url
stringlengths 31
279
| date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 14
4.92k
| ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
| abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
| __index_level_0__
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjell_Inge_R%C3%B8kke | 2023-02-04 | Kjell Inge Røkke | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 25. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Kjell Inge Røkke', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn dømt for økonomisk kriminalitet', 'Kategori:Nordmenn knyttet til petroleumsvirksomheten', 'Kategori:Personer fra Molde kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet Akergruppen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kjell Inge Røkke (født 25. oktober 1958 i Molde) er en norsk forretningsmann, industrieier og industrileder.
Røkke er Aker ASAs hovedeier og har vært drivkraften i Aker siden 1990-tallet. Røkke startet sin karriere da han kjøpte en 21 meters (69 ft) tråler i USA i 1982, og han bygget gradvis opp et ledende, verdensomspennende fiskeriselskap. I 1996 kjøpte det Røkke-kontrollerte selskapet RGI nok Aker-aksjer til å bli Akers største eier og fusjonerte senere RGI med Aker. Røkke er styreleder i The Resource Group TRG og TRG Holding, samt styremedlem i Aker Solutions, Aker BP, Ocean Yield, Aker BioMarine, Aker Property Group, Aker Energy, Aker Horizons, Aker Offshore Wind, Aize Holding, Aker Clean Hydrogen, Cognite, Seetee Topco, REV Ocean og Rec Silicon. Røkke eier 68,2 % av aksjene i Aker ASA, gjennom sitt eierselskap på 97,5 % i The Resource Group Trg, den resterende andelen i TRG eies av hans barn.
Ifølge Kapital var Røkke Norges femte rikeste med en formue på 36 milliarder kroner i 2018.
| Kjell Inge Røkke (født 25. oktober 1958 i Molde) er en norsk forretningsmann, industrieier og industrileder.
Røkke er Aker ASAs hovedeier og har vært drivkraften i Aker siden 1990-tallet. Røkke startet sin karriere da han kjøpte en 21 meters (69 ft) tråler i USA i 1982, og han bygget gradvis opp et ledende, verdensomspennende fiskeriselskap. I 1996 kjøpte det Røkke-kontrollerte selskapet RGI nok Aker-aksjer til å bli Akers største eier og fusjonerte senere RGI med Aker. Røkke er styreleder i The Resource Group TRG og TRG Holding, samt styremedlem i Aker Solutions, Aker BP, Ocean Yield, Aker BioMarine, Aker Property Group, Aker Energy, Aker Horizons, Aker Offshore Wind, Aize Holding, Aker Clean Hydrogen, Cognite, Seetee Topco, REV Ocean og Rec Silicon. Røkke eier 68,2 % av aksjene i Aker ASA, gjennom sitt eierselskap på 97,5 % i The Resource Group Trg, den resterende andelen i TRG eies av hans barn.
Ifølge Kapital var Røkke Norges femte rikeste med en formue på 36 milliarder kroner i 2018.
== Familie ==
Ola Pedersen Røkke (1811–1895) på gården Røkke nedre på Skatval var Kjell Inge Røkkes tippoldefar. Faren Normann Røkke (f. 1926- d. 2016) flyttet til Molde og stiftet familie der.
Kjell Inge Røkke var 1980-1992 gift med Kari Monsen Røkke, og 2004-2020 gift med Anne Grete Eidsvig.Kjell Inge Røkke er far til næringslivslederen Kristian Monsen Røkke.I 2022 flyttet Røkke til Sveits.
== Forretningsliv ==
Røkke startet arbeidslivet ombord på en tråler som drev fiske i hjemlige farvann. I 1979 begynte Kjell Inge Røkke på tråleren «Arctic Trawler», den deltok i torskefiskeriene på USAs vestkyst. Etter å ha arbeidet som fisker og spart opp en halv million kroner, kjøpte han sin første fiskebåt i USA. Det gikk ikke så bra med Røkkes første fiskebåt og heller ikke med de to neste. Med hjelp av forretningsmannen Robert Breskovich i Seattle kom Røkke på rett kjøl igjen, og sammen investerte de i tråleren «Golden Alaska». Etter hvert ble det flere båter, og Røkke etablerte fiskeriselskapet American Seafoods Company i Seattle som fisket sei utenfor Alaska. Over en 6–7 årsperiode frem til begynnelsen av 1990-årene tjente Røkke seg rik på fisket utenfor Alaska og da han returnerte til Norge hadde han med seg en formue på 2 milliarder kroner.I 1994 samlet Røkke sine bedrifter i det norsk-amerikanske konsernet Resource Group International, Inc. (RGI) lokalisert i Seattle. I 1996 kjøpte RGI aksjer i Aker og ble største aksjonær og fusjonerte senere Aker og RGI til Aker RGI ASA. Aker RGI kjøpte i 2000 gjennom sitt datterselskap Aker Maritime store aksjeposter i Kværner. Han var 2000–2004 eneaksjonær i Aker RGI ASA, men etter økonomiske problemer gjennomførte han en større reorganisering av sine interesser i 2004. Aker ble re-etablert som nytt morselskap med virksomheter fra det tidligere Aker RGI og Kværner som datterselskap. Det «nye» Aker ASA ble børsnotert i september 2004. Kjell Inge Røkke eier gjennom sine privateide TRG-selskaper til sammen 68,2% av aksjene i Aker ASA. Han har dessuten store eierinteresser i Molde Fotballklubb og har frem til 2010 støttet klubben med rundt 500 millioner kroner.Røkke måtte i 2006-2007 forklare seg om Aker Kværners bidrag til fangeleiren Guantanamo.Ifølge Kapital var Røkke Norges femte rikeste med en formue på 36 milliarder kroner i 2018.
=== Tønne-saken ===
Avisen Dagbladet dokumenterte i 2002 at Kjell Inge Røkke betalte tidligere helseminister Tore Tønne et «suksesshonorar» på 1,5 million kroner for rådgivningsvirksomhet som Tønne i en seks ukers periode utførte for Røkke under oppkjøpet av Kværner, mens Tønne hadde etterlønn etter ministerposten. Honoraret ble forsøkt kamuflert ved at Advokatfirmaet BA-HR laget en uriktig faktura. Direktør Kari Breirem i BA-HR nektet å underskrive utbetalingen på 1,5 million kroner til Tønne. Økokrim tok ut tiltale mot Tønne og det var en omfattende mediedekning. Tønne tok sitt eget liv kort tid etter, 21. desember 2002.Tiltalen mot Tønne ble henlagt etter selvmordet. Breirem ble suspendert fra BA-HR for å ha tatt med seg taushetsbelagte dokumenter fra kontoret, og ble avskjediget da hun krevde erstatning fra BA-HR og i den etterfølgende saken ble det inngått forlik der Breirem fikk sluttpakke. Advokat Øyvind Eriksen (senere konsernsjef i Aker ASA) i advokatfirmaet BA-HR ble senere ilagt et forelegg på 50 000 kroner på grunn av overtredelse av regnskapsloven. Økokrim begrunnet forelegget med at en faktura ikke inneholdt tilstrekklige opplysninger om arbeidet som var utført av Tore Tønne og hans selskap Tønne Consult i forbindelse med Aker RGIs overtakelse av Kværner ASA. Forelegget ble vedtatt. Blant andre Kari Breirem hevdet at Røkke hadde hatt regien i saken.
=== Aksjesalg til staten ===
I juni 2007 kjøpte staten, representert ved næringsminister Dag Terje Andersen 30 prosent av Aker Holding for 4,8 milliarder kroner. Aker Holding eier 40 prosent av daværende Aker Kværner. Handelen ble kritisert for dårlig timing, mangelfulle prosedyrer og uklare motiver fra statens side. I 2020 anslo Nettavisen at staten hadde tapt 4,4 milliarder kroner på kjøpet.
=== Aker Solutions-saken ===
I april 2009 kjøpte Aker Solutions seg helt eller delvis opp i fem selskaper som var kontrollert av Røkke gjennom Aker ASA. Salget skjedde til et datterselskap av Aker Solutions ASA, Aker Solutions AS. Aksjonæravtalen mellom partene i Aker Holding AS sikrer ikke uttrykkelig aksjonærene kontrollen med datterselskaper til Aker Solutions ASA, og saken kom derfor aldri til reell behandling i styret i Aker Holding AS.Kritikken mot transaksjonen har vært at prisen Aker Solutions betaler er for høy i forhold til de underliggende verdiene i selskapene de kjøper. I forkant av transaksjonene hentet Aker ASA og Aker Solutions inn tre ulike juridiske vurderinger som blant annet drøftet hvorvidt saken måtte behandles på generalforsamling i Aker Solutions ASA. Disse vurderingene, og senere uttalelser fra uavhengige jurister, har konkludert med at så ikke var tilfelle. Det ble innhentet tre separate juridiske vurderinger i forkant og Røkke valgte å la transaksjonen gå via et datterselskap trolig fordi saken kom til å bli kontroversiell.
=== Årets toppsjef 2005 ===
I 2005 ble Kjell Inge Røkke kåret til årets toppsjef i Dagens Næringsliv (DN). Av totalt 8 000 stemmer gikk nesten en tredjedel av stemmene fra DNs lesere til Røkke.
=== Tildelt oljebransjens hederspris 2019 ===
Kjell Inge Røkke og Øyvind Eriksen ble tildelt Rystad Energys årlige hederspris for deres bidrag til norsk oljeindustri. Prisen ble gitt under Rystad Energys årlige arrangement Gullkronen i 2019. De mottok prisen for deres langvarige bidrag til oppbygningen av norsk oljeindustri.
== Filantropi ==
I mai 2017 kunngjorde Røkke at han bygger et forskningsskip i samarbeid med WWF. Skipet ventes klart til bruk i 2020 og skal foreta målinger i atmosfæren og i havet, ned til 6000 meters dyp og 20 meter under havbunnen på slike dyp. Skipet skal etter planen også samle opp plastsøppel fra havet som brennes om bord uten giftig utslipp. Røkke uttalte i et intervju til Aftenposten i 2017 at han vil gi tilbake til samfunnet brorparten av det han har tjent. Skipet omtales med betegnelsen «REV» – kort for Research Expedition Vessel.I 2015 opprettet Kjell Inge Røkke og hans daværende kone Anne Grete Eidsvik stipendet Aker Scholarship for å støtte master- og doktorgradsstudenter ved ledende universiteter internasjonalt. Stipendet skal gi norske talenter muligheten til å få impulser, nettverk og kunnskap i verdensklasse. Familiens selskap TRG finansierer stipendiene gjennom gaver til stiftelsen, og Aker står for administrasjon av Aker Scholarship. Høsten 2016 fikk det første kullet med 21 studenter i snitt 800 000 kroner hver gjennom ordningen for å dekke utenlandsstudier.I 2017 mottok fotballklubben Frisk Asker støtte til å finansiere deres nye kunstgressbane og klubbhus. Røkkes familie har tidligere vært med på å finansiere 20 ballbinger i hjemkommunen Asker, både for idrettslag og borettslag. Fotballbingene, til en verdi av 10 millioner kroner, var Røkke-familiens julegave til Askers befolkning. Da Røkke flyttet til Asker i 2010, bidro han økonomisk til finansieringen av en gang- og sykkelvei i området, ifølge Dagens Næringsliv.I mai 2017 ble Røkke og hans daværende kone medlemmer i Bill Gates og Warren Buffetts klubb «The Giving Pledge». Alle i klubben forplikter seg til å gi bort halvparten av sine formuer.I september 2018 ble Stiftelsen VI etablert. Idéen til initiativet oppsto i samtaler mellom Kjell Inge Røkke og Akers konsernsjef Øyvind Eriksen. Stiftelsen skal fremme paraidretten i Norge og jobbe for funksjonshemmedes rettigheter og muligheter. Gjennom sitt private investeringsselskap, TRG Holding, har Kjell Inge Røkke stillet 25 millioner kroner i grunnkapital.
== Korrupsjonsdommen ==
1. juli 2005 ble Kjell Inge Røkke kjent skyldig i å ha bestukket den svenske skipsinspektøren Claes Erik Pallin for å få mulighet til å føre stor lystbåt (fritidsbåtskippersertifikat (D5L)). Avisen Dagens Næringsliv var sentral i avsløringen av saken. Røkke meddelte 21. april 2007 via sin advokat Ellen Holager Andenæs at han trakk anken av dommen. Han ble dømt for korrupsjon, falske opplysninger og for føring av sertifikatpliktig fartøy uten påkrevet sertifikat. Dommen ble 120 dager fengsel, av de 30 dager ubetinget, som han sonet i Hof fengsel høsten 2007.
== Torpedo-saken ==
Fra 2017 til begynnelsen av 2018 mottok Røkke trusler fra den kjente torpedoen Jan Erik «Jannik» Iversen. Iversen skal ha forsøkt å tvinge Røkke til å betale et tosifret antall millioner kroner ved å true med å offentliggjøre private opplysninger om ham. Torpedoen ble pågrepet samme dag som Røkke anmeldte ham for trusler og grov utpressing. Rettssaken mot torpedoen startet i oktober 2019. Jan Erik Iversen ble dømt til fengsel i ett år og åtte måneder. Oslo tingrett mener Iversens forklaring er oppkonstruert og uten troverdighet. I dommen fra Oslo tingrett stod det «Retten finner det videre ikke tvilsomt at tiltalte ved truslene forsøkte å tvinge fornærmede til å utbetale til seg opp mot 20 millioner kroner, og at han dermed handlet forsettlig og med den hensikt å oppnå en uberettiget vinning».
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gunnar Stavrum: Fiskeren – En uautorisert biografi om Kjell Inge Røkke. Gyldendal Oslo 2008. ISBN 978-82-0538695-2
Torgeir Anda: Røkke. Universitetsforlaget 1997. ISBN 978-82-0022839-4
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Kjell Inge Røkke – sitater
VG Nett: Angriper Røkke og topp-politikere i Tore Tønne-bok
Stavanger Aftenblad: Tilbakeblikk på Tønne-saken, 5 år etter. Desember 2007
«Kriger-kongen Røkke», artikkel fra e24.no, publisert 18. april 2009 | Kjell Inge Røkke (født 25. oktober 1958 i Molde) er en norsk forretningsmann, industrieier og industrileder. | 9,954 | 9,954 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_domstoler | 2023-02-04 | Norges domstoler | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Domstoler i Norge', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering'] | Norges domstoler utgjør den dømmende makt i Kongeriket Norge. To domstoler er særskilt omtalt i Grunnloven – Riksretten og Høyesterett – mens lavere domstoler er opprettet ved ordinær lov.
| Norges domstoler utgjør den dømmende makt i Kongeriket Norge. To domstoler er særskilt omtalt i Grunnloven – Riksretten og Høyesterett – mens lavere domstoler er opprettet ved ordinær lov.
== Uavhengighet ==
Det er en tredeling av makten der den dømmende makt tilligger domstolene som frie og uavhengige. Det vil blant annet si at hverken Stortinget, regjeringen eller andre myndigheter kan gripe inn i dømmende virksomhet, eller påvirke domstolenes avgjørelser. Dette er en av de viktigste rettssikkerhetsgarantier i en rettsstat som Norge og andre land i vår kulturkrets. I Norge er den dømmende makt instituert i Grunnloven.
== Domstolsadministrasjonen ==
Domstoladministrasjonen er et norsk forvaltningsorgan med ansvar for administrativ støtte for alle landets domstoler inkludert jordskiftedomstolene (jordskifterettene og jordskifteoverrettene).
== Domstolene ==
=== Tingrettene ===
Tingrettene er det laveste nivået i domstolssystemet i Norge. Det er 23 tingretter. Hver tingrett har domsmyndighet i én eller flere kommuner hver. Lederen i tingretten har tittelen sorenskriver, mens de øvrige kalles tingrettsdommere. Tingretten dømmer både i straffesaker og i sivile saker. I straffesaker settes retten med én juridisk dommer (fagdommer) og to lekdommere. I sivile saker settes retten normalt med én juridisk dommer, eventuelt to lekdommere og eventuelle fagkyndige dommere. De fleste saker starter for tingretten. Lekdommere oppnevnes av kommunestyret hvert fjerde år, og alle over 18 år er i utgangspunktet valgbare.
=== Lagmannsrettene ===
Lagmannsrettene er andre nivå i det norske domstolssystemet og ankedomstol for tingrettene. Det er seks lagmannsretter i Norge (Agder, Gulating, Frostating, Borgarting, Eidsivating og Hålogaland). Alle har navn etter gamle historiske rettssteder, eksempelvis sto det gamle Eidsivating ved Eidsvoll kirke.
Lagmannsrettene behandler anker over tingrettenes avgjørelser. Ved full anke i straffesaker avgjøres saken av to fagdommere og fem meddommere. Ved anke i sivile saker avgjøres saken normalt kun av tre fagdommere.
=== Høyesterett ===
Høyesteretts ankeutvalg regnes som en egen domstol og består av tre høyesterettsdommere i den enkelte sak. Alle dommerne deltar etter en skiftordning både i avdeling og i ankeutvalget. Frem til 2008 var navnet Høyesteretts Kjæremålsutvalg og ordningen ble innført i 1887.
Høyesterett er landets øverste domstol, dømmer i siste instans og har hele landet som sitt virkeområde. Høyesterett består av 20 dommere som er utnevnt av Kongen i statsråd. Det er begrenset adgang til å få prøvet sin sak i Høyesterett, og saken må ha betydning for også andre saker for å bli prøvet. Om en anke fra lagmannsretten skal behandles i Høyesterett avgjøres av et ankeutvalg.
Høyesterett begynte sin virksomhet i 1815 etter hjemmel i Grunnlovens § 88, som sier at «Høiesteret dømmer i sidste Instans». Nåværende høyesterettsjustitiarius er Toril Marie Øie.
Høyesterett holder til i Høyesteretts hus (den gamle Justisbygningen) i Oslo. Domstolen ledes av en høyesterettsjustitiarius og har i tillegg 19 dommere. I den enkelte sak blir retten satt med fem dommere, men spesielt viktige saker behandles av elleve dommer i storkammer eller av alle dommerne i plenum.
== Konvensjonene om menneskerettigheter ==
Om en persons rettigheter i henhold til Den europeiske menneskerettskonvensjon er krenket, kan man saksøke den norske stat for Den europeiske menneskerettsdomstolen. Dette kan man gjøre selv om Høyesterett har avsagt dom om spørsmålet.
== Militære domstoler i Norge ==
Straffesaker om militærpersoners brudd på militær straffelov reguleres spesielt. De alminnelige domstoler behandler i Norge både militære og sivile straffesaker, men i krigstid er det begrenset hvilke tingretter som kan behandle militære saker. I slike saker skal det oppnevnes militære meddommere, dvs. personer som har fullført førstegangstjeneste eller tilsvarende militær grunnutdannelse, har fylt 25 år, og har bodd minst tre år i riket. Det gjelder også særlige krav til hvem som kan være militær meddommer i en gitt sak - minst én meddommer skal være menig, grenader, eller konstabel, minst én meddommer skal ha samme eller høyere grad som den tiltalte, og meddommerne skal tas fra samme forsvarsgren.
Frem til 1994 erstattet krigsrett og militær forhørsrett tingretten som første instans i militære straffesaker. Krigsrettene besto av en eller flere krigsdommere, som var alminnelige embedsdommere særskilt utnevnt til å delta i krigsrettene. Da ordningen ble opphevet i 1994 hadde vi to krigsretter: krigsretten for Sør-Norge og krigsretten for Nord-Norge. Eidsivating lagmannsrett var militær lagmannsrett for Sør-Norge, og Hålogaland lagmannsrett var militær lagmannsrett for Nord-Norge. Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalg hadde de samme funksjonene som i sivile saker. Ordningen med militære meddommere også i Høyesterett ble opphevet i 1920.
== Særdomstoler i Norge ==
Jordskifterett er særdomstoler som behandler saker som gjelder rettigheter og bruk av fast eiendom.
Skjønnsretten er en særdomstol som etter plan- og bygningsloven § 60 kan opprettes særskilt i det enkelte tilfelle av Kommunaldepartementet etter søknad fra en kommune for å avgi skjønn etter loven.
Arbeidsretten er en særdomstol som behandler tvister som er knyttet til tariffavtaler.Organer som Trygderetten og Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker er ikke domstoler, men domstolslignende forvaltningsorganer.
Domstoladministrasjonen har det administrative ansvaret for alle landets domstoler.
== Geografisk inndeling ==
=== Tingretter ===
==== Domsmyndighet utenfor Fastlands-Norge ====
For Svalbard og Jan Mayen har henholdsvis Nord-Troms og Senja tingrett og Salten og Lofoten tingrett jurisdiksjon. Oslo tingrett er gitt domsmyndighet for Bouvetøya. Det er ikke fastsatt domsmyndighet for Dronning Maud Land og Peter I Øy.
På innretninger og anlegg for undersøkelse etter eller utnyttelse, lagring eller transport av undersjøiske naturforekomster på den norske del av kontinentalsokkelen og i norsk økonomisk sone utøves domsmyndighet av:
Sør-Rogaland tingrett syd for 62. breddegrad
Møre og Romsdal tingrett i området mellom 62. breddegrad og 65. breddegrad 30 min.
Helgeland tingrett i området mellom 65. breddegrad 30 min. og 68. breddegrad 30 min.
Nord-Troms og Senja tingrett nord for 68. breddegrad 30 min.
=== Jordskifteretter ===
Fra 14. juni 2021 blir det 19 jordskifteretter:
== Dommere ==
I Norge er fast ansatte dommere embedsmenn, utnevnt av Kongen i statsråd.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
[trenger oppdatering] | Norges domstoler utgjør den dømmende makt i Kongeriket Norge. To domstoler er særskilt omtalt i Grunnloven – Riksretten og Høyesterett – mens lavere domstoler er opprettet ved ordinær lov. | 9,955 | 9,955 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Realisme_(kunst) | 2023-02-04 | Realisme (kunst) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst', 'Kategori:Kunsthistorie', 'Kategori:Kunsthistoriske perioder', 'Kategori:Litteraturhistorie', 'Kategori:Realisme', 'Kategori:Stilarter'] | Realisme brukes i hverdagsspråket synonymt med «virkelighetssans». Innen eldre kunst brukes begrepet om «det som imiterer virkeligheten». Innen flere perioder kan en se utvikling der kunsten blir mer eller mindre realistisk.
| Realisme brukes i hverdagsspråket synonymt med «virkelighetssans». Innen eldre kunst brukes begrepet om «det som imiterer virkeligheten». Innen flere perioder kan en se utvikling der kunsten blir mer eller mindre realistisk.
== Kunsthistorisk periode ==
Realismen som en kunsthistorisk periode vokste frem på midten av 1800-tallet.
I kunsthistorien regnes den fra ca. 1850–1870 og i litteraturhistorien er realismen en betegnelse for tiåret 1875–1885. Den beskrives som en motreaksjon til romantikken, hvor mennesket og samfunnet ble presentert på en urealistisk (romantisk) måte.
== Bakgrunn ==
I 1840-årene begynte den industrielle revolusjonen å slå fart i Norge. Den førte med seg mange forandringer, som for eksempel endringer i næringslivet, folkevandring til Amerika, voksende industri, og nye sosiale grupper. De nye sosiale gruppene krevde sine rettigheter, og mange flere mennesker enn før ble engasjert i politiske debatter. Det var ikke lenger en liten elite som diskuterte samfunnsspørsmål, debatten var åpen for alle som fulgte med. Politiske og litterære meninger kunne brytes, og skjønnlitteraturen ble for mange forfattere en måte å spre sitt budskap på.
== Gjennombruddet ==
Frem mot 1870-årene kom derfor også det moderne gjennombruddet innen litteraturen for fullt. Det var stort sett forandringene i samfunnet som var avgjørende for at realismen overtok, men det var også enkeltpersoner som påvirket det som skjedde.
Mer enn noen annen var det dansken Georg Brandes (1842–1927) som påvirket det som skjedde, som betegnet perioden som «det moderne gjennombrudd». Han hadde stor tro på utviklingslæren og positivismen. Brandes angrep alt som kunne legge hindringer i veien for fri forskning og tenkning, særlig statskirken og universitetet. Romantikkens virkelighetsfjerne dikting var han også svært kritisk til, hans mål var en dikting som var realistisk, virkelighetsnær, og som kunne forbedre samfunnet.
Nye teorier som Charles Darwins verk Artenes opprinnelse stred også mot romantikkens konservative syn på mennesket. I tillegg førte også de store omveltningene i samfunnet til at mange forfattere gikk over til realistisk skriving. Den store innflyttingen til byene førte til urbanisering, og som resultat av det økte fattigdommen, slumkvarterer vokste frem, og det ble stadig flere sosiale problemer. Dette førte til en voksende avstand mellom borgerskapet og arbeiderklassen.
Et av realismens kjennetegn er valget av emne. Forfatterne skrev om problemer som fantes rundt dem, og prøvde å sette problemene under debatt. Vanlige temaer var fattig-rik, prostitusjon, kunnskapsskolen, konemishandling, kvinner i ulykke og tvangsekteskap. Nå ble også enkeltmenneskets skjebne fortalt, og de ble fremstilt som mennesker med sjel, tanker og personlighet, og ikke lenger som stereotypiske rollefigurer. Realismen i Norge ble stort sett preget av de «fire store»: Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander Kielland og Jonas Lie, men da kanskje spesielt de to sistnevnte.
I billedkunsten regnes Gustave Courbet, Jean-François Millet og norske Christian Krohg som fremstående realister. | Realisme brukes i hverdagsspråket synonymt med «virkelighetssans». Innen eldre kunst brukes begrepet om «det som imiterer virkeligheten». | 9,956 | 9,956 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_kyrilliske_alfabetet | 2023-02-04 | Det kyrilliske alfabetet | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det kyrilliske alfabetet', 'Kategori:Skriftsystemer fra Europa'] | Det kyrilliske alfabetet består av skrifttegn som brukes i forskjellige utgaver i deler av Øst-Europa. Varianter av alfabetet brukes for å skrive russisk, ukrainsk, belarussisk, bulgarsk, serbisk og makedonsk. Det kyrilliske alfabetet brukes også i ikke-slaviske språk som kasakhisk, kirgisisk, usbekisk, tadsjikisk, turkmensk og mongolsk. Den russiske utgaven består av 33 bokstaver.
Alfabetet oppstod i Bulgaria i det 10. århundre, delvis basert på gresk majuskelskrift, og delvis på det glagolittiske alfabetet, som ble skapt av to brødre fra Thessaloniki kalt «slavernes apostler», Kyrillos (827–869) og Methodios (826–885), som hadde bruk for et slavisk skriftspråk for å kunne oversette Bibelen. Det kyrilliske alfabetet er oppkalt etter Kyrillos.
Det kyrilliske alfabetet tillegges som regel St. Kliment av Ohrid, en bulgarsk lærd og disippel av de to helgenene, men nyere forskning godtgjør at alfabetet snarere er utviklet på Preslavs litterære skole i det nordøstlige Bulgaria, hvor man har funnet de eldste kyrilliske inskripsjoner, som går tilbake til 940-årene. Peter den store gjennomførte tidlig på 1700-tallet en skriftreform som forenklet alfabetet og som danner grunnlaget for dagens kyrilliske alfabeter.
Aserbajdsjan bestemte seg for å bytte fra kyrilliske til latinske bokstaver i 1991, Usbekistan og Turkmenistan i 1993. Kasakhstan bestemte seg for overgang til latinske bokstaver innen 2025.
| Det kyrilliske alfabetet består av skrifttegn som brukes i forskjellige utgaver i deler av Øst-Europa. Varianter av alfabetet brukes for å skrive russisk, ukrainsk, belarussisk, bulgarsk, serbisk og makedonsk. Det kyrilliske alfabetet brukes også i ikke-slaviske språk som kasakhisk, kirgisisk, usbekisk, tadsjikisk, turkmensk og mongolsk. Den russiske utgaven består av 33 bokstaver.
Alfabetet oppstod i Bulgaria i det 10. århundre, delvis basert på gresk majuskelskrift, og delvis på det glagolittiske alfabetet, som ble skapt av to brødre fra Thessaloniki kalt «slavernes apostler», Kyrillos (827–869) og Methodios (826–885), som hadde bruk for et slavisk skriftspråk for å kunne oversette Bibelen. Det kyrilliske alfabetet er oppkalt etter Kyrillos.
Det kyrilliske alfabetet tillegges som regel St. Kliment av Ohrid, en bulgarsk lærd og disippel av de to helgenene, men nyere forskning godtgjør at alfabetet snarere er utviklet på Preslavs litterære skole i det nordøstlige Bulgaria, hvor man har funnet de eldste kyrilliske inskripsjoner, som går tilbake til 940-årene. Peter den store gjennomførte tidlig på 1700-tallet en skriftreform som forenklet alfabetet og som danner grunnlaget for dagens kyrilliske alfabeter.
Aserbajdsjan bestemte seg for å bytte fra kyrilliske til latinske bokstaver i 1991, Usbekistan og Turkmenistan i 1993. Kasakhstan bestemte seg for overgang til latinske bokstaver innen 2025.
== Bokstaver ==
=== Det russiske alfabet ===
=== Modifikasjoner i det ukrainske alfabet ===
Hovedartikkel: Det ukrainske alfabetet
=== Modifikasjoner i det hviterussiske alfabet ===
Hovedartikkel: Det belarussiske alfabetet
=== Modifikasjoner i det bulgarske alfabet ===
Hovedartikkel: Det bulgarske alfabetet
=== Modifikasjoner i det makedonske alfabet ===
Hovedartikkel: Det makedonske alfabetet
=== Modifikasjoner i det serbiske alfabet ===
Hovedartikkel: Det serbiske alfabetet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Språkrådets retningslinjer for transkripsjon av kyrillisk til norsk | Det glagolittiske alfabet er det eldste slaviske alfabetet, og ble brukt fra omkring år 800 til år 1200 e.Kr. | 9,959 | 9,959 |
https://no.wikipedia.org/wiki/St._Franciskus_Xaveriuss%C3%B8strene | 2023-02-04 | St. Franciskus Xaveriussøstrene | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolske ordener', 'Kategori:Ytre Sandviken'] | St. Franciskus Xaveriussøstrene (formelt navn Den Norske Søsterkongregasjon av Den Hellige Franciskus Xaverius, forkortes S.F.X) er en kvinnelig katolsk kongregasjon, stiftet i 1901. Den har navn etter den spanske misjonæren Frans Xavier (1506-1552, latin: Franciscus Xaverius), en av Jesuittordenens medgrunnleggere. Kongregasjonen er unik i den forstand at den ble stiftet i Norge. Den har ikke rekruttert nye medlemmer siden 1960-tallet og hadde ved utgangen av august 2020 ett gjenlevende medlem.
| St. Franciskus Xaveriussøstrene (formelt navn Den Norske Søsterkongregasjon av Den Hellige Franciskus Xaverius, forkortes S.F.X) er en kvinnelig katolsk kongregasjon, stiftet i 1901. Den har navn etter den spanske misjonæren Frans Xavier (1506-1552, latin: Franciscus Xaverius), en av Jesuittordenens medgrunnleggere. Kongregasjonen er unik i den forstand at den ble stiftet i Norge. Den har ikke rekruttert nye medlemmer siden 1960-tallet og hadde ved utgangen av august 2020 ett gjenlevende medlem.
== Bakgrunn ==
Bakgrunnen for opprettelsen av kongregasjonen var arbeidet som franske ordenssøstre fra kongregasjonen Les Religieuses Zelatrices de la Ste Eucharistie utførte i Bergen fra 1888. De bodde i prestegården til St Paul katolske menighet, og drev hjemmesykepleie og undervisning i menighetsskolen. I 1891 vendte de tilbake til Paris, og ble erstattet av 5 fransiskanersøstre fra Luxembourg. I 1896 opprettet de St. Antonius' hospital i Stavanger, og i 1898 et provisorisk hospital i Bergen. I 1899 ble et nytt hospitalbygg ferdig ved siden av St Paul kirke, og fikk navnet St. Franciskus hospital, etter jesuittpateren Frans Xavier. Det hele så ut til å falle sammen da biskopen av Luxemburg i 1899 kalte søstrene tilbake til sitt hjemland. Den norske biskopen, Johannes Olav Fallize, satte igang med å få opprettet en egen norsk kongregasjon, slik at man ikke lenger var avhengig av godvilje fra utlandet.
== Opprettelsen ==
19. mars 1901 opprettet biskop Fallize kongregasjonen, med moder Bonaventura som superior, og to andre søstre. De overtok raskt arbeidet på skolen, og fra 1902 drev de hospitalet i Stavanger, som ble omdøpt til St Franciskus' hospital.
== Arendal ==
I 1910 hadde biskop Fallize planer om å opprette en katolsk menighet i Arendal, og han kjøpte et hus på Tyholmen som kunne bygges om til hospital. Flere av søstrene reiste dit, og i 1911 ble hospitalet innviet, også det under navnet St. Franciskus hospital. Dette var det første fullt utstyrte sykehus i Arendal. Det ble også opprettet en katolsk skole, St. Franciskus skole, som ble drevet av søstrene.
== Bergen ==
I Bergen drev søstrene Florida sykehus fra 1901. Lokalene er senere blitt leid av Bergen kommune som bl.a. har drevet sykehjem der. I 2012 ble landets første katolske gymnas, St. Paul gymnas, etablert på Florida og etter total rehabilitering av det gamle sykehuset ble det høsten 2014 tatt i bruk som skoleanlegg med kapasitet for inntil 270 elever.
I 1913 døde den katolske presten Erik Wang. Han hadde kjøpt eiendommen «Nyland» i Ytre Sandviken for en gave fra fru Talborg Cady de Navacelle, og testamenterte denne til kongregasjonen for at de skulle kunne bygge et hvilehjem der. Det skulle ta lang tid å fullføre, men i 1953 ble arbeidet påbegynt og i 1956 sto deres nye hus, «Marias Minde». og Vår Frue kirke ferdig. Det er i dag bolig for søstrene.
== Haugesund ==
Et nytt hospital, også dette kalt St. Franciskus' hospital, ble åpnet i Haugesund i 1926. Det viste seg at det ikke var lett å drive det, da mange var svært skeptiske til den katolske kirke. Men ettersom folk ble kjent med søstrene ble hospitalet mye brukt, og ved moder Bonaventuras begravelse i mai 1940 var det stort oppmøte fra byens borgere.
== Andre steder i Norge ==
På Hønefoss ble det i 1935 åpnet enda et hospital, som var det eneste i Hønefoss og omegn. Søstrene har også hatt virksomhet på Voss, der de fikk en tomt som testamentarisk gave etter Lars Eskeland (1867-1942).
== Utlandet ==
Den katolske biskopen i Norge Johannes Olav Smit, virksom i Norge 1922-1928, brukte sine forbindelser i Nederland til å opprette et postulanthus der, det vil si en utdanningsinstitusjon for nye søstre. Det fikk navnet St. Olavshuis etter Olav den hellige. Senere ble det opprettet to postulanthus i Tyskland og et i Irland.
== Overtakelse av sykehusene ==
Fra slutten av 1960-tallet og utover i neste tiår ble alle de private sykehusene tatt over av det offentlige helsevesen. Dette betydde en omstilling både for St. Franciskus Xaveriussøstrene og for andre kvinnelige kongregasjoner som virket i Norge. En konsekvens er at St. Franciskus Xaveriussøstrene ikke rekrutterer nye medlemmer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om St Franciskus søstrenes første 75 år
St. Franciskus Xaverius søstrene i Bergen (web.archive.org) | St. Franciskus Xaveriussøstrene (formelt navn Den Norske Søsterkongregasjon av Den Hellige Franciskus Xaverius, forkortes S. | 9,960 | 9,960 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vildanden | 2023-02-04 | Vildanden | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Henrik Ibsens skuespill', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skuespill fra 1884'] | Vildanden er et skuespill av Henrik Ibsen fra 1884. Stykket hadde verdenspremiere 9. januar 1885 ved Den nationale Scene i Bergen. Oppsetningen ble en suksess, også takket være Gunnar Heibergs regi. Stykket ble skrevet i realistisk stil, men flere litteraturforskere (deriblant Francis Bull) har påpekt stykkets slektskap med symbolismen. Det er totalt 5 akter i stykket.
De første planene Henrik Ibsen hadde til Vildanden, stammer fra vinteren 1882–1883. Et førsteutkast til stykket ble imidlertid ikke påbegynt før 20. april 1884, og 11. november 1884 kom Vildanden ut på Gyldendalske Boghandels Forlag i København og Kristiania i et opplag på 8 000 eksemplarer.
| Vildanden er et skuespill av Henrik Ibsen fra 1884. Stykket hadde verdenspremiere 9. januar 1885 ved Den nationale Scene i Bergen. Oppsetningen ble en suksess, også takket være Gunnar Heibergs regi. Stykket ble skrevet i realistisk stil, men flere litteraturforskere (deriblant Francis Bull) har påpekt stykkets slektskap med symbolismen. Det er totalt 5 akter i stykket.
De første planene Henrik Ibsen hadde til Vildanden, stammer fra vinteren 1882–1883. Et førsteutkast til stykket ble imidlertid ikke påbegynt før 20. april 1884, og 11. november 1884 kom Vildanden ut på Gyldendalske Boghandels Forlag i København og Kristiania i et opplag på 8 000 eksemplarer.
== Rollene ==
Hjalmar Ekdal, fotograf, og Gina Ekdals mann.
Gina Ekdal, Hjalmar Ekdals kone og mor til Hedvig Ekdal.
Hedvig Ekdal, Ginas datter.
Gamle Ekdal (Løytnant Ekdal), Hjalmar Ekdals far.
Dr Relling, nabo av Ekdals.
Molvik, nabo av Ekdals.
Gregers Werle, sønn av Grosserer.
Grosserer Werle (Håken Werle), far til Gregers Werle.
Fru Sørby (Berta Sørby), Grosserer Werles husholderske.
== Handlingen ==
Stykket begynner med at Hjalmar Ekdal er invitert i et middagsselskap hos den rike og aldrende forretningsmannen grosserer Werle, i anledning at grossererens sønn, Gregers Werle, nylig er kommet hjem til byen. Hjalmar er en tidligere ungdomsvenn med Gregers Werle. Ifølge Gregers selv er Hjalmar hans eneste og beste venn. Men Hjalmar føler seg utilpass i selskapet. Han opplever at grosserer Werle ser på ham som en uønsket gjest og at han ikke klarer å leve opp til den overklassestandarden som de andre gjestene i selskapet representerer. Bedre blir det ikke av at Hjalmars alkoholiserte far, gamle Ekdal, dukker opp i huset midt i selskapet. Hjalmar later som han ikke kjenner faren sin, og forlater selskapet like etterpå, før det er ferdig. Gregers krangler med sin far og forlater huset for å flytte inn hos Hjalmar og hans familie. Gregers har fått én oppgave å leve for. Han mener selv at alle løgnene som Hjalmar ikke kjenner til, er noe han burde vite om. Derfor er det hans oppgave å sørge for at Hjalmar får vite om alt han ikke vet.
Når Hjalmar får vite at Hedvig muligens ikke er hans datter, avskyr han henne og vil ikke ha noe mer med henne å gjøre. Hun tror at dersom hun ofrer det kjæreste hun har, vil han bli glad i henne. Hjalmar ombestemmer seg endelig etter en prat med Gregers, men når han kommer tilbake, har datteren rukket å ta sitt eget liv.
== Bakgrunn ==
Robert Ferguson skriver at Vildanden ikke kom lett for Ibsen. Underveis i skriveprosessen var Norge preget av politisk uro, og fra sitt frivillige eksil i Roma var Ibsen bekymret for at «styrken i et intimt, personlig stykke som Vildanden kunne komme til å drukne i den politiske debatten om innføringen av parlamentarisme i Norge». Etter et besøk fra en ung slektning, Christopher Paus, som han var ivrig etter å høre nytt fra om familien i Skien, erklærte Ibsen våren 1884 at skrivesperren var overvunnet og at han «skriver med fuld kraft». Sommeren 1884 fullførte han dramaet i Gossensaß.
Som i mange andre av Ibsens dramaer er figurer basert på eller oppkalt etter hans familiemedlemmer i større og mindre grad. Figuren Gamle Ekdal anses av de fleste litteraturforskere som et av Ibsens viktigste litterære portretter av faren Knud Ibsen. Ibsen hadde tidligere portrettert faren i skikkelsene «Jon Gynt» og «Daniel Hejre», hvor sønnens dom over farens ødselhet var både streng og bitter. I gamle Ekdals skikkelse ser dikteren derimot på sin far, «den forkomne Knud Ibsen, med et forsonende og medfølende blikk». Vildanden ble, ulikt de to andre skuespillene, skrevet etter Knud Ibsens død. Figuren Gregers Werle representerer ifølge Jon Nygaard ånden fra familien Paus og Øvre Telemark, et tema som går igjen i mange av Ibsens skuespill; Nygaard påpeker at Høydalsverket, der Werle levde isolert i årevis, er en åpenbar henvisning til Øvre Telemark og spesielt Høydalsmo (Ibsens forfar Paul Corneliussen Paus eide Høydalsmo stavkirke).Figuren Hedvig har navn fra Ibsens søster Hedvig Ibsen og deres mormor Hedevig Christine Paus. Ibsens modell for Hedvig, særlig hennes ytre fremtoning, var en 13 år gammel jente han møtte i Gossensaß, Martha Kopf (født 1870), datter av billedhuggeren Joseph von Kopf, som var bosatt i Roma. Ibsen skrev i et brev til sønnen Sigurd Ibsen: «Den tyske billedhugger, professor Kopf fra Rom har med sig en 13-årig datter, som er den ypperligste model for Hedvig i mit stykke, jeg kan ønske mig; hun er smuk, har et alvorligt ansikt og væsen og er litt gefräsig [grådig]». Det finnes en byste av Martha Kopf av hennes senere ektemann Hugo Berwald.
== Tematikk ==
Hovedtemaet i stykket dreier seg om dette spørsmålet: Vil mennesker få det bedre hvis ubehagelige sannheter om livet deres kommer fram? Forfatteren lar ulike personer i stykket ha ulike oppfatninger om dette. Doktor Relling er en talsmann for at mennesker har det best om de blir skånet fra sannheten. Han snakker om «livsløgnen» som en medisin. Relling sier mot slutten: «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra det med det samme.»
== Mottakelse ==
Ibsen antok på forhånd at stykket skulle volde kritikere og tilskuere hodebry, og han fikk på lang vei rett i dette. Skuespillet er preget av en flertydighet som gir et stort rom for ulike tolkninger – kanskje større enn noe annet Ibsenstykke. Dette gjorde meningene svært delte, både i kritikerstanden og hos de teaterinteresserte.
Et annet kjennetegn ved stykket som bidro til å skape splittelse i mottakelsen, var den særegne blandingen av komedie og tragedie. Stykket innehar klare komiske elementer, med tanke på presentasjonen av usympatiske karakterer med store svakheter, som på død og liv vil realisere sine tvilsomme mål. Men tragedien tar over etterhvert som Hedvig fremstilles som uskyldig offer. Dødsfallet mot slutten definerer i høyeste grad stykkets tragiske natur. Denne hittil uutforskede blandingen av to etablerte teatersjangere førte til at en del publikummere og kritikere karakteriserte stykket som «sjangerforvirret».
Professor i klinisk psykologi Ellen Hartmann mener Ibsen «på en forbløffende og imponerende måte [har] skapt Hedvig-skikkelsen som en ungdom i en familie med nettopp de karakteristika nyere psykologisk teori og forskning har vist at har større risiko for selvmord enn andre ungdommer»; i kontrast til en del andre forskere finner hun ikke noe forløsende eller vakkert ved Hedvigs død.
== Darwinistisk kritikk ==
De fire dyreartene som holdes fanget inne på mørkeloftet er som i husdyrforsøket som Charles Darwin omtaler i Artenes opprinnelse nettopp villand, kaniner, høns og duer. Charles Darwins verk ble utgitt i 1859, og utkom i dansk oversettelse av J.P. Jacobsen i 1872. Temaet arv og miljø ble på 1880-tallet behandlet av flere skjønnlitterære forfattere, og spiller inn også i flere av Henrik Ibsens foregående dramatiske verker, Et dukkehjem (1879) og Gengangere (1881).
I Vildanden ser en hvorledes dyrenes overlevelsesevne forløper inne på mørkeloftet. Dyrene er ikke frie, men skadeskutte, fanget og temmet. Blant kaninene som spises til søndagsmiddag er det grunn til å tro at de feteste og fineste, som vanligvis får anledning til å føre sine gener videre, var de som først ble tatt livet av. Selv menneskets balanserte streben mellom arv og miljø blir et aktuelt tema. Samtidig som det såes tvil om lille Hedvigs egentlige opphav, foregår det nemlig en strid mellom ulike strategier: Gregers Werle krever den ideale fordring, og at en må leve i full sannhet, mens doktor Relling deler ut livsløgner i megadoser, og mener at folk godt kan holdes oppe i troen på seg selv og leve på en illusjon. Forhenværende teolog Molvik, med en sterk tilbøyelighet til alkoholholdige drikker, har han innbildt at bære noe demonisk i seg, som må få utløp, mens den pompøse fotografen Hjalmar Ekdal, med hang til utflukter og dovenskap, får høre at han er en stor oppfinner. Det er bare å slappe og ta livet med ro, så vil oppfinnelsen komme ganske av seg selv.
Ibsen sto ikke nødvendigvis selv for denne kritikken av Darwins lære, men om sitt dikteriske prosjekt skrev han i diktet «Et rimbrev», som han sendte Georg Brandes i 1875: «Kræv ikke, ven, at jeg skal gåden klare; jeg spørger helst; mit kald er ej at svare.» Med de rette spørsmål kunne en fritt reise problemstillinger og angripe et tema fra alle kanter, mens det å formulere svar krever at en både forsvarer og holder seg til fakta. En et mer positivt syn på evolusjon påsto Ibsen, ifølge et dagboksnotat av bibliotekar Fanny Riis, under en tilstelning i Skandinavisk forening i Roma, 3. desember 1881:
I. beklagede at man ikke kunde leve 100 à 200 År for at se de Fremskridt Verden i dette Tidsrum vilde være kommet til. Det Ene afløser det Andet, udvigler sig af det andet, Astronomi af Alchymi, Religion af Myhologi - Religionen vil i sin Tid også ophøre og vige Pladsen for noget Andet; ligeså Poesien - Poesi gives der overhovedet ikke mere; dens Tid er forbi ...»
== Filmatiseringer ==
2015: Villanden - Spillefilm (Australia)
2005: Vildanden – Fjernsynsteater (overføring fra Nationaltheatret) (Norge)
1989: Vildanden – Fjernsynsteater (Sverige)
1984: The Wild Duck – Spillefilm (Australia)
1981: Die Wildente – Fjernsynsteater (Tyskland)
1971: The Wild Duck – Fjernsynsteater BBC (Storbritannia)
1970: Vildanden (TV-film) – Fjernsynsteater (Norge)
1963: Vildanden – Spillefilm (Norge)
1961: Vildanden – Fjernsynsteater (Sverige)
1961: Die Wildente – Fjernsynsteater (Tyskland)
1952: The Wild Duck – Fjernsynsteater BBC (Storbritannia)
1926: Das Haus der Lüge regissert av Lupu Pick (Tyskland)
== Visningshistorie ==
== Sitater ==
Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme.
Ikke øl i en sådan stund, gi meg fløyten.
Bruk ikke det utenlandske ord idealer. Vi har jo det gode norske ord: løgner.
Skogen hevner, men jeg er ikke redd allikevel
== Se også ==
For artikkel om flyselskapet med samme navn, se Vildanden (flyselskap)
== Referanser ==
== Litteratur ==
(en) Vildanden, gratis tilgjengelig i Prosjekt Gutenberg
Utgaven fra 1991 hos Nasjonalbiblioteket
== Eksterne lenker ==
Vildanden (førsteutgave, 1884, Gyldendalske Boghandels Forlag)
NRK Nett-TV: Vildanden, introduksjon*
NRK Nett-TV: Vildanden Fjernsynsteatret (1970)**Tilgjengelig for norske IP-adresser | thumb|[[Marie Hamsun og Dore Lavik i "Vildanden", 4. akt ]] | 9,962 | 9,962 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_kyrilliske_alfabetet | 2023-02-04 | Det kyrilliske alfabetet | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det kyrilliske alfabetet', 'Kategori:Skriftsystemer fra Europa'] | Det kyrilliske alfabetet består av skrifttegn som brukes i forskjellige utgaver i deler av Øst-Europa. Varianter av alfabetet brukes for å skrive russisk, ukrainsk, belarussisk, bulgarsk, serbisk og makedonsk. Det kyrilliske alfabetet brukes også i ikke-slaviske språk som kasakhisk, kirgisisk, usbekisk, tadsjikisk, turkmensk og mongolsk. Den russiske utgaven består av 33 bokstaver.
Alfabetet oppstod i Bulgaria i det 10. århundre, delvis basert på gresk majuskelskrift, og delvis på det glagolittiske alfabetet, som ble skapt av to brødre fra Thessaloniki kalt «slavernes apostler», Kyrillos (827–869) og Methodios (826–885), som hadde bruk for et slavisk skriftspråk for å kunne oversette Bibelen. Det kyrilliske alfabetet er oppkalt etter Kyrillos.
Det kyrilliske alfabetet tillegges som regel St. Kliment av Ohrid, en bulgarsk lærd og disippel av de to helgenene, men nyere forskning godtgjør at alfabetet snarere er utviklet på Preslavs litterære skole i det nordøstlige Bulgaria, hvor man har funnet de eldste kyrilliske inskripsjoner, som går tilbake til 940-årene. Peter den store gjennomførte tidlig på 1700-tallet en skriftreform som forenklet alfabetet og som danner grunnlaget for dagens kyrilliske alfabeter.
Aserbajdsjan bestemte seg for å bytte fra kyrilliske til latinske bokstaver i 1991, Usbekistan og Turkmenistan i 1993. Kasakhstan bestemte seg for overgang til latinske bokstaver innen 2025.
| Det kyrilliske alfabetet består av skrifttegn som brukes i forskjellige utgaver i deler av Øst-Europa. Varianter av alfabetet brukes for å skrive russisk, ukrainsk, belarussisk, bulgarsk, serbisk og makedonsk. Det kyrilliske alfabetet brukes også i ikke-slaviske språk som kasakhisk, kirgisisk, usbekisk, tadsjikisk, turkmensk og mongolsk. Den russiske utgaven består av 33 bokstaver.
Alfabetet oppstod i Bulgaria i det 10. århundre, delvis basert på gresk majuskelskrift, og delvis på det glagolittiske alfabetet, som ble skapt av to brødre fra Thessaloniki kalt «slavernes apostler», Kyrillos (827–869) og Methodios (826–885), som hadde bruk for et slavisk skriftspråk for å kunne oversette Bibelen. Det kyrilliske alfabetet er oppkalt etter Kyrillos.
Det kyrilliske alfabetet tillegges som regel St. Kliment av Ohrid, en bulgarsk lærd og disippel av de to helgenene, men nyere forskning godtgjør at alfabetet snarere er utviklet på Preslavs litterære skole i det nordøstlige Bulgaria, hvor man har funnet de eldste kyrilliske inskripsjoner, som går tilbake til 940-årene. Peter den store gjennomførte tidlig på 1700-tallet en skriftreform som forenklet alfabetet og som danner grunnlaget for dagens kyrilliske alfabeter.
Aserbajdsjan bestemte seg for å bytte fra kyrilliske til latinske bokstaver i 1991, Usbekistan og Turkmenistan i 1993. Kasakhstan bestemte seg for overgang til latinske bokstaver innen 2025.
== Bokstaver ==
=== Det russiske alfabet ===
=== Modifikasjoner i det ukrainske alfabet ===
Hovedartikkel: Det ukrainske alfabetet
=== Modifikasjoner i det hviterussiske alfabet ===
Hovedartikkel: Det belarussiske alfabetet
=== Modifikasjoner i det bulgarske alfabet ===
Hovedartikkel: Det bulgarske alfabetet
=== Modifikasjoner i det makedonske alfabet ===
Hovedartikkel: Det makedonske alfabetet
=== Modifikasjoner i det serbiske alfabet ===
Hovedartikkel: Det serbiske alfabetet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Språkrådets retningslinjer for transkripsjon av kyrillisk til norsk | Det kyrilliske alfabetet består av skrifttegn som brukes i forskjellige utgaver i deler av Øst-Europa. Varianter av alfabetet brukes for å skrive russisk, ukrainsk, belarussisk, bulgarsk, serbisk og makedonsk. | 9,963 | 9,963 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Glittertinden | 2023-02-04 | Glittertinden | ['Kategori:61°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Lom', 'Kategori:Fjell over 2000 meter', 'Kategori:Jotunheimen', 'Kategori:Sider med kart'] | For folkrockbandet, se Glittertind (band).Glittertinden (historisk: Glittertind) er Norges nest høyeste fjell. Uten breen på toppen er høyden 2 452 meter over havet, og med breen regnes (i 2017) høyden å være 2 457 moh. Glittertinden ligger nordøst i Jotunheimen mellom Visdalen og Veodalen i Lom kommune i Innlandet fylke.Fjellet kan nås via merket sti fra både Glitterheim og Spiterstulen.
Breen på Glittertinden har smeltet mye de siste tiårene, og var tidligere Norges høyeste fjell. I 1917 var toppen av breen regnet å ligge 2 481 moh. Fra 1931 til 2017 minket breen med 25 høydemeter. I 2020 hadde breen minket så mye at den var på høyde med bart fjell på 2452 meter.Navnet skriver seg trolig fra elven Glitra som renner ned fra fjellet. Harald Nicolai Storm Wergeland regnes som førstebestiger av toppen. Edith Slingsby, William Cecil Slingsbys søster, var trolig første kvinne.
| For folkrockbandet, se Glittertind (band).Glittertinden (historisk: Glittertind) er Norges nest høyeste fjell. Uten breen på toppen er høyden 2 452 meter over havet, og med breen regnes (i 2017) høyden å være 2 457 moh. Glittertinden ligger nordøst i Jotunheimen mellom Visdalen og Veodalen i Lom kommune i Innlandet fylke.Fjellet kan nås via merket sti fra både Glitterheim og Spiterstulen.
Breen på Glittertinden har smeltet mye de siste tiårene, og var tidligere Norges høyeste fjell. I 1917 var toppen av breen regnet å ligge 2 481 moh. Fra 1931 til 2017 minket breen med 25 høydemeter. I 2020 hadde breen minket så mye at den var på høyde med bart fjell på 2452 meter.Navnet skriver seg trolig fra elven Glitra som renner ned fra fjellet. Harald Nicolai Storm Wergeland regnes som førstebestiger av toppen. Edith Slingsby, William Cecil Slingsbys søster, var trolig første kvinne.
== Se også ==
Liste over Norges høyeste fjell
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Glittertind – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Beskrivelse av Glittertinden på peakbook.org
Utsikten fra Glittertind på PeakVisor.com | moh.) på vannskillet mellom elvene Leira og Visa. | 9,964 | 9,964 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Olav_Fallize | 2023-02-04 | Johannes Olav Fallize | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1933', 'Kategori:Fødsler 9. november', 'Kategori:Fødsler i 1844', 'Kategori:Ikkenorske katolske biskoper i Norge', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Luxembourgske forfattere', 'Kategori:Luxembourgske katolske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn født i Luxembourg', 'Kategori:Personer fra kantonen Wiltz', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Johannes Olav Fallize, opprinnelig Jean-Baptiste Fallize, (født 9. november 1844 i Bettlingen/Harlingen i Luxembourg, død 23. oktober 1933 i St. Zita i Luxembourg) var overhode for Den katolske kirke i Norge 1887–1922.
| Johannes Olav Fallize, opprinnelig Jean-Baptiste Fallize, (født 9. november 1844 i Bettlingen/Harlingen i Luxembourg, død 23. oktober 1933 i St. Zita i Luxembourg) var overhode for Den katolske kirke i Norge 1887–1922.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Fallize utførte sine prestestudier ved seminaret Germanicum i Roma 1866–1872, og ble presteviet i Laterankirken 8. april 1871. Hans første oppdrag var som viserektor ved seminaret i Luxembourg, og i 1876 ble han sogneprest i Pintsch.
Han var politisk engasjert, og var redaktør for Luxemburger Sonntagsblatt fra 1874 og Luxemburger Volksblatt fra 1876. I 1881 ble han valgt inn i Luxembourgs riksdag, og flyttet til hovedstaden. Av hensyn til hans politiske embete ble han economus (ansvarlig for økonomi og logistikk) i bispedømmet Luxembourg i 1884. Året etter grunnla han St. Pauls trykkeri.
=== Apostolisk prefekt for Norge ===
6. februar 1887 utnevnte pave Leo XIII ham til apostolisk prefekt for Norge, og han ankom Oslo 18. mai samme år for å ta prefekturet i besittelse. 22. april 1891 ble han norsk statsborger.
=== Apostolisk vikar for Norge, biskop ===
Norge ble oppgradert til apostolisk vikariat 11. mars 1892, og Fallize ble dermed forfremmet til apostolisk vikar. Mens en prefekt normalt ikke er biskop, skal en vikar være det, og han ble derfor konsekrert som titulærbiskop av Elusa den 19. mars 1892. Konsekrasjonen ble foretatt i Roma på Pontificium Collegium Germanicum et Hungaricum de Urbe av kardinal Paul Ludolf Melchers; medkonsekrerende var Victor-Jean-Joseph-Marie van den Branden de Reeth som var hjelpebiskop i Mechelen, og titularerkebiskop Tancredo Fausti.
18. mai 1912 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden, og den 31. i samme måned ble han pavelig tronassistent og romersk greve.
Den 21. juni 1922 fikk han innvilget avskjed på grunn av alder og sykdom. Han ble 9. oktober utnevnt til titulærerkebiskop av Khalkis, og bosatte seg i Bergen fram til april 1923, da han vendte hjem til Luxembourg.
Han døde i St. Zita 23. oktober 1933, og ble begravet fra katedralen i Luxembourg.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Kardinal Giovanni Carlo Boschi (1715-1788) *1760
Kardinal Bartolomeo Pacca (1756-1844) *1786
Kardinal Francesco Serra Cassano (1783-1850) *1817
Erkebiskop Joseph Maria Johann Nepomuk von Fraunberg (1768-1842) *1819
Kardinal Johannes von Geissel (1796-1864) *1837
Biskop Eduard Jakob Wedekin (1796-1870) *1849
Kardinal Paul Ludolf Melchers (1813-1895) *1858
Biskop Johannes Olav Fallize (1844-1933) *1892
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Johannes Olav Fallize på NLIs Lokalhistoriewiki. | Johannes Olav Fallize, opprinnelig Jean-Baptiste Fallize, (født 9. november 1844 i Bettlingen/Harlingen i Luxembourg, død 23. | 9,965 | 9,965 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gunn-Rita_Dahle_Flesj%C3%A5 | 2023-02-04 | Gunn-Rita Dahle Flesjå | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Europamestere i terrengsykling', 'Kategori:Fødsler 10. februar', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Kongepokalvinnere i sykkelsport', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Nordiske mestere i rundbane', 'Kategori:Norgesmestere i rundbane', 'Kategori:Norske terrengsyklister', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i sykling', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Personer fra Strand kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Verdensmestere i terrengsykling', 'Kategori:Vinnere av Birkebeinerrittet'] | Gunn-Rita Dahle Flesjå (født 10. februar 1973) er en norsk tidligere terrengsyklist innen grenene rundbane (cross country) og maraton. Hun deltok i verdenscupen i terrengsykling fra 1995 til 2018 og vant verdenscupen sammenlagt fire ganger: i 2003, 2004, 2005 og 2006. Hun vant OL-gull i 2004 i Athen og har ti VM-gull: rundbane i 2002, 2004, 2005 og 2006 og maraton i 2004, 2005, 2006, 2008, 2013 og 2015. Hun har ni EM-gull (seks i rundbane, tre i maraton). Hun har til sammen 33 medaljer fra internasjonale mesterskap.
Hun har vært ranket som verdens beste terrengsyklist av Det internasjonale sykkelforbundet (UCI).
| Gunn-Rita Dahle Flesjå (født 10. februar 1973) er en norsk tidligere terrengsyklist innen grenene rundbane (cross country) og maraton. Hun deltok i verdenscupen i terrengsykling fra 1995 til 2018 og vant verdenscupen sammenlagt fire ganger: i 2003, 2004, 2005 og 2006. Hun vant OL-gull i 2004 i Athen og har ti VM-gull: rundbane i 2002, 2004, 2005 og 2006 og maraton i 2004, 2005, 2006, 2008, 2013 og 2015. Hun har ni EM-gull (seks i rundbane, tre i maraton). Hun har til sammen 33 medaljer fra internasjonale mesterskap.
Hun har vært ranket som verdens beste terrengsyklist av Det internasjonale sykkelforbundet (UCI).
== Biografi ==
Flesjå kommer fra Bjørheimsbygd i Strand kommune og er bosatt i Smeaheia i Sandnes. Hun konkurrerte for Multivan Merida Biking Team/Sola Cykleklubb.
Hun begynte med terrengsykling og debuterte i verdenscupen i 1995. Hun representerte Norge under sommer-OL 1996 der hun syklet inn til fjerdeplass.
I 2000 fikk Flesjå og andre utøvere, deriblant Håkon Austad beskjed av Olympiatoppens leger at de hadde for lavt jerninnhold i blodet. De ble oppfordret til å sette sprøyter med høyt jerninnhold på seg selv. Både Flesjå og Austad ble jernforgiftet. Begge gikk glipp av OL 2000, og Austad la opp.Hun mottok Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris i 2002.
I 2004-sesongen vant hun alle ritt hun stilte opp i og skaffet idretten sin stor publisitet i Norge da hun vant OL-gull i Athen. I 2004 ble hun tildelt Aftenpostens gullmedalje og hun ble kåret til «Årets kvinnelige idrettsutøver» for 2006 under Idrettsgallaen 2007 i Hamar OL-amfi.
Hun deltok i OL 2008 i Beijing, der hun brøt. Hun brøt også i OL 2012 i London.
45 år gammel tok hun sitt niende EM-gull da hun vant EM i maraton i Spilimbergo i april 2018. Hun deltok i sitt siste mesterskap da hun ble nummer fire i VM i maraton i september 2018 i Auronzo di Cadore i Italia. To år senere ble fjerdeplassen omgjort til bronse ettersom den opprinnelige sølvvinneren, østerrikske Christina Kollman-Forstner, ble diskvalifisert for doping. Flesjå mottok bronsemedaljen under VM 2020. Dette var hennes 33. medalje fra internasjonale mesterskap.Hun har utdannelse i journalistikk ved Høgskolen i Stavanger og jobber i Trygg Trafikk.Gunn-Rita Dahle Flesjå er gift med trener Kenneth Flesjå. Hun fikk en sønn 23. mars 2009.
== Meritter ==
OL-gull i 2004 i Athen
Verdensmester rundbane 2002, 2004, 2005 og 2006
Sølvmedalje VM i rundbane 1998, 2012
Verdensmester i maraton 2004, 2005, 2006, 2008, 2013 og 2015
Europamester i rundbane 2002, 2003, 2004, 2005, 2011 og 2012
Europamester i maraton 2006, 2009 og 2018.
Norgesmester rundbane 1995, 1997, 1998, 1999, 2001, 2004, 2005, 2009, 2011, 2013, 2014, 2015, 2017 og 2018
Nordisk mester rundbane 2005, 2004, 2003, 2001
30 verdenscupseirer i karrieren
4 sammenlagttitler i verdenscupen
9 seirer i Birkebeinerrittet (2001, 2002, 2005, 2009 og 2016)
3.-plass norsk mesterskap tempo (2001)
7.-plass VM i terrengsykling 2011
10.-plass i OL 2016
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Gunn-Rita Dahle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gunn-Rita Dahle Flesjå på Internet Movie Database
(de) Gunn-Rita Dahle Flesjå – Munzinger Sportsarchiv
(en) Gunn-Rita Dahle Flesjå – Olympedia
(en) Gunn-Rita Dahle Flesjå – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Gunn-Rita Dahle Flesjå – Speedskatingbase.eu
(en) Gunn-Rita Dahle Flesjå – Cycling Archives
(en) Gunn-Rita Dahle Flesjå – Cycling Quotient
(en) Gunn-Rita Dahle Flesjå – CycleBase
(en) Gunn-Rita Dahle Flesjå – TheSports.org | Strand kommune, Norge | 9,966 | 9,966 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gaustatoppen | 2023-02-04 | Gaustatoppen | ['Kategori:59,8°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Tinn', 'Kategori:Fjell i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Hjartdals geografi', 'Kategori:Sider med kart'] | Gaustatoppen eller Gausta er et fjell ovenfor Rjukan i Tinn kommune og delvis i Tuddal i Hjartdal kommune i Vestfold og Telemark. Det har en høyde på 1 883 meter over havet og er fylkets høyeste fjell. Det er ca. 1 600 meter fra dalbunnen og opp til toppen. Telekommunikasjonstårnet på toppen er 68 meter høyt, med tårnets høyeste punkt 1911 moh.
| Gaustatoppen eller Gausta er et fjell ovenfor Rjukan i Tinn kommune og delvis i Tuddal i Hjartdal kommune i Vestfold og Telemark. Det har en høyde på 1 883 meter over havet og er fylkets høyeste fjell. Det er ca. 1 600 meter fra dalbunnen og opp til toppen. Telekommunikasjonstårnet på toppen er 68 meter høyt, med tårnets høyeste punkt 1911 moh.
== Geografi og annet ==
Fra Gaustatoppen har man Norges største utsikt, målt etter areal. Under ideelle forhold har en utsikt over et område på 60 000 km², noe som tilsvarer nesten en sjettedel av Fastlands-Norges areal. Til sammenligning dekker Danmark ca. 43 000 km². Ser man Gaustatoppen fra nord ser man en nesten 1 000 meter høy kjegle ruve over Hardangervidda.
Gaustatoppen er også en av landets høyeste topper, hvis man regner med primærfaktoren på 959 meter. Sekundærfaktoren på 94,4 kilometer er den tolvte lengste i Skandinavia.
Nær toppen ligger Gaustatoppen turisthytte, populært kalt Gaustahytta. Hytta har enkel servering hver dag i sommersesongen samt noen helger på høsten. Toppen ble besøkt av omkring 30000 i 2015, 80 000 ifølge Aftenposten. Den besøkes av rundt 100 000 mennesker i året. 17. mai har det vært TV-sending fra NRK på toppen.
Gaustatoppen tilhører Hjartdal kommune, mens resten av den øvre delen mot nord, inkludert selve toppen, tilhører Tinn kommune.
Gaustatoppen er en av de mest værharde fjelltoppene i landet, noe som gir ideelle forhold for kraftig ising. Fenomenet atmosfærisk ising oppstår når underkjølte vannpartikler treffer et objekt. Når de små vanndråpene i skyene fester seg til master og antenner, kan det etter hvert bli store mengder is. Dette kan du ofte se på varden på toppen. Antennetårnet på Gaustatoppen er dekket av plater nettopp for å hindre at hele konstruksjonen kollapser av de store ismengdene som dannes her oppe.
De øverste 200 meterne av Gaustatoppen er dårlig, oppsprukket fjell, og enorme steinmasser holdes på plass takket være permafrosten.
Det er adkomst til toppen ved å kjøre fra Rjukan mot Gaustablikk eller man kan kjøre fra Sauland og Tuddal. Velger man å starte fotturen til toppen fra parkering ved Svineroi er turen på ca 3 km og turister bruker ca. to timer opp, fra Stavsro er turen om lag 5,1 km og man bruker ca. tre timer. Gaustatoppen er også regnet som et eldorado for skientusiaster. Inne i fjellet går Gaustabanen, en sesongåpen kabelbane som frakter folk fra Langefonn ved foten av fjellet og opp til toppen.
== Navnet ==
Gausta kan være avledet av gammelnorsk Gausstod til gaus, framstrømmende vatn, og stod, stø, båtstø. Navnet skal ha sammenheng med en gard hvor vatnet fra Månelva ofte svømte over.
== Førstebestigning ==
Under en vitenskapelig ekspedisjon til Telemark i august 1810 ble Gaustatoppen besteget for første gang av geolog Jens Esmark og botaniker Christen Smith. Det var på den tiden spørsmål om Gausta var Norges høyeste fjell, så et viktig formål var å få høyden oppmålt. Esmark fant ut at Gaustatoppen var lavere enn Snøhetta (dette var før fjellene i Jotunheimen var oppmålt), og derved ikke Norges høyeste fjell. Det som imidlertid skulle bli viktig for Norge var Esmarks måling av høyden av Rjukanfossens frie vertikale fall. Han skriver: "Dette Fossefald er det høieste af alle bekjendte Fossefald, ikke alene i Europa, men endog i hele Verden."
== Geologi ==
Gaustatoppen består av omdannet sandstein (kvartsitt) fra prekambriumtiden.
== Bilder av Gaustatoppen ==
=== Gaustatoppen i kunst ===
== Se også ==
Liste over fjell i Skandinavia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gaustatoppen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Destinasjon Gaustadtoppen
Detaljert beskrivelse av Gaustatoppen på peakbook.org
Utsikten fra Gaustatoppen PeakVisor.com
Gaustabanens nettsted (Banen er sesongåpen, åpningstider og priser på sidene)
Webkamera | Gaustatoppen eller Gausta er et fjell ovenfor Rjukan i Tinn kommune og delvis i Tuddal i Hjartdal kommune i Vestfold og Telemark. Det har en høyde på meter over havet og er fylkets høyeste fjell. | 9,968 | 9,968 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slavassh%C3%B8gda | 2023-02-04 | Slavasshøgda | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,6°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Aurskog-Høland', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Rømskog', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Åser i Viken'] | Slavasshøgda er en ås i Rømskog i Aurskog-Høland kommune i Viken. Det har en høyde på 336 meter over havet og er det høyeste punktet i tidligere Østfold fylke. Det er svært begrenset utsikt fra toppen ettersom Slavasshøgda er dekket av skog og det ikke finnes noe utsiktstårn på toppen.
| Slavasshøgda er en ås i Rømskog i Aurskog-Høland kommune i Viken. Det har en høyde på 336 meter over havet og er det høyeste punktet i tidligere Østfold fylke. Det er svært begrenset utsikt fra toppen ettersom Slavasshøgda er dekket av skog og det ikke finnes noe utsiktstårn på toppen.
== Referanser == | Slavasshøgda er en ås i Rømskog i Aurskog-Høland kommune i Viken. Det har en høyde på 336 meter over havet og er det høyeste punktet i tidligere Østfold fylke. | 9,970 | 9,970 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liliedugg | 2023-02-04 | Liliedugg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:Musikk i Trondheim', 'Kategori:Norske rockegrupper', 'Kategori:Oh Yeah!', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato'] | Liliedugg er et trondheimsband med sine røtter i Hard Rock Café-miljøet.
| Liliedugg er et trondheimsband med sine røtter i Hard Rock Café-miljøet.
== Historie ==
Liliedugg holdt sin første konsert 18. desember 1980. I 1981 ga de ut en 7" EP, og to år etter en LP. Post-utgivelser inkluderer en delt LP med Wannskrækk og en delt 7" EP med Helter Skelter, samt flere låter på samleskiver. Steinar Vikan ble senere manager for DumDum Boys. Lars Olufsen og Steinar Vikan dannet deretter Helter Skelter med Ulf Risnes (Tre Sma Kinesere), Bror Frode Karlsson (Opoponax m.m) og Ragnar Wold (Bitch Boys, Det Elektriske Kjøkken). Torgeir Vikan og Gunnar Mo spilte senere i Død ved Ankomst/Jihaad og Morten Jørgensen og Spekkhoggerne. Torgeir Vikan spiller også i Pauls Formula.
10. november 2006 spilte Liliedugg og Wannskrækk gjenforeningskonsert på UFFA. Liliedugg har siden spilt sporadiske gjenforeningskonserter.
På torsdag den 14. januar 2016 ble «Neonråte» spilt på klokkespillet i Vår Frue kirke i Trondheim klokken 15:00 for å hedre Gunnar Mo etter hans død, i 2015.
== Slipp Taket Tour 81 ==
I 1981 turnerte Liliedugg og Wannskrækk sammen i en turné døpt «Slipp Taket Tour». Sammen opptråtte de på følgende scener:
17.11.1981 Flisa, Bjørkheim
18.11.1981 Norheimsund, ungdomshallen
19.11.1981 Stord rockeklubb, turnhallen
20.11.1981 Bergen rockeklubb, studentsenteret
21.11.1981 Bergen rockeklubb, Ole Bull Kino
22.11.1981 Oslo, Hard Rock Kafé
23.11.1981 Oslo Rockeklubb, Venstres hus
== Medlemmer ==
Lars Vold – vokal
Gunnar Mo – gitar (død 2015)
Steinar Vikan – gitar
Torgeir Vikan – bass
Lars Olufsen - trommer (til 2006)
Per Heide – trommer (fra 2006)
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
Liliedugg (LP, 1983)
Last Opera/X-Mas Funeral Party (splitt-LP med Wannskrækk, 1988)
Sannhetens voktere (samleplate, semioffisiell utgivelse 2005, offisiell utgivelse 2007)
Slow Atomic Bomb (2009)
=== EP/Singel ===
«Neonråte»/«Livet på landet»/«Gal hest»/«Girls» (EP, 1981)
«EP» Split 7" med Helter Skelter (7", 1999)
=== Samleplate ===
«Neonråte», bidrag på Yours truly Norwegian would (kassett, 1983)
«Tortur», bidrag på Knall the Album (LP, 1987)
«Neonråte», bidrag på nyutgivelsen av Anarki & Kaos (CD, 2007)
Trondhjæmm Råråkk No One!(10", 2014)
=== Live ===
«Six Minute War» (live) og «Dead Body» (live), bidrag på Bonderock (kassett 1985)
=== Soundtrack ===
«Neonråte» bidrag på Mannen Som Elsket Yngve
== I populærkultur ==
Liliedugg blir beskrevet i romanen «De beste blandt dere» av Idar Lind som en gruppe «[...]der vokalisten kunne finne på å skjæra seg sjøl til blods under konserten, eller kaste seg ut frå scenekanten, i den trua at publikum kom til å ta imot, mens dei faktisk gjekk til sides, slik at vokalisten tryna mot golvet[...]».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Liliedugg på Discogs
(en) Liliedugg på MusicBrainz
(en) Liliedugg på Songkick
(en) Liliedugg på Last.fm
(en) Liliedugg på AllMusic
(no) Diskografi på groove.no
(no) Spilleliste fra Åge No (tidligere: Utnes)
(no) Stamtre fra Åge No (tidligere: Utnes) og Willy B
(en) Liliedugg på Soundcloud
(en) Liliedugg på MySpace
(en) Liliedugg på BBC Music | Trondheim, Norge | 9,971 | 9,971 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marienthron | 2023-02-04 | Marienthron | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Byggverk i Sachsen', 'Kategori:Cistercienserordenen', 'Kategori:Katolske klostre', 'Kategori:Klostre i Tyskland', 'Kategori:Landkreis Leipzig', 'Kategori:Reformasjonen', 'Kategori:Ruiner i Tyskland', 'Kategori:Sider med kart'] | Marienthron (norsk: Marias trone), også kalt kloster Nimbschen, var det kloster i Nimbschen sør for Leipzig hvor Katharina von Bora, Martin Luthers hustru, hadde vært nonne.
Da dette cistercienserinneklosteret ble opprettet av markgreve Heinrich der Erlauchte i juli 1243, lå det i Torgau. Men nonnene forlot dette stedet allerede i 1250 og begav seg til småbyen Grimma. I 1258 kjøpte de noen eiendommer i det nærliggende Nimbschen, og i 1270-årene bygde de et nonnekloster der. Nonnene levde av inntekter fra åtte omliggende landsbyer og av det landbruk de drev på eget gods. Innenfor klostermurene hadde de i tillegg til de vanlige klausurbygninger (med kirke, sakristi, kapittelsal, korsgang, kjøkken og spise- og soverom) også mølle, bekeri, bryggeri, slakteri, smie, høylover, krøtterstaller, urte- og frukthaver, teglmakeri, dike for fiskeoppdrett, dukmakeri og gravplass. Det var også hus for de to skriftefedrene fra mannsklosteret Pforta, og hus for nonnenes ansatte. Abbedissen bodde i abbedihuset, som også tjente som gjestehus. Abbediet utøvet grunn- og rettsmyndighet i det omliggende området.
I 1509 vet man at nonnekonventet omfattet 44 kornonner som for det meste kom fra den lavadelige stand. Derutover bodde fem legsøstre og 39 lønnsarbeidere i klosteret. Det var dette året at Katharina von Bora i en alder av ni eller ti år ble bragt av sin far, enkemannen Hans von Bora, til klosteret. Abbedissen var Katharinas tante. I 1516 avla hun sine klosterløfter. Etter at den lutherske bevegelse hadde tiltatt i styrke begynte nonner å forlate klosteret. Om natten den 7. april 1523 ble tolv nonner hemmelig ført bort fra klosteret. Ni av dem, som ikke kunne vende tilbake til slektninger, rømte til Wittenberg. Der hjalp Luther dem med å finne ektemenn. Men den Katharina ønsket å gifte seg med, kunne ikke på grunn av motstand fra sin familie. Luther prøvde da å gifte henne bort med en mann nesten førti år eldre enn henne, en prest omtrent 60 år gammel. Denne gangen var det Katarina som nektet. Dersom hun ikke fikk gifte seg enten med en Nikolas von Amsdorf (46 år) eller Martin Luther (41 år), aktet hun å leve ugift resten av livet. Luther giftet seg da med henne den 27. juni 1525.
I 1529 ble gudstjenesten i Marienthron reformert etter evangelisk (luthersk) mønster. Abbedissen og de 17 gjenværende nonner ble fristilt til å forlate klosteret dersom de ønsket det. Etter abbedissens død i 1536 ble klosteret oppløst og forpaktet. I 1550 overdro kurfyrst Moritz av Sachsen de tidligere klostereiendommer til den den nettopp opprettede landskolen for Grimma. Frem til 1800-tallet ble materialer fra klausurbygningene, også kirken, benyttet til byggearbeider i omegnen. Men det stod da igjen en god del ruiner, som er blitt bevart.
| Marienthron (norsk: Marias trone), også kalt kloster Nimbschen, var det kloster i Nimbschen sør for Leipzig hvor Katharina von Bora, Martin Luthers hustru, hadde vært nonne.
Da dette cistercienserinneklosteret ble opprettet av markgreve Heinrich der Erlauchte i juli 1243, lå det i Torgau. Men nonnene forlot dette stedet allerede i 1250 og begav seg til småbyen Grimma. I 1258 kjøpte de noen eiendommer i det nærliggende Nimbschen, og i 1270-årene bygde de et nonnekloster der. Nonnene levde av inntekter fra åtte omliggende landsbyer og av det landbruk de drev på eget gods. Innenfor klostermurene hadde de i tillegg til de vanlige klausurbygninger (med kirke, sakristi, kapittelsal, korsgang, kjøkken og spise- og soverom) også mølle, bekeri, bryggeri, slakteri, smie, høylover, krøtterstaller, urte- og frukthaver, teglmakeri, dike for fiskeoppdrett, dukmakeri og gravplass. Det var også hus for de to skriftefedrene fra mannsklosteret Pforta, og hus for nonnenes ansatte. Abbedissen bodde i abbedihuset, som også tjente som gjestehus. Abbediet utøvet grunn- og rettsmyndighet i det omliggende området.
I 1509 vet man at nonnekonventet omfattet 44 kornonner som for det meste kom fra den lavadelige stand. Derutover bodde fem legsøstre og 39 lønnsarbeidere i klosteret. Det var dette året at Katharina von Bora i en alder av ni eller ti år ble bragt av sin far, enkemannen Hans von Bora, til klosteret. Abbedissen var Katharinas tante. I 1516 avla hun sine klosterløfter. Etter at den lutherske bevegelse hadde tiltatt i styrke begynte nonner å forlate klosteret. Om natten den 7. april 1523 ble tolv nonner hemmelig ført bort fra klosteret. Ni av dem, som ikke kunne vende tilbake til slektninger, rømte til Wittenberg. Der hjalp Luther dem med å finne ektemenn. Men den Katharina ønsket å gifte seg med, kunne ikke på grunn av motstand fra sin familie. Luther prøvde da å gifte henne bort med en mann nesten førti år eldre enn henne, en prest omtrent 60 år gammel. Denne gangen var det Katarina som nektet. Dersom hun ikke fikk gifte seg enten med en Nikolas von Amsdorf (46 år) eller Martin Luther (41 år), aktet hun å leve ugift resten av livet. Luther giftet seg da med henne den 27. juni 1525.
I 1529 ble gudstjenesten i Marienthron reformert etter evangelisk (luthersk) mønster. Abbedissen og de 17 gjenværende nonner ble fristilt til å forlate klosteret dersom de ønsket det. Etter abbedissens død i 1536 ble klosteret oppløst og forpaktet. I 1550 overdro kurfyrst Moritz av Sachsen de tidligere klostereiendommer til den den nettopp opprettede landskolen for Grimma. Frem til 1800-tallet ble materialer fra klausurbygningene, også kirken, benyttet til byggearbeider i omegnen. Men det stod da igjen en god del ruiner, som er blitt bevart.
== Eksterne lenker ==
(en) Kloster Nimbschen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kloster Nimbschen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Marienthron (norsk: Marias trone), også kalt kloster Nimbschen, var det kloster i Nimbschen sør for Leipzig hvor Katharina von Bora, Martin Luthers hustru, hadde vært nonne. | 9,972 | 9,972 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pitcairn%C3%B8yene | 2023-02-04 | Pitcairnøyene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Pitcairnøyene', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1838'] | Pitcairnøyene (pitkairnsk: Pitkern Aileen) er en øygruppe på fire øyer i det sørlige Stillehavet, hvorav kun den nest største – Pitcairn – er bebodd. Pitcairn er den siste gjenværende britiske kolonien i Stillehavet. Øyene er mest kjent for å være hjemmet til etterkommerne av deltakerne i mytteriet på Bounty og tahitierne som fulgte dem, en hendelse som er beskrevet i flere bøker og filmer. Denne historien reflekteres fortsatt i etternavnene til flere av innbyggerne. Med rundt femti innbyggere (fra ni familier) er Pitcairn også kjent som det minst folkerike landet i verden (selv om det ikke er et selvstendig land). FN regner Pitcairnøyene som et ikke-selvstyrt område.
| Pitcairnøyene (pitkairnsk: Pitkern Aileen) er en øygruppe på fire øyer i det sørlige Stillehavet, hvorav kun den nest største – Pitcairn – er bebodd. Pitcairn er den siste gjenværende britiske kolonien i Stillehavet. Øyene er mest kjent for å være hjemmet til etterkommerne av deltakerne i mytteriet på Bounty og tahitierne som fulgte dem, en hendelse som er beskrevet i flere bøker og filmer. Denne historien reflekteres fortsatt i etternavnene til flere av innbyggerne. Med rundt femti innbyggere (fra ni familier) er Pitcairn også kjent som det minst folkerike landet i verden (selv om det ikke er et selvstendig land). FN regner Pitcairnøyene som et ikke-selvstyrt område.
== Historie ==
Pitcairn var opprinnelig bebodd av polynesiere som bodde der i flere hundre år, fram til rundt 1500-tallet. Øya var imidlertid ubebodd da Pitcairn ble oppdaget av den portugisiske oppdagelsesreisende Pedro Fernandes de Queirós i 1606. Den ble gjenoppdaget av britene i 1767 og oppkalt etter mannen som først fikk øye på øya.
I januar 1790 bosatte åtte av mytteristene fra HMAV «Bounty» seg på øya med sin anfører Fletcher Christian i spissen, sammen med tahitierne de hadde med seg; syv tahitiske menn og tolv kvinner, og satte deretter fyr på skipet. Vraket kan i dag ses under vann i Bounty Bay. Selv om de klarte seg godt ved å dyrke jorda og fiske, var den første perioden prega av konflikter mellom innbyggerne, spesielt mellom mytteristene og de tahitiske mennene, som ble behandlet som annenrangs. Noen år etter gjorde tahitierne opprør, og fire av mytteristene ble drept, deriblant Fletcher Christian, før alle opprørerne selv ble drept. Alkoholisme blant de fire gjenværende mytteristene og konflikter med kvinnene førte til fortsatt tragiske tilstander på øya. Men alkoholismen førte til at to av mytteristene døde (drap og fallulykke). Rundt 1800 var bare John Adams og Ned Young igjen av mennene. De bestemte seg for å bruke Bibelen som rettesnor til å skape et fredelig samfunn. Allerede etter et års tid døde Ned Young av astma, og John Adams var alene igjen med ti kvinner og 20 barn. Som øyas patriark ledet han samfunnet etter Bibelens lover og skapte et dypt kristent samfunn. Da et britisk skip igjen fant Pitcairn i 1814 ble mannskapet imponert over det velfungerende samfunnet og Adams' lederskap, så de britiske myndigheter bestemte seg for ikke å straffe ham for mytteri. Ryktet om det idylliske «ur-kristne» samfunnet på Pitcairn vakte begeistring og romantiske forestillinger blant både unge og gamle i den kristne verden.
John Adams døde i 1829, og lederskapet av samfunnet ble overtatt av George Nobbs, som ankom øya året før og allerede da etter Adams' ønske hadde overtatt både undervisning av barna og den religiøse veiledning. I 1830 hadde kapteinen på et besøkende britisk skip registrert at det var trange kår på øya, og anbefalte de britiske myndigheter å flytte hele befolkningen til et mer egnet sted. I 1831 ankom et skip som tilbød de som ville å bli med til å flytte til Tahiti, der alt var gjort istand til dem. Hele befolkningen fulgte med, og de ble tatt vel imot av sine slektninger med mat og dans. Møtet med opprinnelsesøya ble imidlertid et sjokk for de dypt kristne Pitcairnerne, som opplevde den erotiske dansen og befolkningens promiskuitet som støtende. De to kvinnene som fortsatt levde av de som hadde forlatt Tahiti 42 år tidligere kjente ikke samfunnet igjen, og alle ba om å få reise tilbake til Pitcairn. Før de rakk å vende tilbake ble Tahiti rammet av en pest-epidemi, der og pitcairnerne ble rammet, og 17 av dem døde. Innen året var omme, var de tilbake til trygge Pitcairn.
I 1833 ankom en mann ved navn Josua Hill, som påsto at han var sendt som representant for de britiske myndigheter til å administrere øya. Han innførte et øyråd av respekterte menn, men skapte raskt splittelse i samfunnet da han forsøkte å isolere og mistenkeliggjøre George Nobbs og de to andre hvite innvandrerne som bodde på øya, Buffett og Evans. Han lyktes i å få øyrådet med på å utvise alle tre med deres familier, men skyldfølelsen blant befolkningen ble så stor at de fikk vende tilbake til øya etter ett års tid. Klagebrev til de britiske myndighetene om splittelse og dårlig stemning på øya førte til at et britisk skip ble sendt til øya i 1836 for å undersøke forholdene. Det ble da avslørt at Josua Hill var en svindler; han representerte ingen andre enn seg selv. Han ble fjernet fra øya, men frykten for at lignende hendelser skulle oppstå førte til at øya ble erklært som britisk koloni. I 1838 ble Union Jack plantet på øya til befolkningens store glede, og de fikk en egen guvernør.
I 1845 ble Pitcairn rammet av en orkan som førte til at deler av øya raste i havet, mange av frukttrærne ble revet over ende, og mye av den fruktbare jorda rant vekk. Dette skapte alvorlige tilstander på øya. Enda greide befolkningen å holde stand, men en sterk befolkningsøkning førte til stadig trangere kår, og i 1850-årene var det direkte hungersnød. Stadige bønner om hjelp førte til at de britiske myndigheter donerte Norfolk Island til øyboerne. I 1856 ble hele befolkningen på 193 fraktet til Norfolk. Men halvannet år etter dro sytten av dem tilbake til Pitcairn, etterfulgt av tjuesju andre fem år senere. De hjemvendte fant øya overgrodd av matplanter, hvileperioden hadde gjort øya fruktbar igjen.
I 1886 ankom en mann ved navn John Tay øya. Han var adventist-predikant, og etter noen ukers opphold på øya overbeviste hans utlegninger slik at hele befolkningen på kort tid konverterte fra den anglikanske kirke til å bli adventister. I 1893 ble det etablert et adventist-«seminar» (skole) for unge fra hele Sydhavet, og over 40 unge, tre misjonærer, en lege og en lærer slo seg ned på øya. Samme år rammet en tyfus-epidemi som tok mange liv blant både elever og innbyggere. Men etablering av skole førte til krav om bedre levestandard; det ble etablert et eget sagbruk drevet av en mølle, nye hus ble bygget med høyere standard og vannforsyningen ble bedret med vannverk og vanningsanlegg til hageanleggene. 1890-årene var et tiår med store fremskritt for øyas befolkning.
I forbindelse med byggingen av Panamakanalen ble det etablert linjefart mellom Panama og Australia i 1910. Linjeskipene hadde fast anløp på Pitcairn, noe som førte til økonomisk oppblomstring med salg av hjemmeproduserte suvenirer og frukt. Befolkningen fikk en relativt god levestandard.
Under andre verdenskrig ble det opprettet en militær radiostasjon på øya. Men manglende samarbeidsvilje fra adventistkirkens ledelse og misjonærene på øya førte til at adventist-skolen ble stengt og misjonærene utvist av de britiske myndigheter i 1945. Det ble i stedet opprettet en statlig skole for øyas unge. Etter den tid har den religiøse gløden på øya vært synkende.
Øya nådde en befolkningstopp på 233 innbyggere i 1937, men deretter var det mye utvandring, først og fremst til Ny-Zealand, og i dag bor det bare rundt 50 mennesker på øya. Kontakten mellom Pitcairn-befolkningen og de flere hundre etterkommerne etter utvandrerne fra Pitcairn som bor på Norfolk Island, er tett.
Øyas idylliske image ble på 2000-tallet sterkt skadet av anklager om voksne menns seksuelle misbruk av jenter ned i 7-årsalderen. I 2004 ble syv menn som bodde på Pitcairn, og seks som hadde bodd der, siktet for sex-relaterte forbrytelser, blant annet voldtekt. 25. oktober 2004 ble seks av mennene dømt, blant dem Steve Christian, øyas borgermester.
== Politikk ==
Pitcairnøyene er Storbritannias minste oversjøiske territorium, og blir styrt av Storbritannias høykommissær til New Zealand, som også fungerer som Pitcairnøyenes guvernør, med kontorer i Wellington. På Pitcairn er det Pitcairns øyråd som leder, med øyas ordfører i spissen. Ideelt sett har øyrådet fullt ansvar for å styre øya. De siste par åra har imidlertid øya fått en rekke pålegg fra guvernøren uten at denne har konsultert dem først, hvilket har resultert i en økende spenning mellom pitkairnerne og myndighetene, fordi pitkairnerne føler at nye lover må vurderes opp mot deres kultur og forholdene på den ødeliggende øya.For å få stemmerett til lokale valg må man være over 18 år og ha bodd på Pitcairn i mer enn tre år. Valg holdes årlig i løpet av de to første ukene i desember.
Pitcairn anses for å ha kommet under Den britiske høykommisjon for det vestre Stillehavets jurisdiksjon i 1898, og da høykommissæren og guvernøren skilte kontor i 1952, ble styret overført til Fijis guvernør. Da Fiji ble selvstendig i 1971 ble styret overført til Storbritannias høykommissær til Ny-Zealand, som også fungerer som Pitcairns guvernør.
== Avkolonisering ==
Pitcairn står på FNs liste over ikke-selvstyrte områder.FNs spesialkomité for avkolonisering overvåker implementeringen av Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk og følger den politiske utviklingen i Pitcairnøyene. Storbritannia er som administrasjonsmakt forpliktet til å rapportere til avkoloniseringskomiteen. Storbritannia argumenterte i 2012 for at FNs spesialkomite for avkolonisering ikke lenger fylte noen relevant rolle for de britiske oversjøiske territoriene, som den britiske regjeringen viser til har indre selvstyre og burde vært fjernet fra listen over ikke-selvstyrte områder. Samtidig anerkjente Storbritannia territorienes rett til selv å bestemme sin framtid.Regjeringssjefene i de britiske oversjøiske territoriene ble i desember 2012 enig om en felleserklæring som ba avkoloniseringskomiteen stryke de territoriene som ønsket det av listen over ikke-selvstyrte områder.Generalsekretær Ban Ki-moon bekreftet i august 2013 FNs forpliktelse til arbeidet med å få slutt på kolonialisme og tok til orde for uavhengighet for de gjenværende ikke-selvstyrte områdene. Samtidig anerkjente han at folket i de ikke-selvstyrte områdene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt på at de må få et valg. FN anser retten til selvstyre folket i et område som Pitcairnøyene har for å være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en assosiert stat i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen uavhengig stat.
== Geografi ==
Pitcairnøyene utgjør den sørøstlige delen av den geologiske forlengelsen av Tuamotuøyene i Fransk Polynesia, og består av fem øyer; Pitcairn, Sandy Island, Oeno Island, Henderson Island og Ducie Island.
Pitcairn er av vulkansk opprinnelse. Den eneste permanent bosatte øya, Pitcairn, har et areal på 4,6 km² og en befolkningstetthet på 9,4/km². Det er kun mulig å gå i land på øya ved Bounty Bay. Det høyeste punktet er 340 moh. Landskapet er kupert, men har et rikt jordsmonn hvor det dyrkes blant annet søtpoteter, bønner, tomater, kål, meloner, sitroner, bananer og mer. Bortsett fra fjørfe og noen ville geiter er det ingen gårdsdyr på øya.
Henderson Island dekker to tredeler av territoriets totale landmasse, men er ubebodd. Øya er en hevet tektonisk heva koralløy, har et overgrodd landskap over skarpe korallsteiner; professor Harold St. John, som har utforska øya, fortalte at ett eneste uoppmerksomt steg kunne føre til at man falt ned i en sprekk og døde. Det er ingen ferskvannskilder på øya, noe som vanskeliggjør beboelse av den. Øya har en rektangulær form, og er 8 km lang og 3,2 km bred.
Oeno Island er en atoll med en størrelse på 5 km², og er dekka av busker og små trær. Øya har hvite sandstrender rundt hele, og er hjem for flere fuglearter. Sandy Island er sandbanke, og del av samme atoll som Oeno.
Ducie Island er den av territoriets øyer som ligger lengst fra Pitcairn, og blir sjelden besøkt av pitkairnerne. Den er en atoll formet som en C. Inne i C-en er en dyp lagune med giftig fisk og farlige haier.
== Økonomi ==
Pitcairn har fruktbart jordsmonn, og det dyrkes blant annet sitroner, sukkerrør, vannmeloner, bananer og bønner. De største næringene er fiske, jordbruk og håndverk, og byttehandel er en viktig del av økonomien. De største inntektskildene er salg av frimerker til samlere, og salg av håndverk til passerende skip, hvorav de fleste er britiske skip som skal til eller fra Ny-Zealand via Panamakanalen. Handel blir begrensa av at øya har et kupert landskap uten landingsstriper, slik at alle besøk til øya må gjøres med lange skipsreiser. Det er også birøkting på Pitcairn, og 100 % sykdomsfrie bier. Av og til kommer «ekspedisjons-cruiseskip» innom øya, og går i land om været tillater det. Øya hadde per 2004 en arbeidskraft på 15 menn og et ukjent antall kvinner.
Turisme har ikke vært noen inntektskilde på Pitcairn, og det finnes ingen hoteller eller moteller på øya. Det har vært vanlig at besøkende har overnattet hos beboerne. Fra 2000 har imidlertid Pitcairn fått økende turisttrafikk, og noen beboere har laga selvforsynte bungalower for besøkende som ønsker litt mer privatliv enn det de ellers får.
== Demografi ==
De fleste pitkairnere er etterkommere av mytteristene fra «Bounty», noe etternavnene viser. De fleste er også syvendedagsadventister.
Pitkairnsk er et kreolspråk som er 1700-tallsengelsk med innslag fra tahitisk. Språket er ikke lenger morsmål for noen, det er engelsk, men pitkairnsk læres av alle pitkairnere for å bevare kulturen på øygruppa.
== Kultur ==
Pitcairns kultur er, som språket, en blanding av engelske og tahitiske påvirkninger. En vellykket adventistmisjon i 1890-åra var viktig i forminga av Pitcairns samfunn. De siste åra har imidlertid kirken mista sin status, og i dag er det kun rundt åtte av beboerne som er aktivt kristne. De fleste går imidlertid i kirken på merkedager.
Pitcairn hadde tidligere strenge moralkoder, og dansing, offentlige kjærtegn og inntak av alkohol var strengt forbud. Disse reglene er i dag blitt myknet opp, og pitkairnerne kan nå kjøpe seksmåneders lisenser på å kjøpe alkohol. En lisens koster $ 10 for pitkairnere og $ 25 for turister.
== Kommunikasjon ==
Telefoner: Det er kun en satellittelefon på øya. Beboerne har kontakt seg imellom ved hjelp av VHF-radio.
Radio: Det er ingen radiostasjon.
Fjernsyn: Det er ingen fjernsynskanaler, men de fleste hus har video-/DVD-spillere for å se på filmer.
Internett: Det er en internettlinje via satellitt, som går til alle øyas hus, sponsa av myndighetene på grunn av en seismologisk stasjon på øya. Pitcairns toppnivådomene er .pn.
== Transport ==
Pitcairn har ingen flyplass eller havn, og er avhengig av storbåter for å frakte passasjerer og gods fra skip og til Bounty Bay. For å komme til Pitcairn må man fly til Tahiti, og videre til Mangareva, og så ta en 30 timer lang båttur til Pitcairn. Det går ofte flere måneder mellom hvert skip som skal til Pitcairn. En annen måte er å være med på lastebåter fra Ny-Zealand, en reise som tar rundt sju dager. 8. februar 2006 ble det undertegna en avtale mellom Pitcairn og Fransk Polynesia om handel mellom de to koloniene; slik handel vil være momsfri.Pitcairn har 6,4 km asfaltert vei, og ingen jernbaner. Historisk sett har gange vært den tradisjonelle fremkomstmåten, men i det siste har ATV-er blitt vanlig.
== Tidslinje ==
1606 – Den portugisiske oppdagelsesreisende Pedro Fernandes de Queirós oppdager Pitcairn
1767 – Britene gjenoppdager øya
1790 – Mytteristene fra HMAV «Bounty» bosetter seg på øya sammen med tahitierne de har med seg, og setter fyr på skipet
1838 – Pitcairnøyene blir britisk kronkoloni
1856 – Alle Pitcairns 193 innbyggere flytter til Norfolkøya
1857 – 17 av innbyggerne vender tilbake til Pitcairn og får følge av 27 andre fem år senere
1898 – Pitcairnøyene blir underlagt Den britiske høykommisjon for det vestre Stillehavets jurisdiksjon
1952 – Pitcairnøyene blir underlagt Fijis guvernør
1969 – Pitcairnøyenes riksvåpen innføres 4. november
1971 – Pitcairnøyene blir overført til Storbritannias høykommissær til Ny-Zealand i forbindelse med Fijis selvstendighet
1984 – Pitcairnøyenes flagg innføres 2. april
2004 – Sexrelaterte forbrytelser rulles opp på Pitcairn hvor blant annet øyas ordfører er involvert.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(no) «Pitcairn – Verdens mest isolerte øy», Sydhav.no
(en) The home of the descendants of the Bounty Mutineers, Pitcairn Island Web
(en) Pitcairn Islands Study Center
(en) «Neighbourly trade shaped Pitcairn's past», ABC News Online
(no) «Halvparten av mennene på øya dømt for overgrep - nå stilles ordføreren for retten» av Anja Strønen, NRK 3. februar 2016 | Pitcairnøyene (pitkairnsk: Pitkern Aileen) er en øygruppe på fire øyer i det sørlige Stillehavet, hvorav kun den nest største – Pitcairn – er bebodd. Pitcairn er den siste gjenværende britiske kolonien i Stillehavet. | 9,973 | 9,973 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Folgefonna | 2023-02-04 | Folgefonna | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Breer i Vestland', 'Kategori:Etnes geografi', 'Kategori:Kvinnherads geografi', 'Kategori:Ullensvangs geografi'] | Folgefonna er Norges tredje største isbre og ligger på Folgefonnhalvøya i Hardanger og dekker områder i Ullensvang, Etne og Kvinnherad kommuner, alle i Vestland fylke. Folgefonna er en av de sørligste isbreene i Norge.
| Folgefonna er Norges tredje største isbre og ligger på Folgefonnhalvøya i Hardanger og dekker områder i Ullensvang, Etne og Kvinnherad kommuner, alle i Vestland fylke. Folgefonna er en av de sørligste isbreene i Norge.
== Natur ==
Breen hadde i 2006 et samlet areal på 207 km². Breområdet er tredelt med Nordre Folgefonna (26 km²), Midtre Folgefonna (11 km²) og Søndre Folgefonna (167 km²). Breen har flere utløpere ned mot omliggende dalfører. De mest kjente er Bondhusbreen, Buarbreen og Blomstølskardsbreen.
Høyeste punkt kan variere, siden det er en isbre. Pr. 2013 er toppen 1662 moh. Istykkelsen er målt opptil 400m.
Folgefonna nasjonalpark ble opprettet i 2005, og omfatter et område på 720 km². Fem elver med nedbørsfelt er allerede varig vernet: Æneselva, Furebergselva, Hattebergselva, Mosneselva og Opo.
Folgefonna er ikke en rest etter istiden. Etter slutten av forrige istid trakk isen seg raskt tilbake, og den isen som lå i området smeltet til slutt helt vekk. Først for omkring 5000 år siden ble Nordre Folgefonna nydannet i en periode med temperaturfall og samtidig økt nedbør. Med periodiske variasjoner har den hatt den omtrentlige utstrekning som den har i dag. De øvrige delene av breen har en parallell historie.
Siden 1960-tallet er det utført målinger ved flere av Folgefonnas utløpere. Blomstølskardbreen helt i sør er stabil og har endret seg lite sammenliknet med utløperne lenger nord. Buarbreen og Bondhusbreen hadde en periode med vekst på 1990-tallet, men har begge trukket seg raskt tilbake etter årtusenskiftet. Jostein Bakke har kartlagt landskapet under Folgefonna der det ligger 30-40 skjulte innsjøer og disse kan komme til syne når Folgefonna minker. Bakke frykter at når isbreen i fremtiden kalver i disse innsjøene kan det skape en flodbølge og naturkatastrofe for bygdene langs fjorden nedenfor. Spor etter tidligere flodbølger finnes på Jondalsøyri og på Måge ved Sørfjorden. Jondalsøyri ligger trolig på masser fraktet av flom. Ifølge Bakke kan Folgefonna i tilfelle global oppvarming på 4 ⁰C være borte i år 2100.På Jorfjellbreen som er en utløpet fra Nordre Folgefonna, ligger Folgefonna Sommarskisenter med skitrekk fra 1200 til 1450 moh. Adkomst på bilveg fra Jondal.
== Kultur ==
Ifølge et gammelt sagn om Folgefonna oppstod den som en straff for at bygdefolk fra hele syv prestegjeld levde et svært så syndig liv og mens bygdefolket var i gudstjeneste kom det bråe snøfallet som tok livet av dem alle. Unntaket var en jente, som var hjemme og lagde middag til sin husherre. Derved klarte hun å komme seg i sikkerhet og hennes etterfølgere lever ifølge dette sagnet i egnen den dag i dag.
Folgefonna er også tema i Geirr Tveitts småstykke for orkester; «Folgafoldne fortél ingjenting», fra Hundrade hardongtonar frao Hardanger.
== Se også ==
Liste over norske isbreer
== Referanser ==
== Kilder ==
Aftenbladet: Dronningen åpnet nasjonalpark
Folgefonna og Fjordbygdene. Bok (591 sider) utgitt av Nord4 og Universitetet i Bergen 2008.
== Eksterne lenker ==
(en) Folgefonna – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Turforslag til Folgefonna på DNT og NRKs nettsted ut.no | | type = platåbreer | 9,974 | 9,974 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Folgefonntunnelen | 2023-02-04 | Folgefonntunnelen | ['Kategori:2001 i Norge', 'Kategori:60°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tunneler åpnet i 2001', 'Kategori:Veier i Kvinnherad', 'Kategori:Veier i Ullensvang', 'Kategori:Veitunneler i Vestland'] | Folgefonntunnelen er 11 150 meter lang og er Norges fjerde lengste veitunnel. Den går gjennom fjellet under Folgefonna og forbinder Eitrheim i Ullensvang kommune med Mauranger i Kvinnherad kommune, og er en del av fylkesvei 49.
Planleggingen av tunnelen startet på 1970-tallet. Folgefonntunnelen AS ble stiftet 25. juni 1987 og startet arbeidet med å få med seg kommunene og staten på et spleiselag. Byggingen av tunnelen startet i juni 1998 og arbeidet tok tre år. Tunnelen ble åpnet 15. juni 2001. En reise som tidligere tok fire timer, tar nå ti minutter.
| Folgefonntunnelen er 11 150 meter lang og er Norges fjerde lengste veitunnel. Den går gjennom fjellet under Folgefonna og forbinder Eitrheim i Ullensvang kommune med Mauranger i Kvinnherad kommune, og er en del av fylkesvei 49.
Planleggingen av tunnelen startet på 1970-tallet. Folgefonntunnelen AS ble stiftet 25. juni 1987 og startet arbeidet med å få med seg kommunene og staten på et spleiselag. Byggingen av tunnelen startet i juni 1998 og arbeidet tok tre år. Tunnelen ble åpnet 15. juni 2001. En reise som tidligere tok fire timer, tar nå ti minutter.
== Finansiering ==
Tunnelprosjektet var bompengefinansiert og det kostet 72 kroner for en liten bil, men innkrevingen ble avsluttet 15. juni 2016. Tunnelen var nedbetalt i 2013, men bompengeinnkrevingen fortsatte for å tilbakeføre 7,2 millioner til Odda og Kvinnherad kommune som bidro økonomisk til prosjektet.
== Trafikkutvikling ==
Årsdøgntrafikken i tunnelen siden 2010.
== Se også ==
Jondalstunnelen
Veitunneler i Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Vegvesenets vegkart | Folgefonntunnelen er meter lang og er Norges fjerde lengste veitunnel. Den går gjennom fjellet under Folgefonna og forbinder Eitrheim i Ullensvang kommune med Mauranger i Kvinnherad kommune, og er en del av fylkesvei 49. | 9,975 | 9,975 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Defenestrasjon | 2023-02-04 | Defenestrasjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ord og uttrykk'] | Defenestrasjon betyr å kaste noe eller noen ut av et vindu. Ordet kommer av latin de-, «fra, ut av» og fenestra, «vindu». Idag betegner ordet også noen som raskt fjernes fra et embete, politisk parti eller en annen attraktiv posisjon.
| Defenestrasjon betyr å kaste noe eller noen ut av et vindu. Ordet kommer av latin de-, «fra, ut av» og fenestra, «vindu». Idag betegner ordet også noen som raskt fjernes fra et embete, politisk parti eller en annen attraktiv posisjon.
== Historie ==
Historisk har defenestrasjoner vært brukt som en måte å demonstrere politisk forakt på, især ved Defenestrasjonene i Praha. Videre ble Gabriele D'Annunzio utsatt for en defenestrasjon i 1922.
Begrepet har sin opprinnelse fra to historiske hendelser, begge skjedde i Praha, hovedstaden i dagens Tsjekkia. I 1419 ble sju myndighetspersoner kastet ut av vinduet på rådhuset, noe som også utløste husittkrigen. I 1618 ble to keiserlige guvernører, inkludert deres sekretærer, kastet ut fra borgen i Praha, og utløste tredveårskrigen. Disse hendelser, særskilt det i 1618, ble referert til som Defenestrasjonene i Praha, og således ga opphav til begrepet og konseptet.
Jesabel, en kvinne i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) ble drept ved defenestrasjon da Jehu av Israel får hennes tjenere til å drepe dronningen ved å kaste henne ut gjennom vinduet, og på bakken nedenfor ble liket av henne trampet på av hester og spist av hunder.Den 15. desember 1969 døde Giuseppe Pinelli, en italiensk jernbanearbeider og politisk anarkist, mens han var i forvaring av det italienske politiet. Mens Pinelli ble forhørt av politiet ble rett før midnatt falle fra fjerde etasje i politistasjonen i Milano. Hans død inspirerte Nobelprisvinneren i litteratur i 1997, Dario Fo, til et skrive et teaterstykke om politiske opposisjonelle som begår selvmord ved å kaste seg ut gjennom vinduet i politistasjonen mens de forhøres av politiet. Stykket, Morte accidentale di un anarchico, hadde premiere i 1970, og er Dario Fos kanskje mest kjente stykke. Det er også satt opp i Norge som En anarkists tilfeldige død.
== Annen anvendelse ==
Innen data har ordet vært brukt en del i forbindelse med forskjellige aksjoner knyttet til vindu i vindussystemer, blant annet å kjøre applikasjoner i full-skjerm-modus og å dra noe ut av et vindu. Også å slette unødig rusk fra harddisker har vært omfattet av dette ordet. Mer nylig er det også blitt tatt i bruk om å fjerne Microsoft Windows fra en PC.
== Referanser == | Defenestrasjon betyr å kaste noe eller noen ut av et vindu.«defenestration (n. | 9,977 | 9,977 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alexander_Kielland | 2023-02-04 | Alexander Kielland | ['Kategori:Alexander Kielland', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. april', 'Kategori:Dødsfall i 1906', 'Kategori:Fylkesmenn i Møre og Romsdal', 'Kategori:Fødsler 18. februar', 'Kategori:Fødsler i 1849', 'Kategori:Medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske amtmenn', 'Kategori:Norske borgermestere og ordførere', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Alexander Lange Kielland (opprinnelig Kjelland; født 18. februar 1849 i Stavanger, død 6. april 1906 i Bergen) var en norsk prosaforfatter. Han skrev avisartikler, noveller og romaner, noen skuespill, og var en glitrende brevskriver. Hovedtyngden av hans skjønnlitterære forfatterskap var på 1880-tallet og tilhører realismen, med sans for vidd, ironi og satire.
Som sin tids mest stilsikre skribent var Kielland en elegant og vittig forfatter med sterk sosial samvittighet som sitt forbilde John Stuart Mill. Mest kjent er «novellettene» hans og romaner som Garman & Worse, Gift og Skipper Worse.Handlingen i romanene er stort sett lagt til Stavanger og omegn med gjenkjennelige natur og miljøskildringer. Kielland benyttet sine litterære verk for kritikk av kirke og skole, og av borgerskapets utnyttelse av arbeiderne. Som Venstre-mann var han sterkt provosert av klasseskiller, sosial nød og kvinneundertrykkelse. Kielland hadde stor tro på kvinners evner og styrke.
Kielland var jevngammel med Arne Garborg og den yngste av de forfatterne som Gyldendal forlag valgte å lansere som «de fire store» i norsk litteratur. De andre tre er Ibsen, Bjørnson og Lie.
| Alexander Lange Kielland (opprinnelig Kjelland; født 18. februar 1849 i Stavanger, død 6. april 1906 i Bergen) var en norsk prosaforfatter. Han skrev avisartikler, noveller og romaner, noen skuespill, og var en glitrende brevskriver. Hovedtyngden av hans skjønnlitterære forfatterskap var på 1880-tallet og tilhører realismen, med sans for vidd, ironi og satire.
Som sin tids mest stilsikre skribent var Kielland en elegant og vittig forfatter med sterk sosial samvittighet som sitt forbilde John Stuart Mill. Mest kjent er «novellettene» hans og romaner som Garman & Worse, Gift og Skipper Worse.Handlingen i romanene er stort sett lagt til Stavanger og omegn med gjenkjennelige natur og miljøskildringer. Kielland benyttet sine litterære verk for kritikk av kirke og skole, og av borgerskapets utnyttelse av arbeiderne. Som Venstre-mann var han sterkt provosert av klasseskiller, sosial nød og kvinneundertrykkelse. Kielland hadde stor tro på kvinners evner og styrke.
Kielland var jevngammel med Arne Garborg og den yngste av de forfatterne som Gyldendal forlag valgte å lansere som «de fire store» i norsk litteratur. De andre tre er Ibsen, Bjørnson og Lie.
== Biografi ==
=== Bakgrunn ===
Alexander Kielland var oldebarn av Jens Zetlitz, «Glædens muntre sanger» og født inn i en av de eldste handelsfamiliene i Stavanger.
Barndomshjemmet var Stavangers tidligere radesykehus og lå ved Breiavatnet. (Her ligger i dag Kiellandshagen.) Kielland hevdet senere å ha talt baklengs fra sin fødsel 18. februar 1849 og kommet til at han ble unnfanget natten etter 17. mai i revolusjonsåret 1848, «derav mitt i familien uhørte opprørerblod». Barndomshjemmet forble hans sentrum i tilværelsen til han giftet seg i 1872. I 1888 flyttet han tilbake og ble boende til 1902.Sin mor beskrevet han som «en klok, fin dame - munter og djerv». Dessverre hadde hun svakt hjerte og døde da hun fødte sitt syvende barn. Hans far hadde religiøse og kunstneriske interesser, en streng og alvorstung mann, Stavanger sparebanks direktør.
Kielland stod sine to eldre søsken nærmest: Jacob (1841-1945) og Kitty Kielland som ble kjent som malerinne, men hadde også et godt forhold til Jane (f. 1852 og gift med legen Danckert Holm i Bergen), broren Tycho og Dagmar som giftet seg med litteraturhistoriker Olaf Skavlan. Yngstebarnet var en gutt som døde få dager etter at moren var død i fødsel 12. februar 1862 av hjertesvikt.Som gutt begynte Kielland på Kongsgaard skole i Stavanger, men mistrivdes. Han tok examen artium i 1867, hvor han oppnådde middels gode karakterer, med blant annen «godt» i Udarbeidelse i Modersmaalet. Han skulle senere, i boka Gift, ta et oppgjør med skolesystemet og datidens undervisningsmetoder.
I oppveksten brukte han fritiden til å tegne og spille fløyte. Dertil var han en ivrig fluefisker. Like før han fylte 13 år, døde moren.
Alt året etter, i 1863, giftet hans far seg om igjen med Inger Mæle (1815-87). Hun hadde haugiansk bakgrunn og var minst like religiøs som sin mann. Kielland skrev i 1881 til sin bror Jacob om stemorens «rå og infame vesen» som særlig hans kone Beate led under, og «det er et visst ondt utrykk i hennes ansikt som jeg er redd for, slik man er redd for ekle dyr.» Inger Mæle fikk merke sine stebarns hat, familien hennes måtte gå til sak for at hun skulle få sin arvepart etter ektemannen. Da Kielland flyttet tilbake i barndomshjemmet i 1888, slettet han alle spor etter sin stemor i huset.I 1866 forlovet Kielland seg i hemmelighet med den ett år yngre Beate Ramsland, som også var av haugianerslekt. Hennes mor døde av tuberkulose da Beate var tre år gammel. Da hun var 11 år, giftet faren seg med Sara Svendsen var enke og hadde ni barn fra før. Beate selv hadde hatt fem søsken, men de døde i tur og orden av tuberkulose. Kielland regnet selv 13. januar 1867 som sin forlovelsesdag, men alt i september 1866 står det i klasseprotokollen: «A. Kielland fraværende første time; forlovet seg etter ball!» - med et kraftig utropstegn. I sitt forfatterskap stiller Kielland seg særdeles kritisk til forlovelser.Etter fullført skolegang studerte han jus i Kristiania – ikke fordi studiet interesserte ham spesielt, men fordi det var det korteste.
Han var svært opptatt av filosofen Søren Kierkegaard, og kirkekritikken i Øieblikket kan ha engasjert ham med sitt fokus på tvangen og det innholdsløse i datidens normer. Han ønsket en folkeutgave av Øieblikket, og skrev til Georg Brandes 2. januar 1880 om Kierkegaard som «den forfatter jeg mest har elsket». Han hevdet også at han skrev «alltid så å si under Søren Kierkegaards øyne». Kielland omtalte sjelden Gud, men hans forfatterskap sirkler rundt folks gudsforhold eller mangel på samme. Om han senere ba sin sønn la være å konfirmere seg, mener Tor Obrestad likevel at Kielland som «kristen etiker» ikke fjernet seg fra selve troen.I september 1872 giftet han seg med Beate Ramsland og kjøpte Malde teglverk på Madla som han drev fram til 1881. I løpet av tre år fikk han og konen sine første tre barn. Mens han drev teglverket, leste han mye, også filosofi, der han følte seg særlig inspirert av John Stuart Mill og Georg Brandes. Han sa senere at det han hadde manglet i ungdommen, var «Mod til at foragte den Tid, paa hvis vamle Levninger vore Fædre i ubegribelig Døsighed levede».14. oktober 1872, en måned etter Alexanders Kiellands bryllup, fødte bondedatteren Bertha Elisabeth «Lisa» Aarre fra Jæren en sønn som Kielland var far til, Bernhard Aarre. Hun var da 25 år gammel og han to år yngre. Men Kielland brøt ikke forlovelsen med Beate. Det ble den gang regnet som en større skandale å bryte en forlovelse med en av borgerskapets døtre enn å få et uekte barn med en bondedatter.
Kielland ba Sigbjørn Obstfelder hjem til seg innimellom. Liksom Bjørnson hjalp han også Gabriel Finne, så han fikk stipend. Av sin far hadde Kielland lært å verdsette Lars Hertervigs kunst. De hadde Hertervigs malerier hengende på veggen. I arveoppgjøret etter stemoren ønsket Kielland seg maleriet Ved smien og fikk det. I juni 1893 skrev han seks artikler om Hertervig i Dagbladet under tittelen En efterglemt,. Kielland var den eneste i Hertervigs samtid som offentlig tok til orde for bildene hans. Han kjøpte malersaker til Hertervig, men maleren var for stolt til å ta imot. Da Hertervig døde i januar 1902, skrev Kielland en oppfordring i avisen om at byens kunstnere skulle møte i begravelsen, og stilte selv som byens borgermester med krans.
=== Debut ===
I 1878 dro Kielland til Frankrike, der han traff Bjørnstjerne Bjørnson. Kielland viste skriveriene sine til sin nye venn, som oppmuntret ham og skaffet ham en forlegger. Kielland debuterte med skuespillet Paa Hjemvejen (1878). Det skildrer en kvinne som bygger opp sin manns konkursbo og på egen hånd klarer å skape et godt liv for seg og sine. Da han i 1879 utga sin første samling av Novelletter, foreslo Georg Brandes at han burde skrive en roman. Bortsett fra Camilla Collets Amtmandens Døtre og Kristian Elsters Tora Trondal fantes det ingen moderne norsk samfunnsroman av kunstnerisk verdi. Noen uker senere tok Kielland fatt på Garman & Worse.Garman & Worse utkom i 1880. Samme år skrev Kielland sitt første brev til Strindberg. Georg og Edvard Brandes hadde anbefalt ham å lese Röda rummet som da også gjorde et dypt inntrykk på Kielland. I utgangspunktet mislikte han Sverige og svensker, og erklærte seg villig til å gå til krig for å få oppløst unionen. Men med Strindberg følte han umiddelbart et fellesskap, og skrev at de var «de Indignerede, de stille Rasende, de Misfornøiede, der ikke haver Haab». Det var likevel ingen tvil om at Strindberg ordla seg langt skarpere enn Kielland når han behandlet et emne.I 1881 ble Kiellands sosiale engasjement svært tydelig. Om våren utga han romanen Arbeidsfolk med fokus på fattigdom og sosial nedverdigelse, om høsten kom Else med samme budskap. Etter all kritikken han fikk for sine barske beskrivelser i Arbeidsfolk, skrev Kielland til sin bror: «Bliv mig fra livet med eders evindelige Mæglinger, Retfærdighed, Upartiskhed, Seen fra begge Sider - og alt dette Snøvl, der omhyller og afstumper den hellige Indignation.»En universitetsprofessor som mislikte moderne litteratur, uttalte at slike bøker burde forsynes med et giftmerke slik som andre farlig stoffer. Som tilsvar kalte Kielland sin neste roman for Gift (1883), et oppgjør med kirke, stat og datidens skolesystem, latinskolen, der Marius Gottwald har fått friplass som sønn av en enslig mor. En annen hovedperson er Marius' gode venn og støtte, den evnerike Abraham Løvdahl. Hans videre forfall beskrives i Fortuna (1884) og Sankt Hans fest (1887), der Kielland fikk utløp for sin forbitrelse over holdningene han møtte da Stortinget avslo å gi ham dikterlønn.
=== Diktergasje og striden med Oftedal ===
Kiellands samfunnskritikk, særlig den som var rettet mot skolesystemet og kirken, gjorde at Stortinget nektet å innvilge ham diktergasje, selv om både Bjørnson og Lie talte hans sak, og Bjørnson sa fra seg sin egen diktergasje i protest. Saken bidro til å splitte Venstre. En av hovedtalerne imot Kiellands diktergasje var hans bysbarn, presten og venstremannen Lars Oftedal, som oppfattet Kiellands forfatterskap som ugudelig.Norge unnlot å slutte seg til Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk, ut fra lønnsomheten når Norge fritt kunne oversette fra verdenslitteraturen uten å betale for det. Men dermed gikk norske forfattere glipp av honorar for utenlandske oversettelser, og som kompensasjon fikk Ibsen, Bjørnson og senere også Lie diktergasje fra staten. Etter hvert solgte også Kielland så godt i utlandet at han la inn et krav. I november 1884 sendte han sin søknad til regjeringen, men fikk avslag. I januar 1885 snakket han med Johan Sverdrup, men forgjeves. Nå skrev Bjørnson direkte til Stortinget og fikk med seg Jonas Lie i at også Kielland burde tilkjennes en godtgjørelse. Men det var valgår og utrygt for politikerne å legge seg ut med den kristne velgermassen som fryktet fritenkerne. Lars Oftedal manet i et brev Kielland til omvendelse, for troens nådegave «tilfaller enhver som ikke motstår den». 10. juni 1885 skulle Stortinget behandle Kiellands søknad, og folk stod i kø langt nedover gaten. Ibsen stilte, og saken vakte stor interesse i utlandet, men det ble 49 stemmer for og 60 imot. Også et forslag om en engangsbevilgning falt. Johan Sverdrup holdt siden en takketale for Oftedal om hvordan han satte «pris på denne virksomhet i åndens tjeneste». Bjørnson sa fra seg sin egen dikterlønn i protest mot avgjørelsen, og Venstre ble splittet i det rene Venstre og de moderate. Saken førte dermed til at Sverdrup mistet den samlende kraft som hadde vært hans styrke. I tillegg tok Hans Jæger og bohemkretsen rundt ham avstand fra Kielland, et hardt slag for Kielland som hadde vært positiv til Jæger. Først i 1896 sluttet Norge seg til Bernkonvensjonen, men det fikk Kielland ingen glede av.I august 1887 skrev Kielland fra Frankrike: «Jeg tar straks fatt på en fortelling. Nå er det Oftedal som skal i gryten; han er moden.» Kielland våknet en morgen med sin «lille giftige fortelling» ferdig i hodet, og skrev den ned på ni uker, samtidig som han flyttet. Handlingen skal være basert på en virkelig hendelse, der Kiellands slektning Valentin Arentz hadde tatt initiativ til et ball for 214 av fiffen i Stavanger, og opplevd at Lars Oftedal dagen før ballet hadde uttalt seg strengt fordømmende om ball i en tid med arbeidsledighet. Kielland fant et nytt uttrykk for Oftedals tilhengere, «kaninene», basert på sine observasjoner av dyrene som grov sine hull rundt Cernay der han bodde i sin franske utlendighet. Han kalte boken «en avisartikkel i bokform», det var «en ganske eiendommelig fryd å stå sådan med en god hammer ferdig til å slå det intetanende uhyre, som just nu boltrer seg, tryggere og fetere enn noen gang.» Kielland skrev om Oftedal: «Jeg har truffet ham så aldeles i blinken etter min egen dom, at denne figur hører til mine stoltheter.» Til Bjørnson tilføyde han likevel at han ikke portretterte den virkelige Oftedal: «Jeg har kokt ham om til eget bruk.» Og han skrev med atskillig sympati om Oftedal i Stavanger Avis i 1889. Faktisk var det atskillige likhetspunkter mellom de to mennene, og Kielland kan ha kjent seg igjen i at Oftedal levde i et ulykkelig ekteskap fordi han ikke hadde brutt en forlovelse. De to brukte attpåtil samme rorkaren, Asbjørn, når de fisket på Orrevannet. Og etter Oftedals fall i 1891 gikk aldri Kielland ut mot ham offentlig.Oftedal på sin side skrev til redaktør Henrik Cavling i Verdens Gang 30. juli 1892: «Det er et hell for [Kielland] at han er blitt borgermester. Hittil har han ikke gjort annet enn å kalle meg en kanin og håne Gud.» For øvrig leste Oftedal gjerne Kiellands bøker «med fornøyelse», for han likte språket hans. Da Oftedal startet sin avis 1. september 1892, Stavanger Aftenblad, erklærte likevel borgermesteren at han «ikke averterer i Aftenbladet». Han ble intervjuet av Oftedal og presentert under overskriften «Kielland. En gammeldags mand» som fortsatte med at han var «den mest smålige figur som går i to sko». I 1894 utga Oftedal en roman han kalte Kaninkongen, et dårlig kamuflert portrett av Kielland, komplett med teglverk, alkoholproblemer og en søster som heter Kitty. Berge Furre kaller boken «ein mislykka karikatur», avlet i sjelens bitreste avkrok.
== Redaktør og embetsmann ==
Kielland var medstifter av Norsk Kvinnesaksforening i 1884.Den siste boken han utgav før han kom hjem fra Frankrike, var Sankt Hans Fest. Den var et angrep på hans motstander Lars Oftedal og dennes tilhengere, omtalt som «kaninene». Mange følte seg truffet, og da Kielland ved hjemkomsten sommeren 1888 bekjentgjorde at han ville stille som stortingsmann for Venstre, fikk han i klartekst vite av sine lokale forbindelser at en stortingsplass for Stavanger var utelukket.
=== Redaktør ===
Journalistikk var for Kielland ikke noe naturlig yrkesvalg. I november 1888 skrev han til sin bror Jacob, etter tilbakekomsten til en ruinert hjemby: «Jeg ser misbrukene og er kanskje den eneste som har mot og autoritet til å sette fingeren på det ømme sted...Nå vil mitt hode ikke lenger omdikte det iakttagne til kunst. Jeg er kommet så nær innpå livet, at min fine kunst er på randen av det jeg alltid har foraktet så dypt: Journalistikk.» Stavanger Avis var eid av brødrene Haabeth og med Kiellands ord «en skrekkelig sladank av en avis som skulle omgjøres, renses og bli et byblad for Stavanger; morsomt, europeisk og fryktelig for de små paver». Han inngikk avtale med brødrene Haabeth og overtok som redaktør 1. januar 1889. Nå kunne han ta fatt på det han hadde skrevet om til Strindberg, sitt ønske om å være like dristig som svensken, for «når jeg sitter fet og fornøyd og pusser min blanke stålpenn, farer det gjennom meg en ond samvittighet: var det ikke bedre å stå på gaten med Strindberg og kaste sten i de pene vinduer».Kielland var påvirket av brødrene Brandes og deres avis Politiken, og som avisredaktør led han aldri av den skrivesperren som hadde grepet ham som forfatter. Hans redaktørstil var den velskrevne, kommenterende reportasjen. Til Bjørnson skrev han: «Et blad i min hånd ville være en svøpe for byen og en fornøyelse for landet». Men han fikk få allierte og enda færre venner, selv om han forsøkte å gjøre avisen til Venstres talerør. Han følte seg mer og mer «hudløs» som uttrykt i et brev: «Du vet man blir iakttatt av så mange onde øyne, som lurer på de skuffede miner». På 40-årsdagen 18. februar 1889 mottok Kielland ikke et eneste telegram. Han slet også med store helseproblemer, blant annet søvnapné som ga ham konsentrasjonsvansker og dårlig hukommelse. Han fikk også diabetes.Kielland og motstanderen Lars Oftedal delte en levende interesse for arbeiderbevegelsen og arbeiderklassens kår. Da det ble hevdet at arbeiderne ikke var modne nok til å ha stemmerett, skrev Kielland at modne arbeidere kunne man endelig se i de store nasjonene: «De er perset og pint av et kapitalisttyranni som ikke er kjent hos oss; de står skummende av hat og venter på oppgjørets dag.» Han fikk ikke lenger tid til overs til skjønnlitteratur, daglig skrev han rundt ti manusflak og fylte selv avisens forside. Her tok han til orde for offentlig eldreomsorg, pensjonsordning, trygdekasse og ulykkesforsikring. Om Lars Oftedal sa Kielland at han hadde «Gud i den ene lommen og Stavanger i den andre». I likhet med Kielland skrev Oftedal om arbeidernes nød, men i motsetning til ham samlet redaktør Oftedal også inn mat og klær til de trengende. Mens Kielland har fått statue på sokkel, er Oftedals monument avisen hans, Stavanger Aftenblad.Stor betydning fikk hans artikler om Den kombinerte innretning, en kombinasjon av sykehus, sosialhjelp og straff på ett og samme sted. Uro, mistrivsel og vanstell ble i økende grad knyttet til institusjonen. I en serie avisartikler rettet Alexander Kielland skarp kritikk mot stedet, og fremskyndet nedleggelsen i 1897.
=== Borgermester og amtmann ===
I 1891 ble Kielland utnevnt til borgermester i Stavanger. Det var den gang regjeringen som utnevnte landets borgermestere, ellers hadde han neppe oppnådd en slik posisjon etter all sin kritikk av embetsstanden. Nå mente han det var bedre selv å gå inn i embetsverket og gjøre nytte for seg som «en folkelig Embedsmann».I 1902 ble han amtmann i Romsdals amt med bolig i Molde. Natt til 23. januar 1904 hadde han akkurat lagt ut på en fem-ukers ferie på kontinentet med sin forlegger Hegel, da han fikk vite at det var brutt ut bybrann i Ålesund. Han snudde, og neste morgen 24. januar klokka sju stilte han i sydvest og oljehyre på gata i Ålesund, og fikk senere ros fra Stortinget for sine presise rapporter fra katastrofen. Han var i sitt ess selv om kosten bestod av rugkavring og øl, og skrev senere til venner: «For meg var de fjorten branndager likefrem - ja, jeg tør jo ikke si festtid – men akkurat noe for meg».
== Forfatterskapet ==
Thomas Mann sa i 1926 at han planla Huset Buddenbrook etter kiellandsk mønster. Han sa senere at «Kiellands verker har bidradd til at jeg kunne skrive Buddenbrooks. Derfor kaller jeg alltid Norge for Kiellands land.»
=== Noveller ===
Novelletter, 1879
Nye Novelletter, 1880
To Novelletter fra Danmark, 1882; inneholder «Trofast» og «Karen»
=== Romaner ===
Garman & Worse, 1880
Arbeidsfolk, 1881
Else, 1881
Skipper Worse, 1882 (frittstående fortsettelse av Garman & Worse (men handling fra tiden før Garman & Worse))
Gift, 1883
Fortuna, 1884 (frittstående fortsettelse av Gift)
Sne, 1886
Sankt Hans Fest, 1887 (frittstående fortsettelse av Fortuna)
Jacob, 1891
=== Skuespill ===
Paa Hjemvejen, 1878
Hans Majestæts Foged, 1880
Det hele er Ingenting, 1880
Tre par, 1886
Bettys Formynder, 1887
Professoren, 1888
=== Essays og sakprosa ===
Forsvarssagen, 1890
Mennesker og Dyr, 1891
Omkring Napoleon, 1905
Brev 1869-1906, fire bind, 1978-1981
En lang rekke artikler i Stavanger avis, der han var redaktør i 1889-1890, noen av dem samlet i en bok i 1983.
== Kiellands død ==
Kielland hadde vært sterkt overvektig fra 30-årsalderen av, og da Amalie Skram traff ham første gang, slo hun hendene sammen og utbrøt: «Nei, for en fet, glad laps!». Hans overvekt - ved sin død veide han 136 kilo - og hang til alkohol forverret symptomene ved søvnapné som påførte ham pusteproblemer om natten. Han ble observert da han etter å ha inntatt en diger middag på Grand, snek seg ut i bakgården og kastet opp alt sammen - for så å gå inn igjen og bestille mer av både mat og vin.Siden han trivdes bedre i Bergen enn i Stavanger, bad han jevnlig Claus Hanssen, som var en venn av ham, om å bli innlagt ved Bergen hospital der Hanssen var overlege. Kielland var nært knyttet til den unge sykepleiersken Camilla Struwe, utdannet fra Edinburgh; han ba sin forlegger sende henne Kierkegaards samlede verker. Han ba alltid om at frk Struwe matte være til stede når han var innlagt på sykehuset, da han trengte hennes «redselsregimente». Han kalte henne «overdokkmesteren» fordi han i hennes varetekt var som et skip i tørrdokk. Siste kvelden han levde, var det Struwe som så til ham i 11-tiden og noterte: «Kort tid efter hørtes han snorke meget sterkt», utpå natten rapporterte hun at alt var rolig, men om morgenen var det slutt. Alexander Kielland døde i Bergen 6. april 1906, bare 57 år gammel.
Etter Kiellands død berget Gyldendal familien fra konkurs ved å kjøpet forfatterrettighetene. For forlaget viste dette seg å ha vært et røverkjøp de så mye igjen for. Enken Beate hadde vært like uansvarlig som sin mann, og fikk et skarpt brev fra sin svoger Jacob like etter Kiellands begravelse. Snart flyttet hun til København, hvor hun døde i 1923. Da hun ble intervjuet av Jonas Collin i Tidens Tegn i anledning sin 70-årsdag i 1921, sa hun at hun foretrakk Danmark for Norge. Fra ekteskapet med Kielland hevdet hun at hun ingenting husket: «Nei, en vifte er alt som er tilbake fra den tid.» Hun mente perlemorsviften som er utstilt på Ledaal, den som datidens mest berømte menn hadde skrevet sine navnetrekk på.
== Arven og minnet etter Kielland ==
Edvard Beyer mente at «Kiellands viktigste bidrag til norsk litteratur er romanene. Det er en fargerik rekke av enkeltverk, men de fleste av dem er også deler av et større hele, en stor romanserie – vår første – om dikterens egen by i vekst og forandring gjennom et halvt hundre år.»Alt året etter Kiellands død, i 1907, ble hans barndomshjem «Kiellandshuset» revet for å gi plass til et posthus. Sigval Bergesen d.e. ønsket å bevare «Kiellandshuset» som bymuseum, men ble nedstemt i formannskapet.På Torget står en statue som ble avduket 6. mai 1928. Statuen er laget av Magnus Vigrestad. I Molde står en Kielland-skulptur laget av den danske billedhuggeren Peder Severin Krøyer. Den ble avduket i 1907.
Med 15 års mellomrom fikk Kielland barn med ungdomskjæresten Lisa, og da hun døde seks år før Kielland, skrev han at livet hans «var over». Hennes egen mann var blitt stygt skadet av en stut, og kunne ikke få barn. I dag anerkjenner etterkommerne etter Kiellands barn med Beate og hans to barn med Lisa hverandre som legitime, og Kiellands oldebarn Thorleif Kielland Aarre, etterkommer av Lisa Aarre og Kielland, tok Kielland-navnet på 1990-tallet, i likhet med sin bror og en fetter. Thorleif Kielland Aarre ønsket å stifte et museum for alle bilder, papirer og gjenstander slekten har tatt vare på etter forfatteren. I 1986 var det håp om å få gjenreist «Kiellandshuset», men i stedet rev bulldosere den restaurerte bygningen som da stod på Ledaal. I 1999 var det samlet inn tre millioner kroner til oppføring av en kopi av «Kiellandshuset» på tomten ved Breiavatnet, og åpne et museum og kulturhus der, men kommunen ønsket ikke det.Først på Kiellands 170-årsdag 18. februar 2019 åpnet Kiellandsenteret i Sølvberget bibliotek og kulturhus i Stavanger. Senteret har som mål å «dyrke litteratur, lesing og skriving, og være en møteplass for debatt og meningsutveksling».
Han er hedret med gatenavn i flere norske kommuner, og Alexander Kiellands plass (Oslo) bærer hans navn.
== Noter og referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Alexander Kielland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alexander Kielland – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alexander Kielland på Internet Movie Database
(no) Alexander Kielland hos Nationaltheatret
(no) Alexander Kielland hos Sceneweb
(en) Alexander Kielland hos The Movie Database
(no) Kiellands slektshistorie
(no) Alexander Kielland i UiO DokPro
(no) Alexander Kielland i NRK Forfatter
(no) Alexander Kielland i bokselskap.no
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Alexander Kielland, bøker om Alexander Kielland, arkiv etter Alexander Kielland | Kielland er et etternavn, gårdsnavn og et slektsnavn. Slekten Kielland var på 1700- og 1800-tallet en av de ledende slektene i Stavanger-området. | 9,980 | 9,980 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storskrymten | 2023-02-04 | Storskrymten | ['Kategori:62°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Lesja', 'Kategori:Fjell i Oppdal', 'Kategori:Fjell i Sunndal kommune', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Storskrymten ligger i fjellområdet Dovrefjell og er det høyeste fjellet i Trøndelag fylke. Det har en høyde på 1 985,3 meter over havet. Selve toppen markerer grensen mellom de tre kommunene og fylkene Oppdal i Trøndelag, Sunndal i Møre og Romsdal og Lesja i Innlandet. Fjellet ligger i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Rett ved siden av mot øst ligger Litlskrymten.
| Storskrymten ligger i fjellområdet Dovrefjell og er det høyeste fjellet i Trøndelag fylke. Det har en høyde på 1 985,3 meter over havet. Selve toppen markerer grensen mellom de tre kommunene og fylkene Oppdal i Trøndelag, Sunndal i Møre og Romsdal og Lesja i Innlandet. Fjellet ligger i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Rett ved siden av mot øst ligger Litlskrymten.
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Storskrymten Spaserklubbs hjemmeside Arkivert 25. mars 2017 hos Wayback Machine. | | land = Norge | 9,981 | 9,981 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jonas_Lie | 2023-02-04 | Jonas Lie | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1908', 'Kategori:Fødsler 6. november', 'Kategori:Fødsler i 1833', 'Kategori:Medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Modum kommune', 'Kategori:Personer fra Øvre Eiker kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Jonas Lauritz Idemil Lie (født 6. november 1833 i Hokksund, død 5. juli 1908 i Sandvika) var en norsk forfatter og jurist. Han er kalt «hjemmets dikter» og hører til gullalderen i norsk litteratur. Sammen med Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Henrik Ibsen, er Lie kjent som en av de fire store forfatterne fra tidsepoken realismen.
| Jonas Lauritz Idemil Lie (født 6. november 1833 i Hokksund, død 5. juli 1908 i Sandvika) var en norsk forfatter og jurist. Han er kalt «hjemmets dikter» og hører til gullalderen i norsk litteratur. Sammen med Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Henrik Ibsen, er Lie kjent som en av de fire store forfatterne fra tidsepoken realismen.
== Liv og virke ==
Han var embetsmannsønn og vokste opp i Hokksund og i Tromsø fra han var fem år gammel. Hans far ble sorenskriver i Sunnhordland i 1845, og familien flyttet til Husnes. I 1846 ble Jonas sendt til Fredriksvern for å utdanne seg til sjøoffiser, men måtte slutte fordi han var nærsynt og strøk til opptaksprøven. Han tok juridisk embetseksamen i 1858 og giftet seg med sin kusine Thomasine Lie i 1859. De hadde forlovet seg på Rundeholmen på Husnes i Kvinnherad i 1853. Paret fikk sju barn, hvorav to døde unge. Jonas møtte Bjørnson på Heltbergs studentfabrikk, og de ble nære venner. Han slo seg ned som sakfører på Kongsvinger, men spekulerte i trelast og fikk store økonomiske problemer.
Han var bladutgiver og skrev dikt. Men det var først da han flyttet til Kristiania at han begynte å skrive for alvor. Lie var en mystiker og trodde på hemmelighetsfulle krefter i menneskesinnet. Jonas og Thomasine bodde mange år i Tyskland og i Paris (1882–1906); de flyttet tilbake til Norge i 1906. Han bodde i Oslo i tre år, og skrev i den perioden 23 noveller som aldri ble utgitt.
22. juli 1906 flyttet Thomasine og Jonas Lie inn i et hus i Stavern. Det fikk navnet Elisenfryd etter et landsted som Lies bestefar hadde i Trøndelag.
Lie utmerket seg først og fremst som romanforfatter og var en nyskaper såvel tematisk som formmessig. Han er sjødikteren fremfor noen i norsk litteratur, men dessuten den som innfører den impresjonistiske stilen, som finnes i virtuos utgave i mesterverket «Familien på Gilje» (1883).
Av sjøfortellingene Lie skrev kan en nevne «Lodsen og hans hustru» (1874) samt «Gaa Paa!» (1882). Han forfattet dessuten sosialt radikale familieromaner, hvor han satte «problemer under debatt», som for eksempel kvinnens stilling («Familien på Gilje» (1883) samt «Kommandørens døtre» (1886).
Ubevisste krefter, drifter, psykologisk dybdeboring samt det mystiske («Onde Magter» 1890 samt «Trold» 1891–1892) opptok ham også. Lie var en mangfoldig forfatter, liberal og moderne, men også sterkt tradisjonsbundet. Han var medstifter av Norsk Kvinnesaksforening i 1884.Jonas Lie er oversatt til finsk av blant andre Lauri Soininen.
== Priser og utmerkelser ==
Kongen tildelte 21. januar 1904 Lie storkors av St. Olavs Orden «for udmærket virksomhed som digter».
Forfatteren Jonas Lie er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.
== Familie ==
Han var onkel til forfatteren Bernt Lie, far til forfatteren Erik Lie. Han må ikke forveksles med sønnesønnen med samme navn, Jonas Lie, som var nazistisk politiminister i Norge under andre verdenskrig.
== Se også ==
Elisenfryd
== Bibliografi ==
1866: Digte
1870: Den Fremsynte
1872: Tremasteren Fremtiden
1872: Fortællinger og Skildringer fra Norge
1874: Lodsen og hans Hustru
1875: Faustina Strozzi
1878: Thomas Ross
1879: Adam Schrader
1880: Grabows Kat
1880: Drammen og vakre historier derfra
1880: Rutland
1882: Gaa Paa!
1883: Livsslaven
1883: Familien paa Gilje
1884: En Malstrøm
1885: Otte Fortællinger
1886: Kommandørens døtre
1887: Et Samliv
1888: Majsa-Jons
1889: Digte
1890: Onde Magter
1891: Trold
1892: Hunnørnen
1893: Niobe
1894: Lystige Koner
1895: Naar Sol gaar ned
1896: Dyre Rein
1897: Lindelin
1899: Faste Forland
1900: Wullfie og Compani
1901: Naar Jerntæppet falder
1903: Ulfvungerne
1905: Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn!
1909: Havets Fantasier (utgitt posthumt)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jonas Lie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jonas Lie på Internet Movie Database
(no) Jonas Lie hos Nationaltheatret
(no) Jonas Lie hos Nationaltheatret
(no) Jonas Lie hos Sceneweb
(en) Jonas Lie på Discogs
(en) Jonas Lie på MusicBrainz
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: arkiv etter Jonas Lie, bøker om Jonas Lie, bøker av Jonas Lie
(no) Jonas Lie på Fjordgaten Wikiquote: Jonas Lie – sitater | Jonas Lie kan være: | 9,982 | 9,982 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_fire_store | 2023-02-04 | De fire store | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Norsk litteratur'] | De fire store er et uttrykk som ble etablert av Gyldendal forlag til markedsføringen av dets fire forfattere Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, Jonas Lie og Henrik Ibsen, som i noen grad tilhørte samme generasjon og var toneangivende innen den realistiske litteraturen i Norge i 1860–1890-årene. Det er uklart hvor tidlig begrepet oppsto, men det er referert til i avisdebatt i 1906, og i 1913 brukte Gyldendals forgjenger, danske Gyldendals norske avdeling, begrepet i en annonse for samlede verker av de fire.Begrepet har imidlertid festet seg og fått en videre bruk som en kanonisering av en påstått litterær gullalder. Brukt slik både var og er uttrykket omstridt, og en kan med rette peke på at det utelater vel så vesentlige forfattere endog fra samme generasjon, især Amalie Skram.
| De fire store er et uttrykk som ble etablert av Gyldendal forlag til markedsføringen av dets fire forfattere Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, Jonas Lie og Henrik Ibsen, som i noen grad tilhørte samme generasjon og var toneangivende innen den realistiske litteraturen i Norge i 1860–1890-årene. Det er uklart hvor tidlig begrepet oppsto, men det er referert til i avisdebatt i 1906, og i 1913 brukte Gyldendals forgjenger, danske Gyldendals norske avdeling, begrepet i en annonse for samlede verker av de fire.Begrepet har imidlertid festet seg og fått en videre bruk som en kanonisering av en påstått litterær gullalder. Brukt slik både var og er uttrykket omstridt, og en kan med rette peke på at det utelater vel så vesentlige forfattere endog fra samme generasjon, især Amalie Skram.
== Annen bruk ==
De fire store. Når de døde vågner er en tegneserie fra 2007 skrevet av Øystein Runde og illustrert av Geir Moen hvor de Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie opptrer som steampunk-aktige superhelter.I 1996 lanserte Bokklubben Nye Bøker sitt 20-årsjubileumsverk med tittelen De fire nye store. Verket inneholdt 16 utvalgte romaner; fire romaner av hver av de fire forfatterne Herbjørg Wassmo, Jan Kjærstad, Kjartan Fløgstad og Dag Solstad. Forfatterne, og de utvalgte verkene, ble kåret av interne konsulenter i bokklubben.
== Referanser == | De fire store er et uttrykk som ble etablert av Gyldendal forlag til markedsføringen av dets fire forfattere Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, Jonas Lie og Henrik Ibsen, som i noen grad tilhørte samme generasjon og var toneangivende innen den realistiske litteraturen i Norge i 1860–1890-årene. Det er uklart hvor tidlig begrepet oppsto, men det er referert til i avisdebatt i 1906, og i 1913 brukte Gyldendals forgjenger, danske Gyldendals norske avdeling, begrepet i en annonse for samlede verker av de fire. | 9,983 | 9,983 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trekant | 2023-02-04 | Trekant | ['Kategori:3 (tall)', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Trekanter'] | For TV-programmet på NRK, se Trekant (TV-program). For kjærlighets-/sexforholdet som involverer tre personer, se Ménage à trois.
En trekant er et polygon med tre sidekanter og tre hjørner, en geometrisk figur sammensatt av tre linjestykker. I euklidsk geometri er dette den enkleste form for polygon. I matematikk kan en trekant også omtales som en trigon. Ordet triangel kan også brukes for å omtale en trekant. En trekant med hjørner A, B og C kan skrives som
△
A
B
C
{\displaystyle \triangle ABC}
.
Trekantgeometri har vært studert siden matematikkens oldtid, ofte knyttet til landmåling og astronomi. Det eksisterer en stor og rik teori knyttet til trekanter, både på grunnleggende nivå og i høyere matematikk. Studiet av trekanter inngår som en viktig del av matematikkundervisningen i skolen. Trigonometri er en gren av matematikk der en studerer forhold mellom sider og vinkler i en trekant.
Trekanter kan klassifiseres etter egenskaper til sidekantene og etter egenskaper til vinklene. I euklidsk geometri er summen av de indre vinklene i en trekant alltid 180° eller π radianer. I ikke-euklidsk geometri kan vinkelsummen være både større og mindre enn 180 grader. For eksempel, i sfærisk geometri på en kuleflate vil en trekant være begrenset av tre storsirkler hvor summen av de indre vinklene er større enn 180°. Dette kalles en sfærisk trekant.
Mange ulike geometriske former kan deles opp i et endelig antall trekanter, i en såkalt tesselering. Dette gjør trekanter anvendelig til mange typer beregninger og i datagrafikk. En oppdeling av et område på en flate i trekanter kalles triangulering som tilsvarer triangulering i landmåling.
Mens ordet «trekant» vektlegger antall sider i figuren, så uttrykker «trigon» og «triangel» at figuren har tre vinkler. «Trigon» er en sammensetning av gresk «tri» = tre og «gonia» = vinkel. «Triangel» er en tilsvarende latinsk sammensetning av «tri» og «angulus». Også adjektivet «trilateral» kan referere til en figur med tre sider.
| For TV-programmet på NRK, se Trekant (TV-program). For kjærlighets-/sexforholdet som involverer tre personer, se Ménage à trois.
En trekant er et polygon med tre sidekanter og tre hjørner, en geometrisk figur sammensatt av tre linjestykker. I euklidsk geometri er dette den enkleste form for polygon. I matematikk kan en trekant også omtales som en trigon. Ordet triangel kan også brukes for å omtale en trekant. En trekant med hjørner A, B og C kan skrives som
△
A
B
C
{\displaystyle \triangle ABC}
.
Trekantgeometri har vært studert siden matematikkens oldtid, ofte knyttet til landmåling og astronomi. Det eksisterer en stor og rik teori knyttet til trekanter, både på grunnleggende nivå og i høyere matematikk. Studiet av trekanter inngår som en viktig del av matematikkundervisningen i skolen. Trigonometri er en gren av matematikk der en studerer forhold mellom sider og vinkler i en trekant.
Trekanter kan klassifiseres etter egenskaper til sidekantene og etter egenskaper til vinklene. I euklidsk geometri er summen av de indre vinklene i en trekant alltid 180° eller π radianer. I ikke-euklidsk geometri kan vinkelsummen være både større og mindre enn 180 grader. For eksempel, i sfærisk geometri på en kuleflate vil en trekant være begrenset av tre storsirkler hvor summen av de indre vinklene er større enn 180°. Dette kalles en sfærisk trekant.
Mange ulike geometriske former kan deles opp i et endelig antall trekanter, i en såkalt tesselering. Dette gjør trekanter anvendelig til mange typer beregninger og i datagrafikk. En oppdeling av et område på en flate i trekanter kalles triangulering som tilsvarer triangulering i landmåling.
Mens ordet «trekant» vektlegger antall sider i figuren, så uttrykker «trigon» og «triangel» at figuren har tre vinkler. «Trigon» er en sammensetning av gresk «tri» = tre og «gonia» = vinkel. «Triangel» er en tilsvarende latinsk sammensetning av «tri» og «angulus». Også adjektivet «trilateral» kan referere til en figur med tre sider.
== Trekantbeskrivelse ==
Dersom en trekant er tegnet med en av sidene vannrett, så kan denne siden kalles grunnlinjen. Generelt kan grunnlinjen være en vilkårlig sidekant. Høyden i trekanten er avstanden fra grunnlinjen til det motstående hjørnet, det vil si lengden av normalen fra hjørnet og ned på grunnlinjen.
Linjestykket fra et hjørne og til midtpunktet av den motstående siden kalles en median. En normal gjennom midtpunktet på en side kalles en midtnormal. De tre medianene skjærer hverandre i et felles punkt, det såkalte tyngdepunktet. Trekanten kan balansere på en nål i dette punktet. Tyngdepunktet i en trekant kan finnes fra Cevas setning.
Normalene fra hjørnene ned til motstående sidekant møtes i det såkalte ortosenteret. Generelt kalles et linjestykke fra et hjørne i en trekant ned på den motstående siden for en cevian, oppkalt etter den italienske ingeniøren Giovanni Ceva.
Omkretsen av trekanten er lik summen av de tre sidelengdene, og halvparten av omkretsen kalles semiperimeteren. Summen av to sidelengder i en trekant er alltid større enn lengden av den tredje siden, et utsagn kjent som trekantulikheten.
En indre vinkel i trekanten er en vinkel mellom to sidekanter, målt inne i trekanten. Ofte omtales de indre vinklene bare som «vinklene i trekanten». Nabovinkelen til en indre vinkel kalles en ytre vinkel. I en trekant ABC betegnes den indre vinkelen med toppunkt i hjørnet A ofte som
∠
A
{\displaystyle \angle A}
. Denne vinkelen er den motstående vinkelen til sidekanten BC.
En trekant er entydig bestemt dersom
Alle tre sidene er kjent
To sider og den mellomliggende vinkelen er kjent
Én side og de to hosstående vinklene er kjent
En grunnlinje, den tilhørende høyden, og en vinkel er kjent.
== Klassifikasjon av trekanter ==
=== Etter egenskaper til sidekantene ===
I en likesidet trekant er alle sidene like lange og alle vinklene 60°. En slik trekant kalles også regulær.I en likebeint trekant er to av sidene like lange. Den tredje siden kalles gjerne grunnlinjen. De to vinklene mellom de like lange sidene og grunnlinjen vil være like store.I en heltallstrekant er alle sidelengdene heltall.I en heronsk trekant er både sidelengdene og arealet heltall, eller mer generelt rasjonale tall.
=== Etter egenskaper til vinklene ===
I en rettvinklet trekant er den ene vinkelen 90°. Siden som er motstående til den rette vinkelen kalles hypotenusen og de to andre kalles kateter. Ved hjelp av en rettvinklet trekant kan man definere trigonometriske funksjoner.I en spiss eller spissvinklet trekant er all vinklene mindre enn 90°.I en stump eller stumpvinklet trekant er en av vinklene større enn 90°.
== Pytagoras' læresetning ==
Utdypende artikkel: Pytagoras’ læresetning
I euklidsk geometri gir Pytagoras’ læresetning en sammenheng mellom sidelengdene i en rettvinklet trekant. La a og b være lengden av de to katetene, og la c være lengden av hypotenusen. Da er
c
2
=
a
2
+
b
2
.
{\displaystyle c^{2}=a^{2}+b^{2}.}
Med ord kan dette uttrykkes som at «i en rettvinklet trekant er summen av kvadratene på katetene lik kvadratet på hypotenusen». Læresetningen er oppkalt etter den greske matematikeren Pytagoras, selv om formelen var kjent før hans tid. Det kan ikke verifiseres at Pytagoras kjente til bevis for setningen.Dersom sidelengdene i en trekant oppfyller Pytagoras’ læresetning, så gjelder det også at trekanten er rettvinklet.
Et pytagoreisk trippel er et sett av tre positive heltall (a,b,c) som oppfyller Pytagoras’ læresetning. En rettvinklet trekant der sidelengdene er heltall kalles en pytagoreisk trekant.
Eksempler
I en rettvinklet trekant med vinkler 30 og 60 grader vil lengden av hypotenusen være dobbelt så lang som den korteste kateten. Den lengste kateten er lik kvadratroten av 3 ganger den korteste:
c
=
2
a
b
=
a
3
.
{\displaystyle {\begin{alignedat}{2}c&=2a\\b&=a{\sqrt {3}}.\end{alignedat}}}
(3,4,5) er en pytagoreisk trippel, og en trekant med sidelengder 3, 4 og 5 vil være rettvinklet.
== Sidelengder og vinkler ==
Det eksisterer en rekke måter for å regne ut sidelengder og vinkler i en trekant. Enklest er det i rettvinklede trekanter. Forhold mellom sidelengder og vinkler danner grunnlaget for definisjon av trigonometriske funksjoner.
=== Trigonometri i en rettvinklet trekant ===
Trigonometriske funksjoner definerer forholdet mellom sidelengder i en rettvinklet trekant. For vinkelen A gjelder følgende definisjoner:
Sinus til en vinkel er lik forholdet mellom den motstående kateten og hypotenusen.
sin
A
=
a
c
{\displaystyle \sin A={\frac {a}{c}}}
Cosinus til en vinkel er lik forholdet mellom den hosliggende kateten og hypotenusen.
cos
A
=
b
c
{\displaystyle \cos A={\frac {b}{c}}}
Tangens til en vinkel er lik forholdet mellom den motstående kateten og den hosliggende kateten.
tan
A
=
a
b
=
sin
A
cos
A
{\displaystyle \tan A={\frac {a}{b}}={\frac {\sin A}{\cos A}}}
=== Sinussetningen ===
Sinussetningen er en viktig sammenheng mellom sidelengder og vinkler i en vilkårlig trekant:
a
sin
α
=
b
sin
β
=
c
sin
γ
.
{\displaystyle {\frac {a}{\sin \alpha }}={\frac {b}{\sin \beta }}={\frac {c}{\sin \gamma }}.}
Størrelsene som inngår er definert på figuren til høyre. Forholdet som inngår i sinussetningen er lik lengden av diameteren i den omskrevne sirkelen til trekanten.
=== Cosinussetningen ===
Pytagoras’ læresetning kan generaliseres til å gjelde trekanter som ikke er rettvinklete, men man trenger da å vite vinkelen γ mellom sidene a og b:
c
2
=
a
2
+
b
2
−
2
a
b
cos
γ
{\displaystyle c^{2}=a^{2}+b^{2}-2ab\cos \gamma }
Denne utvidete formen kalles for cosinussetningen eller den utvidede pytagoreiske læresetning.
For rettvinklede trekanter er γ = 90° og cos 90° = 0, og cosinussetningen er lik
Pytagoras’ læresetning.
=== Tangenssetningen ===
Den såkalte tangenssetningen kan bevises fra sinussetningen og trigonometriske identiteter:
a
−
b
a
+
b
=
tan
[
1
2
(
α
−
β
)
]
tan
[
1
2
(
α
+
β
)
]
.
{\displaystyle {\frac {a-b}{a+b}}={\frac {\tan[{\frac {1}{2}}(\alpha -\beta )]}{\tan[{\frac {1}{2}}(\alpha +\beta )]}}.}
=== Halveringslinjesetningen ===
Halveringslinjesetningen sier at i en trekant ABC vil en linje gjennom C dele sidekanten AB i et forhold lik AC/BC hvis og bare hvis linjen halverer vinkelen C.
=== Apollonios' teorem ===
Apollonios' teorem gir en sammenheng mellom sidelengdene og en median AD i en vilkårlig trekant ABC:
A
B
2
+
A
C
2
=
2
(
A
D
2
+
B
D
2
)
{\displaystyle AB^{2}+AC^{2}=2(AD^{2}+BD^{2})\,}
Teoremet har fått navnet fra den greske matematikeren Apollonios. For en likebeint trekant reduserer teoremet seg til Pytagoras' læresetning. Appolonios' teorem er et spesialtilfelle av det såkalte Stewarts teorem, som gir en sammenheng mellom sidelengdene og en cevian.
== Kongruente trekanter ==
To trekanter er kongruente dersom de har eksakt samme form og størrelse. De kan imidlertid ha ulik beliggenhet og orientering. I to kongruente trekanter er sidevinklene parvis like store, og sidekantene er parvis like lange.
To trekanter er kongruente dersom minst ett av de følgende vilkårene er oppfylt:
To vinkler er parvis like store, og en side i den ene trekanten er like lang som den samsvarende siden i den andre
To av sidene er parvis like lange, og vinklene mellom de to sidene er like store
Alle tre sider i trekantene er parvis like lange.
== Formlike trekanter ==
To trekanter er similære eller formlike dersom de har samme form, men muligens ulik størrelse. I to similære trekanter er alle vinklene parvis like store. To trekanter er formlike hvis minst ett av de følgende vilkårene er oppfylt:
Trekantene har parvis like vinkler
Trekanten har én lik vinkel, og de tilstøtende sidekantene er proporsjonale
Sidekantene i de to trekantene er parvis proporsjonale
Forholdet mellom lengdene i de to trekantene er det samme.
== Arealet av en trekant ==
Arealet A av en trekant kan beregnes på en rekke forskjellige måter. En vanlig framgangsmåte er å bruke arealsetningen, den geometriske formelen
A
=
1
2
g
h
,
{\displaystyle A={\frac {1}{2}}gh,}
der g er lengden av grunnlinjen, og h er høyden. Dette uttrykkes ofte som at arealet av en trekant er lik halve grunnlinjen ganger høyden.
Arealet er altså halve arealet av parallellogrammet man får om man kopierer trekanten, og speiler kopien om en av de to sidene som ikke er grunnlinjen.
Et kongruent tall er et tall som kan opptre som arealet i en rettvinklet trekant, når alle sidelengdene er rasjonale tall. I en trekant med sidelengder 3, 4 og 5 er arealet lik 6, slik at 6 er et kongruent tall. De første kongruente tallene er 5, 6, 7, 13, 14, 15, 20 og 21.
=== Vektorform ===
Dersom vektorene AC og AB definerer en trekant, så er arealet lik halvparten av kryssproduktet mellom vektorene:
A
=
1
2
|
A
B
×
A
C
|
{\displaystyle A={\frac {1}{2}}|AB\times AC|}
.
=== Koordinatform ===
I analytisk geometri kan en beskrive en trekant ved hjelp av koordinater til hjørnene. Dersom et hjørne av trekanten er i origo O = (0, 0), og de to andre hjørnene er i punktene P1 = (x1, y1) og P2 = (x2, y2), så
er arealet av trekanten OP1P2 gitt ved determinanten
A
=
1
2
det
(
x
1
x
2
y
1
y
2
)
=
1
2
(
x
1
y
2
−
x
2
y
1
)
{\displaystyle A={\frac {1}{2}}\det {\begin{pmatrix}x_{1}&x_{2}\\y_{1}&y_{2}\end{pmatrix}}={\frac {1}{2}}{\big (}x_{1}y_{2}-x_{2}y_{1}{\big )}}
Fortegnet avhenger av om hjørnene er plassert med eller mot klokkeretningen.
For en trekant med tre vilkårlig plasserte hjørner A,B og C kan en bruke at dens areal er gitt ved summen av arealene til de tre trekantene OAB, OBC og OCA. Fra den forrige formelen følger det da at
A
=
1
2
(
x
A
y
B
−
x
B
y
A
+
x
B
y
C
−
x
C
y
B
+
x
C
y
A
−
x
A
y
C
)
{\displaystyle A={\frac {1}{2}}{\big (}x_{A}y_{B}-x_{B}y_{A}+x_{B}y_{C}-x_{C}y_{B}+x_{C}y_{A}-x_{A}y_{C}{\big )}}
Dette kan igjen skrives mer kompakt som en determinant,
A
=
1
2
det
(
x
A
x
B
x
C
y
A
y
B
y
C
1
1
1
)
=
1
2
(
x
A
−
x
C
)
(
y
B
−
y
A
)
−
1
2
(
x
A
−
x
B
)
(
y
C
−
y
A
)
.
{\displaystyle {\begin{alignedat}{2}A&={\frac {1}{2}}\det {\begin{pmatrix}x_{A}&x_{B}&x_{C}\\y_{A}&y_{B}&y_{C}\\1&1&1\end{pmatrix}}\\&={\frac {1}{2}}(x_{A}-x_{C})(y_{B}-y_{A})-{\frac {1}{2}}(x_{A}-x_{B})(y_{C}-y_{A}).\end{alignedat}}}
=== Herons formel ===
Formen til en trekant er bestemt entydig ut fra lengden av sidene. Arealet kan derfor bestemmes ut fra sidelengdene alene, ved den såkalte Herons formel:
A
=
s
(
s
−
a
)
(
s
−
b
)
(
s
−
c
)
{\displaystyle A={\sqrt {s(s-a)(s-b)(s-c)}}}
I formelen er s er semiperimeteren, altså den halve omkretsen. De følgende formene er alternative versjoner av Herons formel:
A
=
1
4
(
a
2
+
b
2
+
c
2
)
2
−
2
(
a
4
+
b
4
+
c
4
)
=
1
4
2
(
a
2
b
2
+
a
2
c
2
+
b
2
c
2
)
−
(
a
4
+
b
4
+
c
4
)
=
1
4
(
a
+
b
−
c
)
(
a
−
b
+
c
)
(
−
a
+
b
+
c
)
(
a
+
b
+
c
)
.
{\displaystyle {\begin{alignedat}{2}A&={\frac {1}{4}}{\sqrt {(a^{2}+b^{2}+c^{2})^{2}-2(a^{4}+b^{4}+c^{4})}}\\&={\frac {1}{4}}{\sqrt {2(a^{2}b^{2}+a^{2}c^{2}+b^{2}c^{2})-(a^{4}+b^{4}+c^{4})}}\\&={\frac {1}{4}}{\sqrt {(a+b-c)(a-b+c)(-a+b+c)(a+b+c)}}.\end{alignedat}}}
=== Trigonometrisk form ===
Når to sidelengder og vinkelen mellom dem er kjent, så er arealet gitt ved
A
=
1
2
a
b
sin
γ
=
1
2
b
c
sin
α
=
1
2
c
a
sin
β
{\displaystyle A={\frac {1}{2}}ab\sin \gamma ={\frac {1}{2}}bc\sin \alpha ={\frac {1}{2}}ca\sin \beta }
Formelen framkommer ved å uttrykke hver av høydene i trekanten ved hjelp av en side og sinus til en vinkel.
Da sin α = sin (π − α) = sin (β + γ), og tilsvarende for de to andre vinklene, så gjelder også at
A
=
1
2
a
b
sin
(
α
+
β
)
=
1
2
b
c
sin
(
β
+
γ
)
=
1
2
c
a
sin
(
γ
+
α
)
.
{\displaystyle A={\frac {1}{2}}ab\sin(\alpha +\beta )={\frac {1}{2}}bc\sin(\beta +\gamma )={\frac {1}{2}}ca\sin(\gamma +\alpha ).}
Kjenner en to av vinklene og én av sidelengdene, så kan en bruke formelen
A
=
b
2
(
sin
α
)
(
sin
(
α
+
β
)
)
2
sin
β
.
{\displaystyle A={\frac {b^{2}(\sin \alpha )(\sin(\alpha +\beta ))}{2\sin \beta }}.}
== Sirkler knyttet til en trekant ==
=== Omsirkelen ===
Enhver trekant har en entydig bestemt sirkel som går gjennom alle de tre hjørnene i trekanten. Denne sirkelen kalles den omskrevne sirkelen til trekanten eller også omsirkelen. Senter i den omskrevne sirkelen ligger i skjæringspunktet til de tre normalene som går gjennom midtpunktet til hver av sidekantene, og dette punktet kalles omsenteret. I en spiss trekant ligger omsenteret innenfor trekanten, mens en stumpvinklet trekant har senteret utenfor trekanten. I en rettvinklet trekant ligger omsenteret på hypotenusen.
Omvendt gjelder også at dersom en trekant ABC har en omsirkel med diameter langs AB, da er vinkelen C rett. Dette resultatet er en form for Thales' setning.
Radien i en omsirkel R er gitt ved
R
=
a
b
c
4
A
.
{\displaystyle R={\frac {abc}{4A}}.\,}
Her er a, b og c sidelengder, og A er arealet.
=== Innsirkelen ===
En innskreven sirkel til en trekant eller innsirkelen er en sirkel som tangerer alle tre sidekantene i trekanten. Den har sentrum i skjæringpunktet mellom halveringslinjene til de tre vinklene i trekanten. Dette punktet kalles innsenteret til trekanten.Også i en innsirkel er radien relatert til arealet av trekanten. Radien i innsirkelen r er gitt ved
r
=
2
A
o
{\displaystyle r={\frac {2A}{o}}\,}
der o er omkretsen av trekanten. Ved å bruke Herons formel og sammenhengen 2s = o, så kan denne skrives som
r
=
(
s
−
a
)
(
s
−
b
)
(
s
−
c
)
s
.
{\displaystyle r={\sqrt {\frac {(s-a)(s-b)(s-c)}{s}}}.}
Avstanden mellom innsenteret og omsenteret d er gitt ved Eulers trekantformel:
d
2
=
R
(
R
−
2
r
)
{\displaystyle d^{2}=R(R-2r)\,}
Fra denne følger også den såkalte Eulers ulikhet, som relaterer radien i omsirkelen og radien i innsirkelen:
R
≥
2
r
.
{\displaystyle R\geq 2r.}
=== Tangeringssirkler ===
Enhver trekant har tre ytre tangeringssirkler, tre sirkler som hver for seg tangerer én sidekant og forlengelsen av de to andre. Tangeringssirklene ligger utenfor trekanten.
Innsenteret til trekanten og sentrene i de tre tangeringssirklene danner sammen et såkalt ortosentrisk system. Dette er et system av fire punkter, der ett av punktene er ortosenter i en trekant med hjørner i de tre andre punktene. Systemet er symmetrisk, slik at uansett hvilke tre punkt en velger for å definere trekanten, så er det fjerde punktet ortosenteret.
=== Nipunktssirkelen ===
Nipunktssirkelen til en trekant går gjennom ni punkt som alle er knyttet til trekanten:
På hver side, et midtpunkt
På hver side, punktet der høyden treffer sidekanten
På hver av de tre høydene, midtpunktet mellom hjørnet og ortosenteret.Sirkelen kalles også Feuerbachs sirkel, eulersirkelen og terquemsirkelen. Radien i nipunktssirkelen er lik halve radien i omsirkelen. Senteret ligger på den såkalte Euler-linjen.
Innsirkelen ligger inne i nipunktssirkelen og tangerer denne, og i tillegg vil nipunktssirkelen tangere alle de tre ytre tangeringssirklene. Dette er et berømt resultat, kjent som Feuerbachs teorem. Punktet der innsirkelen og nipunktssirkelen tangerer kalles Feuerbach-punktet.
== Figurer innskrevet i en trekant ==
En figur er innskrevet i en trekant dersom figuren har felles punkt med trekanten og ingen punkt som ligger utenfor trekanten. Et innskrevet polygon skal ha alle hjørnene på trekantsidene.. Innsirkelen omtalt i avsnittet over er et eksempel på en figur innskrevet i en trekant. Et klassisk problem i geometri forsøker å finne sidelengden i et kvadrat innskrevet i en gitt trekant.
En innskrevet trekant definert ved at hjørnene ligger på tangeringspunktet mellom innsirkelen og trekanten kalles for kontakttrekanten.En innellipse er en ellipse innskrevet i en trekant. I Steiners innellipse ligger senterpunktet til innellipsen i trekantens tyngdepunkt og ellipsen tangerer midtpunktet på hver av de tre sidene.En medialtrekant er en innskrevet trekant som har hjørner på midtpunktene til de tre sidekantene i den opprinnelige trekanten. Begrepet mediantrekant blir brukt delvis synonymt med medialtrekant, delvis om en trekant der sidekantene er parallelle med og like lange som medianene i en annen trekant.
== Euler-linjen ==
I en trekant som ikke er likesidet er den såkalte Euler-linjen en rett linje som går gjennom ortosenteret, omsenteret, tyngdepunktet, det såkalte Exeter-punktet og i tillegg senteret i nipunktsirkelen. Den sveitsiske matematikeren Leonhard Euler viste i 1765 at de tre førstnevnte punktene ligger på én og samme rette linje. I en likebeint trekant ligger også innsenteret på Euler-linjen.
== Trekanter i ikke-euklidsk geometri ==
I ikke-euklidsk geometri gjelder ikke parallellaksiomet, og trekantegenskaper velkjente fra klassisk geometri trenger ikke lenger være tilstede. Ikke-euklidsk geometri vil opptre i geometri for generelle flater, for eksempel andregradsflater.
Geometri på en kuleflate kalles sfærisk geometri, og en trekant kalles tilsvarende en sfærisk trekant. I en sfærisk trekant er sidekantene sirkelbuer. I en slik trekant vil vinkelsummen være større enn 180°. Det er for eksempel mulig å definere en trekant der alle tre vinklene er lik 90°! Jordkloden er tilnærmet lik en kuleflate, og rettvinklede sfæriske trekanter spiller en viktig rolle i navigasjon.
Sidelengdene i en sfærisk trekant måles vanligvis med vinkelmål, ikke lengeenheter. En form for cosinussetningen gjelder også for sfæriske trekanter.
I motsetning til en plan trekant, så vil en sfærisk trekant være entydig bestemt når de tre vinklene i trekanten er gitt. En plan trekant er entydig bestem dersom en kjenner to sidelengder og de motstående vinklene, men dette er ikke tilfelle for en sfærisk trekant.I hyperbolsk geometri vil det eksistere en trekant der vinkelsummen er mindre enn 180°. Sidelengdene i et hyperbolsk triangel kan bli uendelig store, men arealet er alltid mindre enn π.
== Bruk av trekantgeometri ==
=== Trekanter i fagverk ===
Trekanter er mye brukt i ulike konstruksjoner, på grunn av formens evne til å ta imot trykk og strekk. I et såkalt fagverk er trekanten et grunnleggende element. Fagverk er et rammeverk brukt i brobygging, husbygging, tårn og heisekraner.
=== Triangulering i landmåling ===
Ved triangulering i landmåling bestemmes avstanden til et punkt ved hjelp av trekantgeometri. Vinkelen til punktet fra begge endene av en grunnlinje måles. Posisjonen til det tredje punktet kan så bestemmes fra en trekant med kjent grunnlinje og to kjente vinkler.
=== Triangulering i datagrafikk ===
I datagrafikk kan triangler brukes til å beskrive legemer som skal visualiseres. Legemet visualiseres så som en samling av trekanter. Visualisering av trekanter kan gjøres svært raskt, og det eksisterer mange effektive algoritmer for beregninger som inngår. Bruk av trekanter er et spesialtilfelle av polygonbasert visualisering.
=== Triangulering i elementmetoder ===
Endelig-elementmetoder er numeriske metoder for tilnærmet løsning av partielle differensialligninger. Området der differensialligningene er definert kan trianguleres, og ligningene kan diskretiseres på den gitte trianguleringen. Metodene bør være slik at dess mindre trekantene er, dess mer nøyaktig er den tilnærmede løsningen.
Løsning av partielle differensialligninger med trekant-baserte endelig-element-metoder har svært mange anvendelsesområder innenfor teknikk og vitenskap, for eksempel i styrkeberegninger for konstruksjoner.
=== Ternærdiagram ===
Et ternærdiagram eller ternærplott er en grafisk framstilling i en likebeint trekant av forholdet mellom tre variable som alltid summerer seg til en konstant verdi. En slik grafisk framstilling er vanlig for eksempel i kjemi og mineralogi, når det er behov for å studere en sammensetning av tre komponenter. De tre variablene kan for eksempel være andelen av hvert stoff, og summen er 1 eller 100%.
De tre variablene a, b og c skal alltid ha en fast sum K, slik at a + b + c = K. Er to variable kjent, så er dermed den tredje også bestemt. Siden systemet har to frihetsgrader, så kan sammenhengen framstilles i planet. Langs en sidekant i trekanten er en av variablene lik null.
== Historie ==
Geometri, inkludert studiet av trekanter, har dype røtter i matematikkens oldtid. Ifølge historikeren Herodot ble geometrien født i Egypt, da man hadde behov for å måle opp jordbruksland som var blitt oversvømt av Nilen.
=== Egypt og Mesopotamia ===
Den berømte Rhind-papyrusen fra Egypt omkring 1650 f.Kr inneholder blant mye annet en metode for å beregne arealet av en likebeint trekant. I bygging av pyramider var det behov for å bygge sidene med konstant stigningstall, og egypterne utviklet en primitiv form for trigonometri. Det er blitt hevdet at egypterne kjente til Pytagoras' læresetning, men det finnes ikke direkte bevis for dette i etterlatte manuskript.
I en tavle med kileskrift fra Mesopotamia forekommer en rekke med tre og tre tall, som alle oppfyller Pytagoras' læresetning, såkalte pytagoreiske tripler Tavlen går under navnet Plimpton 322 og er tidfestet til å være fra tidsperioden 1900 - 1600 f.Kr. Det finnes ikke indikasjoner på at babylonerne kjente beviset for læresetningen. Både babylonerne og egypterne brukte egenskaper til formlike trekanter.
=== Antikken fram til Euklid ===
Den greske filosofen Tales fra Milet levde omkring 600 f.Kr og blir tillagt å ha ført bevis for at vinklene ved grunnlinjen i en likebeint trekant er like. Han skal også ha bevist at to trekanter med to parvis like store vinkler og to like sider er kongruente. Thales arbeid er bare kjent indirekte, gjennom andres omtale.
Pytagoras var en gresk filosof, mystiker og matematiker i fra øya Samos, født ca. 580 f.Kr. I Kroton i Italia grunnla han en skole der elevene måtte studere både matematikk, religion og filosofi. Pytagoreerne var et fellesskap der renselse av sjelen skulle oppnås gjennom et strengt levesett og gjennom religiøse ritualer. I ritualene inngikk elementer av både filosofi og matematikk.
Antagelig fikk pytagoreerne kunnskap om det som i dag kalles for Pytagoras' læresetning fra Babylon. I antikken ble Pytagoras gitt æren for å ha bevist denne læresetningen, men det finnes ikke direkte bevis på at dette var tilfelle.
Pytagoreerne rangerte aritmetikk over geometri, og bevegelsen fikk stor innflytelse på utvikling av matematikk i hundreårene som fulgte. Trekantgeometri spilte likevel en viktig rolle i en rekke arbeid i fra denne perioden, ikke minst i studiet av proporsjoner. Platon grunnla omkring 387 f.Kr et akademi i Athen, kjent for innskriften «La ingen som er uvitende i geometri komme inn her».
Den greske matematikeren Euklid blir ofte kalt «geometriens far». Han var virksom i Alexandria omkring tre hundre år før Kristus. Fem manuskript er kjent fra Euklid, og i arbeidet Deling av figurer drøfter han et problem der en vilkårlig trekant skal deles i to av en linje parallell med grunnlinjen, slik at arealet av trekanten blir delt i nøyaktig to like deler. Mest kjent er imidlertid Euklid for verket Elementer, der han som den første matematikeren bygger opp teorien fra et sett av aksiomer. De første seks kapitlene er dedikert til plangeometri. Her gir Euklid blant annet et bevis for Pytagoras' læresetning, og også for det «inverse» teoremet. Senere har en rekke andre former for bevis blitt utledet.
I Elementer bok II, problem 13, gir Euklid også en form for cosinussetningen.
Sammen med Euklid regnes Arkimedes og Apollonios fra Perge som de tre store matematikerne i perioden 300 - 200 f.Kr. Apollonios er spesielt kjent for arbeid i geometri. Teoremet som er oppkalt etter han er første gang beskrevet i verket Almagest, skrevet av Klaudios Ptolemaios omkring to hundre år etter Kristus.
=== Antikken etter Euklid ===
I studiet av geometri som fulgte Euklid vokste det også langsomt fram former for trigonometri - teori for sammenheng mellom trekantsider og vinkler. Bidragene kom fra en rekke matematikere, men Hipparkus fra Nikea (ca. 180-ca. 125 f.Kr) har fått tilnavnet «trigonometriens far», som den første som satte sammen en trigonometrisk tabell. Den tidlige trigonometrien var i hovedsak knyttet til korder i en sirkel, ikke til trekanter. Hipparkus var motivert av problem i astronomi, og også den videre utviklingen av trigonometri var i svært lang tid tett knyttet til astronomi, landmåling og navigasjon. Først på 1600-tallet innså en at trigonometri kunne ha et langt videre bruksområde, for eksempel i fysikk.
Heron levde som Euklid i Alexandria, men tre til fire hundre år senere, omkring 10-70 e.Kr. Han var både ingeniør og matematiker, og som det siste er han mest kjent for formelen for å beregne arealet av en trekant fra sidelengdene. Formelen opptrer for første gang i Herons arbeid Metrica, men var antageligvis kjent også før Herons tid. Heron er den første som er kjent for å bruke piktogrammet Δ som symbol for en trekant i tekst.Blant matematikerne fra Alexandria var også Menelaos, som i verket Sphaerica studerte trekantgeometri på en kuleflate. Dette er det eneste arbeidet som er bevart etter Menelaos, som levde omkring 100 e.Kr.
Ptolemaios' verk Almagest er en svært viktig kilde til kunnskap om gresk geometri og trigonometri. Verket er skrevet omkring 200. Som Hipparkus var Ptolemaios motivert av astronomi.
Også Pappos (3. - 4. århundre) var fra Alexandria, og han regnes som en av de siste store greske matematikerne. I det mest kjente arbeidet Synagoge («Samling» ) gir han et bevis for en utvidet form for Pytagoras' læresetning, for en vilkårlig trekant.
=== Kina og India ===
Del eldste kinesiske matematiske skriftene indikerer at også kinesisk geometri er vokst fram fra praktiske problem i landmåling. I verket Ni kapitler om den matematiske kunst (Jiǔzhāng Suànshù) omhandler det siste kapittelet geometri for rettvinklede trekanter. Verket er ikke nøyaktig tidfestet, men er antagelig satt sammen før 200 f.Kr. Her forekommer det såkalte «Brukne-bambus-problemet»: En rett bambusplante 10 enheter lang er brukket, slik at toppen av treet danner en hypotenus i en trekant og treffer bakken 3 enheter fra foten av treet. Problemet er å bestemme høyden opp til bruddstedet, og løsningen krever bruk av Pytagoras' læresetning.
Basert på gresk matematikk videreutviklet indiske matematikere trigonometri, og sinusfunksjonen ble introdusert i det indiske astronomiske verket Siddhanta fra omkring 400.
=== Etter antikken ===
Etter den greske storhetstiden lå det meste av geometri lenge nede, utenfor interesseområdet til vitenskapen. Arabiske matematikere tok imidlertid vare på interessen for trigonometri og astronomi, og ble formidlere av både indiske, gresk og egen kunnskap til Europa. Thābit ibn Quarra (826-901) ga flere alternative bevis for Pytagoras' læresetning og også en generalisering av læresetningen til generelle trekanter. Perseren Nasir al-Din al-Tusi (1201-1274) var den første som behandlet trigonometri uavhengig av astronomi og skrev et systematisk fem-binds verk om plan- og sfæriske trigonometri.
Leonardo Fibonacci (1170-1250) er kjent for å ha introdusert arabiske tall i vesten, i verket Liber Abaci. Han utga i 1220 også boka Practica Geometriae, der han blant annet beviser at medianene i en trekant deler hverandre i forholdet 1:2. Boka inneholder også en analog til Pytagoras' læresetning i tre dimensjoner.
Boka De triangulis omnimodus («Om trekanter av alle slag»), av den tyske matematikeren, astronomen og biskopen Regiomontanus (1436-1476), var et av de første rene verkene om trigonometri i Europa. Boka ble utgitt i 1533, etter Regiomontanus' død, men verket er skrevet omkring 1464. Arbeidet til Regiomontanus ble gjort kjent ikke minst på grunn av videreformidling av astronomen Nikolaus Kopernikus (1473-1543). Georg Joachim Rheticus (1514-1574) var elev hos Kopernicus, og i tobindsverket Opus palatinum de triangulis fortsatte han arbeidet til Regiomontanus og Kopernikus: Her ble trigonometri for første gang knyttet til en rettvinklet trekant og ikke til en sirkelkorde.
Først på 1600-tallet begynte interessen for geometri å ta seg opp for fullt i Europa. René Descartes (1596-1650) innførte med verket La Géométrie analytisk geometri, en kombinasjon av geometri og algebra. Arkitekten og ingeniøren Girard Desargues (1591-1661) arbeidet med problemer knyttet til perspektiv og kan regnes som en grunnlegger av projektiv geometri, studiet av geometriske egenskaper som er bevart under transformasjon av figurer. Arbeidet ble ikke forstått og langt på vei neglisjert i samtiden. Desargues' teorem gir vilkår for at to trekanter skal være i perspektiv og ble først publisert av Abraham Bosse etter Desargues' død. Boss var en venn og elev av Desargues.
Giovanni Ceva (1648-1734) var en italiensk professor i matematikk ved universitetet i Mantova. Han var spesielt interessert i geometri og er i dag mest kjent for å bevise teoremet som bærer navnet hans. Han gjenoppdaget og publiserte også det såkalte Menelaos' teorem for en trekant.
Bruk av bokstavene a, b og c for trekantlengdene og A, B og C for de motstående hjørnene ble introdusert av den sveitsiske matematikeren Leonhard Euler (1707-1783). Han brukte også bokstavene r, R og s for henholdsvis radien i en innsirkel, radien i en omsirkel og semiperimeteren. Formelen for radien i en omsirkel ble først utledet av Euler.
De to franskmennene Gaspard Monge (1746-1818) og Lazare Carnot (1753-1823) regnes som grunnleggere av moderne geometri. Fransk var også Jean-Victor Poncelet (1788-1867) som etter at arbeidet til Desargues var gått i glemmeboken kan sies å ha «gjenfødt» projektiv geometri. Sammen med Charles Brianchon (1785-1864) publiserte han i 1820-21 et artikkel som for første gang omtaler nipunktssirkelen. Når sirkelen ofte blir gitt navn etter Karl Wilhelm Feuerbach (1800-1834), så
skyldes dette at Feuerbach publiserte mer omfattende teori i 1822. Imidlertid beskrev også han bare seks av punktene knyttet til sirkelen. Det såkalte Feuerbachs teorem knytter sammen nipunktssirkelen, innsirkelen og de tre ytre tangeringssirklene forbundet med en trekant, et resultat som er blitt karakterisert som «det vakreste teorem i elementær geometri som er blitt oppdaget siden Euklid». Et alternativt bevis for dette teoremet ble gitt i 1842 av Olry Terquem (1782-1862), som også utvidet antall karakteristiske punkt knyttet til nipunktssirkelen fra seks til ni.
Nipunktssirkelen ble uavhengig av andre arbeid også oppdaget av Jakob Steiner (1796-1863), som i tillegg har gitt navnet til «Steiners innellipse». Steiner var født i Sveits, men var utdannet og arbeidet i Tyskland. Han regnes som en av de betydeligste matematikerne innenfor fagområdet geometri i moderne tid.
Den tyske matematikeren Moritz Pasch (1843-1930) ga i 1882 ut Vorlesungen über neuere Geometrie, der han blant annet viser at Euklid implisitt brukte geometriske egenskaper som ikke var dekket av postulatene han ga. Det som senere er blitt kalt Pasch' aksiom ble lansert for å komplettere Euklid. Løst kan dette formuleres som at når en linje krysser en trekantside, så må linjen også krysse en av de andre to sidene i trekanten. I 1899 publiserte David Hilbert (1862-1943) Grundlagen der Geometrie, der han bygger opp geometri aksiomatisk. Aksiomene skal gi et moderne fundament for euklidsk geometri. Ett av aksiomene omhandler kongruens av trekanter.
== Se også ==
Gyllen trekant, en likebeint trekant der forholdet mellom grunnlinjen og en sidekant er relatert til det gyldne snitt
Keplertrekant, en rettvinklet trekant der forholder mellom sidelengdene er relatert til det gyldne snitt
Pascals trekant, en trekantformet grafisk framstilling av binomialkoeffisienter
Penrosetriangel, en «umulig» tredimensjonal trekant
Trekanttall, et tall som kan angi antall objekter brukt til å lage en likesidet trekant
Triangel (heraldikk), en likesidet trekant i heraldikk
Triangel, et trekantet musikkinstrument
== Referanser ==
== Litteratur ==
Byrge Birkeland, Trygve Breiteig, Hans Erik Borgersen (2009). MA-132 Geometri. Kompendium (PDF). Kristiansand: Universitetet i Agder. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Kristian Ranestad (2007). Geometri i planet (PDF). Oslo: Universitetet i Oslo. C.B.Boyer (1968). A history of mathematics. Princeton, USA: John Wiley & Sons, Inc. ISBN 0-691-02391-3. | En trekant er et polygon med tre sidekanter og tre hjørner, en geometrisk figur sammensatt av tre linjestykker. I euklidsk geometri er dette den enkleste form for polygon. | 9,984 | 9,984 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jetnamsklumpen | 2023-02-04 | Jetnamsklumpen | ['Kategori:14°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Hattfjelldal', 'Kategori:Fjell i Røyrvik', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Jetnamsklumpen (sørsamisk: Jitnemensnuhkie) er et fjell i Børgefjell nasjonalpark, på kommune- og fylkesgrensen mellom Røyrvik i Trøndelag og Hattfjelldal i Nordland. Toppen ligger på 1 512,9 meter over havet, og er det høyeste punktet i Røyrvik kommune.
| Jetnamsklumpen (sørsamisk: Jitnemensnuhkie) er et fjell i Børgefjell nasjonalpark, på kommune- og fylkesgrensen mellom Røyrvik i Trøndelag og Hattfjelldal i Nordland. Toppen ligger på 1 512,9 meter over havet, og er det høyeste punktet i Røyrvik kommune.
== Referanser == | Jetnamsklumpen (sørsamisk: Jitnemensnuhkie) er et fjell i Børgefjell nasjonalpark, på kommune- og fylkesgrensen mellom Røyrvik i Trøndelag og Hattfjelldal i Nordland. Toppen ligger på meter over havet, og er det høyeste punktet i Røyrvik kommune. | 9,985 | 9,985 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ulrich_Zwingli | 2023-02-04 | Ulrich Zwingli | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1531', 'Kategori:Fødsler 1. januar', 'Kategori:Fødsler i 1484', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra kanton Sankt Gallen', 'Kategori:Reformatorer', 'Kategori:Reformerte teologer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stiftere av kristne trosretninger', 'Kategori:Sveitsiske katolske prester', 'Kategori:Sveitsiske teologer'] | Ulrich Zwingli (også Huldrych Zwingli) (født 1. januar 1484 i Wildhaus, Sveits, død 11. oktober 1531 i Kappel am Albis) var en teolog som regnes som grunnlegger av den reformerte kirke.
| Ulrich Zwingli (også Huldrych Zwingli) (født 1. januar 1484 i Wildhaus, Sveits, død 11. oktober 1531 i Kappel am Albis) var en teolog som regnes som grunnlegger av den reformerte kirke.
== Liv og virke ==
Zwingli studerte i Wien og Basel og tjenestegjorde som prest i Grossmünster i Zürich fra 1519. Han var fra begynnelsen av tilhenger av Erasmus av Rotterdam, men utviklet etter 1519 en reformatorisk oppfatning i forbindelse med sine studier av Paulus og Augustinus. Etter noen disputter med katolikkene anerkjente magistraten Zwinglis standpunkt som det rette, og reformasjonen ble gjennomført i Zürich.
I 1530 hadde Zwinglis reformasjon spredt seg til Bern, Basel, Bodensjø-området og Strassburg. Derimot mislyktes forsøket i å utbre den til de katolske kantonene i Sveits med makt. Zwingli falt i slaget ved Kappeln, der han deltok som feltprest.
Forsøket på å nå et felles standpunkt med Martin Luther ved religionssamtalene i Marburg (Marburger Religionsgespräche) i 1529 mislyktes på grunn av uenighet om nattverden. Zwingli så på nattverden som en symbolsk handling, mens Luther mente at Jesus Kristus var til stede i kjøtt og blod.
Gjennom Heinrich Bullinger, Zwinglis etterfølger som leder for kirken i Zürich, virket Zwinglis lære videre og influerte den reformerte teologien, dog i mindre omfang enn Jean Calvin.
== Verker ==
De vera et falsa religione (Zürich 1525)
Amica exegesis (1527)
Fidei ratio (Zürich 1530)
Christianae fidei brevis et clara expositio ad regem christianum (Zürich 1536)
Sämtliche Werke (Zürich 1545 u. 1581)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hottinger, Huldreich Zwingli und seine Zeit (Zürich 1842)
Tichler, Zwingli, de kerkhervormer (Utr. 1857-58, 2 Bde.)
Christoffel, Zwinglis Leben und ausgewählte Schriften (Elberf. 1857, 2 Bde.)
Mörikofer, Ulrich Zwingli (Leipz. 1867-69, 2 Bde.)
Zeller, Das theologische System Zwinglis (Tübing. 1853)
Sigwart, Ulrich Zwingli (Stuttg. 1855)
Spörri, Zwingli-Studien (Leipz. 1866)
Werder, Zwingli als politischer Reformator (Basel 1882)
A. Baur, Zwinglis Theologie (Halle 1885- 89, 2 Bde.)
Witz, Ulrich Zwingli, Vorträge (Gotha 1884).
Ulrich Gäbler, Huldrych Zwingli. Eine Einführung in sein Leben und sein Werk, Evangelische Verlagsanstalt: Berlin 1985.
== Eksterne lenker ==
Zwingli-Seite des Kirchlichen Informationsdienstes der Ev.-ref. Landeskirche des Kantons Zürich
Zwingli: Staat als weltliche Form des Gottesvolkes Arkivert 2. april 2003 hos Wayback Machine.
Texte von Zwingli | Ulrich Zwingli (også Huldrych Zwingli) (født 1. januar 1484 i Wildhaus, Sveits, død 11. | 9,986 | 9,986 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ceres_Bryggerierne | 2023-02-04 | Ceres Bryggerierne | ['Kategori:1856 i Danmark', 'Kategori:Aarhus', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Danske bryggerier', 'Kategori:Danske hoffleverandører', 'Kategori:Selskaper etablert i 1856'] | Ceres Bryggerierne er et bryggeri i Århus, Danmark. Det ble grunnlagt av kjøpmannen M. C. Lottrup, sammen med A. S. Aagard og Knud Redelien, i 1856. De ga det navn etter den romerske gudinnen Ceres, som var gudinne for markens grøde.
Lottrup lyktes, og var i stand til å utvide bryggeriet betraktelig etter ti år. Hans svigersønn, L. Christian Meulengracht, tok over etter ham, og utvidet ytterligere, før han solgte virksomheten til Østjyske Bryggerier. Ceres er i dag en selvstendig enhet innenfor Bryggerigruppen.
I 1914 ble Ceres leverandør til det danske hoff.
Ceres er i dag en del av Royal Unibrew A/S. | Ceres Bryggerierne er et bryggeri i Århus, Danmark. Det ble grunnlagt av kjøpmannen M. C. Lottrup, sammen med A. S. Aagard og Knud Redelien, i 1856. De ga det navn etter den romerske gudinnen Ceres, som var gudinne for markens grøde.
Lottrup lyktes, og var i stand til å utvide bryggeriet betraktelig etter ti år. Hans svigersønn, L. Christian Meulengracht, tok over etter ham, og utvidet ytterligere, før han solgte virksomheten til Østjyske Bryggerier. Ceres er i dag en selvstendig enhet innenfor Bryggerigruppen.
I 1914 ble Ceres leverandør til det danske hoff.
Ceres er i dag en del av Royal Unibrew A/S. | Ceres Bryggerierne er et bryggeri i Århus, Danmark. Det ble grunnlagt av kjøpmannen M. | 9,987 | 9,987 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Friedrich_Maximilian_von_Klinger | 2023-02-04 | Friedrich Maximilian von Klinger | ['Kategori:Arméoffiserer', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor referanser mangler oversettelse', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 13. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1831', 'Kategori:Fødsler 17. februar', 'Kategori:Fødsler i 1752', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Frankfurt am Main', 'Kategori:Personer i utlendighet', 'Kategori:Russiske generaler', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske lyrikere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere', 'Kategori:Østerriksk-ungarsk militærpersonell'] | Friedrich Maximilian von Klinger (født 17. februar 1752 i Frankfurt am Main, død 1831 i Tartu) var en tysk dikter, forfatter og general i den russiske hær. Han hører til de mest betydningsfulle dramatikere i Sturm und Drang-perioden, som fikk navn etter hans skuespill Sturm und Drang. Skuespillet ble urfremført i 1777 av Seylersche Schauspiel-Gesellschaft, der Klinger var teaterdikter i to år.
| Friedrich Maximilian von Klinger (født 17. februar 1752 i Frankfurt am Main, død 1831 i Tartu) var en tysk dikter, forfatter og general i den russiske hær. Han hører til de mest betydningsfulle dramatikere i Sturm und Drang-perioden, som fikk navn etter hans skuespill Sturm und Drang. Skuespillet ble urfremført i 1777 av Seylersche Schauspiel-Gesellschaft, der Klinger var teaterdikter i to år.
== Verker ==
Otto (ridderdrama), 1775
Das leidende Weib (sørgespill), 1775
Zwillinge (sørgespill), 1776
Die neue Arria (sørgespill), 1776
Simsone und Grisaldo (skuespill), 1776
Sturm und Drang (skuespill), 1776
Szenen aus Pyrrhus Leben und Tod (dramatisk fragment), 1776–1779
Der verbannte Göttersohn (dramatisk fragment), 1777
Orpheus (Roman i fem deler), 1778–1780
Stilpo und seine Kinder (sørgespill), 1780
Prinz Seidenwurm (lystspill), 1780
Der Derwisch (komedie), 1780
Prinz Formosos Fiedelbogen und der Prinzeßin Sanaclara Geige (roman), 1780
Plimplamplasko, der hohe Geist, heut Genie (satire, sammen med Lavater og Jakob Sarasin), 1780
Die falschen Spieler (luystspill), 1782
Der Schwur (i annen versjon Der Schwur gegen die Ehe) (lystspill), fra 1782/83, trykket i Theater 1786–1787
Elfride (tragedie), 1783
Die Geschichte vom Goldenen Hahn (roman), 1785
Konradin (sørgespill), fra 1784, trykket i Theater 1786-1787
Der Günstling (skuespill), fra 1785, trykket i Theater 1786-1787
Medea oder Das Schicksal (senere kalt Medea in Korinth) (sørgespill), fra 1786, trykket i Theater 1786-1787
Aristodemos (sørgespill), fra 1787, trykket i Neues Theater 1790
Roderico (sørgespill), fra 1788, trykket i Neues Theater 1790
Damokles (sørgespill), fra 1788, trykket i Neues Theater 1790
Die zwo Freundinnen (lytstspill), fra 1788, trykket i Neues Theater 1790
Oriantes (tragedie), 1790
Bambino's sentimentalisch-politische, comisch-tragische Geschichte (overarbeidelse av Orpheus), 1791
Medea auf dem Kaukasus (sørgespill), 1791
Fausts Leben, Thaten und Höllenfahrt (roman), 1791
Geschichte Giafars des Barmeciden (roman), 1792-1794
Geschichte Raphaels de Aquillas (roman), 1793
Reisen vor der Sündfluth (roman), 1795
Der Faust der Morgenländer, oder Wanderungen Ben Hafis (roman), 1797
Geschichte eines Teutschen der neuesten Zeit (roman), 1798
Sahir, Eva's Erstgeborener im Paradiese (Üoverarbeidelse av Goldnen Hahn), 1798
Der Weltmann und der Dichter (roman), 1798
Das zu frühe Erwachen des Genius der Menschheit (romanfragment), 1803
Betrachtungen und Gedanken über verschiedene Gegenstände der Welt und der Literatur, 1803-1805Mellom 1809 og 1816 utkom hans samlede verker i Königsberg (utgitt av Nicolovius), og i 1810 i Wien «Sämmtliche philosophischen Romane», begge i tolv bind.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Adalbert Elschenbroich: «Klinger, Friedrich Maximilian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 12, Duncker & Humblot, Berlin 1980, ISBN 3-428-00193-1, s. 83–89 (digitalisering).
Michael Müller: Philosophie und Anthropologie der Spätaufklärung. Der Romanzyklus Friedrich Maximilian Klingers. Wiss.-Verl. Rothe, Passau 1992 (= Passauer Schriften zu Sprache und Literatur; 4), ISBN 3-927575-06-2.
Fritz Osterwalder: Die Überwindung des Sturm und Drang im Werk Friedrich Maximilian Klingers. Die Entwicklung der republikanischen Dichtung in der Zeit der Französischen Revolution. Schmidt, Berlin 1979 (= Philologische Studien und Quellen; 96) ISBN 3-503-01288-5.
(de) Erich Schmidt: «Klinger, Friedrich Maximilian von». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 16, Duncker & Humblot, Leipzig 1882, s. 190–192.
Harro Segeberg: Friedrich Maximilian Klingers Romandichtung. Untersuchungen zum Roman der Spätaufklärung. Winter, Heidelberg 1974. (= Probleme der Dichtung; 14) ISBN 3-533-02315-X.
== Eksterne lenker ==
16. Band, S. 190, Allgemeine Deutsche Biographie, 55 Bände, 1875-1912 | Friedrich Maximilian von Klinger (født 17. februar 1752 i Frankfurt am Main, død 1831 i Tartu) var en tysk dikter, forfatter og general i den russiske hær. | 9,990 | 9,990 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Achim_von_Arnim | 2023-02-04 | Achim von Arnim | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1831', 'Kategori:Fødsler 26. januar', 'Kategori:Fødsler i 1781', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Ludwig Achim von Arnim (født 26. januar 1781 i Berlin, død 21. januar 1831 i Wiepersdorf ved Jüterbog) var en tysk dikter, ved siden av Clemens von Brentano en av de viktigste representanter for den heidelbergske romantikk.
| Ludwig Achim von Arnim (født 26. januar 1781 i Berlin, død 21. januar 1831 i Wiepersdorf ved Jüterbog) var en tysk dikter, ved siden av Clemens von Brentano en av de viktigste representanter for den heidelbergske romantikk.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Achim von Arnim tilhørte en prøyssisk adelsfamilie. Faren var prøyssisk gesandt og intendant for kong Frederik den atore. Moren døde i barselseng, og faren lor sin svigermor overta oppdragelsen av barna.
Achim von Arnim tilbrakte sin barndom og ungdom i Berlin og Zernikow utenfor byen, studerte fra 1798-1801 jus og naturvitenskaper i Halle og Göttingen, skrev tallrike viktige bidrag for naturvitenskapelige tidsskrifter.
Han foretok fra 1801 til 1804 en dannelsesreise gjennom Europa. Han reiste ned Rhindalen med Clemens Brentano, besøkte Germaine de Staël i Coppet, Friedrich Schlegel og hans hustru Dorothea i Paris, og fortsatte sin reise til London og Skottland.
=== Forfatter ===
Han utga fra 1806 til 1808 sammen med Clemens von Brentano folkesangsamlingen Des Knaben Wunderhorn i fire bind, samt i 1808 den viktige romantiske Zeitung for Einsiedler i Heidelberg.
Fra 1809 levde Arnim i Berlin, arbeidet blant annet ved Heinrich von Kleists Berliner Abendblätter og grunnla i 1811 en politisk forening kalt Deutsche Tischgesellschaft. Han deltok i krigen mot Napoleon I i 1813-1814. Fra oktober 1813 til februar 1814 var han også utgiver av dagsavisen Der Preußische Correspondent i Berlin.
Fra 1814 til sin død levet von Arnim hovedsakelig på sitt gods Wiepersdorf og deltok gjennom tallrike artikler og fortellinger i aviser, tidsskrifter og almanakker foruten egne publikasjoner i Berlins litterære liv.
Arnim etterlot en stor mengde dramaer, noveller, fortellinger, romaner, dikt og journalistiske arbeider. Han hører til de viktigste representanter for den tyske romantikk.
Han var gift med Bettina von Arnim, søster av vennen Clemens von Brentano, og var far til Gisela von Arnim.
== Verker ==
Hollin's Liebeleben (Roman), 1802
Ariel's Offenbarungen (Roman), 1804
Des Knaben Wunderhorn (Volksliedersammlung, 4 Bde., zusammen mit Clemens Brentano), 1806 und 1808
Tröst Einsamkeit (Buchausgabe der von Arnim herausgegebenen Zeitung für Einsiedler), 1808
"Der Wintergarten" (Novellen), 1809
Armut, Reichthum, Schuld und Buße der Gräfin Dolores (Roman), 1810
Halle und Jerusalem (Schauspiel), 1811
Isabella von Ägypten. Kaiser Karl des Fünften erste Jugendliebe (Novelle), 1812
Schaubühne (Schauspiele), 1813
Die Kronenwächter. Bertholds erstes und zweites Leben ( Roman), 1817
Der tolle Invalide auf dem Fort Ratonneau (Novelle), 1818
Die Gleichen (Schauspiel), 1819
Die Majoratsherren (Erzählung), 1819
Owen Tudor (Erzählung), 1820
Landhausleben (Erzählungen), 1826
Die Päpstin Johanna (von Bettina von Arnim aus dem Nachlass zusammengestellt), 1846
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Achim von Arnim – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ludwig Achim von Arnim – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Achim von Arnim på Internet Movie Database
(fr) Achim von Arnim på Allociné
(en) Achim von Arnim hos The Movie Database
(en) Achim von Arnim på Discogs
(en) Achim von Arnim på MusicBrainz
(de) Internationale Arnim-Gesellschaft e.V.
(de) http://gutenberg.spiegel.de/autoren/arnim.htm Texte im Projekt Gutenberg]
(de) Linksammlung FU Berlin | Ludwig Achim von Arnim (født 26. januar 1781 i Berlin, død 21. | 9,991 | 9,991 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gerhard_Schr%C3%B6der | 2023-02-04 | Gerhard Schröder | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Fødsler 7. april', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Medlemmer av Forbundsdagen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kreis Lippe', 'Kategori:SPD-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sosialdemokratiske ledere', 'Kategori:Tyske jurister', 'Kategori:Tyske kanslere'] | For CDU-politikeren, se Gerhard Schröder (CDU)Gerhard Fritz Kurt Schröder (født 7. april 1944 i Mossenberg i fristaten (og det tidligere fyrstedømmet) Lippe (nå i Nordrhein-Westfalen)) var Tysklands kansler fra 1998 til 2005, som leder for en koalisjonsregjering mellom det sosialdemokratiske partiet, SPD, og De grønne. Som kansler var han også formann for G8 i 1998. Han var dessuten formann for SPD fra 1999 til 2004. Før han ble kansler var han ministerpresident i Niedersachsen fra 1990 til 1998.
Schröder vokste opp i knappe kår i etterkrigstidens Vest-Tyskland. Han er utdannet jurist, og var i mange år en fremstående advokat, før han ble politiker. Han ble medlem av SPD i 1963 og var leder for partiets ungdomsorganisasjon, Jusos, fra 1978 til 1980.
| For CDU-politikeren, se Gerhard Schröder (CDU)Gerhard Fritz Kurt Schröder (født 7. april 1944 i Mossenberg i fristaten (og det tidligere fyrstedømmet) Lippe (nå i Nordrhein-Westfalen)) var Tysklands kansler fra 1998 til 2005, som leder for en koalisjonsregjering mellom det sosialdemokratiske partiet, SPD, og De grønne. Som kansler var han også formann for G8 i 1998. Han var dessuten formann for SPD fra 1999 til 2004. Før han ble kansler var han ministerpresident i Niedersachsen fra 1990 til 1998.
Schröder vokste opp i knappe kår i etterkrigstidens Vest-Tyskland. Han er utdannet jurist, og var i mange år en fremstående advokat, før han ble politiker. Han ble medlem av SPD i 1963 og var leder for partiets ungdomsorganisasjon, Jusos, fra 1978 til 1980.
== Politisk karriere ==
27. oktober 1998, etter å ha vært ministerpresident i Niedersachsen siden 1990, ble han innsatt som tysk kansler. Schröder var den første sosialdemokratiske kansleren siden 1982 og man så på ham som begynnelsen på en ny tid. I forbindelse med «Agenda 2010», den økonomiske sparepakken, måtte han slite for å beholde velgerne sine. Den ble innført for å få fart på den tyske økonomien. Stor oppmerksomhet ble også rettet mot hans person da det ble klart at Schröder og finansminister Oskar Lafontaine ikke var samstemt og Lafontaine gikk av.
Schröder ble gjenvalgt ved de ordinære føderale valgene den 22. september 2002, takket være det gode valget hans regjeringspartner De grønne gjorde.
Schröder har også vært partiformann for SPD. Han etterfulgte Oskar Lafontaine som formann i mars 1999, og gikk av i 2004.
== Forbundsdagsvalget 2005 ==
Etter det negative resultatet av delstatsvalget i Nordrhein-Westfalen, der sosialdemokratene hadde regjert uavbrutt i nesten fire tiår, meddelte Schröder den 22. mai 2005 at han ønsket å få istand et nyvalg høsten 2005, til tross for at parlamentet ikke har mulighet til å oppløse seg selv. Etter voteringer og overprøving i domstolen ble nyvalget satt til 18. september 2005.
I Forbundsdagsvalget 2005 fikk han sterk konkurranse om kanslervervet fra Angela Merkel. Valgresultatet viste at SPD og De grønne tapte sitt flertall i forbundsdagen, samtidig som de borgerlige ikke heller hadde flertall. De etterfølgende dagene var preget av et politisk vakuum. Etter sonderinger mellom SPD og CDU ble disse enige om å danne en storkoalisjon, hvorpå Schröder meddelte at han trakk seg tilbake fra tysk politikk.
== Kontakt med Russland ==
Gerhard Schröder har et nært forhold til Russlands president Vladimir Putin. Etter at Schröder gikk av som forbundskansler har han hatt flere viktige verv knyttet til russiske energiselskaper, og i februar 2022 krevet han at Ukraina måtte slutte med sin sabelrasling overfor Russland.
== Familieliv ==
Schröder har vært gift fem ganger:
Soyeon Kim, 2018–
Doris Köpf, 1997-2018
Hiltrud Hampel, 1984–1997
Anne Taschenmacher, 1972–1984
Eva Schubach, 1968–1972Doris Köpf hadde en datter med inn i ekteskapet fra et tidligere forhold. Sommeren 2004 adopterte ekteparet Schröder en tre år gammel russisk jente fra et barnehjem i St. Petersburg. Schröder har selv ingen biologiske barn.
== Utmerkelser ==
Schröder mottok i 2002 Den hvite ørns orden fra Polens president.Schröder ble æresmedlem i det tyske fotballforbundet, men mistet dette æresmedlemskapet grunnet sitt verv i det russiske oljeselskapet Rosneft og sin nære kontakt med Russlands president Vladimir Putin under Russlands invasjon av Ukraina 2022.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Gerhard Schröder – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gerhard Schröder – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gerhard Schröder på Internet Movie Database
(da) Gerhard Schröder på Scope
(en) Gerhard Schröder hos The Movie Database
(en) Gerhard Schröder på Discogs
(en) Gerhard Schröder på MusicBrainz
(de) Gerhard Schröder hos Forbundsdagen
(de) Schröders offisielle hjemmeside
(de) Bundeskanzler.de | , , , | 9,993 | 9,993 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Zygote | 2023-02-04 | Zygote | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Cellebiologi', 'Kategori:Formering'] | En zygote (fra gresk ζυγωτός zygōtos "satt sammen"), eller zygocyte, er den første cellen som dannes når en organisme formerer seg ved kjønnet formering. En zygote dannes vanligvis gjennom befruktning der to haploide celler - en eggcelle og en spermie smelter sammen og danner en enkel diploid celle. I denne sammensmeltningen vil normalt bare cellekjernen til spermien bli med i sammensmeltningen, mens cytoplasma med mitokondrier, spermiehalen og eventuell cellevegg (hos sopp og planter) vil bli igjen utenfor. Den nye cellen inneholder DNA fra begge foreldrecellene og har all den genetiske informasjonen for et nytt individ. Zygoten vil ganske snart etter befruktningen begynne å gjennomgå celledeling, og danne en liten klump med celler, en morula.
| En zygote (fra gresk ζυγωτός zygōtos "satt sammen"), eller zygocyte, er den første cellen som dannes når en organisme formerer seg ved kjønnet formering. En zygote dannes vanligvis gjennom befruktning der to haploide celler - en eggcelle og en spermie smelter sammen og danner en enkel diploid celle. I denne sammensmeltningen vil normalt bare cellekjernen til spermien bli med i sammensmeltningen, mens cytoplasma med mitokondrier, spermiehalen og eventuell cellevegg (hos sopp og planter) vil bli igjen utenfor. Den nye cellen inneholder DNA fra begge foreldrecellene og har all den genetiske informasjonen for et nytt individ. Zygoten vil ganske snart etter befruktningen begynne å gjennomgå celledeling, og danne en liten klump med celler, en morula.
== Se også ==
Eggcelle
Egg
Morula
Gastrula
Foster
Fosterutvikling
Protostomier
Deuterostomier
Stamcelle | En zygote (fra gresk ζυγωτός zygōtos "satt sammen"), eller zygocyte, er den første cellen som dannes når en organisme formerer seg ved kjønnet formering. En zygote dannes vanligvis gjennom befruktning der to haploide celler - en eggcelle og en spermie smelter sammen og danner en enkel diploid celle. | 9,994 | 9,994 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_H%C3%B8yesterett | 2023-02-04 | Norges Høyesterett | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020-07', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Høyesteretter', 'Kategori:Norges Høyesterett'] | Norges Høyesterett er landets øverste domstol og har hele landet som sin rettskrets. Det følger av Grunnloven § 88 første ledd første punktum at «Høyesterett dømmer i siste instans». Av det følger at Høyesterett er landets øverste domstol i alle typer rettssaker; både straffesaker, sivile saker, forvaltningssaker og forfatningssaker (grunnlovsspørsmål). Høyesteretts hovedoppgave er gjennom sine avgjørelser å bidra til rettsavklaring og rettsutvikling innenfor de rammene som følger av Grunnloven og lov.
Høyesterett er en ren ankedomstol som bare behandler anker over avgjørelser truffet av lagmannsrettene. I spesielle tilfeller kan en sak ankes direkte inn fra tingretten. Norge har ikke egen forfatningsdomstol, og Høyesterett må derfor også ta stilling til om lover og forskrifter er i strid med Grunnloven eller internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av.
Høyesterett begynte sin virksomhet i 1815. Høyesterett holder til i Høyesteretts hus (den gamle Justisbygningen) i Oslo. Domstolen ledes av høyesterettsjustitiarius, og har i tillegg 19 dommere. Nåværende høyesterettsjustitiarius er Toril Marie Øie.
Per 2020 hadde Høyesterett 20 dommere og 50 administrativt ansatte.
| Norges Høyesterett er landets øverste domstol og har hele landet som sin rettskrets. Det følger av Grunnloven § 88 første ledd første punktum at «Høyesterett dømmer i siste instans». Av det følger at Høyesterett er landets øverste domstol i alle typer rettssaker; både straffesaker, sivile saker, forvaltningssaker og forfatningssaker (grunnlovsspørsmål). Høyesteretts hovedoppgave er gjennom sine avgjørelser å bidra til rettsavklaring og rettsutvikling innenfor de rammene som følger av Grunnloven og lov.
Høyesterett er en ren ankedomstol som bare behandler anker over avgjørelser truffet av lagmannsrettene. I spesielle tilfeller kan en sak ankes direkte inn fra tingretten. Norge har ikke egen forfatningsdomstol, og Høyesterett må derfor også ta stilling til om lover og forskrifter er i strid med Grunnloven eller internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av.
Høyesterett begynte sin virksomhet i 1815. Høyesterett holder til i Høyesteretts hus (den gamle Justisbygningen) i Oslo. Domstolen ledes av høyesterettsjustitiarius, og har i tillegg 19 dommere. Nåværende høyesterettsjustitiarius er Toril Marie Øie.
Per 2020 hadde Høyesterett 20 dommere og 50 administrativt ansatte.
== Historie ==
Etter § 89 i Grunnloven av 17. mai 1814 skulle det så snart som mulig organiseres en høyesterett i Norge. Den skulle bestå av en justitiarius og seks andre dommere, og den skulle dømme i siste instans, det vil si være landets høyeste domsmyndighet. Høyesterett trådte i funksjon i første halvår 1815, etter provisorisk anordning fra Kongen, og avsa sin første kjennelse 30. juni samme år.
I den første tid var det strid om hvorvidt rettsforhandlingene skulle foregå muntlig eller skriftlig. Blant annet på grunn av dette varte det helt til 12. september 1818 før en egen lov om Høyesterett ble sanksjonert. Etter denne loven skulle forhandlingene foregå muntlig, med unntak av i kompliserte regnskapssaker eller i saker hvor kun én av partene møtte.
15. juli 1839 fikk man en ny lov om Høyesterett, som innførte en ordning med skriftlige utdrag i muntlige forhandlinger. Disse skulle være for sakens parter og rettens medlemmer. Denne ordningen varte frem til 4. februar 1905, da en lovendring åpnet for å sløyfe utdragene i relativt enkle saker. For å effektivisere saksbehandlingen i Høyesterett åpnet loven også for at retten kunne deles i to avdelinger når saksmengden gjorde dette ønskelig. Høyesteretts kjæremålsutvalg ble ikke innført før i 1887. Kjæremålsutvalget er nå erstattet av Høyesteretts ankeutvalg som i motsetning til kjæremålsutvalget ikke er en egen domstol.
=== Annen verdenskrig ===
Norges Høyesterett var ute av funksjon under store deler av annen verdenskrig. I innledningsfasen – etter at regjering og storting var flyktet – spilte Høyesterett en viktig og svært tvilsom rolle ved å opprette Administrasjonsrådet 15. april 1940. Så lenge dette rådet fungerte, kunne også Høyesterett fungere normalt fordi rådet holdt seg innenfor de grenser for en okkupasjonsmakts myndighetsområde som fulgte av Den fjerde Haag-konvensjon av 1907. Deretter fulgte Høyesteretts aksept 24. april 1940 for innføringen av den såkalte Førerforordningen. I mai 1940 aksepterte administrasjonsrådet inndragelse av jødenes radioapparater, hvor en hel befolkningsgruppe i Norge mistet sitt rettsvern.Men da Josef Terbovens kommissariske statsråder tiltrådte, fikk de myndighet til å gi forordninger i strid med nevnte folkerettslige regler og Terboven hadde uttalt at gyldigheten av disse forordninger ikke kunne prøves av Høyesterett eller noen annen norsk domstol. Siden dette var i strid med norsk konstitusjonell rett, som gav alle domstoler rett og plikt til å prøve lovligheten, oppstod det strid mellom regjeringen og Høyesterett som ledet til et brev til Justisdepartementet av 12. desember 1940 der samtlige høyesterettsdommere uttalte: «Vi kan ikke følge det syn på domstolenes myndighet som Reichskommissars brev gir uttrykk for, uten å handle i strid med våre plikter som dommere i Norges Høyesterett. Vi finner derfor ikke å kunne fortsette i vår embeter.» Samtlige dommere fratrådte sine stillinger 21. desember 1940. I januar 1941 utnevnte regjeringen nye høyesterettsdommere som aksepterte okkupasjonsmaktens syn og denne domstol omtales gjerne som den kommissariske «høyesterett». Den ble ledet av Jacob Andreas Mohr som inntil da hadde vært dommer i Oslo byrett.
Jusprofessor Hans Petter Graver har undersøkt den kommissariske høyesterett og fant at den ikke ble boikottet som ventet. Saker ble anket fra lavere domstol i omtrent samme hyppighet som tidligere. Ifølge Graver nedla de lovlig høyesterettsdommerne sin virksomhet samlet etter at Paal Berg hadde hørt at Sverre Riisnæs ville skifte dem ut enkeltvis ved å avskjedige de som var over 65 år. For å komme dette i forkjøpet var Berg rask og sørget for at alle trakk seg.Etter frigjøringen 8. mai 1945 kom Høyesterett i virksomhet igjen allerede 14. mai 1945. Ved en provisorisk anordning av London-regjeringen, var regelen om høyesterettsdommeres aldersgrense blitt opphevet slik at retten bestod av de høyesterettsdommere som var utnevnt før den tyske okkupasjonen. Stortingets presidentskap rettet en forespørsel til Høyesterett, slik Grunnloven § 83 åpner for, om hvorvidt det 89. Storting, valgt i 1936, kunne sammenkalles etter valgperiodens utløp. Høyesterett besvarte spørsmålet bekreftende.
== Organisering ==
Høyesterett behandler både sivile saker og straffesaker. Det er likevel slik at i straffesaker, tar Høyesterett ikke stilling til skyldspørsmålet. I sivile saker kan Høyesterett prøve alle sider ved saken – også bevisbedømmelsen. Men det skjer ingen direkte bevisførsel (vitneforklaring m.m.) under den muntlige ankeforhandlingen i Høyesterett. Under de muntlige forhandlingene møter bare prosessfullmektigene, som må være advokater med møterett for Høyesterett. For å få møterett, må advokatene først ha bestått to prøvesaker.
=== Ankeutvalget ===
Høyesteretts ankeutvalg er en del av Høyesterett, og alle saker som ankes inn for Høyesterett, blir først behandlet i ankeutvalget. Ankeutvalget er en silingsinstans. Det betyr at ved anke over dom, blir ingen anke fremmet for Høyesterett uten ankeutvalgets samtykke. Dersom anken ikke blir fremmet, blir dommen fra lagmannsretten stående. Dersom anken blir fremmet, må partene argumentere for sitt syn i muntlige forhandlinger før Høyesterett endelig avgjør saken. I tillegg avgjør ankeutvalget anker over kjennelser og beslutninger, det som tidligere ble kalt kjæremål.
Ankeutvalget settes med tre høyesterettsdommere. Saksbehandlingen i ankeutvalget er skriftlig, mens saker som behandles i en avdeling nesten uten unntak prosederes muntlig.
=== Avdeling og forsterket rett ===
I den enkelte sak blir retten satt med fem dommere. Av hensyn til saksavviklingen arbeider Høyesterett i to parallelle avdelinger, en ordning som ble innført i 1905. Med plenumsloven av 1926 ble det innført en ordning med at særlig viktige saker skal behandles av Høyesterett i plenum, dvs. at alle dommerne deltar i avgjørelsen. Det gjaldt saker der to eller flere dommere ville fravike en tidligere høyesterettsdom, der to eller flere dommere ville bygge avgjørelsen på at en lov var i strid med Grunnloven, og også i andre tilfeller der særlige grunner gjorde plenumsbehandling ønskelig.
Fordi en plenumssak legger beslag på store ressurser, foreslo Tvistelovutvalget (NOU 2001:32) en enklere ordning for å få avgjort viktige saker. Samtidig var det registrert at Høyesterett i avdeling med fem dommere, stadig oftere avsa dommer med dissens. Særlig der det var tre mot to dommere var det mulig at flertallets syn ikke var delt av flertallet av samtlige dommere, jf. NOU s. 372. Fra 2008 åpnet Tvisteloven adgangen til å behandle viktige saker i storkammer. Da settes retten med elleve dommere, jf. domstolloven § 6. Saker «av særlig viktighet» kan nå behandles i storkammer med elleve dommere, og slik behandling vil komme i stedet for plenumsbehandling i en rekke tilfeller.
I særdeles viktige saker kan Høyesterett fremdeles settes i plenum. Dette skjer om lag én til to ganger i året, for eksempel da det i 2010 var spørsmål om juryordningen i Norge var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon ved at juryer i Norge ikke begrunner sin avgjørelse, men kun svarer ja eller nei på skyldspørsmålet (Høyesterett svarte benektende på dette). Plenumsbehandling benyttes hovedsakelig hvis det skal avgjøres om nye lover strider mot Grunnloven eller internasjonale traktater som Norge er bundet av.
I perioden 2008-2018 avsa Høyesterett elleve plenumsdommer - altså én plenumsdom i året - blant annet om manglende begrunnelse i jurysaker (Rt. 2009 s. 750 og Rt. 2009 s. 773), om rederibeskatning og tilbakevirkningsforbudet i grunnloven (Rt. 2010 s. 143), om tilbakevirkning i straffesak mot krigsforbrytere (Rt. 2010 s. 1445), og to saker om utvisning og forholdet til barnekonvensjonen (Rt. 2012 s. 1985 og Rt. 2012 s. 2039).
Antallet storkammersaker i den samme perioden er noenlunde det samme - omtrent en i året. I 2020 og 2021 ble det derimot behandlet hele seks barnevernsaker i storkammer. I 2020 ble det klimasøksmålet (HR-2020-2472-P) behandlet i plenum. I 2021 ble NAV-saken behandlet i storkammer (HR-2021-1453-S). I tillegg avga Høyesterett, for første gang på 75 år, en plenumsbetenkning etter Grunnloven § 83 i Acer-saken (HR-2021-655-P).
=== Rettsendrende virksomhet ===
Høyesterett har gjennom sine avgjørelser bidratt til å presisere og i visse tilfelle endre lovfestet og ulovfestet rett (prejudikater). Innen mange rettsområder, særlig innen privatretten, er det opp gjennom årene blitt lagt grunnlag for mye ulovfestet rett. Blant annet har Høyesterett bidratt til å bringe rettstilstanden à jour med samfunnsutviklingen og den alminnelige rettsoppfatning, også i tilfeller der dette til en viss grad har vært i strid med gjeldende lovverk. Et eksempel på slik rettsendrende virksomhet er objektivt ansvar innenfor erstatningsretten. Slike endringer er i mange tilfeller blitt kodifisert av lovgiver i ettertid, mens andre er forblitt ulovfestet rett. Det er sikker rett i Norge at høyesterettsavgjørelser kan skape en presedens for rettstilstanden. Dette har gjort seg særlig gjeldende der lovgiver har overlatt det til domstolene å tolke innholdet av for eksempel en rimelighetsstandard.
Siden 2008 har Norges Høyesterett vært en prejudikatdomstol som gjennom Ankeutvalget selv velger hvilke anker den vil fremme til realitetsbehandling i avdeling under sitt mandat om rettsavklaring og rettsutvikling. Rettshistorikeren Jørn Øyrehagen Sunde skriver at «dess meir silingsreglar set ein domstol i stand til sjølv å velja ut dei sakene den skal
handsama, dess meir kjem den i same situasjon som lovgjevar».Alle Høyesteretts avgjørelser publiseres av Lovdata. Frem til og med 2015 ble de aller fleste avgjørelsene trykket i Norsk Retstidende som første gang ble utgitt i 1836. Siden 2000 ligger også alle avgjørelser på Høyesterett sin egen hjemmeside.
=== Høyesteretts utredningsenhet ===
Høyesteretts juridiske utredningsenhet består i 2021 av 27 ansatte. I tillegg til lederen og to nestledere består enheten av 21 utredere, to protokollsekretærer og en studentutreder. Utrederne er tilsatt på åremål på syv år.Høyesteretts juridiske utredningsenhet arbeider først og fremst for ankeutvalget. Når en anke kommer til Høyesterett, blir den tildelt en utreder som må skrive et utredernoatet. Ved anke over dom tar utredningen sikte på å avklare om saken reiser prinsipielle spørsmål som bør behandles av Høyesterett. Dersom ankeutvalget tillater anken fremmet, bistår utreder forberedende dommer under saksforberedelsen. Ved anke over kjennelse og beslutning blir saken utredet med sikte på ankeutvalgets endelig avgjørelse i saken. I 2015 fikk Høyesterett tre nye utredere. Økningen i utrederkapasiteten åpnet for at utredere kunne bistå dommernes arbeid gjennom muntlige forhandlinger, være til stede under domskonferansen og eventuelt assistere under domsskrivningen. Denne utvidelsen gjaldt spesielt for arbeidet med sivile saker. Protokollsekretærene er knyttet til Høyesteretts to avdelinger. De bistår dommerne og prosessfullmektigene under avviklingen av ankeforhandlingene. I tillegg gjennomfører de blant annet real- og verbalkorrektur på rettsavgjørelsene.
== Høyesterettsdommere ==
Norges Høyesterett har 20 faste dommere, inkludert justitiarius.
=== Kvalifikasjoner ===
For å kunne bli dommer i Høyesterett må man være fylt 30 år (Grunnloven § 91), ha norsk statsborgerskap (Grunnloven § 114, i likhet med andre embedsmenn) og ha juridisk embedseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap (domstolloven § 54). Det kreves førsteklasses juridiske kunnskaper og en lengre yrkeserfaring for å bli utnevnt som høyesterettsdommer. Det er Kongen i statsråd som utnevner dommerne, og som embetsmenn er de uavsettelige. Høyesterettsdommere må tre av når de fyller 70 år, men gis normalt avskjed i nåde og beholder tittel og rang som høyesterettsdommer.
=== Innstillingsrådet ===
Siden 2002 har Innstillingsrådet for dommere vurdert og rangert søkerne. Under ellers like vilkår i vurderingen av søkerne til en dommerstilling i Høyesterett, kan Innstillingsrådet ta hensyn til at det bør være et mangfold blant dommerne.
Innstillingsrådet er et selvstendig og frittstående råd som ikke kan instrueres. Innstillingsrådet består av syv medlemmer, etter domstollovens § 55; tre dommere, én advokat, én jurist ansatt i det offentlige og to allmenne medlemmer som ikke er jurister. Kongen oppnevner rådet, og også dets leder.Innstillingsrådets hovedoppgave er å vurdere søkerne og rangere inntil tre søkere. Innstillingsrådet leverer sin anbefaling til Justisdepartementet. Siden 2002 har Kongen i statsråd alltid fulgt Innstillingsrådets rangering og utnevnt dommeren Innstillingsrådet, eller et flertall av Innstillingsrådet, rangerte på førsteplass.
=== Kjønnsfordeling ===
I 1968 tok Lilly Bølviken sete som den første kvinnelige høyesterettsdommer. Dette medførte at man måtte endre på måten man tiltalte Høyesterett når man åpnet forhandlingene i en sak. Tidligere ville prosessfullmektigen åpne med: «Høyst ærverdige herrer, rikets øverste dommere.» Dette ble endret til den kjønnsnøytrale tiltaleformen man har i dag: «Høyst ærverdige rett, rikets øverste dommere.»
Høyesterett har per januar 2022 åtte kvinnelige dommere. I september 2004 ble en sak i Høyesterett for første gang satt med fem kvinnelige dommere. Høyesterett fikk i 2016 sin første kvinnelige justitiarius, da Toril Marie Øie ble utnevnt. Da embetet som justitiarius ble utlyst i 2015 var det åtte søkere, hvorav syv menn.
=== Lønn ===
Høyesterettsdommeres lønn fastsettes av Stortinget. Høyesterettsdommerne hadde i 2021 en lønn på kr 1 915 352. Høyesterettsjustitiarius hadde i 2021 en lønn på kr 2 220 624.
=== Konstituering av dommere ===
Enkelte ganger kan det oppstå ledighet blant dommerne. Det kan skje når en dommer fratrer og ikke umiddelbart blir erstattet eller når en av dommerne har permisjon. I slike kortere perioder kan Høyesterett be regjeringen om å oppnevne en midlertidig, eller konstituert, dommer. Etter krigen har det vært vanlig å utnevne førstelagmenn, lagmenn eller juridiske professorer som konstituerte dommere. På grunn av tyngden og nærheten av de juridiske miljøene i Oslo og de kortvarige konstitueringene, har det vært vanlig å rekkruttere konstituerte dommere fra Oslo-området. Likevel, den siste dommerene som har vært konstituert for et halvt år, var førstelagmann Sven-Jørgen Lindsetmo i Frostating Lagmannsrett.
=== Høyesterettsdommere pr. 1. april 2022 ===
=== Dommernes bakgrunn ===
Alle de 20 faste dommerne i Høyesterett har bakgrunn i minst to ulike juristprofesjoner. De aller fleste har vært dommer eller dommerfullmektig tidligere. De fleste har også vært advokater i det private, i det offentlige, eller begge deler. Justisdepartementet (særlig lovavdelingen) har tradisjonelt vært godt representert. De fleste dommerne har også mesteparten av sin bakgrunn fra Oslo-området.
== Litteratur ==
Tidsskrift for rettsvitenskap 1945: «Norges Høyesterett 21. desember og 14. mai 1945»
Nils Rune Langeland: Siste ord. Høgsterett i norsk historie 1814–1965. Bind I, 1814–1905, Cappelen, Oslo 2005
Erling Sandmo: Siste ord. Høyesterett i norsk historie 1814–1965. Bind II, 1905–1965, Cappelen, Oslo 2005
Arnfinn Bårdsen: Anketillatelse til Norges Høyesterett, Lov og Rett 2014, 53(9): 529-549.
Tore Schei: Norges Høyesterett ved 200-årsjubileet. I: Tore Schei, Jens Edvin A. Skoghøy og Toril M. Øie (red): Lov, sannhet, rett. Høyesterett 200 år (sidene 1-42). Universitetsforlaget Oslo 2015.
Jørn Øyrehagen Sunde: Høgsteretts Historie. 1965–2015, Fagbokforlaget, Bergen 2015
Gunnar Grendstad, William R. Shaffer and Eric N. Waltenburg: Policymaking in an Independent Judiciary. The Norwegian Supreme Court, ecpr, Colchester 2015
Tore Schei, Jens Edvin A. Skoghøy og Toril M. Øie: Lov Sannhet Rett. Norges Høyesterett 200 år, Universitetsforlaget, Oslo 2015
Gunnar Grendstad, William R. Shaffer, Jørn Øyrehagen Sunde and Eric N. Waltenburg: Proactive and Powerful. Law Clerks and the Institutionalization of the Norwegian Supreme Court, Eleven International Publishing, The Hague 2020
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(nn) Offisielt nettsted
(se) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Supreme Court of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Nyere høyesterettsavgjørelser hos Lovdata
Skannete voteringsprotokoller 1815-1864 på Digitalarkivet | Norges Høyesterett er landets øverste domstol og har hele landet som sin rettskrets. Det følger av Grunnloven § 88 første ledd første punktum at «Høyesterett dømmer i siste instans». | 9,996 | 9,996 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bettina_von_Arnim | 2023-02-04 | Bettina von Arnim | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1859', 'Kategori:Fødsler 4. april', 'Kategori:Fødsler i 1785', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Frankfurt am Main', 'Kategori:Personer rundt Ludwig van Beethoven', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Bettina von Arnim (født Elisabeth Catharina Ludovica Magdalena von Brentano 4. april 1785 i Frankfurt am Main, død 20. januar 1859 i Berlin) var en tysk sosialkritisk forfatter.
Bettina von Arnim var søster av dikteren Clemens von Brentano; hennes søster Kunigunde var gift med den romantiske rettsteoretikeren Friedrich Carl von Savigny. I 1811 giftet Bettina seg med Achim von Arnim; de fikk datteren Gisela von Arnim.
| Bettina von Arnim (født Elisabeth Catharina Ludovica Magdalena von Brentano 4. april 1785 i Frankfurt am Main, død 20. januar 1859 i Berlin) var en tysk sosialkritisk forfatter.
Bettina von Arnim var søster av dikteren Clemens von Brentano; hennes søster Kunigunde var gift med den romantiske rettsteoretikeren Friedrich Carl von Savigny. I 1811 giftet Bettina seg med Achim von Arnim; de fikk datteren Gisela von Arnim.
== Verker ==
Briefwechsel mit einem Kinde, 1835 (brevveksling med Johann Wolfgang von Goethe)
Die Günderode, 1840
Dies Buch gehört dem König, 1843
Clemens Brentanos Frühlingskranz, 1844
An die aufgelöste Preußische Nationalversammlung, 1849
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bettina von Arnim – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bettina von Arnim – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bettina von Arnim på Internet Movie Database
(en) Bettina von Arnim på Apple Music
(en) Bettina von Arnim på Discogs
(en) Bettina von Arnim på MusicBrainz
(de) http://www.saint-albin-verlag.de: Hier sind viele wissenschaftliche Veröffentlichungen über Bettina von Arnim und ihre Zeit erschienen, z. B. das Internationale Jahrbuch der Bettina-von-Arnim-Gesellschaft
(de) http://gutenberg.spiegel.de/autoren/arnimb.htm: Texte im Projekt Gutenberg-DE | Bettina von Arnim (født Elisabeth Catharina Ludovica Magdalena von Brentano 4. april 1785 i Frankfurt am Main, død 20. | 9,999 | 9,999 |
https://no.wikipedia.org/wiki/PhpBB | 2023-02-04 | PhpBB | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fri programvare', 'Kategori:Web 2.0'] | phpBB er et diskusjonsforumprogram. Det er gratis, og er basert på «åpen kildekode-prinsippet», så alle og enhver kan forandre på det, redistribuere det, og tilpasse det akkurat slik de selv ønsker. Fordi all kildekode ligger åpen og klar for forandring, har det dukket opp en rekke modifikasjoner og design som gjør at phpBB kan utvikles til omtrent hva man vil. Ikke to phpBB-forum behøver å være like, siden hver enkelt administrator selv kan bestemme hva de trenger og legge dette inn selv.
phpBB er programmert med PHP og baserer seg på at innholdet legges i en database. Derfor er dette kravene for å kunne installere phpBB: En tjener som støtter PHP, og som i tillegg har støtte for en av databasene nedenfor:
MySQL
PostgreSQL
MSSQL
SQLite
Microsoft Access (ikke anbefalt for store forum)
Oracle (små modifikasjoner må foretas (veiledning på engelsk))
FirebirdVed siden av de mange støttede databasene, kan phpBBs beste sider oppsummeres slik:
PHP-koden er separert fra utseendet gjennom et malsystem. Dette gjør det lett for selv ferske brukere med kun minimal HTML-kunnskap å endre designet, samtidig som flere design kan brukes om hverandre.
Et av de gratisskriptene på markedet som er oversatt til flest språk. Versjon 2 er oversatt til 54 språk, og versjon 3 er hittil tilgjengelig på 35.
Mange brukere som tilbyr gratis hjelp, både på den offisielle engelske siden og på den norske brukerstøttesiden.
En stor mengde modifikasjoner tilgjengelige for gratis nedlasting, som gjør det mulig å forandre forumet akkurat som man selv ønsker, uten PHP-kunnskaper.
| phpBB er et diskusjonsforumprogram. Det er gratis, og er basert på «åpen kildekode-prinsippet», så alle og enhver kan forandre på det, redistribuere det, og tilpasse det akkurat slik de selv ønsker. Fordi all kildekode ligger åpen og klar for forandring, har det dukket opp en rekke modifikasjoner og design som gjør at phpBB kan utvikles til omtrent hva man vil. Ikke to phpBB-forum behøver å være like, siden hver enkelt administrator selv kan bestemme hva de trenger og legge dette inn selv.
phpBB er programmert med PHP og baserer seg på at innholdet legges i en database. Derfor er dette kravene for å kunne installere phpBB: En tjener som støtter PHP, og som i tillegg har støtte for en av databasene nedenfor:
MySQL
PostgreSQL
MSSQL
SQLite
Microsoft Access (ikke anbefalt for store forum)
Oracle (små modifikasjoner må foretas (veiledning på engelsk))
FirebirdVed siden av de mange støttede databasene, kan phpBBs beste sider oppsummeres slik:
PHP-koden er separert fra utseendet gjennom et malsystem. Dette gjør det lett for selv ferske brukere med kun minimal HTML-kunnskap å endre designet, samtidig som flere design kan brukes om hverandre.
Et av de gratisskriptene på markedet som er oversatt til flest språk. Versjon 2 er oversatt til 54 språk, og versjon 3 er hittil tilgjengelig på 35.
Mange brukere som tilbyr gratis hjelp, både på den offisielle engelske siden og på den norske brukerstøttesiden.
En stor mengde modifikasjoner tilgjengelige for gratis nedlasting, som gjør det mulig å forandre forumet akkurat som man selv ønsker, uten PHP-kunnskaper.
== Siste versjoner ==
3.0 Olympus (stabil) – 3.10: 2. januar 2012
2.0 (utdatert) – 2.0.23: 17. februar 2008
1.4 (utdatert) – 1.4.4: 6. november 2001
== Historie ==
phpBB ble påbegynt som et lite forumsystem av James Atkinson, som trengte dette til sin egen hjemmeside. Kodingen startet 17. juni 2000. Senere, da han innså at dette kom til å bli større enn han hadde regnet med, bestemte han seg for at andre også skulle få ta del i dette. Han brakte da inn Nathan Codding og John Abela, og sammen arbeidet de for å få ferdig phpBB 1.0.0. 1. juli 2000 var en beta-utgave av phpBB 1.0.0 ferdig, men først 16. desember 2000 ble den endelige versjonen sluppet. Senere fulgte phpBB 1.2.0 (sluppet 16. februar 2001) og phpBB 1.4.0 (sluppet 25. april 2001). Den aller siste utgaven av 1.x-serien var phpBB 1.4.4 (sluppet 6. november 2001). Gjennom denne perioden hadde mange flere blitt med i utviklingen: Bart van Bragt, Paul S. Owen (nå «sjefsutvikler»), Johnathan Haase og Frank Feingold.
Utviklingen av phpBB 2.0 ble påbegynt 17. februar 2001. Fordi phpBB ble mye mer populært enn utviklerne først hadde antatt, og ble brukt av mennesker med et svært høyt behov for sikkerhet og pålitelighet, ble denne utgaven skrevet fra bunnen av. Doug Kelly ble brakt inn for å hjelpe til med utviklingen. Etter et år med massiv testing og feilfiksing ble phpBB 2.0.0 sluppet 4. april 2002 (tre dager senere enn beregnet). Nye versjoner av 2.0-serien inneholder nå kun tettinger av sikkerhetshull, samt fiksing av feil.
Utviklerne Paul S. Owen, Ludovic Arnaud og Meik Sievertsen skulle i utgangspunktet legge til noen nye funksjoner i neste versjon, 2.2. Men etter hvert som tiden gikk, ble omtrent hele programmet programmert på nytt, og derfor ble 2.2 omdøpt til 3.0 Olympus. Olympus er et kodenavn som skal byttes ved hver nye versjon fremover. Den 17. juni 2006 ble første betaversjon lansert, og etter fem betaversjoner ble første lanseringskandidat (RC1) lansert den 20. mai 2007. Da ble full support for phpBB 3.0 introdusert. Den 13. desember 2007 ble den endelige versjonen lansert, etter åtte lanseringskandidater. Denne er funksjonsfrosset, hvilket vil si at det ikke vil bli lagt til flere funksjoner enn de som allerede er laget. Arbeidet dreier seg da hovedsakelig om å teste funksjonene for å se til at de fungerer feilfritt.
== Funksjonalitet og struktur ==
Grov oversikt over mulighetene i phpBB 3.0:
Tre typer forum:
Forum: Vanlig forum som består av diskusjonsemner/-temaer/tråder.
Kategori: Overskrift på hovedsiden med tilhørende underforum vist under.
Link: Kobling til en URL.
Emner: Inni forum. Består av et hovedinnlegg som er skrevet av brukeren som opprettet emnet og flere innlegg. Ved et visst antall innlegg (bestemt av administratoren) får emnene populær-rangering. Emner kan også være rangert som prioriteter (vises øverst på første side i forumet), annonseringer (vises separert fra resten av emnene øverst på hver side i forumet) og globale annonseringer (vises sammen med annonseringene i hvert forum).
Innlegg: Tekster som tilhører et emne og som er skrevet av brukerne. Innleggene kan formateres med BBkode og har mulighet for opplasting av vedleggsfiler, men disse mulighetene kan være deaktivert av administratoren. Innleggene kan rapporteres til moderatorer i tilfelle de er upassende.
Private meldinger (PM): Mulighet for å sende medinger til andre brukere. Private meldinger har de samme formateringsmulighetene som innlegg.
Brukergrupper: Brukere i grupper kan ha spesialtilegnede rettigheter i hvert enkelt forum. Brukernavnene kan vises i forskjllige farger som ikke er avhengige av stilarket.
Design: Designene består av tre elementer som ikke nødvendigvis må brukes sammen med de tilhørende elementene. Brukerne får muligheten til å velge blant ferdige design som består av disse tre delene.
Mal: Semantisk oppbygning (HTML).
Stilark: Utseende (CSS).
Bildepakke: Bilder som hovedsakelig brukes som knapper. Oftest behøver man egne språkpakker til disse.
Språkpakker: Administratoren kan installere ubegrenset antall språkpakker som brukerne kan velge å bruke.
Detaljert rettighetssystem basert på grupper.
Brukerkontrollpanel med innstillinger for meldinger, forumvisning, egen profil og kontakter.
Moderatorkontrollpanel for brukere med moderatorrettigheter.
Mellomlagring av design (for å spare serverkraft).
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) PhpBB – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) PhpBB – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
phpBB.coms forum – Engelsk supportforum
Area51 @ phpBB.com – Utviklingsinformasjon
Area51 @ phpBB.coms forum – Utviklingsforum
Demonstrasjon på opensourcecms.com Demonstrasjon man kan administrere selv (reinstalleres annenhver time)
phpBB.no – Norsk supportside for phpBB
phpBB.nos forum – Norsk supportforum | phpBB er et diskusjonsforumprogram. Det er gratis, og er basert på «åpen kildekode-prinsippet», så alle og enhver kan forandre på det, redistribuere det, og tilpasse det akkurat slik de selv ønsker. | 10,000 | 10,000 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gisela_von_Arnim | 2023-02-04 | Gisela von Arnim | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. april', 'Kategori:Dødsfall i 1889', 'Kategori:Fødsler 30. august', 'Kategori:Fødsler i 1827', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Gisela von Arnim (født 30. august 1827, død 4. april 1889) var en tysk forfatterinne.
Hun er datter av Achim og Bettina von Arnim. 1859 giftet hun seg med Herman Grimm, sønn av Wilhelm Grimm. Hun skrev hovedsakelig eventyr.
| Gisela von Arnim (født 30. august 1827, død 4. april 1889) var en tysk forfatterinne.
Hun er datter av Achim og Bettina von Arnim. 1859 giftet hun seg med Herman Grimm, sønn av Wilhelm Grimm. Hun skrev hovedsakelig eventyr.
== Verker ==
Das Leben der Hochgräfin Gritta von Rattenzuhausbeiuns (eventyr med Bettina von Arnim)
Mondkönigs Tochter (eventyr)
Aus den Papieren eines Spatzen (eventyr)
Das Licht (eventyrspill)
Die gelbe Haube (eventyrspill)
Dramatische Werke
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kurzbiographie und Werke im Projekt Gutenberg | Gisela von Arnim (født 30. august 1827, død 4. | 10,001 | 10,001 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DeLillos | 2023-02-04 | DeLillos | ['Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Band etablert i 1984', 'Kategori:DeLillos', 'Kategori:Rockheim Hall of Fame', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen'] | deLillos er en norsk rockegruppe som ble dannet i Oslo i 1984. Gruppen blir regnet som en av de mest markante i norsk musikkliv fra 1980-tallet og frem til i dag.
| deLillos er en norsk rockegruppe som ble dannet i Oslo i 1984. Gruppen blir regnet som en av de mest markante i norsk musikkliv fra 1980-tallet og frem til i dag.
== Historie ==
Navnet kom etter forslag fra Ola Snortheim, som frontfigur Lars Lillo-Stenberg hadde spilt inn en demotape sammen med i 1983. deLillos kjennetegnes først og fremst gjennom frontfiguren Lars Lillo-Stenbergs tekster og karakteristiske stemme. De norskspråklige tekstene er skrevet i en naivistisk form, noe man kan se i sentrale sanger som «Min beibi dro avsted» og «Tøff i pyjamas», begge hentet fra debutalbumet Suser avgårde. Dette albumet fra 1986 blir sammen med Hjernen er alene fra 1989 og Neste sommer fra 1993 regnet som gruppens viktigste utgivelser så langt.
I tillegg til Lars Lillo-Stenberg har også hans far, Per Lillo-Stenberg, og bassist Lars Fredrik Beckstrøm skrevet flere av deLillos' sangtekster og låter.
Bandet har vunnet Spellemannprisen to ganger: for Neste sommer fikk de Spellemannprisen 1993 i klassen rock og for Sent og tidlig fikk de Spellemannprisen 1995 i klassen gruppe. Bandet fikk også Gammleng-prisen i klassen pop i 1994. Bandet har i tillegg vært nominert til Spellemannprisen i klassen rock fire ganger: i 1987 for Før var det morsomt med sne, i 1989 for Hjernen er alene, i 1997 for Stakkars og 2000 for Kast alle papirene samt i klassen popgruppe i 2010 for Hjernen er alene i Operaen. I tillegg har de vært nominert til Årets spellemann i 1994, årets låt for «Smak av honning» i 1995 og tidenes norske hit for «Neste sommer» i 2001.
I 2005 ble Lars Lillo-Stenberg og Rune Lindstrøm enige om å gjenforene det «originale» deLillos som et sideprosjekt. De hadde en konsert på klubben Elm Street i Oslo i november for å feire gjenforeningen under navnet deLillos'85 og gav også ut albumet Suser videre i 2006.Gruppen fortsatte samarbeidet og navnet deLillos'85 ble etter hvert gjort om til deLillos og som en trio ga de i februar 2009 ut Huskeglemme. I oktober 2008 skrev Lillo-Stenberg på deLillos' hjemmeside: «Dette betyr ikke at Lundevall og Paasche er ute av festen for alltid». I løpet av 2009 ble Lundevall igjen fullverdig medlem av bandet, mens Paasche var tilbake som trommeslager da 20-årsjubileet til Hjernen er alene ble markert med konsert i Operahuset i Oslo og senere utgivelsen av konsertalbumet Hjernen er alene i Operaen.
== Medlemmer ==
Lars Lillo-Stenberg: vokalist, gitarist, komponist og tekstforfatter (1984–)
Lars Fredrik Beckstrøm: vokalist, bassist, komponist og tekstforfatter (1984–)
Øystein Paasche: trommeslager (1989–2005, 2013–)
Lars Lundevall: gitarist, vokalist (1992–2005, 2009–)
=== Tidligere medlemmer ===
Svenn Arne Glosli; bassist (1984)
Øystein Jevanord: trommeslager, vokalist (1986–1988)
Rune Lindstrøm: trommeslager (1984–1985, 2006–2012)
=== Tidslinje ===
== Diskografi ==
=== Album ===
Suser avgårde (1986) (#8 NO)
Før var det morsomt med sne (1987) (#12 NO)
Hjernen er alene (1989) (#4 NO)
Svett smil (1990) (#9 NO)
Varme mennesker (1991) (#11 NO)
Neste sommer (1993) (#1 NO)
Sent og tidlig (1995) (#3 NO)
Stakkars (1997) (#3 NO)
Kast alle papirene (1999) (#14 NO)
Midt i begynnelsen (2002) (#2 NO)
Suser videre (2006)
Huskeglemme (2009)
Trist å være glad (2011)
Vi er på vei, vi kanke snu (2012)
Rett og slett livet (2014)
Peiling på seiling (2016)
La oss bli fri for all nostalgi (2017)
Dum som et menneske (2020) (#9 NO)
Evige dager (2022) (#3 NO)
=== Kjerringvikdemoen ===
Kjerringvikdemoen ble utgitt i to deler i 2005: den første delen på Suser avgårde (deluxe edition) og den andre delen på Før var det morsomt med sne (deluxe edition). Demoen var de første opptakene som ble foretatt i Lars Lillo-Stenbergs familiehytte i Kjerringvik. På demoen ble sanger som «Tøff i pyjamas» samt «Suser av gårde» innspilt for første gang.
=== Konsertalbum/Samleplater ===
Mere (konsertopptak) (1994) (#8 NO)
Gamle sanger om igjen (samleplate) (1998) (#7 NO)
Festen er ikke over … det er kake igjen (samleplate som også inneholder seks nye låter) (2005) (#1 NO)
Hjernen er alene i Operaen (2010)
Trist å være glad (2010) (konsertopptak)
Sveve over byen med Kringkastingsorkesteret (2017)
=== Singler / EP-er ===
«Fugl i bur» / «Johnny Fredrik»(1985)
«Tøff i pyjamas» (1986)
«S'il vous plaît» (1987) (#10 NO)
«Kunstig og kulørt» / «Utkaster» (1988)
«Sveve over byen» / «Lebestift» (1989)
«Hjernen er alene» (1989)
«Da tieren var gul» / «Elskling» (1990)
«Beibi» / «Ha det bra» (1990)
«Hankøslagerne» (1990)
«Frognerbadet» (1991)
«Neste sommer» (1993)
«Sne og is» (1994)
«Smak av honning» / «Enda mere» (1995) (#12 NO)
«Enda mere» (1995)
«1000 smil» (1996) (#8 NO)
«Det var Stones» (EP) (1998) (#10 NO)
«Nå vil vi til Sverige» (1999) (#13 NO)
«Ikke gå» (EP) (2003) (#13 NO)
«Flink» (2009)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) DeLillos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) DeLillos på Internet Movie Database
(en) DeLillos på Discogs
(en) DeLillos på MusicBrainz
(en) DeLillos på Songkick
(en) DeLillos på Last.fm
(no) DeLillos i Store norske leksikon
(no) Biografi hos rockipedia.no
Syng oss i dag vårt daglige brød Essay om sangen «Brød», publisert 21. april 2022 på kulturplot.no | deLillos'85 var en norsk rockegruppe som ble dannet i Oslo i 2005. Bandet besto av det som var originalbesetningen i deLillos da denne gruppen ble dannet i 1984. | 10,002 | 10,002 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Augustin_av_Hippo | 2023-02-04 | Augustin av Hippo | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. august', 'Kategori:Dødsfall i 430', 'Kategori:Fødsler 13. november', 'Kategori:Fødsler i 354', 'Kategori:Katolske teologer', 'Kategori:Kirkefedre', 'Kategori:Kirkelærere', 'Kategori:Medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Souk Ahras', 'Kategori:Romerske helgener', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | «Augustin» omdirigeres hit; se også Augustin (andre betydninger)St. Augustin av Hippo (Aurelius Augustinus; født 13. november 354, død 28. august 430) var biskop av Hippo, og en av oldkirkens største teologer. Han regnes som en av de vestlige kirkelærere.
| «Augustin» omdirigeres hit; se også Augustin (andre betydninger)St. Augustin av Hippo (Aurelius Augustinus; født 13. november 354, død 28. august 430) var biskop av Hippo, og en av oldkirkens største teologer. Han regnes som en av de vestlige kirkelærere.
== Tidlig liv ==
Augustin ble født i byen Tagaste i Numidia, i det romerske Nord-Afrika; byen heter i dag Souk-Arrhas og ligger i Algerie. Han ble født etter keiser Konstantins omvendelse, i en tid hvor Nord-Afrika fikk et stadig sterkere innslag av gresk kristen kultur, mens den latinske kulturen ble svekket. Kirken i området var preget av splittelser.
Hans far, Patricius, var romersk borger og tjenestemann med godt rykte. Moren, Monika, var kristen, mens faren var hedning – han lot seg dog døpe kort tid før sin død. Hun fikk ikke døpt den lille gutten, men sørget fra tidlig av for at han fikk undervisning om kristendommen. Da Augustin som ung gutt ble alvorlig syk ba han om å bli døpt, men han frisknet til før det ble gjort og utsatte det derfor. Dette var ikke uvanlig på den tiden, da man ønsket å vente så lenge som mulig med å la seg døpe i frykt for å begå synder etter dåpen.
Faren var streng, og han var aldri virkelig fortrolig verken med Monika eller Augustin. Men han bidro til å forme gutten, da han lærte ham å beundre de latinske klassikerne, noe som senere skulle bli til stor nytte i hans forfatterskap. Hans kjennskap til gresk ble dog begrenset. Monika, som i katolsk tradisjon sees som et bilde på en perfekt mor, betydde svært mye for Augustin og hans søsken – vi er kjent med en bror, Navigius, og en søster som døde som vigslet jomfru, en tidlig form for ordensliv.
Augustin fikk sin utdannelse først i Tagaste og deretter i Madaura. I 370 ble han så sendt til Kartago for å fullføre utdannelsen, og tok raskt en ledende rolle på retorikkskolen. Med et ønske om å bli jurist studerte han retorikk fra 372 til 375, men ved slutten av studiet valgte han i stedet å vie seg til undervisning. Han underviste i retorikk fra 375, og drev sine egne skoler i retorikk og grammatikk i ni år.
Etter å ha lest boka «Hortensis» av den romerske advokat, politiker, taler og forfatter Cicero (106—43 f.Kr.) ble han interessert i filosofi (boka er senere gått tapt). Han studerte blant annet Platons verker, og fra 373 og flere år framover var han og vennen Honoratus tiltrukket av manikeismen, en kristen sekt som mente at den åndelige verden var skapt av Gud mens den materielle verden var skapt av Den onde. Augustin forkastet det meste av den tro hans mor hadde lært ham om, men fant heller ikke fred i manikeismen.
I sin Confessiones skriver Augustin: «I de årene hadde jeg en kvinne som jeg levde sammen med, men ikke i det en kaller lovlig ekteskap. Hun var blitt bytte for min ustadige og uoverlagte lidenskap. Men jeg hadde da bare den ene, og mot henne var jeg trofast som mot en ektefelle. I samlivet med henne skulle jeg så menn få lære ved egen erfaring hva det er for en forskjell på et ekteskap som er stiftet med tanke på å få barn, og en kjærlighetsforbindelse som bare skal tilfredsstille ens egen lyst, slik at de barna som fødes ikke er etter eget ønske, selv om en er nødt til å elske dem når de først er kommet.»
== Virke i Italia ==
I 383 dro Augustin mot sin mors vilje til Roma for å åpne en retorikkskole. Monika fulgte etter ham og bosatte seg i Roma hun også. Augustin ble nedslått av sine elever, som hadde en tendens til å stadig skifte lærere for å snyte dem for honoraret. I 384 aksepterte han derfor et tilbud om å bli professor i retorikk i Mediolanum; Monika ble med ham dit også. Han ble der sterkt påvirket av nyplatonismen, og dette ble for ham en vei tilbake til morens kristendom. Hele hans virke som teolog er preget av kombinasjonen av kristen og nyplatonsk tankegang, og det er i stor grad takket være Augustin at Platons tanker ble med inn i middelalderen, mens andre filosofer ble glemt.
Under en samtale med den manikeiske biskopen Faustus, fikk Augustins tiltrekning til den retningen innen kristendommen nådestøtet. Han ble i stedet sterkt påvirket av preknene til Ambrosius av Milano, som var en forsvarer av den nikenske ortodoksi. Ambrosius, som hadde svært god kjennskap til gresk språk, ble for Augustin også en kilde til kunnskap om østlig teologi.
Han ble slitt mellom det å gifte seg og det å vie sitt liv til Gud. Etter morens ønske valgte han å gifte seg, og gikk derfor fra kvinnen han hadde levd sammen med; selv om samboerforholdet var akseptert av mange, kunne man ikke gifte seg etter et slikt forhold. Sønnen ble hos faren, mens hun vendte tilbake til Nord-Afrika. Men ting gikk ikke etter planen, da Augustin i stedet for å finne en kone innledet et forhold til en annen kvinne.
Det gjorde et dypt inntrykk på ham da den nyplatonske professoren Viktorinus konverterte til kristendommen. Kort tid etter dette, i september 386, kom nordafrikaneren Pontitian for å besøke Augustin, og da han så at en utgave av Paulus' brev lå på bordet benyttet han anledningen til å fortelle om Antonius Abbeds liv. Augustin ble igjen tiltrukket av tanken på et liv viet til Gud, og gikk ut i hagen. Han forteller selv i et av sine verker at han tigget og ba om veiledning fra Gud, og at det var som om han hørte et barn rope «Tolle lege! Tolle lege!» ('Plukk opp og les'). Han gikk inn igjen og slo opp på et tilfeldig sted i Paulus' brev, og fant da Romerbrevet 13, 12-14: «Natten er snart slutt, dagen er nær. La oss da legge av mørkets gjerninger og ta på oss lysets våpen. La oss leve sømmelige som ved høylys dag; ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, i strid og misunnelse. Men kle dere i Herren Jesus Kristus, og vær ikke så opptatt av kroppen at det vekkes begjær». Hans venn Alypsius, som også var der under Pontitians besøk, leste videre i vers 15 : «Gi plass også for dem som ikke har troens fulle kraft, og uten å gi dere av med å diskutere deres meninger.» Dette følte han passet på ham selv, og begge tok en avgjørelse om å bli prester. De fortalte det til Monika, og selv om hun hadde ønsket at sønnen skulle gifte seg, ble hun henrykt.
== Vigslet liv ==
Augustin avsluttet forholdet med sin nye konkubine, og brøt forlovelsen med en kvinne han hadde tenkt på å gifte seg med. Han la også ned sitt arbeid som lærer, og trakk seg tilbake på landet utenfor Milano for å forberede seg på dåpen. Der bodde han sammen med Monika, broren Navigius, den nå 15-årige sønnen Adeodatus, Alypsius og andre venner. De dannet et kristent fellesskap, og drev felles studier. Det var samtalene i de syv månedene de bodde i dette fellesskapet som ble grunnlaget for Augustins tre dialoger Mot akademikerne, Om det lykkelige liv og Om orden.
Han ble forberedt for dåpen av Simplician av Milano, og sammen med Alypsius og Adeodatus ble han døpt påskenatten (25. april) 387, 32 år gammel. Han ville deretter vende tilbake til Nord-Afrika, og på veien møtte han sin mor i Ostia utenfor Roma. De hadde en samtale som han siden kalte «Visjonen i Ostia», om de saliges evige liv. Fem dager etter dette ble Monika plutselig syk, og hun døde i Ostia i november 387. Hun ble gravlagt i Ostia, men er siden flyttet til kirken som bærer sønnens navn, Sant'Agostino, i Roma.
I stedet for å dra til Nord-Afrika vendte Augustin tilbake til Roma, og først i september 388 dro han sammen med Alypsius og Adeodatus til Tagaste. Sønnen døde året etter, bare 17 år gammel. Augustin solgte da sin farsarv, og ga pengene til de fattige. Han hadde også en gård han hadde arvet etter sin mor, og der grunnla han et slags klostersamfunn, med tanke på å tilbringe resten av livet der.
== Prest ==
Augustin ville vie sitt liv til Gud, men ønsket ikke å bli prest. Men hans visdom og fromhet ble kjent, og mange kom til ham for å få råd. Han hadde også markert seg som en dyktig teolog gjennom sine mange religiøse og filosofiske skrifter. En av dem som hørte om ham var biskop Valerius av Hippo (egentlig Hippo Regius, i dag Annaba i Algerie). Han sørget for å få presteviet Augustin i 391, og gjorde ham til sin assistent. Augustin måtte dermed flytte fra Tagaste, og etablerte i tilknytning til kirken i Hippo et klostersamfunn av samme type som i fødebyen.
Fra 392 virket han som predikant, og han gikk blant annet hardt ut mot manikeismen og en ny kjettersk bevegelse, donatismen. I desember 393 deltok han på et viktig regionalt konsil, og han fikk gjennomført flere lokale forandringer som styrket den kirkelige disiplin.
== Biskop ==
I 395 ble han bispeviet, og utnevnt til hjelpebiskop for Valerius. Etter dennes død i 396 ble han så valgt til etterfølger som biskop av Hippo. Han grunnla et slags ordenssamfunn i bisperesidensen, og skrev en klosterregel, som er grunnlag for Augustins regel slik den kjennes i dag. Ved siden av Benedikts regel utgjør den mye av grunnlaget for det vestlige klostervesen.
Augustin virket som biskop i 34 år, og regnes som en av de mest betydelige biskoper i Nord-Afrikas historie. Blant annet forsvarte han kirken mot en lang rekke angivelige kjetterske bevegelser, han holdt en rekke synoder og deltok på minst seks regionale konsiler, og han fortsatte sitt svært omfattende virke som forfatter.
Da keiser Honorius innførte strenge straffer mot donatistene gikk Augustin mot dette; han aksepterte etter hvert at keiseren grep inn, men gikk ikke med på dødsstraff, og i 411 bidro han sterkt til å samle de to partene gjennom en konferanse i Kartago.
I mai 430 ble området rundt Hippo invadert av vandalene under Geiserik. De beleiret byen i 14 måneder; Augustin selv levde ikke lenge nok til å oppleve slutten på beleiringen, som var en stor sorg for ham. 28. august 430 sovnet han stille inn etter å ha ligget med feber i noen dager.
== Helgen ==
Augustin ble regnet som helgen straks etter sin død. I 496 brakte kristne flyktninger fra Hippo hans relikvier til Sardinia. I 723 ble de fraktet videre til Pavia av langobardkongen Liutprand. De ble bisatt i kirken San Pietro in Ciel d'Oro, og i det 14. århundre ble det reist et vakkert gravmonument i hvit marmor der. En del av hans relikiver ble brakt til Hippo i 1842.
Hans helgenkult spredde seg raskt. I det 8. århundre ble hans fest feiret i Roma. Sammen med Ambrosius, Gregor I den store og Hieronymus regnes han som en av de vestlige kirkelærere, og har tilnavnet Nådens lærer (Doctor gratiae).
Minnedagen er i vestkirken 28. august, hans dødsdag. I østkirken har han ikke kommet med i helgenkalenderen, selv om han levde lenge før det store skisma; hans verker og hans teologi hører klart hjemme i den vestlige tradisjon, og hans gjennomslagskraft i øst har aldri vært stor.
Regelen han skrev for et kloster i Hippo har blitt brukt av mange ordener og kongregasjoner. Det er to ordener som regnes som augustinere i egentlig forstand: Augustinerkorherrene og Augustinereremittene.
== Augustins skrifter og teologi ==
113 bøker, 218 brev og mer enn 500 prekener av ham er bevart til vår tid.
Hans skrifter hentet materiale både fra kristen teologi og fra nyplatonismen. Hans sentrale tema er blant de mest komplekse: Menneskets natur og skjebne, Kristi frelsesverk, og forholdet mellom kirken og verden.
I 413 begynte han på det selvbiografiske verket Bekjennelser (Confessiones) om sitt åndelige liv og om Guds nåde og tilgivelse gjennom Jesu liv, død og oppstandelse. Denne boken var ferdig i 426. Dette er et av hans hovedverk. Boka er skrevet konsekvent i annen person, det vil si rettet til Gud, og de første ni bøkene forteller forfatterens livshistorie. Mange regner verket som den første selvbiografi.
Et annet hovedverk,Gudsstaten eller Guds by, (De civitate Dei), begynte han å skrive etter at han i 410 hørte at barbaren Alarik hadde plyndret Roma. Her hevdet Augustin at Romerrikets oppsmuldring var Guds straff for volden og fordervelsen blant romerne. Augustin ventet at fra dette kaoset ville et kristent samfunn grunnlagt på kjærlighet og rettferdighet komme. Samtidig mente Augustin at det var skadelig å ta feil om den katolske tro, og at staten om nødvendig måtte bruke harde midler for å stanse dem som på ulike måter ledet folk bort fra Guds by. Dette påvirket tenkesettet da man utvidet kjetterbegrepet på 1200-tallet.
Dogmet om arvesynden er et resultat av Augustins tanker omkring menneskets natur. For Augustin var det begjæret etter verden og tingene i verden som var selve arvesynden. Det var særlig i bøkene Om Kristi nåde og arvesynden ("De gratia Christi et de peccato originali") og Om den frie vilje ("De libero arbitrio") han skrev om dette, og her angrep han Pelagius' teologi som avviste doktrinen om arvesynd. Augustins syn på menneskets natur var at mennesket etter syndefallet av naturen er ute av stand til å ville «det gode», og at det kun er Guds kjærlighet som kan vekke menneskets vilje og evne til å gjøre «det gode». Augustin utformet også predestinasjonslæren, som sier at Gud en gang for alle har valgt visse mennesker til evig salighet og andre til evig fortapelse. Hans pessismisme ledet også til tanken om at udøpte barn som døde gikk fortapt.
Blant Augustins samtidige og etterfølgere syntes flere at Augustin ble like ekstrem andre veien, og i middelalderen forsøkte de fleste teologer å velge en kurs mellom de to ytterpunktene. Under reformasjonen fikk dogmet om arvesynd igjen stor betydning. Reformatorene (i Confessio Augustana) og Den katolske kirke (i Confutatio pontificia) fremla divergerende syn på arvesynden i Augsburg (1530). Dette la grunnlag for hard strid også om rettferdiggjørelsen, og man kom ikke til enighet. Også Augustins lære om predestinasjon var det enkelte reformatorer som tok til seg, spesielt Jean Calvin.
Augustins utlegning av læren om Den hellige treenighet (de trinitate) har betydd mye for den senere forståelse av Treenigheten.
I De doctrina christiana (Om kristen opplæring) tar Augustin utgangspunkt i den klassiske latinske retorikken og utvikler en ny, særpreget form for kristen retorikk. I verket utvikler og integrerer han en egen teori om tegn i språkteorien, noe som har gitt ham ny aktualitet for moderne språkfilosofer.
Hans siste store verk, Tilbakekallinger (Retractiones), ble skrevet i 425, da han var 72 år gammel. Det er et verk der han drøfter sine tidligere skrifter.
== Hovedverk i utvalg ==
Norske utgaverBekjennelser
Bekjennelser [Bok 1-10]. Oversettelse og innledende essay av Oddmund Hjelde. Bokklubben, 2008. (Bokklubbens kulturbibliotek). ISBN 978-82-525-6786-1. Første utgave 1950. Tidligere utgitt i seriene Thorleif Dahls kulturbibliotek 1961/1996 og Mesterverk fra verdenslitteraturen 1974 ((no) ebok)
Confessiones [Bok 1-13]. Omsett av Åsmund Farestveit (bok 1-9) og Hermund Slaattelid (bok 10-13) ; med innleiing, merknader og etterord av Hermund Slaattelid. Samlaget, 2009. ISBN 978-82-521-7334-5. Første utgave 1943 (bok 1-9)
De civitate Dei, Gudsstaten, eller Guds by. Innledning, utvalg og oversettelse ved Reidar Aasgaard. Pax, 2010. ISBN 978-82-530-3312-9. Første utgave 2002
Tre ungdomsdialoger. Utvalg og innledende essay ved Trond Berg Eriksen; oversettelse og noter ved Reidar Aasgaard. Bokklubben, 2009. (Verdens hellige skrifter; 57) ISBN 978-82-525-6972-8. Inneholder: Det lykkelige liv, Skaperordenen og Enesamtaler
Om kristen opplæring. Omsetjing og innleiing ved Hermund Slaattelid. Samlaget, 1998. ISBN 82-521-5173-6 ((no) ebok)
Klosterliv i Vesten: Augustins regel, Benedikts regel. Oversatt og med innledning av Erik Gunnes. Aschehoug, 1986. (Thorleif Dahls kulturbibliotek) ISBN 82-03-15226-0Ikke oversattDe trinitate (412)
Retractiones (425) (Tilbakekallinger)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Augustin av Hippo – sitater | St. Augustin av Hippo (Aurelius Augustinus; født 13. | 10,003 | 10,003 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo_katedralskole | 2023-02-04 | Oslo katedralskole | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byggverk fullført i 1902', 'Kategori:Carl Michalsen', 'Kategori:Etableringer i 1153', 'Kategori:Katedralskoler', 'Kategori:Kulturminner i bydel St. Hanshaugen', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Oslo katedralskole', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skoler i bydel St. Hanshaugen', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert på 1100-tallet'] | Oslo katedralskole – Schola Osloensis, populært kalt «Katta», er en videregående skole som ligger i Ullevålsveien på Meyerløkka ved Vår Frelsers gravlund i Oslo. Skolen skårer ofte høyt i karaktersnitt blant skoler i Oslo. Skolen er en av tre norske skoler som kan føre sin historie uavbrutt tilbake til middelalderen. Navnet er knyttet til Oslos eldste domkirke, Hallvardskatedralen, som ligger i ruin ved Oslo torg i Gamlebyen. Oslo katedralskole holdt hus i Gamlebyen til et godt stykke inn på 1600-tallet. De nåværende lokalene har skolen benyttet siden 1902.
| Oslo katedralskole – Schola Osloensis, populært kalt «Katta», er en videregående skole som ligger i Ullevålsveien på Meyerløkka ved Vår Frelsers gravlund i Oslo. Skolen skårer ofte høyt i karaktersnitt blant skoler i Oslo. Skolen er en av tre norske skoler som kan føre sin historie uavbrutt tilbake til middelalderen. Navnet er knyttet til Oslos eldste domkirke, Hallvardskatedralen, som ligger i ruin ved Oslo torg i Gamlebyen. Oslo katedralskole holdt hus i Gamlebyen til et godt stykke inn på 1600-tallet. De nåværende lokalene har skolen benyttet siden 1902.
== Historie ==
Man regner normalt med at Oslo katedralskole ble etablert om lag 1152/1153, da den pavelige utsendingen kardinal Nicolaus Breakspeare (senere pave Hadrian IV) proklamerte at det skulle være skoler ved bispesetene Oslo, Bergen og Hamar, i tillegg til erkebispesetet i Nidaros. Historiker og tidligere lektor ved skolen, Oskar Garstein, har ført argumenter for at skolen er eldre. Det er mulig Breakespeare stadfestet en skole som var etablert allerede i forbindelse med kanoniseringen av St. Hallvard.I reformasjonsårhundret var skolen sentrum for den såkalte Østlandshumanismen, der biskop og forfatter Jens Nilssøn, teolog og forfatter Jacob Jacobsen Wolf og teolog og forfatter Hallvard Gunnarsøn var sentrale. Nilssøn og Wolf var også rektorer ved skolen.
1600-tallet regnes som det lærde århundre. Flere av dem som var tilknyttet katedralskolen var av de mest velutdannede i sin tid. I 1636 ble det i tilknytning til skolen opprettet et gymnasium, Cathedralcollegiet. Gymnasiet fikk lokaler sammen med katedralskolen. Flere av katedralskolens fremste menn underviste ved Cathedralcollegiet.
Fra annet skoleår fikk ikke katedralskolens elever snakke annet enn latin med hverandre, heller ikke på fritiden. I Kirkeordinansen av 1607 het det at icke skal der heller andit læris udi dem [skolene] end Latine.Man vet ikke sikkert når skolen flyttet fra det gamle Oslo til det nye Christiania. Det man imidlertid vet er at skolen fortsatte i Gamlebyen noen år etter at kong Christian IV bestemte at byen skulle gjenoppbygges vest for Bjørvika, etter den skjebnesvangre brannen i 1624. Man vet også at Katedralskolen i 1637 kjøpte nye lokaler ved Christiania torv – ved hovedstadens andre domkirke, Hellig Trefoldighed, reist i perioden 1632-1639.
Gymnasiet som fikk eget auditorium i katedralskolens nye lokaliteter, kunne blitt det første tilløpet til et norsk universitet, hadde det ikke vært for at gymnasiet, av økonomiske årsaker, ble nedlagt i 1660-årene.
I 1719 flyttet skolen fra Christiania torv til nye lokaler i Dronningens gate 15, der det gamle hovedpostkontoret lå.
Frem til slutten av 1700-tallet var katedralskolen først og fremst en skole for utdanning av prester. Skolereformen av 1775 ble slutten for den rene latinske presteskole; den innførte undervisning i norsk og realfag.
Da det nyopprettede Stortinget trengte forsamlingslokaler i 1814, ble Katedralskolens festsal i Dronningens gate leid. I 1823 overtok Stortinget hele lokalet og skolen flyttet til Treschowgården i Fred Olsens gate.
I 1869 fikk skolen nye lokaler i Akersgata 73a. I 1902 flyttet skolen til dagens lokaler i Ullevålsveien, tegnet av arkitekt Carl Michalsen. Bygget i Akersgata ble senere Hammersborg skole. Samme år begynte de første jentene på skolen. Under andre verdenskrig ble deler av skolen benyttet av okkupasjonsmakten, men undervisningen fortsatte.
I 1986 var Tysklands forbundspresident Richard von Weizsäcker på besøk og hans samtale med elevene ble overført i tysk radio og norsk skolekringkasting.I dag eier Stiftelsen Oslo katedralskole skolebygningen og biblioteket, mens selve skoledriften er overtatt av kommunen. Biblioteket har en betydelig bredde og er Norges eldste.
I 2005 ble Holmboeprisen etablert, navngitt etter Katedralskolens tidligere elev og lærer, matematikeren Bernt Michael Holmboe (1795–1850). Prisen tildeles årlig fra Oslo katedralskole av Det Norske Videnskaps-Akademi.
== Elevliv ==
Elevene ved Oslo katedralskole er kjent for å være svært aktive utenfor skolen. Skolen har flere elevsamfunn og elevlag. Skolens eldste elevsamfunn er Gymnassamfunnet Kattuglen, populært kalt «Ugla», som ble stiftet i 1846 og har spilt en viktig rolle i elevenes skoleliv. Flere kjente elever har både vært medlemmer og ledere i elevsamfunnet i løpet av disse årene. Skoleavisen heter Kort sagt. Skolen har også et kor kalt «Peblingene», som ledes av en fast ansatt kantor, Olav Morten Wang.
I tillegg finnes det elevlag for en rekke interessefelt. I 2010- og 2020-årene har elevlagene blant annet vært viet bøker, Doctor Who, Game of Thrones, Magic: The Gathering, Kattarock, Katta Målungdom, Model United Nations, bueskyting, hütteturer, koffein, fabelprosa, vanndrikking, Marvel, Disney og filosofi. I 2018 ble elevlaget «Apekatta» opprettet; dette elevlaget har ukentlig klatretrening og årlige turer til Kolsåstoppen. I 2020 ble Kattas AmatørFilosofiske ForEning (KAFFE) dannet for å arrangere studentdiskusjoner rundt filosofi og samfunnsrelevante temaer samt besøk av filosofer som Jon Elster og Lars Svendsen. I 2021 ble elevlaget Kattas Politiske Forum (KPF) opprettet, for å fremme elevenes rike politiske engasjement. Et annet elevlag er «KattasIsbadeKlubb» (KIK), som arrangerer månedlige bad på Tjuvholmen skoleåret igjennom. Det største elevlaget er kalt Kattas Fabelprosaiske Elevsamfunn (KFE). Gruppen står for blant annet: Zombie laiv, ninjalekene, diverse hytteturer og mange flere spennende aktiviteter ved skolen.
En av Katta sine mest profilerte elevlag er MUNK (Model United Nations of Katta). Elevlaget arrangerer årlige konferanser BAKMUN der over 100 elever fra flere forskjellige skoler har mulighet til å delta. MUNK har også årlige reiser til Nederland der elever selv deltar på viktige samfunnsdebatter på en internasjonal skala.
Elevene har lange tradisjoner for å sette opp årlige teaterforestillinger, og Kattateateret drives frivillig av over 150 elever ved skolen.
Skolen får relativt ofte besøk av kjente personer som inviteres til å holde foredrag for elevene. I nyere tid har Jonas Gahr Støre, Siv Jensen, Audun Lysbakken, Bjørnar Moxnes og Tor Mikkel Wara vært blant skolens gjester. Også den russiske ambassadøren og en representant for den amerikanske ambassaden har holdt foredrag på skolen. Som regel holdes foredragene i skolens aula i den såkalte «midttimen», eller i studietiden, men det hender også at enkelte foredrag finner sted i festsalen.
== Skolens rektorer ==
== Tidligere elever (alumni) ==
Laurids Nielsen («Laurentius Norvegus») (ca. 1540–1622) professor og nøkkelfigur i motreformasjonen var elev ved katedralskolen. Prins Harald (senere kong Harald V) begynte på katedralskolen i 1952 og tok eksamen artium i 1955. Harald gikk realfagslinjen i en klasse med 27 gutter. I skolebygninger henger det minnetavler i marmor over kjente elever, rektorer siden reformasjonen og falne under andre verdenskrig samt skolens legater. Tavlen over falne har 37 navn: to var lærere da de falt og 35 var tidligere elever. Hallvard Gunnarssøn (død 1608) var elev og senere lektor i teologi ved skolen, utga blant annet en norgeshistorie Chronicon regum Norvegiæ. Johan Ernst Gunnerus (1718–1773) var elev 1729-1737, senere biskop, naturforsker og grunnlegger av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Johan Herman Wessel (1742–1785) var elev fra 1758 og han ble senere en kjent dikter. Jens Christian Berg (1775–1852) var elev fra 1792 og ble jurist, historiker og politiker (medlem av det overordentlige Storting i 1814). Astronomen Christopher Hansteen (1784–1873) var elev fra 1793 til 1802.
== Litteratur ==
Aas, Einar: Kristiania katedralskole i det nittende århundre. Oslo, 1935
Einar Høigård: Oslo katedralskoles historie. Oslo, 1942
Bjerke, Ernst: Bibliotheca Scholæ Osloensis. Oslo, 2002
Eek, Øystein (red.): Gode gamle Katta. Oslo, 2003
Bjerke, Ernst (2004). «Oslo katedralskole 1153 - 2003; En historikk». Oslo katedralskole. Arkivert fra originalen 30. desember 2007. Besøkt 28. mai 2007.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Oslo katedralskole – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Oslo katedralskole». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
Kattateateret
Bilde av prosesjon ved skoleball desember 1955, Oslo Museum | Oslo katedralskole – Schola Osloensis, populært kalt «Katta», er en videregående skole som ligger i Ullevålsveien på Meyerløkka ved Vår Frelsers gravlund i Oslo. Skolen skårer ofte høyt i karaktersnitt blant skoler i Oslo. | 10,004 | 10,004 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Diskusjonsforum | 2023-02-04 | Diskusjonsforum | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internett'] | Diskusjonsforum er betegnelsen på et sted på Internett der mennesker kan diskutere sammen. Det finnes mange ulike typer diskusjonsforum, basert på forskjellig teknologi. Diskusjonsforumenes historie stammer helt tilbake til Internetts spede begynnelse, da de gjerne ble kalt oppslagstavler.
| Diskusjonsforum er betegnelsen på et sted på Internett der mennesker kan diskutere sammen. Det finnes mange ulike typer diskusjonsforum, basert på forskjellig teknologi. Diskusjonsforumenes historie stammer helt tilbake til Internetts spede begynnelse, da de gjerne ble kalt oppslagstavler.
== Ulike diskusjonsforum-systemer ==
Invision Power Board
MercuryBoard
MyBB
phpBB
Phorum
Simple Machines Forum
Usenet
vBulletin
XenForo
== Spillforum ==
Spillforum er online diskusjonsforum som handler om spill og spilling, hvor man kan ytre egne meninger, lære om andre sine, samt diskutere rundt dette. Disse kan være spesialisert rundt visse typer spill, som for eksempel kun rollespill, kun videospill, kun brettspill eller lignende.
== Eksterne lenker ==
Det eksisterer en rekke diskusjonsforum på norsk. De største er:
Hegnar online
Kvinneguiden
Diskusjon.no
VGD.no
Fridiskusjon.no | Diskusjonsforum er betegnelsen på et sted på Internett der mennesker kan diskutere sammen. Det finnes mange ulike typer diskusjonsforum, basert på forskjellig teknologi. | 10,005 | 10,005 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Augustin_av_Hippo | 2023-02-04 | Augustin av Hippo | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. august', 'Kategori:Dødsfall i 430', 'Kategori:Fødsler 13. november', 'Kategori:Fødsler i 354', 'Kategori:Katolske teologer', 'Kategori:Kirkefedre', 'Kategori:Kirkelærere', 'Kategori:Medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Souk Ahras', 'Kategori:Romerske helgener', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | «Augustin» omdirigeres hit; se også Augustin (andre betydninger)St. Augustin av Hippo (Aurelius Augustinus; født 13. november 354, død 28. august 430) var biskop av Hippo, og en av oldkirkens største teologer. Han regnes som en av de vestlige kirkelærere.
| «Augustin» omdirigeres hit; se også Augustin (andre betydninger)St. Augustin av Hippo (Aurelius Augustinus; født 13. november 354, død 28. august 430) var biskop av Hippo, og en av oldkirkens største teologer. Han regnes som en av de vestlige kirkelærere.
== Tidlig liv ==
Augustin ble født i byen Tagaste i Numidia, i det romerske Nord-Afrika; byen heter i dag Souk-Arrhas og ligger i Algerie. Han ble født etter keiser Konstantins omvendelse, i en tid hvor Nord-Afrika fikk et stadig sterkere innslag av gresk kristen kultur, mens den latinske kulturen ble svekket. Kirken i området var preget av splittelser.
Hans far, Patricius, var romersk borger og tjenestemann med godt rykte. Moren, Monika, var kristen, mens faren var hedning – han lot seg dog døpe kort tid før sin død. Hun fikk ikke døpt den lille gutten, men sørget fra tidlig av for at han fikk undervisning om kristendommen. Da Augustin som ung gutt ble alvorlig syk ba han om å bli døpt, men han frisknet til før det ble gjort og utsatte det derfor. Dette var ikke uvanlig på den tiden, da man ønsket å vente så lenge som mulig med å la seg døpe i frykt for å begå synder etter dåpen.
Faren var streng, og han var aldri virkelig fortrolig verken med Monika eller Augustin. Men han bidro til å forme gutten, da han lærte ham å beundre de latinske klassikerne, noe som senere skulle bli til stor nytte i hans forfatterskap. Hans kjennskap til gresk ble dog begrenset. Monika, som i katolsk tradisjon sees som et bilde på en perfekt mor, betydde svært mye for Augustin og hans søsken – vi er kjent med en bror, Navigius, og en søster som døde som vigslet jomfru, en tidlig form for ordensliv.
Augustin fikk sin utdannelse først i Tagaste og deretter i Madaura. I 370 ble han så sendt til Kartago for å fullføre utdannelsen, og tok raskt en ledende rolle på retorikkskolen. Med et ønske om å bli jurist studerte han retorikk fra 372 til 375, men ved slutten av studiet valgte han i stedet å vie seg til undervisning. Han underviste i retorikk fra 375, og drev sine egne skoler i retorikk og grammatikk i ni år.
Etter å ha lest boka «Hortensis» av den romerske advokat, politiker, taler og forfatter Cicero (106—43 f.Kr.) ble han interessert i filosofi (boka er senere gått tapt). Han studerte blant annet Platons verker, og fra 373 og flere år framover var han og vennen Honoratus tiltrukket av manikeismen, en kristen sekt som mente at den åndelige verden var skapt av Gud mens den materielle verden var skapt av Den onde. Augustin forkastet det meste av den tro hans mor hadde lært ham om, men fant heller ikke fred i manikeismen.
I sin Confessiones skriver Augustin: «I de årene hadde jeg en kvinne som jeg levde sammen med, men ikke i det en kaller lovlig ekteskap. Hun var blitt bytte for min ustadige og uoverlagte lidenskap. Men jeg hadde da bare den ene, og mot henne var jeg trofast som mot en ektefelle. I samlivet med henne skulle jeg så menn få lære ved egen erfaring hva det er for en forskjell på et ekteskap som er stiftet med tanke på å få barn, og en kjærlighetsforbindelse som bare skal tilfredsstille ens egen lyst, slik at de barna som fødes ikke er etter eget ønske, selv om en er nødt til å elske dem når de først er kommet.»
== Virke i Italia ==
I 383 dro Augustin mot sin mors vilje til Roma for å åpne en retorikkskole. Monika fulgte etter ham og bosatte seg i Roma hun også. Augustin ble nedslått av sine elever, som hadde en tendens til å stadig skifte lærere for å snyte dem for honoraret. I 384 aksepterte han derfor et tilbud om å bli professor i retorikk i Mediolanum; Monika ble med ham dit også. Han ble der sterkt påvirket av nyplatonismen, og dette ble for ham en vei tilbake til morens kristendom. Hele hans virke som teolog er preget av kombinasjonen av kristen og nyplatonsk tankegang, og det er i stor grad takket være Augustin at Platons tanker ble med inn i middelalderen, mens andre filosofer ble glemt.
Under en samtale med den manikeiske biskopen Faustus, fikk Augustins tiltrekning til den retningen innen kristendommen nådestøtet. Han ble i stedet sterkt påvirket av preknene til Ambrosius av Milano, som var en forsvarer av den nikenske ortodoksi. Ambrosius, som hadde svært god kjennskap til gresk språk, ble for Augustin også en kilde til kunnskap om østlig teologi.
Han ble slitt mellom det å gifte seg og det å vie sitt liv til Gud. Etter morens ønske valgte han å gifte seg, og gikk derfor fra kvinnen han hadde levd sammen med; selv om samboerforholdet var akseptert av mange, kunne man ikke gifte seg etter et slikt forhold. Sønnen ble hos faren, mens hun vendte tilbake til Nord-Afrika. Men ting gikk ikke etter planen, da Augustin i stedet for å finne en kone innledet et forhold til en annen kvinne.
Det gjorde et dypt inntrykk på ham da den nyplatonske professoren Viktorinus konverterte til kristendommen. Kort tid etter dette, i september 386, kom nordafrikaneren Pontitian for å besøke Augustin, og da han så at en utgave av Paulus' brev lå på bordet benyttet han anledningen til å fortelle om Antonius Abbeds liv. Augustin ble igjen tiltrukket av tanken på et liv viet til Gud, og gikk ut i hagen. Han forteller selv i et av sine verker at han tigget og ba om veiledning fra Gud, og at det var som om han hørte et barn rope «Tolle lege! Tolle lege!» ('Plukk opp og les'). Han gikk inn igjen og slo opp på et tilfeldig sted i Paulus' brev, og fant da Romerbrevet 13, 12-14: «Natten er snart slutt, dagen er nær. La oss da legge av mørkets gjerninger og ta på oss lysets våpen. La oss leve sømmelige som ved høylys dag; ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, i strid og misunnelse. Men kle dere i Herren Jesus Kristus, og vær ikke så opptatt av kroppen at det vekkes begjær». Hans venn Alypsius, som også var der under Pontitians besøk, leste videre i vers 15 : «Gi plass også for dem som ikke har troens fulle kraft, og uten å gi dere av med å diskutere deres meninger.» Dette følte han passet på ham selv, og begge tok en avgjørelse om å bli prester. De fortalte det til Monika, og selv om hun hadde ønsket at sønnen skulle gifte seg, ble hun henrykt.
== Vigslet liv ==
Augustin avsluttet forholdet med sin nye konkubine, og brøt forlovelsen med en kvinne han hadde tenkt på å gifte seg med. Han la også ned sitt arbeid som lærer, og trakk seg tilbake på landet utenfor Milano for å forberede seg på dåpen. Der bodde han sammen med Monika, broren Navigius, den nå 15-årige sønnen Adeodatus, Alypsius og andre venner. De dannet et kristent fellesskap, og drev felles studier. Det var samtalene i de syv månedene de bodde i dette fellesskapet som ble grunnlaget for Augustins tre dialoger Mot akademikerne, Om det lykkelige liv og Om orden.
Han ble forberedt for dåpen av Simplician av Milano, og sammen med Alypsius og Adeodatus ble han døpt påskenatten (25. april) 387, 32 år gammel. Han ville deretter vende tilbake til Nord-Afrika, og på veien møtte han sin mor i Ostia utenfor Roma. De hadde en samtale som han siden kalte «Visjonen i Ostia», om de saliges evige liv. Fem dager etter dette ble Monika plutselig syk, og hun døde i Ostia i november 387. Hun ble gravlagt i Ostia, men er siden flyttet til kirken som bærer sønnens navn, Sant'Agostino, i Roma.
I stedet for å dra til Nord-Afrika vendte Augustin tilbake til Roma, og først i september 388 dro han sammen med Alypsius og Adeodatus til Tagaste. Sønnen døde året etter, bare 17 år gammel. Augustin solgte da sin farsarv, og ga pengene til de fattige. Han hadde også en gård han hadde arvet etter sin mor, og der grunnla han et slags klostersamfunn, med tanke på å tilbringe resten av livet der.
== Prest ==
Augustin ville vie sitt liv til Gud, men ønsket ikke å bli prest. Men hans visdom og fromhet ble kjent, og mange kom til ham for å få råd. Han hadde også markert seg som en dyktig teolog gjennom sine mange religiøse og filosofiske skrifter. En av dem som hørte om ham var biskop Valerius av Hippo (egentlig Hippo Regius, i dag Annaba i Algerie). Han sørget for å få presteviet Augustin i 391, og gjorde ham til sin assistent. Augustin måtte dermed flytte fra Tagaste, og etablerte i tilknytning til kirken i Hippo et klostersamfunn av samme type som i fødebyen.
Fra 392 virket han som predikant, og han gikk blant annet hardt ut mot manikeismen og en ny kjettersk bevegelse, donatismen. I desember 393 deltok han på et viktig regionalt konsil, og han fikk gjennomført flere lokale forandringer som styrket den kirkelige disiplin.
== Biskop ==
I 395 ble han bispeviet, og utnevnt til hjelpebiskop for Valerius. Etter dennes død i 396 ble han så valgt til etterfølger som biskop av Hippo. Han grunnla et slags ordenssamfunn i bisperesidensen, og skrev en klosterregel, som er grunnlag for Augustins regel slik den kjennes i dag. Ved siden av Benedikts regel utgjør den mye av grunnlaget for det vestlige klostervesen.
Augustin virket som biskop i 34 år, og regnes som en av de mest betydelige biskoper i Nord-Afrikas historie. Blant annet forsvarte han kirken mot en lang rekke angivelige kjetterske bevegelser, han holdt en rekke synoder og deltok på minst seks regionale konsiler, og han fortsatte sitt svært omfattende virke som forfatter.
Da keiser Honorius innførte strenge straffer mot donatistene gikk Augustin mot dette; han aksepterte etter hvert at keiseren grep inn, men gikk ikke med på dødsstraff, og i 411 bidro han sterkt til å samle de to partene gjennom en konferanse i Kartago.
I mai 430 ble området rundt Hippo invadert av vandalene under Geiserik. De beleiret byen i 14 måneder; Augustin selv levde ikke lenge nok til å oppleve slutten på beleiringen, som var en stor sorg for ham. 28. august 430 sovnet han stille inn etter å ha ligget med feber i noen dager.
== Helgen ==
Augustin ble regnet som helgen straks etter sin død. I 496 brakte kristne flyktninger fra Hippo hans relikvier til Sardinia. I 723 ble de fraktet videre til Pavia av langobardkongen Liutprand. De ble bisatt i kirken San Pietro in Ciel d'Oro, og i det 14. århundre ble det reist et vakkert gravmonument i hvit marmor der. En del av hans relikiver ble brakt til Hippo i 1842.
Hans helgenkult spredde seg raskt. I det 8. århundre ble hans fest feiret i Roma. Sammen med Ambrosius, Gregor I den store og Hieronymus regnes han som en av de vestlige kirkelærere, og har tilnavnet Nådens lærer (Doctor gratiae).
Minnedagen er i vestkirken 28. august, hans dødsdag. I østkirken har han ikke kommet med i helgenkalenderen, selv om han levde lenge før det store skisma; hans verker og hans teologi hører klart hjemme i den vestlige tradisjon, og hans gjennomslagskraft i øst har aldri vært stor.
Regelen han skrev for et kloster i Hippo har blitt brukt av mange ordener og kongregasjoner. Det er to ordener som regnes som augustinere i egentlig forstand: Augustinerkorherrene og Augustinereremittene.
== Augustins skrifter og teologi ==
113 bøker, 218 brev og mer enn 500 prekener av ham er bevart til vår tid.
Hans skrifter hentet materiale både fra kristen teologi og fra nyplatonismen. Hans sentrale tema er blant de mest komplekse: Menneskets natur og skjebne, Kristi frelsesverk, og forholdet mellom kirken og verden.
I 413 begynte han på det selvbiografiske verket Bekjennelser (Confessiones) om sitt åndelige liv og om Guds nåde og tilgivelse gjennom Jesu liv, død og oppstandelse. Denne boken var ferdig i 426. Dette er et av hans hovedverk. Boka er skrevet konsekvent i annen person, det vil si rettet til Gud, og de første ni bøkene forteller forfatterens livshistorie. Mange regner verket som den første selvbiografi.
Et annet hovedverk,Gudsstaten eller Guds by, (De civitate Dei), begynte han å skrive etter at han i 410 hørte at barbaren Alarik hadde plyndret Roma. Her hevdet Augustin at Romerrikets oppsmuldring var Guds straff for volden og fordervelsen blant romerne. Augustin ventet at fra dette kaoset ville et kristent samfunn grunnlagt på kjærlighet og rettferdighet komme. Samtidig mente Augustin at det var skadelig å ta feil om den katolske tro, og at staten om nødvendig måtte bruke harde midler for å stanse dem som på ulike måter ledet folk bort fra Guds by. Dette påvirket tenkesettet da man utvidet kjetterbegrepet på 1200-tallet.
Dogmet om arvesynden er et resultat av Augustins tanker omkring menneskets natur. For Augustin var det begjæret etter verden og tingene i verden som var selve arvesynden. Det var særlig i bøkene Om Kristi nåde og arvesynden ("De gratia Christi et de peccato originali") og Om den frie vilje ("De libero arbitrio") han skrev om dette, og her angrep han Pelagius' teologi som avviste doktrinen om arvesynd. Augustins syn på menneskets natur var at mennesket etter syndefallet av naturen er ute av stand til å ville «det gode», og at det kun er Guds kjærlighet som kan vekke menneskets vilje og evne til å gjøre «det gode». Augustin utformet også predestinasjonslæren, som sier at Gud en gang for alle har valgt visse mennesker til evig salighet og andre til evig fortapelse. Hans pessismisme ledet også til tanken om at udøpte barn som døde gikk fortapt.
Blant Augustins samtidige og etterfølgere syntes flere at Augustin ble like ekstrem andre veien, og i middelalderen forsøkte de fleste teologer å velge en kurs mellom de to ytterpunktene. Under reformasjonen fikk dogmet om arvesynd igjen stor betydning. Reformatorene (i Confessio Augustana) og Den katolske kirke (i Confutatio pontificia) fremla divergerende syn på arvesynden i Augsburg (1530). Dette la grunnlag for hard strid også om rettferdiggjørelsen, og man kom ikke til enighet. Også Augustins lære om predestinasjon var det enkelte reformatorer som tok til seg, spesielt Jean Calvin.
Augustins utlegning av læren om Den hellige treenighet (de trinitate) har betydd mye for den senere forståelse av Treenigheten.
I De doctrina christiana (Om kristen opplæring) tar Augustin utgangspunkt i den klassiske latinske retorikken og utvikler en ny, særpreget form for kristen retorikk. I verket utvikler og integrerer han en egen teori om tegn i språkteorien, noe som har gitt ham ny aktualitet for moderne språkfilosofer.
Hans siste store verk, Tilbakekallinger (Retractiones), ble skrevet i 425, da han var 72 år gammel. Det er et verk der han drøfter sine tidligere skrifter.
== Hovedverk i utvalg ==
Norske utgaverBekjennelser
Bekjennelser [Bok 1-10]. Oversettelse og innledende essay av Oddmund Hjelde. Bokklubben, 2008. (Bokklubbens kulturbibliotek). ISBN 978-82-525-6786-1. Første utgave 1950. Tidligere utgitt i seriene Thorleif Dahls kulturbibliotek 1961/1996 og Mesterverk fra verdenslitteraturen 1974 ((no) ebok)
Confessiones [Bok 1-13]. Omsett av Åsmund Farestveit (bok 1-9) og Hermund Slaattelid (bok 10-13) ; med innleiing, merknader og etterord av Hermund Slaattelid. Samlaget, 2009. ISBN 978-82-521-7334-5. Første utgave 1943 (bok 1-9)
De civitate Dei, Gudsstaten, eller Guds by. Innledning, utvalg og oversettelse ved Reidar Aasgaard. Pax, 2010. ISBN 978-82-530-3312-9. Første utgave 2002
Tre ungdomsdialoger. Utvalg og innledende essay ved Trond Berg Eriksen; oversettelse og noter ved Reidar Aasgaard. Bokklubben, 2009. (Verdens hellige skrifter; 57) ISBN 978-82-525-6972-8. Inneholder: Det lykkelige liv, Skaperordenen og Enesamtaler
Om kristen opplæring. Omsetjing og innleiing ved Hermund Slaattelid. Samlaget, 1998. ISBN 82-521-5173-6 ((no) ebok)
Klosterliv i Vesten: Augustins regel, Benedikts regel. Oversatt og med innledning av Erik Gunnes. Aschehoug, 1986. (Thorleif Dahls kulturbibliotek) ISBN 82-03-15226-0Ikke oversattDe trinitate (412)
Retractiones (425) (Tilbakekallinger)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Augustin av Hippo – sitater | Augustin kan sikte til en rekke helgener: | 10,006 | 10,006 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arbeidsgiverforening | 2023-02-04 | Arbeidsgiverforening | ['Kategori:Arbeidsgiverforeninger', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Arbeidsgiverforening er en sammenslutning av arbeidsgivere som har til formål å ivareta deres interesser overfor arbeiderne, og ble dannet som en reaksjon på arbeidernes sammenslutning til fagforeninger. Hensikten var å hindre at fagforeningene tiltvang seg forbedringer i lønns- og arbeidsvilkår overfor en og en arbeidsgiver.
Arbeidsgiverforeningene fører tarifforhandlinger for medlemsbedriften. Arbeidsgiverforeningene opptrer også som talsmann for arbeidsgivernes syn overfor offentlige myndigheter i spørsmål som angår Næringslivet i Norge.
I utlandet har det vært vanlig at arbeidsgiverinteresser og yrkesinteresser ivaretas av samme organisasjon, men i Norge var det først mot slutten av 1980-årene ble det gjennomført sammenslutninger mellom de rene arbeidsgiverforenigene og næringsorganisasjonene.
| Arbeidsgiverforening er en sammenslutning av arbeidsgivere som har til formål å ivareta deres interesser overfor arbeiderne, og ble dannet som en reaksjon på arbeidernes sammenslutning til fagforeninger. Hensikten var å hindre at fagforeningene tiltvang seg forbedringer i lønns- og arbeidsvilkår overfor en og en arbeidsgiver.
Arbeidsgiverforeningene fører tarifforhandlinger for medlemsbedriften. Arbeidsgiverforeningene opptrer også som talsmann for arbeidsgivernes syn overfor offentlige myndigheter i spørsmål som angår Næringslivet i Norge.
I utlandet har det vært vanlig at arbeidsgiverinteresser og yrkesinteresser ivaretas av samme organisasjon, men i Norge var det først mot slutten av 1980-årene ble det gjennomført sammenslutninger mellom de rene arbeidsgiverforenigene og næringsorganisasjonene.
== Arbeidsgiverforeninger i Norge ==
I tillegg finnes en rekke såkalte landsforeninger, som er tilsluttet en av de store arbeidstakerorganisasjonene. Dessuten finnes rene interesseforeninger. Noen av disse er åpne for medlemskap fra både medlemsbedrifter, arbeidstakere og andre interesserte. | Norsk Arbeidsgiverforening (N.A. | 10,007 | 10,007 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anne-Cath._Vestly | 2023-02-04 | Anne-Cath. Vestly | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Anne-Cath. Vestly', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 15. februar', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Lytterprisen', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske oversettere', 'Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund', 'Kategori:Personer fra Lillehammer kommune', 'Kategori:Personer fra Ringsaker kommune', 'Kategori:Personer fra Åmot kommune', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Bokhandlerprisen', 'Kategori:Vinnere av Brageprisen', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen'] | Anne-Catharina «Anne-Cath.» Vestly (født 15. februar 1920 på Rena, død 15. desember 2008 i Mjøndalen) var en norsk barnebokforfatter og skuespiller.
Hun er kjent for en lang rekke barnebøker utgitt fra 1953 til 2004. Bøkene er samlet i serier om ulike hovedpersoner: Ole Aleksander (1953–1958), Mormor og de åtte ungene (1957–1961), Lillebror og Knerten (1962–1974), Aurora (1966–1972), Guro (1975–1981), Kaos (1982–1987) og Ellen Andrea (1992–2004). De fleste bøkene var først presentert som opplesninger i NRKs radioprogram Barnetimen for de minste, hvor Vestly var en av pionerene, sammen med Thorbjørn Egner og Alf Prøysen. Vestlys ektemann Johan Vestly (1923–1993) illustrerte bøkene inntil sin død; deretter illustrerte hun selv.
Flere av Vestlys bøker er filmatisert, og Vestly spilte selv rollen som Mormor i de to filmene fra 1977 og 1979. Mormor er en nøkkelperson i forfatterskapet, og de fleste barna i bøkene hennes samles etter hvert i den oppdiktede drabantbyen Tirilltoppen, hvor de er venner med hverandre og med Mormor.
| Anne-Catharina «Anne-Cath.» Vestly (født 15. februar 1920 på Rena, død 15. desember 2008 i Mjøndalen) var en norsk barnebokforfatter og skuespiller.
Hun er kjent for en lang rekke barnebøker utgitt fra 1953 til 2004. Bøkene er samlet i serier om ulike hovedpersoner: Ole Aleksander (1953–1958), Mormor og de åtte ungene (1957–1961), Lillebror og Knerten (1962–1974), Aurora (1966–1972), Guro (1975–1981), Kaos (1982–1987) og Ellen Andrea (1992–2004). De fleste bøkene var først presentert som opplesninger i NRKs radioprogram Barnetimen for de minste, hvor Vestly var en av pionerene, sammen med Thorbjørn Egner og Alf Prøysen. Vestlys ektemann Johan Vestly (1923–1993) illustrerte bøkene inntil sin død; deretter illustrerte hun selv.
Flere av Vestlys bøker er filmatisert, og Vestly spilte selv rollen som Mormor i de to filmene fra 1977 og 1979. Mormor er en nøkkelperson i forfatterskapet, og de fleste barna i bøkene hennes samles etter hvert i den oppdiktede drabantbyen Tirilltoppen, hvor de er venner med hverandre og med Mormor.
== Liv ==
Hennes foreldre var Mentz Oliver Schulerud og Aagot Schulerud (1875–1957), slik at hennes pikenavn var Anne-Catharina Schulerud. Faren var utdannet farmasøyt, og skrev noen bøker, mens moren var utdannet lærer. Anne-Cath. var fire år yngre søster av Mentz Schulerud, og ble med det tante til Ingrid Schulerud. Hun ble født på Rena, der faren på den tiden eide en jernvarehandel. Senere i barndommen bodde hun flere steder: tre år på Rudshøgda i Ringsaker, deretter på Jessheim og fra 1931 i Nordsetervegen på Lillehammer. Etter at de flyttet fra Rena, arbeidet faren som handelsreisende i apotekvarer; faren døde i 1931, kort tid etter at de hadde flyttet til Lillehammer. Hun tok examen artium ved Lillehammer høyere Allmennskole 1939, og flyttet deretter sammen med moren til Oslo.Hun studerte fransk ved Universitetet i Oslo, tok handelsskole og ble engasjert i amatørteaterarbeid. Gjennom Amatørdramatikerforeningen ble hun kjent med tegneren og maleren Johan Vestly (1923–1993). De giftet seg i 1946 og fikk etter hvert to sønner: Jo (f 1948) og Håkon (f 1957). Teaterarbeidet de to deltok i under krigen, ble kalt «Stanislavskij-gruppen»; det ble videreført etter krigen som Studioteatret, og begge to reiste på turne med dette teatret.Hennes første kontakt med NRKs radioredaksjon var i 1946, da hun via sin bror kom i kontakt med Lauritz Johnson, som ledet barneprogrammene. Hennes første større bidrag var hørespillet «Lars Pusekatt og vennene hans lager hopprenn», som ble sendt i Lørdagsbarnetimen februar 1946. Hun laget to hørespill til om Lars Pusekatt. I årene etter 1946 vekslet hun mellom skuespillervirksomhet, familieliv og arbeid i NRKs barneprogrammer. Inspirert av Alf Prøysen reiste hun rundt og underholdt med monologer på tivoli.
I 1952 ble Vestly, Thorbjørn Egner og Alf Prøysen knyttet til det nye programmet Barnetimen for de minste. I dette nye programmet ble disse tre pionerer og la grunnlaget for nye teksttyper og en ny norsk barnelitteratur i etterkrigstida. Her bidro hun først med Ole Aleksander Filibom-bom-bom i 1952. Den ble utgitt som bok året etter. Dette innledet en arbeidsmetode hvor høytlesningsfortellinger fra radio ble til bøker. Hun skrev 5–7 bøker om hver hovedperson, før en ny hovedperson ble lansert. Unntaket fra denne arbeidsmåten er fortellingene om Mormor og de åtte ungene, som redaktør Nils Johan Rud hadde bestilt som fortsettelsesserie i Magasinet for Alle. Disse sto på trykk i Magasinet for Alle fra 1955, før de kom i radio og som bokutgivelse.Da NRK startet med fjernsynssendinger, ble Lauritz Johnson sjef for barne-tv. Han engasjerte Johan Vestly til å lage et program om Vestly-familiens hund «Hina», da den skulle ha valper. Anne-Cath. Vestly bidro også i magasinprogrammet «Kosekroken». I 1963, 1967 og 1968 laget hun programmene om Kanutten og Romeo Clive sammen med Alf Prøysen. Senere skuespillervirksomhet omfatter hennes rolle som Mormor i to filmer i 1977 og 1979, og i Huset i skogen (sceneversjonen av Mormor og de åtte ungene) på Oslo Nye Teater i 1993.
På 1950-tallet flyttet familien først fra Wergelandsveien til Brattlikollen, og i 1959 til Trolltun Borettslag på Bøler.I tillegg til sin hovedvirksomhet i radio og med barnebøker, skrev Vestly også barneteater for scenen. Eventyret om Kvikko ble oppført på Folketeatret i 1953, med manus av Vestly, Alf Prøysen og Kåre Bing. Ole Aleksander ble oppført på Den Nationale Scene i 1954, og Huset i skogen (etter Mormor-bøkene) ble første gang vist på Oslo Nye Teater i 1959, og senere i 1969 og 1993, og på Trøndelag Teater i 1960. Ut av trolldommen ble oppført på Oslo Nye i 1965, og Heksen Innmaria og Frankogfri ble oppført på Trøndelag Teater i 1990, og utgitt i bokform 1997.
Mens hun arbeidet med sin siste bok, Monrad og mormor i den store klubben (2004), «var det tydelig at noe var galt. Hun var ofte glemsom og hadde problemer med å få manuskriptet ferdig.» I november 2008 fortalte sønnen Jo Vestly at moren led av demens (Alzheimers sykdom), og at hun derfor hadde flyttet inn på et sykehjem i Mjøndalen. Hun døde 15. desember samme år.
== Hovedpersonene, fra Ole Aleksander til Ellen Andrea ==
Vestlys debut i 1953 med Ole Aleksander Filibom-bom-bom oppfattes som en nyorientering i norsk barnelitteratur; «Med Ole Aleksander fikk bybarna en litterær figur å identifisere seg med, bylivets fenomener ble gjort til utgangspunkt for småbarnbokas virkelighetsorientering.» Barnets lekne fantasi i møtet med byens lyder og fenomen kan sees som en slags magisk realisme. Ole Aleksander bor i begynnelsen i en bygård, men flytter siden til den fiktive drabantbyen Tirilltoppen, hvor de fleste av Vestlys personer etter hvert samler seg. Historien om Ole Aleksanders lillesøster i den andre av bøkene, Ole Aleksander på farten (1954), skapte lytterstorm og offentlig debatt. Vestly ble beskyldt for å «drive utidig seksualopplysning for de minste.»Vestly hadde i utgangspunktet selv ingen planer om å overføre barnetimefortellingene til bøker og ble glad og overrasket over at Tiden Forlag ønsket å utgi fortellingene som bok.Mens fortellingene om Ole Aleksander foregår i en realistisk kjernefamilie, er den neste serien – om Mormor og de åtte ungene – med sine tre generasjoner en «ny familiefiksjon som tøyer rammene for realisme». På samme måte som Ole Aleksander-bøkene åpner historien med trangboddhet inne i byen, og med flytting til «Huset i skogen», riktignok i nærheten av Tirilltoppen. Fra og med den andre av bøkene blir Mormor hovedperson i fortellingene, og Mormor utvikler seg etter hvert til en idébærer og nøkkelperson i hele forfatterskapet. På samme måte som med Teskjekjerringa – som utkom samtidig med Mormor-bøkene – er Mormors holdning «barnets uforferdede blikk og innlevelse i kombinasjon med alderens tålmodighet og storsinn». Mormor representerer også en syntese mellom et landlig og et urbant miljø, og «er en illustrasjon til velprøvde leveregler og idealer som innflytterne bringer med til den store byen.»I de to neste seriene, om Lillebror og Knerten (1962–1974) og Aurora, blir kjønnsroller og samfunnsbilde tydeligere problematisert. Bøkene om Lillebror er «mer preget av sosial realisme og mer problemorientert enn tidligere serier.» Familien til Lillebror har flyttet til nytt hus på Gampetreff. I tillegg til moren og den pendlende/handelsreisende faren består familien av storebroren Philip. Den nye huset er dyrt, og mor må ta jobb på butikken. Lillebror overlates mye til seg selv, og blir «nøkkelbarn». Ved siden av samfunnsskildringen utvikles forholdet mellom Lillebror og hans «lissomkamerat» trefiguren Knerten, som er formet av ei fururot. I dialogene mellom Lillebror og Knerten får Vestly skapt et større litterært rom for barneskildringene.Bøkene om Aurora (1966–1972) har sin første bakgrunn i et radioprogram Vestly hørte, hvor 3–4 voksne, «høyt ansette» menn forklarte hvor utenkelige det var for dem å trille ei barnevogn. Familiemønsteret i Aurora-bøkene ble vurdert som svært moderne i sin samtid, med en utearbeidende mor og en hjemmeværende far. I tillegg til å være lønnsmottaker og utdannet jurist, er moren Marie også den praktiske og teknisk anlagte i familien. Faren Edvard steller barna, og arbeider med en doktoravhandling samtidig med husarbeidet. I serien om Aurora kommer også reisen inn som et tydeligere tema i bøkene: en bok foregår i Nederland, mens to av bøkene er lagt til «Fabelvik» (Kabelvåg) i Nordland.
De sju bøkene (1975–1981) om Guro og alenemoren Erle som finner en ny jobb og familie på Tirilltoppen, representerer enda et nytt «uttrykk for familie- og likestillingspolitikken som svarer til den aktuelle samfunnsutviklingen». Rollebytte-temaet fra Aurorabøkene gjentas når Erle utdanner seg til vaktmester. I Guro-bøkene er også fiolinen og klassisk musikk et viktig tema. I den neste serien, om Kaos og Bjørnar (fem bøker, 1982–87), er både funksjonshemming og verdensfreden tema. Hovedpersonen Kaos (egentlig Karl Oskar) har Eva som dagmamma; og Eva er moren til Bjørnar som har ryggmargsbrokk og derfor sitter i rullestol. I bøkene viser Vestly «hvordan fantasi og ønske om fellesskap lar barn med ulike forutsetninger selv legge leken til rette for likeverdig deltagelse.»Kaos og Bjørnar er medlemmer av «Den hemmelige klubben på Tirilltoppen», sammen med Aurora, Guro, Sokrates, Morten (minstemann), Lars og Ellen Andrea. Denne gruppen av barn, som alle er kjent fra tidligere bøker, danner også utgangspunktet for Vestlys siste bokserie, hvor Ellen Andrea (Den nyfødte «Forundringspakken» som introduseres i Knerten og forundringspakken 1973) og Mormor er hovedpersoner sammen. Ellen Andrea er 12–14 år gammel i bøkene. Utviklingen av Mormor som forfatterens alter ego trekkes videre her, og Nigeria-reisen i Mormor og én til hos Rosa (1996) har bakgrunn i Vestlys egen reise til landet i 1994. Mormors vennskap med Rosa oppsto i Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark (1986). Internasjonal solidaritet og møter med innvandrere er et tema i denne siste serien hennes.
== Stil og tema i forfatterskapet ==
Et hovedtema i Vestlys forfatterskap er respekten for barns opplevelser. Barnas synsvinkel og hverdagsopplevelser er gjennomgående i de fleste fortellingene. Vestlys stil var allerede fra de første bøkene om Ole Aleksander preget av en «antiautoritær grunnholdning. Hun skildret et samvær mellom barn og voksne som var preget av samspill og gjensidig respekt.» «Vi ser ingen motsetning mellom tilpasning og lystutfoldelse i Vestlys forfatterskap. De voksne er ikke tegnet som autoritære, og Tirilltoppens sosiale normer er bare sjelden kunstige og hemmende.»Barneperspektivet er også ivaretatt i språket. En analyse av Lillebror og Knerten (1962) viser at språket preges av en stiltone som er nær barns egen, med stor grad av muntlighet, bruk av appellativer (mor, far, damen, butikkmannen, snekkeren) i stedet for egennavn, naiv besjeling (bussen hadde nok hatt det fryktelig travelt i ettermiddag), konkret forståelse av preposisjoner, pleonasmer, gjentagelse av substantiv i stedet for å bruke pronomen, og språklig redundans. Det muntlige i språket har sammenheng med at tekstene opprinnelig er skrevet for opplesning, og bruken av du-form i lytter-/leserhenvendelse har også bakgrunn fra radio.Et bidrag til undringsperspektivet i fortellingene er den gjentatte bruken av flytte-motivet, og møtet med en ny verden. Undring og underliggjøring skapes også når vante oppgaver skal løses av nye, utrente aktører, som når Auroras far gjør husarbeid.Bøkene til Vestly er episodiske. Boka og hovedpersonene utgjør en ramme for flere små og avsluttede hendelser. Også dette har bakgrunn i radioprogrammets struktur, med daglige og like lange episoder. Fortellingen måtte framstå som avsluttet og samtidig ha sammenbindende trekk, som lokket lytteren tilbake dagen etter.Et annet gjennomgående tema er det stadig utvidede bildet av samfunnet; hvem som hører til, og hvordan man organiserer hverdag, familieliv og samfunn for å inkludere flere. Gjennom forfatterskapet kom bybarna, yrkesaktive mødre, aleneforeldre, stefamilier, funksjonshemmede og innvandrere til å bli tematisert og alminneliggjort. «Gjennom vekslingen mellom Tirilltoppen og Huset i skogen framheves begge livsformers særdrag – og begge relativiseres: Én livsform er aldri den eneste og absolutte.»Vestly har et tydelig og gjennomgående budskap om solidaritet, nøysomhet, og samarbeid, og en like tydelig brodd mot statusjag og materialisme. På 1970-tallet ble hun karakterisert som «sosialdemokratisk samarbeidsideolog» og kritisert for en «tilslørende harmoni» og for å isolere samfunnsproblemer i familiesfæren. Andre peker på at bøkene mangler «noen av de elementer som får barn til å vokse, noe som bl.a. yter motstand.» Forfatterskapet må imidlertid sees i lys av sine rammer og premisser, heter det i Norsk barnelitteraturhistorie: «Hun har villet skape trygghet og livstro og oppnår det ved ikke å åpne for andre konflikter enn dem som finner sin løsning innenfor hennes rammer, hennes fiksjonsunivers.»Tidsfaktoren i bøkene har blitt problematisert. Personer som var barn i bøkene fra 1950-årene, er fremdeles barn i 1990-årene, sammen med barn som ble født på 1970-tallets bøker. Samtidig har samfunnsbildet endret seg i bøkene, slik at bøkene ikke gjenspeiler en bestemt tidsalder. Det er «samtidsskildring, men fremdeles med kronologisk ambivalens.» «Hvis noen virkelig begynte å se på alderen på personene mine og se på årstallene da bøkene kom ut, ville de finne mye rart!» har Vestly selv sagt.
== Ettermæle ==
Vestly ble utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1992 og fikk i løpet av 1990-tallet flere ærespriser for sitt forfatterskap.«Vestly-tunet» på Tusenfryd åpnet i 1992. Planene om et «Anne-Cath. Vestly-senter» på Norsk Folkemuseum ble presentert i 2007, men planene ble lagt vekk i desember 2008 fordi det manglet penger.Ved Vestlys bortgang i 2008 la flere av kommentarene vekt på hennes betydning for å ha endret norsk barnelitteratur. Dag Larsen ved Norsk barnebokinstitutt sa at «Hun er en veldig sentral del av norsk barnelitteraturhistorie; hun har betydd utrolig mye for barn og vår oppfatningen av barn; og hun skal ha æren for å ha fått samtiden og virkeligheten inn i barnelitteraturen.» Kulturminister Trond Giske pekte på at «Hun skildret det nye Norge», mens Adresseavisens barnebokanmelder Morten Haugen mente at «det som er spesielt med bøkene er at det hele tiden ligger en understemme i teksten: I tillegg til selve fortellingen som henvender seg til barna, hersker det en understemme rettet mot voksne der hun hevder barns rettigheter og behovet for å bli sett.» Per Anders Madsen i Aftenposten pekte på at «Hun skapte nye rollemodeller i en brytningstid ved å skrive om hjemmearbeidende fedre og utearbeidende mødre, og gjorde kanskje livet enklere for barn som selv ikke vokste opp i en A4-familie.» Turid Larsen i Dagsavisen skrev at «Få barnebokforfattere har som Anne-Cath Vestly vektlagt kvalitetene i det vanlige hverdagslivet. Sånn sørget Anne-Cath Vestly for å inkludere alle norske barn, de som følte seg normale og de som følte seg unormale – velkommen til verden. Anne-Cath Vestly gjorde det unormale normalt, hun bare konstaterte og skrev at sånn var det.»Filmen Knerten hadde kino-premiere høsten 2009, med Åsleik Engmark som regissør og Knertens stemme. Filmen har fått to oppfølgere, Knerten gifter seg (2010) og Knerten i knipe (2011).
Hans Jørgen Sandnes utga i 2013–2014 nyillustrerte bildebøker med episoder fra Vestlys bøker om Mormor og de åtte ungene.Ved 100-årsdagen i 2020 ble Vestly hedret med et frimerke med sitt portrett, tegnet av Egil Nyhus. Ektemannen Johan Vestlys tegninger til Mormor og de åtte ungene hadde tidligere vært brukt på to julefrimerker i 2010.
== Bokliste ==
Ole Aleksander-bøkene 1953–1958; 20021953 – Ole Aleksander Filibom-bom-bom
1954 – Ole Aleksander på farten
1955 – Ole Aleksander får skjorte
1956 – Ole Aleksander og bestemor til værs
1958 – Ole Aleksander på flyttefot
2002 – Ole Aleksander på skolen
2002 – Ole Aleksander flytterMormor og de åtte ungene 1957–1961; 1986, 19991957 – Åtte små, to store og en lastebil
1958 – Mormor og de åtte ungene i skogen
1959 – Marte og Mormor og Mormor og Morten
1960 – En liten takk fra Anton
1961 – Mormors promenade
1986 – Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark
1999 – Morten og Mormor og StormvindLillebror og Knerten 1962–1974; 1998, 20021962 – Lillebror og Knerten
1963 – Trofaste Knerten
1964 – Knerten gifter seg
1965 – Knerten i Bessby
1973 – Knerten og forundringspakken
1974 – Knerten på sykkeltur
1998 – Knerten detektiv og Handelsreisende Lillebror
2001 – Knerten Politimann
2002 – Den store boken om KnertenAurora-bøkene 1966–19721966 – Aurora i blokk Z
1967 – Aurora og pappa
1968 – Aurora og den vesle blå bilen
1969 – Aurora og Sokrates
1970 – Aurora i Holland
1971 – Aurora på Hurtigruten
1972 – Aurora fra FabelvikGuro-bøkene 1975–19811975 – Guro
1976 – Guro og nøkkerosene
1977 – Guro alene hjemme
1978 – Guro og fiolinen
1979 – Guro og Lille-Bjørn
1980 – Guro på Tirilltoppen
1981 – Guro og FrydefoniorkesteretKaos-bøkene 1982–19871982 – Kaos og Bjørnar
1983 – Lilla Olaug og Lubben
1984 – Kaosgutten i Vetleby og verden
1985 – Kaos førskolegutt
1987 – Kaos og hemmelighetenEllen Andrea-bøkene 1992–20041992 – Ellen Andrea og mormor
1993 – Forundringspakken og Lagertha rasebasse
1994 – 5 på reise
1995 – Kostemarsj på Tirilltoppen
1996 – Mormor og én til hos Rosa
2000 – Småtassene og andre folk på Tirilltoppen
2002 – Monrad tenker
2004 – Monrad og mormor i den store klubbenAndre bøker1997 – Lille-Draugen, bildebok
1997 – Heksen Innmaria og Frankogfri, drama
1990 – Lappeteppe fra en barndom, selvbiografi
2000 – Nesten et helt menneske, selvbiografi
2003 – For de voksne, noveller og kåseri
== Film og tv ==
Originalmanus1963 – Kanutten og Romeo Clive (sammen med Alf Prøysen) i NRK fjernsynet (manuskript og tittelrolle)
1970 – Barnas førjulskalender i NRK fjernsynet (manuskript)
1988 – Kaos, opplesning av bokBasert på hennes bøker1977 – Mormor og de åtte ungene i byen
1979 – Mormor og de åtte ungene i skogen
1980 – Guro
1998 – Ole Aleksander Filibom-bom-bom
2009 – Knerten
2010 – Knerten gifter seg
2011 – Knerten i knipe
2013 – Mormor og de åtte ungene
2017 – Ekspedisjon Knerten
== Priser ==
1955 – Kultur- og kirkedepartementets litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur, for Ole Aleksander får skjorte
1957 – Kultur- og kirkedepartementets litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur, for Åtte små, to store og en lastebil
1961 – Sarpsborgprisen
1977 – Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris
1979 – Oslo bys kunstnerpris
1980 – Peer Gynt-prisen
1981 – Kultur- og kirkedepartementets litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur, for hennes samlede forfatterskap
1986 – Bokhandlerprisen, for Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark
1986 – Alf Prøysens Ærespris
1987 – Sofus mediepris
1989 – Regnbueprisen
1990 – Paul Robeson-prisen
1990 – Oslo bys kulturpris
1992 – Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden
1992 – Spellemannprisen 1991 i klassen barneplate for Marte og mormor og mormor og Morten
1994 – Norsk kulturråds ærespris
1995 – Brageprisens hederspris
1998 – Folkehelseprisen
1999 – Solprisen
1999 – Brumm-prisen
1999 – Barneradioens Krystall
2000 – Gullstrimmelen, fra Norsk Kinoforbund
2000 – Pillarguriprisen
2003 – Nøffs Ærespris
== Referanser ==
== Litteratur ==
Anne-Cath. Vestly. «11 lapper» I: Hvor var kvinnene?: elleve kvinner om årene 1945-1960. Oslo: Gyldendal. 1979. s. 209–229. ISBN 8205120161.
Anne-Cath. Vestly (1990). Lappeteppe fra en barndom. Oslo: Tiden. ISBN 8210032909.
Anne-Cath. Vestly (2000). Nesten et helt menneske: lappeteppe 2. Oslo: Tiden. ISBN 8210045512.
Elin Prøysen. Veien til Tirilltoppen, fortellingen om Anne-Cath. Vestly. Gyldendal, 2009. ISBN 978-82-05-38596-2. Biografi for barn
== Eksterne lenker ==
(en) Anne-Cath. Vestly – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Anne-Cath. Vestly på Internet Movie Database
(no) Anne-Cath. Vestly hos Sceneweb
(sv) Anne-Cath. Vestly i Svensk Filmdatabas
(en) Anne-Cath. Vestly hos The Movie Database
(en) Anne-Cath. Vestly på Discogs
(en) Anne-Cath. Vestly på MusicBrainz
(no) Forfatterside, gyldendal.no
(no) Mette Moe. Fortellinger i knehøyde, barns verden sett med Vestlys blikk; barnebokkritikk.no, 3.9.2009 | Anne-Catharina «Anne-Cath.» Vestly (født 15. | 10,010 | 10,010 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Inger_Hagerup | 2023-02-04 | Inger Hagerup | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fødsler 12. april', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Mot Dag', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Personer fra svensketrafikken 1940–1945', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen', 'Kategori:Vinnere av Gyldendals legat', 'Kategori:Vinnere av kulturdepartementets barnebokpriser'] | Inger Hagerup (født 12. april 1905 i Bergen, død 6. februar 1985 i Fredrikstad) var en norsk lyriker og oversetter. Hun regnes som en av de største norske lyrikerne på 1900-tallet. Hun debuterte med diktsamlingen Jeg gikk meg vill i skogene i 1939.
| Inger Hagerup (født 12. april 1905 i Bergen, død 6. februar 1985 i Fredrikstad) var en norsk lyriker og oversetter. Hun regnes som en av de største norske lyrikerne på 1900-tallet. Hun debuterte med diktsamlingen Jeg gikk meg vill i skogene i 1939.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hun ble født Inger Johanne Halsør og giftet seg med lektor Anders Hagerup i Bergen i 1931, og ble kjent under dette etternavn. Begge hadde røtter til Sogn og Fjordane. Familien, med sønnen Helge flyktet i 1943 til Sverige. Inger Hagerup er mest kjent som lyriker, men har også utgitt skuespill og hørespill. Hun utgav sin første diktsamling, Jeg gikk meg vill i skogene, i 1939. Hun bodde i Fredrikstad i en vesentlig del av sitt liv.
Hun var en overbevist sosialist, og kalte seg gjerne kommunist. Hun skrev dikt om kong Haakon VII, noe andre radikalere som Arnulf Øverland og Nordahl Grieg også gjorde i krigsårene. Inger Hagerup skrev mye i NKP-avisa Friheten, og var med i redaksjonsrådet til tidsskriftet Kvinnen og Tiden.
Som voksen bodde hun på Haugerud i Oslo. Hun var mor til forfatterne Klaus Hagerup og Helge Hagerup.
Flere av Inger Hagerups dikt er tonesatt, blant annet Våre små søsken med musikk av Tore Magnus Pettersson og Den korsfestede sier med musikk av Finn Kalvik.
=== Forfatterskap ===
Hun fikk et gjennombrudd med diktet «Aust-Vågøy. Mars 1941», med de rytmisk slagkraftige linjene «De brente våre gårder/ de drepte våre menn».
Om diktet Den korsfestede sier (1947) «har ho skrive at ho tenkte så verdsleg at ho lét Kristus erkjenne at hans eiga liding ikkje har hjelpt mot nauda i verda.»; diktet er i jeg-form, og nevner eksplisitt Dachau, Buchenwald og Belsen. I kjølvannet av den andre verdenskrigen var det mange intellektuelle som følte at det var umulig å skrive fordi språket ikke strakk til. Litteraturforskeren Unni Langås «leser «Den korsfestede sier» som et uttrykk for at Inger Hagerup formulerer denne krisen, men at hun finner en løsning i det melodramatiske». Diktet ble i 1975 brukt i en markering mot kirken.Med diktsamlingene Så rart! (1950) Lille Persille (1961) skrev hun seg inn i en tradisjon av nonsensdikt for barn, som også André Bjerke arbeidet med i den samme perioden.
Hagerup har oversatt romanen Fluenes herre fra engelsk til norsk. Selvbiografien i tre deler, Det kommer en pike gående, Hva skal du her nede? og Ut og søke tjeneste kom i årene 1965, 1966 og 1968. Den behandler barndommen og oppveksten fram til 1931, det året hun giftet seg.
== Bibliografi ==
Jeg gikk meg vill i skogene, 1939
Aust-Vågøy, 1941
Flukten til Amerika, 1942
Videre, Stockholm 1944, Oslo 1945
Den syvende natt, 1947
Sånn vil du ha meg. 30 utvalgte dikt om kjærlighet, 1949
Så rart (barnevers), 1950
Mitt skip seiler, 1951
Hilsen fra Katarina (hørespill), 1953
Den tredje utvei (hørespill), 1953
En te med sitron (hørespill), 1953
Drømmeboken, 1955
Den tredje utvei (drama), 1956
Strofe med vinden, 1958
Lille Persille (barnevers), 1961
Fra hjertets krater, 1964
Dikt i utvalg, 1965
Det kommer en pike gående (erindringsbok), 1965
Hva skal du her nede? (erindringsbok), 1966
Trekkfuglene og skjæra, 1967
Ut og søke tjeneste (erindringsbok), 1968
Den sommeren (barnevers), 1971
Østenfor kjærlighet, vestenfor drøm (noveller, ved Karin Beate Vold), 1977
Lykke, 1985
Februarrevolusjonen 1848 (sammen med Anders Hagerup, produsert 1948)
Hilsen fra Katarina (produsert 1948, reprise 1949, produsert 1959, reprise 1960, 1973 og 1984)
Eldre velsituert ektepar (produsert 1949)
Kabalen (produsert 1950)
Togstans (produsert 1952, reprise 1952, produsert 1959, reprise 1962)
Skål for Astrid (produsert 1956, reprise 1957 og 1975)
En te med sitron (produsert 1959, reprise 1980 og 1984)
Den tredje utvei (produsert 1959, reprise 1980)
På trappen til Eidsvoll-bygningen (sammen med Anders Hagerup, produsert 1964)
Jeg kom først pappa (produsert 1968, reprise 1968 og 1980)
En spøkelseshistrorie (produsert 1968, reprise 1968)
AlbumInger Hagerup leser egne dikt (1969)Deltar påBibbi Styve & Lulle Kristoffersens orkester: Så rart (1958)
Aase Nordmo Løvberg & Robert Levin: Hear Norway My Way (1960)
Aschehoug: Barnas verden (1962)
Birgitte Grimstad: Birgitte Grimstad synger barnerim av Halfdan Rasmussen (1966)
Kvintetten Olsson & Håkan Sunds Trio: Farbror Olsson (1968)
Birgitte Grimstad: Posemannens bil m. m. m. (1970)
To + To: Tusen plommer/Pinnsvinsskinnet/Blomar Drys or Heggen (1970)
Flora: Norske favoritter (1970)
Fontana: Barnas store ønskeplate nr. 2 (1970)
To + To: Vi har ikke drept noen (1970)
Finn Kalvik: En tur rundt i byen/Min onkel triller piller (1971)
Tore Magnus Pettersson: Våre små søsken/Kjerringa mot strømmen (1971)
Finn Kalvik: Tusenfryd og grå hverdag (1971)
Polydor: Vise og lyrikkfestivalen i Haugesund 1971 (1971)
Tore Magnus Pettersson: Bare vi to/Den underlige sykdommen (1972)
Tore Magnus Pettersson: Drypp (1972)
Hege Tunaal: Olje, brød og vin (1972)
Flora: Viser i trengsel (1972)
Finn Kalvik: Finn (1972)
Fred Åkerström: Två tungor (1973)
Åse Kleveland: Vær velkommen (1974)
Kjetil Kjelle: En liten vise/Barnet (1974)
Lars Klevstrand: Twostep og blå ballader (1974)
Finn Kalvik: Nøkkelen ligger under matta (1974)
Harald Gundhus: Syng, klapp & swing – Grammofonplate med barn og Harald Gundhus (1974)
Stein Lunde: I gården hvor jeg bor (1974)
Os Ungdomsskule: Jentekoret ved Os Ungdomsskule (1975)
Hege Tunaal: Roser og tistler (1975)
MAI: Det e her æ høre tel/Æ e ikkje aleina (1975)
Polydor/Den Norske Bokklubben: Norske viseprofiler (1976)
Finn Kalvik: To tunger (1976)
Visvas: Maleri av Visvas (1976)
Kristin Berglund: I blåtimen (1976)
Eddie Skoller: En aften med Eddie Skoller (1977)
Talent: Barnas viser 2 (1977)
Polydor: 10 lyrikere leser egne dikt (1977)
Finn Kalvik: Finn Kalviks beste (1978)
Åse og Magni Wentzel: Jeg synger for min lille venn (1978)
Ballade!: Ballade! På turné (1978)
Talent: Barnas viser 3 (1978)
Finn Zetterholm: Raj-tan taj-tan (1979)
Finn Kalvik: Kom ut kom fram (1979)
Sverre Kjelsberg & Tage Löf: Kära Syster (1980)
Anne Lise Gjøstøl: Kom kom skal jeg si deg no (1980)
Finn Kalvik: Finns beste (1980)
Wenche Foss: Wenche Foss (1980)
Finn Kalvik: Nærbilde av Finn Kalvik (1980)
Talent: Barnas viser 4 (1980)
Norges Røde Kors: Lytt til Norge – 1905–1980 (1980)
Barnas verden: I barnas verden (1980)
Talent: Barnas viser og vers av Inger Hagerup (1980)
Olle Widestrand: Låteri låtera (1981)
Ewert Ljusberg: Guds bästa barn (1981)
Eva von Hanno: Byssan lull – Sovesanger for barn og voksne (1981)
Margot Rödin, Carl Johan Falkman & Lennart Hedwall: 50 år svenska romanser (1981)
Magni Wentzel: Sofies plass (1983)
Finn Kalvik: Det søte liv (1984)
Lillemor Planck: Aftonunderhållning med ord och visor (1984)
Finn Kalvik: Sommerøya/Lille persille (1985)
VG: På gang 18 (1985)
Britt Ling, Birgitta Skagius & Härryda kommunala musikskolas barnkör: Gungan... och 16 andra svängiga barnvisor. (1985)
Finn Kalvik: Lille persille (1986)
Bokklubben Nye Bøker: Norske barnesanger (1987)
Grappa: Barnas aller beste lakrislåter 1 (1988)
Kurt Larsen: Gyngen Solen – Sange af Kurt Larsen (1988)
Grappa: Barnas aller beste lakrislåter 2 (1988)
Folkeskolens Musikklæræerforening: Se og syng 2 (1988)
Jan Erik Vold & Chet Baker: Blåmann! Blåmann! (1988)
Fred Åkerström: Freds klassiker vol. 1 – Jag ger dig min morgon (1988)
Adrian Cox: Akustisk Cox (1988)
Grappa: Barnas aller beste lakrislåter 6 (1989)
Kulturinstutisjonen Piivv: Souvenirs Novelties Partytrix (1989)
Kirsten Taranger: Liten Kirsten (1989)
Olle Widestrand: Olles låtar (1989)
Finn Kalvik: Spotlight Finn Kalvik (1990)
Lars Klevstrand, Egil Kapstad & Arild Andersen: I fløyterens hjerte (1990)
Trondhjems Studentersangforening med dirigent Oddbjørn Indrebø: Vegmerker (1990)
Antoine de Saint-Exupéry: Den lille prinsen (1990)
Tove Hovland: Livets karusell (1991)
Karen Blixen, lest av Mona Hofland: Babettes gjestebud (1991)
Kirsten Siggaard: Glædelig jul (1991)
Jannicke Abrahamsen: Jannicke 3 – Ring ring (1992)
Marit Mathiesen: Speilets tale – dikt av Inger Hagerup (1992)
Lillibeth Lunde Elgstøen: Kjære lille ungen min (1992)
Gustav Lorentzen: 1. klasse (1992)
Finn Kalvik: Kom ut kom fram/To tunger (1993)
Finn Kalvik: Fra A til nÅ – 40 beste (1993)
Morten Harket: Poetenes Evangelium (1993)
Birgitte Grimstad: Ord over grind (1994)
Maria Vocalis, Lise Fjeldstad, Per Sunderland, Sverre Hansen, Sebastian Blum, Kåre R. Sedal, Helge Haukås, Atle Halstensen og Dag Fluge: Norge 1940–1945: Fra krig til fred (1994)
Marianne & Tone Heidi Borhaug: Norsk på nytt (1994)
Finn Kalvik: Lån meg lykka di (1995)
Maria Vocalis, Dale Mannskor, Postkoret, Bergen, Lise Fjeldstad, Per Sunderland, Sverre Hansen, Lars Ragnvaldsen, Jan Hovden, Marianne Juvik Sæbø, Helge Haukås, Kåre R. Sedal og Dag Fluge: Europa–Norge 1940–1945: Fra krig til fred II (1995)
Finn Kalvik: Fatboy/Oslo sommer (1995)
Tett på: Tett på (1995)
Jannicke Abrahamsen: Jannicke 6 (1995)
Finn Kalvik: I egne hender (1995)
Farmen: Hjertet er en ensom sjåfør (1996)
Marit & Marion: Marit & Marion synger kjente barnesanger (1996)
Trond Kirkvaag & Knut Lystad: Min første CD (1996)
Finn Kalvik: Oslo-sommer (1996)
Espen Hana: Tunge kyss (1996)
Finn Kalvik: Broer (1996)
Hum-Koret: Frodige fragmenter... (1996)
Lars Lillo-Stenberg: Å, var jeg en sangfugl (1996)
Grappa/Barneselskapet: Regn med oss (1996)
Bjørn Willadsen & Siri Nordli Leirvik: Julesong (1996)
Lillebror Vasaasen & Tove Brovold Vasaasen: Julekveld i bygda (1996)
Den Norske Jazzscene: Turnéer vår/vinter 1997 (1997)
Frode Barth: Cumulus (1997)
Krøyt: Sub (1997)
Musikkmanesjen: Eplemann! (1997)
Mari Maurstad & Kari Stokke: I barneværelset med Inger Hagerup (1997)
Grappa: Våre vakreste vuggesanger – Byssan lull (1997)
Vamp: Hei på deg/Sirkus av lys (1998)
Vamp: Flua på veggen (1998)
Anita Skorgan & Odd Børretzen: Våre beste barnesanger (1998)
Triola: Pepinos perler 2 (1998)
Jan Erik Vold & Egil Kapstad: Storytellers (1998)
Kristin Skaare: Amoraroma (1999)
Vamp: Ei med alt (1999)
Tove Hovland: Hottentott og Selbuvott (1999)
Mari Maurstad & Kari Stokke: De gode, gamle godnattsangene (1999)
Eldbjørg Raknes: Det bor en gammel baker... (1999)
Siri Gellein & Bjørn Willadsen Band: Sånn vil du ha meg (1999)
Klangs Musikkverksted: ......danser klango (2000)
Wärme-Quartet: Mater Mea (2000)
Gatesangerne: Oslo-viser (2000)
DumDum Boys: Schlägers (2001)
Lars Klevstrand: Vinternatt (2001)
Scream Music Entertainment: Mørketid (2001)
Finn Kalvik: 71 81 (2001)
Terje Formoe: Umaskert (2001)
Barnas musikkforlag: Barnas beste viser (2001)
Barnas musikkforlag: Barnas beste viser 2 (2001)
Fete Hits: Reiseradioens sommerklassikere (2001)
Barnas musikkforlag: Barnas beste viser 3 (2001)
Barnas musikkforlag: Pappas barneviser (2001)
Barnas musikkforlag: Morfars og farfars barneviser (2001)
William Golding: Lest av Nicolai Cleve Broch: Fluenes herre (2001)
Finn Kalvik & Praha Filharmoniske Orkester: To tunger (2002)
Tore Magnus Pettersson: Våre små søsken (2002)
Finn Kalvik: Klassisk Kalvik (2002)
Lars Amundsen: Sommerparadis (2002)
Elisabeth Lindland, Nissa Nyberget og Glenn Gulli: Våre beste viser og barnesanger (2002)
Anne Frank: Anne Franks dagbok (2002)
Lynor: Ved sengekanten (2002)
Barneselskapet: Barnas beste (2002)
Camilla Johansen: Du og jeg og vi to.. (2003)
Tone Krohn: Ula (2003)
Danske Gymnastik- og Idrætsforeninger: Sange fra DGI børnesangbog (2003)
Riksteatret: Glassmenasjeriet (2004)
Martin Hederos & Nina Ramsby: Visorna (2004)
Andreas Friis Jørgensen: Berøringer (2004)
Lydbokforlaget: Kjærlighetsmøte (2004)
Barneselskapet: Barna synger 1 (2004)
NRK/Universal Music: Norsk Rocks Historie Vol. 5: Fra viserock til rock på norsk 1969-1977 (2004)
Barneselskapet: Barna synger 2 (2004)
DumDum Boys: DumDum Boys i dødens dal (2004)
IKO: Klapp. alle hender, i glede (2004)
Barneselskapet: Barnas viser 5–6 (2005)
Jannike Kruse og Forsvarets Musikkorps Trøndelag: Kjente, kjære og noen glemte barnesanger (2005)
Klovner i kamp: Vekk meg (2005)
Ballade!: Ballade!s samlede (2005)
Barneselskapet: Barnas viser 7–8 (2005)
Lynor: Alle mann på dekk (2005)
Barneselskapet: Barna synger barnesangene (2005)
Lydbokforlaget: Barnas lydbokfavoritter (2005)
Kvindelige Studenters Sangforening: Aglaria (2005)
Cajsa Stina Åkerström: De vackraste orden – Tio visor (2005)
Lise Knudsen: En som het Inger: Kjærlighetsdikt av Inger Hagerup (2005)
Klovner i kamp: Ørnen tek ikkje unga (2005)
Vamp: Siste stikk (2005)
Lene Siel: De stille timer (2005)
Finn Kalvik: Klassisk Kalvik II (2005)
Blikkboks LTD: Mine første barnesanger (2005)
Guren Hagen: Dine fotefar (2006)
Kristin Folkvord Pedersen: Godnattasanger – De viktigste barnesangene (2006)
Yr: Morgen (2006)
Anne Lande & Per Husby: Sakte sanger (2006)
Norsk fakta: Min egen musikkbarnehage (2006)
Camilla Susann Haug: Noen ganger blått (2007)
Yr: Alt er så nær meg (2007)
Magnar Birkeland, Jan Toft, Kristian Valen og Vigdis Eidsvåg: Min elskede kom hjem igår (2007)
Sofia Karlsson: Visor från vinden (2007)
Hagelangs: Sånn vil du ha meg (2007)
Finn Kalvik: Komplett klassisk Kalvik (2007)
Frelsesarmeen: Dirridam (2007)
Finn Kalvik: Den ene dagen (2007)
Barneselskapet: Jippi! Det er sommer! (2007)
Jon Faukstad: Accordion Chamber (2007)
Finn Kalvik: Bjerke/Hagerup/Kalvik (2007)
Barneselskapet: Klin kokos bananas – En helsprø fantasigryte for store og små (2007)
Dansk sang: Dansk sang 1 (2007)
Elsa Beskow: Puttes eventyr i blåbærskogen (2007)
Barneselskapet: Barnesangskatten (2008)
Euridice: Norwegian Neoclassical Music (2008)
Anne Brændeland & Kristin Folkvord Pedersen: De 24 mest kjente barnevisene (2008)
Ole Edvard Antonsen/Bjarne Brøndbo: Sommer i lufta (2008)
Leif Bjarte Rolfsjord: Fugl & fisk (2008)
Tom Næss: Syng og lær matematikk (2008)
Trondheim Sinfonietta: Så rart...! (2008)
Pinocchio: Ai-ai-ai Pinocchio er her (2009)
Helene Bøksle: Morild (2009)
Anita Skorgan: Hele veien (2009)
Kurt Ravn: Jeg gi'r dig min morgen (2009)
Pust: Kry (2009)
Jonas Fjeld & Henning Kvitnes: Den gamle veien (2009)
Beate S. Lech, Live Maria Roggen, Kari Bremnes, Solveig Slettahjell, Silje Nergaard & Torun Eriksen: Go' natt (2009)
Schola Cantorum, Nordic Voices & Tone Bianca Dahl: Audiens (2009)
Sofia Karlsson: Det allra bästa 1999–2009 (2009)
Kersti Ala-Murr, Lilian Jõesaar, Jaak Lutsoja & Tõnu Jõesaar: Vaikimine oleks vale.../Å tie ville være galt... (2010)
Heidi Gjermundsen Broch & Terje Norum: Tidevann – Tekster av Inger Hagerup (2010)
Michelle McKenzie, Marcin Paczkowski, Steven Luksan, Yiğit Kolat & Richard Johnson: The Composers' Workshop (2010)
Kristin Folkvord Pedersen: Godnattasanger – Barnesanger (2010)
Barneselskapet: Barnas sommer (2010)
Jan Toft: Alle e aleina (2010)
Sangtimekoret: Sangtimen 4 – Sangskatter frå NRKs populære radioprogram (2010)
Barneselskapet: Barnas viser (2010)
Zenobia: I vintermørkets hal (2010)
Tore Johansen: Natt, stille (2010)
Sweet Lips & Soft Guitars: Julefred og stjerneskud (2010)
Hallvard Birkeland: Til fremtiden – Tekster av Inger Hagerup (2011)
Nordicae: Drammens hjerte (2011)
Barneselskapet: Barnas feriefavoritter (2011)
Randi Kveine & Gisle Erlien: Fiolette morgentimer (2011)
Terje Formoe: Et sted under stjernene (2011)
Valkyrien Allstars: Ingen hverdag (2011)
DaWorks: Sanger til trøst og glede 2 (2011)
DaWorks: Sanger til trøst og glede 4 (2011)
Birgitte Grimstad: Vi må bli gode mot menneskenes jord (2011)
Finn Kalvik: 5 beste 2 (2012)
Harald Nesse: Ute blant folk (2012)
Finn Kalvik: Sommersangeren (2012)
Vamp: To me alt (2013)
Grammofon: Godnattsanger for de minste (2013)
Finn Kalvik: 50 favoritter (2013)
Magnus Grønneberg & Hanna-Maria Grønneberg: I skyggen av en engel (2013)
Dansk sang: Se og syng 2: 149 sange for børn (2013)
Uranienborg Vokalensemble & Elisabeth Holte: Song (2013)
Lise Fjeldstad & Håvard Gimse: Blomster og blod (2013)
Morten Chr. Groth & Caroline Groth: Norsk poesi (2014)
Marthe Belsvik Stavrum: Speilets tale (2014)
Jan Erik Vold: ta VARE (2014)
Helene Bøksle: Godnatt, min skatt (2014)
Syverland: Adventslysene (2014)
Syng og lær-koret: Syng og lær naturfag (2015)
Hekla Stålstrenga: Akk o ve (2015)
Finn Coren: Det är vackrast när det skymmer (2015)
Norsk Poesi: Svanen (2015)
Finn Coren: På jorden et sted (2015)
Tone Ophus: Sang, spill og sprell 2 (2015)
DaWorks: Våre vakreste viser & ballader 2 (2015)
Finn Kalvik-hyllest: Nære deg – Sanger av Finn Kalvik (2015)
DaWorks: Våre vakreste vakre viser & ballader 2 (2015)
Rana Kormakeri under ledelse av Tor Halvard Nilsen: Et lys i mørketida (2015)
Terje Formoe: Timeglass (2015)
Hekla Stålstrenga: Ventetid (2016)
Jarle Aabø: Lille Persille (2016)
Solfrid Molland: Forvandling (2016)
Kathleen Pettersson, Solfrid Gavang & Robert Alan Morley: Absolutt barnas lollipop (2016)
1816: The Message (2016)
Don Martin: Løvehjerter blant slagene i en tigerstad (2016)
MAI/Universal Music: MAI 1973–1983 (2016)
Siri Gellein & Bjørn Willadsen Band: Jeg gikk meg vill i skogene (2016)
Blest: Blest (2017)
Talent: Sommer for store og små (2017)
Sangfoni: Sangfoni (2017)
Åslaug Berre: Seidamadei musikk med de minste (2017)
Haakon Ellingsen: Kjærligheten skal også dø (2018)
1816: 1816 (2018)
Haakon Ellingsen: Det var noe som hendte en gang (2018)
== Priser og utmerkelser ==
Gyldendals legat 1944
Doblougprisen 1962
== Gate- og stedsnavn ==
Inger Hagerup er hedret med Inger Hagerups plass i Bydel Alna i Oslo og Inger Hagerups gate på Madla bydel i Stavanger.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Inger Hagerup på Internet Movie Database
(no) Inger Hagerup hos Sceneweb
(no) NRK: Lydfiler med Inger Hagerup
(no) Inger Hagerup i NRK Forfatter
(no) Digitaliserte bøker av Inger Hagerup og om Inger Hagerup i Nasjonalbiblioteket.
(no) Om Inger Hagerup i Norsk biografisk leksikon
(no) Hagerup, Inger Johanne i Bjørn Steenstrup, Hvem er Hvem? (11. utgave, 1973) | thumb|[[Inger Hagerups plass (Oslo)|Inger Hagerups plass, Haugerud i Oslo.]] | 10,011 | 10,011 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Abelard | 2023-02-04 | Peter Abelard | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-10', 'Kategori:Dødsfall 21. april', 'Kategori:Dødsfall i 1142', 'Kategori:Franske filosofer', 'Kategori:Franske salmediktere', 'Kategori:Fødselsdato ukjent', 'Kategori:Fødsler i 1079', 'Kategori:Latinspråklige forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Middelalderfilosofer', 'Kategori:Personer fra departementet Loire-Atlantique', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skolastikere'] | Peter Abelard (latin: Petrus Abaelardus eller Abailardus, fransk: Pierre Abélard; født 1079, død 21. april 1142) var en fransk filosof, teolog, musiker, poet og tidligskolastiker.
Abelard underviste blant annet teologi, logikk og dialektikk i Paris. Flere hundreår før opplysningstiden hevdet Abélard fornuftens forrang, ikke bare i filosofien, men også i trosspørsmål. På grunn av disse og andre omstridte synspunkter var livet hans preget av en lang rekke kontroverser.
Mest interessant i dag er en omfangsrik korrespondanse og hans teologiske disputter med blant andre Bernhard av Clairvaux. Det tragiske og romantiske forholdet mellom Abelard og Héloïse, «årtusenets kjærlighetshistorie», fortsetter også å fengsle.
| Peter Abelard (latin: Petrus Abaelardus eller Abailardus, fransk: Pierre Abélard; født 1079, død 21. april 1142) var en fransk filosof, teolog, musiker, poet og tidligskolastiker.
Abelard underviste blant annet teologi, logikk og dialektikk i Paris. Flere hundreår før opplysningstiden hevdet Abélard fornuftens forrang, ikke bare i filosofien, men også i trosspørsmål. På grunn av disse og andre omstridte synspunkter var livet hans preget av en lang rekke kontroverser.
Mest interessant i dag er en omfangsrik korrespondanse og hans teologiske disputter med blant andre Bernhard av Clairvaux. Det tragiske og romantiske forholdet mellom Abelard og Héloïse, «årtusenets kjærlighetshistorie», fortsetter også å fengsle.
== Biografi ==
Peter Abélard var født i Le Pallet rundt 20 km øst for Nantes som den førstefødte i en lavadelig familie. Hans mor Lucie var trolig arving til slottet Le Pallet, der Berengar ble slottsherre ved å gifte seg med henne. Han var poitevinsk. Abélard fikk fire søsken: Rudalt, Porcar, Dagobert og Denise. Han forteller selv at han tidlig studerte de klassiske filosofer og oppgav sitt krav på arv og ridderskap for å studere filosofi.Det er uklart om Abélard faktisk studerte under Roscelin, den første skolastiker, selv om han hørte ham forelese i 1094. I Paris kom han i strid med realisten Wilhelm av Champeux (ca 1070 - ca 1121) som var rektor der. Etter problemene med Abélard trakk Wilhelm seg tilbake til han ble utnevnt til biskop i Chalons-sur-Marne i 1113.Som huslærer forførte den 38 år gamle Abélard sin 17 år gamle elev Héloïse, niesen til mester Fulbert, kannik ved Notre Dame-kirken. Héloïse ble gravid, og hennes rasende onkel kastet ut Abélard. Paret flyktet sammen til Bretagne, der Héloïse fikk sønnen deres som fikk navnet Peter Astrolabium, det siste etter måleinstrumentet. Abélard overlot sønnen til sin søster før han og Heloise dro tilbake til Paris. Der giftet de seg i 1118 etter Abélards ønske, i håp om å formilde omgivelsene, og ifølge hans selvbiografi Historia Calamitatum (= Mine ulykkers historie) var slekt og venner fra begge familier til stede ved vielsen. For utenforstående ble den holdt hemmelig, slik at Abélard kunne gjøre karriere i geistligheten. Men da han satte Héloïse i kloster - Notre-Dame d'Argenteuil - brøt hennes slektninger seg en natt inn på soverommet hans og kastrerte ham. De var rasende over at han hadde tvunget sin kone til å bli nonne for å kvitte seg med henne. Selv stilte Abélard spørsmål om hvilket forhold det kunne være mellom lærde og husfedre, «mellom forfattere og vugger, mellom pennen og teinen? Hvilken mann, konsentrert om sine religiøse eller filosofiske meditasjoner, kan holde ut ungenes mas, ammens vuggesanger for å roe dem, eller familielivets larmende forvirring? Hvem kan holde ut barns evinnelige rot?» Han la merke til at eunukker kan oppnå langt større nærhet til «beskjedne og redelige kvinner» fordi de slipper å mistenkes for begjær, og minnet om at Origenes kastrerte seg selv for å gjøre det enklere når han underviste kvinner i «den hellige lære». Abélards bruk av Origenes som rollemodell førte imidlertid til konflikt.Dypt krenket trakk Abélard seg tilbake til klosteret St. Denis. I 1119/20 fikk han et brev fra Roscelin som denne avsluttet med en hånlig henvisning til kastrasjonen Abélard hadde vært utsatt for: «Jeg hadde bestemt meg for å diktere enda mer sant om din skam; men fordi jeg har med et ufullstendig menneske å gjøre, lar jeg det arbeidet jeg hadde påbegynt, forbli ufullendt.»Han fikk fortsatt undervise, likte å debattere og fikk snart problemer med klosterbrødrene og andre. I 1121 var han ved konsilet i Soissons, der han egenhendig måtte brenne sitt skrift Theologia Summi Boni. Etter ytterligere problemer grunnla han et kloster i Nogent-sur-Seine, i dagens Grand Est, som han snart viet til Paraklet («trøsteren», dvs. den hellige ånd). Snart strømmet studentene igjen til den berømte læreren. Men Abelard fikk nye problemer, det var også krig i Champagne, og han lot seg velge til abbed i det avsidesliggende klosteret Saint-Gildas-en-Rhuys i Bretagne. I mellomtiden hadde abbed Suger av Saint-Denis fordrevet nonnene fra sitt kloster Argenteuil, der Héloïse nå var blitt priorinne. Abelard gav dem derfor Paraklet-klosteret og tok på seg overoppsynet med deres åndelige liv; han skrev salmer, prekener og ordensregler for dem. Men i sitt eget kloster fikk Abelard problemer, blant annet fordi han forsøkte å innføre nye ordensregler, og ble utsatt for flere attentatforsøk.
Tilslutt gav han opp klosterlivet og begynte å underviste ved kirken Saint-Hilaire. Biskopen av Paris hadde overoppsynet, men han var syk og klarte ikke å følge opp, så Abelard kunne undervise uforstyrret. Snart fikk han en rekke elever fra andre land, mange av dem blant datidens berømtheter, som de senere pavene Celestin II (pave 1143/44), Celestin III og Alexander III. Undervisningsmaterialet var Abelards egne verk, først og fremst Ethica og Theologia Scholarium, men han skrev også nye, blant annet en omfangsrik kommentarer til Romerbrevet.
Han var Héloïses store kjærlighet. Etter å ha lest selvbiografien hans - der han fremstod som bitter, men ikke verre enn helgenbiografier som genre tillot – innledet hun en brevveksling som varte resten av livet. Abélard beskrev kastrasjonen som forsynets rettferdighet, og døde overbevist om å ha brukt sine evner i Guds tjeneste, mens Héloïse i sine brev fastholdt sin kjærlighet il ham og skjemtes over å gå rundt i klosteret og leve et kysk liv, når hun ville foretrukket å ofre seg for sin lærer, forfører, elsker og ektefelle. Hun var stolt av sin kjærlighet og viste til Bibelen og verker fra antikken, deriblant en dialog om Aspasia, som hun beundret. Abélard derimot levde i askese i Cluny-klosteret, studerte utrettelig teologi og trakk tilbake sine mest kontroversielle doktriner. Like fullt ble han anklaget for kjetteri av Bernhard av Clairvaux ved konsilet i Sens 25. mai 1141 og funnet skyldig. Pave Innocens II dømte ham til kloster og evig taushet, og verkene hans ble offentlig brent i Roma.
Han ga seg da i vei til Roma for at forklare seg, men døde underveis i St. Marcel-klosteret ved Chalons-sur-Saône. Han ble gravlagt av Héloïse i Paraklet-klosteret der hun ble gravlagt ved hans side i 1164. Etter at klosteret ble nedlagt under den franske revolusjonen, ble levningene deres brakt til Paris. I 1817 ble de bisatt på Père Lachaise i Paris.
I 1834 da Camilla Wergeland var i Paris for å komme over bruddet med J.S. Welhaven, besøkte hun en formiddag Père Lachaise og gravstedet til Abelard og Héloïse. Hun ble da så overveldet av en følelse av at også Welhaven ville komme dit en dag, at hun risset inn navnet sitt i brystet på Héloïses statue. «Det var min eneste, min første og sidste Kjerlighedserklæring, tænkte jeg...Jeg var saa vis paa at han vilde staae engang paa Trinet ved Heloises Side.»
== Bibelkritikk ==
Fordi han var i tvil om at det faktisk finnes allmennbegreper, konkluderte Abélard med at treenigheten neppe heller har noen egen eksistens. Han er en av de første representanter for det nominalistiske synet som hevder at ord bare er navn – det skjuler seg ingen idéverden bak dem. Dermed defineres sannheten av mennesket; den finnes verken i vår faktiske verden eller i en ideell sfære over verden. Abélard mente at synden lå i hensikten, i menneskets indre, ikke i handlingens resultater, og mente dermed også at de som korsfestet Kristus, ikke hadde gjort noe galt, ettersom de selv mente å ha gjort det rette.Hos Anselm av Canterbury og Augustin av Hippo er det overensstemmelse mellom tro og fornuft. Abélard hadde derimot ingen tillit til fornuften. Han mente man ikke kan gå lenger enn til å hevde at trossetningene ikke direkte strider mot fornuften, og påpekte han i verket Ja og nei viktigheten av først å gjennomgå Bibelens, kirkefedrenes, pavenes og konsilenes utsagn. Han viste hvordan man med den dialektiske metode kunne forlike de mange motstridende utsagnene. Abélards dialektiske metode er et hjelpemiddel som siden har vært i bruk, men Bernhard av Clairvaux avviste Abélards syn og fremhevet kirkefedrene som autoritet. Han hevdet at foreningen med Gud ikke går via fornuften, men via den mystiske opplevelsen. Bernhard var en farlig fiende som sørget for at flere av Abélards utsagn ble stemplet som kjetterske. Mens Anselm var talsmann for «den objektive forsoningslæren» (dvs. at Kristi død forsonet Gud med menneskene, fordi Guds ære var grovt krenket av menneskenes synder, og den gjelden de dermed hadde til Gud, kunne bare Gud i Kristi skikkelse selv betale), hevdet Abélard «den subjektive forsoningslæren» (dvs. at Gud av godhet sendte menneskene Kristus som lærer og et eksempel til etterfølgelse, og den kjærlighet Gud demonstrerte ved Kristi død på korset, ville vekke en gjengjeldt kjærlighet fra menneskene som ville forene dem med Gud, slik at de velger å underkaste seg hans vilje).
== Teologi ==
Abelard er en representant for den alexandrinske skole innen teologien i vest. Han fant «kartagoskolens» premisser for rigide, derfor begynte han å hente elementer fra den alexandrinske tradisjon – som er mer forankret i akademiske metaforer (kunnskap og erkjennelse). Han reagerte på Anselms syndesoningslære (den som er mest utbredt i dette landet, kan en si), og foreslo den subjektive forsoningslære som du kan lese om her (søk etter abelard). Den er typisk alexandrinsk i det at Kristi handling på korset blir et eksempel til inspirasjon og oppbyggelse. «Ved å se på Kristus, endres vårt sinn og holdning.» Jesus som læreren. Jesus var «en ny Sokrates». Kristi kors blir middel til å erkjenne Guds vilje og vesen.
Liksom Sokrates bare ved å spørre sine medmennesker kunne utløse en innsikt og erkjennelse i den han spurte; likeledes utløser Kristi døds bilde hos oss en erkjennelse og innsikt som gjør at vi kommer i det rette forhold til Gud.
Menneskets falske forhold til Gud består da i at det ikke erkjenner (subjektivt) sannheten, og menneskets forening med Gud består i at det utløses en riktig religiøs erkjennelse (subjektiv) av Guds godhet og kjærlighet. Denne utløsning av erkjennelsen er det bare Kristi kors som kan gi.
Det kan derfor finnes elementer fra alle skolene innenfor en teologisk tradisjon, de er ikke utelukkende begrenset til et enkelt kirkesamfunn.
Problemet til Abelards forsoningslære er at den er subjektiv, Kristi frelsesgjerning har ingen objektiv virkning i forhold til frelseshistorien. Allikevel i en del protestantiske miljøer er en variant av Abelards teori gjeldende. Det er i møte med den korsfestede at man røres til anger og omvendelse. I virkeligheten setter man ikke frelsens ontologiske betydning høyt nok.
Korset har nesten fått en motsatt betydning av det den opprinnelig hadde. Korset betød jo opphavlig at døden var overvunnet, at dødens makt var blitt til intet, livets triumf. Det var derfor at de tidlige kristne plasserte kors på sine graver. I dag, derimot, er korset for de fleste synonymt med døden, sammen med kirkegårdene tegnet på intetheten. På samme måte ble Jesus som opprinnelig var heroisk og triumferende forvandlet til det lidende og henvisnede bilde av en feilet idealist, offeret. Sønnen korsfestet ved den sadistiske Faders vrede.
Man gjør Gud fader til en sten, en sadist og tillegger ham sosiomorfe karakteristikker. Guds rettferdighet blir en menneskelig rettferdighet, og dette med en merkelig dragning mot hevnen, menneskets stadige synd krever en tilsvarende uendelig ofring som bare korsfestelsen av sønnen kan tilfredsstille. Sønnen ble pint og drept for å tilfredsstille Faderen, for å demme opp for en Guddommelig vrede.
Abelard lyktes kanskje ikke helt men vi må gjøre et forsøk. Vi må huske på den virkelige forsoningen. Vi må huske på Kristi seier over dødsriket, tilbudt alle mennesker, ikke som en despot, men som fullendelsen av væren og personlig fellesskap i det treenige liv som mennesket er kallet til å ta del i gjennom helliggjørelsen allerede i dette liv.
== Sitater ==
«Visdommens begynnelse er tvil. Tvilen stiller spørsmål. Når vi leter etter svaret, kommer vi nærmere sannheten.»
«Mennesket er kallet til å ta del i gjennom helligjørelsen allerede i dette liv.»
«Fornuften er troens venn, ikke dens fiende.»
== Referanser ==
== Litteratur ==
Peter King: Peter Abelard i Stanford Encyclopedia of Philosophy 2004
Rolf Schönberger (red.): Oppføring i Alcuin. Infothek zur Scholastik, Regensburg.
== Eksterne lenker ==
(en) Peter Abelard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pierre Abélard – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Petrus_Abelardus, Wikisource på latin
Websider dedisert Heloise og Abelard, abaelard.de
The Love Letters of Abelard and Heloise
eLibrary-prosjekt (eLib), univie.ac.at
Verk av Abelard, tekster, konkordanser, ordlister og statistikk | Peter Abelard (latin: Petrus Abaelardus eller Abailardus, fransk: Pierre Abélard; født 1079, død 21. april 1142) var en fransk filosof, teolog, musiker, poet og tidligskolastiker. | 10,012 | 10,012 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gerda_Ring | 2023-02-04 | Gerda Ring | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 12. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Fødsler 11. mai', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske hundreåringer', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Personer fra svensketrafikken 1940–1945', 'Kategori:Riddere av St. Olavs Orden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere ved Nationaltheatret'] | Gerda Ring (født 11. mai 1891 i Kristiansand, død 12. januar 1999 i Oslo) var en norsk skuespiller, instruktør og teatersjef. Hun debuterte i 1911 i København, og var knyttet til Nationaltheatret i Oslo fra 1912 til 1961. Hun var en av grunnleggerne og medlemmene av Det Norske Akademi.
| Gerda Ring (født 11. mai 1891 i Kristiansand, død 12. januar 1999 i Oslo) var en norsk skuespiller, instruktør og teatersjef. Hun debuterte i 1911 i København, og var knyttet til Nationaltheatret i Oslo fra 1912 til 1961. Hun var en av grunnleggerne og medlemmene av Det Norske Akademi.
== Skuespillerkkarriere ==
Ring debuterte ved Nationaltheatret i 1912 i rollen som Hedvig i Vildanden. På 1930-tallet gikk hun gradvis over til instruktør ved teatret og fra 1939 utelukkende som instruktør. Hun ble pensjonist i 1961, men instruerte fire stykker ved teatret etter det, der det siste oppdraget var i Kjære løgnhals i 1981. Hun hadde også enkelte regioppgaver ved teatre i Danmark og Island.
Ring filmdebuterte i 1914 i den danske stumfilmen Brudekjolen (I Dødens Brudeslør). Hun spilte i perioden 1914-15 inn fire stumfilmer.Under andre verdenskrig ledet hun an i teateropprøret mot den tyske okkupasjonsmakten. Hun mistet da arbeidstillatelsen, noe som utløste teaterstreiken. I 1942 måtte hun sammen med sin ektemann flykte til Sverige. Under oppholdet i Sverige var hun teatersjef for Fri Norsk Scene.
== Familie ==
Hun var gift med skuespiller og teaterinstruktør Halfdan Christensen (1873–1950) og mor til Pelle Christensen (1923–1995) og Bab Christensen (1928–2017) (gift med Lasse Kolstad). Gerda var datter av Thorvald Kirsebom (1856–1911) og forfatterinnen Barbra Ring (1870–1955).
== Utmerkelser ==
Ring var ridder av første klasse av St. Olavs Orden, og var tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Hun ble i 1981 tildelt Per Aabels Ærespris.
Ring døde den 12. januar 1999, 107 år gammel.
== Se også ==
Liste over Norges eldste personer
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Gerda Ring er død (Dagbladet, 1999)
Norsk krigsleksikon: Gerda Ring
Bilder av Gerda Ring 1910-1924, Oslo Museum
(en) Gerda Ring på Internet Movie Database
(no) Gerda Ring hos Sceneweb
(da) Gerda Ring på Filmdatabasen
(da) Gerda Ring på danskefilm.dk
(da) Gerda Ring på danskfilmogtv.dk | Gerda Ring (født 11. mai 1891 i Kristiansand, død 12. | 10,013 | 10,013 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8kemotoroptimalisering | 2023-02-04 | Søkemotoroptimalisering | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internett', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Søkemotorer'] | Søkemotoroptimalisering (forkortet SEO fra engelsk, search engine optimization) er å benytte metoder som fører til at en eller flere nettsider oppnår bedre synlighet eller «ranking» på søkemotorenes resultatsider.
| Søkemotoroptimalisering (forkortet SEO fra engelsk, search engine optimization) er å benytte metoder som fører til at en eller flere nettsider oppnår bedre synlighet eller «ranking» på søkemotorenes resultatsider.
== Bakgrunn ==
For at sider skal bli tilgjengelige i søk må de kunne finnes av søkemotoren. De må ha en slik struktur at søkemotoren klarer å tolke dem. Motoren må kunne mellomlagre resultatet, slik at det kan presenteres for brukeren.
De første søkemotorene som ble utviklet tidlig i 1990-årene var motorer som brukte treff på enkeltord, noe som var tilstrekkelig effektiv sålenge tilfanget av nettsteder var begrenset. Dette hadde også den gunstige effekten at indekser ble moderate i størrelse og at en derfor kunne bruke maskiner som var lett tilgjengelige.
Etter som internett økte i omfang, ble det gjort flere forsøk på å utvikle modeller for å rangere sider, indeksene ble dermed mer komplekse og generering av søkeresultater tyngre. Dette medfører at søkemotorenes resultater er en avveining mellom hva som er teknisk mulig opp mot hva som er praktisk gjennomførbart med tilgjengelig regnekraft.
Søkemotoroptimalisering er et sett med metoder for å gjøre nettsider mer tilgjengelige for «indekseringsboten» til søkemotorene, for derved å få bedre rangering. For å få dette til bruker en kunnskap om hvordan søkemotorene arbeider og i noen grad kjente problemer og svakheter ved enkelte av søkemotorene.
Indekseringsboten kalles også ofte for en «spider» eller en «webcrawler» og er et automatisk program som henter sider og systematiserer dem. Avanserte søkemotorer kan ofte bestå av flere slike automatiske programmer som utveksler informasjon seg imellom og lagrer resultater i store databaser.
== Metoder ==
Noen av metodene for søkemotoroptimalisering er knyttet til nettstedet mens andre metoder går på manipulering av forhold som ligger utenfor nettstedet. Hver enkelt søkemotor har sine egne særheter og det som slår ut positivt for en søkemotor kan være negativt for en annen.
Forhold utenfor nettstedet kan være at andre lenker til nettstedet, i noen tilfeller på grunn av gjensidige avtaler eller som betalte oppføringer. Ofte er dette såkalte lenkefarmer, ofte av liten interesse for normale webbrukere, men også oppføring i ordinære firmakataloger havner i denne gruppen av metoder. En vanlig måte som er høyst upopulær for å få en bedre ranking er å bruke boter som dumper «linkspam», tekst som inneholder lenker til nettsteder i blogger, gjestebøker og andre nettsteder hvor besøkende kan redigere innhold. Noen søkemotorer vektlegger linker til et nettsted og slik linkspam vil da kunne slå positivt ut.
Forhold knyttet til nettstedet selv er hvordan de forskjellige HTML-elementene er brukt, hvor søkebegrepet er nevnt i teksten, hvordan ord står i forhold til teksten og om andre nettsteder bruker de samme begrepene. I noen grad prøver enkelte søkemotorer også å indeksere nettadresser og påvise ord i disse.
Motsatt av optimalisering er metoder som reduserer sidens tilgjengelighet under indeksering. Generelt er de som har søkemotorer forsiktige med å evaluere JavaScript. Noen nettsteder forsøker å hindre kopiering ved å pakke inn sidens innhold i JavaScript. Dette gjør at siden ikke er tilgjengelig for normal indeksering. For å bøte på dette bruker slike nettsteder omfattende lister av nøkkelord på siden i et eget såkalt meta-element. De samme problemene står en ofte overfor på sider med omfattende flash-animasjoner.
Det finnes også metoder som er i moralsk grenseland, slik som å bruke en versjon av en nettside for en ordinær bruker mens en viser frem en annen versjon for indekseringsroboten til en søkemotor. Hvis innholdet på de to sidene er likt vil det være en fordel for boten mens det generelt er oppfattet som galt å endre innholdet når vanlige besøkende kommer til nettstedet.
Google er fokuset til søkemotoroptimalisering (SEO) grunnlaget for at tilnærmet få bryr seg om søkemotorer som Bing, Yahoo og andre er at disse søkemotorene står for under 3% av den organiske søkemotortrafikken på nett. Nå har flere markedsføringsbyrå spesialisert seg innenfor søkemotoroptimalisering og de benytter teknikker som varierer fra «white hat» til «black hat». Det er forskjellen mellom å oppnå noe på ærlig vis (white hat) og oppnå ved å manipulere algoritmer (black hat).
== Moralske problemstillinger ==
Enkelte firmaer leverer tjenester for å utnytte kjente feil og svakheter i søkemotorer for å gi sine kunder en ranking som er vesentlig over det de ellers kunne få. Dette ses på som moralsk forkastelig av mange, mens andre mener man ikke skal blande etikk og butikk. Resultatet for sluttbrukeren er som oftest det samme, og muligheten til å se hvorfor siden fikk en høy ranking er begrenset. Et eksempel på slike tjenester er private bloggernettverk som SAPE, som ble nedgradert av søkemotorene og spamming av diverse kommentarseksjoner og liknende. Google har flere programmer for å motvirke manipulasjon, Penguin og Panda er eksempler. Google har endret motto fra "don't be evil", til "do the right thing" og fortsatt fokuset på å gi det mest relevante søkeresultatet til brukere. I Norge jobber bransjeorganisasjon Bra Søk for bedre etikk innen søkemotormarkedsføring.
== Blogger ==
Søkemotoroptimalisering for å oppnå en ufordelaktig høy eller lav ranking utført av bloggere som av politiske, personlige eller økonomiske motiver ønsker å manipulere søkeresultater er ikke ønsket av Google da det truer deres kjernefunksjon. Sommeren 2021 ble det rullet ut en rekke oppdateringer mot spam. SpamBrain ble lansert i 2018 og er Googles mest effektive løsning mot spam til nå. SpamBrain er basert på kunstig intelligens som automatisk detekterer web spam. Nå kan SpamBrain både detektere nettsteder som kjøper linker og nettsider som selger lenker for å manipulere ranking. Det har i noen grad blitt brukt et spesielt HTML-attributt, rel="nofollow" for å hindre at et nettsted benyttes til søkemotoroptimalisering. Dette attributtet angir at den aktuelle lenken ikke skal tillegges vekt av søkemotorene, og brukes oftest i sammenheng med brukergenerert innhold. Samtidig virker det som om søkemotorene, spesielt Google tar med forholdet mellom «nofollow» og «dofollow».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Search Engine Optimizers Søkemotoroptimalisering for Google | Søkemotoroptimalisering (forkortet SEO fra engelsk, search engine optimization) er å benytte metoder som fører til at en eller flere nettsider oppnår bedre synlighet eller «ranking» på søkemotorenes resultatsider. | 10,014 | 10,014 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skibergfjellet | 2023-02-04 | Skibergfjellet | ['Kategori:59,5°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Holmestrand', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Skibergfjellet (633,85 moh.) ligger i Hof i Holmestrand kommune i Vestfold fylke.
Fjellet har flere topper. På en av dem er det en granittsøyle oppført i 1877 som trigonometrisk punkt. Denne toppen ble målt til 633,85 meter over havet i mai 2017. Her er det også en bygning og et antenneanlegg som i dag styrer ulike funksjoner i kraftproduksjonen. Fra denne toppen har man en flott utsikt over Oslofjorden helt til Færder fyr i sør, svenskekysten i sørøst, samt Tryvannstårnet, Norefjell og Jonsknuten.
En annen topp omtrent 500 meter i luftlinje lengre sørvest har fått navnet Bingtjennknatten (Vestfjellet). Selv om Skibergfjellet lenge ble regnet som Vestfolds høyeste topp, er Bingtjennknatten noe høyere, med 634,04 moh.I tillegg er det en søndre topp på 623 moh. med fin utsikt vestover, samt Kirkefjell (610 moh.) helt i nord.
| Skibergfjellet (633,85 moh.) ligger i Hof i Holmestrand kommune i Vestfold fylke.
Fjellet har flere topper. På en av dem er det en granittsøyle oppført i 1877 som trigonometrisk punkt. Denne toppen ble målt til 633,85 meter over havet i mai 2017. Her er det også en bygning og et antenneanlegg som i dag styrer ulike funksjoner i kraftproduksjonen. Fra denne toppen har man en flott utsikt over Oslofjorden helt til Færder fyr i sør, svenskekysten i sørøst, samt Tryvannstårnet, Norefjell og Jonsknuten.
En annen topp omtrent 500 meter i luftlinje lengre sørvest har fått navnet Bingtjennknatten (Vestfjellet). Selv om Skibergfjellet lenge ble regnet som Vestfolds høyeste topp, er Bingtjennknatten noe høyere, med 634,04 moh.I tillegg er det en søndre topp på 623 moh. med fin utsikt vestover, samt Kirkefjell (610 moh.) helt i nord.
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Beskrivelse av Skibergfjellet Arkivert 6. november 2004 hos Wayback Machine. på www.kjentmannsmerket.org
Beskrivelse av Skibergfjellet på peakbook.org | | land = Norge | 10,015 | 10,015 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maynard_James_Keenan | 2023-02-04 | Maynard James Keenan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 17. april', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ravenna i Ohio', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Tool'] | Maynard James Keenan (født 17. april 1964) er vokalist i rockebandene Tool, A Perfect Circle og Puscifer.
Keenan gikk som 18-åring til United States Military Academy. Deretter begynte Keenan på en kunstskole, fordi han var opptatt av symbolsk og abstrakt materiale. På 1980-tallet spilte han i et band ved navn Children of the Anachronistic Dynasty (C.A.D.). TexAns var navnet på et annet bandprosjekt før han var med å starte Tool.
Keenan skriver alle tekstene til bandet. Viktige temaer er filosofi, drømmer, okkultisme og personlig utvikling. Tools tekster har fått mye omtale og det ligger mange tolkninger ute på nettet. Når Keenan skriver og gitarist (Adam) Jones illustrerer, jobber de ofte sammen og inspirerer hverandres arbeid.
Keenan er lidenskapelig opptatt av vin, og har gjort seg bemerket med sin egen vin-produksjon i Arizona, men også i Frankrike har Maynard det travelt blant druerankene han høster fra, rundt sitt chateu.
| Maynard James Keenan (født 17. april 1964) er vokalist i rockebandene Tool, A Perfect Circle og Puscifer.
Keenan gikk som 18-åring til United States Military Academy. Deretter begynte Keenan på en kunstskole, fordi han var opptatt av symbolsk og abstrakt materiale. På 1980-tallet spilte han i et band ved navn Children of the Anachronistic Dynasty (C.A.D.). TexAns var navnet på et annet bandprosjekt før han var med å starte Tool.
Keenan skriver alle tekstene til bandet. Viktige temaer er filosofi, drømmer, okkultisme og personlig utvikling. Tools tekster har fått mye omtale og det ligger mange tolkninger ute på nettet. Når Keenan skriver og gitarist (Adam) Jones illustrerer, jobber de ofte sammen og inspirerer hverandres arbeid.
Keenan er lidenskapelig opptatt av vin, og har gjort seg bemerket med sin egen vin-produksjon i Arizona, men også i Frankrike har Maynard det travelt blant druerankene han høster fra, rundt sitt chateu.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Maynard James Keenan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Maynard James Keenan på Internet Movie Database
(en) Maynard James Keenan hos Rotten Tomatoes
(en) Maynard James Keenan hos The Movie Database
(en) Maynard James Keenan på Discogs
(en) Maynard James Keenan på MusicBrainz
(en) Maynard James Keenan på Encyclopaedia Metallum
(en) Maynard James Keenan på Songkick
(en) Maynard James Keenan på Last.fm
(en) Maynard James Keenan på Last.fm
(en) Maynard James Keenan på AllMusic
Maynard James Keenan på Twitter
Maynard James Keenan på Instagram | Maynard James Keenan (født 17. april 1964) er vokalist i rockebandene Tool, A Perfect Circle og Puscifer. | 10,016 | 10,016 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eirik_Ver%C3%A5s_Larsen | 2023-02-04 | Eirik Verås Larsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Fødsler 26. mars', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Kongepokalvinnere i padling', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norske padlere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i padling', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Padlere under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Padlere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Padlere under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Padlere under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris'] | Eirik Verås Larsen (født 26. mars 1976 i Flekkefjord) er en norsk tidligere kajakkpadler som representerer Flekkefjord Kajakklubb. Han er fra 1. mars 2017 sportssjef i Norges Padleforbund.Den 27. august 2004 tok han OL-gull på 1 000 meter K-1 og bronse på 1 000 meter K-2 (sammen med Nils Olav Fjeldheim) i løpet av en drøy time. Under Sommer-OL 2012 i London tok han på nytt OL-gull på 1 000 meter K-1. Verås Larsen var flaggbærer under avslutningsseremonien for London-lekene. samt under avslutningsseremonien i 2004.
7. juni 2008 kom han på tredjeplass i finalen på 500 meter under verdenscupstevnet i padling. Det var hans første pallplassering siden 2004. Han vant også sølvmedaljen på K-1 1000 meter padling under Sommer-OL 2008.
Eirik Verås Larsen ble tildelt Aftenpostens gullmedalje i 2002 og Fearnleys olympiske ærespris etter OL-gullet i 2004.
Han vant Mesternes Mester 2020.
| Eirik Verås Larsen (født 26. mars 1976 i Flekkefjord) er en norsk tidligere kajakkpadler som representerer Flekkefjord Kajakklubb. Han er fra 1. mars 2017 sportssjef i Norges Padleforbund.Den 27. august 2004 tok han OL-gull på 1 000 meter K-1 og bronse på 1 000 meter K-2 (sammen med Nils Olav Fjeldheim) i løpet av en drøy time. Under Sommer-OL 2012 i London tok han på nytt OL-gull på 1 000 meter K-1. Verås Larsen var flaggbærer under avslutningsseremonien for London-lekene. samt under avslutningsseremonien i 2004.
7. juni 2008 kom han på tredjeplass i finalen på 500 meter under verdenscupstevnet i padling. Det var hans første pallplassering siden 2004. Han vant også sølvmedaljen på K-1 1000 meter padling under Sommer-OL 2008.
Eirik Verås Larsen ble tildelt Aftenpostens gullmedalje i 2002 og Fearnleys olympiske ærespris etter OL-gullet i 2004.
Han vant Mesternes Mester 2020.
== Personlig ==
Han er gift med Mira Verås Larsen, som også er kajakkpadler.
== Meritter ==
2 OL-gull i K-1 på 1000 meter (Athen 2004 og London 2012)
1 OL-sølv i K-1 på 1000 meter (Beijing 2008)
1 OL-bronse i K-2 på 1000 meter (Athen 2004)
2 VM-gull i K-1 1000 meter (2002 og 2005)
2 VM-gull i K-2 maraton (2001 og 2002)
1 VM-gull i K-2 1000 meter (2001)
3 EM-gull i K-1 1000 meter (2004, 2005 og 2007)
4 EM-gull i K-2 1000 meter (2000, 2001, 2004 og 2009)
== Priser og nominasjoner ==
2001: Årets lag, kåret under Idrettssgallaen 2002
2002: Aftenpostens gullmedalje
2004: Fearnleys olympiske ærespris
2004: Årets mannlige utøver i kategorien mellomdistanse, kåret under Idrettssgallaen 2005
2013: Årets mannlige utøver for 2012 under Idrettsgallaen 2013
2013: Utøvernes pris for 2012 under Idrettsgallaen 2013
== Medaljer i norske mesterskap ==
== Se også ==
Norgesmesterskapet i enerkajakk
Norgesmesterskapet i toerkajakk
Norgesmesterskapet i firerkajakk
Liste over norske idrettspersoner på sokkel
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Eirik Verås Larsen – Olympedia
(en) Eirik Verås Larsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | }} | 10,017 | 10,017 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Prim%C3%A6rfaktor | 2023-02-04 | Primærfaktor | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell', 'Kategori:Klatring'] | Primærfaktor er et mål på hvor mye en fjelltopp hever seg i forhold til terrenget omkring.
En topp kan defineres som et punkt som er slik at terrenget – i alle retninger fra toppen – går enten bortover eller nedover, og en fjelltopps primærfaktor er den minste vertikale avstanden (høydeforskjellen) en først må gå ned for å kunne gå opp til et høyere punkt enn den fjelltoppen man startet fra.
Primærfaktoren spiller en sentral rolle i utarbeidelsen av lister over fjelltopper i en fjellkjede eller et fjellmassiv. Primærfaktoren kan sies å være et objektivt mål på en topps selvstendighet. For et fjellområde kan man derfor rangere toppene ut fra toppenes primærfaktor. Alternativt kan man liste de høyeste toppene med primærfaktor over en gitt terskelverdi. Hvilken terskelverdi som bør benyttes, er imidlertid en smakssak. Vanlige fjellvandrere vil ofte kreve en terskelverdi på 100 meter eller mer, mens tindebestigere gjerne foretrekker en terskel på rundt 30 meter. Antall topper over en gitt høyde i et fjellområde blir større jo lavere terskelen for primærfaktoren er. Eksempelvis finnes i Jotunheimen 98 topper over 2000 meter dersom man benytter en terskelverdi på 100 meter. Antall topper over 2000 meter stiger til 231 om man senker terskelverdien til 30 meter.
Én av Jotunheimens høyeste fjelltopper, Keilhaus topp (2355 moh.), er sjelden å se på lister over høye fjell, ettersom toppen har en primærfaktor på bare ca. 20 meter.
| Primærfaktor er et mål på hvor mye en fjelltopp hever seg i forhold til terrenget omkring.
En topp kan defineres som et punkt som er slik at terrenget – i alle retninger fra toppen – går enten bortover eller nedover, og en fjelltopps primærfaktor er den minste vertikale avstanden (høydeforskjellen) en først må gå ned for å kunne gå opp til et høyere punkt enn den fjelltoppen man startet fra.
Primærfaktoren spiller en sentral rolle i utarbeidelsen av lister over fjelltopper i en fjellkjede eller et fjellmassiv. Primærfaktoren kan sies å være et objektivt mål på en topps selvstendighet. For et fjellområde kan man derfor rangere toppene ut fra toppenes primærfaktor. Alternativt kan man liste de høyeste toppene med primærfaktor over en gitt terskelverdi. Hvilken terskelverdi som bør benyttes, er imidlertid en smakssak. Vanlige fjellvandrere vil ofte kreve en terskelverdi på 100 meter eller mer, mens tindebestigere gjerne foretrekker en terskel på rundt 30 meter. Antall topper over en gitt høyde i et fjellområde blir større jo lavere terskelen for primærfaktoren er. Eksempelvis finnes i Jotunheimen 98 topper over 2000 meter dersom man benytter en terskelverdi på 100 meter. Antall topper over 2000 meter stiger til 231 om man senker terskelverdien til 30 meter.
Én av Jotunheimens høyeste fjelltopper, Keilhaus topp (2355 moh.), er sjelden å se på lister over høye fjell, ettersom toppen har en primærfaktor på bare ca. 20 meter.
== Bestemmelse av primærfaktor ==
Når man skal bestemme primærfaktoren for en topp, tar man utgangspunkt i definisjonen. For å komme fra fjelltoppen til en høyereliggende topp og samtidig
gå minst mulig ned, følger man vannskillet (fjellkammen, ryggen) fra
fjelltoppen mot den høyereliggende toppen. Minimumspunktet langs
vannskillet vil være et sadelpunkt. Normalt vil man kunne gå langs
ulike vannskiller for å komme til ulike høyereliggende topper. Det
høyeste minimumspunktet langs alle mulige vannskiller som forbinder
fjelltoppen med høyereliggende topper, betegnes referansesadelen for
fjelltoppen. Primærfaktoren er høyden over referansesadelen.
Referansesadelen for den høyeste toppen på en øy eller et kontinent
defineres til å være havoverflaten. For alle andre topper finnes det
bare én referansesadel for hver topp, og en sadel kan kun være
referansesadel for én topp. Referansesadelen er ofte et pass eller
et skar, for lavereliggende sadler gjerne et myrdrag.
Topografiske kart oppgir vanligvis ikke høyden på sadelpunkter langs
vannskiller. Referansesadelens høyde vil derfor ofte måtte bestemmes
ut fra kartets høydekurver. Primærfaktoren har derfor typisk en
usikkerhet på 2 til 10 m, avhengig av kartets høydeangivelser.
For fjelltopper med høyereliggende topper i nærheten vil det
som regel være enkelt å bestemme referansesadelen og dermed
primærfaktoren. Når de høyereliggende toppene ligger langt unna,
kan det imidlertid være nokså omstendelig å bestemme
referansesadelen.
== Eksempler ==
Galdhøpiggen (2469 moh.) er Skandinavias høyeste fjell. Referansesadelen bestemmes ved å følge vannskillet mot høyereliggende fjell på det eurasiske kontinent, se kartet. Langs vannskillet mot de høyereliggende fjellene i Karpatene (f.eks. Gerlachovský štít (2655 moh.) i Høye Tatra) ligger minimumspunktet på vannskillet mellom Østersjøen og Kvitsjøen, nærmere bestemt ved Kenskijslepen øst for innsjøen Onega. Ifølge topografisk kartverk ligger minimumspunktet mellom elvene Tsjerevskij i vest og Vinela i øst, og høyden ligger mellom 92 og 100 moh. Det finnes ingen høyere minimumspunkter på vannskiller som forbinder Galdhøpiggen med høyereliggende topper ettersom vannskillet mellom Østersjøen og Kvitsjøen er en del av enhver slik forbindelse. Referansesadel for Galdhøpiggen ligger således i det flate og myrlendte terrenget ved Kenskijslepen, og høyden anslås til 97 moh. Galdhøpiggens primærfaktor blir dermed 2372 m.
Kebnekaise (2101 moh.) er Sveriges og det nordlige Skandinavias høyeste fjell. Minimumspunktet langs vannskillet mot de høyereliggende fjellene i Sør-Norge (f.eks. Snøhetta (2286 moh.)) ligger på Tunnsjøfloan mellom Tunnsjøen i Trøndelag og Kvarnbergsvattnet i Jämtland. Ifølge økonomisk kartverk ligger sadelpunktet mellom 358 og 360 moh. Dette er høyere enn sadelpunktet ved Kenskijslepen som er referansesadel for Galdhøpiggen. Referansesadel for Kebnekaise ligger således på Tunnsjøfloan, og høyden anslås til 359 moh. Kebnekaises primærfaktor blir dermed 1742 m.
== Se også ==
Sekundærfaktor
Liste over skandinaviske fjell med størst primærfaktor
Liste over fjelltopper i Norge med primærfaktor over 50 meter
Liste over fjelltopper i Norge med primærfaktor over 30 meter
== Referanser == | thumb|upright=1.8|Toppen Bs primærfaktor måles mot C fordi den vertikale avstanden en må bevege seg ned for å nå C er mindre enn til den mer nærliggende toppen A. | 10,018 | 10,018 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sporveien | 2023-02-04 | Sporveien | ['Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kollektivtransport i Oslo', 'Kategori:Kollektivtransportforvaltere i Norge', 'Kategori:Norske selskaper med offentlig eierskap', 'Kategori:Oslos samferdselshistorie', 'Kategori:Selskaper etablert i 1924', 'Kategori:Tidligere norske busselskaper', 'Kategori:Tidligere norske jernbaneselskaper'] | Sporveien AS (tidligere AS Oslo Sporveier og Kollektivtransportproduksjon AS) er et norsk kommunalt selskap eid av Oslo kommune, som er kommunens driftselskap for kollektivtrafikk. I 2021 ble det gjennomført 156 millioner enkeltreiser med selskapet. Sporveien drifter i tillegg skinnegang og annen infrastruktur som brukes i kollektivtransport i tettstedet Oslo.
| Sporveien AS (tidligere AS Oslo Sporveier og Kollektivtransportproduksjon AS) er et norsk kommunalt selskap eid av Oslo kommune, som er kommunens driftselskap for kollektivtrafikk. I 2021 ble det gjennomført 156 millioner enkeltreiser med selskapet. Sporveien drifter i tillegg skinnegang og annen infrastruktur som brukes i kollektivtransport i tettstedet Oslo.
== Beskrivelse ==
Hele konsernet har rundt 3 590 ansatte og omsatte i 2021 for om lag 5 milliarder kroner. Sporveien eier, drifter, bygger ut og vedlikeholder infrastruktur som benyttes til T-bane og trikk, og forvalter en betydelig eiendomsmasse. Dette innebærer drift, vedlikehold, reinvesteringer og nyinvesteringer. Sporveien er også byggherre for flere større infrastrukturprosjekter, slik som oppgradering av Østensjøbanen. Videre har Sporveien ansvaret for vedlikehold av T-banevognene og trikkene som eies av datterselskapet Sporveien Vognmateriell AS.Konsernet eier også datterselskapene Bussanlegg AS og Sporveien Media AS.
== Historie ==
Betegnelsen Sporvei har eksistert siden den første hestesporveien så dagens lys i 1875.
Det kommunale ⅍ Kristiania Sporveier ble opprettet i 1924 da konsesjonen for Blå- og Grøntrikken opphørte. Selskapet endret navn til ⅍ Oslo Sporveier fra 1. januar 1925 da hovedstaden tok tilbake sitt gamle navn.
=== Privat sporveisdrift fra 1875 ===
Hestesporveien (senere kalt Grøntrikken) mellom Stortorvet og Homansbyen ble etablert i 1875 av Kristiania Sporveisselskab, med Jens P. Vogt som foregangsmann.I 1894 åpnet Kristiania Elektriske Sporvei (Blåtrikken) rute fra Jernbanetorget over Briskeby til Majorstuen med sidelinje til Skarpsno. Dette var den første elektriske sporvei i Skandinavia.
⅍ Holmenkolbanen åpnet driften på Skandinavias første forstadsbane mellom Majorstuen og Holmenkollen i 1898. I 1912 ble det åpnet sidelinje fra Majorstuen til Smestad, og i 1916 ble linja mellom Majorstuen og Holmenkollen forlenget til Frognerseteren.
=== Kommunalt sporveisselskap mellom 1899 og 1905 ===
Kommunen hadde sporveisselskap mellom 1899 og 1905, og anla et rutenett knyttet til Grøntrikken straks etter at denne gikk over til elektrisk drift. Dette selskapet gikk inn/ble overtatt av før nevnte Kristiania Sporveisselskab i 1905, som fortsatte kraftig utviding av linjenettene til "Grøntrikken" og "Blåtrikken" frem til 1924.
=== Kommunal drift fra 1925 ===
Fra 1925 var Sporveien Oslo kommunes driftsselskap for trikk og bybuss – og fra 1966 også T-bane – med 2-3000 ansatte. Etter omorganiseringen i 2006 skiftet AS Oslo Sporveier navn til Kollektivtransportproduksjon AS (KTPAS), mens det ble opprettet et nytt administrasjonsselskap for kollektivtrafikken, med ca. 50 ansatte, som overtok navnet AS Oslo Sporveier.
Oslo Sporveier bedrev innkjøp av kollektivtransporttjenester på vegne av Oslo kommune, herunder buss, trikk, tunnelbane og ferge, samt servicefunksjoner som stoppestedsvedlikehold mv. Selskapet hadde også ansvar for organiseringen av kollektivtrafikkens omfang og for billettinntektene fra trafikantene. Etter avtale med Stor-Oslo Lokaltrafikk og NSB hadde kundene overgangsrett og kompensasjon for bruk av Sporveiens kort og billetter. Sporveiens trafikk ble utført av driftsselskapene Oslo T-banedrift, Oslo Sporvognsdrift og diverse buss- og fergeselskaper gjennom kontrakter med Sporveien.
AS Oslo Sporveier og Stor-Oslo Lokaltrafikk AS fusjonerte i 2008 for å bli et felles administrasjonsselskap for kollektivtrafikken i Oslo og Akershus, og tok det nye navnet Ruter.
=== Utvidelse av linjenettet fra 1924 ===
Sporveiene av 1924 fortsatte utviding av linjenettet Grønntrikken og Blåtrikken – om enn noe langsommere en tidligere – frem til 1940; deretter ble det ikke anlagt nye trikkelinjer i bygatene før åpningen av Vikatrikken i 1995 (riktignok i samme område som en tidligere nedlagt linje), og forlengelsen til Rikshospitalet i 1999.
I 1927 startet den første bybussdriften med linje mellom Loelvdalen og Alexander Kiellands plass.
I 1928 ble Skandinavias første undergrunnsbane mellom Majorstuen og Nationaltheatret åpnet.
Forstadsbanen mellom Majorstua og Smestad ble forlenget til Røa i 1935 og til Østerås i 1972, og en annen sidelinje til Sognsvann i 1934.
Under den andre verdenskrig ble sporveiene også brukt til godstrafikk med egne godsvogner.
I årene 1940 til 1967 ble enkelte busslinjer trafikkert med elektriske busser, såkalte trolleybusser. Idag er det bussdriften som har flest passasjerer i Oslotrafikken.
I 1966 åpnet T-banen, og dermed fikk Oslo – som verdens minste by – «full metro».I 1987 ble det østlige T-banenettet koblet sammen med Holmenkolbanens vestlige linjer på Stortinget stasjon, og fra 1995 har alle linjene vært gjennomgående gjennom sentrum.
I 2006 åpnet T-baneringen med linje 4 og 6 som knytter sammen Sognsvannbanen og Grorudbanen over Storo.
Sporveien inngikk i 2003 kontrakt med Siemens om levering av 99 nye T-banevogner, senere øket til 345 eller 115 3-vognsett.
Fra 2003 til 2014 ble Kolsåsbanen ombygd. Lørenbanen ble ferdigstilt i 2016.
=== Omorganiseringer ===
1. juli 2006 skiftet AS Oslo Sporveier navn til Kollektivtransportproduksjon AS (KTPAS) mens det samtidig ble opprettet et rent administrasjonsselskap, med ca. 50 ansatte, som overtok det gamle navnet AS Oslo Sporveier. Administrasjonsselskapet fungerer som Oslo kommunes bestillerorgan for kollektivtrafikk. Dette selskapet skiftet 1. januar 2008 navn til Ruter og administrerer all kollektivtrafikk i Oslo og Akershus. Ruter har blant annet ansvar for det elektroniske billettsystemet Flexus. Oslo kommune eier 60 prosent av det nye selskapet, mens Akershus fylkeskommune eier 40 %.
Oslo byråd foreslo i 2007 å selge Unibuss. Bystyret vedtok 12. desember samme år å utrede saken. I 2009 vedtok styret i KTP å droppe et videre salg. Byrådet gjentok forslaget i budsjettet for 2011. Etter press fra opposisjonen ble vedtaket at det skulle legges frem en eierskapsmelding for selskapet.Kollektivtransportproduksjon AS endret i mai 2013 navn til Sporveien Oslo AS, og i september 2017 til Sporveien AS.
== Selskapsstruktur ==
Sporveien består totalt av seks aksjeselskap i tillegg til morselskapet:
Sporveien T-banen
Sporveien Trikken
Unibuss
Sporveien Media AS
Bussanlegg AS
Sporveien Vognmateriell ASOslo Vognselskap AS var tidligere organisert som et datterselskap av Kollektivtransportproduksjon, men ble fisjonert ut som eget selskap 27. september 2006. Selskapet skal finansiere og anskaffe nye vogner til t-bane og trikk, samt leie ut disse til operatørene. I 2019 ble det vedtatt i bystyret å fusjonere Oslo Vognselskap tilbake inn i Sporveien. Selskapet byttet samme år navn til Sporveien Vognmateriell AS.
Selskapet byttet i april 2013 navn fra Kollektivtransportproduksjon AS til Sporveien Oslo AS. I dagligtalen benyttes kun Sporveien.
== Administrerende direktør ==
Cato Hellesjø 2009–d.d.
Trond Bjørgan 1997–2009
== Lokaltrafikkhistorisk forening ==
I 1966 ble Lokaltrafikkhistorisk forening dannet for å ta vare på utrangert materiell blant annet fra Oslo Sporveier. Foreningen driver idag Sporveismuseet i en bevart vognhall ved Majorstuen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Oslo Sporveier
Digitalt fortalt: «Reisen til byen» (skrevet av Jon Haakon Hustad, Sporveismuseet) (besøkt 30. mars 2012)
(no) Arkiv etter Sporveien på Arkivportalen | Sporveien AS (tidligere AS Oslo Sporveier og Kollektivtransportproduksjon AS) er et norsk kommunalt selskap eid av Oslo kommune, som er kommunens driftselskap for kollektivtrafikk. I 2021 ble det gjennomført 156 millioner enkeltreiser med selskapet. Sporveien drifter i tillegg skinnegang og annen infrastruktur som brukes i kollektivtransport i tettstedet Oslo. | 10,019 | 10,019 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Food_First_Information_and_Action_Network | 2023-02-04 | Food First Information and Action Network | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale ikke-statlige organisasjoner', 'Kategori:Menneskerettighetsorganisasjoner'] | FoodFirst Information and Action Network (FIAN) er en uavhengig, internasjonal menneskerettighetorganisasjon som arbeider for å opplyse om og sikre enkeltindividets rett til fullgod mat. FIAN består av et internasjonalt sekretariat (FIAN IS) og nasjonale underavdelinger i 20 land, deriblant FIAN Norge, med egne lokale grupper. FIAN Norge samarbeider blant annet med FIAN Uttar Pradesh.
FIAN bygger sitt arbeid på pilarer som
Verdenserklæringen om menneskerettighetene
Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
| FoodFirst Information and Action Network (FIAN) er en uavhengig, internasjonal menneskerettighetorganisasjon som arbeider for å opplyse om og sikre enkeltindividets rett til fullgod mat. FIAN består av et internasjonalt sekretariat (FIAN IS) og nasjonale underavdelinger i 20 land, deriblant FIAN Norge, med egne lokale grupper. FIAN Norge samarbeider blant annet med FIAN Uttar Pradesh.
FIAN bygger sitt arbeid på pilarer som
Verdenserklæringen om menneskerettighetene
Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
FIAN Norge | FoodFirst Information and Action Network (FIAN) er en uavhengig, internasjonal menneskerettighetorganisasjon som arbeider for å opplyse om og sikre enkeltindividets rett til fullgod mat. FIAN består av et internasjonalt sekretariat (FIAN IS) og nasjonale underavdelinger i 20 land, deriblant FIAN Norge, med egne lokale grupper. | 10,020 | 10,020 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Treriksr%C3%B8ys | 2023-02-04 | Treriksrøys | ['Kategori:20°Ø', 'Kategori:28°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grensemerker'] | Treriksrøys er en varde av stein som markerer punktet der grensene for tre land møtes. Det eneste som skiller denne spesielle grenserøysen ved en treriksgrense fra en ordinær grenserøys er at tre lands riksgrenser møtes i dette punktet og at denne grenserøysen derfor tilhører tre land i stedet for to, og derfor vil bære tre lands symboler. Derav betegnesen Treriksrøys.
| Treriksrøys er en varde av stein som markerer punktet der grensene for tre land møtes. Det eneste som skiller denne spesielle grenserøysen ved en treriksgrense fra en ordinær grenserøys er at tre lands riksgrenser møtes i dette punktet og at denne grenserøysen derfor tilhører tre land i stedet for to, og derfor vil bære tre lands symboler. Derav betegnesen Treriksrøys.
== Norge/Norden ==
I Norden finnes det to treriksrøyser, og begge ligger langs Norges riksgrense, henholdsvis grensepunktet mellom Norge, Sverige og Finland (sørøst for Skibotn i Troms), og mellom Norge, Finland og Russland (vest for Grensefoss i Pasvikdalen i Finnmark).
Ved treriksrøysen Norge/Finland/Russland (69°03′06,9″N 28°55′45,5″Ø) er det forbudt å bevege seg rundt røysen da kryssing både av Russlands grense og Schengenområdets ytre grense kun er tillatt ved en grensekontroll. Det finnes norske og russiske vakter som overvåker grensen. Det er videre forbudt å fotografere russisk personell eller militært utstyr, eller med teleobjektiver med brennvidde på mer enn 200 mm over grensen. På norsk side blir fotturister som regel fulgt til røysen av grensejegere, for å forhindre ulovlig kryssing av grensen til Russland.
Treriksrøysen ved Skibotn ligger på 69°03′35,9″N 20°32′55,1″Ø, og ligger følgelig 900 meter lenger mot nord enn treriksrøysen ved Grensefoss. Røysen ved Skibotn ble bygget i 1926.
== Andre land ==
De fleste andre land markerer treriksgrenser på land med grensestener, ofte midtmerker, men noen ganger også med spesiallagete monumenter. Det er ikke kjent at det finnes grenserøyser av en type som ligner på den norske ved andre lands grenser.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Norges Grensekommissær for den norsk-russiske grense
Svanhovd miljøsenter (Øvre Pasvik Nasjonalparksenter): Grensa mot Finland og Russland
Borderbase: Oversikt over alle treriksgrenser
Jan S. Kroghs Geosite: Treriksgrensen Finland – Norge – Russland
Jan S. Kroghs Geosite: Treriksgrensen Finland – Norge – Sverige | Treriksrøys er en varde av stein som markerer punktet der grensene for tre land møtes. Det eneste som skiller denne spesielle grenserøysen ved en treriksgrense fra en ordinær grenserøys er at tre lands riksgrenser møtes i dette punktet og at denne grenserøysen derfor tilhører tre land i stedet for to, og derfor vil bære tre lands symboler. | 10,021 | 10,021 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Organisme | 2023-02-04 | Organisme | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biologistubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Organismer', 'Kategori:Stubber 2021-04', 'Kategori:Viktige stubber'] | En organisme er et levende vesen; et individ av eller en representant for en biologisk art, eksempelvis et dyr, en plante, en sopp eller mikroorganisme. Alt liv på planeten er organisert i organismer. Ordet er tett knyttet til organ, et biologisk system.
| En organisme er et levende vesen; et individ av eller en representant for en biologisk art, eksempelvis et dyr, en plante, en sopp eller mikroorganisme. Alt liv på planeten er organisert i organismer. Ordet er tett knyttet til organ, et biologisk system.
== Kjennetegn ==
Alle organismer er i en eller annen form i stand til å reagere på stimuli, reprodusere seg, vokse og utvikle seg, og opprettholde homeostase. En organisme kan være encellet eller bestå av mange milliarder celler gruppert i spesialiserte vev og organer (flercellete organismer).Alle organismer bruker DNA i formeringsprosessen. På grunnlag av cellestrukturen til organismene, kan de klassifiseres i to typer: eukaryoter og prokaryoter. Hovedforskjellen mellom dem er at en eukaryot har en cellekjerne som inneholder DNA, mens en prokaryot ikke har noen kjerne, men i stedet er dens DNA flytende i cellen. Bakterier er prokaryoter, mens mennesker er eukaryoter.I spesielle tilfeller kan det være problematisk å avgrense den enkelte levende organismen, eksempler er korallrev, lav og ulike planter som formerer seg ved rotskudd og andre former for egenkloning.For oversikt over inndeling og utvikling av organismer, se liv.
== Etymologi ==
Begrepet «organisme» kommer via gresk ὀργανισμός – organismos, fra gammelgresk ὄργανον – organon «organ, instrument, verktøy».
== Referanser == | En organisme er et levende vesen; et individ av eller en representant for en biologisk art, eksempelvis et dyr, en plante, en sopp eller mikroorganisme. Alt liv på planeten er organisert i organismer. | 10,024 | 10,024 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslofjorden | 2023-02-04 | Oslofjorden | ['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Oslofjorden', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Oslofjorden går 12 mil sørover fra Oslo. Fjorden går nordover fra Ås og Nesodden før den svinger ved Oslo og går ti mil rett sørover, ned til Tønsberg og Fredrikstad. Da brer fjorden seg i en stor og øyrik skjærgård fram til Langesund og Strömstad som markerer overgangene til sørlandskysten og den svenske vestkysten. Fra fjordens innerste krok i Bunnefjorden er det 15-16 mil til Langesund og Strömstad.
Over 40 prosent av Norges befolkning bor under 45 minutters kjøring fra Oslofjorden. Oslofjorden har Norges største trafikk av ferger og lastebåter, og er dessuten et viktig rekreasjonsområde, med båtliv, hytteliv og fiske. Oslofjordtunnelen mellom Drøbak i Frogn og Storsand i Asker åpnet i 2000. Oslofjorden går langs landskapene Akershus med Oslo, Buskerud, Vestfold, Østfold og Grenland, i de nåværende fylkene Oslo, Viken og Vestfold og Telemark. Skillet mellom Indre og Ytre Oslofjord går ved Drøbaksundet, sundet der fjorden "smalner" mellom Drøbak og Hurumlandet. Indre Oslofjord har bratte skogkledte åssider ned mot fjorden. Ytre Oslofjord har flatere svaberg ned mot vannet og flere strender.
Oslofjorden har Norges høyeste helårstemperatur, 7,5 grader. Februar er kaldest med minus 1,3 grader, mens juli normalt har 17,2 grader. Øyene midtfjords er blant Norges varmeste med høye sommertemperaturer og milde vintre – dette medfører at sørlige arter som misteltein, bittergrønn og liguster i Norge kun vokser langs Oslofjorden.
| Oslofjorden går 12 mil sørover fra Oslo. Fjorden går nordover fra Ås og Nesodden før den svinger ved Oslo og går ti mil rett sørover, ned til Tønsberg og Fredrikstad. Da brer fjorden seg i en stor og øyrik skjærgård fram til Langesund og Strömstad som markerer overgangene til sørlandskysten og den svenske vestkysten. Fra fjordens innerste krok i Bunnefjorden er det 15-16 mil til Langesund og Strömstad.
Over 40 prosent av Norges befolkning bor under 45 minutters kjøring fra Oslofjorden. Oslofjorden har Norges største trafikk av ferger og lastebåter, og er dessuten et viktig rekreasjonsområde, med båtliv, hytteliv og fiske. Oslofjordtunnelen mellom Drøbak i Frogn og Storsand i Asker åpnet i 2000. Oslofjorden går langs landskapene Akershus med Oslo, Buskerud, Vestfold, Østfold og Grenland, i de nåværende fylkene Oslo, Viken og Vestfold og Telemark. Skillet mellom Indre og Ytre Oslofjord går ved Drøbaksundet, sundet der fjorden "smalner" mellom Drøbak og Hurumlandet. Indre Oslofjord har bratte skogkledte åssider ned mot fjorden. Ytre Oslofjord har flatere svaberg ned mot vannet og flere strender.
Oslofjorden har Norges høyeste helårstemperatur, 7,5 grader. Februar er kaldest med minus 1,3 grader, mens juli normalt har 17,2 grader. Øyene midtfjords er blant Norges varmeste med høye sommertemperaturer og milde vintre – dette medfører at sørlige arter som misteltein, bittergrønn og liguster i Norge kun vokser langs Oslofjorden.
== Navn ==
Hele eller deler av fjorden ble i norrøn kalt Folda, Foldin eller Fold. Follo, Østfold og Vestfold har opphav i dette gamle ordet. Den indre delen ble i middelalderen til dels omtalt som Oslóarfjorðr. Fold var i norrøn tid generell betegnelse for bred fjord og er samme ord som slette på land. Navnet ble i middelalderen trolig brukt om ytre Oslofjord i betydningen «den brede». Viken var landet rundt Oslofjorden.En bok med sjøkart utgitt i Amsterdam 1541 har Oslofjorden avmerket som «Soenwater». Lucas Janszoon Waghenaers sjøatlas fra 1579 omtaler fjorden som «Tsoenwater» og Oslo kalles Anslo, Anslou eller Ansloo. Johan Hanson Heitmans kart fra 1712 angir det daværende Oslo (Gamlebyen) både som Ansloo og Opsloe; og vest for Oslo er Waterland, Christiania og Biper-Vig avmerket. Heitman omtaler fjorden som Soen Water med forgreningene Bonne Fiord og Drammens Fiord. Ove Andreas Wangensteen ga i 1762 ut et kart der fjorden kalles Christiania-Fiord.
== Byer ==
Det bor 1,6 millioner i kommunene som grenser til Oslofjorden, og ytterligere en halv million under en time unna. Fra Strömstad og svenskegrensen i øst er det i tur og orden 22 sjøfartsbyer i Oslofjorden man kan ta båten til før man entrer sørlandskysten ved Langesundsfjorden: Halden, Fredrikstad, Sarpsborg, Moss, Drøbak, Oslo, Sandvika, Drammen, Hokksund, Svelvik, Holmestrand, Horten, Åsgårdstrand, Tønsberg, Sandefjord, Larvik, Stavern, Langesund, Stathelle, Brevik, Porsgrunn og Skien. Fjorden er særlig kjennetegnet av mellomstore byer. Majoriteten av Norges 12 mest folkerike tettsteder ligger ved fjorden: Oslo, Fredrikstad/Sarpsborg, Drammen, Porsgrunn/Skien, Tønsberg, Moss og Sandefjord.
En rekke mindre steder langs fjorden er også mye besøkt. Holmsbu har flere spahoteller, Larkollen har en av Norges største campingplasser, Engelsviken og Sponvika er Østfolds gamle fiskelandsbyer, Åsgårdstrand er kjent for gallerier og Melsomvik har Norges største messeanlegg.
== Ferger ==
Oslofjorden har Norges største trafikk av ferger og lastebåter. Kystverkets sjøtrafikksentral som overvåker skipstrafikken i Oslofjorden ligger i Horten. De mest populære rutene har mer preg av cruise enn transportbehov. Det er en rekke utenlandsferger til Oslofjorden. De såkalte danskebåtene dominerer med rundt 9.300 passasjerer om dagen. Skip til Sverige og Tyskland står for rundt 6.400 passasjerer. Bilfergene til Oslo bruker 9 timer fra Frederikshavn, 17 timer fra København og 20 timer fra Kiel. Raskere utenlandsferger gjør unna turen fra Hirtshals til Larvik og Langesund på rundt 4 timer. Til Strömstad går det ferger på 2,5 timer fra Sandefjord, 2 timer fra Fredrikstad og 50 minutter fra Skjærhalden. Fergetrafikken var større før. Til Strömstad har det gått ferger fra både Sarpsborg, Moss, Horten, Tønsberg, Larvik og Langesund. Til Danmark gikk det ferger fra både Larvik, Fredrikstad og Moss. I tillegg var det fergeforbindelse fra Lysekil til Tønsberg, fra Göteborg til Brevik og fra Koster til Hvaler. Bakgrunnen for de mange utenlandsfergene var lønnsom tax-free-handel.
Innenriks dominerer båten mellom Nesoddtangen og Oslo, med over 8 000 passasjerer per dag er det Norges mest trafikkerte passasjerferge. Mest trafikkerte bilferje er fergesambandet Horten–Moss med rundt 4 000 passasjerer per dag.
I tillegg trafikkerer følgende innenlandsferger:
Osloøyenes ferger: Tre linjer fra Rådhusbrygge 4
Oslo-Slemmestad: Hurtigbåt vestover langs indre Oslofjord via Vollen i Asker til Slemmestad i Røyken.
Svelvik-Verket: Ferge fra Vestfold til Buskeruds halvøy Hurum som bruker bare 3 minutter.
Veierland-fergen: Knytter den billøse øya Veierland til fastlandet i retning både Tønsberg og Sandefjord
Brevik-Sandøya: Fra havnebyen Brevik til Sandøya, som fortsatt har egen skole, samt andre øyer i Grenland
Byfergene i Fredrikstad: Fra Gressvik i vest via Fredrikstad sentrum til Kråkerøy og Gamlebyen.
Gamlebyfergen: Kontinuerlig mellom den nye og den gamle bydelen i festningsbyen Fredrikstad
Sellebakk-Lisleby: Gratis ferge mellom to gamle arbeiderbydeler langt fra nærmeste bro over Glomma
Hvaler-fergen: Knytter Sandøyene og Herføl til Kirkeøy, som har fastlandsforbindelse via undersjøisk tunnel
Kosterbåtene: Fem små havner i Kosterskjærgården (ved Ytre Hvaler nasjonalpark) knyttes til StrömstadPå tvers av fjorden var forbindelsene bedre før. Selv etter årtusenskiftet har det gått ferge fra Engelsviken til Tønsberg, mens Lervik-Tønsberg var en sommerrute som gikk i 1950-årene. Fredrikstad hadde direkteforbindelse med Tønsberg fra 1904 til 1927. Med Larvik var det forbindelse fra 1938 til 1971 og enkelte mer kortlivede forbindelser med Tønsberg og Brevik i samme periode.
== Geologi ==
Indre Oslofjorden er i nyere geovitenskapelig forstand ikke en fjord. Den er en graben som er kommet i kontakt med havet og dermed blitt en del av det. Denne graben dannet oslofeltet ved at hele landmassen fra midtre Mjøsa til Langesund sank ned for flere hundre millioner år siden og la store deler av det sentrale Østlandet under vann. En full innføring av Oslofjordens geologi, er en innføring i jordens geologiske histrorie, men noen hovedtrekk av den geologiske utviklingen er som følgende:
For ca. 400 millioner å siden skjedde det en forskyning i jordskorpen, slik at sedimentene ble foldet sammen. Da oppsto åslandskapet i Asker og Bærum og utover i fjorden.
For ca. 250 millioner år siden sprakk hele området opp. Store flak sank ned, og det som ligger vet og under Indre Oslofjord sank ned i forhold til gjellet på østsiden. Glideflaten er Nesoddlandets bratte vestside samt fjellet langs Bunnefjordens østside. Det var mange vulkanutbrudd, og lavamasser strømmet ut og dekket store områder. Dette sees i dag som berggrunn i åsene rundt fjorden. De øvre delene av Kolsås og Skaugumsåsen er rester av lavadekke
De siste 2 millioner år har det vært flere istider, og da skjedde den endelige utformingen av fjorden. Isen har slipt ned mellom 800-1000 meter av landskapet rundt fjorden. Det innsunket feltet som utgjør Indre Oslofjord og deler av området nord og vest for fjorden lå urørt. Fjellet som er slipt ned er transportert sydover til Danmark og Tyskland. Noe er igjen ved Svelvik og som raet gjennom Østfold og Vestfold
== Miljø ==
Oslofjorden har mange bukter, odder, store og små øyer, trange sund og åpne partier. Fjorden ligger i området som har vekslende natur og topografi rundt seg. Det er eksempelvis både sandstrender, steinete strender og glatte svaberg.
Indre Oslofjord er en terskelfjord som er preget av relativt rolig vær, og med varme somrer og kalde vintre. Miljøet er bestemt av et komplisert samspill mellom naturgitte forutsetninger og direkte og indirekte menneskeskapte påvirkninger. Oslofjordens spesielle form, med det trange innløpet og den grunne terskelen ved Drøbak påvirker inn- og utstrømningsforholdene .Grunnet blant annet befolkningsvekst langs fjorden har presset på miljøforholdene i Indre Oslofjord vært under press. I januar 2020 ble det forbudt å fiske torsk i Indre Oslofjord. Flere forskningsrapporter peker på utfordringer på grunn av økt tilføresel av blant annet nitrogen de siste årene.
== Klima ==
Området har Østlandets rolige vær og varme somre, samtidig som det er påvirket av havet og har relativ milde vintre. Vindmønsteret varierer med årsidene. Sommeren er overveiende sydlige vinder, og om vinteren nordlige. Dette har stor betydning for vannstrømningene i fjorden
== Side- og delfjorder ==
Ytre Oslofjord: Krokstadfjorden, Kurefjorden, Værlebukta, Mossesundet, Breiangen, Sandebukta, Drammensfjorden
Indre Oslofjord: Vestfjorden, BunnefjordenEn mer spesifisert liste over norske fjorder finnes fylkesvis i egen oversikt, fra Vestfold og langs kysten videre nordover, så sørøstover mot svenskegrensen.
== Øyer ==
Selv om fjorden inneholder hundrevis av befolkede øyer, bor fjordfolk flest på fastlandet. Tunøya (32 000 innbyggere) og Rolvsøy (26 000 innbyggere) er riktignok blant landets ti mest folkerike øyer, men disse grenser bare delvis mot Oslofjorden, og er i hovedsak atskilt fra fastlandet av de to løpene til elva Glomma. For øvrig er de fem øyene i Oslofjorden med flest innbyggere Nøtterøy (20 000), Jeløya (10 000), Kråkerøy (8 000), Tjøme og Nesøya (begge 4 000).
Osloøyene er en mye besøkt øygruppe bestående av seks små øyer innerst i fjorden. Kaholmene i Drøbaksundet er to små øyer mest kjent for Oscarsborg festning på den sydlige av øyene. Bilfrie øyer med bosetting er det ikke så mange av, mest populære er Veierland ved Tønsberg og Koster på svenskegrensen.
=== Øyer over 1 km² etter fylke ===
I tillegg til tusener av mindre øyer, holmer og skjær, kan man komme til følgende 38 større øyer i Oslofjorden med båt:
Viken: Håøya (5), Nesøya (3), Ostøya (2), Brønnøya (1), Kirkøy (30), Kråkerøy og Jeløya (begge 20), Vesterøy (15), Asmaløy (9), Spjærøy (8), Søndre Sandøy og Hankø (begge 4), Rauer, Papperøy og Nordre Sandøy (alle 3), Singløy, Herføl, Akerøya og Kjøkøya (alle 2)
Vestfold og Telemark: Nøtterøy (44), Tjøme (25), Veierland (4), Hvasser (4), Bjørnøya (3), Bastøy, Føynland og Brøtsø (alle 2), Bjerkøy, Malmøya, Hui, Sandø, Midtre Bolærne (alle 1), Håøya og Sandøya (begge 2), Siktesøya og Bjørkøya (begge 1)
== Litteratur ==
Tradisjonelle fiskeplasser og méd i Oslofjorden og Skagerrakkysten ISBN 978-82-8090-006-7
Fjord, og kvifor Oslofjorden ikkje er ein fjord – ein fortelling om språkarroganse på Østlandet ISBN 978-82-80291-006-4
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Oslofjorden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Turforslag til Oslofjorden på DNT og NRKs nettsted ut.no
Oslofjordens friluftsråd
Satellittfoto fra Google maps, svært detaljrikt og zoombart
Fotografier fra Oslofjorden ca. 1880-1935 i Nasjonalbibliotekets bildearkiv
Historiske turtips i Oslofjorden
Fagrådet for indre Oslofjord
Fagrådet for Ytre Oslofjord | Oslofjorden går 12 mil sørover fra Oslo. Fjorden går nordover fra Ås og Nesodden før den svinger ved Oslo og går ti mil rett sørover, ned til Tønsberg og Fredrikstad. | 10,026 | 10,026 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Los_Angeles | 2023-02-04 | Los Angeles | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:118°V', 'Kategori:1781 i Nord-Amerika', 'Kategori:1850 i California', 'Kategori:34°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1781', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1850', 'Kategori:Byer i California', 'Kategori:Byer i Los Angeles County', 'Kategori:Los Angeles', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vertsbyer for sommer-OL'] | Los Angeles (ofte forkortet LA, fullt navn: City of Los Angeles, opprinnelig navn: El Pueblo de la Reyna de Los Angeles (Byen til englenes dronning)) er en storby i det sørlige California på vestkysten av USA. Los Angeles er den største byen i California, og den nest største byen i USA (etter New York City) med et innbyggertall på 3,976 millioner (2016), med forsteder ca. 17,8 millioner. LA ligger i Los Angeles County. Byen er USAs største byområde i utstrekning, med ca. 1200 km² med bebyggelse. Los Angeles er kjent som storprodusent av populærkultur, og er blant annet sentrum for den amerikanske filmindustrien.
| Los Angeles (ofte forkortet LA, fullt navn: City of Los Angeles, opprinnelig navn: El Pueblo de la Reyna de Los Angeles (Byen til englenes dronning)) er en storby i det sørlige California på vestkysten av USA. Los Angeles er den største byen i California, og den nest største byen i USA (etter New York City) med et innbyggertall på 3,976 millioner (2016), med forsteder ca. 17,8 millioner. LA ligger i Los Angeles County. Byen er USAs største byområde i utstrekning, med ca. 1200 km² med bebyggelse. Los Angeles er kjent som storprodusent av populærkultur, og er blant annet sentrum for den amerikanske filmindustrien.
== Historie ==
Los Angeles-området har vært bebodd av den amerikanske urbefolkningen i tusenvis av år, i hovedsak av Chumashfolket og Tongvafolket.
Europeere kom til Los Angeles første gang i 1542, da spanjolen Juan Rodríguez Cabrillo reiste gjennom området. Det var imidlertid ikke før i 1769 at spanjolene etablerte en permanent bosetning i området, da de etablerte Mission San Gabriel Arcangel her.
Den 4. september 1781 grunnla nybyggere fra misjonen en by. Denne byen ble kalt El Pueblo de Nuestra Señora la Reina de los Ángeles del Río de la Porciúncula. Dette bynavnet viser tilhørighet til fransiskanerne; det var i et italiensk kapell i Porzioncula nær Assisi at den fransiskanske bevegelse ble til.
Frem til Den meksikansk-amerikanske krigen i 1846–48 var byen en liten meksikansk småby. Etter den amerikanske erobringen av California begynte byen å vokse raskt, som et resultat av gullfeberen fra 1849. I 1850 fikk Los Angeles bystatus.
Jernbanen kom til Los Angeles i 1876. I 1892 ble det oppdaget olje utenfor byen, og i 1923 sørget Los Angeles for en fjerdedel av verdens oljeutvinning.
I 1913 sørget William Mulholland for å få lagt en akvedukt som sørget for byens vanntilførsel. Fra og med 1915 sørget denne vannledningen for at Los Angeles absorberte dusinvis av nabokommuner uten egen vanntilførsel.
Fra 1920-tallet ble Los Angeles sentrum for filmindustrien og luftfartsindustrien. I 1932 ble de olympiske leker holdt i Los Angeles, noe som bidro ytterligere til byens vekst. Andre verdenskrig bidro også til den voldsomme veksten til byen, og førte også med seg eksil-tyskere som Thomas Mann, Bertolt Brecht og Lion Feuchtwanger
I 1965 rystet opptøyer i bydelen Watts De forente stater. Akkurat som i opptøyene i 1992 etter Rodney King-saken ble de store problemene med rasisme og overgrep mot etniske minoriteter (svarte og latinere) avslørt.
Sommer-OL i 1984 ble også holdt i Los Angeles.
== Geografi og klima ==
=== Geografi ===
Los Angeles' totale areal er 1 290,6 km², hvorav 1 214,9 km² er land. 5,86 % av byens areal er vann. Byens høyeste punkt er Sister Elsie Peak på ca. 1500 meter. Sister Elsie Peak er en del av fjellet Mt. Lukens, som ligger nordøst i San Fernando-dalen. Los Angeles-elven er en elv som renner fra San Fernando-dalen, gjennom bykjernen og ut i Stillehavet. Nesten hele elven er lagt i betong.
=== Klima ===
Los Angeles har middelhavsklima, med mild, varm vinter og varm, tørr sommer. Vind fra havet gjør Los Angeles noe svalere enn områdene i innlandet. Om sommeren kan temperaturene komme over 32 °C, og på vinteren kan de komme over 19 °C. Los Angeles har 325 soldager i året og ca. 3250 timer solskinn. Det er bare i vinterhalvåret det kommer nedbør av betydning. Los Angeles fikk i årene 1877-2012 i gjennomsnitt 380,5 mm nedbør i året, ifølge Los Angeles Almanac.
Varmerekorden i Los Angeles ble satt den 26. juni 1990 med 44,4 °C. Kulderekorden ble satt 4. januar 1949 med –2,2 °C.
=== Forurensning ===
Los Angeles' store utstrekning og manglende utbygde kollektivtransport gjør at byen har store forurensningsproblemer. All biltrafikken fører til at byen plages med luftforurensning, den såkalte smogen. Problemene er spesielt store i San Fernando-dalen. Forurensning fra industri kommer her i tillegg til utslippene fra motoriserte kjøretøy.
=== Seismisk aktivitet ===
Som resten av California er Los Angeles stadig utsatt for jordskjelv. Flesteparten av jordskjelvene er mindre, men i 1971, 1987 og 1994 var det større jordskjelv i byen som førte til skader for milliarder av dollar.
== Kommunikasjoner ==
=== Flyplasser ===
De viktigste flyplassene i Los Angeles-området er
Los Angeles internasjonale lufthavn
LA/Ontario internasjonale lufthavn
John Wayne lufthavn
Long Beach lufthavn
=== Havn ===
Los Angeles havn er av de største i USA. Den ligger i San Pedro Bay i San Pedro-området, omtrent 230 km sør for sentrum. Havna er også kalt Los Angeles Harbour og WORLDPORT LA, havnekomplekset besitter 30 km2 land og vann langs 69 km ved sjøen. Det grenser til den separate havnen i Long Beach.
=== Biltrafikk ===
Biltrafikken i storbyområdet er så betydelig at den har forårsaket mye luftforurensning i deler av byen. De senere årene har det imidlertid blitt satset stadig mer på kollektivtrafikk. Bybane- og t-banesystemet Los Angeles County Metro Rail og flere busser er viktige deler av denne satsingen.
== Sport ==
Kjente klubber fra Los Angeles:
Basketball: LA Lakers, LA Clippers
Amerikansk fotball: LA Rams, LA Chargers
Fotball:LAFC, LA Galaxy
Ishockey: LA Kings
Baseball: LA Dodgers, LA Angels
== Vennskapsbyer ==
Los Angeles har 25 søsterbyer, oppramset kronologist etter årstallet når de ble søsterby:
Eilat i Israel (1959)
Nagoya i Japan (1959)
Salvador i Bahia i Brasil (1962)
Bordeaux i Frankrike (1964)
Berlin i Tyskland (1967)
Lusaka i Zambia (1968)
Mexico by i Mexico (1969)
Auckland i New Zealand (1971)
Busan i Sør-Korea (1971)
Mumbai i India (1972)
Teheran i Iran (1972)
Taipei i Taiwan - Republikken Kina (1979)
Guangzhou i Folkerepublikken Kina (1981)
Athen i Hellas (1984)
St. Petersburg i Russland (1984)
Vancouver i British Columbia i Canada (1986)
Giza i Egypt (1989)
Jakarta i Indonesia (1990)
Kaunas i Litauen (1991)
Makati i Filippinene (1992)
Split i Kroatia (1993)
San Salvador i El Salvador (2005)
Beirut i Libanon (2006)
Ischia i Campania i Italia (2006)
Jerevan i Armenia (2007)
Faisalabad i Pakistan (2009)I tillegg har Los Angeles følgende vennskapsbyer.:
London i England
Łódź i Polen
Manchester i England
Los Angeles har også et utviklingspartnerskap med Tel Aviv i Israel.
== Referanser ==
== Galleri ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Los Angeles – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Los Angeles – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Los Angeles hos Wikivoyage | Los Angeles County er et fylke sør i delstaten California i USA. Det grenser mot Ventura County i vest, Kern County i nord, San Bernardino County i øst, Orange County i sør og mot Stillehavet i sørøst. | 10,027 | 10,027 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helligk%C3%A5ring | 2023-02-04 | Helligkåring | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Helgener', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Kristne begrep'] | Helligkåring eller kanonisering er en erklæring om at en avdød person er en kristen helgen, slik at personen blir gjenstand for helgenkult. Helligkåring har røtter tilbake til oldkirken, men prosessen har siden gått gjennom mange endringer. De kirker som praktiserer helgenkåring i den tradisjonelle forstand er Den katolske kirke, Den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker. Den anglikanske kirke har også en form for helligkåring, som avviker fra tradisjonen ved at også personer som ikke er medlemmer av kirken kan helligkåres, og ved at det ikke medfører noen helgenkult.
| Helligkåring eller kanonisering er en erklæring om at en avdød person er en kristen helgen, slik at personen blir gjenstand for helgenkult. Helligkåring har røtter tilbake til oldkirken, men prosessen har siden gått gjennom mange endringer. De kirker som praktiserer helgenkåring i den tradisjonelle forstand er Den katolske kirke, Den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker. Den anglikanske kirke har også en form for helligkåring, som avviker fra tradisjonen ved at også personer som ikke er medlemmer av kirken kan helligkåres, og ved at det ikke medfører noen helgenkult.
== Historie ==
Bakgrunnen for helligkåring er tanken om at kirken består av tre deler: Den stridende kirke (de levende på jorden), den lidende kirke (sjelene i skjærsilden) og den seirende kirke (de hellige i himmelen). Disse tre gruppene utgjør en helhet, som går utover grensene for den synlige kirke. Allerede i oldkirken oppsto idéen om at de forskjellige grupper kan gå i forbønn for hverandre, og det er da naturlig å tenke seg at de som er i best posisjon til å hjelpe andre er de som er nærmest Gud. Helgenkult er således ikke dyrkelse av helgener på linje med dyrkelsen av Gud, men æresbevisninger mot de man tror har nådd de kristnes mål, frelse og inntreden i Guds rike.
Den eldste formen for helligkåring var rettet mot martyrene. Når en person ga sitt liv for troen var man sikker på at hun eller han kom direkte til himmelen, og helgenkult oppsto gjerne nesten umiddelbart. Det kan i mange tilfeller være vanskelig å avgjøre om en person døde for troen eller om det var andre årsaker som var avgjørende, og det ble tidlig fastslått at det var stedets biskop som skulle avgjøre dette spørsmålet. Biskopen foretok, dersom han ikke allerede var kjent med saken, noen undersøkelser, og erklærte deretter om personen var en helgen eller ikke. Dersom personen ble helligkåret, sendte man gjerne bud til andre bispedømmer for å fremme kulten også der, slik at den etterhvert kunne bli regional, nasjonal eller til og med universell.
Det neste skrittet var at man i 4. århundre begynte å helligkåre bekjennere, det vil si personer som ikke led martyrdøden, men som i sine liv hadde vist «heroiske dyder», det vil si en sterk fromhet og selvoppofrelse. Opprinnelsen til uttrykket er de som bekjente sin tro når de ble konfrontert av kristendommens fiender, men som av en eller annen grunn ikke ble henrettet – en del keisere og lokale embetsmenn valgte å straffe kristne først og fremst med eksil, inndragelse av eiendom eller lignende. Etterhvert ble begrepet utvidet til også å gjelde andre som på en spesielle måte hadde bekjent sin tro, for eksempel de fremste teologer og biskoper.
For at en helgenkult skal regnes som universell – gjeldende for hele kirken – må den godkjennes av kirkens overhode. I Den katolske kirke vil dette si paven, mens det i de ortodokse kirker er patriarkene. Ettersom man så at lokale avgjørelser ikke alltid var tatt på spesielt godt grunnlag – det å ha en lokal helgen kunne gi stor prestisje, og dette ble enkelte ganger tellende – begynte en gradvis sentralisering av helligkåringer. Spesielt tydelig er dette i Den katolske kirke, der pave Alexander III (1159–1181) innskrenket retten til å helligkåre til paven. Man så dog ofte litt stort på det, og det finnes eksempler på lokale helligkåringer også etter dette. Men i 1634 utstedte pave Urban VII en bulle som formelt la alle helligkåringer og saligkåringer til Den hellige stol.
== Praksis i ulike kirker ==
Som i mange andre spørsmål er det et typisk skille mellom øst og vest. Den katolske kirke har en juridisk prosess, mens man i øst har en mer uformell tilnærming.
=== Den katolske kirke ===
Den katolske kirkes nåværende prosess er til dels styrt av Kirkelovsamlingen fra 1983, og dels av andre dokumenter som har lovs kraft. Prosessen har blitt standardisert, slik at det er et klart regelverk å forholde seg til. Det er allikevel slik at paven når som helst kan fravike dette regelverket, fordi det er et prinsipp i den katolske kirke at paven står over kirkens lover.
Prosessen begynner på bispedømmenivå, ved at biskopen (eller eventuelt en abbed) tillater at det startes en undersøkelse. For at dette skal kunne skje må Vatikanet akseptere biskopens avgjørelse, og undersøkelsen kan ikke starte før tidligst fem år etter personens død. Her finnes det et eksempel fra senere år på at paven har fraveket reglene, da Johannes Paul II ga tillatelse til å starte undersøkelsen av Moder Teresa av Calcutta kort tid etter hennes død.
Dersom undersøkelsen viser at det er grunn til å tro at det dreier seg om en helgen, får personen tittelen «Guds tjener». Saken overføres så til den romerske kurie, nærmere bestemt til Kongregasjonen for helligkåringer. Der blir det utnevnt en postulator, som får ansvaret for å føre saken. Etter å ha samlet nok informasjon legges saken fram for paven, som dersom han er enig gir personen tittelen «Ærverdig» (Venerabile). Når dette har skjedd kan en begrenset offentlig kult begynne på stedet hvor personen er gravlagt, og eventuelt på andre steder hun eller han har en spesiell tilknytning til. De troende blir oppfordret til å be om et mirakel på personens forbønn, noe som er nødvendig før neste skritt såfremt personen ikke er en martyr. At kulten er begrenset geografisk gjelder kun for offentlige kirkelige handlinger; i privat bønneliv er det ingen slik begrensning.
Dersom det dreier seg om en martyr er resten av prosessen forholdsvis enkelt. Paven erklærer at det dreier seg om en martyr, hvilket åpner for det neste skritt, saligkåring, som gir tittelen «Den salige» (Beatus/Beata). Ved saligkåringen fastsettes det en festdag, og denne gjøres obligatorisk for personens eget bispedømme og i enkelte tilfeller også andre steder.
Dersom det er en bekjenner må det bevises at et mirakel har skjedd på personens forbønn. Dette gjøres ved hjelp av en kommisjon som gransker mirakler som er innrapportert til Kongregasjonen for helligkåringer. I de fleste tilfeller dreier det seg om mirakuløs helbredelse, og kommisjonen består da først og fremst av leger. Kriteriet for godkjennelse av dette er at pasienten hadde en uhelbredelig sykdom, at bønner ble rettet til den ærverdige, at pasienten ble frisk og at dette ikke kan forklares medisinsk.
Det siste skrittet krever også et mirakel, og dette gjelder også for martyrer såfremt det ikke er helt spesielle omstendigheter som får paven til å fravike reglene. Etter at dette er fastslått blir personen helligkåret, og får tittelen «Den hellige» (Santus/Sancta).
En helligkåring regnes som en ufeilbarlig uttalelse, mens de lavere trinn ikke kommer i denne kategorien. Helgenens festdag, som normalt er den som ble bestemt ved saligkåringen, blir universell. Det betyr ikke nødvendigvis at den opptrer i den generelle kalenderen, men det er åpent for hele Den katolske kirke å feire festdagen. Helgenen kan også erklæres som vernehelgen for en spesiell gruppe i samfunnet, for et spesielt formål, mot en medisinsk lidelse eller lignende, men dette kan også skje senere. Det er vanlig at dette utvikler seg ut fra hvilken vending kulten tar, og ut fra spesielle forhold i helgenens liv (for eksempel blir en helgen som døde av kreft gjerne gjenstand fra forbønn fra kreftsyke, ut fra den enkle tankegang at man regner med at personen kjenner hvor skoen trykker).
Det finnes en alternativ prosess, som gjelder de som allment har vært regnet som hellige «i uminnelige tider». I praksis betyr dette at dersom en person har vært regnet som helgen siden før omkring 1500, kan paven formelt helligkåre personen etter at det er fastslått at det har vært en vedvarende kult, og at det er en rimelig sannsynlighet for at personen er en helgen. Dette omtales gjerne som «bekreftelse av kult». Slik kult kan ha oppstått på svært uformelt grunnlag ved at privatpersoner har spredd tanken om at personen er en helgen.
=== De ortodokse kirker ===
Den østlige helligkåringsprosessen ligger mye nærmere den opprinnelige prosess. Det er ingen formell prosedyre, og helligkåringen utføres av en biskop. For at kulten skal spre seg må hver enkelt biskop godkjenne den for sitt bispedømme; dette kan gjerne gjøres av flere samtidig på en synode. For at den skal bli universell må den godkjennes av patriarken. Selve helligkåringen foregår ganske enkelt ved at helgenen føres opp på en liste over helgener som æres gjennom kirkeåret. Det er normalt ikke noen spesiell seremoni rundt dette, i motsetning til i vest der salig- og helligkåringer foregår på store pavemesser.
Dette skjer gjerne ved at en helgenkult oppstår lokalt, gjerne på personlig nivå. Dette kan bli akseptert av den lokale presten, som siden går til sin biskop. Mens man i vest har en juridisk prosess er altså den østlige mer å sammenligne med ringer som sprer seg i vann.
== Norske helgenkåringsprosesser ==
Det pågår i 2004 en katolsk prosess for en nordmann, barnabittpateren Karl Maria Schilling (1835–1907), som er erklært ærverdig og nå granskes med tanke på saligkåring.
=== Litteratur ===
Baynes, Thomas Spencer, red. (1878), «Canonization», Encyclopædia Britannica, 9th ed., Vol. V, New York: Charles Scribner's Sons .
Delehaye, Hippolyte (1911), «Canonization», i: Chisholm, Hugh; Phillips, Walter Alison, Encyclopædia Britannica, 11th ed., Vol. V, Cambridge: Cambridge University Press .
Kemp, Eric Waldram (1948), Canonization and Authority in the Western Church, Oxford: Oxford University Press . | Helligkåring eller kanonisering er en erklæring om at en avdød person er en kristen helgen, slik at personen blir gjenstand for helgenkult. Helligkåring har røtter tilbake til oldkirken, men prosessen har siden gått gjennom mange endringer. | 10,029 | 10,029 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kripos | 2023-02-04 | Kripos | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etableringer i 1959', 'Kategori:Norsk politi'] | Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (Kripos) er en nasjonal politietat under Justis- og politidepartementet.
| Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (Kripos) er en nasjonal politietat under Justis- og politidepartementet.
== Historikk ==
Navnet «Kripos» var opprinnelig et akronym hentet fra ordet Kriminalpolitisentralen, som ble opprettet i 1959 da kriminallaboratoriet, identifiseringssentralen, kriminalregisteret og Polititidende ble skilt ut fra Oslo politikammer. I 1960 overtok Kripos også ansvaret for det norske Interpolkontoret. På denne tiden holdt Kripos til på Victoria terrasse.
E-avdelingen (etterforskningsavdelingen), også kalt «Mordkommisjonen» ble opprettet i 1967.
Ved opprettelsen hadde sentralen 34 stillinger. I 2011 hadde Kripos 470 ansatte. Omkring halvparten av de ansatte er politiutdannet og de øvrige er kjemikere (analytisk kjemi, uorganisk kjemi, organisk kjemi), laboranter, fotografer, oversettere, IT-spesialister eller skriftgranskere.
1. januar 2005 ble Kriminalpolitisentralen erstattet av et nytt organ, Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet, som ble tilført politiets datakrimsenter (tidligere underlagt Økokrim) og det særskilte etterforskingsprosjektet «Catch» (tidligere underlagt Politidirektoratet). I tillegg til dette fikk enheten egen påtalekompetanse. Det medfører at enheten selv kan åpne etterforskning i saker. Tidligere var Kripos et rent bistandsorgan for norsk politi.
Ved nedleggelsen av Kriminalpolitisentralen 1. januar 2005, ble forkortelsen for Kriminalpolitisentralen – Kripos – besluttet videreført. Men navnet ble tilført Nye, slik at enheten i dagligtale ble kalt «Nye Kripos». 20. januar 2006 ble forkortelsen Nye Kripos endret tilbake til Kripos – slik at det formelle navnet ble «Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (Kripos)»I 2015 ble det opprettet en seksjon i Kripos for tidligere uoppklarte drapssaker, en «cold case»-seksjon.
== Ledere for Kripos ==
Arne Kleveland (politiinspektør), leder 1959–1976
Bjørn Heggelund (politiinspektør), leder 1976–1993
Arne Huuse, (politimester), leder 1993–2005
Odd Olsen Ingerø, 2005–2009
Odd Reidar Humlegård, 2009–2012
Ketil Haukaas, 2013–2020
Kristin Ottesen Kvigne, 2020–
== Se også ==
Det nasjonale statsadvokatembetet
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kripos | Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (Kripos) er en nasjonal politietat under Justis- og politidepartementet. | 10,030 | 10,030 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vemundvik | 2023-02-04 | Vemundvik | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1964', "Kategori:Namsos' historie", 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1838', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere kommuner i Nord-Trøndelag'] | Vemundvik er en tidligere kommune i Nord-Trøndelag, etablert i 1837 ved innføringen av formannskapslovene. Den er siden 1964 en del av Namsos kommune.
Vemundvik kommune ble opprettet ved innføring av formannskapslovene i 1837. I 1846 ble Namsos utskilt, I 1891 ble Klinga utskilt som egen kommune. Grensen mellom Vemundvik og Klinga er Namsen, slik at Vemundvik ligger nord for Namsen. Klinga, Vemundvik, Namsos ladested, deler av Otterøy og Finnangerodden i Fosnes ble i 1964 slått sammen til Namsos kommune.Vemundvik hadde et areal på 239 km², og ligger øst og nord for Namsos by. 13 km² av arealet er øyer og holmer.
| Vemundvik er en tidligere kommune i Nord-Trøndelag, etablert i 1837 ved innføringen av formannskapslovene. Den er siden 1964 en del av Namsos kommune.
Vemundvik kommune ble opprettet ved innføring av formannskapslovene i 1837. I 1846 ble Namsos utskilt, I 1891 ble Klinga utskilt som egen kommune. Grensen mellom Vemundvik og Klinga er Namsen, slik at Vemundvik ligger nord for Namsen. Klinga, Vemundvik, Namsos ladested, deler av Otterøy og Finnangerodden i Fosnes ble i 1964 slått sammen til Namsos kommune.Vemundvik hadde et areal på 239 km², og ligger øst og nord for Namsos by. 13 km² av arealet er øyer og holmer.
== Kommunalhistorie ==
Fram til 1913 ble kommunestyremøtene som regel holdt på Alhusstrand i leide lokaler. Det var et sentralt sted i bygda med landhandel, skysstasjon og poststed. I 1913 fikk kommunen bygd eget hus i nærheten av Vemundvik kirke. Her ble kommunale møter holdt og ellers ble huset leid ut til lag og foreninger. Av praktiske grunner ble flere og flere kommunale funksjoner og kontorer flyttet til Namsos, og behovet for huset avtok. I 1952 ble det vederlagsfritt overdratt til Vemundvik Indremisjonsforening.
I 1941 kjøpte kommunen eget hus på Tiendeholmen. Her ble det innredet herredskassererkontor i 2. etasje og leilighet for herredskassereren i 1. etasje. På grunn av lite plass og usentral beliggenhet, ble kontoret snart flyttet til byen. Vemundvik kommunes administrasjon var altså stadig på flyttefot, men de kommunale kontorene lå det meste av tiden i Namsos eller i umiddelbar nærhet.
Vemundvik kirke ble bygget i 1875.
Røbergvik skole ble bygget i 1897 og Hals skole på Guldvik i 1898. I 1902 kom Sørenget skole og i 1926 fulgte Høknes skole.Namdals folkehøgskole ble satt i gang på Hylla ved Namsos høsten 1884 av Marius Hægstad. Siden flyttet skolen fra bygd til bygd i flere år. Fra 1911 fikk skolen fast tilhold i Havika. I 1935 brant skolebygningen ned og skolen ble deretter flyttet til Grong. Sameskolen i Havika var i drift fra 1910 til 1951.
== Demografi ==
Da Vemundvik kommune ble utskilt i 1891, hadde kommunen 931 innbyggere. Folketallet var hele tiden i vekst, og i 1960 var det økt til 1 863 personer. Veksten kom i hovedsak i nærområdene til Namsos, men da kommunen i 1922 avsto mye areal til byutvidelse for Namsos og mange av kommunens innbyggere ble byborgere, kom et lite tilbakeslag.
Ved folketellingen i 1960 var de fleste sysselsatt i jordbruk og industri. Dernest kom bygg og anlegg, men det var også mange som var sysselsatt i varehandel og transport. Bare to personer drev med fiske.
== Kommunikasjon ==
I 1891 hadde kommunen vegforbindelse med Overhalla over Engan. Til Namsos gikk det veg gjennom Havika, og i løpet av 1890-årene kom det veg til Namsos over Toddum og Guldvika. Etter krigen kom det veg fra Lavika til ferjeleiet Varpnesset med ferjeforbindelse over Lokkaren til Otterøya.
Veganlegget fra Sørenget til Løding ble fullført i 1928. Forbindelsen sørover til Klinga kommune gikk over Namsen fra ferjeleiet på Høknesnes til ferjeleiet Strømhylden på Spillum. Da Namsenbrua var ferdig i 1922 var dette av stor betydning for vegforbindelsen sørover.
== Se også ==
Liste over ordførere i Vemundvik
== Referanser == | Vemundvik er en tidligere kommune i Nord-Trøndelag, etablert i 1837 ved innføringen av formannskapslovene. Den er siden 1964 en del av Namsos kommune. | 10,031 | 10,031 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marinen | 2023-02-04 | Marinen | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Avdelinger i Sjøforsvaret', 'Kategori:Marinen'] | Marinen (tidligere Kysteskadren) er en avdeling i Sjøforsvaret, og er Norges sjømilitære kampkraft.
Avdelingen består av marinefartøyer, i tillegg til avdelinger med kystjegere, minedykkere, samt KNM Tordenskjold.Marinen het tidligere Kysteskadren, men byttet navn i forbindelse med omstillingen i Sjøforsvaret 1. august 2016.
| Marinen (tidligere Kysteskadren) er en avdeling i Sjøforsvaret, og er Norges sjømilitære kampkraft.
Avdelingen består av marinefartøyer, i tillegg til avdelinger med kystjegere, minedykkere, samt KNM Tordenskjold.Marinen het tidligere Kysteskadren, men byttet navn i forbindelse med omstillingen i Sjøforsvaret 1. august 2016.
== Oppdrag ==
Marinens primæroppgave er å stille maritime ressurser tilgjengelige for operative myndigheter i fred, krise og krig. Marinen har også ansvaret for styrkeproduksjonen av operative enheter i Sjøforsvaret.
== Avdelinger ==
Marinestaben
Fregattskvadronen
Korvettskvadronen
Minerydderskvadronen
Ubåttjenesten
Marinens logistikkommando
Minedykkerkommandoen
Kystjegerkommandoen
KNM Tordenskjold
== Historie ==
Marinen har sin historie tilbake til 12. april 1814, da prins Christian Frederik etablerte krigsflåten under ledelse av et såkalt «Søekrigs-Commissariat». Marinen besto i 1814 utelukkende av små, lett bestykkede kystgående fartøyer. Hovedstyrken var roflotiljens 49 kanonsjalupper og 51 kanonjoller. I tillegg fantes det syv orlogsbrigger, én skonnertbrigg, åtte kanonskonnerter og to kuttere. 1. april 1815 ble Marinen underlagt et eget marinedepartement med kommandør Thomas Fasting som Norges første marineminister. I 1885 ble Marinedepartementet slått sammen med Armédepartementet til Forsvarsdepartementet. Marinen ble etter hvert plassert sammen med Kystartilleriet i en ny organisasjon kalt Sjøforsvaret i det integrerte Forsvaret.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Marinens sider på Forsvaret.no
Marinen på snl.no | | budsjett = | 10,032 | 10,032 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_V | 2023-02-04 | Harald V | ['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1964', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1968', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Den islandske falkeorden', 'Kategori:Den norske kongefamilien', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Europamestere', 'Kategori:Finlands hvite roses orden', 'Kategori:Forsvarsmedaljen', 'Kategori:Forsvarsmedaljen med laurbærgren', 'Kategori:Fødsler 21. februar', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Generaler i Hæren (Norge)', 'Kategori:Generaler i Luftforsvaret', 'Kategori:Hosebåndsordenen', 'Kategori:Huset Glücksburg', 'Kategori:Kongepokalvinnere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske admiraler', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Norske seilere', 'Kategori:Ordenen av det gyldne skinn', 'Kategori:Paul Harris Fellow', 'Kategori:Regjerende monarker', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1964', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1968', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Serafimerordenen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavsmedaljen', 'Kategori:Storkors med kjede av St. Olavs Orden', 'Kategori:Terra Mariana-korsets orden', 'Kategori:Verdensmestere', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider', 'Kategori:Æreslegionen'] | Harald V (født 21. februar 1937 på Skaugum) er Norges konge, sønn av kong Olav V og kronprinsesse Märtha. Han etterfulgte sin far den 17. januar 1991 og ble da den første norske konge født i Norge på 567 år (den forrige var Olav Håkonsson, som ble konge i 1380). Den norske kongefamilien tilhører det nordtyske fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg.
| Harald V (født 21. februar 1937 på Skaugum) er Norges konge, sønn av kong Olav V og kronprinsesse Märtha. Han etterfulgte sin far den 17. januar 1991 og ble da den første norske konge født i Norge på 567 år (den forrige var Olav Håkonsson, som ble konge i 1380). Den norske kongefamilien tilhører det nordtyske fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg.
== Biografi ==
=== Familie ===
Kong Haralds foreldre var Olav V, Norges konge, og kronprinsesse Märtha, opprinnelig svensk prinsesse. Hans slekt, huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, er en linje av huset Oldenburg, som kom på tronen i både Danmark, Norge og Sverige på midten av 1400-tallet. Kongen er agnatisk etterkommer av Christian III av Norge, som regjerte mellom 1536 og 1559, og således har dagens kongeslekt sittet på den norske tronen før Haakon VII ble valgt til konge i 1905.
=== Første leveår ===
Da prins Harald ble født 21. februar 1937 på Skaugum i Asker, var dette den første norske prinsefødsel på 567 år.
Sine første tre leveår tilbrakte prins Harald på Skaugum. Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, flyktet kongefamilien, Stortinget og regjeringen fra Oslo med tog. På Elverum ble prinsen skilt fra sin far, kronprins Olav, da han sammen med sin mor, kronprinsesse Märtha, og sine to eldre søstre, prinsesse Ragnhild og prinsesse Astrid, ble evakuert til Sverige.
Kongen og regjeringen i London bestemte at kronprinsfamilien skulle evakueres videre med skip til endelig sikkerhet i USA, hvor de resten av krigen bodde i Pooks Hill i Maryland, like utenfor Washington, D.C.
Sammen med sin farfar, kong Haakon VII, sin mor og sine søstre, fikk prins Harald oppleve den triumfartede tilbakekomsten til Oslo 7. juni 1945.
=== Utdannelse ===
Da prins Harald kom hjem etter krigen, fortsatte han sin skolegang som alminnelig folkeskoleelev på Smestad skole i Oslo. Fra foreldrenes side sikkert et bevisst brudd med gamle tradisjoner om kongelig privatundervisning, som må ha føltes unaturlige i den solidariske gjenoppbyggingstid for landet som alle, også kongefamilien, identifiserte seg med. Prinsen videreførte utdannelsen på Oslo katedralskole, hvor han avla examen artium som rødruss (realartium) i 1955. Samme år ble han immatrikulert ved Universitetet i Oslo, men tok i stedet utdannelse på Befalsskolen for kavaleriet på Trandum (1955–56), etterfulgt av studier på Krigsskolen (1957–59). I denne perioden tiltrådte han som nestkommanderende ved Kavaleriets rekruttskole på Trandum. Etter å ha fullført plikttjenesten, studerte han i perioden 1960–62 ved Balliol College ved University of Oxford, hvor han fullførte studier innen samfunnsvitenskap, historie og økonomi.
=== Kronprinsessens død ===
Kronprinsesse Märtha døde den 5. april 1954 etter flere års sykdom og tidvise fravær fra familien på grunn av behandling og rekonvalesens. Prinsen var midt i de mest sårbare ungdomsårene, og først i de senere år har kong Harald fortalt mer åpent om savnet og sorgen tapet av moren utløste.
=== Kronprins ===
Kong Haakon VII døde 21. september 1957, og dermed ble prins Harald kronprins. Som kronprins møtte han nå i statsråd, og fungerte allerede i 1958 som regent i kong Olav Vs fravær. Som voksen markerte kronprins Harald seg som døråpner for norsk næringsliv og diplomati i en rekke internasjonale sammenhenger, samt som representant for Verdens villmarksfond (WWF).
=== Ekteskap og familieliv ===
I mars 1968 ble det offentliggjort at kongen hadde gitt sitt samtykke til ekteskap mellom kronprins Harald og Sonja Haraldsen fra Vinderen i Oslo. Forut for dette hadde paret kjent hverandre gjennom ni år. De giftet seg 29. august 1968 i Oslo domkirke.
=== Idrettslige interesser ===
Kong Harald har markert seg i en rekke nasjonale og internasjonale seilerkonkurranser. Mens han var kronprins representerte han Norge under De olympiske leker tre ganger; i 1964, 1968 og 1972. Hans beste OL-resultat var 8.-plass i klassen 5,5 meter-R. Ved OL i 1968 kom han på 11.-plass i samme klasse, og i 1972 fikk han 10.-plass i Soling-klassen. Kronprinsen bar Norges flagg ved åpningen av de Olympiske leker i Tokyo i 1964.
Han vant seilasen om den skandinaviske Gullpokalen i 1968 og vant Kieler-regattaen i 1972. Han ble nr. to i Verdensmesterskapet i halvtonnsklassen i 1982. Sommeren 1987 ble han verdensmester med sin nye båt, entonneren «Fram X», som han fikk i gave til 50-årsdagen fra norsk næringsliv. I 1988 vant han sammen med båt og mannskap bronsemedalje i VM i San Francisco. I 2005 vant kong Harald og hans mannskap Europamesterskapet i havseiling med båten «Fram XV».
I 2007 mottok Harald V Holmenkollmedaljen sammen med dronning Sonja. I januar 2011 mottok han Norges idrettsforbunds hederspris for 2010. Han har vunnet til sammen 8 kongepokaler, og ble kåret til «Årets seiler i Norge» i 2005.Kong Harald er en ivrig jeger og fisker.
=== Kong Harald V ===
Kronprins Harald ble kronprinsregent som følge av kong Olav Vs sykdom den 31. mai 1990. Da kongen døde 17. januar 1991, besteg han tronen som kong Harald V. Den nye kongen videreførte sin far og farfars valgspråk «Alt for Norge». Kong Harald ble sammen med dronning Sonja signet i Nidaros domkirke søndag den 23. juni 1991, og fulgte dermed en praksis som ble innført av kong Olav V i 1958, og som er unik for Norge blant de vesteuropeiske monarkier.
Under den nordlige signingsferden i Finnmark året etter holdt kongen den 3. august 1992 en tale i Kiberg der de norske partisanene som kjempet på russisk side under andre verdenskrig ble rehabilitert. Denne talen blir holdt for å være blant de viktigste innenrikspolitiske taler kong Harald har holdt.
Under naturkatastrofer i Norge har kongen ved flere anledninger besøkt de berørte stedene for selv å danne seg et nærmere inntrykk av forholdene, og også for å gi moralsk støtte til befolkningen.
I sin regjeringstid har kong Harald V holdt en konsekvent, moderniserende linje både når det gjelder kongedømmets formelle organisasjon og dets personlige innhold. I tillegg til reform av Slottets organisasjon, er det også gjennomført full åpenhet om budsjettene ved hoff, stab og slott. Massemedia har i kong Haralds regjeringstid kunnet oppleve en ny og hittil ukjent tilgang til kongefamilien og deres medarbeidere og miljøer.
Da det daværende kronprinsparets egne barn begynte å bli voksne, holdt foreldrene den konsekvente linje at barna selv måtte få velge kjærester – og at disse alltid var velkomne gjester på Skaugum.
Kongen og dronning Sonja har ledet en storstilt oppussing av Oslo slott; den ble møtt med mye kritikk til å begynne med, for å være for overdådig, men denne kritikken har stort sett forstummet etterhvert som offentligheten gjennom de offentlige omvisningene på Åpent Slott har fått se hva som er blitt gjort med statens viktigste representasjonsbolig og statsoverhodets bolig.
=== Helse ===
Kong Harald fikk i 1999 operert bort en verkebyll på kinnet.1. desember 2003 ble det bekjentgjort at kongen hadde fått blærekreft. Han ble operert på Radiumhospitalet 8. desember samme år. Kongens sykdomsforløp ble gjenstand for en til da, i kongelige sammenhenger, ukjent åpenhet fra Slottets side. Kongen gjenopptok sine plikter som monark 13. april 2004. Kongen stumpet røyken etter dette.Den 17. mars 2005 bekjentgjorde Slottet at kongen skulle opereres for subvalvulær aortastenose, en hjertesykdom. Kongen måtte sette inn en kunstig hjerteklaff. Kongen ble operert den 1. april ved Rikshospitalet. Professor Odd Geiran ledet operasjonen. Kongen gjenopptok sine konstitusjonelle plikter 7. juni 2005.
I november 2017 ble kongen innlagt på Rikshospitalet med en infeksjon. I noen dager før jul i 2019 ble han sykemeldt, på grunn av en virusinfeksjon. I januar 2020 ble han også sykemeldt for 2 uker etter å ha opplevd svimmelhet, det ble ikke funnet noen alvorlig sykdom ved hans sykehusopphold på Rikshospitalet.Han ble på nytt sykemeldt og innlagt på Rikshospitalet hvor han ble undersøkt i slutten av september 2020 på grunn av tung pust. Covid-19 ble utelukket.Kongen ble i januar 2021 operert for en skadet sene over høyre kne.Den 22. mars 2022 bekreftet Slottet at Kong Harald har fått påvist Covid-19 med lette symptomer.Kongen ble innlagt på Rikshospitalet i august 2022 på grunn av en infeksjon som måtte behandles med intravenøs antibiotika, i slutten av november 2022 var han sykemeldt grunnet forkjølelse, og den 19. desember 2022 ble han igjen innlagt på Rikshospitalet grunnet en infeksjon som måtte behandles med intravenøs antibiotika.
== Offisielle plikter ==
Kongen leder formelt statsråd. I henhold til Grunnlovens ordlyd innehar kongen stor politisk makt, men i tråd med konstitusjonell sedvane er hans myndighet i dag svært begrenset og hovedsakelig seremoniell. En av de viktigere seremoniene er den offisielle åpningen av de årlige stortingssesjoner. Ved den høytidelige åpningen av det 165. storting den 2. oktober 2020, var han fortsatt sykemeldt, slik at for første gangen var det hans sønn, kronprinsregent Haakon som leste trontalen som ble overlevert av Norges statsminister Erna Solberg i stortingsalen.Kongen var inntil 21. mai 2012 etter paragraf 4 i Norges Grunnlov Den norske kirkes formelle overhode. Ved grunnlovsendring 22. mai 2012, som omorganiserte forholdet mellom staten og kirken, falt dette bort. Kongen har pleid å delta ved åpningen av hvert nytt kirkemøte og ved innsettelser av nye biskoper.
Representasjonsoppgavene som statsbesøk i utlandet, vertskap for utenlandske statsoverhoder og innenlandske besøk legger beslag på store deler av kongens timeplan. Ved statsbesøk er kongen en viktig spydspiss for både offentlige norske myndigheter såvel som for private næringsforetak, kulturliv og organisasjoner i Norge. Kongen har per februar 2015 mottatt 43 utenlandske statsoverhoder til statsbesøk i Norge og kongen har avlagt 44 statsbesøk i utlandet. Kongens første statsbesøk gikk til de nordiske land (1991–1993), etterfulgt av Storbritannia og Tyskland (1994) og USA og Spania (1995). I tillegg til besøk i Europa, avla kong Harald statsbesøk i Kina (1997), Sør-Afrika (1998 og 2009), Japan (2001), Canada (2002), Brasil (2003), Vietnam og Singapore (2004). I 1998 besøkte kongen også Estland, Latvia og Litauen, samt Russland. Ved flere anledninger har kong Haralds statsbesøk vært det første norske, blant annet besøkene til Slovakia (2010), Slovenia (2011), Kroatia (2011), Tyrkia (2013) og Myanmar (2014). I februar 2015 fant det første norske statsbesøket til Australia sted.Kongen fører også en omfattende korrespondanse med andre statsoverhoder og egne borgere.
=== Ordensherre ===
Kongen er som regjerende monark stormester av de norske ordener, Den Kongelige Norske St. Olavs Orden og Den Kongelige Norske Fortjenstorden, og utnevner selv nye bærere av storkors, kommandører og riddere.
=== Beskytterskap ===
Kong Harald er den høye beskytter av følgende organisasjoner og institusjoner:
== Titler ==
=== Sivile titler ===
Kong Harald er æresdoktor i juss (1985) ved University of Strathclyde Business School (1985) i Skottland og ved Waseda-universitetet i Japan (2001), samt honorary fellow ved Balliol College ved University of Oxford i Storbritannia.
=== Militære titler ===
Kongen har ifølge Grunnloven «høieste Befaling» over Forsvaret. Han har militær grad som firestjernes general i Hæren og Luftforsvaret mens han i Sjøforsvaret er admiral (fra 1977). Han er dessuten æresoberst (Colonel-in-Chief) av Green Howard-regimentet i Storbritannia.
=== Dekorasjoner ===
Kongen er innehaver av følgende norske og utenlandske ordener, medaljer og dekorasjoner. Oversikten er basert på Kongehusets liste over dekorasjoner.
==== Norske dekorasjoner ====
==== Utenlandske dekorasjoner ====
== Opphav ==
=== Anetavle ===
=== Mannslinje ===
Norske monarkers navn står med fet skrifttype.
== Bibliografi ==
Harald V av Per Egil Hegge
Kong Harald V - seileren som ble en av gutta av Jon Amtrup
Kongen forteller av Harald Stanghelle
== Se også ==
Arvefølgen til den norske tronen
Stamtavlen til Harald V
Liste over Norges monarker – fra Harald Hårfagre til Harald V
Liste over statsbesøk under Harald V
Kongeskipet Norge – det ene av verdens to gjenværende kongeskip
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Harald V of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Harald V på Internet Movie Database
(en) Harald V – Olympics.com
(en) Harald V – Olympic.org
(en) Harald V – Olympedia
(en) Harald V – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Harald V – World Sailing
(no) Kong Harald på Kongehuset.no
(no) Kong Haralds taler på Kongehuset.no
Wikiquote: Harald V av Norge – sitater | Kong Harald kan vise til flere norske konger: | 10,033 | 10,033 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_den_gode | 2023-02-04 | Magnus den gode | ['Kategori:1000-tallet', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall i 1047', 'Kategori:Fødsler i 1024', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Magnus den gode Olavsson (norrønt: Magnús góði Ólafsson), født 1024, død 25. oktober 1047, var sønn av Olav Haraldsson, helgenkongen, og dennes frille Alvhild. Magnus var konge av Norge i tiden fra 1035 til 1047 og konge av Danmark i tiden fra 1042 til 1047. Harald Hardråde, onkel til Magnus, ble medkonge i 1046 og ble enekonge av Norge da Magnus døde.
| Magnus den gode Olavsson (norrønt: Magnús góði Ólafsson), født 1024, død 25. oktober 1047, var sønn av Olav Haraldsson, helgenkongen, og dennes frille Alvhild. Magnus var konge av Norge i tiden fra 1035 til 1047 og konge av Danmark i tiden fra 1042 til 1047. Harald Hardråde, onkel til Magnus, ble medkonge i 1046 og ble enekonge av Norge da Magnus døde.
== Bakgrunn ==
Etter at Erling Skjalgsson, rygenes herse som avslo jarletittelen, var blitt drept på slutten av 1028 flyktet Olav Haraldsson fra Norge. Han dro østover og inn i Sverige. Med seg hadde han sin svenske dronning Astrid og deres datter Ulvhild, men også sønnen Magnus som han hadde fått med sin frille Alvhild. Sommeren 1029 etterlot Olav hustruen i Sverige og dro videre til Finskebukta og derfra til Gardariket hvor fyrst Jaroslav og hans svenske dronning Ingegjerd Olofsdatter (Astrids halvsøster) rådde. Med seg hadde han sønnen Magnus. Da den norske kongen kort tid senere, vinteren 1029–30, dro fra Holmgard og til sin skjebne ved Stiklestad den 29. juli 1030, ble Magnus igjen hos Jaroslav.
Svein Alfivason, kong Knut av Danmarks sønn med hans angelsaksiske frille Ælfgifu (på dansk ble hun kalt Alfiva), ble visekonge i Norge, og innførte en rekke strenge og upopulære lover; Alfiva-lovene. De norske stormennene, som Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson, kom snart i opposisjon til danskestyret, og dette førte til en situasjon som lignet på den folkelige motstand som til slutt ble Olav Haraldssons bane tidligere. Den nye motstanden førte til at den gamle motstanderen Olav Haraldsson ble et symbol i kampen mot danskestyret.
Året etter slaget på Stiklestad åpnet Einar Tambarskjelve for Olavs helliggjøring, og i 1032 gikk han aktivt ut mot Svein Alfivason på Tinget i Trøndelag. Fire år etter Olavs fall dro han sammen med bondehærens fører på Stiklestad, Kalv Arnesson, med et stort følge til Gardariket for å hente hjem Olavs sønn Magnus. I Gardariket sverget de tolv manns ed om troskap til Magnus og bragte ham tilbake til Norge. Gutten var da 11 år gammel og ble den første norske konge som fikk bygge sitt kongedømme på arven etter Olav den hellige, perpetuus rex Novegjæ – Norges evige konge.
== Magnus' første år ==
Det er svært lite vi vet om Magnus Olavssons første år. Hans mor Alvhild var ei tjenestejente, selv om Snorre Sturlasson legger til at hun kom fra god ætt, uten at han presiserer det. Fødselen var vanskelig, og både mor og barn sto i fare for å stryke med. Ingen våget å bryte kongens søvn, og det ble kongens skald, Sigvat Tordsson, som tok ansvar for å gi barnet navn. Neste dag krevde kong Olav svar fra skalden: «Hvordan kunne du være så freidig at du lot barnet mitt døpe før jeg visste det selv?» Sigvat svarte at han heller ville gi to mann til Gud enn én til djevelen. Kongen bebreidet deretter skalden for å ha døpt gutten Magnus da det ikke var et ættenavn, men Sigvat svarte at han ble kalt opp etter Karlamagnus, det vil si den franske kongen Karl den store, «for han var den beste mann jeg visste i verden». Da ble kongen blidgjort.Snorre starter Magnus den godes saga med Magnus’ reise fra Gardariket til Sverige hvor hans stemor, enkedronning Astrid Olofsdatter, kalte til ting utenfor Sigtuna for å be svenskene hjelpe Olav Haraldssons sønn å vinne farsarven sin.
En annen Magnus-saga, som står i Morkinskinna, er mer utdypende om Magnus' liv i Russland, hvor han vokste opp fra han var fem til han var elleve år gammel. Dette betyr ikke nødvendigvis at forfatteren av Morkinskinna er mer troverdig enn Snorre, som kanskje hadde gode grunner til å utelate disse detaljene.
Det hadde seg slik, forteller Morkinskinna, at den unge Magnus var flink til å gå på hendene, noe han gjorde på matbordet til hirdmennene. Ikke alle syntes dette var like morsomt, og de jagde ham ned. Den samme kvelden kom gutten tilbake og slo hirdmannen i hodet med ei øks slik at han døde. Da fyrst Jaroslav fikk høre dette, skal han ha sagt at denne dåden var et kongelig verk.Historien er kanskje ikke sann og minner mest om Olav Tryggvasons tilsvarende oppvekst i Gardariket, og den benyttes for å etablere noe som sagaskriverne så på som et statussymbol i sin samtid: Det var stort for gutter å drepe menn som var betydelig eldre enn dem.
== Guttekongen ==
Sommeren 1035 kom Magnus til Trøndelag og ble der hyllet som Norges konge uten et sverdslag. Svein Alfivason og den forhatte moren hans flyktet til Danmark hvor han døde kort tid etter. Tidspunktet for maktovertagelsen var svært heldig. I England døde kong Knut den mektige. Den ene av sønnene hans, Harald Harefot, overtok styret i England, men døde selv i 1040, og i Danmark overtok hans unge sønn Hardeknut, kun seks år eldre enn Magnus. Ingen av kong Knuts sønner var i stand til å utfordre kong Magnus med krig.
Det var ingen reell trussel mot gjenetableringen av det norske kongedømmet. Tre faktorer fungerte stabiliserende for Magnus' posisjonering: Vikingtidens voldsomhet gikk mot slutten, bygdearistokratiet fant sin plass og helliggjøringen av Olav den hellige skjøt fart og ga Magnus' kongedømme en ny dimensjon som ingen norsk konge før ham hadde hatt.
Som umyndig guttekonge var Magnus i begynnelsen ikke en enerådig einvaldskonungr som han ble senere. Rundt ham var det mange som posisjonerte seg. Kalv Arnesson nevnes som guttekongens fosterfar, men den slueste av de norske høvdingene var Einar Tambarskjelve som hadde maktet å sno seg gjennom alle vanskelige tider og skifte av konger. Det var trønderhøvdingen som rådet kongen, og som ble landets reelle styrer i de første årene.
Enkedronning Astrid ble med Magnus til Norge, men også hans mor Alvhild krevde plass ved kongens side. Mange satte pris på enkedronningen, også kongen selv og Sigvat skald som kom med henne fra Sverige. Alvhild hadde tydeligvis ikke den samme status, noe hun protesterte på. Det er Sigvat skald som irettesetter kongsmoren ved å slå fast at enkedronningen står over henne i status:
Alvhild! Villig la sitte
Astrid på fremste plassen,
Om du så sjøl med Guds vilje
Har vokst stort i gjævhet.Sannsynligvis døde Astrid kort tid senere, noe som ga en naturlig løsning på problemet.
== Magnus får tilnavnet sitt ==
Etter hvert som Magnus vokste opp og inn i rollen som konge, begynte han å mistro de stormennene som hadde gått mot faren hans ved Stiklestad. Tore Hund hadde reist fra landet i 1030, men en annen høvding fra Hålogaland, Hårek fra Tjøtta, forsøkte å forsone seg. Magnus lot en uvenn av Hårek, Åsmund Grankjellsson, drepe Hårek. Ifølge Snorre hadde Åsmund en dårlig øks, og kongen sa da «Ta heller mi øks!» og med denne drepte Åsmund høvdingen fra Hålogaland og fikk deretter len og syssel som belønning for udåden.
Det var Kalv Arnesson som hadde mest å gjøre med styringen av landet i den første tiden. Mens Magnus var i Trøndelag ville han se Stiklestad, og Einar Tambarskjelve rådet kongen til å ta med seg Kalv Arnesson som vegviser istedenfor seg selv. Kalv skjønte hva som var i ferd med å skje og forberedte seg på å flykte fra landet. Magnus får se hvor helgenkongen falt og forstår at Kalv sto nær nok til å felle ham: «Kongen blir rød som blod», skriver Snorre og lar ham si «Da kunne nok di øks nå ham!» Kalv nektet for dette, «Ikke nådde mi øks ham!», hvorpå han hoppet på hesten og red til Egge hvor skipet hans lå seilklart.
Sannsynligvis var det den slu politikeren Einar Tambarskjelve som på denne måten maktet å rydde av vegen sine mest betydningsfulle rivaler. Kongen tok godset fra Kalv; og andre som hadde kjempet i bondehæren mot Olav Haraldsson ble også straffet strengt: «somme jagde han fra landet, og somme tok han mye gods fra, og for somme lot han hogge ned buskapen». Landsrådssakene etter Stiklestad og videreføringen av de forhatte Alfiva-lovene var i strid med de løftene som var blitt gitt da Magnus kom til Norge i 1035. Misnøyen blant bøndene ble snart faretruende og det ble stemning for å gå mot kong Magnus og drepe ham slik som de hadde gjort mot faren hans.
Det var kanskje igjen Einar Tambarskjelve som fikk samlet stormennene og fikk Sigvat skald til å advare kongen om at det sto om hodet hans. Sigvat diktet da sine berømte «frispråkviser» (Bersoglosvísur) som rådet kongen om å bli kong Olav den helliges verdige sønn:
Sigvats beundringsverdige dristighet var så velfundert at ordene vanskelig kunne unngå å gjøre inntrykk. Farens død var nok også en tanke for Magnus å legge vekt på, og med Einar Tambarskjelves råd ble flere av Alfiva-lovene opphevet på Gulatingslag ved Langøysund-forliket. Landsforvisningen av bønder og inndragning av gods ble stoppet, og denne kursendringen ble høflig tilskrevet kongen selv, og han ble i folkemengden hyllet, noe ironisk, som «Magnus den gode»! Ikke fordi han var spesielt god, men for at han ikke lenger var ond.
== Kongsmøte ved Gøtaelva ==
Politisk nag mellom Danmark og Norge førte til spenninger. Stormennene som styrte bak guttekongene Magnus og Hardeknut ville sikre seg at Danmark ikke gjorde krav på Norge, og likeledes fryktet Danmark at Norge ville hevne gammel urett. For å forhindre strid ble det holdt et forsoningsmøte på grensen mellom rikene på Brennøyane ved Gøtaelva i dagens Sverige i 1037. Guttekongene «svor hverandre brorskap, og satte fred seg imellom så lenge de levde begge to. Om en av dem døde sønneløs, skulle den som levde lengst, ta land og folk etter ham. Tolv menn, de gjæveste fra hvert rike, svor med kongene på det at de skulle holde dette forliket så lenge noen av dem levde.»For historikeren Andreas Holmsen er dette møtet og den dansk-norske avtalen «det første vitnesbyrd vi har om dansk – og i det hele utenlandsk – godkjenning av Norge som et eget, selvstendig kongerike». Historikeren Claus Krag er derimot mer tvilende; «det finnes ingen antydninger om noen slik avtale i de samtidige kildene», annet enn i sagaene.En forbindelse mellom de to nasjonene må det likevel ha vært, for da Hardeknut døde ugift og barnløs 8. juni 1042 var Danmark uten konge og det fantes ingen opplagt kongekandidat. Det er dette tomrommet som den norske kongen Magnus kanskje merkelig nok maktet å fylle. En grunn kan ha vært en tidligere overenskomst. Til tross for at Ulv jarls sønn Svein Estridsson, sønn av Estrid Sveinsdatter, søster av Knut den mektige, i all hast seilte tilbake til Danmark, ble Magnus hyllet som dansk konge i 1042. En annen grunn til at danskene raskt valgte en handlekraftig konge, selv om han var norsk, var at det var store uroligheter sør for den danske grense hvor et slavisk folk, venderne, truet.
== I krig som Danmarks konge ==
Da Hardeknut døde i 1042, hadde Magnus allerede vinteren 1041–1042 forberedt en hær, og han seilte sørover til Danmark med sytti skip for å minne «de menn som har bundet seg til ham med ed» om at han aktet å kreve kongedømmet Danmark, eller så «selv falle med hæren sin i striden». Han holdt ting i Viborg, danskene «tok vel imot ham» og valgte ham til konge. Svein Estridsson, som på morssiden var av kongsslekt, gjorde han til sin jarl til tross for Einar Tambarskjelves råd og advarende ord om at «For stor jarl, for stor jarl, fostersønn!» Det skulle vise seg sannspådd.Våren 1043 var kong Magnus som Danmarks konge nødt til å verge sør-grensen mot danenes gamle arvefiende, de slaviske venderne. Han samlet en stor hær og slo til ved festningen Jomsborg, vant borgen, ifølge Snorre, brente byen og bygdene rundt og drepte mange mann.Verre ble det da Svein Estridsson begikk forræderi ved å slå seg opp som dansk motkonge med svensk hjelp fra kong Anund Jakob. Samtidig hadde venderne samlet seg med en veldig hær sør for Danmark, noe som gjorde de danske høvdingene redde for at de ville velte inn over Jylland. Magnus’ måg i Brunsvik i Saksland, det vil si i Braunschweig i dagens Tyskland, var hertug Ordulf av Sachsen (som Snorre kaller for «Otta»); han var gift med Magnus' søster Ulvhild Olavsdatter. Ordulf sto med sin hær i Hedeby, og Magnus seilte da rundt venderne høsten 1043 og sluttet seg til Ordulfs hær. Den samlede hæren tok stilling på den flate Lyrskoghede – Hlyrskogheiđi – som ligger en knapp mil nordvest for Hedeby, i utkanten av den moderne byen Schleswig.
Natten før slaget var Magnus bekymret, men Snorre lar Olav den hellige komme til ham i en drøm og love at han skal følge ham. Om morgenen mente noen at de hører en klokkelyd i himmelen, den klokke som Olav den hellige hadde gitt til Klemenskirken i Nidaros. Det er vanskelig å vite når helgengjøringen av Olav fikk slik styrke og utbredelse at slike jærtegn ble oppfattet og tolket som Olavs inngrep, men mest sannsynlig er denne guddommelige inspirasjonen en senere tilegnelse. Venderne ble i sagateksten gjort til hedninger, og således er Magnus' kamp også en fortsettelse av kong Olavs kristning. De som ble såret etterpå ble helbredet da kong Magnus, som sønn av en helgen, tok på dem.
Snorre gir en livfull skildring av slaget ved Lyrskogshede, og siterer Arnor jarleskald:
Fram med breie øksen,
Utrett trengte kongen,
Brynjen kastet; sverdlarm
Steg om hordekongen.Slaget på den flate heden varte ikke lenge. Kongsmennene var ville og hissige, ifølge Snorre, og motstanderne ga seg på flukt og ble hogd ned som bufe. «Ved denne lykkelige seier», skrev Saxo Grammaticus senere, «vant Magnus i høy grad folks gunst».
== De siste årene ==
Magnus tilbrakte mer tid i Danmark enn i Norge i årene 1042–1045. Styringen av Norge ble stort sett håndtert av fosterfaren Einar Tambarskjelve i kongens navn. Einar hadde aldri åpent sveket Olav Haraldsson, og med forræderianklagene mot hans rivaler unnagjort var hans posisjon styrket, spesielt i Trøndelag. Det var først etter Magnus' død at hans posisjon ble endret, selv om han i Trøndelag opprettholdt en stor personlig hær som gjorde ham tilnærmet uslålig, om ikke han og sønnen senere hadde blitt drept ved hjelp av svik.
I Danmark hadde Magnus hendene fulle med den opprørske Svein Estridsson. De utkjempet flere slag, og Magnus gikk seirende ut av samtlige, mens Svein ble en mester i å komme seg unna tapte slag. Maktbalansen mellom Svein og Magnus synes fastlåst om ikke Harald Sigurdsson, halvbror av Olav Haraldsson plutselig hadde kommet østfra med krigsvante menn i sitt følge og mengder av gull og rikdommer. I årene 1035 til 1043 hadde han vært i bysantinsk tjeneste som væring. Han inngikk først en allianse med Svein før han dro videre og i 1046 møtte Magnus og krevde arv etter sin bror. Kravet var fiendtlig og rokket ved Magnus’ maktposisjon. Magnus våget ikke å møte en samlet styrke av Svein og en stridssvant krigsherre som Harald. Han bøyde av og gikk med på å dele riket med onkelen. Den underliggende betingelsen var at alliansen med Svein måtte brytes. Norge ble dermed reelt et samkongedømme. En skald, Bolverk Arnorsson, forteller at som bytte for samkongedømmet delte Harald sin rikdom med Magnus. Motsetningene mellom onkel og nevø ble ikke nødvendigvis av den grunn ryddet av vegen, men det kom aldri til ytterligere konflikt mellom dem. Magnus falt av hesten året etter, og skadene var såpass alvorlige at han døde kort tid etter.
Kong Magnus' lik ble fraktet hjem til Norge og ble gravlagt i Nidaros. Snorre skriver at kong Magnus i likhet med sin far ble gravlagt i Klemenskirken. Graven befinner seg i dag i Nidaros domkirke, og selv om den ikke er markert, er graven den eneste norske kongegraven fra middelalderen som fortsatt er helt intakt. Den ble i 2014 trolig påvist av NTNU Vitenskapsmuseet med en georadar.Magnus styrte Norge i tolv år, og Harald Sigurdsson, senere kalt Harald Hardråde, ble enekonge og styrte i rundt tyve år. Magnus var ugift, men hadde datteren Ragnhild utenfor ekteskap. Hans kongedømme har blant historikerne kommet i knip mellom to store norske konger: faren Olav den hellige og onkelen Harald Hardråde.
Som dansk konge regnet Magnus seg også som arvtager til Englands trone etter Svein Tjugeskjegg og Knut den mektige. Både Heimskringla og Morkinskinna siterer fra et brev som Magnus angivelig skulle ha sendt til den daværende engelske kongen Edvard. Brevet er, som Claus Krag slår fast, mest sannsynlig en litterær konstruksjon, men kravet var sannsynligvis reelt nok. Engelske kilder forteller at kong Edvard i 1045 samlet en stor styrke for å møte en militær trussel fra den norske kongen. Harald Hardråde gjenopptok Magnus' krav og iverksatte trusselen i 1066 etter at han hadde ryddet av vegen stormannen Einar Tambarskjelve.
== Mynter ==
Kong Magnus den gode lot gjøre mange ulike mynter i Danmark, både som norsk og dansk konge. Ingen av myntene som er blitt funnet, var blitt prega i Norge.
Mynten på illustrasjonen, eksempel 1, er blant de eldste myntene fra Sønderjylland. Teksten på fremsiden (advers) er: MAHNVS REX NAR (Magnus Rex Norvegiæ; Magnus Norges konge) og på baksida (revers): IOLI ON EIĐEBIINI (myntmeiser Jule og stedsnavnet Hedeby).
Mynten på illustrasjonen, eksempel 2, har på fremsiden et brystbilde i Bysantisk drakt og har teksten: MAGNVS REX D (Magnus Rex Danorum; Magnus Danmarks konge). På baksiden er det et bilde av en borg, eller et tårn, og teksten er: IVLE ME FECIT (Jule har gjort meg).
Mynten på den siste illustrasjonen ble gjort i tiden da kong Magnus og kong Harald Hardråde var samkonger (1046-1047). Teksten på fremsiden er: MAHNVS ARALD REX (Magnus Harald Rex) og på baksiden: OVĐNCAR ON OĐN (Myntmester Odinkar og trolig stedsnavnet Odense)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Erich Hoffmann, «König Magnus der Gute von Norwegen», Kongsmenn og krossmenn: Festskrift til Grethe Authén Blom, Trondheim : Tapir, 1992, s. 195-213
== Eksterne lenker ==
Sagan af Magnúsi góða fra «Kulturformidlingen Norrøne Tekster og Kvad».
Saxo Grammaticus: Magnus den Gode
Klokkeklang i tusen år
Magnussteinen
Aftenposten: En norsk kongegrav | Magnus den gode Olavsson (norrønt: Magnús góði Ólafsson), født 1024, død 25. oktober 1047, var sønn av Olav Haraldsson, helgenkongen, og dennes frille Alvhild. | 10,034 | 10,034 |
https://no.wikipedia.org/wiki/John_Colet | 2023-02-04 | John Colet | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Dødsfall 10. september', 'Kategori:Dødsfall i 1519', 'Kategori:Engelske katolske prester', 'Kategori:Fødsler 15. januar', 'Kategori:Fødsler i 1467', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | John Colet (født 15. januar 1467 i London, død 10. september 1519 samme sted) var en engelsk, katolsk prest, lærd og humanist.
| John Colet (født 15. januar 1467 i London, død 10. september 1519 samme sted) var en engelsk, katolsk prest, lærd og humanist.
== Liv og vikre ==
=== Bakgrunn ===
John Colet var den eldste sønn av Sir Henry Colet, Lord Mayor of London i 1486 og 1495, og født i London i januar 1467. Han fikk utdannelsen sin på St Anthony's School og ved Magdalen College i Oxford hvor han tok sin M.A. i 1490.
=== Prest, humanist ===
Han var allerede rektor ved Dennington i Suffolk og sogneprest ved St Dunstan's i Stepney før han ble prest for Thurning i Hunts. I 1493 dro han til Paris og deretter til Firenze og til Roma hvor han studerte kirkelov og sivil jus, skriftene til de første kristne og gresk.
I løpet av sin tid i utlandet ble han kjent med Budaeus (Guillaume Budé) og Erasmus av Rotterdam. Han studerte også skriftene til Girolamo Savonarola, og korresponderte med «renessansens far» Marcilio Ficino. Han kom tilbake til Oxford i 1496, og hans forelesninger der over Paulus-brevene, særlig Romerbrevet og Korinterbrevene var nybrottsarbeid for humanistisk eksegese (bibeltolkning).
John Colet var en sentral skikkelse i «Platonist-kretsen» i Oxford, som også omfattet William Grocyn, Thomas Linacre, som begge var hans studiekamerater under Marcilio Ficino i Firenze, Thomas More, William Latimer og nederlenderen Erasmus av Rotterdam. Erasmus var kommet til Oxford for videre studier av gresk. Han har sagt at «Når jeg lytter til Colet er det som å lytte til Platon selv».
Colets metode for å trenge inn i bibeltekster, inkluderte forberedelse med faste og bønn, var lesning av teksten og deretter mediterte han lenge over den.
Likesom kretsens øvrige medlemmer flyttet Colet tidlig på 1500-tallet til London, der ble han dekan ved St. Paul-katedralen. Farsarven gjorde ham velstående, og satte ham i stand til å grunnlegge St. Pauls skole. Som overlærer valgte han en annen platonist og gresklærd, William Lily. Selv forfattet han en forenklet latinsk grammatikk som, med tillegg av Erasmus og Lily, ble standard i det engelske skolevesen i noen hundre år.
Colet ble senere Henrik VIII av Englands personlige kapellan, og i 1512 holdt han en berømt preken mot misforholdene i kirken.
Han døde i 1519. Hans samtidige skattet han som en fremstående lærd, og mente som Thomas More at det i flere generasjoner ikke hadde vært i deres midte «en mann som var mer lærd og hellig».
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Colet, John» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 1093–1094. | John Colet (født 15. januar 1467 i London, død 10. | 10,036 | 10,036 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alexander_Hegius | 2023-02-04 | Alexander Hegius | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1498', 'Kategori:Fødsler i 1430', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske renessansehumanister'] | Alexander Hegius (født omkring 1433 i Heeck i Westfalen i Tyskland, død 7. desember 1498 i Deventer) var en nedertysk humanist.
Intet er kjent om hans tidlige liv og studier, men han må ha vært i moden alder da han ble presteviet. Han hevdet selv å være elev av Rudolf Agricola, en av den tidlige tyske humanismes ledende skikkelser, men dette synes usikkert, av aldersgrunner. I alle fall har Agricola hatt innflytelse på Hegius.
I 1469 ble Hegius rektor for en skole i Wesel, og kort tid etter leder for klosterskolen i Emmerich. I 1474 begynte hans virke som leder for skolen i Deventer, en skole som allerede var velkjent for sin humanistiske lærdom. Som humanist var Hegius en stor beundrer av den gamle klassiske era, og talte og skrev ren ciceronsk latin. Han behersket gresk like godt.
Hegius er mest anerkjent for sin pedagogiske innsats. Han forenklet og forbedret undervisningsmetodene, og fjernet uegnede gamle bøker som hadde vært i bruk i århundrer. Skolen i Deventer økte i ry under hans ledelse, og inspirerte store mengder til innsats som lærere og oppdragere. Skoleplasser for fattige elever ble finansiert av inntektene fra de rikere. Hegius' personlighet gjorde sterkt inntrykk ved dype fromhet, høye moral, ydmykhet og enkelhet. Kort før sin død fordelte han all sin eiendom blant Deventers fattige.
Blant Hegius' elever var Erasmus, Murmellius og Mutianus.
Hegius ble ikke kjent som forfatter, men noen små traktater, brev og dikt ble utgitt av Jakob Fabri i 1503 i Deventer.
| Alexander Hegius (født omkring 1433 i Heeck i Westfalen i Tyskland, død 7. desember 1498 i Deventer) var en nedertysk humanist.
Intet er kjent om hans tidlige liv og studier, men han må ha vært i moden alder da han ble presteviet. Han hevdet selv å være elev av Rudolf Agricola, en av den tidlige tyske humanismes ledende skikkelser, men dette synes usikkert, av aldersgrunner. I alle fall har Agricola hatt innflytelse på Hegius.
I 1469 ble Hegius rektor for en skole i Wesel, og kort tid etter leder for klosterskolen i Emmerich. I 1474 begynte hans virke som leder for skolen i Deventer, en skole som allerede var velkjent for sin humanistiske lærdom. Som humanist var Hegius en stor beundrer av den gamle klassiske era, og talte og skrev ren ciceronsk latin. Han behersket gresk like godt.
Hegius er mest anerkjent for sin pedagogiske innsats. Han forenklet og forbedret undervisningsmetodene, og fjernet uegnede gamle bøker som hadde vært i bruk i århundrer. Skolen i Deventer økte i ry under hans ledelse, og inspirerte store mengder til innsats som lærere og oppdragere. Skoleplasser for fattige elever ble finansiert av inntektene fra de rikere. Hegius' personlighet gjorde sterkt inntrykk ved dype fromhet, høye moral, ydmykhet og enkelhet. Kort før sin død fordelte han all sin eiendom blant Deventers fattige.
Blant Hegius' elever var Erasmus, Murmellius og Mutianus.
Hegius ble ikke kjent som forfatter, men noen små traktater, brev og dikt ble utgitt av Jakob Fabri i 1503 i Deventer.
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Ludwig Geiger: «Hegius, Alexander». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 11, Duncker & Humblot, Leipzig 1880, s. 283–285.
Herbert Jaumann: Hegius, Alexander, in: Handbuch Gelehrtenkultur der Frühen Neuzeit. Verlag Walter de Gruyter, 2004, ISBN 3-11-016069-2, S. 333 f. (Vorschau bei Google Books)
Paul Joachimsen: Der Humanismus und die Entwicklung des deutschen Geistes. In: Deutsche Vierteljahrsschrift für Literaturwissenschaft und Geistesgeschichte, 8. Jg. 1930, S. 419–480
(de) Gerhard Theuerkauf: «Hegius, Alexander.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 8, Duncker & Humblot, Berlin 1969, ISBN 3-428-00189-3, s. 232 f. (digitalisering).
Hegius, in: Herders Conversations-Lexikon. Freiburg im Breisgau 1855, Band 3, S. 254 | Alexander Hegius (født omkring 1433 i Heeck i Westfalen i Tyskland, død 7. desember 1498 i Deventer) var en nedertysk humanist. | 10,038 | 10,038 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rudolf_Agricola | 2023-02-04 | Rudolf Agricola | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 27. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1485', 'Kategori:Fødsler 28. august', 'Kategori:Fødsler i 1443', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Het Hogeland', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2021-10', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Rudolf Agricola, egentlig Rudolf Huysmann (født 1443 i Bafflo ved Groningen, død 1485 i Heidelberg i Tyskland) var en ledende skikkelse blant de tidlige nedertyske humanister.
| Rudolf Agricola, egentlig Rudolf Huysmann (født 1443 i Bafflo ved Groningen, død 1485 i Heidelberg i Tyskland) var en ledende skikkelse blant de tidlige nedertyske humanister.
== Referanser == | Rudolf Agricola, egentlig Rudolf Huysmann (født 1443 i Bafflo ved Groningen, død 1485 i Heidelberg i Tyskland) var en ledende skikkelse blant de tidlige nedertyske humanister. | 10,040 | 10,040 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blefjell | 2023-02-04 | Blefjell | ['Kategori:59,8°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Kongsberg', 'Kategori:Fjell i Rollag', 'Kategori:Fjell i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Flesbergs geografi', 'Kategori:Notoddens geografi', 'Kategori:Tinns geografi'] | Blefjell er et fjellområde på grensen mellom Buskerud og Telemark. Blefjell omfatter deler av de fem kommunene Rollag, Flesberg og Kongsberg i Viken og Notodden og Tinn i Vestfold og Telemark.
| Blefjell er et fjellområde på grensen mellom Buskerud og Telemark. Blefjell omfatter deler av de fem kommunene Rollag, Flesberg og Kongsberg i Viken og Notodden og Tinn i Vestfold og Telemark.
== Store Ble ==
Store Ble (også skrevet Store-Ble og Storeble) er det høyestliggende området på Blefjell. Dette området ligger som en rygg i nord-sør retning og strekker seg fra Blenuten (1213 moh.) (også kalt Viermyrnuten og Sørkjenuten) i nord til Sigridsfjell (1194 moh.) i sør og inkluderer alle de høyeste toppene på Blefjell. Den høyeste toppen er Bletoppen (1342 moh.). Det går merkede T-stier mellom Nordstul og Numedalen Kro på Store Ble, og turistforeningen har to turisthytter beliggende der som heter Sigridsbu og Eriksbu. Det går stilinker mellom Blefjell og Vegglifjell fra Åkliskardet. Området ligger stort sett over tregrensen og er hjem for Blefjells reinstamme.
== Vesle Ble ==
Vesle Ble (også skrevet Vesle-Ble og Vesleble) er området rundt Krøkla og østover. De lavereliggende områdene av Vesle Ble er populære hytteområder som Blestølen, Fagerfjell, Blåberg, Blestua og Liatoppen. Vesle Ble er vinterstid populært blant skigåere og er mer tilgjengelig og mindre værhardt enn Store Ble.
Enkelte regner Vesle Ble som en del av Store Ble, men det er ikke i tråd med den lokale tradisjonen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Blefjell – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Flora of Store Ble – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Turforslag til Blefjell og Vegglifjell på DNT og NRKs nettsted ut.no
Kjentmannsmerkets venners sider om Blefjell Arkivert 8. april 2011 hos Wayback Machine.
Turistforeningens sider om Blefjell
Blefjell villreinområde
Blefjell Utvikling BA | Blefjell er et fjellområde på grensen mellom Buskerud og Telemark. Blefjell omfatter deler av de fem kommunene Rollag, Flesberg og Kongsberg i Viken og Notodden og Tinn i Vestfold og Telemark. | 10,041 | 10,041 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Grocyn | 2023-02-04 | William Grocyn | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1519', 'Kategori:Engelske klassiske filologer', 'Kategori:Fødsler i 1446', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wiltshire', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | William Grocyn (født ca. 1446 i Colerne i Wiltshire i England, død 1519 i Maidstone i Kent) var en engelsk humanist.
William Grocyn studerte først i Winchester, men kom snart til Oxford, der han tok doktorgraden og ble en skattet foreleser. Det var Grocyn som introduserte undervisning i gresk der.
Blant hans elever i Oxford var William Warham, som ble erkebiskop av Canterbury.
Omkring 1488 reiste Grocyn til Italia, der han før sin hjemkomst i 1491 hadde gjestet Firenze, Roma og Padova, og studert gresk under Demetrius Chalchondyles og Politian.
William Grocyn tilhørte samme humanistiske krets som John Colet, William Lilye og Thomas Linacre i Oxford, og var venn av Erasmus.
I 1506 ble han på erkebiskop Warhams anbefaling utnevnt til master eller warden for All Hallows College i Maidstone i Kent, en stilling til han hadde inntil sin død der i 1519.
| William Grocyn (født ca. 1446 i Colerne i Wiltshire i England, død 1519 i Maidstone i Kent) var en engelsk humanist.
William Grocyn studerte først i Winchester, men kom snart til Oxford, der han tok doktorgraden og ble en skattet foreleser. Det var Grocyn som introduserte undervisning i gresk der.
Blant hans elever i Oxford var William Warham, som ble erkebiskop av Canterbury.
Omkring 1488 reiste Grocyn til Italia, der han før sin hjemkomst i 1491 hadde gjestet Firenze, Roma og Padova, og studert gresk under Demetrius Chalchondyles og Politian.
William Grocyn tilhørte samme humanistiske krets som John Colet, William Lilye og Thomas Linacre i Oxford, og var venn av Erasmus.
I 1506 ble han på erkebiskop Warhams anbefaling utnevnt til master eller warden for All Hallows College i Maidstone i Kent, en stilling til han hadde inntil sin død der i 1519.
== Referanser == | William Grocyn (født ca. 1446 i Colerne i Wiltshire i England, død 1519 i Maidstone i Kent) var en engelsk humanist. | 10,042 | 10,042 |
https://no.wikipedia.org/wiki/WAP | 2023-02-04 | WAP | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Mobiltelekommunikasjonsstandarder'] | Wireless Application Protocol (WAP) er en åpen internasjonal standard for trådløs overføring av data. Den gir tilgang til Internett fra mobiltelefoner. WAP ble utviklet av Ericsson, Nokia, Motorola og Openwave (da Phone.com, tidligere Unwired Planet). De første WAP-telefonene ble lansert i november 1999. Nokia var en av pådriverne for å etablere WAP som standard. WAP ble introdusert i Norge i år 2000. WAP gir tilgang til mindre og enklere nettsider som gjør det lettere å lese på små skjermer og over trege nettlinjer. VG skrev i 2003 at WAP var lite utbredt i Norge og Sverige. Språkene som blir brukt til å programmere WAP-sider er WML – Wireless Markup Language – og XHTML.For å benytte seg av WAP må man ha et mobilabonnement eller kontantkort – i tillegg til å ha en WAP-kompatibel mobiltelefon. Samtlige nyere mobiltelefoner har slik kompatibilitet. Man belastes som regel for WAP-bruk basert på antall nedlastede kilobyte.
| Wireless Application Protocol (WAP) er en åpen internasjonal standard for trådløs overføring av data. Den gir tilgang til Internett fra mobiltelefoner. WAP ble utviklet av Ericsson, Nokia, Motorola og Openwave (da Phone.com, tidligere Unwired Planet). De første WAP-telefonene ble lansert i november 1999. Nokia var en av pådriverne for å etablere WAP som standard. WAP ble introdusert i Norge i år 2000. WAP gir tilgang til mindre og enklere nettsider som gjør det lettere å lese på små skjermer og over trege nettlinjer. VG skrev i 2003 at WAP var lite utbredt i Norge og Sverige. Språkene som blir brukt til å programmere WAP-sider er WML – Wireless Markup Language – og XHTML.For å benytte seg av WAP må man ha et mobilabonnement eller kontantkort – i tillegg til å ha en WAP-kompatibel mobiltelefon. Samtlige nyere mobiltelefoner har slik kompatibilitet. Man belastes som regel for WAP-bruk basert på antall nedlastede kilobyte.
== Eksempler på WAP-sider ==
Merk: Enkelte av linkene er kun tilgjengelig på en mobiltelefon.
Inpoc.no
Dagbladet.no
NRK.no
== Referanser == | Wireless Application Protocol (WAP) er en åpen internasjonal standard for trådløs overføring av data. Den gir tilgang til Internett fra mobiltelefoner. | 10,043 | 10,043 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Damian_de_Veuster | 2023-02-04 | Damian de Veuster | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Belgiske helgener', 'Kategori:Belgiske katolske prester', 'Kategori:Belgiske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Belgiske misjonærer', 'Kategori:Dødsfall i 1889', 'Kategori:Fødsler i 1840', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer i USA', 'Kategori:Personer fra distriktet Leuven', 'Kategori:Picpusfedre', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Damian de Veuster, også kjent som Damian av Molokai (født Josef de Veuster 3. januar 1840 i Tremelo, Belgia, død 15. april 1889 på Molokai, Hawaii), var picpuspater og drev et leprasykehus på Molokai.
| Damian de Veuster, også kjent som Damian av Molokai (født Josef de Veuster 3. januar 1840 i Tremelo, Belgia, død 15. april 1889 på Molokai, Hawaii), var picpuspater og drev et leprasykehus på Molokai.
== Liv og virke ==
Han kom fra en stor familie, med en far som var landbruker og kjøpmann. Det var meningen at han skulle ta over familiens gård og forretning, da den eldste broren trådte inn Picpuskongregasjonen, men i 1859 fulgte han i brorens fotspor, og trådte inn i kongregasjonens novisiat i Leuven. Han tok da ordensnavnet Damian.
Da broren i 1863 skulle reise til Hawaii, ble han brått syk. Damian ba om å få reise i hans sted, og fikk lov til dette av ordensgeneralen. Han kom til Hawaii 19. mars 1864, og ble presteviet der 21. mai samme år. Han ble så med en gang sendt til øya Oahu for å virke som prest for flere menigheter der.
På Hawaii, da kalt Sandwichøyene, slet man på den tiden med spredning av lepra, en sykdom som det enda ikke fantes noen kur mot. Myndighetene bestemte seg for å løse problemet ved å isolere de smittede, og deporterte dem til Molokai, hvor de ble plassert på Kalaupapa-halvøya. Den katolske misjonen var bekymret for dem, og biskop Louis Maigret, som også var fra picpusenes kongregasjon, tok det opp med prestene. I henhold til ordensprestenes lydighetsløfte kunne han beordre noen til å reise dit, men ettersom han anså det for å innebære den sikre død ba han om frivillige. Pater Damian meldte seg, og dro 10. mai 1873, tilfeldigvis samme år som Gerhard Armauer Hansen oppdaget Mycobacterium leprae, bakterien som forårsaker lepra, en oppdagelse som etterhvert skulle lede til en kur mot sykdommen og til en drastisk reduksjon av smitten.
Pater Damian valgte å bli på øya, og arbeidet blant de spedalske i 16 år. Han virket ikke bare som prest, men også som lege, selv om han ikke var utdannet til dette. Mye av det arbeidet besto i stell av de mange sår spedalske får, noe som økte faren for å bli smittet. Han merket i 1884 at han var smittet, da han skulle bade føttene og merket av han ikke hadde følelse i dem. Han klarte allikevel å arbeide i fem år til før han døde av sykdommen den 15. april 1889, 49 år gammel.
I 1936 ble hans legeme overført fra Hawaii til Leuven, og lagt i krypten under picpuspatrenes kirke. Han ble saligkåret av pave Johannes Paul II den 4. juni 1995, og kulten er blant annet godkjent i USA. Han regnes av mange som vernehelgen for spedalske, hiv/aids-smittede og delstaten Hawaii. Hans minnedag var tidligere dødsdagen, 15. april, men ble etter saligkåringen flyttet til 10. mai.
Den 11. oktober 2009 ble pater Damian helligkåret av pave Benedikt XVI. Utenom Marianne Cope er han den eneste saligkårede med tilknytning til Hawaii.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Father Damien – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | dsted = Molokai, Hawaii| salig = 4. juni 1995| hellig = 11. | 10,044 | 10,044 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Namsos_(tettsted) | 2023-02-04 | Namsos (tettsted) | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bosetninger i Namsos', 'Kategori:Byer i Trøndelag', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Tettsteder i Trøndelag'] | Namsos (sørsamisk: Nåavmesjenjaelmie) er en by og administrasjonssenter i Namsos kommune i Trøndelag. Byen, som ligger lengst inn i Namsenfjorden omkring munningen av lakseelva Namsen, består av tettstedet Namsos (8 421 innbyggere) på nordsida av elva, og tettstedet Spillum (1 322 innbyggere) og Lauvhammaren (485 innbyggere) på sørsida av elva og har 10 228 innbyggere pr. 1. januar 2021.
Namsos er regionsenter for Namdalen, som er den nordligste regionen i Trøndelag. Bebyggelsen i Namsos består, med unntak av den indre bykjernen, i stor grad av eldre og nyere trehus, og i byen er det 2 bruer over Namsen, Namsbrua fra 1922 ( lengde 219 meter) og Namsosbrua fra 2005 (lengde 365 meter). Lokalsykehuset for norddelen av Trøndelag er plassert i Namsos, og Namsos Sykehus er den største arbeidsgiveren i byen.
| Namsos (sørsamisk: Nåavmesjenjaelmie) er en by og administrasjonssenter i Namsos kommune i Trøndelag. Byen, som ligger lengst inn i Namsenfjorden omkring munningen av lakseelva Namsen, består av tettstedet Namsos (8 421 innbyggere) på nordsida av elva, og tettstedet Spillum (1 322 innbyggere) og Lauvhammaren (485 innbyggere) på sørsida av elva og har 10 228 innbyggere pr. 1. januar 2021.
Namsos er regionsenter for Namdalen, som er den nordligste regionen i Trøndelag. Bebyggelsen i Namsos består, med unntak av den indre bykjernen, i stor grad av eldre og nyere trehus, og i byen er det 2 bruer over Namsen, Namsbrua fra 1922 ( lengde 219 meter) og Namsosbrua fra 2005 (lengde 365 meter). Lokalsykehuset for norddelen av Trøndelag er plassert i Namsos, og Namsos Sykehus er den største arbeidsgiveren i byen.
== Beliggenhet og kommunikasjon ==
Namsos ligger ved Fv17 som kommer fra Steinkjer 74 km sør for Namsos. Fv 17 fortsetter nordøstover, og fra Skogmo, 26 km øst for Namsos går Fv760 21 km til Grong og E6. 105 km fra Namsos ligger Foldereid, der Fv770 starter og går vestover til Ytre Namdal. Fv17 forsetter videre nordover 97 km til Brønnøysund via fergeforbindelsen Holm-Vennesund. Fra Namsos starter Fv769 som går 53 km nordover til Lund, og fergeforbindelsen Lund – Hofles. 20 km vest for Hofles, ender den opp ved Sørli vegdele, der den møter Fv770, 7 km øst for Rørvik.
Fra Namsos er det bussforbindelse til Steinkjer, Rørvik, Brønnøysund og Grong (jernbanestasjon).
Bangsund, Namdalseid, Statland, Finnanger, Vemundvik og Lund har også bussforbindelse med Namsos.
Fra Namsos er det hurtigbåtforbindelse til Seierstad, Rørvik og Leka.
Flyplassen i Namsos ligger på Høknesøra, fire kilometer øst for bysenteret. Namsos lufthavn har avganger med Widerøe til Trondheim lufthavn Værnes, Rørvik lufthavn Ryum og Oslo lufthavn Gardemoen.
== Næringsliv ==
Namsos er et handels- industri- og servicesentrum.
I Namsos sentrum ligger to større kjøpesentra, samt en rekke spesialforretninger, apotek, vinmonopol m.m. På Spillumstranda er det et større forretnings-, kontor- og industriområde, der det ligger flere bilforretninger, møbelhus og andre spesialforretninger.
Av de 11 opprinnelige sagbrukene i Namsos er det ett igjen som er i drift i dag, Moelven Van Severen, som ligger på nordsida av Namsen, midt i byen.
Av annen industri kan nevnes næringsmiddelbedriftene Synnøve Finden og Gilde Norsk Kjøtt, diverse trevareindustri, verkstedindustri og grafisk produksjon.
INAM AS (Innovasjon Namdal), også kjent som Namdalshagen, holder til i Namsos. Dette er en næringshage for namdalsregionen som siden 2003 har bistått namdalske gründere og etablerte bedrifter med å videreutvikle gode ideer til konkrete og målbare resultater.Namdal Næringsforening, som har 265 medlemmer og representerer 3200 ansatte, har sitt hovedkontor i Namsos.Direktoratet for statens skoger ble i 1993 omgjort til et statsforetak. Statsforetaket Statsskog har sitt hovedkontor i Namsos.
Namsos sykehus er den største arbeidsgiveren i byen.
I Namsos sentrum ligger Scandic Rock City Hotel og Tinos Hotel, og på Spillum ligger Namsen Motorhotel.
Namdalsavisa utkommer i Namsos fem dager i uka.
== Utdanning ==
Nord universitet har en avdeling i Namsos som tilbyr studier i reseptarfag, vernepleie og sykepleie. Universitetet har omtrent 650 studenter,
Olav Duun videregående skole i Namsos er en offentlig videregående skole med rundt 800 elever.
3 offentlige barneskoler: Namsos barneskole, Høknes barneskole, Sørenget oppvekstsenter,
2 offentlige ungdomsskoler: Namsos ungdomsskole og Høknes ungdomsskole
1 offentlig kombinert barne- og ungdomsskole: Vestbyen skole
1 privatskole: Bjørkly skole
Namsos Opplæringssenter har grunnskole for voksne, kurs i grunnleggende ferdigheter for voksne, og spesialundervisning for voksne. De gir også opplæring i norsk og samfunnskunnskap for innvandrere, og skolen er prøvested for norskprøven og statsborger / samfunnskunnskapsprøven.
== Kultur og idrett ==
Kulturhuset i Namsos er en av byens stoltheter. Det huser bl.a. bibliotek, en konsertsal og er tilholdssted for Distriktsmusikerne i Nord-Trøndelag.
Kunstmuseet Nord-Trøndelag ligger i også Kulturhuset i Namsos. Museet startet i 1988 som Nord-Trøndelag Fylkesgalleri, og har en egen avdeling for Johs. Rians kunst.
I Namsos ligger også Norsk Sagbruksmuseum, som i dag er en avdeling i Museet Midt. Museet består av Spillum Dampsag & Høvleri, det vernede fartøyet «MB Hauka», slepebåten «MB Oter» og en nasjonal samling med gamle sagbruksgjenstander.
Namsos blir ofte omtalt som "Trønderrockens vugge". Namsos har fostret flere kjente musikere: bl.a. Stein Ingebrigsen, Prudence med Åge Aleksandersen og Terje Tysland, D.D.E., Askil Holm, Thomas Brøndbo og Null§katte§nylterne.
Byens mest kjente museum er Rock City, også kjent som Trønderrock-museet. Stedet er et opplevelsessenter som forteller historien om musikkstilen helt fra den oppstod med Prudence på slutten av 1960-tallet og frem til i dag med nye trønderrockere som bl.a. Chand Torsvik.
I Namsos ligger også Namdalsmuseet. Museet ble stiftet i 1926 som distriktsmuseum for hele Namdalen. I dag er museets hovedarbeidsfelt kulturhistorien for midtre og indre Namdal.
NTE Arena er en konsertarena. Her er en sal bygd for musikk, med teknisk utstyr som er skreddersydd for å skape liv for 690 tilskuere.
Namsos skilag ble stiftet i 1904, og var forløperen til dannelsen av Namsos Idrettslag seks år senere. 13. april 1910 regnes som stiftelsesdatoen for Namsos IL, og Idrettslaget drev med ski, friidrett og fotball fra starten av. I dag er det først og fremst fotball som Namsos IL er kjent for, men de har også en aktiv skihoppavdeling.
Namsos er også hjemsted for en rekke andre idretts-lag og foreninger, bl.a. Spillum IL, Gullvikmoen IL, Klompen Fotball, Namdal kajakklubb, Namsos Løpeklubb, Namdal sykkelklubb, Namsen Friidrettsforening, Namsos Golfklubb, Namsos Håndballklubb, Namsos O-klubb, Namsos Sjakklubb, Namsos Svømmeklubb og Namsos Turnforening m.fl.I Namsos finner vi også Oasen, som er Nord-Europas største svømmeanlegg i fjell, og Norges nordligste 50 meters basseng.
== Historie ==
Namsos ble grunnlagt i 1845. Byen har navn etter stedet hvor den ligger, ved Namsens os / utløp. Nærheten til Namsen og de store skogene, og beliggenheten ved Namsenfjorden og muligheten for utskiping, gjorde stedet ideelt for sagverk og trelastindustri. Behovet for å få et eget tollkontor, slik at eksport av trelast kunne skje direkte til utlandet var en av de viktigste årsakene til anleggelsen av ladestedet Namsos. I sin tid var det 11 sagverk i og rundt byen. I dag er ett av de elleve historiske sagverkene i drift.
Namdal sykehus stod ferdig i 1848. Sykehuset bytta navn til Namsos sykehus i 2002.Namsos Dampskibsselskap ble stiftet 23. august 1879 i Namsos, og 11 år senere, i 1890, ble Namdalens Aktie Dampskipsselskap etablert. De to selskapene drev med transport av gods og passasjerer side om side i nesten hundre år inntil de fusjonerte i 1970 under navnet Namsos Trafikkselskap (NTS).27. juni 1872 begynte det å brenne i et uthus i Namsegata etter at to gutter hadde lekt med fyrstikker i ei vedbu. I løpet av noen nattetimer var 80 % av Namsos brent ned. Namsos var blitt omgjort til en askehaug.Andre bybrann var i 1897 av ukjent årsak.Ved femtiden på ettermiddagen 30. mai 1897 brøt det ut brann ved et sjøpakkhus på havna. Kullagret inne på brygga hadde tatt fyr. Brannen spredte seg med stor hastighet og i løpet av noen timer hadde store deler av Namsos brent ned.Namsos ble gjenoppbygd etter begge de store bybrannene.
I 1934 stod Namdalsbanen ferdig. Banen er en jernbanelinje fra Grong til Namsos (52 km). Passasjertrafikken på banen ble lagt ned i 1978.
Namsos ble bomba av tyske fly den 20. april 1940. De tyske bombeflyene forvandlet Namsos til en rykende askehaug. Igjen stod noen murpiper og brannmurer. Tre sivile mistet livet under bombingen av Namsos. 207 hus i byen var totalskadd, mens 217 hus hadde fått store skader og gatene, vannledningene, kloakknettet og elektrisitetsnettet hadde også fått store ødeleggelser.
Gjenoppbygginga begynte allerede senere på året i 1940, men det tok 20 år før gjenoppbyggingen av Namsos var fullført.
I 1954 stod Kornsiloen ferdig i Namsos. Den er 40 meter høy. I dag er Siloen blitt bygd om til boligblokk
I 1959 ble idrettsanlegget i Kleppen åpnet.
I 1960 stod Namsoskirka ferdig og året etter var Samfunnshuset ferdigbygd, og det regnes som avslutninga av gjennoppbygging etter 2. verdenskrig.
I 1968 ble Namsos lufthavn på Høknesøra åpnet.
I 2008 skilte Fosen Trafikklag og Namsos Trafikkselskap ut sine sjøverts virksomheter og etablerte egne datterselskaper. Disse ble så slått sammen til et selskap og 11. september 2008 ble FosenNamsos Sjø AS stiftet. Fra 2009 har selskapet vært en del av Torghattenkonsernet. Selskapet driver ferje- og hurtigbåtsamband i Midt-Norge og Hordaland, og har avdelingskontor i Namsos.
Se for øvrig egne utdypende artikler om Namsos' historie og Sagbruk i Namsos
== Byområder i Namsos ==
Midtbyen
Vestbyen
Østbyen
Lavika
Bjørum
Kleppen
Høyknes
Fossbrenna
Guldvik
Daltrøa
Hylla
Spillum
Lauvhammeren
== Kjente navn fra Namsos ==
Oskar Hoddø (1916-1944), motstandsmann og musiker
Knut Løfsnes (1918-1996), motstandsmann, politiker (SF)
Guttorm Hansen (1920-2009), stortingsrepresentant (Ap) 1965-1985, stortingspresident 1973-1981
Gunnar Solum (1929-2008), ordfører (Ap) 1976-1991
Jon Hildrum (f. 1934), lærebokforfatter
Johan J. Jakobsen (1937-2018), stortingsrepresentant 1973-2001, leder av Senterpartiet 1979-1991, statsråd
Bjørn Skogmo (f. 1940), ambassadør
Stein Ingebrigtsen (f. 1945), musiker (D.D.E, Prudence)
Åge Aleksandersen (f. 1949), en av Norges mest populære rockemusikere
Bjarne Brøndbo (f. 1964), musiker, dommer i Idol
Terje Tysland (f. 1951), musiker
Idar Lind (f. 1954), forfatter
Bjarne Håkon Hanssen (f. 1962), stortingsrepresentant (Ap) 1997-2009, statsråd
Carl Frode Tiller (f. 1970), forfatter
Ronny Grannes (f. 1974), musiker
Nina Solheim (f. 1979), taekwondoutøver, sølvvinner sommer-OL i Beijing 2008
Askil Holm (f. 1980), musiker
== Severdigheter ==
Norsk Sagbruksmuseum
Trønderrockmuseet – Rock City
Kunstmuseet i Nord-TrøndelagNamdalsmuseetStatuen «Elgen» av Skule Waksvik som står sentralt plassert i bykjernen.
Bronsestatuen av Åge Aleksandersen, lagt av Errol Fyrileiv, som står på Festplassen.
Svein Tore Kleppans i statuer i tre, Tømmerfløteren, Skogsarbeideren og Sagbruksarbeideren i Namdalsparken ved siden av Namsos Kulturhus.
Minnesmerket over byens falne soldater og de som omkom under bombingen av Namsos 20. april 1940. Granittbautaen, som ble satt opp i 1950, står ved Kirkehaugen
Galleri Krusj - Et Kunstgalleri som har spesialisert seg på moderne kunst og samtidskunst fra Skandinavia, Europa, Storbritannia og USA
Bjørumsklumpen, som oftest bare blir kalt Klompen (114 moh) er byfjellet i Namsos. På toppen står Klompen Pavlijong som er et populært turmål og utsiktspunkt over byen.
== Vennskapsbyer ==
Hudiksvall, Sverige.
Maribo, Danmark.
Kaskö, Finland.
Lyon, Frankrike.
Poulsbo, USA.
== Billedgalleri ==
== Referanser == | Det har vært en rekke Sagbruk i Namsos og omegn i mange år. Distriktet har basert seg på den næringen. | 10,045 | 10,045 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trond_Nordby | 2023-02-04 | Trond Nordby | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 6. juli', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske statsvitenskapsprofessorer', 'Kategori:Personer fra Kongsvinger kommune', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Trond Nordby (født 6. juli 1943 på Hofoss) er en norsk historiker.
Han er professor emeritus i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, der han siden 1995 har vært professor. Han overtok professoratet til Thomas Christian Wyller. Nordby er også professor II i samfunnsfag ved lærerutdanningen på Høgskolen i Sør-Trøndelag.
Han er kjent som en sterk forkjemper for at Norge skal bli republikk. Han har også argumentert for at parlamentarismen ikke ble innført i Norge i 1884, slik det normalt hevdes fra historikere og jurister,
men snarere var en politisk prosess som strakte seg fra ca. 1870 til ca. 1930, og endelig bekreftet med grunnlovsendring i 2007.
Nordby var tidligere gift med journalist Gro Holm (skilt i 2002).Trond Nordby stilte som kandidat for partiet Rødt i Oslo ved Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015.
| Trond Nordby (født 6. juli 1943 på Hofoss) er en norsk historiker.
Han er professor emeritus i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, der han siden 1995 har vært professor. Han overtok professoratet til Thomas Christian Wyller. Nordby er også professor II i samfunnsfag ved lærerutdanningen på Høgskolen i Sør-Trøndelag.
Han er kjent som en sterk forkjemper for at Norge skal bli republikk. Han har også argumentert for at parlamentarismen ikke ble innført i Norge i 1884, slik det normalt hevdes fra historikere og jurister,
men snarere var en politisk prosess som strakte seg fra ca. 1870 til ca. 1930, og endelig bekreftet med grunnlovsendring i 2007.
Nordby var tidligere gift med journalist Gro Holm (skilt i 2002).Trond Nordby stilte som kandidat for partiet Rødt i Oslo ved Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015.
== Bibliografi (utvalg) ==
Venstre og samlingspolitikken 1906–08. En studie i partioppløsning og gjenreisning (1983, diss.)
red: Storting og regjering 1945–1985 (1985)
Karl Evang: en biografi (1989)
Arbeiderpartiet og planstyret 1945–1965 (1993) ISBN 82-00-21658-6
Korporatisme på norsk 1920–1990 (1994)
I politikkens sentrum: variasjoner i Stortingets makt 1814 til 2004 (2004)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Trond Nordby i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
(no) Publikasjoner av Trond Nordby i BIBSYSPresentasjon på UiOs sider | Trond Nordby (født 6. juli 1943 på Hofoss) er en norsk historiker. | 10,048 | 10,048 |
https://no.wikipedia.org/wiki/SpareBank_1_%C3%98stlandet | 2023-02-04 | SpareBank 1 Østlandet | ['Kategori:1845 i Norge', 'Kategori:1898 i Norge', 'Kategori:2017 i Norge', 'Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Banker etablert i 1845', 'Kategori:Banker etablert i 1898', 'Kategori:Banker etablert i 2017', 'Kategori:Banker i SpareBank 1-alliansen', 'Kategori:Næringsliv i Hamar', 'Kategori:Næringsliv i Innlandet', 'Kategori:Næringsliv i Oslo', 'Kategori:Næringsliv i Viken', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | SpareBank 1 Østlandet er en sparebank med hovedkontor på Hamar. Banken ble til 1. april 2017 som et resultat av fusjonen mellom Sparebanken Hedmark (stiftet 1845) og Bank 1 Oslo Akershus (stiftet 1898).
Sparebanken er en del SpareBank 1-alliansen og består av 37 bankkontorer med 1 119 ansatte i Innlandet, Oslo og gamle Akershus fylke (nå del av Viken). SpareBank 1 Østlandets egenkapitalbevis ble notert på Oslo Børs 13. juni 2017, under tickeren SPOL.
| SpareBank 1 Østlandet er en sparebank med hovedkontor på Hamar. Banken ble til 1. april 2017 som et resultat av fusjonen mellom Sparebanken Hedmark (stiftet 1845) og Bank 1 Oslo Akershus (stiftet 1898).
Sparebanken er en del SpareBank 1-alliansen og består av 37 bankkontorer med 1 119 ansatte i Innlandet, Oslo og gamle Akershus fylke (nå del av Viken). SpareBank 1 Østlandets egenkapitalbevis ble notert på Oslo Børs 13. juni 2017, under tickeren SPOL.
== Historie ==
Banken er en fusjon mellom flere tidligere, lokale sparebanker, hvorav Hof Sparebank fra 1845 var den eldste, men først innfusjonert i 1993. Den store, avgjørende fusjonen fant sted i 1988, mellom Østerdalen Sparebank, Vinger Sparebank og Sparebanken Hedmark. Den første Sparebanken Hedmark var dannet i 1982, ved en fusjon mellom Hedemarken Sparebank og Nord-Østerdal Sparebank.
I juni 2006 kjøpte banken seg opp i SpareBank 1 Gruppen AS, og overtok begge SpareBank 1s kontorer i Hedmark fylke. I 2016 utvidet banken sitt markedsområde ytterligere gjennom kjøpet av de resterende aksjene i Bank 1 Oslo Akershus AS, som så ble fusjonert inn 1. april 2017.
SpareBank 1 Østlandet var første norske bank til å betale ut kundeutbytte til kundene sine. Første kundeutbytte ble utbetalt i 2018.
=== Fusjon med Bank 1 Oslo Akershus ===
Bank 1 Oslo Akershus var eid av andre banker i SpareBank1-systemet og Landsorganisasjonen i Norge (LO). I 2013 kjøpte Sparebanken Hedmark 40,5 prosent av aksjene, og i desember 2015 ble det kunngjort at Sparebanken Hedmark kjøper de resterende aksjene. Bank 1 Oslo Akershus blir etter dette et heleid datterselskap av Sparebanken Hedmark. Kjøpet blir delvis finansiert av en rettet emisjon mot LO og de øvrige bankene. Etter dette blir LO den nest største eieren i Sparebanken Hedmark Sparebankstiftelse, med 15,1 prosent eierandel. Fusjonen mellom de to bankene ble gjennomført med virkning fra 1. april 2017.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hedmark gjennom 150 år. Per-Øivind Sandberg (red.). Hamar, 1995. ISBN 82-993669-0-9.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | SpareBank 1 Østlandet er en sparebank med hovedkontor på Hamar. Banken ble til 1. | 10,050 | 10,050 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oscar_Peterson | 2023-02-04 | Oscar Peterson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske jazzkomponister', 'Kategori:Canadiske jazzpianister', 'Kategori:Dødsfall 23. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2007', 'Kategori:Fødsler 15. august', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of Canada', 'Kategori:Ordre des Arts et des Lettres', 'Kategori:Personer fra Montréal', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Oscar Peterson (født 15. august 1925 i Montréal i Canada, død 23. desember 2007 i Mississauga) var en canadisk jazzpianist.
| Oscar Peterson (født 15. august 1925 i Montréal i Canada, død 23. desember 2007 i Mississauga) var en canadisk jazzpianist.
== Liv og virke ==
Oscar Peterson ble født i det fattige St. Henri-området i Montreal. Foreldrene var Daniel Peterson, jernbanearbeider, og Olivia John. Faren innvandret fra Karibia og var selvlært organist. Moren hadde også karibisk bakgrunn og oppmuntret sønnen til å studere musikk. Oscar Peterson lærte å spille trompet og piano som barn. Etter behandling for tuberkulose mente faren at han burde konsentrere seg om piano for ikke å belaste lungene.Fjorten år gammel vant han en amatørkonkurranse i CBC og han sluttet da på high school for bruke all sin tid på piano. Han fikk snart tilnavnet «Brown Bomber of the Boogie-Woogie» - en allusjon til bokseren Joe Louis som hadde tilnavnet «Brown Bomber» og til Petersons egen ruvende skikkelse (190 cm og over 100 kg). Han var eneste svarte medlem av Johnny Holmes Orchestra og oppdaget da at i enkelte deler av USA fikk han ikke bo på samme hotell eller spise på samme restaurant som resten av bandet.Peterson ble oppdaget i 1947 av impresario Norman Granz som tilfeldigvis hørte ham på radio under et besøk i Montreal. Granz overtalte Peterson til å forlate boogie-woogie. Peterson debuterte i Carnegie Hall i 1949 med stor suksess. Han ga ut plater hovedsakelig på Verve Records, Granz' plateselskap. Han spilte også inn plater for MPS og Telarc.Peterson var i sine yngre år en av de mest tekniske virtuose pianister som jazzen har hatt. Peterson ga ut over 200 plateinnspillinger og vant 8 Grammy Awards.Oscar Peterson var i noen tiår en av de kommersielt mest suksessrike jazzmusikerne, både som solist og med sin trio, der også danske Niels-Henning Ørsted Pedersen og den svenske gitaristen Ulf Wakenius var medlemmer i lengre tid. Petersons Hymn to Freedom er kjent og kjær langt utenfor kretsen av jazzinteresserte.
Han spilte ofte sammen med Charlie Parker, Duke Ellington, Count Basie, Louis Armstrong og Ella Fitzgerald. Han var del av Jazz at the Philharmonics konserter i Colosseum kino 1953, i februar 1954, februar 1956 og 26. april 1957. Sammen med Ella var han i Nordstrandhallen våren 1958, og med Ella og Ray Brown på bass gjestet han Njårdhallen sent i mars 1962 og ble intervjuet på flyplassen av Ada Haug. En av kritikerne mente han spilte for lenge.
Den 9. mai 1964 spilte han to konserter i Universitetets Aula med Ed Thigpen på batteri og Ray Brown på bass, anmelder Eivind Berggrav mente han virket uopplagt. Dette gjentok seg 2. mai 1965 med samme besetning, men de to konserter i Aulaen den 21. oktober 1969 var med Sam Jones på bass og Bobby Durham på trommer. Den 8. november 1972 var det stjernetreff i Chateau Neuf med Oscar, Roy Eldridge på trompet, Benny Carter på saksofon, Al Grey på trombone, Eddie Davis på tenor, Niels-Henning Ørsted Pedersen på bass og Louis Bellson på trommer. Den 5. juni 1973 opptrådte han på Festspillene i Bergen. 17. oktober 1973 var han i Chateau Neuf med nevnte Eldridge og Count Basie. Med Ørsted-Pedersen og Joe Pass på gitar var han i Oslo Konserthus den 13. september 1978. Med Ella og Basie var han samme sted den 9. juli 1979. «Oscar and his Friends» (Clark Terry på trompet, Zoot Sims på saksofon, John Heard på bass og Martin Drew tromme) var i Oslo Konserthus den 26. mai 1981. Året efter var Ella, Oscar, Niels, Joe og Martin atter i Oslo Konserthus den 6. oktober 1982. I mars 1984 gjestet han Oslo, Stavanger og Bergen med Martin og Niels, den samme trioen avsluttet sin europaturné i Oslo den 4. juni 1986. Ikke før i juli 1987 gjestet han Molde Jazzfestival. Samme høsten, 11. november 1987, var han og Drew med Dave Young bass og Joe Pass gitar i Oslo. Ett år efter var han i Bergen, Stavanger og Oslo, og i september 1989 kom han til Trondheim og den nyåpnede Olavshallen. Så var det rolig inntil hans 75-årsjubileum i 2000, da han gjestet Oslo Jazzfestival og Oslo Konserthus den 5. august med Ulf Wakenius gitar, Niels-Henning Ørsted Pedersen bass og Martin Drew trommelomme.
Peterson ble i 1972 utnevnt til offiser av Canadaordenen. I 1984 ble han forfremmet til følgesvenn, ordenens høyeste grad. Peterson mottok også Ontario-ordenen og ble utnevnt til ridder av Québecs nasjonalorden. Han var offiser av den franske Ordenen for kunst og litteratur.
I 1950 ble han tildelt tidsskriftet Down Beats pris for årets beste pianist, en pris han vant flere ganger, siste gang i 1972. I 2005 ble han den første levende person i Canada (utenom monarken) til å bli æret med frimerke. I Canada bærer gater, skoler og konsertsaler hans navn. André Previn, jazzpianist og klassisk dirigent, regnet Oscar Peterson som den beste pianisten innenfor jazz. Duke Ellington kalte Peterson for «maharajah of the keyboard».
== Diskografi (utvalg) ==
Exclusively for My Friends
Walking The Line
Another Day
Oscar Peterson Plays Duke Ellington (1953)
Oscar Peterson Plays the Duke Ellington Song Book (1959)
Reunion Blues (1961)
West Side Story: Oscar Peterson Trio (1962)
Night Trai (1962)
Canadiana Suite (1963)
Hymn to Freedom (1964)
We Get Requests (1964)
Tracks (1970)
Easter Suite (1984)
Oscar Peterson Trio plus One (1964) – the trio with Clark Terry
Trail of Dreams: A Canadian Suite (2000) -- Jazz suite with strings conducted by Michel Legrand
== Priser ==
Syv Grammy-priser
1993 – Glenn Gould-prisen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Oscar Peterson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oscar Peterson – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oscar Peterson på Internet Movie Database
(sv) Oscar Peterson i Svensk Filmdatabas
(fr) Oscar Peterson på Allociné
(en) Oscar Peterson på AllMovie
(en) Oscar Peterson hos The Movie Database
(en) Oscar Peterson på Discogs
(en) Oscar Peterson på MusicBrainz
(en) Oscar Peterson på Spotify
(en) Oscar Peterson på Songkick
(en) Oscar Peterson på Last.fm
(en) Oscar Peterson på AllMusic
Oscar Peterson på Facebook
Oscar Peterson er død Fra Aftenposten 24. desember 2007. | Oscar Peterson (født 15. august i Montréal i Canada, død 23. | 10,051 | 10,051 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hymn_to_Freedom | 2023-02-04 | Hymn to Freedom | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1962'] | «Hymn to Freedom» er en melodi som Oscar Peterson komponerte i 1962. Ifølge hans egen beretning var den faktisk en improvisasjon, som oppstod under selve innspillingen av den første versjonen:
16. desember satt han i studioet med sin daværende trio, som utover ham selv bestod av Ray Brown på bass og Ed Thigpen på trommer. De skulle til å avslutte innspillingen av LP-en Night Train, og produsenten, Norman Granz, hadde bedt dem om å spille en blues.
Musikerne avtalte at Peterson skulle spille det første verset alene. Han kunne ha valgt å spille en av de mange blues-melodier fra jazzens standardrepertoar; men han bestemte seg for å spille noe nytt, som han skapte på stedet. Han forsøkte å gjøre melodien og harmoniene ganske enkle og fylle dem med den samme stemningen som i de spirituals, som han hadde vokst opp med, og som i årtier hadde blitt sunget i den fargede befolkningens kirker i USA og Canada.
Da han hadde kommet gjennom melodien, satte han med et nikk de andre musikerne i gang med akkompagnementet og begynte selv å spille variasjoner over temaet. Mot slutten stiger innspillingen til sitt høydepunkt: en virtuos «tonevirvel» på klaveret, som strekker seg over atskillige takter uten på noe tidspunkt å bryte melodiens hymniske karakter. Og Peterson lander bløtt og sikkert i den stillferdige stemningen fra innledningen.
Da innspillingen var ferdig, skulle melodien ha et navn. Peterson valgte å kalle den «Hymn to Freedom» til ære for Martin Luther King og hans kamp for frihet og rasemessig likhet.
Oscar Peterson har senere spilt inn melodien flere ganger. En del andre jazzmusikere har også hatt «Hymn to Freedom» på repertoaret og i visse tilfeller spilt den inn, selv om det er et dristig foretagende på den måten å stille seg opp til direkte sammenligning med Peterson selv.
Noen måneder etter den første innspillingen diktet Harriette Hamilton en tekst til melodien, som i løpet av få år fikk status som en moderne spiritual og stadig synges. Spesielt ungdomskor synger den mye.
| «Hymn to Freedom» er en melodi som Oscar Peterson komponerte i 1962. Ifølge hans egen beretning var den faktisk en improvisasjon, som oppstod under selve innspillingen av den første versjonen:
16. desember satt han i studioet med sin daværende trio, som utover ham selv bestod av Ray Brown på bass og Ed Thigpen på trommer. De skulle til å avslutte innspillingen av LP-en Night Train, og produsenten, Norman Granz, hadde bedt dem om å spille en blues.
Musikerne avtalte at Peterson skulle spille det første verset alene. Han kunne ha valgt å spille en av de mange blues-melodier fra jazzens standardrepertoar; men han bestemte seg for å spille noe nytt, som han skapte på stedet. Han forsøkte å gjøre melodien og harmoniene ganske enkle og fylle dem med den samme stemningen som i de spirituals, som han hadde vokst opp med, og som i årtier hadde blitt sunget i den fargede befolkningens kirker i USA og Canada.
Da han hadde kommet gjennom melodien, satte han med et nikk de andre musikerne i gang med akkompagnementet og begynte selv å spille variasjoner over temaet. Mot slutten stiger innspillingen til sitt høydepunkt: en virtuos «tonevirvel» på klaveret, som strekker seg over atskillige takter uten på noe tidspunkt å bryte melodiens hymniske karakter. Og Peterson lander bløtt og sikkert i den stillferdige stemningen fra innledningen.
Da innspillingen var ferdig, skulle melodien ha et navn. Peterson valgte å kalle den «Hymn to Freedom» til ære for Martin Luther King og hans kamp for frihet og rasemessig likhet.
Oscar Peterson har senere spilt inn melodien flere ganger. En del andre jazzmusikere har også hatt «Hymn to Freedom» på repertoaret og i visse tilfeller spilt den inn, selv om det er et dristig foretagende på den måten å stille seg opp til direkte sammenligning med Peterson selv.
Noen måneder etter den første innspillingen diktet Harriette Hamilton en tekst til melodien, som i løpet av få år fikk status som en moderne spiritual og stadig synges. Spesielt ungdomskor synger den mye.
== Eksterne lenker ==
The True Origin of the "Hymn to Freedom" – fra Oscar Petersons egen hjemmeside
En samling korte utdrag av noen av Oscar Petersons innspillinger, heriblant Hymn to Freedom
Hymn to Freedom by the Suzanne Davis Quartet Arkivert 9. oktober 2004 hos Wayback Machine. | «Hymn to Freedom» er en melodi som Oscar Peterson komponerte i 1962. Ifølge hans egen beretning var den faktisk en improvisasjon, som oppstod under selve innspillingen av den første versjonen: | 10,052 | 10,052 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_romerske_kurie | 2023-02-04 | Den romerske kurie | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolske forvaltningsorganer'] | Den romerske kurie er Den katolske kirkes sentrale forvaltning, med sete dels i Vatikanstaten og dels i Roma. Curia betyr på middelalderlatin 'hoff', og den romerske kurie var tidligere kjent nettopp som det pavelige hoff.
I tillegg til å administrere Den katolske kirke fungerer kurien også som Vatikanstatens statsforvaltning. Den har vokst gjennom årene, på samme måte som den offentlige forvaltning i andre stater har det. Dette skyldes både de økende kravene til statsforvaltninger, og det at Den katolske kirke har vokst.
Kuriens innflytelse har også endret seg, med et høydepunkt mot slutten av tiden da paven hadde verdslig makt i Pavestatene og Roma. Dette endte i 1870 med foreningen av Italia, og situasjonen ble avklart med Laterantraktaten av 1929, som regulerte forholdet mellom Vatikanstaten og Italia. Kurien hadde lenge administrert store deler av det sentrale Italia, og da dette forsvant gikk den over til først og fremst å være et støtteapparat for paven.
| Den romerske kurie er Den katolske kirkes sentrale forvaltning, med sete dels i Vatikanstaten og dels i Roma. Curia betyr på middelalderlatin 'hoff', og den romerske kurie var tidligere kjent nettopp som det pavelige hoff.
I tillegg til å administrere Den katolske kirke fungerer kurien også som Vatikanstatens statsforvaltning. Den har vokst gjennom årene, på samme måte som den offentlige forvaltning i andre stater har det. Dette skyldes både de økende kravene til statsforvaltninger, og det at Den katolske kirke har vokst.
Kuriens innflytelse har også endret seg, med et høydepunkt mot slutten av tiden da paven hadde verdslig makt i Pavestatene og Roma. Dette endte i 1870 med foreningen av Italia, og situasjonen ble avklart med Laterantraktaten av 1929, som regulerte forholdet mellom Vatikanstaten og Italia. Kurien hadde lenge administrert store deler av det sentrale Italia, og da dette forsvant gikk den over til først og fremst å være et støtteapparat for paven.
== Struktur ==
Kurien består av fem ulike hovedenheter:
Statssekretariatet
Kongregasjonene
Domstolene
De pavelige råd
Den økonomiske forvaltningDe som leder de forskjellige enhetene er oppnevnt av paven. Når en pave dør blir de automatisk avsatt fra sine stillinger, men fortsetter å fungere i dem inntil en ny pave er valgt. Denne ordningen er til for at pavene fritt skal kunne sette sammen sin administrasjon ved sin tiltredelse. Normalt vil de fleste allikevel fortsette i sine stillinger, men det er ikke uvanlig med en del utskiftinger ved pavevalg.
=== Statssekretariatet ===
Statssekretariatet ble grunnlagt i det 15. århundre som pavens kanselli. Dets hovedoppgave er å utføre regjeringsfunksjoner for Vatikanstaten. Det består av to avdelinger: Avdelingen for alminnelige anliggender, som arbeider med de indre anliggender, og Avdelingen for relasjoner med statene, som fungerer som utenriksdepartement. Vatikanet diplomatiske tjeneste er underlagt sistnevnte avdeling.
Lederen for sekretariatet er statssekretæren, som har tilnærmet samme posisjon som en regjeringssjef i andre land. Den nåværende statssekretæren er kardinal Tarcisio Bertone som overtok etter Angelo Sodano 15. september 2006.
=== Kongregasjonene ===
Kongregasjonene er avdelinger som har ansvar for spesielle sider ved den kirkelige administrasjon. De kan sammenlignes med departementer i en vanlig statsforvaltning, men med den forskjell at de er opprettet for å ta seg av forskjellige sider ved det kirkelige styre og dermed får ganske andre virkeområder. Hvilke kongregasjoner som finnes har endret seg over tid, og de som finnes nå er:
Kongregasjonen for troslærenTidligere Det hellige kontor, og før det Den romerske inkvisisjon. Ansvar for spørsmål som angår tro og moral.Kongregasjonen for østkirkeneAnsvar for de orientalske katolske kirkerKongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningenAnsvar for liturgi, gudstjenesteordninger, forvaltning av sakramentene.Kongregasjonen for helligkåringerAnsvar for helligkåringssakerKongregasjonen for biskopeneAnsvar for kontakt med biskopene, forberedelse av bispeutnevnelserKongregasjonen for folkenes evangelisering (Propaganda Fide, eg. 'Troens utbredelse')Ansvar for den katolske misjonsvirksomhetKongregasjonen for kleresietAnsvar for presteskapetKongregasjonen for institutter for konsekrert liv og selskaper for apostolisk livAnsvar for ordensvesenetKongregasjonen for katolsk utdannelseAnsvar for katolske utdanningsinstitusjoner
=== Domstolene ===
Det er tre domstoler i kurien:
Den apostoliske skriftemålsdomstolenPoenitentiaria Apostolica, kan gi prester tillatelse til å formidle absolusjon i skriftemålet for visse spesielt alvorlige synder.Det høyeste tribunal for den apostoliske signaturKirkens høyesterett, som kan overprøve andre kirkelige domstolers prosesser.Den romerske rotaAppelldomstol for beslutninger fattet på bispedømmenivå, f.eks. i saker om ekteskapsnullitet
=== De pavelige råd ===
Det finnes tolv pavelige råd:
Det pavelige råd for legfolket
Det pavelige råd for fremme av kristen enhet
Det pavelige råd for familien
Det pavelige råd for rettferdighet og fred
Det pavelige råd "Cor Unum"
Det pavelige råd for den pastorale omsorg for migranter og reisende
Det pavelige råd for den pastorale assistanse til helsearbeidere
Det pavelige råd for tolkningen av lovtekster
Det pavelige råd for den interreligiøse dialog
Det pavelige råd for kulturen
=== Den økonomiske forvaltningen ===
Den økonomiske forvaltningen består av 5 avdelinger:
Prefekturet for Den hellige stols økonomiske anliggenderFungerer som kuriens finansdepartementAdministrasjonen av Den apostoliske stols patrimoniumForvalter kirkens eiendommer og andre eiendelerDet apostoliske kammerHar i dag liten rolle til daglig, men når en pave dør er de ansvarlige for å redegjøre for Den hellige stols økonomiske situasjonKardinalrådet for studiet av Den hellige stols organisatoriske og økonomiske problemerKontrollorgan for granskning og godkjenning av fagøkonomenes anbefalingerFinansinstituttet for religiøse arbeider
== Styringsorganer utenfor kurien ==
Enkelte styringsorganer står formelt sett utenfor kurien, men er allikevel del av samme kirkens og Vatikanstatens øverste styringsorganer, og er svært nært knyttet til kurien både praktisk og personalmessig.
=== De pavelige kommisjoner ===
Den pavelige kommisjon for bevaringen av den kunstneriske og historiske arv
Den pavelige kommisjon for hellig arkeologi
Den pavelige Bibelkommisjon
Den pavelige kommisjon for revisjon og emendasjon av Vulgata
Den internasjonale teologiske kommisjon
Den pavelige komité for internasjonale eukaristiske kongresser
Den pavelige kommisjon for historiske vitenskaper
Den pavelige kommisjon "Ecclesia Dei"
Den Romerske Kuries disiplinære kommisjon
Den pavelige kommisjon for Vatikanstaten
=== Bispesynoden ===
Bispesynoden består av lederne for de nasjonale bispekonferanser, kuriens kardinaler og enkelte andre personer som er utnevnt av paven. Synoden sammentrer hvert tredje år, eller oftere ved behov.
=== Kontorene ===
Det apostoliske kammers kontor
Administrasjonen for Den hellige stols patrimonium
Prefekturet for Den hellige stols økonomiske anliggender
Prefekturet for det pavelige hushold
Kontoret for pavelige liturgiske feiringer
== Eksterne lenker ==
Den romerske kurie på tyskog på engelsk | Den romerske kurie er Den katolske kirkes sentrale forvaltning, med sete dels i Vatikanstaten og dels i Roma. Curia betyr på middelalderlatin 'hoff', og den romerske kurie var tidligere kjent nettopp som det pavelige hoff. | 10,053 | 10,053 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kongregasjonen_for_helligk%C3%A5ringer | 2023-02-04 | Kongregasjonen for helligkåringer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolske forvaltningsorganer'] | Kongregasjonen for helligkåringer er en del av den romerske kurie, det vil si Den katolske kirkes og Vatikanstatens sentraladministrasjon.
Staben består av en prefekt, en sekretær og undersekretær samt 23 andre ansatte. Selve kongregasjonen har, pr. oktober 2004, 34 medlemmer, som er kardinaler, erkebiskoper og biskoper, samt en Promotor Fidei ('Fremmer av troen') som er teolog, 5 relatorer med ansvar for sakenes framdrift og 83 fast tilknyttede konsulenter.
| Kongregasjonen for helligkåringer er en del av den romerske kurie, det vil si Den katolske kirkes og Vatikanstatens sentraladministrasjon.
Staben består av en prefekt, en sekretær og undersekretær samt 23 andre ansatte. Selve kongregasjonen har, pr. oktober 2004, 34 medlemmer, som er kardinaler, erkebiskoper og biskoper, samt en Promotor Fidei ('Fremmer av troen') som er teolog, 5 relatorer med ansvar for sakenes framdrift og 83 fast tilknyttede konsulenter.
== Historie ==
Kongregasjonen ble opprettet av pave Sixtus V 22. januar 1588 i bullen Immensa Aeterni Dei. Den hadde første navnet Kongregasjonen for ritene, og hadde ansvar både for regulering av gudstjenesteordningen og for helligkåringssaker.
8. mai 1969 besluttet pave Paul VI i den apostoliske konstitusjonen Sacra Rituum Congregatio å dele den i to, slik at Kongregasjonen for gudstjeneste og sakramentsordningen ble utskilt som en egen enhet.
Med den nye kirkelovsamlingen som kom i 1983, og flere apostoliske konstitusjoner som regulerte lovverket, ble prosessen for helligkåring drastisk lagt om. Dette betydde også en indre omstrukturering i kongregasjonen.
== Arbeidsfelt ==
Kongregasjonen har ansvaret for helligkåringsprosesser. Dette er en komplisert og ofte svært langvarig prosess, som er beskrevet under helligkåring.
Arbeidet går ut på å sørge for at alle sider ved en helligkåringssak blir belyst, at de nødvendige fagfolk blir oppnevnt til kommisjoner som skal granske påståtte mirakler, og å forberede dokumentasjon som presenteres til paven, som tar den endelige avgjørelse i saken.
Den er også ansvarlig for å forberede informasjonsmateriale til selve salig- eller helligkåringsseremonien.
== Avdelinger ==
Kongregasjonen er delt i tre avdelinger:
Judisiaret
Promotor Fidei
Den historisk-juridiske avdelingI tillegg er en studieavdeling knyttet til kongregasjonen. Denne har som oppgave å forberede de som skal være postulanter (saksframleggere) i helligkåringssakene, og å oppdatere indeksen over saker.
== Prefekter ==
Paolo Bertoli (1969–1973)
Luigi Raimondi (1973–1975)
Corrado Bafile (1976–1980)
Pietro Palazzini (1980–1988)
Angelo Felici (1988–1995)
Alberto Bovone (1995–1998) (pro-prefekt 1995–1998; prefekt 1998)
José Saraiva Martins C.M.F. (1998–2008)
Angelo Amato S.D.B. (2008–2018)
Giovanni Angelo Becciu (2018–2020)
== Eksterne lenker ==
Kongregasjonens hjemmeside | Kongregasjonen for helligkåringer er en del av den romerske kurie, det vil si Den katolske kirkes og Vatikanstatens sentraladministrasjon. | 10,054 | 10,054 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dag_Otto_Lauritzen | 2023-02-04 | Dag Otto Lauritzen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-feil: usynlige tegn', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Fødsler 12. september', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norske etappevinnere i Tour de France', 'Kategori:Norske landeveissyklister', 'Kategori:Norske syklister', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i sykling', 'Kategori:Personer fra Grimstad kommune', 'Kategori:Skal vi danse-deltakere', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 1984'] | Dag Otto Lauritzen (født 12. september 1956 i Grimstad) er en norsk programleder og tidligere syklist. I OL i Los Angeles i 1984 tok han bronsemedalje på fellesstarten. Han syklet profesjonelt fra 1984 til 1994. Han deltok åtte ganger i Tour de France og ble 14. juli 1987 første nordmann til å vinne en etappe i Tour de France.
| Dag Otto Lauritzen (født 12. september 1956 i Grimstad) er en norsk programleder og tidligere syklist. I OL i Los Angeles i 1984 tok han bronsemedalje på fellesstarten. Han syklet profesjonelt fra 1984 til 1994. Han deltok åtte ganger i Tour de France og ble 14. juli 1987 første nordmann til å vinne en etappe i Tour de France.
== Biografi ==
23 år gammel var Dag Otto Lauritzen ferdig utdannet politibetjent og fallskjermjeger i militæret. Under en repetisjonsøvelse ble han stygt skadet i det høyre beinet på et rutinemessig dropp. Legene mente at han mest sannsynlig ikke ville kunne gå skikkelig igjen, men Lauritzen ønsket ikke å gi opp. Han startet å trene sykkel som en alternativ trening og merket etter hvert at han hadde talent for denne sporten.
Som amatør tok han to NM-titler og vant nordisk mesterskap i 1983 og 1984. Han var medlem av Glåmdal SK. I OL i Los Angeles i 1984 tok han bronsemedalje på fellesstarten etter å ha slått lagkameraten Morten Sæther på målstreken. Samme år fikk han kontrakt med det profesjonelle sykkellaget Peugeot. Lauritzen deltok åtte ganger i Tour de France. Kronen på verket satte han ved å vinne en fjelletappe opp til Luz Ardiden den 14. juli 1987 og ble da den første nordmannen til å vinne en etappe i Tour de France. Den 10. mai 1993 ble han andre nordmann til å vinne en etappe Vuelta a España da han vant 15. etappe fra Santo Domingo de la Calzada til Santander.Lauritzen la opp som proffsyklist i 1994 og jobbet deretter 13 år som eiendomsmegler.Fra 2003 er Lauritzen sykkelkommentator for TV 2. Han var ambassadør for Tromsø 2018 sitt arbeid med å få vinter-OL til Norge.
I 2007 kom Lauritzen til semifinalen i Skal vi danse (sesong 3) der Kristian Ødegård var en av programlederne. Lauritzen og Ødegård fikk god kjemi og innledet et mangeårig TV-samarbeid.I februar 2009 vant han NRKs TV-serie Mesternes Mester, hvor han slo Stian Grimseth i finalen.
Våren 2010 og 2013 var Lauritzen aktuell med TV2-programmet På hjul med Dag Otto, hvor han og Kristian Ødegård syklet rundt i Europa sammen med utvalgte gjester. Våren 2014 hadde TV-serien navnet På tur med Dag Otto der man i løpet av 8 episoder følger Ødegård og Lauritzen i noen av Lauritzens største drømmer uten sykkel. Han er også med som gjest i TV2 programmet Huskestue hvor han har utført flere sesonger med programleder Kristian Ødegård. Den 9. mai 2014 vant programmet Gullruten 2014 for beste underholdningsprogram. Serien var også nominert i klassen beste nye programserie. Sammen med Ødegåard ble han nominert til Gullruten 2019 i klassen beste programleder for serien.1. påskedag 2011 hadde helsemagasinet TV 2 Sporty premiere på TV 2 med Dag Otto Lauritzen som programleder. Programmets hensikt var å gi tips, motivasjon og inspirasjon til å trene og å holde et sunt kosthold. Statsminister Jens Stoltenberg var gjest i det første programmet. Programmet gikk på TV 2 til 2014.I 2020 var Lauritzen aktuell med programmet Kompani Lauritzen, som viste seg å være en stor suksess. Første program hadde totalt 865.000 seere, finalen hadde totalt 994.000 seere. Under Gullruten 2020 fikk Kompani Lauritzen prisen for årets nyskapning. Sesong 2 av den populære serien hadde premiere 13. mars 2021, mens sesong 3 hadde premiere 26. februar 2022. Kompani Lauritzen vant Gullruten 2022 i klassen beste konkurransedrevne reality, mens Lauritzen og Ødegård ble sammen nominert til publikumsprisen for serien, og var en av fire finalister etter den innledende avstemningen.
== Viktigste meritter ==
1984Bronse i landeveisrittet i OL i Los Angeles19867. etappe i Postgirot Open1987Rund um den Henninger Turm
Seier på 2. og 3. etappe i Redlands Bicycle Classic
Sammenlagtseier Redlands Bicycle Classic
Seier på 14. etappe i Tour de France19893.-plass Flandern rundt
1.-plass Tour de Trump19923 etappe, Tour of Norway19937.-plass i landeveisrittet under VM i Oslo
15. etappe, Vuelta a España
1. etappe, Tredagers i De Panne
== Barnebøker ==
Sammen med Frode Eie Larsen har Lauritzen gitt ut følgende barnebøker i serien Mot og mysterier:
2019 Tåkedis (Gloria forlag)
2020 Fullmåne (Gloria forlag)
2020 Tidevann (Kagge forlag)
2021 Hetebølge (Kagge forlag)
2022 Jordskjelv (Kagge forlag)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Dag Otto Lauritzen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Dag Otto Lauritzen – Olympedia
(en) Dag Otto Lauritzen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Dag Otto Lauritzen – ProCyclingStats
(en) Dag Otto Lauritzen – Cycling Archives
(en) Dag Otto Lauritzen – CycleBase
(en) Dag Otto Lauritzen – TheSports.org | }} | 10,055 | 10,055 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Telemarkskanalen | 2023-02-04 | Telemarkskanalen | ['Kategori:59,2°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er ulik Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Privatarkiv fra Telemark', 'Kategori:Severdigheter i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sjøfart i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Skiensvassdraget', 'Kategori:Telemarks samferdselshistorie', 'Kategori:Telemarkskanalen', 'Kategori:Transportbyggverk i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Tusenårssteder'] | Telemarkskanalen er vannveien fra Skien til Dalen i Telemark med tre kanaler med sluseanlegg i Telemarksvassdraget.
Norsjø–Skienkanalen, med slusene i Skien og ved Løveid ble bygget i perioden 1854–1861, og er den eldste av de to kanalene. Denne kanalen forbinder Norsjø med Bryggevannet i Skien, og med Frierfjorden i Bamble. Elvestrekningene mellom Norsjø og Frierfjorden heter Farelva (en sidegrein av denne ved Skotfoss, der kanalløpet går, heter Meierelva) og Skienselva, som i Porsgrunn endrer navn til Porsgrunnselva.Bandak–Norsjøkanalen eller Bandakkanalen er den andre opprinnelige kanalen og ble åpnet i 1892. I Europa ble denne kanalen i europeiske reisehåndbøker betegnet som et «verdens åttende underverk» da den var ferdig. De naturlige, men regulerte innsjøene og elvestrekningene langs Bandakkanalen heter Bandak, Strauman, Sundkilen, Kviteseidvatn, Fjågesundstraumen, Flåvatn, Straumen, Apalnesfjorden, Eidselva og Norsjø. De store innsjøene langs Bandakkanalen (Bandak, Kviteseidvatn og Flåvatn) kalles Vestvannene. Bandak–Norsjøkanalen ble fredet fra 19. juni 2017.
Tradisjonelt har man også omtalt vannveien fra Heddalsvatnet ned Sauarelva til Norsjø ved Ulefoss som «Østkanalen». «Kanal» er i denne sammenheng objektivt en feil betegnelse, ettersom en kanal er gravd ut av mennesker, enten mellom eller langs vassdrag. Betegnelsen er likevel funksjonell, og altså et historisk faktum.
| Telemarkskanalen er vannveien fra Skien til Dalen i Telemark med tre kanaler med sluseanlegg i Telemarksvassdraget.
Norsjø–Skienkanalen, med slusene i Skien og ved Løveid ble bygget i perioden 1854–1861, og er den eldste av de to kanalene. Denne kanalen forbinder Norsjø med Bryggevannet i Skien, og med Frierfjorden i Bamble. Elvestrekningene mellom Norsjø og Frierfjorden heter Farelva (en sidegrein av denne ved Skotfoss, der kanalløpet går, heter Meierelva) og Skienselva, som i Porsgrunn endrer navn til Porsgrunnselva.Bandak–Norsjøkanalen eller Bandakkanalen er den andre opprinnelige kanalen og ble åpnet i 1892. I Europa ble denne kanalen i europeiske reisehåndbøker betegnet som et «verdens åttende underverk» da den var ferdig. De naturlige, men regulerte innsjøene og elvestrekningene langs Bandakkanalen heter Bandak, Strauman, Sundkilen, Kviteseidvatn, Fjågesundstraumen, Flåvatn, Straumen, Apalnesfjorden, Eidselva og Norsjø. De store innsjøene langs Bandakkanalen (Bandak, Kviteseidvatn og Flåvatn) kalles Vestvannene. Bandak–Norsjøkanalen ble fredet fra 19. juni 2017.
Tradisjonelt har man også omtalt vannveien fra Heddalsvatnet ned Sauarelva til Norsjø ved Ulefoss som «Østkanalen». «Kanal» er i denne sammenheng objektivt en feil betegnelse, ettersom en kanal er gravd ut av mennesker, enten mellom eller langs vassdrag. Betegnelsen er likevel funksjonell, og altså et historisk faktum.
== Fløtningskanal ==
== Ferdselsåre ==
I Telemarkskanalen er det 8 sluser som tilsammen består av 18 slusekammer (løftekammer). Vannveien mellom Skien og Dalen i Telemark er 105 km lang og har en høydeforskjell (løftehøyde) på 72 m. Det største sluseanlegget er Vrangfoss som har fem slusekammer og en løftehøyde på 23 m.
Sluseoversikt:
Maksimummål for trafikk i Telemarkskanalen:
== Båter ==
Passasjerbåtene MS «Henrik Ibsen» og MS «Victoria» går per 2018 i turisttrafikk fra Skien til Dalen (og Dalen Hotell) i Tokke kommune. Båtene tar på sine daglige turer opp og ned kanalen avstikkeren inn Sundkilen til Kviteseidbyen. MS «Victoria» har trafikkert Telemarkskanalen siden 1882.
== Tusenårssted ==
Kanalen er Telemarks tusenårssted.
== Arkivet etter Telemarkskanalen ==
(en) Skien–Telemarkens Dampskipsselskap (Arkivverket) – kategori av bilder, video eller lyd på CommonsArkivmaterialet etter de to anleggene Norsjø-Skienskanalen og Bandak-Norsjøkanalen er holdt samlet under navnet Telemarkskanalenes arkiv. De to anleggene hadde tidvis felles administrasjon og arkivdanning, og det er dels felles og dels separate arkivserier for de to virksomhetene. Arkivet dekker tidsrommet fra anleggsperiodens start i 1850-årene og frem til rundt 1980, og består av protokoller som møtebøker, journaler og kopibøker, dokumentpakker, kart, tegninger, profiler og foto. Kanaltrafikken er godt dokumentert og i arkivet er det detaljerte opplysninger om transport av passasjerer og ulike varesalg. Det er egne sluseprotokoller som har blitt ført fortløpende ved slusene, med opplysninger om skipene som passerte, eierne, skipperne og last. Arkivet er svært godt bevart og gir detaljert bilde av hvilken rolle kanalanleggene har spilt i nærings- og samfunnslivet.
Arkivet oppbevares ved Statsarkivet i Kongsberg, og er på lista over Norges dokumentarv.
== Fredning ==
Bandak–Norsjøkanalen ble fredet som teknisk kulturminne av riksantikvaren 19. juni 2017. I tillegg til selve kanalkonstruksjonen er også seks sluser og åtte kaier med i ferdningen.
== Annet ==
Søndag 26. august 2012 sendte NRK programmet Telemarkskanalen minutt for minutt.
== Se også ==
Storstraum–Småstraumkanalen
Haldenkanalen
Spangereidkanalen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Telemarkskanalen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Bandakkanalen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
Skiensvassdraget og Telemarkskanalen – en samling kunnskap, fra Fylkesbiblioteket i Telemark. Forfatter Ole Bjørn Ulsnæs.
Nettsted for Telemarkskanalen FKF, et fylkeskommunalt foretak som drifter kanalen på vegne av eieren, Telemark fylkeskommune
Katalog over arkivmaterialet - Telemarkskanalenes arkiv
Arkivmagasinet 2/12 - Norges dokumentarv
Om Telemarkskanalenes arkiv på Statsarkivet i Kongsbergs nettsider | Telemarkskanalen er vannveien fra Skien til Dalen i Telemark med tre kanaler med sluseanlegg i Telemarksvassdraget. | 10,056 | 10,056 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker | 2023-02-04 | Olympiske vinterleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL'] | De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
| De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 | |antall nasjoner=25 | 10,057 | 10,057 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Statens_havarikommisjon | 2023-02-04 | Statens havarikommisjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1989', 'Kategori:Havari- og ulykkesmyndigheter', 'Kategori:Norske statlige kommisjoner', 'Kategori:Samferdselsdepartementet', 'Kategori:Sikkerhet i Norge', 'Kategori:Transport i Norge', 'Kategori:Transportmyndigheter'] | Statens havarikommisjon (SHK), ofte bare kalt Havarikommisjonen, er en norsk, statlig undersøkelseskommisjon som har til oppgave å undersøke ulykker og hendelser innen luftfart, jernbane, herunder sporveier og T‑bane, veitrafikk, sjøfart og forsvarssektoren i Norge.
SHK ledes av en direktør og er organisert i fem avdelinger (luftfart, bane, sjøfart, vei- og landforsvar og administrasjon) som ledes av hver sin avdelingsdirektør. Regnskapet for 2019 viste at Havarikommisjonen hadde 81 millioner kroner i budsjett, hvorav i overkant av 80 millioner ble brukt. Etaten har 59 stillingshjemler pr. 1. juli 2020 og har hovedkontor i Lillestrøm ved flystripen på Kjeller. Per 31.12.2019 hadde SHK 46 ansatte.Den 1. juli 2020 endret etaten navn fra Statens havarikommisjon for transport til Statens havarikommisjon.
| Statens havarikommisjon (SHK), ofte bare kalt Havarikommisjonen, er en norsk, statlig undersøkelseskommisjon som har til oppgave å undersøke ulykker og hendelser innen luftfart, jernbane, herunder sporveier og T‑bane, veitrafikk, sjøfart og forsvarssektoren i Norge.
SHK ledes av en direktør og er organisert i fem avdelinger (luftfart, bane, sjøfart, vei- og landforsvar og administrasjon) som ledes av hver sin avdelingsdirektør. Regnskapet for 2019 viste at Havarikommisjonen hadde 81 millioner kroner i budsjett, hvorav i overkant av 80 millioner ble brukt. Etaten har 59 stillingshjemler pr. 1. juli 2020 og har hovedkontor i Lillestrøm ved flystripen på Kjeller. Per 31.12.2019 hadde SHK 46 ansatte.Den 1. juli 2020 endret etaten navn fra Statens havarikommisjon for transport til Statens havarikommisjon.
== Instruks ==
I instruksen for SHK, fastsatt av Samferdselsdepartementet 29. juni 2020, med senere endringer, heter det at: «Statens havarikommisjon skal undersøke ulykker og alvorlige hendelser innenfor luftfarts-, jernbane-, vei- og sjøfartssektoren samt forsvarssektoren. Formålet med undersøkelsene er å utrede forhold som antas å ha betydning for forebygging av ulykker i transportsektoren og forsvarssektoren. Statens havarikommisjon skal ikke ta stilling til sivilrettslig eller strafferettslig skyld og ansvar. Statens havarikommisjon avgjør selv omfanget av de undersøkelser som skal foretas, herunder vurdere undersøkelsens forventede sikkerhetsmessige verdi med hensyn til nødvendige ressurser.»
== Historie ==
Fram til 1989 ble det oppnevnt ad-hoc kommisjoner under ledelse av en fast administrasjon (Flyhavarikommisjonen) etter militær modell med representant fra politiet. I 1989 ble Havarikommisjonen for sivil luftfart (HSL) etablert som fast kommisjon, og politi og påtalemyndighet ble ikke lenger representert. I 2002 ble undersøkelse av baneulykker inkludert og navnet endret til Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane (HSLB). I 2005 ble undersøkelse av ulykker på vei inkludert og navnet endret til Statens havarikommisjon for transport (SHT). I 2008 ble undersøkelse av ulykker til sjøs inkludert.
1. juli 2020 endret etaten navn fra Statens havarikommisjon for transport (SHT) til Statens havarikommisjon (SHK) i forbindelse med at oppgavene til Statens havarikommisjon for Forsvaret ble overført.
=== Direktører ===
1955–1961 Johan Koren Christie
1962–1965 Gunnar Halle
1965–1968 Eivind Tjensvoll
1969–1976 Eirik Sandberg
1976–1989 Wilhelm Mohr
1989–1997 Ragnar Rygnestad
1997–2003 Finn Heimdal
2003–2006 Sverre Quale
2006–2011 Grete Myhre
2011– William J. Bertheussen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted | Statens havarikommisjon (SHK), ofte bare kalt Havarikommisjonen, er en norsk, statlig undersøkelseskommisjon som har til oppgave å undersøke ulykker og hendelser innen luftfart, jernbane, herunder sporveier og T‑bane, veitrafikk, sjøfart og forsvarssektoren i Norge. | 10,058 | 10,058 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pavelig_bulle | 2023-02-04 | Pavelig bulle | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den katolske kirkes dokumenter', 'Kategori:Pavelige buller', 'Kategori:Sfragistikk'] | En bulle er et pavelig skriv som er utstedt i en spesiell anledning.
| En bulle er et pavelig skriv som er utstedt i en spesiell anledning.
== Opprinnelse ==
Navnet kommer fra latin bulla, som opprinnelig var en rund plate av metall, som i sin tur hadde fått navnet fra latin bullire ('å koke') fordi den kunne minne om en boble som flyter på vann. Ordet ble i middelalderen tatt i bruk om de store blyseglene som pavelige og kongelige dokumenter ble utstyrt med, og derfra ble det omkring det 13. århundre overført til selve dokumentet.
Navnet bulle ble fra 13. til 15. århundre brukt om de fleste dokumenter som ble utstedt av pavene, uansett hvilken form de hadde. Men fra 15. århundre begynte man å skille skarpere mellom forskjellige typer dokumenter, og en bulle ble da definert som et apostolisk brev med blysegl. Det kjennetegnes også ved at paven alltid skriver under som «episcopus, servus servorum Dei» («biskop, Guds tjeneres tjener»).
I noen få tilfeller er blyseglet erstattet med et forgylt segl; det mest kjente eksemplet er bullen hvor pave Leo X ga Henrik VIII av England tittel Defensor Fidei ('Troens forsvarer'), en tittel de britiske monarker fortsatt bruker til tross for at reformasjonen førte til brudd med pavestolen.
Utover seglet er det ingen forskjell mellom en bulle og et apostolisk brev, og det er ingen klare retningslinjer for når man skal bruke det ene eller det andre, med ett unntak: Proklamasjonen av et jubelår utstedes alltid som en bulle. Dette er i dag så godt som det eneste bruksområde for buller.
== Bannbulle ==
Ordet bannbulle brukes ofte om en bulle som inneholder en ekskommunikasjon. Dette er ikke noe egentlig begrep innenfor den pavelige administrasjon, men er velkjent blant annet fra omtalen av bullen Decet Romanum Pontificem, i hvilken Martin Luther ble bannlyst av pave Leo X den 3. januar 1521.
== Eksempler på pavelige buller ==
Omne Datum Optimum, 1139 (anerkjenning av Tempelridderordenen)
Milites Templi, 1144 – Celestin II (ga rettigheter til Tempelridderne)
Militia Dei, 1145 – Eugenius III (ga mer rettigheter til Tempelridderne)
Quantum praedecessores, 1145 – Eugenius III (utkalling til det andre korstoget)
Audita tremendi, 1187 – Gregor VIII (utkalling til det tredje korstoget)
Norges eldste brev, 28. januar 1189 - Clemens III (forbyr alle geistlige i Norge å bære våpen i krig)
Ad exstirpanda, 15. mai 1252 – Innocent IV (autoriserte tortur av kjettere, se inkvisisjonen)
Clericis Laicos, 1296 – Boniface VIII (forbød konfiskering av geistlige inntekter av staten)
Unam Sanctam, 1302 – Boniface VIII (Kirkens overlegenhet overfor staten)
Fasciens misericordiam, 1308 – Clement V
Regnans in coelis, 1308 – Clement V
Cum inter nonnullos, 1323 – John XXII (forkasting av den fransiskanske doktrinen vedrørende Jesu fattigdom)
Dum diversas, 1452 – Nicholas V (autoriserte Alfonso V av Portugal å ta vantro til slaver i Vest-Afrika)
Romanus Pontifex 1455 – Nicholas V (oppfølging av Dum diversas som autoriserte erobring og slaveri av alt folk sør for Kapp Bojador)
Aeterni regis, 1481 – Sixtus IV (anerkjente innholdet i Alcáçovastraktaten)
Summis desiderantes, 1484 – Innocent VIII (avskaffing av hekseri ved Rhinen).
Inter Caetera, 1493 – Alexander VI (regulering av den nye verdensdelingen mellom Spania og Portugal)
Exurge Domine, 1520 – Leo X (ga en advarsel til Martin Luther)
Decet Romanum Pontificem, 1521 – Leo X (bannlyste Martin Luther)
Sublimis Deus, 2. juni 1537 – Paul III (ble tilbaketrukket neste år på ordre av Charles V (den hellige romerske keiser))
Regimini militantis, 27. september 1540 – Paul III (etablerte Jesuittene)
Injunctum nobis, 14. mars 1543 – Paul III
In Coena Domini, 1568 – Pius V
Regnans in Excelsis, 1570 – Pius V (bannlyste Elizabeth I)
Inter gravissimas, 1582 – Gregor XIII (kalenderreformen)
Immensa Aeterni Dei, 1588 – Sixtus V
Gratia Divina, 1656
Unigenitus, 1713 – Klemens XI (fordømming av Jansenismen)
In eminenti apostolatus specula, 1738 – Klemens XII (fordømmelse av frimureriet)
Sollicitudo omnium ecclesiarum, 1814 – Pave Pius VII (reetablering av Jesuittene etter avskaffingen)
Quanta cura, 1864 – Pius IX (introduserte Syllabus errorum)
Pastor aeternus, 1871 – Pius IX fra det Første vatikankonsil (pavelig ufeilbarlighet)
Quam singulari, 1910 – Pius X (angående å gi adgang til første nattverd for barn)
Munificentissimus Deus, 1950 – Pius XII (definerte dogme under jomfru Marias himmelfart)
Dei Verbum, 1965 – Paul VI fra det Andre vatikankonsil
== Se også ==
Pavelig skriv
Bulle (dokument)
Bulle (segl) | En bulle er et pavelig skriv som er utstedt i en spesiell anledning. | 10,059 | 10,059 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker | 2023-02-04 | Olympiske vinterleker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL'] | De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
| De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.
== Historie ==
Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité.
Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot.
De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom.
En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026.
== Arrangørbyer ==
== Idretter ==
Det konkurreres i følgende idretter (per 2018):
Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport.
Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski
== Medaljefordeling ==
Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK).
IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer.
Oppdatert per Vinter-OL 2022
Fotnoter
Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988.
Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp.
Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC.
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH).
Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS).
Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER).
RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee).
I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK).
Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR).
== Se også ==
Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker
Olympiske leker
Olympiske sommerleker
Ungdoms-OL
Vinter-OL for ungdom
Sommer-OL for ungdom
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010
«Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010
«How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 | USA | 10,060 | 10,060 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1936 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1936 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Tyskland', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sport i Garmisch-Partenkirchen', 'Kategori:Vinter-OL 1936'] | Vinter-OL 1936 var de 4. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 6. til 16. februar 1936 i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Dette var de første lekene der det ble arrangert Alpine grener under vinter-OL, med alpin kombinasjon for både menn og kvinner. Da Den internasjonale olympiske komité besluttet å utestenge skiinstruktører på grunnlag av de strenge amatør-reglene, nektet alpinistene fra Sveits og Østerrike å delta. Det ble også kritisert at IOK tildelte lekene til Tyskland, da dette ville gi Adolf Hitler mulighet til å bruke lekene som en del av hans nazi-propaganda.
Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. Lekenes forgrunnsfigur ble Ivar Ballangrud med tre gull på skøytebanen. Sonja Henie vant sitt tredje gull på rad i kvinnenes kunstløp og Birger Ruud vant det olympiske hopprennet for andre gang på rad. Ruuds allsidighet på ski ga han også en 4.-plass i alpin kombinasjon for menn, etter at han vant utfor og ble nummer seks i slalåm-rennet. En annen allsidig idrettsutøver var bronsevinneren i alpin kombinasjon for kvinner, Laila Schou Nilsen. Hun var også skøyteløper, håndballspiller og tennisspiller og hennes bronsemedalje i 1936 var Norges eneste olympiske medalje for kvinner i alpine grener i 82 år, helt fram til Ragnhild Mowinckels sølvmedaljer under Vinter-OL 2018.
Norges gullmedaljevinnere:
Sonja Henie (kunstløp)
Birger Ruud (skihopp)
Oddbjørn Hagen (kombinert)
Ivar Ballangrud (500 m, 5 000 m og 10 000 m hurtigløp på skøyter)
Charles Mathisen (1 500 m hurtigløp på skøyter)
| Vinter-OL 1936 var de 4. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 6. til 16. februar 1936 i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Dette var de første lekene der det ble arrangert Alpine grener under vinter-OL, med alpin kombinasjon for både menn og kvinner. Da Den internasjonale olympiske komité besluttet å utestenge skiinstruktører på grunnlag av de strenge amatør-reglene, nektet alpinistene fra Sveits og Østerrike å delta. Det ble også kritisert at IOK tildelte lekene til Tyskland, da dette ville gi Adolf Hitler mulighet til å bruke lekene som en del av hans nazi-propaganda.
Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. Lekenes forgrunnsfigur ble Ivar Ballangrud med tre gull på skøytebanen. Sonja Henie vant sitt tredje gull på rad i kvinnenes kunstløp og Birger Ruud vant det olympiske hopprennet for andre gang på rad. Ruuds allsidighet på ski ga han også en 4.-plass i alpin kombinasjon for menn, etter at han vant utfor og ble nummer seks i slalåm-rennet. En annen allsidig idrettsutøver var bronsevinneren i alpin kombinasjon for kvinner, Laila Schou Nilsen. Hun var også skøyteløper, håndballspiller og tennisspiller og hennes bronsemedalje i 1936 var Norges eneste olympiske medalje for kvinner i alpine grener i 82 år, helt fram til Ragnhild Mowinckels sølvmedaljer under Vinter-OL 2018.
Norges gullmedaljevinnere:
Sonja Henie (kunstløp)
Birger Ruud (skihopp)
Oddbjørn Hagen (kombinert)
Ivar Ballangrud (500 m, 5 000 m og 10 000 m hurtigløp på skøyter)
Charles Mathisen (1 500 m hurtigløp på skøyter)
== Valg av vertsby ==
Berlin i Tyskland ble valgt som arrangør av sommerlekene i 1936 og Tyskland hadde derfor opsjon på å arrangere vinterlekene samme år. Montréal i Canada og St. Moritz i Sveits meldte sin interesse for å arrangere vinterlekene dersom Tyskland ikke benyttet seg av opsjonen. 13. mai 1933 ble IOKs 32. sesjon informert av den tyske nasjonale olympiske komité om at Tyskland ville arrangere vinterlekene selv og at de hadde valgt Garmisch-Partenkirchen som arrangørby.
== Resultater ==
== Medaljestatistikk ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
== Referanser ==
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1936
Per Jorsett: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer) | Tyskland | 10,061 | 10,061 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krossobanen | 2023-02-04 | Krossobanen | ['Kategori:59,8°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Tinn', 'Kategori:Kollektivtransport i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Kulturminner i Tinn', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Samferdsel i Tinn', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Taubaner i Norge', 'Kategori:Tekniske og industrielle kulturminner i Norge', 'Kategori:Transportbyggverk i Vestfold og Telemark'] | Krossobanen er Nord-Europas første taubane. Navnet har den fått etter gårdsnavnet Krosso. Den ble bygget i 1928 som en gave fra Norsk Hydro til innbyggerne på Rjukan, slik at de skulle kunne komme seg opp i sola i vinterhalvåret. Nedre stasjon ligger på 385 moh. Herfra frakter kabinvognene passasjerene opp i 886 moh. Der er det utsikt over Rjukan, Gaustatoppen, Vemork og området for tungtvannssabotasjen. Den horisontale avstand mellom nedre og øvre stasjon er 814 meter og høydeforskjellen 498 meter, en stigning på 0,6:1. Det vil si at den stiger 60 centimeter på hver meter.
Ved øvre stasjon Gvepseborg finner man Krosso Fjellstue og Rjukan Klatrepark. Fra Gvepseborg reiser tusenvis på sykkeltur inn over Hardangervidda og frem til Kalhovd turisthytte. Strekningen på 30 km er skiltet, og egner seg for syklister i alle aldre. På Kalhovd kan en fortsette videre på en rundtur tilbake til Rjukan. Om vinteren går det merkede skiløyper fra toppstasjonen og inn til DNTs løypenett på Hardangervidda.
| Krossobanen er Nord-Europas første taubane. Navnet har den fått etter gårdsnavnet Krosso. Den ble bygget i 1928 som en gave fra Norsk Hydro til innbyggerne på Rjukan, slik at de skulle kunne komme seg opp i sola i vinterhalvåret. Nedre stasjon ligger på 385 moh. Herfra frakter kabinvognene passasjerene opp i 886 moh. Der er det utsikt over Rjukan, Gaustatoppen, Vemork og området for tungtvannssabotasjen. Den horisontale avstand mellom nedre og øvre stasjon er 814 meter og høydeforskjellen 498 meter, en stigning på 0,6:1. Det vil si at den stiger 60 centimeter på hver meter.
Ved øvre stasjon Gvepseborg finner man Krosso Fjellstue og Rjukan Klatrepark. Fra Gvepseborg reiser tusenvis på sykkeltur inn over Hardangervidda og frem til Kalhovd turisthytte. Strekningen på 30 km er skiltet, og egner seg for syklister i alle aldre. På Kalhovd kan en fortsette videre på en rundtur tilbake til Rjukan. Om vinteren går det merkede skiløyper fra toppstasjonen og inn til DNTs løypenett på Hardangervidda.
== Historie ==
Det var helt fra industrien ble anlagt et ønske om å tilby en form for transportmiddel fra den dype dalen som var solløs mellom september og mars, opp til sol og utfluktsmuligheter på Hardangervidda. En av idéene var å anlegge en sporvei inspirert av Holmenkollbanen fra Krosso til Fosso ovenfor Maristigen og Rjukanfossen. I tillegg ønsket man å forlenge den ned langs Sam Eydes gate, forbi Rjukan kirke og langs Tinngata til Ingolfsland stasjon og på den måten gi Rjukan en ordentlig bytrikk. Men dette prosjektet var for kostbart og man valgte heller en taubane.
Krossobanen åpnet 21. januar 1928 som en fritthengende taubane etter «Bleichert-Zuegg»-systemet fra 1924, levert av Adolf Bleichert & Co., med det elektriske levert av Siemens-Schuckert Werke. Vognene kan ta 24 personer pluss fører eller 2050 kg varer. Driften av banen ble etter hvert overført til Norsk Transportaktieselskab.
Krossobanen ble 29. mai 2015 fredet av Riksantikvaren.
I serien Fleksnes blir banen brukt som kulissene i episoden Høyt henger vi hvor banen får driftstans, grunnet strømbrudd.
== Stasjoner ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kjenner du Norsk Hydro? Håndbok for arbeidere og funksjonærer. Norsk Hydro. 1959. s. 73.
Payton, Gary; Lepperød, Trond (1995). Rjukanbanen: på sporet av et industrieventyr. Maana forlag. s. 156. ISBN 82-993549-1-9.
== Eksterne lenker ==
«Krossobanen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
Offisielt nettsted
(en) Krossobanen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Krossobanen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | { | 10,062 | 10,062 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agatunet | 2023-02-04 | Agatunet | ['Kategori:60°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Ullensvang', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestland', 'Kategori:Fredete gårder og tun i Norge', 'Kategori:Friluftsmuseer i Norge', 'Kategori:Kulturminner i Ullensvang', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Museer i Vestland', 'Kategori:Olavsrosa', 'Kategori:Sider med kart'] | Agatunet i Ullensvang kommune i Vestland fylke er et friluftsmuseum med 67 vernede bygninger. Anlegget ligger nord for Odda og sør for Utne på vestsiden av Sørfjorden i indre Hardanger. Agatunet er et godt eksempel på et vestlandsk klyngetun.
| Agatunet i Ullensvang kommune i Vestland fylke er et friluftsmuseum med 67 vernede bygninger. Anlegget ligger nord for Odda og sør for Utne på vestsiden av Sørfjorden i indre Hardanger. Agatunet er et godt eksempel på et vestlandsk klyngetun.
== Historie ==
Aga var i gammel tid et høvdingsete, og flere gamle gravhauger tyder på svært tidlig bebyggelse. Gården var en av de største i Hardanger gjennom middelalderen, og har hatt tett tilknytning til flere vestlandske adelsætter.
På slutten av 1200-tallet var hele Aga en stormannsgård. Senere ble den delt opp mellom etterkommerne. Frem til 1940 bodde det ni selveiende bønder i tunet. Totalt var det 80 – 90 bygninger i tunet.
Gården har tidligere vært delt i «Øvstatun» og «Nedstatun». Forskjellig eiendomsrett til disse to delene antydes tilbake til 1300-tallet, hvor Øvstatunet ble pantsatt til ridder Gaute Eiriksson Galtung av Greip Ivarsson av Melsætta, og senere gikk inn i Losnagodset. Dokumenter knyttet til Aga er blant de eldste norske skriftlige dokumenter i offentlig eie.
Gårdsnavnet er tidligst dokumentert i et diplom fra ca. 1220. Flere teorier om navnets betydning er fremmet, deriblant «stikke seg frem (agge)». Andre teorier går på at 'Aga' kommer av ordet 'age', som betyr respekt. Det er trolig at førsteleddet Aga peker på en annen landskapsenhet enn dagens tun.
Det eldste gjenværende bygget er Lagmannsstova fra 1220, et unikt tømmerhus på høye kjellermurer. Det er bygget av tømmer fra Varaldsøy (Kvinnherad). Her bodde lagmann, ridder og riksråd Sigurd Brynjolfsson (ca 1240– 1303),-en av rådgiverne til kong Eirik Magnusson. Dette er den eldste trebygning i landet som er bevart på opprinnelig plass.
Storstova på Øvstatunet ble revet i 1811, den skulle ifølge samtidige betegnelser ha vært på samme alder og hatt langt bredere tømmer enn Lagmannstova.
Agatunet er også særskilt fordi det er et originalt klyngetun, ikke tilflyttede hus. Agatunet ligger til under det høye Tveiteberget som verner tunet mot skred.
Daglig leder Guttorm Rogdaberg ble i 2005 utnevnt til statsstipendiat, blant annet for å arbeide videre med planene om et Jordskiftesenter ved Agatunet.
== Galleri ==
== Se også ==
Jordskifte
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Agatunet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Agatunet». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
«Herren gav, og Herren tok. Herrens navn være loven».; Aftenposten historie; 29. okt. 2021
Fotografier fra Ullensvang og Aga
Aga-diplomet fra 1293 | }} | 10,063 | 10,063 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arvid_M%C3%B6rne | 2023-02-04 | Arvid Mörne | ['Kategori:Alumni fra Helsingfors universitet', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1946', 'Kategori:Finlandssvenske forfattere', 'Kategori:Finlandssvensker', 'Kategori:Finske forfattere', 'Kategori:Fødsler 6. mai', 'Kategori:Fødsler i 1876', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kuopio', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenskspråklige forfattere', 'Kategori:Svenskspråklige lyrikere'] | Arvid Mörne (født 1876 i Kuopio, død 1946 i Helsingfors) var en finlandssvensk lyriker, romanforfatter og litteraturhistoriker.Mörne ble dr. phil. i 1910. Han var dosent i innenlandsk litteratur ved Helsingfors universitet 1913–1943. Mörne er først og fremst kjent for sin ordknappe og avmålte lyrikk. Hovedmotiv: Patriotisme, finlandssvensk identitet, sosial rettferdighet og kjærlighet til finsk natur. Han hadde stor innflytelse på sin generasjons finlandssvenske radikale intellektuelle. Mörne skrev teksten til den i Norden velkjente visen Båklandets vackra Maja, som ble tonesatt av Hanna Hagbom. (Den kjente Trondheimsvisen «Bakklandets vakre Maja» med tekst av Arne Pedersen, til Hagboms melodi, er antakelig inspirert av Mörne.)
| Arvid Mörne (født 1876 i Kuopio, død 1946 i Helsingfors) var en finlandssvensk lyriker, romanforfatter og litteraturhistoriker.Mörne ble dr. phil. i 1910. Han var dosent i innenlandsk litteratur ved Helsingfors universitet 1913–1943. Mörne er først og fremst kjent for sin ordknappe og avmålte lyrikk. Hovedmotiv: Patriotisme, finlandssvensk identitet, sosial rettferdighet og kjærlighet til finsk natur. Han hadde stor innflytelse på sin generasjons finlandssvenske radikale intellektuelle. Mörne skrev teksten til den i Norden velkjente visen Båklandets vackra Maja, som ble tonesatt av Hanna Hagbom. (Den kjente Trondheimsvisen «Bakklandets vakre Maja» med tekst av Arne Pedersen, til Hagboms melodi, er antakelig inspirert av Mörne.)
== Diktsamlinger ==
Rytm och Rim (1899)
Döda år (1910)
Sommarnatten (1916)
Höstlig dikt (1919)
Vandringen och vägen (1924)
Hjärtat och svärdet (1935)
Atlantisk bränning (1937)
Över havet brann Mars (1939)
Sånger i världsskymning (1941)
Sfinxen och pyramiden (1944)
Solbärgning (1946)
== Romaner ==
Inför havets anlete (1921)
Kristina Bjur (1922)
== Referanser == | Arvid Mörne (født 1876 i Kuopio, død 1946 i Helsingfors) var en finlandssvensk lyriker, romanforfatter og litteraturhistoriker. | 10,064 | 10,064 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oksetunge | 2023-02-04 | Oksetunge | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Blå blomster', 'Kategori:Botanikkstubber', 'Kategori:Planter som inneholder pyrrolizidinalkaloider', 'Kategori:Rubladfamilien', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-04'] | Oksetunge (latin: Anchusa officinalis) er en plante av oksetungeslekten i rubladfamilien. Det er en gammel medisinplante som blant annet er benyttet som middel mot hoste og brystlidelser. Opprinnelig fra Europa og Lilleasia, er introdusert i Nord-Amerika og på New Zealand. I Norge er planten er vanligst på Sørlandet og Østlandet. Den foretrekker kalk- og skiferjord.
| Oksetunge (latin: Anchusa officinalis) er en plante av oksetungeslekten i rubladfamilien. Det er en gammel medisinplante som blant annet er benyttet som middel mot hoste og brystlidelser. Opprinnelig fra Europa og Lilleasia, er introdusert i Nord-Amerika og på New Zealand. I Norge er planten er vanligst på Sørlandet og Østlandet. Den foretrekker kalk- og skiferjord.
== Eksterne lenker ==
(en) Oksetunge i Encyclopedia of Life
(en) Oksetunge i Global Biodiversity Information Facility
(no) Oksetunge hos Artsdatabanken
(sv) Oksetunge hos Dyntaxa
(en) Oksetunge hos ITIS
(en) Oksetunge hos NCBI
(en) Oksetunge hos The International Plant Names Index
(en) Kategori:Anchusa officinalis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Anchusa officinalis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Anchusa officinalis – detaljert informasjon på Wikispecies | Oksetunge (latin: Anchusa officinalis) er en plante av oksetungeslekten i rubladfamilien. Det er en gammel medisinplante som blant annet er benyttet som middel mot hoste og brystlidelser. | 10,065 | 10,065 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pharrell_Williams | 2023-02-04 | Pharrell Williams | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 5. april', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Personer fra Virginia Beach', 'Kategori:Plateprodusenter fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-11'] | Pharrell Williams (født 5. april 1973 i Virginia Beach i Virginia, USA) er en amerikansk rapper, sanger, produsent og låtskriver. Han er også den ene halvdelen av produksjonsselskapet og låtskriverduetten The Neptunes (partneren hans er Chad Hugo). Pharrell har produsert flere hits for større stjerner som Mystikal, JAY Z, *NSYNC, Britney Spears, Ludacris, Nelly, og Robin Thicke.For Nelly produserte han sangen «Hot in Here» som ble en stor hit i USA. Pharrell har også lagd sanger hvor han selv er med som på for eksempel «Drop It Like it's Hot» med Snoop Dogg, «Can I Have It Like That» med Gwen Stefani. Pharrell har produsert flere store hits i USA og har utmerket seg som produsent.Han var også med på å lage Justin Timberlakes sang «Senoritá». I tillegg til musikkproduksjon, står han også bak designprosjekter som klær og sko sammen med Nigo, mannen bak det japanske merket A Bathing Ape. De har startet klesmerket BBC («Billionaire Boys Club») og designet sko for Reebok under navnet Ice Cream.
Pharrells debut som soloartist var med albumet In My Mind 24. juli 2006. I Norge var albumet ikke spesielt godt mottatt med bare tre uker på VG-lista Topp 40, der den beste plasseringen var #9. Fra dette albumet har det hittil kommet ut tre singler, «Can I Have It Like That», en duett med Gwen Stefani, «Angel» og «Number 1» som er enda en duett, denne gangen med Kanye West. Albumet har også mange andre gjesteopptredener med andre kjente musikere.
Han var vokalist sammen med rapperen T.I. på Robin Thickes store singelhit "Blurred Lines" i 2013, samme år var han vokalist og medkomponist på Daft Punks store singelhit "Get Lucky". "Blurred Lines" lå da som nummer en på listen og "Get Lucky" som nummer to. Williams var da den første artisten på fire år som hadde sanger som var på både første og andreplassen samtidig på Hot 100.
I 2014 ble Pharrell Williams nominert til en Oscar for beste sang for sangen "Happy" fra den animerte spillefilmen Grusomme meg 2. "Happy" nådde førsteplass på Billboard Hot 100. I 2015 vant Williams en Grammy for albumet Girl i kategorien Urban contemporary album. I 2017 ble Williams nominert til en Oscar som medprodusent for beste film for filmen Hidden Figures.
| Pharrell Williams (født 5. april 1973 i Virginia Beach i Virginia, USA) er en amerikansk rapper, sanger, produsent og låtskriver. Han er også den ene halvdelen av produksjonsselskapet og låtskriverduetten The Neptunes (partneren hans er Chad Hugo). Pharrell har produsert flere hits for større stjerner som Mystikal, JAY Z, *NSYNC, Britney Spears, Ludacris, Nelly, og Robin Thicke.For Nelly produserte han sangen «Hot in Here» som ble en stor hit i USA. Pharrell har også lagd sanger hvor han selv er med som på for eksempel «Drop It Like it's Hot» med Snoop Dogg, «Can I Have It Like That» med Gwen Stefani. Pharrell har produsert flere store hits i USA og har utmerket seg som produsent.Han var også med på å lage Justin Timberlakes sang «Senoritá». I tillegg til musikkproduksjon, står han også bak designprosjekter som klær og sko sammen med Nigo, mannen bak det japanske merket A Bathing Ape. De har startet klesmerket BBC («Billionaire Boys Club») og designet sko for Reebok under navnet Ice Cream.
Pharrells debut som soloartist var med albumet In My Mind 24. juli 2006. I Norge var albumet ikke spesielt godt mottatt med bare tre uker på VG-lista Topp 40, der den beste plasseringen var #9. Fra dette albumet har det hittil kommet ut tre singler, «Can I Have It Like That», en duett med Gwen Stefani, «Angel» og «Number 1» som er enda en duett, denne gangen med Kanye West. Albumet har også mange andre gjesteopptredener med andre kjente musikere.
Han var vokalist sammen med rapperen T.I. på Robin Thickes store singelhit "Blurred Lines" i 2013, samme år var han vokalist og medkomponist på Daft Punks store singelhit "Get Lucky". "Blurred Lines" lå da som nummer en på listen og "Get Lucky" som nummer to. Williams var da den første artisten på fire år som hadde sanger som var på både første og andreplassen samtidig på Hot 100.
I 2014 ble Pharrell Williams nominert til en Oscar for beste sang for sangen "Happy" fra den animerte spillefilmen Grusomme meg 2. "Happy" nådde førsteplass på Billboard Hot 100. I 2015 vant Williams en Grammy for albumet Girl i kategorien Urban contemporary album. I 2017 ble Williams nominert til en Oscar som medprodusent for beste film for filmen Hidden Figures.
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
In My Mind (2006)
Girl (2014)
=== Fellesalbum ===
Med N.E.R.DIn Search Of... (2002)
Fly or Die (2004)
Seeing Sounds (2008)
Nothing (2010)
No One Ever Really Dies (2017)Med The NeptunesThe Neptunes Present...Clones (2003)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Pharrell Williams – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pharrell Williams – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pharrell Williams på Internet Movie Database
(da) Pharrell Williams på Filmdatabasen
(en) Pharrell Williams hos Turner Classic Movies
(en) Pharrell Williams hos The Movie Database
(en) Pharrell Williams på Apple Music
(en) Pharrell Williams på Discogs
(en) Pharrell Williams på MusicBrainz
(en) Pharrell Williams på SoundCloud
(en) Pharrell Williams på SoundCloud
(en) Pharrell Williams på SoundCloud
(en) Pharrell Williams på Spotify
(en) Pharrell Williams på Songkick
(en) Pharrell Williams på Last.fm
(en) Pharrell Williams på Genius — sangtekster
(en) Pharrell Williams på Genius — sangtekster
Pharrell Williams på Twitter
Pharrell Williams på Twitter
Pharrell Williams på Facebook
Pharrell Williams på Facebook
Pharrell Williams på Instagram
Pharrell Williams på YouTube
Pharrell Williams på Myspace | Pharrell Williams (født 5. april 1973 i Virginia Beach i Virginia, USA) er en amerikansk rapper, sanger, produsent og låtskriver. | 10,066 | 10,066 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsj%C3%B8 | 2023-02-04 | Norsjø | ['Kategori:59,3°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Drikkevannsreservoarer i Norge', 'Kategori:Innsjøer i Midt-Telemark', 'Kategori:Innsjøer i Nome', 'Kategori:Innsjøer i Skien', 'Kategori:Norsjø–Skienkanalen', 'Kategori:Reservoarer i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skiensvassdraget'] | Norsjø er en innsjø i Telemark. Navnet kommer av gammelnorsk nór, som betyr «trang» eller «smal». Dybden ligger for en stor del på ca. 170 m. Regulert ved dam ved Skotfoss til en høyde over havet på 15,3 m. Lengde ca. 30 km, største bredde ca. 3 km (ved Ulefoss). Norsjø er drikkevannskilde for kommunene Skien og Nome.
De fleste elver som tilhører Skiensvassdraget samles i Norsjø før vassdraget munner ut i Skienselva. De største av disse er Eidselva fra Bandak–Norsjøkanalen, Bøelva (Gvarvelva) fra Seljordsvatn og Sauarelva fra Heddalsvatnet.
Norsjø utgjør en sentral del av Telemarkskanalen, ved at den binder sammen Bandak–Norsjøkanalen, også kalt Bandakkanalen, med Norsjø–Skienkanalen. Fra Norsjø kan man seile med båt opp til Heddalsvatnet og Notodden. Strekningen Notodden-Skien var den siste med kommersiell tømmerfløting i Norge. Fløtingen opphørte i 2005.
Man finner en del reiselivsvirksomhet ved Norsjø, i hovedsak fra Ulefoss og nordover. Her finner man, foruten overnattingssteder og campingplasser, både skulpturpark, golfbane og museer. Sluseanleggene til begge nevnte kanaler er populære turistmål, for eksempel Løveid ved Skotfoss (Norsjø–Skienkanalen), og Ulefoss og Vrangfoss (Bandakkanalen). Ulefos Hovedgaard ligger også ved Norsjø, og er en del av Telemark Museum.
| Norsjø er en innsjø i Telemark. Navnet kommer av gammelnorsk nór, som betyr «trang» eller «smal». Dybden ligger for en stor del på ca. 170 m. Regulert ved dam ved Skotfoss til en høyde over havet på 15,3 m. Lengde ca. 30 km, største bredde ca. 3 km (ved Ulefoss). Norsjø er drikkevannskilde for kommunene Skien og Nome.
De fleste elver som tilhører Skiensvassdraget samles i Norsjø før vassdraget munner ut i Skienselva. De største av disse er Eidselva fra Bandak–Norsjøkanalen, Bøelva (Gvarvelva) fra Seljordsvatn og Sauarelva fra Heddalsvatnet.
Norsjø utgjør en sentral del av Telemarkskanalen, ved at den binder sammen Bandak–Norsjøkanalen, også kalt Bandakkanalen, med Norsjø–Skienkanalen. Fra Norsjø kan man seile med båt opp til Heddalsvatnet og Notodden. Strekningen Notodden-Skien var den siste med kommersiell tømmerfløting i Norge. Fløtingen opphørte i 2005.
Man finner en del reiselivsvirksomhet ved Norsjø, i hovedsak fra Ulefoss og nordover. Her finner man, foruten overnattingssteder og campingplasser, både skulpturpark, golfbane og museer. Sluseanleggene til begge nevnte kanaler er populære turistmål, for eksempel Løveid ved Skotfoss (Norsjø–Skienkanalen), og Ulefoss og Vrangfoss (Bandakkanalen). Ulefos Hovedgaard ligger også ved Norsjø, og er en del av Telemark Museum.
== Se også ==
Liste over innsjøer i Skandinavia
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Norsjø – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Siste tømmer ned kanalen, NRK
Siste slep for "Axel", SSB | Norsjø er en innsjø i Telemark. Navnet kommer av gammelnorsk nór, som betyr «trang» eller «smal». | 10,067 | 10,067 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Seljordsvatn | 2023-02-04 | Seljordsvatn | ['Kategori:59,4°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Midt-Telemark', 'Kategori:Innsjøer i Seljord', 'Kategori:Reservoarer i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Skiensvassdraget'] | Seljordsvatn (eller Seljordsvannet) er en innsjø i Seljord kommune i Vestfold og Telemark. Innsjøen er ca. 15 km lang og ca. 1,8 km bred. Seljordsvannet er mest kjent for Seljordsormen, som senere år har fått navnet Selma. Beretninger om denne skapningen finnes i skriftlige kilder fra midt på 1700-tallet, og forskjellige ekspedisjoner har gjentatte ganger besøkt innsjøen i forsøk på å bevise at Selma eksisterer.
Innsjøen er en del av Skiensvassdraget. Viktigste tilløp er Vallaråi, og utløpet er via Bøelva til Norsjø.
| Seljordsvatn (eller Seljordsvannet) er en innsjø i Seljord kommune i Vestfold og Telemark. Innsjøen er ca. 15 km lang og ca. 1,8 km bred. Seljordsvannet er mest kjent for Seljordsormen, som senere år har fått navnet Selma. Beretninger om denne skapningen finnes i skriftlige kilder fra midt på 1700-tallet, og forskjellige ekspedisjoner har gjentatte ganger besøkt innsjøen i forsøk på å bevise at Selma eksisterer.
Innsjøen er en del av Skiensvassdraget. Viktigste tilløp er Vallaråi, og utløpet er via Bøelva til Norsjø.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Seljordsvatn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Seljordsvatn (eller Seljordsvannet) er en innsjø i Seljord kommune i Vestfold og Telemark. Innsjøen er ca. | 10,068 | 10,068 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Filippinsk | 2023-02-04 | Filippinsk | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Borneofilippinske språk', 'Kategori:Språk på Filippinene'] | Filippinsk (filippinsk filipino, tidligere pilipino) er sammen med engelsk offisielt språk på Filippinene. Det er et austronesisk språk, basert primært på tagalog. Det er de facto en standardisert versjon av tagalog, men de jure et separat språk.
| Filippinsk (filippinsk filipino, tidligere pilipino) er sammen med engelsk offisielt språk på Filippinene. Det er et austronesisk språk, basert primært på tagalog. Det er de facto en standardisert versjon av tagalog, men de jure et separat språk.
== Historie ==
Den første filippinske nasjonalforsamlingen opprettet 13. november 1937 det Nasjonale språkinstitutt, som hadde som oppgave å finne fram til et nasjonalspråk. De valgte å basere dette på det dominerende språket i landet, tagalog. Faktisk var (og er) det flere filippinere som har cebuano som førstespråk, men tagalog har alltid stått sterkere som fellesspråk særlig fordi det tales i hovedstadsområdet. I 1961 fikk språket navnet pilipino, som senere ble endret til filipino. I 1973 ble det formelt introdusert for befolkningen.
I den filippinske grunnloven av 1987 ble språket anerkjent som nasjonalspråk og definert som offentlig språk sammen med engelsk.
== Alfabet ==
Filippinsk bruker et modifisert latinsk alfabet. Da språket ble utviklet, innførte Lope K. Santos abakada, et alfabet bestående av 20 bokstaver hvor ingen lyder blir duplisert og hver bokstav representerer bare én lyd. De 20 bokstavene er a b k d e g h i l m n ng o p r s t u w y. Svakheten med abakada er at det bare dekket lydene i tagalog, og ettersom det nye språket også skulle inneholde elementer fra andre filippinske språk, måtte alfabetet utvides.
Det ble dermed innført et utvidet alfabet i 1976, som består av 31 bokstaver. Dette er de 26 bokstavene i det engelske alfabetet, de 4 spanske bokstavene ñ, ll, rr og ch, og bokstaven ng, som representerer en nasal lyd fra tagalog – denne var dekket av abakada, men man ønsket å regne det som én bokstav. Før filippinsk ble offisielt språk i 1987 fjernet man de spanske bokstavene rr, ll og ch, slik at alfabetet som brukes nå har 28 bokstaver.
== Oppfatninger av språket ==
Språket har vært, og er, kontroversielt på Filippinene. De tre vanligste syn på det er:
Filippinsk er bare et annet navn for tagalog, ikke et eget språk.
Filippinsk er en blanding av alle de filippinske språkene, med innlånsord fra engelsk og spansk.
Filippinsk er tagalog med innlånsord fra andre filippinske språk og engelsk, og representerer ikke annet enn tagalog slik det snakkes i det sentrale Luzon, det vil si områdene rundt Manila.De fleste anser filippinsk for å i bunn og grunn være det samme som tagalog. Fra andre blir det påpekt at det er mange ord som ikke kommer fra tagalog, men man blir ikke enige om hvorvidt disse skal defineres som innlånsord i tagalog, eller om det virkelig er skapt et nytt språk.
Den reelle situasjonen på Filippinene er at mange bruker en kombinasjon av tagalog og engelsk, som på folkemunne kalles taglish, som lingua franca, mens i andre sammenhenger bruker tagalog i en renere form. En høyform av tagalog omtales gjerne som deep tagalog, der innlånsord fra andre språk er forsøkt erstattet med «ekte» ord med malayisk opprinnelse. Til og med for enkelte filippinere med tagalog som morsmål kan denne målformen fortone seg tung.
Blant filippinske innvandrere i Norge utvikler det seg en særlig norsk form for taglish, med utstrakt bruk ord innlånt fra norsk. | |antall=(som tagalog) | 10,069 | 10,069 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn_D%C3%A6hlie | 2023-02-04 | Bjørn Dæhlie | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1989', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1991', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1993', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1995', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1997', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1999', 'Kategori:Fødsler 19. juni', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske forretningsfolk', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Elverum kommune', 'Kategori:Personer fra Nannestad kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen'] | Bjørn Erlend Dæhlie (født 19. juni 1967 i Elverum) er en norsk forretningsmann og tidligere langrennsløper som hadde sin storhetstid på 1990-tallet. Med sine åtte gull er han tidenes tredje mestvinnende vinterolympier. Utover dette har han tatt ni VM-gull og vunnet verdenscupen sammenlagt seks ganger. Han representerte Bjerke Idrettslag og deretter Nannestad Skiklubb fra 1990.
Dæhlie driver forretningsvirksomhet innen hytteutleie og er hovedaksjonær i Bj Sport AS. Firmaet utvikler, produserer og markedsfører sportsklær med det registrerte varemerket Bjørn Dæhlie Technical Wear, merket med logoen Bj. Dæhlie var også en sentral aktør i TV-programmet Gutta på tur.
Han er kåret til århundrets vinteridrettsutøver i nordiske skidisipliner av mellomeuropeiske sportsjournalister. I 1999 ble han nominert til Århundrets vintersportsmann, men ble slått av alpinisten Jean-Claude Killy. Dæhlie og Sonja Henie var de eneste fra Norge som ble nominert. Det var det Internasjonale sportsjournalistforbundet AIPS som stod bak kåringen. Prisen ble utdelt av Juan Antonio Samaranch.
| Bjørn Erlend Dæhlie (født 19. juni 1967 i Elverum) er en norsk forretningsmann og tidligere langrennsløper som hadde sin storhetstid på 1990-tallet. Med sine åtte gull er han tidenes tredje mestvinnende vinterolympier. Utover dette har han tatt ni VM-gull og vunnet verdenscupen sammenlagt seks ganger. Han representerte Bjerke Idrettslag og deretter Nannestad Skiklubb fra 1990.
Dæhlie driver forretningsvirksomhet innen hytteutleie og er hovedaksjonær i Bj Sport AS. Firmaet utvikler, produserer og markedsfører sportsklær med det registrerte varemerket Bjørn Dæhlie Technical Wear, merket med logoen Bj. Dæhlie var også en sentral aktør i TV-programmet Gutta på tur.
Han er kåret til århundrets vinteridrettsutøver i nordiske skidisipliner av mellomeuropeiske sportsjournalister. I 1999 ble han nominert til Århundrets vintersportsmann, men ble slått av alpinisten Jean-Claude Killy. Dæhlie og Sonja Henie var de eneste fra Norge som ble nominert. Det var det Internasjonale sportsjournalistforbundet AIPS som stod bak kåringen. Prisen ble utdelt av Juan Antonio Samaranch.
== Karriere ==
Dæhlie hadde sitt internasjonale gjennombrudd under VM i Val di Fiemme i 1991 hvor han tok gullmedaljen på 15 kilometer og på 4 x 10 km stafett. Året etter fulgte han opp med tre titler under OL i Albertville, på 50 km fristil, 15 km jaktstart og 4 x 10 km stafett. For disse prestasjonene mottok han Fearnleys olympiske ærespris.
Dæhlie var norsk flaggbærer i vinter-OL 1994 i Lillehammer. I 1997 ble han tildelt Aftenpostens gullmedalje og samme året fikk han Holmenkollmedaljen sammen med Stefania Belmondo og Bjarte Engen Vik. Han ble kåret til årets idrettsnavn og mottok Sportsjournalistenes statuett i 1995 og i 1998. På sitt beste hadde Dæhlie et oksygenopptak på 96.Han la opp i mars 2001, etter å ha slitt med en ryggskade han pådro seg etter et fall på rulleski i 1999. Til tross for operasjoner, behandling og opptrening klarte han ikke å komme tilbake. Han hadde opprinnelig planlagt å avslutte karrieren etter Vinter-OL 2002 i Salt Lake City.
== Etter idrettskarrieren ==
I 1995 ble Dæhlie med i TV-serien Gutta på tur på TV 2, sammen med Arne Hjeltnes, Vegard Ulvang og Arne Brimi.
Dæhlie har siden han la opp som skiløper i 2001 utviklet forretningsvirksomhet innen eiendom og klesproduksjon. Han hadde en inntekt på drøyt 3,3 millioner kroner og en formue på ca. 278,8 millioner kroner i 2008. Hans sportsklærsproduksjon, Bjørn Dæhlie Technical Wear, utvikles, produseres og selges av Bj Sport.
Bjørn Dæhlie er gift med Vilde Falck-Ytter. Han bodde tidligere på Eidsvoll, men flyttet til Bø i 2020 for å slippe skatt.I februar 2022 bekreftet Dæhlie til Nettavisen at han flytter fra Norge til Sveits sammen med kona.
== Meritter ==
Åtte OL-gull. Seks av dem individuelle. I tillegg har han fire OL-sølv.
Ni VM-gull, fire av dem på stafett. I tillegg har han flere VM-medaljer av forskjellig valør.
Seks seire sammenlagt i verdenscupen, og topp tre ti år på rad fra 1989/1990 til 1998/1999.
46 enkeltseire i verdenscupen. Den første på 15 kilometer klassisk i Salt Lake City i 1989, den siste på 10 kilometer klassisk i Lahtis i 1999.
16 NM-titler.
== Verdenscupseire ==
== Sammenlagtplasseringer i verdenscupen ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over mestvinnende verdenscupvinnere i skisport
Oversikt over flest vunne gullmedaljer i ett og samme OL
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
(en) Bjørn Dæhlie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Bjørn Dæhlie – Munzinger Sportsarchiv
(en) Bjørn Dæhlie – Olympics.com
(en) Bjørn Dæhlie – Olympic.org
(en) Bjørn Dæhlie – Olympedia
(en) Bjørn Dæhlie – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Bjørn Dæhlie – FIS (langrenn) Wikiquote: Bjørn Dæhlie – sitater | }} | 10,070 | 10,070 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vegard_Ulvang | 2023-02-04 | Vegard Ulvang | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1987', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1989', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1991', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1993', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1995', 'Kategori:Fødsler 10. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske idrettsledere', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Sør-Varanger kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen'] | Vegard Ulvang (født 10. oktober 1963 i Kirkenes i Sør-Varanger) er en norsk tidligere langrennsløper som var aktiv på internasjonalt nivå i perioden 1985–1997. Fra 2006 er han leder for langrennskomiteen i Det internasjonale skiforbundet.
| Vegard Ulvang (født 10. oktober 1963 i Kirkenes i Sør-Varanger) er en norsk tidligere langrennsløper som var aktiv på internasjonalt nivå i perioden 1985–1997. Fra 2006 er han leder for langrennskomiteen i Det internasjonale skiforbundet.
== Karriere ==
Han deltok i OL i Calgary, Albertville og på Lillehammer og fikk tre gull, to sølv og en bronsemedalje. I perioden 1989–1997 vant han 9 renn i verdenscupen og i 1991 ble han tildelt Holmenkollmedaljen og han fikk Finnmark fylkes kulturpris 1992. Etter OL i Albertville fikk Ulvang Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn». Han vant verdenscupen sammenlagt i 1990 og kom på andreplass i 1989 og 1992. Det var Ulvang, som på vegne av deltakerne, avla den olympiske eden foran Vinterlekene på Lillehammer 1994. Ulvang ble kalt «The Terminator» av amerikansk TV under lekene i Albertville i 1992. Ulvangs rykk på 2.etappen i OL-stafetten dette året er en klassiker, der han parkerer Majbäck og Kirvesnemi.
Før OL i Albertville i 1992 hadde Vegard Ulvang fått et stempel som den «evige toer». Grunnen til dette var at han ikke vant et eneste renn i verdenscupen det året han vant den sammenlagt. I tillegg hadde han tatt individuelle medaljer i tre strake mesterskap uten å vinne. Med tre gull i Albertville ble Ulvang OL-konge og toerstempelet forsvant.
Ulvang vakte også stor oppsikt i internasjonal media etter han i forkant av Lillehammer-OL i 1994 gikk til angrep på IOC-president Juan Antonio Samaranch. Ulvang uttalte at Samaranch var en uverdig representant for den olympiske bevegelse på grunn av hans bakgrunn fra det fascistiske Franco-regimet i Spania.
== Etter skikarrieren ==
Etter at Ulvang la opp som skiløper, har han etablert sin egen kleskolleksjon, og var jevnlig på TV2 sammen med Arne Hjeltnes, Arne Brimi og Bjørn Dæhlie i programmet Gutta på tur.
Vegard Ulvang ble i mai 2006 valgt til ny leder av langrennskomiteen i FIS. Sist Norge hadde lederen, var da Odd Martinsen var sjef.
Han var ekspedisjonsdeltaker til Sørpolen fra oktober 2011 sammen med Stein P. Aasheim, Harald Dag Jølle og Jan-Gunnar Winther. Ekspedisjonen fulgte samme rute som Roald Amundsens ekspedisjon fulgte i 1911-12 og hadde som mål å komme fram til polpunktet 100 år etter Amundsen.
Han er gift med tidligere langrennsløper og skiskytter Grete Ingeborg Nykkelmo.
== Medaljer i OL ==
== Verdenscupseire ==
== Sammenlagtplasseringer i verdenscupen ==
== Medaljer i norske mesterskap ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Oversikt over flest vunne gullmedaljer i ett og samme OL
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Vegard Ulvang – Munzinger Sportsarchiv
(en) Vegard Ulvang – Olympics.com
(en) Vegard Ulvang – Olympic.org
(en) Vegard Ulvang – Olympedia
(en) Vegard Ulvang – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Vegard Ulvang – FIS (langrenn)
Vegard Ulvangs treningsdagbok | }} | 10,071 | 10,071 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Krakatau | 2023-02-04 | Krakatau | ['Kategori:105°Ø', 'Kategori:6°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sumatra', 'Kategori:Vulkaner i Indonesia', 'Kategori:Øyer i Indonesia'] | Krakatau (indonesisk: Krakatau; engelsk: Krakatoa eller Krakatau) er en vulkansk øy (13 km²) som ligger i Sundastredet mellom de indonesiske øyene, Java og Sumatra. Krakatau er også navnet på vulkanen som dominerer store deler av øya. Vulkanen er kjent for å ha hatt en mengde større utbrudd gjennom historien, som har ført til noen av de mest katastrofale av sitt slag i moderne tid. Vulkanens mest kjente utbrudd fant sted mellom den 26. og 27. august 1883, et utbrudd som går for å være et av de kraftigste noensinne. Utbruddet nådde kategori 6 på VEI-skalaen, noe som tilsvarer 200 megatonn TNT. For å sammenligne var utbruddet 13 000 ganger kraftigere enn Little Boy-bomben som eksploderte over Hiroshima i 1945.
Utbruddet i 1883 førte til at 21 kubikkilometer med stein og aske ble sendt ut i atmosfæren, noe som genererte den høyeste lyden som noensinne har blitt rapportert. Eksplosjonen skal ha blitt hørt så langt unna som i Perth og på Mauritius, henholdsvis 3100 og 5000 km unna. I områdene i nærheten av vulkanen skal totalt 165 bebyggelser ha blitt totalutryddet, mens ytterligere 132 ble delvis skadet. 36 417 mennesker omkom som et resultat av utbruddet, i tillegg til mange tusen som ble hardt skadet.
I 1927 steg en ny øy, Anak Krakatau («Krakataus barn»), frem fra kalderaen som ble dannet i 1883. Den nåværende eruptive aktiviteten i området foregår på denne øya.
| Krakatau (indonesisk: Krakatau; engelsk: Krakatoa eller Krakatau) er en vulkansk øy (13 km²) som ligger i Sundastredet mellom de indonesiske øyene, Java og Sumatra. Krakatau er også navnet på vulkanen som dominerer store deler av øya. Vulkanen er kjent for å ha hatt en mengde større utbrudd gjennom historien, som har ført til noen av de mest katastrofale av sitt slag i moderne tid. Vulkanens mest kjente utbrudd fant sted mellom den 26. og 27. august 1883, et utbrudd som går for å være et av de kraftigste noensinne. Utbruddet nådde kategori 6 på VEI-skalaen, noe som tilsvarer 200 megatonn TNT. For å sammenligne var utbruddet 13 000 ganger kraftigere enn Little Boy-bomben som eksploderte over Hiroshima i 1945.
Utbruddet i 1883 førte til at 21 kubikkilometer med stein og aske ble sendt ut i atmosfæren, noe som genererte den høyeste lyden som noensinne har blitt rapportert. Eksplosjonen skal ha blitt hørt så langt unna som i Perth og på Mauritius, henholdsvis 3100 og 5000 km unna. I områdene i nærheten av vulkanen skal totalt 165 bebyggelser ha blitt totalutryddet, mens ytterligere 132 ble delvis skadet. 36 417 mennesker omkom som et resultat av utbruddet, i tillegg til mange tusen som ble hardt skadet.
I 1927 steg en ny øy, Anak Krakatau («Krakataus barn»), frem fra kalderaen som ble dannet i 1883. Den nåværende eruptive aktiviteten i området foregår på denne øya.
== Utbruddet i 1883 ==
=== Før 26. august ===
Den 20. mai 1883 var den vulkanske aktiviteten høy på Krakatau. Jordskjelv kunne føles fra tid til annen i områdene rundt vulkanen. Damp, røyk og aske veltet til stadighet ut fra vulkanen, og ofte var øya innhyllet i skyer av vulkansk materiale. Utover sommeren 1883 intensiverte aktiviteten seg, og folk kunne med jevne mellomrom høre høye smell etterfulgt av askesøyler som steg opp fra vulkanen.
=== Hovedutbruddet ===
Omtrent kl. 13:00 om ettermiddagen den 26. august gikk vulkanen over i fullt utbrudd. En mektig eksplosjon ble etterfulgt av en askesøyle som steg 27 kilometer opp i atmosfæren. I området rundt vulkanen lynte og tordnet det på grunn av friksjonen mellom askepartiklene i askeskyen. Aske begynte å regne ned fra skyen, og truet med å senke skip som befant seg i faresonen. Rett etter eksplosjonen kollapset en del av øyas nordside og utløste en tsunami. Kl. 14.30 nådde tsunamien Sumatra hvor den ødela flere kystlandsbyer og drepte flere tusen mennesker. Gjennom hele dagen fortsatte vulkanen å spy ut store mengder aske og pimpstein, og askeskyen dekket i løpet av neste dag hele Sundastredet. Stadig vekk kunne folk høre eksplosjoner fra vulkanen.
Om morgenen den 27. august, gikk vulkanen over i en ny fase i utbruddet. Magmakammeret var på dette tidspunktet tomt, og det medførte at fjellet ble ustabilt. Rundt kl. 10:00 om morgenen kollapset magmakammeret fullstendig, og det resulterte i en kjempemessig eksplosjon som kunne høres helt til Australia, og sjokkbølgen var så kraftig at den gikk rundt Jorden syv ganger. Eksplosjonen kastet aske 80 kilometer opp i atmosfæren. Mange mennesker ble midlertidig døve som en følge av den høye lyden. Da fjellet raste sammen utløste det enda en tsunami som forplantet seg gjennom Sundastredet. Da tsunamien nådde land på Java og Sumatra, var den mange steder 30 til 40 meter høy. Etter tsunamien kom en gigantisk pyroklastisk strøm med kurs for Sumatra. Den krysset hele Sundastredet på en pute av damp, og da den nådde fram til Sumatra gikk den langt opp i fjellene. I Trondheimsfjorden ble det observert seicher som et fjernt resultat av rystelsene.
Etter denne siste kraftanstrengelsen fra Krakatau, roet fjellet seg fort ned. Da røyken og asken hadde klarnet, så var det nesten ingenting igjen av øya. Bare noen klipper markerte kanten på kalderaen. Den 28. august var vulkanen helt rolig igjen.
=== Verdensomfattende optiske effekter ===
Vulkanutbruddet medførte verdensomfattende iøynefallende solnedganger i flere måneder etter utbruddet. Den britiske kunstneren William Ashcroft lagde tusener av farveskisser av den røde solnedgangen på halvveien omkring jordkloden fra Krakatau i årene etter utbruddet.
I 2004 la forskere frem antagelsen at den blodrøde himmelen som er fremstilt i Edvard Munchs berømte maleri Skrik fra 1893 også er en nøyaktig fremstilling av himmelen over Norge etter utbruddet. Munch sa: :«Jeg gik bortover veien med to venner – solen gik ned – Jeg følte som et pust av vemod – Himmelen ble plutselig blodig rød – Jeg stanset, lænede meg til gjerdet mat til døden – så ut over de flammende skyerne som blod og sværd over den blåsvarte fjord og by – Mine venner gik videre – jeg sto der skjælvende av angst – og følte et stort uendelig skrik gjennom naturen».
=== Utbruddet i populærkulturen ===
Utrbuddet fra 1883 har blitt bearbeidet i litteratur, film og fjernsyn gjentatte ganger.
==== Film og fjernsyn ====
Den amerikanske eventyrfilmen Fair Wind to Java (1953) regissert av Joseph Kane omhandler en jakt på verdifulle diamanter før og under utbruddet.
Ifølge fanwikien tardis.fandom.com har hovedpersonen i den britiske fjernsynsserien Doctor Who ved flere anledninger vært til stede under utbruddet: Den tredje doktoren i episoden Inferno (1970), den niende doktoren i hørespillet Her Own Bootstraps(2020) og den tiende doktoren i tegneserien Under the Volcano (2006).
==== Litteratur og tegneserier ====
Barneboka The Twenty-One Balloons (1947) av forfatteren William Pene du Bois forteller historien om en fremgangsrik koloni på Krakatao som blir ødelagt under erupsjonen.
Don Rosas fortelling Kaptein på Cutty Sark fra 1998 utspiller seg før, under og etter utbruddet i 1883. Her vises blant annet en ung Skrue McDuck som manøvrerer den historiske skuta Cutty Sark gjennom både tsunamibølger og en pyroklastisk strøm på jakt etter et par amerikanske langhornokser han hadde investert i.
== Krakataus barn ==
I 1927 kom det et undersjøisk utbrudd som kastet materie 1200 meter opp. Etter noen dager kom den nye øya Anak Krakatau («Krakataus barn») til overflaten og endte på 9 meter høyde. Utbruddet besto av pimpstein og aske, så øya ble raskt brutt ned igjen av havet. Siden har det vært mer enn førti utbrudd, og øya har vokst med gjennomsnittlig 50 cm i måneden. Det høyeste punktet nådde 67 meter i 1933 og 138 meter i 1950. Fra da av begynte en ny topp å vokse ut av øyas kratersjø. Den nye toppen nådde 30 meters høyde i 1960, 160 meter i 1968 og 181 meter i 1977.. I begynnelsen av 2018 var øya blitt 300 meter høy og hadde 3 - 4 km diameter. Anak Krakatau var blitt et attraktivt studieobjekt for volkanologer og botanikere.
3. oktober 2011 hadde Anak Krakatoa et utbrudd med en askesky som rakk over 2 km i høyden22. desember 2018 hadde det vært aktivitet på Anak Karaktau siden foregående sommer. Det gikk da et undersjøisk skred som igjen utløste en tsunami i Sundastredet. 25. desember oppsummerte myndighetene at 429 var døde og flere enn 100 savnet etter tsunamien..
Vulkanens høyde ble redusert fra 338 meter til 110 meter, og to km² av vulkanøya Anak Krakatoa forsvant i havet. Indonesias byrå for vulkanovervåking anslo at 150 - 180 millions m³ stein og aske avr falt i havet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Krakatoa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Krakatau – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Bilder fra Krakatau 2011-2012 | Krakatoa | 10,072 | 10,072 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Russisk | 2023-02-04 | Russisk | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Russisk', 'Kategori:Slaviske språk', 'Kategori:Språk i Belarus', 'Kategori:Språk i Israel', 'Kategori:Språk i Kina', 'Kategori:Språk i Kirgisistan', 'Kategori:Språk i Mongolia', 'Kategori:Språk i Russland', 'Kategori:Språk i USA'] | Russisk kan også referere til landet Russland, folkeslaget russere eller en sjakkåpningRussisk (русский язык ; IPA: [ˈruskʲɪj jɪˈzɨk]) er det mest brukte og utbredte av de slaviske språkene. Som slavisk språk tilhører russisk den indoeuropeiske språkfamilien, og er derfor beslektet med språk som norsk, engelsk, fransk, gresk, persisk og hindi.
Mens det har bevart mye av sin gamle syntetisk-infleksjonelle struktur og et slavisk ordforråd, bruker moderne russisk mange internasjonale lånord innen politikk, vitenskap og teknologi. Siden det var et viktig språk i andre halvdel av 1900-tallet som følge av Stalins okkupasjon av mange europeiske land, ble russisk et av de offisielle språkene i FN. Etter 1990 og frigjøringen av landene som tidligere var okkupert av Sovjetunionen, har russisk mistet det meste av sin betydning utenfor Russland.
| Russisk kan også referere til landet Russland, folkeslaget russere eller en sjakkåpningRussisk (русский язык ; IPA: [ˈruskʲɪj jɪˈzɨk]) er det mest brukte og utbredte av de slaviske språkene. Som slavisk språk tilhører russisk den indoeuropeiske språkfamilien, og er derfor beslektet med språk som norsk, engelsk, fransk, gresk, persisk og hindi.
Mens det har bevart mye av sin gamle syntetisk-infleksjonelle struktur og et slavisk ordforråd, bruker moderne russisk mange internasjonale lånord innen politikk, vitenskap og teknologi. Siden det var et viktig språk i andre halvdel av 1900-tallet som følge av Stalins okkupasjon av mange europeiske land, ble russisk et av de offisielle språkene i FN. Etter 1990 og frigjøringen av landene som tidligere var okkupert av Sovjetunionen, har russisk mistet det meste av sin betydning utenfor Russland.
== Klassifikasjon ==
Russisk er et slavisk språk i den indoeuropeiske familien.
Talespråklig er det nærmest beslektet med hviterussisk og ukrainsk, som er de to andre nasjonalspråkene i den østslaviske språkgruppen.
Grunnvokabularet, prinsippene for orddannelse, og i noen grad bøyninger og litterær stil i russisk er blitt påvirket av kirkeslavisk, som er en tilpasset variant av det sørslaviske, og gammelkirkeslavisk som ble brukt av den russisk-ortodokse kirke. Mange ord i moderne russisk litteratur er nærmere i formen til bulgarsk enn til ukrainsk eller hviterussisk. De østslaviske formene er stort sett blitt bevart i de ulike dialektene. I noen tilfeller brukes både østslaviske og kirkeslaviske former, bare med litt ulik betydning.Det er blitt argumentert for at hele det litterære språket grunnleggende bygger på kirkeslavisk. Andre har tatt dette argumentet et skritt videre og gjort gjeldende et omstridt forslag om at bulgarsk bør anses som det språk som ligger nærmest russisk. Forholdet mellom russisk og kirkeslavisk er blitt hovedpunktet i den vitenskapelige debatten innen russisk filologi, som gjennom det 20. århundre (helt siden før sovjetperioden) har hatt tendenser til å dra et skarpt skille mellom de to.
Uten tvil har alle de tre språkene i den østslaviske gruppen påvirket hverandre. Synet på denne påvirkningen har forandret seg i tråd med den politiske utviklingen, og russiske, ukrainske og hviterussiske kommentatorer tenderer til å fremheve sine synspunkter.
Selv om russisk er det overlegent største slaviske språket, skiller det seg fra de øvrige ved sentrale historiske påvirkninger fra uralske og altaiske språk. Dette gir seg for eksempel uttrykk i hvordan man sier «å ha» på russisk. En setning som «jeg har en bok» uttrykkes som «у меня есть книга» u menja jest kniga (på direkte oversatt til norsk: hos meg er bok). Denne uttrykksformen svarer helt til den som brukes på tyrkisk, benim kitabim var «min bok er». En tilsvarende uttrykksmåte brukes i finsk. Det finnes ingen tilsvarende i andre slaviske språk. Det slaviske verbet иметь imet, «å ha», er i russisk relativt lite utbredt og benyttes overveiende i stilistisk mer formelt språk. Et annet eksempel på uttrykksmåter der russisk ligner tyrkisk, men adskiller seg fra andre slaviske språk, er den såkalte nullkopula – at man normalt dropper verbformen «er». På russisk vil man for eksempel si «Он маленький» on malenkij (direkte oversatt til norsk: han liten) tilsvarende tyrkisk «o küçük», han liten – uten verbet «er», mens en på polsk vil si «on jest mały», han er liten.
Utenom slavisk er vokabularet og russisk litteratur blitt sterkt påvirket av gresk, latin, fransk, tysk og engelsk.
== Geografisk forflytning ==
Russisk tales i hovedsak i Russland, og i varierende omfang i de tidligere sovjetstatene. På den ene siden har russisk status som offisielt språk ved siden av det lokale språket i Hviterussland, Kirgisistan, Kasakhstan, Tadsjikistan og Usbekistan. I landene Ukraina, Estland og Latvia finnes det betydelige russiske minoriteter som bevarer russisk som et betydelig minoritetsspråk. I alle de tre landene er den russiske befolkningen ujevnt regionalt fordelt, slik at de i noen byer og regioner er i flertall. I Turkmenistan søker det sittende regimet aktivt å redusere utbredelsen av russisk, og i Georgia har engelsk erstattet russisk som fremmedspråket for den oppvoksende generasjon. Ikke desto mindre er russisk det klart mest utbredte fremmedspråket i de tidligere sovjetrepublikkene, og en vil sjelden eller aldri oppleve noen negative holdninger om man bruker russisk som en praktisk måte å kommunisere på.
Frem til 1917 var russisk det eneste offisielle språket i det russiske riket. Gjennom sovjettiden varierte holdningene mot de forskjellige etniske gruppenes språk mye. Selv om hver av republikkene hadde sine egne offisielle språk, var enhetsrollen og den overlegne status forbeholdt russisk, noe som har en sammensatt bakgrunn. På den ene siden undertrykket Sovjetregimet blant annet i Stalin-perioden minoritetsspråkene i Sovjetunionen. På den annen side var de språklige minoritetsgruppene i varierende grad i stand til å snakke og skrive sitt eget språk. Dette er for eksempel erfaringen fra sovjetregimet i Lenin-tiden, da offisiell politikk gikk inn for å oppmuntre ukrainere og hviterussere til å snakke sitt eget språk. For det tredje besto det en stor geografisk mobilitet på tvers av språkregionene i Sovjetunionens befolkning, som et resultat av dels frivillig og dels pålagt flytting i forbindelse med arbeid, utdanning og militærtjeneste.
Etter oppløsningen i 1991 har flere av de nylig uavhengige statene oppfordret til å bruke sine egne språk, noe som i sterk grad har reversert den privilegerte statusen russisk hadde. Selv om russisk stadig har beholdt mye av den samme rollen, vil nok dette avta etterhvert.
I Latvia har bruk av russisk i undervisningen vært temaet i en stor debatt, i et land med en 40 % stor russisktalende minoritet. Mange av disse bor i Riga.
Gjennom hele det 20. århundre ble russisk i stor utstrekning brukt på skoler i hele Sovjetunionen og andre kommunistland under påvirkning av Sovjetunionen.
Russisk tales også i Israel av 750 000 etnisk jødiske immigranter fra den tidligere Sovjetunionen (folketelling i 1999). Israelsk presse publiserer jevnlig russisk materiale i aviser og på internett.
Store russisktalende grupper (totalt over hundre tusen) finnes også i Nord-Amerika, og i mindre grad i Vest-Europa. Det har kommet flere bølger med russiske utvandrere til Nord-Amerika siden begynnelsen av det 20. århundre, hver med sin variant av språket. Etterkommere av russiske emigranter har ofte hatt en tendens til å miste sitt russiske morsmål i tredje generasjon.
Nyere beregninger av det totale antallet russisktalende:
=== Offisiell status ===
Russisk er det eneste offisielle språket på føderalt nivå i Russland, og er offisielt i Hviterussland (med hviterussisk), Kasakhstan (med kasakhisk) og Kirgisistan (med kirgisisk). Det er ett av seks offisielle språk i FN og en rekke andre internasjonale organisasjoner.
=== Dialekter ===
Til tross for en standardisering etter 1900 finnes det i dag mange dialekter i Russland. Noen språkforskere deler dialektene i to hovedregioner, nordlig og sørlig, med Moskva liggende i overgangen mellom disse to. Andre deler inn i tre grupper, nordlig, sentral og sørlig, med Moskva i sentralregionen. Dialektforskere i Russland deler imidlertid dialektene i mange flere varianter.
Dialektene viser ofte klare ikke-standardiserte egenskaper i uttale og intonasjon, vokabular og grammatikk. Mange av dem bygger på gamle ord og uttrykk som ikke lenger er tilstede i standard russisk.
De nordlige dialektene beholder den trykksvake /o/, altså at alle o-er uttales helt klart, i motsetting til i de fleste dialekter hvor /o/ pleier å bli til /ɐ/ eller /ə/ (fenomenet kalles оканье okanje, det motsatte er аканье akanje); i sør palataliseres /t/ på slutten av mange ord og /g/ går mot /h/.
Dialektforskjellene i russisk er meget små sammenlignet med norsk. En utlending som forstår standard-russisk (såkalt ikone) vil uten videre forstå en hvilken som helst russisk dialekt. En skal videre være godt skolert med hensyn til hva en skal lytte etter, dersom man skal kunne gjenkjenne en russisk dialekt og plassere den geografisk.
Blant de første som studerte russiske dialekter, var Mikhail Lomonosov (1800-tallet). Vladimir Dahl ferdigstilte den første ordboken som også inneholdt en dialektdel. Detaljert kartlegging av russiske dialekter begynte tidlig på 1900-tallet. Dialektatlas for russisk (Диалектологический атлас русского языка Dialektologitsjeskij atlas rosskogo jazyka), ble publisert tre ganger fra 1986–89, etter fire tiår med forberedelser.
Standard russisk er basert på Moskva-dialekten.
=== Avledede språk ===
Russenorsk er et handelsspråk som kombinerer russisk og norsk.
Fenya eller fenka er et forbryterspråk av gammel opprinnelse, med russisk grammatikk, men med et særegent vokabular.
Transjanka kombinerer hviterussisk og russisk, brukt av store deler av landsbybefolkningen i Hviterussland.
== Skriftspråk ==
=== Alfabet ===
Det russiske alfabetet er den mest utbredte versjonen av det kyrilliske alfabetet, og består av 33 bokstaver.
Følgende tabell (gjengitt med store bokstaver) viser IPA-transkripsjonen for uttale.
Gamle bokstaver er blitt opphevet en eller annen gang, slik som <ѣ> /ěː/ eller /e/; <і> og <ѵ> som begge gikk over til <и> /i/; <ѳ> som ble slått sammen med <ф> /f/; <ѫ> som ble slått sammen med <у> /u/; <ѭ> som ble slått sammen med <ю> /ju/ og <ѧ>/<ѩ> som endra form til <я> /ja/. Tegnene <ъ> og <ь> ble opprinnelig uttalt som veldig korte /ŭ/, /ĭ/.
=== Ortografi ===
Russisk rettskrivning er relativt morfologisk oppbygget (det vil si at hovedprinsippet er at hvert enkelt morfem skal skrives på samme sett uansett posisjonen i ordet). Som i de fleste levende språk har russisk også en del inkonsekvente og kontroversielle punkter.
Dagens stavemåte følger stort sett den store reformen i 1918, med den endelige fastsettelsen i 1956. En oppdatering gjort i 1990-årene er blitt negativt mottatt, og er ikke formelt blitt godkjent.
Tegnsettingen, opprinnelig basert på bysantinsk, ble gjennom 1600- og 1700-tallet omformulert og basert på modeller for fransk og tysk.
== Fonetikk ==
Det russiske fonetiske systemet stammer fra samslavisk, men har gjennomgått en omfattende modernisering fram mot 1400-tallet da det fikk sin nåværende form.
Språket har fem vokaler som blir skrevet med forskjellige bokstaver avhengig av om den forutgående konsonanten er palatalisert eller ikke. Konsonantene kommer i hard og myk variant også avhengig av palataliseringen.
Standard russisk, basert på Moskva-dialekten, har en trykksterk aksent og en moderat variasjon i tonehøyde.
=== Konsonanter ===
Russisk utmerker seg gjennom sin distinksjon etter palatalisering for de fleste konsonantene. Mens /k/, /g/, /x/ har palataliserte allofoner [kʲ, gʲ, xʲ] kan bare /kʲ/ ses som et mulig fonem, men dette er marginalt og det anses vanligvis ikke som distinktivt. Palatalisering betyr at midten av tungen heves under og etter konsonantens artikulering. I tilfellet /tʲ/ og /dʲ/ heves tungen tilstrekkelig til å forårsake en svak frikasjon (affrikater). /t, d, ʦ, s, z, n og r/) er dentale.
Det bør bemerkes at de palataliserte postalveolare frikativene ɕ og ʑ alltid uttales som lange konsonantlyder. Mange har derfor villet betrakte hver og en av dem som en fonetisk realisasjon av to andra, «sammensmeltede» fonemer, dette til tross for at lyden ɕ ofte representeres av en bokstav – щ. Med en slik analyse blir antallet konsonantfonemer i russisk 32.
== Grammatikk ==
Russisk har opprettholdt en indoeuropeisk syntetisk bøyningsstruktur, selv om det har foregått en betydelig tilpasning.
Russisk grammatikk omfatter
En svært syntetisk morfologi
En syntaks i det litterære språket, bestående av en bevisst sammensmeltning av tre elementer:
Et polert folkespråk/dagligtale
En kirkeslavisk arv
En vesteuropeisk skrivemåteTalespråket er sterkt påvirket av det litterære, men visse karakteristiske muntlige former har overlevd.
Russiske substantiv, adjektiv og pronomen bøyes i 6 kasus: nominativ, akkusativ, genitiv, dativ, instrumentalis og lokativ (også omtalt som preposisjonalis).
Det russiske verbsystemet inkluderer valg av aspekt: perfektiv og imperfektiv.
Tabell for de fleste standardendinger på russiske substantiv
== Vokabular ==
Den totale mengden ord i russisk er vanskelig å beregne pga. muligheten for og tendensen til å avlede og skape et mangfold av sammensetningsord, forminskelsesord osv.
Her følger en oversikt over mengden oppslagsord i noen av de viktigste offisielle ordbøkene de siste århundrene, samt Pusjkins totale ordforråd.
Filologer har beregnet at dagens språk kan bestå av så mange som 350 000 til 500 000 ord.
=== Banning og fornærmelser ===
Tydeligvis har det å banne effektivt alltid vært godtatt som en kunstform, i hvert fall enkelte steder, og enda mer av de liberal-tenkende litterære.
For eksempel, så langt tilbake som på 1800-tallets sjøfarne år av Stanjukovitsjs, «artistisk fornærmelse»
(артистическая ругань artistitsjeskaja rugan) kommer stadig ut av seilernes munner, selv om det aldri er skrevet.
Ferdigheten å sette sammen ord på denne måten har blitt kalt «trippel-dekkers banning» (трёхэтажный мат trokhetazjnyj mat).
Det er interessant at de moderne obskøniteter ser ut til å ha fått mening på 1700-tallet, som erstatning for glemte ord.
For eksempel, ordet блядь bljad («hore»), er nå sett på som veldig støtende. Ordet betydde tidligere «feil, synd», som et konsept på et høyere plan, forekommer i litterære verk, og kan muligens høres i liturgi.
=== Ordtak og andre uttrykk ===
Russisk har mange hundre ordtak
(пословица poslovitsa) og ordspråk (поговорка pogovorka). Disse var allerede systematisert på 1600-tallet, samlet og studert på 1800 og 1900-tallet, spesielt med folke-historier som en fruktbar kilde.
Her er noen av dem:
в тридевятом царстве v tridevjatom tsarstve «i det tjue-syvende riket», en typisk begynnelse på et eventyr, ofte brukt ironisk som en referanse til et sted langt borte. (три tri «tre», девять devjat «ni», 3x9=27)
со времён царя Гороха so vremjon tsarja gorokha «siden Tsar Grønn-erts tid» = «fra tidenes morgen»
ни к селу, ни к городу ni k selu, ni k gorodu «hverken for by eller land» = «unyttig eller uvesentlig»
до Бога высоко, до Царя далеко do Boga vysoko, do Tsarja daleko «Gud er høyt opp og Tsaren lang borte»
голь на выдумку хитра gol na vydumku khitra «gode ideer kommer til fattige» = «nød er oppfinnsomhetens mor»
хоть кол на голове теши khot kol na colove tesji «selv om man skar en bit av hodet…» (sagt om noen som er svært sta).
сделал дело, гуляй смело sdelal delo, guljaj smelo «oppgave utført, gå av sted modig»
== Historie og eksempler ==
Etter historiske opptegnelser å dømme, var den østlige grenen av slaverne den fremherskende etniske gruppen over store deler av det nåværende europeiske Russland, Ukraina og Hviterussland rundt 1000 e.Kr., og de snakket en nært beslektet dialektgruppe. Den politiske samlingen av denne regionen resulterte i Kievriket, som dagens Russland og Ukrainas opphav kan spores tilbake til, ble raskt fulgt av innføring av kristendom i 988–989, og etableringen av gammelkirkeslavisk som det liturgiske og litterære språket. Lånord fra bysantinsk gresk trådte inn i talemålet på denne tiden, og samtidig beveget skriftspråket seg mot østslavisk.
== Litteratur ==
Følgende opplistinger tjener som referanser for både denne artikkelen og de relaterte artikler vedrørende det russiske språk:
På norsk:
Mathiassen, Terje, Russisk grammatikk, Oslo, Universitetsforlaget, 1996.På engelsk:
B. Comrie, G. Stone, M. Polinsky, The Russian Language in the Twentieth Century, 2nd. ed. Oxford, Clarendon Press, 1996
W.K. Matthews, Russian Historical Grammar, London, University of London, Athlone Press, 1960
T.R. Carleton, Introduction to the Phonological History of the Slavic Languages, Columbus, Ohio : Slavica Publishers, 1991
A. Stender-Petersen, Anthology of old Russian literature, New York, Columbia University Press, 1954På russisk:
Иванов В.В. Историческая грамматика русского языка. "Просвещение", М., 1990.
Цыганенко Г. П. Этимологический словарь русского языка. Киев, 1970.
Т. Н. Михельсон, Рассказы русских летописей XV–XVII веков. М., 1978
Н.М. Шанский, В.В. Иванов, Т.В. Шанская. Краткий этимологический словарь русского языка. М. 1961.
А. Шицгал, Русский гражданский шрифт, "Исскуство", Москва, 1958, 2-e изд. 1983.
Л. П. Жуковская, отв. ред. Древнерусский литературный язык и его отношение к старославянскому. М., «Наука», 1987.Mange flere referanser er henvist til i bøkene ovenfor.
== Relaterte artikler ==
=== Språkbeskrivelse ===
Det kyrilliske alfabetet
Russisk grammatikk
Russisk rettskrivning
Russisk fonetikk
Russisk språkhistorie
=== Relaterte språk ===
Østslaviske språk
Kirkeslavisk språk
Storrussisk språk
Oldkirkeslavisk språk
Oldrussisk språk
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Russisk hos Det flerspråklige bibliotek
(ru) Gramota, referansegrammatikk støttet av russiske myndigheter
(en) Lærebok i russisk fra Wikibøker | |kart=Russian_language_status_and_proficiency_in_the_World.svg | 10,073 | 10,073 |
https://no.wikipedia.org/wiki/PaxLeksikon | 2023-02-04 | PaxLeksikon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bøker fra 1976', 'Kategori:Norske oppslagsverk'] | Pax har flere betydningerPaxLeksikon eller Pax Leksikon er et norsk oppslagsverk i seks bind, utgitt av Pax forlag i perioden fra 1978 til 1981. I norsk sammenheng er oppslagsverket unikt, selv om det har likhetstrekk med Arbeidernes Leksikon fra 1932. PaxLeksikon definerete seg ikke som et nøytralt leksikon, men som et politisk leksikon. Leksikonet har grundigere artikler om utvalgte emner sett fra et politisk ståsted. Leksikonet har mye historisk interessant dokumentasjon av grunnlaget for og deler av den politiske debatten på 1970-tallet.
NorgesLexi gjorde etter samtykke fra Pax forlag og redaksjonen PaxLeksikon tilgjengelig på internett. NorgesLexi sa om utgivelsen av PaxLeksikon:
Årsaken til at vi ønsker å gjøre dette er at dette leksikonet var unikt i norsk sammenheng da det kom ut i 1976, selv om det har slektskap med Arbeidernes Leksikon fra 1932, og fremdeles står det som et av de mest interessante leksika i den norske floraen av oppslagsverk. Ikke minst skyldes dette tanken som lå bak utgivelsen - at det skulle være et leksikon som skulle bryte det borgerlige herredømmet over kunnskapsfomidlingen. Dette gir leksikonet en helt bevisst politisk vinkling, noe den våkne leser raskt vil legge merke til, og springer ut fra det politisk spennende 1970-tallet, da den radikale venstresiden fremdeles sto sterkt, kvinnebevegelsen var for alvor i ferd med å gjøre seg gjeldende og miljøbevisstheten hos folk var i ferd med å våkne. Som redaksjonen selv sier: "Det er et politisk leksikon, ikke et leksikon for konversasjon
Verket ble redigert av Hans Fredrik Dahl, Jon Elster, Irene Iversen, Siri Nørve, Tor Inge Romøren, Rune Slagstad og Mariken Vaa.
Oppslagsverket ble redigert med et uttalt venstreorientert ståsted, og det ble lagt særlig stor vekt på kvinnesak, miljøvern, arbeiderbevegelsen slik radikale venstreside definerte begrepene. For eksempel står det i artikkelen om Busserull:
Tving en miljøvernforkjemper til å bruke stresskoffert og ha blazer, og han vil over tid bli drevet ut i en identitetskrise. … Og det er ikke lett, lenge svirret mellomlagsmennesket rundt i cordfløyelsdresser og strikka slips (arkitektvarianten). Dongerien var ofte for motepreget for mellomlagsmennesket, den kunne antyde at man var påvirket av stupid kjøpepress.
I artikkelen om Plassen, Anne står: «Husmannskona Anne Nilsdotter Plassen kunne vore fødd på plassen Sveltihel i Gudbrandsdalen kring 1815. ...». Artikkelen er et velskrevet uttrykk for verkets vilje til å skildre underklassens kår og historie, og til å utfordre den gjengse oppfatning av hvem som var verdig omtale i leksika. For å oppfylle formålet konstruerer leksikonet en person de kaller Anne Plassen og skildrer hennes liv slik de antar at det måtte ha vært.
Et frittstående bind 7 Fakta om krig og fred utkom i 1983. Verket fikk et frittstående supplementsbind i Norsk samfunnsleksikon, utgitt i 1987, og i ny utgave i 1993.
Gjennom prosjektet Norgeslexi er PaxLeksikon nå gratis tilgjengelig på Internett. Danske Leksikon for det 21. århundrede er også laget med utgangspunkt i PaxLeksikon.
| Pax har flere betydningerPaxLeksikon eller Pax Leksikon er et norsk oppslagsverk i seks bind, utgitt av Pax forlag i perioden fra 1978 til 1981. I norsk sammenheng er oppslagsverket unikt, selv om det har likhetstrekk med Arbeidernes Leksikon fra 1932. PaxLeksikon definerete seg ikke som et nøytralt leksikon, men som et politisk leksikon. Leksikonet har grundigere artikler om utvalgte emner sett fra et politisk ståsted. Leksikonet har mye historisk interessant dokumentasjon av grunnlaget for og deler av den politiske debatten på 1970-tallet.
NorgesLexi gjorde etter samtykke fra Pax forlag og redaksjonen PaxLeksikon tilgjengelig på internett. NorgesLexi sa om utgivelsen av PaxLeksikon:
Årsaken til at vi ønsker å gjøre dette er at dette leksikonet var unikt i norsk sammenheng da det kom ut i 1976, selv om det har slektskap med Arbeidernes Leksikon fra 1932, og fremdeles står det som et av de mest interessante leksika i den norske floraen av oppslagsverk. Ikke minst skyldes dette tanken som lå bak utgivelsen - at det skulle være et leksikon som skulle bryte det borgerlige herredømmet over kunnskapsfomidlingen. Dette gir leksikonet en helt bevisst politisk vinkling, noe den våkne leser raskt vil legge merke til, og springer ut fra det politisk spennende 1970-tallet, da den radikale venstresiden fremdeles sto sterkt, kvinnebevegelsen var for alvor i ferd med å gjøre seg gjeldende og miljøbevisstheten hos folk var i ferd med å våkne. Som redaksjonen selv sier: "Det er et politisk leksikon, ikke et leksikon for konversasjon
Verket ble redigert av Hans Fredrik Dahl, Jon Elster, Irene Iversen, Siri Nørve, Tor Inge Romøren, Rune Slagstad og Mariken Vaa.
Oppslagsverket ble redigert med et uttalt venstreorientert ståsted, og det ble lagt særlig stor vekt på kvinnesak, miljøvern, arbeiderbevegelsen slik radikale venstreside definerte begrepene. For eksempel står det i artikkelen om Busserull:
Tving en miljøvernforkjemper til å bruke stresskoffert og ha blazer, og han vil over tid bli drevet ut i en identitetskrise. … Og det er ikke lett, lenge svirret mellomlagsmennesket rundt i cordfløyelsdresser og strikka slips (arkitektvarianten). Dongerien var ofte for motepreget for mellomlagsmennesket, den kunne antyde at man var påvirket av stupid kjøpepress.
I artikkelen om Plassen, Anne står: «Husmannskona Anne Nilsdotter Plassen kunne vore fødd på plassen Sveltihel i Gudbrandsdalen kring 1815. ...». Artikkelen er et velskrevet uttrykk for verkets vilje til å skildre underklassens kår og historie, og til å utfordre den gjengse oppfatning av hvem som var verdig omtale i leksika. For å oppfylle formålet konstruerer leksikonet en person de kaller Anne Plassen og skildrer hennes liv slik de antar at det måtte ha vært.
Et frittstående bind 7 Fakta om krig og fred utkom i 1983. Verket fikk et frittstående supplementsbind i Norsk samfunnsleksikon, utgitt i 1987, og i ny utgave i 1993.
Gjennom prosjektet Norgeslexi er PaxLeksikon nå gratis tilgjengelig på Internett. Danske Leksikon for det 21. århundrede er også laget med utgangspunkt i PaxLeksikon.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Digitalisert utgave i bokhylla.no, tilgjengelig for norske IP-adresserBind 1. A-B
Bind 2. C-G
Bind 3. H-Ks
Bind 4. Ku-N
Bind 5. O-SN
Bind 6. SO-Å, Register
Bind 7. Fakta om krig og fred | PaxLeksikon eller Pax Leksikon er et norsk oppslagsverk i seks bind, utgitt av Pax forlag i perioden fra 1978 til 1981. I norsk sammenheng er oppslagsverket unikt, selv om det har likhetstrekk med Arbeidernes Leksikon fra 1932. | 10,074 | 10,074 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simple_Mail_Transfer_Protocol | 2023-02-04 | Simple Mail Transfer Protocol | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internett-protokoller', 'Kategori:Sider som bruker magiske RFC-lenker'] | Simple Mail Transfer Protocol (SMTP) er en standardisert protokoll som beskriver hvordan e-post skal sendes fra en datamaskin til en annen, som regel over et nettverk.
SMTP er en relativt enkel tekstbasert protokoll hvor først en eller flere mottakere (recipients) er tekstlig spesifisert (det vil si i ASCII-format) og overført til SMTP-serveren. Deretter overføres avsenderens adresse og selve meldingen. SMTP benytter normalt TCP port 25.
Den første versjonen av «Arpanet Mail» er beskrevet i RFC 196 fra juli 1971; den første versjonen av den kanoniske SMTP kom med RFC 733 i november 1977.
SMTP har vært i utstrakt brukt siden tidlig i 1980-årene, og ettersom den opprinnelig kun var ASCII-basert, håndterte den ikke binære vedlegg. Det var heller ingen sikkerhetsfunksjoner implementert i protokollen, som kryptering og verifisering av avsender (for å unngå spammere). Protokollen ble derfor videreutviklet slik at binære filer kunne overføres, ved å tillate MIME-standarden som definerte en metode man kunne kode binære filer på.
Det finnes også sikkerhetsfunksjoner for SMTP, f.eks. sikring med TLS, spesifisert i RFC 3207, men disse er ikke i utstrakt bruk da det er vanskelig å bruke dem til å sikre seg mot meldinger en ikke ønsker samtidig som man skal kunne motta post uten å ha gjort noen avtaler på forhånd med avsender.
SMTP er en såkalt push-protokoll, dvs. at den har kun overføring én vei og kan ikke ta imot data fra server. For at et e-postprogram skal kunne hente inn de meldingene som venter på en e-post-tjener må man bruke andre protokoller som POP3 eller IMAP.
Ved å benytte telnet kan man enkelt følge med på en tenkt transaksjon med SMTP. Her er et eksempel på en slik oppkobling som oppfyller protokollkravene. S er respons fra serveren, altså maskinen som ditt e-post-program f.eks. kobler seg opp til. C er klienten, dvs. data sent fra «din» PC.
Oppkobling via telnet:
telnet www.example.com 25Transaksjon
S: 220 www.example.com ESMTP Postfix
C: HELO mydomain.com
S: 250 Hello mydomain.com
C: MAIL FROM: <[email protected]>
S: 250 Ok
C: RCPT TO: <[email protected]>
S: 250 Ok
C: DATA
S: 354 End data with <CR><LF>.<CR><LF>
C: Subject: test message
C: From: [email protected]
C: To: [email protected]
C:
C: Hello,
C: This is a test.
C: Goodbye.
C: .
S: 250 Ok: queued as 12345
C: QUIT
S: 221 Bye
| Simple Mail Transfer Protocol (SMTP) er en standardisert protokoll som beskriver hvordan e-post skal sendes fra en datamaskin til en annen, som regel over et nettverk.
SMTP er en relativt enkel tekstbasert protokoll hvor først en eller flere mottakere (recipients) er tekstlig spesifisert (det vil si i ASCII-format) og overført til SMTP-serveren. Deretter overføres avsenderens adresse og selve meldingen. SMTP benytter normalt TCP port 25.
Den første versjonen av «Arpanet Mail» er beskrevet i RFC 196 fra juli 1971; den første versjonen av den kanoniske SMTP kom med RFC 733 i november 1977.
SMTP har vært i utstrakt brukt siden tidlig i 1980-årene, og ettersom den opprinnelig kun var ASCII-basert, håndterte den ikke binære vedlegg. Det var heller ingen sikkerhetsfunksjoner implementert i protokollen, som kryptering og verifisering av avsender (for å unngå spammere). Protokollen ble derfor videreutviklet slik at binære filer kunne overføres, ved å tillate MIME-standarden som definerte en metode man kunne kode binære filer på.
Det finnes også sikkerhetsfunksjoner for SMTP, f.eks. sikring med TLS, spesifisert i RFC 3207, men disse er ikke i utstrakt bruk da det er vanskelig å bruke dem til å sikre seg mot meldinger en ikke ønsker samtidig som man skal kunne motta post uten å ha gjort noen avtaler på forhånd med avsender.
SMTP er en såkalt push-protokoll, dvs. at den har kun overføring én vei og kan ikke ta imot data fra server. For at et e-postprogram skal kunne hente inn de meldingene som venter på en e-post-tjener må man bruke andre protokoller som POP3 eller IMAP.
Ved å benytte telnet kan man enkelt følge med på en tenkt transaksjon med SMTP. Her er et eksempel på en slik oppkobling som oppfyller protokollkravene. S er respons fra serveren, altså maskinen som ditt e-post-program f.eks. kobler seg opp til. C er klienten, dvs. data sent fra «din» PC.
Oppkobling via telnet:
telnet www.example.com 25Transaksjon
S: 220 www.example.com ESMTP Postfix
C: HELO mydomain.com
S: 250 Hello mydomain.com
C: MAIL FROM: <[email protected]>
S: 250 Ok
C: RCPT TO: <[email protected]>
S: 250 Ok
C: DATA
S: 354 End data with <CR><LF>.<CR><LF>
C: Subject: test message
C: From: [email protected]
C: To: [email protected]
C:
C: Hello,
C: This is a test.
C: Goodbye.
C: .
S: 250 Ok: queued as 12345
C: QUIT
S: 221 Bye
== Litteratur ==
RFC 2821 (SMTP, Proposed Standard) | Simple Mail Transfer Protocol (SMTP) er en standardisert protokoll som beskriver hvordan e-post skal sendes fra en datamaskin til en annen, som regel over et nettverk. | 10,075 | 10,075 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asti_(Piemonte) | 2023-02-04 | Asti (Piemonte) | ['Kategori:44°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Piemonte', 'Kategori:Kommuner i provinsen Asti', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Denne artikkelen omhandler byen Asti i Italia. For andre betydninger, se Asti.
Asti er en by i regionen Piemonte i Italia. Byen er hovedstad i provinsen Asti. Den ligger på sletten ved elven Tanaro, omkring 120 moh. Befolkningstallet var i 2003 71.500.
Den ble grunnlagt i romersk tid, og det er funnet rester etter en romersk bymur i sentrum, samt at noe av muren fortsatt står nord for byen.
| Denne artikkelen omhandler byen Asti i Italia. For andre betydninger, se Asti.
Asti er en by i regionen Piemonte i Italia. Byen er hovedstad i provinsen Asti. Den ligger på sletten ved elven Tanaro, omkring 120 moh. Befolkningstallet var i 2003 71.500.
Den ble grunnlagt i romersk tid, og det er funnet rester etter en romersk bymur i sentrum, samt at noe av muren fortsatt står nord for byen.
== Referanser == | Denne artikkelen omhandler byen Asti i Italia. For andre betydninger, se Asti. | 10,076 | 10,076 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asti_(Piemonte) | 2023-02-04 | Asti (Piemonte) | ['Kategori:44°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Piemonte', 'Kategori:Kommuner i provinsen Asti', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Denne artikkelen omhandler byen Asti i Italia. For andre betydninger, se Asti.
Asti er en by i regionen Piemonte i Italia. Byen er hovedstad i provinsen Asti. Den ligger på sletten ved elven Tanaro, omkring 120 moh. Befolkningstallet var i 2003 71.500.
Den ble grunnlagt i romersk tid, og det er funnet rester etter en romersk bymur i sentrum, samt at noe av muren fortsatt står nord for byen.
| Denne artikkelen omhandler byen Asti i Italia. For andre betydninger, se Asti.
Asti er en by i regionen Piemonte i Italia. Byen er hovedstad i provinsen Asti. Den ligger på sletten ved elven Tanaro, omkring 120 moh. Befolkningstallet var i 2003 71.500.
Den ble grunnlagt i romersk tid, og det er funnet rester etter en romersk bymur i sentrum, samt at noe av muren fortsatt står nord for byen.
== Referanser == | Asti kan sikte til: | 10,077 | 10,077 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asti_(vin) | 2023-02-04 | Asti (vin) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Drikkestubber', 'Kategori:Italienske viner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2020-05'] | Denne artikkelen omhandler viner fra Asti. For andre betydninger, se Asti.
Asti er et vindistrikt i Piemonte, i det nordveslige Italia. Området består av fem viktige DOCG-appellasjoner rundt byen Asti: Asti / Moscato d'Asti, Branchetto d'Acqui, Barbera d'Asti, Barbera del Monferratio Superione og Ovada, hvorav de tre siste oppnådde DOCG-status så sent som i 2008.
| Denne artikkelen omhandler viner fra Asti. For andre betydninger, se Asti.
Asti er et vindistrikt i Piemonte, i det nordveslige Italia. Området består av fem viktige DOCG-appellasjoner rundt byen Asti: Asti / Moscato d'Asti, Branchetto d'Acqui, Barbera d'Asti, Barbera del Monferratio Superione og Ovada, hvorav de tre siste oppnådde DOCG-status så sent som i 2008.
== Kjente viner ==
Asti er en musserende vin produsert i provinsen Asti i Piemonte, Italia.Den var tidligere kjent som Asti Spumante («sprudlende Asti»), men fordi mange vinmerker av dårlig kvalitet har tatt i bruk ordet spumante brukes nå kun det beskyttede stedsnavnet.Vinen er søt, musserende og har lavt alkoholinnhold, gjerne under 8%. Muskatdruen er normalt en ingrediens, og Asti laget med kun muskatdruer kan kalles Moscato d'Asti. Vinen egner seg utmerket til friske jordbær.
== Referanser == | Asti er et vindistrikt i Piemonte, i det nordveslige Italia. Området består av fem viktige DOCG-appellasjoner rundt byen Asti: Asti / Moscato d'Asti, Branchetto d'Acqui, Barbera d'Asti, Barbera del Monferratio Superione og Ovada, hvorav de tre siste oppnådde DOCG-status så sent som i 2008. | 10,078 | 10,078 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jakob_van_Hoogstraten | 2023-02-04 | Jakob van Hoogstraten | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Belgiske katolske prester', 'Kategori:Belgiske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Dødsfall 27. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1527', 'Kategori:Fødsler i 1460', 'Kategori:Medlemmer av Dominikanerordenen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Turnhout', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jakob van Hoogstraten (også kalt Hochstraten, født ca. 1460 i Hoogstraten, død 24. januar 1527 i Köln) var en flamsk dominikaner, teolog og inkvisitor.
| Jakob van Hoogstraten (også kalt Hochstraten, født ca. 1460 i Hoogstraten, død 24. januar 1527 i Köln) var en flamsk dominikaner, teolog og inkvisitor.
== Liv og virke ==
=== Studier ===
Jakob van Hoogstraten studerte klassiske fag og teologi hos dominikanerne i Leuven, og trådte inn i dominikanerordenen der. Etter sin prestevielse i 1496 fortsatte han sine teologiske studier ved universitetet i Köln.
=== Teolog ===
Dominikanerordenens generalkapittel avholdt i Ferrara i Italia i 1498 utnevnte ham til professor i teologi ved ordenens kollegium i Köln. I 1500 ble han valgt til prior for dominikanerkonventet i Antwerpen, og etter at valgperioden hadde utløpt vendte han tilbake til Köln der han i februar 1504 ble doktor i teologi. Ved generalkapittelet i Pavia i 1505 ble han regens (studierektor) og dermed også professor ved universitetet.
==== Tidlige kontroverser ====
Hoogstraten begynte sin kontroversfylte karriere med å publisere et forsvarsskrift for tiggerordenene som da var blitt beskyldt for å ha misbrukt sine privilegier: "Defensorium fratrum mendicantium contra curatos illos qui privilegia fratrum injuste impugnat" (Köln, 1507). Ett år senere publiserte han flere skrifter mot en kjent italiensk jurist, Peter av Ravenna, som på den tiden underviste ved en rekke tyske universiteter, fra 1506 til 1508 i Köln. Peter hevdet at de tyske myndigheter som forordnet at likene til henrettede forbrytere skulle bli hengende i galgen til skrekk og advarsel, handlet mot naturlig og guddommelig rett og dermed begikk dødssynd. Hoogstraten forsvarte de tyske myndigheter mot denne tesen i flere skrifter.
Mens han stod midt oppe i denne striden ble han valgt til prior for dominikanerkonventet i Köln, en stilling som samtidig innebar at han ble generalinkvisitor for kirkeprovinsene Köln, Mainz og Trier.
==== Rijswijk-affæren ====
I 1502 var den nederlandske humanisten Hermann van Rijswijk blitt dømt til livsvarig fengsel på grunn av kjettersk vantro. Etter at han kom ut av fengselet begynte han igjen å forkynne sine oppfatninger i ord og skrift. Han ble dømt som haereticus relapsus (tilbakefallen til kjetteriet) og brent den 14. desember i Haag.
==== Reuchlin-affæren ====
Hoogstraten er imidlertid mest kjent for sin kontrovers med Johann Reuchlin om konfiskasjonen av jødiske bøker.
Den konverterte og døpte jøden Johann Pfefferkorn, som var en fanatisk motstander av jødedommen, søkte sammen med dominikanerne i Köln den tysk-romerske keiser Maximilian I om å få brenne den rabbinske litteratur, som de mente var full av spott av kristendommen. Keiseren bad om en uttalelse fra Johannes Reuchlin, som anbefalte tilintetgjørelsen av jødiske antikristne smedeskrifter, men gikk inn for at den jødiske filosofiske og religiøse litteratur måtte spares.
Kölns dominikanere stod på Pfefferkorns side; humanistene på Reuchlins. Reuchlins motstandere ble satirisk uthengt i kampskriftet Epistolæ obscurorum virorum. Hoogstraten hadde ikke tatt del i kontroversens innledende fase, men at hans sympati i saken var med Reuchlins motstandere kan avleses av hans vennskap med Pfefferkorn. Hoogstraten var utvilsomt til en viss grad også under innflytelse av universitetenes avvisende holdning til jødiske bøker. I sin egenskap som inkvisitor innkalte Hoogstraten den 15. september 1513 Reuchlin til å innfinne seg innen seks dager for den kirkelige domstolen i Mainz, for å svare på anklagen om at han favoriserte jødisk anti-kristen litteratur. Reuchlin kom ikke og appellerte i stedet til Roma. Pave Leo X bemyndiget biskopen av Speyer til å felle avgjørelse i saken. Imens sørget Hoogstraten for at Reuchlins Augenspiegel (som han hadde forfattet som svar på Pfefferkorns "Handspiegel") ble offentlig brent i Köln.
Den 29. mars 1514 kunngjorde biskopen av Speyer at Augenspiegel ikke inneholdt noe som krenket den katolske tro, felte dom i Reuchlins favør og dømte Hoogstraten til å betale saksutgiftene. Hoogstraten appellerte til Roma, men paven utsatte og utsatte ankebehandlingen. Striden fortsatte i årevis, og Reuchlins parti vant i styrke. Under inntrykk fra gjentatte trusler fra Franz von Sickingen og andre venner av Reuchlin, løste dominikanerne Hoogstraten fra embedet som prior og inkvisitor, men i juni 1520 annullerte paven biskopen av Speyers kjennelse, reverserte den og fordømte Augenspiegel", gjeninnsatte Hoogstraten og påla Reuchlin saksomkostningene.
==== Kamp mot den lutherske bevegelse ====
Hoogstraten var en av de første som skrev mot Martin Luther. Han støttet i 1519 Johann Ecks oppfordring etter disputasen i Leipzig om å fordømme Luthers lære.Han engasjerte seg også under rettssaken mot augustinermunkene Johann Esch og Heinrich Voes, som ble brent på markedsplassen i Brussel den 1. juli 1523. I juli 1525 ledet Hoogstraten saken mot Willem Dircksz fra Utrecht, som ble brent den 10. juli 1525. De tre nevnte var reformasjonens første martyrer i Nederlandene.
== Hoogstratens verker ==
I tillegg til de allerede nevnte, utgav Hoogstraten blant annet de følgende skrifter:
"Defensio scholastica principum Alemanniæ in eo, quod sceleratos detinent insepultos in ligno contra P. Ravennatem" (Köln, 1508)
"Justificatorium principum Alemanniæ, dissolvens rationes Petri Ravennatis, quibus Principum judicia carpsit" (Köln, 1508)
"Tractatus de cadaveribus maleficorum morte punitorum" (Köln, 1508)
"Tractatus magistralis, declarans quam graviter peccent quærentes auxilium a maleficis" (Köln, 1510)
"Apologia Fr. Jacobi Hoogstraeten" (Köln, 1518)
"Apologia altera" (Köln, 1519)
"Destructio cabbalæ" (Köln, 1519)
"Margarita moralis philosophiæ in duodecim redacta libros" (Köln, 1521)
== Referanser ==
== Litteratur ==
(de) Hubert Jedin: «Hoogstraeten, Jakob von.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 9, Duncker & Humblot, Berlin 1972, ISBN 3-428-00190-7, s. 605 f. (digitalisering).
(de) Ludwig Geiger: «Hochstraten, Jakob von». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 12, Duncker & Humblot, Leipzig 1880, s. 527–529.
(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Hoogstraaten, Jakob von» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 2, Hamm 1990, ISBN 3-88309-032-8, sp. 1042–1045. | Jakob van Hoogstraten (også kalt Hochstraten, født ca. 1460 i Hoogstraten, død 24. | 10,079 | 10,079 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.