url
stringlengths 31
279
| date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 14
4.92k
| ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
| abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
| __index_level_0__
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Khardala-broen | 2023-02-04 | Khardala-broen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Byggverk i Libanon', 'Kategori:UNIFIL', 'Kategori:Veibroer'] | Khardala-broen går over Litanielven i Sør-Libanon og er særlig kjent fra Israels invasjon av Libanon i 1978.
Tilbaketrekkingen av de israelske styrkene fra Sør-Libanon foregikk i fire trinn. Det første trinnet foregikk i Marjayoun-distriktet den 11. april 1978. Denne tilbaketrekkingen omfattet også Khardala bru og landsbyene Kaoukaba og Ebel es-Saqi, men ikke byene Marjayoun og El Khiam. Det neste trinnet fant sted tre dager senere.
I 1982, under Israels neste invasjon, var det også en hendelse ved broen mens Nepbatt bevoktet området. En liten nepalsk styrke nektet israelerne å passere broen med over 100 stridsvogner. Hendelsen førte til en viss forsinkelse i den israelske forflytningen, men da stridsvognene siktet inn kanonløpene mot de nepalske FN-soldatene, ble de nødt å la dem passere.
Norbatts kompani A hadde observasjonsposten 4-18 ved Khardela bro, samt posisjonen 4-15 som ser utover Metullah. Dette var de eneste posisjonene som lå utenfor Norbatts teig. | Khardala-broen går over Litanielven i Sør-Libanon og er særlig kjent fra Israels invasjon av Libanon i 1978.
Tilbaketrekkingen av de israelske styrkene fra Sør-Libanon foregikk i fire trinn. Det første trinnet foregikk i Marjayoun-distriktet den 11. april 1978. Denne tilbaketrekkingen omfattet også Khardala bru og landsbyene Kaoukaba og Ebel es-Saqi, men ikke byene Marjayoun og El Khiam. Det neste trinnet fant sted tre dager senere.
I 1982, under Israels neste invasjon, var det også en hendelse ved broen mens Nepbatt bevoktet området. En liten nepalsk styrke nektet israelerne å passere broen med over 100 stridsvogner. Hendelsen førte til en viss forsinkelse i den israelske forflytningen, men da stridsvognene siktet inn kanonløpene mot de nepalske FN-soldatene, ble de nødt å la dem passere.
Norbatts kompani A hadde observasjonsposten 4-18 ved Khardela bro, samt posisjonen 4-15 som ser utover Metullah. Dette var de eneste posisjonene som lå utenfor Norbatts teig. | Khardala-broen går over Litanielven i Sør-Libanon og er særlig kjent fra Israels invasjon av Libanon i 1978. | 9,827 | 9,827 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_europeiske_menneskerettsdomstol | 2023-02-04 | Den europeiske menneskerettsdomstol | ['Kategori:48°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Europarådet', 'Kategori:Internasjonale domstoler', 'Kategori:Menneskerettigheter', 'Kategori:Mottakere av frihetsprisen (Four Freedoms Award)', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1959', 'Kategori:Rettsvitenskap i 1959'] | Den europeiske menneskerettsdomstol (forkortet EMD) er en internasjonal domstol som er etablert i medhold av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Domstolen behandler anklager fra enkeltmennesker, grupper av mennesker eller stater om brudd på EMK begått av Europarådets medlemsland. I tillegg til å dømme i enkeltsaker kan domstolen avgi uttalelser om hvordan konvensjonen skal forstås i et konkret tilfelle. Domstolen ble opprettet i 1959 og ligger i Strasbourg i Frankrike. Domstolen består av én dommer fra hvert av Europarådets medlemsland, men dommerne er uavhengige og representerer ikke sin egen hjemstat. Domstolens president er Guido Raimondi fra Napoli. Registrar er svenske Erik Fribergh.
Domstolen har som uttalt mål at konvensjonen skal tolkes dynamisk og endres i tråd med samfunnsendringene. Dette har medført at konvensjonen i mange tilfeller har fått et videre anvendelsesområde enn konvensjonens ordlyd isolert sett skulle tilsi.
Den europeiske menneskerettsdomstol er høyeste instans for innbyggerne i de land domstolen dekker og i en rekke tilfeller har den dømt i strid med de resultater nasjonale domstoler har kommet til, som Norges høyesterett.
| Den europeiske menneskerettsdomstol (forkortet EMD) er en internasjonal domstol som er etablert i medhold av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Domstolen behandler anklager fra enkeltmennesker, grupper av mennesker eller stater om brudd på EMK begått av Europarådets medlemsland. I tillegg til å dømme i enkeltsaker kan domstolen avgi uttalelser om hvordan konvensjonen skal forstås i et konkret tilfelle. Domstolen ble opprettet i 1959 og ligger i Strasbourg i Frankrike. Domstolen består av én dommer fra hvert av Europarådets medlemsland, men dommerne er uavhengige og representerer ikke sin egen hjemstat. Domstolens president er Guido Raimondi fra Napoli. Registrar er svenske Erik Fribergh.
Domstolen har som uttalt mål at konvensjonen skal tolkes dynamisk og endres i tråd med samfunnsendringene. Dette har medført at konvensjonen i mange tilfeller har fått et videre anvendelsesområde enn konvensjonens ordlyd isolert sett skulle tilsi.
Den europeiske menneskerettsdomstol er høyeste instans for innbyggerne i de land domstolen dekker og i en rekke tilfeller har den dømt i strid med de resultater nasjonale domstoler har kommet til, som Norges høyesterett.
== Norge og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen ==
Norge sluttet seg til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen 30. juni 1964.
Den europeiske menneskerettsdomstol har siden den ble opprettet i 1959 hatt én norsk president. Det var tidligere høyesterettsjustitiarius Rolv Ryssdal, som var president for domstolen fra 1985 til 1998.
=== Norges dommere til EMD ===
2019— Arnfinn Bårdsen
2011—2018 Erik Møse
2004—2011 Sverre Erik Jebens
1998—2004 Hanne Sophie Greve
1973—1998 Rolv Ryssdal, rettens president 1985–1998
1959—1972 Terje Wold
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) European Court of Human Rights – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), via FN-sambandet
Bibliotek ved EMD
Dommer ved EMD
Faktaark om EMDs praksis, på engelsk, fransk og tysk og fem andre språk, men ikke norsk | Den europeiske menneskerettsdomstol (forkortet EMD) er en internasjonal domstol som er etablert i medhold av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Domstolen behandler anklager fra enkeltmennesker, grupper av mennesker eller stater om brudd på EMK begått av Europarådets medlemsland. | 9,830 | 9,830 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europakommisjonen | 2023-02-04 | Europakommisjonen | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1967', 'Kategori:Europakommisjonen', 'Kategori:Karlsprisen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Europakommisjonen (også kalt EU-kommisjonen) er en av Den europeiske unions institusjoner. Den består av en kommissær for hvert medlemsland, og ledes av en president. Kommisjonen velges av Europaparlamentet og utnevnes av Det europeiske råd (stats- og regjeringssjefene).
Kommisjonens oppgave er å fremme lovproposisjoner for EUs to lovgivende institusjoner, Europaparlamentet og Den europeiske unions råd (tidligere «ministerrådet»). Europakommisjonen skal dessuten sette de vedtatte lovene ut i livet.
Europakommisjonen står selvstendig i sitt forhold til medlemslandene. Den kan uttale seg kritisk til medlemslandenes politikk og stevne dem for retten. Kommisjonen kalles gjerne for «traktatenes vokter».Generaldirektoratene (DG-ene) utgjør Kommisjonens administrative nivå, men omtales ofte bare som Kommisjonen.
| Europakommisjonen (også kalt EU-kommisjonen) er en av Den europeiske unions institusjoner. Den består av en kommissær for hvert medlemsland, og ledes av en president. Kommisjonen velges av Europaparlamentet og utnevnes av Det europeiske råd (stats- og regjeringssjefene).
Kommisjonens oppgave er å fremme lovproposisjoner for EUs to lovgivende institusjoner, Europaparlamentet og Den europeiske unions råd (tidligere «ministerrådet»). Europakommisjonen skal dessuten sette de vedtatte lovene ut i livet.
Europakommisjonen står selvstendig i sitt forhold til medlemslandene. Den kan uttale seg kritisk til medlemslandenes politikk og stevne dem for retten. Kommisjonen kalles gjerne for «traktatenes vokter».Generaldirektoratene (DG-ene) utgjør Kommisjonens administrative nivå, men omtales ofte bare som Kommisjonen.
== Historie ==
Den Høye Myndighet var det utøvende organ for Det europeiske kull- og stålfellesskap som trådte i kraft i 1952. Ved Roma-traktaten fra 1958, fikk EURATOM og EEC hver sin kommisjon. Walter Hallstein ble president for EEC-kommisjonen. Ved fusjonstraktaten fra 1967, ble de tre kommisjonene slått sammen til én kommisjon, EF-kommisjonen. Med Lisboa-traktaten fikk kommisjonen navnet Europakommisjonen.
Tidslinje for de ulike kommisjonene
=== Kommisjoner fra 1995 ===
Santer-kommisjonen (1995–99)
Romano Prodis kommisjon (1999–2004)
Barroso-kommisjonen 2004–2014)
Junker-kommisjonen (2014–2019)
Von der Leyen-kommisjonen (fra 2019)
== Utnevnelse av kommisjonen ==
=== Valg av kommisjonens president ===
Europakommisjonens president velges hvert femte år av Europaparlamentet etter forslag fra Det europeiske råd (EUs toppmøte). Valget av president foregår like etter valget til Europaparlamentet.
=== Utnevnelse av nestledere og kommissærer ===
Den valgte presidenten utpeker mulige visepresidenter og kommissærer etter forslag fra EU-landene. Hver kommissær innstilles som ansvarlig for et bestemt politisk område. Listen over kandidater skal godkjennes av alle EUs stats- og regjeringssjefer, som møtes i Det europeiske råd.Hver enkelt kandidat skal høres av Europaparlamentets utvalg for det område, han eller hun skal være kommissær for. Deretter stemmer utvalget om kandidatens egnethet. Når de 27 kandidater er blitt godkjent, stemmer parlamentet som helhet om, hvorvidt hele kommisjonen kan godkjennes. Når parlamentet har stemt, utnevnes kommissærene av Det europeiske råd.
== Kommisjonens oppbygning ==
Europakommisjonen har en president, en første visepresident, fem visepresidenter, hvorav en samtidig er Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk og endelig 21 kommissærer.
== Oppgaver, forholdet til Rådet og Europaparlamentet ==
Kommisjonen danner sammen med Europaparlamentet og Rådet, det som er kalt EUs «beslutningstrekant».Forøvrig har Kommisjonen fire hovedoppgaver. Den skal for det første foreslå EUs politikk og lovgivning. Lovene vedtas av Rådet og Europaparlamentet. Den andre hovedoppgaven er å kontrollere at traktater og lovgvning overholdes. Den kan gi kritiske uttalelser, gi bøter til store foretak og reise sak for Domstolen. Europakommisjonen kalles gjerne «traktatenes vokter». Den tredje hovedoppgaven er å forvalte og gjennomføre EUs politikk og budsjett. Endelig som den fjerde hovedoppgave skal den representere EU omkring i verden, i saker som faller inn under Kommisjonens ansvarsområde.Kommisjonen skal arbeide til beste for EU som en helhet, og skal ikke motta instruksjoner fra medlemslandene. Europaparlamentet kan avsette Kommisjonen ved å vedta et mistillitsforslag med to tredjedels flertall. Den har aldri brukt denne makten, men truet med det overfor Santer-kommisjonen i 1999, som da gikk av frivillig.
== Rådgivende organer ==
Kommisjonen, Europaparlamentet og Rådet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
== Administrasjon ==
Europakommisjonens administrasjon består av 53 generaldirektorater, tjenesteavdelinger og forvaltningsorganer. Den hadde per 2018 omkring 33 000 ansatte.
== Annet ==
Europakommisjonen ble i 1969 tildelt Karlsprisen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) European Commission – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Den europeiske unions delegasjon til Norge
Europedia: Guide to European policies and legislation | Europakommisjonen (også kalt EU-kommisjonen) er en av Den europeiske unions institusjoner. Den består av en kommissær for hvert medlemsland, og ledes av en president. | 9,831 | 9,831 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europakommisjonen | 2023-02-04 | Europakommisjonen | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1967', 'Kategori:Europakommisjonen', 'Kategori:Karlsprisen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Europakommisjonen (også kalt EU-kommisjonen) er en av Den europeiske unions institusjoner. Den består av en kommissær for hvert medlemsland, og ledes av en president. Kommisjonen velges av Europaparlamentet og utnevnes av Det europeiske råd (stats- og regjeringssjefene).
Kommisjonens oppgave er å fremme lovproposisjoner for EUs to lovgivende institusjoner, Europaparlamentet og Den europeiske unions råd (tidligere «ministerrådet»). Europakommisjonen skal dessuten sette de vedtatte lovene ut i livet.
Europakommisjonen står selvstendig i sitt forhold til medlemslandene. Den kan uttale seg kritisk til medlemslandenes politikk og stevne dem for retten. Kommisjonen kalles gjerne for «traktatenes vokter».Generaldirektoratene (DG-ene) utgjør Kommisjonens administrative nivå, men omtales ofte bare som Kommisjonen.
| Europakommisjonen (også kalt EU-kommisjonen) er en av Den europeiske unions institusjoner. Den består av en kommissær for hvert medlemsland, og ledes av en president. Kommisjonen velges av Europaparlamentet og utnevnes av Det europeiske råd (stats- og regjeringssjefene).
Kommisjonens oppgave er å fremme lovproposisjoner for EUs to lovgivende institusjoner, Europaparlamentet og Den europeiske unions råd (tidligere «ministerrådet»). Europakommisjonen skal dessuten sette de vedtatte lovene ut i livet.
Europakommisjonen står selvstendig i sitt forhold til medlemslandene. Den kan uttale seg kritisk til medlemslandenes politikk og stevne dem for retten. Kommisjonen kalles gjerne for «traktatenes vokter».Generaldirektoratene (DG-ene) utgjør Kommisjonens administrative nivå, men omtales ofte bare som Kommisjonen.
== Historie ==
Den Høye Myndighet var det utøvende organ for Det europeiske kull- og stålfellesskap som trådte i kraft i 1952. Ved Roma-traktaten fra 1958, fikk EURATOM og EEC hver sin kommisjon. Walter Hallstein ble president for EEC-kommisjonen. Ved fusjonstraktaten fra 1967, ble de tre kommisjonene slått sammen til én kommisjon, EF-kommisjonen. Med Lisboa-traktaten fikk kommisjonen navnet Europakommisjonen.
Tidslinje for de ulike kommisjonene
=== Kommisjoner fra 1995 ===
Santer-kommisjonen (1995–99)
Romano Prodis kommisjon (1999–2004)
Barroso-kommisjonen 2004–2014)
Junker-kommisjonen (2014–2019)
Von der Leyen-kommisjonen (fra 2019)
== Utnevnelse av kommisjonen ==
=== Valg av kommisjonens president ===
Europakommisjonens president velges hvert femte år av Europaparlamentet etter forslag fra Det europeiske råd (EUs toppmøte). Valget av president foregår like etter valget til Europaparlamentet.
=== Utnevnelse av nestledere og kommissærer ===
Den valgte presidenten utpeker mulige visepresidenter og kommissærer etter forslag fra EU-landene. Hver kommissær innstilles som ansvarlig for et bestemt politisk område. Listen over kandidater skal godkjennes av alle EUs stats- og regjeringssjefer, som møtes i Det europeiske råd.Hver enkelt kandidat skal høres av Europaparlamentets utvalg for det område, han eller hun skal være kommissær for. Deretter stemmer utvalget om kandidatens egnethet. Når de 27 kandidater er blitt godkjent, stemmer parlamentet som helhet om, hvorvidt hele kommisjonen kan godkjennes. Når parlamentet har stemt, utnevnes kommissærene av Det europeiske råd.
== Kommisjonens oppbygning ==
Europakommisjonen har en president, en første visepresident, fem visepresidenter, hvorav en samtidig er Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk og endelig 21 kommissærer.
== Oppgaver, forholdet til Rådet og Europaparlamentet ==
Kommisjonen danner sammen med Europaparlamentet og Rådet, det som er kalt EUs «beslutningstrekant».Forøvrig har Kommisjonen fire hovedoppgaver. Den skal for det første foreslå EUs politikk og lovgivning. Lovene vedtas av Rådet og Europaparlamentet. Den andre hovedoppgaven er å kontrollere at traktater og lovgvning overholdes. Den kan gi kritiske uttalelser, gi bøter til store foretak og reise sak for Domstolen. Europakommisjonen kalles gjerne «traktatenes vokter». Den tredje hovedoppgaven er å forvalte og gjennomføre EUs politikk og budsjett. Endelig som den fjerde hovedoppgave skal den representere EU omkring i verden, i saker som faller inn under Kommisjonens ansvarsområde.Kommisjonen skal arbeide til beste for EU som en helhet, og skal ikke motta instruksjoner fra medlemslandene. Europaparlamentet kan avsette Kommisjonen ved å vedta et mistillitsforslag med to tredjedels flertall. Den har aldri brukt denne makten, men truet med det overfor Santer-kommisjonen i 1999, som da gikk av frivillig.
== Rådgivende organer ==
Kommisjonen, Europaparlamentet og Rådet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
== Administrasjon ==
Europakommisjonens administrasjon består av 53 generaldirektorater, tjenesteavdelinger og forvaltningsorganer. Den hadde per 2018 omkring 33 000 ansatte.
== Annet ==
Europakommisjonen ble i 1969 tildelt Karlsprisen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
Offisielt nettsted
(en) European Commission – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Den europeiske unions delegasjon til Norge
Europedia: Guide to European policies and legislation | * En kommisjon | 9,832 | 9,832 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_europeiske_union | 2023-02-04 | Den europeiske union | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske union', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
| Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
== Historie ==
=== Idéen om europeisk integrasjon ===
Tanken om et samlet Europa ble for første gang for alvor lansert i 1923 med Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergis bok Paneuropa, som førte til opprettelsen av Pan-Europa-bevegelsen. Pan-Europa-bevegelsen så for seg et føderalt, liberalt og demokratisk Europa, idealer som var vanskelige å få gjennomslag for i en tid der stadig flere land hadde fascistiske eller kommunistiske styresett.
=== Tidslinje over de viktigste traktatene ===
=== 1951: Kull- og stålunionen ===
Den franske utenriksminister Robert Schuman foreslo 9. mai 1950 (senere feiret som Europadagen) en sammenknytning av de franske og tyske tungindustrier, gjennom felles institusjoner. Schuman-planen som var utarbeidet av Jean Monnet, hadde som formål å hindre at det skulle oppstå krig mellom Tyskland (Vest-Tyskland) og Frankrike.Frankrike, Vest-Tyskland, de tre Benelux-land og Italia, senere kalt «de indre seks», undertegnet i 1951 Paris-traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Fellesskapet skulle ha institusjoner med en viss overnasjonal beslutningsmyndighet. Det dreide seg blant annet om å etablere Den høye myndighet, en forløper til Europakommisjonen. Fellesskapet som også ble kalt Kull- og stålunionen, startet sin virksomhet i 1952.Formålet med kull- og stålunionen var å fjerne handelshindre for denne industrien. Det skulle gjelde felles regler og minstepriser mellom landene. På sikt ønsket man en felles handelspolitikk utad. EKSF-ministrene foreslo i 1953 å skape en «europeisk politisk union».
=== 1957: Roma-traktaten ===
«De indre seks» signerte i 1957 Roma-traktaten. Dermed opprettet de Det europeiske økonomiske fellesskap (ofte omtalt som EEC eller Fellesmarkedet), samt atomenergi-organisasjonen Euratom. Traktaten innebar at «de fire friheter» skulle gjelde innenfor Fellesmarkedet. Det ble også uttrykt ønske om å redusere de økonomiske forskjellene mellom medlemslandene, og mellom geografiske områder innenfor fellesmarkedet.EEC var til å begynne med en tollunion. Gjennomføring av tollunionen og en felles landbrukspolitikk førte i løpet av 1960-tallet til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.
=== 1992: Maastricht-traktaten ===
Murens fall i 1989 ga en ny dynamikk til den europeiske samling. Kravet om en bedre demokratisk forankring for de europeiske institusjonene ble sterkere. Europaparlamentet skulle styrkes som talerør for europeiske borgere.Da Maastricht-traktaten ble undertegnet 7. februar 1992, ble Den europeiske union grunnlagt. Traktaten som senere er endret en rekke ganger, kalles traktaten om Den europeiske union. Unionen var foreløpig en overbygning på «søyler»: De europeiske fellesskap, justis- og politisamarbeidet og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Maastricht-traktaten fastsatte klare regler for den kommende felles valuta, euroen.De europeiske fellesskap omfattet områder der Europakommisjonen hadde sin overnasjonale beslutningsmyndighet. De to andre søylene, justis og utenriks, utgjorde formaliserte rammeverk for mellomstatlig samarbeid på politikkområder innenfor nasjonalstatenes domene. EUs organer kunne på disse områdene ikke fatte beslutninger med virkninger for medlemslandene. EU var et politisk og ikke rettslig begrep, og EU selv var ikke et eget rettssubjekt.Folkeavstemningen i Frankrike i 1992 støttet Maastricht-avtalen. Derimot forkastet Danmark traktaten ved sin folkeavstemning 2. juni samme år. Edinburgh-avtalen som ble inngått i desember 1992, ga Danmark rett til å ta forbehold om blant annet eurosamarbeidet. Da det ble holdt ny folkeavstemning om Maastricht-traktaten i 1993, viste den flertall for traktaten.
Planen var at andre trinn i ØMU skulle innledes 1. januar 1994, og tredje trinn (faste valutakurser og felles valuta) skulle innledes senest 1. januar 1999. Sentralt i arbeidet med ØMU var de såkalte konvergenskriteriene som var kravene til økonomisk utvikling i medlemsland før de kunne gå inn i ØMU, det gjaldt blant annet prisstabilitet, valutakurs, underskudd på statsbudsjettet og rentenivå. Det indre markedet innebar blant annet at nasjonale monopoler ble oppløst og at det ble innført regler for offentlige innkjøp. Ifølge de nye reglene kunne ikke lokale eller nasjonale myndigheter foretrekke en lokal bedrift til for eksempel et byggeprosjekt, alle bedrifter innenfor EU måtte behandles likt og bedrifter som mente seg diskriminert kunne føre sak for domstolen.
Nice-traktaten fra 2001 reviderte Maastricht-traktaten, og definerte fordelingen av de enkelte medlemslandenes representanter i Rådet for Den europeiske union etter utvidelsene.
=== 2009: Lisboa-traktaten ===
Lisboa-traktaten som ble vedtatt i 2007 og trådte i kraft i 2009, var en endringstraktat. Maastricht-traktaten ble omdøpt til traktaten om Den europeiske union, og Roma-traktaten ble traktaten om Den europeiske unions virkemåte. De to traktatene tilsvarte til sammen omtrent innholdet i traktaten om en forfatning for Europa som i 2005 ble forkastet ved folkeavstemninger i Nederland og Frankrike. Systemet med de tre søyler ble opphevet og erstattet med et enhetlig rettssystem under navnet Den europeiske union. Europaparlamentet fikk større myndighet, «det europeiske borgerinitiativet» ble innført, Det europeiske råd fikk en fast president, EU fikk en utenriksminister og det ble etablert en ny diplomatisk tjeneste for EU, kalt Den europeiske utenrikstjeneste.I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
=== 2016: «Brexit» ===
Ved en folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap den 23. juni 2016 stemte 51,9 prosent av velgerne i Storbritannia for å forlate EU, mens 48,11 prosent stemte for å forbli. Forhandlingene om brexit begynte våren 2017. Forhandlingene førte til at Storbritannias medlemskap i EU opphørte 31. januar 2020. Det er imidlertid avtalt en overgangsperiode til 31. desember 2020, som kan forlenges. I overgangsperioden er det meste som før.
=== 2020/2021: Handels- og samarbeidsavtale med Storbritannia. ===
Forhandlingsdelegasjonene oppnådde 24. desember 2020 enighet om et utkast til handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia. Avtalen gjaldt midlertidig fra 1. januar 2021. Etter ratifiseringsprosessen i EU-landene og behandlingen i EUs organer trådte avtalen i kraft 1. mai 2021.
== Politisk system ==
=== EU-retten ===
EU-retten er unik, og bygget opp på en annen måte enn rettssystemene i medlemsstatene. Den adskiller seg også fra folkeretten, som er den tradisjonelle form for internasjonal rett.En særskilt side ved EU-retten er at den er bygget på overnasjonalitet. Det innebærer at unionen har institusjoner som kan treffe flertallsvedtak, og som binder også de medlemsstatene som har stemt imot. Deler av EU-retten får dessuten direkte virkning i medlemsstatene, uten noen mellomliggende ratifikasjon. Samtidig må EU følge legalitetsprinsippet, ikke bare ved utøvelse av myndighet, men også ved lovgivningen. Det innebærer at det må finnes grunnlag i en traktat for at EU kan vedta nye lover. EU kan ikke selv vedta nye traktater, det er det bare medlemsstatene som kan.Overnasjonaliteten er ikke gjennomført for alle rettsakter. Rådet for Den europeiske union (ministerrådet) kan ikke treffe flertallsvedtak i alle saker. Videre er det slik at forordninger har direkte virkning, mens direktiver krever nasjonal gjennomføring. Det dreier seg derfor om en delvis gjennomført overnasjonalitet.EU-retten bygger på traktatene, og er dermed selvstendig (autonom), i forhold til medlemsstatenes rettssystemer. Det medfører at ikke bare statene, men også innbyggerne (unionsborgerne) kan pålegges forpliktelser og gis rettigheter. Et viktig moment ved lovtolkningen i EU, er hensynet til den europeiske integrasjon. Et annet moment er eksistensen av EUs 24 offisielle språk. Et ord kan ha ulik betydning på ulike språk. Ved tolkningen av EU-lovene, vil derfor meningen med bestemmelsen kunne få større betydning enn ordlyden.Generelle prinsipper er av stor betydning. De viktigste prinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, for de grunnleggende rettigheter som fremgår av medlemsstatenes statsforfatningsrett, for subsidaritetsprinsippet og for åpenhet for opptak av nye medlemmer i unionen. Traktaten om den europeiske union slår fast at Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter er inkorporert i EU-retten, og at EU skal tiltre Den europeiske menneskerettskonvensjon.EUs politiske system har vært kritisert for å lide av «demokratisk underskudd». Det er blant beskrevet som at EU-institusjonene og deres beslutningsprosesser er uten demokratisk legitimitet, og at institusjonene virker utilgjengelige for alminnelige borgere. EU har selv søkt å imøtekomme dette ved å gi økt innflytelse til Europaparlamentet. Andre har ment at EU ikke kan bli demokratisk ved å styrke Europaparlamentet, i hvert fall ikke så lenge tilslutningen til valgene til Europaparlamentet holder seg lav.
=== Institusjoner ===
I EUs politiske system skilles det mellom EUs institusjoner og andre organer. Institusjonene er tildelt egen myndighet gjennom traktatene. Øvrige organer er enten underlagt institusjonene eller har rent rådgivende funksjoner.Unionens sju institusjoner er listet opp i traktaten om den europeiske union (TEU), artikkel 13. Nærmere bestemmelser om institusjonene fremgår av traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV) sjette del.I beslutningsprosessen er det fremfor alt fire institusjoner som deltar, nemlig Europakommisjonen, Rådet, Det europeiske råd og Europaparlamentet. Vanligvis er det kommisjonen som foreslår beslutningene, mens Rådet og Europaparlamentet vedtar dem. Gjennomføringen er det medlemslandene eller de berørte institusjoner som står for.Rådet, Kommisjonen og Europaparlamentet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
==== Europaparlamentet ====
Europaparlamentet er EUs folkevalgte organ. Det har siden 1979 blitt valgt ved direkte valg av EUs borgere. Det utgjør sammen med Rådet EUs lovgivende organer. De to organene godkjenner også EUs budsjett og velger Europakommisjonens president. Parlamentet kan vedta mistillitsforslag overfor Europakommisjonen som kollegium, og kommisjonen og EUs utenriksminister må da gå av. Sammen med Europakommisjonen og EU-domstolen utgjør Europaparlamentet det overnasjonale nivået i EU.Valg til Europaparlamentet foregår ved at representanter fra medlemslandenes partier stiller til valg etter medlemsstatenes regler. I Europaparlamentet organiserer de valgte representantene seg i politiske grupper etter politisk ideologi, og på tvers av landegrenser. Europaparlamentet ledes av en president.
==== Det europeiske råd ====
Det europeiske råd som ofte blir kalt «EUs toppmøte», ble opprettet i 1974. Medlemmene er medlemsstatenes stats- eller regjeringssjefer, Det europeiske råds president og Europakommisjonens president. EUs utenriksminister deltar også når det skal drøftes utenrikssaker. Rådet fastlegger EUs politiske retning og prioriteringer. Det europeiske råd treffer først og fremst sine avgjørelser ved konsensus. I visse særlige tilfeller som er beskrevet i EUs traktater, treffer det likevel avgjørelser ved enstemmighet eller kvalifisert flertall. Ved avstemningen deltar ikke presidenten eller kommisjonens president.
==== Den europeiske unions råd («Rådet») ====
Rådet er medlemslandenes organ. I Rådet møtes de aktuelle fagministrene fra hvert av medlemslandene, for å vedta lover og treffe andre politiske beslutninger. Lovforslagene til Rådet kommer som regel fra Europakommisjonen. Internt i Rådet behandles saken først av en av Rådets 150 komiteer. Deretter drøftes den av De faste representantenes komité (Coreper), for endelig å bli behandlet av Rådet. Det vil da være sammensatt av de relevante ministrene fra alle medlemsland. Rådet vedtar deretter lovene sammen med Europaparlamentet, og som regel (85 ulike politikkområder) etter den alminnelige lovgivningsprosedyre. De to institusjonene blir som regel (67 % av tilfellene) enige i første «lesning».Før en lov vedtas skal den forelegges for de nasjonale parlamenter som kan uttale seg om behandlingen er i samsvar med nærhetsprinsippet (subsidaritetsprinsippet). Forslag fra Europakommisjonen eller EUs utenriksminister kan vedtas med kvalifisert flertall. Forslag til Rådet fremsatt av andre enn de to nevnte krever et utvidet kvalifisert flertall. Beslutninger som medlemslandene betrakter som følsomme, vedtas ved enstemmighet. Det gjelder blant annet utenrikspolitiske spørsmål, EUs finanser og opptak av nye medlemmer. Formannskapet (etter dansk: Formandskabet) i rådet går på rundgang blant medlemslandene, med skifte hver sjette måned.
==== Europakommisjonen ====
Europakommisjonen er et utøvende og kontrollerende organ. Den bistår med å forme EUs overordnede strategi, foreslå nye lover og politikk og overvåke gjennomføringen av dem. Av sistnevnte grunn kalles den gjerne «traktatenes vokter». Kommisjonen skal forvalte EUs budsjett. Den spiller også en rolle i det internasjonale utviklingsarbeidet og i levering av humanitær bistand.Kommisjonen består av én person (europakommissær) fra hvert av medlemslandene. Kommissærene representerer likevel ikke sine land, og skal ikke ta instruks fra egne regjeringer. Kommisjonen står politisk ansvarlig overfor Europaparlamentet, og hele kommisjonen kan avsettes av parlamentet. Enkeltmedlemmer kan avsettes av domstolen. Kommisjonen tar beslutning ved flertall, men tilstreber konsensus.
==== Den europeiske unions domstol ====
Den europeiske unions domstol er en institusjonell overbygning på tre forskjellige domstoler, hvis oppgave blant annet er å tolke europeisk lovgivning og traktatene. Domstolen uttaler seg om forholdet mellom internasjonale avtaler og EU-rett og den avgjør tvister mellom EFs institusjoner.
==== Den europeiske sentralbank ====
Den europeiske sentralbank (ESB) utgjør sammen med de 27 medlemslandenes sentralbanker, Det europeiske systemet av sentralbanker (ESSB). ESB danner sammen med de 19 eurolandene eurosonen. ESB og ESSB ble opprettet ved Maastricht-traktaten. ESSBs hovedoppgave er å sikre prisstabilitet og å utforme og gjennomføre EUs pengepolitikk. Med forbehold for målet om prisstabilitet, skal ESSB støtte den alminnelige økonomiske politikken i EU i samsvar med de mål og prinsipper som er nedfelt i traktatene.
==== Revisjonsretten ====
Revisjonsretten reviderer unionens regnskap. Den er sammensatt med ett medlem fra hver medlemsstat som velges for seks år av gangen. Presidenten velges for tre år av gangen. Revisjonsretten rapporterer til Rådet og Europaparlamentet. Den har ingen egne fullmakter til å gripe inn mot ulovligheter, men dersom revisorene avslører svindel eller uregelmessigheter, skal de underrette Kommisjonen ved OLAF – Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse.
=== Andre organer ===
Regionkomitéen er et rådgivende organ som består av representerer fra de regionale og kommunale organer i EU. Komiteen har eksistert siden 1992 og utnevnes av medlemslandenes regjeringer. Den skal høres før bestemte beslutninger, i praksis 70 % av lovgivningen. Regionkomiteen har 329 medlemmer (2020) som danner politiske grupper på tvers av landegrensene, i likhet med i Europaparlamentet. Komiteen møtes seks ganger i året.
Den økonomiske og sosiale komité har eksistert som rådgivende organ siden 1957. Komiteen skal representere det organiserte samfunn og består av 344 medlemmer fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner med en tredel hver, samt sosiale, yrkesmessige, økonomiske og kulturelle organisasjoner. De tilsammen 326 komitémedlemmene nomineres av medlemsstatenes regjeringer og oppnevnes av Rådet for fem år av gangen.. De har et selvstendig mandat. Komiteen skal høres i økonomi- og sosialpolitikk.
Den europeiske ombudsmann velges av Europaparlamentet for fem år av gangen. Ombudsmannen er uavhengig og upartisk, kan kritisere EUs institusjoner og byråer, og skal oppfordre til god forvaltningsskikk. Ombudsmannen bistår innbyggere, næringsdrivende og organisasjoner som opplever problemer med EUs administrasjon og undersøker klager på myndighetsmisbruk. Embetet skal også proaktivt gå inn i systemiske spørsmål.
Det europeiske datatilsynet er en uavhengig tilsynsmyndighet for datasikkerhet. Det skal overvåke og garantere implementeringen av unionens bestemmelser om behandling av personopplysninger.
Den europeiske investeringsbank ble stiftet i 1958. Bankens hovedområder er per 2020 klima og miljø, utvikling, innovasjon og vitenskap, små og mellomstore bedrifter, infrastruktur og integrasjon. Miljøvern er gjennomgående for de hensyn banken vektlegger for sine prosjekter.
=== EUs byråer ===
EUs byråer adskiller seg fra EUs institusjoner og andre organer, blant annet ved at de er selvstendige juridiske enheter opprettet for å utføre særskilte oppgaver i henhold til EU-lovgivningen. De 41 «desentraliserte byråene» inklusive Euratom-byråene, har sine kontorer spredt rundt i EUs medlemsland. I tillegg kommer (2020) sju byråer som deltar i offentlig-privat samarbeid. Europakommisjonen oppretter også «forvaltningsbyråer» (executive agencies) for en tidsbestemt periode for å løse bestemte oppgaver. Forvaltningsbyråene har som regel kontor i Brussel.Byråene er i et stort antall åpnet for samarbeid med andre land. For eksempel deltok Norge per 2017 i 31 av EUs byråer. Norge kunne per 2022 delta i 224 av EUs komiteer.
=== Unionsborgerskap ===
Unionsborgerskapet ble introdusert ved Maastricht-traktaten og betegner de rettigheter som hver borger i EUs medlemsland har. Det er et supplement til de nasjonale statsborgerskapene og kan ikke erstatte disse. Den eneste måten å oppnå unionsborgerskap på er å bli statsborger i et medlemsland.
== Kompetansefordeling mellom EU og medlemslandene ==
Den europeiske unions rettsgrunnlag er dannet av to forfatningstraktater som alle medlemsstatene er tilsluttet. Det dreier seg om traktaten om Den europeiske union, opprinnelig Maastricht-traktaten, og traktaten om Den europeiske unions virkemåte, opprinnelig Roma-traktaten. Disse traktatene er endret flere ganger, og brukes i endret (konsolidert) versjon.
=== Prinsipper for begrensning og bruk av kompetanse ===
Traktaten om den europeiske union artikkel 5, fastsetter tre prinsipper for henholdsvis begrensning av unionens kompetanse (myndighet), og for hvordan kompetansen skal utøves.
Kompetansetildelingsprinsippet innebærer at myndighetsområder som ikke er gitt EU i traktatene, forblir i de enkelte medlemsland.
Subsidaritetsprinsippet (nærhetsprinsippet) innebærer at EU, med mindre det dreier seg om unionens enekompetanse, bare skal tre inn dersom det fører til en bedre løsning, enn om problemene løses av medlemslandene selv.
Forholdsmessighetsprinsippet innebærer at EU må handle forholdsmessig, det vi si at den ikke må gå lengre enn det som er nødvendig for å få oppfylt traktaten.
=== Kompetansereglene på de enkelte saksområder ===
Så langt myndighetsområdene er regulert i traktatene, fremgår fordelingen av dem mellom EU og medlemsstatene, av traktaten om Den europeiske unions virkemåte, første del.
== Politikkområder ==
=== Toll ===
EUs tollunion har formelt grunnlag i Roma-traktaten fra 1957, men ble gjennomført først i 1968. Tollunionen medfører at det ikke er toll på eksport og import innad i EU, og at tollsatsene mot tredjeland er like for samtlige medlemsland. Den er nært knyttet til det indre markedet, som ble etablert i 1993. EØS-landene er ikke medlemmer av tollunionen.Reglene for tollunionen vedtas ved flertallsbeslutninger i EUs organer. Den er dermed en del av EUs overnasjonale område.
=== Konkurransepolitikk ===
EUs konkurransepolitikk har som hovedformål å legge til rette for at det indre marked skal fungere som et fritt marked. EU har enekompetanse på å vedta konkurranseregler som er nødvendig for det indre markeds virkemåte. Konkurransepolitikken er dermed en del av EUs overnasjonale nivå.
=== Det indre marked ===
Det indre marked ble iverksatt 1. januar 1993 mellom medlemslandene i EU. Siktemålet var å oppnå en styrket næringsmessig integrasjon, og å berede grunnen for Den økonomiske og monetære union. Det indre marked omfatter medlemsstatene i EU. I tillegg har EØS-landene (Norge, Island og Liechtenstein) og Sveits adgang til markedet. Medlemskap i det indre marked forutsetter den frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer («fire friheter»), slik de ble forutsatt i Roma-traktaten.Innføringen av det indre markedet dominerte arbeidet i EF fra midten av 1980-tallet. Reglene for det indre marked avgrenses mot EUs felles handelspolitikk.
=== Fiskeri ===
Formålet med EUs felles fiskeripolitikk er å forvalte en felles ressurs, og gi alle medlemslandenes fiskeflåter samme adgang til EUs farvann og fiskeområder. Spørsmål knyttet til bevaring av biologiske ressurser i havet tilhører EUs enekompetanse. Ressursspørsmålene avgjøres dermed på overnasjonalt nivå. Fiskeripolitikken ble vedtatt første gang av Rådet 19. og 20. oktober 1970.
=== Handelspolitikk ===
EUs felles handelspolitikk dreier seg om reglene for eksport og import mellom unionens medlemsland og land utenfor EU. Den omfatter lovgivningen på dette området og forhandlinger om handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken avgrenses mot det indre marked som dreier seg om handel medlemslandene imellom. EUs organer har enekompetanse til å gi lover på dette området og gjør vedtak ved flertallsbeslutninger. EU har også enekompetanse til å forhandle handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken er dermed del av EUs overnasjonale område. Europakommisjonen har inngått handelsavtalen Everything but Arms (Alt utenom våpen) med en rekke av verdens minst utviklede land.
=== Landbruk ===
I den felles landbrukspolitikken (CAP) er myndigheten delt mellom EU og medlemslandene. Landbrukspolitikken som ble vedtatt første gang i 1962, har gjennomgått flere reformer. Formålet var opprinnelig å øke produktiviteten i landbruket, sikre tilbudet av landbruksprodukter til fornuftige priser, sikre levestandarden for bøndene og stabilisere prisen på landbruksprodukter. Gjennom jordbrukspolitikken ble det gitt subsidier til bøndene som ga dem incentiver til å produsere mer, så vel som til restrukturering av jordbrukssektoren. På 1980-tallet opplevde EU store overproduksjonsproblemer for mange viktige landbruksprodukter. I 2013 gjennomgikk CAP en omfattende reform. Støtten til landbruket la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men denne andelen var i 2020 redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene.EU var per 2022 generelt godt selvforsynt med jordbruksprodukter. De er også en betydelig nettoeksportør av jordbruksvarer. For noen produkter som tropisk frukt og fôrvarer er likevel EU en nettoimportør. 22 prosent av EUs proteinråvarer for husdyr produseres i land utenfor EU.
=== Utenriks- og sikkerhetspolitikk ===
Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er EUs politikk overfor tredjeland, det vil si land utenfor EU. Politikken skal sikre fred og styrke den internasjonale sikkerhet, samtidig med at demokratiet, rettsstatsprinsippet og respekten for menneskerettighetene og friheten skal fremmes i hele verden. Den dekker alle områder i utenrikspolitikken, samt alle forhold vedrørende EUs sikkerhet. FUSP omfatter også en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (FSFP), som dekker de forhold ved EUs politikk som vedrører forsvar og militær og sivil krisestyring.Lisboa-traktaten fra 2009 formet FUSP slik vi kjenner den i dag. Traktaten medførte opprettelsen av EUs diplomatiske tjeneste, nemlig Den europeiske utenrikstjeneste, under Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk.Det europeiske råd vedtar målsetningene for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Rådet for Den europeiske union avgjør deretter hvilke tiltak og posisjoner som EU skal ta i dette politikkområdet. Rådets beslutninger krever enstemmighet, men det kan også tas beslutninger ved kvalifisert flertall, det vil si 55 % av stemmene fra EU-land, som utgjør minst 65 % av EUs befolkning.
=== Miljø og energi ===
EU har som mål å redusere sine utslipp av veksthusgasser med minst 55 % i 2030 sammenliknet med 1990-nivået. Unionen ønsker å bli klimanøytral senest i 2050. Målet er sentralt i klimastrategien Green Deal, og er i samsvar med EUs globale initiativ i samsvar med Parisavtalen. REpowerEU er en plan fremlagt av Europakommisjonen i 2022, for å avslutte medlemslandenes avhengighet av russisk olje og gass før 2030, som svar på Russlands invasjon av Ukraina i 2022.Europakommisjonen utnevner årlig en europeisk miljøhovedstad, blant annet som en anerkjennelse for vedvarende engasjement for å nå høye miljømessige standarder. Prisen tildeles byer også utenfor EU, og Oslo fikk prisen i 2019.EUs energipolitikk er forankret i TEUV artikkel 194 og skal sikre at energimarkedet virker etter sin hensikt, garantere en sikker energiforsyning i Unionen, fremme energieffektivitet, energisparing og utvikling av nye og fornybare former for energi, og fremme sammenkopling av energinett. Politikken dekker alle energikilder, fra fossile kilder til nukleære og varige kilder (sol, vind, biomasse, geotermiske, hydroelektriske og bølgekraft).
=== Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ===
Det europeiske området for frihet, sikkerhet og rettferdighet omfatter forskjellige politiske områder med en grenseoverskridende dimensjon, herunder forvaltning av EUs ytre grenser, sivilrettslig og strafferettslig samarbeid, samt politisamarbeid. Området dekker dessuten asyl- og integrasjonspolitikk og bekjempelse av kriminalitet (terrorisme, organisert kriminalitet, IT-kriminalitet, seksuell utnyttelse av barn, menneskehandel, narkotikahandel etc.). Politikkområdet omfatter blant annet virksomheten til Frontex, Eurojust, Europol, den europeiske arrestordre og personvernforordningen GDPR.Schengen-området består av 26 europeiske stater som har fjernet all passkontroll og annen grensekontroll ved de indre grenser. Det er også vedtatt kompenserende regler for samarbeidslandenes ytre grenser, felles visumregler, bekjempelse av narkotikahandel og felles regler for informasjonsutveksling - Schengeninformasjonssystemet (SIS). Området er oppkalt etter Schengen-avtalen fra 1985 og Schengen-konvensjonen fra 1995, begge undertegnet i Schengen i Luxembourg. Området består av 22 av EU-statene og de fire EFTA-staterne Island, Liechtenstein, Norge og Sveits, samt flere mikrostater.Irland og Danmark har tatt forbehold (opt-out) om dette politikkområdet. Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ble innført med Lisboa-traktaten i 2009. Endringen åpnet for at EU kunne vedta forordninger og direktiver innenfor dette politikkområdet.
=== Transport ===
EUs transportpolitikk går ut på å sikre en velfungerende, effektiv, sikker og fri bevegelighet av personer og varer i EU ved hjelp av integrerte nettverk (Transeuropeiske nett, TEN), ved bruk av alle transportformer (vei, jernbane, vann, luft). EU-politikken dekker også en rekke andre områder så som klimaendringer, passasjerers rettigheter, miljøvennlig drivstoff og bekjempelse av overdrevet byråkrati i havnene. Kompetansen i transportpolitikken er delt mellom EU og medlemslandene.
=== Romprogram ===
EUs romprogram ble etablert i 2021 og omfatter romaktiviteter for perioden 2021–2027. Programmet innebærer en videreutvikling av Galileo/EGNOS (satellittnavigasjon) og Copernicus (jordobservasjon). Det nye programmet vil også omfatte de nye delprogrammene GOVSATCOM (sikker satellittkommunikasjon for myndighetsformål) og SSA (romovervåkning).
=== Kultur ===
EUs kulturpolitikk er definert i traktaten om den europeiske unions virkemåte artikkel 167. EU skal støtte, koordinere eller komplettere medlemsstatenes initiativer og arbeide med å fremheve den felles kulturarven. Kreativt Europa var per 2020 EUs eneste rendyrkede program for støtte til kultur. Gjennom dette programmet ble det gitt støtte til blant annet European Film Academy som arrangerer European Film Awards. EU samarbeider med andre internasjonale organisasjoner for å hindre ulovlig handel med kulturgoder.Hvert år velges to byer til europeiske kulturhovedsteder, der det settes fokus på lokale kunstnere og de aktuelle byenes særskilte kulturarv. Europeana er en internettportal med tilgang til (per 2020) 58 millioner digitaliserte objekter fra den europeiske kulturarv, hos 3 600 arkiver, museer og andre institusjoner.
== Budsjett ==
=== Omfang og inntekter ===
EUs vedtar et langtidsbudsjett for sju år av gangen. EUs såkalte «egne inntekter» utgjør hovedsakelig en avgift beregnet av medlemslandenes bruttonasjonalprodukt (BNP), en andel av medlemslandenes merverdiavgift, samt importavgifter på produkter fra land utenfor EU. Disse inntektene utgjør tilsammen ca. 98 % av budsjettet. De siste 2 % dreier seg om andre inntekter, blant annet skatter fra EUs ansatte og bøter som følge av brudd på EUs konkurranseregler.Enkelte land har gjennom årenes løp fått rabatter på sine bidrag til budsjettet. Et kjent tilfelle var da Storbritannia ved statsminister Margaret Thatcher i 1984 krevde en rabatt («I want my money back») på det britiske bidraget til EU. Østerrike, Danmark, Nederland og Sverige har fått tidsbegrensede rabatter på avgiften av BNP. Tyskland, Sverige og Nederland har rabatter på sin andel av innkrevd merverdiavgift.De samlede bidrag fra medlemslandene skal ikke overstige 1,2 % av EUs bruttonasjonalprodukt. De siste årene før 2020 har budsjettet utgjort ca. 1 % av medlemslandenes samlede bruttonasjonalprodukt, eller ca. 2 % av medlemslandenes samlede budsjetter. Det er til sammenlikning litt mindre enn budsjettene til henholdsvis Østerrike og Belgia.
=== Bruken av pengene ===
Det meste av pengene (94 %) går tilbake til medlemslandene som støtte og bidrag, mens 6 % går til administrasjon. For å minske forskjeller mellom landene får EU-land med svak økonomi mer økonomisk støtte enn land med sterk økonomi. Bidrag til utvikling av regioner, sysselsetting, samt energi og transport utgjorde for 2020 45 % av budsjettet. Jordbruksstøtten var lenge den dominerende sektor, men det har endret seg. Den felles landbrukspolitikk la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men i 2020 var denne andelen redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene. Utenriks- og sikkerhetspolitikken fikk i 2020 6 %, mens grensekontroll og sikkerhet fikk 2 % av budsjettet.
=== Budsjettet for 2021–2027 ===
Den 10. november 2020 ble det oppnådd enighet mellom Europakommisjonen, Rådet og Europaparlamentet om budsjettet for perioden 2021–2027 med 1 074,3 milliarder euro. I tillegg ble det vedtatt et ekstraordinært budsjett kalt NextGenerationEU på 750 milliarder euro, som et midlertidig gjenopprettingsinstrument etter Koronapandemien, og for å drive frem et grønt og digitalt skifte i medlemslandene. Budsjettet var det største i EU gjennom tidene.
== Geografi ==
EUs medlemsstater dekker et areal på 4 233 262 kvadratkilometer, som er mindre enn halvparten av USA. Av dette var per 2011 154 539,82 kvadratkilometer kunstig vannet. Mont Blanc er den høyeste fjelltoppen med 4 810,45 moh. De mest lavtliggende er Lammefjord, Danmark og Zuidplaspolder, Nederland, begge på 7 muh. Unionen har en landegrense på 13 770 km. Det er da tatt i betraktning at grensen mellom Irland og Nord-Irland per 2020 ikke er en hard grense, og slik at den reelle grensen går i Irskesjøen. Kystlinjen strekker seg til 53 563,9 kilometer.
== Medlemsstater ==
De seks landene som stiftet EEC i 1957 var Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Luxemburg, Nederland.
=== Utvidelser ===
Den første utvidelse av fellesskapet ble gjennomført i 1973 med Storbritannia, Irland og Danmark. Norge hadde også søkt, men trakk søknaden tilbake, etter en folkeavstemning i 1972. Hellas ble medlem i 1981, Spania og Portugal i 1986. Disse tre landene hadde lenge søkt mot fellesskapet, men kom ikke med før de hadde innført demokratiske styresett.Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble landet og dermed EU utvidet med 16 millioner innbyggere, og dessuten territoriet til den tidligere kommunistiske staten DDR (Øst-Tyskland).Østerrike, Sverige og Finland ble medlemmer i 1995. Norge hadde holdt folkeavstemning i 1994, som på nytt viste et flertall mot medlemskap.
I 2004 ble ti nye land medlemmer. Det dreide seg om de tidligere kommunistiske Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Slovenia og middelhavslandene Malta og Republikken Kypros.Romania og Bulgaria ble medlemmer i 2007. Kroatia holdt folkeavstemning i 2012 og ble medlem 2013.
=== Uttredelser ===
Enhver medlemsstat har rett til å tre ut av unionen. Et land som ønsker å melde seg ut, skal kunngjøre sin plan om dette til Det europeiske råd. Det skal opprettes en avtale som fastslår bestemmelsene for utmeldingen. Om så ikke skjer, opphører medlemsstatens forpliktelser etter to år.Storbritannia har som hittil eneste stat meldt seg ut av EU. En folkeavstemning i juni 2016 viste flertall for utmelding. Den britiske regjeringen begjærte offisielt utmelding til Det europeiske råd 29. mars 2017, og landet trådde ut av EU 31. januar 2020.Tre selvstyrte områder har til nå gått ut av unionen. Det dreier seg om Algerie som gikk ut i 1962 ved løsrivelsen fra Frankrike, og deretter inngikk samarbeidsavtale med EU i 1978. Grønland forlot EU i 1985 etter folkeavstemningen i 1982. Saint-Barthélemy hadde som følge av den store avstanden til fastlandet og Frankrike, vanskelig for å overholde alle EU-standarder. Øya ble utmeldt med virkning fra 2012. Både Grønland og Saint-Barthélemy er blant de 13 oversjøiske land og territorier som har assosieringsavtaler med EU. De omfattes av EUs budsjetter, og Saint-Barthélemy har dessuten euro.Etter Storbritannias uttreden i 2020, består EU av 27 stater, hvorav 21 republikker og seks monarkier.
a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av EU
=== Kandidatland, potensielle kandidatland og søkerland ===
Etter TEUV Artikkel 49 kan en hver europeisk stat søke om medlemskap, såfremt den tilfredsstiller EUs grunnleggende krav til demokrati og til en rettsstat. Dette fremgår av de såkalte Københavnkriteriene. I praksis må regler tilsvarende EU-retten, innlemmes i den nasjonale rett før medlemskapet er et faktum. EU sondrer mellom kandidatland og land som er potensielle kandidater. Prosessen med opptak av et land som medlem av EU er derfor komplisert og langvarig.
==== Kandidatland ====
Kandidatlandene er akseptert som parter i forhandlinger om medlemskap. Det dreier seg om:
Albania (siden 2014)
Moldova (siden 2022)
Montenegro
Nord-Makedonia (siden 2005)
Serbia
Tyrkia
Ukraina (siden 2022)
Bosnia-Hercegovina (siden 2022)Serbia og Montenegro har innledet forhandlinger, og medlemskap kan tre i kraft i 2025.Ukraina søkte om medlemskap 28. februar 2022 etter den russiske invasjonen samme år, om medlemskap i EU. Moldova innleverte sin søknad om medlemskap 3. mars 2022. Samme dag søkte også Georgia om medlemskap. Under EUs toppmøte 23. juni 2022 ble Ukraina og Moldova akseptert som kandidatland.Georgia måtte derimot gjennomføre ytterligere reformer før EU kunne akseptere landet som kandidatland. Landet ble imidlertid gitt et europeisk perspektiv. Dette innebærer at kommisjonen formelt anerkjenner et lands berettigelse til et mulig fremtidig medlemskap av Unionen, men utsetter å gi landet en offisiell kandidatstatus inntil visse betingelser er oppfylt.
==== Potensielle kandidater ====
Potensielle kandidater er lovet muligheter for medlemskap når de er klare. Det dreier seg per 2022 om Kosovo.
==== Tidligere kandidater ====
Norge søkte om medlemskap i 1962, 1967, 1970 og 1992. De to første gangene ble søknaden innsendt sammen med søknad fra blant andre Storbritannia. Da Frankrike nedla veto mot Storbritannias medlemskap, trakk begge ganger også Norge sin søknad. Søknadene fra Norge i 1970 og 1992 førte til undertegnede avtaler. Avtalene ble nedstemt i folkeavstemninger i 1972 og i 1994. Marokko søkte om medlemskap i 1987. Søknaden ble avslått, da EU mente at landet ikke var en europeisk stat. Island ble kandidatland i 2009, men ba om å bli strøket i 2015.
== Symboler ==
Det europeiske flagget består av tolv gylne stjerner i sirkel på blå bakgrunn. Flagget ble tatt i bruk av Europarådet i 1953. Etter oppfordring fra Europarådet tok EU i 1983 det samme flagget i bruk.
Europahymnen er en melodi hentet fra Ludwig van Beethovens niende symfoni fra 1823. Europarådet gjorde Beethovens musikk til sin hymne i 1972, og i 1985 ble den også tatt opp som EUs hymne. Europahymnen består kun av Beethovens musikk og ikke Schillers tekst i hans dikt Ode til gleden.
Europadagen feires av EU 9. mai hvert år, til minne om den franske statsminister Robert Schumans introduksjon av sin plan – «Schuman-planen» – for å sette den franske og tyske kull- og stålindustrien, under felles europeisk kontroll.
EUs motto er «forent i mangfold» (dansk: «forenet i mangfoldighed»).
== Se også ==
Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS)
Den nordatlantiske allianse (NATO)
Schengen-avtalen
Det østlige partnerskap
Pax Europaea
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ulf Sverdrup Norge og EU: utenfor og innenfor i Hvor Hender Det? nr. 15/2012
Dag Harald Claes og Tor Egil Førland: Europeisk integrasjon 1. utg 1998, 2.utg 2004 ISBN 82-05-32837-4
Jan Erik Grindheim (red.) EU: fra økonomisk fellesskap til politisk union 1998 ISBN 82-00-12783-4
Fridtjof Frank Gundersen EU – etter Lisboa-traktaten: institusjoner, rettssystem og rettsregler 2010 ISBN 978-82-05-40145-7
Fridtjof Frank Gundersen Introduksjon til EU 2002 ISBN 82-90961-19-7
Gunnar Mathisen Innenfor EU: en innføring i EUs beslutningsprosesser 1996 ISBN 82-00-22606-9
Paul Knutsen Penger, stål og politikk : en problemorientert innføring i EUs historie 1998 ISBN 82-7674-473-7
Kristian Sarastuen og Anders Ystad: Hva er EU i bokserien hva er. nr 8 2005 ISBN 82-15-00505-5
Fredrik Sejersted et al. EØS-rett 2. utgave 2004 ISBN 82-15-00127-0
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) European Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) European Union – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
EU-kommisjonen
EU-Parlamentet
Rådet
EUR-Lex – lovgivning
EUs delegasjon til Norge
EU-oplysningen; Folketingets EU-Oplysning (på dansk) | Det europeiske råd er Den europeiske unions (EU) forsamling av nasjonale stats- eller regjeringssjefer, rådets egen president, samt Europakommisjonens president. Rådet kalles ofte «EUs toppmøte». | 9,833 | 9,833 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marjayoun | 2023-02-04 | Marjayoun | ['Kategori:33°N', 'Kategori:35°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Bosetninger i Libanon', 'Kategori:Sider med kart'] | Marjayoun er en by i Sør-Libanon som ligger i guvernementet Nabatiyeh. Distriktet Marjayoun, der Marjayoun er administrasjonssenter, grenser til distriktet Jezzine i nord, distriktet Hasbaya i øst, distriktet Beintjbeil i vest og distriktet Nabatiye i vest.
Distriktet Marjayoun hadde en befolkning på 41 269 og byen hadde et folketall på 16 130 personer.
Marjayoun ligger majestetisk på en bakke med Hermonfjellet (arabisk: Jabal El Sheikh) i øst, og med den 1000 år gamle Beaufortborgen (arabisk: Sh'ief Arnoun) over Litanielva som ser utover Amelfjellet (arabisk: Jabal Amel) i vest. Fjellkjedene Rihan, Niha og Libanonfjellene ligger i nord og de fruktbare Sahil Marjayounslettene fortsetter inn i dagens Israel mellom den galileiske finger og slettene under Golanhøyden.
To kilometer mot øst ligger Ebel es-Saqi, som var norsk hovedkvarter for UNIFIL-bataljonen Norbatt. Marjayoun var også hovedkvarter for major Saad Haddads «Det frie Libanon».
Stedet har i tusener av år stått sentralt i kultur og handel mellom Libanon, Syria og Palestina. Derfor er byens historie rik og full av hendelser, og står sentralt i historien til Det hellige land.
| Marjayoun er en by i Sør-Libanon som ligger i guvernementet Nabatiyeh. Distriktet Marjayoun, der Marjayoun er administrasjonssenter, grenser til distriktet Jezzine i nord, distriktet Hasbaya i øst, distriktet Beintjbeil i vest og distriktet Nabatiye i vest.
Distriktet Marjayoun hadde en befolkning på 41 269 og byen hadde et folketall på 16 130 personer.
Marjayoun ligger majestetisk på en bakke med Hermonfjellet (arabisk: Jabal El Sheikh) i øst, og med den 1000 år gamle Beaufortborgen (arabisk: Sh'ief Arnoun) over Litanielva som ser utover Amelfjellet (arabisk: Jabal Amel) i vest. Fjellkjedene Rihan, Niha og Libanonfjellene ligger i nord og de fruktbare Sahil Marjayounslettene fortsetter inn i dagens Israel mellom den galileiske finger og slettene under Golanhøyden.
To kilometer mot øst ligger Ebel es-Saqi, som var norsk hovedkvarter for UNIFIL-bataljonen Norbatt. Marjayoun var også hovedkvarter for major Saad Haddads «Det frie Libanon».
Stedet har i tusener av år stått sentralt i kultur og handel mellom Libanon, Syria og Palestina. Derfor er byens historie rik og full av hendelser, og står sentralt i historien til Det hellige land.
== Eksterne lenker ==
Regional socio-economic development program for south Lebanon | Marjayoun er en by i Sør-Libanon som ligger i guvernementet Nabatiyeh. Distriktet Marjayoun, der Marjayoun er administrasjonssenter, grenser til distriktet Jezzine i nord, distriktet Hasbaya i øst, distriktet Beintjbeil i vest og distriktet Nabatiye i vest. | 9,834 | 9,834 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Str%C3%B8msgodset_Toppfotball | 2023-02-04 | Strømsgodset Toppfotball | ['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:59,7°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1907', 'Kategori:Fotballag i Drammen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Strømsgodset Idrettsforening'] | Strømsgodset Toppfotball (stiftet 10. februar 1907) er en norsk fotballklubb fra Gulskogen i Drammen, som er en del av allianseidrettslaget Strømsgodset Idrettsforening. Laget spiller sine hjemmekamper på Marienlyst stadion. Strømsgodset har tilsammen vunnet to seriemesterskap og fem norgesmesterskap. Supporterklubben kalles Godsetunionen. Lagets drakter består av marineblå trøyer, hvite kortbukser og hvite strømper.
| Strømsgodset Toppfotball (stiftet 10. februar 1907) er en norsk fotballklubb fra Gulskogen i Drammen, som er en del av allianseidrettslaget Strømsgodset Idrettsforening. Laget spiller sine hjemmekamper på Marienlyst stadion. Strømsgodset har tilsammen vunnet to seriemesterskap og fem norgesmesterskap. Supporterklubben kalles Godsetunionen. Lagets drakter består av marineblå trøyer, hvite kortbukser og hvite strømper.
== Eliteserien 2023 ==
== Historie ==
=== 1907-1920 ===
Den 10. februar 1907 ble Strømsgodset Idrettsforening stiftet. Beboerne som sognet til Gulskogen fikk et sted hvor de idrettsinteresserte kunne samles. «Banen» ble et kjent begrep for de fotballinteresserte i området. Om sommeren var fotball hovedidretten i Strømsgodset, om vinteren spilte man bandy. Etter hvert begynte SIF å danne seg et navn innen langrenn og hopp.
=== 1920-1945 ===
Ved inngangen til 1920-årene fikk Strømsgodset sin egen bane, «Gamle Grus», og laget forbedret seg betraktelig som fotballag. Klubben vant flere kamper. I 1922 beseiret Strømsgodset kretsens storlag Mjøndalen to ganger, og i 1924 avanserte klubben til 4. runde, hvor den tapte 1-0 mot Brann. I 1925 kom SIF til 3. runde, slått ut av Odd. Sportsbladet «Idrettsliv» skrev at SIF tilhørte landets toppklasse. I 1926 ble det 0-2-tap i 3. runde for IF Urædd, men i 1927 avanserte Strømsgodset helt til 5. runde, der det ble 3-0 tap mot Larvik Turn. I 1938 rykket SIF opp til datidens eliteserie, nemlig den såkalte Norgesserien. Serien var delt inn i åtte regioner, som igjen bestod av én eller to avdelinger. De forskjellige regionene kåret hver sin vinner, som igjen møtte hverandre i cupspill for selve seriemesterskapet. Da krigen kom i 1940 ble det slutt på fotball i hele landet.
=== 1945-1961 - Bydelsklubb ===
Fra krigens slutt og utover 1950-tallet var Strømsgodset en bydelsklubb med brukbare resultater. I 1948 endret Norges Fotballforbund Norgesserien til Hovedserien. Nå ble regionene fjernet, og det ble en landsomfattende serie bestående av to avdelinger, hver på åtte lag. De to avdelingsvinnerne møttes i en finale for å avgjøre seriemesterskapet. I denne perioden ble serien spilt høst-vår, med en lang vinterpause.
I 1950 flyttet Strømsgodset hjemmebane fra «Gamle grus» til Gulskogen idrettspark. Godset klarte aldri å rykke opp til hovedserien, men i 1952 greide laget å spille seg opp til datidens lokale 1. divisjon. Der holdt klubben ut til 1954, da den igjen rykket ned til 2. divisjon. I 1959 ble det 3. divisjonspill, og i 1961 endte laget i 4. divisjon. En av spillerne som gjorde seg spesielt bemerket i etterkrigstiden var Per Åge Nyberg, som scoret mange mål.
=== 1961-1966 - Fra bydelsklubb til topplag ===
I 1961 bestemte NFF seg for å endre hovedserien fra to avdelinger til én. Denne serien skulle bestå av ti lag, og rett og slett gå under navnet 1. divisjon. Sesongen 1961/62 ble dermed en overgangssesong, hvor de 16 lagene som ellers var fordelt på to avdelinger i hovedserien, spilte i én divisjon gjennom ett og et halvt år for å komme med i den nye ti-klubbserien. Året 1963 var altså det første året hvor alle eliteklubbene var samlet i én avdeling, og demed i én divisjon - 1. divisjon.
I 1961 og 1962 lå SIF i 4. divisjon, men spillere som Steinar Pettersen, Tor Alsaker-Nøstdahl og Inge Thun, som gikk i samme klasse på Rødskog skole, fikk sine debuter. Godset gikk ubeseiret gjennom 4. divisjon i 1963, holdt plassen i 3. divisjon 1964, og rykket opp til 2. divisjon i 1965 - på målforskjell. I 1966 rykket Strømsgodset opp til 1. divisjon - igjen på målforskjell. Klubben hadde gått fra 4. til 1. divisjon på bare fire sesonger. Nå besluttet Drammen kommune at kampene skulle spilles på Marienlyst stadion, også kjent som Gamle Gress, og dette har vært Strømsgodsets hjemmebane siden.
=== 1967-1975 - De første gullårene ===
I 1967 var Strømsgodset klar for eliteseriespill i 1. divisjon, ti-klubbserien, i dag kjent som Tippeligaen. Den første hjemmekampen var mot regjerende seriemester Skeid, i en kamp SIF til slutt vant 3-1. Godset berget plassen i toppdivisjonen på målforskjell.
1968-sesongen endte med 4.-plass i elitedivisjonen, etter blant annet en 10-1-seier over Lyn. Rekorden står fortsatt for Strømsgodset som den største seieren klubben har gjennom alle tider.
Nå begynte det å lukte fugl av Strømsgodset, og det var på tide å jakte etter trofeer. 1969 ble et vanvittig festår, der Godset hadde sin beste sesong så langt med bronse i serien, klubbrekord på Marienlyst med 16 687 betalende tilskuere i 0-0-kampen mot Rosenborg, og de ble Norgesmester for første gang etter 5-3 i omkampen mot Fredrikstad
1970 er Strømsgodsets beste sesong noensinne, da laget vant både seriegull og cupgull (4-2 mot Lyn), og tok dermed «The double». Dette året debuterte også SIF i Europacupen mot franske Nantes, der Nantes vant 5-0 på Marienlyst, men Godset tok en sterk bortetriumf og slo Nantes 3-2 på bortebane.
I 1971 vant ikke Strømsgodset noe, men i Europacupen møtte de selveste Arsenal. Publikumsinteressen var så stor til hjemmekampen at Strømsgodset måtte spille på Ullevaal Stadion der 22 000 tilskuere så Arsenal slå Strømsgodset 3-1. Returkampen på Highbury tapte Strømsgodset 4-0. I 1972 endte Godset på en 3.-plass, før laget i 1973 vant kongepokalen i Norgesmesterskapet med 1-0-seier over Rosenborg. Steinar Pettersen scoret på straffe. I 1973 gjestet Leeds Norge, og igjen var publikumsinteressen så stor at SIF flyttet kampen fra Marienlyst til Ullevaal Stadion. Kampen endte 1-1 etter scoring av Odd Arild Amundsen. På Elland Road tapte Strømsgodset 1-6.
I 1974 ble det en 5.-plass i serien. Strømsgodset var igjen i Europacupen, og denne gangen var det Liverpool som var motstander. Strømsgodset tapte 0-11 på Anfield. Dette er Strømsgodsets største tap på toppfotballnivå. Returkampen på Ullevaal endte med 0-1. I 1975 la Steinar Pettersen opp i en alder av 29 år. Laget endte igjen på 5.-plass i serien.
=== 1976-1986 - Nedturen ===
I 1976 rykket Godset ned til 2. divisjon. Strømsgodset satset på opprykk i 1977-sesongen, men det mislyktes. I 1978 rykket laget ned i 3. divisjon, og var med det ute av norsk toppfotball for en tid. I 1982 rykket Strømsgodset opp til nest øverste. Der holdt Godset seg til 1986, da SIF rykket ned til 3. divisjon og klubbhuset brant ned til grunnen.
=== 1987-1995 - Heislag og cupgull ===
Strømsgodset klarte å rykke opp igjen året etter. Ulf Camitz var kaptein og toppscorer. Camitz står som en legende i klubbens historie fordi han ble med videre etter marerittåret 1986, da det så ut som verst for klubben. Strømsgodset beholdt plassen i 1988 og rykket opp til eliteserien i 1989 med spissduoen Halvor Storskogen og Odd Johnsen. I 1990 var det klart for toppseriespill for første gang siden 1976, og denne sesongen ble svært vanskelig. Klubben reddet plassen på grunn av at toppserien ble utvidet med to lag og skiftet navn til dagens «Tippeligaen».
1991 ble et år med både nedrykk og cupgull. Odd Johnsen scoret to mål i semifinalen mot Mjøndalen på Marienlyst foran 14 500 tilskuere. I tillegg scoret han to mål i cupfinalen mot Rosenborg, hvor Strømsgodset vant 3-2.
1992-sesongen endte med en 4.-plass i 1. divisjon, og intet opprykk. 1993 ble en god sesong resultatmessig, og tidligere assistentrener Dag Vidar Kristoffersen overtok nå jobben som hovedtrener. Han bygde opp laget rundt noen rutinerte spillere, og fylte på med lokale unggutter som Kenneth Karlsen, Hans Erik Ødegaard og Thomas Andre Ødegaard. Da høsten kom kjempet om opprykk, og det sto om kongepokal på Ullevaal Stadion. Det ble 0-2-tap for Bodø/Glimt, men Godset rykket opp igjen i Tippeligaen etter en 2-0-seier i kvalifiseringskamp mot Molde. Laget hadde ikke de kvaliteter som skulle til for å møte Tippeligaen, og ti strake tap førte til nedrykk. Da 95-sesongen gikk mot slutten ble det igjen spilt kvalifikasjonskamp for Tippeligaspill. Etter en 3-1-seier på over Sogndal på Marienlyst stadion holdt det med 0-0 på Fosshaugane. Dag Vidar Kristoffersen ble første SIF-trener som hadde rykket opp til Tippeligaen to ganger.
=== 1996-2006 - En supersesong før en lang nedtur ===
1996 ble Jostein Flo hentet til Strømsgodset. Sportslig sleit SIF gjennom hele sesongen, mye på grunn av Flos lange skadeavbrekk, og ikke minst på grunn av en svært vanskelig keepersituasjon. Seks målvakter ble skadet for SIF dette året. SIF kjempet mot nedrykk. Før siste serierunde måtte Strømsgodset vinne med fire mål mot Start borte, og Moss og Vålerenga måtte tape sine kamper. Da det gjenstod 20 minutter av serierunden rotet Moss og Vålerenga bort sine ledelser, og da hele sesongen var på overtid, trengte Strømsgodset kun ett mål for å berge plassen. Da scoret Krister Isaksen, og Strømsgodset befant seg foertsatt i Tippeligaen. 1997-sesongen skulle bli den beste sesongen siden 1972. Spillere som Lasse Olsen og Rune Hagen ble hentet inn, og da sesongen var over satt Strømsgodset igjen med bronsemedaljer og cupfinale. Cupfinalen endte i tap for Vålerenga, men Godset hadde tatt sin første medalje i eliteserien på 25 år.
Strømsgodset styrket spillerstallen betydelig foran 1998-sesongen. Laget presterte ikke desto mindre langt under forventningene, og måtte kjempe for å overleve i Tippeligaen. I 1. runde i Euroapacupen møtte laget Aston Villa. SIF ledet lenge 2-0 mot den engelske serielederen, etter mål av Christer George og Anders Michelsen, men tapte til slutt 2-3. Trener Dag Vidar Kristoffersen fikk sparken som hovedtrener for klubben. Jens Martin Støten ble satt inn som ny hovedtrener, og SIF reddet tilslutt plassen i Tippeligaen.
I 1999-sesongen spilte Strømsgodset kvalifisering mot Start. Det ble 2-2 i Kristiansand, og alt skulle avgjøres på Marienlyst. Etter 92 spilte minutter stod det 0-0, et resultat som Godset ville klart seg utmerket med. Men Strømsgodset tapte 0-1 hjemme og var igjen klar for Adeccoligaen. Jens Martin Støten ble løst fra sin stilling, og Arne Dokken tok over som trener.
2001 endte nok en gang med nedrykk med minst mulig margin. Strømsgodset klarte ti uavgjorte kamper. Etter sesongen ble klubben omorganisert, og fotballvirksomheten ble splittet ut som en egen organisasjon, Strømsgodset Toppfotball, som del av allianseidrettslaget Strømsgodset Idrettsforening. Nå gikk klubben inn flere sesonger på rad da Strømsgodset lå på nedre halvdel av Adeccoligaen. Like etter sesongslutt i 2005 fikk Strømsgodset hjelp av lokale investorer, med Atle Kittelsen i spissen, til igjen å satse mot Tippeligaen. Da var klubben i realiteten konkurs, og hadde millionunderskudd. Jostein Flo ble ansatt som sportssjef, og han igjen ansatte en ny trener, Dag-Eilev Fagermo. I løpet av 2006-sesongen kom 17 nye spillere til, blant dem kaptein Øyvind Leonhardsen, assistentrener og forsvarsspiller Ronny Deila, og spissen Mattias Andersson. Sesongen ble en parademarsj uten sidestykke. Strømsgodset vant Adeccoligaen, og var tilbake i Tippeligaen.
=== 2007-2013 - Fra opprykk til cupgull og seriemesterskap ===
I 2007 feiret Strømsgodset hundre år som klubb, og var klar for eliteseriespill. Laget styrket stallen med blant annet André Bergdølmo og Alexander Aas - som senere ble kaptein. Strømsgodset endte på 10.-plass i jubileumsåret. I januar 2008 ble det klart at Ronny Deila skulle ta over hovedtreneransvaret etter at Dag Eilev Fagermo heller ville trene Odd Grenland. 2008-sesongen endte med en 11.-plass, nær nedrykk, og foran 2009-sesongen styrket Strømsgodset stallen med spillere som Øyvind Storflor og spissen Marcus Pedersen fra Ham-Kam. Pedersen og scoret ti mål i løpet av året. Da serien nærmet seg slutten lå Strømsgodset i nedrykkstriden, men etter en 2-1-seier over Viking 25. oktober var fortsatt spill i Tippeligaen sikret.
I 2010 endte Strømsgodset på 7.-plass i Tippeligaen, Marcus Pedersen ble solgt til den nederlandske klubben Vitesse for 12 millioner kroner, og klubben tok seg til finalen i cupen etter å ha slått Odd Grenland 2-0 etter ekstraomganger på Marienlyst i semifinalen. På Ullevål tok Strømsgodset sitt 5. cupgull etter å ha slått laget Follo 2-0, etter scoringer av Ola Kamara og Glenn Andersen.
Foran 2011-sesongen forsterket Strømsgodset stallen med midtbanespillerne Anders Konradsen og Stefan Johansen, begge fra Bodø Glimt. På grunn av cupgullet året før var det endelig tid for Godset til å prøve seg i Europacupen igjen, og det var ingen ringere enn det spanske storlaget Atlético de Madrid som stod på motsatt banehalvdel. Strømsgodset spilte to meget gode kamper mot Atlético, med 2-1 tap i Madrid etter mål av Øyvind Storflor, og 2-0-tap på Marienlyst. Motstanderne vant til slutt cupen. I serien endte klubben på 8.-plass, men var med i medaljekampen til siste slutt.
Tippeligaen 2012 skulle bli Strømsgodsets beste sesong siden 1970, hvor klubben ledet serien mesteparten av sesongen, og endte på en 2.-plass i Tippeligaen, etter 3-1-seier over Stabæk. Strømsgodset hadde dermed tatt sitt første seriesølv noensinne. Péter Kovács blei toppscorer i Tippeligaen 2012 med 14 mål. Øyvind Storflor ble ligaens assistkonge med ti målgivende pasninger. I januar 2013 ble Anders Konradsen solgt til den franske klubben Rennes for 15 millioner kroner.Strømsgodset fulgte opp sølvsesongen i 2012 med å ta seriegull i 2013. Etter en sesong der Strømsgodset og Rosenborg skiftet på å lede serien, vant Strømsgodset til slutt med ett poeng mer enn trønderne. Strømsgodset og Rosenborg fikk ganske tidlig en luke ned til lagene bak seg, og i realiteten var det kun to lag som kjempet om gullet. Da Strømsgodset i siste serierunde slo Haugesund 4-0, var det første seriegullet siden 1970 sikret.
=== 2014- - En ny nedtur ===
Den 6. juni 2014 ble klubbens hittil lengstsittende trener, Ronny Deila, presentert som ny trener for Celtic. Assisterende trener, David Nielsen, overtok som hovedtrener og førte klubben til en fjerdeplass som sikret europacupspill neste sesong. Klubben satte dessuten en ny tippeligarekord denne sesongen, med 46 strake hjemmekamper på rad uten tap. Den som allikevel stjal de aller fleste overskriftene dette året, var den 15 år gamle unggutten Martin Ødegaard, (sønn av tidligere Godset-spiller Hans Erik Ødegaard). I 2014 ble Martin Ødegaard tidenes yngste tippeligaspiller, målscorer, landslagsspiller og den yngste spiller noensinne i en EM-kvalifiseringskamp. Han scoret 5 mål og hadde 7 assist for Strømsgodset. Den 22. januar 2015 ble han solgt til Real Madrid for 35 millioner kroner.Da Strømsgodset kom på 7.-plass i Tippeligaen i 2016 satte de samtig klubbrekord med tanke på antall sesonger sammenhengende i øverste divisjon. Storlaget fra 70-tallet spilte ti år sammenhengende i daværende 1.divisjon fra 1967 til 1976. Neste sesong endte klubben på 4.-plass kun ett poeng bak bronsemedaljen, en medaljekamp som ble avgjort ved at Strømsgodset slapp inn to baklengsmål på slutten av bortekampen mot Aalesund i siste serierunde. Når sesongen 2018 startet spilte Strømsgodset altså sin 12. strake sesong i den øverste divisjonen.
== Marienlyst stadion (Gamle gress) ==
Strømsgodsets første bane, «Gamle grus», ble benyttet fra rundt 1918 til 2. juli 1950. Etter det flyttet klubben all aktivitet ned til Gulskogen idrettspark, også kjent som bare «Banen», og blei der helt fram til 1966. Kamper mot Raufoss, Gjøvik Lyn og Ham-Kam ble utkjempet på Gulskogen, og interessen var stor. Tusenvis av mennesker møtte fram og så Strømsgodsets oppgjør i disse årene. På slutten av 60-tallet ble interessen for Strømsgodsets kamper så stor at Drammen kommune forlangte at kampene ble flyttet til kommunale Marienlyst stadion. Siden da har Strømsgodsets hjemmebane vært Marienlyst, populært kalt «Gamle Gress». Likevel har området rundt «Banen» vært klubbens samlingssted siden. Her er det reist et klubbhus for klubbens tilhengere. I dag er dekket på Marienlyst kunstgress, og stadionet har også flomlysanlegg, varmekabler og kunstis.
Den 28. april 1967 debuterte Strømsgodset i eliteserien mot Skeid. 6 478 tilskuere fikk se Skeid ta ledelsen 0-1 på straffespark. Thorodd Presberg scoret SIFs aller første seriemål hjemme på Marienlyst da han utlignet til 1-1. Steinar Pettersen scoret så to ganger, og dermed vant Strømsgodset debutkampen på Gamle Gress 3-1. Marienlyst stadion ble fort for liten og gammeldags, og allerede i 1970 sto en ny hovedtribune klar med sitteplass til 3 400 mennesker. Strømsgodsets publikumsrekord ble satt 20. mai 1969, da 16 687 tilskuere så Strømsgodset spille 0-0 mot Rosenborg. Den første internasjonale kampen på Marienlyst sto mot Nantes i 1970. Da slo det franske laget hjemmelaget 5-0.
Etter påtrykk fra Strømsgodset og nye krav fra NFF vedrørende fasiliteter startet Drammen kommune en stor utbygging av området i 1995/96. Det ble anlagt en helt ny gressmatte med undervarme, det ble satt opp fire lysmaster og bygget tribune med kontorlokaler bak målet mot byen. I 1996 spilte derfor Strømsgodset sine hjemmekamper på Nedre Eiker Stadion første halvdel av sesongen.
Før sesongen 2003 sto den nye hovedtribunen (i dag Nextgentel-tribunen) ferdig med plass til 2 270 tilskuere. Strømsgodset inngikk en leieavtale av hele 3. etasje i det nye bygget, og dette sikret klubben lokaler og fasiliteter for sponsorer og samarbeidspartnere. I de senere år har Marienlyst stadion også vært benyttet av Norges U21-landslag.
I 2014 gav Drammen kommune grønt lys for taktribuneutbygging i klokkesvingen på Marienlyst stadion for at Strømsgodset kunne tilfredsstille UEFAs krav på minimum 8000 sitteplasser til Europacup og Mesterligaspill. Da utbyggingen var ferdig økte kapasiteten på Marienlyst Stadion fra omtrent 7500 tilskuere til en maksimumkapasitet på 8935 plasser.
== Spillerstall ==
Oppdatert 2. februar 2023.
=== Utlånte spillere ===
== Støtteapparat ==
== Meritter ==
=== Eliteserien ===
Seriegull (2): 1970, 2013.
Seriesølv (2): 2012, 2015.
Seriebronse (3): 1969, 1972, 1997.
=== Norgesmesterskap ===
NM-gull (5): 1969, 1970, 1973, 1991 og 2010
NM-sølv (3): 1993, 1997 og 2018
== Sesong for sesong ==
== Godset i Europa ==
1) Strømsgodset videre etter seier 4–2 i straffesparkkonkurransen.
2) Strømsgodset videre på flere bortemål.
== Statistikk og rekorder på toppfotballnivå (treningskamper utelatt) ==
=== Største seire ===
10–1 mot Lyn (1968)
11–3 mot Lillestrøm (1966)
10–2 mot Byåsen (2000)
=== Største tap ===
0–11 mot Liverpool (1974)
0–7 mot Rosenborg (1994)
0–7 mot Start (1994)
=== Antall hjemmekamper på rad uten tap i eliteserien ===
46 (16. juni 2011 – 19. juli 2014) Tippeligarekord
21 (1968–1970)
== Flest mål scoret for Strømsgodset ==
== Flest kamper for Strømsgodset ==
=== Maratontabell ===
Maratontabellen i Eliteserien regnes ut fra sesongen Hovedserien 1948-49 da det var den første sesongen det ble spilt en landsomfattende liga i Norge. Regner man med de to sesongene Strømsgodset hadde i Norgesserien i 1938-39 og 1939-40 har klubben tilsammen spilt 27 sesonger i eliteserien. Fra 1948-49 - 2013 har Strømsgodset spilt 25 sesonger i eliteserien, og innehar med det 13.-plass på maratontabellen. Dagens poengsystem med 3 poeng for seier er brukt for hele perioden.
== Spillerprofiler i Strømsgodset ==
Steinar Pettersen 1962-1975
Inge Thun 1962-1977
Tor Alsaker-Nøstdahl 1962–1977
Thorodd Presberg 1963-1973
Ole Johnny Friise 1965-1970
Ingar Pettersen 1966-1980
Egil Olsen 1967-72, 1975
Odd Arild Amundsen 1968-1975
Bjørn Odmar Andersen 1969-1973
Helge Widemann Karlsen 1973-84
Arne Dokken 1975-1977
Kai Arild Lund 1979-1983
Ulf Camitz 1986-1993
Odd Johnsen 1988-1995
Jan Madsen 1983-1984
Jostein Flo 1996-2002
Lasse Olsen 1997-2004
Rune Hagen 1997-99, 2002-2004
Erik Hagen 1998-1999
Erland Johnsen 1998-1999
Robert Holmen 2000-2006
Thomas Finstad 2005-2007
Øyvind Leonhardsen 2006-2007
André Bergdølmo 2007-2008
Fredrik Winsnes 2007-2009
Alexander Aas 2007-2012
Marcus Pedersen 2009-2010, 2015-
Øyvind Storflor 2009-2016
== Hovedtrenere siden 1960 ==
Kåre Nielsen (1960)
Erling Carlsen (1961)
Gunnar Hovde (1962)
Einar Larsen (1963–66)
Ragnar Larsen (1967)
Åsmund Sandli (1968)
Einar Larsen (1969–70)
Steinar Johannessen (1971)
Knut Osnes (1972)
Erik Eriksen (1973–74)
Einar Larsen (1975)
Thorodd Presberg (1976–77)
Arild Mathisen (1978)
Steinar Pettersen (1979)
Terje Dokken (1980–82)
Einar Sigmundstad (1983–84)
Bjørn Odmar Andersen (1985)
Erik Eriksen (1986)
Terje Dokken (1987–88)
Einar Sigmundstad (1989–90)
Tor Røste Fossen (1991)
Hallvar Thoresen (1992)
Dag Vidar Kristoffersen (1993–98)
Jens Martin Støten (1999)
Arne Dokken (2000–02)
Vidar Davidsen (2003–04)
Anders Jacobsen (2005)
Dag-Eilev Fagermo (2006-2007)
Ronny Deila (2008-2014)
David Nielsen (2014-2015)
Bjørn Petter Ingebretsen (2015-2016)
Tor Ole Skullerud (2016-2018)
Bjørn Petter Ingebretsen (2018-2019)
Henrik Pedersen (2019-2021)
Bjørn Petter Ingebretsen og Håkon Wibe-Lund (2021-)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Strømsgodset – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
GodsetUnionens hjemmesider
Marienlyst Stadion - Nordic Stadiums | Strømsgodset er en tidligere kommune i Buskerud som i 1843 ble slått sammen med Skoger. I 1964 ble Skoger og Drammen kommuner slått sammen. | 9,835 | 9,835 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Verdun | 2023-02-04 | Slaget ved Verdun | ['Kategori:49°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Konflikter i 1916', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Slag i Frankrike', 'Kategori:Slag med deltagelse av Frankrike', 'Kategori:Slag med deltagelse av Tyskland', 'Kategori:Slag under første verdenskrig (Vestfronten)'] | Slaget ved Verdun var et slag under første verdenskrig, et av de største slagene noensinne utkjempet. Kampen stod mellom franske og tyske tropper, litt utenfor byen Verdun i Frankrike ved den tyske grensen. Både i Tyskland og Frankrike er slaget ved Verdun blitt stående som symbol på krigens redsler, tilsvarende som slaget ved Somme er for britene og de deltakende land fra Det britiske samveldet.
Kampene varte fra februar til desember 1916, og innen en radius på 10 km, hadde rundt 730 000 soldater blitt drept. Ved slagstedet ligger det i dag flere minnesmerker og kirkegårder, og den største av disse er Douaumont Ossuaire.
| Slaget ved Verdun var et slag under første verdenskrig, et av de største slagene noensinne utkjempet. Kampen stod mellom franske og tyske tropper, litt utenfor byen Verdun i Frankrike ved den tyske grensen. Både i Tyskland og Frankrike er slaget ved Verdun blitt stående som symbol på krigens redsler, tilsvarende som slaget ved Somme er for britene og de deltakende land fra Det britiske samveldet.
Kampene varte fra februar til desember 1916, og innen en radius på 10 km, hadde rundt 730 000 soldater blitt drept. Ved slagstedet ligger det i dag flere minnesmerker og kirkegårder, og den største av disse er Douaumont Ossuaire.
== Bakgrunn ==
Verdun, som ligger i departementet Meuse i Lorraine og ved elven Meuse, har gjennom historien spilt en viktig strategisk rolle for forsvarerne av Frankrike. Allerede hunerkongen Attila gjennomførte her et mislykket angrep mot Vestromerriket i første halvdel av 400-tallet. Senere delte traktaten i Verdun i 843 Karl den stores rike og gjorde byen til en del av Tysk-romerske riket. Ved freden i Westfalen i 1648 ble området fransk og omfattende franske forsvarslinjer her spilte en viktig rolle i den franske forsvarslinjen under den fransk-prøyssiske krig i 1870. Etter det franske tapet i denne krigen, sikret derfor Tyskland områdene ikke langt fra byen. Verdun var for tyskerne et viktig sted for framrykning mot Paris over slettene i Champagne. For Frankrike hadde byen stor historisk og psykologisk verdi, og den var et bolverk mot tyskernes framstøt mot Paris.
I 1914 sto imidlertid de franske befestningene mot det tyske presset, selv etter en intens beskytning blant annet av den tyske kanonen Tjukke Bertha. Etter dette ble området nordøst for byen en del av den stillestående, men krevende skyttergravskrigen.
Ved inngangen til 1916 hersket det en viss optimisme på den allierte siden, om at deres bedre tilgang på ressurser skulle gi utslag også i felt. Store offensiver ble derfor planlagt gjennomført i juni 1916, både på vestfronten, østfronten og i Italia, som hadde gått inn i krigen i 23. mai 1915.
== Den tyske strategien ==
Tyskerne kom den allierte planleggingen i forkjøpet ved å åpne en offensiv ved Verdun. Etter at den tyske Schlieffenplanen med en rask inntakelse av Paris hadde slått feil, trodde fortsatt den tyske generalstabsjefen Erich von Falkenhayn krigen kunne vinnes ved å påføre franskmennene store nok tap, og han ville derfor angripe et punkt som franskmennene ikke ville gi opp. Verdun var et slik område, på bakgrunn av byens viktige strategiske betydning som innfallsport til Paris og den store symbolverdien dette området hadde for franskmennene. Samtidig ville tyskerne sikre seg initiativet i kampene.Det tyske planen var derfor at en stor, langvarig artillerioffensiv her ville binde opp så store franske styrker at tyskerne kunne ta initiativet på de andre frontavsnittene. Tyskerne hadde vesentlig bedre artilleri enn franskmennene, og den tyske ammunisjonsproduksjonen var høyere. Etter at skyttergravene ble etablert hadde 3/4 av soldatene som ble drept i kamp ved fronten dødd av granatnedslag fra artilleri. von Falkenhayn mente at et sterkt tysk press mot Verdun ville føre til at franskmennene ville «blø ihjel», eller «Weißbluten des Gegners» (La motstanderen blø til de blir hvite) i en utmattelseskrig. I tillegg så Falkenhayn at området favoriserte angriperne. Falkehayn beregnet at fiendens tap ville være fem døde per to døde tyske soldater. Verduns plassering gjorde den isolert fra tre kanter, og alle forsyninger til de franske styrkene måtte inn samme vei. De franske kommunikasjonene hadde bare en eneste vei, og tyskerne hadde på sin side jernbane bare 20 km unna. I en krig, hvor logistikken er avgjørende, ville Verdun bli en dødsfelle for franskmennene.
== Slaget ==
Tyskerne hadde planlagt at angrepet skulle iverksettes 12. februar, men en snøstorm gjorde at dette måtte utsettes. Men 21. februar ble kampene innledet under ledelse av kronprins Wilhelm med et ni timers langt tysk bombardement rettet mot de franske stillingene og byen Verdun. Mellom en og to millioner granater ble skutt mot en front på bare 40 km. Det første, innledende skuddet var fra en 380-millimeter Krupp-kanon som traff katedralen i Verdun, 32 km unna.
Deretter rykket infanteriet fram kl 16.00 med 140 000 mann, og tok i bruk flammekastere for første gang. Den tyske framrykkingen gikk langsomt, men den sentrale franske stillingen Douaumont-fortet var bemannet av ikke mer enn et femtitalls reservister og falt 25. februar etter et overrumplende tysk angrep. De tyske styrkene var aldri ment å kunne ta Verdun, og var ikke mange nok til å utnytte framgangen de hadde i begynnelsen. De framrykkende tyske styrkene mistet etter hvert støtten fra artilleriet, da den gjørmete bakken gjorde det umulig for tyskerne å la det tunge materiellet bli med i framrykkingen. De kom også innenfor skytefeltet til det franske artilleriet. Dette gjorde at den tyske framrykkingen ble mer og mer kostbar med økende antall falne. Da landsbyen Douaumont falt 2. mars, var praktisk talt fire tyske regimenter utslettet.
Tyskerne gikk da over til å angripe langs flankene, men dette oppholdet gjorde at franskmennene fikk anledning til å forbedre forsyningssituasjonen. Transporter gikk kontinuerlig, dag og natt, langs den eneste veien inn, senere fikk denne veien navnet La Voie Sacrée («Den hellige veien»). Den franske tilbaketrekningen fortsatte til 1. mai, da den franske øverstkommanderende, Philippe Pétain, som primært ønsket å skjerme sine soldater mest mulig mot utslettelsen, ble erstattet av den mer offensive Robert Nivelle.
Først da de allierte åpnet slaget ved Somme 1. juli, ble det tyske presset mot Verdun redusert, da særlig artilleri ble forflyttet dit. 26. august ble Falkenhayn erstattet som sjef for generalstaben av Paul von Hindenburg. General Nivelle iverksatte en offensiv 21. oktober og gjenerobret Douaumont-fortet tre dager senere. 2. november gjenerobret de også Vaux-fortet, som tyskerne hadde erobret 2. juni under fryktelige kamper.
Den siste franske offensiven, 11. desember presset tyskerne tilbake til mer eller mindre sine tidligere stillinger.
== Betydning ==
Slaget har blitt stående som symbol på den vettløse sløsingen med menneskeliv som ofte forbindes med første verdenskrig.
Til tross for de enorme tapene og menneskelige lidelsene, fikk ikke slaget noen avgjørende betydning for selve krigsutfallet, utover svekkelsen av hærstyrkene på begge sider.Men slaget ved Verdun ble et symbol på fransk motstandsvilje og -evne. Forsvarernes offervilje ble en inspirasjonskilde for franskmennene i de videre kampene. De fryktelige tapene hadde imidlertid svekket soldatenes tiltro til hærledelsen, og slaget ble en av flere faktorer som førte til utbredt mytteri i den franske hæren året etter.Videre viste systemet med fortifikasjoner seg vellykket og dette førte til den senere utbyggingen av Maginot-linjen som hovedbestanddel i befestningen langs den fransk-tyske grensen etter første verdenskrig.
== Se også ==
Verdun-minnesmerket
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Brown, M. (1999). Verdun 1916. Stroud: Tempus. ISBN 0-7524-1774-6.
Holstein, C. (2009). Walking Verdun. Barnsley: Pen and Sword. ISBN 978-1-84415-867-6.
Keegan, J. (1998). The First World War. London: Hutchinson. ISBN 0-09180-178-8.
MacKenzie, D. A. (1920). The Story of the Great War. Glasgow: Blackie & Son. OCLC 179279677.
McDannald, A. H. (1920). The Encyclopedia Americana. 38. New York: J. B. Lyon. OCLC 506108219.
Martin, W. (2001). Verdun 1916. London: Osprey. ISBN 1-85532-993-X.
Mosier, J. (2001). The Myth of the Great War. London: Profile Books. ISBN 1-86197-276-8.
Pétain, H. P. (1930). Verdun. London: Elkin Mathews & Marrot. OCLC 1890922.
Romains, J. (1938). Prélude à Verdun and Verdun [Verdun] (fransk) (Prion Lost Treasures 1999 utg.). Paris: Flammarion. ISBN 1-85375-358-0.
Rouquerol, J. J. (1931). Le Drame de Douaumont (fransk). Paris: Payot. OCLC 248000026.
Sandler, S. (ed.) (2002). Ground Warfare: an International Encyclopedia. I (2002 utg.). Santa Barbara, CA: ABC-CLIO. ISBN 1-57607-344-0. CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste (link)
Serrigny, B. (1959). Trente Ans avec Pétain (fransk). Paris: Librairie Plon. OCLC 469408701.
Zweig, A. (1936). Erziehung vor Verdun [Education before Verdun] (tysk) (Viking Press utg.). Amsterdam: Querido Verlag N.V. OCLC 829150704.
== Eksterne lenker ==
(en) Battle of Verdun – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Battle of Verdun – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The battle of Verdun, omtale av slaget på kommunens nettsider Arkivert 10. februar 2018 hos Wayback Machine.
(en) Informasjon fra firstworldwar.com
(ty) Verdun, Eine Schlacht im Weltkrieg
«The Myths of Verdun», foredrag av professor Paul Jankowski | Traktaten i Verdun av 10. august 843 delte de tre overlevende sønnene av den tysk-romerske keiseren og frankiske kongen Ludvig den fromme hans karolingiske rike i tre kongedømmer. | 9,836 | 9,836 |
https://no.wikipedia.org/wiki/FNs_sikkerhetsr%C3%A5d | 2023-02-04 | FNs sikkerhetsråd | ['Kategori:40°N', 'Kategori:73°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Beslutningsorganer', 'Kategori:FN', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering'] | FNs sikkerhetsråd er ifølge FN-pakten FNs handlingsorgan, og er det organet med mest makt innen hele FN, ettersom det kun er Sikkerhetsrådet som kan utsende fredsbevarende styrker. Alle medlemsland må følge rådets vedtak. Stormaktene USA, Frankrike, Kina, Russland og Storbritannia er faste medlemmer med vetorett og kan forhindre foreslåtte vedtak.
Formannsskapet i Sikkerhetsrådet rullerer hver måned mellom rådets medlemmer.
| FNs sikkerhetsråd er ifølge FN-pakten FNs handlingsorgan, og er det organet med mest makt innen hele FN, ettersom det kun er Sikkerhetsrådet som kan utsende fredsbevarende styrker. Alle medlemsland må følge rådets vedtak. Stormaktene USA, Frankrike, Kina, Russland og Storbritannia er faste medlemmer med vetorett og kan forhindre foreslåtte vedtak.
Formannsskapet i Sikkerhetsrådet rullerer hver måned mellom rådets medlemmer.
== Forløper ==
Folkeforbundet hadde et tilsvarende råd, som tok de fleste beslutningene. Dette rådet bestod av fem permanente medlemmer (Storbritannia, Frankrike, Italia, Japan og Tyskland) og et varierende antall (først fire, siden seks og ni) valgte medlemmer.
== Vetoretten ==
Når det gjelder rene prosedyrespørsmål, spørsmål om hvordan rådet skal jobbe, kreves det ni stemmers flertall. I alle andre saker kreves det også at ingen av de faste medlemmene stemmer mot. Det er dette som er kjent som vetoretten.Kina, Russland, Frankrike, Storbritannia og USA må enten stemme for, eller avstå fra å stemme, dersom en resolusjon skal gå gjennom.
== Møtesalen ==
Sikkerhetsrådet har et eget møterom i FN-bygningen. Rommet var Norges bidrag til FN-bygget og ble utformet av Arnstein Arneberg. Per Krohg malte veggdekorasjonen.
== Utvidelse ==
Det har vært diskutert å utvide antall permanente medlemmer. De landene som har markert seg med de sterkeste kravene om fast sete, Japan og Tyskland, er FNs andre og tredje største netto bidragsytere. Tyskland er også den nest største bidragsyteren av tropper til FN-operasjoner etter USA. Kansler Gerhard Schröder sa i august 2004 rett og slett: «Tyskland har rett til et sete».
Tidligere generalsekretær Kofi Annan ba sine rådgivere om å fremme et forslag til hvordan FNs struktur kan reformeres. En foreslått løsning er å utvide antallet faste medlemmer av sikkerhetsrådet med fem, til å inkluderere Japan, Tyskland, India, Brasil og et afrikansk land. I september 2004 undertegnet disse fire landene en felles uttalelse hvor de gjensidig støtter hverandres krav om fast plass. Storbritannia og Frankrike erklærte at de støtter dette kravet.
Noen land, bl.a. Italia og Nederland, ønsker et felles europeisk sete. Men siden det er lite sannsynlig at Storbritannia og Frankrike ønsker å gi opp sine egne seter, bør Tyskland, som er et mye større land, også få et sete, ifølge den tyske utenriksministeren.
== Medlemsland ==
=== Faste medlemsland ===
Kina:
Republikken Kina (Taiwan) (til 1971)
Folkerepublikken Kina (fra 1971)
Frankrike
Russland
USA
Storbritannia
=== Rullerende medlemsland ===
Valgt for perioden 2019–2020
Belgia
Den dominikanske republikk
Indonesia
Sør-Afrika
TysklandValgt for perioden 2020–2021
Estland
Niger
Saint Vincent og Grenadinene
Tunisia
VietnamValgt for perioden 2021–2022:
Irland
India
Kenya
Mexico
NorgeValgt for perioden 2022–2023:
Albania
Brasil
De forente arabiske emirater
Gabon
GhanaValgt for perioden 2023–2024:
Ecuador
Japan
Malta
Mosambik
Sveits
==== Norge ====
Norge har vært medlem av Sikkerhetsrådet fem ganger, i periodene 1949–1950, 1963–1964, 1979–1980, 2001–2002 og 2021–2022. FNs generalforsamling valgte i sitt møte 17. juni 2020 Norge som medlem av sikkerhetsrådet for perioden 2021–2022.Norge hadde sist formannskapet i Sikkerhetsrådet i mars 2002, og arbeidet ble ledet av ambassadør Ole Peter Kolby. Dessuten har Norge i en årrekke stilt militære styrker til rådighet for FNs fredsbevarende styrker som er underlagt Sikkerhetsrådet.
== Se også ==
Valg til FNs sikkerhetsråd (januar 1946)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) United Nations Security Council – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Norges rolle i FNs sikkerhetsråd. FN-sambandet | FNs sikkerhetsråd er ifølge FN-pakten FNs handlingsorgan, og er det organet med mest makt innen hele FN, ettersom det kun er Sikkerhetsrådet som kan utsende fredsbevarende styrker. Alle medlemsland må følge rådets vedtak. | 9,837 | 9,837 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_den_skallede | 2023-02-04 | Karl den skallede | ['Kategori:800-tallet', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Dødsfall 6. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 877', 'Kategori:Frankiske konger', 'Kategori:Fødsler 13. juni', 'Kategori:Fødsler i 823', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Frankfurt am Main', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysk-romerske keisere'] | Karl den skallede (født 13. juni 823, død 6. oktober 877) var konge av Vestfrankerriket i tidsrommet 843-877 og keiser av det tysk-romersk rike fra 875 til 877. Han var yngste sønn av Ludvig den fromme fra farens andre ekteskap med Judith av Bayern.
Etter en rekke med innbyrdeskriger mens faren fortsatt styrte det veldige riket han hadde arvet fra sin far, Karl den store, slo traktaten i Verdun i 843 til at riket ble delt mellom de tre gjenværende brødrene: halvbroren Ludvig den tyske fikk Østfrankerriket og den eldste halvbroren, Lothar, fikk det midtre riket og beholdt tittelen som keiser. Karl, den yngste av dem, fikk også en tredjedel av det karolinske riket. Etter Lothars død i 869 forsøkte han å skaffe seg herredømme over hele Lotharingien, men måtte 870 overlate den østlige delen av Ludvig den tyske. I 875 ble Karl konge av Italia og ble i Roma kronet til tysk-romersk keiser.
Karl var den siste konge over det nåværende Frankrike som også ble keiser. Frankrike fikk først tittelen tilbake i 1804, da førstekonsul Bonaparte lot seg krone til keiser Napoleon I av Frankrike. I de mellomliggende 900 år var det tyske konger som ble kåret til romerske keisere.
| Karl den skallede (født 13. juni 823, død 6. oktober 877) var konge av Vestfrankerriket i tidsrommet 843-877 og keiser av det tysk-romersk rike fra 875 til 877. Han var yngste sønn av Ludvig den fromme fra farens andre ekteskap med Judith av Bayern.
Etter en rekke med innbyrdeskriger mens faren fortsatt styrte det veldige riket han hadde arvet fra sin far, Karl den store, slo traktaten i Verdun i 843 til at riket ble delt mellom de tre gjenværende brødrene: halvbroren Ludvig den tyske fikk Østfrankerriket og den eldste halvbroren, Lothar, fikk det midtre riket og beholdt tittelen som keiser. Karl, den yngste av dem, fikk også en tredjedel av det karolinske riket. Etter Lothars død i 869 forsøkte han å skaffe seg herredømme over hele Lotharingien, men måtte 870 overlate den østlige delen av Ludvig den tyske. I 875 ble Karl konge av Italia og ble i Roma kronet til tysk-romersk keiser.
Karl var den siste konge over det nåværende Frankrike som også ble keiser. Frankrike fikk først tittelen tilbake i 1804, da førstekonsul Bonaparte lot seg krone til keiser Napoleon I av Frankrike. I de mellomliggende 900 år var det tyske konger som ble kåret til romerske keisere.
== Liv og virke ==
=== Strid med brødrene ===
Karl var et resultat av farens første hustru, Ermengarde, døde i 818, og Ludvig den fromme ble rådet til å gifte seg på nytt. Den 41 år gamle kongen valgte da den 22 år gamle Judith av Bayern som fødte ham to barn. Hennes første var datteren Gisela som ble født i 820. Datteren ble til sist giftet bort til Eberhard av Friuli, en betydningsfull støttespiller for Lothar, og som ble mor til Berengar av Friuli, den siste tysk-romerske keiseren under den karolinske tiden. Karl ble født den 13. juni 823 i Frankfurt, da hans halvbrødre fra farens første ekteskap allerede var voksne og hadde allerede fått deres egne småkongedømmer underordnet Frankerriket. Karl hadde tre eldre halvbrødre: Lothar, Pepin av Aquitaine (som døde i 838), og Ludvig den tyske.
Med den yngste sønnen som et faktum ønsket faren også gi Karl en andel av arven etter seg. Problemet var at i 817 hadde Ludvig den fromme utstedte han et Ordinatio Imperii, en keiserlig bestemmelse som la fram planene for en velordnet etterfølgelse, hvor brødrene fikk en andel av styret, men uten kongelige titler. Brødrene betraktet enhver endring i avtalen fra 817 som et angrep på deres egen posisjon. Fra slutten av 820-tallet og fram til slutten av Ludvigs liv i 840 var han i jevnlig strid med en eller flere av sine sønner, og ved et tidspunkt ble han avsatt av et bisperåd. Ludvig tildelte Karl et underkongerike, først Alamannia (et område mellom dagens Frankrike og Tyskland) og deretter et landområde mellom elven Maas og fjellkjeden Pyreneene, men det var ikke vellykket. De tallrike forsoningene med de opprørske brødrene Lothar og Pepin, foruten også broren Ludvig den tyske, konge av Bayern, gjorde Karls andel i Aquitaine og Italia kun midlertidig. Hans far ga imidlertid ikke opp og gjorde Karl til arving av alt land som en gang var Gallia. Ved en middag i Aachen i 837 krevde Ludvig den fromme at adelen skulle gi sin lojalitet til Karl som hans arving. Broren Pepin døde i 838 og da mottok Karl Aquitaine, noe som opprørte både adelen i Aquitaine og Pepins arvinger.Da Ludvig den fromme døde i 840 førte det til at brøt ut krig mellom de gjenværende brødrene. Karl allierte seg med sin bror Ludvig den tysk for å stå imot ambisjonene til den nye keiseren Lothar, og brødrene beseiret Lothar i slaget ved Fontenoy-en-Puisaye den 25. juni 841. I det påfølgende året bekreftet de to brødrene sin allianse ved å feire eden i Strasbourg Krigen mellom de tre brødrene varte fram til den ble avsluttet med traktaten i Verdun i 843 som delte riket ble delt mellom de tre gjenværende brødrene: Ludvig den tyske fikk Østfrankerriket og Lothar fikk det midtre riket og beholdt tittelen som keiser. Karl fikk Vestfrankerriket. Dette riket, som han fram til denne tiden hadde styrt, tilsvarte omtrentlig med hva som i dag er Frankrike, så langt som elvene Maas, Saône og Rhône, og med tillegget av de spanske grenseområdet, Marca Hispanica, så langt som til elven Ebro. Østfrankerriket, det området som Ludvig den tyske fikk, tilsvarte omtrentlig hva som i dag er Tyskland. Lothar beholdt kongeriket Italia, de sentrale delene av Flandern via Rhinland og Burgund og tittelen som keiser.
=== Styre i vest ===
De første årene hvor Karl styrte, fram til Lothar døde i 855, var forholdsvis fredelige. I løpet av disse årene fortsatte de tre brødrene systemet med «broderlig styring» og møtes jevnlig, ved Koblenz (848), ved Meerssen (851), og ved Attigny (854). I 858 ble Ludvig den tyske invitert av misfornøyde adelige som ville utkonkurrere Karl, og denne misnøyen førte til at de samlet seg til å invadere Vestfrankerriket. Karl var på denne tiden så upopulær at han ikke klarte å samle en hær og måtte flykte til Burgund. Han ble berget kun ved støtte fra biskopene som nektet å krone Ludvig den tysk som konge, og ved lojaliteten til welfene, slekten til hans mor Judith. I 860 forsøkte Karl å erobre kongedømmet til sin nevø Karl av Provence, den yngste sønnen av Lothar, men ble slått tilbake. Da hans nevø Lothar II døde i 869, forsøkte Karl å overta Lothars besittelser ved å få seg selv innviet som konge av Lotharingia ved Metz, men han ble tvunget til åpne forhandlinger da hans bror Ludvig den tysk fant støtte blant Lothars tidligere vasaller. Lotharingia ble delt mellom Karl og Ludvig i den påfølgende avtalen i 870, traktaten i Meerssen.
Foruten disse familiestridigheter, måtte Karl også kjempe mot gjentatte opprør i Aquitaine og i Bretagne. Ledet av deres høvdinger Nomenoë og Erispoë beseiret bretonerne deres overkonge Karl i slaget ved Ballon i 845 og i slaget ved Jengland i 851. Med disse seirene klarte bretonerne å skaffe seg en faktisk uavhengighet. De herskere som fulgte i Bretagne ble kalt for konger, men ble senere omdefinerte til den nye middelalderske tittelen hertug. En annen trussel mot riket kom fra nord i form av rastløse norrøne nordboere som herjet landet som vikinger. I 845 hadde de beleiret Paris og herjet hovedstaden. Vikingene kom tilbake flere ganger og Karl ble tvunget til å kjøpe seg alburom ved å betale dem store summer for å forsvinne. Han førte flere ekspedisjoner mot dem uten større hell. Ediktet i Pistres av 864 fremmet flere virkemiddel mot vikingangrepene, som ikke bare herjet kysten av riket, men også angrep innlandet. Det ble bestemt at en stor styrke med kavalerister skulle bli opprettet og som kunne samles når det var nødvendig. Karl beordret at alle menn som hadde hester eller hadde råd til å holde hest skulle tjenestegjøre i hæren som kavalerister. Denne styrken ble forløperen til middelalderens riddere, en klasse aristokratiske pansrete krigere, og det franske kavaleri som ble berømt i de påfølgende seks århundrene. Kongens hensikt var å ha en mobil styrke som kunne angripe fienden før de kunne slippe unna med sitt bytte. Samtidig ga Karl ordre om å befeste broene for å blokkere vikingangrep opp elvene. To av disse broene ved Paris berget byen i løpet av beleiringen i 885-886. Karl forsøkte også å kontrollere byggingen av private festninger, men det feilet og selv mindre herre bygget egne festninger på lokale åser for å forsvare seg selv og deres leilendinger fra den konstante trusselen fra norrøne vikingangrep.
I tillegg til dets gunstige militære reformer, hadde ediktet også politiske og økonomiske konsekvenser. Kong Pepin II av Aquitaine, hans nevø, som Karl hadde kjempet imot i tiår, hadde blitt tatt til fange i 864 og ble formelt avsatt ved Pistres. Økonomisk, foruten forbud å drive handel med fienden, hadde Karl strammet kontrollen over myntpregingen og regulert straffen for forfalskning. Før ediktet var det minst ni steder i Frankrike som hadde rett til å prege mynter, men dette ble redusert til tre steder. Av de tre myntsortene som Karl preget hadde den ene monogrammet Karolus, som også ble benyttet av Karl den store (768-814) og Karl den enfoldige (897-922). Pepin II hadde benyttet et lignende monogram på sine mynter, og etter at han ble avsatt, endret Karl designet med bokstaver med to linjer for at det lettere skulle kunne være mulig å se forskjell. Kongen forventet å direkte fordeler fra myntpregingen. Ettersom han ville at folk betale ham med penger, og for å stimulere transaksjoner som gjorde det mulig for å gjøre det, var det i kongens interesse å gjenopprette tilliten til hans valuta. Karls mynter var i praksis en massiv og utstrakt form for skattelegging da myntpregingen ga kongen en betydelig andel. Frankrikes eldste fortsatt eksisterende institusjon og muligens den eldste bedrift i verden er myntverkstedet Monnaie de Paris. Det ble offisielt grunnlagt i 864 med ediktet i Pistres. Verkstedet i Paris, direkte tilknyttet kronen, fikk berømmelse under eneveldet, tiden Ancien Régime, som landets fremste produksjon av myntpreging.
=== Tysk-romersk keiser ===
Etter at keiser Ludvig II, sønn av Karls halvbror Lothar, døde i 875, reiste Karl til Italia, støttet av pave Johannes VIII, for å motta den kongelige kronen i Pavia og den keiserlige krone og insignia i Roma den 29. desember. Ludvig den tyske og hans eldste sønn Karloman var også kandidater for å etterfølge avdøde Ludvig II, og rasende invaderte og herjet han besittelsene til Karl den skallede. Karl måtte i all hast reise tilbake til Vestfrankerriket. Ludvig den tyske planla ytterligere krigføring da han ble syk og døde den 28. august 876 i Frankfurt og etterlot seg tre sønner som uvanlig nok respekterte fordelingen av riket. Karl den skallede så muligheten for å legge Østfrankriket under seg, men ble avgjørende beseiret av den nye kongen Ludvig den yngre i slaget ved Andernach den 8. oktober 876, og han klarte bare så vidt å unnslippe med livet i behold.I mellomtiden komme det sterke oppfordringer fra pave Johannes VIII, som var truet av sarasenere (muslimske pirater) om å komme til hans forsvar av Italia. Karl krysset igjen Alpene med en hær, men denne ekspedisjonen var preget av misnøye fra motløse adelige, og selv Karls regent i Lombardia, Boso, var uten entusiasme, og de nekte følge hans hær. På samme tid gikk Karloman av Bayern, bror av Ludvig den yngre, inn i nordlige Italia med en hær. Karl var allerede syk og i stor nød, brøt av hærtoktet og begynte på hjemreisen til Vestfrankerriket. Han døde underveis mens de dro gjennom passet i fjellet Mont Cenis ved Brides-les-Bains, den 6. oktober 877.I henhold til Annales Bertiniani (Annalene fra Saint Bertin-klosteret i Saint-Omer), som dekker perioden 830-882, ble Karl i all hast gravlagt ved klosteret i Nantua i Burgund ettersom bærerne ikke lenger klarte å holde stanken fra hans råtnende legeme. Han ble senere gravlagt på nytt i klosterkirken Saint-Denis i Paris hvor de franske kongene tradisjonelt ble lagt til hvile. Det er nedtegnet at det var en minneplate av messing der som ble revet ned og smeltet om under den franske revolusjonen.
Karl ble etterfulgt av sin eldste sønn Ludvig stammeren, som var fysisk svak, og døde av naturlige årsaker i april 879. Det hevdes at Karl den skallede huskes som en mann som arbeidet for utdannelse og litteratur, en venn av kirken, og var bevisst på at han kunne finne støtte hos biskopene mot vanskelige adelige. Han valgte sine rådgivere blant biskopene som i tilfellet med Wenilo, biskop av Sens, som var den som kronet ham i 848, og således endelig forente Aquitaine med Vestfrankerriket. I 858 ga Wenilo sin støtte til den østfrankiske invasjonen og ble fordømt som en forræder av kongen. De ble forsont året etter og han fikk tilbake sin posisjon som han beholdt fram til sin død i 865. I samtidens litterære legender som var knyttet til Frankrikes historie og særlig Karl den store i det store diktet Rolandskvadet ble forræderen Ganelon basert på Wenilo. Navnet «Ganelon» ble synonymt med begrepet forræder, omtrent slik «quisling» ble det. Hinkmar, erkebiskop av Reims, var en stor støtte for Karl og var hans rådgiver, venn og propagandist. Han bidro vesentlig gjennom sin innflytelse til omgjøre Ludvig den tyskes forsøk om underlegge seg riket. Samme lojalitet viste han også Karls sønn og etterfølger.
== Skallethet ==
Det har vært spekulasjoner rundt Karls tilnavn «den skallede», på tysk der Kahle. Det er foreslått at det ble brukt ironisk og ikke som en beskrivelse, det vil si at han faktisk ikke var skallet, men tvertimot meget hårete. En alternativ fortolkning er basert på Karls innledende mangel på et regnum. «Skallet» kunne i dette tilfelle være en ironisk referanse til at han var uten land og besittelser i en tidsalder da hans eldre brødre allerede hadde vært underkonger i en del år, sammenlign med Johan uten land.Samtidige beskrivelser av hans person, eksempelvis i hans Bibel av 845, hans segl av 847 (som konge) foruten også hans segl av 875 (som keiser) viser ham med hode fylt med hår, det samme gjør rytterstatuen fra rundt 870 som er antatt å avbilde ham, og ikke Karl den store.Manuskriptet Slekten til de frankiske konger fra Fontanelle, datert til muligens så tidlig som 869, er en tekst uten et spor av ironi. Den navngir ham som Karolus Calvus (Karl den skallede). Ved slutten av 900-tallet refererte Richier av Reims og Adhemar av Chabannes til ham i fullt alvor som Karl den skallede.
== Ekteskap og barn ==
Karl giftet seg med Ermentrude, datter av grev Odo I av Orléans, i 842. Hun døde i 869. I 870, året etter, giftet Karl seg med Richilde av Provence, som nedstammet fra en adelsfamilie i Hertugdømmet Lothringen (fransk: Lorraine).
Med Ermentrude:
Judith (ca. 843–etter 866), gift først med kong Æthelwulf, konge av Wessex, deretter hans sønn Æthelbald, og for tredje gang med grev Balduin I av Flandern
Ludvig stammeren (846–879)
Karl barnet (847–866)
Lothar den lamme (848–866), munk i 861, ble abbed av Saint-Germain
Karloman (849–876)
Rotrude (852–912), nonne, abbedisse av Saint-Radegunde
Ermentrud (854–877), nonne, abbedisse av Hasnon
Hildegarde (født 856, død som spedbarn)
Gisela (857–874)
Godehilde (864–907)Med Richilde:
Rothilde (871–929), gift først med Hugues (Hugo), greve av Bourges og deretter med Roger av Maine.
Drogo (872–873)
Pippin (eller Pepin) (873–874)
En sønn, født og døde i 875
Karl (876–877)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bradbury, Jim (2007): The Capetians: Kings of France 987-1328. Hambledon Continuum.
Dutton, Paul E. (2008): Charlemagne's Mustache. Palgrave Macmillan.
Lebe, Reinhard (2003): War Karl der Kahle wirklich kahl? Historische Beinamen und was dahintersteckt. Dt. Taschenbuch-Verlag.
Nelson, Janet L. (1992): Charles the Bald, London: Longman. Nyutgivelse 2014, Routledge.
Riche, Pierre (1983): The Carolingians: The Family who forged Europe. University of Pennsylvania Press.
== Eksterne lenker ==
(en) Charles the Bald – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Carolus Calvus Francorum Rex, Patrologia Latina | Karl den skallede (født 13. juni 823, død 6. | 9,838 | 9,838 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norair | 2023-02-04 | Norair | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Avdelinger og forband i Luftforsvaret', 'Kategori:Bosnia-krigen', 'Kategori:Luftforsvaret', 'Kategori:Norske nedlagte militæravdelinger', 'Kategori:UNIFIL'] | Norair er navnet den norske helikoptervingen som er stilt til rådighet for internasjonale oppdrag for bl.a. Nato og FN.
Norair var stilt til rådighet for FNs fredsbevarende styrker i Libanon (UNIFIL) (1978–79). Den 3. februar 1979 krasjer et norsk helikopter i et luftspenn i Sør-Libanon og seks mennesker omkommer, derav fire nordmenn. Den 26. juli samme år reiser Norair hjem fra Libanon, og overlater oppgaven til italienske Italair.
Den norske helikoptervingen på fire helikoptre ble etablert som del av UNPROFOR sommeren 1993 og opererte ut fra Blue Factory i Bosnia-Hercegovina til høsten 1995.
Under navnet LIS/Helikopter var vingen i Kosovo (2001).
FIST-L/H var en av Luftforsvarets innsatsstyrker for deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner.
| Norair er navnet den norske helikoptervingen som er stilt til rådighet for internasjonale oppdrag for bl.a. Nato og FN.
Norair var stilt til rådighet for FNs fredsbevarende styrker i Libanon (UNIFIL) (1978–79). Den 3. februar 1979 krasjer et norsk helikopter i et luftspenn i Sør-Libanon og seks mennesker omkommer, derav fire nordmenn. Den 26. juli samme år reiser Norair hjem fra Libanon, og overlater oppgaven til italienske Italair.
Den norske helikoptervingen på fire helikoptre ble etablert som del av UNPROFOR sommeren 1993 og opererte ut fra Blue Factory i Bosnia-Hercegovina til høsten 1995.
Under navnet LIS/Helikopter var vingen i Kosovo (2001).
FIST-L/H var en av Luftforsvarets innsatsstyrker for deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner.
== Eksterne lenker ==
http://www.lis-helikopter.no
Forsvarets innsatsstyrke - Helikopter
Minner om en far – og litt til | Norair er navnet den norske helikoptervingen som er stilt til rådighet for internasjonale oppdrag for bl.a. | 9,839 | 9,839 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Eck | 2023-02-04 | Johannes Eck | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1543', 'Kategori:Fødsler 13. november', 'Kategori:Fødsler i 1486', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Unterallgäu', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske katolske prester', 'Kategori:Tyske katolske teologer'] | Johannes Eck, Johannes Eckius, egentlig Johannes (eller Johann) Mayr eller Maier men kalt etter fødestedet Eck (født 13. november 1486 i Eck (i dag Egg) i Allgäu, Bayern, død 13. februar 1543 i Ingolstadt, Bayern) var en katolsk teolog og skolastiker, humanist, motstander av Martin Luthers og de øvrige reformatorers lære.
| Johannes Eck, Johannes Eckius, egentlig Johannes (eller Johann) Mayr eller Maier men kalt etter fødestedet Eck (født 13. november 1486 i Eck (i dag Egg) i Allgäu, Bayern, død 13. februar 1543 i Ingolstadt, Bayern) var en katolsk teolog og skolastiker, humanist, motstander av Martin Luthers og de øvrige reformatorers lære.
== Oppvekst, studier ==
Johannes Mayr var sønn av bymagistrat Michael Mayr i Eck. Onkelen Martin, sogneprest i Rottenburg am Neckar, tok Johannes inn i sitt hjem 1495 og underviste ham. Johannes studerte deretter ved universitetet i Heidelberg (1498, da han var tolv år), men kom ett år etter til Tübingen, der han var i tre år (1499–1501). I Tübingen studerte han teologi under Johann Jakob Lempp, og hebraisk samt politisk økonomi under Konrad Summerhart. Et utbrudd av pesten drev ham til Köln (1501), men senere fortsatte han studiene med teologi og jus i Freiburg im Breisgau (1502). Deretter fortsatte han med studier i jus, fysikk, matematikk, geografi; han sluttet seg til den humanistiske bevegelse og lærte seg i tillegg til latin også gresk og hebraisk. I 1505 tok han fødebyen som etternavn og latiniserte det til Eckius eller Eccius. Fra samme år begynte han å undervise i teologi i Freiburg. Han ble presteviet i 1508 og oppnådde i 1510 doktorgraden i teologi.
== Professorat i Ingolstadt ==
Kort tid etter samme år ble han professor i teologi ved universitetet i Ingolstadt. I 1512 ble han prokansler for universitetet, og i løpet av sine 32 år i Ingolstadt etterhvert bekledte han en rekke stillinger der, deriblant som rektor; han ble også sogneprest og ble utnevnt til kannik i Eichstätt.
Hans litterære virke helt fra årene i Freiburg var fremstående, og var ikke avgrenset til teologi. Han arbeidet også innenfor en rekke andre disipliner. Han deltok i geografisk forskning og utgav en serie filosofiske verker. Hans teologiske hovedverk i disse tidlige årene bar navnet Chrysopassus (Augsburg, 1514) og befattet seg med spørsmålet om predestinasjon særlig i lys av dogmene om nåden og om den fri vilje. Dette var emner som ble gjenstand for skarp diskusjon etter fremveksten av den lutherske bevegelse. Verket var skrevet da Eck var 28 år.
Han oppnådde også en viss prominens med sine kommentarer til Peter av Spanias Summulae og Aristoteles' De caelo og De anima. Som politisk økonom forsvarte han renter, trass i motstand fra biskopen av Eichstätt.
== Første befatning med Luther ==
Våren 1517 etablerte Eck kontakt med Martin Luther som trodde at de to var på bølgelengde. Men denne misforståelsen hadde ikke lang levetid. Eck var den første teolog på den katolske side som så mer teologisk grunnleggende problemer med Luthers lære enn det som hadde med avlatsmisbruk å gjøre, og møtet med Luthers teologi gav hans virke en ny innretning. Resten av livet var han hele tiden aktiv i kontrovers med reformatorene i Tyskland og i Sveits. Det begynte med at han i sitt traktat Obelisci angrep Luthers teser og anklaget ham for å fremme de bøhmiske brødres heresi og for å nøre opp om kirkelig anarki. Luther svarte med skriftet Asterisci adversus obeliseos Eccii. Også Luthers kampfelle Andreas Bodenstein (kalt Karlstadt) kom med et flengende svar. Etterhvert ble man enige om å møtes til offentlig debatt i Leipzig.
== Disputasen i Leipzig 1519 ==
Ved disputasen i Leipzig mot Karlstadt og Martin Luther (27. juni – 16. juli 1519) forsvarte han den katolske lære, og ble betraktet som en av Reformasjonens skarpeste motstandere. Oppfatningene om hvem som kom best fra disputasen spriket, på Luthers side bidro antagelig Ecks argumenter til å fremskynde en skarpere avvisning av mer grunnleggende deler av katolsk lære. Men Eck klarte i alle fall å bringe Sachsens hertug Georg entydig inn i den katolske leir. Eck ble også hyllet som den seirende part av teologene i Leipzig, som overøste ham med utmerkelser og sendte ham på hans vei med gaver.
== Angrep på Luther 1519 ==
Kort tid etter at han kom hjem til Ingolstadt forsøkte Eck å få kurfyrst Fredrik av Sachen til å få Luthers verker offentlig brent. I løpet av det som var igjen av 1519 utgav han ikke mindre enn åtte skrifter mot Luther-bevegelsen. Men lyktes imidlertid ikke i å få de universitetene som var utsett til å fastslå utfallet av Leipzig-disputasene til å felle en fordømmende avgjørelse. Universitetet i Erfurt returnerte protokollene fra disputasen til hertugen av Sachsen uten å avgi noen uttalelse; Paris kom med et tvetydig svar avgrenset til «Luthers lære så langt den er gransket». De eneste som fulgte Eck var generalinkvisitor Hoogstraten i Köln og Emser av Leipzig, sammen med universitetene i Köln og Leuven.
== Exurge Domine ==
I januar 1520 reiste Eck til Roma på pavens invitasjon og fremla for ham sitt siste verk De primate Petri adversus Ludderum (Ingolstadt, 1520). I Roma prøvde han å få den romerske kurie til å gjenoppta den kirkelige læreprosess mot Luther. Det førte til at pave Leo X den 15. juni 1520 undertegnet bullen Exurge Domine som fordømte 41 setninger fra Luthers skrifter og truet med ekskommunikasjon dersom ikke Luther tilbakekalte dem. Sammen med Girolamo Aleandro hadde Eck selv vært med på å utforme bullen.
Paven utnevnte Eck til en av tre (de andre to var Aleandro and Caracciolo) som skulle proklamere bullen i Tyskland. Dette var nok et uklokt valg ettersom Luther hadde en sterk personlig uvilje mot Eck, og fordi Eck også var mislikt i mange kretser i Tyskland. Han klarte likevel å få bullen forkynt i Meissen (21. september), Merseburg (25. september) og Brandenburg (29. september), men i Leipzig ble Eck så heftig avvist og latterliggjort av studentene at han måtte flykte over natten til Freiberg, der han igjen ble forhindret i å lese opp bullen. I Erfurt rev studentene fra ham bullen og kastet den i vannet, og til og med i Wien var det vanskelig for ham å proklamere bullen.
Bullen hadde ingen virkning på Luther, som til slutt markerte sitt brudd med å brenne den i Wittenberg den 10. desember 1520. Kort tid etter, den 3. januar 1521, ble Luther bannlyst av paven.
Etter hjemkomsten fra Roma til Ingolstadt sendte Eck den 21. februar 1521 et brev til keiser Karl V ("Epistola ad Carolum V"), for å bevege ham til å iverksette bannet. Keiseren var da på Riksdagen i Worms, men brevet synes ikke ha ha noen særlig innflytelse.
== Kamp mot flere reformatoriske strømninger ==
Hvert år fremover utgav Eck nye skrifter mot de forskjellige reformatorenes teser, for eksempel mot «svermernes» billedstorm (ikonoklasme), og til forsvar for katolsk teologi om messen, skjærsilden og skriftemålet. Hans Enchiridion locorum communium adversus Lutherum et alios hostes ecclesiae (Landshut, 1525) kom ut i 46 utgaver frem til 1576. Verket tok utgangspunkt i Melanchthons Loci som forsvarte den lutherske lære, men befattet seg også i noen grad med Huldrych Zwinglis lære.
== Eck og zwinglianerne ==
Eck ville tilbød seg (23. august 1524) å disputere mot Zwinglis lære. Men da den offentlige disputasen gikk av stabelen i Baden (like ved Zürich) var ikke Zwingli selv tilstede. Det var derimot innbitte tilhengere fra begge sider. Disputasen varte fra 21. mai til 18. juni 1526. Utfallet gikk klart i Ecks favør, som fulgte opp med å oppfordre de verdslige myndigheter til en aktiv undertrykkelse av zwinglianismen (konferansen i Baden).
Men virkningen av Ecks seier ble likevel ikke så stor. Senere var den en ny disputas, i Bern (i januar 1528, og der var ikke Eck tilstede. Denne gangen (og tilsvarende i Basel noe senere) kom de reformere best fra det.
Også på Riksdagen i Augsburg (1530), og ved disputasene i Worms og i Regensburg (begge i 1541) kjempet Eck mot reformasjonen.
== Ecks skrifter ==
Eck utgav et stort antall skrifter. Hans viktigste verk var:
"Loci communes adversus Lutherum et alios hostes ecclesiae" (Argumenter mot Luther og andre fiender av kirken), første utgave 1525, 45. utg. 1576.
Traktater bl.a. om Peters primat (De primate Petri adversus Ludderum, 1520), Boten, Messeofferet, Skjærsilden.
Tallrike polemiske skrifter mot Luther, Zwingli, Bucer og andre protestantiske ledere.
Kompilasjoner av resultatene av de disputaser han hadde vært med på og prekener han hadde holdt.
En oversettelse av Bibelen til tysk (oversettelsen av NT-delen var en revisjon av Hieronymus Emsers nytestamente fra 1527), første gang trykket i Ingolstadt i 1537. I GT-delen valgte han å gjengi Guds egennavn (JHVH).
En samling av de fleste av hans skrifter frem til 1535, kalt "Opera Johannis Eckii contra Ludderum in 5 partes" (Ingolstadt, 1530–35).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Neue Deutsche Biographie Bd. 4, S. 273-275
Max Ziegelbauer, Johannes Eck, Mann der Kirche im Zeitalter der Glaubensspaltung. EOS-Verlag 1987. ISBN 3-88096-054-2
Erwin Iserloh, Johannes Eck (1486 – 1543): Scholastiker, Humanist, Kontroverstheologe. Aschendorff-Verlag 1981. ISBN 3-402-03340-2 | Johannes Eck, Johannes Eckius, egentlig Johannes (eller Johann) Mayr eller Maier men kalt etter fødestedet Eck (født 13. november 1486 i Eck (i dag Egg) i Allgäu, Bayern, død 13. | 9,840 | 9,840 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Patent | 2023-02-04 | Patent | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020', 'Kategori:Immaterialrett', 'Kategori:Næringsliv', 'Kategori:Produktutvikling'] | Et patent gir innsyn i konkrete løsninger på et teknisk problem, samtidig som det beskytter mot at konkurrenter produserer og selger produkter der løsningen er benyttet. Et patent gir innehaveren enerett til å utnytte sin oppfinnelse kommersielt for et begrenset tidsrom, vanligvis 20 år. I denne perioden kan andre hindres i å produsere, importere eller selge oppfinnelsen som er patentbeskyttet.
En innehaver av et gyldig patent kan la andre benytte patentet ved å leie ut en lisens, for eksempel ved at den andre betaler et beløp for hver produsert enhet.
Patenter ble innført for å fremme samfunnets utvikling ved å gi innehaveren av patenter enerett til å utnytte oppfinnelsen sin i en begrenset tid, mot at patentsøkeren beskrev teknologien i detalj. Teknologien blir tilgjengelig kunnskap for enhver, enten etter en stund etter inngivelse av søknad, eller ved meddelelse (godkjennelse) av patent. Etter den begrensede perioden med vern faller oppfinnelsen i det fri og alle kan utnytte teknologien.
| Et patent gir innsyn i konkrete løsninger på et teknisk problem, samtidig som det beskytter mot at konkurrenter produserer og selger produkter der løsningen er benyttet. Et patent gir innehaveren enerett til å utnytte sin oppfinnelse kommersielt for et begrenset tidsrom, vanligvis 20 år. I denne perioden kan andre hindres i å produsere, importere eller selge oppfinnelsen som er patentbeskyttet.
En innehaver av et gyldig patent kan la andre benytte patentet ved å leie ut en lisens, for eksempel ved at den andre betaler et beløp for hver produsert enhet.
Patenter ble innført for å fremme samfunnets utvikling ved å gi innehaveren av patenter enerett til å utnytte oppfinnelsen sin i en begrenset tid, mot at patentsøkeren beskrev teknologien i detalj. Teknologien blir tilgjengelig kunnskap for enhver, enten etter en stund etter inngivelse av søknad, eller ved meddelelse (godkjennelse) av patent. Etter den begrensede perioden med vern faller oppfinnelsen i det fri og alle kan utnytte teknologien.
== For å få patent må oppfinnelsen oppfylle visse krav ==
Søknad om patent må sendes på fastsatt skjema til patentstyret med et fastsatt gebyr. Oppfinnelsen må utgjøre en praktisk løsning av et problem, der løsningen har teknisk karakter, teknisk effekt og er reproduserbar. Det gis ikke patent på en idé uten å forklare eller vise hvordan den kan gjennomføres i praksis. Fremgangsmåter, produkter, medikamenter, apparater og anvendelser kan patenteres. For eksempel glidelåser, datamaskinteknologi og blodanalyser.
Oppfinnelsen må være ny.
Oppfinnelsen må ikke være offentlig kjent for andre før den dagen patentsøknaden leveres inn. Alt vedrørende oppfinnelsen som enten er omtalt i tidligere patenter, tidsskrifter eller annen litteratur (gjelder hele verden), vil være til hinder for å få patent. Det samme gjelder dersom oppfinnelsen er vist frem på en utstilling eller under et foredrag, eller det er blitt omtalt i en avis eller lagt ut for salg.
Oppfinnelsen må skille seg vesentlig (oppfinnelseshøyde) fra tidligere kjent teknikk på området. Den kan ikke bare være en logisk videreføring av tidligere kjent teknikk.
== Hvorfor patentere? ==
Et patent kan gi innehaveren et viktig konkurransefortrinn fordi innehaveren får eneretten til å utnytte oppfinnelsen kommersielt. Ved å kunne dokumentere retten til en oppfinnelse, har innehaveren også et godt utgangspunkt for å forhandle om finansiering av utviklingskostnader, og for å inngå salgs- og lisensavtaler. På denne måten gir patentbeskyttelse innehaveren større mulighet til å sikre sine investeringer og dekke de kostnadene som nyskaping og produktutvikling representerer.
== Hvor og hvordan skal en søke patent? ==
I Norge:
For å søke om beskyttelse for en oppfinnelsen i Norge, levereres en søknad om patent til Patentstyret. Et norsk patent gjelder bare for Norge. Det vil ofte være hensiktsmessig å få hjelp til patentsøknaden av et patentkontor, med en patentingeniør.
1. januar 2008 tiltrådte Norge den europeiske patentkonvensjonen, European Patent Convention (EPC). Dette innebærer at det europeiske patentverket, European Patent Office (EPO), kan innvilge patenter også i Norge, i tillegg til alle andre land som har ratifisert EPC (herunder samtlige EU-land).
I tillegg har Norge allerede ratifisert Patent Co-operation Treaty (PCT), som gjør det enklere å videreføre patentsøknader i andre land. Slik videreføring innebærer at man beholder prioritetsdato fra den norsk søknaden også i etterfølgende internasjonale søknader. Det er opprettet et Nordisk Patentinstitutt under PCT som vil gjøre PCT til et enda bedre verktøy for norske søkere. Pr. 3. juli 2008 omfatter PCT-systemet 140 land.
Utenfor Norge:
Hvis en ønsker å søke patent i andre land, har en flere valgmuligheter. Man kan levere inn en patentsøknad til den nasjonale myndigheten i det enkelte land en ønsker patentbeskyttelse i, eller benytte seg av internasjonale eller regionale ordninger som gjør det enklere å søke patent i flere land samtidig.
== Se også ==
Opphavsrett
Forretningshemmelighet
== Eksterne lenker ==
(en) Patents – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Patentstyret
Søknad om patent til Patentstyret – elektronisk skjema i Altinn
European Patent Office
World Intellectual Property Organization
Nordic Patent InstitutePatentguiden i Altinn/Starte og drive bedrift gir en kort og forenklet beskrivelse av patent og patentering:
Patentguiden i Altinn/Starte og drive bedrift | Et patent gir innsyn i konkrete løsninger på et teknisk problem, samtidig som det beskytter mot at konkurrenter produserer og selger produkter der løsningen er benyttet. Et patent gir innehaveren enerett til å utnytte sin oppfinnelse kommersielt for et begrenset tidsrom, vanligvis 20 år. | 9,841 | 9,841 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_europeiske_union | 2023-02-04 | Den europeiske union | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske union', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
| Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
== Historie ==
=== Idéen om europeisk integrasjon ===
Tanken om et samlet Europa ble for første gang for alvor lansert i 1923 med Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergis bok Paneuropa, som førte til opprettelsen av Pan-Europa-bevegelsen. Pan-Europa-bevegelsen så for seg et føderalt, liberalt og demokratisk Europa, idealer som var vanskelige å få gjennomslag for i en tid der stadig flere land hadde fascistiske eller kommunistiske styresett.
=== Tidslinje over de viktigste traktatene ===
=== 1951: Kull- og stålunionen ===
Den franske utenriksminister Robert Schuman foreslo 9. mai 1950 (senere feiret som Europadagen) en sammenknytning av de franske og tyske tungindustrier, gjennom felles institusjoner. Schuman-planen som var utarbeidet av Jean Monnet, hadde som formål å hindre at det skulle oppstå krig mellom Tyskland (Vest-Tyskland) og Frankrike.Frankrike, Vest-Tyskland, de tre Benelux-land og Italia, senere kalt «de indre seks», undertegnet i 1951 Paris-traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Fellesskapet skulle ha institusjoner med en viss overnasjonal beslutningsmyndighet. Det dreide seg blant annet om å etablere Den høye myndighet, en forløper til Europakommisjonen. Fellesskapet som også ble kalt Kull- og stålunionen, startet sin virksomhet i 1952.Formålet med kull- og stålunionen var å fjerne handelshindre for denne industrien. Det skulle gjelde felles regler og minstepriser mellom landene. På sikt ønsket man en felles handelspolitikk utad. EKSF-ministrene foreslo i 1953 å skape en «europeisk politisk union».
=== 1957: Roma-traktaten ===
«De indre seks» signerte i 1957 Roma-traktaten. Dermed opprettet de Det europeiske økonomiske fellesskap (ofte omtalt som EEC eller Fellesmarkedet), samt atomenergi-organisasjonen Euratom. Traktaten innebar at «de fire friheter» skulle gjelde innenfor Fellesmarkedet. Det ble også uttrykt ønske om å redusere de økonomiske forskjellene mellom medlemslandene, og mellom geografiske områder innenfor fellesmarkedet.EEC var til å begynne med en tollunion. Gjennomføring av tollunionen og en felles landbrukspolitikk førte i løpet av 1960-tallet til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.
=== 1992: Maastricht-traktaten ===
Murens fall i 1989 ga en ny dynamikk til den europeiske samling. Kravet om en bedre demokratisk forankring for de europeiske institusjonene ble sterkere. Europaparlamentet skulle styrkes som talerør for europeiske borgere.Da Maastricht-traktaten ble undertegnet 7. februar 1992, ble Den europeiske union grunnlagt. Traktaten som senere er endret en rekke ganger, kalles traktaten om Den europeiske union. Unionen var foreløpig en overbygning på «søyler»: De europeiske fellesskap, justis- og politisamarbeidet og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Maastricht-traktaten fastsatte klare regler for den kommende felles valuta, euroen.De europeiske fellesskap omfattet områder der Europakommisjonen hadde sin overnasjonale beslutningsmyndighet. De to andre søylene, justis og utenriks, utgjorde formaliserte rammeverk for mellomstatlig samarbeid på politikkområder innenfor nasjonalstatenes domene. EUs organer kunne på disse områdene ikke fatte beslutninger med virkninger for medlemslandene. EU var et politisk og ikke rettslig begrep, og EU selv var ikke et eget rettssubjekt.Folkeavstemningen i Frankrike i 1992 støttet Maastricht-avtalen. Derimot forkastet Danmark traktaten ved sin folkeavstemning 2. juni samme år. Edinburgh-avtalen som ble inngått i desember 1992, ga Danmark rett til å ta forbehold om blant annet eurosamarbeidet. Da det ble holdt ny folkeavstemning om Maastricht-traktaten i 1993, viste den flertall for traktaten.
Planen var at andre trinn i ØMU skulle innledes 1. januar 1994, og tredje trinn (faste valutakurser og felles valuta) skulle innledes senest 1. januar 1999. Sentralt i arbeidet med ØMU var de såkalte konvergenskriteriene som var kravene til økonomisk utvikling i medlemsland før de kunne gå inn i ØMU, det gjaldt blant annet prisstabilitet, valutakurs, underskudd på statsbudsjettet og rentenivå. Det indre markedet innebar blant annet at nasjonale monopoler ble oppløst og at det ble innført regler for offentlige innkjøp. Ifølge de nye reglene kunne ikke lokale eller nasjonale myndigheter foretrekke en lokal bedrift til for eksempel et byggeprosjekt, alle bedrifter innenfor EU måtte behandles likt og bedrifter som mente seg diskriminert kunne føre sak for domstolen.
Nice-traktaten fra 2001 reviderte Maastricht-traktaten, og definerte fordelingen av de enkelte medlemslandenes representanter i Rådet for Den europeiske union etter utvidelsene.
=== 2009: Lisboa-traktaten ===
Lisboa-traktaten som ble vedtatt i 2007 og trådte i kraft i 2009, var en endringstraktat. Maastricht-traktaten ble omdøpt til traktaten om Den europeiske union, og Roma-traktaten ble traktaten om Den europeiske unions virkemåte. De to traktatene tilsvarte til sammen omtrent innholdet i traktaten om en forfatning for Europa som i 2005 ble forkastet ved folkeavstemninger i Nederland og Frankrike. Systemet med de tre søyler ble opphevet og erstattet med et enhetlig rettssystem under navnet Den europeiske union. Europaparlamentet fikk større myndighet, «det europeiske borgerinitiativet» ble innført, Det europeiske råd fikk en fast president, EU fikk en utenriksminister og det ble etablert en ny diplomatisk tjeneste for EU, kalt Den europeiske utenrikstjeneste.I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
=== 2016: «Brexit» ===
Ved en folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap den 23. juni 2016 stemte 51,9 prosent av velgerne i Storbritannia for å forlate EU, mens 48,11 prosent stemte for å forbli. Forhandlingene om brexit begynte våren 2017. Forhandlingene førte til at Storbritannias medlemskap i EU opphørte 31. januar 2020. Det er imidlertid avtalt en overgangsperiode til 31. desember 2020, som kan forlenges. I overgangsperioden er det meste som før.
=== 2020/2021: Handels- og samarbeidsavtale med Storbritannia. ===
Forhandlingsdelegasjonene oppnådde 24. desember 2020 enighet om et utkast til handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia. Avtalen gjaldt midlertidig fra 1. januar 2021. Etter ratifiseringsprosessen i EU-landene og behandlingen i EUs organer trådte avtalen i kraft 1. mai 2021.
== Politisk system ==
=== EU-retten ===
EU-retten er unik, og bygget opp på en annen måte enn rettssystemene i medlemsstatene. Den adskiller seg også fra folkeretten, som er den tradisjonelle form for internasjonal rett.En særskilt side ved EU-retten er at den er bygget på overnasjonalitet. Det innebærer at unionen har institusjoner som kan treffe flertallsvedtak, og som binder også de medlemsstatene som har stemt imot. Deler av EU-retten får dessuten direkte virkning i medlemsstatene, uten noen mellomliggende ratifikasjon. Samtidig må EU følge legalitetsprinsippet, ikke bare ved utøvelse av myndighet, men også ved lovgivningen. Det innebærer at det må finnes grunnlag i en traktat for at EU kan vedta nye lover. EU kan ikke selv vedta nye traktater, det er det bare medlemsstatene som kan.Overnasjonaliteten er ikke gjennomført for alle rettsakter. Rådet for Den europeiske union (ministerrådet) kan ikke treffe flertallsvedtak i alle saker. Videre er det slik at forordninger har direkte virkning, mens direktiver krever nasjonal gjennomføring. Det dreier seg derfor om en delvis gjennomført overnasjonalitet.EU-retten bygger på traktatene, og er dermed selvstendig (autonom), i forhold til medlemsstatenes rettssystemer. Det medfører at ikke bare statene, men også innbyggerne (unionsborgerne) kan pålegges forpliktelser og gis rettigheter. Et viktig moment ved lovtolkningen i EU, er hensynet til den europeiske integrasjon. Et annet moment er eksistensen av EUs 24 offisielle språk. Et ord kan ha ulik betydning på ulike språk. Ved tolkningen av EU-lovene, vil derfor meningen med bestemmelsen kunne få større betydning enn ordlyden.Generelle prinsipper er av stor betydning. De viktigste prinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, for de grunnleggende rettigheter som fremgår av medlemsstatenes statsforfatningsrett, for subsidaritetsprinsippet og for åpenhet for opptak av nye medlemmer i unionen. Traktaten om den europeiske union slår fast at Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter er inkorporert i EU-retten, og at EU skal tiltre Den europeiske menneskerettskonvensjon.EUs politiske system har vært kritisert for å lide av «demokratisk underskudd». Det er blant beskrevet som at EU-institusjonene og deres beslutningsprosesser er uten demokratisk legitimitet, og at institusjonene virker utilgjengelige for alminnelige borgere. EU har selv søkt å imøtekomme dette ved å gi økt innflytelse til Europaparlamentet. Andre har ment at EU ikke kan bli demokratisk ved å styrke Europaparlamentet, i hvert fall ikke så lenge tilslutningen til valgene til Europaparlamentet holder seg lav.
=== Institusjoner ===
I EUs politiske system skilles det mellom EUs institusjoner og andre organer. Institusjonene er tildelt egen myndighet gjennom traktatene. Øvrige organer er enten underlagt institusjonene eller har rent rådgivende funksjoner.Unionens sju institusjoner er listet opp i traktaten om den europeiske union (TEU), artikkel 13. Nærmere bestemmelser om institusjonene fremgår av traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV) sjette del.I beslutningsprosessen er det fremfor alt fire institusjoner som deltar, nemlig Europakommisjonen, Rådet, Det europeiske råd og Europaparlamentet. Vanligvis er det kommisjonen som foreslår beslutningene, mens Rådet og Europaparlamentet vedtar dem. Gjennomføringen er det medlemslandene eller de berørte institusjoner som står for.Rådet, Kommisjonen og Europaparlamentet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
==== Europaparlamentet ====
Europaparlamentet er EUs folkevalgte organ. Det har siden 1979 blitt valgt ved direkte valg av EUs borgere. Det utgjør sammen med Rådet EUs lovgivende organer. De to organene godkjenner også EUs budsjett og velger Europakommisjonens president. Parlamentet kan vedta mistillitsforslag overfor Europakommisjonen som kollegium, og kommisjonen og EUs utenriksminister må da gå av. Sammen med Europakommisjonen og EU-domstolen utgjør Europaparlamentet det overnasjonale nivået i EU.Valg til Europaparlamentet foregår ved at representanter fra medlemslandenes partier stiller til valg etter medlemsstatenes regler. I Europaparlamentet organiserer de valgte representantene seg i politiske grupper etter politisk ideologi, og på tvers av landegrenser. Europaparlamentet ledes av en president.
==== Det europeiske råd ====
Det europeiske råd som ofte blir kalt «EUs toppmøte», ble opprettet i 1974. Medlemmene er medlemsstatenes stats- eller regjeringssjefer, Det europeiske råds president og Europakommisjonens president. EUs utenriksminister deltar også når det skal drøftes utenrikssaker. Rådet fastlegger EUs politiske retning og prioriteringer. Det europeiske råd treffer først og fremst sine avgjørelser ved konsensus. I visse særlige tilfeller som er beskrevet i EUs traktater, treffer det likevel avgjørelser ved enstemmighet eller kvalifisert flertall. Ved avstemningen deltar ikke presidenten eller kommisjonens president.
==== Den europeiske unions råd («Rådet») ====
Rådet er medlemslandenes organ. I Rådet møtes de aktuelle fagministrene fra hvert av medlemslandene, for å vedta lover og treffe andre politiske beslutninger. Lovforslagene til Rådet kommer som regel fra Europakommisjonen. Internt i Rådet behandles saken først av en av Rådets 150 komiteer. Deretter drøftes den av De faste representantenes komité (Coreper), for endelig å bli behandlet av Rådet. Det vil da være sammensatt av de relevante ministrene fra alle medlemsland. Rådet vedtar deretter lovene sammen med Europaparlamentet, og som regel (85 ulike politikkområder) etter den alminnelige lovgivningsprosedyre. De to institusjonene blir som regel (67 % av tilfellene) enige i første «lesning».Før en lov vedtas skal den forelegges for de nasjonale parlamenter som kan uttale seg om behandlingen er i samsvar med nærhetsprinsippet (subsidaritetsprinsippet). Forslag fra Europakommisjonen eller EUs utenriksminister kan vedtas med kvalifisert flertall. Forslag til Rådet fremsatt av andre enn de to nevnte krever et utvidet kvalifisert flertall. Beslutninger som medlemslandene betrakter som følsomme, vedtas ved enstemmighet. Det gjelder blant annet utenrikspolitiske spørsmål, EUs finanser og opptak av nye medlemmer. Formannskapet (etter dansk: Formandskabet) i rådet går på rundgang blant medlemslandene, med skifte hver sjette måned.
==== Europakommisjonen ====
Europakommisjonen er et utøvende og kontrollerende organ. Den bistår med å forme EUs overordnede strategi, foreslå nye lover og politikk og overvåke gjennomføringen av dem. Av sistnevnte grunn kalles den gjerne «traktatenes vokter». Kommisjonen skal forvalte EUs budsjett. Den spiller også en rolle i det internasjonale utviklingsarbeidet og i levering av humanitær bistand.Kommisjonen består av én person (europakommissær) fra hvert av medlemslandene. Kommissærene representerer likevel ikke sine land, og skal ikke ta instruks fra egne regjeringer. Kommisjonen står politisk ansvarlig overfor Europaparlamentet, og hele kommisjonen kan avsettes av parlamentet. Enkeltmedlemmer kan avsettes av domstolen. Kommisjonen tar beslutning ved flertall, men tilstreber konsensus.
==== Den europeiske unions domstol ====
Den europeiske unions domstol er en institusjonell overbygning på tre forskjellige domstoler, hvis oppgave blant annet er å tolke europeisk lovgivning og traktatene. Domstolen uttaler seg om forholdet mellom internasjonale avtaler og EU-rett og den avgjør tvister mellom EFs institusjoner.
==== Den europeiske sentralbank ====
Den europeiske sentralbank (ESB) utgjør sammen med de 27 medlemslandenes sentralbanker, Det europeiske systemet av sentralbanker (ESSB). ESB danner sammen med de 19 eurolandene eurosonen. ESB og ESSB ble opprettet ved Maastricht-traktaten. ESSBs hovedoppgave er å sikre prisstabilitet og å utforme og gjennomføre EUs pengepolitikk. Med forbehold for målet om prisstabilitet, skal ESSB støtte den alminnelige økonomiske politikken i EU i samsvar med de mål og prinsipper som er nedfelt i traktatene.
==== Revisjonsretten ====
Revisjonsretten reviderer unionens regnskap. Den er sammensatt med ett medlem fra hver medlemsstat som velges for seks år av gangen. Presidenten velges for tre år av gangen. Revisjonsretten rapporterer til Rådet og Europaparlamentet. Den har ingen egne fullmakter til å gripe inn mot ulovligheter, men dersom revisorene avslører svindel eller uregelmessigheter, skal de underrette Kommisjonen ved OLAF – Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse.
=== Andre organer ===
Regionkomitéen er et rådgivende organ som består av representerer fra de regionale og kommunale organer i EU. Komiteen har eksistert siden 1992 og utnevnes av medlemslandenes regjeringer. Den skal høres før bestemte beslutninger, i praksis 70 % av lovgivningen. Regionkomiteen har 329 medlemmer (2020) som danner politiske grupper på tvers av landegrensene, i likhet med i Europaparlamentet. Komiteen møtes seks ganger i året.
Den økonomiske og sosiale komité har eksistert som rådgivende organ siden 1957. Komiteen skal representere det organiserte samfunn og består av 344 medlemmer fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner med en tredel hver, samt sosiale, yrkesmessige, økonomiske og kulturelle organisasjoner. De tilsammen 326 komitémedlemmene nomineres av medlemsstatenes regjeringer og oppnevnes av Rådet for fem år av gangen.. De har et selvstendig mandat. Komiteen skal høres i økonomi- og sosialpolitikk.
Den europeiske ombudsmann velges av Europaparlamentet for fem år av gangen. Ombudsmannen er uavhengig og upartisk, kan kritisere EUs institusjoner og byråer, og skal oppfordre til god forvaltningsskikk. Ombudsmannen bistår innbyggere, næringsdrivende og organisasjoner som opplever problemer med EUs administrasjon og undersøker klager på myndighetsmisbruk. Embetet skal også proaktivt gå inn i systemiske spørsmål.
Det europeiske datatilsynet er en uavhengig tilsynsmyndighet for datasikkerhet. Det skal overvåke og garantere implementeringen av unionens bestemmelser om behandling av personopplysninger.
Den europeiske investeringsbank ble stiftet i 1958. Bankens hovedområder er per 2020 klima og miljø, utvikling, innovasjon og vitenskap, små og mellomstore bedrifter, infrastruktur og integrasjon. Miljøvern er gjennomgående for de hensyn banken vektlegger for sine prosjekter.
=== EUs byråer ===
EUs byråer adskiller seg fra EUs institusjoner og andre organer, blant annet ved at de er selvstendige juridiske enheter opprettet for å utføre særskilte oppgaver i henhold til EU-lovgivningen. De 41 «desentraliserte byråene» inklusive Euratom-byråene, har sine kontorer spredt rundt i EUs medlemsland. I tillegg kommer (2020) sju byråer som deltar i offentlig-privat samarbeid. Europakommisjonen oppretter også «forvaltningsbyråer» (executive agencies) for en tidsbestemt periode for å løse bestemte oppgaver. Forvaltningsbyråene har som regel kontor i Brussel.Byråene er i et stort antall åpnet for samarbeid med andre land. For eksempel deltok Norge per 2017 i 31 av EUs byråer. Norge kunne per 2022 delta i 224 av EUs komiteer.
=== Unionsborgerskap ===
Unionsborgerskapet ble introdusert ved Maastricht-traktaten og betegner de rettigheter som hver borger i EUs medlemsland har. Det er et supplement til de nasjonale statsborgerskapene og kan ikke erstatte disse. Den eneste måten å oppnå unionsborgerskap på er å bli statsborger i et medlemsland.
== Kompetansefordeling mellom EU og medlemslandene ==
Den europeiske unions rettsgrunnlag er dannet av to forfatningstraktater som alle medlemsstatene er tilsluttet. Det dreier seg om traktaten om Den europeiske union, opprinnelig Maastricht-traktaten, og traktaten om Den europeiske unions virkemåte, opprinnelig Roma-traktaten. Disse traktatene er endret flere ganger, og brukes i endret (konsolidert) versjon.
=== Prinsipper for begrensning og bruk av kompetanse ===
Traktaten om den europeiske union artikkel 5, fastsetter tre prinsipper for henholdsvis begrensning av unionens kompetanse (myndighet), og for hvordan kompetansen skal utøves.
Kompetansetildelingsprinsippet innebærer at myndighetsområder som ikke er gitt EU i traktatene, forblir i de enkelte medlemsland.
Subsidaritetsprinsippet (nærhetsprinsippet) innebærer at EU, med mindre det dreier seg om unionens enekompetanse, bare skal tre inn dersom det fører til en bedre løsning, enn om problemene løses av medlemslandene selv.
Forholdsmessighetsprinsippet innebærer at EU må handle forholdsmessig, det vi si at den ikke må gå lengre enn det som er nødvendig for å få oppfylt traktaten.
=== Kompetansereglene på de enkelte saksområder ===
Så langt myndighetsområdene er regulert i traktatene, fremgår fordelingen av dem mellom EU og medlemsstatene, av traktaten om Den europeiske unions virkemåte, første del.
== Politikkområder ==
=== Toll ===
EUs tollunion har formelt grunnlag i Roma-traktaten fra 1957, men ble gjennomført først i 1968. Tollunionen medfører at det ikke er toll på eksport og import innad i EU, og at tollsatsene mot tredjeland er like for samtlige medlemsland. Den er nært knyttet til det indre markedet, som ble etablert i 1993. EØS-landene er ikke medlemmer av tollunionen.Reglene for tollunionen vedtas ved flertallsbeslutninger i EUs organer. Den er dermed en del av EUs overnasjonale område.
=== Konkurransepolitikk ===
EUs konkurransepolitikk har som hovedformål å legge til rette for at det indre marked skal fungere som et fritt marked. EU har enekompetanse på å vedta konkurranseregler som er nødvendig for det indre markeds virkemåte. Konkurransepolitikken er dermed en del av EUs overnasjonale nivå.
=== Det indre marked ===
Det indre marked ble iverksatt 1. januar 1993 mellom medlemslandene i EU. Siktemålet var å oppnå en styrket næringsmessig integrasjon, og å berede grunnen for Den økonomiske og monetære union. Det indre marked omfatter medlemsstatene i EU. I tillegg har EØS-landene (Norge, Island og Liechtenstein) og Sveits adgang til markedet. Medlemskap i det indre marked forutsetter den frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer («fire friheter»), slik de ble forutsatt i Roma-traktaten.Innføringen av det indre markedet dominerte arbeidet i EF fra midten av 1980-tallet. Reglene for det indre marked avgrenses mot EUs felles handelspolitikk.
=== Fiskeri ===
Formålet med EUs felles fiskeripolitikk er å forvalte en felles ressurs, og gi alle medlemslandenes fiskeflåter samme adgang til EUs farvann og fiskeområder. Spørsmål knyttet til bevaring av biologiske ressurser i havet tilhører EUs enekompetanse. Ressursspørsmålene avgjøres dermed på overnasjonalt nivå. Fiskeripolitikken ble vedtatt første gang av Rådet 19. og 20. oktober 1970.
=== Handelspolitikk ===
EUs felles handelspolitikk dreier seg om reglene for eksport og import mellom unionens medlemsland og land utenfor EU. Den omfatter lovgivningen på dette området og forhandlinger om handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken avgrenses mot det indre marked som dreier seg om handel medlemslandene imellom. EUs organer har enekompetanse til å gi lover på dette området og gjør vedtak ved flertallsbeslutninger. EU har også enekompetanse til å forhandle handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken er dermed del av EUs overnasjonale område. Europakommisjonen har inngått handelsavtalen Everything but Arms (Alt utenom våpen) med en rekke av verdens minst utviklede land.
=== Landbruk ===
I den felles landbrukspolitikken (CAP) er myndigheten delt mellom EU og medlemslandene. Landbrukspolitikken som ble vedtatt første gang i 1962, har gjennomgått flere reformer. Formålet var opprinnelig å øke produktiviteten i landbruket, sikre tilbudet av landbruksprodukter til fornuftige priser, sikre levestandarden for bøndene og stabilisere prisen på landbruksprodukter. Gjennom jordbrukspolitikken ble det gitt subsidier til bøndene som ga dem incentiver til å produsere mer, så vel som til restrukturering av jordbrukssektoren. På 1980-tallet opplevde EU store overproduksjonsproblemer for mange viktige landbruksprodukter. I 2013 gjennomgikk CAP en omfattende reform. Støtten til landbruket la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men denne andelen var i 2020 redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene.EU var per 2022 generelt godt selvforsynt med jordbruksprodukter. De er også en betydelig nettoeksportør av jordbruksvarer. For noen produkter som tropisk frukt og fôrvarer er likevel EU en nettoimportør. 22 prosent av EUs proteinråvarer for husdyr produseres i land utenfor EU.
=== Utenriks- og sikkerhetspolitikk ===
Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er EUs politikk overfor tredjeland, det vil si land utenfor EU. Politikken skal sikre fred og styrke den internasjonale sikkerhet, samtidig med at demokratiet, rettsstatsprinsippet og respekten for menneskerettighetene og friheten skal fremmes i hele verden. Den dekker alle områder i utenrikspolitikken, samt alle forhold vedrørende EUs sikkerhet. FUSP omfatter også en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (FSFP), som dekker de forhold ved EUs politikk som vedrører forsvar og militær og sivil krisestyring.Lisboa-traktaten fra 2009 formet FUSP slik vi kjenner den i dag. Traktaten medførte opprettelsen av EUs diplomatiske tjeneste, nemlig Den europeiske utenrikstjeneste, under Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk.Det europeiske råd vedtar målsetningene for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Rådet for Den europeiske union avgjør deretter hvilke tiltak og posisjoner som EU skal ta i dette politikkområdet. Rådets beslutninger krever enstemmighet, men det kan også tas beslutninger ved kvalifisert flertall, det vil si 55 % av stemmene fra EU-land, som utgjør minst 65 % av EUs befolkning.
=== Miljø og energi ===
EU har som mål å redusere sine utslipp av veksthusgasser med minst 55 % i 2030 sammenliknet med 1990-nivået. Unionen ønsker å bli klimanøytral senest i 2050. Målet er sentralt i klimastrategien Green Deal, og er i samsvar med EUs globale initiativ i samsvar med Parisavtalen. REpowerEU er en plan fremlagt av Europakommisjonen i 2022, for å avslutte medlemslandenes avhengighet av russisk olje og gass før 2030, som svar på Russlands invasjon av Ukraina i 2022.Europakommisjonen utnevner årlig en europeisk miljøhovedstad, blant annet som en anerkjennelse for vedvarende engasjement for å nå høye miljømessige standarder. Prisen tildeles byer også utenfor EU, og Oslo fikk prisen i 2019.EUs energipolitikk er forankret i TEUV artikkel 194 og skal sikre at energimarkedet virker etter sin hensikt, garantere en sikker energiforsyning i Unionen, fremme energieffektivitet, energisparing og utvikling av nye og fornybare former for energi, og fremme sammenkopling av energinett. Politikken dekker alle energikilder, fra fossile kilder til nukleære og varige kilder (sol, vind, biomasse, geotermiske, hydroelektriske og bølgekraft).
=== Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ===
Det europeiske området for frihet, sikkerhet og rettferdighet omfatter forskjellige politiske områder med en grenseoverskridende dimensjon, herunder forvaltning av EUs ytre grenser, sivilrettslig og strafferettslig samarbeid, samt politisamarbeid. Området dekker dessuten asyl- og integrasjonspolitikk og bekjempelse av kriminalitet (terrorisme, organisert kriminalitet, IT-kriminalitet, seksuell utnyttelse av barn, menneskehandel, narkotikahandel etc.). Politikkområdet omfatter blant annet virksomheten til Frontex, Eurojust, Europol, den europeiske arrestordre og personvernforordningen GDPR.Schengen-området består av 26 europeiske stater som har fjernet all passkontroll og annen grensekontroll ved de indre grenser. Det er også vedtatt kompenserende regler for samarbeidslandenes ytre grenser, felles visumregler, bekjempelse av narkotikahandel og felles regler for informasjonsutveksling - Schengeninformasjonssystemet (SIS). Området er oppkalt etter Schengen-avtalen fra 1985 og Schengen-konvensjonen fra 1995, begge undertegnet i Schengen i Luxembourg. Området består av 22 av EU-statene og de fire EFTA-staterne Island, Liechtenstein, Norge og Sveits, samt flere mikrostater.Irland og Danmark har tatt forbehold (opt-out) om dette politikkområdet. Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ble innført med Lisboa-traktaten i 2009. Endringen åpnet for at EU kunne vedta forordninger og direktiver innenfor dette politikkområdet.
=== Transport ===
EUs transportpolitikk går ut på å sikre en velfungerende, effektiv, sikker og fri bevegelighet av personer og varer i EU ved hjelp av integrerte nettverk (Transeuropeiske nett, TEN), ved bruk av alle transportformer (vei, jernbane, vann, luft). EU-politikken dekker også en rekke andre områder så som klimaendringer, passasjerers rettigheter, miljøvennlig drivstoff og bekjempelse av overdrevet byråkrati i havnene. Kompetansen i transportpolitikken er delt mellom EU og medlemslandene.
=== Romprogram ===
EUs romprogram ble etablert i 2021 og omfatter romaktiviteter for perioden 2021–2027. Programmet innebærer en videreutvikling av Galileo/EGNOS (satellittnavigasjon) og Copernicus (jordobservasjon). Det nye programmet vil også omfatte de nye delprogrammene GOVSATCOM (sikker satellittkommunikasjon for myndighetsformål) og SSA (romovervåkning).
=== Kultur ===
EUs kulturpolitikk er definert i traktaten om den europeiske unions virkemåte artikkel 167. EU skal støtte, koordinere eller komplettere medlemsstatenes initiativer og arbeide med å fremheve den felles kulturarven. Kreativt Europa var per 2020 EUs eneste rendyrkede program for støtte til kultur. Gjennom dette programmet ble det gitt støtte til blant annet European Film Academy som arrangerer European Film Awards. EU samarbeider med andre internasjonale organisasjoner for å hindre ulovlig handel med kulturgoder.Hvert år velges to byer til europeiske kulturhovedsteder, der det settes fokus på lokale kunstnere og de aktuelle byenes særskilte kulturarv. Europeana er en internettportal med tilgang til (per 2020) 58 millioner digitaliserte objekter fra den europeiske kulturarv, hos 3 600 arkiver, museer og andre institusjoner.
== Budsjett ==
=== Omfang og inntekter ===
EUs vedtar et langtidsbudsjett for sju år av gangen. EUs såkalte «egne inntekter» utgjør hovedsakelig en avgift beregnet av medlemslandenes bruttonasjonalprodukt (BNP), en andel av medlemslandenes merverdiavgift, samt importavgifter på produkter fra land utenfor EU. Disse inntektene utgjør tilsammen ca. 98 % av budsjettet. De siste 2 % dreier seg om andre inntekter, blant annet skatter fra EUs ansatte og bøter som følge av brudd på EUs konkurranseregler.Enkelte land har gjennom årenes løp fått rabatter på sine bidrag til budsjettet. Et kjent tilfelle var da Storbritannia ved statsminister Margaret Thatcher i 1984 krevde en rabatt («I want my money back») på det britiske bidraget til EU. Østerrike, Danmark, Nederland og Sverige har fått tidsbegrensede rabatter på avgiften av BNP. Tyskland, Sverige og Nederland har rabatter på sin andel av innkrevd merverdiavgift.De samlede bidrag fra medlemslandene skal ikke overstige 1,2 % av EUs bruttonasjonalprodukt. De siste årene før 2020 har budsjettet utgjort ca. 1 % av medlemslandenes samlede bruttonasjonalprodukt, eller ca. 2 % av medlemslandenes samlede budsjetter. Det er til sammenlikning litt mindre enn budsjettene til henholdsvis Østerrike og Belgia.
=== Bruken av pengene ===
Det meste av pengene (94 %) går tilbake til medlemslandene som støtte og bidrag, mens 6 % går til administrasjon. For å minske forskjeller mellom landene får EU-land med svak økonomi mer økonomisk støtte enn land med sterk økonomi. Bidrag til utvikling av regioner, sysselsetting, samt energi og transport utgjorde for 2020 45 % av budsjettet. Jordbruksstøtten var lenge den dominerende sektor, men det har endret seg. Den felles landbrukspolitikk la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men i 2020 var denne andelen redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene. Utenriks- og sikkerhetspolitikken fikk i 2020 6 %, mens grensekontroll og sikkerhet fikk 2 % av budsjettet.
=== Budsjettet for 2021–2027 ===
Den 10. november 2020 ble det oppnådd enighet mellom Europakommisjonen, Rådet og Europaparlamentet om budsjettet for perioden 2021–2027 med 1 074,3 milliarder euro. I tillegg ble det vedtatt et ekstraordinært budsjett kalt NextGenerationEU på 750 milliarder euro, som et midlertidig gjenopprettingsinstrument etter Koronapandemien, og for å drive frem et grønt og digitalt skifte i medlemslandene. Budsjettet var det største i EU gjennom tidene.
== Geografi ==
EUs medlemsstater dekker et areal på 4 233 262 kvadratkilometer, som er mindre enn halvparten av USA. Av dette var per 2011 154 539,82 kvadratkilometer kunstig vannet. Mont Blanc er den høyeste fjelltoppen med 4 810,45 moh. De mest lavtliggende er Lammefjord, Danmark og Zuidplaspolder, Nederland, begge på 7 muh. Unionen har en landegrense på 13 770 km. Det er da tatt i betraktning at grensen mellom Irland og Nord-Irland per 2020 ikke er en hard grense, og slik at den reelle grensen går i Irskesjøen. Kystlinjen strekker seg til 53 563,9 kilometer.
== Medlemsstater ==
De seks landene som stiftet EEC i 1957 var Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Luxemburg, Nederland.
=== Utvidelser ===
Den første utvidelse av fellesskapet ble gjennomført i 1973 med Storbritannia, Irland og Danmark. Norge hadde også søkt, men trakk søknaden tilbake, etter en folkeavstemning i 1972. Hellas ble medlem i 1981, Spania og Portugal i 1986. Disse tre landene hadde lenge søkt mot fellesskapet, men kom ikke med før de hadde innført demokratiske styresett.Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble landet og dermed EU utvidet med 16 millioner innbyggere, og dessuten territoriet til den tidligere kommunistiske staten DDR (Øst-Tyskland).Østerrike, Sverige og Finland ble medlemmer i 1995. Norge hadde holdt folkeavstemning i 1994, som på nytt viste et flertall mot medlemskap.
I 2004 ble ti nye land medlemmer. Det dreide seg om de tidligere kommunistiske Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Slovenia og middelhavslandene Malta og Republikken Kypros.Romania og Bulgaria ble medlemmer i 2007. Kroatia holdt folkeavstemning i 2012 og ble medlem 2013.
=== Uttredelser ===
Enhver medlemsstat har rett til å tre ut av unionen. Et land som ønsker å melde seg ut, skal kunngjøre sin plan om dette til Det europeiske råd. Det skal opprettes en avtale som fastslår bestemmelsene for utmeldingen. Om så ikke skjer, opphører medlemsstatens forpliktelser etter to år.Storbritannia har som hittil eneste stat meldt seg ut av EU. En folkeavstemning i juni 2016 viste flertall for utmelding. Den britiske regjeringen begjærte offisielt utmelding til Det europeiske råd 29. mars 2017, og landet trådde ut av EU 31. januar 2020.Tre selvstyrte områder har til nå gått ut av unionen. Det dreier seg om Algerie som gikk ut i 1962 ved løsrivelsen fra Frankrike, og deretter inngikk samarbeidsavtale med EU i 1978. Grønland forlot EU i 1985 etter folkeavstemningen i 1982. Saint-Barthélemy hadde som følge av den store avstanden til fastlandet og Frankrike, vanskelig for å overholde alle EU-standarder. Øya ble utmeldt med virkning fra 2012. Både Grønland og Saint-Barthélemy er blant de 13 oversjøiske land og territorier som har assosieringsavtaler med EU. De omfattes av EUs budsjetter, og Saint-Barthélemy har dessuten euro.Etter Storbritannias uttreden i 2020, består EU av 27 stater, hvorav 21 republikker og seks monarkier.
a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av EU
=== Kandidatland, potensielle kandidatland og søkerland ===
Etter TEUV Artikkel 49 kan en hver europeisk stat søke om medlemskap, såfremt den tilfredsstiller EUs grunnleggende krav til demokrati og til en rettsstat. Dette fremgår av de såkalte Københavnkriteriene. I praksis må regler tilsvarende EU-retten, innlemmes i den nasjonale rett før medlemskapet er et faktum. EU sondrer mellom kandidatland og land som er potensielle kandidater. Prosessen med opptak av et land som medlem av EU er derfor komplisert og langvarig.
==== Kandidatland ====
Kandidatlandene er akseptert som parter i forhandlinger om medlemskap. Det dreier seg om:
Albania (siden 2014)
Moldova (siden 2022)
Montenegro
Nord-Makedonia (siden 2005)
Serbia
Tyrkia
Ukraina (siden 2022)
Bosnia-Hercegovina (siden 2022)Serbia og Montenegro har innledet forhandlinger, og medlemskap kan tre i kraft i 2025.Ukraina søkte om medlemskap 28. februar 2022 etter den russiske invasjonen samme år, om medlemskap i EU. Moldova innleverte sin søknad om medlemskap 3. mars 2022. Samme dag søkte også Georgia om medlemskap. Under EUs toppmøte 23. juni 2022 ble Ukraina og Moldova akseptert som kandidatland.Georgia måtte derimot gjennomføre ytterligere reformer før EU kunne akseptere landet som kandidatland. Landet ble imidlertid gitt et europeisk perspektiv. Dette innebærer at kommisjonen formelt anerkjenner et lands berettigelse til et mulig fremtidig medlemskap av Unionen, men utsetter å gi landet en offisiell kandidatstatus inntil visse betingelser er oppfylt.
==== Potensielle kandidater ====
Potensielle kandidater er lovet muligheter for medlemskap når de er klare. Det dreier seg per 2022 om Kosovo.
==== Tidligere kandidater ====
Norge søkte om medlemskap i 1962, 1967, 1970 og 1992. De to første gangene ble søknaden innsendt sammen med søknad fra blant andre Storbritannia. Da Frankrike nedla veto mot Storbritannias medlemskap, trakk begge ganger også Norge sin søknad. Søknadene fra Norge i 1970 og 1992 førte til undertegnede avtaler. Avtalene ble nedstemt i folkeavstemninger i 1972 og i 1994. Marokko søkte om medlemskap i 1987. Søknaden ble avslått, da EU mente at landet ikke var en europeisk stat. Island ble kandidatland i 2009, men ba om å bli strøket i 2015.
== Symboler ==
Det europeiske flagget består av tolv gylne stjerner i sirkel på blå bakgrunn. Flagget ble tatt i bruk av Europarådet i 1953. Etter oppfordring fra Europarådet tok EU i 1983 det samme flagget i bruk.
Europahymnen er en melodi hentet fra Ludwig van Beethovens niende symfoni fra 1823. Europarådet gjorde Beethovens musikk til sin hymne i 1972, og i 1985 ble den også tatt opp som EUs hymne. Europahymnen består kun av Beethovens musikk og ikke Schillers tekst i hans dikt Ode til gleden.
Europadagen feires av EU 9. mai hvert år, til minne om den franske statsminister Robert Schumans introduksjon av sin plan – «Schuman-planen» – for å sette den franske og tyske kull- og stålindustrien, under felles europeisk kontroll.
EUs motto er «forent i mangfold» (dansk: «forenet i mangfoldighed»).
== Se også ==
Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS)
Den nordatlantiske allianse (NATO)
Schengen-avtalen
Det østlige partnerskap
Pax Europaea
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ulf Sverdrup Norge og EU: utenfor og innenfor i Hvor Hender Det? nr. 15/2012
Dag Harald Claes og Tor Egil Førland: Europeisk integrasjon 1. utg 1998, 2.utg 2004 ISBN 82-05-32837-4
Jan Erik Grindheim (red.) EU: fra økonomisk fellesskap til politisk union 1998 ISBN 82-00-12783-4
Fridtjof Frank Gundersen EU – etter Lisboa-traktaten: institusjoner, rettssystem og rettsregler 2010 ISBN 978-82-05-40145-7
Fridtjof Frank Gundersen Introduksjon til EU 2002 ISBN 82-90961-19-7
Gunnar Mathisen Innenfor EU: en innføring i EUs beslutningsprosesser 1996 ISBN 82-00-22606-9
Paul Knutsen Penger, stål og politikk : en problemorientert innføring i EUs historie 1998 ISBN 82-7674-473-7
Kristian Sarastuen og Anders Ystad: Hva er EU i bokserien hva er. nr 8 2005 ISBN 82-15-00505-5
Fredrik Sejersted et al. EØS-rett 2. utgave 2004 ISBN 82-15-00127-0
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) European Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) European Union – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
EU-kommisjonen
EU-Parlamentet
Rådet
EUR-Lex – lovgivning
EUs delegasjon til Norge
EU-oplysningen; Folketingets EU-Oplysning (på dansk) | Rådet for Den europeiske union (noen ganger bare kalt Rådet, i media også kjent som Unionsrådet eller Ministerrådet) er medlemslandenes organ i EU. Det består av 27 fagministre, én fra hvert av EUs medlemsland. | 9,842 | 9,842 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Francesco_Petrarca | 2023-02-04 | Francesco Petrarca | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1374', 'Kategori:Fødsler 20. juli', 'Kategori:Fødsler i 1304', 'Kategori:Italienske renessansehumanister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Arezzo', 'Kategori:Personer fra Pisa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Francesco Petrarca (20. juli 1304 i Arezzo i Italia, død 19. juli 1374 i Arquà Petrarca ved Padova) var en italiensk lærd, dikter og tidlig humanist, best kjent for verket Canzoniere.
| Francesco Petrarca (20. juli 1304 i Arezzo i Italia, død 19. juli 1374 i Arquà Petrarca ved Padova) var en italiensk lærd, dikter og tidlig humanist, best kjent for verket Canzoniere.
== Liv ==
=== Bakgrunn ===
Petrarca ble født i Arezzo. Familien hadde bodd i Firenze, men i 1302 ble hans far Ser Petracco (et navn Petrarca latiniserte) i likhet med Dante forvist fra byen som tilhenger av paven, og familien reiste til Arezzo. Petrarcas første år ble tilbragt i Valdarno, hvor familien hadde sitt opphav. I 1310 flyttet de til Pisa, og deretter til Avignon, hvor paven hadde tilhold i denne perioden.
=== Utdannelse, karriere ===
Petrarca begynte som åtteåring på skolen i Carpentras i nærheten av Avignon, og etter sin fars ønske studerte han jus ved universitetene i Montpellier og Bologna, men mislikte faget, og etter farens død i 1323 vendte han tilbake til Avignon og deltok i selskapslivet rundt pavehoffet. Farens død fikk ham i økonomisk knipe, men han mottok nå de lavere vielser, kirkelige ordinasjoner som åpnet veien til prestevielsen, og gjorde at han kunne inneha kirkelige embeter uten å bindes av for mange plikter.
Petrarca valgte seg kirkefaderen Augustin som forbilde og forsøkte å etterfølge hans eksempel i sin egen livsførsel. En lærd augustinermunk ga ham Augustins Bekjennelser, og han satte slik pris på boken at han alltid tok den med seg på de mange reisene sine.En stor omveltning i livet hans inntraff da han gikk til midnattsmesse langfredag 6. april 1327 i kirken Sainte-Claire d'Avignon og fikk øye på «Laura». Hans senere diktsamling Il Canzoniere dreier seg hovedsakelig om henne. Lauras virkelige navn var Laure de Noves, hun var 17 år og gift med Hugues de Sade (muligvis blant forfedrene til den beryktede marki de Sade).Inspirert av Dantes Nytt liv skildrer Petrarca Laura fra han så henne første gang ved midnattsmessen, og frem til hennes dødsdag - også 6. april - i peståret 1348. Grepet av kjærlighet til henne hevder han seg gjenskapt, slik mennesket ble skapt av Gud på den sjette dag. Som en typisk trubadur unnlater han å nevne navnet hennes; dette skjer bare én enkelt gang, da han ser for seg «at Laura de tilbake dro fra døden, som Orfeus Eurydike uten sanger.» Ellers opptrer navnet hennes i ordspill av typen lauro (= laurbær), l'aura (= vindpust) og l'oro (= gullet). I første del av sine canziones, skrevet mens Laura var i live, skildrer han sin betatthet av henne. I andre del minnes han henne i håp om at hun kan gå i forbønn for ham når det er hans tur å dø. Diktene blir hans terapi. Til sist transformeres kjærligheten han følte for henne til en åndelig kjærlighet til Gud.Omkring 1330 begynte Petrarca å reise, og i 1333 dro han gjennom Nord-Frankrike og Tyskland. I januar 1337 kom han, etter et kort opphold i Avignon, til Roma for første gang. Sammen med sin venn, dominikanermunken Giovanni Colonna, vandret han utrettelig rundt på jakt etter spor av Romas fortid, verdensbyen med veddeløpene, Romulus og Remus, sabinerinnenes rov. Ved å sammenligne terrenget med antikke tekster, gjenskapte Petrarca Romas fortid som så lenge hadde vært overlatt til glemselen.Påskesøndag 1341 ble han hyllet som poet og historiker i Roma, og kronet med en laurbærkrans som Magnus et Historicus Poeti i en offentlig seremoni på Kapitol for sitt dikt Africa. Dette forherliger Scipio Africanus' seier over Hannibal og fremholder Scipio som representant for gammelromersk pliktmoral, kombinert med kristne dyder som en slags kristnet Æneas. Også Paris hadde invitert ham for en tilsvarende æresseremoni, men Petrarca dro til Roma. Han arbeidet for å få paven tilbake til verdensbyen. Han møtte på denne tiden Cola di Rienzo, og de to ble nære venner. I 1347 skrev Petrarca et dikt som hyllet di Rienzos forsøk på å gjenopprette den romerske republikk.
I dag er Petrarca mest kjent for sine sonetter, som ble etterlignet over hele Europa frem til opplysningstiden. Franz Liszt har satt musikk til flere av dem. Det var Petrarca som reddet de eneste manuskriptene etter Catullus og Propertius, og Ciceros taler og brev, slik at de ble bevart for ettertiden. Han ble også et forbilde ved å skape en trend med å samle inn og kopiere gamle skrifter.Petrarca hadde i 1354 skaffet seg et Homer-manuskript, men uten å ha lært gresk kunne han ikke lese det. Han kjente til de gamle romernes begreistring for Akhilles' og Odyssevs' bragder, men den latinske oversettelsen av Odysseen var for lengst tapt. Noen oversettelse av Iliaden hadde aldri eksistert. Til slutt lyktes Petrarca i å etablere kontakt med Bernardo Massari (Barlaam av Calabria) og senere dennes elev, Leonzio Pilato, som han mislikte, men stod i kontakt med 1360-63. Petrarca studerte en tid sammen med Boccaccio under Pilato i Venezia, med fokus på antikkens greske litteratur og kultur. De to ble venner og delte et sterkt ønske om å spre humanismens idéer. Petrarca har vært kalt «den første humanist».
== Verker ==
Petrarca samlet manuskripter fra antikken, som la grunnlaget for kunnskap om datidens tanker og levevis. Han sørget for avskrifter av manuskriptene, blant annet Ciceros taler og brev. Petrarca etterlot seg også en mengde brev han selv hadde skrevet. Han er opphav til utrykket «den mørke middelalder», opprinnelig et uttrykk for hans skepsis til bruk av vulgærlatin i litteraturen.Han samlet mynter og studerte bakgrunnshistorien deres. Han regnes derfor som Europas første numismatiker.De fremste verkene hans er:
=== Latinske vers ===
Africa (1338 og 1342) – pseudo-episk dikt i heksameter om andre punerkrig og Scipio Africanus' bedrifter. Petrarcas favorittverk, der han hyller antikkens Roma.
Carmen bucolicum (1346–1357) – tolv ekloger inspirert av Vergil, om kjærlighet, politikk og moral.
Epistolae metricae (1333–1361) – tre bøker med 66 dikt i heksameter, med en rekke selvbiografiske innslag. Noen dikt om pavens tilbakevenden til Roma.
=== Prosa på latin ===
De viris illustribus (1337) – biografier over kjente menn fra Adam, så fra Romulus til Titus.
Invectiva in Gallum eller Invectiva contra eum qui maledixit Italiam – angrep på en fransk cistercienser, og argumenter for en retur av pavestolen til Roma.
De contemptu mundi (også kalt Secretum') (1342–1343) – tre dialoger mellom forfatteren og St. Augustin.
De vita solitaria (ca. 1346–1356) – om den ugifte stands fordeler.
De otio religiosiorum (1346 – 1356) – hyllest til klosterlivet.
Psalmo poenitentiales – botshymner og bønner.
Rerum memorandum libri quattuor (1350).
Invectivae in medicum quemquam (1355) – mot en lege og mot tidens medisin; forsvar av poesien mot de mekaniske vitenskaper og kunster.
De remediis utriusque fortunae (1360–1366). To bøker, dialoger av moralsk karakter.
De sui ipsius et multorum ignorantia (1368) – forsvar mot anklager fra fire venetianske averroanere.
Itinerarium Syriacum – «beskrivelse» av de steder en reisende kommer innom på vei fra Genova til Jerusalem.
Epistolae ad posteros – en rekke brev av biografisk interesse. Gjennom dem kan man få oversikt over mesteparten av hans liv og levnet mellom 1325 og hans død.Han skrev også en latinsk komedie, Philologia, som har gått tapt.
=== Forfatterskap på italiensk ===
Canzoniere (originaltittel: Rerum vulgarium fragmenta), Petrarcas mest kjente verk.
I Trionfi (antagelig påbegynt 1352, aldri fullført) – allegorisk dikt.I tillegg er det svært mange andre brev og småskrifter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Francesco Petrarca – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Francesco Petrarca – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
De remediis utriusque fortunae, Cremonae, B. de Misintis ac Caesaris Parmensis, 1492. (Vicifons) | Francesco Petrarca (20. juli 1304 i Arezzo i Italia, død 19. | 9,843 | 9,843 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Giovanni_Boccaccio | 2023-02-04 | Giovanni Boccaccio | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 21. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1375', 'Kategori:Fødsler i 1313', 'Kategori:Italienske forfattere', 'Kategori:Italienske renessansehumanister', 'Kategori:Italienskspråklige forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Firenze', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Giovanni Boccaccio (født 16. juni 1313 sannsynligvis i Toscana, død 21. desember 1375 i Certaldo, nær Firenze) var en italiensk dikter, forfatter og humanist.
Boccaccio skrev blant annet en biografi over Dante og han holdt forelesninger om Den guddommelige komedie. Boccaccio huskes trolig mest som forfatteren av Dekameronen, 100 fortellinger av tildels erotisk tilsnitt. Den kom ut på norsk første gang i 1934, oversatt av Henrik Rytter og kunstnerisk utsmykket av Arent Christensen.
| Giovanni Boccaccio (født 16. juni 1313 sannsynligvis i Toscana, død 21. desember 1375 i Certaldo, nær Firenze) var en italiensk dikter, forfatter og humanist.
Boccaccio skrev blant annet en biografi over Dante og han holdt forelesninger om Den guddommelige komedie. Boccaccio huskes trolig mest som forfatteren av Dekameronen, 100 fortellinger av tildels erotisk tilsnitt. Den kom ut på norsk første gang i 1934, oversatt av Henrik Rytter og kunstnerisk utsmykket av Arent Christensen.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Detaljene om Boccaccios fødsel er usikre. Han var sannsynligvis uekte barn av en florentinsk grosserer og bankier og en ukjent kvinne. En tidlig biografi påstår at hans mor var pariserinne, og at han også selv var fra Paris, men det er avvist som romantisk diktning. Hans fødselssted er sannsynligvis Toscana og kanskje i Certaldo, der hans far var født.Boccaccio vokste opp i Firenze. Hans far arbeidet for Compagnia dei Bardi og giftet seg i 1320-årene med Margherita del Mardoli, som var av en fremstående familie. Boccaccio ble muligvis undervist av Giovanni Mazzuoli, som tidlig innførte ham i Dantes verker. Omkring 1327 flyttet Boccaccio til Napoli, hvor hans far ble utnevnt til direktør i Napoli-avdelingen av sin bank.Boccaccio fikk praksis i banken og tilbragte seks år der. Bankarbeide var imidlertid ikke et erverv han næret noen interesse for. Derfor overtalte han sin far til å gi ham tillatelse til å studere jus. Faren hadde da introdusert sønnen for den napolitanske adel og Robert den Vises franskpåvirkede hoff. Boccaccio ble venn med Niccolo Acciaiuoli, som også var fra Firenze, og nøt fordeler av hans innflytelse. Acciaiuoli hadde muligens en affære med Catherine de Valois-Courtenay, som var enke etter Philip I av Taranto. Acciaiuoli ble senere dronning Joan av Towers rådgiver.
Det er intet som tyder på at Boccaccio brød seg mer om jussen enn om bankarbeid, men studiene gav ham gode kontakter og venner. Blant dem var Paolo da Perugia som var museumsinspektør og forfatter av en samling myter, Collectiones, humanistene Barbato da Sulmona og Giovanni Barrili og teologen Dionigi da San Sepolcro.
I 1330-årene ble Boccaccio far. Han fikk to barn utenfor ekteskapet: Mario og Giulio.
=== Forfatter ===
I Napoli begynte Boccaccio sitt egentlige kall, poesien. Blant hans verker er Filostrato (kilden til Geoffrey Chaucers Troilus and Criseyde), Teseida (kilden til Chaucers The Knight's Tale), Filocolo (en prosaversjon av et fransk dikt) og La caccia di Diana (et dikt som besynger napolitanske kvinner). Boccaccio var en betydelig formfornyer. Han innførte formentlig den sicilianske ottave rime i Firenze, hvor den fikk betydning for Petrarca.Giovanni Boccaccio vendte tilbake til Firenze tidlig i 1341 og unngikk pesten som herjet i byen i 1340. Han gikk glipp av Francesco Petrarcas besøk i Napoli. Boccaccio forlot Napoli på grunn av spenninger mellom kongen av Anjou og Firenze. Faren, som var vendt tilbake til Firenze allerede i 1338, gikk bankerott. Moren døde kort etter. Selv om Boccaccio var utilfreds med sin tilbakekomst til Firenze, fortsatte han sitt arbeid og ferdiggjorde i 1341 Comedia delle ninfe fiorentine (også kjent som Ameto), en blanding av prosa og poesi. Han avsluttet Amorosa visione et allegorisk dikt i 50 sanger i 1342 og Fiammetta i 1343. Det pastorale dikt Ninfale fiesolano er formentlig også fra denne tid. I 1343 giftet Boccaccio senior seg igjen: denne gang med Bice del Bostichi. Hans barn av første ekteskap var døde. I 1344 fikk faren en sønn, Iacopo. Giovanni Boccaccio ble også far igjen da han fikk Violente, et uekte barn i Ravenna.I Firenze førte avsettelsen av Walter VI av Brienne til popolo minuto-regjeringen. Den minsket adelens og den rikere handelsklasses innflytelse og førte til nedgangstider i Firenze. Byen led ytterligere under pesten i 1348, som tok livet av omtrent tre firedeler av befolkningen. Pesten skulle bli utgangspunktet for Dekameronen. Fra 1347 tilbrakte Boccaccio mye tid i Ravenna, der han søkte nye forbindelser. Det er slett ikke sikkert at han var i det pestherjede Firenze på tross av sin påstand om det. Hans stemor døde under epidemien. Hans far fungerte som byens forsyningsminister og døde i 1349. Giovanni Boccaccio ble som familieoverhode nå tvunget til en mer aktiv rolle.Boccaccio påbegynte arbeidet med Dekameronen omkring 1349. Det er sannsynlig at han har tatt verkets struktur fra tidligere arbeider, men valget av rammefortellingen – tre menn og syv kvinner forteller hverandre hundre fortellinger i løpet av ti dager (oversatt decameron) under pesten i Firenze – stammer avgjort fra denne tid. Dekameronen var ferdig i 1352 og var Boccaccios siste på italiensk, bortsett fra den misogyne (kvinnefiendlige) Corbaccio fra 1355 eller 1365. Boccaccio reviderte og omskrev Dekameronen i 1370-71. Manuskriptet til omskrivningen er overlevert til moderne tid.
Fra 1350 ble Boccaccio sterkt opptatt av den italienske humanisme og involvert i regjeringen i Firenze. Hans første offisielle misjon gikk sent i 1350 til Romagna. Han besøkte denne bystaten to ganger senere og ble også sendt til Brandenburg, Milano og til paven i Avignon. Han fremmet studiet av gresk, og huset Barlaam av Calabria støttet hans forsøk på oversettelser av Homer, Euripides og Aristoteles.
I oktober 1350 fikk han til oppgave å motta og innkvartere Francesco Petrarca i sitt hjem i Firenze. Møtet mellom dem var meget utbytterikt, og de ble venner. Boccaccio anså Petrarca som sin lærer og mentor. De møttes igjen i Padova i 1351, idet Boccaccio offisielt inviterte Petrarca til å påta seg et professorat ved universitetet i Firenze. Selv om Boccaccio ikke hadde hellet med seg, førte diskusjonene mellom de to til at Boccaccio skrev Genealogia deorum gentilium. Den første utgave ble ferdig i 1360 og skulle forbli et nøkkelverk om klassisk mytologi i mer enn 400 år. Diskusjonen mellom Boccaccio og Petrarca gav også Boccaccios ideer om poesi en fastere form. Noen kilder mener at Petrarca beveget Boccaccio fra å være den åpne, humanistiske forfatter av Dekameronen til en mer asketisk dikter som var tettere på det 14. århundres ideal som ble fulgt av Petrarca og Dante. De var bannerførere for en arkaisk og flyktig form for latinsk poesi. Etter et møte med pave Innocens VI i 1359 og flere møter med Petrarca er det sannsynlig at Boccaccio fikk visse religiøse ideer. Det er en vedvarende, men usikker teori om, at han i 1362 skal ha unnsagt sine tidligere verker, som Dekameronen, som profane. Om Dekameronen er ingen i tvil.
Etter et feilslått kupp i 1361 ble en rekke av Boccaccios venner og bekjente henrettet eller sendt i eksil. Selv om han ikke var direkte med i sammensvergelsen, forlot Boccaccio samme år Firenze for å bosette seg i Certaldo på avstand fra regjeringens saker. Han reiste til Napoli og videre til Padova og Venezia, der han møtte Petrarca før han vendte tilbake til Certaldo. Han møtte Petrarca nok en gang i Padova i 1368. Da Boccaccio hørte om Petrarcas død (19. juli 1374), skrev han et minnedikt som kom med i samlingen av lyriske dikt, Rime.
Han påtok srg så misjoner for Firenze i 1365, dit han vendte tilbake for å arbeide for regjeringen. Han påtok seg en misjon til pave Urban V i Avignon. Da pavestolen vendte tilbake til Roma i 1367, ble Boccaccio sendt med lykkønskninger. Han ble også utsendt på diplomatiske oppdrag til Venezia og Napoli.
Blant hans senere verker er de viktigste de moraliserende biografier som er samlet som De casibus virorum illustrium (1355-74) og De mulieribus claris (1361-75). Blant de andre verker er det en ordbok over geografiske henvisninger i den klassiske litteratur, De montibus, silvis, fontibus, lacubus, fluminibus, stagnis seu paludibus et de nominibus maris liber. Han holdt en rekke forelesninger om Dante i Santo Stefano i 1373, og de førte til hans siste større verk, de detaljerte Esposizioni sopra la Commedia di Dante.
Boccaccios siste år var preget av sykdommer; mange hadde med hans store overvekt å gjøre. Han døde den 21. desember 1375 i Certaldo.
== Bibliografi ==
Il filocolo (ca. 1336-38)
Il filostrato (ca. 1335)
Teseida (ca. 1339-41)
Commedia delle Ninfe fiorentine (1341–42)
L'amorosa visione (1342)
Elegia di Madonna Fiammetta eller Fiammetta amorosa (1343–44)
Decameronen (1348–53)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gustav Körting: Boccaccios Leben und Werke. Leipzig 1880.
Hans-Jörg Neuschäfer: Boccaccio und der Beginn der Novelle. Strukturen der Kurzerzählung auf der Schwelle zwischen Mittelalter und Neuzeit. München 1969.
Joachim Heinzle: Boccaccio und die Tradition der Novelle. Zur Strukturanalyse und Gattungsbestimmung kleinepischer Formen zwischen Mittelalter und Neuzeit. I: Wolfram-Studien 5 (1979), s. 41–62.
Hans-Joachim Ziegeler: Boccaccio, Chaucer, Mären, Novellen: „The Tale of the Cradle“. I: Klaus Grubmüller u. a. (Hrsg.): Kleinere Erzählformen im Mittelalter. Paderborner Colloquium 1987. Paderborn/München/Wien/Zürich 1988, s. 9–32.
Winfried Wehle: Der Tod, das Leben und die Kunst: Boccaccios Decameron oder der Triumph der Sprache. I: Arno Borst (Hrsg.): Tod im Mittelalter. Konstanz 1993, s. 221–260. Online (PDF; 250 kB).
Winfried Wehle: Im Purgatorium des Lebens: Boccaccios Projekt einer narrativen Anthropologie. I: Achim Aurnhammer, Rainer Stillers (Hrsg.): Giovanni Boccaccio in Europa: Studien zu seiner Rezeption in Spätmittelalter und Früher Neuzeit. Wiesbaden 2014, s. 19–45. Online (PDF; 3 MB).
== Eksterne lenker ==
(en) Giovanni Boccaccio – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Giovanni Boccaccio – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Giovanni Boccaccio på Internet Movie Database
(no) Giovanni Boccaccio hos Nationaltheatret
(sv) Giovanni Boccaccio i Svensk Filmdatabas
(fr) Giovanni Boccaccio på Allociné
(en) Giovanni Boccaccio på AllMovie
(en) Giovanni Boccaccio hos The Movie Database
(en) Giovanni Boccaccio hos Internet Broadway Database
(en) Giovanni Boccaccio hos Internet Broadway Database
(en) Giovanni Boccaccio på Discogs
(en) Giovanni Boccaccio på MusicBrainz | Giovanni Boccaccio (født 16. juni 1313 sannsynligvis i Toscana, død 21. | 9,844 | 9,844 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erasmus | 2023-02-04 | Erasmus | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Augustinerkorherrer', 'Kategori:Bibeloversettere', 'Kategori:Dødsfall 12. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1536', 'Kategori:Fødsler 28. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1460-årene', 'Kategori:Fødsler i 1466', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske katolske prester', 'Kategori:Nederlandske katolske teologer', 'Kategori:Nederlandske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Patristikere', 'Kategori:Personer fra Basel', 'Kategori:Personer fra Deventer', 'Kategori:Personer fra Gouda', 'Kategori:Renessansefilosofer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Desiderius Erasmus Roterodamus (Erasmus, eller Desiderius Erasmus fra Rotterdam, opprinnelig Geert Geertsen; født 27. oktober 1466 (eller i 1469) i Gouda nær Rotterdam, død 12. juli 1536 i Basel) var en nederlandsk augustinerkorherre, teolog, 1500-tallets mest betydningsfulle humanist, og en glitrende latinist.
| Desiderius Erasmus Roterodamus (Erasmus, eller Desiderius Erasmus fra Rotterdam, opprinnelig Geert Geertsen; født 27. oktober 1466 (eller i 1469) i Gouda nær Rotterdam, død 12. juli 1536 i Basel) var en nederlandsk augustinerkorherre, teolog, 1500-tallets mest betydningsfulle humanist, og en glitrende latinist.
== Liv og virke ==
=== Barndom og ungdom ===
Erasmus var uekte sønn av Rother Gerard, som senere ble katolsk prest, og Margaretha Rogers, en legedatter. Sammen med sin eldre bror ble han oppdratt av moren i Gouda og fikk sin første skolegang der og i Deventer. I Deventer ble han undervist av den kjente humanist Alexander Hegius, og fikk dermed sin første smak på denne åndsretningen allerede i tiårsalderen. Da han var tretten år mistet han sin mor, og året etter døde også faren. Da ble Erasmus sendt i skole til Brødrene av det felles liv ved universitetet i ’s-Hertogenbosch.
=== Augustinerkorherre ===
Etter sterkt påtrykk fra sine foresatte trådte han mellom 1484 og 1486 inn i augustinerkorherrestiftet Emmaus i Steyn ved Gouda. Han følte intet ekte kall til et slikt liv, og i senere år karakteriserte han dette som hans største ulykke i livet. Hans senere religiøse likegyldighet kan ha sin spore i en gledesløs barndom og de årene han uten indre tilslutning levde i kloster. Han ble da også senere løst fra klosterløftene. I korherrestiftet gav de ham full anledning til å studere, og han hengav seg særlig til studier i klassisk antikk og i patristikk (kirkefedrenes skrifter).
=== Biskoplig sekretær ===
I 1491 ville omstendighetene at han ble fridd fra klosterlivet. Biskopen av Cambrai planla en reise til Italia, og tiltrukket av Erasmus' språkkunnskaper valgte han ham som sin sekretær og reiseledsager. Han presteviet Erasmus i 1492. Det ble likevel ingenting av italiareisen, men Erasmus forble i biskopens tjeneste.
=== Videre studier ===
I 1495 sendte biskopen ham til universitetet i Paris for videre studier. Der studerte han filosofi, senskolastisk teologi, gresk og hebraisk.
I 1499–1500 var han reiseledsageren til en lord i England, og ble kjent med John Colet, Thomas More og William Latimer. Etterpå oppholdt han seg flere steder på det europeiske kontinent og fortsatte i 1504 sine teologistudier i Paris. I 1505 var han igjen i England, og brøt opp som reiseledsager for kong Henrik VIIIs livlege til et tre år langt opphold i Italia. Han tok den teologiske doktorgrad i Torino i 1506, og innledet deretter et vennskap med boktrykkeren Aldo Manuzio, som skulle hjelpe ham i forbindelse med vitenskapelige utgivelser.
Fra 1514 oppholdt Erasmus med en del avbrudd i Basel resten av sitt liv.
=== Erasmus' greske og latinske bibelutgave ===
Initiativet til Erasmusbibelen, Textus Receptus, kom ikke fra humanisten selv, men fra boktrykkeren Johann Froben i Basel, som ivret etter å få ut et slikt verk i all hast, for å komme et tilsvarende spansk arbeid i forkjøpet på markedet.
Det dreide seg om Det nye testamente-delen av complutenserteksten (Biblia Polyglota Complutensis), utarbeidet på oppdrag av kardinal Ximenes de Cisneros siden 1502, som etter et møysommelig arbeid ble ferdig og trykket den 10. januar 1514. Man ventet på pavelig godkjennelse før offentliggjøring, eventuelt også på at resten, det vil si Det gamle testamente, skulle bli ferdig (som den ble i 1517).
Froben visste at tiden var knapp. Han engasjerte humanisten Beatus Rhenanus, som den 17. april 1515 kontaktet Erasmus, som da befant seg i England. Han ilte til Basel og begynte arbeidet nokså umiddelbart. Hastigheten gikk utvilsomt ut over kvaliteten, og nyoppdagede manuskripter fikk et gjennomslag som viser at det ikke var mye tid til å vekte dem i forhold til andre kilder. Avslutningen av Åpenbaringsboken (Åp 22,16b-21) oversatte Erasmus tilbake fra latinsk (Vulgata), fordi han ikke hadde for hånden noe gresk kildeunderlag.
Trykkingen begynte i september 1515, og hele arbeidet var ferdigstilt i mars 1516. Erasmusbibelen ble en kritisk utgave av det greske nytestament Novum Instrumentum omne, diligenter ab Erasmo Rot. Recognitum et Emendatum, med en oversettelse til latin (som Erasmus mente var egnet til å erstatte Vulgata), og med anmerkninger. I anmerkningsdelen var det ikke bare faglige kommentarer om tekstforståelsen, men også sarkastiske bemerkninger til de kirkelige forhold i samtiden. Han dediserte verket til pave Leo X. Erasmus utgav etterhvert tre omarbeidede utgaver, i 1522, 1527 og 1535. Fra annenutgaven av ble «Instrumentum» endret til det mer gjengse «Testamentum».
Erasmusbibelen var grunnlaget for det meste av den bibelgranskning som fant sted i det sentrale og nordlige Europa i tiden som fulgte. Den var det viktigste og altoverveiende utgangspunktet for Martin Luthers oversettelse til tysk i 1521. Også den engelske «King James Version» var influert av Erasmusbibelen.
=== Erasmus og Luther ===
I 1516 ble Erasmus rådgiver ved den senere keiser Karl Vs hoff og oppholdt seg i denne egenskap først i Brussel og senere i Leuven. Samme år løste paven ham fra hans ordensløfter som augustinerkorherre.
Martin Luthers bevegelse begynte i 1517, året etter at Erasmus hadde offentliggjort sitt greske Nytestamente. Dette satte Erasmus på prøve. Berømt som han var i de lærdes verden ble han utfordret fra mange kanter til å ta stilling, men det var imot hans temperament. Vel hadde han ofte kritisert dumhet og misbruk fra geistligheten, men han understreket alltid at han ikke satt spørsmålstegn ved kirken selv, og la seg ikke ut med kirkens menn. Han hadde stor respekt for Luthers person og lærdom, og var enig i det som i denne tidlige fase av reformasjonen var Luthers viktigste ankepunkter mot kirken.
Luther på sin side håpet på Erasmus' støtte. I den tidligste brevveksling mellom de to uttrykte Luther en stor beundring for Erasmus. Men beundringen dalte raskt. Allerede i 1517 skrev han:
Min aktelse for Erasmus avtar fra dag til dag. .. Det menneskelige er av større verdi for ham enn det guddommelige ... Dette er en farlig tid, og jeg innser at en mann ikke er en mer oppriktig eller vis kristen for all hans lærdom i gresk eller hebraisk.Likevel fortsatte Luther å påvirke Erasmus til å slutte seg til den nye bevegelse. Men Erasmus ville ikke innlate seg på det, og skrev at det var bedre i pakt med hans posisjon å holde seg utenfor; bare som uavhengig ville han kunne påvirke religionens reform. Luther oppfattet dette som unnfallenhet. Erasmus på sin side var imot læremessige forandringer, og mente at det måtte være rom for de reformer som var nødvendige uten å rokke ved læresetninger.
Med sin innstilling fikk Erasmus motstandere både på katolsk og luthersk side. Ulrich von Hutten, en humanist som hadde valgt den lutherske side, sa at det var uærlig av Erasmus ikke å gjøre det samme. Erasmus tilbakeviste dette i svarskrivet Spongia adversus aspergines Hutteni (1523).
=== Strid med Luther om viljens frihet ===
Selv om Erasmus ønsket å beholde sin nøytralitet, satt han ikke på gjerdet i alt. Han lot seg engasjere i et sentralt læremessig spørsmål, og forsvarte katolsk lære mot Luthers oppfatninger. Punktet gjaldt den menneskelige viljes frihet.
I sitt verk De libero arbitrio diatribe sive collatio (1524 – om den frie vilje), analyserer han det han oppfattet som åpenbare lutherske overdrivelser hva gjelder den menneskelige frihets begrensninger. Luther tok dette meget ille opp og svarte med skriftet De Servo Arbitrio (1525 – om den trellbundne vilje), der han ikke bare angrep Erasmus' verk, men også Erasmus personlig, og hevdet at Erasmus ikke var kristen.
Den katolske side ville gjerne hatt et klarere motreformatorisk engasjement fra Erasmus' side, men han hadde sitt eget opplegg, en «erasmisk reform» som skulle benytte humanistisk lærdom for å få bukt med misbruk. Men han brukte ikke sine krefter på å utvikle metoder for å få satt dette program ut i verden. Da Erasmus senere ble anklaget for å ha «lagt det egget som Luther ruget ut», gav han sine kritikere halvveis rett i det, men sa at han hadde forestilt seg en helt annen fugl.
=== Øvrig forfatterskap ===
I tillegg til det forfatterskap som allerede er nevnt, må Erasmus' allsidighet eksemplifiseres. Mange av hans skrifter henvendte seg til de bredere lag og omhandlet emner med bred appell. Hans mer alvorlige forfatterskap begynte tidlig, med Enchiridion Militis Christiani (1503). Her skisserer Erasmus idealene for det normale kristelige livsførsel som han skulle bruke resten av sitt liv til å utdype. Tidens største onde var etter hans mening en formalisme – en ensidig respekt for tradisjoner uten referanse til Kristi sanne lære. I denne gjennomgangen av formalisme anførte Erasmus eksempler fra klosterlivet, helgendyrkelsen, krig, klassebevissthet. Et verk med samme innretning er Institutio Principis Christiani (Basel, 1516), som var skrevet som et råd til den unge kong Karl av Spania, som senere skulle bli den tysk-romerske keiser Karl V.
Erasmus' mest kjente arbeid, satiren «Moriae Encomium» (norsk: Dårskapens pris, engelsk: Praise of Folly, nederlandsk: Lof der Zotheid), var tilegnet vennen Thomas More i England og ble skrevet i 1509.
Blant hans øvrige forfatterskap må også nevnes Colloquia, Apophthegmatum opus og Adagia. I 1536 skrev han De puritate ecclesiae christianae der han tok sikte på kirkelig forsoning.
=== Hans senere liv ===
I den siste fasen av sitt liv holdt han seg på enda større personlig avstand fra tidens religiøse stridigheter enn tidligere (selv om han ivret for forsoning). Han hengav seg mest til humanistiske studier og en engere krets venner som Bonifacius Amerbach, Beatus Rhenanus og Glareanus.
Imens fikk den zwinglianske reformasjon innpass i Basel, og ble ledsaget av utstrakt ødeleggelse av religiøse bilder og statuer. Erasmus følte seg på ingen måte tilpass med det, og flyttet i 1529 til det katolske Freiburg im Breisgau, ikke langt fra Basel.
Men i 1535 flyttet han tilbake til Basel. Han takket ja til en invitasjon fra Maria, regent av Nederlandene, til å slå seg ned i Brabant, men før han fikk reist avsted, fikk han tyfoidfeber. Kort før sin død mottok han melding fra England om at to av hans engelske venner, Thomas More og biskop John Fisher, var blitt henrettet. Han døde den 11. juli 1536 i Basel.
== Verker i utvalg ==
Enchiridion militis Christiani (1503)
Adagia (1510–1535)
De duplici copia verborum ac rerum (1512)
Encomium moriae (1509 eller 1510)--Dårskapens lov (Encomium Moriae), oversatt av Sven Rosén, Stockholm 1935Julius vor der verschlossenen Himmelstür (1513)
Institutio principis christiani (Oppdragelsen av den kristelige fyrste) (1515)
Novum Testamentum. – Basileae : Froben, 1516. – Digitalisert utgave hos Universitäts- und Landesbibliothek Düsseldorf
Erasmi Roterodami Epistole || ERASMI ROTERODAMI EPISTOLA || ad Leonem X.Pont.Max. de laudibus illius: & noua || Hieronymianorũ operum editione.|| Eiusdem ad Reuerendiss. D. Grimannum S. M. Gardi=||nalem Epistola.|| Eiusdem ad reuerendiss. Dn.Raphaelem Rearium … || Cardinal em Epistola.|| Eiusdem ad … Doctorem Martinũ || Dorpium Hollandum Epistola Apologetica de suarum || lucubrationum editione.|| Eiusdem in laudem urbis Selestadii Panegyricũ carmen.|| Iani Damiani Senensis ad Leonẽ X. Pont. Max. de expeditio||ne in. Turcas Elegia.|| – Köln : Cornelius von Zierickzee, 1516.
Querela pacis (Die Klage des Friedens) (1517) Übersetzt und herausgegeben von Kurt Steinmann, Insel-Verlag 2001. ISBN 3-458-34487-X
Colloquia familiaria (Fortrolige samtaler i familiekretsen) (1518)
De libero arbitrio (Om den fri vilje) (1524) Verlag Vandenhoeck und Ruprecht 1998. ISBN 3-525-34007-9
Dialogus ciceronianus (1528)
De civilitate morum puerilium (1530)
DIVI Ambrosius von Mailand|AM-||BROSII EPISCOPI MEDIO-||LANENSIS COMMENTARII IN || omnes Diui Pauli epistolas, ex restitutio||ne D.Erasmi diligenter recogniti.|| CVM INDICE.|| – Köln : Johann Gymnich I., 1530. Digitalisert utgave hos Universitäts- und Landesbibliothek Düsseldorf
Apophthegmata, eine Sammlung erbaulicher Anekdoten (1533) Übersetzt und herausgegeben von Heribert Philips, Würzburg 2001. ISBN 978-3-8260-2015-5
De conscribendis epistolis
De recta Latini Graecique sermonis pronuntiatione Des. Erasmi dialogus. – Paris : Simon Colin, 1528. Digitalisert utgave hos Universitäts- und Landesbibliothek Düsseldorf
Desiderii Erasmi// Roterodami, Epistolae Palaeonaeoi : Ad Haec// Responsio Ad Dispvtationem Cvivsdam// Phimostomi, De Divortio. – Fribvrgi Brisgoiae : Emmeus, 1532. Digitalisert utgave hos Universitäts- und Landesbibliothek Düsseldorf
Absolvtissimus de octo oratio[n]is partiu[m] Constructione libellus, nec minus eruditione pueris utilis futurus, [at]q[ue] compendio & perspicuitate co[m]modus, ac iucundus : nuperrime uigila[n]tissima cura recognitus, & in nostra officina summa diligentia excusus. – Basileae : Pro Io. Erasmo Frobenio Io. filio, 1517. Digitalisert utgave hos Universitäts- und Landesbibliothek Düsseldorf
== Se også ==
Textus Receptus
Erasmusprisen
== Referanser ==
== Litteratur ==
Rolf Becker: Erasmus von Rotterdam – der Makel seiner Geburt, in: Reinhold Mokrosch, Helmut Merkel (Hg.), Humanismus und Reformation. Historische, theologische und pädagogische Beiträge zu deren Wechselwirkung (Arbeiten zur Historischen und Systematischen Theologie, Bd. 3), 2001, S. 47-54.
David Bentley-Taylo: My dear Erasmus. Christian Focus Publications, Fearn 2002.
Christine Christ-von Wedel: Das Nichtwissen bei Erasmus von Rotterdam. Zum philosophischen und theologischen Erkennen in der geistigen Entwicklung eines christlichen Humanisten, Basel, Frankfurt a.M. 1981.
Christine Christ-von Wedel: Erasmus von Rotterdam: Anwalt eines neuzeitlichen Christentums. Lit, Münster 2003, ISBN 3-8258-6678-5.
Christine Christ-von Wedel, Urs Leu (Hgg.): Erasmus in Zürich. Eine verschwiegene Autorität, Zürich 2007.
Lorenzo Cortesi, Esortazione alla filosofia. La Paraclesis di Erasmo da Rotterdam, Ravenna, SBC Edizioni, 2012 ISBN 978-88-6347-271-4
György Faludy: Erasmus von Rotterdam. Societäts-Verlag, Frankfurt 1970.
Léon E. Halkin: Erasmus von Rotterdam. Eine Biographie. Benziger, Zürich 1989, ISBN 3-545-34083-X.
Johan Huizinga: Erasmus. Eine Biographie. 1928; wieder Schwabe, Basel 1988; mit aktual. Bibliogr. Rowohlt, Reinbek 1993, ISBN 3-499-13181-1.
Guido Kisch: Erasmus und die Jurisprudenz seiner Zeit. Studium zum humanistischen Rechtsdenken. Basler Studien zur Rechtswissenschaft 56, Basel 1960, S. 69–89.
Guido Kisch: Erasmus’ Stellung zu Juden und Judentum (= Philosophie und Geschichte. Nr. 83/84). Mohr, Tübingen 1969, S. 5–39.
Frank-Lothar Kroll: Erasmus von Rotterdam. Humanismus und Theologie im Zeitalter der Reformation. In: Helmut Altrichter (Hg.): Persönlichkeit und Geschichte. Palm und Enke, Erlangen 1997, ISBN 3-7896-0353-8, S. 57–68.
Josef Lehmkuhl: Erasmus – Niccolò Machiavelli. Zweieinig gegen die Dummheit. Königshausen & Neumann, Würzburg 2008.
Karl August Meissinger: Erasmus von Rotterdam. Gallus, Wien 1942.
Heiko A. Obermann: Wurzeln des Antisemitismus. Christenangst und Judenplage im Zeitalter von Humanismus und Reformation. Severin und Siedler, Berlin 1981, ISBN 3-88680-023-7.
Karl Heinz Oelrich: Der späte Erasmus und die Reformation (= Reformationsgeschichtliche Studien und Texte. Bd. 86). Aschendorffsche Verlagsbuchhandlung, Münster 1961.
Heinz Holeczek: Die volkssprachliche Rezeption des Erasmus von Rotterdam in der reformatorischen Öffentlichkeit 1519–1536. Frommann-Holzboog, Stuttgart/Bad Cannstatt 1983
Wilhelm Ribhegge: Erasmus von Rotterdam. Primus, Darmstadt 2009, ISBN 978-3-89678-667-8.
Erika Rummel: Erasmus. Continuum, London 2004, ISBN 0-8264-6813-6.
Peter Schenk: Desiderius Erasmus von Rotterdam. In: Wolfram Ax (Hrsg.): Lateinische Lehrer Europas. 15 Porträts von Varro bis Erasmus von Rotterdam. Böhlau, Köln 2005, ISBN 3-412-14505-X, S. 391–422.
Uwe Schultz: Erasmus von Rotterdam: Der Fürst der Humanisten. Ein biographisches Lesebuch. Deutscher Taschenbuch Verlag, München 1998, ISBN 3-423-12608-6.
Susanne Zeller: Juan Luis Vives (1492–1540): (Wieder)Entdeckung eines Europäers, Humanisten und Sozialreformers jüdischer Herkunft im Schatten der spanischen Inquisition. Ein Beitrag zur Theoriegeschichte der sozialen Arbeit. Lambertus, Freiburg 2006, ISBN 3-7841-1648-5.
Susanne Zeller: Der Humanist Erasmus von Rotterdam (1469–1536) und sein Verhältnis zum Judentum. In: Kirche und Israel: Neukirchener theologische Zeitschrift. Bd. 21 (2006), H. 1, S. 17–28.
Stefan Zweig: Triumph und Tragik des Erasmus von Rotterdam. Reichner, Wien 1934; zuletzt: Fischer-Taschenbuch-Verlag, Frankfurt am Main 2011, ISBN 978-3-596-22279-7. (E-Text)Zweig, Stefan: Erasmus fra Rotterdam (Triumph und Tragik des Erasmus von Rotterdam), oversatt av Georg Rønberg. Jespersen og Pios Forlag, 1934
== Eksterne lenker ==
(en) Desiderius Erasmus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church | Desiderius Erasmus Roterodamus (Erasmus, eller Desiderius Erasmus fra Rotterdam, opprinnelig Geert Geertsen; født 27. oktober 1466 (eller i 1469) i Gouda nær Rotterdam, død 12. | 9,846 | 9,846 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thyssen | 2023-02-04 | Thyssen | ['Kategori:Pekere'] | Thyssen er navnet på en tysk industrifamilie og flere selskaper
personer:
August Thyssen (1842–1926)
Fritz Thyssen (1873–1951)
Heinrich Thyssen (1875–1947)
Joseph Thyssen (1844–1915)
Hans Heinrich Thyssen-Bornemisza de Kászon (1921–2002)
selskaper:
ThyssenKrupp
Thyssen-Schulte
Thyssen Telecom
tidligere selskaper:
Thyssen-Foussol
Walzwerk Thyssen
August Thyssen-Hütte
Thyssen AG
August-Thyssen-Bank i Amsterdam og senere Sveits | Thyssen er navnet på en tysk industrifamilie og flere selskaper
personer:
August Thyssen (1842–1926)
Fritz Thyssen (1873–1951)
Heinrich Thyssen (1875–1947)
Joseph Thyssen (1844–1915)
Hans Heinrich Thyssen-Bornemisza de Kászon (1921–2002)
selskaper:
ThyssenKrupp
Thyssen-Schulte
Thyssen Telecom
tidligere selskaper:
Thyssen-Foussol
Walzwerk Thyssen
August Thyssen-Hütte
Thyssen AG
August-Thyssen-Bank i Amsterdam og senere Sveits | Thyssen er navnet på en tysk industrifamilie og flere selskaper | 9,849 | 9,849 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leo_X | 2023-02-04 | Leo X | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 1. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1521', 'Kategori:Fødsler 11. desember', 'Kategori:Fødsler i 1475', 'Kategori:Huset Medici', "Kategori:Linjen d'Estouteville", 'Kategori:Menn', 'Kategori:Paver', 'Kategori:Personer fra Firenze', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Leo X, født Giovanni di Lorenzo de' Medici (født 11. desember 1475 i Firenze i den florentinske republikk, død 1. desember 1521 i Roma), var pave fra 1513 til sin død.
| Leo X, født Giovanni di Lorenzo de' Medici (født 11. desember 1475 i Firenze i den florentinske republikk, død 1. desember 1521 i Roma), var pave fra 1513 til sin død.
== Liv og virke ==
=== Tidlig liv ===
Han var andre sønn av Lorenzo de' Medici, som var de facto hersker i Firenze, og Clarice Orsini. Det ble tidlig bestemt at han skulle i kirkelig tjeneste, og bare syv år gammel fikk han tonsuren. I 1483, 8 år gammel, ble han abbed for klosteret Font Douce i bispedømmet Saintes i Frankrike. Flere slike titler fulgte i de neste årene. Pave Sixtus V utnevnte ham til apostolisk protonotar.
Da han var tolv begynte forhandlinger med pave Innocent VIII om å utnevne ham til kardinal. Paven hadde et nært forhold til Lorenzo, og gikk med på dette under forutsetning at det ikke ble offentliggjort før tre år senere. I ventetiden studerte Giovanni teologi og kirkerett. Han trivdes dårligere med dette enn med litteraturstudiene han hadde vært gjennom tidligere under humanistene Bibbiena, Marsilio Ficino og Angelo Poliziano.
=== Kardinal ===
11. mars 1492 ble hans kardinaltittel offentliggjort (promulgert), og han bosatte seg senere samme måned i Roma. Brevet hans far sendte med ham har blitt berømt. I dette anmoder han Giovanni om å vise seg som ærbar, dydig og eksemplarisk. Bare få måneder senere døde både hans far og Innocent VIII. Å miste både sin mektige far og sin største velgjører var at hardt slag for Giovannis karriere. Lorenzos død betydde også slutten på en fredelig periode i Italia, som nå ble rammet av både invasjoner og indre strid. Han flyttet til Ravenna, som var en tryggere by for ham enn Roma. En følge av den franske invasjonen som fulgte var at Medici-familien ble sendt bort fra Firenze i november 1494. Giovanni var selv i Firenze da dette skjedde, og måtte flykte fra byen forkledd som fransiskanermunk.
Giovanni forsøkte å gjøre motstand mot utviklingen, men måtte søke tilflukt i Bologna. Han hadde mistet all sin politiske innflytelse, og hadde et dårlig forhold til Innocents etterfølger, Alexander VI. Han reiste i en periode i utlandet sammen med venner, og bosatte seg deretter igjen i Roma, hvor han levde tilbaketrukket.
Da pave Julius II ble syk i 1511 så Giovanni muligheten til å fremme seg selv som mulig etterfølger. Han fikk viktige oppdrag som pavelig legat til Bologna og Romagna. Han så også at det var muligheter for at Medici-familien igjen kunne få makten i Firenze. De styrende kretser der hadde tatt side for Pisa i en konflikt med paven, og paven så at det å få en Medici til makten i byen kunne bringe den tilbake på hans side. Planen fikk et tilbakeslag da den pavelige hæren tapte et slag mot franskmennene ved Ravenna, og Giovanni ble tatt til fange.
Det viste seg dog raskt at franskmennene ikke klarte å utnytte seieren, og de mistet alle sine områder i Italia. Giovanni klarte å flykte fra fangenskapet. I september 1512 kom Medici-familien igjen til makten i Firenze.
=== Pontifikat ===
Julius II døde 21. februar 1513. Den 9. mars samme år ble Giovanni valgt til pave, og tok navnet Leo X. Han var da 38 år gammel. I den første opptellingen fikk han bare én stemme, men dette ser ut til å ha vært planlagt. Det finnes flere eksempler på at en sterk kandidat har blitt fremmet først et stykke ut i den langvarige valgprosessen, slik at han kan fungere som kompromisskandidat.Det fortelles at han skal ha sagt til sin bror Guiliano at «siden Gud har gitt oss pontifikatet, la oss nyte det». Det er usikkert om dette er sant, men han ble raskt kjent for en overdådig livsstil med parader gjennom Roma og middager med 65 retter. Den pavelige husholdning brukte mer enn dobbelt så mye penger pr. år som det Julius II hadde gjort. Paradene og annen underholdning gjorde ham elsket blant folket i Roma, men noen kardinaler ble svært misfornøyd, og skal ha planlagt å drepe ham med gift. Planen ble aldri utført. Samtidig var Leo svært gavmild overfor veldedige formål, blant annet overfor fattige, arbeidsløse soldater, pilegrimmer, funksjonshemmede og andre vanskeligstilte. Mer enn 6 000 dukater skal ha blitt delt ut hvert år til veldedige formål. Han oppfylte også sine religiøse plikter, da han feiret messe og ba tidebønnene daglig, men hans fromhet strakk seg sjelden utover minimumskravet.Hans interesse for litteratur førte til at han la stor vekt på å styrke Vatikanbiblioteket. Blant de som virket som sjefbibliotekarer der i hans tid var Inghirami og humanisten Beroaldo. Han fikk også det romerske universitetet på bena igjen, etter at det i lengre tid hadde forfalt. Hans manglende økonomiske sans førte til at tiltakene ikke ble langvarige.Leo markerte seg også som kunstelsker, og han satte særlig malerkunsten høyt. Blant de malerne han bestilte verker fra var Rafael, som hadde kommet til Roma under Julius II. Rafaels stanzer ble fullført under Leos pontifikat, og i det tredje rommet er det en referanse til Leo i form av bilder av pavene Leo III og Leo IV. Skulptur ble derimot ikke satt så høyt av ham, og Michelangelo hadde få oppdrag i denne perioden. Byggingen av den nye Peterskirken pågikk fortsatt, og Leos hovedarkitekt for arbeidet var Bramante.
Den Hellige Stols kasser var langt fra bunnløse, og etter bare to år var pengene som Julius II hadde etterlatt seg brukt opp. I løpet av sin tid på pavestolen skal han ha brukt omkring 4,5 millioner dukater, og han etterlot seg en gjeld på 400 000 dukater.Femte Laterankonsil, som hadde begynt i 1512, ble avsluttet av Leo i 1520. Blant dekretene fra konsilet var en instruksjon om at bare verdige personer skulle utnevnes som abbeder. Leo var selv et eksempel på uskikken med å utnevne personer fra mektige familier til slike embeter uten hensyn til deres skikkethet. Det ble også vedtatt en rekke reformer for den romerske kurie.
==== Pave Leo og reformasjonen ====
Pave Leo skal angivelig ha gått sammen med dominikaneren Johann Tetzel, som solgte avlatsbrev. Om dette er riktig, er usikkert da mye av de samtidige tekster har preg av propaganda. Men det står klart av paven i det minste ikke gjorde noe for å stoppe uskikken med å selge avlatsbrev. Dette var en av tingene som fikk augustinermunken Martin Luther til å forfatte sine 95 teser om avlatshandelen, et sentralt punkt i utviklingen av reformasjonen. Leo ekskommuniserte Luther 3. januar 1521 i bullen Decet Romanum Pontificem.
==== Pave Leo og Norge ====
I 1521 ble den religiøse kult rundt den norske kongen Håkon V Magnusson (1299–1319) approbert av paven. Denne rettsakten var riktignok noe annet enn en regulær helligkåring, men i sin effekt var den det samme. Dette skjedde på bakgrunn av en søknad fra den dansk-norske kongen Christian II. Ved slike stadfestelser gis det vanligvis tillatelse til alt det som tilkommer en helgen, bortsett fra at kulten rundt vedkommende er begrenset til den kirken hvor han er gravlagt. Det ble faktisk gitt tillatelse fra paven til å foreta skrinlegging av hellig Håkon på et eget alter i Mariakirken i Oslo. Presteskapet fikk også tillatelse til å holde messe for ham, helligholde hans dødsdag (8. mai) og ellers utføre det meste av det som knyttes til en regulær helgenkult.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Guillaume d'Estouteville (1403-1483)
Pave Sixtus IV (1414-1484) * bispeviet 1471
Pave Julius II (1443-1513) *1481
Kardinal Raffaele Sansoni Riario (1461-1521) *1504
Pave Leo X
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lorenzo de'Medicis brev til sin sønn Wikiquote: Leo X – sitater | Leo X, født Giovanni di Lorenzo de' Medici (født 11. desember 1475 i Firenze i den florentinske republikk, død 1. | 9,850 | 9,850 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_europeiske_union | 2023-02-04 | Den europeiske union | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske union', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
| Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
== Historie ==
=== Idéen om europeisk integrasjon ===
Tanken om et samlet Europa ble for første gang for alvor lansert i 1923 med Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergis bok Paneuropa, som førte til opprettelsen av Pan-Europa-bevegelsen. Pan-Europa-bevegelsen så for seg et føderalt, liberalt og demokratisk Europa, idealer som var vanskelige å få gjennomslag for i en tid der stadig flere land hadde fascistiske eller kommunistiske styresett.
=== Tidslinje over de viktigste traktatene ===
=== 1951: Kull- og stålunionen ===
Den franske utenriksminister Robert Schuman foreslo 9. mai 1950 (senere feiret som Europadagen) en sammenknytning av de franske og tyske tungindustrier, gjennom felles institusjoner. Schuman-planen som var utarbeidet av Jean Monnet, hadde som formål å hindre at det skulle oppstå krig mellom Tyskland (Vest-Tyskland) og Frankrike.Frankrike, Vest-Tyskland, de tre Benelux-land og Italia, senere kalt «de indre seks», undertegnet i 1951 Paris-traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Fellesskapet skulle ha institusjoner med en viss overnasjonal beslutningsmyndighet. Det dreide seg blant annet om å etablere Den høye myndighet, en forløper til Europakommisjonen. Fellesskapet som også ble kalt Kull- og stålunionen, startet sin virksomhet i 1952.Formålet med kull- og stålunionen var å fjerne handelshindre for denne industrien. Det skulle gjelde felles regler og minstepriser mellom landene. På sikt ønsket man en felles handelspolitikk utad. EKSF-ministrene foreslo i 1953 å skape en «europeisk politisk union».
=== 1957: Roma-traktaten ===
«De indre seks» signerte i 1957 Roma-traktaten. Dermed opprettet de Det europeiske økonomiske fellesskap (ofte omtalt som EEC eller Fellesmarkedet), samt atomenergi-organisasjonen Euratom. Traktaten innebar at «de fire friheter» skulle gjelde innenfor Fellesmarkedet. Det ble også uttrykt ønske om å redusere de økonomiske forskjellene mellom medlemslandene, og mellom geografiske områder innenfor fellesmarkedet.EEC var til å begynne med en tollunion. Gjennomføring av tollunionen og en felles landbrukspolitikk førte i løpet av 1960-tallet til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.
=== 1992: Maastricht-traktaten ===
Murens fall i 1989 ga en ny dynamikk til den europeiske samling. Kravet om en bedre demokratisk forankring for de europeiske institusjonene ble sterkere. Europaparlamentet skulle styrkes som talerør for europeiske borgere.Da Maastricht-traktaten ble undertegnet 7. februar 1992, ble Den europeiske union grunnlagt. Traktaten som senere er endret en rekke ganger, kalles traktaten om Den europeiske union. Unionen var foreløpig en overbygning på «søyler»: De europeiske fellesskap, justis- og politisamarbeidet og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Maastricht-traktaten fastsatte klare regler for den kommende felles valuta, euroen.De europeiske fellesskap omfattet områder der Europakommisjonen hadde sin overnasjonale beslutningsmyndighet. De to andre søylene, justis og utenriks, utgjorde formaliserte rammeverk for mellomstatlig samarbeid på politikkområder innenfor nasjonalstatenes domene. EUs organer kunne på disse områdene ikke fatte beslutninger med virkninger for medlemslandene. EU var et politisk og ikke rettslig begrep, og EU selv var ikke et eget rettssubjekt.Folkeavstemningen i Frankrike i 1992 støttet Maastricht-avtalen. Derimot forkastet Danmark traktaten ved sin folkeavstemning 2. juni samme år. Edinburgh-avtalen som ble inngått i desember 1992, ga Danmark rett til å ta forbehold om blant annet eurosamarbeidet. Da det ble holdt ny folkeavstemning om Maastricht-traktaten i 1993, viste den flertall for traktaten.
Planen var at andre trinn i ØMU skulle innledes 1. januar 1994, og tredje trinn (faste valutakurser og felles valuta) skulle innledes senest 1. januar 1999. Sentralt i arbeidet med ØMU var de såkalte konvergenskriteriene som var kravene til økonomisk utvikling i medlemsland før de kunne gå inn i ØMU, det gjaldt blant annet prisstabilitet, valutakurs, underskudd på statsbudsjettet og rentenivå. Det indre markedet innebar blant annet at nasjonale monopoler ble oppløst og at det ble innført regler for offentlige innkjøp. Ifølge de nye reglene kunne ikke lokale eller nasjonale myndigheter foretrekke en lokal bedrift til for eksempel et byggeprosjekt, alle bedrifter innenfor EU måtte behandles likt og bedrifter som mente seg diskriminert kunne føre sak for domstolen.
Nice-traktaten fra 2001 reviderte Maastricht-traktaten, og definerte fordelingen av de enkelte medlemslandenes representanter i Rådet for Den europeiske union etter utvidelsene.
=== 2009: Lisboa-traktaten ===
Lisboa-traktaten som ble vedtatt i 2007 og trådte i kraft i 2009, var en endringstraktat. Maastricht-traktaten ble omdøpt til traktaten om Den europeiske union, og Roma-traktaten ble traktaten om Den europeiske unions virkemåte. De to traktatene tilsvarte til sammen omtrent innholdet i traktaten om en forfatning for Europa som i 2005 ble forkastet ved folkeavstemninger i Nederland og Frankrike. Systemet med de tre søyler ble opphevet og erstattet med et enhetlig rettssystem under navnet Den europeiske union. Europaparlamentet fikk større myndighet, «det europeiske borgerinitiativet» ble innført, Det europeiske råd fikk en fast president, EU fikk en utenriksminister og det ble etablert en ny diplomatisk tjeneste for EU, kalt Den europeiske utenrikstjeneste.I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
=== 2016: «Brexit» ===
Ved en folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap den 23. juni 2016 stemte 51,9 prosent av velgerne i Storbritannia for å forlate EU, mens 48,11 prosent stemte for å forbli. Forhandlingene om brexit begynte våren 2017. Forhandlingene førte til at Storbritannias medlemskap i EU opphørte 31. januar 2020. Det er imidlertid avtalt en overgangsperiode til 31. desember 2020, som kan forlenges. I overgangsperioden er det meste som før.
=== 2020/2021: Handels- og samarbeidsavtale med Storbritannia. ===
Forhandlingsdelegasjonene oppnådde 24. desember 2020 enighet om et utkast til handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia. Avtalen gjaldt midlertidig fra 1. januar 2021. Etter ratifiseringsprosessen i EU-landene og behandlingen i EUs organer trådte avtalen i kraft 1. mai 2021.
== Politisk system ==
=== EU-retten ===
EU-retten er unik, og bygget opp på en annen måte enn rettssystemene i medlemsstatene. Den adskiller seg også fra folkeretten, som er den tradisjonelle form for internasjonal rett.En særskilt side ved EU-retten er at den er bygget på overnasjonalitet. Det innebærer at unionen har institusjoner som kan treffe flertallsvedtak, og som binder også de medlemsstatene som har stemt imot. Deler av EU-retten får dessuten direkte virkning i medlemsstatene, uten noen mellomliggende ratifikasjon. Samtidig må EU følge legalitetsprinsippet, ikke bare ved utøvelse av myndighet, men også ved lovgivningen. Det innebærer at det må finnes grunnlag i en traktat for at EU kan vedta nye lover. EU kan ikke selv vedta nye traktater, det er det bare medlemsstatene som kan.Overnasjonaliteten er ikke gjennomført for alle rettsakter. Rådet for Den europeiske union (ministerrådet) kan ikke treffe flertallsvedtak i alle saker. Videre er det slik at forordninger har direkte virkning, mens direktiver krever nasjonal gjennomføring. Det dreier seg derfor om en delvis gjennomført overnasjonalitet.EU-retten bygger på traktatene, og er dermed selvstendig (autonom), i forhold til medlemsstatenes rettssystemer. Det medfører at ikke bare statene, men også innbyggerne (unionsborgerne) kan pålegges forpliktelser og gis rettigheter. Et viktig moment ved lovtolkningen i EU, er hensynet til den europeiske integrasjon. Et annet moment er eksistensen av EUs 24 offisielle språk. Et ord kan ha ulik betydning på ulike språk. Ved tolkningen av EU-lovene, vil derfor meningen med bestemmelsen kunne få større betydning enn ordlyden.Generelle prinsipper er av stor betydning. De viktigste prinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, for de grunnleggende rettigheter som fremgår av medlemsstatenes statsforfatningsrett, for subsidaritetsprinsippet og for åpenhet for opptak av nye medlemmer i unionen. Traktaten om den europeiske union slår fast at Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter er inkorporert i EU-retten, og at EU skal tiltre Den europeiske menneskerettskonvensjon.EUs politiske system har vært kritisert for å lide av «demokratisk underskudd». Det er blant beskrevet som at EU-institusjonene og deres beslutningsprosesser er uten demokratisk legitimitet, og at institusjonene virker utilgjengelige for alminnelige borgere. EU har selv søkt å imøtekomme dette ved å gi økt innflytelse til Europaparlamentet. Andre har ment at EU ikke kan bli demokratisk ved å styrke Europaparlamentet, i hvert fall ikke så lenge tilslutningen til valgene til Europaparlamentet holder seg lav.
=== Institusjoner ===
I EUs politiske system skilles det mellom EUs institusjoner og andre organer. Institusjonene er tildelt egen myndighet gjennom traktatene. Øvrige organer er enten underlagt institusjonene eller har rent rådgivende funksjoner.Unionens sju institusjoner er listet opp i traktaten om den europeiske union (TEU), artikkel 13. Nærmere bestemmelser om institusjonene fremgår av traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV) sjette del.I beslutningsprosessen er det fremfor alt fire institusjoner som deltar, nemlig Europakommisjonen, Rådet, Det europeiske råd og Europaparlamentet. Vanligvis er det kommisjonen som foreslår beslutningene, mens Rådet og Europaparlamentet vedtar dem. Gjennomføringen er det medlemslandene eller de berørte institusjoner som står for.Rådet, Kommisjonen og Europaparlamentet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
==== Europaparlamentet ====
Europaparlamentet er EUs folkevalgte organ. Det har siden 1979 blitt valgt ved direkte valg av EUs borgere. Det utgjør sammen med Rådet EUs lovgivende organer. De to organene godkjenner også EUs budsjett og velger Europakommisjonens president. Parlamentet kan vedta mistillitsforslag overfor Europakommisjonen som kollegium, og kommisjonen og EUs utenriksminister må da gå av. Sammen med Europakommisjonen og EU-domstolen utgjør Europaparlamentet det overnasjonale nivået i EU.Valg til Europaparlamentet foregår ved at representanter fra medlemslandenes partier stiller til valg etter medlemsstatenes regler. I Europaparlamentet organiserer de valgte representantene seg i politiske grupper etter politisk ideologi, og på tvers av landegrenser. Europaparlamentet ledes av en president.
==== Det europeiske råd ====
Det europeiske råd som ofte blir kalt «EUs toppmøte», ble opprettet i 1974. Medlemmene er medlemsstatenes stats- eller regjeringssjefer, Det europeiske råds president og Europakommisjonens president. EUs utenriksminister deltar også når det skal drøftes utenrikssaker. Rådet fastlegger EUs politiske retning og prioriteringer. Det europeiske råd treffer først og fremst sine avgjørelser ved konsensus. I visse særlige tilfeller som er beskrevet i EUs traktater, treffer det likevel avgjørelser ved enstemmighet eller kvalifisert flertall. Ved avstemningen deltar ikke presidenten eller kommisjonens president.
==== Den europeiske unions råd («Rådet») ====
Rådet er medlemslandenes organ. I Rådet møtes de aktuelle fagministrene fra hvert av medlemslandene, for å vedta lover og treffe andre politiske beslutninger. Lovforslagene til Rådet kommer som regel fra Europakommisjonen. Internt i Rådet behandles saken først av en av Rådets 150 komiteer. Deretter drøftes den av De faste representantenes komité (Coreper), for endelig å bli behandlet av Rådet. Det vil da være sammensatt av de relevante ministrene fra alle medlemsland. Rådet vedtar deretter lovene sammen med Europaparlamentet, og som regel (85 ulike politikkområder) etter den alminnelige lovgivningsprosedyre. De to institusjonene blir som regel (67 % av tilfellene) enige i første «lesning».Før en lov vedtas skal den forelegges for de nasjonale parlamenter som kan uttale seg om behandlingen er i samsvar med nærhetsprinsippet (subsidaritetsprinsippet). Forslag fra Europakommisjonen eller EUs utenriksminister kan vedtas med kvalifisert flertall. Forslag til Rådet fremsatt av andre enn de to nevnte krever et utvidet kvalifisert flertall. Beslutninger som medlemslandene betrakter som følsomme, vedtas ved enstemmighet. Det gjelder blant annet utenrikspolitiske spørsmål, EUs finanser og opptak av nye medlemmer. Formannskapet (etter dansk: Formandskabet) i rådet går på rundgang blant medlemslandene, med skifte hver sjette måned.
==== Europakommisjonen ====
Europakommisjonen er et utøvende og kontrollerende organ. Den bistår med å forme EUs overordnede strategi, foreslå nye lover og politikk og overvåke gjennomføringen av dem. Av sistnevnte grunn kalles den gjerne «traktatenes vokter». Kommisjonen skal forvalte EUs budsjett. Den spiller også en rolle i det internasjonale utviklingsarbeidet og i levering av humanitær bistand.Kommisjonen består av én person (europakommissær) fra hvert av medlemslandene. Kommissærene representerer likevel ikke sine land, og skal ikke ta instruks fra egne regjeringer. Kommisjonen står politisk ansvarlig overfor Europaparlamentet, og hele kommisjonen kan avsettes av parlamentet. Enkeltmedlemmer kan avsettes av domstolen. Kommisjonen tar beslutning ved flertall, men tilstreber konsensus.
==== Den europeiske unions domstol ====
Den europeiske unions domstol er en institusjonell overbygning på tre forskjellige domstoler, hvis oppgave blant annet er å tolke europeisk lovgivning og traktatene. Domstolen uttaler seg om forholdet mellom internasjonale avtaler og EU-rett og den avgjør tvister mellom EFs institusjoner.
==== Den europeiske sentralbank ====
Den europeiske sentralbank (ESB) utgjør sammen med de 27 medlemslandenes sentralbanker, Det europeiske systemet av sentralbanker (ESSB). ESB danner sammen med de 19 eurolandene eurosonen. ESB og ESSB ble opprettet ved Maastricht-traktaten. ESSBs hovedoppgave er å sikre prisstabilitet og å utforme og gjennomføre EUs pengepolitikk. Med forbehold for målet om prisstabilitet, skal ESSB støtte den alminnelige økonomiske politikken i EU i samsvar med de mål og prinsipper som er nedfelt i traktatene.
==== Revisjonsretten ====
Revisjonsretten reviderer unionens regnskap. Den er sammensatt med ett medlem fra hver medlemsstat som velges for seks år av gangen. Presidenten velges for tre år av gangen. Revisjonsretten rapporterer til Rådet og Europaparlamentet. Den har ingen egne fullmakter til å gripe inn mot ulovligheter, men dersom revisorene avslører svindel eller uregelmessigheter, skal de underrette Kommisjonen ved OLAF – Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse.
=== Andre organer ===
Regionkomitéen er et rådgivende organ som består av representerer fra de regionale og kommunale organer i EU. Komiteen har eksistert siden 1992 og utnevnes av medlemslandenes regjeringer. Den skal høres før bestemte beslutninger, i praksis 70 % av lovgivningen. Regionkomiteen har 329 medlemmer (2020) som danner politiske grupper på tvers av landegrensene, i likhet med i Europaparlamentet. Komiteen møtes seks ganger i året.
Den økonomiske og sosiale komité har eksistert som rådgivende organ siden 1957. Komiteen skal representere det organiserte samfunn og består av 344 medlemmer fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner med en tredel hver, samt sosiale, yrkesmessige, økonomiske og kulturelle organisasjoner. De tilsammen 326 komitémedlemmene nomineres av medlemsstatenes regjeringer og oppnevnes av Rådet for fem år av gangen.. De har et selvstendig mandat. Komiteen skal høres i økonomi- og sosialpolitikk.
Den europeiske ombudsmann velges av Europaparlamentet for fem år av gangen. Ombudsmannen er uavhengig og upartisk, kan kritisere EUs institusjoner og byråer, og skal oppfordre til god forvaltningsskikk. Ombudsmannen bistår innbyggere, næringsdrivende og organisasjoner som opplever problemer med EUs administrasjon og undersøker klager på myndighetsmisbruk. Embetet skal også proaktivt gå inn i systemiske spørsmål.
Det europeiske datatilsynet er en uavhengig tilsynsmyndighet for datasikkerhet. Det skal overvåke og garantere implementeringen av unionens bestemmelser om behandling av personopplysninger.
Den europeiske investeringsbank ble stiftet i 1958. Bankens hovedområder er per 2020 klima og miljø, utvikling, innovasjon og vitenskap, små og mellomstore bedrifter, infrastruktur og integrasjon. Miljøvern er gjennomgående for de hensyn banken vektlegger for sine prosjekter.
=== EUs byråer ===
EUs byråer adskiller seg fra EUs institusjoner og andre organer, blant annet ved at de er selvstendige juridiske enheter opprettet for å utføre særskilte oppgaver i henhold til EU-lovgivningen. De 41 «desentraliserte byråene» inklusive Euratom-byråene, har sine kontorer spredt rundt i EUs medlemsland. I tillegg kommer (2020) sju byråer som deltar i offentlig-privat samarbeid. Europakommisjonen oppretter også «forvaltningsbyråer» (executive agencies) for en tidsbestemt periode for å løse bestemte oppgaver. Forvaltningsbyråene har som regel kontor i Brussel.Byråene er i et stort antall åpnet for samarbeid med andre land. For eksempel deltok Norge per 2017 i 31 av EUs byråer. Norge kunne per 2022 delta i 224 av EUs komiteer.
=== Unionsborgerskap ===
Unionsborgerskapet ble introdusert ved Maastricht-traktaten og betegner de rettigheter som hver borger i EUs medlemsland har. Det er et supplement til de nasjonale statsborgerskapene og kan ikke erstatte disse. Den eneste måten å oppnå unionsborgerskap på er å bli statsborger i et medlemsland.
== Kompetansefordeling mellom EU og medlemslandene ==
Den europeiske unions rettsgrunnlag er dannet av to forfatningstraktater som alle medlemsstatene er tilsluttet. Det dreier seg om traktaten om Den europeiske union, opprinnelig Maastricht-traktaten, og traktaten om Den europeiske unions virkemåte, opprinnelig Roma-traktaten. Disse traktatene er endret flere ganger, og brukes i endret (konsolidert) versjon.
=== Prinsipper for begrensning og bruk av kompetanse ===
Traktaten om den europeiske union artikkel 5, fastsetter tre prinsipper for henholdsvis begrensning av unionens kompetanse (myndighet), og for hvordan kompetansen skal utøves.
Kompetansetildelingsprinsippet innebærer at myndighetsområder som ikke er gitt EU i traktatene, forblir i de enkelte medlemsland.
Subsidaritetsprinsippet (nærhetsprinsippet) innebærer at EU, med mindre det dreier seg om unionens enekompetanse, bare skal tre inn dersom det fører til en bedre løsning, enn om problemene løses av medlemslandene selv.
Forholdsmessighetsprinsippet innebærer at EU må handle forholdsmessig, det vi si at den ikke må gå lengre enn det som er nødvendig for å få oppfylt traktaten.
=== Kompetansereglene på de enkelte saksområder ===
Så langt myndighetsområdene er regulert i traktatene, fremgår fordelingen av dem mellom EU og medlemsstatene, av traktaten om Den europeiske unions virkemåte, første del.
== Politikkområder ==
=== Toll ===
EUs tollunion har formelt grunnlag i Roma-traktaten fra 1957, men ble gjennomført først i 1968. Tollunionen medfører at det ikke er toll på eksport og import innad i EU, og at tollsatsene mot tredjeland er like for samtlige medlemsland. Den er nært knyttet til det indre markedet, som ble etablert i 1993. EØS-landene er ikke medlemmer av tollunionen.Reglene for tollunionen vedtas ved flertallsbeslutninger i EUs organer. Den er dermed en del av EUs overnasjonale område.
=== Konkurransepolitikk ===
EUs konkurransepolitikk har som hovedformål å legge til rette for at det indre marked skal fungere som et fritt marked. EU har enekompetanse på å vedta konkurranseregler som er nødvendig for det indre markeds virkemåte. Konkurransepolitikken er dermed en del av EUs overnasjonale nivå.
=== Det indre marked ===
Det indre marked ble iverksatt 1. januar 1993 mellom medlemslandene i EU. Siktemålet var å oppnå en styrket næringsmessig integrasjon, og å berede grunnen for Den økonomiske og monetære union. Det indre marked omfatter medlemsstatene i EU. I tillegg har EØS-landene (Norge, Island og Liechtenstein) og Sveits adgang til markedet. Medlemskap i det indre marked forutsetter den frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer («fire friheter»), slik de ble forutsatt i Roma-traktaten.Innføringen av det indre markedet dominerte arbeidet i EF fra midten av 1980-tallet. Reglene for det indre marked avgrenses mot EUs felles handelspolitikk.
=== Fiskeri ===
Formålet med EUs felles fiskeripolitikk er å forvalte en felles ressurs, og gi alle medlemslandenes fiskeflåter samme adgang til EUs farvann og fiskeområder. Spørsmål knyttet til bevaring av biologiske ressurser i havet tilhører EUs enekompetanse. Ressursspørsmålene avgjøres dermed på overnasjonalt nivå. Fiskeripolitikken ble vedtatt første gang av Rådet 19. og 20. oktober 1970.
=== Handelspolitikk ===
EUs felles handelspolitikk dreier seg om reglene for eksport og import mellom unionens medlemsland og land utenfor EU. Den omfatter lovgivningen på dette området og forhandlinger om handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken avgrenses mot det indre marked som dreier seg om handel medlemslandene imellom. EUs organer har enekompetanse til å gi lover på dette området og gjør vedtak ved flertallsbeslutninger. EU har også enekompetanse til å forhandle handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken er dermed del av EUs overnasjonale område. Europakommisjonen har inngått handelsavtalen Everything but Arms (Alt utenom våpen) med en rekke av verdens minst utviklede land.
=== Landbruk ===
I den felles landbrukspolitikken (CAP) er myndigheten delt mellom EU og medlemslandene. Landbrukspolitikken som ble vedtatt første gang i 1962, har gjennomgått flere reformer. Formålet var opprinnelig å øke produktiviteten i landbruket, sikre tilbudet av landbruksprodukter til fornuftige priser, sikre levestandarden for bøndene og stabilisere prisen på landbruksprodukter. Gjennom jordbrukspolitikken ble det gitt subsidier til bøndene som ga dem incentiver til å produsere mer, så vel som til restrukturering av jordbrukssektoren. På 1980-tallet opplevde EU store overproduksjonsproblemer for mange viktige landbruksprodukter. I 2013 gjennomgikk CAP en omfattende reform. Støtten til landbruket la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men denne andelen var i 2020 redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene.EU var per 2022 generelt godt selvforsynt med jordbruksprodukter. De er også en betydelig nettoeksportør av jordbruksvarer. For noen produkter som tropisk frukt og fôrvarer er likevel EU en nettoimportør. 22 prosent av EUs proteinråvarer for husdyr produseres i land utenfor EU.
=== Utenriks- og sikkerhetspolitikk ===
Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er EUs politikk overfor tredjeland, det vil si land utenfor EU. Politikken skal sikre fred og styrke den internasjonale sikkerhet, samtidig med at demokratiet, rettsstatsprinsippet og respekten for menneskerettighetene og friheten skal fremmes i hele verden. Den dekker alle områder i utenrikspolitikken, samt alle forhold vedrørende EUs sikkerhet. FUSP omfatter også en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (FSFP), som dekker de forhold ved EUs politikk som vedrører forsvar og militær og sivil krisestyring.Lisboa-traktaten fra 2009 formet FUSP slik vi kjenner den i dag. Traktaten medførte opprettelsen av EUs diplomatiske tjeneste, nemlig Den europeiske utenrikstjeneste, under Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk.Det europeiske råd vedtar målsetningene for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Rådet for Den europeiske union avgjør deretter hvilke tiltak og posisjoner som EU skal ta i dette politikkområdet. Rådets beslutninger krever enstemmighet, men det kan også tas beslutninger ved kvalifisert flertall, det vil si 55 % av stemmene fra EU-land, som utgjør minst 65 % av EUs befolkning.
=== Miljø og energi ===
EU har som mål å redusere sine utslipp av veksthusgasser med minst 55 % i 2030 sammenliknet med 1990-nivået. Unionen ønsker å bli klimanøytral senest i 2050. Målet er sentralt i klimastrategien Green Deal, og er i samsvar med EUs globale initiativ i samsvar med Parisavtalen. REpowerEU er en plan fremlagt av Europakommisjonen i 2022, for å avslutte medlemslandenes avhengighet av russisk olje og gass før 2030, som svar på Russlands invasjon av Ukraina i 2022.Europakommisjonen utnevner årlig en europeisk miljøhovedstad, blant annet som en anerkjennelse for vedvarende engasjement for å nå høye miljømessige standarder. Prisen tildeles byer også utenfor EU, og Oslo fikk prisen i 2019.EUs energipolitikk er forankret i TEUV artikkel 194 og skal sikre at energimarkedet virker etter sin hensikt, garantere en sikker energiforsyning i Unionen, fremme energieffektivitet, energisparing og utvikling av nye og fornybare former for energi, og fremme sammenkopling av energinett. Politikken dekker alle energikilder, fra fossile kilder til nukleære og varige kilder (sol, vind, biomasse, geotermiske, hydroelektriske og bølgekraft).
=== Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ===
Det europeiske området for frihet, sikkerhet og rettferdighet omfatter forskjellige politiske områder med en grenseoverskridende dimensjon, herunder forvaltning av EUs ytre grenser, sivilrettslig og strafferettslig samarbeid, samt politisamarbeid. Området dekker dessuten asyl- og integrasjonspolitikk og bekjempelse av kriminalitet (terrorisme, organisert kriminalitet, IT-kriminalitet, seksuell utnyttelse av barn, menneskehandel, narkotikahandel etc.). Politikkområdet omfatter blant annet virksomheten til Frontex, Eurojust, Europol, den europeiske arrestordre og personvernforordningen GDPR.Schengen-området består av 26 europeiske stater som har fjernet all passkontroll og annen grensekontroll ved de indre grenser. Det er også vedtatt kompenserende regler for samarbeidslandenes ytre grenser, felles visumregler, bekjempelse av narkotikahandel og felles regler for informasjonsutveksling - Schengeninformasjonssystemet (SIS). Området er oppkalt etter Schengen-avtalen fra 1985 og Schengen-konvensjonen fra 1995, begge undertegnet i Schengen i Luxembourg. Området består av 22 av EU-statene og de fire EFTA-staterne Island, Liechtenstein, Norge og Sveits, samt flere mikrostater.Irland og Danmark har tatt forbehold (opt-out) om dette politikkområdet. Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ble innført med Lisboa-traktaten i 2009. Endringen åpnet for at EU kunne vedta forordninger og direktiver innenfor dette politikkområdet.
=== Transport ===
EUs transportpolitikk går ut på å sikre en velfungerende, effektiv, sikker og fri bevegelighet av personer og varer i EU ved hjelp av integrerte nettverk (Transeuropeiske nett, TEN), ved bruk av alle transportformer (vei, jernbane, vann, luft). EU-politikken dekker også en rekke andre områder så som klimaendringer, passasjerers rettigheter, miljøvennlig drivstoff og bekjempelse av overdrevet byråkrati i havnene. Kompetansen i transportpolitikken er delt mellom EU og medlemslandene.
=== Romprogram ===
EUs romprogram ble etablert i 2021 og omfatter romaktiviteter for perioden 2021–2027. Programmet innebærer en videreutvikling av Galileo/EGNOS (satellittnavigasjon) og Copernicus (jordobservasjon). Det nye programmet vil også omfatte de nye delprogrammene GOVSATCOM (sikker satellittkommunikasjon for myndighetsformål) og SSA (romovervåkning).
=== Kultur ===
EUs kulturpolitikk er definert i traktaten om den europeiske unions virkemåte artikkel 167. EU skal støtte, koordinere eller komplettere medlemsstatenes initiativer og arbeide med å fremheve den felles kulturarven. Kreativt Europa var per 2020 EUs eneste rendyrkede program for støtte til kultur. Gjennom dette programmet ble det gitt støtte til blant annet European Film Academy som arrangerer European Film Awards. EU samarbeider med andre internasjonale organisasjoner for å hindre ulovlig handel med kulturgoder.Hvert år velges to byer til europeiske kulturhovedsteder, der det settes fokus på lokale kunstnere og de aktuelle byenes særskilte kulturarv. Europeana er en internettportal med tilgang til (per 2020) 58 millioner digitaliserte objekter fra den europeiske kulturarv, hos 3 600 arkiver, museer og andre institusjoner.
== Budsjett ==
=== Omfang og inntekter ===
EUs vedtar et langtidsbudsjett for sju år av gangen. EUs såkalte «egne inntekter» utgjør hovedsakelig en avgift beregnet av medlemslandenes bruttonasjonalprodukt (BNP), en andel av medlemslandenes merverdiavgift, samt importavgifter på produkter fra land utenfor EU. Disse inntektene utgjør tilsammen ca. 98 % av budsjettet. De siste 2 % dreier seg om andre inntekter, blant annet skatter fra EUs ansatte og bøter som følge av brudd på EUs konkurranseregler.Enkelte land har gjennom årenes løp fått rabatter på sine bidrag til budsjettet. Et kjent tilfelle var da Storbritannia ved statsminister Margaret Thatcher i 1984 krevde en rabatt («I want my money back») på det britiske bidraget til EU. Østerrike, Danmark, Nederland og Sverige har fått tidsbegrensede rabatter på avgiften av BNP. Tyskland, Sverige og Nederland har rabatter på sin andel av innkrevd merverdiavgift.De samlede bidrag fra medlemslandene skal ikke overstige 1,2 % av EUs bruttonasjonalprodukt. De siste årene før 2020 har budsjettet utgjort ca. 1 % av medlemslandenes samlede bruttonasjonalprodukt, eller ca. 2 % av medlemslandenes samlede budsjetter. Det er til sammenlikning litt mindre enn budsjettene til henholdsvis Østerrike og Belgia.
=== Bruken av pengene ===
Det meste av pengene (94 %) går tilbake til medlemslandene som støtte og bidrag, mens 6 % går til administrasjon. For å minske forskjeller mellom landene får EU-land med svak økonomi mer økonomisk støtte enn land med sterk økonomi. Bidrag til utvikling av regioner, sysselsetting, samt energi og transport utgjorde for 2020 45 % av budsjettet. Jordbruksstøtten var lenge den dominerende sektor, men det har endret seg. Den felles landbrukspolitikk la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men i 2020 var denne andelen redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene. Utenriks- og sikkerhetspolitikken fikk i 2020 6 %, mens grensekontroll og sikkerhet fikk 2 % av budsjettet.
=== Budsjettet for 2021–2027 ===
Den 10. november 2020 ble det oppnådd enighet mellom Europakommisjonen, Rådet og Europaparlamentet om budsjettet for perioden 2021–2027 med 1 074,3 milliarder euro. I tillegg ble det vedtatt et ekstraordinært budsjett kalt NextGenerationEU på 750 milliarder euro, som et midlertidig gjenopprettingsinstrument etter Koronapandemien, og for å drive frem et grønt og digitalt skifte i medlemslandene. Budsjettet var det største i EU gjennom tidene.
== Geografi ==
EUs medlemsstater dekker et areal på 4 233 262 kvadratkilometer, som er mindre enn halvparten av USA. Av dette var per 2011 154 539,82 kvadratkilometer kunstig vannet. Mont Blanc er den høyeste fjelltoppen med 4 810,45 moh. De mest lavtliggende er Lammefjord, Danmark og Zuidplaspolder, Nederland, begge på 7 muh. Unionen har en landegrense på 13 770 km. Det er da tatt i betraktning at grensen mellom Irland og Nord-Irland per 2020 ikke er en hard grense, og slik at den reelle grensen går i Irskesjøen. Kystlinjen strekker seg til 53 563,9 kilometer.
== Medlemsstater ==
De seks landene som stiftet EEC i 1957 var Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Luxemburg, Nederland.
=== Utvidelser ===
Den første utvidelse av fellesskapet ble gjennomført i 1973 med Storbritannia, Irland og Danmark. Norge hadde også søkt, men trakk søknaden tilbake, etter en folkeavstemning i 1972. Hellas ble medlem i 1981, Spania og Portugal i 1986. Disse tre landene hadde lenge søkt mot fellesskapet, men kom ikke med før de hadde innført demokratiske styresett.Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble landet og dermed EU utvidet med 16 millioner innbyggere, og dessuten territoriet til den tidligere kommunistiske staten DDR (Øst-Tyskland).Østerrike, Sverige og Finland ble medlemmer i 1995. Norge hadde holdt folkeavstemning i 1994, som på nytt viste et flertall mot medlemskap.
I 2004 ble ti nye land medlemmer. Det dreide seg om de tidligere kommunistiske Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Slovenia og middelhavslandene Malta og Republikken Kypros.Romania og Bulgaria ble medlemmer i 2007. Kroatia holdt folkeavstemning i 2012 og ble medlem 2013.
=== Uttredelser ===
Enhver medlemsstat har rett til å tre ut av unionen. Et land som ønsker å melde seg ut, skal kunngjøre sin plan om dette til Det europeiske råd. Det skal opprettes en avtale som fastslår bestemmelsene for utmeldingen. Om så ikke skjer, opphører medlemsstatens forpliktelser etter to år.Storbritannia har som hittil eneste stat meldt seg ut av EU. En folkeavstemning i juni 2016 viste flertall for utmelding. Den britiske regjeringen begjærte offisielt utmelding til Det europeiske råd 29. mars 2017, og landet trådde ut av EU 31. januar 2020.Tre selvstyrte områder har til nå gått ut av unionen. Det dreier seg om Algerie som gikk ut i 1962 ved løsrivelsen fra Frankrike, og deretter inngikk samarbeidsavtale med EU i 1978. Grønland forlot EU i 1985 etter folkeavstemningen i 1982. Saint-Barthélemy hadde som følge av den store avstanden til fastlandet og Frankrike, vanskelig for å overholde alle EU-standarder. Øya ble utmeldt med virkning fra 2012. Både Grønland og Saint-Barthélemy er blant de 13 oversjøiske land og territorier som har assosieringsavtaler med EU. De omfattes av EUs budsjetter, og Saint-Barthélemy har dessuten euro.Etter Storbritannias uttreden i 2020, består EU av 27 stater, hvorav 21 republikker og seks monarkier.
a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av EU
=== Kandidatland, potensielle kandidatland og søkerland ===
Etter TEUV Artikkel 49 kan en hver europeisk stat søke om medlemskap, såfremt den tilfredsstiller EUs grunnleggende krav til demokrati og til en rettsstat. Dette fremgår av de såkalte Københavnkriteriene. I praksis må regler tilsvarende EU-retten, innlemmes i den nasjonale rett før medlemskapet er et faktum. EU sondrer mellom kandidatland og land som er potensielle kandidater. Prosessen med opptak av et land som medlem av EU er derfor komplisert og langvarig.
==== Kandidatland ====
Kandidatlandene er akseptert som parter i forhandlinger om medlemskap. Det dreier seg om:
Albania (siden 2014)
Moldova (siden 2022)
Montenegro
Nord-Makedonia (siden 2005)
Serbia
Tyrkia
Ukraina (siden 2022)
Bosnia-Hercegovina (siden 2022)Serbia og Montenegro har innledet forhandlinger, og medlemskap kan tre i kraft i 2025.Ukraina søkte om medlemskap 28. februar 2022 etter den russiske invasjonen samme år, om medlemskap i EU. Moldova innleverte sin søknad om medlemskap 3. mars 2022. Samme dag søkte også Georgia om medlemskap. Under EUs toppmøte 23. juni 2022 ble Ukraina og Moldova akseptert som kandidatland.Georgia måtte derimot gjennomføre ytterligere reformer før EU kunne akseptere landet som kandidatland. Landet ble imidlertid gitt et europeisk perspektiv. Dette innebærer at kommisjonen formelt anerkjenner et lands berettigelse til et mulig fremtidig medlemskap av Unionen, men utsetter å gi landet en offisiell kandidatstatus inntil visse betingelser er oppfylt.
==== Potensielle kandidater ====
Potensielle kandidater er lovet muligheter for medlemskap når de er klare. Det dreier seg per 2022 om Kosovo.
==== Tidligere kandidater ====
Norge søkte om medlemskap i 1962, 1967, 1970 og 1992. De to første gangene ble søknaden innsendt sammen med søknad fra blant andre Storbritannia. Da Frankrike nedla veto mot Storbritannias medlemskap, trakk begge ganger også Norge sin søknad. Søknadene fra Norge i 1970 og 1992 førte til undertegnede avtaler. Avtalene ble nedstemt i folkeavstemninger i 1972 og i 1994. Marokko søkte om medlemskap i 1987. Søknaden ble avslått, da EU mente at landet ikke var en europeisk stat. Island ble kandidatland i 2009, men ba om å bli strøket i 2015.
== Symboler ==
Det europeiske flagget består av tolv gylne stjerner i sirkel på blå bakgrunn. Flagget ble tatt i bruk av Europarådet i 1953. Etter oppfordring fra Europarådet tok EU i 1983 det samme flagget i bruk.
Europahymnen er en melodi hentet fra Ludwig van Beethovens niende symfoni fra 1823. Europarådet gjorde Beethovens musikk til sin hymne i 1972, og i 1985 ble den også tatt opp som EUs hymne. Europahymnen består kun av Beethovens musikk og ikke Schillers tekst i hans dikt Ode til gleden.
Europadagen feires av EU 9. mai hvert år, til minne om den franske statsminister Robert Schumans introduksjon av sin plan – «Schuman-planen» – for å sette den franske og tyske kull- og stålindustrien, under felles europeisk kontroll.
EUs motto er «forent i mangfold» (dansk: «forenet i mangfoldighed»).
== Se også ==
Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS)
Den nordatlantiske allianse (NATO)
Schengen-avtalen
Det østlige partnerskap
Pax Europaea
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ulf Sverdrup Norge og EU: utenfor og innenfor i Hvor Hender Det? nr. 15/2012
Dag Harald Claes og Tor Egil Førland: Europeisk integrasjon 1. utg 1998, 2.utg 2004 ISBN 82-05-32837-4
Jan Erik Grindheim (red.) EU: fra økonomisk fellesskap til politisk union 1998 ISBN 82-00-12783-4
Fridtjof Frank Gundersen EU – etter Lisboa-traktaten: institusjoner, rettssystem og rettsregler 2010 ISBN 978-82-05-40145-7
Fridtjof Frank Gundersen Introduksjon til EU 2002 ISBN 82-90961-19-7
Gunnar Mathisen Innenfor EU: en innføring i EUs beslutningsprosesser 1996 ISBN 82-00-22606-9
Paul Knutsen Penger, stål og politikk : en problemorientert innføring i EUs historie 1998 ISBN 82-7674-473-7
Kristian Sarastuen og Anders Ystad: Hva er EU i bokserien hva er. nr 8 2005 ISBN 82-15-00505-5
Fredrik Sejersted et al. EØS-rett 2. utgave 2004 ISBN 82-15-00127-0
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) European Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) European Union – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
EU-kommisjonen
EU-Parlamentet
Rådet
EUR-Lex – lovgivning
EUs delegasjon til Norge
EU-oplysningen; Folketingets EU-Oplysning (på dansk) | Revisjonsretten er en av Den europeiske unions (EU) sju institusjoner. Den ble opprettet i 1977 for å revidere EUs finanser. | 9,851 | 9,851 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EUs_politi-_og_strafferettslige_samarbeid | 2023-02-04 | EUs politi- og strafferettslige samarbeid | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions søyler', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Politi', 'Kategori:Strafferett', 'Kategori:Stubber 2020-08', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Det politi- og strafferettslige samarbeid var den tredje av Den europeiske unions (EU) tre søyler, også kalt pillarstrukturen. De to øvrige søylene var De europeiske fellesskap og Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Samarbeidet ble ved Amsterdam-traktaten i 1999 tilpasset Schengen-samarbeidet.
| Det politi- og strafferettslige samarbeid var den tredje av Den europeiske unions (EU) tre søyler, også kalt pillarstrukturen. De to øvrige søylene var De europeiske fellesskap og Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Samarbeidet ble ved Amsterdam-traktaten i 1999 tilpasset Schengen-samarbeidet.
== Historie ==
Samarbeidet begynte som TREVI, opprettet som et samarbeid utenfor EU i 1975.Ved Maastricht-avtalen fra 1992, ble justis- og rettssektoren – Det Retts- og indrepolitiske samarbeidet (RIA), (engelsk: Justice and Home Affairs (JHA)) – fellesskapets tredje søyle.Amsterdam-traktaten fra 1999, tilpasset samarbeidet med Schengen-avtalen. Da ble ulovlig innvandring, visapolitikk, asylpolitikk og justissamarbeid inkludert.
== Organer ==
Det er opprettet to organer – Europol og Eurojust – for å bistå EUs medlemsstater i samarbeidet om bekjempelse av internasjonal organisert kriminalitet. Europol begynte sin virksomhet i 1999 mens Eurojust ble opprettet i 2002. Begge organene har hovedkvarter i Haag i Nederland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Stortingsmelding om Norge og Europa ved inngangen til et nytt århundre | Det politi- og strafferettslige samarbeid var den tredje av Den europeiske unions (EU) tre søyler, også kalt pillarstrukturen. De to øvrige søylene var De europeiske fellesskap og Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. | 9,852 | 9,852 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_europeiske_union | 2023-02-04 | Den europeiske union | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske union', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
| Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
== Historie ==
=== Idéen om europeisk integrasjon ===
Tanken om et samlet Europa ble for første gang for alvor lansert i 1923 med Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergis bok Paneuropa, som førte til opprettelsen av Pan-Europa-bevegelsen. Pan-Europa-bevegelsen så for seg et føderalt, liberalt og demokratisk Europa, idealer som var vanskelige å få gjennomslag for i en tid der stadig flere land hadde fascistiske eller kommunistiske styresett.
=== Tidslinje over de viktigste traktatene ===
=== 1951: Kull- og stålunionen ===
Den franske utenriksminister Robert Schuman foreslo 9. mai 1950 (senere feiret som Europadagen) en sammenknytning av de franske og tyske tungindustrier, gjennom felles institusjoner. Schuman-planen som var utarbeidet av Jean Monnet, hadde som formål å hindre at det skulle oppstå krig mellom Tyskland (Vest-Tyskland) og Frankrike.Frankrike, Vest-Tyskland, de tre Benelux-land og Italia, senere kalt «de indre seks», undertegnet i 1951 Paris-traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Fellesskapet skulle ha institusjoner med en viss overnasjonal beslutningsmyndighet. Det dreide seg blant annet om å etablere Den høye myndighet, en forløper til Europakommisjonen. Fellesskapet som også ble kalt Kull- og stålunionen, startet sin virksomhet i 1952.Formålet med kull- og stålunionen var å fjerne handelshindre for denne industrien. Det skulle gjelde felles regler og minstepriser mellom landene. På sikt ønsket man en felles handelspolitikk utad. EKSF-ministrene foreslo i 1953 å skape en «europeisk politisk union».
=== 1957: Roma-traktaten ===
«De indre seks» signerte i 1957 Roma-traktaten. Dermed opprettet de Det europeiske økonomiske fellesskap (ofte omtalt som EEC eller Fellesmarkedet), samt atomenergi-organisasjonen Euratom. Traktaten innebar at «de fire friheter» skulle gjelde innenfor Fellesmarkedet. Det ble også uttrykt ønske om å redusere de økonomiske forskjellene mellom medlemslandene, og mellom geografiske områder innenfor fellesmarkedet.EEC var til å begynne med en tollunion. Gjennomføring av tollunionen og en felles landbrukspolitikk førte i løpet av 1960-tallet til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.
=== 1992: Maastricht-traktaten ===
Murens fall i 1989 ga en ny dynamikk til den europeiske samling. Kravet om en bedre demokratisk forankring for de europeiske institusjonene ble sterkere. Europaparlamentet skulle styrkes som talerør for europeiske borgere.Da Maastricht-traktaten ble undertegnet 7. februar 1992, ble Den europeiske union grunnlagt. Traktaten som senere er endret en rekke ganger, kalles traktaten om Den europeiske union. Unionen var foreløpig en overbygning på «søyler»: De europeiske fellesskap, justis- og politisamarbeidet og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Maastricht-traktaten fastsatte klare regler for den kommende felles valuta, euroen.De europeiske fellesskap omfattet områder der Europakommisjonen hadde sin overnasjonale beslutningsmyndighet. De to andre søylene, justis og utenriks, utgjorde formaliserte rammeverk for mellomstatlig samarbeid på politikkområder innenfor nasjonalstatenes domene. EUs organer kunne på disse områdene ikke fatte beslutninger med virkninger for medlemslandene. EU var et politisk og ikke rettslig begrep, og EU selv var ikke et eget rettssubjekt.Folkeavstemningen i Frankrike i 1992 støttet Maastricht-avtalen. Derimot forkastet Danmark traktaten ved sin folkeavstemning 2. juni samme år. Edinburgh-avtalen som ble inngått i desember 1992, ga Danmark rett til å ta forbehold om blant annet eurosamarbeidet. Da det ble holdt ny folkeavstemning om Maastricht-traktaten i 1993, viste den flertall for traktaten.
Planen var at andre trinn i ØMU skulle innledes 1. januar 1994, og tredje trinn (faste valutakurser og felles valuta) skulle innledes senest 1. januar 1999. Sentralt i arbeidet med ØMU var de såkalte konvergenskriteriene som var kravene til økonomisk utvikling i medlemsland før de kunne gå inn i ØMU, det gjaldt blant annet prisstabilitet, valutakurs, underskudd på statsbudsjettet og rentenivå. Det indre markedet innebar blant annet at nasjonale monopoler ble oppløst og at det ble innført regler for offentlige innkjøp. Ifølge de nye reglene kunne ikke lokale eller nasjonale myndigheter foretrekke en lokal bedrift til for eksempel et byggeprosjekt, alle bedrifter innenfor EU måtte behandles likt og bedrifter som mente seg diskriminert kunne føre sak for domstolen.
Nice-traktaten fra 2001 reviderte Maastricht-traktaten, og definerte fordelingen av de enkelte medlemslandenes representanter i Rådet for Den europeiske union etter utvidelsene.
=== 2009: Lisboa-traktaten ===
Lisboa-traktaten som ble vedtatt i 2007 og trådte i kraft i 2009, var en endringstraktat. Maastricht-traktaten ble omdøpt til traktaten om Den europeiske union, og Roma-traktaten ble traktaten om Den europeiske unions virkemåte. De to traktatene tilsvarte til sammen omtrent innholdet i traktaten om en forfatning for Europa som i 2005 ble forkastet ved folkeavstemninger i Nederland og Frankrike. Systemet med de tre søyler ble opphevet og erstattet med et enhetlig rettssystem under navnet Den europeiske union. Europaparlamentet fikk større myndighet, «det europeiske borgerinitiativet» ble innført, Det europeiske råd fikk en fast president, EU fikk en utenriksminister og det ble etablert en ny diplomatisk tjeneste for EU, kalt Den europeiske utenrikstjeneste.I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
=== 2016: «Brexit» ===
Ved en folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap den 23. juni 2016 stemte 51,9 prosent av velgerne i Storbritannia for å forlate EU, mens 48,11 prosent stemte for å forbli. Forhandlingene om brexit begynte våren 2017. Forhandlingene førte til at Storbritannias medlemskap i EU opphørte 31. januar 2020. Det er imidlertid avtalt en overgangsperiode til 31. desember 2020, som kan forlenges. I overgangsperioden er det meste som før.
=== 2020/2021: Handels- og samarbeidsavtale med Storbritannia. ===
Forhandlingsdelegasjonene oppnådde 24. desember 2020 enighet om et utkast til handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia. Avtalen gjaldt midlertidig fra 1. januar 2021. Etter ratifiseringsprosessen i EU-landene og behandlingen i EUs organer trådte avtalen i kraft 1. mai 2021.
== Politisk system ==
=== EU-retten ===
EU-retten er unik, og bygget opp på en annen måte enn rettssystemene i medlemsstatene. Den adskiller seg også fra folkeretten, som er den tradisjonelle form for internasjonal rett.En særskilt side ved EU-retten er at den er bygget på overnasjonalitet. Det innebærer at unionen har institusjoner som kan treffe flertallsvedtak, og som binder også de medlemsstatene som har stemt imot. Deler av EU-retten får dessuten direkte virkning i medlemsstatene, uten noen mellomliggende ratifikasjon. Samtidig må EU følge legalitetsprinsippet, ikke bare ved utøvelse av myndighet, men også ved lovgivningen. Det innebærer at det må finnes grunnlag i en traktat for at EU kan vedta nye lover. EU kan ikke selv vedta nye traktater, det er det bare medlemsstatene som kan.Overnasjonaliteten er ikke gjennomført for alle rettsakter. Rådet for Den europeiske union (ministerrådet) kan ikke treffe flertallsvedtak i alle saker. Videre er det slik at forordninger har direkte virkning, mens direktiver krever nasjonal gjennomføring. Det dreier seg derfor om en delvis gjennomført overnasjonalitet.EU-retten bygger på traktatene, og er dermed selvstendig (autonom), i forhold til medlemsstatenes rettssystemer. Det medfører at ikke bare statene, men også innbyggerne (unionsborgerne) kan pålegges forpliktelser og gis rettigheter. Et viktig moment ved lovtolkningen i EU, er hensynet til den europeiske integrasjon. Et annet moment er eksistensen av EUs 24 offisielle språk. Et ord kan ha ulik betydning på ulike språk. Ved tolkningen av EU-lovene, vil derfor meningen med bestemmelsen kunne få større betydning enn ordlyden.Generelle prinsipper er av stor betydning. De viktigste prinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, for de grunnleggende rettigheter som fremgår av medlemsstatenes statsforfatningsrett, for subsidaritetsprinsippet og for åpenhet for opptak av nye medlemmer i unionen. Traktaten om den europeiske union slår fast at Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter er inkorporert i EU-retten, og at EU skal tiltre Den europeiske menneskerettskonvensjon.EUs politiske system har vært kritisert for å lide av «demokratisk underskudd». Det er blant beskrevet som at EU-institusjonene og deres beslutningsprosesser er uten demokratisk legitimitet, og at institusjonene virker utilgjengelige for alminnelige borgere. EU har selv søkt å imøtekomme dette ved å gi økt innflytelse til Europaparlamentet. Andre har ment at EU ikke kan bli demokratisk ved å styrke Europaparlamentet, i hvert fall ikke så lenge tilslutningen til valgene til Europaparlamentet holder seg lav.
=== Institusjoner ===
I EUs politiske system skilles det mellom EUs institusjoner og andre organer. Institusjonene er tildelt egen myndighet gjennom traktatene. Øvrige organer er enten underlagt institusjonene eller har rent rådgivende funksjoner.Unionens sju institusjoner er listet opp i traktaten om den europeiske union (TEU), artikkel 13. Nærmere bestemmelser om institusjonene fremgår av traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV) sjette del.I beslutningsprosessen er det fremfor alt fire institusjoner som deltar, nemlig Europakommisjonen, Rådet, Det europeiske råd og Europaparlamentet. Vanligvis er det kommisjonen som foreslår beslutningene, mens Rådet og Europaparlamentet vedtar dem. Gjennomføringen er det medlemslandene eller de berørte institusjoner som står for.Rådet, Kommisjonen og Europaparlamentet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
==== Europaparlamentet ====
Europaparlamentet er EUs folkevalgte organ. Det har siden 1979 blitt valgt ved direkte valg av EUs borgere. Det utgjør sammen med Rådet EUs lovgivende organer. De to organene godkjenner også EUs budsjett og velger Europakommisjonens president. Parlamentet kan vedta mistillitsforslag overfor Europakommisjonen som kollegium, og kommisjonen og EUs utenriksminister må da gå av. Sammen med Europakommisjonen og EU-domstolen utgjør Europaparlamentet det overnasjonale nivået i EU.Valg til Europaparlamentet foregår ved at representanter fra medlemslandenes partier stiller til valg etter medlemsstatenes regler. I Europaparlamentet organiserer de valgte representantene seg i politiske grupper etter politisk ideologi, og på tvers av landegrenser. Europaparlamentet ledes av en president.
==== Det europeiske råd ====
Det europeiske råd som ofte blir kalt «EUs toppmøte», ble opprettet i 1974. Medlemmene er medlemsstatenes stats- eller regjeringssjefer, Det europeiske råds president og Europakommisjonens president. EUs utenriksminister deltar også når det skal drøftes utenrikssaker. Rådet fastlegger EUs politiske retning og prioriteringer. Det europeiske råd treffer først og fremst sine avgjørelser ved konsensus. I visse særlige tilfeller som er beskrevet i EUs traktater, treffer det likevel avgjørelser ved enstemmighet eller kvalifisert flertall. Ved avstemningen deltar ikke presidenten eller kommisjonens president.
==== Den europeiske unions råd («Rådet») ====
Rådet er medlemslandenes organ. I Rådet møtes de aktuelle fagministrene fra hvert av medlemslandene, for å vedta lover og treffe andre politiske beslutninger. Lovforslagene til Rådet kommer som regel fra Europakommisjonen. Internt i Rådet behandles saken først av en av Rådets 150 komiteer. Deretter drøftes den av De faste representantenes komité (Coreper), for endelig å bli behandlet av Rådet. Det vil da være sammensatt av de relevante ministrene fra alle medlemsland. Rådet vedtar deretter lovene sammen med Europaparlamentet, og som regel (85 ulike politikkområder) etter den alminnelige lovgivningsprosedyre. De to institusjonene blir som regel (67 % av tilfellene) enige i første «lesning».Før en lov vedtas skal den forelegges for de nasjonale parlamenter som kan uttale seg om behandlingen er i samsvar med nærhetsprinsippet (subsidaritetsprinsippet). Forslag fra Europakommisjonen eller EUs utenriksminister kan vedtas med kvalifisert flertall. Forslag til Rådet fremsatt av andre enn de to nevnte krever et utvidet kvalifisert flertall. Beslutninger som medlemslandene betrakter som følsomme, vedtas ved enstemmighet. Det gjelder blant annet utenrikspolitiske spørsmål, EUs finanser og opptak av nye medlemmer. Formannskapet (etter dansk: Formandskabet) i rådet går på rundgang blant medlemslandene, med skifte hver sjette måned.
==== Europakommisjonen ====
Europakommisjonen er et utøvende og kontrollerende organ. Den bistår med å forme EUs overordnede strategi, foreslå nye lover og politikk og overvåke gjennomføringen av dem. Av sistnevnte grunn kalles den gjerne «traktatenes vokter». Kommisjonen skal forvalte EUs budsjett. Den spiller også en rolle i det internasjonale utviklingsarbeidet og i levering av humanitær bistand.Kommisjonen består av én person (europakommissær) fra hvert av medlemslandene. Kommissærene representerer likevel ikke sine land, og skal ikke ta instruks fra egne regjeringer. Kommisjonen står politisk ansvarlig overfor Europaparlamentet, og hele kommisjonen kan avsettes av parlamentet. Enkeltmedlemmer kan avsettes av domstolen. Kommisjonen tar beslutning ved flertall, men tilstreber konsensus.
==== Den europeiske unions domstol ====
Den europeiske unions domstol er en institusjonell overbygning på tre forskjellige domstoler, hvis oppgave blant annet er å tolke europeisk lovgivning og traktatene. Domstolen uttaler seg om forholdet mellom internasjonale avtaler og EU-rett og den avgjør tvister mellom EFs institusjoner.
==== Den europeiske sentralbank ====
Den europeiske sentralbank (ESB) utgjør sammen med de 27 medlemslandenes sentralbanker, Det europeiske systemet av sentralbanker (ESSB). ESB danner sammen med de 19 eurolandene eurosonen. ESB og ESSB ble opprettet ved Maastricht-traktaten. ESSBs hovedoppgave er å sikre prisstabilitet og å utforme og gjennomføre EUs pengepolitikk. Med forbehold for målet om prisstabilitet, skal ESSB støtte den alminnelige økonomiske politikken i EU i samsvar med de mål og prinsipper som er nedfelt i traktatene.
==== Revisjonsretten ====
Revisjonsretten reviderer unionens regnskap. Den er sammensatt med ett medlem fra hver medlemsstat som velges for seks år av gangen. Presidenten velges for tre år av gangen. Revisjonsretten rapporterer til Rådet og Europaparlamentet. Den har ingen egne fullmakter til å gripe inn mot ulovligheter, men dersom revisorene avslører svindel eller uregelmessigheter, skal de underrette Kommisjonen ved OLAF – Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse.
=== Andre organer ===
Regionkomitéen er et rådgivende organ som består av representerer fra de regionale og kommunale organer i EU. Komiteen har eksistert siden 1992 og utnevnes av medlemslandenes regjeringer. Den skal høres før bestemte beslutninger, i praksis 70 % av lovgivningen. Regionkomiteen har 329 medlemmer (2020) som danner politiske grupper på tvers av landegrensene, i likhet med i Europaparlamentet. Komiteen møtes seks ganger i året.
Den økonomiske og sosiale komité har eksistert som rådgivende organ siden 1957. Komiteen skal representere det organiserte samfunn og består av 344 medlemmer fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner med en tredel hver, samt sosiale, yrkesmessige, økonomiske og kulturelle organisasjoner. De tilsammen 326 komitémedlemmene nomineres av medlemsstatenes regjeringer og oppnevnes av Rådet for fem år av gangen.. De har et selvstendig mandat. Komiteen skal høres i økonomi- og sosialpolitikk.
Den europeiske ombudsmann velges av Europaparlamentet for fem år av gangen. Ombudsmannen er uavhengig og upartisk, kan kritisere EUs institusjoner og byråer, og skal oppfordre til god forvaltningsskikk. Ombudsmannen bistår innbyggere, næringsdrivende og organisasjoner som opplever problemer med EUs administrasjon og undersøker klager på myndighetsmisbruk. Embetet skal også proaktivt gå inn i systemiske spørsmål.
Det europeiske datatilsynet er en uavhengig tilsynsmyndighet for datasikkerhet. Det skal overvåke og garantere implementeringen av unionens bestemmelser om behandling av personopplysninger.
Den europeiske investeringsbank ble stiftet i 1958. Bankens hovedområder er per 2020 klima og miljø, utvikling, innovasjon og vitenskap, små og mellomstore bedrifter, infrastruktur og integrasjon. Miljøvern er gjennomgående for de hensyn banken vektlegger for sine prosjekter.
=== EUs byråer ===
EUs byråer adskiller seg fra EUs institusjoner og andre organer, blant annet ved at de er selvstendige juridiske enheter opprettet for å utføre særskilte oppgaver i henhold til EU-lovgivningen. De 41 «desentraliserte byråene» inklusive Euratom-byråene, har sine kontorer spredt rundt i EUs medlemsland. I tillegg kommer (2020) sju byråer som deltar i offentlig-privat samarbeid. Europakommisjonen oppretter også «forvaltningsbyråer» (executive agencies) for en tidsbestemt periode for å løse bestemte oppgaver. Forvaltningsbyråene har som regel kontor i Brussel.Byråene er i et stort antall åpnet for samarbeid med andre land. For eksempel deltok Norge per 2017 i 31 av EUs byråer. Norge kunne per 2022 delta i 224 av EUs komiteer.
=== Unionsborgerskap ===
Unionsborgerskapet ble introdusert ved Maastricht-traktaten og betegner de rettigheter som hver borger i EUs medlemsland har. Det er et supplement til de nasjonale statsborgerskapene og kan ikke erstatte disse. Den eneste måten å oppnå unionsborgerskap på er å bli statsborger i et medlemsland.
== Kompetansefordeling mellom EU og medlemslandene ==
Den europeiske unions rettsgrunnlag er dannet av to forfatningstraktater som alle medlemsstatene er tilsluttet. Det dreier seg om traktaten om Den europeiske union, opprinnelig Maastricht-traktaten, og traktaten om Den europeiske unions virkemåte, opprinnelig Roma-traktaten. Disse traktatene er endret flere ganger, og brukes i endret (konsolidert) versjon.
=== Prinsipper for begrensning og bruk av kompetanse ===
Traktaten om den europeiske union artikkel 5, fastsetter tre prinsipper for henholdsvis begrensning av unionens kompetanse (myndighet), og for hvordan kompetansen skal utøves.
Kompetansetildelingsprinsippet innebærer at myndighetsområder som ikke er gitt EU i traktatene, forblir i de enkelte medlemsland.
Subsidaritetsprinsippet (nærhetsprinsippet) innebærer at EU, med mindre det dreier seg om unionens enekompetanse, bare skal tre inn dersom det fører til en bedre løsning, enn om problemene løses av medlemslandene selv.
Forholdsmessighetsprinsippet innebærer at EU må handle forholdsmessig, det vi si at den ikke må gå lengre enn det som er nødvendig for å få oppfylt traktaten.
=== Kompetansereglene på de enkelte saksområder ===
Så langt myndighetsområdene er regulert i traktatene, fremgår fordelingen av dem mellom EU og medlemsstatene, av traktaten om Den europeiske unions virkemåte, første del.
== Politikkområder ==
=== Toll ===
EUs tollunion har formelt grunnlag i Roma-traktaten fra 1957, men ble gjennomført først i 1968. Tollunionen medfører at det ikke er toll på eksport og import innad i EU, og at tollsatsene mot tredjeland er like for samtlige medlemsland. Den er nært knyttet til det indre markedet, som ble etablert i 1993. EØS-landene er ikke medlemmer av tollunionen.Reglene for tollunionen vedtas ved flertallsbeslutninger i EUs organer. Den er dermed en del av EUs overnasjonale område.
=== Konkurransepolitikk ===
EUs konkurransepolitikk har som hovedformål å legge til rette for at det indre marked skal fungere som et fritt marked. EU har enekompetanse på å vedta konkurranseregler som er nødvendig for det indre markeds virkemåte. Konkurransepolitikken er dermed en del av EUs overnasjonale nivå.
=== Det indre marked ===
Det indre marked ble iverksatt 1. januar 1993 mellom medlemslandene i EU. Siktemålet var å oppnå en styrket næringsmessig integrasjon, og å berede grunnen for Den økonomiske og monetære union. Det indre marked omfatter medlemsstatene i EU. I tillegg har EØS-landene (Norge, Island og Liechtenstein) og Sveits adgang til markedet. Medlemskap i det indre marked forutsetter den frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer («fire friheter»), slik de ble forutsatt i Roma-traktaten.Innføringen av det indre markedet dominerte arbeidet i EF fra midten av 1980-tallet. Reglene for det indre marked avgrenses mot EUs felles handelspolitikk.
=== Fiskeri ===
Formålet med EUs felles fiskeripolitikk er å forvalte en felles ressurs, og gi alle medlemslandenes fiskeflåter samme adgang til EUs farvann og fiskeområder. Spørsmål knyttet til bevaring av biologiske ressurser i havet tilhører EUs enekompetanse. Ressursspørsmålene avgjøres dermed på overnasjonalt nivå. Fiskeripolitikken ble vedtatt første gang av Rådet 19. og 20. oktober 1970.
=== Handelspolitikk ===
EUs felles handelspolitikk dreier seg om reglene for eksport og import mellom unionens medlemsland og land utenfor EU. Den omfatter lovgivningen på dette området og forhandlinger om handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken avgrenses mot det indre marked som dreier seg om handel medlemslandene imellom. EUs organer har enekompetanse til å gi lover på dette området og gjør vedtak ved flertallsbeslutninger. EU har også enekompetanse til å forhandle handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken er dermed del av EUs overnasjonale område. Europakommisjonen har inngått handelsavtalen Everything but Arms (Alt utenom våpen) med en rekke av verdens minst utviklede land.
=== Landbruk ===
I den felles landbrukspolitikken (CAP) er myndigheten delt mellom EU og medlemslandene. Landbrukspolitikken som ble vedtatt første gang i 1962, har gjennomgått flere reformer. Formålet var opprinnelig å øke produktiviteten i landbruket, sikre tilbudet av landbruksprodukter til fornuftige priser, sikre levestandarden for bøndene og stabilisere prisen på landbruksprodukter. Gjennom jordbrukspolitikken ble det gitt subsidier til bøndene som ga dem incentiver til å produsere mer, så vel som til restrukturering av jordbrukssektoren. På 1980-tallet opplevde EU store overproduksjonsproblemer for mange viktige landbruksprodukter. I 2013 gjennomgikk CAP en omfattende reform. Støtten til landbruket la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men denne andelen var i 2020 redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene.EU var per 2022 generelt godt selvforsynt med jordbruksprodukter. De er også en betydelig nettoeksportør av jordbruksvarer. For noen produkter som tropisk frukt og fôrvarer er likevel EU en nettoimportør. 22 prosent av EUs proteinråvarer for husdyr produseres i land utenfor EU.
=== Utenriks- og sikkerhetspolitikk ===
Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er EUs politikk overfor tredjeland, det vil si land utenfor EU. Politikken skal sikre fred og styrke den internasjonale sikkerhet, samtidig med at demokratiet, rettsstatsprinsippet og respekten for menneskerettighetene og friheten skal fremmes i hele verden. Den dekker alle områder i utenrikspolitikken, samt alle forhold vedrørende EUs sikkerhet. FUSP omfatter også en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (FSFP), som dekker de forhold ved EUs politikk som vedrører forsvar og militær og sivil krisestyring.Lisboa-traktaten fra 2009 formet FUSP slik vi kjenner den i dag. Traktaten medførte opprettelsen av EUs diplomatiske tjeneste, nemlig Den europeiske utenrikstjeneste, under Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk.Det europeiske råd vedtar målsetningene for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Rådet for Den europeiske union avgjør deretter hvilke tiltak og posisjoner som EU skal ta i dette politikkområdet. Rådets beslutninger krever enstemmighet, men det kan også tas beslutninger ved kvalifisert flertall, det vil si 55 % av stemmene fra EU-land, som utgjør minst 65 % av EUs befolkning.
=== Miljø og energi ===
EU har som mål å redusere sine utslipp av veksthusgasser med minst 55 % i 2030 sammenliknet med 1990-nivået. Unionen ønsker å bli klimanøytral senest i 2050. Målet er sentralt i klimastrategien Green Deal, og er i samsvar med EUs globale initiativ i samsvar med Parisavtalen. REpowerEU er en plan fremlagt av Europakommisjonen i 2022, for å avslutte medlemslandenes avhengighet av russisk olje og gass før 2030, som svar på Russlands invasjon av Ukraina i 2022.Europakommisjonen utnevner årlig en europeisk miljøhovedstad, blant annet som en anerkjennelse for vedvarende engasjement for å nå høye miljømessige standarder. Prisen tildeles byer også utenfor EU, og Oslo fikk prisen i 2019.EUs energipolitikk er forankret i TEUV artikkel 194 og skal sikre at energimarkedet virker etter sin hensikt, garantere en sikker energiforsyning i Unionen, fremme energieffektivitet, energisparing og utvikling av nye og fornybare former for energi, og fremme sammenkopling av energinett. Politikken dekker alle energikilder, fra fossile kilder til nukleære og varige kilder (sol, vind, biomasse, geotermiske, hydroelektriske og bølgekraft).
=== Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ===
Det europeiske området for frihet, sikkerhet og rettferdighet omfatter forskjellige politiske områder med en grenseoverskridende dimensjon, herunder forvaltning av EUs ytre grenser, sivilrettslig og strafferettslig samarbeid, samt politisamarbeid. Området dekker dessuten asyl- og integrasjonspolitikk og bekjempelse av kriminalitet (terrorisme, organisert kriminalitet, IT-kriminalitet, seksuell utnyttelse av barn, menneskehandel, narkotikahandel etc.). Politikkområdet omfatter blant annet virksomheten til Frontex, Eurojust, Europol, den europeiske arrestordre og personvernforordningen GDPR.Schengen-området består av 26 europeiske stater som har fjernet all passkontroll og annen grensekontroll ved de indre grenser. Det er også vedtatt kompenserende regler for samarbeidslandenes ytre grenser, felles visumregler, bekjempelse av narkotikahandel og felles regler for informasjonsutveksling - Schengeninformasjonssystemet (SIS). Området er oppkalt etter Schengen-avtalen fra 1985 og Schengen-konvensjonen fra 1995, begge undertegnet i Schengen i Luxembourg. Området består av 22 av EU-statene og de fire EFTA-staterne Island, Liechtenstein, Norge og Sveits, samt flere mikrostater.Irland og Danmark har tatt forbehold (opt-out) om dette politikkområdet. Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ble innført med Lisboa-traktaten i 2009. Endringen åpnet for at EU kunne vedta forordninger og direktiver innenfor dette politikkområdet.
=== Transport ===
EUs transportpolitikk går ut på å sikre en velfungerende, effektiv, sikker og fri bevegelighet av personer og varer i EU ved hjelp av integrerte nettverk (Transeuropeiske nett, TEN), ved bruk av alle transportformer (vei, jernbane, vann, luft). EU-politikken dekker også en rekke andre områder så som klimaendringer, passasjerers rettigheter, miljøvennlig drivstoff og bekjempelse av overdrevet byråkrati i havnene. Kompetansen i transportpolitikken er delt mellom EU og medlemslandene.
=== Romprogram ===
EUs romprogram ble etablert i 2021 og omfatter romaktiviteter for perioden 2021–2027. Programmet innebærer en videreutvikling av Galileo/EGNOS (satellittnavigasjon) og Copernicus (jordobservasjon). Det nye programmet vil også omfatte de nye delprogrammene GOVSATCOM (sikker satellittkommunikasjon for myndighetsformål) og SSA (romovervåkning).
=== Kultur ===
EUs kulturpolitikk er definert i traktaten om den europeiske unions virkemåte artikkel 167. EU skal støtte, koordinere eller komplettere medlemsstatenes initiativer og arbeide med å fremheve den felles kulturarven. Kreativt Europa var per 2020 EUs eneste rendyrkede program for støtte til kultur. Gjennom dette programmet ble det gitt støtte til blant annet European Film Academy som arrangerer European Film Awards. EU samarbeider med andre internasjonale organisasjoner for å hindre ulovlig handel med kulturgoder.Hvert år velges to byer til europeiske kulturhovedsteder, der det settes fokus på lokale kunstnere og de aktuelle byenes særskilte kulturarv. Europeana er en internettportal med tilgang til (per 2020) 58 millioner digitaliserte objekter fra den europeiske kulturarv, hos 3 600 arkiver, museer og andre institusjoner.
== Budsjett ==
=== Omfang og inntekter ===
EUs vedtar et langtidsbudsjett for sju år av gangen. EUs såkalte «egne inntekter» utgjør hovedsakelig en avgift beregnet av medlemslandenes bruttonasjonalprodukt (BNP), en andel av medlemslandenes merverdiavgift, samt importavgifter på produkter fra land utenfor EU. Disse inntektene utgjør tilsammen ca. 98 % av budsjettet. De siste 2 % dreier seg om andre inntekter, blant annet skatter fra EUs ansatte og bøter som følge av brudd på EUs konkurranseregler.Enkelte land har gjennom årenes løp fått rabatter på sine bidrag til budsjettet. Et kjent tilfelle var da Storbritannia ved statsminister Margaret Thatcher i 1984 krevde en rabatt («I want my money back») på det britiske bidraget til EU. Østerrike, Danmark, Nederland og Sverige har fått tidsbegrensede rabatter på avgiften av BNP. Tyskland, Sverige og Nederland har rabatter på sin andel av innkrevd merverdiavgift.De samlede bidrag fra medlemslandene skal ikke overstige 1,2 % av EUs bruttonasjonalprodukt. De siste årene før 2020 har budsjettet utgjort ca. 1 % av medlemslandenes samlede bruttonasjonalprodukt, eller ca. 2 % av medlemslandenes samlede budsjetter. Det er til sammenlikning litt mindre enn budsjettene til henholdsvis Østerrike og Belgia.
=== Bruken av pengene ===
Det meste av pengene (94 %) går tilbake til medlemslandene som støtte og bidrag, mens 6 % går til administrasjon. For å minske forskjeller mellom landene får EU-land med svak økonomi mer økonomisk støtte enn land med sterk økonomi. Bidrag til utvikling av regioner, sysselsetting, samt energi og transport utgjorde for 2020 45 % av budsjettet. Jordbruksstøtten var lenge den dominerende sektor, men det har endret seg. Den felles landbrukspolitikk la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men i 2020 var denne andelen redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene. Utenriks- og sikkerhetspolitikken fikk i 2020 6 %, mens grensekontroll og sikkerhet fikk 2 % av budsjettet.
=== Budsjettet for 2021–2027 ===
Den 10. november 2020 ble det oppnådd enighet mellom Europakommisjonen, Rådet og Europaparlamentet om budsjettet for perioden 2021–2027 med 1 074,3 milliarder euro. I tillegg ble det vedtatt et ekstraordinært budsjett kalt NextGenerationEU på 750 milliarder euro, som et midlertidig gjenopprettingsinstrument etter Koronapandemien, og for å drive frem et grønt og digitalt skifte i medlemslandene. Budsjettet var det største i EU gjennom tidene.
== Geografi ==
EUs medlemsstater dekker et areal på 4 233 262 kvadratkilometer, som er mindre enn halvparten av USA. Av dette var per 2011 154 539,82 kvadratkilometer kunstig vannet. Mont Blanc er den høyeste fjelltoppen med 4 810,45 moh. De mest lavtliggende er Lammefjord, Danmark og Zuidplaspolder, Nederland, begge på 7 muh. Unionen har en landegrense på 13 770 km. Det er da tatt i betraktning at grensen mellom Irland og Nord-Irland per 2020 ikke er en hard grense, og slik at den reelle grensen går i Irskesjøen. Kystlinjen strekker seg til 53 563,9 kilometer.
== Medlemsstater ==
De seks landene som stiftet EEC i 1957 var Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Luxemburg, Nederland.
=== Utvidelser ===
Den første utvidelse av fellesskapet ble gjennomført i 1973 med Storbritannia, Irland og Danmark. Norge hadde også søkt, men trakk søknaden tilbake, etter en folkeavstemning i 1972. Hellas ble medlem i 1981, Spania og Portugal i 1986. Disse tre landene hadde lenge søkt mot fellesskapet, men kom ikke med før de hadde innført demokratiske styresett.Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble landet og dermed EU utvidet med 16 millioner innbyggere, og dessuten territoriet til den tidligere kommunistiske staten DDR (Øst-Tyskland).Østerrike, Sverige og Finland ble medlemmer i 1995. Norge hadde holdt folkeavstemning i 1994, som på nytt viste et flertall mot medlemskap.
I 2004 ble ti nye land medlemmer. Det dreide seg om de tidligere kommunistiske Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Slovenia og middelhavslandene Malta og Republikken Kypros.Romania og Bulgaria ble medlemmer i 2007. Kroatia holdt folkeavstemning i 2012 og ble medlem 2013.
=== Uttredelser ===
Enhver medlemsstat har rett til å tre ut av unionen. Et land som ønsker å melde seg ut, skal kunngjøre sin plan om dette til Det europeiske råd. Det skal opprettes en avtale som fastslår bestemmelsene for utmeldingen. Om så ikke skjer, opphører medlemsstatens forpliktelser etter to år.Storbritannia har som hittil eneste stat meldt seg ut av EU. En folkeavstemning i juni 2016 viste flertall for utmelding. Den britiske regjeringen begjærte offisielt utmelding til Det europeiske råd 29. mars 2017, og landet trådde ut av EU 31. januar 2020.Tre selvstyrte områder har til nå gått ut av unionen. Det dreier seg om Algerie som gikk ut i 1962 ved løsrivelsen fra Frankrike, og deretter inngikk samarbeidsavtale med EU i 1978. Grønland forlot EU i 1985 etter folkeavstemningen i 1982. Saint-Barthélemy hadde som følge av den store avstanden til fastlandet og Frankrike, vanskelig for å overholde alle EU-standarder. Øya ble utmeldt med virkning fra 2012. Både Grønland og Saint-Barthélemy er blant de 13 oversjøiske land og territorier som har assosieringsavtaler med EU. De omfattes av EUs budsjetter, og Saint-Barthélemy har dessuten euro.Etter Storbritannias uttreden i 2020, består EU av 27 stater, hvorav 21 republikker og seks monarkier.
a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av EU
=== Kandidatland, potensielle kandidatland og søkerland ===
Etter TEUV Artikkel 49 kan en hver europeisk stat søke om medlemskap, såfremt den tilfredsstiller EUs grunnleggende krav til demokrati og til en rettsstat. Dette fremgår av de såkalte Københavnkriteriene. I praksis må regler tilsvarende EU-retten, innlemmes i den nasjonale rett før medlemskapet er et faktum. EU sondrer mellom kandidatland og land som er potensielle kandidater. Prosessen med opptak av et land som medlem av EU er derfor komplisert og langvarig.
==== Kandidatland ====
Kandidatlandene er akseptert som parter i forhandlinger om medlemskap. Det dreier seg om:
Albania (siden 2014)
Moldova (siden 2022)
Montenegro
Nord-Makedonia (siden 2005)
Serbia
Tyrkia
Ukraina (siden 2022)
Bosnia-Hercegovina (siden 2022)Serbia og Montenegro har innledet forhandlinger, og medlemskap kan tre i kraft i 2025.Ukraina søkte om medlemskap 28. februar 2022 etter den russiske invasjonen samme år, om medlemskap i EU. Moldova innleverte sin søknad om medlemskap 3. mars 2022. Samme dag søkte også Georgia om medlemskap. Under EUs toppmøte 23. juni 2022 ble Ukraina og Moldova akseptert som kandidatland.Georgia måtte derimot gjennomføre ytterligere reformer før EU kunne akseptere landet som kandidatland. Landet ble imidlertid gitt et europeisk perspektiv. Dette innebærer at kommisjonen formelt anerkjenner et lands berettigelse til et mulig fremtidig medlemskap av Unionen, men utsetter å gi landet en offisiell kandidatstatus inntil visse betingelser er oppfylt.
==== Potensielle kandidater ====
Potensielle kandidater er lovet muligheter for medlemskap når de er klare. Det dreier seg per 2022 om Kosovo.
==== Tidligere kandidater ====
Norge søkte om medlemskap i 1962, 1967, 1970 og 1992. De to første gangene ble søknaden innsendt sammen med søknad fra blant andre Storbritannia. Da Frankrike nedla veto mot Storbritannias medlemskap, trakk begge ganger også Norge sin søknad. Søknadene fra Norge i 1970 og 1992 førte til undertegnede avtaler. Avtalene ble nedstemt i folkeavstemninger i 1972 og i 1994. Marokko søkte om medlemskap i 1987. Søknaden ble avslått, da EU mente at landet ikke var en europeisk stat. Island ble kandidatland i 2009, men ba om å bli strøket i 2015.
== Symboler ==
Det europeiske flagget består av tolv gylne stjerner i sirkel på blå bakgrunn. Flagget ble tatt i bruk av Europarådet i 1953. Etter oppfordring fra Europarådet tok EU i 1983 det samme flagget i bruk.
Europahymnen er en melodi hentet fra Ludwig van Beethovens niende symfoni fra 1823. Europarådet gjorde Beethovens musikk til sin hymne i 1972, og i 1985 ble den også tatt opp som EUs hymne. Europahymnen består kun av Beethovens musikk og ikke Schillers tekst i hans dikt Ode til gleden.
Europadagen feires av EU 9. mai hvert år, til minne om den franske statsminister Robert Schumans introduksjon av sin plan – «Schuman-planen» – for å sette den franske og tyske kull- og stålindustrien, under felles europeisk kontroll.
EUs motto er «forent i mangfold» (dansk: «forenet i mangfoldighed»).
== Se også ==
Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS)
Den nordatlantiske allianse (NATO)
Schengen-avtalen
Det østlige partnerskap
Pax Europaea
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ulf Sverdrup Norge og EU: utenfor og innenfor i Hvor Hender Det? nr. 15/2012
Dag Harald Claes og Tor Egil Førland: Europeisk integrasjon 1. utg 1998, 2.utg 2004 ISBN 82-05-32837-4
Jan Erik Grindheim (red.) EU: fra økonomisk fellesskap til politisk union 1998 ISBN 82-00-12783-4
Fridtjof Frank Gundersen EU – etter Lisboa-traktaten: institusjoner, rettssystem og rettsregler 2010 ISBN 978-82-05-40145-7
Fridtjof Frank Gundersen Introduksjon til EU 2002 ISBN 82-90961-19-7
Gunnar Mathisen Innenfor EU: en innføring i EUs beslutningsprosesser 1996 ISBN 82-00-22606-9
Paul Knutsen Penger, stål og politikk : en problemorientert innføring i EUs historie 1998 ISBN 82-7674-473-7
Kristian Sarastuen og Anders Ystad: Hva er EU i bokserien hva er. nr 8 2005 ISBN 82-15-00505-5
Fredrik Sejersted et al. EØS-rett 2. utgave 2004 ISBN 82-15-00127-0
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) European Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) European Union – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
EU-kommisjonen
EU-Parlamentet
Rådet
EUR-Lex – lovgivning
EUs delegasjon til Norge
EU-oplysningen; Folketingets EU-Oplysning (på dansk) | Regionkomitéen (dansk tittel: EU's forsamling af regionale og lokale repræsentanter) er et rådgivende organ i Den europeiske union bestående av representanter for medlemsstatenes regionale og lokale myndigheter. Komiteen kontrollerer at regionale og lokale interesser og myndigheter respekteres. | 9,853 | 9,853 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_europeiske_union | 2023-02-04 | Den europeiske union | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske union', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
| Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
== Historie ==
=== Idéen om europeisk integrasjon ===
Tanken om et samlet Europa ble for første gang for alvor lansert i 1923 med Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergis bok Paneuropa, som førte til opprettelsen av Pan-Europa-bevegelsen. Pan-Europa-bevegelsen så for seg et føderalt, liberalt og demokratisk Europa, idealer som var vanskelige å få gjennomslag for i en tid der stadig flere land hadde fascistiske eller kommunistiske styresett.
=== Tidslinje over de viktigste traktatene ===
=== 1951: Kull- og stålunionen ===
Den franske utenriksminister Robert Schuman foreslo 9. mai 1950 (senere feiret som Europadagen) en sammenknytning av de franske og tyske tungindustrier, gjennom felles institusjoner. Schuman-planen som var utarbeidet av Jean Monnet, hadde som formål å hindre at det skulle oppstå krig mellom Tyskland (Vest-Tyskland) og Frankrike.Frankrike, Vest-Tyskland, de tre Benelux-land og Italia, senere kalt «de indre seks», undertegnet i 1951 Paris-traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Fellesskapet skulle ha institusjoner med en viss overnasjonal beslutningsmyndighet. Det dreide seg blant annet om å etablere Den høye myndighet, en forløper til Europakommisjonen. Fellesskapet som også ble kalt Kull- og stålunionen, startet sin virksomhet i 1952.Formålet med kull- og stålunionen var å fjerne handelshindre for denne industrien. Det skulle gjelde felles regler og minstepriser mellom landene. På sikt ønsket man en felles handelspolitikk utad. EKSF-ministrene foreslo i 1953 å skape en «europeisk politisk union».
=== 1957: Roma-traktaten ===
«De indre seks» signerte i 1957 Roma-traktaten. Dermed opprettet de Det europeiske økonomiske fellesskap (ofte omtalt som EEC eller Fellesmarkedet), samt atomenergi-organisasjonen Euratom. Traktaten innebar at «de fire friheter» skulle gjelde innenfor Fellesmarkedet. Det ble også uttrykt ønske om å redusere de økonomiske forskjellene mellom medlemslandene, og mellom geografiske områder innenfor fellesmarkedet.EEC var til å begynne med en tollunion. Gjennomføring av tollunionen og en felles landbrukspolitikk førte i løpet av 1960-tallet til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.
=== 1992: Maastricht-traktaten ===
Murens fall i 1989 ga en ny dynamikk til den europeiske samling. Kravet om en bedre demokratisk forankring for de europeiske institusjonene ble sterkere. Europaparlamentet skulle styrkes som talerør for europeiske borgere.Da Maastricht-traktaten ble undertegnet 7. februar 1992, ble Den europeiske union grunnlagt. Traktaten som senere er endret en rekke ganger, kalles traktaten om Den europeiske union. Unionen var foreløpig en overbygning på «søyler»: De europeiske fellesskap, justis- og politisamarbeidet og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Maastricht-traktaten fastsatte klare regler for den kommende felles valuta, euroen.De europeiske fellesskap omfattet områder der Europakommisjonen hadde sin overnasjonale beslutningsmyndighet. De to andre søylene, justis og utenriks, utgjorde formaliserte rammeverk for mellomstatlig samarbeid på politikkområder innenfor nasjonalstatenes domene. EUs organer kunne på disse områdene ikke fatte beslutninger med virkninger for medlemslandene. EU var et politisk og ikke rettslig begrep, og EU selv var ikke et eget rettssubjekt.Folkeavstemningen i Frankrike i 1992 støttet Maastricht-avtalen. Derimot forkastet Danmark traktaten ved sin folkeavstemning 2. juni samme år. Edinburgh-avtalen som ble inngått i desember 1992, ga Danmark rett til å ta forbehold om blant annet eurosamarbeidet. Da det ble holdt ny folkeavstemning om Maastricht-traktaten i 1993, viste den flertall for traktaten.
Planen var at andre trinn i ØMU skulle innledes 1. januar 1994, og tredje trinn (faste valutakurser og felles valuta) skulle innledes senest 1. januar 1999. Sentralt i arbeidet med ØMU var de såkalte konvergenskriteriene som var kravene til økonomisk utvikling i medlemsland før de kunne gå inn i ØMU, det gjaldt blant annet prisstabilitet, valutakurs, underskudd på statsbudsjettet og rentenivå. Det indre markedet innebar blant annet at nasjonale monopoler ble oppløst og at det ble innført regler for offentlige innkjøp. Ifølge de nye reglene kunne ikke lokale eller nasjonale myndigheter foretrekke en lokal bedrift til for eksempel et byggeprosjekt, alle bedrifter innenfor EU måtte behandles likt og bedrifter som mente seg diskriminert kunne føre sak for domstolen.
Nice-traktaten fra 2001 reviderte Maastricht-traktaten, og definerte fordelingen av de enkelte medlemslandenes representanter i Rådet for Den europeiske union etter utvidelsene.
=== 2009: Lisboa-traktaten ===
Lisboa-traktaten som ble vedtatt i 2007 og trådte i kraft i 2009, var en endringstraktat. Maastricht-traktaten ble omdøpt til traktaten om Den europeiske union, og Roma-traktaten ble traktaten om Den europeiske unions virkemåte. De to traktatene tilsvarte til sammen omtrent innholdet i traktaten om en forfatning for Europa som i 2005 ble forkastet ved folkeavstemninger i Nederland og Frankrike. Systemet med de tre søyler ble opphevet og erstattet med et enhetlig rettssystem under navnet Den europeiske union. Europaparlamentet fikk større myndighet, «det europeiske borgerinitiativet» ble innført, Det europeiske råd fikk en fast president, EU fikk en utenriksminister og det ble etablert en ny diplomatisk tjeneste for EU, kalt Den europeiske utenrikstjeneste.I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
=== 2016: «Brexit» ===
Ved en folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap den 23. juni 2016 stemte 51,9 prosent av velgerne i Storbritannia for å forlate EU, mens 48,11 prosent stemte for å forbli. Forhandlingene om brexit begynte våren 2017. Forhandlingene førte til at Storbritannias medlemskap i EU opphørte 31. januar 2020. Det er imidlertid avtalt en overgangsperiode til 31. desember 2020, som kan forlenges. I overgangsperioden er det meste som før.
=== 2020/2021: Handels- og samarbeidsavtale med Storbritannia. ===
Forhandlingsdelegasjonene oppnådde 24. desember 2020 enighet om et utkast til handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia. Avtalen gjaldt midlertidig fra 1. januar 2021. Etter ratifiseringsprosessen i EU-landene og behandlingen i EUs organer trådte avtalen i kraft 1. mai 2021.
== Politisk system ==
=== EU-retten ===
EU-retten er unik, og bygget opp på en annen måte enn rettssystemene i medlemsstatene. Den adskiller seg også fra folkeretten, som er den tradisjonelle form for internasjonal rett.En særskilt side ved EU-retten er at den er bygget på overnasjonalitet. Det innebærer at unionen har institusjoner som kan treffe flertallsvedtak, og som binder også de medlemsstatene som har stemt imot. Deler av EU-retten får dessuten direkte virkning i medlemsstatene, uten noen mellomliggende ratifikasjon. Samtidig må EU følge legalitetsprinsippet, ikke bare ved utøvelse av myndighet, men også ved lovgivningen. Det innebærer at det må finnes grunnlag i en traktat for at EU kan vedta nye lover. EU kan ikke selv vedta nye traktater, det er det bare medlemsstatene som kan.Overnasjonaliteten er ikke gjennomført for alle rettsakter. Rådet for Den europeiske union (ministerrådet) kan ikke treffe flertallsvedtak i alle saker. Videre er det slik at forordninger har direkte virkning, mens direktiver krever nasjonal gjennomføring. Det dreier seg derfor om en delvis gjennomført overnasjonalitet.EU-retten bygger på traktatene, og er dermed selvstendig (autonom), i forhold til medlemsstatenes rettssystemer. Det medfører at ikke bare statene, men også innbyggerne (unionsborgerne) kan pålegges forpliktelser og gis rettigheter. Et viktig moment ved lovtolkningen i EU, er hensynet til den europeiske integrasjon. Et annet moment er eksistensen av EUs 24 offisielle språk. Et ord kan ha ulik betydning på ulike språk. Ved tolkningen av EU-lovene, vil derfor meningen med bestemmelsen kunne få større betydning enn ordlyden.Generelle prinsipper er av stor betydning. De viktigste prinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, for de grunnleggende rettigheter som fremgår av medlemsstatenes statsforfatningsrett, for subsidaritetsprinsippet og for åpenhet for opptak av nye medlemmer i unionen. Traktaten om den europeiske union slår fast at Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter er inkorporert i EU-retten, og at EU skal tiltre Den europeiske menneskerettskonvensjon.EUs politiske system har vært kritisert for å lide av «demokratisk underskudd». Det er blant beskrevet som at EU-institusjonene og deres beslutningsprosesser er uten demokratisk legitimitet, og at institusjonene virker utilgjengelige for alminnelige borgere. EU har selv søkt å imøtekomme dette ved å gi økt innflytelse til Europaparlamentet. Andre har ment at EU ikke kan bli demokratisk ved å styrke Europaparlamentet, i hvert fall ikke så lenge tilslutningen til valgene til Europaparlamentet holder seg lav.
=== Institusjoner ===
I EUs politiske system skilles det mellom EUs institusjoner og andre organer. Institusjonene er tildelt egen myndighet gjennom traktatene. Øvrige organer er enten underlagt institusjonene eller har rent rådgivende funksjoner.Unionens sju institusjoner er listet opp i traktaten om den europeiske union (TEU), artikkel 13. Nærmere bestemmelser om institusjonene fremgår av traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV) sjette del.I beslutningsprosessen er det fremfor alt fire institusjoner som deltar, nemlig Europakommisjonen, Rådet, Det europeiske råd og Europaparlamentet. Vanligvis er det kommisjonen som foreslår beslutningene, mens Rådet og Europaparlamentet vedtar dem. Gjennomføringen er det medlemslandene eller de berørte institusjoner som står for.Rådet, Kommisjonen og Europaparlamentet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
==== Europaparlamentet ====
Europaparlamentet er EUs folkevalgte organ. Det har siden 1979 blitt valgt ved direkte valg av EUs borgere. Det utgjør sammen med Rådet EUs lovgivende organer. De to organene godkjenner også EUs budsjett og velger Europakommisjonens president. Parlamentet kan vedta mistillitsforslag overfor Europakommisjonen som kollegium, og kommisjonen og EUs utenriksminister må da gå av. Sammen med Europakommisjonen og EU-domstolen utgjør Europaparlamentet det overnasjonale nivået i EU.Valg til Europaparlamentet foregår ved at representanter fra medlemslandenes partier stiller til valg etter medlemsstatenes regler. I Europaparlamentet organiserer de valgte representantene seg i politiske grupper etter politisk ideologi, og på tvers av landegrenser. Europaparlamentet ledes av en president.
==== Det europeiske råd ====
Det europeiske råd som ofte blir kalt «EUs toppmøte», ble opprettet i 1974. Medlemmene er medlemsstatenes stats- eller regjeringssjefer, Det europeiske råds president og Europakommisjonens president. EUs utenriksminister deltar også når det skal drøftes utenrikssaker. Rådet fastlegger EUs politiske retning og prioriteringer. Det europeiske råd treffer først og fremst sine avgjørelser ved konsensus. I visse særlige tilfeller som er beskrevet i EUs traktater, treffer det likevel avgjørelser ved enstemmighet eller kvalifisert flertall. Ved avstemningen deltar ikke presidenten eller kommisjonens president.
==== Den europeiske unions råd («Rådet») ====
Rådet er medlemslandenes organ. I Rådet møtes de aktuelle fagministrene fra hvert av medlemslandene, for å vedta lover og treffe andre politiske beslutninger. Lovforslagene til Rådet kommer som regel fra Europakommisjonen. Internt i Rådet behandles saken først av en av Rådets 150 komiteer. Deretter drøftes den av De faste representantenes komité (Coreper), for endelig å bli behandlet av Rådet. Det vil da være sammensatt av de relevante ministrene fra alle medlemsland. Rådet vedtar deretter lovene sammen med Europaparlamentet, og som regel (85 ulike politikkområder) etter den alminnelige lovgivningsprosedyre. De to institusjonene blir som regel (67 % av tilfellene) enige i første «lesning».Før en lov vedtas skal den forelegges for de nasjonale parlamenter som kan uttale seg om behandlingen er i samsvar med nærhetsprinsippet (subsidaritetsprinsippet). Forslag fra Europakommisjonen eller EUs utenriksminister kan vedtas med kvalifisert flertall. Forslag til Rådet fremsatt av andre enn de to nevnte krever et utvidet kvalifisert flertall. Beslutninger som medlemslandene betrakter som følsomme, vedtas ved enstemmighet. Det gjelder blant annet utenrikspolitiske spørsmål, EUs finanser og opptak av nye medlemmer. Formannskapet (etter dansk: Formandskabet) i rådet går på rundgang blant medlemslandene, med skifte hver sjette måned.
==== Europakommisjonen ====
Europakommisjonen er et utøvende og kontrollerende organ. Den bistår med å forme EUs overordnede strategi, foreslå nye lover og politikk og overvåke gjennomføringen av dem. Av sistnevnte grunn kalles den gjerne «traktatenes vokter». Kommisjonen skal forvalte EUs budsjett. Den spiller også en rolle i det internasjonale utviklingsarbeidet og i levering av humanitær bistand.Kommisjonen består av én person (europakommissær) fra hvert av medlemslandene. Kommissærene representerer likevel ikke sine land, og skal ikke ta instruks fra egne regjeringer. Kommisjonen står politisk ansvarlig overfor Europaparlamentet, og hele kommisjonen kan avsettes av parlamentet. Enkeltmedlemmer kan avsettes av domstolen. Kommisjonen tar beslutning ved flertall, men tilstreber konsensus.
==== Den europeiske unions domstol ====
Den europeiske unions domstol er en institusjonell overbygning på tre forskjellige domstoler, hvis oppgave blant annet er å tolke europeisk lovgivning og traktatene. Domstolen uttaler seg om forholdet mellom internasjonale avtaler og EU-rett og den avgjør tvister mellom EFs institusjoner.
==== Den europeiske sentralbank ====
Den europeiske sentralbank (ESB) utgjør sammen med de 27 medlemslandenes sentralbanker, Det europeiske systemet av sentralbanker (ESSB). ESB danner sammen med de 19 eurolandene eurosonen. ESB og ESSB ble opprettet ved Maastricht-traktaten. ESSBs hovedoppgave er å sikre prisstabilitet og å utforme og gjennomføre EUs pengepolitikk. Med forbehold for målet om prisstabilitet, skal ESSB støtte den alminnelige økonomiske politikken i EU i samsvar med de mål og prinsipper som er nedfelt i traktatene.
==== Revisjonsretten ====
Revisjonsretten reviderer unionens regnskap. Den er sammensatt med ett medlem fra hver medlemsstat som velges for seks år av gangen. Presidenten velges for tre år av gangen. Revisjonsretten rapporterer til Rådet og Europaparlamentet. Den har ingen egne fullmakter til å gripe inn mot ulovligheter, men dersom revisorene avslører svindel eller uregelmessigheter, skal de underrette Kommisjonen ved OLAF – Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse.
=== Andre organer ===
Regionkomitéen er et rådgivende organ som består av representerer fra de regionale og kommunale organer i EU. Komiteen har eksistert siden 1992 og utnevnes av medlemslandenes regjeringer. Den skal høres før bestemte beslutninger, i praksis 70 % av lovgivningen. Regionkomiteen har 329 medlemmer (2020) som danner politiske grupper på tvers av landegrensene, i likhet med i Europaparlamentet. Komiteen møtes seks ganger i året.
Den økonomiske og sosiale komité har eksistert som rådgivende organ siden 1957. Komiteen skal representere det organiserte samfunn og består av 344 medlemmer fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner med en tredel hver, samt sosiale, yrkesmessige, økonomiske og kulturelle organisasjoner. De tilsammen 326 komitémedlemmene nomineres av medlemsstatenes regjeringer og oppnevnes av Rådet for fem år av gangen.. De har et selvstendig mandat. Komiteen skal høres i økonomi- og sosialpolitikk.
Den europeiske ombudsmann velges av Europaparlamentet for fem år av gangen. Ombudsmannen er uavhengig og upartisk, kan kritisere EUs institusjoner og byråer, og skal oppfordre til god forvaltningsskikk. Ombudsmannen bistår innbyggere, næringsdrivende og organisasjoner som opplever problemer med EUs administrasjon og undersøker klager på myndighetsmisbruk. Embetet skal også proaktivt gå inn i systemiske spørsmål.
Det europeiske datatilsynet er en uavhengig tilsynsmyndighet for datasikkerhet. Det skal overvåke og garantere implementeringen av unionens bestemmelser om behandling av personopplysninger.
Den europeiske investeringsbank ble stiftet i 1958. Bankens hovedområder er per 2020 klima og miljø, utvikling, innovasjon og vitenskap, små og mellomstore bedrifter, infrastruktur og integrasjon. Miljøvern er gjennomgående for de hensyn banken vektlegger for sine prosjekter.
=== EUs byråer ===
EUs byråer adskiller seg fra EUs institusjoner og andre organer, blant annet ved at de er selvstendige juridiske enheter opprettet for å utføre særskilte oppgaver i henhold til EU-lovgivningen. De 41 «desentraliserte byråene» inklusive Euratom-byråene, har sine kontorer spredt rundt i EUs medlemsland. I tillegg kommer (2020) sju byråer som deltar i offentlig-privat samarbeid. Europakommisjonen oppretter også «forvaltningsbyråer» (executive agencies) for en tidsbestemt periode for å løse bestemte oppgaver. Forvaltningsbyråene har som regel kontor i Brussel.Byråene er i et stort antall åpnet for samarbeid med andre land. For eksempel deltok Norge per 2017 i 31 av EUs byråer. Norge kunne per 2022 delta i 224 av EUs komiteer.
=== Unionsborgerskap ===
Unionsborgerskapet ble introdusert ved Maastricht-traktaten og betegner de rettigheter som hver borger i EUs medlemsland har. Det er et supplement til de nasjonale statsborgerskapene og kan ikke erstatte disse. Den eneste måten å oppnå unionsborgerskap på er å bli statsborger i et medlemsland.
== Kompetansefordeling mellom EU og medlemslandene ==
Den europeiske unions rettsgrunnlag er dannet av to forfatningstraktater som alle medlemsstatene er tilsluttet. Det dreier seg om traktaten om Den europeiske union, opprinnelig Maastricht-traktaten, og traktaten om Den europeiske unions virkemåte, opprinnelig Roma-traktaten. Disse traktatene er endret flere ganger, og brukes i endret (konsolidert) versjon.
=== Prinsipper for begrensning og bruk av kompetanse ===
Traktaten om den europeiske union artikkel 5, fastsetter tre prinsipper for henholdsvis begrensning av unionens kompetanse (myndighet), og for hvordan kompetansen skal utøves.
Kompetansetildelingsprinsippet innebærer at myndighetsområder som ikke er gitt EU i traktatene, forblir i de enkelte medlemsland.
Subsidaritetsprinsippet (nærhetsprinsippet) innebærer at EU, med mindre det dreier seg om unionens enekompetanse, bare skal tre inn dersom det fører til en bedre løsning, enn om problemene løses av medlemslandene selv.
Forholdsmessighetsprinsippet innebærer at EU må handle forholdsmessig, det vi si at den ikke må gå lengre enn det som er nødvendig for å få oppfylt traktaten.
=== Kompetansereglene på de enkelte saksområder ===
Så langt myndighetsområdene er regulert i traktatene, fremgår fordelingen av dem mellom EU og medlemsstatene, av traktaten om Den europeiske unions virkemåte, første del.
== Politikkområder ==
=== Toll ===
EUs tollunion har formelt grunnlag i Roma-traktaten fra 1957, men ble gjennomført først i 1968. Tollunionen medfører at det ikke er toll på eksport og import innad i EU, og at tollsatsene mot tredjeland er like for samtlige medlemsland. Den er nært knyttet til det indre markedet, som ble etablert i 1993. EØS-landene er ikke medlemmer av tollunionen.Reglene for tollunionen vedtas ved flertallsbeslutninger i EUs organer. Den er dermed en del av EUs overnasjonale område.
=== Konkurransepolitikk ===
EUs konkurransepolitikk har som hovedformål å legge til rette for at det indre marked skal fungere som et fritt marked. EU har enekompetanse på å vedta konkurranseregler som er nødvendig for det indre markeds virkemåte. Konkurransepolitikken er dermed en del av EUs overnasjonale nivå.
=== Det indre marked ===
Det indre marked ble iverksatt 1. januar 1993 mellom medlemslandene i EU. Siktemålet var å oppnå en styrket næringsmessig integrasjon, og å berede grunnen for Den økonomiske og monetære union. Det indre marked omfatter medlemsstatene i EU. I tillegg har EØS-landene (Norge, Island og Liechtenstein) og Sveits adgang til markedet. Medlemskap i det indre marked forutsetter den frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer («fire friheter»), slik de ble forutsatt i Roma-traktaten.Innføringen av det indre markedet dominerte arbeidet i EF fra midten av 1980-tallet. Reglene for det indre marked avgrenses mot EUs felles handelspolitikk.
=== Fiskeri ===
Formålet med EUs felles fiskeripolitikk er å forvalte en felles ressurs, og gi alle medlemslandenes fiskeflåter samme adgang til EUs farvann og fiskeområder. Spørsmål knyttet til bevaring av biologiske ressurser i havet tilhører EUs enekompetanse. Ressursspørsmålene avgjøres dermed på overnasjonalt nivå. Fiskeripolitikken ble vedtatt første gang av Rådet 19. og 20. oktober 1970.
=== Handelspolitikk ===
EUs felles handelspolitikk dreier seg om reglene for eksport og import mellom unionens medlemsland og land utenfor EU. Den omfatter lovgivningen på dette området og forhandlinger om handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken avgrenses mot det indre marked som dreier seg om handel medlemslandene imellom. EUs organer har enekompetanse til å gi lover på dette området og gjør vedtak ved flertallsbeslutninger. EU har også enekompetanse til å forhandle handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken er dermed del av EUs overnasjonale område. Europakommisjonen har inngått handelsavtalen Everything but Arms (Alt utenom våpen) med en rekke av verdens minst utviklede land.
=== Landbruk ===
I den felles landbrukspolitikken (CAP) er myndigheten delt mellom EU og medlemslandene. Landbrukspolitikken som ble vedtatt første gang i 1962, har gjennomgått flere reformer. Formålet var opprinnelig å øke produktiviteten i landbruket, sikre tilbudet av landbruksprodukter til fornuftige priser, sikre levestandarden for bøndene og stabilisere prisen på landbruksprodukter. Gjennom jordbrukspolitikken ble det gitt subsidier til bøndene som ga dem incentiver til å produsere mer, så vel som til restrukturering av jordbrukssektoren. På 1980-tallet opplevde EU store overproduksjonsproblemer for mange viktige landbruksprodukter. I 2013 gjennomgikk CAP en omfattende reform. Støtten til landbruket la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men denne andelen var i 2020 redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene.EU var per 2022 generelt godt selvforsynt med jordbruksprodukter. De er også en betydelig nettoeksportør av jordbruksvarer. For noen produkter som tropisk frukt og fôrvarer er likevel EU en nettoimportør. 22 prosent av EUs proteinråvarer for husdyr produseres i land utenfor EU.
=== Utenriks- og sikkerhetspolitikk ===
Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er EUs politikk overfor tredjeland, det vil si land utenfor EU. Politikken skal sikre fred og styrke den internasjonale sikkerhet, samtidig med at demokratiet, rettsstatsprinsippet og respekten for menneskerettighetene og friheten skal fremmes i hele verden. Den dekker alle områder i utenrikspolitikken, samt alle forhold vedrørende EUs sikkerhet. FUSP omfatter også en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (FSFP), som dekker de forhold ved EUs politikk som vedrører forsvar og militær og sivil krisestyring.Lisboa-traktaten fra 2009 formet FUSP slik vi kjenner den i dag. Traktaten medførte opprettelsen av EUs diplomatiske tjeneste, nemlig Den europeiske utenrikstjeneste, under Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk.Det europeiske råd vedtar målsetningene for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Rådet for Den europeiske union avgjør deretter hvilke tiltak og posisjoner som EU skal ta i dette politikkområdet. Rådets beslutninger krever enstemmighet, men det kan også tas beslutninger ved kvalifisert flertall, det vil si 55 % av stemmene fra EU-land, som utgjør minst 65 % av EUs befolkning.
=== Miljø og energi ===
EU har som mål å redusere sine utslipp av veksthusgasser med minst 55 % i 2030 sammenliknet med 1990-nivået. Unionen ønsker å bli klimanøytral senest i 2050. Målet er sentralt i klimastrategien Green Deal, og er i samsvar med EUs globale initiativ i samsvar med Parisavtalen. REpowerEU er en plan fremlagt av Europakommisjonen i 2022, for å avslutte medlemslandenes avhengighet av russisk olje og gass før 2030, som svar på Russlands invasjon av Ukraina i 2022.Europakommisjonen utnevner årlig en europeisk miljøhovedstad, blant annet som en anerkjennelse for vedvarende engasjement for å nå høye miljømessige standarder. Prisen tildeles byer også utenfor EU, og Oslo fikk prisen i 2019.EUs energipolitikk er forankret i TEUV artikkel 194 og skal sikre at energimarkedet virker etter sin hensikt, garantere en sikker energiforsyning i Unionen, fremme energieffektivitet, energisparing og utvikling av nye og fornybare former for energi, og fremme sammenkopling av energinett. Politikken dekker alle energikilder, fra fossile kilder til nukleære og varige kilder (sol, vind, biomasse, geotermiske, hydroelektriske og bølgekraft).
=== Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ===
Det europeiske området for frihet, sikkerhet og rettferdighet omfatter forskjellige politiske områder med en grenseoverskridende dimensjon, herunder forvaltning av EUs ytre grenser, sivilrettslig og strafferettslig samarbeid, samt politisamarbeid. Området dekker dessuten asyl- og integrasjonspolitikk og bekjempelse av kriminalitet (terrorisme, organisert kriminalitet, IT-kriminalitet, seksuell utnyttelse av barn, menneskehandel, narkotikahandel etc.). Politikkområdet omfatter blant annet virksomheten til Frontex, Eurojust, Europol, den europeiske arrestordre og personvernforordningen GDPR.Schengen-området består av 26 europeiske stater som har fjernet all passkontroll og annen grensekontroll ved de indre grenser. Det er også vedtatt kompenserende regler for samarbeidslandenes ytre grenser, felles visumregler, bekjempelse av narkotikahandel og felles regler for informasjonsutveksling - Schengeninformasjonssystemet (SIS). Området er oppkalt etter Schengen-avtalen fra 1985 og Schengen-konvensjonen fra 1995, begge undertegnet i Schengen i Luxembourg. Området består av 22 av EU-statene og de fire EFTA-staterne Island, Liechtenstein, Norge og Sveits, samt flere mikrostater.Irland og Danmark har tatt forbehold (opt-out) om dette politikkområdet. Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ble innført med Lisboa-traktaten i 2009. Endringen åpnet for at EU kunne vedta forordninger og direktiver innenfor dette politikkområdet.
=== Transport ===
EUs transportpolitikk går ut på å sikre en velfungerende, effektiv, sikker og fri bevegelighet av personer og varer i EU ved hjelp av integrerte nettverk (Transeuropeiske nett, TEN), ved bruk av alle transportformer (vei, jernbane, vann, luft). EU-politikken dekker også en rekke andre områder så som klimaendringer, passasjerers rettigheter, miljøvennlig drivstoff og bekjempelse av overdrevet byråkrati i havnene. Kompetansen i transportpolitikken er delt mellom EU og medlemslandene.
=== Romprogram ===
EUs romprogram ble etablert i 2021 og omfatter romaktiviteter for perioden 2021–2027. Programmet innebærer en videreutvikling av Galileo/EGNOS (satellittnavigasjon) og Copernicus (jordobservasjon). Det nye programmet vil også omfatte de nye delprogrammene GOVSATCOM (sikker satellittkommunikasjon for myndighetsformål) og SSA (romovervåkning).
=== Kultur ===
EUs kulturpolitikk er definert i traktaten om den europeiske unions virkemåte artikkel 167. EU skal støtte, koordinere eller komplettere medlemsstatenes initiativer og arbeide med å fremheve den felles kulturarven. Kreativt Europa var per 2020 EUs eneste rendyrkede program for støtte til kultur. Gjennom dette programmet ble det gitt støtte til blant annet European Film Academy som arrangerer European Film Awards. EU samarbeider med andre internasjonale organisasjoner for å hindre ulovlig handel med kulturgoder.Hvert år velges to byer til europeiske kulturhovedsteder, der det settes fokus på lokale kunstnere og de aktuelle byenes særskilte kulturarv. Europeana er en internettportal med tilgang til (per 2020) 58 millioner digitaliserte objekter fra den europeiske kulturarv, hos 3 600 arkiver, museer og andre institusjoner.
== Budsjett ==
=== Omfang og inntekter ===
EUs vedtar et langtidsbudsjett for sju år av gangen. EUs såkalte «egne inntekter» utgjør hovedsakelig en avgift beregnet av medlemslandenes bruttonasjonalprodukt (BNP), en andel av medlemslandenes merverdiavgift, samt importavgifter på produkter fra land utenfor EU. Disse inntektene utgjør tilsammen ca. 98 % av budsjettet. De siste 2 % dreier seg om andre inntekter, blant annet skatter fra EUs ansatte og bøter som følge av brudd på EUs konkurranseregler.Enkelte land har gjennom årenes løp fått rabatter på sine bidrag til budsjettet. Et kjent tilfelle var da Storbritannia ved statsminister Margaret Thatcher i 1984 krevde en rabatt («I want my money back») på det britiske bidraget til EU. Østerrike, Danmark, Nederland og Sverige har fått tidsbegrensede rabatter på avgiften av BNP. Tyskland, Sverige og Nederland har rabatter på sin andel av innkrevd merverdiavgift.De samlede bidrag fra medlemslandene skal ikke overstige 1,2 % av EUs bruttonasjonalprodukt. De siste årene før 2020 har budsjettet utgjort ca. 1 % av medlemslandenes samlede bruttonasjonalprodukt, eller ca. 2 % av medlemslandenes samlede budsjetter. Det er til sammenlikning litt mindre enn budsjettene til henholdsvis Østerrike og Belgia.
=== Bruken av pengene ===
Det meste av pengene (94 %) går tilbake til medlemslandene som støtte og bidrag, mens 6 % går til administrasjon. For å minske forskjeller mellom landene får EU-land med svak økonomi mer økonomisk støtte enn land med sterk økonomi. Bidrag til utvikling av regioner, sysselsetting, samt energi og transport utgjorde for 2020 45 % av budsjettet. Jordbruksstøtten var lenge den dominerende sektor, men det har endret seg. Den felles landbrukspolitikk la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men i 2020 var denne andelen redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene. Utenriks- og sikkerhetspolitikken fikk i 2020 6 %, mens grensekontroll og sikkerhet fikk 2 % av budsjettet.
=== Budsjettet for 2021–2027 ===
Den 10. november 2020 ble det oppnådd enighet mellom Europakommisjonen, Rådet og Europaparlamentet om budsjettet for perioden 2021–2027 med 1 074,3 milliarder euro. I tillegg ble det vedtatt et ekstraordinært budsjett kalt NextGenerationEU på 750 milliarder euro, som et midlertidig gjenopprettingsinstrument etter Koronapandemien, og for å drive frem et grønt og digitalt skifte i medlemslandene. Budsjettet var det største i EU gjennom tidene.
== Geografi ==
EUs medlemsstater dekker et areal på 4 233 262 kvadratkilometer, som er mindre enn halvparten av USA. Av dette var per 2011 154 539,82 kvadratkilometer kunstig vannet. Mont Blanc er den høyeste fjelltoppen med 4 810,45 moh. De mest lavtliggende er Lammefjord, Danmark og Zuidplaspolder, Nederland, begge på 7 muh. Unionen har en landegrense på 13 770 km. Det er da tatt i betraktning at grensen mellom Irland og Nord-Irland per 2020 ikke er en hard grense, og slik at den reelle grensen går i Irskesjøen. Kystlinjen strekker seg til 53 563,9 kilometer.
== Medlemsstater ==
De seks landene som stiftet EEC i 1957 var Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Luxemburg, Nederland.
=== Utvidelser ===
Den første utvidelse av fellesskapet ble gjennomført i 1973 med Storbritannia, Irland og Danmark. Norge hadde også søkt, men trakk søknaden tilbake, etter en folkeavstemning i 1972. Hellas ble medlem i 1981, Spania og Portugal i 1986. Disse tre landene hadde lenge søkt mot fellesskapet, men kom ikke med før de hadde innført demokratiske styresett.Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble landet og dermed EU utvidet med 16 millioner innbyggere, og dessuten territoriet til den tidligere kommunistiske staten DDR (Øst-Tyskland).Østerrike, Sverige og Finland ble medlemmer i 1995. Norge hadde holdt folkeavstemning i 1994, som på nytt viste et flertall mot medlemskap.
I 2004 ble ti nye land medlemmer. Det dreide seg om de tidligere kommunistiske Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Slovenia og middelhavslandene Malta og Republikken Kypros.Romania og Bulgaria ble medlemmer i 2007. Kroatia holdt folkeavstemning i 2012 og ble medlem 2013.
=== Uttredelser ===
Enhver medlemsstat har rett til å tre ut av unionen. Et land som ønsker å melde seg ut, skal kunngjøre sin plan om dette til Det europeiske råd. Det skal opprettes en avtale som fastslår bestemmelsene for utmeldingen. Om så ikke skjer, opphører medlemsstatens forpliktelser etter to år.Storbritannia har som hittil eneste stat meldt seg ut av EU. En folkeavstemning i juni 2016 viste flertall for utmelding. Den britiske regjeringen begjærte offisielt utmelding til Det europeiske råd 29. mars 2017, og landet trådde ut av EU 31. januar 2020.Tre selvstyrte områder har til nå gått ut av unionen. Det dreier seg om Algerie som gikk ut i 1962 ved løsrivelsen fra Frankrike, og deretter inngikk samarbeidsavtale med EU i 1978. Grønland forlot EU i 1985 etter folkeavstemningen i 1982. Saint-Barthélemy hadde som følge av den store avstanden til fastlandet og Frankrike, vanskelig for å overholde alle EU-standarder. Øya ble utmeldt med virkning fra 2012. Både Grønland og Saint-Barthélemy er blant de 13 oversjøiske land og territorier som har assosieringsavtaler med EU. De omfattes av EUs budsjetter, og Saint-Barthélemy har dessuten euro.Etter Storbritannias uttreden i 2020, består EU av 27 stater, hvorav 21 republikker og seks monarkier.
a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av EU
=== Kandidatland, potensielle kandidatland og søkerland ===
Etter TEUV Artikkel 49 kan en hver europeisk stat søke om medlemskap, såfremt den tilfredsstiller EUs grunnleggende krav til demokrati og til en rettsstat. Dette fremgår av de såkalte Københavnkriteriene. I praksis må regler tilsvarende EU-retten, innlemmes i den nasjonale rett før medlemskapet er et faktum. EU sondrer mellom kandidatland og land som er potensielle kandidater. Prosessen med opptak av et land som medlem av EU er derfor komplisert og langvarig.
==== Kandidatland ====
Kandidatlandene er akseptert som parter i forhandlinger om medlemskap. Det dreier seg om:
Albania (siden 2014)
Moldova (siden 2022)
Montenegro
Nord-Makedonia (siden 2005)
Serbia
Tyrkia
Ukraina (siden 2022)
Bosnia-Hercegovina (siden 2022)Serbia og Montenegro har innledet forhandlinger, og medlemskap kan tre i kraft i 2025.Ukraina søkte om medlemskap 28. februar 2022 etter den russiske invasjonen samme år, om medlemskap i EU. Moldova innleverte sin søknad om medlemskap 3. mars 2022. Samme dag søkte også Georgia om medlemskap. Under EUs toppmøte 23. juni 2022 ble Ukraina og Moldova akseptert som kandidatland.Georgia måtte derimot gjennomføre ytterligere reformer før EU kunne akseptere landet som kandidatland. Landet ble imidlertid gitt et europeisk perspektiv. Dette innebærer at kommisjonen formelt anerkjenner et lands berettigelse til et mulig fremtidig medlemskap av Unionen, men utsetter å gi landet en offisiell kandidatstatus inntil visse betingelser er oppfylt.
==== Potensielle kandidater ====
Potensielle kandidater er lovet muligheter for medlemskap når de er klare. Det dreier seg per 2022 om Kosovo.
==== Tidligere kandidater ====
Norge søkte om medlemskap i 1962, 1967, 1970 og 1992. De to første gangene ble søknaden innsendt sammen med søknad fra blant andre Storbritannia. Da Frankrike nedla veto mot Storbritannias medlemskap, trakk begge ganger også Norge sin søknad. Søknadene fra Norge i 1970 og 1992 førte til undertegnede avtaler. Avtalene ble nedstemt i folkeavstemninger i 1972 og i 1994. Marokko søkte om medlemskap i 1987. Søknaden ble avslått, da EU mente at landet ikke var en europeisk stat. Island ble kandidatland i 2009, men ba om å bli strøket i 2015.
== Symboler ==
Det europeiske flagget består av tolv gylne stjerner i sirkel på blå bakgrunn. Flagget ble tatt i bruk av Europarådet i 1953. Etter oppfordring fra Europarådet tok EU i 1983 det samme flagget i bruk.
Europahymnen er en melodi hentet fra Ludwig van Beethovens niende symfoni fra 1823. Europarådet gjorde Beethovens musikk til sin hymne i 1972, og i 1985 ble den også tatt opp som EUs hymne. Europahymnen består kun av Beethovens musikk og ikke Schillers tekst i hans dikt Ode til gleden.
Europadagen feires av EU 9. mai hvert år, til minne om den franske statsminister Robert Schumans introduksjon av sin plan – «Schuman-planen» – for å sette den franske og tyske kull- og stålindustrien, under felles europeisk kontroll.
EUs motto er «forent i mangfold» (dansk: «forenet i mangfoldighed»).
== Se også ==
Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS)
Den nordatlantiske allianse (NATO)
Schengen-avtalen
Det østlige partnerskap
Pax Europaea
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ulf Sverdrup Norge og EU: utenfor og innenfor i Hvor Hender Det? nr. 15/2012
Dag Harald Claes og Tor Egil Førland: Europeisk integrasjon 1. utg 1998, 2.utg 2004 ISBN 82-05-32837-4
Jan Erik Grindheim (red.) EU: fra økonomisk fellesskap til politisk union 1998 ISBN 82-00-12783-4
Fridtjof Frank Gundersen EU – etter Lisboa-traktaten: institusjoner, rettssystem og rettsregler 2010 ISBN 978-82-05-40145-7
Fridtjof Frank Gundersen Introduksjon til EU 2002 ISBN 82-90961-19-7
Gunnar Mathisen Innenfor EU: en innføring i EUs beslutningsprosesser 1996 ISBN 82-00-22606-9
Paul Knutsen Penger, stål og politikk : en problemorientert innføring i EUs historie 1998 ISBN 82-7674-473-7
Kristian Sarastuen og Anders Ystad: Hva er EU i bokserien hva er. nr 8 2005 ISBN 82-15-00505-5
Fredrik Sejersted et al. EØS-rett 2. utgave 2004 ISBN 82-15-00127-0
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) European Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) European Union – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
EU-kommisjonen
EU-Parlamentet
Rådet
EUR-Lex – lovgivning
EUs delegasjon til Norge
EU-oplysningen; Folketingets EU-Oplysning (på dansk) | Den europeiske ombudsmannen er et embete i Den europeiske union som beskytter medlemsstatenes borgere og virksomheter mot feil og forsømmelser i unionens institusjoner og organer. Ombudsmannsordningen i EU ble etablert i Maastricht-traktaten. | 9,854 | 9,854 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alsace-Lorraine | 2023-02-04 | Alsace-Lorraine | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Historiske territorier i Tyskland styrt av en sekulær regent', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1871', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1918', 'Kategori:Tidligere omstridte områder', 'Kategori:Tysklands historie'] | Alsace-Lorraine (tysk: Elsass-Lothringen) er et historisk område øst i Frankrike, som består av landskapene Alsace og deler av Lorraine og utgjør dagens Alsace-Moselle. I 1905 hadde det en befolkning på 1 815 000 og et areal på 14 522 km².
Provinsene har vært tyske og franske om hverandre i løpet av historien. Lothringen var en del av det tysk-romerske rike gjennom omkring tusen år frem til 1648, da den ble avstått til Frankrike ved freden i Westfalen. Etter den fransk-prøyssiske krig i 1871, som Frankrike tapte, ble Alsace og Lorraine avstått til det nye tyske keiserriket. Grunnen til dette var at mesteparten av befolkningen var tyskspråklig. Frankrikes ønske om å gjenerobre den tapte provinsen var en utløsende årsak til fransk revansjisme og til alliansesystemet som førte til utbruddet av første verdenskrig. Provinsen ble i pakt med våpenstillstanden i Compiègneskogens betingelser igjen fransk etter denne krigen, var tysk 1940–1945 og etter 1945 igjen fransk. Under både tysk og fransk styre forsøkte myndighetene å undertrykke det andre språket.
I det tyske rike 1871–1918 utgjorde territoriet et autonomt riksland (Reichsland) eller den keiserlige provinsen Elsass-Lothringen, som hadde stor grad av uavhengighet under den tyske føderasjonen, med sitt eget parlament og lover (forøvrig i likhet med andre tyske delstater). Da området ble overført til Frankrike (som er en sentralstat, ikke en føderasjon), ble disse privilegiene delvis tapt. Men på enkelte områder har dagens Alsace-Moselle fremdeles lover som er annerledes enn i resten av Frankrike.
I Alsace og Lorraine snakkes også et eget blandingsspråk basert på tysk, men med mange franske ord, og det er vanlig å gi barn dobbeltnavn av tyske og franske navn.
| Alsace-Lorraine (tysk: Elsass-Lothringen) er et historisk område øst i Frankrike, som består av landskapene Alsace og deler av Lorraine og utgjør dagens Alsace-Moselle. I 1905 hadde det en befolkning på 1 815 000 og et areal på 14 522 km².
Provinsene har vært tyske og franske om hverandre i løpet av historien. Lothringen var en del av det tysk-romerske rike gjennom omkring tusen år frem til 1648, da den ble avstått til Frankrike ved freden i Westfalen. Etter den fransk-prøyssiske krig i 1871, som Frankrike tapte, ble Alsace og Lorraine avstått til det nye tyske keiserriket. Grunnen til dette var at mesteparten av befolkningen var tyskspråklig. Frankrikes ønske om å gjenerobre den tapte provinsen var en utløsende årsak til fransk revansjisme og til alliansesystemet som førte til utbruddet av første verdenskrig. Provinsen ble i pakt med våpenstillstanden i Compiègneskogens betingelser igjen fransk etter denne krigen, var tysk 1940–1945 og etter 1945 igjen fransk. Under både tysk og fransk styre forsøkte myndighetene å undertrykke det andre språket.
I det tyske rike 1871–1918 utgjorde territoriet et autonomt riksland (Reichsland) eller den keiserlige provinsen Elsass-Lothringen, som hadde stor grad av uavhengighet under den tyske føderasjonen, med sitt eget parlament og lover (forøvrig i likhet med andre tyske delstater). Da området ble overført til Frankrike (som er en sentralstat, ikke en føderasjon), ble disse privilegiene delvis tapt. Men på enkelte områder har dagens Alsace-Moselle fremdeles lover som er annerledes enn i resten av Frankrike.
I Alsace og Lorraine snakkes også et eget blandingsspråk basert på tysk, men med mange franske ord, og det er vanlig å gi barn dobbeltnavn av tyske og franske navn.
== Eksterne lenker ==
(en) Alsace-Lorraine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Alsace-Lorraine – historie», fra Store norske leksikon | Alsace-Lorraine (tysk: Elsass-Lothringen) er et historisk område øst i Frankrike, som består av landskapene Alsace og deler av Lorraine og utgjør dagens Alsace-Moselle. I 1905 hadde det en befolkning på og et areal på km². | 9,855 | 9,855 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Tryggvason | 2023-02-04 | Olav Tryggvason | ['Kategori:900-tallet', 'Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall i 999', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Olav I Tryggvason (norrønt: Óláfr Tryggvason), født ca. 960, død ca. 999, var konge over deler av dagens Norge ca. 995–999. Man vet svært lite om Olavs korte periode som konge, og hvilke deler av landet han styrte er usikkert.
Olav var en vikinghøvding som deltok i angrep mot England. Han hadde økenavnet Olav Kråkebein.Olav falt i et sjøslag, som kan ha vært i Øresund i år 999.Det var ikke en normalisert skrivenorm på norrønt, og skrivemåten varierer derfor fra dokument til dokument. En variant er Óláfr Tryggvasun.
| Olav I Tryggvason (norrønt: Óláfr Tryggvason), født ca. 960, død ca. 999, var konge over deler av dagens Norge ca. 995–999. Man vet svært lite om Olavs korte periode som konge, og hvilke deler av landet han styrte er usikkert.
Olav var en vikinghøvding som deltok i angrep mot England. Han hadde økenavnet Olav Kråkebein.Olav falt i et sjøslag, som kan ha vært i Øresund i år 999.Det var ikke en normalisert skrivenorm på norrønt, og skrivemåten varierer derfor fra dokument til dokument. En variant er Óláfr Tryggvasun.
== Familie og tidlig liv ==
De norske og islandske kildene er samstemte om at foreldrene til Olav var Astrid og Tryggve Olavsson. Men hvor foreldrene og Olav kom fra, er svært usikkert:
Adam av Bremen skrev om lag år 1075 at Olav var fra Norge, og rømte derfra til England.
Theodoricus skrev omkring år 1180 at Olav var sønn av Astrid og Tryggve Olavsson, som hadde kongemakt i det øvre fylket, som nordmennene kaller Opplandene.
Forfatteren av Historia Norvegiæ skrev i andre halvdel av 1100-tallet at Olav var sønn av Astrid og Tryggve Olavsson. Trygve styrte Romerike. Astrid var fra Opplandet.
Forfatteren av Ågrip skrev om lag 1190 at Olav var sønn av Astrid og Tryggve Olavsson. Tryggve tok kongenavn på Ranrike (Båhuslen).
Snorre skrev på 1220-tallet at Olav var sønn av Astrid Eiriksdatter og Tryggve Olavsson, som var småkonge i Ranrike og Vingulmark.
Geirr Leistad mente Olav hørte til en dansk ætt fra Hedeby, der navnene Olav, Tryggve og Astrid var i bruk.
Therese Holt Hansen mente at Olavs knytting mot Irland kan bety at han tilhørte en irsk eller irsk-skandinavisk høvdingfamilie.Det er uvisst når Olav ble født. Snorre Sturlason skrev at han ble født like etter at hans far ble drept (ca. 963), mens andre kilder hevder at det skjedde en gang mellom 964 og 969. Øystein Morten mente han var født senest i 970.Vi vet ikke hvor han ble født. Noen av de stedene som er foreslått som Olav Tryggvasons «fødested», basert på fortellingen i Heimskringla, er Lalandsholmen i Frøylandsvatnet, Kongeøya i Randsfjorden, Ramsholmen i Storsjøen i Nord-Odal og Holmen i Sirdalsvatnet. Både på Lalandsholmen og Kongeøya, og ved Frøylandsvatnet er det reist minnesteiner.
== I viking? ==
Óláfsdrápa er laget av en ukjent forfatter om lag år 1200. Manuskriptet tilegner kvadet til skalden Hallfred Vandrædaskald, en av Olavs hirdskalder, men dette eierskapet blir stort sett avvist av moderne filologer og historikere. Óláfsdrápa forteller at Olav tidlig drog i viking. Han hadde Russland som utgangspunkt, og var i kamper i Østersjøen, ved Frisland og i Irskesjøen. Det er ikke støtte for dette i eldre kilder.
Snorre har eventyrlige fortellinger om Olav Tryggvasson ved Østersjøen og i Gardarrike. Dagens historikere regner fortellingene om Olavs barndom og ungdom som oppdiktede, selv om de kan inneholde historisk korrekt informasjon, både om personer og hendelser.
== I England i 991–994 ==
I engelske kilder opptrer i perioden 991–993 en som omtales som Anlaf. Det antas at det var Olav Tryggvasson, men det kan også ha vært andre.Anlaf ble for første gang nevnt i året 991, da i The Anglo-Saxon Chronicle. Han kom med 93 skip til Folkestone, hvor han plyndret seg vei til Sandwich, så til Ipswich og til slutt til Maldon, hvor Anlafs hær vant slaget mot Ealdorman Byrthnoth. Etter erkebiskop Sigerics anbefaling betalte den engelske kongen, Ethelred, vikingene 10 000 pund sølv for at plyndringene skulle opphøre. Det er en diskusjon om hvorvidt det var Anlaf eller den danske kongen Svein Tjugeskjegg som ledet slaget ved Maldon. Det er ikke kilder som bekrefter at Svein eller hans menn var til stede i Maldon.Anlaf nevnes igjen da han angrep London i september 993. Denne gangen hadde han med 94 skip, og Svein Tjugeskjegg med som sin allierte. De lyktes ikke i å erobre byen, men de fortsatte herjingene innover i landet til hest, og gjorde stor skade. Ethelred betalte 16 000 pund sølv for å stoppe dem.Høsten 993 sendte den engelske kongen bud på Anlaf. De møttes ved Andover for å bli kjent, til forhandlinger og til en stor seremoni der Ethelred var fadder ved Olavs dåp eller konfirmasjon. Ethelred ga ham kongelige gaver. Som resultat av møtet ved Andover er det bevart en avtale. Avtalen innledes ved å slå fast at det er en fredsavtale mellom Ethelred og hans rådgivere, og Olav, Jostein og Gudmund Steitasson. Svein Tjugeskjegg står ikke anført som en av partene i avtalen. Anlaf lovte å aldri returnere til England som fiende. Avtalen innebar at Anlaf skulle hjelpe kongen mot indre og ytre fiender. Anlaf, Jostein og Gudmund Steitasson fikk betalt 22 000 pund sølv.
== Hersker og konge av Norge ==
Bøndene i Trøndelag hadde startet et opprør mot Håkon Sigurdsson Ladejarl. Han ble sviktet av sine egne, og drept. Det er uvisst om drapet forårsaket Olavs reise til Norge, om det skjedde som en følge av Olavs ankomst eller om det var ikke var noen sammenheng.
En gang i perioden i 994 til 996 dro Olav til Norge. Han ankom Norge første gang, ytterst på øya Moster i Bømlo.Saxo Grammaticus fortalte at Olav i starten sto for styret i Norge. Han hersket med full kongelig makt og myndighet, men han bar enda ikke kongenavn. Svein Tjugeskjegg søkte tilflukt hos ham, men ble avvist.Claus Krag skrev at det er så godt som umulig å bedømme hva Olav historisk og reelt egentlig betydde i de fem årene han var norsk konge 995–1000.Det er uvisst om han bare var konge over Vestlandet (det gamle riket til Harald Hårfagre), eller også styrte over Trøndelag og deler av Østlandet. Ingen av skaldekvadene knytter ham til Trøndelag. Området omkring Oslofjorden hørte til Danmark. Han sikret makten ved å gifte bort sin søster Astrid til Erling Skjalgsson, den mektigste mannen på Vestlandet. Ifølge Odd Snorresson fikk Erling som ombud området mellom Sognefjorden og Lindesnes. Det kan være at dette også var Olavs kongerike.
== Hedendom og kristendom ==
Vi vet ikke mye om hvordan Olav egentlig forholdt seg til hedendom og kristendom, og kildene spriker.
Olav ble i forbindelse med fredsslutningen i 993 opplært i den kristne tro av erkebiskop Sigeric av Canterbury og biskop Ælfheah av Winchester, og ble enten døpt eller konfirmert ved denne anledningen. Om Olav allerede var døpt tidligere, er omdiskutert. Den angelsaksiske krønike forteller at Ethelred II var hans fadder.
Adam av Bremen skrev ca. 1075 at somme sa at Olav var kristen, mens andre mente han var frafallen. Men alle var enige i at han var en spåmann, han leste i tegn og satte all sin lit til fuglevarsler. Derav fikk han også økenavnet Olav Kråkebein. Han drev også med trolldomskunst og hadde med seg seidemenn.Vi vet at kristningen av Norge var påbegynt lenge før Olavs tid. Men Olavs navn knyttes i sagaene til det såkalte tinget på Dragseid som påbød kristendommen, og som kirkegrunnlegger på Moster. Siden Dragseid ellers er et ukjent tingsted og det på Moster ikke er arkeologiske spor etter en tidlig kirke, kan det være at dette er oppdiktet.
Det kan være at han etablerte et kirkelig nærvær av en viss betydning langs kysten. Videre skal han ha sendte misjonæren Tangbrand til Island. Det hadde betydning for islendingenes endring av lovene, slik at de ble basert på kristendommen.
== Olavs død ==
Olav døde i et sjøslag. Middelalderkildene spriker om hvor slaget var, og hvem som deltok i slaget:
Skalden Hallfröðr Óttarsson vandræðaskáld skrev i Erfidrápa Ólálfs Tryggvasonar (Arvedrapa til Olaf Tryggvasson) at Olav sloss mot to konger og en jarl, men uten at de er navngitt.
Skalden Halldórr ókristni skrev i Eiríksflokkr at striden var med jarlen, med hjelp av svenske og danske styrker. Jarlen er ikke navngitt.
Adam av Bremen skrev om lag år 1075 at Olav døde i et slag i Øresund. Olav angrep da kong Svein Tjugeskjegg av Danmark.
Theodoricus skrev ca. 1180 at slaget var ved øya Svold som ligger nær Slavia, som vi på vårt morsmål kaller Vinnlandia.
Med Sæmund Frode (død 1133) som kilde, oppgir Nóregs konungatal fra omkring 1190 at slaget var mot jarlen Eirik Håkonsson, og at Olav falt i Svoldervågen.
Snorre skrev ca. 1230 at kong Svein Tjugeskjegg, kong Olof Skötkonung av Sverige og ladejarlen Eirik Håkonsson var motstanderne i slaget.Kildene er samstemte om at Olav hoppet i sjøen, etter at det ble klart at slaget var tapt. Bjørn Bandlien og Per G. Norseng konkluderte med at Kong Olav falt i et sjøslag ved Svolder i år 1000, etter å ha blitt slått av en allianse bestående av danskekongen Svein Tjugeskjegg, den svenske kongen Olof Skötkonung og ladejarlen Eirik Håkonsson. Øystein Morten mente at sannsynligvis var slaget i Øresund i 999. Egil Kraggerud mente slaget trolig fant sted i en gang i perioden 998-1004.Adam av Bremen skrev at Svein Tjugeskjegg overtok Olavs rike. Snorre mente at riket ble delt mellom Svein Tjugeskjegg, Olof Skötkonung og Eirik Håkonsson. Claus Krag skrev at etter Olavs fall ble Svend Tveskæg norsk overkonge, mens Eirik og Svein jarler skulle styre landet fra Lindesnes og nordover på hans vegne. I Viken fortsatte det å sitte danske underkonger slik som tidligere.
== Olav i kunsten ==
Snorre Sturlasons Olav Tryggvasons saga (ca 1230) er en del av Snorres Heimskringla. Andre sagaer om ham er Odd munks saga om Olav Tryggvason (ca 1190), Dråpa om Olav Tryggvason (ca 1200) og Den større saga om Olav Tryggvason (ca 1300).
Kvadet «Ormurin langi» («Ormen Lange») er skrevet av Jens Christian Djurhuus omkring 1830. Kvadet har 86 vers på færøysk. De første 13 versene av balladen ble oversatt til norsk (landsmål) av Per Sivle og trykt i avisa Fedraheimen i april 1885. Den beskriver et slag mellom kongene. Den er brukt i den tradisjonelle færøydansen.Olav Tryggvason-monumentet, også kalt «Olav Tryggvason-støtten» og liknende, er et monument over Olav Tryggvason utformet av billedhuggeren Wilhelm Rasmussen (1879–1965) og reist på Torvet i Trondheim i 1921.
Det 18 meter høye minnesmerket består av en skulptur av Olav Tryggvason plassert øverst på en søyle med en sokkelfot. Kongen er framstilt med sverd og kors-prydet rikseple i hendene. Ved kongens føtter ligger et avhugget hode med en hammer. Det er tolket som å være av guden Tor med hammeren Mjølner som symboliserer kongens seier over hedendommen, et trollhode eller av trellen Kark.Den norske komponisten Ragnar Søderlind har skrevet operaen Olav Tryggvason. Den er i to akter hvor Edvard Griegs og Bjørnstjerne Bjørnsons operafragment er innarbeidet. Librettoen til operaen er skrevet av K. J. Moe. Operaen ble skrevet 1995-1998 og har opus 69. Den ble uroppført 26. september 2000 i Grieghallen i Bergen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Per Sveaas Andersen (1977). Samlingen av Norge og kristningen av landet : 800–1130. Universitetsforlaget. ISBN 8200024121.
Sverre Bagge, The Making of a Missionary King, The Journal of English and Germanic Philology, Vol. 105, No. 4, 2006, s. 473-513
=== Sagaer om Olav ===
Den islandske munken Odd Snorresson skrev ca. 1190 den eldste sagaen om Olav; denne er skrevet på latin, og var kilde for flere av de senere sagaene.
Theodoricus monachus' kongekrønike, Ågrip og Historia Norvegiæ er noenlunde samtidige.
De islandske diktet Dråpa om Olav Tryggvason fra ca. år 1200 er bare delvis bevart.
Snorre Sturlasons Olav Tryggvasons saga i Heimskringla er skrevet ca. år 1230.
Den større saga om Olav Tryggvason er fra ca. år 1300, og samler Snorres arbeid, andre tekster, og muligens muntlig tradisjon.
== Eksterne lenker ==
(en) Olaf I of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Olav I av Norge – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Olav I Tryggvason (norrønt: Óláfr Tryggvason), født ca. 960, død ca. | 9,856 | 9,856 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Evaristus | 2023-02-04 | Evaristus | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 106', 'Kategori:Greske helgener', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Paver', 'Kategori:Personer etter føde- eller oppvekststed i Tyrkia', 'Kategori:Personer fra Betlehem'] | Evaristus var pave fra omkring 97 til omkring 105. Han kalles Aristus i Den liberianske katalog. Ifølge Liber Pontificalis var han av gresk opprinnelse, og hans far var en jøde fra Betlehem; intet annet er kjent om hans bakgrunn.
Han ble valgt til pave i keiser Domitians tid, mens den andre store kristenforfølgelsen foregikk. Hans forgjenger, Klemens I, døde som martyr.
Evaristus skal ha lagt grunnlaget for opprettelsen av kardinalkollegiet. På grunn av det økende antall kristne i Roma delte han byen inn i syv menigheter, og han grunnla syv diakonater. Disse ble betrodd til erfarne geistlige, og det er i Romas første sogneprester og diakoner man finner opphavet til kardinalembetet. Opplysningen i Liber Pontificalis om at det var Evaristus som sto bak dette er skrevet ned langt senere og er derfor usikker. Det er mulig at han sto bak inndelingen i menigheter, men utviklingen av kardinalembetet og -kollegiet er antagelig av senere dato. To brev og to fragmenter av dekretaler er bevart, men disse ser ikke ut til å være ekte.
Tradisjonen hevder at han døde som martyr, men det finnes ikke bevis for dette. Han skal ha blitt gravlagt på Vatikanhøyden, nær St. Peters grav. Hans minnedag er 26. oktober.
| Evaristus var pave fra omkring 97 til omkring 105. Han kalles Aristus i Den liberianske katalog. Ifølge Liber Pontificalis var han av gresk opprinnelse, og hans far var en jøde fra Betlehem; intet annet er kjent om hans bakgrunn.
Han ble valgt til pave i keiser Domitians tid, mens den andre store kristenforfølgelsen foregikk. Hans forgjenger, Klemens I, døde som martyr.
Evaristus skal ha lagt grunnlaget for opprettelsen av kardinalkollegiet. På grunn av det økende antall kristne i Roma delte han byen inn i syv menigheter, og han grunnla syv diakonater. Disse ble betrodd til erfarne geistlige, og det er i Romas første sogneprester og diakoner man finner opphavet til kardinalembetet. Opplysningen i Liber Pontificalis om at det var Evaristus som sto bak dette er skrevet ned langt senere og er derfor usikker. Det er mulig at han sto bak inndelingen i menigheter, men utviklingen av kardinalembetet og -kollegiet er antagelig av senere dato. To brev og to fragmenter av dekretaler er bevart, men disse ser ikke ut til å være ekte.
Tradisjonen hevder at han døde som martyr, men det finnes ikke bevis for dette. Han skal ha blitt gravlagt på Vatikanhøyden, nær St. Peters grav. Hans minnedag er 26. oktober.
== Referanser ==
== Kilder ==
«Catholic online, Liber Pontificalis». Besøkt 24.02.2019.
«Catholic online, St. Evaristus». Besøkt 24.02.2019. | Evaristus var pave fra omkring 97 til omkring 105. Han kalles Aristus i Den liberianske katalog. | 9,857 | 9,857 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_liberianske_katalog | 2023-02-04 | Den liberianske katalog | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Bøker fra 354', 'Kategori:Oldkirkelige tekster'] | Den liberianske katalog er en liste over paver som ble redigert omkring 354 av Furius Dionysius Philocalus. Katalogen består av en oversikt over paver fra St. Peter til Liberius; den har sitt navn fra den siste paven som er med.
Katalogen angir for hver pave hvor lenge de var paver, datering med konsulære årstall, navnet på sittende keiser og i mange tilfeller noen biografiske data.
Man antar at den eldste delen av katalogen, fram til pave Pontian (230-235) er sammensatt av Hippolyt av Portus. Listen skal ha inngått i Hippolyts verk Chronica, som har gått tapt. Hippolyt ble sammen med pave Pontian dømt til tvangsarbeid i gruvene på Sardinia, hvilket forklarer hvorfor hans liste stoppet der.
Katalogen stemmer med Ireneus av Lyons liste over pavene, bortsett fra at Kletus opptrer to ganger, som Kletus og Anakletus, og at Klemens I kommer før disse to navnene. Rekkefølgen mellom Pius I og Anicetus har også blitt byttet om. Det er grunn til å tro at dette er avskrivningsfeil, og ikke feil i den opprinnelige katalogen. | Den liberianske katalog er en liste over paver som ble redigert omkring 354 av Furius Dionysius Philocalus. Katalogen består av en oversikt over paver fra St. Peter til Liberius; den har sitt navn fra den siste paven som er med.
Katalogen angir for hver pave hvor lenge de var paver, datering med konsulære årstall, navnet på sittende keiser og i mange tilfeller noen biografiske data.
Man antar at den eldste delen av katalogen, fram til pave Pontian (230-235) er sammensatt av Hippolyt av Portus. Listen skal ha inngått i Hippolyts verk Chronica, som har gått tapt. Hippolyt ble sammen med pave Pontian dømt til tvangsarbeid i gruvene på Sardinia, hvilket forklarer hvorfor hans liste stoppet der.
Katalogen stemmer med Ireneus av Lyons liste over pavene, bortsett fra at Kletus opptrer to ganger, som Kletus og Anakletus, og at Klemens I kommer før disse to navnene. Rekkefølgen mellom Pius I og Anicetus har også blitt byttet om. Det er grunn til å tro at dette er avskrivningsfeil, og ikke feil i den opprinnelige katalogen. | Den liberianske katalog er en liste over paver som ble redigert omkring 354 av Furius Dionysius Philocalus. Katalogen består av en oversikt over paver fra St. | 9,858 | 9,858 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alsace-Lorraine | 2023-02-04 | Alsace-Lorraine | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Historiske territorier i Tyskland styrt av en sekulær regent', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1871', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1918', 'Kategori:Tidligere omstridte områder', 'Kategori:Tysklands historie'] | Alsace-Lorraine (tysk: Elsass-Lothringen) er et historisk område øst i Frankrike, som består av landskapene Alsace og deler av Lorraine og utgjør dagens Alsace-Moselle. I 1905 hadde det en befolkning på 1 815 000 og et areal på 14 522 km².
Provinsene har vært tyske og franske om hverandre i løpet av historien. Lothringen var en del av det tysk-romerske rike gjennom omkring tusen år frem til 1648, da den ble avstått til Frankrike ved freden i Westfalen. Etter den fransk-prøyssiske krig i 1871, som Frankrike tapte, ble Alsace og Lorraine avstått til det nye tyske keiserriket. Grunnen til dette var at mesteparten av befolkningen var tyskspråklig. Frankrikes ønske om å gjenerobre den tapte provinsen var en utløsende årsak til fransk revansjisme og til alliansesystemet som førte til utbruddet av første verdenskrig. Provinsen ble i pakt med våpenstillstanden i Compiègneskogens betingelser igjen fransk etter denne krigen, var tysk 1940–1945 og etter 1945 igjen fransk. Under både tysk og fransk styre forsøkte myndighetene å undertrykke det andre språket.
I det tyske rike 1871–1918 utgjorde territoriet et autonomt riksland (Reichsland) eller den keiserlige provinsen Elsass-Lothringen, som hadde stor grad av uavhengighet under den tyske føderasjonen, med sitt eget parlament og lover (forøvrig i likhet med andre tyske delstater). Da området ble overført til Frankrike (som er en sentralstat, ikke en føderasjon), ble disse privilegiene delvis tapt. Men på enkelte områder har dagens Alsace-Moselle fremdeles lover som er annerledes enn i resten av Frankrike.
I Alsace og Lorraine snakkes også et eget blandingsspråk basert på tysk, men med mange franske ord, og det er vanlig å gi barn dobbeltnavn av tyske og franske navn.
| Alsace-Lorraine (tysk: Elsass-Lothringen) er et historisk område øst i Frankrike, som består av landskapene Alsace og deler av Lorraine og utgjør dagens Alsace-Moselle. I 1905 hadde det en befolkning på 1 815 000 og et areal på 14 522 km².
Provinsene har vært tyske og franske om hverandre i løpet av historien. Lothringen var en del av det tysk-romerske rike gjennom omkring tusen år frem til 1648, da den ble avstått til Frankrike ved freden i Westfalen. Etter den fransk-prøyssiske krig i 1871, som Frankrike tapte, ble Alsace og Lorraine avstått til det nye tyske keiserriket. Grunnen til dette var at mesteparten av befolkningen var tyskspråklig. Frankrikes ønske om å gjenerobre den tapte provinsen var en utløsende årsak til fransk revansjisme og til alliansesystemet som førte til utbruddet av første verdenskrig. Provinsen ble i pakt med våpenstillstanden i Compiègneskogens betingelser igjen fransk etter denne krigen, var tysk 1940–1945 og etter 1945 igjen fransk. Under både tysk og fransk styre forsøkte myndighetene å undertrykke det andre språket.
I det tyske rike 1871–1918 utgjorde territoriet et autonomt riksland (Reichsland) eller den keiserlige provinsen Elsass-Lothringen, som hadde stor grad av uavhengighet under den tyske føderasjonen, med sitt eget parlament og lover (forøvrig i likhet med andre tyske delstater). Da området ble overført til Frankrike (som er en sentralstat, ikke en føderasjon), ble disse privilegiene delvis tapt. Men på enkelte områder har dagens Alsace-Moselle fremdeles lover som er annerledes enn i resten av Frankrike.
I Alsace og Lorraine snakkes også et eget blandingsspråk basert på tysk, men med mange franske ord, og det er vanlig å gi barn dobbeltnavn av tyske og franske navn.
== Eksterne lenker ==
(en) Alsace-Lorraine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Alsace-Lorraine – historie», fra Store norske leksikon | Alsace-Moselle er det nåværende navnet på det historiske Alsace-Lorraine (Elsass-Lothringen). Det består av tre departementer, Haut-Rhin og Bas-Rhin i Alsace samt Moselle i Lorraine. | 9,859 | 9,859 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maas | 2023-02-04 | Maas | ['Kategori:47°N', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Belgia', 'Kategori:Elver i Frankrike', 'Kategori:Elver i Nederland', 'Kategori:Grand Ests geografi', "Kategori:Maas' vassdragsområde"] | Se også Meuse (departement).Maas (tysk og nederlandsk), eller Meuse (fransk), er en 925 km lang elv i Frankrike, Belgia og Nederland. Den springer ut ved Pouilly-en-Bassigny og flyter gjennom Nord-Frankrike, de belgiske Ardennene (Namur, Liège), Nederland (Maastricht) og munner ut i Nordsjøen ved Rotterdam via Bergsche Maas, Amer, Hollandsch Diep.
Selv om verken nasjonalstaten Tyskland eller noen tysk småstat noensinne har grenset mot denne elven, har Maas i patriotisk tysk diktning markert den tradisjonelle vestgrensen for Tyskland (ved Limburg). Dette kommer til uttrykk i strofen «von der Maas bis an die Memel» i det verset av den tyske nasjonalsangen som idag sjelden synges. Hertugdømmet Limburg var dog en del av Det tyske forbund, og et historisk territorium i det tysk-romerske rike.
| Se også Meuse (departement).Maas (tysk og nederlandsk), eller Meuse (fransk), er en 925 km lang elv i Frankrike, Belgia og Nederland. Den springer ut ved Pouilly-en-Bassigny og flyter gjennom Nord-Frankrike, de belgiske Ardennene (Namur, Liège), Nederland (Maastricht) og munner ut i Nordsjøen ved Rotterdam via Bergsche Maas, Amer, Hollandsch Diep.
Selv om verken nasjonalstaten Tyskland eller noen tysk småstat noensinne har grenset mot denne elven, har Maas i patriotisk tysk diktning markert den tradisjonelle vestgrensen for Tyskland (ved Limburg). Dette kommer til uttrykk i strofen «von der Maas bis an die Memel» i det verset av den tyske nasjonalsangen som idag sjelden synges. Hertugdømmet Limburg var dog en del av Det tyske forbund, og et historisk territorium i det tysk-romerske rike.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Meuse River – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Meuse River – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Aktuell informasjon om Maas i Nederland – Rijkswaterstaat (nederlandsk) | | munning = Nordsjøen via Hollandsch Diep ved Rotterdam | 9,860 | 9,860 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rettsbel%C3%A6ring | 2023-02-04 | Rettsbelæring | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Rettergang'] | En rettsbelæring er et foredrag som en dommer holder for en jury mot slutten av en rettssak. I rettsbelæringen gjennomgår dommeren i korte trekk saken og dens bevisligheter og forklarer de rettssetninger som juryen skal legge til grunn for sin avgjørelse.
I Norge holder lagmannen i en lagmannsrettssak rettsbelæring, i loven kalt lederens foredrag, for lagretten (juryen) før lagretten trekker seg tilbake og drøfter skyldspørsmålet. Foredraget skal inneholde en gjennomgang av bevisene i saken og en gjennomgang av rettsspørsmålene den reiser. | En rettsbelæring er et foredrag som en dommer holder for en jury mot slutten av en rettssak. I rettsbelæringen gjennomgår dommeren i korte trekk saken og dens bevisligheter og forklarer de rettssetninger som juryen skal legge til grunn for sin avgjørelse.
I Norge holder lagmannen i en lagmannsrettssak rettsbelæring, i loven kalt lederens foredrag, for lagretten (juryen) før lagretten trekker seg tilbake og drøfter skyldspørsmålet. Foredraget skal inneholde en gjennomgang av bevisene i saken og en gjennomgang av rettsspørsmålene den reiser. | En rettsbelæring er et foredrag som en dommer holder for en jury mot slutten av en rettssak. I rettsbelæringen gjennomgår dommeren i korte trekk saken og dens bevisligheter og forklarer de rettssetninger som juryen skal legge til grunn for sin avgjørelse. | 9,861 | 9,861 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Royal_Navy | 2023-02-04 | Royal Navy | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Royal Navy', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Royal Navy (forkortet RN; norsk: Den kongelige marine) er Storbritannias marine og landets eldste forsvarsgren. Den opererer et stort antall hangarskip, jagere og fregatter, 15 atomubåter og diverse andre fartøyer, samt luftfartøyer og Storbritannias amfibiske infanteri, Royal Marines.
Fra sent på 1600-tallet frem til andre verdenskrig var RN den mest slagkraftige marinen i verden, og den hjalp til med å etablere det britiske imperiet som en dominerende maktfaktor fra 1700-tallet til tidlig på 1900-tallet. Under den kalde krigen ble RN omorganisert for å stå i mot Warszawapakten, men etter Sovjetunionens fall ble de igjen organisert for globale operasjoner.
Den britiske marinen er verdens nest største i tonnasje (etter den amerikanske marinen) og nest størst i Vest-Europa i antall personell (etter den franske marinen).
| Royal Navy (forkortet RN; norsk: Den kongelige marine) er Storbritannias marine og landets eldste forsvarsgren. Den opererer et stort antall hangarskip, jagere og fregatter, 15 atomubåter og diverse andre fartøyer, samt luftfartøyer og Storbritannias amfibiske infanteri, Royal Marines.
Fra sent på 1600-tallet frem til andre verdenskrig var RN den mest slagkraftige marinen i verden, og den hjalp til med å etablere det britiske imperiet som en dominerende maktfaktor fra 1700-tallet til tidlig på 1900-tallet. Under den kalde krigen ble RN omorganisert for å stå i mot Warszawapakten, men etter Sovjetunionens fall ble de igjen organisert for globale operasjoner.
Den britiske marinen er verdens nest største i tonnasje (etter den amerikanske marinen) og nest størst i Vest-Europa i antall personell (etter den franske marinen).
== Historie ==
Den engelske marinens fødselstime (1546) var sannsynligvis slaget mot den spanske armada i 1588. Armadaen var en invasjonsflåte som skulle ødelegge Storbritannias (1707) støtte til De forente Nederlandene og føre landet tilbake til katolisismen. Frykten for en invasjon har vært en sterk drivkraft for å holde en slagkraftig marine. I flere hundre år ble RN ansett som verdens mektigste og var avgjørende i etablering av Storbritannias kolonialrike. Under napoleonskrigene nådde Royal Navy sitt foreløpige toppnivå med nærmere 1 000 skip og 140 000 mann. I krigstid var minst en tredjedel og oftest halvparten av alle sjømenn i marinen vervet ved tvang. Enkelte anslag er vesentlig høyere.
=== Tvangsrekruttering ===
Siden 1600-tallet hadde Royal Navy benyttet seg av pressgangs (= pressgjenger, dvs. tvangsververe) for å skaffe mannskap. Bevæpnede matroser streifet gjennom britiske havnebyer og tauet inn de egnede mennene de fikk øye på. Handelsskip på vei opp Themsen kunne bli stanset, og det sjødyktige mannskapet tvunget om bord i marinefartøy, mens handelsskipet så vidt klarte seg frem til London ved hjelp av eldre og vanføre sjøfolk. En avisnotis fra 1770-årene beretter at hundrevis av menn flyktet nordover langs veiene ut fra London, av frykt for pressgangs. En vanlig borger kunne stelle i hagen eller være på vei hjem til kone og barn etter dagens arbeid, og før dagen var omme være slept i fangenskap på en skute med flere år på fjerne hav, med pisking, skjørbuk og malaria foran seg, uten mulighet til å sende beskjed hjem til familien om hvor han var.
Tvangsverving var noe man kunne betale seg ut av om man hadde midlene; og en bestikkelse til den rette offiseren kunne skaffe av veien en mann man ønsket vekk. Menn fra de høyere klasser fikk utdelt «leidebrev», men i tider med mange deserteringer, beordret admiralitetet «intensiv tvangsverving», og da ble det ikke tatt hensyn til leidebrev. Mellom 1740 og 1805 forekom mer enn fem hundre slåsskamper mellom tvangsververe og menn som satte seg til motverge, og mørketallene var store. Etter å ha operert noen måneder i Bristol i 1759, var alle medlemmene i en pressgang skadet, og den ene var drept. Da tvangsververe i London slepte tre sjømenn med seg, kom flere hundre menn løpende til, befridde fangene og slo tvangsververne nærmest helseløse.
Under den amerikanske revolusjon kidnappet tvangsververne over 80 000 menn, noe som resulterte i opprør i minst 22 havnebyer. Kvinner angrep pressgangs med koster for å redde sine menn. Tvungen innkalling er kjent fra alle kriger, men det Royal Navy praktiserte, var regelrette overfall og kidnappinger. I perioder ville verken dommere eller overborgermesteren i London samarbeide med marinen. Likevel ble ikke tvangsvervingen avskaffet før langt innpå 1800-tallet.
== Organisasjon ==
RN hører under det britiske forsvarsministeriet. Her administreres RN av Admiralitetsnemnden (Admiralty Board), bestående av toppledelsen i RN og forsvarsministeriet.
RN forvaltes internt av Marinestyret (Navy Board) bestående av marinens øverste offiserer. Tjenestens øverste offiser kalles First Sea Lord og er en firestjerners admiral. Den nåværende sjef er admiral Jonathon Band
RN har tre operative grener:
Fleet Air Arm (Marinens flytjeneste)
Surface Fleet (Overflateflåten)
Submarine Service (Ubåttjenesten)Royal Navy inngår i Naval Service sammen med Royal Marines (Marineinfanteriet), Royal Fleet Auxiliary (paramilitært rederi) og Royal Naval Reserve (hjemsendte sjømenn).
== Distinksjoner ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Royal Navy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Royal Navy – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Royal Navy History – Institute of Naval History | soldater | 9,862 | 9,862 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8dedom | 2023-02-04 | Jødedom | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Jødedom', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Jødedommen er den eldste av de tre store monoteistiske verdensreligionene, jødenes religiøse kultur og moderreligion for kristendommen. Trosprinsippene og historien til jødedommen danner hoveddelen av grunnstammen til de abrahamittiske religionene, innbefattet kristendommen og islam (med avledede religion bahai). Den hebraiske Bibelen, Tanákh, er delt inn i tre skrifter, Toraen (Loven), Neviim (profetene) og Ketuviim (skriftene). Tanákhen er også en hellig skrift for de kristne og kalles av dem Det gamle testamentet.
De siste ca. 2500 årene har jødedommen ikke vært monolittisk i praksis, og har ikke rettet seg fullt ut etter noen enkelt sentralisert og allment godkjent autoritet eller bindende dogme. Til tross for dette har jødedommen i alle sine variasjoner holdt seg relativt tro mot en rekke religiøse prinsipper. Det mest sentrale av disse er troen på én enkelt, allvitende Gud som skapte universet og fortsatte å spille en rolle i det. Etter jødisk tro inngikk Gud som skapte verden en pakt med det jødiske folket og åpenbarte sine lover og bud slik som de står i Toraen. Jødisk religiøs og kulturell praksis har utgangspunkt i studiet og utøvingen av disse lovene og budene slik de blir tolket av de ulike antikke og moderne autoritetene.
Jødedommen lar seg ikke enkelt definere inn i konvensjonelle vestlige kategorier som religion, etnisitet eller kultur – delvis på grunn av sin godt over 3000 år gamle, sammenhengende historie. På denne tiden har jødene opplevd slaveri, anarkistisk selvstyre, teokratisk selvstyre, erobring, okkupasjon og eksil. Det jødiske folket har vært i kontakt med, og påvirket av, gammelegyptisk, babylonsk, persisk, hellenistisk og romersk kultur, såvel som renessansen, opplysningstiden og 1800-tallets nasjonalromantikk og nasjonalisme. Ut ifra denne bakgrunnen har Danie Boyarn hevet at «Jewishness disrupts the very categories of identity, because it is not national, not genealogical, not religious, but all of these, in dialectical tension.» («Jødiskhet strider mot selve grunnkategorien ‘identitet’, fordi den ikke er nasjonal, ikke genealogisk, ikke religiøs, men alle disse i dialektisk spenning.»)
I det 1. århundre fantes en rekke grupperinger i Israel, fariseere, saddukeere, zelotter, essenere og kristne. Etter ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr., forsvant de fleste av disse grupperingene, bortsett fra to. De kristne brøt etter hvert med jødedommen og kom til å se på seg selv som en egen religion. Fariseerne overlevde i form av rabbanittisk jødedom, det som idag simpelthen kalles jødedom.
Jødedommen omfatter i dag flere retninger, blant de viktigste er ortodoks jødedom, konservativ jødedom, rekonstruksjonistisk jødedom, reformjødedom, humanistisk jødedom, karaittisk jødedom og Beta Israel (falasha-jødedom). Samaritansk religion regnes ofte også som en del av jødedommen, dog regner samaritanene selv seg som tilhengere av en uavhengig religion, noe som også støttes av mange ikke-samaritaner. Samaritanenes lære er basert på religionen til restbefolkningen i det nordlige Israel i tiden etter tistammerikets fall, og anerkjenner bare Mosebøkene som hellige skrifter.
Enkelte mener også at begrepet jødedom foruten den jødiske religionen omfatter jødenes kultur. Jødedommen sees som en dualisme som inneholder både nasjonale og religiøse elementer. Folk i vesten antar ofte at jødedom, slik som kristendom, kun er en tro og derfor mangler nasjonal bevissthet. Men helt fra starten (genesis) av har jødedommen omfattet både nasjon og religion. Når man konverterer til jødedommen konverterer man ikke bare til en tro, men man blir også «naturlige innbyggere» i den jødiske nasjonen, dette går tydelig fram av den kanskje mest kjente konverteringen – når Rut i Bibelen forteller Naomi: «Ditt folk er mitt folk».
I andre religioner er det vanlig med periodiske pilegrimsreiser til hellige steder hvor den troende kan oppnå en høyere form for kommunikasjon med (en) Gud. Men når både religiøse og ikke-religiøse jøder i hundrevis av forskjellige land ber om «Neste år i Jerusalem», så mener de noe helt annet: ikke bare et individs lengsel etter å returnere til et hellig sted for å be, men et helt folks ønske om å returnere for på ny å gjenoppbygge deres nasjonale hjem, hvor Jerusalem var hjertet.
Det jødiske bønneritualet er kodifisert i en siddúr (bønnebok). Man ber i utgangspunktet tre ganger daglig — enten privat eller i synagogen.
Det anslås å være ca. 12,9 millioner tilhengere av jødedommen på verdensbasis [1].
| Jødedommen er den eldste av de tre store monoteistiske verdensreligionene, jødenes religiøse kultur og moderreligion for kristendommen. Trosprinsippene og historien til jødedommen danner hoveddelen av grunnstammen til de abrahamittiske religionene, innbefattet kristendommen og islam (med avledede religion bahai). Den hebraiske Bibelen, Tanákh, er delt inn i tre skrifter, Toraen (Loven), Neviim (profetene) og Ketuviim (skriftene). Tanákhen er også en hellig skrift for de kristne og kalles av dem Det gamle testamentet.
De siste ca. 2500 årene har jødedommen ikke vært monolittisk i praksis, og har ikke rettet seg fullt ut etter noen enkelt sentralisert og allment godkjent autoritet eller bindende dogme. Til tross for dette har jødedommen i alle sine variasjoner holdt seg relativt tro mot en rekke religiøse prinsipper. Det mest sentrale av disse er troen på én enkelt, allvitende Gud som skapte universet og fortsatte å spille en rolle i det. Etter jødisk tro inngikk Gud som skapte verden en pakt med det jødiske folket og åpenbarte sine lover og bud slik som de står i Toraen. Jødisk religiøs og kulturell praksis har utgangspunkt i studiet og utøvingen av disse lovene og budene slik de blir tolket av de ulike antikke og moderne autoritetene.
Jødedommen lar seg ikke enkelt definere inn i konvensjonelle vestlige kategorier som religion, etnisitet eller kultur – delvis på grunn av sin godt over 3000 år gamle, sammenhengende historie. På denne tiden har jødene opplevd slaveri, anarkistisk selvstyre, teokratisk selvstyre, erobring, okkupasjon og eksil. Det jødiske folket har vært i kontakt med, og påvirket av, gammelegyptisk, babylonsk, persisk, hellenistisk og romersk kultur, såvel som renessansen, opplysningstiden og 1800-tallets nasjonalromantikk og nasjonalisme. Ut ifra denne bakgrunnen har Danie Boyarn hevet at «Jewishness disrupts the very categories of identity, because it is not national, not genealogical, not religious, but all of these, in dialectical tension.» («Jødiskhet strider mot selve grunnkategorien ‘identitet’, fordi den ikke er nasjonal, ikke genealogisk, ikke religiøs, men alle disse i dialektisk spenning.»)
I det 1. århundre fantes en rekke grupperinger i Israel, fariseere, saddukeere, zelotter, essenere og kristne. Etter ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr., forsvant de fleste av disse grupperingene, bortsett fra to. De kristne brøt etter hvert med jødedommen og kom til å se på seg selv som en egen religion. Fariseerne overlevde i form av rabbanittisk jødedom, det som idag simpelthen kalles jødedom.
Jødedommen omfatter i dag flere retninger, blant de viktigste er ortodoks jødedom, konservativ jødedom, rekonstruksjonistisk jødedom, reformjødedom, humanistisk jødedom, karaittisk jødedom og Beta Israel (falasha-jødedom). Samaritansk religion regnes ofte også som en del av jødedommen, dog regner samaritanene selv seg som tilhengere av en uavhengig religion, noe som også støttes av mange ikke-samaritaner. Samaritanenes lære er basert på religionen til restbefolkningen i det nordlige Israel i tiden etter tistammerikets fall, og anerkjenner bare Mosebøkene som hellige skrifter.
Enkelte mener også at begrepet jødedom foruten den jødiske religionen omfatter jødenes kultur. Jødedommen sees som en dualisme som inneholder både nasjonale og religiøse elementer. Folk i vesten antar ofte at jødedom, slik som kristendom, kun er en tro og derfor mangler nasjonal bevissthet. Men helt fra starten (genesis) av har jødedommen omfattet både nasjon og religion. Når man konverterer til jødedommen konverterer man ikke bare til en tro, men man blir også «naturlige innbyggere» i den jødiske nasjonen, dette går tydelig fram av den kanskje mest kjente konverteringen – når Rut i Bibelen forteller Naomi: «Ditt folk er mitt folk».
I andre religioner er det vanlig med periodiske pilegrimsreiser til hellige steder hvor den troende kan oppnå en høyere form for kommunikasjon med (en) Gud. Men når både religiøse og ikke-religiøse jøder i hundrevis av forskjellige land ber om «Neste år i Jerusalem», så mener de noe helt annet: ikke bare et individs lengsel etter å returnere til et hellig sted for å be, men et helt folks ønske om å returnere for på ny å gjenoppbygge deres nasjonale hjem, hvor Jerusalem var hjertet.
Det jødiske bønneritualet er kodifisert i en siddúr (bønnebok). Man ber i utgangspunktet tre ganger daglig — enten privat eller i synagogen.
Det anslås å være ca. 12,9 millioner tilhengere av jødedommen på verdensbasis [1].
== Jødiske helligdager ==
De jødiske festene og helligdagene (haggim) tar som regel utgangspunkt i sentrale begivenheter i det jødiske folkets historie.
=== Sabbat ===
Den viktigste helligdagen i jødedommen er sabbatten; en ukentlig helligdag som feires fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag. Bakgrunnen for sabbaten er beretningen fra andre Mosebok, hvor Gud etter at han i seks dager arbeidet med å skape verden hvilte på den syvende dagen. Sabbatten tjener således som en hviledag som samler hele familien, en dag det ikke er tillatt å arbeide. Sabbatten er foreskrevet i de ti bud.
=== Pesach ===
En av de viktigste festene i jødedommen er Pesach, som tilsvarer den kristne påsken. Pesach feires til minne om befrielsen fra slaveriet i Egypt (exodus) og kalles også "De usyrede brøds fest", fordi usyret brød spiller en sentral rolle både før og under festen. Huset renses omhyggelig for alt av syret (gjæret) mat, og alt husgeråd som har vært i berøring med syrede matvarer erstattes av spesielt Pesach-service. Høytidens sentrale begivenhet er seder, et fellesmåltid som avholdes på festens første aften, hvor det spises en rekke tradisjonelle retter som symbolsk knyttes opp til flukten fra Egypt.
=== Sjabuót ===
Ifølge tredje Mosebok er jødene forpliktet til å telle 7 uker fra Pesachs andre dag. Etter disse 7 ukene (49 dager) kommer Sjabuót-festen. Sjabuót betyr egentlig "uker". På sjabuót takker jødene Gud for mottagelsen av Toraen.
=== Sukkot ===
Sukkot eller løvhyttefesten minnes israelittenes vandring gjennom ørkenen etter flukten fra Egypt og faller sammen med frukthøsten. Sukkot feires ved at man konstruerer små hytter som dekoreres med frukt og grønnsaker. I disse hyttene spiser og sover man de syv dagene festivalen varer.
=== Rosj hasjaná ===
Rosj hasjaná betyr "årets begynnelse" (egentlig hode) og feires som det jødiske nyttår, selv om høytiden faller på den syvende måneden i den jødiske kalenderen. Festen feirer skapelsen av verden og innleder også de såkalte botsdagene, ti dager som varer fram til Yom Kippur, når folk oppfordres til å be om unnskyldning til folk de har gjort urett mot.
=== Jom kippúr ===
Forsoningsdagen Jom kippúr var i førkristen tid den ene dagen i året da den jødiske ypperstepresten trådte inn i tempelets aller helligste rom for å utføre et ritual som skulle skaffe hele det jødiske folk soning for sine synder. I moderne jødedom er dagen viet til bønn, faste og botsgjerninger sentrert rundt renselse og Guds nåde. Yom Kippur er således kulminasjonen på botsdagene og regnes ofte som den mest betydningsfulle enkeltstående helligdagen.
=== Hanukka ===
Hanukka, også kjent som Channukkah, kalles den jødiske lysfestivalen. Ordet Hanukka betyr "å dedikere", og helligdagen faller typisk omkring de kristne helligdagene jul. Chanukah feires med å tenne de åtte lysene i lysestaken kjent som hanukkia over de åtte dagene Hanukka varer. Dette skal symbolisere de 8 dagene da den jødiske gruppen Makkabeerne fikk en lampes olje til å vare i åtte dager, selv om det ble vurdert at oljen bare var nok til en dags bruk. Helligdagen har blitt mer populær etter at julen har fått et større kulturelt innhugg i den vestlige verden, og anses nå for å være en helligdag som spesielt henvender seg til barn. I den forbindelse er det vanlig å gi gaver til hverandre hver dag i de 8 dagene, og gi sjokolade kjent som Hanukka Gelt (Gelt er et yiddish og tysk ord som betyr penger) som er formet som gullmynter til familien.
== Jødedommens tekster ==
Jødene kalles ofte «Bokas folk», og jødedommen har en lang intellektuell tradisjon som fokuserer på tekstbasert torástudium. Dette avsnittet er en strukturert liste over sentrale verk i jødisk praksis og tenkning.
Tanákh (Den hebraiske Bibelen, svarande til det kristne Det gamle testamentet) som er delt i de tre delene Tora, Nebiim og Ketubim, og jødiske bibelstudium, som inkluderer:
Mesorá
Targúm
Jødisk bibelsk eksegese (jfr også Medrásj)
Verk fra den talmudiske perioden (klassisk rabbinsk litteratur)
Misjná med kommentarer.
Talmúd; i sine to versjoner Talmúd jerusjalmí og Talmúd bablí, begge med kommentarer.
Toseftá og de mindre massekhtót.
Medrasjisk litteratur:
Halakhá
Aggada
Halakhisk litteratur
De største samlingene av Halakhá (jødisk religiøs og verdslig lov og skikk)
Misjné Torá med sine kommentarar.
Arba‘á turím («Tur») med kommentarer.
Sjulḥán ‘arúkh med kommentarer.
Andre bøker om jødisk lov og skikk
Responsa-litteraturen
Jødisk tenking og etikk
Jødisk filosofi
Kabbalá
Ḥasidiske verk
Jødisk etikk og musárbevegelsen
Siddúren (den jødiske bønneboka) og jødisk liturgi
Jødiske bønner og velsignelser
Pijjutím (klassiske jødiske dikt)
Kerobá
Pizmón
Bakkasjá
== Se også ==
Det mosaiske trossamfunn
Haredisk jødedom
Mizrahisk jødedom | Rabbanittisk jødedom er den hovedretningen av jødedommen som regner Misjná og Talmúd som religiøst autoritative skrifter ved siden av Tanákh. Rabbanittene blir regnet som arvtagere etter fariseerne. | 9,863 | 9,863 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pim_Fortuyn | 2023-02-04 | Pim Fortuyn | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 19. februar', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Myrdede politikere', 'Kategori:Nederlandske politikere', 'Kategori:Nederlandske professorer', 'Kategori:Personer drept med skytevåpen', 'Kategori:Personer fra Velsen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sosiologer'] | Wilhelmus Simon Petrus «Pim» Fortuyn (født 9. februar 1948 i Driehuis i Velsen, død 6. mai 2002 i Hilversum) var en nederlandsk politiker, forfatter, kolumnist og grunnlegger av Lijst Pim Fortuyn. Offisielt var etternavnet hans Fortuijn, men han stavet det Fortuyn. Han ble myrdet av Volkert van der Graaf under valgkampen i Nederland i 2002.
Han var utdannet sosiolog og var professor (nederlandsk: buitengewoon hoogleraar) i sosiologi ved Universitetet i Groningen en kort periode.
Ved siden av hans syn blant annet på islam og hvordan regjeringen burde omgås med asylsøkere og immigranter, sørget måten han opptrådte på innen politikken for at i første rekke hans motstandere ga ham stempelet høyrepopulistisk.
Han hadde en svært fargerik personlighet, noe som kom til uttrykk blant annet i en uvanlig debatteknikk. En del av hans uttalelser understreket dette også. Takket være dette og temaene han valgte var han i en periode på et halvt år meget dominant til stede på den politiske scenen. Hans opptreden under debatter sørget ofte for at andre debattanter ikke visste hvordan de burde reagere. Etter hans død har andre politikere tatt opp ulike punkter av hans agenda, Geert Wilders er en av disse, og man kan si at hans tankegang fremdeles er til stede innen nederlandsk politikk.
| Wilhelmus Simon Petrus «Pim» Fortuyn (født 9. februar 1948 i Driehuis i Velsen, død 6. mai 2002 i Hilversum) var en nederlandsk politiker, forfatter, kolumnist og grunnlegger av Lijst Pim Fortuyn. Offisielt var etternavnet hans Fortuijn, men han stavet det Fortuyn. Han ble myrdet av Volkert van der Graaf under valgkampen i Nederland i 2002.
Han var utdannet sosiolog og var professor (nederlandsk: buitengewoon hoogleraar) i sosiologi ved Universitetet i Groningen en kort periode.
Ved siden av hans syn blant annet på islam og hvordan regjeringen burde omgås med asylsøkere og immigranter, sørget måten han opptrådte på innen politikken for at i første rekke hans motstandere ga ham stempelet høyrepopulistisk.
Han hadde en svært fargerik personlighet, noe som kom til uttrykk blant annet i en uvanlig debatteknikk. En del av hans uttalelser understreket dette også. Takket være dette og temaene han valgte var han i en periode på et halvt år meget dominant til stede på den politiske scenen. Hans opptreden under debatter sørget ofte for at andre debattanter ikke visste hvordan de burde reagere. Etter hans død har andre politikere tatt opp ulike punkter av hans agenda, Geert Wilders er en av disse, og man kan si at hans tankegang fremdeles er til stede innen nederlandsk politikk.
== Referanser == | Wilhelmus Simon Petrus «Pim» Fortuyn (født 9. februar 1948 i Driehuis i Velsen, død 6. | 9,864 | 9,864 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bispestav | 2023-02-04 | Bispestav | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Heraldikk', 'Kategori:Kristne verdighetstegn'] | Bispestav, også kalt krumstav, er en stav som brukes som et verdighetstegn av en biskop eller annen prelat. Forskjellige slike staver brukes i flere kirker. I Den katolske kirke og visse andre kirker brukes den spesielle krumstaven. Den er et av kjennetegnene til den katolske biskop, sammen med bispeluen, bisperingen og brystkorset. Staven har tradisjonelt ofte en nærmest spiralformet utsmykning, men mange nye staver er svært enkelt utsmykket. Den skal ligne på en gjeterstav og være et symbol på biskopens hyrdegjerning.
I den katolske kirke kan også abbeder bære bispestav (den kalles da heller «hyrdestav»), men de skal bære den med kroken bakover, og hodet skal være tildekket når en biskop er til stede.
Enkelte erkebiskoper bruker en stav med et kors på toppen i stedet for kroken.
| Bispestav, også kalt krumstav, er en stav som brukes som et verdighetstegn av en biskop eller annen prelat. Forskjellige slike staver brukes i flere kirker. I Den katolske kirke og visse andre kirker brukes den spesielle krumstaven. Den er et av kjennetegnene til den katolske biskop, sammen med bispeluen, bisperingen og brystkorset. Staven har tradisjonelt ofte en nærmest spiralformet utsmykning, men mange nye staver er svært enkelt utsmykket. Den skal ligne på en gjeterstav og være et symbol på biskopens hyrdegjerning.
I den katolske kirke kan også abbeder bære bispestav (den kalles da heller «hyrdestav»), men de skal bære den med kroken bakover, og hodet skal være tildekket når en biskop er til stede.
Enkelte erkebiskoper bruker en stav med et kors på toppen i stedet for kroken.
== Symbolikk ==
Bispestaven er et symbol på autoritet og jurisdiksjon – det er sagt at bispestaven er for biskopene hva scepteret er for kongene. Den bæres som et symbol på retten til å korrigere det som er galt og stimulere til det som er godt. Som en hyrde skal biskopen styre mildt når alt går godt, og strengt når det er behov for det. Det har blitt sagt at den nedre enden er skarp så man kan dytte igang de late, midten er rett og viser til det rettferdige styre, og enden er bøyd så man kan trekke folk til Gud.
I våpenskjold for prelater innenfor den katolske kirken, er det ofte bispestaver eller rene hyrdestaver. Disse kan være figurer i skjoldets felter eller stilt utenfor og inntil skjoldet som verdighetstegn. I Norge har vi Trondheims byvåpen der det er bl.a. en biskop med en krumstav og motivet går tilbake til et bysegl som antas å være fra 1200-tallet. I Rennesøys kommunevåpen fra 1981 er det på blå bunn to oppvoksende sølv krumstaver rygg mot rygg (såkalt adosserte) som minne om abbeden på Utstein kloster.
== Historie ==
Opprinnelsen til bispestaven spores ofte tilbake til hyrdenes staver, spesielt hvis en legger vekt på den religiøse sammenhengen, der Jesus er omtalt som hyrde. Men det er hevdet at det er svært tvilsomt om det er noen direkte forbindelse, spesielt med tanke på at de eldste stavene ikke hadde form som hyrdestaver. Dette kan hevdes dersom en velger å ikke legge vekt på at hyrdestaver med en krok ytterst, er til å fange inn sauer; slik er formen bl.a. til den staven som er holdt av abbedisse Helga i hennes middelaldersegl fra Gimsøy kloster ved Skien. Tilsvarende form kjennes fra andre geistlige segl og våpenskjold, bl.a. tegnet av den katolske erkebiskop Bruno Heim i vår tid. Forbindelsen til hyrdestav blir svakere dersom en legger vekt på at kroken ytterst ofte har form av en spiral. En annen teori er at den stammer fra de romerske augurenes stav, dvs. et rent maktsymbol, mens den som kanskje har mest støtte er at den er utviklet fra vandrestaven som ble brukt under reiser og som støtte i kirkene før man innførte kirkebenkerStaven ble tidlig et av biskopenes verdighetstegn, på linje med andre tilsvarende symboler for fyrster og andre verdslige makthavere. I liturgisk sammenheng er bispestaven kjent fra det 5. århundre, og den hadde da allerede vært i bruk i andre sammenhenger i lang tid. I katakombene har man funnet bispestaver datert til 4. århundre, dvs. dengang da kristendommen ble offisielt godtatt i det romerske keiserdømmet.
== Utvikling av formen ==
Den tidligste kjente formen hadde bøyd hode og spiss nedre ende. Den gikk under navnet pedum, hvilket antyder at det dreier seg om en vandrestav.
Neste stadium var en stav med en kule som hode; det kunne også være et kors eller krusifiks på toppen av denne. En slik stav ble kalt ferula eller cambuta.
Den tredje formen hadde et T-formet kors på toppen, og ble kalt crocia. Den ble særlig utbredt i øst. Armene på korset kunne være snodd, slik at det ofte så ut som om det var to slanger som lå mot hverandre.
Det opprinnelige materiale for stavene var helst sypresstre, gjerne innlagt med gull eller sølv. Man kan ved hjelp av de gamle stavene som er bevart, og ikke minst fra malerier i kirker, se at det foregikk en stadig utvikling i utsmykningen, særlig ved at det ble lagt til mer edle metaller og edelstener.
Staven til St. Malo (6. århundre) er bevart i katedralen i Brugge, og denne er lagt at elfenben satt sammen med kobberstriper.
I 11. og 12. århundre nådde utsmykningen et høydepunkt, med svært foreseggjorte hoder. Kroken endte ofte i en drage spiddet av et kors, eller en annen symbolsk figur. Det ble også vanlig å fylle kroken med blomsterdekorasjon, og fra 13. århundre med religiøse scener eller helgenbilder.
== Pavens stav ==
Paven bruker tradisjonelt ikke en vanlig bispestav, men har i stedet en stav med et krusifiks på toppen.
== Andre kirker ==
I Den ortodokse kirke bruker biskopene staver som kan ha flere forskjellige former. En vanlig type er en stav som er formet som en T, ofte med et kors på toppen. Stavene kan i tillegg ha flere forskjellige ornamenter.
I lutherske kirker bruker gestlige noen ganger en enklere, kort stav ved visse anledninger. I Den anglikanske kirke og noen andre kirker bæres en krumstav som ligner på den som brukes av i den katolske kirke.
== Referanser == | Bispestav, også kalt krumstav, er en stav som brukes som et verdighetstegn av en biskop eller annen prelat. Forskjellige slike staver brukes i flere kirker. | 9,866 | 9,866 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samer | 2023-02-04 | Samer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etniske grupper i Finland', 'Kategori:Etniske grupper i Norge', 'Kategori:Etniske grupper i Russland', 'Kategori:Etniske grupper i Sverige', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Samene', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For det arabiske navnet Samer, se Samir.Samer (nordsamisk: Sámit) er en folkegruppe tradisjonelt bosatt fra Hedmark i sør til Kola-halvøya i øst, med et kjerneområde i de indre delene av Nordkalotten og fjordstrøkene i Nord-Norge. Tradisjonelle samiske leveveier inkluderer reindrift og kombinasjon av småbruk og fiske, men utøves i dag kun av et mindretall. Samene anses som en urbefolkning av norske myndigheter.Betegnelsen same er den skandinaviske formen av det samiske ordet sápmi (nordsamisk) eller saemie (sørsamisk), som viser til både område, befolkning og språk. Etnonymet er lånt fra urbaltisk *žeme, «land», til urfinsk/ursamisk *šämä, og deretter endret til sápmi via regulære lydoverganger. Formene sápmi, sábme, sábmelasj og saemie er etnonymer (folkets navn på seg selv). Da samene senere kom i kontakt med germanske folkeslag ble de kalt finner av nordmennene, og lapper av andre, og språket ble kalt finsk og lappisk. Ordene lapp og finn oppfattes i dag ofte som nedsettende, og derfor har de siste tredve årene etnonymene same og samisk stort sett tatt over for de gamle betegnelsene i Norge. Internasjonalt er 'lapp' fortsatt noe brukt.
Det er vanskelig å si hvor mange samer det finnes, i og med at det bare er Russland og dels Finland som fører statistikk over slike spørsmål. Et sannsynlig anslag er mellom 50-80.000 (1 771 i Russland, 7 000 i Finland, 17 000 i Sverige og 40 000 i Norge). I underkant av en tredel av disse snakker samisk (15 000 i Norge, 3 000 i Sverige, 2 000 i Finland og 500 i Russland) (for redegjørelse for og drøfting av tallet på samiskspråklige, se Rasmussen 1999, for Russland: Scheller 2006, Rantala 1994).
Samenes nasjon er kjent som Sameland (nordsamisk Sápmi, lulesamisk Sábme, sørsamisk Saepmie).
| For det arabiske navnet Samer, se Samir.Samer (nordsamisk: Sámit) er en folkegruppe tradisjonelt bosatt fra Hedmark i sør til Kola-halvøya i øst, med et kjerneområde i de indre delene av Nordkalotten og fjordstrøkene i Nord-Norge. Tradisjonelle samiske leveveier inkluderer reindrift og kombinasjon av småbruk og fiske, men utøves i dag kun av et mindretall. Samene anses som en urbefolkning av norske myndigheter.Betegnelsen same er den skandinaviske formen av det samiske ordet sápmi (nordsamisk) eller saemie (sørsamisk), som viser til både område, befolkning og språk. Etnonymet er lånt fra urbaltisk *žeme, «land», til urfinsk/ursamisk *šämä, og deretter endret til sápmi via regulære lydoverganger. Formene sápmi, sábme, sábmelasj og saemie er etnonymer (folkets navn på seg selv). Da samene senere kom i kontakt med germanske folkeslag ble de kalt finner av nordmennene, og lapper av andre, og språket ble kalt finsk og lappisk. Ordene lapp og finn oppfattes i dag ofte som nedsettende, og derfor har de siste tredve årene etnonymene same og samisk stort sett tatt over for de gamle betegnelsene i Norge. Internasjonalt er 'lapp' fortsatt noe brukt.
Det er vanskelig å si hvor mange samer det finnes, i og med at det bare er Russland og dels Finland som fører statistikk over slike spørsmål. Et sannsynlig anslag er mellom 50-80.000 (1 771 i Russland, 7 000 i Finland, 17 000 i Sverige og 40 000 i Norge). I underkant av en tredel av disse snakker samisk (15 000 i Norge, 3 000 i Sverige, 2 000 i Finland og 500 i Russland) (for redegjørelse for og drøfting av tallet på samiskspråklige, se Rasmussen 1999, for Russland: Scheller 2006, Rantala 1994).
Samenes nasjon er kjent som Sameland (nordsamisk Sápmi, lulesamisk Sábme, sørsamisk Saepmie).
== Samisk historie ==
=== Forhistorie ===
==== Forhistorie i arkeologisk og språkhistorisk lys ====
De første menneskene kom til Nord-Skandinavia for 12 000 år siden. Om samene er etterkommere av disse menneskene vet vi ikke, men det er ikke noe som tyder på diskontinuitet i det arkeologiske materialet fra samisk jernalder til yngre steinalder og fra yngre steinalder til eldre steinalder. Samene skiller seg også genetisk fra de andre europeerne, også fra finnene, som de språklig sett er nært i slekt med. Sannsynligvis skiftet innbyggerne i dette området språk, det uralske urspråket har sannsynligvis oppstått for 6000 år siden, og språkskiftet til samisk må altså være yngre. Dette språkskiftet er datert til ha skjedd i løpet av jernalderen. Det språklige skillet mellom nordlig og sørlig vesturalsk, det vil si mellom samisk og østersjøfinsk oppstod senere, med germansk og baltisk påvirkning i sør, for mellom 3000 og 3500 år siden. Resultatet av denne "baltifiserte samisken" ble altså østersjøfinsk. Etnonymet same, som er det samme som både suomi og häme, oppstod i denne konktaktprosessen, som et lån fra baltisk.
Det eksisterte samisk bosetning på Nordkalotten før dannelsen av statene Finland, Norge, Russland og Sverige. Siden samiske bosetningsområder ble innlemmet i alle fire statene vil samene regnes som urfolk i hver stat. Men det er kun Norge som har anerkjent samene som urbefolkning (etter ratifiseringen av ILOs konvensjon nr. 169).
==== Moderne språkforskning ====
Det har blitt avdekket et stort substratordforråd i samiske språk som har opprinnelse i det utdødde paleo-europeiske urspråket som ble snakket av samenes forfedre helt til jernalderen eller til så sent som år 500 e.kr. Det er blitt påvist at substrat konsentrerer seg i leksika innen bestemte semantikkområder som topografi, den biologiske verden og for begreper og konsepter innen kultur, men er ikke nødvendigvis avgrenset til disse. Det er for eksempel flere ganger mer substratumleksikon for jakt og fiske enn det er tilsvarende ord av uralsk opprinnelse i samisk og en betydelig mengde navn på topografi som er uforståelig på moderne samisk. Det er ingen som vet om dette språket var beslektet med uralsk, men ingenting tyder på dette (Aikio 2004). Det er derfor all grunn til å tro at det har vært en betydelig grad av kulturell kontinuitet mellom det tidligste jeger og fangstfolket og de moderne samene (Aikio 2004, Aikio 2006).
==== Genforskning ====
Det har vært en rivende utvikling innen genetikk siden 1990-tallet. Det er i hovedsak den nordsamiske befolkningen i Sverige, Finland og Norge, og den østsamiske befolkningen i Finland og Russland som har blitt analysert. Det er avdekket variasjoner mellom disse, men alle har i stor grad felles opphav. Det er blitt forsket på mitokondrielt DNA, Y-kromosomer, X-kromosomer og klassiske autosomale markører. Forskningen indikerer at 95,6 % av samisk kvinnelig mtDNA er av europeisk opphav og trolig kom fra Den iberiske halvøya, mens 4,4 % er av sibirsk-asiatisk opphav (Tambets 2004). Det er også påvist 9.000 år gammelt mtDNA-slektskap med de nordafrikanske berberne (Achilli 2005). På basis av varians er det estimert at de to dominerende mtDNA-gruppene hos samene har en alder på mellom 5.000 og 10.500 år (Delghandi 1998, Tambets 2004, Ingman 2006). Samisk mannlig Y-DNA indikerer at 29,8 % kommer fra Den iberiske halvøya og 58,2 % fra Øst-Europa (Tambets 2004). De genetiske migrasjonsrutene er i samsvar med de rekonstruerte spredningene av de paleolitiske Ahrensburg- og Swiderkulturene (Tambets 2004). Den autosomale DNA-forskningen viser at samene ikke har nære slektninger i noen befolkninger (Cavelli-Sforza 1994, Niskanen 2002), men separerte seg fra dagens europeiske befolkning for ca. 10.000 år siden (Chikhi 1998) . Nærmeste fjerne slektninger er finnene, trolig etter nyere tids immigrasjon inn i de samiske områdene. Spesielt i Nord-Finland ble den tidlige samiske befolkningen assimilert i den øvrige finske befolkningen (Meinila 2001). Samene er ikke mer beslektet med de sibirske og mongolske befolkningene enn den øvrige europeiske befolkningen (Niskanen 2002). Dette er i kontrast til den klassiske oppfatningen om at samene er et sibirsk folkeslag. Den genetiske avstanden til andre folkegrupper kommer trolig av betydelig grunnleggereffekt og genetisk drift som følge av lang isolasjon og liten, spredt befolkning.
=== Historisk tid ===
==== Eldre kilder ====
Den eldste skriftlige kilden om samene er fra år 98 e.Kr. Da skriver den romerske historikeren Tacitus om folket fenni. De fleste av antikkens og middelalderens lærde som skriver om Skandinavia, nevner disse "fenni", "finnoi, "finnas" eller "skridfinnar" (geografen Klaudios Ptolemaios i 2. årh., historikerne Prokopios og Jordanes rundt 550, Varnefrid eller Paulus Diakonen rundt 780, geografen fra Ravenna på 700- eller 800-tallet, den engelske kong Alfred den store rundt 900, Adam av Bremen rundt 1070, den anonyme norske forfatteren av Historia Norvegiae fra slutten av 1100-tallet, islandske og norske sagaskrivere); de mange beskrivelsene stemmer godt overens: "finnane" skilte seg ut ved at de levde av jakt og ikke dyrket jorda; både menn og kvinner deltok i jakta; de var kledd i dyreskinn; de var ikke bofaste, men holdt til i noe som ut fra beskrivelsene må ha vært lavvoer eller gammer. Beskrivelsene passer til minste detalj på det vi vet om samene; alle andre folk som da levde i Norden, var bønder som levde av jordbruk og husdyrhold. Det er ingen tvil om at alle omtaler av "finnene" gjelder det samme folket, samene, og ennå i dag er "finn" i norsk folkemål det samme som "same". (henvisning: Leiv Olsen: "Sørsamisk historie i nytt lys", blir utgitt av Universitetet i Tromsø 2010)
Ifølge Historia Norvegiae kalte samene ski for "ondros". Dette er et norrønt ord som har levd videre i Ranværingsmålet helt til våre dager, men ski blir i norrøne kilder alltid forbundet med samene, for eksempel i trygdamål, der det heter at freden skal rå så lenge falkene flyr, furua vokser, elvene renner til havet, barna roper på mor og samene renner på ski (Mundal 1996:103). I år 550 e.Kr. skriver grekeren Prokopius om landet lengst mot nord, Thule. Der bodde et folk som gikk på ski; dette folket kalte han skridfinner. I år 551 e.kr. skriver goteren Jordanes om folkene Screrefennae og Adogit på de nordlige deler av øya Scandza der solen skinte i førti dager midtsommer og var borte like mange dager om vinteren. Skribentene i middelhavslandene fortalte hva de hadde hørt av andre. Men da høvdingen Ottar fra Hålogaland ca. 890 e.Kr. fortalte kong Alfred den store i England om finnene (samene), gjør han det ut fra egne erfaringer. En stor del av inntektene hans kom fra skatten han tok inn fra finnene (samene) som dyreskinn, fjær, hvalbein og skipsreip laget av hval- og selhuder. Dette viser at samene på hans tid ikke bare drev omfattende jakt på rein og pelsdyr, men også omfattende sel- og hvalfangst, og var vant til å ferdes på havet. Snorre skriver at Sigurd Slembe lot finnene (samene) bygge skuter for seg: "Disse skutene var så snare at ikke noe skip tok dem på vannet." Samene var ifølge sagaen kjent som dyktige sjøfolk; mye tyder på at samer også deltok i landnåmet på Island.
Ottar var den første som fortalte mer presist hvor samene holdt til. "Han sa at nordmennenes land var meget langt og smalt, og det ligger ville fjell mot øst, ovenfor og langsmed det dyrkete landet. I disse fjellene lever samene." En gang la Ottar ut på langferd til bjarmene ved Kvitsjøen; under heile den lange reisen fra Ottars gård i midtre Troms til Kvitsjøen var det bare samisk land. Samene må derfor ha holdt til i grenselandet mellom Norge og Sverige, trolig i storparten av dette grenselandet, og like til Kvitsjøen i nordøst; fra Troms til kvitsjøen fantes bare samisk land. Det samme inntrykket gir Historia Norvegiae, som gir detaljerte opplysninger: Norge er delt på lang i tre soner, og den østlige sonen, grenseområdet mot Sverige, er "skogene der finnene holder til", Finnmarka, sameland.
Finnene (samene) nevnes innenfor lovområdet til Borgartingslov og Eidsivatingslov skriftfestet 1067-1120. Det skal også være nevnt at det var en nomadiserende gruppe i Fjordane i Gulatingsloven. Sagaene fortelles blant annet om handel og skattlegging, og om hvor gode båtbyggere finnene var. De var også flinke med å risse inn runer. På denne tiden bodde det finner over hele landet. Finnene drev allmenningsbruk og dyrket en religion som er eldre enn Åsatrua. Arkeologen Jotein Bergstøl har i Østerdalen avdekket enkle terrasseåkrer fra eldre jernalder; disse må være anlagt av samene som hadde store dyrefangstsystem i området.
==== Begynnende kolonisering ====
Utover middelalderen prøvde både Norge, Sverige og Russland å få kontroll over Finnmark. Periodevis måtte innbyggerne betale skatt til alle tre rikene samtidig. I 1613 ga danskekongen avkall på det som nå regnes som samisk kjerneområde til fordel for Sverige. Ved grensedragningen i 1751 ble disse områdene overført til Norge. Kautokeino, Karasjok og Utsjok var organisert som svenske kirkesogn med kollektiv eiendomsrett til jord. Denne rettsoppfatningen har holdt seg helt til våre dager.
Befolkningen på Nordkalotten, både norsktalende, samisktalende, finsktalende og andre levde også i middelalderen av all slags jakt og fangst, på land og hav. De var organisert i allmenningssamfunn: Flere familier eller hushold forvaltet et område i fellesskap. Men etter som ressursgrunnlaget ble redusert og koloniseringen av Sápmi økte, gikk man over til andre, mer spesialiserte måter å livberge seg på. Nå utvikla tamreindrifta og fiskerbondehusholdet seg. I stedet for almmenningssystemet måtte befolkningen godta et godseiervelde der ressursene ble forvaltet av godseiere og embetsmenn.
De første kirkene i Sápmi ble bygd på 1100-tallet. Men misjonsarbeidet blant samene startet ikke før flere hundre år seinere. I de tidligere svenske områdene i indre Finnmark begynte misjonsarbeidet på 1600-tallet. I det øvrige Nord-Norge begynte misjonsvirksomheten etter at presten Thomas von Westen i 1714 ble leder for Misjonskollegiet i København.
Han foretok selv tre reiser i hele Nord-Norge. Von Westen mente at samene burde få høre evangeliet på sitt eget språk. Derfor måtte prester og misjonærer lære seg samisk, hevdet han. Ut ifra denne tankegangen ble det viktig å lage samiske grammatikker og ordbøker, og oversette religiøse skrifter til samisk.
Først i 1751 ble hele grensa mellom Norge og Sverige fastlagt, mellom Norge og Russland i 1826. Mellom Norge og Finland ble grensa i 1852 stengt for samene som hadde reinen sin på vinterbeite i Finland. Noen forskere mener de problemene som denne stenginga førte med seg, var en av årsakene til det blodige opprøret i Kautokeino dette året, mens andre legger mer vekt på at de som stod bak det, var religiøse mennesker som reagerte på brennevinshandel.
==== Trolldomsforfølgelse ====
På 1500- og 1600-tallet foregikk hekseprosessene i Norge. Dette innebar at mange mennesker ble forfulgt og straffet fordi de skal ha drevet med trolldom. Samene slapp heller ikke unna dette. I 1609 kom kong Christian IV med følgende befaling:
Som erfaringen viser, er de nevnte finner og lapper av natur henfallen til bruk av trolldom. Av den grunn tør verken nordmenn eller andre fromme folk å bo i deres nærhed, langt mindre å bosette seg i de fjordene hvor det er mange finner. Derfor skal du ha et strengt og alvorlig oppsyn med dem, slik at de som blir funnet skyldig i å bruke trolldom, gjennom dom og straff, uten all nåde avlives.
Det ble ført hekseprosesser i Troms og Finnmark i 1609 og 1610. De fleste sakene handlet om ganding, det vil si abstrakt trolldom som ble sendt gjennom luften; «kaste vondt over folk». Samene kunne også bli tiltalt for å lage uværsknuter; værmagi for å lage dårlig vær, eller for å eie en runebomme. Flere av rettssakene endte med at de tiltalte samene ble brent på bålet for trolldomskriminalitet. Blant samene var det flest menn som ble anklaget for trolldom, mens blant nordmennene var det flest kvinner.En kjent samisk «trollmann» er Anders Paulsen, som ble anklaget for å ha brukt en runebomme i 1692. Mens Paulsen satt i forvaring i påvente av dommen, ble han drept av en tjenestedreng som mente han var en trollmann og fortjente å dø.
==== Stemmerett for samer ====
Da den norske grunnloven ble vedtatt i 1814 ble det bestemt i Grunnlovens § 50 at for å få stemmerett måtte man eie eller leie matrikulert jord, eller ha en formue på minst 150 spesidaler. Dette ekskluderte mange samer fra å få stemmerett. Tanken bak stemmerettighetsparagrafen var at de som betalte skatt, skulle få rett til å stemme ved valg. Selv om de færreste eide matrikulert jord, betalte mange likevel skatt, den såkalte rettighetsskatten (tidligere kjent som finneskatten). Mange samiske familier eide også reinsdyr til en verdi av langt over de 150 spesidalerne som krevdes. Dermed ble samene frarøvet stemmerettighet på et urettmessig grunnlag. Under riksforsamlingen på Eidsvoll var det ingen representanter fra Finnmark til stede, hverken samer eller andre, og de fleste av Eidsvollmennene hadde liten kunnskap om Finnmark og samiske forhold. Dette kan ha bidratt til at samenes situasjon med tanke på skattebetaling og stemmerett ikke ble vurdert den gangen. Samenes manglende stemmerett ble tatt opp i Stortinget i 1818, og i 1821 vedtok Stortinget enstemmig at også samene skulle ha stemmerett.
==== Assimileringspolitikk ====
Sammen med kristningen kom skolene etter hvert til Sápmi. I starten ble det også undervist på samisk, men utover 1800-tallet forandra dette seg radikalt. Fra 1850 ble samene utsatt for en hard fornorskningspolitikk, både som følge av den rådende ideologien, sosialdarwinismen, nasjonalisme og kollektivisme. Samene skulle bli norske og lære norsk, samisk skulle brukes stadig mindre i skolen.
Fra 1888 kunne samisk bare være hjelpespråk i kristendomsundervisningen. Jordsalgsloven av 1902 (se Finnmark jordsalgskommisjon) slo fast at bare norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive norsk, og som daglig brukte norsk, kunne få kjøpe jord. Jordeiendommen måtte gis norsk navn. Denne språkklausulen ble formelt opphevet først i 1965, men den ble ikke så ofte håndhevet etter 2. verdenskrig.Skoleloven ble offisielt forandret i 1959, slik at fra da av ble det igjen lov til å bruke samisk som opplæringsspråk. Margarethe Wiigs ABC med paralleltekst på nordsamisk og norsk ble utgitt i 1951, mens samisk begynnerundervisning kom så smått i gang fra 1967/68.
Selv om fornorskningspresset var sterkt i over hundre år, var det likevel mange samer som prøvde å stå imot det, både i nord og i sør. I nord utga Anders Larsen avisa Saǥai Muittalægje i perioden 1904–1911. Isak Saba ble den første samiske stortingsrepresentanten i 1906. Sørsamen Daniel Mortensson stod bak avisa Waren Sardne, som kom ut i periodene 1910–1913 og 1922–1926.
Sammen med Elsa Laula Renberg var han drivkraften bak det første samiske landsmøtet som ble holdt i Metodistkirken i Trondheim 6.-9. februar 1917. Det ble da prøvd å få til en samisk riksorganisasjon, men det lyktes ikke før etter 2. verdenskrig med Norske Reindriftssamers Landsforbund i 1948 og Norske samers riksforbund i 1968.
==== Ny politikk etter andre verdenskrig ====
Den offisielle norske politikken overfor samene forandret seg etter 1945, også fordi allmenne ideer om menneskeverd og små nasjoners rettigheter påvirket styresmaktene. Samenes situasjon ble utredet, og samenes rett til å ta vare på og utvikle samisk språk og kultur ble offisielt godkjent i 1960-årene. Men på norsk side kom debatten om retten til land og vann først for alvor i gang i forbindelse med utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget på slutten av 1970-årene.
Motstanden mot utbyggingen ble så sterk at regjeringen i 1980 oppnevnte Samerettsutvalget til å utrede samenes rettsstilling. Utvalgets arbeid førte til Sameloven (1987), som er grunnlaget for Sametinget og samenes rettigheter i Grunnloven. Sametinget ble første gang åpnet 9. oktober 1989. I 2006 ble retten til land og vann i Finnmark fylke endelig avklart, og eiendomsretten ble overført til befolkningen i Finnmark (Finnmarkseiendommen). Rettighetsspørsmålene for Troms og Nordland er fortsatt ikke avklart.
==== Samepolitikk utenfor Norge ====
På finsk side fikk samene det samiske parlamentsutvalget (saamelaisvaltuuskunta) i 1973, avløst av Sametinget i 1996; på svensk side Sametinget i 1993. Samene på russisk side har ennå ikke fått noe tilsvarende organ, selv om de har arbeidet mot det en tid. En felles nordisk samekonvensjon er heller ikke utformet ennå, og fortsatt får ikke samene være med i Nordisk råd på samme måte som ålendingene og færøyingene.
== Det samiske flagget ==
I 1962 lanserte den samiske aktivist og formingslærer Marit (Máret) Stueng i Karasjok et samisk flagg. Flagget hadde et rødt felt til venstre og et blått felt til høyre, separert med ei venstrestilt gul linje. Flagget var basert på tradisjonelt samisk design, og lagd av kofteklede. Marit Stueng syklet rundt og viftet med flagget i Karasjok for å oppmuntre flere til aktivt å arbeide for samisk revitalisering både kulturelt og politisk. Máret Sára laget også fronten til talerstolen til museet i Karasjok med Stuengs design. Designet ble også brukt som omslag til flere samiske bøker. I 1977 lanserte kunstneren Synnøve Persen fra Porsanger, da student ved Kunsthøyskolen i Oslo, et sameflagg til bruk under Alta-demonstrasjonene. Ved å la seg inspirere av nordiske flagg og tradisjonelt samisk design kom hun fram til det samme designet som uten hennes kjennskap hadde blitt brukt i Karasjok. Dette flagget ble i årene etter brukt som symbol for å markere samiskhet, især under Alta-kampen.
På 1980-tallet ble en konkurranse avholdt for å komme fram til et felles, internasjonalt samisk flagg. Et av forslagene som kom inn var fra den samiske kunstneren Astrid Båhl. Forslaget fra Båhl var inspirert av Stuengs flagg fra 1962, men tilførte ei grønn stripe til venstre for den gule og en sirkel i rødt og blått på midten av flagget. Det ble vedtatt av Samekonferansen i Åre i 1986 at dette skulle være samefolkets felles flagg.» Det har de samiske fargene og en sirkel som symboliserer solen (rødt) og månen (blått).
Flagget ble i 2003 i Norge offisielt anerkjent gjennom endringer i Sameloven og Lov om flagging på kommunenes offentlige bygninger. Stortinget bemyndiget samtidig Sametinget til å vedta forskrifter for bruk av flagget, noe Sametinget gjorde 27. mai 2004. Flagget har offisiell status, men det er ikke et nasjonalflagg og flagging med det samiske flagget i Norge må ikke føre til at det reises tvil om hvilket flagg som folkerettslig og statsrettslig representerer kongeriket Norge.
=== Samiske flaggdager ===
I 1993 fastsatte Den 15. samekonferansen syv samiske flaggdager. Senere er flere dager lagt til.
6. februar: Samefolkets dag. Den er til minne om det første samiske landsmøtet som ble holdt i Metodistkirken i Trondheim i 1917. Dette var første gangen at samene var samlet for å arbeide for felles samiske saker over nasjonalstatsgrensene. Dagen ble første gang feiret i 1993.
2. mars: Sametinget i Finland ble åpnet (1996).
25. mars: Marimesse. Maria bebudelsesdag. En tradisjonell samisk merkedag.
24. juni: Midtsommer. Sankthansdagen.
9. august: FNs internasjonale urfolksdag.
15. august: Dagen da sameflagget ble godkjent
18. august: Samerådet ble stiftet (1956).
26. august: Sametinget i Sverige ble opprettet (1993).
9. oktober: Sametinget i Norge ble åpnet (1989).
9. november: Sameparlamentet i Finland ble opprettet (1973).
15. november: Isak Sabas fødselsdag. (født 15. november 1875 i Nesseby. Han har skrevet teksten til den samiske nasjonalsangen «Sámi soga lávlla».)
== Kriterier for sametingets valgmanntall ==
For å registrere seg i sametingets valgmanntall og dermed få rettigheter til å delta i valg ved sametingsvalg må en oppfylle følgende kriterier:
Alle som avgir erklæring om at de oppfatter seg selv som same, og som enten
a) har samisk som hjemmespråk, eller;
b) har eller har hatt forelder, besteforelder eller oldeforelder med samisk som hjemmespråk, eller
c) er barn av person som står eller har stått i Sametingets valgmanntall, kan kreve seg innført i Sametingets valgmanntall.
Sametingets valgmanntall er basert på frivillighet og har kun funksjon som valgmanntall. I Norge kan enhver person oppfatte seg og definere seg som same, uavhengig av valgmanntallet.
== Samisk identitet ==
Identitet er et tema som er vanskelig å definere generelt, og det gjelder også i det samiske tilfellet. Det er mange elementer som påvirker, og har påvirket, utviklingen av samisk identitet.
Eksterne faktorer har hatt sin virkning på samisk selvforståelse og identitet i historien. Som etnisk, kulturell og politisk minoritet i Norge har samer opplevd vansker med å få leve og utvikle seg på egne vilkår. Fornorskingspolitikkens grep satte sine spor når det gjaldt utvikling av samisk identitet. Like viktig for den samiske identitetsutviklingen er moderniseringsprosessene som ble satt i gang i samiske områder, som Finnmark, etter andre verdenskrig. Den samiske historien i Norge viser til en problematisk fortid. Samtidig vedvarer denne problematikken når man forsker på hva samisk identitet har vært forbundet med i historien. Dette gjør det også vanskelig om man i dag vil bruke historien til å få et klarere bilde av hva samisk identitet er i samtiden.
Samisk identitetsutvikling har også vært påvirket av interne faktorer: Samebevegelsen (her forstått som den bølgen av samisk aktivisme som kom etter andre verdenskrig spesielt) og dens forståelse av deres kultur og samisk identitet var i stor grad basert på en ulikhetsoppfatning, der samer var noe unikt og annerledes enn nordmenn, samtidig som de var, og skulle være likestilte. Samiskhet ble definert med å finne det ”minst norske”, et problem fordi det da ble en smal definisjon på hva som var samisk i et samfunn der samer ikke lenger kun drev med tradisjonelle samiske næringer og livsføringer. I det moderniserte samfunnet som samer var og ble en del av ble dette en vanskelig måte å definere samiskhet på, siden færre følte de kunne identifisere seg med dette ”idealet” av samiskhet.Dette er et problem som vedvarer i dagens samiske samfunn. Det finnes en uenighet om hva samisk identitet skal knyttes til, om det er tradisjonelle samiske næringer, samisk språk, samisk klesdrakt, følelsen av å være samisk eller til en sterk "oss-og-dem"-oppfatning mellom samer selv og ikke-samer. Ved å ta et standpunkt i denne debatten ved å sette konsekvente rammer for hva samiskhet er, kan det medføre at noen kan bli utelukket fra det samiske samfunnet. Dette nettopp fordi mange mener samer ikke bare er reinsamer, går i kofte og snakker samisk.
Spørsmålet er hvordan man kan finne frem til kjerner i samisk identitet ved å studere samisk historie på en utarbeidet måte, samtidig som dagens virkelighet blir fakturert inn. Historie og fortid har blitt brukt for å skape og etablere identitet, som ved nasjonalismen i Norge etter 1814, og bruken av historie og synet på identitet endrer seg også med medlemmene av samfunnet. Hva i historien det fokuseres på og som trekkes frem for å skape et bilde av hva samer var i fortiden, har en effekt på samtidens oppfatning av samiskhet. Medlemmer i det samiske samfunnet, som i alle samfunn, kommer og går, og med dem også oppfatninger av hva det vil si å være samisk og ha samisk identitet.
== Se også ==
Duodji
Fornorsking av samer
Gamme
Samefolkets dag
Samemanntallet
Samiske språk
Siida
Sjøsamer
Skoltesamer
Árran
Urfolk
Sameland
== Referanser ==
== Litteratur ==
Aikio, Ante 2004: An essay on substrate studies and the origin of Saami. Etymologie, Entlehnungen und Entwicklungen: Festschrift für Jorma Koivulehto zum 70. Geburtstag, red av. Irma Hyvärinen / Petri Kallio / Jarmo Korhonen. [=Mémoires de la Société Néophilologique de Helsinki, 63]. Helsinki: SUS, 2004, 5–34.
Aikio, Ante 2006: "On Germanic-Saami contacts and Saami prehistory" Suomalais-Ugrilaisen Seuran Aikakaiskirja 91
Bergsland, Knut: Bidrag til sydsamenes historie Senter for samiske studier UiT, 1999, ISSN 0804-6093
Hans Cappelen : "Ny norsk straffelov med endringer for offentlige våpen, flere andre kjennetegn og symboler", Heraldisk Tidsskrift, bind 12 nr. 112, København oktober 2015, side 79-84 (med bl.a. bilde av sameflagget og omtale av forbudet i straffeloven § 185 mot hatefulle ytringer og loven av 21.6.2013 om diskriminering av etnisitet)
Carpelan, Christian, Asko Parpola og Petteri Koskikallio: Early Contacts between Uralic and Indo-European. Mémoires de la Société Finno-Ougrienne 242, 1999
Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar: Samenes historie – fram til 1750 Cappelen akademisk forlag, 2004, ISBN 82-02-19672-8
Hætta, Odd Mathis: Samene – Nordkalottens urfolk, Høyskoleforlaget, 2002, ISBN 82-7634-428-3
Lund, Svein: Samisk skolehistorie I - VI
Rantala, Leif 1994: Kolasamerna i dag. Journal de la Société Finno-Ougrienne 85:200-204.
Rasmussen, Torkel: Sámegiella lea jávkamin. 10 jagi gielain ja mielain. Sámi allaskuvlla avvoseminára raporta. skábmamánu 1.-3. beaivvi 1999. p. 16-19, 1999.
Sammallahti, Pekka: Saamelaisten esihistoriallinen tausta kielitieteen valossa. Suomen väestön esihistorialliset juuret. Bidrag till kännedom av Finlands natur och folk ; 131, S. 137-156. Helsinki, 1984.
Sammallahti, Pekka: A linguist looks at Saami prehistory. Acta borealia : Nordic journal of circumpolar societies.6 no. 2, 1989
Sammallahti, Pekka: Zur Herkunft der Lappen. Jahrbuch für finnisch-deutsche Literaturbeziehungen : [Mitteilungen aus der Deutschen Bibliothek Helsinki]. Nr. 30 S. 16-22. Helsinki : Deutsche Bibliothek, 1998.
Sammallahti, Pekka 1998: The Saami languages : an introduction. Kárásjohka : Davvi girji, c1998.
Scheller, Elisabeth 2006: »Die Sprachsituation der Saami in Russland«. In: Hornscheidt, Antje, Kristina Kotcheva, Tomas Milosch and Michael Rießler (eds.): Grenzgänger. Festschrift zum 65. Geburtstag von Jurij Kusmenko. (= Berliner Beiträge zur Skandinavis- tik; 9). Berlin: Nord-Europa-Institut der Humboldt-Universität, 280-290.
== Eksterne lenker ==
(en) Sami people – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Norske Samers Riksforbund (fork. NSR, nordsamisk: Norgga Sámiid Riikasearvi, lulesamisk: Vuona sámij rijkasiebre, sørsamisk: Nøørjen Saemiej Rijhkesiebrie) er den største samiske organisasjonen i Norge. | 9,867 | 9,867 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Solidaritet_(fagforbund) | 2023-02-04 | Solidaritet (fagforbund) | ['Kategori:1980 i Polen', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fagforbund', 'Kategori:Folkerepublikken Polen', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1980', 'Kategori:Polen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Solidaritet (polsk: Solidarność, offisielt Det uavhengige selvstyrte fagforbundet «Solidaritet», Niezależny Samorządny Związek Zawodowy «Solidarność») er et polsk fagforbund, grunnlagt i september 1980, opprinnelig ledet av Lech Wałęsa. På 1980-tallet samlet det en bred antikommunistisk sosial grasrotbevegelse med medlemmer fra Den romersk-katolske kirke på den ene siden til sosialister på den andre siden. Forbundet ble støttet av organisasjonen for intellektuelle dissidenter (KOR), og var basert på ikke-voldelig motstand.
I april 1989 fikk Solidaritet tillatelse til å delta i det kommende valget. I dette begrensede valget vant forbundets kandidater en knusende seier, og som oppglødet den videre utviklingen for antikommunistiske motrevolusjoner i Sentral- og Øst-Europa fra og med 4. juni. I slutten av august tok en Solidaritetsledet koalisjonsregjering av høyre-partier over, og i desember ble Lech Wałęsa valgt til Polens president. Samtidig trådte han tilbake fra sitt verv i Solidaritet.
Solidaritet spilte en viktig rolle for de kommunistiske regimenes sammenbrudd i Sentral- og Øst-Europa.
| Solidaritet (polsk: Solidarność, offisielt Det uavhengige selvstyrte fagforbundet «Solidaritet», Niezależny Samorządny Związek Zawodowy «Solidarność») er et polsk fagforbund, grunnlagt i september 1980, opprinnelig ledet av Lech Wałęsa. På 1980-tallet samlet det en bred antikommunistisk sosial grasrotbevegelse med medlemmer fra Den romersk-katolske kirke på den ene siden til sosialister på den andre siden. Forbundet ble støttet av organisasjonen for intellektuelle dissidenter (KOR), og var basert på ikke-voldelig motstand.
I april 1989 fikk Solidaritet tillatelse til å delta i det kommende valget. I dette begrensede valget vant forbundets kandidater en knusende seier, og som oppglødet den videre utviklingen for antikommunistiske motrevolusjoner i Sentral- og Øst-Europa fra og med 4. juni. I slutten av august tok en Solidaritetsledet koalisjonsregjering av høyre-partier over, og i desember ble Lech Wałęsa valgt til Polens president. Samtidig trådte han tilbake fra sitt verv i Solidaritet.
Solidaritet spilte en viktig rolle for de kommunistiske regimenes sammenbrudd i Sentral- og Øst-Europa.
== Se også ==
Polens historie
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pl) Offisielt nettsted
(en) Solidarność – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Solidaritet (polsk: Solidarność, offisielt Det uavhengige selvstyrte fagforbundet «Solidaritet», Niezależny Samorządny Związek Zawodowy «Solidarność») er et polsk fagforbund, grunnlagt i september 1980, opprinnelig ledet av Lech Wałęsa. På 1980-tallet samlet det en bred antikommunistisk sosial grasrotbevegelse med medlemmer fra Den romersk-katolske kirke på den ene siden til sosialister på den andre siden. | 9,869 | 9,869 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Cochlaeus | 2023-02-04 | Johann Cochlaeus | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1552', 'Kategori:Fødsler 10. januar', 'Kategori:Fødsler i 1479', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Schwabach', 'Kategori:Reformasjonen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske katolske prester', 'Kategori:Tyske katolske teologer', 'Kategori:Tyske renessansehumanister'] | Johann Cochlaeus (Cochlæus, egentlig Johann Dobeneck) (født 10. januar 1479 i Wendelstein ved Schwabach, død 11. januar 1552 i Breslau) var en tysk katolsk humanist og kontroversteolog, en av reformasjonens bitreste motstandere.
| Johann Cochlaeus (Cochlæus, egentlig Johann Dobeneck) (født 10. januar 1479 i Wendelstein ved Schwabach, død 11. januar 1552 i Breslau) var en tysk katolsk humanist og kontroversteolog, en av reformasjonens bitreste motstandere.
== Oppvekst og studier ==
Bondesønnen Johann Dobeneck fra Wendelstein fikk sin første utdannelse i sin onkel Hirspecks hus. Omkring 1500 påbegynte han sine humanistiske studier under humanisten Heinrich Grieninger i Nürnberg, og fra 1504 fortsatte han studiene i Köln der han knyttet kontakter med flere ledende humanister. I 1510 ble han rektor for latinskolen St. Lorenz i Nürnberg, og utgav der Quadrivium Grammatices (1511 og flere senere utgaver) og Tetrachordum Musices. I Nürnberg ble han en nær venn av humanisten Willibald Pirkheimer. Som studiementor for hans tre nevøer reiste han til Bologna, der han også selv fortsatte sine humanistiske og juridiske studier. Men hans hovedtyngde lå innen teologi, og i 1517 tok han den teologiske doktorgrad i Ferrara. Etter Pirkheimers råd reiste han så til Roma. Der kom han under innflytelse av Oratoriet av Den guddommelige kjærlighet (Oratorio del Divino Amore) og begynte å fordype sitt religiøse liv. Han ble presteviet i Roma og reiste tilbake til Frankfurt am Main der han ble dekan ved Liebfrauenkirche.
== Motstander av Luther ==
Etter noe nøling trådte han frem som motstander av den lutherske bevegelse. Hans første skrifter mot Martin Luther kom i 1520, blant dem De utroque sacerdotio. I 1521 traff han den pavelige utsending Aleander under riksdagen i Worms, og de samarbeidet for å bringe Luther tilbake inn i den katolske "fold". Da Luther kom til Riksdagen i april, deltok Cochlaeus i erkebiskop Richard von Greiffenklau av Triers private forhandlinger med Luther i Den tyske ordens hus den 24. april 1521, og senere oppsøkte han Luther alene for å forsøke å få ham til å trekke tilbake sine lærestandpunkter.
Under de påfølgende år forfattet han teologiske traktater mot Luthers lære om rettferdiggjørelsen, og forsvarte den frie vilje og kirkens lære generelt (særlig i arbeidene De Gratia Sacramentorum (1522), De Baptismo parvulorum (1523), En kommentar til 154 artikler. Han forfattet også smedeskrifter mot Luther. Luther forfattet bare ett svarskrift, Adversus Armatum Virum Cocleum.
Etter et kort opphold i Roma ledsaget Cochlaeus kardinal Lorenzo Campeggio til religionsforhandlingene i Nürnberg og Regensburg. Den lutherske bevegelse og Bondekrigen drev ham til Köln i 1525. Der skrev han mot bondeopprører og mot dets inspirator Luther. I 1526 ble han kannik i Mainz og ledsaget erkebiskop Albrecht til Riksdagen i Speyer.
== Hoffkapellan for hertugen av Sachsen ==
Etter Hieronymus Emsers død overtok Cochlaeus hans stilling som hoffkapellan og rådgiver for hertug Georg av Sachsen, som han forsvarte mot et angrep fra Luther på grunnlag av en falsk anklage om en allianse med de katolske fyrster i Breslau (Otto von Pack-affæren). I 1530 arbeidet han sammen hertug Georg for å tilbakevise Confessio Augustana, og rettet senere det bitre skrivet Philippicae mot dette bekjennelsesskriftets forfatter, Melanchthon. På grunn av en pamflett mot Henrik VIII av England ble han i 1535 overført til domkapittelet i Meissen.
== Fortsatt kamp mot reformasjonen ==
Etter hertug Georgs død den 14. april 1539 innførte hans bror Heinrich og etterfølger reformasjonen. Dermed ble det umulig for Cochlaeus å fortsette å bo i Sachsen, og han tok tilflukt først i Breslau og deretter i Eichstätt. Han deltok i religionssamtalene i Hagenau, Worms og Regensburg i 1540 og 1541, og i 1546 i den andre runden religionssamtaler i Regensburg.
Cochlaeus fortsatte å publisere pamflett etter pamflett mot Luther og Melanchthon, og mot andre protestanter som Zwingli, Butzer, Bullinger, Cordatus og Ossiander. Men nesten alle disse publikasjonene var forfattet i all hast og i stor affekt, og uten den nødvendige teologiske reefleksjon og korrekturgjennomgang, og hadde ingen virkning blant folk.
Hans fremste verk mot Luther er det historiske Commentaria de Actis et Scriptis M. Luther, som han oppdaterte frem til Luthers død. Men verket mangler den ekte historikers lidenskapsløshet og pålitelighet, og viser hvor innbitt Cochlaeus hadde lagt Luther for hat. Dette verket ble et rustkammer for den grovere katolske polemikk mot Luther i lang tid fremover.
I 1548 måtte han gi fra seg sitt kannikbenefisium i Eichstätt, og etter et kort opphold i Mainz flyttet han til Breslau, der han døde kort tid etter.
Cochlaeus var i utgangspunktet heller en stille forskerpersonlighet, men dette endret seg etterhvert som han ble involvert i reformasjonstidens teologiske kontroverser. Da utviklet han en iver og produktivitet uten sidestykke på katolsk side, men hadde likevel ikke de evner som skulle til for å lukkes i samme utstrekning. Blant hans 202 publikasjoner var det ikke bare traktater vedrørende tidens stridsspørsmål, men også historiske publikasjoner. Blant dem fremheves gjerne Historiae Hussitarum XII Libri (1549) som særlig verdifull.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Cochläus (eigentlich: Dobeneck), Johannes» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 1072–1074.
(de) Heinrich Grimm: «Cochlaeus, Johannes.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 3, Duncker & Humblot, Berlin 1957, ISBN 3-428-00184-2, s. 304–306 (digitalisering). | Johann Cochlaeus (Cochlæus, egentlig Johann Dobeneck) (født 10. januar 1479 i Wendelstein ved Schwabach, død 11. | 9,870 | 9,870 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ponniekspressen | 2023-02-04 | Ponniekspressen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1860', 'Kategori:Opphør i 1861', 'Kategori:Postombæring', 'Kategori:USAs historie'] | Ponniekspressen (engelsk: Pony Express) var den første ekspresspostruten over det nordamerikanske kontinentet, fra Missourielva til Sacramento i California nær stillehavskysten. Posten ble fraktet på hesteryggen over sletter og ørkener og over fjellene i vest. Den reduserte transporttiden mellom atlanterhavskysten og stillehavskysten til ti dager. Den første vellykkede Ponniekspress-transporten startet i Saint Joseph i Missouri til Sacramento i California den 3. april 1860 og var fremme den 13. april.
Som følge av åpningen av den første transkontinentale telegraflinjen i 1861 ble Ponniekspressen overflødig. Den ble nedlagt i november samme år. Ekspressen fikk altså en kort levetid.
| Ponniekspressen (engelsk: Pony Express) var den første ekspresspostruten over det nordamerikanske kontinentet, fra Missourielva til Sacramento i California nær stillehavskysten. Posten ble fraktet på hesteryggen over sletter og ørkener og over fjellene i vest. Den reduserte transporttiden mellom atlanterhavskysten og stillehavskysten til ti dager. Den første vellykkede Ponniekspress-transporten startet i Saint Joseph i Missouri til Sacramento i California den 3. april 1860 og var fremme den 13. april.
Som følge av åpningen av den første transkontinentale telegraflinjen i 1861 ble Ponniekspressen overflødig. Den ble nedlagt i november samme år. Ekspressen fikk altså en kort levetid.
== Drift ==
Ruten gikk fra Saint Joseph ved Missouri til Sacramento, en strekning på 3100 km. Om lag hver 15. til 20. km var det en mellomstasjon, hvor det ble skiftet hester, og eventuelt rytter. Arbeidet var ikke ufarlig. Det ble fortrinnsvis ansatt unge og ugifte menn, ikke eldre enn 18 år gamle, og ikke tyngre enn 60 kg. Ofte dreide det seg om foreldreløse. En av de mest kjente var Buffalo Bill.
På grunn av stafettsystemet var brevtransporten meget rask. Hver kurér ble skiftet ut etter maksimalt 300 km. Han hadde med seg ca 10 kg ilpost. I gjennomsnitt var det rytterveksling etter 80 km. For hele strekningen var det vanligvis ca 75 hester og 40 ryttere i tjeneste. Etter ti dager var posten kommet frem til rutens endestasjon.
Ponniekspressen hadde 153 mellomstasjoner, 80 kurerer, 500 hester og 200 hestepassere.
Storparten av rittet gikk gjennom områder som amerikanske urfolk og stammefolk anså som sitt territorium. Stadig vekk måtte ritt avbrytes med pauser på grunn av angrep og fare for angrep fra urfolk. Dessuten ble både ryttere og hester utkjørt av de strabasiøse rittene.
Telegrafen gjorde ekspressen avleggs allerede 22. oktober 1861.
Til tross for sin gode logistikk var ponnyekspressen en økonomisk fiasko. Likevel hadde den et meget godt renommé i befolkningen.
== Strekning ==
Strekningen fulgte Oregon Trail og California Trail til Fort Bridger i Wyoming og videre Mormon Trail til Salt Lake City i Utah. Herfra fulgte den stort sett Central Nevada Route til Carson City i Nevada, og derfra krysset den fjellkjeden Sierra Nevada og endte opp i Sacramento i California.
Posten kunne også ha San Francisco som bestemmelsessted, og den siste distansen ble da tilbakelagt enten med hest eller med skip. Hvis man regner San Francisco som ekspressens endestasjon er den totale strekningen på hele 3200 km.
== Referanser == | thumb | 9,871 | 9,871 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Pan | 2023-02-04 | Peter Pan | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske barnebøker', 'Kategori:Bøker fra 1904', 'Kategori:Bøker fra 1906', 'Kategori:Figurer fra Disney-filmer', 'Kategori:Litterære figurer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Peter Pan er en romanfigur skapt av J.M. Barrie (1860–1937) i skuespillet Peter Pan fra 1904 og i tre bøker: The little white bird (1902) Peter Pan (engelsk Peter Pan in Kensington Garden, 1906) og Peter Pan og Wendy (Peter and Wendy, 1911). Den siste av bøkene er filmet flere ganger; mest kjent er Walt Disneys Peter Pan (1953).
I de fire bøkene fortelles to ulike fortellinger. Den best kjente delen av fortellingene handler om Peters eventyrlige liv i fantasilandet Neverland, og om hvordan han tar med seg barna i Darling-familien dit. Peter i Kensington Gardens er vesentlig yngre og annerledes enn Peter i Neverland, men guttens nære forbindelse til og likhet med alvene er et fellestrekk.Peter Pan er også brukt som en psykologisk arketype; om personer, særlig menn, som vegrer seg for å bli voksne.
| Peter Pan er en romanfigur skapt av J.M. Barrie (1860–1937) i skuespillet Peter Pan fra 1904 og i tre bøker: The little white bird (1902) Peter Pan (engelsk Peter Pan in Kensington Garden, 1906) og Peter Pan og Wendy (Peter and Wendy, 1911). Den siste av bøkene er filmet flere ganger; mest kjent er Walt Disneys Peter Pan (1953).
I de fire bøkene fortelles to ulike fortellinger. Den best kjente delen av fortellingene handler om Peters eventyrlige liv i fantasilandet Neverland, og om hvordan han tar med seg barna i Darling-familien dit. Peter i Kensington Gardens er vesentlig yngre og annerledes enn Peter i Neverland, men guttens nære forbindelse til og likhet med alvene er et fellestrekk.Peter Pan er også brukt som en psykologisk arketype; om personer, særlig menn, som vegrer seg for å bli voksne.
== Bakgrunn ==
Da bøkene utkom var Barrie allerede en etablert forfatter; dels med prosafortellinger fra morens hjemsted i Skottland, og dels med korte, humoristiske teaterstykker. Han hadde giftet seg med skuespilleren Mary Ansell i 1894, men ekteskapet var lite harmonisk. Barrie ble etterhvert kjent for entusiastiske vennskap med unge kvinner, og som husvenn og barnas lekekamerat i flere familier. Mest kjent er familien Llewelyn Davies, og de fem barna George, John (kalt Jack), Peter, Michael og Nico. Vennskapet og samspillet med dem framheves av mange som medvirkende i arbeidet med Peter Pan. Barrie understreket selv denne forbindelsen i forordet til en utgave av Peter Pan i 1928.Peter Pan opptrer første gang i kapittel 13–18 i The little white bird (1902), og ble deretter hovedperson i skuespillet Peter Pan (1904). I disse to verkene fortelles to ulike fortellinger om Peters liv i ulike stadier og steder. Peter i Kensington Gardens er vesentlig yngre og annerledes enn Peter i Neverland, den første er bare en uke gammel, mens den senere er i en ubestemmelig alder som tilsynelatende er førpubertal, ca 10–12 år. Peters nære forbindelse til og likhet med alvene er et fellestrekk. De to verkene ble deretter videreutviklet til to romaner for barn: Peter Pan in Kensington Garden (1906) og Peter and Wendy (1911).
Teaterstykket som hadde premiere i desember 1904 bygde på en tendens i samtiden til å oppvurdere barns forestillingsverden og eventyrleker. Dette hadde blant annet grunnlag i Robert Louis Stevensons essaysamling Virginibus Puerisque (1881). Skuespillet Peter Pan er både et høydepunkt i denne lekende tradisjonen og samtidens idealer om barndom, og Barries ironiske kommentar til de samme barndomsidealene. Stykket bygger dessuten på flere elementer fra samtidens barneteater: den unge hovedpersonen, skurken som publikum kan bue ut, roller som kan bekles av barn, forvandlingsscener og sentimentale øyeblikk. Skuespillet hadde betydelig suksess.
== Kensington Gardens ==
The little white bird er en episodisk skildring av datidens London. Jegpersonen Captain W møter den seks år gamle David og moren hans, Mary. Jegpersonen er en dårlig kamuflert versjon av forfatteren, mens Mary og Davis er basert på Sylvia Llewelyn Davies og sønnen George Llewelyn Davies. Historiene utspiller seg over et tidsrom fra Marys graviditet til David er seks år gammel.
Historiene om Peter Pan er fantasier om hva som foregår i parken Kensington Gardens etter stengetid. Peter Pan er et spedbarn bare noen uker gammel; han har rømt hjemmefra for å unngå å vokse opp. I parken omgås han alvene og den fire år gamle jenta Maimie. I parken har Peter også andre roller; «omtrent som skogguden Pan. […] boken antyder noen mørke fantasier om blomsterpinner og plakater, som fortelleren har kalt små barnegraver. Og det er Peter Pan som har begravd barna i løpet av natten»Peter Pan-delen av The little white bird er skrevet som et eventyr eller fabelprosa, mens de øvrige delene av boken er en realistisk, personlig fortelling. I tillegg til historiene om Peter handler boka om jegpersonens skiftende følelser for Mary; den har også et metaperspektiv hvor han forteller Mary om arbeidet med å skrive denne boka. Et annet hovedtema er det framvoksende forholdet mellom jegpersonen og David.
Mens The little white bird eksplisitt ble utgitt for et voksent publikum, ble eventyrdelen i kapittel 13–18 gjenutgitt med praktisk talt den samme teksten som barneboka Peter Pan i 1906, illustrert med 49 trykk av Arthur Rackham. Rackhams illustrasjoner gjør at boka like gjerne kan oppfattes som en bok for kunstskjønnere som en egentlig barnebok.
== Aldriland ==
Den mest kjente av de to romanene er den siste, Peter Pan og Wendy, som foregår i Aldriland (på engelsk Neverland, Drømmeland i den norske Disney-versjonen). Der bor Peter Pan, feen Tingeling (Tinker Bell) og De bortkomne guttene (The lost boys). I Aldriland kan barna omgi seg med eventyrskikkelser fra ulike rollelek-scenarier: sjørøvere, indianere, havfruer og farlige dyr. Fortellerteknisk er bruken av innskutte tilbakeblikk et særtrekk ved boka.Peter besøker London og tar med seg jenta Wendy Darling og hennes to brødre tilbake til Aldriland. De kjemper mot piraten Kaptein Krok (Captain James Hook), indianere og naturkrefter. Et hovedmotiv i handlingen er den stadige og ubegrunnede rivaliseringen mellom Peter Pan og Kaptein Krok, supplert med Kroks komiske frykt for den tikkende krokodillen.
Da Peter til sist fører de tre barna tilbake til London antyder han at forføringen og flukten til Aldriland er en evig syklus, og at han en gang skal komme tilbake for å hente med seg Wendys datterdatter.Peter og Wendy blir beskrevet som en svært tvetydig bok, og som en særegen blanding av komedie og brutalitet, sentimentalitet og seksualitet. Peter selv oppfører seg for det meste destruktivt og egoistisk, og forfatteren ser ut til å antyde at det er en naturlig del av det å være barn. Barries tanker om kvinnens grunnleggende manipulerende væremåte, kan sees i forholdet mellom Wendy og Peter.Det er meningsbærende at de tre Darling-barna blir bortført den siste natta Wendy tilbringer på barnerommet, før hun skal forlate barndommen, oppgraderes til voksen og få sitt eget rom. I Disneys versjon ligger synsvinkelen hos Wendy: «Wendy er altså barnet som gruer seg til å bli voksen, [men som] etter mange opplevelser i Aldrilandet forstår at den lekne Peter Pan ikke kan oppfylle hennes gryende kvinneinstinkt.»Mange ser ut til å oppfatte Peter som et symbol for en væremåte som er «leken, […] fleksibel og åpen, og på godt og vondt ha evnen til å se bort fra tradisjoner», til tross for at romanen også framstiller ham som «glemsk, egosentrisk og litt uforskammet».Ulike biografiske lesninger av Peter Pan og Wendy legger vekt på Barries forhold til sin mor, og til morsinstinkt generelt; og Barries rolle i sin familie kan tolkes inn i både Peter Pan og Kaptein Krok.Romanens åpningskapitler innenholder også ansatser til å lese Peter Pan som døde barns beskytter og Aldriland som et hvilested: Barrie skriver «Det var mange underlige historier om [Peter Pan], blant annet skulle han reise litt av veien med de barna som døde, så de ikke skulle bli skremt.»
== Etterliv ==
Barrie presenterte ved flere anledninger tilføyelser til sitt Aldriland-univers. Romanen fra 1911 inneholdt nytt materiale i forhold til skuespillet; etter at Barrie hadde bidratt til den første filmatiseringen i 1924 skrev han selv et urealisert filmmanus; og sist da han i 1928 utga dramaversjonen i bokform, hadde han også tilføyd detaljer.Det er en innarbeidet tradisjon, både i film og teater, at den samme skuespilleren har rollene som herr Darling og som Kaptein Krok og at rollen som Peter spilles av en kvinnelig skuespiller.Peter Pan og de andre personene i fortellingen har blitt stående som berømte figurer i barnelitteraturen. Pan regnes også som en psykologisk arketype; om personer, særlig menn, som vegrer seg for å bli voksne og innta en ansvarlig, ikke-lekende holdning til omgivelsene. «Peter Pan-syndromet» ble uttalt som en populærpsykologisk, ikke-klinisk diagnose av psykologen Dan Kiley i 1983 i boka The Peter Pan Syndrome: Men Who Have Never Grown Up. Året etter fulgte Kiley opp med boka The Wendy Dilemma (1984), med råd til kvinner som levde med umodne menn preget av «Peter Pan-syndromet».Aldriland-fortellingen ble filmatisert første gang i 1924 av Paramount Pictures, med Betty Bronson som Peter og i regi av Herbert Brenon. Den har senere blitt filmatisert av en rekke andre. Den mest kjente er Walt Disneys Peter Pan fra 1953, men også andre filmer basert på historien har gjort seg bemerket, for eksempel den fra 2003 med Jeremy Sumpter i hovedrollen. En musicalversjon ble laget av NBC i 1976, med Mia Farrow som Peter Pan, og Danny Kaye både i rollen som herr Darling og som kaptein Krok. Det har også blitt laget filmer og bøker som er ment som en fortsettelse på historien, for eksempel Steven Spielbergs Hook fra 1991, hvor Peter har blitt voksen og blir konfrontert med barndommen.
I 2004 utlyste Great Ormond Street Hospital, rettighetsinnehaverne til Peter Pan-bøkene, en konkurranse om en offisiell oppfølger til Peter Pan og Wendy. Geraldine McCaughrean vant med boken Peter Pan i rødt (Peter Pan in Scarlet, 2006). Peter Pan i rødt ble gitt ut på norsk samme år, oversatt av Henning Hagerup.
== Peter Pan i Norge ==
Peter Pan in Kensington Garden fra 1906 er oversatt av Zinken Hopp som Peter Pan, 1945 og av Tormod Haugen som Peter Pan, 1981.
Peter and Wendy fra 1911 er oversatt av Elisa Bruhn-Jensen (1915), av Ranka Knudsen som Peter Pan og Wendy, 1951 og av Tormod Haugen som Peter Pan og Wendy, 1982. Videre er den oversatt av Sidsel Mellbye som Peter Pan, 2007. Mellbyes oversettelse er illustrert av Fredrik Skavlan.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Peter Pan (character) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Peter er et mannsnavn som kommer fra gresk Πέτρος «Petros» gjennom latin Petrus, en oversetning av arameisk Kefa, som betyr «stein» eller «klippe», «fjellknaus». Det ble gitt som tilnavn på apostelen Simon. | 9,872 | 9,872 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Apostelen_Peter | 2023-02-04 | Apostelen Peter | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bibelske personer', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall i 67', 'Kategori:Henrettede personer (før 500-tallet)', 'Kategori:Matteusevangeliet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nytestamentlige helgener', 'Kategori:Oldkirkens biskoper', 'Kategori:Paver', 'Kategori:Personer fra Norddistriktet i Israel', 'Kategori:Personer henrettet ved korsfestelse', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Peter (gresk: Πέτρος – Pétros; født omkring Kristi fødsel, død 64 eller 67) var en av Jesu tolv disipler i Det nye testamente, sammen med Jakob og Johannes den som stod Jesus nærmest. Han het opprinnelig Simon eller Simeon, men Jesus ga ham kallenavnet Peter (som betyr «Klippen», på arameisk Kefas).
Han skal ha vært gift, og ifølge Klemens av Alexandria skal han også ha hatt barn.
| Peter (gresk: Πέτρος – Pétros; født omkring Kristi fødsel, død 64 eller 67) var en av Jesu tolv disipler i Det nye testamente, sammen med Jakob og Johannes den som stod Jesus nærmest. Han het opprinnelig Simon eller Simeon, men Jesus ga ham kallenavnet Peter (som betyr «Klippen», på arameisk Kefas).
Han skal ha vært gift, og ifølge Klemens av Alexandria skal han også ha hatt barn.
== Virke ==
Simon var opprinnelig fisker. En dag han fisket i Genesaretsjøen, kalte Jesus ham og hans bror, apostelen Andreas, til å følge seg (Matt 4,18-22, Mark 1,16-20, Luk 5,1-10 og Joh 1,40-42).
Peter regnes for å være en av de mest sentrale personer i det tidlige kristne samfunnet, sammen med Paulus. Peter var den første kristne misjonæren som besøkte hedninger (ikke-jøder) for å forkynne evangeliet.
Sitatet i 1. Korinterbrev 9,5: «Har ikke også vi rett til å ha med oss en troende søster som ektefelle, slik som de andre apostlene og Herrens brødre og Kefas?» tolkes av den katolske kirke slik at Peter hadde med seg sin kone på misjonsreiser. Denne fortolkningen har vakt mye anstøt, men Hieronymus trøstet seg med at «Petrus har avtvettet ekteskapets skitt med martyriets blod.»Det hevdes at Peter skrev to brev som er med i Det nye testamentet, Peters første brev og Peters andre brev. Teksten i 1. Petersbrev 5,13 med hilsen fra «deres søster i Babylon», kan tolkes som det var snakk om festningen Babylon i Nildeltaet - men det kan også være en symboltung betegnelse for Roma, slik som i Johannes åpenbaring 14,8 og 18,2. Sammen med hilsenen fra «min sønn Markus» i 1. Petersbrev 5,13 - ifølge den koptiske kirke var evangelisten Markus den første pave av Alexandria - kan hilsenen tolkes slik at brevet ble skrevet i Egypt. Flere mener at brevet er autorisert av Peter, men det er neppe skrevet av ham selv. Om det andre Petersbrevet er det en betydelig debatt om hvem som er forfatteren.
Hans navn er også knyttet til flere apokryfe verk utenom Det nye testamente, deriblant Petersevangeliet (som bare er bevart i fragment), Peters apokalypse, Den gnostiske Peters apokalypse og Petersaktene. Det er lite trolig at han skrev noen av disse, men det var en vanlig praksis å knytte en kjent forfatter til slike verk.
== Tilknytningen til Roma ==
Den katolske kirke anser Peter som den første biskopen over Roma og den første pave. Pavens posisjon som leder av den katolske kirken er også bygget på at Peter var biskop i Roma, og at pavene er Peters etterfølgere. Pavetittelen kom ikke i bruk før på 200-tallet, men Peter regnes likevel av Den katolske kirke som den første paven, ettersom han skal ha vært leder for menigheten i Roma.
Peter ble etter sagntradisjonen korsfestet i Roma, og Peterskirken er ifølge tradisjonen bygget over hans grav. Pave Pius XII fikk foretatt utgravninger under Peterskirken, der man fant en grav som antas å være Peters. Det har vært hevdet at han ble gravlagt på Vatikanhøyden nær Neros hage og idrettsanlegg. Det ble etter hvert reist en mur rundt Peters grav, og en liten rest av denne er senere funnet. Etter hvert ble gravfeltet delt i to av en rød mur, like over det som kan ha vært Peters grav. Her fant man knokler etter en kraftig, eldre mann uten hodeskalle. Et hode som sies å være Peters hode oppbevares i kirken San Giovanni in Laterano.Kirken San Sebastiano fra 1600-tallet er bygd over katakomber der murene er dekket av graffiti som påkaller Peter og Paulus. Det har vært spekulert i at levningene deres kan være flyttet hit, til utkanten av Roma, under forfølgelsene.Plasseringen av Peter til Roma er omdiskutert. Det hevdes at det ikke finnes noe skriftsted som kan bevise at Peter noen gang var i Roma eller at han var biskop (leder av menigheten) i Roma. Apostelen Paulus' brev til romerne fra om lag år 58, støtter at det da var et kristent samfunn i Roma, men uten å nevne Peter. Peters 1. brev sier at "Menigheten i dette Babylon, den som er utvalgt sammen med dere, sender sin hilsen".
Babylon var en by i Egypt.
I tillegg til Roma gjorde byen Antiokia nær Antakya i Sørøst-Tyrkia, på 200-tallet krav på at Peter hadde vært biskop der.Biskop Klements første brev til korinterne plasserer Peter i Roma, ved å nevne at han døde der. Det er tvilsomt om brevet er ekte. En liste over romerske biskoper som tillegges Ireneus av Lyon, støtter plasseringen i Roma og gravplassen Vatikanhøyden. Denne er tradisjonelt datert til årene 105–110, men er mer trolig fra perioden 190-200. Tertullianus knyttet om lag år 170 Peter i Roma. Også pave Klemens I (død år 97), som regnes som den fjerde i paverekken, men levde i Peters samtid og kjente ham personlig, nevner Peter som leder av menigheten i Roma.
Flere historikere har utfordret det tradisjonelle synet på Peters plassering i Roma.
En kritisk studie i 2009 av Otto Zwierlein konkluderte at det ikke var snev av pålitelige skriftlige eller arkeologiske indisier for at Peter noen gang var i Roma.Den katolske kirke anser at Peters grav er funnet i Roma. Etter at pave Pius XII satte igang omfattende arkeologiske utgravninger under Peterskirken mellom 1939 og 1949, fortsatte professor Margherita Guarducci, ekspert i latinsk og gresk epigrafikk, undersøkelsene, og fant blant annet en inskripsjon som hun tydet som: «Peter er her inne». Som en følge av professor Guarduccis undersøkelser og konklusjon meddelte pave Paul VI i juni 1968 offisielt: «St. Peters jordiske rester er blitt identifisert på en måte som vi anser for overbevisende».
== Martyren ==
Nyere sagnlitteratur skriver at Peter led martyrdøden under keiser Nero, trolig i år 64 (tradisjonen sier år 67). Han hevdes å ha sittet innesperret i fengselet Tullianum, som lå i en gammel cisterne med forbindelse til Cloaca Maxima, Romas hovedkloakk. Den nederste del av cellen ble brukt til henrettelser, og likene slengt i kloakken. Vercingetorix var blant de som ble drept der. Peter sies å ha fått en kilde til å springe i cellen, og vannet derfra brukte han til å døpe sine to voktere. I dag er 1500-tallskirken San Giuseppe dei Falegnami (snekkernes skytshelgen) reist over fangehullet. Sagntradisjonen hevder at lenkene han var festet med, siden ble ført til Konstantinopel, men keiserinne Eudokia sendte på slutten av 430-årene den ene til sin datter Eudoxia i Roma. Hun i sin tur forærte lenken til pave Leo I, som reiste kirken San Pietro in Vincoli (= Sankt Peter i lenker) til lenkens ære. Noen år senere ble også den andre lenken brakt til Roma, hvor den ifølge sagnet mirakuløst føyde seg sammen med den første. I dag er lenkene utstilt under høyalteret. Ellers er kirken mest kjent for Michelangelos statue av Moses.Hos Origenes og i Petersaktene fortelles en historie om hans martyrium. Han skal etter eget ønske ha blitt korsfestet med hodet ned, for på den måten å vise respekt for Jesus. Et omvendt kors brukes av satanister som en avvisning av kristendommen, men det er samtidig også et Peterskors, som er et kristent symbol.
Peters minnedager er 29. juni (sammen med Paulus) og 22. februar (apostelen Peters stol).
== Se også ==
Peterskors
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Saint Peter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Petrus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | St. Peter kan vise til en rekke helgener. | 9,873 | 9,873 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_norske_landslagstrenere_i_fotball | 2023-02-04 | Liste over norske landslagstrenere i fotball | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballister', 'Kategori:Trenere for norske fotballandslag'] | Liste over norske landslagstrenere i fotball inneholder en kronologisk oversikt over landslagstrenere for både Norges herrelandslag i fotball og Norges kvinnelandslag i fotball.
| Liste over norske landslagstrenere i fotball inneholder en kronologisk oversikt over landslagstrenere for både Norges herrelandslag i fotball og Norges kvinnelandslag i fotball.
== Herrelandslaget ==
På grunn av dårlig økonomi hadde man ikke noen fast ansatt landslagstrener før 1953, men man engasjerte trenere til blant annet OL 1912, 1920 og 1952, og også i noen sommersesonger. Fra 1935 til 1953 var fotballforbundets generalsekretær Asbjørn Halvorsen, lagleder for det norske landslaget. Frem til 1970-tallet ble laget tatt ut av Uttakingskomitéen (UK). Øivind Johannessen var den første landslagstreneren som selv tok ut laget. Svenskene Axel Ahlqvist og Birger Möller var leid inn som kondisjonstrenere 1916, Möller også i 1920.
S = Antall Seire, U = Uavgjorte, og T = Tapte kamper
== Kvinnelandslaget ==
S = Antall Seire, U = Uavgjorte, og T = Tapte kamper
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Fotball.no – A-landslagstrenere herrer
Fotball.no – A-landslagstrenere kvinner
SNL.no – Landslagstrenere i herrefotball | Liste over norske landslagstrenere i fotball inneholder en kronologisk oversikt over landslagstrenere for både Norges herrelandslag i fotball og Norges kvinnelandslag i fotball. | 9,874 | 9,874 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Normedcoy | 2023-02-04 | Normedcoy | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Bosnia-krigen', 'Kategori:Libanon', 'Kategori:Norske nedlagte militæravdelinger', 'Kategori:Saudi-Arabia', 'Kategori:UNIFIL'] | Normedcoy eller Det norske sanitetskompaniet som kan settes inn i utenlandsoppdrag for bl.a. Nato eller FN, deltok i UNIFIL fra 26. april 1978 til august 1980 da det overlot oppgaven til svenskenes Swedmedcoy. Major Saad Haddads styrker fyrte i 1980 løs på UNIFIL HQ i Naqoura med ca. 90 granater. I Normedcoy tett ved falt åtte av disse. Forlegninger og bensinlager fikk treff. Det siste eksploderte.
Normedcoy deltok fra januar til april i 1991 under Gulfkrigen i Saudi-Arabia.
Normedcoy deltok også med det norske feltsykehuset i Tuzla, Bosnia-Hercegovina høsten 1993 og ble trukket tilbake høsten 1998. Det var underlagt SFORs Nato-styrker. Sykehuset var forlagt i en tidligere lastebilstasjon i landlige omgivelser, senere kalt «Blue Factory», noen kilometer utenfor Tuzla sentrum. Sykehuset var et 3. linjes feltsykehus. Allmennlegen drev poliklinikk for FN-personell, sivilt FN-ansatte og i noen grad øvrige sivile. Fordi dette var en logistikkenhet var det ikke kompaniets primære oppgave å betjene sivilbefolkningen i sin alminnelighet.
| Normedcoy eller Det norske sanitetskompaniet som kan settes inn i utenlandsoppdrag for bl.a. Nato eller FN, deltok i UNIFIL fra 26. april 1978 til august 1980 da det overlot oppgaven til svenskenes Swedmedcoy. Major Saad Haddads styrker fyrte i 1980 løs på UNIFIL HQ i Naqoura med ca. 90 granater. I Normedcoy tett ved falt åtte av disse. Forlegninger og bensinlager fikk treff. Det siste eksploderte.
Normedcoy deltok fra januar til april i 1991 under Gulfkrigen i Saudi-Arabia.
Normedcoy deltok også med det norske feltsykehuset i Tuzla, Bosnia-Hercegovina høsten 1993 og ble trukket tilbake høsten 1998. Det var underlagt SFORs Nato-styrker. Sykehuset var forlagt i en tidligere lastebilstasjon i landlige omgivelser, senere kalt «Blue Factory», noen kilometer utenfor Tuzla sentrum. Sykehuset var et 3. linjes feltsykehus. Allmennlegen drev poliklinikk for FN-personell, sivilt FN-ansatte og i noen grad øvrige sivile. Fordi dette var en logistikkenhet var det ikke kompaniets primære oppgave å betjene sivilbefolkningen i sin alminnelighet.
== Sjefer for Normedcoy ==
Libanon i perioden 1978-1980
Oberstløytnant Svein Pedersen (Unifil Normedcoy I)
Oberstløytnant Tor Johannesen (død) (Unifil Normedcoy II)
Oberstløytnant Atle Steindal (Unifil Normedcoy III)
Oberstløytnant Nils Kallar (Unifil Normedcoy IV)
Oberstløytnant Kjell Borge (Unifil Normedcoy V)Saudi-Arabia 19. januar – 10. april 1991Oberstløytnant Sigurd Mygland (Normedcoy/SA)Unprofor BHC 1993 – 1998Oberstløytnant Øyvind Myhrvold Normedcoy/BHC I)
Oberstløytnant Thor A Lysestøen Normedcoy/BHC II)
Oberstløytnant Sigurd Mygland Normedcoy III)
Oberstløytnant Ivar Haave Normedcoy IV) | Normedcoy eller Det norske sanitetskompaniet som kan settes inn i utenlandsoppdrag for bl.a. | 9,875 | 9,875 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zacharias_Backer | 2023-02-04 | Zacharias Backer | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Fødsler 26. februar', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fallskjermhoppere', 'Kategori:Norske oberster', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:UNIFIL-personell'] | Zacharias Backer (født 26. februar 1930, død 17. januar 2003) var en norsk hæroffiser.
Som oberstløytnant ble han sjef for Befalsskolen for Infanteriet i Nord-Norge (BSIN) 1975-1979. Senere var han sjef for Norbatts kontingent III (1979) med graden oberst. Backer var også sjef for Den norske FN-styrken i Libanon (Norcontico) med graden oberst II, og deltok i utallige FN-oppdrag. Han var også deltaker i Koreakrigen.
Zacharias «Zachen» Backer ble i 2002 tildelt Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner m/laurbærgren for tjeneste i Tysklandsbrigaden, NORMASH, UNEF, UNMOGIP og UNIFIL.
Han representerte Røde Kors/Røde Halvmåne ved flere anledninger i internasjonale fora/delegasjoner, bl.a. som sjefsdelegat i Libanon i 1993. I 1997-98 ledet ham Røde Kors-føderasjonens arbeide i Afghanistan.
Backer var, sammen med oberst Reidar Vangen, en av pionerene og grunnleggerne av fallskjermtjenesten ved daværende Hærens Fallskjermjegerskole HFJS.
Backer var også grunnlegger av og første formann i fallskjermseksjonen i Norsk Aero Klubb fra desember 1960. Han ble tildelt NAKs sølvmedalje i 1973.
| Zacharias Backer (født 26. februar 1930, død 17. januar 2003) var en norsk hæroffiser.
Som oberstløytnant ble han sjef for Befalsskolen for Infanteriet i Nord-Norge (BSIN) 1975-1979. Senere var han sjef for Norbatts kontingent III (1979) med graden oberst. Backer var også sjef for Den norske FN-styrken i Libanon (Norcontico) med graden oberst II, og deltok i utallige FN-oppdrag. Han var også deltaker i Koreakrigen.
Zacharias «Zachen» Backer ble i 2002 tildelt Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner m/laurbærgren for tjeneste i Tysklandsbrigaden, NORMASH, UNEF, UNMOGIP og UNIFIL.
Han representerte Røde Kors/Røde Halvmåne ved flere anledninger i internasjonale fora/delegasjoner, bl.a. som sjefsdelegat i Libanon i 1993. I 1997-98 ledet ham Røde Kors-føderasjonens arbeide i Afghanistan.
Backer var, sammen med oberst Reidar Vangen, en av pionerene og grunnleggerne av fallskjermtjenesten ved daværende Hærens Fallskjermjegerskole HFJS.
Backer var også grunnlegger av og første formann i fallskjermseksjonen i Norsk Aero Klubb fra desember 1960. Han ble tildelt NAKs sølvmedalje i 1973.
== Referanser == | Zacharias Backer (født 26. februar 1930, død 17. | 9,876 | 9,876 |
https://no.wikipedia.org/wiki/UNEF_I | 2023-02-04 | UNEF I | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Egypt', 'Kategori:FN-sanksjonerte militære operasjoner og styrker', 'Kategori:Gazastripen', 'Kategori:Israel og Norge', 'Kategori:Israels historie', 'Kategori:Palestina'] | For FN-operasjonen med samme navn 1973–79, se: UNEF II
UNEF I (United Nations Emergency Force) var en fredsbevarende FN-styrke etablert etter Suezkrisen av FNs generalforsamling ved resolusjon 1001 (ES-I) av 7. november 1956. Styrken skulle påse at fiendtlighetene holdt opp og at Frankrike, Storbritannia og Israel trakk seg tilbake fra Egypts territorium. Videre skulle FN-styrken overvåke våpenhvilen og stå som en buffer mellom israelske og egyptiske styrker. Styrken var utstasjonert til 1967.
| For FN-operasjonen med samme navn 1973–79, se: UNEF II
UNEF I (United Nations Emergency Force) var en fredsbevarende FN-styrke etablert etter Suezkrisen av FNs generalforsamling ved resolusjon 1001 (ES-I) av 7. november 1956. Styrken skulle påse at fiendtlighetene holdt opp og at Frankrike, Storbritannia og Israel trakk seg tilbake fra Egypts territorium. Videre skulle FN-styrken overvåke våpenhvilen og stå som en buffer mellom israelske og egyptiske styrker. Styrken var utstasjonert til 1967.
== Operasjonen ==
Styrken opererte først ved Suezkanalen og på Sinaihalvøya. Britiske og franske styrker trakk seg ut av kanalsonen innen 22. desember 1956. Den israelske tilbaketrekkingen var fullført 8. mars 1957. Deretter var UNEF I utplassert på egyptisk side langs grensen til Israel og på Gazastripen.Etter at tilbaketrekkingen fra Sinaihalvøya var fullført, ble UNEF Is virksomhet konsentrert på grensen mellom Egypt og Israel og langs demarkasjonslinjen mellom Gazastripen og Israel. Det var utplassert tett med vaktposter langs demarkasjonslinjen. Videre hadde UNEF I en serie mer spredte poster langs grensen mellom Egypt og Israel, samt andre stder, som i Sharm el-Sheikh.UNEF Is hovedkvarter lå ved Gaza by på Gazastripen.
I 1967 erklærte Egypts regjering at den ikke lenger godtok FN-soldatenes tilstedeværelse og UNEF I ble trukket ut i mai-juni 1967. FN-soldatene var ennå ikke ute da seksdagerskrigen startet. De ble rammet av krigshandlingene og led tap.
== Styrke ==
På det meste, i februar 1957, hadde UNEF I 6 073 soldater utplassert. Antallet ble redusert og da styrken ble trukket ut i juni 1967, besto den av 3 378 mann.Ti land bidro med soldater til UNEF I: Brasil, Canada, Colombia, Danmark, Finland, India, Indonesia, Jugoslavia, Norge og Sverige.
== Norsk bidrag ==
Norge deltok, sammen med Danmark, med mannskaper i DANOR-bataljonen fra november 1956 til juni 1967. I tillegg stilte Norge til disposisjon et sanitetskompani med feltsykehus som den første tiden opererte i telt utenfor Gaza by. Om lag 11 000 mann gjorde tjeneste i UNEF I (DANOR I-XXI og NORMEDCOY). Ni nordmenn mistet livet i denne tjenesten.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
First United Nations Emergency Force I, United Nations Peacekeeping | UNEF I (United Nations Emergency Force) var en fredsbevarende FN-styrke etablert etter Suezkrisen av FNs generalforsamling ved resolusjon 1001 (ES-I) av 7. november 1956. | 9,877 | 9,877 |
https://no.wikipedia.org/wiki/United_Nations_Protection_Force | 2023-02-04 | United Nations Protection Force | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FN-sanksjonerte militære operasjoner og styrker', 'Kategori:Jugoslaviakrigene', 'Kategori:Kroatia', 'Kategori:Nord-Makedonia', 'Kategori:Nord-Makedonias historie'] | United Nations Protection Force (UNPROFOR) sto i Kroatia og Bosnia-Hercegovina i årene 1992–1995. 4400 nordmenn deltok i styrken i løpet av disse årene. Det norske styrkebidraget var et feltsykehus (NORMEDCOY), deployert fra 1. oktober 1993, en logistikkbataljon (NORLOGBAT) deployert april 1994, transportkontrolltropp (NORMOVCON), deployert i 1992 og en helikopteravdeling (NORAIR), deployert 1. oktober 1993 i tillegg til ubevæpnede observatører, United Nations Military Observers (UNMO). NORMOVCON deployerte først til Sarajevo, men da krigen i Bosnia brøt ut flyttet styrken til Zagreb, men hadde avdelinger spredt i Sarajevo, Beograd, Split og Skopje.
| United Nations Protection Force (UNPROFOR) sto i Kroatia og Bosnia-Hercegovina i årene 1992–1995. 4400 nordmenn deltok i styrken i løpet av disse årene. Det norske styrkebidraget var et feltsykehus (NORMEDCOY), deployert fra 1. oktober 1993, en logistikkbataljon (NORLOGBAT) deployert april 1994, transportkontrolltropp (NORMOVCON), deployert i 1992 og en helikopteravdeling (NORAIR), deployert 1. oktober 1993 i tillegg til ubevæpnede observatører, United Nations Military Observers (UNMO). NORMOVCON deployerte først til Sarajevo, men da krigen i Bosnia brøt ut flyttet styrken til Zagreb, men hadde avdelinger spredt i Sarajevo, Beograd, Split og Skopje.
== Nordic Battallion ==
Fra januar 1993 deltok Norge også i den nordiske bataljonen som ble opprettet i Republikken Makedonia med et mekanisert, pansret infanterikompani, en sanitetstropp, en tropp mekanikere samt enkelte elementer av stabskompaniet og stabsmedarbeidere i bataljonstaben i Nordic Battalion eller NORDBATT som den het til daglig, samt personell i FYROM COMMAND som var ledelses elementet for operasjonen i Makedonia. (FYROM er Former Yugoslav Republic of Macedonia). Sjef for FYROM Command var den danske generalen Finn Særmark-Thomsen.
Dette var en sammensatt skandinavisk enhet med ett svensk, ett finsk og ett norsk mekanisert geværkompani. En norsk Mek- og Sanitetstropp, i hovedsak svensk stabskomani og en finsk vakttropp til bataljonshovedkvareret. Oppdraget for NORDBATT var å monitorere og rapportere all virksomhet i makedonske grenseområder som kunne destabilisere og true Makedonias eksistens.
== Deployering ==
Det svenske kompaniets ansvarsområde var fra bulgarsk grense, nord for byen Kriva Palanka, langs grensen mellom Serbia og Makedonia til straks nord om byen Kumanovo.
Nordmennene overtok så på grensen mellom Kosovo og Makedonia til nord om byen Tetovo, hvorfra finnene overtok og monitorerte langs makedonsk-albansk grense til byen Debar. Bataljonen var ferdig deployert langs dette ca. 400 km lange grenseområdet i slutten av februar 1993.
Bataljonens hovedkvarter lå ved landsbyen Petrovac nær ved flylassen i Skopje. Her lå et bataljonens stabskompani som besto av soldater fra alle tre nasjonene. En MP tropp med soldater fra alle tre nasjonene, en norsk sanitetstropp, en finsk vakttropp samt bataljonstaben. Kompanienes hovedkvarter lå: Svenskene i Kumanovo sammen med en norsk bilteknisk tropp, nordmennene i bydelen Gjorge Petrov i Skopje og finnene i Tetovo.
== Utførelse ==
Bataljonen deployerte sine styrker i observasjonsposter ved grenseoverganger og i områder det var viktig å ha kontroll med. Mellom observasjonspostene ble det gått og kjørt patruljer. Det var kontakt med makedonske grensemyndigheter og med serbiske grensevakter.
Dette viste seg å være et krevende arbeid, da ingen av de lokale politimyndigheter kunne gjøre rede for hvor de egentlige grensene var. Dermed ble det også et oppdrag i liaison mellom makedonsk og serbisk grensepoliti, som da måtte justere sine grenser inntil det hersket enighet om hvor det var akseptabelt for begge parter å ha grensen. Dette var et nitid arbeid, som måtte utføres i hvert lokale politidistrikt.
== Utvidelse av styrkene ==
Bataljonen ble i løpet av sommeren 1993 forsterket med en redusert infanteribataljon fra Berlin-brigaden i US Army. De første FN-styrker USA noen gang hadde satt opp og som ikke sto under amerikansk kommando. NORDBATT fikk ansvar for å lære opp amerikanerne til å tenke og handle som FN-soldater og i august 1993 fikk de sin første selvstendige oppgave på grensen mot Serbia i området Ogut nord for Kriva Palanka. De amerikanske soldatene var forlagt til det militære området ved flyplassen i Skopje og med den amerikanske bataljonens ankomst ble styrken i Makedonia til en redusert brigade. Den norske brigaderen Tryggve Tellefsen, som senere ble generalmajor, var sjef for FYROM Command med hovedkvarter i Skopje.
== Overgang til UNPREDEP og uttrekking av styrken ==
Styrken i Makedonia gikk da UNPROFOR opphørte 20. desember 1995 og IFOR overtok som en følge av Dayton-avtalen i øvrige deler av tidligere Jugoslavia, over til å hete UNPREDEP, United Nations Preventive Deployment. UNPREDEP var virksom i Makedonia til makedonske politikere anerkjente Taiwan diplomatisk, hvorved Kina som et av de faste medlemmene i Sikkerhetsrådet nedla veto mot å forlenge UNPREDEPs mandat og styrken ble trukket ut. UNPREDEP var virksom fra mars 1995 til 28. februar 1999.
Like etter brøt det ut borgerkrig i Makedonia, mellom albanere og makedonere. Se Nasjonal frigjøringshær (Makedonia)
Sjefer for UNPROFOR styrken var:
Generalløytnant Satish Nambiar (India), fra mars 1992 til mars 1993
Generalløytnant Lars-Eric Wahlgren (Sverige), fra mars 1993 til juni 1993
General Jean Cot (Frankrike), fra juni 1993 til mars 1994
General Bertrand de Sauville de La Presle (Frankrike), fra mars 1994
== Se også ==
FNs fredsbevarende styrker
IFOR
SFOR
KFOR
== Referanser ==
== Kilder ==
Forenede Nasjoner
Forsvarsnett
Om fredsbevarende styrker – FN-sambandet
United Nations Peacekeeping engelsk
Skadde etter Internasjonale Operasjoner
Norsk Veterannettverk – Veteraner fra fredsbevarende styrker
== Eksterne lenker ==
(en) United Nations Protection Force (UNPROFOR) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Coordinated Arrangement for Military Peace Support, NORDCAPS | United Nations Protection Force (UNPROFOR) sto i Kroatia og Bosnia-Hercegovina i årene 1992–1995. 4400 nordmenn deltok i styrken i løpet av disse årene. | 9,878 | 9,878 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EUs_felles_utenriks-_og_sikkerhetspolitikk | 2023-02-04 | EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk'] | Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er ett av Den europeiske unions politikkområrder. Den styres av Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk (også kalt Høyrepresentanten eller EUs utenriksminister).
| Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er ett av Den europeiske unions politikkområrder. Den styres av Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk (også kalt Høyrepresentanten eller EUs utenriksminister).
== Historie ==
FUSP ble opprettet i 1993 under Maastricht-traktaten. Den er blitt gradvist styrket av de etterfølgende traktater, særlig Lisboa-traktaten, (avsnitt V i traktaten om Den europeiske union). Inntil 2009 var FUSP en av Den europeiske unions tre søyler, også kalt pillarstrukturen. I likhet med Det politi- og strafferettslige samarbeide, omfattet FUSP et mellomstatlig politikkområde som krevde enstemmighet ved politikkutformingen. Den første søyle var De europeiske fellesskap. Det ble opprettet tre EU-byråer innenfor rammene av FUSP: Den europeiske unions institutt for sikkerhetsstudier, Det europeiske satellittsenter og Det europeiske forsvarsbyrå.
== Formål ==
FUSP skal søke å bevare freden, styrke den internasjonale sikkerhet og fremme internasjonalt samarbeid, demokrati, rettsstaten og respekt for menneskerettigheter og grunnleggende rettigheter. Lisboa-traktaten innebar at EU ble en juridisk person som kan underskrive internasjonale avtaler. Traktaten medførte opprettelsen av EUs diplomatiske tjeneste, nemlig Den europeiske utenrikstjeneste, under EUs utenriksminister (Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk). Utenrikstjenesten bistår Høyrepresentanten i hennes eller hans oppgaver med å styre FUSP, i hennes egenskap som leder av Utenriksrådet, som nestleder av Europakommisjonen og å oppfylle de forpliktelser som påhviler kommisjonen i internasjonale forhold.
== Organer ==
Det europeiske råd vedtar målsetningene for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Rådet for Den europeiske union avgjør deretter hvilke tiltak og posisjoner som EU skal ta i dette politikkområdet. Rådets beslutninger krever enstemmighet, men det kan også tas beslutninger ved kvalifisert flertall, det vil si 55 % av stemmene fra EU-land, som utgjør minst 65 % av EUs befolkning.Utenriksrådet, eller EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske komité består av ambassadører fra samtlige medlemsstater og opptrer under Høyrepresentantens ansvar. Den overvåker den internasjonale situasjon på de områdene som er dekket av FUSP. Den definerer og følger opp EUs reaksjon på en krise.
== Se også ==
Den felles sikkerhets- og forsvarspolitikk
European Air Transport Command
NATO
== Referanser ==
== Litteratur ==
Graham Butler "Constitutional Law of the EU's Common Foreign and Security Policy". Oxford: Hart Publishing/Bloomsbury, 2019. ISBN 978-1-50992-594-0. | Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er ett av Den europeiske unions politikkområrder. Den styres av Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk (også kalt Høyrepresentanten eller EUs utenriksminister). | 9,880 | 9,880 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_europeiske_union | 2023-02-04 | Den europeiske union | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske union', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
| Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
== Historie ==
=== Idéen om europeisk integrasjon ===
Tanken om et samlet Europa ble for første gang for alvor lansert i 1923 med Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergis bok Paneuropa, som førte til opprettelsen av Pan-Europa-bevegelsen. Pan-Europa-bevegelsen så for seg et føderalt, liberalt og demokratisk Europa, idealer som var vanskelige å få gjennomslag for i en tid der stadig flere land hadde fascistiske eller kommunistiske styresett.
=== Tidslinje over de viktigste traktatene ===
=== 1951: Kull- og stålunionen ===
Den franske utenriksminister Robert Schuman foreslo 9. mai 1950 (senere feiret som Europadagen) en sammenknytning av de franske og tyske tungindustrier, gjennom felles institusjoner. Schuman-planen som var utarbeidet av Jean Monnet, hadde som formål å hindre at det skulle oppstå krig mellom Tyskland (Vest-Tyskland) og Frankrike.Frankrike, Vest-Tyskland, de tre Benelux-land og Italia, senere kalt «de indre seks», undertegnet i 1951 Paris-traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Fellesskapet skulle ha institusjoner med en viss overnasjonal beslutningsmyndighet. Det dreide seg blant annet om å etablere Den høye myndighet, en forløper til Europakommisjonen. Fellesskapet som også ble kalt Kull- og stålunionen, startet sin virksomhet i 1952.Formålet med kull- og stålunionen var å fjerne handelshindre for denne industrien. Det skulle gjelde felles regler og minstepriser mellom landene. På sikt ønsket man en felles handelspolitikk utad. EKSF-ministrene foreslo i 1953 å skape en «europeisk politisk union».
=== 1957: Roma-traktaten ===
«De indre seks» signerte i 1957 Roma-traktaten. Dermed opprettet de Det europeiske økonomiske fellesskap (ofte omtalt som EEC eller Fellesmarkedet), samt atomenergi-organisasjonen Euratom. Traktaten innebar at «de fire friheter» skulle gjelde innenfor Fellesmarkedet. Det ble også uttrykt ønske om å redusere de økonomiske forskjellene mellom medlemslandene, og mellom geografiske områder innenfor fellesmarkedet.EEC var til å begynne med en tollunion. Gjennomføring av tollunionen og en felles landbrukspolitikk førte i løpet av 1960-tallet til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.
=== 1992: Maastricht-traktaten ===
Murens fall i 1989 ga en ny dynamikk til den europeiske samling. Kravet om en bedre demokratisk forankring for de europeiske institusjonene ble sterkere. Europaparlamentet skulle styrkes som talerør for europeiske borgere.Da Maastricht-traktaten ble undertegnet 7. februar 1992, ble Den europeiske union grunnlagt. Traktaten som senere er endret en rekke ganger, kalles traktaten om Den europeiske union. Unionen var foreløpig en overbygning på «søyler»: De europeiske fellesskap, justis- og politisamarbeidet og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Maastricht-traktaten fastsatte klare regler for den kommende felles valuta, euroen.De europeiske fellesskap omfattet områder der Europakommisjonen hadde sin overnasjonale beslutningsmyndighet. De to andre søylene, justis og utenriks, utgjorde formaliserte rammeverk for mellomstatlig samarbeid på politikkområder innenfor nasjonalstatenes domene. EUs organer kunne på disse områdene ikke fatte beslutninger med virkninger for medlemslandene. EU var et politisk og ikke rettslig begrep, og EU selv var ikke et eget rettssubjekt.Folkeavstemningen i Frankrike i 1992 støttet Maastricht-avtalen. Derimot forkastet Danmark traktaten ved sin folkeavstemning 2. juni samme år. Edinburgh-avtalen som ble inngått i desember 1992, ga Danmark rett til å ta forbehold om blant annet eurosamarbeidet. Da det ble holdt ny folkeavstemning om Maastricht-traktaten i 1993, viste den flertall for traktaten.
Planen var at andre trinn i ØMU skulle innledes 1. januar 1994, og tredje trinn (faste valutakurser og felles valuta) skulle innledes senest 1. januar 1999. Sentralt i arbeidet med ØMU var de såkalte konvergenskriteriene som var kravene til økonomisk utvikling i medlemsland før de kunne gå inn i ØMU, det gjaldt blant annet prisstabilitet, valutakurs, underskudd på statsbudsjettet og rentenivå. Det indre markedet innebar blant annet at nasjonale monopoler ble oppløst og at det ble innført regler for offentlige innkjøp. Ifølge de nye reglene kunne ikke lokale eller nasjonale myndigheter foretrekke en lokal bedrift til for eksempel et byggeprosjekt, alle bedrifter innenfor EU måtte behandles likt og bedrifter som mente seg diskriminert kunne føre sak for domstolen.
Nice-traktaten fra 2001 reviderte Maastricht-traktaten, og definerte fordelingen av de enkelte medlemslandenes representanter i Rådet for Den europeiske union etter utvidelsene.
=== 2009: Lisboa-traktaten ===
Lisboa-traktaten som ble vedtatt i 2007 og trådte i kraft i 2009, var en endringstraktat. Maastricht-traktaten ble omdøpt til traktaten om Den europeiske union, og Roma-traktaten ble traktaten om Den europeiske unions virkemåte. De to traktatene tilsvarte til sammen omtrent innholdet i traktaten om en forfatning for Europa som i 2005 ble forkastet ved folkeavstemninger i Nederland og Frankrike. Systemet med de tre søyler ble opphevet og erstattet med et enhetlig rettssystem under navnet Den europeiske union. Europaparlamentet fikk større myndighet, «det europeiske borgerinitiativet» ble innført, Det europeiske råd fikk en fast president, EU fikk en utenriksminister og det ble etablert en ny diplomatisk tjeneste for EU, kalt Den europeiske utenrikstjeneste.I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
=== 2016: «Brexit» ===
Ved en folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap den 23. juni 2016 stemte 51,9 prosent av velgerne i Storbritannia for å forlate EU, mens 48,11 prosent stemte for å forbli. Forhandlingene om brexit begynte våren 2017. Forhandlingene førte til at Storbritannias medlemskap i EU opphørte 31. januar 2020. Det er imidlertid avtalt en overgangsperiode til 31. desember 2020, som kan forlenges. I overgangsperioden er det meste som før.
=== 2020/2021: Handels- og samarbeidsavtale med Storbritannia. ===
Forhandlingsdelegasjonene oppnådde 24. desember 2020 enighet om et utkast til handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia. Avtalen gjaldt midlertidig fra 1. januar 2021. Etter ratifiseringsprosessen i EU-landene og behandlingen i EUs organer trådte avtalen i kraft 1. mai 2021.
== Politisk system ==
=== EU-retten ===
EU-retten er unik, og bygget opp på en annen måte enn rettssystemene i medlemsstatene. Den adskiller seg også fra folkeretten, som er den tradisjonelle form for internasjonal rett.En særskilt side ved EU-retten er at den er bygget på overnasjonalitet. Det innebærer at unionen har institusjoner som kan treffe flertallsvedtak, og som binder også de medlemsstatene som har stemt imot. Deler av EU-retten får dessuten direkte virkning i medlemsstatene, uten noen mellomliggende ratifikasjon. Samtidig må EU følge legalitetsprinsippet, ikke bare ved utøvelse av myndighet, men også ved lovgivningen. Det innebærer at det må finnes grunnlag i en traktat for at EU kan vedta nye lover. EU kan ikke selv vedta nye traktater, det er det bare medlemsstatene som kan.Overnasjonaliteten er ikke gjennomført for alle rettsakter. Rådet for Den europeiske union (ministerrådet) kan ikke treffe flertallsvedtak i alle saker. Videre er det slik at forordninger har direkte virkning, mens direktiver krever nasjonal gjennomføring. Det dreier seg derfor om en delvis gjennomført overnasjonalitet.EU-retten bygger på traktatene, og er dermed selvstendig (autonom), i forhold til medlemsstatenes rettssystemer. Det medfører at ikke bare statene, men også innbyggerne (unionsborgerne) kan pålegges forpliktelser og gis rettigheter. Et viktig moment ved lovtolkningen i EU, er hensynet til den europeiske integrasjon. Et annet moment er eksistensen av EUs 24 offisielle språk. Et ord kan ha ulik betydning på ulike språk. Ved tolkningen av EU-lovene, vil derfor meningen med bestemmelsen kunne få større betydning enn ordlyden.Generelle prinsipper er av stor betydning. De viktigste prinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, for de grunnleggende rettigheter som fremgår av medlemsstatenes statsforfatningsrett, for subsidaritetsprinsippet og for åpenhet for opptak av nye medlemmer i unionen. Traktaten om den europeiske union slår fast at Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter er inkorporert i EU-retten, og at EU skal tiltre Den europeiske menneskerettskonvensjon.EUs politiske system har vært kritisert for å lide av «demokratisk underskudd». Det er blant beskrevet som at EU-institusjonene og deres beslutningsprosesser er uten demokratisk legitimitet, og at institusjonene virker utilgjengelige for alminnelige borgere. EU har selv søkt å imøtekomme dette ved å gi økt innflytelse til Europaparlamentet. Andre har ment at EU ikke kan bli demokratisk ved å styrke Europaparlamentet, i hvert fall ikke så lenge tilslutningen til valgene til Europaparlamentet holder seg lav.
=== Institusjoner ===
I EUs politiske system skilles det mellom EUs institusjoner og andre organer. Institusjonene er tildelt egen myndighet gjennom traktatene. Øvrige organer er enten underlagt institusjonene eller har rent rådgivende funksjoner.Unionens sju institusjoner er listet opp i traktaten om den europeiske union (TEU), artikkel 13. Nærmere bestemmelser om institusjonene fremgår av traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV) sjette del.I beslutningsprosessen er det fremfor alt fire institusjoner som deltar, nemlig Europakommisjonen, Rådet, Det europeiske råd og Europaparlamentet. Vanligvis er det kommisjonen som foreslår beslutningene, mens Rådet og Europaparlamentet vedtar dem. Gjennomføringen er det medlemslandene eller de berørte institusjoner som står for.Rådet, Kommisjonen og Europaparlamentet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
==== Europaparlamentet ====
Europaparlamentet er EUs folkevalgte organ. Det har siden 1979 blitt valgt ved direkte valg av EUs borgere. Det utgjør sammen med Rådet EUs lovgivende organer. De to organene godkjenner også EUs budsjett og velger Europakommisjonens president. Parlamentet kan vedta mistillitsforslag overfor Europakommisjonen som kollegium, og kommisjonen og EUs utenriksminister må da gå av. Sammen med Europakommisjonen og EU-domstolen utgjør Europaparlamentet det overnasjonale nivået i EU.Valg til Europaparlamentet foregår ved at representanter fra medlemslandenes partier stiller til valg etter medlemsstatenes regler. I Europaparlamentet organiserer de valgte representantene seg i politiske grupper etter politisk ideologi, og på tvers av landegrenser. Europaparlamentet ledes av en president.
==== Det europeiske råd ====
Det europeiske råd som ofte blir kalt «EUs toppmøte», ble opprettet i 1974. Medlemmene er medlemsstatenes stats- eller regjeringssjefer, Det europeiske råds president og Europakommisjonens president. EUs utenriksminister deltar også når det skal drøftes utenrikssaker. Rådet fastlegger EUs politiske retning og prioriteringer. Det europeiske råd treffer først og fremst sine avgjørelser ved konsensus. I visse særlige tilfeller som er beskrevet i EUs traktater, treffer det likevel avgjørelser ved enstemmighet eller kvalifisert flertall. Ved avstemningen deltar ikke presidenten eller kommisjonens president.
==== Den europeiske unions råd («Rådet») ====
Rådet er medlemslandenes organ. I Rådet møtes de aktuelle fagministrene fra hvert av medlemslandene, for å vedta lover og treffe andre politiske beslutninger. Lovforslagene til Rådet kommer som regel fra Europakommisjonen. Internt i Rådet behandles saken først av en av Rådets 150 komiteer. Deretter drøftes den av De faste representantenes komité (Coreper), for endelig å bli behandlet av Rådet. Det vil da være sammensatt av de relevante ministrene fra alle medlemsland. Rådet vedtar deretter lovene sammen med Europaparlamentet, og som regel (85 ulike politikkområder) etter den alminnelige lovgivningsprosedyre. De to institusjonene blir som regel (67 % av tilfellene) enige i første «lesning».Før en lov vedtas skal den forelegges for de nasjonale parlamenter som kan uttale seg om behandlingen er i samsvar med nærhetsprinsippet (subsidaritetsprinsippet). Forslag fra Europakommisjonen eller EUs utenriksminister kan vedtas med kvalifisert flertall. Forslag til Rådet fremsatt av andre enn de to nevnte krever et utvidet kvalifisert flertall. Beslutninger som medlemslandene betrakter som følsomme, vedtas ved enstemmighet. Det gjelder blant annet utenrikspolitiske spørsmål, EUs finanser og opptak av nye medlemmer. Formannskapet (etter dansk: Formandskabet) i rådet går på rundgang blant medlemslandene, med skifte hver sjette måned.
==== Europakommisjonen ====
Europakommisjonen er et utøvende og kontrollerende organ. Den bistår med å forme EUs overordnede strategi, foreslå nye lover og politikk og overvåke gjennomføringen av dem. Av sistnevnte grunn kalles den gjerne «traktatenes vokter». Kommisjonen skal forvalte EUs budsjett. Den spiller også en rolle i det internasjonale utviklingsarbeidet og i levering av humanitær bistand.Kommisjonen består av én person (europakommissær) fra hvert av medlemslandene. Kommissærene representerer likevel ikke sine land, og skal ikke ta instruks fra egne regjeringer. Kommisjonen står politisk ansvarlig overfor Europaparlamentet, og hele kommisjonen kan avsettes av parlamentet. Enkeltmedlemmer kan avsettes av domstolen. Kommisjonen tar beslutning ved flertall, men tilstreber konsensus.
==== Den europeiske unions domstol ====
Den europeiske unions domstol er en institusjonell overbygning på tre forskjellige domstoler, hvis oppgave blant annet er å tolke europeisk lovgivning og traktatene. Domstolen uttaler seg om forholdet mellom internasjonale avtaler og EU-rett og den avgjør tvister mellom EFs institusjoner.
==== Den europeiske sentralbank ====
Den europeiske sentralbank (ESB) utgjør sammen med de 27 medlemslandenes sentralbanker, Det europeiske systemet av sentralbanker (ESSB). ESB danner sammen med de 19 eurolandene eurosonen. ESB og ESSB ble opprettet ved Maastricht-traktaten. ESSBs hovedoppgave er å sikre prisstabilitet og å utforme og gjennomføre EUs pengepolitikk. Med forbehold for målet om prisstabilitet, skal ESSB støtte den alminnelige økonomiske politikken i EU i samsvar med de mål og prinsipper som er nedfelt i traktatene.
==== Revisjonsretten ====
Revisjonsretten reviderer unionens regnskap. Den er sammensatt med ett medlem fra hver medlemsstat som velges for seks år av gangen. Presidenten velges for tre år av gangen. Revisjonsretten rapporterer til Rådet og Europaparlamentet. Den har ingen egne fullmakter til å gripe inn mot ulovligheter, men dersom revisorene avslører svindel eller uregelmessigheter, skal de underrette Kommisjonen ved OLAF – Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse.
=== Andre organer ===
Regionkomitéen er et rådgivende organ som består av representerer fra de regionale og kommunale organer i EU. Komiteen har eksistert siden 1992 og utnevnes av medlemslandenes regjeringer. Den skal høres før bestemte beslutninger, i praksis 70 % av lovgivningen. Regionkomiteen har 329 medlemmer (2020) som danner politiske grupper på tvers av landegrensene, i likhet med i Europaparlamentet. Komiteen møtes seks ganger i året.
Den økonomiske og sosiale komité har eksistert som rådgivende organ siden 1957. Komiteen skal representere det organiserte samfunn og består av 344 medlemmer fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner med en tredel hver, samt sosiale, yrkesmessige, økonomiske og kulturelle organisasjoner. De tilsammen 326 komitémedlemmene nomineres av medlemsstatenes regjeringer og oppnevnes av Rådet for fem år av gangen.. De har et selvstendig mandat. Komiteen skal høres i økonomi- og sosialpolitikk.
Den europeiske ombudsmann velges av Europaparlamentet for fem år av gangen. Ombudsmannen er uavhengig og upartisk, kan kritisere EUs institusjoner og byråer, og skal oppfordre til god forvaltningsskikk. Ombudsmannen bistår innbyggere, næringsdrivende og organisasjoner som opplever problemer med EUs administrasjon og undersøker klager på myndighetsmisbruk. Embetet skal også proaktivt gå inn i systemiske spørsmål.
Det europeiske datatilsynet er en uavhengig tilsynsmyndighet for datasikkerhet. Det skal overvåke og garantere implementeringen av unionens bestemmelser om behandling av personopplysninger.
Den europeiske investeringsbank ble stiftet i 1958. Bankens hovedområder er per 2020 klima og miljø, utvikling, innovasjon og vitenskap, små og mellomstore bedrifter, infrastruktur og integrasjon. Miljøvern er gjennomgående for de hensyn banken vektlegger for sine prosjekter.
=== EUs byråer ===
EUs byråer adskiller seg fra EUs institusjoner og andre organer, blant annet ved at de er selvstendige juridiske enheter opprettet for å utføre særskilte oppgaver i henhold til EU-lovgivningen. De 41 «desentraliserte byråene» inklusive Euratom-byråene, har sine kontorer spredt rundt i EUs medlemsland. I tillegg kommer (2020) sju byråer som deltar i offentlig-privat samarbeid. Europakommisjonen oppretter også «forvaltningsbyråer» (executive agencies) for en tidsbestemt periode for å løse bestemte oppgaver. Forvaltningsbyråene har som regel kontor i Brussel.Byråene er i et stort antall åpnet for samarbeid med andre land. For eksempel deltok Norge per 2017 i 31 av EUs byråer. Norge kunne per 2022 delta i 224 av EUs komiteer.
=== Unionsborgerskap ===
Unionsborgerskapet ble introdusert ved Maastricht-traktaten og betegner de rettigheter som hver borger i EUs medlemsland har. Det er et supplement til de nasjonale statsborgerskapene og kan ikke erstatte disse. Den eneste måten å oppnå unionsborgerskap på er å bli statsborger i et medlemsland.
== Kompetansefordeling mellom EU og medlemslandene ==
Den europeiske unions rettsgrunnlag er dannet av to forfatningstraktater som alle medlemsstatene er tilsluttet. Det dreier seg om traktaten om Den europeiske union, opprinnelig Maastricht-traktaten, og traktaten om Den europeiske unions virkemåte, opprinnelig Roma-traktaten. Disse traktatene er endret flere ganger, og brukes i endret (konsolidert) versjon.
=== Prinsipper for begrensning og bruk av kompetanse ===
Traktaten om den europeiske union artikkel 5, fastsetter tre prinsipper for henholdsvis begrensning av unionens kompetanse (myndighet), og for hvordan kompetansen skal utøves.
Kompetansetildelingsprinsippet innebærer at myndighetsområder som ikke er gitt EU i traktatene, forblir i de enkelte medlemsland.
Subsidaritetsprinsippet (nærhetsprinsippet) innebærer at EU, med mindre det dreier seg om unionens enekompetanse, bare skal tre inn dersom det fører til en bedre løsning, enn om problemene løses av medlemslandene selv.
Forholdsmessighetsprinsippet innebærer at EU må handle forholdsmessig, det vi si at den ikke må gå lengre enn det som er nødvendig for å få oppfylt traktaten.
=== Kompetansereglene på de enkelte saksområder ===
Så langt myndighetsområdene er regulert i traktatene, fremgår fordelingen av dem mellom EU og medlemsstatene, av traktaten om Den europeiske unions virkemåte, første del.
== Politikkområder ==
=== Toll ===
EUs tollunion har formelt grunnlag i Roma-traktaten fra 1957, men ble gjennomført først i 1968. Tollunionen medfører at det ikke er toll på eksport og import innad i EU, og at tollsatsene mot tredjeland er like for samtlige medlemsland. Den er nært knyttet til det indre markedet, som ble etablert i 1993. EØS-landene er ikke medlemmer av tollunionen.Reglene for tollunionen vedtas ved flertallsbeslutninger i EUs organer. Den er dermed en del av EUs overnasjonale område.
=== Konkurransepolitikk ===
EUs konkurransepolitikk har som hovedformål å legge til rette for at det indre marked skal fungere som et fritt marked. EU har enekompetanse på å vedta konkurranseregler som er nødvendig for det indre markeds virkemåte. Konkurransepolitikken er dermed en del av EUs overnasjonale nivå.
=== Det indre marked ===
Det indre marked ble iverksatt 1. januar 1993 mellom medlemslandene i EU. Siktemålet var å oppnå en styrket næringsmessig integrasjon, og å berede grunnen for Den økonomiske og monetære union. Det indre marked omfatter medlemsstatene i EU. I tillegg har EØS-landene (Norge, Island og Liechtenstein) og Sveits adgang til markedet. Medlemskap i det indre marked forutsetter den frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer («fire friheter»), slik de ble forutsatt i Roma-traktaten.Innføringen av det indre markedet dominerte arbeidet i EF fra midten av 1980-tallet. Reglene for det indre marked avgrenses mot EUs felles handelspolitikk.
=== Fiskeri ===
Formålet med EUs felles fiskeripolitikk er å forvalte en felles ressurs, og gi alle medlemslandenes fiskeflåter samme adgang til EUs farvann og fiskeområder. Spørsmål knyttet til bevaring av biologiske ressurser i havet tilhører EUs enekompetanse. Ressursspørsmålene avgjøres dermed på overnasjonalt nivå. Fiskeripolitikken ble vedtatt første gang av Rådet 19. og 20. oktober 1970.
=== Handelspolitikk ===
EUs felles handelspolitikk dreier seg om reglene for eksport og import mellom unionens medlemsland og land utenfor EU. Den omfatter lovgivningen på dette området og forhandlinger om handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken avgrenses mot det indre marked som dreier seg om handel medlemslandene imellom. EUs organer har enekompetanse til å gi lover på dette området og gjør vedtak ved flertallsbeslutninger. EU har også enekompetanse til å forhandle handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken er dermed del av EUs overnasjonale område. Europakommisjonen har inngått handelsavtalen Everything but Arms (Alt utenom våpen) med en rekke av verdens minst utviklede land.
=== Landbruk ===
I den felles landbrukspolitikken (CAP) er myndigheten delt mellom EU og medlemslandene. Landbrukspolitikken som ble vedtatt første gang i 1962, har gjennomgått flere reformer. Formålet var opprinnelig å øke produktiviteten i landbruket, sikre tilbudet av landbruksprodukter til fornuftige priser, sikre levestandarden for bøndene og stabilisere prisen på landbruksprodukter. Gjennom jordbrukspolitikken ble det gitt subsidier til bøndene som ga dem incentiver til å produsere mer, så vel som til restrukturering av jordbrukssektoren. På 1980-tallet opplevde EU store overproduksjonsproblemer for mange viktige landbruksprodukter. I 2013 gjennomgikk CAP en omfattende reform. Støtten til landbruket la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men denne andelen var i 2020 redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene.EU var per 2022 generelt godt selvforsynt med jordbruksprodukter. De er også en betydelig nettoeksportør av jordbruksvarer. For noen produkter som tropisk frukt og fôrvarer er likevel EU en nettoimportør. 22 prosent av EUs proteinråvarer for husdyr produseres i land utenfor EU.
=== Utenriks- og sikkerhetspolitikk ===
Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er EUs politikk overfor tredjeland, det vil si land utenfor EU. Politikken skal sikre fred og styrke den internasjonale sikkerhet, samtidig med at demokratiet, rettsstatsprinsippet og respekten for menneskerettighetene og friheten skal fremmes i hele verden. Den dekker alle områder i utenrikspolitikken, samt alle forhold vedrørende EUs sikkerhet. FUSP omfatter også en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (FSFP), som dekker de forhold ved EUs politikk som vedrører forsvar og militær og sivil krisestyring.Lisboa-traktaten fra 2009 formet FUSP slik vi kjenner den i dag. Traktaten medførte opprettelsen av EUs diplomatiske tjeneste, nemlig Den europeiske utenrikstjeneste, under Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk.Det europeiske råd vedtar målsetningene for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Rådet for Den europeiske union avgjør deretter hvilke tiltak og posisjoner som EU skal ta i dette politikkområdet. Rådets beslutninger krever enstemmighet, men det kan også tas beslutninger ved kvalifisert flertall, det vil si 55 % av stemmene fra EU-land, som utgjør minst 65 % av EUs befolkning.
=== Miljø og energi ===
EU har som mål å redusere sine utslipp av veksthusgasser med minst 55 % i 2030 sammenliknet med 1990-nivået. Unionen ønsker å bli klimanøytral senest i 2050. Målet er sentralt i klimastrategien Green Deal, og er i samsvar med EUs globale initiativ i samsvar med Parisavtalen. REpowerEU er en plan fremlagt av Europakommisjonen i 2022, for å avslutte medlemslandenes avhengighet av russisk olje og gass før 2030, som svar på Russlands invasjon av Ukraina i 2022.Europakommisjonen utnevner årlig en europeisk miljøhovedstad, blant annet som en anerkjennelse for vedvarende engasjement for å nå høye miljømessige standarder. Prisen tildeles byer også utenfor EU, og Oslo fikk prisen i 2019.EUs energipolitikk er forankret i TEUV artikkel 194 og skal sikre at energimarkedet virker etter sin hensikt, garantere en sikker energiforsyning i Unionen, fremme energieffektivitet, energisparing og utvikling av nye og fornybare former for energi, og fremme sammenkopling av energinett. Politikken dekker alle energikilder, fra fossile kilder til nukleære og varige kilder (sol, vind, biomasse, geotermiske, hydroelektriske og bølgekraft).
=== Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ===
Det europeiske området for frihet, sikkerhet og rettferdighet omfatter forskjellige politiske områder med en grenseoverskridende dimensjon, herunder forvaltning av EUs ytre grenser, sivilrettslig og strafferettslig samarbeid, samt politisamarbeid. Området dekker dessuten asyl- og integrasjonspolitikk og bekjempelse av kriminalitet (terrorisme, organisert kriminalitet, IT-kriminalitet, seksuell utnyttelse av barn, menneskehandel, narkotikahandel etc.). Politikkområdet omfatter blant annet virksomheten til Frontex, Eurojust, Europol, den europeiske arrestordre og personvernforordningen GDPR.Schengen-området består av 26 europeiske stater som har fjernet all passkontroll og annen grensekontroll ved de indre grenser. Det er også vedtatt kompenserende regler for samarbeidslandenes ytre grenser, felles visumregler, bekjempelse av narkotikahandel og felles regler for informasjonsutveksling - Schengeninformasjonssystemet (SIS). Området er oppkalt etter Schengen-avtalen fra 1985 og Schengen-konvensjonen fra 1995, begge undertegnet i Schengen i Luxembourg. Området består av 22 av EU-statene og de fire EFTA-staterne Island, Liechtenstein, Norge og Sveits, samt flere mikrostater.Irland og Danmark har tatt forbehold (opt-out) om dette politikkområdet. Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ble innført med Lisboa-traktaten i 2009. Endringen åpnet for at EU kunne vedta forordninger og direktiver innenfor dette politikkområdet.
=== Transport ===
EUs transportpolitikk går ut på å sikre en velfungerende, effektiv, sikker og fri bevegelighet av personer og varer i EU ved hjelp av integrerte nettverk (Transeuropeiske nett, TEN), ved bruk av alle transportformer (vei, jernbane, vann, luft). EU-politikken dekker også en rekke andre områder så som klimaendringer, passasjerers rettigheter, miljøvennlig drivstoff og bekjempelse av overdrevet byråkrati i havnene. Kompetansen i transportpolitikken er delt mellom EU og medlemslandene.
=== Romprogram ===
EUs romprogram ble etablert i 2021 og omfatter romaktiviteter for perioden 2021–2027. Programmet innebærer en videreutvikling av Galileo/EGNOS (satellittnavigasjon) og Copernicus (jordobservasjon). Det nye programmet vil også omfatte de nye delprogrammene GOVSATCOM (sikker satellittkommunikasjon for myndighetsformål) og SSA (romovervåkning).
=== Kultur ===
EUs kulturpolitikk er definert i traktaten om den europeiske unions virkemåte artikkel 167. EU skal støtte, koordinere eller komplettere medlemsstatenes initiativer og arbeide med å fremheve den felles kulturarven. Kreativt Europa var per 2020 EUs eneste rendyrkede program for støtte til kultur. Gjennom dette programmet ble det gitt støtte til blant annet European Film Academy som arrangerer European Film Awards. EU samarbeider med andre internasjonale organisasjoner for å hindre ulovlig handel med kulturgoder.Hvert år velges to byer til europeiske kulturhovedsteder, der det settes fokus på lokale kunstnere og de aktuelle byenes særskilte kulturarv. Europeana er en internettportal med tilgang til (per 2020) 58 millioner digitaliserte objekter fra den europeiske kulturarv, hos 3 600 arkiver, museer og andre institusjoner.
== Budsjett ==
=== Omfang og inntekter ===
EUs vedtar et langtidsbudsjett for sju år av gangen. EUs såkalte «egne inntekter» utgjør hovedsakelig en avgift beregnet av medlemslandenes bruttonasjonalprodukt (BNP), en andel av medlemslandenes merverdiavgift, samt importavgifter på produkter fra land utenfor EU. Disse inntektene utgjør tilsammen ca. 98 % av budsjettet. De siste 2 % dreier seg om andre inntekter, blant annet skatter fra EUs ansatte og bøter som følge av brudd på EUs konkurranseregler.Enkelte land har gjennom årenes løp fått rabatter på sine bidrag til budsjettet. Et kjent tilfelle var da Storbritannia ved statsminister Margaret Thatcher i 1984 krevde en rabatt («I want my money back») på det britiske bidraget til EU. Østerrike, Danmark, Nederland og Sverige har fått tidsbegrensede rabatter på avgiften av BNP. Tyskland, Sverige og Nederland har rabatter på sin andel av innkrevd merverdiavgift.De samlede bidrag fra medlemslandene skal ikke overstige 1,2 % av EUs bruttonasjonalprodukt. De siste årene før 2020 har budsjettet utgjort ca. 1 % av medlemslandenes samlede bruttonasjonalprodukt, eller ca. 2 % av medlemslandenes samlede budsjetter. Det er til sammenlikning litt mindre enn budsjettene til henholdsvis Østerrike og Belgia.
=== Bruken av pengene ===
Det meste av pengene (94 %) går tilbake til medlemslandene som støtte og bidrag, mens 6 % går til administrasjon. For å minske forskjeller mellom landene får EU-land med svak økonomi mer økonomisk støtte enn land med sterk økonomi. Bidrag til utvikling av regioner, sysselsetting, samt energi og transport utgjorde for 2020 45 % av budsjettet. Jordbruksstøtten var lenge den dominerende sektor, men det har endret seg. Den felles landbrukspolitikk la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men i 2020 var denne andelen redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene. Utenriks- og sikkerhetspolitikken fikk i 2020 6 %, mens grensekontroll og sikkerhet fikk 2 % av budsjettet.
=== Budsjettet for 2021–2027 ===
Den 10. november 2020 ble det oppnådd enighet mellom Europakommisjonen, Rådet og Europaparlamentet om budsjettet for perioden 2021–2027 med 1 074,3 milliarder euro. I tillegg ble det vedtatt et ekstraordinært budsjett kalt NextGenerationEU på 750 milliarder euro, som et midlertidig gjenopprettingsinstrument etter Koronapandemien, og for å drive frem et grønt og digitalt skifte i medlemslandene. Budsjettet var det største i EU gjennom tidene.
== Geografi ==
EUs medlemsstater dekker et areal på 4 233 262 kvadratkilometer, som er mindre enn halvparten av USA. Av dette var per 2011 154 539,82 kvadratkilometer kunstig vannet. Mont Blanc er den høyeste fjelltoppen med 4 810,45 moh. De mest lavtliggende er Lammefjord, Danmark og Zuidplaspolder, Nederland, begge på 7 muh. Unionen har en landegrense på 13 770 km. Det er da tatt i betraktning at grensen mellom Irland og Nord-Irland per 2020 ikke er en hard grense, og slik at den reelle grensen går i Irskesjøen. Kystlinjen strekker seg til 53 563,9 kilometer.
== Medlemsstater ==
De seks landene som stiftet EEC i 1957 var Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Luxemburg, Nederland.
=== Utvidelser ===
Den første utvidelse av fellesskapet ble gjennomført i 1973 med Storbritannia, Irland og Danmark. Norge hadde også søkt, men trakk søknaden tilbake, etter en folkeavstemning i 1972. Hellas ble medlem i 1981, Spania og Portugal i 1986. Disse tre landene hadde lenge søkt mot fellesskapet, men kom ikke med før de hadde innført demokratiske styresett.Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble landet og dermed EU utvidet med 16 millioner innbyggere, og dessuten territoriet til den tidligere kommunistiske staten DDR (Øst-Tyskland).Østerrike, Sverige og Finland ble medlemmer i 1995. Norge hadde holdt folkeavstemning i 1994, som på nytt viste et flertall mot medlemskap.
I 2004 ble ti nye land medlemmer. Det dreide seg om de tidligere kommunistiske Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Slovenia og middelhavslandene Malta og Republikken Kypros.Romania og Bulgaria ble medlemmer i 2007. Kroatia holdt folkeavstemning i 2012 og ble medlem 2013.
=== Uttredelser ===
Enhver medlemsstat har rett til å tre ut av unionen. Et land som ønsker å melde seg ut, skal kunngjøre sin plan om dette til Det europeiske råd. Det skal opprettes en avtale som fastslår bestemmelsene for utmeldingen. Om så ikke skjer, opphører medlemsstatens forpliktelser etter to år.Storbritannia har som hittil eneste stat meldt seg ut av EU. En folkeavstemning i juni 2016 viste flertall for utmelding. Den britiske regjeringen begjærte offisielt utmelding til Det europeiske råd 29. mars 2017, og landet trådde ut av EU 31. januar 2020.Tre selvstyrte områder har til nå gått ut av unionen. Det dreier seg om Algerie som gikk ut i 1962 ved løsrivelsen fra Frankrike, og deretter inngikk samarbeidsavtale med EU i 1978. Grønland forlot EU i 1985 etter folkeavstemningen i 1982. Saint-Barthélemy hadde som følge av den store avstanden til fastlandet og Frankrike, vanskelig for å overholde alle EU-standarder. Øya ble utmeldt med virkning fra 2012. Både Grønland og Saint-Barthélemy er blant de 13 oversjøiske land og territorier som har assosieringsavtaler med EU. De omfattes av EUs budsjetter, og Saint-Barthélemy har dessuten euro.Etter Storbritannias uttreden i 2020, består EU av 27 stater, hvorav 21 republikker og seks monarkier.
a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av EU
=== Kandidatland, potensielle kandidatland og søkerland ===
Etter TEUV Artikkel 49 kan en hver europeisk stat søke om medlemskap, såfremt den tilfredsstiller EUs grunnleggende krav til demokrati og til en rettsstat. Dette fremgår av de såkalte Københavnkriteriene. I praksis må regler tilsvarende EU-retten, innlemmes i den nasjonale rett før medlemskapet er et faktum. EU sondrer mellom kandidatland og land som er potensielle kandidater. Prosessen med opptak av et land som medlem av EU er derfor komplisert og langvarig.
==== Kandidatland ====
Kandidatlandene er akseptert som parter i forhandlinger om medlemskap. Det dreier seg om:
Albania (siden 2014)
Moldova (siden 2022)
Montenegro
Nord-Makedonia (siden 2005)
Serbia
Tyrkia
Ukraina (siden 2022)
Bosnia-Hercegovina (siden 2022)Serbia og Montenegro har innledet forhandlinger, og medlemskap kan tre i kraft i 2025.Ukraina søkte om medlemskap 28. februar 2022 etter den russiske invasjonen samme år, om medlemskap i EU. Moldova innleverte sin søknad om medlemskap 3. mars 2022. Samme dag søkte også Georgia om medlemskap. Under EUs toppmøte 23. juni 2022 ble Ukraina og Moldova akseptert som kandidatland.Georgia måtte derimot gjennomføre ytterligere reformer før EU kunne akseptere landet som kandidatland. Landet ble imidlertid gitt et europeisk perspektiv. Dette innebærer at kommisjonen formelt anerkjenner et lands berettigelse til et mulig fremtidig medlemskap av Unionen, men utsetter å gi landet en offisiell kandidatstatus inntil visse betingelser er oppfylt.
==== Potensielle kandidater ====
Potensielle kandidater er lovet muligheter for medlemskap når de er klare. Det dreier seg per 2022 om Kosovo.
==== Tidligere kandidater ====
Norge søkte om medlemskap i 1962, 1967, 1970 og 1992. De to første gangene ble søknaden innsendt sammen med søknad fra blant andre Storbritannia. Da Frankrike nedla veto mot Storbritannias medlemskap, trakk begge ganger også Norge sin søknad. Søknadene fra Norge i 1970 og 1992 førte til undertegnede avtaler. Avtalene ble nedstemt i folkeavstemninger i 1972 og i 1994. Marokko søkte om medlemskap i 1987. Søknaden ble avslått, da EU mente at landet ikke var en europeisk stat. Island ble kandidatland i 2009, men ba om å bli strøket i 2015.
== Symboler ==
Det europeiske flagget består av tolv gylne stjerner i sirkel på blå bakgrunn. Flagget ble tatt i bruk av Europarådet i 1953. Etter oppfordring fra Europarådet tok EU i 1983 det samme flagget i bruk.
Europahymnen er en melodi hentet fra Ludwig van Beethovens niende symfoni fra 1823. Europarådet gjorde Beethovens musikk til sin hymne i 1972, og i 1985 ble den også tatt opp som EUs hymne. Europahymnen består kun av Beethovens musikk og ikke Schillers tekst i hans dikt Ode til gleden.
Europadagen feires av EU 9. mai hvert år, til minne om den franske statsminister Robert Schumans introduksjon av sin plan – «Schuman-planen» – for å sette den franske og tyske kull- og stålindustrien, under felles europeisk kontroll.
EUs motto er «forent i mangfold» (dansk: «forenet i mangfoldighed»).
== Se også ==
Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS)
Den nordatlantiske allianse (NATO)
Schengen-avtalen
Det østlige partnerskap
Pax Europaea
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ulf Sverdrup Norge og EU: utenfor og innenfor i Hvor Hender Det? nr. 15/2012
Dag Harald Claes og Tor Egil Førland: Europeisk integrasjon 1. utg 1998, 2.utg 2004 ISBN 82-05-32837-4
Jan Erik Grindheim (red.) EU: fra økonomisk fellesskap til politisk union 1998 ISBN 82-00-12783-4
Fridtjof Frank Gundersen EU – etter Lisboa-traktaten: institusjoner, rettssystem og rettsregler 2010 ISBN 978-82-05-40145-7
Fridtjof Frank Gundersen Introduksjon til EU 2002 ISBN 82-90961-19-7
Gunnar Mathisen Innenfor EU: en innføring i EUs beslutningsprosesser 1996 ISBN 82-00-22606-9
Paul Knutsen Penger, stål og politikk : en problemorientert innføring i EUs historie 1998 ISBN 82-7674-473-7
Kristian Sarastuen og Anders Ystad: Hva er EU i bokserien hva er. nr 8 2005 ISBN 82-15-00505-5
Fredrik Sejersted et al. EØS-rett 2. utgave 2004 ISBN 82-15-00127-0
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) European Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) European Union – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
EU-kommisjonen
EU-Parlamentet
Rådet
EUR-Lex – lovgivning
EUs delegasjon til Norge
EU-oplysningen; Folketingets EU-Oplysning (på dansk) | Den vesteuropeiske union (VEU; engelsk: Western European Union; WEU) var en forsvars- og sikkerhetsorganisasjon som besto mellom 1954 og 2011. VEU besto av 10 europeiske stater som også var medlemmer av både Atlanterhavspakten (NATO) og Den europeiske union (EU). | 9,881 | 9,881 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fornorsking_av_samer | 2023-02-04 | Fornorsking av samer | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Assimilering', 'Kategori:Samene', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil'] | Fornorsking av samer er resultatet av det kulturpresset og den aktive norske assimileringspolitikken som det samiske folk, med sin kultur og levesett, opplevde fra den norske staten og majoritetssamfunnet i Norge fra tidlig på 1700-tallet og fram til moderne tid, gjennom kirke, skole og andre virkemidler. Mer snevert brukes begrepet «fornorsking» om den aktive assimileringspolitikken som ble vedtatt fra 1851 og gjennomført på ulike samfunnsområder fram til 1980-årene.
Assimileringen startet allerede på 1700-tallet, med en klart teologisk og religiøs motivasjon. På 1800-tallet fikk politikken et mer sosialdarwinistisk og nasjonalistisk preg, der samer og samisk kultur ble ansett som primitive og fremmede som måtte underordnes den siviliserte norske majoritetskulturen, under framveksten av nasjonalstaten Norge. Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble assimileringspolitikken også sterkere begrunnet og motivert av utenriks- og sikkerhetspolitiske hensyn. Det dreide seg om myndighetenes frykt for en finsk ekspansjon i nordområdene, ofte omtalt som «den finske fare». I perioden 1890–1940 ble frenologi, som er en teori om sammenheng mellom kranieform og sjelsegenskaper, brukt i studiet av både nordmenn og samer. For samenes del skjedde det ved fjerning og måling av skjelettmateriale i samiske graver. Dette raseideologiske perspektivet på samer og andre, mistet etter 1945 mye av sin ideologiske kraft. Etter andre verdenskrig vokste den moderne norske velferdsstaten fram. I denne perioden ble assimileringspolitikken gjerne forklart med hensynet til det samiske folkets velferd og sosiale utvikling.
I 1997 erkjente, og beklaget, kong Harald V fornorskingspolitikken, som den første på vegne av norske myndigheter. I sin tale til Sametinget ga han blant annet uttrykk for dette:
Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk.
| Fornorsking av samer er resultatet av det kulturpresset og den aktive norske assimileringspolitikken som det samiske folk, med sin kultur og levesett, opplevde fra den norske staten og majoritetssamfunnet i Norge fra tidlig på 1700-tallet og fram til moderne tid, gjennom kirke, skole og andre virkemidler. Mer snevert brukes begrepet «fornorsking» om den aktive assimileringspolitikken som ble vedtatt fra 1851 og gjennomført på ulike samfunnsområder fram til 1980-årene.
Assimileringen startet allerede på 1700-tallet, med en klart teologisk og religiøs motivasjon. På 1800-tallet fikk politikken et mer sosialdarwinistisk og nasjonalistisk preg, der samer og samisk kultur ble ansett som primitive og fremmede som måtte underordnes den siviliserte norske majoritetskulturen, under framveksten av nasjonalstaten Norge. Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble assimileringspolitikken også sterkere begrunnet og motivert av utenriks- og sikkerhetspolitiske hensyn. Det dreide seg om myndighetenes frykt for en finsk ekspansjon i nordområdene, ofte omtalt som «den finske fare». I perioden 1890–1940 ble frenologi, som er en teori om sammenheng mellom kranieform og sjelsegenskaper, brukt i studiet av både nordmenn og samer. For samenes del skjedde det ved fjerning og måling av skjelettmateriale i samiske graver. Dette raseideologiske perspektivet på samer og andre, mistet etter 1945 mye av sin ideologiske kraft. Etter andre verdenskrig vokste den moderne norske velferdsstaten fram. I denne perioden ble assimileringspolitikken gjerne forklart med hensynet til det samiske folkets velferd og sosiale utvikling.
I 1997 erkjente, og beklaget, kong Harald V fornorskingspolitikken, som den første på vegne av norske myndigheter. I sin tale til Sametinget ga han blant annet uttrykk for dette:
Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk.
== Misjon blant samene ==
Nasjonalstatene økte sin innflytelse i de samiske bosettingsområdene steg for steg, og i perioder ble samene skattlagt av flere nasjoner samtidig. I middelalderen drev kirken misjonsarbeid blant samene, i første omgang langs kystene og i fjordene, der en økende norsk befolkning etablerte seg. Kirken representerte i begynnelsen statsmakten(e). Etter hvert ble områdene underlagt statsmyndighetene, og det ble etablert kirkebygg og festningsanlegg. Kristningen av samene tok til i de områdene som lå nærmest den norske kystbosettingen. Kirken og misjonærene hadde i en tidlig periode det syn at forkynnelse skulle skje på morsmålet. Religiøst stoff til bruk i undervisningen ble oversatt til samisk og benyttet i kirkelig sammenheng fra 1630-årene og utover.
Petter Dass, som var sogneprest i Alstahaug prestegjeld var en av dem som anså samene i Nordland som spesiell målgruppe for misjon og omvendelse, og skrev at hele den «samiske slekt er med hedensk tåke bedekt».Den mest intense misjonsperioden var mellom 1650 og 1750. Misjonen var organisert av den dansk-norske staten og ble ledet av den norske presten Thomas von Westen. Han ble i 1714 engasjert som misjonær i den dansk-norske «Lapplandsmisjonen», som drev misjon blant samer. I 1716 bidro han til etableringen av Seminarium Scholasticum (fra 1752 kalt Seminarium lapponicum Fridericianum) ved Trondheim katedralskole, som utdannet lærere, prester og misjonærer for samene. Westen bidro med undervisning og litteratur på samisk og utviklet de første samiskspråklige lese- og lærebøker. Det ble opprettet en egen misjonsorganisasjon med 13 misjonsdistrikter for Nord-Norge og Nord-Trøndelag på siden av den etablerte kirkeorganisasjonen i Nidaros stift. Statene søkte å knytte samene til kirkelivet på sin egen side. Ved den endelige fastsettelsen av landegrensene ønsket man å vise til at samene sto under den ene statens kirkelige jurisdiksjon.
Misjonen på denne tiden var bygget på pietistisk teologi, og inngikk i dansk-norske myndigheters arbeid for å integrere samene i sterkere grad i staten. Misjon var også et instrument i kampen mot Sverige og Russland om grensene i nordområdene. Disse grensene ble ikke fastlagt før i grensetraktaten av 1751 (hvor lappekodisillen var et særskilt tillegg som regulerte samers rettigheter) og i grensekonvensjonen av 1826. I starten foregikk misjon og kristelig undervisning på samenes morsmål. På 1700- og utover 1800-tallet vant gradvis et mer nasjonalt og sivilisatorisk perspektiv fram, der samisk kultur, åndsliv og språk i økende grad ble sett på som «halvvillt» og «djevelsk». Da endret også myndighetenes og kirkenes syn på samisk språk seg. Språket ble etter dette sett på som et instrument for tradisjonell samisk åndelighet og kultur, som måtte undertrykkes.
Enkelte historikere framhever at assimileringspolitikken på 1800-tallet var et utslag av den norske, nasjonalpolitiske kulturbyggingen forbundet med framveksten av den nye norske nasjonalstaten etter 1814. Andre igjen ser fornorskningen i et geopolitisk og sikkerhetspolitisk perspektiv. Av enkelte andre vises det imidlertid til at ideologiene bak assimileringen av samene på 1800- og 1900-tallet har sin rot i misjonen og kristen-pietistisk teologi fra 1600- og 1700-tallet. Det konkluderes med at den rådende myten om samene som et underutviklet og usivilisert folk ble etablert tidlig på et teologisk grunnlag og at dette senere falt sammen med framveksten av ideene i norsk nasjonalisme og den norske grundvigianismen. Prost Andreas Gjølme beskriver i 1886 hvordan misjon og fornorskningspolitikk hadde funnet en felles grundtvigiansk ideologi, i skjæringspunktet mellom i nasjonalisme og teologisk pietisme.
Lappefolket er et barnefolk i mer end en henseende. De står som folk på barnets umiddelbare, naive, uudviklede standpunkt, og det er et fornorskningens formål som folk at bringe dem fram til mands modenhet – om dette da er muligt. Dette er et stort og varigt mål at arbeide for.
Grundtvigianismen som teologisk retning var et dansk-norsk fenomen, med sterke bånd mellom nasjonalistiske strømninger og folkekirkelige bevegelser, og sterkt fokus på folkelig opplysning og skolebevegelse på 1800-tallet. En stor andel grundtvigianere ble rekruttert som skolefolk under den norske nasjonsbyggingen på 1800-tallet, og fikk således også innflytelse på norsk skolepolitikk og norsk assimilerings- og minoritetspolitikk.
=== Kautokeino-opprøret ===
Lars Levi Læstadius var sogneprest i Karesuando rundt 1840, og ble opphavsmann til vekkelsesbevegelsen læstadianismen på Nordkalotten. Læstadius holdt prekener på samisk, og prekte mot reintyveri og alkoholmisbruk. Han holdt prekener som styrket folks selvfølelse i en vanskelig tid. Vekkelsen spredte seg, og det ble meldt om en «religiøs begeistring» blant samene. Kirken anså imidlertid at Læstadius hisset befolkningen opp mot den kirkelige autoritet, og ønsket å «dempe gemyttene», særlig blant «de villfarne i Kautokeino».
Allerede i 1742 hadde folk i Kautokeino forsøkt å få myndighetene til å forby brennevinshandelen. Her ble vinhandleren omtalt som en «Satans tjener». Synet på prestene ble farget av at de også benyttet seg av brennevin som byttemiddel, for eksempel i handel med reinkjøtt. Samene betraktet handelsmannen, brennevinshandleren og presten som representanter for de samme makthaverne. Prestene ville på sin side skremme samene til større kirketro og lovlydighet. De ønsket å fjerne de «opprørske elementene». Flere myndighetspersoner og politibetjenter ble sendt til Kautokeino. Under Kautokeino-opprøret i 1852 gikk de religiøst vakte, under ledelse av Aslak Jacobsen Hætta, til angrep på lensmannen, handelsmannen, brennevinshandleren og sognepresten. To av lederne, Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby, ble dømt til døden. De ble halshogd høsten 1854. Fjorten andre ble dømt til livsvarig fengsel.
== Fornorskingen ==
På 1600- og 1700-tallet ble samenes tradisjonelle liv og næringer vanskeliggjort gjennom et økende antall nybyggere i Finnmark og i sørsamisk område. Befolkningsveksten førte til økt jorddyrking og etablering av privat eiendomsrett. Etableringen av koppergruven i Røros førte til økt tilflytting og økt jordrydding. Gradvis gikk samene over fra villreinjakt til tamreindrift, i sørsamisk område allerede på 1500-tallet. Allerede i 1690 fortelles det om konflikter i Røros mellom norske bønder og samer om ressurser og beiteområder.Historiker Henry Minde konkluderer med at den norske aktive assimileringspolitikken (fornorskingen) overfor samene for alvor startet med etableringen av Finnefondet i 1851, og ikke ble avsluttet før Altakonflikten og etableringen av samerettsutvalg og Sametinget i 1987. Minde deler den norske stats assimileringspolitikk overfor samer og kvener inn i fire faser.
=== Overgangsfasen 1850–1870 ===
I denne perioden fulgte skole- og kirkepolitikken to motstridende linjer og ideologier; en som mente at samene måte møtes på sitt eget språk og oppfordret til aktiv bruk av samisk i skole og kirken, og en på motsatt side som mente at undervisningsspråket måtte være norsk, slik at fornorskingen kunne skje raskest mulig. Midt i mellom fantes det de som mente at samisk burde brukes som hjelpespråk i undervisningen. Men felles for dem alle var målet om full assimilering av samer i norsk kultur og samfunn.Finnefondet ble etablert av Stortinget i 1851 for å finansiere fornorskingen av samene. Midlene ble brukt til ulike tiltak i skolen, som lærerutdanning, lønnstilskudd for lærere med særlig effektive fornorskingsresultater, og premiering av skolebarn som raskt lærte seg norsk. Skoleloven av 1860 førte til et stort antall nye lærere, og språkinstruksen fra 1862 strammet sterkt inn muligheten til å bruke samisk i skoleverket. I denne perioden økte innvandringen fra Finland til Finnmark og Troms, noe som førte til økt politisk bekymring for sikkerhetssituasjonen i nord hos norske myndigheter. I 1868 ble derfor Finnefondets formål om fornorsking utvidet til også å omfatte kvener.
=== Konsolideringsfasen 1870–1905 ===
Skoleinstruksene for samer og kvener i Finnmark og Nord-Troms ble gradvis skjerpet i flere omganger fram mot slutten av 1800-tallet, hvor anledningen til å bruke samisk i skolen ble stadig innskjerpet. Rundt 1870 oppsto en negativ fokusering på samene i vitenskapelige arbeider. Det ble foretatt skallemålinger for å fastslå rase og intelligens. Samiske graver ble åpnet og skjelettene utgravd. Fornorskingspolitikken i skoleverket fikk for alvor innhold av ren assimilering med skoleinstruksen av 1898, Wexelsenplakaten. Instruksen, som var oppkalt etter den ansvarlige kirkestatsråd Vilhelm Andreas Wexelsen, forbød samer og kvener å arbeide som lærere i språkblandede skoler. Videre reduserte den muligheten for bruken av finsk og samisk i undervisningen til et minimum. Det hevdes at instruksen dessuten påla lærerne å kontrollere at samiske og kvenske barn ikke brukte samisk i friminuttene. Mange lærere oppfattet nok instruksen slik og praktserte dette, men dette er ikke eksplisitt nevnt i instruksen. Fra da av innførte norske myndigheter en helhetlig assimileringspolitikk som tok sikte på å «minske minoritetenes identitetsfølelse og indre samhold og gjennom aktiv bruk av samfunnsinstitusjonene utvikle en sterkere norsk nasjonalfølelse hos kvener og samer».Finnefondets rammer ble fordoblet i denne perioden og mange norske lærere ble i denne perioden økonomisk avhengige av å dokumentere sin fornorskningsiver og dermed få tilskudd fra fondet. I denne perioden ble skoletiden utvidet, og en stilling som særskilt skoledirektør for Finnmark ble etablert for å kontrollere lærernes fornorskningsinnsats. Finnmark ble således det første fylket i landet med egen skoledirektør, og skoledirektør Bernt Thomassen ble i sin tid beryktet for sin iherdige innsats i arbeidet med assimileringen.
I 1901 ble det for første gang bevilget offentlige midler til statlige internatskoler for samer og kvener. Finnefondet bidro til ytterligere finansiering av internatskoler. Det første internatet ble bygget i Sør-Varanger, og begrunnelsen var «kulturelt grensevern». De første internatene ble dessuten også benyttet som kapell, og prestene var selvskrevne medlemmer av skolestyrene. Totalt ble det bygget ti internatskoler i Finnmark i løpet av den første skoledirektørens virketid. Hensikten med internatene var å isolere samiske og kvenske elever fra sine opphavsmiljø og effektivisere assimileringspolitikken. I samme periode ble antall samiske og kvenske elever ved Tromsø lærerskole dramatisk redusert og kurs i samisk og finsk for lærere stanset. I praksis ble det innført yrkesforbud for lærere med samisk eller kvensk bakgrunn.
I denne perioden iverksatte også norske myndigheter en systematisk fornorskning av stedsnavn i Finnmark, der opprinnelige samiske stedsnavn i mange tilfeller ble erstattet med norske stedsnavn. Hensikten var å underbygge og skape en oppfatning av norsk historikk og bosetting på samiske områder.Fornorskingspolikken i denne fasen var ideologisk og verdimessig begrunnet i nasjonalistisk og sosialdarwinistisk tankegods, og i stadig sterkere grad også ut ifra sikkerhetshensyn og forestillingen om «den finske fare». Norske myndigheter fryktet en finsk ekspansjon i nordområdene. Fornorskningen var derfor en del av de forholdsregler som ble tatt for å begrense denne trusselen, og for å sikre grensen.
=== Kulminasjonsfasen 1905–1950 ===
I begynnelsen av denne fasen ble ideologien bak assimileringstiltak og -politikk styrket og forsterket, sammenfallende i tid med unionsoppløsningen i 1905. Assimileringspolitikken var i denne perioden satt i system på de fleste samfunnsområder. I 1902 reviderte Stortinget Jordsalgsloven av 22. juni 1863, om salg, feste og forvaltning av statens grunn i Finnmark. Loven foreskrev nye regler som ga jordsalgskommisjonen i fylket anledning til å nekte bortfeste og salg av jord til samer og kvener og andre av «fremmed nasjonalitet». Jordsalgslovens § 1 skulle bli et viktig bidrag i fornorskingen.
Afhændelse maa kun ske til norske statsborgere og under særlig hensyn til at fremme bosættelsen af en for distriktet, dets opdyrkning og øvrige nyttiggjørelse skikket befolkning, som kan tale, læse og skrive det norske sprog og benytter det til daglig brug.
Jusprofessor Kirsti Strøm-Bull dokumenterer i en gjennomgang av jordsalgslovgivingen at norske myndigheter begrunnet lovrevisjonen med sterk bekymring for «udviklingen af nationalitets- og sprogforholdene i Finmarken». I regjeringens forslag til jordsalgsloven av 1902 framkom blant annet at et viktig hensyn var at jordsalget skulle være et middel for å regulere nasjonalitets- og språkforholdene i Finmarken.Omfanget av fornorskningen kan blant annet måles i rapportert etnisitet i folketellinger. I 1930 oppga 61 % av befolkningen i Kvænangen at de var samer (44 %) eller kvener (17 %), mens 39 % sa at de var norsketniske. Ved folketellingen i 1950 var prosentandelen redusert til 0.
==== Samisk opposisjon og motstand ====
Fram mot første verdenskrig vokste den samiske motstanden mot den harde assimileringspolitikken, og under Stortingsvalget 1906 ble Isak Saba valgt inn på Stortinget for Arbeiderpartiet. I 1903 utkom det første nummeret av den første samiske avisen Saǥai Muittalægje. Isak Saba skrev i 1906 diktet Same soga laula i avisen Sagai Muittalægje, et opprop til økt samisk nasjonal holdning og samling. I 1907 utga rektor, forsker og senere statsråd Just Quigstad en bok med en historisk oversikt over fornorskingspolitikken, som «inkluderte hele samfunnet og som var altomfattende». Quigstad lanserte også nye perspektiver og et mer mangfoldig og tolerant perspektiv på samisk kultur, og var blant de aller første som mente at samene som folk hadde egne rettigheter.Opposisjonen mot den rådende fornorskingspolitikken kulminerte med det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917. Men til tross for voksende motstand mot fornorskingen, ble resultatene små og norske myndigheters assimileringspolitikk ble videreført på 1900-tallet.
==== Indre offensiv mot samer og kvener ====
Versaillesfreden etter første verdenskrig endret grensene i nord. Det sikkerhetspolitiske aspektet ble skjerpet av den kommunistiske revolusjonen i Russland (1917). I samme periode økte bevilgningene til «Finnefondet», og flere internater ble bygget for å demme opp for manglende norsk nasjonalfølelse blant samer og spesielt kvener i en tid hvor sikkerhets- og utenrikspolitiske hensyn var viktige. Det var imidlertid farene ved en politisk bevegelse som arbeidet for et Stor-Finland, som fikk norske myndigheters oppmerksomhet i mellomkrigsårene og som resulterte i økt innsats i fornorskingsarbeidet overfor samer og kvener.
I 1931 ble Finnmarksnevden, et hemmelig organ for samordning av norsk grense- og minoritetspolitikk i nordområdene, opprettet. I nemndens mandat het det at den skulle «gi forslag til klare linjer for den norske kolonisasjons- og kommunikasjonspolitikk i Finnmark». Den ble et viktig instrument for videreføring og intensivering av assimilering av samer og kvener, gjennom koordinering innsatsen fra Forsvaret, Kirken, skoleverket, landbruksmyndigheter, samferdselsmyndigheter, domstoler og departementer. Omtrent samtidig, i 1933, ble det slått fast i forarbeidene til ny reindriftslov at den samiske reindriften er en «historisk anakronisme», og at jordbruksinteressene må prioriteres.Det sosialdarwinistiske perspektivet på samene var tydelig i offentlig politikk. Skoledirektør og statens kontrollør av statens fornorskingspolitikk, Christen Andreas Brygfjeld (1863–1952), bygget sin praksis åpenbart på en raseteori der den «samiske rase» var underlegen den «norske rase». I 1923 skrev Brygfjeld således at
«Lapperne har hverken hatt evne eller vilje til å bruke sitt språk som skriftspråk…. Det [samiske folk] hadde ingen evne til på egen hånd å heve sig op på et høiere kulturtrinn uten veien gjennom det norske språk og kultur… Det har alltid vært skjæbnens tilmålte del for et lite, veikt naturfolk, at det aldrig har kunnet stå sig mot det sterkere kulturfolk som det lever iblandt. Det har gått på samme måte med lapperne… De få individer som er igjen av den oprinnelige lappiske folkestamme er nu så degenereret at det er lite håp om nogen forandring til det bedre for dem. De er håpløs og hører til Finnmarkens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontigent herfra til vore sindsykeasyler og åndssvakeskoler.».Innføring av 7-årig folkeskole i 1936 innebar nok en innskjerping av assimileringspolitikken, i det finsk ikke lenger ble tillatt brukt som hjelpespråk i skolen.Så betent var situasjonen, at planene om utgivelsen den første samiske ABC-leseboken ble forsøkt stanset av Kirke- og utdanningsdepartementet så sent som i 1951. Begrunnelsen var delvis at boken var tenkt utgitt på samisk, men først og fremst at den inneholdt en illustrasjon over samenes bosettingsområde i Finland, Sverige og Norge.
=== Avviklingsfasen 1950–1980 ===
Skoleinstruksen fra 1898, Wexelsenplakaten, som forbød bruk av samisk i skolen, gjaldt gjennom hele 1950-årene og i enkelte områder helt til ut i 1960-årene. Den 1. januar 1956 ble «Samekomiteen» nedsatt av Einar Gerhardsens tredje regjering med mandat om å utrede «prinsipielle sider av de samfunnsspørsmål som knytter seg til samene, og foreslå konkrete tiltak av økonomisk og kulturell art for å gjøre det mulig for samene å dyktiggjøre seg og utfolde seg i samfunnet». Komiteens innstilling ble avgitt i 1959, og brøt på viktige områder med politikk og perspektiv fra norske myndigheters assimileringspolitikk. Den tok til orde for at myndighetenes samepolitikk burde være å styrke samene som gruppe, og foreslo ulike tiltak for å oppnå like rettigheter mellom samer og nordmenn. I Stortingsmelding 21 (1962–1963) omtalte imidlertid regjeringen ikke samene som en etnisk minoritet, men som «samisktalende nordmenn». Regjeringen mente at bevaring av samisk kultur skulle være resultat av de enkelte samenes individuelle valg. Undervisning i det samiske språk, og med samisk som undervisningsspråk, ble slått fast som en rett i 1967.Samtidig vokste det fram en tydeligere selvbevissthet i samiske miljøer, med økende interesseorganisering. Fra midten av 1970-tallet ble det også vanlig å oppfatte samene som en urbefolkning, og samisk rettighetskamp som en del av en internasjonal bevegelse.I 1980-årene ble Samerettsutvalget opprettet, med mandat til å utrede samiske politiske og kulturelle rettigheter. Forslagene fra SRU i 1984 førte blant annet til Sameloven (1987), «Sameparagrafen» § 108 i Norges Grunnlov (1988) og etableringen av Sametinget (1989).Det er ikke foretatt en offentlig granskning av norske myndigheters assimileringspolitikk eller -tiltak overfor samer eller kvener. Norske myndigheter har heller aldri akseptert juridisk eller politisk ansvar for assimileringspolitikkens konsekvenser, verken for enkeltindivider eller samene som folk. Daværende sametingspresident Aili Keskitalo sa i august 2016 at Sametingsrådet ønsker en offentlig sannhets- og forsoningsprosess tilsvarende det som er gjennomført i Canada og Australia sammen med urfolksgruppene der.
== Følgene av fornorskingen ==
Hensikten med den norske stats omfattende assimileringspolitikk overfor samer og kvener, var utvilsomt å utslette kultur, språk, historie og tradisjoner knyttet til opplevelsen av samisk eller finsk/kvensk identitet. Det gjaldt både for enkeltindivider og for samer og kvener som folkegrupper (folk). Historiker Henry Minde hevder at politikken for å få samene «til å legge bort språket sitt, endre grunnverdiene i kulturen og bytte den nasjonale identiteten sin» var omfangsrik, langvarig og målbevisst. Minde mener denne omleggingen må ha fått dyptgripende konsekvenser for enkeltmennesker og samfunn. Den påvirket samers muligheter for læring av eget språk, egen kultur, historie og tradisjoner. Den reduserte også mulighetene for arbeid og økonomisk utkomme gjennom sterke begrensninger på mulighet for reindrift og eierskap av jord.
Et av resultatene av fornorskingen ble at stadig flere samer oppga norsk etnisitet i forbindelse med folketellinger i Norge fra slutten av 1800-tallet og på 1900-tallet. Fornorskingen ble også sett som en forklaring på at mange personer som selv har etnisk samisk bakgrunn, fikk negative holdninger til samisk språk og kultur. Helt fram til 1920 ble samisk etnisitet i offentlige folketellinger satt i samme kategori som «Blinde, døve og sindssyke», de var «utenfor normalen» og deres opphav ble drøftet ut fra tanker om raserenhet.Pedagog og forsker Jens Ivar Nergård har omtalt krenkelsene og traumatiseringen under og etter fornorskingen, som «den samiske smerten». Dette er, ifølge Nergård, traumer og sår som eksisterer, men som i liten grad er dokumentert eller beskrevet fra annet hold enn majoritetssamfunnet.Historiker Henry Minde anslår at det vil ta minimum 120 år med dagens bevilgninger til Sametinget og samiske formål før det kan sies å være brukt like stor andel offentlige midler på å gjenoppbygge samisk kultur som de beløp det ble brukt på å utslette den under fornorskingspolitikkens periode fra 1850 til 1980.Den 10. oktober 2016 presenterte det regjeringsoppnevnte Samisk språkutvalg sin endelige rapport NOU 2016:18 – Hjertespråket om det samiske språkets status og anbefaling av nødvendige tiltak. Utvalget konkluderer med at «[u]tredningen utvalget har mottatt viser at den historiske fornorskingspolitikken er godt dokumentert. Utvalget bemerker at det likevel i liten grad ser ut til å foreligge dokumentasjon på hvordan fornorskningen foregikk lokalt og hvordan fornorskingen har påvirket enkeltindivider.».Harald V erkjente og beklaget i 1997 fornorskingspolitikken rettet mot samene. Det var første gang dette skjedde på vegne av norske myndigheter. Samefolkets fond ble opprettet i 2000.
== Referanser ==
== Litteratur ==
NOU 2008:5. Sjøsamene i Finnmark; regjeringen.no
St.meld. nr. 55 (2000–2001) - Om samepolitikken; regjeringen.no
Sollaug Sárgon. Konsekvenser av statens fornorskningspolitikk - med fokus på tapt skolegang under andre verdenskrig, Masteroppgave i pedagogikk med fordypning i spesialpedagogikk ved Universitetet i Tromsø, 2007.
Fornorskingspolitikken overfor samar og kvenar, artikkel hos Norgeshistorie.no
== Eksterne lenker ==
«fornorskingspolitikk», artikkel fra Store norske leksikon | Fornorsking av samer er resultatet av det kulturpresset og den aktive norske assimileringspolitikken som det samiske folk, med sin kultur og levesett, opplevde fra den norske staten og majoritetssamfunnet i Norge fra tidlig på 1700-tallet og fram til moderne tid, gjennom kirke, skole og andre virkemidler. Mer snevert brukes begrepet «fornorsking» om den aktive assimileringspolitikken som ble vedtatt fra 1851 og gjennomført på ulike samfunnsområder fram til 1980-årene. | 9,882 | 9,882 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_europeiske_union | 2023-02-04 | Den europeiske union | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske union', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
| Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
== Historie ==
=== Idéen om europeisk integrasjon ===
Tanken om et samlet Europa ble for første gang for alvor lansert i 1923 med Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergis bok Paneuropa, som førte til opprettelsen av Pan-Europa-bevegelsen. Pan-Europa-bevegelsen så for seg et føderalt, liberalt og demokratisk Europa, idealer som var vanskelige å få gjennomslag for i en tid der stadig flere land hadde fascistiske eller kommunistiske styresett.
=== Tidslinje over de viktigste traktatene ===
=== 1951: Kull- og stålunionen ===
Den franske utenriksminister Robert Schuman foreslo 9. mai 1950 (senere feiret som Europadagen) en sammenknytning av de franske og tyske tungindustrier, gjennom felles institusjoner. Schuman-planen som var utarbeidet av Jean Monnet, hadde som formål å hindre at det skulle oppstå krig mellom Tyskland (Vest-Tyskland) og Frankrike.Frankrike, Vest-Tyskland, de tre Benelux-land og Italia, senere kalt «de indre seks», undertegnet i 1951 Paris-traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Fellesskapet skulle ha institusjoner med en viss overnasjonal beslutningsmyndighet. Det dreide seg blant annet om å etablere Den høye myndighet, en forløper til Europakommisjonen. Fellesskapet som også ble kalt Kull- og stålunionen, startet sin virksomhet i 1952.Formålet med kull- og stålunionen var å fjerne handelshindre for denne industrien. Det skulle gjelde felles regler og minstepriser mellom landene. På sikt ønsket man en felles handelspolitikk utad. EKSF-ministrene foreslo i 1953 å skape en «europeisk politisk union».
=== 1957: Roma-traktaten ===
«De indre seks» signerte i 1957 Roma-traktaten. Dermed opprettet de Det europeiske økonomiske fellesskap (ofte omtalt som EEC eller Fellesmarkedet), samt atomenergi-organisasjonen Euratom. Traktaten innebar at «de fire friheter» skulle gjelde innenfor Fellesmarkedet. Det ble også uttrykt ønske om å redusere de økonomiske forskjellene mellom medlemslandene, og mellom geografiske områder innenfor fellesmarkedet.EEC var til å begynne med en tollunion. Gjennomføring av tollunionen og en felles landbrukspolitikk førte i løpet av 1960-tallet til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.
=== 1992: Maastricht-traktaten ===
Murens fall i 1989 ga en ny dynamikk til den europeiske samling. Kravet om en bedre demokratisk forankring for de europeiske institusjonene ble sterkere. Europaparlamentet skulle styrkes som talerør for europeiske borgere.Da Maastricht-traktaten ble undertegnet 7. februar 1992, ble Den europeiske union grunnlagt. Traktaten som senere er endret en rekke ganger, kalles traktaten om Den europeiske union. Unionen var foreløpig en overbygning på «søyler»: De europeiske fellesskap, justis- og politisamarbeidet og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Maastricht-traktaten fastsatte klare regler for den kommende felles valuta, euroen.De europeiske fellesskap omfattet områder der Europakommisjonen hadde sin overnasjonale beslutningsmyndighet. De to andre søylene, justis og utenriks, utgjorde formaliserte rammeverk for mellomstatlig samarbeid på politikkområder innenfor nasjonalstatenes domene. EUs organer kunne på disse områdene ikke fatte beslutninger med virkninger for medlemslandene. EU var et politisk og ikke rettslig begrep, og EU selv var ikke et eget rettssubjekt.Folkeavstemningen i Frankrike i 1992 støttet Maastricht-avtalen. Derimot forkastet Danmark traktaten ved sin folkeavstemning 2. juni samme år. Edinburgh-avtalen som ble inngått i desember 1992, ga Danmark rett til å ta forbehold om blant annet eurosamarbeidet. Da det ble holdt ny folkeavstemning om Maastricht-traktaten i 1993, viste den flertall for traktaten.
Planen var at andre trinn i ØMU skulle innledes 1. januar 1994, og tredje trinn (faste valutakurser og felles valuta) skulle innledes senest 1. januar 1999. Sentralt i arbeidet med ØMU var de såkalte konvergenskriteriene som var kravene til økonomisk utvikling i medlemsland før de kunne gå inn i ØMU, det gjaldt blant annet prisstabilitet, valutakurs, underskudd på statsbudsjettet og rentenivå. Det indre markedet innebar blant annet at nasjonale monopoler ble oppløst og at det ble innført regler for offentlige innkjøp. Ifølge de nye reglene kunne ikke lokale eller nasjonale myndigheter foretrekke en lokal bedrift til for eksempel et byggeprosjekt, alle bedrifter innenfor EU måtte behandles likt og bedrifter som mente seg diskriminert kunne føre sak for domstolen.
Nice-traktaten fra 2001 reviderte Maastricht-traktaten, og definerte fordelingen av de enkelte medlemslandenes representanter i Rådet for Den europeiske union etter utvidelsene.
=== 2009: Lisboa-traktaten ===
Lisboa-traktaten som ble vedtatt i 2007 og trådte i kraft i 2009, var en endringstraktat. Maastricht-traktaten ble omdøpt til traktaten om Den europeiske union, og Roma-traktaten ble traktaten om Den europeiske unions virkemåte. De to traktatene tilsvarte til sammen omtrent innholdet i traktaten om en forfatning for Europa som i 2005 ble forkastet ved folkeavstemninger i Nederland og Frankrike. Systemet med de tre søyler ble opphevet og erstattet med et enhetlig rettssystem under navnet Den europeiske union. Europaparlamentet fikk større myndighet, «det europeiske borgerinitiativet» ble innført, Det europeiske råd fikk en fast president, EU fikk en utenriksminister og det ble etablert en ny diplomatisk tjeneste for EU, kalt Den europeiske utenrikstjeneste.I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
=== 2016: «Brexit» ===
Ved en folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap den 23. juni 2016 stemte 51,9 prosent av velgerne i Storbritannia for å forlate EU, mens 48,11 prosent stemte for å forbli. Forhandlingene om brexit begynte våren 2017. Forhandlingene førte til at Storbritannias medlemskap i EU opphørte 31. januar 2020. Det er imidlertid avtalt en overgangsperiode til 31. desember 2020, som kan forlenges. I overgangsperioden er det meste som før.
=== 2020/2021: Handels- og samarbeidsavtale med Storbritannia. ===
Forhandlingsdelegasjonene oppnådde 24. desember 2020 enighet om et utkast til handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia. Avtalen gjaldt midlertidig fra 1. januar 2021. Etter ratifiseringsprosessen i EU-landene og behandlingen i EUs organer trådte avtalen i kraft 1. mai 2021.
== Politisk system ==
=== EU-retten ===
EU-retten er unik, og bygget opp på en annen måte enn rettssystemene i medlemsstatene. Den adskiller seg også fra folkeretten, som er den tradisjonelle form for internasjonal rett.En særskilt side ved EU-retten er at den er bygget på overnasjonalitet. Det innebærer at unionen har institusjoner som kan treffe flertallsvedtak, og som binder også de medlemsstatene som har stemt imot. Deler av EU-retten får dessuten direkte virkning i medlemsstatene, uten noen mellomliggende ratifikasjon. Samtidig må EU følge legalitetsprinsippet, ikke bare ved utøvelse av myndighet, men også ved lovgivningen. Det innebærer at det må finnes grunnlag i en traktat for at EU kan vedta nye lover. EU kan ikke selv vedta nye traktater, det er det bare medlemsstatene som kan.Overnasjonaliteten er ikke gjennomført for alle rettsakter. Rådet for Den europeiske union (ministerrådet) kan ikke treffe flertallsvedtak i alle saker. Videre er det slik at forordninger har direkte virkning, mens direktiver krever nasjonal gjennomføring. Det dreier seg derfor om en delvis gjennomført overnasjonalitet.EU-retten bygger på traktatene, og er dermed selvstendig (autonom), i forhold til medlemsstatenes rettssystemer. Det medfører at ikke bare statene, men også innbyggerne (unionsborgerne) kan pålegges forpliktelser og gis rettigheter. Et viktig moment ved lovtolkningen i EU, er hensynet til den europeiske integrasjon. Et annet moment er eksistensen av EUs 24 offisielle språk. Et ord kan ha ulik betydning på ulike språk. Ved tolkningen av EU-lovene, vil derfor meningen med bestemmelsen kunne få større betydning enn ordlyden.Generelle prinsipper er av stor betydning. De viktigste prinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, for de grunnleggende rettigheter som fremgår av medlemsstatenes statsforfatningsrett, for subsidaritetsprinsippet og for åpenhet for opptak av nye medlemmer i unionen. Traktaten om den europeiske union slår fast at Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter er inkorporert i EU-retten, og at EU skal tiltre Den europeiske menneskerettskonvensjon.EUs politiske system har vært kritisert for å lide av «demokratisk underskudd». Det er blant beskrevet som at EU-institusjonene og deres beslutningsprosesser er uten demokratisk legitimitet, og at institusjonene virker utilgjengelige for alminnelige borgere. EU har selv søkt å imøtekomme dette ved å gi økt innflytelse til Europaparlamentet. Andre har ment at EU ikke kan bli demokratisk ved å styrke Europaparlamentet, i hvert fall ikke så lenge tilslutningen til valgene til Europaparlamentet holder seg lav.
=== Institusjoner ===
I EUs politiske system skilles det mellom EUs institusjoner og andre organer. Institusjonene er tildelt egen myndighet gjennom traktatene. Øvrige organer er enten underlagt institusjonene eller har rent rådgivende funksjoner.Unionens sju institusjoner er listet opp i traktaten om den europeiske union (TEU), artikkel 13. Nærmere bestemmelser om institusjonene fremgår av traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV) sjette del.I beslutningsprosessen er det fremfor alt fire institusjoner som deltar, nemlig Europakommisjonen, Rådet, Det europeiske råd og Europaparlamentet. Vanligvis er det kommisjonen som foreslår beslutningene, mens Rådet og Europaparlamentet vedtar dem. Gjennomføringen er det medlemslandene eller de berørte institusjoner som står for.Rådet, Kommisjonen og Europaparlamentet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
==== Europaparlamentet ====
Europaparlamentet er EUs folkevalgte organ. Det har siden 1979 blitt valgt ved direkte valg av EUs borgere. Det utgjør sammen med Rådet EUs lovgivende organer. De to organene godkjenner også EUs budsjett og velger Europakommisjonens president. Parlamentet kan vedta mistillitsforslag overfor Europakommisjonen som kollegium, og kommisjonen og EUs utenriksminister må da gå av. Sammen med Europakommisjonen og EU-domstolen utgjør Europaparlamentet det overnasjonale nivået i EU.Valg til Europaparlamentet foregår ved at representanter fra medlemslandenes partier stiller til valg etter medlemsstatenes regler. I Europaparlamentet organiserer de valgte representantene seg i politiske grupper etter politisk ideologi, og på tvers av landegrenser. Europaparlamentet ledes av en president.
==== Det europeiske råd ====
Det europeiske råd som ofte blir kalt «EUs toppmøte», ble opprettet i 1974. Medlemmene er medlemsstatenes stats- eller regjeringssjefer, Det europeiske råds president og Europakommisjonens president. EUs utenriksminister deltar også når det skal drøftes utenrikssaker. Rådet fastlegger EUs politiske retning og prioriteringer. Det europeiske råd treffer først og fremst sine avgjørelser ved konsensus. I visse særlige tilfeller som er beskrevet i EUs traktater, treffer det likevel avgjørelser ved enstemmighet eller kvalifisert flertall. Ved avstemningen deltar ikke presidenten eller kommisjonens president.
==== Den europeiske unions råd («Rådet») ====
Rådet er medlemslandenes organ. I Rådet møtes de aktuelle fagministrene fra hvert av medlemslandene, for å vedta lover og treffe andre politiske beslutninger. Lovforslagene til Rådet kommer som regel fra Europakommisjonen. Internt i Rådet behandles saken først av en av Rådets 150 komiteer. Deretter drøftes den av De faste representantenes komité (Coreper), for endelig å bli behandlet av Rådet. Det vil da være sammensatt av de relevante ministrene fra alle medlemsland. Rådet vedtar deretter lovene sammen med Europaparlamentet, og som regel (85 ulike politikkområder) etter den alminnelige lovgivningsprosedyre. De to institusjonene blir som regel (67 % av tilfellene) enige i første «lesning».Før en lov vedtas skal den forelegges for de nasjonale parlamenter som kan uttale seg om behandlingen er i samsvar med nærhetsprinsippet (subsidaritetsprinsippet). Forslag fra Europakommisjonen eller EUs utenriksminister kan vedtas med kvalifisert flertall. Forslag til Rådet fremsatt av andre enn de to nevnte krever et utvidet kvalifisert flertall. Beslutninger som medlemslandene betrakter som følsomme, vedtas ved enstemmighet. Det gjelder blant annet utenrikspolitiske spørsmål, EUs finanser og opptak av nye medlemmer. Formannskapet (etter dansk: Formandskabet) i rådet går på rundgang blant medlemslandene, med skifte hver sjette måned.
==== Europakommisjonen ====
Europakommisjonen er et utøvende og kontrollerende organ. Den bistår med å forme EUs overordnede strategi, foreslå nye lover og politikk og overvåke gjennomføringen av dem. Av sistnevnte grunn kalles den gjerne «traktatenes vokter». Kommisjonen skal forvalte EUs budsjett. Den spiller også en rolle i det internasjonale utviklingsarbeidet og i levering av humanitær bistand.Kommisjonen består av én person (europakommissær) fra hvert av medlemslandene. Kommissærene representerer likevel ikke sine land, og skal ikke ta instruks fra egne regjeringer. Kommisjonen står politisk ansvarlig overfor Europaparlamentet, og hele kommisjonen kan avsettes av parlamentet. Enkeltmedlemmer kan avsettes av domstolen. Kommisjonen tar beslutning ved flertall, men tilstreber konsensus.
==== Den europeiske unions domstol ====
Den europeiske unions domstol er en institusjonell overbygning på tre forskjellige domstoler, hvis oppgave blant annet er å tolke europeisk lovgivning og traktatene. Domstolen uttaler seg om forholdet mellom internasjonale avtaler og EU-rett og den avgjør tvister mellom EFs institusjoner.
==== Den europeiske sentralbank ====
Den europeiske sentralbank (ESB) utgjør sammen med de 27 medlemslandenes sentralbanker, Det europeiske systemet av sentralbanker (ESSB). ESB danner sammen med de 19 eurolandene eurosonen. ESB og ESSB ble opprettet ved Maastricht-traktaten. ESSBs hovedoppgave er å sikre prisstabilitet og å utforme og gjennomføre EUs pengepolitikk. Med forbehold for målet om prisstabilitet, skal ESSB støtte den alminnelige økonomiske politikken i EU i samsvar med de mål og prinsipper som er nedfelt i traktatene.
==== Revisjonsretten ====
Revisjonsretten reviderer unionens regnskap. Den er sammensatt med ett medlem fra hver medlemsstat som velges for seks år av gangen. Presidenten velges for tre år av gangen. Revisjonsretten rapporterer til Rådet og Europaparlamentet. Den har ingen egne fullmakter til å gripe inn mot ulovligheter, men dersom revisorene avslører svindel eller uregelmessigheter, skal de underrette Kommisjonen ved OLAF – Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse.
=== Andre organer ===
Regionkomitéen er et rådgivende organ som består av representerer fra de regionale og kommunale organer i EU. Komiteen har eksistert siden 1992 og utnevnes av medlemslandenes regjeringer. Den skal høres før bestemte beslutninger, i praksis 70 % av lovgivningen. Regionkomiteen har 329 medlemmer (2020) som danner politiske grupper på tvers av landegrensene, i likhet med i Europaparlamentet. Komiteen møtes seks ganger i året.
Den økonomiske og sosiale komité har eksistert som rådgivende organ siden 1957. Komiteen skal representere det organiserte samfunn og består av 344 medlemmer fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner med en tredel hver, samt sosiale, yrkesmessige, økonomiske og kulturelle organisasjoner. De tilsammen 326 komitémedlemmene nomineres av medlemsstatenes regjeringer og oppnevnes av Rådet for fem år av gangen.. De har et selvstendig mandat. Komiteen skal høres i økonomi- og sosialpolitikk.
Den europeiske ombudsmann velges av Europaparlamentet for fem år av gangen. Ombudsmannen er uavhengig og upartisk, kan kritisere EUs institusjoner og byråer, og skal oppfordre til god forvaltningsskikk. Ombudsmannen bistår innbyggere, næringsdrivende og organisasjoner som opplever problemer med EUs administrasjon og undersøker klager på myndighetsmisbruk. Embetet skal også proaktivt gå inn i systemiske spørsmål.
Det europeiske datatilsynet er en uavhengig tilsynsmyndighet for datasikkerhet. Det skal overvåke og garantere implementeringen av unionens bestemmelser om behandling av personopplysninger.
Den europeiske investeringsbank ble stiftet i 1958. Bankens hovedområder er per 2020 klima og miljø, utvikling, innovasjon og vitenskap, små og mellomstore bedrifter, infrastruktur og integrasjon. Miljøvern er gjennomgående for de hensyn banken vektlegger for sine prosjekter.
=== EUs byråer ===
EUs byråer adskiller seg fra EUs institusjoner og andre organer, blant annet ved at de er selvstendige juridiske enheter opprettet for å utføre særskilte oppgaver i henhold til EU-lovgivningen. De 41 «desentraliserte byråene» inklusive Euratom-byråene, har sine kontorer spredt rundt i EUs medlemsland. I tillegg kommer (2020) sju byråer som deltar i offentlig-privat samarbeid. Europakommisjonen oppretter også «forvaltningsbyråer» (executive agencies) for en tidsbestemt periode for å løse bestemte oppgaver. Forvaltningsbyråene har som regel kontor i Brussel.Byråene er i et stort antall åpnet for samarbeid med andre land. For eksempel deltok Norge per 2017 i 31 av EUs byråer. Norge kunne per 2022 delta i 224 av EUs komiteer.
=== Unionsborgerskap ===
Unionsborgerskapet ble introdusert ved Maastricht-traktaten og betegner de rettigheter som hver borger i EUs medlemsland har. Det er et supplement til de nasjonale statsborgerskapene og kan ikke erstatte disse. Den eneste måten å oppnå unionsborgerskap på er å bli statsborger i et medlemsland.
== Kompetansefordeling mellom EU og medlemslandene ==
Den europeiske unions rettsgrunnlag er dannet av to forfatningstraktater som alle medlemsstatene er tilsluttet. Det dreier seg om traktaten om Den europeiske union, opprinnelig Maastricht-traktaten, og traktaten om Den europeiske unions virkemåte, opprinnelig Roma-traktaten. Disse traktatene er endret flere ganger, og brukes i endret (konsolidert) versjon.
=== Prinsipper for begrensning og bruk av kompetanse ===
Traktaten om den europeiske union artikkel 5, fastsetter tre prinsipper for henholdsvis begrensning av unionens kompetanse (myndighet), og for hvordan kompetansen skal utøves.
Kompetansetildelingsprinsippet innebærer at myndighetsområder som ikke er gitt EU i traktatene, forblir i de enkelte medlemsland.
Subsidaritetsprinsippet (nærhetsprinsippet) innebærer at EU, med mindre det dreier seg om unionens enekompetanse, bare skal tre inn dersom det fører til en bedre løsning, enn om problemene løses av medlemslandene selv.
Forholdsmessighetsprinsippet innebærer at EU må handle forholdsmessig, det vi si at den ikke må gå lengre enn det som er nødvendig for å få oppfylt traktaten.
=== Kompetansereglene på de enkelte saksområder ===
Så langt myndighetsområdene er regulert i traktatene, fremgår fordelingen av dem mellom EU og medlemsstatene, av traktaten om Den europeiske unions virkemåte, første del.
== Politikkområder ==
=== Toll ===
EUs tollunion har formelt grunnlag i Roma-traktaten fra 1957, men ble gjennomført først i 1968. Tollunionen medfører at det ikke er toll på eksport og import innad i EU, og at tollsatsene mot tredjeland er like for samtlige medlemsland. Den er nært knyttet til det indre markedet, som ble etablert i 1993. EØS-landene er ikke medlemmer av tollunionen.Reglene for tollunionen vedtas ved flertallsbeslutninger i EUs organer. Den er dermed en del av EUs overnasjonale område.
=== Konkurransepolitikk ===
EUs konkurransepolitikk har som hovedformål å legge til rette for at det indre marked skal fungere som et fritt marked. EU har enekompetanse på å vedta konkurranseregler som er nødvendig for det indre markeds virkemåte. Konkurransepolitikken er dermed en del av EUs overnasjonale nivå.
=== Det indre marked ===
Det indre marked ble iverksatt 1. januar 1993 mellom medlemslandene i EU. Siktemålet var å oppnå en styrket næringsmessig integrasjon, og å berede grunnen for Den økonomiske og monetære union. Det indre marked omfatter medlemsstatene i EU. I tillegg har EØS-landene (Norge, Island og Liechtenstein) og Sveits adgang til markedet. Medlemskap i det indre marked forutsetter den frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer («fire friheter»), slik de ble forutsatt i Roma-traktaten.Innføringen av det indre markedet dominerte arbeidet i EF fra midten av 1980-tallet. Reglene for det indre marked avgrenses mot EUs felles handelspolitikk.
=== Fiskeri ===
Formålet med EUs felles fiskeripolitikk er å forvalte en felles ressurs, og gi alle medlemslandenes fiskeflåter samme adgang til EUs farvann og fiskeområder. Spørsmål knyttet til bevaring av biologiske ressurser i havet tilhører EUs enekompetanse. Ressursspørsmålene avgjøres dermed på overnasjonalt nivå. Fiskeripolitikken ble vedtatt første gang av Rådet 19. og 20. oktober 1970.
=== Handelspolitikk ===
EUs felles handelspolitikk dreier seg om reglene for eksport og import mellom unionens medlemsland og land utenfor EU. Den omfatter lovgivningen på dette området og forhandlinger om handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken avgrenses mot det indre marked som dreier seg om handel medlemslandene imellom. EUs organer har enekompetanse til å gi lover på dette området og gjør vedtak ved flertallsbeslutninger. EU har også enekompetanse til å forhandle handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken er dermed del av EUs overnasjonale område. Europakommisjonen har inngått handelsavtalen Everything but Arms (Alt utenom våpen) med en rekke av verdens minst utviklede land.
=== Landbruk ===
I den felles landbrukspolitikken (CAP) er myndigheten delt mellom EU og medlemslandene. Landbrukspolitikken som ble vedtatt første gang i 1962, har gjennomgått flere reformer. Formålet var opprinnelig å øke produktiviteten i landbruket, sikre tilbudet av landbruksprodukter til fornuftige priser, sikre levestandarden for bøndene og stabilisere prisen på landbruksprodukter. Gjennom jordbrukspolitikken ble det gitt subsidier til bøndene som ga dem incentiver til å produsere mer, så vel som til restrukturering av jordbrukssektoren. På 1980-tallet opplevde EU store overproduksjonsproblemer for mange viktige landbruksprodukter. I 2013 gjennomgikk CAP en omfattende reform. Støtten til landbruket la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men denne andelen var i 2020 redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene.EU var per 2022 generelt godt selvforsynt med jordbruksprodukter. De er også en betydelig nettoeksportør av jordbruksvarer. For noen produkter som tropisk frukt og fôrvarer er likevel EU en nettoimportør. 22 prosent av EUs proteinråvarer for husdyr produseres i land utenfor EU.
=== Utenriks- og sikkerhetspolitikk ===
Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er EUs politikk overfor tredjeland, det vil si land utenfor EU. Politikken skal sikre fred og styrke den internasjonale sikkerhet, samtidig med at demokratiet, rettsstatsprinsippet og respekten for menneskerettighetene og friheten skal fremmes i hele verden. Den dekker alle områder i utenrikspolitikken, samt alle forhold vedrørende EUs sikkerhet. FUSP omfatter også en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (FSFP), som dekker de forhold ved EUs politikk som vedrører forsvar og militær og sivil krisestyring.Lisboa-traktaten fra 2009 formet FUSP slik vi kjenner den i dag. Traktaten medførte opprettelsen av EUs diplomatiske tjeneste, nemlig Den europeiske utenrikstjeneste, under Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk.Det europeiske råd vedtar målsetningene for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Rådet for Den europeiske union avgjør deretter hvilke tiltak og posisjoner som EU skal ta i dette politikkområdet. Rådets beslutninger krever enstemmighet, men det kan også tas beslutninger ved kvalifisert flertall, det vil si 55 % av stemmene fra EU-land, som utgjør minst 65 % av EUs befolkning.
=== Miljø og energi ===
EU har som mål å redusere sine utslipp av veksthusgasser med minst 55 % i 2030 sammenliknet med 1990-nivået. Unionen ønsker å bli klimanøytral senest i 2050. Målet er sentralt i klimastrategien Green Deal, og er i samsvar med EUs globale initiativ i samsvar med Parisavtalen. REpowerEU er en plan fremlagt av Europakommisjonen i 2022, for å avslutte medlemslandenes avhengighet av russisk olje og gass før 2030, som svar på Russlands invasjon av Ukraina i 2022.Europakommisjonen utnevner årlig en europeisk miljøhovedstad, blant annet som en anerkjennelse for vedvarende engasjement for å nå høye miljømessige standarder. Prisen tildeles byer også utenfor EU, og Oslo fikk prisen i 2019.EUs energipolitikk er forankret i TEUV artikkel 194 og skal sikre at energimarkedet virker etter sin hensikt, garantere en sikker energiforsyning i Unionen, fremme energieffektivitet, energisparing og utvikling av nye og fornybare former for energi, og fremme sammenkopling av energinett. Politikken dekker alle energikilder, fra fossile kilder til nukleære og varige kilder (sol, vind, biomasse, geotermiske, hydroelektriske og bølgekraft).
=== Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ===
Det europeiske området for frihet, sikkerhet og rettferdighet omfatter forskjellige politiske områder med en grenseoverskridende dimensjon, herunder forvaltning av EUs ytre grenser, sivilrettslig og strafferettslig samarbeid, samt politisamarbeid. Området dekker dessuten asyl- og integrasjonspolitikk og bekjempelse av kriminalitet (terrorisme, organisert kriminalitet, IT-kriminalitet, seksuell utnyttelse av barn, menneskehandel, narkotikahandel etc.). Politikkområdet omfatter blant annet virksomheten til Frontex, Eurojust, Europol, den europeiske arrestordre og personvernforordningen GDPR.Schengen-området består av 26 europeiske stater som har fjernet all passkontroll og annen grensekontroll ved de indre grenser. Det er også vedtatt kompenserende regler for samarbeidslandenes ytre grenser, felles visumregler, bekjempelse av narkotikahandel og felles regler for informasjonsutveksling - Schengeninformasjonssystemet (SIS). Området er oppkalt etter Schengen-avtalen fra 1985 og Schengen-konvensjonen fra 1995, begge undertegnet i Schengen i Luxembourg. Området består av 22 av EU-statene og de fire EFTA-staterne Island, Liechtenstein, Norge og Sveits, samt flere mikrostater.Irland og Danmark har tatt forbehold (opt-out) om dette politikkområdet. Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ble innført med Lisboa-traktaten i 2009. Endringen åpnet for at EU kunne vedta forordninger og direktiver innenfor dette politikkområdet.
=== Transport ===
EUs transportpolitikk går ut på å sikre en velfungerende, effektiv, sikker og fri bevegelighet av personer og varer i EU ved hjelp av integrerte nettverk (Transeuropeiske nett, TEN), ved bruk av alle transportformer (vei, jernbane, vann, luft). EU-politikken dekker også en rekke andre områder så som klimaendringer, passasjerers rettigheter, miljøvennlig drivstoff og bekjempelse av overdrevet byråkrati i havnene. Kompetansen i transportpolitikken er delt mellom EU og medlemslandene.
=== Romprogram ===
EUs romprogram ble etablert i 2021 og omfatter romaktiviteter for perioden 2021–2027. Programmet innebærer en videreutvikling av Galileo/EGNOS (satellittnavigasjon) og Copernicus (jordobservasjon). Det nye programmet vil også omfatte de nye delprogrammene GOVSATCOM (sikker satellittkommunikasjon for myndighetsformål) og SSA (romovervåkning).
=== Kultur ===
EUs kulturpolitikk er definert i traktaten om den europeiske unions virkemåte artikkel 167. EU skal støtte, koordinere eller komplettere medlemsstatenes initiativer og arbeide med å fremheve den felles kulturarven. Kreativt Europa var per 2020 EUs eneste rendyrkede program for støtte til kultur. Gjennom dette programmet ble det gitt støtte til blant annet European Film Academy som arrangerer European Film Awards. EU samarbeider med andre internasjonale organisasjoner for å hindre ulovlig handel med kulturgoder.Hvert år velges to byer til europeiske kulturhovedsteder, der det settes fokus på lokale kunstnere og de aktuelle byenes særskilte kulturarv. Europeana er en internettportal med tilgang til (per 2020) 58 millioner digitaliserte objekter fra den europeiske kulturarv, hos 3 600 arkiver, museer og andre institusjoner.
== Budsjett ==
=== Omfang og inntekter ===
EUs vedtar et langtidsbudsjett for sju år av gangen. EUs såkalte «egne inntekter» utgjør hovedsakelig en avgift beregnet av medlemslandenes bruttonasjonalprodukt (BNP), en andel av medlemslandenes merverdiavgift, samt importavgifter på produkter fra land utenfor EU. Disse inntektene utgjør tilsammen ca. 98 % av budsjettet. De siste 2 % dreier seg om andre inntekter, blant annet skatter fra EUs ansatte og bøter som følge av brudd på EUs konkurranseregler.Enkelte land har gjennom årenes løp fått rabatter på sine bidrag til budsjettet. Et kjent tilfelle var da Storbritannia ved statsminister Margaret Thatcher i 1984 krevde en rabatt («I want my money back») på det britiske bidraget til EU. Østerrike, Danmark, Nederland og Sverige har fått tidsbegrensede rabatter på avgiften av BNP. Tyskland, Sverige og Nederland har rabatter på sin andel av innkrevd merverdiavgift.De samlede bidrag fra medlemslandene skal ikke overstige 1,2 % av EUs bruttonasjonalprodukt. De siste årene før 2020 har budsjettet utgjort ca. 1 % av medlemslandenes samlede bruttonasjonalprodukt, eller ca. 2 % av medlemslandenes samlede budsjetter. Det er til sammenlikning litt mindre enn budsjettene til henholdsvis Østerrike og Belgia.
=== Bruken av pengene ===
Det meste av pengene (94 %) går tilbake til medlemslandene som støtte og bidrag, mens 6 % går til administrasjon. For å minske forskjeller mellom landene får EU-land med svak økonomi mer økonomisk støtte enn land med sterk økonomi. Bidrag til utvikling av regioner, sysselsetting, samt energi og transport utgjorde for 2020 45 % av budsjettet. Jordbruksstøtten var lenge den dominerende sektor, men det har endret seg. Den felles landbrukspolitikk la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men i 2020 var denne andelen redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene. Utenriks- og sikkerhetspolitikken fikk i 2020 6 %, mens grensekontroll og sikkerhet fikk 2 % av budsjettet.
=== Budsjettet for 2021–2027 ===
Den 10. november 2020 ble det oppnådd enighet mellom Europakommisjonen, Rådet og Europaparlamentet om budsjettet for perioden 2021–2027 med 1 074,3 milliarder euro. I tillegg ble det vedtatt et ekstraordinært budsjett kalt NextGenerationEU på 750 milliarder euro, som et midlertidig gjenopprettingsinstrument etter Koronapandemien, og for å drive frem et grønt og digitalt skifte i medlemslandene. Budsjettet var det største i EU gjennom tidene.
== Geografi ==
EUs medlemsstater dekker et areal på 4 233 262 kvadratkilometer, som er mindre enn halvparten av USA. Av dette var per 2011 154 539,82 kvadratkilometer kunstig vannet. Mont Blanc er den høyeste fjelltoppen med 4 810,45 moh. De mest lavtliggende er Lammefjord, Danmark og Zuidplaspolder, Nederland, begge på 7 muh. Unionen har en landegrense på 13 770 km. Det er da tatt i betraktning at grensen mellom Irland og Nord-Irland per 2020 ikke er en hard grense, og slik at den reelle grensen går i Irskesjøen. Kystlinjen strekker seg til 53 563,9 kilometer.
== Medlemsstater ==
De seks landene som stiftet EEC i 1957 var Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Luxemburg, Nederland.
=== Utvidelser ===
Den første utvidelse av fellesskapet ble gjennomført i 1973 med Storbritannia, Irland og Danmark. Norge hadde også søkt, men trakk søknaden tilbake, etter en folkeavstemning i 1972. Hellas ble medlem i 1981, Spania og Portugal i 1986. Disse tre landene hadde lenge søkt mot fellesskapet, men kom ikke med før de hadde innført demokratiske styresett.Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble landet og dermed EU utvidet med 16 millioner innbyggere, og dessuten territoriet til den tidligere kommunistiske staten DDR (Øst-Tyskland).Østerrike, Sverige og Finland ble medlemmer i 1995. Norge hadde holdt folkeavstemning i 1994, som på nytt viste et flertall mot medlemskap.
I 2004 ble ti nye land medlemmer. Det dreide seg om de tidligere kommunistiske Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Slovenia og middelhavslandene Malta og Republikken Kypros.Romania og Bulgaria ble medlemmer i 2007. Kroatia holdt folkeavstemning i 2012 og ble medlem 2013.
=== Uttredelser ===
Enhver medlemsstat har rett til å tre ut av unionen. Et land som ønsker å melde seg ut, skal kunngjøre sin plan om dette til Det europeiske råd. Det skal opprettes en avtale som fastslår bestemmelsene for utmeldingen. Om så ikke skjer, opphører medlemsstatens forpliktelser etter to år.Storbritannia har som hittil eneste stat meldt seg ut av EU. En folkeavstemning i juni 2016 viste flertall for utmelding. Den britiske regjeringen begjærte offisielt utmelding til Det europeiske råd 29. mars 2017, og landet trådde ut av EU 31. januar 2020.Tre selvstyrte områder har til nå gått ut av unionen. Det dreier seg om Algerie som gikk ut i 1962 ved løsrivelsen fra Frankrike, og deretter inngikk samarbeidsavtale med EU i 1978. Grønland forlot EU i 1985 etter folkeavstemningen i 1982. Saint-Barthélemy hadde som følge av den store avstanden til fastlandet og Frankrike, vanskelig for å overholde alle EU-standarder. Øya ble utmeldt med virkning fra 2012. Både Grønland og Saint-Barthélemy er blant de 13 oversjøiske land og territorier som har assosieringsavtaler med EU. De omfattes av EUs budsjetter, og Saint-Barthélemy har dessuten euro.Etter Storbritannias uttreden i 2020, består EU av 27 stater, hvorav 21 republikker og seks monarkier.
a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av EU
=== Kandidatland, potensielle kandidatland og søkerland ===
Etter TEUV Artikkel 49 kan en hver europeisk stat søke om medlemskap, såfremt den tilfredsstiller EUs grunnleggende krav til demokrati og til en rettsstat. Dette fremgår av de såkalte Københavnkriteriene. I praksis må regler tilsvarende EU-retten, innlemmes i den nasjonale rett før medlemskapet er et faktum. EU sondrer mellom kandidatland og land som er potensielle kandidater. Prosessen med opptak av et land som medlem av EU er derfor komplisert og langvarig.
==== Kandidatland ====
Kandidatlandene er akseptert som parter i forhandlinger om medlemskap. Det dreier seg om:
Albania (siden 2014)
Moldova (siden 2022)
Montenegro
Nord-Makedonia (siden 2005)
Serbia
Tyrkia
Ukraina (siden 2022)
Bosnia-Hercegovina (siden 2022)Serbia og Montenegro har innledet forhandlinger, og medlemskap kan tre i kraft i 2025.Ukraina søkte om medlemskap 28. februar 2022 etter den russiske invasjonen samme år, om medlemskap i EU. Moldova innleverte sin søknad om medlemskap 3. mars 2022. Samme dag søkte også Georgia om medlemskap. Under EUs toppmøte 23. juni 2022 ble Ukraina og Moldova akseptert som kandidatland.Georgia måtte derimot gjennomføre ytterligere reformer før EU kunne akseptere landet som kandidatland. Landet ble imidlertid gitt et europeisk perspektiv. Dette innebærer at kommisjonen formelt anerkjenner et lands berettigelse til et mulig fremtidig medlemskap av Unionen, men utsetter å gi landet en offisiell kandidatstatus inntil visse betingelser er oppfylt.
==== Potensielle kandidater ====
Potensielle kandidater er lovet muligheter for medlemskap når de er klare. Det dreier seg per 2022 om Kosovo.
==== Tidligere kandidater ====
Norge søkte om medlemskap i 1962, 1967, 1970 og 1992. De to første gangene ble søknaden innsendt sammen med søknad fra blant andre Storbritannia. Da Frankrike nedla veto mot Storbritannias medlemskap, trakk begge ganger også Norge sin søknad. Søknadene fra Norge i 1970 og 1992 førte til undertegnede avtaler. Avtalene ble nedstemt i folkeavstemninger i 1972 og i 1994. Marokko søkte om medlemskap i 1987. Søknaden ble avslått, da EU mente at landet ikke var en europeisk stat. Island ble kandidatland i 2009, men ba om å bli strøket i 2015.
== Symboler ==
Det europeiske flagget består av tolv gylne stjerner i sirkel på blå bakgrunn. Flagget ble tatt i bruk av Europarådet i 1953. Etter oppfordring fra Europarådet tok EU i 1983 det samme flagget i bruk.
Europahymnen er en melodi hentet fra Ludwig van Beethovens niende symfoni fra 1823. Europarådet gjorde Beethovens musikk til sin hymne i 1972, og i 1985 ble den også tatt opp som EUs hymne. Europahymnen består kun av Beethovens musikk og ikke Schillers tekst i hans dikt Ode til gleden.
Europadagen feires av EU 9. mai hvert år, til minne om den franske statsminister Robert Schumans introduksjon av sin plan – «Schuman-planen» – for å sette den franske og tyske kull- og stålindustrien, under felles europeisk kontroll.
EUs motto er «forent i mangfold» (dansk: «forenet i mangfoldighed»).
== Se også ==
Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS)
Den nordatlantiske allianse (NATO)
Schengen-avtalen
Det østlige partnerskap
Pax Europaea
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ulf Sverdrup Norge og EU: utenfor og innenfor i Hvor Hender Det? nr. 15/2012
Dag Harald Claes og Tor Egil Førland: Europeisk integrasjon 1. utg 1998, 2.utg 2004 ISBN 82-05-32837-4
Jan Erik Grindheim (red.) EU: fra økonomisk fellesskap til politisk union 1998 ISBN 82-00-12783-4
Fridtjof Frank Gundersen EU – etter Lisboa-traktaten: institusjoner, rettssystem og rettsregler 2010 ISBN 978-82-05-40145-7
Fridtjof Frank Gundersen Introduksjon til EU 2002 ISBN 82-90961-19-7
Gunnar Mathisen Innenfor EU: en innføring i EUs beslutningsprosesser 1996 ISBN 82-00-22606-9
Paul Knutsen Penger, stål og politikk : en problemorientert innføring i EUs historie 1998 ISBN 82-7674-473-7
Kristian Sarastuen og Anders Ystad: Hva er EU i bokserien hva er. nr 8 2005 ISBN 82-15-00505-5
Fredrik Sejersted et al. EØS-rett 2. utgave 2004 ISBN 82-15-00127-0
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) European Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) European Union – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
EU-kommisjonen
EU-Parlamentet
Rådet
EUR-Lex – lovgivning
EUs delegasjon til Norge
EU-oplysningen; Folketingets EU-Oplysning (på dansk) | Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) eller Kull- og stålunionen, ble inngått ved en avtale undertegnet i 1951 av Belgia, Tyskland, Frankrike, Italia, Luxembourg og Nederland, og trådte i kraft i 1952. Unionen som bar trekk av overnasjonalitet, var en forløper til EU. | 9,883 | 9,883 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heinrich_Grieninger | 2023-02-04 | Heinrich Grieninger | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Personer fra München', 'Kategori:Tyske pedagoger'] | Heinrich Grieninger (fl. 1483-1509) var en bayersk humanist fra München som virket i Nürnberg omkring år 1500.
I 1483 ble Grieninger utsendt av byrådet i München til Italia for å innhente rettsuttalselser fra Universitetene i Padova, Pavia og Bologna i en bestemt sak. Det er uklart hvor lenge han tilbrakte i Italia, men det finnes kilder for at han tilbrakte hele 1488 i Italia. I Acta granduum, Universitetet i Padova, er en viss Henricus Gruinger (Grueningr) de Argentina nevnt, som var vitne ved juridiske eksamener. I 1495 grunnla Grieninger en «poetskole» i Nürnberg. Byen hadde allerede fire latinskoler; opprettelsen av en dikterskole reflekterer byrådets ønske om en skole bygd på humanistiske prinsipper og ikke underlagt kirkelig tilsyn. Ved siden av poesi, underviste han elevene i grammatikk, dialektikk og retorikk. Skolen ble ofte angrepet av byens religiøse ledere for dens mangel på religiøs undervisning, den ble også ofte kritisert av rektorene ved de fire latinskolene og skolens politiske støtte i byrådet var ikke sterk nok, noe som førte til at skolen måtte nedlegges i 1509.
| Heinrich Grieninger (fl. 1483-1509) var en bayersk humanist fra München som virket i Nürnberg omkring år 1500.
I 1483 ble Grieninger utsendt av byrådet i München til Italia for å innhente rettsuttalselser fra Universitetene i Padova, Pavia og Bologna i en bestemt sak. Det er uklart hvor lenge han tilbrakte i Italia, men det finnes kilder for at han tilbrakte hele 1488 i Italia. I Acta granduum, Universitetet i Padova, er en viss Henricus Gruinger (Grueningr) de Argentina nevnt, som var vitne ved juridiske eksamener. I 1495 grunnla Grieninger en «poetskole» i Nürnberg. Byen hadde allerede fire latinskoler; opprettelsen av en dikterskole reflekterer byrådets ønske om en skole bygd på humanistiske prinsipper og ikke underlagt kirkelig tilsyn. Ved siden av poesi, underviste han elevene i grammatikk, dialektikk og retorikk. Skolen ble ofte angrepet av byens religiøse ledere for dens mangel på religiøs undervisning, den ble også ofte kritisert av rektorene ved de fire latinskolene og skolens politiske støtte i byrådet var ikke sterk nok, noe som førte til at skolen måtte nedlegges i 1509.
== Referanser == | Heinrich Grieninger (fl. 1483-1509) var en bayersk humanist fra München som virket i Nürnberg omkring år 1500. | 9,885 | 9,885 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Clint_Eastwood | 2023-02-04 | Clint Eastwood | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Borgermestere i California', 'Kategori:Clint Eastwood', 'Kategori:Filantroper fra USA', 'Kategori:Forretningsfolk fra USA', 'Kategori:Fødsler 31. mai', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Golden Boot Awards', "Kategori:Mottakere av Golden Boot Awards, Founder's Award", 'Kategori:Personer fra Oakland', 'Kategori:Personer fra San Francisco', 'Kategori:Produsenter som har vunnet Oscar for beste film', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Clinton «Clint» Eastwood jr. (født 31. mai 1930 i San Francisco i California) er en amerikansk skuespiller, regissør, produsent og politiker. Han har vunnet flere Oscar for blant annet beste regissør og beste film.
| Clinton «Clint» Eastwood jr. (født 31. mai 1930 i San Francisco i California) er en amerikansk skuespiller, regissør, produsent og politiker. Han har vunnet flere Oscar for blant annet beste regissør og beste film.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Clint Eastwood er sønn av bokholderen Clinton Eastwood sr. (1906–1970) og hans hustru Margaret Ruth Runner (1909–2006). Han har skotske, engelske, irske og nederlandske aner. Under depresjonen tok faren arbeid som bensinstasjonsassistent. Familien måtte flytte rundt om i landet for å finne varig arbeid.
Eastwood bodde tidvis hos bestemoren, som hadde en kyllingfarm i San Francisco Bay Area. Til slutt slo familien seg til i Oakland. Eastwood, som var blyg og innadvendt, gikk på ti forskjellige skoler og avbrøt sitt college-studium i 1948. Han arbeidet blant annet som tømmerhugger, fyrbøter, bensinstasjonsassistent og lagerarbeider.
I 1951 ble han innkalt til hæren og stasjonert på Fort Ord, der han var svømmelærer i to år. I militæret ble han kjent med David Janssen, som senere spilte Richard Kimble i den meget populære fjernsynsserien Jaget. Det var Janssen som foreslo at Eastwood burde forsøke seg som skuespiller i Hollywood.
=== Tidlig karriere ===
Eastwood debuterte som skuespiller i Tarantula (1955). I syv år var han en halvkjent TV-skuespiller, i rollen som Rowdy Yates i westernserien Rawhide. Før han fikk sitt store gjennombrudd som Mannen uten navn i Sergio Leones western-filmer i 1960-årene (Dollartrilogien), som For en neve dollar (1964), For en neve dollar mer (1965), og Den gode, den onde og den grusomme (1966).
=== 1960- og 70-årene ===
Etter Dollartrilogien reiste Eastwood tilbake i USA og nøyet seg ikke å spille i en film, men hele tre: Alistair MacLeans Ørneredet (1968), Hang'em High og Med alle midler. Han debuterte som regissør med filmen Misty - mørkets melodi (1971). Han ble superstjerne for rollen som den hardkokte betjenten Harry Callahan i Dirty Harry (1971) Filmen fikk fire oppfølgere: i 1973, 1976, 1983 og 1988).
=== Eastwoods læremester – Don Siegel ===
Når Eastwood i 1960-årene reiste tilbake til USA etter spaghettiwesternfilmene ble han introdusert for Don Siegel. Siegel regissert Med alle midler (1968) som Eastwood spilte i. Dette skulle vise seg å bli et langt samarbeid mellom de to. Siegel ble Eastwoods læremester. Noe av det Siegel var mest kjent for var å evnen å kunne skape veldig mye ut av forferdelig lite, og deres samarbeid førte til fire filmer: Two Mules for Sister Sara (1970), The Beguiled (1971), Dirty Harry (1971), Flukten fra Alcatraz (1979).
=== Mest populære filmer ===
Blant andre filmer Eastwood huskes for er The Outlaw Josey Wales (1976), Pale Rider (1985), Nådeløse menn (1992), In the Line of fire (1993), Space Cowboys (2000) Mystic River (2003), Million Dollar Baby (2004) og Gran Torino (2008).
I 1990-årene vant Clint Eastwood Oscar for beste regi og beste film med Nådeløse menn (1992), der han selv spilte hovedrollen (filmen er en hyllest til Eastwoods læremestre Don Siegel og Sergio Leone). Filmen Mystic River (2003), med Sean Penn i hovedrollen, mottok også flere Oscar-priser. Eastwood fikk også Oscar i 2004 for beste film og beste regissør for filmen Million Dollar Baby, med Hilary Swank i hovedrollen.
=== Eldre alder ===
Etter Million Dollar Baby tok Eastwood på seg oppgaven med å fortelle historien om slaget om Iwo Jima. Den første var Flags of Our Fathers, som fikk blandede kritikker i julen 2006. Filmen skildret slaget om Iwo Jima fra amerikansk side og ble nominert til to Oscar for beste lydklipp og beste lydmiks. Den andre filmen, Brev fra Iwo Jima, som skildret det samme slaget sett fra Japans side ble nominert til fire Oscar under den 79. Oscar-utdelingen for beste film, beste regi og beste originalmanus. Filmen ble tildelt Oscar for beste lydklipp.
I tillegg til filmkarrieren har Clint Eastwood utgitt musikk. Han komponerte filmmusikken til Mystic River, Million Dollar Baby, Flags of Our Fathers, Savnet av Grace (Grace Is Gone), Changeling, Hereafter og J. Edgar.
=== Politikk ===
I 1986 ble han valgt til borgermester i byen Carmel-by-the-Sea i California, som republikaner, et verv han hadde i to år. Han eier i dag et hotell i byen.I 2020 brøt han med det republikanske partiet som han hadde støttet i flere tiår og gikk inn for Michael Bloomberg som president. Eastwood uttalte at han støttet noe av Donald Trump gjorde som president, men at han mislikte Trumps atferd med tweets og uhøfligheter. I forbindelse med presidentvalget i 2012 støttet han Mitt Romney som republikanernes presidentkandidat.
=== Privatliv ===
Eastwood har åtte barn med seks forskjellige kvinner. I 1996 giftet han seg med nyhetsankeret Dina Eastwood (Diana Ruiz) som han fikk ett barn sammen med før de ble skilt i 2014.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Clint Eastwood – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Clint Eastwood – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Clint Eastwood på Internet Movie Database
(sv) Clint Eastwood i Svensk Filmdatabas
(da) Clint Eastwood på Filmdatabasen
(fr) Clint Eastwood på Allociné
(en) Clint Eastwood på AllMovie
(en) Clint Eastwood hos Rotten Tomatoes
(en) Clint Eastwood hos The Movie Database
(en) Clint Eastwood på Discogs
(en) Clint Eastwood på MusicBrainz
(en) Clint Eastwood på Songkick
(en) Clint Eastwood på AllMusic Wikiquote: Clint Eastwood – sitater | Clinton «Clint» Eastwood jr. (født 31. | 9,887 | 9,887 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Richard_von_Greiffenklau | 2023-02-04 | Richard von Greiffenklau | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1531', 'Kategori:Fødsler i 1467', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Rheingau-Taunus-Kreis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske katolske biskoper'] | Richard von Greiffenklau zu Vollrads (født 1467 på Burg Vollrads ved Winkel (Rheingau) i Tyskland, død 3. mars 1531 på Schloß Ottenstein i Wittlich) var erkebiskop av Trier fra 1511.
| Richard von Greiffenklau zu Vollrads (født 1467 på Burg Vollrads ved Winkel (Rheingau) i Tyskland, død 3. mars 1531 på Schloß Ottenstein i Wittlich) var erkebiskop av Trier fra 1511.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Richard stammet fra den rheingauiske adelsslekt Greiffenklau og var fjerde sønn av vizedom av Rheingau Johann von Greiffenklau zu Vollrads og hans hustru Klara von Ratsamhausen. Bestefaren Friedrich von Greiffenclau zu Vollrads (1401–1462) ble i 1456, etter en pilegrimsferd til Det Hellige Land, fransiskaner. Dennes søster Isengart von Greiffenclau zu Vollrads var nonne i klosteret Marienberg i Boppard, ble regnet som reformator der og søde der i 1469, i hellighets ry. Richard nevøer ved den berømte biskop av Worms og kurpfalziske kansler Johann von Dalberg, og hans brødre Friedrich von Dalberg, borgermester, og Wolfgang von Dalberg (1473–1522), kurpfalzisk amtmann i Oppenheim.Richard von Greiffenklau ble kannik i domkirken i Trier i 1487, og studerte i mange år i Paris. Senest 1503 ble han domkantor i Trier. Dessuten innehadde han også et kanonikat ved domkirken i Mainz.
=== Erkebiskop ===
Den 15. mai 1511 ble han valgt til erkebiskop av Trier, og etter at pave Julius IIs stadfestelsesbulle og palliet var bragt fra Roma, ble han konsekrert den 30. mai 1512.
Erkebiskop Richard var særdeles aktiv i det tysk-romerske keiserdømmets affærer, og deltok personlig og regelmessig på riksdagene. Ved keiservalget i Frankfurt i 1519 arbeidet han forgjeves for at Frans I skulle bli den nye keiser, men da flertallet i stedet valgte Karl V, klarte han å etablere et brukbart forhold til ham.
I 1512 lot han de jødene som tidligere var blitt fordrevet fra erkestiftet vende tilbake. I 1515 reformerte han erkestiftets rettsvesen og gav nye lover. Han engasjerte seg også i reformen av benediktinernes klostre.
Under Riksdagen i Worms gjorde erkebiskop Richard gjentatte forsøk på å få Martin Luther til å underkaste seg og være villig til et kompromiss. Ifølge en rapport fra den pavelige nuntius Aleander tilbød han Luther at "dersom det var slik at han fryktet for drapstrusler fra sine tilhengere dersom han tilbakekalte (sine standpunkter), skulle han få et behagelig priorat ved en av hans borger og deretter en plass ved hans bord og i hans råd, og således nyte godt også av keiserens beskyttelse og pavens gunst". Men Luther avviste tilbudet.
Hans eget erkestift var stort sett uberørt av Luthers bevegelse, men etter hjemkomsten fra Worms kom han under angrep fra Franz von Sickingen, en av områdets "røverriddere", som misbilliget Richards holdning under keiservalget, og hans opposisjon mot Luther under riksdagen. Franz von Sickingen brente ned en rekke borger og landsbyer, og beleiret Trier uten å lykkes i å innta byen (1522). Etter feilslaget måtte han flykte, og døde året etter.
I 1527 ble Richard medlem av keiserens råd. Han deltok på Riksdagen i Speyer i 1529, og lot seg representere ved sin domprost og senere etterfølger Johann von Metzenhausen ved Riksdagen i Augsburg i 1530.
== Litteratur ==
(de) Max Bär: «Richard von Greifenklau zu Vollraths». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 28, Duncker & Humblot, Leipzig 1889, s. 413–418.
(de) Florian Gläser: «Richard von Greiffenclau zu Vollrads.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 21, Duncker & Humblot, Berlin 2003, ISBN 3-428-11202-4, s. 507 f. (digitalisering).
(de) Martin Persch: «Richard von Greiffenklau zu Vollrads» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 8, Herzberg 1994, ISBN 3-88309-053-0, sp. 208–211.
== Referanser == | Richard von Greiffenklau zu Vollrads (født 1467 på Burg Vollrads ved Winkel (Rheingau) i Tyskland, død 3. mars 1531 på Schloß Ottenstein i Wittlich) var erkebiskop av Trier fra 1511. | 9,890 | 9,890 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ONUC | 2023-02-04 | ONUC | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Den demokratiske republikken Kongo', 'Kategori:FN-sanksjonerte militære operasjoner og styrker'] | Opération des Nations Unies au Congo, ONUC, var en fredsbevarende FN-styrke som ble iverksatt på grunnlag av FNs sikkerhetsråds resolusjon 143 av 14. juli 1960.
| Opération des Nations Unies au Congo, ONUC, var en fredsbevarende FN-styrke som ble iverksatt på grunnlag av FNs sikkerhetsråds resolusjon 143 av 14. juli 1960.
== Bakgrunn ==
Opprinnelig var hensikten å sikre tilbaketrekningen av de belgiske styrkene, å hjelpe myndighetene med å opprettholde alminnelig ro og orden samt å gi teknisk bistand. Etter hvert ble mandatet utvidet til også å sikre Kongo territorial integritet og politisk uavhengighet og forhindre borgerkrig.
== FN-styrken ==
Norske enheter deltok i blant annet en luftvernbataljon (LVBN). De norske styrkene tjenestegjorde blant annet i Katanga-provinsen i daværende Kongo, med helikoptre, medisinsk enhet og militærpoliti stasjonert på den tidligere belgiske basen i Kamina.
Hovedkvarteret lå i Léopoldville. Alt i alt deltok mer enn 19 000 militære og sivile, tekniske eksperter fra et tredvetalls land i operasjonen fra 1960 til 1964. Av disse var 1173 nordmenn. Ett norsk liv gikk tapt under operasjonene fra 1960 til 1964
FNs daværende generalsekretær, Dag Hammarskjöld, omkom i en flyulykke ved Ndola i Zambia, under en inspeksjonsreise i Kongo i dagene etter 17. september 1961.
== Påstander om krigsforbrytelser ==
I Dagsrevyen den 18. februar 2007 ble det hevdet at norske soldater begikk krigsforbrytelser i løpet av tjenestetiden i Kongo. Flere veteraner uttalte at de hadde hørt om kritikkverdige forhold. De opplyste at de ikke hadde fått noen form for oppfølging fra Forsvaret etter endt tjeneste.
== Følgende var ledere for de militære operasjonene ==
General von Horn, Sverige, juli 1960 – desember 1960
General MacEoin, Irland, januar 1961 – mars 1962
General Guebre, Etiopia, april 1962 – juli 1963
General Kaldager, Norge, august 1963 – desember 1963
General Ironsi, Nigeria, januar 1964 – juni 1964 | Opération des Nations Unies au Congo, ONUC, var en fredsbevarende FN-styrke som ble iverksatt på grunnlag av FNs sikkerhetsråds resolusjon 143 av 14. juli 1960. | 9,891 | 9,891 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dag_Hammarskj%C3%B6ld | 2023-02-04 | Dag Hammarskjöld | ['Kategori:Alumni fra Uppsala universitet', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. september', 'Kategori:Dødsfall i 1961', 'Kategori:FNs generalsekretærer', 'Kategori:Fødsler 29. juli', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Kabinettssekreterare', 'Kategori:Medlemmer av Svenska Akademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Personer fra Jönköping', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statsledere omkommet i luftfartsulykker', 'Kategori:Svenske nobelprisvinnere'] | Dag Hjalmar Agne Carl Hammarskjöld (født 29. juli 1905 i Sverige, død 18. september 1961) var generalsekretær i FN fra 1953 til 1961.
Han døde i en flystyrt den 18. september 1961 i Ndola (Nord-Rhodesia), nå Zambia. Flyet kom fra Léopoldville i Kongo da det styrtet nær Ndola i Nord-Rhodesia.
Hammarskjöld ble valgt til FNs generalsekretær i 1953. Han etterfulgte nordmannen Trygve Lie, den første som innehadde stillingen. Lie mente Hammarskjöld overtok «verdens mest umulige jobb».
På denne posten fikk Hammarskjöld gjennom kritiske år anledning til å bruke sine diplomatiske evner. Han forhandlet frem løslatelse av 15 amerikanske soldater som var tatt til fange av Kina under Koreakrigen. Han løste en rekke konflikter i Kongo, Palestina, Israel og i Kambodsja. For sin innsats ble Hammarskjöld tildelt Nobels fredspris post mortem i 1961. Det er den eneste gangen at prisen er blitt tildelt noen etter vedkommendes død. Reglene er siden blitt endret, slik at dette ikke lenger er mulig.
Hammarskjöld hadde sin utdannelse i jus og økonomi fra Uppsala universitet og Stockholms universitet i årene fra 1926 til 1935. Han tok en doktorgrad i økonomisk politikk.
Hammarskjöld ble etterfulgt i stillingen som generalsekretær av U Thant fra Burma.
| Dag Hjalmar Agne Carl Hammarskjöld (født 29. juli 1905 i Sverige, død 18. september 1961) var generalsekretær i FN fra 1953 til 1961.
Han døde i en flystyrt den 18. september 1961 i Ndola (Nord-Rhodesia), nå Zambia. Flyet kom fra Léopoldville i Kongo da det styrtet nær Ndola i Nord-Rhodesia.
Hammarskjöld ble valgt til FNs generalsekretær i 1953. Han etterfulgte nordmannen Trygve Lie, den første som innehadde stillingen. Lie mente Hammarskjöld overtok «verdens mest umulige jobb».
På denne posten fikk Hammarskjöld gjennom kritiske år anledning til å bruke sine diplomatiske evner. Han forhandlet frem løslatelse av 15 amerikanske soldater som var tatt til fange av Kina under Koreakrigen. Han løste en rekke konflikter i Kongo, Palestina, Israel og i Kambodsja. For sin innsats ble Hammarskjöld tildelt Nobels fredspris post mortem i 1961. Det er den eneste gangen at prisen er blitt tildelt noen etter vedkommendes død. Reglene er siden blitt endret, slik at dette ikke lenger er mulig.
Hammarskjöld hadde sin utdannelse i jus og økonomi fra Uppsala universitet og Stockholms universitet i årene fra 1926 til 1935. Han tok en doktorgrad i økonomisk politikk.
Hammarskjöld ble etterfulgt i stillingen som generalsekretær av U Thant fra Burma.
== Tidlige år ==
Dag Hammarskjöld ble født i Jönköping 1905, som sønn til daværende ecklesiastikminister Hjalmar Hammarskjöld og Agnes (f. Almquist), som var datter til sjefen for den kongelige fengselsledelsen Gustaf Fridolf Almquist, som var halvbror til forfatteren Carl Jonas Love Almqvist). Dag var brorsønn til Carl Gustaf Hammarskjöld.
Far Hjalmar Hammarskjöld ble utnevnt like etter Dags fødsel til diplomat i København, og var fra 1907 landshøvding i Uppsala län. Dag vokste hovedsakelig opp på Uppsala slott og så det som sitt barndomshjem. Faren ble senere landets statsminister, 1914–1917.
Allerede som barn viste Dag en intellektuell legning, og samlet pressede blomster, sommerfugler og utstoppede dyr. På privatskolen Tomtebo, Villavägen 3 i Uppsala, begynte han skolen 1911 med Hildur Akselsson som lærer. Hun skrev i et brev til hans mamma at det var en glede å undervise ham og at han hadde lett for å lære. I 1916 ble han innskrevet på Uppsala høyere læreverk som var forlagt i Katedralskolan. Han tok studenten 1923 med åtte A og to a, og påbegynte deretter sin utdanning ved Uppsala universitet; først litteraturhistorie og poetikk, filosofi og fransk, som inngikk i hans fil.kand, og siden nasjonaløkonomi og deretter samfunnsvitenskapelige emner og juridiske studier.
Dag Hammarskjöld ble fil.lic. ved Uppsala universitet 1928, jur.kand. samme sted i 1930, docent 1933 og fil.dr. 1934 ved Stockholms högskola i nasjonaløkonomi. Da han i 1933 forsvarte sin avhandling Konjunkturspridningen: en teoretisk och historisk undersökning på Socialinsitutet, brøt han, som den første svenske økonom, tradisjonen med å kle seg i kjole og hvitt.
== Karriere i Sverige ==
I 1930 ble Dag Hammarskjöld sekretær i arbeidsløshetsutredningen. I årene 1935-1941 var han sekretær i Riksbanken og 1936-45 sekretær i Finansdepartementet. I 1941 var han styreleder for riksbankes styre. Han hadde tidlig internasjonale oppdrag. I perioden 1948-53 inngikk han i hoveddelegasjonen i OEEC og ble da for et år viseordfører for eksekutivkommisjonen. Fra 1950 til 1953 var han leder for den svenske delegasjonen i Uniscansamarbetet. I 1947 og 1948 var han med i delegasjonen til Pariskonferansen.
Hammarskjöld var også en lærd nasjonaløkonom som inngikk i Stockholmsskolen med Gunnar Myrdal og Bertil Ohlin, og var i en tid sakkyndig i finansielle spørsmål i det svenske utenriksdepartementet. I egenskap av økonom var han leder av nemnden for Konjunkturinstitutet fra 1937 og elleve år framover. Han anses å ha vært den som myntet uttrykket planøkonomi. Han spilte en stor rolle i utformingen av den svenske økonomiske politikken.
Hammarskjöld var kabinettssekretær fra 1949 til 1951, og siden konsultativ statsråd 1951–1953. Tross at Hammarskjöld inngikk i flere sosialdemokratiske regjeringer gikk han aldri med i partiet. Ideologisk mener Ernst Wigforss at han først var moderne tory-demokrat. Hammarskjöld sympatiserte med den sosialdemokratiske fordelingspolitikken og planhusholdningen, var konservativt preget i synet på det statlige byråkratiet som skulle beskytte mennesker mot særinteresser og sikre felles verdier, og menneskesynet, ifølge Wigforss, ikke ulikt hans eget. Denne ideologiske blandingen kunne ifølge Wigfors også gjenfinnes i partiet. Han holdt såvel i politikken som kulturen en balanse mellom gammelt og nytt, og «just det balanserade omdömet, jämvikten mellan ulike sider hos en stor naturlig begåvning» var Wigfors' sterkeste minne av Hammarskjöld fra hans tid i regjeringen. I et brev til Wigforss i 1950 i anledning av dennes memoarer, beskrev Hammarskjöld i stedet forskjellen dem imellom som et generasjonsspørsmål: «Det som kanske slår mig starkast och som jag sett så klarast i våra diskusjoner, er verdens katastrofale forfall under det kvartssekel som skiller oss. Uten at forfalle til dramatisering skulle jeg vilja vid jämförelsen mellan den idédebatt jag upplevat och den du skildrar, likna den värdemiljö där den förra utspelats vid en bombad stad, där invånarna få vara glada att av ruinsplitter foga samman ett tillfälligt skydd utan tanke på sammanhang, plan eller permanens».Da faren døde i 1954 ble Dag Hammarskjöld valgt til hans etterfølger i stol 17 i Svenska akademien. At skjønnlitteraturen var en viktig kilde for Hammarskjöld var åpenbart, da han gjerne siterte favorittpoeter ved offentlige tilstelninger. Han kunne like gjerne analysere klassisk musikk, fransk impresjonister og diskutere kristen teologi. Han hadde også en sterkt interesse for naturliv, og var formann i Svenska Fjällklubben 1946-51. Hammarskjöld, tross at han vært Axel Hägerströms student, hadde vanskelig for å akseptere den ateisme som utbredde seg i hans samtid, og var dypt interessert i William James, Ernest Renan, Rudolf Otto, Carl Gustaf Jung og Martin Buber. Til denne side av hans personlighet hørte det at han lot innrede et meditasjonsrom i FN-huset.
== Generalsekretær i FN ==
Dag Hammarskjöld ble valgt til FNs generalsekretær 31. mars 1953 og ble gjenvalgt i 1957. Han hadde ved tiltredelsen vunnet anseelse gjennom sitt arbeid for OEEC, og posten hadde blitt ledig da Sovjetunionen boikottet forgjengeren Trygve Lie. Faktum er at Dag Hammaskjöld var kandidat nummer fem til stillingen, da Sovjetunionen ikke ville godkjenne de fire tidligere kandidatene. Anthony Eden foreslo da Hammarskjöld. Det var en overraskelse for de fleste at Hammarskjöld fikk posten, ettersom han var en lavmælt person som ikke virket å gjøre noen forsøk på å fremme egen karrière. Forgjengeren hilste Hammarskjöld velkommen med ordene: «Dag Hammarskjöld, ni övertar världens omöjligaste jobb.»
Han innledet sin tid som generalsekretær med å få satt fri amerikanske piloter som siden Koreakrigen hadde sittet som fanger i Kina. Han sa selv at han hadde fått løslatelsen i fødseldagspresang av Kina i 1955. Dette skjedde etter at Hammarskjöld gjennomførte en større omorganisering innen FN-kanselliet, da han fikk slutt på tendensene til mccarthyisme som preget forgjengeren Lies embetstid, med USA-ledete granskningskommisjoner og oppsigelser av personale. Han ble tidlig forbundet med "den tysta diplomatiens strategi", om hvilken han redegjorde for i sin årsrapport for 1955. Blant de mer merkelige oppdragene han hadde, var da han i 1960 lykkes i å overtale Fidel Castro til å ta inn på hotell i stedet for å overnatte med sine menn i FNs hage i New York.Hammarskjölds tid som generalsekretær var preget av dyptgående konflikter i verdenspolitikken. I bunnen lå den kalde krigen med motsetningen mellom østblokken og vestblokken. Dette påvirket utviklingen i Suezkrisen, Laos, Algerie, og spilte en enda mer avgjørende rolle i Tyskland hvor de militære forhold var i endring, i revolusjonen i Irak da kong Faisal II av Irak ble myrdet ved utropelsen av republikk i 1958, at Fidel Castro tok makten i Cuba i 1959, Kongokrisen, og den blodige undertrykkelsen av opprøret i Ungarn i 1956. Han var framgangsrik i Suezkrisen, da han under stort tidspress lykkes bygge en særskilt fredsstyrke med tropper fra nøytrale land, men i Ungarn fikk han erkjenne et nederlag. Da Kofi Annan holdt sin berømte Dag Hammarskjöld-tale i Uppsala i september 2001 konstaterte han at den politiske konteksten visselig var forandret, men at det FN som Hammarskjöld vært med og utformet ennå hadde like vanskelige spørsmål å hanskes med.
Ved Kongokrisen spilte den kalde krigen en avgjørende rolle: Patrice Lumumba søkte Sovjets støtte, og utbryterstaten Katanga under Moise Tshombe søkte vestblokkens. Da Lumumba ble myrdet i januar 1961 holdt Sovjet Hammarskjöld ansvarlig for udåden, men senere har det vist seg at det egentlig var Tshombe som var ansvarlig. Sovjet erklærte offisielt posten som generalsekretær som vakant. Ved flere tilfeller etter 1957, da Hammarskjöld ble enstemmig gjenvalgt, forsøkte Sovjet å få Hammarskjöld avsatt for påståtte sympatier med vestblokken. Høsten 1960 tiltok kritikken og Nikita Khrusjtsjov krevde i generalforsamlingen at generalsekretæren skulle byttes ut mot en troika, dette da han mente at Hammarskjöld hadde "misbrukt rettslige prinsipper" i Kongo. Hammarskjölds svar anses som et høydepunktet i hans karrière, da han forklarte at det ikke var stormakter som Sovjet han representerte, men at FNs organisasjon framfor alt fantes for de andre statene. Hammarskjöld fortsatte: "Det är mycket lätt att avgå; det är inte lika lätt att stanna. Det är mycket lätt att böja sig för stormakternas önskemål; det är en annan sak att göra motstånd" och fick stående ovationer av alla i generalförsamlingen, utom den sovjetiska delegationen. Høsten derpå gikk det så langt som til en tillitsvotering der Hammarskjöld fikk ett stor støtte, med 83 stater bak seg. Noen land i vestblokken stemte blankt, da de anså at Hammarskjöld sviktet dem, og noen land i østblokken stemte imot ham. Dermed hadde dog samtidig Krutsjov lykkes å splitte FN, ettersom Hammarskjölds støtte minsket etter omvalget.En av Hammarskjölds innsatser var å arrangere to konferanser i Genève for nedrustning av atomvåpen.
Gjennom en nytolkning av FN-paktens artikkel 99, kom han til å styrke generalsekretærens stilling og øke sine muligheter. Dermed kunne han selv gripe inn når situasjonen var fastlåst på grunn av at stormaktene la inn sine veto i Sikkerhetsrådet, og ta initiativ med egne møter med ulike lands respektive statssjefer ved konflikter.
== Hammarskjölds død ==
Det har hersket uenighet om Hammarskjölds død skyldtes en ulykke eller om han ble drept. Kontroversene om omstendighetene rundt Hammarskjölds død gjelder flere sider ved det som skjedde 17.-18. september 1961. Et kjernepunkt har vært striden om det var en ulykke, om flyet ble skutt ned eller brakt ned av en sprengladning om bord. I forbindelse med teoriene om at det ikke var en flyulykke som medførte Hammerskjölds død foreligger det også flere oppfatninger av hvem som sto bak og hva motivet for ugjerningen i så fall skal ha vært. Et annet sentralt punkt har vært spørsmålet om Hammarskjöld døde i det flyet styrtet eller om han overlevde og ble drept på bakken i timene før flyvraket ble funnet.
=== Flyet sannsynligvis skutt ned ===
På bakgrunn av nye opplysninger fremskaffet av London University-forsker og forfatter Susan Williams, og offentliggjort i boken Who killed Hammarskjöld, vedtok FN i desember 2014 å se på omstendighetene rundt Hammarskjölds død på nytt. Den 16. mars 2015 offentliggjorde FN at organisasjonen hadde nedsatt en undersøkelseskommisjon ledet av den tanzanianske juristen Mohamed Chande Othman, med Kerryn Macaulay, en australsk flyekspert og Henrik Larsen, en dansk ballistikk-ekspert. De fikk tre måneder på å finne ut om det forelå gode grunner («probative value» ) for å gjenoppta saken.
En FN-rapport fra august 2017 konkluderte med at det finnes «et betydelig grunnlag» for å anta at flyet Hammerskjöld var ombord på ble skutt ned.
=== Omstendighetene rundt flygningen og styrten ===
Natten mellom den 17. og 18. september 1961, på dagen 13 år etter mordet på Folke Bernadotte, var Dag Hammarskjöld på vei til et møte med Tshombe i Ndola i Nord-Rhodesia (nåværende Zambia). Flyet, med navnet Albertina og registreringsnummeret SE-BDY, var en firemotors Douglas DC-6 med svensk besetning fra Malmö. I flyet, som var chartret fra Transair Sweden, Hammarskjöld hadde selskap av 15 personer fra FN, hvorav åtte var svensker. Med på flyet fantes også opprinnelig Sture Linnér, Hammarskjölds nærmeste mann og FNs representant i Kongo, men før flyet startet sa Hammarskjöld at det ville være galt om begge reiste sammen, så Linnér forlot flyet. Flyet tok av fra flyplassen i Léopoldville, nå Kinshasa, i Kongo om ettermiddagen den 17. september med retning Ndola i det britisk-kontrollerte Nord-Rhodesia. DC-6-maskinen tok en omtur rundt Katanga for å unngå angrep derfra.
Etter planen skulle flyet lande i Ndola like etter midnatt. Flyet hadde kontakt med flykontrollen og ba om landingstillatelse. Siste kommunikasjon med tårnet i Ndola fant sted ti minutter over midnatt. En mil fra rullebanen styrtet flyet i skogen. Bare en person overlevde, den amerikanske sersjanten Harold Julian, medlem av FNs sikkerhetstjeneste. Han døde av skadene han pådro seg fire dager etter ulykken og befant seg i disse dagene for det meste i koma. Vraket ble funnet utbrent like etter daggry 18. september. Julian ble da brakt til sykehus, mens likene av de øvrige ble brakt til likhuset i Ndola.
=== Teorier om styrten ===
Den 16. oktober 1961 nedsatte FN en undersøkelseskommisjon for å utrede årsaken til ulykken. De teorier kommisjonen undersøkte var blant andre sabotasje, flyangrep, tekniske feil på flyet og den menneskelige faktoren. Rapporten ble lagt fram 2. mai 1962, og den fastslo at de ikke kunne finne bevis for noen teori men at de heller ikke kunne avfeie noen av dem. Ifølge en undersøkelse som det svenske Utrikesdepartementet gjorde på begynnelsen av 1990-tallet, virker det meste å tyde på at piloten feilbedømte høyden og krasjet inn i skogen.
Opplysningene om eksplosjon om bord tilskrives sersjant Julian. Han overlevde styrten og ble brakt sterkt forbrent og skadet til sykehus i Ndola der han døde fire dager etter. Før han døde fortalte sersjant Julian rhodesisk politi at Hammarskjöld kort tid før landing hadde gitt ordre til at flyet skulle snu og sette kursen mot en annen flyplass. Kort tid etter skjedde det først en større eksplosjon om bord, så flere mindre. Opplysningene ble avvist av et rhodesisk politi, mest interessert i å få styrten bekreftet som en ulykke, og tilskrevet Julians store skader.
I 1998 framla Desmond Tutu opplysninger om at den sørafrikanske Sannhets- og forsoningskommisjonen hadde fått seg forelagt dokumenter som kunne tyde på at det britiske MI5, USAs Central Intelligence Agency og den sørafrikanske etterretningstjenesten var involvert i flystyrten. Motivet skal ha vært å beskytte landenes økonomiske interesser i en tid da kolonimaktene var i ferd med å miste grepet på Afrika. Det dreide seg da om angivelig korrespondanse mellom sørafrikanske etterretningsoffiserer som ikke selv var involvert i aksjonen, men som beskriver planer for hvordan Hammarskjölds fly skulle angripes. Etter korrespondansen å dømme skal det ha vært plassert en bombe ved hjulene på DC-6-maskinen. Bomben var ordnet slik at den skulle utløses når flyet gikk inn for landing. Etter Tutus vurdering hefter det usikkerhet ved ektheten av disse dokumentene.
Kort etter styrten ble DC-6-flyet i svenske nyheter oppgitt å ha blitt nedskutt av et katangesisk fly. I 1992 forklarte diplomatene Conor Cruise O'Brien og George Ivan Smith, som begge var i Kongo tidlig på 1960-tallet, til den britiske avisen «The Guardian» at flystyrten var resultatet av et mislykket bortføringsforsøk knyttet til europeiske gruveinteresser i Kongo og støttet av de europeiske makthaverne i Rhodesia. Denne teorien har fått stor oppmerksomhet ettersom O’Brien var FNs representant i Elisabethville og Smith var FNs talsmann og en nær medarbeider av Hammarskjöld. Bakgrunnen for teorien ble videre dokumentert av militærhistorikeren Matthew Hughes i tidsskriftet «London Review of Books» i august 2001. Hughes bringer her videre materiale som viser at en gruppe europeere bestående av forretningsfolk med interesser i gruvedrift, settlere og leiesoldater, hadde planer om bortføre Hammarskjöld. Gruppen var basert i Kolwezi i Katanga og støttet Tshombe, men opererte i bortføringsforsøket uavhengig av ham i et forsøk på å hindre at han skulle avtale med FN ting som ville gå mot deres interesser. En belgisk pilot ved navn Beukels ble sammen med en annen beordret til å fly to treningsfly av typen Fouga Magister, utstyrt med maskingevær, for å tvinge Hammarskjölds DC-6 til å endre kurs og bringe det ned på katangesisk side. Myndighetene i Nord-Rhdodesia, som fryktet at FNs rolle i området ville svekke de hvite settlernes makt, skal ha støttet pilotene ved at flykontrollen i Ndola ga opplysninger om DC-6-maskinens posisjon og kurs. Beukels skal ha avfyrt varselskudd mot DC-6-maskinen, uten at dette med sannsynlighet ville brakt flyet ned. Det kan likevel ha bidratt til å forstyrre DC-6-flyets innflyging mot flyplassen i Ndola en på en slik måte at det bidro til at det styrtet.
Opplysningene Hughes kommer med er sammenfallende med dem som ble framsatt av den amerikanske statsviteren David Gibbs i en artikkel i «The Journal of Modern African Studies» i 1993. Gibbs benytter samme bakgrunnsmateriale som Hughes, opplysningene samlet av Smith og O'Brien. Gibbs legger imidlertid til ytterligere et motiv europeiske, og da spesifikt belgiske, interesser kan ha hatt for å ta Hammarskjöld av dage. Gibbs går langt i å knytte Union Minière du Haut-Katanga til dette. Blant belgiske industri- og gruvefolk, både i Kongo og i selve Belgia, hersket en utbredt oppfatning av at FNs engasjement i Kongo var et forsøk på å fravriste belgiske selskaper kontroll over rikdommene i Katanga, da særlig forekomstene av kobber, uran og diamanter. Svenske og amerikanske gruveselskaper skal, ifølge oppfatningen, ha stått bak dette og Hammarskjöld ble mistenkt for å ha personlige økonomiske interesser i svenske gruveselskaper som ville inn i Katanga. Dette skal ha ledet til ikke bare motvilje, men direkte hat, mot FN generelt og Hammarskjöld spesielt, særlig etter at FN i september 1960 gjorde slutt på den offisielle ikke-innblandingslinjen i forhold til utbryterprovinsen og begynte direkte militær bekjempelse av Katanga.
=== Teorier om hva som hendte på bakken ===
Den norske offiseren Bjørn Egge har i avisintervjuer med norsk og svensk presse kommet med opplysninger angående omstendighetene rundt Hammarskjölds død. Egge var i 1961 etterretningsoffiser i FN og befant seg i Elisabethville da Hammarskjölds fly styrtet. Han ble sendt til Ndola for å sikre Hammarskjölds krypteringsmaskin og dokumentmappe og ble ved ankomst på sykehuset i Ndola den første FN-offiseren som fikk se Hammarskjölds legeme. Egges oppfatning var at Hammarskjöld overlevde flystyrten og ble slynget ut av flykroppen da den traff en termittue. Egge forklarte at, i motsetning til de øvrige passasjerene på flyet, var ikke Hammarskjölds legeme forbrent. Derimot hadde han et rundt hull i pannen. Hullet er i avisene framstilt som et kulehull, men Egge var påpasselig med å ikke karakterisere det slik. Til VG forklarte Egge at Hammarskjöld «hadde et rundt sår i pannen, men vet ikke om det gikk inn i kraniet.» Teorien om at det var et skuddhull ble langt på veg avvist av Egge i Dagens Nyheter 24. mars 2007: «Varför skulle man skjuta Hammarskjöld i pannan där kraniet är som tjockast, det hade varit enklare att skjuta i mun eller öra. Men jag kan inte vara säker.» Egge viste i presseintervjuer videre til at de to britiske legene på sykehuset der Hammarskjölds lik befant seg var lite samarbeidsvillige. Videre påpekte han det mistenkelige ved at hullet i pannen er retusjert fra fotografier av liket. I «Aftenposten» 29. juli 2005 knyttet Egge konflikten i Kongo til belgiske og britiske interesser, da særlig til britiske Tanganyika Concessions og belgiske Union Minière de Haut-Katanga, uten å forbinde disse direkte til Hammarskjölds død.
Opplysningene om hullet i Hammarskjölds panne knyttes av andre sammen med opplysninger om at det skal ha befunnet seg europeere på stedet der flyet styrtet før vraket ble funnet av myndighetene. I en dokumentarfilm vist på NRK 24. mars 2007 framkommer det opplysninger fra en tidligere britisk leiesoldat som hevdet å ha kjempet i Kongo på 1960-tallet og at han der kom i kontakt med en sørafrikansk leiesoldat som hevdet å være den som skjøt Hammarskjöld samt en av hans livvakter. Motivet for dette ble ikke videre klarlagt. Den sørafrikanske leiesoldaten skal ha dødd en gang på 1990-tallet.
=== Kritikk mot spekulasjoner ===
Den svenske ambassadøren Bengt Rösiö er den som har stilt seg mest kritisk til de ulike teoriene som verserer om at Hammarskjöld skal ha blitt tatt av dage. Rösiö var i årene 1961-1962 konsul i Léopoldville og sjef for Sveriges utenriksstasjon der, fra 1962 til 1964 var han den første direktør for Dag Hammarskjöld Foundation og senere Sveriges ambassadør til en rekke land. Han forfattet i 1961 den svenske granskningsrapporten om Hammarskjölds død og gjorde en ny granskning for det svenske utenriksdepartementet i 1993. Rösiö har svart på teoriene som framsettes av O’Brien og Smith, samt øvrige forfattere som bygger på deres framstilling, i en artikkel i «The Journal of Modern African Studies» fra 1993 og i leserbrev til «The London Review of Books» i 2001.
Rösiö påpeker motsigelser og brister i teorier som verserer og avviser dem som spekulasjoner som savner dokumentasjon. Rösiö viser til at det foreligger utallige påstander fra mange forskjellige leiesoldater om at de var de som tok livet av Hammarskjöld. Den første av disse ble framsatt av leiesoldaten Roger Trinquier i boken Notre guerre au Katanga i 1963, da i form av en påstand om at de europeiske leiesoldatene i Katanga skal ha fått plassert en agent om bord i flyet, fordekt som en av FNs sikkerhetsoffiserer, og at denne var ansvarlig for at flyet krasjet. Identiteten til alle ombord er imidlertid kjent og likene redegjort for. Rösiö kritiserer bruken av uverifiserte opplysninger fra leiesoldater og påpeker at teorier om Hammarskjölds død konstrueres uten engang å gjøre forsøk på å sjekke leiesoldatenes identitet og sannhetsgehalten i historiene de kommer med.
Teorien om at to katangeisike fly av typen Fouga skal ha forsøkt å avskjære Hammarskjölds fly kritiseres av Rösiö med henvisning til at leiesoldatene i Kolwezi kun hadde en slik maskin operativ, ikke to. Av de øvrige to Fouga-maskinene, som opprinnelig var en del av Katangas luftvåpen, hadde den ene krasjet, mens den andre var beslaglagt av FN. Ingen av flymaskinene var utrustet for nattflygning. Rekkevidden var videre knapt lang nok til å rekke til Ndola. Etter Rösiös opplysninger, basert på kjennskap til 21 piloter i katangesisk tjeneste, befant de to pilotene blant leiesoldatene i Kolwezi som mestret nattflygning seg ikke på stedet på det angjeldende tidspunkt. Det er heller ikke spor av noen ved navn Beukels blant leiesoldatene. Teorien om at fly fra Katanga skal ha skutt varselskudd mot Hammarskjölds fly og truffet det slik at det styrtet svekkes videre ved at det ikke ble funnet kulehull i vraket av DC-6-maskinen som kan tyde på at det ble forsøkt avskåret med ild. Alle skader på flyet ble påført under krasjet i skogen, ikke før.
Rösiö avviser også opplysningene fra Sør-Afrika og viser til at det ble bestemt å skifte flymaskin bare et par timer før avgang fra Léopoldville og at dette har gjort at det neppe var tid for utenforstående til å plassere en bombe på en maskin som da var under utrustning for flygningen til Ndola og dessuten var bevoktet.
Ambassadør Rösiö heller til den konklusjonen at Hammarskjöld døde som følge av en flyulykke forårsaket av at flyet kom inn for landing i for lav høyde. Hans undersøkelser tyder på at flyet ikke skiftet kurs like før landing, slik det noen steder hevdes, men fulgte den normale innflygningsplanen, bare 1000 fot for lavt. Hvorfor det skjedde, er et av flere ubesvarte spørsmål. Et annet ubesvart spørsmål er hvorfor det ikke ble satt i verk leting etter flyet før 15 timer etter at tårnet i Ndola mistet radiokontakt med DC-6-maskinen. Det er ubesvarte spørsmål som disse som legger grunnlag for ytterligere spekulasjoner i saken om Hammarskjölds død.
=== Gravferd ===
Hammarskjölds kiste ble fløyet til Sverige, og han fikk en TV-sendt statsbegravelse i Uppsala domkirke. Han ble gravlagt i familiegraven på Gamla kyrkogården i Uppsala.
== Etter Dag Hammarskjölds bortgang ==
Ved Dag Hammarskjölds død fant man et brev til kabinettsekretær Leif Belfrage, en løsbladsperm med tittelen Vägmärken. Det var en samling maksimer og frie vers, som Hammarskjöld selv kalte en dagbok, eller hvitbok, "rörande mina förhandlingar med mig själv – och Gud". Vägmärken har blitt utgitt flere ganger. Testene handler tross hans egen beskrivelse ikke om hverdagslige hendelser, men er små notiser om ukjente mennesker, om Gud, moral og livsinnsikter.
Blant Hammarskjölds maksimer bemerkes denne:
Att aldrig låta framgången dölja sin tomhet, insatsen sin intighet, arbetslivet sin ödslighet, och så att bevara sporren att nå vidare – den smärta i själen som driver oss själva. Se dig inte om. Och dröm ej om framtiden: den skall ej återskänka dig det förgångna eller tillfredsställa andra lyckodrömmar. Din plikt och din belöning – ditt öde – är HÄR och NU.Nettopp de teologiske aspektene har vært et bærende tema i den senere tids interesse for Hammarskjöld, blant annet av Mats Svegfors, som i sin bok "Dag Hammarskjöld – den förste moderne svensken" utreder begrepene omkring den middelalderske tyske religionsmystisisme som var en viktig inspirasjonskilde for Hammarskjöld. Hammarskjölds oversettelse av Martin Buber er et annet tegn på samme karaktertrekk.
Hammarskjöld, som forble ugift og manglet arvinger, testamenterte sin gård Backåkra i Skåne til Svenska Turistföreningen. Gården hadde han kjøpt 1955 og latt ruste opp i henhold til egne detaljerte beskrivelser.
Hammarskjöld ble i 1961 posthumt tildelt Nobels fredspris. Året deretter etablertes Hammarskjöld Foundation. Dag Hammarskjöldsstiftelsen ble etablert 1982 for å virke for globale fredsspørsmål. 2005 ble av den svenske regjeringen og Svenska FN-förbundet utropt til Dag Hammarskjölds år for å skape oppmerksomhet omkring 100-årsminnet for hans fødsel.
Etter hans død ble boken Vägmärken gitt ut på Bonniers (1963), på norsk Veimerker (Cappelen, 1964 og 1990) gitt ut. Den kom ut i ny utgave på Lunde forlag i 2003, for å markere at det da var 50 år siden han ble utnevnt til FNs generalsekretær. I 2016 kom den ut enda en gang, nå på Commentum Forlag, med et forord av Janne Haaland Matlary og et etterord av Jørn-Kr. Jørgensen. I denne boka står Dag Hammarskiöld fram som en kristen mystiker.
I Zambia lå tidligere Dag Hammarskjöld stadion oppkalt etter Hammarskjöld.
== Bibliografi ==
Vägmärken, posthumt
Att föra världens talan: tal och uttalanden
Dag Hammarskjölds Uppsala: med Slottsbacken
Ungdomsårens vittnesbörd: brev och uppteckningar 1925-1931
The poet and the diplomat: the correspondence of Dag Hammarskjöld and Alexis Léger
Correspondance 1955-1961
"Är detta icke vänskapens innersta väsen". Tre brev till Rutger Moll
The international civil servant in law and in fact : a lecture
Inflationsfrågan i Sverige. Foredrag i Nationalökonomisk Forening den 16. februar 1943.
Svensk natur : en antologi (som redaktör)
Together in our concern, our hopes, and our determination.
Sveriges internationella kreditgivning åren 1944 och 1945. (1945)
Svenska finansproblem. (1941)
Sweden's international credit accomodation in 1944 and 1945. (1946)
Från Bretton Woods till "full employment". (1945)
Hjalmar Hammarskjöld: inträdestal i Svenska akademien (1954)
The United Nations: an apparaisal (1956)
The Linnaeus tradition and our time (1957)
Kring Linnéminnet: direktörstal vid Svenska akademiens högtidssammankomst den 20 december 1957
Politik och ideologi (1952)
Levande bygd (medverkan)
Arbetslöshetsutredningens betänkande, SOU 1933:29
Konjunkturspridningen: en teoretisk och historisk undersökning (diss. 1933)Ut over dette har han utgitt flere rapporter fra FN.
== Referanser ==
== Kilder ==
David Gibbs: "Dag Hammarskjöld, the United Nations, and the Congo Crisis og 1961-1: a Reinterpretation", The Journal of Modern African Studies, bd. 31, nr. 1, 1993, s. 163-174.
Matthew Hughes: "The Man Who Killed Hammarskjöld?", London Review of Books, bd. 23, nr. 15, 9. august 2001.
Bengt Rösiö: "The Ndola Crash and the Death of Dag Hammarskjöld", The Journal of Modern African Studies, bd. 31, nr. 4, 1993, s. 661-671.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Dag Hammarskjöld – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dag Hammarskjöld – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Biography Dag Hammarskjöld (en)
Dag Hammarskjöld The Nobel Prize 1961 (en)
Site ONU Dag Hammarskjöld (en)
Dag Hammarskjöld Library (en)
Ulykkesrapport
Ulykkesflyet
Kofi Annan, Dag Hammarskjöld and the 21th century, The Fourth Dag Hammarskjöld Lecture 6. september 2001, Uppsala university (en) (pdf)
18 September 1961 UN Secretary-General Dag Hammarskjöld is killed (en)
Cato Guhnfeldt: "Så hull i pannen", Aftenposten, 28. juli 2005.
"Var uønsket av mange", Aftenposten, 29. juli 2005.
"Hevder Hammarskjöld ble drept", Aftenposten, 24. mars 2007.
Jan Christensen: "- Hammarskjöld ble myrdet", VG, 04.06. 2001.
Anders Hellberg: "Legosoldat sköt Hammarskjöld", Dagens Nyheter, 24. mars 2007.
"1961: UN Secretary General killed in air crash", BBC On this Day.
Bengt Rösiö: ”Hammarskjöld's Death”, London Review of Books, bd. 23, nr. 18, 20. september 2001. | Dag Hjalmar Agne Carl Hammarskjöld (født 29. juli 1905 i Sverige, død 18. | 9,892 | 9,892 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Riksdagen_i_Worms | 2023-02-04 | Riksdagen i Worms | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Martin Luther', 'Kategori:Reformasjonen', 'Kategori:Tysk politikk'] | Med Riksdagen i Worms (tysk: Wormser Reichstag) forstår man vanligvis Riksdagen i 1521, som endte med at Martin Luther ble erklært fredløs. Men det har også vært avholdt riksdager i samme by i 829, 926, 961, 1076, 1122, 1495 og i 1540.
Riksdagen i 1521 varte fra den 29. januar til den 25. mai 1521.
| Med Riksdagen i Worms (tysk: Wormser Reichstag) forstår man vanligvis Riksdagen i 1521, som endte med at Martin Luther ble erklært fredløs. Men det har også vært avholdt riksdager i samme by i 829, 926, 961, 1076, 1122, 1495 og i 1540.
Riksdagen i 1521 varte fra den 29. januar til den 25. mai 1521.
== Riksdagen i 1521 ==
=== Riksdagen innkalles ===
Riksdagen ble innkalt av den tysk-romerske keiser Karl V, som kort tid før hadde reist fra Spania til Tyskland og mottatt keiserkronen i Aachen 23. oktober 1520. Foranledningen var urolighetene rundt Martin Luther, og ikke minst den pavelige utsending ved keiserens hoff, Girolamo Aleandro, hadde ivret for en riksdag med dette for øye.
Selv om også en rekke andre spørsmål ble drøftet under riksdagen, er det behandlingen av Martin Luthers lære som har varig historisk interesse.
Luther hadde hilst valget av Karl V velkommen med stor entusiasme, særlig fordi de øvrighetspersoner som stod Luther mest imot, som pave Leo X, hadde arbeidet for andre kandidater og agitert mot Karl. Luther hadde til og med tilegnet sitt skarpeste kampskrift så langt Skriftet til den kristne adel, august 1520) til keiser Karl. Men keiseren hadde fra første stund ikke etterlatt noen tvil om at han i Luther-spørsmålet ville stå på den gamle kirkes standpunkt. I Leuven og Köln hadde han deltatt i brenningen av de lutherske skrifter. Han hadde til hensikt å reise en riksakt mot ham så snart han offisielt var blitt bannlyst av kirken. At en slik bannlysning var nært forestående, lå i luften: I bullen Exurge Domine hadde paven truet med det dersom Luther ikke avsverget visse teser innen en viss frist. Høsten 1520 utløp fristen, og den 3. januar 1521 fulgte bannlysningen.
=== Spørsmålet om Luther skulle innkalles eller ikke ===
Riksdagen diskuterte først om Luther skulle innkalles eller ikke. I sin berømte askeonsdagstale krevde den pavelige utsending Aleander den 13. februar at bannlysningen skulle følges opp av den verdslige myndighet uten noe forutgående avhør av Luther. Fra Ingolstadt sendte Eck den 21. februar et brev med samme oppfordring til keiseren. Men dette vant ikke tilslutning; etter påtrykk fra Fredrik den Vise av Sachsen gikk keiseren med på at Luther først skulle bli utspurt.
=== Luther innkalles til Worms ===
Den 6. mars 1521 hadde keiseren undertegnet det skriv som sikret ham fritt leide til og fra Worms. Til tross for ekskommunikasjonen hadde hele reisen fra Wittenberg til Worms vært et triumftog, og Luthers inntog i Worms den 16. april 1521, høytidelig fulgt av den keiserlige herold, gav ikke inntrykk at det var en slagen mann som begav seg inn i sine fienders vold. Høy og lav trengte seg rundt herberget hans for å få et glimt av den berømte mannen, han var blitt riksdagens midtpunkt.
=== Luther står frem for forsamlingen ===
Den 17. april ble han innkalt til forhandlingene. Frimodig fastholdt han sine skrifter overfor keiseren og de forsamlede riksstender. På spørsmålet om han ville forsvare dem, bad han om betekningstid. Neste dag holdt han sin kraftfulle og vel forberedte forsvarstale, der han avslo enhver tilbakekalling. Avslutningsvis sa han:
«Hvis jeg ikke blir beseiret ved Skriftens vitnesbyrd eller ved åpenbare fornuftsargumenter – for jeg tror verken på paven eller på konsilene alene ettersom det står fast at de flere ganger har tatt feil eller har motsagt hverandre – så forblir jeg beseiret ved de skriftsteder jeg har anført, og min samvittighet forblir fanget i Guds Ord. Jeg verken kan eller vil tilbakekalle noe, for det verken er sikkert eller frelsebringende å gjøre noe mot ens samvittighet. Gud hjelpe meg, Amen.»
De berømte ordene «Her står jeg og kan ikke annet» stammer ikke fra Luther.
=== Keiserens tale ===
Talen gjorde stort inntrykk på riksstendene. Men også keiseren holdt den følgende dag en tale. Den var ikke mindre storartet, og utgjorde den første bekjennelse som han personlig avga i offentligheten. Her sa han blant annet:
«Det er sikkert at en enkelt broder tar feil når han setter seg opp mot hele kristenhetens mening, for ellers må kristenheten ha tatt feil i tusen år eller mer. ... Det ville være en skam for oss og for dere, dere lemmer på den edle tyske nasjon, hvis det på grunn av vår forsømmelse i vår tid skulle snike seg inn bare et skjær av heresi i menneskenes hjerter, til skade for den kristne religion. Etter at vi i går hørte Luthers tale, sier jeg dere at jeg beklager at jeg så lenge har nølt med å ta forholdsregler mot ham. Han har sitt frie leide! Men heretter vil jeg betrakte ham som en notorisk kjetter, og håper at dere som gode kristne vil gjøre det samme.»
=== Siste forsøk på å overtale Luther til å avsverge ===
I dagene som fulgte ble det gjort flere forsøk på å få Luther til å ombestemme seg og gå med på et kompromiss. Erkebiskop Richard von Greiffenklau av Trier førte private forhandlinger med Luther i Den tyske ordens hus den 24. april. Ifølge en rapport fra Aleander til Roma tilbød han Luther at
«dersom det var slik at han fryktet for drapstrusler fra sine tilhengere dersom han tilbakekalte (sine standpunkter), skulle han få et behagelig priorat ved en av hans borger og deretter en plass ved hans bord og i hans råd, og således nyte godt også av keiserens beskyttelse og pavens gunst».
Bakgrunnen for dette fremstøtet var at Luther så tydelig var blitt båret frem av lavadelens hyldest, og at en retrett nok ville utløst forferdelse i disse kretsene. Men Luther avviste tilbudet.
Deretter oppsøkte også Johann Cochlaeus, som også hadde deltatt på Greiffenklaus forsøk, Luther alene for å forsøke å få ham til å trekke tilbake sine lærestandpunkter.
=== Luther forlater Worms ===
Deretter ble en rekke møter avholdt for å finne ut av hva man skulle gjøre. Men før riksdagen rakk å fatte noen beslutning, forlot Luther Worms (25. eller 26. april). På hjemreisen mot Wittenberg ble han underveis «bortført» av sine tilhengere og brakt i sikkerhet til borgen Wartburg i begynnelsen av mai.
Få dager etter ble Wormser-ediktet utferdiget, men keiseren lot det ikke offentliggjøre før den 25. mai. Ediktet erklærte at Luther var en kjetter på grunn av hans avvisning av den katolske kirkes lære særlig om en rekke av sakramentene og av messen, og hans kritikk blant annet av pavedømmet, konsilene og en rekke kirkeskikker. Han ble videre anklaget for å oppildne til strid og ødeleggelser. | Med Riksdagen i Worms (tysk: Wormser Reichstag) forstår man vanligvis Riksdagen i 1521, som endte med at Martin Luther ble erklært fredløs. Men det har også vært avholdt riksdager i samme by i 829, 926, 961, 1076, 1122, 1495 og i 1540. | 9,893 | 9,893 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spyttkjertel | 2023-02-04 | Spyttkjertel | ['Kategori:Anatomi', 'Kategori:Anatomistubber', 'Kategori:Antroposentrismer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fordøyelsessystemet', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2023-02'] | Spyttkjertlene er mange små kjertler i munnhulen som produserer spytt. Det er imidlertid i de tre store parene med spyttkjertler som produserer mest sekret, normalt ca. 1-2 liter i døgnet hos mennesker.
Spytt inneholder slimliknende stoff, mucin, et såkalt glukoprotein som virker smørende, samt det basiske enzymet amylase, som spalter stivelse (et polysakkarid) til disakkarider. Spyttet hjelper også til med oppdelingen av mat i munnhulen, gjennom å bløte den opp.
Undertungespyttkjertelen (glandula sublingualis) finner vi i sulcus sublingualis (de to skrå forhøyningene under tungen). Kjertelen tømmer sitt sekret i flere små og en stor utførselsgang like foran tungebåndet og bak fortennene i underkjeven. Innerverses av hjernenerven nervus FacialisØrespyttkjertelen (glandula parotis) finner vi foran øret på den bakerste delen av underkjevens sidegren. Utførselsgangen løper fremover på utsiden av den store tyggemuskelen og kjertelen tømmer seg på innsiden av kinnet i høyde med 12-års jekselen i overkjeven. Innerverses av hjernenerven nervus VagusUnderkjevespyttkjertelen (glandula submandibularis) finner vi bak musklene i munngulvet og ned under underkjevenbeinet. Utførselsgangen går fremover under tungen i sulcus sublingualis (de to skrå forhøyningene under tungen) og ender opp bak fortennene i underkjeven. Innerverses av hjernenerven nervus Facialis. | Spyttkjertlene er mange små kjertler i munnhulen som produserer spytt. Det er imidlertid i de tre store parene med spyttkjertler som produserer mest sekret, normalt ca. 1-2 liter i døgnet hos mennesker.
Spytt inneholder slimliknende stoff, mucin, et såkalt glukoprotein som virker smørende, samt det basiske enzymet amylase, som spalter stivelse (et polysakkarid) til disakkarider. Spyttet hjelper også til med oppdelingen av mat i munnhulen, gjennom å bløte den opp.
Undertungespyttkjertelen (glandula sublingualis) finner vi i sulcus sublingualis (de to skrå forhøyningene under tungen). Kjertelen tømmer sitt sekret i flere små og en stor utførselsgang like foran tungebåndet og bak fortennene i underkjeven. Innerverses av hjernenerven nervus FacialisØrespyttkjertelen (glandula parotis) finner vi foran øret på den bakerste delen av underkjevens sidegren. Utførselsgangen løper fremover på utsiden av den store tyggemuskelen og kjertelen tømmer seg på innsiden av kinnet i høyde med 12-års jekselen i overkjeven. Innerverses av hjernenerven nervus VagusUnderkjevespyttkjertelen (glandula submandibularis) finner vi bak musklene i munngulvet og ned under underkjevenbeinet. Utførselsgangen går fremover under tungen i sulcus sublingualis (de to skrå forhøyningene under tungen) og ender opp bak fortennene i underkjeven. Innerverses av hjernenerven nervus Facialis. | Spyttkjertlene er mange små kjertler i munnhulen som produserer spytt. Det er imidlertid i de tre store parene med spyttkjertler som produserer mest sekret, normalt ca. | 9,896 | 9,896 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Julius_II | 2023-02-04 | Julius II | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall i 1513', 'Kategori:Fødsler i 1443', "Kategori:Linjen d'Estouteville", 'Kategori:Menn', 'Kategori:Paver', 'Kategori:Personer fra provinsen Savona', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Julius II, født Giuliano della Rovere (født 5. desember 1443 i Albissola nær Savona i adelsrepublikken Genova, død 21. februar 1513 i Roma), var pave fra 1503 til 1513. Som pave fikk Julius II tilnavnet Krigerpaven. Pavenavnet hans derimot, skal han ikke selv ha valgt til ære for paven Julius I, men som en emulgering av Julius Cæsar. Julius II spilte en sentral rolle i høyrenessansen og etterlot seg en betydelig kulturell og politisk arv. Han regnes som en av de sterkeste og mest innflytelsesrike pavene gjennom tidene.
| Julius II, født Giuliano della Rovere (født 5. desember 1443 i Albissola nær Savona i adelsrepublikken Genova, død 21. februar 1513 i Roma), var pave fra 1503 til 1513. Som pave fikk Julius II tilnavnet Krigerpaven. Pavenavnet hans derimot, skal han ikke selv ha valgt til ære for paven Julius I, men som en emulgering av Julius Cæsar. Julius II spilte en sentral rolle i høyrenessansen og etterlot seg en betydelig kulturell og politisk arv. Han regnes som en av de sterkeste og mest innflytelsesrike pavene gjennom tidene.
== Tidlig liv ==
Giuliano della Rovere Albisola ble født i nærheten av havnebyen Savona i Republikken Genova. Han tilhørte huset della Rovere, en adelig, men fattiggjort familie. Giuliano var sønn av en av pave Sixtus IVs brødre, Raffaelo della Rovere. Hans mor var Theodora Manerola, som var av gresk avstamning. Hans onkel, som før han ble valgt til pave i 1471 hadde en høy posisjon hos fransiskanerne, tok ham under sine vinger, og sørget for at Giuliano fikk en god utdannelse i sin orden. Grunnutdanningen ble etterfulgt av et studieopphold i et fransiskanerkloster i La Pérouse. Giuliano trådte dog antagelig ikke inn i fransiskanerordenen som sin onkel, men ble sekularprest.
Han fikk tre døtre; det er noe uklart når de ble født, men det ser ut til å være etter at han ble presteviet, og kanskje også etter han ble biskop.
Som ung mann skal Giuliano ha vist tegn til å være en voldelig og grov person som også tok til svært stygt språk.
== Bispeutnevnelse, og kardinal ==
I 1471, rett etter at Sixtus IV hadde blitt valgt til pave, ble han utnevnt til biskop av Carpentras i Frankrike. Allerede samme år ble han også utnevnt til kardinal. Hans spesielle posisjon ble markert ved at han ble tildelt den tittelkirke hans onkel hadde hatt, San Pietro in Vincoli.
Han fikk i de følgende årene stadig tildelt nye bispedømmer, og hadde var til tider biskop av flere steder på en gang: Først Carpentras (1471–72); deretter Lausanne (1472–76), Catania (1473–74), Coutances (1476-77), Mende (1478–83), Viviers (1477-79), Sabina (1479–83), Bologna (1483–1502), Ostia (1483-1503), Lodève (1488–89), Savona (1499-1502), Vercelli (1502–03), og sist men absolutt ikke minst ble han i 1474 erkebiskop av Avignon, en tittel han hadde inntil han ble valgt til pave. Han var også abbed for flere klostre.
Han ble sendt som pavelig legat til Frankrike i 1480, og ble der i fire år. Han gjorde en svært god jobb der, og fikk dermed stor innflytelse i kardinalkollegiet. Under pave Innocent VIIIs pontifikat økte denne innflytelsen; det er tydelig at han var i stand til å stå på egne ben etter onkelens død. Men han oppnådde antagelig dette blant annet ved hjelp av å betale ut bestikkelser for å få Innocent valgt, slik at den nye paven sto i takknemlighetsgjeld til ham.Det hadde bygd seg opp en uoverensstemmelse mellom Giuliano og Rodrigo Borgia, og da Borgia ble valgt til pave under navnet Alexander VI i 1492 valgte Giuliano å søke tilflukt i Ostia. Noen måneder etter reiste han til Genova, hvor han oppfordret Karl VIII til å erobre Napoli.
Giuliano ble med kongen på felttoget, og de ankom sammen til Roma. Giuliano prøvde der å samle et konsil for å etterforske Alexander VI med tanke på å avsette ham. Ved å alliere seg med kongens minister Briçonnet, som fikk tilbud om et kardinalsembete, klarte paven seg unna.
Etter Alexanders død i 1503 støttet Giuliano kardinal Piccolomini fra Milano, som ble valgt og tok navnet Pius III. Det ble et svært kortvarig pontifikat; paven var alvorlig syk da han ble valgt, og døde bare omkring 10 dager senere.
== Pontifikat ==
Ved hjelp av dyktig manøvrering klarte Giuliano å få støtte fra Cesare Borgia, og ble enstemmig valgt til pave 1. november 1503. Han skal også i dette valget ha benyttet seg av bestikkelser. Konklaven som valgte ham var den korteste kjente i pavedømmets historie.
Hans første tiltak som pave var å kvitte seg med de verdslige maktpersoner som kontrollerte pavestolen. Ved hjelp av en komplisert strategi klarte han å gjøre det umulig for Cesare Borgia å fortsette å oppholde seg i Pavestatene. Selv om det var Borgia som fikk ham valgt, hadde han nemlig en godt begrunnet mistro til ham og resten av Borgia-familien. Han brukte deretter sin innflytelse for å skape fred mellom de to mektige familiene Orsini og Colonna, blant annet ble hans datter Felice giftet bort til Giovanni Giordano Orsini, og han klarte å knytte resten av den romerske adel til seg ved å gi dem fordeler som de higet etter.
Alle de kirkelige verv han hadde hatt før han ble valgt til pave, hadde vist seg svært innbringende, og midlene brukte han til å bestille kunstverker fra Bramante, Rafael og Michelangelo som til denne dag setter sitt preg på Roma. Han inviterte Rafael til Roma og var beskytter for Bramante. 18. april 1506 la han grunnstenen til den nye Peterskirken. Michelangelo fikk i oppdrag å dekorere det sixtinske kapell, som stod ferdig bare noen måneder etter Julius' død. Da Michelangelo hadde fått i oppdrag å bygge Julius IIs gravmonument av Julius II selv, dro han til Carrara for å finne de riktige marmorblokkene, men betaling fikk han ikke. Forbitret returnerte han til Firenze, men paven formildet ham ved å bestille en bronseskulptur av seg selv til domkirken i Bologna. Michelangelo foreslo at figuren kunne ha en bok i hånden, men Julius avslo: «Hva bryr jeg meg om litteratur? Et sverd skal jeg ha!» Skulpturen ble senere meget passende støpt om til en kanon.Etter å ha sikret sin posisjon i Roma, satte Julius igang med å kaste ut venetianerne fra Faenza, Rimini og andre byer i Italia som de hadde okkupert. Dogen i Venezia lot seg ikke bevege, og paven allierte seg med Frankrike og Tyskland for å undertvinge Venezia. I 1506 lyktes de i å ta Perugia og Bologna. To år senere var han i stand til å danne Cambrailigaen mot Venezia sammen med Ludvig XII av Frankrike, keiser Maximilian I av det tysk-romerske rike og Ferdinand II av Aragon. Venezia ble satt under interdikt 27. april 1509. I slaget ved Agnadello mistet Venezia nesten all makt i Italia. Den franske kongen og den tysk-romerske keiseren var interessert i å sikre seg selv områder i Italia, og paven måtte snu seg rundt og alliere seg med venetianerne for å sikre sine egne interesser. Interdiktet ble opphevet 24. februar 1510, og i stedet ble Frankrike satt under interdikt. Paven forsøkte også å skape splid mellom Frankrike og England, for å minske presset mot Italia, men dette lyktes ikke. På en synode i september 1510 trakk de franske biskopene seg fra sine løfter om lydighet overfor Julius II, og de besluttet å forsøke å få paven avsatt.
I november 1511 ble et konsil samlet i Pisa for å vurdere avsettelse av paven. Julius klarte seg, og gikk inn i en ny allianse, den såkalte Hellige liga, med Ferdinand II av Aragon og venetianerne mot Frankrike. Etter en tid sluttet også keiseren deg til alliansen
Julius II innkalte til et konsil i Roma, som åpnet i 1512 og ble erklært for å være et økumenisk konsil, Det femte Laterankonsil. Han erklærte at dette var noe han hadde lovet å gjøre da han ble valgt, men at fiendtlig aktivitet i Italia hadde forsinket konsilet.
Franskmennene ble tvunget tilbake over Alpene i 1512, men dette betydde at andre igjen fikk innflytelse i Italia. Selv om Julius II nå hadde sikret Pavestatene, var hans drøm om et uavhengig italiensk kongedømme knust.
== Død ==
På Pinseaften i mai 1512 skal pave Julius II ha vært klar over at hans fysiske form var forverret og at han nå var svært dårlig. Helsen hans sviktet mer og mer, på tross av at de mange kommentarene han fikk av flere kardinaler på hvor frisk og fin han så ut. Han fortsatte derfor med sine vanlige aktiviteter; messer, besøk av kirker og større forsamlinger. Den 24. juni skal paven allikevel ha innsett sin sanne form og ble sengeliggende frem til januar 1513. I sin begrensede tilstand led Giuliano mye av feber, han mistet matlysten og legene klarte ikke å diagnostisere han. Han døde i Roma av feberen 21. februar 1513, og ble gravlagt i kirken San Pietro in Vincoli. Hans gravmonument av Michelangelo inkluderer den berømte statuen av Moses.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Guillaume d'Estouteville (1403-1483)
Pave Sixtus IV (1414-1484) * bispeviet 1471
Pave Julius II /1443-1513) *1481
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Herbert Immenkötter: «Julius II» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 3, Herzberg 1992, ISBN 3-88309-035-2, sp. 811–815.
Olaf Klodt: Templi Petri instauracio: die Neubauentwürfe für St. Peter in Rom unter Papst Julius II. und Bramante (1505–1513). Verlag an der Lottbek, Jensen 1992, ISBN 3-86130-000-1
Christine Shaw: Julius II. The Warrior Pope. Oxford 1993.
Franz-Joachim Verspohl: Michelangelo Buonarroti und Papst Julius II. Wallstein-Verlag, Göttingen 2004, ISBN 3-89244-804-3
Volker Reinhardt (utg.): Die großen Familien Italiens (= Kröners Taschenausgabe. Band 485). Kröner, Stuttgart 1992, ISBN 3-520-48501-X.
== Eksterne lenker ==
Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church | Julius II, født Giuliano della Rovere (født 5. desember 1443 i Albissola nær Savona i adelsrepublikken Genova, død 21. | 9,897 | 9,897 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tor-Arne_Hetland | 2023-02-04 | Tor-Arne Hetland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1999', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2001', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2003', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2005', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2007', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2009', 'Kategori:Fødsler 12. januar', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Norske langrennstrenere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Eigersund kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn'] | Tor-Arne Hetland (født 12. januar 1974) er en norsk langrennstrener og tidligere langrennsløper som fra 2016 til april 2018 var landslagstrener for skilandslagets herrelag. Fra august 2018 til april 2020 var han sportssjef for prosjektet Team China Meråker, og har siden mai samme år vært idrettssjef for Studentsamskipnaden i Gjøvik, Ålesund og Trondheim.Som aktiv skiløper representerte han Byåsen Idrettslag. Han vant NRKs Mesternes Mester i 2012.
Han vokste opp på Helleland, et mindre sted nord i Eigersund kommune.
| Tor-Arne Hetland (født 12. januar 1974) er en norsk langrennstrener og tidligere langrennsløper som fra 2016 til april 2018 var landslagstrener for skilandslagets herrelag. Fra august 2018 til april 2020 var han sportssjef for prosjektet Team China Meråker, og har siden mai samme år vært idrettssjef for Studentsamskipnaden i Gjøvik, Ålesund og Trondheim.Som aktiv skiløper representerte han Byåsen Idrettslag. Han vant NRKs Mesternes Mester i 2012.
Han vokste opp på Helleland, et mindre sted nord i Eigersund kommune.
== Karriere ==
=== Aktiv skiløper ===
Hetland tilhørte i flere år den absolutte verdenstoppen i langrennsprint. Han ble tidenes første verdensmester i langrennsprint (1,5 km) i Lahtis i Ski-VM 2001, og var med på laget som vant 4 x 10 km stafett. Sprintøvelsen kom også med på det olympiske programmet i OL i Salt Lake City 2002, og igjen gikk Hetland til topps. I VM 2003 i Val di Fiemme ble det bronsemedalje. I VM i 2005 i Oberstdorf ble det sølv. I sesongen 2004/2005 vant han verdenscupen i sprint, og kom på tredjeplass i verdenscupen sammenlagt. I desember 2005 ledet han verdenscupen 2005/2006 foran tyskeren Tobias Angerer, men endte til slutt på 3.-plass. I OL i Torino 2006 tok han sølv i sprintstafetten sammen med Jens Arne Svartedal.
5. januar 2007 ble han den første vinneren av sprinttrøya i Tour de Ski. Han vant en sprintetappe i Asiago 5. januar 2007, og ble nummer 5 i touren sammenlagt.
15. desember 2007, i starten på en ny sesong tok han en ny verdenscupseier, denne gang på 30 km friteknikk fellesstart i russiske Rybinsk.
I Tour de Ski 2007/08 vant han sprinttrøya sammen med Petter Northug. Også denne gangen ble han nummer 5 sammenlagt. Han kom på sjetteplass i verdenscupen denne sesongen.
Hetland vant sprinten i Praha i Tour de Ski 2008/09, og etter andreplassen i Nové Město tok han en solid ledelse i sprintkonkurransen. Han avgjorde kampen ved å vinne den første poengspurten på 20 km fellesstart, men han fikk ikke noen god sammenlagtplassering totalt. Hetland la opp som aktiv langrennsløper i 2009.
=== Trener ===
I sesongen 2009/10 var han trener for Tysklands landslag i sprintlangrenn. Før sesongen 2010/11 ble det inngått et samarbeid mellom de sveitsiske og tyske skiforbundene om en felles sprintgruppe med Hetland som trener. Han var trener for det sveitsiske sprintlandslaget til 2014.I mars 2016 tok han over som langrennstrener for det norske herrelandslaget. I forbindelse med dette har han på slutten av sesongen 2016/17 og starten av 2017/18 måtte tåle en god del kritikk i media for å ha utelatt Petter Northug fra skitroppen. Noen har gått så langt som å hevde at det går politikk i uttakene og at Hetland og landslagssjef Vidar Løfshus ikke klarer å opptre profesjonelt.Hetland sluttet i Norges Skiforbund i juni 2018.
=== Verdenscupseire ===
=== Sammenlagtplasseringer i verdenscupen ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Tor-Arne Hetland – Olympics.com
(en) Tor-Arne Hetland – Olympic.org
(en) Tor-Arne Hetland – Olympedia
(en) Tor-Arne Hetland – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Tor-Arne Hetland – FIS (langrenn)
(en) Tor-Arne Hetland – TheSports.org
(en) Tor-Arne Hetland – TheSports.org | }} | 9,898 | 9,898 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liberius | 2023-02-04 | Liberius | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall i 366', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Paver', 'Kategori:Personer fra Roma', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Liberius (død 24. september 366 i Roma) var pave fra 352 til sin død. Selv om han til tider har blitt æret som helgen, er han aldri formelt akseptert som det; han er den første pave som ikke oppnådde helgenstatus.
| Liberius (død 24. september 366 i Roma) var pave fra 352 til sin død. Selv om han til tider har blitt æret som helgen, er han aldri formelt akseptert som det; han er den første pave som ikke oppnådde helgenstatus.
== Liv og virke ==
Ingenting er kjent om hans liv før han ble valgt bortsatt fra at hans far muligens het Augustus, at han muligens var født i Roma, og at han antagelig var diakon i Roma.Liberius ble valgt til pave 17. mai 352, og skal ha blitt innsatt i embetet 22. mai. Den første handlingen som er kjent fra hans pontifikat er at han skrev til keiser Konstantius II, som i 353 og 354 holdt til i Arles. Paven ønsket å samle et konsil i Aquileia for å vurdere tiltakene mot Athanasius av Alexandria, som hadde falt i unåde etter striden med arianerne. Keiseren, som selv hadde sterke arianske sympatier, ønsket å forene alle kristne i riket, og krevde da at hans form for kristendom skulle ligge til grunn for dette. Pavens sendebud, Vincent av Capua, ble av keiseren tvunget til å akseptere fordømmelsen av patriarken av Jerusalem.
I 355 nektet Liberius, sammen med blant andre Eusebius av Vercelli, Dionysius av Milano, Hilarius av Poitiers og Lucifer av Cagliari, å skrive under på fordømmelsen av Athanasius etter et konsil i Milano hvor keiseren tvang gjennom sin vilje. Keiseren forviste Liberius til Thrakia, og erkediakonen Felix II ble valgt til ny pave. Det var lenge tvil rundt hvilken status de hadde, men man kom med tiden til at Liberius var ulovlig avsatt, og at Felix dermed var ulovlig valgt og må regnes som motpave. Felix fikk ingen støtte fra folket i Roma, hvilket gjorde hans oppgave vanskelig.Etter to år i eksil gikk Liberius med på å skrive under på en erklæring hvor han oppga ordet 'homoousius' ('av samme vesen') i den nikenske trosbekjennelse, han sluttet å støtte Athanasius og han aksepterte kommunion med arianerne. Dette var klart i strid med vedtakene fra konsilet i Nikea, og Liberius ble i ettertid sterkt klandret for dette. Erklæringen er den viktigste grunnen til at han ikke regnes som helgen. Det er ingen tvil om at det må ha skjedd under sterkt press, men kirken stilte på denne tiden svært strenge krav til sine hyrder. Han ble tilbakekalt til Roma, men kom ikke dit før et år senere av hensyn til Felix II. Keiserens intensjon var at de to skulle styre kirken sammen, men da Liberius kom tilbake ble Felix jaget ut til en av Romas forsteder av folket. Liberius og Felix klarte å komme fram til en avtale som gjorde det mulig å få kirkens styre til å fungere.I 359 ble det avholdt et konsil i Rimini, der verken Liberius eller Felix var til stede. Etter Konstantius IIs død i 361 annullerte Liberius dekretene som var gitt av dette konsilet. Det var nå ikke lenger noen innblanding fra keiseren i teologiske spørsmål – den nye keiseren, Julian den frafalne var ikke kristen. De biskopene som hadde signert men senere trukket tilbake sin støtte til dekretene fikk beholde sine embeter. Han valgte også å modifisere kommunionen med arianerne, slik at bare de mer moderate fikk adgang.Liberius sto bak byggingen av Santa Maria Maggiore, en av de fire patriarkalbasilikaene i Roma. Den ble opprinnelig kalt Basilica Liberiana etter ham. En legende forteller at kirken ble bygget etter et overraskende snøfall 15. august (i den varmeste måneden i Roma), da snøen tegnet opp grunnplanen til en kirke på en åpen tomt i byen. Hendelsen, enten den er sann eller ikke, feires fortsatt som festen for Vår Frue av Snøen og som vigselsfest for basilikaen.Liberius' navn er også knyttet til den liberianske katalog, en liste over paver som begynner med Peter og slutter med Liberius.
Han døde av naturlige årsaker 24. september 366. Etter hans død brøt det ut opptøyer i Roma, og skylden for dette er i stor grad lagt på Liberius, som var for svak til å holde den romerske menighet samlet.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Ekkart Sauser: «Liberius, Papst» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 5, Herzberg 1993, ISBN 3-88309-043-3, sp. 13–15.
Hans Lietzmann: Liberius 3. I: «Paulys Realencyclopädie der classischen Altertumswissenschaft» (RE). Band XIII,1, Stuttgart 1926, Sp. 98–101. | Liberius (død 24. september 366 i Roma) var pave fra 352 til sin død. | 9,900 | 9,900 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Philipp_Melanchthon | 2023-02-04 | Philipp Melanchthon | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. april', 'Kategori:Dødsfall i 1560', 'Kategori:Filippister', 'Kategori:Fødsler 16. februar', 'Kategori:Fødsler i 1497', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Karlsruhe', 'Kategori:Reformatorer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske lutherske teologer', 'Kategori:Tyske renessansehumanister', 'Kategori:Tyske salmediktere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Philipp Melanchthon, egentlig Philipp Schwarzerdt (gresk μέλας = «svart» (tysk: schwarz), og χθών = «jord» (tysk: Erde), (født 16. februar 1497 i Bretten, Baden, Tyskland, død 19. april 1560 i Wittenberg) var en tysk reformatorisk teolog og forfatter. Han ble tidlig kjent for sin dyktighet, allerede 19 år gammel fikk han utgitt en lærebok i gresk. Han ble professor i Wittenberg bare 20 år gammel. Han ble Martin Luthers gode venn og støttespiller.
| Philipp Melanchthon, egentlig Philipp Schwarzerdt (gresk μέλας = «svart» (tysk: schwarz), og χθών = «jord» (tysk: Erde), (født 16. februar 1497 i Bretten, Baden, Tyskland, død 19. april 1560 i Wittenberg) var en tysk reformatorisk teolog og forfatter. Han ble tidlig kjent for sin dyktighet, allerede 19 år gammel fikk han utgitt en lærebok i gresk. Han ble professor i Wittenberg bare 20 år gammel. Han ble Martin Luthers gode venn og støttespiller.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Philipp Melanchthon var sønn av Barbara Reuter og smeden Georg Schwartzerd. Etter Georgs død i 1507 flyttet bestemoren Elisabeth med barnebarna til sin hjemby Pforzheim, der hennes bror
Johannes Reuchlin var blitt boende. Reuchlin øvet stor innflytelse på Melanchthons tankegang og dannelse. Melanchthon studerte i Heidelberg og Tübingen, blant annet under Reuchlin.
=== Karriere ===
Reuchlin oversatte hans tyske slektsnavn Schwarzerdt (= Svartjord) til gresk Melanchton, etter humanistisk skikk, og anbefalte ham til professorstillingen i gresk ved det nydannede Wittenberg-universitetet, der han tiltrådte 21 år gammel i 1518. Fra 1519 underviste han også ved det teologiske fakultet.
Melanchthon var liten av vekst - 1,50 meter og tynn - og Luther var urolig for at han ikke skulle klare Wittenbergs klima. Melanchthon satte seg imidlertid raskt i respekt på universitetet, hans innsettelsestale var engasjerende og imponerende. Melanchthon spilte en fremtredende rolle ved universitetet, først som professor og senere som rektor.Luther vant ham snart for reformasjonen, og i 1521 publiserte Melanchthon det første evangelisk-protestantiske dogmatiske verk, Loci Communes. Melanchthon skrev også Den augsburgske bekjennelse (1530) og andre reformatoriske bekjennelsesskrifter.
Melanchthons virksomhet som kirke- og utdannelsesreformator gav ham tilnavnet Praeceptor Germaniae («Tysklands lærer»). Blant annet bygde han opp det protestantiske systemet av Landeskirchen, og reformerte Wittenbergs universitet og andre tyske universiteter og latinskoler. I dette øyemed skrev han aristotelisk orienterte lærebøker i logikk, retorikk, psykologi, etikk og fysikk. Dessuten utarbeidet han en verdenshistorie, Den carionske krønike. Hans utdannelsesinteresse kan kontrasteres mot Luthers sterkt anti-skolastiske holdning, og han anses derfor å ha betydd mye for kulturlivets utvikling i de protestantiske land: «Melanchthons stora och förblivande insats är att ha försonat reformationen med det klassiska bildningsarvet och i den andan ha lagt grunden till den protestantiska lärdomsskolan.»Melanchthon var altså ikke alltid på linje med Luther i alle teologiske og politiske spørsmål, men han bestrebet seg på at de fremvoksende konfesjonene skulle nærme seg hverandre. Melanchthon hadde for eksempel et lysere menneskesyn enn Luther, og tok avstand fra de tanker om predestinasjon som fantes hos Luther.
I hans hjemby Bretten ble fem innbyggere brent som hekser i 1504, og datidens overtro gjorde ham til en overbevist tilhenger av astrologi, drømmetydning og djevletro. Astrologi var for Melanchton beviset for Guds virke gjennom planetene, og han ville derfor aldri besøke Danmark, siden det stod i hans fødselshoroskop at han ville komme ut for skipbrudd i Østersjøen.
== Referanser == | Philipp Melanchthon, egentlig Philipp Schwarzerdt (gresk μέλας = «svart» (tysk: schwarz), og χθών = «jord» (tysk: Erde), (født 16. februar 1497 i Bretten, Baden, Tyskland, død 19. | 9,901 | 9,901 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Venture_Cup | 2023-02-04 | Venture Cup | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: vis-forfattere', 'Kategori:Næringslivsorganisasjoner'] | Venture Cup er verdens største forretningsidékonkurranse, og arrangeres nå i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Konkurransen har vært arrangert i Norge hvert år siden 1999. Hvert år deltar mange hundre team i konkurransen om å lage den beste forretningsplanen for en virksomhet.
I Norge har Venture Cup blitt arrangert av Start Norge i samarbeid med norske universiteter, høgskoler og McKinsey & Company, som eide konseptet siden 2004. Målsetningen for Venture Cup er å bidra til at nye virksomheter etableres i Norge. Venture Cup skal være den ledende, årlige forretningsidékonkurransen i Norge.
| Venture Cup er verdens største forretningsidékonkurranse, og arrangeres nå i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Konkurransen har vært arrangert i Norge hvert år siden 1999. Hvert år deltar mange hundre team i konkurransen om å lage den beste forretningsplanen for en virksomhet.
I Norge har Venture Cup blitt arrangert av Start Norge i samarbeid med norske universiteter, høgskoler og McKinsey & Company, som eide konseptet siden 2004. Målsetningen for Venture Cup er å bidra til at nye virksomheter etableres i Norge. Venture Cup skal være den ledende, årlige forretningsidékonkurransen i Norge.
== Opprinnelse ==
Venture Cup var opprinnelig en konkurranse for studenter i å lage den beste forretningsplanen. Konseptet ble først utarbeidet av McKinsey & Company, og en nasjonal finale ble første gang arrangert i Norge i 1999. Konkurransen var da allerede etablert i Danmark, Sverige og Finland. På det meste ble konkurransen arrangert i 30 land.
Venture Cup startet som et prosjekt i samarbeid med en rekke utdanningsinstitusjoner, men ble fra 2001 organisert som en stiftelse med fire sentralt ansatte. Den fikk etterhvert problemer med finansiering på grunn av kapitaltørke i det private markedet. Tross iherdige redningsforsøk ble Venture Cup nedlagt i august 2003..
Både studentorganisasjonen Start Norge i samarbeid med Senter for entreprenørskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Senter for entreprenørskap ved Universitetet i Oslo (UiO) ønsket å videreføre satsningen i egen regi. McKinsey satt imidlertid fortsatt på rettighetene til navnet Venture Cup, og stilte krav til at konkurransen skulle videreføres som et samarbeidsprosjekt mellom universitetene..
Venture Cup gjenoppsto allerede i januar 2004, da Start Norge, NTNU Senter for entreprenørskap, UiO Senter for entreprenørskap og McKinsey & Company kom til en felles enighet om at lærestedene skulle ha ansvaret for regionale konkurranser, mens Start Norge skulle ha ansvaret for Venture Cup Nasjonal Finale.Start Norge har hatt ansvaret for den nasjonale finalen siden 2004, og har etterhvert også tatt en større rolle lokalt. Venture Cup har utviklet seg til å bli Norges største forretningsplankonkurranse for studenter. Nordisk sett er det verdens største, og er nå et kompetansehevingsprogram som har som formål å motivere, stimulere og gi kompetanse i entreprenørskap og det å starte egen virksomhet.
== Format ==
Konkurransen er bygd opp i to faser.
FASE 1 – Regional finale:
De lokale vinnerne møtes for å konkurrere om de to plassene (fra hver region) til den nasjonale finalen, i tillegg til å konkurrere om et større pengebeløp.
FASE 2 – Nasjonal finale:
Et storslått arrangement, som arrangeres samtidig med Start Norge sin Høstsamling. Det betyr at alle lokallagene er samlet denne helgen og følger begivenheten der flere hundre tusen kroner deles ut til de gruppene med de beste forretningsplanene.
== Regionene ==
Det er lokallagene som har ansvar for å gjennomføre lokale og regionale finaler. Nasjonal Venture Cup koordinator i Start Norge har ansvar for at den nasjonale konkurransen blir gjennomført og skal sørge for å holde alle lokale og regionale koordinatorer oppdatert.
Venture Cup er delt opp i fire regioner: Nord, Midt, Sør-Vest og Øst.
Hver region må hvert år finne en regional koordinator i ett av lokallagene som er ansvarlig for å koordinere gjennomføringen av den regionale delen av Venture Cup.
== Venture Cup Nasjonal Finale ==
== Samarbeid med utdanningsinstitusjonene ==
Venture Cup arrangeres i samarbeid med læresteder for høgere utdanning. I 2013 deltok følgende læresteder i Venture Cup:
Region Nord
UiT - Universitetet i Tromsø
UiN - Universitetet i NordlandRegion Midt
HiNT - Høgskolen i Nord-Trøndelag
HiST - Høgskolen i Sør-Trøndelag
NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
BI-Trondheim - Handelshøyskolen BI, avdeling Trondheim
HiAls - Høgskolen i ÅlesundRegion Sør-Vest
UiB - Universitetet i Bergen
HiB - Høgskolen i Bergen
NHH - Norges handelshøyskole
UiS - Universitetet i Stavanger
UiA - Universitetet i AgderRegion Øst
HiT - Høgskolen i Telemark
NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
UiO - Universitetet i Oslo
CK
BI-Oslo - Handelshøyskolen BI, avdeling Oslo (Nydalen)Region Innlandet
LHMR - Høgskolen i Innlandet
Gjøvik - NTNU Gjøvik
== Venture Cup som studietilbud ==
En del læresteder integrerer Venture Cup i studietilbudet, ved å gi deltakelse i konkurransen status som eget entreprenørskapsfag (7,5 studiepoeng).
Start Norge jobber aktivt for at flere skoler skal få dette tilbudet.
Følgende læresteder tilbyr i 2013/14 Venture Cup som eget fagtilbud med undervisning:
NTNU - TIØ4250 - Entreprenørskap - Venture CUP
== Venture-finansierte bedrifter som har deltatt i Venture Cup ==
Mange norske bedrifter som har deltatt i Venture Cup har seinere klart å tiltrekke seg venture-finansiering:
Falanx (vant som Malaik 3D i 1999) - finansiert av Selvaag Venture Capital og Alliance Venture - kjøpt av ARM i 2006 for 200 millioner kroner
Optinose (vant i 2000) - finansiert av Avista Capital Partners med over 250 millioner kroner
Boost Communications (deltok i 2001) - finansiert av Investinor og Norsk Innovasjonskapital 3
New Index (deltok i 2003) - finansiert av ProVenture Seed - kjøpt av Seiko Epson i 2011
Aptomar (vant som DeAmp i 2005) - finansiert av ProVenture Seed, Statoil Technology Invest og Investinor
Verdande (deltok som Volve i 2006) - finansiert av Energy Capital Partners, ProVenture Management, Investinor og Statoil
Chapdrive (deltok i 2007) - finansiert av Northzone Ventures, Hafslund Venture, StatoilHydro Venture (Energy Capital Management), Viking Venture og Investinor
Hoopla (vant i 2011) - Leiv Eriksson Nyskaping, Adresseavisen AS og Bergens Tidende AS
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Venture Cup er verdens største forretningsidékonkurranse, og arrangeres nå i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Konkurransen har vært arrangert i Norge hvert år siden 1999. | 9,902 | 9,902 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1976 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1976 | ['Kategori:1976 i Østerrike', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Østerrike', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinter-OL 1976'] | Vinter-OL 1976 var de 12. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 4. til 15. februar 1976 i Innsbruck i Østerrike. Opprinnelig var lekene blitt tildelt Denver i Colorado, USA, men bekymringer omkring kostnadsøkninger og miljøproblemer fikk innbyggerne til å stemme mot OL-planene. Dermed bad Den internasjonale olympiske komité vertsbyen for Vinter-OL 1964 om å ta over lekene.
Sovjetunionen ble beste nasjon med hele tretten gullmedaljer. Norge tok tre gullmedaljer. Sten Stensen og Jan Egil Storholt vant henholdsvis 5000 og 1500 meter på skøytebanen, og Ivar Formo vant femmila i langrenn.
| Vinter-OL 1976 var de 12. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 4. til 15. februar 1976 i Innsbruck i Østerrike. Opprinnelig var lekene blitt tildelt Denver i Colorado, USA, men bekymringer omkring kostnadsøkninger og miljøproblemer fikk innbyggerne til å stemme mot OL-planene. Dermed bad Den internasjonale olympiske komité vertsbyen for Vinter-OL 1964 om å ta over lekene.
Sovjetunionen ble beste nasjon med hele tretten gullmedaljer. Norge tok tre gullmedaljer. Sten Stensen og Jan Egil Storholt vant henholdsvis 5000 og 1500 meter på skøytebanen, og Ivar Formo vant femmila i langrenn.
== Valg av vertsby ==
Denver ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 70. sesjon i Amsterdam i Nederland 13. mai 1970.
I november 1972 ble det avholdt en folkeavstemning i Denver, der flertallet stemte mot å arrangere vinterlekene i byen. 12. november 1972 valgte Denver å trekke seg som arrangør. Innsbruck i Østerrike, Tammerfors i Finland, Lake Placid i USA og Mont Blanc i Frankrike meldte alle straks sin interesse for å ta over arrangementet. Etter et møte i IOKs Executive Board i Lausanne i Sveits 4. februar 1973, ble Innsbruck valgt som ny vertsby.
== Resultater ==
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over personer som har tent den olympiske ild
== Referanser ==
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1976
Jorsett, Per: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer)
Gade, Kari Ellen (oversetter) (1976). «De XII Vinterlekene i Innsbruck». De Olympiske leker 1976: Montreal-Innsbruck. Oslo: Bokhandlerforl. s. 278–302. ISBN 8272050110. [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.] | Østerrike | 9,903 | 9,903 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Metulla | 2023-02-04 | Metulla | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Israel'] | Metulla er en nordisraelsk grenselandsby på grensen mot Libanon med 1600 innbyggere. Mellom Metullah og Kfar Kila på libanesisk side lå den israelske grensestasjonen Fatimah, og grenseområdet med kallenavnet på israelsk side «Det gode gjerdet» (The Good Fence).
Metulla har for tiden mange fremmedarbeidere fra Thailand, selv om stedet tradisjonelt har hatt mange ansatte fra libanesisk side av grensen.
| Metulla er en nordisraelsk grenselandsby på grensen mot Libanon med 1600 innbyggere. Mellom Metullah og Kfar Kila på libanesisk side lå den israelske grensestasjonen Fatimah, og grenseområdet med kallenavnet på israelsk side «Det gode gjerdet» (The Good Fence).
Metulla har for tiden mange fremmedarbeidere fra Thailand, selv om stedet tradisjonelt har hatt mange ansatte fra libanesisk side av grensen.
== Eksterne lenker ==
Radio Norge: Blue Beret nr 2 (januar), 1986 | Metulla er en nordisraelsk grenselandsby på grensen mot Libanon med 1600 innbyggere. Mellom Metullah og Kfar Kila på libanesisk side lå den israelske grensestasjonen Fatimah, og grenseområdet med kallenavnet på israelsk side «Det gode gjerdet» (The Good Fence). | 9,904 | 9,904 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Justus_Jonas | 2023-02-04 | Justus Jonas | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1555', 'Kategori:Fødsler 5. juni', 'Kategori:Fødsler i 1493', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nordhausen', 'Kategori:Reformatorer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske katolske prester', 'Kategori:Tyske lutherske prester', 'Kategori:Tyske lutherske teologer', 'Kategori:Tyske salmediktere'] | Justus Jonas (født 5. juni 1493 i Nordhausen, død 9. oktober 1555 i Eisfeld; egentlig Jodocus Koch) var en tysk reformator og teolog, nær medarbeider til Martin Luther. Han var Luthers følgesvenn i Worms og den som holdt liktalen over ham. Overfor Philipp Melanchthon var Justus Jonas en forkjemper av en strikt «lutherdom».
| Justus Jonas (født 5. juni 1493 i Nordhausen, død 9. oktober 1555 i Eisfeld; egentlig Jodocus Koch) var en tysk reformator og teolog, nær medarbeider til Martin Luther. Han var Luthers følgesvenn i Worms og den som holdt liktalen over ham. Overfor Philipp Melanchthon var Justus Jonas en forkjemper av en strikt «lutherdom».
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Justus Jonas vlew født i Nordhausen og var sønn av borgermesteren der. Han het opprinnelig Jodokus (Jobst) Koch, noe han endret i pakt med den utbredte prakasis blant tyske lærde på 1500-tallet i forbindelse med sin universitetsimmatrikulering.
Justus Jonas studerte fra 1506 jus og teologi ved universitetet i Erfurt, studerte jus og humaniora, og ble magister artium derfra i 1510. I 1511 fortsatte han ved Universitetet i Wittenberg, der hsn yok bakkalaureat i rettslære.
=== Prest, reformator ===
Han vendte tilbake til Erfurt, og der ble han presteviet enten i 1514 eller i 1515.I 1518 ble han utnevnt til kannik i Severikirche i Erfurt, en kollegiatskirke. I 1519 ble han rektor for Universitetet i Erfurt. I 1521 ble han utnevnt til prost av Aallehelgenskirken (Schlosskirche) i Wittenberg og professor i kirkerett ved universitetet i Wittenberg. Fra 1541 til 1546 var han superintendent og hovedpastor i Halle. Han fulgte Luther til Worms i 1521 og på visitasjonene i Sachsen i 1529. Han var også med på religionssamtalene i Marburg og ved riksdagen i Augsburg.
Han bidro vesentlig til den kirkenpolitiske reformering av Leipzig, Halle, Naumburg og Zerbst med Anhalt. Han ledsaget Luther ved hans siste reise til Eisleben. Jonas var for tiden predikant i Coburg. Etter Luthers død forfulgte han konsekvent konfesjonaliseringen og hjalp til med denne i Hildesheim, Coburg, Regensburg og som superintendent i Eisfeld.
=== Verker ===
Justus Jonas assisterte Martin Luther da han oversatte Bibelen fra gresk til tysk. Han oversatte flere skrifter av Luther og Philipp Melanchthon, og skrev dessuten kommentarer til apostelhistorien. Blant hans øvrige verker er Discussio pro conjugio sacerdotali ("argumenter for presteekteskap", 1523). Han oversatte også apologien til Confessio Augustana, som ble en del av konkordieboken i 1580.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Briefwechsel des Justus Jonas, gesammelt und bearbeitet von G. Kawerau (2 vols., Halle, 1884–1885).
«Justus Jonas" & Apology of the Augsburg Confession». Encyclopædia Britannica Online. Retrieved on January 13, 2007.
G. Kaweraus artikkel i Herzog-Hauck, Realencyklopadie, ed. 3, med bibliografi.
== Eksterne lenker ==
Biographisch-Bibliographischen Kirchenlexikon | Justus Jonas (født 5. juni 1493 i Nordhausen, død 9. | 9,905 | 9,905 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Avignon | 2023-02-04 | Avignon | ['Kategori:43°N', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Avignon', 'Kategori:Byer ved Rhône', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verdensarven i Frankrike'] | «Avignon» er også en kommune i Canada, se Avignon (Quebec).Avignon (provençalsk Avignoun) er en kommune i departementet Vaucluse i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sørøst i Frankrike. Selve byen har omkring 88 300 innbyggere (2004), mens Stor-Avignon har omkring 155 500. Det ligger på østre bredd av Rhône, omkring 640 km sør-sørøst for Paris og 80 km nord-nordvest for Marseille. Byen er mest kjent for sin historiske rolle som sete for flere paver i det 14. århundre.
| «Avignon» er også en kommune i Canada, se Avignon (Quebec).Avignon (provençalsk Avignoun) er en kommune i departementet Vaucluse i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sørøst i Frankrike. Selve byen har omkring 88 300 innbyggere (2004), mens Stor-Avignon har omkring 155 500. Det ligger på østre bredd av Rhône, omkring 640 km sør-sørøst for Paris og 80 km nord-nordvest for Marseille. Byen er mest kjent for sin historiske rolle som sete for flere paver i det 14. århundre.
== Politisk status ==
Avignon er hovedstad i departementet Vaucluse. Byen utgjør kjernen i et område som kalles Stor-Avignon, som består av tolv kommuner fordelt på begge sider av Rhône: Les Angles, Rochefort-du-Gard, Saze et Villeneuve-lès-Avignon i departementet Gard og Avignon, Caumont-sur-Durance, Jonquerettes, Morières-lès-Avignon, Le Pontet, Saint-Saturnin-lès-Avignon, Vedène et Velleron i departementet Vaucluse.
== Tidlig historie ==
En høyde ved nordenden av byen, Rocher les Doms, har spor etter en festning eller befestet landsby som er datert til keltisk tid. I romersk tid var byen et viktig senter i Gallia Narbonensis, men med unntak av noen få rester av et forum ved Rue Molière er det lite spor etter denne tiden. Under invasjonene i det 5. århundre ble byen sterkt skadet, og i 737 ble den ødelagt av frankerne under Karl Martell etter at borgerne hadde tatt maureres (arabernes) side. Etter dette hørte byen først til kongedømmet Burgund og siden til kongedømmet Arles.
Mot slutten av 12. århundre erklærte byen seg som selvstendig republikk. Denne perioden tok slutt i 1226, da Ludvig VIII av Frankrike tok byen og ødela festningsverkene som straff for at de hadde støttet katarene. Avignon ble først gitt til greven av Provence, og så videre til greven av Toulouse.
== Gamlebyen - et verdensarvsted ==
Gamlebyen i Avignon ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 2005. Den historiske bykjernen inneholder pavepalasset i Avignon, den gotiske katedralen Notre-Dame des Doms d'Avignon og den gamle broen Pont d’Avignon fra 1100-tallet, kjent fra sangen Sur le pont d’Avignon.
Pavepalasset er en av de største bygningene fra europeisk middelalder. I sin største utstrekning omfattet det 11 000 m². Det ble bygget i to faser, fra 1335–1364, har vegger som er mer enn 5 meter tykke, og ligger på en naturlig klippe som gjør den vanskelig å angripe. Murene som ble bygget av pavene i årene før 1348 er godt bevart. De utgjør ikke spesielt sterke festningsverker, da pavene i stedet satte sin lit til å befeste selve pavepalasset.
Etter revolusjonen ble palasset i mange år brukt som militærforlegning, og er nå et museum.
== Kirkelig historie ==
Avignon ble bispesete svært tidlig, ifølge enkelte kilder så tidlig som år 70. Mer sikre belegg for et bispesete i byen finnes først fra 4. eller 5. århundre. I 1475 ble dette oppgradert til metropolitterkebispedømme. Fra 1801 var det igjen et vanlig bispedømme, men i 1822 ble det igjen opphøyet til metropolitterkebispedømme. Siste endring så langt var i 2002, da det ble erkebispedømme uten suffraganer.
I 1303 opprettet pave Bonifatius VIII et universitet i byen, som ble berømt for sine jusstudier. Universitetet var blant Frankrikes beste i dette faget fram til den franske revolusjon.
Klemens V valgte i 1309 å bosette seg i Avignon. I 1348 solgte grevinne Jeanne av Provence byen til pave Klemens VI for 80 000 gullgylden. Selv om byen etter at Gregor XI flyttet til Roma i 1377 var sete for flere motpaver tilhørte den Den Hellige Stol fram til 1791, da den ble innlemmet i Frankrike. Da Kirkestaten og de tilhørende pavelige biland ble restituert under Wienerkongressen i 1815, var Avignon blant unntakene – sammen med det omliggende Venaissin forble områder på franske hender.
Pavene som hadde sete i byen var:
Klemens V (1305, i Avignon fra 1309 – 1314)
Johannes XXII (1316–1334
Benedikt XII (1334-1342)
Klemens VI (1342-1352)
Innocens VI (1352-1362)
Urban V (1362-1370)
Gregor XI (1370-1377, i Roma til 1378)Perioden hvor pavene hadde sitt sete i Avignon, fra 1309 til 1377, har blitt kalt pavenes «babylonske fangenskap». Det pavelige hoff var preget av korrupsjon og en livsstil som var mer løssluppen enn den man venter av paver. Blant kritikere av korrupsjonen i byen finner man blant annet Francesco Petrarca, som bidro til å gjøre pavene oppmerksomme på hvor pinlig situasjonen begynte å bli. Denne italienske humanisten og dikteren bodde i lange perioder i Avignon. Det var også to kvinner som spesielt markerte seg i arbeidet for å på pavene tilbake til sitt egentlige bispesete, Roma, nemlig Katarina av Siena og den svenske Birgitta av Vadstena.
Pavens avreise til Roma i 1377 utløste det store vestlige skisma. To motpaver, Klemens (VII) og Benedikt (XIII) hadde tilhold i byen inntil 1408, da Benedikt flyktet til Aragón.
Etter at skismaet hadde endt ble Avignon styrt av pavelige legater som en del av Pavestatene. Byen var hele tiden truet av franske styrker, som holdt til i en stor garnison i Villeneuve-les-Avignon på den andre siden av elven.
== Befolkningsutvikling ==
Antall innbyggere i kommunen Avignon
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Avignon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Avignon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kommunedata INSEE
Pavepalasset
world-heritage-tour.org | Avignon (provençalsk Avignoun) er en kommune i departementet Vaucluse i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sørøst i Frankrike. Selve byen har omkring 88 300 innbyggere (2004), mens Stor-Avignon har omkring 155 500. | 9,907 | 9,907 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moselle | 2023-02-04 | Moselle | ['Kategori:Pekere'] | Moselle kan vise til:
Mosel (fransk Moselle), elvi i Frankrike, Luxembourg og Tyskland
Moselle (departement), undernasjonalt område i Frankrike | Moselle kan vise til:
Mosel (fransk Moselle), elvi i Frankrike, Luxembourg og Tyskland
Moselle (departement), undernasjonalt område i Frankrike | Moselle kan vise til: | 9,908 | 9,908 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marburg | 2023-02-04 | Marburg | ['Kategori:50°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Hessen', 'Kategori:Marburg', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Marburg an der Lahn eller Universitätsstadt Marburg er den ene av Tysklands fire store universitetsbyer. Den ligger i delstaten Hessen ved elven Lahn, og er hovedstad for Marburg-Biedenkopf. Byen har 78 117 innbyggere (bysentret 48 923) (2002). Overborgermester er Dietrich Möller (CDU).
I tillegg til sitt universitet, Philipps-Universität, som er det eldste protestantiske universitet i verden, grunnlagt 1527, er Marburg kjent for sine middelalderkirker, særlig Elisabethkirche, en av de tre eller fire første rene gotiske kirker nord for alpene utenfor Frankrike, for det vakre slottet og for den godt bevarte gamle bykjernen. Byen lå isolert fra rundt 1600 til 1850, og svært mange middelalderbygninger er derfor bevart, simpelthen fordi ingen brukte penger på å bygge nytt. Da romantikken fikk utbredelse i Tyskland i det 19. århundre ble byen igjen interessant, og mange av den romantiske bevegelsens fremste representanter levet, underviste eller studerte i den sjarmerende byen. De utgjorde et nettverk av venner som hadde stor betydning, særlig innen litteratur, filologi, folklore og jus. Gruppen inkluderte Friedrich Karl von Savigny, den mest fremtredende jurist i sin samtid og hovedmann bak innføringen av romersk lov i Tyskland; dessuten Achim von Arnim og Clemens von Brentano. Mest berømte var imidlertid brødrene Grimm, som samlet mange av sine eventyr her — Rapunzeltårnet står i Marburg, og på andre siden av Lahnhøydene, i området kalt Schwalm, inkluderte småpikers klesdrakt i gamle dager en rødhette. På 1970-tallet var byens borgermester en foregangsmann i å bevare og restaurere gamle bygninger i den tid der mange andre ønsket å rive dem ned og bygge nytt, og byen har fått mange internasjonale priser for dette. Marburg er derfor en i høy grad uspolert, romantisk by i gotisk- og renessansestil, beliggende på en høyde, preget av sine mange spir og dominert av sitt universitet.
| Marburg an der Lahn eller Universitätsstadt Marburg er den ene av Tysklands fire store universitetsbyer. Den ligger i delstaten Hessen ved elven Lahn, og er hovedstad for Marburg-Biedenkopf. Byen har 78 117 innbyggere (bysentret 48 923) (2002). Overborgermester er Dietrich Möller (CDU).
I tillegg til sitt universitet, Philipps-Universität, som er det eldste protestantiske universitet i verden, grunnlagt 1527, er Marburg kjent for sine middelalderkirker, særlig Elisabethkirche, en av de tre eller fire første rene gotiske kirker nord for alpene utenfor Frankrike, for det vakre slottet og for den godt bevarte gamle bykjernen. Byen lå isolert fra rundt 1600 til 1850, og svært mange middelalderbygninger er derfor bevart, simpelthen fordi ingen brukte penger på å bygge nytt. Da romantikken fikk utbredelse i Tyskland i det 19. århundre ble byen igjen interessant, og mange av den romantiske bevegelsens fremste representanter levet, underviste eller studerte i den sjarmerende byen. De utgjorde et nettverk av venner som hadde stor betydning, særlig innen litteratur, filologi, folklore og jus. Gruppen inkluderte Friedrich Karl von Savigny, den mest fremtredende jurist i sin samtid og hovedmann bak innføringen av romersk lov i Tyskland; dessuten Achim von Arnim og Clemens von Brentano. Mest berømte var imidlertid brødrene Grimm, som samlet mange av sine eventyr her — Rapunzeltårnet står i Marburg, og på andre siden av Lahnhøydene, i området kalt Schwalm, inkluderte småpikers klesdrakt i gamle dager en rødhette. På 1970-tallet var byens borgermester en foregangsmann i å bevare og restaurere gamle bygninger i den tid der mange andre ønsket å rive dem ned og bygge nytt, og byen har fått mange internasjonale priser for dette. Marburg er derfor en i høy grad uspolert, romantisk by i gotisk- og renessansestil, beliggende på en høyde, preget av sine mange spir og dominert av sitt universitet.
== Historie ==
I 1138 nevnes første gang Marcburg (Marburger Schloss) som en besittelse under landgreven av Thüringen. Byen Marburg kjennes siden 1222. Fra 1248 til 1604 var Marburg residens for landgrevene av Hessen. I 1527 grunnla landgreve Phillip I av Hessen det berømte Phillips-universitetet. De såkalte religionssamtalene mellom Martin Luther og Ulrich Zwingli (Marburger Religionsgespräche) fant sted her i 1529. I 1604 ble Marburg en del av hertugdømmet Hessen-Kassel. Mellom 1806 og 1813 var byen underlagt det napoleonske kongeriket Westfalen. I 1866 ble Marburg en del av Preussen.
I Elisabethkirche hviler rikspresident Paul von Hindenburg med frue. Også de prøyssiske kongene Friedrich Wilhelm I og Friedrich II var begravet i Marburg fra slutten av andre verdenskrig frem til begynnelsen av 1990-tallet.
I tillegg til det hessiske statsarkivet huser Marburg en rekke betydningfulle arkiver, bl.a. Deutsches Adelsarchiv.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Marburg, Germany – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marburg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Philipps-Universität Marburg
Informasjon om studier i Marburg fra ANSA
Das jüngere Soziokulturzentrum Marburgs (Trauma)
Homepage des Hessischen Landestheaters Marburg
Gegenstandpunkt! Meinungen zu Marburg und dem ganzen Rest in Radio Unerhört Marburg | Philipps-Universität Marburg (Alma Mater Philippina) er universitetet i Marburg, og ble grunnlagt i 1527 av landgreve Philipp av Hessen. Det er verdens eldste protestantiske universitet, og har omkring 19 000 studerende. | 9,910 | 9,910 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marburger_Schloss | 2023-02-04 | Marburger Schloss | ['Kategori:50°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Marburg', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Slott i Hessen'] | Marburger Schloss er et slott i Marburg i Hessen. Det ble anlagt som en borg i det 11. århundre og er ved siden av sin historiske betydning som den første residensen for landgrevene av Hessen av stor kunst- og arkitekturhistorisk interesse.
Marburger Religionsgespräche mellom Luther og Zwingli fant sted her i 1529. | Marburger Schloss er et slott i Marburg i Hessen. Det ble anlagt som en borg i det 11. århundre og er ved siden av sin historiske betydning som den første residensen for landgrevene av Hessen av stor kunst- og arkitekturhistorisk interesse.
Marburger Religionsgespräche mellom Luther og Zwingli fant sted her i 1529. | Marburger Schloss er et slott i Marburg i Hessen. Det ble anlagt som en borg i det 11. | 9,911 | 9,911 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ulrich_von_Wilamowitz-Moellendorff | 2023-02-04 | Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. september', 'Kategori:Dødsfall i 1931', 'Kategori:Fødsler 22. desember', 'Kategori:Fødsler i 1848', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Mogilno fylke', 'Kategori:Professorer ved Humboldt-Universität zu Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske klassiske filologer', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Oslo'] | Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff (født 22. desember 1848 i Markowitz, død 25. september 1931 i Berlin) var en tysk klassisk filolog.
Wilamowitz ble ansett som en av sin tids fremste klassiske filologer og særskilt som en av de fineste, dypeste og mest mangesidige kjennere av gresk språk og litteratur, i særdeleshet poesi.
I det akademiske året 1915–1916 var han rektor ved Humboldt-universitetet.
| Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff (født 22. desember 1848 i Markowitz, død 25. september 1931 i Berlin) var en tysk klassisk filolog.
Wilamowitz ble ansett som en av sin tids fremste klassiske filologer og særskilt som en av de fineste, dypeste og mest mangesidige kjennere av gresk språk og litteratur, i særdeleshet poesi.
I det akademiske året 1915–1916 var han rektor ved Humboldt-universitetet.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Familien Wilamowitz-Moellendorff stammet fra generalfeltmarskalk Wichard von Möllendorff (1724–1816), som selv var barnløs og i høy alder adopterte de tre sønnene til den prøyssiske majoren Theodor von Wilamowitz. Hugo, Ottokar og Arnold bar fra 1815 dobbeltnavnet Wilamowitz-Moellendorf.
Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff var andre sønn av godseieren Arnold von Wilamowitz-Moellendorf (1813–1888) og Ulrike von Calbo (1820–1874). Han var bror av den senere overpresident i Posen-provinsen, Hugo von Wilamowitz-Moellendorf (1840–1905) og den senere major Georg Wichard von Wilamowitz-Moelledorf (1852–1910).
Han var gift med Maria Mommsen, datter av den store kjenner av romersk historie og nobelprisvinner Theodor Mommsen.
=== Studier ===
Etter å ha tatt sin Abitur på den renommerte kostskolen Schulpforta i 1867, studerte Wilamowitz klassisk filologi ved universitetet i Bonn. I 1869 flyttet han til Berlin, der han tok doktorgraden i 1870.
Etter krigstjeneste i den fransk-prøyssiske krig dro han på studiereise til Italia og Hellas.
=== Akademisk karrière ===
I 1876 ble han utnevnt til professor i klassisk filologi ved universitetet i Greifswald. I 1883 fulgte utnevnelsen til professor ved Georg-August-Universität i Göttingen. I det akademiske året 1891–1892 var han prorektor ved universitetet. Han ble også utnevnt til medlem av det kongelige vitenskapsakademiet i Göttingen.
I 1897 ble han professor ved Humboldt-universitetet i Berlin.
Wilamowitz var gjesteprofessor ved University of Oxford (1908) og Uppsala universitet (1912), og var bl.a. korresponderende medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi (1909). I 1911 ble han utnevnt til æresdoktor ved Det Kgl. Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo).
== Arbeider ==
Av Wilamowitz' viktigste arbeider må nevnes
Homerische Untersuchungen (1884),
Isyllos von Epidauros (1886), med viktige metriske undersøkelser, samt
Die Textgeschichte der griechischen Bukoliker (1906)Alle utgitt i verket Philologische Untersuchungen, som han utgav sammen med A. Kiessling.
Med forkjærlighet har Wilamowitz behandlet det attiske drama, som i sin utgave av Evripides' Herakles, med utførlig innledning og kommentarer (1889; 2. opplag 1895), og i Einleitung in die griechische Tragödie (1910), der opprinnelse og utvikling av det greske dramaet settes i et nytt lys. Han utga en kritisk utgave av Aischylos' tragedier 1914, og i tilknytning til den, Aischylos. Interpretationen (samme år).
Videre har Wilmamowitz utgitt
Bucolici graeci (1906),
Callimachi hymni et epigrammata (1882, andre upplag 1897) samt behandlet
Die Textgeschichte der griechischen Lyriker (1900).
Sappho und Simonides. Untersuchungen über griechische Lyriker utkom 1913.
== Referanser == | Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff (født 22. desember 1848 i Markowitz, død 25. | 9,912 | 9,912 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_von_Hase | 2023-02-04 | Paul von Hase | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. august', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 24. juli', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Henrettede tyskere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Militære opposisjonelle under det tredje rike', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1914)', 'Kategori:Personer fra Hannover', 'Kategori:Personer henrettet ved hengning', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Reichswehr)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Wehrmacht)', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyske generaler', 'Kategori:Tyskere dømt for forbrytelser mot det tyske nazi-regimet', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Paul von Hase (født 24. juli 1885 i Hannover i Tyskland, død 8. august 1944 i Berlin) var en tysk offiser. Han var generalløytnant og kommandant i Berlin, og ble dømt til døden og henrettet for sin delaktighet i 20. juli-attentatet mot Hitler.
| Paul von Hase (født 24. juli 1885 i Hannover i Tyskland, død 8. august 1944 i Berlin) var en tysk offiser. Han var generalløytnant og kommandant i Berlin, og ble dømt til døden og henrettet for sin delaktighet i 20. juli-attentatet mot Hitler.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hase var sønn av den prøyssiske oberstabslege og major Paul von Hase (1840–1918) og hans hustru Friederike (Frieda) Sperber (1849–1943), og barnebarn av teologen og kirkenhistorikeren Karl von Hase (1800–1890). En av hans oldeforeldre var forleggeren Gottfried Christoph Härtel (Breitkopf & Härtel); en av hans nevøer teologen Dietrich Bonhoeffer.
Hase giftet seg 14. desember 1921 i Neustrelitz (Mecklenburg-Strelitz) med Margarethe Baronesse von Funck (* 27. april 1898 i Mitau i Latvia; død 25. november 1968 in Vilafranca del Penedès ved Barcelona i Spania), datter av den russiske stabskaptein Carl Baron von Funck, Kreis-Chef i Friedrichstadt, Mitau og Bauske i Latvia, og av Ella Kassack.
=== Studier ===
Etter abitur i 1904 begynte han på et studium innen rettsvitenskap ved Friedrich-Wilhelms-Universität zu Berlin. I 1905 trådte Hase inn som ettårings-frivillig i Kaiser Alexander Garde-Grenadier-Regiment Nr. 1 og fullførte her en offisersutdannelse som 27. januar 1907 munnet ut i at han ble forfremmet til løytnant.
=== Første verdenskrig og mellomkrigstiden ===
Under første verdenskrig innehadde von Hase flere kommandoer som hørfører og ved generalstab. Ved krigsslutt hadde han graden hauptmann.
Han gikk over i Reichswehr, og var fra mai 1920 kompanisjef i Infanterieregiment 51; senere i Infanterie-Regiment 9 i Potsdam. Fra oktober 1926 til mars 1931 var von Hase kommandant for skytefeltet Kummersdorf. Den 1. april 1928 ble han major, den 1. februar 1933 oberstløytnant. I februar 1934 ble ghan kommandør for II. Bataillon des Infanterieregiments 5.
Han fikk kommandoer i infanteriet i Frankfurt ved Oder og i Landsberg an der Warthe. Han ble den 1. april 1938 generalmajor. Senere i 1938 ble han artillerikommandør i Guben.
=== Annen verdenskrig ===
Etter att ha deltatt i felttogene mot Polen i 1939 og Frankrike i 1940 ble von Hase syk høsten 1940 og kunne ikke lengre delta i aktiv stridstjeneste. Han ble utnevnt til bykommandant for Berlin og kunne da intensivere sine kontakter med blant andre Ludwig Beck og andre høyere offiserer som planla å rydde Adolf Hitler av veien.
Paul von Hase kom til å bli en av lederne for sammensvergelsen mot Hitler og tok aktivt del i 20. juli-attentatet. Han lot omringe regjeringskvartalet i Berlin. Han ble imidlertid arrestert allerede på kvelden den 20. juli. Han ble den 8. august stilt for Folkedomstolen med Roland Freisler som dommer. Von Hase ble dømt til døden for høyforræderi og henrettet ved hengning senere samme dag i Plötzensee i Berlin.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Roland Kopp: Paul von Hase. Von der Alexander-Kaserne nach Plötzensee. Eine deutsche Soldatenbiographie 1885–1944. Dissertation an der Universität Paderborn von 1999. (Geschichte, Bd. 30). LIT, Münster/ Hamburg/ London 2001, ISBN 3-8258-5035-8.
Heinrich Bücheler: Paul von Hase. Der Wehrmachtkommandant von Groß-Berlin 1940–1944. In: Damals. Juli 1984, S. 611 ff.
Genealogisches Handbuch des Adels, Adelige Häuser B. Band 22, Band 115 der Gesamtreihe, C. A. Starke, Limburg (Lahn) 1998, ISSN 0435-2408, S. 164.
20. Juli 1944. Ein Drama des Gewissens und der Geschichte. Dokumente und Berichte. Herder, Freiburg 1961, OCLC 3506079.
Klaus Mlynek: Hase, Paul von. In: Hannoversches Biographisches Lexikon. S. 154. (online auf: books.google.de)
Ines Reich: Potsdam und der 20. Juli 1944. Auf den Spuren des Widerstandes gegen den Nationalsozialismus. Begleitschrift zur Ausstellung des Militärgeschichtlichen Forschungsamtes und des Potsdam-Museums. Rombach, Freiburg im Breisgau 1994, ISBN 3-7930-0697-2, S. 78 f.
== Eksterne lenker ==
(en) Paul von Hase – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Verk av og om Paul von Hase i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket | Paul von Hase (født 24. juli 1885 i Hannover i Tyskland, død 8. | 9,913 | 9,913 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emil_du_Bois-Reymond | 2023-02-04 | Emil du Bois-Reymond | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1896', 'Kategori:Fødsler 7. november', 'Kategori:Fødsler i 1818', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske forskere'] | Emil Heinrich du Bois-Reymond (født 7. november 1818 i Berlin, død 26. desember 1896 samme sted) var en tysk fysiolog. Han forsket på elektriske fenomener i dyrevev og betraktes som elektrofysiologiens opphavsmann.
| Emil Heinrich du Bois-Reymond (født 7. november 1818 i Berlin, død 26. desember 1896 samme sted) var en tysk fysiolog. Han forsket på elektriske fenomener i dyrevev og betraktes som elektrofysiologiens opphavsmann.
== Liv og virke ==
=== Familiebakgrunn og utdanning ===
du Bois-Reymond var sønn av en klokkemaker fra Neuchâtel i Sveits, som takket være begavelse og hardt, målrettet arbeid ble statstjenestemann i Berlin. Moren, Minette Henry, var datter av en predikant i Berlins franske diaspora. Både moren og faren kom fra velansette hugenottslekter.
du Bois-Reymond studerte teologi, filosofi og psykologi ved Universitetet i Berlin fra 1837, og mellom 1838 til 1839 logikk, metafysikk, antropologi, botanikk, geologi, geografi og meteorologi ved Universitetet i Bonn. Deretter vendte han tilbake til Berlin for å studere medisin.
=== Vitenskapelig virke ===
Fra 1841 arbeidet du Bois-Reymond under Johannes Müller. I 1843 avla han doktorgrad i fysiologi ved Universitetet i Berlin. Sammen med Ernst Wilhelm von Brücke og Alfred Wilhelm Dove etablerte han i 1845 Physikalische Gesellschaft. Da Müller døde i 1858, etterfulgte du Bois-Reymond ham i lærestolen for fysiologi.du Bois-Reymond er kjent for sin forskning på elektrisk aktivitet i nervesystemet og i muskelfibrene. Han oppfant instrumenter til bruk i denne forskningen, blant annet et nervegalvanometer. Sammen med Carlo Matteucci regnes han som grunnlegger av elektrofysiologi, studiet av den elektriske aktiviteten i organismen. Fra 1877 ledet han et nyopprettede fysiologisk institutt i Berlin.Videre ble du Bois-Reymond kjent for sitt syn på migrene. Han brukte sin egen erfaring som utgangspunkt for en forklaring som i dag ikke regnes som helt korrekt, selv om årsakene til lidelsen fremdeles ikke er fullstendig forstått.du Bois-Reymond var forkjemper for observasjon og eksperimentering, og å bygge opp kunnskap om naturfenomener trinn for trinn. Han kjempet rasende mot metafysikere og naturfilosofer, «denne kollegaen som startet med metaller og som endte med nattverden» dvs skrivebordstenkere som konstruerte sin forståelse av naturen ut fra a priori forutsetninger, og som ikke så det som nødvendig å gå ut for å studere naturfenomenene. Særlig lot han vitalister og neovitalister få gjennomgå.Fra 1876 var han Det prøyssiske vitenskapsakademis faste sekretær.
== Utmerkelser ==
I 1877 ble du Bois-Reymond ble innvalgt i ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Grete Ronge: «Du Bois-Reymond, Emil Heinrich.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 4, Duncker & Humblot, Berlin 1959, ISBN 3-428-00185-0, s. 146–148 (digitalisering).
(de) P. Grützner: «Du Bois-Reymond, Emil Heinrich». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 48, Duncker & Humblot, Leipzig 1904, s. 118–126.
== Eksterne lenker ==
(en) Emil DuBois-Reymond – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Emil du Bois-Reymond – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (de) Verk av og om Emil du Bois-Reymond i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Emil du Bois-Reymond i Deutsche Biographie
Kortbiografi, Max-Planck-Institut für Wissenschaftsgeschichte (Virtual Laboratory)
Tekster, Max-Planck-Institut für Wissenschaftsgeschichte (Virtual Laboratory)
Über die Grenzen des Naturerkennens
Die sieben Welträtsel
Forfatterprofil, zbmath.org | Emil Heinrich du Bois-Reymond (født 7. november 1818 i Berlin, død 26. | 9,914 | 9,914 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otto_Wilhelm_Hermann_von_Abich | 2023-02-04 | Otto Wilhelm Hermann von Abich | ['Kategori:Alumni fra Humboldt-Universität zu Berlin', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1886', 'Kategori:Fødsler 11. desember', 'Kategori:Fødsler i 1806', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske geologer'] | Otto Wilhelm Hermann von Abich (født 11. desember 1806 i Berlin, død 1. juli 1886 i Wien) var en tysk geolog. Han var professor ved Dorpats universitet 1842 og medlem av det russiske vitenskapsakademi 1853. Abich foretok særlig undersøkelser av de italienske vulkaner, og tilbrakte ellers mye tid i Kaukasus, hvor han grunnla den kaukasiske geologi.
| Otto Wilhelm Hermann von Abich (født 11. desember 1806 i Berlin, død 1. juli 1886 i Wien) var en tysk geolog. Han var professor ved Dorpats universitet 1842 og medlem av det russiske vitenskapsakademi 1853. Abich foretok særlig undersøkelser av de italienske vulkaner, og tilbrakte ellers mye tid i Kaukasus, hvor han grunnla den kaukasiske geologi.
== Bibliografi ==
Vues illustratives de quelques phénomènes géologiques, prises sur le Vésuve et l'Etna, pendant les années 1833 et 1834 (Berlin, 1836);
Über die Natur und den Zusammenhang der vulcanischen Bildungen (Braunschweig, 1841);
Geologische Forschungen in den Kaukasischen Ländern (3 vol., Wien, 1878, 1882 og 1887).
== Referanser == | Otto Wilhelm Hermann von Abich (født 11. desember 1806 i Berlin, død 1. | 9,915 | 9,915 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tovdalselva | 2023-02-04 | Tovdalselva | ['Kategori:58°N', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', "Kategori:Birkenes' geografi", 'Kategori:Elver i Agder', 'Kategori:Elver i Froland', 'Kategori:Elver i Kristiansand', 'Kategori:Ivelands geografi', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Tovdalsvassdraget', 'Kategori:Åmlis geografi'] | Tovdalselva, Topdalselva eller Tovdalsåna er en 143 km lang elv, og den lengste elva på Sørlandet som fortsatt renner fritt i hele sitt løp. Elva har sitt utspring i Telemark, renner blant annet gjennom bygda Tovdal i Åmli kommune i Agder og møter havet i Kristiansand kommune. I Topdalsfjorden mellom Hamresanden og Kristiansand lufthavn, Kjevik har elva på høyre bredd bygget opp en veldig sandbanke som flyplassen ligger på. Gjennomsnittlig vannføring ved utløpet er 65 m³/sek.
| Tovdalselva, Topdalselva eller Tovdalsåna er en 143 km lang elv, og den lengste elva på Sørlandet som fortsatt renner fritt i hele sitt løp. Elva har sitt utspring i Telemark, renner blant annet gjennom bygda Tovdal i Åmli kommune i Agder og møter havet i Kristiansand kommune. I Topdalsfjorden mellom Hamresanden og Kristiansand lufthavn, Kjevik har elva på høyre bredd bygget opp en veldig sandbanke som flyplassen ligger på. Gjennomsnittlig vannføring ved utløpet er 65 m³/sek.
== Vassdragets ulike deler ==
Elva har et østlig og et vestlig utspring som løper sammen i Herefossfjorden.
Den østlige delen, Tovdalsgreina, er smal og langstrakt og har sitt utspring i fjelltraktene mellom Valle i Agder og Fyresdal i Telemark. Øvre deler av vassdraget har mange innsjøer, med Straumsfjorden (757 moh.) som den største.
Den vestlige greina, Uldalsgreina, har tre tilførselselver: Skjeggedalsåna, Vatnedalsåna og Hovlandsåna. Her er det også en kraftstasjon, Hanefoss kraftverk. Det er også et mindre elvekraftverk, i elvas nedre del.
Elva får også tilførsel fra et tredje, noe mindre sidevassdrag, med innsjøen Ogge i sentrum. Ogge har to utløp. Det største av disse er Rettåna, som går nordover til Uldalsgreina. Dikeelva renner ut i Flakksvann i Birkenes langt nede i vassdraget.
I vassdragets nedre del ligger Boenfoss i bygda Tveit ved Topdalsfjorden. Dette er foss som har hatt industriell betydning, bl.a. for Boenfoss bruk. Her ligger Boen kraftverk.
Nedbørsfeltet er ca. 1 800 km² og høyeste punkt ligger på 1 101 moh. Følgende kommuner har deler av dette feltet: Fyresdal, Valle, Bygland, Evje og Hornnes, Åmli, Froland, Grimstad, Birkenes, Iveland, Lillesand og Kristiansand.
== Kulturminner langs vassdraget ==
Ved Tovdalsvassdraget er det registrert en rekke fornminner, blant annet steinalderboplasser og jernvinneplasser. Ved Straumsfjorden er det registrert hele 32 boplasser og ved Topsæ 10.
Tovdalsvassdraget går gjennom store skogsområdet og var viktig for tømmerfløting. En rekke kulturminner knyttet til denne virksomheten finnes fortsatt langs hovedelva og sideelvene.
En rekke bruer over elva er å betrakte som kulturminner, blant annet Slettene bru i Birkenes.
== Kraftutbygging eller vern ==
På 1970-tallet ble det vurdert om deler av vassdraget skulle bygges ut for vannkraftproduksjon. Det ble den gangen fremhevet at Sørlandet er en av de hardest belastede landsdeler når det gjelder vassdragsutbygging, og at i vernemessig henseende var landsdelen en hvit flekk på kartet.
Vassdraget nord for Rjukanfossen ble vernet gjennom Verneplan IV for vassdrag. I supplering av Verneplan for vassdrag i 2005 ble vernet utvidet ned til Heresfossfjorden. I juni 2009 ble også den nedre delen av vassdraget tatt inn i verneplanen, og med det er hele Tovdalsvassdraget unntatt den allerede utbygde Uldalsgrenen vernet mot kraftutbygging.
== Laksefiske ==
Elva var lenge ei av de beste lakseelvene i landet. I årene 1880-83 var den nummer tre i landet, regnet både etter vekt og verdi. Sur nedbør begynte å få betydning for elva allerede ved inngangen til 1900-tallet. Omkring 1970 var laksebestanden i elva tapt.
Det ble startet kalking i 1997, og dette ga resultater for fiskebestanden. I 2003 ble det tatt ca. 300 kg laks. Dette er likevel svært beskjedent i forhold til toppårene på 1880-tallet da fangsten var over 12 tonn. Laksen kan i dag vandre opp til Herefossfjorden, en strekning på ca. 45 km. Tidligere gikk den noe høyere, til Storefoss ovenfor Gauslåfjorden.
Nå (2012) er laksen på full fart tilbake i vassdraget. De senere år har fangstene økt, takket være rognutsetning, laksetrapper og kalking. Elva leverer meget gode resultater på lakseyngel og utvandrende smolt til havet.
De siste års fangster har vært som følgende:
2008 1,5 tonn
2009 1,6 tonn
2010 1,2 tonn (kvoten ble redusert fra 3 til 1 laks pr. fisker pr. døgn)
2011 3,0 tonn (fremdeles 1 laks pr. fisker pr. døgn)
2012 1,9 tonn (fremdeles 1 laks pr. fisker pr. døgn og en svært vannfattig sommer med lav vannstand og vanskelige fiskeforhold)
2013 1,5 tonn (fremdeles 1 laks pr. fisker pr. døgn og en svært vannfattig sommer med lav vannstand og vanskelige fiskeforhold)
2014 1,2 tonn
2015 1,7 tonn
2016 1,9 tonn
2017 1,9 tonn
2020 1,9 tonn
Gleden over å få laksen tilbake i elva er stor.
== Offisielle navn på elva ==
5. juni 2015 gjorde Klagenemnda for stedsnavnsaker et endelig vedtak på at for elven fastsettes skrivemåten Tovdalselva for den øverste delen, og Topdalselva og Tovdalselva sidestilt for den aller nederste delen.
== Bilder ==
== Litteratur ==
Tovdalsvassdraget. Et nasjonalt ansvar å bevare det uberørt. Redaktør Torbjørn Torkildsen. Utgitt av Tovdal-Ogge-utvalget. Arendal 1977.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
GRIDs side om elva
NVEs kart over vernede vassdrag i Aust-Agder | | nedbørfelt_ref = | 9,916 | 9,916 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anton_Friedrich_Justus_Thibaut | 2023-02-04 | Anton Friedrich Justus Thibaut | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 28. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1840', 'Kategori:Fødsler 4. januar', 'Kategori:Fødsler i 1772', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hameln', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske jurister'] | Anton Friedrich Justus Thibaut (født 4. januar 1772 i Hameln, død 28. mars 1840 i Heidelberg) var en tysk jurist.
Han tok i 1796 den juridiske doktorgrad, ble i 1798 ekstraordinær og 1801 ordinær professor i Kiel. I 1802 ble han kalt til professor i Jena, og 1806 i Heidelberg, hvor han virket til sin død. Hans viktigste vitenskapelige verk var System des Pandektenrechts (I-II, 1803). Han var også redaktør for tidsskriftet Archiv für die civilistische Praxis, og en ivrig forkjemper for en felles sivil lovbok for Tyskland. Denne tanken argumenterte han blant annet for i Über die Nothwendigkeit eines allgemeinen bürgerlichen Rechts für Deutschland (1814) og kom dermed også til å stå som representant for den filosofiske skole innen rettsvitenskapen, i motsetning til Gustav Hugo og Friedrich Karl von Savigny som representerte den historiske skolen. Han var også en fremragende kjenner av klassisk musikk, noe som fremgår av hans arbeide Über Reinheit der Tonkunst.
| Anton Friedrich Justus Thibaut (født 4. januar 1772 i Hameln, død 28. mars 1840 i Heidelberg) var en tysk jurist.
Han tok i 1796 den juridiske doktorgrad, ble i 1798 ekstraordinær og 1801 ordinær professor i Kiel. I 1802 ble han kalt til professor i Jena, og 1806 i Heidelberg, hvor han virket til sin død. Hans viktigste vitenskapelige verk var System des Pandektenrechts (I-II, 1803). Han var også redaktør for tidsskriftet Archiv für die civilistische Praxis, og en ivrig forkjemper for en felles sivil lovbok for Tyskland. Denne tanken argumenterte han blant annet for i Über die Nothwendigkeit eines allgemeinen bürgerlichen Rechts für Deutschland (1814) og kom dermed også til å stå som representant for den filosofiske skole innen rettsvitenskapen, i motsetning til Gustav Hugo og Friedrich Karl von Savigny som representerte den historiske skolen. Han var også en fremragende kjenner av klassisk musikk, noe som fremgår av hans arbeide Über Reinheit der Tonkunst.
== Referanser == | Anton Friedrich Justus Thibaut (født 4. januar 1772 i Hameln, død 28. | 9,917 | 9,917 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Herbert_Marcuse | 2023-02-04 | Herbert Marcuse | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall 29. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Fødsler 19. juli', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Revolusjonteoretikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske filosofer'] | Herbert Marcuse (født 19. juli 1898 i Berlin i Tyskland, død 29. juli 1979 i Starnberg) var en tysk-amerikansk marxistisk filosof og sosiolog, som tilhørte den såkalte Frankfurterskolen. Hans bok Der eindimensionale Mensch (norsk tittel: Det endimensjonale menneske) fra 1964 fikk en betydelig innflytelse i Europa i USA i studentopprøret i slutten av 1960-årene.
| Herbert Marcuse (født 19. juli 1898 i Berlin i Tyskland, død 29. juli 1979 i Starnberg) var en tysk-amerikansk marxistisk filosof og sosiolog, som tilhørte den såkalte Frankfurterskolen. Hans bok Der eindimensionale Mensch (norsk tittel: Det endimensjonale menneske) fra 1964 fikk en betydelig innflytelse i Europa i USA i studentopprøret i slutten av 1960-årene.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Herbert Marcuse var sønn av en jødisk tekstilfabrikant fra Pommern. I 1916, etter sitt «Notabitur», en forenklet for for examen artium som var blitt innført under første verdenskrig, ble han innkalt til den tyske keiserlige hær. I 1917 ble han medlem av Sozialdemokratische Partei Deutschlands. Etter Tysklands militære sammenbrudd ble han i 1918 valgt inn i et Soldatenrat i Reinickendorf. Han trådte etter egen fremstilling ut av dette fordi også tidligere generaler ble innvalgt.
=== Studieår ===
I 1918 begynte Marcuse på studier i germanistikk og nyere tysk litteratur som hovedfag, og filosofi og nasjonaløkonomi som bifag, først fire semester i Berlin, så fire semester i Freiburg. Etter mordene på Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg forlot Marcuse SPD i 1919. Han promoverte i 1922 og arbeidet en tid i en forlagsbokhandel i Berlin.
=== Forfatterskap ===
Marcuse var i en periode elev av filosofen Martin Heidegger. Etter Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933 ble han nødt å flykte fra Tyskland. Sammen med blant annet Max Horkheimer, Friedrich Pollock og Erich Fromm dro han til Columbia-universitetet i New York, der han skrev flere bøker som vakte oppmerksomhet. Under krigen var Marcuse ansatt i det amerikanske utenriksdepartementet. I 1950 kom han tilbake til Columbia som lektor i statsvitenskap før han i 1952 ble ansatt ved Brandeis universitetet i Massachusetts.
I 1955 skrev han Eros og sivilisasjonen – en sivilisasjonskritisk studie som tok utgangspunkt i Sigmund Freuds psykoanalytiske teori. Han argumenterte i boken blant annet for seksuell frigjøring. Hans bok Der eindimensionale Mensch fra 1964 spilte en rolle i USA og Europa for studentopprørene på slutten av 1960-årene. Det fremvoksende vesterlandske konsumsamfunnet utøvet en myk, lite synlig manipulativ makt over menneskene, mente han. Han argumenterte i dette skrift blant annet for at arbeiderklassen hadde tapt sin samfunnsendrende, revolusjonære rolle i de moderne vestlige velferdsstatene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Herbert Marcuse – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Herbert Marcuse – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Herbert Marcuse arkivet (Texter på svenska) | Herbert Marcuse (født 19. juli 1898 i Berlin i Tyskland, død 29. | 9,918 | 9,918 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mandalselva | 2023-02-04 | Mandalselva | ['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Agder', 'Kategori:Elver i Bygland', 'Kategori:Elver i Lindesnes', 'Kategori:Elver i Lyngdal', 'Kategori:Mandalsvassdraget', 'Kategori:Åserals geografi'] | For elva i Telemark, se Mandalselvi.
Mandalselva, også kalt Marna, er ei elv i Agder. Den har sine kilder i fjellene mellom Ose i Setesdal og Øvre Sirdal. Selve Mandalselva har utspring fra Ørevatn (260 moh.) og renner mot sør gjennom kommunene Åseral, Lyngdal v/ Sveindal (inntil 2020 Audnedal) og Lindesnes (inntil 2020 Marnardal og Mandal), til den munner ut i Skagerrak ved Mandal. Mandalsvassdraget er 115 kilometer langt, men 137 kilometer regnet med den lengste tilførselselva Logna.. De største tilløpselvene er Monn, Logna, Skjerka, Kosåni, Logåna og Røyselandsbekken. Skjerka, Monn og Logna renner alle ut i vannet Øre i Åseral.
Nedbørfeltet er 1 816 km² stort. Middelvannføringen i elva er 84 m³/s. I flomperiodene vår og høst kan vannføringen være langt større. Høyeste vannføring (per 2003) ble målt i oktober 1987, da det gikk ca. 675 m³/s forbi målestasjonen på Kjølemo i Holum. Som med de fleste lavlandselver i Agder, er vannføringen minst om sommeren og størst om høsten og vinteren. Høstregn og snøsmelting er viktigste flomfaktorer.
| For elva i Telemark, se Mandalselvi.
Mandalselva, også kalt Marna, er ei elv i Agder. Den har sine kilder i fjellene mellom Ose i Setesdal og Øvre Sirdal. Selve Mandalselva har utspring fra Ørevatn (260 moh.) og renner mot sør gjennom kommunene Åseral, Lyngdal v/ Sveindal (inntil 2020 Audnedal) og Lindesnes (inntil 2020 Marnardal og Mandal), til den munner ut i Skagerrak ved Mandal. Mandalsvassdraget er 115 kilometer langt, men 137 kilometer regnet med den lengste tilførselselva Logna.. De største tilløpselvene er Monn, Logna, Skjerka, Kosåni, Logåna og Røyselandsbekken. Skjerka, Monn og Logna renner alle ut i vannet Øre i Åseral.
Nedbørfeltet er 1 816 km² stort. Middelvannføringen i elva er 84 m³/s. I flomperiodene vår og høst kan vannføringen være langt større. Høyeste vannføring (per 2003) ble målt i oktober 1987, da det gikk ca. 675 m³/s forbi målestasjonen på Kjølemo i Holum. Som med de fleste lavlandselver i Agder, er vannføringen minst om sommeren og størst om høsten og vinteren. Høstregn og snøsmelting er viktigste flomfaktorer.
== Natur og geologi ==
Nedbørfeltet er dominert av småkupert skogsterreng med barskog. I øst overtar nedbørfeltet til Otra og i vest elva Audna.
Elveløpet går i nedslitt, mer enn 1 milliard år gammelt grunnfjell som tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de gotiske og senere svekonorvegiske fjellkjedefoldingene, med sterk metamorfose i den sistnevnte. Et underlag av 1 600 - 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 - 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 - 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går både i sørvest-nordøst retning, og i sør-nord retning.
== Bruk av vassdraget ==
Kraftutbygging i vassdraget i større målestokk startet i 1930. Det er i alt 11 kraftverk i vassdraget hvorav seks større – Logna (19 MW, 105 GWh), Smeland (23 MW, 119 GWh), Skjerka (177 MW, 612 GWh), Håverstad (47 MW, 282 GWh), Bjelland (52 MW, 312 GWh) og Laudal (26 MW, 146 GWh) – og fem mindre: Lognavann kraftverk, Høylandsfoss (7,5 MW, 77,8 GWh), Færåsen (1,43 MW, 5,7 GWh), Kvinesdal (1,3 MW, 5,7 GWh) og Tryland (5,5 MW, 25 GWh). Det er i alt bygd ut nærmere 370 MW effekt med en normal årsproduksjon på 1 700 GWh.
=== Nasjonalt laksevassdrag ===
Den opprinnelige laksestammen er utryddet som følge av forsuring. Men utstrakt kalking har ført til et bedre miljø i elva, og en ny laksebestand er blitt etablert.
Laks og sjø-ørret kan gå helt opp til Kavfossen nord for Bjelland, en strekning på om lag 48 km. Laks kan også vandre et stykke opp i Kosåni.
Det ble fanget 11,9 tonn laks og 675 kg sjøørret i Mandalselva i 2006. Dette er ny fangstrekord i moderne tid. Største laks var på 13,9 kg. Elva ble det 6. beste laksevassdraget i Norge i 2006 og har med dette vist en fantastisk utvikling etter at kalkingen startet i 1997.Også en annen rekord er satt i denne elva. Den største bekkerøya tatt på sporstfiskeredskap veide 2,268 kg og ble tatt her 19. august 2001. Bekkerøya er imidlertid ansett som fremmed i norsk fauna, og står på den norske svartelista.
15. desember 2006 besluttet miljøvernminister Helen Bjørnøy å gi Mandalselva status som nasjonalt laksevassdrag. Det betyr bl.a. at vassdraget får et spesielt vern mot inngrep. I vedtaket er det også inkludert å gjøre havområdet utenfor Mandal til nasjonal laksefjord. Av hensyn til villaksen vil det bli forbud mot å etablere oppdrettsanlegg i Mannefjorden, som er havområdet mellom Kristiansand og Lindesnes kommune.
== Referanser == | | vannstreng = Bekker uten navn–Monn–Ørevatn–Mandalselva | 9,919 | 9,919 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georgius_Agricola | 2023-02-04 | Georgius Agricola | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Dødsfall 21. november', 'Kategori:Dødsfall i 1555', 'Kategori:Fødsler 24. mars', 'Kategori:Fødsler i 1494', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Metallurger', 'Kategori:Mineraloger', 'Kategori:Personer fra Landkreis Zwickau', 'Kategori:Polyhistorer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske borgermestere', 'Kategori:Tyske geologer'] | Georgius Agricola (latinisering av Georg Bauer («Bonde») eller Georg Pawer) (født 24. mars 1494 i Glauchau, død 21. november 1555 i Chemnitz) var en tysk humanist og den første, tyske mineralogen og metallurgen.
| Georgius Agricola (latinisering av Georg Bauer («Bonde») eller Georg Pawer) (født 24. mars 1494 i Glauchau, død 21. november 1555 i Chemnitz) var en tysk humanist og den første, tyske mineralogen og metallurgen.
== Utdannelse og forskning ==
Georg Agricola studerte i Leipzig og foretok deretter en dannelsereise til Italia. Fra 1527 var han lege i Sankt Joachimsthal (idag: Jáchymov) i nordvestlige Böhmen. Han viste også stor interesse for gruvedrift, og var den som først utforsket fossiliseringens natur. I tillegg fant han nye metoder i legevitenskapen, drev historiegranskning og utgav skrifter om myntvesenet.
== Lærebok i bergverksdrift ==
Verket De Re Metallica er Agricolas mest kjente utgivelse. Dette er en systematisk gjennomgang av bergverksdrift og metallurgi slik den ble praktisert på 1500-tallet. Praksisen han hadde var midt i bergverksområdet Joachimsthal, som har gitt opphav til myntbetegnelsene dollar og daler.
Agricola beskrev i detalj bergverksdrift fra utstikking av aktuelle områder, administrasjon, bruk av vannkraft, og hvordan malm blir transportert for foredling. Han er også den første til å beskrive hvordan salpetersyre og salpeter ble brukt for fremstilling av krutt for bruk i bergverksdrift. Det tok ham 25 år å skrive boken. Her forteller han hvordan malmforekomstene i Rammelsberg i Goslar i Harz ble oppdaget for tusen år siden av hesten Ramelus, som sparket i jorden så en åre av blyglans kom til syne. Han forteller også hvilke sorter tre som er best skikket som ønskekvist for å finne metaller: Hassel for å finne sølv, helst fra en hasselbusk som vokser over en malmåre. Ask for å finne kobber, furu for bly og tinn, og ønskekvister av jern og stål for å finne gull. Selv hadde Agricola liten tro på ønskekvister, og skriver at en klok bergmann forstår «at en gaffelgrenet kjepp ikke er til noen nytte for ham». Derimot tror han at malmleteren kan smake seg frem til forekomster ut fra salter oppløst i vannet fra nærliggende mineralforekomster.Boken nevner en rekke bergverk i Oslofeltet; Akersberg gruver på Aker og kobberforekomstene i Telemark. Han beskriver 20 nye mineraler i tillegg til de 60 som var kjent fra før, og han var den første som beskriver antimon og vismut som egne grunnstoffer. Videre forklarer han hvordan mineralforekomster dannes av oppløste salter som sirkulerer i varme løsninger inne i berget.Som doktor hadde Agricola førstehåndskjennskap til hvordan drivingen av tunneler foregikk, og dermed også hva effekter dette hadde på gruvearbeidernes helse.
Boken er illustrert med 292 store tresnitt som illustrerer bergverksdriften. Boken ble trykt opp i nye opplag flere ganger, og ble et klassisk oppslagsverk for de neste 100 år.
== Embeteder ==
I 1531 ble Agricola utnevnt til bylege i Chemnitz. Hertug Moritz av Sachsen sørget for at han ble byens borgermester. Dette embete hadde Agricola i årene 1546, 1547, 1551 og 1553.
== Referanser ==
== Bibliografi ==
Dialog Bermannus
De natura fossilium (libri X) (1546)
De re metallica (libri XII) (1550/56)
== Eksterne lenker ==
(en) Georgius Agricola – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Georgius Agricola (1494–1555) hos University of California, Museum of Paleontology
Georgius Agricola, Wer ist Georgius Agricola? hos Agricula institute, Chemnitz
Agricola: De Re Metallica Oversatt til engelsk av Herbert Hoover, The Mining Magazine, 1912 | Georgius Agricola (latinisering av Georg BauerEtternavn i henhold til University of California, Museum of Paleontology («Bonde») eller Georg PawerAgricula institute in Chemnitz and the german diskussion site) (født 24. mars] [[1494 i Glauchau, død 21. | 9,920 | 9,920 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georg_Cantor | 2023-02-04 | Georg Cantor | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1918', 'Kategori:Fødsler 3. mars', 'Kategori:Fødsler i 1845', 'Kategori:Logikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sankt Petersburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske matematikere', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Oslo'] | Georg Ferdinand Ludwig Philipp Cantor (født 19. februarjul./ 3. mars 1845greg. i St. Petersburg, død 6. januar 1918 i Halle) var en tysk matematiker; professor i Halle. Hans far var født i Danmark, og moren var østerriksk.
Han er grunnleggeren av mengdelæren og er kjent for Cantors teorem som sier at uansett hvilken mengde vi betrakter, finnes det en mengde som er større. Dette er trivielt hvis vi tenker på endelige mengder, men ikke hvis vi tenker på uendelige mengder.
Cantor ble utnevnt til æresdoktor ved Det Kongelige Fredriks Universitet i forbindelse med feiringen av 100-årsdagen for Niels Henrik Abels fødsel i 1902.
| Georg Ferdinand Ludwig Philipp Cantor (født 19. februarjul./ 3. mars 1845greg. i St. Petersburg, død 6. januar 1918 i Halle) var en tysk matematiker; professor i Halle. Hans far var født i Danmark, og moren var østerriksk.
Han er grunnleggeren av mengdelæren og er kjent for Cantors teorem som sier at uansett hvilken mengde vi betrakter, finnes det en mengde som er større. Dette er trivielt hvis vi tenker på endelige mengder, men ikke hvis vi tenker på uendelige mengder.
Cantor ble utnevnt til æresdoktor ved Det Kongelige Fredriks Universitet i forbindelse med feiringen av 100-årsdagen for Niels Henrik Abels fødsel i 1902.
== Priser (utvalg) ==
1904 – Sylvestermedaljen
== Referanser == | Georg Ferdinand Ludwig Philipp Cantor (født i St. Petersburg, død 6. | 9,921 | 9,921 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Opel | 2023-02-04 | Opel | ['Kategori:49°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bilmerker', 'Kategori:Lastebilprodusenter', 'Kategori:Opel', 'Kategori:Sider med kart'] | Opel Automobile GmbH (bedre kjent som Opel) er et tysk bilmerke som ble stiftet den 21. januar 1862 og startet bilproduksjon i 1899. Opel ble i 2017 en del av Groupe PSA som i 2021 fusjonerte til Stellantis. Selskapet var fra 1929 til 2017 en del av General Motors.
Selskapets hovedkvarter ligger i Rüsselsheim am Main og Opel har fabrikker i Eisenach og Kaiserslautern i Tyskland, i tillegg til i Belgia, Spania og Polen. Opel-modeller produseres også i Vauxhalls fabrikk Ellesmere Port i Storbritannia.
| Opel Automobile GmbH (bedre kjent som Opel) er et tysk bilmerke som ble stiftet den 21. januar 1862 og startet bilproduksjon i 1899. Opel ble i 2017 en del av Groupe PSA som i 2021 fusjonerte til Stellantis. Selskapet var fra 1929 til 2017 en del av General Motors.
Selskapets hovedkvarter ligger i Rüsselsheim am Main og Opel har fabrikker i Eisenach og Kaiserslautern i Tyskland, i tillegg til i Belgia, Spania og Polen. Opel-modeller produseres også i Vauxhalls fabrikk Ellesmere Port i Storbritannia.
== Historie ==
=== Tidlig historie ===
Selskapet Adam Opel AG ble stiftet i Tyskland den 21. januar 1862 av Adam Opel, og produserte først husholdningsartikler. Selskapet var en stor produsent av symaskiner. I 1895 døde stifteren, da selskapet var størst i Europa på produksjon av symaskiner, og med et salg på over 2000 sykler i året. Deres første bil ble produsert i 1898, etter at Opel kjøpte rettighetene til Lutzmann og solgte dem under navnet Opel-Patentmotorwagen System Lutzmann. To år senere, etter at partnerskapet opphørte, signerte Opels sønn en lisensavtale med franske Automobiles Darracq S.A., om å produsere kjøretøy under navnet «Opel-Darracq». Bilene var Opel-karosseriet montert på et chassis fra Darracq, og var utstyrt med en tosylindret motor.
I 1906 begynte de å produsere sine egne biler, som første gang hadde blitt presentert i 1902 på bilutstillingen i Hamburg. I 1907 sluttet Opel å produsere Opel-Darracq. I 1909 ble Opel Doktorwagen introdusert. Den ble en stor suksess.
I 1911 ble fabrikken ødelagt i en brann, og en ny ble bygget med nytt maskineri. Samtidig ble symaskinproduksjonen stoppet. Produksjonen besto nå av sykler, biler og motorsykler. I 1913 ble Opel den største bilprodusenten i Tyskland. Den forble størst frem til etter 2. verdenskrig.
Tidlig i 1920-årene begynte Opel, som første tyske bilprodusent, å produsere sine biler på samlebånd.
=== Under General Motors 1929–2017 ===
I mars 1929 kjøpte General Motors 80 % av selskapet og økte til 100 % eierskap i 1931. Opel-familien tjente 66 millioner dollar på transaksjonen. Oppkjøpet kom i kjølvannet av at Opel på bilutstillingen i Berlin i 1928 nettopp hadde presentert sin nye luksusbil, Regent, for verdenspressen. Opel Regent veide 2 tonn og hadde en 6,0 liters 8-sylindret motor utviklet av Opel selv. Den hadde 110 hestekrefter og hadde 130 km/t som topphastighet. Regenten ble av GM betraktet som en konkurrent til Cadillac og Buick. Produksjonen av Regenten ble derfor nedlagt, og alle utgavene som hadde blitt produsert til da ble kondemnert. De som allerede hadde blitt solgt ble kjøpt tilbake og kondemnert.
Frem til 2. verdenskrig var Opel likevel det ledende bilmerket i Tyskland, med en dominerende markedsandel. Ved den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen endret dette seg. Hitler realiserte sin drøm om en folkevogn, "ein volkswagen", som var godt tilpasset samfunnsforholdene i Tyskland på den tiden. Han så nok også på amerikanske GMs oppkjøp av suksessfulle Opel som et uttrykk for nok et tysk nederlag (i tillegg til 1. verdenskrig og de harde betingelsene for Tyskland i etterkant av den).
Da Hitler startet 2. verdenskrig trengte han hjelp fra bilindustrien. Volkswagen støttet naturligvis Hitler, men det da amerikansk-eide Opel nektet å hjelpe den tyske krigsmakten. Etter hvert måtte imidlertid Opel oppgi sin motstand. Opel ble derfor en ledende leverandør av lastebiler og andre tunge kjøretøyer til den tyske hæren. Som en følge av Tysklands deling etter krigen ble produksjonen av Opel Kadett liggende i den kommunistiske østsonen som frem til 1990 kalte seg DDR. Russerne flyttet Kadett-produksjonen til Sovjetunionen, som et ledd i krigserstatningen, og kalte sin modell Moskvitch 400-420. Også BMW ble offer for delingen av Tyskland etter 2. verdenskrig, ved at fabrikkens produksjon i Eisenach (EMW) ble rammet.
Etter krigen har Opel hatt stor suksess på racerbanen. På 1960- og 70-tallet hadde selskapet stor suksess med Rekord, Commodore, Kadett og senere Ascona. I denne perioden ble selskapets salgs- og markedsføringsdivisjon ledet av Bob Lutz. Under hans ledelse fikk merket et mer sportslig image, og den kjente Walther Röhrl vant flere mesterskap med Ascona A. På denne tiden konkurrerte også Niki Lauda for Opel i en Opel Rekord C. De er også med i den tyske racing-cupen DTM (Deutsche Tourenwagen Meistershaft). Gjennom ulike firmaer, som Irmscher, Rieger med mer, har Opel også produsert diverse spesialmodeller.
Opel var første bilmerke med selvbærende karosseri, allerede i 1935. Opel var også det første bilmerket som innførte katalysator som standard i alle modeller, i 1989. Hovedfabrikken ligger i den tyske byen Bochum. Opel eksporterer biler til de fleste land i verden, men har bare i begrenset grad eksportert til USA og Canada. Dette skyldes at Nord-Amerika-markedet er blitt betjent av Opels søstermodeller Cadillac, Chevrolet og Buick. Det var Opel, gjennom sin legendariske GT, som inspirerte Chevrolets lignende utforming av Corvette. Nå som PSA har overtatt eierskapet av Opel synes muligheten for å eksportere biler med Opel-emblem til Nord-Amerika å være store.
Mange mener at det var Opels introduksjon av Opel Ascona B i 1975 som reddet fremtiden til den britiske bilprodusenten Vauxhall Motors, som gav "sin" Ascona modellnavnet Cavalier. Den ble svært populær.
Opel var GMs største merke i Europa, og dannet GMs kjernevirksomhet i Europa sammen med Vauxhall Motors.
=== GM Europa ===
Mange modeller som ble solgt av General Motors over hele verden var Opel-modeller, inkludert blant andre Corsa, Astra, Vectra og Omega. Opel-modeller ble også solgt som Chevrolet i Latin-Amerika og som Saturn i USA. Opels Zafira ble solgt i Japan som Subaru Traviq, mens Omega også ble solgt i USA som Cadillac Catera. Andre modeller i salg i USA, som er lett modifisert, er Saturn L-Series, Chevrolet Malibu og Chevrolet Cobalt. Majoriteten av fremtidige Saturn-modeller forventes å være enten identiske, som Saturn Sky, eller basert på, som Saturn Aura, de europeiske Opel-modellene. Pontiac LeMans (1989–1994), som var den første modellen produsert av Daewoo i Sør-Korea for eksport til Nord-Amerika, var basert på Opel Kadett (senere Astra) og den større Rekord (senere Omega). Opel ble også solgt under sine egentlige navn i USA på 1960-tallet, gjennom Buick-forhandlere. Det var i første rekke Ascona og Manta, som i Nord-Amerika ble levert med 1,9 E-motor.
Opel var lenge General Motors sterkeste merke i Japan, med et salg helt opp mot 38 000 eksemplarer i 1996. Etter den gang sank salget til bare 1800 eksemplarer i 2005.
Opel var GMs viktigste merke i Europa, bortsett fra i England, hvor GMs andre europeiske selskap, Vauxhall Motors, fortsatte å bruke sitt eget merkenavn. Vauxhall-modeller var helt egne modeller frem til 1970-tallet. Opel-navnet forsvant fra England i 1981, da Vauxhall- og Opel-forhandlerne slo seg sammen, med unntak av modellene Manta og Monza, som ble solgt under Opel-navnet frem til de gikk ut av produksjon i 1987 (Monza) og 1988 (Manta).
Vauxhall begynte å adoptere Opels navn for sine modeller, med unntak av Kadett, i 1991. I andre høyrestyrte markeder i Europa, som Irland, Kypros og Malta, ble GM-modellene solgt under Opel-navnet, og i mange år sponset Opels avdeling i Irland landslaget i fotball.
Det ble foreslått å droppe Vauxhall-navnet også i Storbritannia, til fordel for Opel, og dermed harmonisere GMs markedsstrategi over hele Europa. Dette nektet Vauxhall, på grunnlag av at merket var velkjent, og flåtekjøpere, som var merkets største kunder, insisterte på at Opels modeller ble omdøpt til Vauxhall.
=== Groupe PSA og Stellantis fra 2017 ===
Den 6. mars 2017 ble det kunngjort at Groupe PSA ville kjøpe opp Opel / Vauxhall Motors fra GM for 18 milliarder kroner (2,2 milliarder euro). Kjøpet ble godkjent av konkurransemyndighetene og ble gjennomført 1. august 2017.Etter fusjonen mellom Groupe PSA og Fiat Chrysler Automobiles i 2021 er Opel en del av konsernet Stellantis.
== Modeller ==
Opel har også laget konseptbilen Opel Slalom.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Opel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Opel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Offisielle norske nettsider
DMOZ.org Open Directory Project: Opel
Biltesten.nos tester av Opel | Adam Opel (født 9. mai 1837 i Rüsselsheim i storhertugdømmet Hessen, død 8. | 9,922 | 9,922 |
https://no.wikipedia.org/wiki/David_Hilbert | 2023-02-04 | David Hilbert | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1943', 'Kategori:Fødsler 23. januar', 'Kategori:Fødsler i 1862', 'Kategori:Matematisk analytikere', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Königsberg', 'Kategori:Prøyssere', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske matematikere', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Oslo'] | David Hilbert (født 23. januar 1862 i Königsberg i Øst-Preussen, død 14. februar 1943 i Göttingen) var en tysk matematiker, og professor i Göttingen 1895–1930. Han skrev sin doktoravhandling, Über invariante Eigenschaften specieller binärer Formen, insbesondere der Kugelfunctionen, i Königsberg i 1885. På den internasjonale matematikkongressen i Paris i 1900 presenterte han en liste på 23 uløste problemer.
Hilbert ble utnevnt til æresdoktor ved Det Kongelige Fredriks Universitet i forbindelse med feiringen av 100-årsdagen for Niels Henrik Abels fødsel i 1902.
| David Hilbert (født 23. januar 1862 i Königsberg i Øst-Preussen, død 14. februar 1943 i Göttingen) var en tysk matematiker, og professor i Göttingen 1895–1930. Han skrev sin doktoravhandling, Über invariante Eigenschaften specieller binärer Formen, insbesondere der Kugelfunctionen, i Königsberg i 1885. På den internasjonale matematikkongressen i Paris i 1900 presenterte han en liste på 23 uløste problemer.
Hilbert ble utnevnt til æresdoktor ved Det Kongelige Fredriks Universitet i forbindelse med feiringen av 100-årsdagen for Niels Henrik Abels fødsel i 1902.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Ernst Hilbert kom fra Königsberg i det daværende Preussen, der han også studerte på gymnasiet og senere universitetet. Han skrev sin doktorsavhandling, Über invariante Eigenschaften specieller binärer Formen, insbesondere der Kugelfunctionen, for Carl Louis Ferdinand von Lindemann i 1885. Her traff han også Hermann Minkowski, en annen doktorand på Königsbergs universitet.
=== Akademisk virke ===
I 1920 startet Hilbert sitt berømte program som hadde som siktemål å aksiomatisere hele matematikken. Den filosofi som dette program markerer starten på kalles formalisme. Gödels ufullstendighetsteoremer, først vist i 1931, anses imidlertid av de fleste å innebære dødsstøtet for Hilberts program i sin fulle utstrekning.
==== Matematisk arbeide ====
Funksjonalanalyse: Rundt 1909 konsentrerte Hilbert seg om studiet av differensial- og integralligninger; hans arbeide hadde direkte konsekvenser i mange deler av moderne funksjonalanalyse. For å kunne utføre disse studier innførte Hilbert begrepet Hilbertrom. Senare generaliserte Stefan Banach begrepet til Banachrom. Hilbertrom er viktige i funksjonalanalyse, spesielt i spektralteorien av selvadjunkte lineære operatorer som ble utviklet på 1900-tallet.
Tallteori: Hilbert Zahlbericht (1897) inneholdt viktige bidrag til algebraisk tallteori. Han løste senere det viktige tallteoretiske problemet Warings problem av 1770.
Hilbert kom med en rekke innflytelserike formodninger i klassekroppsteori, der begrepene Hilbert-klassekropp og Hilbertsymbolet er oppkalte etter ham.
Hilbert arbeidet ikke med analytisk tallteori, men hans navn er assosiert med Hilbert–Pólyas formodning.
=== Hilbertproblemene ===
Hilbertproblemene er en liste på 23 da uløste problem innen matematikken som ble fremlagt av Hilbert i 1900 ved en konferanse i Paris. Forsøkene på å løse flere av dem skulle senere vise seg å ha stor innflytelse på 1900-tallets matematikk.
== Litteratur ==
Georg von Wallwitz: Meine Herren, dies ist keine Badeanstalt. Wie ein Mathematiker das 20. Jahrhundert veränderte. Berenberg Verlag, Berlin, 2017, ISBN 978-3-946334-24-8.
Dietmar Dath (2003). Höhenrausch. Die Mathematik des 20. Jahrhunderts in zwanzig Gehirnen. Frankfurt a. M.: Eichborn. s. 29–48. «biographischer Essay»
Apostolos Doxiadis, Christos H. Papadimitriou: Logicomix – Eine epische Suche nach der Wahrheit, Süddeutsche Zeitung Bibliothek, 2012, ISBN 978-3-86497-004-7
(de) Hans Freudenthal: «Hilbert, David.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 9, Duncker & Humblot, Berlin 1972, ISBN 3-428-00190-7, s. 115–117 (digitalisering).
Rudolf Larenz: Der Wille zum widerspruchsfreien Wissen. Zum 150. Geburtstag von David Hilbert In: Die Tagespost, Würzburg, 21. Januar 2012, Seite 10.
Jules Leveugle: La Relativité, Poincaré et Einstein, Planck, Hilbert. Paris 2004
Hermann Minkowski: Briefe an David Hilbert. Herausgegeben von L. Rüdenberg und H. Zassenhaus. Springer-Verlag, Berlin & Heidelberg 1973, ISBN 3-540-06121-5
Constance Reid: Hilbert. Springer Verlag, Berlin 1970; 2. Aufl. 1972, ISBN 0-387-04999-1, ISBN 3-540-04999-1
Constance Reid: Hilbert. Copernicus Books, New York 1996, ISBN 0-387-94674-8 (maßgebliche Hilbert-Biographie).
Kurt Reidemeister (utg.): Hilbert – Gedenkband. Springer, Berlin, Heidelberg & New York 1971, ISBN 3-540-05292-5
Klaus P. Sommer: Wer entdeckte die Allgemeine Relativitätstheorie? Prioritätsstreit zwischen Hilbert und Einstein. In: Physik in unserer Zeit. Band 36(5), S. 230–235, 2005.
Pawel Sergejewitsch Alexandrow (utg.), Hannelore Bernhardt, Walter Purkert (Red. der deutschen Ausgabe): Die Hilbertschen Probleme. (Übersetzung aus dem Russischen). Akademische Verlagsgesellschaft Geest und Portig, Leipzig 1971, 2. Auflage 1979, 3. Auflage 1983. Harri Deutsch 1989
== Referanser == | David Hilbert (født 23. januar 1862 i Königsberg i Øst-Preussen, død 14. | 9,923 | 9,923 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Wolfgang_D%C3%B6bereiner | 2023-02-04 | Johann Wolfgang Döbereiner | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 24. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1849', 'Kategori:Fødsler 13. desember', 'Kategori:Fødsler i 1780', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hof', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-01', 'Kategori:Tyske kjemikere'] | Johann Wolfgang Döbereiner (født 1780, død 1849) var en tysk kjemiker.
Döbereiner var fra 1810 professor i Jena. Han oppfant Döbereinerlampen i 1823..
| Johann Wolfgang Döbereiner (født 1780, død 1849) var en tysk kjemiker.
Döbereiner var fra 1810 professor i Jena. Han oppfant Döbereinerlampen i 1823..
== Referanser == | Johann Wolfgang Döbereiner (født 1780, død 1849) var en tysk kjemiker. | 9,924 | 9,924 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonalliberalisme | 2023-02-04 | Nasjonalliberalisme | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Liberalisme', 'Kategori:Nasjonalisme', 'Kategori:Nasjonalkonservatisme', 'Kategori:Politikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Nasjonalliberalisme er en politisk ideologi som forener nasjonalisme og liberalisme. Nasjonalliberalismens store epoke var fra 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet, da den spilte en stor rolle i mange europeiske land.
Røttene til nasjonalliberalismen finnes i 1800-tallet, da nasjonalliberalisme (også kalt konservativ liberalisme) var blitt den politiske elitens fremherskende ideologi i mange europeiske land, en liberalisme i europeiske monarkier. Den nasjonalliberale politikken ville med dagens øyne oppfattes som konservativ.
Nasjonalliberalismen stod sterkest i Tyskland. Ledere eksponenter for ideologien var Rudolf von Bennigsen, Johannes von Miquel, Ludwig Bamberger, Eduard Lasker, Friedrich Hammacher, Gustav Haarmann og Arthur Johnson Hobrecht på 1800-tallet, og Ernst Bassermann, Robert Friedberg, Gustav Stresemann og Alexander von Stahl på 1900-tallet. | Nasjonalliberalisme er en politisk ideologi som forener nasjonalisme og liberalisme. Nasjonalliberalismens store epoke var fra 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet, da den spilte en stor rolle i mange europeiske land.
Røttene til nasjonalliberalismen finnes i 1800-tallet, da nasjonalliberalisme (også kalt konservativ liberalisme) var blitt den politiske elitens fremherskende ideologi i mange europeiske land, en liberalisme i europeiske monarkier. Den nasjonalliberale politikken ville med dagens øyne oppfattes som konservativ.
Nasjonalliberalismen stod sterkest i Tyskland. Ledere eksponenter for ideologien var Rudolf von Bennigsen, Johannes von Miquel, Ludwig Bamberger, Eduard Lasker, Friedrich Hammacher, Gustav Haarmann og Arthur Johnson Hobrecht på 1800-tallet, og Ernst Bassermann, Robert Friedberg, Gustav Stresemann og Alexander von Stahl på 1900-tallet. | Nasjonalliberalisme er en politisk ideologi som forener nasjonalisme og liberalisme. Nasjonalliberalismens store epoke var fra 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet, da den spilte en stor rolle i mange europeiske land. | 9,926 | 9,926 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_Braun | 2023-02-04 | Karl Braun | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1893', 'Kategori:Fødsler 20. mars', 'Kategori:Fødsler i 1822', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hadamar', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske advokater', 'Kategori:Tyske politikere'] | Karl Braun (født 20. mars 1822 i Hadamar, Nassau, død 14. juli 1893 i Freiburg im Breisgau) var en tysk politiker, advokat og forfatter.
Han tilhørte 1848–1866 Nassaus andrekammer, 1858-1863 som dets president, og 1867-1887 den nordtyske forbundsdagen og tyske riksdagen, der han en tid var en av lederne av det nasjonalliberale partiet, men sluttet seg senere til de tyskfrisinnede. Braun var en ivrig tilhenger av frihandel, deltok i stiftelsen av den nasjonaløkonomiske kongressen og var fra 1859 dens president. Blant hans mange arbeider må nevnes Bilder aus der deutschen Kleinstaaterei (2 bd 1869; 3. oppl. i 5 bd 1881) og Die Wisbyfahrt (1882). Fra 1888 utgav han Vierteljahrsschrift für Volkswirthschaft.
| Karl Braun (født 20. mars 1822 i Hadamar, Nassau, død 14. juli 1893 i Freiburg im Breisgau) var en tysk politiker, advokat og forfatter.
Han tilhørte 1848–1866 Nassaus andrekammer, 1858-1863 som dets president, og 1867-1887 den nordtyske forbundsdagen og tyske riksdagen, der han en tid var en av lederne av det nasjonalliberale partiet, men sluttet seg senere til de tyskfrisinnede. Braun var en ivrig tilhenger av frihandel, deltok i stiftelsen av den nasjonaløkonomiske kongressen og var fra 1859 dens president. Blant hans mange arbeider må nevnes Bilder aus der deutschen Kleinstaaterei (2 bd 1869; 3. oppl. i 5 bd 1881) og Die Wisbyfahrt (1882). Fra 1888 utgav han Vierteljahrsschrift für Volkswirthschaft.
== Referanser == | Karl Braun (født 20. mars 1822 i Hadamar, Nassau, død 14. | 9,927 | 9,927 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bernt_Notke | 2023-02-04 | Bernt Notke | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1509', 'Kategori:Fødsler i 1440', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tallinn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske billedhuggere', 'Kategori:Tyske malere'] | Bernt Notke (født ca. 1440, død 1509) var en nordtysk maler og billedhugger.
Den første gang Bernt Notke omtales i noe dokument er i Lübeck 14. april 1467, hvor han klaget til byrådet over at malerlauget sjikanerte hans svenner, fordi han ikke var medlem av lauget. I den forbindelse fremviste Notke et fødselsbrev (ikke en fødselsattest), utstedt av byrådet i Lassan i Pommern.
Dette betyr ikke nødvendigvis at Notke var født i Lassan, men kun at han kjente folk i Lassan som kunne gå god for ham. Det er mere sannsynligt at han er født i Tallinn, da navnet Notke ikke er uvanlig der. Dessuten antyder et brev fra 23. august 1468 at Notke var i familie med presten i Tallinn, Diderik Notken.
Fra 1483 tilbrakte han noen år i Sverige og var en tid myntmester i Stockholm. I 1505 ble han uynevnt til kirkeverge for St. Petri i Lübeck, en stilling som bl.a. innebar å lede kirkens teglverk, som solgte murstein til hele Norden. I 1509 omtales han som død.
Av de verker som stadig finnes, og som med sikkerhet kan tilskrives Notke, er der kun 3 stykker:
Altertavlen i Århus domkirke:
Altertavlen i Helligåndskirken i Tallinn:
Deler av Triumfkorset i domkirken i Lübeck:Blant verker som ofte tilskrives Notke er:
Dødsdansen i Marienkirche i Lübeck ("Døden fra Lübeck", nå forsvunnet)
Gregorsmessen i Mariakirken i Lübeck (nå forsvunnet)
Dødsdansen i Nikolajkirken i Tallinn
«Sankt Georg og dragen» i Storkyrkan i Stockholm
Skånefarer-alteret (St. Annen Museum i Lübeck)
Hovedalteret i Trondenes kirke i Harstad
Alterskapet fra Andenes som nå oppbevares på Tromsø Museum
| Bernt Notke (født ca. 1440, død 1509) var en nordtysk maler og billedhugger.
Den første gang Bernt Notke omtales i noe dokument er i Lübeck 14. april 1467, hvor han klaget til byrådet over at malerlauget sjikanerte hans svenner, fordi han ikke var medlem av lauget. I den forbindelse fremviste Notke et fødselsbrev (ikke en fødselsattest), utstedt av byrådet i Lassan i Pommern.
Dette betyr ikke nødvendigvis at Notke var født i Lassan, men kun at han kjente folk i Lassan som kunne gå god for ham. Det er mere sannsynligt at han er født i Tallinn, da navnet Notke ikke er uvanlig der. Dessuten antyder et brev fra 23. august 1468 at Notke var i familie med presten i Tallinn, Diderik Notken.
Fra 1483 tilbrakte han noen år i Sverige og var en tid myntmester i Stockholm. I 1505 ble han uynevnt til kirkeverge for St. Petri i Lübeck, en stilling som bl.a. innebar å lede kirkens teglverk, som solgte murstein til hele Norden. I 1509 omtales han som død.
Av de verker som stadig finnes, og som med sikkerhet kan tilskrives Notke, er der kun 3 stykker:
Altertavlen i Århus domkirke:
Altertavlen i Helligåndskirken i Tallinn:
Deler av Triumfkorset i domkirken i Lübeck:Blant verker som ofte tilskrives Notke er:
Dødsdansen i Marienkirche i Lübeck ("Døden fra Lübeck", nå forsvunnet)
Gregorsmessen i Mariakirken i Lübeck (nå forsvunnet)
Dødsdansen i Nikolajkirken i Tallinn
«Sankt Georg og dragen» i Storkyrkan i Stockholm
Skånefarer-alteret (St. Annen Museum i Lübeck)
Hovedalteret i Trondenes kirke i Harstad
Alterskapet fra Andenes som nå oppbevares på Tromsø Museum
== Referanser ==
== Litteratur ==
Erik Moltke, Bernt Notke's Altertavle i Århus Domkirke og Tallinntavlen, bind I + II.
Erik Moltke, "Lübeck domkirkes triumfkrucifixgruppe er tilskrevet Bernt Notke, – men hvad siger den selv?" Aarbøger for nordisk Oldkyndighed og Historie, 1976, s. 124-139
== Eksterne lenker ==
(en) Bernt Notke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Døden fra Lübeck
Altertavlen i Århus Domkirke | (født ca. 1440, død 1509) var en nordtysk maler og billedhugger. | 9,930 | 9,930 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gesandt | 2023-02-04 | Gesandt | ['Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Diplomati', 'Kategori:Tyske ord og uttrykk'] | En gesandt (fra tysk) er et eldre uttrykk for en diplomatisk utsending med rang under ambassadør, det som idag kalles ministerråd.
| En gesandt (fra tysk) er et eldre uttrykk for en diplomatisk utsending med rang under ambassadør, det som idag kalles ministerråd.
== Se også ==
Gesandtskap | En gesandt (fra tysk) er et eldre uttrykk for en diplomatisk utsending med rang under ambassadør, det som idag kalles ministerråd. | 9,931 | 9,931 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gesandtskap | 2023-02-04 | Gesandtskap | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Diplomati', 'Kategori:Tyske ord og uttrykk'] | Et gesandtskap (fra tysk) er en stats offisielle representasjon i en annen stat med henblikk på ivaretagelse av hjemlandets politiske og økonomiske interesser.
| Et gesandtskap (fra tysk) er en stats offisielle representasjon i en annen stat med henblikk på ivaretagelse av hjemlandets politiske og økonomiske interesser.
== Se også ==
Ambassade
Legasjon
Gesandt | Et gesandtskap (fra tysk) er en stats offisielle representasjon i en annen stat med henblikk på ivaretagelse av hjemlandets politiske og økonomiske interesser. | 9,932 | 9,932 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferdinand_von_Zeppelin | 2023-02-04 | Ferdinand von Zeppelin | ['Kategori:Adelige tyskere', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den sorte ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 8. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1917', 'Kategori:Fødsler 8. juli', 'Kategori:Fødsler i 1838', 'Kategori:Kroneordenen (Preussen)', 'Kategori:Luftfartspionerer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1870)', 'Kategori:Personer fra Konstanz', 'Kategori:Personer fra den amerikanske borgerkrigen', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyske generaler', 'Kategori:Tyske oppfinnere', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Ferdinand von Zeppelin (født 8. juli 1838 i Konstanz i storhertugdømmet Baden, død 8. mars 1917 i Berlin) var en tysk adelsmann, offiser og luftskipskonstruktør.
| Ferdinand von Zeppelin (født 8. juli 1838 i Konstanz i storhertugdømmet Baden, død 8. mars 1917 i Berlin) var en tysk adelsmann, offiser og luftskipskonstruktør.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Ferdinand Zeppelin ble født på Dominikanerinsel i Konstanz i det som senere ble Inselhotel. Han var sønn av den tidligere fyrstelig hohenzollernske hoffmarskalk og bomullsfabrikant greve Friedrich Jerôme Wilhelm Karl von Zeppelin (1807 – 1886) og hans hustru Amélie Françoise Pauline (født Macaire d’Hogguèr) (1816 – 1852). Hennes far David Macaire d’Hogguèr (1775 – 1845) skjenket familien von Zeppelin slottet Girsberg i Emmishofen (Sveits), der Ferdinand vokste opp sammen med sine søsken Eugenia og Eberhard og hvor han bodde helt til sin død.
Ferdinand fikk en huslærer som tok seg av ham i skoleårene. Fra sin onkel Kaspar Macairé, eier av et indigo-farveri på Konstanz' Dominikanerinsel, fikk han i 1846 hans naturalisamling, som han opp gjennom årene på Schloss Girsberg nyorganiserte og forøkte Fra 1853 gikk han på realskole og så på Polytechnikum i Stuttgart. Ferdinand skrev dagbok fra barnealder og nesten hele sitt liv.
=== Militær ===
Zeppelin var elev på militærskolen i Ludwigsburg og ble i 1858 utnevnt til løytnant. I 1859 ble han kalt til ingeniørkorpset og han deltok fra 1863 som observatør i den amerikanske borgerkrigen og senere – i 1866 – som generalstabsoffiser i den østerriksk-prøyssiske krig og i den fransk-tyske krig 1870 – 1871. Fra 1882 til 1885 var Zeppelin kommandør for ułanregimentet Ulmanschliessend og Württembergs gesandt i Berlin. I 1891 tok han som generalløytnant sin avskjed, men ble i 1906 utnevnt til general av kavaleriet.
=== Ingeniør ===
Fra 1880-årene beskjeftiget Zeppelin seg med problemene i forbindelse med styrbare ballonger og begynte i 1899 byggingen av sin første styrbare ballong, som i 1900 foretok tre flyvninger over Bodensjøen. De stadig bedre resultatene førte til at det ble gjennomført en nasjonal innsamling hvor halvdelen av de innbetalte over 6 millioner mark ble satt i Luftschiffbaugesellschaft Zeppelin GmbH.
I 1908 kjøpte militæret det fullt funksjonsdyktige luftskipet Z3. Inntil 1914 befordret Deutsche Luftschiffahrgesellschaft (DELAG) henved 35 000 personer på mer enn 1 500 flyvninger uten uhell. I løpet 1. verdenskrig ble det klart at zeppelinere ikke var egnede i krigsøyemed, da de utgjorde en alt for stor angrepsflate. Men de ble likevel brukt frem til krigens siste år.
Zeppelinfjellet ved Ny-Ålesund på Spitsbergen er oppkalt etter ham.
== Se også ==
LZ 127 «Graf Zeppelin»
== Referanser == | Ferdinand von Zeppelin (født 8. juli 1838 i Konstanz i storhertugdømmet Baden, død 8. | 9,933 | 9,933 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hans-Gert_P%C3%B6ttering | 2023-02-04 | Hans-Gert Pöttering | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CDU-politikere', 'Kategori:Europaparlamentets presidenter', 'Kategori:Fødsler 15. september', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Medlemmer av Europaparlamentet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Osnabrück', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Hans-Gert Pöttering (født 15. september 1945 i Bersenbrück, Niedersachsen i Tyskland) er en tysk konservativ politiker (CDU), som fra januar 2007 til juli 2009 var Europaparlamentets president.
| Hans-Gert Pöttering (født 15. september 1945 i Bersenbrück, Niedersachsen i Tyskland) er en tysk konservativ politiker (CDU), som fra januar 2007 til juli 2009 var Europaparlamentets president.
== Utdannelse og yrke ==
Pöttering studerte jus, statsvitenskap og historie ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn, ved Institut des Hautes Études Internationales i Genève og ved Columbia University i New York. Han tok sin første juridiske statseksamen i 1973, ble dr. phil. i statsvitenskap/historie i 1974 med en avhandling om den tyske regjeringens forsvarspolitikk mellom 1955 og 1963 med et særlig blikk på USAs militærstrategi, og tok sin andre juridiske statseksamen i 1976. Fra 1976 til 1979 var han vitenskapelig medarbeider ved universitetet i Osnabrück. Han ble utnevnt til honorarprofessor ved dette universitetet i 1995.
== Politisk karriere ==
Han ble innvalgt i Europaparlamentet i 1979, og er en av bare 14 parlamentarikere som har sittet sammenhengende i parlamentet siden det første valget.
Fra 1984 til 1994 var han formann for sikkerhets- og forsvarskomitéen, og fra 1994 til 1996 ledet han EPP og EPP-EDs arbeidsgruppe som forberedte konferansen som vedtok EPPs holdning til Amsterdam-traktaten.
Mellom 1994 og 1999 var han nestleder for den konservative fraksjonen, og mellom 1999 og 2007 var han EPP-EDs fraksjonsleder.
Han ble innvalgt som toppkandidat for CDU i Europavalget i 2004. Pöttering er medlem av sentralstyret i CDU.
=== President for Europaparlamentet ===
Etter Europavalget i 2004 avtalte Det Europeiske Sosialdemokratiske Partiet og EPP-ED å dele vervet som parlamentspresident, slik at den spanske sosialisten Josep Borrell Fontelles var president i første halvdel av valgperioden og EPP-ED fikk vervet i andre halvdel.
Den 16. januar 2007 ble Pöttering valgt til president med 450 av 689 gyldige stemmer. Hans motkandidater var den italienske grønne politikeren Monica Frassoni, den danske euroskeptikeren Jens-Peter Bonde og den franske kommunisten Francis Wurtz.
== Politisk plattform ==
Hans-Gert Pöttering regnes som en ivrig europeisk føderalist, og som en alliert av Angela Merkel.
Ved sin tiltredelse som president for det europeiske parlamentet gikk han inn for en mer intensiv kulturell dialog særlig med den islamske og arabiske verden. Dessuten fremholdt han at USAs fangeleir på Guantanamobasen ikke var forenlig med «vår europeiske rettsordning».
Pöttering har videre gjort kjent at gjenopplivningen av Traktaten om en forfatning for Europa vil være et hovedanliggende for ham i tiden fremover.
På det sosiale område gjelder han som en sterk motstander av «homo-ekteskap», eutanasi, embryoforskning og omdefinering av den biologiske familie. Han mener også at Europa må bygge på kristne verdier og ha en referanse til dette i forfatningstraktaten.
Foran utvidelsen av EU med en rekke mellom- og østeuropeiske stater hadde Pöttering stemt imot og i stedet gått inn for en fordypning av EU.
== Privatliv ==
Han bor i Bad Iburg ved Osnabrück, er katolikk og har to sønner.
== Publikasjoner ==
Adenauers Sicherheitspolitik 1955 – 1963. Ein Beitrag zum deutsch-amerikanischen Verhältnis, Droste Verlag 1975, ISBN 3-7700-0412-4
Europas Vereinigte Staaten, Edition Interfrom 2000, ISBN 3-7201-5237-5, med Ludger Kühnhardt
Weltpartner Europäische Union, Edition Interfrom 2001, ISBN 3-7201-5252-9, med Ludger Kühnhardt
Kontinent Europa. Kern, Übergänge, Grenzen, Edition Interfrom 2002, ISBN 3-7201-5276-6, med Ludger Kühnhardt
Von der Vision zur Wirklichkeit. Auf dem Weg zur Einigung Europas, Bouvier 2004, ISBN 3-416-03053-2
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hans-Gert Pöttering – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hans-Gert Pöttering – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Hans-Gert Pöttering hos Europaparlamentet
Presentasjon på CDUs hjemmeside | Hans-Gert Pöttering (født 15. september 1945 i Bersenbrück, Niedersachsen i Tyskland) er en tysk konservativ politiker (CDU), som fra januar 2007 til juli 2009 var Europaparlamentets president. | 9,934 | 9,934 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Friedrich_von_Wrangel | 2023-02-04 | Friedrich von Wrangel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. november', 'Kategori:Dødsfall i 1877', 'Kategori:Fødsler 13. april', 'Kategori:Fødsler i 1784', 'Kategori:Generalfeltmarskalker', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Napoleonskrigene', 'Kategori:Personer fra Szczecin', 'Kategori:Personer fra andre slesvigske krig', 'Kategori:Personer under første slesvigske krig', 'Kategori:Prøyssisk militærpersonell', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske arméoffiserer'] | Friedrich Heinrich Ernst greve von Wrangel (født 13. april 1784, død 2. november 1877 i Berlin) var en prøyssisk generalfeltmarskalk, født i Stettin.
Tolv år gammel ble han innrullert i et prøyssisk dragonregiment. Allerede som 14-årig ble han utnevnt han til sekondløytnant.
Han deltok i Napoleonskrigene sammen med bl.a. nordmennene Olaf Rye, Hans Helgesen og Schleppegrell. Senere kom de til å kjempe mot hverandre, da Wrangel førte de tyske forbundstropper mot Danmark under treårskrigen 1848–50.
Han ble utnevnt til generalfeltmarskalk i 1856 og ble øverstkommanderende for den prøyssisk-østerrikske hær under andre slesvigske krig mot Danmark inntil februar 1864. Han var på det tidspunkt 80 år gammel, og ble tilsidesatt av sjefen for den tyske generalstaben, Helmuth von Moltke som den reelle øverstkommanderende, etter at Wrangel hadde ignorert Moltkes direktiver og oversett rådene fra egne stabsoffiserer.
| Friedrich Heinrich Ernst greve von Wrangel (født 13. april 1784, død 2. november 1877 i Berlin) var en prøyssisk generalfeltmarskalk, født i Stettin.
Tolv år gammel ble han innrullert i et prøyssisk dragonregiment. Allerede som 14-årig ble han utnevnt han til sekondløytnant.
Han deltok i Napoleonskrigene sammen med bl.a. nordmennene Olaf Rye, Hans Helgesen og Schleppegrell. Senere kom de til å kjempe mot hverandre, da Wrangel førte de tyske forbundstropper mot Danmark under treårskrigen 1848–50.
Han ble utnevnt til generalfeltmarskalk i 1856 og ble øverstkommanderende for den prøyssisk-østerrikske hær under andre slesvigske krig mot Danmark inntil februar 1864. Han var på det tidspunkt 80 år gammel, og ble tilsidesatt av sjefen for den tyske generalstaben, Helmuth von Moltke som den reelle øverstkommanderende, etter at Wrangel hadde ignorert Moltkes direktiver og oversett rådene fra egne stabsoffiserer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Friedrich von Wrangel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Friedrich von Wrangel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Friedrich Heinrich Ernst greve von Wrangel (født 13. april 1784, død 2. | 9,936 | 9,936 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Justus_von_Liebig | 2023-02-04 | Justus von Liebig | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. april', 'Kategori:Dødsfall i 1873', 'Kategori:Fødsler 12. mai', 'Kategori:Fødsler i 1803', 'Kategori:Landbruk', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Copleymedaljen', 'Kategori:Personer fra Darmstadt', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske kjemikere'] | Justus friherre von Liebig (født 12. mai 1803 i Darmstadt i landgrevskapet Hessen-Darmstadt, død 18. april 1873 i München) var en tysk kjemiker.
| Justus friherre von Liebig (født 12. mai 1803 i Darmstadt i landgrevskapet Hessen-Darmstadt, død 18. april 1873 i München) var en tysk kjemiker.
== Liv ==
Justus von Liebig ble født i Darmstadt som sønn av en urtekremmer og fargehandler. Allerede som barn eksperimenterte han med stoffer som han fant i sin fars verksted, og på den måten oppstod hans interesse for kjemi. Hans interesse ble også vekket av kjemiske eksperimenter som markedsklovner viste frem. Det var der han opplevde fyrverkeri og fikk kjennskap til knallkvikksølv (kvikksølv(II)fulminat).
Han avsluttet gymnasiet i 2. klasse, og han avbrøt også sin apotekerlære før han var ferdig fordi han var utilfreds. Han vendte i stedet hjem til Darmstadt og hjalp sin far i verkstedet. I fritiden gikk han på storhertugens bibliotek for å videreutdanne seg som autodidakt innenfor kjemie ved hjelp av bøker og egne undersøkelser.
I 1819 ble Liebig med sin fars hjelp tatt opp på kjemistudiet ved universitetet i Bonn hos professor Karl Wilhelm Gottlob Kastner. Professoren oppdaget raskt den unge mannens talent og brukte ham som assistent i sitt laboratorium. Da Kastner i 1821 fikk ansettelse ved universitetet i Erlangen, fulgte Liebig med og innledet der arbeidet på sin doktoravhandling, Angående forholdet mellom mineralenesog plantenes kjemi. I 1822 deltok Liebig sammen med andre studenter i demonstrasjoner mot makthaverne. Han ble ettersøkt av politiet og måtte flykte hjem. Hans lærer, professor Kastner, fikk dog kort etter rosende omtale hos Ludwig 1. av Hessen-Darmstadt ordnet det slik at storhertugen ga Liebig et stipend til studier ved Sorbonne i Paris, som den gang var sentrum for kjemisk forskning. Her mottok han datidens mest moderne kjemiundervisning hos professorene Joseph Louis Gay-Lussac, Thénard und Vauquelin.
Kort etter offentliggjorde han egne undersøkelser over knallkvikksølv, og det gjorde den berømte naturforskeren Alexander von Humboldt oppmerksom på ham. På bakgrunn av Humboldts anbefalinger hos storhertugen av Hessen fikk den kun 21-årige Liebig i 1824 en midlertidig stilling som professor i kjemi og farmakologi ved universitetet i Giessen, og allerede året etter ble han fast ansatt som professor. Arbeidsvilkårene var kummerlige i begynnelsen. Lønnen var dårlig, og han fikk kun minimale tilskudd til utstyr, kjemikalier, oppvarming osv. Derfor måtte han betale mange absolutt nødvendige apparater og materialer selv for overhodet å kunne undervise. Allikevel oppnådde han stor interesse og suksess hos studentene på grunn av sine undervisningsmetoder.
For å skaffe penger drev han mellom 1827 og 1833 ved siden av professoratet et privat institutt for farmakologi og tekniske erverv. Der utdannet han sammen med professorene Umpfenbach, Wernekink og Schmidt apotekerlærlinger og fremtidige ledere i de tekniske erverv.
Hans undervisningsmetoder, hans oppdagelser og hans skrifter gjorde ham snart kjent og berømt over hele Europa. Tallrike utlendinger kom til Giessen, blant dem 84 engelskmenn og 18 amerikanere, som ville høre hans forelesninger i kjemi og farmakologi. I 1845 ble han adlet på grunn av sine fortjenester og fikk tittelen friherre.
Han avviste tilbud om ansettelse ved universiteterne i Reval 1827, Göttingen 1835, St. Petersburg 1839, Wien 1841, London 1845 og Heidelberg 1851, men kunne hver gang forbedre sin finansielle og ansettelsesmessige situasjon ved nye lønnsforhandlinger. Men da universitetet i München forhørte seg hos Liebig gjennom professor Max von Pettenkofer vedrørende en ansettelse, og da kong Maximilian 1. av Bayern inviterte ham personlig og tilbød seg å bygge et nytt kjemisk institutt med tilhørende embetsbolig, og da kongen ytterligere lovet ham stor frihet til undervisning og forskning, kunne han ikke stå imot: Han aksepterte ansettelsen og underviste i München fra 1852. Her ble han utnevnt til æresmedlem eller korresponderende medlem av mange vitenskapelige foreninger i inn- og utland, og han mottok tallrike æresbevisninger og ordener fra regjerende herskere i hele verden. Den 15. desember 1859 ble han utnevnt til president for det bayerske vitenskapsakademi. Dette embetet beholdt han til sin død. I 1870 ble han gjort til æresborger i byen München.
Liebig døde den 18. april 1873 i München etter en lungebetennelse og ble begravet den 21. april under stor deltakelse fra befolkningen på Münchens skogkirkegård. I de følgende år reiste man minnesmerker for ham i mange tyske byer, blant annet i München og Giessen.
Universitetet i Giessen ble senere kalt «Justus-Liebig-Universitet».
== Liebigs viktigste oppdagelser ==
== Priser (utvalg) ==
1851 – Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste
1840 – Copleymedaljen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Liebigmuseet
Justus-Liebig-Universitetets netsted | Justus friherre von Liebig (født 12. mai 1803 i Darmstadt i landgrevskapet Hessen-Darmstadt, død 18. | 9,940 | 9,940 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erich_Ludendorff | 2023-02-04 | Erich Ludendorff | ['Kategori:Anti-frimureri', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Kappkuppet', 'Kategori:Deltakere i Ølkjellerkuppet', 'Kategori:Dødsfall 20. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1937', 'Kategori:Fødsler 9. april', 'Kategori:Fødsler i 1865', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt før 1925)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Militär-Max-Joseph-Orden', 'Kategori:Mottakere av Jernkorsets storkors', 'Kategori:Personer fra Poznań fylke', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske generaler', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Erich Friedrich Wilhelm Ludendorff (født 9. april 1865 i Kruszewnia ved Posen i Tyskland – i dag Swarzędz i Polen, død 20. desember 1937 i München i Bayern) var en tysk general og nasjonalistisk politiker tilknyttet Völkisch-bevegelsen. Han hadde en sentral rolle under første verdenskrig.
Fra 1916 hadde han sammen med Paul von Hindenburg den faktiske makten i Tyskland. Etter første verdenskrig ble han en av opphavsmennene til den såkalte Dolkestøtlegenden. Han deltok på ølkjellerkuppet, men unngikk straff.
Han var medlem av NSDAP på begynnelsen av 1920-tallet, men ble aktiv i andre nasjonalistiske partier etter det mislykkede «ølkjellerkuppet».
| Erich Friedrich Wilhelm Ludendorff (født 9. april 1865 i Kruszewnia ved Posen i Tyskland – i dag Swarzędz i Polen, død 20. desember 1937 i München i Bayern) var en tysk general og nasjonalistisk politiker tilknyttet Völkisch-bevegelsen. Han hadde en sentral rolle under første verdenskrig.
Fra 1916 hadde han sammen med Paul von Hindenburg den faktiske makten i Tyskland. Etter første verdenskrig ble han en av opphavsmennene til den såkalte Dolkestøtlegenden. Han deltok på ølkjellerkuppet, men unngikk straff.
Han var medlem av NSDAP på begynnelsen av 1920-tallet, men ble aktiv i andre nasjonalistiske partier etter det mislykkede «ølkjellerkuppet».
== Bakgrunn, tidlig virke ==
Han var sønn av godseieren Wilhelm Ludendorff. Fra 1877 til 1882 var han kadett i Plön og deretter tok han Abitur ved Preußische Hauptkadettenanstalt i Berlin-Lichterfelde.
Ludendorff innledet sin offiserskarriere i 1882 ved infanteriet. I 1895 ble han generalstabsoffiser, i 1906 lærer ved krigsakademiet og i 1908 oberstløytnant og sjef for operasjonsavdelingen i generalstaben. Han giftet seg samme år med Margarete Schmidt.
I generalstaben gikk han i 1911 inn for oppsetningen av tre nye armékorps, noe han ikke vant gehør for hos regjeringen. Dermed forlot han generalstaben. Han ble så utnevnt til oberst og til regimentssjef i stedet. I april 1914 ble han generalmajor og sjef for den 85e infanteribrigade i Strassburg.
== Første verdenskrig ==
Ved første verdenskrigs utbrudd i 1914 ble Ludendorff overkvartermester (stabssjef) ved 2. armé (Karl von Bülow) og fulgte som forbindelsesoffiser Maas-arméen (Otto von Emmich) ved dennes innmarsj i Belgia. Ved erobringen av den belgiske festningsby Liège viste Ludendorff stort initiativ, da han den 5. august 1914 tok kommandoen over en infanteribrigade der sjefen var falt i kamp, og trengte gjennom fortenes mellomrom og inn i byen. Fulgt av bare en adjutant begav han seg til citadellet, og tok besetningen til fange. Denne bragden ble lagt merke til, og Ludendorff godt kjent i den tyske allmenhet.
Da den tyske motgangen i Østprøyssen fikk generalstabssjef von Moltke til å se seg rundt etter et nytt lederskap for den 8. armé, valgte han Ludendorff som stabssjef under generaloberst Paul von Hindenburg, som ble hentet tilbake fra sin pensjonisttilværelse. Den 22. august 1914 begynte deres samarbeid, som skulle fortsette etter Hindenburg ble øverstkommanderende på den tyske østfronten. I november 1914 ble Ludendorff forfremmet til generalløytnant. Ved Hindenburgs utnevnelse til generalstabssjef i august 1916 ble Ludendorff, som samtidig ble forfremmet til general av infanteriet, hans første generalkvartermester og forble i denne stilling til den 26. oktober 1918.
Ludendorff og Hindenburg ankom til den 8. armé i Østprøyssen i tide til å lede styrkene i slaget ved Tannenberg den 31. august 1914, der en hel russisk armé ble nedkjempet. Seieren ble fulgt opp med slaget ved de masuriske sjøer.
Erich von Falkenhayn ble tvunget til å fratre som sjef for generalstaben, Oberste Heeresleitung (OHL), i november 1916, etter det strategiske feilslaget i slaget ved Verdun. Parhestene Hindenburg og Ludendorff tok over det fulle ansvar for krigføringen. De hadde en betydelig sterkere stilling enn forgjengerne von Falkenhayn og von Moltke.
Etter at Ludendorffs våroffensiv slo feil i 1918, og under trykket fra den store tyske motgang på vestfronten høsten samme år, snudde Ludendorff og krevde plutselig den 29. september 1918 at Tyskland umiddelbart skulle innlede forhandlinger om våpenhvile. For å komme den amerikanske presidenten Woodrow Wilsons fredsvilkår for Tyskland i forkjøpet, foranstaltet han også at en ny regjering skulle dannes etter parlamentaristiske grunnprinsipper. Kravet om våpenhvileforhandlinger ble etterkommet av den nydannede regjeringen, under den liberale prins Max von Baden, samtidig som en økende mistro mot Ludendorff våknet i regjeringskretser da han den 25. oktober like bestemt krevde at forhandlingene skulle avbrytes, og et opprop om total krig offentliggjøres. Regjeringens svar ble avvisende. Derfor gikk Ludendorff av den 26. oktober.
== Mellomkrigstiden ==
Etter Tysklands nederlaq flyktet Ludendorff den 11. november 1918 - samme dag som våpenstillstanden - til Sverige med falskt pass. Han bodde i Hässleholm som gjest hos Ragnar Olson på Hässleholmsgården. Der skrev Ludendorff sin krigsmemoarer.Etter trusler om voldshandlinger fra venstreaktivisters side ble Ludendorff tvunget til å forlate Sverige. I samband med dette skrev Hjalmar Branting et brev til aktivistene, der partiformannen mante til besinnelse. I februar 1919 vendte Ludendorff hjem til Tyskland.
Ludendorff ble en av opphavsmennene til den såkalte dolkestøtslegenden, det vil si legenden om at de tyske stridskrefter i virkeligheten var ubeseiret, og at det tyske nederlaget skyldtes upatriotiske og sosialistiske krefter på hjemmebane, ved et forrædersk «dolkestøt» i hærens rygg. Antagelig var nok Ludendorff klar over at Tyskland ikke lenger kunne vinne krigen, og at det bare var et tidsspørsmål når nederlaget ville komme. Derimot mente han at Tyskland ved å holde ut noe lenger, kunne ha forhandlet seg til en bedre fred. Han utviklet disse tankene i boka Der totale Krieg (1935). Ludendorff mente Tyskland måtte mobilisere hele samfunnet til å stå sammen mot sin fiende. Dette skulle gjøres ved å fjerne dissidenter og ved å overbevise befolkningen ved bruk av propaganda. Ludendorff oppfatter første verdenskrig som en innledning til en ny og større krig der Tyskland måtte seire for å overleve. Boka kan regnes som en oppsummering av tenkingen på tysk høyreside i mellomkrigstiden, og flere av momentene i boka inngikk i Nazi-Tysklands ideologi.
I 1920-årene gikk Ludendorff inn i politikken og kom i kontakt med Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP), og sammen med dets leder Adolf Hitler forsøkte han å gjennomføre et statskupp den 9. november 1923, det såkalte ølkjellerkuppet i München. Han ble frikjent under den påfølgende rettssaken fordi han lyktes i å fremstille sin rolle som ubetydelig. Året etter ble Ludendorff 1924 innvalgt i riksdagen for Nationalsozialistische Freiheitspartei, sammen med blant andre Gregor Strasser og Ernst Röhm, og ble leder for de tysk-folkelige i partiet.
Ved presidentvalget i Tyskland 1925 stilte han som presidentkandidat, men fikk bare 285.793 stemmer (ca 1 prosent) og ble slått ut i første runde. Hans tidligere overordnede Paul von Hindenburg vant valget.
Senere ble hans forhold til Hitler kjøligere, og hans organisasjon Tannenbergbund ble forbudt i 1933 etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen.Ludendorff var tilknyttet den tyske Völkisch-bevegelsen, og utviklet i tråd med denne en konspirasjonsteori som forklaring på Tysklands nederlag i 1918, hvor nederlaget tilskrives jødenes, frimureriets, de katolske prestenes og okkultistenes renkespill, publisert i hans bok Frimureriets avsløring (Vernichtung der Freimaurerei durch Enthüllung ihrer Geheimnisse utgitt på norsk i 1928 av antisemitten Eugen Nielsens mikroforlag Antiforlag).Etter først å ha samarbeidet med Hitler så Ludendorff ved 1930-årenes begynnelse denne som den aller største fare for Tyskland, og advarte sin gamle sjef, rikspresident Hindenburg, mot å utnevne Hitler til rikskansler. Men senere knyttet han igjen bånd til Hitler. I 1939, posthumt, utkom Die Judenmacht: ihr Wesen und Ende skrevet av ekteparet Ludendorff. Erich Ludendorff døde i München 20. desember 1937.
== Esoterisk tenkning ==
I 1910 giftet Ludendorff seg med Margarethe Schmidt (1875–1936). I 1926 skilte han seg fra Margarethe for å gifte seg med Mathilde von Kremnitz (1877–1966), en lege med spesialisering innenfor psykiatri. Hun hadde tidlig interessert seg for kvinnebevegelsen, men kombinerte snart feminisme med völkische og nyhedenske tanker. I 1917 utga hun første gang Das Weib und seine Bestimmung (= Kvinnen og hennes bestemmelse), senere utgitt i mer ideologisk tilspisset versjon, bygget på idealbildet av «den urgermanske høyaktelse av kvinnen», der kvinnen hadde en religiøs betydning som jødene etter von Kremnitz' oppfatning fratok henne ved en skapelsesmytologisk kjøndsordning som satte kvinnen nederst. Fru Ludendorff ønsket kvinnens opprinnelige stilling gjenopprettet, slik den beskrives i Tacitus' Tacitus. Også Snorres beskrivelse av norner og volver i Edda styrket hennes oppfatning av dette. I 1934 utga hun og Walter Löhde (1890–1965) pamfletten Christliche Grausamkeit an deutschen Frauen (= Kristen grusomhet mot tyske kvinner), et sterkt antisemittisk propagandaskrift med en helt urimelig påstand om at kristendommen under jødisk påvirkning hadde ni millioner «heksers» liv på samvittigheten. Dette tallet er tatt ut av luften og savner ethvert grunnlag.Mathilde Ludendorffs tenkning var styrt av esoteriske og antisemittiske konspirasjonsteorier, men generalen ble sterkt påvirket av sin kone, som i boken Triumph des Unsterblichkeitswillens hevdet at alle av germansk rase har mulighet for «selvfrelse». Hun benektet en personlig gud, men mente det fantes en guddomskraft som først når frem til selvbevissthet i nordiske mennesker. Fru Ludendorff inndelte menneskeheten i lys- og skyggeraser, hvor særlig jødene er onde og hele tiden prøver å holde den germanske lysrasen nede i uvitenhet. Kristendommen anses som et bevisst jødisk forsøk på å hindre germanernes selvforståelse. Ekteparet ville grunnlegge en ny, anti-kristen og tysk-tro religion, basert på germanske heksers antatte kultus. Sånt interesserte ikke Hitler seg for, men Himmler var svært interesseret i alt okkult. For ham var hekseprosessene en forbrytelse rettet mot det tyske folk, der den katolske kirke - som del av en jødisk sammensvergelse - ønsket å tilintetgjøre den gammelgermanske kulturarven. Himmler iverksatte alt i 1935 sitt H-Sonderauftrag (= hekse-særoppdrag), og frem til 1944 lette 14 medarbeidere gjennom mer enn 260 arkiver og biblioteker etter dokumenter fra hekseprosessene. Resultatet, 33.846 A4-sider, konkluderte med at «den biologiske påvirkningen» av heksebrenningene var minimal, da de fleste henrettede angivelig var eldre kvinner. Dokumentsamlingen er kjent under navnet «heksekartoteket» og oppbevares i arkivene i Poznan.
== Verker ==
=== Bøker ===
Meine Kriegserinnerungen 1914–1918. Berlin 1919, 1936.
Urkunden der Obersten Heeresleitung über ihre Tätigkeit 1916–1918. Ludendorffs Verlag, München 1922.
Kriegführung und Politik. Mittler, Berlin 1923.
Vernichtung der Freimaurerei durch Enthüllung ihrer Geheimnisse. Ludendorffs Verlag, München 1927, 1940.
Kriegshetze und Völkermorden in den letzten 150 Jahren. Ludendorffs Verlag, München 1928, 1939.
Ludendorff, Erich, u. Mathilde Ludendorff Das Geheimnis der Jesuitenmacht und ihr Ende. Ludendorffs Verlag, München 1929, 1934. online
Weltkrieg droht auf deutschem Boden. Ludendorffs Verlag, München 1930.
Mein militärischer Werdegang. Blätter der Erinnerung an unser stolzes Heer. Ludendorffs Verlag, München 1933.
Eine Auswahl aus den militärischen Schriften. Quelle & Meyer, Leipzig 1935.
Der totale Krieg Ludendorffs Verlag, München 1935.
mit Mitarbeitern: Mathilde Ludendorff – ihr Werk und Wirken. Ludendorffs Verlag, München 1937.
Auf dem Weg zur Feldherrnhalle. Lebenserinnerungen an die Zeit des 9.11.1923. Ludendorffs Verlag, München 1937.
mit Mathilde Ludendorff: Die Judenmacht, ihr Wesen und Ende. Ludendorffs Verlag, München 1939.
Vom Feldherrn zum Weltrevolutionär und Wegbereiter deutscher Volksschöpfung. (Lebenserinnerungen, 3 Bände) Ludendorffs Verlag, München 1940.
=== Småskrifter, periodika ===
Wie der Weltkrieg 1914 „gemacht“ wurde. Völkischer Verlag, München 1934.
Die Revolution von oben. Das Kriegsende und die Vorgänge beim Waffenstillstand. Zwei Vorträge. Karl Rohm, Lorch 1926
Gefesselte Arbeitskraft. Ludendorffs Verlag, München 1931
Der Rettungsweg; Weg mit Goldwährung und Börse. Ludendorff-Buchhandlung, Hamburg 1931.
Meine Kampfziele. Ludendorffs Verlag, München 1932
Schändliche Geheimnisse der Hochgrade. Ludendorffs Verlag, München 1932.
mit Mathilde Ludendorff: Weihnachten im Lichte der Rasseerkenntnis. Ludendorffs Verlag, München 1933.
Das Marne-Drama. Der Fall Moltke-Hentsch. Ludendorffs Verlag, München 1934.
Des Volkes Schicksal in christlichen Bildwerken. Ludendorffs Verlag, München 1934.
„Tannenberg“. Zum 20. Jahrestag der Schlacht. Ludendorffs Verlag, München 1934.
Die politischen Hintergründe des 9. November 1923. Ludendorffs Verlag, München 1934.
„Dirne Kriegsgeschichte“ vor dem Gericht des Weltkrieges. Ludendorffs Verlag, München 1934.
Deutsche Abwehr. Antisemitismus gegen Antigojismus. Ludendorffs Verlag, München 1934.
Über Unbotmäßigkeit im Kriege. Ludendorffs Verlag, München 1935.
Französische Fälschung meiner Denkschrift von 1912 über den drohenden Krieg. Ludendorffs Verlag, München 1935.
Judengeständnis: Völkerzerstörung durch Christentum. Ludendorffs Verlag, München 1936.
mit Mathilde Ludendorff: Das große Entsetzen. Die Bibel nicht Gottes Wort. Ludendorffs Verlag, München 1936.
(Hrsg. & Autor) Abgeblitzt! Antworten auf Theologengestammel über „Das große Entsetzen“. Ludendorffs Verlag, München 1936
Tannenberg. Geschichtliche Wahrheit über die Schlacht. Ludendorffs Verlag, München 1939.
Feldherrnworte. Ludendorffs Verlag, München 1938–40.
als Hrsg.: Ludendorffs Volkswarte, Wochenzeitung, erschienen 1929 bis zum Verbot 1933 in München
Am heiligen Quell Deutscher Kraft 1930 bis 1939, München
== Litteratur om Ludendorff utgitt under hans samtid ==
Margarethe Ludendorff: Als ich Ludendorff's Frau war. Drei Masken Verlag, München 1929.
Karl Tschuppik: Ludendorff. Die Tragödie des Fachmanns. Verlag Hans Epstein, Wien und Leipzig 1931
Ludendorff und der drohende Weltkrieg. Das nat.-soz. Problem. Rohm, Lorch 1931.
Kurt Fügner: General Ludendorff im Feuer vor Lüttich und an der Feldherrnhalle in München 1935.
Mathilde Ludendorff und Mitarbeiter: Erich Ludendorff – Sein Wesen und Schaffen. Ludendorffs Verlag, München 1938.
Ludendorff, Erich s. Geburtstag, Zum 75., des Feldherrn Erich Ludendorff am 9. Ostermonds. 1940.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Erich Ludendorff – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Erich Ludendorff på Internet Movie Database
(sv) Erich Ludendorff i Svensk Filmdatabas
(en) Erich Ludendorff hos The Movie Database | Erich Friedrich Wilhelm Ludendorff (født 9. april 1865 i Kruszewnia ved Posen i Tyskland – i dag Swarzędz i Polen, død 20. | 9,941 | 9,941 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_von_Linde | 2023-02-04 | Carl von Linde | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. november', 'Kategori:Dødsfall i 1934', 'Kategori:Fødsler 11. juni', 'Kategori:Fødsler i 1842', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Kulmbach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske oppfinnere'] | Carl Paul Gottfried Linde (født 11. juni 1842 i Berndorf (Oberfranken), i dag Thurnau, død 16. november 1934 i München) var en tysk ingeniør som oppfant mekanisk kjøling (1876). Oppfinnelsen av mekanisk kjøling ble først utprøvet på et bryggeri i München, hvoretter øl ikke lenger var en sesongvare. I 1879 grunnla han selskapet Gesellschaft für Lindes Eismaschinen Aktiengesellschaf (konsernet Linde AG).
| Carl Paul Gottfried Linde (født 11. juni 1842 i Berndorf (Oberfranken), i dag Thurnau, død 16. november 1934 i München) var en tysk ingeniør som oppfant mekanisk kjøling (1876). Oppfinnelsen av mekanisk kjøling ble først utprøvet på et bryggeri i München, hvoretter øl ikke lenger var en sesongvare. I 1879 grunnla han selskapet Gesellschaft für Lindes Eismaschinen Aktiengesellschaf (konsernet Linde AG).
== Lindeprosessen ==
Linde utviklet i 1895 en metode for fremstilling av flytende luft, også kalt lindeprosessen. Lindes kuldemaskin utnyttet Joule–Thomson-effekten, oppdaget av James Prescott Joule i 1853. For å komme ned i lave temperaturer anvendte Linde en trinnvis og syklisk avkjøling. Luften ble satt under høytrykk (4 MPa) og deretter lot man den ekspandere hurtig slik at kjølingen oppsto. Eksempelvis blir luft på 20 °C som ekspander fra et trykk på 50 atm til 1 atm, avkjølt til 9 °C. Denne effekten ble kombinert med en varmeveksler som brukte den kalde luften fra ekspansjonen til å kjøle ny luft som gikk inn i kuldemaskinen. Ved gjentatte sykluser ble luften etterhvert flytende ved ca. -190 °C.
Linde utviklet i 1902 teknologi for kommersiell produksjon av nitrogen og oksygen fra luft. Dette ble gjort ved at luften først ble gjort flytende, og deretter ble oksygen og nitrogen skilt fra hverandre med sakte oppvarming. Dette er en destillasjonsprosess som utnytter at gassene kondenserer ved forskjellig temperaturer (fraksjonell destillasjon).
Oksygenproduksjon ble tidlig på 1900-tallet først og fremst brukt i forbindelse med oksygenskjæring og acetylensveising. I 1901 hadde det første kommersielle acetylensveiseapparatet blitt utviklet i Frankrike. Når acetylen brennes med oksygen i stedet for luft kunne flammetemperaturen økes fra 1900 til 3000 grader celsius.
Nitrogengass ble brukt i produksjon av kunstgjødsel framstilt etter Frank-Caro-prosessen. Lindeanlegget ved kalsiumcyanamidfabrikken i Odda (senere Odda Smelteverk) var i sin tid verdens største. I 1915 ble det daglig produsert 100 tonn flytende luft som ble destillert til 77 tonn nitrogen.
I 1910 hadde kollegaer, inkludert Carls sønn Friedrich, utviklet en dobbelkolonneprosess, som fremdeles er i bruk i dag.
== Referanser == | Carl Paul Gottfried Linde (født 11. juni 1842 i Berndorf (Oberfranken), i dag Thurnau, død 16. | 9,942 | 9,942 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nikolaus_August_Otto | 2023-02-04 | Nikolaus August Otto | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 26. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1891', 'Kategori:Fødsler 10. juni', 'Kategori:Fødsler i 1832', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Rhein-Lahn-Kreis', 'Kategori:Personer fra Rheingau-Taunus-Kreis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske oppfinnere'] | Nikolaus August Otto (født 10. juni 1832 i Holzhausen an der Haide i hertugdømmet Nassau, død 26. januar 1891 i Köln i Preussen i keiserriket Tyskland) var en tysk autodidakt ingeniør som oppfant 4-takts forbrenningsmotoren, det første alternativ til dampmaskinen. Ottos motor («Der Ottomotor») muliggjorde konstruksjonen av automobiler, motorbåter, motorsykler og fly.
| Nikolaus August Otto (født 10. juni 1832 i Holzhausen an der Haide i hertugdømmet Nassau, død 26. januar 1891 i Köln i Preussen i keiserriket Tyskland) var en tysk autodidakt ingeniør som oppfant 4-takts forbrenningsmotoren, det første alternativ til dampmaskinen. Ottos motor («Der Ottomotor») muliggjorde konstruksjonen av automobiler, motorbåter, motorsykler og fly.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Otto kom fra Holzhausen an der Haide i landskapet Einrich i det lavere Taunus i Hertugdømmet Nassau. Han var det yngste av seks barn. Familien drev vertshus. Hans far døde i 1832. Han begynte på skolen i 1838. Etter seks år med gode resultatet fortsatte han på gymnasium i Langenschwalbach og gikk der til 1848. Han fullførte ikke til slutteksamenene, men fikk papir på gode resultater.Hans hovedinteresser på skolen var vitenskap og teknologi, man han gikk så i tre års lære i et lite handelsforetak.
=== Tidlig karriere ===
Etter læretiden flyttet han til Frankfurt der han arbeidet for Philipp Jakob Lindheimer som salgsmann av kolonialprodukter og jordbruksprodukter. Otto arbeidet deretter for en rekke selskaper, først for IC Alpeter og så i 1860 for Carl Mertens. Han reiste rundt omkring i det vestlige Tyskland og solgte kolonialvarer — kaffe, te, ris og sukker.
==== Ottomotoren ====
Otto begynte å eksperimentere med gassmotorer sammen med to venner i 1864, da de etablerte selskapet N A Otto & Cie. Selskapet skulle senere ved sammenslåinger endre navn til Deutz AG. Sammen med Eugen Langen konstruerte Otto fra mai 1867 en motor med en virkningsgrad på 11 %, som var et skritt fremover i motorutviklingen. Motoren ble solgt i omkring 5 000 eksemplarer.Fem år senere kom Gottlieb Daimler og Wilhelm Maybach til selskapet, og dammen med dem utviklet han den bensindrevne firetaktsmotoren, også kalt Ottomotor, som de presentert i 1876 og tok patent på året efter. Takten, første gang beskrevet i 1867 av Otto, er en opp- eller nedadgående bevegelse hos et stempel i en sylinder. Firetaktsmotoren arbeidet i fire momenter, takter:
ned - «innsugingstakten»: bensin og luft suges inn i forbrenningrommet ovenfor stempelet.
opp - «kompresjonstakten»: stempelet komprimerer blandingen.
ned - «forbrenningstakten»: blandingen antennes med gnist fra tennstift.
opp - «avgasstakten»: slipper ut avgassene fra sylinderen.Idéen til motoren var blitt fremlagt av franskmannen Alphonse Beau de Rochas i et patent i 1862, og da det patentet ble gjenoppdaget i 1884, førte dette til at Ottos patent ble ugyldigerklært i Tyskland.Senere forskning har påvist at de italienske oppfinnerne Eugenio Barsanti og Felice Matteucci patenterte den første funksjonelle motoren med intern forbrenning allerede i 1854 i London (patentert i 1872). Ottomotoren har klare likheter med italienernes motor. Uavhengig av de øvrige fikk Carl Benz i 1879 patent på en egen firetaktsmotor som han satte i en trehjulsbil, og den fikk han også fikk patent på.
I 1926 ble Carl Benz' og Gottlieb Daimlers selskaper sammenslått til Mercedes-Benz.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Arnold Langen. Nicolaus August Otto. Der Schöpfer des Verbrennungsmotors. Stuttgart: Franckh.
Arnold Langen: Nikolaus August Otto (1832–1891). In: Rheinisch-Westfälische Wirtschaftsbiographien, BandV. Aschendorff, Münster 1953, S. 79–101.
(de) Hans Christoph Graf von Seherr-Thoß: «Nikolaus August Otto.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 19, Duncker & Humblot, Berlin 1999, ISBN 3-428-00200-8, s. 700–702 (digitalisering).
Hans Leo Sittauer. Nicolaus August Otto, Rudolf Diesel (4. utg.). Leipzig: Teubner. | Nikolaus August Otto (født 10. juni 1832 i Holzhausen an der Haide i hertugdømmet Nassau, død 26. | 9,943 | 9,943 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Benz | 2023-02-04 | Carl Benz | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 4. april', 'Kategori:Dødsfall i 1930', 'Kategori:Fødsler 25. november', 'Kategori:Fødsler i 1844', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Karlsruhe', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske oppfinnere'] | Carl Friedrich Benz (født 25. november 1844 i Karlsruhe i Tyskland, død 4. april 1929 i Ladenburg) var en tysk ingeniør som regnes som oppfinneren av den bensindrevne bilen. Flere andre, blant andre Gottlieb Daimler og Wilhelm Maybach, jobbet med samme type oppfinnelse på samme tid, men Benz tok patent på sitt arbeide først, og patenterte så alle hovedkomponentene som gjør en stempelmotor passende for bruk i biler. I 1879 fikk Benz patent på sin første motor, som han bygget i 1878.
I 1885 bygget han Motorwagen, verdens første bil, som ble drevet av en gassmotor. Den hadde tre hjul, ble styrt via forhjulet mens bakhjulene bar passasjerer og motor. Benz oppfant også forgasseren, tennpluggen, clutchen og den vannkjølte radiatoren.
I 1896 designet og patenterte Benz den første boksermotoren med horisontale stempler, som fortsatt er et prinsipp som brukes av blant andre Subaru og Porsche.
Benz stiftet Benz & Cie., forgjengeren til Daimler Benz, Mercedes-Benz og DaimlerChrysler. Før han døde fikk han oppleve at bilbruken eksploderte i 1920-årene takket være hans oppfinnelser.
| Carl Friedrich Benz (født 25. november 1844 i Karlsruhe i Tyskland, død 4. april 1929 i Ladenburg) var en tysk ingeniør som regnes som oppfinneren av den bensindrevne bilen. Flere andre, blant andre Gottlieb Daimler og Wilhelm Maybach, jobbet med samme type oppfinnelse på samme tid, men Benz tok patent på sitt arbeide først, og patenterte så alle hovedkomponentene som gjør en stempelmotor passende for bruk i biler. I 1879 fikk Benz patent på sin første motor, som han bygget i 1878.
I 1885 bygget han Motorwagen, verdens første bil, som ble drevet av en gassmotor. Den hadde tre hjul, ble styrt via forhjulet mens bakhjulene bar passasjerer og motor. Benz oppfant også forgasseren, tennpluggen, clutchen og den vannkjølte radiatoren.
I 1896 designet og patenterte Benz den første boksermotoren med horisontale stempler, som fortsatt er et prinsipp som brukes av blant andre Subaru og Porsche.
Benz stiftet Benz & Cie., forgjengeren til Daimler Benz, Mercedes-Benz og DaimlerChrysler. Før han døde fikk han oppleve at bilbruken eksploderte i 1920-årene takket være hans oppfinnelser.
== Unge Benz ==
Karl Benz, eller Karl Friedrich Michael Vaillant som han egentlig heter, ble født i Karlsruhe i Tyskland. Faren var Johann George Benz, lokomotivfører, og moren var Josephine Vaillant. Paret var ugifte ved fødselen, men giftet seg tidlig i 1845. Da Karl var to år gammel ble faren drept i en togulykke, og moren endret navnet hans til Karl Friedrich Benz til minne om faren.Familien levde på fattigdomsgrensen, men moren slet for å gi Benz en god utdannelse. Han gikk på den lokale barneskolen i Karlsruhe, og viste seg som en lovende student. I 1853, i en alder av ni år, startet han på den vitenskapelig orienterte skolen Lyzeum. Deretter studerte han ved Universitetet i Karlsruhe under Ferdinand Redtenbacher.
Benz ville først bli låsesmed, men fulgte etterhvert i farens fotspor, og begynte å studere lokomotivutvikling. Den 30. september 1860, i en alder av 15 år, sto han på den innledende eksamen som ingeniør ved Universitetet i Karlsruhe, hvor han studerte. Han tok avgangseksamen den 9. juli 1864.
På universitetet kom de første tankene om en hesteløs vogn, mens Benz satt på sykkelen sin.
Etter sin formelle utdannelse hadde Benz praksis i syv år hos forskjellige selskaper, men passet ikke inn hos noen av dem. Praksisen startet i Karlsruhe, med to år i forskjellige stillinger hos et ingeniørfirma. Deretter flyttet han til Mannheim for å jobbe som designer hos en vektfabrikk, før han i 1868 dro til Pforzheim for å jobbe for et brobyggerselskap, Gebrüder Benckiser Eisenwerke und Maschinenfabrik. Til slutt dro han til Wien i en kort periode for å jobbe i et jernfirma.
== Benz' fabrikk, og hans første oppfinnelser (1871–1882) ==
I en alder av 27 år i 1871, slo Carl Benz seg sammen med August Ritter for å starte et mekanisk verksted i Mannheim, Iron Foundry and Mechanical Workshop, senere Factory for Machines for Sheetmetal Working. Selskapets første år var en komplett katastrofe. Ritter viste seg å være svært upålitelig, og lokale myndigheter konfiskerte alle eiendelene. Deretter kjøpte Benz ut Ritters andel i selskapet ved hjelp av penger han fikk låne av faren til sin forlovede, Bertha Ringer.
Den 20. juli 1872 ble Benz og Ringer gift, og fikk senere fem barn: Eugen (1873), Richard (1874), Clara (1877), Thilde (1882) og Ellen (1890).
Til tross for sine første problemer i forretningslivet fortsatte Carl Benz å utvikle nye idéer. For å øke inntektene startet han arbeidet med nye patenter i 1878. Først konsentrerte han seg om å bygge en pålitelig totakters gassmotor, basert på Nikolaus Ottos design av firetakts-motoren. Et patent på dette designet, innsendt av Otto, hadde blitt erklært ugyldig. Benz fullførte motoren på nyttårsaften 1878, og fikk patent i 1879.
Det var først med patentene på de forskjellige komponentene som senere ble den moderne forbrenningsmotoren at Benz viste sitt geni. Han tok patent på blant annet tenningssystemet som brukte gnister ved hjelp av batterier og tennplugger, tennpluggen selv, forgasseren, clutchen og den vannkjølte radiatoren.
== Benz' Gasmotoren-Fabrik Mannheim (1882–1883) ==
Nye problemer dukket opp da bankene i Mannheim forlangte at Benz' Gas Factory ble gjort om til et aksjeselskap på grunn av de høye produksjonskostnadene. Benz ble tvunget til å gå inn i et samarbeid med fotografen Emil Bühler og hans bror, en ostehandler, for å få nye lån av bankene. Selskapet fikk navnet Gasmotoren Fabrik Mannheim, og ble stiftet i 1882. Benz var svært lite fornøyd, da han satt igjen med kun 5% av aksjene og den beskjedne tittelen direktør. Det verste av alt var at idéene hans ikke ble tatt med i betraktningen når nye produkter skulle utvikles, og dette førte til at han trakk seg fra selskapet kun et år senere, i 1883.
== Benz & Cie. og Motorwagen ==
Benz' livslange hobby brakte ham til en sykkelreparatør i Mannheim, som var eid av Max Rose og Friedrich WIlhelm Eßlinger. I 1883 stiftet de tre et nytt selskap som produserte maskiner for industrien: Benz & Company Rheinische Gasmotoren-Fabrik, vanligvis kalt Benz & Cie.. Selskapet vokste raskt til 25 ansatte, og startet produksjonen av gassdrevne motorer.
Selskapet ga Benz muligheten til å fortsette sin gamle idé om en hesteløs vogn. Basert på sine erfaringer med sykler brukte han liknende teknologi da han bygget en bil med en firetaktsmotor av eget design mellom bakhjulene. Kreftene ble overført via to kjeder til bakakselen. Benz fullførte bygget i 1885, og kalte den Benz Patent Motorwagen. Dette var det første kjøretøyet designet fra bunnen av som en bil, og ikke simpelthen en ombygget vogn, og derfor ansees Carl Benz av mange som bilens oppfinner.
Starten for Motorwagen i 1885 var skuffende. Testene tiltrakk ofte mange tilskuere, som lo hånlig når Benz kjørte inn i vegger fordi bilen til å begynne med var svært vanskelig å styre. Motorwagen ble patentert den 29. januar 1886 som «DRP-37435: automobil drevet av gass». De første vellykkede prøveturene ble kjørt sommeren 1886 på offentlige veier, og året etter bygde Carl Benz Motorwagen Model 2, som var oppgradert på en rekke områder, og i 1887 ble den ferdige Model 3 med trehjul bygget.
Benz startet salg av kjøretøyet, markedsført under navnet Benz Patent Motorwagen, noe som gjorde det til den første bilen tilgjengelig for allmennheten noen sinne. Den første kunden, sent sommeren 1888, hevdes å ha bli innlagt på galehus senere. Kunde nummer to, Emile Roger fra Paris, som kjøpte en 1888 Benz, hadde stor innvirkning på Benz' suksess. Roger hadde bygget Benz-motorer på lisens fra Carl Benz i flere år, og bestemte seg i 1888 for å legge til Benz' nye bil i modellprogrammet sitt. Mange av de tidlige Benz-bilene ble bygget i Frankrike og solgt av Roger.
Tidlige kunder hadde mange utfordringer. Bensin måtte kjøpes på apotek, som solgte det som rensemiddel, og apotekene tok ikke inn bensin i store kvanta. Motorwagen produsert tidlig i 1888 måtte dyttes når den skulle opp bratte bakker, og denne begrensningen forsvant etter at Berta Benz kjørte en av bilene over en lengre avstand, og senere foreslo for ektemannen at han ga bilen to gir. Historien vil ha det til at Berta Benz tok bilen uten at mannen kjente til det om morgenen den 5. august 1888, og la ut på en 106 kilometer lang kjøretur fra Mannheim til Pforzheim for å besøke moren, sammen med sønnene Eugen og Richard. I tillegg til at det var mangel på bensin hos apotekene langs veien måtte hun også løse en rekke tekniske problemer før hun omsider kom frem sent på kvelden, og sendte et telegram til Carl Benz for å fortelle om turen. I dag feires dagen i Tyskland med et billøp for antikke biler.
Benz' Model 3 fikk sin store verdensdebut på verdensutstillingen i Paris i 1889, og omkring 25 eksemplarer ble bygget mellom 1886 og 1893.
== Utvidelser hos Benz & Cie. ==
Den store etterspørselen etter stasjonære forbrenningsmotorer tvang Carl Benz til å utvide fabrikken, og i 1886 sto en ny bygning ferdig på fabrikkområdet. Benz & Cie. hadde vokst fra 50 ansatte i 1890 til 430 i 1899, og mot slutten av det 19. århundre var Benz & Cie. verdens største bilprodusent, med 572 produserte eksemplarer i 1899.
På grunn av størrelsen ble Benz & Cie. et aksjeselskap i 1899, og Friedrich Von Fischer og Julius Ganß fikk plasser i styret. Ganß jobbet med markedsføring og kommersialisering.
De nye styremedlemmene anbefalte Carl Benz å lage en billigere bil, som passet til masseproduksjon. I 1893 utviklet Benz Victoria, en toseters bil med en motor på tre hestekrefter, som kunne nå en toppfart på 15 km/t. Modellen ble en suksess, med 45 solgte eksemplarer i 1893.
I 1894 forbedret Benz sin nye modell Velo. Denne bilen var produsert i et voldsomt høyt antall for sin tid – 1200 enheter mellom 1894 og 1901 – at den blir ansett som verdens første masseproduserte bil. Benz Velo deltok også i verdens første billøp, fra Paris til Rouen i 1894.
I 1895 designet Benz verdens første lastebil, og noen av disse ble senere bygget om av det første busselskapet, som bygget Netphener, verdens første buss.
I 1896 fikk Carl Benz patent på sin boksermotor med horisontalt plasserte stempler. Han bygget en motor hvor stemplene nådde sitt høyeste dødpunkt samtidig, og dermed balanserte hverandre og sørget for mindre vibrasjoner. Boksermotorer med fire eller færre sylindre er de mest vanlige. Dette prinsippet blir fortsatt brukt av bilprodusenter som Subaru og Porsche.
Selv om Gottlieb Daimler døde i mars 1900 – og det ikke finnes noe bevis for at Carl Benz og Daimler kjente hverandre eller kjente til hverandres arbeid – ble konkurransen med Daimler Motors i Stuttgart en utfordring for Benz & Cie. I oktober 1900 bygget sjefsdesigneren hos DMG, Wilhelm Maybach, modellen Mercedes 35hp etter spesifikasjoner fra Emil Jellinek, etter at en kontrakt ble inngått mellom DMG og Jellinek om produksjon av 36 slike modeller mot at Jellinek skulle være forhandler for dem. Maybach forlot DMG i 1907, men designet denne modellen og flere viktige forbedringer før han forlot selskapet. Etter testing ble den første bilen levert til Jellinek den 22. desember 1900. Jellinek fortsatte å komme med forslag til forbedringer av modellen, og oppnådde gode resultater i billøp med bilen de neste årene, noe som oppmuntret DMG til å øke produksjonen av biler.
Benz møtte konkurransen med sin Parsifili-modell, som ble introdusert i 1903, med to vertikale sylindre og en toppfart på 55 km/t. Resten av styret ansatte noen franske designere uten å avtale med Benz på forhånd. Frankrike var et land med stor bilindustri basert på Maybachs oppfinnelser, og på grunn av avgjørelsen om å ansette franskmennene sa Benz fra seg utviklingsansvaret den 24. januar 1903, men ble sittende som styreleder frem til sin død i 1929. Benz' sønner Eugen og Richard forlot også selskapet, men Richard returnerte i 1904 som bildesigner.
Innen 1904 hadde Benz & Cie. solgt 3 480 eksemplarer av bilene sine, og selskapet var fortsatt ledende på bilproduksjon. I tillegg til at han fortsatte som styreleder i Benz & Cie. stiftet Carl Benz snart et nytt selskap sammen med sønnen Eugen, som ble holdt innen familien, og som bygget biler under et annet merkenavn.
I 1909 ble Blitzen Benz bygget av Benz & Cie., og racerbilen satte en fartsrekord på 228.1 km/t. Den ble sagt å være «raskere enn noe fly, tog eller bil». Racerbilen ble sendt rundt til forskjellige land, til og med til USA, for å sette en rekke rekorder. Motoren hadde et sylindervolum på 21.5 liter, og leverte 200 hestekrefter. Fartsrekorden til Blitzen Benz ble stående i ti år.
== Benz-Söhne (1906 til 1923) ==
Carl Benz, Bertha Benz og sønnen Eugen flyttet til Ladenburg, en by i nærheten, og stiftet selskapet Benz & Sønn (Benz-Söhne) i 1906 med sin egen kapital. Selskapet skulle produsere biler og gassdrevne motorer. Motorene ble raskt erstattet av bensinmotorer på grunn av mangel på etterspørsel. Selskapet solgte aldri aksjer offentlig, og bygget sine egne bilmodeller helt uavhengig av Benz & Cie.
Benz-Söhne-bilene var av god kvalitet, og ble raskt populære som taxier i London. I 1912 ga Carl Benz alle sine aksjer i Benz-Söhne til Eugen og Richard, men ble sittende som styreleder i Benz & Cie. Den 25. november 1914 fikk den 70 år gamle Carl Benz en Doktortittel av Universitetet i Karlsruhe.
Nesten allerede fra begynnelsen av bilproduksjonens tid ble deltakelse i racing og billøp en viktig markedsføringsmetode for produsentene. Først ble produksjonsmodellene kjørt, og Benz Velo deltok i verdens første billøp fra Paris til Rouen i 1894. Senere ga investeringer i utvikling av egne racerbiler ekstrainntekter gjennom salg av modeller assosiert til vinnerbilen. Unike racerbiler ble bygget på denne tiden, for eksempel Benz' Tropfenwagen, verdens første bil med midtmontert motor.
I Benz-Söhnes siste år, 1923, ble 350 eksemplarer bygget. I det etterfølgende år, 1924, bygget Carl Benz to ekstra 8/25 hp-modeller til personlig bruk, som han aldri solgte – og disse eksisterer fortsatt.
== Mot Daimler-Benz og Mercedes-Benz ==
Under 1. verdenskrig økte både Benz & Cie. og Daimler Motors produksjonen betraktelig for å produsere krigsmateriell. Etter krigen fortsatte begge med sitt normale nivå, men den tyske økonomien var kaotisk. Biler ble sett på som et luksusgode, og ble derfor ilagt 15 % ekstra skatt. På samme tid var det bensinmangel i landet, og for å overleve denne vanskelige situasjonen foreslo Benz & Cie. i 1919 et samarbeid med Carl Benz gjennom en representant, Karl Jahn. DMG takket nei til tilbudet i desember samme år.
Den økonomiske krisen i Tyskland ble stadig verre. I 1923 produserte Benz & Cie. kun 1 382 eksemplarer i Mannheim, og DMG produserte kun 1 020 eksemplarer i Stuttgart. Den gjennomsnittlige prisen for en bil var 25 millioner såkalte «papirmark», på grunn av en voldsom inflasjon. Forhandlinger ble satt i gang mellom de to selskapene, som i 1924 signerte en intensjonsavtale som var gyldig frem til år 2000. Begge selskapene standardiserte design, produksjon, innkjøp, salg og markedsføring – og markedsførte produktene sine i fellesskap – men beholdt sine respektive merkenavn.
Den 28. juni 1926 slo Benz & Cie. og DMG seg offisielt sammen i selskapet Daimler-Benz, og døpte alle sine biler Mercedes-Benz for å ære DMG-fabrikkens aller viktigste modell, Mercedes 35hp. Navnet var hentet fra den 10 år gamle Mercedes Jellinek, datteren til en av partnerne i DMG, Emil Jellinek, som hadde bestemt spesifikasjonene for den nye modellen. En ny logo ble designet – bestående av en trearmet stjerne (som representerte Daimlers motto: «motorer for land, luft og vann»), omgitt av de tradisjonelle laurbærbladene fra Benz' logo – og merket Mercedes-Benz. Året etter, i 1927, ble antallet biler solgt tredoblet, til 7 918 eksemplarer, og dieselmotorer ble lansert for bruk i lastebiler. I 1928 ble Mercedes-Benz SS presentert.
Den 4. april 1929 døde Carl Benz i sitt hjem i Ladenburg i en alder av 84 år. Han døde av bronkitt. Frem til sin død den 5. mai 1944 fortsatte Bertha Benz å bo i deres felles hjem. Benz-huset har blitt erklært historisk, og blir i dag brukt som møtefasiliteter for en non-profit-organisasjon som ærer både Bertha og Carl Benz for deres roller i bilens historie.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Automuseum Dr. Carl Benz, Ladenburg/Germany
Gottlieb Daimler and Karl Benz Foundation
Karl Benz hos 3-wheelers.com Arkivert 5. februar 2020 hos Wayback Machine. | Carl Friedrich Benz (født 25. november 1844 i Karlsruhe i Tyskland, død 4. | 9,944 | 9,944 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Holger_Meins | 2023-02-04 | Holger Meins | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 9. november', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Dødsfall under fengselsopphold', 'Kategori:Fødsler 26. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Personer tilknyttet Røde Armé Fraksjon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyskere involvert i terroraktivitet'] | Holger Klaus Meins (født 26. oktober 1941 i Hamburg, død 9. november 1974 i Wittlich) var medlem av «den første generasjonen» terrorister i den vesttyske terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF). Han døde i 1974 etter en ukelang sultestreik i fengselet i Wittlich i Rheinland-Pfalz.
| Holger Klaus Meins (født 26. oktober 1941 i Hamburg, død 9. november 1974 i Wittlich) var medlem av «den første generasjonen» terrorister i den vesttyske terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF). Han døde i 1974 etter en ukelang sultestreik i fengselet i Wittlich i Rheinland-Pfalz.
== Biografi ==
=== Studier, tidlig politisk aktivitet, radikalisering ===
Holger Meins var fra Hamburg, og var sønn av forretningsmannen Wilhelm Julius Meins (1907–1986). Fra 1962 studerte Meins ved Hochschule für bildende Künste Hamburg (HfbK). I 1964 jobbet han med scenografi ved Theater im Zimmer i Hamburg. Samme høst ble han praktikant ved RIVA-Fernsehstudios og kameraassistent ved ARPA-Film i München. Han avbrøt sitt kunststudium i 1966, og ble innskrevet ved det nygrunnlagte Deutsche Film- und Fernsehakademie i Berlin. Her spilte han inn en dokumentarfilm i Direct cinema-stil, Oskar Langenfeld, som fikk mye ros. Meins fulgte i dokumentarfilmen overlevelsesstrategiene i hverdagen til en tuberkulosesyk uteligger.
Samme år deltok Meins for første gang på en demonstrasjon arrangert av Sozialistischer Deutscher Studentenbund mot Vietnamkrigen. 2. juni 1967 deltok han på demonstrasjonen mot den iranske sjahens besøk i Berlin, da Benno Ohnesorg ble skutt av politiet. I tiden etter kom det til en radikalisering av den venstreorienterte studentbevegelsen, en radikalisering som også preget Holger Meins.
1. februar 1968 deltok han på et protestarrangement ved Technische Universität Berlin som ble kalt «Springertribunalet» (etter Axel Springer), og viste en dokumentarfilm på tre minutter kalt «Wie baue ich einen Molotow-Cocktail?» («Hvordan lager jeg en molotovcocktail?»). Filmen ble opprinnelig vist anonymt, men det er idag ingen tvil om at Meins var opphavsmannen. På slutten av filmen ser man et klipp med bilde av forlagshuset Axel Springer AG, slik at det ikke skal herske tvil om målet.
Fordi Meins ventet seg en etterforskning av denne filmen, reiste han sammen med medstudenten Günther Peter Straschek i begynnelsen av 1968 til München, hvor Hochschule für Fernsehen und Film München nettopp hadde åpnet. Han prøvde å få en av lærerne ved høyskolen til å gå god for at filmen var et abstrakt kunstverk som ikke oppfordret til voldsbruk, men ingen var villige til å gjøre dette.
Etter at Rudi Dutschke ble angrepet av en ufaglært arbeider kom det til virkelige attentater mot Springerpressen. I mai samme år deltok Meins i okkupasjonen av lokalene til Deutsche Film- und Fernsehakademie Berlin. Han ble derfor 27. november 1968 utestengt fra studiet, sammen med Hartmut Bitomsky, Harun Farocki og 15 andre. Utestengelsen ble overprøvet av en domstol 11. november 1969.
=== Aktivitet i RAF ===
I september 1969 flyttet Meins inn i Kommune 1 i Berlin. Han jobbet for Peter-Paul Zahls undergrunnsavis 883. 14. mai 1970 ble Andreas Baader befridd fra fengsel av Ulrike Meinhof, og en terrororganisasjon, Rote Armee Fraktion, ble født.
Holger Meins laget en plakat med tittelen «Freiheit für alle Gefangenen» («frihet for alle fanger») og fikk trykket RAFs grunnleggelsesopprop i 883. På dette tidspunktet hadde han allerede avbrutt sitt filmstudium.
14. august 1970 ble han arrestert, mistenkt for deltagelse i et bombeangrep mot en politibil, men etter en måneds varetekt i Berlin-Moabit ble han igjen løslatt.
I oktober sluttet Meins seg til RAF og gikk under jorden. Han tok dekknavnet «Rolf». Han ble i tiden som fulgte mistenkt for å ha deltatt i attentater mot amerikanske installasjoner i Frankfurt am Main og Heidelberg.
1. juli 1972 ble Meins, Andreas Baader og Jan-Carl Raspe oppdaget av politiet i Frankfurt, hvor de tre ble arrestert etter en lengre skuddveksling. Etter arrestasjonen skal de ha blitt brutalt behandlet av politiet, ifølge Stefan Austs bok Der Baader-Meinhof Komplex.
Meins satt først i fengselet i Bochum, senere i Koblenz og til slutt i Wittlich.
=== Sultestreik og død ===
I januar 1973 startet Meins sammen med noen av sine medfanger sin første sultestreik, i protest mot soningsforholdene.
RAF-fangene krevde å få sitte i samme fengsel og ville ha status som krigsfanger. I mai startet fangene en ny sultestreik. Meins ble da for første gang tvangsernært. Etter syv uker avbrøt fangene sultestreiken. Den tredje sultestreiken startet Meins 13. september 1974. Til tross for at han ble tvangsernært døde han 9. november 1974 i Justizvollzugsanstalt Wittlich etter 58 dagers sultestreik. Ved sin død veide den 186 cm. høye Meins bare 39 kg. Holger Meins var etter Petra Schelm, som døde under en skuddveksling med politiet 15. juli 1971 da hun motsatte seg arrestasjon, den andre RAF-terroristen som mistet livet.
Meins ble begravet i familiegraven i Hamburg-Stellingen. Ved begravelsen den 18. november 1974 deltok over 5 000 mennesker, blant dem Rudi Dutschke, som foran åpne kameraer ropte «Holger, kampen fortsetter». Om dette var en solidarisering med RAF er omstridt. Hans kone har bestridt dette, og Dutschke kom siden til å ta sterk avstand fra «RAF-skitten».
Meins' død førte til en polarisering av den vesttyske befolkningen. På den ene siden kom det trusler om å grave opp liket og henge det opp til skrekk og advarsel, på den andre siden snakket venstreorienterte grupper om et «mord». I flere byer var det demonstrasjoner med inntil 10 000 deltagere til støtte for Meins.
I 1975 okkuperte en gruppe i RAF som kalte seg «Kommando Holger Meins» den vesttyske ambassaden i Stockholm. To diplomater og to terrorister omkom under gisselaksjonen.
== Filmer hvor Holger Meins deltok i produksjonen ==
Subjektitüde, 1966, lyd: Holger Meins
Klammer auf, Klammer zu, 1966, lyd: Holger Meins
Silvo, 1967, lyd: Holger Meins
Die Worte des Vorsitzenden, 1967, foto: Holger Meins
Farbtest – Rote Fahne, 1968, skuespiller: Holger Meins
Oskar Langenfeld, kortfilm, 1967, regi: Holger Meins
Wie baue ich einen Molotow-Cocktail?, dokumentarfilm på tre minutter, 1968, regi: Holger Meins (originalversjonen er tapt, men det finnes en rekonstruksjon)
== Filmer om Holger Meins ==
Starbuck – Holger Meins. Ein Porträt als Zeitbild, dokumentarfilm, Tyskland 2001, regi: Gerd Conradt
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gerd Conradt: Starbuck – Holger Meins. Ein Porträt als Zeitbild, Espresso Verlag, Berlin 2001
== Eksterne lenker ==
(en) Holger Meins på Internet Movie Database
(en) Holger Meins hos The Movie Database | Holger Klaus Meins (født 26. oktober 1941 i Hamburg, død 9. | 9,945 | 9,945 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Matthias_Platzeck | 2023-02-04 | Matthias Platzeck | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brandenburgs fortjenstorden', 'Kategori:DDR-politikere', 'Kategori:Fødsler 29. desember', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Medlemmer av Forbundsdagen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Potsdam', 'Kategori:SPD-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Matthias Platzeck (født 29. desember 1953 i Potsdam) er en tysk politiker (SPD). Han var fra 26. juni 2002 til 28. august 2013 ministerpresident i den tyske delstaten Brandenburg. Fra 15. november 2005 til 10. april 2006 var han leder for det sosialdemokratiske partiet SPD i Tyskland.
| Matthias Platzeck (født 29. desember 1953 i Potsdam) er en tysk politiker (SPD). Han var fra 26. juni 2002 til 28. august 2013 ministerpresident i den tyske delstaten Brandenburg. Fra 15. november 2005 til 10. april 2006 var han leder for det sosialdemokratiske partiet SPD i Tyskland.
== Bakgrunn og utdannelse ==
Legesønnen Platzeck tok Abitur (artium) i 1972, og studerte fra 1974 ved den den tekniske høyskolen i Ilmenau, hvor han i 1979 ble ferdig utdannet som sivilingeniør i biomedisinsk kybernetikk.
Han var gift mellom 1978 og 1984, og har fra dette ekteskapet tre døtre.
== Yrke ==
Matthias Platzeck var fra 1979 til 1980 vitenskapelig medarbeider ved Institut für Lufthygiene i Chemnitz og ble deretter direktør for økonomi og teknikk ved sykehuset i Bad Freienwalde. Fra 1982 til 1990 var han avdelingsleder for miljøhygiene ved hygieneinspeksjonen i Potsdam. Mellom 1982 og 1987 videreutdannet han seg dessuten i miljøhygiene ved Akademie für Ärztliche Fortbildung i Berlin.
== Politisk karrière ==
Platzeck var i april 1988 en av grunnleggerne av det potsdamske borgerinitiativet Arbeitsgemeinschaft für Umweltschutz und Stadtgestaltung (ARGUS) og i november 1989 også av Grüne Liga, som han ble talsmann for. Fra desember 1989 til februar 1990 representerte han Grüne Liga ved de sentrale rundebordsforhandlingene i Berlin. Fra februar til april 1990 var han minister uten portefølje i Hans Modrows regjering i DDR.
I mars 1990 ble han medlem av det første, siste og eneste demokratisk valgte Folkekammeret (parlamentet i DDR) for Grüne Partei der DDR, som han ikke selv var medlem av. Han ble parlamentarisk forretningsfører for fraksjonen Bündnis 90/Die Grünen. Mellom den tyske gjenforeningen 3. oktober 1990 og frem til det første valget var avholdt var han delegert representant i det tyske parlamentet.
Fra oktober 1990 til september 1992 var han medlem av landdagen i Brandenburg for Bündnis 90. Etter at Bündnis 90 ble omdannet fra liste til parti i 1991 var han en av deres nasjonale talsmenn frem til 1993. Han meldte seg ut av partiet da det fusjonerte med Die Grünen.
Platzeck ble 22. november 1990 han miljøvernminister i Manfred Stolpes kabinett i Brandenburg, i en koalisjon bestående av SPD, FDP og Bündnis 90. Også etter å ha trådt ut av partiet beholdt han sin ministerpost. Han ble som partiløs også medlem av den rene SPD-regjeringen i Brandenburg i 1994. I denne stillingen oppnådde han stor popularitet som realistisk og pragmatisk krisehåndterer under Oder-flommen sommeren 1997.
Som representant for Brandenburg var han fra 27. november 1991 til 12. oktober 1994 medlem og deretter frem til 4. november 1998 stedfortredende medlem av Forbundsrådet.
Den 6. juni 1995 ble Platzeck medlem av SPD og fra juni 1998 medlem av styret i SPD i Brandenburg. Siden 8. desember 1999 er han medlem av SPDs nasjonale styre. 8. juli 2000 ble han valgt til formann for SPD i Brandenburg.
I 1998 avviste han et tilbud om å få plass i Gerhard Schröders føderale regjering. Men allerede 3. november samme år måtte han, ikke helt frivillig, gå av som miljøvernminister i Brandenburg. For å spare SPD fra å lide nederlag for det venstreekstreme PDS ved overborgermestervalget i Potsdam, stilte Platzeck til valg for denne stillingen og vant valget med 63,5 % av stemmene.
Etter Manfred Stolpes avgang som statsminister ble Platzeck 27. juni 2002 valgt til ny ministerpresident i Brandenburg. Hans håndtering av flomkrisen sommeren 2002 bidro til å øke hans popularitet ytterligere. Platzeck ledet først to regjeringer i koalisjon med CDU og deretter fra 2009 en regjering i koalisjon mellom Die Linke og hans eget parti SPD.
Ved landdagsvalget 19. september 2004 vant han direktemandatet i sin valgkrets og ble dermed igjen medlem av landdagen i Brandenburg. Ved dette valget klarte SPD å beholde stillingen som største parti i Brandenburg til tross for den negative nasjonale trenden.
Siden 9. juli 2002 er Platzeck igjen medlem av Forbundsrådet. Fra 1. november 2003 var han 2. visepresident for Forbundsrådet, og mellom 1. november 2004 og 31. oktober 2005 president for Forbundsrådet.
Etter at Franz Müntefering varslet sin avgang som SPD-formann etter å ha tapt en intern maktkamp, ble det klart at Platzeck ville etterfølge ham som formann. Valget fant sted på partikongressen 13.-15. november i Karlsruhe.
På grunn av helseproblemer overlot han 10. april 2006 vervet som leder av SPD i Tyskland til nestformannen Kurt Beck.
Platzeck mottok Brandenburgs fortjenstorden i embedet som ministerpresident i delstaten Brandenburg.
Den 29. juli 2013 kunngjorde Platzeck at han ville tre tilbake som ministerpresident og som leder av SPD i Brandenburg, med virkning fra 28. august 2013. Matthias Platzeck opplevde i juli 2013 et lettere hjerneslag. Platzeck foreslo Dietmar Woidke som sin etterfølger i stillingen som ministerpresident.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Matthias Platzeck i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket | Matthias Platzeck (født 29. desember 1953 i Potsdam) er en tysk politiker (SPD). | 9,946 | 9,946 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ludwig_Scotty | 2023-02-04 | Ludwig Scotty | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 20. juni', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nauriske presidenter', 'Kategori:Personer fra Anabar'] | Ludwig Derangadage Scotty (født 20. juni 1948 i Anabar) var republikken Naurus president fra 29. mai 2003 til 8. august 2003, og fra 22. juni 2004 til 19. desember 2007.
Scotty ble i desember 2007 anklaget for korrupsjon, og et mistillitsvotum mot ham førte til at han ble avsatt som president, og tidligere vektløfter Marcus Stephen ble satt inn i embedet.
| Ludwig Derangadage Scotty (født 20. juni 1948 i Anabar) var republikken Naurus president fra 29. mai 2003 til 8. august 2003, og fra 22. juni 2004 til 19. desember 2007.
Scotty ble i desember 2007 anklaget for korrupsjon, og et mistillitsvotum mot ham førte til at han ble avsatt som president, og tidligere vektløfter Marcus Stephen ble satt inn i embedet.
== Referanser == | Ludwig Derangadage Scotty (født 20. juni 1948 i Anabar) var republikken Naurus president fra 29. | 9,948 | 9,948 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjartan_Fl%C3%B8gstad | 2023-02-04 | Kjartan Fløgstad | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 7. juni', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere av reiseskildringer', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Nynorskforfattere', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer fra Sauda kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Aschehougprisen', 'Kategori:Vinnere av Brageprisen', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen', 'Kategori:Vinnere av Gyldendalprisen', 'Kategori:Vinnere av Gyldendals legat', 'Kategori:Vinnere av Kritikerprisen', 'Kategori:Vinnere av Nordisk råds litteraturpris', 'Kategori:Vinnere av Nynorsk litteraturpris', 'Kategori:Vinnere av P2-lytternes romanpris'] | Kjartan Fløgstad (født 7. juni 1944 i Sauda i Rogaland) er en norsk forfatter. Fløgstad studerte arkitektur ved NTH i Trondheim en kort periode. Han skiftet snart til litteratur- og språkvitenskap ved Universitetet i Bergen. Deretter arbeidet han i en periode som industriarbeider i hjembyen og som smører på et norsk lasteskip i ulike deler av verden, spesielt i Latin-Amerika, før han debuterte som lyriker med diktsamlinga Valfart i 1968. Han ble tildelt Nordisk råds litteraturpris i 1978.
Han er far til forfatteren og forlagsredaktør Aslak Nore, født 1978.
| Kjartan Fløgstad (født 7. juni 1944 i Sauda i Rogaland) er en norsk forfatter. Fløgstad studerte arkitektur ved NTH i Trondheim en kort periode. Han skiftet snart til litteratur- og språkvitenskap ved Universitetet i Bergen. Deretter arbeidet han i en periode som industriarbeider i hjembyen og som smører på et norsk lasteskip i ulike deler av verden, spesielt i Latin-Amerika, før han debuterte som lyriker med diktsamlinga Valfart i 1968. Han ble tildelt Nordisk råds litteraturpris i 1978.
Han er far til forfatteren og forlagsredaktør Aslak Nore, født 1978.
== Forfatterskap ==
Fløgstad debuterte som prosaforfatter i 1970 med Den hemmelege jubel. I 1972 kom novellesamlinga Fangliner, der han lar sjøfolk og skiftarbeidere i tungindustrien komme til orde på deres eget språk, og forfatterens marxistiske grunnsyn blir tydelig. Gjennombruddet kom i 1977 med romanen Dalen Portland. Her følger han utviklinga av det norske industrisamfunnet gjennom to generasjoner i etterkrigstida. I Fyr og flamme er det snarere avviklinga av industrisamfunnet som skildres, der siste generasjon mister klassetilhørigheten sin og ender i rastløshet og indre tomhet.
I romanen Kniven på strupen fra 1991 er hele handlinga lagt til samtida, og romanen er en stram satire over jappetid, urbanisme og postmodernisme. Flere av bøkene hans handler om personer som beveger seg i lovens gråsone eller på andre sida av loven, som «terroristromanen» Fimbul. I tillegg har han skrevet to rene kriminalromaner under pseudonymene K. Villun og K. Villum.
Fløgstad har vært en aktiv kulturdebattant og essayist. På samme vis som romanene demonstrerer essayistikken et tvetydig forhold til norsk industrikultur på den ene sida og internasjonal kulturindustri på den andre. Han har skrevet en biografi om dikteren Claes Gill, reiseskildringer fra Latin-Amerika, om norske utvandrere til Sør-Amerika, og har dessuten gjendikta latinamerikanske lyrikere. Arbeidets lys er en analyse av tungindustrien i Sauda, og Osloprosessen tar for seg spriket mellom hovedstadens sjølforståelse og byens minkende betydning for landets verdiskaping. Med Brennbart kasta han seg inn i debatten om forholdet mellom riksmålsbevegelsen og Nasjonal Samling. I Brennbart viste han at målrørsla ikke samarbeida med Quisling-styret, som mange har trodd. Det gjorde derimot riksmålsbevegelsen, som få har visst. Han angrep historikerne Hans Fredrik Dahl og Lars Roar Langslet for å forfalske språkhistorien. Med romanen Grand Manila grep Fløgstad tilbake til temaer i bøker som Dalen Portland og Fyr og flamme. En av hans siste utgivelser er den essayistiske reisboka Pyramiden. Portrett av ein forlaten utopi, om en nedlagt sovjetisk gruveby på Svalbard.
Fløgstad dyrker en særprega stil i romanene så vel som i sakprosaen; han blander språk fra ulike stilnivåer, leker med ordspill og alluderer til andre tekster og til filmer. Han er en av de fremste representantene for magisk realisme på norsk, og realistiske handlingsforløp slår plutselig over i det fantastiske.Fløgstad ble i 1996 kåret av Bokklubben Nye Bøker til en av De fire nye store.I mars 2019 meldte Fløgstad seg ut av Den norske forfatterforening etter 50 års medlemskap. Årsaken var at foreningen i 2018 utgav en offisiell beklagelse til 17 forfattere som etter frigjøringen av Norge ble dømt av foreningens selvoppnevnte «æresrett» for deres bånd til okkupasjonsmakten. «Kan jeg være med i en forening som feirer seg selv ved å be antisemitter, holocaustfornektere, krigsprofitører om unnskyldning og som æreskjeller våre kollegaer for æresretten og hele det demokratiske flertallet for å ha utført uhyrligheter og sette en skamplett på foreningen i 1945?»
== Bibliografi ==
Valfart – diktsamling (1968)
Sememoniar – diktsamling (1969)
Den hemmelege jubel – prosa (1970)
Fangliner – noveller (1972)
Dikt i utval av Pablo Neruda – gjendikting (1973)
Litteratur i revolusjonen. Dikt frå Cuba – gjendikting (1973)
Rasmus – roman (1974)
Døden ikke heller – kriminalroman (1975) – under psevdonymet K. Villum
Ein for alle – kriminalroman (1976) – under psevdonymet K. Villun
Dalen Portland – roman (1977)
Fyr og flamme – roman (1980)
Loven vest for Pecos – essays (1981)
U 3 – roman (1983)
Ordlyden – essays (1983)
Det 7. klima – roman (1986)
Tyrannosaurus Text – essays (1988)
Portrett av eit magisk liv. Poeten Claes Gill – biografi (1988)
Arbeidets lys. Tungindustrien i Sauda gjennom 75 år – sakprosa (1990)
Kniven på strupen – roman (1991)
Dikt og spelmannsmusikk 1968-1993 – (1993)
Fimbul – roman (1994)
Pampa Union. Latinamerikanske reiser – reiseskildring (1994)
Ved Roma port – pamflett (1994)
Antipoder – essays (1996)
Kron og mynt – roman 1998)
Dei ytterste ting. Nødvendighetsartiklar – essays (1998)
Eld og vatn. Nordmenn i Sør-Amerika – sakprosa (1999)
Evig varer lengst – skuespill (2000)
Sudamericana – reiseskildring (2000)
Osloprosessen – (2000)
Sudamericana. Latinamerikanske reiser – (2000)
Shanghai Ekspress – reiseskildring (2001)
Paradis på jord – roman (2002)
Hotell Tropical – reiseskildring (2003)
Pablo Neruda: Kapteinens vers – gjendikting (2003)
Brennbart – sakprosa (2004)
Snøhetta: hus som vil meg hysa – sakprosa (2004)
Grand Manila – roman (2006)
Pyramiden, portrett av ein forlaten utopi – essays (2007)
Gi lyd. Tekstar 1968-2008. – I utval ved Agnes Ravatn & Trygve Åslund (2008)
Grense Jakobselv – roman (2009)
Nordaustpassasjen – roman (2012)
Magdalenafjorden – roman (2014)
Dovre faller. Norge 1814-2014 – sakprosa (2014)
Etter i saumane – sakprosa (2016)
Trans-Sovjet ekspress – sakprosa (2017)
Sandharpesongar – sanglyrikk (2018)
Due og drone – roman (2019)
På æren løs – sakprosa, med Espen Søbye og Tore Rem (2020)
== Diskografi ==
Lars Klevstrand og Guttorm Guttormsen kvintett: Høysang (1978)
Henning Sommerro: Litt tå me (1981)
Nordahl Grieg Teatret: Riksvegen vestover (1981)
Lars Klevstrand: Frie hender (1981)
Vestlandsfanden: Vestlandsfanden (1982)
Vestlandsfanden: Vestlandsfanden III (1987)
Lars Klevstrand: Her (1987)
Anders Bru: Himmel og hav (1990)
Henning Sommerro & Trondheim Symfoniorkester: Vårsøg (1992)
Vestlandsfanden: God stund (1996)
Vestlandsfanden: Indre strøk (1996)
Vestlandsfanden: Ei god stund – Med tekster av Kjartan Fløgstad (1996)
Frode Barth: Cumulus (1997)
Karl Seglem og Reidar Skår: Tya – Frå Bor til Bytes (1997)
Vestlandsfanden: Plommer i Hardanger (1999)
Frelsesarmeen: Stolpesko (2002)
Håkon Paulsberg: Kong J (2006)
Vestlandsfanden: Livets glade plommer (2010)
Jørn Simen Øverli: Markaviser (2012)
Gabriel Fliflet: Valseria (2013)
Kirsten Bråten Berg: Tonesvarm – Kirsten Bråten Berg gjennom 35 år (2014)
Gabriel Fliflet: Sevje (2017)
Trondheim Jazzorkester og Skrap: Antropocen (2017)
Tom Roger Aadland: Sandharpesong (2018)
== Priser ==
Aschehougprisen 1975
Nordisk råds litteraturpris 1978, for Dalen Portland
Kritikerprisen 1980, for Fyr og flamme
Melsom-prisen 1981
Nynorsk litteraturpris 1983, for U3
Stavanger Aftenblads kulturpris 1984
Nynorsk litteraturpris 1986, for Det 7. klima
The Pegasus Prize for Literature (USA), 1989 for Dalen Portland/Dollar Road
Gyldendals legat 1991
Doblougprisen 1997
Brageprisen 1998, for Kron og mynt
Gyldendalprisen 1998
Edvard-prisen 2003 i klassen tekst til musikk for Slak line
Bernardo O'Higgins-ordenen, tildelt av Chiles regjering i 2004
Medalla centenaria Pablo Neruda, tildelt av Chiles regjering i 2004
Årets nynorskbrukar 2005
P2-lytternes romanpris 2006, for Grand Manila
Kritikerprisen 2006, for Grand Manila
Rogaland fylkeskommunes kulturpris 2007
Sauda kommunes ærespris 2008
Språkprisen for nynorsk sakprosa 2008
Brageprisen (Brages ærespris) 2008
Nynorsk litteraturpris 2009 for Grense Jakobselv
== Referanser ==
== Kilder ==
Presentasjon av Kjartan Fløgstad i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
Kjartan Fløgstad; Tore Rem; Espen Søbye (15. mars 2019). «Kunsten å fremføre beklagelser». Morgenbladet. Besøkt 22. august 2019.
== Litteratur ==
Øystein Rottem: Kjartan Fløgstad. Eit forfattarhefte. Oslo, 1999
Torgeir Haugen (red.): Litterære skygger. Norsk fantastisk litteratur. Oslo, 1998
Agora nr. 4-2005: Kjartan Fløgstad.
== Eksterne lenker ==
(en) Kjartan Fløgstad på Internet Movie Database
NRK: Lydfiler med Kjartan Fløgstad
Kjartan Fløgstad i NRK Forfatter
Digitaliserte bøker av Fløgstad og om Fløgstad hos Nasjonalbiblioteket
Kjartan Fløgstad snakker om Uruguay i reisepodkasten Globusrulett
Forfattersamtale med Fløgstad og Nore – lydopptak ved Bergen Offentlige Bibliotek 27. februar 2020
Artikler om og av Kjartan Fløgstad i Norart | Kjartan Fløgstad (født 7. juni 1944 i Sauda i Rogaland) er en norsk forfatter. | 9,951 | 9,951 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tove_Nilsen | 2023-02-04 | Tove Nilsen | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 25. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske forfattere av ungdomsbøker', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Amalie Skram-prisen', 'Kategori:Vinnere av Oktoberprisen'] | Tove Nilsen (født 25. oktober 1952 i Oslo) er en norsk forfatter. Hun var også i en årrekke litteraturkritiker i Dagbladet.
Nilsen debuterte i 1974 med romanen Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken. Hun har mottatt en rekke litterære priser for sitt forfatterskap, og ble i 1995 nominert til Nordisk råds litteraturpris for romanen Øyets sult. 1970-tallets kvinneopprør dannet rammen om hennes første bøker.
Flere av Nilsens bøker har også handling lagt til oppveksten hennes på Bøler i Oslo i 1960-årene.
| Tove Nilsen (født 25. oktober 1952 i Oslo) er en norsk forfatter. Hun var også i en årrekke litteraturkritiker i Dagbladet.
Nilsen debuterte i 1974 med romanen Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken. Hun har mottatt en rekke litterære priser for sitt forfatterskap, og ble i 1995 nominert til Nordisk råds litteraturpris for romanen Øyets sult. 1970-tallets kvinneopprør dannet rammen om hennes første bøker.
Flere av Nilsens bøker har også handling lagt til oppveksten hennes på Bøler i Oslo i 1960-årene.
== Bibliografi ==
Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken – roman (1974)
Helle og Vera – roman (1975)
Tonje – snart 11 år – barnebok (1976)
Hendene opp fra fanget – noveller (1977)
De skulle bare visst – ungdomsroman (1977)
Gerhard – roman (1978)
Fritt løp – roman (1980)
Skyskraperengler – roman (1982)
Vi tier ikke – sakprosa (sammen med Trygve Bølstad) (1983)
Den svarte gryte – roman (1984)
I stedet for dinosaurer – roman (1987)
Oslobilder – fotobok (1988) (foto: Morten Krogvold)
Chaplins hemmeligheter ' – roman (1989)
Amazonaspornografen – roman (1991)
Øyets sult – roman (1993)
Lystreise – roman (1995)
Skyskrapersommer – roman (1996) E-bok, bokhylla.no
G for Georg – roman (1997)
Etter Kairo – roman (2000)
Kvinner om natten – roman (2001)
Kretadøgn – roman (2003)
Skrivefest – sakprosa om å skrive (2005)
Sommer 2005 – roman (2006)
Vingetyven – roman (2008)
Nede i himmelen – roman (2010)
Øyer i hjertet – en begeistringsbok (2011)
Konge i snø – roman (2014)
Himmelske tilstander – roman (2017)
Den eneste broren – roman (2020)
Om moderskap – korttekst (2021)
== Priser ==
1984: Språklig samlings litteraturpris
1991: Sarpsborgprisen 1991
1993: Riksmålsforbundets litteraturpris
1995: Oktoberprisen
2008: «Bypatrioten» (Oslo Byes Vel)
2011: Amalie Skram-prisen
== Referanser ==
== Kilder ==
Presentasjon av Tove Nilsen i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
== Eksterne lenker ==
(en) Tove Nilsen på Internet Movie Database
(no) Tove Nilsen hos Sceneweb
(no) NRK: Lyd og video med Tove Nilsen
(no) Tove Nilsen i NRK Forfatter
(no) Digitaliserte bøker av Nilsen og om Nilsen hos Nasjonalbiblioteket
Tove Nilsen om Konge i snø – lydopptak ved Bergen Offentlige Bibliotek (2015) | Tove Nilsen (født 25. oktober 1952 i Oslo) er en norsk forfatter. | 9,952 | 9,952 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eyvind_Johnson | 2023-02-04 | Eyvind Johnson | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. august', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Fødsler 29. juli', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Medlemmer av Svenska Akademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Personer fra Bodens kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske nobelprisvinnere', 'Kategori:Vinnere av Nordisk råds litteraturpris'] | Eyvind Johnson (født 29. juli 1900, død 25. august 1976) var en svensk forfatter. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1974 sammen med Harry Martinson. Han fikk prisen «for a narrative art, far-seeing in lands and ages, in the service of freedom».
Under andre verdenskrig arbeidet han i redaksjonen til publikasjonen Håndslag, som ble smuglet over grensen og spredt som illegal avis i Norge.
Både Johnson og Martinson tilhørte de svenske proletardikterne. I firebindsverket Romanen om Olof (1934–1937) skildrer Johnson hvordan det var å vokse opp som ung mann i Norrland på 1900-tallet. Eyvind Johnson vokste selv opp i Björkelund utenfor Boden i Norrbotten, der barndomshjemmet hans er blitt bevart.
I 1962 mottok han Nordisk råds litteraturpris for Hans nådes tid.
| Eyvind Johnson (født 29. juli 1900, død 25. august 1976) var en svensk forfatter. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1974 sammen med Harry Martinson. Han fikk prisen «for a narrative art, far-seeing in lands and ages, in the service of freedom».
Under andre verdenskrig arbeidet han i redaksjonen til publikasjonen Håndslag, som ble smuglet over grensen og spredt som illegal avis i Norge.
Både Johnson og Martinson tilhørte de svenske proletardikterne. I firebindsverket Romanen om Olof (1934–1937) skildrer Johnson hvordan det var å vokse opp som ung mann i Norrland på 1900-tallet. Eyvind Johnson vokste selv opp i Björkelund utenfor Boden i Norrbotten, der barndomshjemmet hans er blitt bevart.
I 1962 mottok han Nordisk råds litteraturpris for Hans nådes tid.
== Nobelprisen ==
Tildelingen av Nobelprisen vakte debatt ettersom både Johnson og Martinson selv var medlemmer av Svenska Akademien på tidspunktet for tildelingen. Ifølge akademimedlemmet Lars Gyllenstens memoarer klarte Johnson å takle det, men Martinson begikk selvmord i 1978.
== Medlemskap, priser og utmerkelser (utvalg) ==
1951 – Doblougprisen
1957 – innvalgt i Svenska Akademien 11. april 1957 på stol nummer 11 etter Nils Ahnlund og inntrådte 20. desember samme år
1960 – Doblougprisen
1962 – Nordisk råds litteraturpris
1967 – Övralidspriset
1974 – Litteraturfrämjandets stora romanpris
1974 – Nobelprisen i litteratur
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Eyvind Johnson - Facts». www.nobelprize.org. Besøkt 9. oktober 2016. | Eyvind Johnson (født 29. juli 1900, død 25. | 9,953 | 9,953 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.