id
int64 0
353k
| url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 2
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 6
741k
⌀ | article
stringlengths 6
741k
⌀ |
|---|---|---|---|---|---|---|
400 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
401 | https://no.wikipedia.org/wiki/Den_tyske_orden | 2023-02-01 | Den tyske orden | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolske ordener', 'Kategori:Korstogene', 'Kategori:Middelalderen', 'Kategori:Preussens historie', 'Kategori:Tysk-romerske rike', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Den tyske orden (latin: Ordo Fratrum Hospitalis Sanctæ Mariæ Teutonicorum in Jerusalem, kortform Ordo Teutonicus, på tysk kjent som Deutscher Orden, Deutschritterorden, Deutschherrenorden eller Kreuzritterorden) ble stiftet som en hospitalsorden i 1190 for å ta seg av pilegrimer og sårede i Det hellige land i korsfarertiden. Den ble raskt omgjort til ridder- og presteorden (1199), som etter hvert fikk Øst-Europa som sitt virkefelt. Medlemmene avla ordensløfter. Etter reformasjonen var det bare den prestelige, ikke-militære, gren som overlevde. Den er i dag et mannlig katolsk ordenssamfunn som har (pr. 2004) 32 ordenshus og 82 medlemmer, hvorav 62 er prester og de øvrige er lekbrødre eller kandidater til prestevielse. Det finnes også 208 ordenssøstre, for det meste i Østerrike (Schwestern vom Deutschen Haus Sankt Mariens in Jerusalem). Lekmedlemmer uten regulære ordensløfter (familiarer) er drøyt 1 000 personer. En protestantisk gren med sete i Utrecht i Nederland (Ridderlijke Duitsche Orde, Balije van Utrecht), som avviste Mergentheims jurisdiksjon i 1581, har bevart sin tradisjonelle militære ridderordenkarakter og tar kun opp adelige medlemmer.
| Den tyske orden (latin: Ordo Fratrum Hospitalis Sanctæ Mariæ Teutonicorum in Jerusalem, kortform Ordo Teutonicus, på tysk kjent som Deutscher Orden, Deutschritterorden, Deutschherrenorden eller Kreuzritterorden) ble stiftet som en hospitalsorden i 1190 for å ta seg av pilegrimer og sårede i Det hellige land i korsfarertiden. Den ble raskt omgjort til ridder- og presteorden (1199), som etter hvert fikk Øst-Europa som sitt virkefelt. Medlemmene avla ordensløfter. Etter reformasjonen var det bare den prestelige, ikke-militære, gren som overlevde. Den er i dag et mannlig katolsk ordenssamfunn som har (pr. 2004) 32 ordenshus og 82 medlemmer, hvorav 62 er prester og de øvrige er lekbrødre eller kandidater til prestevielse. Det finnes også 208 ordenssøstre, for det meste i Østerrike (Schwestern vom Deutschen Haus Sankt Mariens in Jerusalem). Lekmedlemmer uten regulære ordensløfter (familiarer) er drøyt 1 000 personer. En protestantisk gren med sete i Utrecht i Nederland (Ridderlijke Duitsche Orde, Balije van Utrecht), som avviste Mergentheims jurisdiksjon i 1581, har bevart sin tradisjonelle militære ridderordenkarakter og tar kun opp adelige medlemmer.
== Virke i Det hellige land ==
=== Forhistorie ===
Allerede 80 år før Den tyske orden ble grunnlagt, hadde franske riddere i 1118 avlagt løfte overfor den latinske patriark av Jerusalem om å beskytte pilegrimenes adkomst fra middelhavskysten og opp til Jerusalem og de omliggende hellige steder. Dette var tempelridderne, og deres orden ble approbert av pave Honorius III. I 1128 fikk de sin ordensregel. I annen halvdel av 1100-tallet skal deres medlemstall ha vokst til hele 30 000, og ordenen hadde lagt til seg meget rikdom. Den neste store ridderordenen ble konstituert i 1135: Hospitaller-ordenen, også kalt Johanittene. Den tyske orden tok sine forbilder fra disse to ridderordenene.
Det fantes allerede et tysk (teutonsk) hospital for pleie av syke tyske pilegrimer i Jerusalem da byen var hovedstad i korsfarerkongedømmet Jerusalem. Det hadde en kirke viet til den hellige jomfru Maria. Dette hospitalet var underlagt johanitterordenens stormester. Men i 1187 gjenerobret muslimenes hærfører Saladin Jerusalem. Da oppfordret pave Gregor VIII til nytt korstog for å ta byen tilbake. Kort tid etter begynte det tredje korstog.
=== Hospitalsordenen opprettes ===
Kjøpmenn fra Bremen og Lübeck, som deltok på beleiringen av Akko i det nordlige Galilea, tok da (1189) initiativet til opprettelse av en tysk hospitalsorden, som skulle stå klar til å overta den videre drift av Sanctae Mariæ Teutonicorum-hospitalet etter at korsfarerne hadde klart å gjeninnta Jerusalem. Ordenen ble opprettet i 1190, utenfor Akkos murer.
Etter at Richard Løvehjerte hadde gjenerobret Akko i 1191 ble denne byen den nye hovedstad i korsfarerkongedømmet Jerusalem, og Den tyske orden fikk hovedsete der. Det skulle bli langvarig. Korsfarerne ville sannsynligvis ha klart å gjenerobre Jerusalem, men Richard Løvehjerte visste at de fleste av dem raskt ville vende tilbake til Europa etterpå, og at byen deretter ikke ville kunne motstå et gjenerobringsforsøk. Han foretrakk derfor å slutte fred med Saladin i 1192 og overlate byen i muslimenes hender, mot løfte om at ubevæpnede kristne pilegrimer skulle få fri tilgang til byen og dens hellige steder. Deretter forlot mange korsfarere Det hellige land. Blant tyskerne som ble igjen, var mange som skulle utgjøre grunnstammen i Den tyske orden.
Pave Klemens III hadde i 1191 gitt hospitalordenen en foreløpig pavelig godkjennelse. Den tyske orden overtok Tempelriddernes grunnregel og Johannittenes karitative regler. I 1196 gjorde pave Celestin III godkjennelsen endelig. Men allerede to år etter skulle ordenen endre karakter.
=== Hospitalsordenen blir militærorden ===
Beslutningen om å omdanne sykepleieordenen til en militærorden ble fattet i 1198, og i 1199 fikk de approbasjon som ridderorden av pave Innocens III, etter modell av tempelriddernes orden og johanitterordenen. De etablerte seg militært flere steder i og rundt Akko. Med støtte fra den tysk-romerske keiser Fredrik II innløste og overtok de føydalrettighetene til en rekke små føydalherrer. De overtok og bygde ut Chastiau dou Rei i 1220 («Kongens borg» – i dag en ruin som omgir den kristne landsbyen Mi'lya) og etablerte seg i Montfort-borgen (tysk: Starkenburg, arabisk Qal'at el Qurein) ved Wadi Qarn, og borgen Judyn. Montfort var teutonernes viktigste befestning, men ble inntatt av bibarene i 1271.
Ordenen organiserte seg territorielt (fra minste til største enhet:) i «kommender» (lokale ordenshus), «ballier» (provinser), land og til øverste internasjonale nivå. Medlemmene på de forskjellige trinn var ledet av en commendator (tysk: Komtur). Landkomturen var leder for et «balli».
=== Organisering og internasjonal vekst ===
I 1196 hadde ordenen ordenshus kun i Det hellige land, i Akko, Ashkelon og Rama. I 1197 ble det etablert ordenshus i Barletta og Palermo. Så fulgte den ene grunnleggelsen etter den annen: I det tyskspråklige område oppstod kommendene Halle (1200), Bozen (1202), Praha (1204), Reichenbach i Hessen (1207), Nürnberg (1209), Aichbach og Regensburg i Bayern (1210), Mergentheim (1219). De etablerte seg ellers i Hellas (1209), Burzenland (Siebenbürgen, 1211, se nedenfor), i det som nå er Belgia og i Holland (1218), i Sveits (1225), i Frankrike (1228), Preussen (1230, se nedenfor) og i Livland (1237, se nedenfor).
Ordenen overtok også øya Mainau i Bodensjøen i 1270.
Ordenen fikk i 1299 også en kvinnelig gren, for nonner som drev hospitaler (Schwestern vom Deutschen Haus Sankt Mariens in Jerusalem). De åpnet sitt første hospital det året i Kunitz ved Bern, og snart kom flere til. I løpet av høy- og senmiddelalderen fikk den kvinnelige gren hus blant annet i Sterzing (Sør-Tirol), Utrecht, flere steder i Frisland og i Elsass, i Koblenz, Bern, Frankfurt am Main, Sachsenhausen (ved Frankfurt), Maastricht, Marburg, Wetzlar, Freiburg im Breisgau, Mühlhausen i Thüringen, Köln, Liège, Bernheim, Eger, Ellingen, Halle an der Saale, Mainz, Marienwerder, Speyer, Weinheim, Wien og Zwätzen. Ingen av dem overlevde napoleonstiden, men den kvinnelige gren ble gjenopprettet i 1841.
Omkring begynnelsen av det 14. århundre fantes det omkring 300 kommender. Ordenen var da representert fra Sverige i nord til Sør-Italia. Den hadde det kirkelige privilegium å forkynne korsfareravlat, noe som bidro til dens inntekter og formuesoppbygging.
=== Den tyske orden i Skandinavia ===
I 1262 opprettet Den tyske orden et kontor i Sverige. Hovedsetet var i Årsta slott i landskapet Södermanland. Derfra drev de handel i hele Sverige og rekrutterte medlemmer. Den tyske ordens engasjement i Sverige varte til 1467, da den svenske riksforstander Erik Axelsson kjøpte Årsta og ordenens øvrige gods i landet. Over halvpartene av eiendommene lå i området Österhaninge og omfattet foruten Årsta blant annet også Vendelsö, Sandemar og Gålö.
Fra 1398 til 1408 okkuperte ordenen også øya Gotland i Østersjøen (se nedenfor).
== I Ungarns tjeneste ==
Etter det tredje korstog bestemte ordenen seg for å tilby sine tjenester til kristne fyrster som ville bidra til kristningen av områder i Øst-Europa der det fremdeles var ikke-kristne folkeslag. I 1211 tok kong Andreas II av Ungarn imot tilbudet og gav dem området Țara Bârse (Tysk: Burzenland) i det sydøstre Transilvania (Siebenbürgen). De forsvarte kongedømmet Ungarn mot kumanerne. Samtidig pågikk en systematisk innvandring til dette området av saksere og andre tyskere, og de ønsket en større grad av uavhengighet fra Ungarn. I 1224 bad Den tyske orden pave Honorius III om å bli stilt direkte under pavelig myndighet i stedet for under Ungarn. Kong Andreas reagerte på det med å utvise dem i 1225.
== Den tyske ordensstat ==
=== Sverdbrødrene og Dobrinerridderne strekker ikke til ===
I Polen stod hertug Konrad I av Masovia klar og inviterte samme år ordenen dit for å kjempe mot den baltiske stammen prøysserne. Konrad var ikke hersker over hele Polen, men den klart mektigste av de forskjellige landsdelsfyrstene. En annen ridderorden, Sverdbrødrene, var allerede aktiv blant balterne, men virket lenger nord i Baltikum og hadde hendene fulle der. Denne ridderordenen var blitt opprettet av biskop Albert von Buxhoeven av Livland i 1202 (approbert av paven to år etter), i det øyemed å bekjempe de hedenske livlendere, kurlendere og estlendere. Konrad grunnla også en egen korsfarerorden med tanke på forsvaret mot prøysserne, Dobrinerridderordenen (slik kalt etter sitt sete i byen Dobrin, egentlig Milites Christi Prucie). Men den formådde ikke meget. Men så var de tross alt opprinnelig bare 15 riddere, fra Mecklenburg i Tyskland. Etter hvert ble de flere, men ikke så det monnet.
=== Den tyske orden inviteres til Østersjøområdet ===
Den tyske ordens stormester på den tiden, Hermann von Salza (ordenens fjerde stormester, regjerte fra 1209 til 1239), kunne i 1225 legge grunnen for opprettelsen av en egen statsdannelse, ettersom hertug Konrad hadde lovet dem Kulm-området (tysk: Kulmerland) og de områder de måtte klare å erobre som motytelse for deres militære innsats mot prøysserne (nå gjerne kalt gammelprøysserne for å skille dem fra den senere tyske befolkning). Deres engasjement i området var begrunnet med at de baltiske stammene ikke bare vegret seg mot å ta imot kristendommen; de drepte også misjonærer og herjet og brente munke- og nonneklostre. Ordenens engasjement ble dermed etterspurt i samme øyemed som var gjaldt i Levanten: Defensio Christianitatis. Allerede i 1228 hadde de etablert seg på borgen Nessau ved Visla, kort etter på borgen Vogelsang i samme område.
Hermann var klok av skade etter den behandling ordenen hadde fått fra ungarerne etter deres innsats i Butzenland, og han klarte å få keiser Fredrik II til å gi ordenen vidtgående fullmakter (Gullbullen fra Rimini, 1226). Denne bullen gav Den tyske orden samme grad av uavhengighet over sine «ordensland» som riksfyrstene i det tysk-romerske keiserdømme nøt godt av.
=== Korstog mot prøyssere og litauere ===
Ridderen Hermann Balk ble utnevnt til provinsial for Preussen, og sammen med 28 andre korsriddere og en hel hær av korsfarere fra Tyskland innledet han to korstog med startpunkt i to byer de grunnla, henholdsvis Thorn (1231, ved Vislaflodens bredd vis-à-vis borgen Vogelsang) og Kulm (1233). Den lille dobrinerordenen ble rett og slett opptatt i Den tyske orden i 1235 – skjønt noen av dens riddere holdt det gående på egen hånd her og der i nok et tiår. Korstogene ble til en 25-årig krig, og ble etterfulgt av tysk kolonisering av deler av de områder de hadde underkastet seg.
I 1234 kom Hermann von Salza til enighet også med den romerske kurie. De områder som Den tyske orden erobret, skulle ikke legges inn i den tysk-romerske keisers myndighetsområde, selv om det skulle ha status som del av keiserdømmet. Da hadde Den tyske orden allerede fått fotfeste øst for elven Visla.
Korstoget mot prøysserne bølget frem og tilbake, og landet var ikke endelig erobret og sikret før i 1283. Året etter ble dessuten Pomesania, den nordsøstlige delen av Vest-Preussen, erobret ved slaget ved elven Dzierzgoń (tysk: Sorge). Ordenen arbeidet systematisk for tysk innvandring og for germanisering, og slik kom de baltiske prøysserne etter hvert i mindretall, og ble samtidig germanisert.
==== Byer grunnlagt eller overtatt av Den tyske orden ====
En rekke tyske byer ble grunnlagt i hele området som skulle bli kjent som Preussen. Noen av de viktigste byer grunnlagt av Den tyske orden, eller eksisterende byer eller landsbyer som fikk byrett av ordenen, var Thorn (1231), Kulm (1233), Marienwerder (1233), Memel (1252), Braunsberg 1254, Königsberg (1255 – byen var oppkalt etter kongen Ottokar II av Böhmen), Frauenburg (1270) og Marienburg (1279).
==== Bispedømmer organisert i Preussen ====
I 1243 organiserer den pavelige legat Vilhelm av Modena på oppdrag av pave Innocens IV fire bispedømmer i Den tyske ordens sør-baltiske områder; Kulm, Pomesania, Ermland og Samland. Det skulle imidlertid ta noen år før alle bispestolene var besatt. Opp gjennom historien ble disse bispestolene i regelen besatt av geistlige tilknyttet Den tyske orden.
=== Etablering i Livland ===
I 1237 kom Den tyske orden Livlands korsridderorden til unnsetning. Sverdbroderordenen var etter hvert blitt tappet for krefter og hadde tapt et viktig slag mot litauere og semgallere i 1236 ved Säule. Ettersom ordenen og det katolske Livland dermed svevde i stor fare, gav paven i 1237 sin tillatelse til at Sverdbrødrene inngikk i føderasjon med Den tyske orden. (Etter hvert smeltet de to ordenene sammen.) Dermed satt Den tyske orden nå plutselig også midt i Baltikum og kontrollerte Kurland, Semgallen og Livland.
==== Feilslått korstog mot russerne ====
Med nye krefter og ledet av biskop Hermann von Buxhoeven av Dorpat, bror av Albert av Riga, forsøkte Den tyske orden og Sverdbroderordenen sammen med danskene i Estland et fremstøt mot Novgorod, men den ca. 2 000 mann store styrken ble slått tilbake av rundt 6 000 russerne under Aleksander Nevskij av Novgorod ved slaget på den islagte Peipus-sjøen den 4. april 1242.
(Slaget har senere inngått i russisk og sovjetisk patriotisk propaganda ettersom det var den siste gang på århundrer at tyskere hadde gått til angrep på Russland. Slaget skildres i Sergej Eisensteins storfilm «Aleksander Nevskij», men i filmen ender slaget feilaktig med at isen brast under korsfarerne.)
==== Livland i utvikling og vekst ====
Livland, og særlig Riga og Dorpat (estisk: Tartu), gjennomgikk en sterk økonomisk vekst på 1200-tallet, blant annet på grunn av russerhandelen med Novgorod. I 1255 ble bispedømmet Riga opphøyet til erkebispedømme, noe som også bidro til å gi Livland karakter av et selvstendig ordensland.
=== Ordenens hovedsete flyttes fra Venezia til Marienburg ===
I 1309 fikk Den tyske orden også kontrollen med Pommerellen. Da overførte Den tyske ordens 15. stormester, Sigfried av Feuchtwangen, ordenens hovedkvarter fra Venezia til Den tyske ordens feste i Marienburg, umiddelbart øst for Pomerellen, og de bygde ut borgen til en mektig og imponerende festning. En viktig medvirkende årsak til flyttingen var at ordenen hadde sett hvordan det var gått med Tempelridderne, og derfor så seg tjent med et hovedkvarter langt unna de europeiske stormakter og deres intriger.
Antallet ordensriddere oversteg aldri 1 000, men hele ordenslandet var militært organisert, om med den stadige ankomst av nye riddere (også fra andre ridderordener) var det ikke vanskelig for Den tyske orden å hevde seg overfor nabolandene, særlig Litauen, der befolkningen var nært beslektet med prøysserne og hedenske som de hadde vært.
==== Ekspansjon i nord, vest og øst ====
I 1346 ervervet man i nord også Estland (som den gang omfattet den delen av dagens Estland som ligger mot Finskebukta) fra Danmark. Det gikk til ved at kong Valdemar IV Atterdag av Danmark var i pengenød og pantsatte Estland. Danmark klarte aldri å innløse pantet, og Estland ble raskt inkorporert i Livland.
Under stormesteren Winrich von Kniprode ble teutonerriddernes ordensland utbygd til nye høyder. I 1370 vant ordensridderne (under Schindekopf) et avgjørende slag mot litauerne (under Olgierd og Kejstut) ved Rudau litt nord for Königsberg, i det nordlige Samland. Ordenen begynte da med en planmessig kolonisering også på landsbynivå – i alt ble 1 400 landsbyer grunnlagt på kort tid. Flere byer ble også grunnlagt, og hansaforbundet etablerte seg sterkere i området. Snart utviklet det seg imidlertid en sterk rivalisering mellom Den tyske orden og hansaen.
Litauerne ble kristnet få år senere, etter at deres storfyrste Joagaila gikk over til den katolske tro da han giftet seg med kongeriket Polens tronarving Jadwiga i 1386. Dermed var det ikke lenger noen hedenske folkegrupper i denne delen av Europa lenger, slik at Den tyske orden egentlig mistet sin raison d'être i området.
Stormester Konrad von Jungingen (1393–1407) fordrev i 1398 de såkalte vitaliebrødrene (eller fetaliebrødrene), en slags sjørøverbande som opererte fra Visby på øya Gotland, og slik sikret Den tyske orden østersjøhandelen.
Den avsatte svenske konge Albrecht av Mecklenburg hadde latt fetaliebrødrene etablere seg på Gotland i 1396, og de herjet i hele Østersjøområdet. I mars 1398 sendte Den tyske orden en 84 segl sterk flåte med 4 000 mann og 400 hester til øya. Den 21. mars gikk de i land i Klintehamn og forsvarerne trakk seg til det godt befestede Visby. Den 5. april kapitulerte forsvarerne under Sven Sture. Den tyske orden etterlot en styrke på 200 mann, og Gotland forble deres frem til april 1408, da dronning Margrete av Danmark-Norge-Sverige kjøpte øya tilbake.
Under Konrad von Jungingens lederskap ble ordensområdet også utvidet med ervervelsen av området Neumark i vest i 1402 (egentlig fikk ordenen det som pant av keiser Sigismund; dette området var det eneste som lå innenfor det tysk-romerske keiserrikets grenser).
Dessuten lyktes det Konrad – midlertidig – å erobre Samaitia i 1404. Samaitia lå i øst, mellom det østlige Preussen og det sørlige Livland.
==== Slaget ved Tannenberg og senere tilbakeslag ====
Noen ytterligere ekspansjon ble ikke mulig; dels fordi alle omliggende områder etter hvert var blitt katolske og således ikke med rimelighet kunne være korsfarermål, og dels fordi Polen og Litauen i 1386 inngikk union og dermed både ble militært sterkere enn ordensridderne og omgav det meste av ordensområdene mot øst, slik at det ikke gjenstod noe ekspansjonsrom. Få år senere klarte en kombinert polsk-litauisk hærstyrke under ledelse av Vladislav II (konge av Polen og storfyrste av Litauen) å slå ordensridderne i slaget ved Tannenberg (Grunwald) den 15. juli 1410 så ettertrykkelig at de aldri mer utgjorde noen trussel mot sine polske og litauiske naboer. Den tyske orden tapte 600 riddere i slaget. Ved freden i Thorn i 1411 måtte de gi fra seg Samaitia betale enorme krigserstatninger, og det svekket deres finanser grundig. For å dekke gjelden ila ordenen høye skatter og avgifter innen sine områder. Dermed fikk de den lokale landadel og byene imot seg, og det gav også polakkene en anledning til å fiske i rørt vann og nøre opp om splid og misnøye.
I 1433 ble store deler av Neumark og Pommerellen i Preussen hjemsøkt av plyndrende og myrdende husitter. I Pommerellen gikk det særlig ut over området «Schlochauer Land».
=== Ordenslandene under økt indre og ytre press ===
I 1440 opprettet en rekke byer og adelsmenn «Det prøyssiske forbund», rettet mot makthaverne i Den tyske orden, og i 1454 gjorde de oppstand. De første kampene fant sted ved Schlochau og Konitz (1454: Slaget ved Konitz). På grunn av Polens inngripen varte krigen i nesten 13 år. I 1455 solgte Den tyske orden Neumark tilbake til Brandenburg ved kurfyrst Fredrik II av Brandenburg. I 1466, ved den annen fredsavtale i Thorn, måtte Den tyske orden avgi Pommerellen, Kulm, Michelau, Marienburg, Pomesania, Danzig, Elbing og Ermland til den polske krone. Ettersom de også mistet selve Marienburg, måtte stormesteren flytte til Königsberg.
For å kunne hevde seg mot de stadig sterkere polakkene måtte de støtte seg mer og mer på tyske fyrster. Selve stormesterverdigheten ble overført til en tysk fyrste i 1497.
Livland var ikke berørt av fredsavtalen i Thorn. Men tidlig på 1500-tallet kom også ordenslandet Livland under sterkt press – ikke fra polakkene, men fra russerne, som ville sikre seg havner ved den baltiske østersjøkysten. Wolter von Plettenberg, Den tyske ordens landmester i Livland (1494–1535), klarte å stanse russernes første fremstøt ved slaget på Smolinasjøen i 1502. Men han maktet ikke å demme opp for ordensstatens gradvise sammenbrudd, som ble forårsaket av interessemotsetningene mellom biskoper, byer (særlig Riga) og landadelen.
== Reformasjonen og Den tyske orden ==
=== Stormester Albrecht av Brandenburg-Ansbach blir lutheraner ===
Fra 1497 var det en tysk fyrste som innehadde embedet som stormester for Den tyske orden og dermed var herre over det som nå ble kalt Preussen. Men den annen av disse nye stormestrene, Albrecht av Brandenburg-Ansbach, utnyttet sitt embede (1510–1525) til å sekularisere Preussen (dvs. omgjøre til et verdslig fyrstedømme).
Albrecht hadde ved sin tiltredelse nektet å avlegge troskapseden overfor den polske konge som han var skyldig ifølge fredsavtalen fra Thorn, og gikk til krig mot polakkene i 1519. Krigen kom til en foreløpig avslutning i 1521, da det ble inngått en fireårig våpenstillstandsavtale. Albrecht brukte tiden til å skaffe seg allierte i Tyskland, på riksdagen i Nürnberg 1522/1523.
Mens han var i Nürnberg, ble han vunnet over til den lutherske reformasjons sak ved Andreas Osianders prekener. I all hemmelighet kontaktet han Martin Luther i juni 1523 og bad om råd om hvordan han skulle gå frem for å få Preussen over på reformasjonens linje. Han avla i denne hensikt også Luther et hemmelig besøk i Wittenberg, i september 1523, og i det følgende fulgte han de rådene han hadde fått.
Albrecht støttet reformasjonsprosjektet ved å innsette den tidligere fransiskanerpater Johannes Briessmann som dompredikant i Königsberg (1523), og likeledes Paul Speratus til hoffpredikant (1524), og Johann Poliander (Gramann) til sogneprest ved Altständische Kirche i Königsberg (1525). Under beskyttelse av de reformasjonsvennlige ordensbiskopene Georg von Polentz av Samland og Erhard von Queis av Pomesania utøvet de tre og deres medhjelpere en hektisk reformatorisk aktivitet.
I april 1525 sluttet så Albrecht fred med Polen. Han nedla stormesterembedet og trådte ut av Den tyske orden, erklærte den for oppløst i Preussen, omdannet ordensområdene til et stort hertugdømme som len under Polen, og avla lenseden for kong Sigismund I. Han gjorde det utvidede Brandenburg (nå kalt Preussen) til et arvefyrstedømme for sitt eget fyrstehus, under den polske krones formelle lensoverherredømme. At den polske og katolske konge gikk med på dette, overrasket hele den katolske verden og særlig de pavelige og keiserlige hoff.
=== Ordenens hovedkvarter flyttes fra Königsberg til Mergentheim ===
Da Den tyske ordens øvrige ledelse ble stilt overfor Albrechts apostasi og tapet av ordenslandet, fant de medlemmer som befant seg i de ikke-reformerte områder av Tyskland i 1526 en ny leder, Walter von Cronberg, som ble stormester til 1543. Keiser Karl V godkjente dette provisorisk i 1527, i 1529 var omstillingen formelt vedtatt i ordenen, og i 1530 ble det approbert både av keiseren og av Paven ved den pavelige legat erkebiskop Lorenzo Campeggio.
Walter von Cronberg residerte i Mergentheim i Franken. Etter at Preussen var gått tapt, hadde ordenen fremdeles tolv ballier i det tysk-romerske rike. Men de gikk også tapt, den ene etter den andre. Da Nederlandene ble splittet i to i 1579/1581 ble den nordlige del kalvinistisk. Dermed var den katolske ridderordenens nærvær i de nordlige Nederlandene også forbi. De tolv balliene var:
== Ordenens utvikling etter reformasjonstiden ==
=== Den trekonfesjonelle tid ===
På grunn av den høye anseelse Den tyske orden nøt godt av, ønsket enkelte av de ordensbrødre som var gått over enten til den lutherske reformasjon eller til den kalvinistiske reformasjon å forbli ordensmedlemmer. Slik oppstod den ekstraordinære situasjon at den katolske høymester (som stormesteren nå foretrakk å kalle seg) ledet en katolsk orden som også omfattet noen protestantiske riddere og geistlige. Denne fasen i ordenens historie kalles «den trekonfesjonelle tid».
På 1600- og 1700-tallet brukte ordenen mange krefter og ressurser til å kjempe med de keiserlige styrker mot tyrkerne. Den tyske orden stilte regelmessig med troppekontingenter på mellom 500 og 1 000 mann når keiseren bad om det.
Etter tyrkerkrigene fikk i annen halvdel av 1700-tallet rent verdslige oppgaver en større og større betydning for ordensridderne. Man skulle forvalte sitt ordensgods, og barokktidens idealer med de ombygginger og utbygginger av slott og borger det førte med seg, krevde oppmerksomhet og ressurser. Hele ordenen ble preget av høybarokkens glans. De ordensbrødre som var prester, engasjerte seg nå hovedsakelig i alminnelig sognesjelesorg og kirkelig forvaltning.
=== Napoleonstiden ===
Napoleonstiden bragte med seg tunge tider for ordenen. Den ble forbudt, og i de napoleonske områder ble deres besittelser overført til de respektive sekulære myndigheter. Først mistet ordenen alt den eide vest for Rhinen ved traktaten i Lunéville (1801); i 1809 overførte Napoleon eiendommene øst for Rhinen til sine allierte i Rhinkonføderasjonen; ordensområdet Mergentheim ble lagt under den württembergske krone.
=== Ordenen knyttes til Østerrike-Ungarn og habsburgerne ===
Det tyske orden fantes nå da bare i to ballier, ett for Tirol og ett for de øvrige østerrikske områder. Allerede i 1805 hadde høymesteren flyttet fra hovedsetet i Mergentheim; fra da av har ledelsen residert i Wien. Det var således bare i det østerrikske keiserrike at ordenen kunne fortsette. I forbindelse med disse omveltningene gikk også «den trekonfesjonelle tid» til ende, og Den tyske orden fremsto igjen som en 100 prosent katolsk orden. I 1839 sørget keiser Franz og statskansler Metternich for at ordenen fikk et nytt rettsgrunnlag, og ble nå for 80 år hetende Den tyske Ridderorden (Deutscher Ritterorden). Høymestrene, som alle var habsburgere, var samtidig østerrikske erkehertuger.
=== Den tyske ordens kvinnelige gren gjenoppstår ===
Under erkehertug Maximilians ledelse ble ordenen oppdatert, han blåste i 1841 liv i den gamle grenen for ordenssøstre. Etter få år blomstret denne søstergrenen opp til et medlemstall på drøyt 1 000. Søstrene hadde over 60 apostolater; hospitaler, skoler, barnehager, og var aktive i menighetspleien. Det var også på denne tid (rundt år 1900) 1 000 riddere, familiarer og prester. De hadde ca. 1910 fire geografiske enheter med hovedseter i Troppau (i Mähren, med to filialkonventer om 123 søstre); Lana (i Sør-Tirol, 15 filialhus, 89 søstre); Freudenthal (i østerriksk Schlesien, tre filialhus og 67 søstre; og Friesach (i Østerrike, med ett filialkonvent, og 29 søstre).
Etter den første verdenskrig gikk dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn under, og det oppstod en rekke nye stater. Dermed falt Den tyske ordens medlemsmasse og besittelser i seks land. Høymesteren Eugen omgjorde da ordenen til en presteorden (riktignok med søstergren og grenen for familiarer, men uten andre riddere enn såkalte æresriddere). Siden 1923 har høymesteren alltid vært en prest. Ordenens nye statutter ble endelig approbert av Pavestolen i 1929.
=== Først nasjonalsosialistisk, så kommunistisk, undertrykkelse ===
Etter Anschluss, da det nasjonalsosialistiske Tyskland marsjerte inn i og innlemmet Østerrike, kom ordenen på nytt i en trengt situasjon. I 1938 ble den forbudt av de nye nasjonalsosialistiske makthavere i Ostmark (Østerrike), og eiendommene deres tilfalt Det tyske rike. (I 1947 ble de gitt tilbake.)
Året etter skjedde det samme i Sudetenland (og da tyskerne besatte resten av Böhmen og Mähren også der): Ordenen ble opphevet, eiendommene konfiskert, prester og nonner drevet bort fra sine menigheter. Etter krigen begynte ordenen å reetablere seg, men i 1946 fulgte de nye kommunistiske makthavere nasjonalsosialistenes eksempel – forbud, konfiskasjon. Mot slutten av 1940-årene var de fleste av Tsjekkoslovakias ordensmedlemmer flyktet til Vest-Tyskland, der de grunnla nye hus og institusjoner. Den nye tsjekkiske stat hadde per 2004 ikke restituert noe av det kommunistene overtok, med unntak av søsterklosteret i Opava/Troppau. Ikke bare ordenen som institusjon, men også mange ordensmedlemmer, måtte lide under forfølgelsene, og noen måtte bøte med sine liv.
Grunnene til at både nasjonalsosialister og kommunister forfulgte ordenen, er sammensatte og ikke helt utgrunnelige. Men deres grunnprinsipper inngikk som delbegrunnelse, som f.eks. «forsvar av den kristne tro og Kirken mot alle kristendommens fiender» og «ubetinget troskap mot Paven». En annen grunn var med sikkerhet at den nasjonalsosialistiske propaganda hadde betjent seg rikelig av utvalgte elementer fra ordenens historie. Ettersom den moderne orden var forbudt og sjaltet ut var det naturligvis ingen som kunne gjøre noe med at ordenens militære forhistorie i baltiske og slaviske land ble utnyttet i tysk-nasjonalsosialistiske historisk propaganda. Til og med i vår tid sliter Den tyske orden med de skader den er blitt påført ved at nasjonalsosialistene eksempelvis misbrukte det 800 år gamle tyske ordenskors.
Etter andre verdenskrig var det ikke bare det kommunistiske Tsjekkoslovakia, men også det kommunistiske Jugoslavia som lot ordenens besittelser bli statens eller kommunistpartiets eiendom. Klostre og skoler ble eller forble stengte. Mange prester, søstre og familiarer havnet i kommunistiske fengsler og fangeleirer.
=== Situasjonen etter kommunismens fall ===
Etter fløyelsrevolusjonen i Tsjekkoslovakia senhøstes 1989 og Slovenias uavhengighet i 1991 var det mulig for ordenssentralen å gjenopprette kontakt med sine gamle medlemmer i disse områdene. Siden har ordenen opplevd betydelig tilvekst både i Tsjekkia, Slovakia og Slovenia. I Slovakia ble det på to år bygd et nytt ordenskloster i den lille byen Topolcany. Det ble innviet i august 1993. Klosteret driver barnehave, religionsundervisning, språk- og datakurs, og meget annet. Ordenen har (pr. 2004) også det sjelesørgeriske ansvar for 12 menigheter i Slovenia og noen i Tsjekkia. Søstergrenen kunne gjenoppta sitt arbeid ved klosteret i Troppau i Mähren. I 2004 var den mannlige hovedgrenen delt i fem provinser: Tyskland, Østerrike, Slovenia, Sør-Tirol, og Tsjekkia & Slovakia.
== Titler og navneliste ==
Både ordenens navn og tittelen til ordenens øverste leder har variert noe opp gjennom tidene, og man har ikke alltid vært konsekvent.
Ordenens navn: Ordenen ble til å begynne med kalt Ordo Fratrum Hospitalis Domus Sanctae Mariae Alemannorum Jerusolimitani, men ganske snart ble et annet av det latinske språks ord for tyskerne tatt i bruk. Nå heter ordenen Ordo Fratrum Hospitalis Sanctæ Mariæ Teutonicorum in Jerusalem. (Fra 1834 til 1929 brukte man på tysk offisielt tittelen Deutscher Ritterorden, men deretter skulle det hete Deutscher Orden.
Lederens tittel: Den øverste lederen ble tidlig kalt Magister (mester, tysk Meister). Stormester er bare en måte å skille ham ut fra andre som kunne føre denne generiske tittelen, for alternativet ville vært å spesifisere hver gang: Mester for etc. etc.. Den middelalderske tyske kortformen var Deutschmeister (tyskmester). Mellom 1530 og 1834 hadde man den offisielle kortformen Hoch- und Deutschmeister (høy- og tyskmester) eller Supremus Magister (øverstemester, stormester). Den offisielle tyske tittelen var det delvis anakronistiske Administrator des Hochmeistertums in Preussen, Meister des Deutschen Ordens in Deutschen und Welschen Landen. Fra heter det Hochmeister eller Supremus Magister.
=== Den tyske ordens stormestre ===
== Litteratur ==
William Urban: The Baltic Crusades. Northern Illinois University Press 1975.
Alan Forey: The Military Orders. From the Twelfth to the Early Fourteenth Centuries. University of Toronto Press 1992.
Eric Christiansen: The Northern Crusades. New Edition Penguin Books 1997.
John Lind, Carsten Selch Jensen, Kurt Villads Jensen, Ane L. Bysted: Danske korstog. Krig og mission i Østersøen. Høst og Søn 2004.
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(de) Offisielt nettsted
(en) Teutonic Order – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Teutonic Order – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Geschichte der Deutschordenspriester |
402 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
403 | https://no.wikipedia.org/wiki/Basic_Bitch | 2023-02-01 | Basic Bitch | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gullruten for beste TV-program', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2020-årene', 'Kategori:Norske komiserier', 'Kategori:TV-produksjoner på TVNorge'] | Basic Bitch er en norsk komiserie som har gått på TVNorge siden 2020. Serien handler om venninnene Anine, Ingrid, Madeleine og Julie fra Tønsberg. De spilles av Emilie Skolmen, Ada Otilde Skjong Eide, Karin Klouman og Kristine Grændsen.Serien ble kåret til beste humorprogram under Gullruten 2022 og var nominert i samme klasse til Gullruten 2021. Serien er også blitt nominert til Seriekritikerprisen 2021 i klassen beste norske drama og Humorprisen 2020/2021 i klassen årets humordrama.Serien blir spilt inn i Tønsberg, Vestfold og Telemark og noen scener i Oslo. Serien er produsert av Feelgood Scene Film og TV, og serieskapere er Amanda Erlandsen og Vilde Klohs.
| Basic Bitch er en norsk komiserie som har gått på TVNorge siden 2020. Serien handler om venninnene Anine, Ingrid, Madeleine og Julie fra Tønsberg. De spilles av Emilie Skolmen, Ada Otilde Skjong Eide, Karin Klouman og Kristine Grændsen.Serien ble kåret til beste humorprogram under Gullruten 2022 og var nominert i samme klasse til Gullruten 2021. Serien er også blitt nominert til Seriekritikerprisen 2021 i klassen beste norske drama og Humorprisen 2020/2021 i klassen årets humordrama.Serien blir spilt inn i Tønsberg, Vestfold og Telemark og noen scener i Oslo. Serien er produsert av Feelgood Scene Film og TV, og serieskapere er Amanda Erlandsen og Vilde Klohs.
== Rollebesetning ==
=== Hovedrolleinnehavere ===
Karin Klouman som Julie
Ada Eide som Ingrid
Kristine Grændsen som Anine
Emilie Skolmen som Madeleine
=== Biroller ===
Eirik Førlie som Hansen
Marit Andreassen som Marianne
Iselin Doret Brandt Bestvold som Kine
Vanessa Borgli som Kona til Stig
Eindride Eidsvold som Stein
Oliver Erlandsen som Oliver
Brede Fristad som Jon
Oda Marie Glomnes som Josefine
Kyrre Hellum som Stig
Tord Kinge som Stian
Martha Kjørven som Sissel
Henrik Hoff Vaagen som Morten
Patrick Odhiambo Makosir som Kasper
Aslak Maurstad som Jan Markus
Johan Hveem Maurud som Joachim
Mikkel Bratt Silset som Røyketissen
Odin Waage som Molle
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Basic Bitch på Internet Movie Database
== Se også ==
Hvite gutter |
404 | https://no.wikipedia.org/wiki/FC_Schalke_04 | 2023-02-01 | FC Schalke 04 | ['Kategori:1904 i Tyskland', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1904', 'Kategori:Fotballag i Tyskland', 'Kategori:Gelsenkirchen', 'Kategori:Sport i Nordrhein-Westfalen'] | FC Schalke 04 er en tysk fotballklubb fra industribyen Gelsenkirchen i delstaten Nordrhein-Westfalen. Med 144 761 medlemmer er klubben den nest største idrettsforeningen i Tyskland (etter Bayern München) og den fjerde største i verden. Den ble stiftet i 1904 under navnet Westfalia Schalke, men skiftet navn til FC Schalke 04 i 1924. Opprinnelig var Schalke 04 et lag med sterk tilknytning til bergverksdrift, flere av fortidens kjente spillere var gruvearbeidere.
Hjemmearena: Veltins-Arena (tidligere Arena AufSchalke), med publikumskapasitet 62 271 tilskuere. Kapasiteten er 54 740 ved UEFA-kamper.
| FC Schalke 04 er en tysk fotballklubb fra industribyen Gelsenkirchen i delstaten Nordrhein-Westfalen. Med 144 761 medlemmer er klubben den nest største idrettsforeningen i Tyskland (etter Bayern München) og den fjerde største i verden. Den ble stiftet i 1904 under navnet Westfalia Schalke, men skiftet navn til FC Schalke 04 i 1924. Opprinnelig var Schalke 04 et lag med sterk tilknytning til bergverksdrift, flere av fortidens kjente spillere var gruvearbeidere.
Hjemmearena: Veltins-Arena (tidligere Arena AufSchalke), med publikumskapasitet 62 271 tilskuere. Kapasiteten er 54 740 ved UEFA-kamper.
== Meritter ==
Seriemesterskap (7): 1934, 1935, 1937, 1939, 1940, 1942, 1958
Cupmesterskap (5): 1938, 1972, 2001, 2002, 2011
UEFA-cupen: (1) 1996/1997
UEFA Intertoto Cup (2): 2003, 2004
== Plasseringer ==
== Spillerstall ==
Oppdatert 28. januar 2023.
=== Utlånte spillere ===
== Nordmenn i klubben ==
Frode Grodås spilte her i perioden 1999–2002. Tore Reginiussen spilte i klubben fra januar 2010 til mars 2011.
== Kjente spillere som tidligere har spilt for klubben ==
Hamit Altintop
Ingo Anderbrügge
Michael Büskens
Yves Eigenrauch
Klaus Fischer
Klaus Fichtel
Frode Grodås
Radoslav Látal
Jens Lehmann
Reinhard Libuda
Johan de Kock
Erwin Kremers
Helmut Kremers
Youri Mulder
Jiří Němec
Norbert Nigbur
Christian Poulsen
Rafinha
Ivan Rakitic
Raúl
Tore Reginiussen
Rolf Rüssmann
Ebbe Sand
Olaf Thon
Marc Wilmots
Kevin-Prince Boateng
Manuel Neuer
Julian Draxler
Klaas-Jan Huntelaar
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(zh) Offisielt nettsted
(en) FC Schalke 04 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) FC Schalke 04 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
arena-aufschalke.de
100-schalker-jahre.de |
405 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
406 | https://no.wikipedia.org/wiki/FC_Schalke_04 | 2023-02-01 | FC Schalke 04 | ['Kategori:1904 i Tyskland', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1904', 'Kategori:Fotballag i Tyskland', 'Kategori:Gelsenkirchen', 'Kategori:Sport i Nordrhein-Westfalen'] | FC Schalke 04 er en tysk fotballklubb fra industribyen Gelsenkirchen i delstaten Nordrhein-Westfalen. Med 144 761 medlemmer er klubben den nest største idrettsforeningen i Tyskland (etter Bayern München) og den fjerde største i verden. Den ble stiftet i 1904 under navnet Westfalia Schalke, men skiftet navn til FC Schalke 04 i 1924. Opprinnelig var Schalke 04 et lag med sterk tilknytning til bergverksdrift, flere av fortidens kjente spillere var gruvearbeidere.
Hjemmearena: Veltins-Arena (tidligere Arena AufSchalke), med publikumskapasitet 62 271 tilskuere. Kapasiteten er 54 740 ved UEFA-kamper.
| FC Schalke 04 er en tysk fotballklubb fra industribyen Gelsenkirchen i delstaten Nordrhein-Westfalen. Med 144 761 medlemmer er klubben den nest største idrettsforeningen i Tyskland (etter Bayern München) og den fjerde største i verden. Den ble stiftet i 1904 under navnet Westfalia Schalke, men skiftet navn til FC Schalke 04 i 1924. Opprinnelig var Schalke 04 et lag med sterk tilknytning til bergverksdrift, flere av fortidens kjente spillere var gruvearbeidere.
Hjemmearena: Veltins-Arena (tidligere Arena AufSchalke), med publikumskapasitet 62 271 tilskuere. Kapasiteten er 54 740 ved UEFA-kamper.
== Meritter ==
Seriemesterskap (7): 1934, 1935, 1937, 1939, 1940, 1942, 1958
Cupmesterskap (5): 1938, 1972, 2001, 2002, 2011
UEFA-cupen: (1) 1996/1997
UEFA Intertoto Cup (2): 2003, 2004
== Plasseringer ==
== Spillerstall ==
Oppdatert 28. januar 2023.
=== Utlånte spillere ===
== Nordmenn i klubben ==
Frode Grodås spilte her i perioden 1999–2002. Tore Reginiussen spilte i klubben fra januar 2010 til mars 2011.
== Kjente spillere som tidligere har spilt for klubben ==
Hamit Altintop
Ingo Anderbrügge
Michael Büskens
Yves Eigenrauch
Klaus Fischer
Klaus Fichtel
Frode Grodås
Radoslav Látal
Jens Lehmann
Reinhard Libuda
Johan de Kock
Erwin Kremers
Helmut Kremers
Youri Mulder
Jiří Němec
Norbert Nigbur
Christian Poulsen
Rafinha
Ivan Rakitic
Raúl
Tore Reginiussen
Rolf Rüssmann
Ebbe Sand
Olaf Thon
Marc Wilmots
Kevin-Prince Boateng
Manuel Neuer
Julian Draxler
Klaas-Jan Huntelaar
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(zh) Offisielt nettsted
(en) FC Schalke 04 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) FC Schalke 04 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
arena-aufschalke.de
100-schalker-jahre.de |
407 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
408 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
409 | https://no.wikipedia.org/wiki/Wikipedia:Vandalisme | 2023-02-01 | Wikipedia:Vandalisme | ['Kategori:Wikipedia:Vandalisme'] | Vandaler på Wikipedia er personer som ødelegger artikler eller legger inn ødeleggende tøyseartikler. Som regel regnes ikke personer som «eksperimenterer» med redigeringsknappen (f.eks. ved å legger inn «hei» på slutten av en artikkel) som vandaler, selv om eksperimentet bør fjernes og eksperimentering etter at man har fått advarsel om å gjøre slikt i sandkassen kan regnes som vandalisme.
Man skal være varsom med å stemple endringer som vandalisme. Av og til er en endring dristig, men gjort med gode hensikter. Å kalle dette for vandalisme kan virke støtende på bidragsyteren. Det er viktig at man har Wikipedia:Vær modig i bakhodet når man vurderer om noe er vandalisme.
Vandalisme i en snever betydning er på Wikipedia:
tilføyelser som ikke har noe med artikkelens tema å gjøre (seksuelt fargede bemerkninger, reklame, klin, «sandkasse-eksperimenter», osv.)
fjerning av tydelig relevant informasjon fra en artikkel (tømme en side f.eks.) uten foregående diskusjon
bevisst forfalskning av data ved at feilinformasjon (f.eks. årstall, datoer) forandres eller innføres.
tilføyelse av en ny ekstern lenke som ikke er direkte relatert til artikkelens innhold.Videre er også følgende handlinger en form for vandalisme, i ordets videste forstand:
gjentatte ganger tilføye og/eller fjerne de samme data: en redigerings-krig (engelsk: edit-war)
ikke stoppe, men fortsette å gjennomføre endringer etter gjentatte advarsler fra wikipedianere.Med hensyn til andre wikipedianeres brukersider er det klokt å være meget tilbakeholden med hensyn til redigeringer. Dette kan bli betraktet som vandalisme. Ofte er det lurere å legge inn forslag, utmerkelser og slikt på brukerens diskusjonsside.
Vandalisme blir oftest oppdaget etter kort tid av personer som overvåker Spesial:Siste endringer. Der kan man se en liste over de siste endringene som er gjort. Helt til venstre står det en knapp merket «diff» som viser forandringen. Patruljører får opp et rødt utropstegn ved siden av redigeringer utført av noen som enten ikke er logget inn, eller brukere som ikke er autopatruljert. Disse endringene blir så gått gjennom av patruljørene (eller administratorer) som så kan tilbakestille endringen, eller merke den som patruljert. Alle endringer blir publisert med en gang, uansett om den ikke er patruljert ennå.
Noen få ganger går dessverre hærverk gjennom siste endringer uoppdaget. De blir gjerne oppdaget ved at noen har siden på overvåkningslisten eller at en leser merker at det er noe tøys i artikkelen. I tillegg kommer ofte vandaler tilbake, og har man oppdaget en vandal en gang, kan det være en idé å sjekke deres tidligere bidrag for å se om det er mer vandalisme fra lenger tilbake.
En god del av vandalismen viser seg å være endringer der sidestørrelsen øker med 10-50 bokstaver. Dette er den omtrentlige lengen av en typisk barnslig setning med diverse udannede ord. Når man ser f.eks. uregistrerte brukere og (+29) på siste endringer, kan det være verdt å klikke på diffen.
Om du kommer over én enkelt vandaliserende melding, kan man klikke på diff-en, og så «fjern denne endringen». Det er en enkel og oversiktlig måte å fikse det på. Ofte bør man ta en titt i sidens historikk for å se om det er mer vandalisme, eller se på brukerens tidligere (eller senere) bidrag.
Ser du en vandalisert artikkel, kan du hente frem en uvandalisert versjon fra historikken ved å klikke på «historikk» og finne en tidligere artikkel ved å klikke på tidspunktet redigeringen ble gjort. Deretter trykker du «rediger» og lagrer den. Du kan se vandalens IP-adresse og host i sidehistorien, og kan, om det er alvorlig, legge det ut her: Wikipedia:Pågående vandalisme. På http://network-tools.com kan du finne mer informasjon om personen.
Administratorer og patruljører har en raskere måte å tilbakestille hærverk på ved et verktøy som tilbakestiller med et enkelt klikk. Denne funksjonen tilbakestiller artikkelen til den forrige versjonen som ikke ble lagt inn av siste bidragsyter. (Redigeringer som gir redigeringsforklaringen «Tilbakestilte endringer av A til siste versjon av B» er blitt gjort med denne funksjonen.)
Tilbakestillingsknappen bør bare brukes i tilfeller hvor det er klar vandalisme. Dersom det er eksprimentering fra nye brukere, innlegging av stoff som ikke er kildebelagt eller lignende, bør det fjernes med funksjonen nevnt i første kulepunkt, siden man da har muligheten til å komme med en redigeringsforklaring.
Hvis alle versjonene av artikkelen er hærverk, så må siden fjernes av en administrator. Er man ikke administrator kan man imidlertid foreslå siden raskt slettet ved å legge et {{hurtigsletting}}-merke på toppen av siden. Administratorer sjekker siste endringer og sletter vandalisme, så hvis siden ble opprettet for mindre enn 15–20 minutter siden, er det vanligvis ikke nødvendig å merke den med hurtigsletting.
Selv om alle versjonene av siden er hærverk, forutsatt at sidens tittel er en variant av et eksisterende oppslagsord på Wikipedia, kan hvem som helst omdirigere siden med hærverk til det eksisterende oppslagsordet. The Tower of London ble for eksempel omdirigert til Tower of London.
En uhøytidelig opptelling av 5000 redigeringer fra 23. aug. 2014 kl. 19:35 til 26. aug. 2014 kl. 15:08 viste at 122 av dem var tilbakestilling av vandalisme ved hjelp av tilbakestillingsknappen. Det vil si 2,44 % eller 1 av 41 sider.
Hvis det dreier seg om en bruker som kun «eksperimenterer» og som ikke har tidligere advarsler, bør man være litt tolerant. Man kan gi testeren en hyggelig {{subst:velkommen-test}} (evt kun {{subst:test}}) melding på brukerdiskusjonssiden deres som gir følgende melding:
For mer alvorlige tilfeller finnes den mer tydelige og direkte malen {{subst:vandalisme}} som gir følgende melding:
For redigeringer som er personangrep eller annen sjikane, bør malen {{subst:sjikane}} legges inn:
For alvorlig vandalisme, eller gjentatt «eksperimentering», selv etter advarsler, har administratorer anledning til å blokkere vandalen for en tidsperiode. Er man ikke administrator og ser en vandal som ikke stanser og bør blokkeres, kan man føre dem opp på Wikipedia:Pågående_vandalisme. En blokkert bruker får ofte en melding som denne:
Blokkerte brukere har fortsatt mulighet til å lese artikler men de mister muligheten til å redigere. Et problem med blokkeringer av IP-addresser er at de kan ramme uskyldige brukere som tilfeldigvis bruker samme adresse senere.
Wikiquette for videre regler og retningslinjer.
Wikipedia:Pågående vandalisme for reelle eksempler på hvordan vandalisme kan rapporteres
Spesial:Siste endringer for å se om du selv finner noen som vandaliserer. | Vandaler på Wikipedia er personer som ødelegger artikler eller legger inn ødeleggende tøyseartikler. Som regel regnes ikke personer som «eksperimenterer» med redigeringsknappen (f.eks. ved å legger inn «hei» på slutten av en artikkel) som vandaler, selv om eksperimentet bør fjernes og eksperimentering etter at man har fått advarsel om å gjøre slikt i sandkassen kan regnes som vandalisme.
Man skal være varsom med å stemple endringer som vandalisme. Av og til er en endring dristig, men gjort med gode hensikter. Å kalle dette for vandalisme kan virke støtende på bidragsyteren. Det er viktig at man har Wikipedia:Vær modig i bakhodet når man vurderer om noe er vandalisme.
Vandalisme i en snever betydning er på Wikipedia:
tilføyelser som ikke har noe med artikkelens tema å gjøre (seksuelt fargede bemerkninger, reklame, klin, «sandkasse-eksperimenter», osv.)
fjerning av tydelig relevant informasjon fra en artikkel (tømme en side f.eks.) uten foregående diskusjon
bevisst forfalskning av data ved at feilinformasjon (f.eks. årstall, datoer) forandres eller innføres.
tilføyelse av en ny ekstern lenke som ikke er direkte relatert til artikkelens innhold.Videre er også følgende handlinger en form for vandalisme, i ordets videste forstand:
gjentatte ganger tilføye og/eller fjerne de samme data: en redigerings-krig (engelsk: edit-war)
ikke stoppe, men fortsette å gjennomføre endringer etter gjentatte advarsler fra wikipedianere.Med hensyn til andre wikipedianeres brukersider er det klokt å være meget tilbakeholden med hensyn til redigeringer. Dette kan bli betraktet som vandalisme. Ofte er det lurere å legge inn forslag, utmerkelser og slikt på brukerens diskusjonsside.
Vandalisme blir oftest oppdaget etter kort tid av personer som overvåker Spesial:Siste endringer. Der kan man se en liste over de siste endringene som er gjort. Helt til venstre står det en knapp merket «diff» som viser forandringen. Patruljører får opp et rødt utropstegn ved siden av redigeringer utført av noen som enten ikke er logget inn, eller brukere som ikke er autopatruljert. Disse endringene blir så gått gjennom av patruljørene (eller administratorer) som så kan tilbakestille endringen, eller merke den som patruljert. Alle endringer blir publisert med en gang, uansett om den ikke er patruljert ennå.
Noen få ganger går dessverre hærverk gjennom siste endringer uoppdaget. De blir gjerne oppdaget ved at noen har siden på overvåkningslisten eller at en leser merker at det er noe tøys i artikkelen. I tillegg kommer ofte vandaler tilbake, og har man oppdaget en vandal en gang, kan det være en idé å sjekke deres tidligere bidrag for å se om det er mer vandalisme fra lenger tilbake.
En god del av vandalismen viser seg å være endringer der sidestørrelsen øker med 10-50 bokstaver. Dette er den omtrentlige lengen av en typisk barnslig setning med diverse udannede ord. Når man ser f.eks. uregistrerte brukere og (+29) på siste endringer, kan det være verdt å klikke på diffen.
Om du kommer over én enkelt vandaliserende melding, kan man klikke på diff-en, og så «fjern denne endringen». Det er en enkel og oversiktlig måte å fikse det på. Ofte bør man ta en titt i sidens historikk for å se om det er mer vandalisme, eller se på brukerens tidligere (eller senere) bidrag.
Ser du en vandalisert artikkel, kan du hente frem en uvandalisert versjon fra historikken ved å klikke på «historikk» og finne en tidligere artikkel ved å klikke på tidspunktet redigeringen ble gjort. Deretter trykker du «rediger» og lagrer den. Du kan se vandalens IP-adresse og host i sidehistorien, og kan, om det er alvorlig, legge det ut her: Wikipedia:Pågående vandalisme. På http://network-tools.com kan du finne mer informasjon om personen.
Administratorer og patruljører har en raskere måte å tilbakestille hærverk på ved et verktøy som tilbakestiller med et enkelt klikk. Denne funksjonen tilbakestiller artikkelen til den forrige versjonen som ikke ble lagt inn av siste bidragsyter. (Redigeringer som gir redigeringsforklaringen «Tilbakestilte endringer av A til siste versjon av B» er blitt gjort med denne funksjonen.)
Tilbakestillingsknappen bør bare brukes i tilfeller hvor det er klar vandalisme. Dersom det er eksprimentering fra nye brukere, innlegging av stoff som ikke er kildebelagt eller lignende, bør det fjernes med funksjonen nevnt i første kulepunkt, siden man da har muligheten til å komme med en redigeringsforklaring.
Hvis alle versjonene av artikkelen er hærverk, så må siden fjernes av en administrator. Er man ikke administrator kan man imidlertid foreslå siden raskt slettet ved å legge et {{hurtigsletting}}-merke på toppen av siden. Administratorer sjekker siste endringer og sletter vandalisme, så hvis siden ble opprettet for mindre enn 15–20 minutter siden, er det vanligvis ikke nødvendig å merke den med hurtigsletting.
Selv om alle versjonene av siden er hærverk, forutsatt at sidens tittel er en variant av et eksisterende oppslagsord på Wikipedia, kan hvem som helst omdirigere siden med hærverk til det eksisterende oppslagsordet. The Tower of London ble for eksempel omdirigert til Tower of London.
En uhøytidelig opptelling av 5000 redigeringer fra 23. aug. 2014 kl. 19:35 til 26. aug. 2014 kl. 15:08 viste at 122 av dem var tilbakestilling av vandalisme ved hjelp av tilbakestillingsknappen. Det vil si 2,44 % eller 1 av 41 sider.
Hvis det dreier seg om en bruker som kun «eksperimenterer» og som ikke har tidligere advarsler, bør man være litt tolerant. Man kan gi testeren en hyggelig {{subst:velkommen-test}} (evt kun {{subst:test}}) melding på brukerdiskusjonssiden deres som gir følgende melding:
For mer alvorlige tilfeller finnes den mer tydelige og direkte malen {{subst:vandalisme}} som gir følgende melding:
For redigeringer som er personangrep eller annen sjikane, bør malen {{subst:sjikane}} legges inn:
For alvorlig vandalisme, eller gjentatt «eksperimentering», selv etter advarsler, har administratorer anledning til å blokkere vandalen for en tidsperiode. Er man ikke administrator og ser en vandal som ikke stanser og bør blokkeres, kan man føre dem opp på Wikipedia:Pågående_vandalisme. En blokkert bruker får ofte en melding som denne:
Blokkerte brukere har fortsatt mulighet til å lese artikler men de mister muligheten til å redigere. Et problem med blokkeringer av IP-addresser er at de kan ramme uskyldige brukere som tilfeldigvis bruker samme adresse senere.
Wikiquette for videre regler og retningslinjer.
Wikipedia:Pågående vandalisme for reelle eksempler på hvordan vandalisme kan rapporteres
Spesial:Siste endringer for å se om du selv finner noen som vandaliserer. |
410 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
411 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
412 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
413 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
414 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
415 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
416 | https://no.wikipedia.org/wiki/Blaafarvev%C3%A6rket | 2023-02-01 | Blaafarveværket | ['Kategori:1776 i Norge', 'Kategori:1898 i Norge', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergverksmuseer i Norge', 'Kategori:Blaafarveværket', 'Kategori:Byggverk i Modum', 'Kategori:Etableringer i 1776', 'Kategori:Fredete byggverk i Viken', 'Kategori:Kulturminner i Modum', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Museer etablert i 1993', 'Kategori:Selskaper etablert i 1770-årene', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1898', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Tekniske og industrielle kulturminner i Norge', 'Kategori:Vikens geologi'] | Blaafarveværket (opprinnelig Det Kongelige Modumske Blaafarveværk, senere Modums Blaafarveværk) er en tidligere norsk gruvebedrift i Åmot i Modum i Buskerud som utvant koboltmalm og brukte det til fremstilling av koboltblått, og er i dag et kultur- og industrihistorisk friluftsmuseum og kunstgalleri.
Verket ble grunnlagt av Christian VII i 1776. Som kongelig verk ble Blaafarveværket aldri noe overskuddsforetak, men var likevel en av få bedrifter med varig betydning fra merkantilismens tidsalder, spilte en viktig rolle i norsk handel med bl.a. Danmark, Holland og land i Asia og fikk avgjørende betydning for norsk økonomi i tiden rundt 1814. Etter Napoleonskrigene ble bedriften overtatt av de private eierne Benjamin Wegner og baron Benecke med Wegner som direktør, og deres eierperiode 1822–1848 er kjent som verkets storhetstid. Som direktør gjennomførte Wegner en omfattende modernisering av bedriften og bygget den opp til Norges største industribedrift og eneste vellykkede storindustri i en periode som ellers var en økonomisk nedgangstid i Norge. Blaafarveværket dekket i denne perioden 80 % av verdensmarkedet for koboltblått og gruvesamfunnet omfattet rundt 2 000 personer. Wegner innførte også nye tanker om arbeidernes sosiale rettigheter, som gjorde Blaafarveværket til en foregangsbedrift på dette området.
Farven fremstilt av Blaafarveværket ble hovedsakelig benyttet i papir-, porselens- og glassindustrien, og verket eksporterte størstedelen av produksjonen av blåfarve til utlandet. På hjemmemarkedet er blåfarven særlig kjent fra kongelig dansk porselen. Kobolt var et av verdens mest ettertraktede metaller og dyrere enn sølv. Som en tradisjonell gruvebedrift bestod Blaafarveværket av en gruvevirksomhet under ledelse av en bergmester, som hentet malmen ut av fjellet, og et hyttevesen under ledelse av en hytteinspektør, som foredlet malmen til koboltblått. Bergmesteren og hytteinspektøren utgjorde sammen med overdirektøren direksjonen ved Blaafarveværket. Blaafarveværket hadde fra 1830-årene sitt forretningsmessige hovedkontor i Christiania, noe som hadde sammenheng med at overdirektør og medeier Wegner bosatte seg i Aker der han kjøpte Frogner Hovedgård i 1836.
Blant annet på grunn av konkurranse fra syntetisk ultramarin og den økonomiske krisen under revolusjonene i 1848 gikk Blaafarveværket konkurs i 1849 og virksomheten opphørte helt i 1898. Bygningsmassen og gruvene ble fra 1968 overtatt av Stiftelsen Modums Blaafarveværk, som har gjort verket tilgjengelig for publikum som friluftsmuseum og kunstgalleri. Anlegget er gjenskapt som bergverksmiljø slik det var i tiden rundt 1840, og Blaafarveværket har årlige kunstutstillinger. Blaafarveværket er det største og best bevarte gruvemuseet i Europa.
| Blaafarveværket (opprinnelig Det Kongelige Modumske Blaafarveværk, senere Modums Blaafarveværk) er en tidligere norsk gruvebedrift i Åmot i Modum i Buskerud som utvant koboltmalm og brukte det til fremstilling av koboltblått, og er i dag et kultur- og industrihistorisk friluftsmuseum og kunstgalleri.
Verket ble grunnlagt av Christian VII i 1776. Som kongelig verk ble Blaafarveværket aldri noe overskuddsforetak, men var likevel en av få bedrifter med varig betydning fra merkantilismens tidsalder, spilte en viktig rolle i norsk handel med bl.a. Danmark, Holland og land i Asia og fikk avgjørende betydning for norsk økonomi i tiden rundt 1814. Etter Napoleonskrigene ble bedriften overtatt av de private eierne Benjamin Wegner og baron Benecke med Wegner som direktør, og deres eierperiode 1822–1848 er kjent som verkets storhetstid. Som direktør gjennomførte Wegner en omfattende modernisering av bedriften og bygget den opp til Norges største industribedrift og eneste vellykkede storindustri i en periode som ellers var en økonomisk nedgangstid i Norge. Blaafarveværket dekket i denne perioden 80 % av verdensmarkedet for koboltblått og gruvesamfunnet omfattet rundt 2 000 personer. Wegner innførte også nye tanker om arbeidernes sosiale rettigheter, som gjorde Blaafarveværket til en foregangsbedrift på dette området.
Farven fremstilt av Blaafarveværket ble hovedsakelig benyttet i papir-, porselens- og glassindustrien, og verket eksporterte størstedelen av produksjonen av blåfarve til utlandet. På hjemmemarkedet er blåfarven særlig kjent fra kongelig dansk porselen. Kobolt var et av verdens mest ettertraktede metaller og dyrere enn sølv. Som en tradisjonell gruvebedrift bestod Blaafarveværket av en gruvevirksomhet under ledelse av en bergmester, som hentet malmen ut av fjellet, og et hyttevesen under ledelse av en hytteinspektør, som foredlet malmen til koboltblått. Bergmesteren og hytteinspektøren utgjorde sammen med overdirektøren direksjonen ved Blaafarveværket. Blaafarveværket hadde fra 1830-årene sitt forretningsmessige hovedkontor i Christiania, noe som hadde sammenheng med at overdirektør og medeier Wegner bosatte seg i Aker der han kjøpte Frogner Hovedgård i 1836.
Blant annet på grunn av konkurranse fra syntetisk ultramarin og den økonomiske krisen under revolusjonene i 1848 gikk Blaafarveværket konkurs i 1849 og virksomheten opphørte helt i 1898. Bygningsmassen og gruvene ble fra 1968 overtatt av Stiftelsen Modums Blaafarveværk, som har gjort verket tilgjengelig for publikum som friluftsmuseum og kunstgalleri. Anlegget er gjenskapt som bergverksmiljø slik det var i tiden rundt 1840, og Blaafarveværket har årlige kunstutstillinger. Blaafarveværket er det største og best bevarte gruvemuseet i Europa.
== Oppdagelse ==
Våren 1772 fikk skjerperen Ole Witloch (1731–1788) ved Sølvverket på Kongsberg sparken på grunn av en forseelse («opsetsighed»). Witloch hadde imidlertid grunnleggende kunnskaper om bergarter og var svært interessert i dette, så etter at han fikk slutt på Sølvverket dro han etter hvert innover Skuterudåsen på Modum på leten etter bergarter og mineraler som kunne være drivverdige. Skuterudåsen var fra før kjent for sine rike forekomster av sjeldne bergarter og mineraler. Innpå åsen fant han en stein med noe han trodde kunne inneholde sølv, ikke langt fra det som senere skulle bli Nordgruvene, – og det ble han i fyr og flamme over, da sølv var et verdifullt mineral.Witloch, som egentlig het Ole Knudsen og opprinnelig var fra bygda Drolsum i Modum (trolig fra plassen Drolsumeie), hadde med seg flere steinprøver da han vendte tilbake til Sølvverket i oktober i 1772. Her fant man ut at prøvene inneholdt det enda mer verdifulle grunnstoffet kobolt, og det ble ganske umiddelbart sendt ut folk for å undersøke området. Ole Witloch fikk tilbake jobben ved Sølvverket og ble satt til å lede letingen etter koboltmalmen, og prøvene de sprengte ut var lovende.
Sommeren 1773 sendte Oberbergamentet ved Sølvverket sin beretning til kong Christian VII. Kort fortalt stod der at det var gjort lovende funn av kobolt på Modum.
Styresmaktene i Danmark-Norge hentet inn ekspertise fra Sachsen, hvor det fra før var store koboltverk. Fagfolkene fra Sachsen skulle finne ut om funnene på Modum var drivverdige. Samtidig fikk Peter Hofnagel, som i 1758 hadde anlagt en fajansefabrikk på Herrebøe i Idd ved Halden, i oppdrag «udi det allerhøist-kongelige Laboratorio på Kongsberg at undersøge de nye oppdagede Kongelige norske Cobold-Ertzers Gehalt og Forhold af Riighed på inneholdende blaat Farve-Væsen, og af samme Ertzer udlaboreret og fabriqueret første Safra, Safflor af blaae Farver, og med oljeblaat, der af den nye opdagede norske Cobolt-Ertz her i Riiget er fabriqueret og til Prøver paa Fayancer og Porcellæn andbragt til fornøielsee for Collegierne of til Oplysning og Efterretning for det derefter anlæggede norske kgl.Cobold—Farve-Værk paa Modum i Norge».
I 1774 fremstilte Hofnagel «35 farveprøver på de høyeste og lifligste blaae Farver og Porcelain med Fajance Farver, samt Smaltzblaae.»
=== Prøvedrift ===
Prøvedriften startet sent i 1773. Man grov og sprengte rett ned i fjellet, altså som et dagbrudd. Man anla også en dam og demmet dermed opp Skuterudtjern. Dette gav kraft til et lite pukkverk, som pukket malmen og fikk fram grovsortert kobolt. Kobolten ble så sendt til Hadeland Glassverk, hvor smeltediglene var stilt til Peter Hofnagels disposisjon.
Prøvedriften var lovende, og den 1. april 1776 ble det Kongelige Modumske Blaafarveværk stiftet.
== Koboltblått ==
Blaafarveværkets første bestilling på blått fargestoff stammer fra høsten 1776. Bestillingen kom fra Den Danske Porcelainsfabrik, grunnlagt 1. mai 1775, ett år før Blaafarveværket formelt ble stiftet. Den danske porselensfabrikken ble grunnlagt etter at kjemikeren Franz Heinrich Müller hadde løst gåten med hvordan man framstilte ekte porselen, som har den fordelen at det verken kan trekke til seg væske eller krakelere. Müller grunnla fabrikken sammen med blant annet enkedronning Juliane Marie og daværende kronprins Frederik som aksjonærer, men produksjonen startet opp uten at at den hadde tilgang til eller leveranseavtaler for alle råmaterialene for framstilling av porselenet.
Den Danske Porcelainsfabrik ble til Den Kongelige Danske Porcelænsfabrik den 29. juni 1779, etter at kongen påtok seg det økonomiske ansvaret for fabrikken i kgl. res. av 21. april samme år. I dag er imidlertid denne fabrikken kjent som Royal Copenhagen.
Koboltblått stråmønster var blitt svært populært i Europa, etter at porselensfabrikken i Meissen i Tyskland kom igang med sin produksjon av ekte porselen i 1710-årene, og Müller hadde sett for seg muligheten til å få produsert dansk porselen med en tilsvarende blådekor, noe danskene kaller «musselmalt». Siden man måtte bruke kobolt til å lage blåfarge, og kobolt var vanskelig å utvinne, ble dette en svært kostbar vare og et statussymbol. Kobolt var nemlig mer verdifullt enn sølv på den tiden.Grunnen til at kobolt var påkrevet, var at det på denne tiden var det eneste mineralet som tålte den høye temperaturen som var nødvendig for å brenne glasert porselen uten at fargen smeltet og fløt utover. Først brennes porselenet en gang ved cirka 900 °C. Deretter ble gjenstandene hånddekorert med koboltfarget maling, tørket og deretter duppet i glasur, og så brent andre gang for å binde sammen glasuren og porselenet ved cirka 1 400 °C. Denne måten kalles «underglasurdekor» og har store begrensninger med hensyn til bruk av farger.
== Planlegging og bygging av Værket ==
Berghauptmann ved Kongsberg Sølvverk, Jørgen Hiort, ble gitt fullmakt fra regjeringen i København til å begynne byggingen og utviklingen av Blaafarveværket. Carsten Anker, som på denne tiden ledet de norske glassverkene, var også med – som leder av kongens koboltprosjekt. Han undersøkte markedet, og det var også han som skaffet Hofnagel tilgang til glasshytten ved Hadelands Glassverk.
I 1777 ble det bestemt at selve fargeverket skulle legges til sletten nedenfor Haugfossen, som er den fossen på Østlandet med høyest fritt fall – 39 meter. Her lå gården Fossum, som ble kjøpt opp for 30 000 riksdaler den 22. mai 1778. Fossum ble da overtatt av Frantz Hank – hvis svigerfar var Jørgen Hiort, direktør på Sølvverket og nå også Blaafarveværket.
23. januar 1778 kjøpte kongen av Danmark-Norge Skuterud gård hvor koboltfunnene var gjort, og hvor det var påvist drivverdig kobolt. Gården ble kjøpt for 3 500 riksdaler. Det var antagelig på denne gården Peter Hofnagel bodde da han var med på prøvedriften av malm i området.
Høsten 1778 ble det lagt frem forslag til plan for Værket. Planen ble godkjent av Hiort og hyttemester Waitz, men skattmester i Danmark-Norge, Carl Schimmelmann, sendte opp en nær medarbeider, Schramm. Schramm utarbeidet sine egne planer, hentet inn anbud på materialer og arbeidskraft – og gjennomførte sine egne planer, uten å først konsultere Anker og Hiort. I ettertid har flere tatt til orde for at Schramms planer var bedre enn de opprinnelige. Blant annet sparte man med hans planer inn en tredel på bygningsmasse, sammenlignet med planene til Hiort.
== Gruvedrift og dagbrudd ==
Frem til 1827 ble det ikke drevet gruvedrift i tradisjonell forstand ved Blaafarveværket. Man drev derimot dagbrudd, store åpne bergverk rett ned i berget der man fant kobolt. Det ble således store mengder gråberg og mye unødvendig sprengning for å komme til koboltårene, som ofte var svært tynne og fattige. Karl Friedrich Böbert forteller fra sine Haubtberichte at malmen enkelte steder var så fattig at kun 0,2 % var ren kobolt.
De store dagbruddene ble støttet opp av trestokker. Dette hindret at bergveggene falt sammen over arbeiderne som jobbet i dagbruddene og gav samtidig en viss varslingstid dersom berget skulle begynne å bevege seg. En skilte mellom varslingsstokker og støttebjelker: Varslingsstokkene var tynnere, og dersom disse knakk, måtte en komme seg ut fra dagbruddet (eller gruvegangen) så fort som mulig. Støttebjelkene skulle forhindre at berget falt sammen.
Den 25. desember 1827 gav Böbert ordre om å begynne å bore en gruvegang. Grunnen til dette var, som han skrev: «Ubekvemmelighetene ved en slik bygging [dagbrudd], spesielt om vinteren, skal en ikke være blind for, og er også allment kjent, men uansett kan man ikke på forhånd vite om dette noen gang kan erstattes av innføringen av en underjordisk gruvedrift. Dersom dette lageret [koboltmalmen på Skuterud] er overensstemmende med lignende forekomster andre steder, og innehar den et ertslags alminnelige karakter, så må dens ertser utholde en dybde av minst 100 meter, selv om samme riktignok avvekslende vil kunne gjennombrytes av såkalte tomme bergarter. »Böbert lister videre opp seks viktige grunner til dette. Blant annet kan man utvinne malm, dersom man treffer på det, og han får ledet vannet som samler seg i dagbruddene ned til pukkverkene som trenger mer vannkraft.
Nordmennene hadde liten erfaring med stolldrift. Den eneste metoden de norske arbeiderne kjente til, var fyrsetting. Böbert gikk først inn for håndboring, slik han var vant til fra de tyske bergverk, men måtte etter hvert medgi at fyrsetting var en langt mer effektiv metode når det gjaldt å komme gjennom de harde bergartene i Norge.
Stollen som ble påbegynt like etter 25. desember 1827 fikk navnet «Forhaabningstollen». Denne stollen ble åpnet for publikum i 1993 som den første etter opprettelsen av Stiftelsen Blaafarveværket i 1971.
Senere skulle det vise seg at av anlegget av virkelige gruver gav en enorm avkastning. Gruvedriften gav mer effektiv utnyttelse av arbeidskraften, i og med at en slapp å bryte seg gjennom 100 meter gråberg før man kom ned til malmen. Nå kunne en i stedet grave seg rett innover, og deretter hule ut berget der det var malm. Slike store hulrom hvor malmen ble tatt ut kalles strosser.
Böbert bygget på 1820-tallet også en gruvejernbane med støpejernssviller som brukt til å transportere malm.
Böbert fikk også arbeiderne til å drive seks tommer mer, uten tillegg i lønnen. Böbert er i ettertid kalt et geni. Han ble ansatt på Blaafarveværket i svært ung alder og klarte med enkle grep å drive Blaafarveværket fra en underskuddsbedrift til et formidabelt overskuddsforetak. I 1840 gikk Böbert over til stillingen som direktør for Kongsberg Sølvverk, som han ledet i 30 år.
== Fra gruvene til Værket – malm til pigment ==
Å få fram blått pigment var en lang prosess. Først ble malmen tatt ut fra berget, hvor den så ble skeidet like utenfor gruvegangene på Skuterudsåsen. «Zu scheiden» (tysk) betyr å skille, atskille. At malmen ble skeidet er altså at malmen ble skilt fra gråberget. Gråberg er ”alt det andre”, altså det unødvendige og uinteressante. På Skuterudåsene er der mange tusen tonn gråberg som ligger igjen etter 120 års drift. På fagspråket heter dette Felshauger, «Fels» på tysk betyr grunnfjell. Fels er, i motsetning til det mange tror, ikke det samme som slagg. Felshaugene på Blaafarveværket er altså ikke det samme som slagghaugene på Røros. Slagg er stein som er brent, det vil si smeltet fels. Slagget på Røros er også avfall fra et helt annet ledd i prosessen med å få frem det man var ute etter. Malm kalles erts – av tysk «Erz».
Etter at koboltmalmen var skilt grovt fra gråberget, ble dette kjørt ned fra Skuterudsåsen til pukkverket på nordøstsiden av Haugfossen. Senere kom også pukkverk nærmere gruvene, Bergan og Skuterud. Ved å knuse nærmere gruvene slapp man å kjøre store mengder unødvendig stein over lange strekninger. Gruvene ligger omtrent 5 kilometer fra selve Værket.
I pukkverket ble malmen knust ved hjelp av store tømmerbjelker som var plassert på høykant ned mot et underlag av jern. Selve stokkene var også beslått med jern. Disse slo kontinuerlig ned på malmen som ble ført under, og knuste det til pukk. Etter at malmen var knust, måtte en skille gråberg (fels) fra kobolt – dette ble gjort ved flotasjon.
Flotasjon er en måte å skille malm fra gråberg på. Metoden er i dag den samme rent prinsippmessig; I en lang vaskebenk, støtbenk, tysk: stossherder (stoss=støt) ble det drevet store mengder vann fram og tilbake, mens den knuste pukken lå i selve benken, under vann. De letteste partiklene ble ført med vannet og ut – det som ble liggende igjen var ’’koboltsligen’’(Se: slig). Fra pukkverket ble det som da ble benevnt slig ført over til selve Blaafarveværket.
Blaafarveværket skulle omdanne sligen til blått pigment, og dette skulle aller helst være farge av høyeste kvalitet og internasjonal standard: Saksisk blå.
Aller først måtte sligen røstes – det vil si oppvarming over lang tid for å fjerne det som var mulig å få bort av forurensning i koboltmalmen, så som svovel og arsenikk. 60–80 kg slig ble brent i en åpen flammeovn, i nærheten av det som kalles arsenikktårnet.
Ovnen, røsteovnen, holdt 600 °C. Arsenikk og svovel begynte da å stige opp som en hvit røyk fra sligen. Røyken ble ledet først gjennom arsenikktårnet, og deretter opp et langt giftfang – en 289 meter lang røykkanal som ledet bort den hvite, giftige røyken. Her avsatte arsenikken seg som sot, og kunne feies ut og selges. Arsenikk var et verdifullt biprodukt, brukt til blant annet impregnering av treverk og som middel mot sopp og lopper. At arsenikk er giftig har vært kjent siden oldtiden, og arbeidere som ble gitt oppgaven med å feie giftfanget og arsenikktårnet, ble gitt ekstra betaling for risikoen de utsatte seg for.
Etter røstingen skulle det ideelt sett ikke være noe forurensning igjen – altså skulle man kun sitte igjen med ren kobolt. Kobolten skulle nå smeltes sammen med kvartssand (finmalt kvartsitt) og pottaske. Pottaske er K2CO3, det vil si kaliumkarbonat.
Kvartssand ble utvunnet fra egne forekomster like i nærheten av Værket, og også ved gruvene. Kvartsen måtte være så ren som mulig, ellers kunne det kunne gå ut over fargen og renheten på det ferdige produktet. Pottasken ble utvunnet av aske fra storbladete løvtrær, og ofte raffinert gjennom flere steg for å få frem mest mulig ren pottaske. Faktisk var pottaske en av de mest etterspurte kjemikaliene i Europa på denne tiden. En kjenner til at Blaafarveværket hadde problemer med å skaffe ren nok pottaske – pottaske ble produsert lokalt på Værket, det kom fra gårdene omkring, men ble også kjøpt fra Valdres, New York, Köln og St. Petersburg.
For å lage pottaske, gjorde man som følger:
En sylinder uten bunn ble plassert på et steinunderlag, hvor steinen hadde en fuge eller fordypning i seg, slik at den ledet produktet bort i en annen beholder. En la så et underlag av gress på bunnen, dekket av et lag kvister. Dette var filteret, som skulle hindre askerester i å renne ned i pottasken. Oppå dette «filteret», ble der helt vanlig aske fra brenning av bredbladete trær. Deretter ble det helt vann i sylinderen, og det som da blir kalt pottaske kommer rennende ut fra undersiden, og ned i en annen beholder. Det sier seg selv at dette produktet ville være av svært varierende kvalitet.
Produktet kunne raffineres videre, for å oppnå større grad av renhet.
Kvarts ble som sagt utvunnet fra forekomster like i nærheten av Værket, og visse steder i nærheten av gruvene. Kvartsen måtte også være helt ren, for å unngå misfarging av sluttproduktet.
Kvarts ble brutt ut i stykker på størrelse med et menneskehode, stablet i kjegleform og utsatt for vedvarende sterk varme over tid. Ved omtrent 600 °C ble kvartsen mør. Den ble så avkjølt og malt til fin sand, og siktet for urenheter og for store stykker i tørrpukkverket.
Etter å ha skaffet til veie disse råmaterialene var tiden kommet for å smelte det sammen. Den ettertraktede varen var i sin rene enkelhet egentlig bare finmalt glass. Blander en pottaske og kvarts og smelter det sammen, får en – glass.
Uten elektrisitet trengte en store mengder ved for å varme opp glassblandingen, og det måtte være helt rett sammensetning på blandingen for at resultatet skulle bli perfekt. Glassmeltingen krevde også et stort hus, og på Blaafarveværket står Glasshytta den dag i dag. Slik den fremstår, har den verdens største åpne, søylefrie rom for bindingsverkhus. Dette var nødvendig for å skaffe tilstrekkelig plass til de to smelteovnene som var her inne.
Hver av de to ovnene hadde plass til seks smeltedigler, potter av leire. I pottene ble det fylt 200 pund, med andre ord omtrent 91 kg (90,7), av blandingen pottaske, kvarts og koboltslig. Blandingen ble så utsatt for 1200 °C i 12 timer. Det dannet seg da en flytende, blå masse – rent, blått glass. Når de tilmålte 12 timer var omme, ble glassmassen helt over i kar med vann. Glasset sprang – det vil si, knuste i små biter på grunn av denne raske avkjølingen.
Etter at en hadde fått frem blått glass, måtte dette tørke, i det som het «Trockenkammer» – fra tysk: tørkerom. Deretter bar det tilbake til pukkverket – det vil si glasspukkverket, denne gangen. Her ble det blå glasset grovpukket på samme måte som ertsen først ble pukket. Etter at pukkingen var unnagjort, ble glasset malt på store kvartssteiner, til forveksling lik dem vi kan finne i gamle kvernhus rundt i landet. Kvernsteinene var sammensatt av tre deler: en stor stein til underlag, 1 meter i diameter og 1,2 meter høy, og deretter en stein delt i to halvdeler oppå denne. De to halvdelene hadde også et spor på undersiden, for å dra med seg glassmassen over den digre steinen de gled over. De to halvdelene var bundet sammen med et jernbånd langs kanten, og ble drevet rundt av de samme møllehjulene som også drev glasspukkingen.
Glassblandingen ble malt i fargemøllene med litt vann i 6 timer, hvorpå massen ble brakt over i sedimentasjonsbasseng. Poenget med disse karene var at de tyngste og groveste kornene skulle falle til bunnen. Når dette var unnagjort etter noen minutters tid, ble massen spylt videre til et nytt basseng, eller «sump» som det her ble kalt. Blåslammet som falt til bunns i sump nummer to var det som ble kalt normal kvalitet, Coleur. Videre ble slammet stående i sump nummer tre i 8-10 timer, hvor en fikk eschel, finmalt og lys blå.
Fra sump nummer tre ble slam som fremdeles hadde farge satt ut i sumper ute, og ble stående i flere uker – ja, måneder. Alt som kunne brukes til noe ble solgt.
Pigmentet ble lysere jo finere det var malt, således kunne en hente ut svært fine kvaliteter og svært dårlige kvaliteter fra samme smeltedigel. Benevnelsene på finhet var satt av de saksiske blåfargeverkene, og var:
H – Hoch - høy
F – Fein - fin
M – Mittels - middels
O - Ordinär – ordinær
Innenfor dette systemet var det igjen flere grader av finhet, avhenging av finheten på pulveret. Var produktet svært fint, benevnte man det med flere f-er. For eksempel produserte Blaafarveværket opp til 5FC – FFFFFC. Dette var en dyp blå vare, med svært fine korn.
Produktet ble så pakket i tønner. Værket hadde eget bødkerverksted, en bygning som også står i dag.
En kunne ikke bruke hvilket som helst treslag i tønnene, aller helst brukte man gran og bøk. Dette fordi andre tresorter utskiller blant annet terpentin, som kunne ødelegge fargen på den ferdige varen. Når varen var pakket og stappet i tønnene, brennmerket man disse med produkttype og produsent, og fargepigmentet var klar for levering. Blaafarveværket solgte i sin storhetstid fargepigment til så å si hele verden – faktisk forsynte Blaafarveværket alene 80 % av verdens totale marked for blått pigment.
== Eierforhold ==
Frem til 1821 ble Blaafarveværket eid av den dansk-norske og siden den norske staten. I 1813 ble Blaafarveværket pantsatt. Staten trengte penger til å betale for varer som Peter Wilhelm Berg hadde skaffet, på tross av engelsk blokade av Danmark-Norge. Ettersom staten ikke kunne betale, måtte den pantsette de to viktigste bedriftene den rådde over: Blaafarveværket på Modum og Vallø saltverk. Kongen forpliktet seg til å betale avdrag til Berg: 6 % renter og 4 000 riksdaler to ganger i året. Dette raknet imidlertid ved første avdrag, og Berg måtte holde seg til pantet han hadde fått.
I de økonomisk vanskelige årene etter 1814 solgte finansminister Herman Wedel Jarlsberg flere hundre tonn koboltblått som i krigsårene hadde hopet seg opp på Modum for å skaffe midler til statskassen. Den norske regjeringen hadde problemer med få lån i bankene i London, kanskje ble Norge boikottet på grunn av jødeparagrafen eller kanskje hadde Norge liten kredittverdighet fordi Stortinget hadde gått bort fra garantien gitt på Eidsvoll. Wedel antok at Modum tilhørte staten slik det hadde gjort siden 1776, men eiendomsretten hadde gått over til Peter Wilhelm Berg som hadde pant i verket. Staten ble av høyesterett i 1819 dømt til å betale Berg 250.000 mark pluss 6 % rente.
=== Privat drift under Wegner og Benecke – verkets storhetstid ===
14. januar 1814, ved fredsslutningen i Kiel, ble unionen mellom Norge og Danmark oppløst, og senere samme år ble Unionen mellom Sverige og Norge opprettet. Med det gikk også Blaafarveværket (og Vallø Saltverk) over til den norske staten. Peter Wilhelm Berg brakte saken sin inn for forliksrådet i Modum, men forliksrådet nektet å behandle saken, og den endte etter hvert i Høyesterett. Slik gikk saken frem og tilbake noen år – spørsmålet stod om pantet fremdeles gjaldt, eller om det var den norske staten som eide Blaafarveværket. 18. mai 1818 tilkjente Overretten kjøpmann Berg retten til Blaafarveværket. Værket ble så solgt på auksjon i 1821 og ble kjøpt av Benjamin Wegner på vegne av et konsortium bestående av Wilhelm Christian Benecke, bankmannen Andreas Grüning, den russiske konsul Ernst Rohde, det engelske handelshuset Solly og ham selv. Wegner ble samtidig Blaafarveværkets direktør, mens Edward Solly ble fort utsjaltet på grunn av sine likvidetsproblemer. Böbert ble headhuntet til Blaafarveværket i 1827, og allerede tidlig i den nye etableringsfasen hadde man ansatt Friedrich Roscher som hytteinspektør, en stilling som gav Roscher ansvaret for selve produksjonen av blått pigment og hyttene på Værket. De andre interessentene trakk seg etterhvert ut, slik at Benecke og Wegner fra 1826 eide bedriften alene. Benecke ble adlet til baron von Gröditzberg i 1829.
Ingerid Hagen skriver at «Benjamin Wegner synes å ha hatt et nært forhold til sin svigerfar Ludwig Erdwin Seyler. Det er helt på det rene at svigerfarens store kontaktnett og innflytelse i handelsmiljøer både i og utenfor Hamburg var til stor hjelp for svigersønnens senere forretningsmessige suksess. Navnet på bankierfirmaet Joh. Berenberg, Gossler & Co. dukker også hyppig opp i Blaafarveværkets arkiv.»
I den 27 år lange perioden under Wegner og Benecke ble verket Norges største industribedrift og ekspanderte voldsomt på verdensmarkedene, samtidig som det skjedde store teknologiske og sosiale fremskritt i tilknytning til verket. Wegner og Benecke ansatte to fremsynte og effektive direktører under seg: Karl Friedrich Böbert som bergmester og Friedrich Roscher som hytteinspektør. Etterhvert kom direksjonen ved Blaafarveværket også til å bestå av andre personer. Den daglige ledelsen av virksomheten på Modum lå i praksis hos direktørene for henholdsvis gruvevirksomheten og hyttevesenet (bergmesteren og hytteinspektøren). Wegner bodde etterhvert langt unna verket og tilbrakte mye tid på forretningsreiser, men besøkte verket regelmessig. Det forretningsmessige hovedkontoret lå imidlertid i Christiania.
I 1840-årene vokste det fram en syntetisk fargeindustri. Det ble funnet et billigere syntetisk blått fargestoff, ultramarin, som begynte å utkonkurrere kobolt som fargepigment.
Fra 1846 merket man nedgang i salget, og de to neste årene ble kritiske for Blaafarveværket. Hverken ledere eller arbeidere hadde forutsett dette, ettersom Værket ble sett på som bedriften som ikke kunne bukke under. Da den internasjonale krisen rammet Europa i 1848, så det virkelig mørkt ut. Flere søkte seg over til andre bedrifter, mange av dem til Sølvverket, hvor Böbert på denne tiden var blitt sjef.
Blaafarveværket leverte inn sitt bo til «Opbud-Skifte-behandling» den 16. januar 1849. Salget var da stanset helt, og kommisjonærenes lagre i Paris, London og Canton var helt fulle.
=== Engelsk mellomspill ===
20. juli 1849 ble Blaafarveværket nok en gang solgt på auksjon. Gustav Benecke og James Reeves fikk tilslaget – men dagen etter, 21. juli, overtok James Reeves selv Blaafarveværket for 80 000 spesiedaler. Værket ble da overtatt av firmaet Goodhall & Reeves.
Håpet var at nye markeder for kobolt skulle åpne seg. Det viste seg at det fremdeles bare var koboltpigmentet som tålte de høye temperaturene for glasurbrenning, men det var fremdeles lavkonjunktur i hele Europa, og salget tok seg ikke opp igjen slik man håpet.
=== Saksisk tid ===
Engelskmennene fant en stor forekomst av kobolt og begynte å ta ut malm fra den. I 1855 ble derimot hele Blaafarveværket kjøpt opp av Sächsischer Blaufarbenwerkverein. De drev Blaafarveværket videre.
Hovedproblemet for sakserne var transportsystemet mellom gruvene. De store ortene inne i fjellet gjorde at en måtte hale malmen og gråberget oppover og ut gjennom Clara-stollen, som ligger 307 meter over havet. I tillegg var de innbyrdes gangene og tilkomstveiene mellom gruvene dårlig opplagt og planlagt etter mange års drift. De anla derfor Ludvig Eugen-stollen; utgangen til denne ligger 150 meter over havet. Dette lettet transporten ut betraktelig. Fra utgangen av Ludvig Eugen Stoll gikk det taubane ned til pukkverket ved Bergan.
I 1870-årene fant man igjen store koboltforekomster, og det ble ansatt enda flere arbeidere. Igjen blomstret Blaafarveværket, og optimismen var stor. I 1885 ble det laget et grunnriss av gruvene, med planlagte prosjekter inntegnet. Dette viser at man tenkte på å anlegge en 1 000 meter lang stoll under Ludvig Eugen-stollen (800 meter lang), og rett ut til Bergan pukkverk. I tillegg tenkte man å anlegge en stoll på 1320 meter til Butjern, og ved å føre disse to stollene sammen sikre en stabil vannforsyning til Bergan pukkverk.
Malmforekomstene viste seg etterhvert så ustabile, at det ble reist tvil om det i det hele tatt var forsvarlig økonomisk å begynne med så store prosjekter. Det fantes gode argumenter både for og mot, men den endelige beslutningen kom i 1898 – driften skulle legges ned.
== Sosiale forhold ==
I tilknytning til Blaafarveværket vokste det opp et gruvesamfunn med noen tusen innbyggere, som var verkets ansatte og deres familier.
Blaafarveværket er sett på som en foregangsbedrift i verdenssammenheng når det gjaldt sosiale rettigheter for arbeidere. Denne utviklingen skjedde under den private stordriften da verket ble ledet av Benjamin Wegner. Anton Martin Schweigaard uttalte i 1848 at «man skulde vanskelig kunne påvise noget Værk, som i de sidste 25 Aar havde været drevet med større Omhu og Hensyn til Arbeiderne» enn Blaafarveværket.
=== Boliger og boforhold ===
På Skuterudflata nedenfor gruvene bygget Værket opp en hel liten by til gruvearbeiderne. Her bodde også Böbert i sin tid som bergmester. I 1827 arbeidet der 500 mann i gruvene og på pukkverkene – i 1840, da Böbert gikk over til direktør ved Sølvverket, jobbet her 1205.
Alt i 1784 ble det anlagt skole på Skuterudflata, og samtidig en på Nymoen. Blaafarveværkets ledelse la stor vekt på å ikke bare lære opp folk, men også beholde den kompetansen bergfamiliene hadde. Om far jobbet i gruvene, så var dette viktig lærdom han kunne lære videre til sin sønn, og så videre. Slik slapp man i stor grad å måtte lære opp nye folk etter hvert som de gamle falt fra, og som et resultat sparte man penger, og kunne utvinne mer malm.
Arbeiderne og deres familier hadde også rett på «gode og rimeligst mulige kornvarer», å skaffe dette var bergmesterens oppgave. Værket hadde derfor egne kornmagasiner til sine arbeidere. Åsene rundt gruvene og Blaafarveværket var sådd med boliger, ikke bare arbeidernes boliger, men håndverkere som kunne yte tjenester til folkene i området. Her fantes hjulmakere, smeder (som smidde bor til gruvearbeiderne), pottemakere, skreddere og så videre.
Verket hadde bl.a. egen apoteker og lege. Fra 1839 var Heinrich Arnold Thaulow verkslege.
Arbeiderboligene på Nymoen var bygget opp som tomannsboliger, med et enkekammer i tilknytning til hver bolig. Husene var på tilsammen 94 kvadratmeter, og stuen var ikke bare oppholdsrom for hele familien, men også soverom. De 94 kvadrat var altså delt inn i fire leiligheter, om vi teller med de små enkekamrene.
Begge leilighetene delte på 1 mål med jord, hvor de dyrket grønnsaker, poteter og korn. I tillegg drev ofte mennene i husstanden jakt og fiske. Familien hadde som oftest noen husdyr, antageligvis kyr. De dyrket mest til eget bruk, men solgte også litt. Inntektene fra dette salget kunne godt komme opp i 1/3 av familiens totale inntekt.
== Levekårsundersøkelse ==
En i dag velkjent fransk sosiolog, Pierre Guillaume Frédéric le Play (1806–1882), besøkte Norge i 1845. Han undersøkte arbeideres levekår i Europa, og publiserte resultatene sine i 1855. Takket være hans bokverk Les Ouvriers Européens, kjenner vi til forholdene i en typisk arbeiderfamilie på Blaafarveværket i 1845. Blaafarveværket var Norges største arbeidsgiver på den tiden, så det er ikke rart at nettopp Blaafarveværket ble valgt ut.
Arbeideren Le Play valgte ut arbeidet ved smelteriet på Værket. Arbeidsdagen var 12 timers kontinuerlig skift – det ble altså jobbet ved smelteriet døgnet rundt. Dette måtte til for å holde bålet under smelteovnene ved like. Familien bodde i et hus likt det beskrevet over.
Le Play førte statistikk over hva familien inntok i sitt kosthold, og også inntektene deres. Til sammen tjener familien 778,70 kroner i 1845. Mannens lønning er på 447,12 kroner, resten er huslig produksjon og salg av det de selv dyrker i hagen. Arbeidsgivers bidrag til understøttelse og sykehjelp beløper seg til 6 kroner og 12 øre.
Boligen var gratis, lys og brensel var gratis, gratis legehjelp ved sykdom og medisiner, både for arbeideren og dennes familie. I tillegg fikk familien kjøpe korn fra Blaafarveværkets kornmagasin til redusert pris og den fikk gratis skolegang for alle barna. Det var egne ordninger for enker, bolig er en ting, og i tillegg hadde en pensjonsordninger. En arbeider hadde også full lønn i to måneder ved skade i arbeidet. Ved sykdom fikk arbeideren halv lønn i to måneder.
Ble en arbeider som hadde jobbet ved Blaafarveværket i mer enn to år skadet i arbeidet, slik at dette førte til uførhet, fikk denne etter omstendighetene 1/3 eller 1/2 av sin opprinnelige lønn. Enker fikk enkepensjon, og barna hennes fikk pensjon til de var 14 år gamle.
Familien i 1845 drakk ikke alkohol i det hele tatt – det vil si, kun svakt hjemmebrygget eller kjøpt øl. Dette var et resultat av Blaafarveværkets egen avholdskampanje og arbeidernes egen avholdslosje. Marcus Thrane jobbet ved Blaafarveværket som lærer på Nymoen skole ett år, fra 1847.
Etter at driften ved Blaafarveværket ble nedlagt i 1898, fikk noen av arbeiderne jobb ved det nye Haugfoss Træsliperi, som Værket opprettet. Ved at Værket selv investerte i en ny bedrift ved Haugfossen, slapp eierne 5 års fattigvesenplikt etter konkurs eller nedleggelse av virksomhet. Alle arbeiderne kunne ikke få ny jobb ved tresliperiet. Noen fant nytt arbeid på et annet tresliperi, og mange flyttet fra Modum til jobb andre steder.
== Blaafarveværket i dag ==
I september 1968 oppdaget Kjell Rasmus Steinsvik hva som var i ferd med å skje med det tidligere Blaafarveværket, og sammen med sin kone Tone Sinding Steinsvik, begynte han arbeidet med å redde Blaafarveværket. Stiftelsen Modums Blaafarveværket ble grunnlagt i 1970. «Visjonen var klar: Skape forståelse for helhet og sammenheng i det store spennende Værket som var skapt og lever lokalt – og er 100 % avhengig av verden og det globale».
Det ble konflikt mellom kommunens interesser for arbeidsplasser i området, og lokalbefolkningen var heller ikke ensidig positive til å bevare de gamle bygningene til fordel for arbeidsplasser – men i dag er Blaafarveværket et museum. Gruvene sikres og husene blir vedlikeholdt.
Koboltgruvene ble gjenåpnet som museum av kong Harald i 1993, og stadig flere deler av gruvene har blitt tilrettelagt for publikum. Clara-stollen er åpnet for rullestolbrukere.
I dag er det museum og årlige kunstutstillinger på Blaafarveværket, som er et av Norges 10 mest besøkte museer. Blaafarveværket er et intakt eksempel på et tidlig 1800-talls stort gruvesamfunn, og markedsføres som en del av «Kunstnerdalen». Museumsanlegget strekker seg over ca. 8 km.
Kjell Steinsvik har fått Buskerud fylkes kulturpris to ganger, én av dem sammen med Tone Sinding Steinsvik, og ekteparet ble i 1993 utnevnt til riddere av 1. grad av Dannebrogordenen for sin innsats for å bevare Blaafarveværke Museet ble i 2018 kåret til "Årets museum". Samme år ble Tone Sinding Steinsvik vinner av EUs kulturpris for sitt arbeide for Blaafarveværket gjennom 50 år.
=== Kunstutstillingene ved Blaafarveværket ===
Fra 1978 og fram til i dag har det vært vist nordisk klassisk kunst i utstillingsbygningen på Blaafarveværket, i de senere år ofte i samspill med samtidskunst. Her følger en oversikt over disse hovedutstillingene. Også ved de tilknyttede anleggene Nyfossum og Th. Kittelsen-museet holdes årlige kunstutstillinger.
2022: Mellom 2 Verdener. Mystikk og myter i norsk kunst 1850-1950
2021: Sommereventyr. Nasjonalmuseet på Blaafarveværket
2020: Mathilde Dietrichson
2019: "Norske landskap" - Lul Krag og Tone Indrebø
2018: "Hjemmets skatter"
2017: "Drømmen om en hage"
2016: "Møter med Kai Fjell" (Kai Fjell, Lars Elling, Svein Bolling, Vibeke Slyngstad, Inger Sitter, Håkon Anton Fagerås)
2015: "Blå stemninger" (Kjell Nupen m.fl.)
2014: Th. Kittelsen
2013: «Munch og malervennene på Modum»: Frits Thaulow, Edvard Munch, Jørgen Sørensen, Karl Jensen-Hjell, Gustav Wentzel og Kalle Løchen.
2012: «Kvinner i kunsten»: Asta Nørregaard, Harriet Backer, Kitty Kielland, Marie Hauge, Marie Tannæs, Signe Scheel, Elisabeth Sinding, Nina Sundbye.
2011: «Malerkongene»: Anders Zorn og Odd Nerdrum.
2010: «Sammen»: Christian Krohg, Oda Krohg, Xan Krohn, Julie de Holmberg Krohn, Unni Askeland, Sverre Bjertnæs.
2009: «Drømmesommer»: Prins Eugen, Nikolai Astrup, Ulf Nilsen.
2008: Tidemand og Gude, Marcus Larson, Kilian Zoll, Ole Jørgen Næss.
2007: «Hipp hipp hurra»: Christian Krohg, Carl Larsson, P.S. Krøyer, Håkon Gullvåg.
2006: Peder Balke og Ørnulf Opdahl
2005: Vilhelm Hammershøi og Ida Lorentzen
2004: Thorvald Erichsen
2003: Harald Sohlberg
2002: Carl Fredrik Hill
2001: Ernst Josephson og Auguste Rodin
2000: Otto Sinding, Stephan Sinding og Christian Sinding
1999: Edvard Munch og Arne Kavli
1998: «To malerinner»: Asta Nørregaard og Helene Schjerfbeck
1997: «Somrene på Skagen»: P.S. Krøyer, Michael Ancher, Christian Krohg, m.fl.
1996: «Det søte liv»: Isaac Grünewald, Sigrid Hjertén, Ludvig Karsten, Henrik Sørensen
1995: Theodor Kittelsen
1994: «Somrene i Normandie»: Claude Monet, August Strindberg, Frits Thaulow m.fl.
1993: Christian Krohg
1992: P.S. Krøyer
1991: Bruno Liljefors
1990: Anders Zorn
1989: Carl Larsson
1988: Gerhard Munthe
1987: Nikolai Astrup
1986: Thomas Fearnley
1985: Erik Werenskiold
1984: Tidemand og Gude
1983: Harriet Backer og Kitty Kielland
1982: Kai Fjell
1981: Hans Heyerdahl
1980: Theodor Kittelsen
1979: Frits Thaulow
1978: Christian Skredsvig
=== Bygningene på Blaafarveværket i dag ===
Glasshytten var opprinnelig den store smeltehytten hvor kobolt, kvarts og pottaske ble smeltet sammen i store digler. I dag blir Glasshytten brukt som festhall og konsertlokale. I sydrommet finnes en lett forståelig modell av prosessen fra koboltmalm til fargepulver.
Møllen var bygningen hvor koboltsmalten fra glasshytten ble malt til fint fargepulver. I dag inneholder bygningen en utstilling med porselen fra store deler av verden, dekorert med farge fra Blaafarveværket.
Arsenikktårnet er en høy, smal bygning. Her ble koboltmalmen renset for arsenikk ved hjelp av varme. Arsenikken, omdannet til arsengass, steg opp i en lang røykkanal, kalt giftfanget. Giftfanget ble revet tidlig på 1900-tallet.
Hjulhuset og glasspaviljongen
I hjulhuset stod vannhjulene som drev fargeproduksjonen på Værket. I dag vises Blaafarveværkets historiske og tekniske produksjonsprosesser. Her finnes også en presentasjon av Blaafarveværkets arkivmateriale.
Bødkerverkstedet
Her ble det laget tønner som det blå fargepulveret ble eksportert i. I dag kalles bygningen "Bødkerkroa" og rommer et spisested hvor det serveres hjemmelaget mat og matsuvenirer.
Utstillingsbygningen er det eneste minnet fra moderne industri på området, bygningen var opprinnelig en dokkefabrikk. I dag er den modernisert og rommer hver sesong en kunstutstilling.
Bondegården, eller "Barnas Bondegård", ligger like sørøst for selve Værket, ved bredden av Simoa. Dette er en samling gårdsbygninger hvor besøkende kan møte ulike gårdsdyr, og skoleklasser kan oppleve gamle gårdstradisjoner.
=== Besøksmål tilknyttet Blaafarveværket ===
Koboltgruvene: Koboltgruvene er en samlebetegnelse på et omfattende tidligere gruveområde i Skuterudåsen, 8 kilometer fra Blaafarveværket. Området omfatter i dag historiske bygninger, industrihistoriske utstillinger, kunstutstillinger, turområder og et spisested, "Gruvekroa", som også er startpunkt for flere guidede turer i gruvene.
Nyfossum: Nyfossum var bolig for hytteinspektør Friedrich Roscher i storhetstiden og er tegnet av Roscher selv. I dag er det utstillinger, hageanlegg og servering.
Haugfosstråkka: En samling historiske bygninger ved toppen av Haugfossen. Haugfosstråkka ligger ca. 500 meter fra Blaafarveværket ved riksvei 287. Haugfosstråkka omfatter landhandel, smykkebutikk og et sommeråpent spisested, "Thranestua".
Haugfossen rundt: Tursatsing i Modum, i området ved Blaafarveværket, Simoa med Haugfossen. Prosjektet har bestått i rydding av kulturlandskapet som vitner om tidligere drift. Opprettelse av utsiktspunkter og rasteplasser. Informasjon langs stien ved hjelp av plaketter og QR-koder.
Theodor Kittelsen-museet: Ligger ved Koboltgruvene, 8 km fra Blaafarveværket. Inneholder en permanent utstilling, et bredt spekter av Kittelsens arbeider, og i tillegg årlige temautstillinger.
=== I film ===
Musikkvideoen til Satyricons singel "Black Crow on a Tombstone" ble spilt inn i Koboltgruvene i 2009.
Deler av spillefilmen Blåfjell 2: Jakten på det magiske horn er spilt inn i Koboltgruvene på Blaafarveværket i 2011.
Deler av spillefilmen Gåten Ragnarok som kom på kino i august 2013 er spilt inn i Koboltgruvene på Blaafarveværket i 2012.
== Arkiv ==
Blaafarveværkets arkiv er privatarkiv nr. 157 i Riksarkivet. Arkivet inneholder materiale etter styrende organer, kopibøker og inngående korrespondanse, sakarkiv og regnskap. Sakarkivet inneholder materiale om produksjonen, verkets eiendommer og ansatte, samt om skolevesen, helsevesen og fattigvesen som verket sto for. Arkivet har vært oppbevart til dels under dårlige forhold og har store lakuner. Det har vært oppsplittet og kom til Riksarkivet fra forskjellige hold. Etter avlevering til Riksarkivet ble arkivet ordnet med utgangspunkt i de fire periodene i verkets historie: 1776-1822, 1822-1849, 1849-1856 og 1856-1919. Materiale fra Haugfoss Tresliperi utgjør en egen serie.
Fullstendig katalog for arkivet finnes i Arkivportalen. Deler av arkivet er skannet og tilgjengelig i Digitalarkivet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Håvard Altern: Arne Altern tok affære (Modum 2020)
Kai Hunstadbråten: Blaafarveværket : bergverk, mennesker og miljø (Drammen 1997)
Anne Minken: Innvandrere ved norske glassverk og etterkommerne deres (1741–1865) – en undersøkelse av etnisk identitet, Oslo, 2002
Tone Sinding Steinsvik: Koboltgruvene og Blaafarveværket – en del av den store verden (Modum 2000)
Tone Sinding Steinsvik: Blaafarveværket ; ved kgl. res. av 2. april 1776 (Modum 1978)
Kjell Arnljot Wig: Eventyret om Blaafarveværket (Drammen 1995)
Ingerid Hagen (2014). Blåfargen fra Modum: en verdenshistorie: Blaafarveværket 1776–1821. Spartacus/Scandinavian Academic Press. ISBN 9788230401286.
Ingerid Hagen (2022). Blåfargen fra Modum: storhetstiden: Blaafarveværket 1822–1848. Stiftelsen Modums Blaafarveværk. ISBN 9788290734584.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Blaafarveværket – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Blaafarveværket – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Das sächsische Blaufarbenwerk zu Modum in Norwegen (DE-Wikisource)
Blaafarveværket
Historien om mineralfunnet
https://web.archive.org/web/20170915201522/http://kunstnerdalen.net/
«Blaafarveværket». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
Katalog for arkivet Modums Blaafarveværk (i Arkivportalen)
Skannet arkivmateriale (i Digitalarkivet) |
417 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
418 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
419 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
420 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
421 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
422 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
423 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
424 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
425 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
426 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
427 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
428 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
429 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
430 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
431 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
432 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
433 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
434 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
435 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
436 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
437 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
438 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
439 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
440 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
441 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
442 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
443 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
444 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
445 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
446 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
447 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
448 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
449 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
450 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
451 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
452 | https://no.wikipedia.org/wiki/Det_Norske_Akademi_for_Spr%C3%A5k_og_Litteratur | 2023-02-01 | Det Norske Akademi for Språk og Litteratur | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1953', 'Kategori:Litterære selskap', 'Kategori:Norske språkorganisasjoner', 'Kategori:Riksmålstematikk'] | Det Norske Akademi for Språk og Litteratur (før 2013 skrevet Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur), vanligvis kalt Det Norske Akademi, er et norsk språklig-litterært vitenskapelig akademi. Akademiet ble grunnlagt i statens æresbolig Grotten i 1953 etter initiativ fra Francis Bull, C.J. Hambro, Sigurd Hoel, Cora Sandel, A.H. Winsnes og Arnulf Øverland, for å arbeide på vitenskapelig og kunstnerisk grunnlag for å ivareta det norske riksmålet og dets litteratur og for å fremme «et fritt og allsidig åndsliv i Norge». Forbildet var de nasjonale språklig-litterære akademiene i andre europeiske land, i første rekke Svenska Akademien og Académie française. Ideen om å etablere et slikt akademi ble opprinnelig lansert av Bjørn Bjørnson i 1913.
Akademiet arbeider dels med språknormering og -veiledning knyttet til riksmål og moderat bokmål, dels med litteratur og har dels et allmennkulturelt formål. Akademimedlemmene velges på livstid på grunnlag av kvalifikasjoner på det vitenskapelige, kunstneriske og/eller språklige felt. Det Norske Akademi eier og utgir Det Norske Akademis ordbok (naob.no), fastsetter riksmålsnormeringen som utgis i Riksmålsordlisten, deler ut Det Norske Akademis pris til minne om Thorleif Dahl og har i samarbeid med Stiftelsen Thorleif Dahls Kulturbibliotek utgitt litterære klassikere på norsk riksmål. Det Norske Akademi har også vært en sentral aktør i debatten om og normeringen av bokmålet siden 1953, og var representert i det tidligere Norsk språkråd frem til omorganiseringen i 2005. Etter bokmålsreformen i 2005 og senere justeringer regner Det Norske Akademi riksmålet og det moderate bokmålet for å være det samme språket; Helene Uri har uttalt at «i praksis er moderne riksmål og moderat bokmål akkurat det samme». I 2017 vedtok Høyre etter forslag fra programkomiteen ledet av Torbjørn Røe Isaksen å utrede en overføring av ansvaret for den offisielle bokmålsnormeringen til Det Norske Akademi, på bakgrunn av en situasjon der det ikke lenger er nevneverdige forskjeller mellom bokmål og riksmål.
Akademiet ledes av et valgt presidium, som i 2022 består av Carina Nilstun (preses), Helene Uri (visepreses), Øystein Eek, Peter Normann Waage og Erik Fosnes Hansen.
| Det Norske Akademi for Språk og Litteratur (før 2013 skrevet Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur), vanligvis kalt Det Norske Akademi, er et norsk språklig-litterært vitenskapelig akademi. Akademiet ble grunnlagt i statens æresbolig Grotten i 1953 etter initiativ fra Francis Bull, C.J. Hambro, Sigurd Hoel, Cora Sandel, A.H. Winsnes og Arnulf Øverland, for å arbeide på vitenskapelig og kunstnerisk grunnlag for å ivareta det norske riksmålet og dets litteratur og for å fremme «et fritt og allsidig åndsliv i Norge». Forbildet var de nasjonale språklig-litterære akademiene i andre europeiske land, i første rekke Svenska Akademien og Académie française. Ideen om å etablere et slikt akademi ble opprinnelig lansert av Bjørn Bjørnson i 1913.
Akademiet arbeider dels med språknormering og -veiledning knyttet til riksmål og moderat bokmål, dels med litteratur og har dels et allmennkulturelt formål. Akademimedlemmene velges på livstid på grunnlag av kvalifikasjoner på det vitenskapelige, kunstneriske og/eller språklige felt. Det Norske Akademi eier og utgir Det Norske Akademis ordbok (naob.no), fastsetter riksmålsnormeringen som utgis i Riksmålsordlisten, deler ut Det Norske Akademis pris til minne om Thorleif Dahl og har i samarbeid med Stiftelsen Thorleif Dahls Kulturbibliotek utgitt litterære klassikere på norsk riksmål. Det Norske Akademi har også vært en sentral aktør i debatten om og normeringen av bokmålet siden 1953, og var representert i det tidligere Norsk språkråd frem til omorganiseringen i 2005. Etter bokmålsreformen i 2005 og senere justeringer regner Det Norske Akademi riksmålet og det moderate bokmålet for å være det samme språket; Helene Uri har uttalt at «i praksis er moderne riksmål og moderat bokmål akkurat det samme». I 2017 vedtok Høyre etter forslag fra programkomiteen ledet av Torbjørn Røe Isaksen å utrede en overføring av ansvaret for den offisielle bokmålsnormeringen til Det Norske Akademi, på bakgrunn av en situasjon der det ikke lenger er nevneverdige forskjeller mellom bokmål og riksmål.
Akademiet ledes av et valgt presidium, som i 2022 består av Carina Nilstun (preses), Helene Uri (visepreses), Øystein Eek, Peter Normann Waage og Erik Fosnes Hansen.
== Historie ==
Forslaget om å etablere et norsk språklig-litterært akademi etter modell av Svenska Akademien og tilsvarende utenlandske institusjoner ble opprinnelig fremsatt av Nationaltheatrets første sjef Bjørn Bjørnson i 1913. Ideen ble tatt opp tidlig i 1950-årene av en rekke kulturpersonligheter, og etter initiativ fra Francis Bull, C.J. Hambro, Sigurd Hoel, Cora Sandel, A.H. Winsnes og Arnulf Øverland ble Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur etablert 7. mai 1953 i Øverlands hjem, statens æresbolig Grotten i Slottsparken. Bakgrunnen for etableringen var særlig den norske språkstriden og den radikale samnorskpolitikken som den daværende Arbeiderpartiregjeringen førte, som møtte stor motstand og skapte stort engasjement om språklige spørsmål. Akademiet ble grunnlagt for å «skape en stabiliserende faktor i sprogutviklingen og gjenreise respekten for skriftsproget» og «til vern om det norske riksmål og dets litteratur og til fremme av et fritt og allsidig åndsliv i Norge».
I 2004 markerte Akademiet 50-årsjubileet med utgivelsen av diktsamlingen 50 år – 50 dikt. Ved 60-årsjubileet ble utgitt Norsk grammatikk. Riksmål og moderat bokmål.
== Aktiviteter ==
Det Norske Akademi arbeider dels med språknormering og -veiledning knyttet til riksmål og moderat bokmål, dels med litteratur og har dels et allmennkulturelt formål. Akademiet har siden etableringen hatt et nært forhold til Riksmålsforbundet, som ble grunnlagt av Bjørnstjerne Bjørnson i 1907; forskjellen på de to organisasjonene er at Riksmålsforbundet er en politisk organisasjon som arbeider for riksmål, mens Det Norske Akademi er et vitenskapelig akademi som arbeider med språk- og litteraturspørsmål på et vitenskapelig og kunstnerisk grunnlag.
=== Normering av riksmålet og engasjement i normeringen av bokmålet ===
Fra etableringen var utarbeidelsen av riksmålsnormeringen en kjerneoppgave for Det Norske Akademi; denne normeringen var anerkjent som autoritativ av mange språkbrukere, herunder landets største avis, Aftenposten, og av sivilsamfunnsorganisasjoner som Foreldreaksjonen mot samnorsk, og fikk derfor betydelig innflytelse. Ved siden av å utarbeide sin egen normering for riksmål har Det Norske Akademi også alltid engasjert seg i normeringen av bokmål, og i denne sammenhengen var Det Norske Akademi fra 1972 til 2005 representert med to representanter i Norsk språkråd.
I de første tiårene av Det Norske Akademis eksistens var det betydelige forskjeller mellom riksmål og bokmål; det senere fenomenet moderat bokmål eksisterte ikke på denne tiden, ettersom «radikale» og svært nynorsknære former var obligatoriske i bokmål. På riksmål var for eksempel «vann», «bunn», «ravn», «frem», «bro», «mel», «gulv», «fjær», «savne», og bøyningsformer som «boken» og «husene» de eneste formene, mens på bokmål var bare «vatn», «botn», «ramn», «fram», «bru», «mjøl», «golv», «fjør», «sakne», og bøyningsformer som «boka» og «husa», tillatt. På riksmål het det således «vannet nær husene ble dekket av is», mens det på bokmål het «vatnet nær husa blei dekka av is»; tilsvarende het det på riksmål «skogbunnen ble dekket av dugg», mens det på bokmål het «skaubotnen blei dekka av dogg». Det Norske Akademi og de andre riksmålsorganisasjonene fikk i 1972 gjennomslag i Norsk språkråd for det første «liberaliseringsvedtaket», som innebar at elever kunne bruke sentrale riksmålsformer som nevnt foran i skolearbeid. I 1981 ble det vedtatt en omfattende reform av bokmål som innebar at mange riksmålsord ble tillatt i bokmål. I 1986 vedtok Det Norske Akademi en ny rettskrivning for riksmål som tok inn noen former i riksmålet som til da bare hadde vært tillatt i bokmål. Den siste store reformen av bokmål i 2005 tillot en lang rekke riksmålsformer i bokmålet (eksempelvis «hverken», «fingre» og «syv») og strøk samtidig mange samnorskformer (eksempelvis «gjekk», «flaum», «fekk», «dauv», «fann», «nase» og «raud»); som følge av dette har forskjellene mellom riksmål og bokmål i dens mest utbredte form blitt så små at Det Norske Akademi og flere språkforskere etter 2005 regner riksmål og moderat bokmål som samme skriftspråk med bare noen få små variasjoner, som i årene som fulgte delvis også har forsvunnet som følge av ytterligere justeringer. Det Norske Akademis daværende visepreses Helene Uri uttalte i 2017 at «moderat bokmål er i alle praktiske henseender det samme som moderne riksmål».Det Norske Akademis normering av riksmålet kommer til uttrykk i Riksmålsordlisten, som godkjennes av akademiet. Akademiet har tidligere godkjent skolebøker (f.eks. André Bjerkes ABC).
=== Mulig overtagelse av ansvaret for bokmålsnormeringen ===
Høyres landsmøte vedtok i 2017, etter forslag fra programkomiteen ledet av Torbjørn Røe Isaksen, at regjeringen skal «vurdere om språknormeringen for bokmål og nynorsk skal flyttes ut av Språkrådet»; Isaksen utdypet forslaget med at han ønsket at Det Norske Akademi skal overta ansvaret for bokmålsnormeringen og viste til at det i de fleste andre europeiske land er lærde, språklig-litterære akademier eller lignende institusjoner som står for dette arbeidet, og ikke myndighetene. Høyre ønsket samtidig å gjøre skillet mellom bokmål og nynorsk tydeligere for å rendyrke hver av målformene og gjøre rettskrivningen for begge mer forutsigelig og konsekvent. Det Norske Akademi ved visepreses Helene Uri ønsket forslaget velkommen, og uttalte samtidig at det riksmålet som Det Norske Akademi allerede normerer i dag i praksis nå er identisk med bokmål i den formen som de aller fleste bokmålsbrukere skriver.
=== Det Norske Akademis ordbok ===
Det Norske Akademi overtok i 1981 ansvaret for Norsk Riksmålsordbok og utgav sammen med Kunnskapsforlaget to supplementsbind til dette verket i 1995. Fra slutten av 1990-årene ble Norsk Riksmålsordbok revidert og utvidet, og denne revisjonen dannet grunnlaget for utgivelsen av Det Norske Akademis ordbok (NAOB) i 2018; denne ordboken dekker eksplisitt både riksmål og bokmål. Norsk Riksmålsordbok og senere Det Norske Akademis ordbok er det mest omfattende og det eneste litterære ordboksverk på norsk. Arbeidet med Det Norske Akademis ordbok startet i den perioden tidligere kulturminister Lars Roar Langslet var akademiets preses.
=== Litteratur ===
Akademiet støtter også utgivelsen av klassisk litteratur på riksmål. I samarbeid med Stiftelsen Thorleif Dahls Kulturbibliotek utgav Det Norske Akademi bokserien Klassikerbiblioteket og er involvert i utgivelsen av serien Thorleif Dahls kulturbibliotek. Akademiet deler ut Det Norske Akademis Pris til minne om Thorleif Dahl. Prisen på kr. 100 000 gis hvert år til en forfatter eller oversetter, og finansieres av Thorleif Dahls kulturbibliotek.
== Medlemmer ==
For en liste over alle nåværende og tidligere (avdøde) medlemmer, se Liste over medlemmer av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur.Det Norske Akademi for Språk og Litteratur har for tiden 51 medlemmer, som dekker fagområder som nordisk, tysk, engelsk og fransk litteratur og språk, historie, statsvitenskap, filosofi, teologi, jus, scenekunst og diktekunst.
På samme måte som andre vitenskapelige akademier, slik som Svenska Akademien i Sverige og Det Norske Videnskaps-Akademi i Norge, er akademiet selvsupplerende, slik at nye akademimedlemmer velges på livstid av de eksisterende medlemmene.
=== Presidium ===
Akademiets preses og visepreses velges av medlemmene for ett år av gangen. De øvrige medlemmer av presidiet velges for tre år.
Nåværende presidiumListe over preseser1953–1959 Arnulf Øverland
1959–1965 A.H. Winsnes
1965–1967 Erik Krag
1967–1982 Asbjørn Aarnes
1982–1988 Øistein Parmann
1988–1995 Helge Nordahl
1995–2011 Lars Roar Langslet
2011–2021 Nils Heyerdahl
2021–2022 John Ole Askedal
2022– Carina Nilstun
== Se også ==
Det Norske Akademis pris til minne om Thorleif Dahl (Fra 2021: Thorleif Dahls pris)
Riksmål
Riksmålsforbundet
Språkrådet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Det Norske Akademi for Språk og Litteratur
Det Norske Akademi vokter et språk under press kronikk i Aftenposten av Lars Roar Langslet (12. oktober 2004)
Professor John Ole Askedal: Grunnlaget for Akademiets arbeid
Tale av kulturminister Valgerd Svarstad Haugland i anledning 50-årsjubileet, Nobelinstituttet i Oslo
Det Norske Akademis ordbok på nett |
453 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
454 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
455 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
456 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
457 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
458 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
459 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
460 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
461 | https://no.wikipedia.org/wiki/Delstat | 2023-02-01 | Delstat | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Undernasjonale områder'] | Delstat er en enkeltstat innenfor en forbundsstat som i USA eller en semi-autonom stat som tilhører en føderasjon. Eksempler på delstater er Bayern i Tyskland, Queensland i Australia, Tirol i Østerrike og California i USA.
Delstater kan ha forskjellige benevnelser:
stat (for eksempel State of Ohio i USA); se USAs delstater
provins (for eksempel Canadas provinser)
land (flertall länder) for eksempel i Tyskland der Berlin, Bremen og Hamburg er både delstater og bykommuner
commonwealth (for eksempel Commonwealth of Kentucky i USA)
kanton som i Sveits
oblast og republikk (for eksempel Russlands oblaster og Russlands republikker)
| Delstat er en enkeltstat innenfor en forbundsstat som i USA eller en semi-autonom stat som tilhører en føderasjon. Eksempler på delstater er Bayern i Tyskland, Queensland i Australia, Tirol i Østerrike og California i USA.
Delstater kan ha forskjellige benevnelser:
stat (for eksempel State of Ohio i USA); se USAs delstater
provins (for eksempel Canadas provinser)
land (flertall länder) for eksempel i Tyskland der Berlin, Bremen og Hamburg er både delstater og bykommuner
commonwealth (for eksempel Commonwealth of Kentucky i USA)
kanton som i Sveits
oblast og republikk (for eksempel Russlands oblaster og Russlands republikker)
== Se også ==
Liste over delstater
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) States – kategori av bilder, video eller lyd på Commons |
462 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
463 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
464 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
465 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
466 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
467 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
468 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
469 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
470 | https://no.wikipedia.org/wiki/Fr%C3%A9d%C3%A9ric_Chopin | 2023-02-01 | Frédéric Chopin | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1849', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Franske pianister', 'Kategori:Fødsler 22. februar', 'Kategori:Fødsler i 1810', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sochaczew fylke', 'Kategori:Polske klassiske pianister', 'Kategori:Polske komponister', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Fryderyk Franciszek Chopin (Frédéric François Chopin; døpenavn Fryderyk Franciszek Szopen) (født 22. februar eller 1. mars 1810 i Żelazowa Wola, Hertugdømmet Warszawa, død 17. oktober 1849 i Paris) var en polsk pianist, musikkpedagog og komponist fra musikkens tidlige romantikk. Han er en av de mest innflytelsesrike og populære klaverkomponistene fra 1800-tallet, og regnes som den mest betydningsfulle figuren i Polens musikkhistorie.
2. november 1830 forlot den tyve år gamle Chopin Warszawa og reiste til Wien. Få uker senere brøt den polske novemberoppstanden ut, og den påfølgende russiske undertrykkelsen av Polen førte til at Chopin slo seg ned i Paris hvor han virket det meste av sitt liv. Her levde han godt som pianolærer, komponist, og ved å gi et lite antall eksklusive konserter. Selv om han var en stor Polen-patriot hele livet, brukte han det franske navnet som han er mest kjent under, og for å unngå å måtte bruke russiske dokumenter tok han fransk statsborgerskap.Chopin komponerte nesten utelukkende for piano solo. Stykkene er teknisk vanskelige, men Chopin la likevel hovedvekten på musikkens poesi, dybde og nyanser. Chopin skapte musikalske former som instrumentale ballader og fornyet formene pianosonate, masurka, vals, nocturne, polonaise, étude, impromptu og prélude.
| Fryderyk Franciszek Chopin (Frédéric François Chopin; døpenavn Fryderyk Franciszek Szopen) (født 22. februar eller 1. mars 1810 i Żelazowa Wola, Hertugdømmet Warszawa, død 17. oktober 1849 i Paris) var en polsk pianist, musikkpedagog og komponist fra musikkens tidlige romantikk. Han er en av de mest innflytelsesrike og populære klaverkomponistene fra 1800-tallet, og regnes som den mest betydningsfulle figuren i Polens musikkhistorie.
2. november 1830 forlot den tyve år gamle Chopin Warszawa og reiste til Wien. Få uker senere brøt den polske novemberoppstanden ut, og den påfølgende russiske undertrykkelsen av Polen førte til at Chopin slo seg ned i Paris hvor han virket det meste av sitt liv. Her levde han godt som pianolærer, komponist, og ved å gi et lite antall eksklusive konserter. Selv om han var en stor Polen-patriot hele livet, brukte han det franske navnet som han er mest kjent under, og for å unngå å måtte bruke russiske dokumenter tok han fransk statsborgerskap.Chopin komponerte nesten utelukkende for piano solo. Stykkene er teknisk vanskelige, men Chopin la likevel hovedvekten på musikkens poesi, dybde og nyanser. Chopin skapte musikalske former som instrumentale ballader og fornyet formene pianosonate, masurka, vals, nocturne, polonaise, étude, impromptu og prélude.
== Tidlige år ==
Chopin ble født som Fryderyk Franciszek Chopin i Żelazowa Wola, en liten landsby knapt fem mil vest for Warszawa. Fødselsdatoen er ikke entydig fastslått, dåpsattesten med latinsk tekst som ble oppdaget ca. 50 år etter hans død oppgir 22. februar 1810. Også den polske dåpsattesten med farens egenhendige underskrift bekrefter 22. februar 1810. Familien og Chopin selv oppga alltid fødselsdatoen 1. mars, så det er ikke utenkelig at dåpspapirene som ble skrevet nesten to måneder senere (Chopin ble døpt 23. april i Brochów kirke) feilaktig oppga en dato som var en uke for tidlig.Faren, en franskmann ved navn Nicolas Chopin (1771–1844) (i Polen Mikołaj), livnærte seg først på farens vingård i Lothringen, men flyttet til Polen i 1788 og tok tjeneste som kontorist. Han ble polsk statsborger og kjempet på polsk side i den polsk-russiske krig i 1792. Etter Polens andre deling i 1793 kjempet han i den påfølgende Kościuszko-oppstanden, og arbeidet deretter som huslærer for ulike franske adelige familier. 2. juni 1806 giftet han seg med Justyna Krzyżanowska (født 1782), hun var i slekt med en av hans arbeidsgivere og stammet fra en forarmet polsk adelsslekt. Familien hennes satte pris på forbindelsen og hjalp Nicolas til en stilling som fransklærer på et nylig opprettet gymnas.
Familien Chopin flyttet til Warszawa i oktober 1810, hvor faren var fransklærer på en skole i Det saksiske palass. I 1817 begynte Nicolas Chopin å arbeide – fortsatt som fransklærer – ved Warszawa Lyceum som lå i Kazimierzowski-palasset. Familien bodde i en romslig leilighet og hadde leietakere, blant andre Julian Fontana som ble en livslang venn av Frédéric Chopin. Fram til Fontana reiste til USA i 1841 arbeidet han som Chopins kopist, arrangør, sekretær og impresario, og etter Chopins død publiserte han noen til da upubliserte verk.Frédéric Chopin og hans tre søstre Ludwika (f. 1807), Isabella (f. 1811) og Emilia (f. 1812) fikk en grundig utdannelse preget av varme og toleranse. Ifølge tradisjonen var det morens og Ludwikas oppgave å rettlede de yngste søsknene ved klaveret. Chopins musikalske talent viste seg tidlig, han ble regnet som et vidunderbarn, og komponerte allerede i en alder av syv år. De første polonesene i B-dur og g-moll er datert 1817 og viser en uvanlig begavelse for improvisasjon. I årene 1816 til 1822 var hans eneste lærer pianisten og fiolinisten Wojciech Żywny.
I 1818 spilte den åtteårige Frédéric en konsert av den østerrikske komponisten Adalbert Gyrowetz på et veldedighetsarrangement, og etter dette opptrådte han ofte i den polske høyadelens salonger.
Fra 1822 fikk Chopin privatundervisning i musikkteori og komposisjon av Józef Elsner. Et år senere opptrådte han offentlig med en konsert av Ferdinand Ries.
Chopin tok middelskoleeksamen i 1826 og studerte deretter ved konservatoriet, først kontrapunkt, deretter musikkteori, generalbass og komposisjon hos Józef Elsner. Samtidig fulgte han forelesninger på universitetet. Han komponerte ivrig og la resultatene fram for sin lærer Elsner, som kommenterte: «Han unngår opptråkkede stier og vanlige metoder, men så er også talentet hans uvanlig.» Chopins andre publiserte verk, opus 2, variasjoner over temaet «Là ci darem la mano» fra Mozarts opera Don Giovanni, vakte få år senere oppsikt i Tyskland. I 1831 skrev komponisten Robert Schumann i egenskap av musikkritiker i den Leipzig-baserte musikkavisen Allgemeine Musikalische Zeitung en strålende kritikk av dette verket, med utropet «Av med hattene mine herrer, et geni!» Chopin avsluttet sitt studium i juli 1829. I Elsners vitnemål sto det: «Szopen Friderik. Szeczególna zdolność, geniusz muzyczny» (dvs «Chopin Frédéric. Spesiell begavelse, musikalsk geni.»
=== Warszawa, Wien og Paris ===
Mellom 1829 og 1831 oppholdt Chopin seg vekselvis i Warszawa, Wien og Paris. Han ga flere konserter som fikk strålende mottakelse både hos publikum og i fagpressen. Allgemeine Musikalische Zeitung i Leipzig framhevet den «store følsomheten i anslaget, en ubeskrivelig teknisk dyktighet, hans fullendte, dypt følsomme nyansering», og betegnet ham som «en av de mest lysende meteorene på den musikalske horisont».I 1829 forelsket Chopin seg i konservatoriestudenten Konstancja Gładkowska, men etter utbruddet av novemberoppstanden mot det russiske fremmedherredømmet rådet Nicolas Chopin sin sønn til å ikke vende tilbake fra utlendigheten, og kjærligheten kjølnet etter som tiden gikk. Avskjeden med hjemlandet var tung å bære for Chopin som hele livet var en ihuga Polen-patriot; «mer polsk enn Polen» som George Sand senere skrev.
=== «Den vakreste av alle verdener» ===
Chopin var svært imponert over Paris: Så vel bygningene og stemningen i byen som parisernes urbane stil fascinerte ham. «Den vakreste av alle verdener» skrev han i et brev. Her lærte han å kjenne sitt pianistidol Friedrich Kalkbrenner, som tilbød å gi ham tre års klaverundervisning. Chopin avslo av frykt for å miste det personlige uttrykket i sitt spill. Selvbevisst slo han fast at ingenting «kunne forstyrre en kanskje alt for modig, men edel vilje og plan om å skape seg sin egen verden.»
I Paris livnærte Chopin seg med å gi konserter. Til å begynne med var inntektene ikke større enn at han akkurat klarte å dekke levekostnadene, han var ganske enkelt ikke kjent nok. Tilslutt hjalp en innflytelsesrik venn ham slik at han fikk spille på en mottakelse hos familien Rothschild. Chopins ferdigheter ved klaveret begeistret gjestene slik at han straks fikk en mengde nye pianoelever fra hele Europa, og spesielt kvinnelige. Fra 1833 ga pianoundervisningen en regelmessig inntekt, og konsert- og komposisjonshonorarene plusset godt på. Chopin kunne nå unne seg en privat kusk og tjenere, og gikk bare i klær av de fineste stoffer. Han levde på en så stor fot at han snart så seg nødt til å øke antallet undervisningstimer fra fire til fem timer om dagen.
I 1835 reiste Chopin til Karlovy Vary hvor han så sine foreldre for siste gang. Her ble han kjent med Clara Wieck og Robert Schumann. På tilbakeveien til Paris møtte han familien Wodziński i Dresden, de var gamle venner fra Warszawa som i likhet med Chopin hadde forlatt Polen. Datteren Maria hadde han møtt fem år tidligere, og han forelsket seg i den sjarmerende, kunstneriske og intelligente jenta som nå var blitt seksten år. Året etter, i september 1836 fridde Chopin til Maria. Hun aksepterte, og moren ga i prinsippet sin godkjenning. Men på grunn av Marias lave alder og Chopins vaklende helse – vinteren 1835/36 var han så syk at det gikk rykter i Warszawa om at han var død – ble bryllupet utsatt på ubestemt dato. I 1837 reiste familien Wodziński tilbake til Polen uten å gi Chopin beskjed om det, og forlovelsen rant ut i sanden. Siden forlovelsen aldri ble bekjentgjort var den ukjent for omverdenen helt til det ble funnet en stor konvolutt full av brev fra Maria og hennes mor. Utenpå konvolutten hadde han skrevet Moja bieda («min sorg»).Chopins følelser for Maria la han i Vals i Ass-dur, La Valse de l'Adieu («Avskjedsvalsen») op. 69, nr. 1 Étude op. 25, nr. 2 i f-moll, som han kalte «et portrett av Marias sjel». I tillegg sendte han Maria syv sanger han hadde tonesatt til tekster av de polske romantiske poetene Stefan Witwicki, Józef Zaleski og Adam Mickiewicz.Etter at Chopins gifteplaner gikk i vasken dukket grevinne Delfina Potocka iblant opp i Chopins liv som velgjører og mål for hans romantiske bestrebelser. Han komponerte Vals i Dess-dur, op. 64, nr 1 til henne — den berømte «Minuttvalsen».I Chopins vennekrets fant man blant andre dikterne Alfred de Musset, Honoré de Balzac, Heinrich Heine og Adam Mickiewicz, maleren Eugène Delacroix, musikerne Franz Liszt, Ferdinand Hiller, Auguste Franchomme og den norske pianisten og komponisten Thomas Tellefsen som var Chopins elev og seinere gode venn. Størst betydning for Chopins liv fikk nok Amandine Aurore Lucille Dupin, baronesse Dudevant, bedre kjent under forfatterpseudonymet George Sand. Han stiftet bekjentskap med henne i Franz Liszts hjem, og reagerte først med avsky på den sigarrøykende kvinnen i mannsklær: «Hvilken usympatisk kvinne hun er! Er hun virkelig en kvinne? Det betviler jeg nesten.»
== Tiden med George Sand ==
I 1837 hadde Chopin kjærlighetssorg etter Maria Wodzińska, og det var George Sand som gav ham likevekten tilbake. Ved første blikk virker det forunderlig, for George Sand og Maria Wodzińska hadde så godt som ingenting til felles. Wodzińska var en feminin type, slik man forventet at døtre fra gode hjem var, mens forfatterinnen Sand var selvbevisst, provoserende og konfronterende. På grunn av Chopins heftige avskyreaksjon etter at de møttes første gang, er det mange ubesvarte spørsmål ved forholdet deres.
George Sand var en lidenskapelig kvinne som regelrett falt for en rekke, stort sett yngre menn. Om hun gjorde det også for Chopin er usikkert, for George Sand ødela senere tallrike brev som kunne belyst saken. Men i et hemmelig brev til deres felles venn grev Wojciech Grzymała, vedgår Sand at hun har sterke følelser for komponisten. Videre skriver hun at hun overveier å avslutte det forholdet hun er i for å starte et nytt med Chopin, og hun forsøker å finne ut om Maria Wodzińska og Chopin fortsatt var å regne som et par slik at hun ikke trengte seg inn i et forhold.Fra sommeren 1838 var Chopins og Sands forhold en offentlig hemmelighet. De holdt sammen i ti år, og i denne tiden vekslet de mellom å bo i Paris og på George Sands landsted i Nohant.
=== Valldemosa ===
November 1838 reiste George Sand med sine barn Maurice og Solange til Mallorca. Årsaken var et legeråd om at Maurices revmatisme kunne ha godt av et opphold der. Chopin, som led av tuberkulose hele livet, sluttet seg til familien fordi han håpet at et opphold i et mildere klima ville lindre plagene. Maurice kom seg betraktelig, men for Chopin falt ikke oppholdet i karteuserklosteret i Valldemosa heldig ut. Rommene var kalde, vinteren 1838/39 var usedvanlig kald og regnfull, og til alt overmål holdt de dypt religiøse mallorkinerne en reservert avstand til det ugifte paret. Allerede fra begynnelsen av oppholdet utviklet Chopin alle tegn på en lungebetennelse. Etter 98 dager forlot Chopin og Sand øya, men til tross for at oppholdet var kort, ble det av stor betydning for begge. George Sand avsa sin knusende dom over mallorkinerne i boka En vinter på Mallorca, mens Chopin reagerte mindre avvisende. Det ofte siterte brevet fra 3. desember 1838 om mallorkinernes legekunst er sannsynligvis ment som en selvironi Chopin ofte brukte for å avfeie sin kroniske sykdom.
«Øyas tre mest berømte leger undersøkte meg; den ene snuste på det jeg spyttet ut, den andre slo på stedet jeg spyttet fra, den tredje befølte og lyttet på hvordan jeg spyttet. Den ene sa jeg ville krepere, den andre sa jeg var i ferd med å krepere og den tredje at jeg allerede var krepert.»
Vinteren på Mallorca regnes som en av de mest produktive periodene i Chopins liv. Han fullførte de 24 Préludes op. 28; en revisjon av Ballade nr. 2 op. 38; to poloneser op. 40; Scherzo nr. 3 op. 39; Masurkaer op. 41; og han reviderte sannsynligvis sonate nr 2 op 35. Det mest kjente av disse stykkene er sannsynligvis «Regndråpepreludiet». Det blir det ofte pekt på at dette stykket viser hvor uvel Chopin følte seg i de ubehagelige klosteromgivelsene. Et brev fra 28. desember 1838 støtter denne antakelsen. Chopin skrev til Julian Fontana:
«Bare få kilometer fra fjell og hav ligger det forlatte, veldige karteuserklosteret hvor du må forestille deg meg i en celle med en dør større enn en Parisisk byport, ustelt på håret, uten hvite hansker, blek som alltid. Cellen er som en kiste på høykant, buen i taket er enorm, nedstøvet, vinduet lite, utenfor vinduet appelsiner, palmer, sypresser; vis-à-vis vinduet er sengen min under en mauretansk rosett. Ved siden av sengen en nitouchable, en kvadratisk nedslagbar pult som knapt duger til å skrives på, oppå den en lysestake av bly […] med et stearinlys, Bach, mine skriblerier og annet noteskrot … likevel … kunne man skrike … og likevel er det stille. Med andre ord, jeg skriver til deg fra et underlig sted.»
Ifølge George Sand led Chopin på denne ofte tiden ofte av hallusinasjoner. En gang hun og barna på grunn av et overhendig regnvær ikke rakk tilbake fra en utflukt til Palma før midt på natten, sprang Chopin fra klaveret og klaget: «Å, jeg visste jo at dere var døde. Først langsomt gikk det opp for ham at han tok feil, og at alle var i live.»Chopins helse ble så dårlig i løpet av vinteren at de ble nødt til å forlate øya for å redde livet hans. Pianoet, som han først etter store forsinkelser og omkostninger hadde fått gjennom tollen, ble nå et hinder for en rask retur. George Sand lyktes å selge det til et fransk ektepar på Mallorca, og pianoet er nå utstilt i Chopins klostercelle i Valldemosa.
=== Paris og Nohant ===
Etter det miserable oppholdet på Mallorca reiste de først til Barcelona, så til Marseille hvor de bodde noen måneder for å hente seg inn igjen. I mai 1839 satte de kursen for Sands landsted i Nohant, og da det lakket mot høst returnerte de til Paris. Først bodde de atskilt, men etter kort tid flyttet Chopin inn i Sands hus i Rue Pigalle nr 16. De fire bodde sammen på denne adressen fra oktober 1839 til november 1842. Chopin levde nå et ganske regelmessig liv. Vintrene ble brukt til undervisning, selskapeligheter, kulturlivet, salongene og Chopins egne få opptredener. Somrene tilbrakte han fram til 1846 stort sett sammen med George Sand på hennes landsted i Nohant. I 1842 flyttet de til Rue Titbout nr 80 i Square d'Orléans, der de bodde i tilgrensende bygninger.Det var sommerstid i Nohant Chopin fikk tid og ro nok til å komponere. Her tok han også i mot gjester og beskjeftiget seg med estetiske spørsmål, for eksempel i samtaler med Delacroix. Han studerte 1700-tallets belcanto-repertoar og Luigi Cherubinis Cours de contrepoint et de fugue. Et imponerende antall verk ble til i denne tiden sammen med George Sand.
=== Forholdet avsluttes ===
Forholdet mellom Chopin og George Sand endte i 1847. Ingen av dem omtalte bruddet, så grunnen er ikke entydig klar. Men da komponistens sykdom forverret seg, ble Sand gradvis mer pleier enn elskerinne, og i brev til andre luftet hun ofte en heftig utålmodighet. Hun omtalte for eksempel Chopin som «mitt tredje barn», «sjuklingen» og det «kjære lille liket.» George Sand skal også ha vært spesielt konfliktsøkende på denne tiden. Da det ble kjent at datteren Solange hadde inngått en hemmelig forlovelse med den ubemidlede billedhuggeren Jean-Baptiste-Auguste Clésinger, utløste det familiekonflikter, blant annet med et fysisk oppgjør mellom Clésinger og Sands sønn Maurice. Chopin var såret over at Solange hadde inngått en hemmelig forlovelse, men holdt likevel vennskapet ved like, noe som George Sand oppfattet som en ufattelig krenkelse.
Deres felles venn Wojciech Grzymała som fulgte romansen fra begynnelse til slutt, hevdet senere at «dersom han ikke hadde vært så uheldig å møte G.S. [George Sand], som forpestet hele tilværelsen hans, ville han ha levd like lenge som Cherubini.» Chopin ble 39 år, vennen Cherubini døde i 1842, 81 år gammel. Som kuriositet kan nevnes at de to komponistene hviler fire meter fra hverandre på kirkegården Père Lachaise.
== Sykdom og død ==
=== Chopins helse ===
Chopin slet med dårlig helse hele livet. Som barn var han plaget av pusteproblemer og diaré. Senere i livet led han av tett nese, lungebetennelse, hosteanfall, blodstyrtning og feber. Symptomene ble litt om senn forverret og han var sengeliggende i flere lengre perioder. Han tålte ikke fysiske anstrengelser og var utmagret. Senere utviklet han åndenød under hvile, ødemer i lemmene og alvorlig hodepine.Det er i ettertid blitt forsøkt gitt en rekke forklaringer på Chopins sykdomsbilde, eksempler er lungebetennelse, mitralstenose, cystisk fibrose, lungeemfysem, Churg-Strauss syndrom og allergisk bronkopulmonal aspergillose (ABPA). Basert på opplysninger om søstrene og farens sykdomsbilde er den arvelige varianten av cystisk fibrose, alfa1-antitrypsinmangel i senere tid trukket fram som den mest sannsynlige.Chopin var en sensitiv, forfinet og reservert mann som periodevis led av melankoli, og det har blitt antydet at han kan ha hatt psykiatriske problemer som bipolar lidelse eller tunge depresjoner. Nylig er det pekt på at Chopins symptomer med kortvarige hallusinasjonene og senere god innsikt i at det dreide seg om en hallusinasjon kan skyldes tinninglappepilepsi. Et av anfallene var da George Sand kom tilbake til Valldemosa midt på natten og fant Chopin i en tilstand hvor han trodde både hun og han selv var døde. Ved et annet tilfelle forlot Chopin pianokrakken midt under en konsert fordi han så de samme monstrene som hjemsøkte ham natten i Valldemosa. Etter en pause kom han tilbake og spilte videre.
=== Siste år ===
I løpet av året 1847 forverret Chopins helse seg stadig. Populariteten som pianovirtuos avtok, og det gjorde også antallet elever. 16. februar 1848 ga han sin siste konsert i Paris, og i april, under februarrevolusjonen 1848 reiste han til London hvor han gav flere konserter og en rekke store mottakelser.Mot slutten av sommeren bodde han i Skottland på slottet til sin store beundrerinne og tidligere elev Jane Wilhelmina Stirling. Jane fridde, men Chopin, som sannsynligvis skjønte at han ikke hadde lenge igjen, foretrakk friheten framfor utsiktene til å være avhengig av en hustrus generøsitet.I slutten av november var han tilbake i Paris. På grunn av den sviktende helsen underviste han nå nokså uregelmessig. Han var syk hele vinteren, men hadde likevel kontakt med sine venner, og han besøkte og roet den syke Adam Mickiewicz' nerver ved å spille for ham. Etter hvert hadde han ikke lengre krefter til å undervise, men han fortsatte å komponere. Mot slutten manglet han penger til livsopphold og dekning av legeregninger, og måtte selge verdifulle møbler og eiendeler.Tidlig på morgenen et par minutter før klokken to den 17. oktober 1849 døde Chopin i sin bolig på Place Vendôme nr. 12 . Dødsårsaken var lungebetennelse, eller en cystisk fibrose som hadde plaget ham i årtier. Ved dødsleiet våket nære venner, blant annet George Sands datter Solange Clésinger, Solanges ektemann Auguste Clésinger og Chopins søster Ludwika. Senere samme morgen tok Jean-Baptiste-Auguste Clésinger Chopins dødsmaske og en avstøpning av hans venstre hånd.
Chopin ønsket at Mozarts Requiem i d-moll skulle spilles i begravelsen. Det førte til en to ukers utsettelse fordi store deler av rekviemet krever kvinnestemmer, mens Église de la Madeleine, der begravelsen skulle finne sted, ikke tillot kvinnelige sangere. Kirken ga tilslutt etter på betingelse at de kvinnelige sangerne sto skjult bak et svart fløyelsforheng. Av solistene i Requiemet var bassen Luigi Lablache, som også sang i Beethoven og Bellinis begravelser, og familievennen, mezzosopranen Pauline Viardot – som altså måtte synge inkognito bak forhenget. Chopins Prélude nr. 4 i e-moll og nr. 6 i h-moll ble også spilt. Nesten tre tusen mennesker var til stede under begravelsen. George Sand var ikke blant dem.
Chopins siste hvilested på Père Lachaise-kirkegården i Paris trekker fremdeles til seg mange besøkende og er alltid blomsterdekorert, selv vinterstid. Chopins hjerte ble etter hans eget ønske bisatt i Helligkorskirken i Warszawa.
== Musikk ==
=== Inspirasjonskilder ===
Chopin ble kjent med operaformen allerede som elev hos Elsner; Carl Maria von Webers romantiske opera Der Freischütz var en favoritt. Ellers var Chopin framfor alt opptatt av italiensk opera, og en av hans venner, Vincenzo Bellini, var en betydelig komponist av belcanto-operaer. Chopins instrumentalmusikk er med sine sangbare melodier preget av vokalmusikk og belcantoens forsiringskunst.
En annen viktig kilde til Chopins stil er den briljante virtuoslitteraturen. Innflytelsen fra Ignaz Moscheles, Friedrich Kalkbrenner, Carl Maria von Weber og framfor alt fra Johann Nepomuk Hummel, såvel som Maria Szymanowska – også hun undervist av Elsner – bør ikke undervurderes. Chopin fikk sin utdannelse gjennom disse komponistenes verk, og ved hjelp av dem utviklet han sin umiskjennelige klaverstil hvor briljansen underordnes uttrykket.
Læreren Elsner oppmuntret Chopin til å ta i bruk polsk nasjonal musikk, dvs de polske folkedansene og -sangene. Kjennetegnene deres finner man igjen i de stiliserte dansene som polonese, masurka og krakowiak, men også andre verk uten at tittelen viser til opphavet.
Ifølge den engelske Chopin-biografen Arthur Hedley «fant Chopin de viktigste inspirasjonskildene i seg selv og i Polens tragiske historie. Polens storhet og tragedie var alltid et tema for ham, og han omdannet ungdommens enkle rytmer og melodier til varige kunstformer.»
=== Romantikken ===
Chopin stilte seg nokså likegyldig til sine samtidige, selv om mange av hans bekjente var aktive innen romantisk musikk, litteratur og de skjønne kunstarter — flere kjente han via George Sand. Likevel oppfattes Chopins musikk gjerne som et kroneksempel på den romantiske stilen. Den relativt klassiske renheten og selvbeherskelsen i musikken hans med lite vekt på ekstravagant ekshibisjonisme er delvis et resultat av Chopins aktelse for Bach og Mozart.
Tonemaleriet, som ellers var så utbredt i romantikken, var fremmed for Chopin, og han kritiserte utgivere som ga musikken hans programmatiske titler.
=== Arbeidsmetode ===
Gjennom analyser av Haydns og Mozarts verk og sine Bach-studier hos Elsner lærte Chopin å arbeide konsentrert og nitid med sine komposisjonsutkast. Ofte filte han – som med sin Ballade Nr. 1 – i flere år før stykket fikk sin endelige form: George Sand skrev at «han […] gjentok og endret en takt hundrevis av ganger, skrev den ned og strøk den like ofte ut, for å gjenoppta arbeidet neste dag med samme minutiøse, fortvilte standhaftighet.»Takket være George Sand har vi en levende samtidig beskrivelse av Chopins kreative prosess. Hun beskriver en kveld sammen med deres venn Delacroix slik:
Chopin sitter ved pianoet uten å bry seg med at noen lytter. Han starter opp en løs improvisasjon, men stopper brått. «Fortsett, fortsett» utbryter Delacroix, «det er ikke slutten!» «Det er ikke en gang en begynnelse. Ingenting kommer … ikke annet enn avspeilinger, skygger, former som ikke er fastlagte. Jeg forsøker å finne den rette fargen, men kan ikke en gang finne formen …» «Du vil ikke finne det ene uten det andre» sier Delacroix, «og begge vil komme samtidig.» «Hva om jeg ikke finner annet enn måneskinn?» «Da har du funnet gjenskinnet av avspeilingen.» Ideen så ut til å finne gjenklang hos den gudbenådede kunstneren. Han begynner igjen, uten at det virker slik, så utydelig er omrisset. Gradvis viser avdempede farger seg ved hjelp av myke modulasjoner i ørene våre. Brått synger en blå note, og vi omhylles av en asurblå og gjennomsiktig natt. Lyse skyer får fantastiske former og fyller himmelen. De samles rundt månen som preger store perlemorsfargede skiver på dem og vekker sovende farger. Vi drømmer om en sommernatt mens vi sitter der og venter på nattergalens sang …
=== Innflytelse ===
Mange av Chopins stykker er blitt svært kjente, for eksempel «Revolusjonsetyden», «Regndråpepreludiet», «Minuttvalsen» og «Sørgemarsj». Chopin ga selv aldri andre navn til sine instrumentalverk enn genrenavn og nummer, så alle tilnavnene har stykkene fått av andre. For eksempel ble «Revolusjonsetyden» skrevet samtidig med, og kanskje inspirert av, det mislykkede polske opprøret mot Russland, men navnet var det andre som fant på. «Sørgemarsj» ble skrevet før resten av sonaten den tilhører, men ser ikke ut til å ha blitt inspirert av en personlig sorgprosess. «Regndråpepreludiet» har fått navnet etter en beretning av George Sand der det er et poeng at Chopin protesterte mot å knytte musikken til lyden av regnet som trommet på taket mens han skrev det.
Robert Schumann var en stor beundrer av Chopins musikk, han brukte Chopins melodier og ga en sats i suiten Carnaval navn etter Chopin. En annen beundrer, som dessuten var en personlig venn, Franz Liszt, transkriberte seks av Chopins polske sanger for piano. Johannes Brahms og de yngre russiske komponistene fant også inspirasjon hos Chopins verk.Chopins tekniske nyvinninger fikk stor innflytelse. Préludes op. 28 og Études opp. 10 og 25 ble hurtig standardverk og inspirerte både Liszts Transcendental Études og Schumanns Symfoniske studier. Aleksandr Skrjabin var også sterkt påvirket av Chopin, for eksempel er hans 24 preludier op. 11 inspirert av Chopins op. 28.
Ved å legge så stor vekt på sin polskhet utøvet Chopin «en stor innflytelse på nasjonaliseringen av tallrike andre komponisters verk, og mange — som Smetana og Grieg — bekreftet dette personlig…»
== Verk ==
Over 230 av Chopins verker er bevart; noen manuskripter og stykker fra tidlig barndom er tapt. Totalt skrev Chopin rundt 80 opusnummer. Pianoet opptrer i alle, og de aller fleste stykkene er for piano solo. Han skrev også noe kammermusikk og noen pianokonserter. Celloen inngår i klavertrioen fra slutten av 1820-årene og i Introduction et Polonaise brillante for klaver og cello. Dessuten i en Grand Duo over temaer fra Meyerbeers opera Robert der Teufel som han skrev med vennen og cellisten Auguste Franchomme, og tilslutt i Sonate for cello og piano op 65 – den siste komposisjonen Chopin publiserte i sin levetid. De 19 polske sangene med pianoakkompagnement som han skrev til privat bruk fikk ikke samme betydning som for eksempel den samtidige Robert Schumanns lieder.
=== Poloneser, masurkaer og valser ===
I likhet med Karol Kurpiński og Maria Szymanowska reiste Chopin et minnesmerke over hjemlandets danseformer, polonese og masurka.
Det tidligste Chopin-verket i trykk er en polonese i g-moll (K. 889) fra 1817. Verker av denne formen komponerte han mange flere av. Noen poloneser uten opustall er ungdomsverk som Chopin ikke ville publisere fordi han syntes de var for enkle. Polonesene til Michał Kleofas Ogiński, Józef Elsner, Johann Nepomuk Hummel og Carl Maria von Weber var forbilder for de tidlige polonesene, men i de senere som han skrev i Paris hadde han frigjort seg fra disse forbildene. De fleste (fra op. 26 nr. 1) består av en kadenserende åpningsfrase som deler stykket formalt.
Til forskjell fra polonese var masurka en ganske ny form på begynnelsen av 1800-tallet. Den etablerte seg raskt i hele Europa, og Chopin hørte moderne masurkaer i bysalongene, men var også kjent med de opprinnelige folkloristiske formene masur, kujawiak og oberek fra sommeropphold på den polske landsbygda. 15 år gammel skrev han sine første masurkaer (B-dur K. 891–895). Stilistiske kjennetegn på Chopins masurkaer er bruken av kromatikk, modale vendinger og iblant bass med kvint-bordun. Fra op. 6 (1830-32) publiserte han vanligvis masurkaene i sykluser, mange av dem er utstyrt med et stort anlagt avslutningsstykke.
Chopins poloneser og masurkaer er ofte tiltenkt et virtuost foredrag, de er mer å regne som stiliserte og poetiske danser, og går gjennomgående for hurtig til å fungere som dansemusikk.
Det samme gjelder valsene som er ment som underholdningsmusikk i salongene. Derfor er det ikke til å undres over at han med få unntak lot disse stykkene gå i durtonearter, som etter gammel harmoniforståelse gir stykkene en lysere stemning enn molltonearter gjør. Den berømte «Minuttvalsen» er for øvrig – til tross for hva man ofte hører – ikke tenkt å skulle spilles på et minutt. Et for hurtig foredrag ødelegger denne miniatyren. Denne valsen er også kjent under navnet «Petit chien», da Chopin ifølge tradisjonen skal ha blitt inspirert til hovedtemaet (som dreier seg rundt tonen ass) av å se på en hvalp som jaget sin egen hale.
=== Etyder ===
Chopins epokegjørende etyder op. 10 og op. 25, og de tre posthumt utgitte verkene, egner seg godt som studieverk til finpuss av tekniske finesser, men de er samtidig musikalsk interessante nok til å oppføres i konsertsalene. Med det brøt Chopin nytt land: fram til nå var øvingsstykker (jfr. Carl Czerny, Muzio Clementi og Johann Baptist Cramer) overveiende teknisk og pedagogisk orientert, men i den romantiske musikkens århundre ble ikke slike verk lengre utelukkende laget for å polere spilleteknikken. Chopins etyder er ekspressive karakterstykker som han brukte til en systematisk utforsking av klaverets uttrykksmuligheter og tekniske forutsetninger. Resultatet ble en uforliknelig personlig stil. Også Franz Liszt og andre av tidens pianister, som Adolf Henselt og Charles-Valentin Alkan, såvel som de senere Aleksandr Skrjabin og Claude Debussy videreutviklet etydeformen.
Chopins etyder er delvis basert på J. S. Bachs preludier fra første del av Das Wohltemperierte Klavier, men Chopin utvidet den klavertekniske og harmoniske dimensjonen betraktelig. Sammenhengene og forskjellene blir tydelig når man for eksempel stiller opp Bachs akkordpregede C-dur-preludium mot Etyde op 10 nr. 1 og Bachs Preludium i D-dur mot Etyde op 10 nr. 2.
Chopins berømte Revolusjonsetyde op. 10 nr. 12 i c-moll – en heroisk melodi med høyre hånd over en teknisk krevende sekstendelsfigur med venstre – skal være skrevet samtidig med at den polske novemberoppstanden i 1830 ble slått ned. Den opphissede stemningen og den åpne slutten gir inntrykk av å være laget for å uttrykke personlige følelser. Populær er også Etyde op. 10 nr. 5 i Gess-dur med tilnavnet «svarte tangenter» fordi høyre hånd utelukkende spiller på de svarte tangentene. I samlingen op. 25 fascinerer også nr 11 i a-moll («Vintervind»). Det koralaktige og vemodige temaet presenteres kort før det får selskap av virtuose passasjer i overstemmen.
=== Nokturner ===
En annen av Chopins verkgrupper er de 21 nokturnene som han videreutviklet fra iren John Fields nye salongform. Field hadde stor påvirkning på Chopin, men Chopins verk har en rikere harmonikk, mer variert rytmikk og en smidigere melodiføring. Chopin legger virtousiteten til side til beste for uttrykket. Melodiene er tydelig preget av Gioacchino Rossini og Vincenzo Bellinis belcantostil. Fra op. 27 publiserte Chopin nokturnene parvis og bandt dem sammen slik at de dannet en gjensidig kontrast, men de fungerer også enkeltvis.
=== Preludier ===
De 24 preludiene op. 28 fikk sin endelige form under oppholdet på Mallorca. Robert Schumann brukte ordet merkwürdig om stykkene, og ved hjelp av hans beskrivelse aner man hvor mangfoldige i form og uttrykk de er:
[…] det er skisser, etydefragmenter, eller ruiner om man vil, enkelte flygeferdige, i et fargerikt og vilt virvar. Men hvert stykke preges av hans adelsmerke: "Friedrich Chopin skrev dette"; man kjenner ham igjen i pausenes heftige åndedrag. Han er og blir tidens modigste og stolteste dikterånd. Heftet inneholder også sykt, febrilt, frastøtende [materiale]; så hver får søke sin favoritt, og måtte bare filistrene holde seg unna.
I de 24 preludiene har hver toneart fått sin egen individuelle behandling. Stykkene er ordnet oppad i kvintsirkelens rekkefølge, vekslende mellom dur- og tilhørende moll-toneart. Den enharmoniske omtydningen skjer i nr 14, som Chopin ikke noterte i diss-moll, men i ess-moll. I disse preludienes kompositoriske mikrokosmos finner man et gjenskinn av tallrike andre musikkformer, enkelte stykker minner om etyder, andre om nokturner, sørgemarsjer og masurkaer. Stykkenes store uttrykkskraft har forledet mange til forsøk på å gi dem utenommusikalske referanser. Et typisk eksempel er legenden om hvordan preludium nr 15 i Dess-dur oppsto: det skal være komponert natten George Sand og barna hennes kom sterkt forsinket tilbake fra Palma og fant Chopin i en forvirret sinnstilstand. George Sand fortalte om denne hendelsen:
Han hadde fått det for seg at han hadde druknet i en sjø, tunge iskalde vanndråper falt taktfast på brystet hans. Mens jeg lyttet til ham kunne man faktisk høre den jevne takten av dråper som falt på taket, men han hevdet hardnakket at det hadde han ikke hørt. Han ble til og med irritert når jeg snakket om tonemaleri og protesterte med god grunn heftig mot [at hans musikk skulle oppfattes som] en enkel imitasjon av akustiske inntrykk.»
Likevel har Preludium nr. 15 senere fått tilnavnet «Regndråpepreludiet». Gjennom nesten hele stykket spiller mellomstemmen en gjentatt åttendedels ass (eller enharmonisk omtydet giss) som kan minne om et jevnt vanndrypp. Sand fortalte ikke hvilken komposisjon det var snakk om, så det kan ha dreid seg om et annet preludium, for eksempel det sjette i h-moll. Chopin selv avviste stort sett enhver utenommusikalsk programmatisk fortolking av sine verk.
=== Ballader og scherzi ===
Blant Chopins andre verk finner man fire ballader og fire scherzi, alle er konsertante og svært krevende stykker. I midtpartiet av Scherzo op. 2 i h-moll, med sitt første åndeløse og nesten fortvilte tema (angivelig selvbiografisk farget), skjenker Chopin hjemlandet en tanke ved at han innarbeidet temaet til den polske voggesangen Lulajże Jezuniu, lulajże, lulaj («Sov, lille Jesus, sov»). Ballade i F-dur op. 38 tilegnet han Robert Schumann, som hevdet at Chopin meddelte «at balladene var inspirert av Mickiewicz' dikt.»
=== Impromptus ===
Chopins Impromptus har i mindre grad Franz Schuberts impromptus som forbilde enn de lengre som – nærmere den opprinnelige betydningen – gir et inntrykk av improvisasjon, og som i en delvis briljant stil ble svært populære både hos publikum og musikkforleggerne.
Framfor alt er Fantasi-impromptuen fra 1834 kjent. Den ble utgitt posthumt fordi Chopin ikke ville publisere den. En antatt grunn er at han først etter at stykket var ferdig innså at temaet var svært likt «Vivace»-temaet fra Impromptu op. 89 av Ignaz Moscheles – og påstander om plagiat ville ikke Chopin utsette seg for.
=== Sonater ===
Blant Chopins omfangsrike verkliste for klaver finnes bare tre sonater.
Klaversonate nr 1 er et ungdomsverk som Chopin dediserte læreren Józef Elsner.
Tredjesatsen i Klaversonate nr 2 (op. 35, fullført i 1839) inneholder den berømte «marche funèbre» (sørgemars) med «Grave – doppio movimento» og «Scherzo» som første og andre sats, og «Finale: Presto» som avslutningssats. Allerede i Chopins levetid vakte dette verket anstøt; alle satsene går i moll og de er så ulike at Robert Schumann bemerket at Chopin her bare hadde «samlet fire av sine mest uregjerlige barn». Grave – doppio movimento åpner med et stormfullt førstetema som går over i et lyrisk andretema. Scherzoen er virtuos og heftig med en mer melodisk mellomseksjon (Schumann: «djerv, ånfull, fantastisk»), «sørgemarsjen» (Schumann: «enda mørkere») og den melodiløse unisono presto-satsen som finale (Schumann: «Minner mer om gjøn enn om musikk). Selv kommenterte Chopin finalen kort og greit slik: «Etter marsjen pludrer venstre og høyre hånd unisono.»
Satsrekkefølgen og oppbyggingen av den tredje sonaten i h-moll fra 1844 følger med noen unntak (scherzoen og en forkortet reprise i første sats) forbildene fra den klassiske sonatesatsformen, og kan ha vært et forsøk på å imøtekomme kritikken av den foregående sonaten, op 35.
=== Enkeltverk: Berceuse og Barcarolle ===
Av Chopins enkeltstående verk, altså verk som ikke inngår i en syklus eller i verkgrupper, viser framfor alt Berceuse i Des-dur op. 57 fra 1844 og Barcarolle i Fiss-dur op. 60 fra 1846, Chopins improvisatorisk pregede variasjons- og forsiringskunst. Bevarte skisser til Berceusen gir et sjeldent innblikk i Chopins' kreative prosess.
=== Klaverkonserter ===
Ved siden av solostykkene er begge klaverkonsertene godt kjent. Den første konserten i e-moll ble skrevet senere enn den andre i f-moll. Det er fremdeles ikke entydig klart om Chopin orkestrerte konsertene selv, men det er lite som taler i mot, for Chopin behersket orkestrering. Disse komposisjonene viser at han så på orkesteret som et utsmykkende vedheng. Til innledninger, overganger og sluttpassasjer brukes orkesteret på samme måte som i forbilder av Johann Nepomuk Hummels klaverkonserter, men der pianisten kan briljere trekkes orkesteret tilbake og brukes bare til å akkompagnere soloinstrumentet. Det er viktig å være klar over at da Chopin skrev klaverkonsertene, var klavermekanikken i utvikling. Tidens klaverer hadde et svakere volum enn senere tiders utgaver; derfor ga Chopin orkesteret en tilbaketrukket rolle når orkester og solist samtidig er i aksjon.
== Verkliste (utvalg) ==
=== Piano solo ===
4 ballader
1 bolero
2 bourreer
3 ecossaiser
27 etyder
2 fantasier (1 hvis du ser bort fra Fantaisie-Impromptu)
1 fuge
4 impromptuer (3 bortsett fra F.-I.)
58 masurkaer
21 nokturner
17 poloneser (inkludert hybridstykket som består av Andante spianato for solopiano og Grande polonaise brillante for piano og orkester)
26 preludier
4 scherzoer
3 sonater
19 valser
=== Piano og orkester ===
2 konserter for piano og orkester
4 andre verk: variasjoner av La ci darem la mano, Krakowiak, Grand Fantaise on Polish Airs og Andante spianato and Grande Polonaise brillante
=== Vokal ===
20 sanger på polsk til vokal og piano.
=== Kammermusikk ===
1 pianotrio for fiolin, cello og piano
1 sonate for cello og piano
2 andre verker for cello og piano
== Annet ==
Asteroide 3784 Chopin er oppkalt etter komponisten.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Chopin. En biografi av Johannes Skancke Martens (Høvik 1946)
(en) Biografi
(en) Kort essay om Chopin på Classical Music Pages
(en) Fryderyk Chopin Society i Warszawa. Biografi, en oversikt over Chopins verk og musikalsk stil, og bilder fra originale manuskripter.
Biografier (Project Gutenberg e-tekster):
Life of Chopin av Franz Liszt Arkivert 14. oktober 2004 hos Wayback Machine.
Frederick Chopin as a Man and Musician av Frederick Niecks Arkivert 14. oktober 2004 hos Wayback Machine.
Chopin: The Man and his Music av James Huneker Arkivert 14. oktober 2004 hos Wayback Machine.
== Eksterne lenker ==
(en) Frédéric Chopin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Frédéric Chopin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Frédéric Chopin på Internet Movie Database
(sv) Frédéric Chopin i Svensk Filmdatabas
(en) Frédéric Chopin hos The Movie Database
(en) Frédéric Chopin hos Internet Broadway Database
(en) Frédéric Chopin på Discogs
(en) Frédéric Chopin på MusicBrainz
(en) Frédéric Chopin på Spotify
(en) Frédéric Chopin på Songkick
(en) Frédéric Chopin på Last.fm
(en) Frédéric Chopin på Genius — sangtekster
(en) Frédéric Chopin på AllMusic
(en) Klasikal.com – Website om klassisk musikk. Videoer og noter av alle Chopins komposisjoner.
(en) The Chopin Project – En guide til Chopins soloverk for klaver.
(en) Chopins samlede verker på Classical Music Archives
=== Musikkeksempler ===
=== Noter ===
(en) Fritt tilgjengelige noter av Frédéric Chopin i International Music Score Library Project
(en) Fritt tilgjengelige noter av Frédéric Chopin på Mutopia-prosjektet
(en) Fritt tilgjengelige noter av Frédéric Chopin i Choral Public Domain Library (ChoralWiki) |
471 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
472 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
473 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
474 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
475 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
476 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
477 | https://no.wikipedia.org/wiki/Verdens_syv_underverker | 2023-02-01 | Verdens syv underverker | ['Kategori:Arkeologi', 'Kategori:Arkitekturhistorie', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske byggverk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Verdens syv underverker'] | Verdens syv underverker (eller egentlig Antikkens syv underverker) er en liste over syv menneskeskapte klassiske byggverk: Kheopspyramiden, Babylons hengende hager, Kolossen på Rhodos, Zevsstatuen i Olympia, Mausoleet i Halikarnassos, Artemistempelet i Efesos og Fyrtårnet på Faros ved Alexandria. Listen var basert på guidebøker som var populære blant greske reisende og omfatter bare byggverk fra området rundt Middelhavet. Senere lister utvider oversikten både geografisk og til nyere tid.
| Verdens syv underverker (eller egentlig Antikkens syv underverker) er en liste over syv menneskeskapte klassiske byggverk: Kheopspyramiden, Babylons hengende hager, Kolossen på Rhodos, Zevsstatuen i Olympia, Mausoleet i Halikarnassos, Artemistempelet i Efesos og Fyrtårnet på Faros ved Alexandria. Listen var basert på guidebøker som var populære blant greske reisende og omfatter bare byggverk fra området rundt Middelhavet. Senere lister utvider oversikten både geografisk og til nyere tid.
== Bakgrunn ==
Historikeren Herodotos (484 f.Kr.–ca. 425 f.Kr.) og vitenskapsmannen Kallimakhos fra Kyrene (ca. 305–240 f.Kr.) ved Museion i Alexandria, satte sammen tidlig lister over syv underverk, men disse er gått tapt, med unntak av referat. Den tidligste av de nyere utgavene ble laget av den greske dikteren Antipatros fra Sidon som beskrev strukturene i et dikt rundt 140 f.Kr.:
Jeg har sett murene og de hengende havene i Babylon, hvor en vei for stridsvogner er lagt oppå, statuen av Zevs ved Alfeios, og solens koloss, og det enorme arbeidet med de høye pyramidene, og den umåtelige graven til Mausollos, men da jeg så tempelet til Artemis som steg opp til skyene, mistet alle de andre underverk deres glans, og jeg sa, ’Se! Bortsett fra Olympos har solen aldri sett noe så storartet’.
Senere lister under ulike titler som for eksempel De septem orbis spactaculis og tradisjonelt men feilaktig knyttet til ingeniøren Filon av Bysants skrevet så sent som på 50-tallet, selv om den omtaler Kolossen på Rhodos som om den fortsatt sto. Underverkene som ble beskrevet var:
Grekerne benyttet ikke begrepet «undre», men «theamata» som er mer tilsvarende «må sees», det vil si severdighet
Listen vi kjenner i dag ble produsert i middelalderen på en tid da flere av undrene ikke lenger eksisterte. Siden listen stort sett kom fra greske nedtegnelser, ble bare undre som kunne vært kjent og besøkt av de gamle grekerne inkludert. Selv så tidlig som 1600 f.Kr., ble egyptiske monumenter i Kongenes dal utsatt for graffiti fra besøkende.
Antipatros' opprinnelige liste erstattet Fyrtårnet på Faros ved Alexandria med Babylons murer. Det var først på 600-tallet at listen over ble benyttet. Av alle undrene er det bare Kheopspyramiden som har overlevd. Eksistensen til Babylons hengende hager har aldri blitt bevist. Nedtegnelser viser at fem av undrene ble ødelagt av naturlige katastrofer. Artemistempelet i Efesos ble ødelagt av brann mens Fyrtårnet på Faros ved Alexandria, Kolossen på Rhodos og Mausoleet i Halikarnassos ble ødelagt av jordskjelv. Det er skulpturer fra Mausoleet i Halikarnassos og Artemistempelet i Efesos i British Museum i London.
== Lister fra Middelalderen ==
Ulike lister over syv undre fra Middelalderen eksisterer uten at en kjenner opprinnelsen til de fleste. Listene går som oftest under navn som «Middelalderens undre» uten at tallet syv er med, «Syv underverk fra Middelalderen» og «Arkitektoniske undre fra middelalderen». De fleste listene er trolig ikke fra middelalderen. Brewe kaller dem for «senere lister» og mener at listene ble produsert senere. Dette er støttet av andre ettersom ordet middelalderen ikke ble benyttet før i opplysningstiden (1700-tallet), og konseptet middelalder ikke ble benyttet før på 1500-tallet.
Romantikken (1800–1850) glorifiserte alt som hadde med middelalderen å gjøre, særlig tiden fra før opplysningstiden, og foreslo at en slik liste ville ha funnet et samtidig publikum på 1700-tallet og 1800-tallet. Noen av tingene fra listene er ikke teknisk sett fra middelalderen, men vi vet at listene ikke ble skapt av moderne historikere.
Typiske representanter for de syv:
Stonehenge
Colosseum
Kom el Shoqafa-katakomben
Den kinesiske mur
Porselenstårnet i Nanjing
Hagia Sofia
Det skjeve tårn i PisaAndre byggverk som har vært nevnt:
Taj Mahal
Kairos citadell
Elykatedralen
Cluny-klosteret
== Moderne lister ==
I tråd med tidligere tradisjon er det produsert mange lister opp igjennom årene, som inkluderer mange menneskeskapte bragder. Disse er imidlertid mer av informativ art, og det eksisterer ingen konsensus for en enkelt liste.
=== Moderne undre ===
American Society of Civil Engineers har produsert sin egen liste for den moderne verden:
=== Turistmagneter ===
De følgende fremste syv turistmålene ble framstilt av Hillman Wonders:
Kheopspyramiden
Den kinesiske mur
Taj Mahal
Serengeti
Galápagosøyene
Grand Canyon
Machu Picchu
=== Naturskapte undre ===
En av mange lister ble skrevet av CNN med bare naturskapte undre:
Grand Canyon
Great Barrier Reef
Rio de Janeiro havneområdet
Mount Everest
Aurora polaris
Paricutín vulkan
Victoriafallene
=== Undervannsundre ===
Tilsvarende finnes lister for naturskapte undervannsundre:
Palau
Belize Barrier Reef
Great Barrier Reef
Deep-Sea Vents
Galápagosøyene
Bajkalsjøen
Rødehavet
=== De moderne underverk ===
Det finnes to lister over syv moderne undre som har vært promotert siden 2000.
I 2001 organiserte den sveitsiske organisasjonen New Open World Corporation (NOWC) en avstemning for å finne Verdens sju nye underverk fra et utvalg av 177 eksisterende menneskeskapte konstruksjoner. 21 finalister var klare 1. januar 2006 og siden har det vært stemt over kandidatene via telefon og Internett over hele verden. resultatet ble gjort kjent 7. juli 2007.
USA Today produserte i november 2006 i samarbeid med frokost TV-showet Good Morning America en ny liste over verdens syv underverk, utvalg av en egen jury.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Cox, Reg, Morris, Neil (oktober 2000): The Seven Wonders of the Modern World. Chelsea House Publications: Library. ISBN 0-7910-6048-9
Cox, Reg, Morris, Neil, & Field, James (oktober 2000): The Seven Wonders of the Medieval World. Chelsea House Publications: Library. ISBN 0-7910-6047-0
D'Epiro, Peter, Pinkowish, Mary Desmond (1. desember 1998): What Are the Seven Wonders of the World? and 100 Other Great Cultural Lists. Anchor. ISBN 0-385-49062-3
Morris, Neil, (30. desember 2002): The Seven Wonders of the Natural World. Chrysalis Books. ISBN 1-84138-495-X
== Eksterne lenker ==
=== Oldtidens underverk ===
Søkbar digitalkopi av Reg Cox' og Neil Morris' De syv underverkene fra oldtidens verden (Bonnier Carlsen, 1997)
==== På engelsk ====
Oldtidens syv underverk
The Seven Wonders of the Ancient World en detaljert beretning fra en professor i sivilingeniørskap ved University of South Florida
Kart som viser beliggenheten til de syv underverkene
Video om oldtidens syv underverker, en virtuell satellittvisning, laget ved hjelp av Google Earth [02:34]
Parkin, Tim, Researching Ancient Wonders: A Research Guide, fra University of Canterbury, New Zealand. – en samling av bøker tilgjengelig på nettet som inneholder detaljert informasjon om de syv underverkene.
Google Maps de syv underverkene
«Eternal wonder of humanity's first great achievements», av Jonathan Glancey i The Guardian, 10. mars 2007
=== Andre undre ===
Søkbar digitalkopi av Rosemary Burtons og Richard Cavendish' Vår verdens underverk (Gyldendal, 1992)
==== På engelsk ====
The World's Top 100 Wonders – en liste over de fremste arkitektoniske, ingeniørmessige og naturlige undre, satt sammen av reiseskribenten Howard Hillman.
WonderClub.com – «listenes liste» med informasjon om de fleste underverk.
Seven Wonders of the Modern World Arkivert 2. april 2010 hos Wayback Machine. – en liste over moderne underverk satt sammen av American Society of Civil Engineers
Video about the Seven Wonders of the Modern World, en oversikt via satellitt lagd av Google Earth [02:38]
Seven Wonders of Chicago - Liste i Chicago Tribune stemt fram av leserne.
Wonders of the World - nettsted med bilder som beskriver 30 av de fremste ingeniørbragdene.
Europe's Greatest Wonders – nettsted som leter etter Europas fremste ingeniørbragd.
The New 7 Wonders of the World – nettsted der en kunne stemme over de moderne underverkene. |
478 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
479 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
480 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
481 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
482 | https://no.wikipedia.org/wiki/Latin-Amerika | 2023-02-01 | Latin-Amerika | ['Kategori:Amerikastubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Latin-Amerika', 'Kategori:Nord-Amerikas geografi', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Sør-Amerikas geografi', 'Kategori:Viktige stubber'] | Latin-Amerika beskriver landområder som tidligere var kolonier til europeiske land hvor romanske språk ble benyttet. (Spania, Portugal og Frankrike). Latin-Amerika dekker det meste av Sør-Amerika, Mellom-Amerika og Karibia samt hele Mexico (Nord-Amerika). I land hvor engelsk er det dominerende språk (eksempelvis Jamaica, Belize og Guyana) brukes begrepet Anglo-Amerika. (Begrepet Anglo-Amerika blir sjelden benyttet.) Når det gjelder Surinam så er nederlandsk hovedspråk. Normalt refererer begrepet «Latin-Amerika» kun til landene hvor spansk og portugisisk er de dominerende språk. Land i Sør-Amerika og Karibia som har fransk som offisielle språk blir også regnet med i Latin-Amerika. | Latin-Amerika beskriver landområder som tidligere var kolonier til europeiske land hvor romanske språk ble benyttet. (Spania, Portugal og Frankrike). Latin-Amerika dekker det meste av Sør-Amerika, Mellom-Amerika og Karibia samt hele Mexico (Nord-Amerika). I land hvor engelsk er det dominerende språk (eksempelvis Jamaica, Belize og Guyana) brukes begrepet Anglo-Amerika. (Begrepet Anglo-Amerika blir sjelden benyttet.) Når det gjelder Surinam så er nederlandsk hovedspråk. Normalt refererer begrepet «Latin-Amerika» kun til landene hvor spansk og portugisisk er de dominerende språk. Land i Sør-Amerika og Karibia som har fransk som offisielle språk blir også regnet med i Latin-Amerika.
== Landene i Latin-Amerika ==
Argentina
Bolivia
Brasil
Chile
Colombia
Costa Rica
Cuba
Den dominikanske republikk
Ecuador
El Salvador
Fransk Guyana
Guadeloupe
Guatemala
Haiti
Honduras
Martinique
Mexico
Nicaragua
Panama
Paraguay
Peru
Puerto Rico
Uruguay
Venezuela
== Språk ==
Det dominerende språket i Latin-Amerika er spansk, og det er det offisielle språket i de fleste landene. Derimot snakkes det portugisisk i Brasil og fransk i mindre land i Karibia og Fransk Guyana.
=== Andre språk ===
Det snakkes fortsatt mange tradisjonelle precolombianske språk i Latin-Amerika, hovedsakelig i land som Peru, Ecuador, Guatemala, Bolivia, Paraguay, Chile og Mexico.
Det snakket også til en viss grad italiensk i Brasil og Argentina, tysk i Sør-Brasil og Argentina og walisisk i Sør-Argentina.
== Religion ==
Den klart største religionen er kristendommen, med klart flest tilhørende den Den katolske kirke. Også andre kristne, slik som protestanter og mormoner er representert, i tillegg andre religioner:
buddhisme
jødedom
islam
hinduisme
bahai-troen
rastafari- og voodoo- kulturer
=== Religion i Latin-Amerika og Karibia i 2010 og fram mot år 2050 ===
En prognose for den religiøse demografien i Lation-Amerika og Karibia, slik den forventes å være i 2050. Tallene er basert på en studie som amerikanske Pew Research Center publiserte i 2015.
Tabellen viser at de kristne står meget sterkt i Latin-Amerika. De vil forventes ha en liten tilbakegang frem mot 2050, men vil fremdels utgjør nesten 90 % av befolkningen. Gruppen Ikke-troende vil forventes å øke fra knapt 8 til nesten 9 %. Andre grupper forventes å utgjøre en liten andel, der den største gruppen, Andre regioner, vil utgjøre nesten 2 %, mens gruppen muslimer vil være uendret og ligge på 0,1 %. Omtrent det samme vil gjelde for hinduer, jøder og buddhister.
Disse regionene forventes å få en befolkningsøkning på 158 millioner frem mot 2050.
== Se også ==
Anglo-Amerika
Hispanoamerika
Iberoamerika
Sør-Amerika
== Referanser == |
483 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
484 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
485 | https://no.wikipedia.org/wiki/Wikipedia:Liste_over_artikler_vi_b%C3%B8r_ha | 2023-02-01 | Wikipedia:Liste over artikler vi bør ha | [] | Lista er basert på m:List of articles all languages should have og har nå blitt fullstendig oversatt.
Selv om størrelse ikke automatisk sier noe om kvaliteten på artikkelen gir det likevel en liten indikasjon på hvor godt den dekker emnet. Artiklene i listene er derfor merket etter størrelse. Grensene for merking er valgt i samsvar med kvalitetssammenligningen på Meta, og størrelsen i listen er basert på utregningene den siden bruker for å beregne poengsummer.
Røde artikler er artikler fra lista på Meta som vi mangler på norsk.MERK: Denne lista skal være et speil av lista på meta, ikke gjør endringer eller utvid lista fordi du er uenig eller mener det er artikler som «må være med». Du kan gjøre endringer på lista for å rette åpenbare feil eller dersom lista på meta endrer seg. Eventuelle diskusjoner rundt endringer av innholdet gjøres på diskusjonssiden på meta, ikke her. For dine egne forslag til hvilke artikler norsk Wikipedia bør inneholde, bruk ønskelisten isteden.
Lista er ment som en veiledning til å hjelpe oss å se hvordan vi ligger an i forhold til det det er internasjonal enighet om at Wikipedia bør dekke. Bruk denne lista som inspirasjon til å forbedre encyklopedien vår i samsvar med det som det internasjonale fellesskapet mener er viktig. Om du utvider en artikkel slik at den passerer størrelsesgrensene over må du gjerne endre merkingen og oppdatere tabellen over. Dette forenkler vedlikeholdet av lista.
| Lista er basert på m:List of articles all languages should have og har nå blitt fullstendig oversatt.
Selv om størrelse ikke automatisk sier noe om kvaliteten på artikkelen gir det likevel en liten indikasjon på hvor godt den dekker emnet. Artiklene i listene er derfor merket etter størrelse. Grensene for merking er valgt i samsvar med kvalitetssammenligningen på Meta, og størrelsen i listen er basert på utregningene den siden bruker for å beregne poengsummer.
Røde artikler er artikler fra lista på Meta som vi mangler på norsk.MERK: Denne lista skal være et speil av lista på meta, ikke gjør endringer eller utvid lista fordi du er uenig eller mener det er artikler som «må være med». Du kan gjøre endringer på lista for å rette åpenbare feil eller dersom lista på meta endrer seg. Eventuelle diskusjoner rundt endringer av innholdet gjøres på diskusjonssiden på meta, ikke her. For dine egne forslag til hvilke artikler norsk Wikipedia bør inneholde, bruk ønskelisten isteden.
Lista er ment som en veiledning til å hjelpe oss å se hvordan vi ligger an i forhold til det det er internasjonal enighet om at Wikipedia bør dekke. Bruk denne lista som inspirasjon til å forbedre encyklopedien vår i samsvar med det som det internasjonale fellesskapet mener er viktig. Om du utvider en artikkel slik at den passerer størrelsesgrensene over må du gjerne endre merkingen og oppdatere tabellen over. Dette forenkler vedlikeholdet av lista.
=== Skuespillere, dansere og modeller ===
=== Malere og arkitekter ===
=== Forfattere, dramatikere og poeter ===
=== Komponister og musikere ===
=== Oppdagere og reisende ===
=== Regissører og tekstforfattere ===
=== Oppfinnere, vitenskapsmenn og matematikere ===
=== Samfunnsvitere (filosofer, økonomer, historikere og tenkere) ===
=== Politikere, ledere og aristokrater ===
=== Religion ===
=== Filosofi og psykologi ===
=== Religion og livssyn ===
=== Mellommenneskelige forhold ===
=== Politikk ===
=== Næringsliv og økonomi ===
=== Lov og rett ===
=== Internasjonale organisasjoner ===
=== Krig og forsvar ===
=== Etiske spørsmål ===
=== Språk ===
=== Litteratur ===
=== Astronomi ===
=== Biologi ===
=== Biologiske prosesser ===
=== Anatomi ===
=== Helse og medisin ===
=== Organismer ===
=== Kjemi ===
=== Vær, klima og geologi ===
=== Fysikk ===
=== Måling og enheter ===
=== Mat og råvarer ===
=== Drikke ===
=== Matematikk ===
=== Kommunikasjon ===
=== Elektronikk ===
=== Data og internett ===
=== Råmaterialer og energi ===
=== Transport ===
=== Våpen ===
=== Arkitektur og ingenørkunst ===
=== Film, radio og TV ===
=== Musikk ===
=== Fritid ===
=== Oldtiden ===
=== Middelalderen og renessansen ===
=== Nyere tid ===
=== Kontinenter og større områder ===
=== Land ===
=== Byer ===
=== Vannrelatert ===
=== Fjell og ørkener ===
Artiklene er kategorisert i Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha |
486 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
487 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
488 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
489 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
490 | https://no.wikipedia.org/wiki/George_Orwell | 2023-02-01 | George Orwell | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Ateistiske filosofer', 'Kategori:Britiske journalister', 'Kategori:Dødsfall 21. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1950', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Engelske science fiction-forfattere', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 25. juni', 'Kategori:Fødsler i 1903', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra East Champaran District i Bihar', 'Kategori:Personer fra Eastbourne', 'Kategori:Personer fra distriktet South Oxfordshire', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skeptikere'] | Eric Arthur Blair (1903–1950), mest kjent under pseudonymet George Orwell, var en britisk forfatter som er mest kjent for sine allegoriske politiske romaner. Verkene hans kjennetegnes av klarhet, fokus på sosial urettferdighet, motstand mot totalitarisme og diktatur, og en forpliktelse og engasjement til demokratisk sosialisme.Orwell ses ofte på som en av de beste formidlerne av engelsk kultur på 1900-tallet. Han skrev litteraturkritikk, poesi, skjønnlitteratur og polemisk journalistikk. Han er best kjent for sin dystopiske roman 1984 (1949) og den allegoriske romanen (eller lange novellen) Kamerat Napoleon (originaltittel: Animal Farm, 1945). Disse to bøkene har til sammen (pr. 2009) solgt flere eksemplarer enn noen annen bok fra 1900-tallet. I boken Hyllest til Katalonia (1938) redegjør han for sine erfaringer i den spanske borgerkrigen. Denne boken har fått rosende omtale, og det samme har hans mange essayer om politikk, litteratur, språk og kultur. I 2008 rangerte avisen The Times ham på andreplass på en liste over «de femti største britiske forfattere siden 1945».Orwells verker fortsetter å ha innflytelse på både populærkulturen og politisk kultur. På engelsk finnes begrepet «orwelliansk», som beskriver totalitære eller autoritære praksiser, og dette ordet har gått inn i språket sammen flere av hans neologismer (nyord), som for eksempel kald krig, Store Bror («big brother»), tankepoliti, rom 101, dobbeltenking, og tankeforbrytelse.
| Eric Arthur Blair (1903–1950), mest kjent under pseudonymet George Orwell, var en britisk forfatter som er mest kjent for sine allegoriske politiske romaner. Verkene hans kjennetegnes av klarhet, fokus på sosial urettferdighet, motstand mot totalitarisme og diktatur, og en forpliktelse og engasjement til demokratisk sosialisme.Orwell ses ofte på som en av de beste formidlerne av engelsk kultur på 1900-tallet. Han skrev litteraturkritikk, poesi, skjønnlitteratur og polemisk journalistikk. Han er best kjent for sin dystopiske roman 1984 (1949) og den allegoriske romanen (eller lange novellen) Kamerat Napoleon (originaltittel: Animal Farm, 1945). Disse to bøkene har til sammen (pr. 2009) solgt flere eksemplarer enn noen annen bok fra 1900-tallet. I boken Hyllest til Katalonia (1938) redegjør han for sine erfaringer i den spanske borgerkrigen. Denne boken har fått rosende omtale, og det samme har hans mange essayer om politikk, litteratur, språk og kultur. I 2008 rangerte avisen The Times ham på andreplass på en liste over «de femti største britiske forfattere siden 1945».Orwells verker fortsetter å ha innflytelse på både populærkulturen og politisk kultur. På engelsk finnes begrepet «orwelliansk», som beskriver totalitære eller autoritære praksiser, og dette ordet har gått inn i språket sammen flere av hans neologismer (nyord), som for eksempel kald krig, Store Bror («big brother»), tankepoliti, rom 101, dobbeltenking, og tankeforbrytelse.
== Tidlig liv ==
Blair ble født i Motihari, Bengal (dagens Bihar), i India. Da det var en del av det britiske imperiet under Raj. Blairs far, Richard Walmesley Blair, arbeidet for opiumdepartementet som offentlige tjenestemann i den britiske indiatjenesten. Hans mor, Ida Mabel Blair (født Limouzin), brakte ham til England da han var et år gammel. Han så ikke faren igjen før i 1907 som besøkte England i tre måneder før han dro igjen. Eric hadde en eldre søster, Marjorie, og en yngre søster Avril. Han kom senere til å beskrive sin familie som nedre middelklasse.
== Utdanning ==
Fem år gammel ble Eric Blair sendt til en liten anglikansk menighetsførskole i Henley-on-Thames, som hans søster hadde gått på før ham. Han skrev aldri noe om minnene derfra, men han må ha gitt lærerne et godt inntrykk, for to år senere ble han anbefalt til rektoren for en av de beste kostskolene i England på den tiden: St. Cyprian's School, i Eastbourne, Sussex. Eric Blair gikk på St. Cyprians med et stipend som betydde hans foreldre bare trengte å betale halvparten av de vanlige skolepengene.
Mange år senere ville han minnes sin tid ved St Cyprians med bitende forakt i essayet «Such, Such Were the Joys». Men under sin tid ved St Cyprians klarte Blair å opptjene stipend til både Wellington i Berkshire og Eton. Etter et år ved Wellington flyttet Blair til Eton, hvor han var en King's Scholar fra 1917 til 1921.
Senere i livet skrev han at han hadde vært «relativt lykkelig» ved Eton, som lot sine studenter ha en stor grad av uavhengighet, men også at han sluttet å utføre seriøst arbeide etter at han kom dit. Rapporter om hans akademiske arbeide ved Eton varierer; noen hevder at han var en dårlig student, mens andre hevder det motsatte. Han var åpenbart dårlig likt av noen av sine lærere, som mislikte hva de anså som respektløshet overfor deres autoritet. Under sin tid ved skolen knyttet Blair vennskapsbånd til et antall framtidige britiske intellektuelle som Cyril Connolly, den fremtidige redaktøren for Horizon magazine, hvor mange av Orwells mest berømte essayer siden ble trykket.
== Innflytelse ==
Orwell var den som innførte begrepet den kalde krigen. Han brukte første gang uttrykket i en artikkel i det sosialistiske tidsskriftet Tribune i oktober 1945. De mest kjente og leste bøkene hans som fortsatt regnes for aktuelle er dystopien 1984 og den litt mere lettleste allegoriske Animal Farm (på norsk: Kamerat Napoleon, Pax forlag).
I Animal Farm kan dyrene snakke, og blir enige om å avsette eieren, som ikke fungerte særlig godt, og ordne opp selv. Etter en kaotisk periode får galten Napoleon etterhvert bestemme, med en del villige assistenter. Regimet blir etterhvert strammere, og den gamle eieren blir til slutt vurdert som det minste av tilværelsens onder.
Romanen 1984 ble utgitt i 1949, men ble skrevet i 1948. Orwell endret de siste tallene og kom fram til framtidsfabelen 1984. Handlingen er lagt til en verden der alt og alle blir overvåket og styrt via toveis TV, som kontrolleres fra sentrale ministerier, hvor hovedpersonen arbeider i Sannhetsministeriet. Hans jobb er å revidere arkivene slik at historien blir justert til det som er riktig «i dag». Utenrikstjenesten utføres av Fredsministeriet. Det føres alltid krig, eller forbereder en krig, slik at alliansebildet stadig skifter, og sannheten må justeres slik at man «alltid har vært i krig med» - «eller alltid har vært alliert med». Personer som er falt i unåde, fjernes og sies aldri å ha eksistert; de er «upersoner» slettet fra alle registre, og det ville være livsfarlig å gi uttrykk for at man husker dem. Et annet viktig prosjekt er utarbeidelsen av «nytale», et språk som skal gjøre det umulig å tenke avvikende tanker. Kjærlighetsministeriet passer på helse og sosial adferd, inklusive fjerning av avvik. Seksualitet er reservert barneproduksjon, og skal være så gledesløs som mulig; tanken er at befolkningens seksuelle frustrasjon kan omsettes i førerdyrkelse.
Orwell innførte og definerte med romanen 1984 flere konsepter og faste uttrykk som er blitt stående i ettertid som milepæler i analysen av totalitære regimer og propaganda og propagandaens vesen generelt. Ett av dem var «nytale», konseptet gikk ut på at i et effektivt propagandasystem ville løgnen være så altoverskyggende at mennesker ville bli tvunget til å akseptere den totale forvrengning av sannhet: krig er fred, fred er krig.
Hjernevask gjennomføres av regimet med så effektive midler at boken slutter med å la hovedpersonen se fram til nakkeskuddet i en korridor som vil gjøre slutt på hans etter hvert lange rekke av feiltakelser om seg selv og plassen i tilværelsen. Han oppdager til slutt at han faktisk elsker «Store Bror», den ikoniske lederskikkelsen som representerer det styrende Partiet (skjønt romanen antyder at Store Bror knapt er noe annet enn en fiktiv figur brukt som maske av herskerklassen).
Faste uttrykk som har blitt stående:
«Alle dyr er like, men noen er likere enn andre», Kamerat Napoleon
«Store Bror ser deg», 1984
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Verk av eller om George Orwell i bibliotekene i (WorldCatkatalog)
(en) George Orwell på Internet Movie Database
(fr) George Orwell på Allociné
(en) George Orwell hos The Movie Database
(en) George Orwell hos Internet Broadway Database
(en) George Orwell hos Internet Broadway Database
Verker av George Orwell på Open Library hos Internet Archive
Texts at WikiLivres.ca
Texts at Gutenberg.net.au
«Blair, Eric Arthur (George Orwell) (1903–1950)» hos Oxford Dictionary of National Biography
George Orwell hos BBC Arkivert 14. mai 2019 hos Wayback Machine. |
491 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
492 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
493 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
494 | https://no.wikipedia.org/wiki/Hern%C3%A1n_Cort%C3%A9s | 2023-02-01 | Hernán Cortés | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Adelige spaniere', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 2. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1547', 'Kategori:Fødsler i 1485', 'Kategori:Historiske personer knyttet til Mexico', 'Kategori:Meksikanske borgermestere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Badajoz', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Spanske borgermestere', 'Kategori:Spanske conquistadorer'] | Hernán Cortés de Monroy y Pizarro Altamirano, marki av Valle de Oaxaca, (født 1485, død 2. desember 1547 i Castilleja de la Cuesta) var en conquistador som erobret Mexico for Spania. Han ledet en ekspedisjon som forårsaket aztekerrikets fall og koloniserte store deler av det som nå er Mexico, formelt for dronning Johanna av Castilla, men i realiteten for Castillas kong Karl I, på begynnelsen av 1500-tallet. Cortés var en del av generasjonen av spanske conquistadorer som begynte den første fasen av Spanias kolonisering av Amerika.
Han ble født i Medellín, i en familie av lavere adelsfolk. Cortés valgte å søke eventyr og rikdom i «Den nye verden». Han dro til Hispaniola og senere til Cuba, hvor han fikk en encomienda (et landområde med rett til å bruke den lokale befolkning som arbeidskraft). I en kort tid fungerte han som alcalde (magistrat) i den andre spanske byen som ble grunnlagt på øya. I 1519 ble han valgt som kaptein for den tredje ekspedisjonen til fastlandet, en ekspedisjon som han delvis finansierte selv. Hans fiendskap med guvernøren på Cuba, Diego Velázquez de Cuéllar, resulterte i tilbakekallingen av ekspedisjonen i det siste øyeblikk, en ordre som Cortés ignorerte.Cortés ankom Vera Cruz i 1519 med 521 menn, og var kun 200 km fra aztekernes hovedstad, Tenochtitlan. Da han ankom, trodde de innfødte at han var en hjemvendt gud, fordi de hadde profetier om at guden Quetzalcoatl skulle ankomme over sjøen dette året, og at han skulle være blekhudet og med skjegg. For spanjolene var dette til stor nytte. Da aztekerne endelig skjønte at de ikke var guder, var det for sent. Det oppstod en blodig krig, der en stor del av aztekerne ble drept. Byen ble lagt i ruiner, og gjenoppbygget til det som i dag kalles Mexico by.
En av nøklene til Cortés suksess var en vellykket strategi der han allierte seg med noen urbefolkninger mot andre. Han brukte også en innfødt kvinne, Doña Marina, som tolk. Hun bar senere fram hans første sønn. Da guvernøren på Cuba sendte en straffeekspedisjon for å arrestere Cortés, kjempet han mot den og vant, og han brukte de ekstra troppene som forsterkninger. Cortés skrev brev direkte til kongen og ba om å bli anerkjent for sine suksesser i stedet for å bli straffet for mytteri. Etter at han styrtet aztekerriket ble Cortés tildelt tittelen marqués del Valle de Oaxaca, mens den mer prestisjefylte tittelen visekonge ble gitt til en høyere adelsmann, Antonio de Mendoza.I 1541 returnerte Cortés til Spania, hvor han døde seks år senere av naturlige årsaker som en bitter mann.
På grunn av Cortés kontroversielle handlinger og mangelen på pålitelige kilder om ham, er det vanskelig å beskrive personligheten eller motivasjonen hans. Tidlig omtale av conquistadorene la ikke grunnlag for noen grundig undersøkelse av Cortés. Senere revurdering av conquistadorene i sammenheng med moderne anti-koloniale følelser har gjort lite for å forbedre forståelsen av ham. Som et resultat av disse historiske trendene har beskrivelser av Cortés en tendens til å være forenklet, og enten fordømmende eller idealiserende.
| Hernán Cortés de Monroy y Pizarro Altamirano, marki av Valle de Oaxaca, (født 1485, død 2. desember 1547 i Castilleja de la Cuesta) var en conquistador som erobret Mexico for Spania. Han ledet en ekspedisjon som forårsaket aztekerrikets fall og koloniserte store deler av det som nå er Mexico, formelt for dronning Johanna av Castilla, men i realiteten for Castillas kong Karl I, på begynnelsen av 1500-tallet. Cortés var en del av generasjonen av spanske conquistadorer som begynte den første fasen av Spanias kolonisering av Amerika.
Han ble født i Medellín, i en familie av lavere adelsfolk. Cortés valgte å søke eventyr og rikdom i «Den nye verden». Han dro til Hispaniola og senere til Cuba, hvor han fikk en encomienda (et landområde med rett til å bruke den lokale befolkning som arbeidskraft). I en kort tid fungerte han som alcalde (magistrat) i den andre spanske byen som ble grunnlagt på øya. I 1519 ble han valgt som kaptein for den tredje ekspedisjonen til fastlandet, en ekspedisjon som han delvis finansierte selv. Hans fiendskap med guvernøren på Cuba, Diego Velázquez de Cuéllar, resulterte i tilbakekallingen av ekspedisjonen i det siste øyeblikk, en ordre som Cortés ignorerte.Cortés ankom Vera Cruz i 1519 med 521 menn, og var kun 200 km fra aztekernes hovedstad, Tenochtitlan. Da han ankom, trodde de innfødte at han var en hjemvendt gud, fordi de hadde profetier om at guden Quetzalcoatl skulle ankomme over sjøen dette året, og at han skulle være blekhudet og med skjegg. For spanjolene var dette til stor nytte. Da aztekerne endelig skjønte at de ikke var guder, var det for sent. Det oppstod en blodig krig, der en stor del av aztekerne ble drept. Byen ble lagt i ruiner, og gjenoppbygget til det som i dag kalles Mexico by.
En av nøklene til Cortés suksess var en vellykket strategi der han allierte seg med noen urbefolkninger mot andre. Han brukte også en innfødt kvinne, Doña Marina, som tolk. Hun bar senere fram hans første sønn. Da guvernøren på Cuba sendte en straffeekspedisjon for å arrestere Cortés, kjempet han mot den og vant, og han brukte de ekstra troppene som forsterkninger. Cortés skrev brev direkte til kongen og ba om å bli anerkjent for sine suksesser i stedet for å bli straffet for mytteri. Etter at han styrtet aztekerriket ble Cortés tildelt tittelen marqués del Valle de Oaxaca, mens den mer prestisjefylte tittelen visekonge ble gitt til en høyere adelsmann, Antonio de Mendoza.I 1541 returnerte Cortés til Spania, hvor han døde seks år senere av naturlige årsaker som en bitter mann.
På grunn av Cortés kontroversielle handlinger og mangelen på pålitelige kilder om ham, er det vanskelig å beskrive personligheten eller motivasjonen hans. Tidlig omtale av conquistadorene la ikke grunnlag for noen grundig undersøkelse av Cortés. Senere revurdering av conquistadorene i sammenheng med moderne anti-koloniale følelser har gjort lite for å forbedre forståelsen av ham. Som et resultat av disse historiske trendene har beskrivelser av Cortés en tendens til å være forenklet, og enten fordømmende eller idealiserende.
== Veien til Mexico ==
Cortés ble født i Medellín i Extremadura i Kastilla i Spania. Han var født i en halvadelig familie og dro over havet for å skaffe seg et bedre liv. Han kom til Hispaniola, spanjolenes første koloni i den nye verden, i 1505. Siden fulgte han kaptein Velazquez til Cuba, som gjennom brutale massakrer av de innfødte ble erobret i 1511. Cortés var en respektert mann, og ble utnevnt til ordfører i en av de nye kolonibyene på øya. Da Velazquez som guvernør av øya ville sende en ekspedisjon til det nyoppdagede Mexico for å etablere handel, fikk Cortés overtalt ham til å velge ham som ekspedisjonens leder. Cortés anså framtidsutsiktene i Mexico som så store at han investerte store summer av egne midler for å gjøre ekspedisjonen enda større enn guvernøren hadde planlagt. Han hadde 521 mann og 16 hester fordelt på 11 skip da han la ut fra Cuba i januar 1519. Han mellomlandet på øya Cozumel utenfor Yucatanhalvøya, der han fikk et godt forhold til mayaindianerne som bodde der.Mayaene kunne fortelle Cortés at det var to hvite menn som bodde blant mayaindianerne på fastlandet. Han fikk sendt bud etter dem, da han skjønte de kunne være til god nytte. Bare en av de hvite kom til Cozumel. Flere spanjoler var blitt tatt til fange av mayaene etter skibbrudd i 1511, men de fleste var blitt ofret til gudene. Han og en mann ved navn Guerrero unnslapp, men ble gjort til mayaenes tjenere. Guerrero hadde tilpasset seg livet på en slik måte at han ikke ønsket å vende tilbake til spanjolene. Han hadde giftet seg, fått barn, tatovert seg og fått en posisjon som krigsleder. Men Aguilar viste seg, som Cortés hadde forventet, å være til god nytte som tolk og kjenner av mayaenes væremåte.
Ettersom Cortés kjente til at de tidligere ekspedisjonene til Mexico hadde møtt hard motstand fra mayaene langs Yucatankysten, passerte han halvøya uten å gå i land. Først innerst i Mexicogolfen, på kysten av Tabasco-området, gikk han i land.
== Malinche ==
Det viste seg at Tabasco-området også var bebodd av fiendtlig innstilte mayaer. Spanjolene kom i kamp med mayaene, som ble beseiret. Mayaene og spanjolene møttes og inngikk en fredsavtale. Som et bevis på sine fredelige hensikter, overbrakte mayaene 20 kvinner til spanjolene. En av dem var en kvinne som var kjøpt som slave fra aztekerne i nord. Det viste seg å være en aztekisk adelskvinne som pga. intriger innad hos aztekerne ble solgt til mayaene. Hun viste seg å være både intelligent og språkmektig. Spanjolene kalte henne Dona Marina og brukte henne som tolk, først via Aguilar, deretter direkte etter hvert som hun tilegnet seg spansk. Etter hvert ble hun også Cortés' elskerinne og fødte ham en sønn. Blant indianerne gikk hun under navnet Malinche.
== Mexicos første spanske koloni ==
Spanjolene gikk i land omkring 60 km nord for dagens Vera Cruz langfredag 1519 og grunnla kolonien La Villa Rica de la Vera Cruz. Der fikk Cortés sine menn til å utnevne ham som borgermester av den nye byen. Dermed hadde han skaffet seg en maktbase uavhengig av guvernør Velasques på Cuba. Cortés sendte et skip til Spania om at han la kolonien direkte under den spanske kongen, og frigjorde seg med det fra forpliktelse og lydighet overfor guvernør Velasques. Fra nå anså Cortés ekspedisjonen han ledet som sitt private prosjekt. For å sikre seg at Velasques-lojale offiserer ikke skulle desertere og varsle Velasques, lot han brenne hele skipsflåten. Nå var det ingen annen vei å følge enn å stille seg bak Cortés og hans prosjekt.
Etter kort tid fikk kolonien besøk av indianere som inviterte spanjolene til sin by Cempoala lenger nord. Cempoala hadde på den tiden 80.000 innbyggere var større enn noen by i Spania. Indianerne i Cempoala fortalte at de, og mange andre folk, var ufrivillige vasaller under aztekerfolket, og de så på ankomsten av spanjolene som en mulighet til å kvitte seg med aztekerne. Cortés skjønte at den politiske situasjonen ville kunne gi ham mange støttespillere i hans plan om å erobre Aztekerriket, som på den tiden ennå var helt ukjent i Europa.Cortés fikk også besøk av utsendinger fra kong Moctezuma, med store mengder med gaver av edelt metall, men også med beskjed om at kongen ønsket at spanjolene snudde. Men gavene fra Moctezuma gav bare Cortés blod på tann. Han gav beskjed om at han insisterte på å komme til kongebyen, og før han sendte utsendingene tilbake til Moctezuma, imponerte han dem med dramatiske oppvisninger med hester, dyr indianerne aldri før hadde sett. De bragte Moctezuma sine beretninger om villskapen og hurtigheten til "de tohodede uhyrene" (hest og rytter).
Etter sine oppvisninger marsjerte Cortez med sine menn inn i landet med det mål for øye å innta kongens hovedstad Tenochtitlan.
== Allianse med tlaxcaltekerne ==
På veien kom spanjolene i kamp med tlaxcaltekere, en folkegruppe som ikke var blitt underlagt aztekerne, og som var i kontinuerlig kamp med aztekerne. Cortés forsøkte å komme i kontakt med dem, og da han etter gjentatte trefninger endelig kom på talefot med dem, innså tlaxcaltekerne at det hadde store fordeler å alliere seg med nykommerne. Tlaxcaltekerne sendte straks flere tusen soldater til å følge Cortés og hans menn på hans videre ferd mot Tenochtitlan.
== Massakren i Cholula ==
På sin videre ferd møtte Cortés på utsendinger som inviterte ham og hans menn til Cholula, en aztekerby sør for ruten Cortés fulgte. Tlaxcaltecerne advarte ham om at det antakelig var en felle, men Cortez valgte likevel å takke ja til invitasjonen. Tlaxcaltekerne var ikke velkomne i byen, og slo leir utenfor, mens spanjolene ble tatt imot av bysborgerne og traktert etter beste evne. Tlaxcaltecerne fortsatte å advare Cortés, som imidlertid hadde sin egen plan for å komme eventuelle ondsinnede planer i forkjøpet. Under en mottagelse på byens sentrale torg, der flere tusen av byens innbyggere hadde møtt opp for å beskue de fremmede, satte han igang en voldsom massakre på alle de fremmøtte.
== Legenden om Quetzalcoatl ==
Overraskelsesangrepet og brutaliteten skapte sjokkbølger like til kongepalasset i Tenochtitlan. Kong Moctezuma sendte igjen utsendinger med beskjed om sine vennlige hensikter, men ba igjen spanjolene om å snu. Moctezuma var tydeligvis ambivalent om hva han skulle mene om de fremmede, og om hva han skulle gjøre med dem. Han kunne ha sendt hele sin hær, men gjorde det ikke. Man mener at han var handlingslammet, ettersom de fremmedes ankomst minnet skremmende mye om guden Quetzalcoatls løfte om å komme tilbake over havet fra øst. Quetzalcoatl var fremstilt med hvit hud og med skjegg.
== Ankomsten til Mexicodalen ==
Spanjolene lot seg ikke stanse. De presset på videre mot hovedstaden. For å komme dit måtte de over et fjellpass. Herfra kunne de se ned på Mexicodalen, en bred og frodig dal dekket av landsbyer og åkre. Midt i dalen lå Texcoco-sjøen, omgitt av flere byer, og med hovedstaden Tenochtitlan liggende som en øy ved vestbredden.
Fra fjellpasset delte veien seg i to. Den ene var sperret med tømmerstokker. Cortés antok at aztekerne ville at spanjolene skulle velge den åpne veien, og at det der ventet dem et bakholdsangrep. Han gav derfor ordre om å fjerne sperringen, og fulgte den stengte veien. De ankom Mexicodalen uten flere hindringer.
== Tenochtitlan ==
Spanjolene lot seg imponere av de velholdte åkrene og praktfulle byene de passerte, og beundret de velkledde og stolte innbyggerne som samlet seg langs veien for å beskue de fremmede. 6. november 1519 nådde de fyllveien som ledet ut til Tenochtitlan ute i sjøen. Byen hadde på denne tiden omkring 200.000 innbyggere og lå på en øy med adkomstveier på fyllinger. Byen var preget av velordnete avenyer, templer, markeder og kanaler. Ved innsjøens bredd ble de møtt av et opptog av adelige aztekere, anført av kong Moctezuma, beskyttet mot solen av en baldakin båret av adelige menn. Etter de påkrevde høflighetsfraser, formidlet frem og tilbake av Malinche, ble spanjolene geleidet inn til den store hovedstaden. Her fikk de losji i et av kongens palasser.
Cortes og hans følge gikk inn i byen 8. november 1519. I 8 dager vandret spanjolene fritt rundt i byen som turister, og de ble overveldet av byens skjønnhet, renhet og orden. På torget i sentrum var det et stort marked med kjøp og salg, med egne dommere som sørget for at konflikter ble løst. Men de vemtes også av de blodige prestene som voktet over tempelpyramidene, hvor også de blodige offersteinene på toppen vakte avsky.
== Kong Moctezuma tas til fange ==
Så ville Cortés markere seg. Han overtalte kongen til å la ham rydde et av templene og i stedet plassere et stort kors der. Handlingen vakte harme i befolkningen, og Cortés skjønte at han igjen måtte handle for å redde situasjonen. Han overtalte kongen til å følge ham til palasset der spanjolene bodde og stille seg under spansk "beskyttelse". Han var i realiteten blitt spanjolenes fange, men han fikk fortsette med sine kongelige plikter og befalinger.
== Cortés skaffer seg forsterkninger ==
Utpå våren kom det en melding om at en straffeekspedisjon var blitt sendt fra guvernøren på Cuba. Velazques hadde kommet under vær med at Cortés hadde sveket og forrådt ham. 1300 mann med lettkanoner og andre våpen var på marsj inn i landet for å arrestere Cortés.Cortés tok halvparten av sine menn og dro dem i møte. Ved et listig, nattlig overfall tok han kontroll over hele ekspedisjonen, og overtalte alle til å gå over til ham, med løfter om de store skattene som ville bli dem til del når til kom til den forjettede by. Men da de kom til Tenochtitlan var freden over.
== Massakren på danseplassen ==
Cortés hadde overlatt kommandoen av de gjenværende spanjolene til sin nestkommanderende, kaptein Pedro de Alvarado. Han hadde i Cortés sitt fravær blitt invitert til en religiøs fest, der hundrevis av unge menn stolt viste fram krigsdanser i flotte fjærdekkede drakter, til rytmiske trommevirvler fra trommeslagere. Plutselig hadde Alvarado sluppet løs sine menn, som med hevede sverd hugget av trommeslagernes hender og massakrerte de dansende unge mennene. Alvarez påsto i etterkant at han fryktet at dansen var opptakten til bakholdsangrep på dem, mens andre spekulerer i at angrepet var et utspekulert forsøk på å ta kontroll over byen. Skrikene fra massakren alarmerte befolkningen i byen, og rasende bevæpnede menn kom snart strømmende fra alle kanter. Spanjolene fant det best å trekke seg tilbake til palasset, og bli der. Men først sikret de seg at de hadde med seg kong Moctezuma. Palasset ble omringet og beleiret.
== Aztekernes beleiring av kongepalasset ==
Slik var situasjonen da Cortés kom tilbake med 1600 menn, der de 1300 nyankomne var fulle av forventninger. Merkelig nok lot aztekerne forsterkningene komme inn i palasset uten at de ble hindret; antagelig var det fordi de kanskje trodde at de var lettere å få has på når alle var sperret inne et sted.
== Kong Moctezumas død ==
Cortés var rasende på Alvarado for handlingene som hadde ført til den dramatiske situasjonen, men nå gjaldt det å stå samlet. Cortés gjorde forsøk på utbrudd, men ble stanset av et regn av steiner, spyd og piler. Kapteinen rådførte seg med aztekerkongen, som anbefalte ham å sette fri hans bror Cuitlahuac, som da ville overtale befolkningen til å avslutte fiendskapet. Men straks Cuitlahuac var satt fri, satte han seg selv i spissen for opprøret. Kapteinen gjorde nå et nytt forsøk på å komme i dialog med aztekerne, denne gangen ved å føre kong Moctezuma opp på palassets tak, hvor han forsøkte å overtale dem til å være nådige mot spanjolene og la dem forlate byen. Han fikk hånlige tilrop om at de nå hadde valgt en annen konge, hans bror Cuitlahuac, og i neste øyeblikk ble Moctezuma truffet av en stein i hodet. Blodig og forslått ble han trukket unna av spanjolene, mens kampropene bare økte. Neste dag ble liket av Moctezuma kastet ut i en grøft bak palasset. Aztekerne mente spanjolene hadde myrdet Moctezuma nå som de ikke hadde nytte av ham mer, mens spanjolene hevdet at han døde av hodeskadene.
== «Den triste natten» ==
Spanjolene skjønte at deres dager var talte hvis de ikke greide å komme seg ut av byen. Anledningen kom natt til 1. juli 1520. Aztekerne holdt en religiøs fest, og utpå kvelden ble det stille. Cortés antok at aztekerne sov rusen ut, og grep sjansen. Spanjolene snek seg ut av palasset og ut på en av fyllveiene ut fra byen uten at noe skjedde. Men nå våknet byen til liv; kampropene gjallet, og aztekiske krigere strømmet til fra alle kanter, bakfra fra byen og med kanoer fra begge sider av fyllveien. En bro på fyllveien ble revet bort, og spanjolene syntes å være sperret inne på veien. Hundrevis av spanjoler og hester falt døde om i kampens hete; så mange døde at den åpne kanalen som sperret for videre ferd kunne fylles helt opp av de døde kroppene. De som kom etter kunne klatre over likene og kadavrene, og kom seg dermed i sikkerhet på land. Også her møtte spanjolene motstand, men de lyktes å drive aztekerne bort og komme seg i sikkerhet. Da Cortés endelig kunne samle sine tropper og ta dem i øyesyn, var det bare 300 mann igjen, hovedsakelig veteraner som kom sammen med Cortes i 1519.
Cortés visste at han kunne søke ly hos sine venner tlaxcaltekerne på andre siden av sjøen. Og spanjolene marsjerte avsted; ikke sør for sjøen, som ville være kortest, men nordover, gjennom sumper og ulendt terreng. Forgjeves ventet aztekiske styrker på spanjolene på sørsiden av sjøen. Men andre aztekiske styrker fulgte etter spanjolene, nådde dem igjen og engasjerte dem i et stort slag ved Otumba, like før de nådde Tlaxcala. Men trass i deres underlegenhet beseiret spanjolene aztekerne. Da spanjolene kom til tlaxcaltekerne fant de endelig den etterlengtede hvile og omsorg. Men tlaxcaltekerne var slettes ikke sikre på at alliansen med spanjolene burde forlenges. Mange tusen tlaxcaltekere hadde også falt "Den triste natten", som natt til 1. juli siden ble omtalt som. Etter en intens debatt blant deres ledere endte det likevel med at de ville fortsette med å stå ved spanjolenes side.
== Kampen om Tenochtitlan ==
Cortés planla nå å slå tilbake mot aztekerne. I januar 1521 var planene og forberedelsene klare. Spanjolene og tlaxcaltekerne gikk til angrep på den ene etter den andre av byene rundt Texcoco-sjøen,beleiret dem, og lyktes med å overtale dem til å gå over på deres side. I mai var alle byene rundt sjøen erobret, og angrepet direkte på Tenochtitlan kunne begynne. Cortés hadde latt bygge seksjoner til brigantiner; små skuter med seil, som nå ble satt sammen,satt på vannet og utstyrt med lettkanoner. I løpet av kort tid var aztekernes kanoer uskadeliggjort. Cortés og hans menn kunne marsjere over fyllveiene inn til Tenochtitlan uten å bli angrepet fra sjøen. Samtidig hadde han sørget for at aztekerne ikke kunne skaffe seg forsyninger fra land. Nå var det han som beleiret og blokkerte Tenochtitlan. Også akvedukten som førte vann fra land ut til byen ble slått i stykker (Texcoco-sjøen inneholdt brakkvann).
Men aztekerne lot seg ikke knekke så lett. De kjempet mot angriperne fra gatehjørne til gatehjørne, fra vinduer og døråpninger. Cortés skjønte at det var aztekerne som var i sitt ess i sin egen by, der de var lommekjente. Kapteinen svarte med å la rive hvert hus og fylle igjen hver kanal hans menn hadde erobret; dermed ble byen jevnt og trutt jevnet med jorden etter hvert som spanjolene og deres allierte trengte seg fram. I august var det bare et lite område igjen av den store byen, uten noen retrettmuligheter for de som var igjen. Aztekerne var utmattede, de var utsultede og desperate, trengt inn i et hjørne. Kampene stoppet opp, begge sider ventet på hva som nå skulle skje. Så oppdaget spanjolene en kano som forsøkte å legge fra i det skjulte fra det beleirede området; det bar kongens merke. Spanjolene forfulgte kanoen med en brigantin; snart oppgav kanoen flukten og snudde, og aztekernes kong Cuauhtémoc steg fram og overgav seg til sine beseirere. Cuauhtemoc var da en ung mann som knapt et år tidligere hadde overtatt som konge etter sin far Cuitlahuac, som hadde dødd kun 80 dager etter at han hadde overtatt etter Moctezuma.
Aztekerne og deres rike var knust. Byen ble endelig erobret av spanjolene 13. august 1521. De siste forsvarere av den engang så strålende byen fikk fritt leide ut, og vandret fillete og ydmykede inn til fastlandet for å starte et nytt liv aller nederst i samfunnet. Byen var i ruiner. På ruinene av og med fyllmassene etter Tenochtitlan lot Cortés bygge en ny by etter spansk mønster; Mexico by var grunnlagt.
== Cortés, aztekerrikets erobrer ==
Den spektakulære seieren over aztekerne gjorde Cortés til en berømt og fryktet mann også blant indianerne. Nabokonger kom for å ved selvsyn få bekreftet ryktet om Tenochtitlans dramatiske fall, og underkastet seg straks en så mektig mann som Cortés måtte være. Snart var erobreren hersker over hele sentrale Mexico. Den siste aztekiske kongen var i hans varetekt, og han ble jevnlig torturert i forsøk på å fravriste ham hemmeligheten om hvor rikdommene spanjolene hadde sett i byen hadde blitt av. De mente kongen hadde gjemt dem unna. Av de edelmetallene Cortés like fullt hadde lyktes med å samle sammen, sendte han kongens rettmessige femtedel med et skip til Spania i 1522. Skipet ble kapret av franske kaprere i Biscaya, og de bragte skatten til kongen i Frankrike. De enorme verdiene skipet inneholdt vakte stor oppstandelse, i Frankrike og i resten av Europa.
Kong Cuauhtémoc ble hengt i et tre av Cortés i 1525 for mistanke om forsøk på "forræderi" (Opprørsforsøk).
== Tiden etter ==
I 1526 ble Cortés kalt tilbake til Spania for å stå til rette for beskyldninger om forræderi mot den spanske kongen. Anklagene kom fra misunnelige spanjoler som hadde kommet strømmende til Mexico for å mele sin egen kake. De misunte Cortés hans enorme innflytelse og popularitet blant indianerne, som respekterte ham for at han hadde befridd dem fra aztekernes åk.
Det lyktes ham å renvaske seg, men fikk ikke vende tilbake til Mexico som guvernør som han hadde håpet. En annen ble utnevnt, og han ble i stedet hertug og godseier i Oaxacadalen. Da han vendte tilbake til Mexico i 1529, kjente han ikke landet igjen. En pest hadde utryddet store deler av befolkningen, og de tidligere fruktbare åkerlandskapet var allerede begynt å bli overgrodd, og overalt var det stille, menneskemylderet var borte. Han skjønte at det ikke var mulig å hente noe utkomme der, og kastet seg ut i det han alltid hadde vært best på, nemlig organisering av ekspedisjoner for å utforske nytt land, i håp om igjen å finne rikdommer. Han dro ut for å utforske den nordlige vestkysten av Mexico,og oppdaget Baja California-halvøya, som han imidlertid trodde var en langstrakt øy. Men ulykker med tap av menneskeliv (spanske liv, indianske eller svartes liv var aldri noe tema) førte til at guvernøren av Mexico nedla forbud mot flere ekspedisjoner. Cortés vendte desillusjonert tilbake til Spania på slutten av 1530-årene.
== Kampanjen mot Alger ==
I 1540 erklærte keiser Karl V krig mot den muslimske sjørøverbyen Alger. Han inviterte alle gode menn til å delta i den forestående kampanjen, og Cortés investerte store deler av sin formue i et eget skip, mannskap og utrustning, med forventning om store fortjenester i rikdommene i byen. En stor hærstyrke ble satt i land på Nordafrikakysten,men et uvær presset den keiserlige flåte til havs, og gjorde samtidig den keiserlige hæren midlertidig kampudyktig . Cortés hadde erfaring med at det lot seg gjøre å vinne bare man var modig nok, og argumenterte for å fortsette mot målet. Men flertallet av offiserene stemte for å avbryte aksjonen, og hæren ble tatt ombord igjen i skipene straks de var tilbake. Men uværet førte til at skipet til Cortés gikk ned med mange menn og all utrustningen. Cortés klarte seg, men han tapte størsteparten av sin formue.
== De siste år ==
De siste årene av sitt liv levde Cortés i all enkelhet. Det vites ikke om han endte opp som fattig, da han fortsatt hadde noe midler. Men på tross av at han hadde erobret aztekerriket og samlet seg store verdier i Amerika, endte han opp med både å bo i enkle kår og være delvis glemt for sin bragd i sin samtid. Han døde på havet, på vei tilbake til Mexico 2. desember 1547.
== Hvordan klarte Cortés det? ==
Den mest vanlige forklaringen på at Cortés lyktes så effektivt med å erobre et så enormt rike med så få mann, er at spanierne hadde teknologisk overlegent utstyr. Muskettene deres tok lang tid å lade, og fikk derfor begrenset nytte. Hellebarder, jernsverd, og kanoner gjorde imidlertid sin nytte. For ikke å glemme rustninger og hjelmer, som beskyttet mot indianernes spyd med obsidianspisser. En annen grunn var Doña Marina. Cortés kunne få all den informasjonen han ville av henne og kjente derfor aztekernes strategier og forestillinger. Hun fungerte også som en fortolker av hva som ble sagt, og når hun oversatte det Cortez sa til kong Moctezuma, sørget hun for å ordlegge seg på en slik måte at Cortés' budskap fikk den rette virkning. En tredje grunn var at indianerne i utgangspunktet ikke kjempet for å drepe, men for å ta fanger de kunne ofre til gudene. Derfor fikk spanierne overtaket, siden de slaktet ned sine motstandere uten å blunke. Enda en mulig grunn var at aztekerne var blitt sterkt svekket etter en koppepest som rammet Tenochtitlan kort tid etter at spanjolene hadde forlatt byen, og som tok livet av tusenvis av aztekere (også deres konge Cuitlahuac). En siste og viktig grunn er også at de undertrykte indianerfolkene i aztekerriket så på spanjolene som befriere og gjerne stilte opp selv i kampen mot aztekerne. Dermed fikk Cortés en ekstrahær på mange titusen mann, og disse ekstra stridskreftenes betydning har nok blitt ganske undervurdert.
== Konsekvenser ==
Fra erobringen i 1521 og fram til Mexicos selvstendighet i 1821, var det spanjolene som hersket over landområdet, og indianerne ble en underkuet underklasse, som ble behandlet som slaver. I løpet av 1500-tallet døde etter anslag over 85% av befolkningen, slik at det bare var ca. én million indianere igjen i 1600. Svært manger strøk med i en pest i 1526-27, idet indianerne ikke hadde motstandskraft mot sykdommene spanjolene hadde bragt med seg over havet. I dag er fortsatt indianerne et lite mindretall av befolkningen, og nasjonalspråket er spansk.
== Litteratur ==
H.D. Disselhoff: Cortés in Mexiko. Oldenbourg, München 1957.
Hammond Innes: Die Konquistadoren (Zweiter Teil: Cortez) Hallwag Verlag, Bern 1970.
Herbert Matis: Hernán Cortés. Musterschmidt, Göttingen 1967.
Hans-Otto Meissner: Meine Hand auf Mexico. Die Abenteuer d. Hernando Cortés. Cotta, Stuttgart 1970; Neuauflage: Klett, Stuttgart 1987, ISBN 3-12-920011-8.
Tzvetan Todorov: Die Eroberung Amerikas. Das Problem des Anderen. Suhrkamp, Frankfurt am Main 1985, ISBN 3-518-11213-9.
José Luis Martínez: Hernán Cortés; Universidad Nacional Autónoma de México, México (D. F.) 1990, ISBN 968-16-3330-X.
Richard Lee Marks: Der Tod der gefiederten Schlange. Droemer Knaur, München 1993, ISBN 3-426-26576-1.
Claudine Hartau: Hernán Cortés. Rowohlt, Reinbek bei Hamburg, 1994, ISBN 3-499-50467-7.
Salvador de Madariaga: Hernán Cortés. Manesse, Zürich 1997, ISBN 3-7175-8236-4.
Hugh Thomas: Die Eroberung Mexikos. Cortés und Montezuma. Fischer, Frankfurt am Main 2000, ISBN 3-596-14969-X.
Juan Miralles: Hernán Cortés. Inventor de México. México (Tusquets) 2001, ISBN 970-699-023-2.
Felix Hinz: „Hispanisierung“ in Neu-Spanien 1519–1568. Kovac, Hamburg 2005.
Vitus Huber: Beute und Conquista. Die politische Ökonomie der Eroberung Neuspaniens, Campus, Frankfurt a. M. / New York 2018, ISBN 9783593509532.
Vitus Huber: Die Konquistadoren. Cortés, Pizarro und die Eroberung Amerikas, C.H. Beck, München 2019, ISBN 978-3-406-73429-8.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hernán Cortés – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hernán Cortés – galleri av bilder, video eller lyd på Commons |
495 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
496 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
497 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
498 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
499 | https://no.wikipedia.org/wiki/Ludvig_XIV_av_Frankrike | 2023-02-01 | Ludvig XIV av Frankrike | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 1. september', 'Kategori:Dødsfall i 1715', 'Kategori:Franske monarker', 'Kategori:Fødsler 5. september', 'Kategori:Fødsler i 1638', 'Kategori:Huset Bourbon', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Personer fra Saint-Germain-en-Laye', 'Kategori:Personer fra den spanske arvefølgekrigen', 'Kategori:Personer fra niårskrigen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Ludvig XIV (fransk Louis XIV), kalt «Solkongen», (født 5. september 1638 i den franske byen Saint-Germain-en-Laye, død 1. september 1715 i Versailles) var konge i Frankrike fra 14. mai 1643 til 1. september 1715.
| Ludvig XIV (fransk Louis XIV), kalt «Solkongen», (født 5. september 1638 i den franske byen Saint-Germain-en-Laye, død 1. september 1715 i Versailles) var konge i Frankrike fra 14. mai 1643 til 1. september 1715.
== Liv og virke ==
Ludvig var den eldste sønnen til kong Ludvig XIII og Anna av Østerrike. Så lenge kongen var umyndig, lå den reelle makt hos kardinal Mazarin, som handlet med enkedronningens samtykke. Da kardinalen døde i 1661, overtok Ludvig XIV selv makten og innførte ett av Europas mest gjennomførte enevelder. Dermed mistet høyadelen mye av sin politiske makt, mens kongen regjerte med støtte fra flere dyktige rådgivere. Det var likevel ingen tvil om hvem som satt med makten: Kongen skal, i hvert fall ifølge en anekdote fra Voltaire uten øvrig kildebelegg, ha sagt «L’état c’est moi» («Staten, det er meg»).I 1682 flyttet Ludvig XIV hoffet fra Paris til Versailles, hvor han fikk bygget et enormt palass. Slottet dannet rammen for et kostbart hoff, som skulle understreke monarkiets sterke stilling. Selv viste kongen seg smålig i sitt maktbehov. I 1661 orienterte den franske ambassadør i London den spanske ambassadøren om at hvis han kjørte først opp til slottsportene, ville hestenes seletøy bli overskåret. Den spanske ambassadøren svarte med å forsterke seletøyet med lenker. Saken utviklet seg til håndgemeng og blodsutgytelse, og kong Ludvig reagerte med å hjemsende den spanske ambassadøren i Paris til Madrid med budskapet om at hvis den franske ambassadør ikke fikk forrang ved alle hoffseremonier, ville det få særdeles alvorlige følger (dvs. krig). Spania var den gang ikke sterkt nok til å ta igjen mot Frankrike, så en delegat ble sendt til Ludvig for å si seg enig i hans krav og fremføre en offentlig unnskyldning foran det samlede franske hoff.Ludvig XIVs første år på tronen var preget av oppgangstid for Frankrike, hvor landets økonomi bedret seg, og militærvesenet ble forsterket. Under kongens ledelse vant Frankrike flere kriger i årene 1672–1681, særlig den fransk-nederlandske krig, og erobret områder i Flandern. Senere led han store nederlag, både i niårskrigen og den spanske arvefølgekrigen i årene 1701–14, i kriger med Spania og Østerrike. Ved hans død i 1715 var Frankrike i økonomisk og sosial krise. Han regjerte i 72 år, lenger enn noen annen fransk eller stor europeisk monark.Ludvig giftet seg med Maria Theresia av Spania den 9. juni 1660, som følge av en bestemmelse i Pyreneene-traktaten av 1659 med Spania. Dronningen fødte ham flere barn, men har ofte havnet i skyggen av hans mange elskerinner, som Louise de la Vallière og Madame de Montespan. Etter dronningens død giftet han seg med Françoise d'Aubigné, marquise de Maintenon i et morganatisk ekteskap.
Kongen overlevde både sin eldste sønn og sønnesønn, og ble etterfulgt av sin sønnesønns sønn Ludvig XV.
== Barndom ==
Ludvig XIVs foreldre Ludvig XIII og Anne av Østerrike hadde vært gift i 23 år da Ludvig kom til verden. Anne hadde før Ludvigs fødsel opplevd fire dødfødsler mellom 1619 og 1631. Derfor ble Ludvig XIV sett på som en gave, og hans fødsel som et mirakel fra Gud. Han ble omtalt som Louis-Dieudonné («Ludvig den gudegitte») og bar den franske arveprinstittelen dauphin. Ludvig og moren hadde et kjærlig forhold som langt oversteg det som var vanlig på denne tiden. Det franske folket og øyevitner hevdet at dronningen tilbragte all sin tid med sønnen. Begge var svært interessert i mat og teater, og dette var trolig med på å styrke båndene mellom mor og sønn. Ludvigs dagbok avspeiler det nære forholdet mellom de to:«Naturen er årsaken til de første båndene som knyttet meg til min mor. Men den nære tilknytningen som ble skapt senere, grunnet delte egenskaper og interesser, er mye vanskeligere å tære enn de som er skapt av kun blod.»Ludvig hadde dårlig helbred i oppveksten. Han var bare fem år gammel da han holdt på å drukne i ett av bassengene ved Palais Royal i Paris. Som niåring ble han angrepet av kopper, og etter ni dagers sykdom hadde legene gitt opp håpet om at han skulle overleve. At han likevel klarte seg, ble betegnet som «mirakuløst». 15 år gammel ble det oppdaget en svulst i brystet hans. Som 17-åring fikk han påvist gonoré. Den 30. juni 1658, da han var 19 år, ble han alvorlig matforgiftet av en forurenset vannkilde, og pådro seg tyfoidfeber. Den 8. juli 1658 var han så syk at han ble gitt den siste nattverd, men morens lege klarte å helbrede ham mot alle odds. Også denne helbredelsen ble ansett for å være et mirakel. Ifølge Ludvigs sekretær Toussaint Rose var det i denne forbindelsen at Ludvig mistet så mye hår at han fikk laget en såkalt «vindusparykk» (fransk: perruque à fenêtre), en parykk med åpninger som han kunne trekke sine få gjenværende lokker gjennom. Sykdommene skulle forfølge Ludvig gjennom resten av livet.
== Barn ==
Med Maria Theresia av Østerrike
Ludvig av Frankrike (1661–1711), dauphin, far til Filip V av Spania og farfar til Ludvig XV av Frankrike
Anne Elisabeth av Frankrike (18. november 1662 – 30. desember 1662)
Marie Anne av Frankrike (16. november 1664 – 30. desember 1664?)
Marie Thérèse av Frankrike (2. januar 1667 – 1. mars 1672)
Filip av Frankrike, hertug av Anjou (5. august 1668 – 10. juli 1671)
Louis-François av Frankrike, hertug av Anjou (14. juni 1672 – 4. november 1672)Med Louise Françoise de La Vallière
Charles de Bourbon (19. november 1663 – 1665)
Philippe de Bourbon (7. januar 1665 – 1666)
Marie Anne de Bourbon, mademoiselle de Blois (1666–1739); gift med Louis Armand I, prince av Conti
Louis de Bourbon, comte de Vermandois (3. oktober 1667 – 1683)Med Madame de Montespan
Louis Auguste de Bourbon, hertug av Maine (1670–1736)
Louis César de Bourbon, comte de Vexin (1672 – 10. januar 1683)
Louise Françoise de Bourbon, mademoiselle de Nantes (1673–1743), gift med Louis de Bourbon, prince av Condé
Louise Marie (12. november 1674 – 15. september 1681)
Françoise-Marie de Bourbon, mademoiselle de Blois (1677–1749), gift med Philippe d'Orléans, hertug av Orléans
Louis Alexandre de Bourbon, comte de Toulouse (1678–1737)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Louis XIV of France – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Louis XIV de France – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ludvig XIV hos The Peerage |
Subsets and Splits