Andorra har et nasjonalt guttekor, Cor Nacional Dels Petits Cantors d'Andorra, grunnlagt i 1991. Årlig arrangeres det en internasjonal jazzfestival i Escaldes-Engordany.
Andorra var første gang med i Eurovisjonens musikkonkurranse i 2004. Dette var første gang katalansk språk ble benyttet i konkurransen. Landets beste plassering er tolvteplass i semifinalen i 2007. Det nasjonale kringkastingsselskapet RTVA bestemte seg for ikke å delta i 2010. Artister fra Danmark, Nederland og Spania har tidligere også representert Andorra i konkurransen.
Den katalanske skulptøren Josep Viladomat (1899–1989) bosatte seg i Andorra av politiske grunner. Flere av hans verk i marmor og bronse er utstilt i Centre d'Art d'Escaldes-Engordany. En annen andorransk billedkunstner av katalansk oppgav er Sergi Mas.
=== Biblioteks- og arkivvesen ===
Kommunene har sine lokale biblioteker. Biblioteca Nacional d'Andorra skriver sin historie tilbake til 1930, da landets første bibliotek ble etablert. Et nytt nasjonalbibliotek ble åpnet i 1974. Fra 1980 er nasjonalbiblioteket depot for pliktavleverte andorranske bøker. I 2009 ble det avlevert 767 titler.
Andorras nasjonalarkiv, Arxiu Nacional d'Andorra, ble grunnlagt i 1975.
=== Mat og drikke ===
Det andorranske kjøkken er særlig påvirket av katalanske matlagingstradisjoner, samt spansk og fransk kjøkken. Den tradisjonelle tavernaen, kalt tasques, har fått følge av moderne spisesteder med retter fra fransk, spansk og internasjonalt kjøkken på menyen.Katalanske mattradisjoner viser seg i retter som bakverket coca, kjøtt- og grønnsaksgryten escudella eller panneretten trinxat med kål, poteter og flesk. Tilberedning av escudella skjer i en cassola, en glasert leirgryte. Kraften kan serveres separat som suppe. En annen spesialitet er allioli, bestående av olivenolje og hvitløk. Lokale ingredienser som vilt, hare og kanin, lammekjøtt, ørret, sopp, samt ost av geit- og sauemelk, benyttes i tradisjonelle retter. Bladene av planten xicoira, eller radiccio (Cichorium intybus), benyttes også i matlaging. Kokken Maria Montanyà har samlet tradisjonsrike oppskrifter i kokeboken La cuina de casa meva.
=== Idrett ===
Andorras olympiske komité, Comitè Olímpic Andorrà, ble etablert i 1971 og fikk i 1975 anerkjennelse av Den internasjonale olympiske komité. Idrettsfolk fra landet deltok for første gang under sommer-OL i Montréal i og vinter-OL i Innsbruck i 1976.
Det er etablert en rekke skisportsanlegg i landet. Videre er det bygd anlegg for skytesport, tennis, svømming, i tillegg til diverse lag- og innendørsidretter.Andorra var vertskap for De europeiske småstatslekene i 1991 og 2005. Etapper i sykkelløpet Tour de France var lagt innom Andorra i 1964, 1993, 1997 og 2009.
Basketballklubben BC Andorra spiller i LEBs katalanske sølvliga.
==== Fotball ====
Fotballforbundet i Andorra, Federació Andorrana de Fútbol, ble stiftet i 1994 og er fra 1996 medlemmer i FIFA og UEFA.Andorras herrelandslag i fotball, som spiller sine hjemmekamper på Estadi Comunal d'Aixovall, stilte for første gang til kamp internasjonalt i 1996.
Copa Constitució er den nasjonale fotballcupen i Andorra, spilt siden 1990. Den øverste fotballigaen i Andorra er Primera Divisió, stiftet i 1995. Lagene i Primera Divisió er ikke helprofesjonelle. Klubben FC Santa Coloma er mestvinnende med seks titler (per 2011). Vinneren av Primera Divisió får muligheten til å kvalifisere seg til UEFA Champions League. En av de større fotballklubbene i Andorra, FC Andorra fra Andorra la Vella, spiller derimot i det spanske seriesystemet, i den katalanske tredjedivisjonsavdelingen, som utgjør nivå sju i Spania.
== Oppføring på UNESCO sine lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Madriu-Perafita-Claror dalenMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på Unesco sin liste (Intangible Cultural Heritage),
knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2015 – Ildfester ved sommersolverv
== Referanser ==
== Litteratur ==
Augustin, Byron D.: Andorra, New York: Marshall Cavendish, 2009, ISBN 9780761431220
Eccardt, Thomas: Secrets of the Seven Smallest States of Europe: Andorra, Liechtenstein, Luxembourg, Malta, Monaco, San Marino and Vatican City, New York: Hippocrene Books, 2004. ISBN 9780781810326
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Andorra – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Andorra – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Andorras regjering (katalansk)
Offisielt turistinformasjon (engelsk, fransk, kastiljansk, katalansk, nederlandsk, russisk, tysk)
Landoversikt, BBC (engelsk)
The World Factbook om Andorra
Utenriksdepartementets informasjonssider om Andorra
(no) Statistikk og andre data om Andorra i FN-sambandets nettsted Globalis.no |
223 | https://no.wikipedia.org/wiki/Andorra | 2023-02-01 | Andorra | ['Kategori:1°Ø', 'Kategori:42°N', 'Kategori:Andorra', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1278', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Fyrstedømmet Andorra (katalansk: Principat d'Andorra) er et lite land som ligger mellom Frankrike og Spania i den østlige delen av fjellkjeden Pyreneene. Gjennom århundrer har Andorra vært et fyrstedømme med to samfyrster som statsoverhoder: biskopen av Urgell og Frankrikes statsoverhode. Ordningen med to samfyrster ble traktatfestet i 1278. Først i 1993 ble landet en suveren stat etter å ha inngått avtale om dette med Frankrike og Spania. Dermed ble Andorra et fullverdig medlem av det internasjonale samfunn og ble opptatt som medlem i FN, Europarådet og en rekke andre internasjonale mellomstatlige organisasjoner.
Andorras politiske system har gjennomgått en reformprosess der grunnloven av 1993 har gjort landet til et parlamentarisk demokrati. Det tidligere fattige og isolerte landet opplevde fra 1950-tallet og utover en økonomisk oppgangsperiode. Landet har gjennomgått utviklingen til en moderne selvstendig stat, og har i denne prosessen opprettet nasjonale institusjoner på mange felt innen samfunns- og kulturlivet.
Turisme og handel, bankvirksomhet og eiendomsutvikling har vært de viktigste sektorene i økonomien. Samtidig fulgte velstandsøkning, så vel som befolkningsøkning og arbeidsinnvandring. Forutsetningene for landets økonomi har endret seg på grunn av EUs indre marked, der nabolandene Spania og Frankrike er med. Internasjonal bekjempelse av skatteparadiser har medført skjerpede krav for bank- og finanssektoren i landet. | Fyrstedømmet Andorra (katalansk: Principat d'Andorra) er et lite land som ligger mellom Frankrike og Spania i den østlige delen av fjellkjeden Pyreneene. Gjennom århundrer har Andorra vært et fyrstedømme med to samfyrster som statsoverhoder: biskopen av Urgell og Frankrikes statsoverhode. Ordningen med to samfyrster ble traktatfestet i 1278. Først i 1993 ble landet en suveren stat etter å ha inngått avtale om dette med Frankrike og Spania. Dermed ble Andorra et fullverdig medlem av det internasjonale samfunn og ble opptatt som medlem i FN, Europarådet og en rekke andre internasjonale mellomstatlige organisasjoner.
Andorras politiske system har gjennomgått en reformprosess der grunnloven av 1993 har gjort landet til et parlamentarisk demokrati. Det tidligere fattige og isolerte landet opplevde fra 1950-tallet og utover en økonomisk oppgangsperiode. Landet har gjennomgått utviklingen til en moderne selvstendig stat, og har i denne prosessen opprettet nasjonale institusjoner på mange felt innen samfunns- og kulturlivet.
Turisme og handel, bankvirksomhet og eiendomsutvikling har vært de viktigste sektorene i økonomien. Samtidig fulgte velstandsøkning, så vel som befolkningsøkning og arbeidsinnvandring. Forutsetningene for landets økonomi har endret seg på grunn av EUs indre marked, der nabolandene Spania og Frankrike er med. Internasjonal bekjempelse av skatteparadiser har medført skjerpede krav for bank- og finanssektoren i landet.
== Etymologi ==
Navnet Andorra kommer fra navarrisk baskisk andurrial, som betyr «buskdekket land». En annen forklaring gir navnet opphav fra maurerne og det arabiske al-Gandura, som betyr «lettsindig kvinne».
== Naturgeografi ==
Andorra ligger mellom Spania og Frankrike i den østre delen av fjellkjeden Pyreneene. Det meste av territoriet ligger på sørsiden av fjellkjeden. Unntaket er Solana d'Andorra i nordøst. Landet deler grenser på 63,7 km med Spania og 56,6 km med Frankrike.
Landskapet består hovedsakelig av fjell med en gjennomsnittlig høyde på 1996 m. Fjellene er høyest ved grensen mot Frankrike og den sørøstre delen av grensen mot Spania. Det høyeste fjellet er Comapedrosa, som ligger nordvest i landet og når en høyde på 2 942 moh. Flere av landets fjelltopper når over 2 500 meters høyde.
Landskapet er formet av isbreene under siste istid og erosjon etter dette. Fjellandskapet deles i tre daler i et Y-mønster ved at elvene Valira d'Orient og Valira del Nord møtes og danner Gran Valira. Dalene åpner seg i retning sør mot Catalonia. Hovedelven Gran Valira er største elv og renner sørover gjennom hovedstaden Andorra la Vella. Elven renner inn i Spania på Andorras laveste punkt, 870 m over havet. Den største innsjøen er Juclar, 0,29 km² stor. En annen viktig innsjø er Engolasters.
Klimaet er likt nabolandenes, men grunnet høyden er det mer snø om vinteren og litt kaldere somre. Desember til februar er kaldeste måneder, mens juli er varmeste sommermåned. Det er vanlig med mellom 70 og 110 cm snø om vintrene. Snøfall i et landskap dominert av fjell og bratte dalsider gjør Andorra utsatt for snøskred.
I høyden er det gressmark med svingel (Festuca) og skog med bartrær som furu (Pinus sylvestris), buskfuru (Pinus mugo) og vanlig edelgran (Abies alba). Over 70 % av arealet er dekket av denne type vegetasjon. Over 1650 meters høyde finnes rhododendron, gullregn (Laburnum) og einer (Juniperus). Løvfellende skog domineres av duneik (Quercus pubescens), vintereik (Quercus petraea), hengebjørk (Betula pendula) og ask (Fraxinus excelsior). I solsidene av Valiradalen finnes det også steineik (Quercus ilex) og kermeseik (Quercus coccifera). Andorra har en rik flora med over 1150 registrerte arter. Vegetasjonen ble før holdt nede av beitedyr. I tidligere tider ble det i de sørvendte dalsidene drevet terrassejordbruk.Når det gjelder fauna, har fjellene gemse, muflon, villsvin og murmeldyr. I lavereliggende områder finnes arter som rødrev, mår, hare og ekorn. I elver og innsjøer er det godt med ørret.
== Demografi ==
Folketallet var lenge lavt og ble holdt nede av de begrensede jordbruksmulighetene. Befolkningsvekst ble regulert ved utvandring.
Lenge lå befolkningen på omkring 3000, men steg framover mot 1800-tallet til 5–6000. Mot slutten av 1800-tallet nærmet folketallet seg 6000, men falt igjen de første tiårene av 1900-tallet. Fra 1860 og fram til 1930-tallet fant det sted betydelig utvandring, først ved at andorranere søkte sesongarbeid i Spania og Frankrike, senere med utflytting på permanent basis. Andorra var nøytral under den spanske borgerkrigen og andre verdenskrig, noe som gjorde landet til et mål for flyktninger.I 1950 hadde folketallet igjen nådd 6000 og i påfølgende tiår opplevde landet sterk befolkningsvekst. Folketallet i har utviklet seg slik i perioden 1950–2019:
Befolkningsveksten skyldes i stor grad innvandring, særlig fra Spania og i senere tid også fra Portugal og i noen grad Frankrike. Det er også grupper av arbeidsinnvandrere fra land som Argentina, Marokko, Filippinene og andre land. En annen innvandrergruppe består av velstående personer fra europeiske land som Storbritannia, Tyskland, Nederland og andre som tiltrekkes av det lave skattenivået.Utviklingen har medført at andorranerne er i knapt mindretall i eget land. I 2019 var 48,7 % av innbyggerne andorranske statsborgere. I 2019 utgjorde spanjoler 24,8 % av befolkningen, portugisere 11,9 % og franskmenn 4,4 %.Befolkningen har den høyeste gjennomsnittslevealderen i verden. Den sammenslåtte gjennomsnittslevealderen for menn og kvinner er 82,43 år.Noe over ¼ av befolkningen bor i hovedstaden Andorra la Vella og ytterligere ¼ i nabokommunen Escaldes-Engordany, som hovedstaden er sammenvokst med.
=== Språk ===
Katalansk er offisielt språk ifølge grunnloven. Dette språket brukes i områdene Andorra grenser til, særlig i den spanske autonome regionen Catalonia, som Andorra på mange måter har forbindelse med, og i Roussillon i Frankrike. I Andorra er det dialekten vestkatalansk som tales. Bortsett fra katalansk tales det også spansk (kastiljansk) og fransk, ikke minst fordi skolevesenet er tredelt med undervisning på katalansk, spansk og fransk. På grunn av arbeidsinnvandring taler mange innbyggere også portugisisk.
Selv om katalansk er landets offisielle språk, har det vært presset som følge av spansk og fransk skolevesen, mediepåvirkning og innvandring. Utbygging av den andorranske skolen, voksenopplæring og etablering av det offentlig språkrådet Servei de Política Lingüística er gjort med tanke på å styrke det katalanske språk i landet. Undervisning i katalansk er påbudt i det franske og spanske skolevesenet.I en spørreundersøkelse gjennomført av Centre de Recerca Sociològica ved Institut d'Estudis Andorrans i 2005 svarte 38,8 % at de hadde katalansk som morsmål, mens 35,4 % svarte at det var spansk. 15 % rapporterte portugisisk som morsmål, 5,4 % fransk og 5,5 % andre språk.
=== Religion ===
92,4 % av befolkningen er kristne, de fleste av disse tilhører den katolske kirke. På grunn av arbeidsinnvandring finnes det også mindre grupper av muslimer og hinduer, men begge grupper utgjør under 1 % av befolkningen.Den katolske kirken i Andorra er en del av bispedømmet Urgell. Biskopen, som også er samfyrste av Andorra, har sete i byen La Seu d’Urgell i den nordvestlige delen av Catalonia. Konfesjonelle skoler i det spanske skolevesenet for Andorra er tilknyttet kirken. Om lag to tredel av elevene i den spanske skoledelen sogner til de konfesjonelle skolene.Grunnloven garanterer religionsfrihet. Andorra har ingen offisiell religion eller statskirke, men den katolske kirke er nevnt spesielt i grunnloven og dens virksomhet og tradisjonelle rolle i forhold til staten er nedfelt i grunnlovens paragraf 11.
== Historie ==
Arkeologiske utgravninger ved La Margineda har avdekket funn datert til epipaleolitisk tid, omkring 11 000 år f.Kr. Dette er de eldste spor etter menneskelig bosetning i Andorra. Lite er imidlertid kjent om landets historie inntil de første bevarte skrevne kilder fra 800-tallet.Andorra er den siste selvstendige staten i Marca Hispanica, og det fortelles at Andorra fikk sin frihet av Karl den store i bytte mot deres innsats i krigen imot maurerne. Karl I av Burgund ga i 843 greven av Urgell overherredømme over området. I 1133 tilfalt det biskopen av bispedømmet Urgell. Biskopen av Urgell søkte beskyttelse av herren av Cabó. Ved ekteskap gikk denne adelsfamiliens rettigheter i 1208 over til greven av Foix, som holdt til på nordsiden av Pyreneene. Dette skapte en konflikt om hvem som hadde overhøyhet over Andorra.
I 1278 ble konflikten løst ved en paretage (traktat) der man delte overherredømmet av Andorra mellom greven av Foix og biskopen av Urgell. Traktaten ble bekreftet i 1288 og herfra finnes opphavet til den delte overhøyheten over Andorra, med like rettigheter for de to samfyrstene, en ordning som har vart fram til vår tid. I 1589 ble Henrik av Navarra konge av Frankrike. Han var også greve av Foix og i 1606 overførte han sine suverene rettigheter til Andorra til den franske krone. Etter den franske revolusjon erklærte Napoléon i 1806 at Frankrike overtok kongens tidligere rolle. Republikken Frankrikes president er nå samfyrste av Andorra.
3. Andorra, af Fladeindhold 452 km² og med 6 000 Indbyggere, Spaniere, er beliggende i Pyrenæerne paa Grænsen mellem Frankrige og Spanien. Andorra er Fristat, men staar under Frankriges (og den spanske Biskop af Urgels) Lensoverhøihed. Et Generalraad fører Regjeringen. Det bestaar af 24 Medlemmer, nemlig 12 Konsuler valgte for Aaret af de over 25 Aar gamle Familiefedre i Andorras 6 Kommuner, og de 12 for det foregaaende Aar valgte Konsuler. Der vælges 2 aarlig for hver Kommune, og de maa være over 30 Aar gamle. Generalraadet vælger en Syndikus paa Livstid og en Vicesyndikus. Disse er tillagt den udøvende Magt. Frankrige og den spanske Biskop i Urgel udnævner hver en Viguier (Statholder), som har med Strafferetspleien, og vexelvis en Civil dommer.Til Frankrige betaler Andorra 960 Frcs. aarlig i Skat og til den spanske Biskop i Urgel 460 Frcs.
Fristatens Fremkomst skriver sig fra Karl den stores Tid, omkring Aar 800. Folket er endnu paa Hyrdelivets patriarkalske Standpunkt.
Grunnet Andorras isolerte beliggenhet har landet befunnet seg utenfor de viktige begivenhetene i europeisk historie. Andorras internasjonale status forble uavklart og på 1950-tallet utviklet det seg uenighet mellom de to samfyrstene om hvem som hadde rett til å representere Andorra internasjonalt. Frankrike hevdet enerett til dette, noe som ble bestridt av biskopen av Urgell. Først i 1993 ble landets status avklart ved Traktaten om godt naboskap, vennskap og samarbeid mellom Andorra og de to nabolandene. I traktaten anerkjenner Frankrike og Spania Andorras suverenitet, noe som ryddet av veien uklarheter om landets internasjonale status.
Anerkjennelse fra flere andre stater fulgte og Andorra kunne bli medlem av internasjonale mellomstatlige organisasjoner. Andorra ble medlem av FN i 1993. Medlemskap i Europarådet fulgte i 1994 og i OSSE i 1996. Ordningen med to samfyrster er fremdeles der, men fra 1993 er de to samfyrstene symbolske statsoverhoder. Suvereniteten utgår fra det andorranske folk. I tillegg til medlemskapet i FN og mange av særorganisasjonene i FN-systemet, er Andorra medlem av en rekke andre internasjonale organisasjoner, som eksempelvis La Francophonie. Landet er ikke medlem av EU, men er en del av EUs tollunion.
Andorra har hatt representative institusjoner siden middelalderen. I 1419 ble Consell de la Terra opprettet, der de mektigste familiene valgte representanter rådet. Mellom 1866 og 1868 ble landets politiske system reformert og demokratisert gjennom Nova Reforma. Overhodene i hver husholdning fikk stemmerett, rådet skiftet navn til Consell General og med en valgperiode på fire år. I 1933 ble det innført stemmerett for menn. Kvinner fikk stemmerett i 1970.I 1981 kom det til enighet om reform av landets politiske system og fra 1982 av fikk Andorra en regjering valgt av det folkevalgte generalrådet. Selv om det da ble innført parlamentarisme, forble maktfordelingen mellom samfyrstene og de valgte organene uavklart. En grunnlovsprosess ble igangsatt i 1990 og en ny grunnlov ble i 1994 godkjent i folkeavstemning. Folket er etter denne representert ved en folkevalgt forsamling og den utøvende makt ligger i regjeringen valgt av parlamentet. Samfyrstenes makt som statsoverhoder er i stor grad symbolsk.
== Politikk og administrasjon ==
Andorras statsrettslige stilling inntil landet fikk egen grunnlov og ble anerkjent som suveren stat, er nevnt som eksempel på et kondominium. Andorra moderniserte mot slutten av 1900-tallet sitt politiske system, samtidig med at landet oppnådde suverenitet og internasjonal anerkjennelse som stat. Samtidig er ordningen med to samfyrster opprettholdt. Landets tradisjonelle inndeling i prestegjeld er bevart og er grunnlag for kommunalforvaltningen, men en ny kommune ble skilt ut fra hovedstaden i 1978. Inntil 1993 hadde ikke Andorras politiske system et klart skille mellom lovgivende, dømmende og utøvende makt. Etter 1993 ble Andorra et parlamentarisk demokrati, med fyrstene som statsoverhoder, mens den utøvende makten er hos regjeringen ledet av statsministeren (regjeringssjefen).
=== Statsoverhoder ===
Fyrstenes rolle er etter grunnloven av 1993 i stor grad symbolsk. Fyrstene har like fullmakter. De må underskrive lover vedtatt av parlamentet. Fyrstene har ikke vetorett, men kan bringe vedtak inn for grunnlovstribunalet. Som statsoverhoder er det samfyrstene som mottar akkreditiver fra andre lands diplomater. Samfyrstene oppnevner personlige representanter, som residerer i La Seu d'Urgell og Paris, og er videre begge representert med kontorer i Andorra la Vella.
=== Regjering ===
Statsministeren, cap de Govern, utpekes av Consell General, basert på prinsippet om parlamentarisme. De øvrige medlemmer av regjeringen, Govern, blir utnevnt av statsministeren. Regjeringen utformer innenriks- og utenrikspolitikk for Andorra. Regjeringsmedlemmer kan ikke samtidig være medlem av nasjonalforsamlingen eller inneha andre offentlige verv. Regjeringssjefen kan maksimalt sitte i to sammenhengende perioder.
=== Parlamentet ===
Andorras lovgivende makt er Consell General, et parlament med ett kammer bestående av 28 representanter. Medlemmene blir valgt ved direkte valg, 14 fra hele landet og to fra hver av de sju prestegjeldene. Valgperioden er fire år. Det er universell stemmerett for alle borgere over 18 år. Samme aldersgrense gjelder for valgbarhet.
Consell General vedtar lover, fastsetter statsbudsjettet og utøver kontroll med regjeringens virksomhet. Nasjonalforsamlingen ledes av en síndic general. Lovforslag kan komme fra medlemmer av nasjonalforsamlingen eller regjeringen. I tillegg kan tre kommuner gå sammen om å presentere lovforslag. Andorra har også borgerinitiativ, slik at lovforslag må legges fram for parlamentet dersom det støttes av minst 10 prosent av de stemmeberettigede. Lover vedtatt av nasjonalforsamlingen framlegges for samfyrstene av síndic general og publiseres deretter i Butlletí Ofical del Principat d'Andorra, der også forskrifter og andre offentlige vedtak offentliggjøres.
=== Partisystem ===
Andorra har et flerpartisystem dominert av høyre-venstreaksen. Tradisjonelt har høyresiden vært representert ved Partit Liberal d'Andorra og venstresiden ved Partit Socialdemòcrata. Regjeringsmakten har stort sett vært holdt av høyresiden, med unntak av perioden juni 2009 til mai 2011, da sosialdemokratene dannet regjering.
Ved valgene i 2009 og 2011 stilte de liberale i samarbeidslister med andre, under navnene Coalició Reformista og Demòcrates per Andorra. I 2015 gikk imidlertid Partit Liberal d'Andorra og Demòcrates per Andorra til valg hver for seg, mens Partit Socialdemòcrata stilte sammen med miljøpartiet Verds d'Andorra og andre. Etter splittelse blant sosialdemokratene stilte et nytt parti til valg i 2015, Socialdemocràcia i Progrés. Det finnes flere partier, blant dem det konservative lokalpartiet Unió Laurediana i Sant Julià de Lòria. I 2019 stilte dette partiet til valg sammen med Tercera Via. Ved valget i 2019 stilte også et nytt parti basert i La Massana opp, Ciutadans Compromesos, og fikk to representanter valgt.
=== Administrativ inndeling ===
Andorra er delt inn i sju kommuner (parròquies). Inndelingen er tradisjonell, men den nyeste kommunen, Escaldes-Engordany, ble skilt ut fra Andorra la Vella i 1978.
De sju kommunene med folketall per 2016 er:
Andorra la Vella, 22 128
Canillo, 4 360
Encamp, 12 338
Escaldes-Engordany, 14 521
La Massana, 10 571
Ordino, 4 810
Sant Julià de Lòria, 9 536Kommunene Ordino, La Massana og Sant Julià de Lòria er inndelt i quarts (fjerdinger), mens Canillo er inndelt i veïnats. Disse underdelene er representert i kommunestyrene.
Kommunene har inntekter fra koppskatt (foc i lloc, «hjerte og hjem»), forskjellige eiendomsskatter, skatt på forretningsdrift og avgifter på kommunale tjenester. Koppskatten betales av alle innbyggere mellom 18 og 65 år. Størrelsen bestemmes av kommunene og varierer fra 5 til 50 euro per år.
=== Utenriksrelasjoner ===
Siden etableringen av suverenitet med ratifiseringen av grunnloven i 1993, har Andorra arbeidet for å bli et aktivt medlem av det internasjonale samfunnet. I juli 1993 etablerte Andorra sin første diplomatiske utenriksstasjon i FN. Mellom 1994 og 1998 etablerte Andorra diplomatiske forbindelser med over 80 stater. Tidlig i 1995 etablerte USA og Andorra formelle diplomatiske forbindelser. Andorra er fullverdig medlem av De forente nasjoner, Europarådet og OSSE og har en spesialavtale med EU.
Utenriksrelasjonene er administrert av Utenriksdepartementet (katalansk: Ministeri d'Afers Exteriors). Andorra har åtte ambassader. Disse ligger i Østerrike (Wien), Belgia (Brussel), Frankrike (Paris og Strasbourg), Spania (Madrid), Portugal (Lisboa), Sveits (Genève) og USA (i New York). Fyrstedømmets permanente utenriksstasjon til De forente nasjoner i New York tjenestegjør også som ambassade for USA, Canada og Mexico. Frankrike, Spania og Portugal har ambassader i Andorra. Flere land har honorære konsuler i landet.Norge har diplomatiske forbindelser med Andorra. Norges ambassade i Madrid dekker også Andorra og ambassadøren i Spania har sideakkreditering til Andorra. Andorras ambassadør i Norge er hjemmeresiderende i Andorra la Vella.Det transpyreneiske regionale samarbeidsorganet Communauté de travail des Pyrénées, der de franske regionene Occitanie og Nouvelle-Aquitaine og de spanske autonome regionene Catalonia, Aragón, Navarra og Baskerland deltar sammen med Andorra, er av betydning for utvikling av infrastruktur innen transport, energi og en rekke andre sektorer. Samarbeidet ble startet i 1983.
=== Forsvar og politivesen ===
Landet har historisk vært nøytralt og har holdt seg utenfor de store konfliktene i Europa. Andorra har ingen militære styrker. I henhold til traktaten mellom Andorra, Frankrike og Spania fra 1993 har Frankrike og Spania ansvaret for militært forsvar av Andorra i tilfelle landets suverenitet og territorielle integritet er truet, men bare etter konsultasjoner med Andorras regjering.I tidligere tider hadde husholdningene plikt til å stille med en væpnet mann hver til sometent, en milits med ordensvern og forsvar som oppgaver. Ettersom Andorra aldri kom i krig hadde denne ingen militære oppgaver. En egen politistyrke, Servei d'Ordre, ble opprettet i 1931. Indre lov og orden opprettholdes nå av El Cos de Policia d'Andorra, som også rår over enheter med ansvar for ekstraordinære situasjoner og ivaretagelse av grensekontroll.
=== Rettsvesen ===
Andorra har både grunnlovsdomstol og en egen høyesterett. De to er institusjonelt uavhengige av hverandre. Grunnlovsdomstolen, Tribunal Constitucional, har lovprøvingsrett og avgjør om lover og forskrifter er i overensstemmelse med grunnloven. Den består på fire dommere. Samfyrstene utnevner én dommer hver, mens nasjonalforsamlingen utpeker to. Høyesterett, Tribunal Superior de Justícia, består av åtte dommere og en president og er høyeste ordinære rettsinstans. Domstolene er ellers inndelt i en sivil del, en strafferettsdel og en forvaltningsdel.
=== Sivile og politiske rettigheter, statsborgerskap ===
Andorra vurderes av Freedom House til å være et fritt land, som respekterer sivile og politiske rettigheter. Grunnloven av 1993 inneholder en serie artikler som garanterer grunnleggende menneskerettigheter. Med oppnåelsen av suverenitet kunne Andorra som selvstendig stat også slutte seg til Den europeiske menneskerettskonvensjon og Den europeiske menneskerettsdomstol. Andorra har også sluttet seg til Den internasjonale straffedomstolen.
Statsborgerskap beror i hovedsak på at den ene av foreldrene har andorransk statsborgerskap. Andorra har strenge statsborgerskapslover med høye krav for å bli naturalisert. Den som er født i Andorra uten statsborgerskap kan, på visse vilkår, få statsborgerskap. Videre kan statsborgerskap tildeles på bakgrunn av lang botid i landet. Det kreves 20 års botid, dog slik at denne reduseres til 15 år om man har besteforeldre fra Andorra og til 10 år om man har sin skolegang og utdanning fra landet.
=== Statens inntekter ===
Den andorranske stat hadde i 2009 inntekter på 650 millioner euro. Staten får det meste av sine skatteinntekter fra indirekte beskatning. I 2009 utgjorde indirekte skatter 90 % av statsinntektene, direkte skatter under 1 %.Det var frem til 2014 ikke inntektsbeskatning av ordinær lønnsinntekt. Etter press fra EU er det innført beskatning av renteinntekter på bankinnskudd foretatt av personer som bor i andre land. Disse skatteinntektene deles mellom den andorranske stat og landene der innskyterne bor. I juni 2013 varslet statsministeren planer om å innføre inntektsskatt. En inntektsskatt på maksimalt 10 % ble innført fra 1. januar 2014.
=== Statistikkorganer ===
Nasjonaløkonomisk statistikk har lenge manglet i Andorra. Det statlige statistikkorganet i Departament d'Estadística er etablert for å bøte på dette. I november 2010 offentliggjorde Departament d'Estadística for første gang tall for Andorras BNP i perioden 2000 til 2009. Det skal også utarbeide offisielle arbeidsledighetstall.
=== Nasjonalsymboler og utmerkelser ===
Andorras flagg er en trikolor i fargene blått, gult og rødt. Det er likt flaggene til Moldova, Romania og Tsjad, så for å skille dem ad benytter Andorra sitt riksvåpen i midten. Andorras riksvåpen har fire felter som inneholder en mitra og bispestav for biskopen av Urgell, samt våpenmerkene for Foix, Catalonia og Béarn, noe som gjenspeiler landets historiske katalansk-franske tilknytning.
Nasjonalsangen El Gran Carlemany, innført i 1914, har tekst av samfyrste og biskop Juan Bautista Benlloch y Vivó til melodi av Enric Marfany.
Pinselilje (botanisk navn Narcissus poeticus, katalansk grandalla) vokser vilt og regnes som nasjonalblomst. Blomstene har seks kronblader og i dette har man sett antallet opprinnelige prestegjeld i landet.I 2007 innstiftet regjeringen Karl den stores orden, sammen med Karl den stores pris for katalansk litteratur, Karl den stores pris for litteratur, Karl den stores pris for kunst, Karl den stores pris for vitenskap og Karl den stores pris for humanitært virke.
== Økonomi og næringsliv ==
Andorra var lenge et land der det ble drevet pastoralt landbruk på begrensede arealer. Kraftutbyggingen fra 1930-tallet medførte varige endringer i landet, både med hensyn til økonomi og kommunikasjoner. Landet opplevde en økonomisk oppgangsperiode fra 1950-tallet. Her har reiseliv, handel, bankvirksomhet og eiendomsutvikling vært de viktigste sektorene. Med dette fulgte velstandsøkning, så vel som befolkningsøkning og arbeidsinnvandring. Forutsetningene for Andorras økonomi har imidlertid endret seg gjennom utviklingen av EUs indre marked, der begge nabolandene er med, og skjerpede internasjonale krav med hensyn til bank- og finanssektoren.
Sysselsettingen er konsentrert til tjenesteytende næringer. I 2009 var 80 % av arbeidsstyrken sysselsatt i tjenesteytende næringer, 13,2 % i bygg- og anleggsvirksomhet, 4,7 % i industri og 0,4 % i landbruk.
=== Utenrikshandel ===
Importen til Andorra overgår i verdi langt eksporten. Spania er Andorras største og viktigste handelspartner, etterfulgt av Frankrike. Verdien av eksporten fra Andorra var i 2010 på 40 764 663 euro, mens importen var langt større og hadde en verdi på 1 142 846 556 euro. Tallene for eksport regner imidlertid ikke med turistenes utførsel av varer de kjøper ved besøk i Andorra, varer som er importert for videresalg. I 2010 kom 60,4 % av importen regnet i verdi fra Spania, 17,7 % fra Frankrike, 4,5 % fra Tyskland, 4,2 % fra Kina og 2,8 % fra Italia. I 2010 gikk 63,1 % av eksporten regnet i verdi til Spania, mens 20,7 % gikk til Frankrike og 7,8 % til Sveits.Andorra er ikke en del av EU, men nyter godt av særavtaler med organisasjonen. I 1990 ble det inngått avtale om tollunion og denne trådte i kraft året etter. Etter avtalen er det ikke toll på varer mellom EU og Andorra. Andorra benytter EUs tollsatser for handel med tredjeland. Avtalen gjelder ikke landbruksprodukter, men produkter med sertifisert andorransk opphav pålegges likevel ikke importavgifter ved eksport til EU. I 2004 undertegnet Andorra og EU en omfattende samarbeidsavtale. Som et ledd i tiltakene for å bekjempe skatteunndragelse, inngikk EU samme år en avtale med Andorra om skattlegging av bankinnskudd på sparekontoer i landet.
=== Valuta ===
Andorra har ikke egen valuta. Man har benyttet valutaen til nabolandene, som før 1999 var fransk franc og spansk peseta. Disse har blitt erstattet av euro. I 2011 undertegnet EU og Andorra en avtale som tillater utgivelse av andorranske euromynter. Andorra kan etter dette slå mynt til en verdi av 2,3 millioner euro. I mars 2013 ble det utlyst designkonkurranse for euromyntene. Fra 23. desember 2014 ble de andorranske euromyntene satt i sirkulasjon.Det har tidligere vært utgitt andorranske «mynter» med pålydende i diner (katalansk for penger) beregnet på samlere, men disse har ikke vært lovlig betalingsmiddel i landet. Under den spanske borgerkrig utstedte Consell General i 1936 nødpengesedler i pesetas.
=== Turisme og handel ===
Turisme og medfølgende handel er bærebjelken i Andorras økonomi (den står for 80~% av BNP). Flere millioner turister besøker Andorra årlig, lokket av Andorras tax-freebutikker. De fleste turistene er dagsbesøkende. Utvikling av antall besøkende overnattingsgjester og dagsbesøkende har de siste år vist en nedgang:
Turister tiltrekkes av Andorras lave avgiftsnivå og mulighetene for avgiftsfri handel. I 2009 kom 57 % av de tilreisende fra Spania, mens 40 % var franskmenn. Tax-freeturisme var av særlig stor betydning før Spania ble medlem i EU i 1986, men fortsatt kan besøkende som vender tilbake til Frankrike og Spania bringe med seg en avgiftsfri kvote av tobakksprodukter, alkohol, parfyme, matvarer og industriprodukter (særlig småelektronikk), som er større enn for mange land utenfor EU. Dette medfører at handelssektoren er stor i Andorra, både når det gjelder sysselsetting og omsetning.
De fleste tilreisende, omkring 80 %, er dagsreisende fra Spania og Frankrike. Landet har likevel flere hundre hoteller og overnattingssteder, og det fantes i 2009 720 bedrifter i hotell- og restaurantnæringen. I 2009 hadde Andorra over 1,8 millioner overnattingsgjester. Reiselivsnæringen er av betydning både i sommer- og vintersesongen. Andorra er den største vintersportsdestinasjon i Pyreneene.
=== Bank- og finansnæring ===
Bank- og finansvirksomhet har vært en viktig næringsvei og er den nest viktigste sektoren i Andorras næringsliv. Finanssektoren består av fem bankgrupper, som eier landets seks banker. Grup Crèdit Andorrà er den største i banknæringen. Sektoren består ellers av selskaper innen forsikring og formuesforvaltning. Andorra har ikke noen sentralbank og sektoren reguleres derfor av myndighetsorganet Institut Nacional Andorrà de Finances.
Andorras første bank åpnet i 1930 og særlig fra 1950-tallet utviklet sektoren seg raskt. Banksektoren nøt godt av få reguleringer og hemmelighold av kundeinformasjon. Spesielt i tidligere tider var nummerkonto populært. Inntil 1993 fungerte bankforeningen Associació de bancs Andorrans (ABA) som samordningsorgan, men sektoren var helt uten offentlig regulering til Institut Nacional Andorrà de Finances ble etablert.På grunn av dette, og det lave skattenivået, har Andorra vært regnet som et skatteparadis. Større internasjonal oppmerksomhet om skatteunndragelser og økt internasjonalt press for å få land til å slutte seg til internasjonale skattestandarder, forplikte seg til åpenhet i banksektoren, samt dele informasjon med andre land i skattesaker, har medført endringer i Andorras finansnæring.
I 2009 ble Andorra, sammen med Liechtenstein og Monaco, fjernet fra OECDs liste over skatteparadiser som ikke samarbeider med andre land i finans- og skattesaker. Andorra hadde da erklært sin tilslutning til OECDs standarder for åpenhet i finanssektoren og erklært seg villig til å dele informasjon med andre stater. Etter dette har Andorra inngått avtaler om utveksling av skatteopplysninger med en rekke land, deriblant Norge i februar 2010. I henhold til det norske Skattedirektoratets skatteforskrift anses Andorra fortsatt som et lavskattland i norske skattesaker.
=== Landbruk og øvrige næringer ===
Det er minimalt med jordbruk, siden bare 2 % av landet er dyrkbar jord. Mesteparten av maten blir importert. Det er sauehold på et par tusen voksne dyr og omkring 1500 kyr og okser i Andorra. Landbruket sysselsetter under 150 personer.Andorras industri produserer sigaretter, sigarer og møbler. Tobakksindustrien har avtatt i betydning. Tidligere ble det dyrket en god del tobakk i Andorra og denne ble foredlet av landets tobakksindustri. Avlingene nådde et høydepunkt i 1997, da det ble høstet 1047 tonn tobakk, men har senere avtatt. I 2009 var høsten nede i 261 tonn. Dette skyldes at mye av tobakksproduktene ble smuglet til Frankrike og Spania. I 1997 satte spanske myndigheter inn tiltak mot dette og Andorra skjerpet sin kontroll med næringen. Dermed har tobakksnæringen blitt mindre attraktiv.
=== Energi ===
Andorra genererer en del elektrisitet selv, men produksjonen er ikke tilstrekkelig til å dekke forbruket og landet må importere energi. I tillegg til elektrisitet, må petroleumsprodukter også importeres.
Vannkraftutbyggingen i landet startet i 1931, etter at Forces Hidroelèctriques d'Andorra, med spanske og franske eierinteresser, i 1929 hadde fått konsesjon fra Consell General i bytte mot å anlegge veier. Anlegget i Encamp ble satt i drift i 1934. Elektrisiteten ble eksportert til Spania og Frankrike. Etter hvert som det innenlandske forbruket har økt, er landets egen produksjon av elektrisitet ikke i stand til å dekke etterspørselen. Innenlands produksjon av elektrisitet, hvorav 85 % stammer fra vannkraft, utgjorde i 2009 101 011 MWh, mens importen var på 497 732 MWh. Andorras egen elektrisitetsproduksjon dekker 17 % av forbruket. Kraftselskapet ble i 1988 overtatt av den andorranske stat og omdannet til Forces Elèctriques Andorra, som nå står for både produksjon og distribusjon av elektrisitet i landet.
=== Samferdsel ===
Topografiske forhold har historisk lettet samferdselen med Catalonia, men vanskeliggjort ferdsel til Frankrike. Først i 1933 kom det veg over Envalirapasset til Frankrike. Andorra har ingen jernbaneanlegg innenfor egne grenser, men linjen som forbinder Latour-de-Carol og Toulouse, hvor det er overgang til Frankrikes TGV-tog, ligger 2 kilometer fra grensen. To stasjoner i Frankrike har regelmessige bussforbindelser med Andorra la Vella, L'Hospitalet-près-l'Andorre (som trafikkeres av SNCF) og Latour-de-Carol, som har tog både på SNCFs linje til Toulouse og Spanias (RENFE)-linje til Barcelona. Landet har heller ikke havn eller flyplass. Det finnes tre helikopterplasser i landet, i henholdsvis Arinsal, La Massana og Escaldes-Engordany. Disse trafikkeres av kommersielle selskaper.
Av veier er det totalt 269 km, hvorav 198 km er asfaltert og 71 km mangler fast dekke (1994 overslag). Hovedferdselsåren gjennom Andorra går fra grensen til Frankrike i øst til grensen til Spania i sørvest. Forbindelsen over Envalirapasset nær grensen til Frankrike er siden 2002 lettet ved åpningen av den 2860 meter lange Envaliratunnelen. Fra den franske grense til Escaldes-Engordany bærer den 32,1 km lange strekningen betegnelsen CG 2, så skifter den til CS 100 på den 4,5 km lange delen fra Escaldes-Engordany gjennom Andorra la Vella til Santa Coloma, der de resterende 11,2 km fram til grensen til Spania får betegnelsen CG 1. CG 1 går på spansk side over til N-145. CG 2 går i Frankrike over til N320, som er forbundet med N20. Den 21 km lange strekningen CG 3 forbinder Andorra la Vella med La Massana og Ordino. CG står for carretera general, mens CS betyr carretera secundaria. En tredje, mindre veiforbindelse til utlandet går til Spania går over fjellpasset Port de Cabús i kommunen La Massana vest i landet.
Mye av trafikken går gjennom Andorra la Vella. I 2006 åpnet den 1 260 meter lange Pont Pla-tunnelen, som forbinder La Massana med hovedstaden Andorra la Vella. Den hadde i 2008 en trafikk på 12 860 kjøretøy i døgnet. Dos Valires-tunnelen, som åpnet i 2012, forbinder kommunene La Massana og Encamp, uten at trafikantene må ta veien om hovedstaden. Prosjektet er en del av infrastrukturutbyggingen i landet.
Kollektivtrafikk besørges i hovedsak av busstransport, både internt i Andorra og til utlandet. Det kjøres ruter mellom forskjellige steder i Andorra. I tillegg kommer lokalruter i kommunene. Utenlandsruter, som også betjener nærmeste jernbanestasjoner og lufthavner, går til Spania og Frankrike. I tillegg er det bussruter til Portugal.Lufthavnen i La Seu d'Urgell, Aeroport Andorra–La Seu d'Urgell, ligger om lag 12 km sør for grensen og 24 km fra Andorra la Vella. Den er dermed nærmeste lufthavn for Andorra. Denne lufthavnen åpnet igjen i juni 2010, etter å ha vært stengt i 16 år, og i januar 2015 gjenåpnet den som offentlig, kommersiell lufthavn. Det er en kortbaneflyplass.
=== Telekommunikasjon ===
Andorras eneste telekommunikasjonsselskap er det statlige Andorra Telecom, etablert i 1975 som Servei de Telecomunicacions d'Andorra. Det opererer i markedet med merkevarenavnet Som. Selskapet tilbyr fast- og mobiltelefoni, samt internettilknytning. Det forvalter Andorras toppnivådomene, som er .ad. Andorra Telecom formidler også fjernsynskanaler fra det spanske selskapet Digital+. Andorra Telecom hadde per juni 2011 50 053 fasttelefonabonnementer, 65 525 mobilabonnenter og 24 947 bredbåndskunder. 71 % av landets husholdninger er knyttet til bredbånd og 81 % av befolkningen benytter internett.
Innenlands er det et moderne telefonsystem med mikrobølgeradiosendere og til utlandet går det fast landkabel til Frankrike og Spania.
=== Postvesen ===
Andorra har ikke eget postvesen, men betjenes i stedet av postverkene i Frankrike og Spania. Inntil 1928 benyttet Andorra også disse landenes frimerker. Deretter begynte landet å benytte spanske frimerker med overtrykk inntil 1931, da både Frankrike og Spania startet frimerkeutgivelser spesifikt for Andorra. Disse hadde pålydende i spanske pesetas og franske franc.
Etter innføring av euro har franske La Poste og spanske Correos fortsatt sine separate frimerkeutgivelser for Andorra. Begge er nå utstyrt med tekst på katalansk. Frimerkene benyttes bare for utenlandspost, da det er gratis å sende brev innenlands. De to postverkene har blitt enig om et felles postnummersystem for Andorra. Dette består av bokstavene AD kombinert med tre sifre som indikerer prestegjeld (kommune).
== Samfunn ==
Selv om de sentrale politiske institusjonene i Andorra har århundrelange røtter, er mange andre nasjonale institusjoner i samfunns- og kulturlivet av nyere dato.
=== Helligdager ===
Andorras nasjonaldag er 8. september, dagen til minne om Vår Frue av Meritxell (Mare de Déu de Meritxell). 14. mars feires som grunnlovsdag. Videre er første nyttårsdag og 1. mai offentlige høytidsdager. Kalenderen over helligdager er preget av religiøse høytidsdager: Helligtrekongersdag, karneval (fasten), langfredag, 2. påskedag, 2. pinsedag, jomfru Marias himmelfart, allehelgensdag, den ubesmittede unnfangelse, 1. og 2. juledag er offentlige fridager.
=== Utdanning ===
Andorra har tre skolesystemer: Et andorransk, et fransk og et spansk. Systemene omfatter både grunnskole og videregående skole. Den andorranske skolen er den yngste delen av skolevesenet og er opprettet for å styrke katalansk språk. Det er underlagt landets eget utdanningsdepartement. Undervisningen foregår på katalansk, med innslag av fransk og spansk (kastiljansk). De franske skolene er underlagt Frankrike, med læreplaner fastsatt av det franske undervisningsdepartementet og med fransk som skolespråk. Den spanske delen av skolen i Andorra har en sekulær del, der skolene følger læreplaner fastsatt av undervisningsdepartementet i Madrid og der kastiljansk er skolespråk, og en konfesjonsbundet del, der spanske læreplaner følges, men der undervisningen foregår på katalansk. I skoleåret 2005–2006 var elevene i skolepliktig alder fordelt med omkring en tredel i hvert av utdanningssystemene. Foreldrene kan velge hvilket av de tre systemene de vil sende sine barn til.
Andorraneres utdanning på universitetsnivå foregikk lenge utelukkende i utlandet. I 1997 ble Universitat d’Andorra (UdA) grunnlagt. Universitetet tilbyr bachelorgradsutdanninger i sykepleie, bedriftsledelse, pedagogikk og informatikk. Innenfor andre fag fungerer UdA som et senter for fjernundervisning i samarbeid med utenlandske læresteder, i særdeleshet Universitat Oberta de Catalunya. Den private institusjonen Universitat de les Valls startet i 2012 utdanning av tannleger. Det tiltrakk seg først studenter fra Frankrike, Spania og Sverige, men etter fallende studenttall fikk det sin autorisasjon trukket tilbake i 2016. I november 2010 godkjente myndighetene etableringen av Universitat Oberta de la Salle - Andorra, et privat lærested tilhørende den katolske Fundació La Salle som planla å tilby fjernundervisning hovedsakelig på engelsk og for studenter fra hele verden. Det åpnet i 2012.Fortsatt studerer mange andorranere i Spania og noen også i Frankrike. Gjennom Polybiusprogrammet tilbys andorransk ungdom muligheten til å studere ved universiteter i USA og Canada.
=== Forskning ===
Institut d'Estudis Andorrans ble grunnlagt i 1976 for å bistå utviklingen av det andorranske skolevesenet, i særdeleshet når det gjaldt læremidler og utdannelse av lærere. Instituttet har etablert sentre i Barcelona og Toulouse (tidligere i Perpignan). Oppgavene ble i 1998 utvidet til å gjelde forskning generelt. IEA har to sentre, ett for samfunnsforskning og ett for forskning på snø- og fjellforhold. Det har hovedkvarter i Sant Julià de Lòria. Instituttet utgir vitenskapelige monografier og magasinet Revista Ciutadans, som omhandler andorranske samfunnsforhold.
=== Massemedier ===
I en periode hadde Andorra internasjonale radiostasjoner som sendte programmer rettet mot nabolandene, særlig Frankrike, uten at det fantes stasjoner for landets eget publikum. Den første av disse internasjonale radiostasjonene var Radio Andorra, etablert i 1939. I 1958 fikk Radio Andorra konkurranse av Radio des Vallées, eid av det franske selskapet Société financière de radiodiffusion (Sofirad), som da var majoritetseid av den franske stat. Radio des Vallées skiftet i 1966 navn til Sud Radio. Etter en strid mellom samfyrstene og Andorras egne myndigheter om disposisjonen over frekvensene Andorra rådet over, nektet Andorra å fornye Radio Andorras og Sud Radios lisenser og begge ble i 1981 stengt. Etter dette har Andorra etablert en nasjonal radiokanal og startet fjernsynssendinger.
Ràdio i Televisió d'Andorra er et statlig allmennkringkastingsselskap, som står bak radiokanalen Ràdio Nacional d'Andorra (RNA) og fjernsynskanalen Andorra Televisió (ATV). Kringkastingsspråket er katalansk. Virksomheten er forholdsvis ny; den ble grunnlagt i 1989. I tillegg til RNA finnes det kommersielle radiokanaler, som Andorra 7 Radio og Radio Valira. Den katolske stasjonen Ràdio Principat drives av bispedømmet Urgell og sender på begge sider av grensen.
Det var lenge vanskelig å få etablert en regulær dagspresse i Andorra. Publikasjonen Valls d'Andorra i 1919 fikk mange, men kortvarige etterfølgere. Landets første dagsavis, El Poble Andorrà, ble startet i 1974 og utkom som dagsavis inntil den i 1977 gikk over til ukentlige utgivelser. De to viktigste dagsavisene er: Diari d'Andorra utgitt i hovedstaden, samt El Periòdic d'Andorra utgitt i Escaldes-Engordany. Videre finnes Bon Dia og Més Andorra.
Nyhetsbyrået Agència de Notícies Andorrana (ANA) startet opp i desember 2008.
=== Velferd ===
Statlige velferdsordninger er organisert gjennom Caixa Andorrana de Seguretat Social (CASS), etablert i 1966. Lønnsmottagere er forpliktet til å være med i helse- og pensjonsforsikringsordningene gjennom CASS. Offentlig velferd dekker 100 % av utgiftene i forbindelse med yrkesskader og i andre tilfeller 90 % av sykehusutgifter og 75 % av polikliniske utgifter. Det finnes ett sykehus i landet, Hospital Nostra Senyora de Meritxell i Escaldes-Engordany. Videre er det elleve helsesentre. Andorra samarbeider med Generalitat de Catalunya, om helsetjenester.
Ved ordningen Borsa d’Habitatge d’Andorra disponerer staten boliger som ellers ville stått tomme, og leier dem ut til under markedspris, men mot vederlag til eierne. Staten har bostøtteordninger for ungdom, eldre og andre grupper med særlige behov. Den gir også støtte til rehabilitering av boliger.
Staten yter behovsprøvd utdanningsstøtte og har etablert låneordning for høyere utdanning. Det gis ulike former for støtte for studier i utlandet. Gjennom Den nasjonale studieprisen tildeles årlig stipender til beste elev i hvert av de tre grunnskolesystemene, med dekning av skolepenger, kost og losji og studiemateriell, for å fullføre første og andre syklus av høyere utdanning. Staten har studieboliger i Toulouse og Paris.
=== Sivilsamfunn ===
Fagforeningsvirksomhet er noe forholdsvis nytt i Andorra. Unió Sindical d'Andorra ble etablert i 2001. Miljøvernorganisasjonen Associació per a la Defensa de la Natura ble grunnlagt i 1986 og arbeider for å fremme naturvern og kunnskap om miljøspørsmål.
== Kultur ==
Andorra er en del av det katalanske språkområdet og har nære kulturelle forbindelser til Catalonia. Det offisielle og historiske språket er katalansk. Escaldes-Engordany var i 2011 Capital de la Cultura Catalana, et eksempel på andorransk deltagelse i katalansk kulturelt samarbeid. Fra 1980-tallet er det iverksatt tiltak for å bygge ut den kulturelle infrastrukturen.
=== Litteratur og skriftkultur ===
Advokaten Antoni Fiter i Rossell (født 1706) regnes som den første andorranske forfatter. Han var biskoppelig fogd og utga i 1748 verket Manual Digest om Andorras historie, tradisjoner og lover. Presten Antoni Puig utga i 1763 en redigert kortversjon av dette verket kalt Politar Andorrà. Begge verk regnes som viktige. I 1987 fikk Fiter i Rossell en litteraturpris oppkalt etter seg, Premi Fiter i Rossell de novel·la.
En egen andorransk skjønnlitteratur vokste først fram i andre halvdel av 1900-tallet. Blant forfatterne finner vi Antoni Morell (født 1941, død 2020), som ga ut romaner, i tillegg til sakprosa, Robert Pastor i Castillo (født 1945), som har utgitt lyrikk og essays på katalansk, men også flere bøker på kastiljansk, lyrikeren Josep Enric Dallerès (født 1949) og Albert Salvadó (født 1951, død 2020). Blant forfattere av yngre generasjoner finnes romanforfatteren Joan Peruga Guerrero (født 1954), romanforfatteren og essayisten Albert Villaró (født 1964), lyrikeren Manel Gibert Vallès (født 1966) forfatteren og diplomaten Juli Minoves Triquell (født 1969), samt lyrikeren Teresa Colom (født 1973).
Morell, Salvadó og Villaró har vunnet den andorranske prisen Premi Carlemany for katalansk litteratur.
=== Folklore ===
Andorra er hjemstedet til folkedanser som contrapàs og marratxa, som har overlevd spesielt i Sant Julià de Lòria. Andorransk folkemusikk har likheter med musikken i naboregionene, men er katalansk i sin karakter, spesielt når det gjelder danser slik som sardana. Andre andorranske folkedanser er contrapàs i Andorra la Vella og Sankta Annes dans i Escaldes-Engordany.
Tradisjonelle festdager er Sankt Georgs dag (diada de Sant Jordi), sankthans (nit de Sant Joan), som feires med bålbrenning, Sankt Stefanus' dag og luciadagen. I 2015 ble bålbrenningstradisjonene i Pyreneene (Andorra, Frankrike og Spania) satt på UNESCOs liste over immateriell kulturarv.
=== Byggekunst, museer og verdensarv ===
Andorra har en rik arkitektonisk arv av kirkebygg i romansk stil, særlig fra det 11. og 12. århundre. Kirkene er bygget i stein med takkonstruksjon i tre og har typisk rektangulære skip med og halvsirkelformet korrunding og klokketårn i lombardisk stil. Det finnes et førtitall kirker og kapeller i romansk stil i landet, blant andre Santa Coloma i Andorra la Vella, Sant Miquel d'Engolasters i Escaldes-Engordany, Sant Joan de Caselles i Canillo, Sant Romà de les Bons i Encamp, Sant Martí de la Cortinada i Ordino, Sant Climent de Pal i La Massana og Sant Serni de Nagol i Sant Julià de Lòria. En del steinbroer i romansk stil er også bevart, sammen med eksempler på fortifikasjoner, som Castell de Sant Vicenç d'Enclar Castell de les Bons.Et av de tidlige modernistiske byggverk er Casa dels Russos i Santa Coloma. Bygningen er fra 1916 og er tegnet av den katalanske arkitekten Cèsar Martinell i Brunet. En annen katalansk arkitekt, Josep Puig i Cadafalch, har tegnet Casa la Cruz fra 1930-tallet. Fra 1930-årene og utover begynte også byggingen av større hoteller.Etter at en brann i 1972 ødela kirken viet Santa Maria de Meritxell i Canillo ble den katalanske arkitekten Ricardo Bofill gitt i oppgave å tegne en ny. Resultatet ble en helligdom, innviet i 1976, som blander et utall stilarter. Kirken Sant Jaume dels Cortals i Encamp er en annen sakral bygning i moderne arkitektonisk utforming. Kirken åpnet i 1999 og er integrert i skogslandskapet. Av moderne sekulær arkitektur finnes kringkastingsanlegget til Sud Radio i Encamp, reist i 1964, som er oppført på listen over Andorras nasjonale kulturarv.Det finnes en rekke museer som bevarer og formidler kunnskap om Andorras historie og kulturarv.
I landsbyen Pal i La Massana er det etablert et museum som formidler kunnskap om romansk kunst og landets kulturarv i form av blant annet kirkekunst og broer. Andre museer er organisert rundt næringslivshistorie. Jernverket Farga Rossell i La Massana, som ble påbegynt i 1842 og var i drift til 1876, som et av de to siste verkene i landet, er bevart som museum. I firmaet Reigs tidligere lokaler i Sant Julià de Lòria er det nå et tobakksmuseum. Parfymemuseet i Escaldes-Engordany knytter an til landets status som mål for tax-freeturisme. Aspekter av samferdselsvirksomhet kan oppleves i postmuseet i Ordino, bilmuseet i Encamp og motorsykkelmuseet i Canillo. Museu Casa d’Areny-Plandolit i Ordino, Museu Casa Rull i Sispony og Casa Cristo i Encamp består av bevarte bygninger med interiører som viser hvordan andorranere fra forskjellige sosiale lag bodde før i tiden.
I 2004 ble dallandskapet Madriu-Perafita-Claror satt på UNESCOs verdensarvliste. Dette kulturlandskapet er et eksempel på måten mennesker over årtusener har tilpasset seg miljø og ressurser i Pyreneene.
=== Teater, musikkliv og kunst ===
I 2007 ble den nasjonale institusjonen Escena Nacional d'Andorra etablert. Denne produserer egne teateroppsetninger og har også ansvar for å lage film. Kommunene og Andorra la Vella og Sant Julià de Lòria arrangerer sammen en serie av teateroppsetninger i begge byer.
Comú d'Andorra la Vella opprustet i 1992 det tidligere kinolokalet Teatre Comunal d'Andorra la Vella slik at det også kan benyttes til teateroppsetninger. Det er siden benyttet til teater- og danseforestillinger, så vel som konserter. Lokalet er også stedet der filmklubben Cineclub de les Valls holder sine visninger. Kultursenteret Centre cultural La Llacuna i hovedstaden har kulturaktiviteter for barn og ungdom innen drama og kunst, huser kulturbibliotek og musikkskole, og har lokaler for utstillinger og konferanser.Kammerorkesteret Orquestra Nacional Clàssica d'Andorra ble etablert i 1992 og skiftet navn til sitt nåværende nanv i 2006. Orkesteret ledes av fiolinisten Gerard Claret i Serra. Hans bror Lluís Claret er cellist. Begge har virket utenlands, særlig i Catalonia og har mottatt Sankt Georgskorset, Catalonias høyeste utmerkelse.
Andorra har et nasjonalt guttekor, Cor Nacional Dels Petits Cantors d'Andorra, grunnlagt i 1991. Årlig arrangeres det en internasjonal jazzfestival i Escaldes-Engordany.
Andorra var første gang med i Eurovisjonens musikkonkurranse i 2004. Dette var første gang katalansk språk ble benyttet i konkurransen. Landets beste plassering er tolvteplass i semifinalen i 2007. Det nasjonale kringkastingsselskapet RTVA bestemte seg for ikke å delta i 2010. Artister fra Danmark, Nederland og Spania har tidligere også representert Andorra i konkurransen.
Den katalanske skulptøren Josep Viladomat (1899–1989) bosatte seg i Andorra av politiske grunner. Flere av hans verk i marmor og bronse er utstilt i Centre d'Art d'Escaldes-Engordany. En annen andorransk billedkunstner av katalansk oppgav er Sergi Mas.
=== Biblioteks- og arkivvesen ===
Kommunene har sine lokale biblioteker. Biblioteca Nacional d'Andorra skriver sin historie tilbake til 1930, da landets første bibliotek ble etablert. Et nytt nasjonalbibliotek ble åpnet i 1974. Fra 1980 er nasjonalbiblioteket depot for pliktavleverte andorranske bøker. I 2009 ble det avlevert 767 titler.
Andorras nasjonalarkiv, Arxiu Nacional d'Andorra, ble grunnlagt i 1975.
=== Mat og drikke ===
Det andorranske kjøkken er særlig påvirket av katalanske matlagingstradisjoner, samt spansk og fransk kjøkken. Den tradisjonelle tavernaen, kalt tasques, har fått følge av moderne spisesteder med retter fra fransk, spansk og internasjonalt kjøkken på menyen.Katalanske mattradisjoner viser seg i retter som bakverket coca, kjøtt- og grønnsaksgryten escudella eller panneretten trinxat med kål, poteter og flesk. Tilberedning av escudella skjer i en cassola, en glasert leirgryte. Kraften kan serveres separat som suppe. En annen spesialitet er allioli, bestående av olivenolje og hvitløk. Lokale ingredienser som vilt, hare og kanin, lammekjøtt, ørret, sopp, samt ost av geit- og sauemelk, benyttes i tradisjonelle retter. Bladene av planten xicoira, eller radiccio (Cichorium intybus), benyttes også i matlaging. Kokken Maria Montanyà har samlet tradisjonsrike oppskrifter i kokeboken La cuina de casa meva.
=== Idrett ===
Andorras olympiske komité, Comitè Olímpic Andorrà, ble etablert i 1971 og fikk i 1975 anerkjennelse av Den internasjonale olympiske komité. Idrettsfolk fra landet deltok for første gang under sommer-OL i Montréal i og vinter-OL i Innsbruck i 1976.
Det er etablert en rekke skisportsanlegg i landet. Videre er det bygd anlegg for skytesport, tennis, svømming, i tillegg til diverse lag- og innendørsidretter.Andorra var vertskap for De europeiske småstatslekene i 1991 og 2005. Etapper i sykkelløpet Tour de France var lagt innom Andorra i 1964, 1993, 1997 og 2009.
Basketballklubben BC Andorra spiller i LEBs katalanske sølvliga.
==== Fotball ====
Fotballforbundet i Andorra, Federació Andorrana de Fútbol, ble stiftet i 1994 og er fra 1996 medlemmer i FIFA og UEFA.Andorras herrelandslag i fotball, som spiller sine hjemmekamper på Estadi Comunal d'Aixovall, stilte for første gang til kamp internasjonalt i 1996.
Copa Constitució er den nasjonale fotballcupen i Andorra, spilt siden 1990. Den øverste fotballigaen i Andorra er Primera Divisió, stiftet i 1995. Lagene i Primera Divisió er ikke helprofesjonelle. Klubben FC Santa Coloma er mestvinnende med seks titler (per 2011). Vinneren av Primera Divisió får muligheten til å kvalifisere seg til UEFA Champions League. En av de større fotballklubbene i Andorra, FC Andorra fra Andorra la Vella, spiller derimot i det spanske seriesystemet, i den katalanske tredjedivisjonsavdelingen, som utgjør nivå sju i Spania.
== Oppføring på UNESCO sine lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Madriu-Perafita-Claror dalenMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på Unesco sin liste (Intangible Cultural Heritage),
knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2015 – Ildfester ved sommersolverv
== Referanser ==
== Litteratur ==
Augustin, Byron D.: Andorra, New York: Marshall Cavendish, 2009, ISBN 9780761431220
Eccardt, Thomas: Secrets of the Seven Smallest States of Europe: Andorra, Liechtenstein, Luxembourg, Malta, Monaco, San Marino and Vatican City, New York: Hippocrene Books, 2004. ISBN 9780781810326
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Andorra – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Andorra – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Andorras regjering (katalansk)
Offisielt turistinformasjon (engelsk, fransk, kastiljansk, katalansk, nederlandsk, russisk, tysk)
Landoversikt, BBC (engelsk)
The World Factbook om Andorra
Utenriksdepartementets informasjonssider om Andorra
(no) Statistikk og andre data om Andorra i FN-sambandets nettsted Globalis.no |
224 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
225 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
226 | https://no.wikipedia.org/wiki/Yme | 2023-02-01 | Yme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jotner'] | Yme er urjotnen i den norrøne mytologien. I Snorres Edda kalles han Aurgjelme. Han var den første av alle jotnene og fra ham oppstod de andre jotnene. Yme spiller en svært sentral rolle i skapelsesmyten i den norrøne mytologi. Han ble drept av Odin og hans to brødre Vilje og Ve, hvilket satte i gang skapelsen av den norrøne verdenen.
| Yme er urjotnen i den norrøne mytologien. I Snorres Edda kalles han Aurgjelme. Han var den første av alle jotnene og fra ham oppstod de andre jotnene. Yme spiller en svært sentral rolle i skapelsesmyten i den norrøne mytologi. Han ble drept av Odin og hans to brødre Vilje og Ve, hvilket satte i gang skapelsen av den norrøne verdenen.
== Skapelsen ==
Da Odin, Vilje og Ve drepte Yme ble den synlige verden skapt av hans kropp. Blodet som fosset fra Ymes kropp ble til elver som druknet alle andre jotner unntatt to, som flyktet til det vi kjenner som Jotunheim. Selve kroppen til Yme ble til hva den norrøne mytologiens verden ble bygd av. Ymes kjøtt ble til land, hans hår til planter, hans hjerne til skyer, hans blod til hav, hans bein til fjell og selve skallen hans ble til himmelen.
== Referanser == |
227 | https://no.wikipedia.org/wiki/Audhumbla | 2023-02-01 | Audhumbla | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dyr i norrøn mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Audhumbla (norrønt: Auð(h)umbla) er i den norrøne mytologien urkua som ble skapt i Ginnungagap. Kua sørget for at Yme fikk melk å ernære seg på. Hun slikket også fram Bure fra de saltdekte steinene der. Bure er stamfaren til gudene (æsene).
| Audhumbla (norrønt: Auð(h)umbla) er i den norrøne mytologien urkua som ble skapt i Ginnungagap. Kua sørget for at Yme fikk melk å ernære seg på. Hun slikket også fram Bure fra de saltdekte steinene der. Bure er stamfaren til gudene (æsene).
== Gylvaginning ==
Kua er dokumentert i Gylvaginning, en del av Snorre Sturlasons Den yngre Edda, i tilknytning med Ginnungagap og Yme:
Audhumbla er ikke nevnt på nytt i Den yngre Edda, og med unntak av en omtale i Nafnathulur opptrer navnet ikke i noe annet kilde fra oldtiden. Kua er uansett generelt akseptert av forskerne som en ekte del av norrøn mytologi og er ikke avvist som en oppfinnelse av Snorre Sturlason.
== Hellige norrøne kyr ==
Det finnes dog en annen referanse hos Snorre Sturlason i hans Olav Tryggvasons saga hvor den gjenfortelles et gammelt sagn for kong Olav om tidligere småkonge ved navn Augvald eller Ogvald som hadde ei ku som han dyrket. Denne hadde han med seg over alt hvor han reiste og han trodde det var helsebot å drikke melka fra kua. Ogvald døde i et slag og ble hauglagt, og kua, som ikke nevnes med navn, ble også hauglagt.
I Karmøysagnet, hvor det fortelles om kong Ogvald og kong Ferking, får kua faktisk navnet «Audhumla» og sagnet sier at hun har en gullklave om halsen. Karmøysagnet har et svært gammelt preg med direkte tilknytning til myten om den tvekjønnede Yme ved at Ogvald regnet seg som etterkommer av jotnen Fornjot (Yme).I historien og Sigurd Fåvnesbane møter vi kong Eystein i Sverige. Han tilber også en hellig ku.
== Etymologi ==
Audhumblas navn opptrer i ulike variasjoner i de bevarte manuskriptene av Snorre Sturlasons Den yngre Edda. Navnets mening er uklart. Forstavelsen auð- kan være beslektet med ord i betydningen «rikdom», «velvære», «skjebne» eller «tomhet», og hvor kanskje «rikdom» er den betydningen som er mest sannsynlig. Stavelsen -(h)um(b)la er også uklar, men ved å sammenligne med tilsynelatende beslektede ord i andre germanske språk kan betydningen være «hornløs ku». En annen teori knytter det med navnet Yme. Navnet kan ha vært dunkel og således fortolket forskjellig allerede i hedensk tid.
== Teorier ==
Den svenske forskeren Viktor Rydberg, som skrev på slutten av 1800-tallet, trakk en parallell mellom de norrøne opphavsmytene og lignende redegjørelser i zoroastrisme og vedisk mytologi, og han postulerte en felles urindoeuropeisk opprinnelse. Selv om mange av Rydbergs teorier har blitt avvist som altfor fantasifulle av senere forskere har hans verk om komparativ mytologi vært holdbar i en stor grad. Zoroastrismens mytologi har en opphavlig urokse som stundom ble sagt å være av hankjønn eller hunkjønn og oppsto midt på jorden sammen med det opphavelige menneske.
I egyptisk mytologi er melkevegen personifisert som kugudinnen Hathor som også har en rolle i den egyptiske skapelsesmyte. På grunn av det store sprang i tid og rom som skiller de norrøne og oldtidens egyptiske kulturer er en direkte forbindelse usannsynlig. Tilsvarende mytologisk temaer kan ha oppstått uavhengig i ulike kulturer.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Magnússon, Ásgeir Blöndal (1989): Íslensk orðsifjabók. Reykjavík: Orðabók Háskólans.
Jónsson, Finnur (1931): Lexicon Poeticum. København: S. L. Møllers Bogtrykkeri.
Sturlason, Snorre: Edda, «Den yngre Edda». Oslo 2002. ISBN 82-521-5961-3
Sturlason, Snorre: Snorres kongesagaer. «Olav Tryggvasons saga». 6. ut. 2003. ISBN 82-05-31464-0
Rydberg, Viktor (1886–1889): Undersökningar i germanisk mythologi. Stockholm: Bonnier.
West, E. W. (overs.) (1860): Pahlavi Texts : Sacred Books of the East, bind 5. |
228 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
229 | https://no.wikipedia.org/wiki/Science_fiction | 2023-02-01 | Science fiction | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske ord og uttrykk', 'Kategori:Science fiction', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Verifiserbarhet'] | Science fiction (engelsk for «vitenskapsdiktning» eller «vitenskapsfantasi») er en sjangerbetegnelse for bøker, filmer, tegneserier og teater som skildrer en tenkt framtid eller verden med fantastisk teknikk og spennende vitenskapelige fenomener.
| Science fiction (engelsk for «vitenskapsdiktning» eller «vitenskapsfantasi») er en sjangerbetegnelse for bøker, filmer, tegneserier og teater som skildrer en tenkt framtid eller verden med fantastisk teknikk og spennende vitenskapelige fenomener.
== Definisjon ==
Begrepet skal først ha blitt brukt av den amerikanske forfatteren og redaktøren Hugo Gernsback i 1929, i det første nummeret av hans magasin Science Wonder Stories. Som definisjon på hva science fiction egentlig betyr, viste Gernsback selv senere til 1959-utgaven av Webster's New World Dictionary:
«SCIENCE FICTION: Fantasirike romaner og historier sentrert om en eller annen påstått, ofte utrolig, vitenskapelig nyvinning.»Tidligere hadde Gernsback introdusert begrepet «scientifiction» (1926), som han beskrev som «(...) historier som de Jules Verne, H. G. Wells og Edgar Allan Poe skrev ... sjarmerende fortellinger blandet med vitenskapelige fakta og profetiske visjoner (...) ».
Gernsback og andre mente i senere år at begrepet science fiction ble utvannet ved at det også brukes om historier som inneholdt pseudovitenskap og fantasi. Dette førte til en lang og resultatløs debatt om avgrensningen mellom science fiction og fantasy, og forsøk på å introdusere nye begreper som «speculative fiction», «science fantasy», «fabelprosa» og så videre.
== Historie ==
=== Forløpere ===
Den egentlige science fiction kunne først oppstå med utviklingen i vitenskap og teknikk. I alle kulturer har det eksistert sagaer, eventyr og fantastiske overleveringer. Med disse som bakgrunn oppsto det i Europa i opplysningstiden litterære verker som fritt spekulerte omkring hvilken ny viten, hvilke oppdagelser mennesker kunne komme til å gjøre på jorden eller i himmelrommet, hvilke nye samfunnsformer som kunne finnes i fjerne strøk eller tenkes i fremtiden. Etter at teleskopet ble oppfunnet, ble det kjent at månen er et utstrakt himmellegeme, og i oppdagelsesreisenes tidsalder drømte man derfor straks om å reise dit.
Slike historier ga rike muligheter for satire over forhold i samtiden, slik det først ses hos den romerske forfatteren Lukian (ca 120 - ca 190). I En sannferdig historie parodierte han noen underlige historier hos Homer i Odysseen og noen fantasier populære i Lukians samtid. Han foregriper her nyere fiktive temaer som reiser til månen, utenomjordisk liv og krig mellom planetene. Lukian kan dermed kalles far til science fiction, selv om han ikke gjør noe forsøk på å forklare sine flygende skip vitenskapelig.Andre forløpere for science fiction:
Thomas More: Utopia (1516)
Johannes Kepler: Somnium, (1634, norsk tittel: Drømmen)
Cyrano de Bergerac: L’histoire comique contenant les états et empires de la lune (1656)
Margaret Cavendish: The Blazing World (1666)
Daniel Defoe: The Consilidator (1705)
Jonathan Swift: Gullivers reiser (1726)
Ludvig Holberg: Nils Klims reise til den underjordiske verden (1741)
Voltaire: Micromégas (1752)
=== Tidlige verk ===
I 1593 skrev Johannes Kepler med hjelp fra sin venn Christoph Besold en kort avhandling, der han forestilte seg hvordan jorden ville ta seg ut for mennesker bosatt på månen. Den ble revidert flere ganger i løpet av Keplers liv, og til sist utgitt posthumt under titelen Somninum. Avhandlingen var ment å skulle forklare Kopernikus' idé om at jorden beveger seg raskt, og at den roterer mens den sirkler rundt solen, uten at menneskene på jorden merker noe til alt dette. Fra jorden ser vi månen og dens bevegelser, så sett fra månen ville vel jordens bevegelser være synlige på samme vis? Kepler ønsket å forsvare avhandlingen i en disputas, men dette ble forhindret av overordnede.Mary Shelley betraktes av mange som grunnleggeren av science fiction. Hennes roman Frankenstein (1818) hevdes av blant andre Brian Aldiss å være den første spekulative roman som ikke kunne ha eksistert uten den industrielle revolusjon og vitenskapelig metode. Fra midten av det 19. århundre finnes det elementer fra science fiction også hos Edgar Allan Poe og E.T.A. Hoffmann. I Nathaniel Hawthornes «Dr Heideggers eksperiment» fra 1837 byr hovedpersonen på en smak av vannet fra ungdomskilden (nevnt allerede av Herodot) som viser seg bare å ha midlertidig effekt.I siste halvdel av århundret oppsto den egentlige science fiction som sjanger. Jules Verne begynte fra 1860-tallet å publisere sine vitenskapelig-romantiske eventyrromaner.
H. G. Wells publiserte fra 1890-årene det han kalte «vitenskapelige romanser», teknisk-samfunnskritiske verk.
Rundt århundreskiftet var verden i omveltning både teknologisk og sosialt. Uroen som kulminerte i den russiske revolusjon og truende stormaktskonflikter satte sitt preg også på litteraturen om fremtiden. Advarende romaner om fryktelige truende kriger florerte. I 1907 publiserte Jack London sin krasse dystopi The Iron Heel om en kommende konflikt mellom kapitalister og arbeidere i USA. Karel Čapek introduserte i 1920 ordet «robot» i sitt skuespill R.U.R., hvor menneskene skaper en underklasse av mekaniske arbeidere som senere gjør opprør og utrydder dem.
Parallelt med at science fiction utviklet seg som et redskap for samfunnskommentarer, ble den også for alvor et medium for eskapisme. Edgar Rice Burroughs publiserte i 1912 A Princess of Mars, fremdeles av mange regnet som den ultimate dagdrømsromanen med sine fantastiske landskaper, lettkledde («oviparøse»!) prinsesser i fare, sverdsvingende helter og skumle marsboere.
Også velkjente forfattere som Rudyard Kipling og C. S. Lewis bidro til sjangeren. Andre eksempler som tidlig bidro til å definere sjangeren:
Restif de la Bretonne, franskmann og opphav til Les Posthumes (1802), hvor skikkelsen grev de Multipliandre er i stand til å overføre sitt sinn til andre mennesker, andre planeter og fremtiden, et konsept som også ble benyttet av H.P. Lovecraft i The Shadow Out of Time.
Jean-Baptiste Cousin de Grainville, en annen fransk forfatter som skrev Le Dernier Homme («Det siste mennesket») i 1805. Handlingen utspiller seg blant Palmyras ruiner ved en avsides hule, sterkt fryktet av den syriske befolkningen som kaller den «dødens hule».
Jane C. Loudon, engelsk forfatterinne som med boka The Mummy!: Or a Tale of the Twenty-Second Century (1827) forestilte seg England i år 2126.
Louis Geoffroy (1803–58) presenterte et tidlig eksempel på kontrafaktisk historie med It Histoire de la Monarchie universelle: Napoléon et la conquête du monde (1812–1832) (1836), hvor Napoleon Bonaparte invaderer og erobrer både Russland og Storbritannia.
Fitz-James O'Brien (1828-62) er kjent for novellen «The Diamond Lens» der en vitenskapsmann finner opp et supermikroskop, og oppslukes av en vakker kvinne han får øye på i en bitteliten verden synlig i mikroskopet; og «The Wondersmith», trykt i oktober 1859 i Atlantic Monthly, der han beskriver en hær bestående av miniatyr-roboter.
Charlemagne-Ischir Defontenay, en fransk lege som har vært beskrevet som oppfinneren av plastisk kirurgi, lagde en tidlig versjon av space opera med verket Star ou Psi de Cassiopée (1854). Et objekt fra himmelen som lander i Himalaya, viser seg å inneholde et metallskrin med papirmanuskripter som beskriver fremmede samfunn og humanoide raser i stjernebildet Kassiopeia.
Edward S. Ellis skapte i 1868 historien The Steam Man of the Prairies, en tidlig forløper for roboter, idet en av hovedpersonene bygger en mekanisk mann.
Edward Everett Hale utgav i 1869 novellen The Brick Moon, det første litterære eksempelet på utskytingen av en satellitt i bane rundt jorda.
Edward Bulwer-Lytton, en engelskmann som forfattet boken The Coming Race (1871), om en åndelig og teknologisk høyt utviklet underjordisk sivilisasjon og deres mystiske energikilde kalt Vril.
Edward Page Mitchell (1852–1927), en amerikansk forfatter som blant annet skrev fortellinger om cyborger, teleportering, usynlighet og tidsreiser.
Edward Bellamy, amerikaneren bak den populære romanen Looking Backward (1888), om en mann som våkner opp til en utopisk verden i år 2000.
Edwin A. Abbott, skaperen av Flatland (1884), en roman om oppdagelsen av en todimensjonal verden og dens innbyggere.
Percy Greg, forfatter av romanen Across the Zodiac (1880), om interplanetariske reiser i romskip, antigravitasjon, giftgasspistoler og elektriske traktorer.
Camille Flammarion, astronom som var lidenskapelig opptatt av liv på andre planeter. I Les Terres du Ciel (1884) dør en mann og en kvinne på toppen av et fjell, bare for å finne seg selv reinkarnert på Mars, hvor planetens flora og fauna deretter skildres.
J.-H. Rosny aîné, som blant annet står bak novellen «Les Xipehuz» (1887), hvor jorden får besøk av uorganiske og ikke-menneskelige romvesener det viser seg å være umulig å kommunisere med, og «Le Cataclysme» (1896), der et område av Frankrike opplever at naturlovene endrer seg.
Robert Potter, irsk-australier som stod bak The Germ Growers (1892), en fortelling om invasjon fra rommet, bortføring av romvesener og biologisk krigføring.
Kurd Lasswitz (1848-1910), tysk forfatter av Auf zwei Planeten (1897), en fortelling hvor mennesker oppdager en base på Nordpolen, bebodd av marsboere. Lasswitz har fått en pris oppkalt etter seg.
E. M. Forster forutså med The Machine Stops (1909) en verden hvor alle var forbundet via et nettverk, og levde og jobbet hele livet inne i små leiligheter.
William Hope Hodgson, en engelsk horror-forfatter som beskrev livet i en fjern fremtid på en døende jord, med fremmed teknologi og nye arter mennesker, i boka The Night Land (1912)
E. E. Smith, kjemiker og innflytelsesrik pulp-forfatter og skaper av The Skylark of Space, skrevet mellom 1915 og 1921, en klassiker innen stjernekrigssjangeren.
Milo Hastings, forfatter Children of Kultur (1919), som var den opprinnelige inspirasjonen til Fritz Langs Metropolis.
David Lindsay, en skotte som stod bak den kjente og filosofiske sci-fi-romanen A Voyage to Arcturus (1920), der en mann havner på en fremmed planet med eksotiske skapninger og det er vanlig å gro og kvitte seg med indre organer.
Ray Cummings (1887–1957) omtales som en av grunnleggerne av pulp science fiction-sjangeren, og kjent for sine historier om mikroskopiske verdener, særlig The Girl in the Golden Atom (1922), der en vitenskapsmann studerer sin mors giftering under mikroskopet og krymper seg selv for å kunne besøke en slik mini-verden.
Olaf Stapledon (1886 – 1950), en britisk filosof og forfatter som med utgivelser som Star Maker, Last and First Men og Odd John hadde en stor innflytelse på senere forfattere.
Philip Gordon Wylie (1902-71) var skaper av Gladiator (1930), en roman som skulle vise seg å være en forløper for superheltsjangeren. Wylie var skeptisk til å fremstille en moralsk overlegen skikkelse som kontrast til vanlige mennesker, og introduserte derfor den høyst menneskelige skikkelsen Clark Kent som motvekt til Supermann.
=== Science fiction som triviallitteratur ===
I 1926 startet amerikaneren Hugo Gernsback publisering av science fiction i magasinform med sitt Amazing Stories. Dette var det amerikanerne kaller et pulp eller «billig»-magasin – etter den dårlige papirkvaliteten, ansett som et kjennetegn på at innholdet var masseprodusert og av dårlig kvalitet. Publiseringsformatet sammen med Amazing Stories og dets etterfølgeres suksess gjorde at science fiction snart ble assosiert med «dårlig litteratur», og har medvirket til at det har vært vanskelig for sjangeren å bli akseptert som seriøs litteratur.
=== USAs Golden Age ===
SF ble oppgradert da John W. Campbell, Jr. ble utgiver av Astounding Science Fiction.
Han gav ut noveller av forfattere (Isaac Asimov, Arthur C. Clarke, Robert Heinlein) som senere ble verdenskjente. Alt i alt ble sjangeren sterkt påvirket av amerikanske forfattere på denne tiden.
En hel rekke forfattere som egentlig ikke skrev science fiction, eksperimenterte med sjangeren og ga på den måten SF et mer seriøst image (Karel Čapek, Aldous Huxley, Karin Boye, Clive Staples Lewis, Ray Bradbury, Kurt Vonnegut, George Orwell, Gore Vidal, Doris Lessing, Margaret Atwood).
=== Den nye bølgen ===
Begrepet new wave ble fra slutten av 60-tallet brukt av litteraturkritikere som en fellesnevner for en «bølge» av science fiction-forfattere som søkte bort fra idélitteraturen i retning skjønnlitteratur. Den nye bølgen ble kjennetegnet av litterære eksperimenter og en affinitet med 70-årenes «motkultur». Bøker assosiert med denne retningen befatter seg gjerne med den nære framtid, er dystopiske, har et desillusjonert menneskesyn, men er ikke sjelden gjennomført med adskillig fandenivoldskhet. Den nye bølgen ble en parentes i science fictions historie, men førte til at sjangeren fikk en viss positiv oppmerksomhet fra skjønnlitterære miljøer. Den hadde også en fornyende effekt på sjangeren, som ved midten av 60-tallet hadde vist tegn til å stivne i form så vel som idé. Noen forfattere som gjerne assosieres med denne perioden – med eller mot eget ønske – er J.G. Ballard, Frank Herbert, Michael Moorcock, Thomas M. Dish, Harlan Ellison, Samuel R. Delany, Joanna Russ og Norman Spinrad.
I Norge var særlig Jon Bing og Tor Åge Bringsværd på 70-tallet entusiastiske eksponenter for den nye retningen.
== Science fiction i Norge ==
Det har alltid vært noe oversatt science fiction på det norske markedet. H. G. Wells, Jules Verne og Edgar Rice Burroughs' fantasier ble alle tidlig oversatt – Den Hemmelighedsfulde Ø (1876), Den usynlige Mand (1901) og Prinsessen av Mars (1924) – og har etter alle solemerker hatt gode salgstall. Allers Familie-Journal publiserte føljetonger om blant annet ballongreiser til månen, på sider man kunne ta ut og selv binde inn til bøker.
Det har imidlertid vært påfallende liten interesse for science fiction eller «fremtidsromaner» som sjanger. Dette til tross for at science fiction utgjør en meget vesentlig andel av salget av fremmedspråklig litteratur solgt i Norge. I våre naboland Sverige og Danmark er forholdet et helt annet, med et betydelig antall oversettelser hvert år foruten innenlandsk produksjon.
I første halvdel av femtitallet var det et blaff av forlagsmessig interesse for sjangeren. En del ble utgitt som guttebøker for aldersgruppen 12–16 år, mellom dem noen av Robert Heinleins juveniles. Gyldendal startet i 1954 pocketbok-serien Gyldendals fremtidsromaner som introduserte Heinlein, Isaac Asimov, A.E. van Vogt, og John Wyndham for mer voksne lesere. Serien ble lagt ned etter fem utgivelser, men er i ettertid blitt ettertraktet blant nostalgiske samlere. Fire år etter, i 1958, prøvde billigbokforlaget Romanforlaget seg med serien Science Fiction. For sikkerhets skyld med forklarende lydskrift på baksiden («uttales saiens fiksjen»). Kjente science fiction-forfattere som Poul Anderson og Arthur C. Clarke ble presentert. Men igjen – etter tre utgivelser var det slutt. Samme forlag hadde forøvrig tidligere utgitt to romaner av A.E. van Vogt i en mer generelt innsiktet billigbokserie (Kronebøkene, 1954).
Utover dette har det stort sett vært tale om spredte utgivelser som ikke først og fremst henvendte seg til sjanger-publikumet i annonsering eller innpakning. Falken Forlag gjorde for eksempel på 1980-tallet en prisverdig innsats ved å oversette bøker av Strugatskij-brødrene og Ivan Jefremov, men da ut fra det perspektiv at dette var sovjetiske forfattere. Men med unntak av en kort periode fra siste halvdel av 1960-årene og ut i 1970-årene, har det sjelden vært noe som kan minne om en bevisst forlagssatsing på science fiction som sjanger i Norge. Aventura prøvde seg med to titler av Asimov: Keiserrikets fall (Foundation) i 1985, oversatt av Arne Treholt 34 år etter den amerikanske utgaven. Erobreren (Foundation and Empire) kom året etter – men siste bind i trilogien lar fortsatt vente på aeg.
Våren 1965 ble studentenes science fiction-forening, Aniara, stiftet på Universitetet i Oslo. På dette stiftelsesmøtet møttes Jon Bing og Tor Åge Bringsværd, som skulle vise seg å bli noen av de viktigste personlighetene innen norsk science fiction. B&B greide kunststykket å introdusere sjangeren på bred front for det norske publikumet på slutten av 60-tallet til starten av 70-tallet. De fikk utgitt en rikt utstyrt og mye omtalt tre-binds antologi/innføring i sjangeren i «kaffebord-format» på Den norske Bokklubben (Østenfor sol, Vestenfor måne og Stella Polaris). De fulgte opp med en serie lange temaprogrammer om science fiction i beste sendetid lørdag kveld på NRK tv. Disse programmene omfattet også dramatiseringer av klassiske noveller.
Bing & Bringsværd debuterte som dramatikere på Det Norske Teateret med et science fiction-skuespill, Å miste et romskip. De tok også initiativet til en rekke oversettelser i Gyldendals serie Lanterne science fiction. Denne billigbokserien introduserte også nye, norske forfattere som Ingar Knudtsen og Åsmund Forfang.
Noen mindre forlag hadde i mellomtiden kastet seg på med utgivelser av mer tradisjonell science fiction. Billigbokforlaget Fredhøis Forlag utga i perioden 1971–1974 hele 41 science fiction-bøker. Utvalget var hummer og kanari, men omfattet også klassikere som Ray Bradbury og Robert Bloch, samt oversettelser av relativt ferske romaner fra Poul Anderson, Philip K. Dick, Harlan Ellison og svensken Sam Lundwall. Også en ny norsk forfatter, Dag Ove Johansen, fikk slippe til. Fan-forlaget STOWA utga bøker av nye norske skribenter, blant dem Øyvind Myhre og Per G. Olsen som senere fikk slippe til på Cappelen og Gyldendal.
I en kort periode var interessen for science fiction påtagelig blant litteraturinteresserte nordmenn, men det hele dabbet av utover 70-tallet. For det store publikum ble science fiction i denne perioden synonymt med Bing & Bringsværd og den såkalte «nye bølgen» i britisk/amerikansk science fiction. Denne vinklingen var trolig i lengden ikke nok til å holde på en bred interesse.
Bing og Bringsværd har selv vært produktive som forfattere av noveller, romaner, hørespill og tv-serier innen SF-sjangeren – sammen og hver for seg. Totalt sett er det imidlertid gitt ut forholdsvis lite norsk science fiction. Blant unntakene er nevnte Øyvind Myhre, Ingar Knudtsen og Dag Ove Johansen. Disse tre forfatterne har alle omfattende forfatterskap bak seg, og deler en bakgrunn i SF-magasinet Nova på 1970-tallet.
En del forfattere har gitt ut noen få lovende bøker, i de fleste tilfellene novellesamlinger med både science fiction og annen fantastisk litteratur. Her kan Trond Buland, Einar Gjærevold, Reidar Jensen og Erik Braathen nevnes. Flere av disse debuterte på enmannsforlaget Bok og Magasinforlaget, som mot alle odds holdt det gående fra slutten av 1970-tallet inntil eieren Terje Wanberg døde i 2006. En del mainstream-forfattere med mer eller mindre uttalt interesse for science fiction har også hatt gjestespill innen sjangeren, som Axel Jensen, Elin Brodin og Eirik Austey (Tron Øgrim).
=== Se også ===
Liste over norske science fiction-bøker
== Kjente science fiction-filmer ==
Sciencefictionfilmer har en lang og rik tradisjon i populærkulturen:
Fritz Lang: Metropolis (1927)
Ettore Scola: Terrassen (1963)
Stanley Kubrick: Dr. Strangelove (1964)
Roger Vadim: Barbarella (1968)
Franklin J. Schaffner: Apeplaneten (1968)
Stanley Kubrick: 2001: En romodysse (1968)
Stanley Kubrick: A Clockwork Orange (1971)
Andrej Tarkovskij: Solaris (1972)
Steven Spielberg: Nærkontakt av 3. grad (1977)
George Lucas og andre: Star Wars (1977)
Ridley Scott: Alien (1979)
Ridley Scott: Blade Runner (1982)
Steven Spielberg: E.T. (1982)
James Cameron: Terminator (1984)
Terry Gilliam: Brazil (1985)
James Cameron: Aliens (1986)
Paul Verhoeven: Total Recall (1990)
James Cameron: Terminator II - Dommens dag (1991)
Kenneth Branagh: Mary Shelley's Frankenstein (1994)
Terry Gilliam: Twelve Monkeys (1995)
Andy Wachowski og Larry Wachowski: The Matrix (1999)
Richard Kelly: Donnie Darko (2001)
Steven Spielberg: A.I.: kunstig intelligens (2001)
Steven Spielberg: Minority Report (2002)
Suzanne Collins: The Hunger Games (2012)
== Fotnoter ==
== Eksterne lenker ==
Fabelprosa
Fandom.no
Oslo Science Fiction-Festival
sf.kjempekjekt.com – norsk blog dedikert til science fiction
Science fiction-litteratur; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)
Science fiction-film; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) |
230 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
231 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
232 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
233 | https://no.wikipedia.org/wiki/Gere_og_Freke | 2023-02-01 | Gere og Freke | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr i norrøn mytologi'] | Gere og Freke er i den norrøne mytologien Odins to ulver. Navnene betyr "den grådige" og "den glupske".
De nevnes i Grimnismål («Grimnnes tale»):
Gere og Freke
metter den kampvante,
stolte Seiersfader
Av vin alene
den våpensmykkede
Odin alltid lever Ulvene får all mat som Odin serveres i Valhall, siden han lever av vin alene. Odin sender dem ut i verden for å hente nytt til ham.
| Gere og Freke er i den norrøne mytologien Odins to ulver. Navnene betyr "den grådige" og "den glupske".
De nevnes i Grimnismål («Grimnnes tale»):
Gere og Freke
metter den kampvante,
stolte Seiersfader
Av vin alene
den våpensmykkede
Odin alltid lever Ulvene får all mat som Odin serveres i Valhall, siden han lever av vin alene. Odin sender dem ut i verden for å hente nytt til ham.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Geri and Freki – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Gere og Freke, Store norske leksikon
Freke og Gere, Den store danske
Grimnismål, til norsk ved G. A. Gjessing, heimskringla.no |
234 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
235 | https://no.wikipedia.org/wiki/Periodesystemet | 2023-02-01 | Periodesystemet | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Periodesystemet'] | Periodesystemet, også kalt periodetabellen eller det periodiske system, er en tabell som klassifiserer grunnstoffene (eller elementene) i perioder. Hver periode består av grunnstoffer med det samme antallet elektronskall rundt atomkjernen. Offisielt opererer man i dag med syv perioder; periode 8 er foreslått, men er foreløpig ikke anerkjent av den internasjonale kjemi-organisasjonen International Union of Pure and Applied Chemistry (IUPAC).
I antikken var den utbredte oppfatningen at all materie besto av fire grunnelementer: jord, luft, ild og vann. På 1700-tallet ble stadig nye grunnstoffer oppdaget, og teorien om fire grunnelementer ble forkastet. Flere forsøk ble gjort på å systematisere grunnstoffene i en tabell. Ingen lyktes før den russiske kjemiprofessoren Dmitrij Ivanovitsj Mendelejev i 1869 utarbeidet det første utkastet til periodesystemet ved å organisere grunnstoffene etter atomvekt og kjemiske egenskaper. Den første versjonen ligner ikke så mye på dagens periodesystem, men den grunnleggende utformingen er fortsatt den samme.
Dagens periodesystem sorterer grunnstoffene etter antall protoner i atomkjernen (atomnummer) i stedet for atomvekt slik Mendelejevs tabell gjorde. Periodesystemets grupper sorteres etter antall elektroner i ytterste elektronskall, og periodene etter antall elektronskall rundt kjernen. Lantanoidene og actinoidene er metaller som tilhører henholdsvis periode 6 og 7, selv om de vanligvis plasseres for seg selv under tabellen.
FN erklærte 2019 som Det internasjonale året for Periodesystemet», i anledning 150-årsjubileet for «en av vitenskapens vesentligste bragder». | Periodesystemet, også kalt periodetabellen eller det periodiske system, er en tabell som klassifiserer grunnstoffene (eller elementene) i perioder. Hver periode består av grunnstoffer med det samme antallet elektronskall rundt atomkjernen. Offisielt opererer man i dag med syv perioder; periode 8 er foreslått, men er foreløpig ikke anerkjent av den internasjonale kjemi-organisasjonen International Union of Pure and Applied Chemistry (IUPAC).
I antikken var den utbredte oppfatningen at all materie besto av fire grunnelementer: jord, luft, ild og vann. På 1700-tallet ble stadig nye grunnstoffer oppdaget, og teorien om fire grunnelementer ble forkastet. Flere forsøk ble gjort på å systematisere grunnstoffene i en tabell. Ingen lyktes før den russiske kjemiprofessoren Dmitrij Ivanovitsj Mendelejev i 1869 utarbeidet det første utkastet til periodesystemet ved å organisere grunnstoffene etter atomvekt og kjemiske egenskaper. Den første versjonen ligner ikke så mye på dagens periodesystem, men den grunnleggende utformingen er fortsatt den samme.
Dagens periodesystem sorterer grunnstoffene etter antall protoner i atomkjernen (atomnummer) i stedet for atomvekt slik Mendelejevs tabell gjorde. Periodesystemets grupper sorteres etter antall elektroner i ytterste elektronskall, og periodene etter antall elektronskall rundt kjernen. Lantanoidene og actinoidene er metaller som tilhører henholdsvis periode 6 og 7, selv om de vanligvis plasseres for seg selv under tabellen.
FN erklærte 2019 som Det internasjonale året for Periodesystemet», i anledning 150-årsjubileet for «en av vitenskapens vesentligste bragder».
== Periodesystemet i tabellform ==
Ved å la musepekeren hvile i et av tabellens felter, vil tilleggsinformasjon om det aktuelle grunnstoffet vises. Masse er oppgitt i atommasseenheten u, smeltepunktet i grader celsius, og elektronegativiteten etter Pauling-skalaen.
== Oppbygging ==
Tabellen er organisert etter antall protoner i atomkjernen (atomnummer), antall elektronskall rundt kjernen (periode), og antall elektroner i ytterste elektronskall (gruppe). Grunnstoffene klassifiseres også i kjemiske serier etter sine kjemiske egenskaper, for eksempel metaller, halogener, edelgasser og så videre. I tillegg deles tabellen opp i blokker basert på elektronkonfigurasjonen. Disse blokkene betegnes med bokstaver: s-blokken, p-blokken, d-blokken og f-blokken. Alle grunnstoff har navn. Navnene har også en forkortelse bestående av én eller to bokstaver kalt kjemisk symbol (unntaket er de midlertidige navnene som har tre bokstaver i forkortelsen). I tabellens enkleste form vises grunnstoffene kun med kjemisk symbol og atomnummer. I mer detaljerte tabeller vises også stoffets fulle navn, atommasse, indikasjon av stofftilstanden ved romtemperatur (fast form, væske eller gass) og så videre. Dagens periodiske system består av syv perioder (118 grunnstoffer). Tabellens utseende har forandret seg flere ganger opp gjennom tiden, men utformingen med lantanoider og aktinoider plassert for seg selv under resten av tabellen, er den mest vanlige i dag.
=== Atomnummer ===
Atomnummeret er identisk med antall protoner i atomets kjerne (må ikke forveksles med massetall som er det totale antall protoner og nøytroner i kjernen). Antall nøytroner i kjernen kan variere (isotoper), mens antall protoner er unikt for hvert grunnstoff. Dersom et atom mister eller får tilført protoner, går det over til å bli et annet grunnstoff. Ved radioaktiv nedbrytning (for eksempel alfahenfall eller spontan fisjon) vil antall protoner reduseres i kjernen og resultere i et eller flere lettere grunnstoff.
==== Atommasse ====
Antall protoner og nøytroner avgjør atommassen, og forskjellige isotoper har forskjellig atommasse. Angivelse av atommassen er derfor gitt som et gjennomsnitt av naturlig forekommende (stabile) isotoper. For grunnstoff som ikke har noen stabile isotoper blir atommassen til den mest stabile isotopen oppgitt. Enheten u er relativ atommasse og er definert som en tolvtedel av massen til et atom 12C (karbon) i sin grunntilstand. I notasjon blir massetallet (det totale antall kjernepartikler) angitt av et tall oppe til venstre for det kjemiske symbolet. I tilfellet 12C betyr det at kjernen har 6 protoner (siden det er karbon) og 6 nøytroner. En annen måte er å angi massetallet etter grunnstoffnavnet eller det kjemiske symbolet (uran-235 eller U-235). Det er bare de minste atomkjernene som har likt antall protoner og nøytroner; større atomkjernerer inneholder flere nøytroner enn protoner. Uran som har atomnummer 92 (og dermed 92 protoner), har 146 nøytroner i den vanligst forekommende isotopen 238U.
=== Perioder ===
Periodene er de vannrette radene i tabellen, og de refererer til antall elektronskall i atomet. Elektronskallene kalles fra innerst og utover K, L ,M , N, O, P, og Q eller 1, 2, 3, 4, 5, 6 og 7. De deles også opp i underskall som igjen består av orbitaler. Hvert elektronskall (og dets underskall) har «plass» til et bestemt antall elektroner. Dagens periodesystem består av 7 perioder. I 1985 ble forsøk på å fremstille grunnstoff 119 utført ved Berkeley-universitetet i California. Forsøket mislyktes, men dersom fremstilling av grunnstoff med høyere atomnummer enn 118 skulle lykkes, må periodesystemet utvides med periode 8.
=== Grupper ===
Periodesystemets grupper utgjøres av kolonnene der grunnstoffene står vertikalt plassert i forhold til hverandre. Mendelejevs gruppeinndeling var basert på stoffenes kjemiske egenskaper (som reaktivitet). Dagens gruppe-klassifisering baserer seg på antall elektroner i ytterste skall (valenselektroner), noe som har nøye sammenheng med de kjemiske egenskapene Mendelejev observerte. Gruppe 1 (unntatt hydrogen) kalles alkalimetaller og er plassert helt til venstre i tabellen. Disse stoffene har kun ett valenselektron, og er meget reaktive (reaksjonsvillige). De binder seg svært lett med andre grunnstoff, og finnes derfor ikke i ren form naturlig. Alkalimetallenes rake motsetning er edelgassene som utgjør gruppe 18. Hos edelgassene er det ytterste elektronskallet fullt, noe som gjør at de er ekstremt lite reaktive. De danner derfor ikke kjemiske forbindelser naturlig (edelgass-forbindelser har imidlertid vært kunstig fremstilt i laboratorier).
==== Elektronegativitet ====
Elektronegativitet er et mål på atomets evne til å trekke til seg felles elektroner i en kjemisk forbindelse. Begrepet ble innført av den amerikanske kjemikeren Linus Pauling, og skalaen har fått navn etter ham. Tallet er et relativt tall, og tar utgangspunkt i verdien 4 for fluor (som er det mest elektronegative grunnstoffet). Elektronegativiteten er lavest i gruppe 1 (alkalimetallene) og stiger ved høyere gruppenummer. De mest elektronegative grunnstoffene tilhører gruppe 17 (halogenene). Tallet er et viktig hjelpemiddel til å forstå og forutse kjemiske bindinger og reaksjoner mellom de forskjellige grunnstoffene.
==== Nummerering ====
Gruppene deles gjerne inn i 8 hovedgrupper som angir antall valenselektroner fra 1 til 8 (i tidligere tider benevnt I – VIII), og 10 undergrupper (tidligere benevnt med romertall etterfulgt av bokstaven A eller B). I dagens nummereringssystem tilsvarer hovedgruppene gruppe 1, 2, og 13 – 18, og undergruppene tilsvarer 3 – 12.
Frem til 1988 eksisterte det to forskjellige nummereringssystem for periodesystemets grupper, en amerikansk og en europeisk. Begge benyttet romertall i kombinasjon med bokstavene A og B. Problemet var at bokstavene var brukt forskjellig, noe som gjorde at misforståelser lett kunne oppstå (se tabell under). Siden begynnelsen av 1980-tallet hadde IUPAC forsøkt å finne en løsning på problemet før de skulle gi ut sin navnekonvensjon Nomenclature of Inorganic Chemistry (Part I ) i 1988. IUPAC sendte i 1985 ut et høringsforslag om å gå over til tall i stedet for romertall og bokstaver. Som ventet kom det protester, men på tross av motstanden valgte IUPAC i 1988 å gi ut navnekonvensjonen med en anbefaling om å ta i bruk det nye nummer-systemet. I dag er gruppenummerering med tall i bruk i hele verden.
=== Kjemiske serier ===
Kjemiske serier er grupper av grunnstoff som har lignende kjemiske og fysiske egenskaper, og der visse egenskaper endrer seg systematisk gjennom serien. Noen av de kjemiske seriene sammenfaller med periodesystemets grupper, mens andre spenner over flere grupper. De 10 kjemiske seriene blir i periodesystemet uthevet ved hjelp forskjellige farger, og omfatter: alkalimetaller, jordalkalimetaller, lantanoider, aktinoider, transisjonsmetaller, metaller, halvmetaller, ikke-metaller, halogener og edelgasser.
=== Blokker ===
Grunnstoffene i periodesystemet blir også plassert i blokker basert på elektronkonfigurasjonen. Blokkene beskriver fyllingen av elektronskallenes orbitaler, og angis med bokstavene s, p, d, og f. Utvidelsene av periodesystemet som ble foreslått av Glenn T. Seaborg, vil innebære en ny blokk. Denne blokken (og utvidelsen) er ikke formalisert eller normert av IUPAC, men kalles uoffisielt for g-blokken. Tabellen under viser blokkene markert med farger, inkludert den foreslåtte utvidelsen med periode 8 og g-blokken.
== Grunnstoffenes forekomst ==
Det mest vanlige grunnstoffet i jordskorpen er oksygen, fulgt av silisium. Nesten 99 % av Jordens atmosfære består av grunnstoffene nitrogen og oksygen, hvorav nitrogen utgjør brorparten med over 78 %. I hele jordkloden sett under ett, er jern det vanligste grunnstoffet med 34,6 %, fulgt av oksygen med 29,5 %. På Solen og i universet er det imidlertid hydrogen og helium som er de vanligste grunnstoffene, der hydrogen utgjør 73-75 % og helium 23-24 %. I tabellen under vises noen av de mest vanlige grunnstoffene og forekomsten deres (tabellen er sortérbar).
Det tyngste grunnstoffet som forekommer naturlig, er uran (atomnummer 92). Spor av neptunium (atomnummer 93) og plutonium (atomnummer 94) finnes i uranmalm, men disse er resultat av beta minus-henfall av uran, og defineres ikke som naturlige forekomster. Det letteste grunnstoffet som ikke forekommer naturlig er technetium (atomnummer 43). Alle de transurane grunnstoffene (med atomnummer høyere enn uran) fremstilles kunstig.
=== Isotoper ===
De fleste grunnstoffene har flere isotoper som forekommer naturlig, både stabile og ustabile. De ustabile isotopene omdannes ved nedbrytning av atomkjernen med ioniserende stråling som resultat (radioaktivitet). Tinn har 10 naturlig forekommende stabile isotoper, noe som er det høyeste antallet blant grunnstoffene. Technetium er det letteste grunnstoffet som ikke har noen stabile isotoper. Bly (atomnummer 82) er det tyngste grunnstoffet som har stabile isotoper. Før 2003 var vismut (atomnummer 83) ansett for å være det tyngste grunnstoffet med stabile isotoper, men det viser seg at det nedbrytes under utsendelse av alfastråling, og har en halveringstid på 1019 år (10 000 000 000 000 000 000 år). Den ekstremt lange halveringstiden og den meget svake strålingen gjør at vismut i alle praktiske henseender kan betraktes som stabilt og ikke radioaktivt.
== Administrasjon av periodesystemet ==
Periodesystemet og avgjørelser angående navn og kjemiske symbol administreres av den ikke-statlige internasjonale kjemi-organisasjonen International Union of Pure and Applied Chemistry (IUPAC). Organisasjonen står for oppdateringer og korrigeringer av periodesystemet, og har også avgjørende myndighet når oppdagelse og navngiving av nye grunnstoff skal godkjennes. Grunnstoffene 113, 115, 117 og 118 er rapportert fremstilt, og oppdagelsene ble bekreftet og godkjent av IUPAC i desember 2015. Dersom oppdagelse av et nytt grunnstoff kan bekreftes, vil oppdagerne bli gitt anledning til å foreslå navn og kjemisk symbol.
== Historie ==
I antikkens Hellas foreslo Aristoteles at all materie i universet besto av grunn-elementene jord, luft, vann og ild i forskjellige proporsjoner. Inntil for omkring 350 år siden var dette den vanlige oppfatningen. I 1661 skrev den irske alkymisten Robert Boyle (1626–91) boken The Skeptical Chymist der han stilte seg kritisk til datidens alkymi og forestillingen om at all materie besto av bare fire grunnstoff. Boyle bidro sterkt til å gjøre alkymi til en analytisk vitenskap, og har blitt betegnet som en pioner innen moderne kjemi. Aristoteles' teori måtte forkastes på 1700-tallet da stadig nye grunnstoff ble oppdaget, og kjemikerne ikke greide å se noen sammenheng mellom dem og de forskjellige kjemiske forbindelsene.
=== De første skrittene ===
I 1828 utarbeidet den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius (1779–1848) en liste over grunnstoffene basert på relativ vekt. Han utviklet også et notasjonssystem der grunnstoffenes navn ble erstattet av bokstavforkortelser (kjemisk symbol) – et system som fortsatt er i bruk. På 1860-tallet var antallet oppdagede grunnstoff kommet opp i over 60, og det syntes som det ikke var noen grense for hvor mange kjemiske forbindelser som fantes. I 1864 utarbeidet den engelske kjemikeren John Alexander Reina Newlands (1837–98) en liste over grunnstoffene sortert etter relativ masse i stigende rekkefølge (ikke ulikt Berzelius' liste fra 1828). Han noterte seg at første og niende grunnstoff hadde kjemiske likhetstrekk, likeså andre og tiende. Basert på dette formulerte han i 1865 sin Law of Octaves – oktavenes lov (en oktav er et sprang på 8). Newlands' system viste seg ufullkomment og ufullstendig, noe han mente var forårsaket av uoppdagede grunnstoff. Newlands ble latterliggjort i sin samtid, men observasjonene hans hadde mye for seg (som Mendelejev skulle demonstrere noen år senere).
=== Det første utkastet ===
I 1869 utarbeidet den russiske kjemiprofessoren Dmitrij Mendelejev en tabell over grunnstoffene som organiserte dem etter masse og kjemiske egenskaper. Denne tabellen viste ikke bare det kjemiske slektskapet mellom de forskjellige grunnstoffene, men kunne også forutsi både eksistensen av – og egenskapene til grunnstoff som til da ikke var oppdaget. Mendelejvs system inneholdt flere tomme plasser som senere skulle vise seg å romme grunnstoff som ennå ikke var oppdaget i Mendelejevs samtid. Unntaket var edelgassene som Mendelejev ikke hadde forutsett og satt av plass til. Disse ble tilføyd av William Ramsay senere uten at resten av tabellen behøvde modifisering. Med utviklingen av atomteorien økte forståelsen av atomenes indre oppbygning, og Mendelejevs system ble bekreftet. Massen som Mendelejev hadde sortert stoffene etter, viste seg å ha nøye sammenheng med antall protoner i kjernen, og de kjemiske egenskapene hadde sammenheng med antall elektroner i ytterste skall (gruppe).
=== Dagens periodesystem ===
Den (foreløpig) siste store endringen i periodesystemet kom i 1940 da den svenskættede amerikanske forskeren Glenn Theodore Seaborg (1912–99) innførte aktinoidene og plasserte dem under lantanoidene. Seaborg identifiserte flere av de transurane grunnstoffene, og mottok i 1951 nobelprisen i kjemi for sitt arbeid. I 1969 foreslo han også å utvide periodesystemet med periode 8 (og dermed 168 grunnstoff). Grunnstoff nummer 119 til 122 og 141 til 168 ville tilhøre de etablerte gruppene, mens nummer 123 til 140 ble plassert i den teoretiske g-blokken og kalt super-aktinoider sammen med nummer 140 til 153. Utvidelsen er en logisk fortsettelse av periodesystemet, men er per mai 2022 ikke offisielt innført.
== Se også ==
Kjemiens historie
Grunnstoffliste
Isotoptabell
Oppdagelser av grunnstoff
== Referanser ==
== Kilder ==
Universitetet i Oslo – Periodesystemet Besøkt 10. januar 2016
Forskning.no – Grunnstoffenes periodiske system Besøkt 10. januar 2016
Ausetute.com – History of the Periodic Table of the Elements (engelsk) Besøkt 10. januar 2016
Periodictable.com – The Elements. (omfattende engelskspråklig side om grunnstoffene) Besøkt 10. januar 2016
== Eksterne lenker ==
Dynamisk Periodesystem Besøkt 10. januar 2016 |
236 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
237 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
238 | https://no.wikipedia.org/wiki/Stjerne | 2023-02-01 | Stjerne | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med astronomilenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: kapittel ignorert', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stjerner', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | En stjerne er et massivt og lyssterkt himmellegeme som består av delvis ionisert gass, såkalt plasma. På slutten av sin levetid kan en stjerne også inneholde en del degenerert materie. Den nærmeste stjernen sett fra jorden er solen,
som forsyner planeten med nok energi til å opprettholde liv her. Andre stjerner er synlige på nattehimmelen når de ikke forstyrres av solen, andre himmelfenomener eller menneskeskapt belysning. De enorme avstandene gjør at vi ser dem som små og tilsynelatende stillestående punkter.
Opp gjennom historien har ulike kulturer gruppert de mest fremtredende stjernene på himmelsfæren sammen i stjernebilder og asterismer og de lyseste stjernene ble gitt egennavn. I moderne tid har stadig bedre teleskoper gjort at antallet stjerner som kan sees fra jorden stadig øker, og stjerner katalogiseres nå med standardiserte stjernebetegnelser. Astronomer kan dessuten bestemme masse, alder, kjemisk sammensetning og andre egenskaper ut fra en stjernes spektrum, luminositet og bevegelse gjennom rommet.
I en stjernes sentrum frigjøres det store mengder energi fra kjernefysisk fusjon av atomkjerner. Energien transporteres gjennom stjernen og stråles ut i verdensrommet. Fusjonsprosesser i tunge stjerner, samt prosesser når stjerner dør, er dessuten opphavet til mesteparten av de naturlig forekommende grunnstoffene i universet.
En stjernes liv starter med et gravitasjonskollaps i en molekylsky bestående av hydrogen, helium og små mengder tyngre stoff. Stjernen øker i størrelse og tetthet ved å tiltrekke seg masse fra den omkringliggende skyen, inntil kjernen når en høy nok tetthet til at kjernefysisk fusjon av hydrogen til helium setter i gang. En kombinasjon av stråling og konvektive prosesser i den gjenstående delen av stjernen virker mot gravitasjonskreftene og balanserer etter hvert de sammentrekkende og utvidende kreftene slik at vi i stedet for full kollaps får en stabil stjerne. Når hydrogendrivstoffet i kjernen er brukt opp, utvider de stjernene som har minst 0,4 solmasser seg og blir røde kjemper. I noen tilfeller fusjoneres tyngre grunnstoff i kjernen eller i skall rundt kjernen. Stjernene brytes deretter ned og en del av materien resirkuleres inn i det interstellare miljøet hvor den kan bli en bestanddel i en ny generasjon stjerner med en høyere andel av tyngre grunnstoffer.Dobbelt- og multistjerne-systemer består av to eller flere stjerner som er bundet til hverandre av gravitasjon og generelt beveger seg rundt hverandre i stabile baner. Når to slike stjerner har en relativt tett bane, kan gravitasjonskreftene ha betydelig innvirkning på deres utvikling. Stjerner kan danne en del av en mye større struktur sammenbundet av gravitasjon, for eksempel en hop eller en galakse.
En stjerne lyser på grunn av fusjon. Stjernen består stort sett av hydrogen og ved hjelp av fusjon, fusjoneres hydrogen om til helium. På et punkt vil stjernen gå tom for hydrogen, hvor lang tid det tar kommer an på stjernen. Er det en middel stor stjerne (som solen), vil det ta rundt 10 milliarder år. Er det en stor stjerne kommer den til å forbrenne hydrogenet mye fortere, og da vil det ta mye mindre tid.
| En stjerne er et massivt og lyssterkt himmellegeme som består av delvis ionisert gass, såkalt plasma. På slutten av sin levetid kan en stjerne også inneholde en del degenerert materie. Den nærmeste stjernen sett fra jorden er solen,
som forsyner planeten med nok energi til å opprettholde liv her. Andre stjerner er synlige på nattehimmelen når de ikke forstyrres av solen, andre himmelfenomener eller menneskeskapt belysning. De enorme avstandene gjør at vi ser dem som små og tilsynelatende stillestående punkter.
Opp gjennom historien har ulike kulturer gruppert de mest fremtredende stjernene på himmelsfæren sammen i stjernebilder og asterismer og de lyseste stjernene ble gitt egennavn. I moderne tid har stadig bedre teleskoper gjort at antallet stjerner som kan sees fra jorden stadig øker, og stjerner katalogiseres nå med standardiserte stjernebetegnelser. Astronomer kan dessuten bestemme masse, alder, kjemisk sammensetning og andre egenskaper ut fra en stjernes spektrum, luminositet og bevegelse gjennom rommet.
I en stjernes sentrum frigjøres det store mengder energi fra kjernefysisk fusjon av atomkjerner. Energien transporteres gjennom stjernen og stråles ut i verdensrommet. Fusjonsprosesser i tunge stjerner, samt prosesser når stjerner dør, er dessuten opphavet til mesteparten av de naturlig forekommende grunnstoffene i universet.
En stjernes liv starter med et gravitasjonskollaps i en molekylsky bestående av hydrogen, helium og små mengder tyngre stoff. Stjernen øker i størrelse og tetthet ved å tiltrekke seg masse fra den omkringliggende skyen, inntil kjernen når en høy nok tetthet til at kjernefysisk fusjon av hydrogen til helium setter i gang. En kombinasjon av stråling og konvektive prosesser i den gjenstående delen av stjernen virker mot gravitasjonskreftene og balanserer etter hvert de sammentrekkende og utvidende kreftene slik at vi i stedet for full kollaps får en stabil stjerne. Når hydrogendrivstoffet i kjernen er brukt opp, utvider de stjernene som har minst 0,4 solmasser seg og blir røde kjemper. I noen tilfeller fusjoneres tyngre grunnstoff i kjernen eller i skall rundt kjernen. Stjernene brytes deretter ned og en del av materien resirkuleres inn i det interstellare miljøet hvor den kan bli en bestanddel i en ny generasjon stjerner med en høyere andel av tyngre grunnstoffer.Dobbelt- og multistjerne-systemer består av to eller flere stjerner som er bundet til hverandre av gravitasjon og generelt beveger seg rundt hverandre i stabile baner. Når to slike stjerner har en relativt tett bane, kan gravitasjonskreftene ha betydelig innvirkning på deres utvikling. Stjerner kan danne en del av en mye større struktur sammenbundet av gravitasjon, for eksempel en hop eller en galakse.
En stjerne lyser på grunn av fusjon. Stjernen består stort sett av hydrogen og ved hjelp av fusjon, fusjoneres hydrogen om til helium. På et punkt vil stjernen gå tom for hydrogen, hvor lang tid det tar kommer an på stjernen. Er det en middel stor stjerne (som solen), vil det ta rundt 10 milliarder år. Er det en stor stjerne kommer den til å forbrenne hydrogenet mye fortere, og da vil det ta mye mindre tid.
== Observasjonshistorie ==
Stjerner har fascinert mennesker i tusener av år. Stjerner og andre himmelfenomener har vært studert både for religiøse og seremonielle formål, for navigasjon og orientering. Stjernenes bevegelse sett fra jorden er svært liten på grunn av den store avstanden, og i antikken var derfor ideen om fiksstjerner utbredt; stjernene som fikserte punkter på en himmelsfære som omsluttet jorden. Menneskene så dessuten for seg at punktene hang sammen i stjernebilder. Ulike stjernebilder finnes i ulike kulturer, og de har ofte oppstått i forbindelse med den lokale religionen.Systemet med stjernebilder ble forbedret og videreutviklet i det andre årtusenet f.Kr. av babylonerne som ga de nåværende stjernebildene i Dyrekretsen sine navn. De skapte også astronomiske kalendre som fokuserte på fenomen som kunne benyttes for å følge årstidene. Også oldtidens Egypt hadde fremstående kunnskaper innen astronomi og astrologi. Dette ble bevist av blant annet verdens eldste bevarte og eksakt daterte (1534 f.Kr.) stjernekart som er funnet i nærheten av Luxor i Egypt.Astronomene i antikkens Hellas og Romerriket stod for det neste store skrittet i utviklingen. Blant annet var Hipparkhos fra Nikea den første til å observere en nova, og basert på estimater utarbeidet han en katalog som inkluderte posisjonen til 1 020 stjerner. Under den greske storhetstiden fikk stjernebildene tildelt navn fra den greske mytologien. Også en spesiell gruppe «stjerner» som grekerne kalte πλανῆται (planētai, vandrere) fikk navn etter noen av Olympos' guder. Disse syntes å bevege seg i forhold til de øvrige stjernene. I dag vet vi at dette ikke er stjerner, men planetene i solsystemet.I det 11. århundret, når astronomien hadde stagnert i Europa, beskrev den arabiske astronomen Al-Biruni vår galakse, Melkeveien, som en samling av tåkete stjerner. Også datidens kinesiske astronomer innså, akkurat som Hipparkhos før dem, at himmelens stjerner ikke var uforanderlige og at nye kunne oppstå der ingen tidligere hadde funnes. Det de så var supernovaer, som de møysommelig registrerte.I 1584 publiserte Giordano Bruno verket De l'infinito universo e mondi, der han mente at stjernene var andre soler og at det kunne finnes planeter som lignet jorden rundt dem. For å forklare hvorfor stjernene beholdt sine avstander fra hverandre, foreslo Isaac Newton at de var jevnt fordelt i alle retninger. William Herschel, som oppdaget dobbeltstjernene, var den første astronomen som forsøkte å måle opp fordelingen av stjerner i universet. I 1785 utførte han en ambisiøs serie målinger av 600 deler av himmelen og noterte antallet stjerner i hver av delene. Han fant at tettheten av stjerner økte i en viss retning på himmelen, som var Melkeveiens sentrum, i stjernebildet Skytten.Joseph von Fraunhofer og Pietro Angelo Secchi var to pionerer innen stjernespektroskopien, som regnes som startpunktet for den moderne astronomien. De to astronomene sammenlignet spektrum av solen med andre stjerner, for eksempel Sirius, og fant forskjeller i spektrallinjenes tykkelse og antall. I 1865 innførte Secchi et system for å kategorisere stjernene etter deres spektrum, men det nåværende systemet ble utviklet av Annie Jump Cannon.
På 1900-tallet skjedde store fremskritt innen stjerneforskning, og et verdifullt verktøy var fotografiet. Karl Schwarzschild oppdaget at en stjernes farge, og dermed dens effektive temperatur, kunne måles ved å sammenligne stjernenes tilsynelatende størrelsesklasse ved ulike bølgelengder. Et viktig skritt for å visualisere stjernenes ulike typer og egenskaper ble, uavhengig av hverandre, gjennomført av Ejnar Hertzsprung og Henry Norris Russell, da de utviklet Hertzsprung-Russell-diagrammet. Senere varianter ble utviklet for å forklare den dynamiske utviklingen hos stjernene. Samtidig ble det gjort store fremskritt innen kvantemekanikken som gjorde at man kunne forklare ulike fenomener hos stjernenes spektrum, og dermed kunne man med nøyaktighet fastslå den kjemiske sammensetningen hos stjernenes atmosfærer.Et av de største gjennombruddene innen stjerneforskning i nyere tid, har vært oppdagelsen av at enkelte stjerner har egne planeter, såkalte eksoplaneter. I 1990 ble pulsaren PSR B1257+12 oppdaget i stjernetegnet Jomfruen, 980 lysår unna solen. I 1992 ble to planeter oppdaget rundt pulsaren – som dermed ble det første kjente planetsystemet utenfor vårt eget solsystem. Ytterligere to planeter ble oppdaget rundt pulsaren i 1994 og 2002. Per 17. juli 2018 er totalt 3 803 eksoplaneter blitt oppdaget.
== Stjernebetegnelser ==
Grupperingen av stjerner i stjernebilder er kjent allerede fra den babylonske perioden. Navnene var forbundet med myter, og tolv av disse formasjonene, som ligger langs den ekliptiske banen, ble grunnlaget for astrologien. Mange av de mer fremtredende individuelle stjernene fikk også navn, spesielt med arabiske eller latinske betegnelser.
I tillegg til visse stjernebilder og solen, har stjerner som helhet sine egne myter. For antikkens grekere representerte noen «stjerner», kjent som planeter (gresk: πλανήτης (planētēs), som betyr «vandrere»), ulike viktige guddommer, som planetene Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn fikk navn etter. Uranus og Neptun er også oppkalt etter greske og romerske guder, men på grunn av deres lave lysstyrke, var ingen av disse planetene kjent i antikken. De fikk navnene tildelt av astronomer senere.
Rundt år 1600 ble navnene på stjernebilder brukt til å gi navn på stjernene i tilsvarende himmelregioner. Den tyske astronomen Johann Bayer skapte en rekke stjernekart og brukte greske bokstaver som betegnelse for stjernene i hvert stjernebilde. Et velkjent eksempel på hans betegnelse er Alfa Centauri. Senere nummersystemer basert på stjerners rektascensjon ble oppfunnet og lagt til John Flamsteeds stjernekatalog i hans bok «Historia coelestis Britannica» (utgaven fra 1712), hvor dette nummersystemet ble kalt Flamsteedbetegnelse eller Flamsteednummerering. Et eksempel på Flamsteedbetegnelse er 51 Pegasi.
I dag navngis stjerner og andre himmellegemer av Den internasjonale astronomiske union (IAU), som er den eneste organisasjonen som er anerkjent av astronomer. Det finnes imidlertid en rekke private selskaper, som for eksempel International Star Registry, som reklamerer med at de navngir stjerner mot betaling. Selskapenes navngivning har imidlertid ingen autoritet, og mange i det astronomiske miljøet anser forretningsvirksomheten som bedrageri fordi den baserer seg på menneskers manglende kunnskap om hvordan stjerner får sine navn.
== Måleenheter ==
De fleste parameterne hos stjerner uttrykkes i SI-enheter som standard, men CGS-enheter brukes også (for eksempel måles ofte luminositet i erg per sekund). Masse, luminositet og radius angis ofte i sol-enheter, basert på solens egenskaper:
Større lengder, som radiusen på en kjempestjerne eller den store halvakselen hos en dobbeltstjerne, uttrykkes ofte i astronomiske enheter (AU), som tilsvarer middelavstanden mellom jorden og solen (150 millioner kilometer).
== Dannelse og utvikling ==
Stjerner dannes gjennom gravitasjonskollaps i molekylskyer, områder med høyere materietetthet enn ellers i verdensrommet, men fortsatt lavere enn i et vakuumkammer på jorden. Skyene består hovedsakelig av hydrogen, rundt 23–28 % helium og en mindre del tyngre grunnstoff. Et eksempel på et slikt sted hvor stjerner dannes er Oriontåken. Når stjerner dannes fra disse skyene, lyser de dem opp og ioniserer dem, noe som skaper en såkalt H II-region.
Ved å observere stjernens spektrum, luminositet og bevegelse gjennom rommet kan man fastslå stjernenes masse, alder, kjemiske sammensetning og mange andre sammensetninger. Den totale massen er avgjørende for hvordan stjernene utvikles og dens endelige skjebne. En graf over temperaturen stilt opp mot luminositeten, kjent som et Hertzsprung-Russell-diagram, gjør det mulig å fastslå stjernenes alder og utviklingsstadium.
=== Dannelsen av en protostjerne ===
Ifølge kinetisk teori befinner molekylskyene seg normalt i en likevekt mellom ekspansjon på grunn av molekylenes kinetiske energi og kollaps på grunn av deres gravitasjonelle tiltrekning. Dannelsen av en stjerne begynner med en lokal ustabilitet i molekylskyen. Slike ustabiliteter utløses som oftest av sjokkbølger fra en supernova eller gjennom en kollisjon mellom to galakser (kjent som starburstgalakser). Når en region har nådd en kritisk tetthet, kjent som kriteriet for Jeans' ustabilitet, begynner den å kollapse under sin egen gravitasjon.
Når skyen kollapser, dannes enorme ansamlinger av støv og gass som kalles Bok-kuler. Disse kan inneholde materialer tilsvarende opp til 50 solmasser. Når en kule kollapser og tettheten øker, omdannes etterhvert gravitasjonsenergien til varme og temperaturen stiger. En protostjerne dannes når kulen er blitt så kompakt at trykket i kjernen er høyt nok til at fusjon av hydrogen til helium begynner. Denne reaksjonen avgir nok energi til å motvirke videre kollaps og kulen når en hydrostatisk likevekt. Disse nye stjernene er ofte omringet av en protoplanetarisk skive.
Nye stjerner med mindre enn to solmasser kalles T Tauri-stjerner og stjerner med større masser Herbig-Ae/Be-stjerner. Disse nyfødte stjernene sender ut jetstrømmer av gass langs rotasjonsaksen, noe som skaper et fenomen kalt Herbig-Haro-objekt.
=== Hovedserien ===
Den lengste og mest stabile fasen i en stjernes livssyklus er perioden der den fusjonerer hydrogen til helium. Stjerner som er i denne fasen sies å tilhøre hovedserien. Rundt 90 % av alle kjente stjerner befinner seg i hovedserien, og solen er et typisk eksempel.
Etterhvert som hydrogen forbrennes, vil det bli stadig mindre hydrogen og stadig mer helium i stjernens kjerne. Stjernens temperatur og luminositet øker da for at takten i fusjoneringen skal kunne opprettholdes. For solen har det blitt estimert at luminositeten har økt med rundt 40 % siden den nådde hovedserien for rundt 4,6 milliarder år siden.Alle stjerner skaper en stjernevind av partikler som forårsaker en kontinuerlig strøm av gass til verdensrommet. For de fleste stjerner er mengden materie som forsvinner ubetydelig. Solen taper bare 10-14 solmasser hvert år, eller 0,01 % i løpet av hele dens livslengde. Svært massive stjerner kan tape mellom 10-7 og 10-5 solmasser hvert år, noe som kan påvirke utviklingen deres betydelig. Supermassive stjerner som begynner med mer enn 50 solmasser, kan miste over halvparten av sin masse i løpet av tiden de tilhører hovedserien.
Tiden en stjerne tilbringer i hovedserien avhenger først og fremst av mengden brensel og hastigheten den forbrenner dette brenslet med – med andre ord av den opprinnelige masse og luminositeten. For solen er denne tiden anslått å være rundt 10 milliarder år. Større stjerner bruker opp brenselet svært raskt og lever kun i kort tid i astronomisk målestokk. Små stjerner, kalt røde dverger, bruker opp brenslet svært sakte, og det kan vare i flere titalls eller hundretalls milliarder år. Nedre grense for diameteren til en rød dverg antas å ligge på rundt 8.7 prosent av vår egen sol, hvilket er mindre enn Jupiters diameter på 9.95 prosent av solens, selv om disse dvergene naturlig nok er mer massive og kompakte enn gasskjemper. Ved slutten av deres liv blir de helt enkelt mer lyssvake og går til slutt over til sorte dverger. Men ettersom livstiden hos røde dverger overstiger universets antatte alder på 13,7 milliarder år, er ingen av dem gamle nok til at det faktisk forekommer sorte dverger i universet enda.
Foruten masse kan også andelen grunnstoff tyngre enn helium spille en betydelig rolle i stjernenes utvikling. Innen astronomien betraktes alle stoff tyngre enn helium som «metalliske» og den kjemiske konsentrasjonen av disse stoffene kalles metallisitet. Denne metallisiteten kan påvirke hvor lang tid det tar for en stjerne å forbrenne sitt brensel, kontrollere dannelsen av magnetfelt og endre styrken til stjernevinden. Eldre stjerner, såkalte populasjon II-stjerner, har markant tyngre metallisitet enn yngre populasjon I-stjerner på grunn av sammensettingen av molekylskyen de ble skapt i. Dette avhenger av at visse skyer anrikes med tyngre stoff ettersom eldre stjerner dør og støter bort store deler av sin materie.
=== Etter hovedserien ===
Når stjerner med en masse på minst 0,4 solmasser er i ferd med å bruke opp lageret sitt av hydrogen i kjernen, begynner de ytre delene å ekspandere voldsomt og kjøles ned; stjernen forvandles til en såkalt rød kjempe. Rødfargen kommer av den senkede temperaturen. Om rundt 5 milliarder år, når solen blir en rød kjempe, kommer den til å bli så stor at den vil sluke Merkur og antakelig også Venus. Modeller anslår at solen kommer til å ekspandere til rundt 99 % av avstanden til jorden i dag (1 AU). Samtidig beregnes imidlertid jordens omløpsbane å ekspandere til rundt 1,7 AU på grunn av solens tap av masse, og derfor antas det at jorden unngår å bli en del av solen. Jordens atmosfære og hav kommer imidlertid til å forsvinne fordi solens luminositet kommer til å øke et tusentalls ganger.
I en rød kjempe opp til 2,25 solmasser vil hydrogenfusjonen fortsette i et skallager rundt kjernen. Til slutt vil kjernen bli tilstrekkelig komprimert til å starte heliumfusjon, stjernen krymper i radius og overflatetemperaturen øker igjen. For større stjerner går kjernereaksjonene i kjernen direkte over fra fusjon av hydrogen til fusjon av helium.Etter at stjernen har brukt opp heliumet i kjernen, fortsetter fusjonen i et skall rundt en het kjerne av karbon og oksygen. Stjernen følger så en utvikling som minner om den første fasen som rød kjempe, men med høyere overflatetemperatur.
==== Massive stjerner ====
I løpet av fasen av heliumforbrenning ekspanderer stjerner med veldig høy masse (mer enn 9 solmasser) til røde superkjemper. Når dette brenslet er brukt opp, kan de fortsette å fusjonere tyngre grunnstoff enn helium. Kjernen trykkes sammen av gravitasjonen til temperatur og trykk er tilstrekkelig høyt til å fusjonere karbon. Denne prosessen fortsetter med påfølgende stadier drevet av oksygen, neon, silisium og svovel. Mot slutten av stjernens livstid kan fusjonen skje i skall innover i stjernen (kan minne om løk i oppbygging). Hvert skall fusjonerer et bestemt stoff der det ytterste skallet forbrenner hydrogen, neste skall forbrenner helium og så videre, dog ikke samtidig.Den siste fasen nås når stjernen begynner å produsere jern. Siden jernkjerner er tettere bundet enn alle andre grunnstoff, vil fusjon av jern ikke frigjøre energi, men tvert imot konsumere energi. I supermassive stjerner dannes derfor en stor kjerne av jern. Disse tunge stoffene kan ta seg opp til overflaten av stjernene, som da kalles Wolf-Rayet-stjerner som har en tett stjernevind som støter bort den ytre atmosfæren.
==== Kollaps ====
En utviklet gjennomsnittlig stjerne kommer etter gjennomført forbrenning av tilgjengelig materiale til å støte bort sine ytre lag til en planetarisk tåke. Dersom det som da gjenstår er mindre enn 1,4 solmasser, krymper den til et relativt lite objekt (rundt jordens størrelse) som ikke er massivt nok til å komprimeres ytterligere. Disse kompakte objektene kalles hvite dverger. Den elektron-degenererte massen inne i en hvit dverg er ikke lenger en plasma, selv om stjerner generelt beskrives som kuler av plasma. Hvite dverger vil til slutt kjøles ned til sorte dverger etter svært lang tid.
I mer massive stjerner (over 1,4 solmasser) kommer fusjonen til å fortsette frem til jernkjernen har vokst seg så stor at den ikke lenger kan støtte sin egen masse. Ettersom fusjonen av jern ikke er en eksoterm reaksjon, opphører det utgående termiske trykket som tidligere har hindret stjernen i å komprimeres ytterligere av gravitasjonen. Kjernen kommer plutselig til å kollapse når trykket blir så stort at elektronene trykkes inn i protonene, som så danner nøytroner og nøytrinoer i et utbrudd av inverse betahenfall. Den lettere materien i de ytre delene av stjernen faller omgående inn mot nøytronkjernen og kastes så voldsomt tilbake i en supernovaeksplosjon, på samme måte som en bølge «spretter» tilbake når den møter en vegg. Supernovaer er så kraftige at de for en kort periode kan lyse sterkere enn hele galaksen de befinner seg i. Når de oppstår i Melkeveien, har de historisk blitt observert som nye stjerner der ingen fantes tidligere.Hoveddelen av materien i en stjerne blåses bort av supernova-eksplosjonen (noe som danner tåker som Krabbetåken), og det som gjenstår er kompakte objekter som en nøytronstjerne (som noen ganger fremstår som en pulsar) eller, for de aller tyngste stjernene med en gjenværende masse på over fire solmasser, et såkalt sort hull. I en nøytronstjerne er all materie i en tilstand kjent som nøytron-degenerert materie, muligens med enda mer eksotiske former for degenerert materie i kjernen. Inne i sorte hull er materien i en tilstand som enda ikke forstås av vitenskapen. De ytre bortstøtte lagene av døde og døende stjerner inneholder tyngre grunnstoff som kan gjenvinnes under dannelsen av nye stjerner. Dette er nødvendig for at jordlignende planeter, som nesten utelukkende består av tunge grunnstoffer, skal kunne oppstå. Stjernevinden fra store stjerner og utstrømningen fra supernovaer spiller en viktig rolle for den interstellare materiens egenskaper.Når stjernen har gått tom for hydrogen sveller stjernen opp og blir til det vi kaller en rød kjempe. Disse kan være så store at de har en diameter stor nok til å kunne sluke jorda. På dette punktet vil stjernen også begynne å fusjonere tyngre stoffer. Helium vil bli brukt og stoffene blir tyngre og tyngre.
== Fordeling og antall ==
Foruten isolerte stjerner som solen, kan et stjernesystem bestå av flere stjerner bundet til hverandre ved gravitasjon. Den enkleste og vanligste typen flerstjernesystem er dobbeltstjerner, men system med tre eller flere stjerner kan også finnes. For systemer med tre stjerner er det vanlig at to av dem roterer rundt hverandre relativt nært, mens den tredje roterer rundt begge de to andre på en betydelig lengre avstand, siden en slik konfigurasjon er enklere å stabilisere enn mer symmetrisk konfigurasjoner. Større grupper, kalt stjernehoper, finnes også. Disse kan være alt fra et fåtall løst bundne stjerner til enorme kuleformede stjernehoper med opp til flere hundre tusen stjerner.
Det ble lenge feilaktig antatt at majoriteten av stjernene befinner seg i flerstjernesystemer. For veldig massive klasse O- og B-stjerner har man lenge kjent til at kun rundt 20 % er alene. Fra dette ble det antatt at rundt samme forholdstall gjelder for samtlige stjerner. Undersøkelser av stjerner med lav masse har imidlertid vist at andelen enkeltstjerner øker jo lengre ned i størrelse man går, og for røde dverger er forholdet nesten omvendt med 75 % enkeltstjerner. Siden rundt 85 % av alle stjerner antas å være røde dverger, er de fleste stjerner følgelig enkeltstjerner.Stjerner er gruppert i galakser sammen med interstellar gass og støv. En typisk galakse inneholder hundretalls milliarder stjerner, og det finnes mer enn 100 milliarder galakser i det observerbare universet. Stjerner befinner seg imidlertid ikke kun i galakser – også intergalaktiske stjerner har blitt oppdaget. Totalt finnes det minst 70 trilliarder stjerner i det observerbare universet, 230 milliarder ganger flere enn de rundt 300 milliarder stjerner som Melkeveien antas å inneholde.
Den nærmeste stjernen sett fra jorden, utenom solen, er Proxima Centauri som er 4,2 lysår unna, noe som tilsvarer 39,9 billioner (1012) kilometer. Det tar dermed 4,2 år for lys fra Proxima Centauri å nå jorden. Skulle man reise med samme hastighet som den romfergene oppnår (rundt 30 000 km/t) ville det tatt 150 000 år å reise dit. Dette er en vanlig avstand i den galaktiske skiven inkludert solsystemets omgivelser. Stjerner kan være mye nærmere hverandre nær galaksenes kjerner eller i kuleformede stjernehoper, og mye lengre fra hverandre i den galaktiske haloen.
På grunn av de lange avstandene mellom stjerner utenfor galaksekjernene anses kollisjoner å være uvanlige. I tettere regioner, som i kjernen av de kuleformede stjernehopene eller i de galaktiske kjernene, kan det være vanligere. Slike kollisjoner antas å kunne resultere i blå etterslenger (engelsk blue stragglers). Disse uvanlige stjernene har en høyere overflatetemperatur (og dermed blåere farge) enn andre hovedseriestjerner med samme luminositet i stjernehopen.Fra det mørkeste stedet på jorden kan man med det blotte øye se omtrent 5 000 stjerner, og fra en lys gate i en storby omtrent 100. Australske astronomer har regnet ut at antall stjerner i det synlige universet er 7 fulgt av 22 nuller.
== Egenskaper ==
Nesten alle egenskaper ved en stjerne bestemmes av den opprinnelige massen; både viktige egenskaper som luminositet og størrelse og andre forhold som stjernens utvikling, livslengde og skjebne.
=== Alder ===
De fleste stjerner er mellom én og ti milliarder år gamle. Enkelte kan til og med være så gamle som nærmere 13,7 milliarder år, tilsvarende alderen på Universet. Den eldste stjernen som har blitt oppdaget, HE 1523–0901, antas å være 13,2 milliarder år gammel.Jo mer massiv en stjerne er, desto kortere blir levetiden. Dette kommer først og fremst av at de største stjernene har et mye høyere trykk i kjerneregionen som fører til en raskere fusjon av hydrogen. De absolutt største stjernene har en levetid på ca. 10 millioner år, mens de minste røde dvergene anslås å kunne eksistere opp til flere hundre milliarder år.
=== Kjemisk sammensetning ===
Når en stjerne dannes består massen av ca. 70 % hydrogen, 28 % helium, og en mindre andel tyngre grunnstoff. Disse tyngre stoffene kalles metaller innen astronomien, selv om mange av stoffene ikke regnes som metaller i andre sammenhenger. Målet på andelen tyngre grunnstoff angis derfor som metallisitet. Metallisiteten anslås ofte ut fra på andelen jern i stjernens atmosfære, fordi jern er et vanlig grunnstoff som er enkelt å oppdage og måle ved hjelp av spektroskopi. Siden molekylskyene der stjerner dannes stadig berikes med metaller fra supernova-eksplosjoner, kan en stjernes metallisitet gi en indikasjon på når stjernen ble dannet.Stjerner med kjente planeter, har en høyere andel tyngre grunnstoff enn gjennomsnittet av stjerner. Dette betyr at metallisiteten kan brukes som en indikator på hvor sannsynlig det er at stjerner har store planeter som kan være mulig å oppdage. Forholdet skyldes at en høyere andel tyngre grunnstoff påskynder prosessen med å danne «frøene», såkalte planetesimaler og protoplaneter, som etterhvert utvikles til planeter. For at store gasskjemper, som enkelt kan oppdages fra jorden, skal dannes, må eventuelle planetkjerner ha oppnådd en kritisk størrelse for å trekke til seg en stor del av gassen i omgivelsene før protostjernen blåser bort gasskyen med sin kraftige stjernevind.Stjernen med det laveste målte jerninnholdet er dvergstjernen HE1327-2326 med bare 0,005 ‰ av solens jerninnhold. Samtidig finnes stjerner som Rasalas med nesten dobbelt så mye jern som solen, og 14 Herculis som har vist seg å ha et planetsystem med nesten tre ganger så mye jern. Det finnes også kjemisk avvikende stjerner som viser uvanlig like mengder av visse stoff i sine spekter, spesielt krom og sjeldne grunnstoffer.
=== Diameter ===
På grunn av den store avstanden fra jorden ser alle stjerner bortsett fra solen ut til å være lysende punkter på nattehimmelen for det menneskelige øyet. De ser ofte ut til å blinke på grunn av optiske forstyrrelser i form av turbulens mellom varm og kald luft i jordens atmosfære. Disse temperaturforskjellene og forstyrrelsene i luften får lyset til å brytes i noe ulike retninger, noe som får oss til å tro at stjernen blinker, men det er bare en illusjon. Solen er også en stjerne, men den er nær nok til at øyet kan oppfatte den som en overflate i stedet for et punkt. Foruten solen er den stjernen som har størst diameter sett fra jorden, R Doradus med bare 0,057 buesekunder.De fleste stjerner har alt for liten vinkeldiameter til å kunne observeres fra jorden som mer enn et punkt med nåværende jordbaserte optiske teleskop. Derfor benyttes i stedet interferometriske teleskoper for å kunne avbilde disse objektene. En annen teknikk for å måle vinkeldiameteren er gjennom okkultasjon. Ved å måle lysstyrken hos en stjerne så nøyaktig som mulig når den forsvinner bak månen (eller økningen i lysstyrken når den dukker opp igjen), kan stjernens vinkeldiameter beregnes.Stjerner varierer i størrelse fra nøytronstjerner, som er mellom 20 og 40 km i diameter, til superkjemper som Betelgeuse i stjernebildet Orion med en diameter rundt 650 ganger større enn solens (rundt 0,9 milliarder kilometer). Betelgeuse har imidlertid en lavere tetthet enn solen.
=== Stjernenes bevegelser ===
Observasjoner av en stjernes bevegelse kan gi verdifull informasjon om stjernen, for eksempel kan det avgjøre om en stjerne er gravitasjonelt bundet til en gruppe andre stjerner. Målinger av stjerners bevegelser er også viktige for økt forståelse av galaksers struktur og dynamikk.
En stjernes hastighet måles som to komponenter; radialhastighet i forhold til solen, og en tangentiell komponent som kalles stjernens egenbevegelse. Radialhastigheten finnes ved å måle rødforskyvningen i stjernens spektrallinjer som kommer fra dopplereffekten. Jo større rødforskyvning, jo raskere beveger en stjerne seg bort fra oss. Motsatt vil blåforskyvning innebære at stjernen beveger seg mot oss. Egenbevegelsen måles med presise astronomiske instrumenter i millibuesekunder per år. Gjennom å måle opp stjernenes parallakse kan siden egenbevegelsen konverteres til hastighet. Stjerner med høy egenbevegelse er sannsynligvis relativt nær solen, noe som gjør dem til gode kandidater for målinger av parallaksen.Når begge hastighetene er kjente, kan stjernens romlige hastighet i forhold til solen eller galaksen beregnes. Blant nærliggende stjerner er det konstatert at populasjon I-stjerner generelt har lavere hastigheter enn eldre populasjon II-stjerner. Sistnevnte har elliptiske baner som er vinklet mot galaksens plan. Sammenligningen av bevegelsene hos nærliggende stjerner har også ført til oppdagelsen av stjerneassosiasjoner som sannsynlig er grupper av stjerner som deler et felles opphavssted i de gigantiske molekylskyene.
=== Magnetfelt ===
En stjernes magnetfelt dannes i de indre regionene hvor konvektiv sirkulasjon finner sted. Disse bevegelsene av ledende plasma fungerer som en dynamo og genererer magnetiske felt som strekker seg gjennom stjernen. Styrken på feltet varierer med massen og sammensetningen, mens mengden overflateaktivitet avhenger av stjernens rotasjonshastighet. Denne overflateaktiviteten skaper solflekker som er regioner med sterke magnetfelt og lavere temperatur enn normalt. Koronalooper er buer av magnetfelt som strekker seg ut i koronaen fra aktive regioner. Solfakler er voldsomme utbrudd av høyenergi-partikler fra solens overflate som sendes ut på grunn av samme magnetiske aktivet.Unge, raskt roterende stjerner har en tendens til å ha høye nivåer av overflateaktivitet på grunn av magnetfeltet. Disse feltene kan påvirke stjernens solvind, som fungerer som en bremse, som sakte, men sikkert reduserer stjernens rotasjon etter hvert som den blir eldre. Dermed har eldre stjerner som solen mye lavere rotasjonshastighet og mindre overflateaktivitet. Aktiviteten hos langsomt roterende stjerner varierer normalt i sykluser og kan nesten forsvinne helt i perioder. Under for eksempel Maunder Minimum hadde solen en nær 70-årig periode nesten helt uten solflekker.
=== Masse ===
En av de mest massive stjernene man kjenner til er Eta Carinae, med en masse på så mye som 100–150 solmasser. Den forventes å få et svært kort liv, maksimalt et par millioner år. En studie av Archeshopen antyder at 150 solmasser kan være nær den øvre grensen for stjerner i universets nåværende æra. Bakgrunnen for denne grensen er ikke helt kjent, men den kommer delvis av Eddington-grensen, som definerer den maksimale mengden luminositet som kan passere gjennom en stjernes atmosfære uten å trykke denne med seg ut.
De første stjernene som ble dannet etter Big Bang kan ha vært større, opp til 300 solmasser eller mer, på grunn av at sammensetningen manglet grunnstoff tyngre enn litium. Den generasjonen med supermassive populasjon III-stjerner er imidlertid borte for lenge siden og forekommer nå bare som teoretiske objekter.
Med en masse på kun 93 Mj er AB Doradus C en av de minste, kjente stjernene som har en aktiv fusjonsprosess. For stjerner med en metallisitet som ligner solens beregnes den teoretisk minste mulige massen for å fortsatt kunne opprettholde fusjon av hydrogen i kjernen til å være rundt 75 Mj. Mindre stjerner enn dette kalles brune dverger, noe som hører til et dårlig definert grenseland mellom stjerner og gasskjemper. Hos disse forekommer ingen fusjon i kjernen.
Kombinasjonen av radius og masse hos en stjerne avgjør overflategravitasjonen. Superkjemper har en mye lavere overflategravitasjon enn hovedseriestjerner, mens det motsatte gjelder for degenererte, kompakte stjerner som hvite dverger. Overflategravitasjonen kan påvirke utseendet til stjernens spekter, siden høy gravitasjon kan forårsake en utvidelse av absorpsjonslinjene.
=== Rotasjon ===
Stjerners rotasjonshastighet kan estimeres enten gjennom spektroskopiske målinger, eller mer presist gjennom å spore stjerneflekker. Unge stjerner kan rotere over 100 km/s ved ekvator. Eksempelvis har B-klasse-stjernen Achernar en rotasjonshastighet på minst 225 km/s ved ekvator. Dette gjør at diameteren over ekvator er hele 50 % større enn mellom polene. Denne hastigheten er ikke langt fra den kritiske hastigheten på 300 km/s, som ville bety at stjernen ville ha brutt fra hverandre. Til sammenligning roterer solen kun én gang per 25–35 dager med en ekvatorialhastighet på 1 994 km/s. Stjerners rotasjon bremses ned betydelig over tid på grunn av stjernens magnetfelt og stjernevind.Degenererte stjerner har krympet til en ekstremt kompakt masse, noe som resulterer i en rask rotasjon. De har imidlertid ganske lave rotasjonshastigheter sammenlignet med hva som kan forventes å bevare drivmomentet. Dette forklares av at en stor del av stjernens bevegelsemengdemoment går tapt i det omfattende massetapet gjennom stjernevinden. Til tross for dette kan rotasjonen være svært rask; en pulsar i hjertet av Krabbetåken roterer 30 runder per sekund. En pulsars rotasjonshastighet kommer til å avta sakte over tid blant annet fordi den sender ut stråling.
=== Temperatur ===
Overflatetemperaturen hos en hovedseriestjerne bestemmes av stjernens radius og hvor raskt energi frigjøres i kjernen, og avgjør ofte stjernens fargeindeks. Temperaturen gis ofte som den effektive temperaturen, noe som er temperaturen hos et ideelt svart legeme som stråler ut sin energi med samme luminositet per areal som stjernen. Merk at de effektive tallene bare er en representativ verdi, ettersom stjerner faktisk har en temperaturgradient som minker med økende avstand fra stjernen. Temperaturen i kjerneregionen hos en stjerne er flere millioner Kelvin (K).Stjernetemperaturen gir karakteristiske absorpsjonslinjer i spekteret. Overflatetemperaturen hos en stjerne brukes sammen med den absolutte størrelsesklassen og spesielle kjennetegn i absorpsjonslinjene for å klassifisere stjernen.Massive hovedseriestjerner kan ha en overflatetemperatur på 50 000 Kelvin. Mindre stjerner, som solen, har en overflatetemperatur på et par tusen grader, mens røde kjemper har en relativt lav temperatur på rundt 3 600 K, men de har også en lav luminositet på grunn av sitt store areal.
== Stråling ==
Den energien som frigjøres fra fusjon i stjerner, stråles til slutt ut i rommet som elektromagnetisk stråling og partikkelstråling. Partikkelstrålingen består av elektrisk ladede partikler som protoner, alfapartikler og betapartikler fra stjernens ytre lag, såkalt stjernevind, og en konstant strøm av nøytrinoer fra kjernen.
De store mengdene energi som frigjøres fra kjernen er grunnen til at stjerner lyser så sterkt. Hver gang to eller flere atomkjerner slås sammen for å danne en ny atomkjerne av et tyngre grunnstoff, frigjøres det energi i form av gammastråling fra reaksjonen. Denne energien omdannes til andre former for elektromagnetisk energi, inkludert synlig lys, gjennom den lange ferden fra stjernens sentrum og ut til overflaten.
En stjernes elektromagnetiske strålingsspekter kan i stor grad approksimeres som spekteret til et svart legeme. Et slikt spekter kjennetegnes ved at det bare avhenger av temperaturen – for stjerner den effektive overflatetemperaturen. Hvilken farge stjernen fremstår å ha avhenger av i hvilket bølgelengdeområde strålingen har størst intensitet. Solen fremstår som hvit fordi den stråler med omtrent like sterk intensitet i hele det synlige området. Kaldere stjerner vil fremstå mer rødlige, mens varmere vil fremstå mer blålige. Oppfattet farge avhenger også av atmosfæren og av øyets ulike sensitivitet for ulike bølgelengder. Utover det synlige området strekker strålingen seg særlig inn i UV og IR-området, sistnevnte kjenner vi som varme.
Ved å undersøke stjerners spekter kan astronomer fastslå en rekke ulike egenskaper hos stjernen, blant annet overflatetemperatur, stoffsammensetning og hvor raskt stjernen roterer. Hvis avstanden til stjernen er kjent, kan også luminositeten regnes ut og med dette kan også massen og størrelse med mer avgjøres. Massen kan også måles direkte for stjerner i flerlegemesystemer, som for eksempel dobbeltstjerner. En annen teknikk for å beregne masser hos stjerner, er gravitasjonell mikrolinsing. Med disse parameterne kan også stjernens alder estimeres.
=== Luminositet ===
Innen astronomien er luminositet mengden lys og andre former for strålingsenergi som en stjerne stråler ut per tidsenhet. En stjernes luminositet avhenger av størrelsen og overflatetemperaturen. Flere stjerner viser imidlertid ikke en like stor strøm av energi over alt på overflaten. For eksempel har den raskt voksende stjernen Vega en høyere strøm av energi per kvadratmeter ved polområdene enn ved ekvator.Vanlige variasjoner av energistrømmen er overflateflekker med lavere temperaturer og luminositet enn gjennomsnittet. Disse kalles for stjerneflekker, mer kjent som solflekker i solens tilfelle. Kjempestjerner, spesielt de som tilhører et system med to eller flere stjerner, har generelt større og tydeligere stjerneflekker enn mindre stjerner og de kan dekke mer enn halve overflaten. Små røde dverger som UV Ceti kan også ha omfattende stjerneflekker.
=== Størrelsesklasse ===
Størrelsesklasse er et mål på stjerners og andre himmellegemers lysstyrke fordelt på tilsynelatende størrelsesklasse og absolutt størrelsesklasse. Tilsynelatende størrelsesklasse er lysstyrken hos en stjerne, som vi ser den fra jorden, noe som avhenger av stjernens luminositet, avstand, og hvorvidt lyset er filtrert på veien til observatøren på jorden – eksempelvis gjennom interstellare gasskyer og jordens atmosfære. De mest lyssterke stjernene i form av tilsynelatende størrelsesklasse, foruten solen, er Sirius, Canopus, Arcturus, Alfa Centauri, Vega, Rigel, Procyon, Achernar, Betelgeuse og Beta Centauri. Absolutt størrelsesklasse er hva den tilsynelatende størrelsesklasse ville ha vært dersom avstanden mellom jorden og stjernen hadde vært 10–parsec (32,6–lysår) og er direkte relatert til stjernens luminositet.
Både den tilsynelatende og absolutte størrelsesklassen benytter en logaritmisk skala; en nivåforskjell på én på skalaen innebærer en forskjell i lysstyrke på ca. 2,5 ganger, (Femteroten av hundre for å være nøyaktig). Dette betyr at en stjerne av første størrelsesklasse (+1,00) er rundt 2,5 ganger lysere enn en stjerne av andre størrelsesklasse (+2,00) og rundt 100 ganger lysere enn en stjerne av sjette størrelsesklasse (+6,00). De svakeste stjernene som kan sees av det menneskelige øyet under gode forhold, ligger rundt størrelsesklasse +6.
I begge skalaene innebærer en lavere verdi en lysere stjerne, og en høyere verdi innebærer en lyssvakere stjerne. De lyseste stjernene på begge skalaene har negative størrelsesklasser. Solen har en tilsynelatende størrelsesklasse på -26,7, mens den absolutte størrelsesklassen er knappe +4,83. Den lyseste stjernen på jordens stjernehimmel, Sirius, har en tilsynelatende størrelsesklasse på -1,44 og en absolutt størrelsesklasse på +1,41 (ca. 23 ganger sterkere enn solen). Canopus, den nest lyseste stjernen på stjernehimmelen, har en svært høy absolutt størrelsesklasse på -5,53, noe som gjør at den har en luminositet som er rundt 14 000 ganger høyere enn solen. Men siden Sirius er betydelig nærmere jorden med en avstand 8,6 lysår, sammenlignet med Canopus' 310 lysår, ser Sirius enda lysere ut fra jorden, til tross for den store forskjellen i absolutt størrelsesklasse.
Stjernen LBV 1806-20 har en av de høyeste absolutte størrelsesklassen man har funnet så langt, med en absolutt størrelsesklasse på -14,2. Hvis den befant seg på 10 parsecs avstand fra jorden, ville den lyse flere ganger sterkere på himmelen enn fullmånen (tilsynelatende størrelsesklasse -12,6) og være vel så synlig i fullt dagslys. Stjernens luminositet er minst fem millioner ganger høyere enn solens. De svakeste stjerne man har oppdaget er røde dverger med en størrelsesklasse på 26, og en hvit dverg med størrelsesklasse på 28. De er så lyssvake at et lite stearinlys på månen ville være lettere å se fra jorden.
== Spektralklasse ==
Stjerner klassifiseres etter sine spekter fra type O som er svært varme til type M som er så kjølige at molekyler kan dannes i atmosfæren. Hovedklassene, ordnet etter synkende overflatetemperatur, er O, B, A, F, G, K og M. En rekke sjeldne spektralklasser har spesielle grupperinger, og de vanligste av disse er L og T som de kaldeste lavmassestjernene og brune dverger tilhører.
Hver bokstav har ti underklasser, fra varmest til kaldest, 0 til 9. Skalaen fungerer godt opp til de aller høyeste temperaturene, men de mest ekstreme stjernene på skalaen, klasse O0 og O1, eksisterer muligens ikke.Stjerner kan også klassifiseres etter luminositeteffekten i spektrallinjene, noe som korrelerer med størrelsen og bestemmes av overflategravitasjonen. Disse klassene finnes fra 0 (hyperkjemper) og III (kjempestjerner) til V (hovedseriedverger) og VII (hvite dverger). De fleste stjerner tilhører hovedserien som består av vanlig hydrogenfusjonerende stjerner som opptrer som et smalt, diagonalt bånd når stjernene fremstilles på en graf med den absolutte størrelsesklassen oppstilt mot spektraltypen. Vår sol er en hovedseriestjerne av klasse G2V (gul dverg), noe som betyr at den har en middels høy temperatur og en normal størrelse.
Ytterligere betegnelser i form av gemene bokstaver kan følge spektraltypen for å indikere spesielle egenskaper i spekteret. For eksempel betyr en «e» at emisjonslinjer finnes, «m» betegner høye nivåer av metaller og «var» viser til variasjoner av spektraltype.Hvite dverger har egne typer som begynner med bokstaven D. Disse er videre oppdelt i typene DA, DB, DC, DO, DZ og DQ, avhengig av hvilke spektrallinjer som er mest fremtredende i spekteret. Disse bokstavene følges av en numerisk verdi som indikerer temperaturen.
== Variable stjerner ==
Variable stjerner har periodiske eller tilfeldige forandringer av luminositeten. Alle stjerner er mer eller mindre variable, men kun de som viser kraftige endringer betegnes som variable stjerner. Grunnene til disse variasjonene kan være flere.
Under visse stjerners utvikling gjennomgår de en fase der de kan bli pulserende variable stjerner. Disse varierer i radius og luminositet over tid, med ekspansjoner og kontraksjoner som har en periode på alt fra minutter til år, avhengig av stjernens størrelse. Til denne kategorien hører såvel Kefeidevariabler og Kefeide-lignende stjerner som langperiodiske variabler som Miravariabler.Eruptive variabler er stjerner som fremviser plutselige økninger i luminositet på grunn av solutbrudd eller koronamasse-utbrudd. Til denne gruppen hører Wolf-Rayet-stjerner og UV Ceti-stjerner i tillegg til kjempestjerner og superkjemper.
En tredje kategori er eksplosive variabler som gjennomgår omfattende forandringer i egenskapene. Til denne kategorien hører novaer og supernovaer. Et dobbeltstjernesystem som inneholder en nærliggende hvit dverg kan skape visse typer spektakulære stjerneeksplosjoner, inklusive novaer og Type 1a-supernovaer. Eksplosjonen skapes når den hvite dvergen samler opp hydrogen fra tvillingstjernen og bygger opp masse frem til fusjonen innledes. Visse novaer er også gjentakende med periodiske utbrudd av middels styrke.Stjerners luminositet kan også variere avhengig av andre faktorer, for eksempel kan et dobbeltstjernesystem variere i luminositet, siden den ene stjernen iblant dekker den andre. En variabelstjerne av denne typen er Algol hvor størrelsesklasse regelmessig varierer mellom 2,3 og 3,5 over en periode på 2,87 dager. En annen årsak til varierende luminositet kan være de ekstreme solflekkene, som kan dekke store flater hos raskt roterende stjerner.
== Struktur ==
En stabil stjernes indre befinner seg i hydrostatisk likevekt, der den innadrettede tyngdekraften og den utadrettede kraften fra temperaturgradienten er i balanse. Temperaturen og trykket i kjernen av en hovedseriestjerne er tilstrekkelig for kjernefusjon, og gjennom fusjon frigjøres tilstrekkelig energi til å oppretteholde temperaturgradienten og hindre stjernen i å kollapse. Temperaturen er høyest i stjernens sentrum, og synker radielt utover mot overflaten.
Strålingssonen er det område i stjernens indre hvor energioverføringen gjennom stråling er tilstrekkelig effektiv for å opprettholde energistrømmen. Her forstyrres ikke plasmaet, og massens bevegelser avtar og dør ut. Når disse forholdene ikke er til stede, blir plasmaet ustabilt, noe som fører til konveksjon og dermed dannes konveksjonssonen. Dette kan for eksempel skje nær kjernen, som har svært høy energistrøm per volumenhet og i de ytre delene med høy opasitet.Hvor konveksjonen skjer i en hovedseriestjerne avhenger av massen. Stjerner med masse flere ganger større enn solens, har en konveksjonssone dypt inne stjernen og en strålingssone i de ytterste delene. For mindre stjerner, som solen, gjelder det motsatte – med konveksjonssoner ved overflaten. Hos røde dverger med mindre enn 0,4 solmasser forekommer kun konveksjon som hindrer helium i å samles i kjernen. De fleste sonene til stjerner vil variere med tiden, når stjernen blir eldre og innholdet i de indre delene endres.Den delen av stjernene som er synlig for en observatør, kalles fotosfæren. Dette er laget hvor stjernenes plasma blir gjennomsiktig for synlig lys. Herfra blir energien som frigjøres i kjernen fri og beveger seg ut i rommet. Innenfor fotosfæren oppstår regioner med lavere temperaturer enn gjennomsnittet, såkalte solflekker.
Over fotosfæren finnes stjerneatmosfæren. Hos en hovedseriestjerne som solen er den nederste delen av atmosfæren den tynne kromosfæren, hvor spikuler og solutbrudd starter. Denne regionen omgis av en overgangsregion hvor temperaturen øker raskt over bare 100 km. Utenfor dette finnes koronaen, en samling med ekstremt varm plasma som kan strekke seg flere millioner kilometer ut fra stjernen. Forekomsten av en korona synes å være avhengig av en konveksjonssone i de ytre delene av en stjerne. Til tross for høye temperaturer sendes svært lite lys ut fra koronaen, som normalt er den eneste synlige delen av solen under en solformørkelse.
Fra koronaen strømmer en stjernevind av plasmapartikler ut fra stjernen til partiklene møter det interstellare materiet. For solens del kalles det bobleformede området som påvirkes av solvinden for heliosfæren.
== Kjernereaksjoner ==
En rekke ulike kjernereaksjoner finner sted i stjernens indre, avhengig av masse og sammensetning, som en del av stjernenukleosyntesen. Den totale massen av de fusjonerte atomkjernene er mindre enn summen av bestanddelene. Den tapte massen forvandles til energi ifølge det berømte forholdet E = mc².Den viktigste kjernereaksjonen i hovedseriestjerner som for eksempel solen er omdanningen av hydrogen til helium gjennom proton-protonkjeden:
41H → 22H + 2e+ + 2νe (4,0 MeV + 1,0 MeV)
21H + 22H → 23He + 2γ (5,5 MeV)
23He → 4He + 21H (12,9 MeV)Disse reaksjonene kan sammenfattes som:
41H → 4He + 2e+ + 2γ + 2νe (26,7 MeV)der e+ er et positron, γ er et gammafoton, νe er et nøytrino og H og He er hydrogen og helium.
Fusjonen av hydrogen er svært temperaturavhengig, noe som betyr at en moderat økning av kjernetemperaturen resulterer i en betydelig økning i fusjonshastigheten. Under hydrogenfusjonen varier temperaturen i kjernen fra «bare» rundt 4 millioner K for en liten stjerne i M-klassen til 40 millioner K for en enorm stjerne i O-klassen. Solen har en kjernetemperatur på rundt 10 millioner grader.
I tyngre stjerner dannes helium i en reaksjonssyklus som er katalysert av karbon, CNO-syklusen (karbon-nitrogen-oksygen-syklusen).Hos stjerner i sluttstadiet av sitt liv, med kjernetemperaturer på 100 millioner K og mellom 0,5 og 10 solmasser, kan helium omdannes til karbon gjennom trippel-alfaprosessen som benytter stoffet beryllium som et mellomsteg i reaksjonen.
4He + 4He + 92 keV → 8*Be
4He + 8*Be + 67 keV → 12*C
12*C → 12C + γ + 7,4 MeVSom gir den totale reaksjonen:
34He → 12C + γ + 7,2 MeVI enda tyngre stjerner kan enda tyngre grunnstoff fusjoneres i en sammendradd kjerne gjennom neonforbrenning og oksygenforbrenning. Det siste stadiet i stjernenukleosyntesen er silisiumforbrenningen som danner den stabile isotopen jern-56. Merk at disse reaksjonene er kjernereaksjoner og ikke forbrenning i tradisjonell forstand. Etter silisiumforbrenningen kan fusjonen kun fortsette gjennom en endoterm prosess, noe som innebærer at mer energi kreves for å fusjonere stoffet enn det som frigjøres som et resultat av den. Mer energi kan på den måten bare frigjøres gjennom en gravitasjonell kollaps.Eksempelet nedenfor viser den tiden som kreves for en stjerne med 20 ganger solens masse å forbrenne alt sitt kjernedrivstoff. Som en O-klassestjerne på hovedserien ville den ha 8 ganger solens radius og 62 000 ganger dens luminositet.
== Kjente stjerner ==
Achernar
Aldebaran
Alfa Centauri
Algol
Alkaid
Altair
Antares
Arcturus
Bellatrix
Barnards stjerne
Betelgeuse
Canopus
Capella
Castor
Deneb
Dubhe
Fomalhaut
HE0107–5240
Mizar
Polarstjernen
Procyon
Proxima Centauri
Regulus
Rigel
Sirius
Spica
Vega
UY Scuti
VY Canis Majoris
== Noter og referanser ==
Noter
Litteraturhenvisninger
Tidsskriftsartikler, nettutgivelser o.l.
== Litteratur ==
Populærvitenskaplig litteratur på norskEirik Newth, Anne B. Bull-Gundersen: Sola: vår egen stjerne illustrert av Ruben Eliassen 1994 ISBN 82-424-0784-3
Knut Jørgen Røed Ødegaard: Bang! Kollisjoner og eksplosjoner i verdensrommet 2007 ISBN 978-82-8156-037-6
Pål Brekke: Sola: vår livgivende stjerne : en faktabok for barn og ungdom 2010 ISBN 978-82-994583-7-5
Universet. Astronomi, Romfart, Galakser, Planeter, Stjernekart oversatt av Rune R. Moen ISBN 978-82-04-11115-9Utenlandsk litteraturForbes, George (1909). History of Astronomy (engelsk). London: Watts & Co. ISBN 1153627744. Gray, David F. (1992). The Observation and Analysis of Stellar Photospheres (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0-521-40868-7. Hansen, Carl J.; Kawaler, Steven D., & Trimble, Virginia (2004). Stellar Interiors (engelsk). Springer. ISBN 0387200894. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Hevelius, Johannis (1690). Firmamentum Sobiescianum, sive Uranographia. Gdansk. Koch-Westenholz, Ulla; Koch, Ulla Susanne (1995). Mesopotamian astrology: an introduction to Babylonian and Assyrian celestial divination. Carsten Niebuhr Institute Publications (engelsk). Museum Tusculanum Press. ISBN 8772892870. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Scwarzschild, Martin (1958). Structure and Evolution of the Stars (engelsk). Princeton University Press. ISBN 0-691-08044-5. Unsöld, Albrecht (1969). The New Cosmos (engelsk). New York: Springer-Verlag.
== Eksterne lenker ==
(en) Stars – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Star – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) stjerne i Unified Astronomy Thesaurus
Hubblesite – Star
Green, Paul J (2005). «Star». World Book Online Reference Center (engelsk). World Book, Inc. Arkivert fra originalen 8. mai 2005. Besøkt 27. november 2011.
Kaler, James. «Portraits of Stars and their Constellations» (engelsk). University of Illinois. Arkivert fra originalen 17. desember 2008.
«Query star by identifier, coordinates or reference code». SIMBAD (engelsk). Centre de Données astronomiques de Strasbourg.
«How To Decipher Classification Codes» (engelsk). Astronomical Society of South Australia.
«Live Star Chart» (engelsk). Dobsonian Telescope Community. Arkivert fra originalen 4. desember 2012.
Prialnick, Dina; Wood, Kenneth; Bjorkman, Jon; Whitney, Barbara; Wolff, Michael; Gray, David; Mihalas, Dimitri (2001). «Stars: Stellar Atmospheres, Structure, & Evolution» (engelsk). University of St. Andrews. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) |
239 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
240 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
241 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
242 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
243 | https://no.wikipedia.org/wiki/Hrist_og_Mist | 2023-02-01 | Hrist og Mist | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Valkyrjer'] | Hrist og Mist er de to valkyriene som ifølge Grimnismål (Grimnnes tale) i Snorres Den yngre Edda bringer Odin hans drikkehorn i Valhall:
| Hrist og Mist er de to valkyriene som ifølge Grimnismål (Grimnnes tale) i Snorres Den yngre Edda bringer Odin hans drikkehorn i Valhall:
== Referanser == |
244 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
245 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
246 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
247 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
248 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
249 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
250 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
251 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
252 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
253 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
254 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
255 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
256 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
257 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
258 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
259 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
260 | https://no.wikipedia.org/wiki/Vokal | 2023-02-01 | Vokal | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Vokaler'] | En vokal eller selvlyd er en fon (en lyd) som produseres med en ubrutt luftstrøm gjennom munnen. Tungas posisjon i munnen (høyt eller lavt og foran eller bak) bestemmer hvilken kvalitet en vokal får.
En vokallyd kan defineres slik:
Luftstrømmen slipper ut av munnen langs midten av tunga.
Luftstrømmen hindres verken av et fullstendig lukke i munnen eller av ei innsnevring som er så sterk at det oppstår hørbar friksjon.
Den sterkeste innsnevringa er mellom tungeryggen (dorsum) og munntaket.Med andre ord er en vokal en språklyd som er sonant, sentral og oral.
Også enkeltbokstavene som representerer slike lyder, kalles vokaler, mens resten av bokstavene i alfabetet kalles konsonanter. Det norske alfabetet har følgende ni bokstaver som vanligvis representerer vokallyder: a, e, i, o, u, y, æ, ø, å. Den norske lyden «j» kalles i noen tilfeller for halvvokal.
| En vokal eller selvlyd er en fon (en lyd) som produseres med en ubrutt luftstrøm gjennom munnen. Tungas posisjon i munnen (høyt eller lavt og foran eller bak) bestemmer hvilken kvalitet en vokal får.
En vokallyd kan defineres slik:
Luftstrømmen slipper ut av munnen langs midten av tunga.
Luftstrømmen hindres verken av et fullstendig lukke i munnen eller av ei innsnevring som er så sterk at det oppstår hørbar friksjon.
Den sterkeste innsnevringa er mellom tungeryggen (dorsum) og munntaket.Med andre ord er en vokal en språklyd som er sonant, sentral og oral.
Også enkeltbokstavene som representerer slike lyder, kalles vokaler, mens resten av bokstavene i alfabetet kalles konsonanter. Det norske alfabetet har følgende ni bokstaver som vanligvis representerer vokallyder: a, e, i, o, u, y, æ, ø, å. Den norske lyden «j» kalles i noen tilfeller for halvvokal.
== Vokaler i norsk ==
Hvis man skiller mellom lange og korte vokaler, har norsk 18 (eller muligens 16; [æː] og [æ] kan regnes som allofoner av /eː/ og /e/) vokalfonemer:
Lange: iː, yː, ʉː, uː, eː, øː, oː, æː, ɑː
Korte: i, y, ʉ, u, ɛ, œ, ɔ, æ, ɑ
== Artikulasjon ==
De tre viktigste parameterne i uttalen av vokaler er høyde (tungas vertikale posisjon), bakhet (tungas horisontale posisjon) og rundahet (leppenes form). I det internasjonale fonetiske alfabetet representeres vokallydene i henhold til disse parameterne som i skjemaet til høyre.
Vokaler kan også ha andre egenskaper, slik som nasalitet og knirkestemme.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kristoffersen, Gjert (2000). The phonology of Norwegian. Oxford: Oxford University Press.
== Eksterne lenker ==
Fonetikksimulator av hvordan lyder lages (multimedia) |
261 | https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_USAs_presidenter | 2023-02-01 | Liste over USAs presidenter | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Lister over politikere fra USA', 'Kategori:Lister over presidenter', 'Kategori:USAs presidenter'] | Liste over USAs presidenter er en liste over presidentene i USA siden 30. april 1789. Presidentembedet er nedfelt i USAs grunnlov, som trådte i kraft 4. mars 1789. Listen viser også presidentenes levetid, regjeringstid, partitilhørighet og visepresidenter. Fargene symboliserer det politiske partiet som de tilhørte. Endelig vises presidentenes termin, som etterfølger et presidentvalg. For øyeblikket er vi inne i 59. termin; som startet 20. januar 2021 som følge av presidentvalget den 3. november 2020.
Presidentene er plassert i nummerert rekkefølge, uansett om de satt én eller flere perioder. Den nåværende presidenten er således den 46. i rekken og regjerer i den 59. terminen. Grover Cleveland (1837–1908) satt i to perioder, men ikke på rad. Han telles derfor som USAs 22. og 24. president. | Liste over USAs presidenter er en liste over presidentene i USA siden 30. april 1789. Presidentembedet er nedfelt i USAs grunnlov, som trådte i kraft 4. mars 1789. Listen viser også presidentenes levetid, regjeringstid, partitilhørighet og visepresidenter. Fargene symboliserer det politiske partiet som de tilhørte. Endelig vises presidentenes termin, som etterfølger et presidentvalg. For øyeblikket er vi inne i 59. termin; som startet 20. januar 2021 som følge av presidentvalget den 3. november 2020.
Presidentene er plassert i nummerert rekkefølge, uansett om de satt én eller flere perioder. Den nåværende presidenten er således den 46. i rekken og regjerer i den 59. terminen. Grover Cleveland (1837–1908) satt i to perioder, men ikke på rad. Han telles derfor som USAs 22. og 24. president.
== Historie ==
Ifølge det 22. grunnlovstillegg som ble vedtatt 27. februar 1951, kan presidenten sitte i maksimalt to perioder på åtte år og gjenvelges kun én gang. Grunnlovstillegget kom etter at president Franklin D. Roosevelt (1882–1945) satt overkant av 12 år, fra 1933 til 1945. Han hadde da vunnet fire etterfølgende presidentvalg, og er den eneste presidenten som har sittet mer enn to perioder.
Den første presidenten, George Washington (1732–1799), ble innsatt 30. april 1789. Hans andre periode begynte 4. mars 1793. Og etter dette ble likeledes alle de etterfølgende presidenter innsatt på datoen 4. mars. Det 20. grunnlovstillegget ble vedtatt den 23. januar 1933, og ifølge dette tillegget skal en ny president innsettes i stillingen 20. januar. Den første presidenten som ble tatt i ed på denne datoen var Franklin D. Roosevelt, da han begynte sin andre termin som president den 20. januar 1937.
Fire presidenter har avgått ved en naturlig død i sin presidentperiode; fire har blitt myrdet. En trakk seg fra sin stilling før terminen sluttet. En president ble skutt og såret mens han var president; en annen ble det mens han drev valgkamp for å bli president på ny. Flere har blitt utsatt for mordforsøk.
Den nåværende og 46. presidenten er Joe Biden. Han ble innsatt 20. januar 2021, og innehar embedet i den 59. termin.
Amerikanske historikere konkluderer som regel med at F.D. Roosevelt, Washington og Lincoln var blant de mest vellykkede og kompetente. Andrew Johnson, Harding og Buchanan rangeres som regel nær bunnen av listen. I en vurdering i 2017 og 2018 kom Trump nederst på listen.Professor ved Harvard Arthur M. Schlesinger Sr. gjennomførte den første systematiske rangeringen i 1948 (publisert i Life) og hans sønn med samme navn fulgte opp til 1996. Lincoln, F.D. Roosevelt og Washington var suverent på topp i den første rangeringen og i 1996. Jefferson og T. Roosevelt er som regel langt oppe på disse rangeringene. Buchanan, Pierce, Grant og Harding var på de fire nederste plassene i rangeringen i 1948 og en tilsvarende rangering i 1962 og i 1970. Det er 95 % sammenfall mellom ekspertvurderinger gjort av konservative og av liberale historikere.
=== Presidenter som ble drept ===
Fire av USAs presidenter har omkommet ved attentater:
Abraham Lincoln ble skutt 14. april 1865, og døde av skadene ni timer senere.
James Garfield ble skutt 2. juli 1881, og døde av skadene to måneder senere.
William McKinley ble skutt 6. september 1901, og døde av skadene en uke senere.
John F. Kennedy ble skutt og drept i Dallas 22. november 1963.
=== Presidenter som døde av sykdom i sin presidenttid ===
William Henry Harrison døde bare en måned etter innsettelsen i 1841, trolig av lungebetennelse.
Zachary Taylor døde i 1850 etter ett år som president av et mageonde.
Warren G. Harding døde i 1923.
Franklin D. Roosevelt døde i april 1945 av hjerneblødning.
== Liste ==
== Noter ==
== Se også ==
USAs visepresident
Liste over USAs utenriksministre
USAs finansminister
== Litteratur ==
2008: Hans Olav Lahlum: Presidentene. Fra George Washington til George W. Bush (Cappelen Damm)
== Eksterne lenker ==
(en) Presidents of the United States – kategori av bilder, video eller lyd på Commons |
262 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
263 | https://no.wikipedia.org/wiki/Dogmefilm | 2023-02-01 | Dogmefilm | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmhistorie', 'Kategori:Filmsjangre'] | Dogmefilm er et konsept som ble introdusert under Cannes filmfestival i 1995 av et dansk kollektiv av filmregissører som kalte seg Dogme 95. Kollektivet ble startet av Lars von Trier og Thomas Vinterberg for å være en motvekt mot kommersialiseringen av filmen og det store fokuset på effektmakeri.
Dogme 95 ønsket å flytte fokuset over på den gode fortelling ved å utfordre den etablerte måten å tenke filmproduksjon på. Derfor laget de et kyskhetsløfte som regissørene måtte skrive under på. De mest kjente dogmefilmene er Festen (Vinterberg) og Idiotene (Trier).
| Dogmefilm er et konsept som ble introdusert under Cannes filmfestival i 1995 av et dansk kollektiv av filmregissører som kalte seg Dogme 95. Kollektivet ble startet av Lars von Trier og Thomas Vinterberg for å være en motvekt mot kommersialiseringen av filmen og det store fokuset på effektmakeri.
Dogme 95 ønsket å flytte fokuset over på den gode fortelling ved å utfordre den etablerte måten å tenke filmproduksjon på. Derfor laget de et kyskhetsløfte som regissørene måtte skrive under på. De mest kjente dogmefilmene er Festen (Vinterberg) og Idiotene (Trier).
== De ti dogmene ==
Filming må gjøres på stedet. Å filme i studioer er strengt forbudt. Rekvisitter kan ikke bringes inn på innspillingsstedet. Er en spesiell rekvisitt nødvendig for handlingen, må den allerede finnes der.
Lyd må aldri produseres separat i forhold bildene og omvendt. Musikk kan ikke brukes om den ikke allerede finnes der det filmes.
Kameraet må være håndholdt. Kamerastativ er forbudt. Filmingen må foregå der filmen foregår.
Filmen må være i farger. Kunstig lys er ikke tillatt. Om en scene får for lite lys må den klippes vekk eller et lite lys kan festes til kameraet.
Optisk manipulering og bruk av kamerafilter er ikke lov.
Filmen skal ikke inneholde overfladisk handling (våpen, mordere o.l. bør ikke forekomme).
Fremmedgjøring i tid og rom er forbudt (filmen foregår her og nå).
Sjangerfilm aksepteres ikke.
Filmformatet må være Academy 35mm.
Regissøren er ikke kunstner og skal derfor ikke krediteres.
== Filmer ==
Festen (1998) – Thomas Vinterberg
Idiotene (1998) – Lars von Trier
Mifunes siste sang (1999) – Søren Kragh-Jacobsen
The King Is Alive – Kristian Levring
Lovers – Jean-Marc Barr
Julien Donkey-Boy – Harmony Korine
Interview – Daniel H. Byun
Fuckland – Jose Luis Marques
Babylon – Vladan Zdravkovic
Chetzemoka's Curse – Rick Schmidt, Maya Berthoud, Morgan Schmidt-Feng, Dave Nold, Lawrence E. Pado, Marlon Schmidt and Chris Tow
Diapason – Antonio Domenici
Italiensk For Begynnere – Lone Scherfig
Amerikana – James Merendino
Joy Ride – Martin Rengel
Camera – Rich Martini
Bad Actors – Shaun Monson
Reunion – Leif Tilden
Et Rigtigt Menneske – Åke Sandgren
Naar Nettene Blir Lange – Mona J. Hoel
Strass – Vincent Lannoo
En Kjærlighetshistorie – Ole Christian Madsen
Era Outra Vez – Juan Pinzás
Resin – Vladimir Gyorski
Security, Colorado – Andrew Gillis
Converging With Angels – Michael Sorenson
The Sparkle Room – Alex McAulay
Come Now
Elsker dig for evigt – Susanne Bier
The Bread Basket – Matthew Biancniello
Dias De Boda – Juan Pinzas
El Desenlace – Juan Pinzas
Se til venstre, Der er en svensker – Natasha Arthy
Residencia – Artemio Espinosa Mc
Forbrydelser – Annette K. Olesen
Cosi x Caso – Cristiano Ceriello
== Eksterne lenker ==
Dogme 95 |
264 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
265 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
266 | https://no.wikipedia.org/wiki/Fugo | 2023-02-01 | Fugo | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Ballonger (aeronautikk)', 'Kategori:Luft-til-bakke-bomber', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig'] | Fugo-bombene var Japans hemmelige våpen under andre verdenskrig. Den bestod av en hydrogenballong med en antipersonellbombe under. Den var beregnet slik at gassen skulle antenne og ballongen brenne opp ved vestkysten av USA. Japanerne bygget rundt 15 000 slike fugoer under krigen, men de sendte bare i vei 9 300. Man er ikke helt sikre men man regner med at rundt 300 kom frem i USA og Canada. De eneste ofrene for fugoene var en kvinne og fem barn som var på piknik.
Når amerikanerne først hørte om bombene trodde de ikke på det. Den oppfatningen skiftet fort når de begynte å finne et par brukte eksemplarer. Men det var ikke antipersonellbomber amerikanerne var redde for, men derimot muligheten for å bruke ballongene til bakteriologisk og kjemisk krigføring.
Ballongene var omtrent 32 meter i diameter og inneholdt 5791 m³ hydrogen. Man regner med at flesteparten av UFO-observasjonene i USA i siste halvdel av 1940-årene var Fugoer.
Fordelen med ballongene var at det ikke var nødvendig med japanske mennesker ombord som kunne miste livet i forsøket.
Ulempen var at de ikke var spesielt nøyaktige. | Fugo-bombene var Japans hemmelige våpen under andre verdenskrig. Den bestod av en hydrogenballong med en antipersonellbombe under. Den var beregnet slik at gassen skulle antenne og ballongen brenne opp ved vestkysten av USA. Japanerne bygget rundt 15 000 slike fugoer under krigen, men de sendte bare i vei 9 300. Man er ikke helt sikre men man regner med at rundt 300 kom frem i USA og Canada. De eneste ofrene for fugoene var en kvinne og fem barn som var på piknik.
Når amerikanerne først hørte om bombene trodde de ikke på det. Den oppfatningen skiftet fort når de begynte å finne et par brukte eksemplarer. Men det var ikke antipersonellbomber amerikanerne var redde for, men derimot muligheten for å bruke ballongene til bakteriologisk og kjemisk krigføring.
Ballongene var omtrent 32 meter i diameter og inneholdt 5791 m³ hydrogen. Man regner med at flesteparten av UFO-observasjonene i USA i siste halvdel av 1940-årene var Fugoer.
Fordelen med ballongene var at det ikke var nødvendig med japanske mennesker ombord som kunne miste livet i forsøket.
Ulempen var at de ikke var spesielt nøyaktige. |
267 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
268 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
269 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
270 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
271 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
272 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
273 | https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%A5ner | 2023-02-01 | Råner | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biler', 'Kategori:Ord og uttrykk', 'Kategori:Subkulturer'] | Råner er en person som «har biler og formålsløs bilkjøring som fritidsinteresse» Vedkommende tilhører en motor- og bilbasert subkultur der interessen ligger heller i gleden av kjøring og endring av motordrevne kjøretøy heller enn fremkomstmiddelet. Rånerne er ofte unge, og festen rundt kjøringen kan være minst like avgjørende som interessen for motorkjøretøy. Råning blir ofte tiltenkt bygder og mindre tettsteder, men avhengig av definisjon kan også råning observeres i de fleste byer. Typiske gjøremål kan være å kjøre, helt eller delvis samlet mellom to eller flere samlingssteder, kjøre gjentatte ganger gjennom et område, ofte en bykjerne, sentrum eller bygdesentrum, eller kjøring rundt på samlingsstedet.
Betegnelsen råner er avledet av ordet råne, en hanngris. Rånemiljø eller rånekultur brukes også om disse sammenkomstene og begrepet brukes også som verb (råning).
I Norge er flere tettsteder kjent for fremtredende rånerkultur. Ifølge NRK-journalist Webjørn S. Espeland er Ørsta en rånermetropol tett fulgt av «Bø, Notodden, Halden, Verdal, Jessheim og Årnes [som] er alle berykta for sine rånemiljø».
| Råner er en person som «har biler og formålsløs bilkjøring som fritidsinteresse» Vedkommende tilhører en motor- og bilbasert subkultur der interessen ligger heller i gleden av kjøring og endring av motordrevne kjøretøy heller enn fremkomstmiddelet. Rånerne er ofte unge, og festen rundt kjøringen kan være minst like avgjørende som interessen for motorkjøretøy. Råning blir ofte tiltenkt bygder og mindre tettsteder, men avhengig av definisjon kan også råning observeres i de fleste byer. Typiske gjøremål kan være å kjøre, helt eller delvis samlet mellom to eller flere samlingssteder, kjøre gjentatte ganger gjennom et område, ofte en bykjerne, sentrum eller bygdesentrum, eller kjøring rundt på samlingsstedet.
Betegnelsen råner er avledet av ordet råne, en hanngris. Rånemiljø eller rånekultur brukes også om disse sammenkomstene og begrepet brukes også som verb (råning).
I Norge er flere tettsteder kjent for fremtredende rånerkultur. Ifølge NRK-journalist Webjørn S. Espeland er Ørsta en rånermetropol tett fulgt av «Bø, Notodden, Halden, Verdal, Jessheim og Årnes [som] er alle berykta for sine rånemiljø».
== Avgrensning ==
Råner er ikke presist definert. Noen ganger brukes det nedsettende, da rånerkulturen av enkelte er ansett å være lavkultur. I Sverige kalles rånere for blöjraggare («bleieraggere») som en nedsettende betegnelse på de som ikke er «sanne» raggare. Forskjellen er angivelig bruken av midler på utstyr og kjøretøy der raggare kjører dyrere biler, gjerne amerikanske «amcars», mens rånere benytter eldre, billigere biler. Rånere er dog også kalt en europeisk utgave av raggarne, dette fordi de tilsynelatende har enkelte fellestrekk når det gjelder bilisme. «Loding» er et begrep som ofte betyr det samme som råning. Betydningen kan likevel ligge noe nærmere det engelske cruising, altså å kjøre bare for kjøringens egen del. Loding forbindes dermed i mindre grad med å sosialisere med andre bilister ved veikroer og lignende, og mindre om å vise frem bilen sin, men mer om å kjøre tur uten å ha et fastsatt mål. Loding og råning er likevel begreper som brukes om hverandre, og skillelinjene mellom betydningene er vage og skiftende.
I deler av Nord-Norge brukes verbet «lode» konsekvent i stedet for «råne». Følgelig heter det også «lodestripe» og ikke «rånestripe» i disse områdene.
Rånerne - eller de som andre kaller rånere - har ulike syn på hvem som faktisk er rånere. Petter Hagen fra Steinkjer sa til NRK at «han definerer en ekte råner som en som respekterer og tar vare på bilen sin». En annen har sagt han foretrekker å kalle seg bilentusiast..
== Aktiviteter ==
Rånerbilen er som regel modifisert med alt fra fartstriper og terninger og Wunderbaum hengende under speilet til tunge musikkanlegg, blanke felger og store spoilere. En typisk rånebil har gjerne et svært eksosanlegg, basskasse, sota ruter, hvite eller sota blinklys, er senket, og har brede felger. Mange har gjerne også dekaler i rutene og noen representerer også bilgrupper som sammen deltar på biltreff og kjører rundt i det lokale området. Populære merker er Volvo, Mercedes, BMW, Ford og Opel. Bakhjulsdrift er av de fleste rånere ansett som best, ettersom det muliggjør spinning (også kalt burning, spoling, kasting eller sladding). Biler er særlig godt egnet til råning, men også andre kjøretøy brukes til råning. Motorsykler, trimmede mopeder, sykler og traktorer benyttes også, de to sistnevnte forholdsvis sjelden. Også snøscooter er brukt til råning. I 1905 lot jernbane- og trikkemagnaten Henry E. Huntington St.Louis Car Company bygge en elektrisk motorvogn som han brukte til det vi i dag antagelig ville kalle å råne på sitt eget sporveissystem Pacific Electric. Vognen oppnådde en hastighet på nærmere 160 km/t og tilbakela strekningen Los Angeles – Long Beach (32 km) på et kvarter; den gikk også som trikk gjennom bygatene.Særlig i USA holdes konkurranser i «dB drag racing», en spesiell form for bilsport hvor den mest lydsterke vinner. Verdensrekorden er på over 180 dB – det vil si en lydeffekt som fra 100 mill. vinkelslipere eller motorsager på 1 m hold. Eieren av lydanlegget må utløse lyden på trygg avstand; sitter han i bilen, er lyden så voldsom at han blir drept øyeblikkelig. For øvrig kan støynivået også ved vanlig dragracing komme opp i 171 dB.
== Vitenskap ==
Av vitenskapelig arbeid som har belyst fenomenet råning kan man nevne masteroppgavene til Tor Egil Andersen fra 2009, og Hege Iren Lundbye fra 2005. Lundbyes verk er noe av det første som har blitt vitenskaplig publisert om råning i Norge. Oppgaven ble nominert til prisen for fremragende kvinne- og kjønnsforskning av en høyeregradsstudent ved UiO i 2005. Begge oppgavene undersøker hvordan rånemiljøet kan stå i opposisjon til andre samfunnsaktører, da spesielt politiet, media og andre ungdomsgrupper. Lundbyes Stars of the Cars tar utgangspunkt i et kjønnsperspektiv, for å forklare hvorvidt råning er et maskulint og mannsdominert ungdomsfelt. Andersen sin oppgave har som hensikt å forklare hvordan rånemiljøet kan være en hensiktsmessig og trygg sosial plattform for enkeltindivid som ikke passer inn i andre mer sosialt akseptable aktiviteter. Derav tittelen oppgavetittelen: «Råning - En meningsfylt vei fra ung til voksen».
== Populærkultur ==
TV 2 Zebra sendte 19. april 2017 første episode av TV-serien Wunderland. Serien handler om livene til fem bilinteresserte menn fra Kongsvinger, Skjåk og Halden. Wunderland hadde totalt 160 000 seere, og sommeren 2017 ble det klart at sesong 2 var under innspilling.Filmer som handler om subkulturer med motorisert ferdsel som felles interesse er Easy Rider og The Wild One.
Innen musikk synger hiphop-duoen Side Brok om livet på bygda, og hvordan bilen har en sentral plass i livsførselen i Hovdebygda og Ørsta. Dette kommer spesielt frem i gjennombruddslåta «1, 2, 3, fyre», fra albumet Høge brelle, fra 2004.
Den norske dramaserien Rådebank, om rånemiljøet i Bø i Telemark, hadde premiere på NRK i mars 2020. Foreløpig har det kommet tre sesonger. Sesong tre hadde premiere i januar 2022.
== Se også ==
Raggare
Wunderbaum
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Raggare – kategori av bilder, video eller lyd på Commons |
274 | https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98ystre_Slidre | 2023-02-01 | Øystre Slidre | ['Kategori:61°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øystre Slidre'] | Øystre Slidre er en kommune i Innlandet. Den grenser i nord til Vågå og Nord-Fron, i nordøst til Sør-Fron og Gausdal, i sørøst til Nord-Aurdal, i sørvest til Vestre Slidre, og i vest til Vang.
Kommunen ligger i Valdres i det sentrale Sør-Norge, mellom Hallingdal og Gudbrandsdalen. | Øystre Slidre er en kommune i Innlandet. Den grenser i nord til Vågå og Nord-Fron, i nordøst til Sør-Fron og Gausdal, i sørøst til Nord-Aurdal, i sørvest til Vestre Slidre, og i vest til Vang.
Kommunen ligger i Valdres i det sentrale Sør-Norge, mellom Hallingdal og Gudbrandsdalen.
== Areal og befolkning ==
Øystre Slidre har 3252 innbyggere (2022). De fleste øystreslidringer bor i Heggenes (administrativt sentrum), Rogne, Skammestein, Volbu, Beito og på Beitostølen.
Folk fra Øystre Slidre omtales som øystreslidringer, mens folk fra Beito, Heggenes, Volbu og Rogne kalles beitinga, heggebygdinga, vølbuinga og røgninga.
== Geografi ==
Fjellområdet Jotunheimen strekker seg inn i kommunens nordre deler.
Øystre Slidre måler 45.1 km på nord-sør aksen og 39.8 km på øst-vest aksen.
Høyeste punkt i kommunen er Øystre Rasletind med en høyde på 2010 meter over havet. En annen kjent fjelltopp er Bitihorn. Omtrent 73 % av kommunen ligger over 900 meter over havet. Kommunens laveste punkt er 410 meter over havet.
Vann dekker 60 km² av kommunen, med største innsjøer Vinstre, Yddin, Vangsjøen, Javnin og Olevatnet.
Kommunen ligger delvis i Jotunheimen og fjellvegen over Valdresflye til Gudbrandsdalen er et velkjent værhardt parti. Denne vegen er en del av den indre ruta for trafikk på aksen Bergen – Trondheim.
== Historie ==
Båtskaret er et smalt gjel (skar) hvor båter i middelalderen ble dradd fra Øystre Slidre og inn til Vinstre, derav navnet på gjelet. Inne på flya ligger Vinstre, et kjent stort fiskevann hvor det er mye fin ørret. Som følge av en uenighet mellom folk fra Valdres og folk fra Gudbrandsdalen var det ikke trygt å la båtene ligge igjen inne i fjellheimen, de ble da ramponert.
Bakgrunnen for denne feiden er et bruderov hvor en ung jente som skulle giftes bort fikk sendt bud til sin kjære, og han kom og hentet henne. En av de som var med han ble senere beskyldt for å ha stukket et stabbur i brann og som erstatning for dette måtte de avstå fiskerettighetene. Bruden ble derimot i bygda.
Under andre verdenskrig var Skriulægret i Øystre Slidre tilholdssted for Peder Furubotn og ledelsen av Norges Kommunistiske Partis illegale virksomhet mellom 1942 og 1944.
== Næringsveier ==
Tradisjonelt er kommunen en landbrukskommune, selv om terrenget gjør at det landbruket drives i liten skala i forhold til steder i andre land. landbruket er ikke en så dominerende inntektskilde som tidligere da turisme blir stadig viktigere.
Våpenskjoldet til Øystre Slidre avbilder skifertak for å vise viktigheten av den tidligere skiferindustrien for kommunen. Bruken av slike skifertak er svært utbredt i Valdres.
Beitostølen er et populært skisted med heiser og preparerte løyper. Beitostølen er av de større vintersportsstedene i Norge og en betydelig del av kommunens inntekter kommer fra dette området.
Stedet har også World Cup i skiskyting og langrenn og er også internasjonalt kjent for Ridderrennet.
== Kultur ==
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Øystre Slidre folkebibliotek som sto ferdig i 2000. Biblioteket ligger i barne- og ungdomsskolen på Tingvang og den kunstneriske utsmykningen er gjort av den lokale kunstneren Sigmund Årseth.
=== Severdigheter ===
Hegge stavkirke er en stavkirke fra 1216 eller noe senere, i bygda Hegge. Kirken er første gang nevnt i skriftlige kilder i 1327, mens årringdatering av tømmeret som er brukt i kirken indikerer at kirken er fra 1216.
Lyskapellet er en liten, privat kirke på Beitostølen i Øystre Slidre kommune i Valdres. Kapellet, som ble reist etter ønske og med midler fra Anna og Erling Stordahl, sto ferdig i 2000. Det ble vigslet 31. oktober 2000 av biskop Rosemarie Køhn.
=== Kulturminner ===
Kveno var opprinnelig en husmannsplass fra slutten av 1500-tallet under gården Melby. Den ble frikjøpt i 1850. De eksisterende bygningene er fra rundt 1900.Flere severdigheterRogne kirke
Volbu kirke
Lidar kirke
== Politikk ==
Se utdypende artikkel: Kommunestyrevalg i Øystre Slidre
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
== Kjente personer fra Øystre Slidre ==
Knut Lykken (1831-1911), bonde og fjellfører
Ola G. Okshovd (1872-1960), folkemusiker (hardingfele)
Olav Beito (1901-1989), språkforsker, professor ved Universitetet i Oslo
Torleiv Bolstad (1915-1979), folkemusiker, spelemann
Erling Stordahl (1923-1994), forkjemper for funksjonshemmede
Magnus Sandberg (1918-2010, sivilagronom, bonde og forfatter
Sigmund Årseth (1936-2012), billedkunstner
Steinar Hovi (1939-2013, grunnlegger av Beitostølen Resort
Odd Rogne (1942-), siviløkonom, direktør ved Norsk Polarinstitutt 1983-1991
Tom Schmidt (1948-), professor i navneforskning ved Universitetet i Oslo
Gro Lundby (1954-), ordfører 2003-2011, fylkesordfører i Oppland 2011-2015
Inga Bolstad (1966-), riksarkivar fra 2014
Jan Beitohaugen Granli (1979-), folkemusiker (hardingfele
== Litteratur ==
Stagg, Frank Noel: East Norway and its Frontier, George Allen & Unwin, Ltd. 1956
== Eksterne lenker ==
(nn) Offisielt nettsted
(en) Øystre Slidre – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Øystre Slidre i Store norske leksikon
(no) Kommunefakta Øystre Slidre - Statistisk sentralbyrå
(no) Øystre Slidre Historielag |
275 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
276 | https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kommuner | 2023-02-01 | Norges kommuner | ['Kategori:1838 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Kommuner i Norge', 'Kategori:Lister over kommuner', 'Kategori:Lister relatert til Norges geografi', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1838'] | Norges kommuner er det laveste administrative og folkevalgte nivået i Norge og deler per 1. januar 2020 landet inn i 356 geografiske administrative/politiske områder. Kommunene har ansvar for en rekke basisoppgaver som grunnskole, kulturskole, barnehager, primærhelsetjeneste, arealplanlegging og tekniske tjenester. Kommunegrensene brukes i tillegg av en rekke andre etater og selskaper.
Kommunene ble innført med formannskapslovene fra 1837, og landet ble delt i 392 geografiske områder med basis i prestegjeldene. Antallet kommuner toppet seg i 1930 med 744 kommuner. Kommunene endret seg og overgangen fra vannbasert til landbasert kommunikasjon endret mange grenser. Etter Schei-komiteens arbeid, ble en rekke kommuner lagt ned og slått sammen slik at man i 1967 hadde 454 kommuner. En del kommunegrenser ble senere flyttet tilbake, men siden har også kommuner blitt slått sammen slik som ved sammenslåingen mellom Harstad og Bjarkøy 1. januar 2013. I 2014 ble det lansert en kommunereform, og den første sammenslåingen skjedde 1. januar 2017 da Andebu, Sandefjord og Stokke kommuner ble slått sammen til nye Sandefjord. Den 8. juni 2017 vedtok Stortinget at antall kommuner skulle reduseres til 354. I desember 2017 vedtok Stortinget å oppheve ett av sammenslåingsvedtakene slik at antallet ville bli 356. Kommunesammenslåingene ble gjennomført 1. januar 2020.Det er stor forskjell i innbyggertallet kommunene imellom. Den minste kommunen er Utsira med 192 innbyggere og den største er Oslo med 697 010 innbyggere (per 1. januar 2021). | Norges kommuner er det laveste administrative og folkevalgte nivået i Norge og deler per 1. januar 2020 landet inn i 356 geografiske administrative/politiske områder. Kommunene har ansvar for en rekke basisoppgaver som grunnskole, kulturskole, barnehager, primærhelsetjeneste, arealplanlegging og tekniske tjenester. Kommunegrensene brukes i tillegg av en rekke andre etater og selskaper.
Kommunene ble innført med formannskapslovene fra 1837, og landet ble delt i 392 geografiske områder med basis i prestegjeldene. Antallet kommuner toppet seg i 1930 med 744 kommuner. Kommunene endret seg og overgangen fra vannbasert til landbasert kommunikasjon endret mange grenser. Etter Schei-komiteens arbeid, ble en rekke kommuner lagt ned og slått sammen slik at man i 1967 hadde 454 kommuner. En del kommunegrenser ble senere flyttet tilbake, men siden har også kommuner blitt slått sammen slik som ved sammenslåingen mellom Harstad og Bjarkøy 1. januar 2013. I 2014 ble det lansert en kommunereform, og den første sammenslåingen skjedde 1. januar 2017 da Andebu, Sandefjord og Stokke kommuner ble slått sammen til nye Sandefjord. Den 8. juni 2017 vedtok Stortinget at antall kommuner skulle reduseres til 354. I desember 2017 vedtok Stortinget å oppheve ett av sammenslåingsvedtakene slik at antallet ville bli 356. Kommunesammenslåingene ble gjennomført 1. januar 2020.Det er stor forskjell i innbyggertallet kommunene imellom. Den minste kommunen er Utsira med 192 innbyggere og den største er Oslo med 697 010 innbyggere (per 1. januar 2021).
== Politikk ==
Alle kommuner er geografisk en del av en fylkeskommune. Det er 11 fylker/fylkeskommuner i Norge. Oslo er i en særstilling og har både status og funksjon som kommune og fylkeskommune. Noen av de kommunale funksjonene i Oslo er lagt til egne bydelsadministrasjoner.
Kommunene er styrt av et folkevalgt kommunestyre på minimum elleve medlemmer som tar avgjørelser på vegne av kommunen. Kommunestyret ledes politisk av ordføreren, mens rådmannen (administrasjonssjefen) i de fleste kommuner leder administrasjonen i kommunen. Unntaket er Oslo og etterhvert noen andre store bykommuner, som har et politisk system som tilsvarer regjeringen og Stortinget på nasjonalt nivå. Der fungerer ordføreren som byens symbolske overhode (tilsvarende statsoverhode), mens et byråd (tilsvarende regjering) ledet av en byrådsleder (tilsvarende statsminister) styrer kommunen. De andre medlemmene av byrådet kalles byråder (tilsvarende statsråder) og leder byrådsavdelinger (tilsvarende departementer). Byrådet må ha tillit i bystyret, på samme måte som en regjering utgår fra Stortinget.
Det avholdes valg til kommunestyrene hvert fjerde år, det siste valget ble avholdt i 2019.
Større kommuner har gjerne også bydelsutvalg, som blir valgt samtidig med kommunevalget og har begrenset myndighet til å styre eller rådføre kommunen etter regler satt av kommunestyret.
Kommunene har ansvar for blant annet renovasjon og tekniske tjenester, arealregulering, barnehage og grunnopplæring, samt befolkningens samlede sosial- og helsetilbud. Sistnevnte ansvar ble tildelt gjennom Samhandlingsreformen fra 1. januar 2012.
== Målform og språk ==
Kommunene kan kreve å få brev fra statlige organer i sin målform etter vedtak i kommunestyret. Det er i dag 118 kommuner som har vedtak om bokmål og 90 om nynorsk, mens 148 kommuner regnes som språklig nøytrale, hvilket i praksis betyr at de i de aller fleste tilfeller benytter bokmål. Flere av kommunene som har nynorsk målform har vedtak om valgfri målform for de ansatte, noe som i praksis betyr at kommunene er nøytrale. Dette gjelder blant annet Hemsedal og Åmli.I tillegg til norsk er åtte kommuner en del av forvaltningsområdet for samisk språk, hvor samisk er likestilt med norsk som administrasjonsspråk i kommunen. Porsanger kommune og Storfjord kommune har i tillegg kvensk som administrasjonsspråk, noe som gjør dem til de eneste trespråklige kommunene i Norge.
== Kommunene ==
Noen kommuner har samme navn, men ligger ikke i samme fylke. Det finnes en kommune som heter Herøy i to fylker; Herøy i Møre og Romsdal og Herøy i Nordland. Likeledes finnes det en kommune som heter Våler i to fylker; Våler i Viken (Østfold) og Våler i Innlandet.
== Større og mindre kommuner ==
Fra 1998 har Statistisk sentralbyrå (SSB) gruppert kommuner grovt sett etter befolkningsstørrelse. Små kommuner har 0-4999 innbyggere, mellomstore kommuner har 5000-19999 innbyggere og store kommuner minst 20000 innbyggere .Halvparten av kommunene i Norge har under 5000 innbyggere. For å kunne sammenligne kommunene som virksomheter og med tanke på mulighetene og evnene til å yte tjenester til befolkingen, har SSB også kategorisert dem på bakgrunn av kommunens bundne kostnader og frie disponible inntekter. Til sammen gir dimensjonene et bilde av rammebetingelsene kommunene har. Etter kommunereformen er det foreslått en mer finmasket inndeling som gjør kommunene mer sammenlignbare:
De minste kommunene med under 600 innbyggere
Små kommuner med 600-1 999 innbyggere
Middels små kommuner med 2 000-9 999 innbyggere
Middels store kommuner med 10 000-19 999 innbyggere
Store kommuner med 20 000-29 999 innbyggere
Store kommuner med 30 000-44 999 innbyggere
Store kommuner med 45 000-74 999 innbyggere
Store kommuner med 75 000-300 000 innbyggere
Oslo kommune
== Se også ==
Administrative inndelinger av kommunene i Norge
Norske kommunenummer
Liste over tidligere norske kommuner
Bo- og arbeidsmarkedsregion
Liste over ordførere i Norge
Norske kommuneblomster
Kommunevåpen i Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunal- og regionaldepartementet
Kommunal Rapport
KS – Kommunesektorens organisasjon (tidligere Kommunenes Sentralforbund) |
277 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
278 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
279 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
280 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
281 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
282 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
283 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
284 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
285 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
286 | https://no.wikipedia.org/wiki/Den_dominikanske_republikk | 2023-02-01 | Den dominikanske republikk | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Den dominikanske republikk', 'Kategori:Karibias geografi', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Den dominikanske republikk, også kalt Den dominikanske republikken (spansk: República Dominicana) er et land som opptar de østlige 2/3 av øya Hispaniola, en del av De store Antiller. I vest grenser landet til Haiti. Både i utstrekning og befolkning er Den dominikanske republikk nest størst i Karibia etter Cuba med drøyt 10 millioner innbyggere og 48442 km². Denne delen av Hispaniola var den første spanjolene bosatte i Den nye verden etter oppdagelsen av Christofer Columbus, og landets hovedstad Santo Domingo er på listen til UNESCOs Verdensarven.Etter tre århundrer med spansk herredømme, riktignok med franske og haitiske mellomspill, ble landet uavhengig i 1821. Den dominikanske republikk har i hele sin historie opplevd politisk ustabilitet og konflikter. USA okkuperte landet 1916–1924 og ble etterfulgt av diktatoren Rafael Trujillo fram til 1961. Borgerkrigen i 1965 ledet til invasjon fra USA, og et senere autoritært styre fra Joaquín Balaguer i perioden 1966–1978. Etter dette har landet vært et parlamentarisk demokrati.Landets økonomi er regionens nest største. Sukker- og tobakksproduksjon har lenge vært industrier, men tjenestenæringene er nå større.
| Den dominikanske republikk, også kalt Den dominikanske republikken (spansk: República Dominicana) er et land som opptar de østlige 2/3 av øya Hispaniola, en del av De store Antiller. I vest grenser landet til Haiti. Både i utstrekning og befolkning er Den dominikanske republikk nest størst i Karibia etter Cuba med drøyt 10 millioner innbyggere og 48442 km². Denne delen av Hispaniola var den første spanjolene bosatte i Den nye verden etter oppdagelsen av Christofer Columbus, og landets hovedstad Santo Domingo er på listen til UNESCOs Verdensarven.Etter tre århundrer med spansk herredømme, riktignok med franske og haitiske mellomspill, ble landet uavhengig i 1821. Den dominikanske republikk har i hele sin historie opplevd politisk ustabilitet og konflikter. USA okkuperte landet 1916–1924 og ble etterfulgt av diktatoren Rafael Trujillo fram til 1961. Borgerkrigen i 1965 ledet til invasjon fra USA, og et senere autoritært styre fra Joaquín Balaguer i perioden 1966–1978. Etter dette har landet vært et parlamentarisk demokrati.Landets økonomi er regionens nest største. Sukker- og tobakksproduksjon har lenge vært industrier, men tjenestenæringene er nå større.
== Geografi ==
Hispaniola er en fjellrik øy. Der ligger Karibias høyeste topp, Pico Duarte, 3 098 meter over havet, og det laveste punktet, innsjøen Lago de Enriquillo, som ligger 44 meter under havoverflaten. Mellom fjellene og i øst ligger fruktbare daler med sukkerplantasjer. Landet har store variasjoner både i temperatur og nedbør. I de lavtliggende områdene i sør og øst er det store, tørre savanner.
== Historie ==
Innfødte fra Sør-Amerika har befolket området siden 5000 f.Kr. Tainoene, befolkningen som dominerte på øya da de hvite ankom, slo seg ned på øya før 1000 e.Kr.
I 1492 ble øya oppdaget av Christofer Columbus. Fem år senere grunnla hans bror byen Santo Domingo, som i dag er den eldste europeiske byen i Amerika. Øya ble først kolonisert av Spania, men i en kortere periode var den under fransk kontroll. Øya ble delt mellom Frankrike og Spania i 1699. Den dominikanske republikk, den østlige spanske delen, erklærte seg uavhengig første gang i 1821, men ble invadert av Haiti i 1822 og innlemmet i den svarte slaverepublikken, som hadde revet seg løs fra Frankrike gjennom et voldsomt opprør i 1804. I 1844 lyktes det Den dominikanske republikk å løsrive seg fra Haiti, men siden den gang har landet vært styrt av diktatorer, bare avbrutt av korte perioder med demokrati. Landet har også sett en borgerkrig, som USA i 1965 blandet seg inn i.
Under persillemassakren i oktober 1937 ble mellom 20 000 og 30 000 haitiere som levde på den dominikanske siden av grensen, drept.
I 1996 måtte president Balaguer gå av etter alvorlig valgfusk. Valget i 2000 forløp rettferdig og velordnet.
== Økonomi ==
Landet driver en del jordbruk, men de senere årene har det blitt satset mer på vannkraft og turisme. Den dominikanske republikk har fine strender og er blant de største turistmålene i Karibia. Sukker, kaffe, kakao, tobakk og frukt er de viktigste eksportvarene. Landet utvinner en del nikkel og gull. Befolkningen på landsbygda dyrker en del ris og mais til eget bruk. Mange arbeider på de statlig eide sukkerplantasjene.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Kolonibyen i Santo DomingoMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2001 – Kulturområdet til «Den hellige ånds broderskap til congoene i Villa Mella»
2005 – Cocoloenes dansedramatradisjoner
2016 – Merengue, musikk og dans
2019 – Bachata, musikk og dans
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Statistikk og andre data om Den dominikanske republikk i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Den dominikanske republikk |
287 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
288 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
289 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
290 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
291 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
292 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
293 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
294 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
295 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
296 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
297 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
298 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
299 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
Subsets and Splits