id
int64 0
353k
| url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 2
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 6
741k
⌀ | article
stringlengths 6
741k
⌀ |
|---|---|---|---|---|---|---|
300 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
301 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
302 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
303 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
304 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
305 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
306 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
307 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
308 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
309 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
310 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
311 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
312 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
313 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
314 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
315 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
316 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
317 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
318 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
319 | https://no.wikipedia.org/wiki/1970-%C3%A5rene | 2023-02-01 | 1970-årene | ['Kategori:1970-årene', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Disco-musikken kommer for alvor på tampen av dette tiåret.
Watergate-skandalen ryster USA
Vietnamkrigen raser og avsluttes med tap for USA og Sør-Vietnam
Apollo-programmet gjennomfører flere månelandinger
USA skyter opp romstasjonen Skylab og romsondene Voyager 1 og 2
Sovjetunionen invaderer Afghanistan.
Punken slår gjennom.
Feminismen fikk stor tilslutning, spesielt blant kvinnene
Svorsk gjør for første gang inntog i norske hjem
Mikroprosessoren blir oppfunnet.
Standardmodellen utvikles mellom 1970 og 1973-- 1970
-- 1971
-- 1972
-- 1973
-- 1974
-- 1975
-- 1976
-- 1977
-- 1978
-- 1979
Tiårsoversikt | Disco-musikken kommer for alvor på tampen av dette tiåret.
Watergate-skandalen ryster USA
Vietnamkrigen raser og avsluttes med tap for USA og Sør-Vietnam
Apollo-programmet gjennomfører flere månelandinger
USA skyter opp romstasjonen Skylab og romsondene Voyager 1 og 2
Sovjetunionen invaderer Afghanistan.
Punken slår gjennom.
Feminismen fikk stor tilslutning, spesielt blant kvinnene
Svorsk gjør for første gang inntog i norske hjem
Mikroprosessoren blir oppfunnet.
Standardmodellen utvikles mellom 1970 og 1973-- 1970
-- 1971
-- 1972
-- 1973
-- 1974
-- 1975
-- 1976
-- 1977
-- 1978
-- 1979
Tiårsoversikt |
320 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
321 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
322 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
323 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
324 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
325 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
326 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
327 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
328 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
329 | https://no.wikipedia.org/wiki/20._%C3%A5rhundre | 2023-02-01 | 20. århundre | ['Kategori:1900-tallet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Århundrer'] | «1900-tallet» omdirigeres hit, men kan også referere til 1900-årene.
Det 20. århundre dekker årene 1901–2000, mens nittenhundretallet dekker årene 1900–1999.
| «1900-tallet» omdirigeres hit, men kan også referere til 1900-årene.
Det 20. århundre dekker årene 1901–2000, mens nittenhundretallet dekker årene 1900–1999.
== Viktige hendelser ==
Verdens første motodrevne fly tar av 1903
Første verdenskrig 1914 – 1918
Folkeforbundet grunnlagt 1919, oppløst 1946
Andre verdenskrig 1939 – 1945
Z3, verdens første programmerbare datamaskin, 1941
FN etablert 1945
Den kalde krigen 1945 – 1991
Sputnik 1, den første kunstige satellitten, 1957
Månelandingen 1969
=== Oppdagelser og nyskapninger ===
Den spesielle relativitetsteorien 1905
Den generelle relativitetsteorien 1916
Moderne raketteknologi 1926
Penicillin 1928
Turingmaskinen 1936
Evolusjonsbiologi 1937
P-pille 1951
DNA 1953
== Årstall ==
== Eksterne lenker ==
Søkbar digitalkopi av Simon Adams' og Robin Cross' Damms illustrerte : Det 20. århundre (1998) |
330 | https://no.wikipedia.org/wiki/18._%C3%A5rhundre | 2023-02-01 | 18. århundre | ['Kategori:1700-tallet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Århundrer'] | Det 18. århundre varte fra 1. januar 1701 til 31. desember 1800 i den gregorianske kalenderen.
I det 18. århundre hadde opplysningstiden en stor innvirkning på samfunnet, og både den franske revolusjonen og den amerikanske revolusjonen fant sted i denne perioden. Filosofi og vitenskap hadde i denne perioden økt betydning i forhold til tidligere. Filosofene i det 18. århundre drømte om lysere tider. Denne drømmen ble til virkelighet med den franske revolusjonen, selv om det ble senere svekket av frykten for Maximilien Robespierre. Ved det første omfavnet monarkier i Europa opplysningstidens idealer, men med den franske revolusjonen fryktet de å miste sin makt og opprettet kontrarevolusjonen.
Det osmanske riket var i en langvarig nedgang, det klarte ikke å holde tritt med de teknologiske fremskrittene i Europa. Det 18. århundre markerte også slutten av den polsk-litauiske samveldet som en selvstendig stat. Det en gang så store og mektige riket, som en gang var i stand til å erobre Moskva og beseire den store ottomanske hæren, kollapset under mange invasjoner. Det semi-demokratiske regjeringssystemet var ikke effektivt nok til rivaliserende monarkiske nabolandene Preussen, Russland og Østerrike som delte Commonwealth territorier blant dem, noe som endret den sentraleuropeiske politikken for de neste hundre årene.
Storbritannia ble en stormakt i verden med Frankrikes nederlag i Amerika, i 1760-årene og erobringen av store deler av India. Men Storbritannia mistet mange av sin nordamerikanske kolonier etter den amerikanske revolusjonen, som var aktivt hjulpet av den franske. Den industrielle revolusjon startet i Storbritannia rundt 1770 med produksjon av den forbedrede dampmaskinen. Til tross for sin beskjedne begynnelse i det 18. århundre, ville det radikalt endre samfunnet og miljøet.
| Det 18. århundre varte fra 1. januar 1701 til 31. desember 1800 i den gregorianske kalenderen.
I det 18. århundre hadde opplysningstiden en stor innvirkning på samfunnet, og både den franske revolusjonen og den amerikanske revolusjonen fant sted i denne perioden. Filosofi og vitenskap hadde i denne perioden økt betydning i forhold til tidligere. Filosofene i det 18. århundre drømte om lysere tider. Denne drømmen ble til virkelighet med den franske revolusjonen, selv om det ble senere svekket av frykten for Maximilien Robespierre. Ved det første omfavnet monarkier i Europa opplysningstidens idealer, men med den franske revolusjonen fryktet de å miste sin makt og opprettet kontrarevolusjonen.
Det osmanske riket var i en langvarig nedgang, det klarte ikke å holde tritt med de teknologiske fremskrittene i Europa. Det 18. århundre markerte også slutten av den polsk-litauiske samveldet som en selvstendig stat. Det en gang så store og mektige riket, som en gang var i stand til å erobre Moskva og beseire den store ottomanske hæren, kollapset under mange invasjoner. Det semi-demokratiske regjeringssystemet var ikke effektivt nok til rivaliserende monarkiske nabolandene Preussen, Russland og Østerrike som delte Commonwealth territorier blant dem, noe som endret den sentraleuropeiske politikken for de neste hundre årene.
Storbritannia ble en stormakt i verden med Frankrikes nederlag i Amerika, i 1760-årene og erobringen av store deler av India. Men Storbritannia mistet mange av sin nordamerikanske kolonier etter den amerikanske revolusjonen, som var aktivt hjulpet av den franske. Den industrielle revolusjon startet i Storbritannia rundt 1770 med produksjon av den forbedrede dampmaskinen. Til tross for sin beskjedne begynnelse i det 18. århundre, ville det radikalt endre samfunnet og miljøet.
== Europa ==
Den spanske arvefølgekrigen (1701-1714) rørte store deler av Europa. Den polske arvefølgekrigen (1733-1738) berørte Polen, Rhinland og Nord-Italia. Den Østerrike arvefølgekrigen (1740–1748) og sjuårskrigen (1756–1763) omfattet nesten alle stormaktene i Europa.
Storbritannia, som var blitt dannet gjennom en union mellom England og Skottland i 1707, mistet herredømet over USA, men ble likevel en stormakt gjennom å ha seiret over Frankrike i Amerika og gjennom kolonier i India, Sør-Afrika og Australia. England fikk sine første dagsaviser i begynnelsen av århundre med The Daily Courant og The Norwich Post. South Sea-bobla, en tidlig finansboble, sprakk i 1720 og ruinerte mange briter. Det britisk-styrte Irland opplevde en hungersnød som drepte rundt en tidel av innbyggerne.
Russland tok over fra Sverige som den viktigste makten i Baltikum etter den store nordiske krigen 1700-21. Peter den store reformerte kirken i 1721 og opphevet slaveriet i 1723 — slavene ble i stedet livegne.
Kongedømmet Preussen oppstod i 1701 og vokste gjennom de schlesiske krigene og delingene av Polen. Hungersnød i Øst-Preussen i 1708-09 drepte en tredel av innbyggerne.
Camisard-opprøret mot fransk undertrykking av hugenottene fant sted i Frankrike fra 1702 til 1715. Rákóczi-opprøret mot Habsburg-styret fant sted i Ungarn fra 1703 til 1711. Kosakkopprøret, det største bondeopprøret i Russland, utspilte seg i 1774-75. Den franske revolusjonen, som gjorde Frankrike til republikk, brøt ut i 1789. Det irske opprøret i 1789 klarte ikke å gjøre slutt på det britiske styret.
Jordskjelvet i Lisboa i 1755 drepte tusentalls og fikk innvirkning på politikk, kunst og filosofi.
== Se også ==
Århundre |
331 | https://no.wikipedia.org/wiki/Tor_Alsaker-N%C3%B8stdahl | 2023-02-01 | Tor Alsaker-Nøstdahl | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Strømsgodset TF', 'Kategori:Fødsler 19. februar', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune'] | Tor Ivar Alsaker-Nøstdahl (født 19. februar 1945) er en norsk tidligere fotballspiller fra Drammen. Han spilte for Strømsgodset Toppfotball i perioden 1962–1977 og er seriemester (1970) og tre ganger cupmester (1969, 1970 og 1973) for laget. Totalt spilte han 329 obligatoriske kamper for Strømsgodset, noe som er rekord, for øvrig delt med Inge Thun. Alsaker-Nøstdahl fikk også 10 kamper for det norske landslaget. Han ble kåret til Årets spiller i norsk fotball av VG i 1970, det året Strømsgodset vant både serie og cup.Alsaker-Nøstdahl spilte i forsvaret og var kjent for sin hurtighet. Etter karrieren har han hatt flere verv i Strømsgodset Idrettsforening, blant annet formann, og han ble i 1999 utnevnt til æresmedlem i klubben.
| Tor Ivar Alsaker-Nøstdahl (født 19. februar 1945) er en norsk tidligere fotballspiller fra Drammen. Han spilte for Strømsgodset Toppfotball i perioden 1962–1977 og er seriemester (1970) og tre ganger cupmester (1969, 1970 og 1973) for laget. Totalt spilte han 329 obligatoriske kamper for Strømsgodset, noe som er rekord, for øvrig delt med Inge Thun. Alsaker-Nøstdahl fikk også 10 kamper for det norske landslaget. Han ble kåret til Årets spiller i norsk fotball av VG i 1970, det året Strømsgodset vant både serie og cup.Alsaker-Nøstdahl spilte i forsvaret og var kjent for sin hurtighet. Etter karrieren har han hatt flere verv i Strømsgodset Idrettsforening, blant annet formann, og han ble i 1999 utnevnt til æresmedlem i klubben.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Spillerprofil Strømsgodset |
332 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
333 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
334 | https://no.wikipedia.org/wiki/Bydel_Sagene | 2023-02-01 | Bydel Sagene | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydel Sagene', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Bydel Sagene er en administrativ bydel i Oslo. Sagene er også navn på ett av strøkene i bydelen, men navnet er fra gammelt av brukt om bebyggelsen rundt hele strekket av Akerselva som inngår i dagens bydel Sagene.
Bydelen har 45 089 innbyggere (per 2020) og et areal på 3,1 km². Bydelen ligger langs Akerselva, og slik som elva har gitt navn til bydelen, har den også vært viktig for områdets historie, med industri (tidligere sagbruk, møller) og arbeidsliv. Akerselva var grunnlaget for all denne aktiviteten. I dag er industrien i stor grad forsvunnet til fordel for mer tidsmessige bedrifter og virksomheter, og miljøet i området er tilsvarende forbedret. Bydelen var tidligere kalt Sagene-Torshov, men etter bydelsreformen i 2004 ble den hetende Sagene uten andre endringer. Sagene-Torshov-området er skildret i Oskar Braatens romaner, skuespill og fortellinger.
Hvert år deler bydelen ut Lovisaprisen. | Bydel Sagene er en administrativ bydel i Oslo. Sagene er også navn på ett av strøkene i bydelen, men navnet er fra gammelt av brukt om bebyggelsen rundt hele strekket av Akerselva som inngår i dagens bydel Sagene.
Bydelen har 45 089 innbyggere (per 2020) og et areal på 3,1 km². Bydelen ligger langs Akerselva, og slik som elva har gitt navn til bydelen, har den også vært viktig for områdets historie, med industri (tidligere sagbruk, møller) og arbeidsliv. Akerselva var grunnlaget for all denne aktiviteten. I dag er industrien i stor grad forsvunnet til fordel for mer tidsmessige bedrifter og virksomheter, og miljøet i området er tilsvarende forbedret. Bydelen var tidligere kalt Sagene-Torshov, men etter bydelsreformen i 2004 ble den hetende Sagene uten andre endringer. Sagene-Torshov-området er skildret i Oskar Braatens romaner, skuespill og fortellinger.
Hvert år deler bydelen ut Lovisaprisen.
== Politikk ==
Bydelsutvalget er det øverste politiske organet i bydelen. Bydelsutvalget har 3 fagkomiteer, Helse- og mestringskomiteen, Oppvekst- og velferdskomiteen, Miljø-, kultur- og byutviklingskomiteen.
Bydelsutvalget har 15 representanter som er direktevalgt ved kommune- og fylkestingsvalget. I perioden 2019-2023 har bydelsutvalget følgende mandatfordeling.
Miljøpartiet De Grønne 4
Arbeiderpartiet 3
Høyre 3
Sosialistisk Venstreparti 2
Rødt 2
Venstre 1Leder av bydelsutvalget er Almaz Asfaha (MDG) og nestleder er Jørgen Foss (AP).
== Geografi ==
Sagene bydel består av strøkene Bjølsen, Iladalen, Sagene, Sandaker, Torshov, Åsen (Søndre Åsen) og mesteparten av Storo. I sørøst inkluderer også bydelen ett kvartal av strøket Grünerløkka.
Bydel Sagene grenser i nordvest til Ullevål hageby, Berg og Tåsen; i nord til Nydalen og Grefsen, og i nordøst til Nordre Åsen. Alle disse strøkene ligger i Nordre Aker bydel, som også administrerer en liten bit av Storo.
I sørøst ligger Torshovdalen innafor bydelsgrensa, med Trondheimsveien-Fagerheimgata som yttergrense. Her har vi bydel Grünerløkka på andre siden av grensa. Grensa mellom Sagene og Grünerløkka fortsetter vestover Christian Michelsens gate-Vogts gate-Sannergata-Waldemar Thranes gate til Uelands gate. Her har ett kvartal av strøket Grünerløkka havna innafor Sagenes bydelsgrense - nærmere bestemt Ringnes Park. Noen ville si at også kvartalet som ligger innafor Thorvald Meyers gate-Sannergata-Akerselva-Biermanns gate likeledes er en del av strøket Grünerløkka.
Strøket Ila er delt mellom tre bydeler. Sagene innehar den nordøstre tredjedelen man kaller Iladalen. Sør for Waldemar Tranes gate finner man den delen av Ila som ligger under Grünerløkka, og vest for Uelands gateUelands gate finner man den delen som administreres av St. Hanshaugen bydel. Når man følger Uelands gate oppover, får man etterhvert Lovisenberg på vestsida av gata, og deretter Nordre Gravlund. Begge disse stedene ligger under St. Hanshaugen bydel. Etter dette har man igjen Nordre Aker bydel på vestsida av Uelands gate.
Ring 2 går gjennom bydelen i syd. Trikken passerer gjennom Torshovs mest sentrale gate; Vogts gate. Busslinjene 20, 30, 37 og 54 passerer også gjennom bydelen.
Midt i bydelen renner Akerselva fra nord til sør. Langs elva finnes gamle industriområder og parker. Flere tusen mennesker følger elva gjennom Sagene bydel under Elvelangs i fakkellys,.et årlig kulturarrangement i september.
== Næringsliv ==
I bydel Sagene er der 15072 arbeidsplasser. Disse er fordelt på følgende næringer:
== Det historiske Sagene ==
Historisk er navnet Sagene brukt om strøket langs Akerselva, fra Bjølsen/Sandaker i nord til Sannergata i syd. Navnet skriver seg fra oppgangssagene som ble bygget langs elven fra 1500-tallet. Enda tidligere fantes det møller her.
Til det historiske Sagene hører trehusbebyggelsen langs Maridalsveien og fabrikkmiljøet ved Sagveien.
== Kjente personer med tilknytning til bydel Sagene ==
Ole Bentsen (1653–1734) , møllepioner, Bjølsen/Sagene.
Sigurd Berge (1929–2002), komponist, Sagene.
Oskar Braaten (1881–1931), forfatter, Sagene.
Jens Brun-Pedersen (1954–), journalist, Torshov.
Tone Tellevik Dahl (1970–), politiker (AP), Torshov.
Finn Eriksen (1937–2020), musiker, Bjølsen.
Jørgen Foss (1989–), politiker (AP) og skuespiller, Bjølsen.
Erik Fosse (1950–), musiker og lege, Sagene.
Mor Go'hjerta (1829–?), filantrop og kremmer, Bjølsen.
Henrik Heftye (1804–1806), grosserer og filantrop, Bjølsen.
Ella Hval (1904–1994) skuespiller, Torshov.
Leif Juster (1910–1995), skuespiller, Sagene.
Jolly Kramer-Johansen (1902–1968), komponist og kapellmester, Torshov.
Lisa Kristoffersen (1833–1928), dyrebeskyttelsespionér, Sagene.
Per Kviberg (1881–1960), lærer, motstandsmann og politiker (NKP, NSA, AP), Torshov.
Jørgen Henrik Meinich (1820–1911), industrimann, jurist, ordfører, Bjølsen.
Maria Mena (1986–), musiker, Bjølsen.
Lillebjørn Nilsen (1950–), musiker, Ila.
Siri Nilsen (1985–), musiker, Sagene.
Abid Q. Raja (1975–), politiker (V), stortingsmann, Bjølsen.
Halvor Schou (1823–1829), industrimann, Hjula Væverier og Schous bryggeri, Sagene.
Anna Sethne (1872–1961), pedagogisk reformator, oppr. Drammen, Sagene.
Tony Sheehan (1947–2002), folkemusiker, Sagene.
Lea Myren (2001–), skuespiller, Sagene.
David Toska (1975–), yrkeskriminell, Bjølsen.
Wam & Vennerød, dvs. Svend Wam (1946–2017) og Petter Vennerød (1948–), filmskapere med tilknytning til Torshov.
Tine Thing Helseth (1987–), musiker, Sagene.
Karl Sundby (1953–2020), skuespiller, Sagene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Bydel Sagene – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Bydelshistorie (Torshov)
(no) Bydelshistorie
(no) Østkantavisa; lokalavis for bydelen
(no) Sagene Torshov Historielag
(no) Lovisaprisen, bydelens miljø- og kulturpris |
335 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
336 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
337 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
338 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
339 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
340 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
341 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
342 | https://no.wikipedia.org/wiki/Alfred_Nobel | 2023-02-01 | Alfred Nobel | ['Kategori:Alfred Nobel', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1896', 'Kategori:Filantroper', 'Kategori:Fødsler 21. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1833', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske forretningsfolk', 'Kategori:Svenske ingeniører', 'Kategori:Svenske kjemikere', 'Kategori:Svenske oppfinnere'] | Alfred Bernhard Nobel (født 21. oktober 1833 i Stockholm i Sverige, død 10. desember 1896 i San Remo i Italia) var en svensk kjemiker, ingeniør, oppfinner og filantrop, mest kjent for å ha innstiftet de fem nobelprisene ved en testamentarisk gave.
| Alfred Bernhard Nobel (født 21. oktober 1833 i Stockholm i Sverige, død 10. desember 1896 i San Remo i Italia) var en svensk kjemiker, ingeniør, oppfinner og filantrop, mest kjent for å ha innstiftet de fem nobelprisene ved en testamentarisk gave.
== Tidligere år og utdannelse ==
Nobel var tredje sønn av Immanuel Nobel (1801–1872), og familien bodde i Stockholm til Alfred var åtte år gammel. Da flyttet familien til St. Petersburg, hvor faren hadde startet en våpenfabrikk noen år tidligere.
Han gikk ikke på skole, men fikk privatundervisning av gode lærere. Snart behersket han fire fremmedspråk (russisk, engelsk, tysk og fransk), og han viste store evner i kjemi.
I 1863 flyttet han tilbake til Sverige og begynte å arbeide som kjemiker ved farens verksted i Helenborg. Han videreutviklet sprengstoffet glyserolnitrat (nitroglyserin) og startet industriell produksjon av dette i 1864. I 1867 fikk han patent på en type sprengstoff han ga navnet dynamitt, etter å ha funnet opp dette året før. Denne oppfinnelsen fikk stor betydning for anleggsvirksomhet i mange land og la grunnlaget for Nobels store formue. Den opprinnelige form for dynamitt ble etter hvert erstattet av gelatin-dynamitten, som var sikrere å behandle. Også i denne utvikling spilte Nobel en viktig rolle.
== Oppfinner og forretningsmann ==
Som oppfinner fikk Alfred Nobel 355 patenter.
== Testamentet og Nobel-prisene ==
I 1895 testamenterte Alfred Nobel det meste av sin formue til et fond hvor inntektene skulle nyttes til å dele ut priser til dem som hvert år hadde gjort menneskeheten den største nytte – nobelprisene. I sitt testamente etterlot Nobel ingen forklaring på hvorfor fredsprisen, i motsetning til de andre nobelprisene, skulle utdeles av en norsk komité.
Ifølge The Oxford International Encyclopedia of Peace, er fredsprisen den mest prestisjefulle utmerkelsen i verden.
== Referanser ==
== Litteratur ==
«Nobel, Alfred Bernhard» i Encyclopædia Britannica, 1911-utgaven
Schück, H og Sohlman, R., (1929). The Life of Alfred Nobel. London: William Heineman Ltd.
Alfred Nobel US Patent No 78,317, datert 26. mai 1868
Evlanoff, M. og Fluor, M. Alfred Nobel – The Loneliest Millionaire. Los Angeles, Ward Ritchie Press, 1969.
Sohlman, R. The Legacy of Alfred Nobel, oversatt av Schubert E. London: The Bodley Head, 1983 (svensk original: Ett Testamente, publisert 1950).
Jorpes, J.E. «Alfred Nobel». British Medical Journal, 3. januar 1959, 1(5113): 1–6.
Sri Kantha, S. Alfred «Nobel's unusual creativity; an analysis». Medical Hypotheses, april 1999; 53(4): 338–344.
Sri Kantha, S. «Could nitroglycerine poisoning be the cause of Alfred Nobel's anginal pains and premature death?» Medical Hypotheses, 1997; 49: 303–306.
== Eksterne lenker ==
(en) Alfred Nobel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alfred Nobel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Alfred Nobel’s life
Alfred Nobel - Oppfinner, forretningsmann, fredsvenn Arkivert 31. desember 2012 hos Wayback Machine.
Alfred Bernhard Nobel
Alfred Nobel og Nobel-prisene
The Nobels in Baku in Azerbaijan International, Vol 10.2 (Summer 2002), 56–59.
The Nobel Prize in Postage Stamps |
343 | https://no.wikipedia.org/wiki/Jim_Morrison | 2023-02-01 | Jim Morrison | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1971', 'Kategori:Fødsler 8. desember', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Albuquerque', 'Kategori:Personer fra Brevard County i Florida', 'Kategori:Personer fra Los Angeles', 'Kategori:Personer fra USA av skotsk opphav', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | James Douglas Morrison (født 8. desember 1943 i Melbourne, Florida, død 3. juli 1971 i Paris, Frankrike) var vokalist og låtskriver i det amerikanske rockebandet The Doors. I tillegg produserte han flere diktsamlinger.
| James Douglas Morrison (født 8. desember 1943 i Melbourne, Florida, død 3. juli 1971 i Paris, Frankrike) var vokalist og låtskriver i det amerikanske rockebandet The Doors. I tillegg produserte han flere diktsamlinger.
== Biografi ==
=== Bakgrunn ===
Foreldrene Steve og Clara Morrison var begge ansatt i United States Navy, og dette førte til at oppveksten var preget av stadig flytting. Deler av barndommen tilbrakte Morrison i San Diego i California. I 1958 gikk han på high school i Alameda, men han tok eksamen fra George Washington High School i Alexandria i Virginia i juni 1961.
Morrison bodde deretter hos sin farfar og farmor i Clearwater i Florida, hvor han fulgte studier ved St. Petersburg Junior College i St. Petersburg. I 1962 flyttet han over til Florida State University (FSU) i Tallahassee.
I januar 1964 flyttet han til Los Angeles, California. Her fullførte han i 1965 første del av utdannelsen ved avdelingen for scenekunst ved filmskolen ved UCLA. Mens han var ved UCLA laget han to filmer.
=== The Doors ===
Mens han gikk på UCLA, bodde han i Venice. Her levde han et bohemliv og ble etterhvert kjent med studiekollega Ray Manzarek. Morrison viste Manzarek noen av diktene han hadde skrevet, og de fant ut at de ville prøve å lage musikk sammen. Etterhvert fikk de med gitaristen Robby Krieger og trommeslageren John Densmore. De spilte først på nattklubber, men høsten 1965 fikk de anledning til å spille inn en plate med seks sanger, blant andre «Moonlight Drive», «Summer's Almost Gone» og «Break on Through (to the Other Side)».
De kalte seg The Doors. Navnet ble tatt fra boken «The Doors of Perception» av Aldous Huxley, som igjen hadde hentet uttrykket fra en linje i diktet «The Marriage of Heaven and Hell» av William Blake: «If the doors of perception were cleansed every thing would appear to man as it is, infinite.» Morrison uttrykte dette som «There are things known and there are things unknown. Inbetween are the doors.»
Fra 1966 spilte de jevnlig på Whisky a Go Go. The Doors utga sin første plate i januar 1967 og oppnådde etterhvert internasjonal berømmelse.
Jim Morrison hadde en krevende livsstil med et utstrakt misbruk av alkohol og diverse narkotiske stoffer. Dette gjenspeilte seg i musikken, som ofte bar preg av mystikk og psykedelika.
Den siste konserten The Doors spilte med Morrison i spissen, var på Isle of Wight-festivalen i 1970 hvor det var over 600 000 besøkende i løpet av hele festivalen. På Woodstock var det til gjengjeld «bare» 500 000 besøkende.
=== Senere karriere og død ===
Jim Morrison forlot The Doors like etter utgivelsen av deres syvende plate, L.A. Woman.
Han flyttet i mars 1971 til Paris i Frankrike for å kunne konsentrere seg om sitt forfatterskap. Blant annet leste han inn på bånd mange av diktene han tidligere hadde skrevet, noen utgitt i bøkene The Lords (1967) og The New Creatures (1967) som den gang bare ble publisert i hundre eksemplarer hver. Andre dikt var ikke tidligere utgitt. Disse opptakene ble senere oppdaget av plateselskapet og et utvalg ble musikksatt av The Doors og gitt ut på albumet An American Prayer.
Morrison ble funnet død natten til 3. juli 1971 i en leilighet i Paris han hadde lånt av den franske modellen Elizabeth («ZoZo») Lariviere. Han ble funnet død i badekaret av kjæresten Pamela Curson. Det var i ettertid vært en del spekulasjoner omkring omstendighetene rundt hans død, men den offisielle dødsårsaken ble fastslått til hjerteinfarkt.
Han ligger begravet på kirkegården Père Lachaise i Paris og graven blir jevnlig besøkt av store mengder fans og turister.
== Noen sitater av Jim Morrison ==
«I think of myself as an intelligent, sensitive human being with the soul of a clown, which always forces me to blow it at the most important moments.»
«I think the highest and lowest points are the important ones. Anything else is just... in between. I want the freedom to try everything.»
«I think I was just fed up with the image that had been created around me, which I sometimes consciously, most of the time unconsciously cooperated with. It just got too much for me to really stomach and so I put an end to it one glorious evening.»
«The most important kind of freedom is to be what you really are. You trade in your reality for a role. You trade in your sense for an act. You give up your ability to feel, and in exchange, put on a mask. There can't be any large-scale revolution until there's a personal revolution, on an individual level. It's got to happen inside first.»I can't believe this is happening
I can't believe all these people
are sniffing each other
& backing away
teeth grinning
hair raised, growling, here in
the slaughtered windFra diktsamlingen The New Creatures (1969).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jim Morrison – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jim Morrison på Internet Movie Database
(fr) Jim Morrison på Allociné
(en) Jim Morrison på AllMovie
(en) Jim Morrison hos Rotten Tomatoes
(en) Jim Morrison hos The Movie Database
(en) Jim Morrison på Apple Music
(en) Jim Morrison på Discogs
(en) Jim Morrison på MusicBrainz
(en) Jim Morrison på Spotify
(en) Jim Morrison på Genius — sangtekster
(en) Jim Morrison på AllMusic
A Tribute To Jim Morrison
The Doors official website
Nettside om William Blake: The Marriage of Heaven and Hell |
344 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
345 | https://no.wikipedia.org/wiki/Josef_Stalin | 2023-02-01 | Josef Stalin | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Ateismeforkjempere', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 5. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1953', 'Kategori:Fødsler 18. desember', 'Kategori:Fødsler i 1878', 'Kategori:Gammelbolsjeviker', 'Kategori:Georgiere', 'Kategori:Kildekvalitet for dato som mangler tekst i Modul WikidataDato', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Shida Kartli', 'Kategori:Personer fra den kalde krigen', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sovjetere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Sovjetledere', 'Kategori:Stalinister'] | Josef (Iosif) Vissarionovitsj Stalin (født 1879 i Georgia, død 1953 utenfor Moskva) var Sovjetunionens leder fra 1924 til 1953.
Stalins styre var preget av sterk personkult, ekstrem maktkonsentrasjon, og lite omtanke for de hardere konsekvenser av hans politikk. Stalin forsøkte å undertrykke enhver opposisjon gjennom et byråkratisk og vilkårlig terrormaskineri. Overslagene over antall mennesker som mistet livet som følge av tiltak gjennomført under Stalins lederskap er svært varierende, men det antas å dreie seg om millioner over en 23-årsperiode.Nikita Khrusjtsjov, som kom til makten etter Stalin, fordømte både undertrykkelsene og personkulten i 1956 og igangsatte en avstaliniseringsprosess, men historikere har vist at Khrusjtsjov selv var en av Stalins verste og ivrigste mordere.Stalin ble generalsekretær for det sovjetiske kommunistpartiet i 1922, og bygde opp sin innflytelse med dette som grunnlag. Under maktkampen etter Vladimir Lenins død klarte Stalin å tilsidesette sin rival Leon Trotskij. I 1930-årene iverksatte han omfattende utrenskninger, som toppet seg i 1937. Ettersom mange bønder motsatte seg tvangskollektiviseringen av landbruket, satte Stalins regime inn brutale maktmidler mot «kulakkene», og sultet millioner til døde. I hungersnøden i 1932–1933 mistet omtrent seks millioner mennesker livet.
Stalin anses for å ha vært den viktigste enkeltperson for utformingen av sovjetregimet til 1991, skjønt mange maoister, anti-revisjonister og andre anser at den sanne sovjetsosialistiske ånd ble forrådt like etter Stalins egen død. Stalins styresett basert på marxist-leninismen blir ofte karakterisert som et distinkt styresett (stalinisme) og anses som en totalitær ideologi.
Stalin erstattet Lenins nye økonomiske politikk (NEP) med femårsplaner i 1928, omtrent samtidig som han begynte å drive igjennom kollektiviseringen av landsbruket. Et mål var å omdanne Sovjetunionen fra et i hovedsak bondesamfunn til en moderne industristat og en geopolitisk supermakt. Etter annen verdenskrig klarte Sovjetunionen raskt å nå dette mål, og i omtrent fire årtier etter hans død beholdt landet sin stilling som den ene av verdens to supermakter. Som følge av den andre verdenskrig klarte Stalin også å underlegge seg det meste av Øst-Europa og deler av Sentral-Europa, der sovjetlojale kommunistiske ledere ble innsatt.
| Josef (Iosif) Vissarionovitsj Stalin (født 1879 i Georgia, død 1953 utenfor Moskva) var Sovjetunionens leder fra 1924 til 1953.
Stalins styre var preget av sterk personkult, ekstrem maktkonsentrasjon, og lite omtanke for de hardere konsekvenser av hans politikk. Stalin forsøkte å undertrykke enhver opposisjon gjennom et byråkratisk og vilkårlig terrormaskineri. Overslagene over antall mennesker som mistet livet som følge av tiltak gjennomført under Stalins lederskap er svært varierende, men det antas å dreie seg om millioner over en 23-årsperiode.Nikita Khrusjtsjov, som kom til makten etter Stalin, fordømte både undertrykkelsene og personkulten i 1956 og igangsatte en avstaliniseringsprosess, men historikere har vist at Khrusjtsjov selv var en av Stalins verste og ivrigste mordere.Stalin ble generalsekretær for det sovjetiske kommunistpartiet i 1922, og bygde opp sin innflytelse med dette som grunnlag. Under maktkampen etter Vladimir Lenins død klarte Stalin å tilsidesette sin rival Leon Trotskij. I 1930-årene iverksatte han omfattende utrenskninger, som toppet seg i 1937. Ettersom mange bønder motsatte seg tvangskollektiviseringen av landbruket, satte Stalins regime inn brutale maktmidler mot «kulakkene», og sultet millioner til døde. I hungersnøden i 1932–1933 mistet omtrent seks millioner mennesker livet.
Stalin anses for å ha vært den viktigste enkeltperson for utformingen av sovjetregimet til 1991, skjønt mange maoister, anti-revisjonister og andre anser at den sanne sovjetsosialistiske ånd ble forrådt like etter Stalins egen død. Stalins styresett basert på marxist-leninismen blir ofte karakterisert som et distinkt styresett (stalinisme) og anses som en totalitær ideologi.
Stalin erstattet Lenins nye økonomiske politikk (NEP) med femårsplaner i 1928, omtrent samtidig som han begynte å drive igjennom kollektiviseringen av landsbruket. Et mål var å omdanne Sovjetunionen fra et i hovedsak bondesamfunn til en moderne industristat og en geopolitisk supermakt. Etter annen verdenskrig klarte Sovjetunionen raskt å nå dette mål, og i omtrent fire årtier etter hans død beholdt landet sin stilling som den ene av verdens to supermakter. Som følge av den andre verdenskrig klarte Stalin også å underlegge seg det meste av Øst-Europa og deler av Sentral-Europa, der sovjetlojale kommunistiske ledere ble innsatt.
== Navn ==
Stalin het opprinnelig Josef (Iosef) Vissarionovitsj Dzjugasjvili (russisk: Иосиф Виссарионович Джугашвили, georgisk: იოსებ ბესარიონის ძე ჯუღაშვილი Ioseb Besarionis Dze Jughashvili). Moren brukte kjælenavnet «Soso». Dzjugasjvili sluttet han å bruke i 1899 etter at han forlot presteseminaret Tblisi og ble involvert i undergrunnsaktiviteter: Han tok i bruk det georgiske kodenavnet «Koba». På den tiden var det vanlig at revolusjonære brukte kodenavn. Koba er navnet på en helt i en roman av Alexander Kazbegi (1848-1893). Koba var Robin Hood-aktig figur som kjempet mot russisk overherredømme og utbytting av Georgia. Han signerte med «Koba» fra 1906. Da han i 1905 reiste til Finland for å møte Lenin brukte han det vanlige navnet «Ivanovitsj». Suffikset «-vili» eller «-sjvili» er typisk for georgiske patronym. I 1907 signerte han avisartikler i Baku med «K. Kato». Tidlig på 1900-tallet brukte han også det georgiske navnet «Besosjvili». Da han var i St. Petersburg i 1911 brukte han navnet «Tsjitsjikov», trolig lånt fra Gogols roman Døde sjeler. I 1912 kvittet han seg helt med «Dzjugasjvili» fordi det var åpenbart georgisk eller kanskje fordi hans bolsjevikkamerater, som Lenin, hadde problemer å med å huske det. Lenin fortsatte å kalle ham «Koba Ivanovitsj» til 1912 trolig fordi «Dzjugasjvili» var vanskelig å huske og uttale. Han kvittet seg også med «Koba» og tok det russiske navnet Stalin som betyr «av stål» eller «stålmann». Noen av hans nærmeste fortsatte å bruke «Koba» til 1930-tallet.Navnet «Stalin» brukte han første gang i desember 1912 da han signert en artikkel i avisen Pravda i St. Petersburg med «K. Stalin». Han tok navnet etter mønster av «Lenin» og han eksperimenterte i årene før med navnene «Stefin», «Salin» og «Solin» før han landet på «Stalin». En hypotese, lansert av Stalin-forskeren Robert C. Tucker, er at han med dette viste at han var en lojal disippel av Lenin. Hans navn skrives på russisk: Иосиф Виссарионович Сталин og georgisk: იოსებ სტალინი Iosseb Stalini.
== Unge år ==
=== Barndom og familiebakgrunn ===
Josef Dzjugasjvili ble født 6. desemberjul./ 18. desember 1878greg. i Gori i Georgia i Kaukasus i 1878 som sønn av den en gang livegne skomakeren Vissarion Dzjugasjvili (Beso) og vaskekona Jekaterina Dzjugasjvili («Keke» eller «Katinka», 1858-1937), født Geladze i landsbyen Gambareuelli. Hun var datter av en livegen, var analfabet og dypt religiøs. Moren var bare 15 år gammel da hun ble gift med Vissarion og 20 år gammel da Josef ble født. Livegenskapet i Georgia ble opphevet 1864-1869. Vissarion forlot landsbyen Didi-Lilo etter han ble en fri mann. På den tiden var etniske georgiere enten godseiere eller livegne, mens borgerskapet i byene var etniske russere, armenere eller jøder. Josef var den eneste ledende kommunistiske pionér i Russland som kom fra enkle kår. Hans tre eldre søsken døde som spedbarn, slik at gutten vokste opp som enebarn. Josef fikk kjælenavnet «Sosso» eller «Soselo» på georgisk. Den lille familien var relativt fattige og bodde i et lite hus med bare ett rom på 15 m2 og kjøkken. Moren vasket for de mer velstående i byen og skaffet seg en symaskin slik at hun tok på seg oppdrag med sying. Hans fødested Gori var del av Det russiske riket.
Etter at Josef Stalin kom til makten ga han visekongens palass i Tbilisi til moren. Hun nøyde seg med et lite rom i det store bygget og levde der enkelt uten å kreve noe av sønnen, hun avslo tilbudet om å komme til Moskva. Han sørget for at hun hadde alt hun trengte. Stalin var ukjente grunner ikke tilstede i morens begravelse som ble organisert av Lavrentij Berija (georgier som Stalin).Foreldrene snakket bare georgisk og Josef lærte russisk først under utdannelsen. Russifiseringspolitikken innebar at georgisk, armensk og tyrkisk ikke ble akseptert på skolen, noe som skapt misnøye og opptøyer i Georgia. Selv som voksen snakket han russisk med en viss georgisk aksent. Familienavnet Dzjugasjvili viser at faren var av delvis jødisk opphav, noe Stalin selv verken bekreftet eller benektet. Familien tilhørte den georgisk-orotdokse kirke. Faren var drikkfeldig og stjal ofte morens penger for å kjøpe brennevin. Faren forlot sitt lille skomakerverksted for å arbeid på en skofabrikk i Tbilisi og døde der i 1890. Stalin hadde bare et vagt minne om faren. Tblisi var på den tiden sentrum for industrialisering i Kaukasus som ellers var preget av tradisjonelle stammesamfunn.Han var noe syk som barn. Omkring syv år gammel fikk han kopper og ansiktet forble arret. En gang som guttunge hadde han en verkebyll (sepsis) i venstre arm og dette førte til at albuen ble noe stiv og han ble derfor kjent uskikket til militærtjeneste. I 10-12 årsalderen hadde han blitt en frisk og sterk. Han var kraftig bygd, men ikke særlig høy (163 cm som voksen). Føttene var delvis deformert. Josef var kjent for sine gode tenorstemme og sang ofte solo ved større arrangement på skolen og i kirken. Det karakteristiske fyldige, mørke håret hadde han også som barn. På grunn av sitt mørke utseende ble han omtalt som asiatisk eller semittisk, og Nikolaj Bukharin kalte Stalin for Djengis Khan.Etter at han ble løst fra livegenskapet startet faren en skoforretning, men den gikk konkurs etter kort tid. Da ble han nødt til å ta arbeid i en skofabrikk i Tbilisi. En av Josefs ungdomsvenner, den senere mensjeviken Iosib Iremasjvili, skrev senere:
«Denne ufortjente og skrekkelige pryl gjorde gutten like hard og følelsesløs som faren».
Iremasjvili mente julingen utløste et hat mot alle øvrighetspersoner, fordi ethvert menneske som hadde mer makt enn ham selv minnet ham om faren. Iremasjvili skrev den første utgitte biografien om den unge Josef Stalin, og beskrev hevnmotivet som helt sentralt: Hele resten av livet var Stalin besatt av å få hevn over folk han oppfattet som mektige eller viktige.
En av dem som Jekaterina vasket hos i Gori var en jødisk forretningsmann ved navn David Pismamedov. Pismamedov gav Josef penger og bøker, og oppmuntret ham. Mange tiår etter, i 1924, kom Pismamedov på besøk til Kreml for å se hvordan det var blitt med den gutten han hadde kalt Soso. Først ville de ikke slippe ham inn til generalsekretæren, men da Stalin fikk høre hvem som var kommet på besøk kom han personlig ut, omfavnet Pismamedov, og takket det Stalin omtalte som «bestefaren sin».
=== Skolegang i Gori ===
Da han var 10 år gammel besto han opptaksprøven til kirkens skole med glans. Gutten fikk også et lite månedlig beløp i økonomisk støtte. Han hadde en svært god hukommelse og ble raskt klassens beste elev. Fra 1887 gikk Josef Dzjugasjvili på skole i Gori. Det var en menighetsskole drevet av den ortodokse kirke; moren var meget religiøs og hadde et inderlig ønske om at sønnen skulle bli prest. Hans klasse var en svært blandet gruppe, med elever fra flere forskjellige språkgrupper. Men undervisningsspråket var russisk. De andre elevene var for det meste fra bedre stilte bakgrunner enn ham, og de kunne erte ham for hans sjuskete skoleuniform. Men Josef kunne snart overta lederrollen i klassen.
Selv om han senere i livet gjorde lite av sin georgiske bakgrunn, vet man at i ungdomsårene var svært betatt av fortellinger fra georgisk folkeliv. En av disse fortellingene handlet om fjellkaren Koba, som hadde kjempet for landets selvstendighet. Han beundret ham så sterkt at han fikk sine klassekamerater til å kalle seg Koba. For å kompensere for sin beskjedne bakgrunn bestrebet han seg på å bli den beste i alt det han foretok seg. Han ble dermed raskt lagt merkt til for sin årvåkne intelligens, og i 1894 ble han uteksaminert fra skolen som årsklassens beste student. Han ble anbefalt opptatt ved presteseminaret i Tbilisi.
=== Radikalisering på presteseminaret i Tbilisi ===
Avsluttende eksamen i Gori tok han med utmerkelse og han ble tatt opp ved presteseminaret i Tbilisi. Seminaret hadde undervisning på universitetsnivå og var den eneste universitetsutdanningen i Georgia og den lokale intelligensen hadde stort sett bakgrunn fra seminaret. Josef Dzjugasjvili begynte på det russisk-ortodokse presteseminar i Tbilisi i 1894. Seminaret ble drevet av munker. En av hans medstudenter der beskrev livet på seminaret som trist og ensformig der de var innsperret i en mellomting mellom kloster og kaserne. Tsarens inspektører hindret dem i å lese georgiske bøker og aviser for holde sosialistiske eller nasjonalistiske ideer i sjakk. Ett år før Dzjugasjvili kom til seminaret ble 87 studenter utvist etter å streiket med krav blant annet om undervisning i georgisk litteratur. Selv om hans mor ville at han skulle bli prest (et håp hun holdt ved live også etter at han ble Sovjetunionens leder), var det ikke noe personlig prestekall som hadde bragt ham til seminaret. Undervisningsinstitusjonen var en av de få tilgjengelige i Georgia på denne tiden, siden man i det russiske keiserriket på 1800-tallet måtte reise til Moskva eller St. Petersburg for å studere ved et universitet. Moren hadde ikke råd til å holde sønnen ved seminaret og skolestyreren og sognepresten i Gori skaffet et stipend til den begavede gutten.Seminaret var en religiøs institusjon, men avgrenset ikke sin læreplan til teologi. Det tiltrakk seg overklassegeorgiere fra hele området, og mange av dem var åpent ute etter noe annet enn presteutdannelse. Lærekreftene og ledelsen bestod av relativt strikte russisk-ortodokse prester, mens store deler av studentmassen var sekulært sinnede og ofte radikale ungdommer. Noen år før Josef Dzjugasjvili begynte der hadde det vært et antall voldelige utskeielser. Studentene hadde streiket, og en rektor var blitt drept. Men de fem årene Dzjugasjvili studerte der var relativt rolige. Skjønt under overflaten boblet det med radikale idéer. I oktober 1895 publiserte Dzjugasjvili sitt første dikt i det georgiske tidsskriftet Iberya under pseudonymet Soselo, trolig for å holde identiteten skjult for skoleledelsen.På seminaret var Dzjugasjvili en ledende debattant som var kunnskapsrik, polemisk og standhaftig, men han tålte lite å bli overskygget av andre. Han ble hissig og furten ved nederlag i debatter og hevnet seg med sladder og baktalelser. Han beskrives som en vanskelig kamerat i skoledagene.
Da Josef Dzjugasjvili i en alder av 15 år avsluttet sitt annet studieår ved seminaret, kom han i kontakt med de hemmelige marxistiske kretsene i seminarmiljøet. Han oppsøkte bokhandelen til en viss Tsjsjeidse, der unge radikale fikk tak i venstreorienterte verk. Det finnes en nedtegnelse fra seminarets stedfortredende oppasser fra 1897 der det fremgår at han flere ganger hadde grepet Dzjugasjvili med forbudte bøker: Charles Jean Marie Letourneaus Folkenes litterære utvikling, Sjøens arbeidere, og Victor Hugos 1793 og Havets slaver. Han leste også Balzac og Marx. Han leste blant annet Vanity Fair av William Makepeace Thackeray i russisk oversettelse. I alt ble han tatt på fersk gjerning med slikt 13 ganger.
Dzjugasjvili sluttet seg i 1898 til den førte georgiske sosialdemokratiske organisasjon. Han var da 18 år. Organisasjonen ble kalt Messame-Dassi-gruppen («Den tredje gruppen»), og ble ledet av Noe Sjordania (også omtalt som Noah Jordania), Nikolai Semjonovitsj Tsjsjeidse og G. Zereteli. Senere ble disse lederne mensjeviker.Josef Dzjugasjvili begynte på denne tiden å agitere for marxismen. I 1898 ledet han en studiesirkel for arbeidere. På denne tiden studerte han også Georgij Valentinovitsj Plekhanovs verker og de første av Lenins skrifter. I 1898 trådte han offisielt inn i Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti.
Denne virksomheten gikk hånd i hånd med at han fullstendig tapte interessen for prestestudiene. Sjordania hadde forsøkt å få ham til å stå løpet ut og fullføre utdannelsen, men forgjeves. I slutten av mai 1898 ble han utvist fra presteskolen, rett før han ville ha fullført sin utdannelse, fordi han forsømte å dukke opp til sine eksamener i vårsemesteret. Selv hevdet han senere å ha blitt kastet ut fordi han drev marxisitisk propaganda. Da han forlot seminaret var hans sosialistiske ideer vage og lite utviklet.Selv om han vendte ryggen til sin kirkelige formasjon og utdannelse, var det noen trekk ved den som ble hengende ved ham: Det kan tenkes at hans glede over storslagne oppvisninger var en gjenklang av hans befatning med liturgi, og det hevdes også at hans metodiske, logiske intellekt var formet av den metodikk som ble benyttet i den teologiske undervisningen der.
=== Etter utvisningen fra presteseminaret ===
De første årene etter seminaret var vesentlige i hans politiske utvikling. Etter seminaret arbeidet han et par år som kontorist ved observatoriet i Tbilisi. Han forlot stillingen som kontorist i mai 1901, da han var nær ved å bli arrestert på grunn av sitt arbeid i den politiske undergrunn. Han arbeidet som propagandist for det sosialdemokratiske arbeiderparti, og organiserte under dekknavnet Koba blant annet streiker og demonstrasjoner blant jernbanearbeiderne. I 1901 ble hans første artikler trykket i undergrunnstidsskriftet Brdzola («Kampen»), som ble utgitt i Baku.
Høsten 1901 ble Dzjugasjvili sendt av den sosialdemokratiske komite i Tbilisi til Batumi for å drive propaganda blant arbeiderne. Batumi hadde vokst raskt som industriby særlig på grunn av Rotschild-konsernets oljevirksomhet der. Han brukte dekknavnet Koba på denne tiden. Han ble 18. april 1902 arrestert for første gang, fordi han hadde ansporet til en arbeiderdemonstrasjon i den georgiske byen Batumi. Politiet hadde ikke særlige beviser mot ham og han ble derfor «administrativt» deportert til Sibir i november 1903 med varighet på 3 år. Dzjugasjvili skulle sendes til landsbyen Novaja Ude i Irkutsk-provinsen øst i Sibir. Reisen tok en måned og straks etter ankomst klart han med undergrunnsbevegelsens bistand å flykte i forbindelse med uroen før krigen mot Japan. Han var tilbake i Tbilisi tidlig i februar 1904 etter krevende reise gjennom kulden i Sibir. Rett før han kom tilbake til Tbilisi var Lev Kamenjev på besøk i byen og Kamenjev kom tilbake sommeren 1904. Han satt fengslet flere måneder i Baku i 1908 sammen med Serge Ordjonikidze. Mellom 1907 og 1917 tilbragte han syv år i fengsel, i forvising i Sibir eller på flukt.I 1904 giftet han seg med Jekaterina Svanidse. Hun døde i 1907 av tuberkulose, noe som synes å ha gått hardt inn på ham. De hadde en sønn sammen.
=== Lenin og bolsjevismen ===
Noen måneder etter flukten i 1904 bestemt han seg for å støtte Lenin og mot slutten av 1904 agiterte han ivrig for bolsjevismen. Senere hevdet hans offisielle biografer at han hadde sluttet opp om Lenin før deportasjonen i 1903, mens andre (blant andre Trotskij) påsto at han var mensjevik. Trolig hadde han ikke sluttet seg til noen av gruppene før senere. Mens han satt fengslet eller var forvist, var det sosialdemokratiske parti blitt splittet i to fløyer som følge av partikonferansen i London i 1903. De to fløyene fikk betegnelsen mensjevikene og bolsjevikene, de sistnevnte anført av Vladimir Lenin. Han ble en tilhenger av Lenins doktrine om et sterkt sentralistisk parti ledet av profesjonelle revolusjonære.I 1905 møtte han for første gang Lenin, under den allrussiske bolsjevikkonferansen i Tammerfors som da var innenfor det russiske imperiet. Dette var første gang han besøkte den europeiske delen av Russland. Han spilte ikke noen viktig rolle under konferansen hvor han brukte dekknavnet Ivanovitsj. Han innledet ikke vennskap med Lenin, men ble kjent med flere person som ble av betydning senere blant andre Losovski og Borodin. Stalin hadde vært mot deltakelse i demokratiske valg til Dumaen og han ble forbauset da Lenin i Tammerfors gikk inn for deltakelse i valg. I denne førrevolusjonære tiden markerte ikke Dzjugasjvili seg som teoretiker, men som en dyktig organisator. Etter 1905-revolusjonen ble han en av anførerne av «kampkvadronene» som blant annet ranet banker for å finansiere bolsjevikpartiets virksomhet. Det mest berømte av hans bankran ble gjennomført 13. juni 1907 i den russiske riksbanks filial i Tbilisi. Stalin planla ranet ved at han i flere måneder hadde bearbeidet to av bankens ansatte og fikk en dag tips om at en stor pengetransport var på vei. Mannen på innsiden skal ha vært samarbeidsvillig fordi han beundret Stalins lyrikk. Stalins gjeng gjennomførte ranet med bomber og skytevåpen, Stalin holdt seg trolig i bakgrunnen under operasjonen. Ranet vakte stor oppsikt og ble slått opp i britiske og franske aviser. Ingen av ranerne ble tatt og Okhrana visste ikke hvilken organisasjon ranerne tilhørte. Okhranas arkiver viser at omkring 40 personer ble drept, avisene var sensurert og rapporterte ikke slike detaljer.. Byttet var på minst 250 000 rubler. Utbyttet fra ranet ble brukt til å finansiere Lenins arbeid. Stalin hadde talent for organisering av attentat og ran, som han gjennomførte med vekt på detaljer og hemmelighold, og han ble bolsjevikenes viktigste inntektskilde.
=== Arrestasjoner og forvisninger til Sibir ===
I mars 1908 ble han arrestert og ble i september dømt til 2 år i Sibir, han rømte i juni 1909 og reiste tilbake til Baku. I mars 1910 ble han arrestert og flyktet fra Sibir i juli 1911. Han ble anholdt på nytt i september 1911 noe som hindret ham i å delta på bolsjevikenes konferanse i Praha 5. januar 1912. I mai 1912 kom han tilbake til St. Petersburg. I juli 1912 ble han sendt til Vest-Sibir og flyktet tilbake til St. Petersburg i september, en dag skal han ganske enkelt ha gått om bord på en elvedamper og tok toget videre til Tomsk der han skaffet seg dokumenter under navnet Stefan Papadopulos. I desember 1912 forlot han Russland for å delta på en partikonferanse i Galicia. Han kom tilbake til St Petersburg i februar 1913 og møtte Molotov (født Skrjabin) for første gang. (Molotov var Stalins nærmeste allierte fra tidlig 1920-tall og Stalins fortrukne etterfølger.)
I mars 1913 ble han arrestert og dømt til fire år i Nord-Sibir. Reisen til Kostino i Nord-Sibir varte fra april til juni. Fra Kostino, hvor de antatt farligste fangene ble holdt, sendte han brev med planer for partiets videre kamp. Et av brevene ble oppdaget og han ble sendt lengre nord til et øde sted sammen med Jakov Sverdlov. Fra dette stedet var det vanskelig å flykte blant annet fordi dokumentene ble kontrollert ustanselig. Midt under første verdenskrig hadde tsaren stadig behov for flere soldater og Stalin ble vurdert til militærtjeneste og avvist som uskikket. Det er uklart om han ble avvist fordi han var bolsjevik eller fordi han var føttene og en arm var misdannet. Han klarte mot slutten av krigen å skaffe seg dokumenter under navnet Pjotr Galkin og gikk i dekning under de tiltagende kaotiske forholdene i landet. Etter Februarrevolusjonen i 1917 utstedte Den russiske provisoriske regjering amnesti for alle politiske fanger. Han kunne da for første gang på 18 år reise til St. Petersburg under eget navn.Hans praktiske erfaring som organisator i undergrunnen gjorde at han ble en nyttig person for Lenins bolsjeviker, og i januar 1912 ble han medlem av partiets sentralkomité. Dette ble et gjennombrudd i den politiske karrieren hans, og han ble nå en av de tolv i partiledelsen. I desember 1912 brukte han for første gang pseudonymet Stalin («Stålmannen»), i en artikkel han skrev for bolsjevikenes avis Pravda.For å kunne pleie kontakten med Lenin, som da oppholdt seg i landflyktighet i Sveits, og for å unnslippe tsarens politi, flyktet han i desember 1912 til Østerrike-Ungarn. Der tilbragte han noen måneder i Kraków og Wien. Våren 1913 kom han tilbake til Russland.
Kort etter han var kommet til St. Petersburg ble han den 7. mars 1913 arrestert på nytt. Fra 1913 til 1917 var han igjen forvist til indre eksil i Sibir.
For de mange vellykkede fluktene er det blitt fremsatt en rekke teorier.
En mulig grunn kan være dårlig organisering av de tsaristiske politistyrker. Forfølgelsen av revolusjonære var nokså halvhjertet. For de bolsjevikene som valgte å flykte fra sitt indre eksil, var det for eksempel ikke forbundet med særlig risiko å benytte vanlige kommunikasjonsmidler. De revolusjonære som ble arrestert, lot seg uten motstand føre til forvisningsstedet, og dagen etter kunne de legge ut på hjemreisen. Dersom de ble borte lenge, var det gjerne selvvalgt: Man hadde fri kost og losji på forvisningsstedet, og fikk til og med romslig med lommepenger. Dersom en revolusjonær var i pengeknipe, var det rett og slett fristende å la seg arrestere.
Noen historikere har hevdet at Stalin på denne tiden var en tsaristisk spion og infiltrator, men det finnes ingen pålitelige dokumenter som gjør dette troverdig.
Stalins siste og mer langvarige forvisningsopphold må også ses i sammenheng med første verdenskrig. Han fryktet at han ved neste arrestasjon kunne bli innrullert i den russiske hær og sendt til fronten.
== Annet ekteskap og barn ==
Enkemannen Josef Stalin giftet seg på nytt i 1919, med georgiske Nadjesjda Sergejevna Allilujeva. Hun var 17 år gammel og mer enn 20 år yngre enn Stalin. Svigerfaren var Stalins gamle georgiske venn Sergej Allilujev. Den menneskelige kontakt mellom de to sviktet i begynnelsen av 1930-årene på grunn av forholdene i Sovjetunionen. Nadjesjda Allilujeva tok sitt eget liv i november 1932 etter en høylytt krangel med Stalin. Det gikk rykter om at dødsårsaken var blindtarmbetennelse eller bilulykke, mens Stalin selv hevdet hun hadde vært syk og gått ut for tidlig.Da sønnen Jakub (kalt Jasja) ble tatt til fange av tyskerne i 1941, avslo Stalin tyskernes tilbud om å utveksle ham med den tyske feltmarskalken Friedrich Paulus: «Dere har i deres hender ikke bare min sønn Jakub, men millioner av mine sønner. Enten så frigjør dere alle sammen eller så må han lide samme skjebne som dem.», skal han ha sagt. Han mente også at det ville være uheldig på sovjetisk kampmoral fordi den sovjetiske soldatlov sa at man ikke skulle overgi seg. Det antas at Jakub begikk selvmord i 1943 ved å kaste seg mot et elektrisk gjerde i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Oranienburg.Stalin fikk i 1921 sønnen Vassily, som senere ble generalløytnant, og i 1926 datteren Svetlana. Hun hoppet av til USA i 1967 via India, returnerte i 1984 til Sovjetunionen men reiste tilbake til USA året etter.
== Revolusjon og borgerkrig ==
Under den første allrussiske sovjetkongress i juni 1917 ble Stalin valgt til medlem av sentraleksekutivkomiteen. Til å begynne med gikk han og andre bolsjeviker inn for samarbeid med Aleksandr Kerenskijs provisoriske regjering. Men da Lenin vendte tilbake fra sitt eksil og brennemerket enhver støtte til Kerenskij som forrædersk, slo Stalin om til Lenins linje. Han forsvarte Lenins tanker i bolsjevikenes store debatter i september og oktober. Han hadde svært lite å gjøre med forberedelsene og gjennomføringen av oktoberrevolusjonen. Det var snarere Leo Trotskij, sjefen for Petrograd-sovjetets militærkomite, som stod for det meste.I den provisoriske regjering som kom til makt den 7. november fikk Stalin som takk for sin lojalitet posten som minister for nasjonalitetsspørsmål. I dette vervet gikk han inn for et frivillig og ærefullt samvelde mellom Russland og alle landets nasjonale minoritetsfolk. Men dette samveldet ble likevel avgrenset ettersom alle medlemmer måtte bekjenne seg til sosialismen for å kunne være med.
Til å begynne med var den sovjetiske sentralregjering og dens nydannede røde armé svært svak. Sommeren 1918 hadde den bare kontroll over et område som tilsvarte det gamle moskovittiske storfyrstedømmet. Mange av de nasjonale minoriteter i det gamle tsarriket så seg nå i stand til å løsrive seg og erklære selvstendighet, uten å rådføre seg med sovjetregjeringen. Det mest kjente eksempel på det var Ukraina. De eneste minoritetsområdene som tilsluttet seg det sovjetiske samvelde var Tatarstan og Basjkortostan. Stalins oppgave i årene som fulgte bestod dermed i å vinne tilbake de områdene som var gått tapt. Etter at det hadde avtegnet seg at dette var situasjonen, forandret han drastisk sin holdning til minoritetsfolkene, og var villig til å bruke alle midler for å gjeninnlemme dem i det sovjetiske samvelde.
Etter utbruddet av borgerkrigen ble Stalin en av kommandørene i Trotskijs Røde Armé. I juli 1918 ble han sendt til Tsaritsyn som øverstkommanderende for sørfronten, for å sikre det eneste større korndyrkende området som var på sovjetiske hender. Han satte sin lit til den tidligere tsaristgeneralen Sytin, som også var blitt sendt til sørfronten av Trotskij, Men det varte ikke lenge – det utbrøt strid mellom de to. Likevel klarte man å forsvare byen mot general Krasnovs styrker. Derfor ble byen i 1925 omdøpt til Stalingrad.
I mars 1919 ble Stalin medlem av sovjetregjeringens nye indre direktorium. Her hadde han sine første heftige sammenstøt med hovedrivalen Trotskij. Trotskij innrullerte offiserer fra den tidligere tsarhæren i sin røde arme for å styrke den slik at den ble en slagkraftig styrke. Stalin var sterkt imot dette (særlig på grunn av general Sytin), men på grunn av Trotskijs seirer på slagmarken så han seg nødsaget til å tie om det.
På sørfronten konsentrerte Stalin seg nå om å gjeninnlemme de kaukasiske folkene i Sovjetunionen. I februar 1920 var alle de nordkaukasiske folkene på plass igjen. Det skjedde i noen tilfeller frivillig, ettersom nordkaukasierne hadde gjort oppgjør mot den kontrarevolusjonære hvite general Denikin. Men tsjetsjenerne gjorde igjen opprør mot sovjetmakten allerede i august, og Stalin måtte igjen forsøke å sikre samveldet. Han lovet da det følgende:
«Ethvert folk – tsjetsjenerne, ingusjeterne, osseterne, karbadinerne, balkarene, […] må ha sine egne sovjeter. […] Dersom det skulle vise seg at Sharialoven er nødvendig, da får man ha sharialoven. […] Dersom det skulle vise seg at tsjekaens organer […] ikke har forstand på å tilpasse seg befolkningens levevis og særegenheter, da er det klart at de nødvendige endringer må gjennomføres.»
(Folkekongressen for Terekområdet den 17. november 1920)Mot slutten av 1920 var hele Kaukasusområdet, med unntak av Georgia, sovjetisk territorium. Med hjelp av Grigorij Konstantinovitsj Ordsjonikidse, en partikamerat fra flere år tilbake, organiserte Stalin gjenerobringen av Georgia, som ble fullbragt i februar 1921.
== Maktkamp ==
Etter den russiske revolusjon ble Stalin valgt til generalsekretær i kommunistpartiet i 1922. Lenin var mot slutten av sitt liv mange ganger uenig med Stalin, og mente at Stalin var for grov av type til å passe som generalsekretær.
Allerede siden 1917 fantes det en liten gruppe innen sentralkomiteen som fikk det uoffisielle tilnavnet triumviratet. Den bestod av Stalin, Lev Borissovitsj Kamenev og Grigorij Jevsejevitsj Sinovjev. Stalin hadde vært sammen med Kamenev under sitt indre eksil, Sinovjev var venner med de to og enig med dem i det meste. Kort før oktoberrevolusjonen hadde Lenin forsøkt å få et partiutvalg til å ekskludere Sinovjev og Kamenev fra partiet, fordi de skulle ha røpet bolsjevikenes planer om voldelig revolusjon for den borgerlige regjering. Men Stalin klarte å avverge det hele. Dessuten var de alle tre negativt innstilt til Leo Trotskij, som skulle bli Stalins hardeste motstander etter Lenins død.
Den 16. desember 1922 var det av sykdomsgrunner slutt på Lenins lederrolle i sovjetisk politikk. Kort tid etter var Lenin ute av stand til å arbeide, og slik forble det frem til hans død. Legene forbød ham enhver anstrengelse, for slikt ville fremskynde hans død. Triumviratet befestet nå sin stilling, og klarte å holde trotskistene unna reelle maktposisjoner. Sinovjev var fremfor alt virksom med sine taler, Kamenev ledet sentralkomiteens møter, og Stalin konsentrerte seg om å forme maktapparatet. Det ble han som valgte ut funksjonærer til sentrale og lokale stillinger.
Kritikken mot triumviratet kom også Lenin for øre. Lenin skrev to brev til partidagen (Lenins testamente), der han gikk inn for å avløse Stalin og se seg rundt etter en etterfølger som var mer tolerant, lojal og høflig. Han påpekte at Stalin hadde konsentrert «en enorm makt i sine hender», og at han hadde en grov framferd som var «utålelig i stillingen som generalsekretær». Han anbefalte partiet ikke bare å avløse Stalin, men også å utvide antall medlemmer i sentralkomitéen kraftig for å unngå at personkonflikten mellom Stalin og Lev Trotskij førte til splittelse av partiet.
Men de samme brevene viser også at han i det daværende politbyrå selv ikke så noen annen egnet arvtager. Og hva gjelder det rent politiske-ideologiske hadde Lenin ingen innvendinger mot Stalin.
Også andre forsøk på å demme opp for Stalin slo feil, som for eksempel de hemmelige samtaler i Kislovodsk mellom noen av sentralkomitemedlemmer. De mislyktes både på grunn av indre uenighet, andre partimedlemmers positive innstilling til Stalin, og Stalins egne manøvreringer. Gjennom sin nøkkelstilling som generalsekretær bygget Stalin seg opp makt gradvis ved å plassere sine menn i viktige stillinger i partiapparatet, for deretter å bruke dem i den interne organisasjonskampen. Denne maktkampen ble i første rekke utøvd gjennom å forsterke konflikter i partiet, ved vekselvis å alliere seg med høyre- og venstresiden i partiet for å få fjernet motstandere.
Etter Lenins død ble hans brev lest opp for utsendingene til den 14. partikongress. Men det var Sinovjev som stod for opplesningen, og Kamenev som fortolket (bort) Lenins anliggende.
I et skriv til sentralkomiteen, anklaget Trotskij triumviratet for å være fjernere fra arbeiderstatens idealer enn krigskommunismens regime under borgerkrigen. Han oppfordret den gamle garde om å slippe frem de yngre generasjoner. Det gikk ikke bedre enn at Trotskij ble ekskludert fra partiet ved utgangen av 1927. Han ble først forvist til sovjetrepublikken Kasakhstan, og senere landsforvist fra Sovjetunionen.
Men omtrent samtidig brøt også triumviratet sammen: Kamenev og Sinovjev kom i opposisjon til Stalin, som nå fant nye (midlertidige) støttespillere i Nikolaj Bukharin, Jan Rudsutak, Mikhail Vassiljevitsj Frunze og Feliks Dzerzjinskij. Kamenev og Sinovjev ble fjernet fra maktposisjonene sine i 1926, under Moskvaprosessene rundt ti år etter ble de dødsdømt og henrettet.
Det var på denne måten Stalin utmanøvrerte kritikere og konkurrenter: I første omgang ble de gjerne ekskludert eller votert ut for politiske avvik, og deretter fikk han dem fjernet med vold. Først allierte han seg med Bukharin og høyrefløyen, og fikk fjernet trotskistene (venstresiden) fra partiet. Kort tid senere gjorde Stalin venstresidens saker til sine egne, og fikk fjernet Bukharin og andre NEP-tilhengere fra partiledelsen, med begrunnelse «høyreavvik». Bukharin hadde opprinnelig formulert ideen om å «vokse inn i sosialismen», altså at ideen om å legge verdensrevolusjonen på is mens man bygget opp sosialismen internt i Sovjetunionen. Stalin tok denne ideen og gjorde den til sin egen, og ble kjent for «sosialisme i ett land»-slagordet. Stalin mente denne tanken bygget på Lenins ideer, og «sosialisme i ett land»-tanken ble dermed brukt til å diskreditere Trotskij og tilhengerne hans, som ønsket å eksportere revolusjonen til de industrialiserte landene.Fra 1927 var Stalin blitt uinnskrenket alenehersker i Sovjetunionen. Han var kommunistpartiets formann. På det statlige område nøyde han seg lenge med tittel som stedfortredende president, men i realiteten var han eneherskeren. Han tok omfattende forholdsregler mot attentater. Han fremskaffet dobbeltgjengere, og når han dro på sitt årlige besøk til sin mor i Georgia, skal fem identiske tog med fem Stalin-er ha kjørt fra Moskva langs fem ulike ruter – men så vidt vites, var aldri noen attentatmann på ferde.
== Industrialisering og kollektivisering ==
Etter å ha erobret makten, endret Stalin den økonomiske politikken. Etter den såkalte krigskommunismen under borgerkrigen hadde Lenin innført den såkalte NEP (Ny økonomisk politikk) i 1920-årene for å gjenreise økonomien. Tanken var å tillate privat virksomhet og markedsøkonomi inntil produktiviteten hadde økt nok til at det var økonomiske og sosiale forutsetninger for å etablere et sosialistisk samfunn der staten etterhvert forsvant. Lenin og de fleste andre bolsjevik-lederne så for seg NEP som en del av en langvarig prosess der man gradvis bygde sosialismen i det som var et underutviklet samfunn, både økonomisk og politisk.Stalins visjon var annerledes – han mente det på kort tid var nødvendig å bygge opp et sterkt statsapparat for å forberede Sovjetunionen på en fremtidig krig. Han mente at utviklingen mot et sosialistisk samfunn kunne forseres ved å mobilisere landets ressurser gjennom sterk statlig styring. Han fikk partiet til å vedta en femårsplan for industrialisering, med hovedvekt på å bygge ut tungindustrien, fundamentet for militær opprustning.
Som del av politikken ble jordbruket tvangskollektivisert. For å finansiere den kraftige industribyggingen skulle den velstående delen av bondeklassen utarmes, og jordbruket skulle mekaniseres slik at det ble frigitt arbeidskraft for industrien. De rikeste bøndene (som Stalin nedsettende kalte kulakkene) skulle henrettes eller deporteres.
Kollektiviseringen møtte stor motstand, som ble slått ned med knallharde virkemidler. I 1932–1933 sørget Stalin for å øke eksporten av korn fra Ukraina til 44 prosent, i et forsøk på å knekke de ukrainske bøndenes motstand mot kollektivisering. Bøndene ble overvåket av kommunistpartikommissærer, NKVD og regulære hærstyrker som sørget for at bøndene ikke gjemte unna korn, og at kvoten på 44 prosent ble møtt. Det ble innført et internt pass som gjorde det umulig for bøndene å flytte på seg for å finne mat andre steder. Resultatet ble en hungersnød i Ukraina, Nord-Kaukasus og nedre Volga som krevde minst seks millioner menneskeliv, hvorav de aller fleste var ukrainere. Ifølge historikeren Alan Bullock var ikke kornhøsten verre enn i 1931. Det var ikke uår, men de hensynsløst håndhevede innkrevinger fra staten som kostet mange millioner ukrainske bønder livet. Stalin nektet å frigi store reservelagre av korn som kunne ha lindret hungersnøden og fortsatte med å eksportere korn til utlandet. Han var overbevist om at ukrainske bønder gjemte unna korn og sørget for at drakoniske nye antityverilover ble håndhevet på kollektivbrukene.
== Utrenskinger ==
Stalin bygget gradvis opp en personkult rundt Lenin og seg selv som Lenins arvtaker. Drapet på Sergeij Mironovitsj Kirov, som gjaldt som Stalins «motspiller», gav påskuddet til de stalinistiske utrenskninger (russ.: «Tsjistka»). Hele 90 % av de partimedlemmer som hadde deltatt på partikongressen i 1934 (da det ble gjort forsøk på å begrense Stalins makt noe) ble rettsforfulgt ved de skueprosessene som er kjent som Moskva-prosessene. Der ble disse gamle bolsjevikiske revolusjonære beskyldt for forræderi, truet og tvunget til å tilstå falske beskyldninger, og deretter skutt og drept. Deretter fulgte massearrestasjoner, henrettelser og deportasjoner av partifunksjonærer, offiserer i Den røde armé, ledere i industrien, kulturpersonligheter og en rekke vanlige mennesker.
Stalin bestemte på egen hånd hvilke ministre og funksjonærer, eller hele byer, som ikke stod helhjertet nok bak hans politikk. Så overlot han til NKVDs daværende sjef Jezjov å gjennomføre de ønskede utrenskningstiltak. De var nesten alltid de samme: Arrestasjon, henrettelse.
Det rettslige grunnlag for forfølgelsene var den sovjetiske straffelovs § 58, hva den eksakte anklage enn måtte gå ut på («antisovjetisk virksomhet», «trotskisme», og så videre). Mellom september 1936 og desember 1938 ble anslagsvis 1,5 millioner mennesker henrettet, halvparten av dem i henhold til formell domfellelse. Jens Petter Nielsen oppgir anslaget 2-3 millioner døde under terroren på 1930-tallet. Det er noe omstridt blant historikerne om hvor meget utrenskningenes drivkraft var en rasjonell (skjønt kynisk) maktpolitikk, eller om den var et utslag av paranoide vrangforestillinger hos Stalin. Resultatet av utrenskningene var i alle fall at Stalin fra 1938 nøt uinnskrenket makt i landet.
Etter at tsjistkaen var over og Jesjkov ble erstattet av Lavrenti Berija, fortsatte likevel de vilkårlige arrestasjonene. Forskjellen bestod mest i at det var langt færre henrettelser. De arresterte ble i stedet som regel dømt til lange fengselsstraffer i tvangsarbeidsleirer. En lovendring i 1949 forlenget den vanlige strafferammen fra ti år til 25 år.
Under generalsekretær Gorbatsjovs styre på 80-tallet ble det satt tall på utrenskningene. Ifølge en pressemelding fra KGB ble 786 098 personer henrettet for «kontrarevolusjonær virksomhet eller kriminalitet mot staten» under Stalins styre. I tillegg omkom 1,7 millioner i Gulag-leire, eller som følge av hungersnød der lidelsene ble forsterket av Stalins politikk. Eksperter på russisk historie, som Jens Petter Nielsen og Åsmund Egge, anslår tallene til rundt 800 000 omkomne i Den store terroren og 6-7 millioner omkomne under hungersnøden.Den personkult som Stalin lot vokse frem, nådde stadig nye høyder. Det ytret seg også i kunst og litteratur, allesteds nærværende stalinstatuer og ofte enorme stalinbilder. I alle sovjetrepublikker ble byer omdøpt til Stalins by (dette skulle senere også skje i østblokklandene).
Stalins viktigste medarbeidere på denne tiden var Lavrenti Berija, Trofim Lysenko og Mikhail Kalinin.
== Andre verdenskrig ==
Stalins utenrikspolitikk hadde hatt som mål å unngå en ny krig med de kapitalistiske stormaktene, og om mulig etablere en buffersone av kommunistiske satellittstater rundt Sovjetunionen.
Sommeren 1939 holdt Stalin i gang sonderinger om militærallianser med både Tyskland og Storbritannia/Frankrike. Sovjetunionen hadde på denne tiden ingen allierte. For Hitler var det vesentlig å hindre samtalene mellom Stalin og vestmaktene, eller enda bedre å sikre seg sovjetisk nøytralitet i tilfelle krig med Polen. Ribbentrop var en tidlig pådriver for en hestehandel med Stalin. Ribbentrop fikk vide fullmakter til å fullføre hestehandelen da han reiste til Moskva 23. august. Ribbentrop, Stalin og Molotov diskuterte flere sider av verdenssituasjonen inkludert Japan, Italia, Tyrkia, Storbritannia og Frankrike samt antikominternpakten. For Ribbentrop var antikominternpakten, som han selv sto bak og med brodd mot Moskva, et vanskelig punkt. Hitler hadde det travelt med å få til en avtale med Stalin for å kunne invadere Polen før høstregnet begynte (26. august var opprinnelig planlagt dato for angrepet), Hitler var derfor villig til å strekke seg langt. Molotov var hovedmannen bak pakten på sovjetisk side.Stalin fornemmet trolig Hitlers hastverk. Den hemmelige delen av avtalen omhandlet delingen av Polen og Baltikum. Stalin ønsket å få kontroll over de gamle russiske flåtehavnene Liepaja og Ventspils, og foreslo Litauens nordgrense som skillelinje mellom Tysklands og Sovjetunionens interessesfære. Ribbentrop kontaktet Hitler mens forhandlingene i Moskva pågikk og fikk straks ja til å oppgi Kurzeme og Zemgale. Den hemmelige delen omfattet videre delingen av Polen i sovjetisk og tysk del (langs elvene Pissa, Nemunas, Wisła og San), samt sovjetisk kontroll over Bessarabia, Estland, Latvia og Finland som sovjetisk interessesfærer. Den hemmelig delen var basert på et sovjetisk utkast av 19. august.Etter at forsøket på å inngå avtaler med Storbritannia og Frankrike hadde mislyktes, undertegnet landet i august 1939 en ikke-angrepspakt med Hitler. Nyheten om denne vakte stor oppsikt, fordi begge land lenge hadde utpekt hverandre til ideologiske erkefiender. Pakten inkluderte en hemmelig avtale om deling av Øst-Europa mellom de to landene. Samtidig som Hitler angrep Polen vestfra, okkuperte Den røde armé den østlige delen av landet, og innlemmet området i Sovjetunionen. Deretter fikk Stalin militær kontroll over de baltiske statene og Nord-Romania (Moldova), som ble innlemmet i Sovjetunionen. Et forsøk på å okkupere Finland mislyktes på grunn av sterk militær motstand under den finske vinterkrigen.
I mars 1941 sendte Japan sin utenriksminister Matsuoka til Moskva for å inngå en ikke-angrepspakt med Sovjetunionen. Etter å ha signert avtalen, sa Stalin: «Vi er begge asiatiske. Nå kan Japan gå mot sør.»
=== Tysk invasjon ===
Ikke-angrepspakten med Tyskland varte ikke lenger enn til 22. juni 1941 da Tyskland invaderte Sovjetunionen under kodeordet «Operasjon Barbarossa». Stalin hadde trolig forventet en militær konflikt uansett, men var ikke forberedt på at angrepet kom så tidlig. Utrolig nok tolket han etterretningsrapporter som tydelig advarte om en nært forestående tysk invasjon, som forsøk på manipulasjon av hans person. Forsvarskommissariatet skrev en ordre om «storalarm», og kl 00:30 ringte general Zjukov og opplyste ham om at en tredje tysk desertør, Alfred Liskow, en arbeider fra Berlin som også var kommunist, hadde svømt over elven Prut for å advare de sovjetiske grensevaktene om at hans enhet hadde fått ordre om å angripe. Stalin beordret tyskeren skutt på grunn av «feilinformasjon». Offiserene ville imidlertid se det an til neste dag, og da kom angrepet virkelig. Da krigen var et faktum, gjorde Stalin en rekke militære feilvurderinger som kostet Sovjetunionen svært dyrt i den første fasen av krigen. Ved invasjonen fikk landet bittert erfare konsekvensene av de omfattende utrenskningene i det sovjetiske offiserskorpset på 1930-tallet. Mangelen på kompetent lederskap og uklare kommandolinjer skapte villrede og kaos. Den røde armé var dårlig trent og utstyrt. Til tross for at den ved krigsutbruddet talte 4,8 millioner mann, gjorde den dårlige organiseringen at hæravdelingene raskt ble drevet på flukt og mange steder gikk helt i oppløsning. Wehrmacht tok hundretusener av fanger de første månedene og nådde utkanten av Moskva i desember 1941. Da krigslykken gradvis snudde utover i 1942, skyldtes dette hovedsakelig en omorganisering av det sovjetiske offiserskorpset, blant annet ved at arresterte offiserer ble benådet og sendt til fronten. Tvangsutskriving av sivile og fanger sikret en nærmest ubegrenset tilgang på nye rekrutter. Betydelige leveranser av militært utstyr fra de vestlige allierte spilte også en viktig rolle. Sovjetiske soldater hadde imidlertid ordre om å fortelle lokalbefolkningen at utstyr merket «Made in the USA» egentlig betød «Lagd i (Sovjet for å eksporteres til) USA». Men få lot seg lure.Under krigen, som ble kjent som den store fedrelandskrigen, appellerte Stalins propaganda-apparat med stort hell til sovjetisk patriotisme. Stalin modererte for en periode også mange av undertrykkelsestiltakene, blant annet ble forholdene lettere for den ortodokse kirke som han tidligere hadde prøvd å knekke. Men hånd i hånd med denne nasjonale appell gikk Stalin også hardt til verks mot folkegrupper som han fryktet var eller kunne bli tyskvennlige. Slik ble blant annet krimtatarene, russlandstyskerne (volgatyskere) og tsjetsjenerne tvangsdeportert til tvangsarbeid i Sibir, også til områder der permafrosten umuliggjorde landbruk. Disse folkegruppene hadde enorme tapstall. Det gikk også hardt ut over armenerne og balterne. Blant de deporterte var også nordmenn fra Fiskarhalvøya og tilgrensende områder på Kolahalvøya.
Det tyske angrepet medførte at Sovjetunionen gikk med i alliansen med Storbritannia og USA i kampen mot aksemaktene Tyskland og Italia. Selv om Stalin var Sovjetunionens øverstkommanderende i denne krigen, støttet han seg på den militærstrategiske kompetansen til dyktige generaler som blant andre Zjukov. At det tyske nederlaget i slaget ved Stalingrad ble så avgjørende, skyldtes i stor grad militære feilvurderinger fra Adolf Hitlers og Hermann Görings side. Men også til dels Stalins disposisjoner: I tillegg til å sørge for stadige forsyninger av nye tropper, gav han i de forbitrede kampene om Stalingrad ufravikelig ordre som nektet enhver tilbaketrekning. Han påla dessuten offiserene om på stedet å skyte alle soldater som nølte med å angripe. Antony Beevor anslår at 13 500 sovjetiske soldater ble henrettet av sine egne under slaget ved Stalingrad. Beevor mener videre at kun den Røde Hær under total kontroll av Stalin kunne vunnet. Ingen vestlig hær kunne levd med de enorme tapstallene. At han ikke selv evakuerte hovedstaden Moskva da tyskerne stod ved byens porter, betød mye for sovjetisk stridsmoral.
=== Avslutning og konsekvenser ===
På konferansene i Teheran (1943) og Jalta (1945) lyktes Stalin i å legge et avgjørende grunnlag for flere av de territorielle erobringer som han skulle gjennomføre i etterkant av krigen. Dette skyldtes i stor grad at Stalin lyktes i å vinne Franklin D. Roosevelts personlige sympati og velvilje for de sovjetiske argumentene. Stalins forhold til Winston Churchill var imidlertid hele tiden preget av gjensidig kulde og mistenksomhet. Dette gjaldt også forholdet til hans egen stab. Under seiersparaden i mai 1945 skulle han ri inn på Den røde plass på en hvit hingst. Imidlertid ramlet han av hesten på prøven, og trakk seg. General Zjukov trådte i hans sted, steg på hesten og galopperte over plassen som showets stjerne. Stalin tilgav ham aldri dette. Og da Roosevelt på Jalta-konferansen fortalte at vanlige amerikanere omtalte ham som «uncle Joe», tok Stalin det så ille opp at Roosevelt måtte be om unnskyldning.Stalin var ansvarlig for noen av de verste krigsforbrytelsene som ble begått under annen verdenskrig. Nyere forskning bekrefter at han var godt informert om overgrepene, og til dels personlig beordret dem. Dette inkluderte massakrer av store antall sivile, «organiserte» massevoldtekter av millioner av kvinner, etnisk rensning, deportasjoner av sivile og krigsfanger til slaveleire, konfiskering av eiendom og omfattende ødeleggelser av byer, landskaper, kulturarv m.v. som ikke hadde militært formål.Ved slutten av annen verdenskrig planla og utførte han den etniske rensningen av de østlige delene av det daværende Tyskland, hvor mellom 12 og 15 millioner mennesker ble fordrevet fra det som hadde vært deres hjemland i århundrer. Denne prosessen foregikk svært brutalt, det antas at mellom to og tre millioner sivile døde som direkte følge av fordrivelsene. Stalin overlot disse tyske områdene til Polen, bortsett fra det nordlige Østpreussen som ble annektert av Sovjetunionen og gitt det nye navnet Kaliningrad oblast (etter det nye navnet på den gamle byen Königsberg).
I områdene rundt Leningrad (i dag St. Petersburg) bodde ingermanlendere, en finsktalende folkegruppe som holdt til i det som frem til 1721 hadde vært den svenske provinsen Ingermanland. Stalin deporterte hele denne befolkningen til andre deler av Sovjetunionen.Andre folkeslag som kom under russisk herredømme, blant annet krimtatarer, armenere og bulgarere, ble ofre for samme behandling. Av krimtatarene utryddet Stalin halve folkegruppen. I Latvia, Litauen og Estland, som Stalin okkuperte i juli 1940 etter skinn-folkeavstemninger om de ville innlemmes i Sovjetunionen, ble nesten hundre tusen tvangsdeportert i 1949.
== Etterkrigstiden: Sovjetunionen vokser frem som supermakt ==
Som resultat av seirene på slagmarken hadde Den røde armé rykket fram til Elben midt i Tyskland, og i forhandlingene mellom seierherrene fikk Stalin aksept for at de østlige delene av Tyskland ble annektert av Sovjetunionen eller Polen, at Polens førkrigsgrenser ble flyttet vestover. Stalins ønske om et nøytralt og samlet Tyskland ble imidlertid ikke imøtekommet, og Sovjetunionen endte opp med å kontrollere den østlige okkupasjonssonen.Sovjetunionen gjennomførte et hardt styre i denne delen av Tyskland. All østtysk og mesteparten av midttysk industri ble tatt som krigsbytte. De fleste tyske soldater som befant seg i den sovjetiske okkupasjonssonen ble sendt til Sovjetunionen for tvangsarbeid.
Etter den annen verdenskrig kontrollerte Den røde armé dermed store deler av de områder som aksemaktene tidligere hadde holdt, og det var sovjetiske besettelsessoner både i Tyskland og i Østerrike. Ungarn og Polen var i praksis under sovjetisk militærokkupasjon. De tre baltiske statene Estland, Latvia og Litauen ble innlemmet i Sovjetunionen. Mellom 1946 og 1948 ble det innsatt sovjetiskkontrollerte kommunistregimer i Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania og Bulgaria, og kommunistiske ledere med lokalt maktgrunnlag etablerte seg i Jugoslavia og Albania. Disse landene ble kjent som «Østblokken» eller «kommunistblokken».
Albania forble alliert med Sovjetunionen, men Jugoslavia under Josip Broz Tito brøt med sovjeterne i 1948. Stalin la stor vekt på å konsolidere det sovjetiske maktgrep om disse områdene; dersom de forble vennligsinnede ville de være nyttige buffere mot eventuelle invasjonsforsøk.
Finland ble innrømmet selvstyre, men Stalin sørget for at landet var politisk isolert fra vestverdenen og var økonomisk avhengig av Sovjetunionen. (Finnene på sin side arbeidet metodisk for å lirke seg ut av dette grepet; uttrykket finlandisering er således misvisende idet landet var på sitt mest «finlandiserte» umiddelbart etter krigen, og den senere utvikling var en langsom og gradvis utvikling vekk fra denne tilstand.)
I Hellas, Italia og Frankrike hadde nasjonale sovjetiskvennlige kommunistpartier vind i seilene, og de fikk stor, som regel fordekt, støtte fra Sovjetunionen.
Stalin håpet at amerikanernes militære tilbaketrekning fra Europa ville rydde banen for styrket sovjetisk innflytelse over hele verdensdelen. Sovjetunionen opprettholdt sin militære styrke, og hadde den største stående hæren i Europa. Stormaktsstatusen ble ytterligere forsterket da landet som nummer to etter USA utviklet atomvåpen. Stalin hadde på 15 år forvandlet Sovjetunionen til en supermakt.
Men grunnleggelsen av Trizonia og amerikanernes støtte til den antikommunistiske side under den greske borgerkrig endret styrkeforholdene. Som lovet, ytet ikke Sovjetunionen noen militær støtte til de kommunistiske styrker i Hellas. Derimot blokkerte Stalin Vest-Berlin, som var under britisk, fransk og amerikansk okkupasjon. Håpet var at vestmaktene skulle oppgi byen. Blokaden slo feil på grunn av de alliertes luftbro. I 1949 skjønte Stalin at han hadde tapt, og opphevet blokaden.
USA og en rekke land i Vest-Europa svarte på Stalins fremstøt med å etablere militæralliansen NATO, som var rettet mot Sovjetunionen. Den kalde krigen var et faktum.
== Den kalde krigen ==
Stalins politikk i Europa gjorde det klart for Vestens ledere at Sovjetunionen aktet å utbre kommunismen overalt der den kunne.
Også i Asia hadde Sovjetunionen utenrikspolitisk fremgang. Da krigen mot Tyskland var over, erklærte Sovjetunionen krig mot Japan, og okkuperte den japanske delen av øygruppen Kurilene nordvest for Hokkaido. Japans nederlag førte også til at de kinesiske kommunistene med sovjetisk støtte kunne gå på offensiven. Mao Zedongs kinesiske kommunister klarte med sovjetisk støtte i 1949 å beseire det pro-vestlige og veststøttede Kuomintang-styret under den kinesiske borgerkrig. Sovjetunionen anerkjente raskt Folkerepublikken Kina, som ble en tro Stalin-alliert. Både i Korea og i Vietnam fikk den sovjetisk-kinesiske alliansen konsekvenser.
Sovjetunionen hadde allerede tomrommet etter Japans dominans på den koreanske halvøya, og støttet de nordkoreanske kommunistenes etablering av en egen stat, og den etterfølgende krigen mot det USA-støttede Sør-Korea.
Samtiden så også på Stalins annekteringer av Øst-Europa og ekspansjonen i Asia som et sovjetisk springbrett for verdensrevolusjonen, og spredningen av kommunismen til resten av verden. Nyere historieforskning i russiske arkiver viser at Stalin i langt større grad enn tidligere antatt så på nabolandene som en sikkerhetssone, en første forsvarsone mot de kapitalistiske stormaktene Storbritannia og USA, og i mindre grad som oppmarsjområde for en ytterligere ekspansjon. Forsiktigheten skyldtes først og fremst at Stalin ønsket å gå mer forsiktig frem i å spre kommunismen, og å vinne terreng gjennom å utnytte konflikter og kriger mellom de kapitalistiske statene fremfor å sette i gang en verdensrevolusjon.
Sovjetunionen og dens satellittstater i Øst-Europa ble ofte omtalt som Østblokken. Fra 1945 og på begynnelsen av 1950-tallet ble Øst-Europa kontrollert gjennom et voldsstyre. Stalin drev i denne perioden politiske utrenskninger i Øst-Europa etter modell av 1930-tallets utrenskninger i Sovjetunionen, og også i Sovjetunionen var det klare tegn til at nye utrenskninger var under oppseiling i 1953. Stalin fikk imidlertid slag og døde, og etterfølgerne avblåste kampanjen.
== De siste leveårene ==
Utenlandske gjester rapporterte fra slutten av 1940-tallet om Stalins fysiske forfall. Langvarig røyking medvirket trolig til hans svake helse. Mot slutten av livet var han tilbaketrukket og innesluttet, og rapportene tyder på demens eller annen mental sykdom. Stalin ble hypokonder med voldsom frykt for å bli forgiftet: Beria eller andre måtte prøvesmake maten han fikk servert, og maten ble oftet testet i et laboratorium med rotter og mus.
== Død ==
Stalin døde 5. mars 1953 i Kuntsevo utenfor Moskva. Etter et aftensmåltid som begynte 28. februar og fortsatte med tett drikking hele natten brøt Stalin sammen i sitt rom den 1. mars 1953. Antagelig var han rammet av et slag som lammet den høyre siden av kroppen hans. En rekke sentrale sovjetiske lederskikkelser hadde deltatt under måltidet: Innenriksminister Lavrenti Berija, og de fremtidige statsministre Georgi Malenkov, Nikolaj Bulganin og Nikita Khrusjtsjov.Selv om vaktpersonalet syntes det var rart at han ikke sto opp til vanlig tid neste morgen, så gikk de likevel aldri inntil ham. I ettertid hevdet personalet at de var redde for å trenge seg på Stalin, og at Berija hadde gitt ordre om at Stalin ikke skulle forstyrres. Kvelden 1. mars våget medlemmer av Politbyåret å ta seg inn og fant Stalin lammet på høyre side og han snakket usammenhengende. Han mistet bevisstheten 3. mars. Han døde 5. mars 1953, 74 år gammel. Begravelsesseremonien fulgte den 9. mars.
Offisielt ble dødsårsaken fastsatt til hjerneblødning. En teori er at Stalin ble forgiftet med warfarin av Molotov eller en annen nær medarbeider muligens ved et uhell. Medisinsk gransking av bevisene (publisert i 2019) konkluderer med at han døde av massiv hjerneblødning i venstre hjernehalvdel. Stalin røykte tett og hadde trolig høyt blodtrykk. Han kan ha hatt et lite drypp i 1937. I 1945, under seiersparaden, fikk han et lite slag. Han hadde et lite hjerteinfarkt i 1947 og et stort i 1948 som satte ham ut av spill i et halvt år. Før 1953 hadde han trolig et mindre slag som førte til svekkede kognitive evner, begynnende demens og tiltagende paranoia. Dette kan forklare atferden hans de siste leveårene. I tiden før dødsfallet hadde han vært plaget med svimmelhet og høyt blodtrykk, og hans personlige lege professor Vinogradov hadde anbefalte ham å trekke seg som toppleder av helsegrunner. Vinogradov ble deretter beskyldt for å være involvert i det påståtte legekomplottet.Hans legeme ble lagt i Lenin-mausoleet, og der forble det til 31. oktober 1961. Da ble han – som ledd i destaliniseringen som da pågikk – tatt ut av mausoleet og begravd ved Kremls murer.
Det er blitt hevdet at Stalin ble myrdet. Den ekskommunistiske Argothanov fremsatte denne påstanden allerede i 1975. I Vjatsjeslav Molotovs politiske memoarer (utgitt i 1993) hevdes det med styrke at Berija hadde skrytt overfor Molotov av at han hadde forgiftet Stalin. Khrusjtsjov forteller i sine memoarer at Berija rett etter Stalins slag hadde «spydd ut sitt hat (mot Stalin) og hånt ham», men da Stalin gjenvant bevisstheten igjen, falt han ned på knærne og kysset hans hånd. Da Stalin igjen gled inn i bevissløsheten, reiste Berija seg straks og spyttet.
I 2003 bekjentgjorde en gruppe amerikanske og russiske historikere at de var kommet til at Stalin hadde fått i seg warfarin, en kraftig rottegift som uttynner blodet og dermed kan utløse slag og blødninger. Warfarin har ingen smak, og er en mulig mordgift.
Sannheten om dødsårsaken vil neppe kunne fastslås med sikkerhet.
Stalins bortgang kom beleilig for Berija og andre som fryktet å bli feid unna under en tilstundende ny utrenskning. Det antas at Stalin kan ha fornemmet at Berija hadde for meget makt og utgjorde en trussel mot hans egen.
Det står i alle fall fast at politbyrået ikke tilkalte lege før mer enn et døgn etter at han ble funnet.
== Stalin som ideolog ==
Stalin kom ikke med mange bidrag til den kommunistiske ideologi, men de ble hyllet av alle sovjetiske politologer på hans tid.
På et tidlig tidspunkt skrev han Marxismen og det nasjonale spørsmål, et arbeid som ble rost av Lenin. Stalins Trotskisme eller leninisme var med på å legge grunnlaget for nedkjempelsen av trotskismen som ideologisk trend innen det sovjetiske kommunistparti.
I 1938 utkom et bidrag som fikk stor betydning for den sovjetiske videreutvikling om læren om den dialektiske materialisme. Med Josef Stalin anført som forfatter kom da det kortfattede verket Om den historiske og den dialektiske materialisme, som ble pliktlesning innen de sovjetiske varianter av kommunismen.
I 1949 utkom Stalins Samlede verker i 13 bind.
I 1936 erklærte Stalin at Sovjetunionens samfunn bestod av to «ikke-antagonistiske klasser» (klasser som ikke stod i et uforenelig motsetningsforhold til hverandre): arbeiderne og kholkos-bøndene. Han sa at disse klassene hadde hvert sitt tilordningsforhold til produksjonsmidlene i Sovjetunionen: Statseiendom (arbeiderne) og kollektiveiendom (bøndene). I tillegg skjelnet Stalin mellom disse klassene og intelligentsia-sjiktet.
Stalin og hans tilhengere la vekt på at sosialismen kan bygges og konsolideres i ett land – i motsetning til den marxist-leninistiske teori at sosialismen måtte bygges internasjonalt for å bli bærekraftig.
== Stalin som person ==
Stalin hadde trolig paranoide personlighetstrekk. I 1937 noterte legen at Stalin var svært utspekulert med en forbløffende kunnskap om menneskesinnet og menneskelig svakheter. Ifølge legen var han svært viljesterk og hadde nerver av stål. Stalin behersket det russiske språket og uttrykte seg godt. Hans blindhet for tyske planer ved opptakten til invasjonen av Sovjetunionen er berømt, men den etterfølgende ledelsen av krigsinnsatsen viser at han var kompetent og forhandlingene med de vestallierte viser at han var svært slu.Stalin hadde georgisk som morsmål og snakket som voksen russisk med tydelig georgisk aksent. Han hadde for vane å snakke med lav, mørk stemme som var vanskelig å forstå. Han var relativt lav av vekst og smalskuldret, og det kan være grunnen til at han ikke likte å vise offentlig. Han brukt til dels sko med høyere hæler eller sto på et trappetrinn ved offentlige opptredener. Som ung revolusjoner var han kjent for sin uflidde fremtoning som sto i kontrast til Lev Trotskijs velpleide antrekk. Han ble etter hvert like forfengelig i klesveien som Trotskij, men Stalin brukte ikke skjorte og slips og foretrakk antrekk i militær stil. Han brukte ofte høye støvler utenpå buksen og fra krigsårene av begynte han med lange bukser utenpå støvlene for å skjule forhøyningen. Stalin var plaget av søvnløshet og tvang sine nærmeste medarbeidere til tilsvarende lange arbeidsdager. Han mislikte å reise og reiste med fly bare en gang i livet, til Jalta-konferansen. Under krigen besøkte han aldri fronten. Som Sovjetunionens leder reiste han i et følge av pansrede biler, ofte amerikanske Packard.
== Arven etter Stalin ==
Etter Stalins død i 1953, gikk det tre år før hans etterfølger Nikita Khrusjtsjov i februar 1956 tok et oppgjør med Stalins voldsregime. I sin «hemmelige tale» «Om personlighetskulten og dens konsekvenser» på seks timer, som ble holdt i en lukket sesjon på den 20. kommunistiske partikongress, fordømte Khrusjtsjov Stalins styre for personkult og for «krenkelser av de leninistiske normer for legalitet». Som følge av dette slapp folk ut fra fangeleirene, en rekke personer som var blitt fengslet ble rehabilitert, og myndighetene lettet på sensuren.
Mange av Stalins metoder levde likevel videre i Sovjetunionen i mange år.
Stalins død markerte slutten på massehenrettelsene og utrenskningskampanjene i Sovjetunionen. Khrusjtsjov mistet makten i 1964, uten den dramatikken som hadde ledsaget tidligere lederskifter. Sovjetunionen fortsatte imidlertid undertrykkelsen av millioner av mennesker. Politiske motstandere ble fortsatt fengslet og sendt til fangeleirene i Gulag-systemet. Undertrykkelsene og Gulag-systemet varte til slutten av 80-tallet, da Mikhail Gorbatsjovs liberaliseringspolitikk førte til økt ytringsfrihet.
I Sovjetunionens satellitter var undertrykkingen fortsatt hard. Et nasjonalt opprør og frigjøringsforsøk i Ungarn i 1956 ble slått ned med militær makt med store sivile tap. Nasjonale forsøk på politisk liberalisering ble undertrykket med militær invasjon i Tsjekkoslovakia i 1968, og militærkupp i Polen i 1981.
Stalins krigserobringer forsvant da folkene i Sovjetunionens satellitter styrtet sine kommunistiske regjeringer i 1989. Stalins statsapparat gikk i oppløsning to år senere – da forsvarerne av kommunistregimet i militæret og partiapparatet gjorde kuppforsøk mot Sovjetunionens president Gorbatsjov i 1991. Etter dette erklærte Russland under Boris Jeltsins ledelse seg uavhengig, og Sovjetunionen som forbundsstat opphørte å eksistere.
== Se også ==
Stalinisme
== Litteratur ==
Anne Applebaum: Gulag : de sovjetiske fangeleirene, Oslo: Aschehoug, 2005
Jonathan Brent, Vladimir Pavlovich Naumov: Stalin's Last Crime: The Plot Against the Jewish Doctors, 1948–1953. New York: HarperCollins, 2003 (hardcover, ISBN 0-06-019524-X; paperback, ISBN 0-06-093310-0); as Stalin's Last Crime: The Doctor's Plot. London: John Murray, 2004 (paperback, ISBN 0-7195-6508-1).
Marius Broekmeyer: Stalin, the Russians, and Their War, 1941–1945. Madison, WI: University of Wisconsin Press, 2004 (hardcover, ISBN 0-299-19590-2; paperback, ISBN 0-299-19594-5).
Cole, G. D. H.: Den sosialistiske tenkningens historie. Bind V. Sosialismen og fascismen, 1931-39 (Nisus Forlag, 2015)
Melanie Ilic: Stalin revisited, Basingstoke: Macmillan, 2005
Kevin McDermott: Stalin. Revolutionary in an era of war, Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2005
Simon Sebag Montefiore: Stalin. Den røde tsarens hoff, Cappelen, 2006 ISBN 978-82-02-26753-7
Richard Overy: The Dictators: Hitler's Germany, Stalin's Russia, New York: W. W. Norton & Company 2004.
Robert Service: Stalin: A Biography, Pan Books, London, 2005
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Joseph Stalin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Joseph Vissarionovich Stalin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Josef Stalin på Internet Movie Database
(sv) Josef Stalin i Svensk Filmdatabas
(fr) Josef Stalin på Allociné
(en) Josef Stalin på AllMovie
(en) Josef Stalin hos The Movie Database
(no) Tekster av Stalin på norsk
(no) Oktoberrevolusjonens internasjonale karakter. Til tiårsdagen for Oktober. , artikkel av J. V. Stalin i «Pravda» 7. november 1927. |
346 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
347 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
348 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
349 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
350 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
351 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
352 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
353 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
354 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
355 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
356 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
357 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
358 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
359 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
360 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
361 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
362 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
363 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
364 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
365 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
366 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
367 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
368 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
369 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
370 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
371 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
372 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
373 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
374 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
375 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
376 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
377 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
378 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
379 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
380 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
381 | https://no.wikipedia.org/wiki/15._%C3%A5rhundre | 2023-02-01 | 15. århundre | ['Kategori:1400-tallet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Århundrer'] | null |
== Se også ==
Århundre |
382 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
383 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
384 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
385 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
386 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
387 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
388 | https://no.wikipedia.org/wiki/Kvadratkilometer | 2023-02-01 | Kvadratkilometer | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flateenheter', 'Kategori:Multipler av SI-enheter'] | Kvadratkilometer er en SI-enhet for måling av areal med symbolet km².Kvadratkilometer brukes i forbindelse med areal av store områder, land og sjøer.1 km² er lik:
arealet av et kvadrat hvor hver side er en kilometer lang
1 000 000 m²
100 hektar
1 000 dekarOg motsatt:
1 m² = 0,000 001 km²
1 hektar = 0,01 km²
1 dekar = 0,001 km²
| Kvadratkilometer er en SI-enhet for måling av areal med symbolet km².Kvadratkilometer brukes i forbindelse med areal av store områder, land og sjøer.1 km² er lik:
arealet av et kvadrat hvor hver side er en kilometer lang
1 000 000 m²
100 hektar
1 000 dekarOg motsatt:
1 m² = 0,000 001 km²
1 hektar = 0,01 km²
1 dekar = 0,001 km²
== Referanser == |
389 | https://no.wikipedia.org/wiki/Kvadratkilometer | 2023-02-01 | Kvadratkilometer | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flateenheter', 'Kategori:Multipler av SI-enheter'] | Kvadratkilometer er en SI-enhet for måling av areal med symbolet km².Kvadratkilometer brukes i forbindelse med areal av store områder, land og sjøer.1 km² er lik:
arealet av et kvadrat hvor hver side er en kilometer lang
1 000 000 m²
100 hektar
1 000 dekarOg motsatt:
1 m² = 0,000 001 km²
1 hektar = 0,01 km²
1 dekar = 0,001 km²
| Kvadratkilometer er en SI-enhet for måling av areal med symbolet km².Kvadratkilometer brukes i forbindelse med areal av store områder, land og sjøer.1 km² er lik:
arealet av et kvadrat hvor hver side er en kilometer lang
1 000 000 m²
100 hektar
1 000 dekarOg motsatt:
1 m² = 0,000 001 km²
1 hektar = 0,01 km²
1 dekar = 0,001 km²
== Referanser == |
390 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
391 | https://no.wikipedia.org/wiki/Bia%C5%82ystok | 2023-02-01 | Białystok | ['Kategori:23°Ø', 'Kategori:53°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Białystok', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Polenstubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Veldig store stubber', 'Kategori:Voivodskapshovedsteder i Polen'] | Białystok ( [bȋaːˈwɨstɔk] ) er den største byen i det nordøstre Polen, og er hovedstad i Podlasie voivodskap. Den er en distriktsnivåby, og ligger nær grensen til Belarus (tidlig kalt Hviterussland). Det er den historiske hovedstad i Podlasie-regionen og har en befolkning på 295 223 (2014). Byens historie daterer seg tilbake til 1300-tallet. Byen har tradisjonelt vært sett på som et av de ledende sentrene for akademisk, kulturell og kunstnerisk utvikling i Podlasie, samt det økonomiske sentrum i det nordøstlige Polen. Avstanden i en rett linje mellom byene Białystok - Oslo er 1 120 km til Warszawa er det 175 ? km.
| Białystok ( [bȋaːˈwɨstɔk] ) er den største byen i det nordøstre Polen, og er hovedstad i Podlasie voivodskap. Den er en distriktsnivåby, og ligger nær grensen til Belarus (tidlig kalt Hviterussland). Det er den historiske hovedstad i Podlasie-regionen og har en befolkning på 295 223 (2014). Byens historie daterer seg tilbake til 1300-tallet. Byen har tradisjonelt vært sett på som et av de ledende sentrene for akademisk, kulturell og kunstnerisk utvikling i Podlasie, samt det økonomiske sentrum i det nordøstlige Polen. Avstanden i en rett linje mellom byene Białystok - Oslo er 1 120 km til Warszawa er det 175 ? km.
== Etymologi ==
Direkte oversatt til norsk betyr Białystok «hvite skråninger» eller (fra gammelpolsk) «ren strøm». Byen er kjent på hviterussisk som Беласток (translittereres som: Biełastok), på ukrainsk som Білосток (translittereres som: Bilostok), på jiddisch som ביאַליסטאָק (translittereres som: Byalistok eller Bjalistok), på russisk som Белосток (translittereres som: Belostok) og på litauisk heter byen er Balstogė.
== Historie ==
=== 1400–1699 ===
Byen ble for første gang nevnt i skriftlige kilder fra 1437, da landområdet rundt elva Biala ble gitt til Raczko Tabutowicz av kong Kasimir IV av Polen. I 1547 gikk byen til familien Wiesiołowski, som fikk bygget en borg og en kirke i byen. Byen var da en del av Storhertugdømmet Litauen. Fra 1569 var Białystok en del av kronen til kongeriket Polen. I 1645 døde Krzysztof Wiesiołowski, den siste i familien, og Białystok kom inn under Det polsk-litauiske samveldets eiendom. I 1661 ble byen gitt til Stefan Czarniecki som lønn for hjelpen han ga under seieren over svenskene. Fire år senere kom byen inn under Branicki-familien som medgift for datteren Aleksandra.
=== 1700-tallet og 1800-tallet ===
I andre halvdel av 1700-tallet ble sjefskommandør og Hetman Jan Klemens Branicki arvingen til Białystok-området. Det var han som omgjorde byen til en flott adelsby. Flere kunstnere og vitskapsmenn kom til Białystok for å utnytte de gode mulighetene som Branicki hadde gitt dem. Białystok fikk bystatus i 1749. I andre halvdel av 1700-tallet var det en stor økning i den jødiske befolkningen i Białystok. Da byen rundt 1750 var bebodd i 70 % av polakker og 25 % av jødene, og også i 5 % av andre, utgjorde rundt 1800, jøder 45 % av byens befolkning, og polakker rundt 55 %. På 1800-tallet oversteg antallet jøder i Białystok antallet polakker.
Etter den tredje delingen av Polen av Det polsk-litauiske samveldet i 1795 hørte byen først til under Kongedømmet Preussen, og ble en del av Russland etter Tilsit-traktaten i 1807. På 1800-tallet var byen et stort senter for tekstilindustrien. På grunn av den industrielle utviklingen økte folketallet fra 13 787 innbyggere i 1857, til 56 629 i 1889 og 65 781 i 1901. I denne perioden var mesteparten av innbyggerne jødiske. Den nest største etniske gruppen i Białystok, etter jødene, var polakker.
=== 1900-tallet ===
Under den første verdenskrig begynte bombingen av byen 20. april 1915. 13. august samme år kom det tyske soldater til Białystok. Byen ble en del av okkupasjonsområdet Ober Ost. I mars 1918 ble byen en erklært del av Den hviterussiske folkerepublikken, og juli 1918 en del av Den litauiske provinsen og hovedstad i Sør-Litauen. 19. februar 1919 kom byen tilbake under Polen. I 1920 ble byen en kort stund okkupert av sovjetiske styrker under den polsk-sovjetiske krigen og var da hovedkvarteret for den polske revolusjonskomiteen under ledelse av Julian Marchlewski, som prøvde å opprette Den polsk-sovjetiske sosialistrepublikken.
I perioden 1920–1939 ble byen igjen en del av det selvstendige Polen. I 1931 hadde Białystok 91 335 innbyggere, hvorav 51% var polakker, 44% jøder og de resterende 5% (hviterussere, russere, tyskere, tatarer, litauere, etc.). I 1939, før krigen brøt ut, hadde Białystok 107 063 innbyggere, hvorav 53 % var polakker, 43 % jøder og 4 % andre. På 1920-tallet, etter mer enn 100 år, oversteg antallet polakker igjen antallet jøder i Białystok.
I september 1939 ble Białystok okkupert av det nasjonalsosialistiske Tyskland, men ble en del av Sovjetunionen gjennom den hemmelige Molotov–Ribbentrop-pakten og annektert inn i Hviterussiske SSR. Biełastok vobłasć med senter i Bialystok ble opprettet i 1939.
Den 27. juni 1941 ble Białystok erobret av tyske styrker da de invaderte Sovjetunionen. De forfulgte og utryddet den ikke-tyske befolkningen. 56 000 jøder ble stengt inne i en getto som ble utryddet i løpet av august 1943. Om morgenen 27. juni 1941 fikk tropper fra Ordenspolitibataljon 309 ordre om å omringe byplassen ved Den store synagogen (den største tresynagogen i Øst-Europa), og tvinge innbyggerne fra hjemmene sine og ut på gatene. Rundt 800 menn, kvinner og barn ble låst inne i synagogen som deretter ble satt i brann. Alle omkom i brannen. Om lag 3 000 jøder mistet livet i løpet av den dagen.I juli 1944 ble Białystok frigjort av sovjetiske styrker, som en del av Operasjon Bagration. Byen ble 20.september 1944 overgitt fra Den hviterussiske SSR til Folkerepublikken Polen.
== Demografi ==
Etter andre verdenskrig ble byen etnisk homogen. I dag utgjør polakker 97 % av innbyggerne i Białystok, 2 % er hviterussere og 1 % resten.
== Universitet ==
I 1997 fikk byen eget universitet, Universitetet i Białystok. Omkring 300 norske statsborgere studerte medisin der i 2012.
== Natur ==
Białowieska nasjonalpark, som ble oppført på UNESCOs Verdensarvsliste i 1979 etter kriterium VII, Augustów, Knyszyń og Puszcza Kurpiowska har en unik rikdom av flora og fauna. Vegetasjonen er rik og variert, noe som bidrar til diversiteten i dyrelivet som blant annet omfatter elg, ulv, gauper og 800 Visenter i Białowieska- og Knyszyń-skogene.
== Sport ==
Jagiellonia Białystok, polsk fotballklubb
== Kjente personer fra Białystok ==
Ryszard Kaczorowski, Polens siste eksilpresident (1919–2010)
Ludwik Lejzer Zamenhof, skaperen av planspråket esperanto (1859–1917)
Izabella Scorupco, polskfødt svensk skuespillerinne, modell og sangerinne (1970– )
Max Weber, amerikansk maler (1881–1961)
== Vennskapsbyer ==
Częstochowa
Eindhoven
Kaliningrad
Kaunas
Jelgava
Hrodna
Milwaukee
Dijon
== Bildegalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pl) Offisielt nettsted
(en) Białystok – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Białystok – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (polsk) (engelsk) |
392 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
393 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
394 | https://no.wikipedia.org/wiki/Den_tyske_demokratiske_republikk | 2023-02-01 | Den tyske demokratiske republikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:DDR', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1949', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1990', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Den tyske demokratiske republikk (på tysk Deutsche Demokratische Republik, forkortet DDR, ofte også omtalt som Øst-Tyskland) var en stat i Sentral-Europa som eksisterte fra 7. oktober 1949 til 3. oktober 1990. Landet var på papiret selvstendig og demokratisk (fra 1974 definert som en «sosialistisk arbeider- og bondestat»), men var i realiteten en satellittstat for Sovjetunionen og et diktatur, der Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED) hadde all makt.
Etter det tyske nederlaget i andre verdenskrig ble landet delt i fire okkupasjonssoner, og 23. mai 1949 ble Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) etablert i de tre sonene som de vestallierte landene USA, Storbritannia og Frankrike kontrollerte. Som en reaksjon erklærte Sovjetunionen den sovjetiske okkupasjonssonen (SBZ), bortsett fra de østlige områdene som Sovjetunionen eller det kommunistiske Polen annekterte, som en egen stat, DDR. Pommern og Schlesien ble annektert av Polen, mens Øst-Preussen ble delt mellom Polen og Sovjetunionen. Den nordlige delen av Øst-Preussen ble Kaliningrad oblast i RSFSR.
Mens Forbundsrepublikken Tyskland var (og er) et parlamentarisk demokrati med sosial markedsøkonomi og fra 1955 NATO-medlem, hadde DDR en kommunistisk kommandoøkonomi og var fra 1955 medlem av Warszawapakten. DDR utviklet den høyeste levestandarden blant COMECON-statene i 1960-årene, en posisjon landet beholdt til sin oppløsning. Det var særlig byggingen av Berlinmuren som i første omgang gjorde at levestandarden skjøt fart.Landet var på starten av 1970-årene verdens tiende største industristat, men var økonomisk svakere enn Vest-Tyskland. Det politiske politiet Stasi bidro til å ensrette staten og undertrykke opposisjon gjennom et omfattende angiversystem. Det var et problem for regimet at svært mange innbyggere flyktet fra staten, og for å hindre dette ble det bygget omfattende grensebefestninger, der Berlinmuren, av regimet omtalt som «den anti-fascistiske beskyttelsesmur», er best kjent.
DDRs økonomi stagnerte fra 1970-årene, og på 1980-årene var staten praktisk talt bankerott. Sammen med mangelen på politisk frihet og menneskerettigheter førte dette til stadig økende protester på slutten av 1980-årene. Høsten 1989 brøt kommunistregimet sammen. Dets mest forhatte symbol, Berlinmuren, falt. Året etter det gjennomført frie valg som resulterte i at DDR opphørte å eksistere, og at den tidligere kommuniststatens territorium ble en del av Forbundsrepublikken Tyskland (se Tysklands gjenforening).
DDR ble uformelt også kalt Øst-Tyskland, mest utenfor Tyskland. I Vest-Tyskland brukte man under den kalde krigen gjerne uttrykk som SBZ (eller sonen, den sovjetiske sonen osv.), Midt-Tyskland, såkalte DDR eller «DDR» (med anførselstegn). DDR omtales i historisk forskning og nåværende offisiell tysk språkbruk også som SED-diktaturet eller SED-staten. | Den tyske demokratiske republikk (på tysk Deutsche Demokratische Republik, forkortet DDR, ofte også omtalt som Øst-Tyskland) var en stat i Sentral-Europa som eksisterte fra 7. oktober 1949 til 3. oktober 1990. Landet var på papiret selvstendig og demokratisk (fra 1974 definert som en «sosialistisk arbeider- og bondestat»), men var i realiteten en satellittstat for Sovjetunionen og et diktatur, der Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED) hadde all makt.
Etter det tyske nederlaget i andre verdenskrig ble landet delt i fire okkupasjonssoner, og 23. mai 1949 ble Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) etablert i de tre sonene som de vestallierte landene USA, Storbritannia og Frankrike kontrollerte. Som en reaksjon erklærte Sovjetunionen den sovjetiske okkupasjonssonen (SBZ), bortsett fra de østlige områdene som Sovjetunionen eller det kommunistiske Polen annekterte, som en egen stat, DDR. Pommern og Schlesien ble annektert av Polen, mens Øst-Preussen ble delt mellom Polen og Sovjetunionen. Den nordlige delen av Øst-Preussen ble Kaliningrad oblast i RSFSR.
Mens Forbundsrepublikken Tyskland var (og er) et parlamentarisk demokrati med sosial markedsøkonomi og fra 1955 NATO-medlem, hadde DDR en kommunistisk kommandoøkonomi og var fra 1955 medlem av Warszawapakten. DDR utviklet den høyeste levestandarden blant COMECON-statene i 1960-årene, en posisjon landet beholdt til sin oppløsning. Det var særlig byggingen av Berlinmuren som i første omgang gjorde at levestandarden skjøt fart.Landet var på starten av 1970-årene verdens tiende største industristat, men var økonomisk svakere enn Vest-Tyskland. Det politiske politiet Stasi bidro til å ensrette staten og undertrykke opposisjon gjennom et omfattende angiversystem. Det var et problem for regimet at svært mange innbyggere flyktet fra staten, og for å hindre dette ble det bygget omfattende grensebefestninger, der Berlinmuren, av regimet omtalt som «den anti-fascistiske beskyttelsesmur», er best kjent.
DDRs økonomi stagnerte fra 1970-årene, og på 1980-årene var staten praktisk talt bankerott. Sammen med mangelen på politisk frihet og menneskerettigheter førte dette til stadig økende protester på slutten av 1980-årene. Høsten 1989 brøt kommunistregimet sammen. Dets mest forhatte symbol, Berlinmuren, falt. Året etter det gjennomført frie valg som resulterte i at DDR opphørte å eksistere, og at den tidligere kommuniststatens territorium ble en del av Forbundsrepublikken Tyskland (se Tysklands gjenforening).
DDR ble uformelt også kalt Øst-Tyskland, mest utenfor Tyskland. I Vest-Tyskland brukte man under den kalde krigen gjerne uttrykk som SBZ (eller sonen, den sovjetiske sonen osv.), Midt-Tyskland, såkalte DDR eller «DDR» (med anførselstegn). DDR omtales i historisk forskning og nåværende offisiell tysk språkbruk også som SED-diktaturet eller SED-staten.
== Historie ==
Før slutten av den annen verdenskrig var den regionen som senere ble kjent som Øst-Tyskland plassert i midten av den tyske staten og var derfor kjent som «Mitteldeutschland». Øst for elvene Oder og Neisse var de store prøyssiske provinsene Pommern, Øst- og Vest-Preussen, Øvre- og Nedre Schlesien og det østlige Neumark i Brandenburg. På Jaltakonferansen mot slutten av den annen verdenskrig besluttet de allierte lederne at de polske etterkrigsgrensene skulle flyttes vest for Oder-Neisse-linjen for å kompensere Polen for tapet av de østlige provinsene som Sovjetunionen hadde annektert. Dermed utgjorde det tidligere sentrale Tyskland nå de facto den østlige delen av den tyske nasjon.
Etter 1949 anså Sovjetunionen at Tyskland var delt i to suverene stater. Berlins beliggenhet innebar at Sovjets regjering naturlig la til grunn at byen var DDRs hovedstad. Sovjetunionen respekterte samtidig avtalen med vestmaktene om at Berlin var en egen sone administrert av de fire allierte i fellesskap, men godtok for eksempel ikke at DDRs lover gjaldt for Øst-Berlin. DDRs lover ble i stedet innført i Øst-Berlin ved et eget vedtak. De tre vestmaktene betraktet ikke Tyskland som delt i to suverene stater og regnet Forbundsrepublikkens regjering som den eneste lovlige tyske regjering. Vestmaktene kunne derfor ikke forholde seg til DDR som en stat med en regjering og holdt i stedet Sovjetunionen ansvarlig for den østlige okkupasjonssonen. Vestmaktene aksepterte heller ikke at Vest-Berlin ble gjort til en delstat (Land) av Vest-Tyskland og fortsatte okkupasjonen av Berlin til 1990. I 1952 ble DDRs føderale struktur avskaffet og en sentralisert statsform innført. Länderkammer eksisterte til 1958. Det ble etablerte forvaltningsdomstoler i delstatene og disse gjorde en anstendig jobb i å kontrollere lovbrudd i den lokale forvaltningen. Disse forvaltningsdomstolene ble snart avskaffet.
=== Etterkrigsutkast til ulike soner ===
Foruten å dele Tysklands areal i okkupasjonssoner hvor hver av de fire allierte maktene Storbritannia, USA, Sovjetunionen og Frankrike skulle styre hver sin del inntil tysk suverenitet igjen var mulig, vedtok Jaltakonferansen retningslinjer for en koordinert forvaltning og kontroll av sonene. Denne beslutningen ble bekreftet på Potsdamkonferansen sommeren 1945, og det allierte kontrollrådet (ACC) med medlemmer fra hver av de fire alliansepartnerne ble opprettet.
Distriktene (Länder) Mecklenburg-Vorpommern, Brandenburg, Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen havnet i den sovjetiske okkupasjonssonen (på tysk Sowjetische Besätzungszone eller SBZ). Sovjetiske protester mot økonomiske og politiske forandringer i de vestlige okkupasjonssonene førte til at Sovjetunionen trakk seg ut av ACC. De tre vestlige okkupasjonssonene ble da til Forbundsrepublikken Tyskland (i mai 1949), og SBZ ble til Den tyske demokratiske republikk (i oktober 1949).
Både de vestlige allierte og Sovjetunionen var ifølge Potsdamkonferansen forpliktet til å opprettholde et samlet Tyskland etter de grenser landet hadde i 1937. Stalin foreslo i 1952 en tysk gjenforening, og at Sovjet, USA, Frankrike og Storbritannia trakk seg ut av Sentral-Europa, men USA og dets allierte avslo forslaget. Stalin døde i mars 1953. Berija tok opp forslaget, men ble arrestert og henrettet før noe mer ble gjort. Etterfølgeren Nikita Khrusjtsjov avviste ideen totalt, og satte en stopper for gjenforeningstanken helt frem til sammenbruddet av DDRs kommunistregime i 1989. I ettertid er det dominerende synet blant historikere at Stalin først og fremst ønsket å hindre Vest-Tysklands integrasjon med Vesten.
Akkurat som Tyskland var delt etter krigen, var den tidligere hovedstaden Berlin delt i fire sektorer. DDR og resten av østblokken betraktet Øst-Berlin som DDRs hovedstad. De vestlige allierte bestred legaliteten av dette og betraktet hele byen som okkupert område styrt av ACC gjennom en unntakslov. I praksis sluttet ACC å fungere etter hvert som den kalde krigen ble mer intens og den østtyske regjeringen ignorerte de tekniske legale restriksjonene på hvordan Øst-Berlin kunne kobles til DDR.
Konflikten om Vest-Berlins status førte til Berlinblokaden, da den sovjetiske regjering hindret trafikk mellom de vestlige sonene av Tyskland og Vest-Berlin. De vestlige allierte svarte med å opprette en luftbro og forsyninger ble fløyet inn i stor skala.
=== 17. juni-oppstanden ===
16. juni 1953, etter en økning i produksjonskvotene på ti prosent for arbeiderne som bygget Øst-Berlins nye boulevard, Stalinalleen (i dag kjent som Karl-Marx-Allee), oppstod det spontane demonstrasjoner blant misfornøyde arbeidere. Dagen etter spredte protestene seg over hele DDR med flere enn en million mennesker i streik og demonstrasjoner i 700 områder. Regjeringen fryktet revolusjon og ba om hjelp fra sovjetiske tropper.
18. juni ble protestene slått raskt og brutalt ned av stridsvogner og soldater. Transitt mellom Vest- og Øst-Berlin var mulig på den tiden, noe som gjorde at protestene og de kraftige sovjetiske reaksjonene utspant seg med vestlige vitner til stede.
Antallet ofre er blitt nedjustert med årene. Tidlige vesttyske anslag var langt høyere enn dagens; det vesttyske innenriksministeriet hevdet i 1966 at 383 mennesker ble drept i oppstanden, inkludert 116 SED-funksjonærer, at 106 mennesker ble drept under unntakstilstanden eller dømt til døden, 1838 såret og 5100 arrestert, 1200 av disse ble senere dømt til totalt 6000 år i straffeleirer. Det ble også hevdet at 17 eller 18 sovjetiske soldater ble henrettet for å ha nektet å skyte demonstranter,
men disse antagelsene er ikke bevist av forskning gjort etter 1990.
En artikkel publisert av Bundeszentrale für politische Bildung (som ligger under det tyske innenriksministeriet) i 2004 hevder at 55 dødsfall kan belegges, og at det i tillegg er kjent rundt 20 uoppklarte dødsfall, men disse antagelsene har ikke latt seg bevise av forskning gjort etter 1990.
Andre anslag setter ofrene til minst 125. Over 10 000 ble arrestert.
17. juni ble i august samme år erklært som nasjonaldag i Vest-Tyskland, som Den tyske enhets dag. Denne dagen ble markert 17. juni frem til etter den tyske gjenforeningen, da den ble flyttet til 3. oktober. 17. juni ble beholdt som nasjonal minnedag.
=== Sovjetiske krigserstatninger ===
Sovjetiske krigserstatninger, tatt først og fremst fra den østlige okkupasjonssonen, hadde en avgjørende effekt på østtysk økonomi. I de tidlige stadiene av okkupasjonen, særlig i 1945 og 1946, beslagla Den røde armé en tredjedel av industrielt utstyr i det østlige Tyskland og sendte det til Sovjetunionen. Ytterligere 10 milliarder dollar i erstatning ble samtidig gitt fra det østlige Tyskland til Sovjetunionen i form av jordbruks- og industriprodukter.
I den kjemiske industrien alene ble 116 fabrikker i den sovjetiske okkupasjonssonen demontert og sendt til Sovjetunionen.Den økende økonomiske veksten i Vest-Tyskland førte til at et stort antall østtyskere flyktet vestover. Siden 1940-årene hadde østtyskere forlatt den sovjetiske okkupasjonssonen for å emigrere til Vesten. Denne stadige emigrasjonen hadde negative virkninger for østtysk økonomi. Grensen mellom de to tyske statene var stort sett stengt ved midten av 1950-årene. I Berlin var det imidlertid mulig å krysse over til Vest-Berlin, som ikke var en del av DDR, og kunne man komme seg over til Vest-Berlin fra Øst-Berlin var man i praksis i Vesten.
På grunn av den politiske undertrykkelsen i øst og den høyere levestandarden i vest, emigrerte mange høyt utdannede østtyskere (som for eksempel leger) til Vesten, noe som førte til mangel på eksperter i øst. Den 13. august 1961 begynte østtyske tropper å bygge Berlinmuren og stengte dermed Vest-Berlin fullstendig inne. Dette til tross for at statssjef Walter Ulbricht i juni 1961 hadde forsikret omverden om at «ingen har til hensikt å bygge en mur gjennom Berlin». Muligheten til utreise fra DDR ble med dette meget begrenset. Stasi, kommunistregimets effektive etterretningstjeneste og politiske politi, overvåket østtyske borgere for å stanse opposisjon gjennom et svært komplisert og omfattende nettverk av informanter og agenter.
=== Lederskifte og internasjonal anerkjennelse ===
I 1971 gikk Walter Ulbricht av som leder etter sovjetisk press og ble erstattet av Erich Honecker. Ulbricht hadde eksperimentert med noen få reformer, men Honecker strammet inn og fikk vedtatt en ny konstitusjon som brukte ordet «tysk» svært lite og definerte landet som en «republikk av arbeidere og bønder». Under Honecker skulle DDR snart bli sett på som det mest økonomisk vellykkede landet i Warszawapakten. Dette skyldtes ikke minst at DDR nøt godt av at østtyske forbruksvarer hadde tollfrihet i EU (ved at de ble klassifisert som tyske på linje med de vesttyske). På grunn av dette gikk DDRs BNP etter hvert forbi Storbritannias.
Frem til 1970-årene anså Vest-Tyskland DDR som en illegal stat, og etter den såkalte Hallsteindoktrinen nektet landet å ha noen diplomatisk forbindelse med noe land utenfor østblokken som anerkjente DDR som et eget land. På begynnelsen av 1970-årene førte Willy Brandts Ostpolitik imidlertid til at Vest-Tyskland og DDR anerkjente hverandre. Moskvaavtalen i august 1970, Warszawaavtalen i desember 1970, Firemaktsavtalen i Berlin i september 1971, Transittavtalen i mai 1972 og Hovedavtalen i desember 1972 førte til en delvis oppmykning i forholdet mellom DDR og Vest-Tyskland, og førte til at de begge ble medlemmer av FN i 1973. På Helsingfors-konferansen i 1975 (KSSE), kom neste store gjennombrudd for DDR, ved at Warszawapakten fikk gjennomslag for prinsippet om "grensenes ukrenkelighet". Dette innebar i praksis at konferansen fastslo at Europas grenser etter 1945 skulle ligge fast, noe som betød at spørsmålet om tysk gjenforening ble fjernere og fjernere.
=== Murens fall og DDRs oppløsning ===
I 1989, på grunn av omfattende misnøye med lokalvalget om våren, søkte mange borgere om utreisevisum eller forlot landet ulovlig. I august samme år åpnet Ungarn grensene, og mer enn 13 000 østtyske borgere dro via den «grønne» grensen til Tsjekkoslovakia inn i Ungarn, og derfra videre til Østerrike og Vest-Tyskland.
Den kritiske økonomiske situasjonen i landet, som var blitt noe forbedret etter 1983, da den bayerske statsministeren Franz Josef Strauss sørget for vesttysk kreditt på en milliard D-Mark, var nå blitt prekær. Dette kombinert med skuffelse over at Honecker ikke kom til å følge Gorbatsjovs modell med perestrojka og glasnost, men i stedet holdt fast på gamle totalitære mønstre, førte til stadig større demonstrasjoner i DDR. DDRs pompøse 40-årsfeiring virket som en provokasjon på demonstrantene.
Særlig i byen Leipzig ble det arrangert enorme protesttog. Kurt Masur, dirigenten for Gewandhausorchester Leipzig, ledet lokale forhandlinger med regjeringen og holdt møter i konserthallen i byen. Demonstrasjonene førte til at Honecker ble tvunget av politbyrået til å gå av 19. oktober 1989, og han ble erstattet av Egon Krenz. Få dager senere gikk hele DDR-regjeringen av. 9. november ble Berlinmuren åpnet. 17. november valgte Folkekammeret Hans Modrow, tidligere førstesekretær for SED i Dresden, til ny leder for Ministerrådet. I hans regjeringstid ble rundebordsdiskusjonene til den andre demokratiske diskusjonsarenaen.
Stadig flere demonstranter deltok i mandagsdemonstrasjonene, og åpningen av muren førte til at SED-regimet brøt sammen. De ubevæpnede mandagsdemonstrasjonene forble fredelige. De bevæpnede organene i DDR som gjentatte ganger hadde prylt og arrestert demonstranter, avsto fra voldsbruk stilt overfor en stadig voksende menneskemengde og det faktum at SED ikke lenger hadde kontroll.
Ved det første frie valget til Folkekammeret 18. mars 1990 fikk Allianz für Deutschland, et valgforbund bestående av CDU (DDR), DSU og DA, 48,15 prosent av stemmene, ikke minst takket være Vest-CDU og Helmut Kohls sterke engasjement til støtte for de borgerlige i DDR. Sammen med sosialdemokratene og de liberale dannet Allianz für Deutschland ny regjering med Lothar de Maizière som statsminister og innledet prosessen som førte til Tysklands gjenforening 3. oktober samme år, da DDR som stat ble oppløst og statens territorium ble en del av Forbundsrepublikken Tyskland.
Hendelsene i Tyskland, særlig DDR, i 1989/1990 omtales ofte på tysk som die Wende, norsk: vendepunktet.
== Administrativ inndeling ==
Ved opprettelsen den 7. oktober 1949 bestod DDR av de fem delstatene Brandenburg, Mecklenburg-Vorpommern, Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen. Hovedstaden Øst-Berlin utgjorde en sjette administrativ enhet.
Den 25. juli 1952 ble det foretatt en kretsreform i DDR. De fem landene ble oppløst, og erstattet av fjorten distrikter (Bezirke). I tillegg ble Øst-Berlin betraktet som det femtende distriktet.
Etter Tysklands gjenforening ble de tidligere delstatene gjenopprettet, som forbundsstater i et gjenforent Tyskland.
=== Store byer ===
(Anslag over befolkningstall i 1988)
Øst-Berlin (DDRs hovedstad) (1 200 000)
Leipzig* (556 000)
Dresden* (520 000)
Karl-Marx-Stadt* (317 000)
Magdeburg* (290 000)
Rostock* (250 000)
Halle (Saale)* (236 000)
Erfurt* (215 000)
Potsdam* (140 000)
Gera* (131 000)
Schwerin* (130 000)
Cottbus* (125 000)
Zwickau (120 000)
Jena (107 000)
Dessau (105 000)* "Bezirksstadt" (sentrum i distriktet)
== Politikk ==
=== Forfatning ===
DDR forstod seg selv som en sosialistisk stat. Såvel statsbygningen som organisasjonene av partier og masseorganisasjoner fulgte prinsippene i den demokratiske sentralismen. Den egentlige makten lå hos SED (det kommunistiske partiet i DDR) og dets organer.
SEDs krav om å lede staten, var siden 1968 nedfelt i DDRs forfatning:
Den tyske demokratiske republikk er en sosialistisk stat av den tyske nasjon. Den er den politiske organisasjonen av det arbeidende folk i by og land, som sammen realiserer sosialismen under ledelse av arbeiderklassen og dens marxistisk-leninistiske parti.
Den tyske demokratiske republikk er en sosialistisk arbeider- og bondestat. Den er den politiske organisasjonen av det arbeidende folk i by og land under ledelse av arbeiderklassen og dens marxistisk-leninistiske parti.
=== Det formelle lederskap ===
Ministerrådet som regjering i DDR var i henhold til forfatningen det høyeste utøvende organ i staten og ble valgt av Folkekammeret. Ministrene kom fra de ulike partiene i Nationale Front («Den nasjonale front»), men i praksis var det de respektive sekretærer og avdelingsledere i sentralkomiteen i SED som dikterte ministrene.
Statsrådet i DDR var, etter den første og eneste presidenten Wilhelm Piecks død, det kollektive presidiumsråd for statsoverhodet i DDR. Medlemmene av statsrådet ble helt til die Wende utnevnt av SED.
På papiret hadde Folkekammeret mye makt, ved at det utnevnte medlemmene av statsrådet og ministerrådet, og formannen for det nasjonale forsvarsrådet. I virkeligheten lå den faktiske makten hos partiet SED. Det sterkeste uttrykket for opposisjon var da fjorten CDU-medlemmer stemte mot og åtte avstod fra å stemme over å liberalisere abortlovgivningen.
=== Det reelle lederskap ===
Walter Ulbricht var fra 1950 til 1971 førstesekretær (frem til 1953 generalsekretær) i SEDs sentralkomite og var således landets faktiske makthaver. Han ble etterfulgt av Erich Honecker som satt fra 1971 til 1989 (fra 1976 som generalsekretær). Etter at Honecker ble tvunget til å gå av i 1989 ble han etterfulgt av Egon Krenz, som satt fra 18. oktober til 3. desember 1989, da hele politbyrået i SED gikk av.
De førende statsorganer i DDR handlet i et rom uten rettsbeskyttelse. Borgere hadde mulighet til å sende en petisjon til forvaltningsorganer, som for eksempel et byråd, partiorganer, Folkekammeret eller DDRs statsråd. Disse ble behandlet vilkårlig. Petisjoner kunne føre til represalier mot avsenderen.De avgjørende maktstrukturer i DDR befant seg på ulike nivåer og i ulike arbeidsområder innenfor SED. Den politiske utvikling ble bestemt av sekretariatet i SEDs sentralkomite og i politbyrået. Disse hadde sentralistiske strukturer til sin rådighet som var til stede i alle samfunnsfærer; nomenklaturaen hadde et omfattende overvåkingsapparat til sin rådighet, særlig Ministeriet for statssikkerhet. Trykkede medier, radio og fjernsyn ble sensurert og politisk annerledes tenkende led under represalier.
=== Partier og organisasjoner ===
Fra 1949 til 1989 fantes følgende partier og masseorganisasjoner i DDRs Nasjonale Front.
Partier:
Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED)
Liberal-Demokratische Partei Deutschlands (LDPD)
Christlich-Demokratische Union Deutschlands (CDU)
Demokratische Bauernpartei Deutschlands (DBD)
National-Demokratische Partei Deutschlands (NDPD)1946 ble det tyske kommunistpartiet KPD og det sosialdemokratiske partiet SPD i den sovjetiske okkupasjonssonen tvangssammenslått til det sosialistiske enhetspartiet (Sozialistische Einheitspartei Deutschlands, forkortet SED).
I tillegg til SED, som dominerte DDRs politikk totalt, fantes det altså også fire andre partier, kalt «blokkpartier» (eller parodisk: «blokkfløytene»). De må ikke forveksles med partier i Vest-Tyskland med samme navn.
Masseorganisasjoner:
Demokratischer Frauenbund Deutschlands (DFD)
Freie Deutsche Jugend (FDJ)
Freier Deutscher Gewerkschaftsbund (FDGB)
Kulturbund der DDR (KB)
Vereinigung der gegenseitigen Bauernhilfe (VdgB)Disse fem partiene og disse fem masseorganisasjonene var representert i DDRs parlament, Folkekammeret.
Det ble jevnlig avholdt valg i DDR, der stemmesedlene inneholdt en navnliste til kandidatene. Man måtte stryke navnene til kandidatene man ville stemme mot. For å stryke navn kunne et avlukke brukes. En del folk fryktet å bli registrert av det hemmelige politiet Stasi ved å bruke avlukket. Etter DDRs undergang ble det ikke kjent at slik en systematisk registrering ble gjennomført. Bruk av avlukket var ikke plikt. Valgene var derfor ikke frie. Representasjonen i statsorganene var forhåndsbestemt gjennom valglisten til Nationale Front. SEDs innflytelse i Volkskammer og andre parlamenter ble i tillegg sikret ved at de fleste representantene fra masseorganisasjonene også var SED-medlemmer. I den 9. valgperioden (1986-1990) så fordelingen i Volkskammer slik ut:
SED: 127
DBD: 52
CDU: 52
LDPD: 52
NDPD: 52
FDGB: 61
DFD: 32
FDJ: 37
Kulturbund: 21
VdgB: 14271 av representantene var arbeidere, 31 bønder, 69 ansatte, 126 intellektuelle.
I 1989 kom det til tallrike nye partier, deriblant Neues Forum, Demokratischer Aufbruch og Sozialdemokratische Partei in der DDR. SED forsøkte i desember 1989 gjennom en programatisk forandring å befri seg fra sin fortid, det skiftet blant annet navn til PDS. 18. mars 1990 møtte disse partiene frem i Volkskammer etter det første og eneste frie Volkskammervalg.
=== Den herskende klasse ===
Den herskende klasse i DDR var ment å være arbeiderklassen. Imidlertid ble alle beslutninger i staten truffet av toppledelsen i SED som etter marxistisk-leninistisk ideologi regjerte i folkets navn. Makt, som betydde effektiv kontroll med de økonomiske ressurser, erstattet under det østtyske kommunistiske system privateiendom som nøkkelfaktor.
En svært liten gruppe mennesker, mest menn, dominerte DDRs historie fra begynnelse til slutt. Ut av en liten gruppe som var dypt overbeviste kommunister og sosialdemokrater, som var fast bestemt på å bygge et nytt Tyskland, utviklet det seg en profesjonell herskende kaste. Vi finner ved statens slutt et generasjonsskifte. De første mektige menn i DDR kom fra arme kår og hadde lidd seg gjennom første verdenskrigs nød og senere Weimar-republikkens kriser og den annen verdeskrigs gru. De mennesker som etter hvert steg frem som avløsere var bedre utdannet og høyere kvalifisert. Kretsen rundt Honecker var menn født før første verdenskrig mens de menn som søkte å overta makten i 1989 for deretter å prøve en reformering av systemet hadde vært barn under den annen verdenskrig. Da DDR gikk under hadde staten den høyeste gjennomsnittsalderen blant sentralkomitemedlemmene i østblokklandene.
Det tredje rikes partielite stammet fra småborgerlige kår og måtte stadig kjempe mot makten til de tradisjonelle elitene; adelige, konservative nasjonalister, militæret, mektige menn i finansverdenen og industrien. Den nye politiske eliten i DDR lyktes å få kontrollen over både den politiske makten og de ulike militære og økonomiske feltene i samfunnet. Naturlig nok hadde Hitlers politikk og nederlag ødelagt tradisjonelle eliters innflytelse i Tyskland, men det ble nå skapt et helt nytt system takket være det sovjetstøttede østtyske kommunistparti. Dette markerer et dypt brudd i tysk sosialhistorie.
==== Den innerste elite ====
Den lille østtyske makteliten hadde en særegen livsstil. De viktigste medlemmene levde i adskilte og beskyttede boliger. Fra 1945 til 1960 befant de seg i Majakowskiring i Berlinbydelen Pankow, men siden flyttet de til Wandlitz, til det såkalte Waldsiedlung, der de utgjorde en særegen luksusghetto. I Wandlitz befant det seg, på grunnlag av deres politiske posisjon, på det meste 39 mennesker. Levestandarden der var ikke spesielt høy sammenlignet med et velstående strøk i USA eller Vest-Europa, men sammenlignet med det øvrige DDR levde SED-eliten i luksus. I Wandlitz levde eliten ikke bare isolert fra den øvrige befolkningen, men også fra hverandre. Günter Schabowski, førstesekretær i distriktet Berlin, har fortalt at han aldri så innsiden av andre hus enn sitt eget i Wandlitz.Alle medlemmer av den innerste elite arbeidet i det unaturlige arbeidsklimaet i SEDs Berlinersentral. Her jobbet nøkkelmedlemmer av politbyrået og sentralkomiteen med sine assistenter, isolert fra det øvrige samfunn. Den eneste i eliten som kanskje satt enda mer isolert var Erich Mielke som noen kilometer unna i bydelen Lichtenberg, satt i sin massive Stasisentral. På toppen av maktpyramiden finner vi SEDs politbyrå som traff alle viktige beslutninger.
==== Den utvidete elite ====
Bortenfor den lille kjernen mennesker som satt med den største delen av makten, finner vi en utvidet elite som kanskje bestod av noen hundre mennesker. Disse ble utgjort av offiserskorpset i NVA og toppene i Stasi. Disse var neppe kjent blant den brede masse av folket, men kompenserte for denne manglende kjendisprestisjen med privilegier gjennom boliger, ferier, utdanning for barna samt mange titler, ordner, seremonier og uniformer. Blant disse kan vi regne navn som Markus Wolf, ansvarlig for utenlandspionasjon i Stasi og Hans-Joachim Seidowsky. En mer synlig gruppe innenfor den utvidete elite var de såkalte «Bezirkfürsten» som de ble kalt på folkemunne; de lokale lederne for DDRs femten distrikter. Til denne utvidede elite hører også medlemmer av de førende organer i masseorganisasjonene i DDR; først og fremst FDGB og FDJ, og generaldirektørene i de viktigste kombinatene.
Skal man beregne antall medlemmer av både den innerste og utvidete elite er tallet fortsatt svært lavt. Imidlertid var den herskende klasse helt avhengig av et større apparat: når det gjaldt utøvelse av makt og forvaltning av staten fantes et apparat av forvaltningsfunksjonærer klart. Regner man med disse byråkrater fremstår DDR som en stat der mange mennesker administrerte et diktatur, selv om mange av disse hadde liten politisk makt og ikke skilte seg stort fra andre medborgere i livsstil og privilegier.
Faktisk var funksjonærer i midtsjiktet dårligere stilt enn upolitiske naboer fordi ulempene og stresset med jobbene deres oppveide fordelene. Dessuten ble deres stilling forverret fordi de ikke kunne forbedre sin livssituasjon ved å ha forbindelser til vesten. I tillegg skjedde det ofte at funksjonærer som stod over dem i hierarkiet tok side med dem som stod under midtsjiktet de gangene det oppstod konflikt.
=== Forbindelser til Vest-Tyskland ===
Vest-Tyskland anerkjente aldri DDR folkerettslig da landet som en del av det felles tyske området ikke kunne anses som utland. I den vesttyske grunnlov fra 1949 finner man en oppfordring om å oppnå det tyske folks enhet i frihet. Dette var uforenlig med å definere DDR som utland, gjenforeningen måtte være det politiske langsiktige mål til alle vesttyske regjeringer. Til den nye Østpolitikken ble innført i 1969 hevdet Vest-Tyskland å alene representere hele det tyske folk. Betegnelsen «Den tyske demokratiske republikk» ble forsøkt unngått i den vesttyske offentlighet til langt opp i 1960-årene. Man snakket i stedet om «den sovjetiske okkupasjonssonen» eller «Sovjetsonen», «østsonen» eller bare «sonen». Med Grunnavtalen i 1973 ble DDR statsrettslig anerkjent av Vest-Tyskland. Det særskilte forholdet mellom de to tyske statene forandret seg imidlertid ikke. Det fantes ikke vesttyske ambassader i Øst-Berlin og heller ikke østtyske ambassader i Bonn. I stedet brukte man "stående representasjoner". På vesttysk side ble ikke DDR-anliggender behandlet av det vesttyske utenriksministerium, men av ministeriet for indre tyske forbindelser.
Sett fra Bonn fantes det bare ett tysk statsborgerskap; alle DDR-borgere hadde automatisk rett til å få borgerrettigheter i Vest-Tyskland. Nettopp dette forsøkte Honecker å oppheve i 1980 i de såkalte Gera-kravene. Hans pressmiddel var forhøyelsen av den raten som lå til grunn for tvangsvekslingen som alle besøkende fra utlandet måtte utføre når de besøkte DDR.
For DDR var det økonomisk interessant at grensen til vest ikke ble ansett av vesten som en statsgrense og at det derfor ikke var hjemmel for å kreve toll for varer som ble ført over grensen.
=== Utenrikspolitikk ===
Et sentralt moment i landets utenrikspolitikk var DDRs krav, overfor den vesttyske Hallstein-doktrinen, å bli anerkjent internasjonalt som selvstendig stat. Grunnavtalen med Vest-Tyskland i 1972 medførte at eksistensen av de to tyske statene ble anerkjent og at de begge kunne bli medlemmer i FN 18. september 1973. En viktig symbolsk komponent i kravene om statlig anerkjennelse var deltagelsen i internasjonale idrettsarrangementer. Fra Vinter-OL i 1968 stilte DDR med eget mannskap og kunne i de følgende årene høste betydelige sportslige, og indirekte politiske, gevinster.
DDR var medlem i Warszawapakten og i COMECON og hadde gjennom den indre tyske handel en indirekte tilgang til EU. Innenfor COMECON var Sovjetunionen den dominerende partner. Tilløp til en sterkere økonomisk integrasjon i COMECON stanset opp i midten av 1960-årene. Dette skyldtes mye motstand fra Romania. DDR og Sovjetunionens bilaterale forhold ble forverret da Leonid Bresjnev ble leder i Sovjetunionen. Det lyktes DDR etter betraktelige anstrengelser i 1967 innenfor Ulbricht-doktrinens rammer å sammen med andre COMECON-stater som Tsjekkoslovakia, Polen, Ungarn og Bulgaria få til tosidige hjelpeavtaler og dermed komme Vest-Europa i forkjøpet når det gjaldt å få til en intensivering av forholdene med østeuropeiske naboer.
Willy Brandts Ostpolitik ble først ført i forhold til Sovjetunionen, DDR ble til Walter Ulbrichts irritasjon forbigått av både Vest-Tyskland og Sovjetunionen. I 1983 derimot førte de indre tyske forbindelser i sammenheng med den vesttyske kreditt på en milliard D-Mark til stor irritasjon i det sovjetiske lederskap.
=== Rettssystem ===
Reguleringen i den Bürgerliches Gesetzbuch ble til å begynne med overtatt i DDR. I 1976 ble denne erstattet av DDRs såkalte sivillovbok (Zivilgesetzbuch der Deutschen Demokratischen Republik). Eiendomsrett, patentrett og arverett var meget begrenset, avtaleretten var styrt av planøkonomien.
Også den første forfatningen av 1949 inneholdt fremdeles borgerlig-demokratiske og rettsstatlige prinsipper som oppdeling av forvaltning og grunnretter som fri meningsytring, forsamlingsfrihet, pressefrihet og inn- og utvandringsrett. Enkelte elementer ble beholdt i den senere forfatningen, mens andre forsvant eller ble sterkt innskrenket. Det vesentligste aspekt var artikkel 1 i forfatningen som slo fast at SED hadde den ledende posisjonen i samfunnet. Denne retten ble først avskaffet i 1989.
== Regimets karakter ==
=== Begrepet «totalitært» ===
Mer enn tyve år etter DDRs oppløsning, finnes det flere ulike teser om regimets karakter. Historikere er enige om at DDR var et diktatur. De navn som DDR brukte på seg selv; «Arbeider- og bondestaten», «Fredsstat» brukes ikke mer i forskningen.
Betegnelsen «totalitær» brukes i stor grad om DDR og er gjengs i omtalen av staten. Historikeren Klaus Schroeder omtalte den som en «sen-totalitær overvåknings- og sosialstat» („(Spät-) totalitären Überwachungs- und Versorgungsstaat“).Hans-Ulrich Wehler betegner staten som et «kollobrasjonsregimes totalitære partidiktatur med basis i en okkupasjonskommunisme som i denne ytterste vestlige satrap i det sovjetiske imperium ble gjennomført med alle de midler en kolonial nyskapning hadde» („totalitäre Parteidiktatur eines Kollaborationsregimes auf der Basis eines Okkupationskommunismus, der in dieser Satrapie im westlichen Vorfeld des sowjetischen Imperiums mit allen Mitteln einer kolonialen Neugründung durchgesetzt wurde“.)
Den antydede likheten mellom nazismen og DDR-tiden i totalitarismediskusjonen ble understreket av Karl Dietrich Bracher som kalte DDR «det andre tyske diktatur».
=== Innvendinger mot benevnelsen «totalitær» ===
Det har kommet innvendinger fra ulikt hold mot anvendelsen av benevnelsen «totalitær» om DDR. Historikeren Stefan Wolle kom frem til at den statlige kontrollen over økonomien, maktkonsentrasjonen hos en lite gruppe mennesker og den folkelige avvisning av regimet var sterkere i DDR enn i Nazi-Tyskland. DDR bar heller ikke noe ansvar for andre verdenskrig eller noe industrielt massemord. Disse forskjellene gjorde at en meningsfylt anvendelse av totalitarismeteori ble umulig, i henhold til Wolle. Også den kommunistiske historikeren Wolfgang Wippermann avviser tesen om likhet mellom de to diktaturer. Bak en slik tese ser han også den utenomvitenskapelige hensikt å gjøre Nazi-Tyskland mer harmløs og å foreta en relativisering av den tyske skyld for Holocaust. Dessuten hevder han at «demoniseringen av DDR» tjener et dagsaktuelt politisk mål; nemlig svekkelsen av partiet Die Linke.En annen innvending er at regimets karakter forandret seg: Under Ulbricht og særlig i 1950-årene ble regimet av enkelte tolket som gjennomgående totalitært. Honecker anses derimot å ha dempet undertrykkelsen og det statlige propagandamonopolet.
Statsviteren Eckhard Jesse ser på DDR i 1970- og 1980-årene som en autoritær stat med totalitære trekk. Statsviteren Peter Christian Ludz forsøkte i 1968 å vise at industristatenes typiske moderniserings- og differensieringsproseser også foregikk i sosialistiske land. I teorien vil moderniseringen overføre makt fra den gamle ledende elite til en «teknokratisk motelite», noe som skal ha mildnet DDR-regimets herskerkarakter og utviklet en «konsultativ autoritarisme».
Om denne mildere form for ufrihet brukte nobelprisvinnende forfatter Günter Grass begrepet «bekvemt diktatur» («kommode Diktatur») i sin roman Ein Weites Feld i 1995. I dette «bekvemme diktaturet» kunne man leve behagelig i henhold til Grass.Et annet moment er at den statlige inngripen i den enkeltes liv var mindre enn antatt. DDR-borgere tilbragte angivelig mye tid i private eller kirkelige kretser og foreninger, i statsfjerne miljøer eller medisinske spesialitetsnisjer der de kunne realisere seg selv, oppnå personlig lykke eller realisere en «motrasjonalitet», som gikk imot den statlig forordnete ideologien. Begrepet «nisjesamfunn» ble tatt i bruk i 1983 av Günter Gaus som 1974–1981 ledet Vest-Tysklands diplomatiske representasjon i DDR (Ständigen Vertretung der Bundesrepublik)
=== «Urettsstat» og forsøk på ny terminologi ===
Et videre forsøk på definisjoner kan oppsummeres i debatten om begrepet «urettsstat» (Unrechtsstaat) som fant sted i tyske massemedier i sammenheng med en omstridt ytring av ministerpresidenten i Mecklenburg-Vorpommern, Erwin Sellering, våren 2009.
Begrepet ble brukt om resultatene av den politikk som Erik Honecker oppsummerte i slagordet «Enhet mellom økonomisk politikk og sosialpolitikk», men tok ikke hensyn til livsvirkeligheten hos DDR-borgere som hadde ingen eller liten erfaring med det statlige undertrykkelsesapparatet. Den tysk-amerikanske historiker Konrad Jarausch sammenfattet de sosiale og de undertrykkende sider ved regimet i begrepet «omsorgsdiktatur».
I samsvar med politologen Ernst Fraenkel, foreslår statsviteren Gesine Schwan karakteristikken «dobbelstat»: Både det nazistiske Tyskland og DDR hadde en «Normstat» og en «tiltaksstat». Den første tok seg av det overlappende samspillet mellom økonomi og samfunn, mens «tiltaksstaten» tok seg av realiseringen av ideologien. For å oppnå dette kunne den når som helst sette den rettsstatlige ordning ut av funksjon. DDR var ingen rettsstat i henhold til denne oppfatningen. Begrepet «urettsstat» får livet og arbeidet til alle tidligere DDR-borgere til å fremstå som mistenkelig.
== Forfølgelse av opposisjonelle ==
Annerledes tenkende og dissidenter ble utsatt for politisk forfølgelse gjennom et svært omfattende statlig overvåknings- og undertrykkelsesapparat, «Ministeriet for statssikkerhet» (Stasi), omtalt av kommunistpartiet SED som «partiets skjold og sverd». Med over 90 000 heltidsansatte og enda flere angivere hadde Stasi i oppgave å forfølge alle som var kritiske til kommunistregimet. Opposisjonelle kunne bli utsatt for trakassering, arrestasjoner, tortur, langvarige fengselsstraffer eller henrettelser. Også slektninger av opposisjonelle ble ofte forfulgt med en rekke forskjellige metoder – alt fra fengsel til å bli nektet å studere.
Frem til 1960-årene var fysisk tortur mest brukt. Etter hvert utviklet kommunistregimet stadig mer avanserte psykologiske torturmetoder overfor politiske fanger. Regimet måtte, etter hvert som det ble anerkjent av flere og flere stater, signere forpliktende avtaler om overholdelse av menneskerettigheter. Regimet utviklet da stadig mer subtile metoder for å holde opposisjonelle i sjakk uten en voldsom og åpenbar bruk av fysisk makt.
Spesielt på 1940- og 1950-årene ble det gjennomført en rekke politiske prosesser der kommunismens motstandere ble forfulgt; av disse er Waldheim-prosessene særlig kjent. Før det hadde det sovjetiske NKVD sperret titusenvis av ikke-kommunister inne i konsentrasjonsleirer som Bautzen, Buchenwald og Sachsenhausen. Rundt 1950 overlot Sovjetunionen disse fangene til DDRs myndigheter. Masseforfølgelser av ikke-kommunister fant også sted i andre kommunistland på 1940- og 1950-årene, deriblant i Polen og Tsjekkoslovakia. Mange av ofrene var sosialdemokrater eller personer med borgerlig bakgrunn, eller ungdommer som ble mistenkt for å være medlemmer av motstandsbevegelsen.
I tillegg var det flere interne maktkamper og utrenskninger i kommunistpartiet, slik det også var vanlig i andre kommunistland (Slánský-prosessen er ett eksempel). Kommunister med avvikende bakgrunn ble mistenkeliggjort, for eksempel kunne kommunister med bakgrunn som veteraner fra den spanske borgerkrigen bli sett på som suspekte. I 1950-årene var DDR strengt stalinistisk, men etter avstaliniseringen rundt 1960 var stalinismen ansett som suspekt.
=== Politiske fanger ===
DDR hadde en rekke politiske fanger; dette dreide seg spesielt om såkalte republikkflyktninger, dvs. personer som forsøkte å flykte fra DDR, og om personer som arbeidet mot kommunistregimet. Også slektninger av opposisjonelle kunne bli varetektsfengslet. Etter 1989 ble mange dommer erklært ugyldige.
== Økonomi ==
Den sovjetokkuperte sonen mistet en god del av industrien etter krigen, etter at sovjeterne demonterte fabrikker og flyttet dem til Sovjetunionen. I tillegg tok sovjeterne med seg jernbanelinjer, jordbruksprodukter og industriprodukter. De østtyske områdene måtte også betale store krigserstatninger helt frem til 1955. DDRs økonomi kom seg aldri helt igjen etter dette.På tross av denne økonomiske påkjenningen ble DDR snart en av de viktigste økonomiene i Comecon, kommunistblokkens økonomiske samarbeidsområde (DDR ble medlem der i 1950)
, og DDR-staten ble den mest avanserte og velstående av de østeuropeiske kommunistlandene. På samme måte som i vest lyktes man å bygge tungindustrien opp igjen. Levestandarden i østsonen var likevel betydelig dårligere enn i vestsonen.
Som i de andre folkedemokratiene hadde man i DDR en planøkonomi, der staten kontrollerte hele økonomien. Planøkonomien medførte femårsplaner, bedriftsfond, statlige bedrifter og storbedrifter (omtalt som Kombinater). Det var et statlig ansvar å sette produksjonskvoter, noe som førte til en kronisk mangel på forbruksvarer med tilhørende køer i butikkene. Det var bl.a. ventelister på flere år for å få kjøpt en bil.
Utover i 1970-årene ble problemene i økonomien større og større. Samtidig valgte myndighetene å nasjonalisere de private bedriftene man hittil hadde tillatt i liten skala. Dette bidro til å forsterke den negative trenden, og mens oppgangen bare fortsatte i vest, stagnerte økonomien fullstendig i øst.
I 1983 gav Vest-Tyskland DDR en kreditt på en milliard D-mark for å redde dets økonomi. Dette kom i stand etter forhandlinger mellom Alexander Schalck-Golodkowski og Franz Josef Strauss. Avtalen kom som en overraskelse i Vest-Tyskland og var medvirkende til at en fløy fra CSU brøt ut og dannet Die Republikaner. Kredittgarantien bidro trolig til å forlenge den kriserammede DDR-statens eksistens Biografen til Franz Josef Strauss, Stefan Finger, har skrevet at lånet sørget for at DDR ikke behøvde å gjennomføre noen reformer og at Strauss således med sin innsats jevnet veien for DDRs undergang.
Etter gjenforeningen mistet mange DDR-bedrifter sitt marked, noe som førte til stor arbeidsledighet i de tidligere østtyske delstatene. Arbeidsledigheten er fortsatt betydelig høyere i det østlige Tyskland enn i vest.
=== Forbruk og inntekt ===
Forbruksvarer var en knapphet i DDR. Pris og lønn ble fastsatt av staten. Staten fastsatte også enhetlige kjøpspriser, særlig på grunnleggende dagligvarer som var svært billige. Tekniske innretninger og andre varer som kunne bli eksportert for å skaffe vestlig valuta var derimot (målt i befolkningens kjøpekraft) mye dyrere. Et fjernsyn kostet i 1980-årene mellom 3 500 og 6 900 DDR-mark mens et brød kostet fem pfennig.
Luksusvarer ble solgt i egne butikkjeder til svært høye priser. Der kunne man finne både mat og moteklær. I butikkjeden Intershop kunne man kjøpe varer fra ikke-sosialistiske land og varer produsert i DDR på lisens fra vestlige selskap (såkalt «Gestattungsproduktion») mot konverterbar valuta.
Når det gjaldt legemidler var ikke DDR i stand til å holde følge med den nyeste utviklingen. Det medisinske tilbudet var etter hvert utilstrekkelig.
For en privatbil i DDR måtte man først søke om kjøpstillatelse og så vente rundt femten år for å få den. En svartebørs eksisterte slik at man kunne forkorte ventetiden. En typisk Trabant kostet 10 000 mark ny med ventetid og 30 000 mark uten ventetid. I 1988 hadde rundt 55 prosent av alle husstander sin egen bil mens tallene i 1969 og 1980 hadde vært henholdsvis 14 og 38 prosent. Til sammenligning hadde 61 prosent av alle husholdninger i Vest-Tyskland i 1988 en eller flere biler.
Kaffekrisen var kjennetegnende for mangelen på forbruksvarer; fra slutten av 1970-årene var alltid virkelig kaffe en mangelvare. Slike mangler førte til mindre oppslutning om regimet, mistro og motløshet.
Leien for en bolig lå på mellom 30 og 120 mark i måneden. Bygging av familiehus ble først stoppet på grunn av knapphet på ressurser, men opplevde på grunn av den ikke tilstrekkelige statlige bygging av boligblokker i 1980-årene et visst oppsving.
En analyse av boligmassen på den tiden DDR brøt sammen gjør det tydelig at alle DDRs mål om boligbygging ikke var tilstrekkelig for å sikre en boligmasse tilpasset befolkningens behov. Det fantes en «for lengst tiltagende mengde av sterkt skadete byggverk. Etterspørselen etter boliger oversteg også tydelig det man i DDR var i stand til å tilby» Analyser gjort i 1991 slo fast at 20 prosent av boligmassen var «umulig å redde».
I boligkvarterene var ikke mennesker bosatt etter homogene inntektsgrupper slik man ofte ser i vestlige land. Forskjellige sosiale sjikt bodde oftere sammen. Imidlertid ble partinomenklaturaen og medarbeidere i statorganer ofte konsentrert i statlige boenheter.
Inntektene til en kjøpmann (rundt 600 til 800 mark), en ingeniør (rundt 500 til 1200 mark) og en bygningsarbeider (rundt 900 til 1800 mark) skilte seg fra hverandre i mengde og dermed også i sparepotensial. Inntektsforskjellene var ikke så store som i vesten. Etterspurte håndverkere tjente ofte like bra som ledende leger. Man kunne ikke se disse ulikhetene i det daglige liv i form av statusgjenstander fordi disse var i konstant mangel. Unntak fantes, leger hadde for eksempel alltid telefon på grunn av beredskapstjeneste. Tross dette lyktes det flere å kunne heve seg over den brede masse når det gjaldt statusgjenstander; dette kunne gjøres hvis man hadde mulighet til å dra til andre østblokkland eller Cuba og der få tak i vestlige forbruksvarer.
Når det gjaldt knappe goder som telefonforbindelse eller byggematerialer avhang mye av forbindelser eller flaks, ikke sjelden spilte ens politiske innstilling en rolle.
I 1989 var 24,6 % av befolkningen utstyrt med telefon.
==== Arbeids- og sosialrett ====
Typisk for de sosialistiske samfunn var oppfatningen om en grunnleggende arbeidsrett. Den baserte seg ikke på individets avtalerett som i vesten, men på retter og plikter individet hadde overfor samfunnet. Alle borgere i DDR var i prinsippet sikret en trygg arbeidsplass.
DDR hadde fra 1960-årene av den høyeste levestandarden blant Comecon-landene og var en sosialstat der målet var at alle innbyggeres rettigheter skulle sikres gjennom statlige programmer.
==== Levekår sammenlignet med andre land nær slutten av DDRs eksistens ====
:
=== Utenrikshandel ===
Utenrikshandelen økte betraktelig i årene 1980–1985. Av utenrikshandelen var 66,1 prosent med sosialistiske land, der Sovjetunionen var størst med 38,8 prosent. Handelen med Vest-Tyskland utgjorde 8,3 prosent av utenrikshandelen. Av oljeimporten stod Sovjetunionen for 90 prosent.
De statlige foretakenes (VEB, Volkeigene Betriebe) manglende evne til fornyelse da eksportmarkedet til Sovjetunionen kollapset senere i 1980-årene gjorde at problemene ble svært store frem mot gjenforeningen.
DDR var som høyindustrialisert land avhengig av import av diverse varer, mat og råstoffer. Innkjøp på verdensmarkedet måtte de på grunn av mangel på en konverterbar valuta ordne ved hjelp av byttehandel eller selvgenerert fremmed valuta. Landet hadde etter hvert en økende utenrikshandel. (Tallene er i milliarder Valutamark (DDR-betegnelse på D-mark, effektive priser)
=== Kvinne- og familiepolitik ===
Det å kombinere yrkesliv med familie var en selvfølge for kvinner i DDR. Frem til 1992 var nesten 92 prosent av kvinnene i landet aktive i yrkeslivet, en langt høyere prosent enn i Vest-Tyskland. Som forklaring på dette finner vi at den sosialistiske kvinnepolitikken så på evnen til økonomisk ytelse som uavhengig av kjønn og at DDR hadde konstant mangel på arbeidskraft. Uansett var kvinner sterkt underrepresentert i ledelsesposisjoner.
I 70-årene bedret sosialpolitiske program forholdene for arbeiderfamilier, skiftarbeiderer, barnerike familier og fremfor alt enslige kvinner og mødre. 40-timersuke ble innført for mødre i full jobb med mer enn ett barn uten at lønnen ble redusert. Vanlig arbeidstid var 43,75 timer (1979). Minsteferien ble i 1970-årene satt opp fra 18 til 24 dager. Svangerskapspermisjonen var på 26 uker. Alle mødre kunne kreve et spedbarnsår, dvs, fri med lønn, når de hadde fått det andre barnet og ved senere fødsler. Fødselhjelpen for hvert barn var i 1970-årene 1000 DDR-Mark. Enslige kvinner som var eldre enn 40 år, hadde rett på en hjemmearbeidsdag i måneden.
Kvinners mulighet til å arbeide ble styrket av staten gjennom barnehageplasser og spesielle lære- og studieplaner for studenter med familie. Ektepar stilte først i køen når de fikk barn. De fikk en spesiell kreditt og gikk først når det gjaldt tildeling av leilighet. DDR hadde en mer liberal abortlov enn Vest-Tyskland og ble også rammet av lavere fødselstall som alle andre moderne industristater fra 1960-årene og fremover. Allikevel var fødselsraten høyere i DDR enn i Vest-Tyskland og en svak stigning skjedde også utover på 1980-årene, selv om da trenden var at landet opplevde tilbakegang på de fleste områder.
== Sikkerhetspolitikk ==
Etter den annen verdenskrig ble det i de to nye tyske statene på grunn av den kalde krigen snart gjenopprettet væpnede styrker. I Vest-Tyskland ble det innført allmenn verneplikt allerede i 1956, året etter at Bundeswehr ble opprettet. I DDR ble egne styrker, NVA, opprettet i 1956 og verneplikt innført i 1962. De østtyske styrkene var da oppe i 170 000 mann. Dette foregikk under ledelse av Sovjetunionen og innenfor rammene av Warszawapakten.
I 1948 ble den såkalte «kasernerte beredskap» etablert; de første bevæpnede enheter etter krigen. Disse ble i 1952 til det «kasernierte Volkspolizei» (Det Kasernerte Folkepolitiet). Fra 1. mars 1956, knapt ett år etter dannelsen av Bundeswehr, ble Nationale Volksarmee (NVA) grunnlagt. Til oppbyggingen av DDRs stridskrefter spilte tidligere offiserer fra Wehrmacht og Waffen-SS en rolle.
Dette var offiserer som hadde stilt seg til disposisjon for Nationalkomitee Freies Deutschland i løpet av sovjetisk krigsfangenskap.
=== Egne militære styrker ===
Som alle land i den sovjetkontrollerte Warszawapakten hadde DDR sine egne væpnede styrker, kjent som Nationale Volksarmee (Den nasjonale folkearmé), forkortet NVA. NVA hadde fire våpenarter. Siden DDR var ved frontlinjen i den kalde krigen var den, nest etter Sovjetunionens hær, ansett å være den mest avanserte i hele Warszawapakten.
=== Sovjetiske militære styrker i DDR ===
Det befant seg 300 000 sovjetiske soldater i DDR på det meste. Troppene, kalt GSSD, var overordnet NVA og de andre militære organisasjonene. Troppenes oppgave bestod i å sikre DDR mot de vestlige maktene. Styrkene hadde til disposisjon en offensiv bevæpning, deriblant atomvåpen. Siden 1960-årene ble det fra Warszawapaktens side planlagt en preventiv (uprovosert) bruk av taktiske atomvåpen i de tyske områdene.
Med forandringen i sovjetisk politikk etter at Mikhail Gorbatsjov kom til makten i 1986 var ikke lenger de sovjetiske troppene i DDR først og fremst offensivt innstilt. I DDR ble det likevel under militærøvelsen «Stabstraining 1989» øvet på massiv bruk av kraftige kjernevåpen.
=== Grensetropper ===
Grensetroppene i DDR var ansvarlig for bevoktningen av landets grenser. De ble grunnlagt som Grenzpolizei i 1946 og hadde i 1948 10 000 medlemmer. I 1956 ble troppene omorganisert og lagt under NVA. I 1973 ble de skilt ut fra NVA og lå deretter diretkte under Forsvarsministeriet (MfNV).
=== Andre sikkerhetsorganer ===
Vaktregiment Feliks Dzierżyński var den militære delen av Stasi. Siden regimentet ikke offisielt lå under de militære styrker kunne det til tross for firemaktsavtalens stasjoneringsforbud være stasjonert i Øst-Berlin. Mannskapene besto av vernepliktige, som var forpliktet til fire års tjeneste og som kom fra «politisk pålitelige» familier. Oppgavene besto av sikringen av stats- og partibygninger i Øst-Berlin og den såkalte Waldsiedlung i Wandlitz der nomenklaturaen i DDR bodde. Regimentet hadde i 1980-årene rundt 10 000 mann under våpen.
== Aktør i den tredje verden ==
Fra midten av 1960-årene ble DDR en aktør i utdannelse av sikkerhetsorganer, utbygging av infrastruktur og salg av våpen i land i den tredje verden. Ved starten av 1980-årene var mer enn tusen soldater fra NVA stasjonerte som militærrådgivere i Afrika og i Midtøsten.
Tilstedeværelsen til NVA i den tredje verden ble i Warszawapakten bare overtruffet av den sovjetiske og kubanske militærinnsatsen i Angola. Rene kampenheter unngikk DDR å deployere; DDRs økonomiske tilstedeværelse kombinert av militært personell og infrastrukturprosjekter førte imidlertid til oppmerksomhet fra resten av verden.Innsatsen i utlandet hadde støtte på høyeste hold i DDR da det hjalp på landets mangel på utenlandsk valuta, en mangel som ble mer og mer merkbar fra midten av 1970-årene. Sovjetunionen ble i stadig mindre grad i stand til, og stadig mer uvillig til, å dekke Comecon-partnernes finansielle forpliktelser og å stille råstoff til rådighet. Denne spenningen førte til en nyorientering innenfor Comecon.
I 1970-årene fant det sted en tydelig intensivering og økonomisering av DDRs utviklingspolitikk og utenrikspolitikk som fant sted utenfor Comecon. Byttehandel med paralleller til klassisk kolonialhandel fant sted. Våpen, lastebiler fra DDR ble byttet mot kaffebønner og energiråstoffer fra utvalgte partnerland. Dette gjaldt særlig Vietnam, Mosambik, Etiopia og Angola.
== Kriminalitet ==
Den offisielle krimraten var i DDR i 1980-årene 10 prosent av hva den var i Vest-Tyskland. I 1980 registrerte DDR 782 forbrytelser per 100 000 innbyggere sammenlignet med 6180 i Vest-Tyskland. I 1989 var det kun 601 per 100 000 innbyggere i DDR sammenlignet med 7031 i Vest-Tyskland. Spesialister regner med at et stort antall forbrytelser i DDR, kanskje 90 prosent, ikke ble innrapportert. Imidlertid gjelder dette også for vestlige land. DDRs politbyrå, justisministerium og Stasi forsøkte hele tiden å vise at kriminaliteten i DDR var nedadgående mens den var oppadgående i Vest-Tyskland. Dette ble begrunnet ideologisk.
Den enorme forskjellen kan forklares ut fra flere faktorer. På samme tid hadde innbyggerne i DDR en tendens til å holde seg til tradisjonelle sosiale verdier og tradisjoner, noe som førte til en generelt mer lydig befolkning med redusert konfliktpotensiale. DDR hadde også en lav arbeidsledighet, et svært godt utbygget sosialvesen, et godt fungerende helsevesen og svært god barnehagedekning. Dessuten var DDR en overvåkingsstat med politi overalt og hva mer var: et hemmelig politi overalt.
Selv om alle disse sosiale grunnene hadde innflytelse på den lave kriminalitetsraten er det ingen tvil om at regimet manipulerte dataene. I 1988 var det 9124 registrerte forbrytelser i DDR, det er 715 per 100 000 innbyggere. Gjennomgang av statistikken etter gjenforeningen har imidlertid vist en annet bilde. Forskere har etablert at krimraten var tre ganger høyere enn tidligere antatt; 2364 forbrytelser per 100 000 innbyggere. I dag kan det trygt antas at krimraten i DDR tilsvarte omtrent en tredjedel til rundt halvparten av hva den var i Vest-Tyskland.
Den offisielle raten av løste forbrytelser i DDR var 84,5 prosent sammenlignet med 47,2 prosent i Vest-Tyskland. Disse figurene var basert på spesielle kalkulasjoner. For eksempel: kriminalitet som sykkeltyveri, ungdomsforbrytelser og småforbrytelser var tatt ut av statistikken. Tar man dem inn igjen er DDRs oppklaringsrate nede i 55,2 prosent.
== Språk ==
Området som utgjorde DDR var tyskspråklig. I områdene rundt distriktene Dresden og Cottbus ble også de vestslaviske språkene oversorbisk og nedersorbisk brukt av de sorbiske minoritetene. Disse språkene ble anerkjent av DDRs regjering.
Benrahterlinjen delte landet i vest og øst på høyde med distriktene Magdeburg, Potsdam og Frankfurt. Linjen gikk mellom Nordhausen og Frankfurt (Oder). Nord for denne linjen ble de lavtyske dialektene Mecklenburgisch-Vorpommersch og Mark-Brandenburgisch/Märkisch snakket.
== Religion ==
I DDR fantes det flere ulike trossamfunn. De største var de kristne kirker. Ved siden av de åtte evangeliske kirker (fra 1969 sammenslått i Bund der Evangelischen Kirchen) og den romersk-katolske kirke fantes det følgende frikirker: Bund Evangelisch-Freikirchlicher Gemeinden in der DDR, Bund Freier evangelischer Gemeinden, Evangelisch-methodistische Kirche, Herrnhuter Brüdergemeine, Mennonit-menigheten og kvekere. I tillegg kom den evangelisk-lutherske frikirke, den evangelisk-lutherske (gammel-lutherske) kirke og Kirchenbund Evangelisch-Reformierter Gemeinden in der DDR.I 1950 hørte 85 % av DDR-borgerne til en evangelisk kirke og om lag 10 % til den katolske kirke. Til 1989 gikk andelen av kirkemedlemmer i befolkningen tydelig tilbake; kun 25 % av befolkningen var da protestanter og 5 % var katolikker. Andelen av konfesjonsløse steg i perioden 1950 til 1989 fra 6 % til 70 %.
Fra 1980-årene dukket det også opp buddistiske, hinduistiske og muslimske grupper. De religiøse grupperingene var de eneste legale organisasjonene som var uavhengig av staten.
=== Jødiske menigheter ===
Det fantes også jødiske menigheter i landet og på det meste var det rundt 4500 jøder i DDR. Ved murens fall levde det rundt 380 jøder i DDR, fordelt på 5 menigheter. Den største gruppen jøder fantes i Øst-Berlin.Se eget avsnitt om jøder i DDR.
=== Forholdet mellom kirkesamfunn og staten ===
DDR var en stat som med basis i marxismen-leninismen forfektet et ateistisk livssyn. Kirkesamfunn var uglesett av regimet og ble utsatt for ensretting og overvåkning. Staten søkte også å overta eller fortrenge ritualer vanligvis forbundet med kirkelige riter og tradisjoner. Et eksempel er Jugendweihe, en form for ikke-religiøs konfirmasjon der ungdom lovet troskap til DDR.
SEDs sentralkomite hadde en Arbeitsgruppe für Kirchenfragen som forberedte kirkepolitiske vedtak for sekretariatet og politbyrået. Man kan si at alle viktige kirkepolitiske spørsmål ble avgjort av politbyrået og byråets generalsekretær.
Kirken var grundig overvåket av Stasi gjennom hele DDRs eksistens. Seksjonen HA XX/4 i Ministeriet for Statssikkerhet (Stasi) holdt nøye oppsikt med de ulike trossamfunnene. Likevel ble ulike kirkesamfunn viktige baser for alle de folkelige demonstrasjoner og protester som i 1989 veltet SED-staten.
== Befolkning ==
Etter andre verdenskrig levde det knapt 19 millioner mennesker i den sovjetiske okkupasjonssonen. Rundt 4 millioner av 1948-befolkningen var fordrevne tyskere fra områdene øst for Oder-Neisse-linjen.Befolkningen i DDR minket faktisk hele den tiden staten eksisterte; den gikk fra 19 millioner i 1948 til 16 millioner i 1990. Det var to grunner til dette:
Fra dannelsen av DDR til byggingen av Berlinmuren i august 1961 flyktet svært mange mennesker til vesten, først og fremst til Vest-Tyskland der de automatisk ble statsborgere. Politiske årsaker, familiegjenforening eller ønske om bedre arbeid og høyere levestandard var blant grunnene til dette. Også etter 1961 var det mange vellykkede fluktaksjoner. Fra 1949 til 1989 flyktet rundt 3 millioner mennesker, dvs gjennomsnittlig 75 000 mennesker i året. DDR på sin side utviste enkeltpersoner og tillot frikjøp av politiske fanger. Dessuten tillot DDR pensjonister å utvandre til Vest-Tyskland. På denne måten sparte staten pensjonspenger. Dette førte til at antall personer over 60 år i DDR sank fra 22,1 prosent i 1970 til 18,3 prosent i 1985 og gjorde DDRs befolkning gjennomsnittlig yngre enn Vest-Tysklands befolkning.Med innføringen av p-pillen og legalisering av abort sank fødselstallene. Som i andre utviklede land gikk trenden vekk fra storfamilien til familien med ett til to barn. DDR hadde svært lave fødselstall. Dette står i sterk kontrast til nabostaten Polen som i 1950 hadde en befolkning på 24 millioner (litt mer enn DDR) og som hadde 38 millioner innbyggere i 1990 (dobbelt så mange som DDR).Innbyggere og sysselsatte i DDR i millioner mennesker (S. 8 og 17):
=== Innvandrere ===
Det innvandret rundt 550 000 mennesker fra Vest-Tyskland til DDR, mens rundt 3 millioner mennesker utvandret. Dette førte til en akutt mangel på arbeidskraft. I 1960-årene begynte staten å ta inn arbeidsinnvandrere. Vest-Tyskland kalte arbeidsinnvandrere for «gjestearbeidere» (Gastarbeiter), mens DDR-regimet benyttet navnet «avtalearbeidere» (Vertragsarbeiter).
Innvandringen skjedde etter avtaler som ble inngått med andre medlemsland i Comecon – Polen (1965), Ungarn (1967), Mosambik (1979) og Vietnam (1980). I den «sosialistiske broderhjelpens» regi ble det også inngått avtaler med Angola og Cuba.
Arbeidsinnvandringen tok seg svært opp særlig på midten av 1980-årene.
I 1981 arbeidet det 24 000 fremmedarbeidere i DDR. Om man ser bort fra familiene til de sovjetiske stridskrefter i DDR (GSSD) levde det i 1989 cirka 190 000 utlendinger i DDR, noe som tilsvarte en prosent av den arbeidsdyktige befolkningen. Av disse var 45 000 utlendinger som befant seg i landet som ektefeller til østtyskere og 9 000 studenter. Av de resterende var 94 000 fremmedarbeidere. To tredjedeler av disse igjen var av vietnamesisk herkomst. Etter 1990 søkte den tyske regjering å sende disse hjem. Kun få av vietnameserne fikk oppholdstillatelse i Tyskland.
Fremmedarbeidere i DDR 31. desember 1989 etter nasjonalitet (Cirkatall)
=== Sovjetborgere ===
Til sammen var det på det meste over en halv million sovjetiske borgere i DDR. Over 10 millioner sovjetborgere var i årene 1949 til 1989 bosatt i DDR en viss periode.De 330 000 sovjetiske soldatene i DDR (GSSD) utgjorde naturlig nok et stort arbeidspotensial. Disse arbeidet mot betaling i mat og dagligvarer. Offisielt fant dette ikke sted da de sovjetiske stridsenhetene tross alt var seierherrer fra den annen verdenskrig og ikke var ment å være håndlangere for tyskere. For de sovjetiske soldatene var småarbeidet en kjærkommen avveksling fra kasernelivet.
=== Flyktninger ===
DDR tok i mot flyktninger fra flere land; greske kommunister, veteraner fra den spanske borgerkrigen, algirske FLN-krigere, sydafrikanske ANC-aktivister, palestinere fra PLO, namibiske SWAPO-medlemmer og over 2 000 chilenere som hadde flyktet fra Pinochets diktatur.
=== Befolkningens helse ===
På slutten av DDRs eksistens begynte overvekt å bli et problem. Røyking var svært utbredt, og landet hadde et økende alkoholproblem. Forventet levealder for femtiåringer var i 1981 73,39 år for menn, sammenlignet med 74,19 i Vest-Tyskland. Dødsraten per 10 000 innbygger for alle aldre var i 1961 132,7 for menn sammenlignet med 118,33 i Vest-Tyskland. For kvinner var den 144,8 i DDR og 115,94 i Vest-Tyskland. Forskjellene mellom østtysk og vesttysk dødsrate kommer av den høyere østtyske raten i gruppen 65–75 år. Det var 32,3 flere dødsfall per 10 000 innbyggere i denne gruppen i DDR enn det var i Vest-Tyskland.
==== Barnedødelighet og forventet levealder ====
Statistikken er over barnedødelighet og forventet levealder i DDR sammenlignet med andre land nær slutten av landets eksistens.
== Minoriteter ==
DDR var et svært homogent land, men etniske minoriteter fantes, først og fremst sorbere. Det fantes også en liten jødisk minoritet.
=== Sorbere ===
Det slaviske folkeslaget sorbere hadde en distinkt kultur og eget språk og rundt 100 000 mennesker snakket sorbisk i 1950-årene. Ved murens fall var de rundt 50-60 000. Sorberne ble offisielt anerkjent som en etnisk minoritet og mer enn 100 sorbiske skoler og akademiske institusjoner ble grunnlagt. Imidlertid, på grunn av den statlige undertrykkelsen av kirken og tvangskollektiviseringen ble denne politikken vingeklippet og etter hvert ble andelen mennesker som snakket sorbisk halvert.
Sorberne ble et problem for regimet på grunn av religiøs standhaftighet og motstand mot nasjonaliseringen av jordbruket. Under tvangskollektiviseringen var det mange episoder med konflikter og motstand. Under oppstanden i 1953 var det flere eksempler på voldelige sammenstøt mellom sorbiske demonstranter og politi.
=== Jøder ===
Det var på det meste 4500 jøder i DDR. Ved murens fall var det rundt 380 medlemmer i fem jødiske menigheter i DDR. Den største gruppen jøder fantes i Øst-Berlin.Det svært lave antallet henger sammen med DDR-statens antisemittiske politikk i 1950-årene. Politikken fikk betegnelsen «anti-kosmpolittisme» og inngikk i bølgen av utrenskinger, deportasjoner og henrettelser i de andre landene i den sovjetiske innflytelsessfæren i årene før Stalins død, slik som Slánský-prosessen i Tsjekkoslovakia 1952/53. Mennesker som tilbragte nazi-tiden i vestlig eksil var særlig utsatt. De ble muligens anklaget for samarbeid med vesten og stemplet som verktøy for imperialismen. Sentralkomitemedlemmet Paul Merker ble i 1950 arrestert og beskyldt for å være fransk agent og de jødiske menighetenes hovedkontor ble ransaket. Merker ble rehabilitert først i 1956. I januar 1953 flyktet Julius Meyer, medlem av SED, representant i Volkskammer og president for forbundet av de jødiske menighetene i DDR, til Vest-Tyskland. Han hadde overlevd Auschwitz og Ravensbrück og ledet siden 1949 Berlins jødiske menighet sammen med Heinz Galinski.
Fra 1958 til 1989 hadde politbyrået i SED, DDRs maktsentrum, jødiske medlemmer (Albert Norden og Hermann Axen).
Frem til Berlinmuren ble bygget i 1961 skrumpet antall registrerte jøder i DDR til rundt 1500. Jøder som hadde overlevd Holocaust ble anerkjent som «Verfolgte des Naziregimes» (en offisisell betegnelse på personer som ut fra en anti-fascistisk grunnholdning hadde gjort motstand mot nazi-regimet eller som ut av etniske, religiøse eller andre grunner ble forfulgt) og fikk statspensjon som andre begunstigede personer, men deres lidelser og ofre ble alltid neddempet i forhold til den kampen som var blitt ført av anti-fascister og KPD-medlemmer.
DDR definerte seg som en antifascistisk stat og var dertil sterkt Israel-fiendtlig. Den tok ikke på seg noe ansvar for Holocaust. I motsetning til Vest-Tyskland som utbetalte enorme erstatningsbeløp, ga den ingen kompensasjon til jøder i utlandet som hadde vært ofre for det tredje rikes jødeforfølgelser under den annen verdenskrig.
== Turisme ==
=== DDR-borgere som turister ===
Turismen internt i DDR skulle skaffe borgeren nye krefter og styrke hans sosialistiske holdning. Foretrukne feriemål var Rügen og Usedom såvel som det saksiske Sveits og Thüringerskogen. Utlandsreiser var for det meste kun mulig å foreta i allierte sosialistiske land; lenge kunne man uten særlig tillatelse dra til Polen og Tsjekkoslovakia, med reisetillatelse også til Ungarn, Romania, Bulgaria, Sovjetunionen og (sjeldnere) Cuba.
=== Utlendinger som turister i DDR ===
==== Pakketurer ====
En reisende måtte først booke sin reise hos et reisebyrå som var godkjent av Reisebüro der DDR, den østtyske statlige turistorganisasjonen. Reisebyrået ville så tilby turisten et valg mellom de pakketurer Reisebüro tilbød.
==== Individuelle reiser ====
Individuelle ferier var tillatt i DDR; bilferier eller jernbaneferier var populære muligheter.
Slike reiser ble også arrangert gjennom Reisebüro og besøk kunne arrangeres via grenseposter eller andre Reisbürokontorer i DDR. Mer avanserte turer kunne arrangeres før ankomst og formalitetene som måtte ordnes i tilknytning til en ferie, som visum, hotellbookinger, valuta osv, kunne bli tatt hånd om av Reisebüro. Dette gjorde reisen mellom øst og vest mye mer smidig.
== Riksvåpen ==
Det østtyke riksvåpenet liknet det sovjetrussiske og bestod av hammer og passer – verktøy som symbol for arbeidere samt ingeniører og «åndsarbeidere» – og kornaks som symbol for bøndene. DDR ble tidvis kalt Arbeiter- und Bauern-Staat DDR («arbeider- og bondestaten DDR»).
Første utkast til riksvåpen ble laget av Fritz Behrendt og besto av hammer og æreskrans. Den endelige versjonen var hovedsakelig basert på Heinz Behlings arbeid.
Etter lov av 26. september 1955 ble det slått fast at riksvåpenet var hammer, passer og æreskrans og at statsflagget var svart-rødt-gull. Etter lov av 1. oktober 1959 ble riksvåpenet innføyet i statsflagget. Den offentlige fremvisning av dette flagget var til slutten av 1960-årene i Vest-Tyskland og Vest-Berlin sett på som en forstyrrelse av offentlig lov og orden og ble søkt forhindret av politiet. Først i 1969 erklærte Vest-Tysklands regjering at «politiet ikke lenger skulle gripe inn overfor bruk av DDRs flagg og riksvåpen.»
Etter forslag av DSU besluttet det første fritt valgte Folkekammeret i DDR 31. mai 1990 at riksvåpenet innen en uke skulle fjernes fra alle offentlige bygninger. Riksvåpenet ble likevel brukt på offisielle papirer og andre statlige gjenstander helt til republikken opphørte å eksistere.
== Utdannelse ==
Utdannelse var høyt prioritert og skolen var obligatorisk for alle i alderen 6-17 år. Staten drev daghjem, barnehager, polytekniske skoler, yrkesskoler og universiteter. Alt var gratis og det fantes praktisk talt ikke køer for å få plass.
Utdannelsessektoren var sterkt ideologisk og hadde politisk indoktrinering som et viktig mål. Fra 1965 var all utdannelse regulert av loven om det enhetlige sosialistiske utdannelsessystem. Margot Honecker var minister for «Volksbildung» og ansvarlig for utdannelsessystemet i DDR i perioden 1963-1989.
DDRs satsing på polytekniske skoler oppnådde gode resultater, og innen tekniske og naturvitenskapelige fag hadde utdannelsessystemet i DDR et godt rykte. Utdannelsessystemet var enhetlig styrt og koordinert og svært lite ble overlatt til studentens egne valg og ønsker. Skolen var preget av lav valgfrihet; regimet bestemte hvilke muligheter man fikk
. Rekrutteringen til høyere utdannelse var strengt ideologisk; personer som ble mistenkt for å være kritiske til kommunistene, og barn av slike personer, ble i regelen nektet studieplass. Ansettelsene i skolevesenet og ved høyere læresteder var også politiske, og ikke-kommunister kunne ikke bli ansatt.
=== Daghjem ===
Ettersom de fleste østtyske foreldre (85%) arbeidet utenfor hjemmet var det et stort behov for barnepass på dagtid. Østtyske daghjem (Kinderkrippe) var for barn opp til tre år. Daghjemmene lå ofte ved siden av barnehagene (Kindergarten). Unge DDR-kvinner var pålagt å tjenestegjøre en viss tid i disse.
I mange daghjem var det leger og tannleger som tok vare på barna.
=== Barnehager ===
Østtyske barnehager, som barnehager i andre land, var en sjanse for barna fra tre til seks år å lære å samhandle med andre barn og venne seg til å lære sammen med andre. Barn ble også oppfordret til å ta en aktiv rolle i driften av barnehagen. De serverte ofte måltider og hjalp til med å holde barnehagen ren. DDR hadde en barnehagedekning på 94 prosent.
=== De polytekniske skoler ===
DDRs grunnskole var den ti år lange polytekniske skole for barn fra de var seks til seksten. Elevene gikk på skolen fra mandag til og med lørdag.
Polytekniske skoler vektla matematikk, geografi, astronomi, kjemi, sport og praktisk arbeid og frem til det tiende året var det liten mulighet til å bestemme selv hva man ville fordype seg i. Regjeringen så på disse fagene som nøkkelfag i forhold til den raskt voksende industrien.
Spesiell vekt ble det lagt på å lære russisk. Det var også mulig å lære engelsk og fransk. En majoritet av elevene hadde liten motivasjon for å lære russisk, og resultatene var ofte svake; få elever lærte språket flytende. Til tross for det statserklærte sterke vennskapet med Sovjetunionen var det få muligheter for studentutveksling.
=== Yrkesrettet utdanning ===
Etter det tiende året i polyteknisk skole kunne en elev enten avslutte utdannelsen eller fortsette to og et halvt år til med praksisutdanning i et spesialisert emne som konstruksjon, telekommunikasjon eller elektronikk.
Yrkesrettet utdanning var delt i praktisk arbeid og teori. Studenten ble da plassert på en gård eller i en fabrikk, avhengig av studiet. På slutten av utdanningen kunne studenten ta abitur som gav adgang til videre studier eller arbeid, avhengig av resultatet.
=== Universiteter ===
Østtyske universiteter var nært knyttet til skoler og til industri. De fokuserte hovedsakelig på teknisk utdannelse og var verdenskjent for sin høye standard på dette området. Studier innen samfunnsfag, humaniora og jus var derimot oftest for sterkt preget av statens politisk-ideologiske agenda, og ble derfor sjelden anerkjent utenfor østblokken.
Det var to måter å komme inn på universitetet på, såfremt man også oppfylte de politiske kravene: man kunne enten fortsette etter yrkesrettet utdanning eller (for dem som ikke ville fortsette etter polyteknisk skole) studere senere. Man kunne da ta statlig organiserte kveldskurs.Etter gjenforeningen måtte alle universitetsansatte søke jobbene sine på nytt, og store deler av staben fra kommunisttiden mistet jobbene sine.
Det var syv universiteter i DDR:
Humboldt-Universität i Berlin
Technische Universität i Dresden.
Ernst-Moritz-Arndt-Universität i Greifswald.
Friedrich-Schiller-Universität i Jena.
Martin-Luther-Universität i Halle-Wittenberg.
Karl-Marx-Universität i Leipzig (nå: Universität Leipzig)
Wilhelm-Pieck-Universität i Rostock (nå: Universität Rostock)
== Telekommunikasjon ==
Ved midten av 1980-årene hadde DDR et velutviklet kommunikasjonsystem. Det var rundt 3,6 millioner telefoner i bruk (21,8 for hver 100 innbygger) og 16 476 telexstasjoner. Begge av disse nettverkene ble drevet av Deutsche Post der DDR. DDR hadde landskode 37; i 1991, flere måneder etter gjenforeningen, ble det østtyske telefonssystemet inkorperert under landskoden 49.
Et uvanlig trekk ved telefonnettverket var at det i de fleste tilfeller var det ikke mulig å foreta fjernsamtaler direkte. Selv som områdenummer var gitt alle større byer ble de brukt kun for internasjonale samtaler. Hvert område hadde sin egen liste med nummer; korte nummer ble brukt for lokale samtaler og lengre nummer for fjernsamtaler.
I 1976 startet DDR å operere en bakkebasert radiostasjon ved Fürstenwalde for kommunikasjon med sovjetiske satellitter. Den skulle tjene som deltager i den internasjonale telekommunikasjonen etablert av den sovjetiske regjeringen; den såkalte Intersputnik.
== Idrett ==
Idrett hadde en fremtredende rolle i DDR. I barnehager og skoler var det sportslige utdanningsprogrammer. Dette skulle ivareta folkets sunnhet, men ble også brukt som en systematisk talentjakt med det mål å finne mennesker med talent for toppidrett. Utdanningen skjedde videre på særlige «barne- og ungdomssportskoler» (Kinder- und Jugendsportschulen). Den idrettsmedisinske tjenesten (Sportsmedizinische Dienst der DDR) var et medisinsk nettverk for å utvikle talenter.
Systemet oppfordret til masseidrett. Walter Ulbrichts uttalelse: «Alle på et sted skal en gang i uken drive sport» lå til grunn for dette. Etter hvert ble «en gang» til «flere ganger».
I 1988 fantes det 10 674 sportsklubber med nesten 3,8 millioner aktive, 159 006 idrettsdommere og 264 689 øvelsesledere. Det fantes 330 idrettsstadioner og 1220 sportsplasser. I krets- og distriktsleker deltok i 1988 til sammen 1 064 000 barn og ungdom.I 1974 iverksatte DDRs ledelse et dopingprogram for å kunne øke prestasjonene. Programmet var svært omfattende og gjennomsyret snart DDRs eliteidrett på alle plan. Toppidrettsutøvere ble dopet systematisk gjennom hele sin idrettskarriere. Dopingsystemet hadde betegnelsen Staatsplanthema 14.25 og ble først offentlig kjent etter murens fall.
DDR-ledelsen forsøkte med statens imponerende resultater i idrett å oppnå en anerkjennelse av landet. Under de olympiske leker i 1968 i Mexico fikk DDR 25 medaljer, i 1972 i München 66 medaljer og i 1988 i Seoul 102 medaljer. Fra 1986 til 1988 hadde landet 90 verdensmestre og 77 europamestre.
Innen fotball var det først og fremst i OL at landet gjorde det godt. DDR kvalifiserte seg kun til ett fotball-vm; Vest-Tyskland 1974, selv om laget alltid var en respektert motstander i kvalifiseringsrundende. I Vest-Tyskland 1974 oppnådde DDRs landslag sin største suksess i VM-fotballens historie da det slo Vest-Tyskland 1-0, etter en scoring av Jürgen Sparwasser. DDR ble slått ut i andre runde og Vest-Tyskland vant VM dette året, men regimet brukte seieren for alt den var verdt. Sparwasser flyktet fra DDR i 1988.
== Kultur ==
Kultur og utdanning i det tidligere DDR var noe staten tok svært alvorlig og kontrollerte nøye. Grunnloven fra 1968 la vekt på en sosialistisk kultur, at arbeiderne skulle ha tilgang til kulturlivet og at kulturarbeidere skulle ha nær kontakt med folkets liv og levnet. «Kroppskultur, sport og turisme er elementer i den sosialistiske kulturen og fremmer en mangfoldig kroppslig og åndelig utvikling hos befolkningen.»Allerede i 1957 fantes det hele 86 teater, 40 symfoniorkester, 11 092 bibliotek, 284 hjemsteds-, kunst- og naturhistoriske museer, 803 kulturhus, 451 klubbhus, 6 profesjonelle folkekunstgrupper og 3078 kinoer. I 1988 fantes det 18 505 statlige, fagforenings- og vitenskapelige bibliotek, 1 838 kultur- og klubbhus, 962 ungdomsklubber, 111 musikkskoler, 213 teater, 88 orkester, 808 kinoer, 10 kabaretteater, 741 museer og 117 dyrehager med eksotiske eller lokale dyrearter.
Teater og kabaret spilte en viktig rolle for folk i det tidligere DDR og det fantes et meget aktivt og dynamisk miljø, først og fremst i Berlin. Den berømte operaen i Dresden, Semperoper, ble ødelagt under krigen. I 1985 ble den gjenåpnet. Friedrichstadt-Palast i Berlin er det siste store praktbygget som ble reist i DDR-tiden.
Et spesielt trekk ved kulturlivet i det tidligere DDR var det brede spekteret av rockeband som sang på tysk. Skalaen gikk helt fra soleklare "statsrockeband" som Puhdys til kritiske band som Silly og Renft. Noen grupper som Karat eller City opplevde også internasjonal suksess.
=== Fjernsyn ===
DDR hadde to tv-kanaler; DDR 1 og DDR 2. Fjernsynet var fullstendig kontrollert av staten og intet ble sendt som ikke var godkjent av regimet; fjernsynet var et helt nødvendig ledd i den totalitære statens propaganda. I DDR kunne alle borgere, så lenge de ikke bodde i et område som lå rundt Dresden (omtalt som Tal der Ahnungslosen, «de uvitendes dal»), se vestfjernsyn. Dette var regimet klar over og forsøkte å møte den påvirkningen som lå i vestprogrammene med propagandaprogrammet Der schwarze Kanal. Programmet og dets leder, den aristokratiske kommunisten Karl-Eduard von Schnitzler, ble etter hvert beryktet. Historier ble fortalt om at programmet var så upopulært at DDRs kraftstasjoner holdt på å få kortslutning når programmet ble sendt fordi så mange borgere slo av fjernsynsapparatene samtidig.
Det mest kjente nyhetsprogrammet i DDR het Aktuelle Kamera og det mest populære underholdningsprogrammet het Ein Kessel Buntes.
=== Musikk ===
Det var lenge forventet at artister sang sanger på tysk i DDR. Dette forandret seg på slutten av 1960-årene. Det var strenge regler for kunstnerisk aktivitet og sensuren ble brukt hele tiden. Bandet Renft, for eksempel, hadde lett for å opptre politisk ukorrekt og ble oppløst.
To av de mest populære gruppene, Puhdys og Karat, formidlet kritiske tanker i sine tekster uten at det ble eksplisitt. Liksom aksepterte grupper opptrådte de hyppig i ungdomsblader som Neues Leben og Magazin. Andre populære rockegrupper var Wir, City, Silly og Pankow. De fleste av disse artistene ble gitt ut av det statseide plateselskapet AMIGA.
=== Litteratur ===
«Østtysk litteratur» omfatter både litteratur fra DDR og fra tiden som sovjetisk okkupasjonssone 1945–1949. Litteraturen i 45–49 er sterkt preget av sosialistisk realisme og kontrollert av den kommunistiske regjeringen. Litteraturen fra det senere DDR ble i årevis etterpå avvist som «Gutt møter Traktor-litteratur», men den er likevel en av de mest pålitelige kildene til forståelse av det tidlige DDR. Georg Lukács hadde sterk innflytelse på den østtyske litteratur. Hans teorier fungerte som en bro mellom den nødvendige uavhengige kreativiteten til forfatteren og teorien om sosialistisk realisme som var dominerende i Sovjetunionen. Dette banet vei for en østtysk litteratur som var mer uavhengig og original enn i Sovjetunionen.I Vest-Tyskland ble 1945 generelt ansett som «År Null», en frase som var ment å definere en ny begynnelse etter nazismens grusomheter, men som også kunne antyde at det var best å glemme det som hadde skjedd. I motsetning til dette mente regimet i den sovjetiske okkupasjonsonen og DDR, at kulturen deres sprang ut av en kommunistisk antifascistisk tradisjon samtidig som den hadde forfedre i den liberale humanistiske kulturelle arv fra 1700- og 1800-tallet. Dette førte til en kombinasjon av eldre borgerlig litterær og nåtidig marxistisk litterær innflytelse.
Litteraturen i perioden 1945–1949 var først og fremst antifascistisk, og ble først skrevet av flyktninger fra det nazistiske Tyskland. Den typiske biografi for en slik forfatter bestod av en aktiv interesse i forsvar av Weimarrepublikken og demokratisk makt mot statsautoritet, fulgt av eksil under nazismen og deretter returnering til den sovjetiske okkupasjonssonen for å støtte opp under utviklingen av en antifascistisk-demokratisk reform gjennom sin litteratur.Mellom 1949 og 1961 ble litteraturen og andre kunstformer en offisiell del av regjeringens planlegging. Kultur og kunst skulle reflektere sosialismens idealer og verdier og fungere som midler i utdannelsen av massene (sosialistisk realisme). Det ble satt opp særlig avdelinger i statsapparatet, som Amts für Literatur und Verlagswesen (Kontor for litteratur og forlag) og Staatlichen Kommission für Kunstangelegenheiten (Statlig kunstkommisjon). Litteraturen i 1950-årene tok for seg emner som industrietablering og mønsterarbeidere, og ble kalt Aufbau (oppbygning, konstruksjon).
Etter at Berlinmuren ble bygget i 1961 hersket i årene frem til 1965 en liberal kultur- og ungdomspolitikk. SED-ledelsen lovet ungdommen i sitt Jugendkommunique i 1963 mer selvstendighet og medbestemmelsesrett. På samme tid kunne kritiske musikere og intellektuelle igjen opptre offentlig, som Wolf Biermann som etter lang tid i stillhet igjen fikk gi konserter.
I det litterære felt gjaldt dette også. Bitterfelder-konferansen i 1959 (som var ment å styrke DDR-litteraturen og gjøre den til en nasjonal litteratur) sammen med det faktum at etter Berlinmurens oppbygging var DDR helt stengt, gav grunnlag for en ny dreining i litteraturen. Brigitte Reimanns Ankunft im Alltag fra 1961 og Christa Wolfs Der geteilte Himmel er typiske eksempler. I disse verkene finner man unge intellektuelle mennesker som mest er opptatt av å bevare og forsvare seg selv. Det er på samme tid en økende tendens til å bruke kvinnelige hovedfigurer.
Fra 1965 ble det igjen gjennomført restriksjoner i kulturpolitikken. Regimekritikeren Robert Havemann ble i 1963 stengt ute fra universitetenes partiledelse og ble i 1964 ekskludert fra partiet. I november 1965 krevde Erich Honecker, daværende Sekretær for det nasjonale forsvarsråd, på det 11. plenum i SEDs sentralkomite at «lerretet skulle gjøres rent» og han advarte mot skadelige tendenser, skeptisisme og umoral. Litteraturen som hadde blomstret opp i første halvdel av 1960-årene, fikk et skudd for baugen.
Walter Ulbrichts avgang i 1971, der han ble fortrengt av Erich Honecker, var en viktig hendelse for DDR-litteraturen. Man snakker i denne sammenheng om den andre generasjon. Honecker la frem et liberaliseringsprogram for hele kunst- og litteraturområdet. I begynnelsen fikk DDR-forfatterne mer frihet så lenge landets sosialisme lå som en basis i det de skrev. Viktig i denne sammenhengen er den «subjektive autentisitet», som ble sterkt preget av Christa Wolf (for eksempel i hennes Nachdenken über Christa T, 1968). I Christa Wolfs subjektive autensitetskonsept står ikke lenger sosialismen i forgrunn, men individets problemer i et sosialistisk samfunn.
Liberaliseringsprogrammet fikk en plutselig slutt i 1976 med utvisningen av Wolf Biermann og fratakelsen av borgerskapet og emigrasjonen av rundt 100 østtyske forfattere, deriblant Sarah Kirsch, Günter Kunert og Reiner Kunze som slo seg ned i Vest-Tyskland.
Et viktig begrep i DDR-litteraturen i 1980-årene var Prenzlauer-Berg-Forbindelsen. Dette området i Berlin ble tilholdssted for unge mennesker og deres kunstneriske undergrunn. De uttrykte seg selv gjennom punk, ulovlig performance, multimediaeksperimenter og publisering av uoffisielle magasiner og litteratur. Prenzlauer Berg drog også til seg de som var offisielt stengt ute fra den østtyske kulturen. Mange kjennere anser litteraturen fra denne perioden som den beste i hele DDRs eksistens.I 1990 ble DDR og Vest-Tyskland gjenforent. Dette plasserte de østtyske forfatterne i en uvanlig kontekst. Den verdenen de hadde skrevet i var borte. På samme tid ble den verdenen også sett på som irrelevant for fremtiden til den nye forente Tyskland.
==== Kjente forfattere og utvalgte verker ====
Wolf Biermann: diktsamlingene Die Drahtharfe (1965), Mit Marx- und Engelszungen (1968). Et utvalg på norsk som Songar til piggtrådharpe (1971)
Jurek Becker: Jakob løgneren (1969, norsk 2004)
Volker Braun: Ufullendt historie (norsk 1979)
Werner Bräunig: Rummelplatz (1965)
Günter de Bruyn: Ein schwarzer abgrundtiefer See (1963)
Franz Fühmann: Zweiundzwanzig Tage oder Die Hälfte des Lebens
Peter Hacks: Die Sorgen und die Macht (1960)
Christoph Hein: Drageblod (1985, norsk 1985)
Wolfgang Hilbig: Eine Übertragung (1989)
Stefan Heym: Collin (1979, norsk 1980)
Uwe Johnson: Dialog over muren (norsk 1966), Jahrestage (1970–1983)
Hermann Kant: Die Aula (1965), Der Aufenthalt (1977)
Sarah Kirsch: Rückenwind (1976)
Günter Kunert: Im Namen der Hüte (1967)
Reiner Kunze: Zimmerlautstärke (1972), De vidunderlige årene (1976, norsk 1977)
Irmtraud Morgner: Leben und Abenteuer der Trobadora Beatrriz nach Zeugnissen ihrer Spielfrau Laura (1974)
Heiner Müller: Philoktet (1965)
Dieter Noll: Werner Holts eventyr (1960/1963, norsk 1968)
Ulrich Plenzdorf: Den unge W.og hans nye lidelser (1973, norsk 1974)
Christa Wolf: Der geteilte Himmel (1961), Om Christa T. (norsk 1970), Kassandra (1983, norsk 1985), Medea, stemmer (1996, norsk 1998)
== Fridager ==
== DDR i film og TV ==
Om livet i DDR og Øst-Berlin:
Good bye, Lenin!
Weissensee- Eine Liebesgeschichte
De andres liv
Sonnenallee
NVA
Drei roter stern
Die Stille nach dem Schuß
What Revolution?
Mrs. Ratcliffe's Revolution
Helden wie wir
Das Wunder von Berlin
Spur der Steine
Der Tunnel
Deutschlandspiel
Deutschland 83
Weissensee
== DDR og Norge ==
DDR ble i liten grad anerkjent av ikke-sosialistiske stater før starten av 1970-årene. DDRs historie i utlandet var frem til dette tidspunkt preget av DDR-regimets ønske om å anerkjennes som en suveren stat, og av Vest-Tysklands forsøk på å forhindre dette i tråd med Hallsteindoktrinen. Historikeren Sven G. Holtsmark har, med henblikk på Norge, omtalt dette som «avmaktens diplomati».
DDR ble ikke anerkjent av Norge som selvstendig stat før 1973. Dette innebar at DDRs regime benyttet andre virkemidler enn de tradisjonelt diplomatiske for å vinne frem i Norge med sitt syn; et såkalt «para-diplomati», som Holtsmark kaller det.
=== Paradiplomati gjennom ulike organisasjoner ===
Flere organisasjoner spilte en viktig rolle i DDRs politikk overfor Norge. Organisasjoner med base i Norge var Sambandet Norge-Folkedemokratiene (SNF) der den mangeårige sekretæren Georg Rosef lenge var DDRs viktigste forbindelse i Norge, DDR-komiteen innad i SNF som var ledet av Sigurd Mortensen i mange år og Norges Kommunistiske Parti, som var SEDs broderparti og som i hele etterkrigstiden mottok betydelige beløp fra Sovjetunionen og andre sosialistiske land.Alle disse organisasjonene arbeidet for å spre et positivt bilde av DDR. Organisasjoner med base i DDR var landets utenriksministerium (MfAA) og Ministeriet for Statens Sikkerhet (Stasi) som arbeidet aktivt i forhold til dem. Blant annet hadde Georg Rosef tilknytting til Stasi. Fra Stasis arkiver vet vi at flere norske statsborgere ble vervet av organisasjonen. Dette skjedde gjerne i tilknytning til arrangementer der det deltok mennesker fra mange land og DDR stod som vert; som for eksempel Østersjøuken.
Gjennom handelen mellom Norge og DDR ble det østtyske statsapparatet involvert. Inntil Norge anerkjente DDR i 1973 ble det lagt relativt få restriksjoner på kontakten på handelsplanet. Østtyske eksport- og handelsorganisasjoner ble svært ofte benyttet som instrumenter for å utvikle politiske forbindelser. Ministeriet for utenlandshandel i DDR, Ministerium für Aussenhandel und Innerdeutschen Handel (MAI) hadde ansvaret for denne kontakten.
Fra 1949 til 1973 drev DDR et aktivt Kontaktarbeit i forhold til Norge der målet var å bygge opp et størst mulig kontaktnett for å tjene DDRs sak. Arbeidet involverte alt fra kulturarbeid og internasjonale vennskapstreff/organisasjoner som Østersjøuken og SNF til direkte kontakt med politikere som Knut Løfsnes i Sosialistisk Folkeparti, som en stund var en av DDRs vikigste kontakter i Norge.
Selv om Norge anerkjente DDR i 1973 slik at landet kunne anvende ordinære diplomatiske virkemidler, fortsatte Stasis virksomhet mot Norge inntil DDR opphørte å eksistere.
== Øst-Tyskland i dag ==
Etter den tyske gjenforeningen forsvant mange spor av DDR. De fleste DDR-institusjoner ble oppløst, en rekke byer og gater fikk tilbake sine før-kommunistiske navn, og flere markante byggverk fra DDR-tiden er revet. Dette gjelder spesielt i hovedstaden Berlin, der det er få spor igjen etter Berlinmuren og en rekke andre DDR-byggverk som Palast der Republik, Hotel Unter den Linden, Palasthotel og Utenriksministeriet har blitt revet. Andre svært kjente bygg står fortsatt og fortsetter å spille en viktig rolle. Fernsehturm, kanskje det mest kjente symbolet på det kommunistiske Øst-Berlin, er en viktig turistmagnet i dag.
Mange bygg ble revet fordi de var helseskadelige og inneholdt mye asbest. Allikevel har det vært lett for tidligere DDR-borgere å mistenke myndighetene i Tyskland for en viss forskjellsbehandling. Berlinerne i øst laget en ny vits da det ble snakket om at asbestrammede bygninger i Vest-Berlin ble restaurert mens de oftere ble revet i Øst-Berlin: «Det er forskjell på AsbOST og AsWEST»Flere museer behandler undertrykkelsen i DDR. I Berlin ligger bl.a. Gedenkstätte Berlin-Hohenschönhausen, et tidligere Stasi-varetektsfengsel for «republikkflyktninger», opposisjonelle og spioner. Forschungs- und Gedenkstätte Normannenstraße er et annet forskningssenter og minnesmerke for ofrene for kommunistregimet i DDR. Museet som holder til i Stasis gamle lokaler i Normanenstasse er drevet av en ideell stiftelse og får ingen statlig støtte. Murmuseet i Berlin er en av byens største turistattraksjoner, og ble grunnlagt allerede i 1963 i Vest-Berlin. Museet dokumenterer Berlinmurens historie og de mange fluktforsøkene over og under muren.
Den føderale stiftelsen Bundesstiftung zur Aufarbeitung der SED-Diktatur driver forskning og kunnskapsformidling om SED-diktaturets historie i det tidligere DDR.
En del kommunistfunksjonærer har blitt stilt for retten og sonet fengselsstraffer, men historikeren Hubertus Knabe mener straffeoppgjøret med DDR-regimet har vært for svakt. Han kritiserer også skolen for å ha for lite fokus på uretten i DDR, og viser til at mange skolebarn for eksempel ikke har hørt om Stasi.
== Tidslinje ==
7. oktober 1949 ble Den tyske demokratiske republikk (Deutsche Demokratische Republik) grunnlagt i den sovjetiske sonen av Tyskland. Dette ble ikke godtatt i vest.
17. juni 1953 Arbeideropprør i Berlin: Arbeidere protesterte for bedre vilkår, kortere arbeidsdag og frie valg. Samme ettermiddag ble opprøret brutalt slått ned av den sovjetiske hæren. Dagen for folkeoppstanden ble året etter gjort til offentlig høytidsdag i Vest-Tyskland, og en del av Unter den Linden i Vest-Berlin ble gitt navnet Straße des 17. Juni.
13. august 1961 Berlinmuren ble påbegynt. Dette markerte den fysiske delingen av øst og vest.
3. mai 1971 gikk Walter Ulbricht av og ble erstattet av Erich Honecker.
21. desember 1972 ble den såkalte Grundlagenvertrag undertegnet, den viktigste avtalen som fulgte av Willy Brandts Ostpolitik. Der ble Den tyske demokratiske republikk anerkjent av Forbundsrepublikken Tyskland. Denne politikken førte også til at andre NATO-land anerkjente DDR.
26. juni 1981 Siste henrettelse i Øst-Tyskland finner sted. Oberst Werner Teske i Stasi blir henrettet i Leipzig for planlagt forræderi
1987 Øst-Tyskland avskaffer dødsstraff.
18. oktober 1989 Erich Honecker måtte gå av etter en rekke med demonstrasjoner. Han ble erstattet av Egon Krenz.
9. november 1989 Etter massivt press kunngjorde generalsekretær Krenz gjennom politbyråmedlemmet Günter Schabowski at grensepasseringer til Vest-Berlin skulle tillates, men grensevaktene ble ikke informert om reglene for passeringene. Dette førte til at folk ble sluppet ukritisk igjennom, og folk begynte å rive den forhatte muren.
18. mars 1990 Det første og siste frie valget i DDRs historie ble gjennomført. CDU vant en stor seier ved å love gjenforening med Forbundsrepublikken Tyskland. Lothar de Maizière ble DDRs siste statsminister.
1. juli 1990 inngikk de to tyske statene en valutaunion.
12. september 1990 ble det undertegnet en avtale mellom de to tyske statene og seierherrene fra andre verdenskrig. Dette var det siste hinderet for den tyske gjenforeningen.
3. oktober 1990 opphørte Den tyske demokratiske republikk å eksistere, og dens territorium ble innlemmet i Forbundsrepublikken Tyskland.
== Se også ==
Liste over historiske stater
Ostalgie
Kampfgruppe gegen Unmenschlichkeit
Ministerium für auswärtige Angelegenheiten
Palasthotel
Heinz Hoffmann
Gesellschaft für Deutsch-Sowjetische Freundschaft
Den indre tyske grense
== Referanser ==
== Litteratur ==
Peter Bruhn: 17. Juni 1953 – Bibliographie. Berlin: Berliner Wissenschaftsverlag, 2003. 341 p. ISBN 3-8305-0399-7
Mary Fulbrook, Anatomy of a Dictatorship. Inside the GDR 1949-1989, Oxford University Press, New York, 1995, ISBN 0-19-820312-8.
Mary Fulbrook, The People's State: East German Society from Hitler to Honecker, Yale University Press, 2005. 352 pp. ISBN 0-300-10884-2, ISBN 978-0300108842
William Glenn Gray; Germany's Cold War: The Global Campaign to Isolate East Germany, 1949–1969, University of North Carolina Press. 31. mars 2003, ISBN 0807827584, ISBN 978-0807827581
Jonathan Grix; The Role of the Masses in the Collapse of the GDR, University of Birmingham, Macmillan, 24. november 2000, ISBN 978-0333800980
Sven G. Holtsmark: Avmaktens diplomati. DDR i Norge 1949-1973, Akademisk publisering, Den norske historiske forening, Oslo, 1999, ISBN 82-91222-00-2, ISBN 9788291222004 Omtale av boken
Konrad H. Jarausch and Eve Duffy; Dictatorship as Experience: Towards a Socio-Cultural History of the GDR, Berghahn Books, 1. oktober 1999, ISBN 1571811826, ISBN 978-1571811820
Jahn Otto Johansen, Reisebrev fra det annet Tyskland, Aschehoug 1997.
John E. Lesch, The German chemical industry in the twentieth century, Kluwer Academic Publisher, Dordrecht, 31. august 2000, viii + 472 pp., ISBN 0-7923-6487-2, ISBN 978-0792364870
Andrew I. Port, Conflict and Stability in the German Democratic Republic, Cambridge University Press, 22. mars 2007, ISBN 0521866510, ISBN 978-0521866514.
Ruth Reiher, Antje Baumann (Hg.), Vorwärts und nichts vergessen : Sprache in der DDR – was war, was ist, was bleibt, Berlin, 2004, ISBN 3746681189, ISBN 978-3746681184.
Turid Astrid Sandsleth Reksten, Prest mellom Ampelmänner og Trabanter : tre prestelagnader i DDR, Oslo 2007 Kan lastes ned her
Jonathan R. Zatlin, The Currency of Socialism – Money and Political Culture in East Germany. Cambridge University Press, 5. mars 2007, ISBN 0521869560, ISBN 978-0521869560
== Eksterne lenker ==
(en) German Democratic Republic – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
DDR Museum Berlin – DDRs kultur |
395 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
396 | https://no.wikipedia.org/wiki/12._%C3%A5rhundre | 2023-02-01 | 12. århundre | ['Kategori:1100-tallet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Århundrer'] | null |
== Se også ==
Århundre |
397 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
398 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
399 | null | 2023-02-01 | null | null | null | null |
Subsets and Splits