url
stringlengths 31
279
| date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 14
4.92k
| ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
| abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
| __index_level_0__
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Normandie | 2023-02-04 | Normandie | ['Kategori:0°V', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Normandie', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Normandie er en av 18 administrative regioner i Frankrike, og som geografisk område tilsvarer den i stor grad det historiske hertugdømmet Normandie. Administrativt er Normandie inndelt i fem departementer: Calvados, Eure, Manche, Orne, og Seine-Maritime. Normandies areal utgjør 30 627 km2, noe som utgjør bortimot 5 prosent av territoriet til France métropolitaine (den delen av Frankrike som ligger i Europa). Normandie har en befolkning på 3 342 467 innbyggere (2018), noe som utgjør rundt 5 prosent av Frankrikes totale befolkning. Normandie ligger i det nordvestlige Frankrike, med kyst mot Den engelske kanal. Hertugdømmet Normandie utgjorde områdene rundt det nedre løpet av elven Seine, Pays de Caux og regionen vestenfor via Pays d'Auge og så langt som Cotentinhalvøya. Normandie var en av Frankrikes historiske provinser. De viktigste byene er Rouen, Le Havre, Bayeux og Caen.
Kanaløyene (fransk: Îles Anglo-Normandes) er også kulturelt og historisk en del av hertugdømmet Normandie, og utgjør 194 km². Kanaløyene er ikke franske, men har en særstilling som britiske kronbesittelser, det vil si direkte underlagt den britiske monarken, og hvor dronning Elizabeth II regnes som den normanniske hertug.
| Normandie er en av 18 administrative regioner i Frankrike, og som geografisk område tilsvarer den i stor grad det historiske hertugdømmet Normandie. Administrativt er Normandie inndelt i fem departementer: Calvados, Eure, Manche, Orne, og Seine-Maritime. Normandies areal utgjør 30 627 km2, noe som utgjør bortimot 5 prosent av territoriet til France métropolitaine (den delen av Frankrike som ligger i Europa). Normandie har en befolkning på 3 342 467 innbyggere (2018), noe som utgjør rundt 5 prosent av Frankrikes totale befolkning. Normandie ligger i det nordvestlige Frankrike, med kyst mot Den engelske kanal. Hertugdømmet Normandie utgjorde områdene rundt det nedre løpet av elven Seine, Pays de Caux og regionen vestenfor via Pays d'Auge og så langt som Cotentinhalvøya. Normandie var en av Frankrikes historiske provinser. De viktigste byene er Rouen, Le Havre, Bayeux og Caen.
Kanaløyene (fransk: Îles Anglo-Normandes) er også kulturelt og historisk en del av hertugdømmet Normandie, og utgjør 194 km². Kanaløyene er ikke franske, men har en særstilling som britiske kronbesittelser, det vil si direkte underlagt den britiske monarken, og hvor dronning Elizabeth II regnes som den normanniske hertug.
== Navnet ==
Normandies navn er fra bosetningen i dette området av hovedsakelig danske og norske nordboere, eller vikinger, fra 800-tallet og bekreftet ved avtale på 900-tallet mellom kong Karl III av Frankrike og den norrøne jarl Rollo. I det halvannet hundreåret som fulgte den normanniske erobringen av England i 1066, var Normandie og England knyttet sammen av anglo-normanniske herskere. Normannere er den betegnelse som er gitt til innbyggerne i Normandie, og regionen er hjemland til normannisk språk. Normandie på normannisk er Normaundie, avledet fra gammelfransk Normanz, bokstavelig nordboer.
== Historie ==
=== Før det franske herredømme ===
Normandie og Frankrike forøvrig ble i vikingtiden herjet av vikinger som med tiden helt overtok området, fordi Frankrike var svekket av borgerkrig. I 841 gikk det meste av landets krigsmakt til i et internt oppgjør, og landet kom ikke på full styrke før omkring 940. Allerede i 858 fikk Berno (Bjørn Jernside? (en sønn av Ragnar Lodbrok)) et len ved Seinens munning, imot at han holdt de andre vikinger unna, noe han ikke kunne klare særlig lenge, ettersom hans egne folk deserterte.
Senere fikk de en formell overdragelse av hele området mot å holde de andre vikinger vekk. Det skjedde da Rollo ble hertug av Normandie i 911. Det oppstod et nytt folkeferd, normannerne, som vikingerne kalte seg selv etter at de var blitt franske og kristne.
Rollos bakgrunn er sterkt omdiskutert. Den ikke spesielt etterrettelige normanniske historieskriveren Dudo av Saint-Quentin, som er hovedkilden, mener at Rollo var en fordrevet dansk kongesønn, sønn av en «kong Erik»Skriftlige kilder i kristne Europa skilte ikke mellom de nordiske rikene slik at denne påstanden om opprinnelsessted bør kanskje betviles. Uansett har den ikke spesielt etterrettelige norske og islandske sagaoverlevering knyttet ham til Ragnvald Mørejarls sønn Gange-Rolv. Det er ikke bevart noen levninger etter Rollo, men høsten 2010 skal forskere genteste to av hans etterkommere for å slå fast hvor han har sitt opphav.Rollo døde omkring 932 og ble etterfulgt av sin sønn og medregent Vilhelm Langsverd, som imidlertid ble myrdet i 942.
Rollos oldebarn, hertug Richard II av Normandie, tilbød kong Æthelred av England sin søster som hustru. Dette ekteskap dannet senere bakgrunnen for det krav som en senere etterkommer, Vilhelm Erobreren, reiste på den engelske trone. Han var blitt hertug av Normandie i 1035 og i 1066 inntok han England derfra.
For et og et halvt århundre etter den normanniske erobringen av England i 1066 var England og Normandie knyttet sammen over Den engelske kanal.
==== Tidlige regenter ====
Rollo, død cirka 932
Rollos sønn Vilhelm Langsverd, død 942
hans sønn Richard I av Normandie, født 933, død 996
hans sønn: Richard II av Normandie, død 1027
hans sønn: Richard III av Normandie, død 1027
hans yngre bror: Robert I av Normandie, død 1035
hans sønn: Vilhelm II av Normandie, Vilhelm Erobreren
=== Under Frankrike ===
Etter 1204 ble Normandie del av Frankrike, men ikke uomstridt. Senere kjempet Frankrike og England meget om området, inntil ca. 1450, da Frankrike slo England ut af området. (Kanaløyene var og er imidlertid fortsatt len under den engelske krone.)
Normandie hadde også en selvstendig lovgivning frem til den franske revolusjon.
I løpet av slaget om Normandie under den andre verdenskrig ble Normandie landingssted for invasjonen og frigjøringen av Frankrike og siden Europa fra det nasjonalsosialistiske Tyskland. Dette har blitt anerkjent som et vendepunkt i krigen i Vest-Europa.
Gjenoppbyggingen i departementet Calvados skjedde delvis med svensk bistand i form av «les suédoises», trehus i byggeelementer.
== Beskrivelse ==
Det kontinentale området som er under fransk overherredømme dekker 30 627 km² og danner overveiende andelen av Normandie og bortimot fem prosent av Frankrikes totale landområde. Normandie var tidligere delt i to regioner: Basse-Normandie (vest) og Haute-Normandie (øst). Kanaløyene (kalt Îles Anglo-Normandes på fransk) dekker 194 km² og består av to juridiske områder, Guernsey og Jersey, som begge er underlagt den britiske kronen.
Befolkningsandelen i Normandie består av rundt 3,45 millioner mennesker. Den kontinentale befolkningen på rundt 3,26 millioner utgjør rundt 5,5 prosent av Frankrikes totale befolkning (i 2005).
Basse-Normandie er et overveiende jordbruksområde med avl av kyr som den viktigste sektoren (skjønt med en nedgang fra 1970- og 1980-tallets høydepunkt). Bocage (småskogen) er et lappeteppe av mindre marker med høye hekker som er typisk for områdene i vest.
Haute-Normandie består av en høyere konsentrasjon av industri. Normandie er et område som framstiller betydelige mengder av sider (en lett musserende fruktvin, laget av gjæret råsaft fra eple), og produserer også Calvados, en destillert eplebrennevin. Andre aktiviteter av økonomisk betydning er meieriprodukter, lin (60 prosent av den franske produksjonen), hesteavl (inkludert to franske nasjonale avlsgårder), fisking, sjømat og turisme.
Normandie er også kjent for osten Camembert.
Regionen har også tre franske kjernekraftstasjoner.
== Bilder fra Normandie ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Normandie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Normandie – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Normandie Héritage, kulturarven i Normandie (fransk)
The Norman Worlds, de normanniske verdener
Gallery of photos of Normandy, galleri av foto fra Normandie
New Normandy Commemorative Project Cauquigny, nye Normandies jubileumsprosjekt Cauquigny
Normandy official tourism board Arkivert 6. mars 2010 hos Wayback Machine., Normandies offisielle turistsenter
A History of Normandy, Normandies historie, – inneholder en nyttig liste og detaljer av de historiske herskerne i Normandie.
Western France Tourist Board, turistinformasjon for Normandie | Hertugdømmet Normandie stammer fra ulike folkegrupper, først og fremst norrøne fra Irland, norrøne fra Orknøyene, anglo-dansker fra danelov-området i det angelsaksiske England, dansker og en del nordmenn som både invaderte og innvandret til Frankrike i løpet av 800- og 900-tallet. Et len, antagelig som et fylke, ble dannet ved at kong Karl den enfoldige (898-922) avsto et område, formelt ved traktaten av Saint-Clair-sur-Epte i 911. | 9,690 | 9,690 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Benito_Mussolini | 2023-02-04 | Benito Mussolini | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 28. april', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fødsler 29. juli', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Italienere dømt for forbrytelser', 'Kategori:Italienere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Italienske fascister', 'Kategori:Italienske statsministre', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Forlì-Cesena', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Benito Amilcare Andrea Mussolini (født 29. juli 1883 i Dovia di Predappio i provinsen Forlì i regionen Emilia-Romagna i Italia, død 28. april 1945 Giulino di Mezzegra i provinsen Como i Lombardia) var Italias statsminister og det italienske fascistpartiet Partito Nazionale Fascistas leder («il Duce», «leder» eller «fører») fra slutten av 1922 frem til 8. september 1943.
| Benito Amilcare Andrea Mussolini (født 29. juli 1883 i Dovia di Predappio i provinsen Forlì i regionen Emilia-Romagna i Italia, død 28. april 1945 Giulino di Mezzegra i provinsen Como i Lombardia) var Italias statsminister og det italienske fascistpartiet Partito Nazionale Fascistas leder («il Duce», «leder» eller «fører») fra slutten av 1922 frem til 8. september 1943.
== Barne- og ungdomsår ==
Benito Mussolini ble født i den lille norditalienske småbyen Dovia, en frazione av kommunen Predappio, ikke langt fra Forlì. Han var sønn av den fattige smeden Alessandro Mussolini og hans kone folkeskolelærerinnen Rosa (født Maltoni, død 1905). En kort periode var hun også sin sønns lærerinne. Hele kommunen Predappio hadde på dette tidspunktet en befolkning på drøyt 5 000 innbyggere.
Det var faren som bestemte hva sønnen skulle hete. Gutten ble med navnene Benito, Amilcare og Andrea oppkalt etter tre radikalismens helter: Benito – et spansk navn (den italienske formen er «Benedetto») – var etter Benito Juárez, den meksikanske reformist som ble president og som styrtet og lot henrette keiser Maximilian av Mexico. De to mellomnavnene Amilcare og Andrea var etter to av anarkososialismens datidige helter, Amilcare Cipriani og Andrea Costa. Navnene gjenspeilte farens brennende sosialisme med et anarkistisk islett.
Benito var den eldste av tre søsken. Hans søsken var Arnaldo (1885-1931) og Edvige (1888-1957). Arnaldo var forresten blitt oppkalt etter Arnaldo da Brescia, som ble henrettet i 1155 og ble hyllet av italienske sosialister som en opprørsmartyr for sin kritikk av kirkelig maktmisbruk.
Faren var medlem av den første internasjonale, likesom Marx og Engels, og var med i det lokale sosialistrådet. Benito Mussolini har beskrevet i sin første selvbiografi (1910/11) hvordan farens hjerte banket for sosialismens teorier, og hvordan han leste høyt for ham passasjer fra Kapitalen. I likhet med mange italienske sosialister som hadde vokst opp under østerriksk-ungarsk styre, var han imidlertid mer nasjonalistisk enn den internasjonalistiske sosialisme skulle tilsi.
Det var faren som skulle ha sterkest innflytelse på Benito.
Av verdslig gods hadde han ikke noe å gi i arv, men av åndelig gods etterlot han seg en skatt: Ideen.
Motsetningen mellom foreldrene vedrørende religion førte til at Benito, i motsetning til italienere flest, ikke ble døpt etter fødselen. Men, som et kompromiss med moren, tillot faren at gutten etter de to første års skolegang i Dovio og så i Predappio (1889–91) ble sendt til en internatskole drevet av salesianerordenen i Faenza.Men Benito hadde arvet farens hat mot tradisjonell religion, især mot katolisismen, og var også blitt temmelig stri. Da han var ti år gammel måtte skoleprestene tvinge den hylende protesterende Benito inn til skolemessen. Etter en serie med episoder ble han i 1894 straffet med å bli tilbakestilt fra fjerde til andre klasse; han hadde blant annet kastet stein på menigheten under messen, kastet et blekkhus mot en lærer, og knivstukket en medelev i hånden. Denne straffen gjorde at foreldrene fant det tjenlig å ta ham ut av skolen.
Etter å ha kommet over til en ny skole klarte han seg bedre, og fikk gode karakterer. Ved Carduccikollegiet i Forlimpopoli fikk han en god mellomeksamen i september 1898. Men han måtte ut derfra i oktober samme år etter et sammenstøt med en annen student og ble nødt til å fortsette som ekstern student.
== Tidlig politisk virke ==
=== Medlemskap i sosialistpartiet ===
I Forlimpopoli meldte han seg inn i Det italienske sosialistparti (Partito Socialista Italiano) i 1900. I 1901 hadde Mussolini kvalifisert seg med diplom som folkeskolelærer. Han prøvde så å få varige lærerstillinger i Predappio, Legnano, Tolentino, Ancona og Castelnuovo Scrivia. Ikke engang i hjembyen Predappio ville de ha ham som sostituto aiutante (hjelpelærervikar), men det ble avvist av skolestyrets «klerikomoderate» gruppe (10 neistemmer av 14). I februar 1902 fikk han til slutt en beskjeden stilling ved folkeskolen i Pieve Saliceto i kommunen Gualtieri, den første kommunen som var kommet under sosialistisk lokalstyre. Det skulle imidlertid bare vare noen måneder.
=== I radikale kretser i Sveits ===
Han dro i 1902 til Sveits først til Lausanne. Mussolini var på den tid motstander av militærtjeneste. Han var nesten pengelens ved ankomsten dit, og fant seg ikke noe levebrød til å begynne med. Han ble tidlig arrestert for løsgjengeri og måtte tilbringe en natt i arresten. Situasjonen ga ham anledning til å begynne å lære seg tysk og fransk.Han ble utvist fra Sveits to ganger. Den 18. juni 1903 ble han fengslet for sosialistisk oppvigleri, og etter tolv dager i fengsel ble han utvist 30. juni. Den 9. april 1904 ble han tatt med en forfalsket oppholdstillatelse, holdt i arresten i syv dager i Bellinzona og så sendt ut. Imens var han blitt dømt til ett års fengsel i Italia for å ha unndratt seg militærtjeneste. Men sosialistiske og anarkistiske venner i det sveitsiske italienskspråklige kanton Ticino hjalp ham med å holde seg skjult.Sveits var på den tid blitt litt av et tilfluktssted for sosialistiske radikalere fra hele Europa. Der kom han i kontakt med russiske andre sosialister og anarkister, blant annet med intellektuelle som Giacinto Menotti Serrati og Angelica Balabanoff; sistnevnte var en av Lenins medarbeidere. Hun lærte ham mer om marxismen og underviste ham i tysk, og de to forble venner i to tiår, inntil deres politiske veier skiltes markant.Han fikk også anledning til å følge forelesninger av økonomen Vilfredo Pareto ved det sosialvitenskapelige fakultet i Lausanne. Pareto var en sterk kritiker av det liberale demokrati og hans elitistiske, antiintellektuelle tanker skulle bli viktige for fascistene.I 1904 begynte Mussolini sin journalistiske virksomhet, som skulle bli en lidenskap som fulgte ham hele livet. Han skrev for lokale sosialistblader som blant annet «Proletario», og ble korrespondent for Milanoavisen «l'Avanguardia socialista». Hans første skriverier belegger at hans tanker ikke dekket seg helt med den ideologiske tradisjon som da var fremherskende i den positivistisk pregede italienske sosialisme. Mussolini kritiserte den reformistiske orientering og knyttet seg i stedet opp mot partiets revolusjonære fløy, ledet av Arturo Labriola.Med årene skulle han utvikle en stadig sterkere forakt for reformistene, og prøvde stadig mer pågående å få hele den sosialistiske bevegelse til å slutte seg til Mussolinis eget revolusjonære konsept. Det var i disse årene og fremover at han la for dagen sin sterkeste ideologiske affinitet til revolusjonær syndikalisme.
Hans avisartikler vitnet ofte om hans store og grundige leselyst. Denne studielysten, som begynte før hans sveitsiske eksil og fikk et veldig dytt fremover der, skulle vedvare gjennom livet. Hans inngående kjennskap til fransk, tysk og italiensk sosialistisk og filosofisk litteratur ble lagt merke til. Han både gjennomgikk og tildels oversatte fra den i sine artikler. Han ble etterhvert kjent for å kunne konversere på direkten om obskure emner uten notater og med stor dybde. Han hadde ikke bare kunnskap om Marx og Friedrich Engels, men ble også fortrolig med Sorel, Nietzsche og Immanuel Kant.Mussolini hadde fremdeles stor glede av å sjokkere fromme kristne, blant annet ved å gjøre narr av Jesus som en uvitende jøde og hevdet han var en åndelig pygmé sammenlignet med Buddha. Etter diskusjoner med den italienske metodistiske pastor Alfredo Taglialatela kom han til negativ konklusjon angjeldende Guds eksistens, og i dette spørsmålet skulle han senere aldri endre oppfatning. Hans oppfatning om dette beskrev han i sin første bok, «L'uomo e la divinità: Dio non esiste» («Mennesket og guddommen: Det finnes ingen Gud»). I denne korte boken raljerte han med den katolske kirke og sang ateismens pris, med en kortfattet gjennomgang av hva som etter hans mening fremtvang en fornektelse av at det kunne finnes noen Gud. Religion var en form for galskap, erklærte han.Tiden i Sveits var kummerlig. Han dro rundt i stor armod, fant bare leilighetsarbeide men tilbragte stadig mye tid med sine venner på den ekstreme venstrefløy. Hans deltakelse i deres aksjoner bragte ham ved flere anledninger i konflikt med den sveitsiske ordensmakt, og han var usikker på hvor han skulle gjøre av seg. Han var inne på å søke arbeid i Madagaskar, ta arbeid for en sosialistisk avis i New York, eller kanskje slutte seg til andre sosialister i eksil i den amerikanske delstaten Vermont.
=== Gjenkomst til Italia ===
I november 1904 ble det i anledning av fødselen av en tronarving til den italienske trone, Umberto, utropt et amnesti for italienere som hadde unndratt seg verneplikten. Det valgte han å dra nytte av og dro tilbake til Italia og meldte seg til militærtjeneste i militærdistriktet Forlì. Den 30. desember 1904 ble han innrullert i det 10. bersaglieriregiment i Verona. Han ble innvilget permisjon den 19. januar 1905, slik at han kunne reise hjem til sin mors dødsleie, men måtte så returnere til regimentet. Han fullførte tjenesten og kunne ta med seg en attest for god og disiplinert oppførsel.Etter dimisjonen kom Mussolini hjem til Dovia di Predappio den 4. september 1906. Kort tid etter fikk han engasjement som hjelpelærer fra 15. november til semesterslutt i Tolmezzo (Friuli), men fikk ikke kontrakten fornyet på grunn av sin antiklerikale agitasjon.På lignende vis gikk det ham det påfølgende år ved den tekniske skole Collegio Civico i Oneglia på den italienske riviera, der han etter et språkkurs i Bologna hadde fått seg en stilling som fransklærer i mars 1908. Han underviste også i italiensk, historie og geografi.
I Oneglia ble han for første gang redaktør for en avis. Også denne gang dreide det seg om en landsens lokalavis; den sosialistiske ukeavisen La Lima. I sine artikler, skrevet under psevdonymet «Vero Eretico» (veritabel heretiker), gikk han til angrep på alle samfunnets institusjoner, det være seg de politiske så vel som de religiøse. Han anklaget regjeringen Giolitti og kirken for å forsvare kapitalismens interesser i stedet for proletariatets. Det ble stor blest om avisen, og hans radikale bidrag i lokalaviser kostet ham undervisningsstillingen.Tilbake i Predappio ble han anfører for en landarbeiderstreik. Den 18. juli 1908 ble han arrestert for trusler; han ble straks stilt for rettet, og dømt til tre måneders fengselsstraff. Men etter 15 dager ble han løslatt mot kausjon. I september samme år ble han igjen fengslet, denne gang for ti dager, for å ha arrangert et ulovlig møte i Meldola.
I november flyttet han til Forlì der han bodde sammen med sin far. Han hadde åpnet en trattoria som han hadde kalt Il bersagliere, og drev sammen med enkefruen Anna Lombardi (f. Guidi), mor til Benitos fremtidige hustru. I denne perioden publiserte Mussolini i Pagine libere (et revolusjonært syndikalistisk tidsskrift redigert i Lugano og redigert av Angelo Oliviero Olivetti) artikkelserien «La filosofia della forza» som analyserte og bygde på Nietzsches tanker. Den ble senere utgitt som bok.
=== Opphold i Trient ===
Den 6. februar 1909 dro han til en ny jobb i Trento (Trient), som den gang tilhørte det østerrikske Tirol. Trient var tospråklig, og de italienskspråklige var desidert i overvekt både totalt sett og ikke minst i arbeiderklassen. Sammen med Trieste var byen blitt et fokus for den italienske irredentistbevegelse.
I Trento ble han sekretær for byens sosialistiske arbeiderkammer, og samtidig redaktør for denne organisasjonens meldingsblad L'Avvenire del Lavoratore. Allerede den 7. mars kom han i journalistiske klammerier med Alcide De Gasperi, redaktør for det katolske tidsskriftet Il Trentino.
Han ble også medarbeider for de tridentinske sosialistenes partiorgan, tidsskriftet Il Popolo. Han ble kjent med tidsskriftets grunnlegger, den tridentinske journalisten og sosialistlederen og senere delegat til det østerrikske riksråd, Cesare Battisti. Han var irredentist som kjempet for Trentinos løsrivelse fra Østerrike og innlemmelse i Italia. Dette overensstemte ikke med partilinjen. Men hans nasjonalistiske engasjement fant gjenklang hos Mussolini.
Mussolini provoserte både sosialistene, kirken og myndighetene. I Il Popolos spalter kastet han seg den 12. juni 1909 inn i en sak som hadde vakt oppstuss: En bondekone, Rosa Broll, hadde fått tilnavnet «den hellige fra Susà», etter at den stedlige sogneprest hadde hevdet at hun var i besittelse av mirakuløse evner. Men etter nærmere granskning var det flere ting som virket merkelig, og Mussolini utnyttet den for å bringe kirken og dens institusjoner generelt i miskreditt. Artiklene ble senere utgitt som boken La santa di Susà.
Mussolini anklaget stadig prestene for forderv. For «Il Popolo» skrev han også en etter datidens mål seksuelt frilynt historisk føljetongroman Claudia Particella, l'amante del Cardinal Madruzzo («Claudia Particella, kardinal Madruzzos elskerinne»). Vel var kardinalen en historisk person fra Trento på 1600-tallet, men romanen var ikke spesielt tro mot historien; det hele var en kraftig antiklerikal satire. Romanen kom ikke på trykk før i 1910, etter at Mussolini hadde forlatt Trentino. Den ble senere utgitt i bokform.
Den 10. september 1909 ble Mussolini fengslet i Rovereto etter å ha spredt forbudt litteratur og for ha oppildnet til vold mot habsburgernes styre; Den 29. ble han utvist fra Østerrike og vendte så tilbake til Forlì.
=== Sosialistisk partifunksjonær og journalist i Italia ===
Etter tilbakekomsten fra Østerrike var hans anseelse innen hans parti, Partito Socialista Italiano (PSI), så stor at han tidlig i 1910 ble gjort til partisekretær i byen Forlì (Emilia-Romagna). Der overtok han ansvaret for månedstidsskriftet L'idea socialista, som han gav det nye navnet La Lotta di Classe («Klassekampen») og gjorde om til en megafon for PSIs mest ekstreme fløy. Her kjempet han ikke bare mot byens republikanske flertall, men gikk også til felts mot de mer moderate innen eget parti. Flere av dem var katolikker med et greit forhold til sin kirke. Dette ville Mussolini ha slutt på.Mussolinis engasjement mot kristendommens «slavementalitet» var såpass sterk at han gjorde sitt beste for å få fjernet kristne fra den italienske sosialisme. Under en sosialistkongress i Forlì fremla han, uten å få gjennomslag, et resolusjonsforslag om at den katolske tro – og enhver tradisjonell monoteistisk bekjennelse – var uforenlig med sosialismen, og at sosialister som praktiserte religion eller tolererte at deres barn utviklet religiøsitet måtte ekskluderes fra partiet. Mussolini gikk inn for at partimedlemmene skulle avstå fra kirkebryllup, dåp og ethvert religiøst ritual.Den 17. januar begynte han å kohabitere med Rachele Guidi, datteren til farens livsledsagerske. Selv om han med en månedslønn på 120 lire knapt kunne fø på noen familie, inngikk han «ekteskap» Det var en forbindelse med verken borgerlig eller kirkelig anerkjennelse.
Mussolini ble også medarbeider for det sosialistiske tidsskriftet Soffitta. Den 23. august deltok han på sosialistkongress i Milano.
Den 1. september 1910 ble datteren Edda (1910–1995) født, det første av hans fem barn med Rachele.
Den 29. september 1911 brøt den italiensk-tyrkiske krig ut. Italia gikk til angrep for å erobre de osmanske provinsene Kyrenaika og Tripolitania i Nord-Afrika. Mussolini og størstedelen av PSI tok energisk avstand fra angrepskrigen. Han karakteriserte regjeringen Giolittis afrikafelttog som et «røvertokt», og at den hadde funnet det for godt å drapere den italienske trikolor over en møkkahaug. I Forlì utropte Mussolini til generalstreik og lot bygge barrikader. Politiet fikk militære forsterkninger. Den 25. september var Mussolini sammen med sin republikanske venn Pietro Nenni med på en stor antikrigsdemonstrasjon som utartet i skadeverk og endte i sammenstøt med ordensmakten. Han ble arrestert 14. oktober og stilt for retten. Den 23. november ble han dømt til ett års fengsel. Den 19. februar 1912 reduserte appelldomstolen i Bologna straffen til fem og en halv måned, og den 12. mars slapp han fri.
Fengslingen hadde kraftig styrket hans renommé som sosialistisk revolusjonær, og hans navn var nå kjent og kjært i partikretser langt ut over hjemtraktene. Under velkomstselskapet etter løslatelsen erklærte den ledende sosialist Olindo Vernocchi:
Fra i dag av er du, Benito, ikke bare representanten for Romagnas sosialister, men il duce for alle revolusjonære sosialister i Italia.
Dette synes å ha vært første gang han ble kalt il Duce (lederen, føreren); han var altså sosialistisk Duce før han ble fascist.
Under sosialistpartiets kongress i Reggio Emilia i juli 1912 gikk han til heftige angrep på reformister i partiet som hadde lykkønsket kongen etter at han hadde unnsluppet en anarkistisk attentatsmann. Han fremla et eksklusjonsforslag den 8. juli og klarte med det å få flere av lykkønskerne (Leonida Bissolati, Ivanoe Bonomi, Angiolo Cabrini og Guido Podrecca) kastet ut av partiet, deriblant sjefredaktøren for partiorganet Avanti!. De ekskluderte dannet under Leonida Bissolati det nye Partito Socialista Riformista Italiano).Kongressen innebar at PSI foretok et ytterligere rykk mot venstre. Den klare nøkkelrollen som Mussolini ved dette før første gang spilte under en partikongress, ble registrert i hele Italia. Deretter ble han en av de viktigste lederskikkelser i partiet og sosialistmiljøet, og fremste eksponent for sosialismens maksimalister. Han begynte å skrive i Paolo Valeras tidsskrift «Folla», under psevdonymet «det søkende menneske».
I desember 1912 ble Mussolini sjefredaktør for Avanti!, som ble redigert og utgitt fra Milano. Opplaget steg nå svært raskt fra 20 000 til 100 000 eksemplarer.
I november 1913 startet Mussolini tidsskriftet Utopia; navnet var inspirert av Thomas Mores verk av samme navn. Mussolini betraktet Thomas More som den første sosialist. Utopia reflekterte tydelig den innflytelsen som Georges Sorels syndikalisme hadde på Mussolinis tenkning. I en anmeldelse av Sorels Réflexions sur la violence skrev Mussolini: «Det jeg er … skylder jeg Sorel. […] Han er en gjennomført læremester som med sine skarpe teorier om revolusjonære formasjoner har han bidratt til de fascistiske kohorters disiplin, kollektive energi, massenes makt» Og i 1913 hadde Sorel sagt: «Mussolini er ingen ordinær sosialist. En dag vil dere se ham som anfører av en konsekrert bataljon, hilsende det italienske banner med sin dolk. Han er en italiener av det 15. århundre, en condottiere. Dere vet det bare ikke ennå. Han er den ene energetiske mann som har evne til å rette på regjeringsmaktens svakheter».Samme år angrep han på nytt den katolske kirken i skrift med boken Giovanni Huss il veridico («Jan Hus den sannferdige»), om den middelalderske tsjekkiske nasjonalisten som ble brent på kjetterbål i Konstanz i 1415. Her finner man også ansatser som han senere skulle ta med seg inn i sin fascisme.
Sosialistpartiets fremgang i de nasjonale valg i 1913 ble i stor grad tilskrevet Mussolini, som på den påfølgende partikongressen i Ancona i 1914 atter spilte en hovedrolle. Sammen med Giovanni Zibordi fikk han gjennom et vedtak om at frimureriet var uforenlig med sosialismen.
Som en av samtidens sosialister uttrykte det:
Denne unge revolusjonære er nå Det sosialistiske partiets hjerte og hjerne. Blant massene, men særlig den nye generasjon funksjonærer … er han som taler og skribent den som de fleste skatter, tilber og etterligner. Under sosialistkongressen i Ancona var hans vilje lov, og hans autoritet som en diktators…
Den 9. juni 1914 ble han valgt til byråd i Milano, og han var en av aktørene under den røde uke, en stor generalstreik. Ved regionalvalgene gikk det bare fremover for sosialistene.
Men så brøt første verdenskrig ut. Italia var til å begynne med ikke innblandet, og bare et lite mindretall av italienerne var tilhengere av å delta i krigen. Også sosialistene sto på nøytralitetskursen; den var også blitt fastlagt i partivedtak. Nøytraliteten var i pakt med den sosialistiske internasjonalisme. Mussolini støttet først også denne kursen offisielt, og sa lydig at en italiensk krigsinnsats ikke ville tjene det italienske proletariatet, bare kapitalkreftene. Men hans bakgrunn tenderte vekk fra sosialistisk internasjonalisme, og han helte mot sosialistisk nasjonalisme. Overfor Cesare Battisti uttrykte han allerede i september 1914 at den italienske nøytraliteten var meningsløs, fordi man dermed endte med som passiv støttespiller for sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn. Italia måtte utvise det fornødne mot til å slå inn på veien mot stormaktsstatus, og slik fullføre det verk som arkitektene av Risorgimento hadde begynt på.Samtidig ønsket det italienske utenriksdepartement å innvirke på den offentlige mening; allerede før krigsutbruddet hadde det igangsatt operasjoner rettet særlig mot de to presumptivt kraftigste krigsmotstandermiljøene, nemlig det katolske og det sosialistiske. Overfor sosialistene fant man en indirekte tilnærming gjennom Filippo Naldi, som var redaktør av den ledende Bolognaavisen Resto del Carlino, som tok kontakt med redaktør Mussolini i Avanti!. Hvor meget dette som faktisk kom til å innvirke på Mussolini, er vanskelig å si. I alle fall kom det artikler både før og etter krigsutbruddet som trakk i hver sin retning: På den ene side artikler som stod på den sosialistiske internasjonalismes grunn, på den annen side nærmest det tvert motsatte.Da Mussolini lot det nøytralitetsskeptiske alternativet komme klart til uttrykk den 10. oktober 1914 i Avanti! i artikkelen Dalla neutralità assoluta alla neutralità attiva ed operante, ble det uro i egne partirekker. I artikkelen påpekte han også at sosialistene lett kunne bli isolerte med et absolutt nøytralitetsstandpunkt. Den 19. oktober vegret han seg i partipresidiet mot å innta et klart standpunkt, og han ble fjernet fra partipresidiet og fra avisredaksjonen.
Få uker etter var Mussolini igjen på banen, med en nystartet avis, Il Popolo d’Italia. Den bekjente seg også til sosialismen. Men allerede i dens første utgave, den 15. november, angrep Mussolini heftig flere av sine gamle kamerater og brøt mer åpent med PRI-linjen ved å gå sterkt inn for at Italia skulle tre inn i krigen på Trippelententens side fra 1915 av.
Hans partikamerater beskyldte ham for å være blitt en forræder mot sosialismen og for å ha mottatt bestikkelsespenger fra Vestmaktene. Det endte med at han ble ekskludert fra Sosialistpartiet den 25. november 1914. Historikere er kommet til at Mussolini ikke hadde vært ute etter å berike seg selv. At Frankrike lot betydelige midler tilflyte Mussolinis nye avis, hadde med det å gjøre at det var i fransk interesse å få Italia som alliert i verdenskrigen.
=== Politisk utvikling ===
Etter sentralmaktenes første serie med tilbakeslag under verdenskrigen og Østerrikes avvisning av å avstå italienskspråklige territorier (som for eksempel Trentino) som motytelse for fortsatt italiensk nøytralitet, vokste krigsviljen i den italienske befolkning. Dette var gunstig for Mussolini, som fortsatt så på seg selv som sosialist, og generelt ble ansett som en – om enn som en nasjonalistisk sosialist.
Særlig viktig ble en splittelse i den pasifistiske Unione Sindacale Italiana; syndikalister anført av Filippo Corridoni brøt ut. Mange av disse for det meste unge utbryterne kunne Mussolini rekruttere inn i Fasci d'Azione Rivoluzionaria (FAR – Den revolusjonære aksjons knipper). FAR gikk sterkt inn for krigsdeltakelse.
Videre kunne Mussolini støtte seg til Libero Tancredis anarkister, på irredentister som Cesare Battisti, og på Associazione Nazionalista Italiana. Også det patriotiske Partito Socialista Riformista Italiano under Leonida Bissolati og millionæren Filippo Tommaso Marinetti, grunnleggeren av futurismen, var til nytte. Marinetti fikk i sin tur med seg ytterligere en god del futurister, og mobiliserte tidsskrifter som for eksempel kunstnermagasinet Lacerba for prosjektet å få Italia til å gå med i krigen.
Denne samlingen av kjente navn vokste til en slagkraftig og i økende grad militant bevegelse som fikk stadig større støtte i befolkningen. Den 3. mars 1915 innledet regjeringen hemmelige forhandlinger med ententemaktene om en krigsinntreden. Forhandlingene gikk bra fra italiensk synsvinkel; i London ble det gitt løfter både om rause finansielle vilkår og om store territorielle gevinster. Dermed erklærte Italia den 24. mai 1915 krig mot Østerrike-Ungarn.
Mussolini anså seg selv fortsatt som sosialist, men han ønsket å støtte det italienske folk og det italienske proletariat – og det var de som døde på slagmarken. Han ble innkalt til krigstjeneste den 31. august 1915 og havnet i et heller rolig frontavsnitt. Den 22. februar 1917 ble han lett skadet ved et uhell da en italiensk granat eksploderte. Skadene var medvirkende årsak til at han ble dimittert fra tjeneste i august 1917. Dimisjonen hadde også en politisk bakgrunn.
I september 1915 fødte Rachele parets andre sønn, Vittorio. To måneder etter meddelte Ida Dalser ham at hun også hadde født ham en sønn, og gitt ham navnet Benito. (Mussolini betalte bidrag for dette barnet. Ida Dalser opptrådte senere offentlig på en måte som var pinlig for Mussolini. Det kan hende at Mussolini tidligere faktisk hadde giftet seg kirkelig med henne. Både Ida Dalser og hennes sønn havnet på nerveklinikk.)
Den 16. desember 1915 inngikk han offisielt borgerlig ekteskap med Rachele. (I 1925 fulgte – av politiske grunner – også en kirkelig ektevielse.) Ikke desto mindre skal Mussolini siden ha ført et utsvevende seksualiiv, og en av Mussolinis elskerinner var den jødiske intellektuelle Margherita Sarfatti, som i 1925 utgav boken The life of Benito Mussolini og gjorde «Il Duce» verdenskjent. Sarfatti holdt en intellektuell salong i Milano frekventert av intellektuelle og kunstnere som priste Mussolinis regime. Det fantes for øvrig mange jøder i den fascistiske bevegelse og regjering, deriblant en jødisk rabbiner som ledet en bande svartskjorter før revolusjonen i 1922. Med de nye raselovene av 1938 ble de imidlertid utelukket fra fascistbevegelsen.
I oktober 1917 ble Italia rammet av en militær katastrofe ved Flitsch/Tolmein («Caporetto-offensiven») og var på randen av kapitulasjon. Dette sammenførte for første gang alle viktige partier i kampen mot nederlaget. Ved krigsslutt stod Italia riktignok blant seierherrene, men allpartialliansen brøt sammen, og gjeld, arbeidsløshet og ententestatenes løftebrudd var nasjonalt nedtrykkende. Arbeiderklassen gjorde, ansporet av Lenin, i det som ble kalt de «de begge røde år» (Biennio rosso) å finne en vei til en bedre fremtid ved hjelp av streiker og okkupasjoner av fabrikker og landeiendommer, med støtte fra arditiene. Deres motstandere organiserte kampskavdroner (Squadristi) med finansiering fra industri- og landeiere.
Etter krigen var Mussolini bannlyst fra Det italienske sosialistpartis og marxistenes rekker, men han var fortsatt politisk aktiv innen nasjonalsyndikalistiske kretser. Nasjonalsyndikalistene ønsket en revolusjon der partirepresentasjon i parlamentet ble erstattet av fagforeningsrepresentasjon. Nasjonalsyndikalistene var få og politisk betydningsløse – men hadde betydning for ettertiden da Mussolinis senere fascistiske tenkning bygger på denne og mange av nasjonalsyndikalistene som Mussolini senere ble fascister.
Når Mussolini la sosialismen til side, er ikke et helt avklart spørsmål. Det avhenger både av hvor snevert man definerer sosialismen, og kanskje vel så viktig av hva Mussolini innerst inne oppfattet som sosialisme. Legger man til grunn at Mussolini ble utelukket av det italienske sosialistparti, kan man trygt si at skrittet ble tatt omtrent 1918/19. Men benytter man en mer utvidet forståelse av hva sosialisme er, og at den bestod av stuerene både nasjonale og internasjonalistiske strømninger, ser man mye typisk sosialistisk tankegods i fascismen fra begynnelsen av og en god stund fremover.
Mussolini klarte å samle sine egne squadristi den 23. mars 1919 i Milano som Fasci di combattimento (kampforbund). Den rekrutterte fra i utgangspunktet noe sprikende miljøer, men de fleste fra venstreradikalt hold: De var prokrigs venstreorienterte, fra sosialistiske krigsveteraner, til futurister, anarkister, nasjonalister og intellektuelle syndikalister. Mussolini måtte imidlertid innrømme deres viktigste ledere, quadrumviratet Italo Balbo, Michele Bianchi, Cesare Maria De Vecchi og Emilio De Bono en høy grad av selvstendighet.
=== Fascistpartiet ===
Kort etter opprettelsen av Fasci di combattimento fulgte grunnleggelsen av Fascistpartiet. I dette partiet ble opptatt Marinettis Futuristiske parti. Men det var vanskelig å utvikle et partiprogram for en slik heterogen sammenslutning.
Jeg hadde den gang ikke noen doktrine i tankene ... Min personlige doktrine var selv på dette tidspunkt ennå ikke blitt til en ren aktivistisk doktrine.
Men et politisk program måtte utarbeides. Her er noen glimt fra fascistenes program:
Senking av stemmerettsalderen til 18 år, minimumsalderen for valgbarhet ned til 25 år, allmenn stemmerett også for kvinner.
Avskaffelse av senatet og dannelse av et nasjonalt teknisk råd for intellektuelt og manuelt arbeid, industri, handel og kultur.
Avskaffelse av verneplikten.
Avskaffelse av adelstitlene.
En utenrikspolitikk som «tar sikte på å ekspandere Italias vilje og kraft i opposisjon mot alle utenlandske imperialismer».
Øyeblikkelig ikrafttreden av en lov som begrenser arbeidsdagen til åtte klokketimer for alle arbeidere.
Innføring av minstelønn.
Opprettelse av regjeringsorganer styrt av arbeidernes representanter.
Reform av alderspensjonssystemet og fastsettelse av aldersgrenser for særlig risikofylt arbeid.
Krav om at alle landeiere skulle dyrke sine marker, hvis ikke skulle de eksproprieres og enten gis til veteraner eller til bondekooperativer.
Pålegge staten å bygge opp et «rigorøst sekulært» skolevesen for å «bedre proletariatets moralske og sosiale kår».
Innføre en høy progressiv beskatning på kapital som innebar en éngangs delvis ekspropriasjon av alle rikdommer.
Inndragelse av alt gods tilhørende religiøse samfunn og avskaffelse av pliktavgifter til bispedømmene.
En gjennomgang av alle militærkontrakter og inndragelse av 85 prosent av all krigsprofitt.
Nasjonalisering av all våpen- og sprengstoffindustri.I november 1919 stilte det nyopprettede fascistparti mange kandidater til de nasjonale valgene. Men de gjorde det stort sett dårlig; sosialistpartiet gikk dem en høy gang. Mussolini la da om stilen, mot et parti som var mer populistisk enn klassisk sosialistisk.
De borgerlige regjeringskoalisjonene fryktet en proletarisk revolusjon og lot i stor grad fascistene drive sin virksomhet fordi de splittet den potensielt revolusjonære leir i to grupper som stod mot hverandre. Fasci di combattimento vokste seg slik vesentlig sterkere, og fra 1920 til 1921 vokste deres medlemstall fra 20 000 til nærmere 200 000. Etter biennio rosso fulgte «to svarte år» (Biennio nero).
Etter at fascistpartiet ble dannet i 1919, utviklet det seg gradvis en konflikt mellom nasjonalsyndikalistene som utgjorde venstrefløyen i partiet, og korporativistene på høyrefløyen. Fascistisk statskorporativisme er en politisk retning som går ut på at hver næringsgren danner korporasjoner der representanter for arbeidsgiverne, arbeiderne, staten og konsumentene er likt representert.
Hvordan Mussolini stilte seg til en slik korporatisme, er ofte blitt misforstått. Delvis skyldes dette en misforståelse vedrørende hans ordbruk, og dels har et uekte sitat spilt en sterk rolle.
Det uekte sitatet lyder i sin engelske versjon: «Fascism should more properly be called corporatism because it is the merger of state and corporate power». Det hevdes at dette utsagnet er fra en oppslagsartikkel av Mussolini i Enciclopedia Italiana fra 1932, forfattet i samarbeid med leksikonets redaktør, Giovanni Gentile. Men sitatet finnes faktisk ikke i denne italienske leksikonartikkelen. Det finnes heller ikke i den offisielle engelske oversettelse av artikkelen, og mangler også i en betydelig utvidet artikkel om fascismen fra Mussolinis hånd i 1935. Hvor sitatet stammer fra, er fremdeles (2008) et mysterium.
Selv om man ikke direkte kan utelukke at det likevel stammer fra Mussolini, kan korporatismen for ham personlig ikke ha vært den hjertesak som man ofte har villet gjøre den til. Det er faktisk usannsynlig at Mussolini kom med et slikt utsagn, ettersom det strider mot hvordan han for det meste uttrykte seg om «korporasjoner». For ham var uttrykket, enten han benyttet det som adjektiv eller substantiv, knyttet til en form for vertikal syndikalistisk korporatisme basert på det gamle laugsvesenet.
Ikke desto mindre var korporatisme et begrep som ble benyttet innen den fascistiske bevegelse, der man forestilte seg yrkesbefolkningen organisert i yrkesrettede korporasjoner, samtidig med at disse i virkeligheten ble statsstyrte (statsstyrt korporatisme), og da ble ordet altså benyttet på måter som avvek fra Mussolinis bruk. I den katolske kirke fantes også en tenkning om korporatisme, som bygget på pave Leo XIIIs encyklika Rerum Novarum av 1891 om arbeidernes rettigheter. Men da denne encyklikaen ble minnet førti år senere av pave Pius XI med sosialencyklikaen Quadragesimo Anno (1931), ble det klart at Paven så en moderat og ikke statsmanipulert «korporatisme» – slik han forstod den – som et korrektiv til både kapitalisme, sosialisme og fascisme.
Mellom 1920 og 1922 var sosialistene svært aktive i Italia. Streiker ble organisert og militante kampgrupper ble dannet for å gjennomføre en marxistisk revolusjon etter Lenins modell. Dette skjedde samtidig som liberalistene og de liberale verdier mistet sitt fotfeste i befolkningen. Slik vokste fascistpartiet fram som et alternativ i tomrommet mellom ytterste venstre og det liberale høyre.
== Mussolini som regjeringssjef ==
Sommeren 1922 marsjerte titusenvis av fascister mot Roma for å kreve regjeringens avgang. Sosialistene var splittet i mange forskjellige fraksjoner som kranglet seg imellom, og den liberale statsministeren Luigi Facta styrte uten nevneverdig folkelig støtte eller begeistring. Fascistene hadde ingen støtte i hæren, men den sittende regjeringen lot være å sette inn tropper for å knuse opprøret av frykt for at dette ville føre til et blodbad. I stedet ble Mussolini regjeringsleder for en samlingsregjering av de forskjellige partiene på høyresiden. Mussolini selv hadde ved mange anledninger uttalt at en venstre-koalisjon mellom sosialister og fascister hadde vært å foretrekke, men ettersom sosialistene ikke ville samarbeide, og svartskjortene under fascistlederen Italo Balbos ledelse hadde knust deres partikontorer og banket opp (og i enkelte tilfeller drept) tusenvis av sosialister på veien mot Roma var dette ikke lenger et alternativ.
Fascistpartiet fortsatte å bevege seg lenger bort fra sine radikale og venstreorienterte røtter mens det satt i regjering. Mussolini anså gjeninnføringen av ro og orden, samt velfungerende offentlig transport, som viktige kriterier for å få Italia på fote igjen etter den borgerkrigslignende tilstanden som hadde vært mellom 1920 og 1922.
I 1924 vant fascistene valget med klart flertall og kunne dermed lage sin egen regjering uten å måtte forhandle med andre partier. I årene mellom 1922 og 1926 hadde Mussolinis hemmelige politi eliminert mesteparten av opposisjonen på venstresiden, og under valget ble valglister forfalsket og motstandere trakassert. Like fullt er dagens historikere enige i at fascistene hadde stor støtte i befolkningen, men muligens ikke nok til å få et klart flertall uten juks.
Etter 1926 var tiden for alvor inne for å omsette fascistisk teori til praksis. Et helhetlig korporativt system ble etablert, der landets næringsliv ble organisert i 22 korporasjoner. Disse fastsatte priser på forskjellige varer, lønningene til arbeidere og sjefer – og veiledet regjeringen i hva slags politikk som ville være til beste for hver næringsgren. For å unngå marxistisk og sosialistisk påvirkning i dette systemet, innførte fascistpartiet begrensninger på hvem som kunne bli valgt inn i en korporasjon, og i mange tilfeller ble representanter valgt ovenfra og ned, framfor å bli valgt inn fra organisasjonen og av personene de ble satt til å representere. Dette gjorde det korporative eksperiment mye mer udemokratisk enn det var ment for å være, og senere korporative og fascistiske stater slik som Portugal og Spania har fulgt samme modell som Italia valgte etter 1926.
Etter fascistenes valgseier i 1926 ble også liberalistene utsatt for fascistisk undertrykking og gikk under jorden. Hemmelige organisasjoner som motarbeidet fascistpartiet eksisterte dermed over hele det politiske spekteret.
Fascistpartiet etter 1926 fortsatte i omtrent samme spor som det hadde fulgt i sin første regjeringsperiode i 1922. Etter 1926 ble Mussolini stadig gjenvalgt som regjeringssjef av kong Viktor Emmanuel III hvert fjerde år, og dermed kunne han styre uten at landets grunnlov ble brutt. Det ble fortsatt satset tungt på politi og hær, men også offentlige sykehus og utdanning var satsingsområder for staten. Et program kalt dopolavoro («etter arbeidet») ble igangsatt for italienske arbeidere, dette programmet gikk ut på å tilby en mengde aktiviteter etter arbeidstid, betalt av staten, omtrent som en fritidsklubb for voksne. Fascistpartiet ønsket å involvere hele befolkningen i sin politikk og tenkemåte, og derfor ble også en rekke fascistiske ungdoms- og barneorganisasjoner igangsatt. Fascistene definerte denne politikken som totalitario, som på norsk kan oversettes til «helhetlig». Mussolini selv beskrev resultatet av politikken som en «organisk stat» (stato organico), og «organisk» er et ord som fortsatt går igjen i ny-fascistisk språkbruk.
Mussolini mislikte også den «servile og fremmedartede» høflighetsformen lei. På italiensk betyr pronomenet lei både «hun» og høflig tiltale (norsk «De»). Mussolini ville ha slutt på at menn ble tiltalt med et hunkjønnsord, og innførte et påbud om i stedet å bruke formen voi (= dere), tilsvarende den franske høflighetsformen vous.11. september 1926 ble Mussolini utsatt for et attentat på plassen ved Porta Pia i Roma, da anarkisten Gino Lucetti kastet en bombe mot ham, uten noen virkning.
=== Krig i utlandet ===
I 1936 angrep og erobret italienske styrker Etiopia og gjorde landet til en del av sitt kolonirike i Øst-Afrika. Dette førte til at Italia ble internasjonalt isolert og utstøtt fra Folkeforbundet.
Samme år gjorde deler av den spanske hær opprør mot landets marxistiske regjering, og dermed var den spanske borgerkrigen i gang. De vestlige demokratiene holdt seg nøytrale i striden og nektet eksport av våpen til den lovlige regjeringen. Partene fikk imidlertid militærhjelp fra sine respektive støttespillere blant de autoritære statene og fra frivillige politiske sympatisører. Sovjetunionen forsynte regjeringsstyrkene med våpen og militære rådgivere, mens Italia og Tyskland sendte både våpen og militære mannskaper, særlig flystyrker. Til sammen mottok den spanske opprørshæren 70 000 italienske og 10 000 tyske støttetropper, og disse bedre utstyrte og bedre trente mannskapene, kombinert med egne folk, sikret nasjonalistenes leder, generalissimo Francisco Franco, den militære seieren. Korporativ reorganisering av samfunnet etter italiensk modell ble igangsatt like etter nasjonalistenes seier i 1939.
Italias intervensjon på Francos side forverret forholdet til Frankrike og Storbritannia, men førte til en tilnærming til Tyskland.
=== Forholdet til Tyskland og nasjonalsosialismen ===
I likhet med de fleste italienere både i og utenfor fascistpartiet tok Mussolini til å begynne med avstand fra Adolf Hitlers rasistiske ideologi, med antisemittisme og forherligelse av «den ariske rasen». Store deler av befolkningen i Italia og de andre middelhavslandene var ifølge nasjonalsosialistisk ideologi ikke «ariere». Men Italias tiltagende internasjonale isolasjon etter erobringen av Etiopia og støtten til de spanske nasjonalistene, sammen med de grunnleggende likhetstrekkene mellom fascisme og nazisme, førte Hitler og Mussolini sammen. I 1938 innførte Italia etter forbilde av de tyske Nürnberg-lovene nye raselover som fratok jødene deres statsborgerskap og adgang til offentlige stillinger. Mens Mussolini forlot sitt tidligere anti-tyske standpunkt og gikk stadig mer helhjertet inn på tysk side, forble hans utenriksminister (og svigersønn) grev Galeazzo Ciano skeptisk til tysk nasjonalsosialisme og ekspansjonisme, og han forsøkte forgjeves å bevare Italias nære forhold til vestmaktene
Mussolini aksepterte den tyske anneksjon av Østerrike i 1938 og medvirket til Münchenavtalen som førte til at Tyskland innlemmet det tsjekkiske området Sudetenland med overveiende tysktalende befolkning. Mens verden var opptatt av at Tyskland i strid med München-forliket invaderte Tsjekkoslovakia og gjorde Bøhmen og Mähren til et tysk protektorat i 1939, benyttet Mussolini anledningen til å realisere sine egne ekspansjonstiske mål ved å angripe Albania våren 1939 og skaffe seg et brohode på Balkan.
I mai 1939 gikk Italia og Tyskland sammen i Stålpakten, som garanterte gjensidig støtte dersom en av partene ble angrepet militært. Men da Tyskland ikke informerte Italia forut for invasjonen i Polen i 1939, erklærte Italia seg som en ikke-krigførende stat.
=== Andre verdenskrig ===
Da tyske tropper gikk inn i Polen og dermed utløste den andre verdenskrig, var det fortsatt usikkert hvordan Italia ville forholde seg til denne situasjonen. Både grev Ciano og kongen advarte mot innblanding. Men da det sommeren 1940 ble klart at Frankrike ville lide nederlag, besluttet Mussolini å gå sammen med Tyskland for å få sin andel av byttet. 10. juni sendte Italia sin krigserklæring til Frankrike og Storbritannia og gikk over den franske grense i Alpene. Som belønning fikk Italia okkupere noen landområder langs grensen og den franske middelhavskysten.
Fra koloniene i Øst-Afrika angrep italienerne de britiske styrkene i Sudan, Kenya og Somaliland og hadde i begynnelsen fremgang. Da de italienske styrkene i kolonien Libya under general Rodolfo Graziani i september 1940 angrep britene i Egypt, rykket de fram til Sidi Barrani før de måtte stanse for å sikre forsyningslinjene. I 1941 gikk imidlertid de allierte til offensiv og trengte italienerne tilbake over grensen til Libya, og deres nederlag førte til at Tyskland gikk inn i krigen i Nord-Afrika med Afrikakorpset. I Øst-Afrika led Italia nederlag mot britiske styrker, som i løpet av 1941 erobret alle landets kolonier, inkludert Etiopia.
I oktober 1940 angrep den italienske hær Hellas fra det okkuperte Albania. Etter innledende fremgang ble også dette en militær katastrofe for Italia. Inbitt gresk motstand mot lite motiverte italienske tropper som var dårlig utstyrt for vinterkrig førte til at grekerne rykket over grensen og langt inn i Albania. Dette tvang Tyskland til å komme til unnsetning for å hindre alliert kontroll over Balkan. Tyskerne invaderte 6. april 1941 Jugoslavia for å sikre seg adkomst til Hellas. Italienerne deltok sammen med tyskerne i å nedkjempe jugoslavisk og gresk motstand, og som belønning fikk Italia okkupere deler av Hellas og kontroll over den nyopprettede staten Kroatia. Italienske styrker deltok også på østfronten sammen med tyskerne, og italienske styrker var engasjert i krigshandlingene i Nord-Afrika inntil aksemaktenes endelige nederlag våren 1943. Mussolini fulgte også de andre aksemaktene og erklærte krig mot USA i 1941.
== Avsatt som statsleder ==
Etter å ha blitt presset ut fra sine tidligere kolonier i Afrika, og å ha tapt i Hellas, ble Italia selv angrepet da en alliert landgang fant sted på Sicilia i 1943. Fascistpartiets øverste råd (Gran Consiglio del Fascismo) besluttet da at krigen var tapt for Italias del og avsatte med stort flertall Mussolini som statsleder. Blant dem som ga ham mistillitsvotum var svigersønnen grev Ciano. Det mange av dem som avsatte Mussolini ikke visste, var at det samtidig fant sted en anti-fascistisk sammensvergelse, og at hele den fascistiske statsformen snart skulle bli avskaffet. Mannen som ble utnevnt til ny regjeringssjef, var marskalk Pietro Badoglio – en mann som hadde vært medlem av fascistpartiet siden 1924, men som hadde vært en sterk motstander av alliansen med tyskerne. Etter utnevnelsen sørget han for å få mange fra Mussolinis regjering arrestert, og den nye regjeringen brøt med aksemaktene og sluttet seg til de allierte og lot hæren gå sammen med de britiske og amerikanske troppene som nå marsjerte mot Roma. Mussolini selv ble arrestert på kongens ordre og holdt fanget på skisportsstedet Campo Imperatore i fjellområdet Gran Sasso i Abruzzo-regionen.
Mussolinis sønn Bruno Mussolini døde i 1943, litt over ett halvt år før faren ble avsatt og arrestert. Bruno var bombeflyger på italiensk side og hadde før krigen organisert en sivil luftfartsrute mellom Italia og Brasil. Det var den lengste sivile ruten i verden på den tiden, og tankanlegg ble bygd ut på en del mindre øyer underveis for å tanke opp passasjerflyene. Etter Brunos død skrev Mussolini den noe sentimentale boken Prater med Bruno.
== Leder av Salò-republikken ==
Senere samme år ble Mussolini befridd fra fengselet av tyske fallskjermtropper under ledelse av Otto Skorzeny og innsatt som marionetthersker det tyskokkuperte Nord-Italia. Mussolini ville ikke egentlig bli med på dette prosjektet, men gikk motvillig med på det etter at Hitler hadde forklart at alternativet var å bombe Roma og Milano med V2-raketter. Den nye statsdannelsen i Nord-Italia fikk navnet Den italienske sosialrepublikk, eller «Salò-republikken» etter hovedstaden Salò ved Gardasjøen. De fascistene som involverte seg i regjeringen, eller som soldater under tysk kommando under den nye statsdannelsen, var den absolutt hardeste kjerne av fascistpartiet.
I 1943 mente Mussolini at fascismen hadde stagnert og feilet som revolusjonær kraft, og dette aktet han å gjøre noe med. Etter å ha forhandlet seg fram til kontroll over mesteparten av den sivile administrasjonen over Salò forsøkte fascistpartiet å revitalisere seg selv gjennom en serie radikale prosjekter. Lover ble innført for å sikre arbeiderdemokrati på arbeidsplassene, og det korporative systemet ble utvidet. Blant annet ble det nå innført et system der arbeiderne skulle ha 50% av stemmene ved valg av ny bedriftsleder, selv om de ikke var aksjonærer. Like fullt er Salò i dag sett på som fascistpartiets mest urealistiske prosjekt. Fordi det foregikk midt i en krigssone, forlot de aller fleste av disse prosjektene aldri papiret de ble skrevet på. Mye Av disse planene ble aldri inført.
== Død ==
Den 28. april 1945 ble Mussolini, hans elskerinne Clara Petacci og regjeringsmedlemmene Francesco Barracu, Alessandro Pavolini, Fernando Mezzasoma, Paolo Zerbino og (dagen etter:) Achille Starace henrettet ved skyting av kommunistiske partisaner, etter å ha forsøkt å flykte inn i Sveits. Likene ble fraktet til Milano, hvor de ble hengt opp ned fra en jernbjelke på en bensinstasjon på Piazzale Loreto. Den opphissede folkemengden ga da utløp for sin avsky mot ham.
Mussolini ble først i stillhet gravlagt på umarkert sted på en krigskirkegård, men noen fascister klarte etterpå å finne fram til graven, hvorpå de gravde opp liket og plasserte det i en ny grav på Mussolinis hjemsted Predappio. Der ligger han fortsatt. Mussolinis familie skiftet ikke etternavn – hans yngste sønn Romano Mussolini var filmskaper og kunstner, men involverte seg aldri politisk. Han døde i 2006, og hans barnebarn Alessandra Mussolini driver i dag det fascistiske partiet «Alternativa Sociale». Hun er fortsatt medlem i det italienske parlamentet og i Europaparlamentet.
== Mussolinis skrifter og verker i utvalg ==
L'uomo e la divinità: Dio non esiste (1904)
La filosofia della forza (1908)
La santa di Susà (publisert 12. juni 1909)
Claudia Particella, l'amante del Cardinal Madruzzo (føljetongroman i Il Popolo over 57 dager, fra og med 20. januar 1910)
La tragedia di Mayerling (1910) (da upublisert)
Il Trentino veduto da un socialista (1911)
L'amante del cardinale (1911)
La mia vita (1911–12)
Giovanni Huss il veridico (1913)
Vita di Arnaldo (1932)
Scritti e discorsi (1914-39, 12 bind)
Parlo con Bruno (1941)
Pensieri pontini e sardi (1943)
Il tempo del bastone e della carota – Storia di un anno (ottobre 1942 – settembre 1943), artikler publisert i Corriere della Sera og senere utgitt samlet som bilag til samme avis 9. august 1944.Mellom 1951 og 1962 utgav forlaget La Fenice Mussolinis samlede verker i 35 bind, redigert av Edoardo og Duilio Susmel.
My Rise And Fall, New York:Da Capo, 1998, er en engelsk nyutgivelse av to selvbiografiske verker, som tidligere er blitt oversatt til engelsk. Den første ble publisert på engelsk som i 1928 som My Autobiography og ble skrevet av Mussolini i 1910-11 men med elementer fra senere skrifter, den andre – publisert på engelsk i 1948 som The Fall of Mussolini – ble skrevet mellom september 1943 og hans henrettelse i april 1945.
== Litteratur ==
Anthony L. Cardoza: Benito Mussolini: The First Fascist, Longman, 2005. ISBN 978-0321095879
Renzo De Felice: Mussolini il rivoluzionario: 1883-1920, Einaudi, 1995, ISBN 8806139908
Emilio Gentile: Le origini dell'ideologia fascista 1918-1925, Bologna: Il Mulino, Biblioteca Storica, 1996. ISBN 88-15-08365-0
Ivone Kirkpatrick: Mussolini. A study in Power, New York:Hawthorn Books, 1964, SIN: B0006BLX1S
Denis Mack Smith: Mussolini's Roman Empire, 1976.
Denis Mack Smith: Mussolini, 1981.
Ray Moseley: Mussolini: The Last 600 Days of Il Duce, Taylor Trade Publishing, 2004. ISBN 978-1589790957
== Referanser og fotnoter ==
== Eksterne lenker ==
(en) Benito Mussolini – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Benito Mussolini – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Benito Mussolini på Internet Movie Database
(fr) Benito Mussolini på Allociné
(en) Benito Mussolini hos The Movie Database
(en) Benito Mussolini på Discogs
(en) Benito Mussolini på MusicBrainz
Mussolini-fakta (på dansk)
internasjonalt fascistisk forum
Fascismens lære av Mussolini 1932 (på engelsk)
Hyllningssider (på italiensk) | Alessandra Mussolini (født 30. desember 1962 i Roma) er en italiensk politiker, skuespiller, fotomodell og lege. | 9,691 | 9,691 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rebreather | 2023-02-04 | Rebreather | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dykking', 'Kategori:Engelske ord og uttrykk'] | En rebreather (eller en «gjenpuster») er en type pusteutstyr som gir en oksygenbasert pustegass og gjenbruker utpustet gass. Resirkuleringen av pustegass reduserer volumet på pustegass som en må bringe med seg. Det gjør denne typen maskiner til en lett og kompakt enhet for å forsyne mennesker, i miljøer der de ikke kan puste vanlig, med pustegass for en lang periode.
Rebreather teknologi blir brukt i mange sammenhenger:
under vann – hvor det er kjent som lukket SCUBA i motsetning til Akvalunge- type som er kjent som åpen SCUBA.
redning av folk i gruver der det kan være giftige gasser til stede eller mangel på oksygen.
Astronauter – der det er vakuum og ikke oksygen til stede for å opprettholde livsprosesser.
sykehus anestesi pusteapparater for å kontrollere hvilke gasser pasienten puster uten å endre atmosfæren til det sykehuspersonalet puster.
undervannsbåter og trykkamre hvor gassen i habitat må være sikker. Atmosfæren må inneholde nok oksygen for livsprosesser, men ikke så mye at det kan forårsake brann. Giftig karbondioksid må tas bort.Rebreatheren utnytter at utåndingsluft vanligvis inneholder tyve ganger mer gass enn det som kroppen metaboliserer. Rebreatheren er konstruert til å utnytte den brukbare delen av utåndingsluften på ny som innåndingsluft. Kroppen produserer som en del av metabolismen karbondioksid. Denne gassen er i større konsentrasjoner giftig og må derfor tas bort før den går i innåndingsluften.
Rebreatheren fanger utåndingsluften, tar bort karbondioksid og supplerer med ytterligere oksygen slik at pustegassen igjen kan forsyne dykkeren med en gass som opprettholder liv og gjør at dykkeren kan fungere normalt.
| En rebreather (eller en «gjenpuster») er en type pusteutstyr som gir en oksygenbasert pustegass og gjenbruker utpustet gass. Resirkuleringen av pustegass reduserer volumet på pustegass som en må bringe med seg. Det gjør denne typen maskiner til en lett og kompakt enhet for å forsyne mennesker, i miljøer der de ikke kan puste vanlig, med pustegass for en lang periode.
Rebreather teknologi blir brukt i mange sammenhenger:
under vann – hvor det er kjent som lukket SCUBA i motsetning til Akvalunge- type som er kjent som åpen SCUBA.
redning av folk i gruver der det kan være giftige gasser til stede eller mangel på oksygen.
Astronauter – der det er vakuum og ikke oksygen til stede for å opprettholde livsprosesser.
sykehus anestesi pusteapparater for å kontrollere hvilke gasser pasienten puster uten å endre atmosfæren til det sykehuspersonalet puster.
undervannsbåter og trykkamre hvor gassen i habitat må være sikker. Atmosfæren må inneholde nok oksygen for livsprosesser, men ikke så mye at det kan forårsake brann. Giftig karbondioksid må tas bort.Rebreatheren utnytter at utåndingsluft vanligvis inneholder tyve ganger mer gass enn det som kroppen metaboliserer. Rebreatheren er konstruert til å utnytte den brukbare delen av utåndingsluften på ny som innåndingsluft. Kroppen produserer som en del av metabolismen karbondioksid. Denne gassen er i større konsentrasjoner giftig og må derfor tas bort før den går i innåndingsluften.
Rebreatheren fanger utåndingsluften, tar bort karbondioksid og supplerer med ytterligere oksygen slik at pustegassen igjen kan forsyne dykkeren med en gass som opprettholder liv og gjør at dykkeren kan fungere normalt.
== Dykking med rebreathere ==
Rebreatherens hovedfortrinn fremfor andre pusteapparater er dens gode utnyttelse av gassen som benyttes. Ved dykking med en "Open circuit" Aqua-Lung, en annen form for SCUBA, frigjøres all gassen til omgivelsene når dykkeren puster ut. Lange og dype dykk med "open circuit" krever dermed en vesentlig større mengde gass enn ved bruk av rebreather. Den nødvendige gassmengden må medbringes av dykkeren, noe som medfører store og uhåndterlige flasker ved bruk av "open circuit" på slike dykk.
Innsparingen i gassforbruk ved Rebreather-dykking er også nyttig når pustegassene er kostbare, slik tilfellet er ved bruk av Helium- eller Heliox-blandinger i Teknisk Dykking. Rebreathere har også den fordelen at de produserer langt mindre (eller ingen) bobler i forhold til "open circuit" apparater. Dette innebærer at militær bruk av rebreather er svært vanskelig å oppdage, samt at marinbiologer og UV-fotografer i større grad unngår å skremme vekk det de studerer.
== Eksterne lenker ==
=== Rebreather-produsenter ===
Ambient Pressure Diving – Produsennt av Inspiration og Evolution rebreathere
Drager – Produsent av diverse semilukkede, runde rebreathere
Halcyon – Produsent av semilukket, rund rebreather
Jetsam Arkivert 28. november 2004 hos Wayback Machine. – Produsent av KISS'-rebreather
Dampmaskiner
=== Andre informasjonskilder ===
Richard Pyles rebreatherside Arkivert 11. juni 2019 hos Wayback Machine.
Tekniske aspekter ved Apollo
The Rebreather Site Lang liste over rebreathertyper (inkludert nitrox) i "database for oksygenrebreathere".
Diver Daves side
Karl Kramers side (mer historie) | En rebreather (eller en «gjenpuster») er en type pusteutstyr som gir en oksygenbasert pustegass og gjenbruker utpustet gass. Resirkuleringen av pustegass reduserer volumet på pustegass som en må bringe med seg. | 9,692 | 9,692 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Al_Capone | 2023-02-04 | Al Capone | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Dødsfall 25. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1947', 'Kategori:Fødsler 17. januar', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Italiensk-amerikansk mafia', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer dømt for økonomisk kriminalitet', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra USA av italiensk opphav', 'Kategori:Personer fra USA dømt for forbrytelser', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Alphonse Gabriel Capone (1899–1947), best kjent som Al «Scarface» Capone, var en amerikansk gangster i 1920- og 1930-årene.
| Alphonse Gabriel Capone (1899–1947), best kjent som Al «Scarface» Capone, var en amerikansk gangster i 1920- og 1930-årene.
== «Scarface» blir født ==
Al Capone ble født i Brooklyn i New York. Foreldrene hans het Gabriel og Teresa Capone, som hadde innvandret fra Italia til USA i 1893. Al hadde åtte søsken. Gabriel, faren til Al, holdt på i salongen sin hvor han jobbet som frisør. Al ble utvist fra skolen i sjette klasse, etter at han hadde banket opp læreren sin og senere også blitt banket selv av rektoren.
Alphonse mente, som mange andre amerikanske barn, at USA var mulighetenes land, og også at det viktigste var å få makt. Men dette viste seg å være vanskelig da folk begynte å diskriminere ham pga. hans etniske bakgrunn. De «helamerikanske» elevene så ned på de utenlandske og arbeiderklassebarna. Capone konkluderte derfor med at den eneste måten han kunne få det som han ville, var å kreve det på kriminelt vis.
Capone tok mange forskjellige jobber, men sitt virkelige kall fikk han da han ble ansatt av Johnny Torrio (1882–1957) i en bar som vennen hans eide. Capone hjalp Torrio som «tok seg av» folk som ikke kunne eller ville betale tilbake sine lån, og det var i denne perioden at Al ble medlem i den såkalte «James Street-gjengen». Ikke lenge etter møtte han Mae Coughlin (1897–1986), som han fikk sønnen Albert Francis «Sonny» Capone med. Paret giftet seg 18. desember 1918.
== Suksess i Chicago ==
I 1919 tok livet hans en ny vending. Dette var ved begynnelsen av «forbudstiden», da produksjon og salg av sprit var forbudt i USA. Samme år dro Capone fra Brooklyn til Chicago for å unngå tiltale for mord, gambling, prostitusjon og spritsalg. Han forlot James Street-gjengen, og ble i stedet medlem i Five Points Gang, der han ble hovedassistenten til sin gamle venn Johnny Torrio. Al ble arrestert gjentatte ganger, men slapp fengsel da Torrio alltid fikk ham ut etter kort tid.
Da Torrio rømte fra USA, ble Capone sjef for den ulovlige sprithandelen i gjengen. Motstanden mot spritforbudet var økende i samfunnet, noe Capone tjente gode penger på, og han fortalte selv til en reporter at «Jeg tjener penger ved å tilfredsstille folk. Hvis jeg bryter loven, blir mine kunder … noen av de beste menneskene i Chicago, like skyldige som meg.» («I make money by supplying a public demand. If I break the law, my customers … some of the best people in Chicago, are as guilty as me.»)
Al beskyttet alt han eide og som han interesserte seg for. Han hadde mange voldelige oppgjør med andre rivaliserende familier/gjenger. Han var kjent for å drepe forretningspartnere som han anklaget for å svindle han eller annet. For eksempel drepte han på St. Valentines dag i 1929 syv medlemmer av George «Bugs» Morans gjeng i en garasje i Chicago. Han tydde også til vold og trusler når han skulle ta over småbutikker så vel som store firmaer. Etter hvert som Capones profitt økte, ble han i manges øyne mer og mer en respektert forretningsmann enn slem kriminell. Mange, til og med politimedlemmer, begynte å se opptil ham og beundre ham. Mellom 1927 og 1931, ble han ansett som en av de mektigste og mest innflytelsesrike menn i Chicago.
Men «Scarface» var på ingen måte verd beundringen han fikk. Også i rollen som respektert forretningsmann var han en kaldblodig kriminell, og ansvarlig for drap på hundrevis av mennesker. Videre bestakk han guvernører, borgermestere og andre mektige mennesker for å slippe innblanding i arbeidet sitt. I tillegg til bestikkelsene, sendte han også ut gjengmedlemmer for å true folk til å stemme på personene han hadde «kjøpt».
== En samfunnstrussel ==
Store deler av USA begynte etter hvert å se på Capone som en trussel, inkludert befolkningen i Chicago. På 1920-tallet ga president Herbert Hoover sin sekretær i oppdrag å finne en måte å få stoppet Capone og stilt ham for retten. Som så mange ganger tidligere i karrieren, kom Capone seg ut av fengsel, men like fullt var karrieren hans nå på hell. Grunnen var at flere og flere av hans egne mislikte ham stadig mer og fordi USA nå hadde gått inn i «Den store depresjonen», som var preget av stor arbeidsløshet og dårlige økonomiske tider.
Da U.S. Treasury gravde dypere i Capones kriminelle historie, fant de mer enn nok av beviser til å sende ham i fengsel for skatteunndragelse. I oktober 1931 ble Capone dømt til ti års straffarbeid. Først tilbrakte han to år i Atlanta i Georgia, senere ble han sendt til Alcatraz Island i San Francisco, California.
Etter å ha blitt løslatt på prøve i 1939 tilbrakte han resten av livet sitt i leiligheten i Palm Island i Florida, der han døde av hjertestans 25. januar 1947, 48 år gammel.
== Al Capone i populærkulturen ==
Det har blitt laget syv filmer om Al Capones liv: Al Capone, The Rising of Al Capone, The Shot, The Rising Enemy, The War, The Lost Honor, Scarface (1932, hvor hovedpersonen (Al Capone) var gitt navnet til Antonio «Tony» Camonte).
== Referanser ==
== Litteratur ==
Laurence Bergreen (1996). Al Capone. Ein amerikanischer Mythos (tysk). München: Herbig. ISBN 3-7766-1967-8.
Neil Elliott (1985). My years with Capone: Jack Woodford and Al Capone (engelsk). Seattle: Woodford Memorial Editions. ISBN 0-9601574-4-1.
Fred D. Pasley (1931). Al Capone. The Biography of a Self-Made Man (engelsk). Faber. ASIN B000Z653OM.
Robert J. Schoenberg (2001). Al Capone. Die Biographie (tysk). Düsseldorf: Albatross. ISBN 3-491-96042-8.
== Eksterne lenker ==
(en) Al Capone – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Al Capone – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Al Capone på Internet Movie Database
(en) Al Capone hos The Movie Database | Alphonse Gabriel Capone (1899–1947), best kjent som Al «Scarface» Capone, var en amerikansk gangster i 1920- og 1930-årene. | 9,693 | 9,693 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Olav_Koss | 2023-02-04 | Johann Olav Koss | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Deltakere for Norge i allround-VM på skøyter', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Europamestere i skøytesport', 'Kategori:Fødsler 29. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:IOK-medlemmer', 'Kategori:Kongepokalvinnere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norgesmestere i hurtigløp på skøyter – Allround', 'Kategori:Norgesmestere i hurtigløp på skøyter – Enkeltdistanse', 'Kategori:Norske skøyteløpere', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske mestere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Personer fra Lørenskog kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere for Skøyteklubben -94', 'Kategori:Skøyteløpere for Strømmen Idrettsforening', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Tidligere verdensrekordholdere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Verdensmestere i hurtigløp på skøyter – Allround', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris'] | Johann Olav Koss (født 29. oktober 1968 i Drammen) er en norsk tidligere skøyteløper. I OL i 1994 toppet han sin karriere med tre gull i ett og samme mesterskap, og satte samtidig tre verdensrekorder. Han er stifter av og president i den humanitære organisasjonen Right To Play.
| Johann Olav Koss (født 29. oktober 1968 i Drammen) er en norsk tidligere skøyteløper. I OL i 1994 toppet han sin karriere med tre gull i ett og samme mesterskap, og satte samtidig tre verdensrekorder. Han er stifter av og president i den humanitære organisasjonen Right To Play.
== Bakgrunn ==
Begge foreldrene hans er leger. Familien flyttet fra Bergen til Drammen, og deretter til Lørenskog der Koss vokste opp.
== Idrettskarriere ==
Koss representerte Strømmen IF på skøytebanen, og vant landsmesterskapet, det uoffisielle norgesmesterskapet for 15-åringer, i 1983. Han ble norsk juniormester på skøyter i 1987, men lå et stykke bak de beste i junior-VM i 1986 og 1987. I 1988 debuterte han på seniornivå i VM på Medeobanen i Alma Ata, men han greide ikke å komme med på den avsluttende 10 000-meteren.
Året etter kom han på 8.-plass i VM. Gjennombruddet kom i 1990, da han vant verdensmesterskapet i Innsbruck i Østerrike. De neste fire årene kom han på seierspallen i samtlige EM og VM, og tok tre laurbærkranser. Koss deltok i sitt første OL i Albertville 1992, der han vant 1500-meteren fire hundredeler foran Ådne Søndrål, og tok sølv på 10 000 meter bak Bart Veldkamp. Med sitt OL-gull i franske Albertville ble han også livsvarig medlem av Gullklubben.
I 1994, hans siste år som aktiv løper, tok han tre gullmedaljer i vinterlekene på Lillehammer, og satte samtidig tre nye verdensrekorder i løpene i Vikingskipet på Hamar. To av disse rekordene ble ikke slått før klappskøytene ble tatt i bruk. Verdensrekorden på 10 000 meter ble 13.30.55, og ga et klart gull i OL.
Det amerikanske magasinet Sports Illustrated kåret Koss til «Årets idrettsutøver» dette året, og han mottok Fearnleys olympiske ærespris for sine prestasjoner på Hamar. Han ble tildelt Oscarstatuetten i 1990, 1991 og 1994.Etter at Peter Mueller mistet jobben som landslagstrener for de norske skøyteløperne i forkanten OL-sesongen 2010, ble Koss forespurt å hjelpe til i sesongen med å være assistenttrener for de kvinnelige norske OL-skøyteløperne.
== MOT, Olympic Aid og Right To Play ==
Koss var medlem av Den internasjonale olympiske komité (IOC) 1999–2002. I 1994 var Koss med å starte kalenderprosjektet «Norske toppidrettsutøvere mot narkotika», sammen med treningskameraten Atle Vårvik. I 1997 ble arbeidet utvidet, og organisasjonen MOT ble stiftet av kameratene. Etter at Koss donerte OL-bonusen sin fra 1500 meter på Lillehammer til Olympic Aid, ble han engasjert i arbeidet for fattige barn. Da Olympic Aid gikk inn, stiftet han og er president i den humanitære organisasjonen Right To Play, og har i senere år viet seg til driften av denne. Koss styrte Right To Play fra sitt bosted i Canada før han flyttet tilbake til Norge i 2019.Kongen utnevnte 29. mars 2011 Koss til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske Fortjenstorden «for internasjonalt humanitært virke for barn og unge innen sport og idrett.» I 2015 ble han utnevnt til honorært medlem av Order of Canada for sine skøyteprestasjoner og for å ha grunnlagt Right to Play.Koss ble på nytt nominert til «Årets idrettsutøver» av Sports Illustrated i 2011 for sitt arbeid med Right To Play.
== Personlige rekorder ==
== Meritter ==
=== Verdensrekorder ===
Liste over verdensrekordnoteringer satt av Johann Olav Koss.
=== Norgesrekorder ===
Liste over norgesrekordnoteringer satt av Johann Olav Koss.
NB: Regelen om "Norsk rekord kan settes kun på NORSKE BANER" var gyldig t.o.m. 1993/94-sesongen !!
Resultater (fra utenlandske baner) som ble "oppjustert" til gjeldende norsk rekord er merket med a.
* = Beregnet ved datoskille (1. juli 1994) til den nye sesongen for endring av regel blir dette 3 år 7 måneder 24 dager.
=== Sammenlagt i Verdenscupen ===
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Johann Olav Koss – Munzinger Sportsarchiv
(en) Johann Olav Koss – Olympics.com
(en) Johann Olav Koss – Olympic.org
(en) Johann Olav Koss – Olympedia
(en) Johann Olav Koss – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Johann Olav Koss – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Johann Olav Koss – Speedskatingbase.eu
(en) Johann Olav Koss – SpeedSkatingNews.info
(en) Johann Olav Koss – SpeedSkatingStats.com
(en) Johann Olav Koss – TheSports.org
(no) Johann Olav Koss i Store norske leksikon
(no) Johann Olav Koss i Norsk biografisk leksikon
«Johann Olav Koss» (engelsk). Skateresults.com. Arkivert fra originalen 11. oktober 2009. Besøkt 3. desember 2011.
(en) Johann Olav Koss på Jakub Majerski's Speedskating database (Adelskalender distanser og sammenlagt)
(en) Johann Olav Koss på data.isuresults.eu (distanseresultater) og på www.isu.html.infostradasports.com på ISU sine nettsider.
(en) Johann Olav Koss på SpeedskatingResults.com (personlige rekorder og resultater)
Hyllest i Skøytesport til Johann Olav Koss i forbindelse med hans 40-årsdag
Sportsprofil Arkivert 29. november 2014 hos Wayback Machine. på www.n-s-f.no Besøkt 20. des 2011.
(no) Koss-stiftelse har brukt norske bistandspenger på luksushotell og alkoholBilder(en) Bilder på SpeedSkatingPhotos.info/DesgPhoto.com | }} | 9,694 | 9,694 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alcatraz | 2023-02-04 | Alcatraz | ['Kategori:122°V', 'Kategori:1850 i California', 'Kategori:1972 i California', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1850', 'Kategori:Fengselsøyer', 'Kategori:Fengsler i USA', 'Kategori:Museer i California', 'Kategori:San Franciscos geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verneområder opprettet i 1972', 'Kategori:Øyer i California', 'Kategori:Øyer i Stillehavet'] | Alcatraz er ei øy i San Francisco-bukta, rett utenfor San Francisco. Stedet er kjent for å ha huset et fengsel med samme navn som øya.
På den 500 meter lange øya med sine 85 000 m² ligger også det eldste fyrtårnet på USAs vestkyst.
Det var den spanske forskeren Juan Manuel de Ayala som i 1775 seilte inn i San Francisco-bukta og ga alle øyene han fant der sine navn. Navnet Alcatraz er egentlig avledet av Isla de los Alcatraces "Pelikanenes øy". Den gang hekket mange pelikaner på øya.
I 1847 kjøpte den amerikanske militærguvernøren John Charles Fremont i California på vegne av USA øya for 5 000 dollar fra meksikanerne, og bebygde den i 1854 (ble fullstendig ombygd fra grunnen av i 1909). Militæret tok øya i bruk som "Fort Alcatraz" i 1859. De brakte krigsfanger dit fra 1861, her ble sørstatssoldater og mannskap fra et erobret handelsskip fra sørstatene internert under den amerikanske borgerkrigen. I 1903 var fengselet så forfallent at det måtte stenges. Planleggingen av et nytt hus begynte i 1906, men det store jordskjelvet i San Francisco samme år førte til at byggingen dro ut i tid, og stod ikke ferdig før i 1911.
Fortet ble nedlagt i 1933. Da begynte den endelige ombyggingen til en straffeanstalt, og den 1. januar 1934 ble Alcatraz omgjort til føderalt fengsel. Det som gjorde det særs velegnet var det iskalde vannet og de lumske strømforholdene. Dermed ble The Rock et ideelt sted for folk det var knyttet stor rømningsfare til. Alcatraz var i funksjon som høysikkerhetsfengsel fram til 1963. Blant berømte innsatte var Al Capone (1934–39), Robert Stroud (1942–59), Machine Gun Kelly (1934–51) og Alvin Karpis (1936–62).
I løpet av de 29 årene Alcatraz var i bruk, var det 36 rømningsforsøk. 15 av dem som prøvde å rømme ble drept under forsøket.
| Alcatraz er ei øy i San Francisco-bukta, rett utenfor San Francisco. Stedet er kjent for å ha huset et fengsel med samme navn som øya.
På den 500 meter lange øya med sine 85 000 m² ligger også det eldste fyrtårnet på USAs vestkyst.
Det var den spanske forskeren Juan Manuel de Ayala som i 1775 seilte inn i San Francisco-bukta og ga alle øyene han fant der sine navn. Navnet Alcatraz er egentlig avledet av Isla de los Alcatraces "Pelikanenes øy". Den gang hekket mange pelikaner på øya.
I 1847 kjøpte den amerikanske militærguvernøren John Charles Fremont i California på vegne av USA øya for 5 000 dollar fra meksikanerne, og bebygde den i 1854 (ble fullstendig ombygd fra grunnen av i 1909). Militæret tok øya i bruk som "Fort Alcatraz" i 1859. De brakte krigsfanger dit fra 1861, her ble sørstatssoldater og mannskap fra et erobret handelsskip fra sørstatene internert under den amerikanske borgerkrigen. I 1903 var fengselet så forfallent at det måtte stenges. Planleggingen av et nytt hus begynte i 1906, men det store jordskjelvet i San Francisco samme år førte til at byggingen dro ut i tid, og stod ikke ferdig før i 1911.
Fortet ble nedlagt i 1933. Da begynte den endelige ombyggingen til en straffeanstalt, og den 1. januar 1934 ble Alcatraz omgjort til føderalt fengsel. Det som gjorde det særs velegnet var det iskalde vannet og de lumske strømforholdene. Dermed ble The Rock et ideelt sted for folk det var knyttet stor rømningsfare til. Alcatraz var i funksjon som høysikkerhetsfengsel fram til 1963. Blant berømte innsatte var Al Capone (1934–39), Robert Stroud (1942–59), Machine Gun Kelly (1934–51) og Alvin Karpis (1936–62).
I løpet av de 29 årene Alcatraz var i bruk, var det 36 rømningsforsøk. 15 av dem som prøvde å rømme ble drept under forsøket.
== Frank Morris og Anglin-brødrene ==
De eneste innsatte som rømte fra Alcatraz var Frank Lee Morris og brødrene John og Clarence Anglin. Om natten 11. juni 1962 rømte de fra fengslet og er ikke sett siden. Det er fortsatt uavklart hva som hendte med dem, om de druknet eller klarte å komme seg over til fastlandet. Ingen lik er blitt funnet.
For å komme seg ut, gravde de hull rundt lufteventilen bakerst i cellen for å komme ut til en servicesjakt for kloakkrør og lufting. Derfra klatret de tre etasjer rett opp og igjennom et lufterør til taket av fengslet hvorfra de firte seg ned, klippet hull i gjerdet og padlet i en flåte laget av regnfrakker. Flåten er aldri blitt funnet.
For ikke å vekke mistanke, og for å ha best mulig med tid, lagde de en falsk lufteventil av papp som de satt på plass i hullet etter seg for å hindre at hullet ut fra cellen ble avdekket. De lagde også et dukkehode av toalettpapir, avispapir og sement fra hullet, som de la i sengen, slik at vaktene ikke skulle få noe mistanke før morgenen etter.
Fengselet ble stengt den 21. mars 1963 grunnet forfall og høye vedlikeholdskostnader.
Det er nå et fengselsmuseum som anløpes av passasjerbåt flere ganger om dagen.
== Kjente fanger ==
Al Capone
== Alcatraz i populærmedia ==
En oversikt over filmer der handlinga helt eller delvis er lagt til øya.
Hevneren fra Alcatraz (1967)
Dirty Harry tar hevn (1976)
Flukten fra Alcatraz (1979)
Døden på Alcatraz (film) (1995)
The Rock (film) (1996)
Alcatraz (TV-serie) (2012)
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Alcatraz Island – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alcatraz Island – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Alcatraz er ei øy i San Francisco-bukta, rett utenfor San Francisco. Stedet er kjent for å ha huset et fengsel med samme navn som øya. | 9,695 | 9,695 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mirakelb%C3%A6r | 2023-02-04 | Mirakelbær | ['Kategori:Afrikas flora', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bær', 'Kategori:Krydder', 'Kategori:Sapodillefamilien'] | Mirakelbær er en planteart i sapodillefamilien. Den er en busk med spiselige røde bær som får sur mat til å smake søtt. Hvis man først spiser noen mirakelbær, kan man spise en sitron og kjenne søtsmak istedenfor sursmak. Effekten skyldes et glykoprotein som bæret inneholder, mirakulin, som binder seg til smaksløkene på tunga. Virkningen holder seg i minst 30 minutter.
Mirakelbær har ingen verdi som mat i seg selv og spises bare sammen med sure matvarer. Derfor regnes bærene ofte som et krydder. Arten vokser naturlig i tropisk Vest-Afrika, men dyrkes også i tropisk Amerika. Planten kan dyrkes som potteplante, og den lett å få til å trives. Den skal dyrkes i sur jord, slik som rhododendron.
| Mirakelbær er en planteart i sapodillefamilien. Den er en busk med spiselige røde bær som får sur mat til å smake søtt. Hvis man først spiser noen mirakelbær, kan man spise en sitron og kjenne søtsmak istedenfor sursmak. Effekten skyldes et glykoprotein som bæret inneholder, mirakulin, som binder seg til smaksløkene på tunga. Virkningen holder seg i minst 30 minutter.
Mirakelbær har ingen verdi som mat i seg selv og spises bare sammen med sure matvarer. Derfor regnes bærene ofte som et krydder. Arten vokser naturlig i tropisk Vest-Afrika, men dyrkes også i tropisk Amerika. Planten kan dyrkes som potteplante, og den lett å få til å trives. Den skal dyrkes i sur jord, slik som rhododendron.
== Eksterne lenker ==
(en) mirakelbær i Encyclopedia of Life
(en) mirakelbær i Global Biodiversity Information Facility
(en) mirakelbær hos ITIS
(en) mirakelbær hos NCBI
(en) mirakelbær hos The International Plant Names Index
(en) mirakelbær hos Tropicos
(en) Kategori:Synsepalum dulcificum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Synsepalum dulcificum – detaljert informasjon på Wikispecies | Mirakelbær er en planteart i sapodillefamilien. Den er en busk med spiselige røde bær som får sur mat til å smake søtt. | 9,700 | 9,700 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oddvard_Nilsen | 2023-02-04 | Oddvard Nilsen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 24. juni', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Høyre-ordførere i Hordaland', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske friidrettstrenere', 'Kategori:Norske skoleledere', 'Kategori:Ordførere i Askøy', 'Kategori:Personer fra Askøy kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1993–1997', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1997–2001', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2001–2005', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Hordaland', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre'] | Oddvard Nilsen (født 24. juni 1940) er en norsk tidligere politiker (H). Han var ordfører i Askøy kommune 1990–1993, innvalgt på Stortinget fra Hordaland 1993–2005 og Høyres parlamentariske leder 2001–2005.
Han er sønn av murersvenn Odd Nilsen (1917–1964) og industriarbeider Ellinor Jensen (1917–2003). Farsslekten har arbeidet innen murerfaget i flere generasjoner. Oddvard Nilsen er gift med Torill Nilsen (1948–), som var medlem av Askøy kommunestyre 1995–2003. Paret har tre sønner sammen, heriblant fylkesordfører Tom-Christer Nilsen (1969–) og friidrettsutøver Trond Erik Nilsen (1972–).
Etter militær grunnutdannelse tok han lærerskolen som privatist. Han har også vært trener og styremedlem i Norges Friidrettsforbund. Nilsen har sin bakgrunn fra skoleverket, og har vært rektor ved Kleppestø og Ravnanger ungdomsskoler på Askøy. Han var leder i Hordaland Høyre 1990–1994 og medlem av Høyres arbeidsutvalg 1996–2005. I stortingsperiodene 1993–2001 satt han i Stortingets samferdselskomité, siste perioden som komiteens leder. I perioden 2001–2005 var han medlem av Stortingets utenrikskomité. Da Jan Petersen ble utenriksminister, ble Nilsen valgt til parlamentarisk leder.
Etter tiden på Stortinget var Nilsen styreleder i Helse Vest RHF 2005–2014.Oddvard Nilsen ble den 11. mars 2006 utnevnt til æresmedlem av Hordaland Høyre.
| Oddvard Nilsen (født 24. juni 1940) er en norsk tidligere politiker (H). Han var ordfører i Askøy kommune 1990–1993, innvalgt på Stortinget fra Hordaland 1993–2005 og Høyres parlamentariske leder 2001–2005.
Han er sønn av murersvenn Odd Nilsen (1917–1964) og industriarbeider Ellinor Jensen (1917–2003). Farsslekten har arbeidet innen murerfaget i flere generasjoner. Oddvard Nilsen er gift med Torill Nilsen (1948–), som var medlem av Askøy kommunestyre 1995–2003. Paret har tre sønner sammen, heriblant fylkesordfører Tom-Christer Nilsen (1969–) og friidrettsutøver Trond Erik Nilsen (1972–).
Etter militær grunnutdannelse tok han lærerskolen som privatist. Han har også vært trener og styremedlem i Norges Friidrettsforbund. Nilsen har sin bakgrunn fra skoleverket, og har vært rektor ved Kleppestø og Ravnanger ungdomsskoler på Askøy. Han var leder i Hordaland Høyre 1990–1994 og medlem av Høyres arbeidsutvalg 1996–2005. I stortingsperiodene 1993–2001 satt han i Stortingets samferdselskomité, siste perioden som komiteens leder. I perioden 2001–2005 var han medlem av Stortingets utenrikskomité. Da Jan Petersen ble utenriksminister, ble Nilsen valgt til parlamentarisk leder.
Etter tiden på Stortinget var Nilsen styreleder i Helse Vest RHF 2005–2014.Oddvard Nilsen ble den 11. mars 2006 utnevnt til æresmedlem av Hordaland Høyre.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Oddvard Nilsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Oddvard Nilsen hos Stortinget
(no) Oddvard Nilsen hos Norsk senter for forskningsdata | Oddvard Nilsen (født 24. juni 1940) er en norsk tidligere politiker (H). | 9,701 | 9,701 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Special_Operations_Executive | 2023-02-04 | Special Operations Executive | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2015-11', 'Kategori:Etableringer i 1940', 'Kategori:Militære enheter under andre verdenskrig', 'Kategori:Opphør i 1946', 'Kategori:Spesialstyrker'] | Special Operations Executive (SOE) var en britisk, hemmelig militærenhet, opprettet 19. juli 1940 for å planlegge, lede og gjennomføre undergravingsvirksomhet og sabotasjeaksjoner mot tyskerne i okkuperte land. Hovedkvarteret lå i 64 Baker Street i London. SOE ble oppløst i januar 1946.
| Special Operations Executive (SOE) var en britisk, hemmelig militærenhet, opprettet 19. juli 1940 for å planlegge, lede og gjennomføre undergravingsvirksomhet og sabotasjeaksjoner mot tyskerne i okkuperte land. Hovedkvarteret lå i 64 Baker Street i London. SOE ble oppløst i januar 1946.
== Mål og strategi ==
Storbritannia var tidlig i krigen for svake militært til å gå til en større invasjon på kontinentet, men ved stadige raid og sabotasje ble det gjort betydelig skade. Tyskerne ble holdt i stadig uvisshet om hvor og når neste angrep kom. De måtte derfor spre sine styrker og dette førte til en svekkelse. Aksjonene ble gjennomført i samarbeid mellom mannskaper fra hæren, RAF og Royal Marines som var spesialtrent for slike oppdrag. De var organisert i særskilte «striking companies» eller «commandos». SOE og «commandos» var Winston Churchills hjertebarn.
Lord Mountbatten overtok som sjef for DCO (Directorate of Combined Operations) sommeren 1941. DCOs oppgave var koordinering mellom hær, marine og flyvåpen og vis-à-vis SOE. Denne type virksomhet fikk høyere prioritet og samkjøringen av de tre forsvarsgrener ble bedre. Det ble iverksatt angrep hvor hovedmålet var krigsøkonomisk og hvor mest mulig skulle ødelegges, mens kamp med tyskerne skulle unngås, andre ganger var hovedmålet nettopp å engasjere fienden i strid.
SOE fikk i begynnelsen mye motstand innad i den britiske militære, og det tok tid før de fikk bevist at de kunne gjøre nytte for seg.
== Operasjoner ==
=== I Norge ===
Fra sommeren 1941 økte britenes interesse for norskekysten som operasjonsområde for aksjoner. SOEs norske seksjon la planer for en aksjon som ville dele Norge i to og for å etablere en base for britiske kommandosoldater ved Bodø. Disse planene ble imidlertid ikke iverksatt. SOE Norwegian Section rekrutterte sine første norske agenter høsten 1940 og opprettet da også en base på Shetland for operasjoner mot Norge. Seksjonen holdt til i Gaynes Hall nær St Neots i Cambridgeshire.
Fremstøtene i Norge i 1941 var de første offensive aksjonene etter en lang rekke nederlag. Man ønsket nå å uroe tyskerne, få dem til å spre forsvaret av kystene samt å ødelegge krigsindustri, skip og havner og – selvsagt – skaffe seg gode poeng for bruk i egen propaganda. Tyskerne på sin side svarte med å styrke forsvaret av Norge betydelig. Blant annet ble det etablert 160 nye kystbatterier. Churchill og britene nådde sine mål for denne virksomheten. De stadige nålestikkene langs norskekysten bidro til Hitlers overbevisning om at en alliert invasjon ville komme i Norge. 3—400 000 tyske soldater ble dermed bundet opp i et område hvor ingenting avgjørende for krigens utfall skjedde. Dette var den største militære verdi av de britiske angrepene.
Innsatsen i Norge ble organisert av SOE Norwegian Section som rekrutterte sine første agenter i allerede i 1940. Allerede før den formelle godkjennelsen var på plass i 1941 deltok norske styrker i et britisk raid mot Lofoten. SOEs norske seksjon organiserte (sammen med DCO), det vellykkede raid mot Lofoten 4. mars 1941: Operasjon Claymore. Det gode resultatet førte til at SOE økte rekrutteringen av norske agenter fra april 1941. I juli fulgte så opprettelsen av et norsk frittstående kompani, Norwegian Independent Company No. 1 (NORIC 1), bestående av norske menige og offiserer. Enheten er i Norge mest kjent som Kompani Linge. Kompaniet tilhørte den norske hær, men var under britisk kommando.
Det tok tid å avklare forholdet mellom SOE og de norske myndigheter. Det var norsk misnøye både pga. tyske represalier etter raid, og fordi man syntes britene opererte for selvstendig. Forsvarets Overkommando (FO) ble opprettet i Storbritannia i februar 1942. Dette la grunnlaget for klarere linjer og bedre samarbeid. SOE Norwegian Section ble reorganisert. Den skotske oberst John Skinner Wilson overtok ledelsen og vant stor tillit. Enkelte problemer gjenstod. SOE valgte lenge direkte kontakt med lokale motstandsenheter. Kommunikasjonen gikk derfor ofte utenom sentrale instanser: Milorgs Sentralledelse (SL) i Norge, Legasjonens Militærkontor (Mi) i Sverige og Forsvarets Overkommando (FO) i Storbritannia. Omstendigheten gjorde da heller ikke kommunikasjon, verken i form av reiser, møtevirksomhet, telefonsamtaler, brev osv., enkelt for noen av partene. Britene var heller ikke sikre på om regjeringen i London hadde hjemmefrontens fulle støtte. De siste problemer i forholdet mellom SOE og Milorg ble ryddet av veien under møter i Sverige i mai 1943.
Operasjon Claymore (Svolværraidet/Lofotraidet ) ble gjennomført 4. mars 1941. Målene befant seg i Svolvær, Stamsund, Henningsvær og Brettesnes. Claymore-operasjonen førte til at skip på tilsammen 19 000 tonn ble senket, blant annet et tysk fabrikkskip, 18 bedrifter ble ødelagt. 213 tyskere og 12 NS-medlemmer ble tatt til fange. Blant den lokale befolkningen valgte 314 å bli med over til Storbritannia for å melde seg som frivillige. Josef Terboven beordret kraftige represalier. Nærmere 100 mennesker ble arrestert og internert på Åneby i Hakadal for senere å overføres til Grini da leiren sto ferdig samme sommer. På britisk side var det stor tilfredshet med utfallet av Claymore. Man så det som et eksempel på et vellykket commando-oppdrag. 52 norske, blant dem Martin Linge, deltok.
6. april 1941 ble det gjennomført en ny aksjon i Øksfjord av 10 norske marinesoldater. De ble landsatt fra en destroyer og en sildeoljefabrikk ble ødelagt.
I romjulen 1941 (26. – 28. desember) ble det iverksatt to parallelle aksjoner, Operasjon Anklet mot Reine og Moskenes i Lofoten og Operasjon Archery mot Måløy og Vågsøy. Disse to var de første, større, kombinerte angrepene etter at Kompani Linge var formelt organisert. I Operasjon Archery deltok en styrke på 576 mann, av dem 51 offiserer. Blant disse var Martin Linge og 15 andre fra Kompani Linge. Fabrikker, lagerbygninger samt de tyske forlegningene ble påført skader og 8 skip ble senket. Angrepet var militært sett vellykket, men Linge selv falt. I operasjon Anklet i Lofoten deltok 300 mann, 77 av dem fra Kompani Linge. Ekspedisjonen var først og fremst iverksatt som en avledningsmanøver for den større Archery operasjonen. Styrkene trakk seg tilbake sammen med 266 norske som ville melde seg som frivillige. Også etter denne aksjonen ble det iverksatt kraftige represalier mot sivilbefolkningen. De britiske angrepene førte til at kløften mellom nordmenn og briter i synet på mål og midler i den militære motstand ble større.
I februar 1943 under Vemork-aksjonen («Operasjon Gunnerside») klarte norske SOE-agenter å sprenge Norsk Hydros fabrikk på Vemork ved Rjukan i Telemark. Fabrikken produserte tungtvann som var viktig for tysk atomforskning og eventuell produksjon av atomvåpen. Dette var en viktig seier for SOE, som fikk vist at organisasjonen hadde mulighet til å utføre viktige oppdrag.
Videre angrep fra SOE fortsatte, til dels med store ødeleggelser og tap av mange liv. Også i Norge var det heftige meningsutvekslinger. Mange var uenig i valg av «krigsviktige» mål. Dessuten syntes mange at tapene av menneskeliv var for store sett i relasjon til hva man oppnådde militært.
=== I andre land ===
==== Frankrike ====
I starten ble flere agenter sluppet i fallskjerm over Frankrike, men det endte i fiasko, og hele det såkalte Prosper-nettverket ble tapt. Radiooperatørene ble brukt til å forlede britene, og på grunn av inkompetanse i F-seksjonens ledelse fikk de det. Fiaskoen holdt på å koste SOE sin eksistens. Stadig nye agenter ble sluppet ned utover i krigen, dessverre også til Prosper, og ved Operasjon Overlord var SOE inne med sin «Operasjon Jedburgh» for å assistere under den allierte landgangen i Frankrike.
Operation Josephine og Operation Josephine B ble gjennomført i juni 1941 som en sabotasjeaksjon på en viktig transformatorstasjon i Pessac. Første forsøk var ikke vellykket, men under andre forsøk ble seks av åtte tranformatorer ødelagt. Operasjonen var første sabotasjeaksjon utført av SOE i Frankrike og ble rapportert direkte til Winston Churchill som svært vellykket. Den endret i vesentlig grad oppfattelsen av SOE sitt arbeide i Frankrike.
==== Hellas ====
SOE's første operasjon var «Operation Harling» i Hellas. Målet var å sprenge en jernbanebro over elven Gorgopotamos. En gruppe fra SOE samt 150 partisaner, fra to separate motstandsgrupper, sprengte broen 25. november 1942. Rundt 15 sivile ble henrettet i etterkant som reaksjon fra italienerne som voktet broen, og dette første til at SOE senere ikke fikk hjelp av den greske motstandsbevegelse under forberedelsen til Invasjonen av Sicilia («Operasjon Husky»).
==== Nederland ====
SOE's seksjon N led en lignende fiasko som i Frankrike da flere radiooperatører ble fanget. På grunn av inkompetanse i N-seksjonens ledelse ble dette ikke oppdaget, og okkupantene kunne forlede Storbritannia i tre år i det såkalte Englandspiel. To agenter klarte å rømme fra fangenskapet, men ble ikke trodd. Leo Marks oppdaget inkompetansen og tok affære, men Englandspiel opphørte kun etter at RAF nektet å fly på oppdrag til Nederland på grunn av de forhøyde tapstallene.
== Kvinner i aktiv tjeneste for SOE ==
SOE hadde mer enn femti kvinner i aktiv tjeneste i løpet av krigen, fjorten av dem mistet livet bak fiendens linjer. 39 av de aktive kvinnelige agentene var franske, og tretten av dem overlevde ikke krigen. Den mest kjente av disse var antagelig Violette Szabó, en agent som ble arrestert i Frankrike og senere myrdet i konsentrasjonsleiren Ravensbrück.
== Annet ==
Forfatteren Ian Fleming kjente både Maurice Buckmaster som var sjef for SOEs franske seksjon og Vera Atkins som var hans assistent fra sitt arbeid i marinens etterretningstjeneste under krigen. Vera Atkins var en så levende del av SOE at mange antok hun var den egentlige sjefen. Det sies at disse virkelige menneskene har gitt Fleming viktig inspirasjon da har utviklet skikkelsene M og Miss Moneypenny i sine James Bond bøker. Vesper Lynd i den første Bond-boken, Casino Royale (1953), er etter sigende inspirert av den vakre SOE-agenten Christine Granville.
== Se også ==
Oslogjengen
== Kilder ==
Operation Josephine B, National Archives, Kew, England, HS6 / 347 | Special Operations Executive (SOE) var en britisk, hemmelig militærenhet, opprettet 19. juli 1940 for å planlegge, lede og gjennomføre undergravingsvirksomhet og sabotasjeaksjoner mot tyskerne i okkuperte land. | 9,702 | 9,702 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Picpuspatrene | 2023-02-04 | Picpuspatrene | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolske ordener'] | Picpuspatrene er det vanlige navnet på en katolsk kongregasjon. Det fulle navn er Congregatio Sacrorum Cordium Iesu et Mariae necnon adorationis perpetuae SS. Sacramenti altaris (Kongregasjonen for Jesu og Marias hellige hjerter og den uavbrutte tilbedelse av alterets sakrament), som forkortes SS.CC.. Kallenavnet kommer fra adressen til ordenens første hus i Paris, Rue de Picpus.
| Picpuspatrene er det vanlige navnet på en katolsk kongregasjon. Det fulle navn er Congregatio Sacrorum Cordium Iesu et Mariae necnon adorationis perpetuae SS. Sacramenti altaris (Kongregasjonen for Jesu og Marias hellige hjerter og den uavbrutte tilbedelse av alterets sakrament), som forkortes SS.CC.. Kallenavnet kommer fra adressen til ordenens første hus i Paris, Rue de Picpus.
== Historie ==
Kongregasjonen ble grunnlagt av pater Pierre Coudrin (1768–1837) og Henriette Aymer de la Chevalrie (1764–1834). Pater Coudrin hadde tidligere, i 1774, grunnlagt Selskapet for Jesu og Marias hellige hjerter. Begge måtte gå under jorden under den franske revolusjon. De samlet andre som var interessert i å opprettholde kirkens arbeid i Frankrike, og i 1800 grunnla de kongregasjonen, med både mannlig og kvinnelig gren, samt en legmannsgren der medlemmene ikke avlegger evige løfter og kan være gift. I 1837 ble den godkjent av pave Pius VII.
Det mest kjente medlem av kongregasjonen er pater Damien de Veuster (1840–1889). Han virket som prest på Molokai, der han drev et leprasykehus. Han ble selv smittet av sykdommen, og døde av den 15. april 1889. Han ble saligkåret av pave Johannes Paul II i 1995 og helligkåret av pave Benedikt XVI 11. oktober 2009.
== Picpuspatrene i Norge ==
Picpuspatrene har sendt prester til Norge siden 1920. Det er i 2010 syv prester og en biskop fra kongregasjonen som gjør tjeneste i Den katolske kirke i Norge.
Legmannsgrenen, kjent som Legpicpus, ble etablert i Norge i 2003.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Congregation of the Sacred Hearts of Jesus and Mary – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Alternativ hjemmeside
Hjemmeside for picpuspatrene i Norge
Oversikt over picpuspatrene i Norge | Picpuspatrene er det vanlige navnet på en katolsk kongregasjon. Det fulle navn er Congregatio Sacrorum Cordium Iesu et Mariae necnon adorationis perpetuae SS. | 9,703 | 9,703 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heia_bortelaget | 2023-02-04 | Heia bortelaget | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1993', 'Kategori:Fotball i Trøndelag', 'Kategori:Fotballsupporterklubber', 'Kategori:Kultur i Trondheim'] | Fanklubben Heia Bortelaget (av Lerkendal), FKHBAL, ble stiftet av noen fysikkstudenter ved Norges tekniske høgskole i april 1992. FKHBAL ble stiftet som en idealistisk supporterklubb hvor formålet er å heie bortelagene på Rosenborgs hjemmebane Lerkendal frem til seier. FKHBAL synes Rosenborg har vunnet altfor mye de siste årene.
Fanklubben har valgt rosa (lik den på hjemmesiden) som sin farge, siden det er en nøytral farge. Hadde rødt eller blått blitt valgt, ville de ikke kunne representere alle andre lag enn Rosenborg. En pokal deles ut til kapteinen på alle bortelag som vinner, og en annen pokal deles ut til dommere som dømmer straffe til bortelaget (eller gjør seg fortjent på annen måte).
Fanklubben fikk ikke veldig mye å juble for de første 13 årene av sin eksistens, siden Rosenborg vant serien hvert år fra 1992 til 2004.
| Fanklubben Heia Bortelaget (av Lerkendal), FKHBAL, ble stiftet av noen fysikkstudenter ved Norges tekniske høgskole i april 1992. FKHBAL ble stiftet som en idealistisk supporterklubb hvor formålet er å heie bortelagene på Rosenborgs hjemmebane Lerkendal frem til seier. FKHBAL synes Rosenborg har vunnet altfor mye de siste årene.
Fanklubben har valgt rosa (lik den på hjemmesiden) som sin farge, siden det er en nøytral farge. Hadde rødt eller blått blitt valgt, ville de ikke kunne representere alle andre lag enn Rosenborg. En pokal deles ut til kapteinen på alle bortelag som vinner, og en annen pokal deles ut til dommere som dømmer straffe til bortelaget (eller gjør seg fortjent på annen måte).
Fanklubben fikk ikke veldig mye å juble for de første 13 årene av sin eksistens, siden Rosenborg vant serien hvert år fra 1992 til 2004.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Fanklubben Heia Bortelaget (av Lerkendal), FKHBAL, ble stiftet av noen fysikkstudenter ved Norges tekniske høgskole i april 1992. FKHBAL ble stiftet som en idealistisk supporterklubb hvor formålet er å heie bortelagene på Rosenborgs hjemmebane Lerkendal frem til seier. | 9,704 | 9,704 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Molokai | 2023-02-04 | Molokai | ['Kategori:157°V', 'Kategori:21°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Oseania', 'Kategori:Øyer i Stillehavet', 'Kategori:Øyer på Hawaii'] | Molokai (lokal skrivemåte Moloka'i) er den femte største øya i arkipelet Hawaii. Øya er omkring 61 km lang og 16 km bred, med et areal på 684 km². Molokai ligger omkring 40 km øst for Oahu. Den er dannet av to vulkaner; den største kalles Øst-Molokai, og den minste Vest-Molokai. Høyeste punkt er Kamakou (1 515 moh.). Nordsiden av krateret til Øst-Molokai kollapset, og steinen ligger spredd i havet nord for øya.
Molokai er en del av delstaten Hawaii, og ligger i Maui County, med unntak av halvøya Kalaupapa, som tilhører Kalawao County. Den er kjent som «Den vennlige øya» (Friendly Isle). Befolkningen er blandet, med en høy andel innbyggere av hawaiisk opprinnelse. Langs østsiden ligger det mange tradisjonelle hawaiiske fiskekulper; noen av dem har blitt restaurert i senere år. Det eldste leprasykehuset i USA ligger på øya. Sykehuset er spesielt kjent på grunn av pater Damien de Veuster (1840–1889), som virket der og selv døde av sykdommen.
Papohakustranden er en av de største strendene på Hawaii. Det ligger flere mindre hoteller og en ferielandsby på øya.
| Molokai (lokal skrivemåte Moloka'i) er den femte største øya i arkipelet Hawaii. Øya er omkring 61 km lang og 16 km bred, med et areal på 684 km². Molokai ligger omkring 40 km øst for Oahu. Den er dannet av to vulkaner; den største kalles Øst-Molokai, og den minste Vest-Molokai. Høyeste punkt er Kamakou (1 515 moh.). Nordsiden av krateret til Øst-Molokai kollapset, og steinen ligger spredd i havet nord for øya.
Molokai er en del av delstaten Hawaii, og ligger i Maui County, med unntak av halvøya Kalaupapa, som tilhører Kalawao County. Den er kjent som «Den vennlige øya» (Friendly Isle). Befolkningen er blandet, med en høy andel innbyggere av hawaiisk opprinnelse. Langs østsiden ligger det mange tradisjonelle hawaiiske fiskekulper; noen av dem har blitt restaurert i senere år. Det eldste leprasykehuset i USA ligger på øya. Sykehuset er spesielt kjent på grunn av pater Damien de Veuster (1840–1889), som virket der og selv døde av sykdommen.
Papohakustranden er en av de største strendene på Hawaii. Det ligger flere mindre hoteller og en ferielandsby på øya.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Molokaʻi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | plassering =Stillehavet | 9,705 | 9,705 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arabisk | 2023-02-04 | Arabisk | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Arabisk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språk i Algerie', 'Kategori:Språk i Bahrain', 'Kategori:Språk i De forente arabiske emirater', 'Kategori:Språk i Djibouti', 'Kategori:Språk i Egypt', 'Kategori:Språk i Eritrea', 'Kategori:Språk i Irak', 'Kategori:Språk i Israel', 'Kategori:Språk i Jemen', 'Kategori:Språk i Jordan', 'Kategori:Språk i Kuwait', 'Kategori:Språk i Libanon', 'Kategori:Språk i Libya', 'Kategori:Språk i Marokko', 'Kategori:Språk i Mauritania', 'Kategori:Språk i Oman', 'Kategori:Språk i Palestina', 'Kategori:Språk i Qatar', 'Kategori:Språk i Saudi-Arabia', 'Kategori:Språk i Somalia', 'Kategori:Språk i Sudan', 'Kategori:Språk i Syria', 'Kategori:Språk i Tanzania', 'Kategori:Språk i Tsjad', 'Kategori:Språk i Tunisia', 'Kategori:Språk på Komorene'] | Arabisk (اللغة العربي, al-luġatu l-ʿarabiya (klassisk arabisk utt.), eller العربية, al-ʿarabiya, eller enklere عربي, ʿarabī på standardarabisk eller selv ʿarbī) er et av verdens mest utbredte språk. Rundt 200 millioner har arabisk som morsmål. Arabisk er også det liturgiske språket i islam, og Koranen er skrevet på klassisk arabisk. Språket tilhører den semittiske undergruppen av den afroasiatiske språkfamilien.
| Arabisk (اللغة العربي, al-luġatu l-ʿarabiya (klassisk arabisk utt.), eller العربية, al-ʿarabiya, eller enklere عربي, ʿarabī på standardarabisk eller selv ʿarbī) er et av verdens mest utbredte språk. Rundt 200 millioner har arabisk som morsmål. Arabisk er også det liturgiske språket i islam, og Koranen er skrevet på klassisk arabisk. Språket tilhører den semittiske undergruppen av den afroasiatiske språkfamilien.
== Klassifikasjon ==
Arabisk er et språk i den semittiske språkgruppen, og er nært beslektet med for eksempel hebraisk. I likhet med hebraisk stammer arabisk blant annet fra akkadisk. Arabisk som språk er 2000 år gammelt. Tradisjonelt er arabisk klassifisert som et sørvestsemittisk språk, sammen med etiopisk og sør-arabisk.
== Standard og dialekt ==
Arabisk består av standardarabisk (MSA), også kalt fousha [‘s’ og ‘h’ uttalt hver for seg] (اللغة العربية الفصحى, al-luġatu l-ʿarabiyatu l-fuṣḥā) og klassisk arabisk (عربية القرآن, koranisk uttale: ʿarabiyatu l-qurʿāni). MSA er et begrep mest brukt av vestlige lingvister. Arabere selv refererer sjeldnere til dette skillet, og snakker gjerne bare om fousha og dialekt (اللَهْجَة, bl. a. al-lahja). Det finnes også flere lokale talemål eller dialekter. Det er store forskjeller mellom arabiske dialekter, større enn for eksempel mellom skandinaviske språk. Dialektene er regionale, med mange lokale avarter. Det eksisterer også dialekter som blir brukt av spesielle grupper, som nomadefolk (beduiner) eller religiøse minoriteter. Derimot er skriftlig standardarabisk nokså ensartet, slik at man uten større problemer kan lese aviser fra ulike arabiske land.
Vestlige språkforskere har betegnet den arabiske språksituasjonen som diglossi. Dette betyr at standardspråket regnes som et tillært språk. Ingen har MSA som morsmål selv om mange velutdannede personer kan hevde høy kompetanse i talt MSA. Kunnskapen om dette språket kommer gjennom utdanning, religiøse skoler, media og lignende institusjoner.
Fordi analfabetisme fortsatt er utbredt i deler av den arabiske verden, har mange brukere av diverse dialekter liten eller ingen kunnskap i MSA. Muntlig realisering av MSA (slik som i radio og fjernsyn) kan derfor ofte falle for døve ører.
== Geografisk utbredelse ==
Språket snakkes i Midtøsten og Nord-Afrika. Nesten alt av arabisk tekst skrives på MSA. Når det gjelder det skrevne ord er altså MSA så å si helt enerådende, både i aviser, magasiner, blader og når det gjelder faglitteratur og skjønnlitteratur. MSA er også det som brukes mest i TV og radio, samt det språket som anvendes i alle formelle sammenhenger. MSA bygger på klassisk arabisk. Grammatikken er nesten uendret, men ordbruken skiller seg vesentlig fra historisk bruk; det fins mengder av semantiske nytolkninger.
== Skriftsystem ==
Det er et eget arabisk alfabet for det arabiske språket, og skrives fra høyre mot venstre. I tillegg finnes det skrifttegn for korte vokaler, kasusendelser, ligaturer og diakriter. Disse skrifttegnene brukes i liten grad i vanlig skrift, men i Koranen og enkelte andre religiøse tekster. I moderne bruk brukes disse skrifttegnene ellers bare i situasjoner der misforståelser ellers kan oppstå.
== Grammatikk ==
Alle arabiske ord har røtter, og disse røttene består som regel av to eller tre konsonanter. Alle ord innen en bestemt rot er relaterte. Når man har lært seg hvordan dette fungerer, kan en gjette seg fram til meningen av et ukjent ord, om man kjenner et annet ord i samme rot.
MSA et VSO-språk, det vil si at verbet normalt kommer først i en setning, etterfulgt av subjektet og deretter objektet, som i eksemplet yuḥibbu al-māliku al-mālikata (elsker kongen dronningen) – «Kongen elsker dronningen». I dialektene er den vanligste setningsoppbygningen SVO, altså som i norsk: (Egyptisk dialekt) ana šarabt al-'ahwe – «Jeg drakk kaffe».
=== Verb ===
الفعل al-fiᶜl
Arabiske verb er basert på røtter, oftest tre konsonanter (noen ganger fire), som går igjen gjennom alle paradigmene. Foran, bak og mellom disse rotkonsonantene fylles vokalmønstre og konsonantprefiks, -suffiks og -infiks. Roten representerer en semantisk kjerne (f.eks. ’’k-t-b’’ «å skrive», ’’q-t-l’’ «å drepe», ’’ḥ-b-b’’ «å elske»). Fra roten dannes substantiv, adjektiv og verb. Roten kan forekomme i femten ulike former, og det er disse som utgjør bøyningsstammen til verbene. Formene assosieres med ulike semantiske funksjoner, men ikke alle røtter tar i bruk alle former, så formene bør helst ses som leksikalske kategorier. Rotkonsonanten kan betegnes av R1, R2 og R3 for henholdsvis den første, andre og tredje rotkonsonanten.
==== Former ====
Her presenteres verbstammen i verbets ti former. Når disse stammene konjugeres kobles de sammen med prefiks og suffiks for å danne fullstendige verbformer.
==== Konjugasjoner ====
اقتران iqtirān
Arabiske verb bøyes etter tre tall (entall, totall og flertall), tre personer (1., 2. og 3.) og to kjønn (hankjønn og hunkjønn). Noen av disse sammenfaller og det komplette antallet bøyningsformer i en verbkategori er tretten. Arabisk verbkonjugasjon tar to hovedformer: suffikskonjugasjon og prefikskonjugasjon. Hvorvidt det arabiske systemet baserer seg på et tids- eller aspektskille er ikke avklart, og derfor verserer mange ulike navn på de to konjugasjonene. Suffikskonjugasjonen kalles ofte perfekt(iv)/fortid (الماضي). Prefikskonjugasjonen kalles imperfekt(iv)/nåtid/presens (المُضارِع). Prefikskonjukgasjonen bøyes i fire modi: indikativ, konjunktiv/subjunktiv, jussiv og imperativ. Verbet har også tre infinitte former: verbalnomen, aktiv partisipp og passiv partisipp.
===== Suffikskonjugasjon / perfektiv =====
Endelser som markerer tall (entall, totall, flertall), person (1., 2., 3.) og kjønn (hankjønn (m), hunkjønn (f), felleskjønn (c)) legges til perfektivstammen.
===== Prefikskonjugasjon / imperfektiv =====
Prefiks og suffiks som markerer tall (entall, totall, flertall), person (1., 2., 3.) og kjønn (hankjønn (m), hunkjønn (f), felleskjønn (c)) legges til imperfektivstammen. Denne tabellen viser imperfekt i indikativ modus.
== Dialekter ==
MSA skrives i aviser, men brukes ikke muntlig i uformelle, dagligdagse sammenhenger. Her er det «dialekter» eller mer presist talemålet som kommer inn i bildet, nemlig den regionale arabisken. Denne varierer sterkt fra område til område.
Talemålsarabisk kan deles opp i hovedsakelig to hovedgrupper, vest- og østarabiske dialekter. De vestarabiske dialektene tales i hele Nord-Afrika med unntak av Egypt. De østarabiske dialektene anvendes i Midtøsten og Egypt. Talemålsarabisk skrives sjelden – med unntak av dialogpartier i for eksempel et dramamanuskript. Den største og best forståtte arabiske dagligdagsarabisken er egyptiskarabisk. Dette skyldes i det alt vesentlige egyptiske filmer og TV-serier. De vestarabiske dialektene er de som har de største variasjonene, og de som er mest påvirket av andre språk, som fransk, berbisk og andre språk.
Kommunikasjon mellom vestarabiske og østarabiske dialektbrukere kan by på store problemer. Det har vært vanlig å vurdere dialektbruk i offentlige sammenhenger som noe negativt. Men i de senere årene er dialektbruk i offisielle sammenhenger blitt mer utbredt. Dette varierer sterkt mellom regionene, men blant annet i Egypt og deler av Levanten er det i politiske sammenhenger vanlig å bruke dialekt med stort innslag av ord fra MSA. Dette er for eksempel svært utbredt i Libanon. Noen lingvister kaller dette for wusta, «mellom-fousha».
Arabisk er også det offisielle religiøse språket i islam. Koranen er skrevet på klassisk arabisk, også kjent som koransk arabisk. Dette var talespråket i Hijaz for rundt 1400 år siden, da Muhammed levde. Det har en del fonetiske avvik fra det man vanligvis betrakter som klassisk arabisk.
== Historie ==
I den arabiske språkhistorien deles utviklingen av det arabiske språket i to eller tre utviklingsfaser. al-jahiliyya (ignoransens periode) betegner språksituasjonen før islam. al-arabiyyatu al-fuṣḥâ (Det klare arabiske språket) eller fuṣḥâ at-turâth er det klassiske arabiske språket, brukt i Koranen og Hadith og i skriftlig og formell arabisk i den tidlige islamske perioden. Språket var ikke standardisert før åpenbaringen av Koranen. Moderne arabisk blir av og til omtalt som et eget språkhistorisk stadium også i den arabiske språkforskningen, fuṣḥâ al-hadîth. Dette begrepet er tilsvarende det vestlige språkforskere kaller Modern Standard Arabic (moderne standardarabisk), eller forkortet til MSA.
Det er uenighet om hvorvidt det koranske språket tilsvarer talemålet til beduinene i Hijjaz-området under den islamske profeten Mohammeds levetid. Vestlige språkforskere vil hevde at Koranen lå nært en samtidig poetisk standard (høyspråk), mens det tradisjonelle islamske synet er at Koranen ble åpenbart slik stammene i Mekka snakket. Det fantes dialektalske forskjeller mellom stammene i øst- og vest-arabia, noe som også kommer til syne i jahiliyya-litteraturen.
Under den islamske ekspansjonen spredte det arabiske språket seg til områder der arabisk tidligere ikke ble snakket. Gradvis erstattet arabisk lokale talemål, blant annet i Syria, Irak og Egypt og senere delvis i Nord-Afrika. De første arabiske dialektene skal ha oppstått i militærgarnisonene der de islamske hærene forskanset seg. Språket ble forenklet og tok opp i seg ord og uttrykk fra de lokale talemålene. Dette ses blant annet i Egypt, der mange ord og uttrykk på egyptisk dialekt er hentet fra det koptiske språket.
Videre oppsto det etter hvert et skille mellom dialektene i byene og i nomadestammene. Dette skillet blir på arabisk kalt ḥâydari og biddawi («sivilisasjonsspråk» og «beduinspråk»). Dialektene kan i mange situasjoner skille seg sterkt både syntaktisk og morfologisk fra standardarabisk. I dag mener enkelte språkforskere å se tendenser til at de arabiske dialektene nærmer seg hverandre på grunn av felles massemedia, blant annet film og satellitkanaler i den arabiske verden. Den egyptiske filmindustrien og musikk-kanalene er ofte siterte eksempler. Samtidig er mange av dialektene utenfor byene i nedgang på grunn av sterk urbanisering i de fleste områdene av den arabiske verden.
== Se også ==
Arabia
Arabisk alfabet
Arabere
== Referanser ==
== Litteratur ==
Pål Kristian EriksenNye språk i Norge. En språkodyssé Pax 2019 ISBN 9788253040325
Anne Hvenekilde (1981). Snakker du norsk? - Norsk arabisk ordliste. Cappelen. ISBN 8202020646.
== Eksterne lenker ==
Arabic, UCLA Language Materials Project University of California Los Angeles (UCLA). | |region=Den arabiske verden | 9,706 | 9,706 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bok_i_sentrum | 2023-02-04 | Bok i sentrum | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Festivaler i Oslo', 'Kategori:Litteraturfestivaler i Norge', 'Kategori:Opphør i 2006', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1996'] | Bok i sentrum var et årlig bokarrangement, som fant sted i Spikersuppa i Oslo 1996-2006. Bok i sentrum var et samarbeid mellom De norske bokklubbene og Tanum. Arrangementet inkluderte presentasjoner av årets bøker, og forfattere kom og leste fra sine bøker. I 2004 besøkte nærmere 55 000 mennesker arrangementet, noe som gjør dette til et av Norges største kulturarrangementer.
I 2008 ble Bok i sentrum erstattet av et tilsvarende arrangement kalt Bok i byen. Arrangører varTanum og Tanum bokklubber.
I 2010 arrangeres for første gang Oslo bokfestival, som er et samlet arrangement for hele bokbransjen.
| Bok i sentrum var et årlig bokarrangement, som fant sted i Spikersuppa i Oslo 1996-2006. Bok i sentrum var et samarbeid mellom De norske bokklubbene og Tanum. Arrangementet inkluderte presentasjoner av årets bøker, og forfattere kom og leste fra sine bøker. I 2004 besøkte nærmere 55 000 mennesker arrangementet, noe som gjør dette til et av Norges største kulturarrangementer.
I 2008 ble Bok i sentrum erstattet av et tilsvarende arrangement kalt Bok i byen. Arrangører varTanum og Tanum bokklubber.
I 2010 arrangeres for første gang Oslo bokfestival, som er et samlet arrangement for hele bokbransjen.
== Eksterne lenker ==
Bok i sentrum | Bok i sentrum var et årlig bokarrangement, som fant sted i Spikersuppa i Oslo 1996-2006. Bok i sentrum var et samarbeid mellom De norske bokklubbene og Tanum. | 9,707 | 9,707 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Misjon%C3%A6rene_av_den_Hellige_Familie | 2023-02-04 | Misjonærene av den Hellige Familie | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolske ordener'] | Misjonærene av den Hellige Familie (latin Congregatio Missionariorum a Sancta Familia, forkortes M.S.F.) er en katolsk kongregasjon. Den ble grunnlagt i 1895 av pater Jean Berthier fra La Salette i nærheten av Grenoble. Den har i 2004 omkring 950 medlemmer.
Kongregasjonen kom første gang til Norge i 1931, og har siden regelmessig stilt prester til disposisjon for tjeneste i Tromsø katolske stift. Det var i 2004 seks prester og en biskop (Gerhard Ludwig Goebel, død 2006) tilknyttet M.S.F. i Norge.
| Misjonærene av den Hellige Familie (latin Congregatio Missionariorum a Sancta Familia, forkortes M.S.F.) er en katolsk kongregasjon. Den ble grunnlagt i 1895 av pater Jean Berthier fra La Salette i nærheten av Grenoble. Den har i 2004 omkring 950 medlemmer.
Kongregasjonen kom første gang til Norge i 1931, og har siden regelmessig stilt prester til disposisjon for tjeneste i Tromsø katolske stift. Det var i 2004 seks prester og en biskop (Gerhard Ludwig Goebel, død 2006) tilknyttet M.S.F. i Norge.
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside (tysk)
M.S.F. i Norge | Misjonærene av den Hellige Familie (latin Congregatio Missionariorum a Sancta Familia, forkortes M.S. | 9,708 | 9,708 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Religi%C3%B8s_orden | 2023-02-04 | Religiøs orden | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolisisme', 'Kategori:Religion'] | En religiøs orden eller kongregasjon er en sammenslutning bestående av mennesker som lever etter et spesielt sett regler i tråd med sin religiøse overbevisning. Medlemmene kalles ordensfolk eller religiøse (etter latin regula, 'regel'). Menn kalles normalt munker, brødre eller fratre, mens kvinner kalles nonner eller søstre. Mannlige medlemmer kan være ordinerte prester eller legbrødre. De avlegger løfter, normalt først timelige løfter (dvs. for en avgrenset periode), og deretter evige løfter. De fleste ordener har en spesiell drakt for sine medlemmer.
Noen ordener isolerer seg fra omverdenen i lukkede klostre, mens andre har en aktiv rolle i for eksempel undervisning, omsorgsyrker eller misjonsvirksomhet.
Ordensvesenet står sterkest i den katolske kirke og innen buddhismen. Det finnes også, i mindre skala, i andre kirkesamfunn og andre religioner.
| En religiøs orden eller kongregasjon er en sammenslutning bestående av mennesker som lever etter et spesielt sett regler i tråd med sin religiøse overbevisning. Medlemmene kalles ordensfolk eller religiøse (etter latin regula, 'regel'). Menn kalles normalt munker, brødre eller fratre, mens kvinner kalles nonner eller søstre. Mannlige medlemmer kan være ordinerte prester eller legbrødre. De avlegger løfter, normalt først timelige løfter (dvs. for en avgrenset periode), og deretter evige løfter. De fleste ordener har en spesiell drakt for sine medlemmer.
Noen ordener isolerer seg fra omverdenen i lukkede klostre, mens andre har en aktiv rolle i for eksempel undervisning, omsorgsyrker eller misjonsvirksomhet.
Ordensvesenet står sterkest i den katolske kirke og innen buddhismen. Det finnes også, i mindre skala, i andre kirkesamfunn og andre religioner.
== Katolske ordener ==
I det katolske ordensvesenet skiller man mellom to kategorier: Ordener og kongregasjoner. Skillet er ofte vagt, og hva en sammenslutning defineres som avhenger oftest bare av hvilken formulering som er brukt i den pavelige godkjenningen. Generelt kan sies at alle de som ble stiftet før reformasjonen er ordener, mens flertallet av de som ble stiftet senere er kongregasjoner. I dagligtale omtales gjerne alle som ordener. En del bruker også ordet 'selskap' (latin societas) om sammenslutningen.
Ordener deles inn i to hovedgrupperinger etter hva slags liv medlemmene lever:
Kontemplative: Medlemmene er i større eller mindre grad isolert fra omverdenen.
Apostoliske: Medlemmene driver utadrettet virksomhet.Noen ordener, f.eks. dominikanerne, har både kontemplative og apostoliske grener.
En del ordener har blitt splittet, da gjerne ved at en del av ordenen har gått over (eller gått tilbake) til en strengere regel. Slike strenge grener markerer gjerne dette i navnet ved å legge til f.eks. av den strenge observans eller uskodd (man markerte strengheten ved å gå tilbake til å kun bruke sandaler, ikke sko).
Katolske ordener kan være kun for menn eller kun for kvinner, eller de kan ha to grener. Medlemmene må avlegge tre løfter: Om lydighet, kyskhet og fattigdom. Det kan også finnes flere grener, som enten er spesielle grupperinger for et av kjønnene (for eksempel en apostolisk gren i en orden av kontemplativ tradisjon), eller en legorden for medlemmer av begge kjønn (som da kan være gift). Mannlige medlemmer kan være ordinerte eller legmenn; kvinner kan ikke ordineres i den katolske kirke.
De fleste har egne ordensdrakter, men mange tillater også bruk av vanlige klær. En del av de mannlige ordnene bruker vanlige presteklær. I en del tilfeller er det eneste som skiller en ordens drakt fra en annens et lite symbol eller utformingen av krusifikset medlemmene bærer.
== Ridderordener ==
Hovedartikkel: Orden (utmerkelse).
I middelalderen oppsto det flere religiøse ridderordener. De var nært knyttet til det vanlige ordenslivet, ettersom medlemmene levde etter en regel og sto i kirkens tjeneste. Det var særlig i forbindelse med korstogene at ridderordnene vokste seg sterke. De fremste var Tempelridderordenen, johannitterordenen og Den tyske ridderorden.
Den eneste ridderorden som etablerte seg i Norge var Johanitterordenen, som hadde Varna kloster ved Værne gård i Rygge.
Orden som utmerkelse er fortjenesteorden, men kalles ofte ridderorden. De som får utmerkelsen kalles for ridder, men i flere fortjenesteordener er ridder den laveste grad, mens høyere grader kan være kommandør, storkorsridder og lignende.
== Se også ==
Liste over katolske ordener
Katolske klostre i Norge | En religiøs orden eller kongregasjon er en sammenslutning bestående av mennesker som lever etter et spesielt sett regler i tråd med sin religiøse overbevisning. Medlemmene kalles ordensfolk eller religiøse (etter latin regula, 'regel'). | 9,709 | 9,709 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Forsterker | 2023-02-04 | Forsterker | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Elektronikk', 'Kategori:Lydutstyr'] | Med forsterker menes her en elektronisk forsterker.
En forsterker er per definisjon en innretning som kan forsterke et signal (oftest strøm- eller spenningssignal) energetisk uten å forvrenge det i noen stor grad. Energien som tilføres signalet, blir hentet inn fra en ytre forsyning, oftest en spenningsforsyning. For å kunne forsterke et signal energetisk trenges en aktiv elektronisk komponent som et radiorør eller en transistor, med tilhørende periefere komponenter som motstander og kondensatorer.
Med en elektronisk forsterker menes ellers enten et apparat eller en elektronisk kopling som brukes i slike apparater.
| Med forsterker menes her en elektronisk forsterker.
En forsterker er per definisjon en innretning som kan forsterke et signal (oftest strøm- eller spenningssignal) energetisk uten å forvrenge det i noen stor grad. Energien som tilføres signalet, blir hentet inn fra en ytre forsyning, oftest en spenningsforsyning. For å kunne forsterke et signal energetisk trenges en aktiv elektronisk komponent som et radiorør eller en transistor, med tilhørende periefere komponenter som motstander og kondensatorer.
Med en elektronisk forsterker menes ellers enten et apparat eller en elektronisk kopling som brukes i slike apparater.
== Transduktor ==
(Magnetforsterkeren (transduktoren) er et unntak som forsterker ved at magnetiseringen i en spolekjerne forandres kontrollert. Den forsterker lite, forvrenger en del og har en lav øvre grensefrekvens.)
I figuren er G et jevnt AC hjelpesignal som metter kjernen ved amplitudene. Kjernen har en praktisk talt rettvinklet hysteresekurve med et klart metningspunkt. R symboliserer inngangssignalet ved variering av verdien, altså av viklingens strøm, og L er lasten, som ofte må befris for hjelpesignalets frekvens. Siden en liten økning i magnetsiseringen styrer store endringer i kjernens metning for hjelpesignalet, styrer inngangsstrømmen en adskillig større utgangsstrøm. Signalet som forsterkes kan ikke ha frekvenser som ligger mye over en tidel av hjelpespenningen sin frekvens.
== Apparater ==
Forsterkere i betydning apparater brukes for det aller meste til å lage lyd ved å drive høyttalere eller hodetelefoner og kan eksempelvis være
forforsterker (leverer signal til en effektforsterker)
riaa-forsterker (lavstøy, for platespillere)
mikrofonforsterker (lavstøy)
effektforsterker (til høyttalere eller hodetelefoner. Andre betegnelser er kraftforsterker og sluttrinn)
pa-forsterkere (effektforsterker til forsamlinger. (pa: eng: public address))
bassforsterkere (bare bassen, til basshøyttalere, til forsamlinger)
diskantforsterkere (bare diskanten, til diskanthøyttalere, til forsamlinger)
hi-fi-forsterker (forforsterker og effektforsterker i ett apparat)Apparater kan også være måleforsterkere for en mengde ulike laboratorieformål, som eksempelvis innen akustikk, fysikk eller kjemi.
Forsterkere i betydning av elektroniske koplinger finnes det et utall av. De brukes i et utall forskjellige apparater. Vi kan gruppere dem på forskjellige måter.
== Inn- og utsignaler ==
En inndeling etter inngangs- og utgangssignalenes type gir oss fire hovedgrupper.
Spenningsforsterker (spenning inn, spenning ut)
Strømforsterker (strøm inn, strøm ut) (typisk bipolartransistor, for eksempel)
Transresistansforsterker (strøm inn, spenning ut)
Transkonduktansforsterker (spenning inn, strøm ut) (typisk felteffekttransistor, for eksempel)De to siste betegnelsene oppstår av forsterkning som definert av utstørrelsen dividert på innstørrelsen som gir enten resistans eller konduktans. 'Trans' betegner at det ikke dreier seg om en elektronisk komponent.
I mange tilfeller er grensene ikke helt klare siden forsterkerne har inn- og utgangsresistanser, eller egentlig -impedanser. Strøminnganger har ideelt sett svært lav inngangsresistans, spenningsinnganger gjerne svært høy. Tilsvarende har spenningsutganger gjerne lav indre motstand og strømutganger høye.
== Operasjonsforsterker ==
En operasjonsforsterker er en sammensatt komponent som er konstruert så universelt som mulig. Signalmessig har den en topolet spenningsinngang og en enpolet spenningsutgang. Inngangene kalles den ikke-inverterende inngangen (med spenning Up) og den inverterende inngangen (med spenning Um). Forsterkningen er A og utgangsspenningen er derfor A(Up-Um), hvor A for det meste ligger i området 100 000 til 1 000 000 ganger for lave frekvenser. Utgangssignalet er selvfølgelig begrenset av spenningsforsyningen, som gjerne er symmetrisk om jord. Operasjonsforsterkeren selv har ingen jordtilkopling. Vi bestemmer oppførselen til den kretsen som vi vil oppnå ved å gi operasjonsforsterkeren en negativ tilbakekopling (eller positiv for oscillatorer). Forsterkningen A har en fundamental pol, altså en øvre grensefrekvens, og forsterkningen avtar til det halve for hver dobling av frekvensen over denne frekvensen. Dette gjør at operasjonsforsterkerens hastighet er gitt av det konstante produktet forsterkning ved en frekvens ganger denne frekvensen. Produktet kalles GBW-produktet (eng: Gain-Bandwidth product). (GBW = 10^6: 100x ved 10 kHz, 10x ved 100 kHz, 1x ved 1 MHz, for eksempel)
instrumentasjonsforsterker er en kopling som bruker 2-4 operasjonsforsterkere med et motstandsnettverk rundt for å lage en praktisk forsterker hvor begge inngangene blir høyohmige.
== Frekvens ==
Gruppering etter frekvensområdet som forsterkeren er tiltenkt kan også være fornuftig:
DC-forsterkere
lavfrekvensforsterkere
mellomfrekvensforsterkere (fra radioteknikk, en fast frekvens med en smal båndbredde)
høyfrekvensforsterkere (avstemt eller bredbånd)
== Fundamentale koplinger ==
Man kan gruppere etter koplingsmetoden for enkle kretser:
Bipolare transistorer
felles emitter-forsterker (mest effektforsterkning; både spenning og strøm forsterkes, mest brukt av disse tre)
felles kollektor-forsterker (også kalt emitterfølger, ingen spenningsforsterkning)
felles base-forsterker (ingen strømforsterkning, god for høye frekvenser)(tilsvarende felles- katode, anode, styregitter for radiorør og source, drain, gate for felteffekttransistorer)
== Karakterisering av forsterkere ==
En elektronisk forsterker sett som en enhet karakteriseres etter forskjellige viktige parametre som:
Forsterkningsmengde eller kort forsterkningen (eng: gain). Utgangsstørrelsen delt på inngangsstørrelsen
Dynamisk område til utgangen: Maksimalt linjært (uforvrengt) utgangssignal.
Dynamisk område for forsterkeren: Avstanden mellom maksimalt utgangsnivå og støyen.
Båndbredden; maksimal frekvens (= øvre grensefrekvens) minus minimal frekvens (= nedre grensefrekvens); ofte er også bare øvre grensefrekvens ment
Stigetid oppgis ved tilførsel av et sprangsignal. Den angir tiden det tar til utgangssignalet har steget tilsvarende etter spranget, med et oppgitt mål av toleranse (for eksempel 1 %). Stigetiden henger nøye sammen med øvre grensefrekvens.
Settling time. Tiden det tar for at utgangssignalet blir korrekt (innen en oppgitt grense som f. eksempel 0.1 %) etter en forstyrrelse
Stigehastigheten (eng: slew rate) er maksimal hastighet for forandringer i utgangssignalet, målt i V/s. Tallverdien kan være forskjellig for stigende og for synkende signaler.
Forvrengning, ofte oppgitt i prosent av utgangssignalets verdi. For målinger og for illustrasjoner brukes ofte sinussignalet.
Linjær forvrengning: Forskjellige frekvenser forsterkes i ulik grad. Denne forvrengningen er ofte ønsket og kontrolleres i audioforsterkere med tonekontrollene "bass" og "diskant".
Ulinjær forvrengning: Overføringsfunksjonen er ikke lineær. Det oppstår derfor nye frekvenser ved ulineær blanding av tilførte frekvenser eller det oppstår høyere harmoniske frekvenser av et tilført sinussignal. Summen av alle forvrengninger blir betegnet THD (eng: Total Harmonic Distortion) og blir oppgitt i % av styrken til det sinusformede målesignalet. Ellers kan hver enkelt harmoniske komponent angis separat, som 2. harmonisk og 3. harmonisk forvrengning. Uttrykket "3. harmoniske" er bare en annen måte å si "3x grunnfrekvensen" på. Ulinjær forvrengning er for det meste uønsket, men er nødvendig for funksjonen av blandetrinn (se superheterodynmottaker).
Støy (Eng: noise). Enhver forsterker tilføyer støy til signalet. For store signaler har det ingen praktisk betydning, men for små signaler kan støytilførselen være den viktigste parameteren. Små signaler kommer eksempelvis fra mikrofoner. Siden signalet blir forsterket av det første trinnet (inngangstrinnet) er problemet mindre for de følgende trinn. Inngangstrinnet er derfor det kritiske trinnet når det gjelder støy. Støyen er sammensatt av en uunngåelig fysikalsk gitt mengde og overskytende støy fra forsterkerelementene. I tillegg kommer eventuell støy fra forsyningen og elektromagnetiske felter fra omgivelsene.
Kvantiseringsstøy kalles den støyen som oppstår ved digital signalbehandling og som forårsakes av at det minst vektede bitet (LSB) ikke gir en korrekt analog verdi. Et 16 bits digitalsignal som i CD-er er akkurat godt nok til at kvantiseringsstøyen ikke merkes i lydsignaler.
Virkningsgraden er definert som kvotienten av total avgitt signaleffekt og total tilført effekt (signal og forsyning). Den oppgis oftest i %.
Linearitet (linjæritet) er et annet mål på forvrengning.
Maksimal Utgangseffekt oppgis for effektforsterkere.
== Effekttrinn ==
Effektforsterkere med to utgangselementer i brokopling inndeles gjerne etter klasser som sier noe om virkningsgraden til trinnet
Klasse A (begge utgangselementer drives linjært, store tap til utgangselementene)
Klasse B (Hvert element for sin strøm-halvperiode, adskillig mindre tap enn klasse A)
Klasse AB (Et lite område for små signaler gitt av biasstrømmen drives i klasse A, ellers drives trinnet i klasse B. Tap omtrent som klasse B)
Klasse C (Med klipping, oftest for avstemte slutt-trinn i FM-sendere. AM og SSB Single Side Band sendere bruker AB forsterkere). Utgangens svingekrets filtrerer ut klippingens harmoniske frekvenser
Klasse D (pulsbreddemodulering av symmetrisk forsyningsspenning, i prinsipp null tap.) Grunnfrekvensen er minst 2x signalets høyeste frekvens, for audio altså over 40 kHz.
(Klassene A og C er de eneste klassene som ikke trenger en brokopling, men kan bestå av kun ett eneste aktivt element.)
Hvert element behandler hele sinuskurven i klasse A, halve kurven i klasse B og noe over halve i klasse AB. Klasse C behandler mindre enn halve sinussignalet. Det er her alltid strømmen det er snakk om; spenningen gis av lastens impedans.
== Annet ==
Det finnes også spesielle forsterkere som kun finnes enkeltvis og klassifisering er upassende eller utjenlig.
differensialforsterkere brukes hyppig i inngangen til operasjons- og effektforsterkere.
isolasjonsforsterkere har galvanisk skille mellom inn- og utgang
summeforsterkere er en kopling som brukes i miksepulter; den summerer signalene fra et antall kanaler
logaritmiske forsterkere er ulinjære, men matematisk definerte
push-pull forsterkere har to elementer i brokopling
DC-forsterkere har ingen nedre grensefrekvens. Ved svært lave frekvenser blir 1/f støyen sterk. DC-forsterkere kan være meget hurtige; prefikset "DC" sier kun at nedre grensefrekvens er nullDenne listen kan fortsettes ad libitum og ad absurdum.
== Ufravikelige egenskaper ==
Prinsipielt viktig er det at alle aktive elektroniske forsterkere
tilføres energien fra en såkalt strømforsyning som oftest er en spenningsforsyning
adderer støy til signalet
innfører ulinjær forvrengning til signalet. (Det betyr at ved samtidige, men forskjellige innfrekvenser dannes det frekvenser i utgangssignalet som ikke er del av inngangssignalet.)
oppviser en frekvensgang, det vil si at forsterkningen er en funksjon av frekvensen. Dette kalles linjær forvrengning.
oppviser en fasedreiing mellom inngang og utgang. Oftest er fasedreiingen den deriverte av frekvensgangen. Unntaket er når signalet har flere enn en vei (parallelt) mellom inn- og utgang, og disse veiene er forskjellige.
== Chopper-forsterker ==
1/f støy setter en barriere for vanlig, linjær forsterkning av svært lavfrekvente og svake signaler. 1/f støyen øker sterkt når f går mot 0, og oppfattes som en varierende DC offsetspenning i forsterkertrinnet.
Signaler som har interessant informasjon ved svært lave frekvenser (1/1000 til 100 Hz) kan utelukkende forsterkes i såkalte chopper-forsterkere. Disse forsterkerne modulerer signalet opp til høyere frekvenser ved hjelp av en chopper (hakker) før forsterkning skjer. Chopperen består av fire analoge brytere i en brokopling og presenterer signalet til forsterkeren som avvekslende normalt og fasevendt, med en jevn frekvens. Forsterkningen foregår ved chopperfrekvensen og høyere frekvenser der kun termisk støy rår. Etter AC-forsterkning demoduleres signalet (det hakkes tilbake) slik at det igjen får sin opprinnelige form, men adskillig forsterket. Rester av hakkeprosessen fjernes til slutt med et lavpassfilter. Resultatet er en DC-forsterker med sterkt redusert 1/f støy og offset-feil. Reduksjonen er gitt av forsterkningsmengden slik at ved 100x forsterkning er 1/f-støyen og offsetfeilen redusert 100 ganger.
En chopper-forsterker er ikke det samme som en chopper-stabilisert forsterker. | Med forsterker menes her en elektronisk forsterker. | 9,710 | 9,710 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Religi%C3%B8s_orden | 2023-02-04 | Religiøs orden | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolisisme', 'Kategori:Religion'] | En religiøs orden eller kongregasjon er en sammenslutning bestående av mennesker som lever etter et spesielt sett regler i tråd med sin religiøse overbevisning. Medlemmene kalles ordensfolk eller religiøse (etter latin regula, 'regel'). Menn kalles normalt munker, brødre eller fratre, mens kvinner kalles nonner eller søstre. Mannlige medlemmer kan være ordinerte prester eller legbrødre. De avlegger løfter, normalt først timelige løfter (dvs. for en avgrenset periode), og deretter evige løfter. De fleste ordener har en spesiell drakt for sine medlemmer.
Noen ordener isolerer seg fra omverdenen i lukkede klostre, mens andre har en aktiv rolle i for eksempel undervisning, omsorgsyrker eller misjonsvirksomhet.
Ordensvesenet står sterkest i den katolske kirke og innen buddhismen. Det finnes også, i mindre skala, i andre kirkesamfunn og andre religioner.
| En religiøs orden eller kongregasjon er en sammenslutning bestående av mennesker som lever etter et spesielt sett regler i tråd med sin religiøse overbevisning. Medlemmene kalles ordensfolk eller religiøse (etter latin regula, 'regel'). Menn kalles normalt munker, brødre eller fratre, mens kvinner kalles nonner eller søstre. Mannlige medlemmer kan være ordinerte prester eller legbrødre. De avlegger løfter, normalt først timelige løfter (dvs. for en avgrenset periode), og deretter evige løfter. De fleste ordener har en spesiell drakt for sine medlemmer.
Noen ordener isolerer seg fra omverdenen i lukkede klostre, mens andre har en aktiv rolle i for eksempel undervisning, omsorgsyrker eller misjonsvirksomhet.
Ordensvesenet står sterkest i den katolske kirke og innen buddhismen. Det finnes også, i mindre skala, i andre kirkesamfunn og andre religioner.
== Katolske ordener ==
I det katolske ordensvesenet skiller man mellom to kategorier: Ordener og kongregasjoner. Skillet er ofte vagt, og hva en sammenslutning defineres som avhenger oftest bare av hvilken formulering som er brukt i den pavelige godkjenningen. Generelt kan sies at alle de som ble stiftet før reformasjonen er ordener, mens flertallet av de som ble stiftet senere er kongregasjoner. I dagligtale omtales gjerne alle som ordener. En del bruker også ordet 'selskap' (latin societas) om sammenslutningen.
Ordener deles inn i to hovedgrupperinger etter hva slags liv medlemmene lever:
Kontemplative: Medlemmene er i større eller mindre grad isolert fra omverdenen.
Apostoliske: Medlemmene driver utadrettet virksomhet.Noen ordener, f.eks. dominikanerne, har både kontemplative og apostoliske grener.
En del ordener har blitt splittet, da gjerne ved at en del av ordenen har gått over (eller gått tilbake) til en strengere regel. Slike strenge grener markerer gjerne dette i navnet ved å legge til f.eks. av den strenge observans eller uskodd (man markerte strengheten ved å gå tilbake til å kun bruke sandaler, ikke sko).
Katolske ordener kan være kun for menn eller kun for kvinner, eller de kan ha to grener. Medlemmene må avlegge tre løfter: Om lydighet, kyskhet og fattigdom. Det kan også finnes flere grener, som enten er spesielle grupperinger for et av kjønnene (for eksempel en apostolisk gren i en orden av kontemplativ tradisjon), eller en legorden for medlemmer av begge kjønn (som da kan være gift). Mannlige medlemmer kan være ordinerte eller legmenn; kvinner kan ikke ordineres i den katolske kirke.
De fleste har egne ordensdrakter, men mange tillater også bruk av vanlige klær. En del av de mannlige ordnene bruker vanlige presteklær. I en del tilfeller er det eneste som skiller en ordens drakt fra en annens et lite symbol eller utformingen av krusifikset medlemmene bærer.
== Ridderordener ==
Hovedartikkel: Orden (utmerkelse).
I middelalderen oppsto det flere religiøse ridderordener. De var nært knyttet til det vanlige ordenslivet, ettersom medlemmene levde etter en regel og sto i kirkens tjeneste. Det var særlig i forbindelse med korstogene at ridderordnene vokste seg sterke. De fremste var Tempelridderordenen, johannitterordenen og Den tyske ridderorden.
Den eneste ridderorden som etablerte seg i Norge var Johanitterordenen, som hadde Varna kloster ved Værne gård i Rygge.
Orden som utmerkelse er fortjenesteorden, men kalles ofte ridderorden. De som får utmerkelsen kalles for ridder, men i flere fortjenesteordener er ridder den laveste grad, mens høyere grader kan være kommandør, storkorsridder og lignende.
== Se også ==
Liste over katolske ordener
Katolske klostre i Norge | En liste over katolske ordener og kongregasjoner kan vanskelig bli komplett; selv ikke Vatikanet har full oversikt. Det finnes flere tusen kvinnelige sammenslutninger, og man har forlengst gitt opp forsøket på å lage en fullstendig liste. | 9,711 | 9,711 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Camus | 2023-02-04 | Albert Camus | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Ateistiske filosofer', 'Kategori:Dødsfall 4. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1960', 'Kategori:Eksistensialisme', 'Kategori:Franske dramatikere', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Franske nobelprisvinnere', 'Kategori:Fødsler 7. november', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Novellister', 'Kategori:Personer fra provinsen El Taref', 'Kategori:Pieds-noirs', 'Kategori:Romanforfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Albert Camus (født 7. november 1913 i Mondovi i Algerie, død 4. januar 1960 i Villeblevin i departementet Yonne i Frankrike) var en fransk forfatter og filosof som fikk Nobelprisen i litteratur i 1957. Hans forfatterskap var viktig for framveksten av blant annet le nouveau roman, den nye romanen. Gjenspeilinger av Camus' skildringer av angst og følelse av å ha gått seg vill kan merkes i senere litteratur i århundret.
| Albert Camus (født 7. november 1913 i Mondovi i Algerie, død 4. januar 1960 i Villeblevin i departementet Yonne i Frankrike) var en fransk forfatter og filosof som fikk Nobelprisen i litteratur i 1957. Hans forfatterskap var viktig for framveksten av blant annet le nouveau roman, den nye romanen. Gjenspeilinger av Camus' skildringer av angst og følelse av å ha gått seg vill kan merkes i senere litteratur i århundret.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Camus ble født i Algerie av pied-noir herkomst (Algerie var på den tiden en del av Frankrike). Hans oppvekst utenfor det europeiske Frankrike hadde stor betydning for hans virke som forfatter. Han vokste opp i svært fattige kår, men klarte å komme inn ved universitetet. Der fikk han tuberkulose, en sykdom som fortsatte å plage ham resten av livet. I 1940 flyttet han til det europeiske Frankrike. Under andre verdenskrig var han med i den franske motstandsbevegelsen og ble journalist i undergrunnsavisen Combat. Det var i denne avisen han ble kjent med Jean-Paul Sartre.
=== Forfatterskap ===
Camus hadde sitt gjennombrudd i 1942 med romanen Den fremmede, og ble straks anerkjent som forfatter. Han fikk utgitt tre romaner: Den nevnte Den fremmede, Pesten fra 1947 og Fallet fra 1956. Temaet i alle disse tre verkene er mennesker som forsøker å leve ærlig og uforstilt. I Pesten er budskapet at midt i lidelsen gjelder det å vise medmenneskene godhet. Om de gode gjerningene ikke redder oss, er de til hjelp mot tilværelsens meningsløshet. Fellesskapsfølelsen tjener til å gjenreise menneskets verdighet. I motsetning til Sartre stiller Camus opp absolutter som rettferd, lykke og godhet. Sartre trodde ikke på disse, og det utartet til en polemikk mellom de to som i 1952 satte punktum for vennskapet deres.
I Fallet har Camus et annet budskap. Det fortelles om en vellykket advokat som en sen høstnatt blir vitne til at en kvinne kaster seg i Seinen. Lamslått hører han skrikene hennes forsvinne nedover elven. Da han senere vender tilbake til stedet, hører han en rå latter som i likhet med kvinneskriket forsvinner nedover elven. Dette tolker han som en forbannelse fordi han ikke reddet kvinnen. Han slår seg ned i Amsterdams havnekvarter, der han går rundt og bekjenner for andre for at de skal innse hvordan menneskene er. Vår trang til absolutter som rettferd, sannhet og godhet er ifølge Camus' advokatskikkelse bare et skalkeskjul for forfengelighet og egoisme. Beskjedenhet er et redskap til å briljere, dyden et redskap til å undertrykke. Det er dette som er «fallet», eller syndefallet.Camus ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1957.
Som filosof orienterte han seg mot eksistensfilosofien og dens idé om menneskets totale frihet. Martin Heidegger, Karl Jaspers og Søren Kierkegaard er blant de filosofer som har hatt innflytelse på hans tenkning.
Hans filosofiske hovedverk er Menneskets opprør som ble utgitt i 1951. Det filosofiske essay Myten om Sisyfos fra 1942 er en beskrivelse av den absurde livsopplevelse, og setter søkelys på selvmord. Han omkom i en bilulykke i 1960, 46 år gammel, i en Facel Vega. Bilen ble kjørt av hans forlegger Michel Gallimard, som også døde etter bilulykken.
Camus' grav er i kommunen Lourmarin i Vaucluse sør i Frankrike.
== Sitater ==
Alt som gjør livet rikere, øker samtidig dets absurditet.
Kunst og opprør vil først dø med det siste menneske.
Det finnes ord jeg ikke kan forstå. F.eks. synd.
== Hovedverker ==
Révolte dans les Asturies (1936)
L'Envers et l'endroit (1937)
Noces (1939)
L'Étranger (roman, 1942).– På norsk som: Den fremmede, oversatt av Leif Tufte (1946)
Le Mythe de Sisyphe (essay, 1942).– På norsk som: Myten om Sisyfos, oversatt av Johannes Skancke Martens (1953) og som Myten om Sisyfos: essay om det absurde, oversatt av Bernt Vestre (1994)
Caligula (dramatikk, 1944). – På norsk som: Caligula, til norsk ved Tove Bakke. Oppført ved Det norske teatret, 1998
Le Malentendu (1944)
Réflexions sur la Guillotine (1947)
La Peste (1947).– På norsk som: Pesten, oversatt av Johannes Skancke Martens (1949)
L'État de siège (1948)
Lettres à un ami allemand (1948; publisert under psevdonymet Louis Neuville)
Les Justes (1950). – På norsk som De rettferdige, oversatt av Pelle Christensen. Oppført ved Den nationale scene, 2002
Actuelles I, Chroniques 1944-1948 (1950)
L'Homme révolté (1951).– På norsk som: Opprøreren, oversatt av Bernt Vestre (1995)
Actuelles II, Chroniques 1948-1953
L'Été (1954)
La Chute (1956).– På norsk som: Fallet, oversatt av Johannes Skancke Martens (1957)
L'Exil et le royaume (Gallimard, 1957) noveller (La femme adultère, Le renégat, Les muets, L'hôte, Jonas, La pierre qui pousse) - På norsk som: Eksil og Kongerike
Réflexions sur la peine capitale (1957) Sammen Arthur Koestler.
Chroniques algériennes, Actuelles III, 1939-1958 (1958)
Les Possédés (1959) teateradaptasjon av romanen skrevet av Fjodor Dostojevskij
Carnets I, mai 1935-février 1942 (1962)
Carnets II, janvier 1942-mars 1951 (1964)
La Mort heureuse (1971)
Le Premier Homme (Gallimard, 1994 (posthumt).– På norsk som: Det første menneske, oversatt av Christine Amadou (1995).
Albert Camus, Maria Casarès. Correspondance inédite (1944-1959). Avant-propos de Catherine Camus. Gallimard, 2017.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Albert Camus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Albert Camus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Albert Camus på Internet Movie Database
(no) Albert Camus hos Nationaltheatret
(fr) Albert Camus på Allociné
(en) Albert Camus hos The Movie Database
(en) Albert Camus hos Internet Broadway Database
(en) Albert Camus på Apple Music
(en) Albert Camus på Discogs
(en) Albert Camus på MusicBrainz
(en) Albert Camus på Spotify
(en) Albert Camus på Songkick
(en) Albert Camus på Genius — sangtekster
Albert Camus på Facebook
(en) Nobelprisen i litteratur 1957 hos Nobelprize.org
(en) Albert Camus hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i litteratur 1957
(fr) Fonds Albert Camus - Cité du livre d'Aix en Provence
(fr) Société des Études Camusiennes Arkivert 6. januar 2018 hos Wayback Machine.
(en) The Albert Camus Society | | hovedinteresser=Etikk, menneskelighet, rettferdighet, kjærlighet, politikk | 9,712 | 9,712 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Camus | 2023-02-04 | Albert Camus | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Ateistiske filosofer', 'Kategori:Dødsfall 4. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1960', 'Kategori:Eksistensialisme', 'Kategori:Franske dramatikere', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Franske nobelprisvinnere', 'Kategori:Fødsler 7. november', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Novellister', 'Kategori:Personer fra provinsen El Taref', 'Kategori:Pieds-noirs', 'Kategori:Romanforfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Albert Camus (født 7. november 1913 i Mondovi i Algerie, død 4. januar 1960 i Villeblevin i departementet Yonne i Frankrike) var en fransk forfatter og filosof som fikk Nobelprisen i litteratur i 1957. Hans forfatterskap var viktig for framveksten av blant annet le nouveau roman, den nye romanen. Gjenspeilinger av Camus' skildringer av angst og følelse av å ha gått seg vill kan merkes i senere litteratur i århundret.
| Albert Camus (født 7. november 1913 i Mondovi i Algerie, død 4. januar 1960 i Villeblevin i departementet Yonne i Frankrike) var en fransk forfatter og filosof som fikk Nobelprisen i litteratur i 1957. Hans forfatterskap var viktig for framveksten av blant annet le nouveau roman, den nye romanen. Gjenspeilinger av Camus' skildringer av angst og følelse av å ha gått seg vill kan merkes i senere litteratur i århundret.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Camus ble født i Algerie av pied-noir herkomst (Algerie var på den tiden en del av Frankrike). Hans oppvekst utenfor det europeiske Frankrike hadde stor betydning for hans virke som forfatter. Han vokste opp i svært fattige kår, men klarte å komme inn ved universitetet. Der fikk han tuberkulose, en sykdom som fortsatte å plage ham resten av livet. I 1940 flyttet han til det europeiske Frankrike. Under andre verdenskrig var han med i den franske motstandsbevegelsen og ble journalist i undergrunnsavisen Combat. Det var i denne avisen han ble kjent med Jean-Paul Sartre.
=== Forfatterskap ===
Camus hadde sitt gjennombrudd i 1942 med romanen Den fremmede, og ble straks anerkjent som forfatter. Han fikk utgitt tre romaner: Den nevnte Den fremmede, Pesten fra 1947 og Fallet fra 1956. Temaet i alle disse tre verkene er mennesker som forsøker å leve ærlig og uforstilt. I Pesten er budskapet at midt i lidelsen gjelder det å vise medmenneskene godhet. Om de gode gjerningene ikke redder oss, er de til hjelp mot tilværelsens meningsløshet. Fellesskapsfølelsen tjener til å gjenreise menneskets verdighet. I motsetning til Sartre stiller Camus opp absolutter som rettferd, lykke og godhet. Sartre trodde ikke på disse, og det utartet til en polemikk mellom de to som i 1952 satte punktum for vennskapet deres.
I Fallet har Camus et annet budskap. Det fortelles om en vellykket advokat som en sen høstnatt blir vitne til at en kvinne kaster seg i Seinen. Lamslått hører han skrikene hennes forsvinne nedover elven. Da han senere vender tilbake til stedet, hører han en rå latter som i likhet med kvinneskriket forsvinner nedover elven. Dette tolker han som en forbannelse fordi han ikke reddet kvinnen. Han slår seg ned i Amsterdams havnekvarter, der han går rundt og bekjenner for andre for at de skal innse hvordan menneskene er. Vår trang til absolutter som rettferd, sannhet og godhet er ifølge Camus' advokatskikkelse bare et skalkeskjul for forfengelighet og egoisme. Beskjedenhet er et redskap til å briljere, dyden et redskap til å undertrykke. Det er dette som er «fallet», eller syndefallet.Camus ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1957.
Som filosof orienterte han seg mot eksistensfilosofien og dens idé om menneskets totale frihet. Martin Heidegger, Karl Jaspers og Søren Kierkegaard er blant de filosofer som har hatt innflytelse på hans tenkning.
Hans filosofiske hovedverk er Menneskets opprør som ble utgitt i 1951. Det filosofiske essay Myten om Sisyfos fra 1942 er en beskrivelse av den absurde livsopplevelse, og setter søkelys på selvmord. Han omkom i en bilulykke i 1960, 46 år gammel, i en Facel Vega. Bilen ble kjørt av hans forlegger Michel Gallimard, som også døde etter bilulykken.
Camus' grav er i kommunen Lourmarin i Vaucluse sør i Frankrike.
== Sitater ==
Alt som gjør livet rikere, øker samtidig dets absurditet.
Kunst og opprør vil først dø med det siste menneske.
Det finnes ord jeg ikke kan forstå. F.eks. synd.
== Hovedverker ==
Révolte dans les Asturies (1936)
L'Envers et l'endroit (1937)
Noces (1939)
L'Étranger (roman, 1942).– På norsk som: Den fremmede, oversatt av Leif Tufte (1946)
Le Mythe de Sisyphe (essay, 1942).– På norsk som: Myten om Sisyfos, oversatt av Johannes Skancke Martens (1953) og som Myten om Sisyfos: essay om det absurde, oversatt av Bernt Vestre (1994)
Caligula (dramatikk, 1944). – På norsk som: Caligula, til norsk ved Tove Bakke. Oppført ved Det norske teatret, 1998
Le Malentendu (1944)
Réflexions sur la Guillotine (1947)
La Peste (1947).– På norsk som: Pesten, oversatt av Johannes Skancke Martens (1949)
L'État de siège (1948)
Lettres à un ami allemand (1948; publisert under psevdonymet Louis Neuville)
Les Justes (1950). – På norsk som De rettferdige, oversatt av Pelle Christensen. Oppført ved Den nationale scene, 2002
Actuelles I, Chroniques 1944-1948 (1950)
L'Homme révolté (1951).– På norsk som: Opprøreren, oversatt av Bernt Vestre (1995)
Actuelles II, Chroniques 1948-1953
L'Été (1954)
La Chute (1956).– På norsk som: Fallet, oversatt av Johannes Skancke Martens (1957)
L'Exil et le royaume (Gallimard, 1957) noveller (La femme adultère, Le renégat, Les muets, L'hôte, Jonas, La pierre qui pousse) - På norsk som: Eksil og Kongerike
Réflexions sur la peine capitale (1957) Sammen Arthur Koestler.
Chroniques algériennes, Actuelles III, 1939-1958 (1958)
Les Possédés (1959) teateradaptasjon av romanen skrevet av Fjodor Dostojevskij
Carnets I, mai 1935-février 1942 (1962)
Carnets II, janvier 1942-mars 1951 (1964)
La Mort heureuse (1971)
Le Premier Homme (Gallimard, 1994 (posthumt).– På norsk som: Det første menneske, oversatt av Christine Amadou (1995).
Albert Camus, Maria Casarès. Correspondance inédite (1944-1959). Avant-propos de Catherine Camus. Gallimard, 2017.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Albert Camus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Albert Camus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Albert Camus på Internet Movie Database
(no) Albert Camus hos Nationaltheatret
(fr) Albert Camus på Allociné
(en) Albert Camus hos The Movie Database
(en) Albert Camus hos Internet Broadway Database
(en) Albert Camus på Apple Music
(en) Albert Camus på Discogs
(en) Albert Camus på MusicBrainz
(en) Albert Camus på Spotify
(en) Albert Camus på Songkick
(en) Albert Camus på Genius — sangtekster
Albert Camus på Facebook
(en) Nobelprisen i litteratur 1957 hos Nobelprize.org
(en) Albert Camus hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i litteratur 1957
(fr) Fonds Albert Camus - Cité du livre d'Aix en Provence
(fr) Société des Études Camusiennes Arkivert 6. januar 2018 hos Wayback Machine.
(en) The Albert Camus Society | For artikkelen om den franske forfatteren, se Albert Camus. | 9,713 | 9,713 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karoline_Kr%C3%BCger | 2023-02-04 | Karoline Krüger | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix', 'Kategori:Fødsler 13. februar', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Musikere tilknyttet Kirkelig Kulturverksted', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Karolineprisen', 'Kategori:Vinnere av Melodi Grand Prix'] | Karoline Krüger (født 13. februar 1970 i Bergen) er en norsk musikkartist og komponist. Hun ble landskjent i Norge da hun vant Melodi Grand Prix 1988 med «For vår jord», skrevet av Anita Skorgan og Erik Hillestad. Sangen kom på femteplass i Eurovision Song Contest samme år. De siste årene har Krüger etablert seg som komponist og låtskriver for andre artister, og hun har medvirket i en rekke teaterforestillinger. | Karoline Krüger (født 13. februar 1970 i Bergen) er en norsk musikkartist og komponist. Hun ble landskjent i Norge da hun vant Melodi Grand Prix 1988 med «For vår jord», skrevet av Anita Skorgan og Erik Hillestad. Sangen kom på femteplass i Eurovision Song Contest samme år. De siste årene har Krüger etablert seg som komponist og låtskriver for andre artister, og hun har medvirket i en rekke teaterforestillinger.
== Karriere ==
Som 11-åring tv-debuterte hun med en egenkomponert sang i programmet Halvsju på NRK. Fra 1986 var hun med i allsangprogrammet Syng med oss på NRK, og hun slo gjennom nasjonalt i 1988 da hun vant Melodi Grand Prix med sangen «For vår jord» – mens hun fremdeles var elev ved Bergen katedralskole. Hun kom deretter på en femteplass i Eurovision Song Contest 1988 i Dublin.
Senere samme år ga hun ut sitt debutalbum, Fasetter. Filmmelodien «You Call It Love» solgte samme år over 300 000 eksemplarer i Frankrike. Etter seks soloalbum har hun fra 2000-tallet beveget seg fra popsjangeren og over til teateret, både som sanger og skuespiller, og som komponist. Hun har medvirket i forestillinger som Peer Gynt – Verdensborger, Da Hana møtte henne, André Bjerke-forestillingen De to stemmer, Sondheims Company, Veggen og familieforestillingen Labyrinter! med tekster av André Bjerke. Musikken fra De to stemmer og Labyrinter! ble nominert til henholdsvis Spellemannprisen 2004 i klassen viser og Spellemannprisen 2018 i klassen barnemusikk.
I de siste årene har hun også markert seg i ren komponistsammenheng, og musikken til Veggen innbrakte henne NOPAs musikkpris 2011. Den kirkemusikalske trilogien Jakobmesse, med tekst av Erik Hillestad, har til nå vært fremført i flere nordiske land. Hun har de siste årene levert album-låtmateriale til flere norske artister, og sammen med Tor Åge Bringsværd skrev hun den musikalske fabelen De hellige tre narrer for kor og forteller, som ble urframført som dramatisert forestilling på NRK1 julen 2003. Fra 2014–2016 hadde hun en ledende rolle i oppsetningen om Hellemyrsfolket ved Den Nasjonale Scene i hjembyen Bergen.Siden debuten i 1988 har Karoline gitt ut ti solo- og duettalbum og medvirket på et titalls andre som komponist eller sanger. Hennes siste utgivelse var albumet Jul, et duettalbum sammen med ektemannen Sigvart Dagsland fra 2013.
== Annet ==
Karolineprisen er oppkalt etter Karoline Krüger. Prisen deles ut årlig til elever i videregående skole som kombinerer gode skoleresultater med topprestasjoner innen idrett, kunst og kultur.Karoline Krüger er gift med artisten Sigvart Dagsland, og paret har to døtre.
== Diskografi ==
Utdrag av Krügers singel- og albumutgivelser.
«I Know It's a Lie» (singel) (1986)
«You Call It Love» (singel) (1988)
«For vår jord» (singel) (1988)
Fasetter (1988)
L'etudiante – Studenten (1989)
En gang i alles liv (1991)
Fuglehjerte (1993)
Den andre historien (1996)
Sirkeldans (1999)
Jakobmesse (2003)
De to stemmer (2004)
To messer for kjærlighet (2013, med Erik Hillestad)
Jul (2013, med Sigvart Dagsland)
Labyrinter! (2018, med Fru Nitters Rytmeorkester)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Karoline Krüger på Internet Movie Database
(sv) Karoline Krüger i Svensk Filmdatabas
(en) Karoline Krüger på Discogs
(en) Karoline Krüger på MusicBrainz
(no) Karoline Krüger på Rockipedia | Karoline Krüger (født 13. februar 1970 i Bergen) er en norsk musikkartist og komponist. | 9,714 | 9,714 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_2006 | 2023-02-04 | Vinter-OL 2006 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sport i Torino', 'Kategori:Vinter-OL 2006'] | Vinter-OL 2006 var de 20. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 10. til 26. februar 2006 i Torino i Italia. Dette var andre gang Italia arrangerte vinter-OL, første gang var Vinter-OL 1956 i Cortina d'Ampezzo. Det var totalt det tredje OL som ble arrangert i Italia, ettersom Sommer-OL 1960 ble holdt i Roma.
20 000 frivillige var involvert i lekene, og tok i mot utøverne, tilskuerne og journalistene, samt det å forberede arenaene til konkurransene. De paralympiske vinterlekene ble avholdt 10.–19. mars.
Konkurransene ble arrangert i sju byer: Torino, Bardonecchia, Cesana Torinese, Pinerolo, Pragelato, Sauze d'Oulx og Sestriere.
Maskotene var «Neve» og «Gliz». «Neve» er en kvinnelig snøball, og «Gliz» er en energisk mannlig isbit.
| Vinter-OL 2006 var de 20. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 10. til 26. februar 2006 i Torino i Italia. Dette var andre gang Italia arrangerte vinter-OL, første gang var Vinter-OL 1956 i Cortina d'Ampezzo. Det var totalt det tredje OL som ble arrangert i Italia, ettersom Sommer-OL 1960 ble holdt i Roma.
20 000 frivillige var involvert i lekene, og tok i mot utøverne, tilskuerne og journalistene, samt det å forberede arenaene til konkurransene. De paralympiske vinterlekene ble avholdt 10.–19. mars.
Konkurransene ble arrangert i sju byer: Torino, Bardonecchia, Cesana Torinese, Pinerolo, Pragelato, Sauze d'Oulx og Sestriere.
Maskotene var «Neve» og «Gliz». «Neve» er en kvinnelig snøball, og «Gliz» er en energisk mannlig isbit.
== Valg av vertsby ==
Torino ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 109. sesjon i Seoul i Sør-Korea 19. juni 1999. IOKs evalueringskomité valgte ut to søkerbyer til den avgjørende avstemningen.
== Emblemet ==
Emblemet for de olympiske vinterleker i Torino forestiller den umiskjennelige silhuetten til Mole Antonelliana som preger bybildet i Torino og huser blant annet et kjent filmmuseum.
Emblemet er omformet litt for å gi inntrykk av fjell med iskrystaller hvor hvit snø møter blå himmel.
Krystallene er bundet sammen til å forme et nett, et nett av ny teknologi og den evige olympiske ånd av fellesskap mellom mennesker.
== Program ==
== Arenaene ==
Olympiske områder:
Torino
Bardonecchia
Cesana-San Sicario
Pinerolo
Pragelato
Sauze d'Oulx
SestriereOffisielle olympiske treningsområder:
Chiomonte
Claviere
PraliOlympiske fjelltreningsområder:
Torre Pellice
== Seremonier ==
=== Åpningsseremonien ===
Åpningsseremonien for de 20. olympiske vinterleker ble avholdt 10. februar på Stadio Olimpico di Torino. Seremonien var en hyllest til regionens kultur og historie, samt de olympiske leker. Den olympiske ilden ble tent av den italienske langrennsløperen Stefania Belmondo.
=== Avslutningsseremonien ===
Klokken 22.07 26. februar 2006 ble den olympiske ild slukket av tidligere alpinstjerne Isolde Kostner, 16 dager etter at langrennshelten Stefania Belmondo tente den.
Ved starten på avslutningsseremonien hadde publikum på et fullsatt Stadio Olimpico di Torino sett IOC-medlem og tidligere langrennsdronning Manuela Di Centa dele ut gullmedaljen på mennenes femmil til sin bror Giorgio. Det var første gang i vinterleker at en medaljeseremoni ble avholdt under avslutningsseremonien. Popstjernen Ricky Martin sang «Copa de la vida» under og etter fyrverkeriet.
== Resultater ==
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
=== Norske deltakere ===
Se Norge under Vinter-OL 2006 for utfyllende informasjonNorge deltok med 74 deltakere i Vinter-OL i Torino.
=== Deltakere per land ===
== Doping og utestegninger ==
=== Utestengninger ===
Tolv deltagere fra ulike land ble av Den internasjonale olympiske komité (IOK) utestengt fra konkurranser i fem dager på grunn av for høye nivåer av hemoglobin. De ble ikke offisielt ansett for å være dopet, men legene mente det ville være helsefarlig å delta med så høye nivåer.
De utestengte var:
Til og med søndag 12. februar:
Sean Crooks
Sergej Dolidovitsj
Jean-Marc Gaillard
Aleksandr Latsukin
Natalja Matvejeva
Kikkan Randall
Leif Zimmermann
Evi Sachenbacher-StehleTil og med tirsdag 14. februar:
Pavel Korosteljev
Nikolaj Pankratov
Alen Abramovic
Robel TeklamariamUtøvere med andre gangs utestengelse for fem dager på grunn av for høye hemoglobinverdier. Til og med tirsdag 21. februar:
Natalja Matvejeva
Nikolaj Pankratov
=== Dopede utøvere ===
Olga PyljovaDen russiske skiskytteren ble tatt for doping og ble av IOK fratatt sølvmedaljen på 15 km normaldistanse. Pyljovas sølvmedalje gikk til Martina Glagow, Tyskland mens Albina Akhatova, Russland fikk bronsemedalje.
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over personer som har tent den olympiske ild
== Referanser ==
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 2006
(no) NRK.no (norsk flaggbærer)
(en) (fr) (it) Offisiell side – Athletes and teams (antall deltagende nasjoner)
(en) (fr) (it) Offisiell side – Medals (medaljestatistikk)
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) 2006 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 2006 Winter Olympics – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) (fr) (it) Offisiell side
(en) NBC Winter Olympics
(en) 2006 Torino Winter Olympics Blog
(en) Torino 2006 Olympics blog Skrevet av nordmann bosatt i Italia
(en) Torino 2006 Winter Olympics Newsfeeds
(en) (it) Bilder fra Torino | Italia | 9,715 | 9,715 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sider | 2023-02-04 | Sider | ['Kategori:Alkoholholdige drikker', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2020', 'Kategori:Epledrikker'] | Sider er en lett musserende fruktvin, laget av gjæret råsaft fra epler. Sider blir oftest produsert i områder der en dyrker mye epler. Nordvest-Frankrike, Nord-Spania, deler av Storbritannia og Tyskland har sidertradisjoner tilbake til middelalderen. Her har en dyrket fram eplesorter som er særlig godt egnet for siderproduksjon. Navnet sider kommer fra det hebraiske ordet sjekar, som betyr sterk drikk.
Alkoholinnholdet i sider kan være opptil 10% i typer som er laget av epler med mye sukker. Det er vanlig å holde temperaturen mellom 4 og 16 ℃ for å få til en langsom gjæringsprosess som framhever den rike eplesmaken.
Ved å destillere sider kan en lage eplebrennevin, som calvados eller applejack. Den franske drikken pommeau er en blanding av sider og calvados som blir drukket som aperitiff.
Sideraktige drikker kan også fremstilles av andre fruktsorter, som pære og fersken.
Ordet sider blir iblant brukt som produktnavn på alkoholfri eplemost tilsatt kullsyre eller på rusbrus med eplesmak.
| Sider er en lett musserende fruktvin, laget av gjæret råsaft fra epler. Sider blir oftest produsert i områder der en dyrker mye epler. Nordvest-Frankrike, Nord-Spania, deler av Storbritannia og Tyskland har sidertradisjoner tilbake til middelalderen. Her har en dyrket fram eplesorter som er særlig godt egnet for siderproduksjon. Navnet sider kommer fra det hebraiske ordet sjekar, som betyr sterk drikk.
Alkoholinnholdet i sider kan være opptil 10% i typer som er laget av epler med mye sukker. Det er vanlig å holde temperaturen mellom 4 og 16 ℃ for å få til en langsom gjæringsprosess som framhever den rike eplesmaken.
Ved å destillere sider kan en lage eplebrennevin, som calvados eller applejack. Den franske drikken pommeau er en blanding av sider og calvados som blir drukket som aperitiff.
Sideraktige drikker kan også fremstilles av andre fruktsorter, som pære og fersken.
Ordet sider blir iblant brukt som produktnavn på alkoholfri eplemost tilsatt kullsyre eller på rusbrus med eplesmak.
== Historie ==
Epler er krevende å dyrke, og epledyrkingen begynte derfor først i Hellas de siste århundrene før Kristi fødsel. Å produsere sider fra eplene er utfordrende, fordi celleveggene i epler er så harde at det krever stor kraft til å klemme nok eplesaft ut av eplene til at det lønner seg å lage sider. Romerne løste dette, men siderproduksjon i Romertiden krevde mye kapital og var begrenset til storgods. Det var først i middelalderen at sider ble noe mer enn et luksusprodukt for de rike. Det er også årsaken til at sider ikke har noe innfødt navn, men kun et navn avledet fra bibelen.
== Fransk sider ==
I Frankrike var sider, cidre, den viktigste drikken etter vin fra middelalderen fram til midten av 1900-tallet, da øl tok over utenfor kjerneområdene. Sidrene som blir laget i Bretagne og Normandie er vernet med merket om geografisk opphav. I tillegg til å drikke den, gjerne fra tradisjonelle keramikkopper, bruker en mye sider i normannisk matlaging.
== Spansk sider ==
I Asturias og Euskadi i Spania er sidra en tradisjonell drikk som gjerne blir helt opp i små glass med en armlengdes avstand til flasken. Dette gjør at drikken inneholder mye luft, slik at den en kort stund bobler slik som champagne.
== Irsk sider ==
I Irland har siderbrygging blitt oppmuntret av myndighetene og siderprodusenter fikk lenge skattelettelser. Det irske markedet er dominert av et enkelt merke, Bulmers. Irsk Bulmers har ingen forbindelse med den britiske sideren som selges under samme navn.
== Norsk sider ==
I Norge er det ikke lange tradisjoner for å produsere sider. Epledyrking kom til Norge i middelalderen, men det ser ikke ut til å ha vært noen særlig tradisjon for siderproduksjon i Norge før de siste 150 år. Erik Pontoppidan forteller fra Hardanger at det ble presset og kokt "most" på 1700-tallet, "dog ikke i stor mængde", men det er uklart om denne ble gjæret til sider.
Det finnes forskjellige eplesorter som er velegnet til sider, blant andre Aroma, Gravenstein og Torstein. I Hardanger finnes det mange bønder som brygger sider til eget bruk. Noen bønder har også lisens til å selge sider til gårdsmat. Det er 93 forskjellige norske sidere i salg på Vinmonopolet (2020), hvor flertallet er fra Hardanger.
Sider produseres også i Sverige.
== Litteratur ==
Arbo Høeg, Ove (1974). Planter og tradisjon: Floraen i levende tale og tradisjon i Norge. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200089304.
Bruning, Ted (2012). Golden Fire: The Story of Cider. London: New Generation Publishing. ISBN 978-0-7552-1431-0.
Grønsnes, Astrid (1983). Epleboka. Oslo: Samlaget. ISBN 8252140904.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Apples, cider and Calvados in Pays d'Auge, Normandie multilingual | Sider er en lett musserende fruktvin, laget av gjæret råsaft fra epler. Sider blir oftest produsert i områder der en dyrker mye epler. | 9,720 | 9,720 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deisme | 2023-02-04 | Deisme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Deisme', 'Kategori:Latinske ord og uttrykk', 'Kategori:Religionsfilosofi'] | Deisme (av latin deus, gud) er innen religionsfilosofien en gudsoppfatning som innebærer at det finnes en transcendent (oversanselig, ikke mulig å oppfatte eller forstå) og personlig (et vesen/en kraft i seg selv og ikke noe diffusert) Gud, som har skapt verden, så har trukket seg tilbake og ikke lengre inngriper i verdens gang.
Etter skapelsen fungerer verden utelukkende i pakt med de rasjonelle lover som er nedlagte i den.
Dette gudsbegrep står dermed innenfor monoteismen, men i kontrast til f.eks kristendommens og jødedommens gudsbegreper. Deismen følger imidlertid jødedommen og kristendommen på en del viktige punkter, idet den også hevder at Gud har skapt verden og står utenfor verden. Men ettersom den i en forstand ser verden som et perfekt urverk, som kjører av seg selv uten Guds inngripen, adskiller den seg likeså på avgjørende punkter fra disse religionsoppfatningene.Deismen oppstod i 1600-tallets England og utgår fra antagelsen om en «naturlig religion», det vil si at kunnskap om Gud ikke kan utvinnes fra religiøse lærer, men bare fra menneskets naturlige moral. Den viktigste representanten for deismen var Herbert av Cherbury (1583–1648) som dypt påvirket opplysningstidens tenkning. En annen viktig person i sammenhengen var Matthew Tindal (1653–1733).
I det minste to av USA presidenter, Thomas Jefferson og Abraham Lincoln, kan ha vært deister, skjønt helt sikkert er det ikke.
| Deisme (av latin deus, gud) er innen religionsfilosofien en gudsoppfatning som innebærer at det finnes en transcendent (oversanselig, ikke mulig å oppfatte eller forstå) og personlig (et vesen/en kraft i seg selv og ikke noe diffusert) Gud, som har skapt verden, så har trukket seg tilbake og ikke lengre inngriper i verdens gang.
Etter skapelsen fungerer verden utelukkende i pakt med de rasjonelle lover som er nedlagte i den.
Dette gudsbegrep står dermed innenfor monoteismen, men i kontrast til f.eks kristendommens og jødedommens gudsbegreper. Deismen følger imidlertid jødedommen og kristendommen på en del viktige punkter, idet den også hevder at Gud har skapt verden og står utenfor verden. Men ettersom den i en forstand ser verden som et perfekt urverk, som kjører av seg selv uten Guds inngripen, adskiller den seg likeså på avgjørende punkter fra disse religionsoppfatningene.Deismen oppstod i 1600-tallets England og utgår fra antagelsen om en «naturlig religion», det vil si at kunnskap om Gud ikke kan utvinnes fra religiøse lærer, men bare fra menneskets naturlige moral. Den viktigste representanten for deismen var Herbert av Cherbury (1583–1648) som dypt påvirket opplysningstidens tenkning. En annen viktig person i sammenhengen var Matthew Tindal (1653–1733).
I det minste to av USA presidenter, Thomas Jefferson og Abraham Lincoln, kan ha vært deister, skjønt helt sikkert er det ikke.
== Se også ==
Rekonstruksjonistisk jødedom
Pandeisme
Teisme
== Litteratur ==
=== Historier ===
Betts, C. J. Early Deism in France: From the so-called 'deistes' of Lyon (1564) to Voltaire's 'Lettres philosophiques' (1734) (Martinus Nijhoff, 1984)
Craig, William Lane. The Historical Argument for the Resurrection of Jesus During the Deist Controversy (Edwin Mellen, 1985)
Hazard, Paul. European thought in the eighteenth century from Montesquieu to Lessing (1954). pp 393–434.
Herrick, James A. (1997). The Radical Rhetoric of the English Deists: The Discourse of Skepticism, 1680–1750. U of South Carolina Press.
Hudson, Wayne. Enlightenment and modernity: The English deists and reform (Routledge, 2015).
Israel, Jonathan I. Enlightenment contested: philosophy, modernity, and the emancipation of man 1670-1752 (Oxford UP, 2006).
Lemay, J. A. Leo, ed.Deism, Masonry, and the Enlightenment. Essays Honoring Alfred Owen Aldridge. (U of Delaware Press, 1987).
Lucci, Diego. Scripture and deism: The biblical criticism of the eighteenth-century British deists (Peter Lang, 2008).
McKee, David Rice. Simon Tyssot de Patot and the Seventeenth-Century Background of Critical Deism (Johns Hopkins Press, 1941)
Orr, John. English Deism: Its Roots and Its Fruits (1934)
Schlereth, Eric R. An Age of Infidels: The Politics of Religious Controversy in the Early United States (U of Pennsylvania Press; 2013) 295 pages; on conflicts between deists and their opponents.
Willey, Basil. The Eighteenth Century Background: Studies on the Idea of Nature in the Thought of the Period (1940)
Yoder, Timothy S. Hume on God: Irony, deism and genuine theism (Bloomsbury, 2008).
=== Primærkilder ===
Paine, Thomas (1795). The Age of Reason. Arkivert 16. august 2019 hos Wayback Machine.
Palmer, Elihu. The Principles of Nature. Arkivert 5. august 2019 hos Wayback Machine.
Deism: A Revolution in Religion, A Revolution in You. Arkivert 19. april 2009 hos Wayback Machine.
An Answer to C.S. Lewis' Mere Christianity. Arkivert 9. september 2019 hos Wayback Machine.
God Gave Us Reason, Not Religion. Arkivert 29. juli 2019 hos Wayback Machine.
Deism: An Anthology by Peter Gay (Van Nostrand, 1968)
Deism and Natural Religion: A Source Book by E. Graham Waring (Frederick Ungar, 1967)
The American Deists: Voices of Reason & Dissent in the Early Republic by Kerry S. Walters (University of Kansas Press, 1992), which includes an extensive bibliographic essay | Deisme (av latin deus, gud) er innen religionsfilosofien en gudsoppfatning som innebærer at det finnes en transcendent (oversanselig, ikke mulig å oppfatte eller forstå) og personlig (et vesen/en kraft i seg selv og ikke noe diffusert) Gud, som har skapt verden, så har trukket seg tilbake og ikke lengre inngriper i verdens gang. | 9,721 | 9,721 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Epigram | 2023-02-04 | Epigram | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Litterære sjangre'] | Et epigram er et kort, fyndig og ofte satirisk dikt som ofte gir uttrykk for en tanke eller beskriver en person. Ordet kommer fra gresk der epigramma betyr «innskrift» eller «påskrift».
| Et epigram er et kort, fyndig og ofte satirisk dikt som ofte gir uttrykk for en tanke eller beskriver en person. Ordet kommer fra gresk der epigramma betyr «innskrift» eller «påskrift».
== Historie og eksempler ==
I antikken besto epigrammet av ett heksameter og ett pentameter. Det ble ofte brukt i gravskrifter, men også i andre sammenhenger. Epigrammet kan ses som den eldste skriftlige litterære sjangeren, i og med at det verken var ment å synges eller resiteres.
I nyere tid bestod epigrammet gjerne av en kuplett (to verslinjer) og en kvartett (fire verslinjer). Epigrammet kunne også forfattes som en prosatekst av tilsvarende lengde.
I norsk litteratur er Ludvig Holberg (1684–1754) og Johan Herman Wessel (1742–1785) særlig kjent for epigrammer. Holberg skrev sine epigrammer på latin.
Johan Herman Wessel: Digterens Gravskrift over sig selv
Ludvig Holberg
== Se også ==
Epigraf
Epitaf
Motto
Aforisme
== Eksterne lenker ==
Søk på ordet «epigram» i norske ordbøker: Søk etter epigram i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok | Et epigram er et kort, fyndig og ofte satirisk dikt som ofte gir uttrykk for en tanke eller beskriver en person. Ordet kommer fra gresk der epigramma betyr «innskrift» eller «påskrift». | 9,722 | 9,722 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Epistel | 2023-02-04 | Epistel | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litteraturstubber', 'Kategori:Litterære sjangre', 'Kategori:Liturgi', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-05'] | Epistel (av gresk epistolē, «brev») er et uttrykk som brukes om brevene i Det nye testamentet i Bibelen. Det er også vanlig generelt å omtale skrivelser fra antikken til en eller flere personer som epistler.
Som litterær sjanger betegner uttrykket en prosatekst skrevet til en mottaker, reell eller fiktiv. Teksten kan gjerne være personlig, kåserende i stilen. Tidligere ble ordet også brukt om dikt skrevet i brevform, for eksempel Horats, Ovid.
Ordet er også kjent fra Carl Michael Bellmanns diktsyklus Fredmans epistlar som opprinnelig var tenkt som en parodi på Paulus' brev i Det nye testamentet.
| Epistel (av gresk epistolē, «brev») er et uttrykk som brukes om brevene i Det nye testamentet i Bibelen. Det er også vanlig generelt å omtale skrivelser fra antikken til en eller flere personer som epistler.
Som litterær sjanger betegner uttrykket en prosatekst skrevet til en mottaker, reell eller fiktiv. Teksten kan gjerne være personlig, kåserende i stilen. Tidligere ble ordet også brukt om dikt skrevet i brevform, for eksempel Horats, Ovid.
Ordet er også kjent fra Carl Michael Bellmanns diktsyklus Fredmans epistlar som opprinnelig var tenkt som en parodi på Paulus' brev i Det nye testamentet.
== Litteratur ==
Litterært begrepGustave Vapereau: Dictionnaire universel des littératures, Paris, Hachette, 1876, s. 715-6ReligionRégis Burnet: Épîtres et Lettres s2 Ie IIe, CERF, 2003 | Epistel (av gresk epistolē, «brev») er et uttrykk som brukes om brevene i Det nye testamentet i Bibelen. Det er også vanlig generelt å omtale skrivelser fra antikken til en eller flere personer som epistler. | 9,723 | 9,723 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Essay | 2023-02-04 | Essay | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litterære sjangre', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Et essay er en tekst som stiller spørsmål ved kjente forestillinger eller aktuelle saker. Ordet essay kommer fra det franske «essai» (forsøk) eller «essayer» (forsøke). Sjangeren fikk sitt navn fra Les Essais, en bok som den franske forfatteren Michel de Montaigne gav ut i 1580. Essay-sjangeren i fransk og norsk tradisjon skiller seg fra det engelske essayet (som ligner mer på en norsk skoleartikkel). Det norske essayet prøver ut en original tanke eller en spesiell synsvinkel på en sak, men behandler temaet saklig. I motsetning til artikkelen trenger imidlertid ikke essayet å se saken fra så mange sider, men man kan velge å forsvare en subjektiv mening ensidig. Som regel er norske essay underholdende og utfordrende i stilen, selv om setningene er fullstendige. Mens kåseriet gjerne er muntlig i formen og ironiserende i innholdet, er essayet skriftlig i formen og mer direkte filosoferende i innholdet. Derfor har det norske essayet mer til felles med avisenes kronikker, enn de humoristiske radiokåseriene.
Essayet er en metasjanger. Det handler om å stoppe opp og vurdere hva du holder på med. Dersom jeg skriver en avhandling om et emne, så kunne jeg plutselig stoppe midt ute i avhandlingen og si: Men stopp lite grann nå, det har vært et forferdelig vær i dag, og jeg lurer på om jeg skal skrive videre. Idet jeg skriver slik, blir jeg essayist. Da har jeg fått vist at jeg selv er til stede i teksten, og slik sett nærmer essayet seg lyrikken og fortellingen. Essayet er den viktigste litteraturformen i vårt samfunn. Det er den jeg tror mest på. Essayet er den sakprosaformen som tør å innrømme at den er kunstig. Den er altså kunstprosa.
| Et essay er en tekst som stiller spørsmål ved kjente forestillinger eller aktuelle saker. Ordet essay kommer fra det franske «essai» (forsøk) eller «essayer» (forsøke). Sjangeren fikk sitt navn fra Les Essais, en bok som den franske forfatteren Michel de Montaigne gav ut i 1580. Essay-sjangeren i fransk og norsk tradisjon skiller seg fra det engelske essayet (som ligner mer på en norsk skoleartikkel). Det norske essayet prøver ut en original tanke eller en spesiell synsvinkel på en sak, men behandler temaet saklig. I motsetning til artikkelen trenger imidlertid ikke essayet å se saken fra så mange sider, men man kan velge å forsvare en subjektiv mening ensidig. Som regel er norske essay underholdende og utfordrende i stilen, selv om setningene er fullstendige. Mens kåseriet gjerne er muntlig i formen og ironiserende i innholdet, er essayet skriftlig i formen og mer direkte filosoferende i innholdet. Derfor har det norske essayet mer til felles med avisenes kronikker, enn de humoristiske radiokåseriene.
Essayet er en metasjanger. Det handler om å stoppe opp og vurdere hva du holder på med. Dersom jeg skriver en avhandling om et emne, så kunne jeg plutselig stoppe midt ute i avhandlingen og si: Men stopp lite grann nå, det har vært et forferdelig vær i dag, og jeg lurer på om jeg skal skrive videre. Idet jeg skriver slik, blir jeg essayist. Da har jeg fått vist at jeg selv er til stede i teksten, og slik sett nærmer essayet seg lyrikken og fortellingen. Essayet er den viktigste litteraturformen i vårt samfunn. Det er den jeg tror mest på. Essayet er den sakprosaformen som tør å innrømme at den er kunstig. Den er altså kunstprosa.
== Forskjellige typer ==
=== Personlig essay ===
Det personlige essayet skrives i jeg-form og bygger ofte på personlige erfaringer og refleksjoner. Essayet er heller ikke ensidig argumenterende eller misjonerende. Ofte er det vanskelig å se hva essayisten ‘egentlig’ mener. I essaysjangeren er det akseptert med ‘sidesprang’ fra hovedemnet, i form av innfall og digresjoner. I motsetning til kåseriet er essayet som regel ikke humoristisk, men det kan inneholde et snev av ironi, og det skal jevnt over være saklig, fordi essayet er en sakprosatekst. En kan kanskje si det slik at mens kåseriet har som mål å underholde og more, har essayet mer som formål å vekke til ettertanke.
=== Saksessay ===
Forfatteren av saksessayet setter selve saken i sentrum, mens forfatteren selv trer mer i bakgrunnen. Saksessay kalles også formelt essay eller vitenskapelig essay. Det saklige essayet har mye til felles med en skoleartikkel (leksikonartikkel), selv om det ikke her er et krav om objektivitet.
== Litteratur ==
Tor Eystein Øverås (red.) Hva er et essay?, Gyldendal 2014 ISBN 9788205475632
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Informalt essay (personlig essay); fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)
Formalt essay; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) | Et essay er en tekst som stiller spørsmål ved kjente forestillinger eller aktuelle saker. Ordet essay kommer fra det franske «essai» (forsøk) eller «essayer» (forsøke). | 9,724 | 9,724 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Internet_Explorer | 2023-02-04 | Internet Explorer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med brutte fillenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Internet Explorer', 'Kategori:Opphør i 2022', 'Kategori:Windows-komponenter'] | Windows Internet Explorer (tidligere Microsoft Internet Explorer forkortet MSIE eller Microsoft Internet Utforsker), vanligvis forkortet IE var en serie grafiske nettlesere utviklet av Microsoft som har fulgt med alle versjoner av Microsoft Windows siden 16. august 1995. Det finnes også eldre versjoner for Mac OS og UNIX. Programvaren ble utfaset fra og med november 2020, og vil ikke bli videreutviklet eller støttet fra og med 15. juni 2022.Den siste utgaven er Internet Explorer 11 som ble lansert med Windows 8.1, men som senere ble gjort tilgjengelig som oppdatering til Windows 7.
I Windows 10 som blir tilgjengelig fra 29. juli 2015, blir medfølgende Internet Explorer 11 erstattet som standard nettleser, av den nyutviklede nettleseren Microsoft Edge, samtidig blir også flere eldre standarder som ActiveX-støtte fjernet. Den nye nettleseren støtter flere nyere webstandarder.
| Windows Internet Explorer (tidligere Microsoft Internet Explorer forkortet MSIE eller Microsoft Internet Utforsker), vanligvis forkortet IE var en serie grafiske nettlesere utviklet av Microsoft som har fulgt med alle versjoner av Microsoft Windows siden 16. august 1995. Det finnes også eldre versjoner for Mac OS og UNIX. Programvaren ble utfaset fra og med november 2020, og vil ikke bli videreutviklet eller støttet fra og med 15. juni 2022.Den siste utgaven er Internet Explorer 11 som ble lansert med Windows 8.1, men som senere ble gjort tilgjengelig som oppdatering til Windows 7.
I Windows 10 som blir tilgjengelig fra 29. juli 2015, blir medfølgende Internet Explorer 11 erstattet som standard nettleser, av den nyutviklede nettleseren Microsoft Edge, samtidig blir også flere eldre standarder som ActiveX-støtte fjernet. Den nye nettleseren støtter flere nyere webstandarder.
== Historie ==
Internet Explorer er basert på Spyglass-nettleseren fra Mosaic, som Microsoft kjøpte opp i 1995 for å etablere en konkurrent mot Netscape. Avtalen var at Spyglass skulle få en fast sum fire ganger i året, i tillegg til en avtalt prosent av Microsofts inntekter av nettleseren. Siden Microsoft inkluderte nettleseren med Windows, uten ekstra betaling for nettleseren, endte Microsoft opp med å kun betale grunnbeløpet. Spyglass gikk til sak mot Microsoft, og inngikk i 1997 et forlik verdt 8 millioner dollar.Microsoft har i flere rettssaker vært anklaget for å utnytte en allerede dominerende posisjon i operativsystemmarkedet til å oppnå en dominerende posisjon også i nettlesermarkedet ved å inkludere nettleseren med Windows.
Internet Explorer ble brukt av mange nye brukere som kom til Internett på slutten av 1990-tallet, ettersom brukerne slapp å lete etter alternativer; siden Internet Explorer ble levert sammen med Windows. Netscape ble passert rundt 1998. De siste årene har imidlertid Mozilla Firefox og de andre nettleserne øket sin markedsandel i Europa på bekostning av Internet Explorer.
=== Versjoner ===
== Funksjonalitet ==
I dag har Internet Explorer bl. a følgende funksjoner:
Historie-logg
Favoritter
RSS-støtte (Feeder)
Fanebasert visning av hver nettside
Miniatyroversikt over fanene. (Quick Tabs)
Anti-Phishing-filter
Phishing er forsøk på å etterligne et kjent nettsteds utseende for å svindle brukerne.Om ønskelig kan også brukeren aktivere sjekking av adresser mot en online-database, slik at man får beskjed med en gang man forsøker å gå inn på et kjent phishing-sted.
Søkefelt i grensesnittet for søkemotoren «Bing» som standard
Utskriftstilpasning
== Kritikk ==
Microsoft eier ikke enerettigheter for å benytte merkenavnet Internet Explorer. Dette er et navn som beskriver funksjonen til en nettleser og kan derfor ikke merkevareregistreres. Microsoft kritiseres blant annet for å bruke navnet på nettleseren sin for å utgi den som den eneste «Internett Utforsker»; noe som er hovedfunksjonen til alle nettlesere.
=== Kompatibilitet med standardene ===
En nettlesers primære oppgave er å tolke kodene som utgjør nettsiden og vise nettsiden i henhold til de definerte standardene. I mange situasjoner følger ikke Internet Explorer W3Cs standarder for hvordan disse kodene skal tolkes. Dette skaper en del hodebry for nettsideutviklere som forsøker å lage nettsider som vises riktig både i Internet Explorer og andre nettlesere.
En del kritikere mener Microsoft burde legge større ressurser i å støtte Cascading Style Sheets (CSS) bedre. Imidlertid kan det være plagsomt at forskjellige nettlesere tolker standardene forskjellig, og det finnes en del eksempler på at Internet Explorer bryter med W3Cs CSS- og HTML-standarder.Internet Explorer har fått kritikk for å forsøke å innføre egne defacto standarder gjennom markedsandeler og å ikke rette seg etter bransjeorganisasjonen W3C sine standarder. Det har ført til at kode som baserer seg på Microsofts proprietære standarder blir brukt, som gjør det vanskeligere for andre nettlesere å vise de samme dokumentene. Noen kritikere har hevdet at hensikten er at Microsoft ønsker kontroll over utviklingen av verdensveven.Et annet problem er at gjennomsiktige PNG-bilder ikke støttes av gamle Internet Explorer versjoner. Internet Explorer 7 og nyere støtter gjennomsiktige PNG-bilder.
Den forsøker dessuten å vise nettsider slik den tror forfatteren mente at de skulle vises, ved at den korrigerer for vanlige feil i HTML-kode og kommunikasjonen med webservere. Dermed vil slike feil ikke bli oppdaget og utbedret med det resultat at arbeidet for å standardisere HTML forsinkes.
En annen kritikk er at Internet Explorer følger med Windows og dermed hemmer konkurransebildet i nettleser-markedet fordi Microsoft har en dominerende posisjon i operativsystem-markedet. Denne kritikken, sammen med det faktum at den er praktisk talt umulig å avinstallere, var en viktig del av grunnlaget for antitrustsaken mot Microsoft på slutten av 1990-tallet.
=== Sikkerhet ===
Det oppdages av og til sikkerhetshull i Internet Explorer, noen av dem er alvorlige. Kritikere mener at Microsoft tidvis bruker for lang tid på å lansere oppdateringer som tetter disse hullene. Til gjengjeld er det enkelt å oppdatere med via Windows Update.
Det danske sikkerhetsselskapet Secunia karakteriserer sikkerheten til Internet Explorer 6 som «høyst kritisk», selv med de nyeste sikkerhetsoppdateringene. De fleste kjente sikkerhetshullene er rettet opp i versjon 7, som hevder å i langt større grad enn tidligere fokusere på sikkerhet.Noe av forklaringen på Internet Explorers sårbarhet er at de fleste angrep mot nettlesere rettes mot nettopp denne.
== Se også ==
Nettleser
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Offisiell blogg
(en) Internet Explorer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
IEBlog – Weblog for utviklingsgruppen | Windows Internet Explorer (tidligere Microsoft Internet Explorer forkortet MSIE eller Microsoft Internet Utforsker), vanligvis forkortet IE var en serie grafiske nettlesere utviklet av Microsoft som har fulgt med alle versjoner av Microsoft Windows siden 16. august 1995. | 9,725 | 9,725 |
https://no.wikipedia.org/wiki/IE | 2023-02-04 | IE | ['Kategori:Pekere'] | IE har flere betydninger.
Forkortelse for:
Internasjonal enhet, gjerne forkortet som IE i Norge og IU internasjonalt
Internet Explorer | IE har flere betydninger.
Forkortelse for:
Internasjonal enhet, gjerne forkortet som IE i Norge og IU internasjonalt
Internet Explorer | IE har flere betydninger. | 9,726 | 9,726 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mozilla_Firefox | 2023-02-04 | Mozilla Firefox | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fri kryssplattform programvare', 'Kategori:Linux-programmer', 'Kategori:Nettlesere', 'Kategori:Programvare fra 2002'] | Mozilla Firefox er verdens tredje mest benyttede nettleser. Mozilla Firefox er utviklet og vedlikeholdes på dugnad av flere hundre frivillige, og Mozilla Corporation som koordinerer arbeidet. Firefox er programvare med fri og åpen kilde og er gratis.
| Mozilla Firefox er verdens tredje mest benyttede nettleser. Mozilla Firefox er utviklet og vedlikeholdes på dugnad av flere hundre frivillige, og Mozilla Corporation som koordinerer arbeidet. Firefox er programvare med fri og åpen kilde og er gratis.
== Historie ==
Mozilla Foundation ønsket at Firefox skulle bli en liten, rask, enkel og utvidbar nettleser, separat fra den større Mozilla-applikasjonssamlingen. Firefox er den offisielle nettleseren fra Mozilla-prosjektet, og inngår i en applikasjonssamling sammen med e-postleseren Mozilla Thunderbird og kalender-applikasjonen Mozilla Sunbird.
Prosjektet som senere ble Firefox startet som en eksperimentell gren av Mozilla-samlingen kalt «mozilla/browser» av Dave Hyatt og Blake Ross. Prosjektets grunnleggere hadde opprinnelig som mål å skape den best mulige nettleseren for Microsoft Windows. Etter tilstrekkelig utvikling ble en førsteutgave lagt ut for offentlig testing i september 2002 under navnet «Phoenix».
Navnet «Phoenix» ble beholdt til den 14. april 2003 da det ble endret på grunn av en varemerkekonflikt med BIOS-produsenten Phoenix Technologies. Det nye navnet, «Firebird» fikk blandet mottakelse. Sent i april samme år bestemte Mozilla Foundation at nettleseren skulle refereres til som «Mozilla Firebird» for å unngå forveksling med databasetjeneren Firebird. Langvarig press fra åpen kildekode-miljøet tvang imidlertid fram enda et navneskifte, og den 9. februar 2004 ble Mozilla Firebird omdøpt til «Mozilla Firefox».
Dette navnet ble valgt for sin likhet til «Firebird», men også for sin unikhet i dataindustrien. For å forsikre seg mot at enda et navneskifte ikke skulle bli nødvendig registrerte Mozilla Foundation i desember 2003 «Firefox» som et varemerke i USA.
== Utvikling ==
Mozilla Firefox beholder kryssplattformegenskapene til den opprinnelige Mozilla-nettleseren ved bruk av brukergrensesnittspråket XUL. XUL gjør det mulig å utvide nettleseren gjennom bruken av temaer og utvidelser. Flere var bekymret over sikkerheten rundt installasjonsprosessen til disse utvidelsene, og da Firefox 0.9 ble sluppet ut, åpnet prosjektet Mozilla Update, en nettside med godkjente temaer og utvidelser. På denne måten forhindrer man effektivt at ondsinnede utviklere lett kan få innpass på mange tusen brukeres maskiner, men reiser samtidig et krav til brukerne om at man følger opp med oppdateringer til utvidelsene etter behov.
Bruken av XUL skiller Firefox fra andre prosjekter som bruker Mozillas Gecko-renderingsmotor, slik som Galeon, Epiphany, K-Meleon og Camino, som bruker spesielle grensesnitt tilhørende sine respektive plattformer.
Man ser for seg at fremtidige versjoner av Mozilla kommer til å bestå av Mozilla Firefox sammen med Mozilla Thunderbird, en e-postklient bygget på lignende prinsipper som Firefox; for å erstatte den nåværende alt-i-ett-applikasjonssamlingen kjent som «Mozilla» (tidligere kjent under kodenavnet SeaMonkey). Etterhvert kommer alt offisielt arbeid i Mozilla Foundation til å være fokusert på en enkeltstående nettleser og e-post-klient, men stiftelsen forventer at individuelle og kommersielle brukere kommer til å fortsette å vedlikeholde SeaMonkey-applikasjonssamlingen. Mozilla Firefox fjernet mye av egenskapene og mye av brukergrensesnittet fra SeaMonkey-samlingen, fordi man mente at disse delene var unødvendige for de aller fleste brukere.
Forretnings- og IT-konsulentselskapet American Management Systems (AMS) kategoriserte i februar 2004 Mozilla Firefox (da Firebird) som et «Tier 1»-Open Source-produkt.
== Utvidelser ==
Mozilla Firefox har mulighet til å utvide funksjonaliteten med små tilleggsprogrammer. Disse kan lastes ned fra egen side.
== Se også ==
Mozilla Thunderbird
Fri programvare
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Offisiell blogg
(en) Mozilla Firefox – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Mozilla Firefox – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Firefox Friends Firefox grasrotkampanje
Mozilla Norge Arkivert 19. september 2010 hos Wayback Machine. Norsk versjon av Firefox og brukerstøtte
De offisielle Mozilla Firefox-foraene fra MozillaZine
Temaer og utvidelser
Microsofts sikkerhetssjef bruker Firefox
Sikkerhetsselskapet Secunias sikkerhetsmeldinger angående Mozilla Firefox
Xiti Markedsandel i Europa.
Clicky Global markedsandel fra Clicky
Mozilla Firefox på openhub.net | | nyesteVersjon = 80.0. | 9,727 | 9,727 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kurfyrste | 2023-02-04 | Kurfyrste | ['Kategori:Adelige titler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysklands historie'] | Kurfyrste (tysk Kurfürst, av middelhøytysk kur, «valg» og fürste «fyrste», latin princeps elector imperii eller elector) var en tittel for de fyrstene i det tysk-romerske rike som utgjorde kurfyrstekollegiet og som fra slutten av 1200-tallet var de eneste som hadde stemmerett ved valget (middelhøytysk: kure, jf. norsk kåring) av romersk konge. Den som ble valgt til romersk konge ble tradisjonelt senere kronet til tysk-romersk keiser (frem til 1500-tallet av paven i Roma).
De syv kurfyrstene fungerte som elektorat fra 1273, da den første habsburgske keiseren Rudolf ble valgt, og denne valgordningen ble offisielt forankret i den tyske riksforfatningen av 1356, kalt den gyldne bulle. I denne «grunnloven» ble også kurfyrstenes rettslige immunitet innenfor sine respektive territorier fastslått. Gjennom valgordningen bidro kurfyrstene til å holde sentralmakten svekket ved å hindre arvelig keiserembete, og suvereniteten kurfyrstene oppnådde i 1356 gjorde at det tyske statsapparatet i stor grad utviklet seg innenfor disse riksfyrstedømmene fremfor hos keisermakten.
| Kurfyrste (tysk Kurfürst, av middelhøytysk kur, «valg» og fürste «fyrste», latin princeps elector imperii eller elector) var en tittel for de fyrstene i det tysk-romerske rike som utgjorde kurfyrstekollegiet og som fra slutten av 1200-tallet var de eneste som hadde stemmerett ved valget (middelhøytysk: kure, jf. norsk kåring) av romersk konge. Den som ble valgt til romersk konge ble tradisjonelt senere kronet til tysk-romersk keiser (frem til 1500-tallet av paven i Roma).
De syv kurfyrstene fungerte som elektorat fra 1273, da den første habsburgske keiseren Rudolf ble valgt, og denne valgordningen ble offisielt forankret i den tyske riksforfatningen av 1356, kalt den gyldne bulle. I denne «grunnloven» ble også kurfyrstenes rettslige immunitet innenfor sine respektive territorier fastslått. Gjennom valgordningen bidro kurfyrstene til å holde sentralmakten svekket ved å hindre arvelig keiserembete, og suvereniteten kurfyrstene oppnådde i 1356 gjorde at det tyske statsapparatet i stor grad utviklet seg innenfor disse riksfyrstedømmene fremfor hos keisermakten.
== Sammensetning av kurfyrstekollegiet ==
Fra senmiddelalderen til 1600-tallet besto kurfyrstekollegiet av syv riksfyrster, tre geistlige og fire verdslige
erkebiskopen av Mainz
erkebiskopen av Köln
erkebiskopen av Trier
pfalzgreven ved Rhinen
kurfyrsten av Sachsen
markgreven av Brandenburg
kongen av BöhmenI det 17. århundre ble kollegiet utvidet med
hertugen av Bayern
hertugen av Braunschweig-Lüneburg (det senere kongeriket Hannover)Riksdeputasjonshovedbeslutningen fra 1803 opphevet de geistlige kurene Köln og Trier samt den pfalziske kur, og overdro Mainz-kurverdigheten til det nye fyrstedømmet Regensburg-Aschaffenburg. Fire nye riksfyrster mottok kurverdigheten, men kunne ikke lenger utøve den etter det gamles rikets ende i 1806. Disse var:
erkebiskopen av Salzburg
hertugen av Württemberg
markgreven av Baden
landgreven av Hessen-Kassel
== Kilder ==
Bagge, Sverre (2004). Europa tar form. Oslo: Cappelen.
Imsen, Steinar (2000). Europa 1300-1550. Oslo: Universitetsforlaget.
== Litteratur ==
Winfried Becker: Der Kurfürstenrat. Grundzüge seiner Entwicklung in der Reichsverfassung und seine Stellung auf dem Westfälischen Friedenskongress. Aschendorff, Münster 1973.
Alexander Begert: Die Entstehung und Entwicklung des Kurkollegs. Von den Anfängen bis zum frühen 15. Jahrhundert. Duncker & Humblot, Berlin 2010, ISBN 978-3-428-13222-5, (Schriften zur Verfassungsgeschichte 81).
Alexander Begert: Böhmen, die böhmische Kur und das Reich vom Hochmittelalter bis zum Ende des Alten Reiches. Studien zur Kurwürde und zur staatsrechtlichen Stellung Böhmens. Matthiesen, Husum 2003, ISBN 3-7868-1475-9, (Historische Studien 475).
Hans Boldt: Deutsche Verfassungsgeschichte. Band 1: Von den Anfängen bis zum Ende des älteren deutschen Reichs 1806. 2. durchgesehen und aktualisierte Auflage. Deutscher Taschenbuch-Verlag, München 1990, Mal:Falsche ISBN.
Arno Buschmann (Hrsg.): Kaiser und Reich. Klassische Texte und Dokumente zur Verfassungsgeschichte des Heiligen Römischen Reiches Deutscher Nation. 2 Bände. 2. ergänzte Auflage. Nomos-Verlags-Gesellschaft, München 1994.
Franz-Reiner Erkens: Kurfürsten und Königswahl. Zu neuen Theorien über den Königswahlparagraphen im Sachsenspiegel und die Entstehung des Kurfürstenkollegiums. Hahn, Hannover 2002, ISBN 3-7752-5730-6, (Studien und Texte / Monumenta Germaniae Historica, 30).
Axel Gotthard: Säulen des Reiches. Die Kurfürsten im frühneuzeitlichen Reichsverband. Matthiesen, Husum 1998, ISBN 3-7868-1457-0.
Klaus-Frédéric Johannes: Bemerkungen zur Goldenen Bulle Kaiser Karls IV. und der Praxis der Königswahl 1356–1410. In: FS Jürgen Keddigkeit, 2012, S. 105–120.
Klaus-Frédéric Johannes: Die Goldene Bulle und die Praxis der Königswahl 1356–1410. In: Archiv für mittelalterliche Philosophie und Kultur. Bd. 14 (2008) S. 179–199.
Martin Lenz: Konsens und Dissens. Deutsche Königswahl (1273–1349) und zeitgenössische Geschichtsschreibung. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2002, ISBN 3-525-35424-X, (Formen der Erinnerung 5), Rezension.
Hans K. Schulze: Grundstrukturen der Verfassung im Mittelalter. Band 3: Kaiser und Reich. Kohlhammer, Stuttgart u. a. 1998, ISBN 3-17-013053-6.
Hans K. Schulze: Grundstrukturen der Verfassung im Mittelalter. Band 4: Das Königtum. Kohlhammer, Stuttgart u. a. 2011.
Armin Wolf: Die Entstehung des Kurfürstenkollegs 1198–1298. Zur 700jährigen Wiederkehr der ersten Vereinigung der sieben Kurfürsten. 2. bearbeitete Auflage. Schulz-Kirchner, Idstein 2000, ISBN 3-8248-0031-4, (Historisches Seminar N.F. 11).
Armin Wolf (Hrsg.): Königliche Tochterstämme, Königswähler und Kurfürsten. Klostermann, Frankfurt am Main 2002, ISBN 978-3-465-03200-7, (Studien zur europäischen Rechtsgeschichte 152). | Kurfyrste (tysk Kurfürst, av middelhøytysk kur, «valg» og fürste «fyrste», latin princeps elector imperii eller elector) var en tittel for de fyrstene i det tysk-romerske rike som utgjorde kurfyrstekollegiet og som fra slutten av 1200-tallet var de eneste som hadde stemmerett ved valget (middelhøytysk: kure, jf. norsk kåring) av romersk konge. Den som ble valgt til romersk konge ble tradisjonelt senere kronet til tysk-romersk keiser (frem til 1500-tallet av paven i Roma). | 9,728 | 9,728 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kilbotn | 2023-02-04 | Kilbotn | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bygder i Harstad', 'Kategori:Norge under andre verdenskrig', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Troms og Finnmarkstubber'] | Kilbotn er ei bygd i Harstad kommune. Den ligger sør for sentrum langs Tjeldsundet, nord for Nordvik og sør for Breivika.
Bygda er særlig kjent for senkingen 4. mai 1945 av depot- og hotellskipet MS «Black Watch», som ble brukt av tyskerne under andre verdenskrig.
Fotball og skiklubben Kilkam, også kjent som Kilkameratene, har tilhold innerst inn i botn. Denne klubben ble opprettet i 1938.
| Kilbotn er ei bygd i Harstad kommune. Den ligger sør for sentrum langs Tjeldsundet, nord for Nordvik og sør for Breivika.
Bygda er særlig kjent for senkingen 4. mai 1945 av depot- og hotellskipet MS «Black Watch», som ble brukt av tyskerne under andre verdenskrig.
Fotball og skiklubben Kilkam, også kjent som Kilkameratene, har tilhold innerst inn i botn. Denne klubben ble opprettet i 1938.
== Eksterne lenker ==
https://web.archive.org/web/20070928040727/http://www.kilbotn.com/ | Kilbotn er ei bygd i Harstad kommune. Den ligger sør for sentrum langs Tjeldsundet, nord for Nordvik og sør for Breivika. | 9,729 | 9,729 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_kongelige_r%C3%A5d_(Storbritannia) | 2023-02-04 | Det kongelige råd (Storbritannia) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske domstoler', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Storbritanniastubber', 'Kategori:Stubber 2018-12'] | Det kongelige råd (offisielt His Majesty's Most Honourable Privy Council) er et rådgivende organ (geheimeråd) for den britiske monarken. Rådet var tidligere en mektig institusjon, men har nå overveiende seremonielle oppgaver. Det meste av rådets myndighet ligger nå i en av komiteene, Det britiske kabinettet. Rådet innehar også juridisk myndighet, delegert til Juridisk komité.
| Det kongelige råd (offisielt His Majesty's Most Honourable Privy Council) er et rådgivende organ (geheimeråd) for den britiske monarken. Rådet var tidligere en mektig institusjon, men har nå overveiende seremonielle oppgaver. Det meste av rådets myndighet ligger nå i en av komiteene, Det britiske kabinettet. Rådet innehar også juridisk myndighet, delegert til Juridisk komité.
== Judisiell komité ==
Den judisielle komité ved Det kongelige råd er en av de øverste domstolene i Storbritannia, ved siden av Overhuset. Den fungerer også som høyeste domstol for britiske oversjøiske territorier og kronbesittelser, samt enkelte medlemsstater i Samveldet. Kjæremål til komiteen adresseres til Dronningen i Råd (His Majesty in Council), som så remitterer saken til Juridisk komité for «anbefaling». I republikker rettes kjæremålet direkte til komiteen. Tidligere ga komiteen enkeltanbefalinger, men siden 1960-tallet har det blitt åpnet for dissenterende uttalelser.
== Se også ==
Det kongelige råd for Canada
== Eksterne lenker ==
Nettside
Privy Council Office
Monarkiet og Det kongelige råd | Det kongelige råd (offisielt 's Most Honourable Privy Council) er et rådgivende organ (geheimeråd) for den britiske monarken. Rådet var tidligere en mektig institusjon, men har nå overveiende seremonielle oppgaver. | 9,730 | 9,730 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Legevendelrot | 2023-02-04 | Legevendelrot | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danmarks flora', 'Kategori:Kaprifolfamilien', 'Kategori:Karplanter på norsk rødliste', 'Kategori:Medisinplanter', 'Kategori:Naturlegemidler', 'Kategori:Norges flora', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753', 'Kategori:Røde blomster', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Legevendelrot (Valeriana officinalis) er en plante i kaprifolfamilien. Den kan bli 50–150 cm høy. De små rosa blomstene sitter i kroner, bladene er finnete og sitter parvis, og rotstokken er sterkt forgrenet.
Planten vokser i tempererte områder i Europa og Asia. Den foretrekker fuktig mark, og vokser så høyt som 2000 moh. Den er ikke vanlig i Norge, men finnes på Østlandet og i Hordaland.
| Legevendelrot (Valeriana officinalis) er en plante i kaprifolfamilien. Den kan bli 50–150 cm høy. De små rosa blomstene sitter i kroner, bladene er finnete og sitter parvis, og rotstokken er sterkt forgrenet.
Planten vokser i tempererte områder i Europa og Asia. Den foretrekker fuktig mark, og vokser så høyt som 2000 moh. Den er ikke vanlig i Norge, men finnes på Østlandet og i Hordaland.
== Egenskaper ==
Legevendelrot er kjent for sin beroligende og søvnfremmende effekt. Den beroligende virkningen har vært kjent siden oldtiden. Da ble urten kalt «phou», noe som sannsynligvis skyldes den ubehagelige lukten legevendelroten gir fra seg. «Phou» eller «fy» er det folk uvilkårlig sier når de lukter på tørket legevendelrot. Ifølge folketroen kunne urten vende alt vondt til godt, og den svenske botanikeren og legen Linné kalte den derfor «wenderot».
Husdyr, spesielt katter blir ivrige når de kjenner lukten av Valeriana. De kan bite og sutte på fingrene etter man har inntatt tabletter eller deler av roten.
== Bruk av planten ==
Det er rotstokken som brukes i naturmedisinen. Roten tørkes grundig ved en temperatur på max 40 grader og blir deretter malt. Smaken er søtlig og litt bitter.
Den inneholder to aktive stoffer. Det ene er en eterisk olje som bl.a. inneholder vendelsyre. Det andre består av fettbundne valepotriater, eddiksyre og andre syrer. Begge oljene virker beroligende.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) legevendelrot i Encyclopedia of Life
(en) legevendelrot i Global Biodiversity Information Facility
(no) legevendelrot hos Artsdatabanken
(sv) legevendelrot hos Dyntaxa
(en) legevendelrot hos ITIS
(en) legevendelrot hos NCBI
(en) legevendelrot hos The International Plant Names Index
(en) legevendelrot hos Tropicos
(en) Kategori:Valeriana officinalis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Valeriana officinalis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Valeriana officinalis – detaljert informasjon på Wikispecies | Artsdatabanken (2021) | 9,731 | 9,731 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mynteslekta | 2023-02-04 | Mynteslekta | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Leppeblomstfamilien', 'Kategori:Norges flora', 'Kategori:Nyttevekstleksikonet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Urter'] | For betalingsmiddelet, se mynt.Mynteslekta (Mentha) er en planteslekt som tilhører leppeblomstfamilien.
| For betalingsmiddelet, se mynt.Mynteslekta (Mentha) er en planteslekt som tilhører leppeblomstfamilien.
== Arter ==
Det finnes en mengde arter av mynter. De kryssbefruktes lett, og det finnes derfor et utall av myntehybrider. Blant de vanligste som dyrkes som nytteplanter er peppermynte, grønnmynte (spearmint) og eplemynte (som tilhører under ullmynte). En art åkermynte er planten som japansk peppermynteolje lages av. Flere av myntehybridene som dyrkes her i nord er sterile. Det innebærer at de ikke formeres med frø. Dette gjelder blant annet peppermynte. Andre hybrider kan formere seg kjønnet og danne nye hybrider med andre arter eller en av foreldreartene. Dette gjør at det er veldig mange ulike hybrider innen denne slekten. Noen kan derfor være meget vanskelige å artbestemme. For å beholde de rene artene bør plantene formeres ved stiklinger, ettersom de krysser seg så lett.
Blant annet disse hybridene er egentlig krysninger av:
engmynte = krysning mellom åker- og grønnmynte
peppermynte = krysning mellom vass- og grønnmynte
temynte = krysning mellom åker- og vassmynteI artikkelen blir alle omtalt som arter, selv om dette ikke er korrekt om hybrider.
== Utbredelse ==
Av de viltvoksende to artene i mynteslekta, er det åkermynte som er mest vanlig, denne har også størst utbredelsesområde. Det finnes nesten over hele Norge, men sjeldnere fra Trøndelag til Tromsø i nord. Den andre arten, vassmynte, er vanligst i kystnære områder. Det er rapporteringer som ikke er blitt verifisert fra her og der på vestsiden av Mjøsa, Hadeland og Gudbransdalen nord til Vinstra. Mens det sikre funn som er lengst nord i innlandet, er ved Trandum Det finnes også en hybrid mellom disse. Den vokser hovedsakelig langs kysten nord til Buvika i Trøndelag. I innlandet er det verifiserte funn nord til grensa mellom Stange og Hamar. Det er andre artene og hybrider mellom disse, og arter som hører naturlig hjemme i Norge. De som ikke hører naturlig hjemme i Norge må man se på som hagerømlinger, eller et produkt av disse. De er fra et strengt økologisk stadpunkt uønsket i norsk natur.
== Utseende og kjennetegn ==
Blomstene kommer i kranser ved bladfestene langs stilken eller som tettsittende kranser i toppen av planta, som kan ha greiner. Da blir den aks- eller hodeformet. Begeret har fem tenner (sjeldent fire), og de er klokke- eller rørformet. Hos poleiemynte er de monosymmetriske. Krona har fire fliker, og de er utydelig monosymmetriske, med breiere overleppe. Blomstene er fra hvite til purpurrøde, og noen har litt innblandet lilla. Pollenbærerne stikker ut av blomstene hos alle de ekte artene, mens de er gjemte i krona hos hybridene. Blader og frø er tannede, men noen ganger er de utydelige tannede, særlig som unge. De sitter alltid motsatt på stilken. Bladene kan være lyst grønne (særlig grønn-, vass- og åkermynte), til nesten gråe (av hårene på bladene til gråmynte) og mørkerød-grønne (blant annet peppermynte).
=== Rot og spredning ===
Alle artene i mynteslekta sprer seg lett vegetativt, og de alle er flerårige. Når disse artene sprer seg, er det med små blader eller utløpere fra rota. Disse kan være under- eller overjordiske med skjellblader.
== Innhold og bruk ==
De fleste artene i mynteslekta, kan en destillere ut eteriske oljer. Noen stoffer i denne oljen fordamper lett, og har ofte en veldig sterk aroma. Eteriske oljer kan være farlige å bruke innvortes eller på hud i store mengder i ren form. De bør alltid blandes ut i andre oljer. Disse eteriske oljene inneholder mange forskjellige stoffer. Terpenene mentol (50% hos peppermynte) er en gjenganger hos de fleste av artene. Ellers har en menton, limonen (sitronaroma), fellandren, cineol, pinen, karvon, dihydrocarveulacetat, dihydrocumminolacetat og mange fler. Poleiemynte ansees som giftig og bør derfor ikke brukes under noen omstendigheter. Denne inneholder det giftige stoffet pulegon, inneholdet er opptil 80% av plantens eteriske olje. Det ble i gamle dager rapportert dødelige forgiftninger av poleiemynte. Da den virker abortfremkallende og noen ble overdoserte. Symptomene er kvelningsfornemmelser, oppkast, pustebesvær, økt blodtrykk, lammelser og minsket vannlating. Alvorligere symptomer er stoffskifteforstyrrelser, leverskader og en eventuelt død kommer av lammelse av åndedrettet.
=== Nærings og nytelsesmidler ===
Myntene er aromatiske urter, og brukes i stor utstrekning som smakstilsetninger i en lang rekke legemidler og nærings- og nytelsesmidler, for eksempel forskjellige godterier, tannkremer, krydder, likører, parfymer, teblandinger (ferske eller tørkede blader) og tobakk (da særlig mentol) osv.
=== Medisinsk bruk ===
I dag blir arter i mynteslekta mest brukt næringsmiddelindustrien, som nevnt ovenfor. Også i kosmetikkbransjen er dem i bruk. Da oftest som ekstrakt eller tilsetning av eterisk olje. Mens noen myntearter kan brukes også medisinsk. De har blant annet den egenskapen at de øker utskillelsen av fordøyelsesvæsker da spesielt galle. Mentol virker antiseptisk, avkjølende og rensende for hud og slimhinner. Den er således også slimløsende og urindrivende. Den kan brukes på lette betennelser og dårlig appetitt. Artene i mynteslekta skal også virke lindrende på nervesmerter og virke krampeløsende. De kan med fordel brukes ved forkjølelse og influensa. Mentolen øker tåreproduksjonen, som igjen hjelper til med å løse opp slim i nese og svelg. De kan også brukes ved magesmerter, og har blant annet en bevist betydelig symptomlindrende effekt ved irritabelt tarmsyndrom. Den kan også motvirke kvalme ved de virker med sin friske smak og krampeløsende virkning. Huden blir også irritert av eteriske oljer av arter i mynteslekta. Blodgjennomstrømningen øker av påsmøring av produkter, som inneholder eterisk olje eller dens innholdstoffer, og kan være til hjelp for å lindre en del støle og stive muskler.
== Andre «mynter» ==
Det finnes en rekke planter som har mynte i det norske navnet, men som ikke tilhører slekta Mentha:
Bakkemynteslekta (Acinos)
Bakkemynte (Acinos arvensis)
Hestemynteslekta (Agastache)
koreahestemynte (Agastache rugosa)
hestemynte (Agastache urticifolia)
Rosenmynteslekta (Calamintha)
Rosenmynte (Calamintha grandiflora)
Kransmynteslekta (Clinopodium)
Kransmynte (Clinopodium vulgare)
Kammynteslekta (Elsholtzia)
Kammynte (Elsholtzia ciliata)
Borremynteslekta (Marrubium)
Borremynte (Marrubium vulgare)
Monarda
Hestemynte (Monarda didyma)
Monarda fistulosa
Kattemynteslekta (Nepeta)
Kattemynte (Nepeta cataria)
Prydkattemynte (Nepeta ×faassenii)
Stor kattemynte (Nepeta grandiflora)
Møllekattemynte (Nepeta nuda)
Hagekattemynte (Nepeta racemosa)
Bergmynteslekta (Origanum)
Bergmynte (Origanum vulgare)
Gresk bergmynte (Origanum vulgare ssp. prismaticum)
Vill bergmynte eller kung (Origanum vulgare ssp. vulgare)
Sårmynteslekta (Sideritis)
Sårmynte (Sideritis montana)
== Se også ==
Krydderurt
Medisinsk urt
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande (2005): Norsk flora. 7. utg. Redigert av Elven Reidar. Samlaget, ISBN 978-82-05-32563-0, s. 673-678
Stenberg, Lennart og Mossberg, Bo: Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal 2007. ISBN 82-521-6029-8, s. 520-521
Høeg, Ove Arbo, red.; Christphersen, Anne Sofie Wyller; Faarlund, Torbjørn; Lauritzen, Eva Mæhre; Løkken, Sverre; Røssberg, Bjørn Olav; Salvesen, Per H. og Sævre, Rune (1984): Våre medisinske planter, Det Beste A/S, ISBN 82-7010-156-7, s. 216-217
Grey-Wilson, Christopher; Blamey, Marjorie (1992): Teknologisk forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa, oversatt og tilpasset til norsk av Faarlund, Torbjørn; Sundig, Per. Teknologisk forlag. ISBN 82-512-0355-4, s. 344-345
Nielsen, Harald; Sivertsen, Bente (1979): Giftplanter, J.W. Cappelens forlag. ISBN 82-02-04225-9, s. 115
== Eksterne lenker ==
(en) mynteslekta i Encyclopedia of Life
(en) mynteslekta i Global Biodiversity Information Facility
(no) mynteslekta hos Artsdatabanken
(sv) mynteslekta hos Dyntaxa
(en) mynteslekta hos ITIS
(en) mynteslekta hos NCBI
(en) mynteslekta hos The International Plant Names Index
(en) mynteslekta hos Tropicos
(en) Kategori:Mentha – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Mentha – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Mentha – detaljert informasjon på Wikispecies
Status er: «spiselig» ifølge Nyttevekstleksikonet utgitt av Norges sopp- og nyttevekstforbund.Artskart Arkivert 8. mars 2016 hos Wayback Machine.
Artsdatabanken | | utbredelse=vokser vilt, eller dyrkes over store deler av verden. | 9,732 | 9,732 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Samveldet_av_nasjoner | 2023-02-04 | Samveldet av nasjoner | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Det britiske monarkiet', 'Kategori:Internasjonale organisasjoner', 'Kategori:Permanente observatører i FN', 'Kategori:Samveldet av nasjoner'] | Samveldet av nasjoner (Commonwealth of Nations) er en mellomstatlig organisasjon av 54 suverene stater, hovedsakelig Storbritannia og tidligere britiske kolonier. Samveldet var tidligere kjent som Det britiske samveldet og har sitt opphav fra Det britiske imperiet.
15 av de 54 medlemsstatene i Samveldet har den britiske monarken som statssjef. Disse landene kalles samvelderiker (Commonwealth realms). Flertallet av medlemsstatene er republikker, mens noen andre har egne monarker. Kong Charles III er symbolsk overhode for Samveldet.
| Samveldet av nasjoner (Commonwealth of Nations) er en mellomstatlig organisasjon av 54 suverene stater, hovedsakelig Storbritannia og tidligere britiske kolonier. Samveldet var tidligere kjent som Det britiske samveldet og har sitt opphav fra Det britiske imperiet.
15 av de 54 medlemsstatene i Samveldet har den britiske monarken som statssjef. Disse landene kalles samvelderiker (Commonwealth realms). Flertallet av medlemsstatene er republikker, mens noen andre har egne monarker. Kong Charles III er symbolsk overhode for Samveldet.
== Historie ==
Samveldet er en fortsettelse av det britiske imperiet og har sitt utspring i imperiekonferansene, Imperial Conferences, som ble holdt på 1910- og 1920-årene. De britiske koloniene som allerede hadde selvstyre ble under disse konferansene tilkjent selvstendighet, noe som senere ble formelt bekreftet i Westminsterstatutten i 1931. Innenfor imperiet skulle alle stater være frie og likeverdige, men holdes sammen av en felles troskap til den britiske kronen.
Etter avkoloniseringen valgte de fleste tidligere britiske koloniene å bli medlemmer i Samveldet. Unntakene er Burma (selvstendig i 1948) og Sør-Jemen (1967) og noen andre stater som likevel ikke ble medlemmer. Irland var opprinnelig medlem, men forlot Samveldet ved innføringen av republikk i 1949.
I 1950 ble det akseptert at en medlemsstat i Samveldet kunne være republikk. India kunne dermed bli medlem i Samveldet til tross for at de året før hadde vedtatt en grunnlov som definerte landet som republikk. Denne endringen i Samveldets politikk ble kjent som'London-deklarasjonen. Den medførte at det samtidig ble opprettet en stilling som Samveldets overhode. Denne symbolske posisjonen ble besatt av kong Georg VI og ble overtatt av dronning Elizabeth II. Posisjonen er imidlertid ikke arvelig, det er opp til samveldelandene statssjefer å velge nytt overhode når det er behov for det.Medlemskapet er åpent for alle stater som deler Samveldets grunnleggende verdier og som har eller har hatt et konstitusjonelt bånd til Storbritannia eller et annet medlem i Samveldet, men unntak kan gjøres. Mosambik ble i 1995 det første medlemslandet som ikke hadde vært en koloni under Storbritannia eller noe annet land i Samveldet. Det andre medlemslandet som ikke tidligere har tilhørt Storbritannia eller et annet land i Samveldet var Rwanda, som ble medlem i 2009.Fiji, Nigeria og Pakistan har fått sine medlemskap suspenderte på grunn av militærkupp mot demokratiske regjeringer. Etter å ha vært utestengt siden 2006, fikk Fiji i september 2014 igjen fullverdig medlemskap. Sør-Afrikas medlemskap var suspendert på grunn av apartheid. Zimbabwe ble i 2002 suspendert på grunn av det som ble betraktet som manipulerte valg samt rapporterte trakasseringer av hvite bønder. Landet oppga i 2003 selv medlemskapet i protest. Gambia oppga selv medlemskapet i 2013, men ble medlem igjen i 2018.
== Medlemsstater ==
54 stater er medlemmer av Samveldet, hvorav 15 stater deler Charles III av Storbritannia som statsoverhode og er i personalunion:
1: Fiji forlot Samveldet i 1987, ble med igjen i 1997, suspendert fra 8. desember 2006, gjenopptatt i september 2014.2: Gambia forlot organisasjonen i 2013 og ble med igjen i 2018.3: Nigeria ble suspendert i 1995, men ble med igjen i 19994: Pakistan forlot Samveldet i 1972, men ble med igjen i 1989; var utestengt 1999-2004 og 2007-20085: Sør-Afrika forlot Samveldet i 1961, men ble med igjen i 1994
=== Tidligere medlemmer ===
Irland, forlot Samveldet i 1949
Zimbabwe, forlot Samveldet i 2003.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Commonwealth of Nations – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Commonwealth of Nations – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Samveldet av nasjoner (Commonwealth of Nations) er en mellomstatlig organisasjon av 54 suverene stater, hovedsakelig Storbritannia og tidligere britiske kolonier. Samveldet var tidligere kjent som Det britiske samveldet og har sitt opphav fra Det britiske imperiet. | 9,733 | 9,733 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Basilikum | 2023-02-04 | Basilikum | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Leppeblomstfamilien', 'Kategori:Medisinplanter', 'Kategori:Urter'] | Basilikum er ettårige planter med hvite eller svakt rosalilla blomster som dufter nektar. Betegnelsen basilikum blir brukt både om slekten Ocimum og om den mest kjente arten Ocimum basilicum.
| Basilikum er ettårige planter med hvite eller svakt rosalilla blomster som dufter nektar. Betegnelsen basilikum blir brukt både om slekten Ocimum og om den mest kjente arten Ocimum basilicum.
== Sorter ==
Kanel-, anis-, krydder-, kamfer- og kryddernellik-basilikum.
Thaibasilikum er en kultivar tilhørende Ocimum basilicum.
Sitronbasilikum er en kultivar tilhørende Ocimum americanum.
Malintorvbasilikum er en kultivar tilhørende Ocimum basilicum.
Sarahlilbasilikum er en kultivar tilhørende Sluticum basilicum
Greek column basil og Thai lemon basil er kultivarer tilhørende Ocimum x citriodorum.
Helligbasilikum hører ikke til de nevnte kultivarene.
Alle disse selges også som frø i Norge.
== Bruk ==
Basilikum brukes i en rekke ulike matretter, og er blant annet en hovedingrediens i pesto.
Planten virker beroligende, løser opp spenninger og fremmer fordøyelsen. Tidligere ble basilikum ofte brukt mot hysteri.
=== Historie ===
Fra arkeologiske undersøkelser i Egypt vet man at basilikum ble brukt ved balsamering sammen med mange andre sterkt duftende krydder- og medisinplanter, balsameringsurter.
== Galleri ==
== Eksterne lenker ==
(en) basilikum i Encyclopedia of Life
(en) basilikum i Global Biodiversity Information Facility
(no) basilikum hos Artsdatabanken
(sv) basilikum hos Dyntaxa
(en) basilikum hos ITIS
(en) basilikum hos NCBI
(en) basilikum hos The International Plant Names Index
(en) basilikum hos Tropicos
(en) Kategori:Ocimum basilicum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Ocimum basilicum – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ocimum basilicum – detaljert informasjon på Wikispecies | * anisbasilikum | 9,734 | 9,734 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Planter | 2023-02-04 | Planter | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Planter', 'Kategori:Planteriket (Plantae)', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Planter (latin: Plantae) er eukaryote organismer eller «vekster» som ved hjelp av sollys driver fotosyntese, og som har spesielle celleorganeller, eller plastider kalt kloroplaster. Planter med primære kloroplaster omfatter følgende tre grupper:
Blåalger eller glaukofytter (Glaucocystophyta)
Rødalger (Rhodophyta)
Grønne planter som inkluderer grønnalger (Viridiplantae)Blåalger må ikke forveksles med det som tidligere kaltes blågrønnalger (blågrønnbakterier). Av de omkring 374 000 planteartene i verden, er det ifølge artsdatabanken 4 458 plantearter i Norge.
| Planter (latin: Plantae) er eukaryote organismer eller «vekster» som ved hjelp av sollys driver fotosyntese, og som har spesielle celleorganeller, eller plastider kalt kloroplaster. Planter med primære kloroplaster omfatter følgende tre grupper:
Blåalger eller glaukofytter (Glaucocystophyta)
Rødalger (Rhodophyta)
Grønne planter som inkluderer grønnalger (Viridiplantae)Blåalger må ikke forveksles med det som tidligere kaltes blågrønnalger (blågrønnbakterier). Av de omkring 374 000 planteartene i verden, er det ifølge artsdatabanken 4 458 plantearter i Norge.
== Plantenes definisjon og taksonomi ==
I botanikken er begrepet «planter» nokså flertydig. Flere definisjoner har vært i bruk gjennom tidene, som varierte i hvorvidt alger, bakterier eller sopp ble inkludert. Den følgende oversikten gjengir de mest vanlige mulighetene i synkende rekkefølge (dvs. at den første definisjonen resulterer i det videste plantebegrepet osv.).
«Planter» har blitt brukt for å betegne:
alle livsformer som ikke er dyr (dette inkluderer både alger, bakterier og sopp)
alle organismer unntatt dyr og sopp (dette inkluderer alger og bakterier)
landplanter og samtlige eukaryote alger
landplanter og de eukaryote algene som bærer primære kloroplaster
landplanter samt grønnalger (=Chloriobonta)
kun landplantene (=Embryophyta)Ingen av definisjonene er allment anerkjent, og det vitenskapelige navnet Plantae har blitt brukt om alle disse seks gruppene.
Det er imidlertid kun de tre siste – landplanter, grønnalgerog eukaryote alger – som er naturlige grupper. De tre første – bakterier, prokaryote alger og sopp – er kunstige samlebegreper.
Dessuten har de to siste gruppene alternative vitenskapelige navn, som man heller bør bruke for å unngå misforståelser. For tiden bruker man oftest det vitenskapelige navnet Plantae på planter med primære kloroplaster.
== Plantenes plassering ==
Plantene regnes innenfor tradisjonell systematikk som et av «rikene» av liv innenfor biologien. Ofte opererer man med følgende evolusjonære hovedgrupper eller «riker» i den taksonomiske systematikken:
Prokaryoter:
Bakterier (Bacteria, Eubacteria)
Arkebakterier (Archaea)
Eukaryoter:
Protister (Protista)
Planter (Plantae)
Sopp (Fungi)
Flercellede dyr (Metazoa)Dette systemet med «riker» er fortsatt omstridt. Den svenske Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna opererer med 5 riker, mens en gruppe europeiske biologer observerer 3 basale grupper hvor bakterier og arkebakterier utgjør to, og den siste gruppen av eukaryoter siden gir opphav til protister, planter, sopp og dyr. Systematikkens «riker» representerer et forsøk på å forene behovet for oversikt med behovet for å dele livsformene opp i mest mulig naturlige grupper.
== Historisk oppfatning ==
Opprinnelig betegnet «planter» alle livsformer som ikke var dyr, eksempelvis i Linnés system. Denne grupperingen viste seg etter hvert å være kunstig. Som første skritt fjernet man sopp og bakterier fra «planteriket». Selv dette riket uten bakterier og sopp er imidlertid kunstig, fordi bl.a. landplanter antas å være i nærmere slekt med dyr enn med f.eks. gulbrune alger.
I «fem-rike-systemet», som er populært og fortsatt anvendes i biologien, er plantene (Plantae) ett av livets fem riker. I planteriket har man i nyere forskning inkludert flest mulig algegrupper uten at gruppen blir kunstig. Dermed blir riket en gruppe bestående av landplanter, grønne alger, rødalger og blåalger.
=== Oppdagelsen av primære kloroplaster ===
Alle eukaryote organismer som lever av fotosyntese, har spesielle celleorganeller, eller plastider, som heter kloroplaster. Ett av de store evolusjonsbiologiske gjennombruddene på 1900-tallet var erkjennelsen av at disse kloroplastene er forhenværende frittlevende organismer, som ble tatt opp i cellene som intracellulære symbionter (se endosymbiontteorien).
Mer spesifikt var det blågrønnbakterier (tidligere kalt blågrønnalger) som ga opphav til eukaryotenes kloroplaster. De «slukte» blågrønnbakteriene ble til såkalte primære kloroplaster i den eukaryote vertscellen.
I løpet av 1990-tallet ble det tydelig at det endosymbiotiske opptaket av blågrønnalger sannsynligvis bare skjedde én eneste gang. Imidlertid har det etter denne hendelsen skjedd flere endosymbiotiske opptak av eukaryoter med primære kloroplaster, dvs. at en eukaryot organisme uten kloroplast «slukte» en annen eukaryot organisme med kloroplast. Dette har gitt opphav til algegrupper med sekundære (bl.a. brunalger) og sågar tertiære kloroplaster.
Hvis det stemmer at primære kloroplaster bare ble ervervet en eneste gang i eukaryoetens historie, med unntak av amøben Paulinella som tilegnet seg en kloroplast relativt nylig evolusjonært sett, er gruppen som stammer ned fra denne arten, en naturlig gruppe. Primære kloroplaster finner man kun hos grønne planter, rødalger og en liten algegruppe som kalles blåalger (Glaucocystophyta). Andre tegn på et nært slektskap mellom disse gruppene er fremdeles usikre. Strengt tatt må også kloroplastene til andre alger (men ikke algene selv!) regnes som slektninger av grønne planter og rødalger.
== Planterikets grupper i bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) plante – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) plante i Encyclopedia of Life
(en) plante i Global Biodiversity Information Facility
(no) plante hos Artsdatabanken
(sv) plante hos Dyntaxa
(en) plante hos Fossilworks
(en) plante hos ITIS
(en) plante hos MycoBank
(en) Kategori:Plantae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Plant – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Plantae – detaljert informasjon på Wikispecies
(no) Planteriket Arkivert 14. april 2021 hos Wayback Machine. hos Artsdatabanken
Miljøstatus i Norge: Dyr og planter | | utbredelse=alle verdenshav og -deler | 9,735 | 9,735 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hastighet | 2023-02-04 | Hastighet | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Bevegelse (fysikk)', 'Kategori:Fysiske størrelser', 'Kategori:Grunnleggende konsepter i fysikken', 'Kategori:Hastighet', 'Kategori:Kinematikk'] | Hastighet er i fysikk definert som endring av posisjon per tid og det vil si at «hastighet» bekriver både «fart» og «retning» selv om «hastighet» normalt tillegges samme betydning som «fart » i dagligtalen. Hastighet er en vektor, det vil si at den har retning i rommet. Hastighetens absoluttverdi omtales ofte som fart. Enheten til hastighet er lengde over tid. SI-enheten er m/s, men km/t og knop er også vanlige enheter.
Mange symboler brukes til å beskrive hastighet, men v og u er vanligst. (Fet skrift er trykt notasjon for vektorer.)
Langs en rett linje er gjennomsnittshastighet v gitt ved
v
=
s
t
{\displaystyle v={\frac {s}{t}}}
hvor s er tilbakelagt strekning og t er tiden det tar. (Legg merke til at langs en rett linje er hastighet en skalar.)
| Hastighet er i fysikk definert som endring av posisjon per tid og det vil si at «hastighet» bekriver både «fart» og «retning» selv om «hastighet» normalt tillegges samme betydning som «fart » i dagligtalen. Hastighet er en vektor, det vil si at den har retning i rommet. Hastighetens absoluttverdi omtales ofte som fart. Enheten til hastighet er lengde over tid. SI-enheten er m/s, men km/t og knop er også vanlige enheter.
Mange symboler brukes til å beskrive hastighet, men v og u er vanligst. (Fet skrift er trykt notasjon for vektorer.)
Langs en rett linje er gjennomsnittshastighet v gitt ved
v
=
s
t
{\displaystyle v={\frac {s}{t}}}
hvor s er tilbakelagt strekning og t er tiden det tar. (Legg merke til at langs en rett linje er hastighet en skalar.)
== Måling av hastighet ==
Hastighet er en sentral størrelse og kan måles på mange måter. Noen metoder finner kun absoluttverdi, mens andre måler både fart og retning.
Den vanligste måten å måle hastighet på er å ta tiden for bevegelse mellom to punkter. Målingen er ofte indirekte, slik som speedometer i en bil som måler omdreiningshastighet på et hjul eller en aksling og regner om til hastighet på veien.
Hastighetsmåling ved hjelp av radar bruker dopplereffekten til å regne ut hastigheten.
I fly måles hastighet som forskjell mellom dynamisk trykk og statisk trykk. Dette gir et uttrykk for strømningshastigheten til luften rundt flyet.
I en ubåt måles lineær akselerasjon og rotasjon. Når disse måles kontinuerlig kan en også regne seg til hastighet og posisjon.
== Definisjon ==
Den matematiske definisjonen av hastighet er den tidsderiverte til posisjon r(t), dvs.
v
(
t
)
=
d
r
(
t
)
d
t
{\displaystyle \mathbf {v} (t)={\frac {\mathrm {d} \mathbf {r} (t)}{\mathrm {d} t}}\,}
Vanlig notasjon for tidsderivasjon er også
r
˙
(
t
)
{\displaystyle {\dot {\mathbf {r} }}(t)}
. Denne definisjonen gjelder også når hastigheten selv endrer seg med tiden. Skrevet ut i kartesiske koordinater er definisjonen
(
v
x
(
t
)
,
v
y
(
t
)
,
v
z
(
t
)
)
=
(
x
˙
(
t
)
,
y
˙
(
t
)
,
z
˙
(
t
)
)
{\displaystyle (v_{x}(t),v_{y}(t),v_{z}(t))=({\dot {x}}(t),{\dot {y}}(t),{\dot {z}}(t))\,}
== Eksempler ==
=== Eksempel: Bevegelse med konstant hastighet ===
Bevegelse med konstant hastighet v kan skrives
r
(
t
)
=
v
t
+
r
0
{\displaystyle \mathbf {r} (t)=\mathbf {v} t+\mathbf {r} _{0}\,}
=== Eksempel: Sirkelbevegelse ===
En sirkelbevegelse med radius r i xy-planet beskrives ved
r
(
t
)
=
r
0
(
cos
(
ω
t
)
,
sin
(
ω
t
)
)
{\displaystyle \mathbf {r} (t)=r_{0}(\cos(\omega t),\sin(\omega t))}
hvor
ω
{\displaystyle \omega }
er vinkelhastighet. Hastigheten er gitt ved den tidsderiverte
v
(
t
)
=
r
˙
(
t
)
=
r
0
ω
(
−
sin
(
ω
t
)
,
cos
(
ω
t
)
)
{\displaystyle \mathbf {v} (t)={\dot {\mathbf {r} }}(t)=r_{0}\omega (-\sin(\omega t),\cos(\omega t))\,}
det vil si jo større
ω
{\displaystyle \omega }
, jo større fart. | Hastighet er i fysikk definert som endring av posisjon per tid og det vil si at «hastighet» bekriver både «fart» og «retning» selv om «hastighet» normalt tillegges samme betydning som «fart » i dagligtalen. Hastighet er en vektor, det vil si at den har retning i rommet. | 9,736 | 9,736 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverre_Brandt | 2023-02-04 | Sverre Brandt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler 3. mars', 'Kategori:Fødsler i 1880', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Teaterstubber'] | Sverre Brandt (født 3. mars 1880 i Trondhjem, død 16. juli 1962 på Lillehammer) var en norsk dramatiker og teatermann.
Etter at han i 1899 hadde tatt artium ved Trondhjems Kathedralskole studerte han ved Det Kgl. Frederiks Universitet i Christiania og tok juridisk embedseksamen. Som student skrev han studentkomedien Grambamboli og fikk den oppført. I 1908 startet han en sakførerforretning i Trondhjem.
Hans store interesse var teateret, og han var med på å få opprettet Trondhjems Nationale Scene i 1911. Han var forretningsfører for dette teateret til han i 1921 fikk tilbud om stillingen som økonomidirektør ved Nationaltheatret i Christiania, hvor han ble til 1948, da han gikk av med pensjon. Brandt skrev der Reisen til Julestjernen (1924), som oppføres med ganske jevne mellomrom på Nationaltheatret. Stykket har også vært vist i utlandet. Historien ble filmet i 1976. Denne filmens innhold er på flere steder svært forskjellig fra det opprinnelige manus. Det er også brukt annen musikk, ikke den originale komponert av Johan Halvorsen.
En ny versjon ble laget i 2012, som ligger nærmere originalen.
Sverre Brandt var også virksom som foredragsholder med motiver fra teateret og fra reiser.
| Sverre Brandt (født 3. mars 1880 i Trondhjem, død 16. juli 1962 på Lillehammer) var en norsk dramatiker og teatermann.
Etter at han i 1899 hadde tatt artium ved Trondhjems Kathedralskole studerte han ved Det Kgl. Frederiks Universitet i Christiania og tok juridisk embedseksamen. Som student skrev han studentkomedien Grambamboli og fikk den oppført. I 1908 startet han en sakførerforretning i Trondhjem.
Hans store interesse var teateret, og han var med på å få opprettet Trondhjems Nationale Scene i 1911. Han var forretningsfører for dette teateret til han i 1921 fikk tilbud om stillingen som økonomidirektør ved Nationaltheatret i Christiania, hvor han ble til 1948, da han gikk av med pensjon. Brandt skrev der Reisen til Julestjernen (1924), som oppføres med ganske jevne mellomrom på Nationaltheatret. Stykket har også vært vist i utlandet. Historien ble filmet i 1976. Denne filmens innhold er på flere steder svært forskjellig fra det opprinnelige manus. Det er også brukt annen musikk, ikke den originale komponert av Johan Halvorsen.
En ny versjon ble laget i 2012, som ligger nærmere originalen.
Sverre Brandt var også virksom som foredragsholder med motiver fra teateret og fra reiser.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Sverre Brandt hos Nationaltheatret
(no) Sverre Brandt hos Sceneweb | Sverre Brandt (født 3. mars 1880 i Trondhjem, død 16. | 9,740 | 9,740 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reisen_til_Julestjernen_(film) | 2023-02-04 | Reisen til Julestjernen (film) | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer basert på skuespill', 'Kategori:Filmer fra 1976', 'Kategori:Norske eventyrfilmer', 'Kategori:Norske familiefilmer', 'Kategori:Norske filmer fra 1970-årene', 'Kategori:Norske julefilmer', 'Kategori:Norskspråklige filmer'] | For den nye filmen, se Reisen til julestjernen (2012)Reisen til julestjernen er en norsk eventyrfilm med julemotiv fra 1976 med Hanne Krogh, Knut Risan og Bente Børsum i noen av de ledende rollene. Regi er ved Ola Solum, som debuterte som regissør med denne filmen. Den har blitt vist på NRK hver julaften.
I 2012 kom en nyinnspilling i regi av Nils Gaup.
| For den nye filmen, se Reisen til julestjernen (2012)Reisen til julestjernen er en norsk eventyrfilm med julemotiv fra 1976 med Hanne Krogh, Knut Risan og Bente Børsum i noen av de ledende rollene. Regi er ved Ola Solum, som debuterte som regissør med denne filmen. Den har blitt vist på NRK hver julaften.
I 2012 kom en nyinnspilling i regi av Nils Gaup.
== Handling ==
Vi befinner oss i et lite kongedømme - et sted i Eventyrland. Et slott med tårn og spir kneiser over en liten middelaldersk landsby, omgitt av tykke murer. På slottet bor den lille kongefamilien - kongen, dronningen og deres lille datter, prinsesse Gulltopp - med sitt hoff. Rundt halsen bærer Gulltopp et vakkert gullhjerte hun har fått av moren, dronningen. Så en natt forsvinner Gulltopp fra slottet, på selveste julenatten. Hun er gått ut i skogen helt alene for å finne julestjernen, som hun ønsker seg av hele sitt hjerte. Hennes onkel, den forfengelige og maktbegjærlige greven, har forledet henne til det.
Når kongen og dronningen får vite at prinsessen er forsvunnet, blir de fra seg av sorg. Dronningen løper fortvilet ut i skogen for å lete etter henne. Kongen forbanner julestjernen, som han gir skylden for sin ulykke. Men kongens forbannelse får julestjernen til å slukne, og med den forsvinner også dronningen. Sorgen senker seg over landet. Et omreisende gjøglerfølge finner Gulltopp forfrossen og forlatt ute i skogen. De vet ikke at dette pikebarnet er den forsvunne prinsessen og tar henne med seg.
Mange år senere kommer det samme omreisende gjøglerfølget tilbake til slottet. Det er igjen julaften og i følget er også Sonja (Gulltopp) som er blitt en vakker unge pike. Når Sonja får høre om kongens sorg, tilbyr hun seg å finne julestjernen for kongen, slik at han kan få sin kone og datter tilbake. Vismenn har nemlig spådd at hvis stjernen begynner å lyse igjen, så vil også prinsessen og dronningen komme tilbake. Sonja går ut i skogen for å finne julestjernen. Men greven følger etter henne. Ute i skogen møter hun en gammel kone som selger julenek. Dette er dronningen som er blitt forvandlet til en gammel kone. Den gamle får øye på gullhjertet som Sonja bærer rundt halsen og forstår at dette er prinsesse Gulltopp. Den forfulgte Sonja får hjelp av kona og unnslipper greven. Men greven innhenter henne igjen. Da blir hun reddet av smånisser, som fører henne til Julenissens verksted. Julenissen sier hun skal få et ønske oppfylt, og Sonja ønsker at julestjernen igjen skal skinne over landet.
Ønsket går i oppfyllelse, men idet Sonja gledestrålende løper inn på slottet for å fortelle at stjernen er kommet tilbake, blir hun grepet av grevens menn og kastet i slottets mørkeste fangehull. Den gamle kona kommer til unnsetning og fører Sonja til kongen. Da kongen blir gjenforent med sin datter og ser at julestjernen er kommet tilbake blir det stor glede på slottet og i landet. Greven blir tatt til fange og den gamle konen forsvinner. Når prinsessen senere samme kveld vil takke den gamle dukker hun opp igjen. Etter at Sonja omfavner henne blir kona forvandlet til den vakre dronningen igjen og den lille kongefamilien blir gjenforent.
== Om filmen ==
Filmen er basert på Sverre Brandts kjente teaterstykke med samme tittel fra 1924, og er den første norske eventyrfilmen i spillefilmformat. Med et budsjett på nesten tre millioner kroner var dette på premieretidspunktet en av de dyreste norske filmene som noen gang var laget.
Reisen til Julestjernen er innspilt vinteren 1976 på Akershus slott og festning, Norsk Folkemuseum og ved Savalen på Tynset i Hedmark, Røros, Norefjell og Nannestad. Det kom ikke snø den vinteren og filmen var på nippet til å bli kansellert. Billass på billass med snø måtte kjøres til Akershus festning. Egil Monn-Iversen skrev flere nye sanger til denne filmen, som «Sonjas sang til julestjernen» med tekst av Axel Helgeland. Tekstilkunstner og kostymedesigner Kari Elfstedt sto for kostymene.
3. desember 1976 hadde filmen premiere på Klingenberg kino i Oslo og prinsesse Märtha Louise var æresgjest i salen. Den ble fremstilt i rundt 75 eksemplarer, mer enn ti ganger så mange som normalt for en norsk film på den tiden. Hanne Krogh som da var 19 år hadde sin debut på film med rollen som Sonja i «Reisen til Julestjernen». Harald Heide-Steen jr. måtte ta permanent for rollen som narr i Reisen til Julestjernen. Den ble han ikke kvitt på årevis.
Både Aftenposten, VG, Dagbladet og Dagsavisen gav de terningkast fire.Da filmen hadde 25-årsjubileum i 2001 ble den relansert med nye lydeffekter, oppfriskede farger og kontraster, nye for- og ettertekster, nye digitale bildeeffekter og ny stereomiks av lyden. Og 11. desember 2009 ble den også gitt ut på DVD.
Filmen ble tidligere vist hver julaften i samsending på NRK1 og NRK Super. Senere år er det kun NRK1 som viser filmen fra 1976, mens NRK Super viser nyinnspillingen fra 2012. Den er nå en viktig tradisjon for mange nordmenn på julaften formiddag.
== Rollebesetning ==
Ingrid Larsen – Prinsesse Gulltopp som barn
Hanne Krogh – Prinsesse Gulltopp/Sonja
Knut Risan – Kongen
Bente Børsum – Dronningen/Den gamle kona
Alf Nordvang – Greven
Harald Heide-Steen jr. – Narren
Anne Marit Jacobsen – Petrine
Knut Walle – Ole
Marit Syversen – Columbine
Rolf Just Nilsen – Harlekin
Bjarne Andersen - Astrologen
Willie Hoel – Vismann
Johannes Eckhoff – Vismann
Rune Ek – Vismann
Julian Strøm – Julenissen
Arne Lendel – Smånissesjef
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Reisen til Julestjernen på Internet Movie Database
(no) Reisen til Julestjernen i Nasjonalbibliotekets filmografi
(no) Reisen til Julestjernen hos Filmfront
(no) Reisen til Julestjernen på NRK TV
(sv) Reisen til Julestjernen i Svensk Filmdatabas | Reisen til Julestjernen er et norsk skuespill av Sverre Brandt fra 1924, oppført første gang andre juledag 1924. | 9,741 | 9,741 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stad | 2023-02-04 | Stad | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Halvøyer i Vestland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stads geografi'] | Stad (Stadlandet, uttales Statt-) er ei halvøy i Stad kommune som stikker ut i havet, og utgjør den nordvestligste delen av Vestland fylke. I 2012 hadde halvøya 1650 innbyggere. Omtrent 407 av disse bor i Leikanger, som er handels-, skole- og kommunikasjonssenter på nordsiden av halvøya. På sørsiden ligger tettstedet Selje med 651 innbyggere (2013). De resterende innbyggerne på halvøya fordeler seg på bygdene Ervik, Hoddevik, Honningsvåg, Eltvik, Borgundvåg og Årvik.
Havet utenfor Stad kalles Stadhavet og er et farvann med krevende bølgeforhold for skipsfart i 90 til 110 dager i året. Høy sjø med bølgereflekser fra land gir vanskelige manøvreringsforhold. Stadhavet er derfor kjent som et av de mest værharde stedene langs norskekysten.
Fjellet ytterst på Stad heter Kjerringa, og kalles også Vestkapp, et virkemiddel i markedsføringen av området, fra 1980-årene.
| Stad (Stadlandet, uttales Statt-) er ei halvøy i Stad kommune som stikker ut i havet, og utgjør den nordvestligste delen av Vestland fylke. I 2012 hadde halvøya 1650 innbyggere. Omtrent 407 av disse bor i Leikanger, som er handels-, skole- og kommunikasjonssenter på nordsiden av halvøya. På sørsiden ligger tettstedet Selje med 651 innbyggere (2013). De resterende innbyggerne på halvøya fordeler seg på bygdene Ervik, Hoddevik, Honningsvåg, Eltvik, Borgundvåg og Årvik.
Havet utenfor Stad kalles Stadhavet og er et farvann med krevende bølgeforhold for skipsfart i 90 til 110 dager i året. Høy sjø med bølgereflekser fra land gir vanskelige manøvreringsforhold. Stadhavet er derfor kjent som et av de mest værharde stedene langs norskekysten.
Fjellet ytterst på Stad heter Kjerringa, og kalles også Vestkapp, et virkemiddel i markedsføringen av området, fra 1980-årene.
== Historie ==
På sørsiden av Kjerringa ligger bygda Ervika. Utenfor Ervika ble hurtigruta DS «Sanct Svithun» ved en feiltakelse bombet av kanadiske fly i 1943. Lokalbefolkninga i Ervika gjorde en heltemodig innsats ved å dra ut på havet i små båter i storm for å redde overlevende. Skipsklokken fra D/S «Sanct Svithun» henger i dag i kapellet i Ervika. Stad har mange rester av tyske festningsverk fra andre verdenskrig, bygd av østeuropeiske fanger.
Midt på Stad ligger Dragseidet. Navnet kommer av at vikingene brukte å dra båtene fra Leikanger på nordsiden til Drage på sørsiden. Dette var den enkleste og korteste veien over halvøya for å unngå det vanskelige havstykket utenfor. Navnet Drage er nevnt i skriftlige kilder fra 1338.På Dragseidet ble fire fylker kristnet i 997. Det er satt opp et minnesmerke over dette øverst på eidet. Dragseidspelet blir spilt her om sommeren nesten årlig og omhandler kristningen.
På gammelnorsk var navnet «Staðr» som betyr «det som står». Uttalen Stadt eller Statt skriver seg fra nederlandske kart og sjøfolk på 1500-1600-tallet.
== Vær og vind ==
Meteorologisk institutt har til enhver tid spesialvarsel med refraksjonsdiagram for farvannet utenfor Stad på Internett.
BarentsWatch har bølgevarsel for farleden rundt Stad
Værforholdene gjør at Stadlandet er et aktuelt og attraktivt område for utbygging av vindmøllepark, men det er også interessant for ornitologer. Myndighetene har foreløpig ikke gjort noen endeling avveining av de kryssende nærings- og miljøinteressene i området.
== Skipstunnel ==
Mange sjøfarende og kystbeboere ønsker å få bygd en tunnel gjennom halvøya. Stad skipstunnel er et planlagt anlegg som skal ha kapasitet for skip med 33 meters seilingshøyde, 21,5 meter bredde og 12 meter dypgående. Tunnelen er kostnadsberegnet til 1,7 milliarder kroner (inkl. mva, 2008). Med en slik tunnel vil hele skipsleia fra Stavanger til Molde være relativt skjermet. Tunnelen skal gå fra innerst i Kjødepollen til Moldefjorden. Her er Stad på det smaleste. «Kanaltunnel gjennom Stadt» var førstesidesak i Nordre Bergenhus Amtstidende allerede den 11. september 1874.
21. mars 2013 ble det kjent at regjeringen bevilger 1 milliard til tunnelen. Pengene kommer som en del av Nasjonal transportplan (NTP), som ble lagt frem for Stortinget 12. april. Byggingen av tunnelen er planlagt å starte i 2022, tidligere planlagt til 2018.
== Billedgalleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Stadlandet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Bølgevarsel for Stadt fra Barentswatch
Turistinformasjon fra Reisemål Stryn & Nordfjord | Stad (Stadlandet, uttales Statt-) er ei halvøy i Stad kommune som stikker ut i havet, og utgjør den nordvestligste delen av Vestland fylke. I 2012 hadde halvøya 1650 innbyggere. | 9,742 | 9,742 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Knut_Risan | 2023-02-04 | Knut Risan | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 1. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:Fødsler 19. februar', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere ved Nationaltheatret'] | Knut Risan (født 19. februar 1930 i Nidaros, død 1. februar 2011) var en norsk skuespiller.
Han debuterte på Nationaltheatret i 1956 som «Kasper» i Folk og røvere i Kardemomme by og spilte i 147 roller der fram til han ble pensjonert i 1998. Blant hans viktigste roller var tittelrollen i Tartuffe, «Nils Lykke» i Fru Inger til Østeraad, «Rørlund» i Samfundets støtter og «Wangel» i Fruen fra havet. Avskjedsforestillingen var Anton Tsjekhovs Måken. Risan hadde også gjesteopptredener ved Den Norske Opera, Den Nationale Scene og Riksteatret. Han hadde fortellerstemmen i filmen Tre nøtter til Askepott.
Han hadde flere roller i Fjernsynsteatret, blant annet som Torvald Helmer i Et dukkehjem, med Lise Fjeldstad som motspiller i rollen som Nora. Han spilte også Edmond Dantès i dramatiseringen av Greven av Monte Cristo tidlig på 1960-tallet.
Innenfor musikkteateret spilte han blant annet i Flaggermusen, Den glade enke og Tolvskillingsoperaen. Han hadde dessuten flere filmroller, blant annet som kongen i Reisen til Julestjernen. Han spilte «Blomsterhandler Rosengren» i barne-TV-serien Jul i Skomakergata. Han var også den norske fortelleren i Tre nøtter til Askepott. Risan jobbet i tillegg i flere år som stemme over programreklamer på TV 2. Med sin karakteristiske mørke stemme sto han for setningen «-Du tror det ikke før du får se det» i forbindelse med TV-serien The X-Files.Risan leste også inn en rekke lydbøker.
Risan mottok Per Aabels ærespris i 1993.
Risan var gift med skuespillerinnen Astrid Folstad. Sammen fikk de to barn.
| Knut Risan (født 19. februar 1930 i Nidaros, død 1. februar 2011) var en norsk skuespiller.
Han debuterte på Nationaltheatret i 1956 som «Kasper» i Folk og røvere i Kardemomme by og spilte i 147 roller der fram til han ble pensjonert i 1998. Blant hans viktigste roller var tittelrollen i Tartuffe, «Nils Lykke» i Fru Inger til Østeraad, «Rørlund» i Samfundets støtter og «Wangel» i Fruen fra havet. Avskjedsforestillingen var Anton Tsjekhovs Måken. Risan hadde også gjesteopptredener ved Den Norske Opera, Den Nationale Scene og Riksteatret. Han hadde fortellerstemmen i filmen Tre nøtter til Askepott.
Han hadde flere roller i Fjernsynsteatret, blant annet som Torvald Helmer i Et dukkehjem, med Lise Fjeldstad som motspiller i rollen som Nora. Han spilte også Edmond Dantès i dramatiseringen av Greven av Monte Cristo tidlig på 1960-tallet.
Innenfor musikkteateret spilte han blant annet i Flaggermusen, Den glade enke og Tolvskillingsoperaen. Han hadde dessuten flere filmroller, blant annet som kongen i Reisen til Julestjernen. Han spilte «Blomsterhandler Rosengren» i barne-TV-serien Jul i Skomakergata. Han var også den norske fortelleren i Tre nøtter til Askepott. Risan jobbet i tillegg i flere år som stemme over programreklamer på TV 2. Med sin karakteristiske mørke stemme sto han for setningen «-Du tror det ikke før du får se det» i forbindelse med TV-serien The X-Files.Risan leste også inn en rekke lydbøker.
Risan mottok Per Aabels ærespris i 1993.
Risan var gift med skuespillerinnen Astrid Folstad. Sammen fikk de to barn.
== Filmografi ==
2003 Nasse Nøff (orig. Piglet's Big Movie) ... Ugla (norsk stemme)
2001 Forviklinger på gården i to deler ... forteller
2000 Tigergutt (orig. The Tigger Movie) ... Ugla (norsk stemme)
1999 En annerledes jul ... forteller
1998 Mulan
1998 Skraphandlerne kommer tilbake ... forteller
1997 Den lille traktoren Gråtass ... forteller
1993 Tommelise (orig. Thumbelina)
1991 Sirre Strikk og Padde Ball på nye eventyr (orig. Kalle Stropp och Grodan Boll på svindlande äventyr)
1989 Den lille havfruen (orig. The Little Mermaid) ... Kong Triton (norsk stemme)
1988 Lille søster kanin + Sirre Strikk og Padde Ball (orig. Lilla syster kanin + Kalle Stropp och Grodan Boll)
1986 Mesterdetektiven Basil Mus (orig. The Great Mouse Detective) ... Basil Mus (norsk stemme)
1981 To gode venner – Todd & Copper (orig. The Fox and the Hound)
1979 Jul i Skomakergata ... Blomsterhandler Rosengren
1976 Reisen til Julestjernen ... Kongen
1973 Tre nøtter til Askepott ... forteller (voiceover)
1973 Robin Hood ... Robin Hood (norsk stemme)
1973 Et dukkehjem (TV) ... Torvald Helmer
1961 Sønner av Norge
1960 Venner ... Journalist i butikken
1937 Snehvit og de syv dvergene (orig. Snow White and the Seven Dwarfs) ... Lystig (norsk stemme)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Knut Risan på Internet Movie Database
(no) Knut Risan hos Nationaltheatret
(no) Knut Risan hos Sceneweb
(sv) Knut Risan i Svensk Filmdatabas
(en) Knut Risan hos The Movie Database
(en) Knut Risan hos Behind The Voice Actors
Om Knut Risan, fra filmfront.no
AftenpostenTV intervju med Knut Risan | Knut Risan (født 19. februar 1930 i Nidaros, død 1. | 9,743 | 9,743 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Ekeland | 2023-02-04 | Arne Ekeland | ['Kategori:Akershus fylkes kulturpris', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 28. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fødsler 14. august', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer fra Eidsvoll kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Arne Ekeland (født 14. august 1908 på Bøn i Eidsvoll, død 28. februar 1994) var en norsk billedkunstner.Han studerte en kort tid med Axel Revold, men var ellers stor sett selvlært. Han var en av dem som holdt på med alle kunstarter - bl.a. silketrykk, tusjlaveringer, akvarell, gouach og selvfølgelig oljemaleri - som han er mest kjent for.
Han var en politisk maler, han var medlem av Norges Kommunistiske Parti, i mesteparten av sitt voksne liv. Mange av bildene hans var sterkt preget av hans politiske syn, anti-krig, humanisme, og skjønnheten han så rundt seg i naturen og familien sin. To gjennomgående tema er seksualitet og klassekamp.Hans monumentalmaleri «Frihetens søstre» (290 x 529 cm) henger i Stortingets trappehall.Ekeland mottok Statens kunstnerlønn fra 1958.
Hans atelier er åpent på Bøn i Eidsvoll. Ekelands maleri «I revolusjonens forgård» (1940) ble i 2008 gjengitt på et norsk frimerke, i serien Norsk kunst I.
| Arne Ekeland (født 14. august 1908 på Bøn i Eidsvoll, død 28. februar 1994) var en norsk billedkunstner.Han studerte en kort tid med Axel Revold, men var ellers stor sett selvlært. Han var en av dem som holdt på med alle kunstarter - bl.a. silketrykk, tusjlaveringer, akvarell, gouach og selvfølgelig oljemaleri - som han er mest kjent for.
Han var en politisk maler, han var medlem av Norges Kommunistiske Parti, i mesteparten av sitt voksne liv. Mange av bildene hans var sterkt preget av hans politiske syn, anti-krig, humanisme, og skjønnheten han så rundt seg i naturen og familien sin. To gjennomgående tema er seksualitet og klassekamp.Hans monumentalmaleri «Frihetens søstre» (290 x 529 cm) henger i Stortingets trappehall.Ekeland mottok Statens kunstnerlønn fra 1958.
Hans atelier er åpent på Bøn i Eidsvoll. Ekelands maleri «I revolusjonens forgård» (1940) ble i 2008 gjengitt på et norsk frimerke, i serien Norsk kunst I.
== Referanser == | Ekeland er et etternavn i bruk i Norge. Per januar 2020 var det nordmenn med dette navnet. | 9,744 | 9,744 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frelsesarmeen | 2023-02-04 | Frelsesarmeen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag i Oslo', 'Kategori:Frelsesarmeen', 'Kategori:Mottakere av Bergesens Almennyttige Pris', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Petter Dass-prisen'] | Frelsesarmeen (fra engelsk The Salvation Army) er et kristent kirkesamfunn som tilbyr omsorg for hele mennesket gjennom «suppe, såpe og frelse». Frelsesarmeen ble grunnlagt av ekteparet Catherine og William Booth i London 2. juli 1865 under navnet Christian Mission. Navnet Salvation Army, på norsk Frelsesarmeen, ble tatt i bruk i 1878.
| Frelsesarmeen (fra engelsk The Salvation Army) er et kristent kirkesamfunn som tilbyr omsorg for hele mennesket gjennom «suppe, såpe og frelse». Frelsesarmeen ble grunnlagt av ekteparet Catherine og William Booth i London 2. juli 1865 under navnet Christian Mission. Navnet Salvation Army, på norsk Frelsesarmeen, ble tatt i bruk i 1878.
== Frelsesarmeens begynnelse - internasjonalt ==
Frelsesarmeen startet i Øst-London i 1865 som en evangelisk vekkelsesbevegelse. Grunnleggerne Catherine og William Booth hadde bakgrunn fra Metodistkirken, men brøt med disse og startet sitt eget arbeid blant mennesker som ikke ble nådd av tradisjonelle kirkesamfunn, herunder fattige, alkoholikere, prostituerte og kriminelle.
I starten kalte de seg Christian Revival Association. De ville opprinnelig ikke starte en egen menighet, men hjelpe folk inn i eksisterende menigheter. Men de nyomvendte ville ikke forlate Catherine og William Booth, og de kristne kirkene ville ikke ta dem til seg. Derfor så ekteparet Booth seg nå nødt til å starte sitt eget arbeid for de nyeomvendte.
Fortsatt ville de ikke starte en ny kirke eller menighet så de kalte seg nå East London Christian Mission. Først da arbeidet startet utenfor Øst-London kalte de seg Christian Mission.
Catherine Booth var teologen, og William Booth var organisatoren. Begge var de særs gode forkynnere. Mange av dem som sluttet seg til Den kristne misjon, var med å forme den.
I 1878 forandret de igjen navn til The Salvation Army. Ganske snart utviklet Frelsesarmeen en militær oppbygging med et eget militært språk, og de begynte å bruke uniform og militære titler. William Booth hadde vært generalsekretær, men ble nå general.
Frelsesarmeen ble i sin tid ansett som den største kristne vekkelsen verden hadde sett. I løpet av sitt liv startet William Booth 1 000 menigheter i Storbritannia, og organisasjonen spredte seg over hele verden. I Norge startet Frelsesarmeen ca. 100 menigheter i løpet av 30 år.
== Frelsesarmeen i Norge ==
Det nittende århundre var preget av mange store vekkelser. Den norske kirke var fram til dette enerådende, men på denne tiden kom en rekke kristne «vekkelser» over landet. Den haugianske vekkelsen med Hans Nielsen Hauge hadde stor innflytelse, men også Brødremenigheten og Hernhutherne hadde stor fremgang. Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, og dette åpnet for at frikirkelige, lutherske kirkesamfunn fritt kunne utøve sin virksomhet i Norge.
I 1855 startet baptistene sin første menighet i Norge, og i 1860 fulgte metodistene etter. 1870-årene var preget av flere store vekkelser som hadde sitt utgangspunkt i England og USA.
Første gang Frelsesarmeen er nevnt i Norge, er i «Luthersk Ugeskrift» 11. oktober 1879. Norske prester ble her advart mot denne nye sekten som var startet i England. Generelt var motstanden mot Frelsesarmeen stor fra Statskirkens presterI slutten av 1880-årene ble det i Kristiania dannet en liten gruppe kristne som kalte seg «Den kristne Allianse», som jobbet for sjelens frelse. Gruppens mest kjente medlemmer var bokhandler Hubert, urmaker Gerrar, postmester Jørgensen og garvemester P. Th. Halvorsen. Ryktet om Frelsesarmeen nådde dem og andre. Halvorsen startet sammen med en liten gruppe egne møter under valgspråket «Blod og ild». Det ble tatt kontakt med Hanna Ouchterlony i Stockholm med ønske om at hun skulle starte Frelsesarmeen i Norge. Hun sendte i 1887 derfor stabsoffiser A. G. Segersteen til landet for å rekognosere. Segersteeen fikk raskt kontakt med «Den kristne Allianse». På en samling med disse i august 1887 bad Segersteen om at Gud måtte gi Frelsesarmeen et hus i Oslo. Halvorsen eide en tomt på Grønland 9 i Kristiania, og byggingen av et hus for Frelsesarmeen var raskt i gang.
Søndag 22. januar 1888 sto lokalet på Grønland ferdig til den offisielle åpningen av Frelsesarmeen i Norge. Troppene som skulle beseire det norske folk, var tallmessig langt fra imponerende: åtte personer utgjorde hele styrken. Det er imidlertid karakteristisk at halvparten av disse åtte var kvinner, med Hanna Ouchterlony som leder. Da hun året før besøkte England ble hun forfremmet til kommandør, og hun var den første kvinnen utenom Booth-familien som fikk denne rangen.
På åpningsmøtet på Grønland var lokalet sprengt til bristepunktet. Folk var nysgjerrige på den nye bevegelsen som var kommet til landet. De første møtene fikk stor avisdekning. Kritikken i avisene var ulike: «Møtene gikk slag i slag med sang, taler, bønner og atter sang, uten spor av liturgisk orden». «Som en farse som må feies av med liv og fart for å kunne gjøre lykke». «Å dømme etter stemningen i går vil det antakelig ikke være lenge før det blir stiftet et norsk hovedkvarter».
Frelsesarmeen spredte seg raskt I Norge, noe som var helt i tråd med salvasjonistenes optimistiske motto: «Norge for Kristus».
Det første korpset utenfor Kristiania ble åpnet i Arendal den 11. mars samme år. Deretter fulgte Kongsberg, Horten, Drøbak, Hønefoss, Drammen og Kongsvinger. Allerede første året ble det opprettet ti korps i Norge, og det var ca. 30 offiserer.
Ved Frelsesarmeens 25-årsjubileum var det åpnet 93 korps i landet. I løpet av jubileumsåret 1913 ble det holdt 60 000 møter for barn og voksne. Den aller første nordmann til å lede Frelsesarmeen i Norge ble kommandør Joachim Myklebust, en av pionerene i Frelsesarmeen i Norge. Han fikk den vanskelige jobben å lede organisasjonen gjennom krigsårene 1940–1945.
Frelsesarmeen ble startet i Norge 22. januar 1888 av Hanna Ouchterlony. Den første menigheten ble grunnlagt i Kristiania (Oslo).
Øverste leder for Frelsesarmeen Norge, Færøyene og Island er kommandørene Lisbeth og Knud David Welander.
Frelsesarmeen i Norge ble offentlig godkjent som eget trossamfunn i 2005 og hadde 1153 tilskuddstellende medlemmer i 2019.
=== Frelsesarmeens barn og unge (FABU) ===
Frelsesarmeens barn og unge er Frelsesarmeens arbeid med barn og unge i Norge, Island og Færøyene. Den sentrale administrasjonen befinner seg i Oslo på Frelsesarmeens Hovedkvarter. Men aktiviteten skjer ukentlig i gruppene og på sentrale og regionale leirer, kurs, cuper og konferanser. Hvert år blir det blant annet arrangert sommerleirer, konfirmasjonsleirer, nyttårskonferanser, lederkurs, cuper m.m.
Annethvert år møtes FAbU-tinget, som er organisasjonens landsmøte med valgte representanter fra hele landet. En av FAbU-tingets viktigste oppgaver er å lage en overordnet strategi, en handlingsplan for arbeidet som skal legges opp etter de to neste årene og velge nytt styre.
Konfirmantarbeidet til Frelsesarmeen vokser og vokser. FAbU arrangerer konfleirer hvert år på Jeløya, Moss, der ungdom fra hele landet deltar. Konfirmantuka inneholder mye etikk-undervisning, som for eksempel menneskeverd, rus, sex og samliv, bistand, identitet, kjøpepress, film og påvirkning. I tillegg får konfirmanten et introduksjonskurs om Frelsesarmeen, gudstjenester på kveldene, showkveld, morsomme og utfordrende uteaktiviteter, m.m. Noen konfirmantgrupper velger i tillegg til konfirmantuka å dra på egne turer, for eksempel til London hvor Frelsesarmeen startet. Dette skjer ofte i en del av skolens vinterferieuke. Konfirmasjonsdagen er selve høytidsdagen og markeres med en gudstjeneste på Frelsesarmeen. Gudstjenesten inkluderer en samtale mellom offiseren/konfirmantlæreren og konfirmanten, og en forbønnshandling. Konfirmasjonsdagen legges til en søndag i mai.
I Frelsesarmeens korps (menigheter) drives det ofte en eller annen form for aktiviteter. Det kan være juniorklubb, barnegospel, ungdomsklubb, matlaging, juniorhornmusikk, idrettslag, dansegruppe, søndagsskole m.m. Tilbudene varierer fra sted til sted, men det som er felles er at gruppene er åpne for alle som har lyst til å være med. Gjennom alle FAbUs aktiviteter ønsker man å dele den kristne tro og gi barna et positivt Guds bilde i tillegg til gode opplevelser gjennom gode og trygge fellesskap.
Dynamo er Frelsesarmeens ungdomsteam. Dette er et ettårig trainee-program i Frelsesarmeen, med disippeltrening og pionerarbeid 70 grader nord! Årets team har base i Vadsø, med arbeid også i Vardø og resten av Nord-Norge. Teamet er for de mellom 18 og 25 år som ønsker et spennende og utfordrende år.
Frelsesarmeens speidere (FAS) er en selvstendig organisasjon innenfor Frelsesarmeens barn og unge, og er tilsuttet NSF (Norges speiderforbund) som et korps. Det er ca. 700 frelsesarmespeidere, fordelt på i underkant av 20 grupper. Speidernes overordnede mål er å bringe evangeliet om Jesus til barn og unge. FAS oppgave er å utruste barn og unge til å bli alt de kan bli i møte med Gud, seg selv og andre mennesker. Friluftsliv, samfunnsengasjement, vennskap, kreativitet og livskvalitet kjennetegner speiderprogrammet. I løpet av et år arrangeres det lederkurs for peffer og speiderledere, rover 5 kamp og vandrersamling sentralt. Hvert 4.år arrangeres det FA speiderleir. Gruppene har egne møter og turer, og de fleste reiser på speiderleir hvert år. FAS har i likhet med FAbU et eget styre som velges på korpstinget, deres landsmøte som holdes hvert annet år.
== Frelsesarmeen i Danmark ==
Frelsesarmeen i Danmark, kalt Frelsens Hær, ble opprettet som frikirke i 1887 og hadde på sitt høyeste (omkring århundreskiftet 1900) 92 menigheter i landet.
Frelsens Hær finnes i dag i de fleste større byer fra Skagen i nord til Nykøbing Falster i syd og Esbjerg i vest til Rønne i øst. Hæren har p.t. 1047 soldater og 131 sivile medlemmer fordelt på drøyt 30 korps.Frelsens Hær begynte i juli 2008 å yte mikrolån til fattige i Danmark som er kommet i en vanskelig økonomiske situasjon. Frelsens Hær driver flere gjenbruksbutikker. Fra 2010 til 2013 opplevde Frelsens Hærs gjenbruksbutikker et fall i innlevering av tøy på omkring 25 prosent fra ca. 4.000 tonn til 3.000 tonn i året. Samtidig hadde butikkene flere kunder, hvilket ble tilskrevet finanskrisen. Frelsens Hær har også stått for innsamling av tøy til julehjelp til utsatte dansker.
== Organisasjon ==
Frelsesarmeens øverste leder på verdensplan er Generalen, med hovedkontor i London. Her sitter også stabssjefen og de internasjonale sekretærene. Stabssjefen er nestkommanderende, mens de internasjonale sekretærene har ansvar for hver sin del av verden. Generalen velges av Det høye råd som er en samling arméledere fra hele verden.
Brian Peddle som tiltrådte som general 3. august 2018.
Frelsesarmeen deler arbeidet inn i fem soner som igjen er delt inn i territorier med territorialledere. Et territorium består av enten et land, en del av et land (Australia og USA er for eksempel delt inn i flere territorier), eller flere land organisert innunder en territorialleder. Lederen for territoriet Norge, Island og Færøyene er kommandør, og har sitt hovedkvarter i Oslo.Norge, Island og Færøyene territorium er delt inn i seks divisjoner; Island og Færøyene, Nord-Norge divisjon (Nordland, Troms og Finnmark), Nordre divisjon (Trøndelag, Møre og Romsdal), Vestre divisjon (Rogaland, Hordaland, Agder, Sogn og Fjordane), Østre divisjon (Telemark, Buskerud, og Vestfold), Sentraldivisjonen (Oslo, Østfold, Akershus, Oppland og Hedmark). Hver divisjon har sin divisjonssjef og et divisjonshovedkvarter.Frelsesarmeen driver i dag sin virksomhet i 126 land. og er verdens nest største formidler av sosial hjelp, etter FN. I 2006 ble det brukt 2,6 milliarder dollar på å hjelpe mer enn 30 millioner mennesker, hovedsakelig i Afrika, men også mange andre steder i verden.
Tall fra 2014 viser at Frelsesarmeen har 17 193 aktive offiserer, 9 304 pensjonerte offiserer, og rundt 108 000 andre ansatte på verdensbasis.
== Sosialt arbeid - omsorg for hele mennesket ==
Det var ikke uten grunn at Frelsesarmeen startet i Øst-London. Denne delen av London hadde store problemer med rusmisbruk, prostitusjon og sosiale vanskeligheter. Frelsesarmeen så at mange av de prostituerte var helt nede i 11-12 årsalderen og fikk innført den seksuelle lavalder på 16 år. Dessuten startet Frelsesarmeen også de første arbeidsledighetskontorene og formidlet arbeid til arbeidsledige.
Som et resultat av dette var mange av de første «frelste» tidligere alkoholikere eller hadde annen brokete fortid. William Booth og Frelsesarmeen stilte strenge krav til sine nyomvendte. Blant annet skulle man sove med vinduet åpent om natten for å få frisk luft, og alle måtte gå en lang tur hver uke for å få mosjon. I det hele tatt var det en bevegelse som forandret folk, ikke bare deres Gudstro, men hele deres liv.
Et av William Booths motto var «Suppe, såpe og frelse». Og det skulle være i den rekkefølgen. Et menneske som ikke hadde mat tenkte ikke på Gud, det kjente bare sin sultne mage. Et menneske som var skittent turde ikke gå i en kirke. Når mennesket hadde fått dekket sine grunnleggende behov, kunne det bli frelst.
William Booth skrev også boken The darkest England and the way out. Boken skisserer en sosial plan for hvordan Englands sosiale problemer skulle løses. Boken var revolusjonerende i sin tankegang, og selv om store deler av boken aldri ble gjennomført, er den en del av pensum for sosialstudenter over store deler av verden i dag, blant annet i Sverige.
Frelsesarmeen har alltid drevet med sosialt arbeid og driver i Norge i dag en rekke tiltak med fokus på omsorg for hele mennesket. Blant annet drives lavterkeltilbud, botilbud og helsetjenester for rusmisbrukere, støtteprogram for barnefamilier, tiltak for å ivareta eldres psykososiale og ånedelige behov, institusjoner for barn og unge og mange andre sosialinstitusjoner. Mye av dette arbeidet kan gjøres, takket være uvurderlig innsats fra frivillige. Fretex, attføringsbedrift som skal bidra til at mennesker får arbeid gjennom arbeidsrettet rehabilitering, kompetansebygging og arbeidsformidling, er en del av Frelsesarmeen. 10 prosent av bruktomsetningen i butikkene går til Frelsesarmeens øvrige sosiale arbeid. Et eventuelt overskudd brukes til å videreutvikle arbeidstreningsplassene.
Barne- og familievern. Frelsesarmeens arbeid for utsatte barn og deres familier startet opp i 1907. Frelsesarmeens barne- og familievern skal bidra til at barn, unge og familier får en kvalitativ god omsorg til enhver tid.
Barne- og familievernet består av barne-/ungdomsinstitusjoner, senter for barn og familier, og familiekontakten Home-Start.
I tillegg til institusjonsdrift er det flere av institusjonene som også utfører tiltak på oppdrag fra kommunen.
Barnehager. Frelsesarmeen driver flere barnehager . Driften bygger på mer enn 100 års historie. Den første barnekrybben ble etablert allerede i 1894 og vår første barnehage, Solgry, åpnet i 1958.
Ettersøkelsesarbeid. Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid har som mål å finne mennesker som er kommet bort fra familier og venner. Frelsesarmeen jobber profesjonelt med dette og har et stort nettverk over hele verden. Arbeidet begynte i London på slutten av 1880-tallet i forlengelsen av Frelsesarmeens kamp mot hvit slavehandel og prostitusjon. I 1897 begynte man en tilsvarende virksomhet i Norge, blant annet som en følge av at mange familier mistet kontakten med barn og slektninger som utvandret til USA. I dag arbeider Frelsesarmeens ettersøkelsestjeneste først og fremst med familiegjenforening. Det gjelder både i Norge og internasjonalt.Fengselsarbeid. Frelsesarmeen har drevet med fengselsarbeid siden 1920 etter justisdepartementets godkjennelse til å gå inn i fengslene og besøke innsatte på cella. Det er ansatte og frivillige med ulik utdanning, yrkeserfaring og bakgrunn er besøkere. Ledelsen for fengselsarbeidet har utdannelse fra Frelsesarmeens offisersskole, helse- og sosialfaglig høyskoleutdannelse, og har bred erfaring med mennesker i vanskelige livssituasjoner. Frelsesarmeen har opparbeidet en unik kontakt og tillit til å møte straffedømte både i og utenfor anstalt.
Misjon og bistand. Frelsesarmeens misjon og bistand i Norge samarbeider med Frelsesarmeen i nærmere 40 land i Asia, Afrika, Latin-Amerika og Europa. Gjennom prosjekter innen utdanning, helse og hjelp til selvhjelp, samt støtte til lokal Frelsesarmé, fadderordning og nødhjelpsarbeid, er målet å gi håp og verdighet til mennesker over hele verden.
Rusomsorg. Frelsesarmeens rusomsorg har hjelpetilbud over hele landet. Tilbudene strekker seg fra lavterskel- til botilbud til helsetjenester på et høyt faglig nivå. Mange av disse drives sammen med staten. Målgruppen er rusmiddelavhengige over 18 år som har behov for behandling, rehabilitering, omsorgs- og skadereduserende tjenester.Julegrytene. Frelsesarmeens julegryter er en tradisjon som innebærer at penger og julegaver samles inn i på steder der julegrytene står plassert. I over 150 byer og tettsteder er julegryta å finne. Siden 1901 har julegrytene varmet dem som trenger det aller mest i samfunnet vårt. Gavene i grytene blir til varme vinterstøvler, mat, fyring og gode opplevelser året igjennom
I 2014 ble det satt innsamlingsrekord, med over 32 millioner kroner.
== Medlemskap ==
Det er ulike måter å være tilknyttet Frelsesarmeen på:
Besøkende. Alle er
hjertelig velkommen hos Frelsesarmeen.
Frivillig. Frelsesarmeen
har frivillige i alle deler av organisasjonen.
Ansatt. Alle som ønsker det kan søke på
stillinger hos Frelsesarmeen.
Kirkerettslig
medlem. Enhver som ønsker det, kan bli kirkerettslig medlem av trossamfunnet Frelsesarmeen.
Soldat. En soldat har skrevet under på «frelsessoldatens pakt» som blant annet inneholder Frelsesarmeens 11 trosartikler (se under), og har anledning til å bruke uniform som et vitnesbyrd om sin tro og tilhørighet.
Offiser. Offiserer er utdannet ved Frelsesarmeens toårige offiserskole, hvor et av opptakskravene er at en først må ha vært soldat.
Tilhørig er et mindre forpliktende, men fullverdig og likestilt medlemskap. Som tilhørig benytter man ikke uniform, men bekrefter at man regner Frelsesarmeen for å være sin menighet.
== Kvinnenes plass i Frelsesarmeen ==
Kvinners likestilte rett til å forkynne evangeliet og inneha lederposisjoner har vært et kjennetegn ved Frelsesarmeen helt siden starten. Også da Frelsesarmeen "åpnet ild" mot Norge i 1888 var det en kvinne, svenske Hanna Ouchterlony, som gikk i front. Cathrine Booths betydning som teolog innen Frelsesarmeen var stor. William Booth var evangelisten som samlet de store skarene av ufrelste. Catherine Booth var den som i stor grad la grunnstenen for Frelsesarmeens teologi. Med pamfletten «Kvinners rett til å forkynne evangeliet» leverte hun ett av de første teologiske bidragene i en debatt som fremdeles pågår i enkelte kirkesamfunn.
Catherine ble aldri omtalt som «general» selv, og har i historien stort sett vært referert til som «armémoderen». Det er imidlertid liten tvil om at hennes innflytelse var like sterk som den hennes mann hadde. Ideologisk og teologisk betydde hun langt mer enn ham gjennom sine bøker og artikler, som alle er preget av en kvinne med en sterk intellektuell begavelse. Hun var også en betydelig taler, til tross for at hun som person var både sjenert og tilbakeholden. Hun var en av pådriverne for at Frelsesarmeen hadde full likestilling mellom kjønnene når det gjaldt pastortjenesten – offiserstjenesten. Kvinnelige pastorer var helt vanlig i Frelsesarmeen på 1800-tallet, og pionerene i en rekke land var kvinner. «Mine beste menn er kvinner», sa en gang William Booth.
== Frelsesarmeens seremonier ==
Frelsesarmeen bruker ikke sakramenter (nattverd og dåp) som fysiske handlinger eller ritualer, men har en spiritualistisk sakramentforståelse.
Barnevelsignelse
Frelsesarmeen er i tillegg til eller i stedet for barnedåp eller navnefest.
Barnevelsignelse er både for spedbarn og større barn. Verken barnet eller foreldrene behøver å være medlem av Frelsesarmeen for å benytte seg av dette tilbudet, og barnet blir heller ikke medlem av Frelsesarmeen gjennom barnevelsignelsen.
Begravelse
Det er da en offiser som forretter i begravelsen og bruker Frelsesarmeens seremonibok.
Bryllup
Fra sommeren 2005 har Frelsesarmeen full vigselsrett. Før denne tid kunne Frelsesarmeen holde festen, men ekteskapsinngåelsen måtte foretas ved en annen institusjon med vigselsrett, enten denne var kirkelig eller borgerlig.
Konfirmasjon
Frelsesarmeen har et konfirmasjonstilbud som er åpent for alle, uansett bakgrunn og tro. Ved konfirmasjon i Frelsesarmeen forsterkes den unges forankring i det kristne fellesskapet.
== Frelsesarmeens symboler ==
Frelsesarmeen bruker en rekke symboler:
Skjoldet
Historien til Frelsesarmeens røde skjold går tilbake til 1896, men det var først under første verdenskrig at det kom i vanlig bruk. Det er første gang omtalt i Frelsesarmé-magasinet All the World i juni 1917 med ordene «Skjoldet forteller om en åndelig kamp som varer så lenge som livet selv, og om at Gud gjennom Jesus er et skjold som frelser og bevarer oss gjennom alt.»
I løpet av de siste årene har skjoldet blitt etablert som Frelsesarmeens grafiske ansikt utad i stadig flere land. I Norge, Island og Færøyene ble det Frelsesarmeens offisielle logo i 1997.
Kronen
Frelsesarmeens krone, eller The Salvation Army Crest, er den internasjonale betegnelsen på våpenskjoldet som man i Norge gjerne kaller kronen. Den ble opprinnelig designet av kaptein William Ebdon i 1878.
Frelsesarmeens krone symboliserer hovedpunktene i Frelsesarmeens lære:
den runde figuren – sola – står for Den hellige ånds lys og ild
korset i sentrum viser til Jesu kors
bokstaven F står for «Frelse»
sverdene representerer frelseskrigen
de syv kulene representerer evangeliets syv sannheter
kronen minner om herlighetens krone som Gud vil gi til alle som holder ut til sluttFlagget
Det første Flagget til Frelsesarmeen ble presentert av Catherine Booth i Coventry i 1878. Hun forklarte at den blodrøde fargen sto for Jesu blod som kjøpte oss fri; at det blå var Guds utvalgte symbol på renhet; og at solen representerer lys, varme og menneskenes liv. Mottoet «Blod og ild» («Blood and Fire») peker på Lammets blod og Den hellige ånds ild, som ble skildret i Apostlenes gjerninger 2:2-4.
Fire år senere ble solen endret til en stjerne, antakelig på oppfordring fra svigersønnen Frederick Booth-Tucker som arbeidet i India hvor solen var et viktig ikke-kristent symbol.
Idag brukes flagget mest i forbindelse med seremonier slik som barnevelsignelse og begravelse. Frelsesarmeen bryter også vanlige flaggskikker ved at deres flagg ikke skal tas ned om natten. «Frelsesfanen vaier». Det blir sagt at Frelsesfanen er det eneste flagget som vaier rundt hele kloden.
== Tro og lære ==
Frelsesarmeens trosartikler
Vi tror Det gamle og Det nye testamentet i Den hellige skrift er inspirert av Gud, og at bare de gir den guddommelige rettesnoren for kristelig tro, lære og liv.
Vi tror det er bare en Gud, som er absolutt fullkommen, som har skapt, oppholder og styrer alle ting og er det eneste rette formålet for religiøs tilbedelse.
Vi tror det er tre personer i guddommen: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. De er ett i vesen og like i makt og ære.
Vi tror at i Jesu Kristi person er guddommelig og menneskelig natur forent, så han er både virkelig og sann Gud og virkelig og sant menneske.
Vi tror de første foreldrene våre ble skapt i en uskyldstilstand, men at de ved ulydigheten sin tapte renheten og lykken. Som følge av fallet deres er alle mennesker blitt helt igjennom fordervede syndere og således gjenstand for Guds vrede.
Vi tror den Herre Jesus Kristus ved sin lidelse og død har tilveiebrakt forsoning for hele verden, så alle som vil kan bli frelst.
Vi tror anger for Gud, tro på vår Herre Jesus Kristus og gjenfødelse ved Den hellige ånd er nødvendig for å bli frelst.
Vi tror vi blir rettferdiggjort av nåde ved å tro på vår Herre Jesus Kristus, og at den som tror, har vitnesbyrdet om det i seg selv.
Vi tror en stadig må lyde og tro på Kristus for å forbli frelst.
Vi tror alle troende har rett til å bli «hellige» ... helt igjennom, og at «ånd, sjel og legeme» kan bli «bevart uskadd, så dere kan være uklanderlige når vår Herre Jesus kommer» (1. Tess. 5, 23).
Vi tror sjelen er udødelig, at legemet skal stå opp igjen, at det blir holdt en alminnelig dom ved verdens ende, at de ugudelige går evig fortapt, og at de rettferdige blir evig salige.Frelsesarmeens internasjonale erklæring
Frelsesarmeen er en internasjonal evangelisk bevegelse, en del av den universelle kristne kirke.
Budskapet bygger på Bibelen
Tjenesten er motivert av kjærlighet til Gud
Oppgaven er å forkynne Jesu Kristi evangelium og i hans navn møte menneskelige behov uten diskriminering.
== Utbredelse ==
== Litteraturliste ==
Richard Collier. Generalen. Dreyer, 1987. ISBN 82-09-10412-8
John Stanghelle. Kommandør av Guds nåde, en historie om Frelsesarmeen med fokus på offiser Anna Hannevik. Andresen & Butenschøn, 2002. ISBN 82-7694-044-7
Charles Norum. Med omsorg for hele mennesket, Frelsesarmeens sosialtjeneste i Norge gjennom 100 år : 1891 1. februar 1991. Oslo 1991. ISBN 82-992322-0-1
Charles Norum. Med kjærlighetens våpen: Frelsesarmeen i Norge 100 år : 1888 – 22. januar – 1988. Salvata forlag, 1987. ISBN 82-90222-26-2
Charles Norum (red.). Med en stjerne i hjertet, biografiske blad av Frelsesarmeens historie i Norge. Ansgar, 1991. ISBN 82-503-0989-8
Otto Brekke. Ikke ett håpløst tilfelle, Frelsesarmeens fengselsarbeid i Norge gjennom 75 år: 1920-1995. Hermon, 1995. ISBN 82-7067-254-8
Thomas Arnroth. Blod og ild, historien om William Booth og Frelsesarméen. Hermon, 1994. ISBN 82-7341-351-9
Frelsesarmeens troslære : håndbok. Oslo, 1975.
Nils-Petter Enstad. Tegnet i hendene – Historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde. Genesis Forlag, 2001. ISBN 82-476-0193-1
Ordet om Frelse : Frelsesarmeens håndbok i troslære.Frelsesarmeens hovedkvarter, Oslo, 1999. ISBN 82-994511-1-6
Roy Hattersley. Blood & Fire. William and Catherine Booth and their Salvation Army. Abacus Book, Great Britain, 1999. ISBN 0-349-11281-9
Nils-Petter Enstad (red.). Den forlengede arm. Frelsesarmeens speiderarbeid gjennom 75 år (Oslo, 1998)
Nils-Petter Enstad. Vårherres sporhunder. Fortellinger fra Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (Oslo, 2012)
Nils-Petter Enstad (red.). "Så lenge..." William Booth for 100 år siden og i dag (Moss, 2012)
Per Arne Krumsvik (red.). Når så vi deg syk eller i fengsel? Frelsesarmeens fengselsarbeid 100 år (Frelsesarmeens Historiske Selskap, 2020)
== Annen relevant litteratur ==
Jørn-Kr. Jørgensen: Guddommelig kvinnelist. Lunde forlag. Om Othilie Tonning. ISBN 82-520-4744-0
Frithjof Mollerin: Et liv under flagget. Luther, 1985. ISBN 82-531-4181-5
Nils-Petter Enstad. I ferdiglagte gjerninger – Om Klara og Oskar Enstad, som reiste ut som misjonærer i besteforeldrealderen. Nye Luther Forlag, 1991. ISBN 82-531-9338-6
Inge Heggheim: Under frelsesfanen, glimt fra 100 års frelseskrig i Stavanger : 1890-1990. Stavanger korps, 1990. ISBN 82-992115-0-6
Nils-Petter Enstad: Kan ikke tie om Jesus. Frelsesarmeen i Askim 100 år. ISBN 82-91919-17-8
Kjell Lyster: 100 år på Grünerløkka, Oslo 3. korps' historie. Oslo, 1988.
Nils-Petter Enstad: Blikkfatet (roman). Genesis Forlag 1998. ISBN 82-476-0063-3
Charles Norum: Catherine og William Booth. Det visjonære ekteparet som grunnla Frelsesarmeen Lunde Forlag 2000 ISBN 82-520-3322-9
Nils-Petter Enstad: Hærrens lette tropper. Muntre historier om Guds glade krigere Commentum Forlag 2011
Emil Skartveit: Fylliker er også folk - Frelsesarmeens rusarbeid i Oslo siden 1891. I Byminner nr.2-2012, s.36-47
Nils-Petter Enstad: En liten slumsøster lå og skulle dø... Om Frelsesarmeen i nordisk skjønnlitteratur (Frelsesarmeen, 2014)
Henry Holm: Solskinnskommandøren Th. Westergaard, Ansgar forlag, 1941
Henry Holm: Em hær på marsj, Norsk Litteraturselskap, 1962
Henry Holm: Han glemte ingen. Kommandør T.I. Øgrims biografi, Salvata Kristelig Folag, 1964
Otto Brekke: Hallelujatrompeten (selvbiografi), Eksodus forlag, 1993
Otto Brekke: Frontliv (selvbiografi), Genesis Forlag, 1998
Nils-Petter Enstad: Frelseskrig i en sørlandsby. Frelsesarmeen i Grimstad 125 år, 2016
Nils-Petter Enstad: Reinert Gundersen - gjetergutten fra Tvedestrand som ble internasjonal Frelsesarmé-leder Frelsesarmeens Historiske Selskap, 2016
Nils-Petter Enstad: Frelseskrig i Østfold, Frelsesarmeens Historiske Selskap, 2017
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Salvation Army – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Frelsesarmeen Norge
Fretex
Frelsesarmeen internasjonalt | Frelsesarmeen (fra engelsk The Salvation Army) er et kristent kirkesamfunn som tilbyr omsorg for hele mennesket gjennom «suppe, såpe og frelse». Frelsesarmeen ble grunnlagt av ekteparet Catherine og William Booth i London 2. | 9,745 | 9,745 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Edgar_Julius_Jung | 2023-02-04 | Edgar Julius Jung | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 1. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1934', 'Kategori:Fødsler 6. mars', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Medlemmer av frikorps', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Offer for De lange knivers natt', 'Kategori:Opposisjonelle under det tredje rike', 'Kategori:Personer drept med skytevåpen', 'Kategori:Personer fra Ludwigshafen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tyske advokater', 'Kategori:Tyske politikere', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Edgar Julius Jung (født 6. mars 1894 i Ludwigshafen i Tyskland, død 30. juni 1934 i Oranienburg) var en tysk konservativ politiker og jurist. Han ble regnet som en av de fremste representantene for den såkalte konservative revolusjonære bevegelsen, som stod i opposisjon til Weimarrepublikken og dens liberale parlamentariske system. Han kom også i opposisjon til nazistene og ble av den grunn drept under De lange knivers natt. Jung deltok også i første verdenskrig.
| Edgar Julius Jung (født 6. mars 1894 i Ludwigshafen i Tyskland, død 30. juni 1934 i Oranienburg) var en tysk konservativ politiker og jurist. Han ble regnet som en av de fremste representantene for den såkalte konservative revolusjonære bevegelsen, som stod i opposisjon til Weimarrepublikken og dens liberale parlamentariske system. Han kom også i opposisjon til nazistene og ble av den grunn drept under De lange knivers natt. Jung deltok også i første verdenskrig.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Jung vokste opp i et borgerlig hjem. Hans far Wilhelm Jakob Jung var først folkeskolelærer og deretter studieprofessor ved et lyceum for jenter. Edgar gikk på folkeskolen i Ludwigshafen, og deretter i samme by på et humanistisk gymnasium og tok abitur i 1913. I 1913 begynte han på studier i rettsvitenskap ved universitetet i Lausanne.
Da første verdenskrig brøt ut meldte Jung seg frivillig til 3. Königlich Bayerisches Chevaulegers-Regiment Herzog Karl Theodor, og oppnådde graden løytnant. Han deltok blant annet i slaget ved Verdun. Han gikk han over til feltartilleriet, ble løytnant i reserven, og så i 1918 kampflyver ved Diedenhofen.
Etter krigen ble han medlem av frikorpset Epp og var med på å slå ned Münchner Räterepublik våren 1919.
=== Sivil karriere ===
Etter krigen fortsatte han sine juridiske studier i Heidelberg og Würzburg, og etter statseksamen ble han i 1920 promovert til dr.jur. i Würzburg i 1920. I 1922 avla han assessoreksamen og ble så advokat i Zweibrücken i Albert Zapf' kanselli. I desember samme år giftet han seg.
I 1925 åpnet han en advokatpraksis i München og dempet sin politiske aktivisme noe.Som Carl Schmitt mente Jung, etter at han ble vitne til den ustabile Weimarrepublikken, at den liberale parlamentarismen kom til å bryte sammen og bli erstattet med et kommunistisk eller fascistisk/nazistisk regime. I 1923 hadde Tyskland allerede opplevet flere kuppforsøk, et kommunistisk i Bayern (den bayerske sovjetrepublikken) og i Berlin, og et nazistisk (ølkjellerkuppet i München).
Jung var på 1930-tallet taleskriver for rikskansler Franz von Papen (Det katolske sentrumspartiet), men ble drept av nazistene i 1934 under de lange knivers natt. Han ble arrestert 23. juni, fordi han hadde forfattet rikskanslerens såkalte «Marburg-tale», som tydelig formulerte den konservative kritikken mot nasjonalsosialistene, og særlig tok avstand fra raselæren. Den 30. juni ble han skutt i fengsel i Oranienburg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografi med tidslinje (tysk) | Edgar Julius Jung (født 6. mars 1894 i Ludwigshafen i Tyskland, død 30. | 9,746 | 9,746 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Folkesuverenitetsprinsippet | 2023-02-04 | Folkesuverenitetsprinsippet | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-10', 'Kategori:Politikk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Suverenitet'] | Folkesuverenitetsprinsippet (folkesuverenitet) er en politisk læresetning som går ut på at all legitim statsmakt stammer fra folket selv. Begrepet står i motsetning til prinsippet om fyrstesuvereniteten.Dette formuleres første gang i en uttalelse fra det engelske parlamentet sommeren 1649, etter oppgjøret med kong Karl I av England. Det ble med uttalelsen i første omgang, men prinsippet ble effektuert som parlamentarisk prinsipp i England fra 1689. John Locke omtalte dette prinsippet generelt i Two Treatises of Government (1689). Senere formuleres prinsippet endelig hos Jean-Jacques Rousseau i hans verk Contrat Social (1762), på norsk Samfunnspakten. Her fastsettes folket selv som suverent:
«Suvereniteten, som bare er en utøvelse av samviljen, kan aldri avhendes, og når suverenen helt og holdent er en kollektiv skapning, kan han bare representeres ved seg selv. I samme stund det kommer en tyrann, eksisterer ikke suverenen mer, og den politiske enheten er ødelagt»I Norges Grunnlov finnes referansen i paragraf 49:
«Folket udøver den lovgivende magt ved Stortinget...»Folkesuverenitetsprinsippet opptrer som regel som et krav om at statsstyret skal utgå fra en folkevalgt forsamling, eller gjennom direkte folkeavstemninger.
Folkesuverenitetsprinsippet er knyttet til liberalismens fremvekst på 1700- og 1800-tallet, og ble brukt som et våpen i borgerskapets kamp mot kongemakt og adelsprivilegier. Først ute var England under parlamentskrigen fra 1642 til 1649. Derifra kan vi følge tanken fram til utviklingen i forkant av den franske revolusjon, og den amerikanske uavhengighetserklæringen – i neste omgang fikk dette avgjørende betydning for Norges stilling i 1814.
Folkesuverenitetsprinsippet hadde stor tilslutning innen politiske kretser i Norge i 1814. På det såkalte stormannsmøtet på Eidsvoll i februar 1814 ble det brukt som begrunnelse for å avvise Christian Frederiks planer om å gjøre seg til konge i Norge i kraft av arveretten.
| Folkesuverenitetsprinsippet (folkesuverenitet) er en politisk læresetning som går ut på at all legitim statsmakt stammer fra folket selv. Begrepet står i motsetning til prinsippet om fyrstesuvereniteten.Dette formuleres første gang i en uttalelse fra det engelske parlamentet sommeren 1649, etter oppgjøret med kong Karl I av England. Det ble med uttalelsen i første omgang, men prinsippet ble effektuert som parlamentarisk prinsipp i England fra 1689. John Locke omtalte dette prinsippet generelt i Two Treatises of Government (1689). Senere formuleres prinsippet endelig hos Jean-Jacques Rousseau i hans verk Contrat Social (1762), på norsk Samfunnspakten. Her fastsettes folket selv som suverent:
«Suvereniteten, som bare er en utøvelse av samviljen, kan aldri avhendes, og når suverenen helt og holdent er en kollektiv skapning, kan han bare representeres ved seg selv. I samme stund det kommer en tyrann, eksisterer ikke suverenen mer, og den politiske enheten er ødelagt»I Norges Grunnlov finnes referansen i paragraf 49:
«Folket udøver den lovgivende magt ved Stortinget...»Folkesuverenitetsprinsippet opptrer som regel som et krav om at statsstyret skal utgå fra en folkevalgt forsamling, eller gjennom direkte folkeavstemninger.
Folkesuverenitetsprinsippet er knyttet til liberalismens fremvekst på 1700- og 1800-tallet, og ble brukt som et våpen i borgerskapets kamp mot kongemakt og adelsprivilegier. Først ute var England under parlamentskrigen fra 1642 til 1649. Derifra kan vi følge tanken fram til utviklingen i forkant av den franske revolusjon, og den amerikanske uavhengighetserklæringen – i neste omgang fikk dette avgjørende betydning for Norges stilling i 1814.
Folkesuverenitetsprinsippet hadde stor tilslutning innen politiske kretser i Norge i 1814. På det såkalte stormannsmøtet på Eidsvoll i februar 1814 ble det brukt som begrunnelse for å avvise Christian Frederiks planer om å gjøre seg til konge i Norge i kraft av arveretten.
== Referanser ==
== Kilder ==
Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6 | Folkesuverenitetsprinsippet (folkesuverenitet) er en politisk læresetning som går ut på at all legitim statsmakt stammer fra folket selv. Begrepet står i motsetning til prinsippet om fyrstesuvereniteten. | 9,750 | 9,750 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1964 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1964 | ['Kategori:1964 i Østerrike', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Østerrike', 'Kategori:Vinter-OL 1964'] | Vinter-OL 1964 var de 9. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 29. januar til 9. februar 1964 i Innsbruck i Østerrike.
Varmt vær med fønvind forårsaket problemer for arrangørene da snøen smeltet og skisporene forsvant. Den østerrikske hæren bidro med å legge ut 20 000 m³ snø i skiløypene. Dette var også de første vinterlekene der datamaskiner ble benyttet, blant annet til elektronisk tidtaking.36 nasjoner deltok i lekene. «OL-dronning» ble Lidija Skoblikova, Sovjetunionen, med fire gull på skøytebanen. Sovjetunionen ble lekenes klart beste nasjon med hele elleve gullmedaljer. Norge vant tre gullmedaljer ved Tormod Knutsen i kombinert, Toralf Engan i hopprennet i stor bakke, mens Knut Johannesen vant 5000 meter i hurtigløp på skøyter.
| Vinter-OL 1964 var de 9. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 29. januar til 9. februar 1964 i Innsbruck i Østerrike.
Varmt vær med fønvind forårsaket problemer for arrangørene da snøen smeltet og skisporene forsvant. Den østerrikske hæren bidro med å legge ut 20 000 m³ snø i skiløypene. Dette var også de første vinterlekene der datamaskiner ble benyttet, blant annet til elektronisk tidtaking.36 nasjoner deltok i lekene. «OL-dronning» ble Lidija Skoblikova, Sovjetunionen, med fire gull på skøytebanen. Sovjetunionen ble lekenes klart beste nasjon med hele elleve gullmedaljer. Norge vant tre gullmedaljer ved Tormod Knutsen i kombinert, Toralf Engan i hopprennet i stor bakke, mens Knut Johannesen vant 5000 meter i hurtigløp på skøyter.
== Valg av vertsby ==
Innsbruck ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 56. sesjon i München i Tyskland 25. mai 1959.
== Resultater ==
== Medaljestatistikk ==
1 Det tyske laget bestod av utøvere både fra Vest-Tyskland og Øst-Tyskland.
== Deltakelse ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Liste over personer som har tent den olympiske ild
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jorsett, Per; Gulbrandsen, Roy; Hoff, Truls, red. (1964). «De IX Olympiske Vinterleker Innsbruck 1964». Olympia 1964: Innsbruck, Tokyo. Oslo: Gyldendal. s. 5–50. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link) [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
== Kilder ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1964
Jorsett, Per (1920-) (1996). «Innsbruck 1964. De 9. olympiske vinterleker 1964». 100 år med olympiske leker: Norges olympiske komités offisielle jubileumsbok. Oslo: Hjemmets bokforl. s. 114–117. ISBN 8259016818. [Tilgang for norske IP-adresser / Digital utgave på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.]
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) 1964 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) 1964 Innsbruck Winter Games Arkivert 28. januar 2010 hos Wayback Machine. på sports-reference.com | Østerrike | 9,751 | 9,751 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Suverenitet | 2023-02-04 | Suverenitet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politisk terminologi', 'Kategori:Politiske ord og uttrykk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Statsrett', 'Kategori:Statsvitenskap', 'Kategori:Suverenitet'] | Suverenitet er en eksklusiv rett til å styre over en geografisk region. Begrepet er sentralt i statsvitenskap og folkerett og henger nært sammen med ideer om stat, styring og demokrati. Suverenitet innehas i folkerettslig forstand av en stat, men i annen språkbruk sier man også at et styre, eller et individ kan ha suverenitet. En monark som hersker over en suveren nasjon benevnes iblant som Suverenen i den nasjonen.
| Suverenitet er en eksklusiv rett til å styre over en geografisk region. Begrepet er sentralt i statsvitenskap og folkerett og henger nært sammen med ideer om stat, styring og demokrati. Suverenitet innehas i folkerettslig forstand av en stat, men i annen språkbruk sier man også at et styre, eller et individ kan ha suverenitet. En monark som hersker over en suveren nasjon benevnes iblant som Suverenen i den nasjonen.
== Forskjellige betydninger av suverenitet ==
Suverenitet er et begrep som ikke er forbundet med en bestemt samfunnsform eller type av stat, og har endret seg over tid.
Innen folkeretten refererer det viktige suverenitetskonseptet til utøvelsen av en statsmakt. Innenfor området for en stats suverenitet har den enerett til å utøve jurisdiksjon, som andre stater plikter å respektere. Se territorialhøyhet. Staten har også enerett i å utøve jurisdiksjon på sine egne statsborgere i utlandet. Se personalhøyhet. Inngrep på en annen stats suverene område vil under normale omstendigheter utgjøre et brudd på folkeretten.
De jure suverenitet angår den lovbestemte retten til suveren maktsutøvelse, mens de facto suverentiet angår den faktiske evnen til å utøve suverenitet. (Dette er spesielt relevant i tilfeller der den vanlige oppfatningen om at de jure og de facto suverenitet eksisterer på et bestemt sted, til en bestemt tid og har sin kilde i en og samme organisasjon, viser seg å ikke stemme.) Andre lands myndigheter kan anerkjenne en stats suverenitet over et territorium, eller avstå fra å gjøre det.
Et eksempel: I teorien kan både Folkerepublikken Kina og Republikken Kina (Taiwan) anse seg selv som suverene myndigheter over både Fastlands-Kina og Taiwan. Noen stater anerkjenner Republikken Kina som den gyldige staten, mens de fleste nå anerkjenner Folkerepublikken Kina. Uansett er det Folkerepublikken Kina som de facto utøver suverenitet over Fastlands-Kina, mens Republikken Kina utøver suverenitet over Taiwan. Siden ambassadører bare utveksles mellom suverene organisasjoner, opprettholder land som anerkjenner Folkerepublikken de facto, men ikke de jure diplomatiske bånd med Taiwain ved å ha 'representasjonskontorer' i stedet for ambassader der.
Stammesuverenitet viser til den status som føderalt anerkjente amerikanske innfødte stammer har til å utøve begrenset jurisdiksjon innenfor, og noen ganger ut over, grensene til indianske reservater.
== Forskjellige perspektiver på suverenitet ==
Det finnes forskjellige perspektiver på det moralske grunnlaget for suverenitet. Disse perspektivene ligger til grunn for hvordan politikerne utformer sine respektive rettssystemer:
Ifølge James Sheehan kan suverenitet defineres som et krav om indre herredømme og ytre selvstendighet.
Tilhengere av prinsippet om kongers guddommelige rett tilkjennegir at monarken er suveren i kraft av en guddommelig rett, og ikke i kraft av folkets tilslutning. Dette medfører til syvende og sist et regime med absolutt monarki.
De fleste demokratier bygger på folkesuverenitetsprinsippet: i siste instans hviler suvereniteten hos folket, som frivillig overdrar utøvelsen av den til myndighetene eller herskeren.
Anarkister fornekter statenes og myndighetenes suverenitet.En grunnforutsetning for suverenitet i legalistisk forstand er eksklusiv jurisdiksjon. Nærmere bestemt: når en beslutning fattes av en suveren, kan beslutningen ikke underkjennes av en høyere instans. Videre er det vanlig oppfatning at suverenitet ikke bare krever en rett til å utøve makt, men også en faktisk anvendelse av denne makten (ingen de jure suverenitet uten de facto suverenitet). Med andre ord er det ikke nok å kun hevde suverenitet eller kun å utøve suveren makt – suverenitet forlanger begge elementene.
== Referanser ==
== Kilder ==
Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
== Suverenitet ==
«Concept of Sovereignty», av professor Richard Bourke, fra Youtube (engelsk)
«Theories of sovereignty», av professor Christopher Smith, fra Youtube (engelsk) | Suverenitet er en eksklusiv rett til å styre over en geografisk region. Begrepet er sentralt i statsvitenskap og folkerett og henger nært sammen med ideer om stat, styring og demokrati. | 9,752 | 9,752 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Sverdrup | 2023-02-04 | Johan Sverdrup | ['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1892', 'Kategori:Fødsler 30. juli', 'Kategori:Fødsler i 1816', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fjellklatrere', 'Kategori:Norske forsvarsministre', 'Kategori:Norske revisjonsministre', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Norske statsråder 1884–1905', 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Tønsberg kommune', 'Kategori:Redaktører for Verdens Gang (1868–1923)', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stortingspresidenter', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1851–1853', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1854–1856', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1857–1858', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1859–1861', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1862–1864', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1865–1867', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1868–1870', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1871–1873', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1874–1876', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1877–1879', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1880–1882', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1883–1885', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Larvik og Sandefjord', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Venstre', 'Kategori:Venstre-statsråder', 'Kategori:Venstres ledere'] | Johan Sverdrup (født 30. juli 1816 på Jarlsberg hovedgård, død 17. februar 1892 i Kristiania) var en norsk jurist, politiker (Venstre), stortingsrepresentant (1851–1884) og statsminister (1884–1889). Han blir ofte referert til som «den norske parlamentarismens far». Sverdrup var redaktør i Verdens Gang mellom 1876 og 1878.
| Johan Sverdrup (født 30. juli 1816 på Jarlsberg hovedgård, død 17. februar 1892 i Kristiania) var en norsk jurist, politiker (Venstre), stortingsrepresentant (1851–1884) og statsminister (1884–1889). Han blir ofte referert til som «den norske parlamentarismens far». Sverdrup var redaktør i Verdens Gang mellom 1876 og 1878.
== Familie og oppvekst ==
Johan Sverdrup ble født på Sem like ved Tønsberg. Hans far, Jacob Sverdrup (1775–1841) (Jacob Liv Borch Sverdrup) var en ledende jordbrukspioner, og han startet den første landbruksskolen i Norge i 1825. Georg Sverdrup, Jakobs bror, var professor og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll der han spilte en sentral rolle i utformingen av Grunnloven. Jakobs søster, Elisabeth Sverdrup (1773–1865) var huslærer for sine nevøer Johan og Harald Ulrik. Elisabeth Sverdrup var selvlært innenfor flere akademiske fag og lærte seg dessuten tysk i København, og hun var sterkt påvirket av opplysningstidens ideer. Hun fikk Johan Sverdrup til å studere Rousseau og han lærte om Garibaldis virke i Italia. Hilde Diesen mener det særlig var fra "tante Lise" at Sverdrup fikk sine radikale ideer.
== Tidlig karriere ==
Johan Sverdrup tok embetseksamen i jus i 1841. Året før, 1840, foretok han den første bestigning av Norges syvende høyeste fjell, Surtningssui på 2368 meter over havet. Denne store friluftslivsprestasjonen gjorde ham for en kort tid til det menneske i Norge som hadde vært høyest i landet.
Han arbeidet som sakfører i Larvik, og fra 1851 til 1858 representerte han denne byen og Sandefjord på Stortinget. I 1858 bosatte han seg permanent i Christianias utkant og representerte frem til 1885 Akershus amt. Han ble raskt en av de ledende opposisjonsmennene på Stortinget. Han aksepterte bondelederen Ole Gabriel Uelands store autoritet, men gjennom sin allianse med Ueland klarte han å få utvidet og delvis organisert opposisjonen slik at den omfattet store deler av bøndene og de radikale embetsmennene på Stortinget. Han forsøkte å få til en mer formell organisering av embetsmannsopposisjonen gjennom det såkalte sagførerpartiet, men tiden var ikke moden for et så radikalt skritt.
== På vei mot et politisk parti ==
I 1870 døde de to ledende politikerne i landet, Ole Gabriel Ueland, bondegruppens ubestridte leder, og Anton Martin Schweigaard, de ministerielles like ubestridte leder. De ministerielle fikk ingen ny lederskikkelse av samme format, men i bondegruppen gikk ledelsen over til Søren Jaabæk. Jaabæk var en markert og kontroversiell politiker. Hans tilnavn, Neibæk, henspiller på hans motvilje mot alt som kunne øke statens utgifter. Selv reformer som gavnet bøndene og deres innflytelse på styre og stell kunne han avvise utfra sin motstand mot økte statsutgifter.
Jaabæk på sin side anerkjente Sverdrup som den ledende strategen innen opposisjonen. Så lenge Sverdrups tanker ikke var for dyre, kunne han regne med Jaabæks støtte. Ved siden av sin spareiver var Jaabæk en uhyre dyktig organisator. Hans «Bondevenforeninger» fantes etterhvert over nesten hele landet, og de kan på mange måter sees som en forløper for det kommende Venstre-partiet.
I 1869 sanksjonerte kong Carl XV beslutningen om årlige Storting. Tidligere hadde Stortinget møttes hvert tredje år, og det viste seg etter hvert som det norske samfunnet ble mer sammensatt og komplisert, at dette var for sjelden. Samtidig var det ingen tvil om at en slik reform ville styrke Stortingets innflytelse på det politiske livet.
Regjeringen mente derfor at det var naturlig at denne reformen førte til en reformpause og at regjeringen fikk gjenytelser, blant annet gjennom oppløsningsrett.
== Statsrådssaken gjenopptas ==
I de siste årene hadde synet på Statsrådssaken endret seg totalt. Med en økende samling av opposisjonen, noe regjeringen så på med stor uvilje og mistro, var betydningen av statsrådenes nærvær i Stortinget ikke lenger så interessant. Derimot var opposisjonens mulighet for å stille statsrådene begrunnede spørsmål, ja, til og med ytre mistillit, en mulighet som Sverdrup så som et skritt på veien mot det som var blitt hans politiske mål. I 1872 sa Johan Sverdrup:
«I det øieblik, at al makt og kraft samles her i denne sal til afgiørelse af samfundets høieste og vigtigste anliggende, gaar der en stor vækkelse ud over landet ... Der kan ikke lenger regieres uden Storthinget, der maa regieres med Storthinget.»
Uansett fortolkning var det klart for Sverdrup at noen fullt selvstendig kongemakt eller statsrådsmakt kunne og skulle Norge ikke ha. Stortinget var de folkevalgte. Der måtte maktens sentrum være.
I 1872 ble Statsrådssaken vedtatt, men kongen nektet sanksjon med den begrunnelsen at det var gått for kort tid etter innføringen av årlige Storting. Man fikk ta det litt roligere og se an betydningen av denne reformen først. I 1872 døde Carl XV, og hans bror Oscar II overtok. Han opprettet nå det statsministerembetet i Christiania som Carl XV i 1859 mot sin vilje var blitt tvunget til å ikke innføre. Dermed ble lovteksten i Statsrådssaken endret ørlite fordi det nå sto statsministrene i stedet for statsministeren. Saken ble uansett igjen vedtatt i 1874, og nok en gang ble sanksjon nektet. Det samme gjentok seg i 1877 og 1880.
Dermed hadde man kommet opp i et politisk uføre. Statsrådsaken var nemlig en grunnlovssak, så langt var det greit. Men Grunnloven, som hadde klare bestemmelser om kongelig veto i lovsaker, hadde totalt unnlatt å si noe om kongelig veto i grunnlovssaker. Denne unnlatelsen gav rom for tre tolkninger:
1) Kongen hadde ikke noe grunnlovsveto
2) Kongen hadde absolutt veto i grunnlovsspørsmål
3) Kongen hadde utsettende veto i grunnlovsspørsmål som i alle andre lovsakerI praksis hadde Sverdrup oppgitt den første posisjonen, som han prinsipielt mente var den korrekte, ved å la saken komme til behandling tre ganger – eller i realiteten fire. De ministerielle holdt beinhardt på at kongen måtte ha absolutt veto i grunnlovsspørsmål. Problemet var at nå hadde saken vært oppe tre ganger, og kongen hadde nektet sanksjon tre ganger. Hva skulle så Sverdrup og hans store majoritet gjøre for å unngå å akseptere alternativ 2?
== Striden blir hardere ==
Denne striden som i og for seg hadde startet som et spørsmål om en politisk reform, hadde nå blitt en storpolitisk krise. Ingen av partene kunne trekke seg tilbake uten å oppgi noe svært vesentlig. Kongen hadde nok kunnet sanksjonere uten å oppgi tanken om absolutt veto, men statsrådene under ledelse av statsminister Frederik Stang ville overhodet ikke være med på noe slikt.
For Sverdrups fløy var det umulig å trekke seg tilbake. Da ville de ha innrømmet et politisk nederlag med enorme konsekvenser, og tanken om Stortingets større betydning ville ha vært mer eller mindre umulig å gjennomføre uten kongens aktive støtte. Sverdrup valgte en vei som skulle få konsekvenser.
Den eneste demokratiske muligheten Sverdrup hadde igjen, var å stille regjeringen for riksrett. Dette våpenet var det eneste man kunne bruke for å få noen avsatt frem til 1884, hvor parlamentarismen medførte at man kunne stille et mistillitsvotum mot regjeringen eller enkelte statsråder.
Aldri tidligere hadde et valg vært preget av så mye agitasjon og valgkamp som dette valget. Selv om man ikke formelt hadde partier, var det vanskelig å bli valgt uten å gi uttrykk for om man støttet Sverdrup eller regjeringen. Sverdrup vant en knusende seier i 1882. Hans Venstre, som partiet kom til å hete, fikk 83 av 114 representanter. Venstre satt dermed med flertallet i Lagtinget og dessuten en stor majoritet i Odelstinget. Siden Lagtinget er riksrettsdommere, var det vesentlig for Sverdrup å få plasert sine tilhengere der, fordi han regnet med at Høyesterett, som utgjør resten av riksretten, trolig ville stemme mot å dømme statsrådene. Ettersom Odelstinget beslutter riksrett, trengte han et bekvemt flertall der også.
Opposisjonen var lammet, og riksretten trådte sammen høsten 1883. Utpå senvinteren var alle statsrådene dømt – noen til å miste sitt embete som statsråder, andre måtte betale bøter, men regjeringen var falt. I juni 1884 spurte kongen om Sverdrup ville bli statsminister og lede de forskjellige departementene. For første gang ble en politiker utnevnt til regjeringssjef fordi han hadde et flertall av stortingsrepresentantene bak seg. Parlamentarismen hadde fått sitt første gjennombrudd i Norge, og kongen og embetsmennene hadde lidd nederlag.
== Sverdrup som statsminister ==
Sverdrups regjeringstid var ingen triumfmarsj, og preget av mye turbulens. Sverdrup klarte ikke å holde Venstre samlet i Stortinget i viktige saker, og Venstre ble delt i to fronter som sto hardt mot hverandre: Rene Venstre og Moderate Venstre.
Saken med Alexander Kiellands dikterlønn ble en symbolsak hvor Sverdrup klarte å stoppe dette, med den konsekvens at hans tidligere venner og forbundsfeller tok avstand fra ham. Han mistet også ledelsen i partiet. Den gikk over til Johannes Steen og Viggo Ullmann.
Sverdrup, som hadde vist seg som en meget dyktig strateg i opposisjon lykkes mindre med dette som statsminister. Han fikk om og om igjen oppleve at regjeringens reformforslag ble nedstemt eller totalt endret i Stortinget. Sverdrups fløy besto av det som etterhvert kom til å bli kalt Vestlands-venstre, avholdsfolk, målfolk og lavkirkelige. Mot seg hadde de den radikale fløyen i partiet, som nok var mindre, men mye sterkere. Sverdrups feil var at han ikke samlet rundt seg i regjeringen mennesker fra de ulike fløyene i partiet. Steen og Ullmann ble stengt ute, og de gjorde livet surt for Sverdrup både av personlige grunner og av saklige grunner.
Radikale Venstre, under ledelse av Steen og Ullmann, hevdet at Sverdrup burde ta konsekvensene av sine nederlag og gå av. Sverdrup på sin side, sliten og gammel, hevdet, med en viss rett, at så lenge regjeringen fikk støtte fra Høyre, behøvde den ikke å gå av. Høyres støtte til regjeringen viste seg ved valget i 1888 å ha vært en god strategi. Regjeringen hadde vist slitasje og Høyre virket modent for regjeringskontorene. I 1889 ble Sverdrup kastet i en avstemning hvor både Høyre og de radikale gjorde felles sak mot ham.
Johan Sverdrup døde 17. februar 1892 i Kristiania. Han ligger i æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Han er hedret med gatenavn i flere norske kommuner.
== Ulike syn på Sverdrup ==
De fleste er enige om at Johan Sverdrup er en av de mest ruvende skikkelsene i norsk politisk historie. Men det videre synet på Sverdrup henger i stor grad sammen med politisk og historisk ståsted. Blant venstre-historikere som Sars og Bergsgaard ble Sverdrup sett på som skaperen av det moderne norske demokratiet, og i dag blir han gjennomgående fremstilt slik i historiebøker. Parlamentarismen og politiske partier har blitt en integrert del av vårt politiske liv, og Sverdrup regnes som opphavet til denne tradisjonen.
Videre fikk Sverdrup gjennomført flere reformer, som juryordningen.
Det finnes også historikere som, til tross for aksept av Sverdrups betydning på det politisk-organisatoriske området, i større grad vil peke på hans negative innflytelse på utviklingen i Norge. Det er et faktum at i de årene striden sto på, skjedde det svært mye mindre sosialpolitisk reformarbeid i videste forstand enn i tiårene før og etter. Sverdrups allianse med Jaabæk førte til at mye positivt og nødvendig stoppet opp eller ble redusert.
Noen mener at hans år som statsminister ikke var noen fordel for landet. Hans regjering tok mange initiativ, men hans manglende evne til å komme Venstres indre opposisjon i møte, førte til at mange av reformene stoppet opp eller ble endret i mindre positiv retning.
Uansett vil Sverdrup stå som den store reformatoren av det politiske liv i Norge. Det partistyrte Storting vi i dag aksepterer som selvsagt, er hans verk. Parlamentarismen er hans verk, selv om han ikke selv helt forsto konsekvensene av den.
== Statsrådposter ==
Fra 26. juni 1884 statsminister og regjeringssjef
Fra samme dato og til 16. juli 1884 også sjef for Revisjonsdepartementet
Fra samme dato også sjef for Marinedepartementet
Fra 30. april 1885 også sjef for Armédepartementet
Marinedepartemetet og Armédepartementet ble 1. september 1885 slått sammen til Forsvarsdepartementet, med Sverdrup som sjef
Regjeringen ble meddelt avskjed 12. juli 1889 med virkning fra påfølgende dag.
== Se også ==
Liste over de lengstsittende norske statsministre
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Johan Sverdrup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Johan Sverdrup – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Johan Sverdrup hos Norsk senter for forskningsdata
Johan Sverdrup i Norsk biografisk leksikon
Politiske taler av Johan Sverdrup, virksommeord.uib.no Wikiquote: Johan Sverdrup – sitater | Sverdrup er en norsk slekt som opprinnelig stammer fra en landsby i Sønderjylland med samme navn. Slekten kom til Norge med fogd Peder Michelsen på begynnelsen av 1600-tallet. | 9,753 | 9,753 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stemmerett | 2023-02-04 | Stemmerett | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Valg'] | Stemmerett er retten til å avgi stemme ved valg til en nasjonalforsamling eller et annet bestemmende politisk organ. Stemmeretten er en menneskerett. Den er en del av demokratiet og en forutsetning for utøvelse av folkesuverenitetsprinsippet.
Stemmerett kan referere muligheten til å stemme til representative forsamlinger (for eksempel stortingsvalg, kommune- og fylkestingsvalg) eller retten til å avgi stemme i politiske enkeltsaker (folkeavstemning).
Enkelte land og organisasjoner har ikke bare stemmerett, men også stemmeplikt.
Stemmeplikt er særlig utbredt i Latin-Amerika. I Europa er det stemmeplikt i Belgia, Kypros, Hellas, Liechtenstein og den sveitsiske kantonen Schaffhausen.
Begrepet stemmerett brukes også om den innflytelse en aksjeeier kan ha i aksjeselskaper ved valg i generalforsamlinger.
| Stemmerett er retten til å avgi stemme ved valg til en nasjonalforsamling eller et annet bestemmende politisk organ. Stemmeretten er en menneskerett. Den er en del av demokratiet og en forutsetning for utøvelse av folkesuverenitetsprinsippet.
Stemmerett kan referere muligheten til å stemme til representative forsamlinger (for eksempel stortingsvalg, kommune- og fylkestingsvalg) eller retten til å avgi stemme i politiske enkeltsaker (folkeavstemning).
Enkelte land og organisasjoner har ikke bare stemmerett, men også stemmeplikt.
Stemmeplikt er særlig utbredt i Latin-Amerika. I Europa er det stemmeplikt i Belgia, Kypros, Hellas, Liechtenstein og den sveitsiske kantonen Schaffhausen.
Begrepet stemmerett brukes også om den innflytelse en aksjeeier kan ha i aksjeselskaper ved valg i generalforsamlinger.
== Kriterier for vurdering av stemmerett ==
Innen statsvitenskapen vurderes graden av stemmerett ofte etter følgende kriterier:
Er stemmeretten allmenn?Dersom grupper diskrimineres fra å stemme på grunn av kjønn, utdanningsnivå, språk, eiendomsbesittelse, politisk syn eller etnisitet regnes stemmeretten som begrenset, ikke allmenn. Hvis ingen eller svært få grupper er nektes å kunne stemme regnes stemmeretten allmenn. Å ekskludere personer under myndighetsalder eller som ikke er borgere i valgkretsen/landet regnes ikke som hinder for allmenn stemmerett. På 1800-tallet var ofte stemmerett til menn regnet som tilstrekkelig for at stemmeretten ikke var begrenset (derav navnet allmenn). Historisk har trenden vært at mange land har innført begrenset stemmerett for eiendomsbesittere og adelige, og senere har utvidet denne til å innbefatte hele den voksne befolkningen. Det er omstridt om fratakelse av stemmerett for kriminelle handlinger regnes som begrensning for allmenn stemmerett.
Er stemmeretten lik?I hvilken grad kan en si at hver stemme har samme vekt? I valgordninger basert på forholdstallsvalg har hver størst grad av likevekt. I valgordnigner med flertallsvalg stemmene var valgets vinner få større innflytelse enn de øvrige stemmene. I bedrifter er hovedregel at en aksje (ikke en person) har en stemme. Ved valg i aksjeselskaper kan selskapsvedtektene gi ulike aksjer forskjellig vekt, for eksempel kan såkalte A-aksjer ha stemmerett mens B-aksjer ikke har det eller selskapet kan kontrolleres av en "gyllen aksje" som har all stemmerett.
Er valget hemmelig?Dersom utenforstående kan vite hva en person stemmer i valg, åpner det for muligheten til å kjøpe stemmer, tvinge velgere til å stemme på en bestemt måte eller straffe de som har stemt i strid med makthavere. Derfor regnes hemmelig valg ofte som en forutsetning for fungerende demokrati. Vanskeligheter med å kunne holde valg hemmelige brukes ofte som argument mot avholde valg elektronisk utenom i valglokalene. I ledelse av organisasjoner og bedrifter er valgene langt sjeldnere hemmelige, fordi de som har valgt representantene ønsker oppsyn med hva representantene deres foretar seg.
Er valget direkte eller indirekte?Stemmes det direkte på en person eller sak, eller stemmes det en representant som skal avgjøre på vegne av den som har avgitt stemme? Tidligere var ofte politiske valg flertrinns, slik at den "rå" folkemeningen kunne "destilleres" på grunn av frykt for at demokrati utviklet seg til "pøbelvelde". Flere land har hatt indirekte valg, men dette har enten blitt avskaffet (som i Norge) eller de indirekte representantene har utviklet seg til en formalitet som valgmannskollegiet i presidentvalg i USA hvor valgmannskollegiet i seg selv ikke endrer utfallet av valget.
== Menneskerett ==
FN vedtok i 1948 at stemmerett var en menneskerettighet: «Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet. Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett og med hemmelig avstemning eller likeverdig fri stemmemåte.»
== Stemmerett ==
En stemmeberettiget person er en som oppfyller kravene som skal til for å få stemmerett ved et valg. Man kan ha stemmerett til nasjonale eller lokale valg, i en forsamling, i et styre eller et trossamfunn.
Det settes krav for å bli stemmeberettiget og få stemmerett. Mange nasjoner setter krav til velgerregistrering, og kun de som er registrerte blir stemmeberettiget ved nasjonens demokratiske valg. Noen nasjoner, blant annet flere i Sør-Amerika, har stemmeplikt for alle de stemmeberettigede.
I USA varierer reglene, og man må registrere seg senest 30 til 8 dager før valget. Noen stater åpner i tillegg for registrering på valgdagen slik at man blir stemmeberettiget til valget selv om man ikke har registrert seg i tide.For å få stemmerett i et lands nasjonalforsamling må man være folkevalgt eller utnevnt. I det britiske underhuset er medlemmene folkevalgte, mens i det britiske overhuset, House of Lords er alle stemmeberettigede utnevnt av kongen eller de er biskoper utnevnt av den anglikanske kirken.
På en generalforsamling i et aksjeselskap kan det stilles strenge krav til stemmeberettigelse. Norges Bank sier at: De fleste markeder krever at en investor utsteder en fullmakt som gir en annen rett til å stemme i sitt sted. Andre markeder krever at en investor for å bli stemmeberettiget registrerer sine aksjer på nytt i eget navn, og ikke i navnet til depotbanken.Kravet for å stemme i en interesseforening kan være kun det å møte opp under en avstemning.
==== USA ====
I USA er de fleste valglovene gitt av delstatene. Grunnloven forbyr begrensninger av stemmerett basert bl.a. på rase, kjønn eller alder. Velgere må registrere seg på fylkesnivå og blir ikke automatisk registrert. Alle stater unntatt Nord-Dakota krever at velgere må være registrerte for å være stemmeberettigede. Bare statsborgere kan stemme i føderale valg, og om utenlandske statsborgere registrer seg betraktes det som et lovbrudd med strafferamme på 1 år i fengsel eller deportasjon. I mange stater er straffedømte ikke stemmeberettigede, enten til endt soning, til endt prøvetid eller til en individuell behandling har vært gjort. Kun Maine og Vermont lar straffedømte stemme uten begrensninger.
==== Australia ====
I Australia skjer velgerregistrering lokalt, men gjelder for alle valg. Registrering er obligatorisk, og man har 8 uker på seg etter man fyller 18 til å registrere seg. Det håndheves ingen straff overfor de som ikke registrerer seg. Om man flytter til en annen valgkrets må man informere valgkommisjonen om dette innen 8 uker, og valgkommisjonen sender påminnelse til de som kjøper hus eller leilighet. Australia har stemmeplikt ved statlige og føderale valg, og man kan bøtelegges (omkring A$20) for ikke å stemme uten å ha gyldig fravær.
==== Norge ====
I Norge er alle norske statsborgere over 18 år (det kalenderåret valget avholdes), som er eller har vært folkeregistrert i Norge, og ikke har mistet stemmeretten etter grunnlovens §53 stemmeberettigede ved offentlige valg. Utover det har de stemmerett i kommunestyre- og fylkestingvalg som er utenlandske statsborgere og har bodd i Norge de siste 3 årene, samt statsborgere i andre nordiske land som har vært bosatt i Norge senest 30. juni i valgåret.
=== Miste stemmerett ===
I Norge kan man ifølge grunnlovens §53 miste stemmeretten ved domfellelse eller om man er i fremmed makts tjeneste. En slik domfellelse kan også føre til at man mister stemmeberettigelsen i andre politiske organer.I USA har man kunnet nekte velgere å stemme dersom de ikke har fullført sjetteklasse i grunnskolen.Spørsmål om habilitet kan gjøre at man blir inhabil og ikke lenger er stemmeberettiget i en sak i et forum man ellers har stemmerett i.I aksjeselskaper vil styremedlemmer som blir fratatt rettslig handleevne eller blir satt i konkurskarantene miste stemmeretten. Selger man alle sine aksjer mister man stemmeberettigelsen i generalforsamlingen.
== Stemmerett i ulike land ==
Det kan settes forskjellige krav for å bli stemmeberettiget. Mange nasjoner setter krav til velgerregistrering, og kun de som er registrerte blir stemmeberettiget ved nasjonens demokratiske valg. Noen nasjoner, bl.a. flere i Sør-Amerika, har stemmeplikt for alle de stemmeberettigede.
=== Australia ===
I Australia skjer velgerregistrering lokalt, men gjelder for alle valg. Registrering er obligatorisk, og man har 8 uker på seg etter man fyller 18 til å registrere seg. Det håndheves ingen straff overfor de som ikke registrerer seg. Om man flytter til en annen valgkrets må man informere valgkommisjonen om dette innen 8 uker, og valgkommisjonen sender påminnelse til de som kjøper hus eller leilighet. Australia har stemmeplikt ved statlige og føderale valg, og man kan bøtelegges (omkring A$20) for ikke å stemme uten å ha gyldig fravær.
=== Norge ===
==== Historie ====
Grunnloven av 1814 gav stemmerett til embetsmenn, byborgerskap og jordeiende bønder. I 1814 kunne omkring 40 % av alle menn over 25 år stemme ved stortingsvalg. Utover på 1800-tallet var andelen stemmeberettigede synkende fordi antall husmenn og eiendomsløse vokste sterkt, men fortsatt var den norske grunnloven en av de mest radikale og demokratiske forfatningene i Europa.I 1821 ble grunnloven endret slik at «rettighedsmænd i Finnmarken» fikk stemmerett, om de var fylt 25 år og hadde vært «rettighedsmænd» i fem år, dvs. betalt kommuneskatt og visse statlige avgifter, slik at de stod i skattemanntallet. Stemmerett fikk de fordi mange av dem var flyttsamer «som ofte ere eiere af Rensdyr og andet, der i virkelig Værdi langt overstiger den for Kjøbs- eller Ladesteders Indvaanere bestemte Sum». Reinsamer som betalte skatt, fikk dermed tidlig stemmerett.
Etter dette var reglene uendret til 1885. Stemmerett var utilgjengelig for den som verken hadde embete, jord, hus eller borgerskap. Reglene lot seg likevel omgå, om man enten ble
«proformaborger», siden håndverksloven innvilget borgerskap til alle, eller
«myrmand», ved å kjøpe en jordteig. Ordet oppstod ved valget i 1876, da 16 menn i Overhalla skaffet seg stemmerett ved å dele en myrteig mellom seg, med tre kvadrat-alen på hver.Det er anslått at i tiden 1860–1870 hadde 7,5 % av befolkningen i landet stemmerett. Det er også anslått at vel 30 prosent av voksne menn hadde stemmerett i 1880. Mange middelklassegrupper, særlig offentlig og private funksjonærer, hadde ikke stemmerett, siden den var knyttet til eiendom og status som embetsmann. Mange, også innen embetsstanden, ønsket seg derfor en utvidelse av stemmeretten. Det ble derfor framlagt flere forslag til slik utvidelse gjennom 1860- og 70-årene, men etter hvert bredte det seg en skepsis til utvidelse, og det stilnet rundt saken. I 1884 vedtok Stortinget så en forsiktig utvidelse av stemmeretten som følge av parlamentarismens innføring; men fortsatt var stemmerett forbeholdt et mindretall av den voksne mannlige befolkningen, målt etter en gitt minste skattbar inntekt, nærmere bestemt 500 kroner på landsbygda og 800 kroner i byene.De som først foreslo innføring av allmenn stemmerett for menn, var Thranebevegelsen i 1850, og dette ble etter hvert diskutert i Stortinget. Det norske arbeiderparti og partiet Venstre ble forkjempere for alminnelig stemmerett for menn som ble innført i 1898.
===== Stemmerett for kvinner =====
Fra 1880-tallet reiste kvinnebevegelsen, anført av Venstre-politikeren og kvinnesakskvinnen Gina Krog, krav om kvinnelig stemmerett, særlig gjennom organisasjonene Norsk Kvinnesaksforening (grunnlagt 1884), Kvindestemmeretsforeningen (1885) og Landskvindestemmeretsforeningen (1898). Da Venstre i 1898 oppnådde grunnlovsflertall, vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn. Siden ble det innført begrenset kommunal stemmerett og valgbarhet for kvinner i 1901 (for kvinner som selv betalte skatt over en viss størrelse, eller var gift med menn som gjorde dette), deretter begrenset stemmerett ved stortingsvalg i 1907, så allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg i 1910 og endelig i 1913 allmenn stemmerett og valgbarhet for kvinner ved stortingsvalg fra og med valget i 1915. Forslaget om allmenn stemmerett for kvinner ved stortingsvalg ble fremmet av Venstre og vedtatt enstemmig, etter nærmere 30 års kamp fra kvinnebevegelsen for dette.
Norge var blant de landene der kvinner fikk stemmerett forholdsvis tidlig. Blant de nordiske landene var det i Finland denne demokratiske reformen først ble gjennomført, der fikk både menn og kvinner allmenn stemmerett i 1906. I Danmark fikk kvinnene denne rettigheten i 1915, på Færøyene i 1916, og i Sverige i 1919. Kvinner i Sveits fikk ikke stemmerett før i 1971, og i Liechtenstein først i 1984.
==== I dag ====
Stemmeretten i Norge ble allmenn for menn over 25 år i 1898 og for kvinner i 1913. I 1920 ble stemmerettsalderen senket til 23, i 1946 til 21, i 1967 til 20 og i 1978 til 18 år.
I Norge gis stemmerett ved stortingsvalg til norske statsborgere som er fylt 18 år eller fyller det i løpet av valgåret, og som er eller har vært folkeregistrert i Norge. Til sammenligning må en i f.eks. Sverige være fylt 18 år senest på valgdagen for å ha stemmerett. I Norge gis stemmerett ved kommunevalg til norske statsborgere som er fylt 18 år eller gjør det i løpet av valgåret samt til utenlandske statsborgere som oppfyller nevnte alderskriterier og har bodd mer enn 3 år i Norge.
Statsborgere fra andre nordiske land får stemmerett dersom de var bosatt i Norge senest 30. juli i valgåret.
Stemmerettsalder ved 18 år ble først fastsatt i Norge ved grunnlovsendring i 1978. 18 år er alderskriterium i mange land i verden.
Tidligere kunne man ifølge grunnlovens §53 miste stemmeretten hvis man for eksempel er i fremmed makts tjeneste eller deltar i aktiviteter myntet på å landsforræderi, forsøk på statsomveltninger og ulovligheter i forbindelse med valg. En slik domfellelse kunne også føre til at man mister stemmeretten i andre politiske organer. Denne loven ble opphevet i 2022.
=== USA ===
I USA er de fleste valglovene gitt av statene. Grunnloven forbyr begrensninger av stemmerett basert bl.a. på rase, kjønn eller alder. Velgere må registrere seg på fylkesnivå og blir ikke automatisk registrert. Reglene varierer, og man må registrere seg senest 30 til 8 dager før valget. Noen stater åpner i tillegg for registrering på valgdagen slik at man blir stemmeberettiget til valget selv om man ikke har registrert seg i tide.Alle stater unntatt Nord-Dakota krever at velgere må være registrerte for å være stemmeberettigede. Bare statsborgere kan stemme i føderale valg, og om utenlandske statsborgere registrer seg, betraktes det som et lovbrudd med strafferamme på 1 år i fengsel eller deportasjon. I mange stater er straffedømte ikke stemmeberettigede, enten til endt soning, til endt prøvetid eller til en individuell behandling har vært gjort. Kun Maine og Vermont lar straffedømte stemme uten begrensninger. I USA har man kunnet nekte velgere å stemmere dersom de ikke har fullført sjetteklasse på grunnskoletrinnet.
== Stemmerett i andre sammenhenger ==
Stemmeberettigelse er forbeholdt de som oppfyller spesielle kvalifikasjoner, for eksempel å være tillitsvalgt, å inneha en spesiell stilling, eller å oppfylle krav om medlemskap eller eierskap.
For å få stemmerett i et lands nasjonalforsamling må man være folkevalgt eller utnevnt. I det britiske underhuset er medlemmene folkevalgte, mens i det britiske overhuset, House of Lords er alle stemmeberettigede utnevnt av kongen eller de er biskoper utnevnt av den anglikanske kirken.
Tillitsvalgte i Den norske kirke er valgt av kirkens medlemmer og har stemmeplikt..
På en generalforsamling i et aksjeselskap kan det stilles strenge krav til stemmeberettigelse, mens kravet for å stemme i en interesseforening kan være kun det å møte opp under en avstemning.
I aksjeselskaper vil styremedlemmer som blir fratatt rettslig handleevne eller blir satt i konkurskarantene miste stemmeretten. Selger man alle sine aksjer mister man stemmeberettigelsen i generalforsamlingen.
Spørsmål om habilitet kan gjøre at man blir inhabil og ikke lenger er stemmeberettiget i en sak i et forum man ellers har stemmerett i.
== Se også ==
Valg
Kvinnelig stemmerett
Stemmeplikt
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Virksomme ord, foredrag av Anna Rogstad, Arbeidersamfundets sal, Kristiania, 15. november 1888 | thumb|Eldre [[stemmeurne fra Sogn og Fjordane.]] | 9,755 | 9,755 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Styresmakt | 2023-02-04 | Styresmakt | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Myndigheter', 'Kategori:Organisasjonstubber', 'Kategori:Politikkstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2018-07', 'Kategori:Viktige stubber'] | En styresmakt/myndighet er en organisasjon som har myndighet til å vedta og håndheve lover for et gitt territorium, samt å treffe andre kollektive avgjørelser som angår territoriets innbyggere. En styresmakt er ofte inndelt i lovgivende, utøvende og dømmende myndigheter (maktfordelingsprinsippet). Det finnes styresmakter i stater og kommuner. En styresmakt kan organiseres med forskjellige styreformer:
| En styresmakt/myndighet er en organisasjon som har myndighet til å vedta og håndheve lover for et gitt territorium, samt å treffe andre kollektive avgjørelser som angår territoriets innbyggere. En styresmakt er ofte inndelt i lovgivende, utøvende og dømmende myndigheter (maktfordelingsprinsippet). Det finnes styresmakter i stater og kommuner. En styresmakt kan organiseres med forskjellige styreformer:
== Ulike styreformer ==
Utdypende artikkel: StyreformUlike myndigheter blir ofte inndelt etter antall personer som har politisk makt:
I et autokrati sitter kun en person ved makten. Denne kategorien inkluderer både det tradisjonelle eneveldet og enkelte moderne diktaturer.
I oligarkier deles den politiske makten mellom en liten gruppe personer.
Demokrati er en styreform som baserer seg på at folket bestemmer hva slags politikk som skal føres. Man deler tradisjonelt demokratiet i en direkte og en indirekte (representativ) variant.
Anarki innebærer mangel på politisk myndighet.
== Synspunkter og teorier om politisk myndighet ==
En styresmakt, eller politisk myndighet, blir ofte begrunnet med effektivitetsgrunner, at mer uformelle mekanismer, som kan fungere i mindre grupper, er upraktisk når en gruppe kommer over en viss størrelse. Derfor må det skapes spesielle institusjoner, som kollektivt utgjør den politiske myndigheten, for å vedta og håndheve lover og å fatte andre viktige avgjørelser.
Politiske filosofer som er negative til politiske myndigheter (som anarkister, nihilister og i noe mindre grad marxister) vektlegger derimot myndighetenes historiske røtter, at de, i likhet med privat eiendomsrett oppsto fra krigsherrers og despoters autoritet. På grunnlag av dette hevdes det ofte at politiske myndigheter eksisterer for å tvinge gjennom de sterkes vilje og å undertrykke de svake, for å beskytte og vedlikeholde de styrende klassers privilegier.
I motsetning til dette ser konservatismen positivt på politiske myndigheter. Myndighetene ses på som en faktor som skaper orden av kaos og som etablerer lover for å gjøre slutt på ”alles krig mot alle”. Historisk har politiske myndigheter blitt legitimert som noe som har fått sin autoritet fra en høyere makt, og dermed som noe undersåttene har en plikt til å underordne seg under.
Naturretter er grunnlaget for de fleste liberalisters syn på politiske myndigheter. Her anses alle mennesker å være født med visse naturretter og myndighetenes viktigste oppgave er å beskytte disse rettighetene.
En av de mest innflytelsesrike teoriene om politisk myndighet de siste hundre årene har vært tanken en såkalt samfunnskontrakt. Denne teorien har som utgangspunkt at politiske myndigheter er skapt for å ordne kollektive behov som man ikke kan ordne individuelt. Teorien er basert på ideen om at manneskene i utgangspunktet levde i en naturtilstand, som var alt annet enn harmonisk. Derfor inngår de en samfunnskontrakt for å løse de sikkerhetsproblemer naturtilstanden fører med seg. | En styresmakt/myndighet er en organisasjon som har myndighet til å vedta og håndheve lover for et gitt territorium, samt å treffe andre kollektive avgjørelser som angår territoriets innbyggere. En styresmakt er ofte inndelt i lovgivende, utøvende og dømmende myndigheter (maktfordelingsprinsippet). | 9,760 | 9,760 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_fotballklubber_i_Norge | 2023-02-04 | Liste over fotballklubber i Norge | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fotballag i Norge', 'Kategori:Fotballister', 'Kategori:Lister over idrettslag', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Dette er en liste over fotballklubber i Norge. | Dette er en liste over fotballklubber i Norge. | Dette er en liste over fotballklubber i Norge. | 9,761 | 9,761 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jaap_Stam | 2023-02-04 | Jaap Stam | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dopingsaker i fotball', 'Kategori:Fotballspillere for AC Milan', 'Kategori:Fotballspillere for AFC Ajax', 'Kategori:Fotballspillere for FC Zwolle', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for PSV Eindhoven', 'Kategori:Fotballspillere for SC Cambuur', 'Kategori:Fotballspillere for SS Lazio', 'Kategori:Fotballspillere for Willem II Tilburg', 'Kategori:Fotballtrenere for FC Cincinnati', 'Kategori:Fotballtrenere for Feyenoord Rotterdam', 'Kategori:Fotballtrenere for Jong Ajax', 'Kategori:Fotballtrenere for PEC Zwolle', 'Kategori:Fotballtrenere for Reading FC', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske fotballspillere', 'Kategori:Nederlandske fotballtrenere', 'Kategori:Personer fra Kampen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 1996', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2000', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 2004', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1998', 'Kategori:Vinnere av Mesterligaen i fotball for menn'] | Jakob Stam (født 17. juli 1972) er en nederlandsk fotballtrener og tidligere fotballspiller som er hovedtrener for den amerikanske klubben FC Cincinnati.Han spilte for flere europeiske toppklubber, som Manchester United, Lazio og Milan, samt på Nederlands landslag. Han ble både i 1999 og 2000 kåret til den beste forsvarsspilleren i Mesterligaen. Stam har også jobbet som talentspeider for Manchester United etter han la opp i 2008.Stam startet i den lokale klubben DOS Kampen. I 1992 begynte den profesjonelle spillerkarrieren for Stam. Da ble han solgt til FC Zwolle, hvor han ble til 1993. I 1995 kom han til Willem II. Etter en 1–0-seier over Ajax, så kjøpte PSV Eindhoven ham, og her ble han fra 1996 til 1998. I PSV scoret han 11 mål.
To år senere, i 1998, så ble han solgt til Manchester United. Stam spilte tre sesonger i United, og han vant både Premier League, FA-cupen og Mesterligaen.
I 2001 gikk han til S.S. Lazio etter å ha kommet på kant med Sir Alex Ferguson. Mens han spilte for Lazio ble han utestengt i fem måneder for å ha testet positivt for nandrolon. Etter å ha anket dommen ble den redusert med én måned. Han ble i Lazio til 2004, før han ble solgt igjen. Nå gikk turen litt lenger nord i Italia, nemlig til AC Milan. Han ble solgt tilbake til Nederland i 2006. Ajax Amsterdam var klubben som kjøpte Stam. Han var kaptein i Ajax da han la opp 29. oktober 2007.Jaap Stam debuterte på landslaget 24. april 1996 mot Tyskland. Han spilte til slutt 67 kamper for sitt land, og scoret 3 mål. Han spilte i tre store mesterskap; VM i fotball 1998, EM i fotball 2000 og EM i fotball 2004.
| Jakob Stam (født 17. juli 1972) er en nederlandsk fotballtrener og tidligere fotballspiller som er hovedtrener for den amerikanske klubben FC Cincinnati.Han spilte for flere europeiske toppklubber, som Manchester United, Lazio og Milan, samt på Nederlands landslag. Han ble både i 1999 og 2000 kåret til den beste forsvarsspilleren i Mesterligaen. Stam har også jobbet som talentspeider for Manchester United etter han la opp i 2008.Stam startet i den lokale klubben DOS Kampen. I 1992 begynte den profesjonelle spillerkarrieren for Stam. Da ble han solgt til FC Zwolle, hvor han ble til 1993. I 1995 kom han til Willem II. Etter en 1–0-seier over Ajax, så kjøpte PSV Eindhoven ham, og her ble han fra 1996 til 1998. I PSV scoret han 11 mål.
To år senere, i 1998, så ble han solgt til Manchester United. Stam spilte tre sesonger i United, og han vant både Premier League, FA-cupen og Mesterligaen.
I 2001 gikk han til S.S. Lazio etter å ha kommet på kant med Sir Alex Ferguson. Mens han spilte for Lazio ble han utestengt i fem måneder for å ha testet positivt for nandrolon. Etter å ha anket dommen ble den redusert med én måned. Han ble i Lazio til 2004, før han ble solgt igjen. Nå gikk turen litt lenger nord i Italia, nemlig til AC Milan. Han ble solgt tilbake til Nederland i 2006. Ajax Amsterdam var klubben som kjøpte Stam. Han var kaptein i Ajax da han la opp 29. oktober 2007.Jaap Stam debuterte på landslaget 24. april 1996 mot Tyskland. Han spilte til slutt 67 kamper for sitt land, og scoret 3 mål. Han spilte i tre store mesterskap; VM i fotball 1998, EM i fotball 2000 og EM i fotball 2004.
== Karriere år for år ==
== Meritter ==
1996: KNVB Cup
1997: Eredivisie, Johan Cruyff-prisen, årets nederlandske spiller
1998: Johan Cruyff-prisen
1999: Mesterligaen, Premier League, FA-cupen, Intercontinental-cupen
2000: Premier League
2001: Premier League
2004: Coppa Italia
2006: Johan Cruyff-prisen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Jaap Stam – Munzinger Sportsarchiv
(en) Jaap Stam – FIFA
(en) Jaap Stam – UEFA
(fr) Jaap Stam – LÉquipe
(en) Jaap Stam – Transfermarkt
(en) Jaap Stam – Transfermarkt (manager)
(en) Jaap Stam – national-football-teams.com
(en) Jaap Stam – WorldFootball.net
(en) Jaap Stam – Soccerbase.com
(en) Jaap Stam – FootballDatabase.eu | Stam (Leuciscus cephalus) er en fisk i karpefamilien. Andre navn er årbuk, breinakke og raufjæring. | 9,762 | 9,762 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henry_Johansen | 2023-02-04 | Henry Johansen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 29. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1988', 'Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Fotballtrenere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fødsler 21. juli', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Norske skihoppere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fotball', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1938', 'Kategori:Vinnere av Egebergs Ærespris'] | Henry Høgfeldt «Tippen» Johansen (1904–1988) var norsk landslagskeeper i fotball. Han ble innmeldt i Vålerenga i 1918, etter at Olymp ble innlemmet i klubben. Han spilte på VIFs A-lag i perioden 1923–46.
Johansen debuterte på landslaget i 1926, og spilte sin siste, og 48. landskamp i 1938. Høydepunktet ble fotballturneringen i OL 1936 i Berlin, da Norge tok en meget overraskende bronsemedalje. Han var også Norges målvakt i fotball-VM i 1938.
«Tippen» ble tildelt Egebergs ærespris i 1938, for sin innsats på fotballbanen og i hoppbakken. At han var en allsidig idrettsmann, fremgår av følgende sitat, hentet fra boken Våre Egebergvinnere av Leif Lapidus: «Som skihopper ble han landskjent, som bandy- og ishockeyspiller nokså fryktet over en del av landet, og som tennisspiller nyter han alminnelig beundring omkring banen på Bryn.»
| Henry Høgfeldt «Tippen» Johansen (1904–1988) var norsk landslagskeeper i fotball. Han ble innmeldt i Vålerenga i 1918, etter at Olymp ble innlemmet i klubben. Han spilte på VIFs A-lag i perioden 1923–46.
Johansen debuterte på landslaget i 1926, og spilte sin siste, og 48. landskamp i 1938. Høydepunktet ble fotballturneringen i OL 1936 i Berlin, da Norge tok en meget overraskende bronsemedalje. Han var også Norges målvakt i fotball-VM i 1938.
«Tippen» ble tildelt Egebergs ærespris i 1938, for sin innsats på fotballbanen og i hoppbakken. At han var en allsidig idrettsmann, fremgår av følgende sitat, hentet fra boken Våre Egebergvinnere av Leif Lapidus: «Som skihopper ble han landskjent, som bandy- og ishockeyspiller nokså fryktet over en del av landet, og som tennisspiller nyter han alminnelig beundring omkring banen på Bryn.»
== OL-medaljer ==
1936 Berlin - Bronse i fotball (Norge)
== Se også ==
Bronselaget
== Litteratur ==
Viggo Johansen (1983). Vål'enga i våre hjerter. Grøndahl. s. 43–48. ISBN 8250406494.
== Eksterne lenker ==
(en) Henry Johansen – Olympedia
(en) Henry Johansen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Henry Johansen – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Henry Johansen – Transfermarkt
(en) Henry Johansen – national-football-teams.com
(en) Henry Johansen – WorldFootball.net
(en) Henry Johansen – EU-Football.info
(no) Henry Johansen – Norges Fotballforbund
(en) Henry Johansen – FBref | Henry Høgfeldt «Tippen» Johansen (1904–1988) var norsk landslagskeeper i fotball. Han ble innmeldt i Vålerenga i 1918, etter at Olymp ble innlemmet i klubben. | 9,763 | 9,763 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Askeonsdag | 2023-02-04 | Askeonsdag | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fastetiden', 'Kategori:Hebreerbrevet', 'Kategori:Liturgi', 'Kategori:Lukasevangeliet'] | Askeonsdag er i den vestkirkelige kristendommen den første dagen i fastetiden. Den faller 46 dager før 1. påskedag, men da søndagene ikke telles med i fastetiden faller den fra kirkelig synspunkt 40 dager før påske. Antallet dager er fastsatt til minne om Kristi 40 dager lange opphold i ørkenen. Datoen varierer ut fra når påsken faller, og askeonsdag feires derfor mellom 4. februar og 10. mars.
Bot er i Bibelen (både i GT og NT) flere ganger knyttet til faste, til og med dryssing av aske på hodet.
Askeonsdag er 22. februar i 2023, og 14. februar i 2024. For andre år, se artikkelen om bevegelige merkedager.
| Askeonsdag er i den vestkirkelige kristendommen den første dagen i fastetiden. Den faller 46 dager før 1. påskedag, men da søndagene ikke telles med i fastetiden faller den fra kirkelig synspunkt 40 dager før påske. Antallet dager er fastsatt til minne om Kristi 40 dager lange opphold i ørkenen. Datoen varierer ut fra når påsken faller, og askeonsdag feires derfor mellom 4. februar og 10. mars.
Bot er i Bibelen (både i GT og NT) flere ganger knyttet til faste, til og med dryssing av aske på hodet.
Askeonsdag er 22. februar i 2023, og 14. februar i 2024. For andre år, se artikkelen om bevegelige merkedager.
== Liturgi ==
Askeonsdag har tradisjonelt vært en dag hvor man minnes menneskets dødelighet. I Den katolske kirke inneholder liturgien utdeling av askekors. Asken kommer fra palmegrener fra fjorårets palmesøndag, som blir brent kort tid før askeonsdag, gjerne sammen med tidligere års hellige oljer. En geistlig tegner et kors med aske blandet med litt vann på pannen til hver enkelt av de troende, mens han sier noen ord som minner om menneskets dødelighet og/eller behovet for omvendelse. Det tradisjonelle formularet er: «Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv; gjør bot så du kan ha evig liv».
Asken kan også drysses i korsform over den troendes hode, og dette ligger nærmest den eldste formen benyttet i riten. Dette minner mest om den gamle tradisjonen med å drysse aske på hodet som et symbol på anger overfor Gud.
== Historie ==
Det tidligste bevis for skikken er fra en liturgisk bok skrevet i Mainz ca. 960, og den ble gjort universell i den katolske kirke av pave Urban II i 1091. I katolsk tradisjon er askeonsdag en faste- og abstinensdag, hvilke betyr at de troende skal spise minst mulig og helt unngå kjøtt. Ortodoks faste begynner på en annen dag – dermed har man ikke askeonsdag.
Dagen før askeonsdag kalles på folkemunne fetetirsdag (Mardi Gras, Martedi grasso) og er avslutningen av den folkelige karnevalstiden.
== Aske i Bibelen ==
Bruk av aske ble i gammel tid et uttrykk for sorg. Da Tamar var blitt voldtatt av sin halvbror, «strødde [hun] støv på hodet, rev i stykker den side kjolen hun hadde på seg, og med hånden på hodet gikk hun skrikende bort» (2. Sam 13,19).
Samme gest kunne også uttrykke sorg over synder og mangler. I Jobs bok (Job 42,3 – 6) sier Job til Gud: «Hvem skjuler din plan med uforstand? For jeg har talt uten å forstå om det som er så underfullt at jeg ikke fatter det. Så hør på det jeg nå sier: Jeg vil spørre deg, så kan du lære meg. Før hadde jeg bare hørt rykter om deg. Nå har jeg sett deg med egne øyne. Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.» Profeten Jeremias oppfordrer slik til anger og omvendelse: «Mitt folk, min datter, bind sekkestrie om deg og velt deg i aske!» (Jer 6,26). Lignende eksempler finnes hos profeten Daniel (9,3) og i 1. Makkabeerbok (2,47) og en rekke andre steder.
I Det nye testamentet er det omtalt i Hebreerbrevet (Hebr 9,13) og i Lukasevangeliet (Luk 10,13) der Jesus formaner: «Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerningene som er gjort hos dere, hadde skjedd i Tyros og Sidon, ville de for lenge siden ha vendt om og sittet i sekk og aske.»
== Aske i tidlig kristendom ==
De kristne fortsatte å bruke aske som et ytre tegn på anger. Tertullian (c. 160 – c. 225) sa at syndbekjennelsen burde ledsages av å ligge i sekk og aske. Historikeren Eusebius (c. 260/265 – 339/340) forteller om en angrende apostat som dekker seg selv i aske da han tryglet pave Zephyrinus om å restituere ham og gi ham kommunion.
== Andre betydninger ==
I Australia kan askeonsdag (Ash Wednesday) også referere til de store skogbrannene som herjet 16. februar 1983 i Victoria og Sør-Australia. 75 mistet livet, og mer enn 200 hjem ble ødelagt.
== Litteratur ==
Ørnulf Hodne (1999). Norsk folketro. [Oslo]: Cappelen. s. 104. ISBN 8202186323.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ash Wednesday – kategori av bilder, video eller lyd på Commons http://www.katolsk.no/biografier/historisk/aske_ons
http://www.katolsk.no/praksis/syklus/artikler/askekors | thumb|Velsignelse av asken. | 9,765 | 9,765 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1924 | 2023-02-04 | Vinter-OL 1924 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinter-OL 1924'] | Vinter-OL 1924 var de første olympiske vinterleker, avholdt i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Arrangementet ble opprinnelig kalt Semaine Internationale des Sports d'Hiver («Internasjonal vintersportsuke»), og ble arrangert i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité med støtte fra Den internasjonale olympiske komité (IOK). Vintersportsuken ble formelt gitt status som de første olympiske vinterleker i 1926.Det ble arrangert kunstløp i forbindelse med Sommer-OL 1908 i London, og både ishockey og kunstløp under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. I tiden mellom disse lekene, diskuterte IOK mulighetene for å arrangere olympiske vinterleker. De møtte motbør fra blant andre Norge, Sverige og Finland, som var bekymret for at olympiske vinterleker ville ta oppmerksomheten fra sine egne vintersportsarrangementer.Under planleggingen av Sommer-OL 1916 i Berlin var det reelle tanker om å arrangere en «ski-olympiade» i Schwarzwald, som skulle bestå av de tradisjonelle nordiske grenene langrenn, skihopping og kombinert. Dette ble avlyst i likhet med sommerlekene i 1916 på grunn av første verdenskrig. I 1921 var det tilsynelatende enighet i IOK om at det skulle arrangere vinterleker, men dette ble stoppet av Pierre de Coubertin, som mente dette var i strid med IOKs tidligere beslutninger. Han anbefalte at man utsatte diskusjonen til mars 1922 da man skulle møtes til en vintersportskongress, og så muligens bli enige om arrangementsform og arrangørsted da. Denne vintersportskongressen fant aldri sted.I juni 1922 arrangerte Frankrikes olympiske komité en kongress der representanter fra ski-, skøyte- og ishockeyforbundene deltok. Det ble der bestemt at det skulle arrangeres en «vintersportsuke» i Chamonix tidlig i 1924. IOK anså «vintersportsuken» som særdeles vellykket og under den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 anbefalte kongressen at det skulle arrangeres olympiske vinterleker hvert fjerde år. 6. mai 1926, under IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, ble det formelt vedtatt å innføre olympiske vinterleker og å gi «vintersportsuken» i 1924 status som de første olympiske vinterleker.Det ble delt ut medaljer i 16 øvelser og 9 idrettsgrener. I flere år ble curling og militært patruljeløp regnet som demonstrasjonsøvelser av mange kilder. Det ble imidlertid ikke foretatt noe slikt skille i 1924, og IOK stadfestet i 2006 at konkurransene i både curling og militært patruljeløp var offisielle øvelser. 16 nasjoner deltok, mens Tyskland var suspendert fra IOK fram til 1925 på grunn av sin rolle under første verdenskrig og ble derfor ikke invitert.Norge tok fire gullmedaljer, tre av dem kom ved Thorleif Haug. Han vant begge spesiallangrennene (18 km og 50 km) samt kombinert. I tillegg vant Jacob Tullin Thams det spesielle hopprennet. Norsk flaggbærer var skøyteløperen Harald Strøm.
Thorleif Haug fikk opprinnelig bronse i hopprennet, men flere år senere oppdaget lektor og idrettshistoriker Jacob Vaage en regnefeil. Dette førte til at Anders Haugen, som deltok for USA, ble tilkjent 3.-plassen av IOK og fikk bronsemedaljen overlevert av Haugs datter under en seremoni i Oslo 17. september 1974 – over femti år etter lekene i Chamonix.
| Vinter-OL 1924 var de første olympiske vinterleker, avholdt i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Arrangementet ble opprinnelig kalt Semaine Internationale des Sports d'Hiver («Internasjonal vintersportsuke»), og ble arrangert i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité med støtte fra Den internasjonale olympiske komité (IOK). Vintersportsuken ble formelt gitt status som de første olympiske vinterleker i 1926.Det ble arrangert kunstløp i forbindelse med Sommer-OL 1908 i London, og både ishockey og kunstløp under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. I tiden mellom disse lekene, diskuterte IOK mulighetene for å arrangere olympiske vinterleker. De møtte motbør fra blant andre Norge, Sverige og Finland, som var bekymret for at olympiske vinterleker ville ta oppmerksomheten fra sine egne vintersportsarrangementer.Under planleggingen av Sommer-OL 1916 i Berlin var det reelle tanker om å arrangere en «ski-olympiade» i Schwarzwald, som skulle bestå av de tradisjonelle nordiske grenene langrenn, skihopping og kombinert. Dette ble avlyst i likhet med sommerlekene i 1916 på grunn av første verdenskrig. I 1921 var det tilsynelatende enighet i IOK om at det skulle arrangere vinterleker, men dette ble stoppet av Pierre de Coubertin, som mente dette var i strid med IOKs tidligere beslutninger. Han anbefalte at man utsatte diskusjonen til mars 1922 da man skulle møtes til en vintersportskongress, og så muligens bli enige om arrangementsform og arrangørsted da. Denne vintersportskongressen fant aldri sted.I juni 1922 arrangerte Frankrikes olympiske komité en kongress der representanter fra ski-, skøyte- og ishockeyforbundene deltok. Det ble der bestemt at det skulle arrangeres en «vintersportsuke» i Chamonix tidlig i 1924. IOK anså «vintersportsuken» som særdeles vellykket og under den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 anbefalte kongressen at det skulle arrangeres olympiske vinterleker hvert fjerde år. 6. mai 1926, under IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, ble det formelt vedtatt å innføre olympiske vinterleker og å gi «vintersportsuken» i 1924 status som de første olympiske vinterleker.Det ble delt ut medaljer i 16 øvelser og 9 idrettsgrener. I flere år ble curling og militært patruljeløp regnet som demonstrasjonsøvelser av mange kilder. Det ble imidlertid ikke foretatt noe slikt skille i 1924, og IOK stadfestet i 2006 at konkurransene i både curling og militært patruljeløp var offisielle øvelser. 16 nasjoner deltok, mens Tyskland var suspendert fra IOK fram til 1925 på grunn av sin rolle under første verdenskrig og ble derfor ikke invitert.Norge tok fire gullmedaljer, tre av dem kom ved Thorleif Haug. Han vant begge spesiallangrennene (18 km og 50 km) samt kombinert. I tillegg vant Jacob Tullin Thams det spesielle hopprennet. Norsk flaggbærer var skøyteløperen Harald Strøm.
Thorleif Haug fikk opprinnelig bronse i hopprennet, men flere år senere oppdaget lektor og idrettshistoriker Jacob Vaage en regnefeil. Dette førte til at Anders Haugen, som deltok for USA, ble tilkjent 3.-plassen av IOK og fikk bronsemedaljen overlevert av Haugs datter under en seremoni i Oslo 17. september 1974 – over femti år etter lekene i Chamonix.
== Resultater ==
Bobsleigh
Curling
Hurtigløp på skøyter
Ishockey
Kunstløp
Militært patruljeløp
Nordiske grener:
Kombinert
Langrenn
Skihopping
== Medaljestatistikk ==
=== Deltakerland ===
== Program ==
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over norske mestvinnende vinterolympiere
Norge under Vinter-OL 1924
== Referanser ==
== Litteratur ==
Per Jorsett: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer)
== Eksterne lenker ==
(en) IOKs side om Vinter-OL 1924
(fr) Offisiell rapport Arkivert 4. februar 2012 hos Wayback Machine. (program) | Frankrike | 9,766 | 9,766 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Diakon | 2023-02-04 | Diakon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kirkelige stillinger', 'Kategori:Kirkelige titler', 'Kategori:Kristne begrep'] | En diakon er opprinnelig en ordinert person i en kristen kirke, i rangordningen plassert under kirkevergen. I enkelte protestantiske kirker har man diakoner. Det finnes også kvinnelige diakoner i enkelte kirker; disse har tradisjonelt blitt kalt diakonisser.
| En diakon er opprinnelig en ordinert person i en kristen kirke, i rangordningen plassert under kirkevergen. I enkelte protestantiske kirker har man diakoner. Det finnes også kvinnelige diakoner i enkelte kirker; disse har tradisjonelt blitt kalt diakonisser.
== Historie ==
Ordet diakon kommer fra gresk διάκονος (diakonos), som betyr tjener. Det blir i Apostlenes gjerninger (kap. 6) brukt om syv menn som ble utvalgt for å ta seg av hjelp til menighetens medlemmer og administrative oppgaver. Hjelp til fattige og trengende i en kristen menighet omtales derfor ofte som diakoni. I Romerbrevet 16,1 beskrives den første menighetsdiakon, eller på gresk διάκονον τῆς ἐκκλησίας (diákonon tes ekklesías), nemlig Føbe fra Kenkrea.
== Forskjell mellom kirker ==
I den katolske kirke, den ortodokse kirke, de orientalske ortodokse kirker og den anglikanske kirke er diakonene ordinert, mens det i de protestantiske kirker varierer om de er ordinert eller ikke. Deres oppgaver er i stor grad sammenfallende, men det er et noe forskjellig fokus på hva som er det sentrale i embetet.
=== Den katolske kirke ===
I Den katolske kirke er diakonene ordinert, og kun menn kan ordineres. En debatt om kvinnelige diakoner pågår.Det finnes to typer katolske diakoner: «Vanlige» og permanente. De førstnevnte er normalt prestestudenter, som blir diakonviet en viss tid før prestevigselen. Embetet er da av midlertidig karakter, ettersom det forventes at de vil bli presteviet. Enkelte avstår fra prestevigsel, og kan da fortsette som permanente diakoner. De permanente diakoner er menn som ønsker å gjøre en spesiell tjeneste i kirken, men som ikke føler at de har et prestekall. Gifte menn kan ordineres til permanente diakoner, men en mann som er ordinert til diakon kan ikke senere gifte seg. Den permanente diakoni var i lang tid svært lite utbredt, men etter Andre Vatikankonsil har den fått et oppsving.
Diakonene har egne oppgaver i liturgien, der de assisterer presten ved alteret. De har en egen liturgisk drakt, dalmatika, og bærer tradisjonelt stola skrått over brystet i stedet for hengende rett ned slik prestene har den. De kan forrette ved ektevigsel og dåp, men kan ikke høre skriftemål eller konfirmere.
Det er lang tradisjon for at diakonene har et spesielt ansvar for hjelp til fattige og trengende.
=== Ortodokse kirker ===
Hovedoppgaven til diakoner er liturgiske funksjoner, som å assistere presten ved alteret, å insensere menigheten og ikonene og å lede de troende i bønn. Gifte menn kan ordineres, men ordinerte diakoner kan ikke senere gifte seg.
=== Den anglikanske kirke ===
Det anglikanske diakonembetet er svært likt det katolske, og anglikanske diakoner er i stor grad engasjert i arbeidet for trengende. De kan være gift, og kan også gifte seg etter ordinasjonen, i likhet med anglikanske prester.
=== Protestantiske kirker ===
Det varierer fra en kirke til en annen om diakonene er ordinert eller om de bare utnevnes av menigheten. I Den norske kirke ansettes diakoner av de enkelte menigheter, og er normalt vigslet. Vigsling innebærer i Den norske kirke at vedkommende står under biskopens tilsyn. Reglementet sier at man kan bli diakon hvis man oppfyller ett av følgende krav:
Mastergrad med bachelor i helsefag, sosialfag eller pedagogikk og mastertillegget i diakoni
Teologisk embetseksamen og praktisk-kirkelig utdanning med hovedvekt på diakoni
Annen jevngod utdanning eller praksisI Norge har det vært drevet diakonutdanning ved Diakonhjemmet i Oslo siden 1890. I dag finnes det diakonale utdanningstilbud ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Menighetsfakultetet, VID vitenskapelige høgskole og Lovisenberg diakonale høgskole.
=== Siste dagers hellige ===
Diakonatet er det laveste embete i mormonernes prestelige hierarki. Det er en del av det såkalte aronittiske prestedømme.
Troende gutter ordineres normalt til diakoner når de fyller 12, dersom biskopen finner dem egnet. Hovedoppgaven er å dele ut sakramentet på sakramentsmøtene. Ved 14 års alder blir diakoner normalt ordinert til neste trinn, lærer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av diakon
Plan for diakoni – Den norske kirke | En diakon er opprinnelig en ordinert person i en kristen kirke, i rangordningen plassert under kirkevergen. I enkelte protestantiske kirker har man diakoner. | 9,768 | 9,768 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Industri | 2023-02-04 | Industri | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Industri'] | Industri (latin: industria, flid) er en form for økonomisk virksomhet som er kjennetegnet av at
Råvarer blir omskapte til ferdige produkter.
Produksjonen foregår i stor skala. Innsatsfaktorene som arbeidskraft og maskiner er utbyttbare.
Store forhåndsinvesteringer er nødvendig om det skal bli utbytte av det.
Produksjonen er standardisert. Det førte til at industrivirksomheter kunne produsere langt mer effektivt enn vanlige håndverksbedrifter.Innenfor sektorinndelingen av økonomisk liv regnes industri som en sekundærnæring.
For de fleste land var overgangen fra et tradisjonelt til et moderne samfunn preget av at industrisektoren vokste frem. Fagforeninger er et ektefødt barn av industrien, og arbeiderbevegelsen vokste ut av klubbene på industriarbeidsplassene. Industrien har også vært en viktig kunde for forskningsmiljøene. Dens store kapitalbehov har bidratt til finanssektorens sterke vekst. Endelig har industriens behov for kompetent arbeidskraft gjort det mye lettere politisk å innføre allmenn skolegang.
Det engelske ordet "industry" tilsvarer det norske bransje. Det er likevel vanlig å oversette music industry med musikkindustrien. I denne artikkelen brukes begrepet industri bare om økonomiens sekundærnæring.
| Industri (latin: industria, flid) er en form for økonomisk virksomhet som er kjennetegnet av at
Råvarer blir omskapte til ferdige produkter.
Produksjonen foregår i stor skala. Innsatsfaktorene som arbeidskraft og maskiner er utbyttbare.
Store forhåndsinvesteringer er nødvendig om det skal bli utbytte av det.
Produksjonen er standardisert. Det førte til at industrivirksomheter kunne produsere langt mer effektivt enn vanlige håndverksbedrifter.Innenfor sektorinndelingen av økonomisk liv regnes industri som en sekundærnæring.
For de fleste land var overgangen fra et tradisjonelt til et moderne samfunn preget av at industrisektoren vokste frem. Fagforeninger er et ektefødt barn av industrien, og arbeiderbevegelsen vokste ut av klubbene på industriarbeidsplassene. Industrien har også vært en viktig kunde for forskningsmiljøene. Dens store kapitalbehov har bidratt til finanssektorens sterke vekst. Endelig har industriens behov for kompetent arbeidskraft gjort det mye lettere politisk å innføre allmenn skolegang.
Det engelske ordet "industry" tilsvarer det norske bransje. Det er likevel vanlig å oversette music industry med musikkindustrien. I denne artikkelen brukes begrepet industri bare om økonomiens sekundærnæring.
== Ulike typer industri ==
Det finnes en menge typer industrier. Under følger en liste over noen av de viktigste typene.
=== Tekstilindustri ===
For svært mange land er tekstilindustrien den første moderne næringssektoren som etableres. Dette er en relativt enkel industri, der risikoen for å gjøre alvorlige feil er liten.
Tekstilindustrien sysselsetter tradisjonelt en stor andel kvinnelig arbeidskraft.
=== Prosessindustri ===
Prosessindustri er en form for industri som kjennetegnes av et enormt behov for energi. Dette kan være smelteverk og andre metallbearbeidingsvirksomheter.
Prosessindustrien er svært kapitalkrevende.
=== Verkstedsindustri ===
Verkstedindustri eller maskinindustri er industri som produserer varer av typen skip, biler og sykler.
Denne typen industri er relativt avansert. Den krever en stor nøyaktighet i utformingen av produksjonsprosessene. Arbeiderne må ha god skolering.
=== Næringsmiddelindustri ===
Næringsmiddelindustri består av bedrifter som produserer mat, øl, mineralvann og andre næringsmidler, blant annet gjennom foredling av jordbruksprodukter. I mange land, blant annet Norge, er næringsmiddelindustrien blant de mest beskyttede industrigrenene. Det skyldes primært sektorens nære forhold til landbruket, som også er beskyttet mot internasjonal konkurranse i de fleste industrialiserte land.
=== Kjemisk industri ===
==== Tradisjonell kjemisk industri ====
Den tradisjonelle kjemiske industrien leverer som navnet sier, kjemiske produkter, dette kan være halvfabrikata som inngår i annen industriproduksjon, eller ferdige produkter som dynamitt og legemidler.
==== Petrokjemisk industri ====
Se også petrokjemi og Petroleumsvirksomhet i Norge.Petrokjemisk industri baserer seg på råvarer fra petroleumsprodukter fra et raffineri, der olje og gass er destillert til ulike fraksjoner. I sin enkleste form er petrokjemisk industri oljeutvinnings- og raffinerings-anlegg, mens også fabrikker som leverer plastprodukter basert på olje- og gass-raffinater er i denne kategorien.
Langt de fleste petrokjemi]ske produkter har en av tre primær-prosesser som utgangspunkt:
Cracking
Reforming
Syntesegass-produksjonSyntesegass er i industriell sammenheng den vanlige betegnelsen for en blanding av hydrogen og karbonmonoksid. Denne blandingen er utgangspunkt for syntese av
ammoniakk og metanol
okso-prosesser (hydroformylering)
Fischer-Tropsch reaksjonerCracking omfatter alle petrokjemiske prosesser der formålet er å omforme store til mindre molekyler. Dette foregår ved termisk cracking, katalytisk cracking eller katalytisk hydrocracking.
==== Petrokjemisk industri i Norge ====
Mongstad
Rafnes
Kårstø
Slagentangen
=== Olje- og gassindustri ===
Etter krigen har det skjedd en omlegging i industrien til bruk av petroleum både som energikilde og råvare. Olje og gass transporteres vanligvis fra produsentlandet til det landet der det skal forbrukes. Raffineri og kjemisk industri foregår altså nær forbrukermarkedet. Denne situasjonen endres etterhvert som produsentlandene bygger foredlingsindustri.
==== Produksjon ====
Saudi-Arabia er verdens største eksportør av olje, og andre land i Midtøsten eksporterer også mye olje. Dernest følger USA og Russland.
==== Forbruk ====
USA har vært største forbruker av olje etter krigen. Generelt har energiforbruket i Vesten vært høyt. De senere år har forbruket i Kina og India økt til samme nivå som USA.
==== Transport ====
Petroleum transporteres med tankskip eller rørledning. Lokalt transporteres petroleum med tankbil eller jernbane.
=== Gjenvinningsindustrien ===
Avfalls- og gjenvinningsindustrien i Norge er en viktig leverandør til annen prosessindustri av råvarer og brensler foredlet fra avfall. De viktigste råvarene er metaller (jern, kobber, aluminium, sink, bly, tinn, nikkel, krom og legeringer), papir (aviser, journaler og emballasjepapp), trefiber, glass, forskjellige oljeprodukter, plast og kjemikalier.
== Industriens historikk ==
=== Verden ===
Industrien ble et hovedområde i næringslivet i Europa og Nord-Amerika under den industrielle revolusjonen. Gjennom utviklingen av nye teknologier, så som dampmaskiner og mekaniske vevstoler og spinnehjul, ble de gamle føydale og merkantile strukturene kastet om.
Storbritannia var det første landet som fikk en moderne industri. Det er vanlig å regne starten av den første industrielle revolusjon til 1730-tallet. Da ble de første viktige innovasjonene innen tekstilindustrien utført.
Den berømte Spinning Jenny ble utviklet av briten James Hargreaves, som søkte patent for oppfinnelsen i 1770. Da var det allerede mange som brukte oppfinnelsen hans, enten fordi de hadde laget kopier eller kjøpt dem. Også Hargreaves hadde solgt kopier, og han fikk ikke patent på oppfinnelsen. Med Spinning Jenny klarte spinnerne å lage garn svært mye raskere enn tidligere.
Fra Storbritannia spredte industrialiseringen seg utover Europa. Belgia, Frankrike og Danmark var land som var tidlig ute. Britiske emigranter til land som Australia, Canada og i særdeleshet USA tok med seg de industrielle spirene, som slo rot i de nye landene.
I den andre industrielle revolusjon vokste de store industrinasjonene USA og Tyskland frem for alvor. I den andre industrielle revolusjon var forbindelsen mellom forskning og næringsliv svært viktig. De viktigste oppfinnelsene skjedde innen forsknings- og kapitalintensive næringer, som kjemisk industri.
=== Norge ===
I Norge har det vært foredlet trevirke i sagbruk i flere hundreår, men dette blir ikke regnet som egentlig industri. Den norske industrialiseringen tok til så smått i 1815 i Tistedalen, men først i 1840-årene ble det fart for alvor, med etableringen av spinnerier og veverier som brukte mekanisk kraftoverføring fra elver og fossefall.
I andre halvdel av 1800-tallet ble Norge for alvor industrialisert. I begynnelsen var det tekstil- og treindustrien som dominerte. Siden skjøt verkstedsindustrien fart. Særlig i Oslo-området, blant annet langs Akerselva, ble det grunnlagt mange industribedrifter.
Ved begynnelsen av 1900-tallet kom moderne tungindustri til Norge. Sam Eyde var en sentral aktør, som grunnla både Norsk Hydro og Elkem. Tungindustrien ble først og fremst plassert i Norge på grunn av den rikelige tilgangen på elektrisk kraft til fremstilling av aluminium.
Fremstilling av tungtvann på Rjukan dannet grunnlaget til petrokjemisk industri. Norsk Hydro startet produksjon av kunstgjødsel, og etter hvert kom det flere produkter til. Mye av denne industrien ble lagt til Grenland i Telemark og til Mongstad i Hordaland.
== Industrisektorer og klassifikasjon ==
Primærnæring er jordbruk, gruvedrift og råvareutvinning. Sekundærnæring er foredling – som vanligvis betyr «industri». Tertiærnæring er service. Kvartærnæring er konsulenttjenester.
lettindustri – tungindustri
arbeidsintensiv industri – kapitalintensiv industri – kraftintensiv industri
Bransjer: kjemisk industri, petroleumsindustri, leverandørindustri, næringsmiddelindustri, reiselivsindustri, tekstil- og konfensjonsindustri, bergindustri, legemiddelindustri, møbelindustri, plastindustri, maritim industri, metallindustri, fiskeindustri, programvareindustri, papirindustri, underholdningsindustri, halvlederindustri.ISIC
ISIC(rev.4) står for International Standard Industrial Classification, den mest komplette og systematiske industri-klassifikasjon laget av United Nations Statistics Division.
ISIC Rev.4 er en standard klassifikasjon av økonomisk aktiviteter ordnet slik at enheter kan bli klassifisert i henhold til den virksomheten som de er en del av. Kategoriene til ISIC på det mest detaljerte nivå (klasser) are delineated according to what is, in most countries, the customary combination of activities described in statistical units and considers the relative importance of the activities included in these classes. While ISIC Rev.4 continues to use criteria such as input, output and use of the products produced, more emphasis has been given to the character of the production process in defining and delineating ISIC classes.
Yahoo!Finance
Industry Center by Yahoo!Finance viser historikk for selskaper og sektorer i næringslivet.
=== Industriklynger ===
== Industriens situasjon ==
=== Norge ===
I 2004 var 12,5 prosent av årsverkene i Norge utført i industrien. Det er en halvering siden 1970. Andelen av bruttonasjonalproduktet har i samme periode falt fra 33 prosent til 18 prosent. I forhold til bruttonasjonalproduktet i Fastlands-Norge har industriens andel falt fra 36 til 22 prosent.
De fleste som jobber i norsk industri, er ansatt i bedrifter i verkstedsindustrien, men flere av de største industribedriftene er innen prosessindustrien.
Mange av de norske industribedriftene er medlemmer av organisasjonen Norsk Industri. Noen store norske industribedrifter er Hydro, Aker Kværner, Elkem, Orkla, Veidekke og Kongsberg Gruppen.
Likevel spiller industrien en viktig rolle i norsk økonomisk politikk. Blant annet er det industriens organisasjoner, og særlig i verkstedsindustrien, som fullfører sine lønnsforhandlinger først, som det såkalte frontfaget. De andre lønnsoppgjørende skal holde seg innenfor rammen satt av frontfaget.
Grunnen til denne rekkefølgen er at industrien i hovedsak er konkurranseutsatt. En sterk lønnsvekst her kan føre til at den må legge ned virksomhet i Norge. Sterk lønnsvekst i skjermet sektor, som i hovedsak er den tjenesteytende sektoren, fører bare til at bedriftene fører kostnadene over på kundene sine. Det kan ikke industrien gjøre. Samtidig konkurrerer industrien og skjermet sektor om den samme arbeidskraften.
=== Verden ===
Industriens relative betydning har falt over hele den vestlige verden de siste 30 årene. Dette skyldes at produktivitetsveksten her har vært høyere enn i tjenestesektoren, og at etterspørselen etter produktene til tjenestesektoren har steget kraftigere enn industriprodukter.
Det skyldes også at industrien nå kjøper mange tjenester den tidligere produserte selv, som kantinedrift og renhold. Når kantinepersonalet er ansatt i et kantineselskap, regnes de som ansatt i tjenestesektoren, mens de regnes som industriarbeidere hvis arbeidsgiveren er en industribedrift.
== Industriens betydning ==
Tradisjonelt har industri vært sett på som en målestokk for hvor utviklet et land er (utviklingsland kontra industrialiserte land). Fra 1980-tallet og utover er denne tradisjonelle inndelingen blitt utvannet som en følge av handelsglobaliseringen. Høye lønnskostnader i I-landene har fått industrieiere verden over til å flytte produksjonen til land som tidligere ikke hadde noen særlig industri, uten at dette har fått de nasjonalt utviklende følgene industrialiseringen hadde fått i de tradisjonelle I-landene.
Lokalt på industristeder i Norge har industribedrifter som AS Norsk Jernverk, Norsk Hydro og Elkem i stor grad vært hjørnesteinsbedrifter i lokalsamfunnene der de har holdt til, og steder som Mo i Rana, Svelgen, Høyanger og Årdal har vært forespeilet mørke framtidsutsikter i forbindelse med industrinedleggelser.
== Eksterne lenker ==
Standard for næringsgruppering - norsk industriklassifikasjon
Statistisk sentralbyrå: Industri | Industri (latin: industria, flid) er en form for økonomisk virksomhet som er kjennetegnet av at | 9,770 | 9,770 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_spr%C3%A5khistorie_(1830%E2%80%931900) | 2023-02-04 | Norsk språkhistorie (1830–1900) | ['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2015-10', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Norsk språkhistorie', 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Original forskning'] | I 1830-årene ble språket i Norge et nasjonalt debattemne. Det danske skriftspråket og norske talespråket sto langt fra hverandre, og man stilte spørsmål ved om dette var hensiktsmessig. Det dannet seg tre fraksjoner som hadde synspunkter på saken. Noen ville beholde dansk som skriftspråk, men disse var i klart mindretall, og dette synspunktet fikk ikke medhold på sikt. Johan Sebastian Welhaven var en tilhenger av denne ideen. En annen fraksjon ville fornorske det danske skriftspråket. Dette skulle skje over tid, og Henrik Wergeland var en talsmann for dette. Det siste synspunktet, som historikeren Peter Andreas Munch argumenterte for, gikk ut på å konstruere et nytt språk basert på gammelnorsk. Ivar Aasen mente også at det skulle opprettes et helt nytt språk, men han ville basere det på de norske dialektene.
| I 1830-årene ble språket i Norge et nasjonalt debattemne. Det danske skriftspråket og norske talespråket sto langt fra hverandre, og man stilte spørsmål ved om dette var hensiktsmessig. Det dannet seg tre fraksjoner som hadde synspunkter på saken. Noen ville beholde dansk som skriftspråk, men disse var i klart mindretall, og dette synspunktet fikk ikke medhold på sikt. Johan Sebastian Welhaven var en tilhenger av denne ideen. En annen fraksjon ville fornorske det danske skriftspråket. Dette skulle skje over tid, og Henrik Wergeland var en talsmann for dette. Det siste synspunktet, som historikeren Peter Andreas Munch argumenterte for, gikk ut på å konstruere et nytt språk basert på gammelnorsk. Ivar Aasen mente også at det skulle opprettes et helt nytt språk, men han ville basere det på de norske dialektene.
== Landsmål ==
Ivar Aasen fulgte noen av P.A. Munchs tanker og samlet inn opplysninger om norske dialekter. Han ga ut Det norske Folkesprogs Grammatik i 1848 og Ordbog over det norske Folkesprog i 1850. I 1853 ga han ut Prøver af Landsmaalet i Norge, og han hadde dermed lagt grunnen for et nytt norsk språk. Aasens nye språk bygget på dialektene fra Vestlandet, Agderfylkene, Telemark og Østlandet. Han var også i Oppland og Trøndelag. Han la ingen vekt på kjøpstedene, da han gikk ut fra at talemålet der var sterkt påvirket av dansk, eller også identisk med de omkringliggende bygdemål. Han var imidlertid ikke ferdig med virksomheten. I sitt videre arbeid kom han frem til noen hovedkriterier når han skulle velge formen for det nye skriftspråket:
Det var folkespråket han skulle gjenreise, så han måtte finne en fellesnevner for dialektene der det var mulig. Flest mulig skulle kjenne seg igjen i språket.
Dialektene hadde sitt opphav i norrønt. Derfor ble norrønt en viktig rettesnor.
Stavemåten skulle vise om ordene var i slekt med hverandre. Stavemåten skulle også vise det felles norrøne opphavet.
Skriftspråket skulle ikke skille seg unødvendig mye fra dansk eller svensk, f.eks. valgte han former som «deim» og i flertall av substantiv: «tufterna», enda disse var sjeldne – her spilte også det historiske opphavet inn. I en valgsituasjon mellom dansk og svensk ble dansk foretrukket fordi det var mest kjent.
Aasen ville ha et så rent språk som mulig, uten danske og tyske fremmedord, fordi disse brøt med nasjonalistiske tendenser.I 1864 publiserte han andreutgaven av grammatikkboka og i 1873 kom ei ny ordbok. Her hadde han realisert sine normkrav.
Flere diktere, deriblant Åsmund Olavsson Vinje tok det nye «Landsmaalet» i bruk. Lærere som var rekruttert fra bondestanden ivret for å få skoleutgaver av Aasens bøker. På 1860- og 70-tallet møtte de kraftig motstand fra de konservative på Stortinget. Dette fikk landsmålstilhengerne til å skifte strategi. De fikk i 1878 vedtatt et forslag om at elevenes talemål skulle være norm ved opplesning og muntlig fremstilling. I 1885 fattet Stortinget Jamstillingsvedtaket. Landsmålet og «det alminnelige Bogsprog» skulle være likestilte i skolen og i offentlig administrasjon. I 1892 vedtok Stortinget å la hver skolekrets selv få velge sitt hovedmål.
== Riksmål ==
Omtrent samtidig som Aasen arbeidet med sitt, arbeidet Knud Knudsen på den fornorskingslinja Wergeland hadde slått inn på. Mens Aasen tok utgangspunkt i norske dialekter og ord og uttrykk som rådde på deler av landsbygda, tok Knudsen på den andre siden hensyn til «de dannedes» talemål og brukte dette som utgangspunkt. Det var først og fremst avstanden mellom tale og skrift han ville gjøre noe med. Han ville fornorske stavemåten og tillate særnorske ord og vendinger. Hans hovedprinsipper var:
Den ortofone metoden. Uttalen skulle gjengis lydrett. For å få til det måtte hver lyd gjengis med ett tegn. F eks. kunne bokstavene c, ch og q erstattes med k.
Hvis alle skulle bruke sin egen dialekt som utgangspunkt for den ortofone metoden ville det bli kaos. Derfor valgte han det mest utbredte lesespråket, dansk som utgangspunkt. Dansk var i hvert fall mest utbredt blant de «kondisjonerte».
Knudsen ville fjerne de typisk danske, bløte konsonantene fra ordene (b, d, g → p, t, k). «Kage» skulle bli «kake».
Som Aasen ville han ha et rent språk uten fremmedord.
I 1862 kom en rettskrivningsreform i modersmaalet etter sterk påvirkning fra Knudsen, med innføring av enklere stavemåter. I 1869 ble det avholdt et språkmøte i Stockholm hvor Knudsen og en del forfattere uoffisielt vedtok flere forenklinger. Blant annet ble aa erstattet med å, og store forbokstaver i substantiver falt bort. Det ble også vedtatt å bruke latinske bokstaver i stedet for gotiske. På sikt fikk disse vedtakene stor betydning, da forfatternes språk ble normgivende. Knudsen opplevde en annen seier i 1869 også. Han hadde lenge arbeidet for å styrke morsmålfaget i skolen, og skoleloven av 1869 innførte realartium ved siden av latinartium. Den høyere skolen var før dette bare en forskole til universitetet; nå ble den en høyere allmennskole.Jamstillingsvedtaket i 1885 var også en politisk støtte til Knudsens arbeid. Denne støtten skulle gjøre det mulig for ham å fremme mer radikale krav om rettskrivningsendringer. Knud Knudsen har dermed hatt stor innflytelse på moderne riksmål og bokmål.
== Språksituasjonen rundt 1850 og utviklingen mot 1900 ==
Forskerne er uenige om når allmenn lese- og skriveferdighet ble normen i landet. Noen mener det var utbredt leseferdighet allerede rundt 1730, mens andre mener leseferdighetene var meget mangelfulle rundt 1850. Det som er sikkert, er at lese- og skriveferdighetene ikke utviklet seg parallelt. I 1850 sendte Ringerike arbeiderforening en søknad til departementet om kjøpstadsrett for Hønefoss. 183 arbeidere underskrev søknaden, 140 av dem «med iholden Pen». Vi må anta at leseferdighetene varierte rundt omkring i landet.
Ved inngangen til 1850-årene hadde Norge «det almindelige Bogsprog» som offisielt skriftspråk, den dansknorske skriftspråksnormen som opprinnelig var dansk og holdt seg gjennom 1800-tallet, selv om avstanden mellom dansk skriftspråksnorm og norsk dagligtale ble stadig tydeligere. Etter 1814 begynte nordmennene å kalle skriftspråket sitt for «norsk», og i Danmark ble det lagt merke til innslag i skriftspråket som avvek fra dansk. Andreas Listov (1817-89), dansk prest og politiker, samlet rundt 3.500 udanske ord fra norske bøker etter 1842. Disse ble utgitt i en ordsamling i København i 1866. Spennvidden var stor, for Listov hadde funnet udanske ord hos forfattere som stod hverandre så fjernt som J.S. Welhaven og Vinje.Ikke alle hadde tilgang på lesestoff og kunne vedlikeholde sine leseferdigheter. Landsmålet til Aasen var lansert, men ikke tatt i bruk. Scenespråket var preget av dansk, norske ord og vendinger ble sett på som vulgære. Knud Knudsen arbeidet for å endre på dette, og det fikk betydning på lang sikt.Mal:Klarggjør Flere kjente forfatterne begynte å fornorske sine tekster, de lot seg påvirke av Knudsen. Fornorskingen ble et virkemiddel for realismens dramatikere. De forskjellige vedtak og endringer som ble gjort de neste tiårene, la grunnen for bedre leseferdighet blant folk.Den teknologiske utviklingen spiller også en rolle. Papir ble lettere tilgjengelig, og muliggjorde masseproduksjon av trykte medier i større omfang. Oljelampa kom inn i de tusen hjem og ga bedre leselys, for å nevne noe.
Det nye landsmålet ble etter hvert en politisk sak og vant terreng. Flere og flere tok det i bruk, både i skjønnlitteratur og sakprosa. Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg er kjente eksempler. Industrialiseringen i denne perioden førte til at flere hadde behov for å lese og skrive. Samfunnet baserte seg mer og mer på skriftlig kommunikasjon. I skolene ble det etter hvert innført flere fag. Frem til 1860 var religion hovedfaget. Fra 1860 og utover tok skolen flere skritt mot et mer allment alfabetiseringsprogram.Det var også andre instanser som bidro til alfabetiseringen. Haugianerne måtte tyde Skriften for å arbeide med sin helliggjørelse, og Thranebevegelsen startet søndagsskoler. For thranittene var det en sammenheng mellom politiske mål og kravet om opplysning. Utover i perioden hersket fortsatt «det alminnelige Bogsprog» som offisielt skriftspråk, og jo flere som leste, jo flere tilegnet seg det. Aasen-normen ble ikke fullt ut behersket. Det var mange tilfeller av lokale vridninger, alt etter forfatterens egen dialekt. Vinje og Garborg utviklet f.eks. begge sine egne varianter av landsmål. Embetsstanden tviholdt på «sitt» skriftspråk helt til embetsmannsstaten falt i 1884, og trolig lenger. Sophus Bugge talte på riksmålsmøtet i Kristiania 28. november 1899. Da protesterte han beveget mot at «vort Maal, det almengyldige Skriftsprog, og det Talesprog, hvortil det naturlig støtter sig, skal være unationalt, endda vi er født i Norge af norske Forældre, endda vi taler og skriver det Sprog, vi har lært af Far og Mor, det Sprog som forstaaes over det hele Land.»Partiet Venstre satte målspørsmålet på den politiske dagsorden, og dette ga «målet» mye oppmerksomhet. Frykten for landsmålet i byene og i konservative kretser var en katalysator for fornorskingslinjen. Utviklingen gikk mot allmenn lese- og skriveferdighet, og språkproblemet ble ikke bare et politisk, men også et pedagogisk problem. Utenfor skolen fikk man stadig flere ulike publikasjoner i aviser og blader knyttet til nærings- og organisasjonslivet. Elevene hentet sine språklige forbilder i skolebøkene. P. A. Jensens Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet og Nordahl Rolfsens Læsebog for folkeskolen var de viktigste. Disse bøkene hadde en språkføring som var moderat fornorsket. Elevene snakket sine dialekter, leste moderat norsk og måtte til slutt skrive «det alminnelige Bogsprog». I tillegg ble det bestemt at elevene skulle lese både landsmål og riksmål. Med den dannede dagligtale som utgangspunkt ble rettskrivningen av 1907 innført.
== Wergelands argumenter for fornorsking ==
Henrik Wergeland hadde tre hovedargumenter:
Et stilistisk argument: Nordmenn har en indre trang til å bruke sitt eget språk, særlig for å beskrive landets natur. Her er det nasjonalromantikken som gjør seg gjeldende. Han mente at en kunstner trenger et norsk redskap for å beskrive norsk kultur og egenart.
Et nasjonalt argument: Norsk skulle bli et eget nasjonalspråk og et mellomspråk mellom dansk og svensk. Dette var i tråd med hans nasjonalistiske holding til åndslivets løsriving fra dansk. Et selvstendig folk måtte ha et selvstendig språk. Et eget språk fremmer egen nasjonal kultur.
Et demokratisk argument: Flere og flere ville lære og ta i bruk dette nye folkespråket dersom skriftspråket lignet mer på talemålet. Med dette argumentet ville Wergeland slå et slag for opplysningen. Bare gjennom opplysning kunne folk, dvs bøndene spesielt, få et bedre liv. Dette var helt i tråd med hans samfunnsengasjement. Det rådende skriftspråket var embetsstandens språk, og det hemmet folkeopplysningen.
== Hovedforskjellen mellom P.A. Munch og Wergelands syn på språkutviklingen ==
Munch mente at det beste var å ta utgangspunkt i den dialekten som var mest lik norrøn, og la den danne mønsteret for et nytt skriftspråk. Denne språkutviklingen måtte gå raskt, slik at ikke dansken ble fullstendig fordervet av fornorskingen.
Wergeland ville ha en gradvis fornorsking av dansken. Han mente Munchs metode var alt for radikal og omfattende. Bedre samsvar mellom skriftspråket og talemålet var hans mål.
== Opphavet til språkdebatten på 1830-tallet ==
Løsrivelsen fra Danmark i 1814 var den foranliggende årsak til at man fikk en språkdebatt. Den nye unionen landet gikk inn i var løsere enn den med Danmark. Nå hadde Norge et eget parlament og en ny grunnlov. Landet opplevde en nasjonalistisk selvstendighetsreisning. Spørsmålet ble debattert, og man endte opp med å kalle språket for «modersmaalet». Nå ble man spesielt oppmerksom på at det var stor avstand mellom «modersmaalet» og de forskjellige dialekter i landet. Wergeland var tidlig ute, og i 1830 kritiserte Welhaven ham for å mangle språklig og litterær musikalitet. Wergeland svarte på kritikken, og dermed var debatten i gang.
== Språksituasjonen i ==
=== 1830 ===
Offisielt skriftspråk er «det alminnelige Bogsprog»
Språkdebatten frem til nå hadde dreid seg om hva språket skulle hete
Språkdebatten i 1830-årene dreide seg om språkets innhold og bestanddeler
En gruppe ønsker fortsatt dansk språk
En annen gruppe ville fornorske dansken
En tredje gruppe ville skape et helt nytt norsk språk basert på norrøn eller norske dialekter
Språkdebatten opptok ikke de store massene. Det var intellektuelle og autoriteter som uttalte seg
Henrik Wergeland la fram et program for fornorsking (1833)
Varierende lese- og skriveferdighet blant befolkningen
=== 1840 ===
1840-årene ble tiåret med praktiske handlinger, fornorsking og innhenting av fakta om dialekter
I Norge var nasjonalromantikken rådende, og Asbjørnsen og Moe samlet inn folkeeventyrene. De fornorsket språktonen
Knud Knudsen publiserte sitt første innlegg i språkdebatten, og lanserte ideen om «de dannedes tale» som norm for fornorskingen
Ivar Aasen lanserte «Landsmaalet».
=== 1850 ===
Ivar Aasen utga Prøver af Landsmaalet og litteratur skrevet på landsmålet
Flere forfattere tok i bruk landsmålet
Det første teaterstykket på landsmål ble oppført i Kristiania i 1854: I Marknaden av Ivar Aasen ble blant annet vist for stortingsrepresentantene
Scenespråket i Kristiania var svært danskpreget. Knud Knudsen begynte sitt arbeid med å tillempe dansken til mer norsk uttrykksform.
=== 1860 ===
Ny skolelov. P.A. Jensens Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet inneholdt elleve tekster på landsmål og dialekt
Det første organiserte mållaget – Maalfelaget – ble etablert i Kristiania
Rettskrivningsreform i 1862. Knudsens ortofoni ble satt ut i praksis
Språkmøtet i Stockholm. Uoffisielle vedtak som senere får stor betydning
Landsmålforlaget Det Norske Samlaget ble stiftet.
Skolelov av 1869 innførte realartium.
=== 1870 ===
Vedtak: Elevenes talemål skulle være norm ved opplesning og muntlig fremstilling
Den første prekenen på landsmål. Forfatteren og presten Kristofer Janson holdt gudstjeneste i Fåberg kirke i Gudbrandsdalen
Det første innlegget på landsmål i Stortinget, av Niels Juel fra Hordaland
Knud Knudsen gikk fra «de dannedes tale» over til «den landsgyldige norske uttale» i 1876
Garborg begynte å gi ut Fedraheimen, et riksdekkende landmålsblad
Garborg publiserte Den nynorske Sprog- og Nationalitetsbevægelse
=== 1880 ===
ABC på landsmål
Embetsmannsstaten falt og parlamentarismen ble innført i 1884
Jamstillingsvedtaket i 1885
Fjelberg kommune i Hordaland var den første kommunen som vedtok å bruke landsmål som internt administrasjonsspråk
Snåsa sparebank ble stiftet i 1886, og hadde sine første vedtekter på landsmål
Knud Knudsen publiserer bok: Hvem skal vinne? satte frem mer radikale krav om rettskrivningsendringer. Flere av dem ble gjennomført i 1907
Det nye testamentet kom ut på landsmål i 1889.
=== 1890 ===
Skolekretsene fikk selv velge sitt hovedmål, Målparagrafen
Nordahl Rolfsens lesebok ble innført i 1892. Boka inneholdt tekster på både landsmål og modersmål
Den første loven utformet på landsmålet ble vedtatt i 1892
Elever i den høyere skole fikk lovfestet rett til å skrive eksamenssvarene sine på landsmål
Første forelesning på landsmål. Kristofer Marius Hægstad ble oppnevnt til professor i landsmål og dialekter, og introduserte landsmål som målform for forelesninger ved det eneste universitetet i landet, i Kristiania.
== Knudsen og Aasen ==
Knudsen ville bygge det nye språket basert på «de dannedes tale». Aasen mente at det «reneste» norske lå i dialektene, for disse hadde utviklet seg fra norrøn tid uten påvirkning av fremmede språk. Knudsen var ortofonist, han ville at hver lyd i talespråket skulle ha sin bokstav. Aasen hadde ikke de samme tankene om dette. Han var mer opptatt av at ordene skulle vise norrønt opphav og slektskap med hverandre, han var altså for en etymologisk rettskrivning. Begge var purister, de ville ha et så rent, norsk språk som mulig uten fremmede innslag. Knudsen ville bruke tid på å innarbeide de nye norske formene i språket, det som kaltes «gradvishetens vej». Det ville ikke Aasen, han mente at det måtte kraftig lut til, og valgte «bråhastens vej». Knudsen uttrykte gjerne at det var veien og ikke målet han var uenig med målfolket om, og at det endelige målet hans var et språk som kunne gå for en modifisert utgave av landsmålet.Aasen arbeidet ved å vandre rundt i utvalgte deler av landet og samle inn materiale fra utvalgte dialekter. Han drev altså feltarbeid. Han ga ut grammatikkbok og ordbok (omtalt tidligere), som var et direkte resultat av hans feltarbeider. Han ga i 1853 ut Prøver af Landsmaalet, og for å gi klarhet i de etymologiske aspekter ved landsmålet, fulgte han opp i 1854 med En liden Læsebog i gammel norsk. Han ga også ut eventyr og sagn på landsmål. Han samlet også manns- og kvinnenavn i Norsk Navnebog i 1878. Hans arbeid var omfattende, han skrev også om plantenavn, stedsnavn, om språksaken, om latinske kontra gotiske bokstaver, forskjellige uttaler av bokstavkombinasjoner, andre språkemner og reiseskildringer.Knudsen ga i 1845 ut Om lydene, Lydtegnene og Retskrivingen i det norske Sprog. Det var her han ga lyd for at ortografien skulle reguleres «efter den almindeligste Udtale af Ordene i de Dannedes Mund». Han fulgte opp i 1850 med sin programartikkel Om Norskhed i vor Tale og Skrift der han hevdet at et nytt skriftspråk måtte utgå fra det brukelige fellesspråk. I 1867 påpekte han skillelinjene, og mulighet for samarbeid i sitt og Aasens arbeid i Det norske målstræv. I 1876 ga han ut verket Den landsgyldige norske Udtale som la føringer for rettskrivningsendringer og for dagligtalen som grunnlag for opplesing i skolen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Aschehoug og Gyldendas Store norske leksikon, 3. utg.: bd. 8, s. 640
Aschehoug og Gyldendas Store norske leksikon, 3. utg.: bd. 12, s. 436
Aschehoug og Gyldendas Store norske leksikon, 3. utg.: bd. 15, s. 666
Egil Børre Johnsen (red), m. fl.:Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995: bd. 1
Andresen, Øyvind m.fl: Signatur 3: Det Norske Samlaget 2003
Engelstad, Arne m.fl: Bruer: H. Aschehoug & Co. 1996
Fossum, Kristin, Ugland, Ellen: Å lykkes med norsk språk: NKS forlaget 1995
== Eksterne lenker ==
Aasentunet
Språkhistorie for ungdomstrinnet
VGSkole: Språkhistorie etter 1814 | I 1830-årene ble språket i Norge et nasjonalt debattemne. Det danske skriftspråket og norske talespråket sto langt fra hverandre, og man stilte spørsmål ved om dette var hensiktsmessig. | 9,771 | 9,771 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nr._91_Stomperud | 2023-02-04 | Nr. 91 Stomperud | ['Kategori:1937 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Billedkunst', 'Kategori:Introduksjoner i 1937', 'Kategori:Norsk kultur', 'Kategori:Norske tegneserier', 'Kategori:Tegneseriefigurer'] | Nr. 91 Stomperud, ofte bare kalt 91 Stomperud eller Stomperud, er en klassisk, norsk, humoristisk tegneserie om soldaten August Stomperud. Serien viser situasjonskomikk rundt livet i en norsk militærleir. Stomperud begynte som fast innslag i Norsk Ukeblad den 17. april 1937, i nr. 16 fra det året. Nr. 91 Stomperud var det første året bare en fornorsket og oversatt gjengivelse av Rudolf Peterssons populære svenske tegneserie, 91:an Karlsson (debut 1932). Etter hvert begynte man i større grad å gjøre tegneserien mer uavhengig av det svenske forbildet. Stomperud er i dag den eldste norske tegneseriefiguren som fremdeles kommer i nye serier (etterfulgt av Smørbukk som startet i 1938).
| Nr. 91 Stomperud, ofte bare kalt 91 Stomperud eller Stomperud, er en klassisk, norsk, humoristisk tegneserie om soldaten August Stomperud. Serien viser situasjonskomikk rundt livet i en norsk militærleir. Stomperud begynte som fast innslag i Norsk Ukeblad den 17. april 1937, i nr. 16 fra det året. Nr. 91 Stomperud var det første året bare en fornorsket og oversatt gjengivelse av Rudolf Peterssons populære svenske tegneserie, 91:an Karlsson (debut 1932). Etter hvert begynte man i større grad å gjøre tegneserien mer uavhengig av det svenske forbildet. Stomperud er i dag den eldste norske tegneseriefiguren som fremdeles kommer i nye serier (etterfulgt av Smørbukk som startet i 1938).
== Handling ==
Serien handler om militærlivets gleder og sorger og har den naive, men dog snille og rettskafne menig 91 (August) Stomperud fra Sørum i hovedrollen. Kjæresten, Petra, jobber for kapteinen i militærforlegningen, mens de andre viktigste offisersfigurene inkluderer den barske sersjanten, den tykkfalne ungkarsmajoren, den tørre og personlighetsblottede løytnanten og den hissige oppfinnerspiren obersten. 91s beste (u)venn, den listige, men uheldige menig 87, kjemper ustoppelig med ham om Petras gunst. Likevel er det ikke noen tvil om at August og Petra er de uadskillelige kjærestene. De fleste figurene i serien er basert på figurer fra den svenske versjonen.
== Historikk ==
Figuren 91 Stomperud var basert på den svenske tegneserien 91:an Karlsson, skapt av Rudolf Petersson i 1932. På norsk begynte serien som Stomperud i Norsk Ukeblad i april 1937 med én helside per nummer. Bladet brukte det første året rene gjengivelser av Peterssons manus, med tegninger av Thorbjørn Weea. Etter hvert ble imidlertid redaktøren Ernst Gervin ansvarlig for teksten, en utvikling som etter sigende skal ha vært et resultat av bruddet med nabolandet under krigen. I motsetning til den svenske versjonens snakkebobler, har Norges Stomperud-serie brukt replikker under serierutene nesten helt fra starten (bortsett fra de første ukebladsidene, som var oversatte snakkebobleserier av Petersson). Den er således en av de få norske seriene som ennå lages med tekst under bildene.
Stomperud ble fra starten et fast og stadig mer populært innslag i Norsk Ukeblad, allerede i 1938 begynte et årlig julehefte å komme ut. Juleheftet ble snart en av Norges mest solgte tegneserieutgivelser, og ble på det største trykket i opptil 200 000 eksemplarer hver jul. Årene 1950–1959 ble også et årlig vårhefte utgitt i samme format som juleheftet, skjønt ikke med like stor suksess. Den svenske versjonen av serien 91 Karlsson kommer også ut med et årlig julehefte (siden 1934), men det norske og svenske juleheftet er forskjellige på den måten at det svenske kun byr på opptrykk fra ukeblad, mens det norske inneholder spesialtegnede fortellinger.
I 1951 overtok Odvar Strand manus, mens Weeas assistent, Odd Jørgensen, overtok tegningen da Weea døde i 1961. Jørgensens assistent Leif Isaksen skrev manus til juleheftet fra 1973, og fikk fra 1974 ansvar for både tekst og tegninger til ukebladsidene og juleheftene. I Isaksens periode ble Stomperud gradvis en mer konservativ og fargeløs serie, som litt etter litt mistet kontakten med sin samtid. I tillegg ble historiene mer repeterende, i mange tilfeller direkte gjenbruk av tidligere striper; og de mer og mer stiliserte og kopipregede tegningene fjernet mye av Stomperuds detaljstemning. Etter eget utsagn hadde Isaksen ambisjon om å gjøre Stomperud «så aktuell og moderne som mulig». F.eks. tenkte han på 1970-tallet å «sende» Stomperud som FN-soldat til Libanon under den pågående borgerkrigen, men forlaget mente at krigen var for alvorlig til å spøke med, så idéen ble forkastet.I 1997 sluttet Isaksen å levere nytt stoff til den ukentlige helsiden (Norsk Ukeblad fortsatte å bruke opptrykk av gamle sider frem til 2009, da serien ble fjernet fra bladet). Isaksen fortsatte imidlertid å levere nytegnet stoff til juleheftene fram til 2005. Stomperud ble også, parallelt med Nils og Blåmann, avbildet på et norsk frimerke tegnet av Isaksen i 2000.
I 2005 tok Håkon Aasnes over som forfatter og tegner, og juleheftet for det året var delt på midten mellom ham og Leif Isaksen. Dessuten var dette det første juleheftet utgitt av Egmont Serieforlaget, og det første på 32 sider i stedet for de foregående års 16. Egmont utga også et Julekryss-hefte med Stomperud i 2005 for å markere skiftet, akkompagnert med tegninger av Leif Isaksen og Håkon Aasnes og noen eksklusive åtteruters serier av Aasnes; hvorav alle seriene hadde kryssord som tema. Fra og med juleheftet 2006 skriver og tegner Håkon Aasnes serien alene, og er i gang med å revitalisere og modernisere Stomperud med blant annet innslag av snakkebobler, flere kvinnelige, militære bifigurer samt større vekt på dagsaktuelle temaer og mer detaljerte, gjennomarbeidede tegninger enn Isaksen hadde. Tegnemessig minner Aasnes' stil om Thorbjørn Weea, den første og mest berømte norske Stomperud-tegneren.
Selv etter at Aasnes overtok juleheftet viste ikke Norsk Ukeblad noen interesse av å ansette ham som tegner av nye, ukentlige sider. Opptrykk av Odd Jørgensens 40 år gamle seriesider fortsatte kronologisk frem til den faste siden ble fjernet i februar 2009, tilsynelatende grunnet en mer 'feminin' omlegging av ukebladet.
Den svenske versjonen av Stomperud 91 Karlsson ble grunnlag for en serie spillefilmer på 40- og 50-tallet. Filmene tok seg dog store friheter fra serien. Noen Stomperud-film så aldri dagens lys, men på 1980-tallet ble det faktisk laget en kort, tegnet reklamefilm for Norsk Ukeblad med figuren; den ble produsert i England.
== Stomperud under andre verdenskrig ==
Ifølge tidsskriftet TEGN (03/2002), ble Norsk Ukeblad stanset i fire uker etter at Gervin og Weea drev gjøn med okkupasjonsmakten i et Stomperud-avsnitt i 1942. I februar 1943 ble så redaktør Gervin og illustratøren Gunnar Bratlie arrestert da sistnevnte tegnet en forside på bladet som latterliggjorde Hitler og Quisling. Dette førte til at Norsk Ukeblad, og dermed også Stomperud, ble lagt på is i to år. Da freden kom våren 1945 ble den omstridte forsiden trykket på nytt, og i samme nummer kom Stomperud tilbake til Norge etter eksil i England som krigshelt.
Stomperuds julehefte kom ikke ut krigsårene 1943-44.
== Utenfor tegneserierutene ==
=== Sørum IL og Stomperud-arrangementene ===
Seriefiguren August Stomperud er fra Sørum, og det lokale idrettslaget der har antatt figuren som sin maskot. Dette innebærer at de bruker både Stomperud-navnet og tegninger av figuren i ulike sportsantrekk og idrettsrelaterte situasjoner. Sørum Idrettslags stadion har fått navnet Stomperud stadion, og laget arrangerer årlig flere idrettsaktiviteter eller -konkurranser med fellesbenevnelsen «Stomperud Arrangementene». Per 2020 inngår følgende arrangementer:
Stomperudrittet (sykkelritt)
Stomperudmarsjen (turmarsj)
Stomperudløpet (landeveisløp)
Stomperudrennet (skirenn)
Stomperudkarusellen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om norske tegneserier 1935-1950 | Nr. 91 Stomperud, ofte bare kalt 91 Stomperud eller Stomperud, er en klassisk, norsk, humoristisk tegneserie om soldaten August Stomperud. | 9,772 | 9,772 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fotball_(ball) | 2023-02-04 | Fotball (ball) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Baller', 'Kategori:Fotballutstyr'] | En fotball er en ball som brukes i flere forskjellige sporter, som fotball, amerikansk fotball og gælisk fotball.
En vanlig fotball består som regel av 12 femkant- og 20 sekskant-formede lærstykker som er sydd sammen rundt en indre pose av gummi, kalt blære. Denne fylles gjennom en ventil med luft for å gi ballen ønsket form. Fotballen finnes i forskjellige størrelser. Vi skiller mellom 3-er, 4-er og 5-er fotballer. I tillegg har vi trikseballer som er veldig små og som bruker først og fremst til teknisk trening.
Mønster og dekor på fotballen varierer fra produsent til produsent og merke til merke. Det er vanlig at det lages en ball til hvert store mesterskap.
| En fotball er en ball som brukes i flere forskjellige sporter, som fotball, amerikansk fotball og gælisk fotball.
En vanlig fotball består som regel av 12 femkant- og 20 sekskant-formede lærstykker som er sydd sammen rundt en indre pose av gummi, kalt blære. Denne fylles gjennom en ventil med luft for å gi ballen ønsket form. Fotballen finnes i forskjellige størrelser. Vi skiller mellom 3-er, 4-er og 5-er fotballer. I tillegg har vi trikseballer som er veldig små og som bruker først og fremst til teknisk trening.
Mønster og dekor på fotballen varierer fra produsent til produsent og merke til merke. Det er vanlig at det lages en ball til hvert store mesterskap.
== Eksterne lenker ==
(en) Balls by sport – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | En fotball er en ball som brukes i flere forskjellige sporter, som fotball, amerikansk fotball og gælisk fotball. | 9,773 | 9,773 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nim | 2023-02-04 | Nim | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Spillteori'] | Nim er et spill for to personer. Teorien om nim er svært viktig i kombinatorisk spillteori, som er en gren av matematikk.
En posisjon i nim består av noen hauger med objekter (for eksempel fyrstikker). Et trekk består av å fjerne en eller flere fyrstikker fra én haug. Man kan gjerne fjerne hele haugen. Den som tar den siste fyrstikken vinner.
En optimal strategi for dette spillet ble funnet av C. L. Bouton ved Harvard University i USA i 1902. Gitt en posisjon, skriver man antall fyrstikker i hver haug i det binære tallsystemet, og legger sammen alle tallene, uten å ta med tall i mente. Hvis resultatet blir null, kan man ikke vinne. Hvis resultatet er forskjellig fra null, kan man vinne ved å flytte til en posisjon med verdi null.
Har man for eksempel tre hauger med henholdsvis tre, fire og fem fyrstikker, blir resultatet slik:
3 011
4 100
5 101
_____
010
Resultatet blir 010, som er lik 2 i titallssystemet. Det finnes derfor et vinnende trekk, som vil være å redusere haugen med tre fyrstikker til én.
| Nim er et spill for to personer. Teorien om nim er svært viktig i kombinatorisk spillteori, som er en gren av matematikk.
En posisjon i nim består av noen hauger med objekter (for eksempel fyrstikker). Et trekk består av å fjerne en eller flere fyrstikker fra én haug. Man kan gjerne fjerne hele haugen. Den som tar den siste fyrstikken vinner.
En optimal strategi for dette spillet ble funnet av C. L. Bouton ved Harvard University i USA i 1902. Gitt en posisjon, skriver man antall fyrstikker i hver haug i det binære tallsystemet, og legger sammen alle tallene, uten å ta med tall i mente. Hvis resultatet blir null, kan man ikke vinne. Hvis resultatet er forskjellig fra null, kan man vinne ved å flytte til en posisjon med verdi null.
Har man for eksempel tre hauger med henholdsvis tre, fire og fem fyrstikker, blir resultatet slik:
3 011
4 100
5 101
_____
010
Resultatet blir 010, som er lik 2 i titallssystemet. Det finnes derfor et vinnende trekk, som vil være å redusere haugen med tre fyrstikker til én.
== Eksterne lenker ==
Nim-Spill skrevet i Javascript IE7 og FF3 kompatibel | Nim er et spill for to personer. Teorien om nim er svært viktig i kombinatorisk spillteori, som er en gren av matematikk. | 9,774 | 9,774 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Petter_Solberg | 2023-02-04 | Petter Solberg | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. november', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Greta Molanders fond', 'Kategori:Norske rallycrossførere', 'Kategori:Norske rallyførere', 'Kategori:Personer fra Spydeberg kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i rally', 'Kategori:WRC-førere'] | Petter Solberg (født 18. november 1974 i Askim) er en norsk tidligere profesjonell rally- og rallycrossfører fra Spydeberg i Østfold. I 2003 ble han første nordmann til å vinne rally-VM. Han ble i 2014 tidenes første verdensmester i VM i rallycross med en Citroën DS3 RX Supercar, som var bygget og driftet av Petter Solberg World Rallycross (RX) Team. Året etter gjentok han suksessen og forsvarte tittelen sin.
| Petter Solberg (født 18. november 1974 i Askim) er en norsk tidligere profesjonell rally- og rallycrossfører fra Spydeberg i Østfold. I 2003 ble han første nordmann til å vinne rally-VM. Han ble i 2014 tidenes første verdensmester i VM i rallycross med en Citroën DS3 RX Supercar, som var bygget og driftet av Petter Solberg World Rallycross (RX) Team. Året etter gjentok han suksessen og forsvarte tittelen sin.
== Rallycrosskarrieren ==
=== 2013 ===
Solbergs bilsportkarriere startet med radiostyrte biler, og han vant Tamiya Open som tidlig tenåring. Videre gikk veien til bilcross og senere rallycross i nasjonal klasse. I 1994 tok han steget over i rally.
I desember 2012 annonserte Solberg at han ikke hadde kommet til enighet med M-Sport om en kontraktforlengelse. Dermed mistet WRC den mest erfarne føreren i feltet. Solberg fikk kort etter tilbud fra andre bilsportgrener om kontrakter, deriblant i World Touring Car Championship (WTCC), men han valgte å takke nei. I stedet satset Solberg på rallycross-EM, relansert som Rallycross RX.
En avtale om å kjøpe ut en bil fra et etablert rallycrossteam ble brutt, og Solbergs PSRX-team måtte bygge bilen på egen hånd. Kun seks uker gjenstod til sesongstarten på Lydden Hill i England da chassiset ankom verkstedet i svenske Torsby. Døgnet rundt jobbet han sammen med et håndplukket mekanikerteam for å få bilen klar til løpet, men bilen kom ikke i god nok teknisk stand, og Solberg ble slått ut i semifinalen.
I tiden mellom første og annen EM-runde bygget PSRX bilen helt om, hvilket ga resultater umiddelbart i portugisiske Montalegre. På grunn av en tyvstart i finalen måtte Solberg gjennom alternativsporet to ganger på seks runder. Likevel presterte nordmannen tredjeplass i løpet. Til runden i Ungarn slet de med en motor som fusket, og heller ikke her ble det finaleplass.
Løpet i Finland bød på sesongens største seierssjanse. Før løpet løste teamet delvis problemene med motoren som fusket. I finalen, som han dominerte helt til det gjenstod en drøy runde, brakk en del i høyre hjuloppheng foran. Bilen gikk rett fram i neste høyresving, og Solberg måtte bryte løpet fra tet.
Neste Løp, på hjemmebane i Norge. Solberg vant alt fra fri trening til begge to heat lørdag. Dagen etter sørget en duell med Liam Doran for at hjulopphenget ble skadd. Mekanikerne jobbet på spreng for å få bilen klar til fjerde heat og manglet kun å skru til en mutter til styrestaget, men løpssjefen nektet teamet de få sekundene det ville ta de å gjøre det, og Solberg kjørte fjerde heat med viten om at bilen ville ikke holde til mål. Etter to runder var styringen i bilen ødelagt, og det samme var den største stjernens håp om å kjøre semifinalene på hjemmebane.
I svenske Höljes, like over grensen fra Elverum, ble det nok et teknisk drama for Solberg og co. Etter å ha byttet motor to ganger og ofret 30 EM-poeng kun for å gi publikum valuta, kom Solberg seg på spektakulært vis til finalen. I finalen startet han i bakerste rekke og fikk en så heftig start at han var på annenplass inn i første sving. I det øyeblikket det så absolutt lysest ut, eksploderte girkassen i bilen, og igjen ble det brutt løp fra en stor seierssjanse.
I august sto franske Loheac for tur; den store duellen med gjestefører Sébastien Loeb sto for tur. I annet heat røk motoren, men Solberg kontrollerte likevel ikke til plass i semifinalene. Den vant Solberg, men til finalen nådde aldri Loeb. Sesongens beste plassering ble det på Solberg, som kun måtte se seg slått av landsmannen Andreas Bakkerud.
I østerrikske Greinbach dominerte Solberg hele løpet helt fram til finalen. Der røk startmotoren idet starten gikk, og Solberg måtte sette igjen bilen på startstreken.
Også i siste EM-runde i tyske Buxtehude var Solberg i en klasse for seg, men ble offer for enormt press bakfra i starten, og han ble stanget ut av banen og totalskadet fronten på bilen.
De siste to løpene ble vunnet av nordmannen Alexander Hvaal. Samme mann ble hentet til Solbergs VM-team like før jul i 2013. I tidenes første VM-sesong i rallycross skal Solberg og Hvaal utgjøre et helnorsk VM-team.
==== EM i rallycross 2013 ====
31.3 - 1.4.2013: Lydden Hill i Wootton, England = 10.-plass
27.4 - 28.4.2013: Pista de Montegrale i Montegrale, Portugal = 3.-plass
25.5 - 26.5.2013: AMC Auto i Nyirad, Ungarn = 9.-plass
8.6 - 9.6.2013: Tykkimäen i Kouvola, Finland = 5.-plass
15.6 - 16.6.2013: Lånkebanen i Stjørdal, Norge = 13.-plass
6.7 - 7.7.2013: Höljesbanen i Höljes, Sverige = 6.-plass
31.8 - 1.9.2013: Citcuit de Lohéac i Lohéac, Frankrike = 2.-plass
14.9 - 15.9.2013: PS Racing Center Greinbach, Østerrike = 6.-plass
20.9 - 21.9.2013: Estering i Buxtehude, Tyskland = 6.-plass
=== 2014 ===
En ny rallycrossbil ble bygget til 2014-sesongen. Hovedendringen var en motor fra franske Pipo Moteurs. En enorm innsats ble lagt ned over vinteren av Solberg og teamet. Suksessen lot ikke vente på seg. Allerede i tidenes første VM-runde i rallycross ble det seier og VM-ledelse. Sesongen fortsatte på legendariske Lydden Hill i England, men i finalen snurret Solberg etter en duell mot Tanner Foust og endte sist.
Til hjemmerunden på Lånkebanen i Norge stilte Solberg som favoritt, og han ble kun slått av latviske Reinis Nitiss. Ferden fortsatte til finske Kouvola, der en massekrasj i semifinalen førte til at intercooleren ble ødelagt. PSRX-teamet fikk ikke tilmålt tid til reparasjon av arrangøren og ble til slutt fratatt finaleplassen. I den svenske VM-runden i Höljes kjempet Solberg igjen om seier, men fikk en punktering i finalen og måtte ta til takke med tredjeplass.
I belgiske Mettet helgen etter ledet Solberg finalen da de bakre støtdemperne brakk etter et hopp, og han mistet ledelsen og droppet til fjerdeplass i siste sving. Likevel tok han omsider tilbake VM-ledelsen fra Nitiss. Senere ble det klart at treer Johan Kristoffersson fra Sverige var diskvalifisert, og Solberg ble flyttet opp til tredjeplass i løpet.
Annen halvdel av sesongen startet i canadiske Trois-Riviéres, og Petter Solberg var i en klasse for seg med fem av seks mulige heatseirer, totalseier og økning av VM-ledelsen sammenlagt. Triumfferden fortsatte i Frankrike med finaleseier, og det samme i Tyskland i september.
Da 10. VM-runde gikk av stabelen i Italia, var det klart at Solberg kun måtte ha ni poeng mer enn finnen Toomas Heikkinen og sju mer enn Nitiss. Før finalen, og med både Heikinnen og Nitiss utslått, ble det klart at tredjeplass i løpet ville holde til VM-tittel. Solberg gikk offensivt ut og lå tidlig på annenplass i løpet bak svenske Timmy Hansen. Så røk høyre bakre støtdemper, og det ble en kamp om å redde tredjeplass. Til hell for Solberg fikk også tre andre biler i finalefeltet problemer, og nordmannen greide akkurat det som måtte til for å bli utropt til tidenes første verdensmester i rallycross. Solberg ble 28. september 2014 tidenes første verdensmester i rallycross, nesten elleve år etter at han ble 2003-verdensmester i rally.I Tyrkia ødela tekniske problemer med bilen for en topplassering, og han endte sist i finalen. Sesongavslutningen i argentinske San Luis ble kjørt på beste vis med fire av seks heatseirer, inkludert finalen.
Solberg vant til slutt VM-tittelen, fem løp og 24 heat. Han tok totalt ni plasseringer på seierspallen i løpet av tolv løp.
==== VM i rallycross 2014 (* også EM-runde) ====
3-4/5 Montalegre (Portugal) = SEIER
24-25/5 Lydden Hill (Storbritannia) * = 6.-plass
14-15/6 Hell-Lånke (Norge) * = 2.-plass
28-29/6 Kouvola (Finland) = 7.-plass
5-6/7 Höljes (Sverige) = 3.-plass
12-13/7 Mettet (Belgia) * = 4.-plass
7-8/8 Trois-Rivières (Canada) = SEIER
6-7/9 Lohéac (Frankrike) = SEIER
20-21/9 Buxtehude (Tyskland) * = SEIER
27-28/9 Franciacorta (Italia) * = 3.-plass
11-12/10 Istanbul Park (Tyrkia) = 6.-plass
28-29/11 San Luis (Argentina) = SEIER
== Rallykarrieren ==
Solberg startet rallykarrieren i Ford World Rally Team i 1999, men byttet til Subaru World Rally Team (SWRT) året etter, og han holdt sammen med den japanske bilprodusenten til og med sesongen 2008. Da førte den globale økonomikrisen til at Subaru la ned rallysatsingen. Med stor sponsorstøtte dannet Petter Solberg sitt eget privatlag fra 2009.
I 2002 vant Petter Solberg karrierens første VM-runde i rally, og han endte på annenplass i rally-VM sammenlagt. Året etter (2003) gikk han helt til topps og ble tidenes første norske verdensmester (WRC, World Rally Championships) i rally.
Petter Solberg har vunnet 13 VM-runder i karrieren (se under).
Også i 2004 og 2005 endte Solberg på annenplass sammenlagt bak verdensmester Sebastien Loeb. De påfølgende sesongene ble vanskelige med mye biltrøbbel.
Hans eget privatlag stilte til start i 2009 med en eldre Citroën Xsara WRC, men etter Rally Finland sto han over Rally Australia for å få tak i en ny rallybil. Det endte med at Solberg byttet til en Citroën C4, som han imponerte stort med i Rally Spania.
Under rallyet ble han intervjuet og spurt om han hadde noe å si til dem som hadde tvilt på føreren Petter Solberg. «Up yours!», var svaret.
Også i 2010 og 2011 kjørte Solberg fulle sesonger i rally-VM. 2010 bød på fem annen- og tre tredjeplasser. Året etter ble ikke like suksessfullt med kun to tredjeplasser.
I 2012 fikk Solberg fabrikksete i Ford, men kun fem tredjeplasser forble utbyttet. Han ble ikke enig med Ford-teamet om ny kontrakt for 2013 og endte med å avslutte rallykarrieren og bytte til rallycross.
=== Resultater ===
Solberg har 13 rundeseire i rally-VM. Her følger en oversikt:
Solberg har vunnet rally-VM sammenlagt én gang. Tabellen under viser totalplasseringene år for år:
== Annet ==
Høsten 2004 ble biografien Petter Solberg – 110 prosent lansert. Boken er ført i pennen av journalist og forfatter Geir Svardal og er også gitt ut på engelsk og japansk.
Petter Solberg ble i 2004 kåret til «The outstanding young person» av Junior Chamber International.
Solberg er tidenes best betalte norske idrettsutøver med en antatt årslønn på rundt 50 millioner kroner gjennom flere sesonger med Subaru. Han er bosatt i Gunnarskog sammen med sin svenske kone Pernilla (datter av Per-Inge Walfridsson, europamester i rallycross 1980), som selv var en dyktig rallyfører på 1990-tallet. Sammen har de en sønn, Oliver. Petter Solberg er yngre bror av rallyfører Henning Solberg.
Petter Solberg ble norgesmester i rallycross og bakkeløp i 1995 og 1996, og han ble norgesmester i rally i 1998.
Kartleser for Petter Solberg var fra 1999 til 2010 waliseren Philip Mills. Briten Chris Patterson har vært Petters kartleser siden 29. juni 2010.I 2017 fikk Solberg diagnosen sarkoidose. Sykdommen ble oppdaget etter at kragebeinet hans brakk under en ulykke under rallycross-VM i Latvia. Han ble innlagt på sykehus i Riga hvor de oppdaget en brun flekk på lungene hans. Han hadde følt seg slapp en stund, men trodde det skyldtes alderen.I 2019 var Petter med i kinodokumentaren Born2Drive, om hans sønn Oliver Solberg. Filmen ble den mest sette dokumentaren på kino i 2019, og ble nominert til Amanda for beste dokumentarfilm.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Petter Solberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Petter Solberg – Munzinger Sportsarchiv
(en) Petter Solberg – Rallye-info.com
(en) Petter Solberg – eWRC-results.com
Wikiquote: Petter Solberg – sitater | norsk | 9,775 | 9,775 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aldo_Manuzio | 2023-02-04 | Aldo Manuzio | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1515', 'Kategori:Fødsler i 1449', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Italienske forleggere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sermoneta', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Aldo Manuzio, latinisert Aldus Manutius (født 1450 i Sermoneta ved Roma, død 6. februar 1515), var en italiensk boktrykker og forlegger. Hans utgaver av antikke greske verk ble en av de viktigste forutsetningene for 1500-tallets humanisme.
| Aldo Manuzio, latinisert Aldus Manutius (født 1450 i Sermoneta ved Roma, død 6. februar 1515), var en italiensk boktrykker og forlegger. Hans utgaver av antikke greske verk ble en av de viktigste forutsetningene for 1500-tallets humanisme.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Aldo Manuzio fikk under Gasparino da Verona i Roma og Guarino da Verona i Ferrara sin tids beste utdanning i latin og gresk språk. I 1482 besøkte han sin venn og studiekamerat Giovanni Pico i Mirandola, og fortsatte der sine studier i gresk. Her satte han seg som mål å redde den klassiske greske litteraturen for ettertida ved å få de viktigste verkene satt på trykk.
=== Virke ===
Han valgte seg Venezia som det mest passende stedet for å sette opp en trykkpresse. Her samla han rundt seg en stab av greske lærde. Han gjorde gresk til virksomhetens arbeidsspråk, og brukte også gresk privat. På et tidspunkt hadde han hele tretti greske skriftlærde og handverkere boende.
I 1495 hadde han klart første bind av Aristoteles' verker, som han avslutta med i alt fem bind i 1498. Ni komedier av Aristofanes kom i 1498; Thukydid, Sofokles og Herodot fulgte i 1502, Xenofon og Evripides i 1503 og Demosthenes i 1504. I 1509 kom et bind med arbeider av Plutark.
Krig og ufred satte en midlertidig stopper for forlagsvirksomheten, men i 1513 kom en utgivelse av Platons skrifter, og i 1514 Pindar, Hesykhios fra Milet og Athenaios. Da han døde i 1515 var han i gang med den første trykte oversettelsen av Septuaginta. Dette ble utgitt posthumt i 1518. I tillegg til de nevnte verkene – som alle var førsteutgaver – sto Manuncio bak en lang rekke opptrykk av manuskripter som var blitt trykt i andre italienske byer på samme tid.
Manutius' forlag utga også en lang rekke romerske og italienske klassikere. Her kan nevnes Polizianios samlede verker, Dantes Divina commedia, Petrarkas dikt, en samling latinske dikt fra tidlig kristen tid, Plinius' brev, Quintilian og Valerius Maximus – alt i enten førsteutgave eller med en til da ukjent kvalitet i papir og typer.
Til de latinske og italienske utgavene fikk han utviklet et elegant skriftsnitt som bærer hans navn (aldinsk, i dag bedre kjent som kursiv). Det påstås at snittet er modellert over Petrarkas håndskrift. Hensikten med denne typen var å få en smal og slank skrift til bøker i oktavformat, som Manuzio var den første til å trykke. Som trykker og forlegger var han ikke bare opptatt av at bøkene skulle være vakre og oppfylle strenge håndverksmessige mål; de skulle også ha en overkommelig pris. Det var også Manuzio som innførte den moderne bruk av det ortografiske tegnet semikolon («;»).
Han døde som en fattig mann, etter å ha gitt verden bokskatter som i dag omsettes for uhyre summer.
For å oppmuntre til studier i antikkens språk, diktning og kultur grunnla Manuzio i 1502 et akademi som han kalte «Nytt akademi». Et av akademiets mer berømte medlemmer var Erasmus av Rotterdam.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lowry, Martin: The world of Aldus Manutius. Business and scholarship in Renaissance Venice. Oxford 1979.
Lowry, Martin J. C.: «Aldus Manutius and Benedetto Bordon. In Search of a Link», i: Bulletin of the John Rylands University Library of Manchester, 66, (1983/1984).
Bibliotheca Aldina. A collection of one hundred publications of Aldus Pius Mautius and the Aldine Press, including some valuable Aldine conterfeits. Roma 1991.
Aldo Manuzio e l'ambiente veneziano. 1494-1515. (Libreria Sansoviniana, 16. juli – 15. september 1994.) A cura di Susy Marcon e Marino Zorzi.(Venezia 1994)
Cooper-Richet, Diana: «La redécouverte des éditions aldines au XIX siècle. Antoine Augustin Renouard, bibliophile, collectionneur et passeur culturel», i: The Renaissance in the Nineteenth Century. Utg. Yannick Portebois. Toronto 2003.
Schück, Julius: Aldus Manutius und seine Zeitgenossen in Italien und Deutschland, Hamburg 1862. | Aldo Manuzio, latinisert Aldus Manutius (født 1450 i Sermoneta ved Roma, død 6. februar 1515), var en italiensk boktrykker og forlegger. | 9,779 | 9,779 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cora_Sandel | 2023-02-04 | Cora Sandel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. april', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Fødsler 20. desember', 'Kategori:Fødsler i 1880', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske forfattere av reiseskildringer', 'Kategori:Norske novellister', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer fra Tromsø kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Vinnere av Gyldendals legat'] | Cora Sandel er et pseudonym for den norske forfatteren Sara Cecilia Gørvell Fabricius (født 20. desember 1880, død 3. april 1974).
| Cora Sandel er et pseudonym for den norske forfatteren Sara Cecilia Gørvell Fabricius (født 20. desember 1880, død 3. april 1974).
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Sara Cecilia Gørvell Fabricius ble født i Kristiania (Oslo). Hennes foreldre het Jens Schow Fabricius (1839–1910) og Anna Margareta Greger (1858–1903). Da hun var tolv år førte økonomiske problemer til at familien måtte flytte til Tromsø, hvor hennes far arbeidet som marineoffiser. Cora Sandel gikk på malerskole hos maleren Harriet Backer og reiste til Paris i 1905 da hun var 25 år. Hun bodde i Paris i 15 år. I 1913 giftet hun seg med den svenske skulptøren Anders Jönsson (1883–1965). I 1921 flyttet de til Sverige. Paret tok ut separasjon i 1922. Skilsmissen ble fullført i 1926, det samme året som Alberte og Jakob ble utgitt. Da var hun 46 år.
=== Forfatterinne ===
Under oppholdet i Frankrike begynte hun å skrive reiseskildringer og noveller. Diktningen hennes bærer preg av scenisk kvalitet og har en meget poetisk stil.
Alberte og Jakob (1926) ble den første i en trilogi sammen med Alberte og friheten (1931) og Bare Alberte (1939). Romanene om Alberte er en kvinnelig kunstners utviklingshistorie. Trilogien er sterkt inspirert av Cora Sandels eget liv. Alberte og Jakob forteller om livet i en nordnorsk by, Alberte og friheten er lagt til Paris i årene 1912-1913 og i Bare Alberte er handlingen lagt til både Norge og Frankrike.
I 2004 kom trilogien ut i en tekstkritisk utgave basert på førsteutgavene av bøkene. Dette fordi det i 1997 ble oppdaget at det var store uoverensstemmelser mellom disse og senere utgaver av bøkene, hvor både passasjer var blitt utelatt og ord hadde blitt byttet ut. Spesielt gjelder dette for Bare Alberte da det i 1941 ble fjernet tilsammen fire sider med politisk innhold. Passasjene, som ble sensurert av forlaget som måtte trå varsomt for ikke å bli overtatt av nazistene, inneholdt krasse utsagn om Tyskland og første verdenskrig.
Etterkrigsromanen Kranes konditori (1945) ble en enda større publikumssuksess, og ble dramatisert av Helge Krog bare noen måneder etter at boka kom ut. Romanen Kranes konditori handler om et tilfeldig møte mellom en mann og en kvinne på en kafé. Handlingen er konsentrert rundt dette møtet og hvordan sladderen og snakket om de to utvikler seg. Stykket er blitt satt opp med jevne mellomrom helt fram til i dag. Kranes konditori ble også filmatisert av den danske regissøren Astrid Henning-Jensen i 1951.
Romanene hennes førte til at hun fikk en umiddelbar plass i skandinavisk kanon, men det var ikke før 1960-tallet at hun fikk et gjennombrudd for et engelskspråklig publikum.
Hun ble hedret med St. Olavsorden i 1957. Hennes hjem i Tromsø, bygget i 1838, huser nå Perspektivet Museum.Både i Tromsø og i Stavanger er hun hedret med Cora Sandels gate.
Til tross for stor litterær suksess skjulte Sara Fabricius seg bak sitt pseudonym og levde et nokså tilbaketrukket liv. Hun døde i Uppsala.
== Bibliografi ==
Alberte og Jakob, roman 1926
En blå sofa, noveller 1927
Alberte og friheten, roman 1931
Carmen og Maja, noveller 1932
Mange takk, doktor, noveller 1935
Bare Alberte, roman 1939
Dyr jeg har kjent, noveller 1946
Kranes konditori, roman 1945 (filmatisert i 1951, Kranes konditori)
Figurer på mørk bunn, noveller 1949
Kjøp ikke Dondi, roman 1958
Barnet som elsket veier, tidligere uutgitte noveller og tegninger, 1973
== Litterære priser (utvalg) ==
1948 – Tidningen VIs litteraturpris
== Referanser ==
== Litteratur ==
Øverland, Janneken. Cora Sandel : en biografi (Gyldendal 1995) ISBN 82-05-22366-1 – Les i fulltekst
== Eksterne lenker ==
(en) Cora Sandel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Cora Sandel på Internet Movie Database
(no) Cora Sandel hos Sceneweb
(no) Cora Sandel hos Gyldendal Norsk Forlag
(no) Cora Sandel i NRK Forfatter
(no) Digitaliserte bøker av Sandel og om Sandel hos Nasjonalbiblioteket.
(no) Cora Sandel i Store norske leksikon
(no) Cora Sandel i Norsk biografisk leksikon
(no) Cora Sandel på Fjordgaten | Core (engelsk for kjerne) kan sikte til: | 9,780 | 9,780 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Theodor_Herzl | 2023-02-04 | Theodor Herzl | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Dødsfall 3. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1904', 'Kategori:Fødsler 2. mai', 'Kategori:Fødsler i 1860', 'Kategori:Jødedom', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Budapest', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sionister', 'Kategori:Østerrikske journalister'] | Theodor Herzl (født 2. mai 1860 i Pest i Østerrike-Ungarn, død 3. juli 1904 i Edlach an der Rax) var en østerriksk-jødisk journalist som grunnla den politiske sionismen.
| Theodor Herzl (født 2. mai 1860 i Pest i Østerrike-Ungarn, død 3. juli 1904 i Edlach an der Rax) var en østerriksk-jødisk journalist som grunnla den politiske sionismen.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Herzl ble født i Budapest, men familien flyttet tidlig til Wien. Her ble han utdannet jurist, men han var mer interessert i journalistikk og litteratur. Som ung mann var han aktiv i Burschenschaften, som strebet etter tysk enhet under mottoet Ehre, Freiheit, Vaterland.
=== Tidlig virke ===
Hans tidlige arbeide hadde liten forbindelse til jødisk liv. Han var korrespondent for Neue Freie Presse i Paris, og skrev mer beskrivende enn politisk. Senere ble han litteraturredaktør for Neue Freie Presse. Herzl skrev også komedier og dramaer for Wiens teaterscener.
Som korrespondent i Paris dekket han rettssaken mot den jødiske offiseren Alfred Dreyfus, og Herzl ble forskrekket over den antisemittismen han så i Frankrike.
=== Engasjement for jødene ===
Etter denne erfaringen bestemte Herzl seg for å anvende sine kunnskaper og sin respekterte stilling til å hjelpe det jødiske folket. I 1896 publiserte han boken Der Judenstaat, hvor han hevdet at jødene måtte etablere sin egen stat. At den skulle ligge i Palestina var ikke opplagt for Herzl på dette tidlige tidspunkt. Han nevnte også Argentina som en mulighet på grunn av landets rike natur og store areal. Ved sionistkongressen i 1903 foreslo han at kongressen skulle anta Storbritannias tilbud om å åpne Østafrika for sionistisk immigrasjon, men kongressen bestemte seg for å satse på Palestina som det mest passende sted for en jødisk stat.
Før utgivelsen av Herzls bok hadde det allerede vært folk som siden 1860- og 1870-årene som fremholdt at det ikke fantes noe annet alternativ for jødene enn å danne en egen stat. Men det var Herzl som i praksis gjorde det mulig. Grunndidéen var å med hjelp av en eller flere stormakter å bygge opp jødestaten. Derfor kan man si at forskjellen mellom Herzls sionisme og tidligere sionistisk influerte idéer var at Herzls idéer, den politiske sionismen, i praksis var mer gjennomtenkt og mer praktisk gjennomførbar.
Tanken om at det jødiske folket skulle flytte til Palestina og danne Israel i smug var utenkelig for Herzl.
Ettersom det på Herzls tid særlig var jødene i Russland som ble forfulgt og massakrert, var det først og fremst de russiske jødene som støttet Herzls idé. Mange av de europeiske jødene, særlig i Østerrike, Tyskland og Frankrike, som var assimilerte, avviste imidlertid Herzls sionisme. Slik de så det, ønsket de ikke å forlate Europas teatre, kafeer og universiteter til fordel for en gold ørken. Mange av dem hadde holdt til i Europa i over et årtusen, og følte seg først og fremst som tyskere, franskmenn etc.
Mange av de østeuropeiske jødene, særlig de russiske, ble forfulgt i en grad at de så det som umulig å forbli der. En stor masseutvandring startet, først og fremst til USA, men også til Vest-Europa. Dette uroet de rikere jøder som i høy grad hadde blitt assimilert i de nasjonale bourgeoisier. Mange, deriblant også Herzl, mente at de fattige østeuropeiske jødene så å si dro antisemittismen med seg. Dit de fattige jødene kom, fikk også antisemittismen et oppsving, og dersom innvandringen til Vest-Europa ble for stor, skulle altså de selv ta skade, var et resonnement blant enkelte. På slikt vis ble også den tenkte jødestaten et tiltak for å se til at de fattige østeuropeiske jødene flyttet til et annet sted enn til Vest-Europa.
Målet var også at det var de fattige jødene som skulle være de aller første som dro til jødestaten og bygde opp det nye landet. Deretter skulle flere og flere mer velstående følge på.
Da Herzl døde av hjerteinfarkt i 1904, ble hans båre fulgt av over 6000 sørgende, og etter hans død kom arbeidet med hans idéer om en jødisk stat til å ble mer intensivt fulgt opp. De fortsatte anstrengelsene og forhandlingene ble etterhvert drevet frem av den fremstående jødisk-britiske professor i kjemi Chaim Weizmann.
Herzls idéer om en jødisk stat la grunnen til at Israel senere ble dannet. Herzl kom imidlertid ikke frem til dette helt på egen hånd; det lå i tiden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om Herzl i Sånn er livet, NRK 2004 | Theodor Herzl (født 2. mai 1860 i Pest i Østerrike-Ungarn, død 3. | 9,781 | 9,781 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Der_Judenstaat | 2023-02-04 | Der Judenstaat | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1896', 'Kategori:Sionisme', 'Kategori:Tysk litteratur'] | Der Judenstaat (tysk, jødestaten) er en bok av Theodor Herzl, hvor han argumenterer for etableringen av en jødisk stat i det på den tiden tyrkisk kontrollerte Levanten. Den ble først utgitt i Berlin og Wien i 1896 av M. Breitenstein's Verlags-Buchhandlung. Den ble utgitt på norsk under tittelen Jødestaten av L.S.P. Forlag i 2005.
Der Judenstaat er ikke et religiøst verk, men den har hatt stor betydning for moderne jødedom, idet den la grunnlaget for den politiske sionismen.
| Der Judenstaat (tysk, jødestaten) er en bok av Theodor Herzl, hvor han argumenterer for etableringen av en jødisk stat i det på den tiden tyrkisk kontrollerte Levanten. Den ble først utgitt i Berlin og Wien i 1896 av M. Breitenstein's Verlags-Buchhandlung. Den ble utgitt på norsk under tittelen Jødestaten av L.S.P. Forlag i 2005.
Der Judenstaat er ikke et religiøst verk, men den har hatt stor betydning for moderne jødedom, idet den la grunnlaget for den politiske sionismen.
== Eksterne lenker ==
«Der Judenstaat» (fulltekstversjon) | Der Judenstaat (tysk, jødestaten) er en bok av Theodor Herzl, hvor han argumenterer for etableringen av en jødisk stat i det på den tiden tyrkisk kontrollerte Levanten. Den ble først utgitt i Berlin og Wien i 1896 av M. | 9,782 | 9,782 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Exurge_Domine | 2023-02-04 | Exurge Domine | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den katolske kirkes dokumenter', 'Kategori:Kirkehistorie', 'Kategori:Martin Luther', 'Kategori:Pavelige buller', 'Kategori:Reformasjonen'] | Exurge Domine eller Exsurge Domine var den pavelige bullen av 15. juni 1520 fra pave Leo X som fordømte en rekke av Martin Luthers teologiske standpunkter funnet i hans skrifter, og krevde at han skulle trekke tilbake 41 setninger innen 60 dager eller risikere ekskommunikasjon.
Bullen, som ble skrevet for paven av den florentinske kardinal Pietro de Accolti, representerer den første offisielle stillingtagen fra Pavestolens side mot den begynnende lutherske reformasjonsbevegelse. Den var i vesentlig grad redigert av Johann Eck og av den senere pavelige utsending til keiserhoffet Girolamo Aleandro.
| Exurge Domine eller Exsurge Domine var den pavelige bullen av 15. juni 1520 fra pave Leo X som fordømte en rekke av Martin Luthers teologiske standpunkter funnet i hans skrifter, og krevde at han skulle trekke tilbake 41 setninger innen 60 dager eller risikere ekskommunikasjon.
Bullen, som ble skrevet for paven av den florentinske kardinal Pietro de Accolti, representerer den første offisielle stillingtagen fra Pavestolens side mot den begynnende lutherske reformasjonsbevegelse. Den var i vesentlig grad redigert av Johann Eck og av den senere pavelige utsending til keiserhoffet Girolamo Aleandro.
== Forhistorie ==
Etter at Luthers 95 teser mot avlatshandelen (31. oktober 1517) ble kjent, skrev katolske teologer mot Luther og henviste til at avlatshandelen var godkjent av paven, som alle kristne burde adlyde. Dermed begynte avlatsstriden å bli utvidet til å gjelde pavens og konsilenes autoritet.
Erkebiskop Albrecht von Brandenburg av Magdeburg og Mainz innklaget Luther for Roma. I juni 1518 ble læreprosessen mot Luther åpnet i Roma. Det var meningen at Luther skulle svare seg for seg i Roma, men hans kurfyrste Fredrik den Vise av Sachsen fikk utvirket at han i stedet skulle avhøres av kardinal Cajetan, som var pavelig utsending til riksdagen i Augsburg. De to møttes første gang den 11. oktober 1518. Luther nektet å tilbakekalle noe.
Blant de få på katolsk side som virkelig hadde erkjent rekkevidden av tesene, var teologen Johann Eck i Ingolstadt. Han innså at de gikk langt utover en kritikk av den herskende avlatspraksis, men i sin konsekvens stilte spørsmål ved avlatens vesen, ved pavens myndighet til å gi avlat og endelig til den sakramentale vesensstruktur ved kirken selv. I disputasen i Leipzig (27. juni–16. juli 1519) pekte han overfor Luther på konsekvensene av hans standpunkter, noe som kanskje bidro til å fremskynde en klarere avvisning fra Luthers side av mer grunnleggende deler av katolsk lære. Med dette resultat reiste Eck til Roma. Prosessen mot Luther var foran valget av keiser Karl V stoppet opp, og ble ikke gjenopptatt i Roma før i begynnelsen av 1520.
== Virkning ==
Paven utnevnte Johann Eck til å proklamere bullen i Tyskland, noe som sikkert var et uklokt valg ettersom Luther hadde en sterk personlig uvilje mot Eck, og fordi Eck også var mislikt både av mange humanister og alminnelige tyske troende. Hans ankomst sommeren 1520 til Tyskland med bullen utløste voldsomme mishagsytringer; det var bare så vidt mulig for ham å forkynne bullen i Meissen 21. september, Merseburg 25. september og Brandenburg 29. september, og han ble også møtt med sterk motstand i storparten av det øvrige Tyskland. Motviljen mot Eck smittet også over på den pavelige bullen, og det gikk til og med tregt med å få katolske biskoper til å akseptere dens proklamasjon.
Bullen hadde ingen virkning på Luther utover å befeste ham i kampen for sine standpunkter og sikkert fremskynde den. Etter banntrusselen utgav ham tre sentrale reformatoriske kampskrifter, der han heftig angrep pavedømmet og den bestående kirkelige orden med alle dens feil og mangler.
«Til den tyske nasjons kristne adel» (august 1520)
«Om kirkens babylonske fangenskap» (oktober 1520)
«Om et kristenmenneskes frihet» (november 1520)Luther fullførte bruddet på en måte som var synlig for alle. I Wittenberg oppfordret Filip Melanchthon universitetsstudentene til å begi seg til Elsterporten, der de avsang «Requiem eternam», drikkeviser og «Te Deum laudamus», hvorpå Luther satte fyr på bullen. Samtidig ble også de kirkelige rettsbøker brent.
Den 3. januar 1521 ble han høytidelig bannlyst i Roma med bullen Decet Romanum Pontificem.
== Se også ==
Martin Luther
Leo X
== Eksterne lenker ==
En side av advarselsbullen Exsurge Domine (facsimile) Vatikanets hemmelige arkiv | Exurge Domine eller Exsurge Domine var den pavelige bullen av 15. juni 1520 fra pave Leo X som fordømte en rekke av Martin Luthers teologiske standpunkter funnet i hans skrifter, og krevde at han skulle trekke tilbake 41 setninger innen 60 dager eller risikere ekskommunikasjon. | 9,783 | 9,783 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_nasjonalflagg | 2023-02-04 | Liste over nasjonalflagg | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flagg', 'Kategori:Nasjonalsymboler'] | Liste over nasjonalflagg er et galleri med illustrasjoner av alle verdens selvstendige staters nasjonalflagg.
| Liste over nasjonalflagg er et galleri med illustrasjoner av alle verdens selvstendige staters nasjonalflagg.
== Se også ==
Flagg
Afrikanske flagg
Asiatiske flagg
Europeiske flagg
Nordamerikanske flagg
Oseaniske flagg
Søramerikanske flagg
== Eksterne lenker ==
Sodipodi: Flags (scalable vector graphic, public domain)
Flags of the World from CIA Arkivert 27. desember 2020 hos Wayback Machine.
Flags of the World (FOTW) | Elfenbenskystens flagg (fransk: Drapeau de la Côte d'Ivoire) ble tatt i bruk 7. august 1959, rett før landets uavhengighet fra Frankrike. | 9,784 | 9,784 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andre_intifada | 2023-02-04 | Andre intifada | ['Kategori:2000-årene i de palestinske territoriene', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Israel–Palestina-konflikten', 'Kategori:Konflikter i 2000', 'Kategori:Konflikter i 2000-årene', 'Kategori:Konflikter i 2005', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Andre intifada, også kjent som al-Aqsa-intifadaen (arabisk:انتفاضة الأقصى, Intifāḍat El Aqṣa eller Intifāḍat Al Aqṣa; hebraisk: אינתיפאדת אל אקצה, Intifādat El-Aqtzah) viser til det andre palestinske opprøret som begynte 28. september 2000.
Den andre intifadaen var mer enn den første organisert av PLO og utviklet seg til en krigstilstand mellom De palestinske selvstyremyndighetene og Israel. Opprøret brøt ut i protest mot opposisjonsleder Ariel Sharons omstridte besøk på Tempelhøyden i Jerusalem, der al-Aqsa-moskeen ligger. Mens den første intifada sprang ut fra oppdemmet frustrasjon mot okkupasjon og undertrykking, var den andre intifada en reaksjon på de sterke begrensninger som ble lagt for utviklingen av en palestinsk stat – og følgelig langt på vei en kamp mot okkupasjon og for selvstendighet. Flere palestinske aktører tok del i opprøret, og særlig Hamas spilte en mer fremtredende rolle enn før, bl.a. med rakettangrep mot mål i Israel.Palestinsk taktikk varierte fra å utøve masseprotester og storstreiker, som ved første intifada, til store selvmordsbombeangrep og avfyring av Qassam-raketter mot israelske bosetningsområder. Israelsk taktikk varierte fra å lage grenseoverganger og å konstruere Vestbredden-barrieren, til og utføre ekstrajuridiske snikmord rettet mot militanter. Israel benyttet også utstrakt bruk av kollektiv avstraffelse overfor palestinerne. Dette innbefattet drap på sivile og bruk av tunge våpen mot den palestinske sivilbefolkningen og humanitære mål. Andre kollektive straffemetoder innbefattet blokader, portforbud, massearrestasjoner, samt ødeleggelse av boliger, boligkvarter og infrastruktur.
| Andre intifada, også kjent som al-Aqsa-intifadaen (arabisk:انتفاضة الأقصى, Intifāḍat El Aqṣa eller Intifāḍat Al Aqṣa; hebraisk: אינתיפאדת אל אקצה, Intifādat El-Aqtzah) viser til det andre palestinske opprøret som begynte 28. september 2000.
Den andre intifadaen var mer enn den første organisert av PLO og utviklet seg til en krigstilstand mellom De palestinske selvstyremyndighetene og Israel. Opprøret brøt ut i protest mot opposisjonsleder Ariel Sharons omstridte besøk på Tempelhøyden i Jerusalem, der al-Aqsa-moskeen ligger. Mens den første intifada sprang ut fra oppdemmet frustrasjon mot okkupasjon og undertrykking, var den andre intifada en reaksjon på de sterke begrensninger som ble lagt for utviklingen av en palestinsk stat – og følgelig langt på vei en kamp mot okkupasjon og for selvstendighet. Flere palestinske aktører tok del i opprøret, og særlig Hamas spilte en mer fremtredende rolle enn før, bl.a. med rakettangrep mot mål i Israel.Palestinsk taktikk varierte fra å utøve masseprotester og storstreiker, som ved første intifada, til store selvmordsbombeangrep og avfyring av Qassam-raketter mot israelske bosetningsområder. Israelsk taktikk varierte fra å lage grenseoverganger og å konstruere Vestbredden-barrieren, til og utføre ekstrajuridiske snikmord rettet mot militanter. Israel benyttet også utstrakt bruk av kollektiv avstraffelse overfor palestinerne. Dette innbefattet drap på sivile og bruk av tunge våpen mot den palestinske sivilbefolkningen og humanitære mål. Andre kollektive straffemetoder innbefattet blokader, portforbud, massearrestasjoner, samt ødeleggelse av boliger, boligkvarter og infrastruktur.
== Tidslinje ==
== Se også ==
Operasjon «Defensive Shield»
Osloavtalen
Første intifada
Liste over kriger Israel har deltatt i
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Al-Aqsa Intifada – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Intifada (arabisk انتفاضة, «å riste av») er et arabisk uttrykk for opprør eller motstand. Ordet blir også brukt i den alminnelige betydningen «å riste av seg». | 9,785 | 9,785 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean-Paul_Sartre | 2023-02-04 | Jean-Paul Sartre | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 15. april', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Eksistensialisme', 'Kategori:Franske dramatikere', 'Kategori:Franske etikere', 'Kategori:Franske filosofer', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Franske nobelprisvinnere', 'Kategori:Franske sosialister', 'Kategori:Fødsler 21. juni', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jean-Paul Sartre (født 21. juni 1905, død 15. april 1980) var en fransk eksistensialistisk filosof, dramatiker, romanforfatter, politisk aktivist, intellektuell og litteraturkritiker. Han var en av de fremste innenfor filosofiske retninger som eksistensialisme og fenomenologi, og en av de ledende skikkelser innenfor fransk filosofi og marxisme på 1900-tallet.
Hans arbeid påvirket også sosiologi, kritisk teori, postkolonialistisk teori, og litteraturstudier. Han var også kjent for sitt åpne forhold til den framtredende feministiske teoretikeren Simone de Beauvoir. Han ble utropt til vinner av nobelprisen i litteratur i 1964, men avslo å motta den begrunnet med at «en forfatter burde ikke la seg bli forvandlet til en institusjon».
| Jean-Paul Sartre (født 21. juni 1905, død 15. april 1980) var en fransk eksistensialistisk filosof, dramatiker, romanforfatter, politisk aktivist, intellektuell og litteraturkritiker. Han var en av de fremste innenfor filosofiske retninger som eksistensialisme og fenomenologi, og en av de ledende skikkelser innenfor fransk filosofi og marxisme på 1900-tallet.
Hans arbeid påvirket også sosiologi, kritisk teori, postkolonialistisk teori, og litteraturstudier. Han var også kjent for sitt åpne forhold til den framtredende feministiske teoretikeren Simone de Beauvoir. Han ble utropt til vinner av nobelprisen i litteratur i 1964, men avslo å motta den begrunnet med at «en forfatter burde ikke la seg bli forvandlet til en institusjon».
== Liv og virke ==
=== Tidligste år ===
Sartre ble født i Paris, som sønn av marineoffiseren Jean-Baptiste Sartre (1874–1906). Hans mor, Anne-Marie Schweitzer (1882–1969), var av tysk-elsassisk opprinnelse, og hun var kusine av den tyske fredsprisvinneren Albert Schweitzer. Faren døde av en tropesykdom 15 måneder etter at Jean-Paul ble født, og hans unge mor reiste til sine foreldre, hvor han vokste opp under innflytelse av bestefaren Charles Schweitzer, en lektor i tysk, som underviste barnebarnet hjemme. Først som tiåring ble Jean-Paul sendt på skole, på det prestisjefulle gymnaset Lycée Henri-IV.
I 1917 giftet moren seg på nytt og flyttet med sin nye mann til La Rochelle – en begivenhet som gikk sterkt inn på Jean-Paul. Da bestefaren oppdaget at den da tolv år gamle Jean-Paul hadde stjålet fra husholdningspengene for å kjøpe godterier for å bli populær hos klassekameratene, brøt han med ham.
I 1920 ble han sendt tilbake til Paris, og fortsatte å gå på Henri-IV som internatelev. Her ble han kjent med den senere forfatteren Paul Nizan, som introduserte ham for samtidslitteratur. I 1922 avla han sin baccalauréat og besluttet, sammen med Nizan, å forsøke å komme inn på elitehøyskolen École normale supérieure. De begynte derfor ved Lycée Louis-le-Grand, siden forberedelsesklassene for École normale supérieure der angivelig var bedre enn ved Henri-IV.
=== Utdannelse ===
Sartre fikk sin utdannelse ved École Normale Supérieure i Paris. Her traff han også sin senere livsledsager Simone de Beauvoir.
=== Filosofiske og skjønnlitterære verk ===
Sartre er kjent som en av grunnleggerne av eksistensialismen. Væren og intet og Kritikk av den dialektiske fornuft regnes som hans to filosofiske hovedverk.Debutromanen Kvalmen (La Nausée) utkom i 1938, og Sartre produserte senere en mengde filosofiske, skjønnlitterære og politiske verker frem til sin død. Etter annen verdenskrig begynte han å utgi sitt eget tidsskrift, Les Temps modernes, sammen med Simone de Beauvoir, hans livsledsager.
=== Politisk aktivisme ===
Den andre verdenskrig åpnet Sartres øyne for en politisk virkelighet han ikke hadde forstått, men han ble tvunget til et stadig engasjement med den: «verden i seg selv ødela Sartres illusjoner om isolerte, selvbestemmende individer, og gjorde åpenbar hans egen personlige risiko i samtidens hendelser». Da han kom tilbake til Paris i 1941 dannet han motstandsgruppen «Socialisme et Liberté». I 1943, etter at gruppen ble oppløst, ble Sartre medlem av en annen motstandsgruppe for skribenter og forfattere, hvor han forble aktiv deltaker helt til krigens slutt. Han fortsatte å skrive som rasende, og det var grunnet denne «kritiske krigserfaringen og fangenskapet at Sartre begynte å bygge opp et positivt moralsystem og uttrykke det gjennom litteraturen».Etter august 1944 og frigjøringen av Paris skrev Sartre essayet Réflexions sur la question juive («Antisemitten og jøden»). I boken forsøkte han å forklare hatets etiologi (læren om årsaker) ved å analysere antisemittisk hat. Sartre var en meget aktiv bidragsyter til Combat. Det var en avis som ble opprettet under motstandskampen av Albert Camus, en filosof og forfatter som hadde tilsvarende overbevisninger. Sartre og de Beauvoir var venner med Camus fram til 1951, da Camus utga essayet L'Homme révolté. Senere, når Sartre ble karakterisert av en del forfattere som en motstandsmann, kritiserte den franske filosofen og motstandsmannen Vladimir Jankélévitch hans mangel på politisk forpliktelse under det nasjonalsosialistiske Tysklands okkupasjon av Frankrike, og tolket hans kamp for frihet som forsøk på å rettferdiggjøre seg selv. I henhold til Camus var Sartre en forfatter som drev motstandskamp, ikke en motstandsmann som skrev.
Både Sartre og Beauvoir engasjerte seg sterkt politisk mot den franske og internasjonale borgerligheten, og særlig mot den franske kolonialismen og undertrykkelsen av Algerie og USAs krigføring i Vietnam. I mai 1968 framsto han som en leder for både studentopprøret og arbeideropprøret.
På sine eldre dager ble han kalt for «Vestens intellektuelle samvittighet», og Sartre omtales fremdeles som en berømt intellektuell. Da han døde i 1980 ble han fulgt til graven av 50 000 mennesker.
== Filosofi ==
Sartre føyer seg inn i den eksistensielle tradisjonen etter blant annet Kierkegaard. I hans første filosofiske hovedverk, Væren og intet, forklarer han mennesket som eksistens. Vi er ikke noe annet enn det vi gjør, fordi vi alltid er utstyrt med fri vilje. Sartres eksistensfilosofi gir ingen mulighet til å unnskylde dårlige handlinger, eller hevde at vi egentlig er bedre: en forfatter er for eksempel aldri bedre enn det som kommer fram av verkene hun har skrevet. Ifølge Sartre har vi mennesker en naturlig tilbøyelighet til å nekte for vår eksistensielle frihet – bevisst eller ubevisst –, og til å hevde at valget vårt ikke er fritt: vi klamrer oss til la mauvaise foi – eller «den vonde tro». Når vi blir bevisst vår eksistensielle frihet, kjenner vi på angsten. Angsten er redsel for oss selv, for vår egen eksistens. Sartre gir et talende eksempel om en mann som balanserer på en smal sti langs en avgrunn. Her kan mannen oppleve to typer frykt: den ene er frykten for å falle i avgrunnen, for å snuble, for en ytre fare. Den eksistensielle angsten er svimmelheten mannen plutselig opplever når han balanserer, angsten for at han selv skal kaste seg ut. Nå kjenner han på valget sitt, og han får angst.
Sartre diskuterer ofte menneskets erfaring med å føle seg overflødig, eller «kontingent». (Selv higet den unge Jean-Paul Sartre etter å bli en berømt forfatter, for å føle seg vesentlig og meningsfull, for å rettferdiggjøre egen eksistens – noe som blant annet kommer fram i selvbiografien Ordene.) For Sartre er ikke følelsen av kontingens uberettiget: Verden er verken skapt til oss eller for oss. Tingene slik de er for seg selv, ikke essensielt skapt for oss, er ting «i-seg». Bevisstheten vår, derimot, er ikke en ting «i seg», snarere virkeliggjør den seg bare ved å feste seg i relasjon til noe utenfor seg selv, vår væremåte er å være «et forhold til vårt eget forhold». Mens tingene er i-seg, er bevisstheten «for-seg»: væren-i-seg er det som væren-for-seg har som gjenstand.
I Sartres filosofi virkeliggjøres menneskets frihet ved at faktum – altså status quo – alltid overskrides: alt etter hvilket prosjekt bevisstheten har, vil situasjonen fremtre annerledes. Sartres stadige fokus på menneskets frie valg kan i utgangspunktet virke uforenlig med hans politiske ståsted som marxist. I Eksistensialisme er humanisme forklarer Sartre hvorfor humanisme er en nødvendig følge av hans eksistensialistiske filosofi, blant annet ved å understreke sine tanker om «den andre». Den individuelle handling forplikter alle mennesker. Når mennesket velger seg selv, velger det også alle mennesker. Sartre skiller seg fra nihilistiske filosofer med sin klare etikk: han vil nok være enig i at det ikke eksisterer noen essensielle moralnormer (mennesket skaper alltid seg selv og sine verdier), men ettersom vi er frie og ansvarlige er en god handling alltid en handling som ivaretar og oppmuntrer den andres frihet. Å sørge for alles like muligheter i et marxistisk samfunn, er for Sartre en slik mulighet.
=== Skjønnlitteratur ===
Sartre hadde suksess som forfatter innenfor en rekke litterære sjangre, og kom med betydelige bidrag til litteraturkritikken og den litterære biografi. Hans dramaer er rik på symbolisme, og fungerte også som virkemidler for å overføre hans filosofi. Det best kjente teaterstykket, Huis-clos («Ingen utgang») fra 1944, inneholder den berømte linjen «L'enfer, c'est les autres», som kan oversettes som «Helvete er andre mennesker». Bortsett fra virkningen fra hans roman La Nausée (Kvalmen, 1938), var Sartres fremste litterære skjønnlitterære verk hans frihetstrilogi, Les chemins de la liberté, som framstiller hvordan den andre verdenskrig påvirket Sartres ideer. På det viset presenterer dette tredelte verket en mindre teoretisk og mer praktisk tilnærming til eksistensialismen.
Til tross for likhetene med andre polemikere, romanforfattere, og dramatikere, har Sartres litterære verk blitt sammenlignet, ofte nedsettende, med hans kollega Albert Camus i den folkelige oppfatningen.
I 1948 plasserte den katolske kirke Sartres samlede verker på Index Librorum Prohibitorum (Liste over forbudte bøker).
== Bibliografi (utvalg) ==
Norske utgivelser i parentes.
==== Romaner ====
La Nausée (Kvalmen) – 1938
Les Chemins de la liberté 1-3 (Frihetens veier) – 1945-1949; ufullendt
Les Mots (Ordene) – 1964; selvbiografi
==== Novellesamlinger ====
Le Mur (Muren) – 1939
==== Dramaer ====
Les Mouches (Fluene) – 1943
Huis clos (For lukkede dører) – 1944
La putain respectueuse (Den anstendige skjøge) – 1946
Les Mains sales (Skitne hender) – 1948
Les séquestrés d'Altona (Fangene i Altona) – 1959
==== Filosofisk litteratur ====
L'Etre et le néant (Væren og intet) – 1943
Critique de la raison dialectique (Kritikk av den dialektiske fornuft) – 1960
== Referanser ==
== Litteratur ==
Aronson, Ronald (1980): Jean-Paul Sartre – Philosophy in the World. London: NLB
Gerassi, John (1989): Jean-Paul Sartre: Hated Conscience of His Century. Volume 1: Protestant or Protester? Chicago: University of Chicago Press
Judaken, Jonathan (2006): Jean-Paul Sartre and the Jewish Question: Anti-antisemitism and the Politics of the French Intellectual. Lincoln: University of Nebraska Press
Kirsner, Douglas (2003): The Schizoid World of Jean-Paul Sartre and R.D. Laing. New York: Karnac
Scriven, Michael (1993): Sartre and The Media. London: MacMillan Press Ltd
Scriven, Michael (1999): Jean-Paul Sartre: Politics and Culture in Postwar France. London: MacMillan Press Ltd
Thody, Philip (1964): Jean-Paul Sartre. London: Hamish Hamilton
== Eksterne lenker ==
(en) Jean-Paul Sartre – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jean-Paul Sartre – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jean-Paul Sartre på Internet Movie Database
(da) Jean-Paul Sartre på Filmdatabasen
(en) Jean-Paul Sartre hos The Movie Database
(en) Jean-Paul Sartre hos Internet Broadway Database
(en) «Americans and Their Myths», Sartres essay i The Nation 18. oktober 1947
(en) Sartre Texts hps Philosophy Archive
(en) Sartre Internet Archive hos Marxists.org
(en) Det britiske Sartre-samfunnet
(fr) Groupe d'études sartriennes, Paris
(en) Sartre’s Critique of Dialectical Reason, essay av Andy Blunden
(en) Jean-Paul Sartre (1905–1980): Existentialism, Internet Encyclopedia of Philosophy Wikiquote: Jean-Paul Sartre – sitater | Jean-Paul Sartre (født 21. juni 1905, død 15. | 9,786 | 9,786 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Simone_de_Beauvoir | 2023-02-04 | Simone de Beauvoir | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Ateistiske filosofer', 'Kategori:Dødsfall 14. april', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Franske etikere', 'Kategori:Franske filosofer', 'Kategori:Franske forfattere', 'Kategori:Franske kvinnesaksforkjempere', 'Kategori:Fødsler 9. januar', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Simone de Beauvoir (fra 9. januar 1908 i Paris i Frankrike, død 14. april 1986 samme sted) var en fransk eksistensialistisk filosof, feminist, politisk aktivist og forfatter. Hun betraktet ikke seg selv som en filosof, men hadde en betydelig innflytelse innen både feministisk eksistensialisme og feministisk teori.Beauvoir skrev romaner, essayer, biografier, en selvbiografi og monografier om filosofi, politikk, og sosial emner. Hun er best kjent for sine romaner. Med L'Invitée (Gjesten, 1943) eksemplifiserte hun den eksistensialistiske roman; i et trekantdrama skildres først fra den ene romanfiguren, så fra den andre. Figurenes vesen er ikke gitt en gang for alle, men er summen av hva de er for andre. Les Mandarins (Mandarinene, 1954) gjør et statusoppgjør av etterkrigstidens feilslåtte forhåpninger. Hennes siste romaner beskriver den aldrende kvinnes problemer, tidvis noe langtekkelig, som Les Belles Images (Når masken faller, 1966). Hennes avhandling fra 1949, Le Deuxième Sexe, på norsk som Det annet kjønn, fikk derimot fornyet kraft og innflytelse under feminismens framvekst på slutten av 1960-tallet og framover. Det er en analyse av kvinneundertrykkelse og et grunnleggende verk for 1900-tallets feminisme.
Hennes livsledsager var Jean-Paul Sartre, og sammen utgjorde de formidabel intellektuell kraft i det franske kulturliv som strakte seg langt utover landets grenser.
| Simone de Beauvoir (fra 9. januar 1908 i Paris i Frankrike, død 14. april 1986 samme sted) var en fransk eksistensialistisk filosof, feminist, politisk aktivist og forfatter. Hun betraktet ikke seg selv som en filosof, men hadde en betydelig innflytelse innen både feministisk eksistensialisme og feministisk teori.Beauvoir skrev romaner, essayer, biografier, en selvbiografi og monografier om filosofi, politikk, og sosial emner. Hun er best kjent for sine romaner. Med L'Invitée (Gjesten, 1943) eksemplifiserte hun den eksistensialistiske roman; i et trekantdrama skildres først fra den ene romanfiguren, så fra den andre. Figurenes vesen er ikke gitt en gang for alle, men er summen av hva de er for andre. Les Mandarins (Mandarinene, 1954) gjør et statusoppgjør av etterkrigstidens feilslåtte forhåpninger. Hennes siste romaner beskriver den aldrende kvinnes problemer, tidvis noe langtekkelig, som Les Belles Images (Når masken faller, 1966). Hennes avhandling fra 1949, Le Deuxième Sexe, på norsk som Det annet kjønn, fikk derimot fornyet kraft og innflytelse under feminismens framvekst på slutten av 1960-tallet og framover. Det er en analyse av kvinneundertrykkelse og et grunnleggende verk for 1900-tallets feminisme.
Hennes livsledsager var Jean-Paul Sartre, og sammen utgjorde de formidabel intellektuell kraft i det franske kulturliv som strakte seg langt utover landets grenser.
== Liv og virke ==
Simone Lucie-Ernestine-Marie-Bertrand de Beauvoir ble født i Paris i 1908. Hun gikk på et katolsk universitet for kvinner og etterhvert studerte hun på Sorbonne. Oppmuntret av sin filosofilærer begynte hun å forberede seg på en prøve i filosofi på en eliteskole i Paris. Kvinner hadde ikke adgang på skolen, men kunne gå opp til avsluttende prøve. Der møtte hun Sartre og fram til hans død forble de livskamerater. Beauvoir engasjerte seg politisk og særlig var hun opptatt av saker som spesielt berørte kvinners interesser, som frigiving av prevensjon, fri abort og økonomisk frihet for kvinner.
=== Filosofi ===
Simone de Beauvoirs filosofi beskrives gjerne som en blanding av ateistisk eksistensialisme og fenomenologi. Hennes filosofi omhandler i stor grad etikk og spørsmålet om hvordan man skal forholde seg til sine medmennesker. Typisk for den franske eksistensialismen utfoldet Simone de Beauvoir sitt forfatterskap og sin filosofi vel så mye i romaner og teaterstykker, som i filosofiske avhandlinger. I et sett av selvbiografiske verker skildret hun i tillegg sin oppvekst og utvikling, sin kamp mot tradisjonens normer og verdier for å utvikle sitt eget ståsted.
=== Politikk ===
Hennes livsledsager var i mange år den kjente filosofen Jean-Paul Sartre. De ble kjærester i studietiden, og etterhvert gikk forholdet over i vennskap som varte livet ut. Beauvoir deltok livlig i den politiske og filosofiske debatten i Frankrike i etterkrigstiden. Hennes posisjoner var preget av en bred humanisme og et skarpt blikk for motsigelsene innen oppfatningene også til sine meningsfeller. Spesielt interessant var hennes skepsis til trekk ved Den franske motstandsbevegelsens retorikk under og etter krigen og til intellektuelles tro på sin egen politiske betydning. Hun kunne heller ikke følge mange eksistensialister inn i marxismen og partimedlemskap. Gjennom sine skrifter og sitt virke var hun en ruvende personlighet i fransk kulturliv i annen halvdel av 1900-tallet.
== Bibliografi ==
Beauvoirs mest kjente bok er Det annet kjønn (Le Deuxième Sexe), som er en av feminismens klassikere. Fra denne bok stammer hennes mest kjente sitat: «Man fødes ikke til kvinne, man blir det». Hun har også skrevet skjønnlitteratur og essayer.
=== Romaner ===
L'Invitée, 1943
Le sang des autres, 1945 (skrevet under krigen, utgitt august 1945)
Tous les hommes sont mortels, 1946
Mandarinene (Les mandarins, 1954) Den Norske bokklubben 1986
Når masken faller (Les belles images, 1966) Gyldendal 1968?
=== Essayer ===
Det er som forfatter av Det annet kjønn at Simone de Beauvoir lever videre i ettertiden. Boken har senere blitt både idealisert og rakket ned på. Den tilhører klart sin tid, fransk førtitall, og det er lett å avdekke hennes avhengighet av tidsbestemte stemninger og meninger. Men verket har en langt dypere betydning enn som så. Den la premissene for en diskusjon av kvinnens vesen som overhodet ikke er blitt uaktuell, og den inneholdt påstander som har bevart sin sannhet og aktualitet i foreløpig over femti år. Å hevde at det er det viktigste verket hittil skrevet innenfor en feministisk diskurs, er slett ikke irrasjonelt.
Pyrrhus et Cinéas (1944)
Pour une morale de l'ambiguïté (1947)
Eksistensialismen og den borgerlige snusfornuft (L'existentialisme et la sagesse des nations, 1948) Cappelen 1968
Det annet kjønn (Le Deuxième Sexe, 1949) Pax 1970
Privilèges (1955)
La Longue Marche (1957)
Alderdommen (La Vieillesse, 1970) Solum 2016
=== Memoarer og erindringer ===
Amerika fra dag til dag (L'Amérique au jour le jour, 1948) Pax 2005
En veloppdragen ung pikes erindringer (Mémoires d'une jeune fille rangée, 1958) Pax 1996
Moden alder' (La force de l'âge, 1960) Pax 2004
La Force des choses (1963)
En lett og rolig død (Une mort très douce, 1964) Solum 1982
Tout compte fait (1972)
La cérémonie des adieux (1981)
=== Noveller ===
La femme rompue, suivi de Monologue et de L'âge de discrétion, 1968
Quand prime le spirituel, 1979
== Priser (utvalg) ==
1983 – Sonningprisen
1954 – Goncourt-prisen for Mandarinene (Les Mandarins)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Moi, Toril (1995): Simone de Beauvoir: en intellektuell kvinne blir til, Gyldendal
Francis, Claude og Gontier, Fernande (1988): Simone de Beauvoir, Gyldendal
== Eksterne lenker ==
(en) Simone de Beauvoir – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Simone de Beauvoir – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Simone de Beauvoir på Internet Movie Database
(no) Simone de Beauvoir hos Sceneweb
(en) Simone de Beauvoir hos The Movie Database
(ty) Biografi på Rowohlt forlag Arkivert 12. januar 2008 hos Wayback Machine.
(en) Bibliografi på phenomenologycenter.org
(en) «Simone De Beauvoir», i serien Great Lives, BBC Radio 4, 22. april 2011 | Simone de Beauvoir (fra 9. januar 1908 i Paris i Frankrike, død 14. | 9,788 | 9,788 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vesteraalens_Dampskibsselskab | 2023-02-04 | Vesteraalens Dampskibsselskab | ['Kategori:1881 i Norge', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hurtigruterederier', 'Kategori:Norske rederier', 'Kategori:Næringsliv i Hadsel', 'Kategori:Næringsliv i Nordland', 'Kategori:OVDS', 'Kategori:Selskaper etablert i 1881', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1987', 'Kategori:Sjøfart i Nordland', 'Kategori:Vesterålen'] | Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) var et rederi som ble stiftet 10. november 1881 på Stokmarknes i Nordland fylke. Samme år ble rederiets første skip – DS «Vesteraalen» fra 1865 (tidligere DS «Arendal») kjøpt fra Arendals Dampskibsselskab. Selskapet drev med lokal rutetransport, og startet den første Hurtigruten i 1893 med skipet DS «Vesteraalen» fra 1891.
Hurtigruten drev de første årene både rutefart langs kysten, og faste cruiselinjer til blant annet Svalbard. Der oppe ble Hotellneset en viktig ilandstigningsplass for besøkende turistskip på slutten av 1800-tallet. Richard With var en pioner, og Vesterålens Dampskibsselskap startet i 1896 opp med seks sommerturer fra Hammerfest til 360 kroner, og reiste et turisthotell på Hotellneset hvor passasjerene kunne jakte i Adventdalen eller delta på fjordturer i påvente av neste ukes returskip. I 1897 førte Otto Sverdrup ders rutebåt S/S «Lofoten» på denne ruten, og selv om hotellet raskt ble avviklet så fortsatte cruiserutene utover 1900-tallet i konkurranse med Bergenske Dampskibsselskab og Nordenfjeldske Dampskibsselskab. Cruisebåtene besøkte mange områder, men Adventfjorden og Grønfjorden hadde bosetninger, skjermede fjordstrøk og rolige havner hvor grunnlaget var til stede for å legge inn både post- og varefrakt og aktiviteter for passasjerene. Passasjerene kunne få stemplet postkort med privat poststempel - hvorpå brevene ble tatt om bord i det samme skipet og medbragt til fastlandet og postlagt der. Hotellet var ikke lenge i drift, men det heiste norsk statlig postflagg og var således det første norske framstøt i retning av myndighetsutøvelse i området før gruvedriften tok til.
Selskapet fusjonerte i 1987 med Ofotens Dampskibsselskab, og det nye selskapet fikk navnet Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS). OVDS fusjonerte med Troms Fylkes Dampskibsselskap (TFDS) i 2006 og dannet Hurtigruten Group, som senere ble omdøpt til Hurtigruten ASA.
| Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) var et rederi som ble stiftet 10. november 1881 på Stokmarknes i Nordland fylke. Samme år ble rederiets første skip – DS «Vesteraalen» fra 1865 (tidligere DS «Arendal») kjøpt fra Arendals Dampskibsselskab. Selskapet drev med lokal rutetransport, og startet den første Hurtigruten i 1893 med skipet DS «Vesteraalen» fra 1891.
Hurtigruten drev de første årene både rutefart langs kysten, og faste cruiselinjer til blant annet Svalbard. Der oppe ble Hotellneset en viktig ilandstigningsplass for besøkende turistskip på slutten av 1800-tallet. Richard With var en pioner, og Vesterålens Dampskibsselskap startet i 1896 opp med seks sommerturer fra Hammerfest til 360 kroner, og reiste et turisthotell på Hotellneset hvor passasjerene kunne jakte i Adventdalen eller delta på fjordturer i påvente av neste ukes returskip. I 1897 førte Otto Sverdrup ders rutebåt S/S «Lofoten» på denne ruten, og selv om hotellet raskt ble avviklet så fortsatte cruiserutene utover 1900-tallet i konkurranse med Bergenske Dampskibsselskab og Nordenfjeldske Dampskibsselskab. Cruisebåtene besøkte mange områder, men Adventfjorden og Grønfjorden hadde bosetninger, skjermede fjordstrøk og rolige havner hvor grunnlaget var til stede for å legge inn både post- og varefrakt og aktiviteter for passasjerene. Passasjerene kunne få stemplet postkort med privat poststempel - hvorpå brevene ble tatt om bord i det samme skipet og medbragt til fastlandet og postlagt der. Hotellet var ikke lenge i drift, men det heiste norsk statlig postflagg og var således det første norske framstøt i retning av myndighetsutøvelse i området før gruvedriften tok til.
Selskapet fusjonerte i 1987 med Ofotens Dampskibsselskab, og det nye selskapet fikk navnet Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS). OVDS fusjonerte med Troms Fylkes Dampskibsselskap (TFDS) i 2006 og dannet Hurtigruten Group, som senere ble omdøpt til Hurtigruten ASA.
== Rederiets skip ==
Noen av rederiets gjenværende skip:
MS «Vesterålen» – I hurtigruten
MS «Lofoten» – I hurtigruten
MS «Finnmarken» (1956) – Museumsskip
DS «Børøysund» – I drift som veteranskip
DS «Hestmanden» – Restaurert til museumskip
MF «Vågan» - I drift på Vestfjorden
MS «Strønstad» - i bruk av SjøheimevernetNoen av rederiets tidligere skip:
DS «Vestfjord» (1863)
DS «Vesteraalen» (1865)
DS «Vaagan» (1869)
DS «Raftsund» (1872)
DS «Fiskeren» (1884)
DS «Narvik» (1890)
DS «Vesteraalen» (1891)
DS «Bodø» (1894)
DS «Nordland» (1898)
DS «Røst» (1898)
DS «Andenæs» (1903)
DS «Risøsund» (1904)
DS «Sortland» (1906)
DS «Richard With» (1909)
MS «Andenes»
MS «Stamsund»
MS «Hadsel»
MS «Vesterålen» (1950) (fra 1983 «Vesterålen II»)
MS «Kong Olav» (kjøpt fra Det Stavangerske Dampskibsselskap)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hurtigrutemuseet – Rederier Besøkt 31. august 2009
digitalarkivet Reklameplakater for Vesteraalens Dampskibsselskab fra 1930-tallet.
Riksarkivet – Prisliste fra 1917: «Vesteraalens Dampskibsselskab (Hurtigruterne) 2den Plads Priskurant» Besøkt 25. august 2008
http://www.sjohistorie.no | Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS) var et norsk rederi som blant annet operererte hurtigruter. Selskapet het opprinnelig Ofotens Dampkibsselskap som ble etablert i Narvik i 1912. | 9,790 | 9,790 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Humanisme | 2023-02-04 | Humanisme | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Ateisme', 'Kategori:Filosofiske bevegelser', 'Kategori:Humanisme', 'Kategori:Islam', 'Kategori:Jødedom', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Religionsfilosofi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Humanisme (av latin humanus, «menneske(lig)», og -isme) er en bred og vanskelig avgrensbar betegnelse som spenner over en rekke og ofte innbyrdes motstridende tankesystemer. Blant fellestrekkene er som regel en etisk filosofisk tilnærming som vil hegne om menneskeslektens iboende verdighet, og som legger stor vekt på de kvaliteter som kjennetegner mennesket som har en verdi i seg selv, og med evnen til fornuftig tenkning.
Humanisme inngår som en komponent i en rekke filosofiske systemer og er integrert i flere religiøse livsanskuelser. Etter andre verdenskrig har også en ikke-religiøs eller sekulær humanisme vokst fram, som i stadig større grad forbindes med ordet humanisme. Ikke-religiøs humanisme er et siste skudd på stammen til en mangfoldig tankeretning som har sine røtter i den italienske renessansen på 1300- og 1400-tallet. Begrepet humanisme ble først brukt i Tyskland tidlig på 1800-tallet, og da som et eget livssyn.
Humanisme ble i 2012 inntatt i Grunnloven som en del av Norges verdigrunnlag. Dag Hareide gir en definisjon av begrepet slik det er brukt i Norge i dag i etisk-filosofisk forstand i boken Hva er humanisme. Der utleder han en etikk som tar utgangspunkt i menneskeverdet som en samlende definisjon som kan knytte begrepet til ulike livssyn (både religiøse og sekulære) og ideologier. Begrepet er også brukt i betydningen humanistiske fag og om en praktisk livsholdning.
| Humanisme (av latin humanus, «menneske(lig)», og -isme) er en bred og vanskelig avgrensbar betegnelse som spenner over en rekke og ofte innbyrdes motstridende tankesystemer. Blant fellestrekkene er som regel en etisk filosofisk tilnærming som vil hegne om menneskeslektens iboende verdighet, og som legger stor vekt på de kvaliteter som kjennetegner mennesket som har en verdi i seg selv, og med evnen til fornuftig tenkning.
Humanisme inngår som en komponent i en rekke filosofiske systemer og er integrert i flere religiøse livsanskuelser. Etter andre verdenskrig har også en ikke-religiøs eller sekulær humanisme vokst fram, som i stadig større grad forbindes med ordet humanisme. Ikke-religiøs humanisme er et siste skudd på stammen til en mangfoldig tankeretning som har sine røtter i den italienske renessansen på 1300- og 1400-tallet. Begrepet humanisme ble først brukt i Tyskland tidlig på 1800-tallet, og da som et eget livssyn.
Humanisme ble i 2012 inntatt i Grunnloven som en del av Norges verdigrunnlag. Dag Hareide gir en definisjon av begrepet slik det er brukt i Norge i dag i etisk-filosofisk forstand i boken Hva er humanisme. Der utleder han en etikk som tar utgangspunkt i menneskeverdet som en samlende definisjon som kan knytte begrepet til ulike livssyn (både religiøse og sekulære) og ideologier. Begrepet er også brukt i betydningen humanistiske fag og om en praktisk livsholdning.
== Begrepet humanisme ==
Begrepene «renessansen» og «humanister» skilles fra hverandre slik: Man kan betrakte «renessansen» som den historiske epoken som slo bro mellom middelalder og nytid, og «humanister» som den dannelsesbevegelse som vokste frem i denne epoken.
Begrepet humanisme oppsto heller sent. Det er avledet av det latinske humanitas, som er et ord som ble benyttet allerede av Cicero. I tysk opplysningstid talte Johann Gottfried Herder og Friedrich Schiller om Humanität, og mente dermed menneskeligheten i seg selv. Men allerede på 1400-tallet kunne dannede mennesker oppfatte og betegne seg selv som «humanista», altså som humanister.
Det begrepsmessige skritt fra «humanist» til «humanisme» ble ikke tatt før i 1808 i et skrift av teologen og pedagogen Friedrich Immanuel Niethammer med tittelen Der Streit des Philanthropinismus und Humanismus in der Theorie unserer Zeit. Så selv om man i den tidlige humanistiske epoke finner uttrykket «humanist» i full bruk, tok det altså flere århundrer før de holdninger, verdier og idealer som kjennetegnet renessansen, ble sammenfattet som en «-isme» og retrospektivt knyttet til renessansetiden.
Den historisk primære betydning av «humanisme» med epoketilknytning til renessansen, er i beslektet og litt utvidet forstand også uttrykk for et klassisk dannelsesideal som kom til uttrykk i vektleggingen av den klassiske (greske og romerske) kultur. Det er omdiskutert i hvilken grad denne humanismen også representerte en implisitt religions- og/eller kirkekritikk.
En beslektet bruk av ordet «humanist» er som betegnelse på fag som er knyttet til et humanistisk fakultet ved et universitet. En «humanist» kan være en betegnelse på en person utdannet i eller som virker innen et humanistisk fag, eksempelvis filosofi eller historie.
I nyere tid ble begrepet tatt i bruk for en filosofisk livsanskuelse, som imidlertid deler seg i en rekke til dels motsatte standpunkter (så forskjellige at det i mange tilfeller ikke lar seg påvise noe nært innholdsmessig slektskap mellom de forskjellige anskuelsene, se nedenfor «Moderne humanisme(r)»). Blant disse retningene, sannsynligvis påvirket av engelskspråklig bruk av termen, er humanisme som benevnelse på et organisert sekulært livssyn, i Skandinavia mest kjent som human-etikk, og i noen grad omtalt som livssynshumanisme eller sekulær humanisme.
Historisk har imidlertid humanismen i Europa vært nært knyttet til kristendommen, først som en tankeretning innenfor katolisismen, og på 1800-tallet som et protestantisk fundert livssyn. Sent på 1600-tallet oppsto dessuten en fritenkersk tradisjon som langt på vei baserte seg på humanistiske ideer. Religionskritikk og en sterk tiltro til menneskets rasjonelle evne sto her sentralt, samt overbevisningen om at man meget vel kan være et etisk godt menneske uten å tro på noen gud. Fritenkerne var også sterke forkjempere for menneskerettigheter og for tankens frihet. Begrepet human-etikk, som Harald Høffding formulerte på 1880-tallet, er myntet på tanken om at etikken er menneskeskapt, og ikke gitt oss av høyere makter.
Begrepet humanisme betegner også en mer allmenn praktisk livsholdning eller livsinnstilling som vil opprettholde visse verdier og idealer, og «humanist» kan ha omtrent samme betydning som «menneskevenn». Det humanitære aspektet står sentralt i humanismen, uten at ordet humanitær dermed blir synonymt med ordet humanisme, iallfall ikke hvis humanisme anses som et eget livssyn.
I Norge ble Nansenskolen opprettet i 1938 under navnet Norsk Humanistisk Akademi. I Norge i moderne tid er begrepet humanisme særlig knyttet til den liberale tradisjonen innen kristendommen, særlig miljøet rundt Nansenskolen. Det var Nansenskolen som introduserte begrepet i norsk sammenheng i etisk-filosofisk forstand. Ikke-religiøse humanister distanserte seg fra denne kristelige humanismen ved å stifte Human-Etisk Forbund i 1956. De brukte av den grunn betegnelsen human-etikere, og ikke humanister, om seg selv. Etter at humanisme-ordet ikke lenger forbindes med noe spesifikt kristelig, kaller også ikke-religiøse humanister seg humanister. Human-Etisk Forbund har tidligere vurdert å endre navn til Norsk Humanistisk Forbund, men forslaget fikk ikke tilslutning. Senere ble navnet Humanistforbundet tatt av en annen organisasjon, som siden skiftet navn til Humanistene. Humanistene uttaler at de er åpne både for «ikke-religiøse og religiøse humanister», og at de ønsker «å bidra til dialog og felles forståelse på tvers av religiøse og livssynsmessige ulikheter» i tråd med den klassiske definisjonen av humanismen. Humanistene/Humanistforbundet har også en sekulær humanistisk tradisjon som en viktig inspirasjonskilde, men uttaler at de skiller seg fra HEF gjennom at de «likestiller alle humanister – religiøse, ikke-religiøse og tvilende».Fra 2012 brukes begrepet humanisme i Grunnloven der det beskrives som en del av Norges verdigrunnlag. Begrepet er også brukt tilsvarende i skolens læreplaner siden 1980-årene. I forarbeidene til planene uttales det at det ikke er noen motsetning mellom religiøs og humanistisk, og at «det er den vide, klassiske humanisme-tradisjon det her er tale om, ikke en sekulær livssyns-humanisme som i stor grad profilerer seg som motpol til kristendom», og at det «denne forståinga av humanismen, med vekt på den breie kulturtradisjonen som humanismen representerer, [som] vert lagt til grunn».I boken Hva er humanisme (2011) definerer Dag Hareide begrepet humanisme som en etikk som tar utgangspunkt i menneskeverdet som en samlende definisjon som kan knytte begrepet til ulike religiøse og ikke-religiøse livssyn og ideologier.
== Tidlige åndsretninger med humanistisk innretning ==
=== Humanistiske trekk i tidlig gresk filosofi ===
Antikkens greske tenkning var både preget av gudstro og av en ateisme der gudelæren ble erstattet av et abstrakt guddommelig prinsipp, på linje med naturlover. På et både religiøst og sekulært grunnlag skulle mennesket søke sin egen erkjennelse til sannhet. De panteistiske Tales av Milet og Xenofanes av Kolofon (500-tallet f.Kr.) la et grunnlag for senere gresk filosofi med humanistiske trekk. Tales var den som skal ha formet uttrykket «kjenn deg selv», og Xenophanes avviste gudene man trodde på i samtiden og talte mer om et guddommelig universelt prinsipp. Andre eksponenter for samme innretning ble Anaxagoras, Perikles, Protagoras, Demokrit og Thukydides.
Sokrates hevdet at erkjennelse av rett og galt er basert på fornuften. Tilsvarende hevdet stoikerne ifølge naturretten at mennesket har en naturlig felles erkjennelse av rett og galt.
=== Humanisme i kinesisk filosofi ===
Det er vanlig å knytte ordet humanisme til to av de tre filosofier eller verdisystemer som har dominert det kinesiske samfunn i sine respektive perioder: Konfutsianismen både i den kinesiske antikk og i sin nykonfutsianske utforming fra Song-dynastiet og frem til 1900-tallet, og legalismen som fikk utfolde seg i det despotiske Qin-dynastiet i antikken, 221 – 207 f.Kr. (Den tredje og ikke humanistiske statsideologi var maoismen).
Den eldste og klassiske konfutsianisme var klart teistisk og de senere former tok ikke avstand fra det, selv om bruken av begrepet «himmel» allerede på Han-dynastiets tid i praksis hadde fått en mer rasjonalistisk tendens som sto fjernere fra det religiøse. Allerede Xun Zi (kinesisk: 荀子, pinyin: Xúnzĭ, Wade-Giles: Hsüntse; 310-237 f.Kr.), som vel bare representerer en skoleretning innen den tidligste konfutsianismen, utviklet et fullstendig rasjonalistisk syn på universet der tankegangen er i det vesentlige naturalistisk. Etter hans død utviklet hans disipler av dette synet, som også var koblet til en overbevisning om menneskets iboende ondskap (i motsetning til den øvrige og egentlige klassiske konfutsianisme), et drakonisk system som forankret samfunnsets harmoni i herskerens resolutte maktbruk og strikte lovgivning. Dette ble kjent som legalismen, som skulle gå under da det dynastiet som forsøkte å styre etter det raskt brøt sammen. Konfutse formulerte den gylne regel «Det du selv ikke ønsker, gjør ikke det mot andre», som er en viktig bestanddel i en human etikk, og som deles av de fleste verdensreligionene.
Vel tusen år etter oppstod nykonfutsianismen i Song-dynastiet (960–1279), da en rekke filosofer utviklet et konfutsiansk humanistisk system som tok opp i seg elementer fra buddhismen og taoismen og der fremhevelsen av menneskets egenverdier var integrert i epokens sosialetikk og moral-metafysikk. De utdannede kinesiske klasser ble gitt et sammenhengende metafysisk system. Den religiøse forfedrekulten og den tilknyttede barnlige pietet ble beholdt, og hadde mye å gjøre med ønsket om sosial koherens og behovet for sosial kontroll.
Nykonfutsianismen fikk to hovedretninger, ingen av dem med noen plass for en personlig guddom. Den skoleretning som fulgte Zhu Xi (朱熹, Zhū Xī, Chu Hsi; 1130–1200) fastholdt at den ytterste realitet var «Den ypperste høyeste», som igjen var identisk med prinsippet li (理), en naturlig og uforanderlig «lov» som informerer alle fenomener. Tilhengerne av den skoleretning som fikk Wang Yangming (王阳明, Wáng Yángmíng; 1472–1529) som sin fremste eksponent forankret derimot den ytterste realitet i menneskets indre, i sinnet, men ikke på en individualistisk eller relativistisk måte – man kunne erkjenne den ved en overnaturlig, men samtidig menneskelig inngivelse. For dem var sinn og li en enhet. Man kan lett se at denne ytterste realitet var i høy grad en metafysisk størrelse, men man tenkte seg ikke en høyere personlig makt som hadde skapt denne realitet. At en slik tanke var fremmed betød riktignok ikke at den var umulig; det var snarere slik at kinesisk filosofi kretser om mennesket og lar ontologiske problemstillinger ligge. I det hele tatt har kinesisk filosofi generelt hatt en slik innretning, rettet mot moral, sosialetikk og politikk; den har i liten grad utmerket seg innen retninger som kosmologi, ontologi eller psykologi.
== De første egentlige humanister ==
Gudstro var en forutsetning for tenkningen i middelalderen. Tenkningen bygget videre på antikkens tro på menneskets muligheter. Mennesket ble betraktet som fritt, verdifullt og uavhengig.
=== De europeiske forløpere til humanismen ===
En første ansats til en kristelig-vestlig humanisme utviklet seg allerede på 1000-tallet. Filosofen og teologen Anselm av Canterbury (1033–1109) stilte i et nøkkelverk spørsmålet hvorfor Gud var blitt menneske (cur deus homo), og besvarte det på en måte som satte menneskets relasjon til Gud i et nytt lys, og understreket viktigheten av at det kristne menneske på sin frelsesvei måtte anstrenge seg for å etterligne (imitere) Gud. Fra dette ble «naturretten» utviklet som senere skulle ha stor betydning for rettighetstenkningen i amerikanske og franske revolusjonen og i menneskerettighetene.
Det menneskesyn som dette prosjekt bygget på, ble et av grunnlagene for den kristelige humanisme, som også fant næring i Aristoteles' og Platon. Den ble en slags kristen sokratisme (Kristenmenneske, kjenn deg selv) og introduserte et nytt aspekt ved syndsbegrepet og moralteologien ved at handlingers intensjonalitet blir viktige og der introspeksjon blir viktigere.
=== Banebryterne ===
Blant de første og viktigste personlighetene blant middelalderens klassiske humanister finner man Dante Alighieri (1265–1321) og Francesco Petrarca (1304–1374). Selv om det er Dantes Den guddommelige komedie som er blitt stående som det viktigste litterære bidraget fra denne perioden, så var det Petrarca som best formulerte humanismens grunnlag. Selv om Dante i sine bøker hadde en blanding av kristen og hedensk tankegang som vakte oppsikt, forholdt han seg til skolastikken i viktige spørsmål. Petrarca løsrev seg fra dette, og det er betegnende at han så på Roma ikke som kirkens sentrum, men som en by full av arvestykker fra klassisk tid. Hans fremste elev, Giovanni Boccaccio (1313–1375), ble i sin samtid kjent for sine verker som bidro sterkt til å spre humanismen (men i ettertid er han mest kjent for sitt erotiske verk Dekameronen).
== Humanismens blomstringstid ==
=== Humanismen i Firenze ===
Blant mennesker i maktposisjoner var Coluccio Salutato († 1406), kansler i Firenze, en av de første som sluttet seg til humanismen. Hans hovedbidrag var å fremme studiet av de gamle klassikeres forfatterstil ved brevskriving, og innhentet og fremmet studiet av bl.a. ciceronske episteltekster. Han forsvarte Petrarcas og andres interesse for klassikerne mot de anklager som til å begynne med kom om at dette ville fremme en beundring for hedenskapet. Inspirert av Coluccio ble det også et oppsving av studiet av klassisk gresk. Flere europeiske fyrster sluttet seg til bevegelsen utover i det 15. århundre.
Humanismen var en kulturell bevegelse, som gjenoppvekket og raffinerte språk (i særdeleshet gammelgresk), vitenskap, filosofi og poesi fra klassisk tid. De tok i bruk termen humaniora som betegnelse på antikkens visdom, og så den mellomliggende perioden, middelalderen, som mørk og barbarisk.
Fyrstehusene støttet generøst opp under den nye bevegelsen. Under Mediciene ble Firenze dens viktigste arnested, særlig under Cosimo (1429–64) og Lorenzo il Magnifico (1449–92). Den fremstående statsmannen Mannetti var en fremstående kjenner av gresk og latin; kamaldulensermunken Ambrogio Traversari (1386–1439) var også en lærd mann med en storslagen samling av de greske forfattere, og den første vestlige munk i den moderne tid som lærte seg hebraisk.
Nyplatonismen fikk med humanismen igjen stor betydning, etter å ha blitt erstattet av aristotelisk tankegang i det 12. århundre. Humanistene kom i konflikt med skolastikerne. Det var sentralt for humanistene at man måtte kunne drive fri forskning, uten å være bundet av teologiske læresetninger.
=== Humanismen i Pavens by ===
Denne skepsis betød likevel ikke at det ble noe brudd med den katolske kirke. Blant annet ble Carlo Aretino (Marsuppini) (1399–1453), kjent som en notorisk hedning av sine samtidige, tvert i mot invitert til Roma av pave Nikolas V for å oversette Homers verker. Denne paven regnes som den første egentlig humanistiske pave. I sitt korte pontifikat (1447–1455) opprettet han Vatikanbiblioteket, en institusjon som var inspirert av og selv skulle støtte opp om og anspore de humanistiske kjerneanliggender. Fra sitt dødsleie holdt han en tale til kardinalene om å styrke det som ettertiden skulle betegne som humanismen for at den romerske kirkes autoritet og sannhet skulle bli bedre forstått. Dette innvarslet et århundre da et stort antall humanistisk skolerte paver og enda flere kardinaler, biskoper og katolske institusjoner og læresteder fremmet humanistiske studier som et redskap for fordypet troserkjennelse.
=== Humanistiske studier ===
Humanistene la stor vekt på studiet av primærkilder, originaltekster, og satte studiet av senere tiders fortolkninger og kommentarer i annen rekke. Dette reflekteres i det hyppig brukte uttrykket ad fontes, eller «til kildene». Humanistisk utdannelse, kalt studia humanista eller studia humanitatis (studiet av menneskeheten), kretset rundt studiet av de fri kunster: Latinsk og gresk grammatikk, retorikk, poesi, moralfilosofi (etikk) og historie.
Humanistene på 1400-tallet var mer opptatt av klassisk latin enn av middelalderlatinen, som var en forenklet utgave av språket med mange nyord. Petrarca (1304–1374) kalte denne latin for barbarisk, og foretrakk den rene klassiske latin og de klassiske forfattere som Cicero og Vergil. Denne interesse førte til en saumfaring av klosterbiblioteker for glemte tekster. En slik bibliotekjeger, den pavelige sekretær Poggio Bracciolini (1380–1459), som skal ha kommet over femten klassiske forfatteres fullstendige verker, fant for eksempel Vitruvius' verker om kunst og arkitektur, noe som muliggjorde Filippo Brunelleschis (1377–1446) fullførelse av Il Duomo, domkirken i Firenze.
Humanismen avfødte også de nødvendige intellektuelle og filologiske redskaper for en klarere analyse av gamle tekster. Blant tekstkritikkens tidlige triumfer var Lorenzo Vallas (1406–1457) oppdagelse av at kilden for Den konstantinske skjenkelse var et falsum fra tidlig middelalder.
=== Humanismen i reformasjonstiden ===
En rekke av de ledende personligheter i reformasjonstiden, på alle sider av de konfesjonelle skillelinjer, var klare eksponenter for de humanistiske idealer. Det gjelder for eksempel Martin Luthers kanskje dyktigste medarbeider Philipp Melanchthon (1497–1560), hans motstander Erasmus av Rotterdam (1466–1536), og den senere helligkårede engelske kansler Thomas More (1478–1535) som engasjerte seg på katolsk side mot kong Henrik VIII av England. Også mange av de pavelige utsendinger og kuriekardinalene som engasjerte seg i striden, var humanister. Spesielt var Erasmus en fritenker som utviklet en syntese av kristendom og gresk filosofi.
=== Tidlig humanisme i Norge ===
Påvirket av humanismen ellers i Europa, vokste det frem humanistiske miljøer i Norge i andre halvdel av 1500-tallet og på begynnelsen av 1600-tallet. Humanistene var i hovedsak konsentrert i Bergen og Oslo, og har i ettertid blitt kalt Oslohumanistene og Bergenshumanistene. Humanistene var lærde kjennere av språk og historie, og de fleste av dem var prester eller lærere. De behersket latin og kunne derfor ha kontakt med andre lærde i Europa.
Den fremste av humanistene i Bergen var Absalon Pedersen Beyer og Peder Claussøn Friis. Beyer ble teologisk lektor i Bergen i begynnelsen av 1550-årene, og skrev blant annet Om Norgis Rige, et verk om Norges historie og et tidlig norsk-patriotisk skrift. Friis skrev Norriges oc omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse, et verk om norsk geografi, og han oversatte Snorre Sturlassons Heimskringla til dansk.
Blant Oslohumanistene var de mest fremtredende Jens Nilssøn og Hallvard Gunnarssøn. Begge skrev «tverrfaglige» verker om historie, religion, natur og geologi.
== Den tyske nyhumanismen ==
Opplysningstiden var preget av kritikk av den forhenværende dogmetro og fanatisme. Tenkerne hadde en avsvekket gudstro – innen deisme var gud en fjern skaper som ikke grep inn i virkeligheten.
Fra midten av 1700-tallet utviklet det seg en bevegelse i Tyskland som skulle få betegnelsen Den tyske nyhumanisme, på tysk: Neuhumanismus. Den grep fatt i, men videreførte på sin egen måte, de kunstnerisk-filosofiske strømninger fra den opprinnelige humanisme. Denne tyske humanismen satte kunsten i sentrum for det kulturelle liv, og blant dens fremste eksponenter regnes Johann Joachim Winckelmann (1717–1768), Johann Gottfried von Herder (1744–1803), Johann Wolfgang von Goethe (1749–1832), Friedrich Schiller (1759–1805) og Wilhelm von Humboldt (1767–1805). Den videreførte også den typisk humanistiske høyaktelse for og intense beskjeftigelse med antikkens Hellas, og var dermed også en av de viktigste drivkreftene for utviklingen av klassisk arkeologi, både i Hellas og i Italia, og forsåvidt i hele middelhavsområdet.
På denne tiden var menneskerettigheter grunnlaget for etisk tenkning. Kant (1724–1804) formulerte sitt kategoriske imperativ som en allmenngyldig leveregel.
Nyhumanismen var også en pådriver for datidens tyske dikteres og bildende kunstneres begeistring for Italia. Den mest kjente av epokens tyske italiafarere var Goethe, men nevnes kan også Johann Friedrich Overbeck (1789–1869), Franz Pforr (1788–1812), Rudolph Schadow (1786–1822), Philipp Veit (1793–1877) og Peter von Cornelius (1783–1867).
Det var en av de tyske nyhumanister, Friedrich Immanuel Niethammer (1766–1848), som skulle skape ordet «Humanismus». Han brukte ordet for å beskrive en filosofi for sitt arbeid med pedagogikk innen kirken, som tok avstand både fra konservativ autoritær kirketradisjon og fra den radikale strømningen etter den franske revolusjonen. Mennesket måtte oppdras til å bli menneskelig og human.
== Nyere norsk kristen humanisme ==
I 1800- og 1900-tallets norske kulturliv har verdikonservativ kristen humanistisk tenkning preget personer som Johan Nordahl Brun (1745–1816, luthersk biskop), Niels Treschow (1751–1833), A. H. Winsnes (1889–1972) og Eiliv Skard. Idehistorikeren Winsnes tok kraftig oppgjør med «det naturalistiske og materialistiske livssyn».
De to fremste filosofiske skikkelser i samme retning etter Winsnes er Egil A. Wyller og Asbjørn Aarnes. Også Ronald Fangen (1895–1946) hører hjemme i den kristne humanistiske tradisjon.
De to stifterne av Nansenskolen; Norsk Humanistisk Akademi; Kristian Schjelderup (senere biskop) og Anders Wyller hadde et kristent livssyn, men valgte agnostikeren Fridtjof Nansens navn på skolen for å vise at humanismen samler på tvers av religiøse skillelinjer.
== Karl Marx' bruk av humanismebegrepet ==
I sitt manuskript Privateiendom og kommunisme (1844) fremholdt Karl Marx (1818–1883) at
« … kommunisme som fullt utviklet naturalisme, er lik som humanisme, og som fullt utviklet humanisme er lik naturalisme».Videre vurderer han det slik at humanismen ikke kan løfte seg høyere opp enn den sosiale bevisstheten i den epoken den er del av. Den borgerlige humanisme har som grunnlag den private eiendom ettersom den er den sentrale verdi for bourgeoisiet, mens proletær humanisme er grunnlagt på kooperativ sosial virksomhet, fremholder han i manuskriptet.
Disse tankene kunne imidlertid ikke utvikles eller gripes fatt i av samtiden, ettersom de var uttrykt i håndskrevne manuskripter fra hans Paris-opphold og som ikke ble utgitt før nesten hundre år senere. Det er også vanskelig å se begrepet humanisme eller tanker i denne retning videreutviklet av Marx selv, verken i publisert eller upublisert materiale fra ham.
== Moderne humanismer ==
Mens den egentlige humanisme entydig må knyttes til overgangen mellom middelalder og nytid, er begrepet senere blitt tatt i bruk, ofte nærmest som et honnørord, i nye sammenhenger.
I forhold til den moderne tid er det i tillegg til humanismen fra renessansen og med sine nyere utfoldelser tilkommet former for humanisme som er, eller kan være, ateistisk, religiøs, eller sekulær i sin selvforståelse. Humanismebegrepet benyttes også om noen politiske bevegelser.
Noen av disse humanismer anser seg som stående i en særlig relasjon til den opprinnelige humanisme, eller som særlig ektefødte arvtakere. Andre har et mer sammensatt bilde av sin kulturelle og filosofiske proveniens, eller oppfatter seg selv som bare en av mange moderne uttrykk av de historiske humanistiske idealer. Blant ledende humanistiske tenkere i den engelsktalende verden på 1900-tallet kan fremheves Bertrand Russell, Edward Morgan Forster og Julian Huxley (sønn av Thomas Huxley, mannen som utviklet begrepet agnostisisme).
I 1929 stiftet Charles Francis Potter organisasjonen First Humanist Society of New York, støttet av John Dewey, Helen Keller, Will Durant, Albert Einstein, Thomas Mann og andre fra tidens anerkjente åndselite. Organisasjonen proklamerte et positivt livssyn og i 1933 kom «Humanist Manifesto» fra den samme krets. Potter var prest i den unitaristiske tradisjonen og på 1930-tallet utgav han sammen med sin kone Clara Cook Potter boken Humanism: A New Religion. På 1930-tallet var Potter en velkjent forkjemper for kvinners rettigheter, abortrettigheter og avskaffelse av dødsstraffen. Potter mente at «humanisme er ikke noen avskaffelse av religionen, men en begynnelse på en virkelig religion» og forestilte seg humanisme som «a religion of common sense».I 1957 laget Julian Huxley det nye begrepet «transhumanisme» for å beskrive det synet at mennesket skulle bedre seg selv gjennom forskning og teknologi, muligens inkludert eugenikk, men viktigere forbedring av det sosiale miljø. Transhumanismen, som har gjennomgått forandringer etter Huxleys tid, er i løpet særlig av tiden etter 1990 blitt en eget samfunnsyn, livssyn og etisk system.
=== Sekulær humanisme ===
Sekulær eller ikke-religiøs humanisme avviser religiøs tro og eksistensen av noe overnaturlig. Med sin vektlegging av naturlige, vitenskapelige forklaringer assosieres den ofte med akademikere og vitenskapsfolk, siden det å postulere naturlige forklaringer er en allmenn vitenskapelig metode (som ikke nødvendigvis reflekterer forskerens livssyn). Sekulære humanister er ofte av den oppfatning at humanistiske prinsipper naturlig leder til sekularisme, ut fra grunnantakelsen om at etikken er menneskeskapt, og ut fra den intellektuelle arven fra opplysningstiden.
Denne humanismen må ikke forveksles med scientisme, som på et nærmest religiøst vis hevder at naturvitenskap kan gi svaret på alt. Sekulær humanisme betoner at menneskets rasjonelle og kritiske tenkning må gå ut over det vitenskapelige, ettersom naturvitenskap ikke kan gi svar på etiske, eksistensielle og estetiske spørsmål, som er blant de viktigste i menneskelivet. Naturvitenskap kan kun gi oss faktabaserte premisser for en argumentasjon på disse livsområdene. Den har omformet vårt syn på hvordan verden er bygd opp ved å kullkaste den kristne kosmologien, og gitt oss en faktabasert tankeramme for hva vi med rimelighet kan utsi om verden. Som et ledd i kritikken av kristendommen var dette svært viktig.
Da den sekulære humanismen kom i organiserte former etter andre verdenskrig, var dens fritenkerske aspekt fremtredende i form av en til dels krass religionskritikk. Samtidig tok den sterkt avstand fra totalitære bevegelser som kommunismen og nazismen, selv om disse var ateistiske. Ateisme måtte ledsages av et humanistisk menneskesyn, og av de etiske verdier som ligger til grunn for menneskerettighetene. Da UNESCO i 1965 utgav en bok om verdens ledende religioner og livssyn, kom humanismen med som det eneste livssyn i tillegg til verdensreligionene.Etter hvert er det blitt etablert organiserte sekulære humanist-grupper i mange land, og det er arrangert 15 humanistiske verdenskongresser, to av dem i Norge (1962 og 1986), i regi av International Humanist and Ethical Union, som ble stiftet i 1952 med støtte av flere av lederne i FN-systemets organisasjoner. UNESCOs første direktør, Julian Huxley, var stiftelsesmøtets president. Unionen skiftet i 2019 navn til Humanists International.
I dag er den sekulære humanismens religionskritiske aspekt mindre fremtredende enn tidligere, fordi kirken og kristendommen har mistet mye av sitt grep om folk flests livsanskuelse. Det henger sammen med at de vesteuropeiske samfunn er blitt stadig mer sekulære, noe som gjør polemisk religionskritikk mindre påkrevd. Spørreundersøkelser viser at om lag halvparten av befolkningen i Norge og Skandinavia for øvrig ikke har noen gudstro, og at de slutter opp om humanistiske verdier. Dermed har sekulær humanisme gått fra å være en liten opprørsbevegelse til å bli en hovedstrøm i tros- og livssynslandskapet.
==== Sartres humanistiske eksistensialisme ====
I 1945 holdt den franske ateistiske og marxistiske filosof Jean-Paul Sartre et foredrag med tittel «Eksistentialisme er en humanisme» på Club Maintenant i Paris. Det ble utviklet til en bok som kom ut det påfølgende år: «L'existentialisme est un humanisme». Denne boken ble snart ansett for retningsgivende for den nye franske eksistensialistiske bevegelse. Sartre beskriver sitt anliggende som humanistisk, men skjelner mellom to svært forskjellige betydninger av ordet humanisme. Primært taler han om en betydning som handler om at mennesket er av ypperste verdi, en betydning som Sartre avviser. Han fremhever så en betydning som går ut på at mennesket er sin egen lovgiver og må fatte sine egne beslutninger. Denne går han inn for, og sier at den innebærer ateisme.
I hans filosofiske system kommer menneskets eksistens kronologisk før dets essens. Det betyr at selv om mennesket eksisterer så finnes det intet som kan diktere dette menneskes karakter, livsinnretning eller lignende; kun mennesket kan definere sin essens. Som han sier i boken: «Det første er at mennesket eksisterer, så møter det seg selv, det bruser opp i verden – og definerer seg selv etterpå». Sartre avviser det han kaller «deterministiske unnskyldninger» og hevder at alle mennesker må ta ansvar for sine handlinger (fri vilje). Han taler også om en forlatthet som er en ensomhet noen ateister kan føle når det går opp for dem at det er ingen gud som våker over dem. Dette knyttes til fortvilelse og angst (eksistensiell angst).
Som kommunist var det viktig for Sartre å forsone sine tanker om menneskets fri vilje med marxismens lære om sosioøkonomiske krefter utenfor menneskets umiddelbare kontroll og som skulle spille en kritisk rolle for utformingen av dets liv. I sitt viktige verk Critique de la raison dialectique (kritikk av den dialektiske fornuft) av 1960 pekte Sartre på «humanistiske verdier» i Marx' tidlige verker. Han dro til Cuba for å møte Fidel Castro and Ernesto «Che» Guevara. Etter Guevaras død sa han at Guevara var sin tids mest fullstendige menneske.
==== Sekulær humanisme i Skandinavia ====
I Norge og Skandinavia har begrepet sekulær humanisme vært brukt tildels sammenfallende med humanetikk, et etisk system og senere et livssyn utviklet av Kristian Horn fra 1950-tallet og formidlet av organisasjonen Human-Etisk Forbund (grunnlagt 1956) i Norge og av Human-Etiska Förbundet i Sverige (grunnlagt 1979) i Sverige. Kristian Horn brukte ikke selv begrepet humanisme, men human-etikken knyttet an til viktige elementer fra den humanistiske tradisjonen i europeisk idéhistorie. Horn hentet begrepet human-etikk fra Harald Høffdings hovedverk Etik fra 1887. Høffding var inspirert av empirismen og utilitarismen (David Hume og John Stuart Mill), og vektla det såkalte «verferdsprinsippet» som grunnverdi. Den organisasjon Horn grunnla for å formidle human-etikken som etisk system og livssyn, begynte fra 1990-tallet med Levi Fragell som pådriver å bruke begrepet humanisme overlappende med begrepet human-etikk, men forslag om å endre navn på forbundet til Humanistisk forbund har ikke fått gjennomslag. I Sverige har Human-Etiska Förbundet i Sverige skiftet navn til Humanisterna. Den norske human-etikken kan innordnes enten som former for ateistisk, agnostisk eller sekulær humanisme, og har alltid sett seg selv som et alternativ til de religiøse livssyn og spesielt kristendommen.
En samlende fremstilling av det norske human-etiske livssyn foreligger ikke i strikt forstand, ut over antologien Verdier og verdighet (2013), med bidrag fra norske humanister. I 2021 utkom boka Humanismens idéhistorie, skrevet av Morten Fastvold, som spesielt vektlegger ikke-religiøs humanisme eller livssynshumanisme. Tidligere viste man gjerne til Corliss Lamonts bok The Philosophy of Humanism (1949) som etter initiativ fra Human-Etisk Forbund ble utgitt på norsk med tittelen Det humanistiske livssyn (1988). Der heter det sammenfatningsvis at «humanisme er en overnasjonal filosofi for alle mennesker og med universell gyldighet.» Også Richard Normans bok On Humanism (2004) ble oversatt til norsk som en innføring i sekulær humanisme.
Human-Etisk Forbund har vektlagt at de ikke ønsket noen endelig autoritativ fremstilling av sitt livssyn, fordi dette ville innebære etablering av en ny autoritet. Dette begrunnes med ønsket om at individene skal gjøre selvstendige vurderinger av de moralske utfordringer de står overfor. I 2006 vedtok imidlertid Human-Etisk Forbund et norsk humanistmanifest der det står at «humanismen er et livssyn som setter mennesket i sentrum og fremhever den enkeltes menneskeverd, selvstendighet, ukrenkelighet og iboende verdighet. I Norge er dette livssynet også kjent som humanetikk.» I 2016 gikk alle de nordiske sekulære humanistorganisasjonene sammen om et nordisk humanistmanifest der det slås fast at «Humanismen er et sekulært livssyn. Det har som utgangspunkt at mennesker er del av naturen, født frie og med samme menneskeverd og rettigheter, utstyrt med fornuft og samvittighet.»
Dag Hareide, som skrev boka Hva er humanisme (2011), finner det problematisk å bruke begrepet humanisme om Human-Etisk Forbunds livssyn. Han uttaler at «jeg vet at Human-Etisk Forbund ser på humanisme som et livssyn, men jeg forstår ikke hvordan det er mulig. Tanken er forvirrende. Det som er interessant er om du er ateist eller troende, eller om du for eksempel har tro på nyttefilosofi eller pliktetikk. Humanismen gir ikke svar på dette, og da skjønner derfor ikke hvordan humanismen kan fungere som et livssyn».
Til dette kan det sies at verken ateisme eller nyttefilosofi eller pliktetikk isolert sett utgjør noe livssyn. Et livssyn må både ha en oppfatning om hvordan verden er bygd opp, dvs. en kosmologi, samt om hva som er rett og galt, og hva som gir livet mening. Sekulær humanisme, eller livssynshumanisme, bygger i tillegg til ateisme på tanken om menneskets verdighet, kombinert med den naturalistiske forståelsen av mennesket som en dyreart fremkommet gjennom evolusjonen, og på grunntanken om at etikken er menneskeskapt. Det åpner for ulike måter å reflektere over etikk på, slik nyttefilosofi og pliktetikk er to eksempler på. Livssynshumanismen hevder dessuten at det ikke finnes noen objektiv mening i tilværelsen, noe som er en eksistensialistisk grunntanke. Ut fra alt dette er det opp til hvert enkelt menneske å finne mening i sitt liv. Innenfor dette vide livssynsmessige rammeverket finnes det mange måter å være humanist på. Det ville stride mot livssynshumanismens ikke-dogmatiske karakter å gi detaljerte forbud og påbud om hvordan hver enkelt bør leve.
=== Marxistisk humanisme ===
Som påvist ovenfor, brukte Karl Marx selv humanismebegrepet i dokumenter som ikke ble videreutviklet av ham selv eller andre i hans samtid. I Marx' senere og mest kjente arbeider vektlegges kollektive sosiale størrelser som klasser og klassekamp. Gjennom sin vektlegging av de ofte deterministisk forståtte «naturlovene» for samfunnsutviklingen (se Kapitalen (1867)), skyves også det individuelle menneskets handlingspotensial og ansvar i bakgrunnen. Det er også den kollektivistiske forståelsen av Marx' tenkning som har dominert den marxistiske tradisjonen.
Marxistisk humanisme som moderne begrep vokste frem lenge etter Marx' død, og var tildels en følge av skuffelsen over de inhumane trekkene ved regimene i Øst-Europa som kalte seg «sosialistiske» og «kommunistiske». Marxistiske humanister påberoper seg gjerne Marx' tidlige humanistiske skrifter, særlig de økonomiske og filosofiske manuskripter fra 1844, som var blitt oversatt og gjort kjent av Raja Dunajevskaja på 1930-tallet. Marxististisk humanisme står i opposisjon mot de «objektivistiske» tendenser i sosialteorien, særlig slik som Marx' utlegges innenfor den ortodokse kommunistbevegelsen (se den historiske materialisme).
Den marxistiske humanismen ville (gjen)etablere et rom for individene i marxistisk teori og praksis. Prahavåren i Tsjekkoslovakia i 1968 bragte ytterligere eksempler på marxistisk humanisme, likeså Edward Giereks mer liberale regime i Polen.
Blant de mest kjente marxistiske humanister er den tysk-amerikanske psykologen og filosofen Erich Fromm (1900–1980).
=== Antroposofi ===
Den filosofiske retningen antroposofi (av gresk «menneskevisdom») ser seg selv i en humanistisk tradisjon. Mer spesifikt betjener antroposofien seg i særlig grad av tankegods hentet fra nyhumanismen.
== Ikke-kristen religiøst forankret humanisme ==
På samme måte som innenfor den kristne tradisjonen, finnes det humanistiske tendenser og tradisjoner innenfor de andre verdensreligionene også.
=== Humanistisk jødedom ===
Den jødiske humanisme (eller humanistiske judaisme, jødedom) er en bevegelse innen jødedommen som legger vekt på jødisk kultur og historie i stedet for troen på en overnaturlig gud, som kildene til den jødiske identitet. Dens filosofiske utsyn har dermed en del til felles med den sekulære humanisme, selv om dens tilhengere også anser at dens røtter går tilbake til ca. det annet århundre, til Elisha ben Abuyah. Sekularisme og ikke-teisme fikk ikke særlig utbredelse blant jøder før på 1800-tallet, under Haskalah, hvis ledere for det meste forkastet enhver tradisjonell religiøs praksis til fordel for fornuft og vitenskapelig metodikk. Blant dem som rundt århundreskiftet til 1900-tallet bidro mest til humanistisk judaisme var Ahad Ha’am (fra Ukraina), hviterusseren Simon Dubnow (fra Hviterussland) og Chaim Zhitlovsky (fra Russland). Den fikk sin nyeste form da den ble grunnlagt som «Humanistic Judaism» i 1963 av den amerikanske rabbi Sherwin Wine. Flere menigheter kom seg til, og i 1969 ble de sammenknyttet i paraplyorganisasjonen «Society for Humanistic Judaism» (SHJ). i 1986 oppstod også en internasjonal struktur med medlemsorganisasjoner i 13 land: «The International Federation of Secular Humanistic Jews».
=== Buddhistisk humanisme ===
Buddhismen og den sekulære humanismen har en del møtepunkter idet buddhismen ikke har et personlig gudsbegrep, selv om den i høy grad har tro trancendentale krefter både i og utenfor mennesket og dets evner. Det finnes også strømninger som betegnes som buddhistisk humanisme. Buddha, den sentrale personen og grunnleggeren av buddhismen, regnes av mange som en slags humanist.
=== Humanisme i islamsk perspektiv ===
Islam betrakter mennesket som Guds høyeste skapning, noe som fremgår av skapelsesberetningen i Koranen (2/20-38) der Gud befaler engleskaren om å kaste seg ned foran Adam, som Gud hadde skapt og innblåst med sin ånd. Mennesket er videre den eneste av Guds skapninger som er fullstendig fri til å handle som det vil på jorden; det kan handle i samsvar med Guds vilje, eller imot Gud. Idealet er naturligvis det menneske som lever i pakt med Guds bud. At mennesket settes i en slik særstilling i skaperverket og en slik autonomi, gir islam et humanistisk perspektiv. Alt på jorden er skapt for menneskets skyld, alle Guds lover er til for menneskets beste.
=== Moderne konfutsiansk humanisme ===
Siden slutten av 1900-tallet har interessen for konfutsianismen blomstret opp både i Det fjerne østen og i Vesten, og inspirert av religiøs pluralisme og tanker om det liberale demokrati har man beynt å tale om en tredje epoke for den konfutsianske humanisme (de to første epoker regnes da for å være i Kina etter Qin-dynastiet og så i Song-dynastiet).
== Eksempler på annen moderne bruk av humanismebegrepet ==
=== Mario Rodriguez Cobos' nyhumanisme ===
New Humanism, eller Universal Humanism er navn på en filosofisk retning utviklet fra 1969 av argentineren Mario Rodríguez Cobos (pennenavn Silo). Denne filosofi henter inspirasjon fra Martin Luther Kings og Mahatma Gandhis ikkevoldsbevegelser.
=== Prabhat Rainjan Sarkars neohumanisme ===
Den indiske tenker Prabhat Rainjan Sarkar presenterte i 1982 de teorier han hadde utviklet om den menneskelige natur og hvordan individer og samfunn kan oppnå sine fulle potensial. Han kalte dette for Neo-Humanism. Grunnlaget for denne «nyhumanismen» er ifølge Sarkar den universelle kjærlighet. Det er en holistisk filosofi som tar for seg meningen med livet, samfunnets rolle, hvordan man klarer å forvise dogmer og begrensninger fra sitt sinn, og mange andre aspekter ved menneskelivet.
=== Psykologi, pedagogikk, litteratur ===
Det finnes også moderne skoleretninger innen både psykologi, pedagogikk og litteratur som betegner seg som humanistiske.
I humanistisk psykologi er menneskelige evner og egenskaper som kjærlighet, selvbevissthet, selvråderett, personlig frihet, ondskap, grådighet og andre menneskelige tendenser og tilstander, moral, kunst, filosofi, litteratur, vitenskap, liv og død, alle aktuelle og sentrale i humanistisk psykologi. Abraham Maslow, Carl Rogers og Rollo May var blant foregangsskikkelsene for utviklingen av den såkalt humanistiske psykologi i USA og Europa i etterkrigsårene.
Som retning innen pedagogikken kan man si at en humanistisk pedagogikk begynte å dominere flere skolestystemer på 1600-tallet. Uttrykket utdannelseshumanisme kan spores tilbake til 1800-tallet, og i USA var utdannelseskommisjonæren W.R. Harris av særlig betydning. For den generelle utvikling av elevenes evner fremholdt han det han kalte de fem vinduer til sjelen som verdt å satse på (matematikk, geografi, historie, grammatikk og litteratur/kunst). Utdannelseshumanister mener at «de beste studier for de beste barna» er de beste studiene for alle barn.
Selv om humanismen som skoleretning innen pedagogikken ble ansett som mindreverdig ut gjennom 1900-tallet som bragte en rekke pedagogiske nyvinninger, har den fremdeles noe gjennomslagskraft, særlig på enkelte eliteskoler og da særlig hva gjelder litteratur.
== Humanisme som verdigrunnlag i Norge ==
Gjennom flere lovendringer i perioden 2009–2012 har humanisme blitt beskrevet som en del av den norske statens verdigrunnlag.
I 2012 vedtok Stortinget å endre Grunnlovens § 2, slik at paragrafen inneholder formuleringen «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv». Den offentlige skolens og barnehagens formålsparagrafer ble i 2009 og 2010 endret til at henholdsvis opplæringen og barnehagen «skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet, verdier som kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn og som er forankret i menneskerettighetene.»
Også før 2009 var begrepet humanisme brukt i læreplaner, slik som Mønsterplan for grunnskolen. NOU 1995: 9 understreker at det ikke er noe motsetningsforhold mellom «kristen» og «humanistisk». Utredningen siterer Innst. S.nr.96 1986-87, hvor det heter at «skolen skal i sin undervisning og virksomhet bygge på grunnleggende kristne og humanistiske verdier. Det er den vide, klassiske humanisme-tradisjon det her er tale om, ikke en sekulær livssyns-humanisme som i stor grad profilerer seg som motpol til kristendom. I forbindelse med forarbeidene og debatten om M-87 sier Kirke- og undervisningskomitéen (med unntak av SVs representant) at denne forståinga av humanismen, med vekt på den breie kulturtradisjonen som humanismen representerer, vert lagt til grunn når humanismebegrepet vert omtala i andre deler av planen.»
=== Hva er humanisme – forsøk på en samlende definisjon ===
Dag Hareide, som har vært sentral i arbeidet med å formulere både den nye grunnlovsparagrafen og skolens og barnehagens formålsparagrafer, utgav i 2011 boken Hva er humanisme, i Universitetsforlagets «Hva er»-serie. Boken er et forsøk på å definere hva humanisme er i Norge i dag, slik begrepet er brukt i Grunnloven og skolens og barnehagens formålsparagrafer. Boken gir også en oversikt over humanismens historiske og filosofiske røtter.
Hareide tar utgangspunkt i menneskeverdet og utleder en etikk fra det, for å komme frem til en samlende definisjon av humanismen. Han mener humanisme kan bygges på seks søyler: Menneskeverdet, den gylne regel, dannelse, demokrati, den frie kritiske tanke og dialogen. Med dette utgangspunktet kan humanismen knyttes til ulike religioner, livssyn, ideologier og retninger.
I innledningen nevner Hareide at det finnes tre innfallsvinkler til å definere humanismen. I tillegg til innfallsvinkelen som tar utgangspunkt i menneskeverdet trekker han frem humanisme som avviser religion, som Hareide mener er en problematisk og lite samlende definisjon, samt synet om at mennesket skal være alle tings mål, som Hareide også mener er problematisk, ettersom natur og dyreliv da mister sin egenverdi.
== Kritikk av humanisme ==
Humanismen, dvs. den filosofiske tradisjon som går på tvers av religioner og livssyn og som vil hegne om menneskets iboende verdighet, har ikke vært uten kritikere. Særlig på sosialistisk og kommunistisk hold ble humanismen på 18- og 1900-tallet kritisert for å være borgerlig og reaksjonær. For eksempel angrep kommunisten Nordahl Grieg Nansenskolens humanisme på dette grunnlaget. En vanlig kritikk fra sosialistisk/kommunistisk hold var at humanismen var juridisk og moralsk i sin analyse av samfunnet, men ikke hadde noen sosiologisk analyse, og derfor var en «borgerlig tilsløring av de faktiske forhold i verden».
== Referanser ==
== Litteratur ==
Carmelo Elorduy: Humanismo político oriental, Editorial B.A.C. (Biblioteca de Autores Cristianos), Madrid, 1967.
Eugenio Garin: Der italienische Humanismus, Bern 1947.
Wallace K. Ferguson: Renaissance Studies, Ontario 1963.
Kristeller, Paul Oskar: Der italienische Humanismus und seine Bedeutung,Basel-Stuttgart 1969.
Kristeller, Paul Oskar: The Classics and Renaissance Thought: [Lectures], Cambridge/Mass. 1955.
Baron, Hans: The Crisis of the Early Renaissance. Civic Humanism and Republican Liberty in Age of Classicism and Tyranny, revised one-volume edition, Princeton 1966.
Ferguson, Wallace K., The Renaissance in the Historical Thought, Five Centuries of Interpretation, Boston 1948.
B. L. Ullmann: The Humanism of Coluccio Salutati, Padua 1953.
B. L. Ullmann: Studies in the Italian Renaissance, Rom 1955.
Jacques Maritain: Humanisme intégral, Paris: Fernand Aubier, 1936
Richard Newald: Humanitas, Humanismus, Humanität, Essen 1947.
Walter Rüegg: Cicero und der Humanismus: Formale Untersuchungen über Petrarca und Erasmus, Zürich 1946.
P. Josef Schneider: Untersuchungen über das Verhältnis von humanitas zu Recht und Gerechtigkeit bei Cicero, Diss. Freiburg i.B. 1963.
Jacob Burckhardt: Die Cultur der Renaissance in Italien, Leipzig 1860.
Alfred von Martin: Salutati und das humanistische Lebensideal, Leipzig 1916.
Friedrich Immanuel Niethammer: Der Streit des Philanthropinismus und des Humanismus in der Theorie des Erziehungs-Unterrichts unsrer Zeit, Jena 1808.
Georg Voigt: Die Wiederbelebung des classischen Alterthums oder das erste Jahrhundert des Humanismus, 2 Bde. 3. Aufl., Berlin 1893 (Erstauflage in einem Band, Berlin 1859).
Jean-Paul Sartre: L'existentialisme est un humanisme, Paris: Nagel, 1946 [på norsk: Eksistensialisme er humanisme, Oslo: Cappelen, 2. utg. 1993, ISBN 82-02-13599-0]
John C. H. Wu: Chinese Humanism and Christian Spirituality, Jamaica, New York: St. John's University Press, 1965
=== Norskspråklig ===
(no) Dag Hareide, Hva er humanisme, Universitetsforlaget, 2011, ISBN 9788215015545
(no) Den norske humanismen, artikkel hos Norgeshistorie.no
Morten Fastvold: Humanismens idéhistorie. Frihet, likhet og menneskeverd, Humanist forlag, 2021, ISBN 978-82-8282-194-0. | Humanisme (av latin humanus, «menneske(lig)», og -isme) er en bred og vanskelig avgrensbar betegnelse som spenner over en rekke og ofte innbyrdes motstridende tankesystemer. Blant fellestrekkene er som regel en etisk filosofisk tilnærming som vil hegne om menneskeslektens iboende verdighet, og som legger stor vekt på de kvaliteter som kjennetegner mennesket som har en verdi i seg selv, og med evnen til fornuftig tenkning. | 9,791 | 9,791 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hinnstein | 2023-02-04 | Hinnstein | ['Kategori:16°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Harstad', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart'] | Hinnstein er et fjell i Harstad kommune i Troms og Finnmark. Det ligger seks kilometer sør for Harstad sentrum og toppen ligger 560 meter over havet.
Fra toppen er det utsikt over Holtet, Medkila og Breivika, og den er kanskje en av områdets mest besøkte topper. Det tar deg opp blant vierkratt, fjellbjørk, blåbær og dvergfuru.
| Hinnstein er et fjell i Harstad kommune i Troms og Finnmark. Det ligger seks kilometer sør for Harstad sentrum og toppen ligger 560 meter over havet.
Fra toppen er det utsikt over Holtet, Medkila og Breivika, og den er kanskje en av områdets mest besøkte topper. Det tar deg opp blant vierkratt, fjellbjørk, blåbær og dvergfuru.
== Referanser == | Hinnstein er et fjell i Harstad kommune i Troms og Finnmark. Det ligger seks kilometer sør for Harstad sentrum og toppen ligger 560 meter over havet. | 9,792 | 9,792 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Realkonjunkturteori | 2023-02-04 | Realkonjunkturteori | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Økonomisk teori'] | Realkonjunkturteori (ofte forkortet til «RBC») er det aller enkleste moderne rammeverket for å redegjøre for konjunktursvingninger.
En standard realkonjunkturmodell er en modell hvor individene i samfunnet maksimerer nåværende og fremtidig velferd. Beskrankningene på optimeringsproblemet deres er de fundamentale, reelle nasjonalregnskapssammenhengene:
Produksjonstilnærmingen for å måle BNP
Inntektstilnærmingen for å måle BNP
Utgiftsstilnærmingen for å måle BNP
Bevegelsesloven for aggregert produktiv kapitalstokk
En stokastisk prosess for total faktorproduktivitet, estimert på historiske serierMålet på velferd er vanligvis en såkalt additiv-separabel nyttefunksjon. Dette er det vanligste og minst kontroversielle velferdsmålet i økonomi.
Det er flere misforståelser knyttet til såkalt realkonjunkturteori og mye støy som står i veien for reell forståelse. Den grunnleggende modellen bidrar til tross for sin enkelhet til viktig innsikt. Blant de groveste feilaktige påstandene er:
«Ufrivillig arbeidsløshet eksisterer ikke»: I den aller enkleste modellen som er skissert over eksisterer ikke arbeidsledighet, verken frivillig eller ufrivillig. I de mest stiliserte modellene hvor bibeskrankningene er de aggregerte nasjonalregnskapssammenhengene er fokuset for modellen gjennomsnittlig antall timer jobbet. Forskere har studert og fortsetter å studere modeller som kan redegjøre for variasjoner i arbeidsledighet og ledige stillinger over konjunktursykelen«Alle markeder klarerer til enhver tid»: Igjen, i de enkleste og mest stiliserte modellene, hvor bibeskrankningene er de aggregerte nasjonalregnskapssammenhengene, så blir det implisitt antatt at alle markeder er konkurranseutsatte. Dette er primært for å sikre konsistens mellom nasjonalregnskapssammenhengene i bibeskrankningene. Forskere har studert og fortsetter å studere modeller som kan redegjøre for imperfekt konkurranse og hvordan det kan bidra til konjunktursvingninger«Realkonjunkturmodeller kan ikke brukes til å studere nominelle størrelser som inflasjon»: Igjen, feil. Ett eksempel: såkalt nykeynesiansk teori er essensielt realkonjunkturteori med nominelle friksjoner.«Teknologiske sjokk alene vanskelig kan forklare store konjunktursvingninger»: Det som omtales som «teknologisjokk» er residualer i total faktorproduktivitet.Det interessante spørsmålet er hva total faktorproduktivitet er og hvorfor det endrer seg. Dette spørsmålet forener moderne makro- og mikroøkonomer som forsøker å forstå og tilnærmer seg dette spørsmålet fra hver sin side: Moderne makroøkonomer fra det aggregerte, men stadig mer disaggregerte data. Moderne mikroøkonomer fra det partikulære, men med stadig mer aggregerte konklusjoner.
| Realkonjunkturteori (ofte forkortet til «RBC») er det aller enkleste moderne rammeverket for å redegjøre for konjunktursvingninger.
En standard realkonjunkturmodell er en modell hvor individene i samfunnet maksimerer nåværende og fremtidig velferd. Beskrankningene på optimeringsproblemet deres er de fundamentale, reelle nasjonalregnskapssammenhengene:
Produksjonstilnærmingen for å måle BNP
Inntektstilnærmingen for å måle BNP
Utgiftsstilnærmingen for å måle BNP
Bevegelsesloven for aggregert produktiv kapitalstokk
En stokastisk prosess for total faktorproduktivitet, estimert på historiske serierMålet på velferd er vanligvis en såkalt additiv-separabel nyttefunksjon. Dette er det vanligste og minst kontroversielle velferdsmålet i økonomi.
Det er flere misforståelser knyttet til såkalt realkonjunkturteori og mye støy som står i veien for reell forståelse. Den grunnleggende modellen bidrar til tross for sin enkelhet til viktig innsikt. Blant de groveste feilaktige påstandene er:
«Ufrivillig arbeidsløshet eksisterer ikke»: I den aller enkleste modellen som er skissert over eksisterer ikke arbeidsledighet, verken frivillig eller ufrivillig. I de mest stiliserte modellene hvor bibeskrankningene er de aggregerte nasjonalregnskapssammenhengene er fokuset for modellen gjennomsnittlig antall timer jobbet. Forskere har studert og fortsetter å studere modeller som kan redegjøre for variasjoner i arbeidsledighet og ledige stillinger over konjunktursykelen«Alle markeder klarerer til enhver tid»: Igjen, i de enkleste og mest stiliserte modellene, hvor bibeskrankningene er de aggregerte nasjonalregnskapssammenhengene, så blir det implisitt antatt at alle markeder er konkurranseutsatte. Dette er primært for å sikre konsistens mellom nasjonalregnskapssammenhengene i bibeskrankningene. Forskere har studert og fortsetter å studere modeller som kan redegjøre for imperfekt konkurranse og hvordan det kan bidra til konjunktursvingninger«Realkonjunkturmodeller kan ikke brukes til å studere nominelle størrelser som inflasjon»: Igjen, feil. Ett eksempel: såkalt nykeynesiansk teori er essensielt realkonjunkturteori med nominelle friksjoner.«Teknologiske sjokk alene vanskelig kan forklare store konjunktursvingninger»: Det som omtales som «teknologisjokk» er residualer i total faktorproduktivitet.Det interessante spørsmålet er hva total faktorproduktivitet er og hvorfor det endrer seg. Dette spørsmålet forener moderne makro- og mikroøkonomer som forsøker å forstå og tilnærmer seg dette spørsmålet fra hver sin side: Moderne makroøkonomer fra det aggregerte, men stadig mer disaggregerte data. Moderne mikroøkonomer fra det partikulære, men med stadig mer aggregerte konklusjoner.
== Relaterte personer ==
Knut Wicksell
Ragnar Frisch
Robert Lucas
Finn E. Kydland
Edward C. Prescott
Kjetil Storesletten | Realkonjunkturteori (ofte forkortet til «RBC») er det aller enkleste moderne rammeverket for å redegjøre for konjunktursvingninger. | 9,793 | 9,793 |
https://no.wikipedia.org/wiki/80-%C3%A5rene | 2023-02-04 | 80-årene | ['Kategori:80-årene', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tiår på 0-tallet'] | Se også 1980-årene30 | 40 | 50 | 60 | 70 ◄ 80 ► 90 | 100 | 110 | 120 | 130
-- 80
-- 81
-- 82
-- 83
-- 84
-- 85
-- 86
-- 87
-- 88
-- 89
Tiårsoversikt | Se også 1980-årene30 | 40 | 50 | 60 | 70 ◄ 80 ► 90 | 100 | 110 | 120 | 130
-- 80
-- 81
-- 82
-- 83
-- 84
-- 85
-- 86
-- 87
-- 88
-- 89
Tiårsoversikt | -- 80 | 9,794 | 9,794 |
https://no.wikipedia.org/wiki/90-%C3%A5rene | 2023-02-04 | 90-årene | ['Kategori:90-årene', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tiår på 0-tallet'] | Se også 1990-årene40 | 50 | 60 | 70 | 80 ◄ 90 ► 100 | 110 | 120 | 130 | 140
-- 90
-- 91
-- 92
-- 93
-- 94
-- 95
-- 96
-- 97
-- 98
-- 99
Tiårsoversikt | Se også 1990-årene40 | 50 | 60 | 70 | 80 ◄ 90 ► 100 | 110 | 120 | 130 | 140
-- 90
-- 91
-- 92
-- 93
-- 94
-- 95
-- 96
-- 97
-- 98
-- 99
Tiårsoversikt | -- 90 | 9,795 | 9,795 |
https://no.wikipedia.org/wiki/70-%C3%A5rene | 2023-02-04 | 70-årene | ['Kategori:70-årene', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tiår på 0-tallet'] | Se også 1970-årene20 | 30 | 40 | 50 | 60 ◄ 70 ► 80 | 90 | 100 | 110 | 120
-- 70
-- 71
-- 72
-- 73
-- 74
-- 75
-- 76
-- 77
-- 78
-- 79
Tiårsoversikt | Se også 1970-årene20 | 30 | 40 | 50 | 60 ◄ 70 ► 80 | 90 | 100 | 110 | 120
-- 70
-- 71
-- 72
-- 73
-- 74
-- 75
-- 76
-- 77
-- 78
-- 79
Tiårsoversikt | -- 70 | 9,796 | 9,796 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Pettersen | 2023-02-04 | Sigurd Pettersen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2003', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2005', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2007', 'Kategori:Fødsler 28. februar', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i skihopp', 'Kategori:Norske skihoppere', 'Kategori:Personer fra Kongsberg kommune', 'Kategori:Personer fra Rollag kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Verdensmestere i skiflyging'] | Sigurd Ørjan Pettersen (født 28. februar 1980 i Kongsberg) er en norsk skihopper. Han representerer Rollag & Veggli. Hans største prestasjoner er sammenlagtseieren i hoppuka 2003/2004 der han vant tre av de fire rennene, og seieren i laghopping under VM i skiflyging i 2004.
Ved kommunestyrevalget 2007 var Pettersen kandidat for Arbeiderpartiet i Rollag kommune.
| Sigurd Ørjan Pettersen (født 28. februar 1980 i Kongsberg) er en norsk skihopper. Han representerer Rollag & Veggli. Hans største prestasjoner er sammenlagtseieren i hoppuka 2003/2004 der han vant tre av de fire rennene, og seieren i laghopping under VM i skiflyging i 2004.
Ved kommunestyrevalget 2007 var Pettersen kandidat for Arbeiderpartiet i Rollag kommune.
== Karriere ==
Pettersen debuterte relativt sent i verdenscupen. Under ledelse av den nye hopptreneren, Mika Kojonkoski fra Finland, fikk Sigurd Pettersen sitt endelige gjennombrudd i og med verdenscupseieren på Granåsen skisenter i Trondheim vinteren 2002.
Et av karrierens høydepunkt, hoppukeseieren i 2003/04, var etterlengtet for Hopp-Norge – med unntak av Espen Bredesens seier i 1993/94 måtte man over 30 år tilbake for å finne forrige norske vinner. Pettersen var elev ved NTG Lillehammer i 1997-1999.
== Verdenscupseire ==
=== Sammenlagtplasseringer i verdenscupen ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Sigurd Pettersen – Munzinger Sportsarchiv
(en) Sigurd Pettersen – Olympedia
(en) Sigurd Pettersen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Sigurd Pettersen – FIS (skihopping)
(pl) Sigurd Pettersen – skijumping.pl | Sigurd Ørjan Pettersen (født 28. februar 1980 i Kongsberg) er en norsk skihopper. | 9,800 | 9,800 |
https://no.wikipedia.org/wiki/St._Carolus_Borromeuss%C3%B8strene | 2023-02-04 | St. Carolus Borromeussøstrene | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolske ordener'] | St. Carolus Borromeussøstrene er en katolsk, kvinnelig kongregasjon. Den fulle navn er Kongregasjonen av søstrene av nestekjærlighet av St. Carolus Borromeus, som forkortes C.B.. I Nederland er de kjent som Zusters Onder de Bogen, et kallenavn som kommer fra den arkitektoniske buen mellom deres moderhus og kirken ved siden av.
Kongregasjonen ble grunnlagt av Elisabeth Gruyters i Maastricht i 1837. Hun valgte St Karl Borromeus som vernehelgen, og tok hans navn med i kongregasjonens.
Det er i underkant av 800 medlemmer, fordelt på ni land. Den er størst i Nederland og Indonesia; i begge land er det mer enn 300 medlemmer.
| St. Carolus Borromeussøstrene er en katolsk, kvinnelig kongregasjon. Den fulle navn er Kongregasjonen av søstrene av nestekjærlighet av St. Carolus Borromeus, som forkortes C.B.. I Nederland er de kjent som Zusters Onder de Bogen, et kallenavn som kommer fra den arkitektoniske buen mellom deres moderhus og kirken ved siden av.
Kongregasjonen ble grunnlagt av Elisabeth Gruyters i Maastricht i 1837. Hun valgte St Karl Borromeus som vernehelgen, og tok hans navn med i kongregasjonens.
Det er i underkant av 800 medlemmer, fordelt på ni land. Den er størst i Nederland og Indonesia; i begge land er det mer enn 300 medlemmer.
== I Norge ==
St. Carolus Borrmeussøstrene kom til Norge i 1923, på invitasjon fra biskop Johannes Olav Smit. Han hadde grunnlagt en katolsk misjonsstasjon i Molde, og ønsket søstre dit for å øke aktiviteten. Fire søstre fra Nederland, ledet av moder Fulgentia, ankom Molde i juli 1923.
=== Sykehusdrift ===
Søstrene startet raskt etter ankomsten et provisorisk hospital i andre etasje i kommunitetens hus. I 1924 ble moder Fulgentia sendt til Hamar for å opprette en kommunitet der. Med hjelp fra tre andre søstre opprettet hun St. Torfinns klinikk, en liten klinikk som blant annet hadde fødestue. Den ble godt mottatt blant byens befolkning, og i 1931 kunne de åpne en større klinikk med samme navn, ved siden av tomten hvor St. Torfinn katolske kirke (innviet 1939 ble bygget. De som var tilbake i Molde klarte også å bygge et nytt sykehus, St. Carolus hospital, som ble åpnet i 1934. Samme år åpnet kongregasjonen også sykehuset Stella Maris i Kristiansund. Journalene fra dette sykehuset viser at over 5 000 barn ble født der mellom 1934 og 1971, da det ble overtatt av det offentlige helsevesen. Mellom 1967 og 1980 ble alle de katolske sykehusene overtatt av det offentlige. På den ene side betydde dette at kongregasjonene som drev dem fikk penger som kunne finansiere annen virksomhet, men på den annen side betød det at det ikke lenger var behov for så mange søstre som var utdannet til arbeid i omsorgsyrker.
=== Nye aktiviteter ===
I 1967 ble Norge en viseprovins, underlagt Nederland, men med større grad av selvstyre. Etter at sykehusdriften falt bort hadde de derfor en mulighet til å selv bestemme en del over hva de skulle gjøre i Norge. Mange av søstrene jobbet videre på sykehusene i en periode, slik det også skjedde på andre katolske sykehus.
Søstrene var også engasjert i de katolske menighetenes arbeid. I 1980 fikk de en ny oppgave, da to søstre ble sendt til Moss for å grunnlegge en kommunitet der med tanke på å hjelpe innvandrere i området. Den katolske kirke hadde de siste årene gjennomgått en forandring, fra å være en liten kirke med flertall av nordmenn til å bli den største kirken utenfor statskirken, med et flertall av innvandrere.
I 1990 forlot de Molde, etter 67 år i byen. Huset de hadde bodd i ble overtatt av Misjonærsøstrene av Treenigheten, en filippinsk kongregasjon. De la også ned kommuniteten i Bærum, som ble tatt over av Helligkorssøstrene. Kommuniteten i Hamar ble nedlagt i 2000, og Moss, med tre søstre, er dermed den eneste kommunitet som er igjen.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted , på flere språk
Kongregasjonen i Norge | St. Carolus Borromeussøstrene er en katolsk, kvinnelig kongregasjon. | 9,801 | 9,801 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Matti_Nyk%C3%A4nen | 2023-02-04 | Matti Nykänen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Finland under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Deltakere for Finland under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1982', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1984', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1985', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1987', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1989', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1991', 'Kategori:Dødsfall 4. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2019', 'Kategori:Finner dømt for forbrytelser', 'Kategori:Finske skihoppere', 'Kategori:Fødsler 17. juli', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skihopping', 'Kategori:Olympiske mestere for Finland', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Finland', 'Kategori:Personer fra Jyväskylä', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Verdensmestere i skiflyging', 'Kategori:Verdensmestere i skihopping', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen'] | Matti Nykänen (født 17. juli 1963, død 4. februar 2019) var en finsk skihopper som i 1980-årene var en dominerende skikkelse i internasjonal hoppsport. Han la opp i 1991.
| Matti Nykänen (født 17. juli 1963, død 4. februar 2019) var en finsk skihopper som i 1980-årene var en dominerende skikkelse i internasjonal hoppsport. Han la opp i 1991.
== Karriere som skihopper ==
Nykänen var 18 år gammel da han i VM i Holmenkollen i 1982 kunne feire sin første store triumf. Han tok også en tittel i de tre påfølgende verdensmesterskapene, i 1985, 1987 og 1989.Etter den første hoppukeseieren i 1983 vant Nykänen sesongen etter gull i storbakken i OL i Sarajevo. I 1985 ble han verdensmester i skiflygning i Planica og hadde dermed gått til topps i alle de viktigste konkurransene. I 1987 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.Nykänens kanskje aller beste sesong var i 1988 da han etter hoppukeseieren dominerte fullstendig og tok alle tre gullmedaljene i OL i Calgary. Nykänen tok sin siste internasjonale medalje under VM i skiflygning i Vikersund i 1990 med sølv. Da han la opp i 1991 etter ti år som aktiv utøver, hadde han vunnet 46 verdenscuprenn.
=== Sammenlagtplasseringer i verdenscupen ===
== Etter hoppkarrieren ==
Han fikk stadig større alkoholproblemer utover i karrieren sin, og etter at den tok slutt har livet hans vært preget av rusmisbruk. Høsten 2005 ble Nykänen satt i fengsel for å ha slått og mishandlet kona. Da hadde det kun gått fire dager siden han slapp ut fra fengsel, hvor han sonet en dom for å ha knivstukket en mann.I den biografiske filmen Matti som ble utgitt i 2006, dokumenteres Nykänens tragiske liv etter hoppkarrièren. I filmen tegnes et bilde av en naiv ung Nykänen, som påvirkes av uheldig omgangskrets i mange av hans katastrofale veivalg. Jasper Pääkkönen spiller Matti Nykänen i filmen.Nykänen døde i Villmanstrand 4. februar 2019, 55 år gammel. Noen måneder før han døde ble han diagnostisert med diabetes. Han skal også ha slitt med bukspyttkjertelbetennelse og han døde av akutt lungebetennelse, ifølge Nykänens familie.
== Se også ==
Liste over mestvinnende vinterolympiere
Liste over mestvinnende verdenscupvinnere i skisport
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Matti Nykänen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Matti Nykänen – Munzinger Sportsarchiv
(en) Matti Nykänen – Olympics.com
(en) Matti Nykänen – Olympic.org
(en) Matti Nykänen – Olympedia
(en) Matti Nykänen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Matti Nykänen – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Matti Nykänen – FIS (skihopping) | Matti Nykänen (født 17. juli 1963, død 4. | 9,804 | 9,804 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Olav_Smit | 2023-02-04 | Johannes Olav Smit | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 22. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1972', 'Kategori:Fødsler 19. februar', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Ikkenorske katolske biskoper i Norge', 'Kategori:Linjen von Bodman', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske katolske biskoper', 'Kategori:Personer fra Deventer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Johannes Olav Smit, også kalt Jan Olav Smit (opprinnelig Hendrik Johannes Smit; født 19. februar 1883 i Deventer, erkebispedømmet Utrecht, død 22. juni 1972 i Roma), var apostolisk vikar for Norge 1922–1928.
| Johannes Olav Smit, også kalt Jan Olav Smit (opprinnelig Hendrik Johannes Smit; født 19. februar 1883 i Deventer, erkebispedømmet Utrecht, død 22. juni 1972 i Roma), var apostolisk vikar for Norge 1922–1928.
== Liv og virke ==
=== Prest ===
Etter å ha blitt ordinert til prest i 1906 gjennomførte han videre studier i bibelvitenskap i Roma. Han virket deretter som prest i Nederland i noen år, inntil han ble professor ved presteseminaret i Rijsenburg (1913–1922).
=== Biskop i Norge ===
23. mars 1922 ble han utnevnt til apostolisk vikar for det apostoliske vikariat Norge. Han ble bispeviet i Deventer 29. juni samme år av erkebiskop Henrik van de Wetering, og ble da gitt tittelen titulærbiskop av Paralus. Medkonsekrerende var biskop Augustinus Josephus Callier av Haarlem og biskop Arnold Frans Diepen av 's Hertogenbosch (Bois-le-Duc).
Biskop Smit kom til Norge 4. oktober 1922, og ble høytidelig innsatt i embetet i St. Olav kirkes prestegård i Oslo fire dager senere. Han tok da navnet Olav etter Norges vernehelgen Olav den hellige.
I hans tid som apostolisk vikar kom han i konflikt med ordenssøstrene som drev sykehus. Det var pålagt en skatt på sykehusene, noen øre for hvert døgn en seng ble benyttet. Biskop Smit ønsket å øke denne skatten, og pådro seg dermed søstrenes vrede.Han vervet kraftig for støtte for den norske katolske kirke i sitt hjemland Nederland, blant annet ved hjelp av tidsskriftet Uit het land van St. Olav.
Deretter oppsto en skandale rundt ham, som han selv ikke var skyld i. En svensk konvertitt ble forelsket i ham, og på et tidspunkt kom hun seg inn i St. Olav kirkes bispegård mens biskopen var der og begynte å kle av seg. Biskopen fant å måtte hoppe ut av et vindu for å unngå henne, men han unngikk ikke at historien ble kjent på byen. Einar Rose skrev kort tid etter en kjent revyvise om tildragelsen.
=== Fra 1928 til 1972 ===
11. oktober 1928 fratrådte biskop Smit sitt embete i Norge, og reiste til Roma, der han ble kannik i Peterskirken. Dette er et embete som gir en viss status, men som først og fremst er av seremoniell art.
I Roma skjedde det etter noen få måneder en ny skandale omkring ham – den forsmådde konvertitten - Gudrun Margerita Ramstad, av italienerne kalt la bionda Norvegese - reiste dit, og i Peterskirkens forhall rettet hun den 24. november 1929 en pistol mot ham. En annen av kannikene slo pistolen ut av hendene hennes, og hun ble raskt overmannet av vakter, men episoden utløste en rettskrise for den rett før opprettede Vatikanstaten, da man ikke ønsket å overlevere henne til de fascistiske myndighetene i Italia. Det viste seg at pistolen dessuten var både uladd og ikke avsikret, og de kirkelige myndigheter valgte derfor å avskrive hele saken med henvisning til at hun hadde vært i psykisk ubalanse.Biskop Smit var høyt skattet av pave Pius XII (som Smit skrev en tidlig biografi om i 1949) og av pave Johannes XXIII, som utnevnte ham til biskoppelig assistent til pavetronen. Han gjorde også en stor innsats for nederlandske pilegrimer til Roma.Biskop Smit er gravlagt på den tyske pilegrimskirkegård (Campo Santo Teutonico) i Vatikanstaten.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Biskop Johannes Wolfgang von Bodman (1651–1691)
Biskop Marquard Rudolf von Rodt (1644–1704) *bispeviet 1690
Biskop Alexander Sigismund von der Pfalz-Neuburg (1663–1737) *1691
Biskop Johann Jakob von Mayer (1677–1749) *1719
Biskop Joseph Ignaz Philipp von Hessen-Darmstadt (1699–1768) *1741
Erkebiskop Klemens Wenzeslaus von Sachsen (1739–1812) *1766
Erkebiskop Max Franz von Havsburg-Lothringen (1756–1801) *1785
Biskop Kaspar Max Droste zu Vischering (1770–1846) *1795
Biskop Cornelius Ludovicus van Wijkerslooth (1786–1851) *1833
Erkebiskop Johannes Zwijsen (1794–1877) *1842
Biskop Franciscus Jacobus van Vree (1807–1861) *1853
Erkebiskop Andreas Ignatius Schaepman (1815–1882) *1860
Erkebiskop Petrus Matthias Snickers (1816–1895) *1877
Biskop Gaspard Josephus Martinus Bottemanne (1823–1903) *1883
Erkebiskop Henricus van de Wetering (1850–1829) *1895
Biskop Johannes Olav Smit (1883–1972) *1922
== Verker i utvalg ==
Jan Olav Smit og Hugh O'Flaherty: In our Father’s house. Saint Peter’s and the Vatican, Vatican Polyglot Press, Roma 1939.
Jan Olav Smit: Pastor Angelicus. Paus Pius XII, J.J. Romen & Zonen, 1949(oversettelse: Pope Pius XII, Burns Oates & Washburne, London & Dublin, 1951)Jan Olav Smit med Reinier Post: Naar Rome. Geïllustreerd handboek voor reizigers naar Rome 6e dr. Utrecht 1958
Jan Olav Smit og Hugh O'Flaherty: O Roma felix: Practical guide for walks in Rome, Verdesi, Roma 1959.
== Referanser ==
== Se også ==
Den katolske kirke i Norge
Liste over norske biskoper | Johannes Olav Smit, også kalt Jan Olav Smit (opprinnelig Hendrik Johannes Smit; født 19. februar 1883 i Deventer, erkebispedømmet Utrecht, død 22. | 9,805 | 9,805 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Montr%C3%A9al | 2023-02-04 | Montréal | ['Kategori:1642 i Nord-Amerika', 'Kategori:45°N', 'Kategori:73°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1642', 'Kategori:Byer ved Saint Lawrence', 'Kategori:Montréal', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vertsbyer for sommer-OL'] | Montréal (engelsk skriveform: Montreal, uttales /mɔ̃ʀeal/ på fransk og /ˌmʌntɹiˈɑːl/ på engelsk) er den største byen i provinsen Québec i Canada. Den er også Canadas nest mest folkerike by, etter Toronto, og verdens nest største franskspråklige by etter Paris. Montréal ligger sørvest i Québec, omtrent 200 km sørvest for provinsens hovedstad Québec by og 150 km øst for Ottawa, Canadas hovedstad. Byen ligger på den fluviale øya Île de Montréal («Montréal-øya») ved samløpet av elvene Ottawa og St. Lawrence.
Totalt 3 635 571 innbyggere (2006) bor i «Stor-Montréal», som blant annet omfatter byene Laval og Longueuil. 52,4 % av innbyggerne har fransk som morsmål, 32,4 % har ulike innvandrerspråk som morsmål, mens 12,5 % har engelsk som morsmål. Omtrent 70% av befolkningen bruker fransk daglig.
Montréal arrangerte Verdensutstillingen i 1967 (Expo '67), og var vertsby for Sommer-OL 1976.
Det finnes to franskspråklige universitet i Montréal. Université de Montréal er byens største franskspråklige universitet. Universitetet ligger i området Côte des Neiges, og dekker de fleste fagretninger. Université du Québec à Montréal er et offentlig universitet og del av universitetsnettverket Université du Québec. To engelskspråklige universitet holder til i byen, Concordia University og det meget anerkjente McGill University.
| Montréal (engelsk skriveform: Montreal, uttales /mɔ̃ʀeal/ på fransk og /ˌmʌntɹiˈɑːl/ på engelsk) er den største byen i provinsen Québec i Canada. Den er også Canadas nest mest folkerike by, etter Toronto, og verdens nest største franskspråklige by etter Paris. Montréal ligger sørvest i Québec, omtrent 200 km sørvest for provinsens hovedstad Québec by og 150 km øst for Ottawa, Canadas hovedstad. Byen ligger på den fluviale øya Île de Montréal («Montréal-øya») ved samløpet av elvene Ottawa og St. Lawrence.
Totalt 3 635 571 innbyggere (2006) bor i «Stor-Montréal», som blant annet omfatter byene Laval og Longueuil. 52,4 % av innbyggerne har fransk som morsmål, 32,4 % har ulike innvandrerspråk som morsmål, mens 12,5 % har engelsk som morsmål. Omtrent 70% av befolkningen bruker fransk daglig.
Montréal arrangerte Verdensutstillingen i 1967 (Expo '67), og var vertsby for Sommer-OL 1976.
Det finnes to franskspråklige universitet i Montréal. Université de Montréal er byens største franskspråklige universitet. Universitetet ligger i området Côte des Neiges, og dekker de fleste fagretninger. Université du Québec à Montréal er et offentlig universitet og del av universitetsnettverket Université du Québec. To engelskspråklige universitet holder til i byen, Concordia University og det meget anerkjente McGill University.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Montreal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Montréal – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Montréal hos Wikivoyage
Ville de Montréal
Université de Montréal
McGill University | | tidssone = -5 | 9,806 | 9,806 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lehi | 2023-02-04 | Lehi | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1940', 'Kategori:Israels historie', 'Kategori:Paramilitære organisasjoner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Terrorisme'] | Lehi, hebraisk akronym for Lohamei Herut Israel (krigere for Israels frihet), var en sionistisk militant organisasjon opprettet i 1940 i Palestinamandatet. Lehi er også kjent som Stern-gjengen, oppkalt etter grunnleggeren Avraham Stern, og anså seg selv som en terrororganisasjon.
| Lehi, hebraisk akronym for Lohamei Herut Israel (krigere for Israels frihet), var en sionistisk militant organisasjon opprettet i 1940 i Palestinamandatet. Lehi er også kjent som Stern-gjengen, oppkalt etter grunnleggeren Avraham Stern, og anså seg selv som en terrororganisasjon.
== Opprettelse og virksomhet ==
Lehi ble grunnlagt av Stern i 1940 som en utbrytergruppe fra en annen organisasjon, Irgun. Den ble først kalt Irgun Zvai Leumi be-Yisrael. Da Stern døde i 1942 og mange av medlemmene ble arrestert, lå gruppen nede frem til den ble reformert som Lehi under Israel Eldad, Natan Yellin-Mor og Yitzhak Shamir. Shamir ble Israels statsminister førti år senere.
Lehi anså seg selv som antiimperialistisk, og betraktet det britiske styret av Palestina som en illegal okkupasjon. Den konsentrerte derfor sine angrep mot britiske mål (i motsetning til andre jødiske grupper, som også angrep arabere). Stern-medlemmer som ble arrestert av britene nektet å forsvare seg, og hevdet bare at retten, som representerte en okkupasjonsmakt, ikke hadde noen jurisdiksjon over dem og var illegal. Av samme grunn unnlot de å søke britene om benådning, selv i tilfeller der de fikk dødsstraff. I to tilfeller begikk Stern-medlemmer selvmord i fengselet for å forhindre at britene hengte dem.
Sent i 1940 ble Stern-medlemmet Naftali Lubenchik sendt til Beirut hvor han møtte den tyske diplomaten Werner Otto von Hentig og leverte et brev fra ledelsen i Stern som tilbød at Stern «tok aktiv del i krigen på Tysklands side» mot at Tyskland støttet «etableringen av den historiske jødiske staten på nasjonal og totalitær basis, alliert med det tyske rike». Werner Otto von Hentig videreformidlet tilbudet til den tyske ambassaden i Ankara, men det er ikke kjent noe offisielt svar. Stern-gjengen forsøkte å etablere kontakt med Tyskland igjen i desember 1941 uten å lykkes.
Bortsett fra et antall høyprofilerte aksjoner, utførte Stern-gjengen stort sett mindre angrep, som likvidering av britiske soldater og politimenn, og av og til også jødiske kollaboratører. I 1947 sendte de brevbomber til mange britiske politikere. De saboterte også infrastruktur som broer, jernbaner og oljeraffinerier. De finansierte sine aksjoner ved donasjoner fra private (ikke alltid frivillig) og bankran.
Stern-gjengen opphørte formelt å eksistere da Israel ble opprettet, men fortsatte å operere særlig i Jerusalem, inntil den ble knust etter drapet på Folke Bernadotte.
== Berømte angrep ==
6. november 1944 – Lehi myrdet Lord Moyne, den britiske sendemannen i Kairo. Handlingen rystet britene, og gjorde Churchill rasende. To Lehi-medlemmer ble fanget og henrettet av britene.
9. april 1948 – Lehi og Irgun angrep Deir Yassin (se Deir Yassin-massakren).
17. september 1948, Lehi myrdet FNs megler grev Folke Bernadotte og FN-observatøren André Serot. Årsaken var at Bernadotte insisterte på at de palestinske flyktningene hadde rett til å returnere til sine hjem. Drapet ble styrt av Yehoshua Zetler og utført av en gruppe på fire menn ledet av Meshulam Markover. Yehoshua Cohen avfyrte skuddene. Lehi-lederne Nathan Yellin-Mor og Matitiahu Schmulevitz ble arrestert to måneder etter drapet. Alle mistenkte fikk imidlertid amnesti av Israel i 1949.I 1980 opprettet Israel Lehiordenen, som tildeles tidligere medlemmer av Stern-gjengen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Heller, J: The Stern Gang (Frank Cass, 1995) ISBN 0-7146-4558-3
== Eksterne lenker ==
Forslag fra Stern-gjengen (Lehi) om å delta i annen verdenskrig på Tysklands side
http://www.lehi.org.il/ | Lehi, hebraisk akronym for Lohamei Herut Israel (krigere for Israels frihet), var en sionistisk militant organisasjon opprettet i 1940 i Palestinamandatet. Lehi er også kjent som Stern-gjengen, oppkalt etter grunnleggeren Avraham Stern, og anså seg selv som en terrororganisasjon. | 9,807 | 9,807 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klaus_von_Dohnanyi | 2023-02-04 | Klaus von Dohnanyi | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. juni', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Hamburgs borgermestere', 'Kategori:Medlemmer av Forbundsdagen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Personer fra Leipzig', 'Kategori:SPD-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske føderale ministre', 'Kategori:Tyske jurister', 'Kategori:Tyske utdanningsministre'] | Klaus von Dohnanyi (født 23. juni 1928 i Hamburg) er en tysk politiker (SPD). Han var utdannelses- og vitenskapsminister i den føderale regjeringen fra 1972 til 1974 og fra 1981 til 1988 førsteborgermester (regjeringssjef) i bystaten Hamburg.
| Klaus von Dohnanyi (født 23. juni 1928 i Hamburg) er en tysk politiker (SPD). Han var utdannelses- og vitenskapsminister i den føderale regjeringen fra 1972 til 1974 og fra 1981 til 1988 førsteborgermester (regjeringssjef) i bystaten Hamburg.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn, utdannelse ===
Von Dohnanyi vokste opp i Berlin-Grunewald. Hans far Hans von Dohnanyi ble i 1938 sendt som Reichsgerichtsrat til Leipzig. Han ble henrettet mot slutten av andre verdenskrig som motstandskjemper.
Fra 1938 til 1940 gikk Klaus von Dohnanyi på Thomasschule zu Leipzig, fra 1940 til 1944 på Benediktinergymnasium i Ettal og så på Helmholtz-Gymnasium i Potsdam.
Fra høsten 1944, etter nød-Abitur, ble han utskrevet til Volkssturm, en militær enhet for særlig unge eller særlig gamle; i november 1944 ble han funnet anvendelig for krigføring («kriegsverwendungsfähig») og i januar neste år innkalt til en kampbataljon i Reichsarbeitsdienst i Karstädt i Prignitz. I mai 1945 havnet han for noen få dager i kanadisk krigsfangenskap. Høsten 1945 traff han igjen på sin familie i Frankfurt am Main, som han hadde vært atskilt fra under sin krigstjeneste.
I 1946 begynte han å studere jus, og avla 1949 den første og 1957 den andre juridiske statseksamenen. I 1959 ble han dr.juris.
=== Karriere ===
Fra 1951 arbeidet han i et amerikansk advokatkontor, og deretter ved Max-Planck-Institut für Internationales Privatrecht. I 1954 tok han også en amerikansk grad, LL.M. (Master of Law), ved Yale University. Fra 1954 arbeidet han ved Ford-verket i Köln, fra 1956 som leder av planlegningsavdelingen. Fra 1960 til 1967 var han Geschäftsführender Gesellschafter ved markedsforskningsinstituttet Infratest.
Klaus von Dohnanyi ble medlem av SPD i 1957. Fra 1969 til 1981 var han medlem av det tyske parlamentet. I 1979 ble han partiformann i Nordrhein-Westfalen. Fra 1982 til 1988 var han medlem av Hamburgs borgerskap.
I 1968 ble han statssekretær i næringsministeriet. Året etter ble han parlamentarisk statssekretær for utdannelses- og vitenskapsministeren. Da Hans Leussink trakk seg fra denne stillingen i januar 1972, ble han etterfulgt av Dohnanyi. Da Willy Brandt gikk av som kansler den 7. mai 1974, forlot Dohnanyi regjeringen. Mellom 1976 og 1981 var han statsminister i utenriksdepartementet.
Den 24. juni 1981 ble Klaus von Dohnanyi valgt til Hans-Ulrich Kloses etterfølger som Hamburgs førsteborgermester. Denne stillingen hadde han frem til 8. juni 1988.
== Familie ==
Klaus von Dohnanyi er sønn av Hans von Dohnanyi og hans kone Christine Bonhoeffer, søster av Dietrich Bonhoeffer. Han er barnebarn av den ungarske komponisten Ernst von Dohnányi, og er gift med forfatteren Ulla Hahn. Hans bror er dirigenten Christoph von Dohnányi.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Klaus von Dohnanyi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Klaus von Dohnanyi (født 23. juni 1928 i Hamburg) er en tysk politiker (SPD). | 9,808 | 9,808 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jean | 2023-02-04 | Jean | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dobbeltkjønnede navn', 'Kategori:Kvinnenavn', 'Kategori:Mannsnavn', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Jean er en opprinnelig fransk kortform av mannsnavnet Johannes, som kommer fra det greske navnet Ioannes som betyr «Gud er nådig».
Jean er også en variant av kvinnenavnet Jane, som også er avledet av Johannes.
| Jean er en opprinnelig fransk kortform av mannsnavnet Johannes, som kommer fra det greske navnet Ioannes som betyr «Gud er nådig».
Jean er også en variant av kvinnenavnet Jane, som også er avledet av Johannes.
== Utbredelse ==
Jean er det mest brukte mannsnavnet både i Frankrike, Belgia og Luxembourg. Navnet er også vanlig i mange fransktalende afrikanske land. Navnet er lite brukt i Norge. I USA er Jean et nokså vanlig kvinnenavn og brukes oftere som kvinnenavn enn som mannsnavn.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til mannsnavnet Jean og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
Kvinnenavnet Jean var populært i USA fra 1910-årene til 1940-årene.
I England var kvinnenavnet Jean populært fra 1920- til 1950-årene.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til kvinnenavnet Jean og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Kjente personer med navnet ==
Jean d'Orbais, fransk arkitekt
Jean-Jacques Rousseau (1712–1778), fransk filosof
Jean Paul (1763–1825), tysk dikter
Jean Cocteau (1889–1963), fransk multikunstner
Jean Piaget (1896–1980), sveitsisk filosof
Jean Sibelius (1865–1957), finsk komponist
Jean-Paul Sartre (1905–1980), fransk forfatter og filosof
Jean Reno (1948–), fransk filmskuespiller
Jean-Claude van Damme (1960–), belgisk skuespiller
=== Som kvinnenavn ===
Britney Jean Spears (1981–), amerikansk popsanger
=== Oppdiktede personer ===
Jean Valjean – hovedkarakter i romanen Les Misérables fra 1862 av Victor Hugo
== Se også ==
jeans
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Jean
(en) Think Baby Names: Jean | Jediene er en slags spesialsoldater i George Lucas' fantasiunivers Star Wars. De kjennetegnes ved stor sensitivitet for Kraften («the Force») og av sitt hovedvåpen, lyssverdet eller lyssabelen. | 9,809 | 9,809 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mosby | 2023-02-04 | Mosby | ['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bydeler i Kristiansand', 'Kategori:Sider med kart'] | Mosby (Norrønt: Mórbø) er en tettbebyggelse i Kristiansand kommune med 2 054 innbyggere, og er en del av Torridal. Den ligger ca. 10 km nord for bysentrum. Mosby ligger ved Setesdalsveien og fylkesvei 405. Sørlandsbanen og elva Otra, også kalt Torridalselva, går også gjennom Mosby. Mosby er den nordligste delen av Kristiansand kommune, og grenser til nabokommunen Vennesla. Kvarsteinbroa over Otra utgjør fra gammelt av også en markant dialektgrense.
Bydelen er delt i rodene Øvre Mosby, Nedre Mosby, Hagen/Haus, og Høie, med Høietun, Høiekleivane og Mestad. Området ligger under Torridal menighet, som består av Mosby, Augland og Strai. Menigheten ligger igjen under Oddernes prestegjeld. Mosby hørte tidligere til Oddernes kommune, men er nå en del av Kristiansand.
Mosby har servicefunksjoner som kommunal barnehage, privat barnehage, dagligvarebutikk, bensinstasjon, baker, vaskehjelp, tannlege, frisør og fysikalsk institutt, bilpleie, i tillegg til Mosby bedehus.
| Mosby (Norrønt: Mórbø) er en tettbebyggelse i Kristiansand kommune med 2 054 innbyggere, og er en del av Torridal. Den ligger ca. 10 km nord for bysentrum. Mosby ligger ved Setesdalsveien og fylkesvei 405. Sørlandsbanen og elva Otra, også kalt Torridalselva, går også gjennom Mosby. Mosby er den nordligste delen av Kristiansand kommune, og grenser til nabokommunen Vennesla. Kvarsteinbroa over Otra utgjør fra gammelt av også en markant dialektgrense.
Bydelen er delt i rodene Øvre Mosby, Nedre Mosby, Hagen/Haus, og Høie, med Høietun, Høiekleivane og Mestad. Området ligger under Torridal menighet, som består av Mosby, Augland og Strai. Menigheten ligger igjen under Oddernes prestegjeld. Mosby hørte tidligere til Oddernes kommune, men er nå en del av Kristiansand.
Mosby har servicefunksjoner som kommunal barnehage, privat barnehage, dagligvarebutikk, bensinstasjon, baker, vaskehjelp, tannlege, frisør og fysikalsk institutt, bilpleie, i tillegg til Mosby bedehus.
== Øvre Mosby ==
Roden Øvre Mosby består av området mellom Høiebekken i sør og vest, og Otra i nord og øst. Roden inneholder boligfeltene Lillefjell Terrasse, Tutlamoen, Bakken, Kildalen, Rismoen og Håmoen. På Tutlamoen finner man en kunstgressbane og skøytebane om vinteren.
Rett sør for og på motsatt side av avkjørselen til Ravnås, lå samfunnshuset Torheim tidligere. I tillegg til arrangementslokaler, inneholdt bygget blant annet også tannlegekontor og bibliotek. Bygningen som opprinnelig ble oppført for Skogskolen ca. 1917, ble revet i 2014 og er nå erstattet av et nytt leilighetskompleks.
Lengre sørover er Mosby oppvekstsenter lett gjenkjennelig på nordsiden av veien. Oppvekstsenteret inneholder kommunal barnehage, barneskole og skolefritidsordning. Skolen hadde tidligere også ungdomsskole, men denne ble flyttet til ny ungdomsskole på Hommeren i tilknytning til Torridal idrettspark i 2007. Det opprinnelige skolebygget fra ca. 1914 ble revet på begynnelsen av 1990-tallet for å gi plass til dagens indre skolebygg. Ny skole ble startet bygget 2019 og sommer 2021 skal nytt oppvekstsenter stå ferdig. Dette vil da samle 2 barnehager og skole 1-7 trinn.
Like ved skolen finner man Moseid Bakeri, mens man finner Mosby bedehus rett innenfor skolen, ved siden det tidligere sandtaket på Håmoen.
== Nedre Mosby ==
Roden Nedre Mosby ligger på sletten langs Otra sør for Høiebekken, og består av boligfeltene Høllen og Leirdalen. Her finner man i dag bensinstasjon og butikk. Der parkeringsplassen til butikken ligger i dag, sto Mosby bedehus tidligere.
Mot elva finner man den forlengst nedlagte Mosby stasjon. Stasjonen ble bygget i tilknytning til Setesdalsbanen og ble åpnet 18. november 1895. Bygningen er i dag i bruk som frisørsalong.
Sørover, i bunnen av bakken, finner man på østsiden bygningen som tidligere huset postkontoret. På motsatt side av veien, der hvor det i dag er busstopp og oppkjørsel til Kleiva, lå Moseid bakeri tidligere. Her var det også en kafé, men dette brant i 1974. På samme side som postkontoret, der nedkjørselen til Høllen ligger, lå Øvre Torridal skole tidligere. Skolen ble bygget i 1855 og ble gitt navnet Torheim. Bygget brant på slutten av 1990-tallet.
På motsatt side av jernbanelinja i Høllen går gang- og sykkelstien mot Kristiansand delvis på den gamle traséen til Setesdalsbanen. Og lengre ut mot elven, like ved hengebroa til Haus, ligger barnehagen.
Nord for dagens rundkjøring, på folkemunne kalt Trekanten, lå det tidligere en slakter.
== Hagen/Haus ==
Hagen og Haus ligger på østsiden av Otra. Hagen er forbundet med Augland via en hengebro til gang- og sykkelsti på traséen til Setesdalsbanen. Haus er forbundet til Nedre Mosby via hengebro til Høllen. Begge hengebroene er vurdert nedlagt.
== Høie ==
Høie Fabrikker, som produserer sengetøy, var i mange år den største arbeidsplassen. Fabrikken ble etablert i 1850 og lagt ned i 2007. En av bygningene rommer nå et fabrikkutsalg. Snøgg AS, som produserer førstehjelps-, akuttmedisinsk og medisinsk forbruksmateriell, ligger også på Mosby.
== Referanser == | Mosby (Norrønt: MórbøStore Norske Leksikon: Mosby https://snl.no/Mosby) er en tettbebyggelse i Kristiansand kommune med 2 054 innbyggere, og er en del av Torridal. | 9,810 | 9,810 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vekselstr%C3%B8m | 2023-02-04 | Vekselstrøm | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:Elektrisitet', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Vekselstrøm refererer til elektrisk strøm som endrer sin retning (polaritet) syklisk med tiden, slik at positive og negative øyeblikksverdier er gjentagende, og slik at middelverdien av strømmen over tid er lik null. Ordet brukes også generelt som en benevnelse for et elektrisk kraftsystem med vekselspenning. Det motsatte av vekselstrøm er likestrøm, der strømmen og spenningens polaritet ikke skifter.
På verdensbasis er praktisk talt all elektrisk energiforsyning basert på sinusformet vekselstrøm. Årsakene til dette er at produksjon, overføring, transformering, omforming (endring av frekvens) og bruk av elektrisitet med vekselspenning er det mest økonomiske og tekniske optimale. For husholdninger er enfase vekselstrøm det mest vanlige, mens for all annen energioverføring er trefasestrøm enerådende.
Høyfrekvente vekselstrømmer blir brukt i telekommunikasjon, i medisinsk utstyr og i en rekke annet type elektronisk utstyr.
Teknikken for å beskrive, beregne og kalkulere komponenter og systemer for vekselstrøm gjør bruk av en rekke matematiske teknikker. Det er utviklet metoder som har til hensikt å forenkle beregningene ved hjelp av forskjellige transformasjoner. Dermed kan enkle konsepter fra kretsanalyse for likestrøm benyttes. For eksempel er behandling av vekselstrøm og -spenning som tidsvariable reelle trigonometriske funksjoner tungvint, mens transformasjon over til kompleksplanet gjør beregningene betydelig enklere.
| Vekselstrøm refererer til elektrisk strøm som endrer sin retning (polaritet) syklisk med tiden, slik at positive og negative øyeblikksverdier er gjentagende, og slik at middelverdien av strømmen over tid er lik null. Ordet brukes også generelt som en benevnelse for et elektrisk kraftsystem med vekselspenning. Det motsatte av vekselstrøm er likestrøm, der strømmen og spenningens polaritet ikke skifter.
På verdensbasis er praktisk talt all elektrisk energiforsyning basert på sinusformet vekselstrøm. Årsakene til dette er at produksjon, overføring, transformering, omforming (endring av frekvens) og bruk av elektrisitet med vekselspenning er det mest økonomiske og tekniske optimale. For husholdninger er enfase vekselstrøm det mest vanlige, mens for all annen energioverføring er trefasestrøm enerådende.
Høyfrekvente vekselstrømmer blir brukt i telekommunikasjon, i medisinsk utstyr og i en rekke annet type elektronisk utstyr.
Teknikken for å beskrive, beregne og kalkulere komponenter og systemer for vekselstrøm gjør bruk av en rekke matematiske teknikker. Det er utviklet metoder som har til hensikt å forenkle beregningene ved hjelp av forskjellige transformasjoner. Dermed kan enkle konsepter fra kretsanalyse for likestrøm benyttes. For eksempel er behandling av vekselstrøm og -spenning som tidsvariable reelle trigonometriske funksjoner tungvint, mens transformasjon over til kompleksplanet gjør beregningene betydelig enklere.
== Begrepsavklaring ==
International Electrotechnical Commission (IEC) definerer vekselstrøm slik: «En strøm som er en periodisk funksjon av tid der likestrømkomponenten er lik null, eller som er så liten at den kan neglisjeres.» Definisjonen av vekselspenning i IEC's termliste er eksakt lik, og i elektroteknikken forekommer disse to størrelsene som gjensidig avhengige fysiske størrelser, der impedansen i lasten (som strømmen går gjennom og spenningen ligger over) gir forholdet mellom dem.
Både i dagligtale og i fagsammenheng betegner vekselstrøm elektrisk energiforsyning (kraftforsyning eller kraftoverføring) basert på sinusformet vekselspenning og -strøm. Konseptuelt spiller det ingen stor rolle om et slikt kraftsystem omtales med sin sinusformede spenning eller strøm. Uttrykket brukes ofte for å poengtere forskjellen fra likestrøm, uavhengig om det egentlig dreier seg om en spenning. I dagligtale er strøm brukt for elektrisitet generelt (strøm og spenning), mens i fagspråk benyttes begrepene strøm og spenning strikt adskilt.
I engelsk språkbruk brukes begrepet AC som står for «Alternating current» og som direkte oversatt betyr «vekslende strøm», dette i motsetning til DC som står for «Direct current», altså likestrøm. Også i engelsk språkbruk er det vanlig å omtale elektrisk kraftforsyning som AC.
== Historisk utvikling ==
=== De aller første forsøkene med en elektrisk motor ===
Den første generator som produserte en spenning basert på elektromagnetisk induksjon ble konstruert i 1832 av den franske instrumentmakeren Hippolyte Pixii. Dette ble diskutert på et møte i Det franske vitenskapsakademiet (Académie des Sciences) i september 1832, og allerede i juli ble oppfinnelsen omtalt i Annales de Chimie. Denne enkle generatoren består som tegningen til høyre viser av en hesteskoformet permanentmagnet som roterer under to spoler. Utover 1800-tallet var det mange forsøk på å lage en fungerende og praktisk nyttig generator og elektrisk motor, men få lykkes med å få noen særlig stor ytelse ut av sine maskiner.Den tyske ingeniøren og fysikeren Moritz Hermann von Jacobi holdes for å være den første til å lage en praktisk anvendbar elektrisk motor. Han skrev i Annalen der Physik i mai 1834 at han hadde konstruert en elektrisk motor som utviklet en effekt på 15 W. Et år tidligere hadde den amerikanske smeden Thomas Davenport gjort det kjent at han hadde konstruert en elektrisk motor som kunne yte 4,5 W. Det virkelige gjennombruddet kom da von Jacobi lykkes med å konstruere en motor som kunne yte 300 W. Han brukte motoren til å drive en båt, som han under en demonstrasjon fraktet 14 personer over en elv i St. Petersburg. For å drive motoren hadde båten sinkbatterier med en samlet vekt på 200 kg. Denne båtturen fant sted den 13. september 1838. I årene etter og frem til 1866 ble det tatt ut hele 100 patenter på elektriske motorer bare i England.
=== En generator til en vellykket motor ===
Det ble gjort fremskritt for å utvikle en brukbar elektrisk motor, men problemet var vekten og kostnadene for batteriene. R. Hunt skrev i British Philosophical Magazine i 1850 at det kostet 25 ganger så mye å bruke en elektrisk motor enn en dampmaskin, målt fra det samme arbeidet. Oppfinnerne måtte innse at en vellykket motor også måtte ha tilknytting til en generator for å produsere elektrisk energi billig og rasjonelt. Både en god konstruksjon av en generator og et kraftsystem måtte se dagens lys, før en elektrisk motor kunne bli noen suksess.
=== Strømkrigen ===
Alle de tidlige eksperimentene med elektriske motorer og generatorer skjedde med likespenning. På slutten av 1800-tallet ble elektrisitet først og fremst brukt til belysning. For å drive lysbuelamper, som på denne tiden var vanlig, fungerte det fint å bruke likestrøm. I USA bygget Thomas Edison opp et stort forretningsimperium bygget på systemer for likestrøm. En av verdens første kraftstasjoner, Pearl Street Station, ble satt i drift i New York i 1882, og det var Edisons firma som sto bak. Edison var grunnlegger av General Electric.
En av Edisons store rivaler var oppfinneren og industrimannen George Westinghouse. Westinghouse ble oppmerksom på den serbisk-amerikanske ingeniøren Nikola Tesla som gjorde flere fremskritt med systemer for vekselstrøm. Tesla arbeidet med eksperimenter med tofasede generatorer, overføringslinjer med fire faseledere og tilhørende motorer. Edison på sin side uttrykte liten tro på at noe vellykket vekselstrømsystem noen gang ville se dagens lys. Disse stridighetene er kjent som strømkrigen.Imidlertid har kraftsystemer basert på likestrøm den store ulempen at avstanden mellom kraftverket med generatorene, og forbrukerne ikke kan være særlig lang. Grunnen er at disse systemene ikke kan få noen særlig høy spenning. Dette har blant annet sin årsak i konstruksjonsmessige forhold i en likestrømsgenerator. En annen ting er at en innretting for å heve spenningen, som en transformator gjør i et vekselstrømssystem, ikke var mulig før moderne kraftelektronikk ble utviklet. Disse forholdene gjør at spenningen må holdes lav og dermed vil spenningsfallet bli stort over lengre avstander.
=== Vanskene med en fungerende vekselstrømsmotor ===
Den italienske professoren Galileo Ferraris lyktes å bygge en liten tofase asynkronmotor i 1885. Ferraris trodde feilaktig at en slik maskin aldri kunne oppnå en større virkningsgrad en 50 %. Han mistet derfor interessen for videreutvikling av sitt prinsipp. På denne tiden var det flere i Europa som arbeidet med å lage en praktisk anvendbar vekselstrømsmotor.Den første som både konstruerte en trefasemotor og lyktes med å få denne satt i produksjon var sveitsisk-russeren Mikhail Dolivo-Dobrovolskij. Han var sjefingeniør ved Allgemeine Elektricitäts-Gesellschaft (AEG), og i 1889 fant han opp en trefase asynkronmotor som virket svært lovende. Samtidig oppfant han flere andre viktige oppfinnelser, blant annet av en transformator som han også fikk patent på i 1889. Dolivo-Dobrowolsky var også den første til å finne ut at vinklingene i en motor eller generator kan kobles i stjerne eller trekant. Han fant videre ut at et trefasesystem ikke behøver mer enn tre ledere for overføring av elektrisk energi. Samtidig fikk svensken Jonas Wenström i april 1889 patent på et trefasesystem. Wenström bygde i 1893 en 13 km lang trefase kraftledning i Sverige. Han hadde sannsynligvis gjort sine eksperimenter uten å vite at andre også utviklet trefasesystemer.
=== Utviklingen av transformator for kraftoverføring ===
Høsten 1884 ble de tre ingeniørene Károly Zipernowsky, Ottó Titusz Bláthy og Miksa Déri (kjent som ZBD-gruppen) tilknyttet den ungarske fabrikken Ganz. I 1885 sendte de inn en felles patentsøknad for nye transformatorer (senere kalt ZBD-transformatorer). Her ble to konstruksjoner beskrevet med lukkede magnetiske kretser hvor viklingene av kobber enten var rundt en ringkjerne av jerntråd, eller omgitt av en jernkjerne. I løpet av høsten 1884 hadde Ganz-fabrikken utført leveringer av verdens fem første høyeffektive transformatorer for vekselstrøm, den første av disse enhetene forlot fabrikken den 16. september 1884. Denne første enheten hadde følgende spesifikasjoner: 1400 VA, 40 Hz, 120/72 V, 11,6/19,4 A, enfase og mantelkjerne. De nye transformatorene var 3,4 ganger mer effektiv enn de tidligere konstruksjoner med åpen jernkjerne.ZBD-gruppens patenter inkluderte to andre store nyvinninger: I stedet for å seriekoble lastene lot de forbruksapparatene heller være parallellkoblede. Den andre oppfinnelsen gikk ut på å ha veldig stort vindingsforhold, forholdet mellom antallet vindinger i viklingen på transformatorens primær- og sekundærside. Dermed kunne spenningen i forsyningsnettet være mye høyere (opprinnelig 1400 til 2000 V) enn spenningen som ble benyttet til lampene (lastene) (100 V ble opprinnelig brukt). Med parallellkoblede laster i distribusjonsnettet og lukket jernkjerne i transformatorene var det endelig teknisk og økonomisk mulig å anvende vekselstrøm til belysning utendørs og i boliger og bedrifter. Bláthy hadde foreslått bruk av lukkede jernkjerner, Zipernowsky hadde ideen om parallellkoblede belastninger og Déri hadde utført de praktiske forsøkene.I 1886 konstruerte ZBD-gruppen verdens første kraftverk (Roma-Cerchi kraftverket) som brukte vekselstrømsgeneratorer til å forsyne det elektriske nettverket. Her var det igjen Ganz-fabrikken som leverte alt elektrisk utstyr.
=== Den internasjonale elektrotekniske utstilling i Frankfurt am Main ===
Gjennombruddet for vekselstrøm regnes å være Den internasjonale elektrotekniske utstillingen i 1891 i Frankfurt am Main i Tyskland. Til denne utstillingen ble det bygget en 175 km lang kraftlinje med en spenning på 25 kV. Dette var en trefaselinje som kunne overføre 220 kW, og energien ble brukt til å drive en pumpe som sørget for vann i et kunstig fossefall i en av paviljongene på utstillingen. Det var for øvrig Dolivo-Dobrowolsky som konstruerte kraftledningen og Maschinenfabrik Oerlikon og AEG som produserte utstyret.Til denne utstillingen kom det ingeniører og industriherrer fra hele verden. Disse skjønte raskt at bare et system basert på vekselstrøm kunne overføre store energimengder over store avstander. De store foretakene som Siemens, General Electric og Westinghouse begynte etter dette å utvikle systemer og komponenter for vekselstrøm. Nikola Tesla ble engasjert av Westinghouse for å bygge den første kraftledningen i USA for trefase vekselspenning. Denne stod ferdig i 1896, og gikk fra Niagarafallene til Buffalo i delstaten New York.
== Moderne kraftforsyning ==
=== Betydningen av høy spenning ===
Vekselstrøm demonstrerte sin overlegenhet i forhold til likestrøm i 1890-årene, spesielt med tanke på overføring av elektrisk energi over store avstander. Etter dette skjedde en rask utbygging av kraftsystemer over hele verden. Som påpekt i avsnittene over var det en grunnforutsetning med høy spenning for overføring av elektrisitet over lange avstander. Dette har å gjøre med tapene i kraftledningene som er gitt av forholdet P = RI2, der P er effekten som utvikles i kraftledningen (og fører til varmetap), R er den ohmske motstanden i kraftledningen og I er strømmen som skal overføres. Strømmen skal kvadreres slik at det betyr mye for tapene om denne er stor.
Effekten som skal overføres er gitt av uttrykket P = IU. Av dette enkle uttrykket ser en at om det skal overføres en gitt effektmengde, er det likegyldig om I eller U er stor. Derimot spiller dette en stor rolle for tapene; derfor velges en stor spenning, og dermed reduseres strømmen og varmetapene i overføringen. På lignende måte reduseres også spenningsfallet i kraftledningen. Med en sinusformet strøm og spenning kan transformatorer brukes mellom forskjellige nettnivåer, slik at spenningen tilpasses det som er teknisk/økonomisk optimalt.
For store generatorer i kraftstasjoner er spenningen typisk i området 11–35 kV. I kraftoverføringen i sentralnettet er spenningen mellom 230–500 kV, men dette varierer mye fra land til land. I Nord-Amerika er 500 kV ofte høyeste spenning, i Europa noen lavere. I regionalnettet er spenningen ofte mellom 69–138 kV og for distribusjonsnettet ligger den mellom 4,0–34,5 kV. Som forbrukerspenning er 120 og 240 V vanlig i Nord-Amerika, mens i Europa og mange andre regioner er spenningen typisk 230 V.Siden 1950-årene ble det forsket på likeretterteknologi for å overføre store energimengder over svært store avstander. Dermed ble likestrøm for kraftoverføring i spesielle situasjoner attraktivt. Dette konseptet kalles for HVDC (High Voltage Direct Current). Det første kommersielle anlegget var strømforsyningen fra Fastlands-Sverige til øygruppen Gotland i 1954. Her ble det brukt en sjøkabel på 96 km. Konseptet med HVDC brukes som nevnt i spesielle tilfeller, dette gjelder kraftoverføring på over 500 km og i forbindelse med kabler lengre enn 50 km.Fremdeles er det vekselstrøm som har klart størst utbredelse.
=== Trefaset vekselstrøm for motordrift ===
Som nevnt i den historiske oversikten eksperimenterte Tesla og andre med systemer for én- og tofase vekselstrøm, men uten at dette førte frem til en vellykket motor. Det var først med trefasesystemet at en fikk motorer som ga stor praktisk nytte. Årsaken til dette er at med trefasestrøm er det mulig å få et roterende symmetrisk magnetfelt. Dermed vil drivmoment på rotoren være høyt både ved oppstart og drift ved normalt turtall. Ved å endre på antallet og distribusjonen av de elektriske viklinger (spoler) i en motor kan forskjellige hastigheter oppnås. Dette er et viktig grunnlag for vekselstrømsmotorer (asynkron- eller synkronmaskiner). Riktignok vil en- eller tofasemotorer kunne rotere, men tilstrekkelig startmoment og ujevnt moment er blant ulempene. Det finnes mange typer elektriske motorer som ikke trenger forsyning med trefasestrøm, men disse konstrueres sjeldent for store ytelser.
En ulempe med vekselstrømsmotorer er at de i sin natur har en hastighet gitt av frekvensen til spenningen. Med utviklingen av halvlederteknologi er det imidlertid i dag vanlig med små og billige omformere som kan styre turtallet for elektriske motorer innenfor et stort område. Disse ulempene med vekselstrømsmotorer er årsaken til at strømforsyning til tog, trikker og tunnelbaner tidligere kun ble forsynt med likespenning. I slike motordrifter er hastighetsstyring vesentlig og likestrømsmotorer utmerker seg med sin enkle kontroll av turtallet.
Vekselstrøm har store fordeler sammenlignet med likespenning ved at kraftsystemene kan ha flere forskjellige spenningsnivåer. Store kraftsystemer har fordeler ved at systemene kan ha stor pålitelighet uten at den totale reservekapasiteten må gjøres uforholdsmessig stor. Forskjellige energikilder kan utnyttes over et stort geografisk område, for eksempel er praktisk talt hele Nord-Amerika sammenkoblet til ett stort kraftnett. Av andre fordeler kan nevnes at vekselstrømsgeneratorer er mye enklere i sin oppbygging enn generatorer for likestrøm. På samme måte er også vekselspenningsmotorer enklere og billigere.
=== Vekselspenningskilden ===
Synkronmaskinen er i dag så å si enerådende som generator. Synkrongeneratorens navn henspiller på at frekvensen til spenningen som blir generert er proporsjonal med turtallet til rotoren. Rotoren kalles også polhjulet og har elektriske viklinger som gir et magnetisk felt. Rotoren forsynes via sleperinger fra en ytre likespenningskilde. Altså motsatt av animasjonen til høyre der den ytre kretsen er koblet til rotoren via sleperingene.
For mindre lokal elektrisitetsforsyning kan strømforsyningen gjøre bruk av vekselrettere basert på halvlederelektronikk, også kalt kraftelektronikk. Det kan for eksempel være snakk om solcellepaneler som produserer likestrøm som må omformes til vekselstrøm for å kunne overføres over kraftnettet. Et annet tilfelle kan være reservestrømforsyning, som brukes ved brudd i overliggende kraftnett, der elektriske batterier som gir likespenning omformes til vekselspenning.
== Andre bruksområder for vekselstrøm ==
Innenfor luftfart, maritime installasjoner, marinefartøyer og romfart brukes det i en viss utstrekning systemer for kraftforsyning med 400 Hz. Fordelen med dette er at vekten av apparater kan bli mindre og at motorer kan ha høye hastigheter.
Vekselstrøm med høye frekvenser brukes til induktiv oppvarming i forbindelese med induksjonsplater. Her er det vanlig med vekselstrøm med frekvenser mellom 20 – 100 kHz. Oppvarmingen skjer ved at det oppstår virvelstrømmer i kjeler med bunn av ferromagnetisk materiale (jern).Et annet bruksområde er dielektrisk oppvarming, for eksempel lameller av tre som en ønsker å lime sammen og gi spesielle former. Ved at det settes opp et elektrisk felt med høy frekvens utvikles det varme i limet og dette tørker hurtig. Dette kan være aktuelt ved møbelproduksjon.
Innenfor en rekke elektroniske anvendelsesområder brukes høyfrekvent vekselstrøm, som telefoni, radio, fjernsyn og radarer. Innenfor disse fagfeltene er gjerne den høye frekvensen en egne utfordring ved at skinneffekt oppstår i lederne. Det vil si at strømmen går i overflaten av lederne og at bare en liten del av tverrsnittet bærer strøm. En måte å bøte på dette er å gi lederne meget tynne kordeler.
== Matematisk beskrivelse ==
=== Sinusformet vekselstrøm og spenning ===
Av fundamental betydning for all energiforsyning med vekselstrøm er at strømmer og spenninger varierer som en sinusfunksjon med tiden. En generell sinusformet vekselstrøm og -spenning kan skrives:
i
(
t
)
=
i
^
cos
(
ω
t
+
ϕ
)
{\displaystyle i(t)={\hat {i}}\cos(\omega t+\phi )}
v
(
t
)
=
u
^
cos
(
ω
t
+
ϕ
)
{\displaystyle v(t)={\hat {u}}\cos(\omega t+\phi )}
der
i
{\displaystyle i}
= momentanverdien av strømmen i tidspunktet t [A]
u
{\displaystyle u}
= momentanverdien spenningen i tidspunktet t [V]
i
^
{\displaystyle {\hat {i}}}
= maksimumsverdi for strømmen, også kalt amplitude [A]
v
^
{\displaystyle {\hat {v}}}
= maksimumsverdi for spenningen, også kalt amplitude [V]
ω
{\displaystyle \omega \,}
= vinkelfrekvens i radianer [s-1]
t
{\displaystyle t}
= tiden [s]
ϕ
{\displaystyle \phi }
= fasevinkel, faseforskyvning [rad]Tiden for en periode, sykluser, perioden eller periodetiden er:
T
=
2
π
ω
{\displaystyle T={\frac {2\pi }{\omega }}\,}
Antall perioder per sekund, frekvensen eller periodetallet er:
f
=
ω
2
π
=
1
T
{\displaystyle f={\frac {\omega }{2\pi }}={\frac {1}{T}}\,}
Vinkelfrekvensen som er brukt i funksjonene over er gitt av følgende sammenheng med frekvensen:
ω
=
2
π
⋅
f
{\displaystyle \omega =2\pi \cdot f}
Enheten for frekvens er Hz, for periodetiden [s-1] og for vinkelfrekvens [rad/s].
=== Karakteristiske størrelser for en vekselstrøm eller spenning === | Vekselstrøm refererer til elektrisk strøm som endrer sin retning (polaritet) syklisk med tiden, slik at positive og negative øyeblikksverdier er gjentagende, og slik at middelverdien av strømmen over tid er lik null. Ordet brukes også generelt som en benevnelse for et elektrisk kraftsystem med vekselspenning. | 9,811 | 9,811 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nepbatt | 2023-02-04 | Nepbatt | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:UNIFIL'] | Nepbatt var den nepalske FN-bataljonen i Libanon. Hovedområdet for Nepbatt var en teig sørøst for Fijibatt og vest for Irishbatt, og med Enklaven i sør. Hovedkvarteret lå i Al Hinniya.
I begynnelsen av UNIFILs historie var nepalske styrker også lokalisert nordvest for Norbatt med hovedkvarter i Blate. Dette området ble senere overtatt av de norske styrkene. | Nepbatt var den nepalske FN-bataljonen i Libanon. Hovedområdet for Nepbatt var en teig sørøst for Fijibatt og vest for Irishbatt, og med Enklaven i sør. Hovedkvarteret lå i Al Hinniya.
I begynnelsen av UNIFILs historie var nepalske styrker også lokalisert nordvest for Norbatt med hovedkvarter i Blate. Dette området ble senere overtatt av de norske styrkene. | Nepbatt var den nepalske FN-bataljonen i Libanon. Hovedområdet for Nepbatt var en teig sørøst for Fijibatt og vest for Irishbatt, og med Enklaven i sør. | 9,812 | 9,812 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Saad_Haddad | 2023-02-04 | Saad Haddad | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1984', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Libanesere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Offiserer'] | Saad Haddad (født ca. 1936, død 14. januar 1984 i Marjayoun, Libanon) var en kristen libanesisk hæroffiser og militsleder som i 1979 grunnla den såkalte «Enklaven», en israelsk sikkerhetssone i Sør-Libanon, også kalt «Det frie Libanon». Haddads styrke, som ble kalt Den sørlibanesiske hær, sto under israelsk beskyttelse og kontroll.
Da major Haddad døde av kreft, overtok general Antoine Lahad kommandoen over styrken.
Haddad ble, på grunn av sitt samarbeide med Israel, ansett som en forræder av mange i Libanon. Da Israel trakk seg ut i år 2000 ble en statue av ham revet ned og slept rundt i gatene.
| Saad Haddad (født ca. 1936, død 14. januar 1984 i Marjayoun, Libanon) var en kristen libanesisk hæroffiser og militsleder som i 1979 grunnla den såkalte «Enklaven», en israelsk sikkerhetssone i Sør-Libanon, også kalt «Det frie Libanon». Haddads styrke, som ble kalt Den sørlibanesiske hær, sto under israelsk beskyttelse og kontroll.
Da major Haddad døde av kreft, overtok general Antoine Lahad kommandoen over styrken.
Haddad ble, på grunn av sitt samarbeide med Israel, ansett som en forræder av mange i Libanon. Da Israel trakk seg ut i år 2000 ble en statue av ham revet ned og slept rundt i gatene.
== Referanser == | Saad Haddad (født ca. 1936, død 14. | 9,816 | 9,816 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Europaparlamentet | 2023-02-04 | Europaparlamentet | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Brussel', 'Kategori:Europaparlamentet', 'Kategori:Luxembourg', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Strasbourg'] | Europaparlamentet (EP eller Det europeiske parlament) er en av EUs institusjoner. Det vedtar sammen med Rådet EUs lover og budsjett. Parlamentet velger Europakommisjonens president og kontrollerer Europakommisjonen. Det ledes av Europaparlamentets president, som er det høyest rangerte vervet i EU.
Europaparlamentet består av 705 representanter som velges ved alminnelige og direkte valg hvert femte år. Stemmeberettiget er borgerne i EUs medlemsland. Valgene foregår etter nasjonale regler, men bør etter EUs regler skje ved forholdstallsvalg. Hvert medlemsland får minst seks, maksimalt 96, representanter i parlamentet.
Medlemmene av Europaparlamentet er organisert i politiske grupper. Gruppene er dannet med grunnlag i politisk ideologi, på tvers av medlemslandene. Et mindre antall representanter står utenfor de politiske gruppene.
Europaparlamentet har historiske røtter tilbake til den såkalte fellesforsamlingen i Det europeiske kull- og stålfellesskap. Parlamentets nåværende navn ble tatt i bruk i 1957. Det første direkte valg til Europaparlamentet ble avholdt i 1979. Reglene som ga Europaparlamentet lovgivnings- og budsjettansvar ble vedtatt ved Lisboa-traktaten i 2007.
| Europaparlamentet (EP eller Det europeiske parlament) er en av EUs institusjoner. Det vedtar sammen med Rådet EUs lover og budsjett. Parlamentet velger Europakommisjonens president og kontrollerer Europakommisjonen. Det ledes av Europaparlamentets president, som er det høyest rangerte vervet i EU.
Europaparlamentet består av 705 representanter som velges ved alminnelige og direkte valg hvert femte år. Stemmeberettiget er borgerne i EUs medlemsland. Valgene foregår etter nasjonale regler, men bør etter EUs regler skje ved forholdstallsvalg. Hvert medlemsland får minst seks, maksimalt 96, representanter i parlamentet.
Medlemmene av Europaparlamentet er organisert i politiske grupper. Gruppene er dannet med grunnlag i politisk ideologi, på tvers av medlemslandene. Et mindre antall representanter står utenfor de politiske gruppene.
Europaparlamentet har historiske røtter tilbake til den såkalte fellesforsamlingen i Det europeiske kull- og stålfellesskap. Parlamentets nåværende navn ble tatt i bruk i 1957. Det første direkte valg til Europaparlamentet ble avholdt i 1979. Reglene som ga Europaparlamentet lovgivnings- og budsjettansvar ble vedtatt ved Lisboa-traktaten i 2007.
== Historie ==
=== Haag-kongressen i 1948 ===
Ideen om en europeisk parlamentarisk forsamling kom til uttrykk allerede under Haag-kongessen 7. til 10. mai 1948. Haag-kongressen så for seg opprettelsen av en europeisk union eller føderasjon. Konferanse mente at en parlamentarisk forsamling skulle vurdere de juridiske og konstitusjonelle sider ved en slik etablering. Europarådet videreførte i og for seg ideen om en folkevalgt forsamling, men uten det vidtrekkende ansvaret som Haag-kongressen hadde tiltenkt et slikt parlament.
=== «Fellesforsamlingen» i kull- og stålfellesskapet ===
Europaparlamentets direkte juridiske forløper er Fellesforsamlingen («Common Assembly in the ECSC Treaty»), slik den fremgikk av traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap fra 1951. Schuman-planen om europeisk samarbeid, som ble fremlagt 9. mai 1950 av den franske utenriksminister Robert Schuman, inneholdt intet om et parlament. Det var under forhandlingene om traktaten at ideen ble trukket frem av Jean Monnet, med støtte av den belgiske og den italienske delegasjonen. Formålet var å skape en motvekt til Den høye myndighet.Ifølge EKSF-traktaten artikkel 20 skulle Fellesforsamlingen bestå av folkerepresentanter («representatives of the peoples») i kull og stålfellesskapet. De skulle være medlemmer av medlemslandenes egne parlamenter, eller bli valgt ved direkte valg («direct universal suffrage»). Det ble aldri avholdt direkte valg til Fellesforsamlingen som besto av 78 medlemmer. Forsamlingen hadde stort sett kun rådgivende myndighet, men kunne vedta mistillitsvorslag mot Den høye myndighet, forløperen til Europakommisjonen. Marga Klompé var Fellesforsamlingens første kvinnelige medlem.
=== Planlagt folkevalgt forsamling i forsvarsfellesskapet ===
Traktaten om Det europeiske forsvarsfellesskap gikk et skritt lengre i retning av en folkevalgt forsamling. Traktaten inneholdt bestemmelser om et tokammer-parlament. Parlamentets førstekammer skulle bestå av representanter for befolkningen i det samlede fellesskapet («deputies representing the peoples united in the Community»), og de skulle være valgt ved direkte valg (artikkel 13). Traktaten ble ikke noe av, da den ble nedstemt i Frankrikes nasjonalforsamling 30. august 1954.
=== «Europaparlamentet» tas i bruk som navn ===
Ved etableringen av EEC og Euratom i 1957, ble det avtalt at én forsamling skulle ha ansvaret for begge traktatene. Denne forsamlingen skulle erstatte kull- og stålfellesskapets fellesforsamling, men ha den samme myndighet og ansvar.Forsamlingen møttes første gang fra 19. til 21. mars 1958 og tok navnet Assemblée parlementaire européenne på fransk, Assemblea parlementara på italiensk, Europees Parlament på nederlandsk og Europäische Parlament på tysk. I 1962 harmoniserte parlamentet selv de franske og italienske navnene med de nederlandske og tyske, til henholdsvis Parlement européen på fransk og Parlemento europeo på italiensk.Den første plenumssalen ble bygget i Luxembourg som en del av Schuman-bygningen, og åpnet i 1973. Ved det første direktevalget i 1979, økte antallet medlemmer så meget at salen ble for liten.Den europeiske enhetsakt fra 1986 uttrykker medlemstatenes oppfatning av at Europaparlamentet er et «uunnværlig uttrykksmiddel» («indispensable means of expression») for de europeiske folk. Europaparlamentets navn ble formelt vedtatt i enhetsakten.
=== Lisboa-traktaten. Innføring av direkte valg, lovgivnings- og budsjettansvar ===
Fra og med 1979 har det hvert femte år blitt avholdt allmenne, frie og hemmelige valg til Europaparlamentet i alle EU-land.
Europaparlamentet fikk etter 1979 styrket sin makt i EU-systemet, forøvrig i takt med den økte europeiske integrasjon. Lisboa-traktaten fra 2007 som ble iverksatt i 2009, er det foreløpige toppunkt i denne utviklingen.Lisboa-traktaten ga Europaparlamentet og Rådet et felles ansvar for lovgivning og budsjett. Prosessen om at visse lovbestemmelser krevde enighet mellom Europaparlamentet og Rådet ble gjort til hovedregel, og fikk navnet Den alminnelige lovgivningsprosedyre. Formålet med endringene var å gi EUs todelte konstitusjonelle system en styrket demokratisk legitimitet: Borgerne er representert i det direkte folkevalgte Europaparlamentet. Medlemsstatene er representert i Rådet ved sine regjeringer og i Det europeiske råd ved regjeringssjefer eller statssjefer, som igjen er underlagt demokratisk kontroll av parlamentene i sine hjemland.Lisboa-traktaten ga også de nasjonale parlamenter økt innflytelse på EUs lovgivningsprosess. De nasjonale parlamenter skal etter EU-traktaten blant annet informeres om forslag til nye lover.
== Forholdet til andre institusjoner, oppgaver ==
=== Overnasjonalt beslutningsorgan ===
Sammen med Europakommisjonen og EU-domstolen utgjør Europaparlamentet det overnasjonale nivået i EU. Europaparlamentet avgjør sammen med Rådet og Europakommisjonen, EUs politikk og treffer unionens beslutninger. Disse tre institusjonene kalles derfor gjerne EUs «beslutningstrekant».
=== Lovgivningsmyndighet ===
En sentral oppgave for Europaparlamentet er sammen med Rådet å vedta EUs lover. Lovgivningen skjer i form av forordninger, direktiver og vedtak i samsvar med en bestemt lovgivningsprosess, vanligvis etter den såkalte fellesskapsmetoden. Parlamentet ble ved Lisboa-traktaten, praktisk talt likestilt med Rådet i lovgivningsspørsmål. Det er også nødvendig med Europaparlamentets samtykke ved opptak av nye medlemsland. Parlamentet skal også samtykke ved mange av de traktatene som EU inngår.
=== Initiativrett ===
Det er bare Europakommisjonen som har retten til å fremme lovforslag (initiativrett). Etter Maastricht-avtalen og Lisboa-avtalen har imidlertid Europaparlamentet og Rådet fått økt rett til å be om at kommisjonen foreslår en bestemt lov. For Europaparlamentets del må presidiet godkjenne at forslaget fremmes for Kommisjonen. Også unionsborgerne kan fremme lovforslag dersom minst en million av dem fra en firedel av medlemsstatene, stiller seg bak et såkalt borgerinitiativ.
=== Budsjett ===
Europaparlamentet utgjør sammen med Rådet den bevilgende myndighet i EU. De obligatoriske bidrag fra medlemsstatene, som er den største inntektsposten, vedtas av Rådet alene, men parlamentet kan foreslå endringer i bidragene. Budsjettet kan ikke vedtas uten samtykke fra Europaparlamentet.EUs regnskap skal også godkjennes av Europaparlamentet, noe som gir mulighet for å kunne gå grundig igjennom virksomheten til EU.
=== Kontrollfunksjon, parlamentarisme ===
Europaparlamentet utøver kontroll over Europakommisjonen. En del av denne kontrollfunksjonen er at parlamentet kan kaste kommisjonsmedlemmene fra deres verv. Dette skjer gjennom et mistillitsvotum, men det har formelt aldri blitt vedtatt. Det ble imidlertid i 1999 truet med mistillitsvotum mot Santer-kommisjonen (1995 til 1999), noe som førte til at kommisjonen gikk av frivillig.
=== Valgfunksjoner ===
Det folkevalgte Europaparlamentet velger Europakommisjonens president, etter forslag fra Det europeiske råd (EUs toppmøte). Rådet skal ved sitt forslag ta hensyn til valget til Europaparlamentet.Parlamentet skal ikke velge, men godkjenne den enkelte EU-kommissær. Hvert land foreslår på politisk grunnlag en kommissær, som deretter utnevnes av Kommisjonens president. Kommissærene får ansvaret for Kommisjonens saker i et bestemt fagområde, i likhet med statsråder i en nasjonal regjering. Parlamentets eventuelle nektelse av å godkjenne kommissæren, skjer ved at parlamentet blokkerer hele kommisjonen. En slik blokkering skjedde i 2014 i forbindelse med innsettelsen av Juncker-kommisjonen. Det var Alenka Bratušek som parlamentet ikke ønsket som Slovenias kommissær. Det samme skjedde også med innsettelsen av Barroso-kommisjonen I og II (2004–2009 og 2009–2014).Europaparlamentet medvirker ved utnevnelse av medlemmene av revisjonsretten.
=== Europakommisjonens møterett ===
Europakommisjonen har rett til å møte i alle plenumsmøter i Europaparlamentet. Kommisjonen har talerett og må besvare spørsmål som stilles til den av parlamentets medlemmer. Det europeiske råd og Rådet kan også høres av Europaparlamentet, men på de vilkår de selv avgjør.
== De nasjonale valgene ==
=== Valgperiode og -distrikter ===
Valg til Europaparlamentet holdes hvert femte år. De enkelte medlemslandene bestemmer hvilke valgregler som skal gjelde, men valgene bør etter EUs regler skje ved forholdstallsvalg. Noen av landene har flere valgdistrikter, mens andre behandler hele landet som ett valgdistrikt. Det er de nasjonale partiene som stiller opp ved valget, og de fleste av disse er medlemmer av europeiske partier.Representantene kan ikke sitte i et nasjonalt parlament samtidig som de sitter i Europaparlamentet. Representantene er valgt uten bundet mandat; det betyr at de står fritt til å stemme etter egen overbevisning uavhengig av sitt nasjonale parti eller den politiske gruppe de eventuelt er knyttet til.
=== Ulike sperregrenser ===
De nasjonale reglene avgjør om det skal være sperregrense, og hvor høyt den skal legges. I valgperioden 2019–2024 er det elleve land, herunder Tyskland, som ikke har sprerregrense. Forfatningsdomstolen i Tyskland avgjorde i 2013 at Grundgesetz var til hinder for å ha en sperregrense på 3 % ved valg til Europaparlamentet. De øvrige landene har sperregrense mellom 3 % og 5 %.EU-statene har bestemt at medlemsland med mer enn 35 medlemmer av parlamentet skal ha sperregrense innen 2024.
=== Valgdeltakelse ===
De nasjonale reglene innebærer at det er stemmeplikt i Belgia, Hellas, Luxembourg og Kypros. I de øvrige medlemsland i EU er det frivillig å stemme.Valgdeltakelsen var på 61,99 % i 1979 (9 medlemsland), men falt deretter jevnt nedover til 42,97 % i 2009 (27 medlemsland) og omtrent det samme nivå ved valget i 2014 (42,61 %). I 2019 økte valgdeltakelsen til ca. 50,97 % som var det høyeste siden 1999.
Det er vanligvis høyest valgdeltakelse i Belgia og Luxembourg, hvor det begge steder er stemmeplikt.
== Sammensetning og funksjonsmåte ==
=== Medlemmene ===
Etter valget i 2014 hadde Europaparlamentet 750 medlemmer og i tillegg presidenten, tilsammen 751 medlemmer. Storbritannia meddelte i april 2019 at landet ville delta i valget til Europaparlamentet i 2019. Etter Brexit ble parlamentet mindre. Det ble vedtatt å reservere 43 seter for nye medlemsland, mens 27 seter ble fordelt mellom 14 medlemsland som var underrepresentert. Parlamentet besto etter dette av 705 medlemmer.Antallet representanter som velges fra hvert medlemsland fastsettes ut ifra folketallet, men små land er forholdsvis overrepresentert. For eksempel hadde valgkretsen Skottland i Storbritannia like mange representanter som Malta (seks), selv om folketallet er ti ganger større, mens det selvstendige Irland, som har færre innbyggere enn Skottland, har dobbelt så mange (tolv).
Antallet medlemmer kan i løpet av valgperioden komme til å synke under 705. Dersom et medlem av parlamentet fratrer, blir ekskludert eller dør, blir suppleringsvalg avholdt i henhold til nasjonale regler. Det kan bety at antallet representanter i perioder er lavere enn det maksimale antallet.
=== Presidenten ===
Europaparlamentets president deltar i møtene i Det europeiske råd (EUs toppmøte). Ved begynnelsen av møtet redegjør han for Europaparlamentets syn på temaene møtet skal behandle, og andre spørsmål. Presidenten undertegner budsjettvedtaket som dermed blir satt i verk. Europaparlamentets president undertegner sammen med presidenten i Rådet, lovene som er vedtatt under den alminnelige lovgivningsprosedyre.
=== Politiske grupper ===
Parlamentsmedlemmene organiseres etter politisk tilhørighet på europeisk plan, i såkalte politiske grupper. Gruppene skal omfatte representanter for minst en firedel av landene og kan omfatte flere partier. De europeiske partiene som er paraplyorganisasjoner for nasjonale partier, spiller en aktiv rolle ved etableringen av de politiske gruppene i Europaparlamentet.Det er en stor fordel å tilhøre en slik gruppe fordi man da får mer taletid og økonomisk støtte til et eget sekretariat og så videre.
=== Tradisjonen for storkoalisjon ===
Europaparlamentet eksisterer ikke i et tradisjonelt parlamentarisk system, der et flertall danner grunnlaget for å støtte en regjering. På denne bakgrunn har det dannet seg en tradisjon for storkoalisjoner på tvers av høyre-venstreaksen, der særlig Det europeiske folkepartiets gruppe og den sosialdemokratiske gruppen har funnet frem til enighet. I saken om Santer-kommisjonen skilte imidlertid de to gruppene lag, og kommisjonen måtte gå. Siden har de to gruppene likevel blitt enige om presidentvervet.
=== Komitéer ===
Parlamentsmedlemmene blir av de politiske gruppene fordelt i fagkomiteer. Det finnes (per 2019) 20 faste komiteer og to faste underkomiteer. Disse er ansvarlige for bestemte saksområder og de forbereder arbeidet til plenumsmøtene. Parlamentet har også mulighet til å opprette spesialkomiteer i enkelttilfeller. I 2018 ble det således opprettet en spesialkomité for skattesaker (TAX3), gjeldende for ett år. Denne komiteen etterfulgte tidligere spesialkomiteer. Parlamentet kan også opprette undersøkelsekomiteer, slik det ble gjort i 2015 i forbindelse med utslippskandalen knyttet til Volkswagen, den såkalte EMIS (Emission Measurements in the Automotive Sector)-komitéen.
=== Europaparlamentets delegasjoner ===
Europaparlamentets delegasjoner er medlemmer av parlamentet som utvikler samarbeid med parlamenter utenfor EU, regioner og organisasjoner. Disse delegasjonene må ikke forveksles med EUs diplomatiske delegasjoner, som for eksempel Den europeiske unions delegasjon til Norge. Europaparlamentet har (per januar 2019) 44 ulike delegasjoner for ulike områder verden over. Delegasjonene arbeider hovedsakelig mot andre parlamenter og partnere som EU allerede har et opparbeidet samarbeid med.Samtlige medlemmer av delegasjonen blir nominert av de politiske gruppene i Europaparlamentet, og slik at delegasjonens sammensetning reflekterer parlamentets politiske balanse. Delegasjonene har en leder og en nestleder, som velges av delegasjonen selv. Hvert medlem av Europaparlamentet er medlem av en delegasjon, noen er medlemmer av flere. Delegasjonene varierer i størrelse. I valgperioden 2014 til 2019 var den største delegasjonen på 78 medlemmer og hadde som oppgave å møte parlamentene i afrikanske-, karibiske- og stillehavsland. De minste delegasjonene hadde åtte medlemmer. De fleste hadde 15 medlemmer eller færre.Delegasjonene holder vanligvis møte to ganger i året, innenfor eller utenfor EUs grenser.
=== Politiske organer ===
Europaparlamentet har flere organer, som har ansvaret for å tilrettelegge parlamentets aktiviteter og planlegge lovgivningsarbeidet. Disse organene har også ansvaret for administrative, finansielle, personalspørsmål og organisatoriske spørsmål.
==== Presidiet («The Bureau», byrået) ====
Europaparlamentet velger blant sine medlemmer i tillegg til presidenten, også 14 visepresidenter. Presidenten og visepresidentene utgjør sammen presidiet, også kalt «The Bureau» (byrået).Presidiets funksjon er å treffe beslutning om administrative, økonomiske og organisatoriske spørsmål som berører parlamentets interne organisasjon. Parlamentets generalsekretær som er ansatt av presidiet, og hver og en av de politiske gruppene kan fremme sakene for presidiet. Presidiet utpeker to av visepresidentene til å ha ansvaret for forholdet til medlemslandenes nasjonale parlamenter.
==== Kvestorene ====
Europaparlamentet velger også fem «kvestorer» for to og et halv år av gangen. Kvestorene deltar i presidiets møter, men uten stemmerett. De er ansvarlige for økonomiske og administrative oppgaver som direkte berører parlamentsmedlemmene. Det kan for eksempel dreie seg om forvaltning av utstyr og generelle tjenesteydelser.
==== Presidentkonferansen ====
Europaparlamentets presidentkonferanse er et organ i parlamentet som består av presidenten og lederne for de politiske gruppene. Parlamentsmedlemmer som står utenfor en gruppe kan også delta, men har ikke stemmerett. Vanligvis søker presidentkonferansen å oppnå enighet i sakene. Ved en avstemning har parlamentsmedlemmene stemmer i samsvar med egen politiske gruppe. Presidentkonferansen er ansvarlig for å planlegge parlamentets lovgivningsarbeid og organiseringen av parlamentets samråd med det europeiske sivile samfunnet. Den har også ansvaret for spørsmål som berører forbindelsene med unionens øvrige institusjoner, medlemsstatenes nasjonale parlamenter og organisasjoner utenfor unionen, herunder forbindelser med tredjeland. Den utarbeider forslag til talelister før parlamentets møter, og bestemmer hvor medlemmene skal sitte i salen. Endelig er det presidentkonferansen som gir samtykke til utarbeidelse av et krav til Europakommisjonen om å fremme lovforslag.
==== Komitélederkonferansen ====
Komitélederkonferansen (dansk: Udvalgsformandskonferencen) er det politiske organ i Europaparlamentet, som ivaretar forbindelsene og sikrer et bedre samarbeid mellom de forskjellige parlamentariske komiteer.Komitélederkonferansen består av lederne for alle faste og midlertidige komiteer. Den velger en leder. Komitélederkonferansen holder normalt møte en gang i måneden i Strasbourg i forbindelse med plenumsmøtene.
==== Delegasjonslederkonferansen ====
Delegasjonenes arbeid koordineres av en konferanse for delegasjonsledere. Konferansen velger en leder for to og et halv år av gangen, som er halvparten av en valgperiode for Europaparlamentet.
==== Brexit-styringsgruppen ====
Styringsgruppen for Brexit hører inn under Presidentkonferansen. Den koordinerer og forbereder Europaparlamentets drøftelser, vurdering og beslutninger i forbindelse med Storbritannias uttreden fra EU. Visegeneralsekretæren assisterer denne styringsgruppen i sitt arbeid.
=== Tverrpolitiske grupper ===
De tverrpolitiske gruppene opprettes med henblikk på uformelle meningsutvekslinger om spesifikke temaer på tvers av de politiske gruppene. De tverrpolitiske gruppene er ikke offisielle organer i Europaparlamentet og representerer ikke den offisielle mening, men de samler parlamentsmedlemmer fra forskjellige politiske grupper for å behandle emner alt fra menneskerettigheter til økonomiske og sosiale spørsmål. I valgperioden godkjente presidiet dannelsen av 28 tverrpolitiske grupper.Det finnes også politiske grupper som ikke har noen formell tilknytning til parlamentstrukturen, men som består av politikere som har funnet sammen i en bestemt politisk posisjon eller idé. En slik gruppe er Spinelli-gruppen som går inn for en europeisk føderalisme, i formen av et Europas forente stater.
== Rådgivende organer ==
Europaparlamentet, Kommisjonen og Rådet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
== Administrasjon og møtesteder ==
Europaparlamentet hadde i 2016 et budsjett på rundt 1,838 milliarder euro. Kostnadene fordelte seg med 34 % på lønninger til funksjonærer, oversettere og translatører, 23 % på parlamentsmedlemmenes lønn og utgifter, 13 % på fast eiendom, 24 % på informasjon og IT og 6 % på virksomheten til de politiske gruppene. Antallet ansatte knyttet til Europaparlamentet var i september 2015 cirka 7 500.
=== Hovedkontorer ===
Europaparlamentet har sitt hovedkvarter i Strasbourg, der det hvert år holder tolv plenumssesjoner i Louise Weiss-bygningen. Det dreier seg om en sesjon per måned unntatt august (ingen plenumssesjon) og i september (to plenumssesjoner), som varer i tre og en halv dag hver. Ekstra plenumssamlinger holdes i Brussel.Parlamentets komiteer har kontorer i Brussel, hvor også Rådets kontor befinner seg. Generalsekretariatets hovedkvarter befinner seg i Luxembourg.
=== Deling på tre byer ===
Europaparlamentets møter og administrasjon er fordelt på tre byer, Brussel, Strasbourg og Luxembourg. Delingen er en konsekvens av Europaparlamentets egen historie. I 1952 var grensebyen Strasbourg fremdeles sterkt merket av den annen verdenskrig. Byen ble som et symbol for den tysk-franske forsoningen, hovedsetet til kull- og stålunionens hovedforsamling.
I 1965 fusjonerte kull- og stålunionen, det europeiske økonomiske fellesskap og Euratom til De europeiske fellesskap (flertallsbetegnelse). Denne nye institusjonens parlament fikk hovedkvarter i Strasbourg, mens Rådet og Kommisjonen ble plassert i Brussel. Europaparlamentets generalsekretariat ble etablert i Luxembourg. Domstolen ble i 1952 midlertidig lagt til Luxembourg, og denne plassering ble gjort permanent i 1992.Delingen mellom Strasbourg og Brussel er kostbar og av denne grunn omdiskutert. Det ble i 2014 anslått at samling i Brussel av plenumsmøtene, ville medføre besparelser med 114 millioner euro.
=== Språk og tolketjenester ===
Samtlige av Europaparlamentets dokumenter oversettes til EUs 24 offisielle språk. Hvert medlem av parlamentet har også rett til å holde sine innlegg på ett av disse språkene. Innleggene simultantolkes til de øvrige offisielle språkene. Under møter i utvalg eller delegasjoner skjer oversettelse til de språkene som de tilstedeværende medlemmer av parlamentet krever. Europaparlamentet er det mest flerspråklige parlamentet i verden. Parlamentet er med 350 fast ansatte tolker og 400 frilanstolker, den største arbeidsgiver for tolker i verden.
== Priser ==
Europaparlamentet utdeler (per 2019) fire priser: Sakharovprisen for tankens frihet, Den europeiske karlsprisen for ungdom, Den europeiske borgerprisen for anerkjennelse av særlige prestasjoner og LUX filmpris til fremme av kulturen og den europeiske identitet.
== Se også ==
Europaparlamentsvalget 2014Europaparlamentsvalget i 2019
== Referanser ==
== Litteratur ==
Knut Heidar, Einar Berntzen, Elisabeth Bakke (red.): Politikk i Europa. Partier - regjeringsmakt - styreform, Universtetsforlaget, 2. utgave (2013) ISBN 978 82 15 02220 8
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
(fr) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(de) Offisielt nettsted
(es) Offisielt nettsted
(it) Offisielt nettsted
(pl) Offisielt nettsted
(ga) Offisielt nettsted
(nl) Offisielt nettsted
(da) Offisielt nettsted
(fi) Offisielt nettsted
BBC om Europaparlamentets økende betydning og minskende velgerdeltakelse (engelsk)
EP TIMELINE: FROM PAST TO PRESENT (Tidslinje for Europaparlamentets utvikling) | }} | 9,817 | 9,817 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ulla_Hahn | 2023-02-04 | Ulla Hahn | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. april', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Kreis Olpe', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere'] | Ulla Hahn (født 30. april 1945 i Brachthausen, Sauerland) er en tysk forfatter. Hun skriver lyrikk og romaner. Hahn bor i Hamburg og er gift med politikeren Klaus von Dohnanyi. 1987/88 fikk hun litteraturprisen Stadtschreiber von Bergen.
| Ulla Hahn (født 30. april 1945 i Brachthausen, Sauerland) er en tysk forfatter. Hun skriver lyrikk og romaner. Hahn bor i Hamburg og er gift med politikeren Klaus von Dohnanyi. 1987/88 fikk hun litteraturprisen Stadtschreiber von Bergen.
== Bibliografi (utvalg) ==
=== Lyrikk ===
Herz über Kopf (1981)
Spielende (1983)
Unerhörte Nähe (1988)
Liebesgedichte (1993)
Gedichte fürs Gedächtnis (1999)
So offen die Welt (2004)
=== Romaner ===
Ein Mann im Haus (1991)
Das verborgene Wort (2001)
Unscharfe Bilder (2003)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ulla Hahn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ulla Hahn på Internet Movie Database
(en) Ulla Hahn på Apple Music
(en) Ulla Hahn på Discogs
(en) Ulla Hahn på MusicBrainz | Ulla Hahn (født 30. april 1945 i Brachthausen, Sauerland) er en tysk forfatter. | 9,820 | 9,820 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Verdun | 2023-02-04 | Slaget ved Verdun | ['Kategori:49°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Konflikter i 1916', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Slag i Frankrike', 'Kategori:Slag med deltagelse av Frankrike', 'Kategori:Slag med deltagelse av Tyskland', 'Kategori:Slag under første verdenskrig (Vestfronten)'] | Slaget ved Verdun var et slag under første verdenskrig, et av de største slagene noensinne utkjempet. Kampen stod mellom franske og tyske tropper, litt utenfor byen Verdun i Frankrike ved den tyske grensen. Både i Tyskland og Frankrike er slaget ved Verdun blitt stående som symbol på krigens redsler, tilsvarende som slaget ved Somme er for britene og de deltakende land fra Det britiske samveldet.
Kampene varte fra februar til desember 1916, og innen en radius på 10 km, hadde rundt 730 000 soldater blitt drept. Ved slagstedet ligger det i dag flere minnesmerker og kirkegårder, og den største av disse er Douaumont Ossuaire.
| Slaget ved Verdun var et slag under første verdenskrig, et av de største slagene noensinne utkjempet. Kampen stod mellom franske og tyske tropper, litt utenfor byen Verdun i Frankrike ved den tyske grensen. Både i Tyskland og Frankrike er slaget ved Verdun blitt stående som symbol på krigens redsler, tilsvarende som slaget ved Somme er for britene og de deltakende land fra Det britiske samveldet.
Kampene varte fra februar til desember 1916, og innen en radius på 10 km, hadde rundt 730 000 soldater blitt drept. Ved slagstedet ligger det i dag flere minnesmerker og kirkegårder, og den største av disse er Douaumont Ossuaire.
== Bakgrunn ==
Verdun, som ligger i departementet Meuse i Lorraine og ved elven Meuse, har gjennom historien spilt en viktig strategisk rolle for forsvarerne av Frankrike. Allerede hunerkongen Attila gjennomførte her et mislykket angrep mot Vestromerriket i første halvdel av 400-tallet. Senere delte traktaten i Verdun i 843 Karl den stores rike og gjorde byen til en del av Tysk-romerske riket. Ved freden i Westfalen i 1648 ble området fransk og omfattende franske forsvarslinjer her spilte en viktig rolle i den franske forsvarslinjen under den fransk-prøyssiske krig i 1870. Etter det franske tapet i denne krigen, sikret derfor Tyskland områdene ikke langt fra byen. Verdun var for tyskerne et viktig sted for framrykning mot Paris over slettene i Champagne. For Frankrike hadde byen stor historisk og psykologisk verdi, og den var et bolverk mot tyskernes framstøt mot Paris.
I 1914 sto imidlertid de franske befestningene mot det tyske presset, selv etter en intens beskytning blant annet av den tyske kanonen Tjukke Bertha. Etter dette ble området nordøst for byen en del av den stillestående, men krevende skyttergravskrigen.
Ved inngangen til 1916 hersket det en viss optimisme på den allierte siden, om at deres bedre tilgang på ressurser skulle gi utslag også i felt. Store offensiver ble derfor planlagt gjennomført i juni 1916, både på vestfronten, østfronten og i Italia, som hadde gått inn i krigen i 23. mai 1915.
== Den tyske strategien ==
Tyskerne kom den allierte planleggingen i forkjøpet ved å åpne en offensiv ved Verdun. Etter at den tyske Schlieffenplanen med en rask inntakelse av Paris hadde slått feil, trodde fortsatt den tyske generalstabsjefen Erich von Falkenhayn krigen kunne vinnes ved å påføre franskmennene store nok tap, og han ville derfor angripe et punkt som franskmennene ikke ville gi opp. Verdun var et slik område, på bakgrunn av byens viktige strategiske betydning som innfallsport til Paris og den store symbolverdien dette området hadde for franskmennene. Samtidig ville tyskerne sikre seg initiativet i kampene.Det tyske planen var derfor at en stor, langvarig artillerioffensiv her ville binde opp så store franske styrker at tyskerne kunne ta initiativet på de andre frontavsnittene. Tyskerne hadde vesentlig bedre artilleri enn franskmennene, og den tyske ammunisjonsproduksjonen var høyere. Etter at skyttergravene ble etablert hadde 3/4 av soldatene som ble drept i kamp ved fronten dødd av granatnedslag fra artilleri. von Falkenhayn mente at et sterkt tysk press mot Verdun ville føre til at franskmennene ville «blø ihjel», eller «Weißbluten des Gegners» (La motstanderen blø til de blir hvite) i en utmattelseskrig. I tillegg så Falkenhayn at området favoriserte angriperne. Falkehayn beregnet at fiendens tap ville være fem døde per to døde tyske soldater. Verduns plassering gjorde den isolert fra tre kanter, og alle forsyninger til de franske styrkene måtte inn samme vei. De franske kommunikasjonene hadde bare en eneste vei, og tyskerne hadde på sin side jernbane bare 20 km unna. I en krig, hvor logistikken er avgjørende, ville Verdun bli en dødsfelle for franskmennene.
== Slaget ==
Tyskerne hadde planlagt at angrepet skulle iverksettes 12. februar, men en snøstorm gjorde at dette måtte utsettes. Men 21. februar ble kampene innledet under ledelse av kronprins Wilhelm med et ni timers langt tysk bombardement rettet mot de franske stillingene og byen Verdun. Mellom en og to millioner granater ble skutt mot en front på bare 40 km. Det første, innledende skuddet var fra en 380-millimeter Krupp-kanon som traff katedralen i Verdun, 32 km unna.
Deretter rykket infanteriet fram kl 16.00 med 140 000 mann, og tok i bruk flammekastere for første gang. Den tyske framrykkingen gikk langsomt, men den sentrale franske stillingen Douaumont-fortet var bemannet av ikke mer enn et femtitalls reservister og falt 25. februar etter et overrumplende tysk angrep. De tyske styrkene var aldri ment å kunne ta Verdun, og var ikke mange nok til å utnytte framgangen de hadde i begynnelsen. De framrykkende tyske styrkene mistet etter hvert støtten fra artilleriet, da den gjørmete bakken gjorde det umulig for tyskerne å la det tunge materiellet bli med i framrykkingen. De kom også innenfor skytefeltet til det franske artilleriet. Dette gjorde at den tyske framrykkingen ble mer og mer kostbar med økende antall falne. Da landsbyen Douaumont falt 2. mars, var praktisk talt fire tyske regimenter utslettet.
Tyskerne gikk da over til å angripe langs flankene, men dette oppholdet gjorde at franskmennene fikk anledning til å forbedre forsyningssituasjonen. Transporter gikk kontinuerlig, dag og natt, langs den eneste veien inn, senere fikk denne veien navnet La Voie Sacrée («Den hellige veien»). Den franske tilbaketrekningen fortsatte til 1. mai, da den franske øverstkommanderende, Philippe Pétain, som primært ønsket å skjerme sine soldater mest mulig mot utslettelsen, ble erstattet av den mer offensive Robert Nivelle.
Først da de allierte åpnet slaget ved Somme 1. juli, ble det tyske presset mot Verdun redusert, da særlig artilleri ble forflyttet dit. 26. august ble Falkenhayn erstattet som sjef for generalstaben av Paul von Hindenburg. General Nivelle iverksatte en offensiv 21. oktober og gjenerobret Douaumont-fortet tre dager senere. 2. november gjenerobret de også Vaux-fortet, som tyskerne hadde erobret 2. juni under fryktelige kamper.
Den siste franske offensiven, 11. desember presset tyskerne tilbake til mer eller mindre sine tidligere stillinger.
== Betydning ==
Slaget har blitt stående som symbol på den vettløse sløsingen med menneskeliv som ofte forbindes med første verdenskrig.
Til tross for de enorme tapene og menneskelige lidelsene, fikk ikke slaget noen avgjørende betydning for selve krigsutfallet, utover svekkelsen av hærstyrkene på begge sider.Men slaget ved Verdun ble et symbol på fransk motstandsvilje og -evne. Forsvarernes offervilje ble en inspirasjonskilde for franskmennene i de videre kampene. De fryktelige tapene hadde imidlertid svekket soldatenes tiltro til hærledelsen, og slaget ble en av flere faktorer som førte til utbredt mytteri i den franske hæren året etter.Videre viste systemet med fortifikasjoner seg vellykket og dette førte til den senere utbyggingen av Maginot-linjen som hovedbestanddel i befestningen langs den fransk-tyske grensen etter første verdenskrig.
== Se også ==
Verdun-minnesmerket
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Brown, M. (1999). Verdun 1916. Stroud: Tempus. ISBN 0-7524-1774-6.
Holstein, C. (2009). Walking Verdun. Barnsley: Pen and Sword. ISBN 978-1-84415-867-6.
Keegan, J. (1998). The First World War. London: Hutchinson. ISBN 0-09180-178-8.
MacKenzie, D. A. (1920). The Story of the Great War. Glasgow: Blackie & Son. OCLC 179279677.
McDannald, A. H. (1920). The Encyclopedia Americana. 38. New York: J. B. Lyon. OCLC 506108219.
Martin, W. (2001). Verdun 1916. London: Osprey. ISBN 1-85532-993-X.
Mosier, J. (2001). The Myth of the Great War. London: Profile Books. ISBN 1-86197-276-8.
Pétain, H. P. (1930). Verdun. London: Elkin Mathews & Marrot. OCLC 1890922.
Romains, J. (1938). Prélude à Verdun and Verdun [Verdun] (fransk) (Prion Lost Treasures 1999 utg.). Paris: Flammarion. ISBN 1-85375-358-0.
Rouquerol, J. J. (1931). Le Drame de Douaumont (fransk). Paris: Payot. OCLC 248000026.
Sandler, S. (ed.) (2002). Ground Warfare: an International Encyclopedia. I (2002 utg.). Santa Barbara, CA: ABC-CLIO. ISBN 1-57607-344-0. CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste (link)
Serrigny, B. (1959). Trente Ans avec Pétain (fransk). Paris: Librairie Plon. OCLC 469408701.
Zweig, A. (1936). Erziehung vor Verdun [Education before Verdun] (tysk) (Viking Press utg.). Amsterdam: Querido Verlag N.V. OCLC 829150704.
== Eksterne lenker ==
(en) Battle of Verdun – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Battle of Verdun – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The battle of Verdun, omtale av slaget på kommunens nettsider Arkivert 10. februar 2018 hos Wayback Machine.
(en) Informasjon fra firstworldwar.com
(ty) Verdun, Eine Schlacht im Weltkrieg
«The Myths of Verdun», foredrag av professor Paul Jankowski | Verdun (fransk uttale: , også kalt Verdun-sur-Meuse, tysk Wirten) er en kommune i departementet Meuse i regionen Grand Est øst i Frankrike. Verdun er underprefektur i departementet, og ligger ved elva Maas på grensen mellom Frankrike og Tyskland. | 9,821 | 9,821 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Konstitusjon | 2023-02-04 | Konstitusjon | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konstitusjoner', 'Kategori:Statsrett', 'Kategori:Statsvitenskap', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2020-12', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Annen betydning: Midlertidig ansettelseEn konstitusjon eller forfatning er et sett med regler som definerer grunnleggende prinsipper for en organisasjon. Konstitusjoner for stater er i nyere tid ofte kodifisert i en grunnlov, men ikke alle stater har en slik skreven grunnlov. Et lands konstitusjon kan utgjøres av mange ulike lover, dommer, traktater og sedvanerett. Konstitusjonen inneholder typisk regler om statsmaktene, om hvordan disse går frem for å treffe bindende vedtak (for eksempel lover) og om grenser for hva som kan bestemmes uten at grunnloven først blir endret (i form av blant annet menneskerettigheter).Eksempler på organisasjoner med en form for konstitusjon:
stater
foreninger
bedrifter (for eksempel vedtekter i aksjeselskap)
politiske partier
| Annen betydning: Midlertidig ansettelseEn konstitusjon eller forfatning er et sett med regler som definerer grunnleggende prinsipper for en organisasjon. Konstitusjoner for stater er i nyere tid ofte kodifisert i en grunnlov, men ikke alle stater har en slik skreven grunnlov. Et lands konstitusjon kan utgjøres av mange ulike lover, dommer, traktater og sedvanerett. Konstitusjonen inneholder typisk regler om statsmaktene, om hvordan disse går frem for å treffe bindende vedtak (for eksempel lover) og om grenser for hva som kan bestemmes uten at grunnloven først blir endret (i form av blant annet menneskerettigheter).Eksempler på organisasjoner med en form for konstitusjon:
stater
foreninger
bedrifter (for eksempel vedtekter i aksjeselskap)
politiske partier
== Norge ==
=== Kongeloven ===
Da Norge var en del av eneveldet Danmark-Norge, var kongeloven fra 1665 statens konstitusjon. Kong Frederik III innførte eneveldet etter et statskupp i 1660. Danmark-Norge hadde tidligere vært et valgkongedømme, der kongen måtte velges av, og styre sammen med, riksrådet. Dette gav kongen begrenset makt. Med eneveldet og Kongeloven ble kongens makt gjort ubegrenset, og kongedømmet arvelig. Kongeloven ble skrevet av Peder Schumacher Griffenfeld i 1661, og undertegnet av kongen i 1665, men holdt hemmelig frem til 1670, da Frederiks sønn Christian V etterfulgte ham. Først da trådte Kongeloven i kraft. Loven ble trykket i 1709. Kongeloven er spesiell, da den trolig er den eneste konstitusjonen som finnes der kongen er tillagt en så ubegrenset makt. Kongeloven var gjeldende helt frem til Norge fikk en egen grunnlov i 1814.
=== 1814 ===
Norges konstitusjon finnes først og fremst i Grunnloven av 1814. Etter Napoleonskrigene, der Danmark-Norge var på Napoleons side og led store tap, ble det bestemt under Kielfreden at kong Frederik VI skulle overgi Norge til en union med Sverige. Dette førte til stor misnøye i Norge. Stattholderen i Norge, kronprinsen Christian Frederik, ledet an et opprør mot Kieltraktaten sammen med den norske eliten. De norske stormennene overtalte også Christian Frederik til å si fra seg arveretten til tronen og heller la seg velge til norsk konge av en Riksforsamlingen. Riksforsamlingen skulle også lage en egen grunnlov for Norge. 10. april 1814 møttes riksforsamlingen på Eidsvoll. Her ble det utarbeidet en grunnlov, og Christian Frederik ble valgt til norsk konge. Svenske kong Carl Johan og resten av stormaktene stod imidlertid på det som var nedfelt i Kieltraktaten, nemlig at Norge skulle overføres til Sverige. Det endte med en krig mot Sverige, som Norge tapte. Norge vant likevel i fredsforhandlingene, som endte med Mossekonvensjonen 14. august 1814. Christian Frederik måtte abdisere, men Norge fikk beholde grunnloven og fikk rimelig gode vilkår av Carl Johan. 20. oktober 1814 ble Carl Johan valgt til norsk konge. 4. november ble det vedtatt flere grunnlovsendringer som sikret Norges innenrikspolitiske frihet innenfor unionen.Grunnloven har flere senere endringer; mer enn 2/3 av paragrafene er endret innholdsmessig minst en gang siden Riksforsamlingen avsluttet sitt arbeid. I tillegg blir det ofte hevdet at noen konstitusjonelle normer følger av rettslig bindende konstitusjonell sedvane. EU bygger på traktater, men disse inneholder trekk som godt kan sammenlignes med slike grunnlover eller konstitusjoner som man finner i nasjonalstatene. Storbritannia er en av få stater som ikke har noen skreven grunnlov, men såkalte constitutional conventions (som ikke anses for å være rettslig bindende) spiller en tilsvarende rolle.
== Frankrike ==
Nasjonalforsamlingen i Frankrike vedtok etter revolusjonen i 1789 en konstitusjon som delte makten mellom utøvende, lovgivende og dømmende makt. Konstitusjonen garanterte personlig frihet, likhet for loven og en forholdsvis omfattende stemmerett for menn. Grunnloven trådte i kraft i 1791. Denne konstitusjonen ble senere et forbilde for den norske grunnloven.
Den franske generalen Napoléon Bonaparte kom til makten ved et statskupp i 1799. Napoleon innførte nye konstitusjoner i 1799, 1802 og 1804. Disse ble modeller for konstitusjoner i flere stater Napoleon kontrollerte, som kongedømmene Nederland, Nord-Italia, Napoli, Spania og Westfalen. Folk flest hadde fortsatt liten politisk innflytelse, men Napoleons konstitusjoner gav folk rettigheter de før ikke hadde hatt, som næringsfrihet og religionsfrihet. De nye rettighetene ble gitt gjennom en serie lover som ble kalt Code Napoléon.
== Se også ==
Statutter
Charter
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Søkemotor for verdens konstitusjoner etter tema og land (engelsk) | En konstitusjon eller forfatning er et sett med regler som definerer grunnleggende prinsipper for en organisasjon. Konstitusjoner for stater er i nyere tid ofte kodifisert i en grunnlov, men ikke alle stater har en slik skreven grunnlov. | 9,822 | 9,822 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Croix_de_Feu | 2023-02-04 | Croix de Feu | ['Kategori:1927 i Frankrike', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Etableringer i 1927', 'Kategori:Frankrikestubber', 'Kategori:Fransk politikk', 'Kategori:Opphør i 1940', 'Kategori:Organisasjonstubber', 'Kategori:Politiske organisasjoner', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Croix de Feu var en fransk nasjonalistgruppe i mellomkrigstiden, senere kjent som Parti Social Français. | Croix de Feu var en fransk nasjonalistgruppe i mellomkrigstiden, senere kjent som Parti Social Français. | Croix de Feu var en fransk nasjonalistgruppe i mellomkrigstiden, senere kjent som Parti Social Français. | 9,823 | 9,823 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_europeiske_union | 2023-02-04 | Den europeiske union | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske union', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
| Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.
Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere. Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018. Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).
I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
== Historie ==
=== Idéen om europeisk integrasjon ===
Tanken om et samlet Europa ble for første gang for alvor lansert i 1923 med Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergis bok Paneuropa, som førte til opprettelsen av Pan-Europa-bevegelsen. Pan-Europa-bevegelsen så for seg et føderalt, liberalt og demokratisk Europa, idealer som var vanskelige å få gjennomslag for i en tid der stadig flere land hadde fascistiske eller kommunistiske styresett.
=== Tidslinje over de viktigste traktatene ===
=== 1951: Kull- og stålunionen ===
Den franske utenriksminister Robert Schuman foreslo 9. mai 1950 (senere feiret som Europadagen) en sammenknytning av de franske og tyske tungindustrier, gjennom felles institusjoner. Schuman-planen som var utarbeidet av Jean Monnet, hadde som formål å hindre at det skulle oppstå krig mellom Tyskland (Vest-Tyskland) og Frankrike.Frankrike, Vest-Tyskland, de tre Benelux-land og Italia, senere kalt «de indre seks», undertegnet i 1951 Paris-traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Fellesskapet skulle ha institusjoner med en viss overnasjonal beslutningsmyndighet. Det dreide seg blant annet om å etablere Den høye myndighet, en forløper til Europakommisjonen. Fellesskapet som også ble kalt Kull- og stålunionen, startet sin virksomhet i 1952.Formålet med kull- og stålunionen var å fjerne handelshindre for denne industrien. Det skulle gjelde felles regler og minstepriser mellom landene. På sikt ønsket man en felles handelspolitikk utad. EKSF-ministrene foreslo i 1953 å skape en «europeisk politisk union».
=== 1957: Roma-traktaten ===
«De indre seks» signerte i 1957 Roma-traktaten. Dermed opprettet de Det europeiske økonomiske fellesskap (ofte omtalt som EEC eller Fellesmarkedet), samt atomenergi-organisasjonen Euratom. Traktaten innebar at «de fire friheter» skulle gjelde innenfor Fellesmarkedet. Det ble også uttrykt ønske om å redusere de økonomiske forskjellene mellom medlemslandene, og mellom geografiske områder innenfor fellesmarkedet.EEC var til å begynne med en tollunion. Gjennomføring av tollunionen og en felles landbrukspolitikk førte i løpet av 1960-tallet til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.
=== 1992: Maastricht-traktaten ===
Murens fall i 1989 ga en ny dynamikk til den europeiske samling. Kravet om en bedre demokratisk forankring for de europeiske institusjonene ble sterkere. Europaparlamentet skulle styrkes som talerør for europeiske borgere.Da Maastricht-traktaten ble undertegnet 7. februar 1992, ble Den europeiske union grunnlagt. Traktaten som senere er endret en rekke ganger, kalles traktaten om Den europeiske union. Unionen var foreløpig en overbygning på «søyler»: De europeiske fellesskap, justis- og politisamarbeidet og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Maastricht-traktaten fastsatte klare regler for den kommende felles valuta, euroen.De europeiske fellesskap omfattet områder der Europakommisjonen hadde sin overnasjonale beslutningsmyndighet. De to andre søylene, justis og utenriks, utgjorde formaliserte rammeverk for mellomstatlig samarbeid på politikkområder innenfor nasjonalstatenes domene. EUs organer kunne på disse områdene ikke fatte beslutninger med virkninger for medlemslandene. EU var et politisk og ikke rettslig begrep, og EU selv var ikke et eget rettssubjekt.Folkeavstemningen i Frankrike i 1992 støttet Maastricht-avtalen. Derimot forkastet Danmark traktaten ved sin folkeavstemning 2. juni samme år. Edinburgh-avtalen som ble inngått i desember 1992, ga Danmark rett til å ta forbehold om blant annet eurosamarbeidet. Da det ble holdt ny folkeavstemning om Maastricht-traktaten i 1993, viste den flertall for traktaten.
Planen var at andre trinn i ØMU skulle innledes 1. januar 1994, og tredje trinn (faste valutakurser og felles valuta) skulle innledes senest 1. januar 1999. Sentralt i arbeidet med ØMU var de såkalte konvergenskriteriene som var kravene til økonomisk utvikling i medlemsland før de kunne gå inn i ØMU, det gjaldt blant annet prisstabilitet, valutakurs, underskudd på statsbudsjettet og rentenivå. Det indre markedet innebar blant annet at nasjonale monopoler ble oppløst og at det ble innført regler for offentlige innkjøp. Ifølge de nye reglene kunne ikke lokale eller nasjonale myndigheter foretrekke en lokal bedrift til for eksempel et byggeprosjekt, alle bedrifter innenfor EU måtte behandles likt og bedrifter som mente seg diskriminert kunne føre sak for domstolen.
Nice-traktaten fra 2001 reviderte Maastricht-traktaten, og definerte fordelingen av de enkelte medlemslandenes representanter i Rådet for Den europeiske union etter utvidelsene.
=== 2009: Lisboa-traktaten ===
Lisboa-traktaten som ble vedtatt i 2007 og trådte i kraft i 2009, var en endringstraktat. Maastricht-traktaten ble omdøpt til traktaten om Den europeiske union, og Roma-traktaten ble traktaten om Den europeiske unions virkemåte. De to traktatene tilsvarte til sammen omtrent innholdet i traktaten om en forfatning for Europa som i 2005 ble forkastet ved folkeavstemninger i Nederland og Frankrike. Systemet med de tre søyler ble opphevet og erstattet med et enhetlig rettssystem under navnet Den europeiske union. Europaparlamentet fikk større myndighet, «det europeiske borgerinitiativet» ble innført, Det europeiske råd fikk en fast president, EU fikk en utenriksminister og det ble etablert en ny diplomatisk tjeneste for EU, kalt Den europeiske utenrikstjeneste.I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
=== 2016: «Brexit» ===
Ved en folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap den 23. juni 2016 stemte 51,9 prosent av velgerne i Storbritannia for å forlate EU, mens 48,11 prosent stemte for å forbli. Forhandlingene om brexit begynte våren 2017. Forhandlingene førte til at Storbritannias medlemskap i EU opphørte 31. januar 2020. Det er imidlertid avtalt en overgangsperiode til 31. desember 2020, som kan forlenges. I overgangsperioden er det meste som før.
=== 2020/2021: Handels- og samarbeidsavtale med Storbritannia. ===
Forhandlingsdelegasjonene oppnådde 24. desember 2020 enighet om et utkast til handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia. Avtalen gjaldt midlertidig fra 1. januar 2021. Etter ratifiseringsprosessen i EU-landene og behandlingen i EUs organer trådte avtalen i kraft 1. mai 2021.
== Politisk system ==
=== EU-retten ===
EU-retten er unik, og bygget opp på en annen måte enn rettssystemene i medlemsstatene. Den adskiller seg også fra folkeretten, som er den tradisjonelle form for internasjonal rett.En særskilt side ved EU-retten er at den er bygget på overnasjonalitet. Det innebærer at unionen har institusjoner som kan treffe flertallsvedtak, og som binder også de medlemsstatene som har stemt imot. Deler av EU-retten får dessuten direkte virkning i medlemsstatene, uten noen mellomliggende ratifikasjon. Samtidig må EU følge legalitetsprinsippet, ikke bare ved utøvelse av myndighet, men også ved lovgivningen. Det innebærer at det må finnes grunnlag i en traktat for at EU kan vedta nye lover. EU kan ikke selv vedta nye traktater, det er det bare medlemsstatene som kan.Overnasjonaliteten er ikke gjennomført for alle rettsakter. Rådet for Den europeiske union (ministerrådet) kan ikke treffe flertallsvedtak i alle saker. Videre er det slik at forordninger har direkte virkning, mens direktiver krever nasjonal gjennomføring. Det dreier seg derfor om en delvis gjennomført overnasjonalitet.EU-retten bygger på traktatene, og er dermed selvstendig (autonom), i forhold til medlemsstatenes rettssystemer. Det medfører at ikke bare statene, men også innbyggerne (unionsborgerne) kan pålegges forpliktelser og gis rettigheter. Et viktig moment ved lovtolkningen i EU, er hensynet til den europeiske integrasjon. Et annet moment er eksistensen av EUs 24 offisielle språk. Et ord kan ha ulik betydning på ulike språk. Ved tolkningen av EU-lovene, vil derfor meningen med bestemmelsen kunne få større betydning enn ordlyden.Generelle prinsipper er av stor betydning. De viktigste prinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, for de grunnleggende rettigheter som fremgår av medlemsstatenes statsforfatningsrett, for subsidaritetsprinsippet og for åpenhet for opptak av nye medlemmer i unionen. Traktaten om den europeiske union slår fast at Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter er inkorporert i EU-retten, og at EU skal tiltre Den europeiske menneskerettskonvensjon.EUs politiske system har vært kritisert for å lide av «demokratisk underskudd». Det er blant beskrevet som at EU-institusjonene og deres beslutningsprosesser er uten demokratisk legitimitet, og at institusjonene virker utilgjengelige for alminnelige borgere. EU har selv søkt å imøtekomme dette ved å gi økt innflytelse til Europaparlamentet. Andre har ment at EU ikke kan bli demokratisk ved å styrke Europaparlamentet, i hvert fall ikke så lenge tilslutningen til valgene til Europaparlamentet holder seg lav.
=== Institusjoner ===
I EUs politiske system skilles det mellom EUs institusjoner og andre organer. Institusjonene er tildelt egen myndighet gjennom traktatene. Øvrige organer er enten underlagt institusjonene eller har rent rådgivende funksjoner.Unionens sju institusjoner er listet opp i traktaten om den europeiske union (TEU), artikkel 13. Nærmere bestemmelser om institusjonene fremgår av traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV) sjette del.I beslutningsprosessen er det fremfor alt fire institusjoner som deltar, nemlig Europakommisjonen, Rådet, Det europeiske råd og Europaparlamentet. Vanligvis er det kommisjonen som foreslår beslutningene, mens Rådet og Europaparlamentet vedtar dem. Gjennomføringen er det medlemslandene eller de berørte institusjoner som står for.Rådet, Kommisjonen og Europaparlamentet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.
==== Europaparlamentet ====
Europaparlamentet er EUs folkevalgte organ. Det har siden 1979 blitt valgt ved direkte valg av EUs borgere. Det utgjør sammen med Rådet EUs lovgivende organer. De to organene godkjenner også EUs budsjett og velger Europakommisjonens president. Parlamentet kan vedta mistillitsforslag overfor Europakommisjonen som kollegium, og kommisjonen og EUs utenriksminister må da gå av. Sammen med Europakommisjonen og EU-domstolen utgjør Europaparlamentet det overnasjonale nivået i EU.Valg til Europaparlamentet foregår ved at representanter fra medlemslandenes partier stiller til valg etter medlemsstatenes regler. I Europaparlamentet organiserer de valgte representantene seg i politiske grupper etter politisk ideologi, og på tvers av landegrenser. Europaparlamentet ledes av en president.
==== Det europeiske råd ====
Det europeiske råd som ofte blir kalt «EUs toppmøte», ble opprettet i 1974. Medlemmene er medlemsstatenes stats- eller regjeringssjefer, Det europeiske råds president og Europakommisjonens president. EUs utenriksminister deltar også når det skal drøftes utenrikssaker. Rådet fastlegger EUs politiske retning og prioriteringer. Det europeiske råd treffer først og fremst sine avgjørelser ved konsensus. I visse særlige tilfeller som er beskrevet i EUs traktater, treffer det likevel avgjørelser ved enstemmighet eller kvalifisert flertall. Ved avstemningen deltar ikke presidenten eller kommisjonens president.
==== Den europeiske unions råd («Rådet») ====
Rådet er medlemslandenes organ. I Rådet møtes de aktuelle fagministrene fra hvert av medlemslandene, for å vedta lover og treffe andre politiske beslutninger. Lovforslagene til Rådet kommer som regel fra Europakommisjonen. Internt i Rådet behandles saken først av en av Rådets 150 komiteer. Deretter drøftes den av De faste representantenes komité (Coreper), for endelig å bli behandlet av Rådet. Det vil da være sammensatt av de relevante ministrene fra alle medlemsland. Rådet vedtar deretter lovene sammen med Europaparlamentet, og som regel (85 ulike politikkområder) etter den alminnelige lovgivningsprosedyre. De to institusjonene blir som regel (67 % av tilfellene) enige i første «lesning».Før en lov vedtas skal den forelegges for de nasjonale parlamenter som kan uttale seg om behandlingen er i samsvar med nærhetsprinsippet (subsidaritetsprinsippet). Forslag fra Europakommisjonen eller EUs utenriksminister kan vedtas med kvalifisert flertall. Forslag til Rådet fremsatt av andre enn de to nevnte krever et utvidet kvalifisert flertall. Beslutninger som medlemslandene betrakter som følsomme, vedtas ved enstemmighet. Det gjelder blant annet utenrikspolitiske spørsmål, EUs finanser og opptak av nye medlemmer. Formannskapet (etter dansk: Formandskabet) i rådet går på rundgang blant medlemslandene, med skifte hver sjette måned.
==== Europakommisjonen ====
Europakommisjonen er et utøvende og kontrollerende organ. Den bistår med å forme EUs overordnede strategi, foreslå nye lover og politikk og overvåke gjennomføringen av dem. Av sistnevnte grunn kalles den gjerne «traktatenes vokter». Kommisjonen skal forvalte EUs budsjett. Den spiller også en rolle i det internasjonale utviklingsarbeidet og i levering av humanitær bistand.Kommisjonen består av én person (europakommissær) fra hvert av medlemslandene. Kommissærene representerer likevel ikke sine land, og skal ikke ta instruks fra egne regjeringer. Kommisjonen står politisk ansvarlig overfor Europaparlamentet, og hele kommisjonen kan avsettes av parlamentet. Enkeltmedlemmer kan avsettes av domstolen. Kommisjonen tar beslutning ved flertall, men tilstreber konsensus.
==== Den europeiske unions domstol ====
Den europeiske unions domstol er en institusjonell overbygning på tre forskjellige domstoler, hvis oppgave blant annet er å tolke europeisk lovgivning og traktatene. Domstolen uttaler seg om forholdet mellom internasjonale avtaler og EU-rett og den avgjør tvister mellom EFs institusjoner.
==== Den europeiske sentralbank ====
Den europeiske sentralbank (ESB) utgjør sammen med de 27 medlemslandenes sentralbanker, Det europeiske systemet av sentralbanker (ESSB). ESB danner sammen med de 19 eurolandene eurosonen. ESB og ESSB ble opprettet ved Maastricht-traktaten. ESSBs hovedoppgave er å sikre prisstabilitet og å utforme og gjennomføre EUs pengepolitikk. Med forbehold for målet om prisstabilitet, skal ESSB støtte den alminnelige økonomiske politikken i EU i samsvar med de mål og prinsipper som er nedfelt i traktatene.
==== Revisjonsretten ====
Revisjonsretten reviderer unionens regnskap. Den er sammensatt med ett medlem fra hver medlemsstat som velges for seks år av gangen. Presidenten velges for tre år av gangen. Revisjonsretten rapporterer til Rådet og Europaparlamentet. Den har ingen egne fullmakter til å gripe inn mot ulovligheter, men dersom revisorene avslører svindel eller uregelmessigheter, skal de underrette Kommisjonen ved OLAF – Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse.
=== Andre organer ===
Regionkomitéen er et rådgivende organ som består av representerer fra de regionale og kommunale organer i EU. Komiteen har eksistert siden 1992 og utnevnes av medlemslandenes regjeringer. Den skal høres før bestemte beslutninger, i praksis 70 % av lovgivningen. Regionkomiteen har 329 medlemmer (2020) som danner politiske grupper på tvers av landegrensene, i likhet med i Europaparlamentet. Komiteen møtes seks ganger i året.
Den økonomiske og sosiale komité har eksistert som rådgivende organ siden 1957. Komiteen skal representere det organiserte samfunn og består av 344 medlemmer fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner med en tredel hver, samt sosiale, yrkesmessige, økonomiske og kulturelle organisasjoner. De tilsammen 326 komitémedlemmene nomineres av medlemsstatenes regjeringer og oppnevnes av Rådet for fem år av gangen.. De har et selvstendig mandat. Komiteen skal høres i økonomi- og sosialpolitikk.
Den europeiske ombudsmann velges av Europaparlamentet for fem år av gangen. Ombudsmannen er uavhengig og upartisk, kan kritisere EUs institusjoner og byråer, og skal oppfordre til god forvaltningsskikk. Ombudsmannen bistår innbyggere, næringsdrivende og organisasjoner som opplever problemer med EUs administrasjon og undersøker klager på myndighetsmisbruk. Embetet skal også proaktivt gå inn i systemiske spørsmål.
Det europeiske datatilsynet er en uavhengig tilsynsmyndighet for datasikkerhet. Det skal overvåke og garantere implementeringen av unionens bestemmelser om behandling av personopplysninger.
Den europeiske investeringsbank ble stiftet i 1958. Bankens hovedområder er per 2020 klima og miljø, utvikling, innovasjon og vitenskap, små og mellomstore bedrifter, infrastruktur og integrasjon. Miljøvern er gjennomgående for de hensyn banken vektlegger for sine prosjekter.
=== EUs byråer ===
EUs byråer adskiller seg fra EUs institusjoner og andre organer, blant annet ved at de er selvstendige juridiske enheter opprettet for å utføre særskilte oppgaver i henhold til EU-lovgivningen. De 41 «desentraliserte byråene» inklusive Euratom-byråene, har sine kontorer spredt rundt i EUs medlemsland. I tillegg kommer (2020) sju byråer som deltar i offentlig-privat samarbeid. Europakommisjonen oppretter også «forvaltningsbyråer» (executive agencies) for en tidsbestemt periode for å løse bestemte oppgaver. Forvaltningsbyråene har som regel kontor i Brussel.Byråene er i et stort antall åpnet for samarbeid med andre land. For eksempel deltok Norge per 2017 i 31 av EUs byråer. Norge kunne per 2022 delta i 224 av EUs komiteer.
=== Unionsborgerskap ===
Unionsborgerskapet ble introdusert ved Maastricht-traktaten og betegner de rettigheter som hver borger i EUs medlemsland har. Det er et supplement til de nasjonale statsborgerskapene og kan ikke erstatte disse. Den eneste måten å oppnå unionsborgerskap på er å bli statsborger i et medlemsland.
== Kompetansefordeling mellom EU og medlemslandene ==
Den europeiske unions rettsgrunnlag er dannet av to forfatningstraktater som alle medlemsstatene er tilsluttet. Det dreier seg om traktaten om Den europeiske union, opprinnelig Maastricht-traktaten, og traktaten om Den europeiske unions virkemåte, opprinnelig Roma-traktaten. Disse traktatene er endret flere ganger, og brukes i endret (konsolidert) versjon.
=== Prinsipper for begrensning og bruk av kompetanse ===
Traktaten om den europeiske union artikkel 5, fastsetter tre prinsipper for henholdsvis begrensning av unionens kompetanse (myndighet), og for hvordan kompetansen skal utøves.
Kompetansetildelingsprinsippet innebærer at myndighetsområder som ikke er gitt EU i traktatene, forblir i de enkelte medlemsland.
Subsidaritetsprinsippet (nærhetsprinsippet) innebærer at EU, med mindre det dreier seg om unionens enekompetanse, bare skal tre inn dersom det fører til en bedre løsning, enn om problemene løses av medlemslandene selv.
Forholdsmessighetsprinsippet innebærer at EU må handle forholdsmessig, det vi si at den ikke må gå lengre enn det som er nødvendig for å få oppfylt traktaten.
=== Kompetansereglene på de enkelte saksområder ===
Så langt myndighetsområdene er regulert i traktatene, fremgår fordelingen av dem mellom EU og medlemsstatene, av traktaten om Den europeiske unions virkemåte, første del.
== Politikkområder ==
=== Toll ===
EUs tollunion har formelt grunnlag i Roma-traktaten fra 1957, men ble gjennomført først i 1968. Tollunionen medfører at det ikke er toll på eksport og import innad i EU, og at tollsatsene mot tredjeland er like for samtlige medlemsland. Den er nært knyttet til det indre markedet, som ble etablert i 1993. EØS-landene er ikke medlemmer av tollunionen.Reglene for tollunionen vedtas ved flertallsbeslutninger i EUs organer. Den er dermed en del av EUs overnasjonale område.
=== Konkurransepolitikk ===
EUs konkurransepolitikk har som hovedformål å legge til rette for at det indre marked skal fungere som et fritt marked. EU har enekompetanse på å vedta konkurranseregler som er nødvendig for det indre markeds virkemåte. Konkurransepolitikken er dermed en del av EUs overnasjonale nivå.
=== Det indre marked ===
Det indre marked ble iverksatt 1. januar 1993 mellom medlemslandene i EU. Siktemålet var å oppnå en styrket næringsmessig integrasjon, og å berede grunnen for Den økonomiske og monetære union. Det indre marked omfatter medlemsstatene i EU. I tillegg har EØS-landene (Norge, Island og Liechtenstein) og Sveits adgang til markedet. Medlemskap i det indre marked forutsetter den frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer («fire friheter»), slik de ble forutsatt i Roma-traktaten.Innføringen av det indre markedet dominerte arbeidet i EF fra midten av 1980-tallet. Reglene for det indre marked avgrenses mot EUs felles handelspolitikk.
=== Fiskeri ===
Formålet med EUs felles fiskeripolitikk er å forvalte en felles ressurs, og gi alle medlemslandenes fiskeflåter samme adgang til EUs farvann og fiskeområder. Spørsmål knyttet til bevaring av biologiske ressurser i havet tilhører EUs enekompetanse. Ressursspørsmålene avgjøres dermed på overnasjonalt nivå. Fiskeripolitikken ble vedtatt første gang av Rådet 19. og 20. oktober 1970.
=== Handelspolitikk ===
EUs felles handelspolitikk dreier seg om reglene for eksport og import mellom unionens medlemsland og land utenfor EU. Den omfatter lovgivningen på dette området og forhandlinger om handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken avgrenses mot det indre marked som dreier seg om handel medlemslandene imellom. EUs organer har enekompetanse til å gi lover på dette området og gjør vedtak ved flertallsbeslutninger. EU har også enekompetanse til å forhandle handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken er dermed del av EUs overnasjonale område. Europakommisjonen har inngått handelsavtalen Everything but Arms (Alt utenom våpen) med en rekke av verdens minst utviklede land.
=== Landbruk ===
I den felles landbrukspolitikken (CAP) er myndigheten delt mellom EU og medlemslandene. Landbrukspolitikken som ble vedtatt første gang i 1962, har gjennomgått flere reformer. Formålet var opprinnelig å øke produktiviteten i landbruket, sikre tilbudet av landbruksprodukter til fornuftige priser, sikre levestandarden for bøndene og stabilisere prisen på landbruksprodukter. Gjennom jordbrukspolitikken ble det gitt subsidier til bøndene som ga dem incentiver til å produsere mer, så vel som til restrukturering av jordbrukssektoren. På 1980-tallet opplevde EU store overproduksjonsproblemer for mange viktige landbruksprodukter. I 2013 gjennomgikk CAP en omfattende reform. Støtten til landbruket la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men denne andelen var i 2020 redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene.EU var per 2022 generelt godt selvforsynt med jordbruksprodukter. De er også en betydelig nettoeksportør av jordbruksvarer. For noen produkter som tropisk frukt og fôrvarer er likevel EU en nettoimportør. 22 prosent av EUs proteinråvarer for husdyr produseres i land utenfor EU.
=== Utenriks- og sikkerhetspolitikk ===
Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er EUs politikk overfor tredjeland, det vil si land utenfor EU. Politikken skal sikre fred og styrke den internasjonale sikkerhet, samtidig med at demokratiet, rettsstatsprinsippet og respekten for menneskerettighetene og friheten skal fremmes i hele verden. Den dekker alle områder i utenrikspolitikken, samt alle forhold vedrørende EUs sikkerhet. FUSP omfatter også en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (FSFP), som dekker de forhold ved EUs politikk som vedrører forsvar og militær og sivil krisestyring.Lisboa-traktaten fra 2009 formet FUSP slik vi kjenner den i dag. Traktaten medførte opprettelsen av EUs diplomatiske tjeneste, nemlig Den europeiske utenrikstjeneste, under Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk.Det europeiske råd vedtar målsetningene for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Rådet for Den europeiske union avgjør deretter hvilke tiltak og posisjoner som EU skal ta i dette politikkområdet. Rådets beslutninger krever enstemmighet, men det kan også tas beslutninger ved kvalifisert flertall, det vil si 55 % av stemmene fra EU-land, som utgjør minst 65 % av EUs befolkning.
=== Miljø og energi ===
EU har som mål å redusere sine utslipp av veksthusgasser med minst 55 % i 2030 sammenliknet med 1990-nivået. Unionen ønsker å bli klimanøytral senest i 2050. Målet er sentralt i klimastrategien Green Deal, og er i samsvar med EUs globale initiativ i samsvar med Parisavtalen. REpowerEU er en plan fremlagt av Europakommisjonen i 2022, for å avslutte medlemslandenes avhengighet av russisk olje og gass før 2030, som svar på Russlands invasjon av Ukraina i 2022.Europakommisjonen utnevner årlig en europeisk miljøhovedstad, blant annet som en anerkjennelse for vedvarende engasjement for å nå høye miljømessige standarder. Prisen tildeles byer også utenfor EU, og Oslo fikk prisen i 2019.EUs energipolitikk er forankret i TEUV artikkel 194 og skal sikre at energimarkedet virker etter sin hensikt, garantere en sikker energiforsyning i Unionen, fremme energieffektivitet, energisparing og utvikling av nye og fornybare former for energi, og fremme sammenkopling av energinett. Politikken dekker alle energikilder, fra fossile kilder til nukleære og varige kilder (sol, vind, biomasse, geotermiske, hydroelektriske og bølgekraft).
=== Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ===
Det europeiske området for frihet, sikkerhet og rettferdighet omfatter forskjellige politiske områder med en grenseoverskridende dimensjon, herunder forvaltning av EUs ytre grenser, sivilrettslig og strafferettslig samarbeid, samt politisamarbeid. Området dekker dessuten asyl- og integrasjonspolitikk og bekjempelse av kriminalitet (terrorisme, organisert kriminalitet, IT-kriminalitet, seksuell utnyttelse av barn, menneskehandel, narkotikahandel etc.). Politikkområdet omfatter blant annet virksomheten til Frontex, Eurojust, Europol, den europeiske arrestordre og personvernforordningen GDPR.Schengen-området består av 26 europeiske stater som har fjernet all passkontroll og annen grensekontroll ved de indre grenser. Det er også vedtatt kompenserende regler for samarbeidslandenes ytre grenser, felles visumregler, bekjempelse av narkotikahandel og felles regler for informasjonsutveksling - Schengeninformasjonssystemet (SIS). Området er oppkalt etter Schengen-avtalen fra 1985 og Schengen-konvensjonen fra 1995, begge undertegnet i Schengen i Luxembourg. Området består av 22 av EU-statene og de fire EFTA-staterne Island, Liechtenstein, Norge og Sveits, samt flere mikrostater.Irland og Danmark har tatt forbehold (opt-out) om dette politikkområdet. Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ble innført med Lisboa-traktaten i 2009. Endringen åpnet for at EU kunne vedta forordninger og direktiver innenfor dette politikkområdet.
=== Transport ===
EUs transportpolitikk går ut på å sikre en velfungerende, effektiv, sikker og fri bevegelighet av personer og varer i EU ved hjelp av integrerte nettverk (Transeuropeiske nett, TEN), ved bruk av alle transportformer (vei, jernbane, vann, luft). EU-politikken dekker også en rekke andre områder så som klimaendringer, passasjerers rettigheter, miljøvennlig drivstoff og bekjempelse av overdrevet byråkrati i havnene. Kompetansen i transportpolitikken er delt mellom EU og medlemslandene.
=== Romprogram ===
EUs romprogram ble etablert i 2021 og omfatter romaktiviteter for perioden 2021–2027. Programmet innebærer en videreutvikling av Galileo/EGNOS (satellittnavigasjon) og Copernicus (jordobservasjon). Det nye programmet vil også omfatte de nye delprogrammene GOVSATCOM (sikker satellittkommunikasjon for myndighetsformål) og SSA (romovervåkning).
=== Kultur ===
EUs kulturpolitikk er definert i traktaten om den europeiske unions virkemåte artikkel 167. EU skal støtte, koordinere eller komplettere medlemsstatenes initiativer og arbeide med å fremheve den felles kulturarven. Kreativt Europa var per 2020 EUs eneste rendyrkede program for støtte til kultur. Gjennom dette programmet ble det gitt støtte til blant annet European Film Academy som arrangerer European Film Awards. EU samarbeider med andre internasjonale organisasjoner for å hindre ulovlig handel med kulturgoder.Hvert år velges to byer til europeiske kulturhovedsteder, der det settes fokus på lokale kunstnere og de aktuelle byenes særskilte kulturarv. Europeana er en internettportal med tilgang til (per 2020) 58 millioner digitaliserte objekter fra den europeiske kulturarv, hos 3 600 arkiver, museer og andre institusjoner.
== Budsjett ==
=== Omfang og inntekter ===
EUs vedtar et langtidsbudsjett for sju år av gangen. EUs såkalte «egne inntekter» utgjør hovedsakelig en avgift beregnet av medlemslandenes bruttonasjonalprodukt (BNP), en andel av medlemslandenes merverdiavgift, samt importavgifter på produkter fra land utenfor EU. Disse inntektene utgjør tilsammen ca. 98 % av budsjettet. De siste 2 % dreier seg om andre inntekter, blant annet skatter fra EUs ansatte og bøter som følge av brudd på EUs konkurranseregler.Enkelte land har gjennom årenes løp fått rabatter på sine bidrag til budsjettet. Et kjent tilfelle var da Storbritannia ved statsminister Margaret Thatcher i 1984 krevde en rabatt («I want my money back») på det britiske bidraget til EU. Østerrike, Danmark, Nederland og Sverige har fått tidsbegrensede rabatter på avgiften av BNP. Tyskland, Sverige og Nederland har rabatter på sin andel av innkrevd merverdiavgift.De samlede bidrag fra medlemslandene skal ikke overstige 1,2 % av EUs bruttonasjonalprodukt. De siste årene før 2020 har budsjettet utgjort ca. 1 % av medlemslandenes samlede bruttonasjonalprodukt, eller ca. 2 % av medlemslandenes samlede budsjetter. Det er til sammenlikning litt mindre enn budsjettene til henholdsvis Østerrike og Belgia.
=== Bruken av pengene ===
Det meste av pengene (94 %) går tilbake til medlemslandene som støtte og bidrag, mens 6 % går til administrasjon. For å minske forskjeller mellom landene får EU-land med svak økonomi mer økonomisk støtte enn land med sterk økonomi. Bidrag til utvikling av regioner, sysselsetting, samt energi og transport utgjorde for 2020 45 % av budsjettet. Jordbruksstøtten var lenge den dominerende sektor, men det har endret seg. Den felles landbrukspolitikk la i 1985 beslag på 70 % av budsjettet, men i 2020 var denne andelen redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene. Utenriks- og sikkerhetspolitikken fikk i 2020 6 %, mens grensekontroll og sikkerhet fikk 2 % av budsjettet.
=== Budsjettet for 2021–2027 ===
Den 10. november 2020 ble det oppnådd enighet mellom Europakommisjonen, Rådet og Europaparlamentet om budsjettet for perioden 2021–2027 med 1 074,3 milliarder euro. I tillegg ble det vedtatt et ekstraordinært budsjett kalt NextGenerationEU på 750 milliarder euro, som et midlertidig gjenopprettingsinstrument etter Koronapandemien, og for å drive frem et grønt og digitalt skifte i medlemslandene. Budsjettet var det største i EU gjennom tidene.
== Geografi ==
EUs medlemsstater dekker et areal på 4 233 262 kvadratkilometer, som er mindre enn halvparten av USA. Av dette var per 2011 154 539,82 kvadratkilometer kunstig vannet. Mont Blanc er den høyeste fjelltoppen med 4 810,45 moh. De mest lavtliggende er Lammefjord, Danmark og Zuidplaspolder, Nederland, begge på 7 muh. Unionen har en landegrense på 13 770 km. Det er da tatt i betraktning at grensen mellom Irland og Nord-Irland per 2020 ikke er en hard grense, og slik at den reelle grensen går i Irskesjøen. Kystlinjen strekker seg til 53 563,9 kilometer.
== Medlemsstater ==
De seks landene som stiftet EEC i 1957 var Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Luxemburg, Nederland.
=== Utvidelser ===
Den første utvidelse av fellesskapet ble gjennomført i 1973 med Storbritannia, Irland og Danmark. Norge hadde også søkt, men trakk søknaden tilbake, etter en folkeavstemning i 1972. Hellas ble medlem i 1981, Spania og Portugal i 1986. Disse tre landene hadde lenge søkt mot fellesskapet, men kom ikke med før de hadde innført demokratiske styresett.Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble landet og dermed EU utvidet med 16 millioner innbyggere, og dessuten territoriet til den tidligere kommunistiske staten DDR (Øst-Tyskland).Østerrike, Sverige og Finland ble medlemmer i 1995. Norge hadde holdt folkeavstemning i 1994, som på nytt viste et flertall mot medlemskap.
I 2004 ble ti nye land medlemmer. Det dreide seg om de tidligere kommunistiske Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Slovenia og middelhavslandene Malta og Republikken Kypros.Romania og Bulgaria ble medlemmer i 2007. Kroatia holdt folkeavstemning i 2012 og ble medlem 2013.
=== Uttredelser ===
Enhver medlemsstat har rett til å tre ut av unionen. Et land som ønsker å melde seg ut, skal kunngjøre sin plan om dette til Det europeiske råd. Det skal opprettes en avtale som fastslår bestemmelsene for utmeldingen. Om så ikke skjer, opphører medlemsstatens forpliktelser etter to år.Storbritannia har som hittil eneste stat meldt seg ut av EU. En folkeavstemning i juni 2016 viste flertall for utmelding. Den britiske regjeringen begjærte offisielt utmelding til Det europeiske råd 29. mars 2017, og landet trådde ut av EU 31. januar 2020.Tre selvstyrte områder har til nå gått ut av unionen. Det dreier seg om Algerie som gikk ut i 1962 ved løsrivelsen fra Frankrike, og deretter inngikk samarbeidsavtale med EU i 1978. Grønland forlot EU i 1985 etter folkeavstemningen i 1982. Saint-Barthélemy hadde som følge av den store avstanden til fastlandet og Frankrike, vanskelig for å overholde alle EU-standarder. Øya ble utmeldt med virkning fra 2012. Både Grønland og Saint-Barthélemy er blant de 13 oversjøiske land og territorier som har assosieringsavtaler med EU. De omfattes av EUs budsjetter, og Saint-Barthélemy har dessuten euro.Etter Storbritannias uttreden i 2020, består EU av 27 stater, hvorav 21 republikker og seks monarkier.
a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av EU
=== Kandidatland, potensielle kandidatland og søkerland ===
Etter TEUV Artikkel 49 kan en hver europeisk stat søke om medlemskap, såfremt den tilfredsstiller EUs grunnleggende krav til demokrati og til en rettsstat. Dette fremgår av de såkalte Københavnkriteriene. I praksis må regler tilsvarende EU-retten, innlemmes i den nasjonale rett før medlemskapet er et faktum. EU sondrer mellom kandidatland og land som er potensielle kandidater. Prosessen med opptak av et land som medlem av EU er derfor komplisert og langvarig.
==== Kandidatland ====
Kandidatlandene er akseptert som parter i forhandlinger om medlemskap. Det dreier seg om:
Albania (siden 2014)
Moldova (siden 2022)
Montenegro
Nord-Makedonia (siden 2005)
Serbia
Tyrkia
Ukraina (siden 2022)
Bosnia-Hercegovina (siden 2022)Serbia og Montenegro har innledet forhandlinger, og medlemskap kan tre i kraft i 2025.Ukraina søkte om medlemskap 28. februar 2022 etter den russiske invasjonen samme år, om medlemskap i EU. Moldova innleverte sin søknad om medlemskap 3. mars 2022. Samme dag søkte også Georgia om medlemskap. Under EUs toppmøte 23. juni 2022 ble Ukraina og Moldova akseptert som kandidatland.Georgia måtte derimot gjennomføre ytterligere reformer før EU kunne akseptere landet som kandidatland. Landet ble imidlertid gitt et europeisk perspektiv. Dette innebærer at kommisjonen formelt anerkjenner et lands berettigelse til et mulig fremtidig medlemskap av Unionen, men utsetter å gi landet en offisiell kandidatstatus inntil visse betingelser er oppfylt.
==== Potensielle kandidater ====
Potensielle kandidater er lovet muligheter for medlemskap når de er klare. Det dreier seg per 2022 om Kosovo.
==== Tidligere kandidater ====
Norge søkte om medlemskap i 1962, 1967, 1970 og 1992. De to første gangene ble søknaden innsendt sammen med søknad fra blant andre Storbritannia. Da Frankrike nedla veto mot Storbritannias medlemskap, trakk begge ganger også Norge sin søknad. Søknadene fra Norge i 1970 og 1992 førte til undertegnede avtaler. Avtalene ble nedstemt i folkeavstemninger i 1972 og i 1994. Marokko søkte om medlemskap i 1987. Søknaden ble avslått, da EU mente at landet ikke var en europeisk stat. Island ble kandidatland i 2009, men ba om å bli strøket i 2015.
== Symboler ==
Det europeiske flagget består av tolv gylne stjerner i sirkel på blå bakgrunn. Flagget ble tatt i bruk av Europarådet i 1953. Etter oppfordring fra Europarådet tok EU i 1983 det samme flagget i bruk.
Europahymnen er en melodi hentet fra Ludwig van Beethovens niende symfoni fra 1823. Europarådet gjorde Beethovens musikk til sin hymne i 1972, og i 1985 ble den også tatt opp som EUs hymne. Europahymnen består kun av Beethovens musikk og ikke Schillers tekst i hans dikt Ode til gleden.
Europadagen feires av EU 9. mai hvert år, til minne om den franske statsminister Robert Schumans introduksjon av sin plan – «Schuman-planen» – for å sette den franske og tyske kull- og stålindustrien, under felles europeisk kontroll.
EUs motto er «forent i mangfold» (dansk: «forenet i mangfoldighed»).
== Se også ==
Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS)
Den nordatlantiske allianse (NATO)
Schengen-avtalen
Det østlige partnerskap
Pax Europaea
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ulf Sverdrup Norge og EU: utenfor og innenfor i Hvor Hender Det? nr. 15/2012
Dag Harald Claes og Tor Egil Førland: Europeisk integrasjon 1. utg 1998, 2.utg 2004 ISBN 82-05-32837-4
Jan Erik Grindheim (red.) EU: fra økonomisk fellesskap til politisk union 1998 ISBN 82-00-12783-4
Fridtjof Frank Gundersen EU – etter Lisboa-traktaten: institusjoner, rettssystem og rettsregler 2010 ISBN 978-82-05-40145-7
Fridtjof Frank Gundersen Introduksjon til EU 2002 ISBN 82-90961-19-7
Gunnar Mathisen Innenfor EU: en innføring i EUs beslutningsprosesser 1996 ISBN 82-00-22606-9
Paul Knutsen Penger, stål og politikk : en problemorientert innføring i EUs historie 1998 ISBN 82-7674-473-7
Kristian Sarastuen og Anders Ystad: Hva er EU i bokserien hva er. nr 8 2005 ISBN 82-15-00505-5
Fredrik Sejersted et al. EØS-rett 2. utgave 2004 ISBN 82-15-00127-0
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) European Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) European Union – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
EU-kommisjonen
EU-Parlamentet
Rådet
EUR-Lex – lovgivning
EUs delegasjon til Norge
EU-oplysningen; Folketingets EU-Oplysning (på dansk) | Den europeiske unions domstol er Den europeiske unions dømmende makt innen fellesskapsrettens rettsområde. Domstolen holder til i Luxembourg. | 9,824 | 9,824 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_europeiske_%C3%B8konomiske_fellesskap | 2023-02-04 | Det europeiske økonomiske fellesskap | ['Kategori:1957 i Europa', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske union', 'Kategori:Etableringer i 1957'] | Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) eller Fellesmarkedet, på norsk ofte også kalt EEC etter den engelske tittel European Economic Community, ble stiftet ved undertegningen av Romatraktaten i 1957. Stiftere var landene i Det europeiske kull- og stålfellesskap, Belgia, Nederland, Luxembourg, Forbundsrepublikken Tyskland (på det tidspunkt Vest-Tyskland), Frankrike og Italia.
Ved Brüssel-traktaten i 1965 (fusjonstraktaten), ble EEC, kull- og stålfellesskapet og EURATOM, organisert i De europeiske fellesskap (flertallsbetegnelse). Sistnevnte må ikke forveksles med Det europeiske fellesskap (entall) stiftet ved Maastricht-traktaten i 1993.
| Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) eller Fellesmarkedet, på norsk ofte også kalt EEC etter den engelske tittel European Economic Community, ble stiftet ved undertegningen av Romatraktaten i 1957. Stiftere var landene i Det europeiske kull- og stålfellesskap, Belgia, Nederland, Luxembourg, Forbundsrepublikken Tyskland (på det tidspunkt Vest-Tyskland), Frankrike og Italia.
Ved Brüssel-traktaten i 1965 (fusjonstraktaten), ble EEC, kull- og stålfellesskapet og EURATOM, organisert i De europeiske fellesskap (flertallsbetegnelse). Sistnevnte må ikke forveksles med Det europeiske fellesskap (entall) stiftet ved Maastricht-traktaten i 1993.
== Se også ==
Indre marked
== Referanser == | De europeiske fellesskap (EF) var fra 1967 til 1992 navnet på det som senere utviklet seg til dagens EU. Ved fusjonstraktaten i 1965 (i kraft 1967) fikk samarbeidet en felles administrasjon, det som senere skulle bli dagens Europakommisjonen og Det europeiske råd (EUs toppmøte). | 9,825 | 9,825 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Valentinian_III | 2023-02-04 | Valentinian III | ['Kategori:400-tallet', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 455', 'Kategori:Fødsler i 419', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ravenna', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Theodosiske dynasti'] | Valentinian III (fullt navn: Flavius Placidius Valentinianus Augustus; født 2. juli 419 i Ravenna, død 16. mars 455 i Roma) var vestromersk keiser 424 til 455.
| Valentinian III (fullt navn: Flavius Placidius Valentinianus Augustus; født 2. juli 419 i Ravenna, død 16. mars 455 i Roma) var vestromersk keiser 424 til 455.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han var eneste sønn av Konstantius III og Placidia, og dermed dattersønn av Theodosius den store.
=== Keiser ===
Han ble utropt til keiser av lavere rang (Cæsar) 23. oktober 424 i Konstantinopel, og innsatt som keiser (Augustus) over vestriket 23. oktober 425. Han var da bare seks år gammel, og riket ble først styrt av hans mor, og fra 433 av Flavius Aetius.
Hans tid som keiser kjennetegnes av oppløsningen av det vestromerske riket. Vandalene tok provinsen Africa i 439, og Britannia ble oppgitt i 446. Store deler av Spania og Gallia gikk også tapt, og Geiseriks styrker kunne herje nokså uhindret på Sicilia og langs middelhavskysten. Samtidig lyktes Valentinian med noen felttog; spesielt viktig er Aetius' seier over huneren Attila nær Chalons i 451, og felttogene mot visigoterne i det sørlige Gallia (426, 429 og 436) og mot forskjellige fiender langs elvene Rhinen og Donau 428-431.
Det oppsto store problemer med styret av provinsene, da skattepresset ble stadig vanskeligere å godta etterhvert som Roma ble stadig svakere. Valentinian bodde selv stort sett i Ravenna, men omkring 451 flyttet han til Roma da Attilas styrker nærmet seg.
Da hunernes invasjon til slutt ble avverget, følte Valentinian seg sikker nok til å begynne å planlegge å få drept Aëtius, oppildnet av Petronius Maximus, en høyt rangerende senator som var personlig morstander av Aëtius og hans kammertjener, evnukken Heraclius. Aëtius, hvis sønn hadde giftet seg med Valentinians yngste datter Placidia, ble myrdet av Valentinian den 21. september 454.Den 16. mars 455 ble keiseren selv myrdet av to ikke-romerske tilhengere av Aetius.
== Litteratur ==
Henning Börm: Westrom. Von Honorius bis Justinian. Kohlhammer, Stuttgart 2013, S. 64 ff.
Alexander Demandt: Die Spätantike. 2. Auflage. C. H. Beck, München 2007, S. 183 ff.
Mark Humphries: Valentinian III and the City of Rome (AD 425-55): Patronage, Politics, and Power. In: Lucy Grig, Gavin Kelly (Hrsg.): Two Romes. Oxford University Press, Oxford 2012, S. 161 ff.
Edgar Pack: Valentinian III. In: Manfred Clauss (Hrsg.): Die römischen Kaiser. C.H. Beck, München 1997, S. 395 ff.
Otto Seeck: Geschichte des Untergangs der antiken Welt. Bd. 6. Stuttgart 1920 (klassische, aber veraltete Darstellung).
Timo Stickler: Aëtius. Gestaltungsspielräume eines Heermeisters im ausgehenden Weströmischen Reich. C. H. Beck, München 2002.
== Referanser == | Valentinian III (fullt navn: Flavius Placidius Valentinianus Augustus; født 2. juli 419 i Ravenna, død 16. | 9,826 | 9,826 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.