url
stringlengths 31
279
| date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 14
4.92k
| ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
| abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
| __index_level_0__
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Asti_bisped%C3%B8mme
|
2023-02-04
|
Asti bispedømme
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bispedømmer i Italia', 'Kategori:Etableringer på 400-tallet', 'Kategori:Ufullstendige lister']
|
Asti bispedømme er et katolsk bispedømme med sete i Asti i Piemonte i Italia. Det ble opprettet mellom 400 og 451. Den første kjente biskop, i 451, het Pastor. Bare fire av biskopene før 800 er kjent ved navn: Pastor, Majoranus i 465, Benenatus i 680 og St. Evasius i 730.
Bispedømmet er suffragan av metropolitanerkebispedømmet Torino. Det har 128 menigheter (2006). Kardinal Angelo Sodano studerte ved bispedømmets presteseminar, og ble ordinert i katedralen.
|
Asti bispedømme er et katolsk bispedømme med sete i Asti i Piemonte i Italia. Det ble opprettet mellom 400 og 451. Den første kjente biskop, i 451, het Pastor. Bare fire av biskopene før 800 er kjent ved navn: Pastor, Majoranus i 465, Benenatus i 680 og St. Evasius i 730.
Bispedømmet er suffragan av metropolitanerkebispedømmet Torino. Det har 128 menigheter (2006). Kardinal Angelo Sodano studerte ved bispedømmets presteseminar, og ble ordinert i katedralen.
== Biskoper ==
Sant’ Evasio 330–358
P… (398)
Eusebius I (?)
Sant'Aniano † (V århundre)
Anastasio † (V århundre)
Pastore † (V århundre) = Pastrone I? (ca. 451)
Maiorano † (V århundre) (ca. 465)
Landolfo (ca. 491)
Eusebius II (ca. 533)
Secondo † (VI århundre) (ca. 590)
Pastore II (ca. 650)
Benenato † (VII århundre) (ca. 679)
Evasio † (685 - 713)
Evasino † (VIII århundre) (ca. 774)
St. Bernulfo (ca. 800)
Eilulfo I (?)
Staurace I (ca. 862)
Egidolfo † (IX århundre) (ca. 864)
Ilduino † (876 – 880)
Giuseppe † (881 – 887)
Staurace II † (892 – 899)
Eilolfo II † (901 – 902)
Audace (ca. 904)
Ottone I eller II (?)
Bruningo † (937 – 964)
Rozone † (966 – 989)
Pietro I † (992 – 1008)
Alrico † (1008–1034)
ObertoI † (1037–1040)
Pietro II † (1040–1054)
Girelmo † (1054–1065)
Ingone † (1066? – 1080)
Oddone eller Ottone III † (1080–1098)
Landolfo di Vergiate † (1130–1132/1134)
Oddone eller Ottone IV † (1133/1134–1142)
Nazario I † (1142/1143 – 1146)
Anselmo † (1146/1148–1173)
Guglielmo di Cabriano † (1173–1191)
Nazario II † (1192–1196)
Bonifacio I † (1198 – 29. januar 1206)
canonico Rebuffo † (1206–1210) (amministratore diocesano)
Guidetto † (1210–1218)
Giacomo † (1219–1236)
Oberto II † (1237–1244)
Bonifacio II. Radicati (ca. 1245)
Corrado Radicati (ca. 1260)
Oberto III. (ca. 1283)
Beato Guido II. Valperga (ca. 1295)
Arnaldo De Rosette (ca. 1327)
Baldracco Malabaila (ca. 1348)
Giovanni Malabaila (ca. 1354)
Francesco Morozzo I. (ca. 1376)
Francesco II. Galli (ca. 1381)
Alberto Guttuario (ca. 1409)
Bernardo Landriani (ca. 1439)
Filippo Bandone Roero (ca. 1446)
Scipione Damiano (ca. 1470)
Vasino Malabaila (ca. 1473)
Pietro Damiano (ca. 1476)
Raffaele dei marchesi (ca. 1496)
Antonio Trivulzio † (1499–1508)
Alberto Roero † (1508/1509–1509)
Antonio Trivulzio † (1499–1518) ???
Vasino II. Malabaila (ca. 1518)
Ferdinando Serone (ca. 1525) = Fernando de Gerona (Serone), O.S.A. (1525 - 1528) (også biskop av Venosa)
Ambrogio Talenti (ca. 1528)
Agostino Trivulzio † (25. september 1528 – 16. juli 1529) (apostolisk administrator)
Scipione Roero † (1529–1548)
Agostino Trivulzio † (1536 – 30. mars 1548) (apostolisk administrator for andre gang)??
Bernardino Della Croce (ca. 1548)
Gaspare Capris † (1549–1567)
Domenico della Rovere, O.P. † (1568 – 19. mars 1587)
Francesco Panigarola O.F.M. † (28. september 1587 – 31. mai 1594)
Cesare Benso † (1595 – 18. desember 1595)
Giovanni Stefano Aiazza † (1597–1618)
Isidoro Pentorio, B. † (1618–1621)
Ottavio Broglia † (1624–1648)
Paolo Vincenzo Roero, B. † (1655–1665)
Marc'Antonio Tomati † (1666–1693)
Innocenzo Migliavacca (1693 – 1714)
Giovanni Tosone (1727 – 1739)
Giuseppe Filippo Felissano (1741 – 1757)
Giovanni Filippo Antonio Sanmartino (1757 – 1761)
Paolo Maurizio Caissotti (19. april 1762 – 1786)
Pietro Giuseppe Arborio Gattinara d’Albano (15. september 1788 – 1809)
Andrea De-jean (ca. 1809)
Antonio conte Faà di Bruno † (1818–1829)
Michele Amatore Lobetti † (24. februar 1832–1840)
Filippo Artico (14. desember 1840 – 21. desember 1859)
Carlo Savio † (27. mars 1867 – 1. juli 1881)
Giuseppe Ronco † (18. november 1881–1898)
Giacinto Arcangeli † (28. november 1898–1908)
Luigi Spandre † (12. juni 1909 – 1. april 1932)
Umberto Rossi † (14. mai 1932 – 6. august 1952)
Giacomo Cannonero † (11. november 1952 – 1. august 1977)
Nicola Cavanna † (1. august 1977 – 20. februar 1980)
Franco Sibilla (8. september 1980 – 16. mars 1989)
Severino Poletto (16. mars 1989 – 19. juni 1999 utnevnt til erkeniskop av Torino)
Francesco Guido Ravinale (21. februar 2000 – )
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Roman Catholic Diocese of Asti – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Asti bispedømme er et katolsk bispedømme med sete i Asti i Piemonte i Italia. Det ble opprettet mellom 400 og 451.
| 10,080 | 10,080 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Alsgaard
|
2023-02-04
|
Thomas Alsgaard
|
['Kategori:71° nord-deltakere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1995', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1997', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1999', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2001', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2003', 'Kategori:Ekspertkommentatorer (sport)', 'Kategori:Fødsler 10. januar', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Juniorverdensmestere i langrenn', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Langrennsløpere tilknyttet Vasaloppet', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Norske langrennstrenere', 'Kategori:Norske skiskyttertrenere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Enebakk kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skal vi danse-deltakere', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen']
|
Thomas Alsgaard (født 10. januar 1972 i Lørenskog) er en norsk langrennsløper og -trener som representerer Eidsvold Værks Skiklub. Han la opp etter 2003-sesongen, men gjorde comeback i 2007 og satset da primært på langdistanserenn, før han la opp i 2015. Han har fem OL-gull, seks VM-gull og sju norske mesterskap.
Han var inntil 2013 ekspertkommentator for langrenn på NRK TV.
|
Thomas Alsgaard (født 10. januar 1972 i Lørenskog) er en norsk langrennsløper og -trener som representerer Eidsvold Værks Skiklub. Han la opp etter 2003-sesongen, men gjorde comeback i 2007 og satset da primært på langdistanserenn, før han la opp i 2015. Han har fem OL-gull, seks VM-gull og sju norske mesterskap.
Han var inntil 2013 ekspertkommentator for langrenn på NRK TV.
== Karriere ==
Hele sin barndom bodde Alsgaard på Flateby i Enebakk. Han markerte seg allerede som junior, med tre gull i junior-VM 1991 og ett sølv i 1992. Under junior-VM i 1991 i Reit im Winkl vant han 30 km fristil, 10 km klassisk og gikk ankeretappen på det norske laget som vant 4 × 10 km stafett. Odd-Bjørn Hjelmeset, Svein Tore Samdal og Anders Eide gikk de tre første etappene.Han fikk sitt store internasjonale gjennombrudd under OL 1994 på Lillehammer, da han vant tremila med suveren margin. Avstanden til Bjørn Dæhlie på sølvplass var 47 sekunder.
Alsgaard var en mesterskapsløper og vant totalt fem OL-gull (derav tre individuelle gull i tre påfølgende leker) og seks VM-gull (to individuelle). Fra 1995 var han nærmest fast ankermann på det norske stafettlaget, og med Alsgaard på siste etappe tapte Norge bare ett internasjonalt stafettgull – da Alsgaard ble slått i spurten av Østerrikes Christian Hoffmann under VM i Ramsau 1999. Kun i VM 2001 i Lahtis ble han tildelt en annen etappe (3.etappen som i 1994-OL). I 2001 var det Tor Arne Hetland som gikk sisteetappen.
Alsgaard vant verdenscupen sammenlagt i 1998. I 2001 ble han tildelt Holmenkollmedaljen sammen med Adam Małysz og Bente Skari. Etter sesongen 2003 bestemte han seg for å legge opp.
Etter at han la opp har Alsgaard så vidt vært innom en karriere som rallykjører og vært langrennstrener for landslaget i skiskyting. Han har vært herretrener for det svenske langrennslandslaget, under Inge Bråten. I januar 2007 ble imidlertid dette samarbeidet brått avsluttet, noe som fikk bred omtale i norske og svenske medier.
Foran sesongen 2007/08 bestemte Alsgaard seg for å komme i form igjen og gå langdistanserenn. Han ble med på langdistanselaget Team Fast og overrasket alle ved å bli nummer fem i Vasaloppet.Alsgaard deltok på NM 15 kilometer i Stokke i januar 2010. Alsgaard satset på en plass blant topp 25, men imponerte stort og endte på en 14.-plass.
Under Norgesmesterskapet 2011 i Steinkjer overrasket Alsgaard alle med å ta bronsemedalje på 15 km klassisk. Han ble slått av Eldar Rønning og Martin Johnsrud Sundby.
Også året etter i NM på Voss i 2012 overrasket Alsgaard og tok en bronsemedalje på 15 km fristil, bak Martin Johnsrud Sundby, Andrew Musgrave og Ronny Fredrik Ansnes. Musgrave fikk ikke sølvet fordi han er skotsk statsborger, derfor gikk bronsen til Alsgaard, som for øvrig bare var 0,8 sekunder bak Ansnes og sølvmedaljen.
== Verdenscupseire ==
== Sammenlagtplasseringer i verdenscupen ==
== Medaljer i norske mesterskap ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thomas Alsgaard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Thomas Alsgaard på Internet Movie Database
(de) Thomas Alsgaard – Munzinger Sportsarchiv
(en) Thomas Alsgaard – Olympedia
(en) Thomas Alsgaard – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Thomas Alsgaard – FIS (langrenn)
|
Thomas Alsgaard (født 10. januar 1972 i Lørenskog) er en norsk langrennsløper og -trener som representerer Eidsvold Værks Skiklub.
| 10,081 | 10,081 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paris_erkebisped%C3%B8mme
|
2023-02-04
|
Paris erkebispedømme
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Katolske bispedømmer i Frankrike']
|
Paris erkebispedømme er et katolsk erkebispedømme med sete i Paris i Frankrike. Dets suffraganbispedømmer er Créteil bispedømme, Évry-Corbeil-Essonnes bispedømme, Meaux bispedømme, Nanterre bispedømme, Pontoise bispedømme, Saint-Denis bispedømme og Versailles bispedømme.
Det ble opprettet omkring år 250. I middelalderen var Paris bispedømme en del av kirkeprovinsen Sens. 20. oktober 1622 ble Paris opphøyet til metropolitanerkebispedømme. Den første erkebiskopen var Jean-François de Gondi (1622–1654).
Bispedømmets katedral er kirken Notre-Dame de Paris.
Per 2007 hadde bispedømmet 599 sekularprester, 607 ordensprester, 1 115 ordensbrødre og 2 080 ordenssøstre. Det bodde 1 286 820 katolikker i området bispedømmet omfatter, som utgjorde en befolkningsandel på 60 %. Bispedømmet var inndelt i 116 sogn.
|
Paris erkebispedømme er et katolsk erkebispedømme med sete i Paris i Frankrike. Dets suffraganbispedømmer er Créteil bispedømme, Évry-Corbeil-Essonnes bispedømme, Meaux bispedømme, Nanterre bispedømme, Pontoise bispedømme, Saint-Denis bispedømme og Versailles bispedømme.
Det ble opprettet omkring år 250. I middelalderen var Paris bispedømme en del av kirkeprovinsen Sens. 20. oktober 1622 ble Paris opphøyet til metropolitanerkebispedømme. Den første erkebiskopen var Jean-François de Gondi (1622–1654).
Bispedømmets katedral er kirken Notre-Dame de Paris.
Per 2007 hadde bispedømmet 599 sekularprester, 607 ordensprester, 1 115 ordensbrødre og 2 080 ordenssøstre. Det bodde 1 286 820 katolikker i området bispedømmet omfatter, som utgjorde en befolkningsandel på 60 %. Bispedømmet var inndelt i 116 sogn.
== Biskoper og erkebiskoper ==
Dionysius av Paris (Saint Denis) (ca. 250) (1. biskop av Paris)
Mallon (Mallo)
Masse (Maxe)
Marcus (Marc)
Adventus (Aventus)
Victorinus av Paris (Victorin) (344 – 346)? (første dokumenterte biskop av Paris)
Paulus (Paul) (ca. 360)
Prudentius av Paris (Prudence) (? – 417) el (ca. 376 – ca. 400)?
Marcellus av Paris (Saint Marcel) (405 – 436)? (9. biskop av Paris)
Vivianus (Vivien)
Felix
Flavianus (Flavien)
Ursicianus (Ursicin)
Apedinus (Apédine)
Heraclius (Héracle) (511 – ca. 525?)
Probatius
Amelius (533 – 545)?
Saffarace (545 – 552)?
Eusebius (ca. 550)?
Germanus av Paris (Saint Germain) (? – 576) (20. biskop av Paris)
Ragnemod (576 – 591)
Eusebius II. (ca. 592)
Faramonde ?
Simplicius (Simplice) (ca. 601)
Céraune (614 – 625)
Gendulf ?
Leudébert (Léodebert) (625 – 626)
Audebert (Aubert) (644 – 650)
Landericus av Paris (Saint Landry) (650 – 656)? († 656), grunnlegger av Hôtel-Dieu de Paris
Chrodobertus 654/664? el. (656 – 663)?
Sigebrand († 664)
Importunus ( – 666)
Agilbert (Egilbert) (666 – 680)
Sigefroi (690 – 692)
Turnoald (693 – 698)
Adulphe
Bernechaire († 722)
Hugo av Champagne (Saint Hugues) (720 el. 724? – 730) (også biskop av Rouen og Bayeux), (Arnulfinger)
Agilbert ?
Merseidus
Fédole
Ragnecapt
Radbert
Madalbert (Maubert)
Déofroi (757 – ca. 775)
Erchanrade I. (775 – ca. 795)
Ermanfroi (809?)
Inchad (811 – 831)
Erchanrad II. (831/2 – 857)
Aeneas (858 – 870)
Ingelvin (871 – 883)
Gauzlin (884 – 886), (Rorgoniden)
Anscharic (ca. 890) (886 – 911)?
Theodulphe (911 – 922)
Fulrade (922 – 926)
Adelhelme (927 – ca. 935)
Walter (Gauthier) (937 – 941)
Constantius (ca. 954)
Albert av Flandern (950 - 977) = Albericus ???
Garin
Rainald I. (Renaud) (979 – 980)
Lisiard (984 el. 987? – 989), († 19. April 989, gravlagt i Saint-Germain-des-Près)
Gislebert (Engelbert) (991 – 992)?
Renaud de Vendôme (991/992? – 1017), (Burchardinger)
Azelin (1017 – 1020?)
Francon (1020 – 1030)
Humbert (Imbert) de Vergy (Verzy) (1030 – 1060)
Gottfried av Boulogne (Godfrey de Boulogne) (1061 – 1095)
Wilhelm av Montfort (Guillaume de Montfort) (ca. 1095 – 1101)
Fulco (Foulques) (1102 – 1104)
Galon (1104? – 1116)
Gilbert (Guibert) (1116 – 1123)
Stephan av Senlis (Étienne de Senlis) (ca. 1123 – 1141)?
Theobald (ca. 1143 – 1157)
Phillipp (1157 – 1159)?? (sønn av kong Ludvig VI), (Kapetinger)
Petrus Lombardus (Pierre Lombard) (1159 – 1160)
Maurice de Sully (1160–1196)
Stephan Tempier (ca. 1177)?
Odo de Sully (Eudes) (1196–1208)
Pierre II. de La Chapelle (1208 – 1219)
Wilhelm II. av Seignelay (1220 – 1223) (tidligere Biskop av Auxerre)
Barthélemy (1224 – 1227)
Wilhelm av Auvergne (Guillaume d'Auvergne) (1228–1249)
Walter (Gauthier) II. de Château-Thierry (juni 1249 – 23. september 1249)
Renaud III. Mignon de Corbeil (1250 – 1268)
Etienne II. Templier (Tempier) (1268 – 1279)
Jean de Allodio (23. mars 1280)
Renaud IV. de Hombliéres (1280 – 1288)
Adenolfus de Anagnia (ca. 1289)
Simon Matifort (Matifardi) (1290 – 1304)
Wilhelm av Baufet (Guillaume de Baufet) (1304 – 1319)
Etienne III. de Bouret (1319 – 1325)
Hugues II. Michel (1325 – 1332)
Guillaume V. de Chanac (1332 – 1342) († 1348)
Foulques II. de Chanac (1342 – 1349)
Audoin-Aubert (1349 – 1350)
Pierre III. de Lafôret (Pierre de La Forest/Petrus Foresta) (1350 – 1352)
Jean I. de Meulent (1353 – 1363) (også erkebiskop av Noyon)
Etienne IV. de Poissy (1362 – 1373)
Aimery de Magnac (1373 – 1384)
Pierre IV. d'Orgemont (1384 – 1409) (også biskop av Thérouanne)
Gérard de Montaigu (1409 – 1420) (også biskop av Poitiers)
Jean Courtecuisse (1420 – 1421)
Jean III. de La Rochetaillée (1421 – 1422) (deretter erkebiskop av Rouen)
Jean IV. de Nant (1423 – 1426) (også biskop av Vienne)
Jacques du Chastelier (Châtelier) (1427 – 1438)
Denis du Moulin (1439 – 1447)
Guillaume Chartier (1447 – 1472)
Louis de Beaumont de la Forêt (1473 – 1492)
Gérard Gobaille (1492 – 1492)
Jean-Simon de Champigny (1492 – 1502)
Étienne Pocher (1503 – 1519)
François Pocher (1519 – 1532)
Jean du Bellay (16. september 1532- 16. mars 1551)(el. 1541?)
Eustache du Bellay (ca. 1560) (1551 – 1560)?
Guillaume Viole (1564 – 1568)
Pierre de Gondi (1573–1588) (el. 1569 -)? (el. 8. mai 1568 – 16. juni 1597)?
Henri de Gondi (1598 – 14. august 1622) (Koadjutor og sin onkels etterfølger; første kardinal av Retz?)
=== Erkebiskoper ===
Jean-François de Gondi (1622 – 21. mars 1654) (første erkebiskop)
Jean-François Paul de Gondi (1654 – 1662)
Pierre de Marca (26. februar 1662 – 29. juni 1662)
Hardouin de Perefixe de Beaumont (30. juli 1662 (el. 1664?) – 1. januar 1671)
François de Harlay de Champvallon (2. januar 1671–6. august 1695)
Louis-Antoine de Noailles (19. august 1695–4. mai 1729)
Charles-Gaspard de Vintimille (10. mai 1729 – 13. mars 1746)
Jacques Bonne-Gigault de Bellefonds (14. mars 1746 – 2. juli 1746)?
Christophe de Beaumont du Repaire (19. september 1746–12. desember 1781?) (overført fra Vienne)
Antoine Eleonore Léon Leclerc de Juigné (25. februar 1781 – 1802) (overført fra Chalons sur Marne)
Jean Baptiste Joseph Gobel (konstitusjonell biskop) (1781 – 1793)
Jean Baptiste Royer (konstitusjonell biskop) (1798 – 1801)
Jean-Baptist de Belloy-Morangle (10. april 1802–10. juni 1808) (overført fra Marseille)
Jean-Sifrein Maury (14. oktober 1810 – 1814) (el. – 1817)?
Alexandre-Angélique Talleyrand de Périgord (1817–1821)
Hyacinthe-Louis de Quélen (20. oktober 1821–1839)
Denis Auguste Affre (13. juli 1840–1848)
Marie Dominique Auguste Sibour (11. september 1848–3. januar 1857) (overført fra Digne)
François-Nicholas-Madeleine Morlot (24. januar 1857–29. desember 1862)
Georges Darboy (10. januar 1863–24. mai 1871)
Joseph Hippolyte Guibert (19. juli 1871–8. juli 1886)
François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne (8. juli 1886–28. januar 1908)
Léon-Adolphe Amette (28. januar 1908–29. august 1920)
Louis-Ernest Dubois (13. september 1920–23. september 1929)
Jean Verdier P.S.S. (18. november 1929–9. april 1940)
Emmanuel-Célestin Suhard (11. mai 1940–30. mai 1949)
Maurice Feltin (15. august 1949–1966)
Pierre Marie Joseph Veuillot (1966–14. februar 1968)
Gabriel Auguste François Marty (26. mars 1968–31. januar 1981)
Jean-Marie Lustiger (31. januar 1981–11. februar 2005)
André Armand Vingt-Trois (11. februar 2005– 7. desember 2017)
Michel Aupetit (7. desember 2017– 2. desember 2021)
Laurent Ulrich (2. desember 2021– )
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Roman Catholic Archdiocese of Paris – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Paris erkebispedømme hos www.newadvent.org
Paris erkebispedømme hos www.catholic-hierarchy.org
|
Et erkebispedømme er et bispedømme som på grunn av sin størrelse, geografiske plassering eller historiske betydning er gitt en fremtredende posisjon i den kirkelige struktur. Det ledes av en erkebiskop.
| 10,082 | 10,082 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henning_Solberg
|
2023-02-04
|
Henning Solberg
|
['Kategori:71° nord-deltakere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. januar', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Greta Molanders fond', 'Kategori:Nordiske mestere', 'Kategori:Norgesmestere i bakkeløp', 'Kategori:Norgesmestere i rally', 'Kategori:Norske rallyførere', 'Kategori:Personer fra Spydeberg kommune', 'Kategori:WRC-førere']
|
Henning Solberg (født 8. januar 1973 i Askim) fra Spydeberg er en av Norges fremste rallyførere. Han er storebror til Petter Solberg (1974). Han vant sin første fartsprøve i rally-VM delt med sin bror Petter i Rally Argentina 29. april i 2006. På den 16. fartsprøven, «Las Bajadas», kjørte begge brødrene inn til samme tid (8.50.50). Under Rally Norway i 2007 tok Solberg sin andre fartsprøveseier på etappen «Ringsaker 2».
Solberg har to 3.-plasser som beste plasseringer i en VM-runde. Første gang var 15. oktober 2006 da han kjørte inn til karrierens første pallplass i en VM-runde da han endte på 3.-plass i Rally Tyrkia (bak Marcus Grönholm og Mikko Hirvonen). I Rally Norway 2007 endte han bak de samme to, (men da med Hirvonen på 1. og Grönholm på 2.-plass).
14. desember 2006 ble det klart at Solberg skal kjøre samtlige VM-runder gjennom to sesonger for Fords annetlag (M2). Satsingen er den dyreste i norsk idrettsmålestokk noen gang for en enkeltutøver med 50 millioner sponsorkroner over to år. Expert er hovedsponsor for satsingen.
Solberg kjørte i 2006 12 VM-runder for OMV Peugeot Norway Rally Team (Bozian). I 2005 kjørte han sju runder for Ford, og året før fikk han sju runder for Bozian Racing.
Våren 2010 var Solberg deltaker i innslaget Camp Senkveld i TV 2-programmet Senkveld med Thomas og Harald.
|
Henning Solberg (født 8. januar 1973 i Askim) fra Spydeberg er en av Norges fremste rallyførere. Han er storebror til Petter Solberg (1974). Han vant sin første fartsprøve i rally-VM delt med sin bror Petter i Rally Argentina 29. april i 2006. På den 16. fartsprøven, «Las Bajadas», kjørte begge brødrene inn til samme tid (8.50.50). Under Rally Norway i 2007 tok Solberg sin andre fartsprøveseier på etappen «Ringsaker 2».
Solberg har to 3.-plasser som beste plasseringer i en VM-runde. Første gang var 15. oktober 2006 da han kjørte inn til karrierens første pallplass i en VM-runde da han endte på 3.-plass i Rally Tyrkia (bak Marcus Grönholm og Mikko Hirvonen). I Rally Norway 2007 endte han bak de samme to, (men da med Hirvonen på 1. og Grönholm på 2.-plass).
14. desember 2006 ble det klart at Solberg skal kjøre samtlige VM-runder gjennom to sesonger for Fords annetlag (M2). Satsingen er den dyreste i norsk idrettsmålestokk noen gang for en enkeltutøver med 50 millioner sponsorkroner over to år. Expert er hovedsponsor for satsingen.
Solberg kjørte i 2006 12 VM-runder for OMV Peugeot Norway Rally Team (Bozian). I 2005 kjørte han sju runder for Ford, og året før fikk han sju runder for Bozian Racing.
Våren 2010 var Solberg deltaker i innslaget Camp Senkveld i TV 2-programmet Senkveld med Thomas og Harald.
== Historikk ==
1988: Debuterte som kartleser i rally som 15-åring
1991: Kjørte bilcross og vant NMKs landsfinale
1992: NM-sølv i rallycross
1993: NM-gull bakkeløp
NM-sølv i rallycross
1994: Nordisk mester i rallycross
Nordisk mester i bakkeløp
NM-gull i bakkeløp
NM-sølv i rallycross
1995: Kjørte EM Rallycross Div. 1 (2.-plass i Østerrike og 12.-plass totalt i Gruppe N)
1996: Fikk Greta Molanders Fond
1997: NM-sølv i rally Gr. A
1998: NM-sølv i rally Gr .A
1999: NM-gull i rally Gr. A
Kåret til Årets Bilsportsutøver
2000: NM-gull i rally Gr. A
2001: NM-gull i rally Gr. A
2002: NM-gull i rally Gr. A
2003: NM-gull i rally Gr. A
2004: 6.-plass i Sverige med Peugeot 206 i sitt 16. VM-rally
2005: 5.-plass i Sverige med Ford Focus RS i sitt 23. VM-rally, 4.-plass på Kypros i sitt 25. VM-rally
2006: Første fartsprøveseier i Argentina med Peugeot 307 i sitt 33. VM-rally, 4.-plass i Finland i sitt 36. VM-rally, 3.-plass i Tyrkia i sitt 38. VM-rally
2007: 3.-plass i Rally Norway, 3.-plass i Rally Japan
2007: 5.-plass i Rally Finland
== Eksterne lenker ==
(en) Henning Solberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Henning Solberg – eWRC-results.com
teamexpert.no Arkivert 3. november 2011 hos Wayback Machine.
Henning Solberg og Cato Menkerud sin rallyblogg Wikiquote: Henning Solberg – sitater
|
Henning Solberg (født 8. januar 1973 i Askim) fra Spydeberg er en av Norges fremste rallyførere.
| 10,083 | 10,083 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Titan_(m%C3%A5ne)
|
2023-02-04
|
Titan (måne)
|
['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider med feil i referanser', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Titan', 'Kategori:Utmerkede artikler']
|
Titan (eller Saturn VI) er planeten Saturns største måne. Den er den eneste kjente naturlige satellitten i vårt solsystem som har atmosfære, og det eneste kjente objektet utenom jorden med stabile legemer av væsker på overflaten.Titan er den sjette ellipsoidiske (sanne måne) fra Saturn. Den er planetlignende, har en diameter som er omtrent 50 % større enn jordens måne og har omtrent 80 % mer masse. Etter diameter er den nest størst i solsystemet, etter jupitermånen Ganymedes. I volum er den større enn den minste planeten, Merkur, selv om den bare er halvparten så massiv. Titan ble den første kjente månen til Saturn ved oppdagelsen gjort av den nederlandske astronomen Christiaan Huygens i 1655, og den femte månen som ble oppdaget rundt en annen planet enn jorden (de fire første var de galileiske måner rundt Jupiter oppdaget 1610).Titan består primært av is og bergarter. Liksom med Venus gjorde den tette, ugjennomsiktige atmosfæren det vanskelig å forstå Titans overflate før romalderen. I 2004 ankom romsonden Cassini-Huygens, samlet inn nye data og oppdaget flytende sjøer av hydrokarboner ved polregionene. Landingsfartøyet Huygens landet på fast grunn 14. januar 2005. Overflaten er geologisk ung; selv om fjell og flere mulige kryovulkaner har blitt oppdaget, er overflaten glatt og få nedslagskratre har blitt funnet.
Titans atmosfære består i stor grad av nitrogen – mindre komponenter fører til dannelsen av metan- og etanskyer og nitrogenrik organisk smog. Klimaet – inkludert vind og regn – danner overflateformasjoner, deriblant sanddyner, elver, innsjøer og hav (sannsynligvis av flytende metan og etan) og deltaer. De styres av årstidenes værmønstre liksom på jorden. Væskene (både på og under overflaten) og den robuste nitrogenatmosfæren gjør at Titans metansyklus anses som en analog til jordens vannsyklus, men med en mye lavere temperatur.
Satellitten antas å kunne inneholde mikrobialt liv eller, i det minste, et prebiotisk miljø rikt på kompleks organisk kjemi med et mulig underjordisk hav som fungerer som et biotisk miljø.
|
Titan (eller Saturn VI) er planeten Saturns største måne. Den er den eneste kjente naturlige satellitten i vårt solsystem som har atmosfære, og det eneste kjente objektet utenom jorden med stabile legemer av væsker på overflaten.Titan er den sjette ellipsoidiske (sanne måne) fra Saturn. Den er planetlignende, har en diameter som er omtrent 50 % større enn jordens måne og har omtrent 80 % mer masse. Etter diameter er den nest størst i solsystemet, etter jupitermånen Ganymedes. I volum er den større enn den minste planeten, Merkur, selv om den bare er halvparten så massiv. Titan ble den første kjente månen til Saturn ved oppdagelsen gjort av den nederlandske astronomen Christiaan Huygens i 1655, og den femte månen som ble oppdaget rundt en annen planet enn jorden (de fire første var de galileiske måner rundt Jupiter oppdaget 1610).Titan består primært av is og bergarter. Liksom med Venus gjorde den tette, ugjennomsiktige atmosfæren det vanskelig å forstå Titans overflate før romalderen. I 2004 ankom romsonden Cassini-Huygens, samlet inn nye data og oppdaget flytende sjøer av hydrokarboner ved polregionene. Landingsfartøyet Huygens landet på fast grunn 14. januar 2005. Overflaten er geologisk ung; selv om fjell og flere mulige kryovulkaner har blitt oppdaget, er overflaten glatt og få nedslagskratre har blitt funnet.
Titans atmosfære består i stor grad av nitrogen – mindre komponenter fører til dannelsen av metan- og etanskyer og nitrogenrik organisk smog. Klimaet – inkludert vind og regn – danner overflateformasjoner, deriblant sanddyner, elver, innsjøer og hav (sannsynligvis av flytende metan og etan) og deltaer. De styres av årstidenes værmønstre liksom på jorden. Væskene (både på og under overflaten) og den robuste nitrogenatmosfæren gjør at Titans metansyklus anses som en analog til jordens vannsyklus, men med en mye lavere temperatur.
Satellitten antas å kunne inneholde mikrobialt liv eller, i det minste, et prebiotisk miljø rikt på kompleks organisk kjemi med et mulig underjordisk hav som fungerer som et biotisk miljø.
== Oppdagelse og navn ==
Titan ble oppdaget 25. mars 1655 av den nederlandske astronomen og fysikeren Christiaan Huygens. Huygens ble inspireret av Galileis oppdagelse av Jupiters fire største måner i 1610 og hans forbedringer av teleskopteknologien. Ved hjelp av broren Constantijn begynte Christiaan Huygens å bygge teleskoper rundt 1650. Den første månen han oppdaget i bane rundt Saturn, var med det første teleskopet han bygde.Han kalte månen for Saturni Luna (eller Luna Saturni, latinsk for «Saturns måne») og publiserte oppdagelsen i verket De Saturni Luna Observatio Nova i 1656. Etter at Giovanni Cassini publiserte oppdagelsen av ytterligere fire saturnmåner mellom 1673 og 1686, begynte astronomer å henvise til disse og Titan som Saturn I til V (med Titan som nummer fire). Andre tidlige kallenavn for Titan var «Saturns ordinære satellitt». Titan har det offisielle nummeret Saturn VI siden numrene ble fryst etter oppdagelsene i 1789 for å unngå flere forvirringer – Titan har tidligere hatt numrene II, IV og VI. En rekke mindre måner har blitt oppdaget nærmere Saturn siden da.
Navnet Titan, og navnene på de da kjente syv satellittene til Saturn, kom fra John Herschel (sønn av William Herschel), oppdageren av Mimas og Enceladus, i hans publikasjon Results of Astronomical Observations Made at the Cape of Good Hope i 1847. Han foreslo navnene til de mytologiske Titanerne (gammelgresk: Τῑτάν), søstre og brødre av Kronos, den greske Saturn. I gresk mytologi var titanerne en rase av mektige guddommer, etterkommere av Gaia og Uranos, som styrte i gullalderen.
== Omløp og rotasjon ==
Titan går i bane rundt Saturn på 15 dager og 22 timer. Som mange andre satellitter til gasskjempene og jordens måne, er rotasjonsperioden identisk med omløpsperioden; Titan er tidevannslåst i en bundet rotasjon med Saturn, og den samme siden vender alltid mot planeten. Derfor finnes det et subsaturnsk punkt på overflaten, hvorfra planeten synes å henge direkte over. Lengdegrader på Titan måles vestover fra meridianen gjennom dette punktet. Baneeksentrisiteten er 0,0288 og baneplanet er inklinert 0,348 grader i forhold til Saturns ekvator. Sett fra jorden når månen en vinkelavstand på ca. 20 ganger Saturns radius (litt over 1,2 millioner km) fra Saturn og danner en skive 0,8 buesekunder i diameter.
Den lille og uregelmessig formede satellitten Hyperion er låst i en 3:4-baneresonans med Titan. En langsom utvikling av resonansen – hvor Hyperion vandret fra en kaotisk bane, er usannsynlig ifølge modeller. Hyperion ble sannsynligvis dannet i en stabil kretsende bane, mens den massive Titan absorberte eller støtet ut legemer som nærmet seg.
== Hovedegenskaper ==
Titan er 5 150 km på tvers, sammenlignet med 4 879 km for planeten Merkur, 3 474 km for månen og 12 742 km for jorden. Før Voyager 1 kom frem i 1980 var Titan antatt å være noe større enn Ganymedes (5 262 km i diameter) og med det den største månen i solsystemet. Det viste seg å være feil, den tette, ugjennomsiktige atmosfæren strekker seg mange kilometer over overflaten og øker den tilsynelatende diameteren. Diameteren, massen og tettheten til Titan ligner de jovianske månene Ganymedes og Callisto. Basert på hovedtettheten på 1,8 g/cm³ er Titans hovedsammensetning halvparten is og halvparten bergarter. Den ligner Dione og Enceladus i sammensetning, men har en høyere tetthet på grunn av tyngdekreftene.
Titan er sannsynligvis differensiert inn i flere lag, med en steinete kjerne på 3 400 km, omgitt av flere lag sammensatt av ulike krystallformer av is. Det indre kan fremdeles være varmt og det kan være flytende lag av «magma» bestående av vann og ammoniakk mellom skorpen av is Ih og dypere islag bestående av høytrykksformer av is. Tilstedeværelsen av ammoniakk gjør det mulig for vann å forbli flytende selv ved temperaturer ned mot −97 °C (for eutektiske blandinger med vann). Beviser for slike hav er naturlige radiobølger med ekstremt lav frekvens (ELF) i atmosfæren. Overflaten antas å være en dårlig reflektor for ELF-bølger, så de kan i stedet reflekteres av grensen mellom væske og is i et underjordisk hav. Cassini observerte at overflateformasjonene endret seg opp til 30 km mellom oktober 2005 og mai 2007. Dette antyder at skorpen er frikoblet fra det indre, og det gir også beviser for et indre flytende lag.En studie av DLR-instituttet for planetologi tidlig i 2000 plasserte Titan i en gruppe med hovedsakelig is-satellitter, sammen med de gallileiske månene Callisto og Ganymedes.
== Atmosfære ==
Titan er den eneste kjente månen med mer enn spor av en atmosfære. Den er den eneste tette, nitrogenrike atmosfæren i solsystemet i tillegg til jordens. Observasjoner av Cassini i 2004 antyder at Titan er en «superrotator», liksom Venus, med en atmosfære som roterer mye raskere enn overflaten. Voyager-sondene påviste at atmosfæren er tettere enn jordens, med et overflatetrykk som er ca. 1,45 ganger jordens. Atmosfæren er 1,19 ganger mer massiv enn jordens, og 7,3 ganger mer massiv per areal overflate. Titans lavere gravitasjon betyr at atmosfæren er langt mer utstrakt enn jordens.Atmosfæren er ugjennomsiktig for mange bølgelengder og et komplett spektrum av refleksjonen er umulig å fremskaffe fra bane. I 2004 tok Cassini-Huygens de første direkte bildene av overflaten.Stratosfæren består av 98,4 % nitrogen, 1,4 % metan og 0,1–0,2 % hydrogen. Det finnes også spor av andre hydrokarboner som etan, diacetylen, metylacetylen, acetylen og propan i tillegg til cyanoacetylen, hydrogencyanid, karbondioksid, karbonmonoksid, cyanogen, argon og helium. Hydrokarbonene antas å dannes i stratosfæren i reaksjoner som følge av at metan brytes ned av solens ultrafiolette lys, og at dette danner en tykk oransje smog.
== Klima ==
Overflatetemperaturen er ca. 94 K (–179 °C). Ved denne temperaturen har is et ekstremt lavt damptrykk, og atmosfæren er nesten helt fri for vanndamp. Månen mottar bare litt over 1 % av sollyset sammenlignet med jorden.Atmosfærisk metan danner en drivhuseffekt på Titans overflate, og uten denne ville Titan vært langt kaldere. Motsatt bidrar tørrdisen i atmosfæren til en antidrivhuseffekt ved å reflektere sollyset tilbake til rommet, og dermed motvirke deler av drivhuseffektens oppvarming. Overflaten er derfor betydelig kaldere enn den øvre atmosfæren.Titans skyer – som sannsynligvis består av metan, etan eller andre enkle organiske forbindelser – er spredt og variable gjennom hele tørrdisen. Funnene til Huygens-sonden indikerer at atmosfæren i perioder regner flytende metan og andre organiske forbindelser ned på overflaten.Skyer dekker typisk 1 % av Titans skive, men utvider seg raskt til 8 % under utbrudd. En hypotese hevder at de sørlige skyene dannes når forhøyede nivåer av sollys i løpet av den titanske sommeren genererer en oppløfting i atmosfæren, noe som resulterer i en konveksjon. Denne forklaringen kompliseres av at man har observert skydannelse ikke bare etter sommersolverv, men også midt på våren. En økende metanfuktighet på sørpolen bidrar muligvis til en rask økning i skystørrelsen. Det var sommer på Titans sørlige halvkule frem til 2010, da Saturns bane – som styrer månens bevegelse – vippet den nordlige halvkulen mot solen. Når årstidene endres slik, forventes det at etan vil begynne å kondensere over sørpolen.
== Overflateformasjoner ==
Overflaten har blitt beskrevet som «kompleks, væskeprosessert, [og] geologisk ung». Det antas at Titan har eksistert siden solsystemets dannelse, men at en nylig hendelse har formet overflaten. Titans atmosfære er dobbelt så tykk som jordens, noe som gjør det vanskelig for astronomiske instrumenter å kartlegge overflaten i spekteret til synlig lys.Cassini-sonden brukte infrarøde instrumenter, radarhøydemåler og syntetisk apertur-radar (SAR) for å kartlegge deler av Titan i løpet av nærpasseringer. De første bildene avslørte en variert geologi, med både grove og jevne områder. Der finnes formasjoner som synes å være av vulkansk opprinnelse som sannsynligvis spyr ut vann blandet med ammoniakk. Stripete formasjoner, noen av dem flere hundre kilometer i lengde, synes å være forårsaket av vindblåste partikler. Overflaten er relativt jevn; de få objektene som synes å være nedslagskratre har tilsynelatende blitt fylt igjen, muligvis av hydrokarbonregn eller vulkaner.
Høydemålinger med radar antyder at høydevariasjonene er små, typisk under 150 m. Sporadiske høydeendringer på 500 m har blitt observert og Titan har fjell som noen ganger når flere hundre meter og i noen tilfeller også over 1 000 m i høyde.Overflaten er markert av brede regioner med lyst og mørkt terreng. Xanadu er et stort, reflektivt ekvatorialt område omtrent på størrelse med Australia, som ble identifisert i infrarøde bilder fra Hubble-teleskopet i 1994, og senere observert av Cassini. Denne overlappende regionen er fylt med åser og avskjærende daler og kløfter. På kryss og tvers av denne går det mørke lineamenter – slyngete topografiske formasjoner som ligner rygger eller sprekker. Disse kan representere tektonisk aktivitet som kan indikere at Xanadu er geologisk ung. Alternativt kan lineamentene være væskeformede kanaler som antyder et eldre terreng som har blitt gjennomskåret av strømsystemer. Mørke områder med lignende størrelser andre steder, er observert fra bakken og av Cassini; det ble spekulert i at de er metan- eller etansjøer, men Cassini-observasjoner synes å indikere noe annet (se under).
=== Væsker ===
Mulige hav av hydrokarboner ble foreslått basert på data fra Voyager 1 og 2. De viste at Titan hadde en tykk atmosfære med omtrent riktig temperatur og sammensetning for å støtte det. Beviser kom i 1995 da data fra Hubble og andre observasjoner antydet flytende metan, enten i frikoblede lommer eller på skala med satellittbrede hav tilsvarende til vann på jorden.I 2004 ble det håpet at Cassini skulle oppdage reflekterende sollys fra overflaten av sjøer eller hav av hydrokarboner, men ingen speilrefleksjoner ble opprinnelig observert. Nær sørpolen ble den mørke formasjonen Ontario Lacus identifisert – og senere bekreftet å være en innsjø. Det ble også identifisert en mulig kystlinje nær polen fra radarbilder.
Under en forbiflyvning 22. juli 2006 kartla sonden de nordlige breddegrader, hvor det da var vinter, og oppdaget en rekke store, jevne (og dermed mørke for radar) flekker på overflaten nær polen. Forskere kunngjorde i januar 2007 at dette var «definitive beviser for sjøer fylt med metan på Saturns måne Titan». Cassini-Huygens-laget konkluderte med at formasjonene nesten med sikkerhet var sjøer av hydrokarboner – de første stabile legemene av overflatevæske funnet utenfor jorden.
Noen synes å ha kanaler forbundet med væsken og ligger i topografiske forsenkninger. Formasjoner fra væskeerosjon ser ut til å være relativt nye: kanaler i noen regioner har dannet overraskende lite erosjon, noe som antyder at erosjonen er ekstremt langsom eller at et annet nylig fenomen har visket ut eldre elveleier og landformer. Sjøene dekker bare et par prosent av overflaten, og Titan er mye tørrere enn jorden.Selv om de fleste sjøer er konsentrert nær polene – hvor den relative mangelen på sollys forhindrer fordampning – har det også blitt oppdaget en rekke langvarige innsjøer av hydrokarboner i de ekvatoriale ørkenregionene, blant annet nær Huygens' landingssted i Shangri-La-regionen som er omtrent halvparten av størrelsen til Store Saltsjø i Utah. De ekvatoriale innsjøene er trolig «oaser», som forsynes av underjordiske akvifer.I juni 2008 bekreftet Visual and Infrared Mapping Spectrometer på Cassini at det fantes etan i væskeform i Ontario Lacus. 21. desember samme år passerte Cassini rett over Ontario Lacus og observerte spektakulære refleksjoner med radaren. Styrken på refleksjonen mettet sondens mottaker, og indikerte at nivået på innsjøen ikke varierte mer enn 3 mm. Dette betyr at overflatevindene var minimale, eller at sjøene av hydrokarboner er viskøse.Speilende refleksjoner indikerer en glatt, speilblank overflate, slik at observasjonen bekreftet tilstedeværelsen av et stort flytende legeme på radarbilder. Observasjonen ble gjort kort tid etter at nordpolområdet dukket opp fra 15 års vintermørket.
8. juli 2009 observerte Cassinis VIMS en speilende refleksjon som indikerte en glatt, speilblank overflate av det som i dag kalles Jingpo Lacus, en innsjø i den nordlige polregionen, kort tid etter at området kom ut fra 15 år med vintermørke.Radarmålinger utført i juli 2009 og januar 2010 indikerte at Ontario Lacus er ekstremt grunn, med en gjennomsnittlig dybde på 0,4–3,2 m og en maksimal dybde på 2,9–7,4 m. I motsetning har Ligeia Mare på den nordlige halvkule dyp som overstiger den maksimale dybden radaren kan måle på 8 m.Under seks forbiflyvninger i perioden 2006–2010 samlet Cassini radiometriske sporinger og optiske navigasjonsdata som kunne antyde en endring i formen av månen. Tettheten til Titan er konsistent med et legeme som består av omtrent 60 % bergarter og 40 % vann. Analyser antyder at overflaten kan heve og senke seg opp til 10 m i løpet av hvert omløp. Graden av vridning antyder at Titans indre kan deformeres, og en sannsynlig modell er et flere kilometer tykt skall av is som flyter på toppen av et globalt hav. Disse funnene og tidligere studier, antyder at havet ikke ligger mer enn 100 km under overflaten.
=== Nedslagskratre ===
Radar-, SAR- og bildedata fra Cassini har avslørt få nedslagskratre på overflaten. De som finnes synes å være relativt unge sammenlignet med månens alder. Et 440 km bredt basseng med to ringer kalt Menrva, ble oppdaget av Cassinis ISS som et lyst-mørkt konsentrisk mønster. Krateret Sinlap har en diameter på 60 km og flat bunn. Ksa har en diameter på 30 km og en mørk bunn med en sentral topp.Bilder tatt med radar og kartlegging utført av Cassini avdekket «kraterformer», sirkulære formasjoner på overflaten som kan være relatert til nedslag, men som mangler visse egenskaper for å kunne identifiseres med sikkerhet. En 90 km bred ring med lyst, grovt materiale – kjent som Guabonito, antas å være et nedslagskrater fylt med mørke, vindblåste sedimenter. Lignende formasjoner ble observert i de mørke Shangri-La og Aaru-regionene. Radarobservasjoner avslørte også flere sirkulære formasjoner som kan være kratre i den lyse regionen Xanadu under Cassinis forbiflyvning 30. april 2006.Mange kratre, eller sannsynlige kratre, viser tegn på omfattende erosjon, og alle viser indikasjoner på endringer. De fleste store kratre har brutte eller ufullstendige kanter, selv om noen har relativt mer massive kanter enn de ellers i solsystemet. Det finnes lite bevis for dannelsen av palimpsester gjennom viskoelastisk spenningsfrigjøring i skorpen, i motsetning til på andre store ismåner. De fleste kratrene mangler sentrale topper og har jevne bunner, muligens på grunn av nedslagsproduksjonen eller senere utbrudd av kryovulkansk lava. Mens fyllingen fra ulike geologiske prosesser er en grunn til Titans relative mangel på kratre, spiller den atmosfæriske beskyttelsen også en rolle. Det anslås at atmosfæren reduserer antall kratre med en faktor på to.Radardekningen av 22 % av Titan i 2007 antydet en ikke-uniform fordeling. Xanadu har 2–9 ganger flere kratre enn andre steder. Den førende halvkulen har 30 % høyere tetthet enn den bakre halvkulen. Det er lavere tetthet i områder med ekvatoriale sanddyner og i den nordlige polregionen – hvor innsjøer og hav av hydrokarboner er mest vanlig.Modeller av nedslagsbaner og vinkler før Cassini antyder at der hvor nedslagsobjektet treffer skorpen av is, forblir en liten mengde av oppvirvlet materiale værende igjen i krateret som flytende vann. Det kan vedvare som væske i århundrer eller lengre, tilstrekkelig lenge for «syntesen av enkle forløpermolekyler til livets opprinnelse»
=== Kryovulkanisme og fjell ===
Forskere har lenge spekulert i om forholdene på Titan ligner på jordens i dens tidlige historie, dog med en mye lavere temperatur. Oppdagelsen av argon 40 i atmosfæren i 2004 indikerte at vulkaner hadde spydd ut søyler av «lava» bestående av vann og ammoniakk. Globale kart over fordelingen av innsjøer på overflaten avslørte at der ikke er tilstrekkelig overflatemetan for å kunne forklare den kontinuerlige tilstedeværelsen i atmosfæren. Derfor må en betydelig andel komme fra vulkanske prosesser.Likevel mangler overflateformasjoner som entydig kan tolkes som kryovulkaner. Den mørke formasjonen Ganesa Macula, som ble avslørt av radarobservasjoner av Cassini, ligner «pannekakekuplene» på Venus, og ble tolket som en kryovulkansk dome. American Geophysical Union avkreftet dette i desember 2008, og forklarte formasjonen som et resultat av en uheldig kombinasjon av lys og mørke flekker.Cassini oppdaget også en uvanlig lys formasjon – kalt Tortola Facula – som ble tolket å være en kryovulkansk kuppel. Ingen lignende formasjoner har blitt identifisert per 2010. I desember 2008 kunngjorde astronomer oppdagelsen av to forbigående, men uvanlige langlevde «lyse flekker» i atmosfæren som fremstod for vedvarende til å kunne forklares med bare værmønstre. Dette antydet at de var et resultat av omfattende kryovulkanisme.I mars 2009 ble det oppdaget strukturer som lignet lavastrømmer i regionen Hotei Orcus. Disse syntes å svinge i lysstyrke over flere måneder. Selv om mange forklaringer ble foreslått, ble lavastrømmer funnet å stige 200 m over overflaten, i samsvar med at det hadde brutt ut fra under overflaten.Et fjell med en lengde på 150 km, en bredde på 30 km og en høyde på 1,5 km ble oppdaget av Cassini i 2006. Fjellkjeden ligger på den sørlige halvkulen og antas å være sammensatt av isete materialer dekket med snø av metan. Bevegelsen til de tektoniske platene, muligvis påvirket av et nærliggende nedslagsbasseng, kan ha åpnet opp et gap hvor fjellets materialer har kommet opp. Før Cassini antok forskere at det meste av topografien ville være nedslagskratre, men disse fjellene ble dannet gjennom geologiske prosesser slik som på jorden. I desember 2010 kunngjorde laget bak Cassini-oppdraget den mest overbevisende mulige kryovulkanen funnet så langt – Sotra Facula. Den er én i en kjede av minst tre fjell, alle 1 000–1 500 m høye, hvorav flere er toppet av store kratre. Grunnen rundt basene synes å være dekket av frosne lavastrømmer.Hvis det eksisterer vulkanisme på Titan, er hypotesen at den er drevet av energi frigjort fra henfallet av radioaktive grunnstoffer i mantelen, slik den er på jorden. Jordens magma består av flytende bergarter som har en mindre tetthet enn den faste skorpen av bergarter som den trenger gjennom. Is har mindre tetthet enn vann, og Titans magma av vann vil være tettere enn den faste skorpen av is. Dette betyr at kryovulkanismen må drives av store mengder ekstra energi, muligens via tidevannsfleksingen fra Saturn. Alternativt kan trykket som driver kryovulkaner forårsakes av Is Ih som presser fra undersiden av Titans ytre skall. Lavtrykksisen som ligger over et flytende lag av ammoniumsulfat flyter oppover, og det ustabile systemet kan produsere dramatiske vannsøyler. Overflaten fornyes gjennom aske av ammoniumsulfat og is på størrelse med korn som bidrar til å produsere et vindformet landskap og sanddyneformasjoner.I 2008 foreslo planetologen Jeffrey Moore ved Ames Research Center et alternativt syn. Ingen vulkanske formasjoner hadde blitt entydig identifisert så langt, og han hevdet at Titan er en geologisk død verden hvis overflate er formet av nedslagskratre, fluvial og eloisk erosjon, massebevegelse og andre eksogene prosesser. Ifølge denne hypotesen slippes ikke metan ut av vulkaner, men diffuserer sakte ut av Titans kalde og stive indre.
Ganesa Macula kan være et erodert nedslagskrater med en mørk dyne i midten. De fjellrike ryggene i noen regioner kan forklares som svært degraderte kanter rundt store multiringede nedslagsformasjoner eller som et resultat av den globale sammentrekningen på grunn av den sakte avkjølingen av det indre. Selv i dette tilfellet kan Titan ha indre hav av den eutektiske blandingen av ammoniakk og vann med temperaturer på 176 K (-97 °C). Dette er tilstrekkelig lavt til å forklares av henfallet av radioaktive grunnstoffer i kjernen.
Det lyse terrenget i Xanadu kan være et degradert tungt kratret terreng tilsvarende det som er observert på overflaten av Callisto. Hvis det ikke var for mangelen på en atmosfære, kunne Callisto vært en modell for Titans geologi. Jeffrey Moore har kalt Titan for Callisto med vær.
=== Mørkt terreng ===
De første bildene av overflaten tatt av jordbaserte teleskoper tidlig på 2000-tallet, avslørte store regioner av mørkt terreng som strekker seg over Titans ekvator. Før Cassinis ankomst var det antatt at regionene var hav av organiske materialer som tjære eller hydrokarboner. Radarbilder tatt av Cassini-sonden har avslørt at noen av disse regionene har omfattende sletter dekket med sanddyner, opp til 330 m høye, ca. en kilometer brede og flere titalls til hundretalls av kilometer lange.De lineære dynene antas å ha blitt dannet av moderate variable vinder som enten fulgte en hovedretning eller vekslet mellom to ulike retninger. Sanddyner av denne typen er alltid i linje med den gjennomsnittlige vindretningen. På Titan kombineres jevne sonale (østlige) vinder med varierte tidevannsvinder (omtrent 0,5 m/s). Tidevannsvindene skyldes tidevannskrefter fra Saturn på Titans atmosfære – som er 400 ganger sterkere enn månens tidevannskrefter på jorden – og har en tendens til å drive vinden mot ekvator. Dette vindmønsteret fører til at sanddyner bygges opp i lange parallelle øst-vest-gående linjer. Dynene brytes opp rundt fjell hvor vindretningen endres.
Sanden kan ha blitt dannet når flytende metan regnet og eroderte grunnfjellet av is, eventuelt i form av flommer. Alternativt kunne sanden også ha kommet fra organiske stoffer produsert av fotokjemiske reaksjoner i Titans atmosfære. Studier av dynenes sammensetning i mai 2008 avslørte at de inneholdt mindre vann enn resten av Titan, og at de mest sannsynlig er utledet fra organiske materialer som klumpet seg sammen etter regn mot overflaten.
== Observasjon og utforskning ==
Titan er aldri synlig med det blotte øye, men kan observeres gjennom små teleskoper eller sterke kikkerter. Amatørobservasjoner er vanskelig på grunn av nærheten til Saturn og dens ringsystem; en okkulterende stang som dekker deler av øyet og blokkerer den lyse planeten forbedrer muligheten til å se månen. Maksimal tilsynelatende størrelsesklasse er +8,2, og gjennomsnittlig opposisjonsstørrelsesklasse er 8.4. Til sammenligning har Ganymedes – som er omtrent på samme størrelse – i det jovianske systemet +4,6.I 1907 antydet den spanske astronomen Josep Comas Solà at han hadde observert en formørkelse nær kanten av Titans skive og to runde, hvite flekker i midten. Kuipers utledning av en atmosfære på 1940-tallet var den neste store observasjonshendelsen.
=== Pioneer 11 ===
Den første sonden til å besøke Saturn-systemet var Pioneer 11 i 1979. Denne fastslo da at Titan sannsynligvis var for kald til å kunne støtte liv. Sonden tok de første bildene av månen (inkludert noen av månen og Saturn sammen), men disse var av dårlig kvalitet. De første nærbildene av Titan ble tatt 2. september 1979.
=== Voyager ===
Titan ble utforsket av både Voyager 1 og 2 i henholdsvis 1980 og 1981. Voyager 1s kurs ble endret for å utføre en nærmere passering av Titan. Sonden passerte månen 12. november 1980 i en avstand av 6 490 km. Dessverre manglet fartøyet instrumenter til å trenge gjennom disen. Mange år senere avslørte en intensiv digital prosessering av bilder tatt gjennom Voyager 1s oransje filter hint om de lyse og mørke formasjonene som nå er kjent som Xanadu og Shangri-La. De hadde imidlertid da allerede blitt observert i det infrarøde av Hubble-teleskopet. Voyager 2 tok en overfladisk kikk på Titan, og passerte månen 25. august 1981 i en avstand av 665 960 km. Laget bak Voyager 2 hadde valget mellom å ta en detaljert kikk på Titan, eller å bruke en annen bane mot Uranus og Neptun. Gitt mangelen på overflateformasjoner sett av Voyager 1 ble det siste alternativet valgt.
=== Cassini-Huygens ===
Selv med data fra Voyager-sondene forble Titan et mystisk legeme – en planetlignende satellitt innhyllet i en atmosfære som gjorde detaljerte observasjoner vanskelig. Mysteriene som hadde omgitt Titan siden observasjonene av Christiaan Huygens og Giovanni Cassini på 1600-tallet, endte med et romfartøy oppkalt etter dem.
Cassini-Huygens ankom Saturn 1. juli 2004 og begynte prosessen med å kartlegge Titans overflate med radar. Som et fellesprosjekt mellom Den europeiske romfartsorganisasjon (ESA) og NASA var det et vellykket oppdrag. Cassini-sonden fløy forbi Titan 26. oktober 2004 og tok da bildene med den høyeste oppløsningen av månen noensinne, i en høyde av bare 1 200 km. Den avslørte da også lyse og mørke flekker som ville vært usynlige for det menneskelige øye fra jorden. Huygens landet på Titan 14. januar 2005, og oppdaget at mange overflateformasjoner synes å ha blitt formet av strømmende væsker en gang i fortiden.22. juli 2006 gjennomførte Cassini sin første målrettede nærpassering 950 km fra Titan. Den laveste forbiflyvningen var på 880 km 21. juni 2010. Væsken på overflaten ble funnet i forekomster i den nordlige polregionen. Titan er det fjerneste legemet fra jorden og den andre månen i solsystemet som har hatt en romsonde på overflaten.
==== Huygens' landingssted ====
Sonden Huygens landet litt utenfor den østligste kanten av den lyse regionen Adiri. Den fotograferte bleke åser med mørke «elver» rennende ned til en mørk slette. Nåværende forståelser er at åsene (eller «høylandet») består hovedsakelig av is. Mørke organiske sammensetninger, dannet av solens ultrafiolette stråling i den øvre atmosfæren, kan regne fra atmosfæren og ned på overflaten. De vaskes nedover åsene med metanregnet og blir over geologiske tidsskalaer avleiringer på slettene.Etter landingen fotograferte Huygens mørke sletter dekket av små steiner og grus, sammensatt av is. De to steinene like under midten av bildet til høyre er mindre enn de ser ut til: den til venstre er 15 cm og den i midten er 4 cm på tvers. Bildet er tatt med en avstand på ca. 85 cm. Erosjon ved foten av steinene indikerer en mulig fluvial aktivitet. Overflaten er mørkere enn først antatt, og den består av en blanding av vann og hydrokarbonis. «Jorden» som vises på bildene er trolig nedbør fra disen av hydrokarboner.
I mars 2007 bestemte NASA, ESA og COSPAR at landingsstedet til Huygens skulle hete Hubert Curien Memorial Station til minne om den tidligere presidenten i ESA.
=== Fremtidige oppdrag ===
Titan Saturn System Mission (TSSM) er et foreslått fellesprosjekt mellom NASA og ESA for utforskning av Saturns måner. Oppdraget ser for seg en varmluftballong som svever i månens atmosfære i seks måneder. Oppdraget konkurrerte mot Europa Jupiter System Mission (EJSM) om finansieringen, og i februar 2009 ble det klart at ESA og NASA hadde gitt EJSM prioritet foran TSSM, og at man ville forsøke å finne et senere tidspunkt for TSSM.
I mai 2012 foreslo NASA Titan Mare Explorer (TiME), et rimeligere landingsfartøy som kan lande i en av innsjøene nær Titans nordpol og flyte på overflaten av innsjøen i 3–6 måneder. Dette prosjektet var antatt å kunne starte i 2016 og ankomme Titan i 2023.Et europeisk landingsprosjekt med konseptsonden Titan Lake In-situ Sampling Propelled Explorer (TALISE), ble foreslått i oktober 2012. Hovedforskjellen fra TiME-sonden vil være et fremdriftssystem.
== Prebiotiske forhold og muligheter for liv ==
Cassini-Huygens hadde ikke utstyr til å påvise biosignaturer eller komplekse organiske forbindelser. Miljøet på Titan ligner likevel delvis det teoretiske miljøet på den tidlige jorden. Forskere antar at atmosfæren til den tidlige jorden lignet dagens atmosfære på Titan i sammensetning, men med viktige unntak som mangelen på vanndamp på Titan. Satellitten er av noen forskere antatt å inneholde mikrobielt utenomjordisk liv eller, i det minste, et prebiotisk miljø som er rikt på komplekse organiske forbindelser.
=== Dannelsen av komplekse molekyler ===
Miller-Urey-eksperimentet og flere følgende eksperimenter har vist at med en atmosfære lik den som finnes på Titan, og med ultrafiolett stråling i tillegg, kan komplekse molekyler og polymersubstanser som tholiner genereres. Reaksjonen starter med dissosiasjon av nitrogen og metan, som danner hydrogencanid og acetylen. Totalt 22 aminosyrer ble dannet under prosessen. Videre reaksjoner har blitt omfattende studert.I oktober 2010 rapporterte Sarah Horst ved University of Arizona om funn av fem nukleotidbaser – byggesteiner i DNA og RNA – blant de mange forbindelsene som ble produsert når energi ble brukt til en kombinasjon av gasser som de i Titans atmosfære. Horst fant også aminosyrer, byggesteinene i proteiner. Hun uttalte at det var første gang nukleotidbaser og aminosyrer hadde blitt funnet i et slikt eksperiment, uten at flytende vann var til stede.
=== Mulige habitater under overflaten ===
Simuleringer i laboratorium tyder på at det er tilstrekkelig med organiske materialer på Titan til å starte en kjemisk evolusjon til det som antas å ha startet liv på jorden. Mens analogien forutsetter tilstedeværelsen av flytende vann over lengre perioder enn det som til nå er observert, foreslår flere teorier at flytende vann fra et nedslag kan bli bevart under et frossent isolasjonslag. Det er blitt observert at flytende hav av ammoniakk kan eksistere dypt under overflaten; en modell antyder en løsning av ammoniakk og vann så dypt som 200 m under skorpen av is, under forhold som etter «terrestrisk standard er ekstreme, men slik at liv faktisk kan overleve». Varmetransport mellom det indre og de øvre lagene vil være avgjørende for å opprettholde liv i et underjordisk hav. Oppdagelsen av mikrobialt liv på Titan vil avhenge av de biogene effektene. For eksempel har det at atmosfærisk metan og nitrogen kan være av biologisk opprinnelse blitt utforsket.
=== Metan og liv på overflaten ===
Det har blitt antydet at liv kan eksistere i metansjøene på Titan, liksom organismer på jorden lever i vann. Slike skapninger ville inhalere H2 i stedet for O2, metablisere det med acetylen i stedet for glukose, og puste det ut som metan i stedet for karbondioksid. De kunne bruke en flytende hydrokarbon som løsningsmiddel, slik som metan eller etan, i stedet for flytende vann. Vann er mer løselig enn metan, men også mer kjemisk reaktiv og kan bryte ned store organiske molekyler gjennom hydrolyse. En livsform hvis løsningmiddel var en hydrokarbon ville ikke risikere å ødelegge biomolekylene på denne måten.I 2005 argumenterte astrobiologen Christopher McKay for at et eventuelt metanogent liv på overflaten av Titan, sannsynligvis vil ha en målbar effekt på blandingsforholdet i troposfæren; nivåer av hydrogen og acetylen ville vært målbart lavere enn ellers forventet.I 2010 identifiserte Darrell Strobel ved Johns Hopkins University en større mengde molekylært hydrogen i de øvre atmosfæriske lagene enn i de lavere lagene. Han argumenterte for en nedadgående strøm med en hastighet på omtrent 1025 molekyler per sekund og forsvinningen av hydrogen nær overflaten. Funnet samsvarte med effektene som Chris McKay hadde forutsagt hvis metanogene livsformer fantes der. Samme år viste en annen studie at nivåene av acetylen på Titans overflate ble tolket av Chris McKay som forenelig med hypotesen om at organismer forbruker hydrokarboner.McKay påpekte at det finnes andre, sannsynlige forklaringer på funnet av hydrogen og acetylen; mulighetene for en foreløpig ukjent fysisk eller kjemisk prosess (for eksempel en katalysator på overflaten som går på hydrokarboner eller hydrogen) eller mangler i dagens modeller for materialstrømmer. Data om sammensetninger og transportmodeller må være dokumentert. Ockhams barberkniv prioriterer en fysisk eller kjemisk forklaring fremfor en biologisk, gitt enkelheten av kjemiske katalysatorer versus kompleksiteten av en biologisk form. McKay bemerker likevel at oppdagelsen av noen av de, inkludert bare en katalysator som er effektiv ved 95 K (−180 °C), vil være en viktig oppdagelse.NASA skrev om funnene i juni 2010: «Til dato er metanbaserte livsformer kun hypotetiske. Forskere har enda ikke oppdaget denne formen for liv noen steder». Videre skriver NASA: «noen forskere mener disse kjemiske signaturene styrker argumentet for en primitiv, eksotisk form for liv eller forløpere til liv på Titans overflate.»
=== Prebiotiske forhold ===
Den store avstanden fra solen gjør at Titan er iskald (et faktum forverret av antidrivhuseffekten fra skydekket) og atmosfæren mangler CO2. Forskere som Jonathan Lunine har ansett det som lite sannsynlig at det finnes liv på Titan og heller sett på det som et eksperiment for undersøkende teorier om forholdene som rådet før liv oppstod på jorden. De prebiotiske forholdene i Titans miljø og den tilhørende organiske kjemien er av stor interesse for å forstå den tidlige historien til den terrestriske biosfæren. Å bruke Titan som et prebiotisk eksperiment innebærer ikke bare observasjon gjennom romfartøyer, men også laboratorieeksperimenter og kjemiske og fotokjemiske modelleringer på jorden.
=== Panspermi-hypotesen ===
Panspermi tilsier at det er statistisk mer sannsynlig at eventuelle livsformer på Titan stammer fra jorden enn at de har oppstått uavhengig. Under nedslag fra store asteroider og kometer på jordens overflate kan flere hundre millioner fragmenter av mikrobe-laden-stein ha unnsluppet jordens gravitasjon. Beregninger tyder på at en del av disse vil møte andre legemer i solsystemet, deriblant Titan. På den andre siden har Jonathan Lunine argumentert for at enhver levende organisme i Titans kryogeniske sjøer av hydrokarboner må være så kjemisk forskjellig fra livet på jorden at den ene ikke kan være stamfar til den andre.
=== Fremtidige forhold ===
Om ca. seks milliarder år blir solen en rød kjempe. Overflatetemperaturen på Titan vil stige til ~200 K (−70 °C) – høyt nok til at stabile hav med en blanding av vann og ammoniakk kan eksistere på overflaten. Etterhvert som solens ultrafiolette utstråling øker, vil disen i Titans øvre atmosfære forsvinne og antidrivhuseffekten avta på overflaten. Dette vil igjen føre til at drivhuseffekten dannet av atmosfærisk metan spiller en langt større rolle. Et slikt miljø kan danne liv som vil vedvare i flere hundre millioner av år. Dette var tilstrekkelig med tid for enkelt liv å utvikle seg på jorden, selv om ammoniakken på Titan vil forsinke de samme kjemiske reaksjonene.
== Noter ==
== Referanser ==
Litteraturhenvisninger
Øvrige referanser
== Litteratur ==
=== Litteratur til artikkelen ===
ArtiklerArtemieva N.; Lunine, J. (2003). «Cratering on Titan: impact melt, ejecta, and the fate of surface organics». Icarus (engelsk). 164 (2). Bibcode:2003Icar..164..471A. doi:10.1016/S0019-1035(03)00148-9. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Barnes, Jason W.; Brown, Robert H.; Soderblom, Laurence; Buratti, Bonnie J.; Sotin, Christophe; Rodriguez, Sebastien; Le Mouèlic, Stephane; Baines, Kevin H.; Clark, Roger (2006). «Global-scale surface spectral variations on Titan seen from Cassini/VIMS» (PDF). Icarus (engelsk). 186 (1). Bibcode:2007Icar..186..242B. doi:10.1016/j.icarus.2006.08.021. Arkivert fra originalen (PDF) 25. juli 2011. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Benton, Julius L. Jr. (2005). Saturn and How to Observe It (engelsk). Springer London. ISBN 978-1-84628-045-0. Arkivert fra originalen 10. mars 2020. Besøkt 13. oktober 2012.
Bevilacqua, R.; Menchi, O.; Milani, A.; Nobili, A.M.; Farinella, P. (1980). «Resonances and close approaches. I. The Titan-Hyperion case». Earth, Moon, and Planets (engelsk). 22 (2). Bibcode:1980M&P....22..141B. doi:10.1007/BF00898423. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Cassini, G.D. (1673). «A Discovery of two New Planets about Saturn, made in the Royal Parisian Observatory by Signor Cassini, Fellow of both the Royal Societys, of England and France; English't out of French». Philosophical Transactions (engelsk). 8 (1673). doi:10.1098/rstl.1673.0003.
Dermott, S.F.; Sagan, C. (1995). «Tidal effects of disconnected hydrocarbon seas on Titan». Nature (engelsk). 374 (6519). Bibcode:1995Natur.374..238D. PMID 7885443. doi:10.1038/374238a0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Emily L., Schaller; Brouwn, Michael E.; Roe, Henry G.; Bouchez, Antonin H. (2006). «A large cloud outburst at Titan's south pole» (PDF). Icarus (engelsk). 182 (182). Bibcode:2006Icar..182..224S. doi:10.1016/j.icarus.2005.12.021. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Fortes, A.D. (2000). «Exobiological implications of a possible ammonia-water ocean inside Titan». Icarus (engelsk). 146 (2). Bibcode:2000Icar..146..444F. doi:10.1006/icar.2000.6400.
Fortes, A.D.; Grindroda, P.M.; Tricketta, S. K.; Vočadloa, L. (2007). «Ammonium sulfate on Titan: Possible origin and role in cryovolcanism». Icarus (engelsk). 188 (1). Bibcode:2007Icar..188..139F. doi:10.1016/j.icarus.2006.11.002. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Gladman, Brett; Dones, Luke; Levinson, Harold F.; Burns, Joseph A. (2005). «Impact Seeding and Reseeding in the Inner Solar System». Astrobiology (engelsk). 5 (4). Bibcode:2005AsBio...5..483G. PMID 16078867. doi:10.1089/ast.2005.5.483. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Grasset, O.; Sotin, C.; Deschamps, F. (2000). «On the internal structure and dynamic of Titan». Planetary and Space Science (engelsk). 48 (7–8). Bibcode:2000P&SS...48..617G. doi:10.1016/S0032-0633(00)00039-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Ivanov, B.A.; Basilevsky, A.T.; Neukum, G. (1997). «Atmospheric entry of large meteoroids: implication to Titan». Planetary and Space Science (engelsk). 45 (8). Bibcode:1997P&SS...45..993I. doi:10.1016/S0032-0633(97)00044-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Jacobson, R.A.; Antreasian, P.G.; Bordi, J.J.; Criddle, K.E.; Ionasescu, R.; Jones, J.B.; MacKenzie, R.A.; Meek, M.C.; Parcher, D. (desember 2006). «The Gravity Field of the Saturnian System from Satellite Observations and Spacecraft Tracking Data». The Astronomical Journal (engelsk). 132 (6). Bibcode:2006AJ....132.2520J. doi:10.1086/508812. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Lancaster, N. (2006). «Linear Dunes on Titan». Science (engelsk). 312 (5774). PMID 16675686. doi:10.1126/science.1126292.
Lassell (12. november 1847). «Observations of Mimas, the closest and most interior satellite of Saturn». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (engelsk). 8 (1).
LeCorre, L.; LeMouélic, S.; Sotin, C. (2008). «Cassini/VIMS observations of cryo-volcanic features on Titan» (PDF). Lunar and Planetary Science (engelsk). XXXIX. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Lingard, Steve; Norris, Pat (2005). «How To Land on Titan» (engelsk) (23). Arkivert fra originalen 21. juli 2011. Besøkt 13. oktober 2012. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Longstaff, Alan (februar 2009). «Is Titan (cryo)volcanically active?». Astronomy Now (engelsk).
Lorenz, R. (2003). «The Glitter of Distant Seas». Science (engelsk). 302 (5644). PMID 14526089. doi:10.1126/science.1090464.
Lorenz, R.D.; Wall, S.; Radebaugh, J.; Boubin, G.; Reffet, E.; Janssen, M.; Stofan, E.; Lopes, R.; Kirk, R. (2006). «The sand seas of Titan: Cassini RADAR observations of longitudinal dunes». Science (engelsk). 312 (5774). Bibcode:2006Sci...312..724L. PMID 16675695. doi:10.1126/science.1123257. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Lorenz, R.D.; Callahan; Gim, Y.; Alberti, G.; Flamini, E.; Seu, R.; Picardi, G.; Orosei, R.; Zebker, H. (2007). «Titan's Shape, Radius and Landscape from Cassini Radar Altimetry» (PDF). Lunar and Planetary Science Conference (engelsk). 38. Bibcode:2007LPI....38.1329L. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Lorenz, R.D. (30. juli 2010). «Winds of Change on Titan». Science (engelsk). 329 (5991). Bibcode:2010Sci...329..519L. PMID 20671175. doi:10.1126/science.1192840.
Lunine, Jonathan (2008). «Saturn’s Titan: A Strict Test for Life’s Cosmic Ubiquity» (PDF). Proceedings of the American Philosophical Society (engelsk). 153 (4). Bibcode:2009arXiv0908.0762L. arXiv:0908.0762 . Arkivert fra originalen (PDF) 14. november 2012.
Mahaffy, Paul R. (13. mai 2005). «Intensive Titan Exploration Begins». Science (engelsk). 308 (5724). Bibcode:2005Sci...308..969M. PMID 15890870. doi:10.1126/science.1113205.
McKay, C.P.; Pollack, J.B.; Courtin, R. (1991). «The greenhouse and antigreenhouse effects on Titan». Science (engelsk). 253 (5024). PMID 11538492. doi:10.1126/science.11538492. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
McKay, C.P.; Smith, H.D. (2005). «Possibilities for methanogenic life in liquid methane on the surface of Titan». Icarus (engelsk). 178 (1). Bibcode:2005Icar..178..274M. doi:10.1016/j.icarus.2005.05.018. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Mitri, G.; Showman, Adam P.; Lunine, Jonathan I.; Lorenz, Ralph D. (2007). «Hydrocarbon Lakes on Titan» (PDF). Icarus (engelsk). 186 (2). Bibcode:2007Icar..186..385M. doi:10.1016/j.icarus.2006.09.004. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Moore, J.M.; Pappalardo, R.T. (2008). «Titan: Callisto With Weather?». American Geophysical Union (engelsk). 11. Bibcode:2008AGUFM.P11D..06M. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Niemann, H.B; Bauer, S.J; Carignan, G.R.; Demick, J.E.; Frost, R.L.; Gautier, D.; Haberman, J.A.; Harpold, D.N. (2005). «The abundances of constituents of Titan's atmosphere from the GCMS instrument on the Huygens probe». Nature (engelsk). 438 (7069). Bibcode:2005Natur.438..779N. PMID 16319830. doi:10.1038/nature04122. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Owen, Tobias (2005). «Planetary science: Huygens rediscovers Titan». Nature (engelsk). 438 (7069). Bibcode:2005Natur.438..756O. PMID 16363022. doi:10.1038/438756a.
Raulin F.; Owen T. (2002). «Organic chemistry and exobiology on Titan». Space Science Review (engelsk). 104 (1–2). Bibcode:2002SSRv..104..377R. doi:10.1023/A:1023636623006.
Raulin, F. (2005). «Exo-astrobiological aspects of Europa and Titan: From observations to speculations». Space Science Review (engelsk). 116 (1–2). Bibcode:2005SSRv..116..471R. doi:10.1007/s11214-005-1967-x.
Richardson, J.; Lorenz, Ralph D.; McEwen, Alfred (2004). «Titan's Surface and Rotation: New Results from Voyager 1 Images». Icarus (engelsk). 170 (1). Bibcode:2004Icar..170..113R. doi:10.1016/j.icarus.2004.03.010. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Roe, H.G. (2004). «A new 1.6-micron map of Titan's surface». Geophys. Res. Lett. (engelsk). 31 (17). Bibcode:2004GeoRL..3117S03R. doi:10.1029/2004GL019871.
Schröder, S.E.; Tomasko, M.G.; Keller, H.U. (august 2005). «The reflectance spectrum of Titan's surface as determined by Huygens». American Astronomical Society, DPS meeting No. 37, #46.15; Bulletin of the American Astronomical Society (engelsk). 37 (726). Bibcode:2005DPS....37.4615S. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Shiga, David (2006). «Huge ethane cloud discovered on Titan». New Scientist (engelsk). 313.
Shiga, David (20. mars 2008). «Titan's changing spin hints at hidden ocean». Science (engelsk). doi:10.1126/science.1151639.
Shiga, David (28. mars 2009). «Giant 'ice flows' bolster case for Titan's volcanoes». NewScientist (engelsk) (2701).
Sotin, C.; Jaumann, R.; Buratti, B.; Brown, R.; Clark, R.; Soderblom, L.; Baines, K.; Bellucci, G.; Bibring, J. (2005). «Release of volatiles from a possible cryovolcano from near-infrared imaging of Titan». Nature (engelsk). 435 (7043). Bibcode:2005Natur.435..786S. PMID 15944697. doi:10.1038/nature03596. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Stofan, E.R.; Elachi, C.; Lunine, J.I.; Lorenz, R.D.; Stiles, B.; Mitchell, K.L.; Ostro, S.; Soderblom, L.; Wood, C. (2007). «The lakes of Titan». Nature (engelsk). 445 (1). Bibcode:2007Natur.445...61S. PMID 17203056. doi:10.1038/nature05438. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Strobel, Darrell F. (2010). «Molecular hydrogen in Titan's atmosphere: Implications of the measured tropospheric and thermospheric mole fractions» (PDF). Icarus (engelsk). 208 (2). Bibcode:2010Icar..208..878S. doi:10.1016/j.icarus.2010.03.003. Arkivert fra originalen (PDF) 24. august 2012.
Tobie, G.; Grasset, Oliver; Lunine, Jonathan I.; Mocquet, Antoine; Sotin, Christophe (2005). «Titan's internal structure inferred from a coupled thermal-orbital model». Icarus (engelsk). 175 (2). Bibcode:2005Icar..175..496T. doi:10.1016/j.icarus.2004.12.007. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Waite, J.H.; Cravens, T.E.; Coates, A.J.; Crary, F.J.; Magee, B.; Westlake, J. (2007). «The Process of Tholin Formation in Titan's Upper Atmosphere». Science (engelsk). 316 (5826). Bibcode:2007Sci...316..870W. PMID 17495166. doi:10.1126/science.1139727. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Wood, C.A.; Lorenz, R.; Kirk, R.; Lopes, R.; Mitchell, K.; Stofan, E.; The Cassini RADAR Team (6. september 2009). «Impact craters on Titan». Icarus (engelsk). 206 (1). Bibcode:2010Icar..206..334L. doi:10.1016/j.icarus.2009.08.021. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Wye, L.C.; Zebker, H.A.; Lorenz, R.D. (2009). «Smoothness of Titan's Ontario Lacus: Constraints from Cassini RADAR specular reflection data». Geophysical Research Letters (engelsk). 36 (16). Bibcode:2009GeoRL..3616201W. doi:10.1029/2009GL039588. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)BøkerCommittee on the Limits of Organic Life in Planetary Systems; Committee on the Origins and Evolution of Life; National Research Council (2007). The Limits of Organic Life in Planetary Systems (engelsk). The National Academies Press. ISBN 0-309-10484-X. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Coustenis, Athéna; Taylor, F.W. (2008). Titan: Exploring an Earthlike World (engelsk). World Scientific. ISBN 978-981-270-501-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Zubrin, Robert (1999). Entering Space: Creating a Spacefaring Civilization (engelsk). Section: Titan: Tarcher/Putnam. ISBN 1-58542-036-0.
=== Videre lesning ===
Lorenz, Ralph; Mitton, Jacqueline (2002). Lifting Titan's Veil: Exploring the Giant Moon of Saturn (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 0-521-79348-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
(en) Titan (moon) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Titan (moon) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(engelsk) Cassini–Huygens Mission To Saturn & Titan. Multimediainnhold Titan Virtual Tour
(engelsk) Titan Profile hos NASA's Solar System Exploration site
(engelsk) Video of Huygens’ descent fra ESA
(engelsk) Cassini Imaging Central Laboratory for Operations (CICLOPS) site Titan image search Arkivert 10. januar 2016 hos Wayback Machine.
(engelsk) Den europeiske romfartsorganisasjon. (2005). ESA—Cassini-Huygens.
(engelsk) The Planetary Society (2005). TPS: Saturn's moon Titan.
(engelsk) University of Arizona Lunar and Planetary Lab (2005). Lunar and Planetary Lab The Descent Imager-Spectral Radiometer of the Cassini–Huygens Mission to Titan.
(engelsk) The Alien Noise. Disse opptakene er en rekonstruksjon av lydene hørt av Huygens mikrofoner.
(engelsk) Film av Titans rotasjon fra National Oceanic and Atmospheric Administrations nettsted
(engelsk) AstronomyCast: Titan Fraser Cain og Pamela Gay, 2010.
(engelsk) Titan nomenclature og Titan map with feature names fra USGS planetary nomenclature page
Titan letter på sløret - artikkel fra forskning.no 31.10.04
|
Titan (eller Saturn VI) er planeten Saturns største måne. Den er den eneste kjente naturlige satellitten i vårt solsystem som har atmosfære, og det eneste kjente objektet utenom jorden med stabile legemer av væsker på overflaten.
| 10,084 | 10,084 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Seminar_(kirkelig)
|
2023-02-04
|
Seminar (kirkelig)
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kristendom']
|
Et seminar (ofte kalt presteseminar) er en høyere utdanningsinstitusjon som tilbyr en religiøs utdanning. Begrepet hører hjemme i den kristne sfære, men brukes til tider også om tilsvarende institusjoner innen andre religioner.
Seminarer finnes innen mange forskjellige kirkesamfunn, og har som hovedoppgave å utdanne personer til tjeneste som prest. Det er også mulig for andre å studere ved et seminar, f.eks. for personer som er engasjert i kirkelig arbeid og ønsker å bedre sine kvalifikasjoner.
Katolske seminarer tilbyr gjerne universitetsgrader, noe de har mulighet til ved at de er knyttet til et universitet. De fleste er knyttet til et av de pavelige universiteter.
På 1800-tallet var det et katolsk presteseminar i Trondheim, men dette ble nedlagt etter få år. Et nytt seminar, St. Eystein seminar, ble opprettet av Oslo katolske bispedømme i 2006.
|
Et seminar (ofte kalt presteseminar) er en høyere utdanningsinstitusjon som tilbyr en religiøs utdanning. Begrepet hører hjemme i den kristne sfære, men brukes til tider også om tilsvarende institusjoner innen andre religioner.
Seminarer finnes innen mange forskjellige kirkesamfunn, og har som hovedoppgave å utdanne personer til tjeneste som prest. Det er også mulig for andre å studere ved et seminar, f.eks. for personer som er engasjert i kirkelig arbeid og ønsker å bedre sine kvalifikasjoner.
Katolske seminarer tilbyr gjerne universitetsgrader, noe de har mulighet til ved at de er knyttet til et universitet. De fleste er knyttet til et av de pavelige universiteter.
På 1800-tallet var det et katolsk presteseminar i Trondheim, men dette ble nedlagt etter få år. Et nytt seminar, St. Eystein seminar, ble opprettet av Oslo katolske bispedømme i 2006.
== Juniorseminar ==
Et juniorseminar er en skole på nivå med ungdomsskole eller videregående skole, som forbereder til studier ved et presteseminar. Det er dog ingen forpliktelse til å fortsette på presteseminar etter endt utdannelse ved et juniorseminar. Mange steder i verden er juniorseminarene de eneste skoler som gir utdannelse av godt nok nivå til å kvalifisere til universitetsstudier.
== Se også ==
Menighetsfakultetet
Det teologiske fakultet
Bibelskole
|
Et seminar (ofte kalt presteseminar) er en høyere utdanningsinstitusjon som tilbyr en religiøs utdanning. Begrepet hører hjemme i den kristne sfære, men brukes til tider også om tilsvarende institusjoner innen andre religioner.
| 10,085 | 10,085 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_norske_geografiske_ytterpunkter
|
2023-02-04
|
Liste over norske geografiske ytterpunkter
|
['Kategori:0°Ø', 'Kategori:11°Ø', 'Kategori:12°Ø', 'Kategori:20°Ø', 'Kategori:25°Ø', 'Kategori:27°Ø', 'Kategori:31°Ø', 'Kategori:33°Ø', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:57°N', 'Kategori:60°N', 'Kategori:61°N', 'Kategori:63°N', 'Kategori:67°N', 'Kategori:68°S', 'Kategori:70°N', 'Kategori:71°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:80°N', 'Kategori:90°S', 'Kategori:90°V', 'Kategori:9°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister med koordinater', 'Kategori:Lister relatert til Norges geografi', 'Kategori:Norges geografi']
|
Oversikt over norske geografiske ytterpunkter er en liste over største og minste avstander og andre norske geografiske ytterpunkter.
|
Oversikt over norske geografiske ytterpunkter er en liste over største og minste avstander og andre norske geografiske ytterpunkter.
== Kongeriket Norge ==
I Kongeriket Norge inngår fastlandet, samt Jan Mayen og Svalbard.
Nordligste punkt er på Rossøya i Sjuøyane, Svalbard (80°49′44,41″N 20°20′32,29″Ø)
Vestligste punkt er Hoybergodden, Jan Mayen (70°51′49,05″N 09°04′38,86″V)
Sørligste punkt er på øya Pysen i Lindesnes (57°57′30,64″N 07°33′52,30″Ø)
Østligste punkt er på Kræmerpynten på Kvitøya, Svalbard (80°13′45,28″N 33°30′58,74″Ø)
=== Avstander ===
Største avstand: Sørspissen av Lindesnes – Kvitøyas nordøstkyst: 2635,96 km
Største avstand (Fastlandet): Sørspissen av Lista, Farsund – Hornøya øst for Vardø: 1813 km
Største bredde: Vardetangen - Rr126 Mellomfjellrøysa: 431,7 km
Minste bredde: Elvenes, Sør-Varanger – Russegrensen: 1,58 km
Lengst fra fastland: Nordvestligste skjær på Nordskjortbaken, Røst – Kunna, Meløy: 92,14 km (67°29′04,72″N 11°51′40,59″Ø)
Lengst fra sjø: Riksgrensen mot Sverige, mellom Østerfjellet og Litjfjellet i Engerdal: 210,42 km fra Trondheimsfjorden og Oslofjorden (hhv. Hommelvik i Malvik og Bispevika i Oslo) (61°38′54,15″N 12°15′45″Ø)
== Fastlands-Norge ==
Nordligste punkt er på Kinnarodden i Gamvik og Lebesby (71°08′02,4780″N 27°39′13,6274″Ø).
Vestligste punkt er på Vardetangen i Austrheim (60°48′36,5760″N 4°56′43,3680″Ø).
Sørligste punkt er på Lindesnes i Lindesnes kommune (57°58′46,2797″N 07°03′19,1840″Ø).
Østligste punkt er på Kibergsneset i Vardø (70°17′20,96″N 31°03′51,55″Ø).
== Fastlands-Norge med øyer og skjær ==
Nordligste punkt er Knivskjelodden, Nordkapp (71°11′08,5676″N 25°40′30,7970″Ø).
Vestligste punkt er på Holmebåen ved Utvær fyr i Solund 61°04′24,0727″N 04°29′57,0166″Ø
Sørligste punkt er på øya Pysen i Lindesnes (57°57′30,6353″N 07°33′52,3010″Ø).
Østligste punkt er på Hornøya øst for Vardø (70°23′12,64″N 31°10′06,94″Ø).
== Norges geografiske midtpunkt ==
Norges geografiske midtpunkt ligger i Steinkjer kommune i Trøndelag. (63°59′26″N 012°18′28″Ø)
== Norge medregnet Svalbard og biland ==
Svalbard og Jan Mayen inngår i Kongeriket Norge, mens Bouvetøya, Peter 1.s øy og Dronning Maud Land regnes som biland (inngår ikke i kongeriket).
Nordligste punkt er på Rossøya i Sjuøyane, Svalbard (80°49′44,41″N 20°20′32,29″Ø).
Vestligste punkt er på Peter 1.s øy i Antarktis (68°51′00″S 90°45′00″V).
Sørligste punkt er Sydpolen, Dronning Maud Land (90°00′00″S 00°00′00″Ø). (Dronning Maud Lands utstrekning mot sør er ikke fastsatt, men det er alminnelig akseptert at den strekker seg helt til polpunktet)
Østligste punkt er Dronning Maud Lands grense mot Australias Antarktisterritorium (45°00′00″ Ø).
== Se også ==
Liste over norske øyer
Liste over norske fjell
Liste over norske fjorder
Liste over norske isbreer
Norges geografi
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Statistisk årbok 2004: Oversikt over geografiske forhold
|
thumb|[[Hornøya, Norges østligste øy]]
| 10,086 | 10,086 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Suffraganbisped%C3%B8mme
|
2023-02-04
|
Suffraganbispedømme
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den anglikanske kirke', 'Kategori:Katolisisme', 'Kategori:Religionsstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09']
|
Suffraganbispedømme, ofte omtalt bare som suffragan, er et bispedømme som er underlagt et metropolitanerkebispedømme og som således er del av en kirkeprovins. Ordet kommer fra latin suffragare, «å støtte med en stemme»; med dette menes at suffraganbiskopene forventes å støtte sin erkebiskop. Begrepet brukes særlig i Den katolske kirke, men prinsippet finnes i de fleste kirker som har et erkebispeembete.
Mellom 1154 og 1536 var Nidaros erkebispesete med de andre norske, islandske og skotske bispedømmene som suffraganer. Dagens katolske stift i Norge er ikke suffraganbispedømmer, men direkte underlagt Den hellige stol (dvs. immediate) og dermed ikke del av noen kirkeprovins.
I Den anglikanske kirke brukes uttrykket suffragan eller suffraganbiskop om en hjelpebiskop som virker under den stedlige biskop. Han har da tittel etter byen hvor han har tilhold, ikke etter bispesetet. Denne ordningen ble opprettet under reformasjonen gjennom Suffragan Bishops Act 1534.
|
Suffraganbispedømme, ofte omtalt bare som suffragan, er et bispedømme som er underlagt et metropolitanerkebispedømme og som således er del av en kirkeprovins. Ordet kommer fra latin suffragare, «å støtte med en stemme»; med dette menes at suffraganbiskopene forventes å støtte sin erkebiskop. Begrepet brukes særlig i Den katolske kirke, men prinsippet finnes i de fleste kirker som har et erkebispeembete.
Mellom 1154 og 1536 var Nidaros erkebispesete med de andre norske, islandske og skotske bispedømmene som suffraganer. Dagens katolske stift i Norge er ikke suffraganbispedømmer, men direkte underlagt Den hellige stol (dvs. immediate) og dermed ikke del av noen kirkeprovins.
I Den anglikanske kirke brukes uttrykket suffragan eller suffraganbiskop om en hjelpebiskop som virker under den stedlige biskop. Han har da tittel etter byen hvor han har tilhold, ikke etter bispesetet. Denne ordningen ble opprettet under reformasjonen gjennom Suffragan Bishops Act 1534.
|
Suffraganbispedømme, ofte omtalt bare som suffragan, er et bispedømme som er underlagt et metropolitanerkebispedømme og som således er del av en kirkeprovins. Ordet kommer fra latin suffragare, «å støtte med en stemme»; med dette menes at suffraganbiskopene forventes å støtte sin erkebiskop.
| 10,087 | 10,087 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antirasistisk_Senter
|
2023-02-04
|
Antirasistisk Senter
|
['Kategori:Antirasisme', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske stiftelser', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1983']
|
Antirasistisk Senter er en stiftelse som arbeider for å bekjempe rasisme og diskriminering i Norge. Senteret ble etablert i 1984 av medlemmer av Immigrantenkollektivet, med Khalid Salimi som leder. Bakgrunnen for etableringen var rasistiske trusler mot Sagene skole i forkant av 17. mai-feiringen samme år.Antirasistisk Senters visjon er et kulturelt mangfoldig og sosialt rettferdig samfunn. Senteret arbeider med å dokumentere og motarbeide rasisme, bevisstgjøre og informere om rasistisk diskriminering og med å mobilisere personer med minoritetsbakgrunn.
|
Antirasistisk Senter er en stiftelse som arbeider for å bekjempe rasisme og diskriminering i Norge. Senteret ble etablert i 1984 av medlemmer av Immigrantenkollektivet, med Khalid Salimi som leder. Bakgrunnen for etableringen var rasistiske trusler mot Sagene skole i forkant av 17. mai-feiringen samme år.Antirasistisk Senters visjon er et kulturelt mangfoldig og sosialt rettferdig samfunn. Senteret arbeider med å dokumentere og motarbeide rasisme, bevisstgjøre og informere om rasistisk diskriminering og med å mobilisere personer med minoritetsbakgrunn.
== Historie ==
Antirasistisk Senter har bakgrunn i Immigrantenkollektivet, en redaksjon startet i 1978 for å gi ut avisen Immigranten (i dag SAMORA). Tidsskriftet kom ut første gang i mai 1979, med Kari-Anne Selvik og Khalid Salimi som ansvarlige redaktører, og omkring 20 bidragsytere. I den første lederartikkelen ble det presentert at tidsskriftet ikke bare ville handle om innvandrerspørsmål, men også problemstillinger for andre undertrykte grupper, som samer, kvinner og barn. I 1982 startet Immigrantenkollektivet lokalradiokanalen Radio Immigranten, som var aktiv fram til 1. januar 2008.
Redaksjonen opplevde en rekke henvendelser fra folk som ønsket informasjon, trengte hjelp på andre måter eller ville drive med arbeid mot rasisme. I 1983 startet gruppen arbeidet med å skaffe større lokaler for samlokalisering av tidsskriftet og nærradiostudio, og opprette «Senter for Antirasistiske Aktiviteter». Noe av bakgrunnen for etableringen var også at den nynazistiske organisasjonen Nasjonalt Folkeparti samme år hadde sendt en rekke trusler mot Sagene skole i forkant av 17. mai, som gjorde at skolen avlyste 17. mai-feiringen i frykt for at skolen skulle bli sprengt i luften. I ble navnet Antirasistisk Senter valgt, og i juni samme år arrangerte senteret sitt første større arrangement: antirasistisk uke i Oslo. Inviterte gjester var blant annet den sørafrikanske kvinnegruppen Shikisha, tyrkiske Cem Karaca og palestinske Kofia.
=== Ledere av Antirasistisk Senter ===
Khalid Salimi (1984–1998)
Joh Ekollo (1998)
S. Ananthakrishnan (1998–2000)
Nadeem Butt (2000–2007)
Mari K. Linløkken og Henrik Lunde (fungerende ledere 2007)
Kari Helene Partapouli (2008–2013)
Rune Berglund Steen (2013–august 2021)
Linda Tinuke Strandmyr (September 2021–mai 2022))
Hatem Ben Mansour (Mai 2022–
== Organisasjon ==
Antirasistisk Senter består av en fagpolitisk ledelse og tre avdelinger:
Antirasistisk Senters ledelse er aktive deltakere i den offentlige debatten. Ledelsen administrerer hele Senteret, driver holdningsskapende arbeid, utfører dokumentasjons- og informasjonsarbeid, holder foredrag og produserer informasjonsmateriell til myndigheter, skoler og andre. Ledelsen har et bredt kontaktnettverk blant organisasjoner og offentlige myndigheter – lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
Agenda XAgenda X er senterets ungdomsavdeling er et ressurssenter for flerkulturell ungdom. Agenda X jobber for at ungdom skal ha innflytelse på egne liv, og det er ungdommen som planlegger og bestemmer aktivitetene. Agenda X har bl.a. jente- og guttegrupper, arrangerer sommerleir, har et lydstudio og holder skriveverksteder.
Jobb XJobb X er et gratis jobbsøkerkurs for flerkulturell ungdom mellom 16 og 26 år. På Jobb X lærer ungdom å finne ledige jobber, skrive gode søknader og CV'er og å bli trygg på intervjusituasjonen.
RådgivningskontoretRådgivningskontoret tar imot henvendelser fra enkeltpersoner med minoritetsbakgrunn som trenger hjelp mot diskriminering på rasistisk grunnlag.
== Se også ==
Paul Robeson-prisen, som tidligere ble delt ut av Antirasistisk Senter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
Agenda X
Jobb X
Jeg er også norsk
Kultur mot rasisme
|
Antirasistisk Senter er en stiftelse som arbeider for å bekjempe rasisme og diskriminering i Norge. Senteret ble etablert i 1984 av medlemmer av Immigrantenkollektivet, med Khalid Salimi som leder.
| 10,088 | 10,088 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Toothing
|
2023-02-04
|
Toothing
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mobiltelefoni', 'Kategori:Nettkultur', 'Kategori:Seksualitet']
|
Toothing (eng.) var opprinnelig en mediebløff om bruk av blåtann på mobiltelefoner eller PDAer til å elektronisk signalisere overfor andre at man er tilgjengelig for seksuelt samkvem, ofte offentlig og med ukjente mennesker. Konseptet toothing ble iscenesatt som en avart av det virkelige fenomenet dogging, der tilfeldig sex på offentlig sted med fremmede er hovedkonseptet, men altså ikke ved hjelp av blåtannteknologien som kommunikasjonsmiddel.
Funksjonen man angivelig nyttiggjorde seg av er muligheten til å søke etter andre mobile enheter i nærheten som har blåtann (rekkevidden er rundt 10 meter), for eksempel mobiltelefoner eller lommedatamaskiner. Dersom man ønsker å gjøre apparatet tilgjengelig for søk, må man navngi enheten. Det er dette navnet eller referansen som blir brukt til å signalisere at man er tilgjengelig for toothing. Man kan dermed søke etter apparater med blåtann og således finne ut om det er andre med interesse for toothing i nærheten (eksempel: «toothing?»). Videre kan modifisering av navnet på samme måte fungere som en kommunikasjonsmedium for nærmere avtale, omtrent som ved SMS over mobilnettet. Den tekniske funksjonen er fortsatt reell, det som derimot ble avslørt som usant var bruken av teknologien i forbindelse med seksuelle aktiviteter.
|
Toothing (eng.) var opprinnelig en mediebløff om bruk av blåtann på mobiltelefoner eller PDAer til å elektronisk signalisere overfor andre at man er tilgjengelig for seksuelt samkvem, ofte offentlig og med ukjente mennesker. Konseptet toothing ble iscenesatt som en avart av det virkelige fenomenet dogging, der tilfeldig sex på offentlig sted med fremmede er hovedkonseptet, men altså ikke ved hjelp av blåtannteknologien som kommunikasjonsmiddel.
Funksjonen man angivelig nyttiggjorde seg av er muligheten til å søke etter andre mobile enheter i nærheten som har blåtann (rekkevidden er rundt 10 meter), for eksempel mobiltelefoner eller lommedatamaskiner. Dersom man ønsker å gjøre apparatet tilgjengelig for søk, må man navngi enheten. Det er dette navnet eller referansen som blir brukt til å signalisere at man er tilgjengelig for toothing. Man kan dermed søke etter apparater med blåtann og således finne ut om det er andre med interesse for toothing i nærheten (eksempel: «toothing?»). Videre kan modifisering av navnet på samme måte fungere som en kommunikasjonsmedium for nærmere avtale, omtrent som ved SMS over mobilnettet. Den tekniske funksjonen er fortsatt reell, det som derimot ble avslørt som usant var bruken av teknologien i forbindelse med seksuelle aktiviteter.
== Den store bløffen ==
Det kan se ut som toothing begynte i mars 2004 i form av et falskt forum opprettet av Ste Curran, sjefredaktør for spillmagasinet Edge og eks-journalist Simon Byron. Etter de første medieoppslagene kom det frem påstander om at fenomenet toothing aldri hadde eksistert. Etter en kritisk artikkel på Slashdot innrømmet grunnleggerne av forumet 4. april 2005 at hele saken var oppdiktet. Kameratgjengen hadde overtalt sine venner til å delta i fiktive fora på nettet og således skapt et inntrykk av at toothing virkelig foregikk.
== Toothing likevel ==
Selv om idéen om toothing ble opprettet som en bløff koblet den sammen de svært reelle konseptene trådløse nettverksforbindelser over korte avstander og ønsket om seksuelle partnere. Nyere informasjon fra mer troverdige kilder viser imidlertid at fenomenet virkelig eksisterer, men grunnet Blåtanns innskrenkede funksjonalitet og brukervennlighet er det ikke uventet at toothing først og fremst forekommer i ekstreme datingsituasjoner.
== Populærkulturelle referanser ==
I en episode av CSI: Miami refereres det til toothing når en av personene mister sitt politiskilt i forbindelse med en toothing-kontakt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
=== Produkter som muliggjør kontaktsøking lik toothing ===
BuZZone Programvare for laptoper og PDA-er som kan brukes til toothing
Jambo
Enpresence
MobiLuck
Easy Jack
Sensor fra Nokia
|
Toothing (eng.) var opprinnelig en mediebløff om bruk av blåtann på mobiltelefoner eller PDAer til å elektronisk signalisere overfor andre at man er tilgjengelig for seksuelt samkvem, ofte offentlig og med ukjente mennesker.
| 10,089 | 10,089 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Johansson
|
2023-02-04
|
Jan Johansson
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 9. november', 'Kategori:Dødsfall i 1968', 'Kategori:Fødsler 16. september', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Omkomne i trafikkulykker', 'Kategori:Personer fra Söderhamns kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske jazzkomponister', 'Kategori:Svenske jazzpianister']
|
Jan Johansson (født 16. september 1931, død 9. november 1968) var en svensk jazzpianist, komponist og arrangør. I begynnelsen av 1960-årene markerte han seg som en av Europas mest fremtredende jazzpianister. Han er kjent for sine jazzversjoner av svenske og andre folkemelodier.
|
Jan Johansson (født 16. september 1931, død 9. november 1968) var en svensk jazzpianist, komponist og arrangør. I begynnelsen av 1960-årene markerte han seg som en av Europas mest fremtredende jazzpianister. Han er kjent for sine jazzversjoner av svenske og andre folkemelodier.
== Liv og arbeid ==
Johansson begynte å spille piano i 1942. Han studerte elektronikk ved Chalmers tekniska högskola i Göteborg i begynnelsen av 1950-årene, men avbrøt studiene for å hengi seg til musikken på heltid. I perioden 1958–1960 spilte han sammen med Stan Getz og andre amerikanske musikere. Johansson var det første europeiske medlemmet i Jazz at the Philharmonic.
I 1961 begynte Johansson samarbeidet med svenske musikere som Arne Domnérus, Georg Riedel og andre. Albumet Jazz på svenska, som opprinnelig ble utgitt i 1963, har blitt en moderne klassiker med sin blanding av jazz og svenske folkemelodier. Johansson utgav siden jazzversjoner av russisk og ungarsk folkemusikk på LP-platene Jazz på ryska (1967) og Jazz på ungerska (1968). Også på Musik genom fyra sekler (1968) presenterer han sine tolkninger av iørefallende og folkelige melodier. Disse samlingene har kommet i flere opplag.
Som komponist er Johansson best kjent for kjenningsmelodien til den svenske fjernsynsserien om barnebokfiguren Pippi Langstrømpe som ble sendt første gang i 1969.
I 1957 giftet han seg med Else Bergström. De fikk to sønner, heavy metal-musikerne Jens Johansson (født 1963) og Anders Johansson (født 1962).
I 1968 døde Jan Johansson i en bilulykke på vei til en kirkekonsert.
== Plateutgivelser ==
=== LP-er ===
1961 – 8 Bitar Johansson
1962 – Innertrio
1963 – Jazz på svenska (med Georg Riedel på bass)
1963 – Rörelser
1964 – In pleno
1964 – Spelar musik på sitt eget vis
1965 – Barnvisor
1965 – Adventures in jazz and folklore (med Georg Riedel, Bengt-Arne Wallin, Bengt Hallberg)
1966 – Live in Tallinn (med Rune Gustafsson og Georg Riedel)
1967 – 300.000
1967 – Jazz på Ryska (med Georg Riedel, Egil Johansen, Arne Domnérus, Bosse Broberg, Lennart Åberg)
1968 – Jazz på ungerska (med Svend Asmussen)
1968 – Musik genom fyra sekler (tre LP-plater)
=== CD-er (utvalg) ===
1988 – Folkvisor (Jazz på svenska og Jazz på ryska på samme CD)
1968/1991 – Den korta fristen – med Jan Johansson og Radiojazzgruppen (ikke utgitt på LP?)
2006 - Musik genom fyra sekler Dobbel-CD digitalt omredigert. Heptagon Records HECD-032
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Jan Johansson (musician) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jan Johansson på Internet Movie Database
(sv) Jan Johansson i Svensk Filmdatabas
(da) Jan Johansson på Filmdatabasen
(en) Jan Johansson på AllMovie
(en) Jan Johansson hos The Movie Database
(en) Jan Johansson på Discogs
(en) Jan Johansson på MusicBrainz
(en) Jan Johansson på Spotify
(en) Jan Johansson på Songkick
(en) Jan Johansson på AllMusic
Plateselskapet Hectagon Records reklameside for Jan Johanssons musikkutgivelser (på engelsk)
|
Jan Johansson (født 16. september 1931, død 9.
| 10,090 | 10,090 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magne_Landr%C3%B8
|
2023-02-04
|
Magne Landrø
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1964', 'Kategori:Dødsfall 10. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Fødsler 24. august', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skytesport', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skyttere', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1960', 'Kategori:Skyttere under Sommer-OL 1964']
|
Magne Landrø (født 24. august 1937 i Heimdal, død 10. mars 2022) var en norsk skytter og forretningsmann. Han var trippel skytterkonge for Oslo Østre Skytterlag. Fra 1965 drev han eget firma som børsemaker og våpenforhandler på Lillestrøm.Landrø ble skytterkonge første gang under Landsskytterstevnet i Øverbygd i Målselv i 1961. Som en av få skyttere klarte han å kopiere bedriften to ganger: neste gang var i 1976 i Alta, og siste gang i 1981 i Bodø.Landrø ble rangert som nummer 77 på listen over de tusen beste idrettsutøverne i Trøndelag i avisa Nidaros sin kåring i 2022.
|
Magne Landrø (født 24. august 1937 i Heimdal, død 10. mars 2022) var en norsk skytter og forretningsmann. Han var trippel skytterkonge for Oslo Østre Skytterlag. Fra 1965 drev han eget firma som børsemaker og våpenforhandler på Lillestrøm.Landrø ble skytterkonge første gang under Landsskytterstevnet i Øverbygd i Målselv i 1961. Som en av få skyttere klarte han å kopiere bedriften to ganger: neste gang var i 1976 i Alta, og siste gang i 1981 i Bodø.Landrø ble rangert som nummer 77 på listen over de tusen beste idrettsutøverne i Trøndelag i avisa Nidaros sin kåring i 2022.
== Andre titler ==
Skytterprins (1963 og 1989)
Norgesmester i feltskyting (1964 og 1970)
Officerspokalen (1981)
Nordisk mester i baneskyting (1962)
VM-sølv frigevær
EM frigevær
EM-sølv luftgevær
Fire nordiske sportsskyttermesterskap
47 norske sportsskyttermesterskap (tre med kongepokal)
== NM-gull ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Skytterboka 2005-2006, utgitt av Det frivillige skyttervesen
Jorsett, Per (1993). Norges skytterkonger gjennom 100 år (Revidert utgave av Norges skytterkonger utgitt i 1970 utg.). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 82-05-21043-8. [Utgitt i samarbeid med Det frivillige Skyttervesen]
== Eksterne lenker ==
(en) Magne Landrø – Olympedia
(en) Magne Landrø – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
Hjemmesidene til firmaet Magne Landrø AS
Det frivillige Skyttervesens hjemmesider
|
Navnet Landrø kommer fra bygda Lensvika i Sør-Trøndelag og gir der navn til både steder, gårder og folk. I Norge er det drøyt 260 personer som har Landrø som etternavn.
| 10,091 | 10,091 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gangnihessou
|
2023-02-04
|
Gangnihessou
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Konger av Dahomey', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09']
|
Gangnihessou var den første av de tradisjonelle «tolv kongene av Dahomey». Gangnihessou kan ha styrt Dahomey rundt 1620. Hans symboler var gangihessoufuglen, en tromme og noen kaste- og jaktkjepper. Det er ikke helt avklart om han faktisk var konge, eller om han bare var en innflytelsesrik leder som rådgav sin yngre bror, Dakodonou, som ble sett på som kongelig i samtiden.
|
Gangnihessou var den første av de tradisjonelle «tolv kongene av Dahomey». Gangnihessou kan ha styrt Dahomey rundt 1620. Hans symboler var gangihessoufuglen, en tromme og noen kaste- og jaktkjepper. Det er ikke helt avklart om han faktisk var konge, eller om han bare var en innflytelsesrik leder som rådgav sin yngre bror, Dakodonou, som ble sett på som kongelig i samtiden.
|
Gangnihessou var den første av de tradisjonelle «tolv kongene av Dahomey». Gangnihessou kan ha styrt Dahomey rundt 1620.
| 10,092 | 10,092 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kees_Verkerk
|
2023-02-04
|
Kees Verkerk
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Europamestere i skøytesport', 'Kategori:Fødsler 28. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske skøyteløpere', 'Kategori:Olympiske mestere for Nederland', 'Kategori:Olympiske mestere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Nederland', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Personer fra Hoeksche Waard', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Tidligere verdensrekordholdere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Verdensmestere i hurtigløp på skøyter – Allround']
|
Cornelis Arie «Kees» Verkerk (født 28. oktober 1942 i Maasdam) er en tidligere nederlandsk skøyteløper.
|
Cornelis Arie «Kees» Verkerk (født 28. oktober 1942 i Maasdam) er en tidligere nederlandsk skøyteløper.
== Karriere ==
Han ble olympisk mester på 1500 meter i 1968 i Grenoble. Han har i tillegg tre OL-sølv, tatt i tre forskjellige olympiske leker, på tre forskjellige distanser. Han ble verdensmester i 1966 og 1967, og mottok Oscarstatuetten begge disse årene. I løpet av karrieren satte han åtte verdensrekorder.
Sammen med Ard Schenk og et dusin andre skøyteløpere, var han profesjonell skøyteløper i to sesonger fra 1973.
Etter at han la opp som aktiv skøyteløper, var han en tid trener for det svenske landslaget. Han møtte sin norske kone i 1972, og etter skøytekarrieren flyttet han til Hamresanden i Kristiansand.
I 1994 ga han en pokal til Norsk Dysmeliforening, som han hadde vunnet for førsteplass på 3 000 m i 1963. Bakgrunnen for dette var at han ble «veldig fascinert og rørt over at barn og unge med dysmeli, til tross for sine små kamper, var så sterke, flinke og lykkelige». Pokalen er i dag i deres eie, og blir gitt til et nytt barn/ungdom hver sommer på bakgrunn av hvem som har utmerket seg i løpet av året eller på sommerseminaret.
== Øvrige meritter ==
1966: Verdensmester
1967: Verdensmester og europamester
== Personlige rekorder ==
== Litteratur ==
Verkerk, Kees; Ger Bestebreurtje (1970). Heia Keessie – Verkerk forteller til Ger Bestebreurtje. Aschehoug. [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket.]
Bjørnsen, Knut (1932–2008) og Jorsett, Per (1920–2019) (1971). «Kees Verkerk – Den glade gjøgler fra Puttershoek». Skøytesportens stjerner. Oslo: Cappelen. s. 162–165. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket.]
Samuelsen, Ørnulf, red. (1973). «Kees Verkerk – Den glade gjøgler fra Puttershoek». Skøytehistorikk. Oslo. s. 70–73. [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket.]
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Kees Verkerk – Munzinger Sportsarchiv
(en) Kees Verkerk – Olympics.com
(en) Kees Verkerk – Olympic.org
(en) Kees Verkerk – Olympedia
(en) Kees Verkerk – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Kees Verkerk – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Kees Verkerk – Speedskatingbase.eu
(en) Kees Verkerk – SpeedSkatingNews.info
(en) Kees Verkerk – SpeedSkatingStats.com
(en) Kees Verkerk på Internet Movie Database
(en) Kees Verkerk på Internet Movie Database
(no) Kees Verkerk hos Filmfront
|
}}
| 10,093 | 10,093 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Esch_og_Heinrich_Voes
|
2023-02-04
|
Johann Esch og Heinrich Voes
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Belgiere', 'Kategori:Dødsfall i 1523', 'Kategori:Henrettede personer (før 1900-tallet)', 'Kategori:Kristne munker', 'Kategori:Personer henrettet ved brenning', 'Kategori:Reformasjonen']
|
Johann Esch og Heinrich Voes var to augustinermunker som ble henrettet ved brenning for sin lutherske tro i 1523. De var de første to Luther-tilhengere som ble henrettet.
Johann Esch og Heinrich Voes var to unge munker fra et augustinerkloster i Antwerpen (i dag i Belgia) der alle munkene i 1522 bekjente seg offentlig til den lutherske lære. Biskopen av Cambrai fikk alle munkene arrestert, og de satt fengslet i Vilvorden nær Brussel. Her ble de forhørt av generalinkvisitoren Jakob van Hoogstraten i Köln og av noen professorer fra universitetet. Da munkene forstod at de risikerte kjetterbålet dersom de ikke avsverget, trakk alle unntatt tre av dem tilbake sin bekjennelse. De ble frigitt, men ble ikke sendt tilbake til klosteret, fordi det ble erklært for vanhelliget og snart revet.
De tre, Johann Esch, Heinrich Voes og Lampertus Thorn ble så avhørt på nytt av den kirkelige inkvisisjonsdomstolen, men de nektet å avsverge. De ble deretter overlatt til en verdslig domstol og dømt til døden. De ble ført til Brussel og holdt fengslet frem til dagen for henrettelsen den 1. juli 1523. Først ble det gjort nye forsøk for å få dem til å avsverge. Heinrich Voes ble ført frem først, men han avslo å avsverge. Deretter spurte Hoogstraten de siste to: Johann Esch nektet også å avsverge, mens Lampertus Thorn bad om fire dagers betenkningstid. Deretter ble Johann Esch og Heinrich Voes overlatt til bøddelen og ført til markedsplassen i Brussel og brent.
Martin Luthers salme "Ein neues Lied wir heben an" er en skildring av de to munkenes bekjennelse og henrettelse.
|
Johann Esch og Heinrich Voes var to augustinermunker som ble henrettet ved brenning for sin lutherske tro i 1523. De var de første to Luther-tilhengere som ble henrettet.
Johann Esch og Heinrich Voes var to unge munker fra et augustinerkloster i Antwerpen (i dag i Belgia) der alle munkene i 1522 bekjente seg offentlig til den lutherske lære. Biskopen av Cambrai fikk alle munkene arrestert, og de satt fengslet i Vilvorden nær Brussel. Her ble de forhørt av generalinkvisitoren Jakob van Hoogstraten i Köln og av noen professorer fra universitetet. Da munkene forstod at de risikerte kjetterbålet dersom de ikke avsverget, trakk alle unntatt tre av dem tilbake sin bekjennelse. De ble frigitt, men ble ikke sendt tilbake til klosteret, fordi det ble erklært for vanhelliget og snart revet.
De tre, Johann Esch, Heinrich Voes og Lampertus Thorn ble så avhørt på nytt av den kirkelige inkvisisjonsdomstolen, men de nektet å avsverge. De ble deretter overlatt til en verdslig domstol og dømt til døden. De ble ført til Brussel og holdt fengslet frem til dagen for henrettelsen den 1. juli 1523. Først ble det gjort nye forsøk for å få dem til å avsverge. Heinrich Voes ble ført frem først, men han avslo å avsverge. Deretter spurte Hoogstraten de siste to: Johann Esch nektet også å avsverge, mens Lampertus Thorn bad om fire dagers betenkningstid. Deretter ble Johann Esch og Heinrich Voes overlatt til bøddelen og ført til markedsplassen i Brussel og brent.
Martin Luthers salme "Ein neues Lied wir heben an" er en skildring av de to munkenes bekjennelse og henrettelse.
|
Johann Esch og Heinrich Voes var to augustinermunker som ble henrettet ved brenning for sin lutherske tro i 1523. De var de første to Luther-tilhengere som ble henrettet.
| 10,094 | 10,094 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arbeidsmarkedsetaten
|
2023-02-04
|
Arbeidsmarkedsetaten
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etableringer i 1960', 'Kategori:Nav', 'Kategori:Opphør i 2006', 'Kategori:Sysselsetting', 'Kategori:Tidligere norske statlige myndigheter']
|
Arbeidsmarkedsetaten (Aetat) var en statlig etat underlagt det daværende Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
Etaten hjalp arbeidssøkere med å komme i jobb og arbeidsgivere med å finne arbeidskraft, blant annet ved å samle informasjon om ledige stillinger i et sentralt register. Arbeidsformidlingen var en av etatens viktigste oppgaver. Den var regjeringens viktigste virkemiddel i gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken. Aetat utga månedlig statistikk og analyser om arbeidsmarkedet. Etaten hadde ansvaret for utbetaling av dagpenger, ventelønn og attføringsytelser. Etaten hadde også ansvar for rettledning i spørsmål om yrker og utdanning, samt tiltak for kvalifisering og opplæring.
|
Arbeidsmarkedsetaten (Aetat) var en statlig etat underlagt det daværende Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
Etaten hjalp arbeidssøkere med å komme i jobb og arbeidsgivere med å finne arbeidskraft, blant annet ved å samle informasjon om ledige stillinger i et sentralt register. Arbeidsformidlingen var en av etatens viktigste oppgaver. Den var regjeringens viktigste virkemiddel i gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken. Aetat utga månedlig statistikk og analyser om arbeidsmarkedet. Etaten hadde ansvaret for utbetaling av dagpenger, ventelønn og attføringsytelser. Etaten hadde også ansvar for rettledning i spørsmål om yrker og utdanning, samt tiltak for kvalifisering og opplæring.
== Fra arbeidsanvisningskontor til Aetat ==
Kommunale arbeidskontorer ble opprettet i flere byer fra 1897, med Bergen som den første da «Bergen offentlige arbeidsanvisningskontor» begynte sin virksomhet. I 1906 kom loven om arbeidsformidling. I 1940 ble kommunene pålagt å opprette arbeidskontorer. Arbeidsformidling ble pålagt kommunene med lovgivning av 1947. Det kunne opprettes felles arbeidskontor for flere kommuner, og det kunne være egen formidling for visse yrker. Sjømannskontorene, som etterfulgte mønstringskontorene, ble ofte avdelinger av arbeidskontorene. Arbeidsformidlingen ble overført til staten i en toårsperiode fra 1960. Landet ble inndelt i arbeidsformidlingsdistrikter med et distriktskontor i hvert. Distriktskontoret sorterte under fylkesarbeidskontoret, og ble ledet av en distriktsarbeidssjef tilsatt av departementet. Arbeidsmarkedsetaten endret i februar 2000 navn til Aetat med rundt 3.500 ansatte, hvorav 60 % var organisert i Norsk Tjenestemannslag (NTL).Fra 2000 ble forbudet mot privat arbeidskraftformidling opphevet, og dette økte presset på Aetats ansatte om å vise seg verd de over 15 milliarder kroner etaten fikk bevilget i 1999.Høsten 2000 avslørte Verdens Gang at etaten gjorde seg skyldig i omfattende juks for å blåse opp antall jobbformidlinger. Arbeids- og administrasjonsminister Jørgen Kosmo iverksatte en granskning foretatt av Det norske Veritas. Deres rapport, fremlagt 19. oktober 2000, konkluderte med at mer enn hver fjerde jobb formidlet av Aetat i årene 1998-99, var fiktiv. Etaten hadde skapt et helt feil bilde av arbeidsmarkedet ved å registrere 107.000 jobbformidlinger som aldri var blitt foretatt. Jørgen Kosmo uttalte at arbeidsdirektør Ted Hanisch hadde to måneder på seg til å «rydde opp». Hanisch søkte likevel om å få forlenget åremålsstillingen sin som arbeidsdirektør med seks måneder.Verdens Gang fikk den skriftlige oppskriften på hvordan jukset ble lagt inn i systemet, tastetrykk for tastetrykk. Oppskriften var håndskrevet og kunne lett spores til den som skrev den, og avisen kunne derfor ikke legge den ut. Saksbehandlere forklarte at nyansatte ofte fikk en veileder som lærte opp nykommeren i jukset. Likevel sendte arbeidsdirektør Ted Hanisch 20. september ut en pressemelding om avisens avsløring, der han skrev: «Oppslaget virker som en grov og fullstendig ubegrunnet anklage mot Aetats medarbeidere.»Allerede i 1996 var det utbredte jukset blitt tatt opp med en av direktørene i arbeidsdirektoratet; året etter tatt opp skriftlig ved fylkesarbeidskontoret i Oslo og Akershus. Vinteren 1999/2000 ble det varslet om saken til flere fylkesarbeidssjefer. Ted Hanisch, som i 2000 hadde ledet etaten i nesten seks år, hevdet at han først hørte om saken høsten 1999, og at han fikk et hemmelig notat fra NTL i desember 1999; men først to måneder sendte han brev til fylkesarbeidskontoret med presisering av retningslinjene, uten å ta opp de alvorlige påstandene i notatet, som internrevisjonen heller ikke fikk se. Granskerne i Norske Veritas måtte legge press på blant andre markedsdirektør Odd-Erik Marthinsen for å få sendt ut e-post til alle Aetats ansatte. Veritas gransket 15 arbeidskontorer, intervjuet 100 ansatte og krysskjørte opplysningene mot etatens datasystemer. Stikkprøver tatt i løpet av noen timer, avslørte 900 forfalskede formidlinger. Samme arbeidstaker var blitt formidlet 38 ganger i løpet av en og samme måned. Minst en fjerdedel av jukset var «skattekortformidling». Når en person hentet skattekortet sitt fra Aetat etter å ha begynt i arbeid, registrerte Aetat personen som jobbformidlet av dem. Aetat-ansatte ringte folk som annonserte ledige stillinger, fikk oppgitt hvem de hadde ansatt, og registrerte så ansettelsen som formidlet av Aetat. Arbeidsledige innkalt til informasjonsmøter hos Aetat, ble registrert som personer som var blitt formidlet jobb, selv om ingenting var blitt gjort for dem. Mange steder var det vanlig praksis å registrere alle deltakere på AMO-kurs, jobbklubb og attføring som jobbformidlet, selv om de fremdeles var arbeidsledige. Samtlige på vikarlister ble registrert som jobbformidlet, selv om bare noen få fikk vikariat. Vikarformidlingen var spesiell, for hver gang en vikar stilte på arbeid, ble dette registrert som en jobbformidling.I 1993 ble Aetat kritisert for regelstridig konsulentbruk (åtte konsulenter for ialt 6,5 millioner kroner). I 2001 påtalte Riksrevisjonen at Aetat i 2000 brukte 128,2 millioner kroner på konsulenter uten å stille krav om at pengebruken skulle gi resultater. Den voldsomme konsulentbruken startet under Ted Hanisch, og gjaldt overgang til nye IT-systemer. Riksrevisjonen konkluderte at Aetat i årevis hadde brutt en rekke regler for anskaffelse av konsulentbistand. Hensikten med utleggene var heller ikke klar, og ifølge Riksrevisjonen arbeidet flere konsulenter i realiteten i Aetat, men hevet konsulenters langt høyere lønn. «Revisjonen synes å avdekke at Aetat har eksterne konsulenter som har vært der i en del år på ulike oppdrag med kontorplass i Aetat, men honorert etter timepris.» Fungerende arbeidsdirektør Elisabeth Nilsen ville styrke kunnskapen om regelverket for anbud.
== Nedleggelse ==
I mai 2005 fattet Stortinget vedtak om å legge ned Aetat og Trygdeetaten, samtidig man opprettet en Ny arbeids- og velferdsforvaltning (Nav) med virkning fra 1. juli 2006. Fungerende arbeidsdirektør ved nedleggelsen 1. juli 2006 var Yngvar Åsholt, som overtok etter at den utnevnte arbeidsdirektøren Inger Johanne Stokke ble ansatt som assisterende direktør i NAV-interim.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Organisasjonshistorikk hos Arkivverket
Arkivert nettsted
|
Arbeidsmarkedsetaten (Aetat) var en statlig etat underlagt det daværende Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
| 10,095 | 10,095 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Petroleumstilsynet
|
2023-02-04
|
Petroleumstilsynet
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2004', 'Kategori:Norske direktorat', 'Kategori:Petroleumsvirksomhet i Norge', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum']
|
Petroleumstilsynet (Ptil) er et norsk, statlig tilsyn underlagt Arbeids- og sosialdepartementet. Petroleumstilsynet har myndighetsansvar for sikkerhet, beredskap og arbeidsmiljø i petroleumsvirksomheten i Norge.
Petroleumstilsynet ble 1. januar 2004 skilt ut fra Oljedirektoratet, og ble etablert som et selvstendig, statlig tilsynsorgan. Tilsynet holder til i Stavanger.
Petroleumstilsynets myndighetsansvar inkludert petroleumsanlegg og tilknyttede rørledningssystemer på Melkøya, Tjeldbergodden, Nyhamna, Kollsnes, Mongstad, Sture, Kårstø, Slagentangen og eventuelle framtidige, integrerte petroleumsanlegg. Videre rørledningssystemer som går til utlandet, i samsvar med traktater.
Myndighetsansvaret dekker alle faser av virksomheten; som ved planlegging, prosjektering, bygging, bruk og fjerning.
|
Petroleumstilsynet (Ptil) er et norsk, statlig tilsyn underlagt Arbeids- og sosialdepartementet. Petroleumstilsynet har myndighetsansvar for sikkerhet, beredskap og arbeidsmiljø i petroleumsvirksomheten i Norge.
Petroleumstilsynet ble 1. januar 2004 skilt ut fra Oljedirektoratet, og ble etablert som et selvstendig, statlig tilsynsorgan. Tilsynet holder til i Stavanger.
Petroleumstilsynets myndighetsansvar inkludert petroleumsanlegg og tilknyttede rørledningssystemer på Melkøya, Tjeldbergodden, Nyhamna, Kollsnes, Mongstad, Sture, Kårstø, Slagentangen og eventuelle framtidige, integrerte petroleumsanlegg. Videre rørledningssystemer som går til utlandet, i samsvar med traktater.
Myndighetsansvaret dekker alle faser av virksomheten; som ved planlegging, prosjektering, bygging, bruk og fjerning.
== Oppgaver ==
Kronprinsregenten har tillagt Petroleumstilsynet følgende oppgaver:
Petroleumstilsynet skal føre tilsyn med sikkerhet, beredskap og arbeidsmiljø, samt ivareta oppgaven som koordinerende myndighet for HMS-myndighetene for petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel.
Petroleumstilsynet skal føre tilsyn med sikkerhet, beredskap og arbeidsmiljø, samt ivareta oppgaven som koordinerende myndighet for HMS-myndighetene for den samlede virksomheten ved petroleumsanleggene på Kårstø, Kollsnes, Sture, Tjeldbergodden, Mongstad, Melkøya og Slagentangen.
Petroleumstilsynet skal føre tilsyn med sikkerheten i forbindelse med planlegging og gjennomføring av petroleumsvirksomhet på Svalbard.Rammene for Petroleumstilsynets myndighetsområde følger av delegasjoner i henhold til
Lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet
Lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv
Lov 24. mai 1929 nr. 4 om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr
Lov 14. juni 2002 nr. 20 om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver
Lov 9. mars 1973 om vern mot tobakkskader
Lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbardsamt utdypende forskrifter til disse lovene.
Petroleumstilsynet er delegert myndighet til å fastsette utdypende forskrifter for sikkerhet og arbeidsmiljø i virksomheten, og å fatte enkeltvedtak i form av tillatelser og samtykker, pålegg.
== Tilsynsmetoder ==
I videste forstand er hele Petroleumstilsynets virksomhet innrettet mot å sørge for at petroleumsvirksomheten drives forsvarlig med hensyn til helse, miljø og sikkerhet. Departementet har gitt følgende føringer for hvordan Petroleumstilsynet skal ivareta sine oppgaver:
Oppfølgingen skal være systemorientert og risikobasert.
Oppfølgingen skal komme i tillegg til, og ikke som erstatning for, den oppfølging av egen virksomhet som gjennomføres av næringen selv.
Det skal være en balansert avveining mellom Petroleumstilsynets rolle som høyrisiko-/teknologitilsyn og arbeidstilsyn.
Medvirkning og partssamarbeid inngår som viktige forutsetninger for og prinsipper i Petroleumstilsynets virksomhet.
== Hovedprioriteringer ==
Med bakgrunn i kunnskap og erfaring om virksomheten blinker Petroleumstilsynet hvert år noen områder som "de viktigste av de viktige".
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Petroleumstilsynets hjemmeside
|
Om Petroleumstilsynet
| 10,096 | 10,096 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Statens_arbeidsmilj%C3%B8institutt
|
2023-02-04
|
Statens arbeidsmiljøinstitutt
|
['Kategori:Arbeidsliv', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske statlige forsknings- og utredningsinstitusjoner']
|
Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) er et norsk statlig forskningsinstitutt organisert under Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Instituttet utgjør et tverrfaglig kunnskapsmiljø med kompetanse innen blant annet medisin, fysiologi, kjemi, biologi, psykologi og statistikk. Instituttet retter seg mot alle deler av norsk arbeidsliv, og kartlegger miljø- og helseforhold, vurderer faremomenter og foreslår forebyggende tiltak på arbeidsplassene. Instituttet har en arbeidsmedisinsk klinikk som utreder pasienter med mulige arbeidsrelaterte sykdommer. Dessuten gis opplæring til verne- og helsepersonale og andre fagfolk.
Statens arbeidsmiljøinstitutt er organisert i følgende forskningsgrupper og områder:
Forskningsstrategi og -administrasjon
Gruppe for arbeidsmedisin og -epidemiologi
Gruppe for arbeidsfysiologi og -psykologi
Gruppe for arbeidsmiljøkjemi
Gruppe for arbeidstoksikologi
Nasjonal overvåkning av arbeidsmiljø og -helse (NOA)
Kommunikasjon og opplæring
Administrasjon
InformasjonsteknologiStatens arbeidsmiljøinstitutt er en videreføring av Yrkeshygienisk institutt (etablert 1963), Arbeidsfysiologisk institutt (etablert 1964) og Muskelfysiologisk institutt (etablert 1981), som fra 1964 til 1987 inngikk i Arbeidsforskningsinstituttene. I 1986 ble Arbeidspsykologisk institutt, som hovedsakelig drev med samfunnsvitenskapelig forskning, skilt ut under navnet Arbeidsforskningsinstituttet, og de andre instituttene skiftet navn til Statens senter for arbeidsmedisin og yrkeshygiene og deretter til Statens arbeidsmiljøinstitutt i 1989.
|
Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) er et norsk statlig forskningsinstitutt organisert under Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Instituttet utgjør et tverrfaglig kunnskapsmiljø med kompetanse innen blant annet medisin, fysiologi, kjemi, biologi, psykologi og statistikk. Instituttet retter seg mot alle deler av norsk arbeidsliv, og kartlegger miljø- og helseforhold, vurderer faremomenter og foreslår forebyggende tiltak på arbeidsplassene. Instituttet har en arbeidsmedisinsk klinikk som utreder pasienter med mulige arbeidsrelaterte sykdommer. Dessuten gis opplæring til verne- og helsepersonale og andre fagfolk.
Statens arbeidsmiljøinstitutt er organisert i følgende forskningsgrupper og områder:
Forskningsstrategi og -administrasjon
Gruppe for arbeidsmedisin og -epidemiologi
Gruppe for arbeidsfysiologi og -psykologi
Gruppe for arbeidsmiljøkjemi
Gruppe for arbeidstoksikologi
Nasjonal overvåkning av arbeidsmiljø og -helse (NOA)
Kommunikasjon og opplæring
Administrasjon
InformasjonsteknologiStatens arbeidsmiljøinstitutt er en videreføring av Yrkeshygienisk institutt (etablert 1963), Arbeidsfysiologisk institutt (etablert 1964) og Muskelfysiologisk institutt (etablert 1981), som fra 1964 til 1987 inngikk i Arbeidsforskningsinstituttene. I 1986 ble Arbeidspsykologisk institutt, som hovedsakelig drev med samfunnsvitenskapelig forskning, skilt ut under navnet Arbeidsforskningsinstituttet, og de andre instituttene skiftet navn til Statens senter for arbeidsmedisin og yrkeshygiene og deretter til Statens arbeidsmiljøinstitutt i 1989.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
|
Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) er et norsk statlig forskningsinstitutt organisert under Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Instituttet utgjør et tverrfaglig kunnskapsmiljø med kompetanse innen blant annet medisin, fysiologi, kjemi, biologi, psykologi og statistikk.
| 10,097 | 10,097 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gazastripen
|
2023-02-04
|
Gazastripen
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Gazastripen']
|
Gaza omdirigeres hit. For andre betydninger, se Gaza (andre betydninger)
Gazastripen (arabisk: قطاع غزة transkripsjon: Qiṭɑʿ Ġazza/Qita' Ghazzah, hebraisk: רצועת עזה Retzu‘at Aza) er en smal landstripe på øst-kysten av Middelhavet. Gazastripen kalles ofte bare Gaza (som også er navnet på den største byen i området). Arealet er på 360 km² (noe mindre enn Oslo), og innbyggertallet 2 millioner (i 2020). Gazastripen bebos av palestinere og ble tidligere styrt av Den palestinske selvstyremyndigheten. Siden 2007 er det imidlertid Hamas som sitter med kontrollen over Gazastripen. Flertallet av innbyggerne er flyktninger fra den arabisk-israelske krig i 1948 og deres etterkommere.
Egypt styrte Gazastripen fra 1948 og frem til seksdagerskrigen i 1967.
Israel, som okkuperte og styrte Gazastripen fra 1967 til 2005, innførte sammen med Egypt en blokade i 2007 og kontrollerer dermed stripens luftrom, territorielle vannforsyninger og adgang til havner. I begynnelsen var blokaden omfattende, men ble gradvis lettet og har siden 2011 kun begrenset innførsel av materialer som kan benyttes til produksjon av våpen. Blokaden har imidlertid ikke klart å hindre Hamas i gradvis å bygge opp en viss militær kapasitet.
|
Gaza omdirigeres hit. For andre betydninger, se Gaza (andre betydninger)
Gazastripen (arabisk: قطاع غزة transkripsjon: Qiṭɑʿ Ġazza/Qita' Ghazzah, hebraisk: רצועת עזה Retzu‘at Aza) er en smal landstripe på øst-kysten av Middelhavet. Gazastripen kalles ofte bare Gaza (som også er navnet på den største byen i området). Arealet er på 360 km² (noe mindre enn Oslo), og innbyggertallet 2 millioner (i 2020). Gazastripen bebos av palestinere og ble tidligere styrt av Den palestinske selvstyremyndigheten. Siden 2007 er det imidlertid Hamas som sitter med kontrollen over Gazastripen. Flertallet av innbyggerne er flyktninger fra den arabisk-israelske krig i 1948 og deres etterkommere.
Egypt styrte Gazastripen fra 1948 og frem til seksdagerskrigen i 1967.
Israel, som okkuperte og styrte Gazastripen fra 1967 til 2005, innførte sammen med Egypt en blokade i 2007 og kontrollerer dermed stripens luftrom, territorielle vannforsyninger og adgang til havner. I begynnelsen var blokaden omfattende, men ble gradvis lettet og har siden 2011 kun begrenset innførsel av materialer som kan benyttes til produksjon av våpen. Blokaden har imidlertid ikke klart å hindre Hamas i gradvis å bygge opp en viss militær kapasitet.
== Historie ==
=== Osmansk og britisk kontroll (1517–1948) ===
I 1517 ble Gaza en del av Det osmanske rike og forble det frem til første verdenskrig.
På begynnelsen av 1800-tallet var Gaza kulturelt dominert av nabolandet Egypt. Selv om det var en del av Det osmanske rike, var en stor del av innbyggerne egyptere som hadde flyktet fra politisk uro.Regionen var åsted for kamper under første verdenskrig mellom Storbritannia og Det osmanske rike. Gaza, som kontrollerte kystruter, ble tatt av britene i det tredje slaget om Gaza 7. november 1917. Den britiske regjering har støttet finansielt vedlikeholdet av graver for britiske soldater som falt der.Etter første verdenskrig ble Gaza en del av Storbritannias mandatområde under ledelse av Nasjonenes Forbund.
Det var jøder bosatt i Gaza inntil de palestinske opprørene i 1929, da de ble tvunget til å forlate Gaza. Etter dette forbød britene jøder å leve i området, men allikevel vendte noen av dem tilbake, og disse etablerte kibbutzen Kfar Darom nær den egyptiske grensen.
Britisk styre av Palestina endte med den arabisk-israelske krig i 1948.
=== Egyptisk kontroll (1948–1967) ===
I henhold til termene nedlagt i FNs delingsplan (FN-resolusjon 181) i 1947 skulle Gaza-området bli en del av en ny palestinsk stat. Etter at det britiske mandatområdet var oppløst og etter borgerkrigen i Palestina 1947–48, erklærte Israel sin uavhengighet i mai 1948. Den egyptiske hæren invaderte området fra syd og startet slik den arabisk-israelske krig i 1948.Gazastripen slik den er kjent i dag, er et produkt av den påfølgende våpenhvilen mellom Egypt og Israel og er ofte referert til som den Grønne linjen. Egypt okkuperte stripen fra 1949 (kun avbrutt av fire måneders okkupasjon av Israel under Suez-krisen i 1956) til 1967. Stripens befolkning fikk tilsig av palestinske arabere som flyktet fra Israel under kampene.
På slutten av krigen ble en All-Palestinsk regjering (Arabisk: حكومة عموم فلسطين hukumat 'umum Filastin) proklamert i Gaza by 22. september 1948 av Den arabiske liga. Dette ble oppfattet som et forsøk fra Ligaen på å begrense den transjordanske innflytelse på det palestinske problemet. Regjeringen ble ikke akseptert av transjordanske myndigheter og heller ikke av noe ikke-arabisk land. Regjeringen var lite annet enn en egyptisk-kontrollert marionettregjering og flyttet snart til Kairo. Palestinere som bodde i Gazastripen eller i Egypt fikk All-Palestinske pass inntil 1959, da Gamal Abdel Nasser avsatte regjeringen.
Egypt annekterte aldri Gazastripen, men administrerte det gjennom en militærguvernør. Flyktningene fikk aldri egyptisk statsborgerskap.
Under Sinaikampanjen i november 1956 ble Gazastripen og Sinaihalvøya tatt av israelske tropper. Internasjonalt press tvang snart Israel til å trekke seg tilbake.
=== Israelsk kontroll (1967–1994) ===
Israel okkuperte Gazastripen igjen fra juni 1967 under seksdagerskrigen. Den militære okkupasjonen varte i 27 år, frem til 1994. Etter 1994, i henhold til Oslo-avtalen, skulle Israel fortsatt beholde luftkontroll, kontroll over territoriale vannforsyninger, kontroll over adgang til havner, kontroll over folketellinger, kontroll over utlendingers adgang til stedet, import/eksport samt skattessytemet.Under den israelske okkupasjonen skapte Israel en bosettersone, Gush Katif, i det sydvestlige hjørnet av stripen nær Fafah og den egyptiske grensen. Tilsammen ble 21 områder med settlere opprettet i Gazastripen. Disse utgjorde rundt 20 % av det totale territoriet. Foruten å ha ideologiske årsaker til å være der, hjalp bosettersonene også Israel med sikkerheten i området. Gazastripen var under israelsk militær administrasjon inntil 1994. I løpet av den perioden hadde den militære administrasjonen også ansvaret for vedlikehold av sivile fasiliteter og tjenester.
I mars 1979 undertegnet Israel og Egypt den egyptisk-israelske fredsavtalen. Avtalen medførte blant annet at Israels hær og israelske sivile trakk seg ut av Sinaihalvøya, som Israel hadde erobret i seksdagerskrigen. Gazas endelige status ble ikke tatt hånd om av avtalen. Avtalen medførte ingen løsning når det gjaldt uenighet om de internasjonale grensene mellom Gazastripen og Egypt. Egypt gav avkall på alle territorielle krav på regionen utenom de internasjonale grensene.
I mai 1994, etter den palestinsk-israelske overenskomsten kjent som Oslo-avtalen, fant det sted en gradvis overføring av makt fra Israel til de palestinske myndigheter. Mye av stripen (unntakene var nybyggerområdene og de militære områdene) kom under palestinsk kontroll. De israelske styrkene forlot Gaza By og andre byområder. De palestinske myndigheter, ledet av Yasir Arafat, valgte Gaza By som sitt første hovedkvarter. I september 1995 undertegnet Israel og PLO avtalene om Vestbredden og Gazastripen, noe som utvidet de palestinske myndigheters kontroll til de fleste byene på vestbredden. Avtalen etablerte også et valgt palestinske nasjonalt råd med 88 medlemmer som holdt sin første samling i Gaza i mars 1996.
Det palestinske styret av Gazastripen og Vestbredden under ledelse av Arafat led under alvorlig vanstyre og korrupsjon. Bestikkelser ble brukt for å bringe varer ut og inn av Gazastripen, mens ledere i sikkerhetsstyrkene tjente godt på investeringer i byggebransjen. Eksempler er Great Arab Company for Investment and Development, al-Motawaset Company og al-Sheik Zayid byggeprosjektet.Den andre intifada brøt ut i september 2000. I februar 2005 stemte den israelske regjering for å implementere Israels unilaterale uttrekking fra Gazastripen. Planen ble implementert 15. august 2005 (dagen etter Tisha B'av) og var fullført 12. september 2005. I henhold til planen skulle alle israelske nybyggerområder i Gazastripen, fire områder på vestbredden og Erez-området fjernes. Dette medførte flytting av 9 000 israelske settlere. Dessuten skulle alle israelske baser fjernes. 12. september annonserte den israelske regjering at israelsk militært styre i Gazastripen var over.
For å unngå beskyldninger om at landet fortsatt okkuperte deler av Gazastripen, trakk Israel seg også vekk fra Philadelphiruten, som er en smal stripe som ligger ved Gazastripens grense mot Egypt. I henhold til Osloavtalen skulle Philadelphiruten fortsatt ha ligget under Israel for å forhindre smugling av varer (som ammunisjon) og mennesker over grensen. Egypt hadde gått med på å patruljere sin side av grensen, og det var således håp om at målet skulle nås. Imidlertid beholdt Israel kontrollen over grenseoverganger inn og ut av Gaza. Også Rafah-overgangen mellom Egypt og Gaza ble overvåket av israelske styrker ved hjelp av overvåkingskameraer. Offisielle dokumenter som pass, ID-kort, eksport/importpapirer og mye annet må først godkjennes av den israelske hær.
=== Den palestinske selvstyremyndighetens kontroll (1994–2007) ===
I henhold til Oslo-avtalen tok de palestinske myndigheter administrativ kontroll over Gazastripen (utenom nybyggerområder og militære områder) i 1994. Etter den totale israelske uttrekningen 12. september 2005 av militære styrker og nybyggere hadde de palestinske myndigheter total administrativ kontroll på Gazastripen fra denne dato.
Etter den israelske tilbaketrekkingen har grenseovergangen i Rafah blitt kontrollert av EU Border Assistance Mission Rafah med mandat i en avtale som ble endelig ratifisert i november 2005. Israel hadde fortsatt kontroll over aktiviteter som involverte transport gjennom Israel; dette gjaldt også luftrom og adgang til havner i Gaza. Israelske myndigheter tar seg også av så vel immigrasjon og emigrasjon fra Gaza via Israel som utlendingers innreise via Israel og import og eksport via Israel.
=== Hamas-styre (etter valget i 2006) ===
==== Vold i etterkant av valget i 2006 ====
I valget av representanter til de palestinske selvstyremyndighetene 25. januar 2006 fikk Hamas et flertall på 42,9 % av stemmene og 74 av 132 seter i forsamlingen (56 %).Da Hamas tok over makten den etterfølgende måneden, nektet organisasjonen å anerkjenne internasjonale krav om at vold skulle opphøre og at Israel skulle anerkjennes. I april reagerte flere nasjoner, deriblant USA, ved å kutte av direkte støtte til den palestinske regjeringen, selv om noe av pengene ble omdirigert til humanitære organisasjoner som ikke hadde noen kontakt med Hamas-regjeringen. Den påfølgende politiske uorden og økonomiske stagnasjonen ledet til at mange palestinere emigrerte fra Gazastripen.I januar 2007 brøt det ut kamper mellom Hamas og Fatah. De voldsomste kampene utspilte seg i den nordlige Gazastripen, der general Muhammed Gharib, en mangeårig offiser i den Fatah-dominerte Sikkerhetsstyrken, døde da en rakett fra Hamas traff hans hus. Gharibs to døtre og to av hans sikkerhetsvakter døde også i angrepet.I slutten av januar 2007 ble det forhandlet frem en våpenhvile mellom Fatah og Hamas. Imidlertid, etter noen få dager, brøt det ut nye kamper. Fatah-krigere stormet et Hamas-tilknyttet universitet på Gazastripen. Offiserer fra Abbas presidentgarde sloss mot Hamas-soldater som voktet Innenriksministeriet. I mai 2007 var det også nye kamper mellom Hamas og Fatah. Innenriksminister Hani Qawasmi, som hadde blitt betraktet som en moderat byråkrat som begge organisasjoner kunne akseptere, trakk seg fra stillingen på grunn av det han betegnet som skadelig oppførsel fra begge sider.
==== Konflikt mellom Hamas og selvstyremyndigheten i juni 2007 ====
En militær konflikt mellom Hamas og Fatah, tilspisset seg mellom 7. og 15. juni 2007. Hamas seiret. Minst 118 mennesker ble drept og 550 skadet, ifølge organisasjonen ICRC.
==== Krigshandlinger i 2008, 2014 og 2021 ====
I slutten av 2008 ble det sendt et større antall raketter fra Gaza og inn mot Israel. Reaksjonen fra Israel var en omfattende bombing av Gazastripen og etter hvert en bakkeinvasjon. Krigshandlingene tok slutt den 18. januar 2009. Rundt 1400 palestiner ble drept i kampene, om lag halvparten av dem sivile og barn. Infrastrukturen på Gaza fikk store skader.
Sommeren 2014 ble det på nytt sendt raketter fra Gaza mot sivile mål i Israel. Angrepene ble besvart med bombing av Gazastripen. Infrastrukturen fikk store skader og over 2100 mennesker ble drept. Ifølge palestinske myndigheter var 80 % av ofrene sivile, mens Israel hevdet at mange av disse var terrorister kledd i sivil og at de kunne føre bevis for at 47 % av de drepte var stridende. Over 100 000 ble hjemløse.I mai 2021 var det elleve dager med rakettskyting mellom Gaza og Israel i Israel–Palestinakonflikten. Minst 243 ble drept i Gaza, av dem over 100 kvinner og barn, ifølge Hamas. I Israel var tolv mennesker drept, av dem to barn, ifølge israelske myndigheter. Ifølge IDF ble det totalt skutt over 4000 raketter fra Gaza, men 90 % av disse ble stanset av rakettforsvaret Iron Dome. Noen av Hamas' raketter falt også ned på Gaza, men det er uvisst hvor mange som ble drept av disse.
== Politisk ledelse ==
Ismail Haniyeh var statsminister på vegne av den palestinske selvstyremyndigheten til 14. juni 2007, og fortsatte deretter som statsminister på vegne av Hamas.
== Se også ==
Bording av Gaza-konvoien 31. mai 2010
Vestbredden og Gazastripens politiske status
Midtøsten-konflikten
Krisen på Gaza 2008
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gaza Strip – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gaza – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
Gazastripen (arabisk: قطاع غزة transkripsjon: Qiṭɑʿ Ġazza/Qita' Ghazzah, hebraisk: רצועת עזה Retzu‘at Aza) er en smal landstripe på øst-kysten av Middelhavet. Gazastripen kalles ofte bare Gaza (som også er navnet på den største byen i området).
| 10,098 | 10,098 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Riksl%C3%B8nnsnemnda
|
2023-02-04
|
Rikslønnsnemnda
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske statlige nemnder']
|
Rikslønnsnemnda er en permanent lønnsnemnd som behandler interessetvister som partene i arbeidslivet frivillig bringer inn til avgjørelse, og tvister som Stortinget vedtar skal løses ved tvungen lønnsnemnd. Rikslønnsnemnda oppnevnes av regjeringen for tre år av gangen og er sammensatt av nøytrale medlemmer og representanter fra partene i arbeidslivet.
Nemnda er satt sammen av følgende medlemmer:
Utpekt av Kongen
1 formann
2 nøytrale medlemmer
1 representant for arbeidstakerinteresser etter arbeidstvistloven (Uten stemmerett) eller
1 representant for arbeidstakerinteresser etter tjenestetvistloven (Uten stemmerett)
1 representant for arbeidsgiverinteresser etter arbeidstvistloven (Uten stemmerett) eller
1 representant for statens interesser etter tjenestetvistloven (Uten stemmerett)
Utpekt av konfliktens parter
2 representanter for arbeidstakersiden i konflikter etter arbeidstvistloven (1 med stemmerett) eller
1 representant for arbeidstakersiden i konflikter etter tjenestetvistloven
2 representanter for arbeidsgiversiden i konflikter etter arbeidstvistloven (1 med stemmerett) eller
1 representant for arbeidsgiversiden i konflikter etter tjenestetvistlovenFølgelig møter 7 representanter ved konflikter etter tjenestetvistloven og 9 representanter ved konflikter etter arbeidstvistloven, mens i alle tilfeller har kun 5 av de møtende stemmerett.
Nemnda er hjemlet i lønnsnemndloven av 2012.
|
Rikslønnsnemnda er en permanent lønnsnemnd som behandler interessetvister som partene i arbeidslivet frivillig bringer inn til avgjørelse, og tvister som Stortinget vedtar skal løses ved tvungen lønnsnemnd. Rikslønnsnemnda oppnevnes av regjeringen for tre år av gangen og er sammensatt av nøytrale medlemmer og representanter fra partene i arbeidslivet.
Nemnda er satt sammen av følgende medlemmer:
Utpekt av Kongen
1 formann
2 nøytrale medlemmer
1 representant for arbeidstakerinteresser etter arbeidstvistloven (Uten stemmerett) eller
1 representant for arbeidstakerinteresser etter tjenestetvistloven (Uten stemmerett)
1 representant for arbeidsgiverinteresser etter arbeidstvistloven (Uten stemmerett) eller
1 representant for statens interesser etter tjenestetvistloven (Uten stemmerett)
Utpekt av konfliktens parter
2 representanter for arbeidstakersiden i konflikter etter arbeidstvistloven (1 med stemmerett) eller
1 representant for arbeidstakersiden i konflikter etter tjenestetvistloven
2 representanter for arbeidsgiversiden i konflikter etter arbeidstvistloven (1 med stemmerett) eller
1 representant for arbeidsgiversiden i konflikter etter tjenestetvistlovenFølgelig møter 7 representanter ved konflikter etter tjenestetvistloven og 9 representanter ved konflikter etter arbeidstvistloven, mens i alle tilfeller har kun 5 av de møtende stemmerett.
Nemnda er hjemlet i lønnsnemndloven av 2012.
== Formenn ==
Ragnar Christiansen
Charles Philipson (1982-1984)
Trygve Leivestad
Georg Fr. Rieber-Mohn
Oluf Skarpnes (setteformann sak 1/1985)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Rikslønnsnemnda
|
Rikslønnsnemnda er en permanent lønnsnemnd som behandler interessetvister som partene i arbeidslivet frivillig bringer inn til avgjørelse, og tvister som Stortinget vedtar skal løses ved tvungen lønnsnemnd. Rikslønnsnemnda oppnevnes av regjeringen for tre år av gangen og er sammensatt av nøytrale medlemmer og representanter fra partene i arbeidslivet.
| 10,099 | 10,099 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Morten_%C3%98verbye
|
2023-02-04
|
Morten Øverbye
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. mai', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Journalister i Dagbladet', 'Kategori:Journalister i VG', 'Kategori:Menn']
|
Morten Øverbye (født 27. mai 1972) er en norsk journalist. Han var nyhetsredaktør og stedfortredende sjefredaktør i Dagbladet under Anne Aasheim, og senere under Lars Helle, og har vært redaktør for Dagbladet.no.
Som redaktør for Dagbladets nettutgave var Øverbye en av arkitektene bak avisens fornyede satsing på nyheter, sport og underholdning. Han la ned forbrukeravdelingen og flyttet journalistene over til nyhetsavdelingen. Dagbladet.no hadde under hans ledelse en årlig vekst på 41 prosent på sin forside. Morten Øverbye sluttet i Dagbladet i august 2010. Lars Helle ga senere gitt Øverbye mye av æren for at opplagsutviklingen i Dagbladets papirutgave snudde første halvår 2010. Etter at Øverbye sluttet i Dagbladet økte antallet forbrukersaker på førstesiden igjen.Før han begynte i Dagbladet arbeidet han som frilanser i Romerikes Blad og Eidsvoll Ullensaker Blad, som frilansreporter i Bosnia (1995–1996) og som journalist i digi.no (1996–1998), VG (1998), CNN Norge (1998–2001) og VG Nett (2001 – 2006). Han har utdanning fra Journalistutdanningen i Stavanger.
|
Morten Øverbye (født 27. mai 1972) er en norsk journalist. Han var nyhetsredaktør og stedfortredende sjefredaktør i Dagbladet under Anne Aasheim, og senere under Lars Helle, og har vært redaktør for Dagbladet.no.
Som redaktør for Dagbladets nettutgave var Øverbye en av arkitektene bak avisens fornyede satsing på nyheter, sport og underholdning. Han la ned forbrukeravdelingen og flyttet journalistene over til nyhetsavdelingen. Dagbladet.no hadde under hans ledelse en årlig vekst på 41 prosent på sin forside. Morten Øverbye sluttet i Dagbladet i august 2010. Lars Helle ga senere gitt Øverbye mye av æren for at opplagsutviklingen i Dagbladets papirutgave snudde første halvår 2010. Etter at Øverbye sluttet i Dagbladet økte antallet forbrukersaker på førstesiden igjen.Før han begynte i Dagbladet arbeidet han som frilanser i Romerikes Blad og Eidsvoll Ullensaker Blad, som frilansreporter i Bosnia (1995–1996) og som journalist i digi.no (1996–1998), VG (1998), CNN Norge (1998–2001) og VG Nett (2001 – 2006). Han har utdanning fra Journalistutdanningen i Stavanger.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Overbye.no
|
Morten Øverbye (født 27. mai 1972) er en norsk journalist.
| 10,100 | 10,100 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dollar
|
2023-02-04
|
Dollar
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Numismatikk', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Valuta']
|
Denne artikkelen er om dollarens historie. For symbolet $, se dollartegn. «Dollar» kan også ha andre betydninger.Dollar (ofte representert ved dollartegnet $) er en engelsk betegnelse på en større sølvmynt. I dag refererer den som regel til den amerikanske dollarvalutaen (USD).Betegnelsen dollar kommer av høytysk thaler (en forkortelse av joachimsthaler), og ble opprinnelig brukt om det gamle spanske 8-real-stykke eller piaster, en mynt som på den tiden noenlunde tilsvarte taleren i verdi. Etter den spanske erobringen av Peru fikk betegnelsen stor utbredelse i det spanske imperiets besittelser i Amerika. Allerede før den amerikanske revolusjonens utbrudd hadde dollar blitt betegnelsen på den alminnelige myntenheten i USA; etter unionsdannelsen ble dollaren slått som hovedmynt og videre delt inn i 100 cent. I moderne tid har dollaren hovedsakelig vært utgitt som pengesedler, og brorparten av amerikanske dollarsedler befinner seg i dag utenfor USA.Betegnelsen «dollar» brukes i dag om fler enn tjue valutaer, blant annet (oppført etter befolkning), USA, Canada, Australia, Taiwan, Hongkong, Singapore, New Zealand, Liberia, Jamaica og Namibia. Den amerikanske dollaren er, foruten USA, offisiell valuta i Øst-Timor, Ecuador, El Salvador, Mikronesia, Marshalløyene, Palau, Karibisk Nederland, og for pengesedler, Panama. I flere stater befinner reell kjøpekraft seg i amerikansk, australsk eller newzealandsk dollar, på tross av at staten kan ha lokale myntenheter som valuta.Dollartegnet ($) har muligens opphav som stilisert åttetall, eller fra Herkulessøylene i det spanske riksvåpenet.
|
Denne artikkelen er om dollarens historie. For symbolet $, se dollartegn. «Dollar» kan også ha andre betydninger.Dollar (ofte representert ved dollartegnet $) er en engelsk betegnelse på en større sølvmynt. I dag refererer den som regel til den amerikanske dollarvalutaen (USD).Betegnelsen dollar kommer av høytysk thaler (en forkortelse av joachimsthaler), og ble opprinnelig brukt om det gamle spanske 8-real-stykke eller piaster, en mynt som på den tiden noenlunde tilsvarte taleren i verdi. Etter den spanske erobringen av Peru fikk betegnelsen stor utbredelse i det spanske imperiets besittelser i Amerika. Allerede før den amerikanske revolusjonens utbrudd hadde dollar blitt betegnelsen på den alminnelige myntenheten i USA; etter unionsdannelsen ble dollaren slått som hovedmynt og videre delt inn i 100 cent. I moderne tid har dollaren hovedsakelig vært utgitt som pengesedler, og brorparten av amerikanske dollarsedler befinner seg i dag utenfor USA.Betegnelsen «dollar» brukes i dag om fler enn tjue valutaer, blant annet (oppført etter befolkning), USA, Canada, Australia, Taiwan, Hongkong, Singapore, New Zealand, Liberia, Jamaica og Namibia. Den amerikanske dollaren er, foruten USA, offisiell valuta i Øst-Timor, Ecuador, El Salvador, Mikronesia, Marshalløyene, Palau, Karibisk Nederland, og for pengesedler, Panama. I flere stater befinner reell kjøpekraft seg i amerikansk, australsk eller newzealandsk dollar, på tross av at staten kan ha lokale myntenheter som valuta.Dollartegnet ($) har muligens opphav som stilisert åttetall, eller fra Herkulessøylene i det spanske riksvåpenet.
== Ulike dollar ==
== Se også ==
Dollar (Clackmannanshire)
== Referanser ==
|
| delt = 100 cent
| 10,101 | 10,101 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amerikansk_dollar
|
2023-02-04
|
Amerikansk dollar
|
['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Nordamerikansk valuta', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:USAs økonomi']
|
Amerikansk dollar er valutaen i USA. Valutakoden er USD. Den har også et eget symbol, $, og skrives ofte US$. Den kalles ofte i amerikansk dagligtale for bucks.
I 1995 var over 380 milliarder amerikanske dollar i omløp, og i april 2004 hadde dette økt til nesten 700 milliarder. Amerikansk dollar er også i utstrakt bruk som alternativ valuta utenfor USA, spesielt i land der den lokale valutaen er ustabil på grunn av høy inflasjon, og opp mot to tredjedeler av valutaen er i sirkulasjon utenfor landet. I enkelte stater har bruken av amerikanske dollar blitt så utbredt at den har blitt landets de facto valuta.
USA er kun én av mange stater som har en valuta kalt dollar.
En dollar er delt i 100 cent (¢). Det finnes også en annen oppdeling, der dollaren deles i tusen mills. Denne enheten brukes i forbindelse med utskrivning av skatter, men det har aldri vært utstedt mynt pålydende et antall mills.
|
Amerikansk dollar er valutaen i USA. Valutakoden er USD. Den har også et eget symbol, $, og skrives ofte US$. Den kalles ofte i amerikansk dagligtale for bucks.
I 1995 var over 380 milliarder amerikanske dollar i omløp, og i april 2004 hadde dette økt til nesten 700 milliarder. Amerikansk dollar er også i utstrakt bruk som alternativ valuta utenfor USA, spesielt i land der den lokale valutaen er ustabil på grunn av høy inflasjon, og opp mot to tredjedeler av valutaen er i sirkulasjon utenfor landet. I enkelte stater har bruken av amerikanske dollar blitt så utbredt at den har blitt landets de facto valuta.
USA er kun én av mange stater som har en valuta kalt dollar.
En dollar er delt i 100 cent (¢). Det finnes også en annen oppdeling, der dollaren deles i tusen mills. Denne enheten brukes i forbindelse med utskrivning av skatter, men det har aldri vært utstedt mynt pålydende et antall mills.
== Historie ==
Etter at representanter for tretten amerikanske kolonier (senere stater) hadde skrevet under USAs uavhengighetserklæring i Philadelphia den 4. juli 1776 og med dette annonsert den nye staten USA var det behov for et eget pengesystem og et myntverk. Den nyvalgte presidenten, George Washington, ba sin utenriksminister Thomas Jefferson om å ta tak i saken. Jefferson tok kontakt med smeden John Harper som den 13. juli 1792 leverte de første 1500 half dimes, eller disme som de også ble kalt, i sølv.
=== Dollartegnet $ ===
Symbolet $, vanligvis skrevet før det numeriske beløpet, brukes til amerikanske dollar (så vel som for mange andre valutaer). Noen forskere hevder at dollartegnet $, som er det vanligste symbolet for dollaren, stammer fra de spanske sølvmyntene i valøren 8 reales som var vanlige i Nord-Amerika før dannelsen av De forente stater. På disse myntene ble tallet åtte skrevet som bokstaven S med en eller to loddrette streker, som igjen kom fra det spanske riksvåpenet, som de to Herkulesstøttene og mottoet Non plus ultra skrevet i formen av en S.Andre hevder at dollartegnet er en forenklet versjon av initialene US - United States - skrevet oppå hverandre. Dette er ganske lite trolig da dollartegnet ble brukt av spanjolene før USA eksisterte.Den mest sannsynlige forklaringen er at tegnet var et resultat av utviklingen av forkortelsen "ps" for peso sent i det 18. århundre der p og s etter hvert kom til å skrives over hverandre og dermed gi opphav til $.
=== Navn ===
Ordet dollar stammer fra det tyske ordet thaler og tilsvarer det norske ordet daler. I begynnelsen av 1500-tallet ble det funnet store mengder sølv i Joachimsthal i Böhmen. Av dette sølvet ble det produsert mengder av sølvmynt som gikk under navnet Joachimsthaler, som senere ble forkortet til thaler.
I USA har myntene egne navn. For 1 og 5 cent er navnene uoffisielle, disse myntene er i kun merket one cent og five cents i stedet for henholdsvis penny og nickel. For de høyere valørene er navnene offisielle, for eksempel er 10cent-mynten merket one dime.
Ordet penny (plural: pennies, ikke pence) er spesifikt for 1-centmynten, så å si "25 pennies" betyr 25 encentmynter, ikke hvilke 25 cent som helst.
== Sedler og mynter ==
Utdypende artikler: Federal Reserve Notes og Amerikanske dollarmynterMynter blir slått av United States Mint, mens dollarsedler har blitt trykket av Bureau of Engraving and Printing for the Federal Reserve siden 1914. De var den første tiden i stort format, men størrelsen ble redusert i 1928. Dette var tidligere enn i mange andre land, og det er ikke kjent hvorfor man begynte med mindre størrelser.
I 1946 sluttet man å trykke sedler pålydende mer enn 100 dollar. Gjennom tiden har det vært trykket sedler pålydende 500, 1000, 5000, 10 000 og 100 000 dollar. Disse ble for det meste brukt i transaksjoner mellom banker og i organisert kriminalitet. Det var sistnevnte bruksområde som fikk Richard Nixon til å trekke inn alle sedler pålydende mer enn 100 dollar i 1969. Verdier som nå er i sirkulasjon er, i tillegg til 100 dollar, 50, 20, 10, 5 og 1 dollar. Det finnes også 2 dollar-sedler, men disse er svært lite brukt.
Av mynter i normal sirkulasjon finner man 1¢ (penny), 5¢ (nickel), 10¢ (dime) og 25¢ (quarter). Det finnes også mer sjeldne 50¢ (half dollar) og 1 dollar-mynter. Myntene har ikke verdien preget med tall, men med ord.
=== Valører ===
==== Sedler ====
==== Utgåtte seddelvalører ====
100 dollar er den høyeste valøren som fortsatt trykkes. De siste sedlene med høyere valør ble siste gang trykket i 1946 og gikk ut av sirkulasjon i 1969. Begrunnelsen for dette var at de kun ble brukt av finansinstitusjoner og av kriminelle organisasjoner. 100 000 dollar ble kun trykket i 1934, og ble kun benyttet i transaksjoner mellom finansinstitusjoner. Seddelen kom aldri i alminnelig sirkulasjon.
2 dollar er relativt uvanlige i sirkulasjon, og 50 og 100 dollar begynner også å bli mer uvanlige ettersom amerikanske minibanker kun gir ut 20-dollarsedlar. Flere bensinstasjoner, kiosker og hurtigmatrestuaranter har flere steder sluttet å ta imot sedler større enn 20 dollar eller 50 dollar.
==== Mynter ====
50 cent og 1 dollar er relativt uvanlige, men 1 dollar har etter hvert blitt vanligere. En eldre sølvfarget dollarmynt med Susan B. Anthony finnes også i sirkulasjon. Denne mynten ble upopulær på grunn av at den var altfor lett å blande sammen med 25-centmynten.
== Kurs ==
Norges Bank oppgir daglig valutakurser, deriblant USD. En amerikansk dollar koster pr. 2. september 2011 5,3851 NOK. I juni 2001 var kursen på hele 9,30 NOK, og var etter det stabilt synkende frem til 2008.
== Se også ==
United States Note
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Sedler fra USA (engelsk, tysk)
|
Amerikansk dollar er valutaen i USA. Valutakoden er USD.
| 10,102 | 10,102 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ard_Schenk
|
2023-02-04
|
Ard Schenk
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Deltakere for Nederland under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Europamestere i skøytesport', 'Kategori:Fødsler 16. september', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske skøyteløpere', 'Kategori:Olympiske mestere for Nederland', 'Kategori:Olympiske mestere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Nederland', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Personer fra Hollands Kroon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Tidligere verdensrekordholdere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Verdensmestere i hurtigløp på skøyter – Allround']
|
Adrianus «Ard» Schenk (født i Anna Paulowna 16. september 1944) er en nederlandsk tidligere skøyteløper.
I begynnelsen av 1970-årene dominerte Schenk internasjonal skøytesport fullstendig, og fikk tildelt Oscar Mathiesens Ærespris («Oscarstatuetten») tre år på rad. Høydepunktet kom i 1972, da han i tillegg til tre gull i OL i Sapporo også vant europamesterskapet og verdensmesterskapet. I løpet av karrieren satte han i alt 18 verdensrekorder. Han var den første som gikk under 15 minutter på 10 000 meter, og den første som gikk 1500 meter under 2 minutter.
|
Adrianus «Ard» Schenk (født i Anna Paulowna 16. september 1944) er en nederlandsk tidligere skøyteløper.
I begynnelsen av 1970-årene dominerte Schenk internasjonal skøytesport fullstendig, og fikk tildelt Oscar Mathiesens Ærespris («Oscarstatuetten») tre år på rad. Høydepunktet kom i 1972, da han i tillegg til tre gull i OL i Sapporo også vant europamesterskapet og verdensmesterskapet. I løpet av karrieren satte han i alt 18 verdensrekorder. Han var den første som gikk under 15 minutter på 10 000 meter, og den første som gikk 1500 meter under 2 minutter.
== Personlige rekorder ==
== Meritter ==
1966 Europamester
1968 OL-sølv på 1500 meter
1970 Verdensmester og europamester
1971 Verdensmester
1972 Verdensmester, europamester, 3 OL-gull
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over flaggbærere for Nederland under OL
== Litteratur ==
Schenk, Ard (1971). Ard Schenk - en fantastisk skøytekarriere: minner og notater fra fem års toppsport, i samarbeid med Fred Racké. Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard). [Originalens tittel: «Ard apart - Mijn groei naar de top» – Born N.V. Uitgeversmaatschappij, Amsterdam-Assen, 1971. Oversatt fra nederlandsk av E. Armand Terjesen. / Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket.]
Bjørnsen, Knut (1932–2008) og Jorsett, Per (1920–2019) (1971). «Ard Schenk – Bare sprintrekorden mangler». Skøytesportens stjerner. Oslo: Cappelen. s. 175–179. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket.]
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Ard Schenk – Munzinger Sportsarchiv
(en) Ard Schenk – Olympics.com
(en) Ard Schenk – Olympic.org
(en) Ard Schenk – Olympedia
(en) Ard Schenk – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ard Schenk – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Ard Schenk – Speedskatingbase.eu
(en) Ard Schenk – SpeedSkatingNews.info
(en) Ard Schenk – SpeedSkatingStats.com
(en) Ard Schenk – TheSports.org
(en) Ard Schenk på www.ISU.html.infostradasports.com
(en) Ard Schenk på Jakub Majerski's Speedskating database (Adelskalender distanser og sammenlagt)
(en) «Ard Schenk». SkateResults.com. Arkivert fra originalen 6. mars 2009. Besøkt 10. juli 2016.
(en) Ard Schenk på Internet Movie Database
|
}}
| 10,103 | 10,103 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nidaros
|
2023-02-04
|
Nidaros
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nidaros erkebispedømme', 'Kategori:Trondheims historie']
|
For andre betydninger se Nidaros (andre betydninger)Nidaros er et historisk navn på byen Trondheim, samt navn på det katolske bispedømmet og erkebispedømmet før 1537, og det lutherske bispedømmet siden. Det var først og fremst helgenkongen St. Olavs skrin i Nidarosdomen som gav byen dens sentrale posisjon i Norge og Nord-Europa fram til reformasjonen i 1537.
|
For andre betydninger se Nidaros (andre betydninger)Nidaros er et historisk navn på byen Trondheim, samt navn på det katolske bispedømmet og erkebispedømmet før 1537, og det lutherske bispedømmet siden. Det var først og fremst helgenkongen St. Olavs skrin i Nidarosdomen som gav byen dens sentrale posisjon i Norge og Nord-Europa fram til reformasjonen i 1537.
== Nidaros ==
Ifølge Heimskringla ble Trondheim grunnlagt av Olav Tryggvason (antatt i 997):
Kong Olav for med hæren sin ut til Nidaros. Da lot han reise hus der på bredden av Nidelven og bestemte at det skulle være kjøpstad der. Han gav mennene tomter til å sette opp hus, og han lot bygge kongsgård opp fra Skipakrok.Beliggende ved munningen av elven Nid (Nidelva) var kjøpstaden kjent under navnet kaupangen i/ved Nidaros, som betyr byen ved oset av Nid (Nidelven).
Ved opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1154 ble byens navn latinisert til Trundum (dat. flt. betydn. de åtte trøndelagsfylkene), genitivsformen Nidaros Trundensis = Nidaros av Trønderfylkene i Vatikanet. Ved Eirik Ivarsson fra 1192 heter byen Nidaros både i Nidaros, Norge og i Roma. Nidaros-navnet på byen forsvant senere av flere grunner, først og fremst fordi erkebispesetet forsvant i 1537, men er kjent brukt helt frem til 1600-1700-tallet.
== Trondheim ==
Trondheim(en) var opprinnelig navnet på de åtte trønderske fylkene, altså nåtidens Trøndelag. I senmiddelalderen ble Kaupangen i Trondheimen, altså handelsplassen i Trøndelag også bruk som bynavn og kortformen Trondheimen ble brukt parallelt med Nidaros. Under unionen med Danmark ble dette fordansket til Trondhjem og Trondhjems len for Trondheims len.
== Navnestrid ==
I perioden 1925–1930 ble flere bynavn fornorsket som ledd i den språklige nasjonalismen som var utbredt i Norge i første del av det 20. århundre (1925: Oslo, 1927: Halden, 1930: Stavern). Ved lov 14. juni 1929 ble det bestemt at byen Trondhjem fra 1. januar 1930 skulle ha Nidaros som offisielt navn. Det var tidligere, i 1928, avholdt en lokal avstemning om bynavnet: 17 163 stemte mot endring, og 1508 for. Befolkningen og bystyret, som ønsket å beholde Trondhjem som navn, følte seg overkjørt og protestene lot ikke vente på seg.
Etter en opprivende navnestrid ble saken tatt opp på ny i Stortinget. Dette endte med et kompromiss: ved lov 6. mars 1931 med virkning fra samme dag ble formen Trondheim innført, et «fornorsket» alternativ lansert av Ivar Lykke, lokal kjøpmann, statsminister 1926–28 og stortingsrepresentant 1915–35.
== Referanser ==
|
Nidaros kan vise til:
| 10,104 | 10,104 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8semiddel
|
2023-02-04
|
Løsemiddel
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Løsningsmidler']
|
Et løsemiddel er en væske som brukes for å løse opp faste stoffer, gasser eller andre væsker, og for å holde stoffene i oppløsning. Løsemidler brukes for å gjøre påføring av for eksempel maling og lakk lettere ved at viskositeten senkes. Løsemidler brukes også til ulik rengjøring.
|
Et løsemiddel er en væske som brukes for å løse opp faste stoffer, gasser eller andre væsker, og for å holde stoffene i oppløsning. Løsemidler brukes for å gjøre påføring av for eksempel maling og lakk lettere ved at viskositeten senkes. Løsemidler brukes også til ulik rengjøring.
== Typer ==
vann
alkoholer
etanol
rødsprit
white spiritOrganiske syrer:eddiksyre
sitronsyre
kloroform
aceton
eter
benzen
bensin
trikloretan
== Likt løser likt ==
Effekten av løsemidler oppsummeres ofte i huskeregelen «likt løser likt», det vil si at et løsemiddel kan løse opp stoffer som er ganske like molekylene som løsemidlet består av. Likheten består dels i molekylvekt og dels i molekylenes polaritet / ioniskhet. Polare løsemidler som vann løser gjerne små, polare eller ioniske molekyler som sukker og salt, mens ikke-polare, lipofile løsemidler som white spirit løser oljer, fett, maling, lakk osv.
De fleste løsemidler er flyktige og de fordamper med ulik hastighet. Fordampningshastigheten er temperaturavhengig. Disse forholdene utnyttes for å gi hurtig eller sen tørking av for eksempel maling og lakk.
== Løsemiddelskade ==
Løsemidlenes flyktighet og deres generelt fettløselige egenskaper kan medføre alvorlige helseskader da de absorberes og gjør skade blant annet i sentralnervesystemet. Molekylene fra løsemidlene tas opp gjennom lungene og huden. Dette kan føre til forgiftninger og allergiske reaksjoner. Løsemidlene løser opp stoffene i cellene våre, for eksempel fett, og cellene blir ødelagt. Organiske løsemidler kan gi skader på hjernen og nervesystemet, blodsystemet, hjertet, leveren, hud, øyne, slimhinner og nyrer. Noen løsemidler regnes også for å være kreftfremkallende.
Den viktigste grunnen til at man kan få varige løsemiddelskader er at løsemidlene løser opp fettvev i nervesystemet. Gjennom nervetrådene i hjernen, og resten av nervesystemet går det hele tiden elektriske signaler. De enkelte nervetrådene er isolert fra hverandre med et tynt fettlag. Blir man da utsatt for løsemidler over lang tid, og dette fettlaget brytes ned og forsvinner, blir signalene fra hjernen forstyrret.
Faren for løsemiddelskader blir større etter hvert som konsentrasjonen av stoffene i kroppen øker. Mennesker som jobber med slike stoffer daglig er derfor mest utsatt. Dette gjelder for eksempel folk som jobber i malingsindustrien, trykkeribransjen, lakkeringsverksteder, renholdsbransjen, i visse typer plastproduksjon og på laboratorier. Hukommelsessvikt og nedsatt konsentrasjonsevne er typiske tegn på skader.
En utredning ved mistanke om løsemiddelskade omfatter grundig yrkeshygienisk kartlegging, eksponeringshistorie, nevrologisk undersøkelse i tillegg til andre medisinske undersøkelser. Som oftest utføres også en nevropsykologisk undersøkelse. Dette er en omfattende undersøkelsesprosedyre der en psykolog i løpet av fire til fem timer tester hjernens funksjon med et større antall psykologiske enkelttester.
== Sikkerhetstiltak ==
Tidligere visste man ikke, eller tok ikke advarselen på alvor, at de organiske løsemidlene var så helsefarlige som de senere har
vist seg å være. Mange stod hele dagen på jobben og arbeidet med slike stoffer uten noen form for beskyttelse. Mange mennesker har
fått varige skader på grunn av dette. I dag er det strenge sikkerhetsregler i bedrifter der det brukes mye løsemidler. Det stilles store krav til avsug, skjerming og utlufting der arbeidet med løsemidlene foregår, og det er vanlig å bruke maske for munn og nese i forbindelse med lakkeringsarbeid, gjerne med frisklufttilførsel i masken. Men, det er viktig for alle å følge visse regler når vi omgår, og bruker organiske løsemidler. Stoffene er tydelig merket med opplysninger om produktet, om det er brannfarlig, giftig og sterkt irriterende og så videre, og hvilke hensyn du bør ta når du arbeider med dem.
Noen løsemidler misbrukes for deres ruseffekt. Mange løsemidler gir en øyeblikkelig ruseffekt når de når hjernen. Sniffing, inhalering av gasser fra forskjellige stoffer, er et kjent fenomen i enkelte ungdomsmiljøer, men gir også alvorlige og varige løsemiddelskader. De cellene som blir ødelagt i hjernen kan aldri bygges opp igjen.
En regel som man aldri bør glemme: Løsemiddelskader kan ikke helbredes, bare unngås.
== Vann som løsemiddel ==
Etter hvert som man er blitt mer klar over de helseskadene som løsemidler kan føre med seg, har det vært forsket mye på å utvikle andre stoffer som løses i vann. Det har vært vanskelig å erstatte de organiske løsemidlene, men til maling og lakk har de tildels blitt erstattet med vann. Det selges nå omtrent like mye vanntynnet, som whitespirit-tynnet maling.
== Eksterne lenker ==
Miljøstatus i Norge: Maling, lakk, lim og løsemidler
|
Et løsemiddel er en væske som brukes for å løse opp faste stoffer, gasser eller andre væsker, og for å holde stoffene i oppløsning. Løsemidler brukes for å gjøre påføring av for eksempel maling og lakk lettere ved at viskositeten senkes.
| 10,105 | 10,105 |
https://no.wikipedia.org/wiki/White_spirit
|
2023-02-04
|
White spirit
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Hydrokarboner', 'Kategori:Løsningsmidler']
|
White spirit, eller mineralterpentin, er en væske som er fargeløs og klar i utseende, og har en karakteristisk, stram lukt. Den er uløselig i vann, men er blandbar med mange andre organiske løsemidler.
White spirit er en blanding av hydrokarboner og blir benyttet som løsemiddel i maling, rengjøring av pensler, fjerning av asfalt, fett, stearin, skismøring osv. White spirit er kanskje det organiske løsemidlet som brukes mest i dag.
White spirit er også kjent under navnene «nafta» (petroleum), «white spirit type 1», «white spirit type 2», «white spirit type 3», «mineralsk terpentin», «laknnafta», white-sprit eller «essence de petrole».
|
White spirit, eller mineralterpentin, er en væske som er fargeløs og klar i utseende, og har en karakteristisk, stram lukt. Den er uløselig i vann, men er blandbar med mange andre organiske løsemidler.
White spirit er en blanding av hydrokarboner og blir benyttet som løsemiddel i maling, rengjøring av pensler, fjerning av asfalt, fett, stearin, skismøring osv. White spirit er kanskje det organiske løsemidlet som brukes mest i dag.
White spirit er også kjent under navnene «nafta» (petroleum), «white spirit type 1», «white spirit type 2», «white spirit type 3», «mineralsk terpentin», «laknnafta», white-sprit eller «essence de petrole».
== Fakta om «White spirit type 1» ==
Flammepunkt ved 31 ℃
Kokepunkt ved 130 ℃
Består av en blanding av ulike hydrokarboner
Farlig for lever og lunger
Som andre fettløsere kan det gi varig skade på nervesystemet
== Se også ==
Nafta
|
White spirit, eller mineralterpentin, er en væske som er fargeløs og klar i utseende, og har en karakteristisk, stram lukt. Den er uløselig i vann, men er blandbar med mange andre organiske løsemidler.
| 10,106 | 10,106 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%B8dsprit
|
2023-02-04
|
Rødsprit
|
['Kategori:Alkoholer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Løsningsmidler']
|
Rødsprit er 70-95% denaturert etylalkohol, etanol (C2H5OH). Rødspriten er tilsatt et denatureringsmiddel som gjør den ubrukelig til mat og drikke, samt ofte fargestoffet fuksin som gir en rødaktig farge. Rødsprit er et rense- og løsemiddel beregnet til teknisk bruk.
|
Rødsprit er 70-95% denaturert etylalkohol, etanol (C2H5OH). Rødspriten er tilsatt et denatureringsmiddel som gjør den ubrukelig til mat og drikke, samt ofte fargestoffet fuksin som gir en rødaktig farge. Rødsprit er et rense- og løsemiddel beregnet til teknisk bruk.
== Bruk og egenskaper ==
Rødsprit benyttes som avfettingsvæske for tre og metall før lakkering eller maling, og som antifrostmiddel i vannlåser og vannpumper. Den brukes også som løsemiddel for farge, beis, lakk og lim, og brukes som brennvæske i spritapparater som for eksempel stormkjøkken, Primus og Fondue-brenner.
Rødspriten fordamper hurtig og er raskt nedbrytbar. Alkoholen er svært brannfarlig, og har et flammepunkt på 13 ℃.
Rødsprit kalles vanligvis teknisk sprit på svensk og husholdningssprit på dansk.
== Se også ==
White spirit
|
Rødsprit er 70-95% denaturert etylalkohol, etanol (C2H5OH). Rødspriten er tilsatt et denatureringsmiddel som gjør den ubrukelig til mat og drikke, samt ofte fargestoffet fuksin som gir en rødaktig farge.
| 10,107 | 10,107 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Glyserol
|
2023-02-04
|
Glyserol
|
['Kategori:ATC A06A', 'Kategori:Alkoholer', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:E-stoffer']
|
Glyserol (også kjent som glycerin, propantriol eller propan-1,2,3-triol (IUPAC-nomenklatur)) er en hygroskopisk væske, det betyr at den absorberer vann fra lufta. Den har en sterk søt smak og er en fargeløs tyktflytende væske. Det brukes som løsningsmiddel i kosmetikkproduksjon, søtningsmidler, såper, sukkertøy, antifrys, antibiotika og i medisin.
Glyserol er 0,6 ganger så søtt som sukker. Glyserol er blandbar med alkohol og vann, så den er egentlig en sukkeralkohol. Den er veldig effektiv på kaffe-, te- og vinflekker. Brukes også til tørking av blomster, og myking av gummilister og brukes ofte i røykvæske (blandet med vann). Når glyserol bindes sammen med tre fettsyrer dannes det fett (triglyserider), som blant annet finnes i vegetabilske og animalske oljer. Glyserol kan også lages syntetisk. Den er svært holdbar og gjærer ikke.
Denne væsken er ufarlig.
|
Glyserol (også kjent som glycerin, propantriol eller propan-1,2,3-triol (IUPAC-nomenklatur)) er en hygroskopisk væske, det betyr at den absorberer vann fra lufta. Den har en sterk søt smak og er en fargeløs tyktflytende væske. Det brukes som løsningsmiddel i kosmetikkproduksjon, søtningsmidler, såper, sukkertøy, antifrys, antibiotika og i medisin.
Glyserol er 0,6 ganger så søtt som sukker. Glyserol er blandbar med alkohol og vann, så den er egentlig en sukkeralkohol. Den er veldig effektiv på kaffe-, te- og vinflekker. Brukes også til tørking av blomster, og myking av gummilister og brukes ofte i røykvæske (blandet med vann). Når glyserol bindes sammen med tre fettsyrer dannes det fett (triglyserider), som blant annet finnes i vegetabilske og animalske oljer. Glyserol kan også lages syntetisk. Den er svært holdbar og gjærer ikke.
Denne væsken er ufarlig.
== Historie ==
Den er oppdaget av svensken Carl Wilhelm Scheele i 1779.
Han kalte det glycerol, etter det greske ordet glukos (γλυκός), som betyr søt.
I 1847 ble glyserol først brukt i industri, da Ascanio Sobrero lagde glyserolnitrat (nitroglyserin) med dette stoffet.
== Struktur ==
Den kjemiske formelen for glyserol er
(CH2OH.CHOH.CH2OH) eller (C3H5(OH)3). Det vil si at Glyserol er en alkohol med 3 hydroksylgrupper, en såkalt treverdig alkohol.
Smeltepunkt: 18,2 °C
Kokepunkt: 290°C
|
Glyserol (også kjent som glycerin, propantriol eller propan-1,2,3-triol (IUPAC-nomenklatur)) er en hygroskopisk væske, det betyr at den absorberer vann fra lufta. Den har en sterk søt smak og er en fargeløs tyktflytende væske.
| 10,108 | 10,108 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_lands_valuta
|
2023-02-04
|
Liste over lands valuta
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Lister over økonomi', 'Kategori:Valuta']
|
Liste over lands valuta.
|
Liste over lands valuta.
|
Liste over lands valuta.
| 10,109 | 10,109 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Terpentin
|
2023-02-04
|
Terpentin
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Harpikser', 'Kategori:Løsningsmidler', 'Kategori:Terpener og terpenoider']
|
Terpentin er en gjennomsiktig, tregtflytende og sterkt luktende væske som fås ved å destillere harpiks fra furutrær. Den består av terpener, da spesielt som bisykliske monoterpener.
Terpentin blir benyttet som et løsningsmiddel for oljemaling og lakk, og som råmateriale i kjemisk industri. Stoffet er også løsningsmiddel for voks i polisher, vannfast sement, rengjøringsmiddel, desinfeksjonsmiddel, gummi, tekstiler og mer.
|
Terpentin er en gjennomsiktig, tregtflytende og sterkt luktende væske som fås ved å destillere harpiks fra furutrær. Den består av terpener, da spesielt som bisykliske monoterpener.
Terpentin blir benyttet som et løsningsmiddel for oljemaling og lakk, og som råmateriale i kjemisk industri. Stoffet er også løsningsmiddel for voks i polisher, vannfast sement, rengjøringsmiddel, desinfeksjonsmiddel, gummi, tekstiler og mer.
== Historie ==
Ordet terpentin kommer fra Gresk terebinthine (via tysk og latin) og var navnet på treet som terpentinet opprinnelig kom fra ved destillasjon av harpiks.Terpentin har blitt anvendt medisinsk i uminnelige tider.
Tidlig på 1900-tallet ble terpentin brukt som lampeolje som en billig erstatning for hvalolje. Mest brukt utendørs på grunn av den sterke lukten.
== Produksjon ==
En av de tidligste kildene til terpentin var terpentintreet Pistacia terebinthus, et tre som vokser i middelhavsregionen.
Terpentin fås ved destillasjon av harpiks fra diverse furuarter: strandfuru (Pinus pinaster), aleppofuru (Pinus halepensis), sumpfuru (Pinus palustris), virakfuru (Pinus taeda), gullfuru (Pinus ponderosa) med flere.
Når man bruker furutrær i produksjon av kjemisk papirmasse med sulfatprosessen, får man terpentin som biprodukt. Dette blir ofte brent på bruket for energiproduksjon.
== Anvendelser ==
Det er to industrielle hovedanvendelser av terpentin: løsemiddel og kilde til råvarer for organisk syntese. Som løsemiddel har det blitt erstattet av billigere mineraloljebaserte løsemidler.
Terpentin har meget gode tørkeegenskaper og er derfor mye brukt til malings- og lakkeringsfortynner. I løpet av en tre timers malingsøkt har 80–90% av terpentinen fordampet. Den benyttes også til å fortynne andre produkter til rett viskositet og til å vaske malingsutstyr.
I parfymeindustrien har terpentin blitt anvend som utgangspunkt for syntese av diverse luktstoffer.
Pinener som kamfer, linalool, terpinol og geraniol blir vanligvis lagt fra terpentin.
Kolofonium fås som destillasjonsrest ved destillasjon av harpiks. Det består av en blanding di- og triterpener. Det anvendes til å smøre fiolinbuer og som råvare i kjemisk industri.
Terpentil anvendes også som lukttilsetting i rengjørings- og sanitærprodukter, da det har en «antiseptisk lukt».
=== Medisinsk eliksir ===
Terpentin har blitt anvendt blant annet til sårbehandling, behandling av lus, og som inhaleringsmiddel mot nese- og halsproblemer. Terpentin finnes fortsatt i diverse produkter som anvendes i naturmedisin.
Selv om innvortes bruk er uvanlig i dag, ble terpentin tidligere (smaksatt med søtstoffer) anvendt mot parasitter som f. eks. bendelorm og på grunn av sin antatt antiseptiske og vanndrivende egenskaper som en generell vidunderkur.
== Farer ==
Terpentin er et organisk løsemiddel og gir mange av de samme skader som andre løsemidler. Dampen kan irritere hud og øyne, skade lungene og åndedrettsystemet i tillegg til sentralnervesystemet. Det kan forårsake nyresvikt ved inntak. Terpentin er også ekstremt brannfarlig.
== Referanser ==
|
Terpentin er en gjennomsiktig, tregtflytende og sterkt luktende væske som fås ved å destillere harpiks fra furutrær. Den består av terpener, da spesielt som bisykliske monoterpener.
| 10,110 | 10,110 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Knut_J%C3%B8rgen_R%C3%B8ed_%C3%98degaard
|
2023-02-04
|
Knut Jørgen Røed Ødegaard
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 6. mai', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske astronomer', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Personer fra Jevnaker kommune']
|
Knut Jørgen Røed Ødegaard (født 6. mai 1966 i Jevnaker) er en norsk astrofysiker og formidler av populærvitenskap. Han har tidligere operert som formidlingsansvarlig ved Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo og har vært daglig leder for virksomheten ved Solobservatoriet på Harestua.Ødegaard har stått sentralt i planleggingen og gjennomføringen av en rekke astronomirelaterte arrangementer de senere årene, slik som arrangementene i forbindelse med Venuspassasjen i 2004 og solformørkelsen i 2003. Han hjalp også til med prosjektledelsen for Astrofestivalen i 2001. Ødegaard har vært en viktig medvirkende i barne- og ungdomsprogrammet Newton på NRK1. Med sitt engasjement og brede kunnskapsfelt har han vært med på å øke interessen for astronomi og realfag i Norge. Han virker også som forfatter og oversetter, og ledet en periode radioprogrammet Hurum og Ødegaard i Kanal 24 sammen med paleontologen Jørn Hurum. I 2004 mottok han prisen Årets kommunikator av Norsk kommunikasjonsforening for sin omfattende innsats for formidling av vitenskap i massemediene. Fra 2003 – 2008 var han leder av Norsk Astronomisk Selskap.
Ødegaard har også hatt en gjesteopptreden i en sketsj som seg selv med komikergruppen Tre brødre som ikke er brødre i 2006 for NRK.
Ødegaard er gift med science fiction-forfatter og vitenskapsformidler Anne Mette Sannes. Sammen holder de foredrag, astroshow, skriver artikler, formidler astronomi i media og jobber aktivt med meteorittleting og krysspeiling av observerte meteorittfall. De ledet også utenlandssendingen under Venus-passasjen i Tromsø i 2012.
Han har uttalt at han tidlig interesserte seg for en rekke vitenskaper før han til slutt endte med å studere astronomi. Ødegaard tror det eksisterer intelligent utenomjordisk liv, og at vi innen år 2025 sannsynligvis får kontakt.
|
Knut Jørgen Røed Ødegaard (født 6. mai 1966 i Jevnaker) er en norsk astrofysiker og formidler av populærvitenskap. Han har tidligere operert som formidlingsansvarlig ved Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo og har vært daglig leder for virksomheten ved Solobservatoriet på Harestua.Ødegaard har stått sentralt i planleggingen og gjennomføringen av en rekke astronomirelaterte arrangementer de senere årene, slik som arrangementene i forbindelse med Venuspassasjen i 2004 og solformørkelsen i 2003. Han hjalp også til med prosjektledelsen for Astrofestivalen i 2001. Ødegaard har vært en viktig medvirkende i barne- og ungdomsprogrammet Newton på NRK1. Med sitt engasjement og brede kunnskapsfelt har han vært med på å øke interessen for astronomi og realfag i Norge. Han virker også som forfatter og oversetter, og ledet en periode radioprogrammet Hurum og Ødegaard i Kanal 24 sammen med paleontologen Jørn Hurum. I 2004 mottok han prisen Årets kommunikator av Norsk kommunikasjonsforening for sin omfattende innsats for formidling av vitenskap i massemediene. Fra 2003 – 2008 var han leder av Norsk Astronomisk Selskap.
Ødegaard har også hatt en gjesteopptreden i en sketsj som seg selv med komikergruppen Tre brødre som ikke er brødre i 2006 for NRK.
Ødegaard er gift med science fiction-forfatter og vitenskapsformidler Anne Mette Sannes. Sammen holder de foredrag, astroshow, skriver artikler, formidler astronomi i media og jobber aktivt med meteorittleting og krysspeiling av observerte meteorittfall. De ledet også utenlandssendingen under Venus-passasjen i Tromsø i 2012.
Han har uttalt at han tidlig interesserte seg for en rekke vitenskaper før han til slutt endte med å studere astronomi. Ødegaard tror det eksisterer intelligent utenomjordisk liv, og at vi innen år 2025 sannsynligvis får kontakt.
== Bibliografi ==
Solsystemet (Damm forlag) 2005
På vei til Mars og Saturn (Mangschou) 2005
Bang! (Cappelen) 2006
Bang! (Aller Forlag) 2007
== Utgivelser sammen med Anne Mette Sannes ==
Terra Nova - tredje bok i science fiction-trilogien Ad Astra (Sannes & Ødegaards Univers AS) 2015
Proxima Centauri - andre bok i science fiction-trilogien Ad Astra (Sannes & Ødegaards Univers AS) 2013
Apollomannen - første bok i science fiction-trilogien Ad Astra (Sannes & Ødegaards Univers AS) 2012
Vårt magiske univers - DVD og Blu-ray (Sannes & Ødegaards Univers AS) 2011
Himmelbegivenheter i Norge – DVD (Sannes & Ødegaards Univers AS) 2010
Himmelbegivenheter i Norge – Hefte (Sannes & Ødegaards Univers AS) 2010
Universet – DVD (Sannes & Ødegaards Univers AS) 2009
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Formidlingsnettsted til Anne Mette Sannes og Knut Jørgen Røed Ødegaard
Formidlingsnettsted til Anne Mette Sannes og Knut Jørgen Røed Ødegaard om stjernereiser og liv i rommet
|
Knut Jørgen Røed Ødegaard (født 6. mai 1966 i Jevnaker) er en norsk astrofysiker og formidler av populærvitenskap.
| 10,111 | 10,111 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Knivskjelodden
|
2023-02-04
|
Knivskjelodden
|
['Kategori:25°Ø', 'Kategori:71°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Halvøyer i Troms og Finnmark', 'Kategori:Nordkapps geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verdens geografiske ytterpunkter']
|
Knivskjelodden (71° 11’ 08” N) er en halvøy like vestnordvest for Nordkapplatået på Magerøya i Nordkapp kommune. Odden er Norges nordligste fastlandspunkt når man regner med alle tilhørende skjær og øyer, og ligger 1 452 meter lenger nord enn Nordkapplatået (71° 10’ 21” N).
Det går en merket tursti fra Nordkappveien (E69, 7 km sør for Nordkapplatået) til Knivskjelodden. Turen tar omtrent 2,5 time.
|
Knivskjelodden (71° 11’ 08” N) er en halvøy like vestnordvest for Nordkapplatået på Magerøya i Nordkapp kommune. Odden er Norges nordligste fastlandspunkt når man regner med alle tilhørende skjær og øyer, og ligger 1 452 meter lenger nord enn Nordkapplatået (71° 10’ 21” N).
Det går en merket tursti fra Nordkappveien (E69, 7 km sør for Nordkapplatået) til Knivskjelodden. Turen tar omtrent 2,5 time.
== Se også ==
Oversikt over norske geografiske ytterpunkter
== Eksterne lenker ==
Dropp dyre Nordkapp – nyt Nordishavet gratis (Aftenposten)
|
Knivskjelodden (71° 11’ 08” N) er en halvøy like vestnordvest for Nordkapplatået på Magerøya i Nordkapp kommune. Odden er Norges nordligste fastlandspunkt når man regner med alle tilhørende skjær og øyer, og ligger meter lenger nord enn Nordkapplatået (71° 10’ 21” N).
| 10,112 | 10,112 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jernporten
|
2023-02-04
|
Jernporten
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Demninger i Romania', 'Kategori:Demninger i Serbia', 'Kategori:Donau', 'Kategori:Serbias geografi', 'Kategori:Vannkraftverk i Romania', 'Kategori:Vannkraftverk i Serbia']
|
Jernporten (serbisk: Đerdap, Ђердaп; rumensk: Porțile de Fier) er en dal og et juv hvor Donau bryter igjennom fjellmassivet på grensen mellom Romania og Serbia. På nordsiden av elven ligger Banatfjellene og på sørsiden De serbiske Karpatene. Jernporten regnes som en av de mest imponerende gjennombruddsdaler eller juv i Europa.
|
Jernporten (serbisk: Đerdap, Ђердaп; rumensk: Porțile de Fier) er en dal og et juv hvor Donau bryter igjennom fjellmassivet på grensen mellom Romania og Serbia. På nordsiden av elven ligger Banatfjellene og på sørsiden De serbiske Karpatene. Jernporten regnes som en av de mest imponerende gjennombruddsdaler eller juv i Europa.
== Begrepet Jernporten ==
Jernporten brukes om en kortere og en lengre del av Donau. Jernporten i den snevreste forstand er en tre kilometer lang strekning mellom byene Orșova og Drobeta Turnu Severin i Romania. Tradisjonelt er begrepet også brukt om den ca. 130 kilometer lange strekningen mellom Ram og Novi Sip, som også omfatter den mindre elvestrekningen.
Videre inngår Jernporten i navnet på de to kraftverkene Jernporten I og Jernporten II som er anlagt ved henholdsvis Novi Sip og landsbyen Prahovo i Kladovo kommune.
== Strekningen ved Sip ==
Inntil kraftverkutbyggingen var ferdig i 1972 ble den ca. tre kilometer lange strekningen nord for Sip ansett som den farligste delen av elven. Blant annet måtte man passere den beryktede fjellutstikkeren i Donau kalt Prigrada og det kunne ikke skje uten los. Fartøyer som gikk oppstrøms ble etter 1916 trukket av lokomotiv gjennom en kanal anlagt på serbisk side. Vannspeilet på strekningen ble i forbindelse med kraftutbyggingen hevet med 35 meter.
== Strekningen mellom Ram og Negotin ==
Historisk og geografisk viktige steder og byer på serbisk side er fergestedet Ram og byene Veliko Gradiste, Golubac, Donji Milanovac, Kladovo og Negotin. Tilsvarende på rumensk side er Moldova Noua, Orșova og Drobeta Turnu Severin. Veien på serbisk side har på strekningen 21 tunneler mellom 65 og 370 meter lange.
Et av de vakreste stedene på strekningen er ved inngangen til Kazan-juvet, mellom byene Donji Milanovac og Orșova. Elven er på dette punktet 150 meter bred og dermed på sitt smaleste gjennom hele Jernporten, mens dybden er 90 meter. To store nasjonalparker er knyttet til Jernporten, henholdsvis nasjonalparken Djerdap i Serbia og Parcul Natural Porțile de Fier i Romania.
== Kraftverkene ==
To vannkraftverk som utnytter energien i Donau bærer navnet Jernporten.
Jernporten I ved byen Novi Sip stod ferdig installert i 1970. Installert vannkrafteffekt er 2 280 MW, med en årsproduksjon av elektrisk kraft på 11,3 TWh. Anlegget har også større sluser som muliggjør elvetrafikk med større frakteskip.
Jernporten II ved Prahovo som geografisk ligger utenfor det som tradisjonelt blir kalt Jernporten, ble påbegynt i 1979 og fullført i 1984. Det har en effekt på 537 MW. På rumensk side produseres ca. 1,3 TWh per år.
== Historie ==
=== Romerske ruiner ===
Et kjent romersk funn er Tabula Traiana som er montert fast i fjellet på serbisk side av Donau. Det dreier seg om en tavle som keiser Trajan angivelig laget til minne om byggingen av veien langs elven. I forbindelse med byggingen av kraftverkene og den derav følgende heving av vannspeilet ble tavlen flyttet til det stedet den nå befinner seg. Tabula Traiana er kun synlig fra sjøen.
I årene fra 102 til 105 reiste arkitekten Apollodor av Damaskus den såkalte Trajanbroen ved Drobeta Turnu Severin og forlenget dermed den strategisk viktige veien over Donau som da var grenseelv mellom Romerriket og Dacia.
=== Regulering i 1890-årene ===
I 1890-årene foretok Ungarn de første sprengningsarbeidene for å forbedre skipstrafikken på elven. Ved Berlinerkongressen i 1878 ble Østerrike-Ungarn gitt i oppdrag å regulere Jernporten. Den ungarske regjeringen ga oppdraget videre til Ernst von Wallandts. Arbeidet bød på store tekniske utfordringer og var dessuten meget kostbart. Den regulerte donaustrekningen ved Jernporten ble åpnet 27. september 1896 av keiser Franz Josef I av Østerrike. Til stede var også kongen av Serbia og kongen av Romania.
Reguleringen besto av en tilsammen 8 kilometer lang kanalstrekning på serbisk side. Kanalen ble laget i to deler. En del var på 6 kilometer formet som en renne under vann markert med bøyer og som gikk fra Kazan-juvet og nedover elven. En kortere del på 1700 meter var synlig i dagen og anlagt på serbisk side ved Sip, idag Novi Sip. Den sterke strømmen i kanalen medførte problemer for dampskipene og det ble derfor stasjonert to slepebåter i området.
=== Jernbane ===
Til 1960-årene var det også i virksomhet en jernbane langs elven ved Sip. Jernbanen som ikke hadde forbindelse med noe annet europeisk jernbanenett, hadde som eneste oppgave å trekke skip gjennom kanalen oppover elven.
== Arkeologiske utgravninger ==
Ved Lepenski Vir, vest for Donji Milanovac er det gjort funn fra mesolitikum.
== Kilder ==
(no) Jernporten i Store norske leksikon
== Eksterne lenker ==
(en) Iron Gate (Danube) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
|
Jernporten (serbisk: Đerdap, Ђердaп; rumensk: Porțile de Fier) er en dal og et juv hvor Donau bryter igjennom fjellmassivet på grensen mellom Romania og Serbia. På nordsiden av elven ligger Banatfjellene og på sørsiden De serbiske Karpatene.
| 10,113 | 10,113 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Pfefferkorn
|
2023-02-04
|
Johann Pfefferkorn
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1523', 'Kategori:Fødsler i 1469', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nürnberg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske forfattere']
|
Johann Pfefferkorn (født 1469 sannsynligvis i Nürnberg, død 22. oktober 1521 i Köln) var tysk eller mährisk konvertert jøde som kjempet mot jødedommen i Tyskland.
|
Johann Pfefferkorn (født 1469 sannsynligvis i Nürnberg, død 22. oktober 1521 i Köln) var tysk eller mährisk konvertert jøde som kjempet mot jødedommen i Tyskland.
== Tidlig liv ==
Opprinnelig het han Josef Pfefferkorn, men endret «Josef» til «Johann» da han konverterte i 1504. Johannes Pfefferkorn var jøde fra Mähren (Morava), skjønt han sannsynligvis var født i Nürnberg i Tyskland. Han fikk undervisning i talmudkunnskap i det jødiske miljø i Prag. Etter mange års omflakkende tilværelse slo han seg ned med sin familie i Köln omkring år 1500. Der kom han i kontakt med Kölns dominikanere, og i 1504 konverterte han til kristendommen og ble døpt sammen med sin hustru og sine barn. Dermed begynte hans samarbeid med dominikanerne i kampen mot jødedommen.
== Kamp mot jødedommen ==
Pfefferkorn begynte snart å forfatte kampskrifter mot jødene. En granskning av disse skriftene tyder på at Pfefferkorn i virkeligheten ikke hadde noe særlig inngående kjennskap til jødisk levnet og litteratur.
I Der Judenspiegel (Köln, 1507) krevde han at jødene skulle slutte med åger (rente på pengeutlån), måtte ta vanlig arbeid, overvære kristne prekener, og kvitte seg med Talmud fordi disse bøkene angivelig nøret opp om deres kristenhat. På den annen side fordømte han jødeforfølgelser, fordi de hindret deres ekte omvendelse, og forsvarte dem mot anklagene om at de begikk ritualmord av kristnes barn.
Etter at jødene tok kraftig til motmæle, fulgte han opp med nye heftige angrep i kampskriftene Wie die blinden Jüden ihr Ostern halten (1508), Judenbeicht (1508) og Judenfeind (1509).
== Beslagleggelsen av jødiske bøker ==
Pamflettene hadde stort nedslagsfelt. Han fikk flere dominikanerklostre til å anbefale ham overfor keiserens søster Kunigunde, og på den måten vant han også den tysk-romerske keiser Maximilian Is gunst. Den 19. august 1509 beordret keiseren jødene til å overlevere til Pfefferkorn alle bøker som stred mot kristendommen. Pfefferkorn begynte med beslagleggelsene i Frankfurt am Main, Mainz, Bingen, Lorch, Lahnstein, Worms og Deutz. Dette utløste mange steder uro i den kristne befolkning i store deler av Rhinlandet.
Både erkebiskopen av Mainz, Uriel von Gemmingen, og byrådet i Frankfurt protesterte mot Pfefferkorns kampanje. Pfefferkorn bad dersom om keiserens beskyttelse, men keiseren, etter påtrykk fra sin fromme søster Kunigunde, valgte å nedsette den 10. november 1509 en undersøkelseskommisjon og utnevnte erkebiskop Uriel von Gemmingen til dens leder. Motsetningene ble skjerpet ettersom det samtidig var en oppblomstring av gamle rykter om jødiske ritualmord av kristnes barn og jødisk vanhelligelse av den hellige hostie. Ryktene bidro til å forgifte relasjonene mellom kristne og jøder.
== Pfefferkorn møter motstand ==
Den nevnte undersøkelseskommisjon hadde som mandat å innhente uttalelser fra universitetene i Mainz, Köln, Erfurt og Heidelberg, fra inkvisitoren Jakob Hoogstraten i Köln, fra presten Victor von Carben, og fra Johann Reuchlin. Pfefferkorn prøvde på sin side å sikre seg keiserens fortsatte velvilje med skriftet In Lob und Eer dem allerdurchleuchtigsten grossmechtigsten Fürsten und Herrn Maximilian (Köln, 1510). I april var han igjen tilbake i Frankfurt og foretok nye beslagleggelser av jødiske bøker.
Hoogstraten og universitetene i Mainz og Köln tok i oktober 1510 stilling mot de jødiske skrifter. Reuchlin erklærte at kun de bøker som åpenbart krenket kristendommen kunne ødelegges (som Nizachon og Toldoth Jeschu), men de øvrige måtte man la i fred. Han tok resolutt avstand fra Pfefferkorns og de kølneriske dominikaneres antijudaisme, og Reuchlin målbar den holdning at man burde studere det jødiske levnet og de jødiske skrifter med lærevillighet og tålmod, og ikke feste noen lit til de antijødiske løgner som var i omløp.
Pfefferkorn ble meget oppbragt over Reuchlins votum, og gikk løs på ham i skriftet Handspiegel (Mainz, 1511). Reuchlin klaget til keiser Maximilian, og samtidig besvarte han angrepet med skriftet Augenspiegel. Hvorpå Pfefferkorn slo tilbake med Brandspiegel. I den litterære feide som utviklet seg fant Reuchlin støtte blant humanistiske venner, mens Pfefferkorn hadde ryggdekning hos dominikanerne.
Striden ble kjent i hele landet og ble så skarp at keiser Maximilian i juni 1513 påbød alle parter å tie. Derpå kom det et votum fra paven i Roma i mars 1514, og det harmonerte med Reuchlins standpunkter. Men til tross for dette utgav Pfefferkorn nye kampskrifter mot Reuchlin og mot jødene (Sturmglock, 1514). Heller ikke motparten forble taus, og angrep Pfefferkorn med Beschirmung, Defensio J. Pepericorni contra famosas et criminales obscurorum virorum epistolas (Köln, 1516), og Streitbüchlein (1517). Striden hadde gått over sine bredder og fjernet seg blant annet med de såkalte Mørkemannsbrevene (Die Dunkelmännerbriefe) nokså meget fra utgangspunktet. På samme tid ble det utgitt en ny utgave av Talmud (utgitt av David Bomberg i Venezia).
Fra slutten av 1517 stjal spredningen Martin Luthers 95 teser mot avlatshandelen meget av den folkelige oppmerksomhet, og striden rundt Pfefferkorn avtok betraktelig.
Da Roma i 1520 fordømte Augenspiegel, forfattet Pfefferkorn sitt triumferende Ein mitleidliche Klag (Köln 1521).
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Paul Gerhard Aring: «Pfefferkorn, Johannes» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 14, Herzberg 1998, ISBN 3-88309-073-5, sp. 1359–1360.
(de) Ludwig Geiger: «Pfefferkorn, Johannes». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 25, Duncker & Humblot, Leipzig 1887, s. 621–624.
Karl-Heinz Gerschmann: Zu Johannes Pfefferkorns 'Übersetzung’ der Evangelien. In: Zeitschrift für Religions- und Geistesgeschichte 21, 1969, 166-171.
Heinrich Graetz: Geschichte der Juden von der Verbannung der Juden aus Spanien und Portugal (1494) bis zur dauernden Ansiedlung der Marranen in Holland (1618). 4. durchges. Aufl., Oskar Leiner, Leipzig 1907, S. 477-506 (derselbe: Geschichte der Juden von den ältesten Zeiten bis auf die Gegenwart. Aus den Quellen neu bearbeitret. Bd. 9)
Hans Martin Kirn: Das Bild vom Judentum im Deutschland des frühen 16. Jahrhunderts, dargestellt an den Schriften Johannes Pfefferkorns. Mohr, Tübingen 1989 ISBN 3-16-745354-0 (Texts and studies in medieval and early modern Judaism 3).
Ellen Martin: Die deutschen Schriften des Johannes Pfefferkorn. Zum Problem des Judenhasses und der Intoleranz in der Zeit der Vorreformation. Kümmerle, Göppingen 1994 ISBN 3-87452-849-9 (Göppinger Arbeiten zur Germanistik 604).
(de) Ellen Martin: «Pfefferkorn, Johannes.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 20, Duncker & Humblot, Berlin 2001, ISBN 3-428-00201-6, s. 311 f. (digitalisering).
Avraham Siluk (Bearbeiter): Der Reuchlin-Pfefferkorn Streit um die jüdischen Bücher. In: Privilegien, Pogrome, Emanzipation. Deutsch-jüdische Geschichte vom Mittelalter bis zur Gegenwart. Modellprojekt im Leo-Baeck-Programm, hrsg. von Reinhard Neebe online
|
Johann Pfefferkorn (født 1469 sannsynligvis i Nürnberg, død 22. oktober 1521 i Köln) var tysk eller mährisk konvertert jøde som kjempet mot jødedommen i Tyskland.
| 10,114 | 10,114 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lek
|
2023-02-04
|
Lek
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Barnekultur', 'Kategori:Dyrekommunikasjon', 'Kategori:Lek', 'Kategori:Psykologi', 'Kategori:Underholdning']
|
Lek er aktivitet tilsynelatende uten et umiddelbart formål utover leken i seg selv. Vanligvis menes menneskers barnelek, men begrepet har også en videre betydning. Leker kan utføres alene eller sammen med andre og spiller en viktig rolle i læring og utvikling.
Lek er selvvalgt og selvstyrt, og selve lekeaktiviteten er viktigere enn noe eventuelt resultat: leken er sin egen belønning. Lek har struktur uten å være tvunget, og krever vanligvis at de som leker er våkent tilstedeværende, men ikke under stress .
|
Lek er aktivitet tilsynelatende uten et umiddelbart formål utover leken i seg selv. Vanligvis menes menneskers barnelek, men begrepet har også en videre betydning. Leker kan utføres alene eller sammen med andre og spiller en viktig rolle i læring og utvikling.
Lek er selvvalgt og selvstyrt, og selve lekeaktiviteten er viktigere enn noe eventuelt resultat: leken er sin egen belønning. Lek har struktur uten å være tvunget, og krever vanligvis at de som leker er våkent tilstedeværende, men ikke under stress .
== Etymologi ==
«Lek» kommer av norrønt: leikr i betydningen «idrettsøvelse, dans, spill, underholdning, moro, gjøn strid» Ordet er blant annet beslektet med gotisk laikan med betydningen «danse» og middelnedertysk lêken «hoppe, springe, bedrage». Falk og Torp skriver at grunnbetydningen av ordet er «bevæge sig heftig, hoppe, danse» og brukes i den betydningen om fuglers parringsritualer som i tiurleik eller orrhaneleik. Betydningen «spill og sang» kan ha utviklet seg fra betydningen «dans» eller det tilhørende akkompagnement i form av for eksempel langeleik. «Leik» brukes i deler av Norge om folkedans. Kappleik brukes i betydningen konkurranse, særlig innenfor folkemusikk som landskappleiken.
== Lek hos barn ==
De aller fleste friske barn vil på en eller annen måte leke. Fra et pedagogisk eller psykologisk standpunkt har man ment at leken er nødvendig for at mennesket kan vokse og utvikle seg. Gjennom leken møter barnet verden, sin kultur og seg selv. Lek gir rom for stimulering av språksansen og intellektet, trening av kroppen og motorikken og gir nødvendig sosial trening. Barneleken gir nyttig erfaring og er avgjørende for all slags læring. Leken hos barn tjener altså fra en slik synsvinkel derfor ytterst sett som trening både til å mestre hverdagen og voksenlivet.
Leker hos barn kan deles opp i fem hovedkategorier:
Rollebaserte leker. Dette er barns mer eller mindre spontane lek der de inntar bestemte roller. Det skjer gjennom rolleleker som cowboy og indianer, mamma, pappa, barn eller butikk. Disse kan sees som forberedelse til den voksne verden. En stor del av innholdet i rolleleker er forhandlingene om lekens innhold og utvikling.
Regelstyrte leker. Disse omfatter blant annet gjemmeleker som boksen går, fangeleker som sisten, siste par ut, ballspill som kanonball og fotball samt mange selskapsleker. Felles for de regelstyrte lekene er at de har faste regler som ikke er til konstant forhandling. Se også spill.
Konstruksjonsleker. Dette er for eksempel å leke med lego og byggeklosser, bygge huler og olabiler, eksperimentere med materialer eller å tegne.
Fysisk betonte utfordringer. Slike kroppsleker kan være å gynge, klatre i trær, snurre rundt, rulle og stupe kråke.
Samleleker. Dette omfatter å sortere, bytte og oppbevare forskjellige gjenstander som steiner, samlekort, glansbilder, frimerker og så videre. Se også hobby.
== Lek hos voksne ==
En stor mengde fenomener og aktiviteter i samfunnet som ikke er direkte produktive eller matnyttige, men som utføres først og fremst for fornøyelsens skyld, kan i videste forstand kalles lek. Dette gjelder også voksne. De voksnes lek kan omfatte sport, spill og konkurranser, men også hobbyer, sosialt samvær og kulturelle uttrykk i alt fra rollespill og dans til drikkeleker der en skal drikke alkohol fortere eller mer enn andre (se også selskapslek).
Erik Lerdahl, forfatter av boka Slagkraft. Håndbok i idéutvikling Arkivert 24. oktober 2007 hos Wayback Machine., fremhever at lek hos voksne også godt kan ha et bevisst formål med tanke på å skape ny forståelse og nye ideer. Man kan bevisst leke med en rolle for å få økt forståelse av den rollen eller man kan leke med et tema for å få økt forståelse for temaet og utvikle nye ideer. Leken krever samtidig at man hengir seg full og helt til aktiviteten, og for mye fokus underveis på at leken skal være produktiv eller matnyttig vil fort hemme leken i sin natur.
=== Seksuell lek ===
Sexleker omfatter uhøytidelig eller utforskende seksuell aktivitet mellom mennesker, for eksempel sadomasochistisk lek og seksuelle rollespill.
== Lek hos dyr ==
Lek forekommer også hos dyr, ikke bare blant høyerestående virveldyr, der den i hovedsak har samme funksjon som hos menneskene, nemlig å trene og utvikle kroppen og hjernen samt å lære ferdigheter, bli kjent med omgivelsene og erfare verden. Lek blant dyr kan tyde på utviklet empati overfor andre arter, slik som bavianer som erter kyr ved å dra dem i halen. Imidlertid synes det meste av lekeadferd å ha sosial eller evolusjonær hensikt, for eksempel ved å leke med unger til foreldre som er høyt oppe i hierarket eller slåssing med jevnaldrende for å sikre seg en slik stilling senere i livet. Lek kan også være risikofylt, for eksempel galopperer unge steinbukker tvers over bratte fjellheng, en øvelse som kan komme til nytte ved senere flukt fra rovdyr. Delfiner benytter lek både som kampadferd og ren adspredelse, det samme gjelder andre hvalarter. Dyr i fangenskap avsetter mer tid på lek enn dyr i det fri.
Også noen fugler, reptiler og amfibier viser adferd som indikerer lek, mens den blant bløtdyr bare er kjent hos blekkspruter.
== Se også ==
Leker omtalt på wikipedia
Imitasjonslek
Selskapsleker
Spill, sport
Leketøy
Hobby
Underholdning
Rollespill – Reenactment
Homo ludens («det lekende menneske»)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lek genereltJoner, Tone og Boysen, Beth (1998): Inneleker for barna
Huizinga, J. (1955): Homo ludens; a study of the play-element in culture. Boston, Beacon Press.
Jenkinson, Sally (2001): The Genius of Play. Hawthorn Press
Olofsson, Birgitta Knutsdotter 1992: "Lek för livet", i: Fataburen. Nordiska museets årsbok 1992
Sutton-Smith, B. (1997): The ambiguity of play. Cambridge, Mass., Harvard University Press.Lek hos dyrNorth, Geoffrey (2010): «Current Biology at 20» i: Current Biology 20, R1049–R1051
Dacke, Marie; Baird, E.; Byrne, M.; Scholtz, C.H. og Warrant, E.J. (2013): «Dung beetles use the milky way for orientation» i: Current Biology 23, s. 298–300
Dacke, Marie (2014): «Q&A: Marie Dacke» i: Current Biology 12, R546–R547
== Eksterne lenker ==
(en) Play – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Gamle sangleker
Selskapsleker
Uteskoleveven
|
Lek er aktivitet tilsynelatende uten et umiddelbart formål utover leken i seg selv. Vanligvis menes menneskers barnelek, men begrepet har også en videre betydning.
| 10,115 | 10,115 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rettssikkerhet
|
2023-02-04
|
Rettssikkerhet
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rettssikkerhet']
|
Rettssikkerhet er en karakteristikk som særlig brukes om garanterte begrensninger for statens maktutøvelse overfor sine egne borgere. Rettssikkerhet innebærer blant annet at den offentlige makt blir utøvd med hjemmel i lov og at det finnes konstitusjonelle garantier som setter grenser for statens maktbruk. Et viktig moment er at ingen kan fengsles uten lovlig grunn og at inngripende lover ikke skal gis tilbakevirkende kraft.
Det er også en side ved rettssikkerheten at det skal være mulig å få prøvd saken sin for en domstol, og anke til en overordnet domstol eller, i forvaltningssak, til et overordnet organ.De såkalte habeas corpus-bestemmelsene er avgjørende for rettssikkerheten. Disse bestemmelsenes formål er å sikre borgerne mot vilkårlig fengsling. De fastsetter at den som fengsles mistenkt for straffbare forhold, har rett til å kreve saken vurdert av en domstol, som innen kort tid må avgjøre om den fengslede skal løslates eller ikke. Dette prinsippet er innarbeidet i de fleste europeiske lands lovgivning.
I folkeretten er bestemmelser som skal vareta rettssikkerheten nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjon av 1950, og i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966. Bestemmelser i den nasjonale lovgivning er gjerne basert på, eller søkt brakt i overensstemmelse med, bestemmelsene i disse og andre menneskerettskonvensjoner.
|
Rettssikkerhet er en karakteristikk som særlig brukes om garanterte begrensninger for statens maktutøvelse overfor sine egne borgere. Rettssikkerhet innebærer blant annet at den offentlige makt blir utøvd med hjemmel i lov og at det finnes konstitusjonelle garantier som setter grenser for statens maktbruk. Et viktig moment er at ingen kan fengsles uten lovlig grunn og at inngripende lover ikke skal gis tilbakevirkende kraft.
Det er også en side ved rettssikkerheten at det skal være mulig å få prøvd saken sin for en domstol, og anke til en overordnet domstol eller, i forvaltningssak, til et overordnet organ.De såkalte habeas corpus-bestemmelsene er avgjørende for rettssikkerheten. Disse bestemmelsenes formål er å sikre borgerne mot vilkårlig fengsling. De fastsetter at den som fengsles mistenkt for straffbare forhold, har rett til å kreve saken vurdert av en domstol, som innen kort tid må avgjøre om den fengslede skal løslates eller ikke. Dette prinsippet er innarbeidet i de fleste europeiske lands lovgivning.
I folkeretten er bestemmelser som skal vareta rettssikkerheten nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjon av 1950, og i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966. Bestemmelser i den nasjonale lovgivning er gjerne basert på, eller søkt brakt i overensstemmelse med, bestemmelsene i disse og andre menneskerettskonvensjoner.
== Se også ==
Legalitetsprinsippet
In dubio pro reo
Borgerfriheter
Rettsstat
Liberalt demokrati
== Referanser ==
|
Rettssikkerhet er en karakteristikk som særlig brukes om garanterte begrensninger for statens maktutøvelse overfor sine egne borgere. Rettssikkerhet innebærer blant annet at den offentlige makt blir utøvd med hjemmel i lov og at det finnes konstitusjonelle garantier som setter grenser for statens maktbruk.
| 10,116 | 10,116 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rettsstat
|
2023-02-04
|
Rettsstat
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Demokrati', 'Kategori:Rettssikkerhet']
|
Rettsstat er en stat som kjennetegnes ved at forholdet mellom de øverste statsorganer er regulert gjennom rettsregler. Videre må statens indre maktutøvelse, som for eksempel politiets virksomhet, være styrt av rettsregler og være mest mulig transparent. Endelig må det finnes rettsregler som regulerer forholdet mellom borgerne, når disse står i tvist med hverandre. Hovedformålet med de regler som rettsstaten består av, er å gi garanti for rettssikkerhet. De grunnleggende frihets- og likhetsprinsipper i rettsstaten, tilsier at produsent så vel som konsument, skal kunne drive sin virksomhet uten innblanding fra staten.Ordet rettsstat er av tysk opprinnelse (Rechtsstaat), og det historiske bakteppet var den økende reaksjon mot privilegier og enevelde, som vokste frem i Europa mot slutten av 1700-tallet.
Rettsstaten fikk fotfeste i Norge ved innføringen av Grunnloven i 1814. Det var da embetsmannsstaten som beskyttet borgernes rettigheter mot kongemakten.
|
Rettsstat er en stat som kjennetegnes ved at forholdet mellom de øverste statsorganer er regulert gjennom rettsregler. Videre må statens indre maktutøvelse, som for eksempel politiets virksomhet, være styrt av rettsregler og være mest mulig transparent. Endelig må det finnes rettsregler som regulerer forholdet mellom borgerne, når disse står i tvist med hverandre. Hovedformålet med de regler som rettsstaten består av, er å gi garanti for rettssikkerhet. De grunnleggende frihets- og likhetsprinsipper i rettsstaten, tilsier at produsent så vel som konsument, skal kunne drive sin virksomhet uten innblanding fra staten.Ordet rettsstat er av tysk opprinnelse (Rechtsstaat), og det historiske bakteppet var den økende reaksjon mot privilegier og enevelde, som vokste frem i Europa mot slutten av 1700-tallet.
Rettsstaten fikk fotfeste i Norge ved innføringen av Grunnloven i 1814. Det var da embetsmannsstaten som beskyttet borgernes rettigheter mot kongemakten.
== Historikk ==
=== Antikken ===
Ideen om en stat regulert av lover og der alle borgere ble sikret rettssikkerhet oppsto allerede i den greske antikken. Opplysningstidens filosofer tok senere utgangspunkt i naturrettslæren fra antikken. Hvert menneske ble født med grunnleggende rettigheter. Det dreide seg om før- eller overstatlige rettigheter. Det var ikke staten som ga disse rettighetene, men den kunne garantere dem.I Sofokles drama «Antigone», kritiserer Antigone kong Kreon for å ha begravet hennes bror på slagmarken i strid med gudenes evige uskrevne lover.
=== Folkesuverenitetsprinsippet ===
Folkesuverenitetsprinsippet ble formulert av John Locke i «Two Treatises of Government» fra 1689. Menneskene er født frie og gir ikke fra seg mer av denne friheten enn det som er nødvendig for å forme et samfunn. Dette prinsippet utgjør grunnlaget for all maktanvendelse. Locke sto i opposisjon til fyrstenes makt. Det fulgte også av hans folkesuverenitetsprinsipp at folket kunne vedta en konstitusjon der et mindretall av folket hadde et vern mot flertallet.I et demokrati blir den lovgivende makt valgt av folket. Den lovgivende makt setter igjen skranker for hva den dømmende makt kan foreta seg, og gjennom nasjonalforsamlingens kontroll har folket dessuten kontroll over den utøvende makt. På denne måten er i prinsippet folkets suverenitet ivaretatt i hele den rettsstatlige modell.
=== Maktfordelingsprinsippet ===
Charles Montesquieu beskriver maktens tredeling i sitt verk «Om lovenes ånd» fra 1748. Han deler statsmakten i den lovgivende makt, den utøvende makt og den dømmende makt. Domstolene kunne ikke sette lovene til side, de skulle uttale lovens ord. Domstolenes uavhengighet la imidlertid grunnlaget for en utvikling der individets stilling i forholdet til statsmakten var styrket. Dette ble siden kjernen i rettsstaten, nemlig at borgerne kan prøve for domstolen om makten er anvendt i samsvar med loven, og at loven er i samsvar med rettsregler av høyere rang, grunnlov og menneskerettigheter.
=== Tyskland ===
Ordet rettsstat er oversatt fra tysk, Rechtsstaat. Det tyske ordet ble antakelig første gang tatt i bruk i 1798, men kom for alvor i forgrunnen ved hjelp av Robert von Mohl. Mohl var justisminister i Karl zu Leiningens regjering, som også var den første midlertidige sentralregjering under Frankfurtparlamentet. Bakgrunnen for bruken av begrepet var en økende reaksjon mot privilegier og enevelde som vokste frem i europeiske samfunn mot slutten av 1700-tallet. Ordet ble brukt i en løs betydning om en ordnet stat. Motsatsen var despotiet.På 1800-tallet var det borgerskapet i Tyskland som kjempet for den liberale rettsstaten. De ønsket sikkerhet for sine næringsinteresser mot inngripen fra monarkiet. Liberalismen krevde tilsidesettelse av alle skranker som sto i veien for individets frihet. Staten skulle begrense seg til å sikre den politiske og den næringsmessige frihet.De grunnleggende frihets- og likhetsprinsipper i rettsstaten, tilsa at produsent så vel som konsument, skulle kunne drive sin virksomhet uten innblanding fra staten. Den sosiale ulikhet og nød som den tøylesløse kapitalismen på 1800-tallet medførte, førte også til krav om at staten grep inn i næringsfriheten.Den nasjonalsosialistiske tid i Tyskland (1933–1945) og det påfølgende kommuniststyrte DDR (1949–1990), viste at den formelle binding mellom stat og lov ikke var tilstrekkelig for å sikre borgerne er reelt vern. Nasjonalsosialistenes lovgivning fra deres fullmaktslov til raselovene, gikk motsatt vei av å verne individet mot den vilkårlige makt. I DDR gjaldt sosialistisk lovgivning (sozialistische Gesetzlichkeit) som skulle tjene partiet og ikke individet. Den formelle lovstat måte derfor gis et reelt innhold for å tilfredsstille kravene til en rettsstat. Etter den grunnlov (Grundgesetz) som ble vedtatt for Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) i 1949, er det menneskeverdet som har høyest rang av de verdier som grunnloven verner.I 1949 kom ordet rettsstat inn i landets grunnlov. Samtidig fikk også sosialstaten et grunnlovsmessig vern. Tysklands delstater skal etter grunnloven være «sosiale rettsstater». Ifølge Jens Arup Seip ble det tyske begrepet rettsstat på denne bakgrunn uklart («et ord uten konturer og en møllesten rundt halsen til tysk rettsvitenskap»).
=== Skandinavia ===
Rettsstaten ble i Norge innført ved grunnloven av 1814 og etableringen av embetsmansstaten. Det karakteristiske ved denne formen for rettsstat var at den var laget for å beskytte borgernes frihet og vern mot autoriteten. Det var viktigere å kontrollere makten, enn hvem som deltok i maktutøvelsen.I 1814 var det ingen konflikt mellom demokratiet og rettsstaten. Det felles formål var å begrense og kontrollere kongens makt.Utover i hundreåret endret dette seg. Stortinget overtok den positive makt, og kongen inntok en mer negativ maktposisjon, slik man vanligvis anser å være rettsstatens funksjon. Objektivt sett forelå en interessemotsetning mellom den maktblokkerende rettsstaten og det progressive demokratiet. Ved innføringen av parlamentarismen i 1884, var dette hovedtemaet.Ved fremveksten av fascistiske og kommunistiske bevegelser i tiden mellom første og andre verdenskrig, var en motsetning mellom rettsstat og demokrati ikke lenger tydelig. Rettsstaten og demokratiet hadde felles front mot totalitære krefter.I Skandinavia ble begrepet rettsstat ikke tatt hyppig i bruk før etter første verdenskrig. I samfunnsdiskusjonen er det hovedsakelig blitt anvendt av ikke-jurister. I Sverige ble det tatt i bruk allerede i 1835 som motsats til «Valdsstat». Garborg anvendte ordet rettsstat i 1878. Etter tysk mønster anså Garborg at rettsstaten var truet av politistaten, representert ved det norske byråkratiet.Blant norske jurister var Ebbe Hertzberg den første som tok ordet i bruk, i 1890. Hverken Frede Castberg eller Johs. Andenæs bruker ordet rettsstat i sine hovedverker i statsrett.I Knophs oversikt over Norges rett (1998) er det vist til at i en rettsstat er myndighetene både bundet og begrenset av rettsregler. Myndighetene kan ikke handle slik de selv finner for godt eller på alle områder de synes de kunne handle. Statens indre maktutøvelse må også være styrt av rettsregler, og det må finnes rettsregler som regulerer forholdet mellom borgerne.
== Legalitetsprinsippet ==
Et av de viktigste prinsipper i rettssystemet er det om legalitet. Det sier at den utøvende makt aldri kan gripe inn overfor eller dømme landets borgere uten å ha hjemmel til dette i de gjeldende rettsregler. Dette kalles «negativ avgrensning». Folket nyter derimot «positiv avgrensning», det vil si at det kan gjøre alt hva det måtte ønske, så lenge det ikke bryter med de gjeldende rettsregler.
== Rettssikkerhet ==
Det viktigste vernet den enkelte borger har, er rettssikkerheten. Denne skal ikke bare beskytte borgeren, men også sikre han/ henne de rettigheter han/ hun har krav på etter loven. Legalitetsprinsippet er med på å sikre borgeren en stor grad av forutsigbarhet, idet borgeren aldri behøver å være på vakt mot overgrep eller avgjørelser som hun, ettersom det ikke finnes grunnlag for dem i rettsreglene, ikke forventer.
Viktig er det også at borgeren føler en generell trygghet, sikres sin rett til eiendom og at hun kan være trygg på å «høste der hun har sådd». Dersom noen urettmessig skulle komme til å forgripe seg på henne, ta fra henne noe hun eier eller stjele fortjenesten av hennes arbeid, kan hun være trygg på at rettshåndheveren vil gripe inn og gjenopprette orden, hele tiden i henhold til rettsreglene.
Samtidig skal den kriminelles rettssikkerhet ivaretas. Vedkommende skal sikres et anstendig avhør, rett til advokat, en hensynsfull og rask prosess, og en rettferdig rettergang. Dette kalles også for prosessuell rettssikkerhet.
Videre ivaretas rettssikkerheten ved at følgende fire prinsipper legges til grunn ved gjennomføring av selve rettssaken:
Prinsippet om kontradiksjon: At den tiltalte rett til å vite hva han/hun er tiltalt for, å se alle bevis og relevante dokumenter, å uttale seg, å hele tide kjenne motpartens anførsler og å kunne opponere mot disse.Prinsippet om bevisumiddelbarhet: At parter og vitner skal forklare seg direkte for den dømmende rett og at andre bevis blir ført direkte for denne. At retten ikke skal legge vekt på andre forhold enn de umiddelbare bevis.Prinsippet om uskyldspresumpsjon: At enhver skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist.Prinsippet om muntlighet: At bevismateriale som skal fremføres for den dømmende rett har en overveiende muntlig form. At tekniske bevis skal forklares og beskrives muntlig.Ved dom beskyttes vedkommende også av den materielle rettssikkerhet, som sier at de beslutninger som retten treffer, ikke kan stride mot Grunnloven, andre lover, eventuelle internasjonale konvensjoner som landet er forpliktet av, eller andre ulovfestede prinsipper.
Dessuten skal den tiltalte være sikret likhet for loven. Vedkommendes rase, etnisitet, kjønn og sosiale stilling skal aldri være faktorer som på usaklig vis tillegges betydning ved dommerens avgjørelse.
Rettssikkerhet er et begrep innenfor rettsstaten som innebærer blant annet at den offentlige makt blir utøvd med hjemmel i lov og at det finnes konstitusjonelle garantier som setter grenser for statens maktbruk. Et viktig prinsipp er at ingen kan fengsles uten lovlig grunn og at ingen heller kan straffes uten først ha fått prøvd saken sin for en domstol. Ingen lover kan gis tilbakevirkende kraft.
Rettssikkerhet er en del av det mer omfattende rettsvern som tilkommer alle borgere i en stat hvor lovgivningen også beskytter den enkeltes rettigheter mot inngrep fra andre borgere og staten. Mens rettsvern viser til den allmenne beskyttelsen lovverket gir borgerne i forskjellige sammenhenger, handler rettssikkerhet mer spesifikt om de garantier borgeren har for en lovregulert, rimelig og rettferdig prosess – inkludert etterforskning og rettergang – i tilfelle det rettes anklager mot ham/henne for en forbrytelse.
Derfor er de såkalte habeas corpus-bestemmelsene avgjørende for rettssikkerheten. Disse bestemmelsenes formål er å sikre borgerne mot vilkårlig fengsling. De fastsetter at den som fengsles mistenkt for straffbare forhold, har rett til å kreve saken vurdert av en domstol, som innen kort tid må avgjøre om den fengslede skal løslates eller ikke. Dette prinsippet er innarbeidet i de fleste europeiske lands lovgivning.
I folkeretten er bestemmelser som skal vareta rettssikkerheten nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjon av 1950, og i Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966. Bestemmelser i den nasjonale lovgivning er gjerne basert på, eller søkt bragt i overensstemmelse med, bestemmelsene i disse og andre menneskerettskonvensjoner.
== Domstolskontroll med forvaltningsavgjørelser ==
I tilfellet ovenfor var det borgeren som ble beskyttet mot domstolen. Når det gjelder forvaltningen, derimot, som sorterer under den utøvende makt, er det domstolenes oppgave å beskytte borgeren. Skulle en borger føle seg urettferdig behandlet av forvaltningen, har borgeren rett til å be domstolene vurdere om vedtaket skal overprøves eller om noen i forvaltningen bør stilles til ansvar.
== Rettslig legitimitet ==
For at rettssystemet skal kunne fungere best mulig, er det nødvendig at det opprettholder sin rettslige legitimitet blant borgerne. Det vil si at rettssystemet må være noe som er allment akseptert og respektert, og som nyter tillit hos befolkningen. Dets avgjørelser må oppfattes som rettmessige, og de må alltid kunne rettferdiggjøres med hensyn til rettsreglene.
Derfor kan det lett bli et problem dersom domstolene etter folkets oppfatning treffer urettferdige beslutninger, uten annen begrunnelse enn at «dette er gjeldende rett». Slike avgjørelser har vanskelig for å møte forståelse hos borgerne. Derfor er det viktig at rettsstaten viser at den er i stand til å tilpasse seg den allmene rettsoppfatning. Dette skal i prinsippet skje ved av den lovgivende makt endrer loven slik at den igjen korresponderer med den allmene rettsoppfatning. Men det kan være foranlediget av domstolsavgjørelser som har vært i strid med loven, fordi domstolen har funnet at loven ikke lenger er slik den burde være.
== Referanser ==
|
Rettsstat er en stat som kjennetegnes ved at forholdet mellom de øverste statsorganer er regulert gjennom rettsregler. Videre må statens indre maktutøvelse, som for eksempel politiets virksomhet, være styrt av rettsregler og være mest mulig transparent.
| 10,117 | 10,117 |
https://no.wikipedia.org/wiki/P4_Radio_Hele_Norge
|
2023-02-04
|
P4 Radio Hele Norge
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske radiokanaler', 'Kategori:P4-gruppen', 'Kategori:Radiokanaler etablert i 1993']
|
P4 Radio Hele Norge AS (på folkemunne kalt P4. Offisielt navn: P4 Lyden av Norge) er en norsk kommersiell riksdekkende radiostasjon. Kanalen har sitt hovedkontor på Lillehammer, med regionkontor i Oslo. P4-gruppen er heleid av Viaplay Group. Kenneth Andresen er redaktør og administrerende direktør.
|
P4 Radio Hele Norge AS (på folkemunne kalt P4. Offisielt navn: P4 Lyden av Norge) er en norsk kommersiell riksdekkende radiostasjon. Kanalen har sitt hovedkontor på Lillehammer, med regionkontor i Oslo. P4-gruppen er heleid av Viaplay Group. Kenneth Andresen er redaktør og administrerende direktør.
== Historikk ==
Etter å ha sendt i det største kommersielle radionettet i Norge, FM4, i ti år, fikk ikke P4 fornyet denne konsesjonen etter utløpet i 2003. I stedet fikk P4 konsesjon til å sende på det noe mindre FM5-nettet. Kanalen hadde i denne forbindelse en rekke rettstvister gående med kanalen som skulle overta FM4-nettet fra 1. januar 2004, daværende Kanal 4. Et resultat av disse tvistene var at Kanal 4 måtte endre navn til Kanal 24, senere Radio Norge.
Kenneth Andresen og Silje Stang ledet den første sendingen.På tross av overgangen til et nett med noe lavere dekningsgrad klarte P4 å holde posisjonen som den største kommersielle radiokanalen i Norge. Før overgangen hadde kanalen en tid sogar flere lyttere enn NRK P1. P4 beholdt sin posisjon med en markedsandel på om lag 23 prosent.Blant kanalens mest populære programmer er P4s Radiofrokost, LarsenLIVE, Midt i trafikken, Jorda Rundt, P4-kvelden og Misjonen. På 1990-tallet sendte de program som Fem høns, God ettermiddag, Inn i natten, Tidsmaskinen, Takk for maten, Musikk- karusellen og barneprogrammet Revehiet.
I tillegg til P4 har radiostasjonen søsterkanalene P5 Hits, P5 Nonstop Hits, NRJ Norge, P6 Rock, P7 Klem, P8 Pop, P9 Retro, P10 Country og P11 Bandit.
P4 ble tildelt lokalradiokonsesjoner i de store byene i Norge den 16. mars 2009. Kanalene fikk navnet P5, og startet sine lokalesendinger 1. januar 2010. Det var Medietilsynet som tildelte P4 lokalradiokonsesjonene for byene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.
== Kanaler i P4-Gruppen: ==
=== Forgjengere ===
P4 Jukebox var en nettradiokanal fra P4. Kanalen spilte mye musikk av norske artister, i tillegg til skandinavisk populærmusikk og amerikansk country. P4 Jukebox ble lansert som en erstatning for P4 Oldies sommeren 2002, men ble erstattet av Radio Country høsten 2009.
P4 Oldies var tidligere en nettradiokanal P4 distribuerte over nett. Kanalen spilte musikk fra 1960-, 1970- og 1980-tallet. Kanalen ble lansert 1. juni 2001, men etter et år ble kanalen erstattet med P4 Jukebox.
Andre tidligere nettkanaler fra P4 er P10 Mix, P4 Ballade og P4 Hits.
== Programmer ==
For fullt sendeskjema se Sendeskjema for P4 Lyden av Norge eller på P4.no/programmer
P4s Radiofrokost
P4 direkte
Misjonen
Jorda Rundt
LarsenLIVE
Midt i Trafikken
Tidlig kveld
Endelig Helg
P4-kvelden
P4-helgen
P4s Helgefrokost
Sport og musikk
== Prix Radio ==
P4 har i perioden 2013–2022 vunnet den norske radioprisen Prix Radio over 60 ganger, i flere ulike kategorier.
== Korrespondenter ==
I årenes løp har P4 også hatt utenrikskorrespondenter.
USA: Håkon Løtveit
Europa: Kjell Gjøstein Resi
Midtøsten: Roger Hercz
== Tidligere sjefer i P4 ==
1993–1999: Svein Larsen
1999–2001: Hein Espen Hattestad
2001–2001: Cecilie Norland
2001–2002: Hein Espen Hattestad
2002–2003: Rune Brynhildsen
2003–2014: Kalle Lisberg
2014–2016: Trygve Rønningen
2016– : Kenneth Andresen
=== Programsjefer ===
1991–1995: Kalle Lisberg
1995–1998: Svein Torgersen
1998–1999: Kårstein Eidem Løvaas
1999–1999: Anne Jortveit
1999–2001: Morten Scott Jansen
2001–2003: Otto Haug
2003–2006: Trygve Rønningen
2006–2008: André Winje Arntzen
2008–2011: Jørn Johansen
2011–2015: Per Henrik Stenstrøm
2015– : Anders Opsahl
== Se også ==
Norges største radiokanaler
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
Programmer på kanalen i 1998 (arkivert hjemmeside)
|
P4 Radio Hele Norge AS (på folkemunne kalt P4. Offisielt navn: P4 Lyden av Norge) er en norsk kommersiell riksdekkende radiostasjon.
| 10,118 | 10,118 |
https://no.wikipedia.org/wiki/D%C3%B8den_i_Venedig
|
2023-02-04
|
Døden i Venedig
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1912', 'Kategori:Tyske romaner', 'Kategori:Venezia']
|
Artikkelen er om ei bok fra 1912, men se gjerne Døden i Venedig (film) fra 1971
Døden i Venedig (originaltittel på tysk Der Tod in Venedig) er en kortroman på omkring 130 sider av den tyske forfatteren Thomas Mann, første gang publisert i 1912. Den handler om en aldrende mann og en yngre gutt på ferie i Venezia (Venedig). Et sentralt tema er konflikten mellom det dionysiske og det apollinske, mellom lidenskap og selvbeherskelse, og til slutt mellom liv og død.
|
Artikkelen er om ei bok fra 1912, men se gjerne Døden i Venedig (film) fra 1971
Døden i Venedig (originaltittel på tysk Der Tod in Venedig) er en kortroman på omkring 130 sider av den tyske forfatteren Thomas Mann, første gang publisert i 1912. Den handler om en aldrende mann og en yngre gutt på ferie i Venezia (Venedig). Et sentralt tema er konflikten mellom det dionysiske og det apollinske, mellom lidenskap og selvbeherskelse, og til slutt mellom liv og død.
== Handling ==
Den aldrende Gustav von Aschenbach, som er klar over at han har bare kort tid igjen å leve, reiser til Venezia, der han blir bergtatt av den androgyne skjønnheten til en ung polsk gutt kalt Tadzio. En koleraepidemi har nettopp brutt ut, og Aschenbach planlegger å forlate byen igjen, men blir værende på grunn av Tadzio, selv om han aldri får muligheten til å snakke med ham. Til slutt dør Gustav på Lidostranden.
== Bakgrunn ==
Mann var inspirert av flere kilder. Han ønsket å skrive et verk om «lidenskap som forvirring og fornedrelse» etter å ha blitt fascinert av den sanne historien om Goethes kjærlighet til 18-åringen Ulrike von Levetzow, som fikk Goethe til å skrive sin Marienbad-elegi. Komponisten Gustav Mahler hadde gjort et stort personlig inntrykk på Mann da de møttes, og Mahlers død i Wien i mai 1911 opptok Mann sterkt. Mann hadde besøkt Venezia flere ganger, bl.a. sommeren 1911. Der ble han fascinert av en ung polsk gutt. Hans kone Katharina Mann uttalte senere (i en bok fra 1974):
Alle detaljene i historien, fra mannen på kirkegården, er hentet fra virkeligheten ... I spisestuen, den aller første dagen, så vi den polske familien, som så akkurat slik ut som min mann beskrev dem: jentene var kledd heller stivt og grundig, og den veldig sjarmerende, vakre gutten på rundt 13 var iført en matrosdress med åpen krage og veldig vakre blonder. Han fanget min manns oppmerksomhet umiddelbart. Denne gutten var enormt attraktiv, og mannen min fulgte alltid med på ham med hans kamerater på stranden. Han fulgte ham ikke rundt gjennom hele Venezia – det gjorde han ikke – men gutten fascinerte ham, og han tenkte ofte på ham … jeg husker fortsatt at min onkel, geheimeråd Friedberg, en berømt professor i kirkerett i Leipzig, var rasende: «For en historie! Og en gift mann med familie!»Beskrivelsene av Aschenbachs ytre bygget Mann på Gustav Mahler.
== Filmatisering ==
Verket ble filmet av Luchino Visconti i 1971, med Dirk Bogarde som Gustav von Aschenbach og Björn Andresen som Tadzio, og filmen har fått kultstatus. Dialogen i filmen er sparsom og musikken er stort sett begrenset til adagiettoen i Gustav Mahlers 5. symfoni. Benjamin Britten skrev en opera til en libretto av Myfanwy Piper som hadde première i 1973. I filmen er Gustav von Aschenbach komponist, i boken er han forfatter.
== Referanser ==
|
Døden i Venedig (originaltittel på tysk Der Tod in Venedig) er en kortroman på omkring 130 sider av den tyske forfatteren Thomas Mann, første gang publisert i 1912. Den handler om en aldrende mann og en yngre gutt på ferie i Venezia (Venedig).
| 10,119 | 10,119 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Knut_Holmann
|
2023-02-04
|
Knut Holmann
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1988', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1992', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Fødsler 31. juli', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Kongepokalvinnere i padling', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1992', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norske padlere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i padling', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Padlere under Sommer-OL 1988', 'Kategori:Padlere under Sommer-OL 1992', 'Kategori:Padlere under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Padlere under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i roing', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris']
|
Knut Holmann (født 31. juli 1968 i Oslo) er en norsk tidligere padler, og Norges mestvinnende utøver i sommer-OL etter krigen. Han representerte Oslo Kajakklubb.
Knut Holmann var i den absolutte verdenstoppen gjennom 1990-årene, med VM-gull på K1 1000 meter i både 1990, 1991, 1993 og 1995. Etter VM-gullet i København i 1993 ble han tildelt Stiftelsen Morgenbladets gullmedalje sammen med skihopperen Espen Bredesen, samt Fearnleys olympiske ærespris. Han satte kronen på verket i OL 2000 i Sydney med gull i K1 på både 500 og 1000 meter. Av Tom A. Schanke er Holmann beskrevet som «Norges største sommer-olympier».Holmann er samboer med TV 2-programlederen Vår Staude.
|
Knut Holmann (født 31. juli 1968 i Oslo) er en norsk tidligere padler, og Norges mestvinnende utøver i sommer-OL etter krigen. Han representerte Oslo Kajakklubb.
Knut Holmann var i den absolutte verdenstoppen gjennom 1990-årene, med VM-gull på K1 1000 meter i både 1990, 1991, 1993 og 1995. Etter VM-gullet i København i 1993 ble han tildelt Stiftelsen Morgenbladets gullmedalje sammen med skihopperen Espen Bredesen, samt Fearnleys olympiske ærespris. Han satte kronen på verket i OL 2000 i Sydney med gull i K1 på både 500 og 1000 meter. Av Tom A. Schanke er Holmann beskrevet som «Norges største sommer-olympier».Holmann er samboer med TV 2-programlederen Vår Staude.
== Medaljer i norske mesterskap ==
== Se også ==
Norgesmesterskapet i enerkajakk
Norgesmesterskapet i toerkajakk
Norgesmesterskapet i firerkajakk
Liste over norske idrettspersoner på sokkel
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Knut Holmann – Olympedia
(en) Knut Holmann – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
|
}}
| 10,120 | 10,120 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Schulz
|
2023-02-04
|
Martin Schulz
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaparlamentets presidenter', 'Kategori:Fødsler 20. desember', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Karlsprisen', 'Kategori:Medlemmer av Europaparlamentet', 'Kategori:Medlemmer av Forbundsdagen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Eschweiler', 'Kategori:SPD-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske borgermestere']
|
Martin Schulz (født 20. desember 1955 i Helrath i Eschweiler i Nordrhein-Westfalen i Tyskland) er en tysk politiker (SPD). Han har vært borgermester i Würselen, medlem av Europaparlamentet fra 1994 til 2017, herunder parlamentets president fra 2012. Schulz var leder av SPD fra 2017 til 2018 og sitt partis kandidat som kansler ved valget i 2017.
|
Martin Schulz (født 20. desember 1955 i Helrath i Eschweiler i Nordrhein-Westfalen i Tyskland) er en tysk politiker (SPD). Han har vært borgermester i Würselen, medlem av Europaparlamentet fra 1994 til 2017, herunder parlamentets president fra 2012. Schulz var leder av SPD fra 2017 til 2018 og sitt partis kandidat som kansler ved valget i 2017.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Martin Schulz er yngst av fem søsken. Hans far Albert Schulz var politibetjent og kom fra en sosialdemokratisk innstilt gruvearbeiderfamilie. Hans mor Clara Schulz som var hjemmeværende husmor, ble født inn i en borgerlig familie, og var selv med på å stifte CDU i Würselen bei Achen.Schulz gikk fra 1966 til 1974 på Heilig Geist Gymnasium i Würselen. Under et skolebesøk som 16-åring i Bordeaux oppdaget han sin kjærlighet til det franske språk. Schulz måtte avbryte gymnasstudiene på grunn av dårlige karakterer. Han drømte om å bli profesjonell fotballspiller, men måtte gi opp på grunn av en skade. En periode var han arbeidsledig, men gikk så fra 1975 til 1977 i lære som bokhandler.I perioden 1977 til 1982 arbeidet han for flere forlag og som bokhandler. Han drev fra 1982 til 1994 en egen bokhandel i Würselen.Schulz taler flytende engelsk, fransk, spansk, italiensk og nederlandsk. I tillegg har han sin egen rhinske dialekt. Han er tilhenger av FC Köln. Martin Schulz er gift med Inge Schulz, og har med henne en sønn Nico og en datter Lina.Da han var 24 år gammel slet han med alkoholproblemer og til og med selvmordstanker, men bestemte seg den 26. juni 1980 å begynne et nytt liv, og han har siden aldri mer drukket alkohol.
=== Politisk karrière ===
Schulz ble medlem av SPD i 1974 og i 1999 medlem av partiets nasjonale styre. 32 år gammel ble han borgermester i Würselen, som den yngste i hele Nordrhein-Westfalen. Han hadde denne stillingen fra 1987 til 1998.Han var medlem av Europaparlamentet fra 1994 til 2017, hvor han representerte Det europeiske sosialdemokratiske parti. Etter europavalget i 2004 ble han leder av dette partiets fraksjon i Europaparlamentet. Han ble valgt som president av Europaparlamentet første gang i 2012 og gjenvalgt i 2014.Schulz ble tildelt Karlsprisen i 2015.SPDs landsmøte valgte 19. mars 2017 Martin Schulz som ny leder, med 100 % av stemmene. Han stiller i 2017 for første gang til valg til Forbundsdagen.
== Kontroverser ==
=== Berlusconi-hendelsen ===
Den 2. juli 2003, en dag etter at statsminister Silvio Berlusconi fra Italia hadde overtatt ledelsen i EUs Ministerråd, svarte Berlusconi slik på et spørsmål fra Schulz:
«Signor Schulz, so che in Italia c'è un produttore che sta montando un film sui campi di concentramento nazisti: la suggerirò per il ruolo di kapò. Lei è perfetto!»På norsk: «Herr Schulz, jeg kjenner en filmprodusent i Italia som holder på å lage en film om nazistenes konsentrasjonsleirer. Jeg vil anbefale Dem for rollen som Kapo. De er perfekt!»Selv om Berlusconi påsto at dette bare hadde vært ironi, førte hans kommentarer til vanskelige diplomatiske relasjoner mellom Tyskland og Italia.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Margaretha Kopeinig, Vom Buchhändler zum Mann für Europa, 2016, Czernin Verlag, ISBN 978-3-7076-0584-6
== Eksterne lenker ==
(en) Martin Schulz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Martin Schulz på Twitter
Martin Schulz på Facebook
Martin Schulz på Instagram
(en) Martin Schulz hos Europaparlamentet
|
Martin Schulz (født 20. desember 1955 i Helrath i Eschweiler i Nordrhein-Westfalen i Tyskland) er en tysk politiker (SPD).
| 10,121 | 10,121 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trine_Hattestad
|
2023-02-04
|
Trine Hattestad
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under EM i friidrett 1994', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1988', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1992', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i friidrett 1987', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i friidrett 1991', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i friidrett 1993', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i friidrett 1997', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i friidrett 1999', 'Kategori:Europamestere i friidrett for Norge', 'Kategori:Friidrettsutøvere for Minerva Friidrett', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1988', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1992', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Fødsler 18. april', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Kongepokalvinnere i friidrett', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norgesmestere i friidrett', 'Kategori:Norske håndballspillere', 'Kategori:Norske spydkastere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske mestere i spydkast', 'Kategori:Personer fra Lørenskog kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skal vi danse-deltakere', 'Kategori:VM-bronsemedaljevinnere i friidrett for Norge', 'Kategori:Verdensmestere i friidrett for Norge', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris']
|
Elsa Katrine «Trine» Hattestad (tidligere Solberg; født 18. april 1966 i Lørenskog) er en norsk tidligere spydkaster som tok OL-gull i 2000. Hun kastet for klubbene Ski IL og Minerva. Hun var også en dyktig håndballspiller for Oppegård IL.
Hun mottok Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris i 1993. I 2000 ble hun tildelt Aftenpostens gullmedalje, Fearnleys olympiske ærespris og Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn» etter å ha vunnet gull i OL i Sydney.
Hun var frem til 2017 gift med den tidligere fotballtreneren for Kolbotn fotball, Anders Hattestad.Hun kom på andreplass i andre sesong av TV-programmet Mesternes Mester.
|
Elsa Katrine «Trine» Hattestad (tidligere Solberg; født 18. april 1966 i Lørenskog) er en norsk tidligere spydkaster som tok OL-gull i 2000. Hun kastet for klubbene Ski IL og Minerva. Hun var også en dyktig håndballspiller for Oppegård IL.
Hun mottok Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris i 1993. I 2000 ble hun tildelt Aftenpostens gullmedalje, Fearnleys olympiske ærespris og Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn» etter å ha vunnet gull i OL i Sydney.
Hun var frem til 2017 gift med den tidligere fotballtreneren for Kolbotn fotball, Anders Hattestad.Hun kom på andreplass i andre sesong av TV-programmet Mesternes Mester.
== Meritter ==
Personlig rekord og verdensrekord (ny spydtype): 69,48 m (2000)
Olympiske sommerleker: Olympisk mester i 2000, bronse i 1996, nummer fem i 1984, nummer fem i 1992 og 18.-plass i 1988
VM i friidrett: Verdensmester i 1993 og 1997, bronse i 1999, femteplass i 1991 og deltok også i 1987
EM i friidrett: Europamester i 1994
NM i friidrett: 14 norske mesterskap i spyd for senior mellom 1983 og 2000. Hun har fått kongepokalen fem ganger. Kun Grete Waitz har flere med sju, Hanne Haugland har også fem.
== Medaljer i norske mesterskap ==
== 1989: Feilaktig positiv prøve ==
I august 1989 testet Hattestad (da Solberg) positivt på dopingmiddelet Nandrolon etter en feilaktig analyse ved et nederlandsk laboratorium i Utrecht. Både A- og B-prøven kom ut positive. B-prøven ble analysert uten tilstedeværelse av norske representanter, noe Norges Friidrettsforbund ble kritisert for i ettertid. Hattestad var utestengt fra internasjonale konkurranser under saksbehandlingen, men på grunn av uklarheter i denne saksbehandlingen var hun på et tidspunkt ikke anmeldt av Norges Idrettsforbund. I januar 1990 ble hun frikjent, mye på grunn av innsatsen til professor Nils Normann ved laboratoriet ved Aker sykehus. Saken endte med et forlik på 30 000 kroner til Hattestad, mens laboratoriet i Utrecht ble fratatt alle internasjonale akkrediteringer for å analysere dopingprøver.
== Kreft ==
I januar 2019 fortalte Hattestad i et intervju med Dagbladet at hun i 2017 hadde blitt diagnostisert med brystkreft. Svulsten ble oppdaget under en rutinemessig mammografikontroll. Som en del av behandlingen fikk hun fjernet det ene brystet og gjennomgikk fire cellegiftkurer.
== Se også ==
Norske rekorder i friidrett
Mestvinnende utøvere i NM i friidrett
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kirkebøen, Stein Erik (1986). «Trine Solberg : En vanlig jente med en uvanlig kastarm (sidene 65–70)». Idrettsjenter : veien til topps. Oslo: Universitetsforlaget. s. 144 sider. ISBN 8200357570. [Tilgang for norske IP-adresser på Nasjonalbibliotekets nettsider]
== Eksterne lenker ==
(en) Trine Hattestad på Internet Movie Database
(de) Trine Hattestad – Munzinger Sportsarchiv
(en) Trine Hattestad – Olympics.com
(en) Trine Hattestad – Olympic.org
(en) Trine Hattestad – Olympedia
(en) Trine Hattestad – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Trine Hattestad – World Athletics
(en) Trine Hattestad – Track and Field Statistics
|
}}
| 10,122 | 10,122 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gammelpr%C3%B8yssisk
|
2023-02-04
|
Gammelprøyssisk
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Baltiske språk', 'Kategori:Utdødde språk i Europa']
|
«Gammelprøyssisk» kan også referere til Tyskland og etniske tyskere.Gammelprøyssisk, også kalt prøyssisk, er et utdødt vestbaltisk språk innenfor den baltiske språkgruppe. Det ble talt av gammelprøysserne, et baltisk folk som ble assimilert av omliggende folkeslag, særlig litauerne og tyskerne.
Gammelprøyssisk er nært beslektet med de andre utdødde vestbaltiske språkene galindisk (tidligere talt sørfor gammelprøysserne) og sudovisk eller jotvingisk (tidligere talt østfor gammelprøysserne). Det er mer fjernt beslektet med de overlevende østbaltiske språkene, litauisk og enda større grad med latvisk
Gammelprøysserne bodde i samme område som tidligere Øst-Preussen, omkring dagens Kaliningrad og nordøstre del av Polen. Språket tok til å ble nedskrevet på 1300-tallet. Man antar at språket opphørte å bli talt på slutten av 1600-tallet, og den siste bruker av gammelprøyssisk døde på 1700-tallet.
Det kalles gammelprøyssisk for å skille det fra adjektivet «prøyssisk», som relaterer seg til den senere tyske staten Preussen.
|
«Gammelprøyssisk» kan også referere til Tyskland og etniske tyskere.Gammelprøyssisk, også kalt prøyssisk, er et utdødt vestbaltisk språk innenfor den baltiske språkgruppe. Det ble talt av gammelprøysserne, et baltisk folk som ble assimilert av omliggende folkeslag, særlig litauerne og tyskerne.
Gammelprøyssisk er nært beslektet med de andre utdødde vestbaltiske språkene galindisk (tidligere talt sørfor gammelprøysserne) og sudovisk eller jotvingisk (tidligere talt østfor gammelprøysserne). Det er mer fjernt beslektet med de overlevende østbaltiske språkene, litauisk og enda større grad med latvisk
Gammelprøysserne bodde i samme område som tidligere Øst-Preussen, omkring dagens Kaliningrad og nordøstre del av Polen. Språket tok til å ble nedskrevet på 1300-tallet. Man antar at språket opphørte å bli talt på slutten av 1600-tallet, og den siste bruker av gammelprøyssisk døde på 1700-tallet.
Det kalles gammelprøyssisk for å skille det fra adjektivet «prøyssisk», som relaterer seg til den senere tyske staten Preussen.
== Eksempler på gammelprøyssisk ==
Eksemplene under er av ord som alle begynner med k-lyd.
camstian (litauisk: avis; norsk: sau)
kanxtisku (litauisk: padorumas; norsk: anstendighet)
ketwirtire (litauisk: ketvirtadienis; norsk: torsdag)
kirko (litauisk: bažnyčia; norsk: kirke)
crauyo (litauisk: kraujas; norsk: blod)
crixtianiskun (litauisk: krikščionybė; norsk: kristenhet)
krut (litauisk: kristi; norsk: å falle)
cugis (litauisk: kujis; norsk: hammer)
curwis (litauisk: jautis; norsk: okse)
cussis (litauisk: uodas; norsk: mygg)
quaits (litauisk: noras; norsk: vilje)
quoi (litauisk: noriu; norsk: jeg vil)
quoitê (litauisk: (jis) nori; norsk: (han) vil)
== Litteratur ==
G. H. F. Nesselmann, Thesaurus linguae Prussicae, Berlin, 1873.
E. Berneker, Die preussische Sprache, Strassburg, 1896.
R. Trautmann, Die altpreussischen Sprachdenkmäler, Göttingen, 1910.
G. Gerullis, Die altpreussischen Ortsnamen, Berlin-Leipzig, 1922.
R. Trautmann, Die altpreussischen Personnennamen, Göttingen, 1925.
J. Endzelīns, Senprūšu valoda. – Gr. Darbu izlase, IV sēj., 2. daļa, Rīga, 1982. 9.-351. lpp.
V. Mažiulis, Prūsų kalbos paminklai, Vilnius, t. I 1966, t. II 1981.
W. R. Schmalstieg, An Old Prussian Grammar, University Park and London, 1974.
W. R. Schmalstieg, Studies in Old Prussian, University Park and London, 1976.
V. Toporov, Prusskij jazyk: Slovar', A – L, Moskva, 1975-1990 (nebaigtas, not finished).
V. Mažiulis, Prūsų kalbos etimologijos žodynas, Vilnius, t. I-IV, 1988-1997.
M. Biolik, Zuflüsse zur Ostsee zwischen unterer Weichsel und Pregel, Stuttgart, 1989.
R. Przybytek, Ortsnamen baltischer Herkunft im südlichen Teil Ostpreussens, Stuttgart, 1993.
M. Biolik, Die Namen der stehenden Gewässer im Zuflussgebiet des Pregel, Stuttgart, 1993.
M. Biolik, Die Namen der fließenden Gewässer im Flussgebiet des Pregel, Stuttgart, 1996.
G. Blažienė, Die baltischen Ortsnamen in Samland, Stuttgart, 2000.
A. Kaukienė, Prūsų kalba, Klaipėda, 2002.
V. Mažiulis, Prūsų kalbos istorinė gramatika, Vilnius, 2004.
LEXICON BORVSSICVM VETVS. Concordantia et lexicon inversum. / Bibliotheca Klossiana I, Universitas Vytauti Magni, Kaunas, 2007.
OLD PRUSSIAN WRITTEN MONUMENTS. Facsimile, Transliteration, Reconstruction, Comments. / Bibliotheca Klossiana II, Universitas Vytauti Magni / Lithuanians' World Center, Kaunas, 2007.
|
|antall=Utdødd tidlig på 1700-tallet
| 10,123 | 10,123 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klagenfurt
|
2023-02-04
|
Klagenfurt
|
['Kategori:14°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1252', 'Kategori:Distrikter i Kärnten', 'Kategori:Klagenfurt', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']
|
Klagenfurt også Klagenfurt am Wörthersee (slovensk Celovec ob Vrbskem jezeru) er hovedstaden i den østerrikske delstaten Kärnten.
Klagenfurt blir nevnt første gang i skriftlige kilder fra 1192. Området for dagens by var ganske ubetydelig inntil Maximilian I i 1518 skjenket det til stenderne i Kärnten. Overdragelsen og den senere protestantiske reformasjonsbevegelse på 1 500-tallet førte til en oppblomstring for byen. Klagenfurt ble hovedstad i Kärnten og en rekke byggverk som Landhaus og domkirken ble bygget.
Byen er sete for delstatsregjeningen og for delstatsparlamentet.
|
Klagenfurt også Klagenfurt am Wörthersee (slovensk Celovec ob Vrbskem jezeru) er hovedstaden i den østerrikske delstaten Kärnten.
Klagenfurt blir nevnt første gang i skriftlige kilder fra 1192. Området for dagens by var ganske ubetydelig inntil Maximilian I i 1518 skjenket det til stenderne i Kärnten. Overdragelsen og den senere protestantiske reformasjonsbevegelse på 1 500-tallet førte til en oppblomstring for byen. Klagenfurt ble hovedstad i Kärnten og en rekke byggverk som Landhaus og domkirken ble bygget.
Byen er sete for delstatsregjeningen og for delstatsparlamentet.
== Geografi ==
Byen ligger ved elven Glan og er omgitt av de østerrikske alper. Den ligger ved Wörtersees østlige bredd. Byen ligger i Klagenfurtbekkenet og strekker seg ca. 15 kilometer i såvel nord-sørlig som øst-vestlig retning.
== Utdannelse ==
I byen ligger et universitet med ca. 10 000 studenter og det finnes også et slovensk gymnasium her.
== Severdigheter og turisme ==
Severdigheter er bl.a. Wörthersee og det historiske sentrum, Innere Stadt. Klagenfurt har tallrike parker og det finnes 23 slott i omegnen.
Den er et populært skisted og sentrum for turismen i der sørlige Østerrike. Byen har lufthavn. Om sommeren arrangeres festivalen Altstadtzauber. I Klagenfurt utdeles også Ingeborg Bachmann Preis, en litteraturpris oppkalt etter den østerrikske forfatteren Ingeborg Bachmann.
== Berømte personer ==
Berømte personer fra Klagenfurt er
James Aubrey, skuespiller
Ingeborg Bachmann, forfatter
Günther Domenig, arkitekt
Andrej Einspieler, politician and journalist
Felix Ermacora, folkerettsjurist og politiker
Heinz Goll (1934–1999), kunstner
Stephanie Graf, friidrettsutøver
Emanuel Herrmann (1839–1902), økonomist
Gert Jonke, forfatter
Udo Jürgens, populærmusiker
Dieter Kalt, ishockeyspiller
Dagmar Koller, skuespiller
Stefan Koubek, tennisspiller
Stefan Lexa, fotballspiller
Penny McLean, singer
Robert Musil, forfatter
Danny Nucci, skuespiller
Ursula Plassnik, politiker
Thomas Pöck, ishockeyspiller
Roland Rainer, arkitekt
Jožef Stefan, matematiker og fysiker
Maximilian Daublebsky von Sterneck, admiral
== Vennskapsbyer ==
: Wiesbaden, 1930
: Venlo, 1961
: Nova Gorica, 1965
: Gorizia, 1965
: Gladsaxe, 1969
: Dessau-Rosslau, 1970
: Bandung
: Dusjanbe), 1973
: Dachau, 1974
: Rzeszów, 1975
: Sibiu, 1990
: Zalaegerszeg, 1990
: Chernivtsi, 1992
: Nazareth Illit, 1993
: Tarragona, 1994
: Nanning, 2001
: Laval, 2005
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Klagenfurt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Klagenfurt – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Klagenfurt am Wörthersee – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
Klagenfurt også Klagenfurt am Wörthersee (slovensk Celovec ob Vrbskem jezeru) er hovedstaden i den østerrikske delstaten Kärnten.
| 10,125 | 10,125 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joachim_Kr%C3%B3l
|
2023-02-04
|
Joachim Król
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 17. juni', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Herne', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske skuespillere']
|
Joachim Król (født 17. juni 1957 i Herne) er en tysk skuespiller.
Król studerte fra 1981–1984 skuespill ved Otto-Falckenberg-Schule i München. Han er særlig kjent som film- og TV-skuespiller. Men til tross for stor suksess på lerretet gikk han tilbake til scenen. Han har bl.a. spilt ved Schauspielhaus Bochum og Schauspielhaus Köln.
|
Joachim Król (født 17. juni 1957 i Herne) er en tysk skuespiller.
Król studerte fra 1981–1984 skuespill ved Otto-Falckenberg-Schule i München. Han er særlig kjent som film- og TV-skuespiller. Men til tross for stor suksess på lerretet gikk han tilbake til scenen. Han har bl.a. spilt ved Schauspielhaus Bochum og Schauspielhaus Köln.
== Filmografi ==
1984: Kaltes Fieber med Katharina Böhm, Cornelia Froboess, Lisa Kreuzer
1993: Wir können auch anders med Horst Krause, Konstantin Kotljarov, Sophie Rois
1993: Die tödliche Maria med Nina Petri, Katja Studt
1994: Der bewegte Mann med Til Schweiger, Katja Riemann
1995: Keiner liebt mich med Pierre Sanoussi-Bliss, Maria Schrader
1996: Das Superweib med Esther Schweins, Til Schweiger
1997: Rossini med Mario Adorf, Götz George, Veronica Ferres
1998: Zugvögel – einmal nach Inari med Peter Lohmeyer
1998: Lola rennt med Franka Potente, Moritz Bleibtreu
1999: Gloomy Sunday med Ben Becker
2000: Der Krieger und die Kaiserin med Franka Potente, Benno Fürmann
2002: Viel passiert med BAP
== Utmerkelser ==
Deutscher Filmpreis (1993)
Bayerischer Filmpreis (1994)
Bambi (1994)
Bundesfilmpreis (1995)
Deutscher Internet Filmpreis Silber (1999)
Deutscher Internet Filmpreis Silber (2000)
Filmpreis der Stadt Hof (2000)
Goldene Filmspule (2001)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Joachim Król på Internet Movie Database
(sv) Joachim Król i Svensk Filmdatabas
(da) Joachim Król på Filmdatabasen
(da) Joachim Król på Scope
(fr) Joachim Król på Allociné
(en) Joachim Król på AllMovie
(en) Joachim Król hos Rotten Tomatoes
(en) Joachim Król hos The Movie Database
|
Joachim Król (født 17. juni 1957 i Herne) er en tysk skuespiller.
| 10,126 | 10,126 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Katja_Riemann
|
2023-02-04
|
Katja Riemann
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. november', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Bremen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske skuespillere']
|
Katja Hannchen Leni Riemann (født 1. november 1963 i Bremen) er en tysk skuespiller.
|
Katja Hannchen Leni Riemann (født 1. november 1963 i Bremen) er en tysk skuespiller.
== Filmografi ==
1989 spilte hun hovedrollen i den tyske krimserien Tatort (episode: Katjas Schweigen)1992 spilte hun sin første store hovedrolle i kinofilmen Ein Mann für jede Tonart1994 spilte hun med Sönke Wortmann (regi) i kinofilmen Der bewegte Mann.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Katja Riemann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Katja Riemann på Internet Movie Database
(no) Katja Riemann hos Filmfront
(sv) Katja Riemann i Svensk Filmdatabas
(da) Katja Riemann på Filmdatabasen
(da) Katja Riemann på Scope
(fr) Katja Riemann på Allociné
(en) Katja Riemann på AllMovie
(en) Katja Riemann hos Rotten Tomatoes
(en) Katja Riemann hos The Movie Database
(en) Katja Riemann på Discogs
(en) Katja Riemann på MusicBrainz
Katja Riemann på Facebook
Katja Riemann på Instagram
(de) Fanside om Katja Riemann
|
Katja Hannchen Leni Riemann (født 1. november 1963 i Bremen) er en tysk skuespiller.
| 10,127 | 10,127 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pytagoras
|
2023-02-04
|
Pytagoras
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Asketer', 'Kategori:Esoterisme', 'Kategori:Førsokratiske filosofer', 'Kategori:Geometere', 'Kategori:Greske matematikere fra oldtiden', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Metafilosofer', 'Kategori:Personer fra Samos', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Pytagoras (gresk: Πυθαγόρας) (født ca. 570 f.Kr. på Samos, død ca. 490 f.Kr. i Kroton i Calabria) var en gresk filosof, mystiker og matematiker.
Han var grunnlegger av den pytagoreiske skolen, et filosofisk, matematisk og religiøst brorskap i Kroton.
All kjennskap i dag til Pytagoras kommer fra senere omtale, og ingenting skriftlig er kjent fra Pytagoras’ egen hånd. I studiet av Pytagoras’ liv og tankesett kan det være vanskelig å skille fakta fra hypoteser, gjetninger og anekdoter. Han er blitt omtalt som mystiker, vismann, religiøs leder, karismatisk figur, guru, magiker, sjaman, filosof, kosmolog, matematiker og vitenskapsmann.Idéene og tankene til Pytagoras kom til å påvirke svært mange av filosofene som levde etter ham, inkludert Platon og Aristoteles. På denne måten har han påvirket mye av senere vestlig filosofi. Han er også gitt æren for å ha konstruert ordet «filosof», «visdomselsker». Bildet vi har i dag av Pytagoras er langt på vei formet av senere fortolkninger, ikke minst i rammen av platonsk filosofi.
En rekke vitenskapelige oppdagelser er tillagt Pytagoras, både i matematikk, musikkteori og astronomi. Dette inkluderer Pytagoras’ læresetning, pytagoreisk stemming, jordas kuleform samt forbindelsen mellom morgenstjernen og aftenstjernen.
Navnet skrives både Pytagoras og Pythagoras. Språkrådet anbefaler en navneform uten bokstaven h.
|
Pytagoras (gresk: Πυθαγόρας) (født ca. 570 f.Kr. på Samos, død ca. 490 f.Kr. i Kroton i Calabria) var en gresk filosof, mystiker og matematiker.
Han var grunnlegger av den pytagoreiske skolen, et filosofisk, matematisk og religiøst brorskap i Kroton.
All kjennskap i dag til Pytagoras kommer fra senere omtale, og ingenting skriftlig er kjent fra Pytagoras’ egen hånd. I studiet av Pytagoras’ liv og tankesett kan det være vanskelig å skille fakta fra hypoteser, gjetninger og anekdoter. Han er blitt omtalt som mystiker, vismann, religiøs leder, karismatisk figur, guru, magiker, sjaman, filosof, kosmolog, matematiker og vitenskapsmann.Idéene og tankene til Pytagoras kom til å påvirke svært mange av filosofene som levde etter ham, inkludert Platon og Aristoteles. På denne måten har han påvirket mye av senere vestlig filosofi. Han er også gitt æren for å ha konstruert ordet «filosof», «visdomselsker». Bildet vi har i dag av Pytagoras er langt på vei formet av senere fortolkninger, ikke minst i rammen av platonsk filosofi.
En rekke vitenskapelige oppdagelser er tillagt Pytagoras, både i matematikk, musikkteori og astronomi. Dette inkluderer Pytagoras’ læresetning, pytagoreisk stemming, jordas kuleform samt forbindelsen mellom morgenstjernen og aftenstjernen.
Navnet skrives både Pytagoras og Pythagoras. Språkrådet anbefaler en navneform uten bokstaven h.
== Kilder og kildevurderinger ==
Pytagoras etterlot seg ingenting skriftlig som er kjent i dag, og det gjorde heller ikke elever og tilhengere som fulgte rett etter ham. Allerede i samtiden skal Pytagoras ha hatt en svært polariserende effekt - han ble høyt elsket eller sterkt mislikt. Historiske kilder er ofte preget av samme tendens, enten å ha form som hagiografier eller å gjøre narr av Pytagoras.
De fem eldste kildene om Pytagoras er Xenofanes, Heraklit, Empedokles, Herodot og Ion av Khios, alle nære samtidige av Pytagoras. Alle disse nevner Pytagoras bare sporadisk. Xenofanes gjør i et fragment narr av troen på sjelevandring: Han forteller en historie om en navnløs person som ser en annen mann slå en hund og som så ber mannen holde opp å slå. «Den du slår har sjelen til min venn, jeg kjenner igjen stemmen.» Senere kilder har identifisert den navnløse mannen som Pytagoras. Heraklit omtaler Pytagoras som en mann med stor kunnskap, men også en mann som blir utsatt for kritikk og satire.Demokrit fra Abdera, født omkring 460 f.Kr., skal ha skrevet et verk om etikk, kalt Pytagoras, men dette verket er gått tapt. Fra byen Abdera i Nord-Hellas kjenner en også to sølvmynter fra omkring 430 f.Kr., der den ene siden har et portrett av en skjegget mann, omgitt av navnet Pytagoras. Myntbildet vitner om Pytagoras' status og er antagelig laget noen få tiår etter hans død.
Moderatos fra Gades skrev et elleve-binds verk om pytagoreisk tenkning, hvor han forsøker å vise at senere pytagoreere ikke hadde fjernet seg langt i tenkesett fra grunnleggeren Pytagoras.Tre viktige senere kilder, i kronologisk rekkefølge, er Diogenes Laertios (200 e.Kr.), Porfyrios (ca.230-304 e.Kr.) og Jamblikos (ca.230 -330 e.Kr.).
Alle disse tre levde altså mange hundre år etter Pytagoras. Verket Liv, lære og utsagn av kjente filosofer av Diogenes Laertios har et avsnitt om Pytagoras.
Porfyrios bygger delvis på Dikaiarkhos (ca. 350-285 f.Kr.), en elev av Aristoteles, men ingen av Dikaiarkhos' skrifter er bevart.
Både Porfyrios og Jamblikos var nyplatonikere, og begge skrev biografier med tittel Livet til Pytagoras.
Porfyrios' presentasjon av Pytagoras' filosofi er omtalt som «grunnleggende platonsk».
Jamblikos skrev også verket Om det pytagoreiske levesett. De tre forfatterne omtaler alle Pytagoras som nær overmenneskelig, og omtalen blir mer og mer fantastisk fra den
første til den tredje. Jamblikos' Livet til Pytagoras, er beskrevet som «en hedensk parallell til Bibelen».Aristoteles nevner ikke ofte Pytagoras, men omtaler som regel i stedet «de som kaller seg pytagoreere».
Platon nevner Pytagoras bare én enkelt gang. Også andre forfattere ser ut til å unngå å nevne navnet, som Empedokles og Herodot. Dette kan være et tegn på respekt, men også uttrykk for
skepsis mot en person som det blir fortalt så mye fantastisk om.Mange skribenter har ønsket å kunne ta Pytagoras til inntekt for et spesielt syn eller oppfatning, og omtalen av personen er derfor svært ofte farget og må leses med
kritisk sans. Bildet vi har av Pytagoras i dag er tildels sterkt farget av hvordan han i ettertiden er blitt tolket i lys av platonsk filosofi.
Andre skribenter har ønsket å framstille Pytagoras i et negativt lys, og han er for eksempel framstilt både som frihetstilhenger og som tyrann.
Moderne forskere, som W.K.C Guthrie og Walter Burkert, har gjort en betydelig innsats for å forsøke å finne fram til den historiske personen Pytagoras, ved å gå tilbake til de eldste kildene.
De eldste kildene nevner ikke de matematiske resultatene Pytagoras skal ha kommet fram til.
Denne delen av arbeidet hans ble blant disse ikke betraktet som interessant. I det kjente verket History of Greek Philosophy skriver W.K.C Guthrie at senere kilder
er så unisone i sin omtale av matematikeren Pytagoras, at her likevel må være en kjerne av sannhet.
== Liv og virke ==
=== Familie og oppvekst ===
Nøyaktige leveår for Pytagoras er ikke kjent. Han er sannsynligvis født på øya Samos i første halvdel av det sjette århundre før Kristus, men forsøk på angi et nøyaktig årstall spriker.
Thomas Heath oppgir «ca. 572 - 497 f.Kr eller muligens noe senere».
MacTutor gir ca. 570 - 490 f.Kr.Apollonius, en skribent fra Samos, oppgir at mor til Pytagoras skal ha hatt navnet Pythaīs. Det er imidlertid tenkelig at bak dette utsagnet ligger et ønske om å knytte
Pytagoras til Pythia, Apollons prestinne ved oraklet i Delfi. Flere kilder, inkludert Heraklit, oppgir at far til Pytagoras skal ha vært Mnesarkos.
(Jamblikos skriver navnet som Mnemarkos.)
Kildene varierer imidlertid i omtale av hvor Mnesarkos kom fra: Samos, byen Tyr i Libanon og øya Limnos er nevnt.Fra tiden omtrent da Pytagoras ble født, kjenner vi også de første greske naturfilosofene, som Tales fra Milet og Anaksimander.
Pytagoras levde samtidig som filosofene Anaksimenes og Xenofanes, og han døde før Sokrates, Platon og Aristoteles var født.
Ifølge Diogenes Laertios skal Ferekydes fra Syros ha vært en lærer for Pytagoras. Også om Ferekydes er det fortalt mange fantastiske historier,
som at han var i stand til å forutsi hendelser om skipsforlis og jordskjelv. Da Ferekydes som gammel mann ble syk på øya Dilos, skal Pytagoras ha reist dit for å pleie ham.
Selv om fortellinger om Ferekydes og Pytakoras har preg av legender, kan det være historisk rett at det har vært kontakt mellom disse to. Begge mennene er
talsmenn for en blanding av mytologi og naturvitenskap.
Jamblikos forteller at Pytagoras skal ha besøk Tales i Milet og fått undervisning i matematikk der, og Tales må i så tilfelle ha vært ganske gammel på denne tiden.
=== Reiser ===
Pytagoras skal ha forlatt Samos under det tyranniske styret til Polykrates, kanskje på grunn av dette. Det eksisterer mange fortellinger om senere reiser,
men disse fortellingene er usikre og gir ikke et konsistent bilde. Alle reisefortellingene kan være farget av et ønske om å presentere Pytagoras og greske tenkere som arvtakere av
kunnskap fra østen.
Isokrates sier om Pytagoras i en tale at «under et besøk til Egypt studerte han folkets religion, og han var den første til å gi grekerne
filosofi».
Mange anekdoter eksisterer om reisen til Egypt. En slik anekdote, som skal stamme fra en ellers ukjent forfatter Antifon, forteller at Pytagoras skal ha bedt tyrannen Polykrates om et anbefalingsbrev til den egyptiske herskeren
kong Amasis, som var kjent for en pro-gresk holdning. Fra Amasis fikk Pytagoras videre til anbefalingsbrev til de egyptiske prestene. Fra prestene i Heliopolis
ble Pytagoras sendt videre til prestene i Memfis, som igjen sendte ham videre til Teben (gresk: Diospolis). I Teben turte en ikke lenger avvise
Pytagoras, men de forsøkte å skremme ham bort ved å presentere religiøse ritualer svært fremmed for gresk tankegang. Pytagoras fulgte pliktoppfyllende alle ritualene og
fikk etter dette stor respekt blant egypterne. Som den første utlending fikk han lov til å delta i alle offerhandlinger til egyptiske guder. Anekdoten har vært tolket
som et forsøk på å forklare opphavet til senere ritualer brukt av pytagoreerne, ritualer som grekerne kunne oppfatte som fremmedartede.
Ifølge Porfyrios skal Pytagoras ha lært geometri fra egypterne, aritmetikk fra fønikerne og astronomi fra kaldeerne. Kaldea var et område i sørlige Mesopotamia.
En senere forfatter, Antonius Diogenes, forteller at Pytagoras lærte drømmetydning av fra jøder. Sofisten Filostratos skriver at Pytagoras var i kontakt med indiske vismenn.
Jamblikos inkluderer også kontakt med keltere og iberere!
=== Kroton ===
I siste halvdel av det sjette århundre, ca. 530 f.Kr., reiste Pytagoras til Kroton og bosatte seg der. Byen var en del av Magna Graecia, et område
i Sør-Italia kolonisert av grekere. Porfyrios bygger på Dikaiarkhos når han forteller at Pytagoras ved ankomsten til Kroton gjorde et sterkt inntrykk på ledelsen i byen.
Han ble invitert til å holde tale for
byens yngre menn, deretter for skoleelever og for en forsamling av kvinner. Denne inndelingen i grupper kan reflektere en gammel form for organisering av samfunnet,
med spesialiserte klubber eller forsamlinger. Pytagoras skal ha holdt taler om moral og blant annet oppfordret lytterne til å respektere
alder og foresatte. Han skal ha vært en svært god og overbevisende taler.
I Kroton fikk Pytagoras en rekke tilhengere, og blant disse innstiftet han brorskapet av pytagoreere.
En legende sier også at Numa Pompilius, kongen av Roma, fikk undervisning av Pytagoras, men Pytagoras var født etter at denne kongen var død.
Theano er omtalt som en tilhenger av Pytagoras, og ifølge noen kilder skal han ha giftet seg med henne. Andre skribenter omtaler Theano som Pytagoras' datter.
Jamblikos nevner at Pytagoras hadde en datter Myia og en sønn Mnesarkos.
Også en annen datter, Arignote, skal ha vært pytagoréer.I begynnelsen var Pytagoras og disiplene hans høyt respektert, og Porfyrios beretter at flere av disiplene fikk politisk ansvar i byer i Magna Graecia. Gradvis oppsto det imidlertid
misunnelse og fiendskap, der en aristokrat Cylon fra Kroton skal ha vært en drivende kraft og motstander av Pytagoras. Cylon ville først bli en følger av Pytagoras, men
ble avvist: Pytagoras ble i antikken sett på som oppdageren av fysiognomikk, sammenhengen mellom psyke og utseende, og Pytagoras skal på et slikt grunnlag ha gitt
Cylon et nei. Cylon var ikke i stand til å tåle dette nederlaget, ville ha hevn og startet et opprør mot Pytagoras.
=== Flukt og død ===
Hendelsesforløpet i det etterfølgende opprøret mot pytagoreerne i Kroton er uklart. Noen kilder sier at Pytagoras
og andre pytagoreere var samlet i hus og ble angrepet av andre innbyggere. Andre kilder sier at Pytagoras var på reise til Delos for å stelle
læreren Ferekydes da angrepet skjedde. Dikaiarkhos forteller av Pytagoras flyktet til Locri, også dette en by i Magna Graecia. Her ble han imidlertid avvist, og flukten endte til slutt i byen Metapontum i Magna Graecia.
I Metapontum oppsto ny uro rettet mot pytagoreerne, og for å komme unna måtte Pytagoras gjemme seg i et tempel for musene. Her skal han ha avsluttet livet, kanskje av naturlige årsaker, kanskje av mangel på mat,
kanskje etter å ha begått selvmord. Igjen varierer kildene i fortellingen.
=== Anekdoter ===
Den eksisterer et stort antall anekdoter og fantasifulle fortellinger om Pytagoras, ofte for å vise at han hadde overnaturlige evner, for å vise hans gudommelige
karakter og spesielle evner.
Porfyrios skriver at Pytagoras skal ha hatt gullforgylte hofter, som en gud. Han skal ifølge Jamblikos ha brukt dette til å la seg identifisere,
en gang han møtte Apollon-presten Abaris.Både Porfyrios og Jamblikos forteller at Pytagoras hadde evnen til å være to ulike steder på en gang, for eksempel i Kroton og i Mesopotamia.
Flere kilder forteller om Pytagoras evne til å lære opp dyr. Han skal for eksempel ha lært opp en okse til å avstå fra å spise bønner.
Porfyrios og Jamblikos skriver begge at en vill bjørn skal ha sverget til Pytagoras at den aldri mer ville spise kjøtt.Pytagoras skal ha hatt evnen til å huske sine tidligere liv, inkludert livet som helten Euforbos i den trojanske krig.En gang Pytagoras møtte fiskere, var han i stand til å forutsi helt nøyaktig antallet fisk de ville komme til å hente opp i garnet sitt. Også ved en rekke andre
anledninger skal Pytagoras ha vist profetiske evner. I Mesopotamia, etter å ha drukket vann fra en brønn, skal han ha forutsagt et jordskjelv.
I Mesopotamia skal en elv ha hilst Pytagoras velkommen, da han ville krysse elva. Hilsenen var så høy at alle som sto rundt hørte den. Elver var på Pytagoras' tid guddommelige,
så anekdoten er uttrykk for en religiøs forestilling.
== Pytagoreerne ==
I Kroton grunnla Pytagoras et filosofisk, matematisk og religiøst brorskap, og medlemmene her er kalt pytagoreere. Dette var et lukket brorskap av både kvinner og menn,
der både kunnskap og ritualer ble holdt hemmelig. Kilder anslår at antallet medlemmer ikke har oversteget
tre hundre. I tillegg til de innvidde medlemmene var det også en stor gruppe pytagorister, personer som sympatiserte med Pytagoras og som mer eller mindre forsøkte å rette
seg etter hans lære.
Pytagoreerne måtte gjennom en flere års prøvetid for å vise seg verdige til å være med i brorskapet. Evnen til å utvise taushet og å gjennomføre en asketisk og etisk livsførsel
ble sett på som viktig i denne prøveperioden. Jamblikos skriver at kandidatene etter fem års stillhet ble kalt esoterikos, innvidde medlemmer
i den innerste sirkelen. Pytagoras skal ha hatt en absolutt autoritet i gruppen.
Kunnskap i brorskapet ble blant annet representert som fyndord, på gresk akousmata («hørte ting»), og som symbola, som symboler og passord.
Tross hemmelighetsholdet er mange slike akousmata gjengitt av senere skribenter.
Pytagoreisk kunnskap er i ettertiden blitt karakterisert som «esoterisk», en blanding av guddommelig, mystisk og rasjonell innvidd kunnskap.Ritualer ble tillagt stor vekt i brorskapet, inkludert begravelsesritualer.
== Pytagoras og matematikk ==
Ingenting er sikkert kjent om Pytagoras' bidrag til matematikk, men i ettertiden og tradisjonen er han blitt stående som en av pionerene i vestlig matematikk.
Han er gitt æren for flere spesifikke resultater, kanskje både med rette og urette. Som med alt annet ved Pytagoras, er også rollen hans i matematikkhistorien
omdiskutert.
Pytagoreerne la stor vekt på matematikk, og generelt er det ikke
uvanlig at resultater og oppfinnelser utviklet i et større miljø blir tillagt lederen av miljøet. Det er også fullt mulig at Pytagoras selv har utviklet
original matematikk.
=== Tall og aritmetikk ===
Pytagoras skal ha ment at alle ting ikke bare kan uttrykkes ved tall, men grunnleggende er tall. Aristoteles skriver i Metafysikken at «Pytagoreerne
studerte matematikk, og de var de første til å utvikle denne vitenskapen. Studiet ledet dem til å tro at matematiske prinsipper er grunnleggende for alt. Og siden
tallene er det grunnleggende prinsippet i matematikk, trodde de at de kunne finne i tallene - mer enn i ild, jord og vann - mange analogier for det som finnes.
En egenskap til tallene er lov og rett, en annen er sjelen og tanken, en tredje er muligheter, og så videre med alt annet. Og siden de videre så at
egenskaper og forhold i skalaer i musikk er basert på tall, og siden det syntes klart at alle andre ting er fullt og helt basert på tall, så måtte tallene være det
ultimat grunnleggende i hele det fysiske universet.»Pytagoreisk tallforståelse sammenfattes ofte til at «alt er tall», men dette bildet har også vært en kilde til mye diskusjon i moderne tid. Har Aristoteles og senere skribenter oppfattet pytagoreerne riktig? Er bildet vi har at denne talltenkningen, farget av platonsk filosofi om ideale elementer?
Tallene var for grekerne de positive heltallene, de naturlige tallene. Likevel ble ett-tallet 1 lenge ikke betraktet som et tall, men som den grunnleggende enheten. Denne betraktningsmåten kan ha opprinnelse hos pytagoreerne. Skillet mellom partall («kvinnelige tall») og oddetall («mannlige tall») tilskrives Pytagoras. Summen av ulike tall gir kvadrattall, og ulike tall regnet han derfor som mer perfekte og «mannlige» enn partallene. Disse danner i stedet rektangler, som i hans øyne gjorde dem ufullkomne, dvs. «kvinnelige».Jamblikos gir også Pytagoras æren for å ha oppdaget såkalt «vennlige tall». Angivelig uttalte han at en venn er «en som er det annet jeg, slik som 220 og 284». Det han mente, var at 220 kan deles på 1, 2, 4, 5, 10, 11, 20, 44, 55 og 110, og om disse legges sammen, blir de 284. 284 kan deles på 1, 2, 4, 71 og 142, og om disse legges sammen, får man 220. Et tallpar
(
a
,
b
)
{\displaystyle (a,b)}
er vennlig dersom summen av ekte divisorer
i det ene tallet
a
{\displaystyle a}
er lik det andre tallet
b
{\displaystyle b}
og omvendt.
Pytagoras skal også ha introdusert figurtall.
Flere systemer var i bruk av grekerne for å representere heltallene, alle basert på bruk av bokstavene i det greske alfabetet. Egne symboler for tall var ikke i bruk.Gresk opererte ikke med rasjonale tall, men med forhold mellom to og flere heltall. Pytagoras må ha vært kjent med noe teori for forholdstall,
siden dette var grunnlaget for musikkteorien hans. De første kildene vi har til teori for forholdstall, er imidlertid fra tiden etter Pytagoras, for eksempel fra Evdoksos fra Knidos.
Tre typer middelverdier, aritmetisk, harmonisk og geometrisk middel, kan uttrykkes som forholdstall, og opphavet til disse middelverdiene føres mange ganger tilbake til Pytagoras,
blant annet ved tilnavnet pytagoreiske gjennomsnitt.
Om Pytagoras har hatt en forståelse av irrasjonale tall, er omdiskutert.Proklos har i Det evdemiske sammendraget en setning som er blitt tolket som «Det var Pytagoras som oppdaget teori for irrasjonale». Thomas Heath argumenterer imidlertid for at det siste ordet i den greske setningen skal oversettes med «forholdstall», ikke «irrasjonale».
Pytagoreernes forhold til inkommensurable størrelser er et stort og omdiskutert emne.
=== Geometri ===
Diodorus Siculus siterer en tidlig kilde, Kallimakhos, som skal ha sagt at Pytagoras var den første til å introdusere geometriske problemstillinger fra Egypt, og han
skal ha oppdaget flere geometriske problem på egen hånd.
I Det evdemiske sammendraget skriver Proklos at Pytagoras fulgte etter Tales fra Milet og utviklet geometri til å være en av de frie kunstene. Han skal også
ha konstruerte «de kosmiske figurene», det vil si de fem regulære legemene, men dette er nok en overdrivelse.
Bruk av areal til å uttrykke produkt av to størrelser er grunnleggende i gresk matematikk og geometri. Ved hjelp av dette var en i stand til å løse geometrisk enkelte former for
andregradsligninger, i det som i ettertiden er blitt omtalt som (gresk) geometrisk algebra. Slike arealbetraktninger har opphav hos pytagoreerne og kanskje
hos Pytagoras selv.
=== Pytagoras' læresetning ===
Setningen som i dag er kjent som Pytagoras' læresetning, gir sammenhengen mellom sidelengdene
a
{\displaystyle a}
,
b
{\displaystyle b}
og
c
{\displaystyle c}
i en rettvinklet trekant:
a
2
+
b
2
=
c
2
{\displaystyle a^{2}+b^{2}=c^{2}}
Sammenhengen var kjent lenge før Pytagoras tid, blant annet i babylonsk matematikk. Selv om tradisjonen har knyttet setningen sterkt til Pytagoras, finnes det ikke sikkert
grunnlag for å si at han oppdaget sammenhengen på egen hånd:
Though this is the proposition universally associated with the name of Pythagoras, no really trustworthy evidence exists that it was actually discovered by him...I would not go so far as to deny to Pythagoras the credit of the discovery of our proposition; nay, I like to believe that the tradition is right, and that it was really his.
Det er mulig at Pytagoras introduserte setningen til grekerne, etter for eksempel å ha fått kunnskapen fra reiser i Babylon, men heller ikke dette kan
belegges med historiske fakta.Flere kilder forteller at Pytagoras skal ha ofret en okse da han oppdaget sammenhengen uttrykt i setningen, men dette samsvarer ikke med tradisjonen om at pytagoreerne
var mot blodoffer.
En gruppering av tre heltall
(
a
,
b
,
c
)
{\displaystyle (a,b,c)}
som oppfyller Pytagoras' setning, kalles et pytagoreisk trippel. Et eksempel på et slikt trippel er (3, 4, 5).
== Pytagoras og musikk ==
Pytagoras har en stor plass i historien for musikkteori, ved å fått æren for å ha oppdaget at toner og musikk har et matematisk fundament. Forhold mellom intervaller
kan beskrives ved forhold mellom tall. Ofte blir Pytagoras også gitt æren for å være oppdageren av monokorden, et plankeinstrument med én streng. Ved hjelp av et bevegelig
trestykke under strengen kan en variere tonehøyden og også demonstrere matematiske forhold.
Som så mye rundt Pytagoras er også oppdagelsen av harmoniske forhold omgitt av fantasifulle fortellinger. Nikomakhos fra Gerasa beretter at Pytagoras en gang gikk forbi
en smie og hørte da klangen fra hammere som slo mot metall. Lyden fra de fleste slagene var i full harmoni med hverandre, men også disharmonisk lyd forekom. I harmoniene skal
Pytagoras ha identifisert intervaller som oktav, kvart og kvint, og han skal ha registrert at kvarten og kvinten sammen laget disharmoni. Han løp inn i smien, og
der inne gjennomførte han en rekke eksperimenter. Disse viste at det ikke var styrken i slagene eller hammerformen, men forholdet mellom hammervekt som skapte harmoniene.Etter den grunnleggende oppdagelsen skal Pytagoras ha utviklet det som ble det klassiske greske tonale systemet, med skalaer og akkorder. Grunnleggende var tetrakorden,
en gruppe av fire tonehøyder med kvart-intervaller i mellom. Forholdet mellom de fire første tallene (1 : 2 : 3 : 4) skal Pytagoras ha kalt tetraktys («fire-het»),
og i forholdet 1:2 fant han oktaven, i 2:3 kvinten og i 3:4 kvarten. Tetraktys
ble for pytagoreerne en hemmelig nøkkel for å forstå verden og kosmos. Dette forholdet mente de å se ikke bare i musikk, men overalt i naturen. I en innvielsesseremoni skal
pytagoreerne ha sverget troskap til Pytagoras, oppdageren av tetraktys.Den kristne skribenten Hippolytus fra Roma gir i verket Argument mot alt kjetteri plass til omtale av Pytagoras. Her skriver han at Pytagoras mente at
kosmos har en egen sang og musikk. Hvert himmellegeme skal også ha sin egen rytme og melodi, og sammen skaper de musikk.
Omtalen hos Hippolytus reflekterer at Pytagoras gjennom hele antikken og middelalderen var berømt for en forestilling om kosmisk harmoni og «sfærenes harmoni».I moderne musikkteori er flere begreper gitt navn etter Pytagoras.
I pytagoreisk stemming favoriserer en rene kvinter framfor andre intervall, en måte å stemme på som var i bruk gjennom hele middelalderen. For å beskrive forhold mellom
intervall i en slik skala eller stemming brukes et lite intervall kalt et pytagoreisk komma.
== Pytagoras og astronomi ==
Pytagoras skal være en av de første til å mene at både jorda og universet har en kuleform.
Hva som ga inspirasjon til teorien er ikke kjent, men det har vært spekulert på om Pytagoras observerte skyggen av jorda under en måneformørkelse.
Det er også mulig at bakgrunnen bare var estetisk, et ønske om å koble jorda til en perfekt form.En annen oppdagelse som Pytagoras har fått æren for, er at morgenstjernen og aftenstjernen er ett og samme objekt, i dag kjent som planeten Venus.
Pytagoras kan være den første grekeren til å observere at planetene har en uavhengig bevegelse fra vest til øst, motsatt av den daglige omdreiningen til fiksstjernene.
Det er også mulig at han har fått den kunnskapen fra babylonerne.Senere pytagoreere laget et verdensbilde der både sola, jorda og planeter sirkulerer rundt en brennende flamme i sentrum. For Pytagoras var nok jorda sentrum i universet,
og sola, stjernene og planetene sirkulerte rundt denne. Opphavet til det pytagoreiske verdensbildet med flammen i midten skal være pytagoreeren Filolaos.Et krater på månen er oppkalt etter Pytagoras.
== Pytagoras, filosofi, religion og levesett ==
Pytagoras og pytagoreerne blandet aritmetikk, geometri, astronomi og musikkteori med filosofi, mystikk og religion. Den foregående inndelingen i avsnitt, etter moderne
naturvitenskapelige skillelinjer, er nok ikke representativ for Pytagoras' eget tankesett.
=== Filosofi og religion ===
Blant pytagoreerne var Pytagoras beundret for evnen til å lage nye ord, og det eksisterer en omfattende tradisjon for at det var Pytagoras som laget ordet
«philosophos», med betydning «en elsker av visdom». Om denne tradisjonen er rett - og i så tilfelle hva slags visdom Pytagoras har hatt i tankene - er igjen gjenstand for
diskusjon.Pytagoras følger etter de joniske tenkerne, førsokratikerne som hadde tatt opp spørsmål om hva som er det grunnleggende og uforanderlige i universet.
Svaret Pytagoras gir er tall og matematikk. Kunnskap i matematikk er sikker kunnskap.
Pytagoreisk tenkning er også framstilt som et tidlig forsøk på å skape orden og sammenheng i kosmos.
Politisk skal pytagoreerne ha gått inn for et hierarkisk styresett, der de som har innsikt skal styre og også ha privilegier og ære.Et vitnesbyrd om Pytagoras som tenker er gitt av Herodot, som omtaler Pytagoras som «ikke den dårligste sofisten blant grekerne».
Bruken av ordet «sofist» hadde mange valører og kunne bli brukt om kunnskapsrike personer og filosofer. (Den nedsettende betydningen av ordet kom inn senere, med Platon.)
Pytagoreerne betraktet Pytagoras i en mellomstilling mellom gudene og menneskene, en framstilling som kanskje Pytagoras selv har bidratt til å forsterke.
Ofte understrekes en forbindelse mellom Pytagoras og guden Apollon. Pytagoras' omtale av Troja-helten Euforbos som en tidligere inkarnasjon, er også blitt
forklart med denne heltens nære samarbeid med Apollon.
Også den mytologiske Orfeus er ofte nevnt som en lærer for Pytagoras.I de mange fyndordene som finnes etter Pytagoras, er det mange leveregler, regler for hva en skal gjøre og ikke gjøre. Noen av de mest detaljerte er, ifølge Aristoteles,
regler for ofringer til gudene og regler for å ære gudene.
=== Reinkarnasjon ===
Pytagoras skal ha lagt stor vekt på sjelen og dens evne til å overleve etter døden. Dette er tanker og ideer han kanskje har hentet fra læreren Ferekydes og fra orfisme.
Etter døden drar sjelen videre og kan ta bolig i et nytt menneske eller et dyr, gjennom reinkarnasjon. Dette gjør at alt levende må være likeverdig og må behandles med respekt.
Følgere av Pytagoras skal ha blitt lovet et godt liv etter døden, basert på et strengt etisk levesett, en grunnleggende tanke han også delte med orfistene.
=== Diettregler ===
Som en konsekvens av troen på reinkarnasjon, karakteriserer tradisjonen ofte Pytagoras og pytagoreere med vegetarianisme.
Både Evdoksos og Dikaiarkhos går ut fra at Pytagoras har vært vegetarianer, og Jamblikos oppfordrer til å avstå fra å drepe og spise alle legemer med sjel.
Også orfistene praktiserte vegetarianisme.I gresk religion og offentlig liv var dyreoffer helt sentralt, og en konsekvent form for vegetarianisme ville isolere pytagoreerne fra resten av samfunnet.
Kravet til å avstå fra kjøtt er derfor omdiskutert. Jamblikos skriver at sjeler ikke går inn i alle dyr, og bare de som ikke har sjel, kan ofres.
Det er også mulig at ulike krav ble stilt til ulike grupper av pytagoreere, slik at streng vegetarianisme bare ble praktisert av en liten indre kjerne.
Porfyrios skriver at «de som har lov til å spise kjøtt, skal bare spise dyr som kan ofres».Kravet til diett blant pytagoreerne er imidlertid langt fra entydig og konsistent i kildene.
Hos noen skribenter finner en beskrevet forbud mot å spise bestemte dyr eller fiskearter, for eksempel hvite haner. Også forbud mot å spise
bestemte deler av dyr er omtalt, for eksempel mage, hjerte, hjerne og testikler.
Andre kilder oppgir bare forbud mot å ofre dyr og forbud mot å spise dyr som er ofret.
Berømt er Pytagoras' forbud mot å spise bønner. Dette forbudet gjaldt favabønner og er omtalt av blant andre Aristoteles og Porfyrios.
Mange forklaringer blir gitt på de ulike diettreglene, ikke bare troen på reinkarnasjon, men også religiøse årsaker samt likhet med forplantningsorganer.
=== Vennskap ===
Pytagoras skal ha hevdet at det eksisterte en spesiell form for ideelt vennskap mellom de innvidde, et pytagoreisk vennskap.
Dette vennskapet ville eksistere selv om to innvidde personer aldri hadde møtt hverandre før.
Ifølge historikeren Timaios skal Pytagoras ha sagt at de som gikk inn i fellesskapet, måtte holde alt felles.
Vennskapet var imidlertid begrenset til medlemmene av brorskapet. Apollonios fra Tyana skriver at «Pytagoras betraktet vennene som guder, de andre var ikke verdt å nevne
og talte ingenting».Ifølge den tidligste kilden, Xenofanes, skulle Pytagoras nettopp ha gjenkjent sjelen til en venn i en hund.
Sammenblanding av filosofi og matematikk viser seg også her, ved definisjonen av vennlige tall.
== Pytagoras i ettertiden ==
Etter at Pytagoras var død, ble pytagoreerne spredd. Brorskapet gikk langsomt i oppløsning, men spredningen førte også til at idéene ble spredd.
Pytagoreerne delte seg også i to fraksjoner, og historikere har hatt problem med å fastslå om denne fraksjoneringen skjedde under eller etter
opprøret mot pytagoreerne.W.K.C Guthrie skriver at det må være hevet over tvil at Pytagoras ga impuls til «en ny tradisjon i filosofien».
Walter Burkett karakteriserer Pytagoras mer som en seer og mystiker, men vil ikke omtale ham som filosof eller naturvitenskapsmann.
Uansett tolkning og karakteristikk, så framstår Pytagoras som en svært viktig inspirator, en person senere skribenter bygger på og spinner rundt.
Det har imidlertid vært hevdet at den store mengden litteratur som ble skrevet senere - og så tilegnet Pytagoras og pytagoreere - har vært viktigere enn
Pytagoras selv.Pytagoras skal ha gitt inspirasjon i mange retninger, og forfatteren og filosofi-professoren Charles H. Kahn deler påvirkningen opp i tre områder:
Troen på det okkulte og det overnaturlige
Reinkarnasjon og vegetarianisme
Naturvitenskap: matematikk, musikk og astronomi.Ifølge Aristoteles var Platons filosofi sterkt påvirket av Pytagoras.
Bildet av Pytagoras endret seg sterkt etter Platon og hans akademi, fra å være en religiøs mystiker til å være sett på som skaperen av
en matematisk filosofi. Atronomi, musikkteori, geoemtri og aritmetikk ble sett på som
søstervitenskaper, slik som det ble uttrykt i quadrivium, en gruppering av fire av de syv frie kunstene.
Neopytagoreisme er en filosofisk retning i hellinistisk tid som forsøkte å ta opp igjen og fornye pytagoreisk tenkning, blant annet ved å blande
mystiske religiøse elementer med annen eksisterende filosofi. Retningen var farget av platonismen og kom igjen til å påvirke nyplatonismen. Kjente nypytagoreister
er Apollonios fra Tyana, Moderatos fra Gades og Nikomakhos fra Gerasa.
I middelalderen spilte Boëthius en viktig rolle for å formidle et platonsk bilde av Pytagoras. Verker av Boëthius om aritmetikk, geometri, astronomi og musikk
kom til å sette et tydelig preg på høyere utdanning i Europa, og disse verkene bygget tungt på nypytagoreeren Nikomakhos.
== Se også ==
Pytagorastall
Pytagoreisk kopp
== Referanser ==
== Litteratur ==
K. S. Guthrie, red. (1988). The Pythagorean Sourcebook and Library. Grand Rapids: Phanes Press. ISBN 0-933999-51-8.
Thomas Heath (1981). A history of Greek mathematics. I. New York: Dover Publications. ISBN 0-486-24073-8.
Christoph Riedweg (2002). Pythagoras. His life, teaching and influence. Ithaca: Cornell University Press. ISBN 978-0-8014-7452-1.
Charles H. Kahn (2001). Pythagoras and the pythagoreans. A brief history. Indianapolis: Hackett Publishing Company. ISBN 978-0-87220-575-8.
Carl A. Hufmann, red. (2002). A history of pythagoreanism. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-1-316-64847-6.
Ove Kr. Sundberg (1980). Pythagoras og de tonende tall. Oslo: Tanum-Norli. ISBN 82-518-0900-2.
== Eksterne lenker ==
«The life of Pythagoras, by Iamblichus». Internet Archive. Besøkt 14. desember 2021. Jamblikos verk i engelsk oversettelse av Thomas Taylor, 1918
«The complete Pythagoras». Internet Archive. Besøkt 14. desember 2021. Pytagoras-biografier og fragment oversatt til engelsk av Kenneth Sylvan Guthrie
«Pythagoras of Samos». MacTutor History of Mathematics Archive. Besøkt 14. desember 2021.
|
Pytagoras (gresk: Πυθαγόρας) (født ca. 570 f.
| 10,130 | 10,130 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carola_Braunbock
|
2023-02-04
|
Carola Braunbock
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1978', 'Kategori:Fødsler 9. januar', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Okres Plzeň-sever', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske skuespillere']
|
Carola Braunbock (født 9. januar 1924 i Wscherau, Böhmen, død 4. juli 1978 i Berlin) var en tysk skuespillerinne. Hun var først og fremst aktiv som teaterskuepillerinne, blant annet ved Deutsches Theater Berlin, Berliner Ensemble og Volksbühne.
Hun spilte også i en rekke filmer. Hennes mest kjente rolle var som stemoren i filmen Tre nøtter til Askepott fra 1973. Braunbock stammet fra Böhmen og snakket også flytende tsjekkisk. Som sudettyskere ble hennes familie fordrevet i 1945, da hun var 21 år gammel. Hovedrolleinnehaveren i Tre nøtter til Askepott, den da 20 år gamle Libuše Šafránková, fortalte senere at Braunbock først på slutten av innspillingen hadde begynt å snakke tsjekkisk på settet. De andre som jobbet med filmen hadde ikke vært klar over hennes böhmiske bakgrunn.
|
Carola Braunbock (født 9. januar 1924 i Wscherau, Böhmen, død 4. juli 1978 i Berlin) var en tysk skuespillerinne. Hun var først og fremst aktiv som teaterskuepillerinne, blant annet ved Deutsches Theater Berlin, Berliner Ensemble og Volksbühne.
Hun spilte også i en rekke filmer. Hennes mest kjente rolle var som stemoren i filmen Tre nøtter til Askepott fra 1973. Braunbock stammet fra Böhmen og snakket også flytende tsjekkisk. Som sudettyskere ble hennes familie fordrevet i 1945, da hun var 21 år gammel. Hovedrolleinnehaveren i Tre nøtter til Askepott, den da 20 år gamle Libuše Šafránková, fortalte senere at Braunbock først på slutten av innspillingen hadde begynt å snakke tsjekkisk på settet. De andre som jobbet med filmen hadde ikke vært klar over hennes böhmiske bakgrunn.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Carola Braunbock på Internet Movie Database
(sv) Carola Braunbock i Svensk Filmdatabas
(da) Carola Braunbock på Filmdatabasen
(fr) Carola Braunbock på Allociné
(en) Carola Braunbock hos The Movie Database
(en) Carola Braunbock på Discogs
(de) Biografi
|
Carola Braunbock (født 9. januar 1924 i Wscherau, Böhmen, død 4.
| 10,131 | 10,131 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Selisk
|
2023-02-04
|
Selisk
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Baltiske språk', 'Kategori:Utdødde språk i Europa']
|
«Selisk» kan også referere til selere.Selisk var et språk som tilhørte de baltiske språkgruppe i de Indoeuropeiske språkfamilie. Dette språket ble talt av selerne som levde inntil 1400-tallet i det som i dag er østre del av Latvia og nordøstlige Litauen. De utgjorde en liten baltisk stamme.
Etter at Storhertugdømmet Litauen var etablert underla det seg alle mindre stammer, også selerne, som ble assimilert og i løpet av det påfølgende århundre også mistet språket sitt, som dermed døde ut.
Sporene av selisk språk kan fremdeles sees i de områdene selerne befolket, særlig i aksent og fonetikk.
|
«Selisk» kan også referere til selere.Selisk var et språk som tilhørte de baltiske språkgruppe i de Indoeuropeiske språkfamilie. Dette språket ble talt av selerne som levde inntil 1400-tallet i det som i dag er østre del av Latvia og nordøstlige Litauen. De utgjorde en liten baltisk stamme.
Etter at Storhertugdømmet Litauen var etablert underla det seg alle mindre stammer, også selerne, som ble assimilert og i løpet av det påfølgende århundre også mistet språket sitt, som dermed døde ut.
Sporene av selisk språk kan fremdeles sees i de områdene selerne befolket, særlig i aksent og fonetikk.
|
Selisk var et språk som tilhørte de baltiske språkgruppe i de Indoeuropeiske språkfamilie. Dette språket ble talt av selerne som levde inntil 1400-tallet i det som i dag er østre del av Latvia og nordøstlige Litauen.
| 10,132 | 10,132 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Selere
|
2023-02-04
|
Selere
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Latvia', 'Kategori:Litauen', 'Kategori:Utdødde folkeslag']
|
Selere (latvisk: Sēļi) var en stamme av baltiske folk. Selerne levde fram til 1400-tallet i Selonia, lokalisert i sørøstlige Latvia og nordøstlige Litauen. De ble slått sammen med og gikk opp i nabostammene og bedro til etnogenese av latviere og litauere. De språket de snakket var selisk som tilhørte de baltiske språkgruppe i de Indoeuropeiske språkfamilie. Da de selv forsvant som folkegruppe, forsvant også språket.
Selerne var østbaltere, men svært lite er kjent om dem. Knappe arkeologiske og historiske data i denne regionen er ofte karakterisert som «spredt befolket landområde». Arkeologiske undersøkelser mener å spore selerne løselig tilbake til 100-tallet e.Kr. da de levde da de levde på begge sider av elven Daugava. Men siden 500- og 600-tallet kan deres bosetninger bli sporet kun på den venstre siden av elven. Deres kultur viser en sterk innflytelse fra lettgallere, og de to folkegruppenes gravtradisjoner viser liten forskjell. En del forskere har spekulert i om selerne fra sen jernalder allerede var delvis assimilert med lettgallerne.I de skriftlige kildene er kun nevnt noen få ganger. I Livlandske krønike nevnes selerne i begynnelsen av 1200-tallet da de ble beseiret, erobret og tvangskristnet. Forfatteren av krøniken kaller dem for «litauiske allierte». Deres land var underlagt fyrstedømmene Jersika og Koknese. De sørlige landområdene var derimot underlagt litauiske hertuger.
I 1207 kom den tyske sverdbroderordenen sammen med deres litauiske og lettgalliske allierte og beleiret selernes hovedsete, festningen Sēlpils. Grunnen for angrepet var tyske krav om at festningen ble benyttet som en hovedbase for litauisk støtte for angrep på Livland. Etter en lang beleiring gikk selerne med på å overgi seg, underlegge seg tysk styre og å bli døpt og kristnet. Den siste gangen selerne nevnes i skriftlige kilder er på 1400-tallet.
|
Selere (latvisk: Sēļi) var en stamme av baltiske folk. Selerne levde fram til 1400-tallet i Selonia, lokalisert i sørøstlige Latvia og nordøstlige Litauen. De ble slått sammen med og gikk opp i nabostammene og bedro til etnogenese av latviere og litauere. De språket de snakket var selisk som tilhørte de baltiske språkgruppe i de Indoeuropeiske språkfamilie. Da de selv forsvant som folkegruppe, forsvant også språket.
Selerne var østbaltere, men svært lite er kjent om dem. Knappe arkeologiske og historiske data i denne regionen er ofte karakterisert som «spredt befolket landområde». Arkeologiske undersøkelser mener å spore selerne løselig tilbake til 100-tallet e.Kr. da de levde da de levde på begge sider av elven Daugava. Men siden 500- og 600-tallet kan deres bosetninger bli sporet kun på den venstre siden av elven. Deres kultur viser en sterk innflytelse fra lettgallere, og de to folkegruppenes gravtradisjoner viser liten forskjell. En del forskere har spekulert i om selerne fra sen jernalder allerede var delvis assimilert med lettgallerne.I de skriftlige kildene er kun nevnt noen få ganger. I Livlandske krønike nevnes selerne i begynnelsen av 1200-tallet da de ble beseiret, erobret og tvangskristnet. Forfatteren av krøniken kaller dem for «litauiske allierte». Deres land var underlagt fyrstedømmene Jersika og Koknese. De sørlige landområdene var derimot underlagt litauiske hertuger.
I 1207 kom den tyske sverdbroderordenen sammen med deres litauiske og lettgalliske allierte og beleiret selernes hovedsete, festningen Sēlpils. Grunnen for angrepet var tyske krav om at festningen ble benyttet som en hovedbase for litauisk støtte for angrep på Livland. Etter en lang beleiring gikk selerne med på å overgi seg, underlegge seg tysk styre og å bli døpt og kristnet. Den siste gangen selerne nevnes i skriftlige kilder er på 1400-tallet.
== Referanser ==
|
Selere (latvisk: Sēļi) var en stamme av baltiske folk. Selerne levde fram til 1400-tallet i Selonia, lokalisert i sørøstlige Latvia og nordøstlige Litauen.
| 10,133 | 10,133 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Linacre
|
2023-02-04
|
Thomas Linacre
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske katolske prester', 'Kategori:Engelske leger', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Personer fra Canterbury']
|
Thomas Linacre (eller Lynaker) (ca. 1460 antagelig i Canterbury, England – 20. desember 1524 i London), engelsk humanist, lege og prest. Han var en av de første engelskmenn som studerte gresk i Italia.
Linacre fikk sin første utdannelse ved katedralskolen i Canterbury under William Tilly av Selling, og dro i 1480 til Oxford. Kort etter fulgte han med til Italia da Selling ble sendt av kong Henrik VII til det pavelige hoff. I Bologna ble han en av Angelo Polizianos studenter, og var med da Poliziano underviste Lorenzo de Medicis sønner i Firenze. Den yngre av sønnene ble senere pave Leo X. Blant hans øvrige lærere og venner i Italia var Politian, Demetrius Chalchondyles, Hermolaus Barbarus, Aldo Manuzio (boktrykkeren i Venezia) og Nicolaus Leonicenus i Vicenza. Linacre ble doktor i medisin i Padova, og vendte tilbake til Oxford. Der dannet han en krets av humanister som bestod blant annet av John Colet, William Grocyn, William Lilye og William Latimer. I en periode av Erasmus av Rotterdam hans elev.
Linacre synes ikke å ha praktisert eller undervist i medisin i Oxford. Omkring 1501 ble han lærer for unge Arthur, prinsen av Wales. For prins Arthur hadde han allerede oversatt et astronomisk traktat av Proclus, De sphaera, som ble trykket i Venezia av Aldus i 1499.
Ved Henrik VIII tronbestibelse i 1509 ble han utnevnt til kongelig livlege. Dette var en innflytelsesrik stilling. Blant hans pasienter var en rekke av landets fremste, som kardinal Wolsey av York, erkebiskop William Warham av Canterbury og biskop Richard Fox av Winchester. Han ble også god venn med Thomas More. I 1520 mottok Linaker prestevielsens sakrament. Dette må ses i sammenheng med at han trakk seg tilbake fra det offentlige liv. Under resten av livet arbeidet han som litterat og med den stiftelsen som han i vesentlig grad stod bak, Royal College of Physicians.
Linacres litterære verk består både av egne arbeider og i oversettelser fra gresk. Han utarbeidet blant annet en latinsk grammatikk på engelsk, (Progymnasmata Grammatices vulgaria), som senere ble oversatt til latin av Robert Buchanan. Hn skrev også et verk om latinsk språkkomposisjon (De emendata structure, Latini sermonis, London 1524). Hans eneste medisinske verker er oversettelser. Han ønsket å gjøre Galens (og Aristoteles') medisinske arbeider tilgjengelige for det latinskkyndige publikum. Av Galens omfattende verker rakk han å oversatte en liten del; intet av det man vet han oversatte fra Aristoteles er bevart for ettertiden. Av Galens verker oversatte han:
De sanitate tuenda, (Paris, 1517)
Methodus medendi (Paris, 1519)
De temperamentis et de Inaequali Intemperie (Cambridge, 1521)
De naturalibus facultatibus (London, 1523)
De symptomatum differentiis et causis (London, 1524)
De pulsuum Usu (London, udatert).
|
Thomas Linacre (eller Lynaker) (ca. 1460 antagelig i Canterbury, England – 20. desember 1524 i London), engelsk humanist, lege og prest. Han var en av de første engelskmenn som studerte gresk i Italia.
Linacre fikk sin første utdannelse ved katedralskolen i Canterbury under William Tilly av Selling, og dro i 1480 til Oxford. Kort etter fulgte han med til Italia da Selling ble sendt av kong Henrik VII til det pavelige hoff. I Bologna ble han en av Angelo Polizianos studenter, og var med da Poliziano underviste Lorenzo de Medicis sønner i Firenze. Den yngre av sønnene ble senere pave Leo X. Blant hans øvrige lærere og venner i Italia var Politian, Demetrius Chalchondyles, Hermolaus Barbarus, Aldo Manuzio (boktrykkeren i Venezia) og Nicolaus Leonicenus i Vicenza. Linacre ble doktor i medisin i Padova, og vendte tilbake til Oxford. Der dannet han en krets av humanister som bestod blant annet av John Colet, William Grocyn, William Lilye og William Latimer. I en periode av Erasmus av Rotterdam hans elev.
Linacre synes ikke å ha praktisert eller undervist i medisin i Oxford. Omkring 1501 ble han lærer for unge Arthur, prinsen av Wales. For prins Arthur hadde han allerede oversatt et astronomisk traktat av Proclus, De sphaera, som ble trykket i Venezia av Aldus i 1499.
Ved Henrik VIII tronbestibelse i 1509 ble han utnevnt til kongelig livlege. Dette var en innflytelsesrik stilling. Blant hans pasienter var en rekke av landets fremste, som kardinal Wolsey av York, erkebiskop William Warham av Canterbury og biskop Richard Fox av Winchester. Han ble også god venn med Thomas More. I 1520 mottok Linaker prestevielsens sakrament. Dette må ses i sammenheng med at han trakk seg tilbake fra det offentlige liv. Under resten av livet arbeidet han som litterat og med den stiftelsen som han i vesentlig grad stod bak, Royal College of Physicians.
Linacres litterære verk består både av egne arbeider og i oversettelser fra gresk. Han utarbeidet blant annet en latinsk grammatikk på engelsk, (Progymnasmata Grammatices vulgaria), som senere ble oversatt til latin av Robert Buchanan. Hn skrev også et verk om latinsk språkkomposisjon (De emendata structure, Latini sermonis, London 1524). Hans eneste medisinske verker er oversettelser. Han ønsket å gjøre Galens (og Aristoteles') medisinske arbeider tilgjengelige for det latinskkyndige publikum. Av Galens omfattende verker rakk han å oversatte en liten del; intet av det man vet han oversatte fra Aristoteles er bevart for ettertiden. Av Galens verker oversatte han:
De sanitate tuenda, (Paris, 1517)
Methodus medendi (Paris, 1519)
De temperamentis et de Inaequali Intemperie (Cambridge, 1521)
De naturalibus facultatibus (London, 1523)
De symptomatum differentiis et causis (London, 1524)
De pulsuum Usu (London, udatert).
|
Thomas Linacre (eller Lynaker) (ca. 1460 antagelig i Canterbury, England – 20.
| 10,135 | 10,135 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reiulf_Steen
|
2023-02-04
|
Reiulf Steen
|
['Kategori:AUFs ledelse', 'Kategori:Ap-statsråder', 'Kategori:Arbeiderpartiets ledere', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Chiles fortjenstorden', 'Kategori:Dødsfall 5. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fødsler 16. august', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Ledere for Europabevegelsen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norges ambassadører til Chile', 'Kategori:Norges ambassadører til Ecuador', 'Kategori:Norges ambassadører til Peru', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Norske handelsministre', 'Kategori:Norske samferdselsministre', 'Kategori:Norske statsråder etter 1945', 'Kategori:Personer fra Asker kommune', 'Kategori:Personer fra tidligere Hurum kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Bratteli I', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Nordli', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1977–1981', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1981–1985', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1985–1989', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1989–1993', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Akershus', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Ap']
|
Reiulf Hjalmar Steen (født 16. august 1933 i Hurum, Buskerud, død 5. juni 2014 i Oslo) var en norsk politiker (Ap), og ambassadør.
Han var nestformann i ti år og formann i Det norske Arbeiderparti i seks år og medlem av partiets sentralstyre i tre perioder på til sammen 25 år fra 1961 til 1990. Han er den eneste avgåtte partilederen av Arbeiderpartiet siden 1923 som ikke ble statsminister. Han var statsråd i to regjeringer, samferdselsminister i regjeringen Bratteli og handelsminister i regjeringen Nordli. Han var stortingsrepresentant for Oslo og Akershus i til sammen 15 år. Han var bosatt på Nesodden i en årrekke og flyttet i 2009 til Oslo.
|
Reiulf Hjalmar Steen (født 16. august 1933 i Hurum, Buskerud, død 5. juni 2014 i Oslo) var en norsk politiker (Ap), og ambassadør.
Han var nestformann i ti år og formann i Det norske Arbeiderparti i seks år og medlem av partiets sentralstyre i tre perioder på til sammen 25 år fra 1961 til 1990. Han er den eneste avgåtte partilederen av Arbeiderpartiet siden 1923 som ikke ble statsminister. Han var statsråd i to regjeringer, samferdselsminister i regjeringen Bratteli og handelsminister i regjeringen Nordli. Han var stortingsrepresentant for Oslo og Akershus i til sammen 15 år. Han var bosatt på Nesodden i en årrekke og flyttet i 2009 til Oslo.
== Liv og familie ==
Reiulf Steen hadde fire sønner fra sitt første ekteskap, og var gift med Inés Vargas, som var visejustisminister i Chile da Salvador Allendes regjering ble styrtet ved et militærkupp i 1973, fram til sin død. Raymond Johansen har vært gift med Vargas' datter, Carolina Maira Johansen. Robert Steen, Reiulf Steens sønn, har vært medlem av Johansens byråd for Oslo siden 2015.
=== Tidlig yrkesliv ===
Steen begynte sitt yrkesliv 17 år gammel som fabrikkarbeider i Nitroglycerin Compagniet (Engene, Sætre). Etter fire år ble han journalist i avisen Fremtiden i Drammen. Så ble det politikk på heltid fra 1958 til han ble ambassadør til Chile, Peru og Ecuador i 1992 og deretter forsker ved Forskningsstiftelsen Fafo.
== Politisk karriere ==
Den politiske løpebanen startet med at Steen bare 14 år gammel ble valgt til nestleder i Hurum Arbeiderparti. I 1950 ble han formann i AUF i Buskerud.
I 1958 ble han valgt til sekretær og deretter formann i AUF. I 1965, da Trygve Bratteli ble formann i Arbeiderpartiet, ble Steen valgt til nestformann.
Fra 1965 ledet han Steen-komiteen, som utredet utdanningen for aldersgruppa 16–19 år. Forslagene som komiteen la fram, åpnet for å kombinere praktisk og teoretisk utdanning, og at det skulle bli større valgfrihet for den enkelte. Forslagene ble lagt til grunn for den nye loven om videregående skoler som ble vedtatt i 1974.
Han var også formann i komiteen for prinsipprogrammet som ble vedtatt på Arbeiderpartiets landsmøte i 1969, og formann i komiteen for handlingsprogrammet «Demokrati i hverdagen». Før valgene i 1973, 1977 og 1981, ledet han arbeidet med partiets stortingsvalgprogram.
På landsmøtet i 1975 ble Reiulf Steen valgt til Arbeiderpartiets formann, mens Gro Harlem Brundtland ble nestformann. Denne posisjonen hadde han fram til 1981 da Brundtland overtok.
Fra 1973 til 1976 var Steen formann i Likestillingsrådet. Gjennom 1980-årene var han leder av den norske Helsingforskomiteen, og gjennomførte mange besøk til daværende Sovjetunionen for å konfrontere sovjetlederne med brudd på menneskerettighetene i landet. I den samme perioden var han president for Den norske UNICEF-komiteen.
Han var stortingsrepresentant for Oslo fra 1977 til 1985 og deretter for Akershus fram til 1992. I Stortinget var han leder for Utenrikskomiteen og Kirke- og undervisningskomiteen. Han var Stortingets visepresident fra 1985 til 1989. Fra 17. mars 1971 til 18. oktober 1972 var han samferdselsminister, og fra 8. oktober 1979 til 4. februar 1981 handelsminister.
Han var Norges ambassadør til Chile, Peru og Ecuador 1992-96. Han var leder for Europabevegelsen i Norge 1999–2001.
Fra 1967 til 1985 var han visepresident i Sosialistisk Internasjonale mens Willy Brandt var president. Fra 2005 til 2006 var Steen 1. nestleder i Attac Norge mens Magnus Marsdal var leder. Han var blant stifterne av Humanistiske sosialdemokrater 13. mars 2006.
Steen var i alle år vært en svært aktiv deltaker i samfunnsdebatten, og han var særlig engasjert i Norges forhold til EU. Han var tilhenger av norsk medlemskap, men var samtidig motstander av den foreslåtte grunnloven for unionen.
Reiulf Steen utga en rekke bøker. Blant dem er Der hjertet banker (1986), Inés – og det elskede landet (1988), Maktkamp (1989), Ideene lever (1992), Underveis (1999) og Jordskjelv (2000).
Steen lånte Jens Arup Seips karakteristikk av Arbeiderpartiet, «ørnen», da han ga ut sin siste bok, Ørnen har landet (2003). Dette er et historisk dokument over Arbeiderpartiets utvikling helt fra Marcus Thranes tid og opp til 1990-åras fløykamper i Ap.
== Bibliografi ==
Ørnen har landet : om Arbeiderpartiets strateger, Tiden, 2003, ISBN 978-82-10-04839-5
Jordskjelv, 2000
Underveis : det 21. århundrets velferdssamfunn, 1999
Beretninger, 1998
Ideene lever, 1992
Maktkamp, 1989
Inés – og det elskede landet, 1988
Der hjertet banker : bilder fra et liv, 1986
Dynamitt og hestehov : Reiulf Steen femti år (redaktør: Magne Nedregaard), 1983
== Utmerkelser ==
1999 Chiles fortjenstorden, storkors, Chile.
1991 Bernardo O'Higgins-ordenen, første klasse, Chile, for sin innsats i kampen for demokrati i Chile.
1992 Æresborger av Hurum.
2004 Storfølgesvenn av O. R. Tambo, Sør-Afrika, for innsats i kampen mot apartheid.
2004 Eilert Sundts forskningspris.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hans Olav Lahlum (2019). Reiulf Steen : Historien, triumfene og tragediene. Cappelen Damm. ISBN 9788202303686.
== Eksterne lenker ==
(en) Reiulf Steen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Reiulf Steen på Internet Movie Database
(no) Reiulf Steen hos Stortinget
(no) Reiulf Steen hos Norsk senter for forskningsdata
Politiske taler av Reiulf Steen, virksommeord.uib.no
Prosa Et politisk forfatterskap Hans Olav Lahlum om Steens forfatterskap
|
| verv = Norges samferdselsminister
| 10,136 | 10,136 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo-avtalen
|
2023-02-04
|
Oslo-avtalen
|
['Kategori:1990-årene i Israel', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forholdet mellom Israel og Palestina', 'Kategori:Fredsavtaler', 'Kategori:Internasjonale avtaler', 'Kategori:Israel og Norge', 'Kategori:Midtøstens historie', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2020-11', 'Kategori:Traktater av 1993', 'Kategori:Usorterte stubber']
|
Oslo-avtalen fra august 1993 representerte et gjennombrudd i forhandlingene mellom PLO og Israel. Avtalen var betydningsfull fordi PLO og Israel da anerkjente hverandre som forhandlingspartnere og innledet en prosess mot en endelig fredsavtale mellom palestinerne og israelerne.
|
Oslo-avtalen fra august 1993 representerte et gjennombrudd i forhandlingene mellom PLO og Israel. Avtalen var betydningsfull fordi PLO og Israel da anerkjente hverandre som forhandlingspartnere og innledet en prosess mot en endelig fredsavtale mellom palestinerne og israelerne.
== Bakgrunn ==
Der stormaktene mislyktes med Madrid-konferansen og forhandlinger i Washington, lyktes tilsynelatende det utradisjonelle norske initiativet. Terje Rød-Larsen og Mona Juul var også fremtredende i prosessen.
13. mars 2002 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som slo fast prinsippet om en to-statsløsning. For første gang erklærte en amerikansk president at dette er målet – et mål det såkalte veikartet for fred også slår fast.
Disse tiltakene er imidlertid flere ganger blitt utsatt.
Oslo-avtalen har blitt utsatt for kritikk fra en rekke hold, fra den israelske historikeren og diplomaten Shlomo Ben-Ami har den blitt omtalt å bygge på et ny-kolonialistisk grunnlag.
== Se også ==
Interimsavtalen (Oslo II-avtalen)
Relasjoner mellom Norge og Israel
Midtøsten-konflikten
== Referanser ==
== Litteratur ==
Odd Karsten Tveit: De skyldige : Israel og Palestina - krigen, menneskene, spillet, Kagge forlag, 2015 ISBN 9788248916871
Oslo-avtalen, artikkel hos Norgeshistorie.no
|
Oslo-avtalen fra august 1993 representerte et gjennombrudd i forhandlingene mellom PLO og Israel. Avtalen var betydningsfull fordi PLO og Israel da anerkjente hverandre som forhandlingspartnere og innledet en prosess mot en endelig fredsavtale mellom palestinerne og israelerne.
| 10,140 | 10,140 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albedo
|
2023-02-04
|
Albedo
|
['Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Atmosfærisk stråling', 'Kategori:Planetologi', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall']
|
Albedo (fra latin albedo, 'hvithet', avledet av albus 'hvit') er et mål på refleksjonen til en flate eller et legeme. Det er forholdet mellom reflektert elektromagnetisk stråling og den innkommende stråling. Forholdet representeres vanligvis fra 0 % til 100 %, eller fra 0 til 1, og er viktig i klimatologi og astronomi. Forholdet avhenger av frekvensen på strålingen: uforbeholdent viser det til gjennomsnittet over et spektrum av synlig lys. Albedo avhenger også av innfallsvinkelen til strålingen: uforbeholdent normal innfallsvinkel. Nysnø har høy albedo: opp til 90 %. Havoverflaten har lav albedo. Jorda har en gjennomsnittlig albedo på 37–39 %, mens Månen har albedo på omtrent 12 %. I astronomi kan albedo til satellitter og asteroider brukes til å antyde sammensetningen av overflaten.
Snø, is og skyer har høy albedo og kaster tilbake mer av sollys og varme enn for eksempel skog, isfritt hav og asfalt. Menneskelig aktivitet har endret albedoen ved avskoging og jordbruk på ulike arealer på kloden. Det er vanskelig å beregne effekten av dette på global skala, og det er ikke klart i hvilken grad disse endringene har bidratt til å øke den globale oppvarmingen.
|
Albedo (fra latin albedo, 'hvithet', avledet av albus 'hvit') er et mål på refleksjonen til en flate eller et legeme. Det er forholdet mellom reflektert elektromagnetisk stråling og den innkommende stråling. Forholdet representeres vanligvis fra 0 % til 100 %, eller fra 0 til 1, og er viktig i klimatologi og astronomi. Forholdet avhenger av frekvensen på strålingen: uforbeholdent viser det til gjennomsnittet over et spektrum av synlig lys. Albedo avhenger også av innfallsvinkelen til strålingen: uforbeholdent normal innfallsvinkel. Nysnø har høy albedo: opp til 90 %. Havoverflaten har lav albedo. Jorda har en gjennomsnittlig albedo på 37–39 %, mens Månen har albedo på omtrent 12 %. I astronomi kan albedo til satellitter og asteroider brukes til å antyde sammensetningen av overflaten.
Snø, is og skyer har høy albedo og kaster tilbake mer av sollys og varme enn for eksempel skog, isfritt hav og asfalt. Menneskelig aktivitet har endret albedoen ved avskoging og jordbruk på ulike arealer på kloden. Det er vanskelig å beregne effekten av dette på global skala, og det er ikke klart i hvilken grad disse endringene har bidratt til å øke den globale oppvarmingen.
== Endring av albedo i polare strøk ==
Endringene av albedo er den viktigste grunnen til at IPCC predikerer at de polare temperaturene på den nordlige halvkule vil stige opp til dobbelt så mye som i resten av verden, en prosess kjent som polar forsterkning. I september 2007 var det arktiske området med sjøis nådd omtrent halvparten av det gjennomsnittlige sommerminimumarealet som var målt mellom 1979 og 2000. På dette tidspunktet var sjøisen trukket seg så langt tilbake at Nordvestpassasjen var seilbar for skip, noe som aldri før er nedtegnet å ha skjedd i historien. Det rekordstore tapet av sjøis i 2007 og 2008 kan imidlertid være forbigående. Forskningslederen Mark Serreze (1960–) ved det amerikanske National Snow and Ice Data Center antar at 2030 vil være et «rimelig estimat» for når områder med Arktisk sommeris kan være helt fri for is. Den polare forsterkningen av global oppvarming er ikke forutsatt å skje på den sørlige halvkule. Den antarktiske isen nådde sin største utstrekning som er målt siden begynnelsen av observasjoner i 1979, men økningen av isen i sør er overskredet av reduksjonen i nord. Trenden for global havis når utbredelsen på både den nordlige og sørlige halvkule summeres, er en tydelig nedgang.
== Referanser ==
|
{| class="wikitable" style="margin-left:1em; text-align:center" align="right"
| 10,141 | 10,141 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Belgia
|
2023-02-04
|
Belgia
|
['Kategori:1830-årene i Belgia', 'Kategori:1830 i Europa', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Belgia', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1830']
|
Belgia, offisielt Kongeriket Belgia, er et land i Vest-Europa. Det grenser til Nederland, Tyskland, Luxembourg og Frankrike, og det har dessuten en liten kystlinje mot Nordsjøen (65 km).
|
Belgia, offisielt Kongeriket Belgia, er et land i Vest-Europa. Det grenser til Nederland, Tyskland, Luxembourg og Frankrike, og det har dessuten en liten kystlinje mot Nordsjøen (65 km).
== Geografi ==
Belgia ligger i Vest-Europa mellom Nordsjøen, Frankrike og Nederland. Belgia har et areal på 33 990 kvadratkilometer og er delt inn i tre geografiske regioner: Kystsletten i nordvest, det sentrale platået og Ardennene i sørøst. Kystsletten består hovedsakelig av sanddyner og dikelandskap. Dikelandskapet er landområder nær eller under havnivå, der havet holdes ute ved hjelp av diker, eller sletter som er drenert ved hjelp av kanaler. Det sentrale platået er et jevnt område som sakte stiger innover i landet, og har mange fruktbare daler og er irrigert av mange vannveier. Her finnes også mer kuperte områder, inkludert grotter og små gjel.
I sørøst ligger Ardennene, som er mer kupert enn resten av landet. Det er et tett og kupert skogsområde, som ikke egner seg så godt til jordbruk. Området strekker seg inn i de nordlige delene av Frankrike og inn i Tyskland, der området heter Eifel. Det er her man finner det meste av dyrelivet i Belgia. Det høyeste punktet i Belgia, Signal de Botrange med 694 meter, ligger også i dette området. Belgia har relativt få naturlige innsjøer, og ingen av dem er store.
Belgia deler grenser med Frankrike (620 km), Tyskland (167 km), Luxembourg (148 km) og Nederland (450 km). Den totale landegrensen er 1 482 km, i tillegg til 73,1 km med kystlinje. Belgia er tilnærmet det geografiske midtpunktet i Vest-Europa, og alle de store hovedstedene i Vest-Europa ligger innenfor 1 000 km fra Brussel, som er hovedsetet for både EU og NATO. Fra sørøst til nordvest er landet 280 km langt, og fra nordøst til sørvest 222 km.
== Demografi ==
Befolkningstettheten på 370,94 innb./km² er en av Europas høyeste etter Nederland og småstater som Monaco.
Belgia har tre offisielle språk: nederlandsk, fransk og tysk. Mer enn halvparten av befolkningen snakker nederlandsk (55 %), fransk er det nest største språket (44 %). Til sist kommer tysk som snakkes av en liten minoritet (under 1 %).
Belgias hovedreligion er romersk-katolsk kristendom; 65 prosent bekjenner seg til denne. Resten tilhører andre religioner som luthersk kristendom, islam og jødedom. Religion var en av hovedgrunnene til at Belgia rev seg løs fra det protestantiske Nederland.
== Historie ==
Geografisk og kulturelt har Belgia alltid ligget i sentrum av Europa. Flere store kulturer og folkeslag som romere, tyskere, franskmenn, nederlendere, spanjoler og østerrikere har påvirket Belgia opp igjennom de siste 2000 år.Den første større demografiske påvirkningen vi har god dokumentasjon på er da den romerske republikken okkuperte området i det første århundret før Kristus. De ble etterfulgt av frankerne på 400-tallet. Frankerne etablerte det merovingske kongedømmet, som ble til Frankerriket på 700-tallet. I middelalderen ble statene i området delt i mange små føydalstater. De fleste av disse ble forent av burgunderne på 1300- og 1400-tallet. Disse statene ble til en viss grad selvstendige på 1400-tallet og ble kalt De sytten nederlandske provinsene.
Området ble senere assosiert med Nederland. Under hundreårskrigen kom området under burgundisk styre og senere under spansk overherredømme inntil de nordlige provinsene (dagens Nederland) fikk sin selvstendighet. Etter dette fulgte østerriksk styre under Huset Habsburg.
De sørlige deler av Nederlandene var ettertraktet av forskjellige franske erobrere og ble skueplass for flere kriger mellom Frankrike og enten Spania eller Østerrike på 1600- og 1700-tallet. I 1794 kom området under Napoleon. Etter Napoleons fall i 1815 ble Belgia gjenforent med Nederland frem til den belgiske revolusjonen i 1830. Belgia ble da et suverent kongerike, og tronen ble tilbudt den tyske hertug Leopold av Sachsen-Coburg. Belgia var katolsk og hadde et demokratisk parlament i tillegg til kongen. Mellom løsrivelsen og andre verdenskrig utviklet det belgiske demokratiet seg fra et oligarki dominert av de to hovedpartiene, katolikkene og liberalerne, til et system med allmenn stemmerett og et tredje parti, arbeiderpartiet, og en sterk stilling for fagbevegelsen.
Under Berlin-konferansen i 1885 ble Kongo overdratt til Leopolds sønn Leopold II som privat eiendom. I 1908 overtok staten Belgia landet som en koloni, kjent som Belgisk Kongo. Belgia ble kjent for sin brutalitet i området, hvor den privateide Kongostaten var basert på slaveri, tortur og terror. Kolonien løsrev seg imidlertid fra Belgisk styre i 1960. Frem til på slutten av 1970-årene var samtlige dokumenter om Leopold og massemordet på millioner av mennesker hemmeligstemplet og trygt forvart bak solide murer i belgiske arkiver.Etter å ha blitt invadert to ganger i løpet av 1900-tallet, under første og andre verdenskrig, begge gangene på tross av belgisk nøytralitet, forlot Belgia sin langvarige nøytralitetspolitikk og sluttet seg til NATO etter andre verdenskrig. Belgia er et av de grunnleggende medlemslandene i EU og regnes til det såkalte Kjerne-Europa.
Belgia er i dag vertskap for NATOs hovedkvarter og en stor del av EUs institusjoner og administrasjon, blant annet Europaparlamentet.
== Politikk og administrasjon ==
Belgia er et føderalt, konstitusjonelt monarki delt inn i både tre regioner og tre samfunn (se avsnittet «Administrativ inndeling»). Regionene og samfunnene har et utstrakt selvstyre, og springer ut av språklige skillelinjer. Den belgiske grunnloven av 1831 etablerte opprinnelig landet som en sentralstyrt enhetsstat, men siden 1970-tallet har utviklingen gått i stadig mer føderativ retning. Den siste større revisjonen av grunnloven kom i 1993.
=== Statsoverhode og føderal regjering ===
Den belgiske monarken er landets statsoverhode. Kong Albert II, som etterfulgte broren Baudouin I i 1993, abdiserte 21. juli 2013 til fordel for sin sønn, Filip. Kongens offisielle tittel er «belgiernes konge». Kongen har i hovedsak en seremoniell rolle i belgisk politikk, men har det formelle ansvaret for å utpeke regjeringen og undertegne nye lover. Kongen er også øverstkommanderende for de væpnede styrker.
Den utøvende makt på føderalt nivå ligger hos den belgiske regjeringen, som ledes av en statsminister. Statsministeren utpekes av monarken etter råd fra en såkalt informateur, en kongelig utpekt politiker som har som oppgave å sondere det politiske landskapet etter et valg for å finne et styringsdyktig flertall. Selv om grunnloven legger opp til at kongen også har ansvaret for å utpeke regjeringsmedlemmene er dette noe som i praksis gjøres av den nye statsministeren. Regjeringen kan maksimalt ha 15 medlemmer, og grunnloven krever at halvparten skal være franskspråklige og halvparten nederlandskspråklige. Belgia praktiserer såkalt positiv parlamentarisme, noe som vil si at den nyutnevnte regjeringen trenger parlamentets tillit før den kan tiltre.
Yves Leterme (CD&V) hadde stillingen som statsminister frem til valget i 2010. Valget i juni 2010 endte med at det ikke sto igjen noen klar vinner, hvilket førte til politisk kaos i det belgiske parlamentet, og at landet stod uten regjering. Den 6. desember 2011 ble Elio Di Rupo satt inn som Belgias statsminister etter at regjeringsforhandlingene hadde vart i 540 dager.Ved valget i 2014 fikk Nieuw-Vlaamse Alliantie 33 plasser i Belgias representantkammer og ble med det representantkammerets største parti. Kong Philippe ga i mai 2014 partileder Bart De Wever i oppgave å finne grunnlag for ny regjering. Etter fem måneder med forhandlinger ble en sentrum-høyre-koalisjon med fire partier enig om å danne regjering, med Charles Michel som statsminister. Koalisjonen besto av CD&V, Vlaamse Liberalen en Democraten, Mouvement Réformateur og Nieuw-Vlaamse Alliantie.
27. oktober 2019 ble Sophie Wilmès (MR) Belgias statsminister. Hun ble 1. oktober 2020 etterfulgt av Alexander De Croo.
=== Føderalt parlament ===
Det belgiske føderale parlamentet har to kamre. Det belgiske underhuset kalles representantkammeret, og har 150 direkte valgte medlemmer. Representantene velges fra elleve valgdistrikter hvert fjerde år med mindre det blir holdt nyvalg tidligere. Antallet representanter fra hvert valgdistrikt er proporsjonalt med valgdistriktets innbyggertall, og valgdistriktene følger med unntak av i Flamsk Brabant provinsgrensene. Sperregrensen er på fem prosent og regnes pr. valgdistrikt, med unntak av i tre valgdistrikter som ikke har noen slik grense. Fordelingen av representanter følger D'Hondts metode.
Representantene i underhuset deles i to grupper etter språktilhørighet, og mange typer lovforslag krever flertall i begge disse gruppene før de kan vedtas. Etter 2007-valget hører 88 av representantene til den nederlandskspråklige gruppen, mens 62 tilhører den franskspråklige. Sistnevnte gruppe har også ett tyskspråklig medlem.
Overhuset kalles Senatet, og består av 71 senatorer. 40 av disse velges i direkte valg med de tre regionene som valgkretser, og disse valgene avholdes samtidig som representantkammer-valgene. 21 av senatorene velges i indirekte valg i de tre samfunns-parlamentene (10 i Det flamske parlamentet, 10 i Det franske samfunns parlament og 1 i Det tyskspråklige samfunns parlament). De siste 10 senatorene velges av resten av Senatet, der seks går til den nederlandskspråklige gruppen og fire til den franskspråklige. Myndige barn og barnebarn av monarken har også plass i Senatet, men deltar av sedvane ikke i avstemninger. Generelt sett har Representantkammeret mer makt enn Senatet, selv om ting som grunnlovsendringer må ha flertall i begge kamre.
=== Politiske partier ===
Belgia har et flerpartisystem der de politiske partiene nesten uten unntak følger de språklige skillelinjene i landet. Etter valget i 2007 ble valgalliansen mellom de to høyreorienterte flamske partiene Christen Democratisch en Vlaams og Nieuw-Vlaamse Alliantie representantkammerets største gruppering med 18,51 % av stemmene og 30 mandater, og førstnevnte er statsminister Yves Letermes parti. Nest størst ble Mouvement Réformateur, et franskspråklig, liberalkonservativt parti med 12,52 % og 23 mandater. De to sosialdemokratiske partiene Parti socialiste (franskspråklig) og Socialisten en Progressieven Anders (nederlandskspråklig) fikk begge like over ti prosent og henholdsvis 20 og 14 mandater. De sentrum-høyre-orienterte, nederlandskspråklige Vlaamse Liberalen en Democraten fikk 11,83 % og 18 mandater. Av partiene utenfor regjeringen er høyreradikale Vlaams Belang det største, med 12 % og 17 mandater. De franskspråklige kristendemokratene i Centre démocrate humaniste fikk 6 % og 10 mandater. De fire mindre partiene Ecolo, Lijst Dedecker, Groen! og Front national er også representert i representantkammeret.
Det politiske livet i Belgia er preget av et langt større konfliktnivå enn i de fleste andre EU-land. Flere av de største flamske partiene har gått inn for en fredelig oppløsning av landet, en trend som startet allerede med partiet Volksunie på 1960-tallet. Den flamske separatismen ble videreført av Vlaams Blok på 1980- og 90-tallet, før dette partiet i 2004 gikk over i Vlaams Belang etter at Vlaams Blok var blitt dømt for å spre rasisme.
De store politiske skillelinjene i landet har gjort at det ved flere anledninger har vært svært vanskelig å danne en regjering med det nødvendige flertallet i parlamentet. Blant annet gikk det i 2007 over et halvt år uten at Belgia hadde en vedtaksdyktig regjering, før Guy Verhofstadt endelig fikk dannet en midlertidig regjering like før jul.
=== Administrativ inndeling ===
Belgia har en uvanlig administrativ inndeling der landet er delt inn i både tre regioner og tre samfunn. Disse administrative strukturene har egne politiske institusjoner og et utstrakt indre selvstyre og overlapper også til en viss grad geografisk.
Belgias tre regioner er det nederlandsktalende Flandern, det hovedsakelig fransktalende Vallonia, og den tospråklige fransk-nederlandske hovedstadsregionen Brussel. Hver region har etter grunnloven sin egen regionale regjering og parlament, selv om disse rettighetene i Flandern er overdratt til det flamske samfunnet.
De tre belgiske samfunnene er det flamske samfunnet, det franske samfunnet og det tyskspråklige samfunnet. Det flamske samfunnet omfatter det nederlandskspråklige Flandern og hovedstadsregionen Brussel, det franske samfunnet omfatter de franskspråklige delene av Vallonia og hovedstadsregionen Brussel, og det tyskspråklige samfunnet omfatter de tyskspråklige delene av Vallonia. Brussel er således en del av både det flamske og franske samfunnet. Også samfunnene har egne parlamenter og regjeringer. For det flamske samfunnets del er parlamentet og regjeringen det samme som for regionen Flandern, mens man i det franske samfunnet og Vallonia skiller mellom Parlement de la Communauté française («Det franske samfunns parlament») og Parlement wallon («Det vallonske parlament») og tilsvarende mellom Gouvernement de la Communauté française («Det franske samfunns regjering») og Gouvernement wallon («Den vallonske regjering»).
Regionene Flandern og Vallonia er delt inn i til sammen ti provinser. Provinsene deles igjen inn i totalt 589 kommuner, og mange av kommunene er igjen delt inn i delkommuner. Brussel er ikke delt inn i provinser, og har heller ikke selv status som provins.
==== Provinser ====
== Næringsliv ==
Belgia befinner seg midt i et av den moderne verdens mest industrialiserte områder (Ruhr-London). Historisk sett var Belgia det første landet på kontinentet som gjennomførte den industrielle revolusjon, og det første land som bygget en jernbane på kontinentet.
== Oppføring på UNESCO sine lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Stoclet-palasset
De flamske beginerhusene – 1998
Båtheisene på gamle Canal du Centre – 1998
Grand-Place, Brussel – 1998
Klokketårnene i Belgia og Frankrike (Innskrevet som «klokketårnene i Flandern og Vallonia» – 1999 (2005)
Gamlebyen i Brugge – 2000
Bygårder av Victor Horta i Brussel (Hôtel Tassel, Hôtel Solvay, Hôtel van Eetvelde og Maison Horta) – 2000
De neolittiske flintgruvene i Spiennes – 2000
Notre-Damekatedralen i Tournai – 2000
Plantin-Moretus Museum – første museum tatt opp på UNESCOs verdensarvliste – 2005
Urbøkeskoger i Karpatene og andre regioner i Europa – 2007
De viktigste minene i Wallonia – 2012
Det arkitektoniske arbeidet til Le Corbusier – 2016
Europas store kurbadsteder – grenseoverskridende oppføring som omfatter Spa i Belgia sammen med Vichy i Frankrike, Montecatini Terme i Italia, Bath i Storbritannia, Karlovy Vary, Františkovy Lázně og Mariánské Lázně i Tsjekkia, Bad Ems, Baden-Baden og Bad Kissingen i Tyskland og Baden bei Wien i Østerrike – 2021
Colonies of Benevolence – 2021Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCO sin liste (Intangible Cultural Heritage), knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2003 – Karnevalet i Binche.
2008 – Drager og kjemper brukt i religiøse prosesjoner i Belgia og Frankrike
2009 – Det hellige blods prosesjon i Brugge.
2010 – Jaarmarkt, i Sint-Lievens-Houtem.
2010 – Karnevalet i Aalst.
2010 – Krakelingen og Tonnekensbrand, kringlekasting- og seinvintersbålsfesten i Geraardsbergen.
2011 – Årskulltradisjonen i Leuven.
2012 – De religiøse marsjene i Entre-Sambre-et-Meuse.
2012 – Marsjene ved Entre-Sambre-et-Meuse.
2013 – Rekefisket med hest i Koksijde.
2016 – Falkoneri
2016 – Belgisk ølbrygging
2019 – Ommegang i Brussel, historisk prosesjon og festival
2021 – Styltekamper
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Belgium – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) België / Belgique / Belgien – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Statistikk og andre data om Belgia i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Belgia
|
Belgias riksvåpen har i et svart skjold en opprett gull løve med rød tunge og røde klør. Skjoldet regnes som Belgias nasjonalsymbol og finnes i to utgaver; det «store» og det «lille» riksvåpenet.
| 10,142 | 10,142 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Louis_Ferdinand_av_Preussen
|
2023-02-04
|
Louis Ferdinand av Preussen
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 26. september', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fødsler 9. november', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Huset Hohenzollern', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Monarkister', 'Kategori:Personer fra Potsdam', 'Kategori:Prøyssiske kongelige', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
Louis Ferdinand Victor Eduard Adalbert Michael Hubertus av Preussen (født 9. november 1907 i Potsdam, død 25. september 1994 i Bremen) var nest eldste sønn av kronprins Wilhelm av Preussen og Tyskland og hans gemalinne Cecilie, født hertuginne av Mecklenburg-Schwerin.
Han var en markert motstander av det nasjonalsosialistiske NSDAP, arbeidet som forretningsmann og var en ivrig støtte av kunstlivet.Han giftet seg, først i en russisk-ortodoks seremoni 2. mai 1938 i Potsdam, deretter i en evangelisk-luthersk seremoni på familieeiendommen Huis Doorn i Nederland med Kira Kirillovna, storfyrstinne av Russland (født 9. mai 1909 i Paris, død 8. september 1967 i St. Briac-sur-mer).
Etter sin fars død i 1951 ble han overhode for huset Hohenzollern og dermed tysk og prøyssisk tronpretendent.
Barn:
Louis Ferdinand II av Preussen
Kira av Preussen (1943–2004)
|
Louis Ferdinand Victor Eduard Adalbert Michael Hubertus av Preussen (født 9. november 1907 i Potsdam, død 25. september 1994 i Bremen) var nest eldste sønn av kronprins Wilhelm av Preussen og Tyskland og hans gemalinne Cecilie, født hertuginne av Mecklenburg-Schwerin.
Han var en markert motstander av det nasjonalsosialistiske NSDAP, arbeidet som forretningsmann og var en ivrig støtte av kunstlivet.Han giftet seg, først i en russisk-ortodoks seremoni 2. mai 1938 i Potsdam, deretter i en evangelisk-luthersk seremoni på familieeiendommen Huis Doorn i Nederland med Kira Kirillovna, storfyrstinne av Russland (født 9. mai 1909 i Paris, død 8. september 1967 i St. Briac-sur-mer).
Etter sin fars død i 1951 ble han overhode for huset Hohenzollern og dermed tysk og prøyssisk tronpretendent.
Barn:
Louis Ferdinand II av Preussen
Kira av Preussen (1943–2004)
== Se også ==
Friedrich Ludwig Christian av Preussen (1772–1806)
== Referanser ==
|
Louis Ferdinand Victor Eduard Adalbert Michael Hubertus av Preussen (født 9. november 1907 i Potsdam, død 25.
| 10,143 | 10,143 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaspar_Maria_von_Sternberg
|
2023-02-04
|
Kaspar Maria von Sternberg
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1838', 'Kategori:Fødsler 6. januar', 'Kategori:Fødsler i 1761', 'Kategori:Katolske teologer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mineraloger', 'Kategori:Paleontologer', 'Kategori:Personer fra Praha', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tsjekkiske katolske prester', 'Kategori:Østerrikere', 'Kategori:Østerrikske botanikere', 'Kategori:Østerrikske geologer']
|
Kaspar Maria greve von Sternberg (også Caspar Maria) (født 1761, død 1838) var en bøhmisk teolog, mineralog og botaniker.
Han etablerte det Bøhmiske Nasjonalmuseet i Prag og regnes som grunnlegger av moderne paleobotanikk. Han var også en venn av Goethe.
|
Kaspar Maria greve von Sternberg (også Caspar Maria) (født 1761, død 1838) var en bøhmisk teolog, mineralog og botaniker.
Han etablerte det Bøhmiske Nasjonalmuseet i Prag og regnes som grunnlegger av moderne paleobotanikk. Han var også en venn av Goethe.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
https://web.archive.org/web/20041010013206/http://www.univie.ac.at/sternberg/
|
Kaspar Maria greve von Sternberg (også Caspar Maria) (født 1761, død 1838) var en bøhmisk teolog, mineralog og botaniker.
| 10,144 | 10,144 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sommer-OL_1896
|
2023-02-04
|
Sommer-OL 1896
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sommer-OL 1896']
|
Sommer-OL 1896 ble arrangert fra 6. til 15. april 1896 i Athen i Hellas. Dette var de første olympiske leker som ble avholdt i den moderne tid, etter at Den internasjonale olympiske komité (IOK) var blitt stiftet i 1894.
Athen ble enstemmig valgt til å arrangere de første moderne olympiske leker under IOKs kongress i Paris 23. juni 1894, samme dag som IOK ble stiftet. Hovedbegrunnelsen for dette valget var at nettopp Hellas var åstedet for antikkens olympiske leker. Lekenes hovedarena var Panathenske stadion, hvor konkurransene i bryting og friidrett ble arrangert. Andre arenaer som ble brukt var blant andre Neo Faliron-velodromen for sykling og Zappeion for fekting. Åpningsseremonien ble avviklet 6. april i Panathenske stadion, med de fleste utøverne oppstilt nasjonsvis på stadion. Lekene ble offisielt åpnet av kong Georg I, etterfulgt av ni orkestre og 150 koristers fremføring av Olympiahymnen, med musikk komponert av Spyridon Samaras og tekst av poeten Kostis Palamas.
Vinnerne fikk sølvmedalje, en olivengren og et diplom. Det ble utdelt medalje av kobber, en laurbærgren og et diplom til de som kom på 2.-plass. IOK har i ettertid bestemt at disse medaljene skal telles som gull- og sølvmedaljer samt at utøvere som kom på tredjeplass regnes som vinnere av bronsemedalje. Av de 14 nasjonene som deltok, var det ti som vant medaljer. I tillegg ble tre medaljer vunnet av blandede lag. Norge deltok ikke. USA vant flest gullmedaljer med 11, mens Hellas vant flest medaljer totalt med 46. Et av lekenes største høydepunkt for grekerne var da Spyridon Louis vant maraton. Lekenes mestvinnende utøver var bryteren og turneren Carl Schuhmann fra Tyskland, som vant fire øvelser.
|
Sommer-OL 1896 ble arrangert fra 6. til 15. april 1896 i Athen i Hellas. Dette var de første olympiske leker som ble avholdt i den moderne tid, etter at Den internasjonale olympiske komité (IOK) var blitt stiftet i 1894.
Athen ble enstemmig valgt til å arrangere de første moderne olympiske leker under IOKs kongress i Paris 23. juni 1894, samme dag som IOK ble stiftet. Hovedbegrunnelsen for dette valget var at nettopp Hellas var åstedet for antikkens olympiske leker. Lekenes hovedarena var Panathenske stadion, hvor konkurransene i bryting og friidrett ble arrangert. Andre arenaer som ble brukt var blant andre Neo Faliron-velodromen for sykling og Zappeion for fekting. Åpningsseremonien ble avviklet 6. april i Panathenske stadion, med de fleste utøverne oppstilt nasjonsvis på stadion. Lekene ble offisielt åpnet av kong Georg I, etterfulgt av ni orkestre og 150 koristers fremføring av Olympiahymnen, med musikk komponert av Spyridon Samaras og tekst av poeten Kostis Palamas.
Vinnerne fikk sølvmedalje, en olivengren og et diplom. Det ble utdelt medalje av kobber, en laurbærgren og et diplom til de som kom på 2.-plass. IOK har i ettertid bestemt at disse medaljene skal telles som gull- og sølvmedaljer samt at utøvere som kom på tredjeplass regnes som vinnere av bronsemedalje. Av de 14 nasjonene som deltok, var det ti som vant medaljer. I tillegg ble tre medaljer vunnet av blandede lag. Norge deltok ikke. USA vant flest gullmedaljer med 11, mens Hellas vant flest medaljer totalt med 46. Et av lekenes største høydepunkt for grekerne var da Spyridon Louis vant maraton. Lekenes mestvinnende utøver var bryteren og turneren Carl Schuhmann fra Tyskland, som vant fire øvelser.
== Valg av vertsby ==
Athen ble enstemmig valgt som arrangør av sommerlekene i 1896 ved akklamasjon under den internasjonale olympiske komités 1. sesjon i Paris i Frankrike 24. juni 1894. Både Paris og London i Storbritannia hadde også meddelt sin interesse for å arrangere de første moderne olympiske lekene.
== Resultater ==
Under IOK-kongressen i 1894 ble det foreslått en rekke idretter som skulle være på øvelsesprogrammet for de første moderne olympiske lekene. Den første offisielle kunngjøringen om dette inkluderte blant annet både fotball og cricket. Disse idrettene ble av ukjente årsaker senere utelatt. I tillegg var både roing og seiling med på det offisielle programmet, men øvelsene ble avlyst på grunn av dårlige værforhold.
Bryting
Fekting
Friidrett
Roing (Avlyst)
Sykling
Seiling (Avlyst)
Skyting
Svømming
Tennis
Turn
Vektløfting
== Arenaer ==
== Medaljestatistikk ==
I 1896 eksisterte ingen formell ordning med nasjonale olympiske komiteer og nasjonslag. Derfor kunne lag sammensatt av utøvere fra forskjellige land, i ettertid statistikkført som Blandede lag (ZZX), være mulig.
Medaljene som ble utdelt under disse lekene var av sølv og kobber. Disse ble utdelt til henholdsvis vinneren og nummer to, mens de på tredjeplass ikke fikk noe. Medaljestatistikken over er justert etter IOKs retroaktive beslutning om at lekene skal følge den nåværende fordelingen av gull-, sølv- og bronsemedaljer, som ble innført fra og med lekene i 1904.
== Deltakelse ==
* Chiles nasjonale olympiske komité påstår at chilenske Luis Subercaseaux deltok i friidrett på 100 meter, 400 meter og 800 meter. I følge IOKs database var han påmeldt på 100 meter og 800 meter, men møtte ikke til start. Der nevnes det ikke noe om påmelding på 800 meter. Det finnes heller ingen dokumentasjon som kan bekrefte at han deltok i noen av øvelsene. Subercaseaux var 13 år gammel da lekene i 1896 ble avviklet.
== Program ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) 1896 Summer Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 1896 Summer Olympics – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
Hellas
| 10,145 | 10,145 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sommertid
|
2023-02-04
|
Sommertid
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Sommer', 'Kategori:Tid']
|
Sommertid er en ordning som går ut på å stille alle klokker frem én time i forhold til normaltid. Flere land har innført dette for å utnytte de lyse delene av døgnet. Med sommertid menes også den perioden av året da klokkene er stilt 60 minutter frem sammenliknet med resten av året.
|
Sommertid er en ordning som går ut på å stille alle klokker frem én time i forhold til normaltid. Flere land har innført dette for å utnytte de lyse delene av døgnet. Med sommertid menes også den perioden av året da klokkene er stilt 60 minutter frem sammenliknet med resten av året.
== Sommertid i ulike land ==
Sommertid ble først foreslått av Benjamin Franklin i et essay så tidlig som i 1784, men ble ikke tatt i bruk før første verdenskrig; Tyskland og Østerrike var først ute, 30. april 1916, og deretter fulgte Storbritannia, samme år 21. mai. I 1917 gjorde Australia og Newfoundland det samme, og USA tok i bruk ordningen fra siste søndag i 1918, men fra 1919 til 1942 var ordningen fakultativ.Tanken var å få bedre utnyttelse av sommermånedene, med lys en time ekstra om kvelden, og minske energibruken. Energisparing har fått mindre betydning i de industrialiserte landene, der strømmålinger viste bare én prosent innsparing på å stille klokken en time frem.Sommertid blir brukt i mange land. Hvert land avgjør fritt hvilken praksis som skal gjelde, noe som fører til at ulike regjeringer gjør sommertid gjeldende ett år, mens neste år brukes normaltid igjen. Datoen for sommertid blir i en del land bestemt for ett år av gangen, og kan endres på kort varsel av spesielle hensyn.Sommertid brukes i de tempererte soner av verden, i tropene varierer dagen så lite at det er lite praktisk der. På den nordlige halvkule brukes sommertid i månedene mars/april til oktober/november. Den sørlige halvkule har sommertid fra oktober til februar/mars.
I Europa var det lenge bare Island som ikke benyttet sommertidsordning. Fra 2011 til 2014 hadde Russland permanent sommertid, men gikk tilbake til permanent vintertid. En dominoeffekt førte til at også nabolandet Belarus fjernet sommertiden samme året.
I 2012 ble det dessuten fremmet forslag i Tyrkia om å oppheve sommertiden. I 2016 valgte Tyrkia å ha sommertid permanent.I USA planlegges sommertid, kalt Daylight saving time (DST) på engelsk, å bli gjort permanent hele året i mange delstater fra og med våren 2023. En ny føderal lov ble besluttet i våren 2022, men det besluttet sluttelig av den enkelte delstat. Fra 2007 ble sommertiden i store deler av USA og Canada utvidet med flere uker, fra andre søndagen i mars til første søndag i november.
Island har i dag sommertid hele året. Fordelen med det for et land som ligger langt mot nord er at flere får gleden av litt mer dagslys på ettermiddagen, da folk flest har bruk for dagslyset for eventuelle uteaktiviteter. De fleste er ikke avhengig av dagslys i jobben på morgenen lenger.
=== Sommertid i Norge ===
I gjeldende forskrift om sommertid fastsettes den som normal tid for Kongeriket Norge i tiden mellom klokken 02.00 siste søndag i mars og kl. 03.00 siste søndag i oktober.
I Norge har man hatt sommertid i 1916, 1943–45 og 1959–65. Dessuten hadde man sommertid også om vinteren fra og med 11. august 1940 til og med 2. november 1942. Fra og med 1980 har Norge hatt sommertid hvert år. I 1996 ble Norge og alle EU-land enige om at sommertiden starter siste søndag i mars og slutter siste søndag i oktober.Ved sommertidens start blir klokken skrudd én time frem kl. 02.00, og ved sommertidens slutt blir tiden skrudd én time tilbake kl. 03.00. Sommertid i Norge vil si UTC+2, mens normaltid/vintertid vil si UTC+1. For å slippe forvirring for dem som reiser eller kommuniserer mellom tidssoner, skjer overgangen samtidig i alle deltagende land i Europa (0100 UTC/GMT).
== Helse ==
Endringen av døgnrytmen to ganger i året kalles «verdens største søvneksperiment», hvor 1,6 milliarder mennesker i 76 land er tvungne deltakere. Professor Bjørn Bjorvatn ved UiB påpeker at overgangen til sommertid om våren fører til flere innleggelser på psykiatrisk avdeling dagen etter. Søvntap stresser hele kroppen, ikke minst hjertet. Antall hjerteinfarkter steg med 24 % i Michigan mandagen etter at klokken var stilt én time frem. Man fant 8 % flere trafikkulykker mandagen etter overgang til sommertid, samt mandagen en uke senere.Sommertid ble innført i en tid da man visste lite om døgnrytmene til mennesket. Man regnet da med at helseeffekten helst ville være positiv med en tilleggstime med dagslys om ettermiddagen. Det er nå klart at kroppens synkronisering med soloppgangen er presis, og studier viser at de aller fleste tåler overgangen til sommertid dårlig.
== EU vurderer å avskaffe sommertid ==
Europaparlamentet besluttet 8. februar 2018 at kommisjonen skulle vurdere å avskaffe sommertid i EU. Europakommisjonen avholdt fra 5. juli til 16. august 2018 en online-undersøkelse rettet mot EUs 500 millioner innbyggere. Det ble stilt spørsmål om innbyggerne ønsket sommertid eller ikke. Rundt 4,6 millioner svar, som representerer cirka 0,9 % av EUS 512,6 millioner innbyggere, var innkommet innen fristen. Tre millioner av svarene kom fra Tyskland, men forøvrig kom det svar fra samtlige medlemsland. Av innsenderne stemte 84 % for å fjerne sommertiden. Både Europakommisjonens leder Jean-Claude Juncker og Tysklands forbundskansler Angela Merkel talte deretter for å nedlegge sommertiden. Estland, Latvia, Litauen og Finland hadde tidligere tatt til orde for en avskaffelse.Den 12. september 2018 besluttet kommisjonen å avskaffe sommertid i EU i oktober 2019. Parlamentet og ministerrådet skal godkjenne det. Enkelte land skal ifølge forslaget i mars 2019 beslutte om deres permanente tid skal være deres vintertid eller deres sommertid. Det har vært protester mot hastverket med gjennomføringen. Hvis parlamentet endrer forslaget, må ministerrådet fatte beslutning. Ifølge nettundersøkelser i enkelte land vil Danmark ha UTC+1 (vintertid), Sverige UTC+2 (sommertid) og Finland UTC+2 (vintertid). Flere land trenger litt mer tid før en omlegning.
Norge omfattes også, da det er et EØS-direktiv, så det forventes at Norge følger EU.
== Huskeregler for riktig retning ==
En huskeregel for hvilken vei man stiller klokken, er at man stiller klokka «mot sommeren», altså fremover om våren, og bakover om høsten. En annen regel er å gjøre som med utemøblene: Sett dem frem om våren og tilbake om høsten. I USA har man et uttrykk som sier «Spring forward, fall back». Ordspillet henspiller på vår (spring) frem og høst (fall) tilbake. På dansk er det enkelt å huske ettersom vår og høst heter «forår» (går forover) og «efterår» (kommer etter/går bakover).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lov om målenheter, måling og normaltid
Om sommertid, med datoer for sommertid m.m.
|
Sommertid er en ordning som går ut på å stille alle klokker frem én time i forhold til normaltid. Flere land har innført dette for å utnytte de lyse delene av døgnet.
| 10,147 | 10,147 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Plan%C3%B8konomi
|
2023-02-04
|
Planøkonomi
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Økonomisk historie', 'Kategori:Økonomiske ideologier']
|
Planøkonomi er et økonomisk system der staten fastsetter hva som skal produseres av varer og tjenester, i hvilken mengde, og hvordan disse skal distribueres mellom innbyggerne. Staten fastsetter de statseide bedriftenes produksjonsmål, og tildeler kvoter av råmaterialer. De fleste land som har praktisert planøkonomi skapte også insentivsystemer der oppnåelse av produksjonsmålene ble belønnet med økte rasjoner eller heder (for eksempel gjennom utpeking av «modellarbeidere»).
Planøkonomi som system forbindes nå med sosialistiske land som Cuba og Nord-Korea, og de tidligere østblokklandene inntil de politiske omveltningene i 1989–1991. Men også i vestlige land som Norge og USA ble en utstrakt grad av planøkonomi benyttet under andre verdenskrig på grunn av vareknapphet.
Land som benytter seg av planøkonomi, lager ofte planer for tre til fem år frem i tid. Denne tradisjonen går tilbake til den første sovjetiske femårsplanen som hadde virkningstid 1928–1932.
Planøkonomi er det motsatte av markedsøkonomi. Alle land fører i praksis en blanding av de to økonomiske modellene, vanligvis med en hovedvekt på en av delene. Dette kalles «blandingsøkonomi». Dikotomien planøkonomi/markedsøkonomi oppfattes som idealtyper som en kan bruke for å sammenligne økonomiske systemer.
|
Planøkonomi er et økonomisk system der staten fastsetter hva som skal produseres av varer og tjenester, i hvilken mengde, og hvordan disse skal distribueres mellom innbyggerne. Staten fastsetter de statseide bedriftenes produksjonsmål, og tildeler kvoter av råmaterialer. De fleste land som har praktisert planøkonomi skapte også insentivsystemer der oppnåelse av produksjonsmålene ble belønnet med økte rasjoner eller heder (for eksempel gjennom utpeking av «modellarbeidere»).
Planøkonomi som system forbindes nå med sosialistiske land som Cuba og Nord-Korea, og de tidligere østblokklandene inntil de politiske omveltningene i 1989–1991. Men også i vestlige land som Norge og USA ble en utstrakt grad av planøkonomi benyttet under andre verdenskrig på grunn av vareknapphet.
Land som benytter seg av planøkonomi, lager ofte planer for tre til fem år frem i tid. Denne tradisjonen går tilbake til den første sovjetiske femårsplanen som hadde virkningstid 1928–1932.
Planøkonomi er det motsatte av markedsøkonomi. Alle land fører i praksis en blanding av de to økonomiske modellene, vanligvis med en hovedvekt på en av delene. Dette kalles «blandingsøkonomi». Dikotomien planøkonomi/markedsøkonomi oppfattes som idealtyper som en kan bruke for å sammenligne økonomiske systemer.
== Fordeler og ulemper ==
Planøkonomi har vist seg som et effektivt økonomisk virkemiddel i alvorlige krisetider preget av vareknapphet, som for eksempel under verdenskrigene. Ved å underlegge økonomien politisk detaljkontroll kunne nesten all økonomisk virksomhet kanaliseres til krigsinnsats. Derfor ble planøkonomisk politikk benyttet av alle krigførende sider under andre verdenskrig, også land med markedsøkonomi i fredstid. Siden knapphetsøkonomien var sentrert om å maksimere produksjonen av et lite knippe varer, var det mulig for planøkonomene å ha tilstrekkelig oversikt.
Planøkonomiens tilhengere hevder at man ikke kan ha et demokratisk samfunn uten at økonomien er under kontroll. Markedsøkonomien anses av disse som udemokratisk av natur, fordi forskjellige aktører har varierende grad av innflytelse avhengig av kjøpekraft. Dersom befolkningen kontrollerer økonomien, slik intensjonen med planøkonomi er, vil alles stemmer i teorien telle likt, og innbyggerne kan føre økonomien, som resten av samfunnet, i den retningen de ønsker.
Motstanderne hevder at planøkonomi er et særdeles ineffektivt økonomisk system. For å få nytte av det en økonomi produserer, er det nødvendig å forutse hva folks behov vil være i fremtiden. At én aktør har kontroll over økonomien, kan i denne sammenheng sammenliknes med å legge alle eggene i samme kurv, hevder kritikerne. Når det kun er en enkelt aktør som tar alle avgjørelser, vil man ikke få den typen diversifisering av risiko som man får i en markedsøkonomi der forskjellige aktører gjør forskjellige valg. Til dette innvender tilhengerne av planøkonomi at denne diversifiseringen også reduserer den potensielle gevinsten. Dersom staten som eneste aktør gjør de riktige valgene, vil resultatet kunne bli bedre enn om forskjellige aktører i en markedsøkonomi gjør forskjellige – noen gode, andre dårlige – valg.
Kritikerne vil imidlertid hevde at planøkonomien i praksis har vist seg å fungere dårlig. I land som Sovjetunionen under kommunismen, var det ikke uvanlig at innbyggerne måtte stå i lange køer for å få tak i grunnleggende velferdsgoder. På et mer overordnet nivå, hevder mange at den makten staten har i en planøkonomi, gjør at faren er meget stor for maktmisbruk fra enkeltpersoner. Videre kritiseres planøkonomier for at drift krever et stort byråkrati for å fatte beslutninger om produksjon og distribusjon, beslutninger som vil fattes av innbyggerne selv i en markedsøkonomi.
== Historie ==
Sovjetunionens økonomi ble styrt i henhold til femårsplaner fra den første i 1928 til den 13. i 1991. Men som nevnt ovenfor, var dette en særs ineffektiv praktisering, som resulterte i stort overskudd av varer på noen områder, mens det samtidig ble stor etterspørsel av varer som ikke hadde blitt tilstrekkelig produsert. Markedsøkonomiens hovedidé om et kostnadsoptimumbasert økonomi, der tilbud møter etterspørsel, hadde her sine komparative fordeler. I Norge lanserte arbeiderpartiøkonomene Colbjørnsen og Sømme et forslag om innføring av 5-årsplaner i 1930-årene for å få bukt med den økonomiske krisen.
== Planøkonomi i Norge ==
Under og etter den annen verdenskrig var det stor interesse for planøkonomi, og i de første tiår etter krigen ble norsk økonomisk politikk preget av slike tanker. Viktige dokumenter var det årlige nasjonalbudsjettet og de fireårige langtidsprogrammene.
== Annet ==
Planøkonomi har i enkelte tilfeller også blitt kalt «kommandoøkonomi».
== Se også ==
Kollektivisme
== Referanser ==
|
Planøkonomi er et økonomisk system der staten fastsetter hva som skal produseres av varer og tjenester, i hvilken mengde, og hvordan disse skal distribueres mellom innbyggerne. Staten fastsetter de statseide bedriftenes produksjonsmål, og tildeler kvoter av råmaterialer.
| 10,148 | 10,148 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tjeneste
|
2023-02-04
|
Tjeneste
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dagligliv', 'Kategori:Kontraktsrett', 'Kategori:Næringsliv']
|
Alternativ betydning: Tjeneste (frekvensforvaltning)I økonomisk og markedsmessig betydning er en tjeneste en transaksjon der en fysisk gjenstand ikke bytter eier. Dette skiller seg fra en transaksjon der en vare eller annen gjenstand bytter eier. En tjeneste er for eksempel et telefonabonnement, en undervisningstime eller en bilreparasjon. Profesjonelle leverandører av spesielle faglige tjenester, er håndverkere, installatører, verkstedpersonell, advokater, arkitekter, rådgivende ingeniører og andre konsulenter. Mange tjenester innebærer direkte kontakt mellom kunden og produsenten. Tjenester innebærer ofte lite standardisering og mye tilpasning til kundens spesielle behov. Typisk for tjenester sammenlignet med varer er at tjenester ikke kan lagres og adskilles fra kunden: En vare kan anskaffes på et tidspunkt og forbrukes senere eller selges videre til andre.Profesjonelle leverandørers tjenesteytelser skjer mot betaling bl.a. kalt vederlag, honorar, salær. Andre typer tjenester forutsetter også ofte monetær betaling.
Innenfor EU og EØS reguleres levering av tjenester ved tjenestedirektivet.I en mer dagligspråklig betydning kan «å gjøre noen en tjeneste» bety at du utfører noe positivt for en annen uten å forvente noe i gjengjeld, men fordi du synes at du bør eller må gjøre det. Å gjøre en tjeneste kan også være å gjøre noe ene og alene for å være vennlig, hyggelig, hjelpsom, imøtekommende eller positiv på forskjellige måter.
|
Alternativ betydning: Tjeneste (frekvensforvaltning)I økonomisk og markedsmessig betydning er en tjeneste en transaksjon der en fysisk gjenstand ikke bytter eier. Dette skiller seg fra en transaksjon der en vare eller annen gjenstand bytter eier. En tjeneste er for eksempel et telefonabonnement, en undervisningstime eller en bilreparasjon. Profesjonelle leverandører av spesielle faglige tjenester, er håndverkere, installatører, verkstedpersonell, advokater, arkitekter, rådgivende ingeniører og andre konsulenter. Mange tjenester innebærer direkte kontakt mellom kunden og produsenten. Tjenester innebærer ofte lite standardisering og mye tilpasning til kundens spesielle behov. Typisk for tjenester sammenlignet med varer er at tjenester ikke kan lagres og adskilles fra kunden: En vare kan anskaffes på et tidspunkt og forbrukes senere eller selges videre til andre.Profesjonelle leverandørers tjenesteytelser skjer mot betaling bl.a. kalt vederlag, honorar, salær. Andre typer tjenester forutsetter også ofte monetær betaling.
Innenfor EU og EØS reguleres levering av tjenester ved tjenestedirektivet.I en mer dagligspråklig betydning kan «å gjøre noen en tjeneste» bety at du utfører noe positivt for en annen uten å forvente noe i gjengjeld, men fordi du synes at du bør eller må gjøre det. Å gjøre en tjeneste kan også være å gjøre noe ene og alene for å være vennlig, hyggelig, hjelpsom, imøtekommende eller positiv på forskjellige måter.
== Service ==
Service, engelsk for tjeneste, er et mye brukt ord i Norge, men med en utvidet betydning. Service kan være den positive måten du forventer å bli behandlet på, eller service kan være en enda mer positiv måte å bli behandlet på enn det du hadde ventet deg. Service i sistnevnte forstand kan sies å være differansen mellom opplevelse og forventning.
Service er ofte:
Smile, møte blikket og si hei
Fleksibilitet
Kommunikasjon
Velvilje
Kvalitet
Kvantitet
Samsvar med forventningerDårlig service er ofte:
Avvik mellom kroppslig og verbal kommunikasjon
Avvik i kvalitet
Ensporede tjenesteytere
Enhver opplevd service som er lavere en forventet serviceGod service er ofte:
Samsvar mellom markedsføring og virkelighet (holde hva du lover)
Kvalitet levert over tid
God kommunikasjon, uten usikkerhet etc. (et profesjonelt inntrykk)
Opplevd fleksibilitet
Enhver opplevd service er høyere enn forventet service
== Se også ==
Bjørnetjeneste
== Referanser ==
|
I økonomisk og markedsmessig betydning er en tjeneste en transaksjon der en fysisk gjenstand ikke bytter eier. Dette skiller seg fra en transaksjon der en vare eller annen gjenstand bytter eier.
| 10,150 | 10,150 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Publikum
|
2023-02-04
|
Publikum
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Observasjon', 'Kategori:Samfunn', 'Kategori:Stubber 2018-04', 'Kategori:Usorterte stubber']
|
Publikum refererer til en gruppe mennesker, slik som fysiske tilskuere ved en konsert, et teater, idrettsarrangement eller en TV-innspilling, men også grupper som igjennom massemedier hører på radio, ser på TV, eller leser en avis.
Man skiller mellom aktiv og passiv publikum, der forskjellen er at det aktive publikumet er med for eksempel å stemmer i konkurranser, eller deltar i TV- eller radioprogrammer, mens det passive publikum er kun seere/lyttere. Aktiv publikum blir stadig mer vanlig, og massemeidene bruker dette for å tjene penger ved programmer som for eksempel X Factor eller Idol, der publikum ringer inn å stemmer på deltakerne, hvor de betaler for å kunne stemme.
Etter utviklingen av personlige datamaskiner er det blitt et stadig større publikum via Internett, som leser blogger, hører/ser på podcaster, og ser på vlogging og Web-TV. Nettradio har også blitt et eget fenomen med stor publikumsmasse.
|
Publikum refererer til en gruppe mennesker, slik som fysiske tilskuere ved en konsert, et teater, idrettsarrangement eller en TV-innspilling, men også grupper som igjennom massemedier hører på radio, ser på TV, eller leser en avis.
Man skiller mellom aktiv og passiv publikum, der forskjellen er at det aktive publikumet er med for eksempel å stemmer i konkurranser, eller deltar i TV- eller radioprogrammer, mens det passive publikum er kun seere/lyttere. Aktiv publikum blir stadig mer vanlig, og massemeidene bruker dette for å tjene penger ved programmer som for eksempel X Factor eller Idol, der publikum ringer inn å stemmer på deltakerne, hvor de betaler for å kunne stemme.
Etter utviklingen av personlige datamaskiner er det blitt et stadig større publikum via Internett, som leser blogger, hører/ser på podcaster, og ser på vlogging og Web-TV. Nettradio har også blitt et eget fenomen med stor publikumsmasse.
|
Publikum refererer til en gruppe mennesker, slik som fysiske tilskuere ved en konsert, et teater, idrettsarrangement eller en TV-innspilling, men også grupper som igjennom massemedier hører på radio, ser på TV, eller leser en avis.
| 10,151 | 10,151 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melk
|
2023-02-04
|
Melk
|
['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Matingredienser', 'Kategori:Melk']
|
Melk (eller mjølk) er den hvite eller gulhvite, næringsrike væsken som hunn-pattedyr produserer for å nære sine unger. Melken fra hver art har ulik sammensetning, men har også mange fellestrekk. Ettersom drikken skal tilføre avkommet alle de næringsstoffene som trenges for at barnet skal vokse, inneholder den næringsstoffene avkommet trenger. Melk inneholder særlig protein, fett, sukker (laktose) og kalk og i tillegg andre mineraler som selen, og vitamin B.
Mennesker drikker morsmelk som spe- eller småbarn. Personer med laktoseintoleranse kan ikke gå over til å drikke melk fra dyr, men alle andre kan det, selv om det stadig pågår diskusjoner om helsemessige fordeler og ulemper omkring konsum av melk i voksen alder.
I tillegg til drikke brukes melk ofte i matlaging, f.eks. som ingrediens i grøt eller bakverk, og som råstoff for produksjon av smør, ost og myseprodukter.
Verdens melkedag er 1. juni.
|
Melk (eller mjølk) er den hvite eller gulhvite, næringsrike væsken som hunn-pattedyr produserer for å nære sine unger. Melken fra hver art har ulik sammensetning, men har også mange fellestrekk. Ettersom drikken skal tilføre avkommet alle de næringsstoffene som trenges for at barnet skal vokse, inneholder den næringsstoffene avkommet trenger. Melk inneholder særlig protein, fett, sukker (laktose) og kalk og i tillegg andre mineraler som selen, og vitamin B.
Mennesker drikker morsmelk som spe- eller småbarn. Personer med laktoseintoleranse kan ikke gå over til å drikke melk fra dyr, men alle andre kan det, selv om det stadig pågår diskusjoner om helsemessige fordeler og ulemper omkring konsum av melk i voksen alder.
I tillegg til drikke brukes melk ofte i matlaging, f.eks. som ingrediens i grøt eller bakverk, og som råstoff for produksjon av smør, ost og myseprodukter.
Verdens melkedag er 1. juni.
== Andre typer «melk» ==
Begrepet melk brukes også om hvitfargede drikker eller væskesubstitutter som ikke kommer fra dyr, som f.eks. soyamelk, rismelk, mandelmelk og kokosmelk.
== Melk fra dyr ==
Den mest brukte melken er kumelk fra tamfe, men i bestemte regioner av verden drikkes også melk fra geit, hest, rein, vannbøfler, kameler og jak. I Norden er det bare geitemelk som har betydning ved siden av kumelk, mens man i Frankrike produserer atskillig sauemelk.
Melk fra disse dyrene har en naturlig fettprosent som varierer etter art og type, men vanligvis mellom 2,5 og 6 %. Andre dyrearter kan ha betydelig fetere melk, særlig sjøpattedyr som hval og sel. Klappmyssen er trolig det pattedyr som har den feteste melken, opp imot 70 % fett.
== Meieri og melkeprodukter ==
I dag er det vanlig å behandle melk på meieri før salg. Den separeres til skummet melk og fløte, pasteuriseres og homogeniseres og standardiseres til ønsket fettgehalt. På meieriene foredles også melk til ulike melkeprodukter som rømme, kulturmelk, kefir, yoghurt, smør og ost. Tidligere skjedde foredlingen på gårdene der melken ble laget, men nå skjer ikke dette annet enn til privat bruk.
Mange typer melk for konsum blir også beriket med vitamin D.
=== Norge ===
Opplysningskontoret for Meieriprodukter er et PR- og reklamekontor for norsk melk og meieriprodukter. Kontoret er finansiert via en omsetningsavgift som betales av bøndene i Norge, på lik linje med andre opplysningskontor i landbruket.
== Melkeomsetningens historie ==
Søt melk må oppbevares kjølig for ikke å bli sur. Uten kjøleteknologi var det umulig å transportere melk lang vei, enten det var fra gård til kunde, fra gård til meieri eller fra meieri til butikk. Markedet for melkeproduksjon lå først og fremst i byene. Produksjon av konsummelk var derfor lenge en nisje for bynært jordbruk eller for gårder som lå i utkanten av byene. Bønder som holdt til lenger unna byene, produserte melk som kunne foredles til mer holdbare og lettere transportable melkeprodukter som smør eller ost, ved siden av konsummelk for det lokale marked. Kjøleteknikk har fått en stadig større betydning fra midt på 1900-tallet.
Inntil midt på 1900-tallet ble melk i Norge solgt på spann. Meieriene transporterte store melkespann ut til melkebutikkene. Kundene brakte med seg egne melkespann til butikken hvor betjeningen øste melk fra det store meierispannet. Kundene hadde også egne små fløtespann.
Det kom i 1930-årene bestemmelser om at all melk som ble solgt i butikker skulle være pasteurisert. Melkeflasker ble tatt i bruk i mellomkrigstiden, først i de store byene. Omkring 1960 ble melkeflaskene av klart glass skiftet ut med brune flasker som bedre beskyttet melken mot lys. Melkeflaskene ble av kundene returnert til butikkene.
I 1960-årene kom melkekartongene i bruk, og med dette ble engangsemballasje introdusert. Før 1980 hadde alle norske meierier erstattet flasker med melkekartonger.
Fra 1970-årene har utvalget melkeprodukter i norsk dagligvarehandel blitt mangedoblet. Yoghurt ble introdusert omkring 1970, etterhvert også yoghurt smakssatt med frukt og bær.
Omkring 1960 kom skummet melk på markedet. Lettmelk var ikke i salg før i 1984, og på 2000-tallet ble ekstra lett melk introdusert på markedet. Lettmelk har siden 1980-årene stått for en stadig større del av konsummelkvolumet.
== Melkeproduksjon i Norge ==
Produksjonen av melk i Norge nådde en topp på slutten av 1980-tallet, og har siden da gradvis avtatt. Den årlige produksjonen er i dag på omtrent samme nivå som på slutten av 1950-tallet, i underkant av 1,5 milliarder liter. Det er rundt 240 000 melkekyr i norske fjøs i dag.
== Helsemessige fordeler ved å drikke melk ==
Melk inneholder kalsium.
Den inneholder vitaminer, særlig B; og mineraler som fosfor, jod, sink og selen.
== Innhold i forskjellige typer melk ==
== Se også ==
Ernæring
Melkeglass
Myse
Ost
Solsmak
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Milk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Milk – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
thumb|Kjøleskap i norsk dagligvareforretning med et utvalg melkeprodukter.
| 10,152 | 10,152 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Markeds%C3%B8konomi
|
2023-02-04
|
Markedsøkonomi
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Styreformer', 'Kategori:Økonomiske ideologier']
|
Markedsøkonomi er en samfunnsøkonomisk koordineringsform der markedet og fri konkurranse bestemmer priser på og fordeling av knappe ressurser og goder ved hjelp av markedskrefter som tilbud og etterspørsel. Privat sektor er eier av bedriftene, som konkurrerer om å levere de varene og tjenestene forbrukerne vil ha (etterspør). Myndighetene griper sjelden direkte inn for å påvirke markedsutviklingen i en bestemt retning. Markedsøkonomi blir ofte assosiert med liberalistiske eller kapitalistiske stater.
Markedsøkonomien er den sterkeste mekanismen for å bryte ned likhet som menneskeheten noen gang har skapt.
Markedsøkonomi er det «motsatte» av planøkonomi. Ingen av disse organiseringsformene eksisterer imidlertid i ren form i noe samfunn. Staten vil normalt forsøke å regulere de største utslagene av konjunktursvingninger ved lovgivning og skatter for at økonomien skal holde seg stabil og forutsigbar på lang sikt.
|
Markedsøkonomi er en samfunnsøkonomisk koordineringsform der markedet og fri konkurranse bestemmer priser på og fordeling av knappe ressurser og goder ved hjelp av markedskrefter som tilbud og etterspørsel. Privat sektor er eier av bedriftene, som konkurrerer om å levere de varene og tjenestene forbrukerne vil ha (etterspør). Myndighetene griper sjelden direkte inn for å påvirke markedsutviklingen i en bestemt retning. Markedsøkonomi blir ofte assosiert med liberalistiske eller kapitalistiske stater.
Markedsøkonomien er den sterkeste mekanismen for å bryte ned likhet som menneskeheten noen gang har skapt.
Markedsøkonomi er det «motsatte» av planøkonomi. Ingen av disse organiseringsformene eksisterer imidlertid i ren form i noe samfunn. Staten vil normalt forsøke å regulere de største utslagene av konjunktursvingninger ved lovgivning og skatter for at økonomien skal holde seg stabil og forutsigbar på lang sikt.
== Adam Smith ==
Ifølge den britiske økonomen Adam Smith på 1700-tallet representerte markedets frie krefter «den usynlige hånd» som en selvregulerende mekanisme som koordinerte økonomien til alles beste. Mange ser på USA i dag som et samfunn der markedsøkonomien er den dominerende økonomiske koordineringsform. Men det kan pekes på at på 1930-tallet, ble mange amerikanske bedrifter slått sammen til så store enheter at de nærmest ble monopolister i sine markeder, også i verdensmålestokk og altså stikk motsatt av fri konkurranse. Denne kartellvirskomheten ble dermed, som en parallell til den usynlige hånd, kalt «den synlige hånd» der ledelseshierarki og overordnede, koordinerte planer var styrende prinsipper som tilsvarer tankegang i kommunistiske regimer i planøkonomier.
== Nyklassisme ==
Sentralt i markedsøkonomien er den nyklassiske visjonen som ble formet på slutten av 1800-tallet. Visjonen går ut på at samtidig med nyskapning innenfor industrien skulle økonomien vokse i harmonisk likevekt mellom knapphet og individuelle valg. Sentral for disse ideene var Alfred Marshall og hans bok Principles of Economics. Nyklassisk økonomi tar utgangspunkt i individet som søker lykke og unngår smerte. Videre defineres verdien til en vare som en dynamisk størrelse tilsvarende bruksverdien og som bestemmende for markedsverdien. Nyklassikerne brøt dermed både med klassikerne og marxismen. I naturvitenskapens ånd ble det utarbeidet teoretiske modeller for nytteverdi og grenseverdi ved knapphet. Markedet ville regulere tilbud og etterspørsel ved at prisene varierte.
== Joseph Schumpeter ==
Markedsøkonomiens suksesshistorie fikk en alvorlig knekk i mellomkrigstiden, da hverken keynesianisme eller nyklassisk økonomisk teori kunne hindre deflasjon og depresjon. Tvert imot ble muligens krisen forsterket ved å øke pengemengden. Joseph Schumpeter kritiserte klassiske og nyklassiske økonomer for å være for statiske og kun var opptatt av hvordan lønn, pris og arbeidsledighet tilpasset seg markedet. Han reviderte disse teoriene for å forklare hva som gav grunnlaget for økonomisk vekst, og han rettet da oppmerksomheten mot innovasjon av varer og produksjonsmetoder. I Schumpeters teoretiske byggverk er det ikke de gode tidene som skaper de nye tekniske eller organisatoriske løsningene.
== Se også ==
Blandingsøkonomi
Sosial markedsøkonomi
Børskrakket i 1929
Den store depresjonen
New Deal
Ressursbasert økonomi
== Referanser ==
== Kilder ==
Amdam, Gran, Hansen, Songer: Markedsøkonomienes utvikling. 2 utgave. 2005 ISBN 82-450-0238-0
Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
|
Markedsøkonomi er en samfunnsøkonomisk koordineringsform der markedet og fri konkurranse bestemmer priser på og fordeling av knappe ressurser og goder ved hjelp av markedskrefter som tilbud og etterspørsel. Privat sektor er eier av bedriftene, som konkurrerer om å levere de varene og tjenestene forbrukerne vil ha (etterspør).
| 10,153 | 10,153 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pris
|
2023-02-04
|
Pris
|
['Kategori:Pekere']
|
Pris kan referere til
pris (økonomi) – bytteforholdet mellom varer og/eller tjenester
pris (utmerkelse) – en utmerkelse eller en påskjønnelse
pris (tobakk) – en klype snus (tobakk)
|
Pris kan referere til
pris (økonomi) – bytteforholdet mellom varer og/eller tjenester
pris (utmerkelse) – en utmerkelse eller en påskjønnelse
pris (tobakk) – en klype snus (tobakk)
|
Pris kan referere til
| 10,154 | 10,154 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ettersp%C3%B8rsel
|
2023-02-04
|
Etterspørsel
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Mikroøkonomi']
|
Etterspørsel innen økonomi er ønsket eller tilbøyeligheten et individ, gruppe eller bedrifter har for å kjøpe en bestemt vare eller tjeneste i et visst tidsrom. Etterspørselen bidrar til å danne prisen og reflekterer den verdi varen eller tjenesten tillegges i tidsrommet. Etterspørselsfunksjonen for en vare eller tjeneste som tilbys viser hvor mye av som etterspørres til ulik pris når alle andre priser holdes konstante, og kan illustreres grafisk som en etterspørselskurve i markedskrysset. Etterspørselen er nesten alltid priselastisk, hvor høyere pris gir lavere etterspørsel, og omvendt.
Etterspørselsfunsjonen er individuell, og styrt av hver konsuments preferanser for ulike varer, som igjen avgjøres av hvilke behov som søkes dekket og hvilken verdi individet tillegger varen eller tjenesten, utfra slike psykologiske forhold som fysiologisk smak, sosial status, opplevd verdi, med mer. Forholdet mellom preferansen for ulike varer kan vært komplisert. Tilbudsfunksjonen derimot, er sjelden individuell og unik for én bedrift (med mindre bedriften har monopol). Tilbudet dimensjoneres normalt etter den samlede etterspørselen og markedsprisen, og bedriften tilpasser sin produksjon til etterspørselen og prisnivået i markedet ut fra hvilke tekniske rammer, produksjonskostnader og marginale kostnader bedriften har (bedriften er en prisfast kvantumstilpasser).
|
Etterspørsel innen økonomi er ønsket eller tilbøyeligheten et individ, gruppe eller bedrifter har for å kjøpe en bestemt vare eller tjeneste i et visst tidsrom. Etterspørselen bidrar til å danne prisen og reflekterer den verdi varen eller tjenesten tillegges i tidsrommet. Etterspørselsfunksjonen for en vare eller tjeneste som tilbys viser hvor mye av som etterspørres til ulik pris når alle andre priser holdes konstante, og kan illustreres grafisk som en etterspørselskurve i markedskrysset. Etterspørselen er nesten alltid priselastisk, hvor høyere pris gir lavere etterspørsel, og omvendt.
Etterspørselsfunsjonen er individuell, og styrt av hver konsuments preferanser for ulike varer, som igjen avgjøres av hvilke behov som søkes dekket og hvilken verdi individet tillegger varen eller tjenesten, utfra slike psykologiske forhold som fysiologisk smak, sosial status, opplevd verdi, med mer. Forholdet mellom preferansen for ulike varer kan vært komplisert. Tilbudsfunksjonen derimot, er sjelden individuell og unik for én bedrift (med mindre bedriften har monopol). Tilbudet dimensjoneres normalt etter den samlede etterspørselen og markedsprisen, og bedriften tilpasser sin produksjon til etterspørselen og prisnivået i markedet ut fra hvilke tekniske rammer, produksjonskostnader og marginale kostnader bedriften har (bedriften er en prisfast kvantumstilpasser).
== Etterspørselskurven ==
Etterspørselskurven er en marginal nyttekurve – hvor mye er en eller annen konsument villig til å betale dersom en eller annen produsent tilbyr ett eksemplar til av varen eller tjenesten? Tilsvarende er tilbudskurven en marginal kostnadskurve – hvor mye er en eller annen produsent villig til å selge ett nytt eksemplar av varen eller tjenesten for, slik at produsenten får dekket sine kostnader. Normalt heller tilbudskurven oppover og etterspørselskurven nedover, etterspørselen er da priselastisk. Om etterspørselskurven er loddrett, etterspørres samme mengde uansett pris, og varen eller tjenesten er da helt uelastisk. Det finnes to grupper av paradokser med stigende etterspørselskurve, såkalte Giffenvarer og Veblenvarer.For et Giffen-produkt øker etterspørsel når prisen går opp noe som kalles «Giffen-paradokset». Dette kan skje i en situasjon med et nødvendighetsprodukt (for eksempel brød) som veier så tungt i husholdningenes budsjett at prisøkning tvang husholdningene til å omdirigere sine innkjøp til brød på bekostning av andre matvarer. Thorstein Veblen argumenterte for at forbrukerne søkte å oppnå sosial status gjennom conspicuous consumption (prangende forbruk). Forbrukerne kan ha høyere betalingsvilje for et produkt med høyere pris fordi det viser frem forbrukerens status relativt til andre forbrukere, dette kalles et Veblen-produkt eller Veblen-gode. Et Veblen-gode signaliserer rikdom og velstand til omgivelsene, og antas å være typisk for en del luksusprodukter. En hypotese har vært at billigsalg av luksusprodukter undergraver produktets verdi.Hvis det for eksempel er «stor etterspørsel etter brød», betyr det at mange mennesker ønsker å skaffe seg brød. Dersom dette ønsket er så sterkt at behovet (etterspørselen) overskrider tilbudet av brød, vil normalt prisen på brød stige (hvis den ikke er regulert), og etterspørselen vil avta slik at det blir balanse mellom tilbud og etterspørsel. Om prisen på brød er regulert, vil det ikke lønne seg for produsentene å tilby mer brød, og det vil oppleves mangel på brød. Men om etterspørselen øker og produsentene fritt kan dreie mer produksjon over til brød, vil prisen gå tilbake til utgangspunktet (likevekt), og det vil bli konsumert mer brød i samfunnet.
== Etterspørsel og preferanser ==
Forutsatt at tilbydernes pris kan fastsettes fritt i en markedsøkonomi, vil de ta så mye betalt at prisen tilsvarer etterspørselen for det volumet som er til salgs. Men selve etterspørselen kan også endre seg – etterspørselskurven kan skifte. Om den skifter innover vil det etterspørres mindre til samme pris, og skifter den utover vil det etterspørres mer til samme pris. Om etterspørselen øker, kan produsentene grovt sett velge mellom å øke tilbudet eller øke prisene.
Økt inntekt (budsjettbetingelse) blant konsumentene medfører at de etterspør mer av varen til enhver pris, og at prisene på kort sikt øker. Etterspørselskurven skifter mot høyre, og den nye likevekten mellom tilbud og etterspørsel etableres ved en høyere pris. På lengre sikt vil ofte produsentene forsøke å øke produksjonen av varen, fordi det har blitt mer lønnsomt å produsere denne varen enn andre varer. Da vil tilbudskurven skifte mot høyre, og ny likevekt etableres ved et større forbruk av varer eller tjenester.
Etterspørselen etter en vare eller tjeneste avhenger av hovedsakelig fem økonomiske forhold:
Tilbydernes pris (og prisen på andre varer)
Konsumentenes prisforventninger
Konsumentenes inntekt
Konsumentenes preferanser («smak»)
Myndighetenes regulering eller beskatningÅrsaker til at vi får skift i etterspørselskurven for brød, kan for eksempel være at folk får større inntekt og etterspør mer brød, at rundstykker blir dyrere og folk bytter rundstykker ut med brød, eller at folk frykter en prisøkning og hamstrer brød. Hvordan folk verdsetter og foretrekker ulike varer og tjenester i forhold til hverandre, og for eksempel foretrekker rundstykker framfor brød, vil være individuelt og avhenger av hver enkelt konsuments preferansekart.
== Kjøp, salg og produksjon ==
Den samlede etterspørselen etter én vare eller tjeneste tilsvarer arealet av den firkanten som avgrenses av Px og Qx – når prisen f.eks er P1 vil samlet etterspørsel (kjøp) tilsvare arealet av firkanten P1Q1. Etterspørselen (konsumentenes kjøp) vil tilsvare produsentenes salg, eventuelt inklusive importsalg dersom det er import av varen. Dette er ikke nødvendigvis det samme som produksjonen, den kan være lavere eller høyere enn etterspørselen. Hvis produksjonen er høyere blir noe produsert for lager, og hvis den er lavere blir det importert eller tæret på de innenlandske lagerbeholdningene.Når en vare tilbys i markedet til en viss pris, vil denne prisen være lite forskjellig fra det ene salgsstedet til det andre. Noe ulikheter vil det være, enkelte tilbydere kan «prøve seg» med høyere priser i håp om at konsumentene ikke reduserer sin etterspørsel av varen, for eksempel i boligstrøk med velhavende innbyggere. Omvendt kan enkelte salgssteder legge ut varver med et lavere pristilbud i håp om å lokke til seg økt salg, for eksempel dersom varelageret av varen er for stort og kostbart å opprettholde.
== Konsumentoverskudd ==
Tilsvarende vil konsumentene ha ulik etterspørsel, enten utfra ulikt inntektsnivå eller ut fra ulik preferanse for varen. Etterspørselskurven er strengt tatt summen av alle enkeltkonsumentenes etterspørsel, hvert individ plasserer seg et bestemt sted på kurven.
Hvis prisen på en vare eller tjeneste blir veldig høy, ville etterspørselen være liten, og vi vil avlese den høyt oppe på etterspørselskurven. Men siden prisen normalt er P1, vil alle de konsumentene som har høyere etterspørsel etter varen enn P1Q1, oppleve at de får varen billigere enn de kan strekke sin betalingsvilje. Dette nytteoverskuddet kalles konsumentoverskudd, og kan måles i samlet pengeverdi som det grønne arealet i figuren. Samlet konsumentoverskudd er her lik (Pn-p1) X (Q1-Q0).
Tilbydere som har lavere kostnader enn konkurrentene kan enten velge å selge til lavere pris (og vinne markedsandeler), eller følge markedsprisen og selge mer større fortjeneste. De produsentene som har lavere kostnader enn prisnivået, oppnår et produsentoverskudd tilsvarende det gule arealet i figuren til høyre. Konsumentenes mål vil rasjonelt sett være å øke konsumentoverskuddet på bekostning av produsentoverskuddet, og det kan de oppnå ved å utøve forbrukermakt gjennom aksjonisme, forbrukersammenslutninger eller starte egne salgssamvirker.
Dersom myndighetene velger å beskatte varen, vil prisen øke og etterspørselen reduseres. En del av de konsumentene som tidligere hadde råd til varen til den gamle prisen, vil nå ikke lenger ha råd til den og disse konsumentene har mistet sitt konsumentoverskudd. Tilsvarende vil noen av tilbyderne måtte slutte å produsere varen selv om prisen dekket deres kostnader, fordi den samlede etterspørselen eter varen nå er redusert som følge av prisøkningen. Beskatningen reduserer både konsumentenes og produsentenes overskudd, og inndrar dette til fordel for staten tilsvarende det grå arealet i figuren til høyre. Motiver for slike grep kan være at man trenegr skatteinntekter til velferdsproduksjonen, eller at man ønsker å begrense etterspørselen og tilbudet (dvs konsumet) av en vare av miljøhensyn.
Uten prisdiskriminering vil nesten alle kjøpere få produktet til en lavere pris enn de er villige til å betale, denne differansen er konsumentoverskudd. Bare en tenkt siste kjøper betaler akkurat det maksimale vedkommende kan akseptere og får dermed null konsumentoverskudd. Ved prisdiskriminering vil det samlede konsumentoverskuddet bli mindre og produsentens overskudd større. Ved fullstendig prisdiskriminering vil i teorien konsumentoverskuddet for alle kjøpere bli null og det vil si at selgeren tar hele overskuddet.
== Samlet etterspørsel ==
I en økonomi eller et marked vil den samlede etterspørselen utgjøre alle konsumenters og myndigheters totale etterspørsel etter alle varer og tjenester som produseres, i et gitt tidsrom og med et visst prisnivå. Den samlede etterspørselsfunksjonen vil gi den totale etterspørselen avhengig av prisnivå, og tilsvare bruttonasjonalproduktet når lagerholdet er konstant. På engelsk kalles samlet etterspørsel for Aggregate demand, forkortet AD.
I det aggregerte markedskrysset for hele økonomien eller markedet vil den aggregerte etterspørselskurven være fallende mot høyre – varene og tjenestene er i sum priselastiske fordi konsumentenes samlede inntekt (budsjettbetingelse) er gitt i et gitt tidsrom. Den samlede etterspørselsfunksjonen er summen av alle de individuelle etterspørselskurvene for alle vare- og tjenestemarkedene i økonomien.
Etterspørselen har fire ulike kilder: privat konsum, private investeringer, offentlig konsum, og eksportoverskudd. Dette uttrykkes slik i en enkel Keynesmodell:
Y
=
C
+
I
+
G
+
(
X
−
M
)
{\displaystyle Y=C+I+G+(X-M)\ }
hvor
C
{\displaystyle C\ }
er privat konsum = ac + bc*(Y - T),
I
{\displaystyle I\ }
er investeringer,
G
{\displaystyle G\ }
er offentlig konsum,
X
−
M
{\displaystyle X-M\ }
er eksportoverskudd,
X
{\displaystyle X\ }
er total eksport, og
M
{\displaystyle M\ }
er total import = am + bm*(Y - T).Fra produsentsynspunkt kan man si at varene og tjenestene enten blir solgt til private (C), eller investert i ny produksjon (I), eller solgt til offentlige kunder (G), eller solgt til utlandet for å dekke etterspørsel der (X-M).
== Se også ==
Markedsøkonomi
Tilbud og etterspørsel
== Referanser ==
|
Etterspørsel innen økonomi er ønsket eller tilbøyeligheten et individ, gruppe eller bedrifter har for å kjøpe en bestemt vare eller tjeneste i et visst tidsrom. Etterspørselen bidrar til å danne prisen og reflekterer den verdi varen eller tjenesten tillegges i tidsrommet.
| 10,155 | 10,155 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Entitet
|
2023-02-04
|
Entitet
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filosofi', 'Kategori:Grunnleggende konsepter i metafysikk', 'Kategori:Objekter', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Usorterte stubber']
|
Entitet (fra latin ens, «det som er», avledet av esse, «være») er i filosofien et begrep for noe som har en eksistens. En entitet kan være et menneske, en stat, en gjenstand, en tanke eller et annet subjekt som eksisterer. En antakelse kan også være en entitet.
En entitet kan være sammensatt av subjekter som selv er entiteter.
|
Entitet (fra latin ens, «det som er», avledet av esse, «være») er i filosofien et begrep for noe som har en eksistens. En entitet kan være et menneske, en stat, en gjenstand, en tanke eller et annet subjekt som eksisterer. En antakelse kan også være en entitet.
En entitet kan være sammensatt av subjekter som selv er entiteter.
== Se også ==
Vesen
== Kilder ==
(no) Entitet i Store norske leksikon
|
Entitet (fra latin ens, «det som er», avledet av esse, «være») er i filosofien et begrep for noe som har en eksistens. En entitet kan være et menneske, en stat, en gjenstand, en tanke eller et annet subjekt som eksisterer.
| 10,156 | 10,156 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Betaling
|
2023-02-04
|
Betaling
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Betalingssystemer']
|
Når du betaler for en vare eller tjeneste, overfører du en viss mengde monetære enheter (penger) i bytte mot denne. Uttrykket «å betale for» kan også bety at man må gjøre opp for noe, ofte hvis man har gjort noe negativt.
Se også avlønning for lønn i arbeidsforhold.
|
Når du betaler for en vare eller tjeneste, overfører du en viss mengde monetære enheter (penger) i bytte mot denne. Uttrykket «å betale for» kan også bety at man må gjøre opp for noe, ofte hvis man har gjort noe negativt.
Se også avlønning for lønn i arbeidsforhold.
|
Når du betaler for en vare eller tjeneste, overfører du en viss mengde monetære enheter (penger) i bytte mot denne. Uttrykket «å betale for» kan også bety at man må gjøre opp for noe, ofte hvis man har gjort noe negativt.
| 10,157 | 10,157 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker
|
2023-02-04
|
Olympiske vinterleker
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL']
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
|
De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018
|
Sveits
| 10,158 | 10,158 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_2010
|
2023-02-04
|
Vinter-OL 2010
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Vinter-OL 2010']
|
Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
|
Se også: Paralympiske vinterleker 2010Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).
Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.
Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002), og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Hviterussland vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene. Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.
== Valg av vertsby ==
Vancouver konkurrerte mot sørkoreanske Pyeongchang og østerrikske Salzburg om å få lekene. Bern i Sveits var også valgt ut blant de fire kandidatene til siste avstemningsrunde, men trakk søknaden 27. september 2002. En folkeavstemning viste at Berns innbyggere ikke ønsket at byen skulle arrangere vinterlekene. Pyeongchang fikk flest stemmer i den første avstemningsrunden, hvor Salzburg røk ut. I finalerunden valgte samtlige av de som hadde stemt på Salzburg, med unntak av to, å stemme på Vancouver. Dette var den tetteste avstemningen siden Sydney ble tildelt Sommer-OL 2000 etter å ha slått Beijing med to stemmer. Vancouver ble for øvrig tildelt lekene to år etter at Torontos søknad om å få Sommer-OL 2008 ble avslått til fordel for nevnte Beijing.
Vancouver ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 115. sesjon i Praha i Tsjekkia 2. juli 2003. IOKs evalueringskomité valgte ut fire søkerbyer til den avgjørende avstemningen, tre av søkerbyene deltok i avstemningen. Resultatet ble annonsert av IOKs president Jacques Rogge.
== Kostnader ==
=== Operative kostnader ===
I 2004 ble de operative kostnadene for Vinter-OL 2010 anslått til å være rundt 1,35 milliarder kanadiske dollar (ca. 7,5 milliarder norske kroner). I midten av 2009 var de anslåtte kostnadene økt til 1,76 milliarder kanadiske dollar (ca. 10,5 milliarder NOK), og pengene skulle skaffes først og fremst gjennom sponsing fra det private og fra salgsinntektene fra kringkastingrettighetene.
=== Sikkerhet ===
Rundt 200 millioner kanadiske dollar var ventet å bli brukt på sikkerhet i forbindelse med lekene. Arbeidet ble organisert gjennom Integrated Security Unit, hvor Royal Canadian Mounted Police (RCMP) var det ledende sikkerhetsbyrået, men andre offentlige etater, som for eksempel det lokale politiet i Vancouver, det kanadiske Security Intelligence Service (CSIS), det kanadiske forsvaret, politi fra andre byer i Canada og det kanadiske grensepolitiet, spilte også en rolle. Denne summen ble senere avslørt til å være i størrelsesorden 1 milliard kanadiske dollar, altså et beløp i overkant av fem ganger det som opprinnelig ble estimert. I begynnelsen av februar 2010 ble den totale kostnaden av lekene, inkludert alle forbedringer av infrastruktur, anslått til å være rundt 6 milliarder kanadiske dollar, der 600 millioner av dem ble brukt til å arrangere lekene.
=== Inntekter ===
De anslåtte fordelene og inntektene til byen og provinsen rundt ble av noen kilder anslått å være rundt 10 milliarder kanadiske dollar, mens en rapport fra PricewaterhouseCoopers indikerer at de direkte inntektene vil komme opp i størrelsesorden 1 milliard dollar.
== Arenaer ==
Konkurransene under Vinter-OL 2010 ble avholdt i Vancouver og i nabobyen Whistler. Vancouver er den mest folkerike byen som noensinne har arrangert vinterlekene. Enkelte av idrettsanleggene, blant annet skøytehallen Richmond Olympic Oval, ligger på havnivå, noe som er en sjeldenhet i vinter-OL-sammenheng. Åpningsseremonien og avslutningsseremonien ble avholdt på BC Place Stadium. Dette var første gang åpnings- og avslutningsseremoniene til et OL ble avholdt innendørs. Med en gjennomsnittstemperatur på 4,8 °C i februar har Vancouver det mildeste klimaet av de byene som har arrangert vinter-OL. Rapporter om varmerekorder i snøbrett- og fristilanlegget Cypress Mountain skapte bekymring i forkant av lekene, men disse øvelsene ble avholdt som planlagt. Imidlertid ble mennenes utfor i Whistler Creekside utsatt fra 13. til 15. februar grunnet dårlige værforhold. Energiforbruket i ni av anleggene ble kartlagt og gjort tilgjengelig for publikum i sanntid under lekene i Vancouver. Dette var første gang noe slikt fant sted i olympisk sammenheng.
=== Idrettsanlegg ===
=== Andre fasiliteter ===
Som følge av den betydelige avstanden mellom Vancouver og Whistler ble det bygget OL-landsbyer og pressefasiliteter på begge steder. Medaljeseremoniene i Vancouver ble arrangert på BC Place Stadium, mens Whistler Olympic Celebration Plaza ble bygget for å huse medaljeseremoniene i Whistler.
== Markedsføring ==
Leo Obstbaum (1969–2009), den avdøde direktøren for design for vinter-OL 2010, laget mange av de viktigste symbolene for lekene, inkludert maskotene, medaljene og utformingen av den olympiske fakkelen.Logoen for vinter-OL 2010 ble avduket den 23. april 2005, og er kalt Ilanaaq, det inuittiske ordet for venn. Logoen var basert på Inukshuk, en varde som tidligere har blitt brukt ved andre hendelser, og som nå er et landemerke i Vancouver.
Maskotene for vinter-OL 2010 og de paralympiske vinterlekene 2010 ble introdusert den 27. november 2007.
Maskotene, som er inspirert av tradisjonelle First Nations-skapninger, er som følger:
«Miga» – en mytisk havbjørn som er halvt spekkhogger og halvt kermodebjørn.
«Quatchi» – en Sasquatch som bærer støvler og øreklokker.
«Sumi» – et dyr som bærer hode fra en spekkhogger, vinger fra en thunderbird og bein fra en svartbjørn.
«Mukmuk» – et murmeldyr.Miga og Quatchi var maskoter for OL, mens Sumi var maskot for de paralympiske vinterlekene. Mukmuk er regnet for å ha vært en slags medhjelper til de tre andre maskotene.
Det er i tillegg gitt ut både videospill, musikkalbumer og mynter for å profilere vinterlekene.
== Mediedekning ==
Vinter-OL i Vancouver ble kringkastet over hele verden av en rekke TV-stasjoner. Rettighetene for lekene ble solgt i en pakke sammen med rettighetene til Sommer-OL 2012, så TV-stasjonene vil stort sett være de samme i begge lekene.
Hovedkringkasteren var Olympic Broadcasting Services Vancouver, et datterselskap av IOCs nye kringkastingsystem Olympic Broadcasting Services (OBS). Vinter-OL 2010 var de første lekene der kringkastingfasilitetene utelukkende ble formidlet av OBS. Daglig leder i Olympic Broadcasting Service Vancouver var Nancy Lee, tidligere produsent og executive-producer for CBC Sports.I USA annonserte Associated Press (AP) at de ville sende 120 journalister, fotografer, redaktører og videografer for å dekke vinterlekene på vegne av landets nyhetsmedier. Snarere enn å bidra med innhold samarbeidet de med mer enn 900 aviser og kringkastere som delte AP-produserte multi-media-pakker med video, bilder, statistikk, og artikler.I Norge ble lekene dekket av NRK, på kanalene NRK1 og NRK2. NRK satte også opp en ny kanal, NRK1-HD, for å sende lekene i HDTV-kvalitet.Totalt er det estimert at over 3,5 milliarder mennesker så OL på TV i løpet av lekene.
== Fakkelstafetten ==
Den olympiske fakkelstafetten er en stafett for å levere den olympiske ild fra Olympia i Hellas, der de første olympiske lekene ble holdt, til stadionet som holder de olympiske leker. Flammen kom frem akkurat i tide til åpningsseremonien til Vinter-OL 2010 den 12. februar 2010.
For Vinter-OL 2010 ble flammen tent i Olympia den 22. oktober 2009, før den gikk fra Hellas, over Nordpolen til det Nordlige Canada og videre til vestkysten og Vancouver. Stafetten i Canada startet i Victoria i Britisk Columbia, og gikk ca. 45 000 kilometer over 106 dager, noe som er den lengste fakkelstafetten holdt i ett eneste land i historien. Over 12 000 kanadiere førte fakkelen, og den rakk innom over 1000 kommuner.Flere kjendiser bar fakkelen, blant annet Arnold Schwarzenegger, Steve Nash, Michael Bublé, Shania Twain og hockeyspillerne Sidney Crosby og Wayne Gretzky.
== Resultater ==
Femten vintersporter med til sammen 86 øvelser var en del av Vinter-OL 2010.
(Antall øvelser står i parentes.)
== Program ==
== Deltakelse ==
82 land stilte med til sammen 2630 utøvere i Vinter-OL 2010. Caymanøyene, Colombia, Ghana, Montenegro, Pakistan, Peru og Serbia deltok i vinter-OL for første gang. Tonga prøvde å delta for første gang og meldte på en utøver i aking, men han krasjet i den siste kvalifiseringen og ble dermed ikke kvalifisert.Luxembourg hadde to kvalifiserte utøvere, men disse deltok ikke – den ene fordi ikke hun oppfylte kriteriene til den luxembourgske olympiske komiteen, og den andre fordi han ble skadet før lekene.
=== Deltakerland ===
== Medaljestatistikk ==
Marit Bjørgen ble den mestvinnende olympieren i lekene ved å ta fem medaljer: tre gull, ett sølv og én bronse.
=== Medaljeoversikt ===
Medaljeoversikt etter 86 av 86 øvelser, alle vinterlekenes øvelser. Vertsnasjon
* (1) Delt sølvmedalje, 20km skiskyting, menn
=== Norske medaljer ===
Norge tok ni gull-, åtte sølv- og seks bronsemedaljer.
== Hendelser ==
=== Dødsfall ===
Whistler Sliding Centre, hvor akeøvelsene ble arrangert, opplevde flere ulykker under treningsløp i oppkjøringen til OL. Under en treningsøkt 12. februar døde den georgiske akeren Nodar Kumaritashvili av skadene han pådro seg i en krasj i banens siste sving. Med en hastighet på 143 km/t krasjet han inn i siden på banen og ble sendt inn i en stålsøyle. Han døde på et lokalt sykehus kort tid etter. Det internasjonale akeforbundet kalte umiddelbart inn til et hastemøte etter hendelsen, og all annen trening ble avblåst for dagen. Kumaritashvilis lagkamerat, Levan Gureshidze, konkurrerte ikke. Han var på den offisielle startlisten for første heat, men trakk seg og fortalte de andre deltagerne at han ikke kunne fortsette. De resterende seks utøverne som representerte Georgia i lekene, ble i Vancouver for å konkurrere til ære for Kumaritashvili, mens Gureshidze fløy tilbake til Georgia for å sørge over tapet.
=== Doping ===
Den 11. mars 2010 kom nyheten om at den polske langrennsløperen Kornelia Marek hadde testet positivt på dopingsstoffet EPO. En måned senere, den 7. april, besluttet det polske skiforbundet å utestenge henne i to år for brudd på dopingbestemmelsene.Marek nektet for å ha tatt ulovlige midler og fremholdt at hun hadde ubegrenset tillit til sin fysioterapeut, og at hun trodde at injeksjonene han ga, inneholdt vitaminer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) 2010 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) (fr)
(en) IOKs side om Vinter-OL 2010
Canadas offisielle side (en) (fr)
Vancouvers offisielle side (en) (fr)
Whistlers offisielle side (en)
|
Canada
| 10,159 | 10,159 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hieronymus_Schultz
|
2023-02-04
|
Hieronymus Schultz
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1522', 'Kategori:Fødsler i 1460', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Głogów fylke', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske katolske biskoper']
|
Hieronymus Schultz (latinisert: Scultetus, født 1460 i Großglogau, død 29. oktober 1522, muligens i Wittstock) var biskop av Brandenburg i Tyskland fra 1507 og dessuten av Havelberg fra 1521.
|
Hieronymus Schultz (latinisert: Scultetus, født 1460 i Großglogau, død 29. oktober 1522, muligens i Wittstock) var biskop av Brandenburg i Tyskland fra 1507 og dessuten av Havelberg fra 1521.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hieronymus Schultz var sønn av en landsbyrådsleder. Man vet ikke meget om hans tidlige liv.
I 1504 var han allerede en bereist mann. Han hadde vært «Leutpriester» (pleban) i Cottbus, kanoniker i Brandenburg og inndlytelsesrik rådmann for kurfyrst Joachim av Brandenburg. Han stod ved kurfyrstens side i 1505 da hans sønn Joachim II ble døpt. Han ble regnet som en fremragende retoriker.
I 1506 ble han utnevnt til prost i Salzwedel.
=== Biskop ===
I 1507 ble han utnevnt til biskop i Brandenburg.
Det smertet ham at det var nettopp i hans bispedømme at reformasjonens vugge stod. Som kirkelige foresatte og biskop for Martin Luther. Det finnes bevart en brevveksling mellom Scultetus og Luther, der Luther ber om tillatelse til å offentliggjøre noen skrifter som skulle forsvare de 95 teser mot avlatshandelen som han tidligere (den 31. oktober 1517) hadde sendt blant annet til biskopen av Brandenburg. Scultetus svarte med å be Luther om ikke å utbre sin avlatskritikk, noe Luther i en kort tid synes å ha rettet seg etter.
Luther ombestemte seg imidlertid; for hans motstandere pater Johann Tetzel og Konrad Wimpina sluttet ikke med å kritisere tesene. Da brøt Luther sitt ord og utferdiget et rettferdiggjøringsskriv den 22. mai 1518.
Etter at Martin Luther hadde deltatt på Leipzigdisputasen ble biskop Hieronymus Schultz til en markant motstander av reformatoren. Men han fryktet den pavelige ekskommunasjonsbulle mot Luther, Decet Romanum Pontificem, han ville ikke offentliggjøre den i sitt bispedømme fordi han var rett for at den ville utløse et opprør.
Han forsøkte heller på Riksdagen i Worms i 1521 å bevege Luther til å avsverge de omstridte av hans sentenser. Men Luther gav ikke etter.
Likevel belønnet hans tjenesteherre ham - til tross for pavelig motstand - med det da vakante bispedømme Havelberg. Der ble han innsatt som biskop den 9. august 1521. Bare ett år etter døde han.
Han ble begravet i Wittstock.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Adolf Schimmelpfennig: «Hieronymus (Scultetus)». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 12, Duncker & Humblot, Leipzig 1880, s. 390 f.
(de) Johannes Schultze: «Hieronymus Sculteti.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 9, Duncker & Humblot, Berlin 1972, ISBN 3-428-00190-7, s. 112 f. (digitalisering).
|
Hieronymus Schultz (latinisert: Scultetus, født 1460 i Großglogau, død 29. oktober 1522, muligens i Wittstock) var biskop av Brandenburg i Tyskland fra 1507 og dessuten av Havelberg fra 1521.
| 10,160 | 10,160 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1952
|
2023-02-04
|
Vinter-OL 1952
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:OL arrangert i Norge', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sportsarrangementer i Oslo', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Vinter-OL 1952']
|
Vinter-OL 1952, offisielt kjent som de sjette olympiske vinterleker, ble arrangert 14.–25. februar 1952 i Oslo i Norge. Oslo fikk retten til å arrangere lekene i 1952 etter konkurranse med italienske Cortina d’Ampezzo og Lake Placid i USA. Samtlige øvelser ble avholdt i Oslo og omegn med unntak av alpint, som ble avholdt på Norefjell i Buskerud (nå i Viken fylke), 113 km fra byen. Et nytt hotell ble bygget for å huse presse og offisielle personer i tillegg til tre hybelhus som huset deltagerne – den første moderne OL-landsby. Kostnadene ved arrangementet ble båret av Oslo kommune i bytte mot inntektene lekene genererte.
Totalt 694 utøvere fra 30 land deltok i lekene, fordelt på 22 øvelser i 6 idretter. Japan og Tyskland var tilbake i vinterolympisk sammenheng etter å ha vært utestengt fra lekene i St. Moritz i 1948 som følge av andre verdenskrig. Det var imidlertid betydelig diskusjon i Norge om hvorvidt man skulle invitere tyskerne i forkant av lekene. For Tyskland konkurrerte bare vesttyske deltagere, ettersom Øst-Tyskland nektet å delta under samme flagg. Portugal og New Zealand debuterte i vinter-OL, og for første gang fikk kvinner delta i langrenn.
De norske deltagerne tok totalt 16 medaljer, hvorav 7 i gull. Hjalmar «Hjallis» Andersen vant tre av fire øvelser hurtigløp på skøyter og ble dermed utøveren med flest medaljer fra lekene. Tyskland gjenopptok sin dominans i bobsleigh med seier i to- og firemannsøvelsene. Amerikanske Dick Button gjennomførte det første trippelhopp i en internasjonal konkurranse og forsvarte med det sin OL-tittel i kunstløp fra fire år tidligere. Bandy var eneste demonstrasjonssport i 1952, men bare Finland, Norge og Sverige deltok.
Det ble for første gang arrangert fakkelstafett i forkant av vinterlekene; ilden ble tent i Morgedal til minne om skipionéren Sondre Norheim. Under avslutningsseremonien ble det introdusert et flagg som ble gitt videre fra en arrangørby til den neste. Dette flagget, som ble kjent som «Oslo-flagget», har vært utstilt i arrangørbyen under samtlige vinterleker siden.
|
Vinter-OL 1952, offisielt kjent som de sjette olympiske vinterleker, ble arrangert 14.–25. februar 1952 i Oslo i Norge. Oslo fikk retten til å arrangere lekene i 1952 etter konkurranse med italienske Cortina d’Ampezzo og Lake Placid i USA. Samtlige øvelser ble avholdt i Oslo og omegn med unntak av alpint, som ble avholdt på Norefjell i Buskerud (nå i Viken fylke), 113 km fra byen. Et nytt hotell ble bygget for å huse presse og offisielle personer i tillegg til tre hybelhus som huset deltagerne – den første moderne OL-landsby. Kostnadene ved arrangementet ble båret av Oslo kommune i bytte mot inntektene lekene genererte.
Totalt 694 utøvere fra 30 land deltok i lekene, fordelt på 22 øvelser i 6 idretter. Japan og Tyskland var tilbake i vinterolympisk sammenheng etter å ha vært utestengt fra lekene i St. Moritz i 1948 som følge av andre verdenskrig. Det var imidlertid betydelig diskusjon i Norge om hvorvidt man skulle invitere tyskerne i forkant av lekene. For Tyskland konkurrerte bare vesttyske deltagere, ettersom Øst-Tyskland nektet å delta under samme flagg. Portugal og New Zealand debuterte i vinter-OL, og for første gang fikk kvinner delta i langrenn.
De norske deltagerne tok totalt 16 medaljer, hvorav 7 i gull. Hjalmar «Hjallis» Andersen vant tre av fire øvelser hurtigløp på skøyter og ble dermed utøveren med flest medaljer fra lekene. Tyskland gjenopptok sin dominans i bobsleigh med seier i to- og firemannsøvelsene. Amerikanske Dick Button gjennomførte det første trippelhopp i en internasjonal konkurranse og forsvarte med det sin OL-tittel i kunstløp fra fire år tidligere. Bandy var eneste demonstrasjonssport i 1952, men bare Finland, Norge og Sverige deltok.
Det ble for første gang arrangert fakkelstafett i forkant av vinterlekene; ilden ble tent i Morgedal til minne om skipionéren Sondre Norheim. Under avslutningsseremonien ble det introdusert et flagg som ble gitt videre fra en arrangørby til den neste. Dette flagget, som ble kjent som «Oslo-flagget», har vært utstilt i arrangørbyen under samtlige vinterleker siden.
== Valg av vertsby ==
Norge viste tidlig interesse for å arrangere et vinter-OL på hjemmebane, men i startfasen var det særlig enkeltpersoner som Rolf Hofmo og Thomas Fearnley som var aktive forkjempere. Det nyopprettede Landsforbundet for idrett diskuterte allerede i 1918 å påta seg sommer-OL i 1924, under forutsetning av at det skulle være en «vinterolympiade» i forkant. Dette ble ikke noe av, men de første vinterlekene gikk av stabelen i Chamonix i 1924.
Noen år senere snudde Norges Skiforbund i OL-spørsmålet med støtte fra Sverige og Finland, som sammen anså seg som «forvaltere av skiidrettens egentlige verdier». Da Vinter-OL ble lansert med de første lekene i 1924, ble motstanden mindre, og under skitinget på Lillehammer i 1927 snudde Norges Skiforbund i saken.Oslo fremmet søknad om å arrangere vinter-OL i 1936 uten å lykkes. Disse lekene ble i stedet arrangert i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Tyskland arrangerte også sommerlekene i Berlin i 1936, og den gang ble sommer- og vinterlekene arrangert av samme land samme år. Etter lekene i 1936 besluttet den internasjonale olympiske komité (IOK) å tildele vinter- og sommer-OL til forskjellige land. Muligheten åpnet seg igjen da Norge sa seg villig til å overta arrangementet fra Sapporo i 1940 dersom Japan ikke kunne grunnet krigen med Kina. Oslo søkte også IOK om å arrangere lekene i 1944, men under krigen ble lekene lagt på is. London avholdt i 1948 de første sommerlekene etter krigen og anbefalte Oslo som arrangør for vinterlekene, men Oslo bystyre sa nei. Vinterlekene i 1948 gikk i stedet i St. Moritz i Sveits.Nordmenn var usikre om hvorvidt man ønsket å arrangerte vinter-OL. Kulturelt var man imot kompetitiv vinteridrett, særlig skisport, til tross for norske utøveres suksess under tidligere vinterleker. Blant de som organiserte lekene, så man imidlertid arrangementet som en anledning til å fremme nasjonalt fellesskap og vise verden at Norge hadde bygget seg opp igjen etter krigen. Kjempet med Oslo om retten til å avholde lekene i 1952 gjorde Cortina d’Ampezzo i Italia og Lake Placid i USA. IOK stemte for å tildele Oslo lekene i 1952 under den 40. IOK-sesjonen den 21. juni 1947 i Stockholm i Sverige. Senere ble Cortina d’Ampezzo tildelt vinterlekene i 1956, mens Lake Placid arrangerte vinterlekene i 1980. Norge ble det første – og foreløpig eneste – skandinaviske land som har arrangert vinter-OL, og vinter-OL 1952 var også de første vinterlekene som ble avholdt i et lands hovedstad.
=== Avstemning ===
== Organisering ==
En egen komité ble oppnevnt for å organisere vinter-OL. Denne bestod av fire norske idrettsledere og fire representanter fra Oslo kommune, inkludert ordfører Brynjulf Bull. Komiteen var på plass i desember 1947. Oslo kommune finansierte lekene i sin helhet mot at man fikk beholde alle inntektene lekene genererte.For å innkvartere utøverne og trenerne under lekene ble det bygget 1 200 sengeplasser på Sogn (600), Ullevål (400) og Ila (200); disse skulle siden gjøre tjeneste som henholdsvis studentboliger, sykehus og eldreboliger. Disse boligene ble forløpere til deltagerlandsbyen under senere OL. Oslo kommune betalte også for et nytt hotell, Viking, som ble brukt av IOKs delegater og andre rangspersoner, og det var også kommunikasjonssentret under lekene. Siden hotellkapasiteten i byen i stor grad gikk med til å innkvartere de mer prominente gjestene, var det nødvendig at andre tilreisende fikk husrom hos private. For å få til dette tillot Prisdirektoratet en økning i husleieprisene på 25 %, mens organisasjonskomiteen fremforhandlet en importkvote på 55 000 m lakenstoff – en mangelvare på den tiden. Alle som tilbød overnatting under lekene, fikk kjøpe 5,5 m stoff per seng. En hadde også loddtrekning om forkjøpsrett på billetter under lekene. Rundt 6 000 ble innkvartert i private hjem under arrangementet.For første gang ble det bygget et innendørs ishockeyanlegg, Jordal Amfi, til et vinter-OL. Oslos eksisterende hovedarena, Bislett stadion, ble brukt til åpnings- og avslutningsseremoniene samt hurtigløp på skøyter og kunstløp. Anlegget ble utbedret med bedre lyd- og lyssystemer, ombygget klubbhus og pressefasiliteter samt et helsesenter.
== Diskusjon omkring tysk og japansk deltagelse ==
I kjølvannet av den tyske okkupasjonen av Norge under annen verdenskrig tok antityske holdninger til å påvirke forberedelsene til lekene i 1952. Det ble diskutert hvorvidt Tyskland skulle få lov til å delta i lekene. Den storpolitiske debatten var ledet av den norske idretten, som ønsket å utelukke tyskerne. I 1950 stemte både idrettsstyret og idrettstinget mot tysk deltagelse, og de ble støttet av organisasjonskomiteen i Oslo. Da Tysklands olympiske komité søkte om å bli anerkjent av IOK, ble det stilt spørsmål ved hvorvidt en eventuell tysk deltagelse ville føre til politisk boikott av de kommende lekene. Så snart IOK anerkjente den tyske olympiske komité, ble Vest-Tyskland formelt invitert til å delta i lekene. Dette var imidlertid under forståelse om at Vest-Tyskland skulle akseptere et eventuelt norsk nei til deltagelse i lekene. Øst-Tyskland ble invitert til å delta sammen med Vest-Tyskland som et samlet lag, men takket nei.Til å begynne med var Norge motvillig til å ønske velkommen tyske deltagere og andre som ble ansett som nazisympatisører. For eksempel fikk ikke den norske skøyteløperen Finn Hodt lov til å delta i lekene fordi han hadde samarbeidet med nazistene under krigen. Til sist valgte Norge, til tross for bekymringene, å tillate tyske og japanske utøvere å konkurrere. Publikum jublet da den tyske troppen marsjerte inn, noe som ble sett som en gjenoppretting av idrettsforholdet mellom Norge og Tyskland. Sovjetunionen sendte ingen utøvere til Oslo, til tross for at landets olympiske komité var anerkjent av IOK. De hadde intensjoner om å sende et lag til ishockeyturneringen, men søkte for sent om å få bli med i det internasjonale ishockeyforbundet.
== Anlegg ==
De nye anleggene til lekene ble tegnet av Frode Rinnan. Han la vekt på en enkel og funksjonalistisk stil; funksjonen definerte utformingen.Med en kapasitet på 29 000 tilskuere ble Bislett stadion knutepunktet for lekene. Bislett avholdt konkurransene i hurtigløp på skøyter og kunstløp. Stadionet var stort nok til å romme en 30 ganger 60 m kunstløpbane i tillegg til den 400 m lange skøytebanen. Ettersom Bislett er et utendørs stadion, hadde komiteen valgt Tryvann stadion og Hamar stadion som alternative arenaer for skøyteløp i tilfelle dårlig vær. Vikingskipet på Hamar ble siden arena for hurtigløp på skøyter under OL på Lillehammer i 1994.
Lekene i Oslo ble de første der ishockeyturneringen ble arrangert på kunstig is. Et nytt stadion øst i Oslo, Jordal Amfi, huset ishockeyturneringen. Jordal Amfi hadde en kapasitet på 10 000 tilskuere på tribuner som reiser seg bratt fra banen. 23 av kampene ble avholdt på Jordal Amfi, mens de øvrige kampene gikk på Kadettangen, Dælenenga idrettspark, Lillestrøm stadion og Marienlyst stadion.
Langrenn og skihopping ble avviklet i Holmenkollanlegget, rundt 8 km fra sentrum av Oslo. Det høye forventede antallet tilskuere førte til bekymring omkring trafikkavviklingen. Derfor ble en ny vei anlagt og den eksisterende utvidet. Holmenkollbakken var fra 1892 og måtte utbedres for å holde internasjonal standard. Det opprinnelige ovarennet i tre ble erstattet med et tårn i betong. Det nye ovarennet var 87 m langt. Nye tribuner ble reist for å huse 13 000 tilskuere, og et nytt område ble laget i bunnen av bakken for å romme inntil 130 000 tilskuere.Åsene og terrenget rundt bakken møtte kravene som stiltes til eliterenn i langrenn. En oppslagstavle ble reist for at tilskuerne skulle kunne holde oversikt over utviklingen i rennet. Start og målgang for langrenn og kombinert var ved foten av Holmenkollbakken, slik at tribuneanlegget i skibakken måtte rigges ned under rennene. Tilskuerne hadde her bare et lite område der de kunne følge rennet, men hadde også lov til å heie langs løypen ellers.Alpinøvelsene ble delt mellom Norefjell og Rødkleiva. Slalåmbakken var i Rødkleiva, i samme ås som Holmenkollbakken og Frognerseteren. Løypen hadde en høydeforskjell på 200 m og var 480 m lang. Et skitrekk ble bygget for å ta løperne til toppen av bakken. Utfor og storslalåm – sistnevnte debuterte på OL-programmet i 1952 – ble avholdt på Norefjell, som ligger 113 km fra Oslo og var den eneste arenaen som lå utenfor hovedstaden. Området måtte utbedres for å kunne huse en olympisk konkurranse. En bro over Krøderen ble bygget for å avhjelpe trafikkavviklingen. Et nytt hotell, to skiheiser og en ny vei ble også bygget.Det var ingen permanent bobsleighbane i Norge på denne tiden. Arrangøren laget i stedet en midlertidig bane av snø og is. Det blir ofte feilaktig antatt at denne ble anlagt på Korketrekkeren. Den ble imidlertid anlagt fra Frognerseteren og var 1508 m lang med 13 svinger. Banen ble først bygget og testet i 1951 og deretter gjenoppbygget til lekene året etter. En brukte bil for å frakte sledene fra bunnen til toppen av bakken.Til sammen var det 541 407 betalende tilskuere på anleggene under lekene.
== Resultater ==
Alpint
Bobsleigh
Hurtigløp på skøyter
Ishockey
Kunstløp
Bandy (Demonstrasjonsgren)
Nordiske grener:
Kombinert
Langrenn
Skihopping
== Program ==
== Deltagelse ==
=== Deltakerland ===
== Medaljestatistikk ==
== Øvelser og arrangementer ==
=== Åpningsseremoni ===
Åpningsseremonien ble avholdt på Bislett stadion 15. februar 1952. Kong Georg VI av Storbritannia hadde dødd 6. februar, åtte dager før lekene startet. Som følge av dette ble deltagernasjonenes flagg flagget på halv stang, og prinsesse Ragnhild stod for åpningen av lekene istedenfor sin farfar, kong Haakon VII, som sammen med kronprins Olav var i London for å delta i begravelsen. Dette var første gang i OLs historie en kvinne erklærte lekene for åpnet. Deltagerparaden ble avholdt i henhold til tradisjonen med Hellas først, deretter de øvrige nasjonene i alfabetisk rekkefølge, med arrangørnasjonen Norge sist. Det britiske, australske, kanadiske og nyzealandske laget gikk samtlige med sørgebånd til minne om sin avdøde monark. Etter paraden ble den olympiske ild tent. Den første vinterolympiske fakkelstaffett ble innledet 13. februar i skipionéren Sondre Norheims barndomshjem i Morgedal. Fakkelstafetten varte i to dager, og hele foregikk på ski. Under åpningsseremonien mottok Eigil Nansen, som gikk den avsluttende etappen, fakkelen og gikk på ski frem til en trapp hvor han spente av seg skiene før han gikk opp og tente OL-ilden. OL-eden ble avlagt av Torbjørn Falkanger.Bobsleigh- og alpinkonkurransene begynte dagen før åpningsseremonien. Deltagerne i disse øvelsene hadde ikke anledning til å delta under seremonien i Oslo, og det ble derfor arrangert enkle åpningsseremonier på Frognerseteren, hvor bobsleighøvelsene ble avholdt, samt på Norefjell, der alpinøvelsene fant sted.
=== Bobsleigh ===
Etter å ha vært borte fra OL i 16 år hadde Tyskland stor suksess i comebacket ved å vinne begge bobsleigh-øvelsene (tomanns- og firemannslag). Medaljevinnerne ble de samme i begge øvelser, med tyskerne først og USA og Sveits på henholdsvis sølv- og bronseplass. Fritz Feierabend fra Sveits deltok i begge konkurranser. De to bronsemedaljene ble den tredje og fjerde medaljen i hans olympiske karriere, som strakk seg over 16 år og tre OL. Det var ingen vektbegrensninger på bobsleighutøverne, og gjennomsnittsvekten til det tyske firemannslaget var 117 kilo, mer enn OL-vinneren i tungvektsboksing i sommer-OL samme år. Den store fordelen ved å ha overvektige utøvere på laget fikk det internasjonale forbundet for bobsleigh og skeleton, FIBT, til å innføre en vektgrense i senere OL.
=== Hurtigløp på skøyter ===
Alle øvelsene i hurtigløp på skøyter ble avholdt på Bislett stadion. Amerikanske Ken Henry og Don McDermott tok henholdsvis gull og sølv på 500-meter, mens norske Hjalmar «Hjallis» Andersen vant 1500-, 5000- og 10 000-meter til stor jubel fra hjemmepublikummet. Seiersmarginene hans var de største i OL-historien. Kees Broekman ble nummer to bak Andersen på 5000- og 10 000-meter og tok med det Nederlands første skøytemedaljer i OL-sammenheng. Fraværende under lekene var tidligere verdensmester Kornél Pajor. Ungarskfødte Pajor hadde vunnet begge langdistanseløpene i VM i Oslo i 1949 og hadde siden hoppet av til Sverige, men fikk ikke svensk statsborgerskap i tide til å rekke lekene.
=== Alpint ===
Det var tre alpinøvelser på programmet i 1952: slalåm, storslalåm og utfor. Både menn og kvinner konkurrerte i alle tre øvelsene, som ble avholdt på Norefjell og i Rødkleiva. Storslalåm debuterte på OL-programmet under dette OL. Østerrikske kjørere dominerte øvelsene og vant til sammen 7 av 18 mulige medaljer, heriblant Othmar Schneiders gull i slalåm og sølv i utfor. Norges Stein Eriksen vant gull i storslalåm og sølv i slalåm. Den greske slalåmkjøreren Antoin Miliordos falt 18 ganger på vei ned og krysset målstreken baklengs. Amerikanske Andrea Mead Lawrence var den eneste med to gull; hun vant både slalåm og storslalåm. Lawrence ble med det den første amerikaner til å vinne to gullmedaljer i alpint.
=== Langrenn ===
Alle langrennsøvelsene ble avholdt like ved Holmenkollbakken. Likesom i 1948 var det tre øvelser for menn: 18-kilometer, femmil og stafett. Nytt på programmet var kvinnenes ti-kilometer. Alle langrennsmedaljene ble vunnet av nordiske land, og finske utøvere vant åtte av tolv mulige. Lydia Wideman fra Finland ble den første kvinnelige OL-vinner i langrenn; lagvenninnene Mirja Hietamies og Siiri Rantanen vant henholdsvis sølv og bronse. Veikko Hakulinen vant femmilen og startet dermed en OL-karriere som skulle ende med til sammen syv medaljer, hvorav tre i gull. Under femmilen skal over 100 000 tilskuere ha vært til stede rundt løypene. Hallgeir Brenden vant 18-kilometeren og deltok på det norske laget som tok sølv på stafetten. Brenden skulle senere vinne 15-kilometeren under lekene i 1956 og ta et nytt sølv på stafetten i 1960.
=== Kombinert ===
Kombinertrennet ble avholdt i Holmenkollanlegget, og for første gang ble skihoppingen avholdt før langrennet. Utøverne gjennomførte til sammen tre hopp før de gikk 18 kilometer langrenn dagen etter. De to beste hoppene sammen med langrennstiden ble regnet sammen til en totalskår som avgjorde vinneren. Nordmennene Simon Slåttvik og Sverre Stenersen tok henholdsvis gull og bronse. Heikki Hasu fra Finland hindret norsk dobbeltseier ved å ta sølvet.
=== Skihopping ===
Totalt 104 102 betalende tilskuere fulgte hopprennet i Holmenkollbakken, men tilskuerantallet er estimert til å ha vært så høyt som 120 000. I 1952 var det bare én øvelse, herrenes normalbakkerenn, som ble avholdt 24. februar. Kong Haakon, prinsesse Ragnhild og prins Harald var til stede. Arnfinn Bergmann og Torbjørn Falkanger tok gull og sølv, mens svenske Karl Holmström tok bronse. Norske hoppere tok samtlige gullmedaljer i vinter-OL mellom 1924 og 1952.
=== Kunstløp ===
Det ble avholdt tre konkurranser i kunstløp: herrenes løp, kvinnenes løp og parløp. Øvelsene ble arrangert på Bislett, på en egen bane innenfor skøyteløpsbanen. Samarbeid dommerne imellom for å påvirke resultatene var en økende trend i årene frem mot Oslo-lekene, og i 1948 og 1949 hadde det internasjonale skøyteforbundet utestengt fem dommere for forsøk på manipulasjon av resultater.Dick Button fra USA vant herrenes løp. Helmut Seibt fra Østerrike tok sølv og amerikanske James Grogan bronse. Button ble den første kunstløperen som klarte å lande et trippelhopp da han klarte en rittberger i friløpet. Britiske Jeannette Altwegg vant gullmedaljen i kvinnenes løp. Sølvet gikk til amerikanske Tenley Albright, som vant gull i lekene i Cortina d’Ampezzo fire år etter; bronsen gikk til franske Jacqueline du Bief. Det tyske ekteparet Ria Baran og Paul Falk vant parløpet foran amerikanske Karol og Peter Kennedy og det ungarske søskenparet Marianna og László Nagy.
=== Ishockey ===
Flertallet av ishockeykampene ble avviklet på Jordal Amfi, som ble bygget til lekene. Ni lag deltok i turneringen, som nok en gang ble vunnet av Canada. Canada vant med ett unntak samtlige ishockeyturneringer i OL frem til Sovjetunionen i 1956 brøt det kanadiske hegemoniet. Canada ble representert av amatørlaget Edmonton Mercurys, sponset av bilforhandleren Mercury. Turneringen foregikk som en round robin-turnering. Canada og USA spilte uavgjort i den siste kampen og sikret seg med det henholdsvis gull og sølv. Dagbladet kritiserte resultatet og omtalte kampen som rigget på forhånd. Sverige og Tsjekkoslovakia delte tredjeplassen og måtte ut i en ekstra kamp om bronsen, som Sverige gikk seirende ut av. Tsjekkoslovakene trodde de hadde vunnet på innbyrdes oppgjør etter å ha slått svenskene dagen før og kalte omkampen «et komplott fra de kapitalistiske landene». De nordamerikanske lagene ble kritisert for røft spill; selv om kroppstaklinger var lov, ble det lite brukt av de europeiske lagene, og motstandere så vel som tilskuere så ikke med blide øyne på denne spillestilen. Totalt var det 124 000 besøkende på ishockeykampene under lekene.
=== Bandy ===
IOK drev lobbyvirksomhet overfor arrangørkomiteen om å ha skiskyting eller curling som demonstrasjonssport under lekene. Komiteen valgte isteden bandy, som tidligere aldri hadde stått på OL-programmet. Ettersom det var en demonstrasjonssport, ble det ikke utdelt medaljer. Kun tre land deltok: Norge, Sverige og Finland. Hvert av lagene vant én kamp og tapte én; Sverige vant turneringen på antall skårede mål, med Norge på andre og Finland på tredje. To av kampene ble spilt på Dæhlenenga stadion og én på Bislett stadion.
=== Avslutningsseremoni ===
I 1952 var avslutningsseremonien et eget punkt på programmet; dette i motsetning til tidligere vinterleker, hvor avslutningsseremonien hadde blitt avholdt like etter den siste øvelsen. Seremonien foregikk på Bislett stadion om kvelden mandag 25. februar. Flaggbærerne entret stadion i samme rekkefølge som på åpningsseremonien. Denne kvelden ble det også arrangert fire medaljeseremonier for kvinnenes langrenn, herrenes langrennsstafett og ishockeyturneringen.Siden 1920 hadde det såkalte Antwerpen-flagget blitt overrakt fra én arrangørby til den neste for sommerlekenes vedkommende. Oslo by ga et olympisk flagg for å etablere samme tradisjon for vinterlekene. Oslos ordfører, Brynjulf Bull, overrakte flagget til IOK-president Sigfrid Edström, som erklærte at flagget ville bli overrakt fra arrangør til arrangør for fremtidige vinterleker. Flagget, som siden er blitt kalt «Oslo-flagget», blir i dag fraktet til arrangørbyene og vist frem i en utstillingsmonter, mens en kopi av flagget blir benyttet under avslutningsseremoniene.Etter flaggseremonien ble det avholdt et eget skøyteløp og en kunstløpoppvisning, før 40 bunadskledde barn danset isdans. Seremonien ble avsluttet ved at lysene ble slukket for et tjue minutters fyrverkeri.
== Ettermæle ==
Vinterlekene i Oslo er i etterkant beskrevet som en suksess. Per Jorsett skriver i 100 år med olympiske leker: Norges olympiske komités offisielle jubileumsbok at lekene var meget vellykkede, selv om ettermælet ikke er like sterkt som for lekene på Lillehammer i 1994. Spesielt hopprennet er gått inn i historien med sine estimerte 120 000 tilskuere. The New York Times omtalte lekene som «den menige manns olympiade» med henvisning til publikumsrammen. Peder Chr. Andersen påpeker at man også var heldig med været; vinteren 1952 hadde ellers vært preget av mildvær. Anleggene ble bevart for etterbruk, noe som var sentralt i den originale planen om å bruke lekene som en del av gjenoppbyggingen etter krigen.«Totalt sett hevet Oslo-OL standarden for vinter-OL», skriver Gaute Heyerdahl i sin doktorgradsavhandling. Blant annet har Oslo-lekene satt sitt preg på senere leker ved at man innførte for vinterlekene den samme tradisjonen som for sommerlekene med fakkelstafett og et flagg som overrekkes fra én arrangørby til den neste. Tenning av OL-ilden i Morgedal ble derimot ingen fast tradisjon. Foruten 1952 er «morgedalsilden» kun brukt til OL i Squaw Valley i 1960 og de paralympiske lekene på Lillehammer i 1994; ellers har ilden blitt tent i Olympia. For IOK var det viktig å presisere at dette ikke var en egentlig olympisk ild, men heller en hilsen til den moderne skiidrettens fødested.«Vinterleksmarsjen 1952» ble skrevet av Kjell Rian. Den ble spilt inn av Musica Populærorkester Dir.: Egil Monn-Iversen (19 mann) i Oslo 10. august 1951. Utgitt på 78-platen Musica A-8554.
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over personer som har tent den olympiske ild
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andersen, P. Chr. (1952). De olympiske vinterleker: Oslo 1952. Oslo: Dreyer. [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
Andersen, P. Chr. (1957). «De VI. Olympiske Vinterleker 1952». Den nye olympiaboken: sommer og vinterleker 1948-1952-1956. Oslo: Dreyer. s. 176–225. [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
Gokksøyr, Matti. (2010). Historien om norsk idrett. Oslo: Abstrakt Forlag.
Heinemann, Sue. (1996). Timelines of American Women's History. New York, USA: The Berkeley Publishing Company. ISBN 0-399-51986-6. Besøkt 25. juli 2011.
Heyerdahl, Gaute. (2014). Vinter OL i skisportens vugge: De VI olympiske vinterleker i Oslo, 1952 og de XVII olympiske vinterleker i Lillehammer, 1994. Oslo: Norges Idrettshøyskole.
Hill, Christopher R. (1992). Olympic Politics. Manchester, Storbritannia: Manchester University Press. ISBN 0-7190-3542-2. Besøkt 1. juni 2011.
Høel, Leif; Ruud, Tormod; Ringstad, Sverre, red. (1992). Olympisk revy: en bildereportasje fra de VI. Olympiske vinterleker, Oslo 1952. Stabekk: Berit Mathisen og Leif Høel. ISBN 8299273501. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link) [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
Jorsett, Per. (1996). 100 år med olympiske leker: Norges olympiske komités offisielle jubileumsbok. Oslo: Hjemmets bokforlag. ISBN 8259016818. [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
Klausen, Arne Martin. (1999). Olympic Games and Performance and Public Event. New York, USA: Berghahn Books. ISBN 1-57181-706-9. Besøkt 25. juli 2011.
Molzenberger, Ansgar. (2014). «Welcome to Norway!? The Discussions About German Participation in the 1952 Olympic Winter Games in Oslo». The International Journal of the History of Sport, Vol.31(12), ss. 1278–1284.
Organising Committee for the VI Winter Olympic Games. (1952). Olympic Winter Games Oslo 1952. Oslo. Arkivert fra originalen 4. juni 2011. Besøkt 1. juni 2011.
Ringstad, J. (1995). Telecommunications for the VI Olympic Winter Games, Oslo 1952. I Telektronikk 1.95: The telecommunication project of the XVII Olympic Winter Games at Lillehammer 1994. Telenor. 91 (1): 71–77. ISSN 0085-7130. Besøkt 9. januar 2014.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) 1952 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 1952 Oslo Winter Games Arkivert 17. april 2020 hos Wayback Machine. på sports-reference.com
(en) Sports at the 1952 Winter Olympics på OlympianDatabase.com
|
| antall nasjoner=30
| 10,161 | 10,161 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NSDAP
|
2023-02-04
|
NSDAP
|
['Kategori:1920 i Tyskland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:NSDAP', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1920', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP, tysk for «Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti»), ofte uformelt kjent som Nazipartiet og Nazistpartiet av meningsmotstandere, var det nasjonalsosialistiske partiet som regjerte i Tyskland mellom 1933 og 1945. Partiet ble opprettet i 1920 og ble ledet av Adolf Hitler fra 1921. Partiets nazistiske ideologi var revolusjonær, nasjonalistisk og militaristisk, og propaganderte mot kommunisme, raseblanding, kapitalisme, demokrati og jødedom. Etter maktovertakelsen i januar 1933, ble partiet det eneste lovlige i landet og styrte Det tredje riket som et nazistisk diktatur. Nazistene startet andre verdenskrig i september 1939. Da krigen i Europa sluttet i mai 1945, ble NSDAP og partiets sideorganisasjoner forbudt.
|
Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP, tysk for «Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti»), ofte uformelt kjent som Nazipartiet og Nazistpartiet av meningsmotstandere, var det nasjonalsosialistiske partiet som regjerte i Tyskland mellom 1933 og 1945. Partiet ble opprettet i 1920 og ble ledet av Adolf Hitler fra 1921. Partiets nazistiske ideologi var revolusjonær, nasjonalistisk og militaristisk, og propaganderte mot kommunisme, raseblanding, kapitalisme, demokrati og jødedom. Etter maktovertakelsen i januar 1933, ble partiet det eneste lovlige i landet og styrte Det tredje riket som et nazistisk diktatur. Nazistene startet andre verdenskrig i september 1939. Da krigen i Europa sluttet i mai 1945, ble NSDAP og partiets sideorganisasjoner forbudt.
== Opprinnelse 1918 – 1925 ==
NSDAP ble dannet den 24. februar 1920, og gikk ut fra det tidligere Deutsche Arbeiterpartei (DAP, Det tyske Arbeiderparti), grunnlagt av Anton Drexler, som var formann til 29. juli 1921. Partiformann fra og med 1921 var Adolf Hitler. Hans partinummer var 555, ikke 7 slik han selv påstod.
Allerede fra starten av bestod symbolet for partiet av et hakekors. Da partiet ble stiftet, bestod organisasjonen av et styre valgt av medlemmene. Styrets leder ble valgt av styret. Etter en intern maktkamp i partiet klarte Hitler å fjerne denne ordningen, og innføre førerprinsippet, med seg selv som enerådende fører. Hitler så på NSDAP som et revolusjonært parti, med hovedoppgave å fjerne Weimarrepublikken, som han mente var styrt av sosialister, jøder og de som Hitler mente sviktet de tyske soldatene i 1918 ved å kapitulere under den 1. verdenskrig. Det var på denne tiden at SA/«brunskjortene» ble stiftet, som en paramilitær enhet som beskyttet partiets møter, og angrep andre partier.
Hitler hevdet selv at han meldte seg ut av partiet i juli 1921, for å bremse for «villmennene» som ville overta. I et sekssiders brev til partiledelsen forklarte han hvorfor han ikke kunne fortsette, men dette var rent spill fra hans side, da han godt visste at hans talegaver var uunnværlige for NSDAP. Han hevdet seg å være hevet over politisk strid, men satte likevel seks betingelser for å vende tilbake til NSDAP – den ene var at han ble «formann med diktatorisk makt». Drexler og de andre bøyde av, og Hitler fikk det som han ville. I begynnelsen av 1920-årene økte partiet sin oppslutning. Medlemstallet i januar 1920 var 190. I august 1921 var det 3 300 medlemmer i partiet. Organisasjonen ble styrket, og tiltrakk seg nye medlemmer. Hitlers talegaver, SAs tiltrekningskraft på unge arbeidsledige, og Tysklands økonomiske problemer er noe av grunnen til at organisasjonen vokste. Partiet fikk også grupper utenfor Bayern. Julius Streicher i Nürnberg, Ernst Röhm, Heinrich Himmler og Hermann Göring ble også medlemmer på denne tiden. I desember 1920 startet partiet opp avisen Völkischer Beobachter, som kom ut som dagsavis fra 1923, og ble partiets hovedorgan.
I 1922 kom fascistene til makten i Italia, noe som inspirerte Hitler. I januar 1923 okkuperte Frankrike industriregionen Ruhr, fordi Tyskland ikke klarte å betale krigsskadeserstatningen. Dette, og den vanskelige økonomiske situasjonen og påfølgende hyperinflasjon førte til at regjeringen senere måtte gå av. I januar 1923 samlet Hitler troppene til de første Rikspartidagene. Arrangementet samlet hele 7 000 mennesker i München.
Johan Scharffenberg, norsk psykiater, skrev i 1933 en artikkelserie kalt «Hitler – frelser eller narr?» i Arbeiderbladet, der han reiste spørsmål om det var de mektige kreftene bak Hitler som styrte Hitler, eller omvendt. Med utgangspunkt i Mein Kampf, og biografier om Hitler, konkluderte han med at Hitlers symptomer samsvarte med paranoid psykopati, mer presist en profet-psykopati grensende til sinnssykdom. D.W. Swanson og medarbeidere påpeker i sin bok The Paranoid fra 1970 at Hitler i Mein Kampf følger tankebaner «man vanligvis ser ved velorganiserte paranoide tankeforstyrrelser». NSDAPs øvrige ledelse hadde tilsvarende behov for å projisere skyld og uttrykke patologisk hat og fiendtlighet. Himmler, Göring, Streicher, Röhm, Reinhard Heydrich, Alfred Rosenberg, Martin Bormann, Hans Frank, Robert Ley og Joseph Goebbels var alle fanatiske antisemitter, utpreget mistenksomme mot sine medmennesker generelt, og med uttalte storhetsforestillinger. Hitlers nestkommanderende, Rudolf Hess, fløy til Storbritannia velutstyrt med homøopatiske preparater, og fikk diagnosen schizoid personlighet med paranoide trekk. Dermed bestod NSDAPs ledelse etter hvert utelukkende av mennesker med alvorlige personlighetsavvik, i en paranoisk tilstand som, ifølge Swanson, «såvisst ikke utelukker personen fra å oppnå lederskap».Ifølge Hajo Holborn var nazismen en temmelig rigid ideologi. Holborn antar at Hitler hadde utformet de sentrale ideene før han forlot Østerrike og flere år før han bestemte seg for å begynne med politikk. Hitler hadde liten innsikt i økonomiske saker bortsett fra enkle forestillinger om landbruket som grunnlaget for den rene rase. Etter at han kom til makten, ga han raskt opp å utvikle en korporativ stat og endte i stedet opp med en form for kommandoøkonomi. Den italienske fascismen under Mussolini hadde liten betydning for utvikling av den nazistiske ideologien, bortsett fra at Hitler ble imponert av marsjen mot Roma.
=== Ølkjellerkuppet ===
Den 30. september 1923 gikk flere høyreorienterte paramilitære grupperinger sammen i et kampforbund (kampfbund). NSDAP var da blitt Bayerns største politiske kraft med 70 000 medlemmer, og 15 000 i SA-gruppene. I det politisk turbulente Bayern var den konservative Gustav Ritter von Kahr innsatt som statskommissær (Staatskomissar) for Bayern av statsministeren i Bayern. Hitler og kampforbundets medlemmer prøvde å overtale Kahr til å marsjere mot Berlin, etter modell av «marsjen mot Roma». Kahr hadde et mer ambivalent forhold til nasjonalsosialistene. Under hans ledelse var den nasjonalsosialistiske avisen Völkischer Beobachter forbudt i 10 dager, og han hadde også iverksatt unntakstilstand da Hitler annonserte 14 massemøter i München fra 27. september 1933.
Hva som var årsaken til Hitlers endelige brudd med Kahr er ikke kjent, men 8. november omringet kampforbundet med 600 soldater Bürgerbräukeller, hvor Kahr holdt et møte. 16 nasjonalsosialister og fire politifolk mistet livet under kuppforsøket, og Hitler ble dømt til fem års fengsel 1. april 1924, men slapp ut i desember samme år.
=== Mein Kampf ===
Under fengselsoppholdet i Landsberg fengsel skrev Hitler første bind av Mein Kampf. Bindet ble diktert til Rudolf Hess, som Hitler sonet sammen med. Han skrev andre del etter løslatelsen i desember 1924. I juli 1925 ble første bind offentliggjort, og i desember 1926 det andre.
Boken fikk store salgstall, blant annet fordi det offentlige bidro til utbredelsen. For eksempel fikk alle som giftet seg borgerlig, Mein Kampf i gave. I 1943 var den trykket i 10,24 millioner eksemplarer.
Mens Hitler satt i fengsel, ble partiet kraftig svekket, noe han ikke gjorde noe for å forhindre.
=== Partiet etter etter Ølkjellekuppet ===
Partiet ble forbudt den 9. november 1923. Men ved hjelp av den høyreorienterte partialliansen Völkisch-Social Bloc fortsatte de imidlertid å eksistere under navnet "Det tyske parti" (Deutsche Partei eller DP) fra 1924 og til de gjenoppstod i 1935.
== På vei mot makt 1925 – 1933 ==
=== Reorganisering av partiet ===
Da Hitler kom ut av fengselet, startet han med å reorganisere partiet. Økonomien i Tyskland hadde bedret seg, og behovet for et revolusjonært parti var ikke lenger til stede i samme grad. Hitlers taleforbud ble opprettholdt i to år, frem til 5. mars 1927, men han kunne tale ved «private» møter.Partiet ble delt inn i ett «lederskapskorps» og ett for generelt medlemskap. Partiet og SA ble delt, og SS opprettet som livvakter for Hitler, ledet av Himmler. Partiet ble mer strømlinjeformet med 98 Gauleitere som ledet hver sitt Gau (gammeltysk for «region»). Under disse igjen var det Kreisleiter (kretsledere), Zellenleiter (celleledere) og Blockleiter (blokkledere). Alle var med i et hierarkisk system hvor ordrer ble gitt ovenfra og nedover og med lojalitetsplikt den andre veien. Kun SA beholdt en viss form for egenråderett. Joseph Goebbels startet sin karriere i partiet som Gauleiter i Berlin i 1926.
Det var på denne tiden at Hitlerhilsen ble innført i organisasjonen.
Det tok imidlertid tid før partiet fikk oppslutning gjennom valg. Partiet hadde stilt lister til Riksdagsvalget i 1924, mens Hitler satt fengslet, men fikk kun 6,5 % oppslutning. Partiet deltok på en nasjonalsosialistisk fellesliste (den nasjonalsosialistiske frihetsbevegelse) i desember 1924, men listen fikk bare 3 % oppslutning. Oppslutningen dalte ytterligere til 2,6 % ved valget i 1928. Men den organisasjonsmessige styrken vokste. På Rikspartidagene i 1926 i Weimar deltok 30 000 mennesker. På møtet ble Hitler-Jugend reetablert. Året etter deltok 100 000 på partiets rikspartidager i det som senere skulle bli den offisielle rikspartibyen Nürnberg. Innen 1929 hadde partiet vokst til 130 000 medlemmer.
Samme året vant partiet oppmerksomhet i en aksjon med DNVP og Stahlhelm mot Young-planen. NSDAP ble deretter støttet av industrimannen August Thyssen. 26. januar 1932 var Hitler invitert av Thyssen til å holde tale for 7-800 fremmøtte medlemmer av Düsseldorfs industriklubb, for å overbevise dem om at han hadde sterk tiltro til den private eiendomsrett, og ikke hadde til hensikt å nasjonalisere industrien. Han skrøt videre av hvordan SA og SS betalte sine faner og uniformer av sin egen lomme. Allerede i 1930 ble NSDAP medlem av regjeringene i delstatene Thüringen og Braunschweig. I 1932 ble dessuten den sosialdemokratiske regjeringen i Preussen avsatt og erstattet med en kommissarisk NSDAP-regjering. Partiet vant også makten i Bayern og Württemberg.
=== Parlamentarisk gjennombrudd ===
Det var først da den økonomiske krisen satte inn på begynnelsen av 30-tallet, at partiet vokste i velgeroppslutning. NSDAP fremstod som et klart alternativ til sosialdemokratene som hadde sittet i regjering i to år frem til mars 1930. Partiet vant oppslutning på bekostning av de øvrige ytre-høyrepartiene, og begynte også å få fotfeste blant konservative. Ved valget i september 1930 fikk partiet 18.3 % oppslutning.
Hitler fremstod nå som lederen for den nasjonalistiske bevegelsen i Tyskland og de andre nasjonalistiske partiene mistet oppslutning eller ble absorbert. På denne tiden var Rudolf Hess offisielt viseformann i partiet. Den reelle lederkvartetten bestod imidlertid av Hitler, Himmler, Göring og Goebbels.
I 1931 og 1932 forsterket den økonomiske krisen seg i Tyskland. I mars 1932 stilte Hitler som motkandidat til Hindenburg i presidentvalget og fikk henholdsvis 30,1 % i første runde og 36,8 % i andre valgomgang. Samtidig som SA representerte en paramilitær styrke på over 400 000 mann som sloss mot paramilitære sosialdemokratiske og kommunistiske grupper i tyske byer, var lov og orden en av Hitlers hovedsaker. Orden på tysk økonomi og gjenreising av tysk storhet etter Versailles-traktatene var andre viktige saker som bidro til oppslutningen. Den åpenbare antisemittismen var nå tonet ned.
Ved riksdagsvalget i juli 1932 fikk partiet 37,2 % av stemmene og var nå landets klart største politiske parti. På venstresiden oppnådde kommunistpartiet 14,3 %. Partiene som støttet parlamentarismen var kommet i mindretall i Riksdagen. Dette gjorde det umulig å danne en flertallskoalisjon. Derfor skrev Rikskansler Franz von Papen ut nyvalg i november samme året. Selv om partiet fikk en tilbakegang, ble det parlamentariske resultatet det samme. Ingen konstellasjon hadde flertall i Riksdagen.
NSDAP hadde imidlertid fått et skudd for baugen, økonomien i landet hadde bedret seg, og partiet mistet protestvelgere. Flere i partiet mente at partiet burde sikre seg makt før storhetstiden tok slutt. I desember 1932 og januar 1933 prøvde Papens etterfølger Kurt von Schleicher og nasjonalistpolitikeren Alfred Hugenberg å overtale Hindenburg til å la Hitler og NSDAP delta i en regjeringskoalisjon med hans parti i mindretall, men med Hitler som Rikskansler. Dette lyktes de med.
== NSDAP under det tredje riket ==
=== Etablering av ettpartistaten og diktatur ===
Med Hitler som Rikskansler og Göring som president for Riksdagen startet et systematisk arbeid for å omgjøre den demokratiske Weimarrepublikken til en ettpartistat med Hitler som øverste leder. Nasjonalsosialistene brukte ordet «Gleichschaltung» som betyr synkronisering eller koordinering om denne perioden. Perioden strekker seg fra tiden etter Hitlers maktovertakelse i januar 1933 til Hindenburgs død i august 1934, hvor all makt samles i ett verv: «Führer und Reichskanzler».
Allerede 2. februar forbød Göring kommunistiske demonstrasjoner og møter. Dagen etter ble den sosialdemokratiske avisen Vorwärts stengt i to dager. Senere ble avisen totalforbudt, og siste utgave kom ut 4. mars.
Natten mellom 27. og 28. februar 1933 ble den tyske Riksdagsbygningen satt i brann. Brannen førte til at rikspresident Paul von Hindenburg utstedte Riksdagsbrannforordningen den 28. februar. De grunnleggende borgerrettighetene som var garantert av Weimarrepublikkens forfatning, ble dermed satt ut av kraft, slik at veien ble klar for forfølgelse og arrestasjon av nasjonalsosialistenes motstandere. Kommunistpartiet ble forbudt, og den 3. mars ble kommunistpartiets leder Ernst Thälmann arrestert.
I Riksdagsvalget to dager senere (5. mars) fikk NSDAP 43,9 % av stemmene. Den 21. mars ble den første konsentrasjonsleiren opprettet i Dachau.
23. mars ble fullmaktsloven vedtatt i Riksdagen. Loven satte regjeringen i stand til å vedta lover uten å gå veien om Riksdagen. Sammen med Riksdagsbrannforordningen ga den Adolf Hitler diktatoriske fullmakter.
1. april arrangerte nasjonalsosialistene boikott av jødiske forretninger. Senere ble det innført forbud mot jøder i statsadministrasjonen og begrensninger for jøder til å utøve enkelte yrker.
26. april tok NSDAP kontrollen over de lokale styresmaktene og politiet. Lærere og universitetsprofessorer som var negative til nasjonalsosialistene, ble fjernet fra sine stillinger. Gestapo ble opprettet av Göring.
2. mai ble fagbevegelsen forbudt og deres eiendeler konfiskert.
10. mai arrangerte den nasjonalsosialistisk-ledede tyske studentorganisasjonen, Deutsche Studentenschaft, bokbrenning i mange tyske byer. Bøker av jødiske forfattere som Stefan Zweig, opposisjonelle forfattere og forfattere med et annet politisk ståsted ble brent under planlagte arrangementer med rituelt innhold.
19. mai ble sangen Horst Wessel Lied gjort til nasjonalsymbol ved lov. Sangen ble etter hvert Tysklands andre nasjonalsang, sammen med Das Lied der Deutschen.
22. juni ble det sosialdemokratiske partiet SPD forbudt. Dagen før hadde over 500 medlemmer av det sosialdemokratiske og det kommunistiske partiet blitt kidnappet og mishandlet.
23. juni fikk det konservative partiet ordre om å oppløse seg. 27. juni bestemte det tysknasjonale folkepartiet (Deutschnationale Volkspartei) for oppløsning. Mange av medlemmene hadde allerede gitt opp eller blitt medlem av NSDAP.
24. juni ble det vedtatt en lov mot overbefolkning av tyske skoler og studiesteder. Loven begrenset jøders muligheter til å ta utdanning.
14. juli ble det vedtatt en lov som slår fast at NSDAP er det eneste lovlige partiet i Tyskland og som forbød opprettelse av nye partier.
30. august – 3. september ble de tradisjonelle Rikspartidagene i Nürnberg holdt. Foran hundretusener av tilreisende sympatisører erklærte Adolf Hitler: «Det nasjonalpolitiske partiet har blitt staten».
Høsten 1933 og våren 1934 ble det gjennomført en rekke begrensninger i jøders rettigheter. Jødene ble ekskludert fra kulturlivet, fikk forbud mot å eie land, nektet å være avisredaktører, nektet deltakelse i den tyske arbeidsfronten (konstruksjonen som bl.a. skulle erstatte fagbevegelsen), og nektet nasjonal helseforsikring.
Natt til 30. juni 1934 gikk Hitler løs på den indre opposisjon innen NSDAP ved å likvidere ledelsen for stormtroppene under hva som ble kjent som de lange knivers natt. Minst 77 av høyere rang ble henrettet, og i tillegg minst 100 andre.
=== Hitler blir Führer ===
Sommeren 1934 lå president Paul von Hindenburg for døden i sin ferieleilighet i Øst-Preussen. Han hadde vært syk lenge, noe som ga Hitler friere spillerom til å utøve sin politikk. Hitler planla å bruke Hindenburgs død til å sikre seg total makt i Tyskland.
2. august 1934 døde den 87 år gamle Hindenburg. Hitler annonserte umiddelbart en lov som slo fast at presidentembetet skulle kombineres med embetet som rikskansler. Myndigheten skulle overføres til Fører og Rikskansler, Adolf Hitler. Han ville selv velge sin stedfortreder. Loven skulle tre i kraft ved president Hindenburgs død.
Etter innføringen av loven måtte alle medlemmer av den tyske hær sverge en personlig ed til Hitler.
Deretter ble det holdt en folkeavstemning for å gi det tyske folk muligheten til å godkjenne Hitlers nye makt. I mellomtiden kom Hindenburgs testamente. Han ønsket at Tyskland skulle gå tilbake til å være et konstitusjonelt demokrati. Dette ble ignorert av Hitler. 19. august stemte 95 % av de registrerte velgerne ja konsentrasjonen av makten på Hitlers hender.
Partiet og dets organisasjoner opphørte å eksistere i september 1945.
== Partiets organisasjon ==
Ordinært medlemskap
Det ordinære medlemskapet i NSDAP, kjent som partimedlemmer (tysk: Parteimitglieder) bestod hovedsakelig av den lavere middelklasse i byer og distrikter. 7 % tilhørte overklassen, 7 % var bønder, 35 % var industriarbeidere og 51 % tilhørte middelklassen. Den største gruppen var leger.
Kilde: Michael H. Kater, The Nazi Party (Oxford 1983) side 12,250
Da nasjonalsosialistene kom til makten i 1933, hadde partiet over 2 millioner medlemmer. Med en gang partiet fikk makt, tiltrakk det seg nye medlemmer. Da det ble oppløst i 1945, hadde NSDAP 8,5 millioner medlemmer.
Militært medlemskap
Medlemmer av NSDAP med militære ambisjoner ble oppmuntret til å melde seg til tjeneste i den militære grenen av partiet, Waffen-SS. Til tross for dette var det mange som meldte seg inn i det ordinære tyske forsvaret Wehrmacht. Tidligere regler for Wehrmacht krevde at man ikke kunne være medlem av noe politisk parti når man var med i Wehrmacht, og mange måtte da forlate partiet. Mange valgte imidlertid å se bort fra denne bestemmelsen, særlig etter utbruddet av andre verdenskrig.
Studentmedlemskap
I 1926 opprettet NSDAP en spesiell avdeling som skulle engasjere studentene. Organisasjonen fikk navnet Den Nasjonalsosialistiske Tyske Studentorganisasjonen (tysk: Nationalsozialistischer Deutscher Studentenbund).
Paramilitære grupper
Flere paramilitære grupper tjenestegjorde for partiet. Alle medlemmer av slike grupper ble bedt om å bli NSDAP medlemmer først og så bli medlem av den gruppen man ønsket.
De største paramilitære gruppene var:
Schutzstaffel (SS): «beskyttelsesavdeling»
Sturmabteilung (SA): «stormtropper»
Nationalsozialistisches Flieger-Korps (NSFK): «Nasjonalsosialistisk flygerkorps»
Nationalsozialistisches Kraftfahrerkorps (NSKK): «Nasjonalsosialistisk motorkorps»Hitlerungdommen (Hitlerjugend) var en paramilitær gruppe inndelt i et voksent lederskapskorps og et ordinært medlemskap åpent for gutter mellom 14 og 18.
=== Organisasjonshierarki ===
1. Der Führer (Adolf Hitler)
Fra 2. august 1934 ble Rikskansler og Presidentembete slått sammen til ett verv, Führer und Reichskanzler. Fra dette tidspunktet hadde førerembetet all makt, både reelt og formelt.
2. ReichsleiterReichsleiter («riksleder») var et av de høyeste embeter i det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP fra 1922 til 1945. Embetsinnehaverne rapporterte direkte til Adolf Hitler og hans nærmeste medarbeidere, og utførte sitt arbeid etter ordre fra disse.
3. GauleiterGauleiter var en embetstittel i det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP. En gauleiter var partiets øverste embetsmann innenfor et gau, en region. Det var på det meste 42 slike regioner i Tyskland, og regioner for utlandet. Gauleitere ble utnevnt av Hitler.
4. Kreisleiter
Kreisleiter (kretsleder) var øverste leder for en krets i et gau. Kretslederne ble oppnevnt av og rapporterte til gauleiteren i sitt gau.
5. Ortsgruppenleiter
Ortsgruppenleiter (Lokalgruppeleder) var den politiske lederen for en underavdeling i en krets og bestod av flere byer eller tettsteder, eller en del av en større by. Den inkluderte fra 1500 til 3000 husstander.
Ortsgruppelederen ble oppnevnt av og rapporterte til kreisleiteren i sin krets.
6. Zellenleiter
Den politiske lederen av en gruppe fra 4 – 8 byblokker eller tilsvarende gruppe husstander på landsbygda.
==== 7. Blockleiter ====
Blockleiter (blokkleder) var representant på lavest nivå i parti-hierarkiet. Blokklederen var ansvarlig for den politiske oversikten over nabolaget eller byblokken, og var bindeleddet mellom partiet og befolkningen. En gjennomsnittlig blokkleder hadde ansvaret for 40 – 60 husstander.
I tillegg til å distribuere informasjon fra partiet skulle blokklederen overvåke nabolaget og rapportere om antinasjonalsosialistiske aktiviteter og ble ofte mislikt av befolkningen. Det er anslått at det var om lag en halv million blokkledere i det tredje rike. I dag er den opprinnelige tittelen «blockwart» et vanlig skjellsord for en angiver, noe som dels også stammer fra Stasis aktiviteter i det senere Øst-Tyskland.
==== Uniformer og gradmerker ====
Da nazistene kom til makten i 1933, oppstod det nærmest en «uniformeringsgalskap» (Uniformswahnsinn) i den nye nazistaten. Partiet var som besatt av uniformer for å ordne enkeltindivider og grupper etter oppgave og rang, ensrette samfunnet etter militært mønster og skape samhold om det nasjonalistiske fellesprosjektet. Uniformer, symboler og flagg var også visuelle virkemidler i nazistenes omfattende «merkevarebygging», den aggressive og teatrale propagandaen.
I likhet med militære frikorps og flere radikale bevegelser etter første verdenskrig, hadde også nazistpartiet og særorganisasjonene tatt i bruk uniformer for å markere seg politisk. Etter Hitlers maktovertakelse fikk flere samfunnsgrupper egne antrekk med rangdistinksjoner, både politiske masseorganisasjoner og sivile samfunnstjenester.
Det store flertallet av vanlige partimedlemmer bar kun partinål med hakekors på sine sivile klær, mens partibyråkratene, såkalte «politiske ledere» (politische Leiter), hadde full tjenesteuniform. Hovedfargen forble brun fra «brunskjortene» på 1920-tallet til naziregimet kollapset i 1945.
Partiets militært oppbygde side- eller underorganisasjoner SA, SS, Hitlerjugend og Riksarbeidstjenesten hadde egne uniformer i ulike modeller, både daglige tjenesteantrekk og høytidelige paradeuniformer. SS' svarte dresser, som for mange var både elegante og fryktinngytende, ble innført allerede i 1932. De ble seinere avløst av en grå variant og fikk stadig mer militært pregende uniformsplagg.
På samme måte som deler av parti- og statsapparatet gjennomgikk små og store omorganiseringer, skjedde det også endringer i uniformersreglementene. Oversikten under viser nazistpartiets rangbetegnelser og gradmerker på kragespeilene etter en omfattende reform i 1939. Da fikk partifunksjonærene i tillegg et komplisert system av rangstriper på hakekorsbindet, partiets tradisjonelle «kampbind» (Kampfbinde) som praktisk talt alle uniformerte partiorganisasjoner hadde båret på venstre overarm siden 1920-tallet.
==== Andre organisasjoner ====
Bund Deutscher Mädel (BDM)
NS-Deutscher Dozentenbund (NSDD)
NS-Frauenschaft (NSF)
NSDAP/AO – Utenlandsorganisasjonen
==== Medlemsutvikling ====
Medlemsutvikling i NSDAP (DAP) fra 1919 til 1933.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) National Socialist German Workers' Party – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
(1920-1933) (1933-1945)
| 10,162 | 10,162 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Normaltid
|
2023-02-04
|
Normaltid
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tid', 'Kategori:Vinter']
|
Normaltid er offisiell klokketid i et område, i dagligtale iblant kalt «vintertid», i den delen av året det ikke er sommertid.
Tidligere var det forskjellig lokal soltid på forskjellige steder avhengig av hvor sola stod på himmelen. Bedre kommunikasjoner med telegraf og jernbane på 1800-tallet førte til behov for å synkronisere klokketida i såkalt «jernbanetid» på steder som lå langt fra hverandre i østlig og vestlig retning. Britiske jernbaneselskaper tok i bruk Greenwich Mean Time (GMT), det vil si felles standardtid for hele Storbritannia med utgangspunkt i Greenwich i London, fra 1847. GMT ble innført som referansetid over hele verden i 1884. GMT ble erstattet av begrepet UTC i 1972.
I 1879 kom forslaget om å dele hele jorda inn i områder med samme normaltid, det vil si i tidssoner. Japan var først ute og tok systemet i bruk i 1888, mens sonetid ble innført i Norge i 1895. Man brukte i Norge Greenwichtid pluss en time, tilsvarende tiden ved 15°-meridianen, som ligger nær Örebro og Bodø. Soltiden i Vardø er 63 minutter før normaltiden, og i Bergen er soltiden 39 minutter bak normaltiden. Norges offisielle normaltid tilsvarer mellomeuropeisk tid, det vil si UTC+1. Ved sommertid stilles klokken én time frem, det vil si UTC+2. Klokken stilles frem én time siste søndag i mars og tilbake én time siste søndag i oktober.
|
Normaltid er offisiell klokketid i et område, i dagligtale iblant kalt «vintertid», i den delen av året det ikke er sommertid.
Tidligere var det forskjellig lokal soltid på forskjellige steder avhengig av hvor sola stod på himmelen. Bedre kommunikasjoner med telegraf og jernbane på 1800-tallet førte til behov for å synkronisere klokketida i såkalt «jernbanetid» på steder som lå langt fra hverandre i østlig og vestlig retning. Britiske jernbaneselskaper tok i bruk Greenwich Mean Time (GMT), det vil si felles standardtid for hele Storbritannia med utgangspunkt i Greenwich i London, fra 1847. GMT ble innført som referansetid over hele verden i 1884. GMT ble erstattet av begrepet UTC i 1972.
I 1879 kom forslaget om å dele hele jorda inn i områder med samme normaltid, det vil si i tidssoner. Japan var først ute og tok systemet i bruk i 1888, mens sonetid ble innført i Norge i 1895. Man brukte i Norge Greenwichtid pluss en time, tilsvarende tiden ved 15°-meridianen, som ligger nær Örebro og Bodø. Soltiden i Vardø er 63 minutter før normaltiden, og i Bergen er soltiden 39 minutter bak normaltiden. Norges offisielle normaltid tilsvarer mellomeuropeisk tid, det vil si UTC+1. Ved sommertid stilles klokken én time frem, det vil si UTC+2. Klokken stilles frem én time siste søndag i mars og tilbake én time siste søndag i oktober.
== Se også ==
Soltid
Tidssoner
== Eksterne lenker ==
Log um sams normaltid fyr kongeriket Norig (1894-06-29)
Lov om målenheter, måling og normaltid (Gjelder fra 2008-01-01)
Bergen lå 22 minutter bak Oslo
|
Normaltid er offisiell klokketid i et område, i dagligtale iblant kalt «vintertid», i den delen av året det ikke er sommertid.
| 10,163 | 10,163 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thorleif_Haug
|
2023-02-04
|
Thorleif Haug
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 12. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1934', 'Kategori:Fødsler 28. september', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i kombinert', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske kombinertløpere', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Norske skihoppere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i kombinert', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Personer fra Lier kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Verdensmestere i kombinert', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen']
|
Thorleif Haug (født 28. september 1894 i Lier, død 12. desember 1934, Øren hageby (Jerusalem) i Drammen) ble regnet som verdens beste skiløper i 1920-årene. Han tok tre gull i de første olympiske vinterleker. Han representerte først Lier Skiløberforening, deretter Drammens Skiklub og fra 1916 Drafn i Drammen.
|
Thorleif Haug (født 28. september 1894 i Lier, død 12. desember 1934, Øren hageby (Jerusalem) i Drammen) ble regnet som verdens beste skiløper i 1920-årene. Han tok tre gull i de første olympiske vinterleker. Han representerte først Lier Skiløberforening, deretter Drammens Skiklub og fra 1916 Drafn i Drammen.
== Biografi ==
Thorleif Haug vant femmila i Holmenkollrennene hele seks ganger av sju mulige fra 1918 til 1924. I 1922 kom Haug på niendeplass, da var det finske Anton Collin som vant. Haug vant 17 km i Holmenkollen fire år på rad fra 1918 til 1921, og kombinert i 1919, 1920 og 1921. Han ble tildelt Holmenkollmedaljen i 1919.
I mai-juni 1922 deltok Haug på en ca. 20 dagers skiferd på Svalbard sammen med Tryggve Gran og Jacob Tullin Thams. De gikk fra Kongsfjorden over breen til Wijdefjorden og tilbake igjen. Dette skulle være forberedelse til en flyferd i regi av Gran mot Nordpolen, men det lyktes ikke Gran å finansiere den ekspedisjonen.I de første olympiske vinterlekene i 1924 tok Haug tre gullmedaljer (18 km, 50 km og kombinert). Haug ble også tildelt bronsen i hopprennet, men denne ble 50 år senere omgjort til fjerdeplass. Det skjedde i 1974 da Thoralf Strømstad, en lagkamerat som Haug hadde slått på 5-mila, klarte å bevise for IOK at det var gjort en regnefeil i hoppkonkurransen. Da feilen ble rettet, viste det seg at Haug var blitt nummer fire. Haug ble dermed fradømt bronsemedaljen sin, og hans datter overrakte den til norsk-amerikaneren Anders Haugen, som da var 83 år gammel.
Haug var gift med Edith, og de fikk to døtre sammen. Han jobbet som rørlegger i Drammen kommune. Haug døde av lungebetennelse like før jul i 1934, bare 40 år gammel.
== Minnesmerker ==
I 1946 ble det i Drammen reist en statue av Haug, laget av billedhuggeren Per Palle Storm og avduket av kronprins Olav. Statuen stod opprinnelig på Grev Wedels plass, men ble i 1955 flyttet til Hans Hansens vei (Fv 2724) nedenfor Spiralen. I november 2018 ble statuen flyttet til Spiraltoppen.Haugs klubb Drafn startet i 1966 turrennet «Thorleif Haugs Minneløp», som går fra Kanada i Lier til Spiralen i Drammen. Rennet har siden 2003 vært en del av Thorleif Haug Skifestival.
På 80-årsdagen for hans død ble foreningen «Skikongens Venner» stiftet i Drammen. Foreningen arbeider for å bevare Haugs barndomshjem «Haugstua» og belyse Haugs innsats for skisporten.Thorleif Haug er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.
== OL-medaljer ==
1924 Chamonix - Gull i langrenn 18 km
1924 Chamonix - Gull i langrenn 50 km
1924 Chamonix - Gull i kombinert
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere.
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere.
Liste over norske kjente idrettspersoner på sokkel
== Referanser ==
== Litteratur ==
Vaage, Jakob m.fl. (1956). Norske Skiløpere. Østlandet Sør. Oslo: Skiforlaget – Erling Ranheim. s. 810 og 814.
Bomann-Larsen, Tor (1993). Den evige sne : En skihistorie om Norge. Cappelen. ISBN 82-02-13801-9.
Gotaas, Thor (2003). Først i løypa: Historien om langrenn i Norge. Oslo: Andresen og Butenschøn. ISBN 82-7694-139-7.
== Eksterne lenker ==
(en) Thorleif Haug – Olympics.com
(en) Thorleif Haug – Olympic.org
(en) Thorleif Haug – Olympedia
(en) Thorleif Haug – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Thorleif Haug – FIS (kombinert)
(en) Thorleif Haug – FIS (langrenn)
(en) Thorleif Haug – FIS (skihopping)
Sons of Norway, Thorleif Haug Lodges biografi over Thorleif Haug – klikk på «Thorleif Haug» for biografien.
Thorleif Haug Skifestival, til minne om skikongen.
Thorleif Haug-biografi (på engelsk).
PDF-fil med vinnere av Holmenkollmedaljen.
PDF-fil med vinnere i Holmenkollen siden 1892.
NRK Nett-TV: Historien om Thorleif Haug.
|
Thorleif Haug (født 28. september 1894 i Lier, død 12.
| 10,164 | 10,164 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Auschwitz
|
2023-02-04
|
Auschwitz
|
['Kategori:19°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Auschwitz', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Nasjonalsosialisme', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Auschwitz (uttales /aosj-vits/) var den største tyske, nasjonalsosialistiske (nazistiske) konsentrasjons- og tilintetgjørelsesleiren under andre verdenskrig og selve symbolet for nasjonalsosialistenes holocaust. Leiren var virksom fra 1940 til 1945, og minst én million mennesker ble drept der.
Auschwitz brukes ofte som samlebetegnelse for:
Auschwitz I, den opprinnelige hovedleiren.
Auschwitz II-Birkenau, som også fungerte som utryddelsesleir, og
Auschwitz III-Monowitz («Bunaleiren»), som var en arbeidsleir der det ble lagd syntetisk gummi
De over 30 satellittleirene som omgav hovedleiren.De enorme anleggene som til sammen utgjorde Auschwitz-leirene, hadde altså to ulike funksjoner. Størstedelen var en rekke tvangsarbeidsleirer, mens Birkenau-leiren i tillegg altså inneholdt et stort anlegg for massedrap.
Lik alle andre tyske leirer var Auschwitz styrt av SS. Kommandantene i leiren var: SS-Obersturmbannführer Rudolf Höß frem til sommeren 1943, og senere SS-Obersturmbannführer Arthur Liebehenschel og SS-Obersturmbannführer Richard Baer. Höß gav en detaljert beskrivelse av leiren i løpet av forhørene som ble foretatt av ham etter krigen, og i sin selvbiografi. Han ble hengt i 1947 rett foran inngangen til krematoriene i Auschwitz I.
Kommandoen over kvinneleiren, som ble skilt fra mannsområdet av de inngående jernbaneskinnene, ble holdt av Johanna Langefeld, Maria Mandel og Elisabeth Volkenrath.
Byen Oświęcim ble ansett som god beliggenhet med gode jernbaneforbindelser og samtidig relativt isolert og lett å kamuflere.
|
Auschwitz (uttales /aosj-vits/) var den største tyske, nasjonalsosialistiske (nazistiske) konsentrasjons- og tilintetgjørelsesleiren under andre verdenskrig og selve symbolet for nasjonalsosialistenes holocaust. Leiren var virksom fra 1940 til 1945, og minst én million mennesker ble drept der.
Auschwitz brukes ofte som samlebetegnelse for:
Auschwitz I, den opprinnelige hovedleiren.
Auschwitz II-Birkenau, som også fungerte som utryddelsesleir, og
Auschwitz III-Monowitz («Bunaleiren»), som var en arbeidsleir der det ble lagd syntetisk gummi
De over 30 satellittleirene som omgav hovedleiren.De enorme anleggene som til sammen utgjorde Auschwitz-leirene, hadde altså to ulike funksjoner. Størstedelen var en rekke tvangsarbeidsleirer, mens Birkenau-leiren i tillegg altså inneholdt et stort anlegg for massedrap.
Lik alle andre tyske leirer var Auschwitz styrt av SS. Kommandantene i leiren var: SS-Obersturmbannführer Rudolf Höß frem til sommeren 1943, og senere SS-Obersturmbannführer Arthur Liebehenschel og SS-Obersturmbannführer Richard Baer. Höß gav en detaljert beskrivelse av leiren i løpet av forhørene som ble foretatt av ham etter krigen, og i sin selvbiografi. Han ble hengt i 1947 rett foran inngangen til krematoriene i Auschwitz I.
Kommandoen over kvinneleiren, som ble skilt fra mannsområdet av de inngående jernbaneskinnene, ble holdt av Johanna Langefeld, Maria Mandel og Elisabeth Volkenrath.
Byen Oświęcim ble ansett som god beliggenhet med gode jernbaneforbindelser og samtidig relativt isolert og lett å kamuflere.
== 1940: Tilblivelse ==
Byen Oświęcim ble okkupert av Tyskland i 1939 etter at den polske hær var nedkjempet. Navnet Oświęcim ble endret til det tyske Auschwitz. I 1939 begynte man i SS-hovedkvarteret i Breslau drøftinger om å bygge en fangeleir. Den offisielle begrunnelsen var at fengslet i Schlesien var overfylt, og at det var nødvendig å foreta en massearrestasjon av polske innbyggere.
Tyskerne nedsatte en komité som skulle bestemme hvor leiren skulle ligge. Komitéen bestemte seg for Oświęcim, fordi man der kunne bygge leiren med en viss avstand til nærmeste tettbebyggelse. Det ville også være lett å bygge ut leiren og isolere den fra omverdenen. Richard Glücks i konsentrasjonsleirinspektoratet mente dette var et egnet sted for en «karanteneleir». Dessuten var Oświęcim et jernbaneknutepunkt. I januar 1940 opprettet nasjonalsosialistene fangeleiren, som fikk navnet Auschwitz. Den opprinnelige plan for leiren var at den skulle ta imot polske politiske fanger. Rudolf Höss ble utnevnt til øverstkommanderende for leiren 1. mai 1940.
Den 14. juni ble de første politiske fangene ført inn i leiren av Gestapo. Det var 728 polakker fra byen Tarnów. Leiren bestod av 20 bygninger, 14 én-etasjes og 6 toetasjes bygninger. Alle de én-etasjes bygningene ble i 1941–42 omgjort til toetasjes bygninger, samtidig ble det reist åtte nye bygninger, også disse toetasjes. Fangene ble brukt som billig arbeidskraft. Leiren hadde 10 900 fanger pr. 1. mars 1941. Etter hvert begynte nasjonalsosialistene å sende folk fra hele Europa til Auschwitz, for det meste jøder, men også sovjetiske krigsfanger, sigøynere, tsjekkere, jugoslaver, østerrikere og folk fra andre nasjoner.
== 1941: Auschwitz II-Birkenau blir bygd ==
Heinrich Himmler besøkte Auschwitz 1. mars 1941 og gav Rudolf Höss ordre om massiv utbygging av en ny leir. Denne leiren ble bygget i landsbyen Brzezinka som hadde det tyske navnet Birkenau, det samme navnet fikk leiren. Leiren var på 1 750 mål, og rommet over 300 bygninger. Denne delen utgjorde storparten av Auschwitz-komplekset, og inneholdt også en avdeling med gasskamre og krematorier, som ble bygget med sikte på massedrap. På grunn av drapsanleggene i Birkenau fikk Auschwitz en dobbelt funksjon som både ordinær tvangsarbeidsleir og utryddelsesleir. Heinrich Himmler gjorde det sommeren 1941 klart for Rudolf Höss at Auschwitz var tiltenkt en hovedrolle i «den endelige løsning» – den totale utryddelse av alle jøder.De første forsøkene med gass ble utført i Auschwitz den 3. september. Ofrene var sovjetiske krigsfanger.
== 1942: Massiv økning i antall deportasjoner ==
I januar 1942 ble de første massedrapene med Zyklon B utført i Auschwitz II-Birkenau. Disse drapene ble utført i Bunker I. I mars ble slovakiske og franske jøder sendt til Auschwitz.
Rudolf Höss ble forfremmet. Et nytt gasskammer, Bunker II, stod ferdigbygget 30. juni.
Den 17. og 18. juli besøkte Heinrich Himmler Auschwitz igjen for inspeksjon. Han beordret ytterligere fire gasskamre med dertilhørende krematorier bygget. Han observerte fra begynnelse til slutt tilintetgjørelsen av nederlandske jøder som akkurat var ankommet med to godstog. Han godkjente også at det ble satt i gang eksperimenter med sterilisering med fanger som forsøkskaniner. Sommeren 1942 kom også belgiske jøder til Auschwitz. I august ble kroatiske jøder deportert dit.
Jødene som ble deportert fra Norge senhøstes 1942 og vinteren 1943 ble sendt til Auschwitz. Den første gruppen på 543 personer ankom 1. desember 1942. Alle kvinner, barn og menn over anslagsvis 50 år ble henrettet umiddelbart etter ankomst. Neste gruppe med 158 fanger ankom 3. mars 1943. Av disse ble 132 henrettet ankomstdagen. Av de i alt 767 norske jødene som ble sendt til Auschwitz, overlevde bare 26. I tillegg til alle disse jødene, er det registrert et tyvetalls andre, norske fanger i Auschwitz.Antall døde begynte å bli et hygieneproblem i Auschwitz. I september 1942 brente man lik i store utendørs groper i stedet for å grave dem ned. 107 000 lik (drept de to foregående år) ble gravd opp igjen for brenning. I oktober startet deportasjon av norske jøder til Auschwitz. Ved juletider begynte også tyske jøder å bli sendt til Auschwitz.
== 1943: Fire nye gasskamre ==
I mars 1943 ble greske jøder deportert til Auschwitz.
Gasskammer/krematorium IV ble tatt i bruk den 22. mars 1943, gasskammer/krematorium II 31. mars, og gasskammer/krematorium V 4. april. I mai ankom Josef Mengele Auschwitz. Han skulle utføre medisinske eksperimenter på fangene, mange av dem av særdeles smertefull og grusom art. Det var på bakgrunn av disse forsøkene at han etter hvert fikk det klingende kallenavnet «dødsengelen». Gasskammer/krematorium III ble tatt i bruk 25. juni 1943. Med dette siste gasskammeret fikk Auschwitz II-Birkenau en daglig drapskapasitet på 4 756 mennesker.
Den 11. november 1943 blir Rudolf Höss forfremmet til sjefsinspektør for konsentrasjonsleirene. Hans etterfølger som kommandant i Auschwitz, Arthur Liebehenschel, delte Auschwitz-komplekset med over 30 underleirer inn i tre hoveddeler.
Jøder fra Roma og Wien ankom Auschwitz høsten 1943.
== 1944: Drapspotensialet går mot ubegrenset ==
I februar 1944 besøkte Adolf Eichmann leiren. Våren 1944 ble athenske jøder sendt til Auschwitz.
Den 8. mai tok Rudolf Höss over stillingen som kommandant igjen, spesielt beordret av Heinrich Himmler for å ha oversikt over tilintetgjørelsen av de ungarske jødene, som begynte å komme til leiren samme måned. Adolf Eichmann kom for personlig å inspisere disse drapene. Mot slutten av mai var rundt 100 000 av dem gasset ihjel. Før utgangen av juni var 381 661 ungarske jøder, over halvparten av den opprinnelige jødiske befolkningen i Ungarn, ankommet Auschwitz.
Sommeren 1944 lå de daglige drapstallene og kremasjonene på over 9 000. Seks store likbål ble brukt til brenningen, da antall lik oversteg krematorienes kapasitet. I august 1944 avviklet nazistene den siste jødiske ghetto i Polen, Łódź. De 60 000 innbyggerne ble sendt til Auschwitz.
I oktober gjorde en Sonderkommando opprør i Auschwitz. Revolten ble ikke slått tilbake før sonderkommandoen hadde klart å ødelegge gasskammer/krematorium IV.
Den 28. oktober ankom 2 000 jøder fra Theresienstadt konsentrasjonsleir. Dette var den siste transporten av jøder som ankom Auschwitz.
Den 30. oktober ble gasskamrene brukt for siste gang i Auschwitz II-Birkenau. Den 25. november 1944 gav Heinrich Himmler ordre om at gasskamrene i Auschwitz skulle tilintetgjøres.
=== Sonderkommandos opprør ===
I 1943 hadde det blitt dannet motstandsorganisasjoner i leiren. Disse organisasjonene hjalp noen få fanger med å unnslippe; disse flyktningene tok med seg bevis for utryddelsen i leiren, slik som drapet på hundretusenvis av jøder transportert fra Ungarn mellom mai og juli 1944. 7. oktober 1944 gjorde Sonderkommando i Birkenau Kommando III opprør. De angrep SS med improviserte våpen: steiner, økser, hammere, annet verktøy og hjemmelagde granater. Vaktene ble overrasket og overmannet. Sonderkommandoen sprengte Krematorium IV med sprengstoff smuglet inn fra våpenfabrikken av kvinnelige fanger. Opprørerne fikk støtte av Birkenau Kommando I fra Krematorium II, som også overmannet sine voktere og brøt ut av anlegget. Hundrevis av fanger unnslapp, men alle ble snart fanget og henrettet sammen med andre som deltok i opprøret. De ødelagte krematoriene ble aldri gjenoppbygd.
Det var også internasjonale planer om et generelt opprør i Auschwitz koordinert med et alliert luftangrep og angrep fra den polske motstandsbevegelsen. Mannen bak denne planen var Witold Pilecki, som i Auschwitz organiserte en undergrunnsbevegelse, det såkalte ZOW (Związek Organizacji Wojskowych). Pilecki håpet at de allierte enten ville slippe våpen eller tropper ved leiren, eller at den polske 1. uavhengige fallskjermbrigade (med base i England) ville gjøre det. I 1943 forstod han imidlertid at dette ikke ville skje. I mellomtiden økte Gestapo sine anstrengelser i å få tak medlemmer av ZOW, og lyktes i å drepe flere av dem. Pilecki bestemte seg for å flykte fra leiren og personlig overbevise lederne for motstandsbevegelsen om at et redningsforsøk var verdt å prøve. Han unnslapp natten mellom 26. og 27. april 1943, men planen ble ikke godkjent av motstandsbevegelsen og de allierte. De allierte trodde ikke på hans rapport om holocaust.
== 1945: Slutten ==
Den 18. januar 1945 evakuerte tyskerne 66 000 fanger fra Auschwitz. Den 27. januar ble leiren frigjort av sovjetiske styrker.
De norske fangene Kai Feinberg, Pavel Fraenkl og Ludvig Paul Cohn ble værende da de andre overlevende ble drevet vestover. Feinberg ble værende i leiren til april og tok seg sammen med en annen fange til Romania.
== Drapsprosessen i Auschwitz ==
Når ofrene kom til Auschwitz II-Birkenau med godstogene, ble de på en jernbaneperrong (Rampe) utsatt for en «seleksjon». SS-offiserer og SS-leger avgjorde om ofrene var arbeidsdyktige eller ikke. De fleste ble vurdert som uskikket til arbeid og sendt til gasskamrene. Her sto det ofte en SS-offiser som med tommelen pekte hvilken vei menneskene skulle, om de skulle dø eller ikke. Ofte ble kvinner og handikappede sendt til døden.
Når fangene skulle henrettes, ble de fortalt at de skulle dusje, så de ble bedt om å kle av seg og legge fra seg alle verdigjenstander. I gasskammeret ble det tømt Zyklon B gjennom ulike luker eller spesialbygde ventilsystemer. Zyklon B var impregnert med hydrogencyanid (blåsyre), som fordamper raskt i kontakt med luft. Gassen, som i store doser er svært hurtigvirkende, dreper ved å hindre blodet i å ta opp oksygen. Etter ca. 30 minutter var alle døde. Umiddelbart etterpå ble spesielle grupper blant fangene (såkalte Sonderkommandoer) satt til å tømme gasskammeret for døde, og flytte likene til krematorieanleggene, der de ble brent. Dette tjente nazistene store penger på fordi fangene samlet gull fra tenner, ringer, smykker osv og dette blei til 5-6kg gull om dagen.
== Drapstall i Auschwitz 1940-1945 ==
Det er svært vanskelig å fastslå antall drepte. Historikere mente tidligere at tallet var mer enn 4 millioner. Men senere har de (f. eks. Franciszek Piper) kommet frem til at minst 1,1 millioner døde i Auschwitz-komplekset.. Brorparten var jøder. Av de 405 000 som ble registrert, overlevde ca. 65 000. Av 16 000 internerte sovjetiske krigsfanger overlevde 96. I tillegg mistet 146 000 ikke-jødiske polakker og ca. 20 000 sigøynere livet der.
Auschwitz ble det største drapssenteret i Holocaust i løpet av sommeren 1944 da jøder fra Ungarn og områder kontrollert av Ungarn ble sendt dit. Inntil våren 1944 var Treblinka den viktigste utryddelsesleiren der 750.000 til 900.000 ble drept i løpet av 17 måneder. Fra 15. mai 1944 gikk det daglig toglaster med opp mot 12 000 personer fra Ungarn til drapsanlegget i Auschwitz. Det var massedrapet på de ungarske jødene som gjorde Auschwitz til det største drapssenteret i det okkuperte Polen og symbolet på holocaust. Jernbanesporet ble forlenget og en egen sorteringsplattform ble anlagt spesielt for å ta mot det store antallet jøder fra Ungarn.
== Zyklon B ==
Zyklon B var en insektgift som opprinnelig ble markedsført til skadedyrbekjempelse og i Auschwitz ble det brukt til å drepe mus. Karl Fritzsch, Rudolf Hößs nestkommanderende, brukte på eget initiativ første gang Zyklon B til avliving av sovjetiske krigsfanger i august 1941 mens Höß var bortreist.Zyklon B var laget av små kuler av trefibre eller annet porøst materiale som var impregnert med flytende hydrogencyanid (HCN), også kalt blåsyre. Når disse kulene ble tatt ut av hermetisk lukkede beholdere, begynte blåsyregassen umiddelbart å fordampe. Zyklon B ble laget av et firma delvis eid av IG Farben, firmaet Degesch (Deutsche Gesellschaft für Schädlingsbekämpfung), som fra 1941 til 1944 tjente mer enn 300 000 riksmark. Bare i Auschwitz ble det brukt over 20 tonn Zyklon B fra 1942 til 1943. Ifølge leirkommandant Rudolf Höss ble det brukt 5-7 kilo Zyklon B for å drepe 1 500 mennesker.
== Sonderkommandoen ==
Shlomo Venezia var 20 år gammel da han ankom Auschwitz 11. april 1944 med en transport fra Saloniki. Jødedeportasjonene fra Hellas var de eneste som Reichsbahn (= tyske jernbaner) tapte penger på, siden Reichsbahn bare godtok betaling i Reichsmark, mens greske drakmer ikke lot seg veksle i annen valuta den gang. Hans mor og to yngre søstre ble straks ført til gassing. Selv ble han satt i arbeid i en Sonderkommando (= spesialkommando) av jøder som skulle føre sine trosfeller til gasskammeret og etterpå dra likene derfra til krematoriet i etasjen over. Sommeren 1944 var det reist en barrikade av trestammer for å skjule krematoriene II og III, som var forsynt med en 20 meter høy skorstein og omgitt av et elektrisk piggtrådgjerde. Underetasjen inneholdt et 50 meter langt avkledningsrom med nummererte knagger til å henge klærne fra seg på, og et gasskammer på 30 x 7 meter, beregnet på mer enn 1 500 personer. De eneste åpningene var den pansrede døren med en liten glassglugge med gitter, og fire luker i taket som Zyklon B ble kastet ned gjennom.Venezia forteller i sine memoarer at gassdøden var grusom: «Vi fant dem klamret til hverandre, alle hadde desperat forsøkt å få litt luft(...)selv om det innebar at de måtte klatre over hverandre helt til den siste døde.» Det letteste var å dra likene etter seg med en spaserstokk rundt nakken på dem. Med så mange gamle sendt i døden, var det ingen mangel på stokker. Tyskeren som overvåket gassingen, hadde moro av å få de dødsdømte til å lide enda mer. Mens han ventet på SS-offiseren som skulle kaste Zyklon B ned på gruppen, moret han seg med å slå av og på lyset for å skremme folk enda mer: «Når han slukket lyset, kunne man høre en særegen lyd fra gasskammeret, som om folk var i ferd med å kveles av angst – de forstod at de skulle dø. Så tente han lyset igjen, og man kunne høre liksom et sukk av lettelse, som om de trodde at operasjonen var avblåst.»
Lokket over åpningen ned til gasskammeret var av sement og svært tungt, og to arbeidsjøder måtte løfte det, så tyskeren kunne kaste Zyklon B ned. Deretter ble lokket lagt på igjen. En gang gikk to arbeidsdager tapt fordi den ene skorsteinen fra krematoriet tettet seg. En ung polsk jøde, surret i sekkestrie for ikke å brenne seg på de glovarme mursteinene, åpnet skorsteinssokkelen og fjernet mursteinene som var blanke av fett fra mennesker, slik at det ble avtrekk igjen. På grunn av forsinkelsen begynte 300 ukremerte lik å gå i oppløsning i sommervarmen. De ble ikke harde, som folk som dør en naturlig død, men huden smuldret og klebet seg til arbeidsjødenes hender: «Det var grufullt.» Sonderkommandoen sov på loftet, rett over likbrenningsrommet. Det var skråtak, men man kunne stå oppreist. Alle hadde sin egen seng, i motsetning til de andre fangene, som måtte sove fem og fem i skitne køyer. De to rekkene med senger var atskilt av en lang reol, hvor nesten 200 urner med nummerskilt stod side om side. I urnene lå aske etter kristne som hadde dødd i leiren. Deres pårørende kunne hente urnen for en pris av 200 Mark, men Venezia forteller at asken var en blanding av aske fra flere, og at urnene trolig ikke engang inneholdt aske fra den personen som nummeret viste til. Han overlevde sonderkommandoens opprør og dødsmarsjen til Mauthausen og derfra videre til Ebensee i Østerrike, der Wehrmacht voktet fangene inntil amerikanske styrker satte dem fri.
En annen overlevende fra sonderkommandoen var kunstmaleren David Olère, født 19. januar 1902 i Warszawa, fransk borger fra 1937 og deportert fra oppsamlingsleiren Drancy 2. mars 1943. Også han overlevde dødsmarsjen og ble befridd av amerikanerne i Ebensee 6. mai 1945. Til sin død 2. august 1985 i Paris-regionen bar han vitnesbyrd om sitt opphold i Auschwitz gjennom tegninger fra hverdagen i krematorienes helvete.Straffemetoder
De hadde i hovedsak 3 straffemetoder som var for enkle regelbrudd. Da ble man satt 4 personer inn på et rom med 90x90cm i grunnflate og 1.90 høy. Da måtte de stå der i 5 netter for så å jobbe igjen om dagen.
Den andre straffemetoden var å bli satt 20 stykker inn på et mindre rom og ble satt der helt til de gikk tom for oksygen og døde da av kvelning.
Den siste kjente straffemetoden var at fangene ble hengt opp i stolper som var 2.20m høye. De ble hengt opp etter håndleddene og hang der til de var knekt. De ble da regnet som handikappede og ble sendt i gasskammeret.
== Kjente fanger fra Auschwitz ==
=== Norske fanger ===
== Flukt og motstand ==
I alt 144 personer lykkes i å rømme fra leiren og overlevde. Jerzey Bielecki rømte fra Auschwitz i mai 1942 med hjelp fra motstandsbevegelsen (Armia Krajowa) og ga den polske motstandsbevegelsen viktig informasjon om forholdene i leiren. Kazimierz Piechowski og tre andre gjennomførte en oppsiktsvekkende flukt da de iført SS-uniformer kjørte åpenlyst ut gjennom porten.Witold Pilecki gjorde seg frivillig til fange i Auschwitz, rømte og skrev den første utførlige rapporten om forholdene i leiren. Han ble henrettet av kommunistregimet etter krigen.De fleste fangene konsentrerte seg om å overleve fra dag til dag mens noen gjorde noe motstand blant annet i form av langsomt arbeid, sabotasje og flukt. Motstandsgruppen ZOW/CMC besto hovedsakelig av ikke-jødiske polakker samt noen tyske, tsjekkiske og østerrikske. Gruppen lyktes å skaffe våpen og sprengstoff (en lignende gruppe i Treblinka skaffet også våpen mens i Sobibor hadde motstandsgruppen bare økser og kniver). Auschwitz omfattet også tvangsarbeidere og hadde omkring 80.000 internerte og det var omkring 30 fanger for hver vakt.I mai 1944 ble leiren klargjort for å ta i mot flere hundre tusen jøder fra Ungarn. Fanger i Sonderkommando begynte da å vurdere opprør for å få slutt på massedrapene. De regnet ikke med å overleve opprøret. Viljen til opprør ble vokste mens gassingen av ungarerne nærmet seg slutten. Et møte 7. oktober 1944 blant fangene i Sonderkommando ble avslørt og de satte derfor straks i gang opprøret. Etter kamp med SS døde 451 fanger og 3 SS-menn, mens krematorium IV ble ødelagt. ZOW/CMC satte ikke i gang et større opprør etter kampen i Sonderkommando. Utover høsten ble det klart at Auschwitz skulle stenges og ZOW/CMC forsøkte uten hell å opprette forbindelse med de fremrykkende sovjetiske styrkene som ikke var særlig opptatt av å frigjøre leiren.
== Etterspill ==
=== Rettsoppgjør ===
Rettsoppgjøret skjedde blant annet i form av Auschwitzprosessen. Auschwitzprosessen foregikk i Kraków i regi av polske myndigheter og dels mot personer utlevert fra de allierte, blant andre Arthur Liebehenschel som var Rudolf Höß' etterfølger som kommandant. Höß ble dømt og henrettet i 1947 før de andre Auschwitz-sakene. Liebehenschel ble utlevert til Polen og hengt etter Auschwitzprosessen. Hans Frank ble henrettet i Nürnberg i 1946.I 1963-1965 gjennomførte Vest-Tyskland sin egne Auschwitz-rettssaker i Frankfurt (også kalt Frankfurt-prosessen), trolig den viktigste i Tyskland etter krigen. Tysk lov krevde at både selve drapshandlingen og intensjon («blodtørst») måtte bevises for å dømme noen for mord. Tyske myndigheter la vekt på at nazister og deres medhjelpere skulle dømmes etter lover som gjaldt da forbrytelsene ble begått, i Tysklands tilfelle var det straffeloven av 1871. Mord måtte inngå i tiltalen fordi mindre alvorlige forbrytelser hadde en foreldelse på 10 år. Fordi personell i Auschwitz handlet i henhold til regler og ordrer som i seg selv var onde, måtte «blodtørst» bevises utover SS-standard. Uten slikt motiv ville de ikke være skyldige i mord, bare i medvirkning. Det var flere og mer pålitelige vitnemål i sakene mot lavere funksjonærer som beveget seg blant de internerte i Auschwitz. For eksempel ble Robert Mulka (Höß' adjutant og del av toppledelsen for Auschwitz) bare dømt for medvirkning til 3000 drap og fikk 14 års fengsel, mens Unterscharführer (korporal) Josef Klehr som moret seg med å drepe pasienter med fenol ble dømt for 475 mord og satt i fengsel resten av livet. Klehr ble et monster som tyskere flest kunne distansere seg fra. Johan Vogt bemerket at mange av funksjonærene fra Auschwitz tiltalt i Frankfurt fremsto som skikkelige og «brave» borgere som var overrasket over at de ble trukket for retten: «Vi alle gjorde intet annet enn vår plikt, selv om det ofte falt oss tungt og selv om det gjorde oss fortvilt.»I 2016 ble Oskar Gröning (da 94 år gammel) dømt til fire års fengsel for medvirkning til drap på 300 000 mennesker, de fleste ungarske jøder, i Auschwitz.. For retten var det vesentlig at Gröning hadde vært til stede ved sortering av jøder på perrongen i Auschwitz og dermed hadde medvirket til drapene, eller om han kun var bokholder (i tysk presse ble han omtalt som «bokholderen fra Auschwitz»). Dommen skapte rettshistorie ved at den også medhjelpere til holocaust ble dømt. Tidligere ble John Demjanjuk dømt, men dommen ble ikke rettskraftig fordi Demjanjuk døde før ankebehandlingen.
=== Mulig alliert bombing ===
Det har vært en omfattende akademisk diskusjon om Auschwitz og jernbanelinjen til leiren kunne ha vært bombet av de allierte for å stanse massemordet og deportasjonen. Den første forespørselen om å bombe Auschwitz kom i 1941 mens leiren fortsatt bare var en fange- og tvangsarbeiderleir. I desember 1940 fikk den polske eksilregjeringen de første meldingene om mishandling av fanger i en konsentrasjonsleir i Oświęcim. De beskrev leiren som den verste og mest inhumane, det var et under at fangene overlevde, og leiren hadde 20 000 fanger og ble stadig utvidet. Władysław Sikorski bønnfalt britiske myndigheter om å bombe leiren. Forslaget gikk blant annet ut på å bombe Gestapos ammunisjonslager og det strømførende piggtrådgjerdet slik at fangene kunne rømme i mørket. Vickers Wellington var i stand til å nå frem til Auschwitz med 500 kg bomber hver (under en fjerdedel av normal last) og RAF hadde polsk mannskap på mange av sine fly. Charles Portal, sjef for RAF, avslo ønsket blant annet fordi de straks skulle innlede bombing av Tysklands oljelager. Begrunnelsen sendt til Sikorski la vekt på tekniske og taktiske vansker med å gjennomføre et vellykket bombetokt.
I 1944 var de alliertes mulighet for vellykket bombing av Auschwitz helt endret. Fra flybaser i Italia var det bare 1000 km til målet og nye bombefly var tatt i bruk, blant annet Avro Lancaster med stor lastekapasitet og lang rekkevidde. Våren 1942 ble tyske baser i Danzig bombet med Lancaster fra England. Sommeren 1944 presset jødiske organisasjoner på USA og Storbritannia for å bombe Auschwitz etter at den store deportasjonen fra Ungarn ble satt i gang i mai 1944. Jødiske ledere i Slovakia sendte 16. mai 1944 brev med en desperat appell til den amerikanske regjeringen om å bombe Auschwitz for å stanse eller forsinke gassingen av jøder fra Slovakia og Ungarn. De ba spesielt om at gasskamrene og jernbanelinjene måtte bombes. USAs War Refugee Board ba om områdebombing og ikke kirurgisk bombing fordi de som allerede var i Auschwitz var dødsdømte uansett, mens de fleste andre støttet presisjonsbombing tilsvarende bombingen av fengselet i Amiens («Operation Jericho») for å ødelegge gasskamrene og de allierte anså heller områdebombing som aktuelt. Churchill og Anthony Eden mente det var en god ide, men ble frarådet av militære rådgivere.Til omkring 1990 var det en bred kritikk av amerikanske og britiske ledere for at de hadde unnlatt å bombe Auschwitz for å stanse massemordet der. Kritikerne påpekte blant annet at USAAF hadde bombet Monowitz (en underleir av Auschwitz 9 kilometer unna) og IG Farbens anlegg der gjentatte ganger sommeren 1944, noe som skulle tyde på at vellykket bombing av Birkenau også var mulig. David S. Wyman mente antisemittisme var årsaken til at bombing ikke ble noe av, Bernard Wasserstein mener «byråkratisk likegyldighet» er den viktigste forklaringen. Martin Gilbert mente at de allierte vegret seg for å tro på de «utrolige» ryktene om folkemord. På 1990-tallet begynte forskerne å studere det tekniske og taktiske forutsetningene for en vellykket bombing: Richard Foregger mente at bombetokt var teoretisk mulig, men lite aktuelt på grunn av store tap av fly og mannskap, usikkerhet det lot seg gjøre å treffe gasskamrene og små utsikter til å redde de internerte. Andre har utdypet Foreggers analyse og pekt mangelen på presis etterretningsinformasjon og på faren for at mange internerte ville blitt drept av bombene. Joseph White mente at tyskerne kunne fortsatt drapene i samme tempo selv etter en vellykket bombing. Stuart Erdheim og Rondall Rice mente bombetokt kunne gjennomføres med gode utsikter til å stanse eller forsinke massedrapene i Auschwitz. Gasskamrene var vanskelige bombemål og sommeren 1944 var bare fire gasskamre i Auschwitz-Birkenau-komplekset i bruk, alle plassert helt vest i Birkenau (også kalt Auschwitz II). To andre gasskamre, ukjent for de allierte, var skjult i skogen. Det ene gasskammeret i den opprinnelige leiren (Auschwitz I) var ikke i bruk.De fire gasskamrene i Birkenau var relativt smale mål sett fra luften og var delvis under jorden, og bombing måtte derfor ha blitt utført i dagslys for treffsikkerhet. Royal Air Force(RAF) bombet helst om natten, mens United States Army Air Forces (USAAF) bombet i dagslys. Auschwitz var 1000 km i luftlinje fra den allierte basen i Foggia, Italia, og innenfor rekkevidde for Consolidated B-24 Liberator men i ytterkanten av eskorteflyenes rekkevidde. Et anslag antyder at 135 bombefly med 1350 bomber på 250 kg hver trolig ville ha ødelagt halvparten av hvert gasskammer samtidig som brakker og tog med fanger også ville bli truffet. Rondall Rice mener at bombing kunne lykkes, men bare små feil i sikting ville ha sendt bombene midt inn i leiren i stedet for mot gasskammeret. Alternativ til slik tung bombing fra stor høyde var bombing fra lav høyde eller stupbombing for treffsikkerhet. Bombing fra lav høyde kunne utføres med RAFs Mosquito, men stor avstand og dagslys ville gjort operasjonen svært risikabel. Stupbombing kunne ha blitt utført med sovjetisk Petljakov Pe-2 som var kjent var sin presisjonsbombing på Østfronten og Sovjetunionen hadde hundrevis av disse utplassert i de nylig gjenerobrede områdene. I juli 1944 da bombing av Auschwitz ble diskutert sto den røde arme bare 160 km unna og leiren var innenfor rekkevidde av alle sovjetiske fly. Sovjetiske styrker hadde luftherredømme i øst med syv ganger så mange fly som Luftwaffe.Det er usikkert om bombing kunne ha skjedd tidsnok til å redde mange liv. Rudolf Vrba og Alfred Wetzler flyktet fra Auschwitz tidlig i april 1944 og tok seg over til Slovakia der de utarbeidet en detaljert rapport. Vrba-Wetzler-rapporten, en av de viktigste og mest detaljerte rapporten om forholdene i Auschwitz, nådde London midt i juli, og den fullstendige versjonen med kart nådde Washington i november 1944. Det var da stort sett for sent å redde jødene fra Łódź og Ungarn. Vrba-Wetzler-rapporten beskrev lidelsene i leiren, men hadde få detaljer om størrelsen på gasskamrene. NKVD hadde andre kilder og fikk detaljer om Auschwitz i november 1943, og fortsatte å få motta etterretning i 1944. Sovjetiske myndigheter hadde omfattende etterretning fra kommunister bak tyske linjer og det var lettere å rømme til sovjetisk område enn vestover. A.S. Piatko og V.J. Pugev tok seg fra Auschwitz gjennom Østfronten og ga detaljer om gasskamrene og krematoriene til NKVD i Ukraina i november 1943. I 1944 fikk sovjetiske myndigheter informasjon fra en SS-mann som hoppet av østover. Sovjetiske styrker frigjorde Majdanek 3. juli 1944. General Petrenko fikk der tak i dokumenter med detaljer om Auschwitz og andre dødsleirer, deler av Majdaneks administrasjon ble også arrestert. NKVDs informasjon ble sammenstilt til en rapport 31. august 1944. Orbach og Solonin har vanskelig for å tro at Stalin og Sovjetunionens toppledelse ikke kjente til Auschwitz. Detaljert etterretning ble ikke sendt til den røde hærens enheter på slagmarken. Stalin gikk nøye gjennom planene for offensiven mot Wisła og Oder sammen med Ivan Konev som fikk klar beskjed om å besette fabrikkene i Schlesien mest mulig uskadet, men Stalin nevnte ikke Auschwitz. Ungarske myndigheter stanset deportasjonene 8. juli og de siste togtransportene kom frem et par dager senere.Leon Kubowitzki i World Jewish Congress gikk mot bombing av Auschwitz og foreslo 1. juli 1944 for amerikanske myndigheter at sovjetiske myndigheter kunne anmodes om å innta Auschwitz med fallskjermstyrker. Kubowitzkis forespørsel ble ikke sendt videre. Anthony Eden skal ha også ha appellert til Molotov uten resultat. David Ben-Gurion sendte Eliahu Eilat til Kairo for å konferere med Sovjetunionens ambassadør om muligheten for å bombe Auschwitz, initiativet ble avvist. Det er uklart om Sovjetunionen var villige til eller vurderte å bombe Auschwitz med sikte på å stanse eller bremse drapsmaskineriet. Orbach og Solonin konkluderer med at Stalin bevisst avslo hjelp til jødene, på grunn av likegyldighet eller på grunn av antisemittisme. Det sovjetiske flyvåpenet var trolig mye bedre posisjonert enn USA og Storbritannia, og hadde rett utrustning, til å gjennomføre effektive bombetokt.I slutten av august 1944 appellerte ungarske jøder via den polske eksilregjeringen om snarest mulig allierte bombing av jernbanelinjer og -knutepunkter i Slovakia. Forespørselen ble videresendt til Mediterranean Allied Air Forces (MAAF) og USAs 15th Expeditionary Mobility Task Force var enheten som var aktuell for et slikt oppdrag. MAAF begrunnet sitt avslag på forespørselen med bombing bare ville gi kortvarig forsinkelse i deportasjonene og at USAs 15th air force hadde viktigere oppdrag. USAs krigsdepartement hadde som prinsipp å ikke bruke ressurser på bombemål som var lite viktige for det overordnete målet om seier over Tyskland. Planleggerne i MAAF hadde trolig ikke særlig kjennskap til hva som foregikk i Auschwitz. De allierte prioriterte bombing av jernbaner av militærstrategisk betydning. Bombing av jernbaneanlegg til støtte for det slovakiske opprøret høsten 1944 viser at slike tokt var innenfor 15th air force' rekkevidde.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Braham, Randolph L. (2002). The Nazis' last victims: the Holocaust in Hungary. Wayne State University Press.
Feinberg, Kai og Stefansen, Arnt (1995). Fange nr 79108 vender tilbake. Cappelen. ISBN 82-02-15705-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Gilbert, Martin (2012). The Routledge Atlas of the Holocaust (engelsk). London: Routledge.
Grant, R.G. (1999). Holocaust. Oslo: Libretto. ISBN 82-7886-052-1. Ottosen, Kristian (1994). I slik en natt : historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-26049-7. Pressac, Jean-Claude (1994). Krematoriene i Auschwitz : massedrapets maskineri. Oslo: Aventura. ISBN 82-588-1018-9.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Auschwitz concentration camp – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Bilder av leirens ansatte
SS' egne fotografier fra Auschwitz Arkivert 19. januar 2012 hos Wayback Machine.
|
Auschwitz (uttales /aosj-vits/) var den største tyske, nasjonalsosialistiske (nazistiske) konsentrasjons- og tilintetgjørelsesleiren under andre verdenskrig og selve symbolet for nasjonalsosialistenes holocaust. Leiren var virksom fra 1940 til 1945, og minst én million mennesker ble drept der.
| 10,165 | 10,165 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vestbaltiske_spr%C3%A5k
|
2023-02-04
|
Vestbaltiske språk
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Baltiske språk']
|
De vestbaltiske språk døde ut på 1700-tallet med gammelprøyssisk. Man kjenner dessuten to andre språk som tilhører denne språkgruppen, nemlig jotvingisk og galindisk.
|
De vestbaltiske språk døde ut på 1700-tallet med gammelprøyssisk. Man kjenner dessuten to andre språk som tilhører denne språkgruppen, nemlig jotvingisk og galindisk.
|
De vestbaltiske språk døde ut på 1700-tallet med gammelprøyssisk. Man kjenner dessuten to andre språk som tilhører denne språkgruppen, nemlig jotvingisk og galindisk.
| 10,166 | 10,166 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1956
|
2023-02-04
|
Vinter-OL 1956
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Vinter-OL 1956']
|
Vinter-OL 1956 var de 7. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 26. januar til 5. februar 1956 i Cortina d'Ampezzo i Italia. Sovjetunionen deltok for første gang i vinter-OL og ble beste nasjon med syv gullmedaljer. Norge gjorde den svakeste prestasjonen i vinter-OL til da, og hadde bare med seg to gullmedaljer hjem. Hallgeir Brenden forsvarte sitt gull på 15 km langrenn fra 1952, og Sverre Stenersen vant kombinert.
|
Vinter-OL 1956 var de 7. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 26. januar til 5. februar 1956 i Cortina d'Ampezzo i Italia. Sovjetunionen deltok for første gang i vinter-OL og ble beste nasjon med syv gullmedaljer. Norge gjorde den svakeste prestasjonen i vinter-OL til da, og hadde bare med seg to gullmedaljer hjem. Hallgeir Brenden forsvarte sitt gull på 15 km langrenn fra 1952, og Sverre Stenersen vant kombinert.
== Valg av vertsby ==
Cortina d'Ampezzo hadde tidligere blitt tildelt Vinter-OL 1944, som måtte avlyses på grunn av andre verdenskrig.Under den internasjonale olympiske komités 44. sesjon i Roma i Italia 28. april 1949, ble byen igjen valgt som arrangør av vinterlekene.
== Resultater ==
== Medaljestatistikk ==
Det tyske laget bestod av utøvere både fra Vest-Tyskland og Øst-Tyskland.
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over personer som har tent den olympiske ild
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andersen, P. Chr. (1957). «De VII. Olympiske Vinterleker 1956». Den nye olympiaboken: sommer og vinterleker 1948-1952-1956. Oslo: Dreyer. s. 226–250. [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1956
Jorsett, Per (1920-) (1996). «Cortina d'Ampezzo 1956. De 7. olympiske vinterleker 1956». 100 år med olympiske leker: Norges olympiske komités offisielle jubileumsbok. Oslo: Hjemmets bokforl. s. 96–99. ISBN 8259016818. [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) 1956 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 1956 Cortina d'Ampezzo Winter Games Arkivert 17. april 2020 hos Wayback Machine. på sports-reference.com
|
Italia
| 10,167 | 10,167 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Porsgunnselva/Skienselva
|
2023-02-04
|
Porsgunnselva/Skienselva
|
['Kategori:59,1°N', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Porsgrunn', 'Kategori:Elver i Skien', 'Kategori:Norsjø–Skienkanalen', 'Kategori:Skiensvassdraget']
|
Elva som i Skien kalles Skienselvaog i Porsgrunn kalles Porsgrunnselva utgjør den nederste delen av Skiensvassdraget i Telemark.
Elva starter i Skien by, ved Telemarkskanalens første sluse, og renner gjennom Porsgrunn før den munner ut i Frierfjorden ved Herøya. Gjennomsnittlig årlig vannføring til Skienselva ved utløpet av Norsjø er på 263 m³/s.Navnet på elva, som renner gjennom de to byene, har tidvis vært gjenstand for diskusjoner om hva som er elvas korrekte navn; se Navnedebatten om Porsgrunnselva/Skienselva.
|
Elva som i Skien kalles Skienselvaog i Porsgrunn kalles Porsgrunnselva utgjør den nederste delen av Skiensvassdraget i Telemark.
Elva starter i Skien by, ved Telemarkskanalens første sluse, og renner gjennom Porsgrunn før den munner ut i Frierfjorden ved Herøya. Gjennomsnittlig årlig vannføring til Skienselva ved utløpet av Norsjø er på 263 m³/s.Navnet på elva, som renner gjennom de to byene, har tidvis vært gjenstand for diskusjoner om hva som er elvas korrekte navn; se Navnedebatten om Porsgrunnselva/Skienselva.
== Referanser ==
|
| munning = Frierfjorden, Porsgrunn
| 10,168 | 10,168 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjell_Magne_Bondevik
|
2023-02-04
|
Kjell Magne Bondevik
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. september', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016', 'Kategori:KrF-statsråder', 'Kategori:Kristelig Folkepartis ledere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottagere av Nikken-prisen', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Norske lutherske prester', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Norske statsråder etter 1945', 'Kategori:Norske utdanningsministre', 'Kategori:Norske utenriksministre', 'Kategori:Personer fra Molde kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Syse', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Willoch', 'Kategori:Statssekretærer i Regjeringen Korvald', 'Kategori:Storkors av St. Olavs Orden', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1973–1977', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1977–1981', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1981–1985', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1985–1989', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1989–1993', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1993–1997', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1997–2001', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2001–2005', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Møre og Romsdal', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra KrF', 'Kategori:Terra Mariana-korsets orden', 'Kategori:Vinnere av Petter Dass-prisen']
|
Kjell Magne Bondevik (født 3. september 1947 i Molde) er en norsk politiker (KrF) og nåværende leder av Oslosenteret. Bondevik var statsminister 1997–2000 og 2001–2005, og var før det utenriksminister 1989–1990, kirke- og undervisningsminister 1983–1986. Han møtte som stortingsrepresentant første gang som vararepresentant 1969–1970, og var fast innvalgt for Møre og Romsdal fra og med 1973 til og med 2005. Bondevik var parlamentarisk leder for Kristelig Folkeparti 1986–1989, 1993–1997 og 2000–2001, samt partileder 1983–1995.
|
Kjell Magne Bondevik (født 3. september 1947 i Molde) er en norsk politiker (KrF) og nåværende leder av Oslosenteret. Bondevik var statsminister 1997–2000 og 2001–2005, og var før det utenriksminister 1989–1990, kirke- og undervisningsminister 1983–1986. Han møtte som stortingsrepresentant første gang som vararepresentant 1969–1970, og var fast innvalgt for Møre og Romsdal fra og med 1973 til og med 2005. Bondevik var parlamentarisk leder for Kristelig Folkeparti 1986–1989, 1993–1997 og 2000–2001, samt partileder 1983–1995.
== Bakgrunn ==
Kjell Magne Bondevik er sønn av Johannes Bondevik (1905–2007), tidligere rektor ved Molde Folkehøgskole (da Rauma Folkehøgskole), og husmor Margit Hæreid (1905–1976).
Han avla examen artium ved Molde kommunale høgre ålmennskule.
Han er utdannet teolog (cand.theol.) fra Menighetsfakultetet i Oslo fra 1975. Han ble ordinert som prest i Den norske kirke i 1979.
Han er gift med ungdomskjæresten Bjørg Bondevik (født Rasmussen) fra parallellklassen. Sammen har de to sønner og én datter. Bondevik er nevø av tidligere statsråd Kjell Bondevik, fetter av biskop Odd Bondevik og svoger med prest og forfatter Eyvind Skeie.
== Politisk arbeid ==
=== Inntreden i politikken ===
Bondevik fikk allerede ved oppveksten en sterk tilknytning til den kristne legmannsbevegelsen, i tillegg til politiske impulser fra sin onkel Kjell Bondevik, som var parlamentarisk leder av KrF på 1960-tallet. I 1965 meldte Bondevik seg inn i KrF, og ble allerede tre år senere valgt til nestleder i Kristelig Folkepartis Ungdom. Bondevik har seinere selv uttalt at han regner seg som en sekstiåtter, og at han ved å ha blitt påvirket av den radikale vinden i tiden bidro til å radikalisere KrFU. «For oss kristne var kirkemøtet i Uppsala skjellsettende, der internasjonal fattidom, miljø- og ressursspørsmål sto på dagsordenen. Dette ansporet oss unge til ganske radikale standpunkt.» Tankene som han delte med en del andre unge i partiet førte uansett KrF inn i en ny ideologisk plattform, hvor man ikke ville definere seg som verken borgerlig eller sosialistisk, men heller som et eget "tredje alternativ".En av de avgjørende grunnene for at Bondevik bestemte seg for å satse full tid på politikken, var erfaringene han fikk etter at statsminister Lars Korvald i oktober 1972 hentet ham til Statsministerens kontor som statssekretær.
=== Statsråd ===
Da Bondevik overtok formannsvervet i KrF etter Kåre Kristiansen i april 1983, myket landsmøtet opp KrFs holdning til et mulig regjeringssamarbeid med Høyre. Da høyreregjeringen til Kåre Willochs regjering i 1983 ble utvidet med KrF og Senterpartiet, ble Bondevik utnevnt som kirke- og undervisningsminister. Fra høsten 1985 til regjeringen gikk av i mai 1986, var han også statsministerens stedfortreder.
Foran stortingsvalget i 1989 var Bondevik sentral i arbeidet med å danne en ny borgerlig koalisjonsregjering. Han ble i 1989 utnevnt som utenriksminister i Jan P. Syses regjering i perioden 1989 til 1990. Bondevik knyttet i denne tiden mange internasjonale kontakter, og engasjerte seg internasjonalt for menneskerettighetene.
I løpet av 1970- og 1980-tallet hadde Bondevik vært aktiv med på å omforme KrF fra et protestparti med noen få hjertesaker til et kristendemokratisk parti med et samlet program og vilje til regjeringsmakt. På 1990-tallet arbeidet han for å gjøre partiet akseptabelt i bredere kretser enn bedehusbevegelsen. Som ledd i denne strategien trakk han seg i 1995 som partileder til fordel for en yngre kvinne, Valgerd Svarstad Haugland.
=== Statsminister ===
Ved valget i 1997 fikk KrF 13,7 prosent av stemmene. Det var en seier for Bondeviks linje i KrF og for sentrumslinjen i norsk politikk, at Bondeviks koalisjonsregjering av KrF, Senterpartiet og Venstre 17. oktober 1997 overtok makten som regjering. Bondevik ble statsminister fra 17. oktober 1997 til 17. mars 2000.
Bondeviks regjering hadde i begynnelsen gode meningsmålinger, men kom sommeren 1998 opp i vanskeligheter da presset mot kronen og indre uenighet i budsjettpolitikken, preget nyhetsbildet. 31. august 1998 meldte Statsministerens kontor at Bondevik var sykmeldt på grunn av en depressiv reaksjon. Senterpartiets leder Anne Enger Lahnstein, som var kulturminister, overtok som fungerende statsminister inntil Bondevik var tilbake igjen etter tre og en halv uke. Bondevik har senere uttalt at han både er overrasket og glad for at hans åpenhet omkring sykmeldingsperioden har fått så stor betydning i ettertid. Bondevik fikk om lag 1000 brev med respons fra folk i løpet av tre-fire ukers tid.Da regjeringen stilte kabinettsspørsmål i den såkalte gasskraftsaken, kastet Arbeiderpartiet og Høyre regjeringen for å kunne gi utslippstillatelser til gasskraft uten CO2-rensing. Da USAs president Bill Clinton kom på offisielt besøk den 1. november 1999 var dette den første gangen en sittende amerikansk president besøkte Norge. Bondevik fikk god kontakt med Det hvite hus, og hadde flere samtaler med den amerikanske toppledelsen, herunder flere reiser til USA.Kjell Magne Bondeviks andre regjering ble utnevnt av Kongen i statsråd 19. oktober 2001. Den var også en mindretallsregjering, men utgått av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Etter valgnederlaget i 2005 ble denne regjeringen avløst den 17. oktober. Bondevik hadde før valget i 2005 takket nei til ny nominasjon til Stortinget, og var ved regjeringsskiftet ute av det politiske liv.
I sin andre regjeringsperiode ble Bondevik i 2004 tildelt storkorset av St. Olavs Orden. Han ble da den første sittende statsminister som mottok denne ordenen på over 80 år, etter at flere av hans forgjengere hadde takket nei.
=== Oslosenteret for fred og menneskerettigheter ===
I januar 2006 presenterte Bondevik stiftelsen Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, eller «The Oslo Center». Senteret ble offisielt åpnet 31. august samme år. Bondevik viderefører i dette arbeidet sin særlige interesse for menneskerettigheter, demokratiutvikling og interreligiøs og interkulturell dialog.
Bondevik uttalte i forbindelse med lanseringen; «Det er en gammel drøm som går i oppfyllelse. Jeg har lenge tenkt at når jeg slutter i politikken, skal jeg vie all min tid til fattige og forfulgte. Vi skal gradvis bygge oss opp, slik at det blir full drift fra høsten av, da med 5–6 personer på heltid. Jeg vil benytte meg av nettverket jeg har fra tiden som statsminister. Jeg har en del åpne dører.»
Bondevik er blitt kritisert for at han mottok 1.4 millioner kroner fra Muslim World League og for at Oslosenteret for fred og menneskerettigheter mottok 5.4 millioner fra samme organisasjon. Muslim World League har bånd til regimet i Saudi-Arabia, i henhold til blant annet Amnesty International. Han har også blitt kritisert for å ha skrevet rosende om Kasakhstan, og det kom etter hvert fram at han hadde fått betaling for dette.
== Utmerkelser ==
Bondevik har mottatt en rekke ordener og utmerkelser. Han er innehaver av storkors av St. Olavs Orden (2004), storkors av Den guatemalske quetzalordenen (1990), storkors av den estiske Terra Mariana-korsets orden (2002), storkors av Republikken Italias fortjenstorden (2004) og storkors av Den portugisiske fortjenstorden (2004). I 2016 ble han tildelt Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016.Bondevik er utnevnt til æresdoktor ved Suffolk University, Boston, USA (2000), The Luther Institute, Washington, DC, USA (2000),Wonkwang University, Seoul, Sør-Korea (2000), Kyung Hee University, Seoul, Sør-Korea (2002) og er æresprofessor ved Gumiljov-universitetet i Astana, Kasakhstan (2004). I 2005 ble Bondevik tildelt æresmedalje fra Solidaritet i Polen. Av innenlandske utmerkelser er Bondevik mottaker av Tabuprisen fra Rådet for psykisk helse (1999) og Ibsenårets hederspris (2007). Norsk presse har hedret Bondevik med Snill gutt-statuetten (1998) og Petter Dass-prisen fra avisen Vårt Land (1997). Han ble av Bergens Tidende kåret til årets politiker i 1997. I 1998 ble Bondevik utnevnt til årets romsdaling av Romsdals Budstikke.
== Publikasjoner ==
1994: Det tredje alternativ – en debattbok om kristendemokratisk ideologi
2006: Et liv i spenning (selvbiografi), Aschehoug Forlag
2009: Fortellingen om Aung San Suu Kyi: ambassadør-datteren som ofrer seg for fred og frihet (sakprosa), Kagge Forlag – en bok beregnet på unge lesere om den tidligere fredsprisvinneren fra 1991, Aung San Suu Kyi
== Litteratur ==
Rimehaug, Erling: Midtbanespilleren. Kjell Magne Bondevik og Kristelig Folkeparti (1997)
Solhjell, Kåre Olav: Tru og makt. Kristeleg Folkepartis historie 1933 - 2008 (2008)
== Se også ==
Kjell Magne Bondeviks første regjering (17. oktober 1997–17. mars 2000)
Kjell Magne Bondeviks andre regjering (19. oktober 2001–17. oktober 2005)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kjell Magne Bondevik – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kjell Magne Bondevik – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kjell Magne Bondevik på Internet Movie Database
(no) Kjell Magne Bondevik hos Stortinget
(no) Kjell Magne Bondevik hos Norsk senter for forskningsdata
(en) Kjell Magne Bondevik hos Europarådets parlamentarikerforsamling
(no) Kjell Magne Bondevik i Norsk biografisk leksikon Wikiquote: Kjell Magne Bondevik – sitater
|
Kjell Olsson Bondevik (født 11. mars 1901 i Leikanger i Sogn og Fjordane, død 22.
| 10,169 | 10,169 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bigbang
|
2023-02-04
|
Bigbang
|
['Kategori:Alternative rockegrupper', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1992', 'Kategori:BigBang', 'Kategori:Norske rockegrupper']
|
Denne artikkelen omhandler det norske bandet Bigbang. For det koreanske bandet, se Bigbang (sørkoreansk band). For teorien om universets opprinnelse, se Big Bang.Bigbang er et norsk rockeband startet i 1992. Originalbesetningen bestod av Øystein Greni på gitar og vokal, Christer Engen på trommer og Erik Tresselt på bass. Siden starten har det vært flere utskiftninger av medlemmer, og totalt har fire bassister og fem trommeslagere vært medlem i kortere eller lengre tid. Dagens besetning består av Greni, Olaf Olsen på trommer og Nikolai Hængsle Eilertsen på bass.
Gjennom årene har de produsert ni studioalbum: Waxed (1995), Electric Psalmbook (1999), Clouds Rolling By (2000), Frontside Rock'n'Roll (2002), den kjente dobbel live plata Radio Radio TV Sleep (2004) (dobbelt-album med en akustisk og en elektrisk del), Poetic Terrorism (2005), Too Much Yang (2007), Edendale (2009), Epic Scrap Metal (2011), The Oslo Bowl (2013) og Glory Chord (2019). De har også gitt ut en DVD med navnet Radio Radio TV Sleep. I desember 2007 ga de ut samleplaten Something Special – The Best of Bigbang. De fikk Gammleng-prisen i 2014 og har vært nominert til totalt elleve Spellemann- og Alarmpriser.
|
Denne artikkelen omhandler det norske bandet Bigbang. For det koreanske bandet, se Bigbang (sørkoreansk band). For teorien om universets opprinnelse, se Big Bang.Bigbang er et norsk rockeband startet i 1992. Originalbesetningen bestod av Øystein Greni på gitar og vokal, Christer Engen på trommer og Erik Tresselt på bass. Siden starten har det vært flere utskiftninger av medlemmer, og totalt har fire bassister og fem trommeslagere vært medlem i kortere eller lengre tid. Dagens besetning består av Greni, Olaf Olsen på trommer og Nikolai Hængsle Eilertsen på bass.
Gjennom årene har de produsert ni studioalbum: Waxed (1995), Electric Psalmbook (1999), Clouds Rolling By (2000), Frontside Rock'n'Roll (2002), den kjente dobbel live plata Radio Radio TV Sleep (2004) (dobbelt-album med en akustisk og en elektrisk del), Poetic Terrorism (2005), Too Much Yang (2007), Edendale (2009), Epic Scrap Metal (2011), The Oslo Bowl (2013) og Glory Chord (2019). De har også gitt ut en DVD med navnet Radio Radio TV Sleep. I desember 2007 ga de ut samleplaten Something Special – The Best of Bigbang. De fikk Gammleng-prisen i 2014 og har vært nominert til totalt elleve Spellemann- og Alarmpriser.
== Historie ==
Bigbang ble startet i 1992 av Øystein Greni, Christer Engen og Erik Tresselt. Den første plata, Waxed, ble gitt ut i 1995 på Grenis eget plateselskap, Grandsport Records. I 1997 ble singelen «How Do You Do» gitt ut på 7" vinyl, også denne på Grandsport. Singelen ble gitt ut i fire ulike farger: Sort, gul, grønn og rød.
I 1998 solgte Greni Vespaen sin for å finansiere innspillingen av plata Electric Psalmbook. Også dette ble gitt ut på eget plateselskap, ettersom ingen andre plateselskaper var interessert. På denne tiden var det mye turbulens innad i bandet, og de var i praksis oppløst da de spilte på by:Larm vinteren 1999. Til deres store overraskelse ble de svært godt mottatt, og flere plateselskaper meldte sin interesse. De endte med å signere en platekontrakt med Warner, og Electric Psalmbook ble gitt ut på nytt samme høst.
14. februar 2000 ble EPen Girl in Oslo gitt ut, og kun fem dager senere ble en internasjonal utgave sluppet i Tyskland, Sveits og Østerrike. Denne hadde en annen sangliste, med en blanding av spor fra EP-ene Girl in Oslo og New Glow, som ble utgitt i juni 2000. I august samme år utkom langspilleren Clouds Rolling By i august. Albumet ble gitt ut både på CD og LP, hvorav LP-utgaven ble presset i kun 500 eksemplarer.
I juni 2001 ble EP-en Smiling For gitt ut, den første innspillingen de gjorde i sitt eget studio. Deres fjerde album, Frontside Rock'n'Roll, ble gitt ut i mai 2002. Tittelkuttet er skrevet til to av Grenis venner som begge døde under tragiske omstendigheter ikke lenge før plata ble gitt ut. I juni 2002 ble albumet Waxed re-utgitt på Warner.
Vinteren 2003 turnerte Bigbang i Norge. De holdt to konserter de fleste stedene de spilte: en akustisk og en elektrisk. Alle konsertene ble tatt opp, og de beste sangene ble gitt ut på det doble livealbumet Radio Radio TV Sleep i august 2003. Senere samme år ga de ut en DVD hvor hoveddelen bestod av opptak fra turneen.
Etter utgivelsen av Radio Radio TV Sleep var bandet ferdig med sin kontrakt hos Warner, og Øystein Greni valgte å fortsette på sitt eget Grandsport Records i stedet. Plata Poetic Terrorism ble gitt ut 14. april 2005 og tok Bigbangs suksess til nye høyder. To år senere var bandet tilbake hos Warner med albumet Too Much Yang. Albumet ble spilt inn i blant annet det legendariske platestudioet Capitol.
== Bandmedlemmer ==
=== Dagens medlemmer ===
Øystein Greni – gitar, bass, trommer, perkusjon og vokal (1992–)
Olaf Olsen – trommer, perkusjon og backing-vokal (1999-2000, 2001-)
Nikolai Hængsle – bass/keyboards (1999-2004, 2009-)
=== Tidligere medlemmer ===
Christer Engen – trommer (1992–1997)
Martin Horntveth – trommer (1997–1999)
Kristian Syvertsen – trommer (1999)
Karim Sayed – trommer (2000–2001)
Erik Tresselt – bass (1992-1999, 2004-2005)
Øyvind Storli Hoel – bass og backing-vokal (2007-2008)
Jarle Bernhoft - Bass og backing-vokal (2006)
Lasse Weeden – bass (2007)
== Diskografi ==
Etter årstall står høyeste plassering på VG-lista.
=== Album ===
Waxed (1995)
Electric Psalmbook (1999)
Clouds Rolling By (21. august 2000) – nr. 2
Frontside Rock'n'Roll (11. mars 2002) – nr. 3
Radio Radio TV Sleep – livealbum (25. august 2003) – nr. 1
Poetic Terrorism (11. april 2005) – nr. 1
Too Much Yang (19. mars 2007) – nr. 1
Something Special - The Best of Bigbang – samlealbum (desember 2007)
From Acid to Zen – utgivelse for det amerikanske markedet (2008)
Edendale (9. mars 2009) – nr. 1
Epic Scrap Metal (4. mars 2011)
The Oslo Bowl (4. mars 2013)
Glory Chord (10. mai 2019) – nr. 4
Play Louder - Complete Soundtrack - konsertalbum (29. november 2019)
=== EP-er ===
Girl In Oslo EP (14. februar 2000) – nr. 3
New Glow EP (26. juni 2000) – nr. 12
Smiling For EP (18. juni 2001) – nr. 7
Not A Rolling Stone EP (10. oktober 2005) – nr. 12
=== 7" ===
How Do You Do? / Something Better (1997)
Isabel / Better Save Yourself (2009)
=== DVD ===
Radio Radio TV Sleep (2003) – nr. 1
== Priser og nominasjoner ==
Nominert til Spellemannprisen 1999 i klassen rock for Electric Psalmbook
Nominert til Spellemannprisen 1999 i klassen årets nykommer for Electric Psalmbook
Nominert til Spellemannprisen 2000 i klassen årets låt for «Girl in Oslo»
Nominert til Alarmprisen 2001 i klassen beste liveband/artist
Vant Gammleng-prisen 2014 i klassen pop/rock
Nominert til Spellemannprisen 2005 i klassen rock for Poetic Terrorism
Nominert til Alarmprisen 2007 i klassen rock for Too Much Yang
Nominert til Alarmprisen 2007 i klassen beste live
Nominert til Spellemannprisen 2007 i klassen rock for Too Much Yang
Øystein Greni nominert til Spellemannprisen 2009 i klassen populærmusikkomponst for Edendale
Nominert til Spellemannprisen 2013 i klassen rock for The Oslo Bowl
Nominert til Spellemannprisen 2019 i klassen årets musikkvideo for «Leaning On Myself» regissert av Lasse Gretland
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bigbang (musical group from Norway) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bigbang på Internet Movie Database
(en) Bigbang på Discogs
(en) Bigbang på MusicBrainz
(en) Bigbang på Songkick
(en) Bigbang på AllMusic
(en) Bigbang på MySpace
BigBang hos YouTube
|
Bigbang er et norsk rockeband startet i 1992. Originalbesetningen bestod av Øystein Greni på gitar og vokal, Christer Engen på trommer og Erik Tresselt på bass.
| 10,170 | 10,170 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ivar_Aasen
|
2023-02-04
|
Ivar Aasen
|
['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 23. september', 'Kategori:Dødsfall i 1896', 'Kategori:Fødsler 5. august', 'Kategori:Fødsler i 1813', 'Kategori:Ivar Aasen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bibeloversettere', 'Kategori:Norske dagboksforfattere', 'Kategori:Norske leksikografer', 'Kategori:Norske lingvister', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Norske omgangsskolelærere', 'Kategori:Nynorskforfattere', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Ørsta kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider']
|
Ivar Andreas Iversen Aasen (født 5. august 1813 i Ørsta, død 23. september 1896 i Kristiania), var en norsk språkforsker, dikter og botaniker. Han er særlig kjent som opphavsmannen til nynorsk (landsmål) som skriftspråk. Han var også en respektert dikter. Han skrev blant annet diktet «Nordmannen» («Millom bakkar og berg»). Aasen ble i 1873 tildelt St. Olavs Orden for «for litterair Fortjeneste». Aasen vokste opp på Sunnmøre, og arbeidet der til han var nesten 30 år gammel. Etter omfattende dialektstudier, som han foretok på reiser rundt i store deler av Norge, bodde han i Kristiania resten av livet. Han hadde ingen akademisk utdanning, og var stort sett selvlært.
|
Ivar Andreas Iversen Aasen (født 5. august 1813 i Ørsta, død 23. september 1896 i Kristiania), var en norsk språkforsker, dikter og botaniker. Han er særlig kjent som opphavsmannen til nynorsk (landsmål) som skriftspråk. Han var også en respektert dikter. Han skrev blant annet diktet «Nordmannen» («Millom bakkar og berg»). Aasen ble i 1873 tildelt St. Olavs Orden for «for litterair Fortjeneste». Aasen vokste opp på Sunnmøre, og arbeidet der til han var nesten 30 år gammel. Etter omfattende dialektstudier, som han foretok på reiser rundt i store deler av Norge, bodde han i Kristiania resten av livet. Han hadde ingen akademisk utdanning, og var stort sett selvlært.
== Biografi ==
Ivar Aasen ble født på gården Åsen i Hovdebygda på Sunnmøre, som sønn av småbrukeren Ivar Jonsson og Guri fra Ytre-Hovden i samme bygd. Han ble døpt Iver Andreas, formen «Ivar» kom i bruk omkring 1845. Gården han vokste opp på var isolert, så han hadde ingen kamerater. Dette førte til at han leste mye i de få bøkene familien hadde, deriblant Bibelen. Hovedbygda i Ørsta hørte den gangen administrativt sammen med Volda, som var sentrum. Åsen var den siste gården i Ørsta og Ekset den første i Volda når man reiste over eidet. Faren døde da Ivar var tretten i 1826, og moren da Ivar var bare tre år gammel, i 1816. Ivar Aasen var yngst av åtte søsken, og de mistet begge foreldrene tidlig. I foreldrenes fravær ble broren det nye familieoverhodet; han satte Ivar til gårdsarbeid og lot ham ikke utvikle de intellektuelle evnene sine. Men Ivar utmerket seg likevel ved konfirmasjonen, og presten skrev rosende om ham i kirkeboken. Ivar egnet seg lite til kroppsarbeid, og utmerket seg med at han lærte lett. Hjemme hadde de bibelen, noen salmebøker og en huspostill. Gården Ekset med Sivert og Rasmus Aarflots boksamling lå bare tre kilometer frå Åsen-garden. Aarflot hadde selv gjort observasjoner om slektskap mellom sunnmørsdialekten og gammelnorsk, og dette kan ha inspirert den unge Aasen. Aasen lærte seg norrønt, engelsk, fransk og latin. Ifølge Kjell Venås snakket Ivar Aasen trolig en dannet variant av dialekten mens han var i tjeneste hos embetsmennene Thoresen og Daae.
=== Herøy ===
I 1831 begynte han som omgangsskolelærer, først i Ørsta. I september 1833 (20 år gammel) ble han huslærer hos prost Hans Conrad Thoresen i Herøy. Thoresen hadde for vane å ta til seg unge lærere og gi dem videreopplæring. Prosten oppdaget Aasens begavelse og interesse for boklig lærdom. Hos Thoresen fikk Aasen selv opplæring av prosten, og Aasen begynte blant annet å lære seg tysk, grammatikk, latin og historie under prostens veiledning. Hos Thoresen studerte Aasen dikting som eget fag og øvde seg selv i dikting og i å vurdere dikteriske virkemiddel. Aasen var i to år hos Thoresen i Herøy. Aasen avslo Thoresens tilbud om hjelp til en akademisk utdannelse, noe Aasen senere begrunnet med at han ville se hvor langt han kom uten mer skolegang. Aasen hadde et forhold til tjenestejenta Berte Vike i prestegården, noe Thoresen mislikte, trolig fordi han mente det ville komme i veien for Aasens karriere. Thoresen skaffet arbeid til Aasen hos sin svoger Daae på Solnør. Aasen og Thoresen hadde trolig en distansert relasjon, og Thoresen skal ha gitt eller truet Aasen med juling om han ikke brøt med Berte. Da Berte senere forsøkte å oppsøke Aasen på Solnør skal han vært ute på plantestudier for å unngå å treffe henne. Aasen besøkte Thoresen i Bergen, der han hadde vært prest siden 1843, i september 1851 og i september 1855. Thoresen ble i 1843 sogneprest i Korskirken i Bergen under biskop Neumann.
=== Solnør ===
Fra november 1835 var Aasen privatlærer hos kaptein Ludvig Daae (Thoresens svoger) på Solnør i Skodje i syv år. På Solnør var han blant annet lærer for kapteinens sønn, den unge Ludvig Daae, og hans fem søsken. Ludvig Daae jr. var i over 20 år stortingsrepresentant, og dessuten medlem av Johan Sverdrups regjering. Aasen fikk tre ganger innkalling til militærtjeneste uten å møte. Boten han fikk for dette ble betalt av kaptein Daae. Deretter ble Aasen strøket fra rullene. Han forlot Solnør 21. september 1842, og begynte da på sin lange reise for å kartlegge dialekter. Aasen skal senere ha gjort et forsøk på å fri til Ludvig Daaes søster Susanne (født 1824), som Aasen også var lærer for. Ludvig Daae og Aasen forble nære venner, særlig i den lange perioden da Daae var stortingsmann og statsråd i Kristiania. Aasen og Daae brevvekslet jevnlig. Daaes få etterlatte skrifter er kilder til Aasens liv.Aasen var i stor grad selvlært, og de syv årene på Solnør var hans viktigste læretid. Han forlot Solnør som en for sin tid lærd mann. På Solnør leste han blant annet Mauritz Hansens Grammatik i det danske og norske Sprog. Han lærte seg også fremmede språks grammatik, og leste Rasmus Rasks Veiledning til det Islandske eller gamle Nordiske Sprog og Haldorssons islandske ordbok. På Solnør lærte han fransk, engelsk og gresk. Ole Digernes, en offisersutdannet nabo til Solnør, hadde utarbeidet en grammatikk i et håndskrevet manus som Aasen fikk tilgang til. På Solnør dyrket han sin interesse for planter og blomster, som han samlet på. Han reiste til Molde for å vise frem plantesamlingen til prost Deinboll, som var en kyndig botaniker. Deinboll var interessert, men det kom ikke noe særlig ut av møtet.På Solnør leste Aasen aviser fra Christiania, og ble særlig engasjert av artikler av P.A. Munch og Henrik Wergeland om forutsetningene for et eget norsk språk. Wergeland mente dansken burde fornorskes, mens Munch mente at dansk måtte forbli dansk, og foreslo i stedet et norsk skriftspråk basert på en god dialekt og gammelnorsk. Aasen begynte å granske sin egen sunnmørske dialekt, og plantelivet i distriktet. Aasen skal ha blitt overrasket over likhetstrekkene mellom islandsk og egen dialekt. I 1836, da han bare 22 år gammel var huslærer på Solnør, skrev han det programmatiske essayet «Om vort Skriftsprog» (trykt første gang i Syn og Segn 1909). Stephen Walton kaller dette essayet en «retorisk kraftprestasjon» og et naturlig utgangspunkt for drøfting av Aasens livsverk. I «Om vort Skriftsprog» skriver Aasen blant annet:
Vi trænge aldrig til at gaae udenom Grændserne efter et Sprog; vi skulde lede i vore Gjemmer, og see efter, hvad vi selv eiede, førend vi gik hen at laane af Andre. Ligesaa lidet, som det skulde hædre en fri Mand at aftrygle af Andre, hvad han selv havde Forraad af, ligesaalidet hædrer det os, at vi heller samle udenlandske Ord, end benytte dem, der almindelig kjendes og bruges i vore Bygder. (...) Skal vi da, tænkte jeg, give Slip paa denne kostelige Skat fra Fortiden, som vore Forfædre gjennem alle sine Trængsler have troligen bevaret og overladt til oss om en hellig Arv? Skal dens Besiddelse, saa retfærdig som den er, endnu gjøres os stridig, nu, da Folkefriheden atter befinder sig mellem vore Klipper?
=== Bergen ===
Aasens første lange reise fra hjemtraktene var til Bergen i 1841 (på den tiden gikk det dampbåtrute), og det ble en avgjørende reise i livet hans. Han kom til Bergen 30. juli og han hadde blant annet med seg 509 planter ordnet etter Linnés system. I bagasjen var også manuskriptet til Den søndmørske Dialekt, en grammatikkstudie.Han reiste til Bergen for å få arbeidet sine vurdert av biskop Jacob Neumann. Denne ble svært imponert over språkarbeidet, særlig grammatikken basert på sunnmørsdialekten, og deler av arbeidet sammen med en selvbiografi ble trykt i to nummer av Bergens Stiftstidende i 1841. Kontakten med biskop Neumann ble inngangsbilletten til Det kongelige Norske Videnskabers Selskab og raus pengestøtte, som gjorde den omfattende reisingen mulig. I Bergen møtte han ledende personer som Lyder Sagen og Hans Holmboe. Gjennom Neumann kom han i kontakt med F.M. Bugge, som var preses i vitenskapsselskapet i Trondheim. Da han årene etter drev dialektstudier i Nordhordland, reiste han ofte til Bergen, og i oktober 1943 besøkte han Wilhelm Frimann Koren Christie. Aasen ble imponert av Christies kunnskaper og de språkstudiene Christie hadde gjort på egen hånd. Aasen besøkte deretter Christie flere ganger. Ifølge Christie var den «Bergenhusiske» dialekt og uttale den som var nærmest islandsk (og dermed gammelnorsk), og for kyndige bønder i distriktet var det ikke vanskelig å forstå islandsk. Blant Aasens støttespillere i Bergen var Marius Nygaard, Henrik Krohn, Jan Prahl og Georg Grieg.
Folk flest trur han var ein stakkars sunnmørsbonde som fór rundt og samla ord. Her ser me noko anna: Ein upplyst ergjerrig ung mann som er ute for å læra og øva storverk. Han tek inn på storfolks vis med sine dokument og anbefalingsbrev hjå alle stor-folk han veit er kunnskapsrike og har verdfulle bøker. Og hjå dei stoggar han då og arbeider i boksamlingane deira. So tek han seg turar ikring og talar med bønder og arbeidsfolk, men merk vel: han held dei for ålmuge. Rett nok tek han inn hjå brave upplyste bønder ogso, men serleg er han på jakt etter kapteinar og skrivarar og godseigarar, prestar som han veit har mange ‘latinske og videnskapelige bøger', som han segjer. Serleg grust er det å stana der det er gamalnorske og islandske bøker. Ivar Aasen var ein lærd verdensmann, det skynar eg no. Og slett ikkje folkesky. Han kunde ikkje vera det, utan hadde han ikkje fenge gjort det han gjorde.
=== Christiania ===
I 1847 slo han seg ned i Kristiania, og ble boende der resten av livet, med unntak av et opphold på fødestedet i 1851 og studiereiser i Sør-Norge om sommeren. Hans venn og tidligere elev Ludvig Daae kom til Christiania for å studere et par år tidligere. I Kristiania pleide han omgang med Ludvig og hans søsken Henrik og Susanne. Mens Eilert Sundt oppholdt seg i Kristiania til 1869 møttes han og Ivar Aasen av og til, og Aasen leste bøkene Sundt ga ut. Aasen og Aasmund O. Vinje ble venner på 1850-tallet, og Aasen hjelpte Vinje med bladet Dølen. Ifølge Hovden satte Aasen Bjørnson høyere enn Ibsen som forfatter, og Aasen så færre teaterstykker av Ibsen enn av Bjørnson. Aasen hadde bøker av Ibsen, men skrev aldri egne kommentarer som er bevart. Aasen noterte ikke noe om premierene på Ibsens store stykker som Peer Gynt (1876) eller Et Dukkehjem (1880). Ibsens Rosmersholm kan til dels være inspirert av Solnør som Ibsen selv besøkte sommeren 1862. Av Bjørnson så Aasen blant annet stykkene Mellem Slagene og En Fallitt, men ikke Maria Stuart eller Sigurd Jorsalfar (1872) med musikk av Grieg. Ibsen og Aasen møttes hjemme hos Paul Botten-Hansen i 1859, men de to snakket ikke sammen før i 1885, ifølge Aasens dagbok, og til 80-årsdagen fikk Aasen en hilsen fra Ibsen. I Botten-Hansens hollenderkrets inngikk Ludvig Daae, tremenning av navnebroren Ludvig Daae på Solnør. Sammen med sambygdingen Anders Hovden støtte Aasen på Henrik Ibsen, og Ibsen hilste fordi han straks kjente igjen Aasen. «Jeg leser aldri andres bøker» skal Ibsen ha bemerket. Ved minst en anledning hjalp Aasen Bjørnstjerne Bjørnson med å oversette et stykke til dialekt. Aasen hjalp Anders Hovden økonomisk da han var student i Kristiania rundt 1880.Fra et brev til Ludvig Daae på Solnør om mangelen livsledsager:
Den gamle fixe Idee kommer atter ligesaa stærk som før, og heller sterkere end svagere; naar man saa ikke seer nogen Forløsning, medens tvertimod den ene Udsigt efter den anden forsvinder, saa bliver man altsaa gaaende i en stedsevarende Ærgrelse. Imidlertid kan man intet gjøre, saa længe man ikke har truffet den rette. Af dem, som man kjender, er der ingen, som man kan rigtig blive forelsket i; derimod seer man saa mange andre, som kunde blive ret alvorlig forlibt i, men deels faaer man vide, at de ere forpagtede, eller at de hører til en Stand, som gjør enhver Tilnærmelse umulig. En Hindring var det nu at i lang Tid, at jeg altid havde mine Tanker henvendte til Folk ude paa Landet, og ikke havde noget videre Bekjendtskab her i Byen; men dette har jeg nu i den sidste Tid søgt at rette paa, deels ved at modtage alle Indbydelser, og deels ved at opsøge Folk uden nogen innbydelse. Jeg kan saaledes fortælle, at jeg uden nogen Indbydelse har opsøgt et Par Søndmørs Folk i Vaterland, nemlig Hr Andersen fra Stranden og hans Kone; jeg har været hos dem og ædet Søndmørs Ball og Dravle; men nogen giftende Gjente fra Nordlandet vidst de ikke at skaffe. Jeg har været i Besøg hos fru Daae paa Asylet i Tomtegaden i Selskab med adskillig andet Folk; og jeg har dessuten besøgt flere Folk, som du ikke kjender; men med alt dette saa er jeg lige nær. Jeg har pratet mangfoldig meget med Damer og skrevet Stambogsblade til dem med meget siirlige Vers; jeg har endog vovet at vise mig i Theatret med en ung og smuk Dame ved Siden; og med alt dette er jeg lige nær. Jeg faar ikke smage saa meget som et Haandtryk engang.
=== Dialektstudier ===
Allerede i essayet «Om vort Skriftsprog» (1836) formulerte Aasen ideen et nytt «Hovedsprog» som ikke er basert på en enkelt dialekt, men som skulle være et grunnlag for alle dialekter. For å oppnå dette ville han utarbeide ordsamlinger «for enhver af Landets større Provindser» og:
«Disse Ordsamlinger skulde indsendes til et Selskab, oprettet af sprogkyndige Mænd, som skulde anstille Sammenligninger og gjøre Udvalg, og efterat saaledes Hovedsproget var bestemt, skulde dette Selskab udarbeide en fuldstændig norsk Ordbog, med tilsvarende Grammatik.»Artiklene og Neumanns støtte førte til at Aasen fikk et årlig stipend på 120–200 speciedaler fra Videnskabsselskabet i Trondhjem for å reise og granske det norske folkemålet. Det skal ha vært rektor Fredrik M. Bugge i Trondheim som på en reise i Bergen kom over Neumans artikler og som fikk vitenskapsselskapet til å bevilge støtten til Aasen. Han var på reisefot 1843–47. Han hørte på forskjellige dialekter, og skrev ned ord, uttrykk og grammatikalske former. Han samlet også inn ordtak, men Aasen var hverken folkeminnegransker eller sosiolog. Undersøkelsene konsentrerte seg i første omgang om Vestlandet, hvor han regnet med å finne de beste (det vil si de minst danskpåvirkede) dialektene, men Aasen kom til å reise over det meste av landet. På de fire årene la han bak seg mer enn 400 mil, og kom så langt nord som Helgeland.
Høsten 1842 reiste han gjennom Nordfjord og til Sogn. Den vinteren var han lenge i Sogndal, og han hadde personlig sans for sognemålet. I Sogndal og andre steder tegnet han blant annet landskapet, i tillegg til dialektnotatene. I 1843 hadde han et opphold i Eivindvik, i Gulen ytterst i Sogn, og bodde der blant annet hos sin venn presten Niels Griis Alstrup Dahl. I 1843-1844 oppholdt han seg blant annet 9 måneder i Nordhordland, «strilelandet», for å studere språket der. Oppholdet varte lenge fordi han ventet på penger til å reise videre. Aasen omtalte strilene som «en mærkværdig Slægt», som holdt fast ved gamle skikker og som ga et fattig inntrykk i form av klær og boliger. Strileklærne ble ofte gjort narr av av andre, men Aasen mente at latteren var ubegrunnet fordi klærne var praktiske og bekvemme for kystbefolkningen, som ferdes mye på sjøen. I strilemålet fant han mange særtrekk som han mente var eldgamle. Mens han var i Nordhordland reiste han mange ganger til Bergen.I november 1845 reiste han til Trondheim, og ble over vinteren. Fra mai til desember 1946 drev han dialektstudier i Trøndelag og på Helgeland. Vitenskapsselskapet i Trondheim ga Aasen i ekstraoppdrag å lete etter arkeologiske eller andre spor etter at de første nordmenn innvandret fra nord. Aasen var i Trondheim til september 1847, og reiste da gjennom Østerdalen, Hedmarken og Romerike til Kristiania. I byen la han for P.A. Munch og andre frem manuset Det norsk Folkesprogs Grammatik som ble publisert i 1848. Munch mente at boken var et nasjonalverk hele folket burde være stolte av.Da den fireårige stipendiereisen var sluttført i 1847, slo han seg til i Kristiania, og ble boende der resten av livet. Han drog likevel regelmessig på studiereiser, for det meste om sommeren, i 20 år, blant annet til Telemark, Agder og rundt på Østlandet, samt til Vestlandet og Trøndelag. Totalt var han innom mer enn halvparten (250) av landets kommuner, regnet etter kommuneinndelingen i 1995. Aasen trivdes ikke med reiselivet og det å stadig måtte bli innkvartert hos fremmede, samtidig likte han de sosiale sidene ved reisene.I 1850 reiste han til Sunnmøre, og ble værende på familiegården et år. Da hadde han ikke besøkt fødestedet på åtte år. Dette året fullførte han Sunnmørsgrammatikken. Sommeren 1851 reiste han til Lofoten og Tromsø. Dette var siste gang han besøkte landsdelen. I 1851 tildelte Stortinget et livsvarig stipend til Aasen.Edvard Hoem mener at Ivar Aasen var en blant andre språkforskere i Europa på den tiden, og at det ikke var noe særnorsk ved Aasens arbeid. Flere andre språk som tidligere bare hadde eksistert som talespråk ble etablert som skriftspråk på den tiden, blant annet som utslag av en nasjonalromantisk stemning. Det gjelder blant andre slovakisk (offisielt skriftspråk 1863), kroatisk og makedonsk. Aasen var imidlertid inspirert av Rasmus Rasks islandske grammatikk, som han leste i tiden på Solnør.
=== Senere år ===
Ivar Aasen gjennomførte en klassereise fra småbrukersønn til statsstipendiat. Han takket nei til fast professorstilling. Han reiste over hele Norge på en tid da det var vanskelig å reise, og prosjektet hans møtte motstand. Allikevel er Aasens liv fattig på ytre begivenheter.
Aasens følelsesliv er lite kjent, og det er få kilder å øse av. Han hadde god råd, men brukte lite penger på seg selv, og bodde dårlig hele livet. Han førte dagbok fra 1830 av, men den inneholder for det meste tørre beskrivelser av været og korte notiser om hvilke sykdommer han led av, hvem han hadde møtt og hva han hadde lest, dessuten handlingsreferater av teaterstykkene han hadde sett.Ottar Grepstad understreker at den tradisjonelle fremstillingen av Aasen som en fattigslig og ensom stakkar er en misvisende myte, lansert av Kristofer Janson i Aasens levetid, som senere ble ukritisk kopiert inn i litteraturhistorien. Selv klaget Aasen over alle som kom på besøk og ikke ga ham arbeidsro. Han slo seg gjerne løs i godt selskap. Statsstipendet gjorde at han ikke behøvde å leve trangt og han etterlot seg en formue på omkring 2 millioner kroner i dagens kroneverdi, samt en boksamling på 2 800 bind.Aasen var ingen flittig brevskriver, de fleste brevene er svar på spørsmål; vennen Mauritz Aarflot (sønnesønn av Sivert Aarflot) fikk brev hvert år, broren Jon hvert tredje. Aasen hadde ingen utstrakt korrespondanse med den gryende målbevegelsen. Henrik Krohn har bare fått ett brev, Georg Grieg noen få og Jan Prahl ingen.
Trøytt naar soli ho stig i havstridsmann søkjer sitt svæve;
sæl no søv under hovustav
Ivar Aasen hin gjæve.
Minne vil vaka um denne grav
i all æve.
Hverken i brev eller dagbøker gikk Ivar Aasen noen gang helt over til sitt eget språk, han skrev noen få landsmålsbrev, men holdt seg for det meste til dansk, som han var vant til. Både dagbøkene og brevene ble utgitt i 1957–60.
Ved siden av det språkfaglige ga Aasen også ut en del andre bøker, bl.a. En liden Læsebog i Gammel Norsk (1854), syngespillet Ervingen (1855), Norske Ordsprog (1856, endelig utgave 1881) og diktsamlingen Symra (1863, endelig utgave 1875). Hans lengste sammenhengende tekst på landsmål er Heimsyn: ei snøgg Umsjaaing yver Skapningen og Menneskja: tilmaatad fyre Ungdomen (1875). Boken er på 96 sider og har aldri vært mye lest, derimot har flere av sangene fra Ervingen og Symra blitt folkeeie.
Ivar Aasen var en svært selvkritisk forfatter; de fleste av hans arbeider foreligger i to versjoner, der den seneste er den mest gjennomarbeidede og endelige. I tillegg skrev han mye for skrivebordsskuffen, både dikt, artikler og vitenskapelige arbeider. Mye av dette er trykt etter hans død, og flere utgivelser er fortsatt under forberedelse.
Den tradisjonelle fremstillingen av Ivar Aasen er preget av at det lettest tilgjengelige kildematerialet stammer fra Aasens siste år. Et karakteristisk eksempel er Anders Hovdens biografi Ivar Aasen i Kvardagslaget. Hovden kjente Aasen som gammel, og fremstiller en Aasen som er syk, ensom og går i hullete sokker. Den moderne biografen Stephen Walton mener dette bildet er for ensidig, og mener at Aasen nok både tok seg bedre ut og var mer sosialt aktiv i yngre år. Men de som kjente ham på 1840- og 1850-tallet har ikke skrevet bøker om ham. Ivar Aasen lot seg bare fotografere ved noen få anledninger. Det finnes ingen bilder av den unge Aasen, men ett bilde hvor han ser ut til å være i femtiårsalderen, og resten av bildene stammer fra hans høye alderdom.
== Landsmålet lanseres ==
Aasens språkarbeid var svært kompetent utført, med tanke på de forutsetningene han hadde. Han hadde ingen formell utdannelse, men var helt ut selvlært. Han var heller ingen del av noe fagmiljø, men arbeidet alene, uten så mye som en sekretær. På 1850-tallet arbeidet Aasen raskt, og hadde en ny bok i handelen nesten hvert år, i tillegg til en viss produksjon av avisartikler. Etter 1860 gikk det langsommere; det tok ham bare ett år å skrive Det Norske Folkesprogs ordbog (utg. 1850), mens det tok ni år å fullførfe den reviderte utgaven Norsk Ordbog (1873).
I 1848 utgav Aasen boken Det norske Folkesprogs Grammatikk. To år etter kom Ordbog over det norske Folkesprog. Boken var på mer enn 25 000 ord, og P.A. Munch kalte det et nasjonalt mesterverk. Han prøvde seg frem med forskjellige skrivemåter i dikt og andre korte tekster fra 1850. Betegnelsen «Landsmaal» tok han i bruk i tiden 1849-1851. De første eksempeltekstene på landsmål kom i 1853 med boken Prøver af Landsmaalet i Norge (120 sider) som består av to deler: En del med utvalg språkprøver fra ulike deler av landet, den andre delen med tekster skrevet i den målformen Aasen hadde kommet frem til. Språknormen han med dette lanserte var særlig basert på fellestrekk i de dialektene han likte best: Hardanger, Voss og Sogn. Senere nevnte han Hallingdal som et grunnlag, og han tok inn enkelte former fra andre dialekter. Senere holdt Aasen stort sett fast ved den normen han lanserte i 1853. I Norske Ordsprog (1856) var ordtakene, som han hadde samlet inn samtidig med dialektstudiene, gjengitt på landsmål.På slutten av 1850-tallet arbeidet han med en egen grammatikk for landsmålet, den nye skriftlige målformen. Arbeidet tok mye lengre tid enn ventet (opprinnelige skissert til 1 år) og var ferdig først i 1864 med tittelen Norsk Grammatik. Da hadde han brukt ett år bare på kapitlet om bøyningsformene.
=== Mottagelse i offentligheten ===
I begynnelsen møtte Ivar Aasens arbeid entusiasme; han ble tildelt et livsvarig stipend som tilsvarte en professor-gasje, bøkene fikk voldsomt entusiastiske anmeldelser og solgte godt. P.A. Munch og resten av det vitenskapelige miljøet støttet prosjektet, og Bjørnstjerne Bjørnson forsøkte å lære seg språket da han ble kjent med bergensmålmenn som Henrik Krohn. Ivar Aasens første eksperiment med en norsk skriftspråklig form, «Samtale mellem to bønder» fra 1849, kom på trykk i den konservative avisen Morgenbladet. P.A. Munch hadde forlatt tanken om et nytt norsk skriftspråk som han hadde støttet i yngre dager og argumenterte mot landsmålet. Mange andre fra landets høyere klasser mente at et skriftspråk basert på bøndenes talemål ville innebære å vrake all kultur og alt åndelig fremskritt. Aasen svarte på kritikken på 1850-tallet med lange artikler, og han argumenterte med at dansk var tungt og vanskelig for folk som snakket norske dialekter. Han mente at en plutselig overgang til landsmålet ikke var ønskelig, men med opplæring i det nye skriftspråket ville folk oppdage at det var mye lettere å bruke enn dansk.De første som forsøkte å skrive på Aasens nye norske skriftspråk, var de såkalte Bergensmålmennene (i første rekke Jan Prahl, Georg Grieg og Henrik Krohn), trønderen Erik Sommer, som utga et lite hefte med «Soge-Visor» i 1857, og Aa.O. Vinje.
Ingen av disse betraktet Ivar Aasens landsmål som noe mer enn et utgangspunkt. I 1858 var det tre personer som utga tekster på landsmål, Aasen, Aasmund Olavsson Vinje og Jan Prahl. Alle tre hadde sitt eget språk, og ingen av disse språkene var umiddelbart forståelige for en som ikke kunne noe norrønt.
=== Aasens «»språkidealer ===
Ettersom Aasen aldri skrev noen stor programartikkel for sitt prosjekt, har han kunnet tas til inntekt for forskjellige målsyn. Noen har i ham sett en borgerlig nasjonalromantiker, andre legger vekt på de pedagogiske sidene ved hans prosjekt, og ser Ivar Aasen som en forløper for sosialismen. De fleste har vel sett det slik at Aasen har vært noe av begge deler.
For Ivar Aasen var de mest arkaiske formene de ekte og beste, men en del avisdebattanter mente tvert imot at språket lå etter i utviklingen, og ikke kunne brukes til å uttrykke moderne tanker.
I 1858 ble han bedt om å oversette den islandske Fridtjofs Saga til bladet Folkevennen. Oversettelsen er Ivar Aasen på sitt mest arkaiske og vakte bestyrtelse. Aasen modererte språkformen på flere punkter etter dette, men ble aldri igjen invitert til å skrive en tekst på landsmål for et blad med så mange lesere.
Et tema Aasen stadig vendte tilbake til, er hvordan bruken av fullvokaler i bøyningsendelser gav landsmålet større velklang enn dansken med sitt «evige e». Aasens form kalles «i-mål» ettersom sterkt hunkjønn entall, bestemt form og intetkjønn flertall, ubestemt form, slutter på -i (for eksempel «soli», «trei»). Han var klar over at de fleste dialekter hadde a-endelse med «bygda», «sola», men han mente at i-endelse vil gi målet mer skifte i klangen enn -a, som også er flertallsendelse. Det alminnelige i dagens nynorsk er a-målet («sola», «trea»), men i-formene er fortsatt ordlisteført og var vanlige til langt inn på 1900-tallet. Aasen skilte mellom sterke og svake hunkjønnsord: ei sol, soli, soler, solerne, men ei gjenta, gjenta, gjentor, gjentorne (eller solerna, gjentorna, i en del tekster).
Norrøn akkusativ og nominativ var falt sammen i alle dialekter, men dativ eksisterte fortsatt, og den fulle norrøne flertallsformen på -om (uppi dalom, i syningom) ble tatt inn i Aasens norm og har vært brukt en god del, særlig i dikt.
Derimot ser det ut til at det er meget få skribenter som har fulgt Aasen i å skille mellom hankjønn- og hunkjønnsform av adjektiver (den kaute guten, men den kauta gjenta).
I verbbøyningen skilte Aasen alltid mellom entall og flertall, noe som ble mindre og mindre vanlig i dansk i løpet av hans levetid. På Aasen-mål heter det altså «jeg er», men me ero; «eg hev», men me hava, og i preteritum av sterke verb «eg fekk», «eg gjekk», men me fingo og me gingo. Verbene har også konjunktivformer, både i presens og preteritum, men disse har ikke vært mye brukt.
Ivar Aasen hadde en streng rangordning for dialektene ut fra hvor nær de lå gammelnorsk. Han forteller i forordet til Prøver af Landsmaalet at de beste dialektene var fra Hardanger, Voss og Sogn, mens «de nordenfjeldske dialekter er blant de slettere eller mere forvanskede». Aasen hadde lite utbytte av sine dialektstudier i Nord-Norge, da de grammatikalske former ifølge hans arbeidsrapport var «yderst faa og simple». Også monoftongmålene på Hedemarken kunne han gjøre seg fort ferdig med.
De områdene der nynorsken i dag er i bruk, sammenfaller i stor grad med de områdene der dialekten tilfredsstilte Aasens kvalitetskriterier. På Aasens tid regnet man med et enhetlig norsk nasjonalspråk i norrøn tid, men ifølge Marius Hægstad og Didrik Arup Seip var det dialektforskjeller i norsk også for tusen år siden, slik at mye av det Ivar Aasen avviste som dansk påvirkning, forvanskning og «mundslaphed», i virkeligheten er gamle og opprinnelig norske former.
=== Bygge et språk ===
Da Ivar Aasen begynte sitt innsamlingsarbeide, stod nasjonalromantikken på høyden. Herders tanker om at alle nasjoner hadde en folkeånd, en Volksgeist som ga seg til kjenne i språk, litteratur, kunst og andre kulturelle uttrykk, preget de nasjonale tankene i Europa på 1840-tallet. Et eget skriftspråk var viktig som symbol på Norges selvstendighet, idet det ville være et avgjørende tegn på at nordmenn skilte seg fra danskene.
Etter ca. 1860 var entusiasmen borte. Selv om det aldri var snakk om å frata Aasen stipendet, ble hans arbeid langt på vei ignorert, bøkene ble oversett av bokanmelderne og salget gikk meget langsomt.
Det har vært antydet flere grunner til dette stemningsskiftet, blant annet at Aasen havnet i etterkant av den ideologiske utviklingen. Aasen traff tidsånden da han presenterte sitt prosjekt i 1842, men nasjonalromantikken i Norge nådde toppen i 1849. At Aasens språkform var «norskere», var altså ikke lenger umiddelbart en fordel på 1850-tallet.
Slik normen for landsmålet foreligger i sin endelige versjon i Norsk Grammatik (1864) og Norsk Ordbog (1873), er den sterkt arkaiserende (gammelmodig), med et komplekst grammatikalsk system og strengt puristiske regler for ordforrådet, der særlig nedertyske lånord som begynner på an- eller be- er utelukket. I den grad det eksisterer et motsetningsforhold mellom pedagogiske og nasjonale hensyn, er det de nasjonale hensynene som har gått seirende ut.
I 1858 fikk Aasen trykt sin nynorske oversettelse av Fridthjofs saga. Dette kom som supplement til Folkevennen. I denne forbindelsen skrev Eilert Sundt et oppsett, Om det norske sprog, der han skriver:
(Folkevennen) ville svigte sit Kald, dersom den ikke forstod, at den nærmeste Tidsalder er usædvanlig vigtig for vort Sprogs Fremtid, og at dets Skjæbne har uendelig meget at betyde for Folkets Oplysning og hele aandelige Udvikling.
Han legger deretter vekt på at riktig mange skal bruke tid på å sette seg inn i allmuemålet, og anbefaler derfor leserne å sette seg inn i Aasens oversettelse. Sundt skriver videre:
Det er skrevet efter nogle af de mest uforvandskede Bygdemaal, men tillige med stadigt Hensyn baade til de andre Bygdemaal og til det gamle norske Skriftsprog, og dette er gjort med et sandt Mesterskap, saa vi trygt kunne lade det gjælde som et Mønster for det almindelige norske Landsmaal eller Folkesprog.
Eilert Sundt støttet Aasens vitenskapelige prosjekt, men holdt seg i praksis til Knudsens normalisering.
Bjørnstjerne Bjørnson, som hadde prøvd seg som landsmålsdikter i unge år, gikk over til Knud Knudsen fordi landsmålet var for vanskelig for ham å lære. Bjørnson mistet etterhvert enhver tro på Aasens prosjekt, og stiftet senere Norsk Riksmålsforbund.
For en del andre, som støttespilleren P.A. Munch og den tidlige landsmålsforfatteren Jan Prahl var Aasens språk for lite arkaisk, ettersom Aasen ikke var villig til å gjenopplive grammatikalske former som ikke hadde overlevd i en eller annen dialekt. Der Aasen gikk inn for flertallsformen dei, ville Munch ha skrevet deir.
Også senere landsmålsforfattere som Olaus Fjørtoft og Arne Garborg behandlet Aasens norm svært fritt, mye til Aasens mishag. Noe av det siste Aasen arbeidet med på slutten av 1880-tallet, var den fortsatt upubliserte avhandlingen Målfusk, der Aasen kritiserer landsmålsforfatterne for danismer som upp-yver istedenfor upp-etter. I tillegg mislikte Aasen mange av Garborgs nydannelser, som norskdom. Han slo også ned på bygdemålsformer og slurvete dagligtale.
Ivar Aasen var ingen organisasjonsmann eller agitator; nynorskbevegelsen er oppstått uten videre engasjement fra hans side. Det var først på 1870-tallet at Arne Garborg fikk fart på den organiserte landsmålsbevegelsen. Aasen ønsket imidlertid ikke målstrid, og tok sjelden til motmæle mot kritikk, og etter 1860 sluttet han helt å skrive avisinnlegg.
I ettertid har det vært lagt mye vekt på formodninger om at et skriftspråk som var basert på de norske dialektene ville gjøre det mye lettere for elevene å lære seg å lese og skrive. Det er usikkert om Aasen har sett dette som et viktig poeng, ettersom han kom fra et dialekttalende miljø der lesing og skrivning på dansk var alminnelig, og han selv hadde lært seg å lese engelsk og tysk.
Aasen har generelt blitt kritisert for å ha lagt seg på et alt for gammelmodig rettskrivningsnivå til at språket hans kunne slå gjennom som et allmenngyldig norsk språk. I det 20. århundret ble det gjennomført store rettskrivingsendringer i offisiell nynorsk der Aasens etymologiske og puristiske normeringsprinsipper ble forlatt til fordel for en ortofon tilnærming mot bokmål og østlandsdialekter.87 Herders tanker om nasjonalånden virket mer og mer umoderne, og måtte i stigende grad vike for sosialistisk inspirerte tanker om frigjøring gjennom folkeopplysning. Denne utviklingen var i full gang allerede i Aasens levetid, men skjøt fart da den første offisielle nynorsknormen ble vedtatt i 1901. Også i ordforrådet slapp man gradvis igjennom mange ord Aasen avviste som unorske, men forbudet mot ord som begynner på an- og be- har i stor grad blitt stående.
== Arven etter Aasen ==
Sidestillingsvedtaket fra 1885 regnes som en avgjørende milepæl for landsmålets rett til å bli betraktet som et likeverdig uttrykk for norsk språk.
På 150-årsdagen for Aasens fødsel i 1963 hedret Bondeungdomslaget ham med en portrettbyste utført av billedhuggeren Dyre Vaa. Bysten står i Ivar Aasens hage ved Universitetet på Blindern.
Samme år utga Posten et frimerke med dikterens portrett.
Ivar Aasen-instituttet er et forskingsinstitutt ved Høgskulen i Volda.
Ivar Aasen-tunet i Ørsta ble åpnet i 2000.
Et oljefelt og en oljeplattform nær Edvard Grieg-feltet ved Stavanger er oppkalt efter Aasen.
== Se også ==
Wikiquote: Ivar Aasen – sitater
Språkhistorie 1800-tallet
Aasmund Olavsson Vinje
Leksikografi
== Bibliografi ==
=== Utgitte verker av Ivar Aasen ===
1833: Ny Vise om den sørgelige Tildragelse paa Gaarden Krøvle i Ørsten, da nogle af dens Huse bleve fortærede af en heftig Ildebrand den 7de Juni 1833, hvorved 3de Børn mistede Livet ; Tilligemed: En Trøstesang for en anfægtet og bedrøvet Sjel
1836: Mindesange i Anledning Sivert Rasmussen Aarflots tidlige Bortgang fra Verden den 25de Januar 1836 : indsendte af forskjellige Forfattere til Trøst og Beroligelse for den Afdødes Forældre og Sødskende
1842: Fem Viser i søndre Søndmørs Almuesprog
1848: Det norske Folkesprogs Grammatik – Sist utgitt 1996 ISBN 82-7661-043-9 / ISBN 82-7661-044-7
1850: Ordbog over det norske Folkesprog
1851: Søndmørsk Grammatik – gjenutgitt 1992 i Sunnmørsgrammatikkane
1853: Prøver af Landsmaalet i Norge
1854: En liden Læsebog i gammel Norsk
1855: Ervingen : Sangspil i een Akt (syngespel, ny versjon 1873)
1856: Norske Ordsprog (endelig utgave 1881) – 4. utgave 1989 ISBN 82-90451-20-2
1863: Symra : tvo Tylfter med nya Visor (endelig utgave 1875) diktsamling
1864: Norsk Grammatik – revidert utgave av Det norske Folkesprogs Grammatik. Sist utgitt 1965
1873: Norsk Ordbog – revidert utgave av Ordbog over det norske Folkesprog. Gjenutgitt en rekke ganger, sist 2003 ISBN 82-521-5928-1
1875: Heimsyn
1876: Norsk Maalbunad (utg. 1925) (en synonymikk etter mønster av Roget's Thesaurus)
1878: Norsk navnebog eller Samling af Mandsnavne og Kvindenavne – faksimileutg. 1980 ISBN 82-7011-017-5
Bidrag til vort folkesprogs historie (utg. 1951)
=== Samlinger av publiserte og upubliserte tekster ===
1923: Norske Minnestykke – posthum samling av Aasens folkeminner (eventyr, viser, ordtak)
1957–1960: Brev og Dagbøker - Samtlige bevarte brev, dagbøker, et utvalg av brev til Ivar Aasen og en del andre etterlatte tekster.
1911-1912: Skrifter i samling. Trykt og utrykt (3 bind). Sist utgitt i ett bind 1996. ISBN 82-05-24464-2
1842-1847: Reise-Erindringer og Reise-Indberetninger 1842-1847 (utg. 1917)
=== Samlinger av forarbeider ===
Sunnmørsgrammatikkane (1992) Innhold: Det søndmørske Almuesprogs grammatikalske Indretning ; Tillæg til Undersøgelserne af det søndmørske Almuesprogs grammatikalske Bygning ; Den søndmørske Dialekt ; Søndmørsk Grammatik ISBN 82-90186-82-7 / ISBN 82-90186-83-5 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Sunnmøre (1994) ISBN 82-90186-93-2 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Bergens Stift (1995) ISBN 82-7834-002-1 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Christiansands og Agershuus Stifter (1997) ISBN 82-7834-007-2 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Trondhjems og Tromsø Stifter (1998) ISBN 82-7834-009-9
Målsamlingar 1851-1854 (1999) ISBN 82-7834-014-5
Målsamlingar 1855-1861 (2001) ISBN 82-7834-021-8
Målsamlingar 1862-1883 (2002) ISBN 82-7834-025-0
Dansk-norsk Ordbog (2000) ISBN 82-7834-016-1
== Litteratur ==
Garborg, Arne, Anders Hovden og Halvdan Koht 1913: Ivar Aasen : granskaren, maalreisaren, diktaren : ei minneskrift um livsverket hans. utgjevi av Sunnmøre frilynde ungdomssamlag. Kristiania : Norli
Grepstad, Ottar 2013: Historia om Ivar Aasen, ISBN 8252174477
Hjorthol, Geir 1997: Forteljingar om Ivar Aasen : Aasen-resepsjonen i fortid og notid. Skrifter frå Ivar Aasen-instituttet. nr 2. Volda : Høgskulen i Volda
Hoel, Arve 1984: Ivar Aasen: "Norsk grammatik 1864" : om Ivar Aasens setningslære, hans valg av terminologi og framstilling av objektet. Valderøy. Hovedoppgave i nordisk – Universitetet i Trondheim, 1984 I.
Hovden, Anders 1913: Ivar Aasen i kvardagslaget. Trondheim. ISBN 82-521-4642-2
Krokvik, Jostein 1996: – Ivar Aasen : diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal målreisar. Bergen, 1996. ISBN 82-7834-005-6 – Les i fulltekst
Krokvik, Jostein 1996: Ivar Aasen : diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal målreisar [Bergen] : Norsk bokreidingslag
Munch, P.A. 1873: Anmeldelse : Det Norske folkesprogs grammatik af Ivar Aasen. 1831-Marts 1849 Samlede Afhandlinger s. 360-374
Myhren, Magne 1975: Ei Bok om Ivar Aasen : språkgranskaren og målreisaren. Orion-bøkene 170. Oslo : Det norske Samlaget
Osland, Erna 1996: Ivar Aasen : ei historie om kjærleik. Teikneserie illustrert av Arild Midthun. Samlaget, 1996 ISBN 82-521-4766-6 – Les i fulltekst
Venås, Kjell 1996: Då tida var fullkomen. Oslo, 1996. ISBN 82-7099-251-8
Venås, Kjell 200. Ivar Aasen og universitetet. Oslo, 2000 ISBN 82-90954-12-3
Walton, Stephen J. 1987: Farewell the spirit craven : Ivar Aasen and national romanticism. Oslo : Samlaget
Walton, Stephen J. 1991: Ivar Aasens nedre halvdel. Oslo : Samlaget
Walton, Stephen J. 1996: Ivar Aasens kropp. Oslo : Samlaget. ISBN 82-521-4531-0
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ivar Aasen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ivar Aasen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Aasentunet
Aasentunet. Årstallsliste
Aasentunet. Verk i fulltekst
Aasentunet. Bildegalleri
Ivar Aasen-sambandet
Høgskulen i Volda. Ivar Aasen-instituttet
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Ivar Aasen, bøker om Ivar Aasen, arkiv etter Ivar Aasen
|
Aasen er et vanlig etternavn i Norge. Per januar 2020 hadde dette navnet.
| 10,171 | 10,171 |
https://no.wikipedia.org/wiki/G%C3%BCnter_Guillaume
|
2023-02-04
|
Günter Guillaume
|
['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. april', 'Kategori:Dødsfall i 1995', 'Kategori:Fødsler 1. februar', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt 1933–1945)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer dømt for spionasje', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Spioner under den kalde krigen', 'Kategori:Stasi', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Flyvåpenet i Wehrmacht)', 'Kategori:Tyske spioner', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig']
|
Günter Guillaume (født 1. februar 1927 i Berlin, død 10. april 1995 i Eggersdorf som Günter Bröhl) var en partifunksjonær i SPD, som samtidig var spion for DDR. Han ble sendt av Stasi til Vest-Tyskland i 1950-årene for å infiltrere det politiske systemet der. Han steg i gradene innen det sosialdemokratiske partiet og ble en av Willy Brandts nærmeste rådgivere. I 1974 ble hans spionasjevirksomhet avdekket av vest-tysk etterretning. Den såkalte Guillaume-skandalen førte til at Brandt måtte gå av som kansler. Guillaume ble dømt til 13 års fengsel for landsforræderi og spionasje, og hans kone fikk åtte års fengsel. Etter 7 års soning ble han utvekslet i 1981 i bytte mot vestlige agenter fanget i DDR.
|
Günter Guillaume (født 1. februar 1927 i Berlin, død 10. april 1995 i Eggersdorf som Günter Bröhl) var en partifunksjonær i SPD, som samtidig var spion for DDR. Han ble sendt av Stasi til Vest-Tyskland i 1950-årene for å infiltrere det politiske systemet der. Han steg i gradene innen det sosialdemokratiske partiet og ble en av Willy Brandts nærmeste rådgivere. I 1974 ble hans spionasjevirksomhet avdekket av vest-tysk etterretning. Den såkalte Guillaume-skandalen førte til at Brandt måtte gå av som kansler. Guillaume ble dømt til 13 års fengsel for landsforræderi og spionasje, og hans kone fikk åtte års fengsel. Etter 7 års soning ble han utvekslet i 1981 i bytte mot vestlige agenter fanget i DDR.
== Liv ==
Guillaume meldte seg inn i NSDAP i 1944 og tjenestegjorde innen luftforsvaret av Berlin (Luftwaffenhelfer) i slutten av krigen.
I 1950 ble Guillaume redaktør for forlaget Volk und Welt i Øst-Berlin. I tiden mellom 1950 og 1956 lot han seg verve av Hauptverwaltung Aufklärung og ble utdannet for sin fremtidige konspirative oppgave i Vest-Tyskland. I 1951 giftet han seg med sekretæren Christel Boom, som også var vervet av Stasi. Ekteparet fikk en sønn, Pierre Guillaume (senere Pierre Boom). Günter Guillaume ble medlem av SED i 1952. I 1956 flyttet han på oppdrag fra Stasi til Frankfurt am Main i Vest-Tyskland, og drev kaféen Boom am Dom.
Han ble medlem av SPD i 1957. Christel Guillaume ble sekretær i SPDs partikontor i Syd-Hessen. Siden 1964 var Guillaume hovedsakelig virksom som partifunksjonær, først som forretningsfører for SPD-laget i Frankfurt og fra 1968 for SPDs fraksjon i bystyret i Frankfurt. Samme år ble han innvalgt i bystyret. I 1969 ledet han valgkampen for den føderale transportministeren Georg Leber i hans valgkrets i Frankfurt, og viste her sitt omfattende organisasjonstalent, som innbragte ministeren et svært høyt antall førstestemmer. Takket være ministeren ble Guillaume etter valget utnevnt til sekretær i avdelingen for næringsliv-, finans- og sosialpolitikk ved kanslerkontoret, og fikk der sine overordnedes tillit. I 1972 ble han takket være sin store arbeidsinnsats og sitt organisasjonstalent forfremmet til personlig sekretær for forbundskansler Willy Brandt. Her fikk han tilgang til hemmelige dokumenter og samtaler i kanslerens engere krets.
Selv om vesttysk etterretningstjeneste allerede fra midten av 1973 hadde indisier for ekteparet Guillaumes agentvirksomhet, gikk det nesten et år før de ble arrestert. Den 24. april 1974 ble Guillames leilighet i Bonn stormet og ekteparet arrestert. Han tilstod å være DDR-agent og offiser i DDRs «nasjonale folkearmé». Arrestasjonen førte til Guillaume-affæren, den største politiske skandale i tysk etterkrigshistorie, som førte til at Willy Brandt den 7. mai samme år måtte gå av som kansler. 6. juni besluttet det tyske parlamentet å nedsette et parlamentarisk undersøkelsesutvalg, som avdekket store mangler i sikkerhetstjenestens overvåkningsvirksomhet.
I desember 1975 ble Günter Guillaume dømt for landsforræderi til en fengselsstraff på 13 år. Hans kone fikk 8 år. I 1981 ble ekteparet utvekslet i bytte mot vestlige agenter fra DDR. I DDR ble han æret som fredsbudbringer, og utnevnt til general. Kort etter ankomsten til DDR lot ekteparet Guillaume seg skille den 16. desember 1981. I 1986 giftet Guillaume seg med den omkring 15 år yngre sykesøsteren Elke Bröhl, hvis etternavn han brukte i sine siste leveår. I 1986 og 1988 offentliggjorde han sine memoarer, Die Aussage. 10. april 1995 døde han av kreft i Berlin under navnet Günter Bröhl.
Hans tidligere kone Christel Boom døde 20. mars 2004 av en hjertelidelse. Deres felles sønn Pierre Guillaume reiste etter at foreldrene kom i fengsel 18 år gammel i 1975 til DDR, hvor han utdannet seg til fotojournalist. I 1987 fikk han tillatelse til å reise tilbake til Vest-Tyskland, og tok morens pikenavn, Boom. I 2004 offentliggjorde han sine erindringer under tittelen Der fremde Vater.
== Litteratur ==
Klaus Eichner/Gotthold Schramm (Hrsg.): Kundschafter im Westen. Spitzenquellen der DDR-Aufklärung erinnern sich Arkivert 2. november 2005 hos Wayback Machine.. Edition ost, Berlin 2003 ISBN 3-360-01049-3 – der Link führt zu einer "Initiativgruppe 'Kundschafter des Friedens' fordern Recht – IKF e.V.".
Günter Guillaume: Die Aussage – Protokolliert. Universitas, Tübingen 1990, ISBN 3-8004-1229-2
Hermann Schreiber: Kanzlersturz – Warum Willy Brandt zurücktrat. Econ, München, ISBN 3-430-18054-6
Pierre Boom, Gerhard Haase-Hindenberg: Der fremde Vater. Aufbau, Berlin, ISBN 3-7466-2146-1
== Filmer ==
Doris Metz: Schattenväter
== Teaterstykke ==
Demokrati
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Günter Guillaume i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
|
Günter Guillaume (født 1. februar 1927 i Berlin, død 10.
| 10,172 | 10,172 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1960
|
2023-02-04
|
Vinter-OL 1960
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i USA', 'Kategori:Sport i California', 'Kategori:Sport i USA i 1960', 'Kategori:Vinter-OL 1960']
|
Vinter-OL 1960 var de 8. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 18. til 28. februar 1960 i Squaw Valley i USA. Skiskyting ble arrangert for første gang i vinter-OL.
Det var skeptiske europeiske stemmer som verbalt opponerte mot tildelingen av flere årsaker. Det var ingen eksisterende arenaer i området, alt måtte bygges nytt. Løypene i alpine grener ble sett på som under olympisk standard og representanter for nordiske grener var bekymret for høyden på 2000 moh da man ikke var sikre på hvordan utøverne ville kunne prestere i den tynne luften. Etter at Squaw Valleys arrangørkomité fant ut at kun ni nasjoner ville sende lag i bobsleigh-konkurransene, ble det foreslått å utelate bobsleigh fra disse vinterlekene. Den internasjonale olympiske komité gikk med på dette, noe som utløste sterke protester fra det internasjonale bobsleighforbundet.Til tross for alle bekymringene man hadde på forhånd, ble lekene arrangert relativt problemfritt. Den kunstneriske utformingen av seremoniene, som Walt Disney hadde ansvaret for, ble fremhevet som et av høydepunktene.Beste nasjon ble Sovjetunionen med syv gullmedaljer. Norge fikk seks medaljer, tre av dem gull. De norske gullmedaljene ble vunnet av skøyteløperne Roald Aas (1500 meter) og Knut Johannesen (10 000 meter), og av Håkon Brusveen på 15 km langrenn.
|
Vinter-OL 1960 var de 8. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 18. til 28. februar 1960 i Squaw Valley i USA. Skiskyting ble arrangert for første gang i vinter-OL.
Det var skeptiske europeiske stemmer som verbalt opponerte mot tildelingen av flere årsaker. Det var ingen eksisterende arenaer i området, alt måtte bygges nytt. Løypene i alpine grener ble sett på som under olympisk standard og representanter for nordiske grener var bekymret for høyden på 2000 moh da man ikke var sikre på hvordan utøverne ville kunne prestere i den tynne luften. Etter at Squaw Valleys arrangørkomité fant ut at kun ni nasjoner ville sende lag i bobsleigh-konkurransene, ble det foreslått å utelate bobsleigh fra disse vinterlekene. Den internasjonale olympiske komité gikk med på dette, noe som utløste sterke protester fra det internasjonale bobsleighforbundet.Til tross for alle bekymringene man hadde på forhånd, ble lekene arrangert relativt problemfritt. Den kunstneriske utformingen av seremoniene, som Walt Disney hadde ansvaret for, ble fremhevet som et av høydepunktene.Beste nasjon ble Sovjetunionen med syv gullmedaljer. Norge fikk seks medaljer, tre av dem gull. De norske gullmedaljene ble vunnet av skøyteløperne Roald Aas (1500 meter) og Knut Johannesen (10 000 meter), og av Håkon Brusveen på 15 km langrenn.
== Valg av vertsby ==
Squaw Valley ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 51. sesjon i Paris i Frankrike 14. juni 1955.
== Resultater ==
Alpint
Hurtigløp på skøyter
Ishockey
Kunstløp
Nordiske grener:
Kombinert
Langrenn
Skihopping
Skiskyting
== Medaljestatistikk ==
1Det tyske laget bestod av utøvere både fra Vest-Tyskland og Øst-Tyskland.
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Referanser ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over personer som har tent den olympiske ild
== Kilder ==
Andersen, P. Chr. (1961). «De VIII. Olympiske Vinterleker 1960». Olympiaboken: Squaw Valley, Roma. Oslo: Dreyer. s. 13–56. [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
Jorsett, Per (1920-) (1996). «Squaw Valley 1960. De 8. olympiske vinterleker 1960». 100 år med olympiske leker: Norges olympiske komités offisielle jubileumsbok. Oslo: Hjemmets bokforl. s. 104–109. ISBN 8259016818. [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
== Eksterne lenker ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1960
(en) 1960 Squaw Valley Winter Games Arkivert 16. juli 2011 hos Wayback Machine. på sports-reference.com
|
USA
| 10,173 | 10,173 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ostpolitik
|
2023-02-04
|
Ostpolitik
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tysk utenrikspolitikk', 'Kategori:Tysklands historie (1945–1990)']
|
Ostpolitik (norsk: østpolitikk) var Willy Brandts sterkt kontroversielle politikk på begynnelsen av 1970-årene som søkte å forbedre forholdet til de kommunistiske diktaturene i Øst-Europa. Den innebar en anerkjennelse av statene Polen og DDR, og av de daværende de facto-grensene (Curzonlinjen i øst og Oder-Neisse-linjen) som faktiske (riktignok med forbehold om rett til senere grenseendringer), noe som var et brudd med tidligere tysk politikk. Mange konservative så på Brandts Ostpolitik som landssvik og mente det var i strid med den tyske grunnloven, som krevet gjenforening av Tyskland (i grensene fra 1937), at tyske flyktninger skulle få returnere til sine hjem i Øst-Tyskland: Schlesien, Pommern, Øst-Brandenburg, Vest- og Øst-Preussen foruten Sudetenland.
Opposisjonen forsøkte i 1972 å fremme et mistillitsforslag for å kaste Brandt som kansler på grunn av denne politikken, og regnet med å vinne avstemningen. Men til deres overraskelse tapte de den; senere viste det seg at to konservative parlamentsmedlemmer hadde blitt bestukket av Stasi, etterretningsorganisasjonen til det sovjetiske marionettregimet i DDR. De fordrevnes organisasjoner, for eksempel Bund der Vertriebenen som med flere millioner medlemmer er en viktig maktfaktor i tysk politikk, avviser til dags dato Brandts østpolitikk.
Ved Russlands invasjon av Ukraina 2022 ble Tysklands Ostpolitik utfordret. I en spesialsesjon i det tyske parlamentet, Forbundsdagen, ble en rekke tiltak lagt frem, som levering av våpen til Ukraina, og en kraftig satsing på det tyske forsvaret. En rekke politiske kommentatorer (i forskjellige media, i ulike land) anser at grunnet Russlands angrep på Ukraina er Ostpolitik i praksis avsluttet.
|
Ostpolitik (norsk: østpolitikk) var Willy Brandts sterkt kontroversielle politikk på begynnelsen av 1970-årene som søkte å forbedre forholdet til de kommunistiske diktaturene i Øst-Europa. Den innebar en anerkjennelse av statene Polen og DDR, og av de daværende de facto-grensene (Curzonlinjen i øst og Oder-Neisse-linjen) som faktiske (riktignok med forbehold om rett til senere grenseendringer), noe som var et brudd med tidligere tysk politikk. Mange konservative så på Brandts Ostpolitik som landssvik og mente det var i strid med den tyske grunnloven, som krevet gjenforening av Tyskland (i grensene fra 1937), at tyske flyktninger skulle få returnere til sine hjem i Øst-Tyskland: Schlesien, Pommern, Øst-Brandenburg, Vest- og Øst-Preussen foruten Sudetenland.
Opposisjonen forsøkte i 1972 å fremme et mistillitsforslag for å kaste Brandt som kansler på grunn av denne politikken, og regnet med å vinne avstemningen. Men til deres overraskelse tapte de den; senere viste det seg at to konservative parlamentsmedlemmer hadde blitt bestukket av Stasi, etterretningsorganisasjonen til det sovjetiske marionettregimet i DDR. De fordrevnes organisasjoner, for eksempel Bund der Vertriebenen som med flere millioner medlemmer er en viktig maktfaktor i tysk politikk, avviser til dags dato Brandts østpolitikk.
Ved Russlands invasjon av Ukraina 2022 ble Tysklands Ostpolitik utfordret. I en spesialsesjon i det tyske parlamentet, Forbundsdagen, ble en rekke tiltak lagt frem, som levering av våpen til Ukraina, og en kraftig satsing på det tyske forsvaret. En rekke politiske kommentatorer (i forskjellige media, i ulike land) anser at grunnet Russlands angrep på Ukraina er Ostpolitik i praksis avsluttet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Sikre freden og overvinne muren – øst- og tysklandspolitikk 1955–1989 på willy-brandt-biografi.com - Forbundskansler Willy Brandt-stiftelsen i samarbeid med Den norsk-tyske Willy Brandt-sfiftelsen
(en) Willy Brandt’s Ostpolitik på cvce.eu - Universitetet i Luxembourg
|
Ostpolitik (norsk: østpolitikk) var Willy Brandts sterkt kontroversielle politikk på begynnelsen av 1970-årene som søkte å forbedre forholdet til de kommunistiske diktaturene i Øst-Europa. Den innebar en anerkjennelse av statene Polen og DDR, og av de daværende de facto-grensene (Curzonlinjen i øst og Oder-Neisse-linjen) som faktiske (riktignok med forbehold om rett til senere grenseendringer), noe som var et brudd med tidligere tysk politikk.
| 10,174 | 10,174 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Locke
|
2023-02-04
|
John Locke
|
['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske filosofer', 'Kategori:Dødsfall 28. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1704', 'Kategori:Engelske leger', 'Kategori:Epistemologer', 'Kategori:Fødsler 29. august', 'Kategori:Fødsler i 1632', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opplysningstidens filosofer', 'Kategori:Personer fra distriktet North Somerset', 'Kategori:Politiske filosofer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
|
For rollefiguren i den amerikanske TV-serien Lost, se John Locke (Lost).John Locke (født 29. august 1632 i Wrington ved Bristol i England, død 28. oktober 1704 i Oates i Essex) var en engelsk filosof og lege. Innenfor epistemologien er Locke ansett som den første av de britiske empiristene. I forbindelse med samfunnskontraktteorien utviklet han et alternativ til Thomas Hobbes' naturtilstand og hevdet at staten bare var legitim om den erkjente folkets samtykke, og beskyttet universelle rettigheter som liv, frihet og eiendom. Locke trodde at samtykke formet statens sosialkontrakt. Hvis staten ikke levde opp til dette, mente Locke at folket hadde rett til opprør.
Lockes idéer hadde enorm innflytelse på utviklingen av den politiske filosofien, og er viden betraktet som en av de mest innflytelsesrike opplysningstenkere og bidragsytere til liberalismen. Hans forfatterskap påvirket Voltaire og Rousseau, mange tenkere fra den skotske opplysningstiden, og amerikanske revolusjonære. Denne påvirkningen er gjenspeilet i den amerikanske uavhengighetserklæringen.
|
For rollefiguren i den amerikanske TV-serien Lost, se John Locke (Lost).John Locke (født 29. august 1632 i Wrington ved Bristol i England, død 28. oktober 1704 i Oates i Essex) var en engelsk filosof og lege. Innenfor epistemologien er Locke ansett som den første av de britiske empiristene. I forbindelse med samfunnskontraktteorien utviklet han et alternativ til Thomas Hobbes' naturtilstand og hevdet at staten bare var legitim om den erkjente folkets samtykke, og beskyttet universelle rettigheter som liv, frihet og eiendom. Locke trodde at samtykke formet statens sosialkontrakt. Hvis staten ikke levde opp til dette, mente Locke at folket hadde rett til opprør.
Lockes idéer hadde enorm innflytelse på utviklingen av den politiske filosofien, og er viden betraktet som en av de mest innflytelsesrike opplysningstenkere og bidragsytere til liberalismen. Hans forfatterskap påvirket Voltaire og Rousseau, mange tenkere fra den skotske opplysningstiden, og amerikanske revolusjonære. Denne påvirkningen er gjenspeilet i den amerikanske uavhengighetserklæringen.
== Biografi ==
=== Oppvekst og studier ===
John Locke ble født i Wrington i Somerset som eldste sønn av John Locke – en jurist som kjempet sammen med tilhengerne av parlamentet mot kongen i den engelske borgerkrigen – og Agnes Keene. Locke ble sendt til Westminster School, som den gang var kanskje den beste skolen i England. Her lærte han seg ikke bare de klassiske språkene, men også hebraisk og arabisk.
Deretter kom han inn på University of Oxford, hvor han oppdaget den nye filosofien og den nye vitenskapen. Her ble Locke god venn med Robert Boyle, som ble en av sin tids mest innflytelsesrike vitenskapsmenn. Locke studerte ved Oxford til han hadde fullført sin medisinske utdannelse.
=== Lege og rådgiver ===
Locke begynte å engasjere seg i det offentlige liv som sekretær og rådgiver. I 1667 ble han livlege og politisk rådgiver for den engelske statsmannen og den første jarlen av Shaftesbury, Anthony Ashley Cooper. Cooper var en av lederne av den parlamentariske opposisjonen mot kong Karl IIs regime. Denne bevegelsen søkte å utelukke den romersk-katolske hertugen av York, den fremtidige Jacob II fra tronen.
=== Utvikling som filosof ===
Locke reiste i Frankrike mellom 1675 og 1679. Det meste av tiden oppholdt han seg i Paris og Montpellier. Han fikk kontakt med vitenskapsmenn og filosofer som var tilhengere av den franske vitenskapsmannen og filosofen Pierre Gassendi. Gassendi ville fremme den eksperimentelle vitenskapen og forsøkte å forene atomteorien – basert på Epikurs modell – med den kristne lære.
I 1681 ble Cooper anklaget for forræderi, men frikjent. og valgte av hensyn til sin sikkerhet å flykte til Amsterdam. I England skulle det ettertiden vise seg å bli farlig også for hans støttespillere, og dermed flyktet også Locke til Nederland i 1683.
Under landflyktigheten i Nederland skrev Locke størstedelen av sitt mesterverk Om menneskets erkjennelse, som han riktignok hadde arbeidet med siden 1671. Boken kom ut i 1689 og er en systematisk undersøkelse av menneskets fornuft, dets vesen og muligheter.
I Nederland ble Locke en del av et miljø av engelskmenn i politisk landflyktighet. Locke ble her, som en del av en sammensvergelse som gikk ut på å sette hollenderen William av Oranien på den engelske tronen, en av Williams rådgivere. Dette komplottet lyktes, og etter kong Jacob IIs flukt fra England etter revolusjonen i 1688, fulgte Locke personlig prinsessen av Oranien til England, der hun ble kong William IIIs dronning Mary.
Samme år offentliggjorde Locke det første av sine viktigste politiske arbeider, Et brev om toleranse. I 1690 utgis To avhandlinger om styresettet og i 1693 utkommer Noen tanker om utdannelse. Skjønt Locke levde til han var 72 år og skrev mange andre tekster, kom alle de mest innflytelsesrike skriftene hans ut i løpet av denne femårsperioden.
Locke hadde stor glede av både det praktiske livet og filosofien og var usedvanlig dyktig på begge områder. Han giftet seg aldri, men var godt likt og hadde mange venner. Han ble beskrevet av sine samtidige som varm, sjarmerende, vittig og vis, men også beskjeden. Enten det dreide seg om personlige forhold, politikk eller filosofi, var han først og fremst forpliktet av en sympatisk sunn fornuft, selv om dette førte til selvmotsigelser: Han ville heller innrømme en selvmotsigelse enn å benekte det han syntes var en innlysende direkte sannhet, det han ofte refererte til som sakens rene fakta.
I dette var han typisk engelsk, svært lite fransk og slett ikke cartesisk. Locke mente særlig at mennesket kan distansere seg fra virkeligheten dersom det gjør sine oppfatninger av tingene mer konsekvente.
== Et moderne perspektivs grunnlegger ==
Locke er karakterisert som den første moderne tenker. Årsaken er at han forente noen av de grunnleggende problemstillingene i tenkningen etter middelalderen i et sammenfattende perspektiv. Sentrale deler av hans budskap kan uttrykkes på denne måten: «Ikke stol blindt på autoriteter, hverken intellektuelle, politiske eller religiøse. Følg ikke ureflekterte tradisjoner eller sosiale konvensjoner. Tenk selv. Ta utgangspunkt i fakta og baser dine oppfatninger og din adferd på hvordan tingene faktisk er». I dag er det vanskelig å forstå hvor nytt dette budskapet var dengang. Men det hadde revolusjonerende konsekvenser for utdannelse, vitenskap, politikk og filosofi.
Denne holdningen var helt i overensstemmelse med vitenskapens nye krav til observasjon og eksperiment. Locke og Isaac Newton påvirket hverandre gjensidig. Lockes pedagogiske idealer stod i motsetning til tidens pugging og til et dødt pensum som tradisjonen hadde gjort hellig og ukrenkelig. Locke mente at språk ikke skulle læres gjennom grammatikken, men gjennom praksis og eksempler.
Videre mente Locke at man skulle legge mindre vekt på klassiske emner og større vekt på moderne. Han mente at alle mennesker hadde utviklingsmuligheter, og at den eneste begrunnelsen for staten var at den bevarte menneskenes frihet og rettigheter.
Dette perspektivet innebar en motstand mot alle former for styresett som ikke innfridde disse kriteriene. Selv om Lockes filosofi stod i motsetning til vilkårlig autoritet på ethvert område i liv og tenkning, var grunnholdningen på ingen måte militant eller aggressiv, men tvert imot velvillig, moderat og jordnær. Han insisterte alltid på sunn fornuft, på moderasjon og på sakens fakta.
Disse sidene ved Lockes filosofi utgjorde en enhet som la grunnlaget for den filosofiske tenkningen i de engelsktalende land de neste to hundre år. De ble utgangspunkt for en karakteristisk angelsaksisk måte å betrakte tingene på, men hadde også stor innflytelse på strømninger i den fransk- og tysktalende verden. Både François Voltaire i Frankrike og Immanuel Kant i Tyskland betraktet Locke som den som hadde innledet den tenkningen de ønsket å fremme.
== Lockes kunnskapsteori ==
=== Menneskets begrensninger ===
Når det gjelder kunnskapteori, lanserte han det som mange fremdeles betrakter som dens fremste prosjekt, det vil si en undersøkelse av grensene for menneskets erkjennelse.
Før Locke hadde man antatt grensene for det som er – at vi i det minste i prinsippet kunne finne ut mer og mer om virkeligheten til det ikke var noe mer å oppdage. Det hadde alltid eksistert filosofer som forsto at det også kunne finnes forskjellige grenser, det vil si grenser for hva det er mulig for mennesker å erkjenne, hvilket forstås som at det kunne være sider ved virkeligheten som mennesket aldri kan erkjenne eller forstå. Dette var en oppfatning som ble delt av nesten alle filosofene i middelalderen. Men Locke sekulariserte den, og brakte den et viktig skritt videre.
Hvis man kunne analysere bevissthetens evner, og finne ut hva den er i stand til å utføre og hva den ikke er i stand til å utføre, ville man oppdage grensene for det man kan erkjenne, uansett hva som måtte eksistere utenfor oss selv. Det spiller ingen rolle hvor mye eller lite som eksisterer over og utenfor det som er begripelig for oss, det er ikke noen måte det kan nå oss på.
Dette er grunnen til at Locke kalte sitt mesterverk Om menneskets erkjennelse, og til at han i begynnelsen av boken sier at han fant det «nødvendig å undersøke våre egne evner og se hvilke gjenstander vår forståelse er eller ikke er egnet til å beskjeftige seg med».
Med dette lanserte Locke en forskning som senere ble videreført av noen av de fremste skikkelsene i filosofien; David Hume og Immanuel Kant i det attende århundre, Arthur Schopenhauer i det nittende og Bertrand Russell, Ludwig Wittgenstein og Karl Popper i det tyvende århundre. Hver enkelt av disse følte at de stod i en særlig gjeld til andre som hadde gått foran dem, og man ser at de danner det man kan kalle en tradisjon.
=== Hvordan mennesket lærer ===
Det vi erfarer direkte, sa Locke, er det som finnes i vår egen bevissthet – hele mangfoldet av sansebilder, tanker, følelser, erindringer og så videre. Han ga dette bevissthetsinnholdet navnet «ideer» uansett om de stammet fra intellektet, sansene, følelsene eller hva det måtte være. Det Locke forstår med en idé er ganske enkelt alt det som er umiddelbart nærværende for bevisstheten.
Når det gjelder kunnskap om den ytre verden, insisterer han på at råmaterialet, den grunnleggende informasjon, kommer til oss gjennom sansene. Etter hvert som man blir eldre får man mer differensierte inntrykk av lys og mørke, rødt, gult eller blått, varmt eller kaldt, hardt og mykt og så videre.
Dette er inntrykk som man på de tidligere stadier av vårt bevisste liv ikke er istand til å gi navn. Men man registrerer dem, og husker noen av dem, og begynner å assosiere dem med andre inntrykk til man etter hvert begynner å danne allmenne forestillinger og forventninger om dem. Vi begynner å tilegne oss en generell forestilling om «ting», objekter utenfor oss selv som vi får disse inntrykkene fra. Deretter lærer vi etter hvert å skille tingene fra hverandre.
Vi begynner for eksempel å skjelne en hårete gjenstand som alltid er i nærheten, som beveger seg rundt på fire ben, og som lager en spesiell lyd. Til slutt lærer vi å kalle den en hund. På denne måten bygger menneskene opp stadig mer komplekse og sofistikerte ideer på grunnlag av sanseinntrykk, og etter hvert får vi et forståelig bilde av verden, og vi utvikler også evnen til å tenke over den.
Locke legger vekt på at våre sanser er den eneste direkte forbindelsen mellom oss selv og virkeligheten utenfor oss selv. Vi utvikler evnen til å gjøre alle slags fantastiske og kompliserte handlinger med de data som når oss gjennom sansene. Men hvis vi gjør det samme med det materiale som ikke kommer fra våre – eller noens – sanseinntrykk, så har man ifølge Locke mistet bevissthetens eneste forbindelse med den ytre virkeligheten.
I slike tilfelle har ikke bevisstheten forbindelse med det som eksisterer i den ytre verden uansett hva den måtte foreta seg eller ikke. Men utfra sine egne ressurser kan bevisstheten selvfølgelig produsere drømmer og alle slags fantasier som ikke korresponderer med den ytre verden i det hele tatt, og man har mange eksempler på dette.
Locke konkluderte med at våre begreper om det som faktisk eksisterer – og derfor vår forståelse av virkeligheten, av verden – i siste instans må utledes fra det vi har erfart gjennom sansene eller konstrueres på grunnlag av elementer som i siste instans stammer fra slike erfaringer.
Dette er kjernen i empirismen. Men slik det pleier å være med filosofiske retninger, ligger en vesentlig del av poenget i det man avviser. Empirismen benekter for eksempel forestillingen – forøvrig akseptert av Platon – om at mennesket er født med en del kunnskap om verden som det har fått i en tidligere eksistens. Mer aktuell var Lockes avvisning av Descartes lære om at mennesket kan komme frem til et gyldig begrep om den ytre verden utelukkende på grunnlag av innholdet i vår egen bevissthet.
Locke var motstander av en hver forestilling om medfødte ideer. Han mente at det ikke fantes noe slikt. Han trodde at vi blir født med en bevissthet som er som et blankt ark – «tabula rasa» – som erfaringen begynner å skrive på, og at hele den kunnskapen og forståelsen vi etter hvert får om den ytre virkeligheten, utvikler seg på denne måten.
=== Lockes nyorientering ===
Lockes standpunkt spredte seg gradvis over hele den vestlige verden. I dag er det så vanlig at mange mennesker finner det innlysende, de oppfatter det hele som sunn fornuft. Men da Locke fremsatte det, var det nytt og ikke innlysende i det hele tatt.
Noen av dets sosiale implikasjoner var i virkeligheten revolusjonerende. Dersom alle kommer til verden med bevissthet som et blankt ark – tabula rasa – er det ingen som er bedre enn andre i dette henseendet: Alt avhenger av utdannelse. Lockes ideer førte direkte, særlig i Frankrike, til troen på at folket kunne frigjøres fra sosial undertrykkelse ved samme rett til utdannelse.
Lockes nyorientering ble utviklet parallelt med den nye vitenskapen, og begge la vekt på sanseiaktagelse og prøving av allmenne forestillinger mot erfaringen. Locke formaliserte selv et skille mellom de sider ved materielle objekter som kunne bli gjenstand for vitenskapelig behandling – herunder naturligvis hans samtids vitenskap, og de som ikke kunne det – en distinksjon som var blitt introdusert av Galileo.
De sidene ved objektene som vitenskapen kan hanskes med, sa Locke, var de som var uavhengige av enhver individuell iakttager; deres lengde, bredde, høyde, vekt, posisjon i rommet, bevegelseshastighet og så videre – deres målbare for ikke å si mekaniske egenskaper.
Fordi de var uavhengige av observasjon, kunne disse egenskapene betraktes som en objektiv bestemmelse av et objekt. Locke kalte dem derfor «primære kvaliteter». De kvalitetene som vitenskapen ikke kunne forholde seg til, var de som oppstod av den gjensidige påvirkningen mellom gjenstanden og et erkjennende subjekt, og derfor inneholdt et subjektivt element som lett kunne variere fra iakttager til iakttager.
Dette var bestemmelser som smak, lukt, farve og så videre. Disse bestemmelsene tilhørte gjenstandene på en tvetydig måte og var avhengig av at de ble erfart av et subjekt. Locke kalte dem derfor en gjenstands eller et subjekts «sekundære kvaliteter». Dette skillet finner man fremdeles i filosofisk tenkning.
Et avgjørende element i Lockes kunnskapsteori, er det syn at fordi vi bare er i stand til å observere et objekts observerbare egenskaper og adferd, kan vi ikke erkjenne objektet uavhengig av disse egenskapene. Vi kan med andre ord ikke få noen kunnskap om hva den gjenstanden er, som har disse egenskapene og oppfører seg på denne måten, det vil si tingen slik den er i seg selv.
Gjenstanden er et usynlig, metafysisk noe – et «noe, jeg vet ikke hva» som Locke sa. Han karakteriserte den som materie, materiell substans, men insisterte på at vi bare kunne erkjenne dens karakteristika eller egenskaper, vi kunne aldri erkjenne «den». Noe tilsvarende gjelder for subjektet. Det eneste vi som erkjennende og erfarende subjekter noensinne finner i oss selv, er vårt bevissthetsinnhold, våre ulike erfaringer. Hva det er som har disse erfaringene, selvet eller sjelen eller hva det måtte være, unndrar seg vår erkjennelse.
Ifølge Locke er derfor både erkjennelsens subjekt og objekt hinsides vår erkjennelse. Området for mulig kunnskap består helt og holdent av transaksjoner eller mulige transaksjoner mellom disse mysteriøse enhetene.
== Politisk filosofi ==
=== Den liberale revolusjonen ===
Locke trodde ikke som Descartes at vår vitenskapelige kunnskap om verden er utledet av sikre premisser ved en deduktiv logikk, derfor trodde han heller ikke at den hadde samme sikkerhet som matematikken. Lockes oppfatning av at vi sakte bygger opp kunnskapen på det grunnlaget som sanseinntrykkene gir oss, åpner også for at feil kan oppstå.
Mennesket generaliserer ifølge Locke fra erfaring – en prosess kjent som induksjon – men av og til er dets generaliseringer feilaktige, og dette må man ta hensyn til. Av og til viser en direkte observasjon seg å være feilaktig selv etter man har prøvet den. Selv den grundigste observasjonskunnskap er ikke absolutt sikker, den er bare sannsynlig. Av og til er den feilaktig.
Dermed er det slik at om man ønsker å opprettholde prinsippet om at våre oppfatninger om tingene må baseres på det som beviser dem, må man være villig til å forandre oppfatning når bevisene endrer seg. Dette fordrer en «common sense»-holdning ovenfor oppfatningene våre. En fordring som er en viktig del av Lockes filosofi. Den er, som vi skal se, nært knyttet til hans politiske teorier.
Locke sier at mennesket har sin opprinnelse i en naturtilstand. Som en skapning skapt av Gud i hans bilde var ikke mennesket, selv i naturtilstanden, et vilt dyr. For Gud hadde gitt det fornuft og samvittighet. Derfor er Lockes syn på naturtilstanden svært forskjellig fra Hobbes syn. Men til tross for det, var fravær av slike elementer som styresett eller borgerlig orden til så stor skade for mennesket at Locke trodde individene sluttet seg sammen frivillig for å danne samfunn.
Som hos Hobbes ble den sosiale kontrakten ikke oppfattet som en kontrakt mellom styrer og den som ble styrt, men mellom frie individer. Men til forskjell fra Hobbes mente Locke at de styrte beholdt sine individuelle rettigheter selv etter at et styre var etablert. Suverentiteten forblir i siste instans hos folket. Sikringen av dets rettigheter – beskyttelse av liv, frihet og alles eiendom – er statens eneste legitime hensikt.
Dersom en stat undergraver disse rettighetene, det vil si blir tyrannisk, har den styrte en moralsk rett – etter først å ha forsøkt å få hjelp på vanlig måte – til å felle statsstyret, for deretter å erstatte det med et annet som gjør en skikkelig jobb. Dette synet forklarer forøvrig Lockes rolle i sammensvergelsen forut for revolusjonen i 1688.
Locke mente at privat eiendomsrett først og fremst er begrunnet utfra arbeidet som er nedlagt i denne eiendommen. En følge av dette er at man har frihet til å gjøre hva man vil med sin egen eiendom. Dersom man arbeider for å fremstille noe, og gjør det uten å skade andre, har man rett til fruktene av sitt arbeid. Dersom noen tar det fra en, stjeler denne praktisk talt arbeidet ens. Gitt at man har denne retten til noe man har fremstilt, kan man bruke det som man vil, man kan gi det bort dersom man har lyst til det eller selge det. Slik ser Locke for seg hvordan det utvikles et samfunn som er basert på frivillige transaksjoner uavhengig av staten. Dette synet er fundamentalt for kapitalismen, og svært sentralt i liberalismen.
=== Toleranse ===
Lockes politiske filosofi er forbundet med hans kunnskapsteori på flere måter. En av dem legger grunnlaget for troen på toleranse. Ovenfor er det beskrevet at Locke mente det ikke var mulig å oppnå sikker kunnskap om den empiriske verden. Det eneste som var mulig, var en slags praktisk sannsynlighet.
Når det forholder seg slik, mener han at det både er feil og moralsk forkastelig av politiske og religiøse autoriteter å påtvinge andre sin tro. Lockes oppfatninger på dette området har hatt en så avgjørende historisk innflytelse at det er på sin plass å gjengi ham med hans egne ord:
«Hvor er det menneske som har ugjendrivelige bevis for alle de sannhetene de sitter inne med, eller for at alle de oppfatningene det fordømmer er gale, og som kan si at det fullt ut har undersøkt egne og andre menneskers oppfatninger? Når vi er nødt til å tro fordi vi ikke har kunnskap, og grunnlaget for våre antagelser ofte er meget tynt, er vi så usikre og famlende at vi burde være mer opptatt av å skaffe oss selv kunnskap enn av å fordømme andre.»Denne gjengivelsen kan peke i retning av frihet for alle trosformer og livssyn. Locke hevder imidlertid ikke ubetinget toleranse. Han hevder blant annet at ingen oppfatninger som er i strid med menneskesamfunnet, eller de moralregler som er nødvendige for opprettholdelsen av samfunnet, skal tolereres av de verdslige myndigheter.
Vedrørende oppfatninger som er i strid med menneskesamfunnet, er det interessant å merke seg Lockes utsagn om ateister: «De som benekter at det eksisterer en Gud, skal overhodet ikke tolereres. Løfter, kontrakter og eder, hvilket binder samfunnet sammen, kan ikke ha grep på en ateist». De som ved sin ateisme underminerer all religion, kan forøvrig ikke påberope seg retten til toleranse på grunnlag av en religion.
Parallelt forfekter Locke at de som mener man ikke behøver å holde løfter avgitt til kjettere, og dered tilkjennegir at de er villige til å bruke alle midler for å få makt over mennesker med en annen tro enn deres egen, ikke har krav på toleranse.
Locke hevder også at de verdslige myndigheter ikke har plikt til å tolerere et trosamfunn som er konstituert slik at dens medlemmer i kraft av å være medlemmer underlegger seg en annen stat.
Spørsmålet som melder seg vedrørende Lockes karakteristikk av ateister og hans avvisning av deres krav på toleranse, er om Locke her gir uttrykk for sin innerste overbevisning, eller om han har gitt en «nødvendig» konsesjon til datidens rådende oppfatning.
Svaret på dette spørsmålet ligger ikke åpent til undersøkelse, men det er klart at
hans «A Letter Concerning Toleration» ikke bare straks ble oppfattet med interesse i samtiden, men utvilsomt også ble en kraftkilde som virket til fordel for større åndsfrihet.
=== Innflytelse ===
Locke gjorde mer enn noen annen enkelt tenker for å legge det teoretiske grunnlaget for det liberale demokratiet. De menn amerikanerne kaller nasjonens fedre, mennene som laget De forente staters konstitusjon, var inspirert av Locke og henviste til ham i korrespondansen seg imellom.
En lignende innflytelse hadde han på fransk tenkning under hele syttenhundretallet. François Voltaire, Charles Montesquieu og de franske encyklopedistene, med Denis Diderot i spissen, var avgjørende influert av Locke, ikke bare politisk, men også i sin etikk og sin pedagogiske og filosofiske tenkning.
Locke hadde derfor en avgjørende innflytelse på den amerikanske og franske revolusjonen. Det er tvilsomt om det finnes noen filosof mellom Aristoteles og Karl Marx som har hatt større innflytelse på det praktiske liv.
== Hovedverk ==
Om menneskets erkjennelse (1689)
Et brev om toleranse (1689)
To avhandlinger om styresettet (1690)
Noen tanker om utdannelse (1693)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Christophersen, Halvdan O. (1993). «John Locke». Vestens tenkere. 2. Oslo: Aschehoug.
Lars Fr. H. Svendsen (red.) (2009). «John Locke». Liberalisme: Politisk frihet fra John Locke til Amartya Sen. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-01267-4.
DeLue, Steven M. (1997). Political thinking, political theory, and civil society (engelsk). Boston: Allyn and Bacon.
Huemer, Michael (2002). Epistemology: contemporary readings (engelsk). London: Routledge.
Medick, Hans (1973). Naturzustand und Naturgeschichte der bürgerlichen Gesellschaft: die Ursprünge der bürgerlichen Sozialtheorie als Geschichtsphilosophie und Sozialwissenschaft bei Samuel Pufendorf, John Locke und Adam Smith (tysk). Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht.
Spellman, W.M. (1997). John Locke (engelsk). Basingstoke: MacMillan.
== Eksterne lenker ==
John Locke på Stanford Encyclopedia of Philosophy (engelsk)
|
John Locke (født 29. august 1632 i Wrington ved Bristol i England, død 28.
| 10,175 | 10,175 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wittenberg
|
2023-02-04
|
Wittenberg
|
['Kategori:12°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Sachsen-Anhalt', 'Kategori:Byer ved Elben', 'Kategori:Regierungsbezirk Merseburg', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verdensarven i Tyskland']
|
Lutherstadt Wittenberg, er en by i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt, beliggende ved Elben. Wittenberg har en rekke bygninger fra 1400- og 1500-tallet. Byen ble ett av de viktigste sentra for tysk politikk, kunst og kultur i det 16. århundret.
Reformasjonen startet her i 1517 da Luther slo opp sine 95 teser på døren til slottskirken. Martin Luther, Philipp Melanchthon og Lucas Cranach den eldre arbeidet her. Luther, Melanchton og Fredrik den vise er gravlagt i byen. Husene til Luther og Melanchton, bykirken og slottskirken er fra 1996 oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv som minnesmerker over Luther.
Wittenberg var hovedstad i den saksiske Kurkreisen og residens for hertugene, senere kurfyrstene av Sachsen-Wittenberg. Senere ble byen også sentrum for kjemisk industri og et viktig jernbaneknutepunkt på strekningene Berlin-Leipzig og Magdeburg-Dresden.
|
Lutherstadt Wittenberg, er en by i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt, beliggende ved Elben. Wittenberg har en rekke bygninger fra 1400- og 1500-tallet. Byen ble ett av de viktigste sentra for tysk politikk, kunst og kultur i det 16. århundret.
Reformasjonen startet her i 1517 da Luther slo opp sine 95 teser på døren til slottskirken. Martin Luther, Philipp Melanchthon og Lucas Cranach den eldre arbeidet her. Luther, Melanchton og Fredrik den vise er gravlagt i byen. Husene til Luther og Melanchton, bykirken og slottskirken er fra 1996 oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv som minnesmerker over Luther.
Wittenberg var hovedstad i den saksiske Kurkreisen og residens for hertugene, senere kurfyrstene av Sachsen-Wittenberg. Senere ble byen også sentrum for kjemisk industri og et viktig jernbaneknutepunkt på strekningene Berlin-Leipzig og Magdeburg-Dresden.
== Historie ==
Den eldste skriftlige dokumentasjon hvor Wittenberg nevnes er fra omkring 1180; byen skal ha blitt anlagt av flamske kolonister ved siden av en borg.
=== Viktige årstall og datoer ===
1293 Hertug Albrecht II av Sachsen-Wittenberg tildeler Wittenberg byrettigheter.
1486–1525 Fredrik den Vise residerer i Wittenberg, og byens betydning øker
1502 Universitetet Leucorea grunnlegges
1508 Martin Luther kommer til Wittenberg, og blir her teologiprofessor
31. oktober 1517 Martin Luther slår opp sine 95 teser mot avlatshandelen på kirkedøren til slottskirken, noe som markerer begynnelsen på reformasjonen i Tyskland.
1518 Melanchthon blir professor (Praeceptor Germaniae)
1537 Renessansemaleren Lucas Cranach den eldre blir Wittenbergs borgermester.
1815 Wittenberg blir prøyssisk
1938 Wittenberg får offisielt tildelt tilnavnet Lutherstadt.
== Kultur og severdigheter ==
=== Verdensarvsteder ===
Lutherhaus
Melanchtonhaus
Schlosskirche
Stadtkirche Lutherstadt WittenbergSlottskirken ble bygget mellom 1490 og 1509, og den indre utsmykningen er utført av Lucas Cranach den eldre og Albrecht Dürer. Etter at Martin Luther etter overleveringene, hadde slått opp sine teser her, varte det inntil 1524 før det ble holdt evangeliske gudstjenester. Under syvårskrigen ble slottskirken ødelagt og deretter gjenoppbygget. Andre severdigheter er Cranachuset og Hundertwasserskolen.
== Vennskapsbyer ==
Göttingen (Niedersachsen) siden 1988
Bretten (Baden-Württemberg) siden 1990
Springfield (Ohio) USA siden 1995
Békéscsaba (Ungarn) siden 1999
Haderslev (Danmark) siden 2004
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Wittenberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Wittenberg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Stiftelsen Lutherstiftelsen i Sachsen-Anhalt
|
thumb|Universitetet i Wittenberg
| 10,176 | 10,176 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_amerikanske_Jomfru%C3%B8yer
|
2023-02-04
|
De amerikanske Jomfruøyer
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:De amerikanske Jomfruøyer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
De amerikanske Jomfruøyer (offisielt engelsk United States Virgin Islands) er et amerikansk territorium og øygruppe i Leewardøyene i De små Antiller i Karibia. De amerikanske Jomfruøyer består av flere enn 80 av de sentrale øyene i øygruppen Jomfruøyene. Territoriet består av fire bebodde øyer: Saint Croix, Saint John, Saint Thomas og Water Island. Øygruppen har et totalareal på 346,4 km² (133,7 mi2). Hovedstaden og den største byen er Charlotte Amalie på øya Saint Thomas. Ifølge CIA World Factbook har øyene 104 170 innbyggere i juli 2014, hvor mer enn 76 % er av afro-karibisk opprinnelse. Den desidert viktigste næringsveien er turisme, mens også produksjon av rom er viktig for økonomien.De amerikanske Jomfruøyer var en dansk koloni, kjent som Dansk Vestindia, fra år 1672 (Saint Thomas), 1718 (Saint John) og 1733 (Saint Croix) til øyene ble solgt til USA den 31. mars 1917. Øyene er idag et av USAs fem bebodde biland og har status som et såkalt organisert uinnlemmet amerikansk territorium. Engelsk er idag det offisielle språket på øyene og de fleste av innbyggerne snakker Virgin Islands-kreol, et engelsk-basert kreolspråk. Mange stedsnavn er enda bevart på dansk og mange av innbyggerne har danske navn. Danske uttrykk som "skål", "berg" (fjell) og "frickadella" (kjøttboller) er fortsatt brukt. Veier refereres til som «gader» og hovedgaten i Charlotte Amalie kalles eksempelvis «Dronningens Gade».
|
De amerikanske Jomfruøyer (offisielt engelsk United States Virgin Islands) er et amerikansk territorium og øygruppe i Leewardøyene i De små Antiller i Karibia. De amerikanske Jomfruøyer består av flere enn 80 av de sentrale øyene i øygruppen Jomfruøyene. Territoriet består av fire bebodde øyer: Saint Croix, Saint John, Saint Thomas og Water Island. Øygruppen har et totalareal på 346,4 km² (133,7 mi2). Hovedstaden og den største byen er Charlotte Amalie på øya Saint Thomas. Ifølge CIA World Factbook har øyene 104 170 innbyggere i juli 2014, hvor mer enn 76 % er av afro-karibisk opprinnelse. Den desidert viktigste næringsveien er turisme, mens også produksjon av rom er viktig for økonomien.De amerikanske Jomfruøyer var en dansk koloni, kjent som Dansk Vestindia, fra år 1672 (Saint Thomas), 1718 (Saint John) og 1733 (Saint Croix) til øyene ble solgt til USA den 31. mars 1917. Øyene er idag et av USAs fem bebodde biland og har status som et såkalt organisert uinnlemmet amerikansk territorium. Engelsk er idag det offisielle språket på øyene og de fleste av innbyggerne snakker Virgin Islands-kreol, et engelsk-basert kreolspråk. Mange stedsnavn er enda bevart på dansk og mange av innbyggerne har danske navn. Danske uttrykk som "skål", "berg" (fjell) og "frickadella" (kjøttboller) er fortsatt brukt. Veier refereres til som «gader» og hovedgaten i Charlotte Amalie kalles eksempelvis «Dronningens Gade».
== Historie ==
=== Opprinnelsesfolket ===
De første innbyggerne på øyene var indianerne taino, arawak, kalinago og ciboney. Arkeologiske funn viser at ciboney-folket bodde her allerede i steinalderen og levde av jakt. De lagde redskap av stein og flint. Arawakfolket seilte hit senere med kanoer fra det som idag er Venezuela og Brazil. De levde av fisking og jordbruk, og dyrket blant annet tobakk, bomull, mais, maniok og guava. Flere fjellmalerier og steinrisninger er funnet etter arawakfolket. Både arawak-indianerne og taino-indianerne levde side om side inntil kalinago-krigerne innvaderte øyene. Kalinago-folket ødela flere av landsbyene på øyene og drepte de fleste av arawak-folket. Det er debattert om kalinago-folket også praktiserte kannibalisme.
=== Kolonisering ===
Den første europeeren som ankom øyene var Christofer Columbus på sin andre reise til Den nye verden i 1493. Columbus kom først til øya Saint Croix og fortsatte derfra til både Saint Thomas og Saint John. Han ga øyene romersk-katolske navn: Santa Cruz, San Tomas og San Juan. Columbus kidnappet seks arawak-indianere for å lede ham rundt på øyene, noe som resulterte i en krig mellom lokalbefolkningen og de spanske sjøfarerne. Columbus forlot øyene uten å ha etablert en koloni, men spanjolene kom etter kort tid tilbake til øyene. Denne gang ble befolkningen konvertert med tvang til katolisisme, og ble brukt som slaver på plantasjene. Der produserte spanjolene for det meste tobakk, men senere også kaffe, sukker og bomull. På 1600-tallet var øyene i perioder kolonisert av både Storbritannia, Nederland og Frankrike.
=== Dansk Vestindia ===
Vestindisk-guineisk Kompagni koloniserte Saint Thomas for Danmark i 1672, Saint John i 1694 og i 1773 kjøpte Danmark den gjenværende øya, Saint Croix, fra Frankrike. Øyene ble underlagt kongen av Danmark-Norge i 1754 og fikk navnet Dansk Vestindia. Gjennom det meste av 1700- og 1800-tallet var økonomien hovedsakelig basert på sukkerproduksjon med afrikanske slaver. Øyene fungerte som et viktig ledd i den transatlantiske slavehandelen, som var hovedgrunnen til at Danmark valgte å kolonisere øyene. Den danske offiseren Peter von Scholten ble utnevnt til generalguvernør i 1835 og ti år senere brøt det ut slaveopprør på øya Saint Croix. Dette ledet guvernøren til å velge abolisjonisme, og den 3. juli 1848 ble slaveri forbudt i Dansk Vestindia.Kort tid etter gikk den slaveri-baserte økonomien inn i en krise. Danske politikere diskuterte salg av øyene i Folketinget for første gang i 1852. I andre halvdel av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet forsøkte Danmark ved flere anledninger å selge øyene, henholdsvis til Tyskland og USA. Forsøk på en salgstraktat med USA feilet i 1867 og igjen i 1902. Danske styresmakter gjorde flere forsøk på å gjenreise økonomien på øyene, men til liten suksess. Da første verdenskrig brøt ut i 1914 fryktet USA at Tyskland ville okkupere øyene og bruke dem som en base for ubåter. Denne gangen ble USA og Danmark enige om et salg av øyene for 25 millioner amerikanske dollar i gull. Avtalen ble signert i august 1916 og øyene ble offisielt underlagt amerikansk suverenitet den 31. mars i 1917. 31. mars feires fremdeles på øyene som "Transfer Day".
=== Under USA ===
De amerikanske Jomfruøyers flagg ble offisielt tatt i bruk i 1921. Innbyggerne ble innvilget amerikansk statsborgerskap i 1927 og turisme ble raskt territoriets viktigste næringsvei. Øyene fikk sin første grunnlov og egen lovgivende forsamling i juli 1954. Innenriksdepartementet hadde derimot kontrollen over øya Water Island inntil 1996, hvor øya ble gitt over til lokale myndigheter.Daværende presidentkandidat Barack Obama besøkte De amerikanske Jomfruøyer i mars 2008
== Geografi ==
De amerikanske Jomfruøyer utgjør den sentrale delen av øygruppen Jomfruøyene og ligger øst for De puertorikanske Jomfruøyene og vest for De britiske Jomfruøyer. Øyene er lokalisert i Leewardøyene i De små Antiller i Karibia. Territoriet består av fire større øyer (Saint Thomas, Saint John, Saint Croix og Water Island), samt mer enn 70 mindre atoller. Samlet totalareal er på 346,4 km² (133,7 mi2), som er forholdsvis dobbelt så stort som det føderale hovedstatsområde, District of Columbia. De amerikanske Jomfruøyer ligger 1770 km sørøst for Florida, 966 km nord for Venezuela og 64 km øst for Puerto Rico. Administrativt deles øyene inn i tre distrikter (Saint Thomas, Saint Croix og Saint John) som igjen deles inn i 20 mindre distrikter. Det høyeste punktet på øyene er Crown Mountain på Saint Thomas med 474 meters høyde.
Saint Thomas har et areal på 80 km² og er av vulkansk opprinnelse. Saint John har et areal på 52 km² og kjennetegnes som Saint Thomas også av bakkelandskap. Den største øya, Saint Croix, har et areal på 218 km² og ligger 64 km sør for de andre to. Saint Croix er langt flatere enn både Saint John og Saint Thomas. De amerikanske Jomfruøyers nasjonalpark er 59 km² stor og utgjør 60 % av landarealet på Saint John, i tillegg til hele øya Hassel Island. Nasjonalparken består for det meste av tropisk skog og koralrev. Nasjonalparken har ca. 500 000 besøkende i året.Som følge av beliggenheten på grensen mellom de tektoniske platene Den nordamerikanske kontinentalplate og Den karibiske plate, opplever øyene relativt mange jordskjelv. Tropiske tyfoner og orkaner rammer også øyene, gjerne i orkansesongen mellom juni og november. De amerikanske Jomfruøyer har et tropisk klima med liten temperaturforandring året rundt. Det regner relativt mye i månedene september til november, mens februar og mars er de tørreste.
== Politikk ==
De amerikanske Jomfruøyer er et selvstyrt representativt demokrati der guvernøren har den utøvende makt. Den lovgivende makten har Senatet, bestående av femten senatorer som velges hvert andre år. Den dømmende makt har domstolene, som er uavhengig av både den lovgivende- og utøvende makt i tråd med maktdelingsprinsippet. De største politiske partiene er Det demokratiske parti, det lokale høyre-orienterte Independent Citizens Movement og Det republikanske parti. Som samtlige amerikanske territorier velger også øyene en representant uten stemmerett til Representantenes hus i Washington, D.C. Den nåværende representanten er Stacey Plaskett, mens guvernøren er Kenneth Mapp. Plaskett representerer Det demokratiske parti. Under guvernørvalget i november 2014 vant den uavhengige (men tidligere republikaneren) Kenneth Mapp, som ble tatt i ed 5. januar 2015.
=== Politisk status ===
De amerikanske Jomfruøyer har status som et organisert, oversjøisk uinnlemmet territorium. Det har vært en del debatt om hvorvidt De amerikanske Jomfruøyer vil slå seg sammen med Puerto Rico, dersom Puerto Rico en gang i fremtiden skulle bli en amerikansk delstat. De amerikanske Jomfruøyer står på FNs liste over ikke-selvstyrte områder. FNs spesialkomité for avkolonisering overvåker implementeringen av Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk, og følger den politiske utviklingen i De amerikanske Jomfruøyer. FNs generalsekretær Ban Ki-moon anerkjente derimot i august 2013 at folket i de ikke-selvstyrte områdene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt på at de må få et valg. FN anser retten til selvstyre folket i et område som De amerikanske Jomfruøyer har for å være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en assosiert stat i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen uavhengig stat.
== Økonomi ==
Turisme er den desidert viktigste næringsveien på De amerikanske Jomfruøyer og står for 57 % av BNP og ca. 50 % av sysselsettingen i 2010. Øyene tar imot mer enn to millioner turister i året, der ca. 75 % ankommer med cruise til Charlotte Amalie. Charlotte Amalie mottar flere turister via cruise enn noen annen by i Karibia. I 2010 besøkte 2,7 millioner turister øyene - 2,2 millioner via cruise og 536 000 via fly. Nesten 80 % av turistene kommer fra USA. Industri og offentlig sektor står også for en stor andel av sysselsettingen. Ca. en femdel av BNP kommer fra industri, særlig produksjon av rom, sukker, elektronikk, klokker og tekstiler Jordbruket er lite, ettersom mye mat importeres, men det er noe jordbruk gjenværende på øya Saint Croix. Arbeidsløsheten er på 6,2 %.Mesteparten av energien kommer fra importert olje, noe som fører til at territoriet har mellom fire og fem ganger så høye strømkostnader som Det kontinentale USA. Innbyggerne betaler ingen føderale skatter. Skatteinntektene går derfor kun til de lokale styresmaktene på øyene.
== Demografi ==
Ifølge CIA World Factbook har øyene en befolkning på 104 170 i juli 2014. I 2010 var en majoritet på 76 % av afrikansk-karibisk opprinnelse, 15,6 % hvite, 1,4 % asiater og 6,6 % andre. De fleste av innbyggerne stammer fra afrikanske slaver som ble brakt hit med tvang av tidligere kolonimakter. Det offisielle språket er engelsk, mens Virgin-Islands-kreol, et engelsk-basert kreolspråk, snakkes mest i dagligtale. Spansk snakkes av 16,8 %, hovedsakelig tilflyttere fra Puerto Rico og Den dominikanske republikk, mens 6,6 % snakker fransk, helst tilflyttere fra Haiti. 42 % av innbyggerne identifiserer seg som baptister, 34 % som romersk-katolske, 17 % som episkopale og 7 % annet. Av religiøse minioriteter finnes blant annet jøder, rastafarianere og lutheranere. Den eldste lutherske kirken på Den vestlige halvkule er Frederick Lutheran Church i Charlotte Amalie.
== Infrastruktur ==
Den største og viktigste flyplassen er Cyril E. King lufthavn i Charlotte Amalie. Henry E. Rohlsen lufthavn er den største på øya Saint Croix. De amerikanske Jomfruøyer er det eneste territoriet under amerikansk suverenitet der bilene kjører på venstre side av veien. Som i samtlige amerikanske oversjøiske territorier er United States Postal Service (USPS) ansvarlig for postforbindelsen. Øyene bruker postkoden VI og postnumrene begynner med 008 etterfulgt av to tall til. Telefonkoden er amerikanske +1 etterfulgt av 340.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) United States Virgin Islands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) United States Virgin Islands – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
De amerikanske Jomfruøyer (offisielt engelsk United States Virgin Islands) er et amerikansk territorium og øygruppe i Leewardøyene i De små Antiller i Karibia. De amerikanske Jomfruøyer består av flere enn 80 av de sentrale øyene i øygruppen JomfruøyeneAllman-Baldwin, L.
| 10,177 | 10,177 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_britiske_Jomfru%C3%B8yer
|
2023-02-04
|
De britiske Jomfruøyer
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:De britiske Jomfruøyer', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1672', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1967']
|
De britiske Jomfruøyer (eng: British Virgin Islands) er en øygruppe i Det karibiske hav. Øygruppen er et britisk oversjøisk territorium. FN regner den som et ikke-selvstyrt område.
Øygruppen består av Tortola, Virgin Gorda, Anegada, Jost Van Dyke, Peter Island, Salt Island, Beef Island, Cooper Island, Ginger Island, Norman Island og mange andre mindre øyer. Hovedstaden Road Town ligger på Tortola. De britiske Jomfruøyer utgjør en del av den større øygruppen Jomfruøyene. Den andre delen kalles De amerikanske Jomfruøyer.
|
De britiske Jomfruøyer (eng: British Virgin Islands) er en øygruppe i Det karibiske hav. Øygruppen er et britisk oversjøisk territorium. FN regner den som et ikke-selvstyrt område.
Øygruppen består av Tortola, Virgin Gorda, Anegada, Jost Van Dyke, Peter Island, Salt Island, Beef Island, Cooper Island, Ginger Island, Norman Island og mange andre mindre øyer. Hovedstaden Road Town ligger på Tortola. De britiske Jomfruøyer utgjør en del av den større øygruppen Jomfruøyene. Den andre delen kalles De amerikanske Jomfruøyer.
== Avkolonisering ==
De britiske Jomfruøyer står på FNs liste over ikke-selvstyrte områder.FNs spesialkomité for avkolonisering overvåker implementeringen av Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk og følger den politiske utviklingen i De britiske Jomfruøyer. Storbritannia er som administrasjonsmakt forpliktet til å rapportere til avkoloniseringskomiteen. Storbritannia argumenterte i 2012 for at FNs spesialkomité for avkolonisering ikke lenger fylte noen relevant rolle for de britiske oversjøiske territoriene, som den britiske regjeringen viser til har indre selvstyre og burde vært fjernet fra listen over ikke-selvstyrte områder. Samtidig anerkjente Storbritannia territorienes rett til selv å bestemme sin framtid. Regjeringssjefene i de britiske oversjøiske territoriene ble i desember 2012 enig om en felleserklæring som ba avkoloniseringskomiteen stryke de territoriene som ønsket det av listen over ikke-selvstyrte områder.Generalsekretær Ban Ki-moon bekreftet i august 2013 FNs forpliktelse til arbeidet med å få slutt på kolonialisme og tok til orde for uavhengighet for de gjenværende ikke-selvstyrte områdene. Samtidig anerkjente han at folket i de ikke-selvstyrte områdene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt på at de må få et valg. FN anser retten til selvstyre folket i et område som De britiske Jomfruøyer har for å være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en assosiert stat i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen uavhengig stat.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) British Virgin Islands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) British Virgin Islands – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
De britiske Jomfruøyer (eng: British Virgin Islands) er en øygruppe i Det karibiske hav. Øygruppen er et britisk oversjøisk territorium.
| 10,178 | 10,178 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_britiske_Jomfru%C3%B8yer
|
2023-02-04
|
De britiske Jomfruøyer
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:De britiske Jomfruøyer', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1672', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1967']
|
De britiske Jomfruøyer (eng: British Virgin Islands) er en øygruppe i Det karibiske hav. Øygruppen er et britisk oversjøisk territorium. FN regner den som et ikke-selvstyrt område.
Øygruppen består av Tortola, Virgin Gorda, Anegada, Jost Van Dyke, Peter Island, Salt Island, Beef Island, Cooper Island, Ginger Island, Norman Island og mange andre mindre øyer. Hovedstaden Road Town ligger på Tortola. De britiske Jomfruøyer utgjør en del av den større øygruppen Jomfruøyene. Den andre delen kalles De amerikanske Jomfruøyer.
|
De britiske Jomfruøyer (eng: British Virgin Islands) er en øygruppe i Det karibiske hav. Øygruppen er et britisk oversjøisk territorium. FN regner den som et ikke-selvstyrt område.
Øygruppen består av Tortola, Virgin Gorda, Anegada, Jost Van Dyke, Peter Island, Salt Island, Beef Island, Cooper Island, Ginger Island, Norman Island og mange andre mindre øyer. Hovedstaden Road Town ligger på Tortola. De britiske Jomfruøyer utgjør en del av den større øygruppen Jomfruøyene. Den andre delen kalles De amerikanske Jomfruøyer.
== Avkolonisering ==
De britiske Jomfruøyer står på FNs liste over ikke-selvstyrte områder.FNs spesialkomité for avkolonisering overvåker implementeringen av Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk og følger den politiske utviklingen i De britiske Jomfruøyer. Storbritannia er som administrasjonsmakt forpliktet til å rapportere til avkoloniseringskomiteen. Storbritannia argumenterte i 2012 for at FNs spesialkomité for avkolonisering ikke lenger fylte noen relevant rolle for de britiske oversjøiske territoriene, som den britiske regjeringen viser til har indre selvstyre og burde vært fjernet fra listen over ikke-selvstyrte områder. Samtidig anerkjente Storbritannia territorienes rett til selv å bestemme sin framtid. Regjeringssjefene i de britiske oversjøiske territoriene ble i desember 2012 enig om en felleserklæring som ba avkoloniseringskomiteen stryke de territoriene som ønsket det av listen over ikke-selvstyrte områder.Generalsekretær Ban Ki-moon bekreftet i august 2013 FNs forpliktelse til arbeidet med å få slutt på kolonialisme og tok til orde for uavhengighet for de gjenværende ikke-selvstyrte områdene. Samtidig anerkjente han at folket i de ikke-selvstyrte områdene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt på at de må få et valg. FN anser retten til selvstyre folket i et område som De britiske Jomfruøyer har for å være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en assosiert stat i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen uavhengig stat.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) British Virgin Islands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) British Virgin Islands – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
Jomfruøyene er en øygruppe i Det karibiske hav. Den består av De puertorikanske Jomfruøyer, De amerikanske Jomfruøyer og De britiske Jomfruøyer.
| 10,179 | 10,179 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_karibiske_hav
|
2023-02-04
|
Det karibiske hav
|
['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:15°N', 'Kategori:75°V', 'Kategori:Amerikastubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Atlanterhavet', 'Kategori:Karibias geografi', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-07']
|
Det karibiske hav, eller Karibhavet, (engelsk: Caribbean Sea, fransk: Mer des Caraïbes eller Mer des Antilles, spansk: Mar Caribe) er et randhav til Atlanterhavet beliggende mellom Sør- og Mellom-Amerika og Antillene inn mot Atlanterhavet. I nordvest har Det karibiske hav forbindelse til Mexicogolfen gjennom Yucatánstredet.
Havet dekker omkring 2 753 000 km². Det dypeste punktet er Cayman-rennen mellom Cuba og Jamaica, 7 686 m under havnivået. Hele området, spesielt de mange ferieøyene, er kjent som Karibia eller Karibien.
|
Det karibiske hav, eller Karibhavet, (engelsk: Caribbean Sea, fransk: Mer des Caraïbes eller Mer des Antilles, spansk: Mar Caribe) er et randhav til Atlanterhavet beliggende mellom Sør- og Mellom-Amerika og Antillene inn mot Atlanterhavet. I nordvest har Det karibiske hav forbindelse til Mexicogolfen gjennom Yucatánstredet.
Havet dekker omkring 2 753 000 km². Det dypeste punktet er Cayman-rennen mellom Cuba og Jamaica, 7 686 m under havnivået. Hele området, spesielt de mange ferieøyene, er kjent som Karibia eller Karibien.
== Historie ==
Øyene i det karibiske hav var opprinnelig befolket av ulike karib-indianske folkeslag. Men etter den europeiske koloniseringen døde i hovedsak den lokale befolkningen, og ble erstattet av svarte slaver fra Afrika.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Caribbean Sea – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Caribbean Sea – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
| areal_ref =
| 10,180 | 10,180 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1972
|
2023-02-04
|
Vinter-OL 1972
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1972', 'Kategori:Vinter-OL 1972']
|
Vinter-OL 1972 var de 11. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 3. til 13. februar 1972 i Sapporo i Japan.
Sovjetunionen ble beste nasjon med åtte gullmedaljer. Norge tok til sammen tolv medaljer, derav to gull. Magnar Solberg forsvarte gullmedaljen på 20 km skiskyting fra OL i Grenoble, og Pål Tyldum vant 50 kilometer langrenn. Den nederlandske skøyteløperen Ard Schenk tok gullmedalje på de tre lengste distansene.
|
Vinter-OL 1972 var de 11. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 3. til 13. februar 1972 i Sapporo i Japan.
Sovjetunionen ble beste nasjon med åtte gullmedaljer. Norge tok til sammen tolv medaljer, derav to gull. Magnar Solberg forsvarte gullmedaljen på 20 km skiskyting fra OL i Grenoble, og Pål Tyldum vant 50 kilometer langrenn. Den nederlandske skøyteløperen Ard Schenk tok gullmedalje på de tre lengste distansene.
== Valg av vertsby ==
Sapporo ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 65. sesjon i Roma i Italia 26. april 1966.
== Resultater ==
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over personer som har tent den olympiske ild
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jorsett, Per (1920-) (1991). «1972 Sapporo». Boken om de olympiske vinterlekene. Oslo: Grøndahl : Dreyer. s. 170–189. ISBN 8209106716. [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
Aabø, Arnfinn (1943-) (1993). «Sapporo Japan 1972». Olympiske vinterleker 1924-1992: bak resultatene. Oslo: Biblioteksentralen. s. 153–159. ISBN 8270221457. [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
Bergeland, Inge (1998). «1972 De XI olympiske vinterleker Sapporo, Japan». Olympiske vinterleker 1924-1994: høydepunkter, resultater og medaljevinnere. Oslo: Gyldendal fakta. s. 87–97. ISBN 8205251908. [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
Slettan, Hallgeir (1998). «1972 – Sapporo». Olympiske vinterleker i navn og tall: resultater og statistikker. Asker: Slettan forl. s. 39–42. ISBN 8291971005. [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1972
Jorsett, Per (1920-) (1996). «Sapporo 1972. De 11. olympiske vinterleker 1972». 100 år med olympiske leker: Norges olympiske komités offisielle jubileumsbok. Oslo: Hjemmets bokforl. s. 130–133. ISBN 8259016818. [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) 1972 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 1972 Sapporo Winter Games Arkivert 17. april 2020 hos Wayback Machine. på sports-reference.com
|
Japan
| 10,181 | 10,181 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Are_Lund
|
2023-02-04
|
Harald Are Lund
|
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:DJer', 'Kategori:Dødsfall 4. september', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Fødsler 8. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske plateprodusenter', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Programledere for NRK', 'Kategori:Rockheim Hall of Fame', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Prix Radio']
|
Harald Are Lund (født 8. oktober 1946, død 4. september 2020 på Tangen) var en norsk programleder, radio-DJ, musiker og plateprodusent.
Han begynte sin NRK-karriere i 1967 i Radioteatret og ledet Barnas musikkstund før han tok over Platespiller'n i 1968. Han var kjent for å gi nye og forholdsvis ukjente band spilletid på radio og var tidlig ute med å presentere punkmusikk for norske radiolyttere. Han sto bak flere TV- og radioprogrammer og hadde i en årrekke programmet Harald Are Lund på NRK P3 og dernest Harald Are Lund spiller sitt liv på NRK P13. I 2008 ble det kjent at NRKs ledelse ønsket å fokusere på målgruppen 15–30 år og kuttet ned ukentlige sendetimer for programmet fra to sendinger i uka til én sending i uka.
Lunds siste sending på radio var i 2016 da han fylte 70 år og gikk av etter 50 år i NRK.Som plateprodusent jobbet han blant annet for Vømmøl Spellmannslag, Junipher Greene, Jonas Fjeld Band og Can Can. Han mottok Radiodagenes hederspris i 2009 og var den første som fikk tildelt Rockheims ærespris under Rockheim Hall of Fame-seremonien i 2017.I sin ungdomstid deltok han i ml-bevegelsen, der han var med i det sentrale SUF-laget på Bryn/Hellerud i Oslo sammen med blant andre Pål Steigan og Tron Øgrim.
|
Harald Are Lund (født 8. oktober 1946, død 4. september 2020 på Tangen) var en norsk programleder, radio-DJ, musiker og plateprodusent.
Han begynte sin NRK-karriere i 1967 i Radioteatret og ledet Barnas musikkstund før han tok over Platespiller'n i 1968. Han var kjent for å gi nye og forholdsvis ukjente band spilletid på radio og var tidlig ute med å presentere punkmusikk for norske radiolyttere. Han sto bak flere TV- og radioprogrammer og hadde i en årrekke programmet Harald Are Lund på NRK P3 og dernest Harald Are Lund spiller sitt liv på NRK P13. I 2008 ble det kjent at NRKs ledelse ønsket å fokusere på målgruppen 15–30 år og kuttet ned ukentlige sendetimer for programmet fra to sendinger i uka til én sending i uka.
Lunds siste sending på radio var i 2016 da han fylte 70 år og gikk av etter 50 år i NRK.Som plateprodusent jobbet han blant annet for Vømmøl Spellmannslag, Junipher Greene, Jonas Fjeld Band og Can Can. Han mottok Radiodagenes hederspris i 2009 og var den første som fikk tildelt Rockheims ærespris under Rockheim Hall of Fame-seremonien i 2017.I sin ungdomstid deltok han i ml-bevegelsen, der han var med i det sentrale SUF-laget på Bryn/Hellerud i Oslo sammen med blant andre Pål Steigan og Tron Øgrim.
== Diskografi ==
Junipher Greene: Friendship (1971)
Junipher Greene: A Spectre Is Haunting the Peninsula/Try to Understand (1972)
PS-Gruppa: Kampen fortsetter (1972)
Samspill: Fløtt deg EEC, du står i veien for sola (1972)
Hole In the Wall: Hole In the Wall (1972)
Samspill: Norge sa nei – et syngespill om EEC (1972)
Jonas Fjeld Rock n' Rolf Band: Jonas Fjeld Rock n' Rolf Band (1973)
Rødt Kor: Fram, fram (1973)
Pendlergruppa: Viser fra pendlerne (1973)
Kåre Virud: Mamma, jeg har tenkt på deg/Vi digga rockenroll (1974)
Jenteloven-gruppa: Jenteloven (1974)
Tanabreddens Ungdom: Tanabreddens Ungdom (1974)
Vømmøl Spellmannslag: Vømmøl'n (1974)
Kåre Virud: Barbeinte engel (1974)
Folk flest: Stå itj med lua i handa (1975)
Vømmøl Spellmannslag: Vømlingen (1975)
Amtmandens døtre: Reis kjerringa (1975)
Jonas Fjeld Band: Jonas Fjeld's beste (1977)
Junipher Greene: Rewind (1981)
Jan Erik Vold, Kåre Virud & Telemark Blueslag: Stein. Regn (1981)
Can Can: Tango/Oppenheimer (1984)
Can Can: En lek i forhold (1984)
Vømmøl Spellmannslag: Vømmøl Special (1985)
Horsemen: Mr. Sunrise/And I Wish (1987)
Vømmøl Spellmannslag: Vømmøltoppen (1989)
Dr. L. Subramaniam: The Virtuoso Violin of South India (1992)
Clawfinger: Warfair (1994)
deLillos: Mere (1994)
Totalt Plater: Totalnekterplata '94 (1994)
Greene: The Model (1994)
Seigmen: Hjernen er alene (1994)
NRK P3/Beat: Absolutt potensiale (1994)
NRK P3/Beat: Definitivt potensiale Vol. 2 (1995)
Ym:stammen: Tusen års fortielse' (1995)
Roskilde: Wild CD/CD-ROM 07: Live at Roskilde '96 (1996)
Vømmøl Spellmannslag: Vømmølmusikken (1996)
Deathprod: Imaginary Songs from Tristan da Cunha (1996)
Aleksandr Nikitin-hyllest: Bellona Unplugged – A Tribute to Aleksandr Nikitin (1997)
Silence: Varsågod (1998)
NRK P3: Zoom3 – The Norwegian Attack! (1998)
Saturnus: For the Loveless Lonely Nights (1998)
Bob hund: Sover aldrig (1999)
Bergen Records: Bergen Roots History (1999)
Fab Foursome: Kissing Stars (1999)
Universal: Jeg gleder meg til år 2000 (1999)
Bigbang: Girl In Oslo EP (2000)
Swan Lee: Stay Tonight (2001)
John Dickson Carr: Sort messe (2001)
Perculator: Sergeant Major (2002)
Giant Sand: Cover Magazine (2002)
Norgesnettet: ZOOM Toursampler 2002 (2002)
The Jessica Fletchers: What Happened to the? (2003)
Norgesnettet: ZOOM Toursampler 2003 (2003)
Kringkastingsorkestret: TONO – 75 år for musikken – Fremtiden er Uhørt (2003)
Hans Rotmo: Spæll åt mæ – Oppsummering av Hans Rotmos musikk: 1974–2003 (2003)
Can Can: En lek i forhold/European Rainbow (2003)
Rolf & Alexandra Becker: Godaften, mitt navn er Cox. Serie 3 – Den lille heksen (2003)
Girl from Saskatoon: Aloha My Love (2003)
Thatsperfectwonderball Records: ? (2008)
Jan Erik Vold: Jan Erik Vold: Vokal – The Complete Recordings 1966–1977 (2009)
Hommage Records: Maskindans – Norsk synth 1980–1988 (2009)
Tor Dybdahl: The Temptation Tapes – Volume I (2009)
The Residents: Demonic! Live in Oslo (2012)
Jens Gunderssen-hyllest: Stjerner lyser hvite (2012)
Raga Rockers-hyllest: Sannhet på boks – en hyllest til Raga Rockers (2015)
deLillos: Før (2015)
MAI: MAI 1973–1983 (2016)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Harald Are Lund på Facebook
(en) Harald Are Lund på Discogs
(en) Harald Are Lund på MusicBrainz
(en) Harald Are Lund på Spotify
(no) Harald Are Lund på Rockipedia
(en) Harald Are Lund på AllMusic
(en) Harald Are Lund på Internet Movie Database
(no) Harald Are Lund hos Filmfront
(no) NRK P3: Harald Are Lund
(no) Dagbladet: P3 tar Harald Are Lund av lufta
(no) NRK P3: Harald Are Lund tas ikke av lufta
(no) Lydverket - Harald Are Lund
|
Harald Are Lund (født 8. oktober 1946, død 4.
| 10,182 | 10,182 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alpene
|
2023-02-04
|
Alpene
|
['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alpene', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste']
|
Alpene er Europas største fjellmassiv. Med et areal på ca. 200 000 km² utgjør Alpene det største fjellområde i Europa. Alpene er med sitt høyeste punkt 4808 moh. (Mont Blanc) Europas høyeste. Andre regner Elbrus (5642 moh. i Kaukasus), som også kan regnes til Europa, som det høyeste. Med sin sentrale beliggenhet mellom Sentral-, Syd-, Vest- og Øst-Europa har Alpene dessuten en stor historisk, økonomisk, økologisk og klimatisk betydning for verdensdelen.
Alpenes hovedkam danner en omtrent 1200 km lang bue fra Det liguriske hav i sydvest til Wien i nordøst. Massivet er opptil 225 km bredt.
|
Alpene er Europas største fjellmassiv. Med et areal på ca. 200 000 km² utgjør Alpene det største fjellområde i Europa. Alpene er med sitt høyeste punkt 4808 moh. (Mont Blanc) Europas høyeste. Andre regner Elbrus (5642 moh. i Kaukasus), som også kan regnes til Europa, som det høyeste. Med sin sentrale beliggenhet mellom Sentral-, Syd-, Vest- og Øst-Europa har Alpene dessuten en stor historisk, økonomisk, økologisk og klimatisk betydning for verdensdelen.
Alpenes hovedkam danner en omtrent 1200 km lang bue fra Det liguriske hav i sydvest til Wien i nordøst. Massivet er opptil 225 km bredt.
== Avgrensning og geografi ==
Alpenes vanligste definisjoner tar utgangspunkt i geologien og topografien:
Geologisk er Alpene kjennetegnet ved bergarter som i større eller mindre grad har gjennomgått en metamorfose under orogenesen (fjelldannelsen).
Topografisk er Alpene kjennetegnet ved større høyder og et brattere relieff enn de omkringliggende landskapene.Alpenes begrensning er imidlertid ikke skarp, siden de mange steder uten entydig skille går over i åslandskap. Derfor kan grensene for Alpene trekkes på noe forskjellige måter.
=== Tilstøtende landskap ===
Den beste måten å avgrense Alpene på er kanskje ved å vise til de tilstøtende landskapene. Skillelinjene er sjelden skarpe, men ofte mer eller mindre vilkårlig definert:
Helt i syd går De liguriske Alpene over i De liguriske Appenninene, slik at Appenninene kan ses på som en fortsettelse av Alpene. Grensen trekkes vanligvis ved Cadibonapasset mellom Mondovi og Savona, som er det laveste punktet (459 moh.) i Alpe/Appennin-kammen.
De sydvestlige Alpenes østgrense og de sentrale Alpenes sydgrense mot den om lag 200 moh. høye Posletta er relativt skarp, og går omtrent langs (dvs. umiddelbart vest/nord for) linjen Cuneo–Pinerolo–Ivrea–Verbania–Como–Bergamo–Brescia–Verona–Vittorio Veneto–Gemona.
De sydvestlige Alpenes vestgrense er mindre tydelig, siden Alpene her erstattes av et åslandskap mot Rhônedalen. Kalksteinsfjellene i Provence regnes f.eks. ikke til Alpene, uten at man kan trekke et skarpt skille.
I nordvest skilles Alpene gjennom Rhône, Genèvesjøen og Sveits' Mittelland fra Jurafjellene. Grensen mellom Mittelland og Alpene er imidlertid flytende.
I nord går Alpene over i For-Alpene, som er et 400–600 moh. høyt bakkelandskap uten skarpt skille mot Alpene. Grensen trekkes her noe syd for linjen Lindau–Füssen–Bad Tölz–Salzburg–Steyr–St. Pölten.
I sydøst danner de såkalte Dinariske alper fortsettelsen av Alpene. Grensen trekkes vanligvis fra Gorizia i Italia via de slovenske byene Ajdovšcina, Postojna og Vrhnika til Ljubljana.
Helt i øst kan Karpatene ses på som Alpenes fortsettelse østover (via Leithafjellene). Det såkalte Wiener Becken («Wien-bekkenet») med Donau utgjør her imidlertid en forholdsvis klar grense.Det forekommer også strengere og videre definisjoner enn den ovennevnte avgrensningen:
Ifølge den strengeste definisjonen omfatter Alpene bare slike områder som ikke forekommer i andre landskap i nærheten, nemlig bare selve høyfjellet (dvs. den alpine og nivale høyderegionen over tregrensen).
Ifølge videre definisjoner kan også regioner regnes til Alpene som direkte eller indirekte påvirkes eller har blitt påvirket av Alpenes høyfjell. I så fall går grensen omtrent langs elvene Po i syd, Rhône i vest og Donau i nord. Påvirkningene innenfor dette området kan være geologiske (sedimenter som stammer fra Alpene), geomorfologiske (morener fra Alpenes istidsbreer), hydrologiske (vannføringen i elvene bestemmes av nedbøren i Alpene) og/eller klimatiske (f.eks. fønvind).I tillegg til slike naturgeografiske definisjoner opererer myndighetene i alpelandene og EU med økonomiske/politiske definisjoner på Alperommet. Det som står sentralt i slike definisjoner er vanligvis kompensasjonen for de økonomiske ulempene ved å utøve landbruk eller annen næring i et fjellandskap. Den vanligste definisjonen (som f.eks. brukes i Alpekonvensjonen) er nesten sammenfallende med den naturgeografiske, bare at grensen trekkes ved kommune- eller kretsgrenser. Dermed blir Alpene noe større, siden definisjonen også omfatter det ikke-alpine arealet av kommuner med andel i Alpene.
=== Stater i Alpene ===
Avhengig av definisjonen har sju eller åtte land andel i Alpene:
I tillegg regnes av og til Monaco til Alpene. Landet ligger utenfor Alpene i egentlig forstand, men er delaktig i bakkelandskapet som danner fortsettelsen av De maritime Alpene. Monaco er også det åttende landet som har undertegnet Alpekonvensjonen.
=== Statsgrenser i Alpene ===
I dag følger statsgrensene i store trekk Alpenes hovedkam eller andre alpine fjellkjeder. Således er Alpenes hovedkam stort sett sammenfallende med Italias vestgrense mot Frankrike resp. nordgrense mot Sveits og Østerrike, men flere unntak forekommer, hvorav den sveitsiske kantonen Ticino er det største. Grensen mellom Frankrike og Sveits går gjennom Chablais. Grensen mellom Sveits og Østerrike følger kammene til Rätikon og Silvretta. Også grensen mellom Østerrike og Tyskland ligger delvis på fjellkammer, nemlig til hhv. Allgäu-Alpene, Wetterstein og Berchtesgaden-Alpene. Til slutt følger grensen mellom Østerrike og Slovenia Karavankene, mens grensen mellom Italia og Slovenia ligger på De juliske Alpene.
Det har ikke alltid vært slik at Alpenes hovedkam utgjorde en statsgrense. Dagens situasjon er i et historisk perspektiv nokså ung (se under). Fra den tidlige middelalderen til midten av 1800-tallet eksisterte det en rekke passtater, som kontrollerte sammenhengende territorier på begge sider av Alpenes hovedkam. De største av disse var Savoie, Det sveitsiske edsforbund, Graubünden og Tirol. I disse statene var ikke Alpenes hovedkam noe skille, men passene dens var tvert imot passtatenes livsårer. Med unntak av Sveits ble passtatene ofret i de europeiske stormaktenes kamp om å opprette territorialstater. Disse var ikke interessert i de kulturhistoriske enhetene, men i formålstjenlige grenselinjer. Den siste grensejusteringen i så måte skjedde i 1920, da Østerrike måtte avstå de sydlige delene av Tirol (Syd-Tirol og Trentino) til Italia.
=== Byer i Alpene ===
De største byene som ligger i Alpene, er
Grenoble (158 000 innbyggere, mer enn 400 000 i byregionen, dvs. inkl. forsteder; Rhône-Alpes, Frankrike),
Innsbruck (118 000 innbyggere, ca. 250 000 inkl. forsteder; Tirol, Østerrike),
Trento (112 000 innbyggere, ca. 200 000 inkl. forsteder; Trentino, Italia),
Bolzano (101 000 innbyggere, ca. 200 000 inkl. forsteder; Syd-Tirol, Italia).I tillegg kommer flere storbyer som grenser til Alpene, og som ifølge noen definisjoner ligger innenfor, ifølge andre definisjoner utenfor Alpene. De største av disse er:
Graz (253 000 innbyggere, 320 000 inkl. forsteder; Steiermark, Østerrike),
Brescia (190 000 innbyggere, 400 000 inkl. forsteder; Lombardia, Italia),
Genève (186 000 innbyggere, 780 000 inkl. forsteder; Genève, Sveits),
Salzburg (150 000 innbyggere, 300 000 inkl. forsteder; Salzburg, Østerrike).Videre ligger tre millionbyer i umiddelbar nærhet av Alpene:
Wien (1 680 000 innbyggere, 2 300 000 inkl. forsteder; Østerrike),
Milano (1 304 000 innbyggere, 7 500 000 inkl. forsteder; Lombardia, Italia),
München (1 295 000 innbyggere, 3 000 000 inkl. forsteder; Bayern, Tyskland).Også disse storbyene og deres byregioner påvirker Alpene i stor grad på grunn av bl.a. helgeturisme, arbeidspendling, ferieleiligheter og energi- og vannbehovet.
=== Elver, innsjøer og vannskiller ===
Flere av de store sentraleuropeiske elvene får vann fra Alpene. Avløpet fra Alpene summerer seg til rundt 216 km³ per år. Dette vannet fordeler seg på de følgende tilsigsfeltene:
Donau (og dermed Svartehavet) mottar 73 km³ per år fra Alpene. De viktigste bielvene er Inn, Drau (Drava), Mur, Salzach og Enns.
Rhône (Middelhavet) mottar 49 km³ per år. Viktigste bielver: Isère og Durance.
Po (Adriaterhavet) mottar 39 km³ per år. Viktigste bielver: Adda, Ticino og Dora Baltea.
Flere mindre elver som drenerer til Adriaterhavet, mottar til sammen 31 km³ per år. De viktigste er Adige (Etsch) og Piave.
Rhinen (Nordsjøen) mottar 24 km³ per år. Viktigste bielver: Reuss og Aare.De viktige vannskillene følger i store trekk Alpenes hovedkam, nemlig i vest mellom Rhône og Po; fra Witenwasserenstock til Piz Lunghin mellom Rhinen og Po (Det europeiske hovedvannskillet); så mellom Inn og Adige. I de østlige Øst-Alpene blir vannskillene mer kompliserte og følger ikke alltid hovedkammene.
Felles for elvene i Alpene er at de har store årstidsforskjeller i vannføringen med et vinterminimum. Maksimumet ligger på våren (snøsmelting) og/eller sommeren (smeltevann fra isbreer). På grunn av brattheten og hastigheten er vannet rikt på oksygen og leire eller sand, men fattig på næring. De fleste elvene har blitt påvirket gjennom reguleringer eller kraftverk, slik at under 10 % av vassdragene kan betegnes som naturlige – derav en eneste på Alpenes nordside (Lech).
Alpenes største innsjøer ligger ved eller i Alperanden:
Alle disse sjøene er avlange og dype og ligner i formen på fjorder. Denne likheten er ikke tilfeldig, men skyldes dannelsen gjennom istidens bretunger, som grov dype og trange daler der de forlot Alpene. Etter istiden ble dalene fylt med vann. Bortsett fra disse om lag 40 store alperandsjøene forekommer flere tusen høyfjellsinnsjøer, som er mye mindre, stort sett veldig grunne og ligger i større høyder. Også disse går tilbake på istiden, men i andre beliggenheter (i botner, ved pass eller endemorener o.l.), der isbreene hadde mindre kraft. Samtlige alpesjøene er næringsfattige og har klart og kaldt vann.
Alpesjøene har vært uten eller av marginal betydning for alpebefolkningen (til dels noe fiske). Derimot har mange av innsjøene blitt viktige for turismen. De store alperandsjøene har blitt attraktive for brettseiling og til dels seiling. Mange av de mindre høyfjellssjøene er yndete turmål for sommerturister, til dels med turisthytter.
Alpene er viktig som drikkevannsreservoar for flere europeiske storbyer (deriblant Wien og Torino). Også Alpenes største kunstige innsjø, Lac de Serre-Ponçon (46 km²) i Durancedalen, er anlagt med tanke på å levere vannings- og drikkevann.
=== Isbreer ===
Nest etter Island og Norge har Alpene Europas største isbreer. De største av disse er:
Størrelsen har sunket drastisk siden midten av 1800-tallet bl.a. grunnet global oppvarming: Arealet som er dekket av isbreer i Alpene, har blitt halvert fra 1850 til 2000. Noen av de ovennevnte tallene kan derfor allerede være foreldet.
=== De høyeste fjellene i Alpene etter primærfaktor ===
Tabellen viser de ti fjellene i Alpene med høyest primærfaktor. Primærfaktor er et mål på hvor mye et fjell hever seg i forhold til terrenget omkring. Seks av de ti fjellene ligger i Øst-Alpene, mens fire ligger i Vest-Alpene.
=== Toppgalleri ===
Et lite utvalg av kjente alpetopper:
== Fjellkjeder og inndeling ==
Alpene kan inndeles på mange måter, avhengig av om kriteriene som legges til grunn er geologiske, geomorfologiske, klimatologiske, historiske, politiske eller alpinistiske. Det fins m.a.o. ikke noen anerkjent «riktig» inndeling, men ulike inndelinger med ulike formål.
=== Grovinndeling (Vest- og Øst-Alpene m.m.) ===
En veldig utbredt grovinndeling deler Alpene i to områder, Vest-Alpene og Øst-Alpene. Skillelinjen trekkes vanligvis fra Bodensjøen langs Rhinen (via Vaduz og Chur til Tamins, derfra langs Hinterrhein til Splügen), Splügenpasset og Valchiavenna til Comosjøen. Geologisk sett kan denne inndelingen rettferdiggjøres ved at de østalpine fjelldekkene (se under) slutter noen kilometer øst for denne linjen. At denne inndelingen likevel er nokså vilkårlig, blir også tydelig når man ser at Italia og Frankrike ofte opererer med en avvikende tredeling i stedet.Øst-Alpene deles på sin side i tre langsgående områder: De nordlige Kalk-Alper, Sentral-Alpene og De sydlige Kalk-Alper. Denne inndelingen er nokså akseptert, siden den i grove trekk er sammenfallende med viktige geologiske, geomorfologiske og økologiske skillelinjer.
Vest-Alpene deles likeledes av og til i tre områder: I nord, nordvest og vest ligger også her et belte der kalkstein dominerer (se De vestlige Kalk-Alpene). Syd for de østlige Vest-Alpene og øst for de (syd)vestlige Vest-Alpene ligger en gneissone, som tilsvarer Sentral-Alpene i Øst-Alpene. Mellom disse to områdene finner man et usammenhengende bånd med varisciske dypbergarter, som mangler i Øst-Alpene. Vest-Alpene syd for Mont Blanc betegnes ofte som Sydvest-Alpene.«Nord-» og «Syd-Alpene» er derimot ikke noen entydige begreper. Klimatisk og biogeografisk kan de nordlige Alpene betraktes som en enhet. Den utgjøres i så fall av en stripe langs Alpenes nordside, som strekker seg fra Genèvesjøen i vest til Wien i øst. I geologien brukes sydalpin om en tektonisk enhet som er tydelig avgrenset fra resten av Alpene (se under, geologisk inndeling). Mesteparten av dette området hører geografisk til De sydlige kalkalper (og dermed ifølge ovennevnte definisjon til Øst-Alpene).
=== Fininndelingen i fjellkjeder ===
Alpenes delgrupper omtales ofte som navngitte fjellkjeder. Selv om mange av disse navnene er kjente, er ikke definisjonene naturgitte eller entydige. Bern-Alpene betegner f.eks. både en fjellkjede og en politisk avgrensning. Den førstnevnte (vanlig alpinistisk definisjon) ligger i kantonene Wallis og Bern, den sistnevnte (offisiell sveitisisk definisjon) omfatter derimot bare andelen som ligger i Bern. Zillertal-Alpene er en fjellkjede som er velkjent blant alpinister; men mens grensen mot Stubai-Alpene i vest og Dolomittene i syd er godt begrunnet gjennom brede daler, er avgrensningen mot Tux-, Kitzbühel-Alpene og Hohe Tauern i høyeste grad vilkårlig.
Navnene på fjellkjedene er nokså nye, og har stort sett oppstått i løpet av de siste hundre år. Før den tid var det få fjellkjeder som hadde egne navn, siden det vanligvis var dalførene som utgjorde folks fokus, ikke høyfjellet. Benevnelsen av fjellkjeder gjenspeiler altså til en viss grad overgangen fra et beboer- til et turistperspektiv på Alperommet, der dalene så å si bare fungerer som skillelinjer.
Når det gjelder Øst-Alpene, har de tysktalende alpeforeningene blitt enige om en noenlunde anerkjent inndeling i fjellkjeder (se under De nordlige, sydlige Kalk- og Sentral-Alpene). I Vest-Alpene er benevnelsene noe mer flytende (se under Vest-Alpene).
== Dannelse og geologi ==
Ingen fjellkjeder er så godt undersøkt som Alpene. Likevel er det fremdeles mange åpne spørsmål om Alpenes dannelse. Grunnen er at Alpene har en usedvanlig komplisert geologisk historie, som ikke bare omfattet fjellfolding, men også overskyvningen av sedimentdekker. Alpene er altså ikke et rent foldefjell, men et «dekkefjell». I tillegg har flere perioder med sedimentasjon, erosjon, overskyvning og folding byttet på hverandre og delvis overlappet hverandre. Resultatet er en fjellkjede med veldig varierende tektoniske, sedimentologiske og mineralogiske forhold og et høyt geologisk mangfold.
=== Alpenes orogenese ===
Alpenes fjelldannelse (orogenese) var en del av den såkalte alpine fjellkjedefoldingen. Den begynte med en langvarig ansamling av marine sedimenter: Gjennom at den afrikanske og den europeiske plate drev fra hverandre, oppstod det et stort, men grunt hav mellom de to kontinentene. Dette såkalte Tethyshavet bestod av fire adskilte bassenger, som ga opphav til hver sin sedimentdekke (fra nord til syd: helvetikum, penninikum, østalpin og sydalpin). Sedimentene var nokså forskjellige i rom og tid, avhengig av bassengenes dybde og avleiringenes opphav og sammensetning (døde havdyr, elveslam, korallrev, sand, grus osv.). Dette ga grunnlag for de mange ulike bergartene som finnes i Alpene i dag. Totalt sett foregikk sedimenteringen over vel 100 millioner år (i trias, jura og kritt).
For 100 millioner år siden (i krittperioden) gikk sedimenteringsfasen over i en foldefase: Den afrikanske platen drev igjen nordover, og presset Tethyshavets sedimenter opp mot det europeiske fastland. Motstanden var sterkest ved Det franske sentralmassiv, Vogesene, Schwarzwald og Böhmerwald, noe som forklarer alpekjedenes beliggenhet og deres bueform i vest. I løpet av denne prosessen, som pågikk gjennom kritt- og paleogenperioden, ble sedimentene revet løs fra undergrunnen og skjøvet mot nord, over den europeiske plate.
For 20 millioner år siden (i begynnelsen av neogen) økte trykket ytterligere, og fjellene ble hevet ved at de ulike sedimentdekkene ble skjøvet over hverandre: helvetikum havnet nederst, penninikum i midten og østalpin øverst. Den totale overskyvningen mot nord var på utrolige 120 km. I tillegg ble noen av dekkene «forkortet» ytterligere gjennom folding og gjennom mindre overskyvninger av deldekker. De ulike dekkene var utsatt for ulik grad av trykk og temperatur, slik at penninikum opplevde mest metamorfose (stor andel av bl.a. gneis og skifer) og helvetikum minst metamorfose (stor andel av sedimentære bergarter er bevart, slik som flysch og kalkstein). Gjennom en dreiebevegelse av den adriatiske plate oppstod den periadriatiske sømmen, en forkastning som avgrenser sydalpin fra resten av Alpene.
Noen eldre, mindre fjellkjeder inngikk i Alpedannelsen. De hadde blitt dannet under den varisciske (ca. 400–300 millioner år siden) eller den kaledonske fjellkjedefoldingen (ca. 500–400 millioner år siden). Gjennom den dobbelte orogenesen har disse områdene spesielt harde bergarter (granitt og gneis, delvis med kullfløtser). De respektive fjellmassivene er Mercantour-, Pelvoux-, Belledone-, Aiguilles Rouges-, Mont Blanc-, Tavetsch-, Gotthard- og Aaregruppa.
Hevelsen av fjelldekkene var ikke noen kontinuerlig prosess, men var kjennetegnet av vekslingen mellom raske og langsomme hevelsesperioder og regionalt sågar enkelte senkningsperioder. Dermed fantes det flere tidsrom der erosjonens nedbrytende effekt var sterkere enn tektonikkens opphøyende sådanne. Dette blir stedvis synlig i landskapet som terrasser, som ble skapt i ulike hevelsesperioder. Områdene som opplevde den største hevelsen, er samtidig de som ble utsatt for sterkest erosjon. Erosjonen har derfor flere steder blottlagt dypere lag i såkalte vinduer. Her finner man altså eldre lag omgitt av yngre lag. Derfor består f.eks. Mont Blanc av varisciske bergarter, mens Tauern ligger i et penninisk vindu i Øst-Alpene.
Situasjonen kompliseres ytterligere ved at noen av sedimentene består av Alpenes eget erosjonsmaterial. Det vil si at fjellet som ble erodert bort i Alpene, ble sedimentert foran fjellene som såkalt molasse. I senere perioder ble disse sedimentene, som altså består av samme material som noen av de gjenværende fjellkjedene, «overkjørt» av fjelldekkene og/eller selv foldet opp til nye fjellkjeder. Man finner også (spesielt i helvetikum) at terrestriske sedimenter (dvs. dannet på land) som konglomerater kan ligge mellom marine sedimenter (dannet under havoverflaten). Videre forekommer ikke-foldede sedimenter over foldede lag, noe som også tyder på flere adskilte sedimenteringsfaser som var avbrutt av foldeperioder. Dermed utgjør Alpene et lappeteppe av områder med ulike geologiske historier.
Alpenes dannelse er ikke avsluttet. Fremdeles hever fjellkjeden seg med om lag en halv millimeter per år. Siden de eroderende naturkreftene fjerner nesten like mye, vil det imidlertid ta lang tid før fjellkjedens høyde vil være målbart forskjellig.
=== Geologisk inndeling ===
De fire nevnte dekkene har ulik utbredelse i Alpene. Navnene antyder deres plassering:
Helvetikum ligger i dagen i store deler av Sveits (latin Helvetia).
Penninikum utgjør en stor bue på innersiden av Vest-Alpene (av italiensk Alpi Pennine for Wallis-Alpene).
Østalpin ligger i Øst-Alpene, dvs. øst for helvetikum og penninikum.
Sydalpin ligger hovedsakelig syd for østalpin, som det deler noen fellestrekk med, men også syd for de østlige delene av penninikum.
Grensen mellom sydalpin og de nordlige dekkene er veldig skarp, siden den periadriatiske forkastningen danner en tydelig skillelinje. Langs denne forkastningen har østalpin blitt hevet i forhold til sydalpin, samtidig som sydalpin har beveget seg flere titalls kilometer vestover i forhold til østalpin. Det er langs denne forkastningen de fleste jordskjelv i Alpene oppstår. Sydalpin har opplevd betraktelig mindre folding enn de andre dekkene, slik at de mektige sydalpine kalksedimentene for en stor del er forholdsvis uforstyrrede. Til gjengjeld har de delvis opplevd store hevelser. Lengst vest, i den såkalte Ivrea-sonen, kommer f.eks. bergarter fra den nedre jordskorpen frem i dagen, som her ble presset mot penninikum.
Grensene mellom de andre dekkene er derimot ikke like skarpe som den sydalpine, noe som skyldes at dekkene ligger oppå hverandre. Overgangene mellom dekkene bestemmes derfor ikke gjennom tektoniske prosesser, men av hvor mye fjellmasse som har blitt fjernet gjennom erosjon. Overskyvningene var altså en gang større enn de er i dag, og mengden som har blitt borte gjennom erosjon av det øverste lag har blitt estimert til en horisontal distanse på flere titalls kilometer.
Siden penninikum ble skjøvet over helvetikum, finner man flere penniniske fjell på helvetisk område. Chablais (samt de nordvestlige delene av Bern-Alpene) er det største av disse. I tillegg kommer en rekke mindre såkalte klipper (Stanserhorn, Buochserhorn, Mythen m.fl.), som vitner om at penninikum en gang i tiden hadde en mye større utstrekning.
Østalpin har in sin tur «overkjørt» både penninikum og helvetikum mot nord. Derfor kommer penninikum også til synet i noen geologiske vinduer i Øst-Alpene (Tauern-vinduet, Unterengadin-vinduet, tre mindre vinduer i Silvretta og Rätikon samt flere bekreftede eller antatte vinduer lengst øst i Alpene, bl.a. ved Wechselpasset). Langs Øst-Alpenes nordrand finner man også et ikke helt gjennomgående bånd av helvetiske og penniniske bergarter (bl.a. flysch). Østalpin var en gang dekket med flere kilometer tykke kalksteinssedimenter. Disse ble også fraktet nordover, slik at de i dag danner De nordlige kalkalper, mens det er de eldre, krystalline lagene som er blottlagt i store deler av Sentral-Alpene.
For å komplisere bildet, har en «bit» av østalpin også blitt fraktet mye lenger vest. Denne såkalte Dent Blanche-dekken omfatter bl.a. Matterhorn.
Noen steder har magmatiske bergarter (plutonitter) trengt til overflaten. Dette har hovedsakelig vært tilfellet langs den periadriatiske forkastningen. De største plutonittene ligger i Adamello, Val Bregaglia, nord for Brixen og vest for Maribor.
De vestlige og sydlige delene av Vest-Alpene har samme opphav som Jurafjellene, og hører derfor tektonisk sett ikke til Alpene i det hele tatt. Siden de har tatt del i Alpenes folding, regnes de likevel geomorfologisk til Alpene. Også de geologiske grensene til både Appenninene og De dinariske alper er forskjellig fra de respektive geografiske grensene: Den alpine penninikum-dekken strekker seg helt til Genova, dvs. et stykke lenger enn Alpenes geografiske grense ved Cadibonapasset. På den andre siden begynner De dinariske alper på et område som geografisk regnes til Alpene, nemlig syd for en linje som strekker seg østover fra nærheten av Belluno.
=== Istidene ===
Alpene opplevde en rekke istider, der fjellene var dekket av en sammenhengende isbre. Minst sju slike istider har blitt dokumentert for Alpene, og kalles her Biber- (for rundt to millioner år siden), Donau- (770–680 tusen år siden), Günz- (640–540 tusen år siden), Haslach- (500–400 tusen år siden), Mindel- (480–370 tusen år siden), Riß- (230–130 tusen år siden) og Würm-istiden (115–10 tusen år siden). Istidene har preget Alpenes geomorfologi gjennom glasial erosjon, dvs. isbreene har høvlet bort spisse tinder og skapt rundere former. Også noen av de mest trafikkerte fjellpassene skyldes isbreene: Såkalte transfluenspass oppstår når en isbre «flyter» over en fjellkam. Slike pass er gjerne brede og ikke spesielt bratte, ofte med en liten innsjø ved passhøyden.
Dalene som isbreene etterlot seg, var U-daler, dvs. daler med U-formet tverrsnitt. Erosjonseffekten av en bre er avhengig av breens størrelse. Derfor er U-dalene til store bretunger både bredere og dypere enn dalene til mindre isbreer. Der mindre sidebreer møttes med en hovedbre, har disse derfor etterlatt seg såkalte hengende daler: Sidedalens munning i hoveddalen ligger her høyt over hoveddalens bunn.
=== Holocen ===
Etter slutten på den siste istiden satte andre erosjonsfaktorer sitt preg på Alpene: frost, vind og vann. Frostforvitring sørget for at Alpene igjen har fått mange spisse tinder, som var blitt veldig sjeldne etter istidene. Spesielt bisarre former finner man i deler av Kalk-Alpene.
Flytende vann grov på sin side ut V-daler i bratte fjellsider og delvis i bunnen av høyereliggende forhenværende U-daler. Ved overgangen fra hengende daler til hoveddaler oppstod fosser, som i tidens løp ofte eroderte dype og smale gjel ved inngangen til disse sidedalene. Derfor begynner mange alpine sidedaler med upasserbare juv, som ofte var viktigere språkskiller og kulturbarrierer enn fjellpassene.
Løsmassene som vannet tok med seg i de bratte fjellpartiene, ble lagt igjen i de forholdsvis flate hoveddalene. Helningen var her så liten at vannet saktet farten og dannet lange innsjøer, slik at stein, grus, sand og delvis leire kunne sedimentere. De store alpine hoveddalene (Durance, Isère, Rhône, Rhinen, Inn, Salzach, Enns, Adda, Adige, Rienz, Drau, Mur) er kjennetegnet ved en slik sedimentbunn, som kan være flere hundre meter tykk, f.eks. over 700 meter i Unterinntal. Den opprinnelige U-formen gikk derved ofte tapt, slik at dalbunnene danner nokså brede sletter. Slettene var opprinnelig kjennetegnet ved ufremkommelige myrer og sumpskogsmark.
Samtidig var U-dalenes fjellsider til dels veldig bratte. Da den stabiliserende bre-isen var smeltet bort, stod mange ustabile fjellvegger igjen. Det har derfor gått flere store fjellras på mange millioner kubikkmeters volum. De fleste av disse skjedde i løpet av de første årtusenene etter istiden, men det fins fremdeles mange ustabile, bratte fjellvegger igjen.
Ved munningen av sidedaler i hoveddalene finner man ofte sedimentkjegler. Her la sidedalens bekk fra seg løsmassene i form av en svakt hellende kjegle. Slike plasser ble ofte foretrukket for bosettinger, siden jorden var fruktbar og beliggenheten mindre myrete eller flomutsatt enn selve dalbunnen.
=== Jordsmonn ===
På grunn av den korte vegetasjonsperioden i høyfjellet foregår de jordsmonnsdannende prosessene veldig sakte i Alpene. Dette resulterer i at råjordtyper med mindre enn 2 cm humus (syrosem) er veldig vanlige i de høye regionene. Den videre utviklingen av jordsmonnet er avhengig av utgangsbergartene:
På kalkbunn oppstår rendzina (uten B-horisont, og med en få centimeter opptil én meter tykk A-horisont bestående av mold). Denne kan under gunstige vilkår videreutvikle seg til brunjord.
På silikatisk bunn heter det første stadiet ranker (uten B-horisont, ofte med råhumus som A-horisont), som også vanligvis etterfølges av brunjord. Ved tilstrekkelig nedbør – og/eller under barskog (dvs. i den subalpine høyderegionen) – vil denne videreutvikle seg til podsol.
Denne rekkefølgen vil man også ofte finne når man beveger seg fra den vegetasjonsfrie sonen og nedover mot dalen. Jo lenger ned man kommer, desto mer tid har jordsmonnet hatt på å utvikle seg. Nedenfor barskogsregionen ligner jordtypene veldig på de som forekommer utenfor Alpene (fremfor alt ulike typer brunjord og podsol). I fuktige områder uansett høyde utvikles gley. I dalbunnene, der det tidligere vokste flommarksskoger, finner man i dag de mest fruktbare jordtypene – og tilsvarende det mest intensive landbruket.
Under spesielle forhold dannes det jordformasjoner som heter jordpyramider. Forutsetningen er bl.a. et skrånende profil, tilstrekkelig nedbør, beskyttelse mot for mye vind, men fremfor alt en blanding av finkornede jordarter med større steiner eller mindre fjellblokker (som f.eks. i morener). I Alpene finner man jordpyramider i bl.a. Euseigne (Valais) og Serfaus (Tirol). De mest spektakulære jordpyramidene i størrelse og antall finnes på Ritten (Syd-Tirol).
=== Geomorfologisk inndeling ===
Alpenes geomorfologiske inndeling gjenspeiler i store trekk fjellkjedens geologiske inndeling. Således er de krystalline områdene preget av «skarpe» former med tinder og egger (de varisciske massivene i helvetikum, og de høye kjedene av penninikum og østalpin). Noen av de krystalline områdene har likevel mer rundete former (østalpin nord, syd og øst for Tauern-vinduet; samt en «indre» bue av penninikum som grenser til Posletta). Disse kjedene ble ikke hevet like mye og er derfor i større grad formet av vannerosjon enn frosterosjon.
Kalksteinsfjellene i bl.a. De nordlige og sydlige Kalk-Alpene og de vestlige franske Alpene er kjennetegnet av helt andre former. I helvetikum overveier cuestas, dvs. høydedrag som ligner på skråstilte, asymmetriske trinn. De nordlige kalkalper og flere mindre kalksteinsområder i de indre Alpene er formet som fjellkjeder med egger, botner og spisse torn. I de østlige delene av De nordlige kalkalper (bl.a. Dachstein) finner man derimot platåfjell bestående av høyplatåer med bratte vegger og begrenset av trange daler. De sydlige kalkalper viser en blanding av de ulike kalksteinsformene.
Områder der flysch og andre myke bergarter dominerer, har forholdsvis runde former. Slike områder finner man i det nordlige Graubünden, ved overgangen mellom de nordlige Alpene og For-Alpene, ved overgangen mellom helvetikum og penninikum i Sydvest-Alpene mellom Martigny og De maritime Alpene, og i de vestlige Alpes-de-Haute-Provence.
De større dalene er kjennetegnet ved sedimenter fra holocen. Noen områder, spesielt i periferien av Alpene, er dessuten preget av den siste istidens morener.
=== Naturkatastrofer ===
Fordi Alpene er en ung fjellkjede, foregår mange naturlige prosesser sprangvis, dvs. plutselig og med høy hastighet. Slike stein-, jord- og snøras betegnes som naturkatastrofer, men de er ikke unaturlige for Alpene. Grunnene er de veldig bratte fjellsidene, til dels ustabile geologiske formasjoner, mye nedbør og store temperatursvingniner. Ras er vanligst i de vegetasjonsfrie sonene, men forekommer også lenger nede, spesielt der menneskene har ryddet for mye skog. Tidligere prøvde befolkningen å minimere katastrofer ved å unngå rasfarlige områder og dalbunnen (oversvømmelse!), ved å tilpasse driftsformer til de lokale naturlige forholdene og ved utstrakte erosjonsbegrensende og reparasjonsarbeider. Slike hensyn blir sjeldnere og sjeldnere, noe som igjen øker faren for naturkatastrofer.
Også jordskjelv er nokså vanlige i Alpene, om enn sjelden sterkere enn 5,5 på Richters skala. Grunnen er at den afrikanske plate fremdeles utøver trykk på den europeiske plate. Det siste sterke jordskjelvet, som kostet tusen menneskeliv, var 1976 i De karniske og juliske Alpene i Friuli.
== Klima og værforhold ==
Klimaet i Alpene kan beskrives gjennom fire gradienter:
Høyde over havet. – Den viktigste enkeltfaktoren for klimaet i Alpene er høyden over havet. Med økende høyde synker temperaturen (ca. 1 °C per 200 m), mens nedbøren stiger.
Syd–nord. – Alpene danner skillet mellom mediterrant og temperert klima. Dermed er Alpenes nordside betraktelig kaldere og fuktigere enn sydsiden (der sommerne kan være veldig tørre).
Perifer–sentral. – De sentrale områdene i Alpene er utpreget tørre og ofte varmere enn periferien. Dette kommer av at skyene «regner av» på de høye fjellsidene før de kommer frem til de mer sentralt beliggende områdene (se under). De sentrale områdene har derfor færre skyer, noe som medfører mindre nedbør og mer solskinn.
Vest–øst. – Til slutt opplever Alpene også skiftet fra oseanisk klima i vest til mer kontinentalt klima i øst.De ulike gradientene påvirker også hverandre. Således synker temperaturen generelt sett med høyden, men den synker f.eks. mindre i sentrale enn i perifere strøk. Også forskjellen mellom Alpenes nord- og sydside er sterkere utpreget i lavere enn i større høyder.
I tillegg til de store klimagradientene er mikroklimaet påvirket av topografien. Det er f.eks. stor forskjell på nord- og sydvendte fjellsider. Disse forskjellene øker med høyden, og er til dels avgjørende faktorer både for ville plante- og dyrearter og for landbruket.
=== Spesielle værforhold i Alpene ===
Det fins flere værfenomener som er begrenset til høye fjellkjeder. De viktigste er:
Orografisk regn. – Det er et kjent fenomen at losiden av fjell er fuktigere enn lesiden. Grunnen er at fjellene tvinger luften til å stige opp i høyden, at luften avkjøles jo høyere den kommer, og at kald luft kan holde på mindre fuktighet. Luftfuktigheten «regner av» som såkalt orografisk regn. Av denne grunn har de nordvestlige delene av Alpene mest nedbør: I bl.a. Bern-, Uri-, Glarus-Alpene og Rätikon er årsnedbøren på over 2000 mm.
Føn. – Fønvind oppstår når vinden blåser fuktig luft over fjellet. På vei opp fjellsiden synker temperaturen, og fuktigheten regner av som orografisk regn. På vei ned fjellet på den andre siden, blir luften igjen varmere jo lenger ned den kommer. Effekten av høyde på luftens temperatur er imidlertid større for tørr enn for fuktig luft. Derfor blir vinden varmere på fjellets leside enn den var på losiden. Fønvind er i Alpene vanligst i de nordlige For-Alpene ved sønnavind, men det fins også «motsatt føn», der Alpenes sydside mottar varm nordavind.
Inversjon. – Om vinteren kan det oppstå «kuldesjøer» i dalene. Den kalde luften blir da liggende i dalbunnen, slik at temperaturen øker med høyden. Derfor kalles dette fenomenet temperaturinversjon. Det oppstår om vinteren når solen står så lavt at den ikke når (eller rekker å varme opp) dalbunnen og/eller når landskapets topografi stenger inne den kalde luften. Inversjonene er ganske stabile, siden kald luft er tyngre enn den varme luften som ligger over. Fenomenet opphører først når vind blander luftmassene igjen.
Berg- og dalvind. – Ved godt vær kan man ofte legge merke til en bris som stryker oppover fjellsidene på dagtid, mens luften strømmer motsatt vei på kvelden. Dette fenomenet er en spesiell form for solgangsvind og er dermed beslektet med land- og sjøvind med kysten. Det oppstår når solen varmer opp luften over bakken på dagtid, slik at den strømmer oppover fra de lave dalinngangene mot de høye dalavslutningene. På natten avkjøles luften raskere i større høyder, og begynner da å synke nedover igjen.
== Plante- og dyreliv ==
Vegetasjonen i Alpene gjenspeiler i stor grad de fire nevnte klimagradientene, men også jordsmonnet, som i sin tur er avhengig av de dominerende bergartene. Dermed oppstår flere veldig forskjellige vegetasjonssoner, avhengig av det klimatiske og geologiske utgangspunktet. Dyrelivet er på sin side påvirket av klimaet og de tilgjengelige plantene, men lar seg på grunn av dyrs høyere mobilitet ikke inndele i like tydelige soner. Oversikten som følger under, er sortert på den viktigste gradienten, høyden over havet.
Alpenes flora og fauna ligner i flere henseender på Nordens, både når det gjelder artene som forekommer og f.eks. deres vekstformer. Således fins en del arter bare i Norden og Alpene. Årsaken til dette er både historisk og klimatisk. Den historiske årsaken er at flere arter som har vært vanlige i store deler av Europa (f.eks. hjort, noen store rovdyr), har blitt fortrengt i de tett bebodde områdene i Mellom-Europa. Resultatet er en disjunkt fordeling med bestander både i nord og i Alpene (delvis i tillegg til andre områder, f.eks. Øst-Europa og Pyreneene). Den klimatiske årsaken er at en økende høyde over havet har en lignende effekt som en økende geografisk bredde. Ut ifra vegetasjonsperioden og de dominerende vekstformene ligner f.eks. den subalpine høydesonen på den subarktiske regionen, og den alpine på den arktiske. Det er likevel flere viktige forskjeller: Alpene har en større døgnvariasjon (større forskjell mellom dag og natt), slik at forskjellen mellom syd- og nordvendte skråninger, som har forholdsvis liten betydning i Nord-Norge, er ekstremt viktig i Alpene både sommers- og vinterstid. For det andre medfører både den høyere solstanden og den større høyden i Alpene at strålingsintensiteten som det alpine livet må tåle, er mye høyere.
=== Biologisk mangfold ===
Med 5000 plantearter forekommer nesten halvparten av alle europeiske arter (også eller utelukkende) i Alpene. Artstettheten er spesielt høy i Alpene: Her finner man 2000–3000 arter per 100 km², sammenlignet med rundt 1500 i Mellom-Europa og under 1000 i Norge. Det store biologiske mangfoldet skyldes Alpenes beliggenhet mellom tre vegetasjonssoner (den mellomeuropeiske i nord, den mediterrane i syd og den pannoniske i øst), men også de svært varierte geomorfologiske forholdene med ulike bergarter, jordtyper, høyder, brattheter og klimatiske forhold. Artstallene er høyest i den mellomalpine gressonen, der det fins minst 350 endemiske arter.
Menneskelig aktivitet har gjennom det tradisjonelle landbruket bidratt til en ytterligere økning av det biologiske mangfoldet. Ikke bare har kulturplanter (og medfølgende «ugress») blitt introdusert til åkerne. Bruksmønsteret har også vært så mosaikkartet med bl.a. hekker, steinrader og stier, at vekstbetingelsene ble mer varierte. Videre har seterdriften skapt bedre betingelser for den artsrike alpine floraen på bekostning av de artsfattige subalpine barskogene.
=== Den kolline regionen ===
Plante- og dyrelivet i den kolline høyderegionen er ikke veldig forskjellig fra områdene rundt Alpene. Kolline regioner er begrenset til mindre områder i Alpene: På Alpenes nordside ligger den kolline sonens øvre grense ved 500–600 moh., og slutter dermed allerede før Alpene. Bare i de større dalene strekker kolline områder seg inn i Alpene. På Alpenes sydside betegnes denne høyderegionen mer korrekt som (supra)mediterran (se under).
Den opprinnelige vegetasjonen i den kolline sonen er løvskog. Treartene som dominerer er sommereik og agnbøk i nord, men frynseeik (Quercus cerris) lengst i øst. Frem til 1800-tallet var dalbunnene i de større dalene karakterisert ved flommarksskogsmarker og sumpskogsmarker. Disse er nå nesten forsvunnet fra Alpene. Frem til middelalderen fantes det elg i disse skogene.
En underlig fugl som (igjen) hekker i denne sonen, er skallet ibis (Geronticus eremita). Arten døde ut i Alpene – og dermed Europa – på 1600-tallet, men har blitt gjenutsatt i Kärnten, og hekker der siden 2005. Skallet ibis hekker i kolonier, helst i fjellvegger nede i dalene, men finner mat (insekter m.m.) helt oppe i den alpine regionen.
=== Den mediterrane regionen ===
Den egentlige mediterrane regionen når bare helt i sydvest opp i Alpene (den øvre grensen ligger ved 600 moh.). Den er karakterisert ved eviggrønne planter som steineik (Quercus ilex) og oliventrær.
Regionen over dette, som heter supramediterran og tilsvarer den kolline regionen på Alpenes nord-, vest- og østside, strekker seg opp til 1000–1100 meters høyde. Her finner man duneik (Quercus pubescens) i (syd)vest og europahumlebøk (Ostrya carpinifolia) i (syd)øst.
Der disse skogene har blitt ryddet og etterpå forlatt, har den opprinnelige vegetasjonen veket for en maquis (et tett, eviggrønt buskas). Denne dominerer nå store områder der det tradisjonelle landbruket har blitt gitt opp.
=== Den montane regionen ===
Den opprinnelige vegetasjonen i den montane sonen er blandet løv/barskog. Treartene som dominerer er bøk og edelgran i Alpenes perifere områder, men gran og furu i de sentrale områdene. I sydvest (Provence-Alpene) utgjøres skogene av bøk og furu. Den øvre grensen for den montane vegetasjonen ligger ved 1300–1500 moh. i nord, 1500–1700 moh. på Alpenes sydside, og opptil 1900 moh. i sentrale strøk.
Siden den største delen av Alpenes befolkning lever i denne høyderegionen, har mye av de opprinnelige skogene forsvunnet og har blitt erstattet av bosetninger og landbruksareal. De montane skogene som er igjen, står gjerne i områder som er for bratte, for tørre eller for steinete til annen bruk.
Hjort og villsvin påtreffes oftest i den montane regionen. Det samme gjelder for jerpe og tiur. Montane skoger har et høyt mangfold av bl.a. spurvefugler og spetter.
=== Den subalpine regionen ===
De høyeste fjellskogene utgjør den subalpine høydesonen. Sonens øvre grense er altså sammenfallende med tregrensen. Tregrensen ligger mellom 1600 og 1800 moh. i de nordlige Alpene og mellom 1800 og 2100 moh. i de sydlige Alpene, men kan nå 2400 moh. i noen sentrale områder. Den naturlige tregrensen ligger imidlertid ofte betraktelig høyere. Grunnen er at seterdriften har senket tregrensen med gjennomsnittlig 300 meter gjennom rydning, beitepress og uttak av trær til oppvarming og byggemateriale. De samme faktorene har mange steder ført til en betydelig forskjell mellom tregrensen og skoggrensen. Også nedenfra (fra bosetningene) har de subalpine skogene blitt redusert, fremfor alt på solsidene. I slike gunstige beliggenheter er det ofte bare et bånd med skog igjen, som tjener som beskyttelse mot snøras for bosetningene i dalen. I beliggenheter som er mindre gunstige for bosetninger og landbruk (f.eks. nordsider av fjell), fins det derimot store sammenhengende skogsarealer.
Subalpine skoger er rene barskoger som overveiende består av gran (i Alpenes perifere områder) eller furu, lerk og cembrafuru (i de sentrale områdene). De dominerende artene ved tregrensen i de sentrale Alpene er bergfuru (Pinus mugo ssp. uncinata) vest for Gotthard-massivet og buskfuru (Pinus mugo ssp. mugo) øst for dette. Store kratt med grønnor er også vanlig ved tregrensen.
I forhold til høyderegionene over og under er subalpine skoger nokså artsfattige. Av pattedyr kan man nevne rådyr og f.eks. alpespissmus (Sorex alpinus), selv om førstnevnte art kan treffes fra den kolline til den alpine sonen. Typiske fugler i subalpine skoger er orrfugl, nøttekråke, brunsisik (Carduelis cabaret) og sitronirisk (Serinus citrinella).
=== Den alpine regionen ===
Den alpine høyderegionen strekker seg fra tregrensen til den permanente snøgrensen. Den øvre grensen varierer dermed mellom 2500 og 2700 moh. i de nordlige Alpene, 2600–2900 moh. på Alpenes sydside og opptil 3100 moh. i sentrale områder. Den alpine regionen er den med størst areal i Alpene, noe som ikke minst skyldes utvidelsen nedover gjennom seterdriften. Sonen i sin helhet er svært artsrik – både fordi den har en gjennomgående høy artstetthet og fordi den varierer sterkt mellom ulike alperegioner. Vegetasjonen er f.eks. veldig forskjellig i Kalk-Alpene og de sentrale krystallinske (silikatrike) fjellkjedene. De fleste av Alpenes endemister finnes i den alpine sonen.
Den lavalpine sonen er kjennetegnet ved lyng og dvergbusker, slik som alperoser (Rhododendron ferrugineum på gneis- og granittbunn; Rhododendron hirsutum på kalkbunn). Den mellomalpine sonen består av enger med bl.a. starr, svingel og tallrike blomster og urter. Den menneskelige påvirkningen (f.eks. gjennom slått) har ytterlige økt andelen av urter i forhold til gress. I den høyalpine sonen begynner vegetasjonen å løse seg opp i flekker mellom ubevokste fjellpartier eller steinurer. Her dominerer polster-, tust- og mattedannende planter. Sildrer og søter er blant plantegruppene som er sterkt representert her, mens edelweiss er den meste kjente (og sagnomsuste) arten. Også f.eks. arver og smeller forekommer i større tall. Soldanella vokser ofte i snøleier.
Blant pattedyrene er steinbukk, gemse og alpemurmeldyr de mest kjente representantene på den alpine faunaen. Alpesteinbukken var ved inngangen til 1900-tallet redusert til en liten populasjon i Gran Paradiso-massivet, men har blitt gjenutsatt flere steder. Nå fins igjen 30 000 individer, overveiende i Vest-Alpene. Både steinbukken og gemsen er dyktige klatrere og forekommer i nokså utsatte fjellpartier. Spesielt på vinteren kan gemsen også påtreffes i skogregionen, mens steinbukken holder seg til sydvendte skråninger over tregrensen også vinterstid. Alpemurmeldyret er lettere å høre (høye plystrelyder) enn å få øye på, siden det ved fare gjemmer seg i sine underjordiske ganger. Av mindre pattedyr kan man nevne hare (som erstattes av sørhare i de lavere regionene) og snømarkmus (Chionomys nivalis).
Fugler som forekommer i den alpine sonen omfatter ravn, den etter hvert svært sjeldne alpekråka (Pyrrhocorax pyrrhocorax, nå bare få individer i Engadin), den desto vanligere nære slektningen alpekaie (Pyrrhocorax graculus), fjellrype, vannpiplerke, svartrødstjert og fjellspurv (Montifringilla nivalis). På grunn av den rike jordfaunaen tiltrekker den alpine sonen seg også fugler fra lavereliggende soner som næringshabitat. Også hønsehauk, vandrefalk, lerkefalk, spurvehauk og spurveugle jakter jevnlig i denne regionen.
Vekselvarme virveldyr må i denne høyden utnytte solstrålingen optimalt for å kunne overleve. De er derfor enten svarte (hoggorm; alpesalamander, Salamandra atra) eller er begrenset til de sydlige Alpene (aspishuggorm, Vipera aspis; sandviper, Vipera ammodytes).
Av det høye mangfoldet blant leddyr er dagsommerfuglene mest påfallende. Vanlige arter er alpehvitvinge (Pontia callidice), den gule Colias phicomone, svalestjerten Parnassius phoebus og mange ulike arter av rutevinger, perlemorvinger og ringvinger.
=== Den nivale regionen ===
Den nivale høyderegionen er permanent dekket av is eller snø, bortsett fra mindre områder som er for bratte eller forblåste for at snøen blir liggende. Her finner man hovedsakelig lav (rundt 200 arter) og alger (100 arter). Noen alger, som kalles kryoplankton, vokser sågar på/i snøen. Enkelte motstandsdyktige blomsterplanter, slik som sildrer og issoleie, overlever på snøfrie flekker (såkalt nunatakkflora).
Faunaen er begrenset til et fåtall leddyr. Blant artene som har spesialisert seg på et liv på isen eller snøen, finner man bjørnedyr, spretthaler (gletsjerloppe, Isotoma saltans, og snøloppe, Isotoma nivalis) og snønebbfluer. De lever av kryoplankton og vindtransporterte organiske stoffer (blomsterstøv o.l.).
=== Store rovdyr ===
Store rovdyr streifer ofte over store avstander og kan ikke knyttes til enkelte høyderegioner. Nesten samtlige større rovdyr ble utryddet i Alpene rundt 1900, men forekommer nå igjen i ulik antall:
Brunbjørn har overlevd i de slovenske Alpene og i Adamello (Italia). Fra Slovenia har enkelte individer spredt seg til Steiermark og Niederösterreich (Østerrike), fra Adamello til Tirol (Italia/Østerrike) og Val Müstair (Sveits), men ser så langt ikke ut til å ha etablert seg på permanent grunnlag.
Ulven har på 1980-tallet gjeninnvandret fra Appenninene via De liguriske Alpene, og klarte så langt å spre seg langs Alpenes hovedkam helt til Sveits. Det er imidlertid snakk om veldig få individer, og ikke noen bærekraftig bestand.
Gaupen ble gjenutsatt siden 1970-tallet, og har etablert seg i Sveits og Østerrike.
Lammegribben ble gjeninnført siden 1970-tallet, og forekommer nå igjen i Hohe Tauern, Sesvenna, Vanoise og De maritime Alpene.
Gåsegribben gjeninnvandret til Øst-Alpene fra Slovenia. I tillegg ble den utsatt i Frankrike og Sveits.
Kongeørnen var aldri helt utryddet, og bestanden har tatt seg opp igjen til om lag 1200 par.For flere av de større rovdyrene er Alpene nå det eneste gjenværende leveområdet i Mellom-Europa.
== Befolkning og kulturhistorie ==
Selv om Alpene ofte oppfattes som et naturlandskap, er det mer korrekt å betegne dem som et kulturlandskap. Samtlige høydenivåer har i større eller mindre grad blitt preget av menneskelige bosetninger og næringsaktiviteter, ofte siden steinalderen. Bare påvirkningen i den nivale høyderegionen (gjennom turisme, luftforurensning og global oppvarming) er av nyere dato.
De følgende avsnittene tar opp Alpe[lande]nes historie, språk, befolkningsutvikling og bosetningsmønstre, næringsliv og kultur samt truslene som Alpene i dag står overfor.
=== Historie ===
Rundt 100 000 år gamle funn av ildsteder og steinverktøy i opptil 2000 meters høyde viser at allerede neandertalmenneskene tok Alpene i bruk i varmeperioden mellom Riß- og Würm-istiden. Bosetningene var sannsynligvis sesonale, dvs. bare bebodd sommerstid. Fra etter den siste istiden (10 000&nbså;år før nåtid; steinalderen) har de fleste store alpedalene hatt permanent bosetning. Som steinverktøy på Sellapasset (2244 moh.) og ikke minst Ötzis 5300 år gamle ismumie (3210 moh.) viser, har også større høyder blitt tatt i bruk som fjellbeiter.
Alpenes første økonomiske oppgangstid skjedde i bronsealderen, siden Alpene var ett av få områder i Europa med rike kopperforekomster. I denne tiden bestod handelsforbindelser mellom Alpene og alle tilgrensende områder. Alle viktige fjellpass (pluss mange flere, som i dag er fullstendig glemt) var i bruk i denne perioden. Kopperet bidro også direkte til oppgangstiden, ved at bronseverktøy gjorde det mulig å rydde større skogområder. Til tross for mye handel fantes det aldri noen felles alpin kultur. Kulturkretsene i Alpenes område omfattet
Golasecca-kulturen i den nordvestlige Posletta og angrensende fjellpartier;
Este-kulturen øst for denne (kulturen har blitt identifisert med det antikke folket veneterne);
Laugen-Melaun-kulturen i Graubünden/Tirol (identifisert med reterne).Med jernalderen sank Alpenes betydning igjen, bortsett fra de sydøstlige delene (Kärnten, Steiermark, Krain), som hadde betydelige jernlagre. I tillegg begynte oppgangen for områdene med saltforekomster, som ble en viktig eksportvare. Saltgruvestedet Hallstatt (Salzburg) ble et så viktig kulturelt sentrum at det har gitt navn til både Hallstatt-kulturen og Hallstatt-tiden (1200–475 f.Kr.). Hallstatt-kulturen omfattet store deler av Alpene og strakte seg fra Böhmen i nordøst og Slovenia i sydøst til Øst-Frankrike i vest. Den vestlige Hallstatt-kulturen (dvs. nord/vest for Donau, Inn og Wipptal) med sine typiske langsverd har – som også den senere La Tène-kulturen – blitt identifisert med kelterne. Mellom 500 og 200 f.Kr. bosatte kelterne seg også syd for Alpene (Gallia Cisalpina) og så langt øst som Niederösterreich (Noricum). Man vet lite om de andre folkeslagene i disse områdene, men antar at de var av ikke-indoeuropeisk opphav.
Mellom 25 og 13 f.Kr. ble samtlige alpefolkene innlemmet i Romerriket. For romerne utgjorde Alpene fremfor alt et trafikkhinder, noe de modifiserte ved å bygge en rekke passveier. Befolkningen i sidedalene forble derimot til dels nokså uberørt av den romerske kulturen. De romerske provinsene som ble opprettet i Alpene, var Alpes Maritimae, Alpes Cottiae, Alpes Graiae, Vallis Poeninae (disse områdene heter den dag i dag De maritime Alpene, De cottiske Alpene, De grajiske Alpene og Wallis), Raetia (Øst-Sveits, Vest-Østerrike, Syd-Tyskland og Nord-Italia) og Noricum (Øst-Østerrike, Slovenia). Fra før hadde provinsene Gallia Narbonensis, Belgica, Gallia Transpadana og Venetia et Histria hatt andeler i For-Alpene.
I folkevandringstiden trengte flere nye folk inn i Alpene nord- og østfra:
Burgunderne kom fra (dagens) Sydvest-Tyskland og dannet 457 et kongerike i Sydvest-Alpene med hovedstedene i Genève og Lyon. Selv om de var et germansk folk, overtok de snart det latinske språk, som i tidens løp ble til frankoprovençalsk. Burgund, som riket het, ble senere innlemmet i frankerriket. Kjernen i Burgund levde videre i det senere hertugdømmet Savoie.
Alemannerne var et annet germansk folk, som innvandret til store deler av dagens Sveits. De beholdt sitt germanske språk (alemannisk).
Langobardene var et germansk folk som kom fra Den pannonske slette og erobret i 568 Nord-Italia. De overtok også det latinske språk og ga navnet til landskapet Lombardia.
Slaverne innvandret østfra og bosatte seg i løpet av 500-tallet i store deler av de østlige Øst-Alpene, lengst vest kom de i Pustertal, der de rundt 610 ble stoppet av bajuvarene.
Bajuvarerne i dagens Bayern nevnes for første gang i 551. De utvidet hertugdømmet sitt østover langs Donau og sydover via Brennerpasset, der de rundt 680 nådde Bozen, som inntil da hadde vært langobardisk.
Frankerne innlemmet etter hvert alle disse områdene i riket sitt. At Alpene i sin helhet var samlet i ett rike, skjedde etter romerrikets sammenbrudd likevel bare i to perioder: under Karl den store (806–814) og igjen under de første tysk-romerske keiserne (1033–1349).Gjennom middelalderen var Alpene delt mellom noen få større makter og en hel rekke mindre stater. De større områdene var:
Savoie oppstod på 1000-tallet rundt tre viktige fjellpass (store og lille St. Bernhard samt Mont Cenis) i tidligere burgundiske områder. Grevskapet ble 1416 opphøyet til hertugdømme og ekspanderte kraftig, etter hvert hovedsakelig mot syd. Etter at hovedstaden ble flyttet fra Chambéry til Torino i 1560, forskjøv statens fokus seg fra Alpene til Nord-Italia, hvor Savoie etter hvert skulle bli krystallisasjonskjernen i den italienske statsdannelsen.
Det sveitsiske edsforbund oppstod på 1200-tallet etter at Schwabens herskerhus Zähringerne hadde dødd ut. Opprinnelig var det en allianse mellom kantonene Schwyz, Uri og Unterwalden mot habsburgerne. Edsforbundet ekspanderte i alle retninger, og kontrollerte med Gotthardpasset et viktig fjellpass. Sveits' uavhengighet ble anerkjent i freden i Westfalen (1648).
Tirol løsrev seg fra Bayerns herredømme i løpet av 1200-tallet. Fyrstegrevskapets sterke posisjon var begrunnet i at det med Brenner- og Reschenpasset kontrollerte Det tysk-romerske rikets to viktigste fjellpass, men også i de store (edel)metallforekomstene. På 1300-tallet sto derfor Europas ledende fyrstehus i kø for å gifte seg med Tirols arveprinsesse Margrete, som til slutt overlot landet til habsburgerne.
Habsburgerne stammet fra Aargau i Sveits, men ble i 1276 hertuger av (Nedre) Østerrike og Steiermark. Mens de etter hvert mistet fotfestet i sine stamområder i vest, utvidet de maktområdene i Øst-Alpene ved å tilegne seg Kärnten, Krain (1335), Tirol (1363), Vorarlberg (1363–1814) og Salzburg (1805). Dermed var de blitt den dominerende makten i Øst-Alpene. Alpenes metallforekomster og handelen over fjellpassene bidro sterkt til å finansierte denne stormakten, men habsburgernes politiske fokus lå utenfor Alpene.
I middelalderens varmeperiode opplevde Alpene en ny ekspansjonsperiode. Befolkningen vokste, og klostrene og fyrstene belønnet bønder som ville kolonialisere tidligere ubebodde, høytliggende områder. Walservandringene, schwaig-gårder, de zimbriske bosetningene og Dolomittenes kolonialisering var eksempler på denne ekspansjonen i århundrene etter årtusenskiftet. De store febesetningene på setrene førte til utviklingen av fellesseterdrift og løpe-ysting, som spredte seg fra Sentral-Sveits til resten av Alpene og gjorde ost til en lønnsom og ettertraktet eksportartikkel. Denne perioden kan betegnes som Alpenes andre blomstringstid. Selv om den var beskjednere enn i bronsealderen, var Alpene nokså bra stilt i forhold til resten av Europa. Kulturlivet var også høyt utviklet, noe som blir tydeligst i den sentrale stillingen som enkelte av residensbyene (St. Gallen, Chur, Trento, Meran, Innsbruck, Salzburg) hadde i datidens Europa. Med den lille istiden begynte fra slutten av 1300-tallet imidlertid også nedgangen av Alpenes høykulturelle periode. Mange av de høytliggende bosetningene måtte igjen bli gitt opp, epidemier hjemsøkte befolkningen, og produktiviteten i landbruket og økonomien for øvrig sank.
Befolkningen hadde i mange alpestater større friheter enn i middelalderens Europa for øvrig. Det sveitsiske edsforbund hadde tydelige protodemokratiske trekk, og også Tirols by- og landbefolkning fikk innrømmet medbestemmelsesrett allerede på 1300-tallet. Flere områder var organisert som selvstyrte bondesamfunn eller som allianser av frie kommuner (Edsforbundet, Briançon-forbundet). Noen av disse områdene ble også anerkjent som riksumiddelbare av den tysk-romerske keiseren (urkantonene, Urseren). Den sterke stillingen av bondestanden forhindret flere steder (Graubünden, Tirol) utviklingen av livegenskapen, som ellers var regelen i Europa. Likevel var ikke frihetene noe fellestrekk for Alpene, og også årsakene var veldig varierende: (i) Enkelte bondesamfunn forsvarte sin urgamle sedvanerett, slik at lavadelen aldri utviklet noen maktposisjon som grunneiere; (ii) privilegier (riksumiddelbarhet) gitt av keiseren for å trygge viktige passveier; (iii) privilegier gitt av grunneiere til kolonialister; (iv) fribyene i Nord-Italia ble forbilde for mange kommuner i Alpene. I løpet av absolutismens tidsalder ble imidlertid mange av de gamle frihetene gradvis innskrenket.
Under Napoleonskrigene ble Alpenes politiske landskap grundig ommøblert. Blant annet ble Sveits gjort om til en fransk vasallstat (Den helvetiske republikk), mens Tirol forsvant helt fra kartet, fordi det ble delt opp mellom tre av Frankrikes forbundsfeller. Wienkongressen i 1815 reverserte nesten alle disse endringene igjen. Småstatene hadde imidlertid blitt innlemmet i stormaktene, og i hundreåret som fulgte, gjorde disse sitt for å gjøre Alpenes hovedkam til en statsgrense: Savoie byttet bort sine stamområder nord/vest for hovedkammen mot Lombardia og la grunnsteinen for den italienske samlingen i 1861. Etter første verdenskrig kom også Østerrikes områder som lå syd for Alpenes hovedkam, til Italia. Den først verdenskrig kan sannsynligvis betegnes som den verste krigen i Alpenes historie, i og med at sydfronten passerte midt gjennom høyfjellet, der det ble utkjempet en stillingskrig i høyder mellom 2000 og 3900 moh.
Parallelt med de politiske endringene fra 1800 til i dag skjedde det gjennomgripende økonomiske omveltninger: Nedgangen i det alpine landbruket begynte med økende konkurranse fra lavlandet. Arbeidskraft ble gradvis dyrere og produktprisene sank, slik at de tradisjonelle, arbeidsintensive næringsgrenene i Alpene ble ulønnsomme. Gjennom utbyggingen av passveier ble transporten gjennom Alpene mer og mer overtatt av utenomalpine aktører. Samtidig endret europeernes oppfatning av Alpene seg: Fra å være et avskrekkende villnis (montes horribiles – «de fryktelige fjellene») ble Alpene i økende grad romantisiert. Perioden som er kjent som belle epoque («den skjønne epoke», ca. 1880–1914) var resultatet av denne første blomstringstiden for alpeturismen. Utover slutten av 1900-tallet flatet imidlertid også veksten i turistnæringa ut. I dag er Alpene delt i avfolkningsområder i store deler av spesielt de sydlige Vest-Alpene, der næringslivet har stagnert og til dels brutt sammen, og områder med moderne infrastrukturer hovedsakelig i Øst-Alpene, der servicenæringer dominerer og befolkningen fortsetter å vokse.
=== Språk i Alpene ===
I Alpene møtes utbredelsesområdene for de tre store europeiske språkgruppene.
Romanske språk tales i syd og vest. Disse går tilbake på folkelatinen som ble talt i Alperommet.
De retoromanske språkene utgjorde på 900-tallet et sammenhengende språkområde i Øst-Alpene. Språket ble etter hvert fortrengt av tysk og assimilert av italiensk, og forekommer i dag som tre isolerte språkøyer:
retoromansk i Graubünden,
ladinsk i Dolomittene,
friulisk i Friuli.
Frankoprovençalsk ble en gang talt i et stort område på begge sider av Alpenes hovedkam. Vestgrensen fulgte omtrent linjen Fribourg–Ivrea, mens sydgrensen var linjen Grenoble–Torino. I Sveits og Frankrike har språket stort sett blitt fortrengt gjennom fransk i løpet av 1800-tallet, i Italia først gjennom italieniseringen på 1900-tallet. I Aostadalen og Valais taler fremdeldes et mindretall frankoprovençalsk.
Fransk var opprinnelig representert ved (dialekten/språket) oksitansk, som også ble talt på begge sider av Alpenes hovedkam. Oksitansk ble lenge undertrykt i Frankrike; i Italia har det i stor utstrekning veket for italiensk som førstespråk. Siden 1800-tallet gjennomgikk oksitansk en kulturell gjenoppliving, som startet i Frankrike, men spredte seg til Italia. Språket står dermed sterkere enn frankoprovençalsk. Standardfransk har imidlertid større utbredelse i dag, inkludert status som offisielt anerkjent minoritetsspråk i Piemonte og Aostadalen.
Italiensk oppstod i Posletta og spredte seg i den tidlige middelalderen nord- og vestover i Alperommet. Her er språket representert ved de følgende dialektene:
ligurisk mellom De maritime/liguriske Alpene og middelhavskysten;
piemontesisk rundt Torino;
lombardisk mellom Maggioresjøen og Gardasjøen, inkludert Ticino og enkelte daler i Graubünden;
venetiansk øst for Gardasjøen.
Av de germanske språkene tales:
tysk i nord og øst. Tysken spredte seg nordfra fra 500-tallet og nådde sin nåværende sydgrense omtrent rundt det første årtusenskiftet. Dialektmangfoldet er stort mellom de tyskspråklige alpedalene, og kan deles i to store dialektgrupper:
alemannisk i vest (Sveits, Liechtenstein, Vorarlberg, Allgäu) med enkelte walsertyske språkøyer i bl.a. Italia og Tirol;
bairisk i øst (mesteparten av Østerrike, Bayern og Syd-Tirol) med enkelte zimbriske språkøyer i Italia.
Av de slaviske språkene tales:
slovensk i sydøst. Slovensken spredte seg østfra fra 600-tallet og nådde sin maksimale utbredelse på 800-tallet. Etterpå ble den trengt tilbake av tysken, og tales i dag i Slovenia, de østlige delene av Friuli-Venezia Giulia og de sydlige delene av Kärnten og Steiermark.Som man ser, er språkgrensene sjelden sammenfallende med Alpenes hovedkam – og nesten aldri med dagens statsgrenser. De historiske språkgrensene gikk ofte ved dalinnsnevringer, og mange historiske alpestater bestod av områder på begge sider av Alpenes hovedkam (såkalte passtater).
=== Bosetning ===
Mens befolkningstallet i de sju landene med andel i Alpene har økt med 105 % fra 1870 til 1990, har Alpenes befolkning bare vokst fra ca. 7 til om lag 11 millioner mennesker (57 %). Denne befolkningen fordeler seg på følgende måte over de ulike høyderegionene:
I seks områder har bosetningen nådd 2000 moh.:
Queyras (De cottiske Alpene, Hautes-Alpes, Frankrike)
Oisans (De grajiske Alpene, Hautes-Alpes/Isère, Frankrike)
Val d'Anniviers (Valais-Alpene, Valais, Sveits)
Avers (Platta-Alpene, Graubünden, Sveits)
Trepalle (Livigno-Alpene, Lombardia, Italia)
Ötztal/Schnalstal (Ötztal-Alpene, Nord-Tirol/Syd-Tirol, Østerrike/Italia)
De høye områdene og isolerte dalene har opplevd en befolkningsnedgang, mens bosetningene i hoveddalene har blitt tettere. I tillegg har de ulike regionene opplevd svært forskjellige trender: Store deler av de sydvestlige Alpene har nesten blitt avfolket (spesielt i de franske Alpene, Piemonte, Liguria). Derimot har de vestlige Øst-Alpene opplevd til dels sterk vekst (Liechtenstein, de bayerske Alpene, Vest-Østerrike, Syd-Tirol). Grovt sett kan man si at bare de områdene som klarte å omstille seg fra rene landbruksdistrikter til turisme, servicenæringer og til dels industri, har unngått avfolkning.
De tradisjonelle bosetningsformene har vært veldig forskjellige i de germanske og de romanske delene av Alpene. I de førstnevnte var bosetningen stort sett spredd, og bestod av enkeltstående gårder eller små gårdsklynger og grender. Egentlige landsbyer var nokså sjeldne, og vokste ofte rundt kommunens kirke, men kom i så fall i tillegg til enkeltgårdene. Byer oppstod bare ved spesielt viktige steder (kryss mellom handelsveier, fyrstelige residenser, passfotsteder). I den romanske kulturkretsen var bosetningene vanligvis tettere og mer konsentrert, gjerne som småbyer med steinhus og trange smyg. Det er mange unntak fra denne grove regelen, og mellom- og overgangsformer mellom de to ytterpunktene forekommer. Forskjellene mellom regionene har også blitt betydelig mindre i dagens tettsteder. Rundt regnet en fjerdedel av alpebefolkningen lever i byer.
Bosetningsstedene kan også grupperes etter noen foretrukne landskapsformer:
De kjegleformede sedimentene ved munningen av bekker i større daler og
naturlige terrasser utgjorde ofte førstevalget;
skråninger var noe sjeldnere;
dalbunnene ble generelt unngått på grunn av flomfare;
høyder (bakketopper, passer, åsrygger) er typiske plasseringer for nesten borgaktige tettsteder (såkalte villages perchés) i De liguriske og maritime Alpene, men blir gradvis sjeldnere mot nord.Felles for de valgte beliggenhetene er at befolkningen i Alpene unngikk farlige steder og foretrakk tørre beliggenheter. Derfor ble også sydeksponerte (og i mindre grad vesteksponerte) beliggenheter foretrukket fremfor steder som vendte mot nord eller øst. Rasfarlige plasser ble unngått, og skoger ovenfor bosetningene ble vernet som beskyttelse mot snøras. Disse bosetningsmønstrene ble først gitt opp i andre halvdel av 1900-tallet. Myndighetene stoler nå ofte i stor grad (kanskje for stor grad) på bygningstekniske tiltak og tillater bygging i dalbunnene og tidligere rasområder.
=== Næringsliv i Alpene ===
Den tradisjonelt viktigste næringsgrenen i Alpene var landbruk (se eget avsnitt under). I løpet av 1900-tallet har mange steder turismen tatt over som den dominerende næringen (se eget avsnitt under). Andre næringer har fått noe mindre oppmerksomhet, men har vært og er av delvis stor betydning, i det minste lokalt:
Tertiærnæringer har i dag størst betydning i Alpene.
Handel hører til næringene som har langt tradisjon i Alpene, men som fremdeles er av stor betydning. Som møteplass og forbindelse mellom kulturer har Alpene frembragt mange historisk viktige handelsbyer (Bolzano, Chur, Bellinzona, Aosta, Grenoble, Susa).
Transport er i Alpenes sammenheng en viktig næringsgren (se under). Dagens transportsituasjon er imidlertid kjennetegnet ved at mesteparten av transitten gjennom Alpene skjer gjennom aktører som ikke har tilhold i Alpene. Inntil utbyggingen av passveiene (som skjøt fart etter Wienkongressen i 1815) var transporten av varer derimot en viktig inntektskilde for den lokale befolkningen, som lesset varer fra vogner over på hester eller muldyr, førte disse over fjellpassene og sørget for ny omlessing på passets andre side.
Forskning og utvikling.
Banker og forsikringer.
Turisme (se under).
Sekundærnæringer har i en kort overgangsperiode (ca. 1965–1980) vært den viktigste næringssektoren i Alpene.
Industri spilte en økende rolle i nesten alle de større alpedalene fra midten av 1800-tallet, men kom igjen i krise rundt 1980. Grunnen til krisen er infrastrukturproblemene som følger med en beliggenhet i Europas periferi. De vanligste industrigrenene i Alpene er:
tekstilindustri, som gikk frem av den protoindustrielle hjemmeproduksjonen på 1800-tallet;
tungindustri ved malmforekomster;
energikrevende industri (bl.a. aluminiumproduksjon, elektrokjemi) ved vannkraftverk (siden 1890-tallet).
Energiforsyning er en viktig næringsgren. Grunnet Alpenes store nedbørs- og avløpsmengder (se over) dekker alpelandene store deler av sitt energibehov ved hjelp av vannkraft. Den totale installerte effekten av vannkraftverkene i Alpene er rundt 40 GW, derav 10 GW i Sveits, 9,5 GW i Italia, 9 GW i Østerrike, 7,5 GW i Frankrike og 4 GW i Slovenia.
Vannforsyning av alpebefolkningen, men også av flere stor- og millionbyer i Alpenes periferi er likeledes avhengig av Alpenes vannrikdom.
Byggenæringen har ikke minst profittert på turismens gode kår.
Håndverk er i dag ofte bregrenset til produksjon for turister, men hadde tidligere en viktig rolle i det tradisjonelle næringslivet. Det fantes både desentral hjemmearbeid, som bønder bedrev i vinterhalvåret, og protoindustriell produksjon for det europeiske markedet, der ofte en hel dal spesialiserte seg på det samme produktet. Eksempler på det sistnevnte er:
steinprodukter (kar, tavler);
stråhatter, kurver;
treprodukter (treskjæring, fioliner, møbler);
tøy (toving, veving, strikking, brodering);
metallprodukter (bruksgjenstander og verktøy av kopper og jern).
Primærnæringene har mistet mesteparten av betydningen de i årtusener har hatt.
Landbruk er fremdeles viktig i noen områder, men har til dels store omstillingsproblemer (se under).
Jakt og sanking har vært viktige tilleggsnæringer, mest for å sikre selvforsyning (matauk). Jakt hadde størst betydning frem til senmiddelalderen, sanking av bær, sopp m.m. helt frem til 1900-tallet.
Gruvedriften har sett flere blomstringstider i Alpene fra bronsealderen til 1800-tallet (se over), men de fleste gruvene er nå nedlagt.
=== Landbruk ===
Siden den tidligere middelalderen har landbruk preget Alpene helt opp til den alpine vegetasjonssonen, dvs. frem til snøgrensa. Alpenes landskapsbilde er derfor et resultat ikke minst av landbruket inkludert seterbruket. Landbruksformene har variert sterkt regionalt, avhengig av de naturlige forholdene, men også av kulturkretsene. Det tradisjonelle landbruket i Alpene var veldig arbeidsintensiv. Dette utgjorde opprinnelig ingen ulempe, siden arbeidskraft var billig i forhold til produkter og transport. Da de generelle økonomiske rammevilkårene endret seg utover 1800- og 1900-tallet, ved at prisen på arbeidskraft steg og produkt- og transportkostnader sank, kom Alpenes landbruk i en alvorlig krise. Mange av de tradisjonelle driftsformene er ikke bedriftsøkonomisk lønnsomme under dagens konkurransesituasjon. Noen driftsformer har derfor så godt som forsvunnet, mens andre har blitt forsøkt modernisert. De ulike driftsformene i Alpenes landbruk kan grovt klassifiseres slik:
Eng/seter-drift er kjennetegnet ved at fehold dominerer, mens åkre bare utgjør et nokså ubetydelig supplement. Åkre forekommer utelukkende i dalene rundt de permanenente bosetningene, men selv her overveier enger. Terrasselandbruk forekommer ikke. I større høyder (vårsetre og setre) fins bare beiter og slåtter. Eng/seter-drift forekommer fremfor alt i de nordlige Vest-Alpene og de sentrale Øst-Alpene, overveiende i områdene med germansk bosetning. Denne driftsformen står fremdeles nokstå sterkt i enkelte områder, selv om den nå ofte foregår i mer spesialisert form enn tidligere, dvs. ren kjøttproduksjon eller ren melkeproduksjon.
Åker/seter-drift har et mer balansert forhold mellom dyrehold og planteavl. Rundt bosetningene dominerer åkre (tradisjonelt mest rug), som er anlagt som terrasser, og selv i vårsetrenes høyde forekommer fremdeles åkerterrasser. Bare seterregionen er fri for åkre. Ofte finner man transhumans i stedet for egentlig seterdrift, siden det ikke er nok enger i dalene. Også vinberg i tilknytning til de permanente bosetningene er veldig vanlige. Åker/seter-drift forekommer mest i de tørre sentralalpine og de mediterrane områdene, overveiende i områdene med romansk befolkning. Denne driftsformen var den første som kom i krise (rundt 1880), og har i dag bare overlevd i reliktform. Den har forsvunnet helt i Frankrike og Ticino, mens noe er igjen i Italia, Valais og Graubünden.
Åker/kastanje-drift er en variant av åker/seter-drift som suppleres av kastanjer. Denne driftsformen var en gang utbredt langs hele sydranden av Alpene i høyder på opptil 900 moh. Etter at kastanjekreften ødela de fleste kastanjeplantasjene på 1940/50-tallet, har driftsformen nesten forsvunnet.
Eng/skog-drift kombinerer storfehold med skogdrift. Denne driftsformen var utbredt i Øst-Alpene, mest i de kontinentale østlige områdene og de ufruktbare delene av De nordlige og sydlige Kalk-Alpene. Eng/skog-drift er nå ofte erstattet av monokulturell skogbruk.
«Flatmarksjordbruk», dvs. driftsformer som tilsvarer det utenomalpine landbruket, har vært og er vanlige i noen av de brede dalene som strekker seg inn i Alpene. De fleste av disse dalene er veldig tørre, men kan på grunn av sterk vannføring i elvene (dvs. smeltevann fra isbreene med avløpstopp på sommeren, se over) ty til utstrakt vanning. Dette resulterer i høyt produktiv drift. Tidligere var driftsformen her en såkalt coltura mista, dvs. blandede avlinger med flere høydetrinn: grønnsaker i dalbunnen, så et belte med vin, over vinbergene frukttrær. I dag er jordbruket ofte begrenset til dalbunnen og er svært spesialisert og dermed konkurransedyktig. Eksempler er epleplantasjene i Vinschgau, vinbergene i Valtellina eller grønnsaksåkerne i Unterinntal.
Ekstensiv sauehold er den eneste driftsformen som er igjen i store deler av de sydlige Sydvest-Alpene. Sauene beiter i store flokker over store områder med minimal tilsyn, men flyttes i takt med årstidene (transhumans). I dalene finner man som sagt til dels et intensivt, modernisert landbruk, men i et bredt landskapsbelte mellom dalbunnene og fjellbeitene ligger landbruket nå fullstendig brakk.Det fantes flere fellestrekket for det tradisjonelle alpine landbruket (uansett driftsform):
Alle høydesoner – fra dalene til snøgrensen – ble tatt i bruk.
Dette innebar sesonale vandringer av befolkningen eller deler av befolkningen mellom de ulike høyderegionene (oppover om våren, nedover om høsten).
Bruksformene og bruksintensiteten var nøye tilpasset de naturlige betingelsene. Det fantes klare reguleringer for naturbruken, både i form av muntlige tradisjoner og nedtegnede regler. Slike reguleringer forhindret over- og underbruk og klarte dermed å unngå at Alpene ble utsatt for allmenningens tragedie.
Reproduksjon var like viktig som produksjon, dvs. det ble brukt minst like mye tid og arbeidskraft til reparatur- og vedlikeholdsarbeid som til selve utnyttelsen av kulturlandskapet. Viktige gjøremål, som ofte ble utført som dugnadsarbeid, var fjerningen av stein etter steinras; fjerning av høytvoksende ugress; såing av gress på erosjonsarealer; vedlikehold av stier og murer; årlig transport av jord fra åkernes nedside til øversiden, osv.Alle fire særtrekkene har enten blitt svekket eller gått tapt i løpet av de siste hundre år.
=== Turisme ===
Alpene er ett av jordens mest besøkte områder: Med over 100 millioner overnattingsreiser – og nærmere en halv milliard gjestedøgn per år – går på verdensbasis om lag hver femte til tiende feriereise til Alpene. Dette forklarer også at turismen i dag er Alpenes viktigste næringsgren. Spesielt Øst-Alpene og Sveits har et velutbygd nett med stier og fjellhytter for sommerturister. Vinterturismen er det lagt til rette for med minst 20 000 kilometer alpine skiløyper, som til sammen utgjør rundt én prosent av Alpenes areal. Ved siden av «vanlig» sommer- og vinterturisme finner man også byturisme, kuropphold, gårds- (eller seter-)ferie m.m. Turismen er imidlertid veldig ujevnt fordelt. Mesteparten av overnattingene skjer i bare 20 % av kommunene, mens 40 % praktisk talt ikke har turisme i det hele tatt.
Alpene ble oppdaget som reisemål av Europas overklasse mot slutten av 1700-tallet. Den første blomstringstiden av alpinismen var på slutten av 1800-tallet. Turismen bestod den gang i at rike utlendinger (fremfor alt fra Storbritannia og Tyskland) besteg fjelltopper med lokale guider og bærere. Mot 1880 var alle de større fjelltoppene i Alpene besteget. Alpeforeninger hadde begynt å bygge opp en turistisk infrastruktur med stier og betjente og ubetjente fjellhytter. De følgende tiårene (Belle Epoque-perioden) frem til første verdenskrig var kjennetegnet ved at antallet alpeturister økte kraftig og ved bygningen av overdådige palasthoteller, tannhjul- og smalsportog. I mellomkrigstiden var turismens omfang vesentlig beskjednere, selv om også vinterturismen begynte å gjøre seg gjeldende. De første skiheisene ble bygget rundt 1927/28.
Masseturismen begynte for alvor etter andre verdenskrig, som siden 1960-tallet også omfatter vinterturismen. Turismusstedene opplevde en enorm byggeboom, som med sin ensformede storbyarkitektur ikke sjelden ødela landsbyenes opprinnelige sjarm. Også masseturismens negative miljøkonsekvenser ble etter hvert åpenbare (luft-, vann- og støyforurensning, erosjon langs stier og løyper, nedbygging av kultur- og naturlandskapet). Siden 1980-tallet har alpeforeningene derfor gått bort fra en ytterligere utbygging av infrastrukturen og konsentrerer seg nå om vedlikehold av hytter og veinettet. Også utbyggingen i dalene har blitt forsøkt begrenset i mange områder.
Veksten i alpeturismen stoppet opp i midten av 1980-tallet. Samtidig begynte de tradisjonelle ferieaktivitenene (turgåing på sommeren, alpinski på preparerte løyper på vinteren) å miste oppslutning til fordel for trendsportarter (trekking, konkurranse- og ekstremklatring, terrengsykling, snøbrett, rafting, paragliding, basehopping, brettseiling, tennis, golf, bungee-jumping osv.). Dette har skapt problemer for en del turismesentre – for det første fordi stedenes infrastruktur ofte var tilrettelagt for å tilfredsstille andre behov. For det andre minker noen trendsportarter turistenes forståelse for de lokale alpine problemene, ved at Alpene reduseres til en ren kulisse for aktivitene. Samtidig berører flere trendsportarter de siste uberørte områdene, noe som også skaper problemer for dyrelivet.
=== Transport ===
Alpene er et av Europas viktigste transittområder. I romertiden var Alpene ikke mye mer enn akkurat det: et område som man bygget veier gjennom, men som man ellers ikke oppholdt seg i lenger enn nødvendig. Flere rester etter romerveier over viktige fjellpass vitner fremdeles om denne perioden (Tenda-, Montgenèvre-, lille St. Bernhards-, Settimo-, Julier-, Reschen-, Brenner- og Radstädter Tauern-passet). I den tidlige middelalderen lå Alpene mellom de tyske og de italienske delene av Det tysk-romerske rike. Den vanligste ruten som keiserne valgte, f.eks. på vei til og fra kroningen i Roma, gikk via Brennerpasset. Brennerpasset var også det alpepasset som hadde størst betydning for handelen: Rundt 1500 ble det årlig transportert 4500 tonn varer over Brennerpasset, 25 ganger mer enn f.eks. over Gotthardpasset.
I dag er ikke betydningen av alpetransitten blitt mindre. Ikke minst gjennom EUs indre marked har transporten gjennom Alpene opplevd en jevn økning. Noen av de viktigste passveiene har blitt erstattet av jernbane- og/eller veitunneler (først ute var Mont Cenis-tunnelen i 1871, Gotthard- og Tendatunnelen i 1882). Nesten halvparten av trafikkmengden over Alpenes hovedkam er transitt, dvs. ikke transport til eller fra Alpene, men transport gjennom Alpene. Tabellen gir en oversikt over de viktigste fjellovergangene, sortert fra sydvest til nordøst etter plasseringen på Alpenes hovedkam:
Målt i forhold til Alpenes totale trafikkmengde, utgjør transitten rundt 10 %, eller 20 % for tungtransportens vedkommende, resten er lokaltrafikk eller transport til og fra Alpene. Til gjengjeld er transittrafikken konsentrert på et fåtall strekninger (Brenner, Gotthard, Simplon), som derfor er ekstremt belastet gjennom luftforurensning (jf. trusler mot Alpene).
=== Kultur og tradisjoner ===
Det har aldri vært en felles kultur i Alpene. Alpene har alltid hørt til ulike kulturkretser (eller språkregioner), og kulturen var gjerne likere i de alpine og utenomalpine områdene av samme kulturkrets enn mellom ulike alpine områder. Den «alpine kulturen» som har blitt markedsført av turismeindustrien, har sitt opphav i virkelige lokale tradisjoner, men har blitt generalisert og ofte grovt karikert eller forenklet for markedsføringens skyld. Mange av tradisjonene som oppfattes som arketypisk alpine (f.eks. lærbukser, alpehorn, tirolerhatt, marsjmusikk), har egentlig hatt svært begrensede geografiske utbredelser (Sveits' urkantoner, Tirol, Bayern) og/eller liten faktisk betydning.
Likevel vil man finne en del fellestrekk i de alpine kulturene på grunn av det harde naturmiljøet, som krevde en del kulturelle tilpasninger som delvis viser forbausende paralleltrekk. Eksempler er verktøytyper, måter å tørke fjellslåttenes høy på, avtalene som regulerer bruk av fjellbeiter, dugnadsarbeid for å hindre erosjonsskader og lignende. Interessant nok finner man også en del felles sagnmotiver: Eksempler er sagn om frodige fjellbeiter som på grunn av befolkningens hovmod ble forvandlet til isørken (muligens bearbeidelser av den lille istiden!), og sagn om dverger eller underjordiske som røpet ystingens hemmelighet. Et ytterlige fellestrekk er en tendens til konservatisme, dvs. at alpebefolkningen ofte er mer skeptisk til kulturelle endringer. Dette har på den andre siden også medført at mange tradisjoner som har gått tapt ellers, har overlevd i Alpene. Eksempler på dette er de mangfoldige og ofte særpregede karnevalstradisjonene som finnes i mange alpelandsbyer (spesielt i Sveits og Tirol), men også religiøse, yrkes- og årstidsrelaterte tradisjoner (bufardagen m.m.).
Generelt overveier derimot forskjellene mellom kulturkretsene. Den germanske og den romanske språkregionen har nokså ulike tradisjoner når det gjelder bosetningsmønstre (grender vs. småbyer), landbruksformer (eng/seter-drift vs. åker/seter-drift), arverett (odelsrett vs. deling) osv. Grensen mellom de ulike tradisjonene er imidlertid ikke alltid skarpe, og trenger heller ikke å være helt sammenfallende med språkgrensene.
=== Trusler mot Alpene ===
Gjennom de politiske og økonomiske omveltningene som Alpene har opplevd gjennom de siste 100–200 år (jf. historie), har Alpene på flere måter blitt til et problemområde. Problemene oppstår på minst tre områder: økonomisk, økologisk og kulturelt. De ulike regionstypene i Alpene strever imidlertid med veldig forskjellige problemer:
Sentrumsregioner (S) er byer og bynære områder i de større dalene (Isère, Rhône, Inn, Mur, Adige) med høy befolknings-, nærings- og infrastrukturtetthet.
I pendlerregioner (P) dagpendler store deler av befolkningen til arbeidsplasser utenfor Alpene (München, Salzburg, Wien, Genève, Torino, Milano m.fl.) eller til Alpenes sentrumsregioner.
Landlige regioner (L) driver landbruk og profitterer på turisme, men har få eller ingen andre næringsgrener.
I avfolkningsregioner (A) har så godt som all næringsaktivitet, inkludert landbruket, brutt sammen, og den unge generasjoner flytter ut (hovedsakelig i de fransk-italienske Sydvest-Alpene og de italiensk-slovenske Øst-Alpene).Problemene kan sammenfattes slik (regionstypene forkortes med forbokstavene, U står for ubebodd):
At Alpene altså utgjør en såkalt struktursvak region, er imidlertid ingen nødvendighet, og er i et historisk perspektiv til og med et nokså nytt fenomen: Fra bronsealderen og frem til det 19. århundre utgjorde Alpene en viktig næringsregion i Europas økonomi. Grunnene til at dette har endret seg, ligger på flere plan: De utbredte lokale selvstyrte organisasjonsformene ble stort sett opphevet under absolutismen; dagens statsgrenser er kunstige og degraderer alperegionene til periferien i hver sin stat; mange lokale næringer (gruvedrift, passtransport, håndverk osv.) brøt sammen på 1800- og 1900-tallet eller ble overtatt av aktører utenfor Alpene; endringene i de globale næringsstrukturene gjorde arbeidskraft dyrere og produkter billigere; den lille istiden rammet Alpenes landbruk ytterlig.
Alpene kunne være et foregangsområde for bærekraftige bruksformer. Overbruk eller feil bruk av naturressurser fører også andre steder til utarming (f.eks. gjennom forsterket erosjon), men i Alpene blir konsekvensene av slike misgrep synlige i løpet av én eller få generasjoner på grunn av fjellkjedens høye og sprangvise dynamikk (se over). Dette har ført til Alpenes mangfold av bærekraftige og lokalt tilpassede bruksformer, og til at allmenningens tragedie ble unngått i de fleste alpine samfunn. Behovet for økologisk reproduksjon (se over), som har spilt en sentral rolle i Alpenes landbruk, er også til stede i andre områder, om enn ikke like tydelige som i Alpene. På grunn av arbeidsintensiviteten har reproduksjonstiltak blitt nedprioritert i Alpene i de siste tiårene. Utfordringen ligger i å skape rammebetingelser som igjen gjør det lønnsomt å utføre disse nødvendige arbeidene.
=== Alpepolitikk ===
Alpene har i Alpekonvensjonen fått sitt eget politiske, overnasjonale samarbeidsorgan. Annethvert år møtes medlemslandenes miljøministere på Alpekonferansen, der de kan vedta bindende protokoller for å styrke en bærekraftig utvikling i Alpene. Alpekonvensjonens målsetting er ikke ren naturvern (å gjøre om Alpene til et stort naturhistorisk museum), men en integrert økonomisk-sosialpolitisk-regionalpolitisk-økologisk tilnærming med styrking av bærekraftige næringsgrener og infrastrukturer.
Alpekonvensjonen ble vedtatt i 1989, undertegnet i 1991 og etterpå ratifisert av alpelandene og EU. Forløperne for Alpekonvensjonen var Alpevernkommisjonen CIPRA (grunnlagt 1952) og de tre regionale samarbeidsorganene Arge Alp (rundt Brenneraksen), Arge Alp-Adria (østlige Øst-Alpene og tilgrensende områder) og COTRAO (i Vest-Alpene; alle grunnlagt på 1970-tallet). Før dette var «alpepolitikk» et rent nasjonalt anliggende, noe som gjorde det umulig å ta tak i grenseoverskridende problemer (trafikk, forurensning, turisme m.m.). Samtidig utgjorde Alpene periferien i alle de større alpelandene (spesielt Frankrike, Italia og Tyskland), slik at alpepolitikk ikke var noe prioritert politisk område på de nasjonale planene heller. Alpekonvensjonen er et forsøk på å endre denne situasjonen.
== Navnet ==
Alpenes navn (slovensk Alpe; tysk Alpen; fransk, ladinsk og latin Alpes; italiensk Alpi; friulisk, oksitansk og retoromansk Alps; frankoprovençalsk Arpes; bairisk Oipm) går tilbake på en indoeuropeisk eller muligens førindoeuropeisk ordrot *alp, som sannsynligvis betød «fjellbeite». Opprinnelig betegnet navnet altså ikke fjellkjeden som helhet. Betydningsforskyvningen skjedde gradvis, sannsynligvis i nyere tid (etter middelalderen). På alemannisk brukes ordet Alpen fremdeles i begge betydningene, dvs. kan betegne både setre og fjellkjedene.
Teorien om at Alpene er beslektet med den indoeuropeiske roten *albhos = «hvit» (kanskje på grunn av de snødekte fjelltoppene), må sannsynlivis betraktes som en folkeetymologi. Den har i hvert fall ikke funnet noen støtte fra lingvistisk hold.
== Se også ==
alpin
alpinisme
For-Alpene
Vest-Alpene
Øst-Alpene
Lister:
viktige fjelltopper i Alpene
fjellkjeder i Alpene
fjellpass i Alpene
daler i Alpene
== Referanser og noter ==
== Kilder ==
Denne artikkelen står i stor gjeld til Werner Bätzings bøker:
Bätzing, W. (1991). Die Alpen. Entstehung und Gefährdung einer europäischen Kulturlandschaft. München: Beck.
Bätzing, W. (1997). Kleines Alpen-Lexikon. Umwelt – Wirtschaft – Kultur. München: Beck.
== Eksterne lenker ==
(en) Alps – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alps – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Alpevernkommisjonen
Alpekonvensjonen Arkivert 10. juni 2004 hos Wayback Machine.
Statistikk og beskrivelser av 101 alperegioner (tysk)
|
Le Mont-Blanc passe de 4.810 mètres à 4.
| 10,183 | 10,183 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tussefl%C3%B8yte
|
2023-02-04
|
Tussefløyte
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fløyter', 'Kategori:Norske folkeinstrumenter']
|
Tussefløyte eller tysfløyte (antagelig avledet av ordet «tyskerfløyte») er en norsk blokkfløyte (sopranfløyte) som er beslektet med sjøfløyte. Tussefløyten har svært konisk boring, med den største åpningen mot munnstykket. Denne boringen, sammen med at fløyten lages av myke treslag, gir den en rundere klang enn det som er vanlig for andre blokkfløytetyper. Et annet særtrekk ved tussefløyten er at den har en skala der visse trinn er litt høyere eller lavere enn på den tempererte skalaen, for eksempel lys kvart og halvhøy sekst.
Tussefløyten ble særlig ble gjort kjent av folkemusikeren Egil Storbekken (1911–2002) fra Tolga.
|
Tussefløyte eller tysfløyte (antagelig avledet av ordet «tyskerfløyte») er en norsk blokkfløyte (sopranfløyte) som er beslektet med sjøfløyte. Tussefløyten har svært konisk boring, med den største åpningen mot munnstykket. Denne boringen, sammen med at fløyten lages av myke treslag, gir den en rundere klang enn det som er vanlig for andre blokkfløytetyper. Et annet særtrekk ved tussefløyten er at den har en skala der visse trinn er litt høyere eller lavere enn på den tempererte skalaen, for eksempel lys kvart og halvhøy sekst.
Tussefløyten ble særlig ble gjort kjent av folkemusikeren Egil Storbekken (1911–2002) fra Tolga.
== Se også ==
Sjøfløyte
== Eksterne lenker ==
Bilde og kort beskrivelse
Tussefløyte (Egil Storbekken-modell)
|
Tussefløyte eller tysfløyte (antagelig avledet av ordet «tyskerfløyte») er en norsk blokkfløyte (sopranfløyte) som er beslektet med sjøfløyte. Tussefløyten har svært konisk boring, med den største åpningen mot munnstykket.
| 10,184 | 10,184 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hardingfele
|
2023-02-04
|
Hardingfele
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske folkeinstrumenter', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Strengeinstrumenter', 'Kategori:Strykeinstrumenter']
|
Hardingfela er en norsk variant av fiolinen. I tillegg til 4 overstrenger, har den 4–5 underliggende resonansstrenger. Disse gir den spesielle klangen i ei hardingfele. Understrengene kan også medvirke til å forsterke lyden. Hardingfele blir mye brukt til fremføring av slåtter, tradisjonell instrumentalmusikk ofte til dans. Hardingfelespill skiller seg fra den klassiske dur- og mollskalaen i europeisk musikktradisjon. Det kan være tostemt spill med innslag av overtoner og naturtoner. Hardingfeler er tradisjonelt rikt dekorert, til dels med stedegen stil, og fingerbrettet er vanligvis mønstret. Ei hardingfele har flatere stol og gripebrett enn på en vanlig fiolin noe som gjør det lettere å spille på flere strenger samtidig. Hardingfela har kortere strenger og er derfor stemt noe høyere.Hardingfele og vanlig fele har dominert i hver sine deler av Norge. Hardingfele har for eksempel dominert i Hardanger, Numedal, Valdres og Telemark, mens vanlig fele har dominert på øvrige deler av Østlandet, i Trøndelag og på Nord-Vestlandet.De eldste kjente hardingfelen ble bygget i Hardanger på 1600- og 1700-tallet. Hardingfelenes eldste opprinnelse er ikke entydig dokumenterte. Felene utviklet i Hardanger rundt 1700 og senere forente trolig elementer fra eldre feler med mange stiltrekk fra barokkfiolinen og andre samtidig strykeinstrumenter. Isak Botnen var sentrale i utvikling og produksjon av hardingfeler på 1700-tallet. På 1800-tallet ble hardingfeler videreutviklet i Telemark, særlig av Erik Jonsson Helland, til den formen som siden har bestått.
|
Hardingfela er en norsk variant av fiolinen. I tillegg til 4 overstrenger, har den 4–5 underliggende resonansstrenger. Disse gir den spesielle klangen i ei hardingfele. Understrengene kan også medvirke til å forsterke lyden. Hardingfele blir mye brukt til fremføring av slåtter, tradisjonell instrumentalmusikk ofte til dans. Hardingfelespill skiller seg fra den klassiske dur- og mollskalaen i europeisk musikktradisjon. Det kan være tostemt spill med innslag av overtoner og naturtoner. Hardingfeler er tradisjonelt rikt dekorert, til dels med stedegen stil, og fingerbrettet er vanligvis mønstret. Ei hardingfele har flatere stol og gripebrett enn på en vanlig fiolin noe som gjør det lettere å spille på flere strenger samtidig. Hardingfela har kortere strenger og er derfor stemt noe høyere.Hardingfele og vanlig fele har dominert i hver sine deler av Norge. Hardingfele har for eksempel dominert i Hardanger, Numedal, Valdres og Telemark, mens vanlig fele har dominert på øvrige deler av Østlandet, i Trøndelag og på Nord-Vestlandet.De eldste kjente hardingfelen ble bygget i Hardanger på 1600- og 1700-tallet. Hardingfelenes eldste opprinnelse er ikke entydig dokumenterte. Felene utviklet i Hardanger rundt 1700 og senere forente trolig elementer fra eldre feler med mange stiltrekk fra barokkfiolinen og andre samtidig strykeinstrumenter. Isak Botnen var sentrale i utvikling og produksjon av hardingfeler på 1700-tallet. På 1800-tallet ble hardingfeler videreutviklet i Telemark, særlig av Erik Jonsson Helland, til den formen som siden har bestått.
== Historie ==
=== Betegnelse ===
Den første kjente bruken av betegnelsen hardangerfele er Henrik Wergeland i 1840. På 1800-tallet var hardangerfele eller hardingfele felles betegnelse for feletyper utviklet særlig i Hardanger. Etterhvert ble hardingfele fast betegnelse. Ordet er ikke oppført i Ivar Aasens Norsk Ordbog. Skriftlige kilder på 1700-tallet omtaler felene fra Hardanger som fiol eller violin uten at det ble skilt mellom feler med og uten understrenger og fiolin generelt. Muntlig betegnelse i dialekt er ikke dokumentert. Simon Olaus Wolff skrev i 1822 om «den lille broget malede Violin» som temmelig sikkert var en hardingfele.
=== Hardingfeleprosjektet ===
I 1993 satte Ole Bull akademiet, Bergen museum og Hardanger folkemuseum igang et hardingfeleprosjekt med formål å belyse hardingfelas eldste historie. Førsteamanuensis Bjørn Aksdal var prosjektleder. Bakgrunnen var blant annet at kildene særlig om 1700-tallet og tidligere var få og usikre når gjaldt for eksempel opphavspersoner og datering. Prosjektet skulle blant annet registrere så mange historisk relevante hardingfeler som mulig ved å spore opp og registrere i privat eller offentlig eie. Selve instrumentene var det viktigste grunnlaget for hardingfeleprosjektet. Datering av hardingfeler var en særlig utfordring for prosjektet.
=== Opphav og utvikling ===
Diskantfiolinen ble utviklet i Brescia på slutten av 1500-tallet og regnes som fullt utviklet i Cremona frem til 1740. Det er ikke kjent nøyaktig når fiolinen kom til Norge. Fra andre halvdel av 1600-tallet er det dokumentert fiolinspill på bygdene. Trolig ble den raskt spredt, kanskje fordi det fantes en tradisjon basert på et eldre feleinstrument. Fiolin er særlig omtalt i forbindelse med bryllup og andre fester. Det er kjent fra skriftlige kilder at spellemenn på bygdene ofte bygget sine egne fioliner.På grunn av mangelfulle og usikre kilder er hardingfelas opprinnelse ikke sikkert fastslått. Det er to hovedhypoteser om opphavet:
Hardingfela er basert på gamle norsk instrument og noe omformet etter utenlandsk inspirasjon.
Hardingfela er videreutvikling av internasjonale instrumenttyper.Det er uklart om hardingfela har oppstått i Norge helt uavhengig eller om den ble inspirert av lignende instrument i andre land. Understrengene kan være kopiert fra det norditalienske instrumentet viola d’amore. Instrumentforskeren Hortense Panum mener at hardingfela er en variant av den moderne fiolinen med understrengene kopiert fra viola d'amore eller lignende instrument. Flere forskere peker på at understrengene ikke er særegent for hardingfele. Arne Bjørndal konkluderte med at det er konsensus blant forskerne om at hardingfela ble utviklet fra internasjonale instrumenttyper og uten påvist forbindelse til eldre norske strenginstrument. Bjørndal tror ikke at viola d’amore var forbildet fordi den ikke ble introdusert før på slutten av 1600-tallet og viola d’amores understrenger er ikke kjent før 1720.Ifølge Bjørndal er den flate stolen og det flate fingerbrettet en viktig detalj på hardingfela og finnes på de eldste eksemplarene: denne utformingen legger opp til en polyfon stil. Ifølge Bjørndal finnes det få europeiske paralleler og han antok at det kunne være en innovasjon eller en arv fra eldre instrumenter.Kunnskapen om bygging og bruk av hardingfeler har i stor grad blitt overlevert muntlig og lite skriftlig er bevart om bygging av feler. De eldste opplysningen er knyttet til Isak Botnen og hans familie.Den eldste bevarte, Jaastadfela, skal ha blitt laget i 1651 og det har trolig blitt laget feler før den tid i Hardanger. Jaastadfela er mindre og understrengene har mindre betydning enn i nyere feler. De fleste sikre dateringer av gamle hardingfeler er ellers fra midten av 1700-tallet. En fele av Isak Botnen fra 1692 er bevart. Ifølge Bjørn Aksdal var fele- og fiolinbygging underlagt danske regler om håndverksprivilegier som innebar at slike håndverkere skulle holde til i byene. Felemakerne kan ha unnlatt å signere arbeidene for å unngå straff for brudd på bestemmelsene. Reglene ble liberalisert fra 1750 og utover. På slutten av 1700-tallet var det i Bergen flere felemakere som laget både fioliner og hardingfeler.I «Efterretninger fra Adresse-Contoiret i Bergen i Norge for 1766» nummer 46 omtales «Viol-Mageri» i Vigøers prestegjeld (Kvam herad) i Hardanger. Dette er en sentral kilde i beskrivelsen av Isaks og Tronds virksomhet. Isak Botnen døde i 1759 og sønnen Trond Botnen fortalte ifølge «Efterretningen» at faren som ung i 1670 hadde lært å lage fele av klokker og skolemester Lars Klark. Ifølge fremstillingen i Efterretninger skal Isak Botnen ha lært dekorasjoner av presten Didrik Muus på Stord; Muus var også treskjærer og maler. Isak og Trond skal ifølge artikkelen ha tjent godt på sine feler og de ble solgt i Røldal, Kongsberg og andre steder i "store mengder". Artikkelen var signert M og det antas å ha vært presten Marcus Schnabel eller Even Meldal. Eldre kilder som dette blander ofte sammen fiolin og fele.Disse kildene inneholder mostridende opplysninger om Isak Botnens virksomhet blant annet var han bare 1 år gammel da han ifølge Efterretninger skulle ha gått i lære hos Lars Klark og da Austlands-Pål skal ha kommet til Botnen i 1640 lenge før Isak var født. Disse kildene sier lite om eldre tradisjoner for felebygging i Hardanger. Dateringen av Jaastadfela har vært omdiskutert. Ifølge Bjørn Aksdal kan dateringen likevel være korrekt og dersom Ole Jonsen Jaastad (1621-1694) drev felebygging i Ullensvang midt på 1600-tallet er det trolig at Isak kjente til dette. Aksdal formoder at Isak var kjent med lokal tradisjon med bygging av små feler og at inspirasjon utenfra (Austlands-Pål eller Lars Klark) dreide seg om fiolinbygging. Noen eldre bevarte feleskrin (fra før 1667) er svært små og for små til mange av de bevarte felene etter Isak. Det eldste bevarte feleskrinet er fra Voss og merket med året 1512 og av treverket er fra 1400-tallet. Aksdal konkluderer med at det fantes små feler i Norge fra tidlig 1500-tall. Den eldste kjente spellemannen i Kvam er Svein V. Hovland (1660-1742). Dokumenter fra Ullensvang (Jaastads hjemsted) tidlig på 1600-tallet omtaler lokale eller omreisende spellemenn; dette var trolig personer som benyttet et enkelt folkelig strykeinstrument.Datering av Jaastadfela har vært omdiskutert blant annet fordi den neste sikre dateringen er på 1700-tallet og Jaastad-fela har likhetstrekk med disse yngre variantene. Etiketten med årstallet 1651 har på grunn av skriftformen vært tolket som siste del av 1700-tallet. En hypotese er at årstallet er tilføyd i nyere tid. Det er ikke sikker dokumentasjon for eventuell spredning av hardingfele til Telemark eller andre deler av landet før 1700-tallet. Sikker dokumentasjon om bruk av hardingfele finnes først ut på 1700-tallet.Ifølge Arne Bjørndal ble hardingfela modellert etter den vanlige europeisk fela, men ble opprinnelig bygget mindre. Eldre norske instrumenter som langeleik, lur og horn hadde færre muligheter enn fele. Ifølge Bjørndal medvirket hardingfelen til en rikere folkemusikk i Norge.I Numedal og Telemark begynte lokale felemakere å lage sin egen hardingfeler og det er bevart instrument fra slutten av 1700-tallet; de minste av disse hardingfelene har også blitt kalt telemarksfeler. Fra rundt 1820 utviklet Jon Eriksen Helland i Bø telemarksmodellen videre og han laget midt på 1800-tallet en større hardingfele som lignet mer på fiolin. Helland-felene ble trolig påvirket av Karl Rue og Olav Gullbekk, og disse ble kombinert med Tronds modell ifølge Arne Bjørndal. Helland-slekten ble en av de ledende felemakerslektene i landet og tradisjonen ble holdt levende til 1970-tallet. Først del av 1800-tallet var en blomstringstid for hardingfele. På midten av 1800-tallet ble hardingfelene stort sett laget med fire understrenger og etterhvert ble feler også bygget med fem understrenger. Hardingfela ble stadig mer like fiolin i formen. Brødrene Ellef Johnsen Steintjønndalen og Erik Johnsen Helland i Bø sto for den viktigste utviklingen og deres modell har bortsett fra detaljer bestått siden. I Helland-slekta var det 14 felemakere. Modellen utviklet på midten av 1800-tallet ga kraftigere lyd som passet i store konsertsaler og fremhevet i større grad den spesielle tonen i hardingfela.På Vestlandet ført Johannes Bårdsen Tveit i Samnanger tradisjonen videre etter Trond; felen hans ble kalt Tveita-feler eller Samnanger-feler. Tveit brukte furu til lokk, svartor til bunn, ellers bjørk eller hassel. Anders Heldal hadde Tronds feler som modell og laget relativt små og runde feler.
==== Historiske hovedfaser ====
Ifølge Bjørn Aksdal er det tre hovedfaser i hardingfelas utvikling:
Gamle bondefeler
Feler laget av Isak Botnen med familie
Moderne feler av Telemarks-fypeDe eldre bondefelene kjennes i to hovedformer: En form fra Vestlandet som Jaastadfela og de små runde feler fra 1700-tallet; en annen form fra Telemark og Setesdal der felene var enda mindre (kjent fra slutten av 1700-tallet ved blant andre Olav Gullbekk og Karl Rue samt Jon Erikson Helland). På disse små «telemarksfelene» ble akantus introdusert som dekorasjon slik Rikard Berge beskrev dem.Felemakervirksomheten i Botnen i Fyksesund la ifølge Aksdal grunnlaget for at de gamle bondefelene fikk navnet hardingfele. Fiolinen var trolig viktig inspirasjon og felene fra Botnen ble etterhvert større nesten like store som Erik Johnsen Hellands feler 100 år senere. Isaks feler var litt smalere og mer hvelvet enn Hellands feler. Felemakerne Johannes Bårdsen Tveit og Anders Heldal videreført tradisjonen etter Isak Botnen og hans familie. Det er uklart om Isak bør regnes som oppfinner av hardingfela eller om han bør regnes som en svært dyktig i å videreføre og utvikle det eksisterende.Den tredje fasen i utviklingen er knyttet til Bø i Telemark der felemakeren Erik Johnsen Helland og broren Ellef Johnsen Steinkjønndalen virket. De eksperimenterte med ulike modeller over flere år og endte med den store, moderne hardingfeletypen rundt 1860. Dekoren fikk samtidig lokal stil fra Telemark. Hardingfelebyggingen ble etter dette dominert av Telemark. Felemakerne i Telemark fortsatte å bruke navnet hardingele på felene de laget trolig fordi felemakerne i Hardanger fortsatt hadde en sterk posisjon lenge etter at Isak og Trond var døde.
==== Understrengenes opphav ====
På 1600-tallet fantes det på de britiske øyer feler med understrenger, trolig etter eksperimentering som begynte sent på 1500-tallet. Det indiske instrumentet sarangi har vært fremholdt som mulig inspirasjon. På den tiden var det nær kontakt mellom Vestlandet og de britiske øyer i forbindelse med trelasthandel. Det var særlig oppgangssaga som førte til oppsving i bruk av tømmer og Hardanger/Sunnhordland gjennomgikk et økonomisk oppgang med tyngdepunkt for trelasthandel i Granvin, Ullensvang og Ulvik. Handelen hadde så stort omfang at det ble etablert eget tollsted på Stord. Idag er Botnen i Fyksesund et isolert sted, mens den gangen var sjøen hovedveien og Botnen var ikke vanskelig tilgjengelig. Fra Botnen var det relativt kort vei over fjellet til Evanger og Voss. Understrenger var en kjent teknikk på 1600-1700-tallet. Tømmerhandel mellom Vestlandet og de britiske øyer kan ha medvirket til å spre kunnskapen. Viola d'amore og den svenske nyckelharpa fikk understrenger tidlig på 1700-tallet.I England var det på 1700-tallet et instrument kalt violin d’amour som trolig var en viola d’amor med fire spillestrenger og fem understrenger. I Bayerisches Nationalmuseum finnes en violin d'amour med fire spillestreng er og fire understrenger laget i Bamberg i 1743. På 1700-tallet ble det bygget celloer med fire understrenger. Arne Bjørndal fremholder at understrenger var kjent på mange instrumenter før viola d’amor og understrenger på asiatiske instrumenter kan ha inspirert instrumentmakere på de britiske øyer. Bjørndal fremholder den omfattende kontakten over Nordsjøen på den tiden, særlig mellom Vestlandet og Skottland, samt Bergen som handelssenter.Det er usikkert når understrenger ble tatt i bruk i Norge, det kan ha vært tidlig på 1600-tallet.
==== Isak Botnen med familie ====
Felebyggingen ved Isak Botnen og hans sønn Trond Flatebø er den eldste godt dokumenterte og det er mange grunner til å anta at hardingfelas historie begynner med Isak. Basert på antakelsen om at Jaastadfelas datering er feil har Isak blitt omtalt som oppfinner av hardingfela.Isak og Trond var virksomme i Vikør (senere Kvam herad) i Hardanger. Det er nokså sikre biografiske opplysninger, bevarte instrumenter og skriftlig materialet om virksomheten. Den viktigste dokumentasjonen gjelder 1750-1760-årene. Det er bevart instrumenter fra tidlig 1700-tall, men kildene fra denne perioden er forøvrig usikre. Det regnes som sikkert at Isak bygget instrumenter, hardingfeler eller vanlige fioliner, fra rundt 1690 og Trond fra rundt 1720. Den nest eldste bevarte felene ette Isak er merket med årstallet 1720 og trolig ble fela reparert på 1800-tallet med blant annet ny bunn. Det er regnet som sikkert at Isak og Trond var sentrale i utvikling og spredning av fele med understrenger, men det er usikkert hvilken fase i hardingfelas utvikling de medvirket til og hvilke impulser de fikk utenfra. Isak bygget nokså sikkert barokkfioliner (som har noen likhetstrekk med hardingfele) og noen av forbildene var nokså sikkert utenlandske. Arne Bjørndal mente at Isak uten tvil hadde eldre feler å ta modell av og peker på at det sjøveien bare var 3 mil til Ullensvang der Ole Jaastad formodentlig laget blant annet Jaastadfela 20 år før Isak ble født.Midt på 1600-tallet slo en felespiller kalt Austlands-Pål (død 1693), kanskje av taterslekt, seg ned i Botnen og Isak skal ha fått en fele av tysk type av Pål. Ifølge muntlige overleveringer skal Pål ha snakket et slags dansk. Arne Bjørndal hadde dette blant annet fra Nils N. Skaar. Isak skal ha brukt furu til lokk, og barlind eller svartor til bunn. Han foretrakk tørr, hard ved. Svigersønnen Sjovat Ålvik (senere kalt Sjovat Steinstø) i Indre Ålvik drev med felebygging som det er bevart to av. Isak flyttet til Indre Ålvik rundt 1750 og han laget da (over 80 år gammel) noen av sine beste feler. Isak tok tilbake navnet Skaar da han flyttet til Ålvik. Isak etterlot seg nær 500 riksdaler som var en betydelig sum på den tiden. Felene i boet ble verdsatt til 1 riksdaler hver.Av de 20 bevarte felene etter Isak er 7 signert eller datert, og de øvrige 13 har så klare likhetstrekk at de tilskrives Isak. De har fra 1 til 6 understrenger, med 4 overstrenger og 4 understrenger som det vanlige. Trond laget også feler med 1 til 6 understrenger med 4 som det vanlige. Variasjonen i antall understrenger følger ikke noe tydelig mønster over tid.Kroppen på de bevarte av Isaks feler er fra 30,4 til 35,6 cm med tendens til at han etterhvert laget større feler. Målt etter overflatearealet på kroppen var det også en tendens til større feler. Tronds feler varierte mellom 32,3 og 35,5 cm, og hans feler etter 1750 var 1,7 cm mindre enn de faren laget på samme tid. Målt etter overflate på kroppen laget Trond vesentlig mindre feler de siste årene. Fiolinen Trond laget i 1764 har nesten samme form som hardingfelene. Isak laget til å begynne med lokk og bunn som var tydelig hvelvet (runde), mens med tiden ble kroppen på felene hans stadig flatere. Trond gikk på samme måte og samtidig som faren mot mindre hvelving, mens han på slutten laget mange feler med høy hvelving.Isak skal ha laget så gode vanlige fioliner at Johan Henrik Freithoff, hoffmusiker i København, brukte en av hans fioliner. Ingen av Isaks fioliner er bevart. En av Tronds fioliner bygget i 1764 ble funnet i Danmark i 1994 og er i god stand. Det er bevart omkring 50 feler etter Isak og Trond. Erik Pontoppidan beskrev i 1753 den høye kvaliteten på fiolinene bygget i Hardanger. Even Meldal var kapellan i Vikør fra 1757 laget manus med beskrivelse av Hardanger og Sunnhordland, og noterte der at innbyggerne er særdeles hendige og der finnes de beste «Viol-Magere». Marcus Schnabel født i Granvin begynte også på en beskrivelse over Hardanger, det ufullførte arbeidet ble senere sammenstilt av Hans Strøm. Schnabel nevner i beskrivelsen av Vikør på samme måte som Meldal de hendige Violinmagerne. Hardanger folkemuseum har bevart en vanlig fele fra 1692 laget av Isak. Det er registrert 20 bevarte feler etter Isak. Fra 1751 er det ved Stavanger museum bevart en fele med en enkelt understreng. Omkring år 2000 dukket det i tillegg opp en Isak-fele i Minnesota.Nils Nilsson Skaar (1852–1948) fortalte en overlevert historie om at Isak rundt 1680 fikk en fidla som var et middelaldersk strenginstrument med form som en tresko og strengene ble slått med en liten trestokk. Da Isak fikk se den vanlige felen hos Austlands-Pål, skal han fått ideen om lage en kombinasjon av disse to. Flere av Isaks svogere var sjøfolk i utenriksfart. Sønnen Trond bosatte seg på gården Flatebø som tilhører samme grend som Botnen og skrev seg deretter for Trond Flatebø. Da Trond i 1762 flyttet til Ytre Ålvik fortsatte han å kalle seg Flatebø. Trond skal ifølge overlevert historie ha vært svært nøye og omstendelig med trematerialet blant annet skal han ha gravd treverket ned i myr, kokt materialet og tørket det i solveggen. Trond reiste til markedene i Røldal, Lærdal og på Kongsberg, og fikk der opp til 10 riksdaler for de beste instrumentene. Felene hans var særlig etterspurt i Valdres. Trond laget feler i tre størrelser. Det antas at Trond laget rundt 1000 hardingfeler og fioliner, av disse er 26 feler og en fiolin bevart. Verktøyskrinet hans er bevart i Ålvik. Trond døde i 1772 og etterlot seg da over 1400 riksdaler som var et betydelig beløp og han var en av de mest formuende i Hardanger.Grenda Botnen ligger innerst i Fyksesundet. Isak ble født på Skåro lenger ute og overtok senere Botnen
=== Utbredelse ===
De områdene hvor hardingfeler er vanlig er Telemark, Numedal, Hallingdal, Valdres, Setesdal, Hardanger, Nordhordland og videre langs Vestlandet til og med Sunnmøre.I andre halvdel av 1700-tallet hadde hardingfela blitt vanlig på Vestlandet i området fra og med Hardanger til og med Sogn; rundt 1800 hardingfeler utbredt i Ryfylke, Hallingdal, Valdres og deler av Setesdal. Rundt 1750 var hardingfeler kjent i et større område blant annet ved at feler laget av Isak Botnen og sønnen Trond ble fraktet over fjellet og solgt i Valdres og på Kongsberg.Rundt 1800 hadde hardingfela for en stor del forsvunnet fra Setesdal og vanlig fiolin dominerte. Da hardingfele kom på moten igjen rundt 1860 var det mange setesdøler som bygget om fiolinene sine med kortere hals, flatere stol og understrenger; denne varianten ble kalt setesdalsfele. Tidlig på 1900-tallet ble hardingfele tatt i bruk i Nordfjord (og til dels på Sunnmøre og etterhvert i noen bygder på Nordmøre og i Sør-Trøndelag); i Agder og Rogaland ble etterhvert hardingfele brukt av enkelte i kystbygdene, og på Østlandet har den vært noe brukt i Vestfold og på Hadeland. På slutten av 1900-tallet var det en nokså tydelig geografisk deling der vanlig fele dominerte i Hedemark, Østfold, mesteparten av Oppland, Nordmøre, Trøndelag og Nord-Norge. Hardingfela som et nasjonalt symbol på slutten av 1800-tallet bidro trolig til spredning til nye områder. Kjerneområdet regnes som Hordaland, Sogn, Sunnfjord, Telemark (unntatt kysten), Numedal, Hallingdal og Valdres. Konserter med hardingfele dyrket frem flere virtuoser som reiste rundt og imponerte lokale spellemenn. Ulike stiler i slåttemusikken følger for en stor del grensene mellom hardingele og vanlig fele.Norske utvandrere til Nord-Amerika (etter 1825) kom for en stor del fra de indre bygdene i Sør-Norge og tok med seg en del tradisjoner derifra. Det er flere kjente spellemenn på hardingfele blant de norskættede. Senere på 1800-tallet fortrengte «gammeldans», vanlig fele og trekkspill til dels hardingfela. I noen «bygdelag» basert på opphavssted i Norge, for eksempel Valdres Samband, ble hardingfele og tradisjonell dans bevart. Rundt 1900 var det flere hundre tusen norskættede i USA og hardingfeleviruoser reiste fra Norge på turne i Midtvesten der det var mange med røtter i Norge. Lars Fykerud var blant de mest populære. Ola Mosafin og Knut Dale hadde konsertturnerer 1890-1900. I 1914 ble The Hardanger Fiolinist Forbundet of Amerika stiftet og i 1915 arrangerte Telelaget kappleik i Minnesota. Felemakerne, brødrene Gunnar og Knut Helland utvandret til USA i 1905 og etablerte felemakerverksted, med produksjon og reparasjon hardingfeler og vanlige feler, i Chippewa Falls, Wisconsin. Rundt første verdenskrigen var minst 362 norskættede spellemenn i Midtvesten. Hardingfela ble kritisert fra kristent hold i USA.
=== Spellemenn og fremføring ===
En stor mængde spile på violin, hvilken er av en egen og besynderlig dannelse. Deres musik beståer i egne opfindelser, hvori gives få modulationer, derefter dandser mannfolket med mange comiske bevægelser, medens fruentimret meget stadig gåer rundt om den dansende.
I Danmark og Norge på 1600-tallet fikk faglærte musikere i byene egne betegnelser som musikant eller instrumentalist, mens spillemann trolig ble etablert som betegnelse for felespillere som spilte til dans og underholdning på bygdene. Danske bestemmelser på 1600-tallet fastslo hvilke instrumenter du ulike samfunnsklassene kunne bruke til bryllupp: De øverste borgerne kunne bruke trompeter, mens håndverkere og lavere borgere bare kunne bruke trommer og strykeinstrumenter. Dette tyder på at instrumentene hadde ulik status. Dette mønsteret er senere kjent også fra Norge med fele som det dominerende festinstrumentet og av til trommer til seremoniell bruk.Ole Bull hadde en hardingfele som han brukte under konserter utenlands, blant annet i Paris på 1830-tallet. I 1849 arrangerte Bull en konsert med Myllarguten, en ledende spellemann på den tiden, i Logen i Christiania. Bull skal ha sagt at han selv ikke var noe særlig god sammenlignet med Myllarguten. Jon Erikson Helland laget den første hardingfela til Myllarguten som holdt kontakt med felemakerne i Helland-slekta. Ola Mosafinn på Voss var Vestlandets motstykke til Myllarguten i Telemark. På slutten av 1800-tallet ble det vanlig at andre hardingfelespillere reiste rundt og ga konserter. For eksempel Hallvard Ørsal fra Nordmøre behersket både hardingfele og vanlig fele. Etterhvert fikk hardingfela status som nasjonalinstrument og som bærer av nasjonal musikkarv. Hardingfele ble også omtalt som hardangerviolin og vanlig fiolin ble til dels omtalt som tyskfele. Overføring fra danselokale til konsertsal førte til at dansetakt og stort slåtterepertoar ble mindre viktig hos utøverne: Kjente «konsertslåtter» ble viktig å kunne og artistisk eller virtuos fremføring ble ettertraktet. Rundt 1900 var reiste en del av de ledende spellemenn på turne i USA. En del danseslåtter ble gjort om til "lydarslått" (slåtter det skulle lyttes ikke danses til). Konsertsituasjonen krevde at slåttene fikk navn. Sjur Helgeland fra Vossestrand var en ledende skaper av konsertstil for hardingfele. Lydarslått har vært mindre utbredt på vanlig fele.I hardingfeleområdet forble lenge muntlig overføring uten faste oppskrifter den vanlige måten å lære og formidle eksisterende musikk.Den første felekappleiken («spillemannsprøve») ble avholdt i Bø i 1888, bare hardingfelespillere deltok. I 1896 arrangerte Vestmannalaget kappleik i Bergen med blant andre Edvard Grieg tilstede. Favoriseringen av hardingfele førte til at flere spellemenn fra Møre og Trøndelag gikk over til hardingfele. Den første landskappleiken hadde en feleklasse, mens ved den andre landskappleiken, i Molde 1923, var hardingfele skilt ut i egen klasse. Ole Bull lanserte på 1860-tallet ideen om et musikkakademi basert på den nasjonale musikkarven. Ole Bull-akademiet ble etablert på Voss i 1977 på initiativ av Sigbjørn Bernhoft Osa med spesialisering i hardingfele. Grieg var mye i Hardanger og var ofte til stede der folkemusikk ble fremført. Grieg tok inn blant annet hardingfelemusikk i sine komposisjoner.På slutten av 1800-tallet ble fele på dansetilstelninger delvis utkonkurrert av trekkspill som hadde sterkere lyd. Religiøse vekkelser i siste del av 1800-tallet førte til at dans og felespill ble sett på som syndig og flere spellemenn følte seg tvunget til legge opp. Flere prester bad spellemennene om å slutte med det syndige håndtverket. I en del bygder på Vestlandet ble felene brent på bål og for eksempel i Øvre Numedal forsvant mye av det gamle felespillet. Ola Mosafinn på Voss ble presset til å slutte som lærer fordi han spillte fele.Mange og gode felemakere har trolig lagt grunnlag for aktivt folkemusikkmiljø og stigende musikalsk kvalitet fra 1800-tallet.Hardingfeler spilles tradisjonelt alene på samme måte som annen norsk folkemusikk. En enkelt hardingfele gir i seg selv et rikt lydbilde og slåttemusikkens ornamenter og detaljer forsvinner lett i samspill med andre instrumenter. Eivind Groven, Alfred Maurstad og Sigbjørn Bernhoft Osa dannet en hardingfeletrio og var blant de første som samspillgruppene for hardingfele.Det er registrert over 1000 slåtter for hardingfele og i tillegg kommer "former" eller varianter av hver av disse. Telemark har størst antall med 400 kjente slåtter.
== Kjente hardingfeler og felemakere ==
Den eldste bevarte hardingfela, Jaastadfela, skal ha vært laget i 1651 av lensmann Ole Jonsen Jaastad (1621–1694) i Ullensvang. Fela har bare to understrenger, noe som er vanlig for de eldre felene.
Isak Nilssen Botnen (1669–1759) regnes som den første utvikler av den moderne hardingfela. Han var født på gården Skaar i Hardanger. Han lagde feler med varierende antall understrenger, oftest 2, men også opp til 6. Det finnes fortsatt ca. 15 hardingfeler han har bygd.
Sønnen Trond Isaksen Botnen (Flatabø) lagde omkring 1 000 hardingfeler. 30–40 av disse er bevart, og mange er gode og spillbare. Han bygde også den eldste norskbygde fiolinen som fortsatt er bevart. Den er datert til 1764 og er plassert i Hardanger Folkemuseum i Utne.
En annen velkjent fele er den såkalte «Gullhardingfela» som ble laget av Magne Kvamme. Denne hardingfela ble laget samme år som den fikk gull i Landskappleiken.
Gunnar Røstad (1874-1947) fra Øverbø ved Kristiansand laget 133 hardingfeler og 268 vanlige feler. Røstad brukte en Cremona-fiolin fra 1743 av Guarneri del Gesu som modell for de beste felene sine. Røstad bygget på Hellands ideer, lærte blant annet gjennom arbeid i filolinmaker A.C. Klevens verksted i Oslo og regnes som en av de dyktigste felemakerne.
== Konstruksjon ==
En attraktiv hardingfele er kunstferdig utformet og ikke bare et instrument. Det er vanlig at kroppen på hardingfela er dekorert, og det kan være flere som dekorer en fele. Ofte er hodet på fela formet som et slags løvehode. Knut K. Steinkjønndalen (1887-1969) laget nær 1000 hardingfeler; han var rask og sikker i arbeidet og brukte 6 uker på en særlig fin fele.Strengestolen er i hovedregel flatere enn på vanlig fiolin. Understrengene går under strengene de spilles på slik de resonnerer med uten å være direkte berørt av buen. Kroppen er generelt noe rundere og smalere enn i vanlig fiolin, og med åpnere lydhull. Dekorasjonen består av perlemor eller mosaikk på gripebrettet. Mange er avsluttet med et utskåret løvehode, noen eldre hardingfeler har kvinnehode i stedet eller et udefinert dyrehode. Det finnes en god del variasjon i utforming og dekorasjon, og den typiske utformingen har endret seg over tid.
=== Hovedtyper ===
Hardingfeler deles i to grunntyper, den eldre typen og den yngre typen, og det som skiller disse fra en vanlig 20. århundres fiolin er
Den yngre hardingfelaMye dekor
Ofte 4 eller opp til 6 resonansstrenger (understrenger).
Lokket er høyere hvelvet, på de nyere er det høyere rygg enn på de gamle hardingfelene, slik at du kan se tvers gjennom f-hullene fra siden
Fingerbrettet er flatere og kortere enn gamle fela. Det samme er halsen
Strengene er tynnere og lettereDen eldre hardingfelaFormen er tydelere smalere og mer kantete
Generelt mindre
De eldste hardingfelene hadde trolig bare to understrenger
På den eldre er halsen rett (som på de fleste fioliner fra før 1800 der halsen ikke har blitt bygd om i ettertid) mens på den yngre heller den bakover
Det er ingen lister innvendig
Bassbjelken er skåret i ett med lokket
lokk og bunn er mer hvelvet
=== Treverk og forarbeid ===
Det brukes særlig gran (som er et relativt bløtt treslag) eller lønn (et relativt hardt treslag som reflekterer lyden godt) til henholdsvis lokk og bunn i resonanskassen. Lakkering har også betydning for lyden i fela. Det brukes kvistfri trestamme på minst 30-50 cm i tverrmål. Gran vokst høyt over havet (rundt 800 meter i Norg og 1200 meter i Alpene) regnes som særlig godt egnet. Treverk med liten variasjon i bredden i årringene har vist seg best egnet. Tre som har vokst på tørr og mager jord gir små og jevne årringer, noe som ifølge erfarne felemakere gir den beste klangen i materialet. Hurtigvokst gran er lite egnet. Lønn har en annen struktur og treverk av lønn kan bredere årringer.Jevnt og stabilt tremateriale oppnås ved felling midt på vinteren når treet inneholder minst veske. Tørking og annen behandling etter felling har vist seg avgjørende for å oppnå egnet råmateriale.I boken om Gunnar Røstad står det at han brukte svartor i bunnen, gran i lokket, svartor eller selje i sargene og bjørk eller lønn i halsen.
=== Andre varianter ===
Felemakeren Ottar Kåsa har bygget en «hardingbratsj», en bratsj konstruert på samme måte som en hardingfele med resonansstrenger og dekorasjoner. Den brukes av Nora Taksdal i Kringkastingsorkesteret. Hardingbratsj en er beskrevet i Kåsas masteroppgave ved USN på Rauland. Kåsa arbeidet i 2022 med å utvikle og bygge en harding cello, en ide Erik Jonsson Helland hadde på 1860-tallet.
=== Dekor ===
Hardingfelene er tradisjonelt rikt dekorert. Det har generelt vært lite forskning på selve dekoren, dens opphav og eventuelle betydning. På Vestlandet har det vært vanlig med sjakkbrettmønster på gripebrettet. Isak Botnen og hans sønn Trond laget tre-fire typer hoder: Menneske (som regel kvinne), vanlig fiolinskropll og grotesk skapning samt dyrehode. For alle disse finnes tilsvarende i europeisk instrumentmakeri. Hode som forestiller drage er trolig en særnorsk variant.
== Bruk ==
Ei hardingfele brukes gjerne til bygdedanser, som lausdans dvs,halling som er en solodans for menn og som inneholder akrobatiske elementer, slik som hallingkast, kruking osv, og til pardanser som, springar, gangar, vosserull, pols. Det er også tradisjonelt brukt til marsjer, t.d. Myllargutens bruremarsj. Instrumentet brukes også til nyere runddansslåtter, som vals, mazurka, reinlender o.l.
Det finnes også mange gode eksempler på kjente lydarlåter, hvor hardingfela ble og blir brukt. Lydarslåtter er til å lytte på, men ikke til å danse etter. Eksempler på lydarslåtter er Fanitullen, Kivlemøyene, Sankt Thomasklokkene på Filefjell. I Valdres har de en særegen lydarlåttradisjon.
Hardingfela er tatt i bruk i orkestermusikk. Allerede Johan Halvorsen gjorde det. Og senere har komponister som Eivind Groven, som selv var god utøver på instrumentet og hadde det i levende tradisjon fra Vest-Telemark, og Geirr Tveitt, brukt hardingefele som soloinstrument sammen med orkester. Geirr Tveitt skrev to konserter for hardingfele og orkester, i henholdsvis 1955 og 1965. Begge konsertene er spilt inn med Arve Moen Bergset som solist. Groven har også skrevet for hardingfele og kor, f.eks i komposisjonen "Margit Hjukse". Han arrangerte også for to og tre hardingfeler og skapte nye, originale slåtter for instrtumentet, f.eks "Sumarmorgon", "Brønnslåtten" og "Svartufsen".
== Spilleteknikk og stemming ==
=== Strengene ===
Strengene på hardingfela er oftest tynnere enn på en fiolin. De har til felles med barokkfiolinstrengene i fransk senbarokk at a-strengen/kvarten er av uomspunnet tarm, g-strengen/basen er av omspunnet tarm, og d-strengen/tersen er av tarm med åpen (glissen) metallomspinning. I våre dager brukes oftest rene metallstrenger til e-strengen/kvinten, men inntil tidlig på 1900-tallet var strenger av uomspunnet lammetarm i utstrakt bruk. Hardingfela har også til felles med franske barokkfioliner fra tiden rundt 1700 at strengene er forholdsvis tynne og har lavt spenn. Dette står i sterk motsetning til både italienske barokkfioliner og tidlig romantiske fioliner, som begge hadde svært tykke strenger og høyt spenn. Den moderne fiolinen står mellom disse ytterpunktene, men noe nærmere den italienske tradisjonen. Resultatet av dette er at en spelemann på hardingfele gjerne bruker et lettere strøk enn en fiolinist. Klangen i fela er grannere, og instrumentet blir lett overdøvet av den mer høyrøstede klassiske fiolinen.
=== Sittende spelemenn ===
Spelemannen pleier tradisjonelt å sitte under framføring. Grunnen er den at musikken er ment å danses til, og spelemannen markere takt med føttene. Som oftest vil spelemannen holde fela mer ned mot brystet enn fiolinisten, og utnytte håndleddet under strøkskiftet, mens fiolinister ofte bruker hele armen. Eldre spelemenn, som Myllarguten, kunne ofte ha fela helt nede på brystkassa.
=== Buen ===
Som oftest vil spelemannen bruke en svært kort del av buen under framføring. Dette gir utøveren anledning til å gjøre krappe tak, rullinger og kast med buen, noe som gir spillet en egen spenst. Noen steder er dette en viktig tradisjonsmarkør, som i Hallingdal.
Lengre bue ble favorisert i bygder der tradisjonen lå nærmere den fiolinistiske teknikken, som i Hardanger. Buene var fra starten av kortere og lettere enn de er i dag. Buene har, som felene, vokst med det skiftende bruksområdet for spelemannen og slåttemusikken.
=== Håndstilling på gripebrettet ===
Spelemennene holder seg tradisjonelt til førsteposisjon. Fraværet av posisjonsspill på hardingfela gjør at mange lar fela hvile i håndleddet på venstre hånd. Posisjonsspill dukket da heller ikke opp før sent på 1800-tallet, da de yngre spelemennene ønsket å vise større briljans i teknikken sin. Grepstrukturen varierer noe fra bygd til bygd, men spelemennene griper oftest over to strenger om gangen, i dobbeltgrep eller «tvigrep». Dette er lettere på hardingfela enn på en fiolin, fordi strengene ofte ligger nærere hverandre. Fela er konstruert for flerstrengt spill. I noen tradisjoner utnyttes også spill på løs streng for effektens skyld. Andre steder, som Valdres eller Vestlandet favoriseres spell på én streng av samme grunn.
=== Instrumentets størrelse ===
Felene var fra begynnelsen av mindre enn de er i dag. Felene til Jon Helland er et godt eksempel på dette. Det var ikke påkrevd at hardingfela skulle låte utover i konsertlokaler – det ble helst spilt i mindre stuer, eller på låvetrevet. Kroppen på fela vokste i takt med spelemennenes behov for større lokaler. Felene har vokst seg nærmere fiolinene i denne prosessen.
=== Stemminger (felestiller) ===
Felestille kommer av «å stille» det vil si stemme fela. Vanlig fiolin stemmes normalt med kvintintervaller mellom strengene og bare for folkemusikk stemmes det anderledes. Hardingfela stemmes ofte høyere enn en vanlig fiolin. Snitt-tonen er som oftest H, men fela kan unntaksvis stemmes helt opp til Ciss. I så fall snakker vi om «høgstilte» feler. Normalstille er A, D, A, E der den høyeste A-strengen ofte er stilt i området H til C.Fraværet av posisjonsspill tradisjonelt blir kompensert med en lang rekke ulike stemminger eller felestiller (klassisk: scordatura). Disse stillene finnes både i og utenfor hardingfeleområdet. Alt i alt vil antallet felestiller som er registrert ligge rundt 25 for hardingfele og 5-15 for vanlig fele. På hardingfele blir også understrengene stilt om for å få best mulig klang. Med tanke på at felene skal stemme om både under- og overstrenger, er selve prosessen med stemming en møysommelig jobb for en spelemann. Spelemenn imellom vitses det med at det mest brukte felestillet av dem alle er «ustilt».
De ulike måtene å stemme hardingfela på gjør det vanskelig å skrive ned musikken med vanlige noter. Carl Schart, født i Bøhmen og bosatt i Bergen, fant en måte skrive ned slåtter og i 1865 ga han ut nedtegninger av slåttemusikk. Senere er viktig nedtegningsarbeid gjort av Arne Bjørndal, Truls Ørpen, Eivind Groven og Sven Nyhus.
== Hardingfele som symbol ==
Hardingfela inngår i kommunevåpenet til Granvin herad i Hardanger, og til Bø kommune i Telemark. Begge kommunene har rike tradisjoner for hardingefelemusikk.
Bjørn Aksdal har i sin bok «Hardingfela, felemakere og instrumentets utvikling», Hardingfeleprosjektet, kommentert dette slik: „Isak Nilsson Skår og sonen Trond Isakson produserte musikkinstrument lenge før omgrepet Hardingfele eksisterte. På midten av 1800-tallet var det ei nasjonal vekking som leita etter dei norske røtene, og når ein leita etter opphavet for norske feleproduksjon, enda ein i Hardanger. Isak og Trond laga altså "Hardingfeler" 100 år før omgrepet eksisterte.Namnet Hardingfele oppstod faktisk på eit tidspunkt då dei fleste "Hardingfelene" vart produsert i Telemark.”
== Se også ==
Felemakerslekten Helland
== Referanser ==
== Litteratur ==
Aksdal, Bjørn, and Sven Nyhus. Fanitullen: Innføring i norsk og samisk folkemusikk. Oslo: Universitetsforlag.
Hardingfela felemakere og instrumentets utvikling, av Bjørn Aksdal og Hardingfeleprosjektet.
Bjørndal, Arne (1985). - og fela ho lét: norsk spelemannstradisjon. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200072622.
Kaasa, Halvard (1997). Hardingfela. Grøndahl Dreyer. ISBN 8250424182.
== Eksterne lenker ==
(en) Hardanger fiddle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Folkedans: Fela artikkel av Reidar Sevåg
Norsk folkemusikksamling Feleverkene: Hardingfeleslåtter (Universitetet i Oslo, Institutt for musikkvitenskap)
Hardingfelespelemann Christian Borlaug
(en) The Hardanger Fiddle in Classical Music
Hvor norsk er hardingfela?. Fra NTNUs nettsider (Besøkt 16. mai 2011)
«DigitaltMuseum: Søk: 'hardingfele'».
|
Hardingfela er en norsk variant av fiolinen. I tillegg til 4 overstrenger, har den 4–5 underliggende resonansstrenger.
| 10,185 | 10,185 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Seljefl%C3%B8yte
|
2023-02-04
|
Seljefløyte
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fløyter', 'Kategori:Norske folkeinstrumenter', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Seljefløyte er et norsk folkeinstrument, laget av selje- eller vier-bark. Det er også mulig å bruke andre tresorter. Ove Arbo Høeg nevner i sin bok Planter og tradisjon at rogn har vært mer brukt på Vestlandet og Sørlandet, siden det er mer av den. Unntaksvis har andre treslag, som ask eller gråor vært brukt.Seljefløyta har vært ganske utbredt i Norge, og har spilt en rolle i norsk folkemusikk.
|
Seljefløyte er et norsk folkeinstrument, laget av selje- eller vier-bark. Det er også mulig å bruke andre tresorter. Ove Arbo Høeg nevner i sin bok Planter og tradisjon at rogn har vært mer brukt på Vestlandet og Sørlandet, siden det er mer av den. Unntaksvis har andre treslag, som ask eller gråor vært brukt.Seljefløyta har vært ganske utbredt i Norge, og har spilt en rolle i norsk folkemusikk.
== Tilvirking ==
Gode fløyteemner finnes gjerne på fuktige steder, f.eks. langs bekker eller i utkanten av dyrket land. Seljefløyta kan lages korte med bare en tone, eller i lengde fra 40 til 80 centimeter. De kan og være lenger dersom man finner et høvelig emne. Jo lengre fløyte, jo dypere grunntone. Seljefløyta har stor likhet med en orgelpipe. Blåseprinsippet er det samme som for blokkfløyta. Man blåser inn fra siden ved enden av fløyta der det er satt inn en liten trepropp med en kanal som leder luftstrømmen fram til kjernespalten hvor tonen blir dannet.
Fløyta kan bare lages om våren når sevja stiger og barken «slipper». Da er det mulig ved et par enkle knep å trekke barken hel av trekjernen. Emnet bør være mest mulig slett, uten store knupper. Det halvmåneformede lydhullet må lages i den tjukkeste enden før barken trekkes av. Seljefløyta kan holde seg et par uker om den oppbevares i vann, men dersom man tar ut treproppen i enden, kan fløyta tørkes og bløtes opp igjen til senere bruk. Dette kan gjøres mange ganger.
Arbo Høeg har grundig beskrivelse av tradisjoner rundt seljefløyter fra rundt i landet, med en bildeserie som viser tilvirkning og ymse andre tradisjoner.Emnene bør kuttes umiddelbart før man lager fløytene. Tidspunktet på våren er antydet i Skredsvigs maleri Seljefløyten som vist nedenfor - etter at isen fra innsjøen er borte, men før knoppene er sprunget ut.
== Spilleteknikk ==
Den lange fløytetypen som det går an å spille melodier på, har ofte ikke fingerhull, men blåses både som åpent og lukket rør, idet den åpne enden av fløyta kan lukkes med en finger. Ved å lukke åpningen halvveis kan man senke tersen og heve septimen, noe som fører til endring i tonaliten. Ved å kombinere åpent og lukket rør får man to ulike tonerekker. Dette er en naturtonerekke opp til 16. partialtone. Både septimen og seksten blir lave og kvarten høy. Tonehøyden bestemmes av blåsestyrken.
Men det har også blitt lagd seljefløyter med fingerhull, slik at en full skala blir mulig.
== Musikere ==
Eivind Groven, som hadde seljefløyta i tradisjon fra Vest-Telemark, har betydd mye for den renessansen vi ser for instrumentet i dag. Han brukte alltid «ekte» fløyter av bark, og kunne ha de beste fløytene sine i mange år. Han brukte seljefløyta i flere sammenhenger og til ulike årstider, av og til i samspel med Ola Brenno som hadde langleik med skala som høvde.
Det finnes opptak med ham alene og sammen med Brenno i NRK og på plater. Groven var også opptatt av å finne fram til andre tradisjonsbærere som hadde instrumentet i levende tradisjon, og lanserte Østerdølen Marius Nytrøen i folkemusikkprogram i radio.
I 1927 ga Eivind Groven ut avhandlingen Naturskalaen, der bl.a. seljefløytas tonalitet, spilleteknikk og formelbruk er undersøkt og beskrevet. Gjennom radio og TV forklarte han hvordan man selv kunne lage seljefløyte. I dag er det mange som behersker kunsten.
Likevel finner utøverne nå for tida det praktisk å bruke fløyter av kunststoff for det meste. Egil Storbekken gjennom sin virksomhet som fløytespiller og fløytemaker bidro til å popularisere instrumentet.
Musikeren Steinar Ofsdal har fra ung alder brukt instrumentet på innspillinger og konserter, og har bidratt til å skape fornyet interesse for instrumentet. Nå finnes det gode utøvere som bruker seljefløyta i kappleiksammenhenger og i samspill med andre folkeinstrumenter. Det er og utgitt separat CD med seljefløyte.
Jazzmusikeren Yngvil Vatn Guttu kombinerer seljefløyte med jazzcombo og synthesizer.
== I malerier ==
Christian Skredsvigs maleri Seljefløyten fra 1889 er malt ved Dælivannet ved Fleskum gård i Bærum, basert på skisser fra Fleskumsommeren 1886.
== Innspillinger ==
Seljefløyta. Steinar Ofsdal, Hallgrim Berg & Hans Fredrik Jacobsen. HEILO HCD7131(1997)
«Q-Lock» fra Akutaq. Yngvil Vatn Guttu. KACHEMAK RECORDS ( 2010)
Mitt Hjerte Alltid Vanker. Yngvil Vatn Guttu. Surreal Studios (2004)
== Litteratur ==
Groven, Eivind (1927): Naturskalaen
Grinde, Nils (1993): Norsk musikkhistorie. Hovedlinjer i norsk musikkliv gjennom 1000 år (sidene 67-69), ISBN 82-91379-00-9
Nedkvitne, Knut og Ove Arbo Høeg (1990). Selja i norsk natur og tradisjon. Norsk skogbruksmuseum. ISBN 8290660065.
Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforl. ISBN 8200089304.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Lag din egen seljefløyte; uteskoleveven.no
Seljefløytesida; Botanisk museum
«DigitaltMuseum: Søk: 'seljefløyte'». DigitaltMuseum.
|
Seljefløyte er et norsk folkeinstrument, laget av selje- eller vier-bark. Det er også mulig å bruke andre tresorter.
| 10,186 | 10,186 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bukkehorn
|
2023-02-04
|
Bukkehorn
|
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Messingblåseinstrumenter', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske folkeinstrumenter', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Treblåseinstrumenter']
|
Bukkehorn er et norsk folkemusikkinstrument, og er rett og slett et bukkehorn med et hull i den spisse enden, hvilket blir brukt som blåseåpning. De fleste horn har også fingerhull. Antallet kan variere, men det vanligste ser ut til å ha vært fra 3 – 5 hull. I Norge har man hatt to måter å få tone i bukkehornet: "Trompethornet" der leppene vibrerer og setter lufta i svingninger, og flishornet (eller tungehornet) der det er påsatt en flis (oftest av einer) for å produsere tonen. Bukkehorn har mennesket brukt som skremmeredskap og signalinstrument i flere tusen år.
I Norge har instrumentet overlevd helt frem til vår egen tid i setermiljøet. Gjeterne brukte dette for å skremme rovdyr fra buskapen, og til å spille enkle melodier.
I 1996 ble Norsk lur- og bukkehornlag stiftet, en forening som arbeider for å fremme bruken av instrumentene bukkehorn og lur.
|
Bukkehorn er et norsk folkemusikkinstrument, og er rett og slett et bukkehorn med et hull i den spisse enden, hvilket blir brukt som blåseåpning. De fleste horn har også fingerhull. Antallet kan variere, men det vanligste ser ut til å ha vært fra 3 – 5 hull. I Norge har man hatt to måter å få tone i bukkehornet: "Trompethornet" der leppene vibrerer og setter lufta i svingninger, og flishornet (eller tungehornet) der det er påsatt en flis (oftest av einer) for å produsere tonen. Bukkehorn har mennesket brukt som skremmeredskap og signalinstrument i flere tusen år.
I Norge har instrumentet overlevd helt frem til vår egen tid i setermiljøet. Gjeterne brukte dette for å skremme rovdyr fra buskapen, og til å spille enkle melodier.
I 1996 ble Norsk lur- og bukkehornlag stiftet, en forening som arbeider for å fremme bruken av instrumentene bukkehorn og lur.
== Eksterne lenker ==
«DigitaltMuseum: Søk: 'Bukkehorn'».
http://www.lurogbukkehorn.org Arkivert 6. november 2020 hos Wayback Machine.
|
Bukkehorn er et norsk folkemusikkinstrument, og er rett og slett et bukkehorn med et hull i den spisse enden, hvilket blir brukt som blåseåpning. De fleste horn har også fingerhull.
| 10,187 | 10,187 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lur
|
2023-02-04
|
Lur
|
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bronsealderen', 'Kategori:Naturhorn', 'Kategori:Norske folkeinstrumenter', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']
|
Lur er et av Norges eldste musikkinstrumenter, og kan føres tilbake til bronsealderen. Man skiller i dag mellom to ulike hovedtyper av dette blåseinstrumentet. Den ene luren er av metall, og ble benyttet i bronsealderen. Lengden kunne være opptil 2,5 meter, og lurene ser ut til å ha blitt lagt parvis – den ene vridd mot høyre, den andre mot venstre. Når de er funnet i myrer og andre offersteder, er de alltid blitt ofret parvis, noe som også gjelder bronsealderens ofringer av sverd og smykker. Den andre typen er neverluren eller langluren, som var et gjeterinstrument tvunnet av never eller laget av to eller fire sammenlimte trerenner omviklet med never, bast eller lignende.
|
Lur er et av Norges eldste musikkinstrumenter, og kan føres tilbake til bronsealderen. Man skiller i dag mellom to ulike hovedtyper av dette blåseinstrumentet. Den ene luren er av metall, og ble benyttet i bronsealderen. Lengden kunne være opptil 2,5 meter, og lurene ser ut til å ha blitt lagt parvis – den ene vridd mot høyre, den andre mot venstre. Når de er funnet i myrer og andre offersteder, er de alltid blitt ofret parvis, noe som også gjelder bronsealderens ofringer av sverd og smykker. Den andre typen er neverluren eller langluren, som var et gjeterinstrument tvunnet av never eller laget av to eller fire sammenlimte trerenner omviklet med never, bast eller lignende.
== Historikk ==
=== Bronselur ===
Det er funnet 54 lurer støpt i bronse i arkeologiske funn fra bronsealderen i Nord-Europa, enten hele eller i fragmenter. Fire av funnene er fra Norge; de to beste bevarte fra Revheim på Jæren og to andre på Rossum i Gran, Oppland.I Danmark er det funnet ikke mindre enn 39 lurer i arkeologiske funn, det mest kjente funnet er Lurene fra Brudevælte. Noen av dem kan fortsatt spilles på, og i 1890-årene begynte Nationalmuséet i København å markere sankthans med å spille bronsealder-lur fra museets tak. Denne skikken tok slutt med andre verdenskrig og nazistenes interesse for de eldgamle instrumentene. I Sverige finnes det fragmenter fra tretten lurer, og noen instrumenter er funnet i Tyskland og Estland. Et av mest fullkomne parene, lurene fra Revheim, er funnet i Norge. De ble funnet i en myr på gården Revheim i Rogaland. To fragmenter er også funnet på gården Rossum i Brandbu, Hadeland. Helleristninger i Østfold og Bohuslän viser luren i bruk, selv om ingen rester etter instrumentene er funnet i området.Lurer forekommer på bergkunst fra bronsealderen på flere lokaliteter i Norden: Helleristningene i Tanum, Båhuslän, Borge og Jule i Østfold. Både på Bardalfeltet i Steinkjer, Tanum og ved Hamarhaug i Kvinnherad finnes båtristninger med figurer som kan oppfattes som lurblåsere.Hver bronsealder-lur krevde støping av opp til tretten presist formede og tilpassede deler. Dagens messingkopier er lagd av plater som loddes sammen. I bronsealderen brukte man derimot den kompliserte cire perdue-teknikken (= tapt voks) med bruk av bivoks. Ved moderne forsøk på rekonstruksjon har man ikke fått til et instrument like perfekt som de 3 000 år gamle originalene, f.eks paret som ble funnet i Tellerup på Fyn, som det også er gjort innspillinger med.
Våren 2012 ble det fremstilt et par bronselurer i C på verkstedet til den danske bronsestøperen Peter Jensen. Disse lurer er tro kopier av de store Brudevældelurene fra Nationalmuseet i København. Lurene disponeres av initiativtakerne Jens Chr. Kloster og Gaute Vikdal i b.la. Ensemblet Klang av Oldtid.
Lur er det instrumentet som oftest blir nevnt i sagalitteraturen. Norrøne menn brukte lur som signal- og varslingsinstrument både på sjø og land. Olav Tryggvason, Olav den hellige og andre konger og stormenn ga ordre om lurblåsing når de skulle samle mennene til ting, samle skipene, gå i land, gå i strid og i andre viktige sammenhenger. Knapt noe annet instrument har spilt en så viktig rolle i norsk historie som luren i vikingtiden og langt inn i middelalderen.
=== Tre- og neverlur ===
I Osebergskipet (datert til ca. år 850) er det funnet et trerør som av de fleste forskere tolkes som en lur. Dette instrumentet er sammensatt av to halvdeler, med fem ringformede bånd skåret inn med ujevne mellomrom, trolig for å kunne gi feste for det materialet som holder delene sammen.
I motsetning til messingluren ble neverluren først og fremst benyttet som et praktisk arbeidsredskap knyttet opp til den tradisjonelle stølsdriften. Her har instrumentet spilt en avgjørende rolle i kommunikasjonen mellom mennesker og mellom mennesker og dyr. Den har kraftig lyd, og folkene på stølene brukte luren for å komme i kontakt med hverandre. Det fantes flere signaler i lokalmiljøet som hadde sin spesielle betydning. Gjennom blåsing på luren kunne budeia og gjeteren også signalisere til dyrene og kalle dem tilbake til stølen. Luren har hatt funksjon som skremmeredskap mot ulv og bjørn som tidligere var en stor trussel mot folk og dyr.
I Norge deler en gjerne luren inn i tre typer:
Lurer som er uthulet av ett helt trestykke
Lurer som er uthulet av ett helt trestykke som først er spaltet og deretter surret sammen
Lurer som er surret sammen av ei barkremse
Luren blåses på samme måte som et messingblåseinstrument (trompet), og den tynneste enden er formet som et ganske lite munnstykke som leppene presses mot. Ved hjelp av overblåsningsteknikken kan en få fram et utvalg av toner fra naturtoneskalaen. Og jo lenger røret er, jo flere toner kan en få fram. De fleste lurer er fra ca. 150 til 200 centimeter lange, og kalles derfor ofte for langlur. Det finnes også en type som kalles stuttlur (galdrelur), og som egentlig er en slags ropert brukt til å forsterke stemmen. Disse instrumentene ble av naturlige årsaker kun benyttet som signal- og skremmeinstrumenter. De forekom en god del på setra, men var kanskje vel så vanlige blant fiskerne på kysten. Her benyttet de stuttluren til å signalisere eller å holde kontakten med andre båter. Det var særlig i tåke og dårlig vær at stuttluren var et viktig redskap. Vi kjenner en slik tradisjon langs kysten vår fra Nordland til Rogaland.
Det har vært gjort forsøk på å skrive ny musikk til bronseluren som musikkinstrument og i kombinasjon med moderne musikkinstrumenter, i nyere tid blant annet ved Gaute Vikdal og Ørjan Horn, i samarbeid med Ivar Atle Fjordheim og Jens Chr. Kloster. En konsert i Stavanger Konserthus ble kalt for Orgelmiks med bronselur. Det ble gjort ved å gjenskape de gamle bronselurene ved hjelp av skanning og 3D-teknikk.
=== Samisk lur ===
Carl von Linné rapporterte i fra sin reise i 1732 fra norsk, finsk og svensk Lappland at fjellsamene brukte «lur» (en slags trompet) som musikkinstrument.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Aksdal, Bjørn og Nyhus, Sven (1993): Fanitullen – Innføring i norsk og samisk folkemusikk, ISBN 82-00-21692-6. sidene 44-45
Grinde, Nils (1993): Norsk musikkhistorie. Hovedlinjer i norsk musikkliv gjennom 1000 år, ISBN 82-91379-00-9. side 67
Ledang, Ola Kai (1999): «Musikk som skapte historie» i: Studia Musicologica Norvegica nr. 25 1999, ISBN 82-00-37701-6. sidene 236-242
Linné, Carl von og Smith, James Edward Sir (1811): Lachesis lapponica; A tour in Lapland, bind: 2, London : White and Cochrane
== Eksterne lenker ==
(en) Lurs (musical instruments) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Bronselurer med dansk gjenklang», Forskning.no 21. april 2011
Norsk Lur- og Bukkehornlag Arkivert 6. november 2020 hos Wayback Machine.
Lurene fra Brudevælte Arkivert 20. juli 2007 hos Wayback Machine.
|
Lur er et av Norges eldste musikkinstrumenter, og kan føres tilbake til bronsealderen.The Brudevælte Lurs , norsk side på engelsk Man skiller i dag mellom to ulike hovedtyper av dette blåseinstrumentet.
| 10,188 | 10,188 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.