id
int64 0
353k
| url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 2
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 6
741k
⌀ | article
stringlengths 6
741k
⌀ |
|---|---|---|---|---|---|---|
700 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
701 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
702 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
703 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
704 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
705 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
706 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
707 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
708 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
709 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
710 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
711 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
712 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
713 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
714 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
715 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
716 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
717 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
718 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
719 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
720 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
721 | https://no.wikipedia.org/wiki/Antoine_de_Saint-Exup%C3%A9ry | 2023-02-01 | Antoine de Saint-Exupéry | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 31. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Flyvere omkommet i luftfartsulykker', 'Kategori:Franske barnebokforfattere', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Fødsler 29. juni', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lyon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Antoine de Saint-Exupéry (29. juni 1900 – 31. juli 1944) var en fransk aristokrat, forfatter, poet, og flyger. Han mottok flere av Frankrikes fremste litterære priser og fikk også den amerikanske nasjonale bokprisen. han er best husket for sin lange novelle Den lille prinsen (Le Petit Prince) der han særlig viser sin humanistiske filosofi. Den populære barneboka Den lille prinsen, utgitt med forfatterens egne tegninger i 1943, leses også, eller kanskje især, av voksne. Boka har blitt oversatt til ei lang rekke språk, og kom på norsk i Inger Hagerups oversettelse i 1962. Flere av bøkene er utgitt posthumt.
| Antoine de Saint-Exupéry (29. juni 1900 – 31. juli 1944) var en fransk aristokrat, forfatter, poet, og flyger. Han mottok flere av Frankrikes fremste litterære priser og fikk også den amerikanske nasjonale bokprisen. han er best husket for sin lange novelle Den lille prinsen (Le Petit Prince) der han særlig viser sin humanistiske filosofi. Den populære barneboka Den lille prinsen, utgitt med forfatterens egne tegninger i 1943, leses også, eller kanskje især, av voksne. Boka har blitt oversatt til ei lang rekke språk, og kom på norsk i Inger Hagerups oversettelse i 1962. Flere av bøkene er utgitt posthumt.
== Biografi ==
Saint-Exupéry var en vellykket kommersiell flyver før den andre verdenskrig, fløy luftpostrutene i Europa, Afrika og Sør-Amerika. Ved utbruddet av krigen gikk han inn det franske flyvåpenet (Armée de l'Air), fløy rekognoseringoppdrag fram til Frankrikes våpenstillstand med Nazi-Tyskland i 1940.
Etter å ha blitt demobilisert fra flyvåpenet, reiste han til USA for å bidra til å overtale den amerikanske regjeringen å gå til krig mot Nazi-Tyskland. Etter 27 måneders opphold i Nord-Amerika, hvor han skrev tre av sine viktigste verker, meldte han seg inn i Forces Aériennes Françaises Libres (FAFL), Det frie franske flyvåpenet i Nord-Afrika, skjønt han var langt over maksimalalderen for slike piloter og med skrantende helse. Saint-Exupérys rekognoseringsfly, et amerikansk F-5B-1-LO, forsvant over Middelhavet under et alliert rekognoseringstokt den 31. juli 1944. Han ble trolig observert av en tysk kompanisjef fra fjelltoppen Tête de Chien overfor Monaco. I år 2000 ble vrakrestene av flyet funnet av dykkere utenfor Marseille.
Før krigen hadde Saint-Exupéry blitt berømt i Frankrike som flyver. Hans litterære verker, blant dem Den lille prinsen, oversatt til over 250 språk og dialekter, fremmet hans omdømme etter hans død til nasjonalhelt i Frankrike. Han fikk ytterligere berømmelse med de mange oversettelsene av sine andre tekster. Hans filosofiske memoarer Terre des hommes ble navnet på en betydelig humanitær gruppe, og ble også benyttet for å skape det sentrale temaet (Terre des hommes—Man and His World) for verdensutstillingen Expo 67 i Montréal, Canada.
== Bibliografi ==
1925: Manon, danseuse et autres textes inédits – utgitt i 2007, fransk ISBN 2070119297
1926: L'évasion de Jacques Bernis eller L'aviateur, fragmenter som skal brukes i Courrier sud
1929: Courrier sud, fransk ISBN 2070360806
1931: Vol de nuit, fransk ISBN 2070256588 – norsk oversettelse ved Henrik Groth: Flyvere i natten (1932)
1939: Terre des hommes, fransk ISBN 2070256596 – norsk oversettelse ved Andreas Hoell: Sand, vind og stjerner (1952)
1942: Pilote de guerre, fransk ISBN 2070105016 – norsk oversettelse ved Haakon Bugge Mohrt: Speiding over Arras (1945)
1944: Lettre à un otage, fransk ISBN 2070256618
1945 (først utgitt i 1943 i New York): Le Petit Prince, fransk ISBN 2070116271 – norsk oversettelse ved Inger Hagerup: Den lille prinsen (1962), norsk ISBN 9788203247163
1948: Citadelle – filosofisk roman, fransk ISBN 2070256634
1953: Lettres de jeunesse, 1923-1931, fransk ISBN 2070256642 – utgitt på nytt i 1976 med tittelen Lettres de jeunesse à l'amie inventée, 1923-1931, fransk ISBN 2070368548
1953: Carnets, fransk ISBN 2070256642 – full utgave i 1975, fransk ISBN 2070406121
1955: Lettres à sa mère, fransk ISBN 2070702669
1956: Un sens à la vie, fransk ISBN 2070256677
1962: Pages choisies, fransk ISBN 2070256685
1982: Écrits de guerre 1939-1944, fransk ISBN 2070258939
=== Spesialsamlinger og andre utgivelser ===
1953: Œuvres : Courrier Sud – Vol de nuit – Terre des hommes – Pilote de guerre – Lettre à un otage – Le Petit Prince – Citadelle, fransk ISBN 2070105032
1980: Cahiers Saint-Exupéry (№ 1), fransk ISBN 2070207102
1981: Cahiers Saint-Exupéry (№ 2), fransk ISBN 2070258394
1994: Œuvres complètes, Tome I : Textes de jeunesse. Romans et récits : L'Aviateur – Courrier Sud – Vol de nuit – Terre des hommes. Écrits de circonstance : Articles – Reportages – Préfaces. Écrits personnels : Carnets – Correspondance, fransk ISBN 2070113108
1994: Œuvres complètes, Tome II : Écrits de guerre – Œuvres littéraires : Pilote de guerre, Le Petit Prince – Testament posthume : Citadelle – Écrits personnels : Correspondance privée – Appendice : Saint-Exupéry et le cinéma, fransk ISBN 2070113116
1998: En røst fra århundrets samvittighet – utvalg av Antoine de Saint-Exupérys skrifter, norsk ISBN 9788203178108
1999: Cher Jean Renoir – filmprosjekt lest av Antoine de Saint-Exupéry i 1941, enligt Terre des hommes, fransk ISBN 2070754618
1999: Saint-Exupéry raconte Terre des hommes à Jean Renoir – filmprosjekt lest av Antoine de Saint-Exupéry i 1941 (CD)
== Priser (utvalg) ==
1931 – Prix Femina
== Referanser ==
== Litteratur ==
Chevrier, Pierre (psevdonym for Hélène (Nelly) de Vogüé) (1950): Antoine de Saint-Exupéry. Montreal, Quebec, Canada: La librairie Gallimard de Montréal.
Migeo, Marcel (1960): Saint-Exupéry. New York: McGraw-Hill.
Peyre, Henri (1967): French Novelists of Today. New York: Oxford UP.
Robinson, Joy D. Marie (1984): Antoine de Saint Exupéry (Twayne's World Authors series: French literature). Boston: Twayne Publishers, s. 120–142.
Rumbold, Richard & Stewart, Lady Margaret (1955): The Winged Life: A Portrait of Antoine de Saint-Exupéry, Poet and Airman. New York: D. McKay.
Smith, Maxwell A. (1956): Knight of the Air: The Life and Works of Antoine de Saint-Exupéry. New York: Pageant Press.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Antoine de Saint-Exupéry – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Antoine de Saint-Exupéry – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Antoine de Saint-Exupéry på Internet Movie Database
(no) Antoine de Saint-Exupéry hos Nationaltheatret
(no) Antoine de Saint-Exupéry hos Sceneweb
(en) Antoine de Saint-Exupéry hos The Movie Database
(en) Antoine de Saint-Exupéry hos Internet Broadway Database
(en) Antoine de Saint-Exupéry på Discogs
(en) Antoine de Saint-Exupéry på MusicBrainz
(fr) Antoine de Saint-Exupéry (samfunn), offisielt nettsted
(fr) Saint-Exupéry, dikter, forfatter og flyger, fransk
(fr) Société Civile pour l’Œuvre et la Mémoire d’Antoine de Saint-Exupéry, offisielt nettsted, fransk
(fr) Fast Saint-Exupéry-utstilling i det fransk fly og romfartsmuseum, fransk
(en)/(fr) Antoine de Saint-Exupéry Youth Foundation (F-ASEJ) Arkivert 29. juni 2009 hos Wayback Machine., offisielt nettsted, engelsk og fransk |
722 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
723 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
724 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
725 | https://no.wikipedia.org/wiki/Gottfried_Leibniz | 2023-02-01 | Gottfried Leibniz | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. november', 'Kategori:Dødsfall i 1716', 'Kategori:Epistemologer', 'Kategori:Fødsler 1. juli', 'Kategori:Fødsler i 1646', 'Kategori:Informatikkens historie', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opplysningstidens filosofer', 'Kategori:Personer fra Leipzig', 'Kategori:Polyhistorer', 'Kategori:Protosinologer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske filosofer', 'Kategori:Tyske matematikere', 'Kategori:Tyske politiske filosofer', 'Kategori:Tyske sinologer'] | Gottfried Wilhelm von Leibniz (født 21. junijul./ 1. juli 1646greg. i Leipzig i Sachsen, død 14. november 1716 i Hannover) var en tysk polyhistor. Han gjorde seg bemerket blant annet som filosof, naturvitenskapsmann, matematiker, sinolog, diplomat og advokat. Han skrev for det meste på latin og fransk.
Han var utdannet i jus og filosofi, og gjorde tjeneste for to større tyske adelshus. Et av dem, Huset Hannover, ble på den tiden den nye engelske kongefamilie. Leibniz fikk spille en viktig rolle i europeisk politikk og diplomati. Han inntar en stor plass både i filosofiens og matematikkens historie. | Gottfried Wilhelm von Leibniz (født 21. junijul./ 1. juli 1646greg. i Leipzig i Sachsen, død 14. november 1716 i Hannover) var en tysk polyhistor. Han gjorde seg bemerket blant annet som filosof, naturvitenskapsmann, matematiker, sinolog, diplomat og advokat. Han skrev for det meste på latin og fransk.
Han var utdannet i jus og filosofi, og gjorde tjeneste for to større tyske adelshus. Et av dem, Huset Hannover, ble på den tiden den nye engelske kongefamilie. Leibniz fikk spille en viktig rolle i europeisk politikk og diplomati. Han inntar en stor plass både i filosofiens og matematikkens historie.
== Liv og virke ==
Leibniz var sønn av en professor i moralfilosofi ved universitetet i Leipzig. Som student utmerket han seg slik at han ble tilbudt et professorat da han var 21 år gammel. Men han avslo tilbudet da han ville bli en verdensmann. Den største delen av sin offentlige karriere tilbragte han som hoffmann, diplomat, bibliotekar og som familiehistoriker for hertugene av Hannover. En av dem ble kong Georg I av Storbritannia. Hans forskjellige gjøremål bragte ham ut på omfattende reiser, og dette sammen med skriftene han utga i forbindelse med reisene, gjorde ham til en beundret offentlig person da han var på høyden. Som gammel var han imidlertid oversett og glemt.
Men under hele denne tiden utførte han et stort intellektuelt arbeide. Dette var imidlertid ikke et arbeide som var nedfelt i en ordnet produksjon av bøker, og det ble heller ikke publisert mens han levde.
Hans beskrivelse av de kaotiske omstendighetene rundt skrivingen lyder: «Når jeg har gjort noe, glemmer jeg det i noen måneder, og i stedet for å lete etter det blant alle arkene som jeg ikke har hatt tid til å sortere og registrere, begynner jeg forfra igjen».
Resultatet av denne mangelen på struktur ble at i motsetning til for eksempel Baruch de Spinozas arbeider som presenterer leseren for et nøye planlagt og strukturert system, overlot Leibniz det til leseren selv å finne denne helheten.
I ettertiden er Leibniz særlig blitt husket som matematiker og filosof. Men den moderne vitenskaps tilbøyelighet til spesialisering griper ikke helt Leibniz. Tendensen til å betrakte ham som en mann med innsikt på mange områder fanger heller ikke helt det som er en polyhistors selvforståelse. En polyhistor som Leibniz ville sett det som noe nedverdigende å bli redusert til matematiker og/eller filosof, fordi hans tid la vekt på å bevege seg med lærd og opplyst letthet over så mange områder som mulig og kunne forene dem til en helhet. Og Leibniz foretok seg også meget som ofte oversees: Han skrev Huset Braunschweigs historie, han foresto Hertug Augusts bibliotek i Wolfenbüttel, hadde ledelsen for en gruve i Harzfjellene, og ledet forhandlinger med det siktemål å fremme forsoning mellom katolikker og protestanter.
=== Matematikk ===
Leibniz' viktigste bidrag til matematikken var at han, uavhengig av Newton, oppdaget infinitesimalregningen i 1676. Det er mye som tyder på at Newton kan ha oppdaget infitesimalregningen tidligere, men han publiserte ikke om dette før i 1693. Det er Leibniz' tegnsystem (notasjon) matematikerne bruker nå. Leibniz oppfant den matematiske termen «funksjon» i 1694, som han brukte for å beskrive kvantitet i forhold til en kurve.
Han utviklet også begrepet kinetisk energi. Han gjorde rede for den matematiske logikk, men publiserte ikke denne nyvinningen. Hadde han gjort det, hadde dette vært et emne i utvikling halvannet århundre før det som ble tilfelle. Leibniz banebrytende arbeide på dette området ble først oppdaget i forbindelse med Gottlob Frege og Bertrand Russells arbeider.
=== Filosofi ===
==== En grunnleggende distinksjon ====
Hvis noen sier til oss: «Ved siden av meg bor det en rødhåret mann som har en fet kone», kan dette meget godt være sant, men det kan like gjerne være usant. Den eneste sikre måten å finne ut av dette på er å foreta en grundig undersøkelse for å avgjøre om det bor en mann ved siden av som har en fet kone (sammenlignet med en tynn kone eller ingen kone i det hele tatt), og om dette er de eneste beboerne i dette huset.
Men hvis noen sier til oss: «I nabohuset bor det en ungkar sammen med den fete konen sin», vet man uten videre at dette er et galt utsagn. Man behøver ikke å foreta noen undersøkelser i det hele tatt for å fastslå dette, fordi «ungkar» betyr ugift mann. Derfor kan ikke mannen i nabohuset både være ungkar og ha en kone, utsagnet er selvmotsigende og kan derfor umulig være sant.
Leibniz hevdet at alle sannheter må tilhøre én av disse to logiske kategoriene. Enten må vi undersøke kjensgjerningene for å finne ut om et utsagn er riktig eller galt, eller man kan gjøre det uten å undersøke kjensgjerningene, i dette tilfelle må utsagnet være riktig eller galt ved den måten betegnelsen er brukt på.
Fordi sannheten i den siste type utsagn kan avgjøres ved å analysere dem uten å ta hensyn til noe utenfor, er de senere blitt kalt «analytiske utsagn». Den andre typen er blitt kjent som «syntetiske utsagn». Dette er nå de vanlige betegnelsene.
Dette skillet ble utviklet med stor kraft og stort raffinement over en periode på omtrent tre hundre år. Det ble viktig for den empiriske tradisjonen i filosofien som oppsto mellom Leibniz og Kant, og det utgjorde et sentralt skille i Kants filosofi. I det 20. århundre ble det grunnleggende for den logiske positivismen.
Det har ofte vært sagt at hvis en som studerer filosofi ikke oppnår annet enn å få en klar forståelse av hva denne distinksjonen innebærer, så har ikke studiet vært bortkastet. Etter hvert ble hele matematikken og logikken oppfattet som en samling analytiske utsagn, mens all kunnskap som refererte til den empiriske verden, ble forstått som syntetiske.
Leibniz uttalte da også at «det finnes to typer sannheter, fornuftssannheter og empiriske kjensgjerninger». Denne forståelsen fikk avgjørende betydning for hvordan man betrakter denne type kunnskap og hvordan man forsøker å få slik kunnskap.
De negative konsekvensene av dette skillet er også viktige. Benekter man et analytisk sant utsagn, er det en selvmotsigelse, en slik benektelse kan derfor ikke være sann. Men hvis man benekter et syntetisk sant utsagn, så er det ikke en selvmotsigelse, det er et annet syntetisk utsagn som kunne ha vært sant, men som viser seg å ikke være det. Det første er følgelig en umulighet, mens det andre er en mulighet.
==== Alternative verdener ====
En følge av dette var at Leibniz introduserte forestillingen om mulige alternative verdener. Det hadde vært fullt mulig for mennesker å ha seks fingre på hver hånd, eller tre. Men det finnes ingen mulig verden hvor vi kunne ha begge deler samtidig. Så selv om begge alternativer er mulige, vil virkeliggjørelsen av én mulighet utelukke virkeliggjørelsen av den andre.
Dette fører til en forestilling om muligheter som er forenlige med hverandre, sammenlignet med muligheter som er uforenlige. Summen av alle slike muligheter som lar seg forene, utgjør én mulig verden, og det finnes et uendelig stort antall av dem.
Leibniz trodde at gud kunne ha skapt den verden han ville, forutsatt at det var en mulig verden, men siden han er et fullkomment vesen, valgte han å skape den best mulige verden. En verden som inneholder fri vilje, og følgelig onde gjerninger og det onde, er bedre enn en verden hvor det ikke finnes noen fri vilje. Dette er Leibniz' forklaring på Epikurs spørsmål om hvorfor en fullkommen gud har skapt en verden hvor det finnes så mye vondt.
I sin roman «Candide» (1759) har Voltaire skapt en udødelig karikatur av Leibniz i figuren Pangloss, en tåpelig filosofisk optimist som hevder at alt er til det beste i den beste av alle mulige verdener. Men som de fleste store karikaturer yter den ikke offeret rettferdighet, for den får ikke frem at det er et alvorlig poeng bak det Leibniz sier.
==== Den tilstrekkelige grunn ====
Den tilstrekkelige grunns prinsipp er en annen av Leibniz' ideer som ble en del av den filosofiske tenkningen. Alt som er, sa han, må ha en grunn til at det er. Hvis den sannhet man spør etter, er analytisk, kan den bevises uten referanse til en ytre virkelighet, enten ved et logisk eller matematisk bevis, eller ved en annen form for deduktiv argumentasjon.
Hvis det dreier seg om en sak som involverer mening, kan man henvise til definisjoner, eller hvis det dreier seg om en aktivitet bestemt av regler, som for eksempel spill eller en konvensjonell aktivitet, kan man appellere til regler eller konvensjoner.
Dersom det dreier seg om en syntetisk sannhet som forholder seg til hvordan tingene faktisk er, så er de tilstrekkelige grunnene de fysiske årsakene som har hatt som nødvendig konsekvens at disse tingene er som de er. En adekvat forklaring av noe er derfor å få frem den tilstrekkelige grunnen til fenomenet.
I et konkret tilfelle må man ifølge Leibniz først og fremst finne ut hvilken sannhet det dreier seg om, deretter må man søke etter det som vil være en egnet tilstrekkelig grunn til nettopp denne type sannhet. Dette metodeprinsippet brukes fremdeles i forskning.
Leibniz utgår fra at Gud har skapt alt fra intet (creatio ex nihilo) og at alt hva Gud har skapt, er godt. Fra dette slutter han at det overalt er å finne en vidunderlig orden. Som eksempel på dette nevner han tallene, der det ikke kan forekomme noen endringer.
==== «Preetablert harmoni» ====
Leibniz var på mange måter en forbløffende moderne tenker. Mens tidligere tenkere hadde oppfattet materien som treg, og trodd at bevegelse var forårsaket av at treg materie ble gitt en eller annen form for støt, oppfattet Leibniz bevegelse, eller i hvert fall aktivitet, eller tendens til aktivitet, som noe iboende i materien.
Han var i virkeligheten overbevist om at det som i siste instans konstituerte materien, ikke i seg selv var noe materielt, men ikke-materielle aktivitetssentre. Idag er det selvfølgelig anerkjent at all materie lar seg redusere til energi, men Leibniz' ideer på dette området var forbløffende forutseende.
Men på 1600-tallet var det eneste vokabularet folk kunne benytte når de snakket om ikke-materielle aktivitetssentre, bestemt av ord som «bevissthet», «ånd» og «sjel». Og det var på denne måten Leibniz forsøkte å uttrykke seg. Punkter med tendens til aktivitet konstituerer materien. Han oppfattet dem som bevissthetssentre som utgjorde punkter i rommet. Han kalte dem «monader» og trodde at alt besto av dem.
Selv om Leibniz oppfattet alle monadene som ikke-romlige størrelser, forsto han dem som svært forskjellige med hensyn til intensitet: Fra dem som konstituerte ikke-organisk materie til hvert enkelt menneskes bevissthet og derfra til Gud som også er en monade.
Hver monade representerer et perspektiv i forhold til resten av virkeligheten – den er sin egen verden. I denne forstand eksisterer det ikke noen gjensidig påvirkning mellom monadene – vi mennesker tar for eksempel ikke del i hverandres bevissthet – vi er det Leibniz kalte «uten vinduer».
Men alle monadene ble ifølge Leibniz skapt av Gud for å eksistere sammen i den samme verden, derfor etablerte han en harmoni mellom de ulike funksjonene slik at alt og alles aktiviteter kan eksistere i et fellesskap. Uttrykket «preetablert harmoni» er blitt den mest brukte beskrivelsen av Leibniz' system.
==== Interesse for Kina ====
Leibniz var levende interessert i Kina, og holdt nær kontakt med tidens ledende Kina-misjonærer fra jesuittordenen. Han betraktet den konfutsianske filosofi som en bekreftelse av hans egne teorier om universelle sannheter. Han var således en tidlig sinolog; det er vanlig å betegne de relativt få Kina-eksperter fra denne historiske epoke som protosinologer for å skille dem fra den sinologi som oppstod da Kina-granskning ble et europeisk universitetsfag.
Et fremtredende anliggende for mange protosinologer var deres tro på en såkalt Clavis Sinica, en slags «nøkkel» til det kinesiske språk som ville muliggjøre en radikalt enklere tilgang til språket. Bakgrunnen for denne overbevisning var at den europeiske oppdagelse av Asias mange språk gjenopplivet erindringen av den bibelske beretning om Babels tårn (1 Mos 11,1-9) som man mente hadde brakt til opphør den alminnelige utbredelse av det språk som Gud hadde skjenket Adam (1. Mos 2,19-20). Noen protosinologer mente at kinesisk var en viktig nøkkel til dette urspråk, mens andre mente at kinesisk selv måtte være selve urspråket. Atter andre antok at det ville være umulig å gjenfinne urspråket, men så på det kinesiske skriftspråk som en måte å konstruere et nytt universelt språk. Det var denne gruppen som Leibniz tilhørte: De kinesiske skriftspråk måtte etter hans oppfatning bestå av realkarakterer som kunne fungere som universelt kommunikasjonsmiddel.
Leibniz skrev generelt svært innsiktsfullt om Kina. I innledningen til verket Novissina Sinica (1697) hevdet han at europeerne hadde overtruffet kineserne hva gjaldt de komparative vitenskaper og var på høyde med dem innen teknologi, men at kineserne derimot var kommet lenger enn Europa innen praktisk filosofi, hvormed han mente tilpassingen av etikk og politikk til det daglige liv. Leibniz fryktet at Europa ville bli hengende etter Kina dersom utvekslingen mellom Kina og Europa ikke ble mer gjensidig. Han gikk inn for at kineserne måtte innbys til å sende «misjonærer» til Europa som skulle undervise europeerne i naturlig religion.
Leibniz hadde en særlig intellektuelt fruktbar brevveksling med franskmannen Joachim Bouvet (1656–1730), en av de fremste jesuittmisjonærene ved det kinesiske keiserlige hoff. Bouvet var i ferd med å utvikle en teologi som er blitt kalt figurismen, og som fascinerte Leibniz. Korrespondansen mellom de to dreide seg også i stor grad om Yijing, den eldste av de kinesiske klassikere, som inneholdt et binært tallsystem, Xiantian Zixu, som foregrep og for det meste bekreftet det system som Leibniz selv hadde utviklet. For Leibniz var denne oppdagelsen og det arbeide han gjorde på grunnlag av xiantian zixu av umåtelig stor verdi.
== Verker og språklig innflytelse ==
Leibniz skrev om mange temaer innen mange av filosofiens grener, men publiserte bare korte avhandlinger.
«Theodicé» (1710) er et uttrykk for hans tro på opplysning og fornuft. En tro som Voltaire skrev en satire over i «Candide».
«Monadologi» (1714) hevder at alt består av enheter som Leibniz kaller monader.Leibniz skrev sine filosofiske avhandlinger på latin og korresponderte ofte på fransk. Men som nasjonalist og i tråd med 1700-tallets ideal om språklig renhet, foreslo han for et tysk akademi å fremme tysk språk. Filosofer etter Leibniz begynte å skrive på tysk, og dette fikk stor betydning for språket.
== Referanser ==
== Kilder ==
=== Bibliografier ===
Bodemann, Eduard, Die Leibniz-Handschriften der Königlichen öffentlichen Bibliothek zu Hannover, 1895, (anastatic reprint: Hildesheim, Georg Olms, 1966).
Bodemann, Eduard, Der Briefwechsel des Gottfried Wilhelm Leibniz in der Königlichen öffentliche Bibliothek zu Hannover, 1895, (anastatic reprint: Hildesheim, Georg Olms, 1966).
Ravier, Émile, Bibliographie des œuvres de Leibniz, Paris: Alcan, 1937 (anastatic reprint Hildesheim: Georg Olms, 1966).
Heinekamp, Albert and Mertens, Marlen. Leibniz-Bibliographie. Die Literatur über Leibniz bis 1980, Frankfurt: Vittorio Klostermann, 1984.
Heinekamp, Albert and Mertens, Marlen. Leibniz-Bibliographie. Die Literatur über Leibniz. Band II: 1981-1990, Frankfurt: Vittorio Klostermann, 1996.En oppdatert bibliografi av mer enn 25 000 titler er tilgjengelig på Leibniz Bibliographie.
=== Primærlitteratur ===
Wiener, Philip, (ed.), 1951. Leibniz: Selections. Scribner.
Schrecker, Paul & Schrecker, Anne Martin, (eds.), 1965. Monadology and other Philosophical Essays. Prentice-Hall.
Parkinson, G. H. R. (ed.), 1966. Logical Papers. Clarendon Press.
Mason, H. T. & Parkinson, G. H. R. (eds.), 1967. The Leibniz-Arnauld Correspondence. Manchester University Press.
Loemker, Leroy, (ed.), 1969[1956]. Leibniz: Philosophical Papers and Letters. Reidel.
Morris, Mary & Parkinson, G. H. R. (eds.), 1973. Philosophical Writings. Everyman’s University Library.
Riley, Patrick, (ed.), 1988. Leibniz: Political Writings. Cambridge University Press.
Niall, R. Martin, D. & Brown, Stuart (eds.), 1988. Discourse on Metaphysics and Related Writings. Manchester University Press.
Ariew, Roger and Garber, Daniel. (eds.), 1989. Leibniz: Philosophical Essays. Hackett.
Rescher, Nicholas (ed.), 1991. G. W. Leibniz’s Monadology. An Edition for Students, University of Pittsburgh Press.
Parkinson, G. H. R. (ed.) 1992. De Summa Rerum. Metaphysical Papers, 1675-1676. Yale University Press.
Cook, Daniel, & Rosemont, Henry Jr., (eds.), 1994. Leibniz: Writings on China. Open Court.
Farrer, Austin (ed.), 1995. Theodicy, Open Court.
Remnant, Peter, & Bennett, Jonathan, (eds.), 1996 (1981). Leibniz: New Essays on Human Understanding. Cambridge University Press.
Woolhouse, R. S., and Francks, R., (eds.), 1997. Leibniz’s ‘New System’ and Associated Contemporary Texts. Oxford University Press.
Woolhouse, R. S., and Francks, R., (eds.), 1998. Leibniz: Philosophical Texts. Oxford University Press.
Ariew, Roger, (ed.), 2000. G. W. Leibniz and Samuel Clarke: Correspondence. Hackett.
Richard T. W. Arthur, (ed.), 2001. The Labyrinth of the Continuum: Writings on the Continuum Problem, 1672-1686. Yale University Press.
Richard T. W. Arthur, 2014. Leibniz. John Wiley & Sons.
Robert C. Sleigh Jr., (ed.), 2005. Confessio Philosophi: Papers Concerning the Problem of Evil, 1671-1678. Yale University Press.
Dascal, Marcelo (ed.), 2006. “G. W. Leibniz. The Art of Controversies’’, Springer.
Strickland, Lloyd, 2006 (ed.). The Shorter Leibniz Texts: A Collection of New Translations. Continuum.
Look, Brandon and Rutherford, Donald (eds.), 2007. The Leibniz-Des Bosses Correspondence, Yale University Press.
Cohen, Claudine and Wakefield, Andre, (eds.), 2008. Protogaea. University of Chicago Press.
Murray, Michael, (ed.) 2011. Dissertation on Predestination and Grace, Yale University Press.
Strickand, Lloyd (ed.), 2011. Leibniz and the two Sophies. The Philosophical Correspondence, Toronto.
Lodge, Paul (ed.), 2013. The Leibniz-De Volder Correspondence: With Selections from the Correspondence Between Leibniz and Johann Bernoulli, Yale University Press.
Artosi, Alberto, Pieri, Bernardo, Sartor, Giovanni (eds.), 2014. Leibniz: Logico-Philosophical Puzzles in the Law, Springer.
=== Sekundærlitteratur opp til 1950 ===
Du Bois-Reymond, Paul, 1974. Leibnizsche Gedanken in der neueren Naturwissenschaft, Berlin: Dummler, 1871 (reprinted in his Vorträge über Philosophie und Gesellschaft, Hamburg: Felix Meiner).
Couturat, Louis, 1901. La Logique de Leibniz. Paris: Felix Alcan.
Heidegger, Martin, 1983. The Metaphysical Foundations of Logic. Indiana University Press (lecture course, 1928).
Lovejoy, Arthur O., 1957 (1936). "Plenitude and Sufficient Reason in Leibniz and Spinoza" in his The Great Chain of Being. Harvard University Press: 144–82. Reprinted in Frankfurt, H. G., (ed.), 1972. Leibniz: A Collection of Critical Essays. Anchor Books 1972.
Mackie, John Milton; Guhrauer, Gottschalk Eduard, 1845. Life of Godfrey William von Mal:Notatypo. Gould, Kendall and Lincoln.
(de) Carl von Prantl: «Gottfried Wilhelm Leibniz». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 18, Duncker & Humblot, Leipzig 1883, s. 172–209.
Russell, Bertrand, 1900, A Critical Exposition of the Philosophy of Leibniz, Cambridge: The University Press.
Smith, David Eugene (1929). A Source Book in Mathematics. New York and London: McGraw-Hill Book Company, Inc.
Trendelenburg, F. A., 1857, "Über Leibnizens Entwurf einer allgemeinen Charakteristik," Philosophische Abhandlungen der Königlichen Akademie der Wissenschaften zu Berlin. Aus dem Jahr 1856, Berlin: Commission Dümmler, pp. 36–69.
Ward, A. W., 1911. Leibniz as a Politician (lecture)
=== Sekundærlitteratur etter 1950 ===
Adams, Robert Merrihew. 1994. Leibniz: Determinist, Theist, Idealist. New York: Oxford, Oxford University Press.
Aiton, Eric J., 1985. Leibniz: A Biography. Hilger (UK).
Antognazza, Maria Rosa, 2008. Leibniz: An Intellectual Biography. Cambridge Univ. Press.
Mal:BarrowTipler1986
Bos, H. J. M. (1974). «Differentials, higher-order differentials and the derivative in the Leibnizian calculus». Archive for History of Exact Sciences. 14: 1–90. doi:10.1007/bf00327456.
Stuart Brown (ed.), 1999. The Young Leibniz and His Philosophy (1646-76), Dordrecht, Kluwer.
Davis, Martin, 2000. The Universal Computer: The Road from Leibniz to Turing. WW Norton.
Deleuze, Gilles, 1993. The Fold: Leibniz and the Baroque. University of Minnesota Press.
Finster, Reinhard & van den Heuvel, Gerd 2000. Gottfried Wilhelm Leibniz. Mit Selbstzeugnissen und Bilddokumenten. 4. Auflage. Rowohlt, Reinbek bei Hamburg (Rowohlts Monographien, 50481), ISBN 3-499-50481-2.
Grattan-Guinness, Ivor, 1997. The Norton History of the Mathematical Sciences. W W Norton.
Hall, A. R., 1980. Philosophers at War: The Quarrel between Newton and Leibniz. Cambridge University Press.
Hamza, Gabor, 2005. "Le développement du droit privé européen". ELTE Eotvos Kiado Budapest.
Hostler, John, 1975. Leibniz's Moral Philosophy. UK: Duckworth.
Ishiguro, Hidé 1990. Leibniz's Philosophy of Logic and Language. Cambridge University Press.
Jolley, Nicholas, ed., 1995. The Cambridge Companion to Leibniz. Cambridge University Press.
Kaldis, Byron, 2011. Leibniz' Argument for Innate Ideas in Just the Arguments: 100 of the Most Important Arguments in Western Philosophy edited by M Bruce & S Barbone. Blackwell.
LeClerc, Ivor, ed., 1973. The Philosophy of Leibniz and the Modern World. Vanderbilt University Press.
Luchte, James (2006). «Mathesis and Analysis: Finitude and the Infinite in the Monadology of Leibniz». Heythrop Journal. 47 (4): 519–543. doi:10.1111/j.1468-2265.2006.00296.x.
Mates, Benson, 1986. The Philosophy of Leibniz: Metaphysics and Language. Oxford University Press.
Mercer, Christia, 2001. Leibniz's Metaphysics: Its Origins and Development. Cambridge University Press.
Perkins, Franklin, 2004. Leibniz and China: A Commerce of Light. Cambridge University Press.
Riley, Patrick, 1996. Leibniz's Universal Jurisprudence: Justice as the Charity of the Wise. Harvard University Press.
Rutherford, Donald, 1998. Leibniz and the Rational Order of Nature. Cambridge University Press.
(de) Heinrich Schepers: «Leibniz, Gottfried Wilhelm.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 14, Duncker & Humblot, Berlin 1985, ISBN 3-428-00195-8, s. 121–131 (digitalisering).
Smith, Justin E. H., 2011. Divine Machines. Leibniz and the Sciences of Life, Princeton University Press.
Wilson, Catherine, 1989. Leibniz's Metaphysics: A Historical and Comparative Study. Princeton University Press.
Zalta, E. N. (2000). «A (Leibnizian) Theory of Concepts» (PDF). Philosophiegeschichte und logische Analyse / Logical Analysis and History of Philosophy. 3: 137–183. |
726 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
727 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
728 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
729 | https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rnstjerne_Bj%C3%B8rnson | 2023-02-01 | Bjørnstjerne Bjørnson | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bjørnstjerne Bjørnson', 'Kategori:Dødsfall 26. april', 'Kategori:Dødsfall i 1910', 'Kategori:Formenn av Det Norske Studentersamfund', 'Kategori:Fødsler 8. desember', 'Kategori:Fødsler i 1832', 'Kategori:Grundtvigianere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer', 'Kategori:Nobelprismottakere i 1903', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Norske nobelprisvinnere', 'Kategori:Norske salmediktere', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Nesset kommune', 'Kategori:Personer fra Tynset kommune', 'Kategori:Riksmålstematikk', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Bjørnstjerne Martinius Bjørnson (født 8. desember 1832 på Kvikne nord for Tynset, død 26. april 1910 i Paris) var en norsk dikter, samfunnsdebattant, redaktør, folketaler og teaterpersonlighet. Hans produksjon er meget omfattende med bondefortellinger, skuespill, poesi, romaner, artikler, taler og en enorm mengde brev. Som dikter og samfunnsaktør agerte Bjørnson både i nasjonal og nordisk ånd.
Han tilhører ikke bare litteraturhistorien, men vår politiske og kulturelle historie, og hans diktning og hans historiske gjerning lar seg like lite skille som da det gjaldt Wergeland.
Mens forfatterens bondefortellinger er forankret i norsk nasjonalromantikk med hensyn til form, stil og menneskeskildring, beveget Bjørnson seg siden over det moderne sagadrama og det borgerlige samtidsdrama til de første realistiske problemdramaene.
Bjørnson var også en produktiv lyriker, og mange av hans dikt er tonesatt, blant annet av Rikard Nordraak, Halfdan Kjerulf og Edvard Grieg. Også andre nordiske komponister har tonesatt hans dikt. En av hans fedrelandssanger, Ja, vi elsker dette landet med tone av Rikard Nordraak, er blitt Norges nasjonalsang.Stortinget bevilget ham kunstnerlønn i 1863. I 1903 ble han som første norske dikter tildelt Nobelprisen i litteratur. Han er også kjent som Riksmålsforbundets grunnlegger. Sammen med Henrik Ibsen, Jonas Lie og Alexander Kielland, ble Bjørnson i mellom- og etterkrigstiden markedsført av Gyldendal forlag som en av de fire store norske dikterne.
| Bjørnstjerne Martinius Bjørnson (født 8. desember 1832 på Kvikne nord for Tynset, død 26. april 1910 i Paris) var en norsk dikter, samfunnsdebattant, redaktør, folketaler og teaterpersonlighet. Hans produksjon er meget omfattende med bondefortellinger, skuespill, poesi, romaner, artikler, taler og en enorm mengde brev. Som dikter og samfunnsaktør agerte Bjørnson både i nasjonal og nordisk ånd.
Han tilhører ikke bare litteraturhistorien, men vår politiske og kulturelle historie, og hans diktning og hans historiske gjerning lar seg like lite skille som da det gjaldt Wergeland.
Mens forfatterens bondefortellinger er forankret i norsk nasjonalromantikk med hensyn til form, stil og menneskeskildring, beveget Bjørnson seg siden over det moderne sagadrama og det borgerlige samtidsdrama til de første realistiske problemdramaene.
Bjørnson var også en produktiv lyriker, og mange av hans dikt er tonesatt, blant annet av Rikard Nordraak, Halfdan Kjerulf og Edvard Grieg. Også andre nordiske komponister har tonesatt hans dikt. En av hans fedrelandssanger, Ja, vi elsker dette landet med tone av Rikard Nordraak, er blitt Norges nasjonalsang.Stortinget bevilget ham kunstnerlønn i 1863. I 1903 ble han som første norske dikter tildelt Nobelprisen i litteratur. Han er også kjent som Riksmålsforbundets grunnlegger. Sammen med Henrik Ibsen, Jonas Lie og Alexander Kielland, ble Bjørnson i mellom- og etterkrigstiden markedsført av Gyldendal forlag som en av de fire store norske dikterne.
== Barndom og ungdom ==
Bjørnstjerne Bjørnson og Rikard Nordraak, komponisten som skulle sette tone til flere av Bjørnsons sanger, var søskenbarn. Dikterens mor Inger Elise, var født Nordraak (1808–1897) og var søster av komponistens far, malermester Georg Marcus Nordraach (1811-91). I likhet med Nordraak nedstammet Bjørnson fra skogfinnen Mads Mikkelsen Finne i Land. Dikterens far Peder Bjørnson (1798–1871) var av storbondeslekt, men måtte i ung alder gi opp slektsgården Skje i Land. Han begynte å studere, tok teologisk embetseksamen i 1829, og fikk kall i 1831. Han kom da til fjellbygda Kvikne, som på den tid var egen kommune. På den avsidesliggende prestegården Bjørgan ble den første sønnen, Bjørnstjern (senere Bjørnstjerne), født.
Peder Bjørnson søkte seg etter hvert vekk, og i 1837 fikk han Nesset prestedømme i Romsdal. Det var i «Romsdalens stride land» Bjørnstjerne Bjørnson vokste opp og kjente seg hjemme. Ifølge biografen Christen Collin var han som barn en vilter krabat med et stort hjerte og utpreget fortellerevne, «især var det bøndenes verden, han levet sig ind i». Også tjenestefolkene ble hans fortrolige i barndommen: «Han foretrak stadig borgstuen og de steder, der arbeidsfolkene var». At han ikke lenge etter at han var fylt ni år måtte overvære henrettelsen av Per Hagbø, kan muligens forklare hans engasjement mot dødsstraff senere i livet.I fem år gikk han på middelskolen i Molde, som var den nærmeste byen. I det selvbiografiske diktet «Gamle Heltberg» omtales middelskolen som «en liden, meget pyntelig skole» som både kirke og stat kunne stole på, men som sjelden ble smurt av «åndens talg». Og videre: «Vi måtte gå der, til vi blev store. / Jeg gik der også, – men læste Snorre.» Hans første publiserte dikt, Frihetens tale, om februarrevolusjonen i Frankrike i 1848 ble utgitt samme år.I 1850, da Bjørnson var 17 år gammel, ble han sendt til Heltbergs studentfabrikk i Christiania for å avlegge eksamen og studere ved universitetet. Her kom han sammen med blant annet Jonas Lie, Henrik Ibsen og Aasmund Olavsson Vinje, og tok, ikke minst, sterke inntrykk av Heltberg selv. Bjørnson ga ham følgende attest:
Hvær tolkning, han gav, blev som syn, vi havde haft:
det øget vor unge personlige kraft.»Bjørnson fullførte examen artium i 1852, men kom aldri til å begynne på noe fagstudium. I likhet med Ibsen og Vinje var han opptatt av Marcus Thranes arbeiderbevegelse. Han begynte å virke som journalist, skrev litteratur- og teateranmeldelser og ivret for fornorsking av scenekunsten. I sin første litteraturanmeldelse, omtalen av En Nytaarsbog, trykt i Morgenbladet 15. januar 1854, spår han en kommende ny norsk «digterslegt», og gir innblikk i sin egen poetikk, idet han etterlyser ekthet, friskhet og sannhet. Han tar avstand fra lyrikk som betjener seg av «færdiglavet poetisk Tærminologi», og advarer mot hulhet, falske følelser, motepregede måneskinnsvermerier og «den evige Lamenteren over Verdens og Tidernes pinagtighed».
I 1856 stilte han seg i spissen for et teaterslag i Christiania Theater for å markere et krav om norske skuespillere ved teateret, og ble støttet av bl.a. Jonas Lie og A. O. Vinje. I juni samme år kom han med på et studentertog til Kalmar, Uppsala og Stockholm. Her ble han tilhenger av skandinavismen, og så for seg en frigjøring av Slesvig-Holstein fra Preussen, der mellom fem og ti tusen bondesoldater skulle stille for å vinne grenseområdet tilbake til Danmark. Etter hjemkomsten skrev han skuespillet Mellem Slagene. Deretter dro han til København der han skrev bondefortellingen Synnøve Solbakken, det første verket han fikk trykt. Sagadramaet Halte-Hulda, ble påbegynt i København våren 1857 og fullført samme sommer.
I november 1857 overtok han som kunstnerisk leder ved Ole Bulls teater i Bergen etter Henrik Ibsen. I løpet av Bergensoppholdet, som varte i knappe to år, gjorde han seg gjeldende som teaterleder og dikter, men også som redaktør og politiker. I 1858 giftet han seg med Karoline Reimers. Bryllupet sto i Søgne der faren var sogneprest fra 1853 til 1869. Ekteskapet ble livsvarig.
== Bondefortellinger ==
Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger er preget av nasjonalromantiske strømminger, som var typiske for den kulturelle samtiden, imidlertid er forfatteren også opptatt av å skildre mørkere sider ved norsk folkeliv, slik som for eksempel alkoholisme i Synnøve Solbakken. Bildet Bjørnson gir av bønder og fattigfolk er mangfoldig og slett ikke entydig idyllisk. En skikkelse som Aslak i Synnøve Solbakken peker fram mot naturalismen. . De første mindre bondefortellingene kom på trykk anonymt i Illustreret Folkeblad som Bjørnson selv utga i årene 1855–57. Thrond (1857), en kort kunstnernovelle, ble først trykt i København, og siden i Folkebladet. I 1857 publiserte han Synnøve Solbakken. Før fortellingen kom i bokform, hadde den gått som fortsettelsesfortelling i Illustreret Folkeblad. Synnøve Solbakken ble i de to første år etter utgivelsen den oversatt til svensk, engelsk, tysk og nederlandsk.Synnøve Solbakken ble etterfulgt av Arne i 1859 og i 1860 av En glad Gut.
Første kapittel anslår hovedtemaet i boka. Det handler om hvordan Arne Kampen (fra plassen, senere gården, Kampen) modnes og finner sin livsoppgave. Han velger å sette kreftene inn – også som kunstner – for bidra til å dyrke opp og videreutvikle Kampen.En glad gut (1860) er en prosafortelling med barneskildringer. Samme året utkom også novellen Faderen.
Bondefortellingene sett under ett er ikke først og fremst «folkelivsbilder», men «karakterstudier».
=== Tidlige sagadramaer ===
Bjørnson ønsket å «lage en ny saga i lys av bøndene,» som han sa, og han trodde dette kunne gjøres, ikke bare i prosa, men og i nasjonale drama eller folkestykker. Det første av dem var Mellem Slagene, en énakter der handlingen dreier seg om konflikten mellom birkebeinere og baglere i det 12. århundre. Skuespillet ble skrevet i 1856, altså før Synnøve, men oppført og trykt senere. kong Sverre, spiller en sentral rolle i dette stykket. Ekteskapskonflikten peker fram mot skuespillet De Nygifte (1866).
Mellem Slagene ble skrevet i København. Stykket gjorde suksess da det ble oppført på Christiania Theater i 1857. Samme år ble det trykt.
Han fulgte opp med Halte-Hulda i 1858. Det er skrevet på blankvers, men har likevel en slags sagastil, ispedd lyriske partier.
== Teatersjef i Bergen og Christiania ==
Etter invitasjon fra Ole Bull
ble Bjørnson kunstnerisk leder ved Det norske Theater i Bergen i snaue to år, fra november 1857 til september 1859. Han spedde på økonomien med journalistarbeid. Han drev politisk kamp som redaktør av Bergensposten og klarte å få nye representanter inn på Stortinget. Dette førte til at han ble ønsket som redaktør i Aftenbladet i Christiania. Han vendte tilbake til hovedstaden i september 1859, og han ble teatersjef på Studentersamfundets Theater ved Det Norske Studentersamfund.
Den 1. oktober 1859 sto «Norsk Fædrelandssang, tilegnet Norges Konge, Hs. M. Kong Carl» anonymt på trykk i Aftenbladet. Det var den første versjonen av det som siden skulle bli Norges nasjonalsang, «Ja, vi elsker». Diktet var skrevet i Bergen sommeren 1859. Da ble også Arne fullført og En glad Gut påbegynt. Bjørnson ble snart medredaktør i Aftenbladet. Han skrev politiske artikler til støtte for Reformforeningen, en forening som på den tid ble stiftet av Johan Sverdrup og Johannes Steen i allianse seg med et flertall av stortingsbøndene under Ole Gabriel Uelands ledelse.Midt under stattholderstriden inviterte Ibsen og Bjørnson stiftelsen av Det Norske Selskab. Det ble etablert 29. november 1859, og Bjørnson ble formann. Målet var å fremme nasjonale verdier, men synes tildels å ha vært av personlig art, slik som å få oppført forfatternes egne stykker.Bjørnson holdt imidlertid så høy profil i stattholderstriden at han ble presset ut av Aftenbladet alt midt i januar 1860. Han fortsatte å skrive innlegg i avisen, men av upolitisk karakter. Blant annet gikk flere kapitler av En glad Gut som føljetong senhøstes 1859 og i vårhalvåret 1860. Nederlaget som redaktør var årsak til at han søkte stipendium for å komme seg utenlands.
== Til København og Roma ==
Etter et opphold i Søgne hos foreldrene sammen med Karoline og den førstefødte fra midt i mai 1860, der han fullførte En glad Gut, forlot han Norge i juni og dro utenlands, i første omgang til København. Dit kom også Karoline og Bjørn etter i september. Da stipendpengene kom i november, dro han videre til Roma. Karoline og Bjørn oppholdt seg hos familie på Als, men omsider kom også de etter til Roma. Da hadde familien vært adskilt i ca. syv måneder.
Karoline fikk barselfeber etter fødselen. Hun overlevde, men det tok tid å komme fullt til krefter igjen. Det oppsto også komplikasjoner i ekteskapet. Ikke desto mindre innfant hun seg etter en stund i Roma. Ekteskapet ble tydeligvis bedre etter krisen.
=== Sigurd Slembe ===
Under oppholdet i Roma skrev Bjørnson sagadramet Kong Sverre (1861), men framfor alt fullførte han trilogien om Sigurd Slembe. Den ble publisert i 1862. Litteraturhistorikeren Edvard Beyer hevder at trilogien om Sigurd Slembe griper langt ut over sin egen tid tematisk og psykologisk.Mens Bjørnson var i utlendighet, gjorde han forarbeider også til Arnljot Gelline og skrev mye av dramaet om Maria Stuart. Dertil kom historiske dikt som «Brede Seil over Nordsjø gaar» og monologen «Bergliot».
== Tilbake i Norge i 1863 ==
Familien var på reisefot i Europa fram til 1863. Sigurd Slembe bidro avgjørende til at Bjørnson, ikke minst etter pådriv fra Ole Bull, fikk dikterlønn i 1863. Bjørnson var dermed den første norske dikter som fikk en egentlig diktergasje. Først i oktober 1863, etter et nytt opphold i Søgne, bosatte familien Bjørnson seg igjen i Christiania.
=== Bjørnsons renessansedrama ===
I 1863, etter hjemkomsten, fullførte han Maria Stuart i Skottland, et drama i fem akter som er blitt karakterisert som et utpreget renessansedrama. I sentrum for handlingen står dronning Maria Stuart. Hun er omgitt av menn som både er forelsket i henne, og som vil utnytte henne for egne, ærgjerrige formål, og som hun derfor aldri kan være helt trygg på. Bjørnson har tatt inntrykk av både William Shakespeare og Schillers drama Maria Stuart, men handlingen er lagt lengre tilbake i Marias liv enn det som er tilfelle i Schillers drama.Ved nyttår 1865 overtok han ledelsen av Christiania Theater. Han fikk da anledning til å sette opp Maria Stuart i Skottland.
=== Samtidsskuespill ===
I 1865 satte Bjørnson også opp sitt eget skuespill De Nygifte som utkom samme år. Det var et borgerlig samtidsskuespill med ekteskapet som problem.
=== Christiania Theater ===
Bjørnson var sjef ved teatret fra 1865 og fram til sommeren 1867.
«Av danske skuespillere var det bare få tilbake; det ble Bjørnsons oppgave å legge grunnen til en norsk scenekunst. Skuespillerne utviklet seg under hans samlende og inspirerende instruksjon, publikums teaterinteresse vokste, og han gjennomførte et overordentlig rikt og vekslende repertoar. [...] For teatret var det et tap at han etter en langvarig dragkamp med styret om makten forlot sin sjefsstilling sommeren 1867.»Bjørnson hadde fått vide fullmakter da han tiltrådte. Gjennom repertoarvalg, gjerne stykker oversatt og tilrettelagt av ham selv, instruksjon og rollebesetninger, høynet han det kunstneriske nivået. Da han valgte å fratre, var også teatrets økonomi god. Tross de gode arbeidsbetingelser han hadde fått, opplevde han rett som det var at det foregikk ansettelser og annet bak hans rygg.
== Fiskerjenten ==
Bjørnson dro med hustru og barn til København der han skrev Fiskerjenten, som kom ut i april (1868). Det er en roman om jenta fra folkedypet som viser seg å bære i seg en talentfull skuespiller. Boka viderefører kunstnerproblematikken fra «Thrond» og Arne. Den er i slekt med bondefortellingen, men regnes også som en kunstnerroman.Nasjonsbyggingsmotivet er eksplisitt uttrykt på denne måten:
Jeg vil værge mit land,
jeg vil bygge mit land
jeg vil elske det frem i min bøn, i mit barn,
jeg vil øge dets gavn,
jeg vil søge dets savn
ifra grænsen og ud til de drivende garn.
== 1868–73 ==
Fra sommeren 1868 til sommeren 1873 var Bjørnson bosatt i Christiania. I 1870 brøt en del skuespillere ut fra Christiania Theater, og da oppsto det såkalte «Bjørnsonske streiketeater» som holdt det gående halvannet års tid. Da skuespillerne igjen søkte tilbake til hovedscenen, hadde Bjørnson et visst håp om å komme tilbake til Christiania Theater som leder, men så skjedde ikke, og han kom aldri mer til å styre et teater.
I 1869 ble «Jeg vælger mig april» trykket for første gang.
=== Digte og Sange ===
I 1870 redigerte og publiserte han sine Digte og Sange. Samlingen inneholdt frittstående dikt og tekster som tidligere var publisert i fortellinger og dramatikk. Digte og Sange kom ut i flere utgaver, og dikttilfanget økte for hver gang. Blant hans dikt og sanger kan nevnes «Synnøves sang» («Nu tak for alt, ifra vi var små») og «Ingrids vise» («Og ræven lå under birkerod») fra Synnøve Solbakken, «Over de høje fjælde» («Undrer mig på hva jeg får at se»), «Ingerid Sletten», «Træet» («Træet stod færdigt med blad og med knop») og «Tonen» («I skogen smågutten gik dagen lang») fra Arne, «Øyvinds sang» («Løft dit hoved»), «Marits vise» («Holder du af mig»), «Dans, ropte felen» og «Bård skolemesters vise» («Elsk din næste») fra En glad gut. «Det første mødets sødme» og «Jeg vil værge mitt land» er fra Fiskerjenten. Blant de andre tekstene er «Prinsessen», «Søvnens engler» («Da barnet sov in») og «Salme II» («Ære det evige forår»).
I 1870 utkom også den episke syklus Arnljot Gelline som bl.a. inneholder diktet «Arnljots længsel mof havet».
=== Signalfeiden ===
Etter den fransk-prøyssiske krigen ga han i 1872 uttrykk for sitt standpunkt under en vennefest i Danmark til minne om den nylig avdøde Grundtvig. Bjørnson var kommet til at Tyskland sto Norden nærmere enn Frankrike, og at Norden derfor burde orientere seg mot seierherren, Tyskland. Dette ble ikke forstått i Danmark, og Bjørnson kom på kant med sine grundtvigianske venner. Ibsen skrev et dikt som sluttet på denne måten.
Der er omslag i vente! Klem på med talerne!
Værhanen på fløjen har forandret signalerne.Bjørnson møtte også motbør i Norge, og fant det best å forlate landet for en tid.
=== Turnévirksomhet ===
Bjørnson vant et stort ry som taler, foredragsholder og oppleser. I 1869 var han kommet så langt nord som til Finnmark. Han turnerte ikke bare i Norge, men også i nabolandene. Samme år døde datteren Dagny bare 1 år gammel.
== Frivillig eksil ==
Fra 1874 til 1876 var han i utlandet. Blant annet oppholdt familien seg en lengre periode i Roma. Han skapte de realistiske problemdramaene Redaktøren og En Fallit, som ble fullført i 1875. August Strindberg oppfattet spesielt Redaktøren som en «signalrakett» om at noe nytt var i emning i skandinavisk litteratur.En Fallit fokuserer på forretningsmoral, Redaktøren problematiserer presseetiske spørsmål.
== Aulestad ==
I 1874 kjøpte Bjørnson Aulestad i Gausdal usett. Fra 1875 var Aulestad hans faste hjem i Norge. Men det ble fortsatt mange og lange utenlandsopphold i årene som fulgte. I 1877 ga han ut romanen Magnhild. Hovedpersonen lever i et uverdig ekteskap og velger å bryte ut. Bjørnsons roman kom to år før Ibsens lot sin Nora gjøre noe tilsvarende i Et dukkehjem. Han ga uttrykk for sine republikanske tanker i det polemiske teaterstykket kalt Kongen. I en senere utgave av dette tok han med et innledende essay «Om Åndsfrihed», som nærmere forklarte hans standpunkt. Kaptejn Mansana, som er en episode fra den italienske frigjøringskrigen, kom i 1878.
Dramaet Leonarda (1879), utløste full storm. Det ble imidlertid overstrålt av Ibsens Et dukkehjem, som kom like etterpå. Det satiriske skuespillet Det nye System kom bare få uker etter Leonarda.
=== Salmer ===
På slutten av 1870-tallet gjennomgikk Bjørnson en religiøs utvikling. Han leste bl.a. bibelkritikk, filosofi og moderne litteratur. Dette medvirket til store omkalfatringer i hans syn på kristendommen, og det er vanlig å hevde at Bjørnson gjennomgikk en religiøs krise. Han fjernet seg fra dogmene, oppfordret til fri tenkning og kom i feide med kirke og teologer. Dette kostet ham både venner og lesere. I 1877 holdt han foredraget «Om at være i Sandhed», hvor det blant annet heter «Prøv at være sande, snak helt ud hvadsomhelst, I bliver ikke værre ved det, men meget bedre, og den, I snakker til, hjelper I, selv om han forarges. Han faar Tanker, han hidtil ikke har havt, og han faar Mod.»Det er i denne perioden han skriver sine tre «Salmer». Han gikk styrket ut av den religiøse striden, og tapte ikke sin Gudstro: «Å, men vær, hvem du vil; / ti jeg ved, du er til /som det evige rop, i min sjel – det er dig –» (Salme III). Salme II slutter slik:
Bland dig i livs-fryden, du, som fik være / blomst i dens vår.
nyde et døgn til det eviges ære / i menneskekår;
yde din skjærv / in til det eviges hværv,
liden og svag / ånde et eneste drag / in av den evige dag.Gerhard Gran skriver dette om Bjørnsons utvikling: «hans horisont havde udvidet sig, han aandede under en høiere himmel med færre fordomme og større rettfærdighed og forstaaelse.» Da Bjørnson utga sine Digte og sange på nytt i 1880, var samlingen supplert med nye dikt, bl. a. de tre salmene.
Bjørnson var på foredragsturne da meldingen om Ole Bulls død nådde ham i august 1880. Han avbrøt straks for å være til stede ved gravferden, der han holdt en tale.
=== Amerika ===
Talen ved Ole Bulls gravferd resulterte i at Bjørnson ble invitert til Amerika som gjest hos Ole Bulls enke og hennes familie i Boston. Der ble han imidlertid ikke lenge. Han dro snart ut på en større foredragsturne i Midtvesten der han fikk møte norsk-amerikanere. Han fikk innsyn i samfunnsforholdene og opplevde et religiøst trangsyn som overgikk det han kjente til hjemmefra, men han møtte også religiøs åpenhet og toleranse.
=== Tilbake i Norge. Wergelandtalen ===
Under det åtte måneder lange Amerika-oppholdet tiltok hjemlengselen. Han savnet kone og barn, og hans grunnfestede fedrelandskjærlighet ble utdypet. Dette kom blant annet til uttrykk i Wergelandtalen i Kristiania 17. mai 1881. Etter hissig strid var han valgt til å tale ved avdukingen av Wergelandmonumentet på Eidsvolls plass. Dette ble oppfattet som en stor seier for venstresiden i norsk politikk. Han la vekt på å vise Wergeland som den store såmannen, og sa blant annet dette:
«Wergeland var i vor Barndom vor eneste literære Kjærlighed og siden altid vor dybeste, og det var af ham, vi først lærte at elske Fædreland og Frihed, og det igjennem at elske ham.»
== Utenlandsopphold 1882-87 ==
=== En hanske ===
Bjørnson bodde i Paris i fem år, fra 1882-87. Her bodde også Jonas Lie, som han jevnlig hadde kontakt med. Somrene tilbrakte han gjerne i Schwaz i Østerrike.
Han hadde mange planer, men det første arbeidet han fullførte, var et sosialrealistisk drama, En Hanske, i 1883. Det går rett inn i tidens sedelighetsdebatt. Bjørnson problematiserer at det hersker én moral for menn og en annen for kvinner, og lar det framstå en ung kvinne, Svava, som forfekter at det samme renhetskrav bør gjelde for menn som for kvinner også før ekteskapet. Hun blir ulykkelig da hun oppdager at hennes forlovede har en såkalt «fortid» og at han endog forsvarer det. Det bidrar til fortvilelsen da det går opp for henne at heller ikke hennes far, som hun alltid har trodd så godt om, har et tvilsomt rulleblad. Slutten åpner imidlertid for forsoning. Ingen teaterdirektør ville sette opp stykket, og Bjørnson skrev de to siste aktene fullstendig om og skjerpet tendensen, samtidig som han la helheten nærmere opp til lystspillet. Hansken kastes i denne versjonen til slutt i siste akt, og ingen forsoning er å øyne. I denne form gjorde stykket lykke på scenen. Første oppførelse fant sted i Kristiania 1886. En Hanske ble også oppført i Bergen, København, Stockholm og Helsingfors. Den omarbeidede versjonen ble imidlertid aldri trykt i dikterens levetid. Det ble derimot den første versjonen som i liten grad er blitt oppført.
=== Over Ævne ===
Høsten 1883 utkom Over Ævne I. Det tar opp brennbare religiøse spørsmål. Er det kristendommen i seg selv som er over evne? Er troen på underet forførerisk og farlig?
Over Ævne I har ry som Bjørnsons beste scenearbeid. Det hadde urpremiere i Stockholm i 1886, men i Norge ble det ikke spilt før i 1899. Det var dikteren selv som hadde regien på det nyåpnede Nationaltheatret, der hans sønn, skuespilleren Bjørn Bjørnson, var teatersjef og Johanne Dybwad spilte Klara Sang.
Skuespillet, som består av to akter, er i slekt med den klassiske hybris-tragedie, om mennesket som av overmot («hybris») vil overskride de grenser som er satt for det. Troen på at den lamme og tvilende Klara Sang skal kunne reise seg og gå igjen når hennes mann, den edle presten Sang, ber inderlig om det, griper om seg og omfatter til slutt både tvilende og troende. Spenningen kulminerer da Klara mot slutten av akt to virkelig reiser seg og går sin mann i møte, og presten omfavner sin hustru. Men katastrofen inntrer umiddelbart, og overanstrengelsen fører til døden. Professor Gerhard Gran som opplevde premieren, skrev: «Det er den eneste gang jeg har vært i teatret, hvor et fuldtallig publikum i sin sterke grebethed ganske glemte at løfte en haand til applaus.»Over Ævne I overbeviste Ibsenbeundrere som Georg Brandes og Gunnar Heiberg. Den første har uttalt: «Bjørnson har aldrig skrevet noget bedre skuespill – Ibsen heller ikke». Francis Bull skriver: «de to aktene som stykket består av rommer en menneskeviten og følelsesfylde, en tankedybde og kunstnerisk rikdom som sikrer dem rang blant det største i det 19.århundres dramatikk.» Både i samtid og ettertid har lekfolk og teologer ivrig diskutert Bjørnsons over-evne-problematikk, og teologen John Nome (1904–1980) har utgitt en avhandling om emnet.
=== Romangenren ===
Den omfangsrike romanen Det flager i byen og paa havnen kom i 1884. Her legger han i dikterisk form fram sine tanker om nedarvede egenskaper og muligheten til å kultivere dem gjennom bevisst påvirkning, især gjennom opplæring og utdannelse.
== Tilbake på Aulestad ==
Fra 1887 og til han døde, bodde han på Aulestad i sommerhalvåret, men i vintermånedene reiste han gjerne ut en periode, til Italia, München eller Paris. I 1887-88 dro han på turné i Norden med foredraget «Engifte og mangegifte». På samme tid førte han kamp mot Arne Garborg om målsak, kom i opposisjon til Johan Sverdrup, og sammen med rektor Steen bidro han til å splitte partiet Venstre. Fra 1889 hevdet han konsekvent Norges rett til likestilling med unionspartneren, Sverige. I begynnelsen av 1890-årene var han så politisk aktiv at det ble mindre tid til diktning.
=== Noveller og skuespill ===
Et par år etter at han var kommet tilbake til Norge, utkom romanen Paa Guds veje (1889) som, likesom Det flager, kommer inn på ungdom og oppdragelse. Men først og fremst handler den om religiøse motsetninger og toleranse. Sentralt i handlingen står en prest og en lege som har kjent hverandre fra skoledagene. Det er presten som får siste ord og formulerer toleransebudskapet: «Der bra folk går, der er guds veje!» Samme år kom komedien Geografi og kjærlighet som fra første stund har vært en scenesuksess. I 1894 utga han en samling av noveller med overveiende didaktisk preg.
Av senere arbeider for scenen kan nevnes Over Ævne II (1895), den politiske tragedien Paul Lange og Tora Parsberg (1898), Laboremus (1901), På Storhove (1902), og Daglannet (1904).
== Mot dødsstraff og for fredssak ==
Bjørnson var hele livet en motstander av dødsstraff, og ved begynnelsen av 1890-årene ble han mer og mer opptatt av fredssaken. Dette satte spor i lyrikk, artikler og taler. (Jf. oratoriet Fred). Bjørnson ble medlem av den første Nobelkomiteen, oppnevnt i 1897, og han ble gjenvalgt i 1900.
«Fredstankerne vedblev [...] for Bjørnson at gi grundlaget for hans syn på unionspolitikken, og for dem ofret han så meget av sin tid og sin popularitet at det kom som en velfortjent belønning da han i sine senere år blev medlem av den norske stortings Nobel-komité til utdeling av fredsprisen.»Han arbeidet for internasjonale fredsavtaler og støttet undertrykte folks kamp. Kanskje mest kjent er hans engasjement for slovakene. Han var først ute med å tale deres sak, møtte mye motstand, men hans stemme ble hørt i Europa. Slovakene ærer hans minne den dag i dag. Bjørnson engasjerte seg også sterkt i Dreyfus-saken, til fordel for den uskyldig dømte franske hæroffiser Alfred Dreyfus. Bjørnson opplevde, som nevnt ovenfor, selv å få en Nobelpris, men det var i litteratur, i 1903. Det er de som mener at han burde hatt en fredspris.
== Åpningen av Nationaltheatret i 1899 ==
I forbindelse med åpningen av Nationaltheatret i 1899 mottok Bjørnson en stor hyllest. En sammensatt Holberg-forestilling var komponert for første aften, annen aften var det Ibsens En folkefiende og tredje aften sagadramaet Sigurd Jorsalfar av Bjørnstjerne Bjørnson med Edvard Griegs musikk som sto på programmet. Senere samme år ble Over Ævne I satt opp.
== Unionsoppløsningen i 1905 ==
I 1905, idet Norge skulle velge statsform etter unionsoppløsningen, ble den tidligere bastante republikaner overbevist om at monarki var det riktige for Norge. Først og fremst var dette viktig fordi det innebar sterkere bånd til Storbritannia og Irland, Norges viktigste handelspartner og allierte, men også fordi det var på linje med statsformene i Sverige og Danmark.
== Landsmål og riksmål ==
Bjørnson interesserte seg sterkt for spørsmålet om hvordan norsk skriftspråk skulle utvikles. Han hadde siden tidlig ungdom arbeidet for norsk talemål på norske scener og fikk støtte av sin gamle skolekamerat fra gymnaset, A. O. Vinje. Han hadde stor sympati med Ivar Aasens innsamlingsarbeid, men han mente lenge at utviklingen måtte følge Knud Knudsens moderate linje. Senere distanserte han seg fra Knud Knudsen og samtidig kritiserte det såkalte maalstrævet, det vil si Aasens, Vinjes og Garborgs landsmåls-linje. Riksmålet skulle etter Bjørnsons mening være det offisielle språk i Norge. Dette var årsaken til at han grunnla den språkpolitiske organisasjonen Riksmålsforbundet, i 1907.
== Naar den ny vin blomstrer ==
Bjørnsons siste skuespill, Naar den ny vin blomstrer, ble skrevet i 1909. Hans siste bidrag som lyriker var kantaten til 100-årsjubileet for Selskabet for Norges Vel. Den er datert 29. desember 1909. Selskapet skulle vise seg å få mye å si i årene etter 1814, da landet skulle gjenoppbygges materielt og kulturelt etter Napoleonskrigene. I sitt hyllingsdikt valgte Bjørnson å gå i dialog med regnskildringen i Wergelands «Skaaltale for et godt Aar for Norge», når han skildrer regndråper som synger og danser og gir vekst til et tørstende landskap (det vil si Norge fra 1809 og framover):
Og så kom regnet –
ikke med torden og styrtende skrål,
som var et hærverk dets eneste mål.
Nej, i det spinkle og vare begynnende
hørtes melodisk og småmuntert nynnende -
som til en dans. Og føræn en sanset det,
mere kom til, og så sang det og danset det.
[...]
Men under sin jubel slet intet de glemme
de hører den sagteste klagende stemme,
og frælser det usleste græsstrå i klemme,
går in i det innerste hjærteblads gjæmme,
og ned, hvor de tynneste rottrævle-fingre
sig tørstig og bleke om jordklumpen slingre.
== Død og begravelse ==
Bjørnstjerne Bjørnson døde 26. april 1910 i Paris. Professor Johan Aarli ved nevrologisk avdeling, Haukeland sykehus, har gått inn i Bjørnsons sykehistorie, som mot slutten av livet omfattet diagnosene angina pectoris, tromboflebitt i høyre bein, vaskulært insult og venstresidig lammelse. Bjørnson ville til Paris for å få behandling, og ble fraktet dit i den danske kongens jernbanevogn. Han ble mottatt som den franske republikkens gjest, og på hotell Wagram ble det opprettet en sykestue for ham. Behandlingen han ønsket, var elektroterapi – dengang en moteretning – hos legen d'Arsonval, til tross for at Bjørnsons venn, distriktslege Carl Mathiesen, påpekte at dette var ren bløff. d'Arsonvals elektriske kur kunne da heller ikke hjelpe Bjørnson.
Hans levninger ble hentet til København i kong Haakon VIIs salongvogn og ble fraktet hjem med panserskipet «Norge» – for Bjørnson hadde ønsket å komme «seilende til hjemlandet, med ansiktet vendt mot Norge». Han ble stedt til hvile på Vår Frelsers gravlund i Kristiania 3. mai 1910 under enorm deltakelse.
== Bjørnson i samtid og ettertid ==
Edvard Beyer oppsummerer Bjørnsons betydning på denne måten i Norges litteraturhistorie: «Han var politiker, folkelærer, redaktør og teatersjef, rådgiver og hjelper for kjente og ukjente, nasjonal samvittighet, forkjemper for internasjonal rett og fred. [...] Fra først til sist var han i pakt med store folkegrupper og dyptliggende tendenser i den historiske utvikling. Og han hadde en forgjenger i Wergeland, som hadde etterlatt seg et tomrom og skapt et forbilde Bjørnson vedkjente seg fra første ferd.»
=== Forsømt dramatiker ===
Bjørnsons dramatikk ble jevnlig spilt både i Norge og i utlandet i hans levetid, men har hatt en varierende skjebne gjennom 1900-tallet. Ingen av de store institusjonsteatrene i Norge hadde hans dramatikk på spilleplanen i Bjørnsonåret 2010.
I Aftenposten 30. april 2010 skrev Therese Bjørneboe at «det er vanskelig å vurdere kvaliteten og potensialet i dramatikk som ikke blir spilt». Hun henviser til Bjørnsonforskeren Arnfinn Aaslund som med utgangspunkt i nye oversettelser av Bjørnsons skuespill til italiensk har påpekt at Bjørnson anses som en interessant dramatiker i Italia, mens norske teatre ligger under for uheldig mytedannelse.Hvert år siden 1992 avvikles den internasjonale Bjørnsonfestivalen i Molde og Nesset.
== Bibliografi ==
=== Samleutgaver ===
Samlede verker, 11 bd. (Folkeudgave) 1900, 5 bd. (Mindeutgave) 21910–1911, 10 bd. 31914, 9 bd. 41919–1920, 9 bd. 51927, 13 bd. (Hundreårsutgave) 61932, 5 bd. 71941, 5 bd. 81953, 5 bd. 91960, 5 bd. 101975, 1982, 4 bd. 111995.
== Referanser ==
== Noter ==
== Litteratur ==
Collin, Christen 1923, Bjørnstjerne Bjørnson : hans barndom og ungdom
Gierløff, Christian 1932, Bjørnstjerne Bjørnson. Oslo: Gyldendal
Amdam, Per 1969,Bjørnson og kristendommen 1832-1875 : Selvhevdelse Selverkjennelse. Universitetsforlaget
Amdam, Per: Bjørnstjerne Bjørnson : han som ville dikte et nytt og bedre Norge. Oslo: Cappelen, 1979. ISBN 82-02-04368-9, ISBN 82-02-04367-0
Bull, Francis: Bjørnstjerne Bjørnson. Oslo: Aschehoug, 1982. ISBN 82-03-10822-9, ISBN 82-03-10877-6. Også trykt i Bull, Francis: Norges litteratur fra februarrevolusjonen til første verdenskrig. Oslo: Aschehoug, 1963–65, bind IV av Norsk litteraturhistorie, ny utgave.
Houm, Philip: En mann forut for vår tid: Bjørnstjerne Bjørnson og vi. Oslo: Gyldendal, 1982. ISBN 82-05-14029-4
Amdam, Per: Bjørnstjerne Bjørnson. Kunstneren og samfunnsmennesket, 1832–1880. Oslo: Gyldendal, 1993. ISBN 82-05-20598-1
Gerd Brantenberg 1997: Augusta og Bjørnstjerne (dokumentarroman med kildetilvisninger)
Keel, Aldo: Bjørnstjerne Bjørnson. En biografi 1880–1910. Oslo: Gyldendal, 1999. ISBN 82-05-25353-6
Gatland, Jan Olav 2002: Mitt halve liv. Bjørnstjerne Bjørnsons vennskap med Clemens Petersen - og andre menn. Oslo: Kolofon. ISBN 82-300-0006-9
Jon Gunnar Jørgensen, Anne Jorunn Kydland Lysdahl og Vigdis Ystad: Historien om Ja, vi elsker, 2002. ISBN 82-530-2376-6
Hoem, Edvard: 2007: Faderen (Om dikterens far, Peder Bjørnson)
Hoem, Edvard: Villskapens år. Bjørnstjerne Bjørnson 1832–1875. Oslo: Oktober, 2009. ISBN 978-82-495-0288-2, ISBN 978-82-525-7395-4
Hoem, Edvard: Vennskap i storm – Bjørnstjerne Bjørnson 1875-1892 Oslo: Oktober, 2010. ISBN 978-82-495-0747-4
Hoem, Edvard: Syng mig hjæm : Bjørnstjerne Bjørnson 1890-1899 2011 ISBN 978-82-495-0855-6
Hoem, Edvard: Det evige forår. Bjørnstjerne Bjørnson 1899–1910 ISBN 978-82-495-1062-7
Herresthal, Anne: Naar han tier, er der tyst - Bjørnstjerne Bjørnsons begravelse (PDF) i: Byminner nr.4-2010, s.48-54
== Eksterne lenker ==
(en) Bjørnstjerne Bjørnson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bjørnstjerne Bjørnson – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bjørnstjerne Bjørnson på Internet Movie Database
(no) Bjørnstjerne Bjørnson hos Nationaltheatret
(no) Bjørnstjerne Bjørnson hos Sceneweb
(sv) Bjørnstjerne Bjørnson i Svensk Filmdatabas
(en) Bjørnstjerne Bjørnson på AllMovie
(en) Bjørnstjerne Bjørnson hos The Movie Database
(en) Bjørnstjerne Bjørnson hos Internet Broadway Database
(en) Bjørnstjerne Bjørnson på Discogs
(en) Bjørnstjerne Bjørnson på MusicBrainz
(no) Publikasjoner av Bjørnstjerne Bjørnson i BIBSYS
(no) Nasjonalbiblioktekets sider om Bjørnson
(no) Bjørnstjerne Bjørnson-bibliografi : avisartikler og taler av Bjørnson 1850–1910; litteratur om Bjørnson 1861–2010 (Utarbeidet av Nasjonalbiblioteket)
(no) Tekster av Bjørnstjerne Bjørnson fra Project Gutenberg
Bjørnstjerne Bjørnsons Fortællinger (Jubilæumsudgave 1907) i Prosjekt Runeberg
Samlede værker (5 bd, 1910–1911) i Prosjekt Runeberg
(no) Historiske fotografier med tilknytning til Bjørnson i Nasjonalbibliotekets arkiv
(no) Bjørnstjerne Martinus Bjørnson i NRK Forfatter
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Bjørnstjerne Bjørnson, bøker om Bjørnstjerne Bjørnson, arkiv etter Bjørnstjerne Bjørnson
(no) Politiske taler av Bjørnstjerne Bjørnson, virksommeord.uib.no
(en) Nobelprisen i litteratur 1903 hos Nobelprize.org
(en) Bjørnstjerne Bjørnson hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i litteratur 1903
(no) Digitalt fortalt: «Syng meg hjem» (skrevet av Anne Herresthal, Oslo museum, avd Bymuseet) (besøkt 11. mars 2012) Wikiquote: Bjørnstjerne Bjørnson – sitater |
730 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
731 | https://no.wikipedia.org/wiki/Dmitrij_Sjostakovitsj | 2023-02-01 | Dmitrij Sjostakovitsj | ['Kategori:20. århundres komponister', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-06', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 9. august', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Filmmusikkomponister', 'Kategori:Fødsler 12. september', 'Kategori:Fødsler i 1906', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Leninprisen', 'Kategori:Operakomponister', 'Kategori:Personer fra Sankt Petersburg', 'Kategori:Russiske klassiske pianister', 'Kategori:Russiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetiske komponister'] | Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj (russisk: Дмитрий Дмитриевич Шостакович) (født 12. septemberjul./ 25. september 1906greg. i St. Petersburg i Russland, død 9. august 1975 i Moskva) var en russisk komponist i sovjettiden, en av 1900-tallets fremste symfonikere og kammermusikere, og var skiftevis høyt verdsatt og hardt kritisert i sitt hjemland.
Blant hans verker nevnes spesielt den 7. symfonien, som skildrer beleiringen av Leningrad, samt den 5. og 10. symfonien.
Sjostakovitsj skrev også 15 strykekvartetter, to pianokonserter, to cellokonserter og to fiolinkonserter, samt filmmusikk, blant annet til Panserkrysseren Potemkin og Berlins fall med flere. Flere verk med sosialistisk-realistisk budskap vitner om hvordan han forsøkte å tilpasse seg de politiske kravene og forsøkte å uttrykke seg mindre moderne og mer nyklassisk.
Musikken anvender ofte en instrumentering av vid skala og et lydbilde som skiller seg fra tidligere klassisk orkestermusikk.
Likesom Bach brukte tonene B-A-C-H som sin musikalske signatur, hadde Sjostakovitsj sekvensen D-Ess-C-H,som han anvendte i et antall verker.
Sjostakovitsj var elleve år gammel da Lenin kom til makten og kommunismen vedvarte så lenge Sjostakovitsj levde. Sjostakovitsj hadde for det meste en karriere som kommuniststatens offisielle komponist i konkurranse med blant annet Khrennikov og Kabalevskij. Det har senere vist seg at Sjostakovitsj trolig var en stille dissident, både lojal mot sosialismen og kritisk til livsvilkårene i Sovjetunionen, og at han var en av dem som lærte seg å overleve i et undertrykkende politisk system.
| Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj (russisk: Дмитрий Дмитриевич Шостакович) (født 12. septemberjul./ 25. september 1906greg. i St. Petersburg i Russland, død 9. august 1975 i Moskva) var en russisk komponist i sovjettiden, en av 1900-tallets fremste symfonikere og kammermusikere, og var skiftevis høyt verdsatt og hardt kritisert i sitt hjemland.
Blant hans verker nevnes spesielt den 7. symfonien, som skildrer beleiringen av Leningrad, samt den 5. og 10. symfonien.
Sjostakovitsj skrev også 15 strykekvartetter, to pianokonserter, to cellokonserter og to fiolinkonserter, samt filmmusikk, blant annet til Panserkrysseren Potemkin og Berlins fall med flere. Flere verk med sosialistisk-realistisk budskap vitner om hvordan han forsøkte å tilpasse seg de politiske kravene og forsøkte å uttrykke seg mindre moderne og mer nyklassisk.
Musikken anvender ofte en instrumentering av vid skala og et lydbilde som skiller seg fra tidligere klassisk orkestermusikk.
Likesom Bach brukte tonene B-A-C-H som sin musikalske signatur, hadde Sjostakovitsj sekvensen D-Ess-C-H,som han anvendte i et antall verker.
Sjostakovitsj var elleve år gammel da Lenin kom til makten og kommunismen vedvarte så lenge Sjostakovitsj levde. Sjostakovitsj hadde for det meste en karriere som kommuniststatens offisielle komponist i konkurranse med blant annet Khrennikov og Kabalevskij. Det har senere vist seg at Sjostakovitsj trolig var en stille dissident, både lojal mot sosialismen og kritisk til livsvilkårene i Sovjetunionen, og at han var en av dem som lærte seg å overleve i et undertrykkende politisk system.
== Biografi ==
Dmitrij Sjostakovitsjs familie stammet fra en polsk-litauisk slekt, og hans farfar Boleslaw var forvist til Sibir. Etter at han hadde avtjent sin straff, besluttet han å bli i Sibir, i byen Narim (ved floden Ob ca. 500 kilometer nord for Novosibirsk). Der ble komponistens far, Dmitrij Boleslavovitsj (1875–1922) født. Dmitrij Boleslavovitsj studerte fysikk og matematikk ved St. Petersburgs universitet, og etter at han hadde tatt eksamen i 1899 begynte han å arbeide for blant annet Dmitrij Mendelejev.
I 1903 giftet han seg med Sofija Vasiljevna Kokulina (1878–1955), komponistens blivende mor, som også kom fra Sibir. Sofijas far, Vasilij Jakovlevitsj Kokulin stammet fra Sibir og hadde arbeidet seg opp til en stilling som gullgruvesjef i Bodajbo et par hundre kilometer fra Bajkalsjøen. Sofija og Dmitrij Boleslavovitsj lærte hverandre å kjenne under hennes pianostudier ved konservatoriet i St. Petersburg. Da de giftet seg, sluttet hun å studere for å ta seg av den voksende familien på heltid. Paret fikk tre barn: Marija (født i 1903, som ble yrkespianist og lærer), Dmitrij (født den 25. september i 1906), og Zoja (født 1908, som ble veterinær).
I familien musiserte man gjerne, Dmitrijs far hadde en god tenorstemme og sang gjerne opera, populære stykker og sigøynerromanser til sin frues pianoakkompagnement. Likeså tok Sofija under sine studier ved konservatoriet ofte med seg kamerater hjem for å musisere. Dmitrij Dmitrijevitsj hadde i sin tidlige barndom ikke vist større interesse for musikk. Først i 1915 fant man ut at barnet hadde absolutt gehør og imponerende musikkhukommelse, og derfor ble systematiske musikkstudier innledet.
Moren tok som sin livsoppgave å støtte sønnen og sørge for at han skulle få en god musikkutdanning. Det var sterke bånd mellom dem, og moren fortsatte å bo hos Dmitrij til sin død.
I 1923 forelsket han seg i Tatjana Glivenko, en jevnårig, og datter til en filologiprofessor i Moskva. Dmitrijs familie syntes ikke om henne, men Sjostakovitsjs affeksjon holdt seg også etter at den unge kvinnen giftet seg i 1929, og først i 1932 da hun fødte sitt barn, gav han opp ideen om at hun skulle forlate sin mann.Det livslange og dype vennskapet mellom Sjostakovitsj og Ivan Sollertinskij (1902–1944) så dagens lys i 1926. Sollertinskij var en intellektuell, historiker og publisist i Leningrad. De to traff hverandre i sammenheng med en eksamen i obligatorisk marxist-leninisme.
Dmitrij Sjostakovitsjs første hustru ble Nina Vasiljevna Varzar, som ble kalt Nita. Hun var datteren til et professorpar; faren var professor i jus og moren i astronomi. Nina selv studerte fysikk og matematikk og kom til å arbeide som forsker innenfor eksperimentell fysikk og med kosmisk stråling. De giftet seg i 1932, men i 1935 skilte de seg etter at Dmitrij hadde innledet et forhold til en 24-årig pianist, Jelena Konstantinovskaja. Senere samme året giftet Dmitrij og Nina seg på nytt da hun ble gravid. De levde sammen til Nina døde i desember 1954, selv om begge hadde affærer ved siden av. De fikk to barn, Galina (mai 1936) og Maksim (10. mai 1938), som ble dirigent og pianist.
I forbindelse med beleiringen av Leningrad ble Sjostakovitsj evakuert til Kujbysjev (nåværende Samara) ved Volgas strand 15. oktober 1941. Etter krigen bosatte han seg i Moskva.
Sjostakovitsjs andre hustru ble Margarita Kainova (1924–?) som på den tiden var en 33-årig Komsomol-aktivist. Sommeren 1959 ble de skilt.
I november 1962 giftet Sjostakovitsj seg med Irina Supinskaja, sin tredje hustru som var bare et par år eldre enn Sjostakovitsjs datter Galina. Irina var datteren av en polakk og en jødinne, begge var døde og hun hadde vokst opp i et barnehjem. Av yrke var hun redigerer.
Sjostakovitsj begynte å lide av kraftløshet i den høyre hånden. Dette gikk over til urørlighet og krevde hyppige sykehus- og helsehjembesøk. I slutten av 1960-årene ble det diagnostisert som polio. Rett før sin 60-årsdag ble han rammet av et hjerteinfarkt. I 1967 brakk han et ben og ble halt.
Ved begynnelsen av 1970-årene ble Sjostakovitsj behandlet av en ortopedikirurg i Sibir, og etter behandlingen kunne han spille piano igjen. Forbedringen var ikke varig, og gjentatte behandlinger og besøk på sykehus og helsehjem var nødvendig. I 66-årsalderen ble han rammet av det neste hjerteinfarktet. Sjostakovitsj kunne allikevel foreta reiser utenlands, til Tyskland, flere ganger til England, Irland og til og med til USA, for å konsultere leger. Fra og med februar 1973 ble Sjostakovitsj strålebehandlet for lungekreft som etter hvert spredte seg til leveren.
Dmitrij Sjostakovitsj døde klokken 16:30 den 9. august 1975, trolig av lungekreft. Han ble hedret med en statsbegravelse på Novodevitsjijkirkegården i Moskva.
== Kunstneren ==
=== Tidlige år ===
Dmitrij begynte å studere komposisjon og piano ved St. Petersburgs konservatorium høsten 1919 under blant annet Aleksandr Glazunov, Leonid Nikolajev og Maksimilian Sjtejnberg. Dmitrijs pianospill vakte oppmerksomhet. Dette ledet til at han stilte opp i Chopin-konkurransen i Warszawa i 1927, der en annen russer, hans venn Lev Oborin, vant førsteprisen.
Hans første symfoni, som ble uroppført 12. mai 1926, fikk en svært bra mottagelse blant konsertpublikumet og fikk komponisten til å fortsette med ytterligere to symfonier med revolusjonstema, som også ble godt mottatt: Symfoni nr. 2 (Oktober, oppført 26. november 1927) og Symfoni nr. 3 (1. mai, oppført 21. januar 1930). Begge symfoniene hadde en tydelig form gjennom korsatser med politiske tekster av Aleksandr Bezymenskij og Semjon Kirsanov. Hans første opera var Nesen som bygget på Gogols fortelling. Operaen ble oppført samtidig med Symfoni nr. 3, men ble mislykket og tatt av plakaten etter bare tre forestillinger. Verket ble utsatt for kritikk, til en viss grad på grunn av sin abstrakte handling. Ballettene Den gylne alderen og Bolten hadde politiserende tendens, men ble dårlig mottatt på grunn av logisk og ideologisk svake handlinger. De spilles i dag som suiter eller enkeltstykker.
=== Stalin-tiden ===
I 1934 hadde hans opera Lady Macbeth fra Mzensk (senere også kalt Katerina Ismajlova) urpremiere på to teatre samtidig - i Moskva og i Leningrad, og fikk svært bra mottagelse. De ble spilt for fulle salonger (83 gange bare i Leningrad), ble sendt seks ganger i radio og ble hyllet som den nye sovjetiske operaen. Vendingen kom da Josef Stalin besøkte en oppføring den 26. januar 1936, hvoretter en serie av sterkt negative kritikkartikler i pressen ble offentliggjort blant annet i Pravda: kaos istedenfor musikk), der han ble kalt «formalist» og «folkets fiende». Stalin anså hans musikk for ufolkelig, og ønsket en høyere grad av nasjonalisme i musikken. Sjostakovitsj tilpasset seg disse kravene. I året 1936 ble også Symfoni nr. 4 forbudt. Tross partiets negative kampanje, som dessuten sammenfalt med den store undertrykkelsesperioden i Sovjetunionen der flere kulturpersonligheter fikk gjennomgå (se Moskvaprosessene), ble Symfoni nr. 5 (1937), strykekvartett nr. 1 op.49 (1938) og pianokvintett op. 57 (1938) mottatt positivt av publikum, og Sjostakovitsj mottok Stalinprisen av første grad i mars 1941 for kvintetten. Senere ble han belønnet med Stalinprisen også for 7. symfoni («Leningradsymfonien») (første kategori, 11. april 1942) og Pianotrio (annen kategori, 1946).
Under andre verdenskrig ble Sjostakovitsj fremstilt som patriotisk og fikk stor publisitet – det største bidraget var Leningradsymfonien hvis partitur ble fløyet rundt halve jorden (som mikrofilm), for å muliggjøre premiere nesten samtidig i Russland (5. mars 1942 i Kujbysjev (Samara), der Sjostakovitsj var evakuert, og den 20. mars i Moskva, samt hos de allierte (29. juni av Henry Wood i London, i USA den 19. juli av Arturo Toscanini i en radiosending på NBC, og den 14. august av Sergej Kusevitskij i Massachusetts). Den mest bemerkelsesverdige oppføringen fant sted i det beleirede Leningrad den 9. august, der man skrapet sammen et symfoniorkester av 40–50 overlevende. Konserten ble sendt over høyttaler til de tyske troppene ved frontlinjen.
I 1946 startet Andrej Zjdanov (1896–1948), som ble utnevnt av Stalin til ideologisk utrensker av blant annet kunstene, sine aksjoner mot «formalister» og andre som avvek fra partiets oppfatning om hva som var korrekte sovjetiske kunstverker. Ved sin side hadde Zjdanov komponisten Tikhon Khrennikov, som ble ordfører i komponistforeningene og lojal talsmann for, hovedsakelig middelmådig, sosialrealistisk musikk. Det kulminerte med «komponistenes plenum» (2.–8. oktober 1946) og «sovjetiske komponisters første kongress» (17.–26. februar 1948). Komponister som Vano Muradeli, Sergej Prokofjev, Nikolaj Mjaskovskij, Aram Khatsjaturjan, Dmitrij Kabalevskij, Vissarion Sjebalin og Dmitrij Sjostakovitsj ble angrepet svært heftig. Partiet opprettet en «indeks over forbudte verker». For Sjostakovitsjs del havnet symfoniene nr. 6, 8 og 9, 1. pianokonsert, «To stykker for strykeoktett», «Annen pianosonate», «Seks romanser til tekster av W Raleigh, R Burns og W Shakespeare», samt «Aforismer» på forbudslisten. Sjostakovitsj ble dessuten avskjediget som professor. Tross de offisielle reprimandene for ikke å ha vært seg sitt ansvar som kunstner bevisst, ga han aldri noen offentlig kritikk mot dette.
Sjostakovitsj innså situasjonens alvor og var nær ved å ta sitt liv, ventet på å bli arrestert og måtte leve uten lønn den første tiden etter utrenskningen. Samtidig holdt han på å komponere «Passacaglia« i fiolinkonserten, og trolig gjengir den fortvilelsen i komponistens situasjon. Til tross for at konserten var ferdig i 1948, fant han det klokest å vente med oppføringen til etter Stalins død, liksom med den fjerde symfonien. Noen andre verker ble også skrevet for skrivebordsskuffen, for eksempel sangene «Fra jødisk folkepoesi», som ble skrevet akkurat da Stalin satte i gang en antisemittisk utrenskning i 1948. «Antiformalist Rajok» er en kjent musikkarikatur med kobling til kritikken i 1948 og til den andre komponistkongressen i 1957. Det gikk lenge rykter om Rajoks eksistens, og disse skapte en del autentisitetsdebatter, også etter at notene kom fram i 1989.
Tiden frem til Stalins død i 1953 kan ses som en fortsatt regimetro periode. Sjostakovitsj skrev filmmusikk og et antall verker med tydelig realsosialistisk programinnstilling, som for eksempel oratoriet Skogenes sang (op. 81; 1949), korverket Ti dikt til tekster av revolusjonære poeter fra sent 1800- og tidlig 1900-tall (op. 88; 1951). Til tross for verkenes tvilsomme kunstneriske verdi ble han belønnet med ytterligere to Stalinpriser. I det private skrev han blant annet 24 preludier og fuger (op. 87; 1950-51).
Sammen med noen forfattere ble Sjostakovitsj valgt til å representere Sovjetunionen på Kultur- og vitenskaps-kongressen for verdensfreden i New York i 1949, og lignende kongresser i Warszawa i 1950 og Wien i 1952.
=== Avstalinisering ===
Etter Stalins død gjenopptok Sjostakovitsj arbeidet med symfonier, og i desember 1953 ble hans tiende symfoni (Op. 93) oppført med stor suksess hos publikum i Leningrad og Moskva. Symfonien inneholder komponistens signatur D-Ess-C-H og de til hans «muse«Elmira Navizova, en 24-årig pianist fra Baku. Hennes signatur er en variant av Elmira - E-A-E-D-A (etter E, L=russisk «Л» ser ut som A, Mi=E, R=russisk «Р» ser ut som D, og A). Til tross for symfoniens fremgang fortsatte Khrennikov å kritisere dens «formalisme», men atmosfæren i Sovjet ble mer og mer avstalinisert, og det kulturelle mangfoldet ble igjen akseptert innenfor visse grenser.
Noen av Sjostakovitsjs verker som var umulige å oppføre under Stalin, ble uroppført:
15. januar 1955 – Fra jødisk poesi
29. oktober 1955 – Fiolinkonserten med den russiske stjernefiolinisten David Ojstrakh
30. desember 1961 – Symfoni nr. 4 med Kirill KondrasjinDessuten kom verkene som var blitt forbudt (såkalt «upassende å oppføres i Sovjetunionen») igjen på konsertprogrammet. Blant annet Lady Macbeth, som ble satt opp igjen for operasesongen 1959–1960 på Kirovteateret.
Da komponisten fylte 50 år, ble han tildet Leninordenen og ved en hyldningstilstelning ble fiolinkonserten samt hans 5. symfoni oppført.
Den første cellokonserten op. 107, som ble uroppført 21. september 1959 av Mstislav Rostropovitsj, syntes å inneholde et «kodet» tema – det fire toner lange motivet som finnes i hele stykket er hentet fra «prosesjonen før henrettelsen» i Sjostakovitsjs filmmusikk til Den unge garden (1948), og finalen inneholder et ledemotiv som er forvrengte fraser fra Stalins yndlingsfolkemelodi Suliko.
Høsten 1959 foretok Sjostakovitsj to viktige reiser, en til festivalen for samtidsmusikk, Warszawa-høst, der han fikk muligheten til å høre moderne musikk av Bacewicz, Górecki, Boulez, Britten, Nono, Xenakis, Varèse, og en til USA der flere av hans verker ble oppført.
De to etterfølgende symfoniene hadde igjen programmatisk innhold. Den ellevte symfonien, op. 103, 1905, handler om den blodige søndagen under 1905-revolusjonen, som var en av de dramatiske hendelsene før den russiske revolusjonen. Symfonien ble uroppført på den førtiende årsdagen til oktoberrevolusjonen, og skaffet ham Leninprisen i 1958. Den tolvte symfonien, op. 112, 1917, var tilegnet Lenin, og ble oppført den 1. oktober 1961. Symfonien ble skrevet samtidig som Sjostakovitsj ble medlem i kommunistpartiet i 1960.
=== Senere år ===
Den 19. september 1961 publiserte Jevgenij Jevtusjenko diktet Babij Jar i Literaturnaja gazeta, som berørte jødenes forfølgelse. Diktet opprørte opinionen og poeten ble anklaget for å løfte fram jødisk framfor det russiske folkets lidelse under verdenskrigen. Sjostakovitsj satte umiddelbart i gang med å komponere diktet, og kontaktet deretter Jevtusjenko for å få hans godkjennelse til å anvende teksten. Da de møttes, ble Sjostakovitsj interessert i flere dikt av forfatteren, og Symfoni nr.13 ble et femsatsers verk for symfoniorkester, basstemme og mannskor med satsene: «Babi Jar», «Humor», «I butikken», «Skrekk» og «En karriere».
Komponisten hadde problemer med å finne dirigent og bass som var villige til å oppføre dette kontroversielle verket. Hans førstehåndsvalg var Mravinskij, som hadde uroppført flere av hans symfonier, men han vegret seg. Likeså avslo den ukrainske bassen Boris Gmirja, som etter at han konsulterte det ukrainske kommunistpartiet, fikk beskjed om at diktene ville bli forbudt i Ukraina. Dirigenten Kirill Kondrasjin var villig til å dirigere symfonien, og begynte innstuderingene med bolsjoj-bassen Viktor Netsjipailo, og erstatteren Vitalij Gromadskij. Det påstås at det dagen før premieren oppstod en skarp meningsutveksling mellom Jevtusjenko og Nikita Khrusjtsjov da Jevtusjenko og Sjostakovitsj nektet å trekke verket tilbake. Ved siste repetisjon var også bassen Netsjipailo forsvunnet av uklare årsaker, og reserven Gromadskij måtte innkalles. Verket ble oppført som planlagt den 18. desember 1962, men ble ikke omtalt i pressen. Det ble forlangt at teksten skulle justeres for å påpeke at også det ukrainske og russiske folket måtte lide under nazismen. Jevtusjenko endret åtte linjer slik at stykket passet bedre til regimets krav og ble nå oppført med den endrede teksten. Sjostakovitsj ville allikevel ikke endre partituret, og i Minsk oppførte straks etter dirigenten Vitalij Katajev den opprinnelige teksten. Selv om verket ikke var blitt forbudt, ble det gjort klart at videre fremføring ikke ble godkjent.
Sjostakovitsj påbegynte i 1961 en gjennomgang av Lady Macbeth og den reviderte operaen fikk nytt opusnummer, opus 114, og ny tittel – Katerina Izmailova. En uoffisiell premiere ble smugoppført ved at man med kort varsel byttet ut Rossinis Barbereren i Sevilla mot Katerina Iazmailova den 26. desember 1962, hvoretter partiet tok en betenkningstid. Den offisielle premieren fant sted 8. januar 1963. Den reviderte versjonen ble oppført i de nærmeste årene i Riga, London, Wien, Kazan, Kiev, Ruse i Bulgaria, Leningrad og Budapest. Da La Scala satte opp den eldre Lady Macbeth, protesterte Sjostakovitsj og krevde at opus 114 skulle anvendes.
Komposisjonene som ble til under Sjostakovitsjs siste ti år har et mer personlig preg. Annen cellokonsert, op.126, ble skrevet spesielt for Rostropovitsj og uroppført ved æreskonserten ved Moskvakonservatoriet i sammenheng med komponistens sekstiårsdag, der han ble overrakt Leninordenen, gullordenen «Hammeren og sigden» og tittelen «Helten av det sosialistiske arbeide».
I samme periode var Sjostakovitsj i en komposisjonsfase der dodekafoniske elementer ble anvendt: Syv vers av Alexander Blok opus 127, Fiolinkonsert nr. 2 opus 129, Strykekvartettene nr.12 opus 133 og nr.13 opus 138, Sonate for fiolin og piano opus 134 og symfoni nr.14 opus 135. Under de tidligere årene hadde Sjostakovitsj i samsvar med sovjetdoktrinen bestemt avvist tolvtonemusikken (som dessuten var forbudt i landet).
Syv vers av A. Blok er skrevet for sopran, cello, fiolin og piano, og var påtenkt hans venner David Ojstrakh, Galina Visjnevskaja, Mstislav Rostropovitsj og komponisten, selv om hans helsetilstand ikke tillot ham å oppføre verket. Ved den første oppføringen den 23. oktober 1967 spilte en annen venn, Mieczyław/Moisej Vainberg, piano. Fiolinkonsert nr. 2 og fiolinsonaten ble skrevet som 59- respektive 60-års fødselsdagsgaver til David Oistrakh, og ble uroppført av fiolinisten den 26. desember 1967 (med Kirill Kondrasjin) samt den 8. januar 1969 og ble deretter et konsertnummer på dennes turneer. Den fjortende symfonien er egentlig en sangsyklus til tekster av Federico Garcia Lorca, Guillaume Apollinaire, Wilhelm Küchelbecher og Rainer Maria Rilke. Symfonien ble uroppført for en liten krets den 21. januar, med introduksjon av komponisten, og for publikum den 29. september 1969. Den uoffisielle oppføringen fant sted på Sjostakovitsjs initiativ, da han var syk og usikker på hvor lenge han hadde igjen å leve.
Symfoni nr.15 opus 141 (uroppført 8. januar 1972) og Strykekvartett nr.15 opus 144 (uroppført 1. oktober 1975) kan ses som komponistens musikalske testamente og en oppsummering av hans livsverk der nettopp disse to musikkformene var de viktigste. Symfonien vever inn en rekke sitater fra Rossinis Wilhelm Tell, Wagners skjebnemotiv fra Der Ring des Nibelungen, hans egne verker, blant annet passacagliaen fra den første fiolinkonserten, samt signaturen D-Ess-C-H. Sitatet i symfonien førte til flere spekulasjoner omkring skjulte meldinger. Kvartetten er svært alvorlig og preget av dødsstemning. Sjostakovitsjs siste komposisjon var Sonate for viola og piano opus 147.
=== Systemtro eller dissident? ===
Sjostakovitsjs memoarer, utgitt på engelsk, fikk en helt annen reaksjon: plutselig ble Sjostakovitsj fremstilt som dypt kritisk mot sovjetsystemet og mot Stalin. Memoarene, nedskrevet av Solomon Volkov og publisert under tittelen Memoarer, har ledet til en omfattende revisjonist-debatt om Sjostakovitsjs sanne lojalitet. Ifølge Fay, Brown og andre forskere er det mye som tyder på at Volkovs bok ikke kan ses som autentiske memoarer; de notatene som ble forevist av Volkov og som var signert av komponisten, gjengav tekster som ble publisert i russisk media. Dessuten møttes ikke Volkov og Sjostakovitsj mer enn tre-fire ganger i perioden 1971–75, ifølge komponistens enke Irina.
Senere forskning antyder at Sjostakovitsj i store deler av livet faktisk var dypt kritisk mot det systemet han tjente. Mye tyder på at han var overbevist sosialist; og han ble dessuten rikelig belønnet (på samme måte som den kommunistiske eliten), men på den annen side var han periodevis dypt fornedret og hatet (hovedsakelig under Stalin-æraen). Det er mest trolig at Sjostakovitsj har vært en skapdissident, og at han bare uttrykte sine avvikende meninger gjennom musikken. Verket Antiformalist Rajok, nevnt tidligere, er et eksempel på at han eksplisitt uttrykte et dissidentstandpunkt.
Sjostakovitsj kom tidlig til å innse spillereglene i systemet. To runder med kraftige reprimander (1936–37 og 1948) lærte ham å tilpasse seg til partiets krav, selv om det virket hemmende på hans innovative kreativitet, overlevelsen var viktigere enn dumdristig heroisme. Han uttalte seg i offisielle sammenhenger, som kontakter med vesterlandsk presse, i overenskomst med den sovjetiske ideologien. Men på den andre siden kunne han i sine verker ta seg store friheter og berøre veldig følelsesmessige emner som antisemittisme. Hans tonale språk i de originale komposisjonene er fylt med dysterhet, sarkasmer og konfliktfylte eksplosjoner og skiller seg markant fra den påbudte sosialrealistiske estetikken. På den andre siden skrev han også et stort antall politisk korrekte verker av varierende kvalitet. Hans relasjon til Lenin var også spesiell – komponisten skrev på eget initiativ et antall hyldningsverker til minnedager, det siste var Lojalitet op.136 (1970), der Lenin i Dolmatovskijs tekst - som kom til etter nøye anvisninger fra Sjostakovitsj – løftes opp til religiøse nivåer over gudebildene i verdensreligionene.
Da Aleksandr Solzjenitsyn fikk Nobelprisen svarte det sovjetiske systemet med forfølgelse og baksnakkelse; og mens makkerne Rostropovitsj og Visjnevskaja protesterte åpent og støttet forfatteren, valgte Sjostakovitsj kommuniststatens side og fordømte ham. Sjostakovitsj forsøkte også å tale makkerne til forstand – Visjnevskaja skrev i sine memoarer at han sa «Sløs ikke med kreftene. Arbeid, spill. Dere lever i dette landet og må se saken som den er. Ha ingen illusjoner. Det finnes intet annet liv, det kan ikke være annet. Vær takknemlige for at dere fremdeles puster!». Lignende episode oppstod når Andrej Sakharov ble utsatt for en grov heksejakt etter sin kamp for de medborgerlige rettighetene – også dette fordømte Sjostakovitsj, selv om han ifølge visse kilder skal ha angret på dette.
Se listen over komposisjoner av Dmitrij Sjostakovitsj.
== Priser og mottakelser (utvalg) ==
1973 – Léonie Sonnings musikkpris
== Referanser ==
== Litteratur ==
Fay, Laurell E. Shostakovich – A Life. 2000. 0-19-513438-9
Brown, Malcolm M. (ed) A Shostakovich Casebook. 2004
Sjostakovitsj, Dimitrij. Memoarer. fortalt til Solomon Volkov. Cappelen, 1980. ISBN 82-02-04496-0
Jacobsson, Stig. Dmitrij Sjostakovitsj. Borås, 1983. ISBN 91-85846-35-X (svensk)
Gundersen, Linda M.A. De Store komponister : Bind 5. Musikken i det 20. århundre. LibriArte, 1997. ISBN 82-445-0194-4
Andersson, Martin. «Balansekunstneren Sjostakovitsj : under hammer og sigd » I: Klassisk musikkmagasin, nr 3 (2006)
Skjeldal, Eskil. «Kampen for kunstnerisk integritet : Sjostakovitsjs symfoni nr. 5» I: Kirke og kultur, nr 1 (2004)
Hegge, Per Egil. «Khatsjaturjan var alltid på plass» I: Klassisk musikkmagasin, nr 1 (2003)
Sverdrup-Thygeson, Ulrik. «Musikk for et regime» I: Filologen, nr 2 (2002)
Bruland, Bjarte. «Dimitrij Sjostakovitsj og Stalin : fortidens musikk» I: Historie, nr 3 (1998)
Bjønnes, Astrid. «Sjostakovitsj og kunsten i Russland». I: Ergo, hefte 2 (1980)
Skyllstad, Kjell. «Sjostakovitsj, kommunismen og Sovjetstaten». I: Ballade, nr.2 (1980)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Dmitri Shostakovich – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dmitri Shostakovich – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på Internet Movie Database
(da) Dmitrij Sjostakovitsj på Filmdatabasen
(fr) Dmitrij Sjostakovitsj på Allociné
(fr) Dmitrij Sjostakovitsj på Allociné
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på AllMovie
(en) Dmitrij Sjostakovitsj hos The Movie Database
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på Apple Music
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på Discogs
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på MusicBrainz
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på Spotify
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på Songkick
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på Last.fm
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på Last.fm
(en) Dmitrij Sjostakovitsj på AllMusic |
732 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
733 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
734 | https://no.wikipedia.org/wiki/Amaryllidoideae | 2023-02-01 | Amaryllidoideae | ['Kategori:Amaryllidoideae', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste'] | Amaryllidoideae er en underfamilie i løkfamilien (Amaryllidaceae).
Denne gruppen ble tidligere regnet som en selvstendig familie, narsissfamilien, også kalt påskeliljefamilien eller amaryllisfamilien (Amaryllidaceae). Artsdatabanken har valgt å kalle den utvidede Amaryllidaceae for løkfamilien, ikke narsissfamilien. Omfanget av den gamle Amaryllidaceae varierte i ulike systemer, og noen av artene som ble plassert her, er nå i andre grupper; Agave er for eksempel i underfamilien Agavoideae i aspargesfamilien.
Artene er flerårige urter med løk. Bladene er grunnstilte, og stengelen er bladløs. Blomstene er tvekjønnede, oversittende og har et papiraktig støtteblad på undersiden. De seks blomsterdekkbladene sitter i to kranser, og det er seks pollenbærere. Noen slekter, for eksempel Narcissus og Pancratium, har en bikrone mellom blomsterdekkbladene og pollenbærerne. Frukten er en tredelt kapsel. Alle artene inneholder alkaloider som er avledet fra norbelladin, og er mer eller mindre giftige.
Amaryllidoideae er utbredt i det meste av verden med flest arter i Afrika og Sør-Amerika. Kapplandet har ca. 100 endemiske arter. Gruppen mangler i de kjøligere delene av Eurasia og Nord-Amerika, samt i vestlige Australia og New Zealand. Flere arter går nordover til Mellom-Europa og De britiske øyer. Ingen vokser naturlig i Norge, men snøklokke forvilles av og til.
Pollinering ved hjelp av fugler er vanlig i gruppen. Omtrent 100–150 søramerikanske arter pollineres antagelig av kolibrier, og i Sør-Afrika er det minst 14 Cyrtanthus-arter som pollineres av solfugler. Rundt 300 arter i gruppen sprer frøene ved hjelp av maur.
Flere populære hageplanter tilhører gruppen, som påskelilje, pinselilje, snøklokke og klosterklokke. En rekke arter fra varme strøk dyrkes som potteplanter, som amaryllis, amasonlilje, blodblomst, båndlilje, Hymenocallis, klivia, jakobslilje og zefyrblomst.
| Amaryllidoideae er en underfamilie i løkfamilien (Amaryllidaceae).
Denne gruppen ble tidligere regnet som en selvstendig familie, narsissfamilien, også kalt påskeliljefamilien eller amaryllisfamilien (Amaryllidaceae). Artsdatabanken har valgt å kalle den utvidede Amaryllidaceae for løkfamilien, ikke narsissfamilien. Omfanget av den gamle Amaryllidaceae varierte i ulike systemer, og noen av artene som ble plassert her, er nå i andre grupper; Agave er for eksempel i underfamilien Agavoideae i aspargesfamilien.
Artene er flerårige urter med løk. Bladene er grunnstilte, og stengelen er bladløs. Blomstene er tvekjønnede, oversittende og har et papiraktig støtteblad på undersiden. De seks blomsterdekkbladene sitter i to kranser, og det er seks pollenbærere. Noen slekter, for eksempel Narcissus og Pancratium, har en bikrone mellom blomsterdekkbladene og pollenbærerne. Frukten er en tredelt kapsel. Alle artene inneholder alkaloider som er avledet fra norbelladin, og er mer eller mindre giftige.
Amaryllidoideae er utbredt i det meste av verden med flest arter i Afrika og Sør-Amerika. Kapplandet har ca. 100 endemiske arter. Gruppen mangler i de kjøligere delene av Eurasia og Nord-Amerika, samt i vestlige Australia og New Zealand. Flere arter går nordover til Mellom-Europa og De britiske øyer. Ingen vokser naturlig i Norge, men snøklokke forvilles av og til.
Pollinering ved hjelp av fugler er vanlig i gruppen. Omtrent 100–150 søramerikanske arter pollineres antagelig av kolibrier, og i Sør-Afrika er det minst 14 Cyrtanthus-arter som pollineres av solfugler. Rundt 300 arter i gruppen sprer frøene ved hjelp av maur.
Flere populære hageplanter tilhører gruppen, som påskelilje, pinselilje, snøklokke og klosterklokke. En rekke arter fra varme strøk dyrkes som potteplanter, som amaryllis, amasonlilje, blodblomst, båndlilje, Hymenocallis, klivia, jakobslilje og zefyrblomst.
== Delgrupper ==
Amaryllidoideae omfatter over 800 arter fordelt på 59 slekter og 14 stammer. Kladogrammet nedenfor viser de antatte slektsforholdene innen gruppen og utbredelsen til delgruppene.
Amaryllideae omfatter 11 slekter og 146 arter. De er utbredt i Afrika sør for Sahara, unntatt hakelilje (Crinum) som er pantropisk. Blant slektene er den egentlige Amaryllis, Brunsvigia og Nerine.Calostemmateae omfatter 2 slekter og 4 arter. De er utbredt i Australia, Ny-Guinea og Sørøst-Asia.Cyrtantheae omfatter bare slekta Cyrtanthus med 50 arter i Afrika, blant annet båndlilje (Cyrtanthus elatus).Haemantheae omfatter 6 slekter og 80 arter i tropisk Afrika, blant annet blodblomst (Haemanthus) og klivia (Clivia).Lycoridae omfatter 2 slekter og 26 arter i tempererte og subtropiske strøk fra Øst-Asia vestover til Iran.Galantheae omfatter 5 slekter og 31 arter i middelhavsområdet, Kaukasia og Europa, blant annet snøklokke (Galanthus) og klosterklokke (Leucojum).Pancratieae omfatter de to slektene Pancratium og Vagaria med 23 arter i middelhavsområdet, den europeiske atlanterhavskysten og tropiske deler av Asia og Afrika.Narcisseae omfatter 2 slekter og 58 arter i Europa, Nord-Afrika, Vest- og Sentral-Asia. Påskeliljeslekta (Narcissus) har 50 arter og Sternbergia 8.Griffineae omfatter 2 slekter og 22 arter i Brasil. Griffinia har 21 arter og Worsleya bare én, Worsleya procera. Denne stammen er ganske nylig skilt ut fra Hippeastreae.Hippeastreae omfatter 9 slekter og 196 arter i sørlige USA, Mexico, Karibia og Mellom- og Sør-Amerika. Blant slektene er amaryllis (Hippeastrum), jakobslilje (Sprekelia) og zefyrblomst (Zephyranthes).Eustephieae omfatter 3 slekter og 15 arter i sentrale Andes (Peru, Bolivia, Argentina).Eucharideae omfatter 7 slekter og omtrent 70 arter, blant annet amasonlilje (Eucharis). Den tidligere stammen Stenomesseae har vist seg å være polyfyletisk, og artene er fordelt mellom Eucharideae og den nyopprettede Clinantheae.Clinantheae omfatter 4 slekter og 24 arter i vestlige Sør-Amerika.Hymenocallideae omfatter 3 slekter og 63 arter i Neotropis, blant annet Hymenocallis med omtrent 50 arter.
== Kilder ==
Blamey, M. og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 489–492. ISBN 0-7136-7015-0.
Chase, M.W., J.L. Reveal og M.F. Fay (2009). «A subfamilial classification for the expanded asparagalean families Amaryllidaceae, Asparagaceae and Xanthorrhoeaceae». Botanical Journal of the Linnean Society. 161 (2): 132–136. ISSN 1095-8339. doi:10.1111/j.1095-8339.2009.00999.x. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Grey-Wilson, C. og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 464–465. ISBN 82-512-0355-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Kristoffersen, T. (1970). Stueplantene i farger. Aschehoug. s. 174–180.
Meerow, A.W. m.fl. (2000). «Phylogeny of the American Amaryllidaceae based on nrDNA ITS sequences». Systematic Botany. 25 (4): 708–726. ISSN 1548-2324. JSTOR 2666729. doi:10.2307/2666729.
Månsson, L. (2000). Gyldendals bok om løker og knoller. Gyldendal fakta. ISBN 82-05-27134-8.
Polunin, O. og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 214–217. ISBN 82-562-0490-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Stevens, P.F. «Amaryllidoideae». APWEbsite. Besøkt 8. november 2016.
Den store hageboken. Det Beste. 1973. ISBN 82-7010-019-6.
== Eksterne lenker ==
(en) Amaryllidoideae i Global Biodiversity Information Facility
(en) Amaryllidoideae hos NCBI
(en) Amaryllidoideae hos Tropicos
(en) Kategori:Amaryllidoideae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Amaryllidoideae – detaljert informasjon på Wikispecies |
735 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
736 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
737 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
738 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
739 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
740 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
741 | https://no.wikipedia.org/wiki/VHS | 2023-02-01 | VHS | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lagringsmedier', 'Kategori:Trebokstavsord', 'Kategori:Video'] | Video Home System (forkortet VHS) er et videoavspillingssystem med kassetter. Systemet ble lansert av JVC i 1976. VHS ble det totalt dominerende videosystemet for forbrukermarkedet etter at det utkonkurrerte Betamax- og Video 2000-systemene, en posisjon systemet holdt frem til VHS selv ble utkonkurrert av den nyere DVD-teknologien tidlig på 2000-tallet.
| Video Home System (forkortet VHS) er et videoavspillingssystem med kassetter. Systemet ble lansert av JVC i 1976. VHS ble det totalt dominerende videosystemet for forbrukermarkedet etter at det utkonkurrerte Betamax- og Video 2000-systemene, en posisjon systemet holdt frem til VHS selv ble utkonkurrert av den nyere DVD-teknologien tidlig på 2000-tallet.
== Opprinnelse ==
I 1971 startet JVC-ingeniørene Yuma Shiraishi og Shizuo Takano utviklingen av VHS-formatet. JVC samarbeidet først med Sony og Matsushita Electric (kjent som Panasonic utenfor Japan) om å utvikle et videoformat for forbrukere i Japan. Kort tid etter brøt Sony og Matsushita samarbeidet for å utvikle sine egne standarder. Sony begynte arbeidet med Betamax, mens Matsushita jobbet med formatet VX.
Mot slutten av 1971 hadde JVC produsert et internt dokument med tittelen VHS Development Matrix. I dokumentet ble det listet opp tolv milepæler i arbeidet med å bygge en hjemmevideoenhet. Men på samme tid opplevde den kommersielle videoindustrien et fall, og JVC kuttet budsjettet og la til slutt VHS-prosjektet på hylla. Takano og Shiraishi fortsatte arbeidet med prosjektet i hemmelighet, og i 1973 hadde de en fungerende prototype.
I 1974 startet Japan sin egen standardiseringskrig. Ministry of International Trade and Industry (MITI) forsøkte å presse den japanske videoindustrien til å standardisere til bare ett format for å hindre at forbrukerne ble forvirret over å ha flere standarder for video på markedet. Senere på året hadde Sony en funksjonell prototype på sitt Betamax-format, og var veldig nær å slippe et ferdig produkt. Med denne prototypen forsøkte Sony å overbevise MITI til å adoptere Betamax som standarden, og å la Sony lisensiere teknologien til andre produsenter.
JVC mente at en åpen standard ville være best for forbrukeren, da å dele formatet mellom produsentene uten å måtte lisensiere formatet ville være bedre for forbrukeren. For å hindre at MITI adopterte Betamax som standarden gjorde JVC et forsøk på å få andre selskaper til å akseptere VHS, og motarbeidet dermed Sony og MITI. Det var en stor fordel å ha Matsushita med på laget, siden Matsushita var Japans største elektronikkprodusent på den tiden. JVC overbeviste Matsushita til å støtte VHS-formatet, fordi Matsushita var redd for at Sony kunne bli markedsledende, samt at Betamax bare kunne ta opp en time med video. Matsushitas støtte overbeviste Mitsubishi og Sharp til å støtte VHS-standarden. Sonys utgivelse av sin første Betamax til det japanske markedet i 1975 satte større press på MITI for å akseptere Sonys forslag til standard. Men samarbeidet mellom JVC, Matsushita, Mitsubishi og Sharp var mye sterkere, og MITI avsluttet arbeidet for å etablere en industristandard.
== Første VHS-enheter ==
Den første videomaskinen som benyttet VHS var Victor HR-3300, og ble introdusert av presidenten i JVC på Okura Hotel den 9. september 1976. JVC begynte å selge HR-3300 videomaskinen i Akihabara, Tokyo, Japan den 31. oktober 1976. Amerika mottok sin første VHS baserte maskin, RCA VBT200, den 23 august 1977. RCA-maskinen var designet av Matsushita, og var den første VHS-baserte maskinen som ble laget av noen annen enn JVC. England mottok sin første VHS-videospiller, Victor HR-3300EK i 1978.
Quasar og General Electric fulgte tett på med VHS-baserte videospillere, alle designet av Matsushita. I 1978 produserte Matsushita alene over halvparten av alle japanske videospillere.
== Tekniske detaljer ==
=== Kassett- og tapedesign ===
VHS-kassetten er 187 mm bred, 103 mm dyp og 25 mm tykk. Plastikkskallet holdes sammen med 5 Philips-skruer. Lokket som beskytter magnetbåndet har en innebygd låsemekanisme på høyre side. VHS-kassetten har også en mekanisme som forhindrer at båndet avspoles. Spolebremsene slippes av en knapp som trykkes inn via et hull i bunnen av kassetten.
En klar film er festet i begge endene av magnetbåndet for å gi en optisk automatisk stopp funksjon for transportmekanismen. En lyskilde blir ført inn i kassetten gjennom et rundt hull i undersiden av kassetten når den lastes inn i videospilleren, og to fotodioder er plassert på venstre og høyre side der båndet forlater kassetten. Når den klare filmen når dette punktet vil nok lys passere igjennom filmen slik at stoppfunksjonen aktiveres. I mer sofistikerte maskiner vil en automatisk tilbakespolingsfunksjon starte når båndet når slutten. Tidlige enheter benyttet en lyspære som lyskilde; denne sluttet jevnlig å fungere og fikk videospilleren til å tro at en kassett var i maskinen når den egentlig var tom, eller den ville merke at lyspæren hadde gått og sluttet å fungere. Senere modeller benyttet en infrarød LED med mye lengre levetid som lyskilde.
Lagringsmediet er et 12.7 mm bredt magnetbånd på to spoler som sakte blir dratt over avspillings- og opptakshodene i videomaskinen. Båndet beveger seg i en hastighet av 3.335 cm/sek for NTSC, eller 2.339 cm/s for PAL.
Som de fleste andre kassettbaserte videosystemer, trekker VHS maskiner båndet ut fra kassetten og legger det rundt et lesehode, som roterer med en hastighet av 1800 RPM for NTSC maskiner, eller 1500 RPM for PAL maskiner. VHS maskiner, i motsetning til Betamax og Betas forgjenger U-matic, benytter et system som kalles "M-loading". Magnetbåndet trekkes ut av to stolper og legges i en løkke på over 180 grader rundt lesehodet og andre båndtransportskomponenter. Formen på båndet når det ligger i mekanismen ligner på bokstaven M.
==== Sporing og indeksmarkering ====
Et lineær kontrollspor på båndets nederste kant inneholder pulser som markerer begynnelsen av hver bilderamme. Disse pulsene benyttes for å finjustere hastigheten på båndet under avspilling, og for å få de roterende hodene på riktig plass for helisk skanning av båndet, fremfor at de ender opp mellom to nærliggende spor. Siden god avspilling avhenger av at lesehodene ligger i riktig avstand fra båndet for å lese av de lineære sporene, og denne avstanden varierer med en par mikrometer mellom forskjellige maskiner, tilbyr de fleste videomaskiner enten manuell eller automatisk sporingsjustering.
Kontrollsporet kan også inneholde indeksmerker. Disse blir normalt skrevet ved begynnelsen av et opptak, og kan bli funnet ved hjelp av videomaskinens indekssøk funksjon. Dette vil spole raskt frem eller tilbake til det spesifiserte indeksmerket, og gjenoppta avspillingen derifra.
Mot slutten av 1990-tallet hadde noen avanserte videomaskiner mer sofistikert indeksering. For eksempel hadde Panasonics Tape Library System muligheten til å gi et ID nummer til hver kassett, og logget opptaksinformasjon slik som kanal, dato, tid og eventuelt programmets tittel både til kassetten og til maskinens interne minne.
=== Opptakskapasitet ===
En VHS-kassett inneholder ca. 430 meter med bånd ved lavest aksepterbare båndtykkelse. Dette gir cirka 4 timers avspillingstid i en DF480 for NTSC, og fem timer i en E-300 for PAL i "Standard play" (SP) kvalitet. Andre hastigheter slik som "long play" (LP) og "extended play" (EP) eller "super long play" (SLP) dobler eller tredobler spillelengden, men disse hastighetsreduksjonene gir en liten rediksjon i videokvalitet, fra normalt 250 vertikale linjer i SP til 230 linjer i LP. Video som blir spilt inn i lavere hastighet vil også ofte spilles av dårlig på andre maskiner enn den videomaskinen den ble tatt opp på. Av den grunn ble de fleste kommersielle opptak laget i SP-modus. I noen tilfeller ble lavbudsjettsfilmer sluppet i EP eller LP for å redusere mengen bånd som trengtes per kassett, slik at produksjonskostnaden ble senket.
=== Videoopptak ===
VHS-bånd har omtrent 3 Megahertz med videobåndbredde og 400 kHz chroma båndbredde, noe som oppnås ved en relativt lav båndhastighet ved hjelp av helisk skanning av et frekvensmodulert svart-hvitt videosignal med et nedkonvertert krominans signal spilt inn direkte i basebåndet. Hvert heliske spor inneholder ett felt kodet som et analogt rastreringsskann, lignende som analoge TV-sendinger. Horisontal oppløsning er 170 linjer per skannelinje, og vertikal oppløsning er den samme som den respektive TV-standarden (576 for PAL eller 486 for NTSC). I moderne digital terminologi er VHS omtrentlig tilsvarende 333x480 piksler med luminositet og 40x480 chroma oppløsning.
JVCs tilsvar til introduksjonen av SuperBeta i 1985 var VHS HQ, eller VHS High Quality. Frekvensmodulasjonen av VHSs luminanssignal er begrenset til 3 megahertz, noe som gjør at høyere oppløsninger ikke er mulig, men en HQ merket videospiller bruker elektronikk for støyreduksjon og forbedret skarphet. Effekten var å øke tilsynelatende horisontal oppløsning fra 240 til 250 analoge linjer (tilsvarende 333 piksler fra venstre til høyre, i digital terminologi).
I 1987 introduserte JVC formatet Super VHS, som utvidet båndbredden til 5 Mhz, noe som ga 420 analoge horisontale linjer (560 piksler).
=== Lydopptak ===
==== Originalt lineært system ====
I det originale VHS-formatet ble lyden lagret i basebåndet i et enkelt lineært spor ved toppen av båndet, på lik måte som i en lydkassett. Frekvensområdet var avhengig av båndets hastighet. I VHS SP modus ga dette en litt dårlig lydrespons på cirka 100 Hz til 10 kHz. Støynivået (signal-støy-forhold) var akseptable 42 dB. Begge parametre degraderte betraktelig med andre moduser som LP eller EP, hvor EP ga en frekvensrespons på 4 kHz.
Lyd kan ikke bli lagret på et VHS bånd uten å samtidig legge på videosignal. Hvis det ikke er noe videosignal vil enheten ta opp svart video sammen med et kontrollspor, mens lyden blir tatt opp.
Dyrere enheter tilbød stereo lydopptak og avspilling. Lineær stereo, som det ble kalt, plasserte to uavhengige kanaler i det samme båndet som det originale mono lydsporet. Mens dette ga akseptabel tilbakekompatibilitet med mono lydhoder, degraderte inndelingen av lydsporet signalets støyforhold til det punktet at båndstøy var tydelig ved normalt lydnivå. For å motvirke dette benyttet enhetene Dolby B støyreduksjon for opptak og avspilling. Dolby B forbedrer mellomfrekvensene dynamisk, og øker signalstyrken relativt til båndets bakgrunnsstøy når opptaket blir gjort, og senker deretter nivået under avspilling. Dobly B er ikke en transparent prosess, og Dolby kodede programmer vil gi en unaturlig vekt i mellomfrekvensbåndet når det blir avspilt på en enhet uten Dolby B.
==== Hi-Fi Audio System ====
Rundt 1984 introduserte JVC Hi-Fi lyd til VHS, i respons til Beta Hi-Fi. Både VHS Hi-Fi og Betamax Hi-Fi leverte flat, full frekvensrespons (20 Hz til 20 kHz), utmerket 70 dB støynivå, dynamisk bredde på 90 dB og kanalseparasjon på mer enn 70 dB. VHS Hi-Fi lyd oppnås ved bruk av audio frequency modulation(AFM), hvor hver av de to kanalene (venstre og høyre) lagres på en frekvensmodulert bærebølge, og blir integrert i videosignalet. For å unngå interferens fra videobærebølgen, benytter VHS sin implementasjon av AFM en form for magnetisk lagring kalt dybdemultipleksing. Det modulerte lydsignalet blir først lagret under luminansbærebølgen (under 1.6 Mhz). Deretter sletter videohodet og lagrer videosignalet på samme sted på båndet, men videosignalets høyere midtfrekvens fører til en grunnere magnetisering av båndet, slik at både videosignalet og restene av AFM lydsignalet kan eksistere samtidig på båndet. Ved avspilling henter VHS HiFi frem lydsignalet ved å trekke fra lydhodets signal (som inneholder AFM-signalet med et svakt bilde av videosignalet) fra videohodets signal (som bare inneholder videosignalet), og demodulerer deretter høyre og venstre lydkanal fra deres respektive bærefrekvenser. Resultatet av den komplekse prosessen var et lydsignal med utmerket kvalitet som ikke ble påvirket av endringer i båndhastigheten. Siden JVC hadde tatt seg bryet med å sørge for at VHS Hi-Fi var bakoverkompatibelt med vanlige VHS-spillere, utga studioene flesteparten av sine filmer til hjemmevideomarkedet med Hi-Fi lydspor i tillegg til det lineære lydsporet.
Lydkvaliteten til Hi-Fi VHS stereo er sammenlignbar med kvaliteten på CD-er, spesielt når opptaket ble gjort med dyrere eller profesjonelle VHS-maskiner. Denne høye kvaliteten, sammenlignet med andre forbrukerformater slik som musikkassetter, tildro seg oppmerksomheten til amatør- og hobbyartister med behov for å lage gode lydspor. Hjemmeopptak entusiaster lagret høykvalitets stereo opptak fra flerspors båndopptakere på VHS Hi-Fi opptakere. Men siden VHS Hi-Fi sin opptaksprossess er så tett bundet til enhetens videoopptaksfunksjon var ikke avanserte redigeringsfunksjoner slik som lyddubbing eller videodubbing mulig. Noen VHS-maskiner hadde en "simulcast" bryter som lot brukeren ta opp et eksternt lydsignal sammen med videobildet. Noen fjernsynssendte konserter tilbød en sending av lydsporet over FM radiobåndet samtidig med konserten, og dermed kunne tusenvis av entusiaster ta opp konserter slik som Live Aid med stereolyd lenge før stereo TV-sendinger ble lansert.
Kompleksiteten og kravene til mer maskinvare begrenset VHS Hi-Fi til dyrere enheter i mange år. Mens lineær stereo så å si forsvant fra videomaskinen hjemme, var det ikke før på 1990-tallet at Hi-Fi ble mer vanlig i videomaskinen hjemme. Til og med da var forbrukere flest ikke kjent med viktigheten av systemet, og nøt bare den økte lydkvaliteten i nyere videomaskiner.
== Videreutviklinger av VHS-systemet ==
VHS-C er et VHS-format med samme båndtype som VHS, men i en fysisk mindre kassett som brukes mest i videokameraer. Disse kassettene kan spilles av i en standard VHS-spiller ved å bruke en spesiell adapter.S-VHS (Super-VHS) er en videreutvikling med en annerledes innspillingsteknikk som gir 400 linjers horisontal oppløsning. Kassettene ser helt like ut som VHS. S-VHS-standarden har et mye strengere krav til det magnetiske materialet som båndet består av.S-VHS-C er et kompakt format for S-VHS videokamera. Disse kan spilles i en standard S-VHS maskin ved bruk av en adapter på samme måte som VHS-C.D-VHS er en digitalvideoversion av VHS-systemet. En standard kassett har en datalagringskapasitet på 44 gigabyte.ADAT er en standard for digital lagring av lyd, som er utbredt i studiosammenheng. Signalet lagres på vanlige S-VHS-kassetter. |
742 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
743 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
744 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
745 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
746 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
747 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
748 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
749 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
750 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
751 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
752 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
753 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
754 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
755 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
756 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
757 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
758 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
759 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
760 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
761 | https://no.wikipedia.org/wiki/Blogg | 2023-02-01 | Blogg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Blogger', 'Kategori:Nyord fra 2000-årene', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Teleskopord'] | Blogg (teleskopord fra engelsk satt sammen av ordene web og logg) er en type nettsted eller del av nettsted for publisering av såkalte blogginnlegg eller bloggposter som vanligvis skrives av en enkeltperson eller et fåtall personer. Innleggene i en blogg sorteres i omvendt kronologisk rekkefølge slik at det siste innlegget automatisk legges øverst på forsiden. Forsiden inneholder et bestemt antall innlegg, og de overskytende eldre innleggene forflyttes automatisk ut av hovedsiden når nye innlegg publiseres.
Verbet å blogge betyr å skrive nye blogginnlegg eller moderere og svare på kommentarer som har innkommet til bloggen. En blogger er en person som er redaktør av en blogg eller bidrar med blogginnlegg, men er også navnet på en populær bloggapplikasjon.
Et kjennetegn ved blogger er at hver artikkel ofte har et kommentarfelt hvor lesere kan ha anledning til å skrive innlegg under artikkelen slik at kommentarene inngår i en diskusjonstråd. Tendensen til gruppediskusjon, lenking til hverandres blogger, og muligheten for faste lesere kan abonnere på nye blogginnlegg fører til at blogger kategoriseres som et sosialt medium. Tendensen til at blogger og bloggere i samme sjanger lenker til og kommenterer hverandres innlegg gjør at blogger omtales som en egen del av offentligheten, som ofte omtales som «bloggosfæren».
Fenomenet blogging startet i 1997 da en amerikaner publiserte daglige oppdateringer i en «weblogg» som han kalte det. I det første tiåret av webben krevde publisering gjerne kunnskap om HTML-redigering, blogging fikk sterk vekst da publiseringssystemer som for eksempel WordPress gjorde det mye lettere å oppdatere egne nettsider. Året etter ble «åpen dagbok» eller «Open diary» et verktøy stadig flere benyttet seg av. Våren 1999 gjorde en forfatter om «weblog» til «we blog» og ordet blogg ble raskt en del av dagligtalen. Ettersom publiseringsløsningen (bloggplattformen) tar seg av håndtering av brukerkontoer, kommentarer og design, ble terskelen for å opprette en blogg lavere, og fenomenet fikk stor vekst fra 2005 til 2010. | Blogg (teleskopord fra engelsk satt sammen av ordene web og logg) er en type nettsted eller del av nettsted for publisering av såkalte blogginnlegg eller bloggposter som vanligvis skrives av en enkeltperson eller et fåtall personer. Innleggene i en blogg sorteres i omvendt kronologisk rekkefølge slik at det siste innlegget automatisk legges øverst på forsiden. Forsiden inneholder et bestemt antall innlegg, og de overskytende eldre innleggene forflyttes automatisk ut av hovedsiden når nye innlegg publiseres.
Verbet å blogge betyr å skrive nye blogginnlegg eller moderere og svare på kommentarer som har innkommet til bloggen. En blogger er en person som er redaktør av en blogg eller bidrar med blogginnlegg, men er også navnet på en populær bloggapplikasjon.
Et kjennetegn ved blogger er at hver artikkel ofte har et kommentarfelt hvor lesere kan ha anledning til å skrive innlegg under artikkelen slik at kommentarene inngår i en diskusjonstråd. Tendensen til gruppediskusjon, lenking til hverandres blogger, og muligheten for faste lesere kan abonnere på nye blogginnlegg fører til at blogger kategoriseres som et sosialt medium. Tendensen til at blogger og bloggere i samme sjanger lenker til og kommenterer hverandres innlegg gjør at blogger omtales som en egen del av offentligheten, som ofte omtales som «bloggosfæren».
Fenomenet blogging startet i 1997 da en amerikaner publiserte daglige oppdateringer i en «weblogg» som han kalte det. I det første tiåret av webben krevde publisering gjerne kunnskap om HTML-redigering, blogging fikk sterk vekst da publiseringssystemer som for eksempel WordPress gjorde det mye lettere å oppdatere egne nettsider. Året etter ble «åpen dagbok» eller «Open diary» et verktøy stadig flere benyttet seg av. Våren 1999 gjorde en forfatter om «weblog» til «we blog» og ordet blogg ble raskt en del av dagligtalen. Ettersom publiseringsløsningen (bloggplattformen) tar seg av håndtering av brukerkontoer, kommentarer og design, ble terskelen for å opprette en blogg lavere, og fenomenet fikk stor vekst fra 2005 til 2010.
== Typer ==
Blogger kan inndeles etter målgruppe, medietype eller innhold.
Private blogger som man styrer privat, og bedriftsblogger som styres av bedrifter og ofte inngår i deres kommunikasjonsplan.
=== Personlig ===
En stor andel blogger er sjangermessig likt en personlig dagbok på nett hvor hendelser fra bloggerens dagligliv og vennekrets dominerer. Innholdet kan være offentlig for alle, eller innsyn kan være begrenset til påloggede brukere. Blogger blir ofte mer enn en måte å kommunisere med: de benyttes for å reflektere over livet på, og kan nærmest ha en litterær verdi, som også bekreftet ved at flere blogger er utgitt som bøker. Blogger kan dermed ha sentimentale vinklinger.
Noen tjenester såsom Twitter, gjør det mulig for bloggere å dele tanker og følelser der de oppstår, med familie og venner, og er mye raskere for formidling av informasjon enn å skrive e-post eller brev. Tjenester som Twitter eller Sina Weibo omtales gjerne som mikrobloggingstjenste fordi de deler bloggers omvent kronologiske innleggssortering med en stert begrenset («mikro»-) lengde på innleggene.
=== Kommersiell ===
En blogg kan omhandle personlige interesser, mens andre er opprettet av kommersielle hensyn. De kan benyttes for å styrke kommunikasjon internt i organisasjoner eller mellom organisasjon og eksterne parter, såsom kunder. Blogger til forskjellige selskaper vil da ha forskjellige former, for eksempel vil bloggen til et industriselskap ta opp andre temaer enn nattklubber og festivaler.
=== Tema ===
Et stort antall blogger omhander et bestemt tema, eller har innlegg som omhandler en krets av flere faste tema som særlig interesserer forfatteren(e). Mediekommentarer, politikk og teknologi er blant de mest populære sjangre, andre er reising, bygge-prosjekter, tenåringsinteresser («rosablogg»), kunst, mote, utdannelse, musikk, tegneserier, quizes, juss-tematikk, andre nisjer, endog drømmer. To vanlige typer er kunstblogger og musikkblogger. De siste årene har personlige blogger om fødsler, oppvekst, men også sykdom og død blitt mer utbredt. Det finnes også blogger som benyttes kun for spamming.
=== Medietype ===
De fleste blogger er primært skriftlige. Hvis andre medier er mer fremtredende enn tekst omtales de gjerne som henholdsvis fotoblogger, kunstblogger eller videoblogger. En blogg kan være bestående av kun tekst, videoer, lenker, tegninger, bilder eller andre medier. Forskjellige blogg-medier kan også kombineres i samme blogg.
Lydfiler som abonneres på eller lastes ned med samme publiseringsteknologi som blogger benytter, kalles podcaster, men regelmessige radioprogrammer distribuert som podcast regnes ikke å høre til kategorien blogg.
En blogg som publiseres som en serie med videoer kalles video-blogg eller vlogg.
En mikroblogg er en blogg for korte tekstoppdateringer eller mikromediainnhold som bilder eller lydklipp. Disse meldingene kan publiseres på ulike måter, som SMS, instant messaging, e-post eller via nettleseren. Den mest kjente mikrobloggtjenesten er Twitter, hvor innlegg (som kalles tweets) ikke kan inneholde mer enn 140 tegn.
Mikroblogger brukes av og til som en del av en annen internettjeneste. For eksempel har nettsamfunnet Facebook et statusfelt som i praksis er en mikroblogg.
== Forskjell fra andre medier ==
Nettsteder med en klart definert maksimumsbegrensning i antall tegn i hvert innlegg omtales som mikroblogging (nettstedet Twitter begrenser til 280 tegn, tidligere 240 tegn). Nettsteder som vanligvis leses som en nyhetsstrøm med innlegg blandet fra flere personer i en nyhetsstrøm som gjensidig har definert seg som venner (som Facebook) defineres vanligvis ikke som blogger, selv om innholdet er organisert på en blogglignende måte.
Det kan være vanskelig å avgrense blogger fra andre nettsteder som publiserer artikler i kronologisk rekkefølge (som nettaviser). Mange av verdens mest besøkte blogger er skrevet av redaksjoner med fast publiseringsfrekvens, og minner ellers bare om personlige blogger i nettstedets format. Siden det er lave inntekter og utgifter forbundet med blogging for det store flertall av bloggere, er de fleste av dem amatører. Dette fører til at formatet av mange kritiseres trivialisering av folks medievaner. Tilhengere peker på at bloggformatet gir flere mulighet til å ytre seg i det offentlige og at ytringer ikke lenger er underlagt plass- og redaksjonelle begrensninger som i tradisjonelle medier.
== Teknologi ==
De fleste blogger publiseres med egne bloggverktøy, som er nettpubliseringsverktøy spesiallaget for denne publiseringsformen. Noen er kombinerte publiseringsverktøy og vertstjenester, andre krever at du selv installerer programvaren på egen serverplass.
Mange bloggverktøy tilbyr også oppdatering via mobiltelefon, mens atter andre tilbyr publisering via e-post. Noen bloggtjenester er gebyrbelagte, mens andre tilbys gratis.
== Pedagogisk bruk av blogger ==
En blogg kan være individuell, satt opp for en avgrenset gruppe eller for en hel skoleklasse. Denne publiseringsformen kan enkelt tilpasses individuelle behov. De ulike bloggløsningene har alle enkel publisering og kommentering som fellesnevner, noe som bidrar til å senke terskelen for aktivitet. Det at bloggene publiseres på webben fører dessuten til en bevissthet om at man skriver for en mottakergruppe, noe som er et viktig skille mellom blogger og papirbaserte dag- eller prosjektloggbøker.
De aller fleste systemene for publisering av blogger har integrerte verktøy for tilbakemelding, automatisk arkivering, enkel kategorisering, samt effektive metoder for å knytte innhold fra ulike logger til hverandre. Dette gjør blogger velegnet for å presentere og diskutere faglig innhold gjennom semesteret. Samtidig legger det grunnlag for en åpen informasjonsutveksling der en gruppe på en enkel måte kan skape et kunnskapsnettverk med tette bånd innad, samt forgreninger utad der de enkelte deltakerne finner dette hensiktsmessig.
Blogger forutsetter aktive brukere i produsentrollen, og er normalt knyttet til én eller et lite antall personer som legger inn poster på en nettside. Mye tyder derfor på at disse kommunikasjonsløsningene kan være godt egnet for differensierte opplegg, der deltakerne kan delta på ulike nivå, men samtidig ha innsyn i hva andre holder på med.
Blogger kan benyttes i kombinasjon med en wiki, og tilbyr da en fleksibilitet som er godt tilpasset nettbaserte læringsressurser. Ulike deler kan enkelt knyttes sammen ved hjelp av hyperlenker der nye noder og lenker mellom nodene føyes til gjennom en kollektiv prosess. Dette gir også interessante muligheter for utvelgelse: En artikkel med interessant innhold blir raskt lenket til, noe som er et konkret uttrykk for innholdets aktualitet og/eller betydning innenfor et fellesskap.
== Litteratur ==
Kristian A. Bjørkelo (red.) Gi meg en scene! : norsk blogghistorie terror, traumer og dagens outfit, 2013 ISBN 978-82-8282-035-6
Ida Jackson Sosiale medier – hvordan ta over verden uten å gå ut av huset, 2010 ISBN 978-82-031-9634-8
Jill Walker Rettberg Blogging, 2008 ISBN 978-0-7456-4133-1
== Se også ==
Influenser
Roblog
Twitter
Tumblr
Web 2.0
Weibo
Wiki
WordPress |
762 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
763 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
764 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
765 | https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonal_sikkerhetsmyndighet | 2023-02-01 | Nasjonal sikkerhetsmyndighet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2003', 'Kategori:Nasjonal sikkerhetsmyndighet', 'Kategori:Sikkerhet i Norge'] | Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) er et norsk direktorat administrativt underlagt Justis- og beredskapsdepartementet, men rapporterer også til Forsvarsdepartementet.Nasjonal sikkerhetsmyndighet er Norges ekspertorgan for informasjons- og objektsikkerhet, og det nasjonale fagmiljøet for IKT-sikkerhet og forebyggende sikkerhetstjeneste. Direktoratet er nasjonal varslings- og koordineringsinstans for alvorlige dataangrep og andre IKT-sikkerhetshendelser.
NSM skal ivareta et overordnet og sektorovergripende ansvar for forebyggende sikkerhetstjeneste i henhold til sikkerhetsloven og gi en mer helhetlig tilnærming til sikkerhetsarbeidet på tvers av militær og sivil sektor. | Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) er et norsk direktorat administrativt underlagt Justis- og beredskapsdepartementet, men rapporterer også til Forsvarsdepartementet.Nasjonal sikkerhetsmyndighet er Norges ekspertorgan for informasjons- og objektsikkerhet, og det nasjonale fagmiljøet for IKT-sikkerhet og forebyggende sikkerhetstjeneste. Direktoratet er nasjonal varslings- og koordineringsinstans for alvorlige dataangrep og andre IKT-sikkerhetshendelser.
NSM skal ivareta et overordnet og sektorovergripende ansvar for forebyggende sikkerhetstjeneste i henhold til sikkerhetsloven og gi en mer helhetlig tilnærming til sikkerhetsarbeidet på tvers av militær og sivil sektor.
== Oppgaver ==
NSM har følgende hovedoppgaver:
Sikkerhetsstyring
Personellsikkerhet
Fysisk sikring
Leverandørforhold
Kommunikasjonssikkerhet
Kryptosikkerhet
Tilsyn
Metoder og verktøy for sletting av sikkerhetsgraderte data
== Felles cyber koordineringssenter ==
Senteret ble etablert våren 2017 og er et samarbeid mellom Politiets sikkerhetstjeneste, Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Kripos og Etterretningstjenesten.
Hensikten med senteret er å styrke Norges evne til å håndtere digitale trusler, samt oppdage og koordinere reaksjonen på uønskede hendelser etter modell fra et felles kontraterrorsenter.
== Nasjonalt cybersikkerhetssenter ==
Nasjonalt cybersikkerhetssenter er en avdeling i Nasjonal sikkerhetsmyndighet som er den nasjonale responsfunksjonen for alvorlige digitale angrep og drifter det nasjonale varslingssystemet for digital infrastruktur.
Avdelingen ble vedtatt etablert i 2018. og åpnet 1. november 2019.Det er et nasjonalt kontaktpunkt og «nav» for cybersikkerhet og samarbeide med IKT-sikkerhetsmiljøer i blant annet næringslivet, i kraftsektoren, finanssektoren, helsesektoren, politiet, Etterretningstjenesten, ulike sektormyndigheter, akademia og internasjonale partnere.
Viktige oppgaver er å identifisere, utvikle og koordinere effektive tiltak tilpasset ulike sikringsbehov. Senteret har også ansvar for det helhetlige nasjonale IKT-risikobildet.En rekke bedrifter vil i perioder ha egne folk til stede på det nye cybersikkerhetssenteret. Blant partnerne er Norges største bank DNB, mobiloperatøren Telenor, forsvars- og industrikonsernet Kongsberg Gruppen og Gassco som driver norske gassrørsystemer.
=== NorCERT ===
NorCERT (Norwegian Computer Emergency Response Team) er en funksjon i Nasjonalt cybersikkerhetssenter.Avdelingen koordinerer og håndterer dataangrep. Dette innebærer at avdelingen har ansvaret for deteksjon, hendelseshåndtering og cyberanalyse. NorCERT er også koordinerende enhet for IKT-sikkerhetshendelser dedikert til cybersikkerhet og hendelseshåndtering i NCSC.
NCSC er knutepunkt for nasjonalt og internasjonalt samarbeid innen deteksjon og hendelseshåndtering. Senteret bygger videre på regjeringens fastsatte rammeverk for håndtering av IKT-sikkerhetshendelser.
== Historie ==
NSM ble opprettet som direktorat underlagt Forsvarsdepartementet 1. januar 2003 som en følge av omorganiseringen av Forsvarets overkommando. I forbindelse med omorganiseringen av Forsvarets overkommando var et av Lund-kommisjonens forslag at organet FO/S (Forsvarets overkommando sikkerhetsstaben) skulle splittes i to. Lund-kommisjonen mente det var behov for en virksomhet med ansvar for sivil sektor, og en for militær sektor av samfunnet. Den 1. januar 2003 ble så FO/S nedlagt og Nasjonal sikkerhetsmyndighet ble opprettet med ansvar for sivil sektor og totalforsvaret, mens Forsvarets sikkerhetsavdeling (FSA) fikk ansvar for militær sektor.
I september 2018 publiserte NSM et kart over steder i Norge der det var forbudt å bruke fotografere/filme og bruke andre sensorer fra luften. NSM måtte tåle kritikk fra mange hold i forbindelse med publiseringen. En hovedårsak til kritikken var at mange militære installasjoner i Norge var med på dette kartet, inkludert tidligere hemmelige anlegg. Kritikere mente kartet kunne hjelpe fremmed etterretning i å kartlegge norsk forsvarsevne, og bekrefte anleggene eksistens. Bakgrunnen for publiseringen av kartet var at NSM var pålagt å tilgjengeliggjøre en ugradert oversikt over disse områdene gjennom forskrift fra Forsvarsdepartementet. 1. januar 2019 trådte en ny sikkerhetslov i kraft i Norge. Der var det krav om at langsiktig sporbarhet også skal gjelde for familie og andre nærstående, så langt tilbake i tid som 10 år.
Den 3. mai samme år ble ansvaret for NSM overført fra Forsvarsdepartementet til Justis- og beredskapsdepartementet.NSM har fått kritikk fra EOS-utvalget for å ha krenket personers rettssikkerhet og for manglende oppfølging av oppgaver NSM har ansvar for. I 2019 så EOS-utvalget det som nødvendig å sende en særskilt melding til Stortinget for å varsle om flere kritikkverdige forhold hos NSM, og oppgaver som NSM bærer ansvar for. Slik særskilt melding til Stortinget er kun gitt 8 ganger i EOS-utvalgets historie, og avgis etter EOS-loven i situasjoner der det er avdekket forhold som Stortinget straks bør kjenne til.
== Myndighetsområde ==
NSM er fagmyndigheten som skal koordinere forebyggende sikkerhetstiltak og kontrollere sikkerhetstilstanden i de virksomheter som omfattes av sikkerhetsloven.
NSM er også utøvende organ i forholdet til andre land og internasjonale organisasjoner. Arbeidet som skjer i virksomhetene og i NSM betegnes samlet som forebyggende sikkerhetstjeneste.
== Se også ==
National Cyber Security Centre
Senter for cyber- og informasjonssikkerhet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Nasjonal sikkerhetsmyndighet
Sikkerhetsloven |
766 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
767 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
768 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
769 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
770 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
771 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
772 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
773 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
774 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
775 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
776 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
777 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
778 | https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_von_Savigny | 2023-02-01 | Carl von Savigny | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1861', 'Kategori:Fødsler 21. februar', 'Kategori:Fødsler i 1779', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Frankfurt am Main', 'Kategori:Professorer ved Humboldt-Universität zu Berlin', 'Kategori:Prøyssere', 'Kategori:Rettsfilosofer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tysk rettshistorie', 'Kategori:Tyske filosofer', 'Kategori:Tyske jurister', 'Kategori:Tyske politikere'] | Friedrich Carl von Savigny (født 21. februar 1779 i Frankfurt am Main, død 25. oktober 1861 i Berlin) var en tysk jurist og romantisk rettsteoretiker. Han grunnla den historiske skolen innen rettsvitenskapen, og er også kjent som en betydelig prøyssisk politiker.
| Friedrich Carl von Savigny (født 21. februar 1779 i Frankfurt am Main, død 25. oktober 1861 i Berlin) var en tysk jurist og romantisk rettsteoretiker. Han grunnla den historiske skolen innen rettsvitenskapen, og er også kjent som en betydelig prøyssisk politiker.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Savigny stammet fra en gammel familie fra Lothringen som hadde sitt navn fra borgen Savigny i nærheten av Charmes i Mosel-området. 13 år gammel ble han foreldreløs. Han studerte jus ved universitetet i Marburg fra 1795 under blant andre Anton Bauer og Friedrich Weiss, den sistnevnte en fremragende kjenner av middelalderens rettsvitenskap. Etter videre studier i Jena, Leipzig, Göttingen og Halle kom han i 1800 tilbake til Marburg, hvor han tok doktorgraden samme år.
=== Karriere ===
Han underviste ved dette universitetet i Marburg som privatdosent, og offentliggjorde 1803 sin berømte avhandling Das Recht des Besitzes. I 1804 giftet han seg med Kunigunde von Brentano, søster av dikteren Clemens Brentano og Bettina von Arnim. I 1808 ble han professor i romersk sivilrett i Landshut (romerretten var gjeldende rett i Tyskland frem til begynnelsen av 1900-tallet). Han ble bare kortvarig i Landshut, for allerede 1810 fikk han en lærestol i romerrett ved det nylig grunnlagte universitetet i Berlin (Humboldt-universitetet), takket være vennen Wilhelm von Humboldt. Han ble senere også dette universitetets tredje rektor, og var virksom som privatlærer for den prøyssiske kronprins Fredrik Wilhelm i fagene romerrett, prøyssisk rett og strafferett.
I 1814 utkom hans skrift Vom Beruf unserer Zeit für Gesetzgebung und Rechtswissenschaft, og 1815 grunnla han sammen med Karl Friedrich Eichhorn og Johann Friedrich Ludwig Göschen Zeitschrift für geschichtliche Rechtswissenschaft, som ble et organ for fagets historiske skole. Samme år utkom første bind av hans monumentale Geschichte des römischen Rechts im Mittelalter, som først ble avsluttet i 1831. I 1817 ble han som statsråd medlem av det prøyssiske justisministerium, i 1819 medlem av overtribunalet for Rhinprovinsen og i 1820 medlem av kommisjonen for revisjon av den allmenne landretten for den prøyssiske stat. I 1835 påbegynte han arbeidet med sitt verk System des heutigen römischen Rechts.
Hans akademiske virksomhet tok slutt i 1842 da han ble utnevnt til storkansler av kong Fredrik Wilhelm IV av Preussen. Med denne tittelen var han prøyssisk minister for revisjon av lovgivningen. Ved utbruddet av marsrevolusjonen i 1848 trådte han tilbake. I 1850 utkom hans verk Vermischte Schriften og i 1853 kom Obligationenrecht som en utdypelse av System des heutigen römischen Rechts. Savigny døde 25. oktober 1861 i Berlin. Ved hans bisettelse var kongen tilstede med samtlige prinser. Han grav befant seg i Hedwigskatedralen i Berlin, frem til den i 1875 ble overført til familiegodset Trages ved Hanau i Hessen.
Han var far til politikeren og diplomaten Karl Friedrich von Savigny.
== Verker ==
Das Recht des Besitzes, 1803
Vom Beruf unserer Zeit für Gesetzgebung und Rechtswissenschaft, 1814
Geschichte des römischen Rechts im Mittelalter, 1815 – 1831
System des heutigen römischen Rechts, 8 Bände, 1840 – 1849
Vermischte Schriften, 1850
Obligationenrecht, 1853
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Database ved Universität Marburg
Beitrag zur Rechtsgeschichte des Adels im neueren Europa (Bibliotheca Augustana) |
779 | https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_von_Savigny | 2023-02-01 | Carl von Savigny | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1861', 'Kategori:Fødsler 21. februar', 'Kategori:Fødsler i 1779', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Frankfurt am Main', 'Kategori:Professorer ved Humboldt-Universität zu Berlin', 'Kategori:Prøyssere', 'Kategori:Rettsfilosofer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tysk rettshistorie', 'Kategori:Tyske filosofer', 'Kategori:Tyske jurister', 'Kategori:Tyske politikere'] | Friedrich Carl von Savigny (født 21. februar 1779 i Frankfurt am Main, død 25. oktober 1861 i Berlin) var en tysk jurist og romantisk rettsteoretiker. Han grunnla den historiske skolen innen rettsvitenskapen, og er også kjent som en betydelig prøyssisk politiker.
| Friedrich Carl von Savigny (født 21. februar 1779 i Frankfurt am Main, død 25. oktober 1861 i Berlin) var en tysk jurist og romantisk rettsteoretiker. Han grunnla den historiske skolen innen rettsvitenskapen, og er også kjent som en betydelig prøyssisk politiker.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Savigny stammet fra en gammel familie fra Lothringen som hadde sitt navn fra borgen Savigny i nærheten av Charmes i Mosel-området. 13 år gammel ble han foreldreløs. Han studerte jus ved universitetet i Marburg fra 1795 under blant andre Anton Bauer og Friedrich Weiss, den sistnevnte en fremragende kjenner av middelalderens rettsvitenskap. Etter videre studier i Jena, Leipzig, Göttingen og Halle kom han i 1800 tilbake til Marburg, hvor han tok doktorgraden samme år.
=== Karriere ===
Han underviste ved dette universitetet i Marburg som privatdosent, og offentliggjorde 1803 sin berømte avhandling Das Recht des Besitzes. I 1804 giftet han seg med Kunigunde von Brentano, søster av dikteren Clemens Brentano og Bettina von Arnim. I 1808 ble han professor i romersk sivilrett i Landshut (romerretten var gjeldende rett i Tyskland frem til begynnelsen av 1900-tallet). Han ble bare kortvarig i Landshut, for allerede 1810 fikk han en lærestol i romerrett ved det nylig grunnlagte universitetet i Berlin (Humboldt-universitetet), takket være vennen Wilhelm von Humboldt. Han ble senere også dette universitetets tredje rektor, og var virksom som privatlærer for den prøyssiske kronprins Fredrik Wilhelm i fagene romerrett, prøyssisk rett og strafferett.
I 1814 utkom hans skrift Vom Beruf unserer Zeit für Gesetzgebung und Rechtswissenschaft, og 1815 grunnla han sammen med Karl Friedrich Eichhorn og Johann Friedrich Ludwig Göschen Zeitschrift für geschichtliche Rechtswissenschaft, som ble et organ for fagets historiske skole. Samme år utkom første bind av hans monumentale Geschichte des römischen Rechts im Mittelalter, som først ble avsluttet i 1831. I 1817 ble han som statsråd medlem av det prøyssiske justisministerium, i 1819 medlem av overtribunalet for Rhinprovinsen og i 1820 medlem av kommisjonen for revisjon av den allmenne landretten for den prøyssiske stat. I 1835 påbegynte han arbeidet med sitt verk System des heutigen römischen Rechts.
Hans akademiske virksomhet tok slutt i 1842 da han ble utnevnt til storkansler av kong Fredrik Wilhelm IV av Preussen. Med denne tittelen var han prøyssisk minister for revisjon av lovgivningen. Ved utbruddet av marsrevolusjonen i 1848 trådte han tilbake. I 1850 utkom hans verk Vermischte Schriften og i 1853 kom Obligationenrecht som en utdypelse av System des heutigen römischen Rechts. Savigny døde 25. oktober 1861 i Berlin. Ved hans bisettelse var kongen tilstede med samtlige prinser. Han grav befant seg i Hedwigskatedralen i Berlin, frem til den i 1875 ble overført til familiegodset Trages ved Hanau i Hessen.
Han var far til politikeren og diplomaten Karl Friedrich von Savigny.
== Verker ==
Das Recht des Besitzes, 1803
Vom Beruf unserer Zeit für Gesetzgebung und Rechtswissenschaft, 1814
Geschichte des römischen Rechts im Mittelalter, 1815 – 1831
System des heutigen römischen Rechts, 8 Bände, 1840 – 1849
Vermischte Schriften, 1850
Obligationenrecht, 1853
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Database ved Universität Marburg
Beitrag zur Rechtsgeschichte des Adels im neueren Europa (Bibliotheca Augustana) |
780 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
781 | https://no.wikipedia.org/wiki/Felix_Mendelssohn | 2023-02-01 | Felix Mendelssohn | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor referanser mangler oversettelse', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. november', 'Kategori:Dødsfall i 1847', 'Kategori:Fødsler 3. februar', 'Kategori:Fødsler i 1809', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Personer rundt Robert og Clara Schumann', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske komponister'] | Jacob Ludwig Felix Mendelssohn Bartholdy (født 3. februar 1809, død 4. november 1847) var en tysk romantisk komponist.
Mendelssohn ble født i Hamburg som sønn av en bankier, Abraham, som igjen var sønn av den berømte tysk-jødiske filosofen Moses Mendelssohn. Felix' familie hadde imidlertid konvertert til kristendommen og flyttet til Berlin i 1812. Hans søster var Fanny Mendelssohn (senere Fanny Hensel), som også var en velkjent pianist og komponist.
| Jacob Ludwig Felix Mendelssohn Bartholdy (født 3. februar 1809, død 4. november 1847) var en tysk romantisk komponist.
Mendelssohn ble født i Hamburg som sønn av en bankier, Abraham, som igjen var sønn av den berømte tysk-jødiske filosofen Moses Mendelssohn. Felix' familie hadde imidlertid konvertert til kristendommen og flyttet til Berlin i 1812. Hans søster var Fanny Mendelssohn (senere Fanny Hensel), som også var en velkjent pianist og komponist.
== Liv og virke ==
Mendelssohn fikk pianoundervisning av sin mor da han var seks, og da han var sju ble han undervist av Marie Bigot i Paris. Fra 1818 studerte han komposisjon med Carl Friedrich Zelter i Berlin. Han gjorde antakelig sin første offentlige konsertopptreden i en alder av ni, da han deltok på en kammerkonsert. Han var tidlig en produktiv komponist, og skrev sitt første publiserte verk, en pianokvartett, da han var 13 år gammel. Johann Wolfgang von Goethe møtte den unge Mendelssohn og fikk straks sansen for ham: «Når jeg er trist, kom og muntre meg opp med ditt spill.»
Mendelssohn skrev sin første symfoni da han var 15, og da han var 17 skrev han en ouverture til Shakespeares En midtsommernattsdrøm, som trolig kan sies å være Mendelssohns første velkjente verk (han skrev senere mer musikk til stykket). I 1827 så han for første gang en oppsetning av en av sine operaer, Die Hochzeit des Camacho. Han hadde skrevet flere operaer tidligere.
I 1830 skrev Mendelssohn konsertouverturen Die Hebriden (Hebridene) — et stykke som fremdeles er populært i dag. Det var inspirert av besøk han gjorde i Skottland på slutten av 1820-tallet. Disse besøkene inspirerte også til den tredje symfonien hans, Den skotske symfonien, som ble skrevet i ledige stunder omkring perioden 1830 til 1842. Mendelssohn reiste vidt omkring i Europa i løpet av livet, og et besøk til Italia ga inspirasjon til et av de mest kjente verkene hans, Symfoni Nr. 4, Den italienske — fullført i sin endelige versjon i 1834. Alt i alt skrev Mendelssohn fem symfonier. Han skrev også to klaverkonserter og en berømt fiolinkonsert som er et standardverk for profesjonelle fiolinister.
I tillegg til orkestermusikk skrev Mendelssohn også kammermusikk, inkludert en strykeoktett (1825), pianomusikk, inkludert Lieder ohne Worte og to store oratorier, Paulus (1836) og Elias (1846). Oratoriene var sterkt inspirert av Johann Sebastian Bach — en komponist som Mendelssohn har hovedæren for å ha brakt frem igjen i lyset etter å ha vært noe bortglemt en tid. En særlig viktig hendelse i forbindelse med dette var Mendelssohns svært vellykkede oppsettelse av Matteuspasjonen av Johann Sebastian Bach i 1829.
I 1843 skrev Mendelssohn scenemusikk for Shakespeares skuespill En midtsommernattsdrøm, inkludert den berømte bryllupsmarsjen som blir brukt (særlig brukt for brudens inngang) i mange brylluper. Den andre mest populære bryllupsmarsjen (særlig ved utgangen) er Brudekoret fra operaen Lohengrin av Richard Wagner. Disse to marsjene ble første gang valgt for bruk sammen av prinsesse Victoria, eldste datter av dronning Victoria av Storbritannia og Irland for bryllupet hennes med kronprins Friedrich Wilhelm av Preussen den 25. januar 1858, og har blitt en svært utbredt tradisjon i ettertid.
Mendelssohn slet med dårlig helse i de siste årene av sitt liv, og det er sagt at han var svært melankolsk etter at hans søster, Fanny, døde i mai 1847. Felix Mendelssohn døde den 4. november 1847 i Leipzig. Han ble gravlagt i Berlin, på Gravlundene ved Halleporten.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Christoph Schwingenstein: «Mendelssohn-Bartholdy, Felix.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 17, Duncker & Humblot, Berlin 1994, ISBN 3-428-00198-2, s. 53–58 (digitalisering).
Wulf Konold: Felix Mendelssohn Bartholdy und seine Zeit. Laaber-Verlag, Laaber 1984, 3. Auflage. 2013, ISBN 978-3-921518-82-3.
Johann Christian Lobe: Ein Quartett bei Goethe i Die Gartenlaube 1867, s. 4–8
Robert Schumann: Erinnerungen an Felix Mendelssohn-Bartholdy, ca. 1848
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Felix Mendelssohn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Felix Mendelssohn Bartholdy – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Felix Mendelssohn på Internet Movie Database
(no) Felix Mendelssohn hos Sceneweb
(sv) Felix Mendelssohn i Svensk Filmdatabas
(fr) Felix Mendelssohn på Allociné
(en) Felix Mendelssohn på AllMovie
(en) Felix Mendelssohn hos Internet Broadway Database
(en) Felix Mendelssohn på Apple Music
(en) Felix Mendelssohn på Discogs
(en) Felix Mendelssohn på MusicBrainz
(en) Felix Mendelssohn på Spotify
(en) Felix Mendelssohn på Last.fm
(en) Felix Mendelssohn på AllMusic
(de) Felix Mendelssohn i Deutsche Biographie
(de) Verk av og om Felix Mendelssohn i Deutsche Digitale Bibliothek
Biografiske data Arkivert 21. desember 2016 hos Wayback Machine. www.mendelssohn-stiftung.de
Livsløp, judentum-projekt.deNoter(en) Fritt tilgjengelige noter av Felix Mendelssohn i International Music Score Library Project
(en) Fritt tilgjengelige noter av Felix Mendelssohn i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
(en) Fritt tilgjengelige noter av Felix Mendelssohn på Mutopia-prosjektet |
782 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
783 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
784 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
785 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
786 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
787 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
788 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
789 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
790 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
791 | https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Garborg | 2023-02-01 | Arne Garborg | ['Kategori:Arne Garborg', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1924', 'Kategori:Fødsler 25. januar', 'Kategori:Fødsler i 1851', 'Kategori:Ibsenforskere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dagboksforfattere', 'Kategori:Norske salmediktere', 'Kategori:Nynorskforfattere', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer fra Time kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Arne Garborg (født Aadne Eivindsson Garborg; 25. januar 1851, død 14. januar 1924) var en norsk forfatter og intellektuell som skrev mest på landsmål (nynorsk).
Han skrev romaner, artikler, dikt, utførte oversettelser og drev målarbeid for å videreutvikle det norske skriftspråket som Ivar Aasen hadde lagt grunnlaget for.
| Arne Garborg (født Aadne Eivindsson Garborg; 25. januar 1851, død 14. januar 1924) var en norsk forfatter og intellektuell som skrev mest på landsmål (nynorsk).
Han skrev romaner, artikler, dikt, utførte oversettelser og drev målarbeid for å videreutvikle det norske skriftspråket som Ivar Aasen hadde lagt grunnlaget for.
== Liv og diktning ==
Han var fra gården Garborg, ca. 5 km vest fra tettstedet Undheim i Time kommune på Jæren i Rogaland fylke. Her vokste han opp sammen med åtte søsken og foreldra Eivind Aadneson Garborg og Ane Oline Johnsdotter Raugstad. Han sa fra seg odelen og farsgården. Faren slet med tunge tanker etter en religiøs omvendelse, og tok sitt eget liv i 1870. Hulda Garborg skrev at mannen slet med samvittigheten for at han sa fra seg slektsgården, og for kanskje å ha forårsaket farens selvmord. Noen hevder at Garborg slet selv med å holde fast ved barnetroen og kom inn i en religiøs krise, andre mener at Garborgs religiøse interesse var en del av hans brennende samfunnsengasjement.Garborg gikk på lærerseminaret Christiansands Stiftsseminarium i Holt. En periode arbeidet han som lærer i Søndeled ved Risør. I 1887 giftet han seg med Hulda Bergersen og de bodde noen år i Kolbotn ved Savalen i Østerdalen. I 1897 flyttet de til Labråten i Asker, som ble hovedhjemmet deres i flere tiår.Før samarbeidet med Mons Litleré begynte hadde Garborg bare gitt en roman på landsmål, Bondestudentar. Artikler og essay Garborg hadde skrevet på dansk-norsk ga Litleré ut på landsmål. Da Garborg skulle gi ut Hos Mama (1890) på et stort forlag i København ville Litleré gi den ut også på landsmål i Garborgs egen oversettelse som Hjå ho mor. Litleré avtalte med forlaget Philipsen i København at den danske versjonen skulle komme ut først, mens versjonen på nynorsk skulle være 50 øre billigere. De to versjonen er noe stilistisk forskjellige og i ettertid er det versjonen på landsmål/nynorsk som blir trykket opp. En ny versjon på nynorsk kom i 1922 og den avviker språklig fra 1890-utgaven. Samarbeidet med Garborg var trolig en viktig drahjelp for Litleré. Garborg ga ut ti titler hos Litleré.Selv om det var som forfatter han ble kjent, var det som bladmann han skaffet levebrød. Det første bladet han gav ut, het «Seminaristen». Første nummer ble utgitt i Risør i oktober 1871. Bladet som var en avis for lærere endret senere navn til "Lærer-standens avis". Den ble lagt ned i 1873. I 1872 grunnla Garborg avisa Tvedestrandsposten, i 1877 avisa Fedraheimen, der han var redaktør frem til 1892. På 1880-tallet var han også journalist i Dagbladet. I 1894 grunnla han sammen med Rasmus Steinsvik avisa Den 17de Mai. Avisa skifta i 1935 navn til Norsk Tidend. Mellom 1908 og 1916 var han involvert i utgivelsen av det georgistiske tidsskriftet Retfærd.
I 1899 la han fram språknormen midlandsnormalen sammen med Rasmus Flo. Garborg benyttet denne rettskrivingen fra da av, og da hans Skriftir i samling kom ut var alle verkene omskrevne etter denne normen.
Han arbeidet med emner som religionen i moderne tid, forskjellene mellom lokal og nasjonal identitet og det europeiske, hvordan folk faktisk kan få politisk påvirkning og makt.Garborg deltok i sedelighetsdebatten, blant annet gjennom sine mange artikler i Dagbladet, og hans roman «Mannfolk» (1886) som gjorde at Garborg mistet sin jobb i Riksrevisjonen. Garborg var særlig kritisk til de radikale beskrivelser i Henrik Ibsens Gjengangere. I målsaken var Garborg i opposisjon til Bjørnstjerne Bjørnson, men Bjørnson prøvde likevel ved flere anledninger å få ham til å bli redaktør av Dagbladet uten å lykkes.På Jæren, 0,5 km sørøst for Undheim sentrum, fikk Garborg i 1899 bygget en sommerbolig/skrivestue, et jærhus i Knudaheio.
For å fremme arven etter ekteparet, åpnet Garborgsenteret på Bryne i 2012.
Arne Garborg er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.
== Askerkretsen ==
Fra 1897 bodde ekteparet Garborg på Labråten i den såkalte «Kunstnerdalen» i Asker. Ekteparet var sentrale i den såkalte Askerkretsen som ellers omfattet ekteparene Marta og Rasmus Steinsvik, og Karen og Ivar Mortensson. I tillegg var Tilla og Otto Valstad, samt Rasmus Løland, Steinar Schjøtt, Olav Nygard, Kristofer Uppdal og Aksel Waldemar Johannessen med i kretsen. Ekteparene Garborg, Mortensson og Steinsvik hadde et fellesprosjekt i avisen «Den 17de Mai». Rasmus Steinsvik tok opp lån og kjøpte Labråten i 1897, med sikte på at de tre familiene skulle bruke hver sin del av gården og bygningene. Ekteparet Garborg var frontfigurer i kampen for landsmålet og for den tradisjonelle bygdekulturen. Labråten handlet blant annet om å skape et hjem for Arne Garborg som ikke hadde slått seg ned noe sted. På Labråten kunne de være nær byen og samtidig utenfor byen.
== Bibliografi ==
Romaner
Ein Fritenkjar (1878)
Bondestudentar (1883)
Mannfolk (1886)
Hjaa ho Mor (1890)
Trætte Mænd (1891)
Fred (1892)
Den burtkomne Faderen (1899)Diktsamlinger
Haugtussa (1895)
I Helheim (1901)Skuespill
Uforsonlige (1888)
Læraren (1896)Andre verk
Smaa-stubber af Alf Buestreng, 1873
Henrik Ibsens «Keiser og Galilæer». En kritisk Studie af G. 1873
Den ny-norske Sprog- og Nationalitetsbevægelse (1877)
Gud signe Noregs land. salme (1878)
Kvinnestudentar: en sakprosatekst (1882)
Forteljingar og Sogur (1884)
Fri Skilsmisse : Indlæg i Diskussionen om Kjærlighed (1888)
Fri Forhandling: Ymse stykkje (paa norsk og dansk) um Tru og Tanke 1889
Kolbotnbrev (1890)
Jonas Lie. En Udviklingshistorie (1893)
Knudahei-brev (1904)
Jesus Messias (1906)
Odyssevskvædet umsetjing (1918)
Rama-kvædet. Eit gamalindisk dikt. 1922. Sammen med Ananda Acharya
Dagbok 1905-1923 (posthum utgivelse 1925–1927)
Tankar og utsyn (posthum utgivelse 1950)
Han Lars i Lia 1883
== Om ham ==
Fidjestøl, Alfred: Frå Asker til Eden, Samlaget, 2014.
Obrestad, Tor: Arne Garborg. Ein biografi, Oslo 2001.
Thesen, Rolv: Arne Garborg. Frå jærbu til europear, Oslo 1933.
Thesen, Rolv: Arne Garborg. Europearen, Oslo 1936.
Thesen, Rolv: Arne Garborg. Europear og jærbu, Oslo 1939.
Time, Sveinung: Garborg i Aschehougs serie Norske forfattere i nærlys. 1979.
Time, Sveinung: Arne Garborg om seg sjølv, Den norske bokklubben 1988.
S. Time og E. Lejon (red): Aadne Garborg, 1981, Noregs Boklag.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Arne Garborg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Arne Garborg på Internet Movie Database
(no) Arne Garborg hos Sceneweb
(en) Arne Garborg på Discogs
(en) Arne Garborg på MusicBrainz
(no) Arne Garborg i Norsk biografisk leksikon
(no) Garborg.no Nasjonalt Garborgsenter på Bryne
(no) Labråten; Asker museum
(no) Garborgs tekster – Dokumentasjonsprosjektet fra UiO. Skriftir i Samling og andre verk i digitalisert utgåve.
(no) Garborgtekster i Ivar Aasen-tunets nettbibliotek
(no) Fedraheimen i Ivar Aasen-tunets nettbibliotek
(no) Galleri Nors fotografier av Arne Garborg
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Arne Garborg, bøker om Arne Garborg, arkiv etter Arne Garborg Wikiquote: Arne Garborg – sitater |
792 | https://no.wikipedia.org/wiki/Christofer_Columbus | 2023-02-01 | Christofer Columbus | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Amerikas historie', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:Dødsfall 20. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1506', 'Kategori:Fødsler i 1451', 'Kategori:Italienske oppdagere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Genova', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Spanske admiraler', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Christofer Columbus, på bokmål Kristoffer Columbus (latin: Christophorus Columbus; født mellom 31. oktober 1450 og 30. oktober 1451, død 20. mai 1506), var en opprinnelig italiensk oppdagelsesreisende og handelsmann. Han var mest sannsynlig fra Genova i Italia, og navnet hans er Cristoforo Colombo på italiensk (Columbus er en latinsk variant av Colombo) og Cristóbal Colón på spansk. Han krysset Atlanterhavet, og nådde Amerika i 1492 under kastiljansk flagg (en del av Spania). Dette var egentlig et forsøk på å nå India, derav navnet «indianere».
Columbus kalte seg guvernør over de områdene han fant, etter avtale med det spanske kongehuset. Selv om mange anså ham for å være en utmerket sjøfarer og navigatør, var det mange i hans samtid som så på ham som en dårlig administrator, og han ble fratatt guvernørtittelen i 1500.
Columbus er en kontroversiell historisk person. Mange mener han er indirekte ansvarlig for at millioner av innfødte døde, at europeerne utnyttet de innfødte amerikanerne, og for slaveriet på De vestindiske øyer. Andre gir ham æren for å være startskuddet for den geografiske utbredelsen og videreutviklingen av den vestlige kultur. Mange regner ham for å ha oppdaget Amerika, siden han åpnet sjøruten til det nye kontinent, selv om Leiv Eiriksson i dag anses for å være den første europeer i Amerika, omkring år 1000, da han reiste for å finne det landet Bjarne Herjolvsson hadde sett i vest. Men det var først da italieneren Amerigo Vespucci etter en ekspedisjon til Brasil i 1500-1501 berettet om sin reise at Europa ble klar over at et nytt kontinent var oppdaget. Kontinentet ble gitt navnet Amerika i 1507 for å hedre Amerigo Vespucci, som ble sett på som den egentlige oppdageren.
Amerikas urbefolkning som var de første menneskene som bosatte seg i den verdensdelen som i dag heter Amerika. Det skjedde for mer enn 10 000 år siden.
| Christofer Columbus, på bokmål Kristoffer Columbus (latin: Christophorus Columbus; født mellom 31. oktober 1450 og 30. oktober 1451, død 20. mai 1506), var en opprinnelig italiensk oppdagelsesreisende og handelsmann. Han var mest sannsynlig fra Genova i Italia, og navnet hans er Cristoforo Colombo på italiensk (Columbus er en latinsk variant av Colombo) og Cristóbal Colón på spansk. Han krysset Atlanterhavet, og nådde Amerika i 1492 under kastiljansk flagg (en del av Spania). Dette var egentlig et forsøk på å nå India, derav navnet «indianere».
Columbus kalte seg guvernør over de områdene han fant, etter avtale med det spanske kongehuset. Selv om mange anså ham for å være en utmerket sjøfarer og navigatør, var det mange i hans samtid som så på ham som en dårlig administrator, og han ble fratatt guvernørtittelen i 1500.
Columbus er en kontroversiell historisk person. Mange mener han er indirekte ansvarlig for at millioner av innfødte døde, at europeerne utnyttet de innfødte amerikanerne, og for slaveriet på De vestindiske øyer. Andre gir ham æren for å være startskuddet for den geografiske utbredelsen og videreutviklingen av den vestlige kultur. Mange regner ham for å ha oppdaget Amerika, siden han åpnet sjøruten til det nye kontinent, selv om Leiv Eiriksson i dag anses for å være den første europeer i Amerika, omkring år 1000, da han reiste for å finne det landet Bjarne Herjolvsson hadde sett i vest. Men det var først da italieneren Amerigo Vespucci etter en ekspedisjon til Brasil i 1500-1501 berettet om sin reise at Europa ble klar over at et nytt kontinent var oppdaget. Kontinentet ble gitt navnet Amerika i 1507 for å hedre Amerigo Vespucci, som ble sett på som den egentlige oppdageren.
Amerikas urbefolkning som var de første menneskene som bosatte seg i den verdensdelen som i dag heter Amerika. Det skjedde for mer enn 10 000 år siden.
== Oppvekst ==
Det hersker en god del usikkerhet om Columbus' liv før 1476. De fleste historikere er enige om at han ble født i september 1451, i Genova, Italia. På den tiden var Genova en svært rik og travel havneby, kjent for sine dyktige karttegnere. Hans far var Domenico Colombo, en ull-handler og ullvever, og hans mor var Susanna Fontanarossa, som også var datter av en ullhandler. Christofer hadde tre yngre brødre, Bartolomeo, Giovanni Pellegrino og Giacomo, samt en yngre søster, Bianchinetta.
En versjon om hans tidlige liv går ut på at hans familie i 1470 flyttet til Spania, der Christofer jobbet for sin far som vever. En mer vanlig versjon er at han og hans familie forble boende i Genova, men at Christofer ganske tidlig i tenårene ble med handelsskip som trafikkerte Italias kyster. Christofer hadde lite formell utdanning, men var en lesehest, og var i stor grad selvlært. Han og hans bror Bartolomeo fikk imidlertid tidlig opplæring i karttegning.
I 1474 ble han med et skip fra Genova som skulle til Khíos i Egeerhavet, det kristne Europas utpost mot Det osmanske riket. Her bodde han i ett år. I 1476 seilte han ut på Atlanterhavet for første gang. Flåten med genuesiske skip skulle på handelsreise til England. Flåten ble imidlertid angrepet av franskmenn ved Kapp St. Vincent, sørvestspissen av Portugal, skipet hans ble satt i brann, og Columbus reddet seg ved å kaste seg i sjøen og svømme i land, hvilende på en mastestokk.
Columbus kom seg derfra til Lisboa i Portugal, der han oppsøkte sin bror Bartolomeo, som jobbet som karttegner i det portugisiske sjøfartsdepartement. Portugal var ledende i europeisk sjøfart, og herfra seilte skip til både England, Irland, Island, Madeira, Azorene og Afrika.
Christofer ble en seilende handelsmann i den portugisiske handelsflåten, og seilte til Island via Irland i 1477, til Madeira i 1478 for å kjøpe sukker, og han seilte langs kysten av Vest-Afrika fra 1482 til 1484.
Columbus giftet seg i 1479 med Felipa Perestello e Moniz, som kom fra en adelig portugisisk familie som drev en sukkerrørplantasje på Azorene. Sammen fikk de sønnen Diego i 1480. Et par år forsøkte han å bidra i familiebedriften, uten særlig hell, da han var mer opptatt av handelsreiser til fjerne strøk. Så forlot han også familien for å delta i en ekspedisjon til det nyoppdagede Elmina i Vest-Afrika (i dagens Ghana) i 1482. Felipa døde i 1485. Så lenge han var gift med henne, var han beskyttet av sin svigerfamilie mot kreditorene som var på jakt etter ham på grunn av gjeld. Da hun døde hadde han ikke noen beskyttelse lenger, og han flyktet til Spania med sin sønn. I Spania møtte han senere Beatriz Enriquez, som han fikk sønnen Ferdinand med i 1488. De ble aldri gift.
En annen teori hevder at Columbus ikke var italiener, men den portugisiske spionen Cristóvão Colombo i tjeneste hos kong Johan II av Portugal.
== Første reise ==
Columbus presenterte sin plan (om å reise til India via Atlanterhavet) for en portugisisk rett i 1485. Kongens eksperter trodde at reiseruten ville være lenger enn det Columbus mente (den faktiske avstanden var enda lenger enn selv det portugiserne trodde), og avviste å støtte hans planer. Etter sin flukt til Spania forsøkte han heller å få støtte fra de to monarkene Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla. De var gift, og styrte disse to kongedømmene sammen.
Det medfører ikke riktighet at Columbus ble møtt med motstand fordi ekspertene mente at jorden var flat. Det var amerikaneren Washington Irvings Columbusbiografi fra 1828 som konstruerte myten om at man på den tid mente at jorden var flat. Selv om denne myten om middelalderens lærde spredte seg raskt, var det en langt mer rasjonell grunn til skepsisen til hans planer - reisemålet Østindia lå etter deres beregninger (som rett var) alt for langt unna til at man kunne regne med å nå målet over uavbrutt åpent hav.
Etter år med lobbyvirksomhet fikk Columbus likevel endelig støtte i 1492. Ferdinand og Isabella hadde akkurat erobret Granada, og tok imot Columbus på slottet sitt i Córdoba, Spania. Der fikk han klarsignal for en ekspedisjon vestover. Halvparten av investeringen skulle komme fra private investorer, som Columbus skaffet seg hos brødrene Pinzon. De skaffet ham de to minste av de tre skipene som til slutt seilte, og de deltok selv på ekspedisjonen som kapteiner. Columbus fikk tittelen admiral, og han fikk styringsretten over de områdene han kom til, samt en andel av all profitten derfra.
Den 3. august 1492 la Columbus ut fra Palos de la Frontera med de tre skipene «Santa Maria», «Niña» og «Pinta». Første stoppested var Kanariøyene, der han ble en måned for å reparere en skade på et av skipenes ror. Deretter startet han på sin 33 dagers tur over Atlanterhavet. Han jukset med loggboken for at mannskapet skulle tro at de hadde reist kortere enn de faktisk hadde og håpet han dermed kanskje kunne stagge mannskapets uro. Colombus fikk imidlertid viktig støtte fra brødrene Pinzón, tre dyktige spanske navigatører som var med på reisen. De ble etter hvert viktige rådgivere for Columbus, og takket være deres hjelp ble reisen en suksess. Det er en del diskusjon om hvilken øy han faktisk nådde først, men han nådde i alle fall Bahamas-øyene 12. oktober 1492.
Idealisert fargelitografi fra 1893 viser Columbus som besetter øya San Salvador, seinere kalt Watling Island, på Bahamas 12. oktober 1492. I bakgrunnen skipene «Santa Maria»,«Niña» og «Pinta».
De innfødte (taino/arawak-indianerne) var fredelige og vennlige. I loggen sin for 14. oktober 1492 kladdet Columbus et brev til Ferdinand og Isabella om tainoene:
«Vuestras Altezas cuando mandaren puedenlos todos llevar a Castilla o tenellos en la misma isla captivos, porque con cincuenta hombres los ternan todos sojuzgados, les haran hazar todo lo que quisieren.»
(«Når Deres Høyheter befaler det, kan alle bringes til Castilla, eller holdes i fangenskap på deres egen øy, for med 50 mann kan man holde dem i underkastelse og få dem til å gjøre akkurat det vi vil.»)Fra Bahamas seilte Columbus sørover og utforsket nordøstkysten av Cuba (han gikk i land 28. oktober) og 6. desember kom han til nordkysten av øya de innfødte kalte Haiti og som Columbus døpte Hispaniola. Her gikk «Santa Maria» på grunn på selveste juledagen 25. desember og måtte forlates. Columbus ble mottatt av en lokal kasik (høvding) som het Guacanagari. Columbus grunnla kolonien «La Navidad», og satte igjen 39 menn der.
4. januar 1493 satte han seil hjemover, og etter en stormfull reise måtte han 4. mars søke nødhavn i Portugal. Forholdet mellom Portugal og Castilla var dårlig på denne tiden, og han ble tatt til fange, men deretter løslatt. Han ankom Spania 15. mars, og viste fram både det gullet han hadde funnet og flere innfødte som han hadde tatt med over. Han beskrev også tobakk, ananas og hengekøyer, som var nytt for europeerne.
Han ble mottatt som en helt i Spania, og nyhetene om "De vest-indiske øyer" spredde seg over hele Europa.
== Andre reise ==
Columbus la ut på sin andre ferd (1493–1496) den 24. september 1493, med 17 skip, forsyninger og 1500 mann for å kolonisere Hispaniola.
Denne gangen la han kursen lenger syd enn på den første reisen, og det første land han så var Dominica. Derfra fulgte han nordvestover kjeden av øyer som har fått navnet De små Antiller, der han ga navn til Guadeloupe, Montserrat, Antigua og Nevis. Disse gjorde han krav på som spansk territorium, på samme måte som Jomfruøyene og Puerto Rico. Deretter dro han til Hispaniola, der han fant La Navidad brent til grunnen og kolonistene drept. Han fant ut at kolonistene hadde kommet i strid med indianerne, som hadde utslettet den første hvite kolonien på amerikansk jord. Han etablerte en ny bosetting ved Isabella, lenger øst på nordsiden av Hispaniola, der skipene stanset opp på grunn av motvind. Columbus anså det som Guds tegn på at det var her kolonien skulle ligge. Den hadde dårlig beliggenhet, og bosettingen varte ikke lenge. Han utforsket de indre deler av øya, og fant litt gull, hvor han etablerte et fort. Senere utforsket han sørkysten av Cuba, men snudde før han nådde vestspissen, og han var derfor sikker på at dette var en halvøy, ikke en øy. Han oppdaget også Jamaica, som han kalte for «Santiago» og Isla de la Juventud, som han kalte for «La Evangelista».
Før han dro ut på den andre reisen, hadde han fått beskjed av Ferdinand og Isabella om å opprettholde et vennlig forhold til de innfødte. Men på turen sendte Columbus et brev tilbake der han foreslo å gjøre noen av de innfødte til slaver, særlig karibene, som bodde på øyene i De små Antiller, fordi de var så aggressive. Dette forslaget ble avvist. Likevel tok han i februar 1495 1600 tainoer til fange. 550 av disse ble sendt til Spania, hvorav 200 døde på reisen. Etter en rettssak ble de som overlevde turen satt fri og sendt tilbake. 500 av fangene ble fordelt som slaver blant kolonistene. Columbus slapp fri de resterende 400 av fangene, de fleste kvinner med små barn, og de flyktet opp i fjellet, slik at de ifølge Columbus gjorde det vanskelig å fange dem igjen senere. Denne ugjerningen var den første store konfrontasjonen mellom spanjoler og innfødte i «den nye verden».
Hovedformålet med denne turen var å finne gull. For å oppnå dette påla Columbus de innfødte i Cibao-fjellene på Haiti et system der alle over 14 år måtte finne en viss mengde gull. Som bevis på oppfylt kvote fikk de et merke rundt halsen. De som ikke oppfylte kvoten sin fikk hendene sine hugget av! Til tross for disse ekstreme virkemidlene var det lite gull som ble hentet ut.
I sine brev til den spanske kongen og dronningen foreslo Columbus flere ganger slaver som en mulighet for å tjene penger på den nyoppdagede øya, men forslagene ble alltid avvist. Kongen og dronningen anså heller de innfødte som framtidige kristne.
Columbus innsatte sin bror Bartolomeo som kommandør i Isabela, og reiste fra Hispaniola tilbake til Spania 10. mars 1496 for å renvaske seg for anklager om vanstyre. Han ankom Cádiz 11. juni.
== Tredje reise og arrestasjonen ==
I 1498 reiste Columbus til den nye verden for tredje gang, sammen med den unge Bartolomé de las Casas, som senere ga verden delvise avskrifter av Columbus' logger. På denne reisen oppdaget de øya Trinidad 31. juli, og Paria-halvøya, som senere viste seg å være del av Sør-Amerikas fastland, før de seilte videre til Hispaniola. Landområdet betraktet Columbus selv som en stor øy.
Columbus sørget nå for etableringen av "repartimento", senere kalt "encomienda"; et formynderskap, der spanjolene ble tildelt eneretten på bruken av arbeidskraften i "sitt" område, i bytte mot at de kristnet de innfødte. Denne politikken skjerpet utnyttelsen av indianerne som slaver betydelig. I mange tilfeller slet indianerne seg til døde, i andre tilfeller døde de av de nye sykdommene spanjolene brakte med seg, eller av underernæring. Overslag på innbyggertall før Columbus kom dit varierer mye. Thomas Cook beregnet antallet tainoer i Hispanola i 1493 til å være 8 millioner, dette er det høyeste overslaget, og trolig for høyt. Bartolomé de las Casas viste i en senere bok til en folketelling i 1496, som gav et overslag på ca. 3 millioner tainoer. Nyere populasjonsanslag, bygget på sannsynlighetsberegning utfra erfaringer fra primitive jakt- og agrarsamfunns behov for landareal for overlevelse, viser at et mer sannsynlig folketall må ha vært rundt 350 000. En spansk folketelling i 1514, 22 år etter de hvite ankomst, viste da kun 22 000 tainoer, og i 1542 ble det talt kun 200 av dem. I siste halvdel av 1500-tallet er det ingen andre spor etter tainoene enn visse genetiske trekk i deler av befolkningen gjennom mestizisering.
Andre erobrere videreførte det samme formynderskap-systemet med tilsvarende resultater også andre steder i Amerika.
På tross av innføringen av det nye system, var mange av de spanske nybyggerne likevel misfornøyde, de så ikke noe til de rikdommene Columbus hadde lovet dem. Columbus måtte stadig kjempe mot opprør fra kolonistene. Noen av kolonistene ble hengt for å ikke adlyde ham. Hjemvendte kolonister drev lobbyvirksomhet mot Columbus i den spanske retten, og anklaget ham for vanstyre. Kongen og dronningen sendte i år 1500 den kongelige administratoren Francisco de Bobadilla over til det nye landet for å overta styret og vurdere forholdene. Det første han møtte var hengte kolonister i galgen på havna, og han arresterte straks Columbus, la ham i lenker og sendte ham tilbake til Spania. Kapteinen ombord på fangeskipet tilbød Columbus å slippe fri fra lenkene på reisen, men han nektet å ta dem av seg. Hans ankomst til Spania i lenker vakte oppsikt, sjokk og avsky, og han ble straks satt fri.
Selv om han ble satt fri, fikk Columbus aldri tilbake den prestisje og respekt han hadde før han ble sendt tilbake til Spania i vanære. Han mistet også sin rett til å styre på Hispaniola eller vende tilbake dit. Som en ytterligere ydmykelse; portugiserne hadde vunnet kappløpet om å seile til India; Vasco da Gama kom tilbake i triumf i september 1499, etter å ha nådd India ved å seile rundt Afrika.
== Siste reise og hans senere liv ==
Etter mye lobbyvirksomhet, fikk endelig Columbus tillatelse til å gjøre en ny reise mot vest, en reise hvor Columbus ønsket å vise at India var like rundt hjørnet. Han forlot Spania 9. mai 1502 med 4 skip, men med streng beskjed om at han ikke var velkommen på Hispaniola. Han måtte likevel søke nødhavn i en bukt på Hispaniola (Boca Chica) for å ri av en orkan.
Hans ansøkning om nødhavn i havna i kolonien på øya ble avslått. På denne reisen hadde han selskap av sin yngste sønn Ferdinand, som senere beskrev denne reisen i en bok.
De seilte videre vestover, men før de nådde østkysten av Yucatán-halvøya, der de ville ha møtt på maya-kulturen, vendte skipene sørover, der de nådde kysten av Honduras. Herfra utforsket de kysten østover til Panama. Utenfor Honduras møtte de på en fullastet flåte, som var «lang som en galei». Dette var det første registrerte møtet mellom spanjoler og innfødte fra Meso-Amerika (befolkningen som holdt til fra Mexico til Sentral-Amerika, herav mayaene og aztekerne). Etter et mislykket forsøk på å etablere en koloni, på grunn av fiendtlige angrep fra de innfødte, uutholdelig varme, sykdommer og skader på skipene, gav Columbus opp forsøket på å finne India og seilte nordover med det siste seilbare skipet for igjen å søke nødhavn på Hispaniola. Skipet hans strandet på revene på kysten av Jamaica. Columbus og hans mannskap ble værende på den strandede båten utenfor Jamaica i et helt år i påvente av hjelp. Han sendte en mann med kano for å hente hjelp på Hispaniola, og i mellomtiden holdt han den fiendtlige lokalbefolkningen i age. Han lyktes til slutt med å vinne deres respekt med korrekt å forutsi en måneformørkelse. Til slutt ble han og det gjenlevende mannskapet reddet, et skip kom og hentet dem til Hispaniola, og der måtte han vente på skipsleide tilbake til Spania, hvor han så ankom i 1504.
Columbus oppga hele tiden omvendelse av ikke-kristne som motiv for sin utforskning av den nye verden. I de senere årene av sitt liv ble han stadig mer religiøs, og hevdet bl.a. at han hørte guddommelige stemmer. Han drømte også om et nytt korstog for å gjenerobre Jerusalem, hadde ofte på seg en fransiskaner-munkekutte, og hevdet at hans oppdagelser av «paradis» var en del av Guds plan, og snart ville resultere i Dommedag og verdens ende.
I hans senere år krevde Columbus at den spanske kronen ga ham 10% av all fortjeneste fra de nye områdene, i tråd med tidligere avtaler. Men siden han var løst fra sine plikter som guvernør, følte ikke den spanske kronen seg bundet av disse kontraktene, og hans krav ble avvist. Familien hans saksøkte senere kronen for en andel av profitten fra Amerika, men tapte saken til slutt – 50 år senere.
20. mai 1506 døde Columbus i Spania, fortsatt overbevist om at hans oppdagelser var øyer langs østkysten av Asia. Selv etter sin død fortsatte hans reiser; Han ble først begravet i Valladolid, deretter i Sevilla. Senere, i 1542 ble han flyttet til Santo Domingo i Den dominikanske republikk, etter ønske fra testamentet til hans sønn Diego. I 1576 ble liket fraktet til Havanna i Cuba. Etter krigen i 1898 ble Cuba uavhengig. Da spanjolene trakk seg ut av Cuba tok de Columbus' levninger med seg, og han ble flyttet tilbake til Sevilla i Spania. Noen hevder imidlertid at han fortsatt er begravd i katedralen i Santo Domingo.
== Arven etter Columbus ==
Christopher Columbus blir tradisjonelt betraktet som oppdageren av Amerika, men flere ulike kulturer og sivilisasjoner av urfolk i Amerika var der lenge før ham. Det er også dokumentert at den vestlige verdens vikinger var her før ham, på L'Anse aux Meadows finnes spor av vikingbosetninger. Columbus regnes mer nøyaktig som den personen som brakte Amerika inn i den vestlige oppmerksomheten. «Columbus krav til berømmelse ligger ikke i at han kom dit først,» forklarer historikeren Martin Dugard, «men at han ble der.» Den populære ideen om at han var den første personen til å se for seg en rundet jord er ikke riktig. Jordens avrundede form hadde vært kjent siden antikken.
Amerigo Vespuccis reisedagbøker, utgitt 1502-4, overbeviste Martin Waldseemüller at stedet som var oppdaget ikke var India, som Columbus trodde, men et nytt kontinent, og i 1507, ett år etter Columbus' død, publiserte Waldseemüller et verdenskart der han kaller det nye kontinentet America etter Vespuccis latinske navn "Americus". Ifølge Paul Lunde var "de europeiske hoffene opptatt med fremgangen til Det osmanske riket i øst, og dette forklarer delvis deres relative mangel på interesse for Columbus oppdagelser i Vesten."Historisk hadde britene bagatellisert Columbus og de understreket heller betydningen av den venetianske Giovanni Caboto som en pioneroppdager, men for det nye USA var Caboto labert materiale for å bli nasjonalhelt. Amerikanernes ærbødighet for Columbus dateres tilbake til kolonitiden. Navnet Columbia for Amerika dukket først opp i en ukentlig utgivelse av debattene i den britiske parlamentet i 1738 . Idéen om Columbus som en av grunnleggerne av Den nye verdens nasjoner og bruken av ordet «Columbia», eller rett og slett navnet «Columbus», spredte seg raskt etter den amerikanske revolusjonen. Columbus' navn ble gitt til den føderale hovedstaden i USA (District of Columbia), hovedsteder i to amerikanske stater (Ohio og Sør-Carolina), og Columbia River. Utenfor USA navnet ble brukt i 1819 for Gran Colombia, en forløper til den moderne republikken Colombia. Mange byer, tettsteder, fylker, gater og torg (kalt Plaza Colón eller Plaza de Colón i hele Latin-Amerika og Spania) har blitt oppkalt etter ham. Columbus ble vurdert kanonisert til helgen i den katolske kirke i 1866, og feiringen av arven etter Columbus nådde kanskje et høydepunkt i 1892 på 400-årsdagen for hans første ankomst til Amerika. Monumenter til Columbus, som Columbian Exposition i Chicago og Columbus Circle i New York City, ble reist over hele USA og Latin-Amerika til has ære.
Nyere syn på Columbus, spesielt indianernes, har en tendens til å være mye mer kritiske. Dette er blant annet fordi de innfødte tainoene på Hispaniola, der Columbus innførte et rudimentært skattesystem for gull og bomull, forsvant så raskt etter kontakten med spanjolene. Dette var delvis på grunn av overarbeid, men mye på grunn av den første pandemien som rammet Hispaniola i 1519, grunnet europeiske sykdommer. Noen anslag antyder at dødeligheten var på 80-90% blant urbefolkningen under koppeepidemier. De innfødte tainoene på øya ble systematisk utnyttet som slaver ved hjelp av encomiendasystemet, som lignet det føydale systemet i middelalderens Europa. Den pre-colombianske befolkningen antas å ha vært kanskje 250 000-300 000. Ifølge historikeren Gonzalo Fernandez de Oviedo y Valdes fra 1548, var det 56 år etter at Columbus ankom færre enn fem hundre tainoer igjen på øya. Et hundreår senere var det kanskje bare en håndfull igjen. Det må likevel sies at noen analyser av spørsmålet om Columbus' arv for indianere ikke klart skiller mellom handlingene til Columbus selv, som døde i god tid før den første pandemien rammet Hispaniola eller høydepunktet til encomiendasystemet, og de av senere europeiske guvernører og kolonister på Hispaniola.
Det er holdepunkter for at den første seilasen også brakte syfilis tilbake fra den nye verden. Mange av besetningsmedlemmene som hadde tjenestegjort på denne turen sluttet seg senere til hæren til kong Karl VIII da han invaderte Italia i 1495, og dette resulterte i spredningen av sykdommen i Europa og så mange som 5 millioner dødsfall.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Christopher Columbus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Christopher Columbus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons |
793 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
794 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
795 | https://no.wikipedia.org/wiki/Christofer_Columbus | 2023-02-01 | Christofer Columbus | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Amerikas historie', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:Dødsfall 20. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1506', 'Kategori:Fødsler i 1451', 'Kategori:Italienske oppdagere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Genova', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Spanske admiraler', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Christofer Columbus, på bokmål Kristoffer Columbus (latin: Christophorus Columbus; født mellom 31. oktober 1450 og 30. oktober 1451, død 20. mai 1506), var en opprinnelig italiensk oppdagelsesreisende og handelsmann. Han var mest sannsynlig fra Genova i Italia, og navnet hans er Cristoforo Colombo på italiensk (Columbus er en latinsk variant av Colombo) og Cristóbal Colón på spansk. Han krysset Atlanterhavet, og nådde Amerika i 1492 under kastiljansk flagg (en del av Spania). Dette var egentlig et forsøk på å nå India, derav navnet «indianere».
Columbus kalte seg guvernør over de områdene han fant, etter avtale med det spanske kongehuset. Selv om mange anså ham for å være en utmerket sjøfarer og navigatør, var det mange i hans samtid som så på ham som en dårlig administrator, og han ble fratatt guvernørtittelen i 1500.
Columbus er en kontroversiell historisk person. Mange mener han er indirekte ansvarlig for at millioner av innfødte døde, at europeerne utnyttet de innfødte amerikanerne, og for slaveriet på De vestindiske øyer. Andre gir ham æren for å være startskuddet for den geografiske utbredelsen og videreutviklingen av den vestlige kultur. Mange regner ham for å ha oppdaget Amerika, siden han åpnet sjøruten til det nye kontinent, selv om Leiv Eiriksson i dag anses for å være den første europeer i Amerika, omkring år 1000, da han reiste for å finne det landet Bjarne Herjolvsson hadde sett i vest. Men det var først da italieneren Amerigo Vespucci etter en ekspedisjon til Brasil i 1500-1501 berettet om sin reise at Europa ble klar over at et nytt kontinent var oppdaget. Kontinentet ble gitt navnet Amerika i 1507 for å hedre Amerigo Vespucci, som ble sett på som den egentlige oppdageren.
Amerikas urbefolkning som var de første menneskene som bosatte seg i den verdensdelen som i dag heter Amerika. Det skjedde for mer enn 10 000 år siden.
| Christofer Columbus, på bokmål Kristoffer Columbus (latin: Christophorus Columbus; født mellom 31. oktober 1450 og 30. oktober 1451, død 20. mai 1506), var en opprinnelig italiensk oppdagelsesreisende og handelsmann. Han var mest sannsynlig fra Genova i Italia, og navnet hans er Cristoforo Colombo på italiensk (Columbus er en latinsk variant av Colombo) og Cristóbal Colón på spansk. Han krysset Atlanterhavet, og nådde Amerika i 1492 under kastiljansk flagg (en del av Spania). Dette var egentlig et forsøk på å nå India, derav navnet «indianere».
Columbus kalte seg guvernør over de områdene han fant, etter avtale med det spanske kongehuset. Selv om mange anså ham for å være en utmerket sjøfarer og navigatør, var det mange i hans samtid som så på ham som en dårlig administrator, og han ble fratatt guvernørtittelen i 1500.
Columbus er en kontroversiell historisk person. Mange mener han er indirekte ansvarlig for at millioner av innfødte døde, at europeerne utnyttet de innfødte amerikanerne, og for slaveriet på De vestindiske øyer. Andre gir ham æren for å være startskuddet for den geografiske utbredelsen og videreutviklingen av den vestlige kultur. Mange regner ham for å ha oppdaget Amerika, siden han åpnet sjøruten til det nye kontinent, selv om Leiv Eiriksson i dag anses for å være den første europeer i Amerika, omkring år 1000, da han reiste for å finne det landet Bjarne Herjolvsson hadde sett i vest. Men det var først da italieneren Amerigo Vespucci etter en ekspedisjon til Brasil i 1500-1501 berettet om sin reise at Europa ble klar over at et nytt kontinent var oppdaget. Kontinentet ble gitt navnet Amerika i 1507 for å hedre Amerigo Vespucci, som ble sett på som den egentlige oppdageren.
Amerikas urbefolkning som var de første menneskene som bosatte seg i den verdensdelen som i dag heter Amerika. Det skjedde for mer enn 10 000 år siden.
== Oppvekst ==
Det hersker en god del usikkerhet om Columbus' liv før 1476. De fleste historikere er enige om at han ble født i september 1451, i Genova, Italia. På den tiden var Genova en svært rik og travel havneby, kjent for sine dyktige karttegnere. Hans far var Domenico Colombo, en ull-handler og ullvever, og hans mor var Susanna Fontanarossa, som også var datter av en ullhandler. Christofer hadde tre yngre brødre, Bartolomeo, Giovanni Pellegrino og Giacomo, samt en yngre søster, Bianchinetta.
En versjon om hans tidlige liv går ut på at hans familie i 1470 flyttet til Spania, der Christofer jobbet for sin far som vever. En mer vanlig versjon er at han og hans familie forble boende i Genova, men at Christofer ganske tidlig i tenårene ble med handelsskip som trafikkerte Italias kyster. Christofer hadde lite formell utdanning, men var en lesehest, og var i stor grad selvlært. Han og hans bror Bartolomeo fikk imidlertid tidlig opplæring i karttegning.
I 1474 ble han med et skip fra Genova som skulle til Khíos i Egeerhavet, det kristne Europas utpost mot Det osmanske riket. Her bodde han i ett år. I 1476 seilte han ut på Atlanterhavet for første gang. Flåten med genuesiske skip skulle på handelsreise til England. Flåten ble imidlertid angrepet av franskmenn ved Kapp St. Vincent, sørvestspissen av Portugal, skipet hans ble satt i brann, og Columbus reddet seg ved å kaste seg i sjøen og svømme i land, hvilende på en mastestokk.
Columbus kom seg derfra til Lisboa i Portugal, der han oppsøkte sin bror Bartolomeo, som jobbet som karttegner i det portugisiske sjøfartsdepartement. Portugal var ledende i europeisk sjøfart, og herfra seilte skip til både England, Irland, Island, Madeira, Azorene og Afrika.
Christofer ble en seilende handelsmann i den portugisiske handelsflåten, og seilte til Island via Irland i 1477, til Madeira i 1478 for å kjøpe sukker, og han seilte langs kysten av Vest-Afrika fra 1482 til 1484.
Columbus giftet seg i 1479 med Felipa Perestello e Moniz, som kom fra en adelig portugisisk familie som drev en sukkerrørplantasje på Azorene. Sammen fikk de sønnen Diego i 1480. Et par år forsøkte han å bidra i familiebedriften, uten særlig hell, da han var mer opptatt av handelsreiser til fjerne strøk. Så forlot han også familien for å delta i en ekspedisjon til det nyoppdagede Elmina i Vest-Afrika (i dagens Ghana) i 1482. Felipa døde i 1485. Så lenge han var gift med henne, var han beskyttet av sin svigerfamilie mot kreditorene som var på jakt etter ham på grunn av gjeld. Da hun døde hadde han ikke noen beskyttelse lenger, og han flyktet til Spania med sin sønn. I Spania møtte han senere Beatriz Enriquez, som han fikk sønnen Ferdinand med i 1488. De ble aldri gift.
En annen teori hevder at Columbus ikke var italiener, men den portugisiske spionen Cristóvão Colombo i tjeneste hos kong Johan II av Portugal.
== Første reise ==
Columbus presenterte sin plan (om å reise til India via Atlanterhavet) for en portugisisk rett i 1485. Kongens eksperter trodde at reiseruten ville være lenger enn det Columbus mente (den faktiske avstanden var enda lenger enn selv det portugiserne trodde), og avviste å støtte hans planer. Etter sin flukt til Spania forsøkte han heller å få støtte fra de to monarkene Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla. De var gift, og styrte disse to kongedømmene sammen.
Det medfører ikke riktighet at Columbus ble møtt med motstand fordi ekspertene mente at jorden var flat. Det var amerikaneren Washington Irvings Columbusbiografi fra 1828 som konstruerte myten om at man på den tid mente at jorden var flat. Selv om denne myten om middelalderens lærde spredte seg raskt, var det en langt mer rasjonell grunn til skepsisen til hans planer - reisemålet Østindia lå etter deres beregninger (som rett var) alt for langt unna til at man kunne regne med å nå målet over uavbrutt åpent hav.
Etter år med lobbyvirksomhet fikk Columbus likevel endelig støtte i 1492. Ferdinand og Isabella hadde akkurat erobret Granada, og tok imot Columbus på slottet sitt i Córdoba, Spania. Der fikk han klarsignal for en ekspedisjon vestover. Halvparten av investeringen skulle komme fra private investorer, som Columbus skaffet seg hos brødrene Pinzon. De skaffet ham de to minste av de tre skipene som til slutt seilte, og de deltok selv på ekspedisjonen som kapteiner. Columbus fikk tittelen admiral, og han fikk styringsretten over de områdene han kom til, samt en andel av all profitten derfra.
Den 3. august 1492 la Columbus ut fra Palos de la Frontera med de tre skipene «Santa Maria», «Niña» og «Pinta». Første stoppested var Kanariøyene, der han ble en måned for å reparere en skade på et av skipenes ror. Deretter startet han på sin 33 dagers tur over Atlanterhavet. Han jukset med loggboken for at mannskapet skulle tro at de hadde reist kortere enn de faktisk hadde og håpet han dermed kanskje kunne stagge mannskapets uro. Colombus fikk imidlertid viktig støtte fra brødrene Pinzón, tre dyktige spanske navigatører som var med på reisen. De ble etter hvert viktige rådgivere for Columbus, og takket være deres hjelp ble reisen en suksess. Det er en del diskusjon om hvilken øy han faktisk nådde først, men han nådde i alle fall Bahamas-øyene 12. oktober 1492.
Idealisert fargelitografi fra 1893 viser Columbus som besetter øya San Salvador, seinere kalt Watling Island, på Bahamas 12. oktober 1492. I bakgrunnen skipene «Santa Maria»,«Niña» og «Pinta».
De innfødte (taino/arawak-indianerne) var fredelige og vennlige. I loggen sin for 14. oktober 1492 kladdet Columbus et brev til Ferdinand og Isabella om tainoene:
«Vuestras Altezas cuando mandaren puedenlos todos llevar a Castilla o tenellos en la misma isla captivos, porque con cincuenta hombres los ternan todos sojuzgados, les haran hazar todo lo que quisieren.»
(«Når Deres Høyheter befaler det, kan alle bringes til Castilla, eller holdes i fangenskap på deres egen øy, for med 50 mann kan man holde dem i underkastelse og få dem til å gjøre akkurat det vi vil.»)Fra Bahamas seilte Columbus sørover og utforsket nordøstkysten av Cuba (han gikk i land 28. oktober) og 6. desember kom han til nordkysten av øya de innfødte kalte Haiti og som Columbus døpte Hispaniola. Her gikk «Santa Maria» på grunn på selveste juledagen 25. desember og måtte forlates. Columbus ble mottatt av en lokal kasik (høvding) som het Guacanagari. Columbus grunnla kolonien «La Navidad», og satte igjen 39 menn der.
4. januar 1493 satte han seil hjemover, og etter en stormfull reise måtte han 4. mars søke nødhavn i Portugal. Forholdet mellom Portugal og Castilla var dårlig på denne tiden, og han ble tatt til fange, men deretter løslatt. Han ankom Spania 15. mars, og viste fram både det gullet han hadde funnet og flere innfødte som han hadde tatt med over. Han beskrev også tobakk, ananas og hengekøyer, som var nytt for europeerne.
Han ble mottatt som en helt i Spania, og nyhetene om "De vest-indiske øyer" spredde seg over hele Europa.
== Andre reise ==
Columbus la ut på sin andre ferd (1493–1496) den 24. september 1493, med 17 skip, forsyninger og 1500 mann for å kolonisere Hispaniola.
Denne gangen la han kursen lenger syd enn på den første reisen, og det første land han så var Dominica. Derfra fulgte han nordvestover kjeden av øyer som har fått navnet De små Antiller, der han ga navn til Guadeloupe, Montserrat, Antigua og Nevis. Disse gjorde han krav på som spansk territorium, på samme måte som Jomfruøyene og Puerto Rico. Deretter dro han til Hispaniola, der han fant La Navidad brent til grunnen og kolonistene drept. Han fant ut at kolonistene hadde kommet i strid med indianerne, som hadde utslettet den første hvite kolonien på amerikansk jord. Han etablerte en ny bosetting ved Isabella, lenger øst på nordsiden av Hispaniola, der skipene stanset opp på grunn av motvind. Columbus anså det som Guds tegn på at det var her kolonien skulle ligge. Den hadde dårlig beliggenhet, og bosettingen varte ikke lenge. Han utforsket de indre deler av øya, og fant litt gull, hvor han etablerte et fort. Senere utforsket han sørkysten av Cuba, men snudde før han nådde vestspissen, og han var derfor sikker på at dette var en halvøy, ikke en øy. Han oppdaget også Jamaica, som han kalte for «Santiago» og Isla de la Juventud, som han kalte for «La Evangelista».
Før han dro ut på den andre reisen, hadde han fått beskjed av Ferdinand og Isabella om å opprettholde et vennlig forhold til de innfødte. Men på turen sendte Columbus et brev tilbake der han foreslo å gjøre noen av de innfødte til slaver, særlig karibene, som bodde på øyene i De små Antiller, fordi de var så aggressive. Dette forslaget ble avvist. Likevel tok han i februar 1495 1600 tainoer til fange. 550 av disse ble sendt til Spania, hvorav 200 døde på reisen. Etter en rettssak ble de som overlevde turen satt fri og sendt tilbake. 500 av fangene ble fordelt som slaver blant kolonistene. Columbus slapp fri de resterende 400 av fangene, de fleste kvinner med små barn, og de flyktet opp i fjellet, slik at de ifølge Columbus gjorde det vanskelig å fange dem igjen senere. Denne ugjerningen var den første store konfrontasjonen mellom spanjoler og innfødte i «den nye verden».
Hovedformålet med denne turen var å finne gull. For å oppnå dette påla Columbus de innfødte i Cibao-fjellene på Haiti et system der alle over 14 år måtte finne en viss mengde gull. Som bevis på oppfylt kvote fikk de et merke rundt halsen. De som ikke oppfylte kvoten sin fikk hendene sine hugget av! Til tross for disse ekstreme virkemidlene var det lite gull som ble hentet ut.
I sine brev til den spanske kongen og dronningen foreslo Columbus flere ganger slaver som en mulighet for å tjene penger på den nyoppdagede øya, men forslagene ble alltid avvist. Kongen og dronningen anså heller de innfødte som framtidige kristne.
Columbus innsatte sin bror Bartolomeo som kommandør i Isabela, og reiste fra Hispaniola tilbake til Spania 10. mars 1496 for å renvaske seg for anklager om vanstyre. Han ankom Cádiz 11. juni.
== Tredje reise og arrestasjonen ==
I 1498 reiste Columbus til den nye verden for tredje gang, sammen med den unge Bartolomé de las Casas, som senere ga verden delvise avskrifter av Columbus' logger. På denne reisen oppdaget de øya Trinidad 31. juli, og Paria-halvøya, som senere viste seg å være del av Sør-Amerikas fastland, før de seilte videre til Hispaniola. Landområdet betraktet Columbus selv som en stor øy.
Columbus sørget nå for etableringen av "repartimento", senere kalt "encomienda"; et formynderskap, der spanjolene ble tildelt eneretten på bruken av arbeidskraften i "sitt" område, i bytte mot at de kristnet de innfødte. Denne politikken skjerpet utnyttelsen av indianerne som slaver betydelig. I mange tilfeller slet indianerne seg til døde, i andre tilfeller døde de av de nye sykdommene spanjolene brakte med seg, eller av underernæring. Overslag på innbyggertall før Columbus kom dit varierer mye. Thomas Cook beregnet antallet tainoer i Hispanola i 1493 til å være 8 millioner, dette er det høyeste overslaget, og trolig for høyt. Bartolomé de las Casas viste i en senere bok til en folketelling i 1496, som gav et overslag på ca. 3 millioner tainoer. Nyere populasjonsanslag, bygget på sannsynlighetsberegning utfra erfaringer fra primitive jakt- og agrarsamfunns behov for landareal for overlevelse, viser at et mer sannsynlig folketall må ha vært rundt 350 000. En spansk folketelling i 1514, 22 år etter de hvite ankomst, viste da kun 22 000 tainoer, og i 1542 ble det talt kun 200 av dem. I siste halvdel av 1500-tallet er det ingen andre spor etter tainoene enn visse genetiske trekk i deler av befolkningen gjennom mestizisering.
Andre erobrere videreførte det samme formynderskap-systemet med tilsvarende resultater også andre steder i Amerika.
På tross av innføringen av det nye system, var mange av de spanske nybyggerne likevel misfornøyde, de så ikke noe til de rikdommene Columbus hadde lovet dem. Columbus måtte stadig kjempe mot opprør fra kolonistene. Noen av kolonistene ble hengt for å ikke adlyde ham. Hjemvendte kolonister drev lobbyvirksomhet mot Columbus i den spanske retten, og anklaget ham for vanstyre. Kongen og dronningen sendte i år 1500 den kongelige administratoren Francisco de Bobadilla over til det nye landet for å overta styret og vurdere forholdene. Det første han møtte var hengte kolonister i galgen på havna, og han arresterte straks Columbus, la ham i lenker og sendte ham tilbake til Spania. Kapteinen ombord på fangeskipet tilbød Columbus å slippe fri fra lenkene på reisen, men han nektet å ta dem av seg. Hans ankomst til Spania i lenker vakte oppsikt, sjokk og avsky, og han ble straks satt fri.
Selv om han ble satt fri, fikk Columbus aldri tilbake den prestisje og respekt han hadde før han ble sendt tilbake til Spania i vanære. Han mistet også sin rett til å styre på Hispaniola eller vende tilbake dit. Som en ytterligere ydmykelse; portugiserne hadde vunnet kappløpet om å seile til India; Vasco da Gama kom tilbake i triumf i september 1499, etter å ha nådd India ved å seile rundt Afrika.
== Siste reise og hans senere liv ==
Etter mye lobbyvirksomhet, fikk endelig Columbus tillatelse til å gjøre en ny reise mot vest, en reise hvor Columbus ønsket å vise at India var like rundt hjørnet. Han forlot Spania 9. mai 1502 med 4 skip, men med streng beskjed om at han ikke var velkommen på Hispaniola. Han måtte likevel søke nødhavn i en bukt på Hispaniola (Boca Chica) for å ri av en orkan.
Hans ansøkning om nødhavn i havna i kolonien på øya ble avslått. På denne reisen hadde han selskap av sin yngste sønn Ferdinand, som senere beskrev denne reisen i en bok.
De seilte videre vestover, men før de nådde østkysten av Yucatán-halvøya, der de ville ha møtt på maya-kulturen, vendte skipene sørover, der de nådde kysten av Honduras. Herfra utforsket de kysten østover til Panama. Utenfor Honduras møtte de på en fullastet flåte, som var «lang som en galei». Dette var det første registrerte møtet mellom spanjoler og innfødte fra Meso-Amerika (befolkningen som holdt til fra Mexico til Sentral-Amerika, herav mayaene og aztekerne). Etter et mislykket forsøk på å etablere en koloni, på grunn av fiendtlige angrep fra de innfødte, uutholdelig varme, sykdommer og skader på skipene, gav Columbus opp forsøket på å finne India og seilte nordover med det siste seilbare skipet for igjen å søke nødhavn på Hispaniola. Skipet hans strandet på revene på kysten av Jamaica. Columbus og hans mannskap ble værende på den strandede båten utenfor Jamaica i et helt år i påvente av hjelp. Han sendte en mann med kano for å hente hjelp på Hispaniola, og i mellomtiden holdt han den fiendtlige lokalbefolkningen i age. Han lyktes til slutt med å vinne deres respekt med korrekt å forutsi en måneformørkelse. Til slutt ble han og det gjenlevende mannskapet reddet, et skip kom og hentet dem til Hispaniola, og der måtte han vente på skipsleide tilbake til Spania, hvor han så ankom i 1504.
Columbus oppga hele tiden omvendelse av ikke-kristne som motiv for sin utforskning av den nye verden. I de senere årene av sitt liv ble han stadig mer religiøs, og hevdet bl.a. at han hørte guddommelige stemmer. Han drømte også om et nytt korstog for å gjenerobre Jerusalem, hadde ofte på seg en fransiskaner-munkekutte, og hevdet at hans oppdagelser av «paradis» var en del av Guds plan, og snart ville resultere i Dommedag og verdens ende.
I hans senere år krevde Columbus at den spanske kronen ga ham 10% av all fortjeneste fra de nye områdene, i tråd med tidligere avtaler. Men siden han var løst fra sine plikter som guvernør, følte ikke den spanske kronen seg bundet av disse kontraktene, og hans krav ble avvist. Familien hans saksøkte senere kronen for en andel av profitten fra Amerika, men tapte saken til slutt – 50 år senere.
20. mai 1506 døde Columbus i Spania, fortsatt overbevist om at hans oppdagelser var øyer langs østkysten av Asia. Selv etter sin død fortsatte hans reiser; Han ble først begravet i Valladolid, deretter i Sevilla. Senere, i 1542 ble han flyttet til Santo Domingo i Den dominikanske republikk, etter ønske fra testamentet til hans sønn Diego. I 1576 ble liket fraktet til Havanna i Cuba. Etter krigen i 1898 ble Cuba uavhengig. Da spanjolene trakk seg ut av Cuba tok de Columbus' levninger med seg, og han ble flyttet tilbake til Sevilla i Spania. Noen hevder imidlertid at han fortsatt er begravd i katedralen i Santo Domingo.
== Arven etter Columbus ==
Christopher Columbus blir tradisjonelt betraktet som oppdageren av Amerika, men flere ulike kulturer og sivilisasjoner av urfolk i Amerika var der lenge før ham. Det er også dokumentert at den vestlige verdens vikinger var her før ham, på L'Anse aux Meadows finnes spor av vikingbosetninger. Columbus regnes mer nøyaktig som den personen som brakte Amerika inn i den vestlige oppmerksomheten. «Columbus krav til berømmelse ligger ikke i at han kom dit først,» forklarer historikeren Martin Dugard, «men at han ble der.» Den populære ideen om at han var den første personen til å se for seg en rundet jord er ikke riktig. Jordens avrundede form hadde vært kjent siden antikken.
Amerigo Vespuccis reisedagbøker, utgitt 1502-4, overbeviste Martin Waldseemüller at stedet som var oppdaget ikke var India, som Columbus trodde, men et nytt kontinent, og i 1507, ett år etter Columbus' død, publiserte Waldseemüller et verdenskart der han kaller det nye kontinentet America etter Vespuccis latinske navn "Americus". Ifølge Paul Lunde var "de europeiske hoffene opptatt med fremgangen til Det osmanske riket i øst, og dette forklarer delvis deres relative mangel på interesse for Columbus oppdagelser i Vesten."Historisk hadde britene bagatellisert Columbus og de understreket heller betydningen av den venetianske Giovanni Caboto som en pioneroppdager, men for det nye USA var Caboto labert materiale for å bli nasjonalhelt. Amerikanernes ærbødighet for Columbus dateres tilbake til kolonitiden. Navnet Columbia for Amerika dukket først opp i en ukentlig utgivelse av debattene i den britiske parlamentet i 1738 . Idéen om Columbus som en av grunnleggerne av Den nye verdens nasjoner og bruken av ordet «Columbia», eller rett og slett navnet «Columbus», spredte seg raskt etter den amerikanske revolusjonen. Columbus' navn ble gitt til den føderale hovedstaden i USA (District of Columbia), hovedsteder i to amerikanske stater (Ohio og Sør-Carolina), og Columbia River. Utenfor USA navnet ble brukt i 1819 for Gran Colombia, en forløper til den moderne republikken Colombia. Mange byer, tettsteder, fylker, gater og torg (kalt Plaza Colón eller Plaza de Colón i hele Latin-Amerika og Spania) har blitt oppkalt etter ham. Columbus ble vurdert kanonisert til helgen i den katolske kirke i 1866, og feiringen av arven etter Columbus nådde kanskje et høydepunkt i 1892 på 400-årsdagen for hans første ankomst til Amerika. Monumenter til Columbus, som Columbian Exposition i Chicago og Columbus Circle i New York City, ble reist over hele USA og Latin-Amerika til has ære.
Nyere syn på Columbus, spesielt indianernes, har en tendens til å være mye mer kritiske. Dette er blant annet fordi de innfødte tainoene på Hispaniola, der Columbus innførte et rudimentært skattesystem for gull og bomull, forsvant så raskt etter kontakten med spanjolene. Dette var delvis på grunn av overarbeid, men mye på grunn av den første pandemien som rammet Hispaniola i 1519, grunnet europeiske sykdommer. Noen anslag antyder at dødeligheten var på 80-90% blant urbefolkningen under koppeepidemier. De innfødte tainoene på øya ble systematisk utnyttet som slaver ved hjelp av encomiendasystemet, som lignet det føydale systemet i middelalderens Europa. Den pre-colombianske befolkningen antas å ha vært kanskje 250 000-300 000. Ifølge historikeren Gonzalo Fernandez de Oviedo y Valdes fra 1548, var det 56 år etter at Columbus ankom færre enn fem hundre tainoer igjen på øya. Et hundreår senere var det kanskje bare en håndfull igjen. Det må likevel sies at noen analyser av spørsmålet om Columbus' arv for indianere ikke klart skiller mellom handlingene til Columbus selv, som døde i god tid før den første pandemien rammet Hispaniola eller høydepunktet til encomiendasystemet, og de av senere europeiske guvernører og kolonister på Hispaniola.
Det er holdepunkter for at den første seilasen også brakte syfilis tilbake fra den nye verden. Mange av besetningsmedlemmene som hadde tjenestegjort på denne turen sluttet seg senere til hæren til kong Karl VIII da han invaderte Italia i 1495, og dette resulterte i spredningen av sykdommen i Europa og så mange som 5 millioner dødsfall.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Christopher Columbus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Christopher Columbus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons |
796 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
797 | https://no.wikipedia.org/wiki/Bartolom%C3%A9_de_las_Casas | 2023-02-01 | Bartolomé de las Casas | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1566', 'Kategori:Fødsler 11. november', 'Kategori:Fødsler i 1484', 'Kategori:Ikkemeksikanske katolske biskoper i Mexico', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Menneskerettighetsaktivister', 'Kategori:Misjonærer i Mexico', 'Kategori:Personer fra Sevilla', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spanske aktivister', 'Kategori:Spanske dominikanere', 'Kategori:Spanske katolske biskoper', 'Kategori:Spanske misjonærer'] | Bartolomé de Las Casas (født 1484 i Sevilla, død 17. juli 1566 i Madrid) var en spansk misjonær og historiker i den nye verden. Han ble berømt for sitt forsvar av de innfødtes rettigheter i mot det brutale folkemordet iverksatt av de spanske nybyggerne. Hans pamflett En kort framstilling av ødeleggelsen av [Vest]-India (Brevísima relación de la destrucción de las Indias) gir en fyldig beskrivelse av grusomhetene utført av de spanske conquistadorene.
| Bartolomé de Las Casas (født 1484 i Sevilla, død 17. juli 1566 i Madrid) var en spansk misjonær og historiker i den nye verden. Han ble berømt for sitt forsvar av de innfødtes rettigheter i mot det brutale folkemordet iverksatt av de spanske nybyggerne. Hans pamflett En kort framstilling av ødeleggelsen av [Vest]-India (Brevísima relación de la destrucción de las Indias) gir en fyldig beskrivelse av grusomhetene utført av de spanske conquistadorene.
== Liv og virke ==
Han ble født i Sevilla. Som en av kong Filipp II av Spanias undersåtter forklarte Las Casas at han i starten støttet de barbariske handlingene utført av sine landsmenn. Men han ble snart overbevist om at overgrepene til slutt ville føre til Spanias sammenbrudd i form av en guddommelig hevn. Ifølge Las Casas var det spanjolens ansvar å konvertere de innfødte til katolisismen og gjøre dem til lojale undersåtter i stedet for å drepe dem. For at de ikke skulle ende som slaver foreslo Las Casas at man skulle hente afrikanere til Amerika og bruke de som slaver i stedet. Senere forandret han mening om dette da han så slaveriets virkning på afrikanerne.
Han deltok på Diego Velázquez de Cuéllars reise fra Hispaniola til Cuba i 1511, og dokumenterte conquistadorenes barbariske behandling av blant annet høvding Hatuey og hans tilhengere.
Gimenez Fernandez hevder at Las Casas var etterkommer av en converso altså en spansk jøde som ble tvunget til å konvertere til kristendommen, men andre historikere følger ham ikke.
== Referanser == |
798 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
799 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
Subsets and Splits