id
int64 0
353k
| url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 2
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 6
741k
⌀ | article
stringlengths 6
741k
⌀ |
|---|---|---|---|---|---|---|
500 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
501 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
502 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
503 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
504 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
505 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
506 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
507 | https://no.wikipedia.org/wiki/Relativitetsteori | 2023-02-01 | Relativitetsteori | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Relativitetsteori', 'Kategori:Vitenskap i 1905'] | Relativitetsteori benyttes innen fysikken for å beskrive hvordan naturen oppfører seg ved ekstreme hastigheter eller gravitasjonsfelt. Man skiller gjerne mellom den den spesielle relativitetsteorien og den generelle relativitetsteorien. Førstnevnte beskriver forhold som angår observatører som beveger seg i forhold til hverandre, mens sistnevnte egentlig er en teori om gravitasjonskraften.
Relativitetsteorien ble resultatet av et prosjekt innen fysikken på slutten av 1800-tallet som gikk ut på å forene James Maxwells elektromagnetisme og Isaac Newtons mekanikk. I denne prosessen tårnet det seg opp en rekke teoretiske problemer. En løsning som skulle få omfattende ringvirkninger ble publisert i 1905 under tittelen «Zur Elektrodynamik bewegter Körper». Artikkelen kom ut i fysikkjournalen Annalen der Physik, og forfatteren het Albert Einstein. Den generelle relativitetsteorien ble presentert i 1915.
| Relativitetsteori benyttes innen fysikken for å beskrive hvordan naturen oppfører seg ved ekstreme hastigheter eller gravitasjonsfelt. Man skiller gjerne mellom den den spesielle relativitetsteorien og den generelle relativitetsteorien. Førstnevnte beskriver forhold som angår observatører som beveger seg i forhold til hverandre, mens sistnevnte egentlig er en teori om gravitasjonskraften.
Relativitetsteorien ble resultatet av et prosjekt innen fysikken på slutten av 1800-tallet som gikk ut på å forene James Maxwells elektromagnetisme og Isaac Newtons mekanikk. I denne prosessen tårnet det seg opp en rekke teoretiske problemer. En løsning som skulle få omfattende ringvirkninger ble publisert i 1905 under tittelen «Zur Elektrodynamik bewegter Körper». Artikkelen kom ut i fysikkjournalen Annalen der Physik, og forfatteren het Albert Einstein. Den generelle relativitetsteorien ble presentert i 1915.
== Einsteins to postulater ==
Ifølge Einstein selv bygger teorien på to postulater:
Relativitetsprinsippet, som sier at de samme naturlovene gjelder i alle treghetssystemer, første gang formulert av Galileo Galilei.
Prinsippet om den konstante lysfarten, som innebærer at lysets hastighet i vakuum er nøyaktig den samme for alle observatører, uavhengig av bevegelsestilstanden.I artikkelen viser Einstein at dersom man tar utgangspunkt i disse to prinsippene, er det mulig å flette elektromagnetismen sammen med resten av fysikken uten å støte på selvmotsigelser.
== En vitenskapelig revolusjon ==
Dersom relativitetsteorien skulle aksepteres, måtte mange av det 19. århundrets vedtatte sannheter forkastes. Det som ble forkastet var bl.a. den universelle gyldigheten av Newtons mekanikk og forestillingene om absolutt tid og rom. Også den lysbærende eteren ble overflødig, fordi det i relativitetsteorien ikke var a priori mulig å påvise noe medium for lysbølgenes utbredning.
Noen interessante konsekvenser av relativitetsteorien er tidsdilatasjon, lengdekontraksjon, tvillingparadokset og sammenhengen mellom masse og energi (masseenergiloven, E = mc2).
Først i 1921 fikk Einstein Nobelprisen i fysikk, men ikke for relativitetsteorien siden den fortsatt var ansett som for kontroversiell i den konservative svenske nobelkomitéen.
== Eksperimentell bekreftelse ==
Relativitetsteorien er eksperimentelt bekreftet. Observasjoner i 1919, gjort under en solformørkelse, bekreftet at banen til lyset fra fjerne stjerner bøyes like mye som teorien forutsa når det passerer sola. Senere har blant annet eksperimenter i partikkelakseleratorer gitt ytterligere bekreftelse.
I GPS-mottakere kreves det at man tar hensyn til ligningene i relativitetsteorien for å regne ut riktig posisjon. Uten dette vil posisjonsfeil øke med hele 10 km per dag.
== Litteratur ==
Albert Einstein (2000). Relativitetsteorien: en populærfremstilling ; og Selvbiografiske notater. [Oslo]: Bokklubben dagens bøker. ISBN 8252537405. med introduksjon av Øyvind Grøn
Martin Gardner (1964). Relativitet for millioner. Oslo: Cappelen.
George Gamow (1967). Mr. Tompkins i Drømmeland. Oslo: Cappelen.
Bertrand Russell (1965). Relativitetsteoriens ABC. Oslo: Gyldendal.
Stephen Hawking (1988). Univers uten grenser. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202112524.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Theory of relativity – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
The Feynman Lectures on Physics Curved Space (engelsk) |
508 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
509 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
510 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
511 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
512 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
513 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
514 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
515 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
516 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
517 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
518 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
519 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
520 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
521 | https://no.wikipedia.org/wiki/Andrew_S._Tanenbaum | 2023-02-01 | Andrew S. Tanenbaum | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P1960 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 16. mars', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra White Plains', 'Kategori:Personer i databransjen', 'Kategori:Professorer fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vrije Universiteit Amsterdam'] | Andrew Stuart «Andy» Tanenbaum (født 16. mars 1944 i New York) er en amerikansk dataekspert og professor, oppvokst i New York-forstaden White Plains.
Tanenbaum er sjef for avdelingen for datasystemer ved Vrije Universiteit Amsterdam i Nederland. Han er lærer med operativsystemer som sitt spesialfelt, og best kjent for å ha laget det Unix-lignende operativsystemet Minix, en fri etterligning av Unix, laget i undervisningsøyemed. Han har også skrevet flere lærebøker om datakunnskap.
Han er utdannet ved Massachusetts Institute of Technology og tok doktorgraden ved University of California, Berkeley.
Disse bøkene er han spesielt kjent for å ha skrevet:
Computer Networks, ISBN 0-13-066102-3
Operating Systems: Design and Implementation, ISBN 0-13-638677-6
Modern Operating Systems, ISBN 0-13-031358-0Minix var en sterk inspirasjonskilde for Linus Torvalds da han begynte å arbeide med Linux. Tanenbaum ble involvert i en berømt Usenet-diskusjon med Torvalds i 1992 angående Torvalds' planer om å bruke en monolittisk kjerne i prosjektet, i stedet for et mikrokjernebasert design, som Tanenbaum så på som fremtiden.Han har arbeidet med å skrive operativsystemet Amoeba 809.
| Andrew Stuart «Andy» Tanenbaum (født 16. mars 1944 i New York) er en amerikansk dataekspert og professor, oppvokst i New York-forstaden White Plains.
Tanenbaum er sjef for avdelingen for datasystemer ved Vrije Universiteit Amsterdam i Nederland. Han er lærer med operativsystemer som sitt spesialfelt, og best kjent for å ha laget det Unix-lignende operativsystemet Minix, en fri etterligning av Unix, laget i undervisningsøyemed. Han har også skrevet flere lærebøker om datakunnskap.
Han er utdannet ved Massachusetts Institute of Technology og tok doktorgraden ved University of California, Berkeley.
Disse bøkene er han spesielt kjent for å ha skrevet:
Computer Networks, ISBN 0-13-066102-3
Operating Systems: Design and Implementation, ISBN 0-13-638677-6
Modern Operating Systems, ISBN 0-13-031358-0Minix var en sterk inspirasjonskilde for Linus Torvalds da han begynte å arbeide med Linux. Tanenbaum ble involvert i en berømt Usenet-diskusjon med Torvalds i 1992 angående Torvalds' planer om å bruke en monolittisk kjerne i prosjektet, i stedet for et mikrokjernebasert design, som Tanenbaum så på som fremtiden.Han har arbeidet med å skrive operativsystemet Amoeba 809.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Personlig nettside
Dept. of Computer Systems ved Vrije Universitet
Usenet-diskusjonen mellom Torvalds og Tanenbaum på Google Groups
Diskusjonen med Torvalds sett fra 2004 |
522 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
523 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
524 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
525 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
526 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
527 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
528 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
529 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
530 | https://no.wikipedia.org/wiki/Egenvektor | 2023-02-01 | Egenvektor | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lineær algebra', 'Kategori:Matematisk fysikk'] | I matematikk er en egenvektor til en lineær transformasjon T: V → V et element i vektorrommet V som ikke endrer retning når den avbildes av transformasjonen. Egenverdien er et uttrykk for hvor mye egenvektoren strekkes av den lineære transformasjonen. En egenverdi og en egenvektor opptrer i samhørende par, og en gitt lineær transformasjon kan ha ingen eller mange slike par av egenverdier/egenvektorer.
Begrepet egenløsning blir brukt til å referere til både egenverdi og egenvektor. Dersom vektorrommet V er et rom av funksjoner brukes også navnet egenfunksjon synonymt med egenvektor. Retninger bestemt av egenvektorer kalles av og til egenretninger. Å finne sammenhørende verdier for egenverdi og egenvektor kalles å løse et egenverdiproblem.
Egenverdier og egenvektorer spiller en svært viktig rolle i studiet av lineære transformasjoner, blant annet for å kartlegge hvilke egenskaper til transformasjonen som er uavhengig av valg av basis i definisjonsmengden og verdimengden. Mange problemstillinger i anvendt matematikk og fysikk kan formuleres som egenverdiproblem, for eksempel beskrivelse av svingninger i en membran.
| I matematikk er en egenvektor til en lineær transformasjon T: V → V et element i vektorrommet V som ikke endrer retning når den avbildes av transformasjonen. Egenverdien er et uttrykk for hvor mye egenvektoren strekkes av den lineære transformasjonen. En egenverdi og en egenvektor opptrer i samhørende par, og en gitt lineær transformasjon kan ha ingen eller mange slike par av egenverdier/egenvektorer.
Begrepet egenløsning blir brukt til å referere til både egenverdi og egenvektor. Dersom vektorrommet V er et rom av funksjoner brukes også navnet egenfunksjon synonymt med egenvektor. Retninger bestemt av egenvektorer kalles av og til egenretninger. Å finne sammenhørende verdier for egenverdi og egenvektor kalles å løse et egenverdiproblem.
Egenverdier og egenvektorer spiller en svært viktig rolle i studiet av lineære transformasjoner, blant annet for å kartlegge hvilke egenskaper til transformasjonen som er uavhengig av valg av basis i definisjonsmengden og verdimengden. Mange problemstillinger i anvendt matematikk og fysikk kan formuleres som egenverdiproblem, for eksempel beskrivelse av svingninger i en membran.
== Formell definisjon ==
=== Egenverdi og egenvektor ===
En egenverdi og egenvektor til en lineær transformasjon T: V → V er et samhørende par av en skalar verdi
λ
{\displaystyle \lambda }
og et ikkenull-element x i vektorrommet V som oppfyller ligningen
T
(
x
)
=
λ
x
{\displaystyle T(x)=\lambda x\,}
Dersom x er en egenvektor, så vil også kx være det, der k er en skalar. Egenvektoren med lengde 1 er en enhetsegenvektor.
Absoluttverdien til den største egenverdien, dersom en slik verdi eksisterer, kalles spektralradien til transformasjonen.
=== Egenrom ===
Til en og samme egenverdi
λ
{\displaystyle \lambda }
kan det eksisterer flere egenvektorer. Rommet utspent av egenvektorene til en gitt egenverdi kalles for egenrommet svarende til egenverdien. Dimensjonen til dette rommet kalles for den geometriske multiplisiteten til egenverdien.
Egenrommet svarende til egenverdien
λ
{\displaystyle \lambda }
er lik nullrommet til transformasjonen (T –
λ
{\displaystyle \lambda }
I).
=== Lineære transformasjoner på endeligdimensjonale rom ===
Dersom vektorrommet V har endelig dimensjon, så har den lineære transformasjonen en matriserepresentasjon, og definisjonen av egenløsning for en lineær transformasjon og for en matrise er sammenfallende.
For en kvadratisk matrise A er egenverdiene en løsning av det såkalte karakteristiske polynomet, definert ved
p
A
(
λ
)
=
det
(
A
−
λ
I
)
{\displaystyle p_{A}(\lambda )=\det(A-\lambda I)\,}
.Her er I enhetsmatrisen med samme dimensjon n som A. Polynomet i
λ
{\displaystyle \lambda }
har grad n, og tar en multiplisiteten med i betraktning vil alltid matrisen ha n komplekse egenverdier. Faktorisert kan det karakteristiske polynomet skrives som
p
A
(
λ
)
=
(
λ
−
λ
1
)
d
1
(
λ
−
λ
2
)
d
2
…
(
λ
−
λ
k
)
d
k
{\displaystyle p_{A}(\lambda )=(\lambda -\lambda _{1})^{d_{1}}(\lambda -\lambda _{2})^{d_{2}}\dots (\lambda -\lambda _{k})^{d_{k}}\,}
.Her er
λ
i
{\displaystyle \lambda _{i}}
en egenverdi, og di kalles den algebraiske multiplisiteten til denne. Sammenhengen mellom den algebraiske om den geometriske multiplisiteten til en egenverdi er komplisert, men den geometriske multiplisiteten er alltid mindre eller lik den algebraiske.
== Eksempel på egenløsninger ==
=== Eksempel for endelig-dimensjonale rom ===
Gitt en transformasjon T: R2 → R2 definert ved den følgende matrisen
A
=
[
1
2
3
0
]
{\displaystyle A={\begin{bmatrix}1&2\\3&0\end{bmatrix}}}
Transformasjonen har egenverdier lik 3 og -2, med tilhørende egenvektorer (1,1) og (2,-3). For det første paret gjelder altså at
[
1
2
3
0
]
[
1
1
]
=
3
[
1
1
]
{\displaystyle {\begin{bmatrix}1&2\\3&0\end{bmatrix}}{\begin{bmatrix}1\\1\end{bmatrix}}=3{\begin{bmatrix}1\\1\end{bmatrix}}}
=== Eksempel for uendelig-dimensjonale rom ===
Gitt en transformasjon T definert på mengden av reelle funksjoner på intervallet [0,2π] som er to ganger deriverbare, og som har egenskapen f(0) = f(2π) = 0. La T avbilde enhver funksjon på den andrederiverte av seg selv, det vil si
T
(
f
)
=
f
″
{\displaystyle T(f)=f''\,}
Transformasjonen har egenverdier lik k = 1/n (n = 1,2,...) og egenfunksjoner f(x) = sin kx.
=== Eksempel på ikke-eksistens av egenløsninger ===
Det er ikke gitt at en lineær transformasjon har egenløsninger. Et eksempel på en transformasjon som ikke har egenløsning er gitt ved den følgende:
La V være vektorrommet av alle polynomfunksjoner. Definer transformasjonen T på dette rommet ved
T
(
p
)
=
∫
p
(
t
)
d
t
{\displaystyle T(p)=\int p(t)dt\,}
Siden integrasjon av et polynom øker graden til polynomet med én eksisterer det ingen egenløsninger til denne transformasjonen.
=== Eksempel på eksistens / ikke-eksistens ===
Gitt en transformasjon T definert ved matrisen
A
=
[
0
−
1
1
0
]
{\displaystyle A={\begin{bmatrix}0&-1\\1&0\end{bmatrix}}}
Dersom T er definert som en transformasjon på mengden av reelle vektorer R2, så eksisterer det ingen egenløsninger. Definert som en transformasjon på mengden av komplekse vektorer C2 så eksisterer egenverdiene i og (-i) med de tilhørende egenvektorene (-1,i) og (1,i). Her er i den imaginære enheten.
== Egenskaper ==
I det følgende, la
λ
{\displaystyle \lambda }
og x være samhørende egenverdi og egenvektor til transformasjonen T: V → V.
Egenvektorer svarende til to ulike egenverdier er lineært uavhengige.Egenverdiene er uavhengige av valg av basis i vektorrommet V.Dersom inversen T -1 eksisterer, så har denne en egenvektor lik x og egenverdien (1/
λ
{\displaystyle \lambda }
).Transformasjonen T 2 har en egenvektor lik x og egenverdien
λ
{\displaystyle \lambda }
2.En Hermitsk matrise har kun reelle egenverdier. Det samme gjelder for en reell symmetrisk matrise. Egenvektorene er parvis ortogonale.En idempotent matrise er en kvadratisk matrise der A
2
{\displaystyle ^{2}}
= A, og for en slik matrise er alle egenverdiene lik 0 eller 1.En nilpotent matrise er en kvadratisk matrise der A
k
{\displaystyle ^{k}}
= 0 for et heltall k, og en slik matrise har alle egenverdier lik 0.For en reell ortogonal matrise er alle egenverdiene lik -1 eller 1.For en n × n matrise er determinanten lik produktet av de n egenverdiene, og sporet er lik summen av egenverdiene.
== Egenverdier til similære matriser ==
To matriser A og B er similære dersom de representerer den samme lineære transformasjon T: V → V med hensyn på to ulike basis-sett for V. Det eksisterer da en ikke-singulær matrise M slik at
A
=
M
−
1
B
M
{\displaystyle A=M^{-1}BM\,}
Similære matriser har samme sett av egenverdier.
== Diagonalisering ==
Et viktig problem i Lineær Algebra er det såkalt diagonaliseringsproblemet, gitt en lineær transformasjon T på et endeligdimensjonalt vektorrom V, kan vi finne en basis β for V slik at den tilhørende matrisa til T i basisen β er en diagonalmatrise? Siden regning med diagonalmatriser er enkelt vil en slik basis gi innsikt i transformasjonen, og gi en enkel løsning på mange praktiske problemer som involverer matriseregning. Løsningen på problemet, dersom den finnes, er å velge en basis av egenvektorene til T. For at dette skal være mulig må egenvektorene utspenne det n- dimensjonale vektorrommet V, og dette fører oss til en generell test for diagonaliserbarhet:
Det karakteristiske polynomet til T har n reelle røtter.
For hver egenverdi
λ
{\displaystyle \lambda }
til T er den algebraiske multiplisiteten lik den geometriske multiplisiteten.Dersom disse kriteriene er oppfylt kan vi finne en basis for V bestående av egenvektorer, slik at matrisa til T i denne basisen er en diagonal matrise med de n reelle egenverdiene på diagonalen. Anta
A
{\displaystyle A}
er matrisa til T i en gitt basis, om T er diagonaliserbar finnes det altså en matrise
Q
{\displaystyle Q}
bestående av egenvektorer til T slik at
A
=
Q
D
Q
−
1
{\displaystyle A=QDQ^{-1}}
for en diagonal matrise
D
{\displaystyle D}
.
En reell symmetrisk matrise er alltid diagonaliserbar, og vil ha n distinkte reelle egenverdier. Da er det også alltid mulig å finne en ortonormal basis for V bestående av egenvektorer. Anta
B
{\displaystyle B}
er en symmetrisk matrise, og
M
{\displaystyle M}
er en ortogonal matrise bestående av (de ortonormale) egenvektorene til
B
{\displaystyle B}
. Da er
B
=
M
D
M
−
1
=
M
D
M
T
{\displaystyle B=MDM^{-1}=MDM^{T}}
der
D
{\displaystyle D}
er den diagonale matrise bestående av egenverdiene.
== Generaliseringer ==
=== Singulærverdier ===
For ikke-rektangulære matriser representerer singulærverdiene en generalisering av egenverdi-konseptet. For en vilkårlig matrise kan en vise at det alltid vil eksistere to unitære matriser U = Unn og V = Vmm slik at
U
T
A
V
=
diag
(
σ
1
,
σ
2
,
.
.
.
.
.
,
σ
p
)
{\displaystyle U^{T}AV=\operatorname {diag} (\sigma _{1},\sigma _{2},.....,\sigma _{p})\,}
der p er lik den minste av verdiene m og n. Diagonalelementene
σ
{\displaystyle \sigma }
i kalles singulærverdiene til matrisen. Singulærverdiene er alltid ikke-negative.
Singulærverdiene for en matrise A = Anm er lik kvadratrøttene til egenverdiene til matriseproduktet (AHA) dersom m er større eller lik n og ellers lik egenverdiene til (AAH). Her er bokstaven H brukt for å markere konjungert transponering av en matrise.
=== Spektralteori ===
Spekteret til en lineær transformasjon er mengden av skalarer
λ
{\displaystyle \lambda }
som gjør at inversen
(
T
−
λ
I
)
−
1
{\displaystyle (T-\lambda I)^{-1}\,}
ikke eksisterer eller ikke er begrenset. Skalarene inneholdt i spekteret kalles spektralverdier . Mengden av egenverdier til T er inneholdt i spekteret til T og blir i denne sammenhengen kalt for punktspekteret til T.
Studiet av spektralverdiene til en lineær transformasjon og egenskapene til disse blir kalt spektralteori.
Generelt kan en transformasjon ha spektralverdier som ikke er egenverdier. For en matrise er spekteret identisk med mengden av egenverdier.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Fr Fabricius-Bjerre (1974). Lærebog i geometri. I: Analytisk geometri, lineær algebra (6 utg.). Lyngby: Polyteknisk forlag. ISBN 87-502-0440-8.
Ronald Douglas Milne (1980). Applied functional analysis, an introductory treatment. London: Pitman Publishing Limited. ISBN 0-273-08404-6.
Helmut Lütkepohl (1996). Handbook of Matrices. Chichester: John Wiley and Sons. ISBN 0-471-97015-8.
Gene Golub, Charles van Loan (1996). Matrix computations. Baltimore: Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-5414-8.
== Eksterne lenker ==
EISPACK – Fortran-bibliotek for løsning av egenverdiproblem. Besøkt 24. april 2010.
LAPACK – Fortran90-bibliotek med rutiner for løsning av egenverdiproblem. Besøkt 24. april 2010 |
531 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
532 | https://no.wikipedia.org/wiki/Egenvektor | 2023-02-01 | Egenvektor | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lineær algebra', 'Kategori:Matematisk fysikk'] | I matematikk er en egenvektor til en lineær transformasjon T: V → V et element i vektorrommet V som ikke endrer retning når den avbildes av transformasjonen. Egenverdien er et uttrykk for hvor mye egenvektoren strekkes av den lineære transformasjonen. En egenverdi og en egenvektor opptrer i samhørende par, og en gitt lineær transformasjon kan ha ingen eller mange slike par av egenverdier/egenvektorer.
Begrepet egenløsning blir brukt til å referere til både egenverdi og egenvektor. Dersom vektorrommet V er et rom av funksjoner brukes også navnet egenfunksjon synonymt med egenvektor. Retninger bestemt av egenvektorer kalles av og til egenretninger. Å finne sammenhørende verdier for egenverdi og egenvektor kalles å løse et egenverdiproblem.
Egenverdier og egenvektorer spiller en svært viktig rolle i studiet av lineære transformasjoner, blant annet for å kartlegge hvilke egenskaper til transformasjonen som er uavhengig av valg av basis i definisjonsmengden og verdimengden. Mange problemstillinger i anvendt matematikk og fysikk kan formuleres som egenverdiproblem, for eksempel beskrivelse av svingninger i en membran.
| I matematikk er en egenvektor til en lineær transformasjon T: V → V et element i vektorrommet V som ikke endrer retning når den avbildes av transformasjonen. Egenverdien er et uttrykk for hvor mye egenvektoren strekkes av den lineære transformasjonen. En egenverdi og en egenvektor opptrer i samhørende par, og en gitt lineær transformasjon kan ha ingen eller mange slike par av egenverdier/egenvektorer.
Begrepet egenløsning blir brukt til å referere til både egenverdi og egenvektor. Dersom vektorrommet V er et rom av funksjoner brukes også navnet egenfunksjon synonymt med egenvektor. Retninger bestemt av egenvektorer kalles av og til egenretninger. Å finne sammenhørende verdier for egenverdi og egenvektor kalles å løse et egenverdiproblem.
Egenverdier og egenvektorer spiller en svært viktig rolle i studiet av lineære transformasjoner, blant annet for å kartlegge hvilke egenskaper til transformasjonen som er uavhengig av valg av basis i definisjonsmengden og verdimengden. Mange problemstillinger i anvendt matematikk og fysikk kan formuleres som egenverdiproblem, for eksempel beskrivelse av svingninger i en membran.
== Formell definisjon ==
=== Egenverdi og egenvektor ===
En egenverdi og egenvektor til en lineær transformasjon T: V → V er et samhørende par av en skalar verdi
λ
{\displaystyle \lambda }
og et ikkenull-element x i vektorrommet V som oppfyller ligningen
T
(
x
)
=
λ
x
{\displaystyle T(x)=\lambda x\,}
Dersom x er en egenvektor, så vil også kx være det, der k er en skalar. Egenvektoren med lengde 1 er en enhetsegenvektor.
Absoluttverdien til den største egenverdien, dersom en slik verdi eksisterer, kalles spektralradien til transformasjonen.
=== Egenrom ===
Til en og samme egenverdi
λ
{\displaystyle \lambda }
kan det eksisterer flere egenvektorer. Rommet utspent av egenvektorene til en gitt egenverdi kalles for egenrommet svarende til egenverdien. Dimensjonen til dette rommet kalles for den geometriske multiplisiteten til egenverdien.
Egenrommet svarende til egenverdien
λ
{\displaystyle \lambda }
er lik nullrommet til transformasjonen (T –
λ
{\displaystyle \lambda }
I).
=== Lineære transformasjoner på endeligdimensjonale rom ===
Dersom vektorrommet V har endelig dimensjon, så har den lineære transformasjonen en matriserepresentasjon, og definisjonen av egenløsning for en lineær transformasjon og for en matrise er sammenfallende.
For en kvadratisk matrise A er egenverdiene en løsning av det såkalte karakteristiske polynomet, definert ved
p
A
(
λ
)
=
det
(
A
−
λ
I
)
{\displaystyle p_{A}(\lambda )=\det(A-\lambda I)\,}
.Her er I enhetsmatrisen med samme dimensjon n som A. Polynomet i
λ
{\displaystyle \lambda }
har grad n, og tar en multiplisiteten med i betraktning vil alltid matrisen ha n komplekse egenverdier. Faktorisert kan det karakteristiske polynomet skrives som
p
A
(
λ
)
=
(
λ
−
λ
1
)
d
1
(
λ
−
λ
2
)
d
2
…
(
λ
−
λ
k
)
d
k
{\displaystyle p_{A}(\lambda )=(\lambda -\lambda _{1})^{d_{1}}(\lambda -\lambda _{2})^{d_{2}}\dots (\lambda -\lambda _{k})^{d_{k}}\,}
.Her er
λ
i
{\displaystyle \lambda _{i}}
en egenverdi, og di kalles den algebraiske multiplisiteten til denne. Sammenhengen mellom den algebraiske om den geometriske multiplisiteten til en egenverdi er komplisert, men den geometriske multiplisiteten er alltid mindre eller lik den algebraiske.
== Eksempel på egenløsninger ==
=== Eksempel for endelig-dimensjonale rom ===
Gitt en transformasjon T: R2 → R2 definert ved den følgende matrisen
A
=
[
1
2
3
0
]
{\displaystyle A={\begin{bmatrix}1&2\\3&0\end{bmatrix}}}
Transformasjonen har egenverdier lik 3 og -2, med tilhørende egenvektorer (1,1) og (2,-3). For det første paret gjelder altså at
[
1
2
3
0
]
[
1
1
]
=
3
[
1
1
]
{\displaystyle {\begin{bmatrix}1&2\\3&0\end{bmatrix}}{\begin{bmatrix}1\\1\end{bmatrix}}=3{\begin{bmatrix}1\\1\end{bmatrix}}}
=== Eksempel for uendelig-dimensjonale rom ===
Gitt en transformasjon T definert på mengden av reelle funksjoner på intervallet [0,2π] som er to ganger deriverbare, og som har egenskapen f(0) = f(2π) = 0. La T avbilde enhver funksjon på den andrederiverte av seg selv, det vil si
T
(
f
)
=
f
″
{\displaystyle T(f)=f''\,}
Transformasjonen har egenverdier lik k = 1/n (n = 1,2,...) og egenfunksjoner f(x) = sin kx.
=== Eksempel på ikke-eksistens av egenløsninger ===
Det er ikke gitt at en lineær transformasjon har egenløsninger. Et eksempel på en transformasjon som ikke har egenløsning er gitt ved den følgende:
La V være vektorrommet av alle polynomfunksjoner. Definer transformasjonen T på dette rommet ved
T
(
p
)
=
∫
p
(
t
)
d
t
{\displaystyle T(p)=\int p(t)dt\,}
Siden integrasjon av et polynom øker graden til polynomet med én eksisterer det ingen egenløsninger til denne transformasjonen.
=== Eksempel på eksistens / ikke-eksistens ===
Gitt en transformasjon T definert ved matrisen
A
=
[
0
−
1
1
0
]
{\displaystyle A={\begin{bmatrix}0&-1\\1&0\end{bmatrix}}}
Dersom T er definert som en transformasjon på mengden av reelle vektorer R2, så eksisterer det ingen egenløsninger. Definert som en transformasjon på mengden av komplekse vektorer C2 så eksisterer egenverdiene i og (-i) med de tilhørende egenvektorene (-1,i) og (1,i). Her er i den imaginære enheten.
== Egenskaper ==
I det følgende, la
λ
{\displaystyle \lambda }
og x være samhørende egenverdi og egenvektor til transformasjonen T: V → V.
Egenvektorer svarende til to ulike egenverdier er lineært uavhengige.Egenverdiene er uavhengige av valg av basis i vektorrommet V.Dersom inversen T -1 eksisterer, så har denne en egenvektor lik x og egenverdien (1/
λ
{\displaystyle \lambda }
).Transformasjonen T 2 har en egenvektor lik x og egenverdien
λ
{\displaystyle \lambda }
2.En Hermitsk matrise har kun reelle egenverdier. Det samme gjelder for en reell symmetrisk matrise. Egenvektorene er parvis ortogonale.En idempotent matrise er en kvadratisk matrise der A
2
{\displaystyle ^{2}}
= A, og for en slik matrise er alle egenverdiene lik 0 eller 1.En nilpotent matrise er en kvadratisk matrise der A
k
{\displaystyle ^{k}}
= 0 for et heltall k, og en slik matrise har alle egenverdier lik 0.For en reell ortogonal matrise er alle egenverdiene lik -1 eller 1.For en n × n matrise er determinanten lik produktet av de n egenverdiene, og sporet er lik summen av egenverdiene.
== Egenverdier til similære matriser ==
To matriser A og B er similære dersom de representerer den samme lineære transformasjon T: V → V med hensyn på to ulike basis-sett for V. Det eksisterer da en ikke-singulær matrise M slik at
A
=
M
−
1
B
M
{\displaystyle A=M^{-1}BM\,}
Similære matriser har samme sett av egenverdier.
== Diagonalisering ==
Et viktig problem i Lineær Algebra er det såkalt diagonaliseringsproblemet, gitt en lineær transformasjon T på et endeligdimensjonalt vektorrom V, kan vi finne en basis β for V slik at den tilhørende matrisa til T i basisen β er en diagonalmatrise? Siden regning med diagonalmatriser er enkelt vil en slik basis gi innsikt i transformasjonen, og gi en enkel løsning på mange praktiske problemer som involverer matriseregning. Løsningen på problemet, dersom den finnes, er å velge en basis av egenvektorene til T. For at dette skal være mulig må egenvektorene utspenne det n- dimensjonale vektorrommet V, og dette fører oss til en generell test for diagonaliserbarhet:
Det karakteristiske polynomet til T har n reelle røtter.
For hver egenverdi
λ
{\displaystyle \lambda }
til T er den algebraiske multiplisiteten lik den geometriske multiplisiteten.Dersom disse kriteriene er oppfylt kan vi finne en basis for V bestående av egenvektorer, slik at matrisa til T i denne basisen er en diagonal matrise med de n reelle egenverdiene på diagonalen. Anta
A
{\displaystyle A}
er matrisa til T i en gitt basis, om T er diagonaliserbar finnes det altså en matrise
Q
{\displaystyle Q}
bestående av egenvektorer til T slik at
A
=
Q
D
Q
−
1
{\displaystyle A=QDQ^{-1}}
for en diagonal matrise
D
{\displaystyle D}
.
En reell symmetrisk matrise er alltid diagonaliserbar, og vil ha n distinkte reelle egenverdier. Da er det også alltid mulig å finne en ortonormal basis for V bestående av egenvektorer. Anta
B
{\displaystyle B}
er en symmetrisk matrise, og
M
{\displaystyle M}
er en ortogonal matrise bestående av (de ortonormale) egenvektorene til
B
{\displaystyle B}
. Da er
B
=
M
D
M
−
1
=
M
D
M
T
{\displaystyle B=MDM^{-1}=MDM^{T}}
der
D
{\displaystyle D}
er den diagonale matrise bestående av egenverdiene.
== Generaliseringer ==
=== Singulærverdier ===
For ikke-rektangulære matriser representerer singulærverdiene en generalisering av egenverdi-konseptet. For en vilkårlig matrise kan en vise at det alltid vil eksistere to unitære matriser U = Unn og V = Vmm slik at
U
T
A
V
=
diag
(
σ
1
,
σ
2
,
.
.
.
.
.
,
σ
p
)
{\displaystyle U^{T}AV=\operatorname {diag} (\sigma _{1},\sigma _{2},.....,\sigma _{p})\,}
der p er lik den minste av verdiene m og n. Diagonalelementene
σ
{\displaystyle \sigma }
i kalles singulærverdiene til matrisen. Singulærverdiene er alltid ikke-negative.
Singulærverdiene for en matrise A = Anm er lik kvadratrøttene til egenverdiene til matriseproduktet (AHA) dersom m er større eller lik n og ellers lik egenverdiene til (AAH). Her er bokstaven H brukt for å markere konjungert transponering av en matrise.
=== Spektralteori ===
Spekteret til en lineær transformasjon er mengden av skalarer
λ
{\displaystyle \lambda }
som gjør at inversen
(
T
−
λ
I
)
−
1
{\displaystyle (T-\lambda I)^{-1}\,}
ikke eksisterer eller ikke er begrenset. Skalarene inneholdt i spekteret kalles spektralverdier . Mengden av egenverdier til T er inneholdt i spekteret til T og blir i denne sammenhengen kalt for punktspekteret til T.
Studiet av spektralverdiene til en lineær transformasjon og egenskapene til disse blir kalt spektralteori.
Generelt kan en transformasjon ha spektralverdier som ikke er egenverdier. For en matrise er spekteret identisk med mengden av egenverdier.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Fr Fabricius-Bjerre (1974). Lærebog i geometri. I: Analytisk geometri, lineær algebra (6 utg.). Lyngby: Polyteknisk forlag. ISBN 87-502-0440-8.
Ronald Douglas Milne (1980). Applied functional analysis, an introductory treatment. London: Pitman Publishing Limited. ISBN 0-273-08404-6.
Helmut Lütkepohl (1996). Handbook of Matrices. Chichester: John Wiley and Sons. ISBN 0-471-97015-8.
Gene Golub, Charles van Loan (1996). Matrix computations. Baltimore: Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-5414-8.
== Eksterne lenker ==
EISPACK – Fortran-bibliotek for løsning av egenverdiproblem. Besøkt 24. april 2010.
LAPACK – Fortran90-bibliotek med rutiner for løsning av egenverdiproblem. Besøkt 24. april 2010 |
533 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
534 | https://no.wikipedia.org/wiki/Bosnia-Hercegovina | 2023-02-01 | Bosnia-Hercegovina | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2022-04', 'Kategori:Bosnia-Hercegovina', 'Kategori:Forbundsstater'] | Bosnia-Hercegovina (bosnisk og kroatisk: Bosna i Hercegovina, serbisk: Босна и Херцеговина) er en parlamentarisk republikk og en forbundsstat. Forbundsstaten består av de to entitetene (delstatene) Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og Republika Srpska. Brčko-distriktet i nord er et kondominium mellom de to entitetene, men samtidig direkte underlagt nasjonalstatens, og ikke entitetenes lover.
Landet er omgitt av andre land på alle sider, med unntak av en kyststripe på 26 km i sør imot Adriaterhavet. Landet grenser til Kroatia i vest og Serbia og Montenegro i øst. Fram til 1992 var landet en republikk i Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Bosnia er at av de få landene i Europa der flertallet av befolkningen er muslimsk; Kosovo og Albania er andre europeiske land med muslimsk flertall.
I dag er Bosnia-Hercegovina et av de fattigste landene i Europa.
| Bosnia-Hercegovina (bosnisk og kroatisk: Bosna i Hercegovina, serbisk: Босна и Херцеговина) er en parlamentarisk republikk og en forbundsstat. Forbundsstaten består av de to entitetene (delstatene) Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og Republika Srpska. Brčko-distriktet i nord er et kondominium mellom de to entitetene, men samtidig direkte underlagt nasjonalstatens, og ikke entitetenes lover.
Landet er omgitt av andre land på alle sider, med unntak av en kyststripe på 26 km i sør imot Adriaterhavet. Landet grenser til Kroatia i vest og Serbia og Montenegro i øst. Fram til 1992 var landet en republikk i Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Bosnia er at av de få landene i Europa der flertallet av befolkningen er muslimsk; Kosovo og Albania er andre europeiske land med muslimsk flertall.
I dag er Bosnia-Hercegovina et av de fattigste landene i Europa.
== Naturgeografi ==
Landet har stort sett fjellandskap og ligger sentralt i De dinariske alper. Den nordøstlige delen av landet strekker seg inn i de sørlige områdene av Den pannoniske slette, mens sørlige deler av landet grenser til Adriaterhavet. Landet har bare 20 km kystlinje rundt byen i Neum i Hercegovina-Neretva kommune, og er innelåst mellom kroatiske landområder og territorialfarvann.
Store byer er hovedstaden Sarajevo, Banja Luka, Prijedor, Bihać, Tuzla, Zenica og Mostar
Nær 50 % av Bosnia-Hercegovina er dekket av skog. De største skogene finnes sentralt og i østlige og vestlige deler av Bosnia. De nordlige områdene av Bosnia har svært fruktbare jordbruksområder langs elven Sava.
=== Klima ===
Bosnia-Hercegovina har et variert klima der værforholdene kan endre seg mye over korte avstander. Lavtrykk i Middelhavet pøser mild og fuktig luft inn mot fjellene om vinteren, og vestsiden er et av de våteste områdene av Europa. Enkelte steder langs vestsiden av De dinariske alper kan få 4 000 mm nedbør i løpet av et år, mens kystbyene bare får omtrent 1 000 mm. Midtsommers er det stort sett bare sol, og de indre områdene kan få svært høye temperaturer. Mostar, ved Neretva, er en av de varmeste byene i Europa.
De lavereliggende områdene i nord har et klima som er mer likt Sentral-Europa. Nedbørsmengdene minker mot øst, og vinteren er skyet, selv i de tørreste områdene. Vind fra sør kan strømme nordover, og fønvind kan gi temperaturer over 10 °C, eller kald luft (kalt kosavavind) fra Karpatene kan strømme sørover. Fjellene i vest verner disse områdene fra den kjøligere havluften, så temperaturene om sommeren kan bli svært høye.
== Demografi ==
Befolkningen ble i 2022 anslått til å bestå av ca. 50,7 % muslimer som i det vesentlige vil være bosnjaker, 30,7 % ortodokse som tilhører den serbiske folkegruppe og 15,2 % romersk-katolske som i stor utstrekning er kroater. Av befolkningen er 0,8 % ateister.
== Historie ==
Bosnia var en del av Illyria i oldtiden. Fra 600-tallet ble Bosnia erobret av slaviske stammer, og på 1400-tallet kom området under tyrkisk kontroll. Kort etter at tyrkerne overtok herredømmet over Bosnia, antok det tidligere kristne folket islamsk trosbekjennelse. I likhet med albanerne, og i motsetning til for eksempel serbere, montenegrinere og grekere, lot bosnierne seg i likhet med andre folkegrupper med liten innflytelse massekonvertere til islam, som var okkupasjonsmaktens religion. Majoriteten av bosnierne holder fortsatt (2006) fast på denne religionen som ble påført dem av okkupanter fra Tyrkia/Det osmanske riket for 500 år siden.
I 1878 okkuperte Østerrike-Ungarn Bosnia, og etter første verdenskrig ble Bosnia en del av Jugoslavia. Etter andre verdenskrig ble Bosnia en delrepublikk av Jugoslavia, noe som varte helt til landet erklærte seg selvstendig i 1991.
I oktober 1991 erklærte Bosnia seg selvstendig, etter en demokratisk valgstemning, men dette ville ikke de omtrent 32 % serberne i landet gå med på. Det oppstod derfor kamper mellom den bosnisk bosnjak-dominerte regjeringen og serbiske separatister som ble støttet av Jugoslavia og Slobodan Milošević. Krigen, som etter hvert involverte både bosniske bosnjaker, serbere og kroater, ble ført med stor grusomhet fra serbisk side. Milosevic startet en etnisk rensing, som resulterte i rundt 100 000 ble drept. I tillegg medførte det flere tusen bosniske flyktninger. FN og EU, som i starten var lite villig til å gripe aktivt inn i konflikten, stasjonerte senere fredsbevarende styrker i landet. FN ble likevel sterkt kritisert for at FN-soldatene ikke tok parti med bosniske-muslimer, som var de største ofrene i krigen. At FN vedtok våpensanksjoner for å hjelpe Bosnia, hadde bare gitt flere fordeler for Milosevic.
I mars 1994 inngikk bosniske kroater og den bosnisk bosnjakiske regjeringen i Sarajevo en avtale om føderasjon, slik at kampene mellom Bosniske bosnjaker og kroater tok slutt. Etter hvert så NATO seg nødt til å gripe inn, og startet med å bombe serbiske stillinger på oppdrag fra FN. I juli 1995 rykket serbiske styrker inn i Srebrenica, som egentlig var blitt erklært en sikker sone av FN, og drepte 8 000 sivile muslimer. Kroater og bosniske regjeringsstyrker utførte flere offensiver og klarte etter hvert å drive serberne tilbake fra områder som de hadde holdt i flere år. Totalt kostet krigen 100 000 mennesker livet, og rundt 2,5 millioner mennesker fra alle parter ble drevet på flukt.
=== Statsministre siden 1992 ===
Jure Pelivan: 3. mars 1992 - 9. november 1992
Mile Akmadžić: 9. november 1992 - 25. oktober 1993
Haris Silajdžić: 25. oktober 1993 - 30. januar 1996
Hasan Muratović: 30. januar 1996 - 3. januar 1997
Haris Silajdžić: 3. januar 1997 - 6. juni 2000
Spasoje Tuševljak: 6. juni 2000 - 18. oktober 2000
Martin Raguž: 18. oktober 2000 - 22. februar 2001
Božidar Matić: 22. februar 2001 - 18. juli 2001
Zlatko Lagumdžija: 18. juli 2001 - 15. mars 2002
Dragan Mikerević: 15. mars 2002 - 23. desember 2002
Adnan Terzić: 23. desember 2002 - 11. januar 2007
Nikola Špirić: 11. januar 2007 - 12. januar 2012
Vjekoslav Bevanda: 12. januar 2012 - 31. mars 2015
Denis Zvizdić: 31. mars 2015 - 23. desember 2019
Zoran Tegeltija: 23. desember 2019 -
== Politikk ==
=== Politisk system ===
Bosnia-Hercegovina er en republikk og forbundsstat. Den er inndelt i to enheter, Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og Republika Srpska. Den myndighet som grunnloven ikke uttrykkelig tillegger staten, ligger hos disse to enhetene.I tillegg til entitetene finnes det selvstyrte Brcko-distriktet. Distriktets selvstyre er styrket siden grunnloven av 1995.
=== Landets statsoverhode og regjering ===
Bosnia-Hercegovinas presidentskap utøver funksjonen som landets statsoverhode. Presidentskapet har ansvaret for utenrikspolitikken og de væpnede styrker. Det utnevner dessuten regjeringen, som må godkjennes av parlamentet.
Entitetene Republika Srpska og Føderasjonen Bosnia-Hercegovina har også valgte presidenter.
=== Parlamentet ===
Parlamentet i Bosnia-Hercegovina består av to kamre, det folkevalgte Representantenes hus som velges ved direkte valg av folket, og Folkenes hus som velges av delstatenes parlamenter.
De to entitetene og Brčko-distriktet har egne parlamenter og lovgivningsmyndighet. I Føderasjonen Bosnia-Hercegovina har dessuten kantonenes parlamenter lovgivningsmyndighet.
=== Domstolssystemet ===
Forfatningsdomstolen i Bosnia-Hercegovina består av ni dommere. Fire av dommerne oppnevnes av parlamentet i entiteten Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og to av parlamentet i Republika Srpska. De resterende tre dommere oppnevnes av Den europeiske menneskerettsdomstol etter konsultasjoner med Bosnia-Hercegovinas presidentskap.
Domstolen i Bosnia-Hercegovina (Državni sud BiH) ble opprettet i 2002. Den er en domstol som dømmer på øverste føderale nivå, det vil si staten Bosnia-Hercegovina. Domstolen har en avdeling for strafferett og en avdeling for forvaltningsrett, samt en ankeavdeling. Strafferettsavdelingen behandler større saker som krigsforbrytersaker, korrupsjonssaker og organisert kriminalitet. Forvaltningsavdelingen behandler saker i tvistespørsmål mellom entitetene og i saker etter valglovene. Ankeavdelingen behandler anker over dommer avgjort i de to øvrige avdelingene. Domstolen behandler ikke anker over dommer avsagt i entitetene.
Hver av de to entitetene og dessuten Brčko-distriktet, har sine egne domstolssystemer. De to entitetene har dessuten egne forfatningsdomstoler.
=== Administrativ inndeling ===
Bosnia-Hercegovinas øverste forvaltningsorgan etter staten, er de to enhetene Republika Srpska og Føderasjonen Bosnia-Hercegovina, og i tillegg til disse, det autonome Brčko-distriktet.
Republika Srpska er en sentralisert enhet, med entiteten og kommunene som de eneste administrative forvaltningsnivåer. Enheten Føderasjonen Bosnia-Hercegovina, har tre forvaltningsnivåer: entiteten, kantonene og endelig kommunene som det laveste nivå. Brčko-distriktet har bare ett administrativt nivå.
== Nasjonaldager ==
Offisielle nasjonaldager er 1. mars, kalt Uavhengighetsdagen etter folkeavstemningen i 1992, og 25. november, kalt Statens dag etter kunngjøringen av Folkerepublikken Bosnia-Hercegovina i Mrkonjić Grad i 1943. I Republika Srpska blir 1. mars og 25. november ikke feiret. Serberne boikottet folkeavstemningen i 1992. Derimot feires 21. november til minne om signeringen av Daytonavtalen. Bosniske kroater feirer dessuten den kroatiske nasjonaldag 25. juni.
== Næringsliv ==
Før 1990 var Bosnia vertsrepublikken for fem av de største konsernene i tidligere Jugoslavia. Landet har potensial til å bli en blomstrende markedsøkonomi med en sterk industriell base. Landet er fullt av naturlige ressurser som dessverre blir lite utnyttet. I 1990, mens Bosnia fortsatt var en del av Jugoslavia, var dens valuta, dinar, like sterk som den tyske mark. Dette var Bosnias økonomiske høydepunkt. Den nærmest ti år lange krigen har påført landet store økonomiske tap.
Landets valuta er Konvertibilna mark. Sentralbanken kalles Centralna Banka Bosne i Hercegovine.
== Oppføring på UNESCO sine lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Stari Most (den gamle bro) i Mostar – 2005
Mehmed Paša Sokolović-broen i Višegrad – 2007
Urbøkeskoger i Karpatene og andre regioner i Europa
Stećci middelalderske gravsteinskirkegårderMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCO sin liste (Intangible Cultural Heritage), knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2014 – Zmijanje broderi
2018 – Sanking av iva-gress i Ozren-fjellene
2021 – Grasslåing konkurranse i Kupres
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bosnia and Herzegovina – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bosna i Hercegovina / Босна и Херцеговина – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Bosnia-Hercegovina i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Bosnia-Hercegovina |
535 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
536 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
537 | https://no.wikipedia.org/wiki/G8 | 2023-02-01 | G8 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:G8'] | G8 (gruppen av åtte) er et suspendert forum med de da åtte ledende industrinasjonene i verden – Frankrike, Japan, Tyskland, Storbritannia, USA, Italia (G6, 1975) og Canada (G7, 1976), i tillegg til Russland som deltok fast fra 2002, men som på grunn av annekteringen av Krim, og den internasjonale politiske krisen som oppstod som en følge av dette, ble kastet ut av G8 den 24. mars 2014. G7-landene fortsetter G8s arbeid under navnet G7. EU møtte dessuten som fast representant på G8s toppmøter, og møter også i dag fast på G7s toppmøter.
| G8 (gruppen av åtte) er et suspendert forum med de da åtte ledende industrinasjonene i verden – Frankrike, Japan, Tyskland, Storbritannia, USA, Italia (G6, 1975) og Canada (G7, 1976), i tillegg til Russland som deltok fast fra 2002, men som på grunn av annekteringen av Krim, og den internasjonale politiske krisen som oppstod som en følge av dette, ble kastet ut av G8 den 24. mars 2014. G7-landene fortsetter G8s arbeid under navnet G7. EU møtte dessuten som fast representant på G8s toppmøter, og møter også i dag fast på G7s toppmøter.
== Toppmøter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) G8 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons |
538 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
539 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
540 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
541 | https://no.wikipedia.org/wiki/Ti%C3%A5r | 2023-02-01 | Tiår | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidsenheter', 'Kategori:Tiår'] | Et tiår, også kjent som et desennium er en periode på ti år.
Se på følgende sider for tiårstrender:
2000-årene, 2010-årene
1900-årene, 1910-årene, 1920-årene, 1930-årene, 1940-årene, 1950-årene, 1960-årene, 1970-årene, 1980-årene, 1990-årene
1800-årene, 1810-årene, 1820-årene, 1830-årene, 1840-årene, 1850-årene, 1860-årene, 1870-årene, 1880-årene, 1890-årene
1700-årene, 1710-årene, 1720-årene, 1730-årene, 1740-årene, 1750-årene, 1760-årene, 1770-årene, 1780-årene, 1790-årene
1600-årene, 1610-årene, 1620-årene, 1630-årene, 1640-årene, 1650-årene, 1660-årene, 1670-årene, 1680-årene, 1690-årene
1500-årene, 1510-årene, 1520-årene, 1530-årene, 1540-årene, 1550-årene, 1560-årene, 1570-årene, 1580-årene, 1590-årene
1400-årene, 1410-årene, 1420-årene, 1430-årene, 1440-årene, 1450-årene, 1460-årene, 1470-årene, 1480-årene, 1490-årene
1300-årene, 1310-årene, 1320-årene, 1330-årene, 1340-årene, 1350-årene, 1360-årene, 1370-årene, 1380-årene, 1390-årene
1200-årene, 1210-årene, 1220-årene, 1230-årene, 1240-årene, 1250-årene, 1260-årene, 1270-årene, 1280-årene, 1290-årene
1100-årene, 1110-årene, 1120-årene, 1130-årene, 1140-årene, 1150-årene, 1160-årene, 1170-årene, 1180-årene, 1190-årene
1000-årene, 1010-årene, 1020-årene, 1030-årene, 1040-årene, 1050-årene, 1060-årene, 1070-årene, 1080-årene, 1090-årene
900-årene, 910-årene, 920-årene, 930-årene, 940-årene, 950-årene, 960-årene, 970-årene, 980-årene, 990-årene
800-årene, 810-årene, 820-årene, 830-årene, 840-årene, 850-årene, 860-årene, 870-årene, 880-årene, 890-årene
700-årene, 710-årene, 720-årene, 730-årene, 740-årene, 750-årene, 760-årene, 770-årene, 780-årene, 790-årene
600-årene, 610-årene, 620-årene, 630-årene, 640-årene, 650-årene, 660-årene, 670-årene, 680-årene, 690-årene
500-årene, 510-årene, 520-årene, 530-årene, 540-årene, 550-årene, 560-årene, 570-årene, 580-årene, 590-årene
400-årene, 410-årene, 420-årene, 430-årene, 440-årene, 450-årene, 460-årene, 470-årene, 480-årene, 490-årene
300-årene, 310-årene, 320-årene, 330-årene, 340-årene, 350-årene, 360-årene, 370-årene, 380-årene, 390-årene
200-årene, 210-årene, 220-årene, 230-årene, 240-årene, 250-årene, 260-årene, 270-årene, 280-årene, 290-årene
100-årene, 110-årene, 120-årene, 130-årene, 140-årene, 150-årene, 160-årene, 170-årene, 180-årene, 190-årene
10-årene, 20-årene, 30-årene, 40-årene, 50-årene, 60-årene, 70-årene, 80-årene, 90-årene
Se også 0-årene, som var en niårsperiode som startet vår tidsregning. | Et tiår, også kjent som et desennium er en periode på ti år.
Se på følgende sider for tiårstrender:
2000-årene, 2010-årene
1900-årene, 1910-årene, 1920-årene, 1930-årene, 1940-årene, 1950-årene, 1960-årene, 1970-årene, 1980-årene, 1990-årene
1800-årene, 1810-årene, 1820-årene, 1830-årene, 1840-årene, 1850-årene, 1860-årene, 1870-årene, 1880-årene, 1890-årene
1700-årene, 1710-årene, 1720-årene, 1730-årene, 1740-årene, 1750-årene, 1760-årene, 1770-årene, 1780-årene, 1790-årene
1600-årene, 1610-årene, 1620-årene, 1630-årene, 1640-årene, 1650-årene, 1660-årene, 1670-årene, 1680-årene, 1690-årene
1500-årene, 1510-årene, 1520-årene, 1530-årene, 1540-årene, 1550-årene, 1560-årene, 1570-årene, 1580-årene, 1590-årene
1400-årene, 1410-årene, 1420-årene, 1430-årene, 1440-årene, 1450-årene, 1460-årene, 1470-årene, 1480-årene, 1490-årene
1300-årene, 1310-årene, 1320-årene, 1330-årene, 1340-årene, 1350-årene, 1360-årene, 1370-årene, 1380-årene, 1390-årene
1200-årene, 1210-årene, 1220-årene, 1230-årene, 1240-årene, 1250-årene, 1260-årene, 1270-årene, 1280-årene, 1290-årene
1100-årene, 1110-årene, 1120-årene, 1130-årene, 1140-årene, 1150-årene, 1160-årene, 1170-årene, 1180-årene, 1190-årene
1000-årene, 1010-årene, 1020-årene, 1030-årene, 1040-årene, 1050-årene, 1060-årene, 1070-årene, 1080-årene, 1090-årene
900-årene, 910-årene, 920-årene, 930-årene, 940-årene, 950-årene, 960-årene, 970-årene, 980-årene, 990-årene
800-årene, 810-årene, 820-årene, 830-årene, 840-årene, 850-årene, 860-årene, 870-årene, 880-årene, 890-årene
700-årene, 710-årene, 720-årene, 730-årene, 740-årene, 750-årene, 760-årene, 770-årene, 780-årene, 790-årene
600-årene, 610-årene, 620-årene, 630-årene, 640-årene, 650-årene, 660-årene, 670-årene, 680-årene, 690-årene
500-årene, 510-årene, 520-årene, 530-årene, 540-årene, 550-årene, 560-årene, 570-årene, 580-årene, 590-årene
400-årene, 410-årene, 420-årene, 430-årene, 440-årene, 450-årene, 460-årene, 470-årene, 480-årene, 490-årene
300-årene, 310-årene, 320-årene, 330-årene, 340-årene, 350-årene, 360-årene, 370-årene, 380-årene, 390-årene
200-årene, 210-årene, 220-årene, 230-årene, 240-årene, 250-årene, 260-årene, 270-årene, 280-årene, 290-årene
100-årene, 110-årene, 120-årene, 130-årene, 140-årene, 150-årene, 160-årene, 170-årene, 180-årene, 190-årene
10-årene, 20-årene, 30-årene, 40-årene, 50-årene, 60-årene, 70-årene, 80-årene, 90-årene
Se også 0-årene, som var en niårsperiode som startet vår tidsregning. |
542 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
543 | https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Frederik | 2023-02-01 | Christian Frederik | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Datoformat', 'Kategori:Danske frimurere', 'Kategori:Danske monarker', 'Kategori:Danske prinser', 'Kategori:Dødsfall 20. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1848', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Fødsler 18. september', 'Kategori:Fødsler i 1786', 'Kategori:Hertuger av Slesvig', 'Kategori:Huset Oldenburg', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Norske stattholdere', 'Kategori:Ordenen av det gyldne skinn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stormannsmøtet på Eidsvoll'] | Christian Frederik (født 18. september 1786 i København, død 20. januar 1848 samme sted) var regent i to adskilte tidsperioder, først som regent av Norge og deretter konge av Danmark. Han erklærte seg som regent av Norge fra 16. februar, for så den 16. mai å bli valgt til konge av Norge fra 17. mai til 10. oktober 1814. Han ble konge av Danmark fra 3. desember 1839 til sin død. I Norge var han konge som Christian Frederik, som dansk konge omtales han som Christian VIII. Han tilhørte den oldenborgske slekt.
Christian Frederik var den eldste sønnen av arveprins Frederik, en yngre sønn av kong Frederik V av Danmark og Norge. Da fetteren Frederik VI ikke hadde noen sønner, var Christian Frederik ifølge Kongeloven etter 1808 nærmeste arving til tronen. I 1813 sendte Frederik VI prins Christian Frederik til Norge som stattholder, med henblikk på å styrke den norske lojaliteten mot kronen. Ved Kielfreden 1814 ble Frederik VI tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige. Men Christian Frederik valgte å stille seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegelse og ble enig med landets ledende menn om å kalle sammen den grunnlovgivende Riksforsamlingen på Eidsvoll samme år. I mai 1814 ble en norsk grunnlov undertegnet, og Riksforsamlingen valgte Christian Fredrik til norsk konge, Men svenskene gjorde fortsatt krav på Norge, og fikk stormaktenes medhold. Det førte til en kort krig, hvor svenskenes makt var overlegen, og Christian Frederik måtte frasi seg Norges trone og vendte skuffet tilbake til Danmark.
Da Frederik VI døde 1839 arvet den da 53 år gamle prinsen tronen under navnet Christian VIII. Danmark hadde på denne tiden fortsatt en eneveldig styreform, og de danske liberale husket hans innsats i Norge. Mange forventet at han ville gi landet en fri forfatning, men deres forventninger ble ikke innfridd. Kongen så det slesvigske problemet vokse, og forsøkte med kompromissløsninger. I tillegg til disse problemene kom arvespørsmålet sterkere og sterkere frem ettersom Christian Frederiks sønn Frederik (senere Frederik VII) ikke hadde noen barn. Først på midten av 1840-tallet kunne kongen sette i gang med arbeidet som skulle gi Danmark en fri forfatning, men han rakk ikke å gjennomføre dette før sin død i 1848.
Christian Frederik var gift to ganger: første gang fra 1806 til 1810 med Charlotte Frederikke av Mecklenburg-Schwerin og andre gang fra 1815 med Caroline Amalie av Augustenborg. Med sin første kone fikk han sønnen Frederik, som etterfulgte ham som dansk konge. | Christian Frederik (født 18. september 1786 i København, død 20. januar 1848 samme sted) var regent i to adskilte tidsperioder, først som regent av Norge og deretter konge av Danmark. Han erklærte seg som regent av Norge fra 16. februar, for så den 16. mai å bli valgt til konge av Norge fra 17. mai til 10. oktober 1814. Han ble konge av Danmark fra 3. desember 1839 til sin død. I Norge var han konge som Christian Frederik, som dansk konge omtales han som Christian VIII. Han tilhørte den oldenborgske slekt.
Christian Frederik var den eldste sønnen av arveprins Frederik, en yngre sønn av kong Frederik V av Danmark og Norge. Da fetteren Frederik VI ikke hadde noen sønner, var Christian Frederik ifølge Kongeloven etter 1808 nærmeste arving til tronen. I 1813 sendte Frederik VI prins Christian Frederik til Norge som stattholder, med henblikk på å styrke den norske lojaliteten mot kronen. Ved Kielfreden 1814 ble Frederik VI tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige. Men Christian Frederik valgte å stille seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegelse og ble enig med landets ledende menn om å kalle sammen den grunnlovgivende Riksforsamlingen på Eidsvoll samme år. I mai 1814 ble en norsk grunnlov undertegnet, og Riksforsamlingen valgte Christian Fredrik til norsk konge, Men svenskene gjorde fortsatt krav på Norge, og fikk stormaktenes medhold. Det førte til en kort krig, hvor svenskenes makt var overlegen, og Christian Frederik måtte frasi seg Norges trone og vendte skuffet tilbake til Danmark.
Da Frederik VI døde 1839 arvet den da 53 år gamle prinsen tronen under navnet Christian VIII. Danmark hadde på denne tiden fortsatt en eneveldig styreform, og de danske liberale husket hans innsats i Norge. Mange forventet at han ville gi landet en fri forfatning, men deres forventninger ble ikke innfridd. Kongen så det slesvigske problemet vokse, og forsøkte med kompromissløsninger. I tillegg til disse problemene kom arvespørsmålet sterkere og sterkere frem ettersom Christian Frederiks sønn Frederik (senere Frederik VII) ikke hadde noen barn. Først på midten av 1840-tallet kunne kongen sette i gang med arbeidet som skulle gi Danmark en fri forfatning, men han rakk ikke å gjennomføre dette før sin død i 1848.
Christian Frederik var gift to ganger: første gang fra 1806 til 1810 med Charlotte Frederikke av Mecklenburg-Schwerin og andre gang fra 1815 med Caroline Amalie av Augustenborg. Med sin første kone fikk han sønnen Frederik, som etterfulgte ham som dansk konge.
== Familiebakgrunn ==
Prins Christian Frederik ble født 18. september 1786 på Christiansborg slott, det danske kongehusets hovedslott på øya Slotsholmen i Københavns sentrum. Offisielt var han den eldste sønnen og det eldste gjenlevende barnet av arveprins Frederik av Danmark og Norge og Sophie Frederikke av Mecklenburg-Schwerin. Faren hans var en yngre sønn av den avdøde kong Frederik V av Danmark og Norge. Han hadde tre yngre søsken: prinsesse Juliane Sophie, prinsesse Louise Charlotte og prins Frederik Ferdinand.
Innen familien var det imidlertid kjent at den biologiske faren var arveprinsens adjutant og hoffsjef Frederik von Blücher, som også var far til Christian Fredriks tre søsken. I et brev skrevet av kronprins Frederik (senere Frederik VI) til sin svoger hertug Frederik Christian av Augustenburg i 1805 nevner han arveprinsens velvilje overfor hoffsjefen og skriver videre:
... min onkel sætter alt for megen pris på skaberen af de fire, meget henrivende prinser og prinsesser til at ville sende ham bort.
Da prins Christian Frederik ble født, var farens eldre halvbror kong Christian VII Danmark-Norges monark, men på grunn av kongens psykiske lidelse var han ikke i stand til å lede regjeringen selv. Fra 1772 hadde arveprins Frederik styrt landet sammen med sin mor, enkedronning Juliane Marie, og deres rådgiver Ove Høegh-Guldberg. I 1784 hadde imidlertid kongens sønn, den unge kronprins Frederik (senere kong Frederik VI), tatt makten i en palassrevolusjon og var nå den egentlige herskeren. I barndommen hans hadde Prins Christian Frederiks familie et anstrengt forhold til kronprins Frederik og hans familie på grunn av denne maktstriden, men etter hvert normaliserte forholdet mellom de to grenene av kongefamilien.
== Barndom og oppvekst ==
Prins Christian Frederik tilbrakte sine første leveår på det enorme og storslåtte barokkslott Christiansborg midt i København. Familiens sommerhjem var det lille og grasiøse lystslott Sorgenfri ved den lille elven Mølleåen i Kongens Lyngby nord for København, som arveprins Frederik kjøpte i 1789.
I februar 1794 ødela en brann Christiansborg slott, og familien ble tvunget til å flytte til Levetzaus palé, en del av slottsanlegget Amalienborg i bydelen Frederiksstaden i København. Og i november, kort tid etter flyttingen, da prins Christian Frederik var åtte år gammel, døde moren hans, som led av dårlig helse, på Sorgenfri slott i en alder av 36 år.
Prins Christian Frederik ble konservativt oppdratt etter retningslinjene av den tidligere statsråden Ove Høegh-Guldberg, som ble kastet ut av regjeringen med arveprinsen i 1784. Oppveksten var preget av en grundig og bredspektret utdanning hvor han møtte kunstnere og vitenskapsmenn som var knyttet til farens hoff. Han arvet talentene til sin begavede mor, og i en tidlig alder ble hans kjærlighet til naturvitenskap og kunst vekket; de skulle følge ham hele livet. Hans elskverdighet og vakre trekk sies å ha gjort ham veldig populær i København.
Han ble konfirmert 22. mai 1803 i Frederiksberg slottskirke sammen med sine to søstre prinsesse Juliane Sophie og prinsesse Louise Charlotte. Halvannet år senere, 7. desember 1805, døde også barnas far, arveprins Frederik, 52 år gammel, og den nitten år gamle prins Christian Frederik overtok sin fars plass i arvefølgen og de to residensene Levetzaus palé og Sorgenfri slott. Da kong Christian VII også døde 13. mars 1808, ble fetteren kronprins Frederik konge av Danmark og Norge. Siden den nye kongen ikke hadde noen sønner, var prins Christian Frederik etter 1808 ifølge Kongeloven nærmeste arving til tronen.
== Første ekteskap og barn ==
Under et besøk hos morens familie i Mecklenburg bodde han ved onkelens hoff i Schwerin, hvor han ble forelsket i sin kusine Charlotte Frederikke av Mecklenburg-Schwerin. Hun var det syvende og yngste gjenlevende barnet til den senere storhertug Fredrik Frans I av Mecklenburg-Schwerin og Louise av Sachsen-Gotha. Charlotte Frederikke og Christian Frederik ble gift 21. juni 1806 i Ludwigslust i Mecklenburg.
Paret slo seg først ned på slottet i Plön i hertugdømmet Holstein. Her fødte Charlotte Frederikke den 8. april 1807 deres første barn, sønnen Christian Frederik, som døde samme dag som fødselen. Fra 1808 bodde paret i København, hvor de flyttet inn i Levetzaus palé på Amalienborg. Her fødte Charlotte Frederikke den 6. oktober 1808 parets eneste gjenlevende barn, sønnen Frederik Carl Christian, den senere Frederik VII.
Ekteskapet ble imidlertid ulykkelig. Charlotte Frederikke ble beskrevet som svært vakker i ungdommen, men ble også ansett som lunefull, lettsindig og mytoman, egenskaper som senere ble sagt å gå igjen hos hennes sønn, Frederik VII. Da det ble kjent at prinsessen hadde et forhold til sin franske sanglærer, Édouard du Puy, sørget kong Frederik VI for at ekteskapet ble opphevet. Charlotte Frederikke ble forvist til Horsens og fikk forbud mot å noensinne se sønnen igjen, og du Puy ble forvist til Sverige – han fikk to timer på seg til å forlate Danmark og sitt hjem i Vingårdstræde 15, hvor prinsessen hadde besøkt ham. Charlotte Frederikke forlot Danmark i 1829, konverterte til den romersk-katolske kirke og bodde fra 1833 i Roma, hvor hun døde i 1840 etter lang tids sykdom. Det sies at Christian VIII ble plaget hele livet av minnet om dette ekteskapet.
Christian VIII fikk 10 barn utenfor ekteskap, deriblant forstmannen Frederik Carl Eide. Forfatteren Jens Jørgensen har fremført den spekulative teori at han også skulle være faren til H.C. Andersen.
== Som norsk konge ==
I mai 1813 sendte Frederik VI prins Christian Frederik til Norge som stattholder, med henblikk på å styrke den norske lojaliteten mot kronen. Denne hadde lidd under Danmarks skjebnesvangre allianse med Napoleon. Ved Kielfreden den 14. januar 1814 ble Frederik VI tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige. Dette hadde vært en betingelse Sverige satte for å gå med i alliansen mot Napoleon.
Men Christian Frederik valgte å stille seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegelse. I februar 1814 foretok han en rundreise i innlandet opp til Trondheim for å lodde stemningen og sammenkalte deretter til det kjente stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar. Her ble Christian Frederik enig med landets ledende menn om å kalle sammen den grunnlovgivende Riksforsamlingen på Eidsvoll samme år. Christian Frederik ble landets regent og hadde et råd som lignet en regjering. Den 27. februar besluttet han å innføre et nytt norsk flagg. Den 17. mai 1814 ble en norsk grunnlov undertegnet. Den 19. mai 1814 valgte Riksforsamlingen Christian Fredrik til norsk konge. Som norsk konge hadde han titulatur Norges Konge, Prins til Danmark, Hertug til Slesvig, Holsten, Stormarn, Ditmarsken og Oldenborg .
Men svenskene gjorde fortsatt krav på Norge, og fikk stormaktenes medhold. En delegasjon ble sendt til Christian Frederik, men forhandlingene førte ikke frem. Det førte til en kort krig hvor svenskenes makt var overlegen, selv om nordmennene hevdet seg blant annet ved Lier. Til sist ble Mossekonvensjonen av 14. august undertegnet. Christian Frederik måtte frasi seg Norges trone og returnere til Danmark etter å ha sammenkalt et overordentlig Storting og lagt makten i dets hender. Til gjengjeld skulle Norge få beholde Grunnloven, men med de forandringer som var nødvendige for å inngå en realunion med Sverige. Stortinget forhandlet samme høst med svenske utsendinger, vedtok 4. november den reviderte Grunnloven, og valgte samme dag Sveriges konge Karl II til norsk konge. Prins Christian Frederik forlot Norge 10. oktober og vendte skuffet tilbake til Danmark.
== Ettertidens vurdering av Christian Frederik som norsk konge ==
Christian Frederik var den sentrale lederskikkelsen i opprøret våren 1814, han var veltalende, kunnskapsrik, karismatisk og usedvanlig arbeidsom. Da det viste seg at den svenske overmakten var for stor sensommeren 1814, valgte han å gi ordre om retrett, våpenhvile og forhandlinger med svenskene. Han frasa seg den norske kronen og reiste nedbrutt tilbake til Danmark.
Denne forvandlingen fra å være energisk, initiativrik og kampklar til å gi seg, nærmest uten motstand, førte til at han umiddelbart ble utsatt for kritikk fra de kretsene han hadde oppglødd til kamp. Den dominerende holdningen på 1800-tallet var fortsatt at Christian Frederik hadde vært for vek, at det var en teaterkonge. Historikere på 1900-tallet, som Sverre Steen og Jens Arup Seip, hadde en mer positiv vurdering. De mente at Christian Frederik var helt sentral for selvstendighetsreisningen, men Steen var fortsatt noe spørrende til innsatsen sensommeren 1814: «Det var riktig av Christian Frederik å ta krigen i 1814 selv om han så nederlaget i øynene. Det blir derimot et åpent spørsmål om det ikke hadde vært riktigere for Norges fremtid å føre krigen med større alvor, selv om det også hadde ført med seg større tap. Som det nå var, hadde mange inntrykk av at det hele var gjort på skrømt, eller at det skyldtes en klosset tilfeldighet, eller at det var avtalt spill.» Det kan tenkes at denne vurderingen skyldes tidspunktet Steen skrev dette, bare 6 år etter at Norge hadde vært okkupert av Tyskland,
Særlig Knut Mykland har oppvurdert Christian Frederiks handlemåte på slutten av hans regjeringstid i Norge. Da det viste seg at England ikke støttet den norske selvstendighetskampen, var Christian Frederiks mål, etter Myklands vurdering, å legge til rette for at nordmennene skulle få bevare sin grunnlov i den nye unionen med Sverige. Da var forhandlingsbordet å foretrekke fremfor en lang og blodig krig med helt overveiende sannsynlighet for norsk tap.
== Som dansk prins ==
Etter hjemkomsten fra Norge gjorde Christian Frederik et forsøk på forsoning med sin første kone, men forlovet seg i desember 1814 med prinsesse Caroline Amalie av Augustenborg, datteren til hertug Frederik Christian II av Augustenborg og Louise Augusta av Danmark. Hun var altså et barnebarn av dronning Caroline Mathilde og Struensee. Bryllupet ble feiret 22. juni 1815 på Augustenborg slott på øya Als i hertugdømmet Slesvig. Dette andre ekteskapet forble barnløst.Samme år ble han utnevnt til guvernør over Fyn og Langeland, hvor paret bodde på Odense slott. Fra 1818 til 1822 var paret på en lengre utenlandsreise og fikk anledning til å møte Europas ledende statsmenn. Christian Frederik fikk også anledning til å dyrke sine vitenskapelige og kunstneriske interesser. I 1831 ble han medlem av statsrådet. Han viste der stor forståelse for de nasjonalliberales sak, og den oppvåknende danske nasjonalfølelse i hertugdømmene.
== Dansk konge ==
Da Frederik VI døde 13. desember 1839 arvet den da 53 år gamle prinsen tronen. Under navnet Christian VIII satte han ved den siste kroning i Danmarks historie kronen på sitt hode. Danmark hadde på denne tiden fortsatt en eneveldig styreform. De danske liberale husket hans innsats i Norge, og mange forventet at han ville gi landet en fri forfatning. Deres forventninger ble ikke innfridd. Kongen så det slesvigske problemet vokse, og forsøkte med kompromissløsninger. I 1840 utstedte han en forordning om at dansk skulle være retts- og forvaltningsspråk i de delene av Slesvig hvor det allerede var kirke- og skolespråk.
I tillegg til disse problemene kom arvespørsmålet sterkere og sterkere frem ettersom Christian Frederiks sønn Frederik (senere Frederik VII) ikke hadde noen barn.
Først på midten av 1840-tallet fikk kongen ro på seg og kunne sette i gang med arbeidet som skulle gi Danmark en fri forfatning. De første utkastene gjorde han på egen hånd og noe senere samarbeidet han med juristen Anders Sandøe Ørsted.
Han hadde til hensikt å proklamere den frie forfatningen som høydepunkt under feiringen av oldenborgernes 400-årsjubileum høsten 1848.Kongen rakk ikke å gjennomføre dette. Han ble alvorlig syk etter en årelating i januar 1848.
9. januar, 11 dager før han døde, skrev den døende kongen sin siste vilje som et brev til sin sønn og arving til tronen, kronprins Frederik. Dette brevet er også kalt Christian VIIIs politiske testamente og ble først kjent etter kongens død.
Slik begynner brevet:
Kære søn og De, min tro Adler! Da det står i Guds hånd, om jeg rejser mig af denne sygdom, så anbefaler jeg kronprinsen ved sin regerings tiltrædelse at tilsige det danske folk og Hertugdømmerne en fælles konstitutionel forfatning, som han forbeholder nærmere at give disse arvelande.
Jeg anbefaler kronprinsen at høre gode råd af fædrelandssindede mænd. Fra Hertugdømmerne nævner jeg gehejmestatsminister
M. Criminil og greve C. Moltke.
Jeg pålægger kronprinsen at ægte en prinsesse, der måtte gefalle ham inden årets udgang – det er hans pligt....
Christian Frederik døde 20. januar 1848 og ble bisatt i Roskilde domkirke.
== Minnesmerker i Norge ==
=== Oslo ===
I 1914, hundre år etter sin korte tid som norsk konge, fikk han oppkalt en plass i Oslo sentrum etter seg. Den nye plassen i Bjørvika i Oslo fikk navnet Christian Frederiks plass.
Etter grunnlovens 200-årsjubileum i 2014, ble en statue av Christian Frederik avduket på Eidsvolls plass i Oslo.
=== Bergen ===
Fra 1. august 2013 ble en del av Thormøhlens gate på Møhlenpris i Bergen omdøpt til Kong Christian Frederiks plass. Den offisielle innvielsen av plassen ble foretatt av statsminister Erna Solberg den 17. mai 2014. Adresseendringen gjaldt den tidligere Thormøhlens gate 35-45, som blant annet huser handelshøyskolen BI, Cornerteateret og mediahuset Media Bergen, og som tidligere var en del av industribedriften Mjellem & Karlsen Verft.
=== Andre gater og veier oppkalt etter Christian Frederik ===
Det er flere gater og veier oppkalt etter kong Christian Frederik. Slik som; Christian Frederiks gate i Trondheim, Christian Fredriks gate i Tønsberg og Kristian Fredriks vei i Larvik.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bramsen, Bo (1985). Ferdinand og Caroline : en beretning om prinsen der nødig ville være konge af Danmark (dansk) (4. utg.). København: Nordiske Landes Bogforlag. ISBN 87-87439-22-0.
Busck, Jens Gunni (2016). Christian 8. : konge af først Norge og siden Danmark (dansk). København: Historika. ISBN 9788793229396.
Dehn-Nielsen, Henning (1999). Christian 8. : konge af Danmark, konge af Norge (dansk). København: Sesam. ISBN 87-11-13191-8.
Frydenlund, Bård: Spillet om Norge. Det politiske året 1814. Gyldendal 2014 ISBN/EAN: 9788205463561
(de) Hennings, Hans Harald: «Christian VIII. (Christian Friedrich).» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 3, Duncker & Humblot, Berlin 1957, ISBN 3-428-00184-2, s. 235 f. (digitalisering).
Langslet, Lars Roar (1998–1999). Christian Frederik : konge av Norge (1814), konge av Danmark (1839-48). 2 bind. Oslo: Cappelen forlag. ISBN 87-00-38544-1. CS1-vedlikehold: Datoformat (link)
Langslet, Lars Roar: Våre konger – En vei gjennom norgeshistorien, Oslo, J.W. Cappelens Forlag A/S, ISBN 82-02-22076-9
(de) Lorentzen, Karl: «Christian VIII.». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 4, Duncker & Humblot, Leipzig 1876, s. 195–205.
Mørch, Monica og Holmene, Ulf: Kong Christian Frederik og Paleet i Christiania og sommerresidensen på Ladegaardsøen, i Holme, Jørn (red.): De kom fra alle kanter - Eidsvollsmennene og deres hus, Cappelen Damm 2014, s. 84 - 103. ISBN 978-82-02-44564-5
Mykland, Knut: Kampen om Norge. Bind 9 i Cappelens norgeshistorie. Oslo 1978
Mykland, Knut: (no) Christian Frederik i Norsk biografisk leksikon
Seip, Jens Arup: Utsikt over Norges historie, første del. Oslo 1974.
Smidt og Winge: Hen over torv og gade, (s. 183), forlaget Gyldendal, ISBN 87-00-25216-6
Steen, Sverre: 1814 i serien Det frie Norge, Oslo 1951.
Thorsøe, Alexander: Christian VIII, Konge i Carl Frederik Bricka, Dansk biografisk Lexikon (1. utgave, 1889)
== Eksterne lenker ==
(en) Christian VIII of Denmark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Christian Frederik på Danske konger.dk
Temaside om Christian Frederik og konventionen i Moss fra 1814, Moss2014
(no) Christian Frederiks arkiv (fulldigitalisert) på Arkivportalen
Christian Frederik som norsk stattholder, Arkivverkets temasider
Christian Frederik dag for dag 1813-1814 på twitter
Redningsmannen Christian Frederik, artikkel hos Norgeshistorie.no |
544 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
545 | https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_IV_av_Danmark_og_Norge | 2023-02-01 | Christian IV av Danmark og Norge | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske monarker', 'Kategori:Dødsfall 28. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1648', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Fødsler 12. april', 'Kategori:Fødsler i 1577', 'Kategori:Hertuger av Slesvig', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Huset Oldenburg', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Personer fra København', 'Kategori:Personer fra tredveårskrigen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Christian IV eller Christian Kvart, skrives også Qvart eller Quart, (født 12. april 1577 i København, død 28. februar 1648 samme sted) var konge av Danmark og Norge og hertug av Slesvig og Holsten fra 1588 til 1648. Han tilhørte det tyske huset Oldenburg og var sønn av kong Frederik II og Sophie av Mecklenburg.
Christian var knapt 11 år da faren døde. Derfor utnevnte det danske riksrådet en formynderregjering som besto av fire riksrådsmedlemmer under ledelse av Niels Kaas. Formelt var Christian IV konge i 60 år, men han utøvet regjeringsmyndighet i 52 år.
| Christian IV eller Christian Kvart, skrives også Qvart eller Quart, (født 12. april 1577 i København, død 28. februar 1648 samme sted) var konge av Danmark og Norge og hertug av Slesvig og Holsten fra 1588 til 1648. Han tilhørte det tyske huset Oldenburg og var sønn av kong Frederik II og Sophie av Mecklenburg.
Christian var knapt 11 år da faren døde. Derfor utnevnte det danske riksrådet en formynderregjering som besto av fire riksrådsmedlemmer under ledelse av Niels Kaas. Formelt var Christian IV konge i 60 år, men han utøvet regjeringsmyndighet i 52 år.
== Oppvekst ==
Christian ble født på Frederiksborg slott og døpt i Vor Frue kirke i København 2. juni samme år. Kongefamilien benyttet anledningen til to ukers feiring både på slottet og i byen, blant annet oppførte studenter fra Københavns universitet en komedie med bibelske emner. En scene viste Davids kamp mot Goliat der filistrene skulle flykte for israelittene. I stedet gikk studentene som spilte filistere, til motangrep og nektet å gå av scenen. Slagsmålet vekket den gamle riksadmiral Peder Skram som duppet av på første rad, men nå kløv opp på scenen og kastet seg for fullt inn i kampen som leder for «israelittene». Omsider fikk disse overtaket.Som skikken var, tok morens foreldre - Ulrik av Mecklenburg-Schwerin og Elisabeth av Danmark - med seg dattersønnen til oppfostring. Etter to år ble han hentet hjem igjen, og Frederik fikk ham valgt som sin etterfølger på herredagen i Odense i april 1580. Valget ble stadfestet i Norge to år senere uten at prinsen var til stede.
Christians skolegang begynte i 1583, da han fikk rektor Hans Mikkelsen (ca. 1538-1601) som lærer. Mikkelsen hadde myndighet til å utøve «tilbørlig strenghed mod kongens søn» og «ikke lade ham have sin egen vilje, men holde ham i god disiplin». Christian ble som barn ofte jult opp av sin mor dronningen som fikk mye ros for sin strenghet mot sønnen. Selv ville ikke Christian slå barna sine, men han godtok at andre gjorde det, og datteren Leonora Christine fikk en gang så mye juling at hun som gammel hadde arr etter det. Frederik II overvåket strengt hvem sønnen var i lag med, av frykt for smittsom sykdom. Fra sin tidligste barndom ble Christian vant til å flakke rundt på rømmen for pestutbrudd. Lenger enn et år bodde han ikke noe sted. Hoffet flakket mellom Sorø, Skanderborg slott, Haderslevhus, Koldinghus, Antvorskov, Kronborg og Frederiksborg slott.Skrivebøkene hans er bevart. Av opptegnelser fremgår det at han fikk undervisning i skjønnskrift og flere språk; han snakket og skrev dansk, tysk og latin og kunne gjøre seg forstått på fransk, spansk og italiensk. Han fikk også opplæring i andre fag; matematikk, geometri, tegning og bygningskonstruksjon. Videre ble han undervist i musikk og flere forskjellige idretter, som ballspill, fekting og dans i tillegg til historie, rettslære og krigskunst. Deler av undervisningen foregikk i en liten klasse bestående av Christian og utvalgte barn fra adelen. Frederik II ga detaljerte bestemmelser for utdannelsen.
Først i 1596 ble Christian kronet til konge. Selve kroningen fant sted i Vor Frue kirke og ble forestått av Sjællands biskop Peder Jensen Vinstrup.
== Politikk ==
Økonomisk sett førte Christian en merkantilistisk politikk, som var mer gunstig for Danmark enn Norge. Ved å begrense markedet med høye tollmurer bandt han nordmennene til dyrt dansk korn i stedet for billig baltisk korn, mens danskene kunne kjøpe norsk metall (blant annet kobber) til en lavere pris. På denne tiden delte han ut handelsmonopoler til kjøpsteder. Han opprettet det islandske, det grønlandske og Det ostindiske kompaniet, og i 1616 overtok han kolonien Trankebar i India. Men kongens ambisjoner var å gjøre Danmark-Norge til Nord-Europas sterkeste makt politisk, økonomisk og militært. Imidlertid hadde han store problemer med bare å opprettholde den danske lederstillingen i Norden etter at Sverige hadde innledet en ekspansiv politikk. Den dansk-norske flåten ble kraftig opprustet (og i hovedsak bemannet av nordmenn), men hæren var ikke jevnbyrdig med den svenske bondehæren og måtte i stedet basere seg på dyre tyske leiesoldater i stort antall. Kalmarkrigen i 1611–13, som fra dansk side i stor grad ble ført med leietropper, førte ikke til noe resultat. 30% av Christians sjøoffiserer kom fra adelen. De var født til lederstillinger, men hadde ofte så liten kjennskap til sjøfart at kongen måtte forby dem å diskutere sjøfart mens mannskapet hørte på – da ville det bli altfor tydelig hvor kunnskapsløse offiserene faktisk var.Freden i Knærød ble underskrevet i 1613, og sikret med støtte fra England dansk-norsk kontroll over nordområdene ved at Sverige trakk sine krav der. Danmark-Norge ble også tilkjent en krigserstatning på en million riksdaler, kalt «Älvsborgs løsepenger». Frem til disse var betalt, satt Christian med munningen av Göta elv som pant.Merkantilismen baserte seg på at et lands rikdom skrev seg fra en handelsbalanse der eksporten var større enn importen. Derfor måtte forbruket av utenlandske varer begrenses med tollmurer eller importforbud. Ved hjelp av nederlandske ansatte grunnla Christian IV rundt 1620 en silkefabrikk som Silkegade har navn etter. Borgerne fikk bare lov å gå med silke som var danskprodusert. Noen suksess ble produktet ikke, og i 1631 ble fabrikkbygningene omgjort til en fattiggård der man delte ut mat og penger til trengende en gang i uken. Fremstilling av sukker, såpe, salt og matolje ble også igangsatt på kongens initiativ og under statens ledelse. Etter hvert ble dette overført til private fabrikanter som fikk drahjelp av privilegier og importforbud. Langs Mølleåen mellom Øresund og Furesø med fabrikasjon av kobber-, messing- og jernvarer, krutt og papir. Dette var de første egentlige industriforetak i Danmark, men kvaliteten var oftest dårligere og prisen høyere enn for importerte varer.Kongen var opptatt av at undersåttene ikke ble lurt, og i 1606 ble det bestemt at alle som solgte drikkevarer, skulle bruke «lovlig mål og la sine målepotter rette inn etter kobberpotten som henger på rådhuset». I 1610 sørget Christian for en forordning om pris og vekt på brød. På København rådhus ble det hengt opp tre skålvekter med lodd som hadde den vekten de forskjellige brødtypene skulle holde. Så kunne kundene selv kontrollere at brødene holdt riktig vekt. Videre kom en bestemmelse om at alle bakere i København hver onsdag og lørdag - minst tre timer om formiddagen - skulle selge brød på Nytorv, slik at folk kunne finne ut hvem som bakte det beste brødet. Med denne opptattheten av kundenes velferd er det overraskende at Christian i 1613 forbød håndverkerlaugene. Fra da av skulle enhver fritt kunne livnære seg som håndverker. Dermed ble et 400 år gammel system med kontroll av arbeidets kvalitet og utførelse forbudt. Laugsordningen ble da også gradvis gjeninnført, men med lempeligere regler. I 1635 kom enda en forordning som påla bakerne å selge brød fra tidlig morgen til kl 7 om kvelden, også på søn- og helligdager straks prekenen var over. Selv gikk kong Christian rundt i gatene og førte personlig tilsyn med byen. I 1637 oppdaget han at en hollandsk kvinne i Købmagergade solgte brød ut av vinduet sitt. Han skrev deretter til rentemestrene at de fikk innkalle byfogeden som hadde unnlatt å stanse dette ureglementerte brødsalget, og «love ham gratis opphold i Blåtårn hvis jeg erfarer noe lignende igjen, om han så var ti ganger så bra en mann som han er».I 1619 sendte kongen Jens Munk av sted med fregatten «Enhjørningen» og jakten «Lamprenen» for å finne sjøveien til India og Kina nord for Canada. Før avreisen talte kongen selv under en gudstjeneste i Holmens kirke til de 64 mann som skulle reise. Ekspedisjonen var en del av kongens planer om å kunne ta kontroll over de arktiske stredene både i nordøst og nordvest og på denne måten sikre seg tilgang til rikdommene i India og Kina.
Etter Christian IVs forordning av 1. juli 1619 skulle en mann være fylt 18 år for å ha råderett over sitt bo, og først når han var 25, kunne han selge jord, kausjonere eller stille som verge for andre. Men med sin tidligere verges samtykke kunne han selge jord, hvis det var for å betale sine foreldres eller sin egen gjeld, eller utgifter til studier utenlands. For at ungdommen skulle slippe dyre studier utenlands, opprettet kongen i 1623 Sorø akademi, så dannelsesreiser rundt i Europa ble overflødige. Videre forbød han utreise før folk var fylt 19 år, slik at de skulle være mindre påvirkelige av nye tanker i tiden.Et brev fra Gustaf Adolfs rikskansler Axel Oxenstierna datert 27. april 1620 har avslørt at kunstmaleren Pieter Isaacsz som portretterte kong Christian, lot seg verve av den svenske agenten Jan Rutgers for 400 riksdaler i året. Han skulle kommunisere med svensk etterretning via posten til embetsmannen Leonard von Sorgen som «lønn for malerier». Oxenstierna instruerte ham i brevet, avfattet på tysk: «Spesielt er jeg interessert i forholdene i Hamburg, og i hvilken grad kong Christian kommer til å blande seg inn der, og med hvilke midler. Likeledes hvordan forholdet er mellom hans majestet og erkebiskopen av Bremen.» Dette kan ha skyldtes kong Christians forsøk på å bedre sin stilling ved å få en av sine sønner innsatt som biskop i Tyskland. Det ble ikke noe av, og som hærleder mislyktes han, og hans allierte i tredveårskrigen, England og Frankrike, gikk fra løftene sine. Som Commisarius in de Sond («øresundskommisær») fikk Isaaczs et stort nettverk og god innsikt i hvordan kongen skapte ytterligere problemer for seg ved å presse øresundstollen opp til et nivå ingen var villige til å godta.
=== Barnehjem ===
I 1621 utstedet Christian IV en forordning om institusjonen mellom Amagertorv og Gråbrødretorv som delte den opp i et tukthus og et barnehjem i oppdragende hensikt. Rentemester Christoffer Urne fikk overordnet ansvar, mens en foged stod for den daglige driften. I 1630-årene var opptil 700 personer satt til å behandle ull, silke, lin og bomull. Det var ikke ment som noen straff. Tid var satt av til skolegang og lek. Hensikten var å lære barna et håndverk de kunne leve av. Etter tre år som svenn i tukthuset fikk guttene økonomisk støtte til å etablere seg som frie håndverkere. Barna fikk god og nærende mat, noe Christian 4. jevnlig kontrollerte ved selv å prøvesmake den. Han fikk innrettet et eget kontor i porthuset, som ga navn til nærmeste gate som inntil ca 1850 het Tugthusporten (nå: Niels Hemmingsens gade). Kongen kunne finne på å stille kl 5 om morgenen for å kontrollere at læremestrene også var møtt frem slik de skulle; men trass i legetjenester og medisinsk behandling kunne han ikke hindre høy dødelighet blant barna. De mange epidemiene grep raskt om seg der folk bodde tett. I 1618 var barnehjemmet, som da lå i Farvergade, så hardt ramt av pest at man ikke torde annet enn å stenge ned i en periode.
== Krig og møte med Kristus ==
Tross Riksrådets motstand brakte han i 1625 Danmark inn i den tyske religionskrig, tredveårskrigen, et foretagende som endte med fiasko og en periode med okkupasjon og utplyndring av Jylland.
Tidlig om morgenen 8. desember 1625 mottok kongen et syn på Rotenburg-slottet ved Fulda i Hessen. Under intens bønn opplevde kong Christian at Kristus, som han også var oppkalt etter, viste seg på rommet i bar overkropp og med tornekrone og rørsepter, men med bundne hender. Det var fangen Jesus som viste seg, som beskrevet i Matteus-evangeliet 27,29: «De […] flettet en krone av torner og satte den på hodet hans og ga ham en stokk i høyre hånd.» Kongen markerte et kors i sin dagbok og skrev: «Gloria in altissimo Deo, qui nostri misertus est» («Lovet være Gud i det høyeste, han som har forbarmet seg over oss»). Han sørget for å få hendelsen gjengitt i malerier, som i variasjoner ble kopiert frem til 1800-tallet. I Norge finnes iallfall 24 eksemplarer av kong Christians syn, de fleste i kirker, andre på museer og i privat eie. Kongen var lamslått over møtet med en som ikke led forgjeves og dermed ga mening til hans egen lidelse. Han forordnet at det ble malt bilder av hendelsen for opphenging i tvillingrikets kirker, blant andre Tjøme kirke, Valle kirke på Lindesnes og Bø kirke i Vesterålen. I brev til Rasmus Nyerup beskrev justitiarius J.L. Schydtz fra Bergen sitt besøk i St. Thomaskirken på Filefjell i 1797: «Skydsgutten aabnede Døren med sin Tollekniv, og saaledes kom jeg ind. Kirken er behængt med Billeder, saadanne som Bønderne i Danmark klistre paa den indre Side af sine Kistelaag. Jeg lagde Mærke til et, hvorpaa Christus og Kong Christian IV forestilledes. Underneden stod: I denne Skikkelse aabenbaredes den Herre Christus for Kong Christian IV o.s.v.» Kongens «syn» er kjent også fra kistebrev, men ble ikke brukt i noen agitasjon. Det virker som kongen holdt det i sin privatsfære.I 1643 rykket den svenske generalen Lennart Torstensons tropper opp gjennom Jylland, som nå for annen gang på tyve år ble okkupert – i Torstenson-krigen, hvor den 67-årige Christian IV i 1644 ledet slaget på Kolberger Heide. Under dette sjøslaget mistet kongen synet på sitt ene øye, idet en svensk kule traff en kanon på det danske flaggskipet «Trefoldigheden». Episoden er fremstilt av Wilhelm Marstrand i «Christian 4. på Trefoldigheden» som henger i Roskilde domkirke.
Krigen endte igjen med et nederlag, og i fredsslutningen ved Brömsebro opphørte den danske dominans i Norden. Christian IV måtte heretter i større utstrekning rette seg etter Riksrådet.
== Reiser i Norge ==
=== Finnmark ===
Christian hadde stor tiltakslyst som også ga seg utslag i mange reiser. Han var i Norge mellom 25 og 30 ganger. De fleste av reisene gikk til Oslofjordregionen, Båhuslen og Agder, han var fire ganger i Bergen. Den ene gangen han var innom Bergen var i forbindelse med en reise langs hele den vestlige og nordlige norskekysten helt til Kolahalvøya i 1599. På dette toktet reiste han som Christian Frederiksen.I sin biografi om Chr. 4. fra 1997 skriver Lars Roar Langslet: «Når Norge fortsatt strekker seg til Nordkapp og Grense-Jakobselv, er det fremfor alt Christian IV vi kan takke for det. Hadde han ikke satt hardt mot hardt, ville vår nordlige landsdel sannsynligvis vært en del av Sverige i dag.» I midten av april 1599 seilte åtte tungt bevæpnede marinefartøyer - «Victor», «Gideon», «Josaphat», «Raphael», «S. Michel», «Hector», «Duffven» og «Pappegøjen» -med flere hundre gaster om bord ut fra København nordover mot Kolahalvøya. Den 22 år gamle generalkaptein Christian Fredriksen med kommandoen på datidens fremste krigsskip, fregatten «Victor» i den dansk-norske marinen, var kong Christian selv i selskap med admiraler, skipshøvedsmenn, samt fremstående adelsmenn. Toktet varte i tre måneder, og av sikkerhetshensyn var det dødsstraff for å røpe kongens identitet.Ekspedisjonen var kanskje den dristigste noen monark har begitt seg ut på. Nordkalotten var blitt interessant i storpolitikken. Briter, franskmenn og hollendere hadde begynt handel med Nord-Russland, så sjøtrafikken på Kvitsjøen og Arkhangelsk etter hvert antok et betydelig omfang. Denne aktiviteten tydeliggjorde at Sverige, Russland og Danmark-Norge hadde helt ulike oppfatninger av landegrensene. Christian hevdet sin rett over storparten av Kolahalvøya, og i tillegg over havet utenfor Nord-Norge og Nord-Russland. Her krevde han gyldig pass og toll av skip i områdene. Utlendingers fiske og hvalfangst var også til skade for kjøpmenn i Bergen og Trondheim. Under toktet tok kongen seks handelsskip og større fiskebåter fra England og Nederland i arrest, og innså behovet for overvåkning av norskekysten for å rense den for slike fribyttere. Sverige, som han kalte «den onde nabo», ekspanderte også i området. Svenske fogder skattla sjøsamene, brukt som begrunnelse for svensk herredømme over hele Nordkalotten med sine attraktive havner ut mot Nordsjøen. Tsaren på sin side hevdet russisk territorialrett over Kola og Vardø, og at både Vardøhus og fiskeværet skulle tilfalle Russland - eller rives.På returreisen i juni 1599 kom flåten inn i en storm. Mannskapet mente denne skyldtes at en av kongens hornblåsere hadde stjålet en svart langhåret katt, «meget større enn våre danske katter», fra en samekvinne, enda hun løp etter ham og gråt som var den hennes barn. Det brydde ikke han seg om, men slengte en halv daler til henne. Skipperen Amon som vokste opp i Finnmark, kjente «hine Folks [samenes] Natur», og mente katten var skyld i stormen og burde kastes på havet. Kongen var glad i katten og nektet. Mannskapet hadde også moro av den når den svingte seg i tauene midt under prekenen så de brast i latter, og presten skjelte dem ut. Nå ble katten også anklaget for å hindre mannskapet i å høre Guds ord, så kongen måtte gi etter, selv om han hadde sagt at han ikke hadde fått med seg noe annet fra nordområdene som var ham så kjært som denne katten og en russisk lykt forarbeidet i glass. Skipperen avgjorde at katten skulle kastes i sjøen og drukne. Dette fikk kongen forhindret, og sørget for at den ble satt i et kar og forsynt med mat for en måned, i håp om at den fant veien hjem til sin fortvilte eierinne i Kildin. Slik ble den satt på havet 16. juni 1599.«Første Pinsedag, 1599: Pinsefesten ble holdt med høytid på vårt skip mellom Kildin og Vardø. Det var en mørk og svært kald dag, og vinden var oss imot. Vinden blåste opp med snø, regn, tåke og en bitende kulde. De fleste av oss led av sjøsyke, gikk til sengs og spiste intet. Kapteinen holdt seg i ro i sin kahytt.» Disse dagboksnotatene, nedskrevet for over fire hundre år siden, er ført i pennen av en dansk herremann på «Victor» som da lå på nordøstkysten av Russland, ikke så langt fra Murmanskfjordens munning. Derfra seilte det mot Vardø.
Den 20. juli var kongen og hans følge tilbake i hovedstaden. Forfatterne avslutter reiseberetningene med å prise Gud for at han brakte dem velberget fra verdens ende tilbake til sivilisasjonen. I en av de to bevarte dagbøkene fra turen, heter det: «Ønske ved vår sjøreises slutt: Nok har jeg pløyd den skummende sjø, nu priser jeg det tørre. Måtte Gud sørge for at jeg aldri mer måtte komme til sjøs.»Øystein Rian påpeker at Nordkalottspørsmålet har vært undervurdert, selv om det endte med Kalmarkrigen der Christian IV vant og fikk gjennomslag for at svenskegrensen skulle gå langs Kjølen, endelig vedtatt i 1751 - det eneste stående vitnesbyrd om all hans utenrikspolitiske aktivitet. For samene var ulempen at fellesområdene på Nordkalotten krympet, og de årlige markedene forsvant med statens grensereguleringer. Men Sverige oppga for alltid sitt krav på Nord-Norge og skattlegging i området. Grenseoppgangen mellom Russland og Norge i 1826 ble et kompromiss mellom tsarens krav på Varangerhalvøya og Christians krav på Kola. Delelinjen i Barentshavet var omdiskutert frem til endelig avtale i 2010.
=== Sørlandet ===
I 1607 besøkte Christian VI sørlandskysten for å redusere antall skjenkesteder som han mente lokket menn til å vekke «stor Guds Fortørnelse ved Drukkenskab (og) Drab». Kongen ga bare bevilling til én kro i Merdø, to kroer på Flekkerøy, én i Vester-Risø (dvs. Mandal), to i Øster-Risø (Risør) og én i Grimstad. I 1618 da kyststrøkene begynte å bli uthogd, utstedte kongen restriksjoner på videre uttak. Han fikk med seg at en skipper i Nedenes len på tross av forbudet skulle ha kjøpt og innskipet eiketømmer, og ville sette skipperen under tiltale. Samme sak på Merdø: «udi lige Maade udi Mærdøen at have været en Hollænder med et Skib, som havde indskibet 400 Stykker Hjultømmer af Bøg huggen imod vort Forbud, som ingen Toldseddel havde [og] en Flaade Egetømmer, som ingen vilde vedkjendes, hvilket skal være oplagt hos Thor i Arnedal». I 1637 fikk tolleren på Merdø brev fra kong Christian etter innføringen av «Rosenobel-Tolden» på Flekkerøy til inntekt for festningsbygget. Kongen lurte på hvor mange flere skip som nå la til i Merdø havn for å slippe tollen på Flekkerøy.I 1646 foretok Christian IV sin siste tur til Norge, og la til i Arendal for å besøke «elskelige Christopher Gøye, vor Mand og Tjener» som var blitt avsatt som lensherre på Agdesiden i 1630 for underslag av 35.000 daler, og til gjengjeld måtte bygge og levere kongen fire skip på verftet sitt på gården Tangen på Hisøy. I 1645 hadde Gøye opplyst om et funn av gullerts på sin eiendom. Det var gjort minst to funn, både i jernmalmgruvene under Barbu Jernverk (dvs. Steinsås- eller Langsægruvene), og på gården His på Hisøy. Alle edle malmfunn var kongens eiendom etter tysk bergrett, men i Norge kom dette synet i konflikt med odelsretten. Derfor kjøpte kong Christian i 1646 Barbu Jernverk og hovedgård av Gøye, innbefattet gården His. Fra Arendal tok han med seg malmprøver til Christiania der myntmester Peter Grüner og guardein Christopher Hermann konkluderte med at det ikke kunne utvinnes lødig gull av ertsen. Skuffet dro kongen hjem til København der han fikk bygd en ovn på slottet, og «ved Guds hjelp» kom det gull ut av ertsen. Ettersom «hvo der ikke vilde tro eller ikke kunde se, maatte betjene sig af briller», lot han slå mynter av dette gullet som ble kjent som «brilledukatene» med et par briller avbildet på ene siden. 29. august 1646 skriver han i et brev at han har sendt et skip for å hente gullerts utvunnet fra Arendals og Grødevigens gruber, men at hele partiet bare var på 7 tønner. 14. november 1646 ble Palle Rosenkrantz beordret til «Arendal bergverk» for å undersøke hvilken mengde gullerts kongen kunne vente derfra, samt fra Grødevigen «paa Hedzerøen» dvs. Hisøy. 18. januar 1648 fikk Hannibal Sehested i oppdrag å finne ut hvordan «dette jernværk ved Arendal» kunne drives mest fordelaktig. Kongen døde en måned senere, og gullverket ble nedlagt kort etter, åpenbart grunnet manglende lønnsomhet. Det skal ha vært Caspar Herbach (d. 1664) med tilnavnet «Kunstkasper» (Frederik IIIs myntmester) som «bragte af den norske erts en god kvantitet guld tilveie», hvorav både brilledukatene og flere mynter i Fredrik IIIs første regjeringstid ble slått. Herbach kan ha benyttet seg av juks for å få den syke gamle og syke kongen til å tro at den arendalske ertsen kunne gi rent gull, og gledet ham med dette.
== Religion ==
Christians trolldomsforordning av 12. oktober 1617 var del av kongens moralske korstog. Samtidig presenterte han to andre forordninger - en mot unødvendige utgifter til bryllupper og begravelser, og en mot løsaktighet.
== Byggherre og bygrunnlegger ==
Selv om hans regjeringstid var preget av militære nederlag og økonomisk tilbakegang, fremstår Christian IV som en av de mest fremtredende, elskede og beundrede konger i Danmark og Norges historie. Det skyldes ikke minst alle byene han anla i sin tid: Christianshavn, Christianstad i Skåne og Christianopel i Blekinge, Glückstadt i Holsten, Christiania (Oslo), Christianssand (Kristiansand) og Konningsberg (Kongsberg) i Norge. Byene er anlagt etter renessansetidens idealer med gatene vinkelrett på hverandre, som på Manhattan. Bergstaden Kongsberg ble anlagt i forbindelse med oppdagelsen av sølvforekomstene på Sandsvær. Han dro selv på en av sine mange norgesreiser til Sandsvær for å inspisere forekomsten, i tillegg anla han Kongsberg Sølvverk ved en kongelig resolusjon og ga ordre om å bygge en kjørevei, kongeveien, fra Kongsberg til Hokksund for å lette transporten til og fra sølvverket. Under dette oppholdet, som ved flere andre opphold, bodde han et par uker på Sem setegård på Eiker.
I København etterlot han seg mange vakre bygninger som Børsen, Holmens kirke, Regensen, Trinitatis kirke med Rundetårn, som skulle tjene som observatorium, Nyboder, Proviantgården, Tøjhuset og Bryggerhuset. Dessuten bygde han om Frederiksborg slott ved Hillerød til et vakkert renessanseslott. Han var utvilsomt den største byggherre som har vært i Norden. I 1660 kjøpte han en del private hager mot Kastellet for å utvide Københavns areal, samt opprette en ladegård som skulle forsyne København slott med matvarer. I stedet ble Rosenborg slott oppført på tomten, kongens favoritt, der han også døde. Han var svært stolt av «hustelefonen» der (et talerør), vannklosettet, og at han fra rommet sitt kunne sveive vindebroen opp og ned ved hjelp av en håndsveiv i veggen.Christian IV døde 28. februar 1648 på Rosenborg slott, og ble bisatt i Roskilde domkirke. Han ble etterfulgt av sønnen Frederik III.
== Privatliv ==
Christian fikk i alt 24 barn, seks av disse med Anna Kathrine som han giftet seg med i 1597, deriblant den fremtidlige kongen, Frederik III. Allerede før dronningen døde i 1612, hadde kongen innledet et forhold til Kirsten Madsdatter, som han fikk et barn med. Kort tid etter ble Karen Andersdatter hans nye elskerinne. Med henne fikk han tre barn. Endelig fikk han tolv barn med Kirsten Munk, som han var gift med til venstre hånd, bl.a. Leonora Christina, som allerede i en alder av 15 år ble gift med Corfitz Ulfeldt og Hannibal Sehested forlovet seg med Christiane da hun var 10 år men de giftet seg ikke før hun var 16 år, samtidig ble også hennes tvillingsøster Hedevig gift med Ebbe Ulfeldt. Kongen og Kirstens mangeårige, stormfulle forhold endte med at han beskyldte henne for utroskap og for å forsøke å forgifte ham, og han lot seg skille fra henne. Etter 1629 levde Christian sammen med Vibeke Kruse, som han fikk to barn med.
Gjennom sine mer enn 3.000 etterlatte brev har man fått god innsikt i Christian IVs tanker, følelser, personlige liv og ikke minst alle hans byggeprosjekter. Han innførte kirkebøker i 1645 på Sjælland og 1646 i resten av Danmark.Christian IV var en velutdannet og kreativ person, han snakket fem språk og spilte flere musikkinstrumenter. Han tegnet og konstruerte store deler av sine egne byggverk. Han hadde stor interesse for teknikk og vitenskap, og fant opp enkelte hjelpemidler, blant annet en maskin for å ruge ut kyllinger, «en kyllingemor».Han fulgte med på det meste av det som skjedde innen familien, blant annet passet han på at alle hans avlagte klær ble omsydd til barna. Den yngste, Dorothea Elisabeth, hadde en annen far, og kongen anerkjente henne aldri, men omtalte henne som «den kasserte frøken» og fikk henne sendt til et augustinerkloster i Tyskland, der hun siden ble nonne.Christian IV elsket fester med god mat og store mengder vin. Riksråd Eske Brock satte et kryss i dagboken sin hver gang han hadde drukket seg full. Når kongen var med, holdt det ikke ett kryss. Ved en anledning hadde kongens selskap avstedkommet en slik fyllekule at Brock skrev hele fire kors med etterskriften Libera nos Domine (= «Gubbevars!»). Adelsmannen Sivert Grubbe skrev i sin dagbok at han hadde vært på fylla med kongen, og plutselig ville kongen besøke en annen venn av seg. Der var ingen hjemme, men kong Christian krøp inn vinduet. Da han ramlet ned på gulvet fra vinduskarmen, kom kården hans på tvers, så han nesten stakk ut øyet på seg, men slapp med et sår i pannen. Mye verre gikk det under et selskap på Rosenborg slott, der kongen gikk utenfor med sin svigersønn, rikshoffmester Frands Rantzau. Begge var fulle da Rantzau ramlet i voldgraven der han druknet, og kong Christian som forsøkte å redde ham, ble med nød og neppe reddet av kjøkkenmesteren.
== Barn ==
== Stamtavle ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lars Roar Langslet: Christian IV: konge av Danmark og Norge, 1997. som E-bok
Steffen Heiberg (2006). Christian 4. - en europæisk statsmand (dansk). København: Gyldendal. ISBN 87-02-04328-9.
Erling Pedersen: Kongens makt (2006), Kongens kvinner (2008) og Kongens ære (2011), Aschehoug, er en trilogi om Christians liv
== Eksterne lenker ==
(en) Christian IV of Denmark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kong Christian den fjerdes Norske lovbog af 1604 |
546 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
547 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
548 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
549 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
550 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
551 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
552 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
553 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
554 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
555 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
556 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
557 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
558 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
559 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
560 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
561 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
562 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
563 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
564 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
565 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
566 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
567 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
568 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
569 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
570 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
571 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
572 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
573 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
574 | https://no.wikipedia.org/wiki/Sveits | 2023-02-01 | Sveits | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-11', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:EFTA', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sveits', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Sveits, formelt Det sveitsiske edsforbund eller Konføderasjonen Sveits,
er en forbundsrepublikk i Sentral-Europa, som utgjør en del av fjellkjeden Alpene. Landet grenser mot Tyskland i nord, Frankrike i vest, Italia i sør og Østerrike og Liechtenstein i øst, og er dermed en innlandsstat.
Til tross for at begrepet «konføderasjon» (edsforbund) er beholdt i landets offisielle navn som en historisk arv, har Sveits siden grunnloven av 1848 vært en føderasjon (forbundsstat) av det som i dag er 26 delstater, kalt kantoner. Bern er sete for den føderale regjeringen, benevnes Bundesstadt («forbundsby»), og er dermed landets de facto hovedstad. De viktigste økonomiske sentrene er landets to «verdensbyer», Zürich og Genève. Sveits er et av de rikeste landene i verden.Landet har en lang tradisjon som multikulturelt samfunn. Sveits består av flere etniske og språklige grupper, hovedsakelig sveitsisk tysktalende, fransktalende og italiensktalende, men det er også et fjerde offisielt nasjonalspråk kalt retoromansk. Landets befolkning er religiøst sett fordelt med ca. 35 % på reformerte kirker og ca. 42 % på den romersk-katolske kirke, mens resten består av en stor variasjon av andre trosretninger. Sveitsere har på tross av dette en sterk nasjonalfølelse, basert på felles historie, politiske grunnholdninger, kultur og geografi.
Navnet Sveits kommer fra den standardtyske formen av kantonsnavnet Schwyz, det vil si Schweiz, og ble etter hvert brukt om hele den gradvis voksende konføderasjonen av kantoner, og i dag føderalstaten.
| Sveits, formelt Det sveitsiske edsforbund eller Konføderasjonen Sveits,
er en forbundsrepublikk i Sentral-Europa, som utgjør en del av fjellkjeden Alpene. Landet grenser mot Tyskland i nord, Frankrike i vest, Italia i sør og Østerrike og Liechtenstein i øst, og er dermed en innlandsstat.
Til tross for at begrepet «konføderasjon» (edsforbund) er beholdt i landets offisielle navn som en historisk arv, har Sveits siden grunnloven av 1848 vært en føderasjon (forbundsstat) av det som i dag er 26 delstater, kalt kantoner. Bern er sete for den føderale regjeringen, benevnes Bundesstadt («forbundsby»), og er dermed landets de facto hovedstad. De viktigste økonomiske sentrene er landets to «verdensbyer», Zürich og Genève. Sveits er et av de rikeste landene i verden.Landet har en lang tradisjon som multikulturelt samfunn. Sveits består av flere etniske og språklige grupper, hovedsakelig sveitsisk tysktalende, fransktalende og italiensktalende, men det er også et fjerde offisielt nasjonalspråk kalt retoromansk. Landets befolkning er religiøst sett fordelt med ca. 35 % på reformerte kirker og ca. 42 % på den romersk-katolske kirke, mens resten består av en stor variasjon av andre trosretninger. Sveitsere har på tross av dette en sterk nasjonalfølelse, basert på felles historie, politiske grunnholdninger, kultur og geografi.
Navnet Sveits kommer fra den standardtyske formen av kantonsnavnet Schwyz, det vil si Schweiz, og ble etter hvert brukt om hele den gradvis voksende konføderasjonen av kantoner, og i dag føderalstaten.
== Naturgeografi ==
Sveits er kjent som alpelandet fremfor noe. Selv om Alpene også strekker seg inn i nabolandene, er det Sveits som virkelig blir dominert av denne fjellkjeden. Dessuten har tre av Europas største elver, Inn, Rhinen og Rhône, sitt utspring i Sveits.
=== Landskap ===
Det sveitsiske landskapet er inndelt i tre distinkte deler: Alpene, Mittelland og Jurafjellene.
Mittelland er slettelandet sentralt i Sveits, der hoveddelen av befolkningen bor. Området har en gjennomsnittshøyde på 400 moh. Mittelland avgrenses av Jura i nordvest og Alpene i syd. Breer dannet i istiden mange daler og innsjøer, der Bodensjøen og Genèvesjøen er de to største.Alpene dekker halve arealet til Sveits, og strekker seg i en bue gjennom den sydlige delen av landet. Alpene er delt i to parallelle fjellrekker, som møtes i St. Gotthard-massivet. Alpene har mange kjente fjelltopper, blant annet Jungfrau, Matterhorn og Monte Rosa.Jurafjellene består av et platå i det nordvestlige Sveits, og går over en blanding av gressdekte fjelltopper og skogkledde, dype daler. Også her finnes det mange sjøer, blant annet Neuchatelsjøen.
=== Plante- og dyreliv ===
Store deler av det opprinnelige plantelivet i Sveits er spist ned på grunn av omfattende dyrebeite. Det er kun i nasjonalparken i Graubünden at den naturlige vegetasjonen er blitt bevart. Enkelte rester finnes imidlertid fortsatt andre steder i landet, som nasjonalplanten edelweiss, som finnes enkelte steder på over 2 000 meters høyde.
De sveitsiske skogområdene er dominert av bartrær og lønn, men nederst i dalbunnene finnes også kastanje og eik.
Det finnes 40 000 dyrearter i Sveits, der omtrent 30 000 er forskjellige typer insekter. Dyrelivet i Sveits er i hovedsak felles med resten av Sentral-Europa. Her finnes rødrev, ekorn, hare og grevling, i tillegg til typiske fjelldyr som steinbukk. Sveits hadde tidligere klovdyr som elg og visent, men disse har forsvunnet i nyere tid.
Sveits har et rikt fugleliv. Sveitsiske elver og innsjøer er viktige overvintringsområder for mange fugler, slik som sothøne, laksand og toppdykker. Av rovfugler er spesielt tårnfalken og musvåken viktige.
=== Klima ===
Klimaet i Sveits er generelt sett kontinentalt, men kan variere mye mellom de forskjellige delene av landet. De høyeste delene av Alpene er kontinuerlig dekket av snø, is og isbreer, mens man i de sydlige dalene i Sveits har et middelhavsklima. Mittelland har også varme somre.
Sveits har et jevnt nivå av nedbør året igjennom. Somrene har også relativt kraftige tordenbyger. I høylandet veksler vintrene mellom snø og sol, men lavlandet har mye tåke. Alpene er også kjent for fønvind, varme vinder som plutselig kan føre til nedbør og kraftige temperaturøkninger.
== Demografi ==
Flere av de store vesteuropeiske kontinentale kulturene møtes i Sveits, og landet består av en blanding av sveitsisk tysk, fransk, italiensk og retoromansk språk og kultur. Sveits har fire offisielle språk: tysk, som tales av 64 prosent av befolkningen, fransk, som tales av 23 prosent av befolkningen, italiensk, som tales av 8 prosent av befolkningen og retoromansk, som tales av 0,5 prosent av befolkningen. Resten er uoffisielle språk. De etniske skillelinjene følger i stor grad de språklige skillene. De fransktalende bor vest i Sveits, de sveitsisk tysktalende i nord, sentrum og øst, og de italiensktalende i syd. Den retoromanske minoriteten bor i et par sammenhengende daler øst i landet. De tysktalende snakker sveitsisk tysk på hverdagen. Standard tysk brukes til skrevne og formelle ting og er språket det undervises i på skolen.
Utenlandske statsborgere utgjør omtrent en femtedel av landets totale innbyggertall, og er i stor grad konsentrert i enkelte kantoner. Antallet utenlandske statsborgere har økt kraftig de senere femten årene, spesielt med flyktninger fra krigene i det tidligere Jugoslavia.
Fjellstrøkene preges av rural bebyggelse, med karakteristiske alpelandsbyer i åssidene. De fleste landbyer har lange tradisjoner som selvstendige kommuner, spesielt i avsidesliggende deler av landet. Landkommunene er som regel små, men har utstrakt selvstyre. Kommunegrenser går typisk fra én fjelltopp til neste. I etterkrigstiden har mange landsbyer hatt ukontrollert vekst, noe som førte til ny føderal lovgivning i 1979, for å regulere og begrense utvidelsen av tettbygde strøk.
De fleste byene i Sveits oppstod enten rundt klostre eller rundt romerske kolonier. Mange byer ble også grunnlagt på 1100-tallet, da for å kontrollere strategiske elver og fjellpass. De fleste byene har en distinkt arkitektur og kultur. De fleste sveitsere er sterkt knyttet til hjemstedet sitt, og velger heller å pendle relativt langt til arbeid i stedet for å flytte til en annen by.
Befolkningsveksten i Sveits ligger på 0,7–0,8 prosent i året. Mesteparten av denne kommer på grunn av immigrasjon, da en sveitsisk kvinne i gjennomsnitt føder 1,47 barn.
=== Statsborgerskap ===
Den som ønsker å bli sveitsisk statsborger, må ha vært bosatt i minst 10 år i landet, være integrert og tale minst ett av de fire offisielle språkene. Kantoner og kommuner kan stille ytterligere krav. Derimot kan du få en enklere prosess viss du er enten gift med noen med sveitsisk statsborgerskap, er født i Sveits eller har en sveitsisk besteforelder.Myndighetskommisjoner vurderer i hver enkelt kommune eller by samtlige søkere svært grundig. I mindre kommuner beslutter gjerne kommunestyret selv om søknaden skal innvilges.
Hvis en søknad blir avslått, må det bli begrunnet med for eksempel «manglende integrasjon». Til nå har søkere kunnet anke avslag til domstolen.Forut for folkeavstemningen om enda strengere regler for statsborgerskap i juni 2008 har det konservative partiet Schweizerische Volkspartei (SVP) foreslått å fjerne denne muligheten for anke.
=== Religion ===
Det finnes ingen statsreligion i Sveits, og landet har et betydelig religiøst mangfold. De fleste av kantonene anerkjenner imidlertid en kirke som offisiell (Landeskirche), og i alle tilfelle er det da enten Den romersk-katolske kirke eller Den sveitsiske reformerte kirke.
I motsetning til de språklige skillene følger ikke den religiøse tilhørigheten de etniske skillelinjene. Det er noe flere katolikker enn protestanter i landet, og de senere årene har det også blitt en del muslimer. Sveits har også et lite jødisk samfunn. Den gammelkatolske kirke har et fakultet ved universitetet i Bern.
Full religionsfrihet har vært garantert siden 1874, med unntak av forbudet mot jesuitter. Forbudet mot jesuitter ble ikke opphevet før ved folkeavstemning i 1973. Føderal lovgivning forbyr diskriminering og forskjellsbehandling på grunnlag av religion. Sveitsere er generelt svært tolerante overfor andres religion, selv om motstand mot innvandring og internasjonal islamistisk terrorisme har ført til en viss grad av intoleranse overfor landets muslimske mindretall.Det er trosopplæring i skoleverket i Sveits, med unntak av i kantonene Genève og Neuchâtel. Undervisningen tar i hovedsak utgangspunkt i majoritetsreligionen i den enkelte kanton. Elever som tilhører andre trosretninger kan velge å få alternativ undervisning med utgangspunkt i egen tro. Ateister kan velge bort trosopplæring i skolen. Det finnes også mange private religiøse skoler foreldre kan velge å sende barna til.Som i de fleste vesteuropeiske land er trenden også i Sveits at samfunnet sekulariseres. Tradisjonelt har over 95 prosent av befolkningen tilhørt enten den katolske kirke eller en protestantisk kirke, men siden syttitallet har andelen stadig gått nedover. Besøkstallene ved gudstjenester går også nedover. Omtrent 40 prosent av landets katolikker og 50 prosent av landets protestanter går regelmessig i kirken.
== Historie ==
=== Før konføderasjonen ===
Sveits' moderne historie startet i 1291, men det hadde da bodd folk i området i tusenvis av år. De eldste spor av bosetninger i Sveits har blitt funnet av arkeologer i Sutz-Lattrigen, og dateres til det fjerde årtusen før Kristus.
Senere kom keltiske stammer til området, blant de mest kjente av disse er helveterne, som bodde ved Jura og Mittelland. Disse kom tidlig under romersk innflytelse, da Julius Cæsar i 58 f.Kr. etablerte byen Aventicum i området.
Kristendommen kom til Sveits i det fjerde århundre. Med Vestromerrikets fall på slutten av firehundretallet presset også germanske stammer på fra øst, og stammer som burgundere og alemannere erstattet gradvis kelterne som den dominerende folkegruppen. Sveits ble så en del av Karl den stores Frankerrike, men ved Traktaten i Verdun ble de sveitsiske områdene splittet, og de østlige delene kom inn under Ludvig den tyskes østrike. Dette riket utviklet seg etter hvert til Det tysk-romerske rike, og disse delene av Sveits ble en del av dette.
=== 1291: Opprettelsen av det sveitsiske Eidgenossenschaft ===
I middelalderen vokste områdets betydning, blant annet åpnet flere pass gjennom Alpene som gjorde handel mellom nord og syd enklere. Byer som Bern og Fribourg ble grunnlagt på slutten av 1100-tallet. På 1200-tallet fikk flere sveitsiske byer Reichsfreiheit, noe som gjorde at de ikke var underlagt noen lensherre, og kunne skrive ut skatter på egen hånd.
Habsburgerne forsøkte senere å få tettere kontroll over området, og da Rudolf I ble keiser i 1273 fikk skogkantonene Uri, Schwyz og Unterwalden den frie statusen trukket tilbake. Disse kantonene var blitt kolonisert av frie bønder som hadde fått i oppgave av adelen å kultivere det høytliggende landskapet, og hadde organisert seg i relativt frie samfunn. Folket i skogkantonene reagerte naturlig nok på sentralmaktens forsøk på å stramme inn grepet igjen.
I 1291 gikk så de tre Waldstätte Uri, Schwyz og Unterwalden sammen mot Habsburgstyret. Disse undertegnet en avtale som blant annet sikret fri handel, og opprettet dessuten et forsvarsforbund. Utover 1300-tallet var det flere kriger mot habsburgerne, men sveitsiske seire i slaget ved Morgarten (1315) og slaget ved Sempach (1386) gjorde at forbundet fikk sin frihet fra Habsburg. De sveitsiske kantonene var likevel underlagt Det tysk-romerske rike, men hadde en relativt fri stilling. Omfanget av samarbeidet ble stadig utvidet, og forbundet begynte etter hvert å føre en felles utenrikspolitikk.
Unikt i europeisk sammenheng med det sveitsiske forbundet var at det var en blanding av bykantoner og landkantoner, der de to var på like fot. Samtidig ble adelens makt marginalisert, slik at byene ble styrt av folkevalgte byråd. Dette sørget for en effektiv administrasjon, noe som igjen gjorde at handelen blomstret. Forsvarsforbundet gjorde at det ble lite attraktivt for stormaktene å angripe Sveits, samtidig som kantonene ikke kunne starte private kriger på egen hånd. Dette førte til at Sveits sjelden ble innblandet i krigføring, noe som selvsagt hadde en positiv effekt på den økonomiske veksten. Likevel var det til tider borgerkriger innad i konføderasjonen, blant annet da Zürich var i krig med de syv andre kantonene fra 1440 til 1446.
=== Reformasjonen ===
Det økumeniske konsil i Basel fra 1431 og dannelsen av byens universitet i 1460 gjorde byen til et senter for filosofi og humanisme. Basel tiltrakk seg intellektuelle storheter som Erasmus, noe som skulle legge kimen til den sveitsiske reformasjonen. En av Erasmus' studenter var Ulrich Zwingli, som etter hvert hevdet at den katolske kirke var kommet for langt bort fra Bibelens lære.
I 1518 ble Zwingli valgt til prest i Grossmünster i Zürich. På starten av 1520-tallet satte han i gang den sveitsiske reformasjonen, og fikk raskt støtte fra innbyggerne og den politiske ledelsen. Dette førte til store forandringer i styresettet i byen. Reformasjonen spredde seg så til fem andre kantoner, mens de fem siste kantonene holdt fast ved sin katolske tro. Dette førte til borgerkriger (kalt Kappeler Kriege) i 1529 og 1531, der Zwingli falt på slagmarken.
Reformasjonen førte til store omveltninger i kirkelivet. Kirkens eiendommer ble beslaglagt til fordel for de verdslige myndigheter, samtidig som Bibelen ble oversatt til tysk, og kirkens ritualer ble skåret ned til benet. Samtidig ble leiesoldattjeneste forbudt i de reformerte kantonene. Senere utviklet Jean Calvin reformasjonen videre, og Sveits ble etter hvert et fristed for franske hugenotter og andre protestanter som flyktet fra undertrykkelse. Dette førte med seg stor økonomisk og kulturell utvikling.
Under tredveårskrigen var Sveits relativt fredelig og stabilt, mye på grunn av at de europeiske stormaktene var avhengige av sveitsiske leiesoldater. Graubünden, da ennå ikke med i konføderasjonen, deltok imidlertid i krigen fra 1620. Dette førte til at området Valtellina gikk tapt i 1623.
=== Ancien Régime ===
Ved freden i Westfalen i 1648 anerkjente stormaktene Sveits' uavhengighet fra Det tysk-romerske rike.
I perioden som senere har blitt kjent som Ancien Régime ble makten i større og større grad konsentrert rundt noen få mektige familier i hver kanton, som satte de valgte byrådene på sidelinjen. Det autoritære styret førte til flere opprør. Den sveitsiske bondekrigen oppstod som følge av en devaluering i Bern i 1653, og spredte seg raskt til andre kantoner. Opprøret ble etter hvert slått ned, men frykten for nye oppstander gjorde at makthaverne satte i gang en serie reformer.
I et lengre perspektiv førte bondekrigen til at Sveits unngikk det eneveldet som etter hvert kom med full styrke andre steder i Europa. Likevel var det et vidt spenn i styreformen i de sveitsiske kantonene på denne tiden. I Bern fortsatte det autoritære styret, mens i landkantonene var det relativt demokratisk, der viktige saker ble avgjort ved folkemøter der alle voksne menn hadde stemmerett. Andre byer, som Basel, ble styrt av de mektige laugene.
Syttenhundretallet var preget av en voksende industrialisering, der Sveits blant annet ble kjent for sine urmakere og sin metallurgiindustri. Tekstilindustrien vokste også raskt, og på slutten av syttenhundretallet var hele 25 prosent av arbeidsstokken sysselsatt i industrivirksomhet.
=== Den helvetiske republikk ===
På tross av økonomisk makt var Sveits dårlig rustet til å stå imot urolighetene i kjølvannet av den franske revolusjonen. De sveitsiske alpepassene og handelsrutene var viktige for Frankrike, og etter at Napoléon Bonaparte hadde erobret Italia, satte han kursen nordover våren 1798. Bern falt i mars, noe som skulle bli slutten på den gamle sveitsiske konføderasjonen.
Under fransk «beskyttelse» ble Den helvetiske republikk etablert, og selv om denne kun skulle vare i fem år, introduserte den mange radikale reformer. Den nye grunnloven gav innbyggerne mange nye rettigheter, og var basert på den radikale franske grunnloven. Sveits fikk nå et sentralisert styresett, noe som ble tatt ille opp av mange kantoner som var godt vant med stor autonomi. Dette førte til borgerkrig, noe som gjorde at Napoleon intervenerte og gjenopprettet det lokale selvstyret. Kantonene ble likevel tvunget inn i en allianse med Frankrike, og tusenvis av sveitsere ble innrullert i Napoleons armé.
Etter Napoleons fall ble visse grensejusteringer foretatt av Wienerkongressen, men Sveits kom relativt godt ut av disse. Selv om enkelte områder måtte avstås til Østerrike, ble dette kompensert ved at Valais, Neuchâtel og Genève ble med i føderasjonen. Samtidig garanterte de europeiske stormaktene for Sveits' nøytralitet.
=== Det moderne Sveits oppstår ===
Etter Napoleonskrigenes slutt gikk Sveits inn i en periode preget av stor økonomisk vekst. Nye metoder i landbruket økte matvareproduksjonen dramatisk, samtidig som tekstilindustrien ble mekanisert. I denne perioden begynte også de første turistene å besøke Sveits, spesielt fra Storbritannia.
1830-revolusjonen i Frankrike inspirerte krav i Sveits om en ny og liberal konstitusjon. I flere kantoner måtte de styrende klasser gi seg, selv om de konservative holdt stand flere steder. En ny grunnlov ble etter hvert utformet, men en økende polarisering mellom kantonene gjorde at denne aldri ble vedtatt. Urolighetene blusset opp igjen på 1840-tallet, og i 1847 endte stridighetene i en borgerkrig, særforbundskrigen. Borgerkrigen varte imidlertid bare i 25 dager, og de katolske konservative kantonene tapte klart. I 1848 ble det derfor vedtatt en ny grunnlov, der hovedtrekkene fortsatt gjelder. Kantonene fikk igjen et omfattende selvstyre, og et nytt føderalt parlament ble opprettet etter modell av den amerikanske kongressen. Bern ble valgt til ny hovedstad, og kantonene samordnet viktige områder som posttjeneste, tollsatser og utenrikspolitikk.
I 1847 åpnet landets første jernbanelinje, mellom Zürich og Baden. All jernbaneutbygging foregikk i privat regi, noe som førte til at Sveits allerede i 1876 hadde et stort, men lite koordinert jernbanenett som var på hele 2000 kilometer. I 1898 ble det vedtatt i en folkeavstemning å nasjonalisere jernbanene, og i 1902 ble Schweizerische Bundesbahnen dannet. Viktige tunneler ble også bygget i denne perioden, blant annet en jernbanetunnel som gjorde det gamle St. Gotthard-passet overflødig.
=== Verdenskrigene ===
Sveits lyktes i å holde på nøytraliteten under første verdenskrig, men krigen førte til gnisninger mellom de tysktalende og fransktalende delene av landet. Samtidig ble arbeiderklassen mobilisert til nøytralitetsvakt, men uten økonomisk kompensasjon. For næringslivet gikk imidlertid krigen bedre, da økte priser på verdensmarkedene og store eksportmuligheter til Tyskland og Frankrike gjorde at handelsbalansen raskt endret seg i sveitsernes favør.
I november 1918 førte situasjonen til arbeideroppstander flere steder i landet. Regjeringen, bekymret for revolusjon etter mønster fra bolsjevikene i Russland, satte inn lojale tropper rekruttert fra bondestanden. Opprøret ble slått ned, men førte til dyp mistenksomhet mellom bønder og arbeidere i generasjoner fremover. Noen av arbeidernes krav ble imidlertid tatt til følge, og det ble innført 48-timersuke og et proporsjonalt valgsystem.
Depresjonen skapte store problemer i Sveits, da eksportindustrien ble lammet. Samtidig spredte bankkrisen seg til landet, og arbeidsledigheten nådde nye høyder. I motsetning til i nabolandene førte imidlertid ikke krisen til økt oppslutning om ekstremistiske partier, blant annet fordi arbeidsgivere og fagforeninger gikk sammen for å løse krisen. Dette førte til en sosial stabilitet som ikke gav kommunister og fascister de samme mulighetene som i blant annet Tyskland.
Etter hvert som de totalitære nabolandene begynte å føre en aggressiv utenrikspolitikk uten at Vestmaktene så ut til å reagere, begynte sveitserne å søke et godt forhold til Hitler og Mussolini. Sveits var det første landet som anerkjente Italias anneksjon av Etiopia, og regjeringen til Franco i Spania. Det tyske Anschluss av Østerrike satte imidlertid en støkk i Sveits, og landet gikk tilbake til den gamle linjen med en streng nøytralitet. Samtidig begynte sveitserne å ruste opp forsvaret, da selv de vanligvis så forsvarsskeptiske sosialdemokratene så farene som truet.
Etter Frankrikes fall i 1940 var Sveits fullstendig omgitt av Tyskland og tyskallierte. Sterke krefter i sveitsisk politikk var klare til å «innse realitetene» og samarbeide med de da tilsynelatende uovervinnelige tyskerne, men de militære under ledelse av Henri Guisan ville det annerledes. På kort tid fikk Sveits bygget et nettverk av fjellfestninger, og store mengder ammunisjon og våpen ble deponert i Alpene. Idéen var å avskrekke Tyskland fra invasjon, noe sveitserne lyktes med. Samtidig tjente både Tyskland og Sveits på handel under krigen, noe som gjorde at Hitler så liten grunn til å invadere Sveits. I ettertid har Sveits fått mye kritikk for handelen med Nazi-Tyskland, da betalingen ofte kom i form av gull røvet fra okkuperte sentralbanker og til en viss grad også fra verdier tatt fra konsentrasjonsleirfanger.
=== Etterkrigstiden ===
Etter krigen var flere allierte land skeptiske til Sveits på grunn av handelen med Tyskland. I 1946 ble Sveits tvunget av de vestallierte, og USA spesielt, til å betale tilbake 250 millioner franc til de okkuperte sentralbankene. Sveits valgte å stå utenfor FN, og beholdt linjen med streng nøytralitet.
I 1959 ble den såkalte trylleformelen (Zauberformel) innført i sveitsisk politikk. I et kompromiss mellom de største politiske partiene ble man enig om at regjeringen heretter skulle ha to liberale medlemmer, to konservative medlemmer, to sosialdemokratiske medlemmer, og ett medlem fra bondepartiet (Schweizerische Volkspartei). Dette brede samarbeidet bestod helt til 2003, og gav regjeringen en unik arbeidsro til å gjennomføre en langsiktig politikk. Sveits har derfor hatt lav arbeidsledighet og jevn økonomisk vekst gjennom mesteparten av etterkrigstiden.
Utover på 70-tallet ble det sveitsiske samfunnet mer liberalt og moderne. I 1971 fikk kvinner stemmerett i føderale valg (men i kantonen Appenzell Innerrhoden fikk ikke kvinner stemmerett før i 1990). Samtidig ble den stivbente ekteskapslovgivningen myket opp, og fra 1981 garanterte et grunnlovstillegg like rettigheter for menn og kvinner.
Den sterke sveitsiske økonomien tiltrakk seg mange immigranter fra 1980-tallet og utover, blant annet fra Jugoslavia og Tyrkia. Dette har etter hvert ført til sterk motstand mot innvandring, og en tiltagende fremmedfrykt, der spesielt Schweizerische Volkspartei har vokst stort på innvandringsmotstanden.
== Politikk og administrasjon ==
Den moderne sveitsiske staten er basert på grunnloven av 1848. En ny grunnlov trådte i kraft i 1999, men denne har kun mindre endringer fra 1848-grunnloven.
På føderalt nivå følges maktfordelingsprinsippet, noe som medfører at den føderale myndigheten er delt i tre:
Det sveitsiske parlamentet (Forbundsforsamlingen) har to likestilte kamre. Overhuset kalles Stenderrådet (Ständerat / Conseil des Etats), hvor de 26 kantonene har til sammen 46 representanter. (I utgangspunktet skulle det være to representanter fra hver kanton, men de 6 tidligere såkalte «halvkantonene» må nøye seg med én hver.) Representantene sitter i fire år, og det er opp til kantonene selv å bestemme hvordan de utpekes. Alle kantoner bruker nå flertallsvalg for å velge representanter. Nationalrat (Conseil national/ Consiglio nazionale) består av 200 representanter valgt av folket, der hver kantons representasjon bestemmes av folketallet. Antall representanter varierer fra 34 for Zürich, til én for de minste kantonene. Også i Nasjonalrådet velges representantene for en fireårsperiode.
Forbundsrådet (Bundesrat) er Sveits' regjering, og samtidig også landets statsoverhode. Det har syv medlemmer, og velges av Forbundsforsamlingen for en periode på fire år. Spesielt for Sveits er at alle større politiske partier deltar i regjeringen. De store politiske partiene får hver ett eller to medlemmer, basert på styrkeforholdet i Nasjonalrådet. Presidenten og visepresidenten for Forbundsrådet, velges hvert år av Forbundsforsamlingen. Det er fast praksis for at dette vervet går på rundgang, slik at alle forbundsrådets medlemmer får ett av vervene i løpet av en periode. Presidenten er landets høyeste embetsperson, men samtlige medlemmer av Forbundsrådet er likeverdige. Likevel fungerer presidenten som en slags primus inter pares, og tar seg av representasjonsoppgaver utenlands. Forbundsrådet utøver samlet oppgaven som statsoverhode.
Høyesterett (Bundesgericht / Tribunal fédéral) holder til i Lausanne. Domstolen behandler tvister mellom kantonene, men legger seg ikke opp i andre føderale lover.
=== Politiske partier ===
Sveits har et flerpartisystem. Det er relativt stor enighet om de store trekkene i partienes politikk, og landet har tradisjonelt hatt stabile regjeringer som har kunnet føre en langsiktig politikk. Det er fire store partier som i lang tid har delt plassene i forbundsrådet: FDP.Die Liberalen, Sozialdemokratische Partei der Schweiz, Christlichdemokratische Volkspartei der Schweiz og Schweizerische Volkspartei.
Ved valget i 2007 ble Schweizerische Volkspartei (SVP) landets største parti med 29 prosent av stemmene og 62 representanter i Nasjonalrådet. Partiet var tradisjonelt et sentrumsbasert bondeparti ikke ulikt Senterpartiet i Norge, men har de senere årene gått mer i retning av et høyreradikalt parti med fokus på lov og orden, samt en restriktiv linje i innvandringspolitikken. Sozialdemokratische Partei der Schweiz (SPS) er landets nest største parti, og er et klassisk sosialdemokratisk parti. SPS er kjent som det mest EU-vennlige partiet i Sveits. FDP.Die Liberalen og Christlich Demokratische Volkspartei (CVP) er jevnstore, førstnevnte er liberalt og sistnevnte et katolsk sentrumsparti.
Grüne Partei der Schweiz er landets femte største parti, og er med sine 20 representanter i nasjonalrådet det største partiet som ikke er representert i Forbundsrådet. Det er også en håndfull mindre partier representert i Nasjonalrådet, men disse har bare et par representanter hver, og dermed liten politisk innflytelse.
=== Administrativ inndeling ===
Sveits består av 26 kantoner (delstater). Disse har en svært høy grad av indre selvstyre, og egne grunnlover. 6 av kantonene hadde tidligere status som «halvkantoner», som resultat av at 3 historiske kantoner hadde blitt delt i to, men denne betegnelsen er uformell etter reformene i 1999.
Hver kanton har sin egen lovgivende forsamling, regjering og dømmende makt. Også på kantonnivå brukes direktedemokrati i stor utstrekning. Lovgivningsmyndigheten legges i de fleste kantoner til folkevalgte regionforsamlinger, selv om enkelte kantoner lar velgerne være den lovgivende forsamling. Kantonregjeringene velges direkte av velgerne.
Kantonbegrepet strekker seg helt tilbake til de tre urkantonene Unterwalden, Schwyz og Uri som dannet det opprinnelige edsforbundet i 1291 (en kanton ble også omtalt som en Ort eller en Stand på denne tiden). Under det sveitsiske Ancien Régime fantes det tretten kantoner, delt inn i seks landkantoner og syv bykantoner. Landkantonene var demokratiske republikker, mens bykantonene ble styrt av byråd.
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Sveits' nøytrale utenrikspolitiske linje har gjort at landet alltid har vært nødt til å ha et sterkt militært forsvar. Forsvarstankegangen i Sveits er preget av ideen om et totalforsvar, der de sivile og militære samfunn er tett integrert.
Sveits har verneplikt for alle menn i alderen 20-42 år. Førstegangstjenesten består av en rekruttskole på 15 uker, etterfulgt av ti repetisjonsøvelser à tre uker frem til fylte 42 år. Hærens mobiliseringsoppsatte styrke er 320 400 (2004), samt ca. tusen pansrede kjøretøyer. Flyvåpenet (Luftwaffe) har 30 600 mann og 138 kampfly. Sivilforsvaret består av 280 000 mann.
Det sveitsiske forsvarsbudsjettet er på ca. 15 milliarder kroner (2001), noe som utgjør ca. 1 prosent av BNP.
Under den kalde krigen var den sveitsiske politiske ledelsen redd for at landet kunne bli en slagmark i kamper mellom Warszawapakten og NATO. Et nettverk av fjellfestninger ble derfor konstruert, med det formål å gjøre en invasjon av landet så kostbart at sveitserne ville kunne opprettholde nøytraliteten i tilfelle en internasjonal storkrig. Etter Berlinmurens fall har sveitserne bygget forsvaret ned, og størrelsen på hæren har blitt mer enn halvert.
Sveits er medlem av EFTA, men avslo medlemskap i EØS i 1992. Landet har likevel flere frihandelsavtaler med EU, samt bilaterale avtaler som i hovedsak dekker samme innhold som EØS-avtalen.
== Næringsliv ==
Sveits er et av verdens rikeste land, målt i BNP pr. innbygger var landet på andreplass i verden i 2017. World Economic Forum rangerte Sveits som verdens nest mest konkurransedyktige økonomi i 2007.
Sveits har relativt få naturressurser, og dessuten begrensede mengder dyrkbart land. I kombinasjon med det begrensede innenlandsmarkedet har dette tvunget Sveits til å ha en åpen økonomi basert på internasjonal handel. Landets viktigste handelspartnere er Tyskland, USA, Italia og Frankrike.Sveitsisk industri er i hovedsak avhengig av importerte råvarer, som foredles og selges på eksportmarkedet. Med unntak av for landbruksprodukter har Sveits liberale tollregler. Det høye utdanningsnivået i Sveits gjør landet egnet for høyteknologisk industri, og Sveits er sterke på bioteknologisk og kjemisk industri, produksjon av maskindeler, presisjonsinstrumenter og matforedling. Sveits har relativt få store selskaper i internasjonal målestokk, og økonomien er karakterisert av stort mangfold. Blant de største sveitsiske selskapene er Nestlé og Novartis.
Sveits er kjent for sine banker. Banker i Sveits har ry på seg for diskresjon og hemmelighold, tradisjoner som strekker seg tilbake til middelalderen. Banknæringen står for hele 14 prosent av landets BNP, og sysselsetter godt over 100 000 mennesker. Loven om spesiell fortrolighet og taushetsplikt om kundeforholdet har gitt Sveits et rykte av å fremme pengevasking og å være skatteparadis for utlendinger. For å motvirke dette har landet fått en anti-pengevasklov i 1998. Press fra EU har gjort at hemmeligholdet har videre blitt tonet ned, slik at EU-borgere nå må betale skatt av penger plassert i Sveits.
De med en viss avstand to største bankene i landet er UBS og Credit Suisse.
Sveits er ofte kjent for sine luksusprodukter. Eksempler på slike er Rolex, Davidoff, Monteverdi og Mövenpick.
=== Samferdsel ===
==== Jernbaner ====
Sveits har med omkring 122 m/km² det tettest utbygde jernbanenettet i verden (med unntak av Vatikanet og Monaco) selv om ⅔ av landet er dekket av fjell. Byer som ikke ligger ved jernbanen, betjenes av private busslinjer eller av Postauto, som er betegnelsen for bussene som kjøres av Die Schweizerische Post. Det sveitsiske jernbanenettet er i alt 5 068 km langt, hvorav 3 686 km er normalsporet. Størstedelen er elektrifisert. Smalsporsbaner har en samlet lengde på 1 382 km. Det samlede rutenettet for postbussene er 10 400 km.
Det er 692 jernbanetunneler med en samlet lengde på 434 km, og det er 8 079 jernbanebroer med en samlet lengde på 135,5 km. Videre er det 1 861 stasjoner.Med en samlet strekning på 3 011 km eies størsteparten av hovednettet av Schweizerische Bundesbahnen (SBB). Selskapet, som har omkring 28 000 ansatte, fraktet 285 millioner passasjerer i 2006.
Det nest største selskapet er BLS AG med 2 632 ansatte, som eier 434 kilometer av banenettet (og kjører drift på i alt 520 km av banenett).
Utover dette finnes det omkring 50 private jernbaneselskaper i Sveits, som i stor grad blir støttet av de enkelte kantoner.
To store jernbane-infrastrukturplaner preger fremtidens togdrift i Sveits. Bahn 2000 er en ambisiøs plan, som gjennom om- og utbygginger av strekninger skal øke transporthastigheten og skaffe flere direkte forbindelser, samt fornye togmateriellet. Særlig knutepunktet rundt Zürich ombygges for å øke kapasiteten. Det bygges blant annet også en ny forbindelse mellom Mattstetten og Rothrist hvor det etableres høyhastighetsbane mellom Bern og Zürich. Planens motto er: «Hurtigere, hyppigere og mer bekvemt».
Planen ble iverksatt i 1997, og en lang rekke av de nye strekningene er nå åpnet. Ved utgangen av 2007 hadde alle nye strekninger ETCS, som er et automatisk togsikkerhetssystem for høyhastighetsbaner i Europa. I 2006 la SBB frem et utkast for 2. etappe av strekningen. Denne inneholder fortrinnsvis mindre utbygginger som hovedsakelig skal redusere kjøretiden. Etappen forventes å bli finansiert fra 2012 og løper til 2030.
Det andre store jernbaneprosjektet er NEAT (Neue Eisenbahn-Alpentransversale), eller AlpTransit, som med konstruksjon av nye tunneler skal forbedre de nord-sørgående jernbaneforbindelsene gjennom Alpene. Utbyggingen vedrører to hovedforbindelser via Gotthard og Lötschberg.
Lötschberg-tunnelen ble åpnet for passasjer og godstrafikk den 9. desember 2007. Gotthardtunnelen forventes å åpne i 2016, og vil med sine 57 km bli verdens lengste tunnel. Kjøretiden mellom Zürich og Milano vil da bli én time kortere.
Utover den normale jernbanedriften har Sveits et stort antall fjellbaner, tannstangbaner og taubaner.
==== Veitrafikk ====
På tross av de mange investeringer i kollektivtrafikk har Sveits også et meget godt utbygget motorveinett. Størstedelen av befolkningen har mindre enn 10 km til nærmeste motorvei. Utover motortrafikkvei og hovedveier finnes det også mange mindre veier over fjellpassene.
Veinettet er oppdelt i nasjonale veier (typisk motorveier og regionale hovedveier), kantonveier (typisk hovedveier eller andre større forbindelser innenfor kantonen) og kommunale veier. Det finnes 1 756 km nasjonale veier (herav 1 358 km motorvei), 18 117 km kantonveier og 51 446 km kommunale veier.Benyttelse av motor og motortrafikkveier krever kjøp av et merke, som koster 40 CHF i året. Inntil videre er benyttelse av St. Bernhard-tunnelen avgiftsbelagt. Turistseilas gjennomføres på elvene og de store sjøene.
For lastebiltrafikken gjelder det siden 1. januar 2001 en spesiell avgift, som betales etter antall kjørte kilometer i Sveits, vekt, samt lastebilens emisjon. Sveits arbeider samtidig for at det skal innføres en spesiell kjørebegrensende avgift for lastebiler som kjører i transitt over Alpene. På grunn av en traktatmessig binding til EU, kan Sveits ikke suverent innføre en slik avgift. Sveits arbeider derfor for å innføre avgiften i hele alperegionen.
Det var i 2006 registrert 3,9 millioner personbiler i Sveits, noe som tilsvarer 516 pr. 1 000 innbyggere (til sammenligning var det ved utgangen av 2021 registrert 2 893 987 personbiler i Norge). I 2006 var det 370 trafikkdrepte i Sveits, noe som tilsvarer 5 trafikkdrepte pr. 100 000 innbyggere (5 i Norge).
==== Skipstrafikk ====
Den eneste havn med tilslutning til havet finnes i Basel ved Rhinen. Seks rederier seiler med over 30 skip under sveitsisk flagg. De har en lastekapasitet på omkring 1 million tonn, noe som er under 1 promille av verdens tonnasje.
==== Flytrafikk ====
Det finnes over 65 lufthavner og flyplasser i Sveits. De største lufthavnene ligger ved Zürich (Zürich lufthavn, 20,7 millioner passasjerer i 2007) og Genève (Genève internasjonale lufthavn, 10,8 millioner passasjerer i 2007). Sveits' tredje største lufthavn (Basel-Mulhouse-Freiburg lufthavn, 4,2 millioner passasjerer i 2007) ligger på fransk territorium. Mellomstore lufthavner finnes i Sion, Bern-Belp og Lugano-Agno.
Inntil konkursen i oktober 2001 var Swissair det nasjonale flyselskapet i landet. Med en kapitalinnsprøytning fra den sveitsiske stat ble et nytt flyselskap etablert. Det ble etablert på basis av det regionale flyselskapet Crossair under navnet Swiss International Air Lines, i dagligtale "Swiss" (IATA-kode LX). Siden juli 2007 har selskapet vært et datterselskap av Lufthansa.
=== Turisme ===
Turisme er en viktig næring i Sveits. Landets vakre landskaper og sentrale beliggenhet i Europa gjør at Sveits tiltrekker seg store mengder turister, sommer som vinter. Turistnæringen er i stor grad avhengig av importert arbeidskraft. Hele 25 prosent av alle sysselsatte i Sveits er utenlandske statsborgere.
== Samfunn ==
=== Massemedia ===
Sveits har seks riksdekkende tv-kanaler. Landet har fire regionale kringkastingsselskap under paraplyorganisasjonen SRG SSR: Schweizer Radio und Fernsehen (SRF), Radio télévision suisse (RTS), Radiotelevisione svizzera di lingua italiana (RSI) og Radiotelevisiun Svizra Rumantscha (RTR). Disse dekker henholdsvis den tysktalende, fransktalende, italiensktalende og retoromansktalende delen av landet. Hver av kringkastingsselskapene har igjen flere tv-kanaler og radiostasjoner som dekker henholdsvis nyheter, klassisk musikk og populærmusikk. Landet har omtrent 40 lokalradiostasjoner, samt Swiss Radio International som sender nyheter og aktualitetsprogrammer på engelsk.Det finnes omtrent 200 aviser i Sveits, hvorav brorparten er regionale. I de fransktalende deler av landet leser man ofte franske aviser som Le Monde og Libération, i tillegg til Genève-aviser som Le Temps og Nouveau Quotidien. I de italienske delene av Sveits (det vil i all hovedsak si kantonen Ticino) er aviser som den milanesiske Corriere della Sera populære. I de tyske delene av Sveits leser man i mindre grad utenlandske aviser. Den mest kjente av de tyskspråklige avisene i Sveits er den konservative Neue Zürcher Zeitung, utgitt første gang i 1780. Som navnet indikerer har Neue Zürcher Zeitung redaksjonslokaler i Zürich, og kalles ofte «den gamle tante», siden den først nylig begynte å trykke bilder på forsiden. Et mindre konservativt alternativ er Tages Anzeiger, som også blir utgitt i Zürich. Blick er den største av dagsavisene, og er kjent for sin harde linje mot immigrasjon.
Gratisavisen 20 Minuten har også blitt en av de største avisene i landet de senere årene.
Av ukeavisene er den mest kjente Die Weltwoche, som fokuserer særlig på utenriksnyheter. Den hadde tidligere en moderat, venstreorientert profil, men har på 2000-tallet gått kraftig mot høyre. Wochen Zeitung er også populær, og har en mer radikal agenda med særlig fokus på miljøvern.
=== Kriminalitet ===
Kriminaliteten i Sveits er relativt lav. Trenden de siste 10 årene er en moderat oppgang. Omtrent 79 av 100 000 sveitsere sitter i fengsel, noe som er i samme størrelsesorden som i nabolandene.
== Kultur ==
Sveitsisk kultur har naturlig nok vært påvirket av de større nabolandene, og Sveits har både eksportert og importert kulturpersonligheter opp igjennom historien. Spesielt var det mange som flyktet fra de tyske og italienske fascistregimene på 1920- og 1930-tallet, blant disse var Ignazio Silone, Thomas Mann, Stefan George og Hermann Hesse.
Det gir på mange måter lite mening å snakke om én sveitsisk kultur, og de kulturelle skillelinjene følger i stor grad de etniske og språklige skillene. Likevel har de forskjellige delene av landet mange felles tradisjoner som binder dem sammen og skaper en felles nasjonalfølelse.
=== Musikk ===
Den mest kjente sveitsiske musikkformen er jodling. Denne musikkformen oppstod sannsynligvis som en kommunikasjonsmetode mellom fjelltopper, og ble senere en del av kulturarven i Alpeområdet. Jodling kan grovt sett deles inn i to hovedgrupper: Juchzin er korte rop med meningsinnhold, mens Naturjodel er synging av en melodi uten tekst.
Alpehornet er et klassisk sveitsisk instrument. Alpehornet er et flere meter langt blåseinstrument, tradisjonelt sett laget av ett eneste langt trestykke. Alpehornet har inspirerte flere klassiske musikkverker, blant annet Rossinis opera Wilhelm Tell og Brahms' første symfoni.
=== Litteratur ===
Den sterkeste eksportartikkelen i sveitsisk litteratur er bøkene om Heidi av Johanna Spyri, utgitt første gang i 1880 og i 1881. Bøkene er filmet flere ganger, blant annet med Shirley Temple i 1937, og som TV-serien Heidi i 1978.
Det er naturlig å dele inn den sveitsiske litteraturen etter språk, og skille mellom tysk, fransk, italiensk og retoromansk litteratur. Siden de tre førstnevnte språkene også tales i større naboland gir det liten mening å sette et skarpt skille mellom for eksempel sveitser-tysk litterær tradisjon og annen tysk litteratur. Et eksempel på dette er hvordan den tyske poeten Friedrich Schiller skrev om den sveitsiske nasjonalhelten Wilhelm Tell i 1804.
Det tyske språket har lange tradisjoner i skriftlig bruk i Sveits. Pasjonsspill hører til den eldste skriftlige tradisjonen; det eldste tyske påskespillet ble skrevet i klosteret Muri i 1250, og det eldste julespillet noe senere i St. Gallen. Manuskriptet Codex Manesse ble skrevet i Zürich på starten av 1300-tallet, og er en viktig kilde til kunnskap om datidens kjærlighetssanger. På 1500-tallet forfattet Gilg Tschudi verket Chronicon helveticum, et historieverk om tidlig sveitsisk historie. Andre viktige, sveitsertyske forfattere er Friedrich Dürrenmatt, Max Frisch, Jeremias Gotthelf, Gottfried Keller og Conrad Ferdinand Meyer.
Sveits' franskspråklige litteratur har i all hovedsak blitt skrevet av forfattere bosatt rundt Genève. Mange ledende franske personligheter fra opplysningstiden og den franske revolusjonen var egentlig sveitsere, dette gjelder blant andre Jean-Jacques Rousseau, Jacques Necker og Madame de Staël.
To sveitsiske forfattere, Carl Spitteler og Hermann Hesse, har fått nobelprisen i litteratur.
=== Mat og drikke ===
Blant tradisjonelle sveitsiske matretter finner man blant annet den sveitsertyske rösti, og de fransksveitsiske ostefonduene. Rösti er sprøstekte, skrelte poteter, som stekes i enten olje eller smør, alt ettersom hvor i landet man befinner seg. En ostefondue (fra fransk fondre, å smelte) består av oppvarmede osterester som man dypper brødbiter eller lignende i. Osteretten kan gjerne bli tilsatt hvitvin. Den lokale skikken sier at dersom man mister brødbiten sin i gryten må man spandere neste runde med drikke.
Sveits er kjent for sine oster. Den klassiske sveitserosten er en Emmentaler, selv om Gruyère er vel så populær. Andre kjente sveitsiske oster er Tête de Moine, Vacherin og Sbrinz.
Sveits' mange innsjøer gjør at fisk er svært populært. Genèvesjøen er kjent for sin omble chevalier (røye), dessuten er abbor og sik populære matfisker.
Av kjøttretter går det mye i pølser, gjerne i kombinasjon med rösti. Dessuten er kalvekjøtt satt pris på, og Zürich er kjent for Geschnetzeltes Kalbsfleisch, tynne stykker kalv i rømmesaus. I Bern har man Rippli, en gryterett basert på svineribbe.
Når det gjelder drikke har Sveits forskjellige tradisjoner i de tysktalende og fransktalende delene. I de tyske delene går det mest i øl, og som i Tyskland er den lokalpatriotiske tilknytningen til det lokale bryggeriet stor. Sideren Sauermost er også populær i de tyske kantonene (den alkoholfrie varianten kalles Suessmost). I de franske delene av Sveits er imidlertid vin mer populært, da spesielt de lokale hvite Fendant-variantene. Av rødvin går det mest i Pinot Noir og Merlot.
Av brennevin finnes det mange mørke, fruktbaserte typer. En kjent sveitsisk likør er Appenzeller Alpenbitter, laget av essensen av 67 forskjellige blomster og planter. I de franske kantonene drikkes det mye Damassine, basert på tørkede plommer. Absinth ble oppfunnet i Sveits.
Mange kakeoppskrifter forbindes med Sveits, blant annet gjelder det Birnbrot, Carac og nøttekaken Bündner Nusstorte.
=== Idrett ===
Idrett er en integrert del av sveitsisk dagligliv. Sveitsisk idrett er samlet i paraplyorganisasjonen Swiss Olympic (som på tross av navnet ikke bare arbeider med sport knyttet opp imot olympiske leker). Swiss Olympic består av 82 underforbund, som igjen består av 22 600 idrettslag. Totalt deltar 2,8 millioner sveitsere i organisert idrett.Skisport, og spesielt alpint, er svært populære idretter i Sveits. Sveitsiske alpinister har hatt stor internasjonal suksess, og best er Vreni Schneider med 55 verdenscupseire og 5 OL- og VM-gull i perioden 1989–1995. Andre kjente alpinister er allrounderen Pirmin Zurbriggen, den tidligere storslalåmspesialisten Michael von Grünigen, utforkjøreren Bruno Kernen og allrounderen Paul Accola.
Ishockey er også en populær idrett i Sveits. Det sveitsiske ishockeyforbundet har 320 registrerte klubber og 25 000 registrerte spillere.
De har vært medlem av Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) siden dets opprettelse i 1908, og forbundet har dessuten sitt hovedkontor i Zürich. Det sveitsiske landslaget er blant de beste i verden, og spiller i elitedivisjonen i VM. De har vunnet en bronsemedalje i OL, ti bronse- og en sølvmedalje i ishockey-VM, og gullmedalje i ishockey-EM i 1926, 1935, 1939 og 1950.
Av sommeridretter er fotball den mest populære, og de siste årene har også herrelandslaget hatt gode internasjonale resultater. Etter å ha slått Tyrkia i kvalifiseringen gikk Sveits videre til VM i 2006, der de røk ut i åttendedelsfinalen etter et straffedrama mot Ukraina. Som vertsnasjon til EM i 2008 (sammen med Østerrike) var Sveits automatisk kvalifisert.
For mange er den mest kjente sveitsiske idrettsutøveren Roger Federer, verdenséner i tennis. Federer har en rekke tennisrekorder, og har også fått mye oppmerksomhet for sitt arbeid for UNICEF og vanskeligstilte barn.Hovedkvarteret til Den internasjonale olympiske komité ligger i Lausanne, og der befinner også OL-museet og hovedkvarterene til flere internasjonale idrettsforbund seg. Sveits har arrangert vinter-OL to ganger; både i 1928 og 1948 ble lekene arrangert i St. Moritz.
=== Arkitektur ===
Sveits har et rikt utvalg av gamle kirker. Katedralene i Genève, Basel, Lausanne, Sion og Chur er alle romanske, og er fra 1100-tallet. Zug, Zürich og Schaffhausen har gotiske katedraler, mens Sankt Gallen og Einsiedeln er kjent for sine barokkirker.Under renessansen eksporterte Sveits flerfoldige arkitekter til Italia. De fleste av disse kom fra kantonen Ticino i syd. I Venezia stod Antonio da Ponte for byggingen av Rialtobroen og Dogepalasset, mens Antonio Contino stod bak Sukkenes bro. I Napoli designet Domenico Fontana flere slott og kirker. Fontanas nevø Carlo Maderno var arkitekt for pave Paul V, og stod bak blant annet San Carlo alle Quattro Fontane og galleriet i Palazzo Spada. Også Carlo Fontana og Baldassare Longhena var aktive med kirkebygging i Italia i denne perioden.
På 17- og 1800-tallet stod sveitsiske arkitekter bak mange større prosjekter i Russland. Domenico Trezzini stod for flere praktbygg i St. Petersburg på oppdrag fra Peter den store. Giovanni Giliardi stod for gjenoppbyggingen av Kreml, mens sønnen Domenico Giliardi ledet gjenoppbyggingen av offentlige bygninger i Moskva etter brannen i 1812, inkludert Statsuniversitetet i Moskva.
I nyere tid er Le Corbusier (Charles-Edouard Jeanneret) den mest kjente sveitsiske arkitekten. Le Corbusier ble internasjonalt kjent for sine byplanleggingsvisjoner, blant annet med konseptene Ville Contemporaine og Unité d'Habitation. Andre kjente sveitsiske arkitekter er Mario Botta, kjent for San Francisco Museum of Modern Art, samt mennene bak Tate Modern, Jacques Herzog og Pierre de Meuron. Herzog og de Meuron vant den anerkjente Pritzker-prisen i 2001, og har også tegnet OL-stadion i Beijing.
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
St. Johannes benediktinerkloster i Müstair
Klostret i St. Gallen
Gamlebyen i Bern
De tre slottene og forsvarsmuren rundt handelsstaden Bellinzona
Isbreområdet Jungfrau-Aletsch-Bietschhorn
Monte San Giorgio
Lavaux – vingårdterrasser
Rhätische Bahn i Albula og Berninas landskap
Glarusforkastningen i Sardona
Byene La Chaux-de-Fonds og Le Locle
Bøkeurskoger i Karpatene og andre steder i EuropaForhistoriske pæleboliger rundt AlpeneDet arkitektoniske arbeidet til Le CorbusierMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2016 – Vinprodusent festival i Vevey
2018 – Skredrisiko håndtering (sammen med Østerrike)
2019 – Holy Week prosesjoner i Mendrisio
2020 – Håndverk innen mekanisk urmakeri og kunstmekanikk (sammen med Frankrike)
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
HistorieMesmer, Beatrix; Im Hof, Ulrich. Geschichte der Schweiz und der Schweizer. Basel: Schwabe, 2004. ISBN 3-7965-2067-7
Steinberg, Jonathan. Why Switzerland?. Cambridge: Cambridge University Press, 1996. ISBN 0-521-48170-8
Zimmer, Oliver. A contested nation : history, memory and nationalism in Switzerland 1761-1891. Cambridge: Cambridge University Press, 2003. ISBN 0-521-81919-9PolitikkCharnley, Joy; Pender, Malcolm; Wilkin, Andrew (red). 25 years of emancipation? : women in Switzerland, 1971-1996. Bern: Peter Lang, 1998. ISBN 3-906759-65-2
Church, Clive H. The politics and government of Switzerland. Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2004. ISBN 0-333-69277-2KulturNorberg-Schulz, Christian. 1291-1991 Sveits 700 år : fasetter fra en livlig kultur. Oslo: Den sveitsiske ambassade, 1991.
Oertig-Davidson, Margaret. Beyond chocolate : understanding Swiss culture. Basel: Bergli Books, 2002. ISBN 3-905252-06-6ØkonomiGstöhl, Sieglinde. Reluctant Europeans : Norway, Sweden, and Switzerland in the process of integration. Boulder, Colo.: Lynne Rienner, 2002. ISBN 978-1-58826-036-9ForsvarMilivojević, Marko; Maurer, Pierre (red). Swiss neutrality and security : armed forces, national defence and foreign policy. New York: Berg, 1990. ISBN 0-85496-608-0
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(fr) Offisielt nettsted
(it) Offisielt nettsted
(rm) Offisielt nettsted
(en) Switzerland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Switzerland – galleri av bilder, video eller lyd på Commons AmbassaderDen sveitsiske ambassade i Oslo
Den norske ambassade i SveitsTurismeMySwitzerland, den statlige turistportalen
SwissWorld, en annen offentlig turistportalUtdanningOm utdanningssystemet
Oversikt over universiteter og høyere utdanningAndre(no) Statistikk og andre data om Sveits i FN-sambandets nettsted Globalis.noWikimedia-prosjekter
Wikimedia-atlas over Sveits |
575 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
576 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
577 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
578 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
579 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
580 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
581 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
582 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
583 | https://no.wikipedia.org/wiki/Frankfurter_Allgemeine_Zeitung | 2023-02-01 | Frankfurter Allgemeine Zeitung | ['Kategori:1949 i Tyskland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1949', 'Kategori:Frankfurt am Main', 'Kategori:Tyske aviser'] | Frankfurter Allgemeine Zeitung (ofte forkortet til bare Frankfurter Allgemeine eller FAZ) er en liberal-konservativ tysk riksavis, som ved inngangen til 2018 utkom daglig i ca. 254 000 eksemplarer, hvorav internettutgaven utgjorde rundt 45 000 abonnementer. Den eies overveiende av den uavhengige FAZIT-Stiftung. Søndagsutgaven kalles Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung.
Avisens redaksjonelle linje ligger politisk i sentrum, mot det liberal-konservative. Den redaksjonelle linje bestemmes ikke av sjefredaktøren, men av et kollegium bestående personer med det særtyske vervet «Herausgeber».
Frankfurter Allgemeine Zeitung utgis i «nordisk format» (534 x 377,5 millimeter), som er noe bredere og lavere enn fullformat (broadsheet).
| Frankfurter Allgemeine Zeitung (ofte forkortet til bare Frankfurter Allgemeine eller FAZ) er en liberal-konservativ tysk riksavis, som ved inngangen til 2018 utkom daglig i ca. 254 000 eksemplarer, hvorav internettutgaven utgjorde rundt 45 000 abonnementer. Den eies overveiende av den uavhengige FAZIT-Stiftung. Søndagsutgaven kalles Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung.
Avisens redaksjonelle linje ligger politisk i sentrum, mot det liberal-konservative. Den redaksjonelle linje bestemmes ikke av sjefredaktøren, men av et kollegium bestående personer med det særtyske vervet «Herausgeber».
Frankfurter Allgemeine Zeitung utgis i «nordisk format» (534 x 377,5 millimeter), som er noe bredere og lavere enn fullformat (broadsheet).
== Historie ==
Avisen står i tradisjonen til Frankfurter Zeitung, grunnlagt i 1856 og nedlagt i 1943. Frankfurter Allgemeine Zeitung ble grunnlagt i 1949 av Erich Welter. FAZ overtok enkelte medarbeidere som tidligere hadde arbeidet i Frankfurter Zeitung, men hadde ingen juridisk forankring i denne avisen.
FAZ innførte den såkalte nye rettskrivningen 1. august 1999, men valgte et år senere å gå tilbake til den tradisjonelle rettskrivningen.
== Utgivere ==
Utgivere (Herausgeber) er pr. 2018 Werner D'Inka Jürgen Kaube, Berthold Kohler og Holger Steltzner. Blant tidligere utgivere er Frank Schirrmacher (1994-2014).
== Kjente medarbeidere ==
Marcel Reich-Ranicki
Christian Kracht
Patrick Bahners
Andreas Platthaus
Volker Reiche
Greser&Lenz
Karl Feldmeyer
Georg Paul Hefty
== Referanser ==
== Litteratur ==
Die Frankfurter Allgemeine: die Trutzburg der glücklichen Krieger wider den Zeitgeist. In: Spiegel Reporter 12/1999.
Alles über die Zeitung: Frankfurter Allgemeine, Zeitung für Deutschland. Frankfurt, 24. Aufl. 1998.
Hermannus Pfeiffer [Hrsg.], Die FAZ: Nachforschungen über ein Zentralorgan. 1988.
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Frankfurter Allgemeine Zeitung – kategori av bilder, video eller lyd på Commons |
584 | https://no.wikipedia.org/wiki/Frankfurter_Allgemeine_Zeitung | 2023-02-01 | Frankfurter Allgemeine Zeitung | ['Kategori:1949 i Tyskland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Aviser etablert i 1949', 'Kategori:Frankfurt am Main', 'Kategori:Tyske aviser'] | Frankfurter Allgemeine Zeitung (ofte forkortet til bare Frankfurter Allgemeine eller FAZ) er en liberal-konservativ tysk riksavis, som ved inngangen til 2018 utkom daglig i ca. 254 000 eksemplarer, hvorav internettutgaven utgjorde rundt 45 000 abonnementer. Den eies overveiende av den uavhengige FAZIT-Stiftung. Søndagsutgaven kalles Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung.
Avisens redaksjonelle linje ligger politisk i sentrum, mot det liberal-konservative. Den redaksjonelle linje bestemmes ikke av sjefredaktøren, men av et kollegium bestående personer med det særtyske vervet «Herausgeber».
Frankfurter Allgemeine Zeitung utgis i «nordisk format» (534 x 377,5 millimeter), som er noe bredere og lavere enn fullformat (broadsheet).
| Frankfurter Allgemeine Zeitung (ofte forkortet til bare Frankfurter Allgemeine eller FAZ) er en liberal-konservativ tysk riksavis, som ved inngangen til 2018 utkom daglig i ca. 254 000 eksemplarer, hvorav internettutgaven utgjorde rundt 45 000 abonnementer. Den eies overveiende av den uavhengige FAZIT-Stiftung. Søndagsutgaven kalles Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung.
Avisens redaksjonelle linje ligger politisk i sentrum, mot det liberal-konservative. Den redaksjonelle linje bestemmes ikke av sjefredaktøren, men av et kollegium bestående personer med det særtyske vervet «Herausgeber».
Frankfurter Allgemeine Zeitung utgis i «nordisk format» (534 x 377,5 millimeter), som er noe bredere og lavere enn fullformat (broadsheet).
== Historie ==
Avisen står i tradisjonen til Frankfurter Zeitung, grunnlagt i 1856 og nedlagt i 1943. Frankfurter Allgemeine Zeitung ble grunnlagt i 1949 av Erich Welter. FAZ overtok enkelte medarbeidere som tidligere hadde arbeidet i Frankfurter Zeitung, men hadde ingen juridisk forankring i denne avisen.
FAZ innførte den såkalte nye rettskrivningen 1. august 1999, men valgte et år senere å gå tilbake til den tradisjonelle rettskrivningen.
== Utgivere ==
Utgivere (Herausgeber) er pr. 2018 Werner D'Inka Jürgen Kaube, Berthold Kohler og Holger Steltzner. Blant tidligere utgivere er Frank Schirrmacher (1994-2014).
== Kjente medarbeidere ==
Marcel Reich-Ranicki
Christian Kracht
Patrick Bahners
Andreas Platthaus
Volker Reiche
Greser&Lenz
Karl Feldmeyer
Georg Paul Hefty
== Referanser ==
== Litteratur ==
Die Frankfurter Allgemeine: die Trutzburg der glücklichen Krieger wider den Zeitgeist. In: Spiegel Reporter 12/1999.
Alles über die Zeitung: Frankfurter Allgemeine, Zeitung für Deutschland. Frankfurt, 24. Aufl. 1998.
Hermannus Pfeiffer [Hrsg.], Die FAZ: Nachforschungen über ein Zentralorgan. 1988.
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Frankfurter Allgemeine Zeitung – kategori av bilder, video eller lyd på Commons |
585 | https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Czerny | 2023-02-01 | Carl Czerny | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1857', 'Kategori:Fødsler 21. februar', 'Kategori:Fødsler i 1791', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Personer rundt Ludwig van Beethoven', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østerrikske komponister', 'Kategori:Østerrikske pianister'] | Carl Czerny (født 21. februar 1791 i Wien i Østerrike, død 15. juli 1857 samme sted) var en østerriksk pianist, komponist og musikklærer. I dag huskes han best for sine bøker med etyder for piano.
| Carl Czerny (født 21. februar 1791 i Wien i Østerrike, død 15. juli 1857 samme sted) var en østerriksk pianist, komponist og musikklærer. I dag huskes han best for sine bøker med etyder for piano.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Carl Czernys foreldre var av tsjekkisk bakgrunn. Moren var fra Mähren. Foreldrene talte tsjekkisk med ham i hjemmet. Czerny kom fra en musikalsk familie: En bestefar var fiolinist i Nymburk, nær Praha, og faren Wenzel, var oboist, organist og pianist. Allerede da Czerny var seks år gammel, tok hans far arbeide som pianolærer på en polsk herregård, og familien flyttet til Polen. Der ble de boende til Polens tredje deling. Da vendte de tilbake til Wien i 1795.
Czerny fikk først pianoundervisning av sin far, før han fikk timer av Johann Nepomuk Hummel, Antonio Salieri og Ludwig van Beethoven. Han var et vidunderbarn, og opptrådte offentlig for første gang i 1800, med en pianokonsert av Wolfgang Amadeus Mozart. Han fikk også æren av å gi Wien premieren på Beethovens femte pianokonsert i 1821.
=== Musiker ===
Han begynte raskt å lære videre til andre, og var også et vidunderbarn på dét feltet — i en alder av 15 var han allerede en ettertraktet instruktør. Blant mange andre underviste han Franz Liszt. Senere dediserte Liszt sine Transcendentale etyder til Czerny, som var en av de første komponister som brukte ordet «etyde» («studie») som tittel.
Czerny foretok i sine yngre år konsertreiser til Italia, Paris og London. Han komponerte også mange egne stykker, blant annet en rekke messer og rekviemer, samt et stort antall symfonier, konserter, sonater og strykekvartetter. Disse stykkene spilles sjelden i dag, og han er kjent som komponist nesten utelukkende basert på etydene han skrev. Mange av disse studiene brukes fremdeles i dag. Han omtales som skaperen av pianoforteteknikken.
I tillegg car Carl Czerny også musikkteoretiker. Han skrev en Systematische Anleitung zum Fantasieren auf dem Pianoforte Op. 200, og var en av de aller første redaktører av en samleutgave av Bachs verker (men ettersom edisjonspraksisen ble satt spørsmålstegn ved, ble prosjektet snart avsluttet). Han oversatte fire omfangsrike komposisjonstraktater av Anton Reicha: Compositionslehre (4 bind, 1832) og Die Kunst der dramatischen Composition (1839). Hans utgave av Das Wohltemperierte Klavier av J. S. Bach er kommet i en rekke opplag.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Uwe Harten: «Czerny, Carl» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
«Czerny Carl». I Österreichisches Biographisches Lexikon 1815–1950 (ÖBL). Bind 1, Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien 1957, s. 162 f. (Direkte lenker: s. 162, s. 163)
Constantin von Wurzbach: «Czerny, Karl.» I Biographisches Lexikon des Kaiserthums Oesterreich. 3. Del. Verlag der typogr.-literar.-artist. Anstalt (L. C. Zamarski, C. Dittmarsch & Comp.), Wien 1858, s. 105–108 (Innscanning).
(de) Carl Ferdinand Pohl: «Czerny, Karl». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 4, Duncker & Humblot, Leipzig 1876, s. 673–676.
(de) Willi Kahl: «Czerny, Karl.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 3, Duncker & Humblot, Berlin 1957, ISBN 3-428-00184-2, s. 460 f. (digitalisering).
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Carl Czerny i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Verk av og om Carl Czerny i Deutsche Digitale Bibliothek
(en) Fritt tilgjengelige noter av Carl Czerny i International Music Score Library Project |
586 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
587 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
588 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
589 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
590 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
591 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
592 | https://no.wikipedia.org/wiki/Stanley_Jevons | 2023-02-01 | Stanley Jevons | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske økonomer', 'Kategori:Dødsfall 13. august', 'Kategori:Dødsfall i 1882', 'Kategori:Fødsler 1. september', 'Kategori:Fødsler i 1835', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Liverpool', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | William Stanley Jevons (født 1. september 1835, død 13. august 1882) var en britisk filosof og økonom. Han er kjent som en av grunnleggerne av den nyklassiske (marginalistiske) skolen innen økonomisk teori.
Jevons hevdet at verdien av et gode måtte knyttes til konsumentenes subjektive nyttefølelse av å bruke dette. Dette konseptet brøt med den klassiske skole (Adam Smith, David Ricardo, Karl Marx, John Stuart Mill), som mente at verdien av et gode måtte knyttes til den mengde arbeid eller annen ressursinnsats som hadde gått med i produktets produksjon (arbeidsverditeorien).
Teorien om den avtakende grensenytte (avtakende marginal nytte), det vil si at «tilleggsnytten» for konsumenten ved å konsumere én enhet mer av et produkt blir mindre og mindre, jo flere enheter som konsumeres, spiller en sentral rolle i den marginalistiske skolen, og har også gitt opphavet til skolens navn.
Etter at Alfred Marshall forente marginalistenes idéer med elementer fra den klassiske økonomiske teorien (som ble grunnlagt av Adam Smith) har idéene som Jevons fremmet etablert seg som en del av den nyklassiske skolen innen økonomifaget, som siden er den dominerende økonomiske tankeretning i vestlige land.
Jevons var en fremtredende talsmann for å bruke matematikkens språk til å formulere økonomiske teorier og modeller, og bidro gjennom dette til å gjøre økonomien til en kvantitativt orientert vitenskap.
Jevons er begravet på Hampstead Cemetery.
| William Stanley Jevons (født 1. september 1835, død 13. august 1882) var en britisk filosof og økonom. Han er kjent som en av grunnleggerne av den nyklassiske (marginalistiske) skolen innen økonomisk teori.
Jevons hevdet at verdien av et gode måtte knyttes til konsumentenes subjektive nyttefølelse av å bruke dette. Dette konseptet brøt med den klassiske skole (Adam Smith, David Ricardo, Karl Marx, John Stuart Mill), som mente at verdien av et gode måtte knyttes til den mengde arbeid eller annen ressursinnsats som hadde gått med i produktets produksjon (arbeidsverditeorien).
Teorien om den avtakende grensenytte (avtakende marginal nytte), det vil si at «tilleggsnytten» for konsumenten ved å konsumere én enhet mer av et produkt blir mindre og mindre, jo flere enheter som konsumeres, spiller en sentral rolle i den marginalistiske skolen, og har også gitt opphavet til skolens navn.
Etter at Alfred Marshall forente marginalistenes idéer med elementer fra den klassiske økonomiske teorien (som ble grunnlagt av Adam Smith) har idéene som Jevons fremmet etablert seg som en del av den nyklassiske skolen innen økonomifaget, som siden er den dominerende økonomiske tankeretning i vestlige land.
Jevons var en fremtredende talsmann for å bruke matematikkens språk til å formulere økonomiske teorier og modeller, og bidro gjennom dette til å gjøre økonomien til en kvantitativt orientert vitenskap.
Jevons er begravet på Hampstead Cemetery.
== Litteratur ==
Nordisk familjebok Encyklopedisk ordbok fra Brockhaus-Efron Brockhaus-Efron leksikon Dictionary of National Biography BEIC Digital Library Obalky knih.cz The Nuttall Encyclopædia A Short Biographical Dictionary of English Literature Encyclopædia Britannica 11th edition Meyers Konversations-Lexikon (1888-1889)
== Referanser == |
593 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
594 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
595 | https://no.wikipedia.org/wiki/Dwight_D._Eisenhower | 2023-02-01 | Dwight D. Eisenhower | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 28. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Fødsler 14. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Generaler fra USA', 'Kategori:Medlemmer av World Golf Hall of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of Merit', 'Kategori:Personer fra Denison i Texas', 'Kategori:Personer fra Dickinson County i Kansas', 'Kategori:Personer fra Koreakrigen', 'Kategori:Personer fra USA av tysk opphav', 'Kategori:Personer fra USA under andre verdenskrig', 'Kategori:Personer fra den kalde krigen', 'Kategori:Personer tilknyttet Columbia University', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-06', 'Kategori:USAs presidenter'] | Dwight David "Ike" Eisenhower (født 14. oktober 1890 i Denison i Texas i USA, død 28. mars 1969 i Washington, D.C.) var en yrkesoffiser og politiker i USA for Det republikanske parti. Han var landets 34. president fra 1953 til 1961. Mot slutten av andre verdenskrig var han øverstkommanderende for allierte styrker i Vest-Europa.
| Dwight David "Ike" Eisenhower (født 14. oktober 1890 i Denison i Texas i USA, død 28. mars 1969 i Washington, D.C.) var en yrkesoffiser og politiker i USA for Det republikanske parti. Han var landets 34. president fra 1953 til 1961. Mot slutten av andre verdenskrig var han øverstkommanderende for allierte styrker i Vest-Europa.
== Liv og karriere ==
Dwight D. Eisenhower var sønn av en møller, og gjorde karriere som offiser i hæren, hvor han ble general i 1942. Han ble i 1941 beordret til den amerikanske militære planleggingsavdelingen og innledet planlegging av alliert landgang i Europa. I 1944 var han øverstkommanderende (SACEUR, Supreme Allied Commander Europe) for de alliertes krigføring på vestfronten, og hadde blant annet ansvaret for invasjonen i Normandie.Han vant presidentvalget i 1952 over demokraten Adlai Stevenson, og ble gjenvalgt i 1956.
Eisenhowers IQ har blitt anslått til å være litt over 130, som er nær gjennomsnittet for 42 presidenter. Personlighetstrekket åpenhet for erfaring (en del av femfaktormodellen) ble anslått på en skala fra 0 til 100, og Eisenhower oppnådde der 29 som er nær gjennomsnittet for 42 amerikanske presidenter.
== Politikk ==
Eisenhowers presidentperiode er kjent for en sterk økonomisk vekst enestående i amerikansk historie, samt en sterk militær opprustning. En del av styrkingen av landets forsvar var byggingen av det amerikanske motorveisystemet som ved siden av å bedre det innenlandske transportsystemet i fredstid, skulle effektivisere militær transport i krigstid. Autobahn-systemet i Tyskland var Eisenhowers inspirasjonskilde for denne satsingen i USA. I denne perioden ble mye militært utstyr gitt vekk mer eller mindre gratis til andre NATO-land, blant dem Norge, som fikk 200 jagerfly uten å betale en krone.President Dwight D. Eisenhower var den første som tok i bruk TV-reklame, i valgkampene i 1952 og 1956. I 1952 var det om å gjøre å spille på Eisenhowers fortid som krigshelt. Reklamene fra 1956 viste vanlige velgere som stilte Eisenhower politiske spørsmål, og han svarte kort og direkte i et enkelt språk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dwight Eisenhower – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dwight D. Eisenhower – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dwight D. Eisenhower på Internet Movie Database
(sv) Dwight D. Eisenhower i Svensk Filmdatabas
(fr) Dwight D. Eisenhower på Allociné
(en) Dwight D. Eisenhower på AllMovie
(en) Dwight D. Eisenhower hos Rotten Tomatoes
(en) Dwight D. Eisenhower hos The Movie Database
(en) Dwight D. Eisenhower på Discogs
(en) Dwight D. Eisenhower på MusicBrainz
(en) Dwight D. Eisenhower hos American National Biography
(en) Dwight D. Eisenhower hos The Peerage
1961 – Eisenhower – Avskjedstale (tekst fra wikisource) |
596 | https://no.wikipedia.org/wiki/Apple_Macintosh | 2023-02-01 | Apple Macintosh | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Datamaskiner fra Apple'] | Macintosh, også kjent som Mac, er et merkenavn brukt på flere serier med personlige datamaskiner konstruert, utviklet og markedsført av Apple Inc.
Navnet kommer fra eplesorten McIntosh, og den opprinnelige Macintosh ble sluppet på markedet 24. januar 1984. Den hadde et grafisk brukergrensesnitt og mus i stedet for tekst-baserte kommandoer som var vanlig den gangen. Dagens rekke med Macer spenner fra den enkle og rimelige Mac mini-maskinen til en middels kraftig servermodell; Xserve. Macintosh-maskinene retter seg hovedsakelig mot hjemme- og undervisningsmarkedet, samt det kreative profesjonelle markedet. Produksjonen av Macintosh er basert på en modell der Apple har full kontroll på maskinvaren og lager sitt eget operativsystem som er forhåndsinstallert på alle Macer som selges. Dette står i kontrast til de fleste IBM-kompatible PC-er hvor en leverandør står for operativsystemet og en rekke andre produsenter lager selve maskinen. Moderne Macintosher, som alle andre datamaskiner, kan også kjøre operativsystemer som Linux, FreeBSD, Windows etc.
De opprinnelige Macintosh-maskinene brukte mikroprosessorer i Motorola 68000-familien, men fra 1994 gikk Apple over til å bruke Motorola og IBMs PowerPC-prosessorer. Apple begynte å gå over til Intels x86-arkitektur i 2006, noe som for første gang gjorde det mulig å kjøre operativsystemer for x86-arkitekturen på Mac. Dagens Mac-modeller bruker mikroprosessorer av typen Intel Core 2 og Intel Xeon 5100-serien. De nyeste macbookene bruker nvidia grafikkort.
Stasjonene har pakken med programmer kjent som Mac OS X installert. | Macintosh, også kjent som Mac, er et merkenavn brukt på flere serier med personlige datamaskiner konstruert, utviklet og markedsført av Apple Inc.
Navnet kommer fra eplesorten McIntosh, og den opprinnelige Macintosh ble sluppet på markedet 24. januar 1984. Den hadde et grafisk brukergrensesnitt og mus i stedet for tekst-baserte kommandoer som var vanlig den gangen. Dagens rekke med Macer spenner fra den enkle og rimelige Mac mini-maskinen til en middels kraftig servermodell; Xserve. Macintosh-maskinene retter seg hovedsakelig mot hjemme- og undervisningsmarkedet, samt det kreative profesjonelle markedet. Produksjonen av Macintosh er basert på en modell der Apple har full kontroll på maskinvaren og lager sitt eget operativsystem som er forhåndsinstallert på alle Macer som selges. Dette står i kontrast til de fleste IBM-kompatible PC-er hvor en leverandør står for operativsystemet og en rekke andre produsenter lager selve maskinen. Moderne Macintosher, som alle andre datamaskiner, kan også kjøre operativsystemer som Linux, FreeBSD, Windows etc.
De opprinnelige Macintosh-maskinene brukte mikroprosessorer i Motorola 68000-familien, men fra 1994 gikk Apple over til å bruke Motorola og IBMs PowerPC-prosessorer. Apple begynte å gå over til Intels x86-arkitektur i 2006, noe som for første gang gjorde det mulig å kjøre operativsystemer for x86-arkitekturen på Mac. Dagens Mac-modeller bruker mikroprosessorer av typen Intel Core 2 og Intel Xeon 5100-serien. De nyeste macbookene bruker nvidia grafikkort.
Stasjonene har pakken med programmer kjent som Mac OS X installert.
== Historie ==
=== 1979 til 1984 ===
Macintosh-prosjektet startet sent i 1970-årene med Jef Raskin, en Apple-ansatt som så for seg en datamaskin som skulle være lett å bruke og med lav pris, ment for den vanlige forbruker. I september 1979 fikk Raskin tillatelse til å begynne å ansette folk til prosjektet, og han begynte å lete etter en ingeniør som kunne sette sammen en prototyp. Bill Atkinson som jobbet i avdelingen som utviklet Apples Lisa, som var en lignende, men mer avansert maskin, presenterte ham for Burrell Smith, en servicetekniker som hadde blitt ansatt tidligere samme år som Apple-ansatt nr. 282. Etterhvert samlet Raskin et stort lag med utviklere som konstruerte maskin- og programvaren for den opprinnelige Macintoshen. Foruten Raskin, Atkinson og Smith, bestod gruppen av Chris Espinosa, Joanna Hoffman, George Crow, Jerry Manock, Susan Kare, Andy Hertzfeld og Daniel Kottke.
Smiths første Macintosh hovedkort var bygd opp etter Raskins spesifikasjoner. Det hadde 64 kilobyte (kB) med RAM, brukte Motorola 6809E-mikroprosessor og støttet en skjerm med oppløsning på 256 x 256 piksler i svart/hvitt. (Det endelige produktet brukte en 9-toms skjerm med 512 x 342 punkters oppløsning). En av Macintosh-programmererne, Bud Tribble, ville gjerne bruke Lisas grafiske programmer på Macintoshen, og spurte Smith om han kunne inkludere Lisas Motorola 68000-mikroprosessor i Macen, samtidig som produksjonskostnaden ble holdt nede. Innen desember 1980 hadde Smith klart å konstruere et hovedkort som ikke bare brukte 68000-prosessoren, men som også hadde økt frekvensen fra 5 til 8 MHz. Dette kortet støttet også en skjermoppløsning på 384 x 256 punkter. Smiths design brukte færre RAM-brikker enn Lisa, noe som gjorde produksjonen av kortet atskillig rimeligere. Den endelige versjonen av den første Macen hadde mer av programvaren i ROM enn de fleste andre datamaskiner. Den hadde 128 kB RAM i form av seksten 64 kilobit (kb) RAM-brikker loddet på hovedkortet. Det var ingen minneplasser, men internhukommelsen kunne økes til 512 kB ved å lodde seksten 256 kb RAM-brikker på kortet i stedet for brikkene som var loddet på fra fabrikken.
Det innovative designet fanget oppmerksomheten til Steve Jobs. Han forstod at Macen var mer markedsrettet enn Lisa, og begynte å fokusere på prosjektet. Raskin forlot Macintosh-prosjektet i 1981 p.g.a. en konflikt med Jobs, og den endelige utformingen av Macen sies å være nærmere Jobs idéer enn Raskins. Etter å ha hørt om den banebrytende teknologien med grafisk brukergrensesnitt som ble utviklet ved Xerox PARC, avtalte Jobs et besøk for å se på Xerox Alto-datamaskinen og utviklingsverktøyet Smalltalk i bytte mot aksjeopsjoner i Apple. Brukergrensesnittet på Lisa og Macintosh var delvis påvirket av teknologien de så hos Xerox PARC, men ble kombinert med Macintosh-gruppens egne idéer. Jobs engasjerte også industridesigneren Hartmut Esslinger for å jobbe med Macintosh-serien, noe som resulterte i det såkalte "Snow White"-designet. Selv om det kom for sent for de første Macintoshene, ble det brukt i de fleste andre Apple-maskinene fra midten til slutten av 80-tallet. Jobs fikk ikke lede Macintosh-prosjektet særlig lenge, etter en intern maktkamp med den nye administrerende direktøren John Sculley, fikk Jobs sparken fra Apple i 1985. Etter dette startet han et nytt dataselskap NeXT, og kom ikke tilbake til Apple før i 1997. John Sculley økte prisen på den opprinnelige Macintoshen fra USD 1995 til USD 2495 for å dekke inn en storstilt markedsføringskampanje.
=== 1984: Lanseringen av Macintosh ===
Macintoshen ble offisielt annonsert 22. januar 1984 med den nå berømte reklamefilmen 1984 regissert av Ridley Scott, som ble vist under pausen i Super Bowl. Reklamefilmen viste en kvinne, spilt av Anya Major, som kaster en slegge mot en storskjerm hvor en Big Brother-inspirert leder (som skal forestille IBM) snakker til de grå massene. Dette symboliserte Apples utfordring mot de tekst-baserte datamaskinene som dominerte markedet på den tiden. En kommentatorstemme avslutter filmen med å si: «On January 24th, Apple Computer will introduce Macintosh. And you'll see why 1984 won't be like "1984".»
Macen kom i salg to dager etter at reklamefilmen gikk på lufta med en pris på USD 2495 (justert for inflasjon ville det gi en pris i dag på ca. USD 5000). Den ble levert med to programmer lagd for å vise brukergrensesnittet, MacWrite og MacPaint. I tillegg kunne maskinen også installere og bruke programmet Microsoft Word. Selv om mange ble umiddelbart begeistret for Macen, var den for radikal for andre. Fordi maskinen var designet fullstendig rundt det grafiske brukergrensesnittet, måtte eksisterende tekst-baserte programmer gjøres fullstendig om og programmeres på nytt. Dette var en utfordring som mange programvareutviklere ikke var klar for, og det resulterte i at det i starten manglet programmer for det nye systemet. Mange brukere, som var vant til å bruke kommandolinja, anså Macen for å være bare et «leketøy».
=== 1985 til 1989 ===
I 1985 gjorde kombinasjonen av Macintoshen, Apples laserskriver kalt LaserWriter, og Mac-spesifikk programvare som Boston Softwares MacPublisher og Aldus PageMaker brukere i stand til å designe, forhåndsvise på skjerm og deretter skrive ut komplette sider med tekst og grafikk, en aktivitet som fikk navnet desktop publishing. I starten var desktop publishing unikt for Macintosh, men etter hvert ble det tilgjengelig for brukere av IBM-kompatible PC-er også. Senere kom programmer som Macromedia FreeHand, QuarkXPress, Adobe Photoshop og Adobe Illustrator til å styrke Macens posisjon som en datamaskin velegnet for grafisk arbeid, samtidig som det hjalp til med å utvide det voksende markedet for desktop publishing.
Begrensningene til den først Macen viste seg snart. Den hadde svært lite internhukommelse, selv sammenlignet med andre personlige datamaskiner i 1984, og det var heller ikke enkelt å utvide den. I tillegg manglet den harddisk, og det var heller ingen enkel mulighet for å koble til det. Selv om Macens internhukommelse i 1985 var økt til 512 kB, og det var mulig, om ikke enkelt å utvide interminnet i en 128 kB Mac, innså Apple at Macen trengte forbedringer på disse områdene. Resultatet var Macintosh Plus, som ble sluppet 10. januar 1986 til en pris på USD 2600. Den kunne tilby en megabyte med RAM som kunne utvides til fire MB, samtidig som den hadde fått en SCSI-parallelltilkobling som gjorde det mulig å koble til opp til syv eksterne enheter, som f.eks. harddisker og scannere, noe som var revolusjonerende den gangen. Diskettstasjonen var byttet ut med en ny versjon med kapasitet på 800 kB. Macintosh Plus ble en umiddelbar suksess og var i produksjon fram til 15. oktober 1990, dvs. at den var i salg i over fire år og ti måneder. Det var den modellen i Apples historie som hadde lengst levetid.
Det var også andre utfordringer, spesielt den svake prosessorkapasiteten og begrensede grafikkmuligheter, noe som hadde bremset Macens muligheter til å få innpass i det krevende næringslivsmarkedet. Nye Motorola mikroprosessorer gjorde det mulig å lage en raskere maskin, og i 1987 utnyttet Apple mulighetene i den nye teknologien fra Motorola og introdusert Macintosh II, som hadde en 16 MHz Motorola 68020-prosessor. Dette markerte starten på en ny retning for Macen, for første gang var det en åpen arkitektur med flere utvidelsesplasser, støtte for fargegrafikk og en modulær konstruksjon tilsvarende IBM PC og med påvirkning fra Apples andre produktlinje, den utvidbare Apple II-serien. Macintosh II-maskinen skilte seg også fra det originale Macintosh-konseptet på andre måter; ikke bare hadde den intern harddisk, den hadde også strømforsyning med vifte, noe den opprinnelig Macintosh 128K ikke hadde.
Sammen med Macintosh II, ble Macintosh SE lansert som den første kompakte Macen med en intern kortplass, en såkalt Processor Direct Slot, som var spesifikk for denne maskinen. SEen hadde som Macintosh II det nye "Snow White"-designet, samt den nye Apple Desktop Bus-musa og tastaturet, som først ble lansert med Apple IIGS noen måneder tidligere.
Med den nye Motorola 68030-prosessoren, kom Macintosh IIx i 1988 med flere interne forbedringer, blant annet en egen brikke for minnehåndtering, en såkalt Memory Management Unit (MMU). Den ble etterfulgt av en mer kompakt versjon med færre utvidelsesplasser kalt Macintosh IIcx, og en versjon av Macintosh SE med en 16 MHz 68030-prosessor som ble kalt SE/30. Senere samme år kom Macintosh IIci, som gikk på 25 MHz og som var den første Macintosh som var såkalt 32-bit clean, noe som gjorde at den kunne adressere mer enn 8 Mb med internhukommelse. System 7 var den første versjonen av operativsystemet til Macintosh som støttet 32-bits adressering. Apple introduserte også Macintosh Portable, en maskin med 16 MHz 68000-prosessor og aktiv matrise LCD-skjerm. Året etter ble 40 MHz-modellen Macintosh IIfx avduket, med en startpris på USD 9900. I tillegg til den raske prosessoren, hadde den omfattende forbedringer på den interne arkitekturen, inkludert raskere internhukommelse og to dedikerte 6502-prosessorer for å håndtere input/output.
=== 1990 til 1998 ===
Microsoft Windows 3.0, som begynte å nærme seg Macen både i ytelse og i egenskaper i systemet, ble lansert i mai 1990, og var et brukbart og mindre kostbart alternativ til Macintosh-plattformen. Apples respons var å lansere en serie relativt rimelige Macintosher i oktober 1990. Macintosh Classic, som i hovedsak var en mindre kostbar versjon av Macintosh SE, ble solgt for USD 999, noe som gjorde det til den rimeligste Macen fram til relanseringen (og det etterfølgende priskuttet) til 400 MHz iMac-modellen i februar 2001. Macintosh LC, som hadde en 68020-prosessor, og et kabinett som lignet på en pizza-eske, var tilgjengelig for USD 1800. Den tilbød fargegrafikk, og kom sammen med en ny billig skjerm med 512 x 384 punkters oppløsning. Macintosh IIsi var i praksis en 20 MHz IIci med kun en intern kortplass, og kostet USD 2500. Alle tre maskinene solgte bra, men Apples marginer var betydelig mindre enn på tidligere maskiner.
I 1991 ble System 7 lansert. Det var en 32-bits versjon av Macintoshs operativsystem som forbedret håndteringen av fargegrafikk, minneadressering, nettverk og fleroppgavekjøring, samtidig som virtuell hukommelse ble innført. Senere samme år lanserte Apple Macintosh Quadra 700 og 900, som var de første Macene som brukte den raske Motorola 68040-prosessoren. Det kom også forbedrede versjoner av forrige års vellykkede produkter, Macintosh Classic II og Macintosh LC II. Den siste var oppgradert til å bruke en 16 MHz 68030-prosessor.
På samme tid ble de første tre modellene i Apples varige PowerBook-serie introdusert. PowerBook 100 var en forminsket versjon av Macintosh Portable, PowerBook 140 hadde en 16 MHz 68030-prosessor, mens PowerBook 170 hadde samme prosessor på 25 MHz. De var de første bærbare datamaskinene som hadde tastaturet bak en håndleddstøtte, og med en innebygd pekeenhet, en styrekule foran tastaturet.
I 1992 begynte Apple å selge de rimeligste Macene i Performa-serien gjennom nye forhandlerkanaler. Hos Apple-forhandlerne ble en serie maskiner som egentlig var i Macintosh Quadra-serien solgt som Macintosh Centris, men disse ble raskt omdøpt til Quadra da kundene ble forvirret av alle de forskjellige seriene med navn som Classic, LC, II, Quadra, Performa og Centris. Apple lanserte også den minimalistiske PowerBook Duo-serien. Meningen var at den skulle kobles til en basestasjon for å få funksjonalitet som en vanlig skrivebordsmaskin når man var på kontoret, samtidig som den var lett i vekt når man var på reise. PowerBook Duo ble sløyfet fra Apples produktportefølje tidlig i 1997.
Det neste trinnet i utviklingen av prosessorene i Macintoshene var overgangen til RISC-teknologien med PowerPC-arkitekturen som ble utviklet av en allianse bestående av Apple, IBM og Motorola. Etter introduksjonen viste Power Macintosh-serien seg å være svært suksessfull med over en million solgte enheter i slutten av 1994, tre måneder før målet som var satt i utgangspunktet. Apple lanserte samme år annen generasjon PowerBook-modeller, PowerBook 500-serien som kom med den nye styreflaten.
På tross av disse tekniske og kommersielle suksessene, begynte Microsoft og Intel raskt å senke Apples markedsandel med henholdsvis operativsystemet Windows 95 og Pentium-prosessoren. Disse førte til betraktelige forbedringer når det gjaldt multimedia-egenskaper og ytelse hos IBM-kompatible PC-er, og brakte Windows enda nærmere Macens grafiske brukergrensesnitt. Som et svar på dette, begynte Apple å lisensiere ut deler av sin teknologi til firmaer som ville lage Macintosh-kloner for å holde på sitt fotfeste innen det såkalte desktop computer-markedet. Dette førte til at markedsandelen for Macintosh økte noe, men det var på bekostning av Apples bunnlinje. Firmaet gikk med tap i den perioden klonene ble produsert. Som følge av dette stoppet Steve Jobs hele prosjektet da han kom tilbake til Apple i 1997. Selv om maskinene som ble produsert var til fordel for kundene, tapte Apple mye penger på klonemarkedet. Denne beslutningen førte til betydelige økonomiske tap for firmaer som Motorola og Power Computing som hadde lagt ned store ressurser i å etablere sine egne Mac-kompatible produktlinjer.
=== Endringer med andre ledere (1998-) ===
I 1998, ett år etter at Steve Jobs kom tilbake til firmaet, introduserte Apple en alt-i-ett Macintosh som hadde likhetstrekk med den originale Macintosh 128K. iMacen hadde et helt nytt design, og hadde kvittet seg med de fleste standardtilkoblinger som Apple hadde brukt fram til nå, SCSI og ADB var borte til fordel for to USB-porter. Utseendet var også helt nytt, den hadde et halvt gjennomsiktig kabinett i plast. Den første versjonen kom i en farge som ble kalt Bondi Blue, mens senere versjoner kom i flere farger. iMacen viste seg å være en suksess med 800 000 enheter solgt i 1998, noe som ga firmaet et overskudd på USD 309 millioner det året. Dette var Apples første år med overskudd siden Michael Spindler tok over som administrerende direktør i 1995. Power Macintosh-modellen fikk også ett lignende utseende med et kabinett i blå og hvit plast.
I 1999, introduserte Apple et nytt operativsystem, Mac OS X Server 1.0 (med kodenavn Rhapsody), med et nytt grafisk brukergrensesnitt og en kraftig Unix underbygging. Mange brukere var skuffet over det NeXT-lignende brukergrensesnittet, og lurte på hvordan neste generasjon av Mac OS sitt grafiske brukergrensesnitt ville bli. Mac OS X var basert på OPENSTEP, operativsystemet utviklet av NeXT, som var firmaet Steve Jobs drev før han kom tilbake til Apple. Mac OS X ble ikke tilgjengelig før i september 2000, da som Mac OS X Public Beta med et brukergrensesnitt kalt Aqua, som var svært forskjellig fra Mac OS X Server 1.x. Prisen var USD 29,99, og det ga nysgjerrige Mac-brukere en mulighet til å prøve Apples ny operativsystem, og til å gi tilbakemeldinger på hvordan de ønsket at det endelige produktet skulle bli. Den første versjonen av OS X, 10.0 (med kallenavn Cheetah), ble lansert 24. mars 2001. De etterfølgende versjonene var 10.1 Puma, (25. september 2001), 10.2 Jaguar, (24. august 2002), 10.3 Panther, (24. oktober 2003), 10.4 Tiger, (29. april 2005), 10.5 Leopard (26. oktober 2007), 10.6 Snow leopard (28. august 2009), 10.7 Lion (1. februar 2012), 10.8 Mountain Lion (25. juli 2012), 10.9 Mavericks (22. oktober 2013), 10.10 Yosemite (16. oktober 2014), 10.11 El Capitan (30. september 2015) og 10.12 Sierra (20. september 2016).
Midten av 1999 introduserte Apple iBook, som var en ny bærbar Mac rettet mot forbrukermarkedet, og som skulle ha en design som minnet om iMac som kom ett år tidligere. Seks uker etter lanseringen var mer enn 140 000 maskiner i bestilling, og innen oktober var maskinen en like stor salgssuksess som iMacen. Apple fortsatte å komme med nye produkter, slik som eMac og PowerBook G4, samtidig som det kom to større oppgraderinger på iMac. 11. januar 2005 lanserte Apple Mac mini med en pris på USD 499. Det var den rimeligste Mac gjennom tidene. I 2006 gikk Apple over fra å bruke PowerPC-mikroprosessorer til å bruke prosessorer produsert Intel.
De siste årene har Apple hatt en kraftig økning i salget av Macer. En forbruker suksessè var en musikkspiller iPod. En slags smitteeffekt skapte en kjøpestrøm fra iPod-eiere som også så over annet utstyr fra Apple. Musikkspilleren iPod har styrket merkekjennskapen til Mac-produktene, slik at den er bedre enn den har vært noen gang siden lanseringen av den første Macen i 1984. Fra 2001 til 2007 økte salget av Macintosh år for år. 25. juli 2007 la Apple fram resultatene fra tredje kvartal, hvor de rapporterte om levering av 1 764 000 Macer, noe som var 150 000 enheter bedre enn det nest beste kvartalet noensinne.
== Nåværende modeller ==
== Maskinvare ==
Operativsystemet, først rett og slett kjent som «systemet», ble offisielt kjent som Mac OS fra og med system 7.6. Etter flere mislykkede forsøk på å modernisere Mac OS kjøpte Apple NeXT, og brukte NextStep som basis for utvikling av arvtageren for det «klassiske» Mac OS (siste versjon system 9). I mars 2001 introduserte Apple en moderne og mer sikker Unix-basert arvtager, Mac OS X (X-en uttales som «ti», da den er hentet fra det romerske tallsystemet).
De første Macintosh-maskinene brukte prosessorer fra Motorolas M68k-familie. Tidlig på 90-tallet gikk Apple over til PowerPC-prosessorer, utviklet i samarbeid mellom Apple, Motorola og IBM. Frem til 2004 leverte IBM og Motorola prosessorer som var konkurransedyktige (blant annet de første 64-bit G5-prosessorene og G4-prosessorene til Apples bærbare maskiner), men sent i 2004 stoppet utviklingen av PowerPC praktisk talt opp og de siste G5- og G4-modellene som ble produsert i 2006 var bare marginalt (20–30 %) raskere enn tilsvarende maskiner produsert et par år tidligere. 6. juni 2005 offentliggjorde Apple at de i perioden 2006–2007 kom til å bytte prosessorarkitektur på Macintosh-maskinene nok en gang, til prosessorer produsert av Intel. Apple hadde gitt seg selv en periode på tolv måneder på å få alle Mac-produktene over til Intel-plattformen, men klarte det på sju måneder, og det helt smertefritt. Mye fordi Apple i forveien hadde laget et program kalt Rosetta, som kunne kjøre PowerPC-applikasjoner på de nye Intel-baserte Mac-ene. Rosetta følger med på alle nye Intel-baserte Mac-er.
7. august 2006 var overgangen til ny prosessarkitektur fullført, og på Worldwide Developers Conference (WWDC) '06 kunngjorde Steve Jobs at samtlige Apple-maskiner produsert fra denne dato har Intel-prosessor.
5. april 2006 lanserte Apple Boot Camp, et program som gjør det mulig å installere Windows ved siden av Mac OS X på deres maskiner med Intel prosessor (såkalt dual boot). Dette etter at et uavhengig alternativ som kan gjøre det samme ble lansert 16. mars samme år, som svar på en konkurranse. Også Linux og NetBSD har vært tilgjengelig for Mac siden Motorola m68k dagene. Dessuten lanserte en russer den 16. februar 2006 et uoffisielt program som også gjør det mulig å kjøre Mac OS X på en vanlig PC. Alt dette gjør at OS X er langt mindre knyttet til Apples hardware-plattform enn tidligere.
Men dette er ikke helt lovlig; hvis du kjøper en OS X-CD/-DVD så står det i brukeravtalen at du vil (med andre ord "må") bruke OS X på en maskin med en Apple-logo på, altså et offisielt Apple-produkt.
== Programvare ==
=== Operativsystem ===
Macintosh sitt operativsystem ble først kalt for System Software eller bare System. Ved overgangen til System 7,6 ble det offisielle navnet Mac OS. Fra og med 2001 ble Mac OS utfaset til fordel for det UNIX-baserte Mac OS X. Apple hadde riktignok gitt ut et UNIX-basert operativsystem til servere kalt A/UX, men det ble ikke en stor suksess.
Mac OS blir regnet for å være det bestselgende produktet på Mac plattformen. Apple har som regel holdt seg til en løs linje når det gjelder brukergrensesnittet for sine operativsystem, og mange likheter kan bli funnet mellom det gamle Mac OS 9 og det nåværende Mac OS X Lion.
Maskinen som ble lansert i 1984 var Macintosh 128K med daværende versjon av operativsystemet og det grafiske brukergrensesnittet Finder installert i et ROM-minne. Modellen SE med harddisk ble lansert i 1986.
Pages, Keynote og Numbers
En Mac maskin kommer ferdig innstallert med de vanligste programmer, blant annet produktivitetsprogrammer som Pages, Keynote og Numbers. Dette er tilsvarende programmer som Microsoft Office, som også kan installeres på en Mac. Skriveprogrammet Pages viser oppsettet med et hvitt ark, hvor en legger inn de bilder, tegninger og tekst som skal med i dokumentet. Keynote lar deg opprette presentasjoner med en rekke flotte lysbilde-typer. Numbers er dedikert til å arbeide med regneark og lage skjemaer.
=== Brukerprogrammer ===
Maskinen kunne opprinnelig brukes med programmene MacWrite og MacPaint, men Microsoft Word ble også kort etter introduksjonen av Macintosh lansert for denne.
== Se også ==
Liste over Apple Macintosh-modeller etter prosessortype
Liste over Apple Macintosh-modeller etter kabinettype
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Macintosh – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Apple Macintosh – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Norsk offisiell Apple side for Norge
Mac1.no – Norges største Mac-portal
Macintoshreklamen vist under SuperBowl i 1984 |
597 | https://no.wikipedia.org/wiki/Apple_Macintosh | 2023-02-01 | Apple Macintosh | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Datamaskiner fra Apple'] | Macintosh, også kjent som Mac, er et merkenavn brukt på flere serier med personlige datamaskiner konstruert, utviklet og markedsført av Apple Inc.
Navnet kommer fra eplesorten McIntosh, og den opprinnelige Macintosh ble sluppet på markedet 24. januar 1984. Den hadde et grafisk brukergrensesnitt og mus i stedet for tekst-baserte kommandoer som var vanlig den gangen. Dagens rekke med Macer spenner fra den enkle og rimelige Mac mini-maskinen til en middels kraftig servermodell; Xserve. Macintosh-maskinene retter seg hovedsakelig mot hjemme- og undervisningsmarkedet, samt det kreative profesjonelle markedet. Produksjonen av Macintosh er basert på en modell der Apple har full kontroll på maskinvaren og lager sitt eget operativsystem som er forhåndsinstallert på alle Macer som selges. Dette står i kontrast til de fleste IBM-kompatible PC-er hvor en leverandør står for operativsystemet og en rekke andre produsenter lager selve maskinen. Moderne Macintosher, som alle andre datamaskiner, kan også kjøre operativsystemer som Linux, FreeBSD, Windows etc.
De opprinnelige Macintosh-maskinene brukte mikroprosessorer i Motorola 68000-familien, men fra 1994 gikk Apple over til å bruke Motorola og IBMs PowerPC-prosessorer. Apple begynte å gå over til Intels x86-arkitektur i 2006, noe som for første gang gjorde det mulig å kjøre operativsystemer for x86-arkitekturen på Mac. Dagens Mac-modeller bruker mikroprosessorer av typen Intel Core 2 og Intel Xeon 5100-serien. De nyeste macbookene bruker nvidia grafikkort.
Stasjonene har pakken med programmer kjent som Mac OS X installert. | Macintosh, også kjent som Mac, er et merkenavn brukt på flere serier med personlige datamaskiner konstruert, utviklet og markedsført av Apple Inc.
Navnet kommer fra eplesorten McIntosh, og den opprinnelige Macintosh ble sluppet på markedet 24. januar 1984. Den hadde et grafisk brukergrensesnitt og mus i stedet for tekst-baserte kommandoer som var vanlig den gangen. Dagens rekke med Macer spenner fra den enkle og rimelige Mac mini-maskinen til en middels kraftig servermodell; Xserve. Macintosh-maskinene retter seg hovedsakelig mot hjemme- og undervisningsmarkedet, samt det kreative profesjonelle markedet. Produksjonen av Macintosh er basert på en modell der Apple har full kontroll på maskinvaren og lager sitt eget operativsystem som er forhåndsinstallert på alle Macer som selges. Dette står i kontrast til de fleste IBM-kompatible PC-er hvor en leverandør står for operativsystemet og en rekke andre produsenter lager selve maskinen. Moderne Macintosher, som alle andre datamaskiner, kan også kjøre operativsystemer som Linux, FreeBSD, Windows etc.
De opprinnelige Macintosh-maskinene brukte mikroprosessorer i Motorola 68000-familien, men fra 1994 gikk Apple over til å bruke Motorola og IBMs PowerPC-prosessorer. Apple begynte å gå over til Intels x86-arkitektur i 2006, noe som for første gang gjorde det mulig å kjøre operativsystemer for x86-arkitekturen på Mac. Dagens Mac-modeller bruker mikroprosessorer av typen Intel Core 2 og Intel Xeon 5100-serien. De nyeste macbookene bruker nvidia grafikkort.
Stasjonene har pakken med programmer kjent som Mac OS X installert.
== Historie ==
=== 1979 til 1984 ===
Macintosh-prosjektet startet sent i 1970-årene med Jef Raskin, en Apple-ansatt som så for seg en datamaskin som skulle være lett å bruke og med lav pris, ment for den vanlige forbruker. I september 1979 fikk Raskin tillatelse til å begynne å ansette folk til prosjektet, og han begynte å lete etter en ingeniør som kunne sette sammen en prototyp. Bill Atkinson som jobbet i avdelingen som utviklet Apples Lisa, som var en lignende, men mer avansert maskin, presenterte ham for Burrell Smith, en servicetekniker som hadde blitt ansatt tidligere samme år som Apple-ansatt nr. 282. Etterhvert samlet Raskin et stort lag med utviklere som konstruerte maskin- og programvaren for den opprinnelige Macintoshen. Foruten Raskin, Atkinson og Smith, bestod gruppen av Chris Espinosa, Joanna Hoffman, George Crow, Jerry Manock, Susan Kare, Andy Hertzfeld og Daniel Kottke.
Smiths første Macintosh hovedkort var bygd opp etter Raskins spesifikasjoner. Det hadde 64 kilobyte (kB) med RAM, brukte Motorola 6809E-mikroprosessor og støttet en skjerm med oppløsning på 256 x 256 piksler i svart/hvitt. (Det endelige produktet brukte en 9-toms skjerm med 512 x 342 punkters oppløsning). En av Macintosh-programmererne, Bud Tribble, ville gjerne bruke Lisas grafiske programmer på Macintoshen, og spurte Smith om han kunne inkludere Lisas Motorola 68000-mikroprosessor i Macen, samtidig som produksjonskostnaden ble holdt nede. Innen desember 1980 hadde Smith klart å konstruere et hovedkort som ikke bare brukte 68000-prosessoren, men som også hadde økt frekvensen fra 5 til 8 MHz. Dette kortet støttet også en skjermoppløsning på 384 x 256 punkter. Smiths design brukte færre RAM-brikker enn Lisa, noe som gjorde produksjonen av kortet atskillig rimeligere. Den endelige versjonen av den første Macen hadde mer av programvaren i ROM enn de fleste andre datamaskiner. Den hadde 128 kB RAM i form av seksten 64 kilobit (kb) RAM-brikker loddet på hovedkortet. Det var ingen minneplasser, men internhukommelsen kunne økes til 512 kB ved å lodde seksten 256 kb RAM-brikker på kortet i stedet for brikkene som var loddet på fra fabrikken.
Det innovative designet fanget oppmerksomheten til Steve Jobs. Han forstod at Macen var mer markedsrettet enn Lisa, og begynte å fokusere på prosjektet. Raskin forlot Macintosh-prosjektet i 1981 p.g.a. en konflikt med Jobs, og den endelige utformingen av Macen sies å være nærmere Jobs idéer enn Raskins. Etter å ha hørt om den banebrytende teknologien med grafisk brukergrensesnitt som ble utviklet ved Xerox PARC, avtalte Jobs et besøk for å se på Xerox Alto-datamaskinen og utviklingsverktøyet Smalltalk i bytte mot aksjeopsjoner i Apple. Brukergrensesnittet på Lisa og Macintosh var delvis påvirket av teknologien de så hos Xerox PARC, men ble kombinert med Macintosh-gruppens egne idéer. Jobs engasjerte også industridesigneren Hartmut Esslinger for å jobbe med Macintosh-serien, noe som resulterte i det såkalte "Snow White"-designet. Selv om det kom for sent for de første Macintoshene, ble det brukt i de fleste andre Apple-maskinene fra midten til slutten av 80-tallet. Jobs fikk ikke lede Macintosh-prosjektet særlig lenge, etter en intern maktkamp med den nye administrerende direktøren John Sculley, fikk Jobs sparken fra Apple i 1985. Etter dette startet han et nytt dataselskap NeXT, og kom ikke tilbake til Apple før i 1997. John Sculley økte prisen på den opprinnelige Macintoshen fra USD 1995 til USD 2495 for å dekke inn en storstilt markedsføringskampanje.
=== 1984: Lanseringen av Macintosh ===
Macintoshen ble offisielt annonsert 22. januar 1984 med den nå berømte reklamefilmen 1984 regissert av Ridley Scott, som ble vist under pausen i Super Bowl. Reklamefilmen viste en kvinne, spilt av Anya Major, som kaster en slegge mot en storskjerm hvor en Big Brother-inspirert leder (som skal forestille IBM) snakker til de grå massene. Dette symboliserte Apples utfordring mot de tekst-baserte datamaskinene som dominerte markedet på den tiden. En kommentatorstemme avslutter filmen med å si: «On January 24th, Apple Computer will introduce Macintosh. And you'll see why 1984 won't be like "1984".»
Macen kom i salg to dager etter at reklamefilmen gikk på lufta med en pris på USD 2495 (justert for inflasjon ville det gi en pris i dag på ca. USD 5000). Den ble levert med to programmer lagd for å vise brukergrensesnittet, MacWrite og MacPaint. I tillegg kunne maskinen også installere og bruke programmet Microsoft Word. Selv om mange ble umiddelbart begeistret for Macen, var den for radikal for andre. Fordi maskinen var designet fullstendig rundt det grafiske brukergrensesnittet, måtte eksisterende tekst-baserte programmer gjøres fullstendig om og programmeres på nytt. Dette var en utfordring som mange programvareutviklere ikke var klar for, og det resulterte i at det i starten manglet programmer for det nye systemet. Mange brukere, som var vant til å bruke kommandolinja, anså Macen for å være bare et «leketøy».
=== 1985 til 1989 ===
I 1985 gjorde kombinasjonen av Macintoshen, Apples laserskriver kalt LaserWriter, og Mac-spesifikk programvare som Boston Softwares MacPublisher og Aldus PageMaker brukere i stand til å designe, forhåndsvise på skjerm og deretter skrive ut komplette sider med tekst og grafikk, en aktivitet som fikk navnet desktop publishing. I starten var desktop publishing unikt for Macintosh, men etter hvert ble det tilgjengelig for brukere av IBM-kompatible PC-er også. Senere kom programmer som Macromedia FreeHand, QuarkXPress, Adobe Photoshop og Adobe Illustrator til å styrke Macens posisjon som en datamaskin velegnet for grafisk arbeid, samtidig som det hjalp til med å utvide det voksende markedet for desktop publishing.
Begrensningene til den først Macen viste seg snart. Den hadde svært lite internhukommelse, selv sammenlignet med andre personlige datamaskiner i 1984, og det var heller ikke enkelt å utvide den. I tillegg manglet den harddisk, og det var heller ingen enkel mulighet for å koble til det. Selv om Macens internhukommelse i 1985 var økt til 512 kB, og det var mulig, om ikke enkelt å utvide interminnet i en 128 kB Mac, innså Apple at Macen trengte forbedringer på disse områdene. Resultatet var Macintosh Plus, som ble sluppet 10. januar 1986 til en pris på USD 2600. Den kunne tilby en megabyte med RAM som kunne utvides til fire MB, samtidig som den hadde fått en SCSI-parallelltilkobling som gjorde det mulig å koble til opp til syv eksterne enheter, som f.eks. harddisker og scannere, noe som var revolusjonerende den gangen. Diskettstasjonen var byttet ut med en ny versjon med kapasitet på 800 kB. Macintosh Plus ble en umiddelbar suksess og var i produksjon fram til 15. oktober 1990, dvs. at den var i salg i over fire år og ti måneder. Det var den modellen i Apples historie som hadde lengst levetid.
Det var også andre utfordringer, spesielt den svake prosessorkapasiteten og begrensede grafikkmuligheter, noe som hadde bremset Macens muligheter til å få innpass i det krevende næringslivsmarkedet. Nye Motorola mikroprosessorer gjorde det mulig å lage en raskere maskin, og i 1987 utnyttet Apple mulighetene i den nye teknologien fra Motorola og introdusert Macintosh II, som hadde en 16 MHz Motorola 68020-prosessor. Dette markerte starten på en ny retning for Macen, for første gang var det en åpen arkitektur med flere utvidelsesplasser, støtte for fargegrafikk og en modulær konstruksjon tilsvarende IBM PC og med påvirkning fra Apples andre produktlinje, den utvidbare Apple II-serien. Macintosh II-maskinen skilte seg også fra det originale Macintosh-konseptet på andre måter; ikke bare hadde den intern harddisk, den hadde også strømforsyning med vifte, noe den opprinnelig Macintosh 128K ikke hadde.
Sammen med Macintosh II, ble Macintosh SE lansert som den første kompakte Macen med en intern kortplass, en såkalt Processor Direct Slot, som var spesifikk for denne maskinen. SEen hadde som Macintosh II det nye "Snow White"-designet, samt den nye Apple Desktop Bus-musa og tastaturet, som først ble lansert med Apple IIGS noen måneder tidligere.
Med den nye Motorola 68030-prosessoren, kom Macintosh IIx i 1988 med flere interne forbedringer, blant annet en egen brikke for minnehåndtering, en såkalt Memory Management Unit (MMU). Den ble etterfulgt av en mer kompakt versjon med færre utvidelsesplasser kalt Macintosh IIcx, og en versjon av Macintosh SE med en 16 MHz 68030-prosessor som ble kalt SE/30. Senere samme år kom Macintosh IIci, som gikk på 25 MHz og som var den første Macintosh som var såkalt 32-bit clean, noe som gjorde at den kunne adressere mer enn 8 Mb med internhukommelse. System 7 var den første versjonen av operativsystemet til Macintosh som støttet 32-bits adressering. Apple introduserte også Macintosh Portable, en maskin med 16 MHz 68000-prosessor og aktiv matrise LCD-skjerm. Året etter ble 40 MHz-modellen Macintosh IIfx avduket, med en startpris på USD 9900. I tillegg til den raske prosessoren, hadde den omfattende forbedringer på den interne arkitekturen, inkludert raskere internhukommelse og to dedikerte 6502-prosessorer for å håndtere input/output.
=== 1990 til 1998 ===
Microsoft Windows 3.0, som begynte å nærme seg Macen både i ytelse og i egenskaper i systemet, ble lansert i mai 1990, og var et brukbart og mindre kostbart alternativ til Macintosh-plattformen. Apples respons var å lansere en serie relativt rimelige Macintosher i oktober 1990. Macintosh Classic, som i hovedsak var en mindre kostbar versjon av Macintosh SE, ble solgt for USD 999, noe som gjorde det til den rimeligste Macen fram til relanseringen (og det etterfølgende priskuttet) til 400 MHz iMac-modellen i februar 2001. Macintosh LC, som hadde en 68020-prosessor, og et kabinett som lignet på en pizza-eske, var tilgjengelig for USD 1800. Den tilbød fargegrafikk, og kom sammen med en ny billig skjerm med 512 x 384 punkters oppløsning. Macintosh IIsi var i praksis en 20 MHz IIci med kun en intern kortplass, og kostet USD 2500. Alle tre maskinene solgte bra, men Apples marginer var betydelig mindre enn på tidligere maskiner.
I 1991 ble System 7 lansert. Det var en 32-bits versjon av Macintoshs operativsystem som forbedret håndteringen av fargegrafikk, minneadressering, nettverk og fleroppgavekjøring, samtidig som virtuell hukommelse ble innført. Senere samme år lanserte Apple Macintosh Quadra 700 og 900, som var de første Macene som brukte den raske Motorola 68040-prosessoren. Det kom også forbedrede versjoner av forrige års vellykkede produkter, Macintosh Classic II og Macintosh LC II. Den siste var oppgradert til å bruke en 16 MHz 68030-prosessor.
På samme tid ble de første tre modellene i Apples varige PowerBook-serie introdusert. PowerBook 100 var en forminsket versjon av Macintosh Portable, PowerBook 140 hadde en 16 MHz 68030-prosessor, mens PowerBook 170 hadde samme prosessor på 25 MHz. De var de første bærbare datamaskinene som hadde tastaturet bak en håndleddstøtte, og med en innebygd pekeenhet, en styrekule foran tastaturet.
I 1992 begynte Apple å selge de rimeligste Macene i Performa-serien gjennom nye forhandlerkanaler. Hos Apple-forhandlerne ble en serie maskiner som egentlig var i Macintosh Quadra-serien solgt som Macintosh Centris, men disse ble raskt omdøpt til Quadra da kundene ble forvirret av alle de forskjellige seriene med navn som Classic, LC, II, Quadra, Performa og Centris. Apple lanserte også den minimalistiske PowerBook Duo-serien. Meningen var at den skulle kobles til en basestasjon for å få funksjonalitet som en vanlig skrivebordsmaskin når man var på kontoret, samtidig som den var lett i vekt når man var på reise. PowerBook Duo ble sløyfet fra Apples produktportefølje tidlig i 1997.
Det neste trinnet i utviklingen av prosessorene i Macintoshene var overgangen til RISC-teknologien med PowerPC-arkitekturen som ble utviklet av en allianse bestående av Apple, IBM og Motorola. Etter introduksjonen viste Power Macintosh-serien seg å være svært suksessfull med over en million solgte enheter i slutten av 1994, tre måneder før målet som var satt i utgangspunktet. Apple lanserte samme år annen generasjon PowerBook-modeller, PowerBook 500-serien som kom med den nye styreflaten.
På tross av disse tekniske og kommersielle suksessene, begynte Microsoft og Intel raskt å senke Apples markedsandel med henholdsvis operativsystemet Windows 95 og Pentium-prosessoren. Disse førte til betraktelige forbedringer når det gjaldt multimedia-egenskaper og ytelse hos IBM-kompatible PC-er, og brakte Windows enda nærmere Macens grafiske brukergrensesnitt. Som et svar på dette, begynte Apple å lisensiere ut deler av sin teknologi til firmaer som ville lage Macintosh-kloner for å holde på sitt fotfeste innen det såkalte desktop computer-markedet. Dette førte til at markedsandelen for Macintosh økte noe, men det var på bekostning av Apples bunnlinje. Firmaet gikk med tap i den perioden klonene ble produsert. Som følge av dette stoppet Steve Jobs hele prosjektet da han kom tilbake til Apple i 1997. Selv om maskinene som ble produsert var til fordel for kundene, tapte Apple mye penger på klonemarkedet. Denne beslutningen førte til betydelige økonomiske tap for firmaer som Motorola og Power Computing som hadde lagt ned store ressurser i å etablere sine egne Mac-kompatible produktlinjer.
=== Endringer med andre ledere (1998-) ===
I 1998, ett år etter at Steve Jobs kom tilbake til firmaet, introduserte Apple en alt-i-ett Macintosh som hadde likhetstrekk med den originale Macintosh 128K. iMacen hadde et helt nytt design, og hadde kvittet seg med de fleste standardtilkoblinger som Apple hadde brukt fram til nå, SCSI og ADB var borte til fordel for to USB-porter. Utseendet var også helt nytt, den hadde et halvt gjennomsiktig kabinett i plast. Den første versjonen kom i en farge som ble kalt Bondi Blue, mens senere versjoner kom i flere farger. iMacen viste seg å være en suksess med 800 000 enheter solgt i 1998, noe som ga firmaet et overskudd på USD 309 millioner det året. Dette var Apples første år med overskudd siden Michael Spindler tok over som administrerende direktør i 1995. Power Macintosh-modellen fikk også ett lignende utseende med et kabinett i blå og hvit plast.
I 1999, introduserte Apple et nytt operativsystem, Mac OS X Server 1.0 (med kodenavn Rhapsody), med et nytt grafisk brukergrensesnitt og en kraftig Unix underbygging. Mange brukere var skuffet over det NeXT-lignende brukergrensesnittet, og lurte på hvordan neste generasjon av Mac OS sitt grafiske brukergrensesnitt ville bli. Mac OS X var basert på OPENSTEP, operativsystemet utviklet av NeXT, som var firmaet Steve Jobs drev før han kom tilbake til Apple. Mac OS X ble ikke tilgjengelig før i september 2000, da som Mac OS X Public Beta med et brukergrensesnitt kalt Aqua, som var svært forskjellig fra Mac OS X Server 1.x. Prisen var USD 29,99, og det ga nysgjerrige Mac-brukere en mulighet til å prøve Apples ny operativsystem, og til å gi tilbakemeldinger på hvordan de ønsket at det endelige produktet skulle bli. Den første versjonen av OS X, 10.0 (med kallenavn Cheetah), ble lansert 24. mars 2001. De etterfølgende versjonene var 10.1 Puma, (25. september 2001), 10.2 Jaguar, (24. august 2002), 10.3 Panther, (24. oktober 2003), 10.4 Tiger, (29. april 2005), 10.5 Leopard (26. oktober 2007), 10.6 Snow leopard (28. august 2009), 10.7 Lion (1. februar 2012), 10.8 Mountain Lion (25. juli 2012), 10.9 Mavericks (22. oktober 2013), 10.10 Yosemite (16. oktober 2014), 10.11 El Capitan (30. september 2015) og 10.12 Sierra (20. september 2016).
Midten av 1999 introduserte Apple iBook, som var en ny bærbar Mac rettet mot forbrukermarkedet, og som skulle ha en design som minnet om iMac som kom ett år tidligere. Seks uker etter lanseringen var mer enn 140 000 maskiner i bestilling, og innen oktober var maskinen en like stor salgssuksess som iMacen. Apple fortsatte å komme med nye produkter, slik som eMac og PowerBook G4, samtidig som det kom to større oppgraderinger på iMac. 11. januar 2005 lanserte Apple Mac mini med en pris på USD 499. Det var den rimeligste Mac gjennom tidene. I 2006 gikk Apple over fra å bruke PowerPC-mikroprosessorer til å bruke prosessorer produsert Intel.
De siste årene har Apple hatt en kraftig økning i salget av Macer. En forbruker suksessè var en musikkspiller iPod. En slags smitteeffekt skapte en kjøpestrøm fra iPod-eiere som også så over annet utstyr fra Apple. Musikkspilleren iPod har styrket merkekjennskapen til Mac-produktene, slik at den er bedre enn den har vært noen gang siden lanseringen av den første Macen i 1984. Fra 2001 til 2007 økte salget av Macintosh år for år. 25. juli 2007 la Apple fram resultatene fra tredje kvartal, hvor de rapporterte om levering av 1 764 000 Macer, noe som var 150 000 enheter bedre enn det nest beste kvartalet noensinne.
== Nåværende modeller ==
== Maskinvare ==
Operativsystemet, først rett og slett kjent som «systemet», ble offisielt kjent som Mac OS fra og med system 7.6. Etter flere mislykkede forsøk på å modernisere Mac OS kjøpte Apple NeXT, og brukte NextStep som basis for utvikling av arvtageren for det «klassiske» Mac OS (siste versjon system 9). I mars 2001 introduserte Apple en moderne og mer sikker Unix-basert arvtager, Mac OS X (X-en uttales som «ti», da den er hentet fra det romerske tallsystemet).
De første Macintosh-maskinene brukte prosessorer fra Motorolas M68k-familie. Tidlig på 90-tallet gikk Apple over til PowerPC-prosessorer, utviklet i samarbeid mellom Apple, Motorola og IBM. Frem til 2004 leverte IBM og Motorola prosessorer som var konkurransedyktige (blant annet de første 64-bit G5-prosessorene og G4-prosessorene til Apples bærbare maskiner), men sent i 2004 stoppet utviklingen av PowerPC praktisk talt opp og de siste G5- og G4-modellene som ble produsert i 2006 var bare marginalt (20–30 %) raskere enn tilsvarende maskiner produsert et par år tidligere. 6. juni 2005 offentliggjorde Apple at de i perioden 2006–2007 kom til å bytte prosessorarkitektur på Macintosh-maskinene nok en gang, til prosessorer produsert av Intel. Apple hadde gitt seg selv en periode på tolv måneder på å få alle Mac-produktene over til Intel-plattformen, men klarte det på sju måneder, og det helt smertefritt. Mye fordi Apple i forveien hadde laget et program kalt Rosetta, som kunne kjøre PowerPC-applikasjoner på de nye Intel-baserte Mac-ene. Rosetta følger med på alle nye Intel-baserte Mac-er.
7. august 2006 var overgangen til ny prosessarkitektur fullført, og på Worldwide Developers Conference (WWDC) '06 kunngjorde Steve Jobs at samtlige Apple-maskiner produsert fra denne dato har Intel-prosessor.
5. april 2006 lanserte Apple Boot Camp, et program som gjør det mulig å installere Windows ved siden av Mac OS X på deres maskiner med Intel prosessor (såkalt dual boot). Dette etter at et uavhengig alternativ som kan gjøre det samme ble lansert 16. mars samme år, som svar på en konkurranse. Også Linux og NetBSD har vært tilgjengelig for Mac siden Motorola m68k dagene. Dessuten lanserte en russer den 16. februar 2006 et uoffisielt program som også gjør det mulig å kjøre Mac OS X på en vanlig PC. Alt dette gjør at OS X er langt mindre knyttet til Apples hardware-plattform enn tidligere.
Men dette er ikke helt lovlig; hvis du kjøper en OS X-CD/-DVD så står det i brukeravtalen at du vil (med andre ord "må") bruke OS X på en maskin med en Apple-logo på, altså et offisielt Apple-produkt.
== Programvare ==
=== Operativsystem ===
Macintosh sitt operativsystem ble først kalt for System Software eller bare System. Ved overgangen til System 7,6 ble det offisielle navnet Mac OS. Fra og med 2001 ble Mac OS utfaset til fordel for det UNIX-baserte Mac OS X. Apple hadde riktignok gitt ut et UNIX-basert operativsystem til servere kalt A/UX, men det ble ikke en stor suksess.
Mac OS blir regnet for å være det bestselgende produktet på Mac plattformen. Apple har som regel holdt seg til en løs linje når det gjelder brukergrensesnittet for sine operativsystem, og mange likheter kan bli funnet mellom det gamle Mac OS 9 og det nåværende Mac OS X Lion.
Maskinen som ble lansert i 1984 var Macintosh 128K med daværende versjon av operativsystemet og det grafiske brukergrensesnittet Finder installert i et ROM-minne. Modellen SE med harddisk ble lansert i 1986.
Pages, Keynote og Numbers
En Mac maskin kommer ferdig innstallert med de vanligste programmer, blant annet produktivitetsprogrammer som Pages, Keynote og Numbers. Dette er tilsvarende programmer som Microsoft Office, som også kan installeres på en Mac. Skriveprogrammet Pages viser oppsettet med et hvitt ark, hvor en legger inn de bilder, tegninger og tekst som skal med i dokumentet. Keynote lar deg opprette presentasjoner med en rekke flotte lysbilde-typer. Numbers er dedikert til å arbeide med regneark og lage skjemaer.
=== Brukerprogrammer ===
Maskinen kunne opprinnelig brukes med programmene MacWrite og MacPaint, men Microsoft Word ble også kort etter introduksjonen av Macintosh lansert for denne.
== Se også ==
Liste over Apple Macintosh-modeller etter prosessortype
Liste over Apple Macintosh-modeller etter kabinettype
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Macintosh – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Apple Macintosh – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Norsk offisiell Apple side for Norge
Mac1.no – Norges største Mac-portal
Macintoshreklamen vist under SuperBowl i 1984 |
598 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
599 | https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_P._Syse | 2023-02-01 | Jan P. Syse | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 17. september', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Formenn av Det Norske Studentersamfund', 'Kategori:Fødsler 25. november', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Høyre-statsråder', 'Kategori:Høyres ledere', 'Kategori:Lagtingspresidenter', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske advokater', 'Kategori:Norske industriministre', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Norske statsråder etter 1945', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Færder kommune', 'Kategori:Personer fra tidligere Nøtterøy kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Willoch', 'Kategori:Statssekretærer fra Høyre', 'Kategori:Statssekretærer i Regjeringen Borten', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1969–1973', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1973–1977', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1977–1981', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1981–1985', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1985–1989', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1989–1993', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1993–1997', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre', 'Kategori:Unge Høyres ledelse'] | Jan Peder Syse (1930–1997) var en norsk politiker for Høyre. Han var Norges statsminister fra 1989 til 1990.
Han kom med i det konservative studentarbeidet først i 1950-årene og ble senere formann i Unge Høyres Landsforbund. I 1973 ble han stortingsrepresentant for Oslo. Han var industriminister i Willoch-regjeringen fra 1983 til 1985 og Høyres parlamentariske leder fra 1985 til 1989. Da Kåre Willochs foretrukne etterfølger Rolf Presthus døde brått i 1988, ble Jan P. Syse også partileder.
At regjeringsforhandlingene etter stortingsvalget i 1989 førte frem, skyldtes for en stor del Syses personlige egenskaper. Han var en dyktig kompromissmaker med et smittende godt humør, og for det nøt han stor tillit på tvers av politiske skillelinjer. Jan P. Syses regjering var en mindretallsregjering utgått fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. EØS-spørsmålet førte til at regjeringen havarerte i november 1990.
Han regnes som den siste i en rekke av verdikonservative ledere i Høyre og den siste representanten for partiets embedsmannstradisjon, selv om han som jurist arbeidet i rederiet Wilh. Wilhelmsen. Han huskes for sin retoriske begavelse og sine tilsynelatende improviserte taler, som i virkeligheten var grundig forberedt.Syse stilte ikke til gjenvalg til Stortinget i 1997 av helseårsaker, men fikk hjerneblødning og døde to dager etter valget.
| Jan Peder Syse (1930–1997) var en norsk politiker for Høyre. Han var Norges statsminister fra 1989 til 1990.
Han kom med i det konservative studentarbeidet først i 1950-årene og ble senere formann i Unge Høyres Landsforbund. I 1973 ble han stortingsrepresentant for Oslo. Han var industriminister i Willoch-regjeringen fra 1983 til 1985 og Høyres parlamentariske leder fra 1985 til 1989. Da Kåre Willochs foretrukne etterfølger Rolf Presthus døde brått i 1988, ble Jan P. Syse også partileder.
At regjeringsforhandlingene etter stortingsvalget i 1989 førte frem, skyldtes for en stor del Syses personlige egenskaper. Han var en dyktig kompromissmaker med et smittende godt humør, og for det nøt han stor tillit på tvers av politiske skillelinjer. Jan P. Syses regjering var en mindretallsregjering utgått fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. EØS-spørsmålet førte til at regjeringen havarerte i november 1990.
Han regnes som den siste i en rekke av verdikonservative ledere i Høyre og den siste representanten for partiets embedsmannstradisjon, selv om han som jurist arbeidet i rederiet Wilh. Wilhelmsen. Han huskes for sin retoriske begavelse og sine tilsynelatende improviserte taler, som i virkeligheten var grundig forberedt.Syse stilte ikke til gjenvalg til Stortinget i 1997 av helseårsaker, men fikk hjerneblødning og døde to dager etter valget.
== Familie og tidlig liv ==
Han vokste opp på Nøtterøy som sønn av tannlege, rådmann og ordfører Peter Syse (1888–1965) og husmor Magnhild Bjønnes (1898–1985). Han var yngst av fire søsken.Syse tok artium i 1949 og juridisk embedseksamen i 1957. Han var politisk aktiv i sin tid som student ved Universitetet i Oslo, da han først var leder for Den Konservative Studenterforening, videre Det Norske Studentersamfund og til sist leder av byggekomiteen for Chateau Neuf.
Jan P. Syse møtte Else (1936-2021), datter av disponent Kristoffer Walstad og Esther Nærby i Sarpsborg, mens de var studenter ved Universitetet i Oslo i 1955, og de giftet seg i 1959. De fikk to sønner, utenrikstjenestemann Christian Syse (1962–) og filosof Henrik Syse (1966–). Else Syse arbeidet som lektor ved Oslo handelsgymnasium.
== Stortingsrepresentant ==
Han ble statsminister for en borgerlig mindretallsregjering etter stortingsvalget i 1989. Hans regjering satt i bare vel ett år, fra 16. oktober 1989 til 3. november 1990. Regjeringen gikk i oppløsning da Senterpartiet med sikte på forberedelsene til den kommende EU-kampen foran folkeavstemningen om norsk medlemskap i 1994 ikke lenger fant å kunne sitte i regjering sammen med Høyre.
Om sin regjering sa han at den «var langt mer humoristisk anlagt enn Gro Harlem Brundtlands.» Han finpusset sine middagstaler fordi: «Når man taler, bruker man 85 muskler i ansiktet. Og likevel er det tilhørerne som først blir trette.» Han var opptatt av språk og ordspill, han sikret seg det han kom over av aforismer og nytolkninger av metaforer ved å notere dem på hva han hadde for hånden av papir, og Lars Roar Langslet mente at Syse helte champagne i tilhørerens ører. Selv sa Syse: «Heller vann av champagneglass enn champagne av vannglass» og «Vi må henge sammen, ellers blir vi hengt hver for oss.» Ifølge Einar Førde var Syses kjæreste møbel talerstolen. Komikeren Trond Kirkvaag fortalte at da han skulle parodiere statsministeren, måtte han trekke haken så mye inn og ryggen så langt tilbake, at han måtte legge seg nedpå etter opptak. Det var Kirkvaag som brukte kommentaren «Ta ikke den ironiske tonen!» i sin rolle som Syse - fordi Syse en gang skal ha uttrykt seg slik til en TV-reporter. Boken med Syses tanker og taler gjennom mange år, samlet av hans kone og to sønner, fikk da også tittelen Ta ikke den ironiske tonen. Kjell Magne Bondevik fremhevet Syses evne til samarbeid: «Der lærte han meg mye. Han skjønte at en samarbeidspolitikk basert på å høvle ned alle standpunkter til et minste felles multiplum, ville blitt grå og kjedelig. I stedet ga han alle partiene noe de kunne vise fram.»Syse representerte Høyre på Stortinget fra 1973 til 1997. Han var lagtingspresident fra 1993 og industriminister fra 1983 til 1985. Han døde av hjerneblødning i 1997, 66 år gammel.
== Statsminister 1989–1990 ==
Han ble statsminister for en borgerlig mindretallsregjering etter stortingsvalget i 1989. Hans regjering satt i bare vel ett år, fra 16. oktober 1989 til 3. november 1990. Regjeringen gikk i oppløsning da Senterpartiet med sikte på forberedelsene til den kommende EU-kampen foran folkeavstemningen om norsk medlemskap i 1994 ikke lenger fant å kunne sitte i regjering sammen med Høyre.
== Senere arbeid ==
Han var styremedlem og senere formann i Fondet for dansk-norsk samarbeid.
== Dødsfall og begravelse ==
Syse deltok på Høyres valgvake 15. september og fikk en hjerneblødning dagen etter og døde noen timer senere på Rikshospitalet 17. september 1997. Syse ble bisatt på statens bekostning fra Uranienborg kirke under ledelse av biskop Sigurd Osberg. Kong Harald og medlemmer av regjeringen var til stede. Regjeringsforhandlingene etter valget ble utsatt til etter gravferden.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Borgen, Per Otto (1999). Norges statsministre. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-22389-3.
Colding, Kjell, Hansen, Kjell og Langslet, Lars Roar (red.) (1990). Vilkår for vekst. Festskrift til Jan P. Syse på 60 årsdagen 25. november 1990. Oslo: Schibsted. ISBN 82-516-1359-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Forr, Gudleiv, Hegge, Per Egil og Njølstad, Olav (red.) (2010). Mellom plikt og lyst. Norske statsministre 1873–2010. Oslo: Dinamo. ISBN 82-8071-245-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie. Opprør og moderasjon, 1975–2005. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-39029-X.
Syse, Else, Syse, Christian og Syse, Henrik (red.) (2003). Ta ikke den ironiske tonen. Tanker og taler av Jan P. Syse. Oslo: Forlaget Press. ISBN 82-7547-144-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Thomassen, Petter (1991). En regjerings fall. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-12931-1.
== Eksterne lenker ==
(en) Jan P. Syse – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jan P. Syse på Internet Movie Database
(no) Jan P. Syse hos Stortinget
(no) Jan P. Syse hos Norsk senter for forskningsdata
(no) Jan P. Syse i Norsk biografisk leksikon Wikiquote: Jan P. Syse – sitater |
Subsets and Splits