url
stringlengths 31
279
| date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 14
4.92k
| ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
| abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
| __index_level_0__
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Organisk_kjemi | 2023-02-04 | Organisk kjemi | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjemi', 'Kategori:Organisk kjemi'] | Organisk kjemi er den vitenskapelige studien av strukturen, egenskapene, sammensetningen og syntesen av organiske forbindelser. Alle organiske forbindelser er molekyler som inneholder karbon og hydrogen. I tillegg kan de inneholde en rekke andre grunnstoffer som nitrogen, oksygen, halogener, samt fosfor og svovel. Unntakene er karbonsyre, karbonmonoksid og karbondioksid, som hører inn under uorganisk kjemi selv om de er karbonforbindelser. Bakgrunnen for at de ikke regnes med er at de har egenskaper som gjør at de passer bedre sammen med uorganiske forbindelser.
| Organisk kjemi er den vitenskapelige studien av strukturen, egenskapene, sammensetningen og syntesen av organiske forbindelser. Alle organiske forbindelser er molekyler som inneholder karbon og hydrogen. I tillegg kan de inneholde en rekke andre grunnstoffer som nitrogen, oksygen, halogener, samt fosfor og svovel. Unntakene er karbonsyre, karbonmonoksid og karbondioksid, som hører inn under uorganisk kjemi selv om de er karbonforbindelser. Bakgrunnen for at de ikke regnes med er at de har egenskaper som gjør at de passer bedre sammen med uorganiske forbindelser.
== Historie ==
Skillet mellom organisk og uorganisk kjemi kan føres tilbake til oldtiden. Siden stoffer i bergarter, mineraler og malmer var tydelig forskjellige fra stoffer i levende organismer som dyr og planter. På 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet ble det klart at stoffene kunne deles i stoffer fra den livløse naturen og stoffer fra levende planter og dyr. Ingen hadde til da vært i stand til å fremstille organiske stoffer syntetisk, noe som førte til at man antok at det var en slags «livskraft» i de organiske stoffene. Senere har det vist seg at det er mulig å framstille både organiske og uorganiske stoffer syntetisk og dette tilsynelatende skillet mellom stoffene er ikke lenger gyldig. På den annen side er det visse likhetstrekk ved alle organiske stoffer som har ført til at det historiske skillet mellom stoffene er opprettholdt. Én av disse likhetstrekkene er at alle organiske stoffer inneholder karbon. Med noen få unntak regnes alle stoffer med forbindelser mellom karbon og hydrogen som organiske. Unntakene er karbonsyre, karbonmonoksid og karbondioksid.
== Klassifisering av organiske molekyler ==
Måten forbindelser organiske molekyler klassifiseres og navnsettes kalles nomenklatur. Dette er spesifikke regler for hvordan kjemiske forbindelser skal navnsettes etter type atomer. Alle forbindelser bør ha et navn som utvetydig bestemmer hvordan strukturen ser ut. Navn og inndeling av organiske forbindelser følger The International Union of Pure and Applied Chemistry, IUPAC.
Funksjonelle grupper
Organiske forbindelser kan bestå av andre atomer enn karbon og hydrogen, og de får ulike funksjonelle grupper.
Hydrokarboner – Alkoholer – Amider – Aminer – Merkaptaner – Etere – Aldehyder – Ketoner – Karboksylsyrer – Estere – Karbohydrater
=== Hydrokarboner ===
Klassifisering av organiske molekyler starter oftest med hydrokarbonene, som er de enkleste forbindelsene. Disse består kun av karbon og hydrogen. Karbon er grunnstoff nr. 6 og har 2 elektroner i innerste skall (S-skallet) og 4 i andre skall (P-skallet). Alle stoffer ønsker å oppfylle oktettregelen ved å ha 8 elektroner i ytterste skall, og karbonatomet vil derfor prøve å skaffe seg 4 elektroner til. Dette gjør det ved å binde seg til og dele elektroner med andre atomer. Hydrogen har bare ett skall og er derfor fornøyd med to elektroner. Den enkleste organiske forbindelsen oppstår når ett karbonatom binder seg til fire hydrogenatomer, CH4, som kalles metan.
Alifatiske forbindelser
Alifatiske forbindelser er kjeder av karbonatomer, rette eller med forgreininger. De deles inn i tre deler, avhengig av hvor mettet de er. Alkaner inneholder kun enkeltbindinger og er mettet, alkener er forbindelser med en eller flere dobbeltbindinger og alkyner inneholder trippelbindinger.
Alkaner
De fire første alkanene er metan, etan, propan og butan. De neste stoffene har fått sitt navn etter det greske tallet for hvor mange karbonatomer det inneholder.
pentan (pent betyr «fem», og pentan har 5 karbonatomer)
heksan (heks betyr seks", og heksan har 6 karbonatomer)
heptan
oktan
nonan
dekan
undekan
osv.Generell formel for alkaner: CnH2n+2 eks. pentan er C5H12 Alkener
Alkener får navn på samme måte som alkanene, men suffikset -an erstattes med -en, altså eten, propen, heksen osv. Alkener er som alkaner bortsett fra at de har en dobbeltbinding mellom karbonatomene. Ettersom metan kun består av ett karbonatom, eksisterer det ikke noe meten.
Generell formel for alkener: CnH2n eks. penten er C5H10 Alkyner
Alkyner får -yn, altså etyn, propyn, butyn, pentyn, heksyn osv., og har trippeltbinding mellom karbonatomene. Det finnes ikke metyn av samme grunn som det ikke finnes meten.
Generell formel for alkyner: CnH2n-2 eks. pentyn er C5H8
=== Aromater og sykliske forbindelser ===
Sykliske forbindelser kan også deles inn i mettede og umettede forbindelser. Sykliske forbindelser består av en eller flere ringer, vanligvis med seks karboner i ringen. Fem atomer i ringen er også vanlig, mens ringer med færre eller flere atomer er mindre vanlig. Sykliske forbindelser kan navnsettes som de alifatiske hydrokarbonene bare med syklo som prefiks. (Sykloalkan, sykloalken og sykloalkyn)
Aromatiske forbindelser inneholder konjugerte dobbeltbindinger, og en av de enkleste forbindelsene er benzen. Aromatikk i en organisk-kjemisk kontekst har ingenting med lukt å gjøre, men henviser til den spesielle elektronstabiliteten i hydrokarbonringer. Ringene inneholder vanligvis 5-8 karbonatomer.
Benzen – Toluen – Xylen – Anilin – Fenol – Naftalen
=== Alkoholer ===
Alkoholer er forbindelser som inneholder en eller flere OH-grupper. En OH-gruppe består av et oksygen- og et hydrogenatom. Hvis en alkohol består av to OH-grupper kalles den en diol og med tre alkoholgrupper en triol. Alkoholer har -ol i slutten av navnet, og de enkleste alkoholene heter derfor metanol, etanol, propanol osv.
Alkoholer er på grunn av oksygenet ikke hydrokarboner, og er mer stabile.
Alkoholer dannes når vann blandes med organiske stoffer med dobbeltbindinger.
=== Heterosykliske forbindelser ===
Heterosykliske forbindelser er sykliske organiske molekyler hvor ringen(e) inneholder minst ett annet atom enn karbon. Dette kan være oksygen, nitrogen, fosfor eller svovel. Forbindelser hvor ringene inneholder 5 eller 6 atomer er mest stabile og derfor vanligst.
Pyridin – Pyrrol – Tiofen – Furan – Imidazol
== Organiske reaksjoner ==
Organiske reaksjoner er kjemiske reaksjoner med organiske forbindelser. Det finnes en stor mengde reaksjoner som kan skje mellom organiske forbindelser, på grunn av alle de ulike funksjonelle gruppene. En kan tegne organiske reaksjoner med alle reaksjonstrinn for å forklare hvordan reaksjonene skjer. De vanligste reaksjonene er addisjonsreaksjoner (for eksempel å addere hydrogen til en dobbeltbinding), eliminasjonsreaksjoner (fjerning av hydrogen fra en dobbeltbinding), substitusjonsreaksjoner (bytte en funksjonell gruppe med en annen), redoksreaksjoner (oksidasjoner og reduksjoner), omleiringsreaksjoner, kondensasjonsreaksjoner (dannelse av ester med avspalting av vann) og polymeriseringsreaksjoner. Hver klasse kan igjen deles inn i ulike underklasser. Dannelse av nye organiske molekyler kalles syntese.
== Strukturoppklaring ==
Det finnes mange teknikker for å bestemme hvilken struktur en forbindelse har. Noen er nevnt under her:
Elementær analyse: Bestemmelse av hvilke grunnstoffer en forbindelse består av.
Infrarød spektroskopi (IR): Brukes for å bestemme funksjonelle grupper
Massespektrometri: Brukes for å bestemme molekylvekt på forbindelser og fragmenteringsmønster. Ofte koblet til en gass eller væske-kromatograf.
Kjernemagnetisk resonans (NMR) brukes for å bestemme sammensetningen av visse grunnstoffer, basert på deres kjemiske miljø. En av de viktigste teknikkene innen organisk kjemi.
Optisk rotasjon: Ser forskjell på enantiomerer av et kiralt molekyl basert på planpolarisert lys.
UV/VIS spektroskopi: Brukes ofte for kvantifisere mengde kjent forbindelse i en væskeprøve.Analytisk kjemi beskriver flere teknikker.
== Se også ==
Funksjonell gruppe
Kjemi
Liste over organiske forbindelser
== Litteratur ==
Klein, David R. (2012). Organic Chemistry. Hoboken, N.J. John Wiley. ISBN 9780471756149.
Bruice, Paula Yurkanis (2010). Essential Organic Chemistry (2 utg.). Boston. Prentice Hall. ISBN 9780321644169.
McMurry, John; McMurry, Susan (2012). Organic Chemistry (8 utg.). Belmont, CA. Brooks/Cole. ISBN 0840054556.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om organisk kjemi, artikkel fra Nasjonal digital læringsarena | Organisk kjemi er den vitenskapelige studien av strukturen, egenskapene, sammensetningen og syntesen av organiske forbindelser. Alle organiske forbindelser er molekyler som inneholder karbon og hydrogen. | 9,557 | 9,557 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Runer | 2023-02-04 | Runer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norrøn tid', 'Kategori:Runologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tegn'] | Rune (fra det norrøne rún, som betyr «hemmelighet») kan ha en rekke betydninger, men brukes oftest om flere beslektede typer skriftsystem som ble brukt i de germanske områdene fra tiden like etter vår tidsregning og frem til omkring reformasjonen – og enkelte isolerte steder helt frem til 1800-tallet.Ordet har fra gammelt av også hatt en rekke andre betydninger. I sagalitteraturen finner vi ordet brukt som betegnelse på en sang, et trylleformular, et magisk symbol, et mysterium og en hemmelig kunnskap. På to runesteiner fra Noleby og Sparlöse i Västergötland fra rundt år 800 kalles runer for reginkunnr, maktenes kunnen. Ordet kjennes ellers bare fra en strofe i Håvamål.
| Rune (fra det norrøne rún, som betyr «hemmelighet») kan ha en rekke betydninger, men brukes oftest om flere beslektede typer skriftsystem som ble brukt i de germanske områdene fra tiden like etter vår tidsregning og frem til omkring reformasjonen – og enkelte isolerte steder helt frem til 1800-tallet.Ordet har fra gammelt av også hatt en rekke andre betydninger. I sagalitteraturen finner vi ordet brukt som betegnelse på en sang, et trylleformular, et magisk symbol, et mysterium og en hemmelig kunnskap. På to runesteiner fra Noleby og Sparlöse i Västergötland fra rundt år 800 kalles runer for reginkunnr, maktenes kunnen. Ordet kjennes ellers bare fra en strofe i Håvamål.
== Betydninger av ordet «rune» ==
I en norrøn ordbok vil man finne følgende betydninger av ordet «rune»:
Mysterium, hemmelig kunnskap, lærdom, skaldekunst.
Hemmelig eller hvisket konversasjon (i skaldisk poesi)
Tegn brukt i magi
Runetegn
BokstavDe mange betydningene av ordet har dels ledet til en rekke teorier som knytter skriftsystemets opprinnelse til religiøs eller kultisk bruk. Det vises da blant annet til at da den misjonerende biskop Wulfila i det fjerde århundre oversatte bibelen fra gresk til vestgotisk, oversatte han ordet mysterion til runa. Det argumenteres derfor at de eldste urnordiske eller urgermanske betydningene av ordet kan ha vært «religiøst mysterie» eller «hemmelig, religiøst formula».Helt motsatt har det budt på betydelige problemer for forskerne at det kun er i få tilfeller man med noen sikkerhet kan si at omtalen av runer man finner i sagalitteraturen, retter seg mot skrifttegnene, eller om det kan vise til andre betydninger av ordet. Denne innvendingen fremholdes også om de strofer der det direkte snakkes om «å risse» eller «farge» runene – man kan fremdeles ikke med sikkerhet si at det henvises til skriftsystemet runer.Debatten mellom disse to synene har vært pågående blant runologene. Sistnevnte synspunkt, at man ikke ut fra sagalitteraturen kan slå fast at runene primært har oppstått ut fra religiøse eller kultiske behov, ble fremsatt av den danske professor Anders Bæksted på 1950-tallet. Han hevdet også at man må lete andre steder etter motivasjonen som lå bak runenes opprinnelse, og påpeker at en voksende økonomisk utvikling og en økende administrativ kompleksitet nødvendiggjorde et skriftspråk. Han mente det var dette som var årsaken til runenes opprinnelse, og at den religiøse og kultiske bruken var sekundær til disse pragmatiske behovene. Dette synet har vunnet stort gehør i fagmiljøene, og har i stor grad vært det rådende det siste halve århundret.
== Runene som skriftspråk ==
Se hovedartikkel: Futhark
En av de eldste runeinnskriftene, og trolig den eldste kjente i Norge, ble funnet på en spydspiss fra Øvre Stabu på Toten. Innskriften lyder raunijaR («utfordrer», «reyner»), og stammer fra om lag 200 e.Kr. Mange runeinnskrifter er bevart fordi de ble risset og hogd i runesteiner.
De eldste runeinnskriftene ble skrevet med den eldre runerekken, som inneholdt 24 tegn og gikk ut av bruk før vikingtiden. I synkopetiden (500-700/800) ble runerekken forenklet, både i form og omfang. Tegnene ble forenklet slik at ingen tegn hadde mer enn én loddrett strek, og antall tegn ble redusert til 16. De yngre runene, vikingtids- og middelalderrunene, varierte fra sted til sted, men man kan snakke om et særskilt norsk runealfabet i middelalderen.
Runerekka ble også kalt fuþark.
Med kristendommen kom det latinske alfabetet etter vikingtiden, men runer ble fremdeles brukt i flere hundre år. Til kongelige og kirkelige skriv brukte man det latinske alfabetet, mens runer ble brukt til hverdagslige skriv, for eksempel merkelapper på reisegods og korte meldinger. Samtidig ble runealfabetet utvidet med tegn som var i samsvar med de latinske.
Etter om lag 1400 gikk runene ut av daglig bruk unntatt på Island og Gotland, men kunnskapen om dem besto. På 1200-tallet opplevde runene en mindre renessanse i Danmark, og Skånske Lov ble dermed skrevet på runer i perioden mellom 1202 og 1216, og påvirket det eldste danske skriftspråket. (Jyske Lov kom først i 1241.) Skånske Lov gjaldt Skånelandene, dvs Skåne, Halland, Blekinge og Bornholm. På Island praktiserte man runemagi langt innpå 1600-tallet; og samene fortsatte til innpå 1700-tallet. Basert på bøker trykt etter 1550, begynte folk å skrive «moderne» runeinnskrifter. Også bruken av runetegn blandet med latinske bokstaver i en lokal tradisjon i Dalarna i Sverige, synes å være en del av denne lærde, bokbaserte bruken.
Enkelte runetegn har også blitt brukt sammen med latinske, for eksempel ble m-runen maðr (= mann) ofte brukt som forkortelse for ordet «mann» midt inne i tekster som ellers er skrevet med blekk på pergament. Den islandske bokstaven þ er et runetegn som har blitt tilpasset det latinske alfabetet.
== Trolldomsruner ==
Alt i antikken mente man at det opprinnelig fantes et urspråk med skrifttegn direkte fra naturen. Adam kunne dermed lese dyrenes «merker» da han ga dem navn, det skrevne ordet Gud hadde etterlatt i verden, Guds signatur i skapelsen. Men djevelen hadde også satt sine merker. Krefter i naturen påvirket menneskene, men kunne også brukes av menneskene selv, bare de fant ut hvordan. De eldste islandske lovbøkene rommer derfor forbud mot å mane frem djevelen. Til Gud henvendte man seg med bønn, til djevelen med «galder» eller «tøveri». Trolldomsruner ble på 1600-tallet ansett som virkemidler innenfor djevelpakt og skademagi. I dokumenter etter den islandske biskopen Brynjólfur Sveinsson listes det opp hvilken effekt ulike trolldomsruner kan ha. Hele seks ulike runer anbefales mot søvnløshet, mens fire anbefales for å slippe at et troll eller en utburd gjør en gal. Én rune hjalp mot mørkredsel, en annen vernet mot å bli gravid, en tredje mot storm til sjøs. En fjerde holdt ljåen skarp, mens én vernet skip mot store fisk, og en annen hjalp mot forfølgelse av en død mann. En trolldomsrune kunne angivelig forvandle en mann til en hund, mens en annen kunne stevne djevelen, Tor og Odin og alle vetter for å oppnå hell og lykke. Noen runer skulle skrives med blod for å virke, og én trolldomsrune for å vinne en jente skulle ristes på en svinemage med eget blod fra venstre brystvorte. Deretter skulle jenten sove på den en hel natt. Enkelte trolldomsruner skulle risses inn i en ost for å virke. På 1600-tallet var det å være i besittelse av trolldomsruner nok til å bli utvist fra riket; å faktisk ha tatt dem i bruk, førte til dødsstraff ved halshugning.
== Se også ==
Futhark
Langkvistruner
Kortkvistruner
Dalruner
== Referanser ==
== Litteratur ==
Spurkland, Terje (2005). Norwegian Runes And Runic Inscriptions. Boydell Press. ISBN 978-1843831860. R. L. Page: Runes. London 1987.
== Eksterne lenker ==
(en) Runic writing – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Runes – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Omfattende oversikt over europeiske runer, også nordiske og nedlastbare fonter (på tysk)
Samnordisk Runtextdatabas
Tidsskriftet Nytt om Runer fra Universitetet i Oslo
Norske Runer
Runene: det første skriftspråket, artikkel hos Norgeshistorie.no | Rune (fra det norrøne rún, som betyr «hemmelighet») kan ha en rekke betydninger, men brukes oftest om flere beslektede typer skriftsystem som ble brukt i de germanske områdene fra tiden like etter vår tidsregning og frem til omkring reformasjonen – og enkelte isolerte steder helt frem til 1800-tallet.Terje Spurkland: Norwegian Runes and Runic inscriptions. | 9,558 | 9,558 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helg%C3%B8ya_(Ringsaker) | 2023-02-04 | Helgøya (Ringsaker) | ['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Bosetninger i Ringsaker', 'Kategori:Innlandsøyer i Norge', 'Kategori:Ringsakers geografi', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språkvask 2023-01', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Hedmark', 'Kategori:Øyer i Innlandet'] | Helgøya ligger i Mjøsa i Ringsaker kommune i Innlandet fylke. Med et areal på 18,34 km² er den Norges største ferskvannsøy. Helgøya har siden 1957 hatt bruforbindelse til fastlandet (Nessundet bru). Øya har i dag omkring 600 innbyggere. Den viktigste næringsveien er jordbruk med korn- og potetdyrking.
Tidligere ble det oppgitt at Helgøya og Røssvassholmen hadde samme størrelse og areal, men nye beregninger fra Statens kartverk viser at Helgøya er 18,34 km² og Røssvassholmen er 17,39 km². Disse er basert på høyeste regulerte vannstand for hhv. Mjøsa og Røssvatnet.
| Helgøya ligger i Mjøsa i Ringsaker kommune i Innlandet fylke. Med et areal på 18,34 km² er den Norges største ferskvannsøy. Helgøya har siden 1957 hatt bruforbindelse til fastlandet (Nessundet bru). Øya har i dag omkring 600 innbyggere. Den viktigste næringsveien er jordbruk med korn- og potetdyrking.
Tidligere ble det oppgitt at Helgøya og Røssvassholmen hadde samme størrelse og areal, men nye beregninger fra Statens kartverk viser at Helgøya er 18,34 km² og Røssvassholmen er 17,39 km². Disse er basert på høyeste regulerte vannstand for hhv. Mjøsa og Røssvatnet.
== Severdigheter ==
Bergevika er en idyllisk havn på Hamar-siden av øya. Ettersom mye av strendene langs Mjøsa er langgrunn steinstrand, er Bergevika en av de få havnene som er velegnet å legge til for småbåter.
I tidsepoken kambrosilur for 400-600 millioner år siden - da mye av det som i dag utgjør Norge, befant seg sør for ekvator - ble det avsatt enorme mengder kalk i urhavet. I traktene rundt Mjøsa er dette bevart som kalkstein. Mjøskalken er fra sen ordovicisk tid og består av kalkstein og skifer i veksling, og det ses fossiler som armfotinger og blekkspruter, særlig i Bergevika, noe som førte til opprettelsen av Bergevika naturreservat 15. januar 1988 sammen med 66 andre fossilforekomster på Østlandet. I Bergevika begynte man med kalkbrenning i 1872, og herfra ble kalk fraktet ut med båt frem til 1952.I 1915 ble det i Nes kommunestyre besluttet å bygge ei brygge i Bergevika. Brygga med veg fra bygdevegen og ned til fjorden ble beregnet å koste 27 000 kr. På grunn av vanskeligheter under første verdenskrig ble arbeidet utsatt til 1920. Da brygga stod ferdig i 1923, kostet den kr. 104 000. Her var det daglig anløp av lokalbåter fram til ca. 1940. Lastebåtene gikk også inn her. Det var lossing av kull til kalkovnene, lessing av kalk og produkter fra landbruket.
Det var bygd flere kalkovner og også et jernbanespor for å frakte kalken fra bruddene på Helgøya. Kalken trengtes til mørtel ved husbygging i Hamar, Gjøvik og Lillehammer, men også i kjemiske prosesser på Klevfos Cellulose- & Papirfabrikk. Men steinbruddet i Bergevika må ha vært åpnet alt på 1100-tallet, for Hamar domkirke og bispegården like bak er begge reist av stein fra blant annet Bergevika.Om vinteren var forbindelsen med fastlandet en isveg fra Sundet på Nes-siden til Nes. Resten av året ble småbåter benyttet for kontakt med land. Biltrafikken gjorde sitt inntog på Helgøya i 1920 og åtte år senere kom en ferge med plass til to biler eller én lastebil uten last. «Helgøya-ferja» fram til 1938 og M/F «Helgøya» med plass for femti passasjerer eller fire biler, eller en lastebil og to personbiler fram til 1957 gikk mellom Sundbrygga og Nes på det 900 meter lange sundet. 23. november 1957 ble Nessundet bru åpnet mellom Helgøya og Nes. Fra Nessiden går veien på molo til midten av sundet og fortsetter videre som bro.
M/F «Helgøya», som populært ble kalt «Vesleferja», ble ikke hugget opp, men solgt til en gårdbruker på Storøya i Tyrifjorden. Fergen var i opplag etter 1980 og ble senere sendt til Minnesund der den ble overtatt av Mjøssamlingene. Siden 1985 har Vesleferja besøkt Nes av og til under arrangementer. Den er en av tre eldre fartøyer som er bevart på Mjøsa. De andre to er Skibladner og slepebåten «Start» fra 1920.
== Sport ==
Fotballaget Helgøya FK holder til på Eksberget.
== Annet ==
Institusjonen Toftes gave befinner seg på Helgøya.
== Historie ==
=== De eldste tider ===
Helgøya har hatt bosetning fra ca. 2000 f.Kr. Det finnes flere fornminner på øya som med sin beliggenhet har hatt en strategisk betydning for lokale makthaverne helt fram til middelalderen.
Et av de viktigste fornminnene er gravhaugen på Hovinsholmen som er 35 meter i diameter og 6 meter høy. Etter tradisjonen ble Gudbrands herses sønn Guttorm hauglagt der etter hans død i strid mot Halvdan Svarte i 800-tallet. Haugen er utgravd flere ganger uten at det er gjort funn av betydning utover noen beinrester. Like ved gravhaugen lå et vollformet anlegg av jord. Vollanlegget var på ca. 10 x 12 m. Hovinsholmen er et populært mål for båtfolket.
Nordvest på øya ved Hornsodden kan man se flere gravrøyser fra jernalderen. Et meget stort antall fornminner tyder på bosetning av folk med høy byrd i tiden fram til slutten av vikingtiden.
Som regel viste undersøkelsene av stedsnavnenes opprinnelige betydninger hvordan bosetningen på øya hadde etablert seg og senere ekspandert utover det aktuelle landområdet, mot Nessiden indikerte stedsnavnene som Sund, Stav og Eik de eldste eiendommer som først var ryddet på Helgøya. Også der finnes mange gravfelt som åpenbart beviser eksistensen av et felles bosted etter ca. 2000 f.Kr på Nessiden mot sundet som var en viktig ferdselsvei over mot Nes i Ringsaker. Folkeveksten førte til at bosetningen ble spredt sørover og oppdelt i egne bosetningsenheter for de enkelte familiene i eldre jernalder frem til ca. 400 e.Kr. I perioden frem mot 1000 e.Kr hadde antallet bosetningsenheter bare stiget med tre ytterligere eiendommer. Ved inngangen til middelalderen var 14 faste bosetningsenheter etablert på Helgøya. Befolkningsveksten steg brått på Opplandene og øya var ikke noe unntak med utskillelse av nye bruk ved deling av gamle eiendommer eller nyrydding. Alle garder som sluttet på -rud ble ryddet i perioden 1050 til 1300. I år 1300 stod 29 sikre, 10 sannsynlige og 4 mulige gårdsbruk på Helgøya på tilsammen 43 bosteder. Svartedauden i løpet av vinteren 1349-1350 ble en katastrofe for befolkningen på øya, her som andre steder; to av tre bruk ble nedlagt og av de 29 sikre eiendommene var bare 14 tilbake.
Hovinsholmen som var ryddet i eldre jernalderen er den best kjente av Helgøyas gårder fra fortiden som har tilhørt riksråd Peder Griis i 1490-årene. Også der var det eneste kirkebygget etter skriftlige overlevninger i middelalderen oppført, på samme sted som et gudehov hadde stått før. Etter tradisjonen hadde trolig et annet kirkebygg vært oppført i Lodviken eller Presterudområdet et stykke vekk der et jorde het «kirkejordet» og det er funnet et geistlig segl ved huset som var datert til cirka 1300 e.Kr ved jordet. All kirketjeneste på Helgøya var overført til Nes kirke i 1612. Etter 300 år uten kirke på øya ble Helgøya kapell åpent i 1870.
=== Sakral betydning ===
Navnet Helgøya tyder på en religiøs tilstedeværelse for gudsdyrkelse og religiøse seremonier på et bestemt landområde. Navnet «den hellige øya» ble videreført til dagens navn på øya, som i lengre perioder var sentrum for gudsdyrkelsen i heinenes rike, senere kjent som Hedmark. Gården Hovinsholmen på sørsiden av øya tok sitt navn fra ei eng som het Hovin (tempelenga) der det må ha stått et gudehov. Der samlet bøndene seg til de store høytidene der flere guder ble dyrket og tilbedt. Tre sentrale åsaguder, Ull, Njord og Balder sto formodentlig sentralt på øya og i Mjøsregionen.
De første skriftlige beretningene som er bevart om Helgøya er fra 800-tallet. Etter sagnene bygget hedmarkingenes konge Øystein sitt kongssete på Hovinsholm som i flere slektledd bakover hadde tilhørt hans slekt. I tillegg til det lokale riket hadde kong Øystein også lagt Romerike lenger sørover under seg. Han gav dette riket til den ene sønnen, Sigtrygg, mens den andre, Øystein, fikk Hedmark. Men opplandskongen Halvdan Svarte gjorde krav på Romerike og gikk til krig ved midten av 800-tallet mot Sigtrygg. Sigtrygg ble drept, men hans bror Øystein prøvde senere å erobre tilbake brorens rike. Halvdan Svarte gikk mot hedmarkingene og drev dem nordover under kampene.
Fra Toten satte Halvdan Svarte over sjøen med en stor hær og rykket inne på Nes. Der ble kong Øystein beseiret i et slag som trolig skjedde i strøket Skjelve-By. Øystein flyktet opp i Gudbrandsdalen til den lokale kongen Gudbrand herse. De samlet en stor hær og kom sørover til Helgøya. Der stod Halvdan Svarte med hæren ved Hovinsholm på sørsiden av øya. Slaget på Helgøya ved Hovinsholm ble meget hardt og Gudbrand herses sønn Guttorm ble drept.
Arkeologene har i nærheten av Hovinsholm funnet flere spyd, sverd, pilspisser, knivblad og bronsespenner på et lokalt sted som het Mannlausa. Muligens hadde slaget som sluttet med seier for Halvdan Svarte funnet sted der. Halvdan oppholdt seg på øya om vinteren og sluttet forlik med Øystein som fikk tilbake halve Hedmark. Som sagt tidlig skulle kong Øystein ha hauglagt kongesønnen Guttorm på holmen utenfor Hovin som nå er nesten landfast med Helgøya.
=== Kampene om Helgøya ===
En urolig periode med kriger og maktkamp på flere århundrer startet etter Halvdan Svartes død på Mjøsaregionen. Blant annet ble det etablert en ordning med et signalsystem med varder, som ikke bare var oppført langs kysten og ferdselsvegene opp i landet, men også på Liåsen på Nes og Eiksberget på Helgøya. Begge de to vardene var i beredskap helt fram til 1780.
Harald Hårfagre erobret Hedmark etter en mordbrann i Ringsaker, men etter hans død gikk kontrollen til småkongene som innbyrdes slåss seg imellom det neste århundret. De norske kongene begynte en konsolidering av sin makt over Opplandene, som i årene mellom 1015 og 1230 ble tilholdssted for opposisjonen mot den norske kongemakten. Under de norske borgerkrigene ble Mjøsa meget viktig for de stridende partene, som straks merket seg Helgøyas strategiske rolle som base for en flåtestyrke på vannet.
En natt på høsten 1202 kom bøndene på Helgøya og området rundt seg ubemerket til Helgøya og nærmet seg gården (trolig Hovinsholmen). De væpnede bøndene støttet av flere overløpere fra baglerne stormet inn på gården og satte fyr på bygningene etter at de hadde drept vaktmennene. Baglerkonge Inge Magnusson og de fleste av hans menn ble massakrert av overmakten. Bøndene hadde med dette avsluttet den første baglerkrigen. Men bare tre år senere vendte baglerne tilbake med sitt nye kongsemne, Erling Steinvegg, og slo seg ned på Helgøya til stor misnøye for den lokale befolkningen. Først med baglerkongens død i 1207 vendte mer fredelige tider tilbake for beboerne på øya.
Ribbungopprøret ble en hard tid, etter seieren på Stange mot hedmarkingene som ble overrasket av et samlet angrep fra ribbungene vinteren i 1225. Den strategiske viktige Helgøya ble underlagt deres militære kontroll i to år. Sigurd Ribbung tok øya i bruk som base for sine styrker, og kunne ved behov bruke den som tilholdssted og som et siste tilfluktssted før en strategisk retrett.
I september 1225 kom Skule jarl med en stor hær nedover Gudbrandsdalen. En fortropp som rodde mot Hamar kom så overraskende på Sigurd at han bare så vidt kom seg ut på sitt skip rett fra et bad i byen. På Helgøya hadde han plassert sitt hærfolk sammen med krigsflåten på Mjøsa. Sigurd Ribbung som startet forhandlinger med jarlen og deretter kong Håkon Håkonsson, hadde i hemmelighet planlagt en retrett nordover på innsjøen til Ringsaker og opp i landet til Toten. Jarlen oppdaget dette for sent og valgte å vende hjemover til Nidaros med hæren. Men retretten fra Helgøya reddet krigsflåten som ble skjult i elveos og fjorder. Med de gjenværende skipene gjenvant ribbungene sitt herredømme over innsjøen. Kongen seilte sommeren 1226 med opptil femti skip opp til Mjøsa der han støtte på hele ribbungflåten. Istedenfor et sjøslag rømte ribbungene uten mye motstand.
Ribbungene kom tilbake med skip fra Vänern som de hadde dratt over Eidskog, og overrasket sysselmennene Guttorm Fjonk og Arne på Hol ved holmen nedenfor Hovinsholm der de bevoktet de mange skipene kongen hadde latt være igjen på Mjøsa. Overfallet som enten var på Hol i Nes eller på Hovinsholmen i Helgøya, ble blodig. Hele vaktstyrken som utgjorde en sveit ble utryddet. Det var siste gang ribbungene tok øya i besittelse. Ett år senere hadde opprøret gått i oppløsning, og kongen la Opplandene inn under seg.
=== Bispestriden om Helgøya ===
I 1202 like før overfallet hadde baglerkonge Inger gitt øya som gave til kirken på Hamar, men dette nektet birkebeinene å akseptere dersom de aldri villet godkjenne Inge som konge og kong Håkon Håkonsson naturlig nok mente at Inge hadde ikke noe med å gi bort det som var den rettmessige kongens farsarv etter kong Håkon Sverresson. Biskop Pål i Hamar, som overtok bispeembetet i 1232, nektet å gi fra seg øya som var underlagt kirkens kontroll som dens egne eiendommer. Baglerne var ved det tidspunktet kraftig presset på alle kanter og gav bort Helgøya for å sikre seg at Hamarbispen ville støtte dem fremfor birkebeinerne. Biskop Pål bestred kongens påståtte eiendomsrett, som gikk ut på arverett etter Hårfagreætten til øya der det var kongens rett å utnevne sine egne sysselmenn. Med gavebrevet fra 1202 startet biskopen en strid med kongen.
Bispestriden om øya førte til at Hamarbispen dro vekk fra landet og tok kontakt med paven i Roma. Tross pavens inngrep til støtte for Hamarbispen viste kongen seg urokkelig og hevdet bestemt at øya tilhørte kongen, og at bøndene der skulle betale skatt til kongen og ikke til kirken. Men biskop Pål bestred hele tiden kongens eiendomsrett; antakelig mente han at eiendomsretten egentlige tilhørte kongens motstanderne siden øya snarere var høvdinggods enn krongods. Etter flere år med skarp og langvarig strid mellom kongen og kirken kom det til forlik i 1237.
Hamarbispen oppgav Helgøya til kongen som stadfestet den kongelige eiendomsretten, men i vederlag fikk han flere store gårder av samme verdi som godset på Helgøya. Blant disse var både Hovinsholmen på Helgøya og Hol inne på Nes. De ble deretter kirkegods fram til reformasjonen i 1500-tallet. Et mindre klosterhospital var reist på Hovin. I 1240 under Skule Bårdssons opprøret gav han sin passive støtte til hertug Skule som plassert sin uektefødte sønn Peter Hertugson på Helgøya på Hovinsholmen. Den presteutdannede hertugssønnen fulgte med sin far under flukten til Nidaros.
=== Krongods og kirkegods ===
Helgøya ble hardt rammet av svartedauden. Så mye som en tredjedel av befolkningen døde. Som krongods betalte bøndene skatt til kongen, men den kirkelige innflytelsen var hele tiden sterk. De fleste jordrydningene ble gjort med Hamarbispens velsignelse, i følge Hamarkrøniken. Svartedauden innledet en nedgangstid, med en svakere kongemakt enn tidligere. I 1345 ga kongen fra seg retten til å kreve inn inntektene til det kongelige kapell, Mariakirken i Oslo. Gjennom de neste to århundrene gjennomgikk Helgøya en langvarig omstilling fra å være krongods til kirkegods.
Ved de seneste oversikter over Mariakirkens gods i 1542 var 23 gårder nevnt som kirkegods. Hamarbispen hadde da mistet de fleste nygårdene, og hadde bare igjen den store Hovinsholmen gård, hvor kongens sysselmenn bodde. Tross reformasjonen i 1537 fortsatte Mariakirken å besitte gods på Helgøya, men alt kirkelig gods hadde vært inndratt og omgjort til krongods bestyrt av utnevnte menn. Mariakirken opphørte i 1549, men den norske kansleren fortsatte tradisjonen og krevde inn avgifter fra dette rike distriktet.
Fram til 1645 hadde Mariakirkens gods, herunder Helgøya, vært under skiftende adelige herrer fra Peder Huitfeldt i 1547 til Jens Bjelke. I tre hundre år eksisterte forbindelsen mellom Mariakirken i Oslo og Helgøya, først som kirkegods og etter reformasjonen som krongods. Den siste kansleren hadde blitt eier av Hovinsholm med underliggende gods gjennom sitt ekteskap med Sofie Brockenhuus i 1610. To år i forveien hadde Sofie Brockenhuus overtatt dette godset som en del av arven etter sin onkel, Peder Brockenhuus.
=== Helgøya som adelsgods ===
Jens Bjelke, landets største jordegodseier, fikk etter flere års iherdig arbeid kombinert sitt gods på Hovinsholmen med resten av Helgøya. Avtalen omfattet overrekkelse av tre fullgårder, fjorten halvgårder og ni ødegårder, fra kong Kristian IV i 1645. Med dette ble hele øya et adelsgods underlagt Bjelkes bestyrelse. Verdien av godset på Hovinsholmen er så stor at stattholder Hannibal Sehested gjennom en kongelig intervensjon forsøkte å presse Bjelke til å selge det for en rimelig pris.
Bjelke nektet, fordi han kjente til den rådende godspolitikken i Norge, der adelen innførte og videreførte flere privilegier etter dansk mønster fra 1646. En konsentrasjon av jordegodsene var derfor i Bjelkes interesse, for å ha størst mulig råderett over beboerne som måtte betale mer skatt, avgifter, bøter og utføre pliktarbeid ovenfor adelen enn tidligere. Helgøya ble bokstavelig talt et «adelsrike», uten sidestykke i Norge. For å sitere N. Olssøn: «den hele ø var saa at sige et lidet rike for sig selv, i det hele et sjeldent smukt adelsgods om end ikke saa svært stort».
Bjelkefamilien bodde aldri selv på Hovinsholm, som hadde blitt et adelsgods videreutviklet fra veitslegodset i middelalderen for sysselmennene som fikk veitsleinntekter til deres drift på gården. Jens Bjelkes datter Sophie giftet seg med generalmajor Hans von Løvenhielm, som kjøpte Hovinsholm samt Ringsakergårdene Tjerne og Skredshol fra svogeren i 1682. Kort tid etter solgte han den videre til generalmajor Caspar Christopher Brockenhuus, som nedstammet fra slekten som eide Hovinsholm rundt år 1600.
Etter Brockenhuus' død satt enken med gården til sin død i 1720. Familien som overtok hele øya medregnet Hovinsholmen, solgte først leilendingsbrukene på Helgøya på offentlig aksjon i 1720-1721. De fleste eiendommene ble kjøpt av de gamle leilendingene eller av andre nesninger som skaffet seg selveierstatus som gårdbruker. I 29. november 1723 ble setegården Hovinsholm bortsolgt på auksjon til Jens Halvorsen fra Nes. Adelsperioden på Helgøya ble avsluttet og øyværingene fikk samme administrasjon som resten av Norge, men de var blitt selveiere på sitt eget gårdbruk.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Egil Enemo, Helgøya : lokalhistoriske bruddstykker (1978) ISBN 82-990490-0-8
Gunhild Kolstad (redaktør), Nes bygdebok : 2. Bruks- og slektshistorie : 1. Helgøya (1990) ISBN 82-90945-01-9
== Eksterne lenker ==
Midtimjosa.no – Om Nes & Helgøya
Maps.Google.com – Kart over Helgøya
Vimeo.com – Videoreportasje om bakgrunnen for namnet Helgøya i førkristen religion | Helgøya kan sikte til | 9,560 | 9,560 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chlodwig_zu_Hohenlohe-Schillingsf%C3%BCrst | 2023-02-04 | Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bayerske politikere', 'Kategori:Dødsfall 6. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1901', 'Kategori:Fødsler 31. mars', 'Kategori:Fødsler i 1819', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Hersfeld-Rotenburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske kanslere', 'Kategori:Tyske utenriksministre'] | Chlodwig Karl Victor zu Hohenlohe-Schillingsfürst, prins av Ratibor og Corvey (født 31. mars 1819 i Rothenburg an der Fulda, død 6. juli 1901 i Bad Ragaz i Sveits) var en politiker i Det tyske keiserrike (Liberale Reichspartei og Deutsche Reichspartei). Han var ministerpresident i Bayern, statssekretær og dermed leder av det keiserlige utenriksdepartement, og ministerpresident i Preussen. Endelig ble han Tysklands tredje kansler, etter Leo von Caprivi.
| Chlodwig Karl Victor zu Hohenlohe-Schillingsfürst, prins av Ratibor og Corvey (født 31. mars 1819 i Rothenburg an der Fulda, død 6. juli 1901 i Bad Ragaz i Sveits) var en politiker i Det tyske keiserrike (Liberale Reichspartei og Deutsche Reichspartei). Han var ministerpresident i Bayern, statssekretær og dermed leder av det keiserlige utenriksdepartement, og ministerpresident i Preussen. Endelig ble han Tysklands tredje kansler, etter Leo von Caprivi.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hohenlohe-Schillingsfürst ble født i Rotenburg an der Fulda i dagens Hessen. Prins Clodwig var sønn av fyrst Franz Joseph (1787–1841) og prinsesse Konstanze av Hohenlohe-Langenburg. Han ble oppdratt i en katolsk konfesjon.
=== Karrière ===
Etter jusstudier i Göttingen og Bonn, gikk han inn i den prøyssiske diplomatiske tjenesten.I 1846 overtok han som fyrste av Hohenlohe-Schillingsfürst, som lå i Bayern, og gikk da ut av statstjenesten i Preussen.I 1847 giftet han seg med prinsesse Marie zu Sayn-Wittgenstein-Berleburg (1829–1897), som han fikk tre sønner og to døtre med. En av sønnene ble fyrst Alexander zu Hohenlohe-Schillingsfürst (1862–1924).
=== Politiker i Bayern, revolusjonen i Tyskland 1848 ===
Under revolusjonen 1848 gikk han inn for et samlet Tyskland, og stilte seg til disposisjon for den midlertidige regjering i Frankfurt am Main. Han ble i 1848 ambassadør i Athen og i 1849 ambassadør i London.
=== Ministerpresident i Bayern ===
Etter den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 gikk han inn for en tettere union med Preussen, og senere samme år ble han utnevnt til ministerpresident i Bayern.Hohenlohe var som ministerpresident opptatt av å styrke båndene mellom Bayern og Det nordtyske forbund. Han reorganiserte den bayerske hær etter prøyssisk forbilde, fikk istand et militært forbund mellom Det nordtyske forbund og de tyske statene i sør. Han inntok en ledende rolle i etableringen av tollparlamentet, hvor han i 1868 ble valgt til visepresident. En kombinasjon av ultrakonservative katolikker og antiprøyssiske nasjonalister, tvang ham imidlertid til å gå av i begynnelsen av 1870. En særlig foranledning var hans avvisning av dogmet om pavelig ufeilbarlighet.
=== Riksdagsmedlem, diplomat og prøyssisk ministerpresident ===
Etter Tysklands samling i 1871, ble han 23. mars innvalgt i Riksdagen. Der ble en av visepresidentene, og var en ledende figur i grunnleggelsen av det liberale rikspartiet. Partiet arbeidet for å støtte opp under det nye riket, sikre en liberal utvikling og var imot «klerikal aggresjon», særlig representert ved Det katolske sentrumspartiet. Hohenlohe var en av støttespillerne for Bismarcks antipavelige Kulturkampf, og gikk inn for et forbud mot jesuittordenen. Han støttet også den såkalte prekestolsparagrafen og muligheten for å inngå borgerlig ekteskap.Hohenlohe ble utnevnt av Bismarck til ny ambassadør i Paris i 1874, hvor han ble i sju år. I 1878 deltok han på kongressen i Berlin som tredje tyske representant.Etter utenriksminister Bernhard Ernst von Bülows død, ble han i 1880 kalt til Berlin som midlertidig sjef for utenriksdepartementet, og personlig stedfortreder for Bismarck under dennes sykdom. I 1885 etterfulgte han general Manteuffel som riks-stattholder i Elsass-Lothringen. Han ble i Strasbourg (den gang kalt Strassburg) til oktober 1894.
=== Tysk kansler ===
På anmodning fra keiseren akseptert han å bli Leo von Caprivis etterfølger som tysk kansler, og samtidig Preussens statsminister. Som kansler holdt han seg mye borte fra offentligheten, og besøkte parlamentet svært sjeldent. Han gikk av som kansler og statsminister 17. oktober 1900, og døde ved Ragaz 6. juli 1901.
== Se også ==
Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürsts regjering
== Referanser ==
== Litteratur ==
Chlodwit zu Hohelohe-Schillingsfürsts memoarer (engelsk) | Chlodwig Karl Victor zu Hohenlohe-Schillingsfürst, prins av Ratibor og Corvey (født 31. mars 1819 i Rothenburg an der Fulda, død 6. | 9,561 | 9,561 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Botho_zu_Eulenburg | 2023-02-04 | Botho zu Eulenburg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. november', 'Kategori:Dødsfall i 1912', 'Kategori:Fødsler 31. juli', 'Kategori:Fødsler i 1831', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bartoszyce fylke', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske politikere'] | Botho zu Eulenburg (født 31. juli 1831 i Wicken ved Bartenstein, daværende Østpreussen, død 5. november 1912 i Berlin) var en prøyssisk greve og statsmann.
Som innenriksminister under Bismarck igangsatte han en rekke anti-sosialistiske tiltak i 1878. Han var Preussens statsminister i et kort tidsrom på 1890-tallet, og var den siste statsministeren i Preussen som ikke også var tysk kansler inntil Paul Hirsch i 1918. Eulenburg ble gravlagt på gravlundene ved Halleporten.
| Botho zu Eulenburg (født 31. juli 1831 i Wicken ved Bartenstein, daværende Østpreussen, død 5. november 1912 i Berlin) var en prøyssisk greve og statsmann.
Som innenriksminister under Bismarck igangsatte han en rekke anti-sosialistiske tiltak i 1878. Han var Preussens statsminister i et kort tidsrom på 1890-tallet, og var den siste statsministeren i Preussen som ikke også var tysk kansler inntil Paul Hirsch i 1918. Eulenburg ble gravlagt på gravlundene ved Halleporten.
== Referanser == | Botho zu Eulenburg (født 31. juli 1831 i Wicken ved Bartenstein, daværende Østpreussen, død 5. | 9,562 | 9,562 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stefan_Zweig | 2023-02-04 | Stefan Zweig | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler 28. november', 'Kategori:Fødsler i 1881', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Pasifister', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyskspråklige forfattere', 'Kategori:Østerrikske dramatikere', 'Kategori:Østerrikske forfattere'] | Stefan Zweig (1881–1942) var en østerriksk romanforfatter, dramatiker, journalist og biograf, og regnes som en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden.
| Stefan Zweig (1881–1942) var en østerriksk romanforfatter, dramatiker, journalist og biograf, og regnes som en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden.
== Liv og virke ==
Stefan Zweig ble født inn i en velhavende østerriksk-jødisk familie. Faren, Moritz Zweig, var en bøhmisk tekstilfabrikant og moren, Ida Brettauer, kom fra en rik kjøpmannsslekt fra Hohenems i Vorarlberg.
På gymnasiet utviklet Zweig interessen for litteratur. Han studerte filosofi og litteraturvitenskap ved universitetet i Wien. Ved utbruddet av første verdenskrig var han som så mange andre patriotisk, men ble snart pasifist, dels pga. innflytelse fra sin venn Romain Rolland.
Zweigs tidlige lyrikk er influert av franske symbolisme, østerriksk impresjonisme og tysk nyromantikk.
Studiet av Freuds psykologi inspirerte Zweig til å skrive verk som skildrer kaotiske følelser og sjelelige kriser, som kortromanene Der Amokläufer (1922), Verwirrung der Gefühle (1927) og Schachnovelle (1942, filmatisert 1960). I miniatyrene Sternstunden der Menschheit (1927) skildrer Zweig historiske begivenheter med vidtrekkende konsekvenser. Samleverket Baumeister der Welt (1935) inneholder berømte dikterbiografier av Balzac, Dickens, Dostojevskij, Hölderlin, Kleist, Nietzsche, Stendhal og Tolstoj. I en rekke biografiske romaner skildret han historiske personligheter, Joseph Fouché (1929), Marie Antoinette (1932), Maria Stuart (1935) og Magellan (1938). Dessuten skrev Zweig legender, f.eks. Die Augen des ewigen Bruders (1922), Legenden (1945), essayer, librettoen til Richard Strauss' opera Die schweigsame Frau (1935) og gjendiktningen av Ben Jonsons Volpone (1925).
Zweigs personlige humanistiske og pasifistiske syn ligger til grunn for Triumph und Tragik des Erasmus von Rotterdam (1934). I det selvbiografiske verket Die Welt von gestern (1942) maner forfatteren frem den svunne europeiske kultur som var hans eget livselement. Zweig var også en fremragende oversetter og en ivrig kulturformidler mellom nasjonene i fredens ånd. De fleste av hans bøker foreligger i norsk oversettelse.
Fra 1920 til 1938 var Zweig gift med forfatteren Friderike Maria f. Burger. Året etter at ekteskapet var oppløst, giftet Zweig seg med sin sekretær, Lotte Altmann. Begge ekteskapene var barnløse.
NSDAPs (nazipartiet) og Adolf Hitlers maktovertagelse i Tyskland våren 1933 gjorde at Zweig forlot Østerrike i 1934 og emigrerte til Storbritannia. Frem til 1939 bodde han i London og deretter i Bath. Han fikk britisk statsborgerskap, men av frykt for å bli internert som enemy alien, reiste han og hustruen via New York, Argentina og Paraguay før han i 1940 endelig slo seg ned i Rio de Janeiro.
23. februar 1942 ble Stefan og Lotte Zweig funnet døde i sitt hjem i Petrópolis i Rio de Janeiro. Dødsattesten lyder på ingestão de substancia toxica – suicidio («inntak av giftig substans - selvmord»). I selvmordsbrevet skriver Zweig at han tok beslutningen «aus freiem Willen und mit klaren Sinnen». Zweig var preget av en lengre og stadig dypere depresjon som kom av fortvilelse over nazismen og frykten for den europeiske kulturs undergang, og den perspektivløse eksiltilværelsen.
Zweigs hus i Brasil ble i 2006 gjort om til et museum, Casa Stefan Zweig.
== Verk i utvalg ==
Silberne Saiten (1901), dikt
Die Liebe der Erika Ewald (1904)
Tersites (1907)
Brennendes Geheimnis (1911), novelle
Der Brief einer Unbekannten (1922), novelle
Verwirrung der Gefühle (1927) , novelle
Drei Dichter. Casanova – Stendhal – Tolstoi (1928), biografi
Joseph Fouché (1929), biografi
Marie Antoinette (1932), biografi
Maria Stuart (1935), biografi
Triumph und Tragik des Erasmus von Rotterdam (1935)
Castellio gegen Calvin oder Ein Gewissen gegen die Gewalt (1936)
Ungeduld des Herzens (1939)
Die Welt von Gestern (utgitt posthumt i 1942)
Schachnovelle (1941)
Balzac biografi, fragment
== Oversatte bøker ==
Flukten, 1900
Amok. Oslo: Aschehoug. 1928.
Joseph Fouché: portrett av et politisk menneske. Oslo: Aschehoug. 1930.
Helbredelse ved aand: Franz Anton Mesmer - Mary Baker-Eddy - Sigmund Freud. Oslo: Aschehoug. 1931.
Marie Antoinette Billede av en gjennomsnittskarakter, 1933
Maria Stuart, 1936
Magellan: mannen og hans verk. Oslo: Aschehoug. 1938.
De utålmodige av hjertet, Roman, 1939
Verden av i går, en europeers erindring, 1948
Tolstoi, 1940
Verden av i går, 1951
Sjakknovelle. Oslo. 1951.
Evige øyeblikk: tolv historiske miniatyrer. Oslo: Aschehoug. 1952.
Leporella. Oslo: Aschehoug. 1954.
Den evige brors øyne , En legende 1959
Volpone : Komedie uten kjærlighet i tre, 1965
De utålmodige av hjertet, 1966
Legender, 1969
Verden av i går. Aschehoug. 1993. ISBN 8203172830.
I følelsenes vold. Oslo: Solum. 2000. ISBN 8256012366.
== Litteratur ==
(de) Janca Imwolde: Stefan Zweig. Livsløp på tabellform i LeMO (DHM og HdG)
Stefan Schmidl: «Zweig, Stefan» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
(de) Ingrid Bigler-Marschall: «Zweig, Stefan» i Historisches Lexikon der Schweiz
Weil, Bernd A.: Schach dem Teufel. Erzählung in Anlehnung an die «Schachnovelle» von Stefan Zweig. Frankfurt am Main 1995, ISBN 3-89501-221-1
Müller, Hartmut: Stefan Zweig mit Selbstzeugnissen und Bilddokumenten, ISBN 3-499-50413-8
Zweig, Stefan: Die Welt von Gestern – Die Erinnerungen eines Europäers, Autobiographie Stefan Zweigs, ISBN 3-596-21152-2
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Stefan Zweig – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stefan Zweig på Internet Movie Database
(sv) Stefan Zweig i Svensk Filmdatabas
(fr) Stefan Zweig på Allociné
(en) Stefan Zweig på AllMovie
(en) Stefan Zweig hos The Movie Database
(en) Stefan Zweig hos Internet Broadway Database
(en) Stefan Zweig på Apple Music
(en) Stefan Zweig på Discogs
(en) Stefan Zweig på MusicBrainz
(en) Stefan Zweig på Spotify
(de) http://www.stefanzweig.de/
(de) http://www.sbg.ac.at/ger/zweig/home.htm – Internationale Stefan Zweig Gesellschaft
(en) http://www.stefanzweig.org/
(de) Stefan Zweig i Perlentaucher | Personer med Zweig som etternavn: | 9,563 | 9,563 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Prodigy | 2023-02-04 | The Prodigy | ['Kategori:Alternative rockegrupper', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artister innen elektronisk musikk', 'Kategori:Band etablert i 1990', 'Kategori:Britiske musikkgrupper', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:The Prodigy'] | The Prodigy er et engelsk elektronisk musikk-band etablert av Liam Howlett i 1990 i Braintree i Essex. Gruppen regnes som pionerer innen elektronisk dance music-sjangeren big beat sammen med artister og band som Fatboy Slim, The Chemical Brothers med flere. Sjangeren oppnådde allmenn popularitet på 1990- og 2000-tallet, hvor de ble kjent for konserter med høyt kvalitative opplevelser. De har solgt nesten 20 millioner plater på verdensbasis, noe som er unikt og historisk innen dance music.De opererer innenfor flere musikksjangere fra rave til hardcore techno tidlig på 1990-tallet, til alternative rock og big beat med punkinnslag i senere tid.
De nåværende medlemmene er Liam Howlett (komponist/keyboardist) og Maxim (MC-rapper/vokalist). Vokalist og danser Keith Flint var medlem frem til sin død i 2019. Leeroy Thornhill (danser/meget tilfeldig live keyboardist) var medlem fra 1990 til 2000, og den kvinnelige danseren/vokalisten Sharky var medlem i 1990. The Prodigy ble først kjent som del av undergrunns rave-scenen tidlig på 1990-tallet, og har siden da blitt meget populære og verdenskjente.
Deres største hits inkluderer «Charly», «Out of Space», «Smack My Bitch Up», «Voodoo People», «No Good (Start the Dance)», «Omen», hvor «Breathe» og «Firestarter» nådde førsteplassering i Norge.Keith Flint døde i sitt hjem i Dunmow i Essex 4. mars 2019.
| The Prodigy er et engelsk elektronisk musikk-band etablert av Liam Howlett i 1990 i Braintree i Essex. Gruppen regnes som pionerer innen elektronisk dance music-sjangeren big beat sammen med artister og band som Fatboy Slim, The Chemical Brothers med flere. Sjangeren oppnådde allmenn popularitet på 1990- og 2000-tallet, hvor de ble kjent for konserter med høyt kvalitative opplevelser. De har solgt nesten 20 millioner plater på verdensbasis, noe som er unikt og historisk innen dance music.De opererer innenfor flere musikksjangere fra rave til hardcore techno tidlig på 1990-tallet, til alternative rock og big beat med punkinnslag i senere tid.
De nåværende medlemmene er Liam Howlett (komponist/keyboardist) og Maxim (MC-rapper/vokalist). Vokalist og danser Keith Flint var medlem frem til sin død i 2019. Leeroy Thornhill (danser/meget tilfeldig live keyboardist) var medlem fra 1990 til 2000, og den kvinnelige danseren/vokalisten Sharky var medlem i 1990. The Prodigy ble først kjent som del av undergrunns rave-scenen tidlig på 1990-tallet, og har siden da blitt meget populære og verdenskjente.
Deres største hits inkluderer «Charly», «Out of Space», «Smack My Bitch Up», «Voodoo People», «No Good (Start the Dance)», «Omen», hvor «Breathe» og «Firestarter» nådde førsteplassering i Norge.Keith Flint døde i sitt hjem i Dunmow i Essex 4. mars 2019.
== Bandmedlemmer ==
=== Dagens medlemmer ===
Liam Howlett – keyboard, programmering, tekstforfatter (1990–)
Maxim – MC, vokalist, beatbox (1990–)
=== Dagens konsertmedlemmer ===
Leo Crabtree – trommer, perkusjon (2008–)
Rob Holliday – gitar, bass (2005–2006 og 2008–)
=== Tidligere medlemmer ===
Keith Flint – vokalist, danser (1990–2019, hans død)
Leeroy Thornhill – danser, tidvis keyboard på konserter (1990–2000)
Sharky – vokalist, danser (1990)
=== Tidligere konsertmedlemmer ===
Alex Roberts – gitar (2009)
Kieron Pepper – trommer, tidvis gitar (1997–2007)
«The Rev» – gitar (2007)
«Snell» – trommer (July 2007)
Brian Fairbairn – trommer (2007)
Jim Davies – gitar (1995–1996, 2002–2004)
Alli MacInnes – gitar (2001, 2002)
Gizz Butt – gitar (1996–1999)
== Diskografi ==
=== Studioalbum ===
Experience, XL Recordings, 21. september 1992
Music for the Jilted Generation, XL Recordings, 4. juli 1994
The Fat of the Land, XL Recordings, 30. juni 1997
The Dirtchamber Sessions, Vol. 1, XL Recordings / Beggars Group, 6. april 1999
Always Outnumbered, Never Outgunned, XL Recordings, 23. august 2004
Invaders Must Die, Cooking Vinyl, 23. februar 2009
The Day Is My Enemy, Take Me to the Hospital/Cooking Vinyl, Storbritannia og Three Six Zero Music/Warner Bros. Records, USA, 30. mars 2015
No Tourists, Take Me to the Hospital, 2. november 2018
=== Livealbum ===
World's On Fire, innspilt 24. juli 2010 i National Bowl, Milton Keynes, Storbritannia, 23. mai 2011
=== Singler og EP-er ===
What Evil Lurks, XL Recordings, februar 1991
Charly, XL Recordings, august 1991
Everybody In The Place, XL Recordings, februar 1991
Fire - Jericho, XL Recordings, 7. september 1992
Out Of Space, XL Recordings, 9. november 1992
Wind It Up (Rewound), XL Recordings, 29. mars 1993
One Love, XL Recordings, oktober 1993
No Good Start The Dance, XL Recordings, mai 1994
Voodoo People, XL Recordings, 7. november 1994
«Poison» (US), Virgin/EMI, 6. mars 1995
Scienide, promo, XL Recordings, mars 1995
«Firestarter», XL Recordings, 18. mars 1996
Breathe, XL Recordings, 11. november 1996
Mindfields, XL Recordings, 1996
Firestarter / Their Law, promo, Maverick, 1996
«Poison» (UK), XL Recordings, 16. juni 1997
Smack My Bitch Up, Warner Bros., 17. november 1997
Diesel Power, XL Recordings, 1997
Baby's Got A Temper, XL Recordings, 1. juli 2002
«Girls», XL Recordings, 30. august 2004
Girls/Memphis Bells, XL Recordings, 2004
Hotride EP, XL Recordings, 1. november 2004
«Spitfire (sang)», XL Recordings, 2004
«Voodoo People (Pendulum Remix) / Out Of Space (Audio Bullys Remix)», XL Recordings, 3. oktober 2005
«O», Vertigo, 13. februar 2009
«Invaders Must Die», Take me to the hospital, 3. mars 2009
«Omen», Cooking Vinyl, 16. februar 2009
Warrior's Dance, Cooking Vinyl, 11. mai 2009
Take Me To The Hospital, Take me to the hospital, 31. august 2009
The Added Fat EP, XL Recordings, 2012
The Night Is My Friend EP, Take me to the hospital, 2015
Roadblox (Paula Temple Remixes), R & S Records, 2015
The Day Is My Enemy, Take me to the hospital, 2015
Wall of Death, Take me to the hospital, 2015
Nasty, Take me to the hospital, 2015
Ibiza - Featuring Sleaford Mods, Take me to the hospital, 2015
Wild Frontier, Take me to the hospital, 2015
HMV Exclusive Remix EP, Take me to the hospital, 30. mars 2015
Android, Take me to the hospital, ukjent utgivelsesdato
=== Samlealbum ===
The Dirtchambers Sessions Volume One, 22. februar 1999
Their Law The singles 1990-2005, XL Recordings, 17. oktober 2005
Back To Mine, 21. februar 2006
The Prodigy – Experience / Expanded: Remixes & B-Sides, 4. august 2008
More Music for The Jilted Generation, 2008
The Fat of the Land Expanded, 2012
=== DVD ===
Their Law - The Singles 1990-2005, 17. oktober 2005
== Plasseringer ==
Plasseringene gjelder Norge og er hentet fra VG-lista.
=== Album ===
The Day Is My Enemy (2015) 1 uke i 2015, #17 som beste plassering
World's On Fire (2011) 1 uke i 2011, #34 som beste plassering
Invaders Must Die (2009) 4 uker i 2009, #10 som beste plassering
Their Law – The Singles 1990-2005 (2005) 1 uke i 2005, #6 som beste plassering
Always Outnumbered, Never Outgunned (2004) 2 uker i 2004, #5 som beste plassering
The Fat Of The Land (1997) 18 uker i 1997, 1998, #1 som beste plassering
Music For The Jilted Generation (1994) 13 uker i 1994, 1995, #12 som beste plassering
=== Singler ===
«Out Of Space» (Audio Bullys Remix) (2005) 1 uke i 2005, #20 som beste plassering
«Baby's Got A Temper» (2002) 3 uker i 2002, #13 som beste plassering
«Smack My Bitch Up» (1997) 7 uker i 1997, 1998, #8 som beste plassering
«Firestarter» (1996) 17 uker i 1996, #1 som beste plassering
«Breathe» (1996) 19 uker i 1996, 1997, #1 som beste plassering
«Poison» (1995) 19 uker i 1995, #5 som beste plassering
«No Good (Start The Dance)» (1994) 6 uker i 1994, #7 som beste plassering
== Konserter ==
Fra 8. juli 1994 til utgangen av 2013 har det blitt gjennomført cirka 780 konserter globalt sett.[trenger oppdatering] De har spilt i alle verdensdelene (bortsett fra Antarktis), hvor de fleste konsertene er gjennomført i Europa og da spesielt i hjemlandet Storbritannia med cirka 140.
I Asia er det først og fremst Japan som er mest besøkt. Kina, med Hongkong-konserten, ble besøkt så tidlig som i 1998. Afrika er minst besøkt med få konserter i Sør-Afrika. I Nord-og Sør-Amerika er det USA og Brasil som er de største konsert-markedene. I Oseania er det hovedsakelig Australia som er besøkt, hvor New Zealand er besøkt få ganger.
Året med flest konserter var i 2009 med tilsammen 114. Deretter følger 1997 med 87, 2005 med 74 og 1996 med 70 konserter.
De siste årene har det vært 40 konserter i 2010, 12 i 2011 og 29 konserter i begge årene 2012 og 2013.[trenger oppdatering]
=== Konserter i Norge ===
Ved utgangen av 2013 er det gjennomført 25 konserter i Norge.[trenger oppdatering] Oslo har vært besøkt flest ganger med 12 konserter, hvor Trondheim har hatt fire konserter og Tromsø har hatt to konserter. Og en konsert i Lillehammer, Arendal, Stavanger, Ålesund, Bodø, Tønsberg og Tysnes. Det skulle egentlig være en femte konsert (og den 26. konserten i Norge) i Trondheim i august 2019, men bandet avlyste alle konsertene etter Keith Flints død.
UKA, Trondheim, 8. oktober 1993
Sentrum Scene, Oslo, 26. november 1994
Hyperstate, Oslo Spektrum, Oslo, 30. april 1995
Seven Mountains Festival, Bergen, 14. mai 1995
Sentrum Scene, Oslo, 28. september 1995
UKA, Trondheim, 20. september 1995
Cybervision, Håkons Hall, Lillehammer, 17. februar 1996
Hyperstate, Oslo, 30. april 1996
Tromsøhallen, Tromsø, 1. mai 1996
Rockefeller, Oslo, 13. desember 1996
Kalvøyafestivalen, Oslo, 29. juni 1997
Oslo Spektrum, Oslo, 25. oktober 1997
UKA, Trondheim, 26. oktober 1997
Sentrum Scene, Oslo, 18. oktober 2005
Sentrum Scene, Oslo, 27. februar 2009
Hovefestivalen, Arendal, 25. juni 2009
Oslo Spektrum, Oslo, 14. november 2009
Rått og Råde, Stavanger, 3. september 2010
Døgnvillfestivalen, Tromsø, 4. september 2010
Jugendfest, Ålesund, 16. august 2012
Parkenfestivalen, Bodø, 18. august 2012
UKA, Trondheim, 7. oktober 2015
Oslo Spektrum, Oslo, 31. oktober 2015
Slottsfjellfestivalen, Tønsberg 12. juli 2017
Tysnesfest, Tysnes 13. juli 2018
Pstereo, Trondheim, august 2019
== Bibliografi ==
1995 Electronic Punks The Offical Story, Martin Roach, (Indepedent Music Press), ISBN 1-897783-04-3
1995 Adventures with the Voodoo Crew, Martin Roach, (Ebury Press), ISBN 0-09-186088-1
1996 The Prodigy Exit The Underground, Lisa Verrico, (Virgin), ISBN 0-7535-0063-9
1997 The Prodigy The Illustrated Story, Hamlyn, ISBN 0-600-59511-0
1997 Prodigy - Fat Of The Land melody, chords, lyrics Hal Leonard, ISBN 0-793-59172-4
1997 Prodigy The Fat Of The Land Official Book, Martin Roach, (Indepedent Music Press), ISBN 1-89-7783-12-4
1997 The Prodigy - Firestarters, John Keaton, (ufo music ltd.), ISBN 1-873884-85-0
1997 Prodigy An Illustrated Biography, Stuart Coles, (Omnibus Press), ISBN 0-7119-6718-0
1998 Prodigy 100% Unofficial Special, (Grandreams), ISBN 1-85830-636-1
1998 Music for the Voodoo People + bootleg CD of What Evil Lurks EP, V. Neri, (Sonic Book), ISBN 88-7226-404-9
2002 Prodigy, Martin James, (Sanctuary Publishing), ISBN 1-86-074356-0
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) The Prodigy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The Prodigy på Internet Movie Database
(en) The Prodigy på Apple Music
(en) The Prodigy på Discogs
(en) The Prodigy på MusicBrainz
(en) The Prodigy på SoundCloud
(en) The Prodigy på Spotify
(en) The Prodigy på Songkick
(en) The Prodigy på Last.fm
(en) The Prodigy på Genius — sangtekster
(en) The Prodigy på AllMusic
The Prodigy på Facebook
The Prodigy på Instagram
The Prodigy på Twitter
The Prodigy på YouTube | | medlemmer = | 9,564 | 9,564 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leo_von_Caprivi | 2023-02-04 | Leo von Caprivi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1899', 'Kategori:Fødsler 24. februar', 'Kategori:Fødsler i 1831', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Berlin', 'Kategori:Personer fra andre slesvigske krig', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Marinen i Keiserrike)', 'Kategori:Tyske admiraler', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyske generaler', 'Kategori:Tyske kanslere', 'Kategori:Tyske marineoffiserer'] | Georg Leo von Caprivi de Caprara de Montecuccoli (født 24. februar 1831 i Charlottenburg i dagens Berlin, død 6. februar 1899 i Skyren i Brandenburg) var en tysk offiser og politiker. Han etterfulgte Otto von Bismarck som Tysklands andre kansler i 1890, en stilling han holdt til 1894. Han var både general i hæren og viseadmiral i marinen.
| Georg Leo von Caprivi de Caprara de Montecuccoli (født 24. februar 1831 i Charlottenburg i dagens Berlin, død 6. februar 1899 i Skyren i Brandenburg) var en tysk offiser og politiker. Han etterfulgte Otto von Bismarck som Tysklands andre kansler i 1890, en stilling han holdt til 1894. Han var både general i hæren og viseadmiral i marinen.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Caprivi var av slovensk opprinnelse. Familien, med det opprinnelige navnet Kopriva, stammet fra Koprivnik i Kočevski Rog, men hadde senere slått seg ned i Schlesien i Preussen. Han var eldste sønn av den prøyssiske Obertribunalrat og Kronsyndikus Leopold von Caprivi (1797–1865), medlem av Preußisches Herrenhaus, og hans hustru Emilie Köpke (1803–1871). Moren stammet fra et borgerlig hjem. Faren var teologiprofessor og leder for Berlinisches Gymnasium zum Grauen Kloster Gustav Köpke.
=== Karriere ===
Caprivi gikk i 1849 inn i hæren, og deltok i krigene mot Østerrike i 1866 og mot Frankrike i 1870. Etter hvert ble han general i infanteriet og stabssjef. Mellom 1883 og 1888 var han sjef for admiralitetet.
Caprivi ble i 1890 Bismarcks etterfølger som prøyssisk ministerpresident og tysk kansler. Leo von Caprivis regjering var preget av en ny kurs i både utenriks- og innenrikspolitikken. Han forsonte seg med sosialdemokratene, som hadde vært Bismarcks bitreste fiender. Videre førte han en pro-britisk utenrikspolitikk. Dette kom blant annet til uttrykk gjennom Zanzibartraktaten, hvor britene avstod Helgoland (nå i Schleswig-Holstein) og Caprivistripen (i dagens Namibia) til Tyskland i bytte mot at Tyskland gav opp krav på Zanzibar og deler av Betschuanaland. Med denne politikken skapte han seg fiender blant kolonialisme-forkjempere, og med sin frihandelspolitikk også blant konservative landbruksfolk.
I hans regjeringstid ble den såkalte «gjenforsikringsavtalen» ikke fornyet. Avtalen var resultatet av Bismarcks forsøk på å opprettholde en allianse med Russland etter at Trekeiserforbundet (Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn) brøt sammen, noe som hadde ødelagt balansen i Bismarcks alliansesystem.
I 1892 måtte han gå av som prøyssisk statsminister etter å ha tapt en avstemning i det prøyssiske parlamentet om en utdannelseslov. Dette førte til en lite gunstig deling av makten mellom kansleren og etterfølgeren som prøyssisk statsminister, Botho zu Eulenburg. De ble i 1894 begge etterfulgt av fyrst Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst.
En politiske årsak til Caprivis avgang som kansler var uenighet mellom ham og keiseren, om lovforslagene som skulle undertrykke sosialdemokratene, de såkalte Umsturzvorlage.SPD var partiet som ble knyttet til omveltning (Umsturz). Caprivi ønsket ikke å fremme forslagene (Vorlage) for Riksdagen, da han ikke regnet med de ville gå igjennom.
== Se også ==
Caprivi-stripen i Namibia, oppkalt etter Leo von Caprivi
Leo von Caprivis regjering
== Referanser == | Georg Leo von Caprivi de Caprara de Montecuccoli (født 24. februar 1831 i Charlottenburg i dagens Berlin, død 6. | 9,565 | 9,565 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Intel | 2023-02-04 | Intel | ['Kategori:121°V', 'Kategori:37°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Intel Corporation', 'Kategori:Selskaper notert på NASDAQ', 'Kategori:Sider med kart'] | Intel (NASDAQ: INTC) er et amerikansk selskap som produserer mikroprosessorer. Firmaet ble grunnlagt 18. juli 1968 av fysiker Robert Noyce, og kjemikerne Gordon Moore og Andrew Grove. Selskapet var verdens største innen halvlederteknologi frem til det ble forbigått av Samsung i 2017, og står bak x86-arkitekturen som benyttes i de fleste PC-er.
| Intel (NASDAQ: INTC) er et amerikansk selskap som produserer mikroprosessorer. Firmaet ble grunnlagt 18. juli 1968 av fysiker Robert Noyce, og kjemikerne Gordon Moore og Andrew Grove. Selskapet var verdens største innen halvlederteknologi frem til det ble forbigått av Samsung i 2017, og står bak x86-arkitekturen som benyttes i de fleste PC-er.
== Historie ==
Intel ble grunnlagt i Mountain View i California i USA av Robert Noyce og Gordon Moore, to av «de svikefulle åtte» som forlot Shockley Semiconductor Laboratory i 1957. «De svikefulle åtte» grunnla Fairchild Semiconductor i 1957, der Grove ble ansatt i 1963. De tre forlot Fairchild Semiconductors da de følte seg bedratt av sine eiere. En annen ansatt hos Fairchild, Jerry Sanders grunnla AMD i 1969, og en tenåring i nærmiljøet som Noyce veiledet, Steve Jobs, grunnla i 1976 Apple.
Intel er et sammentrukket ord av de engelske ordene integrated og electronics.Intels første produkter var skiftregistre og RAM-brikker og i 1970-årene ble de ledende på SRAM- og DRAM-type minnebrikker. Intel laget sin første kommersielle microchip Intel 4004 i 1971 og deretter Intel 8008 og i 1974 Intel 8080. I 1979 kom x86-arkitekturen med Intel 8086 som IBM tok i bruk. I 1980-årene overtok japanske produsenter minnemarkedet, men økt popularitet for IBMs «personlige datamaskin» overbeviste Moore om at fremtiden lå i mikroprosessorer. Da Intel 386 kom, valgte Intel å ikke lisensiere designet til andre produsenter, og AMD, som Intel fram til da hadde samarbeidet med, saksøkte dem, og Intel måtte i 1991 betale erstatning. Markedet vokste raskt i 1980-årene og Intel vokste raskt. Intel 486 kom i 1989, mens neste generasjon x86, som kom i 1993 ble kalt Pentium. Moore overlot direktørjobben til Grove i 1987.Etter 2000 sprakk dot com-boblen, og etterspørselen falt noe, blant annet fordi AMD hadde blitt en reell konkurrent. Selskapets direktør fra 1998 til 2005, Craig Barret, hadde forsøkt å spre risikoen ved å satse på andre markeder en mikroprosessorer, uten videre suksess.I 2005 overtok Paul Otellini, som i 2006 endret navnestretegi for Intels prosessorer, droppet Pentium-navnet og kalte prosessorene Celeron, Core i3, Core i5 og Core i7.
I 2010 startet en strategi med oppkjøp, og selskaper som McAfee, Infineon Technologies og, etter hvert, ble Altera kjøpt.
Brian Krzanich overtok som daglig leder i mai 2013, etter at Otellini pensjonerte seg.
I 2016 reduserte selskapet antall ansatte med 12 000 etter å ikke ha lykkes like godt på mobilmarkedet som på PC-markedet.
== Produkter og markedshistorie ==
Intels tidligste produkter inkluderte forskjellige typer minne, som DRAM, SRAM og ROM, men tidlig i 1980-årene kom Intel under trykk fra produsenter i Japan, som kunne lage minne av samme kvalitet som Intel for en lavere pris. Dermed skiftet Intel fokuset sitt til mikroprosessorer. Dette kulminerte etterhvert i at Intel 8086-prosessoren ble produsert og ble starten på Intels mest suksessfulle prosessorlinje.
Intels mest brukte prosessor i forbrukermarkedet er «Intel Core»-serien. Denne serien består av Core i3, Core i5 og Core i7.
Det er også produsert en Core i9 som er langt mindre vanlig, da den er langt dyrerer enn andre prosessoren i «Intel Core»-serien. Disse benytter også en annen «socket», som vil si at de bare er kompatibel med et fåtall hovedkort.«Intel Core»-prosessorene er i tillegg nummerert med generasjons-nummer, serienummer, og en bokstav som forteller noe om egenskapene til prosessoren.
Eksempel: Intel Core i7-6700K. Her forteller «i7» hvilken under-serie prosessoren tilhører. «6» forteller oss at prosessoren er fra sjette prosessor-generasjon. «700» er serienummer. «K» forteller at prosessoren kan bli overklokket. En «U» ville indikert at prosessoren er laget for strømsparing (typisk brukt i laptop), mens en «G» hadde indikert innebygd grafikk egenskaper.For hver generasjon intel lanserer døper de også arkitekturen prosessorene benytter for et unikt navn. Dette navnet er likt på i3, i5 og i7 of hver generasjon. Det vil si at en i3 og en i7 vil ha samme navn på arkitekturen så lenge de tilhører samme generasjon.
Sjette (6) generasjon i «Intel Core»-serien heter Skylake. Syvende (7) generasjon heter Kabylake. Åttende (8) generasjon heter Coffeelake.Per 20. september 2018 er åttende generasjonen den nyeste tilgjengelig på markedet, men en niende generasjon er bekreftet av intel, uten at en lanserings-dato er satt. Trolig kommer denne på markedet tidlig 2019.
== Se også ==
Atom
Centrino
Core Duo
Core Quad
Core i7
Celeron
Celeron D
Pentium 1-4
Pentium D
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(mul) Offisielt nettsted
(en) Offisiell blogg
(en) Intel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Andy Grove interview by iinnovatecast
YouTube Intel Channel
Intel i Open Directory Project
Intel Organizational Chart Wiki Arkivert 17. oktober 2008 hos Wayback Machine. | Intel () er et amerikansk selskap som produserer mikroprosessorer. Firmaet ble grunnlagt 18. | 9,566 | 9,566 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frederick_Lindemann | 2023-02-04 | Frederick Lindemann | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Briter fra andre verdenskrig', 'Kategori:Briter fra første verdenskrig', 'Kategori:Britiske fysikere', 'Kategori:Britiske vicomter og vicomtesser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 3. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Fødsler 5. april', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Baden-Baden', 'Kategori:Personer fra distriktet East Devon', 'Kategori:Raseteoretikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Frederick Alexander Lindemann, 1. viscount Cherwell, (født 5. april 1886 i Baden-Baden i Tyskland, død 3. juli 1957 i London) var en britisk fysiker.
Han arbeidet 1914–1918 for det britiske flyvåpenet og var professor i Oxford fra 1919 til 1956. Han var vitenskapelige rådgiver til Winston Churchill i 1940 og formelt regjeringsmedlem som Paymaster General i 1942–45 og 1951–53. Det vitenskapelige arbeidet til Cherwell var mangfoldig. Hans navn er blant annet knyttet til det såkalte Lindemann-vinduet, som slipper bløt røntgenstråling igjennom.
Han var også en internasjonalt kjent tennisspiller. Han ble adlet (baron 1941, viscount 1956) for sin innsats i forsvaret av Storbritannia under andre verdenskrig. Han var en hovedperson bak den allierte teppebombingen av Tyskland under andre verdenskrig.
| Frederick Alexander Lindemann, 1. viscount Cherwell, (født 5. april 1886 i Baden-Baden i Tyskland, død 3. juli 1957 i London) var en britisk fysiker.
Han arbeidet 1914–1918 for det britiske flyvåpenet og var professor i Oxford fra 1919 til 1956. Han var vitenskapelige rådgiver til Winston Churchill i 1940 og formelt regjeringsmedlem som Paymaster General i 1942–45 og 1951–53. Det vitenskapelige arbeidet til Cherwell var mangfoldig. Hans navn er blant annet knyttet til det såkalte Lindemann-vinduet, som slipper bløt røntgenstråling igjennom.
Han var også en internasjonalt kjent tennisspiller. Han ble adlet (baron 1941, viscount 1956) for sin innsats i forsvaret av Storbritannia under andre verdenskrig. Han var en hovedperson bak den allierte teppebombingen av Tyskland under andre verdenskrig.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Lindemann stammet fra en innvandret tysk familie. Han var ett av seks barn av den i ca. 1871 innvandrede pfalziske tyske katolikken Adolf Friedrich Lindemann (1846–1931) og hans protestantiske hustru Olga Noble. Adolf Friedrich Lindemann var ingeniør og forretningsmann, og som hobbyastronom bygde han seg et eget observatorium i Sidmouth, der familien bodde.
At Frederick ble født i Baden-Baden, skyldtes at moren var til kur og behandling.
Etter skolegang i Skottland og Darmstadt studerte han ved universitetet i Berlin.
=== Karriere ===
Han utførte forskning innen fysikk ved Sorbonne som bekreftet hypoteser først fremsatt av Albert Einstein vedrørende svært lave temperaturforhold. For dette og annet vitenskapelig arbeid ble Lindemann valgt til Fellow i Royal Society i 1920.
I 1911 deltok han på Solvaykonferansen om «Radiation and the Quanta» der han var yngste deltaker. Under første verdenskrig sluttet han seg til Royal Flying Corps og arbeidet i Farborough, der han blant annet utviklet en matematisk forklaring på spin.
På slutten av krigen ble Lindemann utnevnt til professor i eksperimentell filosofi ved University of Oxford og direktør for Clarendon Laboratory på anbefaling av Henry Tizard som han hadde samarbeidet med i Berlin. I 1919 var Lindemann en av de første til å foreslå at partiklene som utgjør solvinden, protonene og elektronene, kan vise seg å komme fra sola. Etter alt å dømme var det ikke kjent for ham at Kristian Birkeland hadde kommet med samme forutsigelse allerede i 1916.
Han arbeidet også på teorier om varmekapasitet og temperaturinversjonslag i stratosfæren. I kjemisk kinetikk lanserte han i 1921 det som senere ble kalt lindemannmekanismen for unimolekulære reaksjoner.Lindemann hadde tro på at det beste ville være om en liten krets av intelligente og av aristokrater fikk styre verden, ville man få et fredsommelig og stabilt samfunn, «ledet av supermenn og tjent av heloter». Det var de som feilaktig trodde at han var jødisk, og de som mente han var anti-demokratisk, ufølsom og elitistisk.Lindemann var tilhenger av eugenikk, så ned på arbeiderklassen, homoseksuelle og negre, og støttet sterilisering av mentalt tilbakestående. Lindemann var uansett av vitenskapelig-nøktern, saklig-presis karakter, og derutover vegetarianer og ikke-røyker.I 1930-årene ble Lindemann en av Churchills vitenskapelige rådgivere under hans anstrengelser for å bevege Storbritannias regjering til å oppruste forsvaret. Etter utnevnelsen av Churchill til statsminister i mai 1940 ble Lindemann hans viktigste vitenskapelige rådgiver, og snart også utnevnt til Paymaster General. Samme post innehadde han også i Churchills annen regjering på 1940-tallet.
Lindemann etablerte en statistisk avdeling innen regjeringen, bestående av en gruppe fagfolk som hadde direkte tilgang til Churchill. Denne avdelingen komprimerte tusener av statistiske data til pregnante og utsagnskraftige grafiske og tabellariske anskueliggjørelser, som satte Churchill i stand til å få raskere og sikrere grep om sammenhenger og forhold og dermed fatte hensiktsmessige beslutninger.I 1942 fremla den lidenskapelige nazimotstanderen Lindemann et dokument for regjeringen (det såkalte «dehousing paper») som anbefalte at Royal Air Force utførte direkte og omfattende strategiske bombekampanjer mot viktige tyske byer. Dokumentet tok som utgangspunkt i inngående studier av virkningene av den tyske bombingen av engelske byer, som Birmingham og Kingston upon Hull. I dette dokument lå kimen til den beslutning at man ved teppebombing av de tyske storbyer skulle svekke den tyske sivilbefolknings krigsmoral (f. eks. Operation Gomorrha mot Hamburg). Til slutt gikk regjeringen inn for Lindemanns plan og ga marskalk Arthur Harris oppdraget å sette dette ut i livet med den britiske bombeflotilje (Area Bombing Directive).
I 1945, etter krigsslutt, gjenopptok han sin stilling i Oxford. Han bistod dessuten regjeringen som rådgiver innen atomforskningen, og ga opphav til blant annet Atomic Energy Authority, dem britiske atomenergimyndighet.
Han ble adlet som baron Cherwell i 1941 og forfremmet til viscount Cherwell året før han døde uten arvinger.
== Priser (utvalg) ==
1956 – Hughesmedaljen
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Frederick Lindemann, 1st Viscount Cherwell – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Frederick Lindemann – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Frederick Lindemann hos Hansards parlamentsdebatter
(en) Frederick Lindemann hos The Peerage | Frederick Alexander Lindemann, 1. viscount Cherwell, (født 5. | 9,567 | 9,567 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bernhard_von_B%C3%BClow | 2023-02-04 | Bernhard von Bülow | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 28. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1929', 'Kategori:Fødsler 3. mai', 'Kategori:Fødsler i 1849', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hamburg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske ambassadører', 'Kategori:Tyske kanslere', 'Kategori:Tyske utenriksministre'] | Bernhard Heinrich Karl Martin von Bülow (født 3. mai 1849 i Klein Flottbek i Altona i Holstein, død 28. oktober 1929 i Roma) var en tysk politiker. Han var statssekretær og dermed leder av utenriksdepartementet, fra 1897 til 1900, og deretter rikskansler fra 1900 til 1909.
| Bernhard Heinrich Karl Martin von Bülow (født 3. mai 1849 i Klein Flottbek i Altona i Holstein, død 28. oktober 1929 i Roma) var en tysk politiker. Han var statssekretær og dermed leder av utenriksdepartementet, fra 1897 til 1900, og deretter rikskansler fra 1900 til 1909.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Bernhard von Bülow ble født inn i adelsslekten Bülow fra Mecklenburg. Han var sønn av utenriksminister Bernhard Ernst von Bülow.
Hans grandonkel Heinrich von Bülow, var prøyssisk ambassadør i Storbritannia fra 1827 til 1840, og giftet seg med en datter av Wilhelm von Humboldt.
Bernhard von Bülow var gift med prinsesse Maria Anna Zoë Rosalia di Camporeale, stedatter av den italienske statsminister Marco Minghetti.
=== Karriere ===
Bernhard von Bülow tjenestegjorde i sin ungdom som frivillig i den fransk-tyske krig. Etter krigen gikk Bernhard von Bülow inn i diplomatiet og ble legasjonssekretær i Paris, St. Petersburg og București. I 1888 ble han utnevnt til minister i București og i 1893 til Tysklands ambassadør i Roma.I 1897 ble han utnevnt til statssekretær i utenriksdepartementet av keiser Vilhelm II. Hans fremste oppgave som utenriksminister var knyttet til den tyske kolonialpolitikken. Tyskland utvidet i denne perioden sine kolonibesittelser, blant annet takket von Bülows innsats. Han klarte i 1899 gjennom diplomatiske forhandlinger å kjøpe øygruppene Mariannene og Karolinene fra Spania for 25 millioner pesetas og innlemme dem i det tyske kolonialveldet. Og ved Samoa-overenskomsten ble Tyskland herre over den viktigste av Samoa-øyen. For dette ble han utnevnt til greve (Graf).Keiser Vilhelm II utnevnte i oktober 1900 von Bülow til ny rikskansler da fyrst Hohenlohe gikk av. Bülow beholdt kanslerembetet i ni år. Gjennom en sterk evne til kompromiss og forhandling klarte han under vanskelige forhold å holde sammen en regjeringsblokk bestående av konservative og liberale. Han huskes som kansler best for sin aktive utenrikspolitikk og sitt engasjement for Tysklands kolonialpolitikk; dette engasjementet fortsatte også etter at han fratrådte som kansler. Bülow var en av de drivende kreftene bak Tysklands koloni i Kina (Kiautschou).
I 1905 ble greve von Bülow opphøyd til fyrste (Fürst) for sin innsats, først og fremst for den tyske utenrikspolitikk.
Sommeren 1909 mislyktes von Bülows regjeringskoalisjon med å få igjennom budsjettforslaget i den tyske riksdag. Bülow ble nødt til å fratre, og han forlot rikskanslerposten 14. juli 1909.Årene 1914–1915 var Bülow på nytt Tysklands ambassadør i Roma, denne gang med det uttalte oppdrag å overtale Italia til å slutte seg til sentralmaktene. Men han mislyktes med dette, og i april 1915 gikk Italia inn i første verdenskrig på de alliertes side. Bülow anså imidlertid at han hadde fått et håpløst oppdrag.
Da Theobald von Bethmann-Hollweg ble nødt til å fratre som rikskansler i juli 1917 var det mange som håpet på at von Bülow igjen skulle få bli rikskansler, men Wilhelm II valgte i stedet Georg Michaelis som ny kansler.
Etter krigen publiserte Bülow sine memoarer i fire tykke bind. Bøkene er et praktverk med mange bilder og faksimiler av dokument, men deres øvrige kildeverdi er omdiskutert.Fyrst Bernhard von Bülow døde 28. oktober 1929, dagen før børskrakket som var innledningen til den store depresjonen.
== Se også ==
Bernhard von Bülows regjering
== Referanser == | Bernhard Heinrich Karl Martin von Bülow (født 3. mai 1849 i Klein Flottbek i Altona i Holstein, død 28. | 9,568 | 9,568 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Theobald_von_Bethmann_Hollweg | 2023-02-04 | Theobald von Bethmann Hollweg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1921', 'Kategori:Fødsler 29. november', 'Kategori:Fødsler i 1856', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Barnim', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske innenriksministre', 'Kategori:Tyske kanslere', 'Kategori:Tyske visekanslere'] | Theobald von Bethmann Hollweg (født 29. november 1856 i Hohenfinow i provinsen Brandenburg i Preussen, død 1. januar 1921) var en tysk politiker. Han var Tysklands kansler fra 1909 til 1917, og dermed store deler av første verdenskrig. Etter press mot keiser Vilhelm II, av Ludendorff og Hindendburg, gikk Bethmann Hollweg av sommeren 1917.
| Theobald von Bethmann Hollweg (født 29. november 1856 i Hohenfinow i provinsen Brandenburg i Preussen, død 1. januar 1921) var en tysk politiker. Han var Tysklands kansler fra 1909 til 1917, og dermed store deler av første verdenskrig. Etter press mot keiser Vilhelm II, av Ludendorff og Hindendburg, gikk Bethmann Hollweg av sommeren 1917.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Bethmann Hollweg var sønn av den prøyssiske embedsmann Felix von Bethmann Hollweg. Bestefaren var August von Bethmann Hollweg, som hadde vært en fremtredende jurist, rektor for Humboldtuniversitetet i Berlin og prøyssisk kulturminister. Oldefar var Johann Jakob Hollweg, som hadde giftet seg med en datter av den velstående kristne frankfurterske bankierfamilien Bethmann, som hadde grunnlagt sitt bankforetak i 1748.Cosima Wagner var en slektning på von Bethmann-siden. Hans mor, Isabella de Rougemont, var fransktalende sveitsisk.
=== Utdannelse og tidlig karriere ===
Han ble utdannet på kostskolen Schulpforta og ved universitetene i Strassburg, Leipzig og Berlin.
I 1882 gikk han inn i det prøyssiske embedsverk. Han steg i gradene og ble president for provinsen Brandenburg i 1899. Samme år giftet han seg med Martha von Pfuel, niese til Ernst von Pfuel, Preussens statsminister. Fra 1905 til 1907 var Bethmann Hollweg Preussens innenriksminister, og deretter keiserlig statssekretær for det innenrikske fra 1907 til 1909.
=== Tysklands kansler ===
Da kansler fyrst Bernhard von Bülow gikk av i 1909 ble Bethmann Hollweg 14. juli 1909 utnevnt som hans etterfølger.Utenriks var Bethmann tilhenger av en detentepolitikk med Storbritannia, og han håpet å komme til noen slags avtale som kunne stanse landenes pengeødslende våpenkappløp til sjøs. Han mislyktes imidlertid, hovedsakelig på grunn av motstanden fra den tyske marineministeren Alfred von Tirpitz.
Til tross for de økende spenningene under den andre marokkanske krise i 1911, greide Bethmann i noen grad å bedre forholdet til Storbritannia. I samarbeid med den britiske utenriksminister Sir Edward Grey klarte Bethmann å minke spenningen etter Balkankrisene fra 1912-1913, og han fikk igjennom traktater om deling av de portugisiske kolonier og om Bagdadjernbanen.
Innenriks lyktes Bethmann også bare delvis. Hans «diagonalpolitikk», som tok sikte på å manøvrere mellom henholdsvis sosialistene og liberalerne på venstresiden og nasjonalistene på høyresiden, oppnådde bare å fremmedgjøre brorparten av det tyske politiske etablissementet.
==== Under julikrisen ====
Etter drapet på erkehertug Franz Ferdinand i Sarajevo den 28. juni 1914 sørget Bethmann Hollweg og hans utenriksminister Gottlieb von Jagow for å forsikre Østerrike om Tysklands støtte uansett hva landet foretok seg mot Serbia. Mens Sir Edward Grey foreslo en meglingsvei for å dempe spenningen mellom østerrikerne og Serbia, manipulerte Bethmann Hollweg dette britiske budskap —for å avstyre muligheten for at Østerrike skulle avstå fra å gå til angrep på Serbia—ved å stryke siste setning fra Grays brev, der det het:
«Also, the whole world here is convinced, and I hear from my colleagues that the key to the situation lies in Berlin, and that if Berlin seriously wants peace, it will prevent Vienna from following a foolhardy policy.»
Da det østerriksk-ungarske ultimatum ble presentert for Serbia, avsluttet keiser Wilhelm II sitt sommercruise på det norske Vestlandet og hastet tilbake til Berlin.
When Wilhelm arrived at the Potsdam station late in the evening of July 26, he was met by a pale, agitated, and somewhat fearful Chancellor. Von Bethmann-Hollweg's apprehension stemmed not from the dangers of the looming war, but rather from his fear of the Kaiser's wrath when the extent of his deceptions were revealed. The Kaiser's first words to him were suitably brusque: «How did it all happen?» Rather than attempt to explain, the Chancellor offered his resignation by way of apology. Wilhelm refused to accept it, muttering furiously, «You've made this stew, Now you're going to eat it!»
I de siste dagene av juli 1914 ble det klart for tyskerne at britisk inntreden i en eventuell storkrig var uunngåelig. Bethmann-Hollweg syntes da å bli usikker og innstilt på å stå på bremsene, men Russlands store mobilisering den 31. juli tok begivenhetene kontrollen helt ut av hans hender.
==== Verdenskrigen ====
Bethmann Hollweg er lenge blitt betraktet som en krigstidspolitiker som gikk inn for en etter forholdene heller moderat politikk, skjønt han ofte ble utmanøvrert av militære ledere som fikk en stadig økende innflytelse på tysk politikk i sin alminnelighet. Men det er de politikere som mener at dette er et feilaktig bilde. Historikeren Fritz Fischer fremholdt på 1960-tallet at Bethmann Hollweg kom med større konsesjoner til den nasjonalistiske høyrefløy enn man tidligere hadde ment. Han var tilhenger av å fordrive polakker fra den såkalte polske grensenære sone, og for germanisering av polske områder ved tysk kolonisering.Han la frem septemberprogrammet, som skisserte aggressivt ekspansjonistiske tyske krigsmål. Etter at Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff etterfulgte den mindre effektive Erich von Falkenhayn i generalstaben sommeren 1916, svant Theobald von Bethmann Hollwegs forhåpninger til at den amerikanske president Woodrow Wilson kunne megle mellom de stridede. Bethmann Hollweg aksepterte i januar 1917 motvillig kravet om uinnskrenket ubåtkrigføring. Dette ble en viktig grunn til at USA samme år gikk inn i krigen.
Bethmann Hollweg, som hadde tapt all troverdighet og makt, forble kansler frem til juli samme år. Men da kom det til politisk opprør i Riksdagen, der en allianse mellom sosialdemokrater, progressive og Zentrum fikk vedtatt den skjellsettende Fredsresolusjonen. Ludendorff og Hindenburg truet keiseren selv med å gå av dersom han ikke avsatte Bethmann Hollweg. Han ble erstattet av den politisk heller ubeskrevne Georg Michaelis.
==== De siste leveår ====
Han fikk igjen internasjonal prominens i juni 1919, da han formelt anmodet de allierte og deres tilsluttede stater om å stille ham for retten i stedet for keiser Vilhelm II. Men The Supreme War Council bestemte seg for å ignorere hans ønske. Han ble ofte nevnt som en av dem som burde vært stilt for retten av de allierte for politiske forbrytelser i forbindelse med krigens utbrudd.
I sine siste leveår brukte Bethmann Hollweg mye av tiden til å skrive på sine memoarer. Litt etter jul i 1920 ble han forkjølet, og dette utviklet seg raskt til akutt lungebetennelse. Han døde av dette 1. januar 1921.
== Se også ==
Theobald von Bethmann Hollwegs regjering
== Referanser ==
== Verker i utvalg ==
Monografier
Englands Schuld am Weltkrieg. Rede des deutschen Reichskanzlers am 19. August 1915 und die anschließende Auseinandersetzung mit Sir Edward Grey, zusammengestellt in amtlichen Aktenstücken (= Volksschriften zum Großen Krieg. Bd. 54/55. Verlag des Evangelischen Bundes, Berlin 1915.
Italiens Treubuch. Reichstagsrede des deutschen Reichskanzlers wegen der Kriegserklärung Italiens an Österreich-Ungarn. Rieck, Delmenhorst 1915.
Speech – delivered in the Reichstag on Dec. 2nd, 1914 (= War tracts. No. 6). Deutsch-Amerikanischer Wirtschaftsverband, Berlin 1915.
Zehn Jahre Ententepolitik. Zur Vorgeschichte des Krieges. Rede des deutschen Reichskanzlers vom 19. August 1915. Stilke, Berlin 1915
Das Friedensangebot Deutschlands. Kaiserliche Order an Heer u. Flotte und Rede des Deutschen Reichskanzlers im Deutschen Reichstage am 12. Dezember 1916. Reimar Hobbing, Berlin 1916.
Wer ist schuld am Kriege? Rede des Deutschen Reichskanzlers im Hauptausschusse des Deutschen Reichstages am 9. November 1916. Hobbing, Berlin 1916
Die Kanzlerrede vom 27. Februar 1917. Elsner, Berlin 1917.
Betrachtungen zum Weltkriege. 2 Bände (Bd. 1: Vor dem Kriege. Bd. 2: Während des Krieges.). Hobbing, Berlin 1919–1921 (Nachdruck. ebenda 1989, ISBN 3-920460-48-0.
Friedensangebot und U-Boot-Krieg. Wortlaut der Aussage des früheren Reichskanzlers im Untersuchungsausschuß. Hobbing, Berlin 1919.Samlinger
Die Reichstagsreden des Kanzlers und des Schatzsekretärs zum Weltkrieg: An das deutsche Volk. 7 Reden. Heymann, Berlin 1915.
Reichstags-Reden. (a) Reichskanzler Dr. v. Bethmann-Hollweg über die politische und militaerische Lage, (b) Staatssekretaer des Reichs-Schatzamts Dr. Helfferich über die finanzielle Lage, (c) Staatssekretaer des Reichsamts des Innern Dr. Delbrück über die wirtschaftliche Lage. August 1915. Kriegs-Zeitung, Laon 1915.
Seven War-Speeches by the German Chanceller 1914–1916. Orell Füssli, Zürich 1916.
Sechs Kriegsreden des Reichskanzlers. Hobbing, Berlin 1916.
Bethmann Hollwegs Kriegsreden. Herausgegeben und eingeleitet von Friedrich Thimme. Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart u. a. 1919.
== Litteratur ==
Monografier
Karl Heinz Abshagen: Schuld und Verhängnis. Ein Vierteljahrhundert deutscher Geschichte in Augenzeugenberichten. Union Verlag, Stuttgart 1961.
Luigi Albertini: The origins of the war of 1914. 3 Bände. Oxford University Press, London u. a. 1952–1957 (Nachdruck. Greenwood Press, Westport CT 1980), ISBN 0-313-22401-3;
Bd. 1. European relations from the Congress of Berlin to the eve of the Sarajewo murder.
Bd. 2. The crisis of the July 1914. From the Sarajevo outrage to the Austro-Hungarian general mobilization.
Bd. 3. The epilogue of the crisis of July 1914. The declarations of war and of neutrality.
Dieter Engelmann, Horst Naumann: Hugo Haase. Lebensweg und politisches Vermächtnis eines streitbaren Sozialisten. Edition Neue Wege, Berlin 1999, ISBN 3-88348-216-1.
Imanuel Geiss: Julikrise und Kriegsausbruch 1914. Eine Dokumentensammlung. 2 Bände. Verlag für Literatur und Zeitgeschehen, Hannover 1963–1964.
Walter Görlitz (Hrsg.): Regierte der Kaiser? Kriegstagebücher, Aufzeichnungen und Briefe des Chefs des Marine-Kabinetts Admiral Georg Alexander von Müller 1914–1918. Musterschmidt, Göttingen u. a. 1959.
Hansjoachim Henning: Deutschlands Verhältnis zu England in Bethmann Hollwegs Außenpolitik 1909–1914. Köln 1962 (Köln, Univ., Diss. v. 7. August 1963).
Theodor Heuss: Profile. Nachzeichnungen aus der Geschichte (= rororo 843). Ungekürzte Ausgabe. Rowohlt Taschenbuch Verlag, Reinbek bei Hamburg 1966.
Karl-Heinz Janßen: Der Kanzler und der General. Die Führungskrise um Bethmann Hollweg und Falkenhayn. (1914–1916). Musterschmidt, Göttingen u. a. 1967.
Konrad H. Jarausch: The Enigmatic Chancellor. Bethmann Hollweg and the hubris of imperial Germany. Yale University Press, New Haven CT u. a. 1973, ISBN 0-300-01295-0.
Reinhard Patemann: Der Kampf um die preußische Wahlreform im Ersten Weltkrieg (= Beiträge zur Geschichte des Parlamentarismus und der politischen Parteien. Bd. 26, ISSN 0522-6643). Droste, Düsseldorf 1964 (Zugleich: Dissertation, Universität Marburg, 1962).
Walther Rathenau: Tagebuch 1907–1922. Herausgegeben und kommentiert von Hartmut Pogge von Strandmann. Droste, Düsseldorf 1967.
André Scherer u. a.: L'Allemagne et les problèmes de la paix pendant la première guerre mondiale. Documents extraits des archives de l'Office allemand des Affaires étrangères. 4 Bände. Presses Universitaires de France, Paris
Bd. 1. Des origines à la déclaration de la guerre sous-marine à outrance (août 1914 – 31 janvier 1917) (= Publications de la Faculté des Lettres et Sciences Humaines de Paris-Sorbonne. Série: Textes. Vol. 3. 1962.
Bd. 2. De la guerre sous-marine à outrance à la révolution soviétique (1er février 1917 – 7 novembre 1917). (= Publications de la Faculté des Lettres et Sciences Humaines de Paris-Sorbonne. Série: Textes. Vol. 14 = Travaux de l'Institut d'Histoire des Relations Internationales. Vol. 4). 1966.
Bd. 3. De la révolution soviétique à la paix de Brest-Litovsk. (9 nov. 1917 – 3 mars 1918) (= Publications de la Sorbonne. Série: Documents. Vol. 26). 1976, ISBN 2-85944-002-X.
Bd. 4. De la paix de Brest-Litovsk à la demande d'armistice. (4 mars – 4 oct. 1918). (= Publications de la Sorbonne. Série: Documents. Vol. 27). 1978, ISBN 2-85944-010-0.
Eberhard von Vietsch: Bethmann Hollweg. Staatsmann zwischen Macht und Ethos (= Schriften des Bundesarchivs. Bd. 18, ISSN 0435-706X). Boldt, Boppard 1969.
Eberhard von Vietsch: Wilhelm Solf. Botschafter zwischen den Zeiten. Wunderlich, Tübingen 1961.
Günter Wollstein: Theobald von Bethmann Hollweg. Letzter Erbe Bismarcks, erstes Opfer der Dolchstoßlegende (= Persönlichkeit und Geschichte. Bd. 146/147). Muster-Schmidt, Göttingen u. a. 1995, ISBN 3-7881-0145-8.
Hans G. Zmarzlik: Bethmann Hollweg als Reichskanzler, 1909–1914. Studien zu Möglichkeiten und Grenzen seiner innerpolitischen Machtstellung (= Beiträge zur Geschichte des Parlamentarismus und der politischen Parteien. Bd. 11, ISSN 0522-6643). Droste, Düsseldorf 1957.Artikler
Ernst Deuerlein: «Theobald von Bethmann Hollweg.» I: Ernst Deuerlein: Deutsche Kanzler. Von Bismarck bis Hitler. List, München 1968, s. 141–173.
Karl Dietrich Erdmann: «Zur Beurteilung Bethmann Hollwegs» (mit Tagebuchauszügen Kurt Riezlers). In: Geschichte in Wissenschaft und Unterricht. Jg. 15, 1964, ISSN 0016-9056, s. 525–540.
Fritz Fischer: «Theobald von Bethmann Hollweg (1856–1921).» I: Wilhelm von Sternburg (Hrsg.): Die deutschen Kanzler. Von Bismarck bis Schmidt (= AtV 8032). Aufbau-Taschenbuch-Verlag, Berlin 1998, ISBN 3-7466-8032-8, s. 87–114.
(de) Werner Frauendienst: «Bethmann Hollweg, Theobald Theodor Friedrich Alfred von.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 2, Duncker & Humblot, Berlin 1955, ISBN 3-428-00183-4, s. 188–193 (digitalisering).
Willibald Gutsche: «Bethmann Hollweg und die Politik der Neuorientierung. Zur innenpolitischen Strategie und Taktik der deutschen Reichsregierung während des ersten Weltkrieges.» I: Zeitschrift für Geschichtswissenschaft. Jg. 13, H. 2, 1965, ISSN 0044-2828, s. 209–254.
Wolfgang J. Mommsen: «Die deutsche öffentliche Meinung und der Zusammenbruch des Regierungssystems Bethmann Hollwegs im Juli 1917.» I: Geschichte in Wissenschaft und Unterricht. Jg. 19, 1968, s. 422–440.
Alberto Monticone: «Bethmann Hollweg e il problema italiano nell'aprile 1915.» I: Dialoghi del XX edito da Il Sagiatore. Anno 1, No. 3, Settembre 1967.
Kurt Riezler: «Nachruf auf Bethmann Hollweg.» I: Die deutsche Nation. Jahrgang 3, 1921.
Egmont Zechlin: «Bethmann Hollweg, Kriegsrisiko und SPD 1914.» I: Der Monat. Heft 208, 1966, s. 21.
== Eksterne lenker ==
(en) Theobald von Bethmann Hollweg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Theobald von Bethmann-Hollweg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Reflections on the world war at archive.org | Theobald von Bethmann Hollweg (født 29. november 1856 i Hohenfinow i provinsen Brandenburg i Preussen, død 1. | 9,569 | 9,569 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vilhelm_Krag | 2023-02-04 | Vilhelm Krag | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 10. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1933', 'Kategori:Fødsler 24. desember', 'Kategori:Fødsler i 1871', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Norske novellister', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Norske teatersjefer', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Vilhelm Andreas Wexels Krag (født 24. desember 1871, død 10. juli 1933) var en norsk lyriker, forfatter, journalist og kulturpersonlighet.
| Vilhelm Andreas Wexels Krag (født 24. desember 1871, død 10. juli 1933) var en norsk lyriker, forfatter, journalist og kulturpersonlighet.
== Oppvekst ==
Vilhelm Krag ble født i det som kaltes Madam Hamres hus i Kristiansand. Barnedåpen fant sted i Kristiansand domkirke 18. februar 1872. Her fikk barnet navnet Wilhelm Andreas Wexels, etter teologen og salmedikteren som døde i 1866.
Faren var veiingeniør og stortingsmann Peter Rasmus Krag. På grunn av arbeidet med vei- og utbyggingsprosjekter flyttet han stadig rundt i landet, og familiens seks barn har på grunn av dette alle forskjellige fødesteder. Blant hans søsken finner vi blant annet storebroren og sørlandsforfatteren Thomas Peter Krag (1868–1913), og forretningsmannen Nils Aall Krag (1863-1926).
I 1875 flyttet familien til eget hus i Østre Strandgate, i kvartalet mellom Kronprinsens gate og Holbergs gate. Hagen lå på andre siden av gaten, ned mot sjøen. Huset og gården til familien Krag lå på et sted som tilsvarer Østre Strandgate 53, en adresse som ikke lenger eksisterer. Krags barndomshjem brant ned under bybrannen i 1892, og på stedet ligger det nå en stor leilighetsbygning.
Allerede som 13-åring prøvde Krag seg som aviskorrespondent. Høsten 1885 rapporterte han i Lister og Mandals Amtstidende i forbindelse med en stor kunst-, maskin og landbruksutstilling i Kristiansand, og i 1889 var han korrespondent for Farsunds Avis. Krag debuterte som bokanmelder 1. september 1890, da han omtalte Knut Hamsuns Sult i Fædrelandsvennen.
Krag tilbragte sine 17 første leveår i Kristiansand, frem til han i 1889 begynte på latingymnaset i Kristiania.
== Forfatter og teatermann ==
Som 16-åring fikk Krag sitt første dikt på trykk i Fædrelandsvennen. Krag leste mye av Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen, og fant mye inspirasjon i dem. Krag hadde skrevet flere dikt allerede før familien flyttet fra Kristiansand.
Gjennombruddet kom den 25. oktober 1890, da medstudenten Jens Thiis fremførte diktet «Fandango» i Studentersamfundet i Kristiania (dagens Oslo). Diktet markerer begynnelsen på nyromantikken i Norge, som var en lyrikkhistorisk periode Vilhelm Krag dominerte. Det nye innebar blant annet bruk av nye eksotiske og fremmede ord. Nyromantikken ble bekreftet i boken Digte, som ble utgitt i 1891.
Diktene Krag skrev var ofte melodiske, noe som inspirerte mange komponister, deriblant Edvard Grieg. Alt i alt kjenner man 40 komponister som satte toner til diktene i Krags første diktsamling.I sin første tid som forfatter søkte Krag etter motiver i Paris, og på reiser til Middelhavet, Algerie og Tunisia – sistnevnte førte til diktsamlingen Sange fra Syden i 1893.
Vilhelm var i likhet med sin bror, stemningsdikteren og prosalyrikeren Thomas Peter Krag, sterkt knyttet til sin barndoms Kristiansand. Sammen ble de opphavsmennene til «Sørlandets dikterskole» i norsk litteratur, og fikk seinere følge av Gabriel Scott og Olaf Benneche.
Et av Vilhelm Krags mest kjente verk med handling fra Sørlandet er Baldevins Bryllup (1900). Skuespillet dannet grunnlaget for filmen Baldevins bryllup fra 1926 og den svenske filmen Baldevins bröllop som kom ut i 1938. I 1926 skrev Krag Min barndoms have. Boken er en romantisk skildring av Kristiansand, Østre Strandgate og hjemmet han vokste opp i. Boka ble en stor suksess.
Krag ble ofte kalt Sørlandsdikteren, og skrev både lyrikk, noveller, romaner, skuespill og sakprosa. I sine tidligere år arbeidet han som tidsskriftredaktør, journalist og kunstkritiker. Han var skjønnlitterær hovedkonsulent for Aschehoug forlag fra 1911 og livet ut.
I 1900 bodde Krag i Oscarsgate 12 i Kristiania med sin kone Beate Krag (født Kielland, Stavanger 1876) og to døtre, Kirsten født i København i 1898 og Else, født 27. september 1899 i Stavanger. På dette tidspunkt ble Krag kalt forfatter og sceneinstruktør. I april 1903 flyttet Krag med familie til Østre Strandgate 17 i Kristiansand, men bodde der bare til 1904 før det igjen ble flytting til Kristiania. Samme år kjøpte Krag en stor eiendom på Kapelløya i Ny-Hellesund i Søgne kommune for 750 kroner. Eiendommen ble imidlertid solgt igjen i 1906 for 2 400 kroner.
I 1907 ble han instruktør og fra 1908 var han direktør ved Nationaltheatret. Så, i 1911, ble han den første, faste litterære konsulent i Aschehoug forlag.
I 1917 fikk han eiendommen «Havbugta» i Ny-Hellesund i gave fra venner. Krag bodde der store deler av året helt frem til sin død, 10. juli 1933.
I alt skrev Krag 43 bøker, dikt, prosa og skuespill. Han regnes som den mest tonesatte norske lyrikeren gjennom tidene nest etter Bjørnson. Nærmere hundre komponister har skrevet mer enn 300 melodier til diktene hans.
== Fremføring av Fandango ==
Jens Thiis, som var en av Vilhelm Krags venner, innførte et C-nummer i Studentersamfundet. Vilhelm Krag beskriver hendelsen slik:«Thiis vilde aabne sit C-Numer med mit Digt Fandango; det vilde jeg paa ingen Maade; jeg var saa ræd forat min Far skulde faa vide om det. (...) Først da alle mine Venner havde lovet mig dyrt og helligt, at de ikke skulde røbe min Anonymitet til noget Menneske, først da lod jeg Thiis faa Manuskriptet. Saa kom Aftenen. Studentersamfundets store Sal holdt paa at pudses op, saa vi holdt til i Læsesalen nedenunder; der var pakfuldt af Mennesker. Vilhelm Dons stod paa Formandspladsen ; der havde været en hidsig Diskussion til at begynde med; saa var Samfundsavisen læst op, derefter B-Numeret, som havde været mere end almindeligt morsomt; alle var rede til Løier og Latter; jeg skalv for Fandango og trak mig for Sikkerheds Skyld tilbage til en Søile bagerst i Salen. Thiis gik op paa Formandsstolen; han var bleg, saa jeg. Han var vel forberedt paa lidt af hvert. Men han stod saa ukuelig; han saa sig om næsten udfordrende. Alt blev stille. Jeg hørte hans Stemme langt borte; aldrig havde han læst bedre. Nu gjaldt det; fik vi nu Latteren over os, var alt tabt; samme Latteren vilde altid senere skylle over os. Men ingen lo; jeg saa paa Ansigterne rundt om; var der ikke en som saa sig om og smilte? Nei. Ikke en. Da Thiis var færdig, blev der aandeløst stille et Øieblik; saa brød Bifaldet løs. Forfatteren! raabtes der. Jeg blev stiv af Skræk, havde mest Lyst til at rømme, men kunde ikke røre mig af Flækken. Forfatteren! Da nævnte en mit Navn, og alle Ansigter vendte sig mod mig og alle Hænder klappede mod mig. Hvad vilde min Far sige, hvis han fik vide det?»
== Oppfinneren av Sørlandet og andre merkesaker ==
Det var Vilhelm Krag som tok i bruk betegnelsen Sørlandet 16. mars 1902 i Morgenbladet. Krag tok også til orde for å etablere et eget museum for Agdesiden og Setesdal, og han kjøpte gamle bygninger for å gi dem til museet. Noen av bygningene var fra Setesdal og kan ses i Olaf Isaachsens malerier av setesdalsinteriører.
Krag var også sterkt delaktig i at den planlagte Vestlandsbanen fra Oslo til Stavanger i stedet fikk navnet Sørlandsbanen.
Krags interesse for historie varte ved, og han tok initiativet til å få etablert Agder historielag. Det ble stiftet 28. mars 1914. Han arbeidet også for å få et eget Stiftsarkiv i Kristiansand. Tanken om dette begynte han å arbeide med allerede i 1895. Slike arkiv var allerede etablert i Bergen og Trondheim. Kristiansand stifts arkiver skulle på denne tiden skilles ut fra Riksarkivet og bli en egen avdeling. Men det skulle gå mange år før Agder fikk sin arkivinstitusjon. Statsarkivet i Kristiansand ble åpnet i 1935. Krag fikk ikke oppleve det. Han døde i 1933.
== Verker ==
== Om ham ==
Herman Smitt Ingebretsen: En dikter og en herre. Vilhelm Krags liv og diktning, Ascehoug 1942
Gunvald Opstad: Fandango. En biografi om Vilhelm Krag. Vigmostad og Bjørke 2002.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Digitaliserte bøker av Krag hos Nasjonalbiblioteket.
Slektsinformasjon om Vilhelm Krag
(no) Vilhelm Krag i Store norske leksikon
(no) Vilhelm Krag i Norsk biografisk leksikon | Vilhelm Andreas Wexels Krag (født 24. desember 1871, død 10. | 9,570 | 9,570 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ny-Hellesund | 2023-02-04 | Ny-Hellesund | ['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Kristiansand', 'Kategori:Fredede kulturmiljøer', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Uthavner'] | Ny-Hellesund er ei uthavn i Søgne i Kristiansand kommune i Agder fylke, bestående av tre hovedøyer med gode havne- og innseilingsforhold. Øyene heter: Monsøya, Helgøya og Kapelløya.Stedet har 10-15 fastboende, og er dermed intet tettsted. Sommerstid er det et yrende liv av sommergjester i hus, hytter og naust. Det er stor båttrafikk gjennom hovedsundet, Hellesundet. I tillegg legger et stort antall båtturister seg til for et døgn eller tre, ikke minst er det fine havneforhold i den store, lune pollen mellom Helgøya og Kapelløya.
Ny-Hellesund regnes som en av landets best bevarte uthavner. Fylkeskonservatoren i Vest-Agder igangsatte fredning av kulturmiljøet Ny-Hellesund i 2009. Uthavnen ble fredet ved Kongelig resolusjon den 21. oktober 2016.
| Ny-Hellesund er ei uthavn i Søgne i Kristiansand kommune i Agder fylke, bestående av tre hovedøyer med gode havne- og innseilingsforhold. Øyene heter: Monsøya, Helgøya og Kapelløya.Stedet har 10-15 fastboende, og er dermed intet tettsted. Sommerstid er det et yrende liv av sommergjester i hus, hytter og naust. Det er stor båttrafikk gjennom hovedsundet, Hellesundet. I tillegg legger et stort antall båtturister seg til for et døgn eller tre, ikke minst er det fine havneforhold i den store, lune pollen mellom Helgøya og Kapelløya.
Ny-Hellesund regnes som en av landets best bevarte uthavner. Fylkeskonservatoren i Vest-Agder igangsatte fredning av kulturmiljøet Ny-Hellesund i 2009. Uthavnen ble fredet ved Kongelig resolusjon den 21. oktober 2016.
== Øyene ==
=== Kapelløya ===
Kapelløya (Kabeløya på gamle sjøkart) ble kalt «Vester Heløe» frem til 1640. Navneendringen har sammenheng med at det ble bygd et kapell her som stod frem til 1760. I tilknytning til kapellet var det kirkegård hvor «strandvaskere», dvs sjøfolk som drev døde i land etter forlis, fikk sitt siste hvilested. Kirkegården var i bruk til 1830. På Kapelløya ligger også «Det kongelige privilegerte gjestgiveri».
Mellom Kapelløya og Helgøya går Olavsundet som etter sagnet ble dannet da Olav den hellige slo med sverdet sitt mot fjellet på flukt fra forfølgere.
=== Helgøya ===
På Helgøya ligger eiendommen «Havbugta» hvor forfatteren Vilhelm Krag tilbragte store deler av året fra 1917 og frem til han døde 10. juli 1933.
Helgøya er også kjent for de store vardene på toppen av øya; silhuetten av disse gjorde uthavna identifiserbart fra sjøen. Motivet var Søgnes kommunevåpen.
Det store kystfortet som ble anlagt på øya under andre verdenskrig er også en attraksjon for besøkende.
=== Monsøya ===
På Monsøya, som er den største av de tre øyene, ligger «Vilhelm Krags brygge». Brygga stod ferdig i 1939 som et uvanlig, men nyttig minnesmerke over forfatteren som hadde en eiendom i Ny-Hellesund først fra 1904 til 1906 og siden bodde store deler av året i uthavnen.
I det gamle skolehuset på Monsøya etablerte skuespilleren Knut Walle Udhavn Teater hvor han i en årrekke spilte monologer for 30 tilskuere per forestilling.
Høsten 2006 var gården til Kåre Karlsen på Monsøya sted for innspilling av TV2 sin realityserie, Farmen.
== Historie ==
Ny-Hellesund var en viktig havn i seilskutetiden med gjestgiveri, handel, fiske og hummerfangst. Stedet hadde losstasjon og tollstasjon. Gjestgiveriet fikk kongelig bevilling i 1690. Huset som i dag er kjent som det kongelige privilegerte gjestgiveriet, hadde privilegier fra 1766. Tidligere var privilegiet knyttet til eiendommen "Tønvold" ved St. Olavs strand. Slektene Falck, Reymert og Langfeldt er særlig knyttet til de gamle gjestgiveriene i Ny Hellesund.
Losvesenet i Norge ble organisert på 1720-tallet og det ble opprettet losstasjon i Ny-Hellesund. Behovet for lokalkunnskap i manøvreringen fremgår også av dagens farvannsbeskrivelse: «Svært urent farvann med mange holmer og skjær. Relativt åpent farvann mellom de større øyene. Utenom disse løpene er farvannet vanskelig manøvrerbart.»
Farvannet var spesielt krevende den gangen seil var eneste fremdriftsmiddel. I tiden fra 1833 til 1915 omkom 19 av 74 av losene som hørte til Ny-Hellesund distrikt. I 1890 ble losoldermannstillingen overført til Kristiansand. Losstasjonene ble nedlagt i 1965. De to sørlandsslektene Langfeldt og Reymert dominerte gjennom flere slektsledd los-, skipper,- og redermiljøet i Ny Hellesund.
Ny-Hellesund fikk omgangsskole omkring 1775. Fast skole kom på 1820-tallet, først i leide lokaler. I 1835 var det første skolehuset ferdigbygd. Skolen ble nedlagt i 1963.
I 1790 fikk Ny-Hellesund fast tollstasjon. Tollstasjonen ble nedlagt i 1963.
Johan Martin Nielssen og Amaldus Nielsen er norske malere som har skildret Ny-Hellesund.
== Kystfortet ==
Under andre verdenskrig anla de tyske okkupantene et kystfort på Helgøya. Hensikten med anlegget var å beskytte kysttrafikken og den vestlige innseilingen til Kristiansand.
Arbeidet ble påbegynt i 1942 og blant annet deltok sovjetiske krigsfanger i arbeidet. Kilder opplyser at det var 80 krigsfanger på øya.
Fortet ble i sin tid kalt «Norges lille Gibraltar». Fortet hadde en bemanning på 150. Det var bestykket med fire 10,5 cm kyst-artillerikanoner (K 331) som hadde en rekkevidde på ca. 12 km. Til nærforsvar fantes maskinkanoner, bombekastere, flammekastere, mitraljøser og maskingevær. Videre var fortet utstyrt med radar, lyskastere og røykanlegg. Alt i alt ble det anlagt 31 bygninger i tre og 26 skuddsikre steinbunkere på området.
Avdelingen ble satt opp som en uavhengig artillerienhet i Tyskland i juli 1942. Den ble overført til Norge i mars 1943. Enheten som var del av Artillerieuntergruppe Sögne var underlagt Hærens kystartillerigruppe i Mandal.
Fortet ble nedlagt i 1945, alle bygninger revet, utstyret fjernet og anleggene forsøkt visket ut i de følgende 30-40 år. I 1987 startet Forsvarshistorisk Forening i Kristiansands-regionen restaurering. Flere 10,5 cm M/13 Schneiderkanoner er på plass i stillinger. Forsvarsstillinger, løpegraver, veier og tunneler i området er sikret og utbedret, slik at området er lettere tilgjengelig.
Okkupasjonsmakter rev ned de to originale vardene på toppen av Helgøya og etter krigen ble disse erstattet av to kopier.
== Befolkningsutvikling ==
1801 113 personer
1865 212 personer
1900 167 personer
2004 10 – 15 personer
== Referanser == | Ny-Hellesund er ei uthavn i Søgne i Kristiansand kommune i Agder fylke, bestående av tre hovedøyer med gode havne- og innseilingsforhold. Øyene heter: Monsøya, Helgøya og Kapelløya. | 9,571 | 9,571 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oskar_Lafontaine | 2023-02-04 | Oskar Lafontaine | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 16. september', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Medlemmer av Forbundsdagen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Saarlouis', 'Kategori:Personer fra Saarlouis', 'Kategori:Politikere fra Die Linke', 'Kategori:SPD-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske finansministre', 'Kategori:Tyske føderale ministre', 'Kategori:Tyske partiledere'] | Oskar Lafontaine (født 16. september 1943 i Saarlautern-Roden i Tyskland) er en tysk politiker, opprinnelig for SPD, siden for WASG og die Linke. Han var fra 1998 til 1999 føderal finansminister i Gerhard Schröders første regjering. Fra 1985 til 1998 var han ministerpresident i Saarland og fra 1995 til 1999 formann for SPD.
| Oskar Lafontaine (født 16. september 1943 i Saarlautern-Roden i Tyskland) er en tysk politiker, opprinnelig for SPD, siden for WASG og die Linke. Han var fra 1998 til 1999 føderal finansminister i Gerhard Schröders første regjering. Fra 1985 til 1998 var han ministerpresident i Saarland og fra 1995 til 1999 formann for SPD.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Oskar Lafontaine ble født i en katolsk håndverkerfamilie som sønn av en baker. Han har en tvillingbror ved navn Hans. Faren, Hans senior, falt 29 år gammel i april 1944 i kamp under annen verdenskrig; barna ble aldri kjent med ham. Barndommen tilbragte Lafontaine i Dillingen, dit hans mor Katharina Lafontaine, født Ferner (død 2006), var flyttet etter farens død og etterhvert fikk seg arbeid som sekretær.
Han bodde på katolsk internatskole, det biskoppelige konvikt i Prüm i Eifelfjellene, og gitt etter barneskolen der på det statlige Regino-gymnasium. Skole og internat gav en strengt konservativ og religiøs formasjon, og i 1962 tok han abitur. Som stipendiat for Cusanuswerk studerte fysikk i Bonn og Saarbrücken og avsluttet studiet i 1969 som diplomfysiker. Tema for hans diplomarbeid var dyrking av bariumtitanat-krystaller.
=== Politisk karrière ===
Lafontaine tilhørte SPDs venstrefløy, mens Schröder tilhører høyrefløyen som assosierer seg med Tony Blairs New Labour. Den 11. mars 1999 trakk Lafontaine seg fra regjeringen og som partiformann fordi han hevdet det var mangel på samarbeide i Schröders kabinett. I 2004 gikk han ut og angrep den tyske sosialdemokratiske regjeringen på grunn av dens innstramminger og reformer av velferdsstaten, og sa at han ville vurdere å støtte opprettelsen av et nytt parti til venstre for SPD. Han meldte seg endelig ut av SPD i mai 2005, og sluttet seg til det nye venstrepartiet WASG.
Han var medlem av Saarlands landdag mellom 1970 og 1975 og fra 1985 til 1998. I 1994 og fra 1998 til 1999 var han medlem av det tyske parlamentet. Ved de føderale valgene i 2005 ble han innvalgt i parlamentet på nytt for samarbeidslisten i Nordrhein-Westfalen mellom WASG og Die Linkspartei (Venstrepartiet).
Han var fra 2007 til 2010 leder i det nye tyske venstrepartiet Die Linke, sammen med Lothar Bisky.
Lafontaine var tredje gang gift med Christa Müller og har med henne sønnen Carl Maurice (født 1997). Han kunngjorde 12. november 2011 at han sto i forhold til Sahra Wagenknecht, og de to giftet seg i 2014.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Oskar Lafontaine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oskar Lafontaine – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Oskar Lafontaine (født 16. september 1943 i Saarlautern-Roden i Tyskland) er en tysk politiker, opprinnelig for SPD, siden for WASG og die Linke. | 9,572 | 9,572 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rune | 2023-02-04 | Rune | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mannsnavn', 'Kategori:Sider som bruker Timeline'] | Annen betydning: RunerRune er et mannsnavn med opprinnelse i det norrøne ordet rún som betyr «hemmelighet».
| Annen betydning: RunerRune er et mannsnavn med opprinnelse i det norrøne ordet rún som betyr «hemmelighet».
== Utbredelse ==
Rune er et vanlig navn både i Norge og Sverige. Det er også noe brukt i Danmark. Formen Rúni er vanlig på Færøyene.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til mannsnavnet Rune og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
Navnet er kjent i Norge fra 1300-tallet. Navnet var blant de mest populære navnene på nyfødte gutter i Norge i perioden ca. 1950–1980.
== Kjente personer med navnet ==
Rune Slagstad (1945–), norsk redaktør, sosiolog, historiker og rettsteoretiker; tidligere nestleder i SV
Rune Gerhardsen (1946–2021), norsk politiker i Ap og skøytepresident
Rune Larsen (1948–), norsk musiker, programleder og produsent
Rune Belsvik (1956–), norsk forfatter
Rune Rudberg (1961–), norsk dansebandmusiker
Rune Bratseth (1961–), norsk tidligere landslagsspiller i fotball
Rune Djurhuus (1970–), norsk sjakkspiller
Rune Stordal (1979–), norsk skøyteløper
== Se også ==
Runer
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Rune
(en) Think Baby Names: Rune | (Rúni) | 9,573 | 9,573 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hustad_leir | 2023-02-04 | Hustad leir | ['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Byggverk i Hustadvika', 'Kategori:Fengsler i Norge', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Verneplikt'] | Hustad leir ligger ytterst ved Hustadvika i Fræna kommune i Møre og Romsdal. Hustad fungerte fra 1950 til 2004 som arbeidsleir, administrasjons- og opplæringsinstitusjon for sivilt vernepliktige, det vil si militærnektere, fra Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Hustad leir omfatter i dag Hustad fengsel og Nasjonalt senter for automatisk trafikkontroll (ATK). Leiren eies av Justis- og beredskapsdepartementet.
| Hustad leir ligger ytterst ved Hustadvika i Fræna kommune i Møre og Romsdal. Hustad fungerte fra 1950 til 2004 som arbeidsleir, administrasjons- og opplæringsinstitusjon for sivilt vernepliktige, det vil si militærnektere, fra Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Hustad leir omfatter i dag Hustad fengsel og Nasjonalt senter for automatisk trafikkontroll (ATK). Leiren eies av Justis- og beredskapsdepartementet.
== Historikk ==
Fra 1946 var Hustad leir straffarbeidsleir og politisk omskoleringsanstalt for landssvikdømte fra rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. I 1950 ble leiren omgjort til arbeidsleir for militærnektere i Norge. Sivilarbeiderne ble først satt til å arbeide for bøndene i Fræna og på leirens eget gårdsbruk, men mange protesterte og var misfornøyde med arbeidsinnholdet. De ønsket seg en mer meningsfull tjeneste med mulighet for å arbeide for fred og global rettferdighet. Med dette begynte kampen for en forskole for sivilarbeidere, en skole som på sikt skulle bli en allmenn utdanningsinstitusjon for samfunnsrelevant freds- og ikkevoldskamp i Norge. Forskolen for sivile tjenestepliktige ble omsider satt i gang høsten 1984, men ble nedlagt i 2002. Satsingsområdet til Siviltjenesteadministrasjonen på Hustad var volds- og konfliktforebyggende tiltak blant unge (VOKT).
Den 15. november 2004 ble siviltjenesteadministrasjonen ved Hustad leir lagt ned. Leiren ble fra 1. januar 2005 isteden omgjort til Nasjonalt senter for automatisk trafikkontroll (ATK), som fikk ansvar for «fotoboksene» langs landets veier, og til Hustad fengsel, et erstatningsfengsel for det gamle kretsfengselet i Molde. Oppgavene Siviltjenesteadministrasjonen Hustad hadde hatt, ble overført til Siviltjenesteadministrasjonen Dillingøy på Dillingøy i Østfold. De tidligere ansatte ved leiren fikk tilbud om å fortsette i de nye institusjonene på stedet.
== Se også ==
Hustad fengsel
Siviltjenesteadministrasjonen Dillingøy
Siviltjeneste
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Aldri glemme Hustad leir – rapport fra Hustad leir i Studvest, 31. oktober 2001 | Hustad leir ligger ytterst ved Hustadvika i Fræna kommune i Møre og Romsdal. Hustad fungerte fra 1950 til 2004 som arbeidsleir, administrasjons- og opplæringsinstitusjon for sivilt vernepliktige, det vil si militærnektere, fra Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. | 9,574 | 9,574 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hallvard_Flatland | 2023-02-04 | Hallvard Flatland | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 10. februar', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forretningsfolk', 'Kategori:Norske pedagoger', 'Kategori:Personer fra Seljord kommune', 'Kategori:Programledere for NRK', 'Kategori:Programledere for TVNorge', 'Kategori:Programledere for TV 2', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skal vi danse-deltakere', 'Kategori:Vinnere av Gullrutens hederspris'] | Hallvard Bergfinn Flatland (født 10. februar 1957 i Seljord) er en norsk programleder i NRK, TVNorge, TV 2 og TV3. Han er mest kjent som underholdningssjef og programleder på Norges første kommersielle TV-kanal, TVNorge.
Han er utdannet lærer. Flatland startet i bladet Trav- og Galopp-Nytt i 1979. Han jobbet som travkommentator i NRK fra 1981 til 1986 og i TVNorge fra 1988 til 1994. Flatland solgte seg ut av TVNorge i 1993 med milliongevinst. Han hadde stor suksess som programleder for NRKs sendinger fra OL på Lillehammer i 1994. Han skapte Norges mest populære gameshow, Casino, og ledet dette på TVNorge fra 1989 til 1993 og på TV3 fra 2003 til 2004. I desember 2018 var han tilbake med 4 programmer av showet, i forbindelse med Casinos nærstående tyveårsjubileum.
Flatland kom i Økokrims søkelys høsten 2000 i forbindelse med saken mot travkusk Atle Hamre. Økokrim anklaget Flatland for grovt heleri og hvitvasking av penger i forbindelse med en overføring på 520.000 amerikanske dollar til hans bankkonto i Monaco. Økokrim mente det var hvitvasking av penger som Hamre fikk fra skipsreder Thor Christensen i forbindelse med utpressingen mot ham. Høsten 2003 ble Flatland frikjent for hvitvasking i Oslo tingrett, men han ble pålagt å sone 30 dager på grunn av falsk politiforklaring. Frikjennelsen i tingretten ble anket. Flatland ble i 2004 dømt av Borgarting lagmannsrett til seks måneders fengsel, hvorav to måneder betinget, og inndragning av 1.096.000 kroner for uaktsomt heleri. Flatland anket, men Høyesteretts kjæremålsutvalg avviste anken hans. Selv betegnet Flatland saken som et justismord. I løpet av soningen skrev Flatland en bok om sine erfaringer med rettsprosessen, hvor Økokrim fikk betydelig kritikk.I 2008 var han etter et lengre opphold tilbake på TVNorge som programleder for gameshowet Power of 10. I tillegg har han kommentert golf på Viasat.
Høsten 2009 var han deltager i sesong 5 av Skal vi danse på TV 2, og kom der på tredjeplass.
I 2010 startet Flatland produksjonsselskapet NordicStories sammen med Stein-Roger Bull og Rune Trondsen. Selskapet har hatt stor suksess med sine produksjoner innen dokumentar og kultur.
I 2013 ble Flatland behandlet for T-celle lymfom ved Rikshospitalet, komplisert av hemofagocytisk lymfohistiocytoseHan er gift og har to døtre; blant dem Katarina Flatland, som er programleder på TV 2.
Hallvard Flatland vant årets ærespris under Gullruten 2014 på TV 2. Prisen ble delt ut av kulturminister Thorhild Widvey.
| Hallvard Bergfinn Flatland (født 10. februar 1957 i Seljord) er en norsk programleder i NRK, TVNorge, TV 2 og TV3. Han er mest kjent som underholdningssjef og programleder på Norges første kommersielle TV-kanal, TVNorge.
Han er utdannet lærer. Flatland startet i bladet Trav- og Galopp-Nytt i 1979. Han jobbet som travkommentator i NRK fra 1981 til 1986 og i TVNorge fra 1988 til 1994. Flatland solgte seg ut av TVNorge i 1993 med milliongevinst. Han hadde stor suksess som programleder for NRKs sendinger fra OL på Lillehammer i 1994. Han skapte Norges mest populære gameshow, Casino, og ledet dette på TVNorge fra 1989 til 1993 og på TV3 fra 2003 til 2004. I desember 2018 var han tilbake med 4 programmer av showet, i forbindelse med Casinos nærstående tyveårsjubileum.
Flatland kom i Økokrims søkelys høsten 2000 i forbindelse med saken mot travkusk Atle Hamre. Økokrim anklaget Flatland for grovt heleri og hvitvasking av penger i forbindelse med en overføring på 520.000 amerikanske dollar til hans bankkonto i Monaco. Økokrim mente det var hvitvasking av penger som Hamre fikk fra skipsreder Thor Christensen i forbindelse med utpressingen mot ham. Høsten 2003 ble Flatland frikjent for hvitvasking i Oslo tingrett, men han ble pålagt å sone 30 dager på grunn av falsk politiforklaring. Frikjennelsen i tingretten ble anket. Flatland ble i 2004 dømt av Borgarting lagmannsrett til seks måneders fengsel, hvorav to måneder betinget, og inndragning av 1.096.000 kroner for uaktsomt heleri. Flatland anket, men Høyesteretts kjæremålsutvalg avviste anken hans. Selv betegnet Flatland saken som et justismord. I løpet av soningen skrev Flatland en bok om sine erfaringer med rettsprosessen, hvor Økokrim fikk betydelig kritikk.I 2008 var han etter et lengre opphold tilbake på TVNorge som programleder for gameshowet Power of 10. I tillegg har han kommentert golf på Viasat.
Høsten 2009 var han deltager i sesong 5 av Skal vi danse på TV 2, og kom der på tredjeplass.
I 2010 startet Flatland produksjonsselskapet NordicStories sammen med Stein-Roger Bull og Rune Trondsen. Selskapet har hatt stor suksess med sine produksjoner innen dokumentar og kultur.
I 2013 ble Flatland behandlet for T-celle lymfom ved Rikshospitalet, komplisert av hemofagocytisk lymfohistiocytoseHan er gift og har to døtre; blant dem Katarina Flatland, som er programleder på TV 2.
Hallvard Flatland vant årets ærespris under Gullruten 2014 på TV 2. Prisen ble delt ut av kulturminister Thorhild Widvey.
== TV-programmer ==
Flatland har vært programleder i følgende TV-programmer:
Casino – TVNorge (1989–1993, 2018), TV3 (2003–2006)
Sportsquiz – TVNorge (1991)
Vindu mot Lillehammer – NRK-TV (1994)
Fredagsbørsen – TV 2 (1999)
Ditt livs sjanse – NRK1 (2000)
Experimentet – TV3
Power of 10 – TVNorge (2008)
Landskampen – TV3 (2011)
Forræder – TV 2 (2022)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Hallvard Flatland på Internet Movie Database
(no) Hallvard Flatland hos Filmfront
(en) Hallvard Flatland på Discogs | Hallvard Bergfinn Flatland (født 10. februar 1957 i Seljord) er en norsk programleder i NRK, TVNorge, TV 2 og TV3. | 9,575 | 9,575 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tresteg | 2023-02-04 | Tresteg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Friidrettsøvelser', 'Kategori:Tresteg'] | Tresteg er en øvelse i friidrett der de konkurrerende med tre påfølgende sprang (et hink, et steg og et avsluttende hopp) skal nå lengst mulig og lande i en sandgrop. Hopperen løper mot hoppgropen på en tilløpsbane og satser fra en planke. I satsøyeblikket skal ingen del av foten berøre bakken etter planken. Skjer dette, underkjennes hoppet, såkalt overtramp. Vanligvis har deltakerne seks forsøk hver i løpet av en konkurranse.
Tresteg er en gren i de olympiske leker og inngår i alle store mesterskap. Tresteg for herrer har vært med i samtlige moderne olympiske leker fra starten i 1896 i Athen, tresteg for kvinner kom med hundre år senere under OL 1996 i Atlanta.
| Tresteg er en øvelse i friidrett der de konkurrerende med tre påfølgende sprang (et hink, et steg og et avsluttende hopp) skal nå lengst mulig og lande i en sandgrop. Hopperen løper mot hoppgropen på en tilløpsbane og satser fra en planke. I satsøyeblikket skal ingen del av foten berøre bakken etter planken. Skjer dette, underkjennes hoppet, såkalt overtramp. Vanligvis har deltakerne seks forsøk hver i løpet av en konkurranse.
Tresteg er en gren i de olympiske leker og inngår i alle store mesterskap. Tresteg for herrer har vært med i samtlige moderne olympiske leker fra starten i 1896 i Athen, tresteg for kvinner kom med hundre år senere under OL 1996 i Atlanta.
== Rekorder ==
=== Utendørs ===
=== Innendørs ===
== Referanser == | Tresteg er en øvelse i friidrett der de konkurrerende med tre påfølgende sprang (et hink, et steg og et avsluttende hopp) skal nå lengst mulig og lande i en sandgrop. Hopperen løper mot hoppgropen på en tilløpsbane og satser fra en planke. | 9,577 | 9,577 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mol_(enhet) | 2023-02-04 | Mol (enhet) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dimensjonsløse størrelser', 'Kategori:Grunnleggende SI-enheter', 'Kategori:Kjemisk systematikk', 'Kategori:Kjemiske egenskaper', 'Kategori:Kjemiske enheter', 'Kategori:Tallord'] | Mol er den grunnleggende SI-enheten for stoffmengde. Symbolet for mol er mol.
Ett mol er fra 2019 definert som tallet 6,0221415 · 1023 (ca 6 med 23 nuller bak, eller 600 trilliarder, og tilsvarer Avogadros konstant).
Tallet brukes ofte i telling av elementærpartikler, dvs. atomer, molekyler, ioner eller elektroner. Tidligere ble ett mol definert som stoffmengden i et system som inneholder like mange elementære enheter som det er karbonatomer i 12 gram karbon-12. De elementære enhetene må identifiseres for at en angivelse av stoffmengde skal være meningsfylt. Disse vil mest typisk være bestemte atomer, ioner eller molekyler, men kan også være andre partikler, for eksempel elektroner.
Den molare massen til et stoff er massen til ett mol av stoffet. Denne sammenfaller kvantitativt med atommassen til den aktuelle partikkel, men med g/mol som enhet. For eksempel veier et hydrogenmolekyl 2,02 u, og H2 har følgelig en molar masse på 2,02 g/mol. Ett mol hydrogenmolekyler har altså en masse på 2,02 g.
I kjemiske ligninger angir kvantiteten av de forskjellige stoffene dets stoffmengde. Reaksjonsligningen
2
H
2
+
O
2
→
2
H
2
O
{\displaystyle \mathrm {2H_{2}+O_{2}} \rightarrow \mathrm {2H_{2}O} }
kan leses som at to mol hydrogenmolekyler og ett mol oksygenmolekyler gir to mol vannmolekyler. Det blir altså like mange vannmolekyler som det var hydrogenmolekyler og dobbelt så mange som det var oksygenmolekyler.
Mol brukes også innen biologi og legevitenskapen. F.eks. til å måle D-vitaminnivået i en blodprøve. Normalnivå er oppgitt til å være mellom 50-70 nmol/L. Altså bør det være minst 50 nanomol per liter blod. Dvs ca 10-9 · 50 · 6 · 1023 = 30 · 1015 = 30 billiarder D-vitaminer per liter blod.
| Mol er den grunnleggende SI-enheten for stoffmengde. Symbolet for mol er mol.
Ett mol er fra 2019 definert som tallet 6,0221415 · 1023 (ca 6 med 23 nuller bak, eller 600 trilliarder, og tilsvarer Avogadros konstant).
Tallet brukes ofte i telling av elementærpartikler, dvs. atomer, molekyler, ioner eller elektroner. Tidligere ble ett mol definert som stoffmengden i et system som inneholder like mange elementære enheter som det er karbonatomer i 12 gram karbon-12. De elementære enhetene må identifiseres for at en angivelse av stoffmengde skal være meningsfylt. Disse vil mest typisk være bestemte atomer, ioner eller molekyler, men kan også være andre partikler, for eksempel elektroner.
Den molare massen til et stoff er massen til ett mol av stoffet. Denne sammenfaller kvantitativt med atommassen til den aktuelle partikkel, men med g/mol som enhet. For eksempel veier et hydrogenmolekyl 2,02 u, og H2 har følgelig en molar masse på 2,02 g/mol. Ett mol hydrogenmolekyler har altså en masse på 2,02 g.
I kjemiske ligninger angir kvantiteten av de forskjellige stoffene dets stoffmengde. Reaksjonsligningen
2
H
2
+
O
2
→
2
H
2
O
{\displaystyle \mathrm {2H_{2}+O_{2}} \rightarrow \mathrm {2H_{2}O} }
kan leses som at to mol hydrogenmolekyler og ett mol oksygenmolekyler gir to mol vannmolekyler. Det blir altså like mange vannmolekyler som det var hydrogenmolekyler og dobbelt så mange som det var oksygenmolekyler.
Mol brukes også innen biologi og legevitenskapen. F.eks. til å måle D-vitaminnivået i en blodprøve. Normalnivå er oppgitt til å være mellom 50-70 nmol/L. Altså bør det være minst 50 nanomol per liter blod. Dvs ca 10-9 · 50 · 6 · 1023 = 30 · 1015 = 30 billiarder D-vitaminer per liter blod.
== Eksempel ==
I dette eksempelet brukes mol til å kalkulere mengden CO2 som skapes når man brenner 1 g etan.
Reaksjonsligningen for denne kjemiske reaksjonen er:
7
O
2
+
2
C
2
H
6
→
4
C
O
2
+
6
H
2
O
{\displaystyle \mathrm {7O_{2}} +\mathrm {2C_{2}H_{6}} \rightarrow \mathrm {4CO_{2}+6H_{2}O} }
Den sier at 7 oksygenmolekyler reagerer med 2 etanmolekyler og blir til 4 CO2-molekyler og 6 vannmolekyler.
Det første vi må finne ut er hvor mange etanmolekyler som blir brent. Vi vet at det var 1 g, så det vi trenger å vite er den molare massen til etan. Atommassen til hydrogen er 1u, og atommassen til karbon er 12u, så den molare massen til C2H6 blir (2 · 12) + (6 · 1) = 30 g/mol. Et mol etan veier 30 g. Da har 1 g etan stoffmengden 1/30 mol.
Vi kan nå regne ut antallet CO2 molekyler som ble dannet. Siden vi får 4 CO2-molekyler av 2 etanmolekyler, betyr det at for hvert etanmolekyl får vi 2 CO2-molekyler. Det betyr at det blir produsert 1/30 mol · 2 = 1/15 mol CO2.
Nå trenger vi den molare massen til CO2. Atommassen til karbon er 12u, og atommassen til oksygen er 16u, så den molare massen til CO2 blir 12 + (2 · 16) = 44 g/mol.
Til slutt finner vi at massen til produsert CO2 blir 1/15 mol · 44 g/mol = 2,93 g.
== Se også ==
SI-enhet
kjemi
fysikk
stoffmengde
molar masse
molar
Avogadros tall
== Eksterne lenker ==
BIPMs definisjon | | oppkalt_etter = | 9,580 | 9,580 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blink_(nettsamfunn) | 2023-02-04 | Blink (nettsamfunn) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2002', 'Kategori:Nettsamfunn', 'Kategori:Norske nettsteder'] | Blink var et norsk nettsamfunn som eksisterte fra 2002 til 2011. Her kunne brukerne treffe nye mennesker, snakke om felles interesser og skrive sine egne nyheter og meninger. Blink var kanskje Norges første allmenne sosiale nettmedium og hadde 300 000 brukere på det meste. I 2006 møtte de sterk konkurranse fra norske Nettby og etterhvert også Facebook. Konkurransen førte til at mange av medlemmene forsvant over til konkurrentene og i januar 2011 hadde de bare 4000 igjen, noe som ikke gav grunnlag for videre drift. Blink ble utviklet av DB Medialab for Dagbladet.no og ble lansert 1. februar 2002.
Nettstedet inneholdt (pr 22. mai 2006) 44 285 ulike grupper med ulike temaer, alt fra fanklubber, meningsmålinger, politiske diskusjoner til kåring av årets nisse og «blinker». Nettsamfunnet ble moderert av blinksmoderatorer, som var brukere av Blink med utvidede rettigheter.
| Blink var et norsk nettsamfunn som eksisterte fra 2002 til 2011. Her kunne brukerne treffe nye mennesker, snakke om felles interesser og skrive sine egne nyheter og meninger. Blink var kanskje Norges første allmenne sosiale nettmedium og hadde 300 000 brukere på det meste. I 2006 møtte de sterk konkurranse fra norske Nettby og etterhvert også Facebook. Konkurransen førte til at mange av medlemmene forsvant over til konkurrentene og i januar 2011 hadde de bare 4000 igjen, noe som ikke gav grunnlag for videre drift. Blink ble utviklet av DB Medialab for Dagbladet.no og ble lansert 1. februar 2002.
Nettstedet inneholdt (pr 22. mai 2006) 44 285 ulike grupper med ulike temaer, alt fra fanklubber, meningsmålinger, politiske diskusjoner til kåring av årets nisse og «blinker». Nettsamfunnet ble moderert av blinksmoderatorer, som var brukere av Blink med utvidede rettigheter.
== Historie ==
Utviklingsavdelingen i DB Medialab utviklet konsept og teknologi bak Blink siden 2001. Selskapet satte av store ressurser for å videreutvikle Blink. Flere fast ansatte moderatorer og dusinvis av frivillige sørget for å holde nettstedet mest mulig fritt for støy og misbruk.
Frem til 2006 var nettstedet kun tilgjengelig på adressen blink.dagbladet.no, men da kjøpte Dagbladet.no nettadressen blink.no, en adresse som var lettere å huske.
=== Striden med Nettby ===
Etableringen av Nettby skjedde på en slik måte at den førte til en langvarig juridisk strid mellom VG og Dagbladet, som endte med et forlik der VG-selskapet Nettby Community måtte betale 24 millioner til DB Medialab. DB Medialab gikk til sak mot programmerer Fredrik Kristiansen og VG Multimedia i 2008. Kristiansen jobbet i DB Medialab fra 2000 til våren 2006 og var sentral i oppbyggingen av Dagbladets nettsamfunn Blink, før han gikk over til VG Multimedia og på kort tid bygget opp Nettby. Dagbladet mente blant annet at Kristiansen opptrådte illojalt, og at han stjal med seg Blinks kildekode. Blink ble nærmest utradert da VG startet Nettby, og partene har vært svært uenige om hvor stort tapet har vært for Dagbladet.[1]
== b-post ==
Blinksamfunnet hadde et eget internt beskjedsystem kalt b-post. Dette gjorde det mulig for brukerne av Blink å sende meldinger til andre blinkere. Innretningen kan sammenlignes med elektroniske forums 'personlige meldinger'. B-post skilte seg likevel fra disse ved at meldingsystemet hadde et unikt, velkjent navn, samt at det ble benyttet av et stort antall brukere. I denne forbindelse lignet b-post på ordinær e-post, selv om teknologien og infrastrukturen ikke var sammenfallende.
== Blink Tidende ==
Dette var nettavisa for samfunnet i Blink City.
En interaktiv avis som tok pulsen på Blink og dets relaterte saker. Skribentene i gruppen var enten ansatte skribenter BT eller tilhørte BTs gruppe med freelance-skribenter. Disse var vanlige blinkere. BT ble opprettet 29. mars 2004.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Blink | Blink var et norsk nettsamfunn som eksisterte fra 2002 til 2011. Her kunne brukerne treffe nye mennesker, snakke om felles interesser og skrive sine egne nyheter og meninger. | 9,581 | 9,581 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjord | 2023-02-04 | Fjord | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fjorder', 'Kategori:Geologi', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Fjord er en landform som i internasjonalt fagspråk (geologi, geografi) forklart som ei dyp, smal og langstrakt hav- eller innsjørenne.
Åpningen ut mot havet kalles fjordens munning og er ofte grunn. Fjordens innerste del kalles fjordbunnen. Er havrenna bredere enn den er lang, er det en bukt eller en vik.
I alminnelig, folkelig språkbruk kalles gjerne enhver langsmal bukt for fjord. Oslofjorden, Limfjorden, alle fjordene i Bohuslän og alle «fjärdarna» på den svenske østkysten og i de svenskspråklige områdene i Finland er ikke fjorder i den internasjonale, geologiske definisjonen. Flere innsjøer i Norge kalles fjord, for eksempel Tyrifjorden. Langs Mjøsa refererer folk gjerne til «fjorden». Til og med et havstykke kalles fjord, nemlig Vestfjorden. Derimot kalles fjordene i Alaska og i New Zealand gjerne for «sounds» eller «inlets», ikke fjorder.
| Fjord er en landform som i internasjonalt fagspråk (geologi, geografi) forklart som ei dyp, smal og langstrakt hav- eller innsjørenne.
Åpningen ut mot havet kalles fjordens munning og er ofte grunn. Fjordens innerste del kalles fjordbunnen. Er havrenna bredere enn den er lang, er det en bukt eller en vik.
I alminnelig, folkelig språkbruk kalles gjerne enhver langsmal bukt for fjord. Oslofjorden, Limfjorden, alle fjordene i Bohuslän og alle «fjärdarna» på den svenske østkysten og i de svenskspråklige områdene i Finland er ikke fjorder i den internasjonale, geologiske definisjonen. Flere innsjøer i Norge kalles fjord, for eksempel Tyrifjorden. Langs Mjøsa refererer folk gjerne til «fjorden». Til og med et havstykke kalles fjord, nemlig Vestfjorden. Derimot kalles fjordene i Alaska og i New Zealand gjerne for «sounds» eller «inlets», ikke fjorder.
== Fjordens geologiske opprinnelse ==
Det er bred enighet om at ekte fjorder som Hardangerfjorden i hovedsak har blitt skapt av isbreers erosjon av berggrunnen. Fjordens karakteristiske morfologi har blitt dannet gjennom avsmeltningen fra isbretunger som har ligget i direkte kontakt med større vann, ofte havet. I takt med at isen smeltet, ble det avsatt sedimenter foran iskanten og den typiske fjordterskelen ble dannet. På grunn av fjordens morfologi og vannets saltvannsinnhold kan mange dyr som egentlig lever på dypere vann, klare å leve i den grunnere fjorden.
En fjord er således et undersjøisk dalføre. Typisk for denne landskapsformen er at den har et U-formet tverrsnitt. Dette skyldes at fjorden en gang i tiden ble gravd ut av en brearm fra en isbre under siste eller tidligere istider. Foran brearmen ble det avsatt en endemorene av grus og sand som dannet en undersjøisk barriere, gjerne kalt «fjordterskler» eller «ra».
Denne grunne terskelen i fjordmunningen gjør at fjordene er roligere enn det åpne havet, og fjordene er dermed ofte naturlige havner. Ulempen med fjordterskelen er den hindrer utskiftningen av vann, noe som gjør at for eksempel forurensning ofte blir værende i fjorden i lang tid. Det er derfor viktig at kloakk og annen forurensning ikke slippes ut i fjorder. Sidefjorder og fjorder med ekstra trangt og grunt innløp (poller) er ekstra sårbare og kan få bunnvannsforgiftning selv uten menneskelig påvirkning.
Sidefjorder danner ofte undersjøiske hengende daler til hovedfjorden. For eksempel er Fjærlandsfjordens munning vel 400 meter dyp mens Sognefjordens hoveløp er nær 1200 meter dyp like utenfor munning. Granvinsfjorden har en bunn omkring 200 meters dybde og bunnen faller ved munningen bratt ned til Hardangerfjordens bunn slik at Granvinsfjorden danner en hengende dal under vann.De lengste fjorder i verden er:
Scoresbysundet på Grønland (350 km)
Sognefjorden i Norge (204 km)
Independencefjorden på Grønland (200 km)
Kangerlussuaqfjorden på Grønland (190 km)
Hardangerfjorden i Norge (179 km)
Dean Channel i Canada (170 km)
Puget Sound i USA (150 km)
=== Fjordsjøer ===
I forlengelse av fjordene finnes ofte fjordsjøer, innsjøer adskilt fra fjorden av bergterskler, isfrontdelta og morener i kombinasjon. Slik delta ble dannet da isfronten sto stille en lengre periode i forbindelse med avsmelting av iskappen. Isfrontdeltaer kan være like høye som havnivået var den gangen og kan danne høye moer i landskapet særlig der elven har skåret seg gjennom deltaet. Slik terrasser av sand og grus er avsatt mange steder i Norge og er viktig kilder til byggematerialer for bygninger og infrastruktur. De største avsetningene finnes på Østlandet: Eggemoen (ved Hønefoss) og Gardermoen (Akershus) er de største i Norge målt i volum. Dette er tydelig blant i Eidfjord der elven Eio har skåret seg gjennom et løsmassene og etterlatt en høytliggende terrasse, derav navnet Hæreid, om lag 110 meter over omgivelsene. På Østlandet er det flere langstrakte fjordsjøer, for eksempel Randsfjorden og Mjøsa, som geologisk er del av de lange U-formede dalene som Gudbrandsdalen.Noen av disse innsjøene var saltvannsfjorder etter istiden, men avskåret fra havet på grunn av landhevingen. På slutten av istiden var Østlandet omrking 200 meter enn i dag, såkalte marine grense. Da isdekket trakk seg tilbake fylte havet daler og lavland, og blant annet
Tyrifjorden var deler av havet. Drammensdalen var en smale fjord. I vikingtiden var Drammensfjorden fortsatt 4-5 meter høyere enn i dag og nådde trolig så langt som Hokksund, mens deler av den nåværende Drammen var under vann. Drammensfjorden var like etter istiden forbundet med Holsfjorden via Lierdalen slik at Finnemarka en periode var helt innringet av fjorder. Ved Notodden sto havet 150 meter høyere enn i dag. Havet strakte seg som en fjord gjennom Heddalsvatnet helt til Hjartdal. Landhevingen skilte etter hvert Heddalsvatnet fra havet og gjorde det om til ferskvann omkring 1500 år f.Kr.. Ved Minnesund er den marine grense på 192 meter, men det er liten marin påvirkning i Mjøsa fordi isfronten ved Minnesund trolig sperret for havet i form av «Romeriksfjorden». Da mjøsbassenget var isfritt hadde landet steget så mye at havets strandlinje lå lavere enn Mjøsa.Mofjorden i Hordaland er eksempel på en fjord som har blitt til i historisk tid. Ved en flom i 1743 grov elven mellom Movatnet og Romarheimsfjorden seg gjennom eidet slik at sjøvannet ved flo trengte inn i den tidligere innsjøen og skapte Mofjorden.Salvatnet ligger bare 9 meter over havet og ble skilt fra havet omkring 1000 år f.Kr.. I den dypeste delen (under 400 meter) av innsjøen er 2,9 % salt (mot 3,5 % i gjennomsnittlig sjøvann) og dette saltvannet antas å ha blitt værende siden Salvatnet var en fjord med saltvann. I de dypeste lagene er innsjøen uten oksygen i vannet. Grensen mellom monimolimnion (dype oksygenfattig og salte lag) og miksolimnion er skarp.
== Terskel ==
Fjordterskel er et gruntvannsområde i en fjord, laget av løsmasse-avsetninger fra endemorenen til isbreen som gravde ut fjordens dalføre i istiden(e). Terskelen(e) hindrer fri vannutveksling av fjordens dypere vannlag med havet utenfor. En fjordarm med terskel innenfor innløpet kalles en terskelfjord.
Gruntvannsområdet finnes i munningen av mange fjorder (også sidefjorder), og i varierende grad innover i, særlig, langstrakte fjorder. Enkelte morener ligger slik at indre fjordbasseng utgjør en poll.
Dype fjorder med relativt grunne terskler finnes blant annet på Vestlandet. Saltstraumen dannes der tidevannet passerer over en grunn terskel (om lag 30 meter) i et smalt sund mellom Saltfjorden og Skjerstadfjorden.Sognefjordens dypeste dele er omtrent ved Åkrestrand og Vadheim. Den ytre delen av fjorden (ved Losna og Sula) har en markert terskel med dybder på 100 til 200 meter, der stiger fjordbunnen brått fra 1200 meters dyp til omkring 100 meter. I Sognesjøen er det flere små trau (med dyp ned til 400-500 meter) med terskler mellom. På tvers av fjorden er det bunnen til dels helt flat med mindre enn 1 meter variasjon i dybde på 2 km tverrsnitt. Bunnen er dekket av fint materiale (leir) som ved Vangsnes er opp til 300 meter tykt. Mellom 50 og 180 km fra munningen er fjordbunnen relativt flat. Nesten alle sidefjorden danner hengende daler til hovedfjorden. For eksempel er Fjærlandsfjordens munning vel 400 meter dyp mens hovedfjorden er nær 1200 meter dyp like utenfor munning. Vadheimfjordens munning er 400 meter dyp. Ikjefjordens munning er bare 50 meter dyp like ved der hovedfjorden er på sitt dypeste. I store deler av fjorden er det «brådypt» ved at de bratte fjellsidene fortsetter like bratt under vann.Navnet Sognefjorden henger sammen med ordet «sug» som trolig viser til suget eller de vanskelig strømforholdene som skapes når vannet strømmer gjennom fjordmunningen og over terskelen. Mens Sognefjorden blir jevnt dypere fra terskelen mot Nordsjøen og fra de innerste fjordarmene, består Hardangerfjorden av flere basseng skilt av terskler. Det varierende dyp med flere terskler skyldes trolig varierende bergarter. Den dypeste delen av Hardangerfjord er Samlafjorden mellom Jonaneset (Jondal) og Ålvik med en markert terskel ved Vikingneset i Kvam herad. Hissfjorden-Sildafjorden-Kvinnheradsfjorden danner et litt grunnere basseng på knapt 700 meters dyp, Husnesfjorden mellom Skorpo (ved Uskedalen) og Huglo danner et basseng på omkring 400 meters dyp. Ved Huglo og innløpet til Langenuen er det en terskel på omkring 150 meters dyp. Halsnøyfjorden danner et basseng til en terskel ved Otterøy litt innenfor Mosterhamn (Bømlafjordtunnelen går gjennom dette relativt grunne partiet), Bømlafjorden utenfor går ned til mer enn 400 meters dyp. Granvinsfjorden har en bunn omkring 200 meters dybde og bunnen faller ved munningen bratt ned til hovedfjordens bunn slik at Granvinsfjorden danner en hengende dal under vann. Sørfjorden har dyp på 300-400 meter og danner også en hengende dal.Bolstadfjorden er 160 meter på det dypeste. Bolstadfjorden er forbundet med Osterfjorden/Veafjorden over en terskel bare 1,5 meter under overflaten gjennom sund å mindre enn 100 meter bredde og med en svært sterk tidevannsstrøm. Fjorden mottar ferskvann fra Vossos nedbørsfelt på 1500 km2, ferskvann/brakkvann på overflaten hindrer sirkulasjon av det tyngre saltvannet under slik at fjordbunnen har lag av organiske sedimenter og saltvannet er oksygenfattig.
== Hydrologi ==
Fjordenes hydrologi er preget av at de ofte er lang i forhold til bredden, ofte dypere enn havet utenfor med en terskel som hindrer vannutskifting, og med god tilførsel av ferskvann fra elver innerst i fjorden. For eksempel har Sognefjorden et langt hovedbasseng på mer enn 1000 meters dyp, mens terskelen ved munningen er på 100 til 200 meter. Noen fjorder, som Hardangerfjorden, har flere terskler som danner flere relativt adskilte bassenger i lengderetningen. Ferskvann fra elvene har normalt markert effekt på vannet i overflaten, under de øverste metrene med brakkvann er saltholdinnholdet som i havet utenfor. Saltinnholdet i overflatevannet har betydning for fjordens biologi. Ferskvannstilførselen er størst ved snøsmeltingen i mai-juni og om høsten. En stor del av nedbørsfeltene ligger i fjellet der nedbøren blir lagret som snø til våren. Om vinteren har derfor mange fjorder normalt saltinnhold helt til overflaten, mens det om våren og forsommeren er en kraftig tilførsel av ferskvann. I områder med mye nedbør om høsten vil også dette komme som ferskvann til fjorden. I områder med vesentlig tilførsel av smeltevann fra isbreer vil saltholdigheten i overflaten være lav også på ettersommeren. I indre del av Hardangerfjorden varierer saltinnholdet i overflaten mellom 3 % i januar-februar og 1 % i juni-august i takt med vannføringen i Eio, Kinso, Opo og Tysso. Regulerte vassdrag har mindre svingninger i vannføringen med mer avløp om vinteren og mindre under snøsmeltingen våren. Ferskvann fører med seg næring i form av matjord og mineraler samt avrenning fra landbruk og kloakk. Kystene er generelt rikere på liv enn fjordene, blant annet avtar mengden dyreplankton innover i de lange fjordene. Fjordene, særlig i Nord-Norge, kan være viktige oppvekstområder for sild, torsk og hyse. Den dype Bolstadfjorden har en terskel på bare 1,5 meter og ferskvann/brakkvann på overflaten hindrer de tyngre saltvannet å sirkulere slik at det blir oksygenfattig.Den indre del av Drammensfjorden er skilt fra den ytre av en morene ved Svelvik. Tidevannet og overskytende ferskvann går gjennom den grunne Svelvikstrømmen (8 meter, mudret til 10 meter av hensyn til skipstrafikken) som er en av Norges sterkeste tidevannsstrømmer med opp til 5 knop. Fjorden er over 100 meter dyp innenfor. Drammenselva tilfører store mengder ferskvann til Drammensfjorden og innenfor Svelvik er fjorden markert mindre saltholdig enn havet generelt. Ved flom i Drammenselva dominerer ferskvann fjorden innenfor Svelvik.Målinger i Bolstadfjorden i april og august viste at under 50 meters dybde var vannet nesten oksygenfritt. I april var brakkvannslaget omtrent 5 meter tykt, mens det i august var 20 meter tykt. Fjorden er 160 meter dyp.Normalt blir fjordene tilført lite ferskvann i vinterhalvåret. Avkjøling av overflaten kombinert med vind gjør at fjordvannet blir gjennomblandet (ned til 100 meter eller mer) om vinteren. Dette vannet inneholder ferskvann fra sommeren og er lettere enn det mer salte vannet på kysten. Kraftig fralandsvind (vanlig i fjordstrøkene om vinteren) skaper strøm på overflaten ut fjorden slik at tyngre vann fra kysten trekkes inn over fjordterskelen og ned i fjordens dyp.I sommerhalvåret er det normalt stor tilførsel av elvevann innerst i fjordene. Dette ferskvannet blander seg med saltvann til et brakkvannslag som hever overflatenivået slik at det oppstår en strøm på overflaten ut fjorden. Denne overflatestrømmen blir gradvis saltere ved omrøring med litt dypere vannlag. Like under denne strømmen ut fjorden går en kompenserende strøm av saltere kystvann innover fjorden. På større dyp står under fjordterskelens nivå står det kalde vintervannet stille og er adskilt fra atmosfæren av brakkvannstrømmene øverst i vannsøylen. I en del fjorder er terskelen så grunn at vannet i dypet ikke skiftes ut hvert år og vannet blir oksygenfattig og ulevelig for en del fisk og dyr. I de mest ekstreme tilfellene der det alltid ligger en barriere av ferskvann på fjorden og det dessuten legger seg is skiftes vannet under overflaten aldri ut slik at fjorden blir oksygenfri og råtten. Drammensfjorden er et eksempel.
== Fjord - etymologi og bruk ==
Fjord er et av de få norske ord som er blitt internasjonale, spesielt i engelsk hvor det benyttes direkte. Det skotske ordet firth er et også lånord fra norsk.
Fjord kommer fra det norrøne fjǫrðr som kan bli trukket tilbake til det prehistoriske indoeuropeiske ordet *prtús, avledet av *por- eller *per, det vil si «gå», «passere» eller «å sette over på den andre siden».Fjord i grunnbetydningen «der man ferder over» har da samme opprinnelse med ordet «ferd» (reise), engelske fare. Engelsk firth er et lånord fra gammelnorsk. Verbet fare og substantivet ferje, engelske ferry, er av samme opprinnelse.Det indoeuropeiske *por- har gitt det greske poros. Det latinske ordet portus for havn er også beslektet og har gått inn i det tyske ordet Furt og det engelske ordet ford som betyr vadested, ord som gjenfinnes i både Frankfurt og i Oxford, som direkte oversatt til norsk blir Øksnevad, gresk Bosporos – okse-vadestedetFjord er felles i de skandinaviske språkene norsk, dansk og svensk. På islandsk er fjord fjörður, og på færøysk fjørður. På svensk finnes også i tillegg det mer dialektpregete ordet fjärd som er etymologiske det samme ordet. Fjärd benyttes hovedsakelig i navn om vannrenner rundt Østersjøen mens fjord benyttes om vannrenner rundt Nordsjøen. Svenskene skiller altså de to ordene i henhold til både vannrennens karakter og plassering grunnet gamle navnkonvensjoner. På gammelnorsk var genitiv av fjǫrðr fjaraðr, dativ var firði. Dativformen har blitt til det vanlige stedsnavnet Førde eller Førre.I Finland finnes det ikke fjorder, men det finske ordet som benyttes er vuono og det er ikke avledet fra det norrøne fjörðr.
Til tross for at fjord har gått inn i internasjonal terminologi er det likevel ikke universalt. Mange fjorder blir på engelsk kalt for «canals», «inlets» og «sounds», eksempelvis Hood Canal, Burrard Inlet og Puget Sound. På norsk er en kanal kun en kunstig gravrenne med vann i og brukes aldri som synonymt med fjord, slik som Sootkanalen, Göta kanal og Panamakanalen.
I norrøn tid ble -sær brukt om fjorder eller deler av fjorder, ifølge Oluf Rygh spesielt om fjordmunning som Sognsær (Sognesjøen). Strindsær (Strindfjorden) er en utvidelse eller en del av en fjord. Naumsær kan tidligere ha vært brukt om Namsens brede, sakteflytende munning og har senere gått over til å betegne hele vassdraget. Rygh antok at de aller eldste fjordnavnene har vært usammensatte, det vil si uten «-fjord» eller «-anger». Bunnefjorden ble i vikingtiden kalt Skjáldr. «Sogn» var opprinnelig navn på selve Sognefjorden og har gått over til navn på landskapet rundt fjorden. Oslofjorden er et gammelt navn for den stor fjorden innerst i Viken, et enda eldre navn er Fold eller Foldin. Langesundsfjorden ble i norrøn tid kalt Grenmarr, i betydningen sjøen utenfor grenenes land. «Marr» er et gammelt ord for sjø eller hav. Trondheimsfjorden ble i middelalderen bare kalt Fjǫrðrinn (Fjorden) og noe eldre navn er ikke kjent. Vefsnir var det gammelnorske navnet på Vefsnfjorden og var laget av elvenavnet Vefsna som er den største i området. Senere har Vefsn blitt navn på distriktet. Ofotfjorden ble i norrøn tid kalt Ófóti som senere gikk over til å være navn på distriktet Ofoten. Varangerfjorden ble i gammelnorsk tid (fra omkring år 800 eller tidligere) kalt Varanger eller Verangr, et navn som ble tatt inn i samisk språk.Det norrøne usammensatte Hvínir (etter elven Hvíni, den moderne Kvina) ble erstattet av Hvínirfjǫrðr (Fedafjorden). En lignende utvikling har skjedd med elvenavn der det eldre elvenavnet Hunn har blitt til Hunnselva; og Mosseelven har avløst det eldre Mors, Moss eller Mossa. Det er svært vanlig at fjordnavnet har blitt overført til bygda eller landskapet omkring, og denne betydningsutvidelsen kan ha skjedd allerede i forhistorisk tid. I nyere tid har det vært vanlig at «-fjord» (ubestemt form) har blitt erstattet av «-fjorden» (bestemt form).
=== -angr ===
I norrønt, trolig fra før vikingtiden - det er ikke brukt på Island, ble «angr» brukt som fellesnavn på fjorder, viker og våger. Ordet har bare overlevd som ledd i sammensatte fjordnavn som Geiranger, Mauranger, Malangen og Kvænangen, og har i noen tilfeller blitt overført på tilliggende gårder, bygder eller landskap for eksempel Varanger. «Angr» kan være relatert til gammelnorsk «ǫngr» som betyr trang eller smal. Rygh skriver at «-angr» i Sør-Norge mest ble brukt om mindre fjorder og bukter, med unntak av Harðangr (Hardangerfjorden), og i Nord-Norge har det vært brukt om større fjorder. Rygh antok at «-angr» er eldre enn «-fjord» og at betydningen av «-angr» kan ha vært glemt allerede i vikingtiden og middelalderen. Omkring 80 fjorder i Norge har navn med «-anger» og halvparten av disse på Vestlandet.
== Falske fjorder ==
I norsk dagligtale har ordet fjord en bredere betydning enn i internasjonal språkbruk og i geologisk terminologi. Flere navn har for eksempel fjord-leddet i seg selv om de ikke er ekte fjorder:
En smal innsjødel som munner ut i en større innsjø har også gjerne fått navnet fjord — som Furnesfjorden i innsjøen Mjøsa. En del lange, fjordliknende innsjøer blir også kalt for fjorder. Tyrifjorden, Randsfjorden og Byglandsfjorden er eksempler på dette. Navngivingen kan henge sammen med at de ble brukte til ferdsel på samme måte som fjorder i havet. Flere av disse var etter istiden saltvannsfjorder som ble skilt fra havet på grunn av landhevingen. For eksempel strakte havet seg som en fjord gjennom Heddalsvatnet helt til Hjartdal. Landhevingen skilte etter hvert Heddalsvatnet fra havet og gjorde det om til ferskvann omkring 1500 år f.Kr..De fleste ekte fjorder i verden finnes langs kysten av Norge, Skottland, Island, Grønland og det østlige Canada omkring Nord-Atlanteren; langs kysten av Britisk Columbia (Vest-Canada) og Alaska (USA) langs det nordøstlige Stillehavet; langs kysten av Chile ved det sørøstlige Stillehavet og langs det sørvestlige New Zealand.
Avvik og rariteter:
Noen steder regner man at fjorden startet når de ytterste skjær var bak en, og en så land forut og etter hvert på sidene. Dette kan passe for ytre Oslofjorden, tidligere kalt «Viken», innløpet til flere sørlandsbyer, Ryfylkefjorden, Trondheimsfjorden og videre til Varangerfjorden. I tillegg får vi fjordnavn som Hafrsfjord, hvor «fjorden» er en stor morenesjø med seilbar havforbindelse.
Osterfjorden har den egenskap at man kan seile inn en lang og trang fjord som ikke stopper før man er tilbake til start. Osterøy er en «innlandsøy» helt omgitt av fjorder.
Limfjorden i nordlige Danmark er fjord i dansk språkbruk, mens den i engelsk språk er en «channel» (kanal) ettersom den er åpen i begge ender og deler øya Vendsyssel-Thy fra resten av Jylland. Definisjonsmessig er det i dag ikke en fjord i henhold til norsk språkbruk heller, men navnet er en konvensjon fra gammelt av. (Den har da i perioder vært lukket mot Nordsjøen også i historisk tid). Men dette heller ikke konsekvent den andre veien. «The Bristol Channel» ligner på en fjord. Det samme kan sies om «St. Lawrence Channel» i Canada.
Mens den lange fjordlignende buktene langs kysten av New England i USA noen ganger blir referert til som «fiards» (fjorder) er den eneste isbredannede fjorden i New England Somes Sound i Maine.
En del innlandsvann på Østlandet, dannet av isbreen, fått fjord i navnene. Utenfor Norge er det tre vestlige armer av New Zealands innsjø Lake Te Anau blitt navngitt som fjorder - North Fiord, Middle Fiord og South Fiord. En annen «ferskvannsfjord» i en større innsjø er Baie Fine som ligger ved det nordøstlige kysten av Lake Huron i Ontario i Canada.
== Velkjente fjorder ==
=== Nord-Atlanteren ===
==== Russland ====
Kolabukta, Murmanskfjorden (57 km)
==== Norge og Svalbard ====
De lengste fjordene:
Sognefjorden – 204 km – Sogn og Fjordane
Hardangerfjorden – 183 km – Hordaland
Trondheimsfjorden – 126 km – Trøndelag
Porsangerfjorden – 123 km – Finnmark
Lyngen – 121 km – Troms
Oslofjorden – 118 km – Oslo, Akershus, Buskerud, Vestfold og Østfold
Kvænangen – 117 km – Troms
Ullsfjorden – 110 km – Troms
Nordfjord – 106 km – Sogn og Fjordane
Isfjorden – 102 km – SvalbardNoen flere fjorder:
Geirangerfjorden (15 km)
Hjørundfjorden (33 km)
Lysefjorden (Forsand) (42 km)
Nærøyfjorden (19 km)
Varangerfjorden (90 km)Se også Liste over norske fjorder
==== Danmark og Kontinentet ====
Mariager Fjord (35 km)
Randers Fjord (30 km)
Vejle Fjord (23 km)
Flensburgfjorden (50 km)
Kielfjorden (17 km)
Schlei (42 km)
Limski kanal (6 km)
==== De britiske øyer ====
Firth of Forth, Skottland
Firth of Tay, Skottland
Cromarty Firth, Skottland
Killary Harbour, Irland (16 km)
==== Island ====
Borgarfjörður
Breidafjord
Eyjafjörður
Ísafjörður
Hvalfjörður
==== Grønland ====
Vest
Ilulissatfjorden (40 km)
Kangerlussuatsiaq (Evighetsfjorden) (75 km)
Kangerlussuaqfjorden (190 km)Øst
Scoresbysundet, Kangertittivaq (verdens lengste fjord, 313 – 350 km)
Kong Oskars Fjord
Independencefjorden (200 km)
==== Canadas østkyst ====
Hamilton Inlet (140 km)
Western Brook Pond (16 km)
Saguenayfjorden, Le Fjord-du-Saguenay (100 km)
=== Nordlige Stillehavet ===
==== Canadas vestkyst ====
Burrard Inlet (25 km)
Hastings Arm (30 km)
Dean Channel (170 km)
Douglas Channel (90 km)
Jervis Inlet (89 km)
Knight Inlet (125 km)
Portland Canal (115 km)
==== Alaska og USAs vestkyst ====
Collegefjorden
Lynn Canal (140 km)
Tracy Arm (50 km)
Puget Sound (150 km)
Hood Canal (104 km)
=== Sørlige Stillehavet ===
==== Chile ====
Aysénfjorden (70 km)
Messierkanalen (133 km)
==== New Zealand ====
Dusky Sound (40 km)
Doubtful Sound (40 km)
Marlborough Sounds
Milford Sound (17,5 km)
== Fjorder i kultur og historie ==
Fjordhest, også kalt fjording, er en svært gammel norsk hesterase, utviklet på Vestlandet. Den regnes som Norges nasjonalhest.
Slartibartfast, en fiktiv figur i den engelske forfatteren Douglas Adams' romanserie Haikerens guide til galaksen, vinner en pris for å ha laget fjordene i Norge.
I den engelske komigruppen Monty Pythons sketsj om den døde papegøyen hevder Michael Palin at John Cleeses døde papegøye, en såkalt «Norwegian Blue parrot» («Norsk blå papagøye») slett ikke er død, men isteden «bare vansmekter for fjordene».
== Se også ==
Liste over norske fjorder
Liste over fjorder på Færøyene
Liste over fjorder på Grønland
Liste over fjorder på Island
== Referanser ==
== Litteratur ==
Nesje, Atle; mfl. «Sognefjorden : hvor mye fjernet isbreene?». I: Naturen, nr 5, 1992
Trømborg, Dagfinn. Geologi og landformer i Norge. Landbruksforl. , 2006. ISBN 82-529-2859-5
Aarseth, Inge. «Fjordene rundt Bergen – hvordan ble de dannet?» I: Stein, nr 3, 1998
Howe, J. A.; m.fl. Fjord Systems and Archives - Geological Society spesialpublikasjon nr 344, 1-3, 2010.
== Eksterne lenker ==
(en) Fjords – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Fjord – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
fjords.com Startside – Vestnorske Fjorder
fjords.com Hva er en fjord, og hvordan ble fjordene til
verdensarv.com Vestnorsk Fjordlandskap
Miljøstatus i Norge: Vestnorsk fjordlandskap
regionalpark.no Nærøyfjorden Verdsarvpark
nittedal.kommune.no O Holtedahl: Fjell, daler og fjorder dannes
uio.no/miljoforum Forurensning i fjordene
Film locations og fotogalleri over de vestnorske fjordene | Fjord er en landform som i internasjonalt fagspråk (geologi, geografi) forklart som ei dyp, smal og langstrakt hav- eller innsjørenne. | 9,582 | 9,582 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viktor_Emmanuel_III_av_Italia | 2023-02-04 | Viktor Emmanuel III av Italia | ['Kategori:Albanske monarker', 'Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Den sorte ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 28. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1947', 'Kategori:Fødsler 11. november', 'Kategori:Fødsler i 1869', 'Kategori:Italienere fra første verdenskrig', 'Kategori:Italienske monarker', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Napoli', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden'] | Viktor Emmanuel III av Italia (født 11. november 1869 i Napoli, død 28. desember 1947 i Alexandria) var konge av Italia 1900–1946. I løpet av hans regjeringstid deltok kongedømmet Italia i to verdenskriger, og inkluderte også hele den fascistiske perioden i landet.
| Viktor Emmanuel III av Italia (født 11. november 1869 i Napoli, død 28. desember 1947 i Alexandria) var konge av Italia 1900–1946. I løpet av hans regjeringstid deltok kongedømmet Italia i to verdenskriger, og inkluderte også hele den fascistiske perioden i landet.
== Bakgrunn ==
Han var det eneste barnet til kong Umberto I og hans hustru, prinsesse Margherita av Savoia. Margherita var datter av Ferdinand, hertug av Genova.
I kontrast til fetteren Emmanuel Filiberto av Aosta, som var nesten 2 meter høy, var Viktor Emmanuel svært lav, også etter den tids standard, med sin 1,53 meters høyde.
Han ble 24. oktober 1896 gift med prinsesse Elena av Montenegro.
Som kronprins ble han 19. september 1891 utnevnt til storkors av St. Olavs Orden.
== Som konge ==
Han etterfulgte sin far Umberto i 1900 som Italias konge, etter at faren ble myrdet i Monza 29. juli dette året av anarkisten Gaetano Bresci.
Som person og konge var Viktor Emmanuel en noe sky og tilbaketrukket person, og kunne ikke fordra å måtte engasjere seg i det daglige og stressende politiske livet i Italia. Særlig var den urolige tiden etter første verdenskrig og før fascistenes maktovertakelse krevende for ham.
De første årene som konge støttet han visse liberaliseringer av den italienske konstitusjonen. Under den daværende grunnloven hadde kongen en viss politisk innflytelse, blant annet var det opp til ham å utnevnte statsministeren, uavhengig av dennes støtte i deputertkammeret.
=== Første verdenskrig ===
I 1915 sto han for beslutningen om at Italia gikk med i første verdenskrig, og dette var en av hans konstitusjonelle rettigheter. Samtidig grep han da inn i den politiske debatten, og avgjorde denne saken. Krigen hadde stor folkelig motstand og deputertkammeret hadde avsatt statsminister Antonio Salandra etter at hans regjering ønsket at Italia skulle gå inn i krigen.Viktor Emmanuel fulgte opp beslutningen ved å hyppig besøke fronten i Nord-Italia og gjennom sin omsorg for krigens ofre økte hans personlige popularitet.
=== Støtte til fascistene ===
I 1922 støttet han Benito Mussolini og fascistenes maktovertagelse i Italia i 1922. Hans aktive støtte gikk blant annet ut på at han etter noe nøling ikke ville undertegne statsminister Luigi Factas forslag til unntakslover da fascistene hadde iverksatt marsjen mot Roma, og han uttrykte tvil om hærens evne til å slå ned opprøret. De fascistiske styrkene var lojale mot kongen, og den militære lederen og en av organisatorene av marsjen mot Roma, Cesare Maria De Vecchi fortalte Mussolini at han ikke ville handle mot kongens ønsker. Mussolini vurderte på dette tidspunktet å forlate Italia, men fikk et telegram fra kongen som inviterte ham til Roma, og om formiddagen 10. oktober var den 39 år gamle Mussolini utnevnt til ny statsminister av kongen, uten noen tidligere relevante erfaringer og med svak støtte i deputertkammeret.
Kongen var i realiteten en marionett under fascistene, men var også enig i deres ekspansjonspolitikk i Albania og Abessinia. Han gjorde blant annet krav på tronen i begge land, som konge av Albania (1939–1943) og keiser av Etiopia (1936-1941, men dette ble ikke anerkjent av noen land.
=== Sviktende folkelig støtte ===
Flere utenlandske observatører hadde merket seg og rapportert ut at kongen ble møtt med applaus og noen gang jubel når han viste seg offentlig, i motsetning til de fascistiske lederne. Kongen hadde greid å holde på den folkelige støtten han hadde opparbeidet seg under første verdenskrig, og ble av mange sett på som en motkraft mot fascistene.
Etter hvert ble Viktor Emmanuel imidlertid stadig sterkere knyttet til fascistene utover på 1930-tallet. Blant annet ble han og Mussolini utnevnt til de første førstemarskalkene i Italia, en ny innført grad fra 1939 som høyeste i det militære. Videre var initiativene til tronene i Etiopia og Albania heller ikke så populære blant den italienske befolkningen, og var medvirkende til at han mistet mye av den folkelige støtten han hadde nytt i alle år.
=== Andre verdenskrig ===
Viktor Emmanuel var ikke deltakende i Mussolinis beslutning om å gå inn i andre verdenskrig på Tyskland side. Dette var også en beslutning som Mussolini traff til tross for advarsler om at Italia ikke var forberedt på krig. Den italienske krigsdeltakelsen ble også en katastrofe.
Han var imidlertid ikke i stand til å gjøre noe med situasjonen, og da Roma ble bombet av de allierte 24. juli 1943 for første gang i sin 2 500 årige historie, var den folkelige støtten til kongen på et lavmål. Som følge av denne og den allierte landgangen på Sicilia fikk kongen til å skifte side og avsatte Mussolini og fikk ham arrestert.
8. september 1943 undertegnet han våpenhvileavtalen med de allierte.
Sønnen, kronprins Umberto ble i april 1944 utnevnt til riksforstander, og 5. juni overlot han også sine plikter til sønnen.
== Abdikasjon ==
Innen et år etter andre verdenskrigs slutt, ble det reist krav om folkeavstemning i Italia om monarkiet skulle fortsette, eller om det skulle innføres republikk. I et forsøk på å påvirke stemmegivningen, abdiserte Viktor Emmanuel 9. mai 1946. Abdikasjonen hjalp imidlertid ikke på stemmegivningen, da 54 % stemte for å innføre republikk i avstemningen den følgende måneden. Det var beskyldninger om at det hadde vært uregelmessigheter ved avstemningen, men dette ble aldri bevist.
Huset Savoia ble anmodet om å forlate landet, og kongedømmet Italia var blitt historie.
Victor Emmanuel flyttet til Egypt hvor han døde i Alexandria året etter. Han er begravet bak alteret i byens katolske kirke i Mansheya, viet til Katarina av Alexandria.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Victor Emmanuel III of Italy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Victor Emmanuel III of Italy – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Viktor Emmanuel III av Italia på Internet Movie Database
(en) Viktor Emmanuel III av Italia hos The Movie Database
(en) Viktor Emmanuel III av Italia på Discogs
(en) Viktor Emmanuel III av Italia hos The Peerage
Slektstre for dagens medlemmer av Huset Savoia
Biografi over kong Vittorio Emanuele III | Den salige Viktor III (opprinnelig Dauferius, klosternavn Desiderius, født ukjent dato, død 16. september 1087) var pave fra 24. | 9,584 | 9,584 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leo_V | 2023-02-04 | Leo V | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Leo V er navnet på flere personer:
Pave Leo V, romersk-katolsk pave (903)
Keiser Leo V, bysantinsk keiser (813 – 820) | Leo V er navnet på flere personer:
Pave Leo V, romersk-katolsk pave (903)
Keiser Leo V, bysantinsk keiser (813 – 820) | Leo V er navnet på flere personer: | 9,586 | 9,586 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andreas_Thorkildsen | 2023-02-04 | Andreas Thorkildsen | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under EM i friidrett 2002', 'Kategori:Deltakere for Norge under EM i friidrett 2006', 'Kategori:Deltakere for Norge under EM i friidrett 2010', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i friidrett 2003', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i friidrett 2005', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i friidrett 2007', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i friidrett 2009', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i friidrett 2011', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i friidrett 2013', 'Kategori:Diamond League-vinnere', 'Kategori:Europamestere i friidrett for Norge', 'Kategori:Friidrettsutøvere for SK Vidar', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2012', 'Kategori:Fødsler 1. april', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Kongepokalvinnere i friidrett', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2004', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2008', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i friidrett', 'Kategori:Norske spydkastere', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske mestere i spydkast', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:VM-sølvmedaljevinnere i friidrett for Norge', 'Kategori:Verdensmestere i friidrett for Norge', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris'] | Andreas Thorkildsen (født 1. april 1982 i Kristiansand) er en norsk tidligere friidrettsutøver som konkurrerte i spydkast som representant for Kristiansands Idrettsforening.
Thorkildsen er innehaver av den norske rekorden på 91,59 m, og har også olympisk rekord på 90,57 m, satt i OL i Beijing, da han forsvarte sitt OL-gull fra Athen, og han er den eneste nordmann med to OL-gull i friidrett. 23. august 2009 ble han verdensmester i Berlin, og ble med det den første mannlige spydkasteren som har vunnet OL-, VM- og EM-gull. Han har vunnet seks kongepokaler.
Thorkildsen var tidlig ekstraordinært god i spydkast og innehar en rekke norske aldersrekorder fra 13 år og oppover. Han har også juniorrekordene for 19-åringer og 22-åringer, der U-19 rekorden er gjeldende verdensrekord for juniorer per 2009.Etter OL-sesongen 2008 ble Thorkildsen kåret til European Athlete of the Year, Årets friidrettsutøver, i Europa av European Athletic Association. Tidligere er det kun Trine Hattestad blant norske utøvere som har toppet denne kåringen. Hun vant etter sitt OL-gull i 2000.
Han la opp i mai 2016.
| Andreas Thorkildsen (født 1. april 1982 i Kristiansand) er en norsk tidligere friidrettsutøver som konkurrerte i spydkast som representant for Kristiansands Idrettsforening.
Thorkildsen er innehaver av den norske rekorden på 91,59 m, og har også olympisk rekord på 90,57 m, satt i OL i Beijing, da han forsvarte sitt OL-gull fra Athen, og han er den eneste nordmann med to OL-gull i friidrett. 23. august 2009 ble han verdensmester i Berlin, og ble med det den første mannlige spydkasteren som har vunnet OL-, VM- og EM-gull. Han har vunnet seks kongepokaler.
Thorkildsen var tidlig ekstraordinært god i spydkast og innehar en rekke norske aldersrekorder fra 13 år og oppover. Han har også juniorrekordene for 19-åringer og 22-åringer, der U-19 rekorden er gjeldende verdensrekord for juniorer per 2009.Etter OL-sesongen 2008 ble Thorkildsen kåret til European Athlete of the Year, Årets friidrettsutøver, i Europa av European Athletic Association. Tidligere er det kun Trine Hattestad blant norske utøvere som har toppet denne kåringen. Hun vant etter sitt OL-gull i 2000.
Han la opp i mai 2016.
== Familie ==
Andreas Thorkildsens far, Tomm Thorkildsen, var selv en habil spydkaster og har 71,64 meter fra 1974. Hans mor Bente (Amundsen) Thorkildsen er norsk mester på 100 meter hekk fra 1972, samt sølv fra NM i 1974 (for Hamar IL). Andreas Thorkildsen har en eldre bror, Christian, som er journalist og har laget dokumentarfilmen «Verdens sterkeste lillebror». Filmen omhandler Andreas sitt arbeid for å bli best i verden, men brødrenes krevende relasjon fikk mest oppmerksomhet.
Andreas Thorkildsen har vært bosatt i Oslo siden 2001. I årene 2005 til 2011 var han samboer med den norske hekkeløperen Christina Vukicevic. Forholdet mellom to av de største stjernene i norsk friidrett fikk mye oppmerksomhet i media.
== Idrettskarriere ==
=== 1993 - 1999 ===
Andreas Thorkildsen tok tidlig etter sin far og har konkurrert i spyd siden han var 11 år. Talentet var tydelig, og med en far med egen spyderfaring som trener ble teknikken god. Andreas Thorkildsen satte sin første av mange norske aldersrekorder i 1995, med 51,88 meter med 600 grams spyd (13 åringer). Etter dette slo han alle aldersrekorder i spyd med både 600 grams og 800 grams spyd, men unntak av rekordene for 15-åringer. 17 år gammel i 1999 var han med i europamesterskapet for juniorer og ble nummer 7.
==== Thorkildsens norske aldersrekorder ====
Spydet på 600 gram ble endret i 1999 og Thorkildsens rekorder med 600 grams spydet er med den gamle modellen. Fra 2002 ble spydvekten 700 gram innført som nytt spyd fra gutter 16 år, og Thorkildsens bestenotering med 600 gram for 16-åringer vil dermed ikke bli utfordret.
=== 2000 - 2003 ===
Fra 2000 tok Åsmund Martinsen over deler av treneransvaret sammen med far og Thorkildsen kastet til sin første medalje i et norsk mesterskap for seniorer. Han fikk sølv og tapte bare til Ronny Nilsen fra Norna Salhus. Samme år ble han med på det norske europacuplaget og i oktober 2000 vant han sølv i junior-VM bak sørafrikanske Gerhardus Pienaar.Etter videregående i 2001, flyttet Thorkildsen til Oslo og Åsmund Martinsen tok over hele treneransvaret. Thorkildsen meldte seg inn i Martinsens klubb SK Vidar. Martinsen er selv en tidligere spydkaster med personlig rekord på 68,12 meter og har bronse fra NM på Jessheim i 1994. I juni 2001 brøt Thorkildsen 80-metersbarrieren med 83,87 meter og verdensrekord for junior på Fana Stadion. Denne rekorden stod fram til mars 2011, da Zigismunds Sirmais kastet 84,47.. Han fikk sølv i junior-EM bak Aleksandr Ivanov. Hans første møte med et internasjonalt seniormesterskap gikk dårligere. Thorkildsen kastet 68,41 meter og ble sist i konkurransen. Han rettet opp inntrykket med å ta sitt første norske seniormesterskap med 79,98 meter på Marienlyst i Drammen. Til tross for et svakt VM lå det an til at Thorkildsen ville kunne ta opp arven etter de store norske spydkasterne Egil Danielsen, Terje Pedersen og Trine Hattestad.
I 2002 deltok han i sitt første Europamesterskap. Med sine 78,36 meter manglet Thorkildsen 68 cm på å bli blant de 12 som gikk videre fra kvalifiseringen. Han ble nummer 15. I NM i Sandnes dette året tapte Thorkildsen til bokser og spydkaster Pål Arne Fagernes, og fikk sitt andre NM-sølv. Ved slutten av året toppet han likevel statistikken som Norges beste spydkaster med sitt årsbeste på 83,43 meter.
I Paris-VM 2003 nådde Thorkildsen sin første internasjonale finale som seniorutøver. Han kastet 79,44 meter i kvalifiseringen, men skuffet litt med 77,75 meter i finalen og en 11.-plass totalt. Tidligere på året hadde han satt ny personlig rekord i et stevne i latviske Ventspils med 85,72 meter. I 2003 ble han norsk mester for andre gang med beskjedne 76,04 meter i Fredrikstad.
==== Thorkildsens juniorrekorder ====
=== 2004 - OL-gull ===
Friidrettssesongen 2004 begynte med mye oppmerksomhet for norsk spydkast. Ronny Nilsen sesongåpnet i mai med et OL-kvalifiserende kjempekast på 84,73 meter i et stevne i Tønsberg. Thorkildsen klarte ikke å erobre toppen av statistikken i Norge, men under Bergen Bislett Games kvalifiserte han seg til Sommer-OL i Athen med 84,12 meter, bak amerikaneren Breaux Greer, som vant med ny nordamerikansk rekord på 87,39 meter. Under DN Galan i Stockholm tok Thorkildsen sin første seier i en IAAF Grand Prix-konkurranse, og fikk revansje på Breaux Greer med 83,46 meter mot 78,52 meter. I London tre dager senere, 30. juli, hevet han sitt årsbeste til 84,45 meter på Crystal Palace.Thorkildsen lå et stykke nede på verdensstatistikken og fortsatt bak Ronny Nilsen ved inngangen til spydkonkurransen i Athen-OL. Spydkonkurransen ble ansett som svært åpen, men nordmennene var ikke regnet blant medaljefavorittene. Thorkildsen kastet 81,74 meter i kvalifiseringen, over kvalifiseringsgrensen på 81 meter, men i skyggen av Breaux Greers 87,25 m.I finalerunden åpnet Thorkildsen med 84,82 meter og tredjeplass etter første runde. Latvieren Vadims Vasiļevskis kastet personlig rekord med 84,95 meter og ledet med den regjerende verdensmesteren Sergej Makarov på andreplass. I andre runde var det Thorkildsen som kastet til personlig rekord (og norsk U-23 rekord) med 86,50 meter. I de påfølgende rundene klarte verken Vasiļevskis eller Makarov å påvirke resultatlisten, og endte med henholdsvis sølv- og bronsemedaljer. Noe overraskende var Andreas Thorkildsen blitt olympisk mester i spyd, 48 år etter Egil Danielsens gull fra Melbourne (1956). Verdenslederen Aleksandr Ivanov ble nummer fem, mens sesongens jevneste kaster, Breaux Greers var småskadet og fikk finalens siste og 12.-plass. Thorkildsen beskrev seieren som «helt sinnssykt». Han ble tildelt Fearnleys olympiske ærespris for prestasjonen.
Sesongen gav også Thorkildsen kongepokal sammen med hans tredje NM-tittel i Florø. Han avsluttet året som nummer to, etter Greer i IAAF World Athletics Final i Monaco. I desember ble det offentliggjort at Thorkildsen skulle tildeles Norske sportsjournalisters statuett og tittelen «Årets idrettsnavn» for sine prestasjoner i 2004-sesongen. Den nye olympiske mesteren stod likevel bokført som verdens syvende beste kaster med det 11. beste resultat etter sesongen. Thorkildsen ble nummer ni i kåringen av European Athlete of the Year Årets friidrettsutøver i Europa av European Athletics Association
=== 2005 - VM-sølv ===
Andreas Thorkildsen hadde en ny rolle dette året. Som olympisk mester steg forventningene til VM i Helsingfors. I juni slo han endelig Pål Arne Fagernes' norske rekord med 86,82 meter i «midtsommerlekene» i Kuortane. Hans tøffeste konkurrent, finnen Tero Pitkämäki, kastet årsbeste i verden med 91,53 i det samme stevnet. Thorkildsen flyttet sin norske rekord til 87,66 meter under Bislett Games, mens Sergej Makarov hadde da 90,33 fra det russiske mesterskapet i Tula. Før VM bekledde disse kasterne topp tre på verdensrankingen, med Breaux Greer en centimeter bak Thorkildsen.Det var bare Pitkämäki, Makarov og Thorkildsen som klarte kvalifiseringsgrensen på 81 meter på Olympiastadion i Helsingfors. Finalerundene gikk med regn og vind. Thorkildsen ledet med 86,18 meter etter tre runder, men fikk til slutt sølv bak overraskelsesmannen Andrus Värnik fra Estland, som toppet konkurransen med 87,17 meter i fjerde omgang.Thorklidsen vant NM i Bergen med 83,63 meter, et resultat som gav ny kongepokal. Han avsluttet sesongen med sin tredje norske rekord i 2005. 89,60 meter i IAAF World Athletics Final i Monaco. Pitkämäki, som bare ble nummer fire på hjemmebane i VM, vant med 91,33 meter. Thorkildsen endte sesongen som verdens tredje beste kaster på rankinglistene bak Pitkämäki og Makarov.
Han ble nummer ni i European Athletics Association sin kåring av Årets friidrettsutøver i Europa for andre år på rad. Han fikk plassen bak Pitkämäki, og delte niendeplassen med Andrus Värnik.
=== 2006 - EM-gull og over 90 meter ===
Før 2006-sesongen returnerte Thorkildsen til moderklubben Kristiansand IF, men ble boende i Oslo.
Z
12. mai brøt han 90-meterslinjen for første gang. Det var i Super Grand Prix i Doha, Qatar, og lengden 90,13 meter var ny norsk rekord, og banerekord. Under Bislett Games 2. juni satte han igjen norsk rekord, nå 91,59 meter. Han passerte samtidig milepælen 300 fot. Med sin nye rekord var han verdensleder inn mot EM i Göteborg, og måtte finne seg i å være favoritt. Outsider var Tero Pitkämäki som hadde vunnet IAAF Golden League i Paris. Spydfinalen i Göteborg ble dominert av Thorkildsen. Han tok ledelsen i andre omgang, holdt denne, og økte seiersmarginen i siste kast. Kastserien til europamesteren var imponerende: 1: 82,84 m, 2: 87,37 m, 3: 85,30 m, 4: 87,35 m, 5: 86,39 m, og til slutt 6: vinnerkastet på 88,78 meter.I DN Galan i Stockholm, 25. juli 2006 satte Thorkildsen ny banerekord med 89,78 meter. For dette ble han premiert med en diamant til en verdi av om lag 75 000 kroner. Thorkildsen tok dette året sin 5. NM-tittel og fikk sin 3. kongepokal på friidretts-NM på Bislett. I forbindelse med utdelingen av pokalene fikk forholdet til hekkeløperen Christina Vukicevic overraskende mye publisitet. Thorkildsen og Vukicevic var begge uttrykte klart at de ville skjerme privatlivet, men da begge vant kongepokal, var pressefotografene klare for blinkskudd. Utøverne nektet å stille opp på bilder sammen og Thorkildsen forlot stadionet for å slippe unna fotografene.Thorkildsen avsluttet sesongen sterkt, og vant sin første IAAF World Athletics Final i avskjedsstevnet til legenden Jan Zelezny, samt 2006 Verdenscupen i friidrett i Athen. Rekordkastet på 91,59 meter ga han topplassering på sesongens verdensranking for første gang. Han ble nummer tre i European Athletics Association sin kåring av Årets friidrettsutøver i Europa, hans hittil beste plassering i kåringen.
=== 2007 - VM-sølv ===
Thorkildsen brukte vinteren til alternativt arbeid da han ble hentet av den tidligere svenske fotballspilleren Martin Dahlin som modell for moteklær. Andre modeller som poserer for kolleksjonen til Dahlin var toppmodellen Marcus Schenkenberg og skuespiller Andreas Wilson.Målene for konkurransesesongen 2007 var Bislett Games, VM i Osaka, og å være med i kampen om Golden Leagues gullbarrer verdt 1 million dollar. Thorkildsens sesong startet bra, men konkurrentene var minst like godt forberedt. Han hadde 81,10 meter i Dakar, 86,39 meter i Doha og tredjeplass med 87,79 meter i Bislett Games 15. juni bak Tero Pitkämäki (88.78 m) og Breaux Greer (88.73 m). Thorkildsen vant DN Galan, 7. august i Stockholm med årsbeste på 89,49 meter, men ryggsmerter gjorde at han valgte å stå over NM i Askim den påfølgende helgen for å stå forberedt til VM i Osaka.Konkurransen i Osaka-VM var ventet å stå mellom sesongens tre beste kastere; Thorkildsen, Pitkämäki og Greer, med Vadims Vasilevskis som en outsider. Etter en noe usikker førsterunde la Pitkämäki listen på 89,16 meter. Thorkildsen svarte med 88,61 meter i samme omgang, og ingen andre meldte seg på i gullstriden. Konkurransen ble ikke mer spennende og en upresset Pitkämäki hadde allerede vunnet da han økte i siste runde til 90,33 meter. Thorkildsens sølv ble Norges eneste medalje i dette mesterskapet.Tilbake i Europa begynte han med seier og årsbeste i Zürich med 89,51. Han deltok på ytterligere tre stevner i september: Den 14.: 2.-plass i Brussel (86,14 m), den 16.: 4.-plass i Berlin (80,71 m) og til slutt sesongavslutning og 2.-plass i IAAF World Athletics Final i Stuttgart med 85,06 meter. Han ble etter sesongen 2007 kåret til årets norske friidrettsutøver for andre året på rad av Stiftelsen friidrettens venner.
=== 2008 - Nytt OL-gull ===
I et intervju i desember 2007 uttalte Thorkildsen at han på tross av ryggproblemene hadde som mål å vinne gull under OL i Beijing.
9. mai vant han sesongåpningen i Super Grand Prix-stevnet i Doha. Vinnerkastet var på 87,59 meter. Kastet var så langt årets nest beste resultat i verden.Den 1. juni 2008 var det sesongåpning for verdenseliten i Golden League-stevnet ISTAF, og dermed startet oppkjøringen til Sommer-OL 2008. Så langt i 2008 hadde seks utøvere kastet over 85 meter og fem av dem stilte opp i dette stevnet. Andreas Thorkildsen ble nummer to med
85,19 meter, én centimeter bak Tero Pitkämäki som vant med 85,20 meter.
Den 22. juli 2008 vant Thorkildsen spydkonkurransen i DN Galan med et kast på 87,36 meter.
I forkant av OL var Thorkildsen å regne som en av favorittene, men det lå noe usikkerhet rundt hans teknikk, dessuten var det flere konkurrenter med medaljesjanser enn det som hadde vært tilfelle de siste årene. Pitkämäki var fortsatt den klareste utfordrer, men australieren Jarrod Bannister hadde årsbeste i verden med 89,02 meter fra et stevne i Brisbane i februar. Videre hadde finnene fått frem en ny «Tero», Tero Järvenpää som kom til Kina med 86,68 meter. Latvieren Vadims Vasilevskis som vant sølv under OL i 2004 var tilbake med 85,78 meter ved inngangen til Kina-OL.Usikkerheten ble noe forsterket etter kvalifiseringsrundene i Beijing, 21. august. I kraftig regnvær skle Pitkämäki i sitt forsøk, og Thorkildsen turde dermed ikke legge mye i sitt forsøk. Han kastet 79,85 meter, og måtte ta ytterligere ett kast for å sikre avansement til finale. Det andre forsøket ble mislykket, og han «tråkket dødt». Thorkildsen stod som nummer ni av de tolv som gikk videre til finalen, og stod over sitt tredje forsøk. Vasilevskis viste styrke og vant kvalifiseringen med 83,51 meter foran Pitkämäkis 82,50 meter. Pitkämäki uttalte likevel at han fryktet at Thorkildsen ville komme sterkt tilbake i finalen etter den noe svake kvalifiseringen.Finalen i spyd under sommer-OL 2008 i Beijing 23. august startet noe forsiktig, og da Thorkildsen i første omgang kastet som nummer ti, hadde finnene Järvenpää og Pitkämäki levert kast på henholdsvis 83,95 meter og 83,75 meter og belagt de to øverste posisjonene. Thorkildsen svarte med 84,72 meter, tok ledelsen og gav den deretter ikke fra seg. I andre omgang økte han til 85,91 meter og til 87,93 i tredje kast uten at det hadde skjedd noen endring på de to neste plassene. I fjerde runde nærmet Pitkämäki seg noe med et kast på 85,78 meter, mens Thorkildsen nå klarte 85,13 meter. Den femte omgangen var uten vellykkede kast av finalistene da Andreas Thorkildsen avsluttet runden med karrierens nest lengste kast på 90,57 meter. Han hadde slått Jan Železnýs olympiske rekord fra Sommer-OL 2000 med 30 centimeter, og samtidig satt ny årsbeste i verden med sitt beste kast på over to år. I den siste omgangen overrasket den andre latvieren, Ainars Kovals, med ny personlig rekord på 86,64 meter, og knep sølvet foran Pitkämäki, som svarte på Kovals kast, men 86,16 meter holdt bare til bronse for den regjerende verdensmesteren.Thorkildsens prestasjon gjorde ham til den første nordmann med to OL-gull i friidrett, den fjerde spydkaster som har forsvart et OL-gull, og han ble omtalt som tidenes norske friidrettsutøver etter å ha tatt gull eller sølv i fem påfølgende internasjonale mesterskap.
=== 2009 - VM-gull ===
Thorkildsen sesongåpnet i Super Grand Prix-stevnet i Doha i Qatar, 8. mai. Der vant han med årsbeste i verden på 83,39 meter, men nådde ikke egne forventninger etter en skadefri sesongoppkjøring.Den 2. august kastet han 88,55 meter i en jevn serie under NM på Stampesletta i Lillehammer. Kastet gav Thorkildsen hans sjuende NM-tittel og fjerde kongepokal. To dager i forveien hadde han vunnet DN Galan i Stockholm med nok en jevn serie, og et bestekast på 86,85 meter.Thorkildsen kastet i VM-kvalifiseringens gruppe A fredag 21. august på Olympiastadion i Berlin. Han kastet dødt – 80,37 – 79,93 i sine tre kast, og ble nummer fire i sin gruppe. 82 meter gav automatisk kvalifisering til finalen, men etter regnopphold og vått banedekke var det kun to kastere fra gruppe B som kastet lenger enn Thorkildsen. Han fikk dermed sjette beste resultat, og 78,69 meter holdt til slutt for avansement.
Under finalen på mesterskapets siste dag, søndag 23. august, åpnet han også svakt med 77,80 i første kast, og lå som nummer fem før andre kast, uten at konkurrentene heller hadde prestert store lengder. Thorkildsens andre kast landet på 89,59 meter, og han ledet med over seks meter på nummer to, Guillermo Martínez fra Cuba. Thorkildsens tredje kast var på 88,95 før han tråkket dødt på det fjerde og stod over de to siste kastene. Martínez økte til 86,41 i sitt siste kast, mens Yukifumi Murakami fra Japan overraskende tok bronse med 82,97 meter. Duellen med finske Tero Pitkämäki uteble da finnen var plaget med sykdom og feber, og fikk en beskjeden femteplass med 81,90 meter.
Thorkilsen ble med det verdens første spydkaster med mesterskapstitler fra både EM, VM og OL. På dagen et år etter sin seier i OL, ble han igjen historisk.
=== 2010 - nytt EM-gull og diamantjakt ===
2010-sesongen ble innledet 23. mai, i et Diamond League-stevne i Shanghai. Thorkilsen vant stevnet med 86,11 meter i tredje kast. Spyd var ikke Diamond league-øvelse i dette stevnet. Hjemme i Norge konkurrerte han under Florø Friidrettsfestival den 29. mai og møtte Tero Pitkämäki i deres duell nummer 50. Thorkildsen vant med 90,37 meter mot finnens mer beskjedne 84,34 meter. Det ble Thorkildsens syvende konkurranse over 90 meter.I forbindelse med Bislett Games 4. juli dukket det opp en ny utfordrer til spydtronen, 22 år gamle Petr Frydrych fra Tsjekkia. Han hadde kastet 88,23 meter under et stevne i Ostrava den 27. mai, og det var kjent at den tidligere spydkjempen Jan Železný hadde treneransvaret for det unge talentet. Konkurransen fikk mye oppmerksomhet og den ble tett, med finnen Teemu Wirkkala som en joker til duellen. Thorkildsen vant med 86,00 meter, Frydrych fikk 85,33 og Wirkkala med 85,04. Oslostevnet dannet grunnlaget for en total dominans av Thorkildsen i Diamond league-stevnene som fulgte. Han vant de tre neste stevnene i serien: 12. juni, New York adidas Grand Prix, med 87,02 meter, 8. juli, Lausanne Athletissima, med 87,03 meter og 16. juli, Paris Meeting Areva, med 87,50 meter.Under alle stevnene var det lite kamp om seieren, men midt i denne seiersrekken kom en ny 22-åring på banen. Tyske Matthias de Zordo vant en konkurranse under litt vanskelige vindforhold med 83,80 meter. Thorkildsen klarte ikke å svare og fikk et overraskende nederlag med 82,98 meter. Tyske de Zordo skulle vise seg å bli den tøffeste utfordreren igjen under Spydfinalen i EM i Barcelona 31. juli.
Thorkildsen ble europamester i Barcelona 31. juli 2010 etter et bestekast på 88,37. Kvalifiseringa til finalen ble mer spennende enn forventet ut ifra at Thorkildsen i 2010 hadde vunnet alle unntatt en av konkurransene sine: Etter to døde kast, sikret han med et kast på 78,82 i tredje omgang, men gikk allikevel greit videre som 6. mann etter at kun tre deltakere klarte kvalifiseringsgrensa på 81 meter. Finalen skulle også by på overraskelser idet tyskeren Matthias de Zordo med et kast på 86,22 satte personlig rekord med nesten to meter allerede i sitt første kast. Imidlertid svarte Thorkildsen med å kaste 10 cm lenger i sitt første. Tyskeren, som var den eneste som hadde vunnet over Thorkildsen til da i 2010 (lag-EM, Fana, juni) forbedret sin nye rekord med ytterligere drøyt halvannen meter til 87,81 i andre omgang, men Thorkildsen svarte med det som skulle bli vinnerkastet, 88,37. Dermed har Andreas Thorkildsen tatt medalje i sitt sjuende mesterskap på rad.
=== 2011 - sølv i VM og Diamond League ===
Sesongen ble åpnet med et Diamond League-stevne i Doha i Qatar. Petr Frydrych vant stevnet, og Thorkildsen endte på femteplass med 83,63 meter som lengste kast. Plasseringen var hans svakeste siden Bislett Games 27. juni 2003, da han ble nummer seks med 80,10 meter. Sesongens andre Diamond League-stevne ble arrangert i Shanghai 15. mai, og Thorkildsen forbedret seg både resultatmessig og plasseringsmessig. Han kastet 85,12 i sitt tredje kast og kom på andreplass, kun slått av Tero Pitkämäki. Imidlertid fikk han en strekkskade i låret, som gjorde at han bl.a. må stå over Bislett Games i juni. Det første stevnet etter skaden ble Kuortane Games i Finland 25. juni. Hans lengste kast, 84,33 meter, holdt til seier mot de beste finske kasterne. Han var den eneste som kastet over 80 meter i dette stevnet. Også i neste stevne, som var Diamond League-stevnet i Lausanne, kastet han godt. Han kastet 88,19 meter i første kast, som var årsbeste for Thorkildsen, og 3 cm unna årsbeste i verden (Vadims Vasilevskis, 88,22). Dette holdt til seier, og han gjorde bare et kast til, som ble 84,20 meter, før han ga seg på grunn av at han kjente lyskeskaden sin.Den 10. juli satte han ny årsbestenotering i verden, da han vant Diamond League-stevnet i Birmingham. Han kastet 88,30 i sitt tredje kast, og vant stevnet, nesten fem meter foran tyske Matthias de Zordo, som greide 83,42. Denne lengden forbedret han allerede 29. juli, da han vant DN-galan i Stockholm. Der satte han ny årsbeste i verden denne sesongen med 88,43. Igjen kom Matthias de Zordo på andreplass, denne gangen med 84,37.Under gode forhold kastet han 90,61 meter under norgesmesterskapet på Byrkjelo. Karrierens tredje lengste kast var ny mesterskapsrekord, ny årsbeste i verden, og gav Thorkildsen hans sjette kongepokal.Torkildsen kom til friidretts-VM i sørkoreanske Daegu som en klar favoritt. Han hadde verdens tre beste kast, og ledet årsstatistikken med over 2 meter med sitt resultat fra NM på Byrkjelo. I likhet med kvalifiseringsrundene i de siste mesterskapene, kastet han også denne gang godt under egen kapasitet med serien 79,36 - 80,85 - 81,83. Han ble nummer fem i første kvalifiseringsgruppe, og nummer sju av de 12 som tok seg til finalen. 12.-plass hadde 81,03. Etter tre kast i finalen hadde han 80,75 meter som beste resultat, og gikk videre til de tre siste finalekastene med svakest resultatet av de 8 utøverne. Matthias de Zordo kastet 86,27 i første kast, noe som holdt til VM-gull. I fjerde runde forbedret Torkildsen seg til 84,78 meter, som ble hans lengste kast. Det holdt til sølvmedalje i mesterskapet, mens Guillermo Martínez tok bronse med 84,30. Torkildsen uttalte at han hadde flaks som fikk til det ene kastet på en dag da teknikken ikke stemte. Kastrekken ble 80,75 - 80,46 - 80,60 - 84,78 - dødt - 80,28. Hans nest beste kast hadde gitt 8.-plass.Ved Diamond League-avslutningen i Brüssel i september greide Thorkildsen bare femteplass, med 81,86 som lengste kast. De Zordo vant dette stevnet, og vant dermed også Diamond League sammenlagt i 2011, med 17 poeng. Andreas Thorkildsen vant tre enkeltseire i Diamond League 2011, og kom på andreplass med 14 poeng, mens Vadims Vasilevskis tok tredjeplassen med fire poeng.Til tross for sølv i både VM og Diamond League ble Thorkildsen rangert som verdens beste spydkaster i IAAFs poengstatistikk. Total endte han på 1373 poeng, mot de Zordos 1346 poeng. Nordmannen hadde fire av de seks lengste kastene i verden denne sesongen.
=== 2012 - jakt på OL-gull nummer 3 ===
Sesongen 2012 hadde EM og Diamond League, men Sommer-OL i London var Thorkildsens største mål. Den 19. mai sesongåpnet han i Shanghai med 79,53 meter, hans svakeste sesongåpning siden 2004. Han gav seg etter tre kast på grunn av en vrang akillessene. Stevnet ble vunnet av tsjekkeren, Vítezslav Veselý I Ostrava den 25. mai konkurrerte Thorkildsen igjen, denne gangen med årsbeste og 84,72 meter. Veselý vant, befestet seg som sesongens beste utøver og måtte finne seg i å være favoritt i forkant Bislett Games 7. juni. Der innfridde Veselý og kastet ny personlig rekord og årsbeste i verden med 88,11 meter. Thorkildsen fant ikke rytmen i en for øvrig svak konkurranse og ble nummer 3 med 82,30 meter.
Under EM i Helsingfors 28. juni trakk Thorkildsen seg etter tre kast, og endte som nummer 4 med beskjedne 81,55 meter. Grunnen til at han stoppet før 4. runde var en strekk i låret som han fikk under oppvarmingen. Veselý vant med 83,72 meter.I august deltok han ved OL i London. Han hadde det nest lengste kvalifiseringskastet, med 84,47 meter, kun slått av Vitezslav Vesely. I finalen greide han imidlertid ikke å kaste like langt. Det første kastet var såvidt over 70 meter, og dette kastet gjorde han dødt ved å tråkke over streken. Neste kast var på 82,63 meter, tredje kast tråkket han dødt, og fjerde kast ble 81,70 meter. Thorkildsen ble stående med 82,63 meter som lengste kast, og endte på 6.-plass i finalen. 19 år gamle Keshorn Walcott vant gullet i dette OL. Thorkildsen kastet 71,05 meter ved sesongens siste Diamond League-stevne, som gikk i Stockholm, og endte på 10.-plass i dette stevnet. På grunn av sine dårlige resultater på slutten av sesongen valgte han også å stå over NM i friidrett 2012.
=== 2013 - ny VM-sesong ===
Thorkildsen sesonåpnet ved Diamond League-stevnet i Doha 10. mai. Her kastet han tre døde kast, men greide 81,51 meter i sitt siste kast, som holdt til 3.-plass i dette stevnet. Vtezslav Vesel vant stevnet, med 85,09 meter, foran Tero Pitkämäki. Han stod over det neste Diamond League-stevnet, som var i Shanghai 18. mai, på grunn av krampe i lysken. Den 31. mai deltok han i et stevne i Dessau i Tyskland, der han kastet årsbeste for sin del, med 81,99 meter, og han sa etter stevnet at han ikke kjente noe til lyskeskaden. Han forbedret seg ytterligere da han deltok ved Hyundai Grand Prix Florø Friidrettsfestival 8. juni. Der fikk han til et sistekast på 84,64 meter, og vant stevnet. Bare fem dagere senere var det Bislett Games, men der fikk ikke Thorkildsen til de samme lengdene. Hans lengste kast ble 80,99 meter, og han endte med det på 6.-plass. Ved Lag-EM i friidrett 2013 i Gateshead kastet han 80,48 meter i sitt første kast, deretter 80,10 meter, før han gjorde to døde kast. Dette holdt til 4.-plass i spydkastøvelsen, men Norge kom nest sist i Super league i 2013, og rykket med det ned til First league.Ved Diamond League-stevnet Birmingham Grand Prix i slutten av juni fikk han imidlertid en ny seier, da han kastet 83,94 meter, og vant stevnet foran Ari Mannio og Dmitrij Tarabin. Roman Avramenko ledet lenge konkurransen, men Thorkildsen fikk til vinnerkastet sitt i femte kast, og Avramenko endte til slutt på 4.-plass. Den 4. juli sikret han seg nye Diamon League-poeng, da han kom på 2.-plass ved Athletissima-stevnet i Lausanne. Svenske Kim Amb, som satte ny personlig rekord på 84,33 meter i mai, vant stevnet med 82,65 meter, mens Thorkildsen kastet 81,54 som lengste kast.
=== 2014 ===
Hans første stevne i 2014 var Diamond League-stevnet i Eugene 31. mai. Vutezlav Vesely vant stevnet med 83,75 meter, med Thorkildsen på andreplass med 80,52 meter. Ved Bislett Games 11. juni endte han sist, med 72,40 som lengste kast.I juli bekjentgjorde han at han avslutter 2014-sesongen, på grunn av smerter i hofta, og at han dermed ikke deltar ved EM i friidrett 2014.
=== 2015–2016 ===
I juni 2015 meldte Thorkildsen at han kom til å stå over hele 2015-sesongen, men at han satser på comeback i 2016. I mai 2016 la han imidlertid opp. Da han la opp var han innehaver av norgesrekorden på 91,59 meter og olympisk rekord på 90,57 meter, som han satte i 2008. Under Sommer-OL 2016 i Rio de Janeiro, Brasil var han TV2s ekspertkommentator i friidrett sammen med Johan Kaggestad.
== Thorkildsens norske rekorder ==
== Internasjonale mesterskap ==
== Norske mesterskap ==
== Thorkildsens utvikling år for år ==
Denne oversikten viser Thorkildsens årlige utvikling i spyd (800 gram):
== Thorkildsens 90-meterskast ==
Per 14. august 2011 har Thorkildsen kastet over 90 meter i åtte konkurranser. Tabellen under gir en oversikt over Thorkildsens 90-meterskast.
== Trener ==
I 2018 begynte Thorkildsen å jobbe på WANG Toppidrett videregående skole i Oslo og er friidrettslinjens siste tilskudd til trenerstaben.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Andreas Thorkildsen – Munzinger Sportsarchiv
(en) Andreas Thorkildsen – Olympics.com
(en) Andreas Thorkildsen – Olympic.org
(en) Andreas Thorkildsen – Olympedia
(en) Andreas Thorkildsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Andreas Thorkildsen – World Athletics
(en) Andreas Thorkildsen – Diamond League
(en) Andreas Thorkildsen – Track and Field Statistics | }} | 9,587 | 9,587 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Uriel_Acosta | 2023-02-04 | Uriel Acosta | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1640', 'Kategori:Fødsler i 1585', 'Kategori:Jødiske filosofer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Porto', 'Kategori:Portugisiske filosofer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Uriel Acosta (født 1585, død 1640) var en portugisisk filosof av jødisk opphav.
Acosta ble født i Porto i Portugal i 1585 som Gabriel da Costa. Familien hans var jødisk, men hadde konvertert til katolisismen. Uriel Acosta overtalte familien til å gå tilbake til jødedommen, og de måtte flytte til Amsterdam. På grunn av sin heretiske filosofi ble han (som også Baruch de Spinoza) bannlyst av den jødiske menigheten. Etter en svært fornedrende seremoni da han søkte forsoning med menigheten begikk han selvmord i 1640.
| Uriel Acosta (født 1585, død 1640) var en portugisisk filosof av jødisk opphav.
Acosta ble født i Porto i Portugal i 1585 som Gabriel da Costa. Familien hans var jødisk, men hadde konvertert til katolisismen. Uriel Acosta overtalte familien til å gå tilbake til jødedommen, og de måtte flytte til Amsterdam. På grunn av sin heretiske filosofi ble han (som også Baruch de Spinoza) bannlyst av den jødiske menigheten. Etter en svært fornedrende seremoni da han søkte forsoning med menigheten begikk han selvmord i 1640.
== Referanser == | Uriel Acosta (født 1585, død 1640) var en portugisisk filosof av jødisk opphav. | 9,588 | 9,588 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8rgine_Massa_Vasstrand | 2023-02-04 | Jørgine Massa Vasstrand | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødselsdato ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler 4. juli', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordmenn kjent via pseudonym', 'Kategori:Norske bloggere', 'Kategori:Personer fra Ålesund kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jørgine Massa Vasstrand (født 1989, kjent som «Funkygine») er en norsk blogger, influenser og personlig trener.
| Jørgine Massa Vasstrand (født 1989, kjent som «Funkygine») er en norsk blogger, influenser og personlig trener.
== Biografi ==
Hun har norsk mor og italiensk far, og har vokst opp i både Italia og i Ålesund. Hun er kjent under navnet «Funkygine», og har blogget under det samme navnet siden 2014.Siden våren 2018 har hun også hatt en serie på VGTV, Vegard X Funkygine, sammen med den norske influenseren Vegard Harm, der hun skal hjelpe han å komme i form. Hun ble nominert til publikumsprisen foran Gullruten 2019.I 2018 ga hun ut sin første bok, Sterk utenpå, sterk inni. I 2019 kom hennes andre bok, Våre beste pastaretter. I 2020 utkom bok nummer tre, Råsterk hjemme.
Høsten 2019 kom hun på andreplass i TV2-programmet Skal vi danse.
Hun ble i 2019 nominert til prisen «Årets Navn» i VG som Christine Koht til slutt vant.Hun har fire barn.I 2019 fikk familien Vasstrand en egen dokusåpe, kalt Funkyfam. Per sommeren 2022 har serien kommet i tre sesonger med totalt 67 episoder.
I 2021 er Jørgine Vasstrand programleder for tredje sesong av NRK-serien Norges tøffeste. Hun deltok selv i sesong to av serien.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Jørgine Massa Vasstrand på Internet Movie Database
Jørgine Massa Vasstrand på Facebook
Jørgine Massa Vasstrand på Instagram
Jørgine Massa Vasstrand på YouTube
Jørgine Massa Vasstrand på Snapchat | Jørgine er den kvinnelige formen av mannsnavnet Jørgen, dannet ved å legge til endelsen -ine. | 9,590 | 9,590 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fiolin | 2023-02-04 | Fiolin | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Strengeinstrumenter', 'Kategori:Strykeinstrumenter'] | En fiolin eller fele er et strykeinstrument med fire strenger som vanligvis er stemt i g(lavest), d1, a1 og e2 (høyest). Fiolinen er kjent som sopranen blant strykeinstrumentene fordi den er det minste og lyseste av dem. Fiolinen er et fleksibelt instrument som kan brukes til mange musikkstiler. Den lages som oftest av tre, men kan også lages av karbonfiber som gir en mer høylytt klang.
En fiolinist holder som regel fiolinen vannrett utover fra halsgropen. En bruker venstre hånden for å holde strengene nede for å få ulike toner, og en kan skjelve med hånden for å få tonene til å vibrere (se vibrato). Man kan også berøre en strengs vibrasjonsnoder for å fremkalle flageolett-toner (harmoniske toner) som har høyere, og mer subtil klang. Det er mulig å spille toner på flere strenger samtidig, for å gi ut fulle akkorder. Høyre hånd brukes til å holde buen eller til å plukke strengene med (se pizzicato). I andre tradisjoner enn den vestlige klassiske kan en holde fiolinen noe annerledes. Mange fiolinister bytter ofte til bratsj for å teste ut det, det er da mange bratsjister som spiller fiolin.
Fiolinen kan brukes som soloinstrument, i grupper eller i større orkester. Instrumentet er brukt innen mange sjangere. Det er spesielt viktig innenfor vestlig klassisk musikk, jazz, folkemusikk, oldtime, bluegrass (og andre eldre eller rotekte former for countrymusikk) og karnatisk musikk, men fioliner blir også brukt i filmmusikk, pop og rock.
Fiolinfamilien, som inkluderer fiolin, bratsj og cello, ble utviklet fra instrumenter som vihuela og lira da braccio i Italia i første halvdel av 1500-tallet — trolig omkring 1520. I løpet av de neste to hundre årene ble fiolinfamilien videre utviklet og perfeksjonert av kjente fiolinmakere som Amati-familien og Antonio Stradivari.
Virtuose fiolinister gjorde også sitt til å utvikle spillestilen. Fiolinen ble først holdt mot brystet, men økende vekt på posisjonsspill gjorde at en fant ut at å holde den under haka ga mer frihet. Teknikker som vibrato (skjelving), pizzicato (plukking) og å flytte hånden i ulike posisjoner over strengene (posisjonsspill) ble utviklet av folk som Arcangelo Corelli, Antonio Vivaldi, Giuseppe Tartini og den legendariske Niccolo Paganini.
I Norge ble det utviklet en egen utgave av fiolinen, hardingfele. Den har fire spillestrenger og vanligvis fire til fem resonansstrenger. De siste gir et særpreget lydbilde. Hardingfeler er ofte rikt dekorert.
| En fiolin eller fele er et strykeinstrument med fire strenger som vanligvis er stemt i g(lavest), d1, a1 og e2 (høyest). Fiolinen er kjent som sopranen blant strykeinstrumentene fordi den er det minste og lyseste av dem. Fiolinen er et fleksibelt instrument som kan brukes til mange musikkstiler. Den lages som oftest av tre, men kan også lages av karbonfiber som gir en mer høylytt klang.
En fiolinist holder som regel fiolinen vannrett utover fra halsgropen. En bruker venstre hånden for å holde strengene nede for å få ulike toner, og en kan skjelve med hånden for å få tonene til å vibrere (se vibrato). Man kan også berøre en strengs vibrasjonsnoder for å fremkalle flageolett-toner (harmoniske toner) som har høyere, og mer subtil klang. Det er mulig å spille toner på flere strenger samtidig, for å gi ut fulle akkorder. Høyre hånd brukes til å holde buen eller til å plukke strengene med (se pizzicato). I andre tradisjoner enn den vestlige klassiske kan en holde fiolinen noe annerledes. Mange fiolinister bytter ofte til bratsj for å teste ut det, det er da mange bratsjister som spiller fiolin.
Fiolinen kan brukes som soloinstrument, i grupper eller i større orkester. Instrumentet er brukt innen mange sjangere. Det er spesielt viktig innenfor vestlig klassisk musikk, jazz, folkemusikk, oldtime, bluegrass (og andre eldre eller rotekte former for countrymusikk) og karnatisk musikk, men fioliner blir også brukt i filmmusikk, pop og rock.
Fiolinfamilien, som inkluderer fiolin, bratsj og cello, ble utviklet fra instrumenter som vihuela og lira da braccio i Italia i første halvdel av 1500-tallet — trolig omkring 1520. I løpet av de neste to hundre årene ble fiolinfamilien videre utviklet og perfeksjonert av kjente fiolinmakere som Amati-familien og Antonio Stradivari.
Virtuose fiolinister gjorde også sitt til å utvikle spillestilen. Fiolinen ble først holdt mot brystet, men økende vekt på posisjonsspill gjorde at en fant ut at å holde den under haka ga mer frihet. Teknikker som vibrato (skjelving), pizzicato (plukking) og å flytte hånden i ulike posisjoner over strengene (posisjonsspill) ble utviklet av folk som Arcangelo Corelli, Antonio Vivaldi, Giuseppe Tartini og den legendariske Niccolo Paganini.
I Norge ble det utviklet en egen utgave av fiolinen, hardingfele. Den har fire spillestrenger og vanligvis fire til fem resonansstrenger. De siste gir et særpreget lydbilde. Hardingfeler er ofte rikt dekorert.
== Deler ==
Fiolinen har kropp, hals og hode.
Kroppen består av bunn, sider (eller "sarg") og lokk.
Hodet kalles gjerne «snekka» eller «sneglen», og holder strengene i den ene enden. Det tilsvarer hodet på en gitar.
Det er fire strenger, stemt i henholdsvis G, D, A og E.
Strengeholderen holder strengene fast i motsatt ende av hodet.
Gripebrettet er der fiolinisten trykker ned strengene med fingrene.
Stolen holder strengene opp fra lokket og gripebrettet.
Lydpinnen er inne i kroppen og bidrar til å forplante lydvibrasjonene fra lokket til bunnen.
Bassbjelken er montert under lokket og har en viktig funksjon for forsterkning av dypere frekvenser.
Hakebrett bruker mange fiolinister fordi det hjelper til å holde fiolinen på plass.
Stemmeskruene sitter i hodet og brukes til å stramme eller slakke strengene.
Buen er en bøyelig og spenstig pinne med mange hår spent fast i hver ende. Stokken er tradisjonelt laget av tre, og hårene er fra hestehaler. Stokken kan også lages av andre spenstige materialer, f. eks. karbonfiber.
== Etymologi ==
Fele stammer fra norrønt fiðla, som tilsvarer gammelengelsk fiðele (herav engelsk fiddle, kjent fra sent 1300-tall), gammelhøytysk fidula (tysk Fiedel). Opprinnelsen er usikker. Ordet er antatt å stamme fra middelalderlatin vitula (strenget instrument, herav gammelfransk viole, italienk viola). En annen mulighet er at vitula er avledet av germansk. Fiolin er av nyere dato (1570-årene) og stammer fra italiensk violino (liten viola; viola da braccio = bratsj).Som regel brukes fiolin i forbindelse med klassisk musikk, mens fele særlig brukes i folkemusikk og annen populærmusikk. De brukes også om hverandre, f.eks. av Per Spelmann i sangen av samme navn. En felespiller kan, som bluegrass-felespilleren Alison Krauss, også ha utdannelse i klassisk fiolinspill.
== Se også ==
Fiolinbygging
Hardingfele
Karnatisk fiolin
Elektrisk fiolin
Bratsj
== Referanser ==
== Litteratur ==
The Contemporary Violin: ExtENDed Performance Techniques, by Patricia and Allen Strange, ISBN 0-520-22409-4
The Fiddle Book, by Marion Thede, (1970), Oak Plublications. ISBN 0-8256-0145-2
Latin Violin, by Sam Bardfeld, ISBN 0-9628467-7-5
== Eksterne lenker ==
(en) Violins – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Violin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
«DigitaltMuseum: Søk: 'fiolin'».
(no) Norsk folkemusikksamling Feleverkene: Slåtter for vanlig fele (Universitetet i Oslo, Institutt for musikkvitenskap) | En fiolin eller fele er et strykeinstrument med fire strenger som vanligvis er stemt i g(lavest), d1, a1 og e2 (høyest). Fiolinen er kjent som sopranen blant strykeinstrumentene fordi den er det minste og lyseste av dem. | 9,591 | 9,591 |
https://no.wikipedia.org/wiki/British_Museum | 2023-02-04 | British Museum | ['Kategori:0°V', 'Kategori:1753 i England', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Arkeologiske museer', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor plassering hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med kart med nummererte markører', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:British Museum', 'Kategori:Etableringer i 1753', 'Kategori:Museer etablert i 1750-årene', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vitenskap i 1753'] | British Museum er et av verdens største og mest berømte museer. Det ligger på Great Russell Street i Camden i London og ble grunnlagt i 1753 av Hans Sloane. Museet åpnet 15. januar 1759. British Museum eier om lag 7 millioner gjenstander, deriblant Rosettastenen og verker av Albrecht Dürer. British museum er Storbritannias eldste, største og mest populære museum. Det er et enormt oppbevaringssted for skatter fra hele verden, deriblant egyptiske mumier, samuraisverd, vikingvåpen og greske statuer.
British Museum ble etablert i 1753, hovedsakelig basert på samlingene til legen og vitenskapsmannen Hans Sloane. Museet ble første gang åpnet for offentligheten 15. januar 1759 i Montagu House i Bloomsbury, på stedet der dagens museumsbygning ligger. I løpet av de neste 250 årene har museet blitt utvidet flere ganger, hovedsakelig som et resultat av det britiske imperiets ekspansjon. Utvidelsene førte til at flere andre faglige avgreninger ble opprettet. Den første ble Natural History Museum, museets avdeling for naturhistorie i South Kensington i 1887. En del objekter i samlingen, mest kjent er Parthenonskulpturene som ble tatt fra Parthenontempelet i Athen, er kunstobjekter som er kontroversielle og som er blitt krevd tilbakelevert til sitt opphavsland av den greske stat.
Fram til 1997, da British Library, tidligere sentrert i Round Reading Room, ble flyttet til et nytt sted, var British Museum unikt ved at det huset både et nasjonalt museum med oldtidsgjenstander og et nasjonalt bibliotek i samme bygning. Museet er en ikke-departemental institusjon som er støttet av det britiske departementet for kultur, media og sport, og det er gratis inngang til museet, som med alle andre nasjonale museer i Storbritannia.
Siden 2002 har Neil MacGregor vært museets direktør.
I 2010 donerte John Sainsbury 25 millioner britiske pund til museet for å støtte finansieringen av en utvidelse i stor skala.
| British Museum er et av verdens største og mest berømte museer. Det ligger på Great Russell Street i Camden i London og ble grunnlagt i 1753 av Hans Sloane. Museet åpnet 15. januar 1759. British Museum eier om lag 7 millioner gjenstander, deriblant Rosettastenen og verker av Albrecht Dürer. British museum er Storbritannias eldste, største og mest populære museum. Det er et enormt oppbevaringssted for skatter fra hele verden, deriblant egyptiske mumier, samuraisverd, vikingvåpen og greske statuer.
British Museum ble etablert i 1753, hovedsakelig basert på samlingene til legen og vitenskapsmannen Hans Sloane. Museet ble første gang åpnet for offentligheten 15. januar 1759 i Montagu House i Bloomsbury, på stedet der dagens museumsbygning ligger. I løpet av de neste 250 årene har museet blitt utvidet flere ganger, hovedsakelig som et resultat av det britiske imperiets ekspansjon. Utvidelsene førte til at flere andre faglige avgreninger ble opprettet. Den første ble Natural History Museum, museets avdeling for naturhistorie i South Kensington i 1887. En del objekter i samlingen, mest kjent er Parthenonskulpturene som ble tatt fra Parthenontempelet i Athen, er kunstobjekter som er kontroversielle og som er blitt krevd tilbakelevert til sitt opphavsland av den greske stat.
Fram til 1997, da British Library, tidligere sentrert i Round Reading Room, ble flyttet til et nytt sted, var British Museum unikt ved at det huset både et nasjonalt museum med oldtidsgjenstander og et nasjonalt bibliotek i samme bygning. Museet er en ikke-departemental institusjon som er støttet av det britiske departementet for kultur, media og sport, og det er gratis inngang til museet, som med alle andre nasjonale museer i Storbritannia.
Siden 2002 har Neil MacGregor vært museets direktør.
I 2010 donerte John Sainsbury 25 millioner britiske pund til museet for å støtte finansieringen av en utvidelse i stor skala.
== Historie ==
=== Grunnleggeren Hans Sloane ===
Selv om British Museum i dag er et museum for kunst- og kulturobjekter og historiske oldtidsgjenstander, ble det grunnlagt som et «universalt museum». Dets opprettelse lå i testamentet til legen og naturforskeren Hans Sloane (1660–1753). I løpet av sitt liv hadde Sloane samlet svært mange sjeldenheter og rariteter, og siden han ikke ville at samlingen skulle deles opp og bli spredt etter sin død, testamenterte han den til kong Georg II av Storbritannia til nasjonen, til den betydelig summen 20 000 pund.På sin tid besto Sloanes samling av rundt 71 000 objekter, inkludert rundt 40 000 trykte bøker, 7 000 manuskripter, omfattende naturhistoriske prøver som besto av rundt 337 hefter med tørkede planter, trykk og tegninger, blant annet av Albrecht Dürer, foruten oldtidsgjenstander fra oldtidens Egypt, Hellas, Midtøsten, Asia og Sør- og Nord-Amerika.
=== Etablering (1753) ===
Den 7. juni 1753 ga Georg II sin formelle godkjennelse til en lov i parlamentet som gjorde det mulig å etablere British Museum. Denne loven la til ytterligere to biblioteker til Sloanes samling: Cotton-biblioteket, samlet av Robert Bruce Cotton, blant annet med verker datert tilbake til elisabethansk tid, og Harleys bibliotek, boksamlingen til jarlen av Oxford. Disse ble slått sammen i 1757 med Royal Library, det kongelige bibliotek som var boksamlingen til ulike britiske monarker. Til sammen hadde disse fire «etableringssamlingene» en rekke verdifulle bøker som er høyt skattet i dagens British Library, blant annet Lindisfarneevangeliene og den eneste bevarte boken med teksten til Beowulf.British Museum var det første i verden av sin type og en ny form for museum. Det var nasjonalt, og tilhørte således verken kirke eller konge, det var åpent for folk flest, også den «uopplyste» allmennhet, noe som var «uhørt» for enkelte, og dets mål var ambisiøst: å samle på alt. Sloanes samling, som besto av en omfattende blanding av ulike typer objekter, tenderte til å reflektere hans vitenskapelige interesser. Tilleggene med manuskripter fra Cotton og Harley introduserte elementer av litterær og oldstidsinteresse, og betydde at British Museum ble både et nasjonalt museum og et nasjonalt bibliotek.
=== Kuriosakabinett ===
Tillitsmannsstyret besluttet å omdanne et herskapshus fra 1600-tallet, Montagu House, som sted for museet. Det ble kjøpt fra familien Montagu for 20 000 pund. Styret hadde vurdert og avvist Buckingham House, et sted som i dag er Buckingham Palace, på grunnlag av kostnader og at det lå uegnet til.Med anskaffelsen av Montagu House ble de første utstillingsgalleriene og leserom for forskere åpnet den 15. januar 1759. I 1757 ga kong Georg II det gamle kongelige bibliotek og med den retten til en kopi av hver eneste bok som ble utgitt i Storbritannia, således sikret seg at museets bibliotek ville ekspandere i det uendelige. Overvekten av naturhistorie, bøker og manuskripter begynte å minske da museet i 1772 fikk sine første oldtidsobjekter av betydning: William Hamiltons samling av greske vaser. I løpet av få år etter at museet ble etablert begynte det å motta flere gaver, blant annet Thomasons samling av traktater fra borgerkrigen og David Garricks bibliotek av 1000 trykte skuespill.
=== Makelighet og energi (1778-1800) ===
Fra 1778 ble en utstilling av objekter fra Stillehavet brakt tilbake fra verdensomseilingene til kaptein James Cook og andre reisende som fascinerte de besøkende med glimt fra tidligere ukjente landområder. Testamenterte gaver bestående av bøker, inngraverte edelsteiner (gemmer), mynter, trykk og tegninger av Clayton Mordaunt Cracherode i 1800 gjorde mye for å øke museets omdømme; men samtidig ble Montagu House i økende grad overfylt og slitt, og det ble åpenbart at det ikke lenger var i stand til å hanske med den økende ekspansjonen av gjenstander.Museets første betydelige tillegg til dens samling av oldtidsgjenstander siden opprettelsen var fra William Hamilton (1730–1803), britisk ambassadør i Napoli, som solgte sin samling av greske og romerske gjenstander til museet i 1784 sammen med en rekke andre oldtidsobjekter og naturhistoriske prøver. En liste av donasjoner til museet, datert 31. januar 1784, viser til Hamiltons arv bestående av en «kolossal fot fra en Apollo i marmor». Det var den ene av to oldtidsobjekter i Hamiltons samling som var blitt tegnet for ham av Francesco Progenie, en elev av Pietro Fabris, som også hadde bidratt med en rekke tegninger av Vesuv, som Hamilton hadde sendt til Royal Society i London.
== Avdelinger ==
=== Avdeling for oldtidens Egypt og Sudan ===
British Museum huser verdens største og mest omfattende samling av egyptiske oldtidsgjenstander utenfor Det egyptiske museet i Kairo. En samling av stor betydning for dens variasjon, rekkevidde og kvalitet, og omfatter objekter fra alle perioder fra stort sett hvert eneste sted av betydning i Egypt og Sudan. Til sammen illustrerer de hvert aspekt av kulturen langs Nilen, inkludert Nubia, fra den førdynastiske neolittiske perioden (ca. 10 000 f.Kr.) og fram til den koptisk-kristne tiden (1100-tallet e.Kr.), en tidsperiode som strekker over 11 000 år.
Egyptiske oldtidsobjekter har utgjort en del av samlingene til British Museum helt siden det ble opprettet i 1753 da det mottok 160 egyptiske objekter fra Hans Sloane. Etter nederlaget til de franske styrkene under Napoleon i slaget på Nilen i 1801 ble franskmennene hadde samlet av egyptiske oldtidsgjenstander beslaglagt av den britiske hæren og fraktet til British Museum i 1803. Disse verkene, som blant annet innbefatter den berømte Rosettastenen, var den første betydningsfulle gruppe av store skulpturer som ble ervervet av museet. Senere da Storbritannia utpekte Henry Salt som konsul i Egypt, ble det samlet en enorm samling av oldtidsobjekter. De fleste av de objekter som Salt samlet ble kjøpt av både British Museum og Musée du Louvre i Paris. Ved 1866 besto samlingen i British Museum av rundt 10 000 objekter. Oldtidsgjenstander fra utgravninger begynte å komme til museet senere på 1800-tallet som et resultat av arbeidet til Egypt Exploration Fund, et privat britisk forskningsselskap som utførte arkeologisk arbeid i Egypt under ledelse av Ernest Alfred Wallis Budge. Samlingen besto av 57 000 objekter ved 1924. Aktiv støtte fra museet til utgravninger i Egypt fortsatte å resultere nyttige ervervelser gjennom hele 1900-tallet inntil endringer i egyptiske lover for utførsel av oldtidsgjenstander førte til en stopp i den til da frie utførselen. Størrelsen av de egyptiske samlingene i British Museum var uansett vokst til hele 110 000 objekter.Høsten 2001 ble de 8 millionene med objekter som utgjorde museets faste utstilling ytterligere utvidet med et tillegg på hele 6 millioner objekter fra Wendorfsamlingen som besto av gjenstander fra egyptisk og sudansk forhistorie. Disse ble donert av professor Fred Wendorf fra Southern Methodist University i Texas og besto av hele samlingen av gjenstander og miljølevninger fra hans utgravninger fra tiden mellom 1963 og 1997. De er underlagt avdelingen for oldtidens Egypt og Sudan.
De syv faste egyptiske galleriene ved British Museum, som omfatter museets største utstillingsareal (Rom 4 for monumentale skulpturer), kan kun vise fram rundt 4 prosent av hva museet eier av egyptiske gjenstander. Galleriene i tredje etasje har et utvalg av museets samling av 140 mumier og kister, den største utenfor Kairo. En høy andel av samlingen kommer fra graver eller kontekst assosiert med dødskulten, og det er i disse stykkene, særlig mumiene, som er mest ettertraktet av de besøkende.
Høydepunkter innen for samlingene er:
== Avdeling for gresk og romersk oldtid ==
British Museums avdeling for gresk og romersk oldtidsgjenstander er en av de største i verden og den mest omfattende fra den antikke verden med over 100 000 objekter. Disse strekker seg i dato fra begynnelsen av gresk bronsealder (rundt 3200 f.Kr.) til styret til den romerske keiser Konstantin den store på midten av 300-tallet e.Kr.
Minoisk og mykensk og Kykladisk kultur er også representert, og den greske samlingen omfatter også viktige skulpturer fra Parthenon i Athen i tillegg til elementer fra to av antikkens syv underverker; Mausoleet i Halikarnassos og Artemistempelet i Efesos.
Avdelingen huser også en av de mest omfattende samlinger av italiske og etruskiske oldtidsgjenstander og store grupper av materiale fra Kypros. Samlingen av smykker og bronser fra oldtiden, greske vaser og romersk glass og sølv er også av stor betydning.
Høydepunkter innenfor samlingene er:
== Avdeling for Midtøsten ==
Det som tidligere var avdelingen for oldtidens Fjerne østen, er siden blitt Avdeling for Midtøsten da samlinger fra den islamske verden fra avdelingen for Asia ble en del av den førstnevnte avdelingen. Med rundt regnet 330 000 objekter i samlingen har British Museum den største samlingen av mesopotamisk oldtidsgjenstander utenfor Irak. Beholdningen av assyrisk, babylonsk og sumerisk gjenstander er blant de mest omfattende i verden.
Samlingene representerer sivilisasjonene i oldtidens Midtøsten og dets tilknyttende områder. Disse omfatter Mesopotamia, Persia, Den arabiske halvøya, Kaukasus, deler av sentrale Asia, Syria, Palestina og Israels land, og de fønikiske bosetningene i vestlige Middelhavet fra forhistorisk tid og til begynnelsen av islamsk dominans på 600-tallet. Samlingen inkluderer seks ikoniske bevingede statuer med menneskehoder fra Nimrud og Khorsabad. Steinrelieffer av blant annet det berømte relieffet av kongelig løvejakt (Rom 10) som ble funnet i palassene til de assyriske kongene ved Nimrud og Ninive. Ashurbanipals bibliotek ved Ninive og sumerske skatter funnet i de kongelige graver ved Ur i Kaldea finnes også her.
De tidligste mesopotamiske objekter som kom til samlingene ble anskaffet av British Museum i 1772 fra William Hamilton. Museet skaffet på denne tidlige datoen et antall skulpturer fra Persepolis. Den neste betydelige tillegget i 1825 var samlingen til Claudius James Rich. Samlingen ble deretter dramatisk øket ved de arkeologiske utgravningene til Austen Henry Layard ved assyriske stedene i Nimrud og Ninive i tiden 1845-18511.
Ved Nimrud oppdaget Layard Nordvestpalasset til Asurnasirpal II, foruten også tre andre palasser og ulike templer. Han åpnet også palasset til Sankerib ved Ninive med «ikke mindre 71 haller». Som et resultat ble en stort antatt av bevingede statuer, basrelieffer, steler, inkludert den sorte obelisk til Salmanassar III fraktet til British Museum. Layards arbeid ble fortsatt av hans assistent, Hormuzd Rassam, og i 1852–1854 oppdaget han Nordpalasset til Asurnasirpal ved Ninive med mange storslåtte relieffer, inkludert den berømte kongelige løvejaktenscenen. Han oppdaget også Ashurbanipals bibliotek med en stor samling av brente leirtavler med kileskrift av stor betydning. William Kennett Loftus gjorde arkeologiske undersøkelser i Nimrud i tiden 1850–1855 og fant et bemerkelsesverdig forråd av elfenbein i Burntpalasset. Mellom 1878 og 1882 økte Rassam museets beholdning med utsøkte objekter, inkludert Kyrossylinderen fra Babylon, bronseportene fra Balawat, og en fin samling av urartiske bronseobjekter. Rassam samlet tusener av tavler med kileskrift, i dag er denne samlingen utvidet med ytterligere tavler fra 1900-tallet som ble fraktet ut ved Karkemisj i Tyrkia i årene 1911-1914, rett før utbruddet av den første verdenskrig, og på nytt i 1920, av D. G. Hogarth og Leonard Woolley, sistnevnte assistert av T. E. Lawrence. De mesopotamiske samlingene ble i stor grad økt ved utgravninger i sørlige Irak etter den første verdenskrig. Fra Tell al-Ubaid i 1919 og 1923–1924, ledet av H. R. Hall, kom bronseinnredning fra et sumersk tempel, inkludert løver i full størrelse og et panel med avbildning av Indugud, en ørn med løvehode. Woolley fortsatte med å grave ut Ur i årene 1922–1934, oppdaget de kongelige gravene fra 3. millennium f.Kr. En del av mesterverkene var blant annet «Urs fane», «Bukk i et kratt», «Urs kongelige spill» og to lyrer formet som oksehorn.
Selv om samlingene som sentrer om Mesopotamia er de omliggende områdene godt representert. Samlingen som dekket Akamenide-dynastiet ble beriket med tillegget av Oxus-skatten i 1897 ved overtagelse fra den tyske forskeren Ernst Herzfeld, og deretter av arbeidene til Aurel Stein. Fra Palmyra i dagens Syria finnes det en stor samling av bortimot førti gravbyster, anskaffet på 1800-tallet. En gruppe steinrelieffer fra utgravningene til Max von Oppenheim ved Tell Halaf ble anskaffet i 1920. Ytterligere materiale fra utgravningene til Max Mallowan ved Chagar Bazar og Tell Brak kom til i 1935–1938, og fra Woolley ved Alalak i årene rett før og rett etter den andre verdenskrig. Samlingen av palestinsk materiale ble styrket i 1980 ved anskaffelsen av rundt 17 000 objekter som ble funnet i Lakish av ekspedisjonen Wellcome-Marston som var aktiv i årene 1932–1938.
Et representativ utvalg, inkludert de aller viktigste stykkene, er på visning i 13 gallerier og totalt sett rundt 4 500 objekter. Den gjenværende utgjør en studiesamling som strekker seg i størrelse fra perlehalsbånd til store skulpturer. De inkluderer bortimot 130 000 leirtavler med kiletegn fra Mesopotamia.
Museets samling av islamsk kunst, inkludert arkeologisk materiale, teller rundt 40 000 objekter, en av de største i sitt slag i verden. Som sådan utgjør den en bred rekke av islamsk keramikk, malerier, fliser, metallarbeider, glass, segl, og inskripsjoner.
Høydepunkter innen for samlingene er:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en-GB) Offisielt nettsted
(en) British Museum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) British Museum – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | British Museum er et av verdens største og mest berømte museer. Det ligger på Great Russell Street i Camden i London og ble grunnlagt i 1753 av Hans Sloane. | 9,592 | 9,592 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Themsen | 2023-02-04 | Themsen | ['Kategori:0°Ø', 'Kategori:2°V', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Berkshire', 'Kategori:Elver i Buckinghamshire', 'Kategori:Elver i Essex', 'Kategori:Elver i Gloucestershire', 'Kategori:Elver i Kent', 'Kategori:Elver i London', 'Kategori:Elver i Oxfordshire', 'Kategori:Elver i Surrey', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Themsen', 'Kategori:Themsens vassdragsområde'] | Themsen (engelsk: Thames, uttale: ˈtɛmz ) er ei elv i den sørlige delen av England. Elva er best kjent ettersom den nedre delen renner gjennom sentrum av London, men elva renner også gjennom mange andre byer, herunder Oxford, Reading, Henley-on-Thames, Windsor, Kingston upon Thames og Richmond upon Thames. Themsen er 346 kilometer lang, med et nedbørfelt på 12 935 km².Themsen er den nest lengste elva i Storbritannia og den lengste elva som i sin helhet ligger i England. Den har sitt utspring ved Thames Head i Gloucestershire, og munner ut i Nordsjøen gjennom et stort estuar mellom Kent og Essex. Elva er påvirket av tidevannet opp til Teddington Lock i Londons vestlige forsteder. I London har tidevannet en høyde på opptil 7 meter. Nedbørfeltet omfatter en stor del av det sørøstlige og vestlige England og elva har over 18 sideelver som flyter inn i Themsen. Det ligger over 80 øyer langs elva, og den er hjemsted for et rikt dyre- og planteliv. Det er minst 214 broer som krysser elven og 17 tunneler som går under den. Det er også mer enn 200 roklubber ved elven.Elva har understøttet menneskelig aktivitet fra kilde til munning gjennom mange tusen år, og har gitt folk bosteder, vannkraft, mat og drikke. Den har også fungert som en hovedferdselsåre for internasjonal handel gjennom London havn, både direkte til steder langs sine egne bredder og gjennom elvas tilknytninger til det engelske kanalsystemet.
Themsen var i middelalderen og senere en veldig forurenset elv. Årsaken var at mengder av søppel og kloakk ble tømt i den. Først på midten av 1800-tallet anla Metropolitan Board of Works et kloakkanlegg i London slik at utslippene i elven ble sterkt begrenset. Elva har i senere år blitt et viktig fritidsområde som understøtter turisme, båt- og friluftsliv, og andre aktiviteter som roing, seiling og padling. Elva har hatt en spesiell tiltrekning på forfattere, kunstnere, musikere og filmmakere, og den er godt representert innen kunst.
Blant de mange broene som krysser Themsen er Tower Bridge den mest kjente. Populære landemerker som Big Ben, Houses of Parliament, London Eye og Tower of London ligger også ved Themsen.
| Themsen (engelsk: Thames, uttale: ˈtɛmz ) er ei elv i den sørlige delen av England. Elva er best kjent ettersom den nedre delen renner gjennom sentrum av London, men elva renner også gjennom mange andre byer, herunder Oxford, Reading, Henley-on-Thames, Windsor, Kingston upon Thames og Richmond upon Thames. Themsen er 346 kilometer lang, med et nedbørfelt på 12 935 km².Themsen er den nest lengste elva i Storbritannia og den lengste elva som i sin helhet ligger i England. Den har sitt utspring ved Thames Head i Gloucestershire, og munner ut i Nordsjøen gjennom et stort estuar mellom Kent og Essex. Elva er påvirket av tidevannet opp til Teddington Lock i Londons vestlige forsteder. I London har tidevannet en høyde på opptil 7 meter. Nedbørfeltet omfatter en stor del av det sørøstlige og vestlige England og elva har over 18 sideelver som flyter inn i Themsen. Det ligger over 80 øyer langs elva, og den er hjemsted for et rikt dyre- og planteliv. Det er minst 214 broer som krysser elven og 17 tunneler som går under den. Det er også mer enn 200 roklubber ved elven.Elva har understøttet menneskelig aktivitet fra kilde til munning gjennom mange tusen år, og har gitt folk bosteder, vannkraft, mat og drikke. Den har også fungert som en hovedferdselsåre for internasjonal handel gjennom London havn, både direkte til steder langs sine egne bredder og gjennom elvas tilknytninger til det engelske kanalsystemet.
Themsen var i middelalderen og senere en veldig forurenset elv. Årsaken var at mengder av søppel og kloakk ble tømt i den. Først på midten av 1800-tallet anla Metropolitan Board of Works et kloakkanlegg i London slik at utslippene i elven ble sterkt begrenset. Elva har i senere år blitt et viktig fritidsområde som understøtter turisme, båt- og friluftsliv, og andre aktiviteter som roing, seiling og padling. Elva har hatt en spesiell tiltrekning på forfattere, kunstnere, musikere og filmmakere, og den er godt representert innen kunst.
Blant de mange broene som krysser Themsen er Tower Bridge den mest kjente. Populære landemerker som Big Ben, Houses of Parliament, London Eye og Tower of London ligger også ved Themsen.
== Etymologi ==
Navnet Themsen, fra mellomengelsk Temese, er avledet fra det keltiske navnet for elv, Tamesas (fra *tamēssa), nedtegnet i latin som Tamesis og gitt moderne walisiske ordet Thames. Navnet hadde antagelig betydningen «svart» og kan sammenlignes med andre språkbeslektede ord som russiske темно (urslavisk: *tьmьnъ), sanskrit tamas, irske teimheal og walisiske tywyll, «mørke» (urkeltisk: *temeslos) og mellomirske teimen, «mørk grå», skjønt Richard Coates nevner andre teorier: Kenneth Jacksons teori er at det ikke er indoeuropeisk (og derfor av ukjent betydning), og Peter Kitsons forståelse er at det indoeuropeisk, men før-keltisk og indikerer betydningen «slam/slammete»/«leire/leirete», fra et rotord *tā-, «smelte».
Bemerk også andre navn på britiske elver som Teme, Tavy, Teviot, Teifi (sammenlign med Tafwys).
Elvens navn ble alltid uttalt med en enkel t-lys, /t/; den mellomengelske stavingen var vanligvis Temese og keltisk var Tamesis. En lignende staving fra samme tidsalder, rundt 1210, er funnet i Magna Carta som «Tamisiam».Den delen av Themsen som rant gjennom Oxford ble tidvis referert til som elven Isis. Historisk, og særlig i viktoriansk tid, var det en rekke kartografer som insisterte at det korrekte navnet for hele elven fra dens kilde og ned til Dorchester-on-Thames, og at kun fra dette punktet, hvor elven møter sideelven Thame og ble «Thame-isis» (etter sigende således forkortelse av Themsen) og derfor burde navngis som det. En del særskilte kart kan fortsatt betegne Themsen som «River Thames or Isis» ned til Dorchester, men siden tidlig på 1900-tallet har denne forskjellen gått tapt i vanlig bruk utenfor Oxford, og en del historikere mener at navn «Isis» er ikke mer enn en feilaktig sammentrekning av Tamesis, det latinske navnet for Themsen.Den engelske lingvisten Richard Coates mener at mens elven som en helhet ble kalt for Themsen, ble deler av den, hvor den var for bred til å krysses som vadested, ble den kalt for *(p)lowonida. Det ga navnet til en bosetning ved dens bredde som ble kjent som Londinium, fra de indoeuropeiske rotordene *pleu-, «flyte/strømme» og *-nedi, «elv», i betydningen som den flytende/strømmende elven, eller den bredtstrømmende, ikke-vadende elv.For sjøfarende handelsmenn har Themsen lenge blitt kalt for kun the London River, «London-elva». For beboerne i London er den ganske enkelt the river, «elva», eksempelvis i uttrykk som south of the river.
== Themsen i billedkunsten ==
Themsen i billedkunsten
== Se også ==
Liste over broer i London
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) River Thames – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Nettsted for Port of London Authority Arkivert 22. februar 2008 hos Wayback Machine.
Nettsted for PortCities London
Port of London i 1819
Port of Tilbury | | munning = Nordsjøen ved Southend-on-Sea | 9,593 | 9,593 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albrecht_D%C3%BCrer | 2023-02-04 | Albrecht Dürer | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor felt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Billedkunstnere', 'Kategori:Dødsfall 6. april', 'Kategori:Dødsfall i 1528', 'Kategori:Fødsler 21. mai', 'Kategori:Fødsler i 1471', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nürnberg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske malere'] | Albrecht Dürer (født 21. mai 1471 i Nürnberg, død 6. april 1528 samme sted) var en tysk maler, tegner, grafiker, gullsmed og kunstteoretiker. Han regnes som den fremste billedkunstneren i det tyske rike under reformasjonen, og som en av de fremste kunstnere i den vestlige kunsthistorien. Det er hovedsakelig som grafiker at han har oppnådd denne anerkjennelsen.
| Albrecht Dürer (født 21. mai 1471 i Nürnberg, død 6. april 1528 samme sted) var en tysk maler, tegner, grafiker, gullsmed og kunstteoretiker. Han regnes som den fremste billedkunstneren i det tyske rike under reformasjonen, og som en av de fremste kunstnere i den vestlige kunsthistorien. Det er hovedsakelig som grafiker at han har oppnådd denne anerkjennelsen.
== Liv og arbeid ==
Dürers far Albrect Dürer d.e. var gullsmed og kom fra en landsby i Ungarn som het Ajtós, slik at han het Ajtósi. Ajtó er det ungarske ordet for dør, så han ble hetende Türer i Nürnberg, noe junior forandret til Dürer. Dette passet bedre med dialekten på stedet.
Dürer var opprinnelig gullsmed, et yrke han lærte seg av sin far. Mellom 1486 og 1490 gikk han i lære hos maleren Michael Wohlgemut, som introduserte ham for Martin Schongauers verker samt det nederlandske maleriet. Wohlgemuts malerverksted lå bare noen få hus fra barndomshjemmet.Mens han arbeidet hos Wolgemut var han blant annet involvert i å illustrere Nürnbergkrøniken.
Etter de tre årene som var obligatorisk læretid, reiste han vest- og sydover på sitt wanderjahr. Han var innom Elsass, og trolig Basel. Da faren skrev til ham og sa han hadde funnet ham en passende brud, kom han hjem. Dürer foretok senere flere reiser i Europa, blant annet til Italia og Nederland. Han fikk under disse utenlandsreisene avgjørende impulser fra den perspektiviske romoppfatningen samt figurmodellering gjennom forkortning. Innflytelsen fra Andrea Mantegna er her tydelig. Dürer formidlet sine opplevelser av kunsten sør i Europa til den tyske kultursfæren og la dermed grunnen for den tyske høyrenessansen.
Fra 1495, da Dürer grunnla sitt eget verksted i Nürnberg, vokste hans framgang og berømmelse. Han stiftet bekjentskap med flere av reformasjonens hovedskikkelser og kom under storfyrsten av Sachsens mesenskap. I 1512 ble han hoffmaler hos keiser Maximilian I og senere hos hans etterfølger Karl V.
Dürer var ung i en overgangstid hvor det gamle middelalderske livssyn kjempet mot alt det nye, mot humanisme og reformasjon. Ungdomstiden som var fylt av angst og uro, satte sitt preg på hans kunst. Som 24-åring laget han kobberstikket «Den fortapte sønn», sønnen bærer Dürers egne ansiktstrekk. Det at han fremstilte seg selv som deltaker i bildene, ble et gjennomgangstema i hans kunst. Tre år senere lager han et storverk over Johannes' åpenbaring. I fattigmannsboken Biblia pauperum illustrerer han gjennom femten blad Bibelens tekst. Dürer var et dypt religiøst menneske, og skildrer med en gripende kraft og et inntrengende alvor de bibelske fortellingene. Et eksempel er «De apokalyptiske ryttere», et tresnitt fra 1498.
Dürer følte gjennom hele sitt liv en trang til å forstå de nye renessanseprinsippene fra bunnen av, og tilførte dermed den tyske kunsten et nytt innhold. Generasjonene før ham hadde lagt stor vekt på å formidle lidelse og innlevelse i sin kunst. Vi finner dette også hos Dürer, men han tilfører en ny vilje til å se klart. Lidelsen i bilder blir til et objekt for et iakttagende subjekt. Dürer rettet ofte denne iakttagelsen mot seg selv, noe man kan se i hans selvportretter. De mest kjente av disse befinner seg i Louvre (1493), Prado (1498) og Alte Pinakothek, Nürnberg (1500).
Den grundige iakttakelsen finner vi også igjen i hans studier av naturen. De utallige skissene ble til for at han skulle lære seg hvordan elementene sto i forhold til hverandre, og som forstudier til tre- og kobberstikk og malerier.
En rekke av hans arbeider befinner seg i dag i kunstsamlingen Albertina i Wien.
== Utvalgte malerier ==
Selvportrett (1498)
Kongenes tilbedelse (1504)
Rosenkransfesten (1506)
Adam og Eva (1507)
Tilbedelsen av den hellige Treenigheten (1511)
Madonnaen med Jesusbarnet (1526)
De fire apostlene (1526)
== Utvalgt grafikk (tresnitt og kobberstikk) ==
Apokalypsen (1498; 15 tresnitt)
Mikaels kamp med dragen
Apokalypsens fire ryttere
Jomfru Marias liv (1500–1511)
Ridderen, døden og djevelen, kobberstikk (1513)
Melankolia I, kobberstikk (1514)
== Tegninger og andre arbeider ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bartrum, Giulia, Albrecht Dürer and his legacy: the graphic work of a Renaissance artist. London: British Museum Press 2002.
Luber, Katherine Crawford, Albrecht Dürer and the Venetian Renaissance. Cambridge: Cambridge University Press 2005.
Price, David, Albrecht Dürer's Renaissance: humanism, reformation, and the art of faith. Ann Arbor, Mich.: University of Michigan Press 2003.
== Eksterne lenker ==
(en) Albrecht Dürer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Albrecht Dürer – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Albrecht Dürer på Internet Movie Database
(en) Albrecht Dürer på Discogs
(en) Albrecht Dürer på MusicBrainz
(de) Albrecht Dürer - Alte Pinakothek München
(no) Verk av Albrecht Dürer på nasjonalmuseet.no
(en) Omfattende galleri | Albrecht Dürer (født 21. mai 1471 i Nürnberg, død 6. | 9,594 | 9,594 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tower_Bridge | 2023-02-04 | Tower Bridge | ['Kategori:0°V', 'Kategori:1894 i England', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med feil bruk av malparametre', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Broer i London', 'Kategori:Broer åpnet i 1894', 'Kategori:Gangbroer', 'Kategori:Klaffebroer', 'Kategori:Londons severdigheter', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Themsen', 'Kategori:Veibroer i Storbritannia', 'Kategori:Vernede byggverk i London'] | Tower Bridge er en kombinert klaffe- og hengebro over Themsen i det sentrale London. Broen ligger mellom London City Hall på sørbredden og Tower of London på nordbredden. Sistnevnte har også gitt navn til broen. Alle tårnene består av en stålkonstruksjon dekket med stein. Tower Bridge er den østligste av de sentrale London-broene, og den eneste klaffebroen over Themsen i London. Etter åpningen i 1894 er Tower Bridge blitt et landemerke i og ikon for London.
| Tower Bridge er en kombinert klaffe- og hengebro over Themsen i det sentrale London. Broen ligger mellom London City Hall på sørbredden og Tower of London på nordbredden. Sistnevnte har også gitt navn til broen. Alle tårnene består av en stålkonstruksjon dekket med stein. Tower Bridge er den østligste av de sentrale London-broene, og den eneste klaffebroen over Themsen i London. Etter åpningen i 1894 er Tower Bridge blitt et landemerke i og ikon for London.
== Bakgrunn ==
På 1870-tallet bodde det om lag en million mennesker øst for London Bridge, på begge sider av Themsen. Det var ikke noen måte å krysse elven på i umiddelbar nærhet. Alternativene var London Bridge i vest og en nærliggende gangtunnel. I offentligheten var det derfor et sterkt krav om en bro ved The Tower, og i 1876 utnevnte City Corporation en komite som skulle utrede dette nærmere. Brigde House Estate, som var blitt etablert for å finansiere byggingen av Old London Bridge, hadde vært så suksessrik at de kunne finansiere byggingen av den nye broen. Motstand mot broen fra eierne av dokkene i London Pool vest for broen ble løst ved hjelp av økonomisk kompensasjon for eventuelle tap. Broen måtte være konstruert slik at skip som skulle til dokkene i Pool of London kunne seile uhindret. Over 50 forslag ble vurdert. Sir Joseph Bazalgette, sjefingeniør i Metropolitan Board of Works, sendte inn flere forslag. Et av disse var en gigantisk buebro med en høythengende veibro under. Etter hvert sto valget mellom Bazalgettes moderne bro og en middelalderliknende vippebro utformet av Horace Jones, arkitekt i City Corporation. I egenskap av å være City Corporations egen arkitekt ble Jones bedt av komiteen om å gi sine vurderinger av Bazalgettes bro. Jones konkluderte med at Bazalgettes bro ikke ville være høy nok for skip til å passere under. I tillegg ville tilgangsveiene bli altfor bratte for hestekjerrer. Horace Jones ble derfor valgt til å utforme den nye broen.
== Bygging og konstruksjon ==
Det opprinnelige forslaget fra Horace Jones appellerte til City Corporation, siden broen ga tilgang for skip til London Pool, samtidig som broen harmoniserte med Tower of Londons gotiske stil. Horace Jones hadde ingen erfaring med å bygge broer, så han samarbeidet med ingeniøren John Wolfe Barry. Barry forbedret måten klaffene ble åpnet på, og i 1884 ble endelig forslag til bro sendt til parlamentet for godkjenning. Forslaget, som langt på vei minner om dagens bro, ble mye diskutert, men i 1885 ga parlamentet grønt lys til å bygge broen, og arbeidet startet i 1886. Året etter døde Horace Jones, og det ble opp til John Wolfe Barry å fullføre prosjektet. Han gjorde flere endringer, blant annet tilføyde han de to mindre tårnene i hver ende av broen. De to små tårnene var ikke med i det opprinnelige forslaget fra Horace Jones. Horace Jones hadde også planlagt å kle stålstrukturen med rød murstein, men hans assistent og etterfølger, George Stevenson, insisterte på å bruke stein i stedet. Vippearmene ble løftet ved hjelp av dampdrevet hydraulikk. Byggearbeidene var kompliserte. Blant annet krevde City Corporation at det under byggingen alltid skulle være fri passasje med en bredde på om lag 53 meter, slik at skip kunne passere. Kravet medførte at det bare var mulig å arbeide på ett hovedtårn om gangen, og prosjektet ble forsinket. Broen sto ferdig i 1894, fire år senere enn opprinnelig planlagt. Det kostet 1 200 000 pund å bygge broen, betydelig mer enn John Wolfe Barrys anslag på 750 000 pund. Store folkemengder var til stede da prinsen av Wales foretok den offisielle åpningen 30. juni 1894.En sjelden, privateid tunnel kalt Tower Subway ble åpnet under Themsen i 1868. På nordsiden gikk kabelvogner videre til Southwark, men disse var så langsomme at passasjerene foretrakk å gå gjennom tunnelen og betale en halvpenny for dette. Da Tower Bridge åpnet i 1894, kunne de krysse gratis, så tunnelen ble solgt til London Hydraulic Power Company, og inngikk frem til 1970-tallet i det 300 km nettverk av tunneler og sjakter som skar gjennom London for å dra opp scenetepper, hotellheiser osv. I dag er det bare fiberoptiske kabler i tunnelen som nå er stengt for publikum.
== Mottakelse ==
Arkitekturpressen var kritisk til den nye broen. Magasinet Builder nektet å trykke bilder av den ferdige broen, og trykket i stedet skisser av stålstrukturen. Avisene var positive. The Times beskrev broen som den største ingeniørkunst i den victorianske tidsalder. Illustrated London kalte broen et strålende og nyttig byggverk. Også offentligheten, både den britiske og den utenlandske, var positive til broen. Det vokste fram en stor stolthet, særlig blant de som bodde nær broen eller hadde arbeidet med broen, over at dette underet var blitt bygget. Den gotiske storheten sammen med den glidende åpningen av klaffene gjorde inntrykk.
== Nyere arbeider ==
I 1976 ble det hydrauliske systemet som ble brukt for å løfte vippearmene erstattet med elektriske motorer. I 1977 ble Tower Bridge malt rød, hvit og blå for å feire Dronning Elizabeth IIs 25-årsjubileum som dronning. Før dette var broen malt i en sjokoladebrun farge. I mai 2005 ble Tower Bridge stengt for biltrafikk i en uke på grunn av reparasjonsarbeider. I 2005 låste vippearmene seg fire ganger på grunn av problemer med sensorer som var blitt installert i 2002. En av stengningene varte i 10 timer. Sensorene ble byttet ut i 2006, til en kostnad av 20 000 pund. Sommeren 2008 ble det igangsatt oppussingsarbeider til en kostnad av 4 millioner pund. Kostnadene ble dekket av Bridge House Estates, en City of London-stiftelse. Arbeidene var planlagt å ta fire år. Blant annet ble gammel maling fjernet, og broen ble malt i blått og hvitt. Også interiøret i gangbroen ble renovert, inkludert installeringen av et nytt lyssystem. I forbindelse med oppussingsarbeidene ble det oppdaget at broen var blitt malt 14 ganger, og at den opprinnelig var malt i en grønn-blå farge. Senhøsten 2014 ble det installert glassgulv i de to gangbroene i Tower Bridge.
== Hendelser ==
I 1910 ble gangbroene stengt på grunn av lite bruk, kriminalitet og prostitusjon.I desember 1952 begynte brovokteren å åpne broen mens det fremdeles var trafikk på broen. Buss nr. 78 var på vei mot klaffeåpningen og sjåføren, Albert Gunton, bestemte seg for å akselerere for å hoppe over åpningen. Bussen hoppet om lag en meter før den landet på den nordlige siden. Ingen ble alvorlig skadet i hendelsen. City of London erkjente ansvar for ulykken, og bussjåføren fikk en belønning på 10 pund for sitt heltemot.I 1982 ble gangbroene åpnet igjen, inkludert en permanent utstilling med navn Tower Bridge Experience.I august 1999 førte den 60 år gamle Jef Smith to sauer over Tower Bridge. Jed Smith, Freeman of the City of London, utøvde sin historiske rett til saueføringen for å rette søkelys mot eldres rettigheter. City of London-politiet hadde gitt tillatelse til Jed Smiths demonstrasjon.I oktober 2003 ble broen stengt i fem dager da en mann utkledd som Spiderman klatret opp en krane i nærheten av broen. Mannen protesterte mot at han ikke fikk møte sin tre år gamle datter. Politiet ble kritisert for å ha stengt broen.I mai 2009 ble seks mennesker skadet da heisen i det nordlige tårnet falt tre meter.I juli 2009 hoppet den australske stuntmotorsyklisten Robbie Maddison over Tower Bridge.I oktober 2009 ble en stor varmluftsballong ført gjennom den åpne Tower Bridge i forbindelse med promotering av Pixar-filmen Up.I november 2011 ble det funnet fotografier av byggingen av Tower Bridge. Bildene viser tydelig stålkonstruksjonen som ble dekket av stein.Sommeren 2012 arrangerte London de olympiske sommerleker. Tower Bridge ble brukt i markedsføringen, blant annet ble de olympiske ringer hengt opp i broen.
I 2012 hadde City of London Festival 50-årsjubileum. I den forbindelse skrev komponist Samuel Bordoli musikkstykket Live Music Sculpture Two, som ble fremført på Tower Bridge den 8. juli 2012. 30 musikere fra Royal Academy of Music deltok i fremførelsen, som skjedde på den vestre gangbroen.I juni 2014 kjørte en turistbåt inn i broen, og ni mennesker ble skadet.I november 2014 ble et av de nye glassgulvene i gangbroene knust da en ølflaske falt på glassgulvet.
== Eierskap og bruk ==
Broen er eid, finansiert og driftet av City of London Corporation. Tower Bridge knytter sammen bydelene Southwark i sør og Tower Hamlets i nord. Nærmeste undergrunnstasjon på nordsiden er Tower Hill. Like i nærheten ligger også DLR-stasjonen Tower Gateway. Nærmeste undergrunnsstasjon på sørsiden er London Bridge i vest og Bermondsey i øst. Om lag 40 000 personer krysser broen hver dag, i bil eller til fots. Broen åpnes om lag 850 ganger hvert år. Tower Bridge er fredet.
== Se også ==
Liste over broer i London
== Referanser ==
== Litteratur ==
Cookson, Brian. Crossing the River. The History of London's Thames River Bridges from Richmond to the Tower. Mainstream Publishing, 2006
Roberts, Chris. Cross River Traffic. A History of London's Bridges. Granta Books, 2006.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Tower Bridge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Tower Bridge Exhibition
Tower Bridge, Structurae
Tower Bridge, Emporis
Tower Bridge, Skyscrapernews
The Tower Bridge Info
Tower Bridge, h2g2 | Tower Bridge er en kombinert klaffe- og hengebro over Themsen i det sentrale London. Broen ligger mellom London City Hall på sørbredden og Tower of London på nordbredden. | 9,595 | 9,595 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atombombene_over_Hiroshima_og_Nagasaki | 2023-02-04 | Atombombene over Hiroshima og Nagasaki | ['Kategori:1945 i Japan', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bombing', 'Kategori:Japans historie', 'Kategori:Konflikter i 1945', 'Kategori:Manhattanprosjektet', 'Kategori:Militært materiell fra andre verdenskrig', 'Kategori:Operasjoner under andre verdenskrig', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker oversatt tittel og mangler originaltittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:USAs historie'] | Atombombene over Hiroshima og Nagasaki ble sluppet 6. og 9. august 1945 over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki. De to atombombene drepte omlag 135 000 mennesker av direkte dødelig stråling, brannskader og skader av fallende og flyvende gjenstander. Over noe tid døde rundt dobbelt så mange til av påførte skader, skader av direkte stråling, innånding av radioaktivt støv og inntak av radioaktivt forurenset mat og drikke. I tillegg har de som overlevde bombene og etterkommerne deres, slitt med senskader som kreft og misdanninger.
| Atombombene over Hiroshima og Nagasaki ble sluppet 6. og 9. august 1945 over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki. De to atombombene drepte omlag 135 000 mennesker av direkte dødelig stråling, brannskader og skader av fallende og flyvende gjenstander. Over noe tid døde rundt dobbelt så mange til av påførte skader, skader av direkte stråling, innånding av radioaktivt støv og inntak av radioaktivt forurenset mat og drikke. I tillegg har de som overlevde bombene og etterkommerne deres, slitt med senskader som kreft og misdanninger.
== Bakgrunn ==
Hovedgrunnen bak atombombingen var ønsket om å tvinge Japan til å overgi seg uten vilkår. Selv om mange ledende japanere var på gli til å kapitulere, hadde de ikke gått med på det de alliertes ultimatum om å gjøre det uten vilkår.
14. august, åtte dager etter det første atomangrepet og fem dager etter det andre, sendte den japanske regjeringen en formell kapitulasjon til USA. Amerikanerne hadde oppnådd det de ville, men atombombene som skulle plage ofrene i årene som kom, sto igjen.
Militæret valgte ut flere strategiske mål for bombene: Kyoto, Hiroshima, Yokohama, Kokura, Niigata og kanskje keiserpalasset i Tokyo. Kyoto ble tatt av denne listen på grunn av de mange gamle templene i byen. Nagasaki var et sekundærmål.
== Hiroshima i august 1945 ==
Hiroshima var av både militær og industriell betydning. Flere militære enheter var basert i nærheten, viktigst var hovedkvarteret til feltmarskalk Shunroku Hatas annen generalarmé, som sto for forsvaret av hele det sørlige Japan og holdt til i Hiroshimaborgen. Hata kommanderte om lag 400 000 mann. De fleste var stasjonert på Kyushu, der japanerne – ganske korrekt – regnet med at den allierte invasjonen var planlagt å finne sted. I Hiroshima var også hovedkvarterene til 59. armé, 5. divisjon og den nylig oppstilte 224. divisjon. Byen ble forsvart av fem batterier (7 og 8 centimeters (2,8 og 3,1 ")) luftvernkanoner fra 3. luftvernsdivisjon, med enheter fra 121. og 122. luftvernsregimenter og de 22. og 45. separate luftvernsbataljoner. Totalt var over 40 000 militære mannskaper stasjonert i byen.
Hiroshima var en mindre forsynings- og logistikkbase for det japanske militæret, men hadde også store lagre av militært utstyr. Byen var et kommunikasjonssentrum, en nøkkelhavn for skipsfart og oppmarsjområde for troppestyrker. Hiroshima var også den nest største byen i Japan som fortsatt var uskadet av luftangrep, bare Kyoto var større. Årsaken var trolig at Hiroshima ikke hadde noen flyproduksjon, noe som var XXI Bomber Commands prioritetsmål. 3. juni ble byen et forbudt bombemål, sammen med Kokura, Niigata og Kyoto.
Byens sentrum hadde mange bygninger av forsterket sement og lettere bygninger. Utenfor sentrum var det tett i tett med små treverksteder mellom boligene. Noen større industrianlegg lå i utkanten. Husene var av tre med teglsteinstak, og mange av industribygningene var bygd rundt rustverk av tre. Byen var dermed svært sårbar for brann.
Befolkningen i Hiroshima var kommet opp i over 381 000 tidligere under krigen, men systematiske evakueringer fra storbyene hadde senere redusert antallet. Da angrepet kom, hadde byen trolig 340 000–350 000 innbyggere. Beboerne undret seg over at byen var blitt spart for brannbombing. Noen spekulerte på om byen ble spart for å bli amerikansk militærokkupasjonshovedkvarter, andre trodde at deres slektninger i Hawaii og California hadde tryglet USAs myndigheter om å skåne byen. Men hele tiden ble det anlagt og utvidet branngater, helt frem til morgenen angrepet fant sted.
== Nagasaki i august 1945 ==
Nagasaki var en stor havne- og industriby som også spilte en stor rolle i den japanske krigsinnsatsen. Her ble det bygget skip og produsert ammunisjon og krigsmateriell. 90 prosent av arbeidsstyrken arbeidet i industrier av militær betydning. Nagasaki var ikke blitt brannbombet, men det skyldtes ingen reservering for en eventuell atombombe, men den vanskelige beliggenheten for nattradarledede bombefly.
Byen var tidligere blitt utsatt for mindre bombinger fem ganger. Selv om skaden var begrenset, førte den til omfattende evakuering, særlig av folkeskolebarn. I august var byen forsvart av 134. luftvernregiment av 4. luftvernsdivisjon med fire batterier (7 cm (2,8 ")) luftvernkanoner og to søkelysbatterier.Nesten alle bygninger var av tradisjonell japansk type, det vil si stort sett trebygninger. Boligområder og industri lå om hverandre. Da bombingen fant sted, hadde byen 240 000 japanske innbyggere, 10 000 koreanske innbyggere, 2 500 krigsinnkalte koreanske arbeidere, 9 000 japanske soldater, 600 krigsinnkalte kinesiske arbeidere samt 400 allierte krigsfanger i en leir nord for sentrum.
== Bombene ==
I de tre og et halvt årene som USA hadde vært med i andre verdenskrig, hadde landet satset på å utvikle en atombombe sammen med Storbritannia og Canada. Under det hemmelige Manhattanprosjektet gjennomførte USA 16. juli 1945 Trinityprøvesprengningen, som var verdens første kjernefysiske prøvesprengning.
De to bombene som skulle brukes over de japanske byene, fikk tilnavn. Hiroshimabomben ble kalt «Little Boy», og Nagasakibomben «Fat Man» på grunn av den runde fasongen.
«Little Boy» var en 4 tonn tung bombe med en kjernefysisk ladning på 64 kilo uran-235. «Fat Man» veide 4,5 tonn, og den kjernefysiske ladningen besto av 8 kilo plutonium-239.
== Eksplosjonen over Hiroshima ==
Klokken 08.15 ble Little Boy sluppet av bombeflyet Enola Gay og eksploderte 580 meter over bakken. Bomben laget en ildkule på over én million grader celsius og fikk i løpet av ett sekund en diameter på 280 meter. Overflatetemperaturen kom opp i 4 000 ℃ og skapte en sterk og varm trykkbølge som smeltet kjøretøyer og bygninger og gjorde mennesker og dyr til støv.
Man regner med at 118 000 sivilpersoner og militærpersonell i Hiroshima døde med det samme. Andre ble skadet direkte av gammastråling eller indirekte av trykkbølgen eller av bygninger som raste sammen. Rundt 48 000 bygninger ble jevnet med jorden i eksplosjonen, mens 22 000 ble sterkt ødelagt.
== Eksplosjonen over Nagasaki ==
Bombeflyet Bockscar skulle egentlig gått til Kokura, men byen var dekket av skyer og røyk. Niigata lå for langt unna, ettersom drivstoffet begynte å bli knapt. I stedet dro flyet til sekundærmålet Nagasaki. Skydekket lettet nok til at det kunne slippe bomben «Fat man» klokken 11.02. Bomben eksploderte 1650 fot (rundt 503 meter) over bakken, og sprengkraften er anslått å ha vært 21 kilotonn. Den eksploderte like over den ytre bydelen Urakami, der Urakamikirken, den største domkirken i Øst-Asia, lå.80 prosent av bygningene innen to kilometer fra senteret ble jevnet med jorden. Men denne bomben hadde industriområder som hovedmål og ble sluppet utenfor byen. Derfor ble tapet av menneskeliv mindre enn i Hiroshima, selv om denne bomben hadde mye mer sprengkraft.
Ved slutten av året var 74 000 mennesker som hadde opplevd angrepet, døde. Bare 150 av disse var militærpersonell.
== Argumenter mot og for bombingen ==
Motstandere av bombingen mener at Japan var i ferd med å overgi seg. Man mener òg at det hadde vært mulig å demonstrere bombene uten å bruke dem mot mennesker. Det argumenteres også med at USA hovedsakelig slapp de to bombene for å avskrekke sovjeterne, da forholdet til Sovjet allerede var i ferd med å bli dårlig.
De som mener det var riktig å bombe, hevder at Japan fremdeles var kampdyktig, og at en invasjon av landet ville kreve hundretusener allierte soldater og millioner av japanske liv. En demonstrasjon av bomben kunne medført at de japanske styrkene var bedre forberedt i fall den faktisk måtte brukes. En forlengelse av krigen ville også koste liv i andre land som var okkupert av Japan, som Kina.For krigsfanger i Japan – blant dem om lag 900 nordmenn – var det liten tvil: De takket bombene for å ha reddet deres liv.Bomben over Nagasaki ble likevel ikke den siste bomben som ble sluppet over Japan. 14. august ble Kumagaya utsatt for «konvensjonell» bombing, som medførte at 45 prosent av byen ble ødelagt, mens Nagasaki slapp noe billigere unna med 40 prosent ødeleggelse.
== Virkningen av bombene ==
=== Hibakusha ===
Like etter det blendende lyset og trykkbølgen fra atombombene kom bybranner som ødela mange av de gjenværende trehusene. Menneskene som hadde overlevd, opplevde både raske og langdryge ettervirkninger. Menneskene som ble påvirket av bomben, kalles på japansk for hibakusha. De er ennå en egen gruppe som kan oppleve å bli utstøtt, ikke få arbeid og ha problemer med å stifte familie i Japan.
Mellom 60 000 og 80 000 innbyggere døde med det samme. Barn som ble født etter angrepet, særlig dem som hadde vært utsatt for stråling som fostre, kunne ha store misdannelser. Tilsynelatende legede brannsår etter bombingen, kunne plutselig hovne opp og bli til tykke, stygge, keloide arr.
Antallet tilfeller av leukemi nådde et høydepunkt i 1950-årene blant dem som hadde blitt stråleskadet, og fra rundt 1955 økte antallet på flere andre typer kreft, som bryst-, lunge- og skjoldbruskkjertelkreft.
=== Minnesmerker ===
De to byene ble bygget opp igjen og er i dag preget av moderne japansk arkitektur. I hver av dem er det satt av plass til minne om atombombene og til støtte for fred. De har også museum som dokumenterer bomben.
Utenfor museet i Hiroshima er en åpen plass med en fredelig dam, der en flamme brenner for fred på jorden. Byen har flere minnesmerker, blant annet et som er tilegnet barna som døde av bomben, symbolisert av Sadako Sasaki.
Det mest kjente minnesmerket er atombombekuppelen, et bygg som var like under hyposenteret til bomben, men likevel ble stående. Bygget, som opprinnelig var en utstillingshall i vestlig stil, har fått en sterk symbolverdi, og er omdøpt til Atombombekuppelen. I 1996 ble det satt på UNESCOs liste over verdens kulturarv, på tross av protester fra USA og Kina.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Allen, Louis (1969). History of the Second World War. Volume 6. London: Purnell. s. 2566–2576.
Alperovitz, Gar; Tree, Sanho (1996). The Decision to Use the Atomic Bomb. New York: Vintage. ISBN 0-679-76285-X.
Asada, Sadao (1996). Hiroshima in History and Memory. New York: Cambridge University Press. ISBN 0-521-56682-7.
Bagby, Wesley Marvin (1999). America's International Relations Since World War I. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-512389-1. OCLC 38574200.
Bix, Herbert (1996). Hiroshima in History and Memory. New York: Cambridge University Press. ISBN 0-521-56682-7.
Bodden, Valerie (2007). The Bombing of Hiroshima & Nagasaki. Mankato, Minnesota: The Creative Company. ISBN 1-58341-545-9.
Bradley, F.J. (1999). No Strategic Targets Left. Paducah, Kentucky: Turner Publishing. ISBN 0-912799-07-2.
Brooks, Risa; Stanley, Elizabeth A. (2007). Creating Military Power: the Sources of Military Effectiveness. Stanford, California: Stanford University Press. ISBN 0-8047-5399-7.
Bungei, Shunjū Senshi Kenkyūkai (1981). The Day Man Lost: Hiroshima. Tokyo: Kodansha International. ISBN 0-87011-471-9.
Burchett, Wilfred (2004). Tell me No Lies. New York: Thunder's Mouth Press. s. 10–25. ISBN 0-224-06288-3. OCLC 61395938.
Campbell, Richard H. (2005). The Silverplate Bombers: A History and Registry of the Enola Gay and Other B-29s Configured to Carry Atomic Bombs. Jefferson, North Carolina: McFarland & Company. ISBN 0-7864-2139-8. OCLC 58554961.
Carroll, James (2007). House of War: The Pentagon and the Disastrous Rise of American Power. Boston: Houghton Mifflin Harcourt. ISBN 0-618-87201-9.
Christman, Albert B. (1998). Target Hiroshima: Deak Parsons and the Creation of the Atomic Bomb. Annapolis, Maryland: Naval Institute Press. ISBN 1-55750-120-3. OCLC 38257982.
Chun, Clayton K. S. (2008). Japan, 1945: From Operation Downfall to Hiroshima and Nagasaki. Oxford: Osprey. ISBN 978-1-84603-284-4. OCLC 191922849.
Compton, Arthur (1956). Atomic Quest. New York: Oxford University Press. OCLC 173307.
Coox, Alvin D. (1969). History of the Second World War. Volume 6. London: Purnell. s. 2536–2544.
Coox, Alvin D. (1994). «Air War Against Japan». I Cooling, B. Franklin. Case Studies in the Achievement of Air Superiority. Washington, D.C.: Center for Air Force History. ISBN 0-912799-63-3. Besøkt 2. mars 2014.
Coster-Mullen, John (2012). Atom Bombs: The Top Secret Inside Story of Little Boy and Fat Man. Waukesha, Wisconsin: J. Coster-Mullen. OCLC 298514167.
Cate, James, red. (1953). The Pacific: Matterhorn to Nagasaki. The Army Air Forces in World War II. Chicago: The University of Chicago Press. OCLC 256469807. Besøkt 2. mars 2014.
Dietz, Suzanne Simon; Van Kirk, Theodore Jerome (2012). My true course: Dutch Van Kirk, Northumberland to Hiroshima. Lawrenceville, Georgia: Red Gremlin Press. ISBN 978-0-692-01676-3. OCLC 797975707.
Drea, Edward J. (1992). MacArthur's ULTRA: Codebreaking and the War Against Japan, 1942–1945. Lawrence, Kansas: University Press of Kansas. ISBN 0-7006-0504-5. OCLC 23651196.
Edwards, Jack; Walter, Jimmy (1991). Banzai you Bastards. London: Souvenir Press. ISBN 0-285-63027-X. OCLC 24908835.
Edwards, Pail N. (1996). The Closed World: Computers and the Politics of Discourse in Cold War America. Cambridge, Massachusetts: The MIT Press. ISBN 0-262-55028-8. OCLC 807140394.
Feraru, Arthur N. (17. mai 1950). «Public Opinion Polls on Japan». Far Eastern Survey. Institute of Pacific Relations. 19 (10): 101–103. JSTOR 3023943. doi:10.1525/as.1950.19.10.01p0599l.
Fiévé, Nicolas; Waley, Paul (2003). Japanese Capitals in Historical Perspective: Place, Power and Memory in Kyoto, Edo and Tokyo. London: RoutledgeCurzon. ISBN 0-7007-1409-X.
Frank, Richard B. (1999). Downfall: The End of the Imperial Japanese Empire. New York: Random House. ISBN 0-679-41424-X.
Fujiwara, Akira (1991). Tettei kenshō Shōwa Tennō "dokuhakuroku". Tōkyō: Ōtsuki Shoten. ISBN 4-272-52022-9.
Giangreco, D. M. (2009). Hell to Pay: Operation Downfall and the Invasion of Japan 1945–1947. Annapolis, Maryland: Naval Institute Press. ISBN 978-1-59114-316-1. OCLC 643381863.
Goldstein, Donald; Dillon, Katherine V; Wenger, J Michael (1995). Rain of Ruin: a Photographic History of Hiroshima and Nagasaki. Washington, D.C.: Brassey's. ISBN 1-57488-033-0. OCLC 31969557.
Gordin, Michael D. (2007). Five Days in August: How World War II Became a Nuclear War. Princeton, New Jersey: Princeton University Press. ISBN 0-691-12818-9. OCLC 70630623.
Gowing, Margaret (1964). Britain and Atomic Energy, 1935–1945. London: Macmillan Publishing. OCLC 3195209.
Groves, Leslie (1962). Now it Can be Told: The Story of the Manhattan Project. New York: Harper & Row. ISBN 0-306-70738-1. OCLC 537684.
Gruhl, Werner (2007). Imperial Japan's World War II, 1931–1945. New Brunswick, New Jersey: Transaction Publishers. ISBN 978-0-7658-0352-8. OCLC 76871604.
Grunden, Walter E. (1998). «Hungnam and the Japanese atomic bomb: Recent Historiography of a Postwar Myth». Intelligence and National Security. 13 (2): 32–60. doi:10.1080/02684529808432475.
Ham, Paul (2011). Hiroshima Nagasaki. Sydney: HarperCollins. ISBN 978-0-7322-8845-7. OCLC 746754306.
Harvey, Robert (2007). American Shogun: General MacArthur, Emperor Hirohito and the Drama of Modern Japan. Woodstock, New York: The Overlook Press. ISBN 1-58567-891-0. OCLC 62134797.
Hasegawa, Tsuyoshi (2006). Racing the Enemy: Stalin, Truman, and the Surrender of Japan. Cambridge, Massachusetts: The Belknap Press of Harvard University Press. ISBN 978-0-674-01693-4.
Selden, Mark, red. (1997). Living with the Bomb: American and Japanese Cultural Conflicts in the Nuclear Age. New York: M.E. Sharpe. ISBN 978-1-56324-967-9.
Hixson, Walter L. (2002). The American Experience in World War II: The Atomic Bomb in History and Memory. New York: Routledge. ISBN 978-0-415-94035-1. OCLC 59464269.
Hoddeson, Lillian; Henriksen, Paul W.; Meade, Roger A.; Westfall, Catherine L. (1993). Critical Assembly: A Technical History of Los Alamos During the Oppenheimer Years, 1943–1945. New York: Cambridge University Press. ISBN 0-521-44132-3. OCLC 26764320.
Hoyt, Edwin P. (2001). Japan's War: The Great Pacific Conflict. New York: McGraw-Hill. ISBN 0-8154-1118-9. OCLC 12722494.
Hubbell, Harry; Cheka, Joseph; Jones, Throyce (1969). The Epicenters of the Atomic Bombs. Reevaluation of All Available Physical Data With Recommended Values. Hiroshima: Atomic Bomb Casualty Commission. OCLC 404745043.
Ishikawa, Eisei; Swain, David L. (1981). Hiroshima and Nagasaki: The Physical, Medical, and Social Effects of the Atomic Bombings. New York: Basic Books. ISBN 978-0-465-02985-3. OCLC 715904227.
Johnston, Barbara Rose (2008). The Consequential Damages of Nuclear War: The Rongelap Report. Walnutt Creek: Left Coast Press. ISBN 978-1-59874-346-3.
Jones, Vincent (1985). Manhattan: The Army and the Atomic Bomb. Washington, D.C.: United States Army Center of Military History. OCLC 10913875.
Jowett, Philip S.; Andrew, Stephen (2002). The Japanese Army 1931–45: 2 1942–45. Oxford: Osprey Publishing. ISBN 978-1-84176-354-5. OCLC 59395824.
Kerr, E. Bartlett (1991). Flames Over Tokyo: the US Army Air Forces' Incendiary Campaign against Japan 1944–1945. New York: Donald I. Fine Inc. ISBN 1-55611-301-3.
Kerr, George D.; Young, Robert W.; Cullings, Harry M.; Christy, Robert F. (2005). «Bomb Parameters». Reassessment of the Atomic Bomb Radiation Dosimetry for Hiroshima and Nagasaki – Dosimetry System 2002 (PDF). Hiroshima: The Radiation Effects Research Foundation. OCLC 271477587. Arkivert fra originalen (PDF) 10. august 2015. Arkivert 10. august 2015 hos Wayback Machine.
Kido, Kōichi; Yoshitake, Oka (1966). (japansk). Tōkyō: Tōkyō Daigaku Shuppankai. ISBN 4-13-030012-1.
Knebel, Fletcher; Bailey, Charles W. (1960). No High Ground. New York: Harper and Row. ISBN 0-313-24221-6.
Krimsky, Sheldon; Shorett, Peter (2005). Rights and Liberties in the Biotech Age: Why We Need a Genetic Bill of Rights. Lantham: Rowman & Littlefield. ISBN 0-7425-4341-2.
Lewis, Robert A.; Tolzer, Eliot (August 1957). «How We Dropped the A-Bomb». Popular Science: 71–75, 209–210.
Lifton, Robert Jay (1991). Death in Life: Survivors of Hiroshima. Chapel Hill, North Carolina: University of North Carolina Press. ISBN 0-8078-4344-X. OCLC 490493399.
Long, Gavin (1963). The Final Campaigns. Australia in the War of 1939–1945. Series 1 – Army. Volume 7. Canberra: Australian War Memorial. OCLC 1297619. Arkivert fra originalen (PDF) 2. juni 2009. Besøkt 31. oktober 2011. Arkivert 25. mai 2009 hos Wayback Machine.
McCormack, Mary (2008). «Radiotherapy and Cancer». I Sean Kehoe. Cancer and Reproductive Health. London: Royal College of Obstetricians and Gynaecologists. ISBN 978-1-904752-61-5.
McNelly, Theodore H. (2000). Jacob Neufeld, red. Pearl Harbor to V-J Day: World War II in the Pacific. New York: Diane Publishing Co. ISBN 1-4379-1286-9.
Malik, John (September 1985). «The Yields of the Hiroshima and Nagasaki Explosions» (PDF). Los Alamos National Laboratory. Besøkt 9. mars 2014.
Miller, Richard Lee (1986). Under the Cloud: The Decades of Nuclear Testing. New York: Two-Sixty Press. ISBN 0-02-921620-6.
Monk, Ray (2012). Robert Oppenheimer: A Life Inside the Center. New York; Toronto: Doubleday. ISBN 978-0-385-50407-2.
Moore, Mike (juli–august 1995). «Troublesome Imagery». Bulletin of Atomic Scientists. Educational Foundation for Nuclear Science. 54 (4): 73–74.
Newman, Robert P. (1995). Truman and the Hiroshima Cult. East Lansing, Michigan: Michigan State University Press. ISBN 0-87013-403-5. OCLC 32625518.
Powaski, Ronald E. (1987). March to Armageddon: The United States and the Nuclear Arms Race, 1939 to the Present. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-536454-5.
Preston, Diana (2005). Before The Fallout: From Marie Curie to Hiroshima. New York: Walker & Co. ISBN 0-8027-1445-5.
Reischauer, Edwin O. (1986). My Life Between Japan And America. New York: Harper & Row. ISBN 0-06-039054-9. OCLC 13114344.
Rotter, Andrew J. (2008). Hiroshima: The World's Bomb. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-280437-5.
Russ, Harlow W. (1990). Project Alberta: The Preparation of Atomic Bombs For Use in World War II. Los Alamos, New Mexico: Exceptional Books. ISBN 978-0-944482-01-8. OCLC 24429257.
Sandler, Stanley (2001). World War II in the Pacific: an Encyclopedia. New York: Taylor & Francis. ISBN 0-8153-1883-9. OCLC 44769066.
Schaffer, Ronald (1985). Wings of Judgment: American Bombing in World War II. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-503629-8. OCLC 11785450.
Selden, Kyoko Iriye; Selden, Mark (1990). The Atomic Bomb: Voices from Hiroshima and Nagasaki. Armonk, New York: M.E. Sharpe. ISBN 0-87332-773-X. OCLC 20057103.
Sharp, Patrick B. «From Yellow Peril to Japanese Wasteland: John Hersey's 'Hiroshima'». Twentieth Century Literature. 46 (2000): 434–452. JSTOR 827841.
Sherwin, Martin J. (2003). A World Destroyed: Hiroshima and its Legacies. Stanford, California: Stanford University Press. ISBN 0-8047-3957-9. OCLC 52714712.
Nuke-rebuke: Writers & Artists Against Nuclear Energy & Weapons. Iowa City, Iowa: The Spirit That Moves Us Press. 1984. ISBN 0-930370-16-3. OCLC 10072916.
Slavinskiĭ, Boris Nikolaevich (2004). The Japanese-Soviet Neutrality Pact: A Diplomatic History, 1941–1945. Nissan Institute/Routledge Japanese Studies Series. London; New York: RoutledgeCurzon. ISBN 978-0-415-32292-8.
Sodei, Rinjiro (1998). Were We the Enemy? American Survivors of Hiroshima. Boulder, Colorado: Westview Press. ISBN 0-8133-2960-4.
Stohl, Michael (1979). The Politics of Terrorism. New York: M. Dekker. ISBN 978-0-8247-6764-8. OCLC 4495087.
Sweeney, Charles; Antonucci, James A.; Antonucci, Marion K. (1997). War's End: An Eyewitness Account of America's Last Atomic Mission. New York: Quill Publishing. ISBN 0-380-78874-8.
Thomas, Gordon; Morgan-Witts, Max (1977). Ruin from the Air. London: Hamilton. ISBN 0-241-89726-2. OCLC 252041787.
Tibbets, Paul W. (1998). Return Of The Enola Gay. New Hope, Pennsylvania: Enola Gay Remembered. ISBN 0-9703666-0-4. OCLC 69423383.
Wainstock, Dennis D. (1996). The Decision to Drop the Atomic Bomb. Westport, Connecticut: Praeger. ISBN 0-275-95475-7. OCLC 33243854.
Walker, J. Samuel (januar 1990). «The Decision to Use the Bomb: A Historiographical Update». Diplomatic History. 14 (1): 97–114. doi:10.1111/j.1467-7709.1990.tb00078.x.
Walker, J. Samuel (April 2005). «Recent Literature on Truman's Atomic Bomb Decision: A Search for Middle Ground». Diplomatic History. 29 (2): 311–334. doi:10.1111/j.1467-7709.2005.00476.x. Besøkt 30. januar 2008.
Werrell, Kenneth P. (1996). Blankets of Fire: U.S. Bombers over Japan during World War II. Washington, D.C.: Smithsonian Institution Press. ISBN 1-56098-665-4. OCLC 32921746.
White, Geoffrey. M. (juli 1995). «Memory Wars: The Politics of Remembering the Asia-Pacific War» (PDF). Asia-Pacific Issues (21). Besøkt 30. juni 2013.
Williams, M. H. (1960). Chronology, 1941–1945. Washington, D.C.: Office of the Chief of Military History, Department of the Army. OCLC 1358166.
Zaloga, Steven J.; Noon, Steve (2010). Defense of Japan 1945. Fortress. Oxford: Osprey Publishing. ISBN 1-84603-687-9. OCLC 503042143. | | bilde = Cityscape of Nagasaki, Nagasaki Prefecture, island of Kyushu, Japan.. | 9,596 | 9,596 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Boris_Spasskij | 2023-02-04 | Boris Spasskij | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske sjakkspillere', 'Kategori:Fødsler 30. januar', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Juniorverdensmestere i sjakk', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Sankt Petersburg', 'Kategori:Russiske sjakkspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sjakkstubber', 'Kategori:Stormestere i sjakk', 'Kategori:Stubber 2020-08', 'Kategori:Verdensmestere i sjakk'] | Boris Vasiljevitsj Spasskij (ru. Борис Васильевич Спасский; født 30. januar 1937 i Leningrad (nå St. Petersburg)) er en russisk sjakkspiller, tidligere verdensmester. Han representerte tidligere Sovjetunionen, men flyttet i 1975 til Frankrike, og er i dag fransk statsborger. Han fikk VM-tittelen etter å ha slått Tigran Petrosjan i en VM-kamp i 1969. Han beholdt tittelen til 1972, da han ble beseiret av amerikaneren Bobby Fischer i Reykjavík. Kampen hadde stor symbolverdi som en strid mellom USA og Sovjetunionen under den kalde krigen.
Siden Fisher var eksentrisk og spesiell, varte kampen lenge, og han klaget på blant annet at stolene var for dårlige, at bordene var for høye/lave, og at brikkene var "feil".
| Boris Vasiljevitsj Spasskij (ru. Борис Васильевич Спасский; født 30. januar 1937 i Leningrad (nå St. Petersburg)) er en russisk sjakkspiller, tidligere verdensmester. Han representerte tidligere Sovjetunionen, men flyttet i 1975 til Frankrike, og er i dag fransk statsborger. Han fikk VM-tittelen etter å ha slått Tigran Petrosjan i en VM-kamp i 1969. Han beholdt tittelen til 1972, da han ble beseiret av amerikaneren Bobby Fischer i Reykjavík. Kampen hadde stor symbolverdi som en strid mellom USA og Sovjetunionen under den kalde krigen.
Siden Fisher var eksentrisk og spesiell, varte kampen lenge, og han klaget på blant annet at stolene var for dårlige, at bordene var for høye/lave, og at brikkene var "feil".
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Boris Spassky – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Boris Spassky – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Boris Spasskij på Internet Movie Database
(en) Boris Spasskij på AllMovie
(de) Boris Spasskij – Munzinger Sportsarchiv
(en) Boris Spasskij – FIDE
(en) Boris Spasskij – chessgames.com
(en) Boris Spasskij – OlimpBase
(en) Boris Spasskij – 365Chess.com
(en) 60 kritiske stillinger fra Spasskijs partier | Sovjetunionen | 9,597 | 9,597 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Bye | 2023-02-04 | Erik Bye | ['Kategori:Akershus fylkes kulturpris', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den islandske falkeorden', 'Kategori:Dødsfall 13. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 1. mars', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Lytterprisen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Fritt Ords Pris', 'Kategori:Musikere tilknyttet Kirkelig Kulturverksted', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:Norske TV-personligheter', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske sangtekstforfattere', 'Kategori:Norske visesangere', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Programledere for NRK', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Vinnere av Cappelenprisen', 'Kategori:Vinnere av Gullrutens hederspris', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisens hederspris'] | Erik Erikssøn Bye (født 1. mars 1926 i Brooklyn i New York, død 13. oktober 2004 i Asker) var en norsk TV-personlighet, sanger og journalist. Han kom i 2005 på tredjeplass i kåringen Århundrets nordmann.
| Erik Erikssøn Bye (født 1. mars 1926 i Brooklyn i New York, død 13. oktober 2004 i Asker) var en norsk TV-personlighet, sanger og journalist. Han kom i 2005 på tredjeplass i kåringen Århundrets nordmann.
== Liv og virke ==
Erik Bye var sønn av operasanger Erik Ole Bye og Rønnaug Dahl. Han gikk på Nordstrand høiere skole, hvor han var en av drivkreftene i skolens teatergruppe. Han var skuespiller og revysjef for Nordstrandrevyen i 1941.
Han tok graden master of arts i fagene engelsk, journalistikk og dramaturgi ved University of Wisconsin i 1953. Han var journalist i Associated Press (1953–1955), i BBCs norske avdeling (1955–1958) og siden i NRK.
Han var gift med politiker Tove Billington Jørgensen (1928–2008) fra 1953 til sin død. Han har omtalt henne som «mitt livs kompass, navigatøren ombord.»Han ble ansatt i NRK i 1958. Bye var involvert i flere av de tidlige fjernsynsprogrammene i NRK, hvor han var kjent for sin hjertevarme og sitt gode humør. I 1958 platedebuterte han på Brødrene Johnsens platemerke Rondo med «Vandringsvise», som var den første av flere innspillinger av Einar Skjæraasens viser. Da Brødrene Johnsen nedla sin grammofonplate-produksjon i 1959, fikk han kontrakt med Philips. I samarbeid med Willy Andresen skrev han en lang rekke melodier. Han har selv skrevet tekst og melodi til «Anna Lovinda».
Erik Bye var sentral i å legge grunnlaget for norsk TV-underholdning gjennom programmer som Vi går ombord og Lørdagskveld med Erik Bye. Han arbeidet blant annet tett med tv-produsenten og regissøren Johnny Bergh, som Bye kalte «sin høyre hånd og litt av venstre». Programmene på 1960- og 1970-tallet ble populære, og Bye vakte blant annet stor oppmerksomhet med Lørdagskveld med Erik Bye da han lot en gruppe psykisk utviklingshemmede barn og ungdommer opptre med Folk og røvere i Kardemomme by på norsk fjernsyn, noe som aldri var gjort tidligere. Han mottok i ettertid et brev fra en seer som selv var mor til et psykisk utviklingshemmet barn, og som takket ham fordi han fremstilte psykisk utviklingshemmede på en verdig måte. Hun skrev: «Nå tør jeg å ta med min psykisk utviklingshemmede datter i butikken.» Hans engasjement for de svake i samfunnet kom også til uttrykk i mange av sangene han skrev, blant annet visa Vår beste dag. Denne visa fikk på 2010-tallet stor oppmerksomhet da Marit Larsen lagde en versjon til en NRK-kampanje. Den ble utgitt av henne i 2011 og senere er den gitt ut av flere unge artister som Jan-Tore Saltnes (2018), Øystein Hegvik fra Idol (2018) og med Emma Wik fra the Voice (2022). Visa ble imidlertid opprinnelig skrevet til 100-årsjubileet til Hjemmet for Døve (nå Stiftelsen Signo), og ble første gang fremført med et orkester bestående av døve musikanter, noe som gjorde stort inntrykk på Bye.
Han gjorde en stor innsats for Redningsselskapet gjennom store deler av sitt liv og fikk noen år før han gikk bort oppleve at en av redningsskøytene ble oppkalt etter ham som en honnør for dette langvarige arbeidet.
I 1994 engasjerte Bye seg sterkt som motstander av norsk medlemskap i EU.Dokumentarfilmen Giganten (2005) skildrer Byes tre siste leveår og hans siste offentlige opptreden.
I 2005 ga Kirkelig Kulturverksted ut musikkalbumet En hildringstime - 16 artister hedrer Erik Bye, her finner vi artistene Anne Grete Preus, D'Sound, Lars Lillo-Stenberg, Åge Aleksandersen, Hellbillies, Lillebjørn Nilsen, Jan Eggum, Halvdan Sivertsen, Rita Eriksen, Henning Kvitnes, Trond Granlund, Odd Børretzen og Lars Martin Myhre, Henning Sommerro, Annbjørg Lien, Hans Fredrik Jacobsen som fremfører kjente viser av Erik Bye som «Vårherres klinkekule», «Vandringsvise», «Gå til onkel», «Anna Lovinda», «Skomværsvalsen», «Blå salme» og «Hildringstime».
== Utmerkelser ==
Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (1980)
Ridder av Den islandske falkeorden (1981)
== Priser ==
Norsk Lytterforenings pris 1964
Narvesenprisen 1965
Spellemannprisen 1972 i klassen mannlig artist
Årets Peer Gynt 1974
Juryens hederspris under Spellemannprisen 1981
Gammleng-prisen 1988
Årets verk (tekst) fra NOPA for «Utflaggingsvalsen» 1988
Fritt Ord-prisen 1989
Alf Prøysens ærespris 1989
Cappelenprisen 1993
Norsk kulturråds ærespris 1993
Kardemommestipendet fra NOPA i 1995
Tekstforfatterfondets ærespris i 1996
Gullrutens hederspris under Gullruten 1998
Skjæraasenprisen 2000
Spellemannprisen 2003 i klassen vise for albumet I dur og brott (med Marinemusikken)
Edvard-prisen 2004 i klassen tekst til musikk for teksten «Men når regnet en gang kommer»
== Bibliografi ==
Venners viser og egne vers – (1963) arrangert og illustrert av Odd Børretzen
Munnspill under åpen himmel (1966)
Spinn mitt hjul (1971)
Jeg vet en vind (1973) illustrert av Karl Erik Harr
Veien har ingen ende (1976) illustrert av Karl Erik Harr
Kompasset rundt – tekster i utvalg redigert av Odd Eidem (1980)
Å skyte en teddybjørn – erindringer (1987)
Fløyterens hjerte – dikt (1993) illustrert av Nils Aas
Tilbake til sangene – dikt og skisser (1994) illustrert av Nils Aas
Munnspill under åpen himmel (ny utgave) (1996)
Vinterlys (2001)
Byes beste – dikt, viser og fortellinger i utvalg (2004)
== Diskografi ==
Utdypende artikkel: Erik Byes diskografiStudioalbumVi går ombord (1960)
Erik Bye synger Skjæraasen (1966)
Jeg vet en vind (1972)
Gammel er min fjord (1974)
Blow, Silver Wind (1976)
En dobbel deylighet (1978) sammen med Birgitte Grimstad
Norske folketoner (1978)
Askøyarven vil vi verja: Erik Bye gjester Askøy (1978)
Ri ri på islandshest (1981), med barn fra Åssiden skolekor
Vandring på Vår Herres klinkekule (1985)
Langt nord i livet (1994)
Tilbake til sangene (1996)
I dur og brott (2003) sammen med Kongelige Norske Marines Musikkorps
Støv og stjerner (2003)SamlealbumGjensyn (1974)
En sang under skjorta (1995)
Hildringstimer (2004)
Høvdingen – de aller beste 1958–2004 (2005)
De beste (2012) samlealbumSingler/EP-platerVandringsvise/Pappas bånsull (1958)
Skomværsvalsen/Den glade hjemkomst (1958)
Skuffet ung herre med bil/Blåmanda blues/Frankie and Johnny/Calypso horn (1958) EP
Gå til onkel/Venezuela (1958)
Anna Lovinda/Kokken og båsen og fyrbøter Sam (1959)
Utrolig/Vandringsvise/Anekdote/Brev fra en sjømann (1959)
A-siden m.Odd Grythe/Tømmerkojevise/Det lufter lørda'n (1959)
Så lenge skuta kan gå/Den sorte seiler (1962)
Pa's gone to the market/Little Liza from stony valley (1962)
A-siden med Mercanto-Kvartetten/Jonsoknatt (1966)
Tømmerkojevise/Det lufter lørda'n (1968)
Jens Vankelmodig/Fløytespilleren (1969)
Kalle Petterson och Josefina/Rallar Kalle/Det går to svarte karer/Tømmerkoievise (1970) EP
Vesle Jente/Sank løv til et leie og kvist til et bål (1972)
A-siden med Josephine Baker/The climbers of tomorrows mountain (March of the 7th continent)
Kommer tid, kommer råd (1994)ReklamesinglerDette er Norge flexi-single utgitt av BP touring service/Norsk Brændselolje A/S
== Filmografi ==
1961 – I faresonen – Novellefilm
1966 – Reisen til havet – Hilmar, den farende fanten
2005 – Giganten – Dokumentar
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Erik Bye – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Erik Bye på Discogs
(en) Erik Bye på MusicBrainz
(en) Erik Bye på Internet Movie Database
Erik Bye hos Sceneweb
Omtale i Norsk pop- og rockleksikon fra 2005
Erik Bye Arkivert 18. februar 2008 hos Wayback Machine. hos Cappelen Forlag
Erik Bye i NRKs forfatter-oversikt | Personer med Bye som etternavn: | 9,598 | 9,598 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lomma_full_av_regn | 2023-02-04 | Lomma full av regn | ['Kategori:1995 i Norge', 'Kategori:Introduksjoner i 1995', 'Kategori:Norske tegneserier'] | Lomma full av regn er en tegneserie av Jason som kom ut i 1995. Den fikk Sproingprisen for beste norske tegneserie i 1995, og ble i 1999 kåret til tidenes beste tegneseriealbum noensinne av det norske tegneseriemagasinet TEGN. Albumet var i stor grad Jasons gjennombrudd som serieskaper, selv om det ikke førte til at han ble kjent utenfor tegneseriemiljøet.
| Lomma full av regn er en tegneserie av Jason som kom ut i 1995. Den fikk Sproingprisen for beste norske tegneserie i 1995, og ble i 1999 kåret til tidenes beste tegneseriealbum noensinne av det norske tegneseriemagasinet TEGN. Albumet var i stor grad Jasons gjennombrudd som serieskaper, selv om det ikke førte til at han ble kjent utenfor tegneseriemiljøet.
== Sammendrag ==
En mann blir gravd ned i ørkenen av en såpebobleblåsende mann. Etter den såpebobleblåsende mannen har dratt blir den andre mannen reddet av en struts, og han begynner på reisen derfra. Samtidig i en by møtes en gutt og en jente da gutten faller av sykkelen og hun hjelper ham opp. De er ensomme begge to, men de blir godt kjent med hverandre. De fortsetter med å treffe hverandre og snakke om livet. De forelsker seg. Gutten jobber som polititegner og tegner til stadighet et romvesen som stadig raner forskjellige banker. En dag forteller jenta at hun tidligere hadde en overbeskyttende kjæreste som fortsatt tror han eier henne. Hun forteller at gamlekjæresten en gang skrøt av at han hadde som jobb å få mennesker til å forsvinne. Så får man se en såpebobleblåsende mann med solbriller som henger en mann.
En dag gutten og jenta sitter sammen og prater, ringer politikammeret til gutten og forteller at det har skjedd et nytt ran og at de har bruk for ham. Han drar til politistasjonen bare for å få beskjed om at de ikke har ringt etter ham. På vei ut på gaten igjen møter han den såpebobleblåsende mannen som truer ham på livet. Gutten får gå i siste liten. Sammen bestemmer gutten og jenta at de skal rømme, og hun finner frem en koffert full med penger som hun har gjemt unna for gamlekjæresten. De drar til Påskeøya.
På Påskeøya møter de romvesenet som stjeler alle pengene. Når han får vite at gutten har tegnet alle tegningene av ham blir han henrykt og ber om autografen. De har det fint på øya hvor de lever i fred en lang stund. Til slutt greier dessverre den såpebobleblåsende mannen å oppspore dem og han truer dem med en pistol. Akkurat når han skal til å skyte hopper den mannen som vi så ble gravd ned tidligere i boken opp og tar livet av den såpebobleblåsende mannen.
== Eksterne lenker ==
Anmeldelse av Morten Harper
Anmeldelse hos tegneserier.no | Lomma full av regn er en tegneserie av Jason som kom ut i 1995. Den fikk Sproingprisen for beste norske tegneserie i 1995, og ble i 1999 kåret til tidenes beste tegneseriealbum noensinne av det norske tegneseriemagasinet TEGN. | 9,599 | 9,599 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Boerkrigen | 2023-02-04 | Boerkrigen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1898', 'Kategori:Konflikter i 1899', 'Kategori:Konflikter i 1900', 'Kategori:Konflikter i 1901', 'Kategori:Konflikter i 1902', 'Kategori:Kriger i Afrika', 'Kategori:Sør-Afrikas historie'] | Boerkrigen (også kalt «den annen boerkrig») er krigen fra ca. 1898 til 1902, som ble utkjempet over hvem som skulle ha råderetten over de store gull- og diamantforekomstene i Oranjefristaten, nå en del av Sør-Afrika. Den ble utkjempet mellom boerne – eller afrikanerne, i hovedsak nederlandskættede sørafrikanerne – og britiske invasjonsstyrker fra Kapp-provinsen. Det brukes også enkelte ganger om en tidligere væpnet konflikt over den britiske annekteringen av Transvaal, fra 1880 til 1881; se Transvaalkrigen.
Boerne hadde ca. 4 000 falne i kamphandlingene, mot 22 000 på britenes side (av disse døde 16 000 av sykdom). For å effektivt kjempe imot boergeriljaen utvidet britene leirene som tidligere hadde huset kvinner, barn og andre ikke-stridende. De gjerdet inn kampområdene med piggtråd og brente farmene. De sperret også kvinner, barn og eldre inne i konsentrasjonsleire, ca. 200 000 (hvorav 80 000 sorte) på det meste. Av disse døde mer enn 25 000 av sult, sykdom og utmattelse. Tidligere var det bare krigsfanger som hadde blitt internert på denne måten i stor skala. Britene ble utsatt for mye kritikk i andre europeiske land for disse konsentrasjonsleirene, og boerkrigen ble sett på som et uttrykk for britisk imperialisme. Engelske fagforeninger med flere millioner medlemmer skrev opprop og demonstrerte mot politikken.Boerne brukte langvarig geriljataktikk, og den store forskjellen i tapstall skyldes først og fremst at britene møtte en fiende som kjente og utnyttet terrenget, unngikk større trefninger og brukte skarpskyttere. Britene svarte på dette med konvensjonell taktikk, hvilket betydde at skarpskytterne fikk «servert» relativt stillestående mål, og dermed kunne påføre dem store tap.
Britene, som da styrte Kapp-provinsen og Natal, gikk seirende ut av krigen og erobret de frie republikkene, noe som skapte vondt blod mellom engelsk- og afrikaanstalende hvite over det neste hundreåret. Det store antallet svarte døde på begge sider av krigen har vært oversett inntil nylig.
I Nederland og Tyskland var det sterkt engasjement for boernes sak, dels på grunn av at Den internasjonale boerliga hadde hovedkontor i Amsterdam og drev propagandaarbeid derifra. Det ble satt opp boerkomiteer i flere europeiske land og de samlet midler til boerbefolkningen i Sør-Afrika. I Sverige ble det anslått at 90 % av pressen og befolkningen var boervennlig.
| Boerkrigen (også kalt «den annen boerkrig») er krigen fra ca. 1898 til 1902, som ble utkjempet over hvem som skulle ha råderetten over de store gull- og diamantforekomstene i Oranjefristaten, nå en del av Sør-Afrika. Den ble utkjempet mellom boerne – eller afrikanerne, i hovedsak nederlandskættede sørafrikanerne – og britiske invasjonsstyrker fra Kapp-provinsen. Det brukes også enkelte ganger om en tidligere væpnet konflikt over den britiske annekteringen av Transvaal, fra 1880 til 1881; se Transvaalkrigen.
Boerne hadde ca. 4 000 falne i kamphandlingene, mot 22 000 på britenes side (av disse døde 16 000 av sykdom). For å effektivt kjempe imot boergeriljaen utvidet britene leirene som tidligere hadde huset kvinner, barn og andre ikke-stridende. De gjerdet inn kampområdene med piggtråd og brente farmene. De sperret også kvinner, barn og eldre inne i konsentrasjonsleire, ca. 200 000 (hvorav 80 000 sorte) på det meste. Av disse døde mer enn 25 000 av sult, sykdom og utmattelse. Tidligere var det bare krigsfanger som hadde blitt internert på denne måten i stor skala. Britene ble utsatt for mye kritikk i andre europeiske land for disse konsentrasjonsleirene, og boerkrigen ble sett på som et uttrykk for britisk imperialisme. Engelske fagforeninger med flere millioner medlemmer skrev opprop og demonstrerte mot politikken.Boerne brukte langvarig geriljataktikk, og den store forskjellen i tapstall skyldes først og fremst at britene møtte en fiende som kjente og utnyttet terrenget, unngikk større trefninger og brukte skarpskyttere. Britene svarte på dette med konvensjonell taktikk, hvilket betydde at skarpskytterne fikk «servert» relativt stillestående mål, og dermed kunne påføre dem store tap.
Britene, som da styrte Kapp-provinsen og Natal, gikk seirende ut av krigen og erobret de frie republikkene, noe som skapte vondt blod mellom engelsk- og afrikaanstalende hvite over det neste hundreåret. Det store antallet svarte døde på begge sider av krigen har vært oversett inntil nylig.
I Nederland og Tyskland var det sterkt engasjement for boernes sak, dels på grunn av at Den internasjonale boerliga hadde hovedkontor i Amsterdam og drev propagandaarbeid derifra. Det ble satt opp boerkomiteer i flere europeiske land og de samlet midler til boerbefolkningen i Sør-Afrika. I Sverige ble det anslått at 90 % av pressen og befolkningen var boervennlig.
=== Nordmenns forhold til krigen ===
I 1899 reiste de norske kapteinene Allum og Grüner til Sør-Afrika for å studere utrustning, taktikk og forsvarsanordninger. Allum fulgte boerne (der hans egen bror var innrullert) mens Grüner fulgte britene. Allum møtte både Krüger og Reitz under oppholdet. Allum skrev om observasjonen blant annet i The Times og i Politiken. Han beskrev krigen som en frihetskamp for boerne.I Transvaal ble det satt opp et eget skandinavisk korps som skulle støtte boerne i kamp, 13 nordmenn deltok i kamp samt en norsk lege. Dette var ett av flere frivillige korps med utlendinger. Baden-Powell uttalte at skandinavene var de mest aggressive av boernes avdelinger og korpset gjorde seg særlig gjeldende i slaget ved Magersfontein i desember 1899. I Kapp-kolonien og Natal ble nordmenn innrullert på britisk side og norske forretningsfolk var pro-britiske. Misjonærene var positive boerne inntok Zululand i 1884 og også da britene annekterte området i 1887. Misjonsleder Lars Dahle ga klart uttrykk for støtte til britene. Nils Astrup skrev i Morgenbladet under krigen, blant annet «Thi hva man end kan sige om englænderne, maa man sige, at deres regimente er det bedste for Syd-Afrika, særlig hva missionen og den infødte angaar. De er jo ingen tvil om, at boerne har behandlet det infødte med haarhed og forakt.»Den vesle norske kolonien i Natal stilte med et geværregiment, samtidig var det et frivillig skandinavisk korps (omkring 250 mann) på boernes side. Det var altså nordmenn på begge sider.I Norge var det som i andre europeiske land engasjement i form av demonstrasjoner og opprop mot den britiske krigføringen. I Norge var det delte holdninger til krigen, men sympatien var mest med boerne. Rasmus Olai Steinsvik tok på lederplass i Den 17de Mai standpunkt mot britene og for boerne. Morgenbladet var klart probritisk. Halvdan Koht, Bjørnstjerne Bjørnson og Venstre uttrykte også støtte til boerne. Koht omtalte boerkrigen som en frihetskrig, og en kamp mellom kapitalisme og bondesamfunn. Jacob S. Worm-Müller forsvarte også boeren i den offentlige debatt i Norge, mens Henrik Ibsen var mer britiskvennlig.
== Referanser ==
== Se også ==
Slaget ved Spion Kop
Beleiringen av Ladysmith | Boerkrigen (også kalt «den annen boerkrig») er krigen fra ca. 1898 til 1902, som ble utkjempet over hvem som skulle ha råderetten over de store gull- og diamantforekomstene i Oranjefristaten, nå en del av Sør-Afrika. | 9,600 | 9,600 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Transvaalkrigen | 2023-02-04 | Transvaalkrigen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1880', 'Kategori:Konflikter i 1881', 'Kategori:Kriger i Afrika', 'Kategori:Sør-Afrikas historie'] | Transvaalkrigen (også kalt første boerkrig) ble utkjempet 1880–1881 mellom boere og britiske styrker i Sør-Afrika.
Foranledningen var Theophilus Shepstones annektering av Transvaal i 1877 etter zulukrigen. Boerne, sørafrikanere hovedsakelig av nederlandsk avstamning, protesterte kraftig mot dette, og i 1880 gjorde de opprør. Krigen tok en annen vending enn britene hadde ventet da boerne drev geriljavirksomhet og påførte de britiske styrkene forholdsvis store tap ved bruk av skarpskyttere.
En britisk styrke under George Pomeroy-Collery ble beseiret i slaget ved Majuba Hill i februar 1881, og boerne fikk selvstyre i Transvaal.
| Transvaalkrigen (også kalt første boerkrig) ble utkjempet 1880–1881 mellom boere og britiske styrker i Sør-Afrika.
Foranledningen var Theophilus Shepstones annektering av Transvaal i 1877 etter zulukrigen. Boerne, sørafrikanere hovedsakelig av nederlandsk avstamning, protesterte kraftig mot dette, og i 1880 gjorde de opprør. Krigen tok en annen vending enn britene hadde ventet da boerne drev geriljavirksomhet og påførte de britiske styrkene forholdsvis store tap ved bruk av skarpskyttere.
En britisk styrke under George Pomeroy-Collery ble beseiret i slaget ved Majuba Hill i februar 1881, og boerne fikk selvstyre i Transvaal.
== Se også ==
Boerkrigen | Transvaalkrigen (også kalt første boerkrig) ble utkjempet 1880–1881 mellom boere og britiske styrker i Sør-Afrika. | 9,601 | 9,601 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_%C3%85ge_Fj%C3%B8rtoft | 2023-02-04 | Jan Åge Fjørtoft | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Ekspertkommentatorer (sport)', 'Kategori:Fotballspillere for Barnsley FC', 'Kategori:Fotballspillere for Eintracht Frankfurt', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fotballspillere for IL Hødd', 'Kategori:Fotballspillere for Lillestrøm SK', 'Kategori:Fotballspillere for Middlesbrough FC', 'Kategori:Fotballspillere for SK Rapid Wien', 'Kategori:Fotballspillere for Sheffield United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Stabæk Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Swindon Town FC', 'Kategori:Fødsler 10. januar', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i England', 'Kategori:Norske fotballspillere i Tyskland', 'Kategori:Norske fotballspillere i Østerrike', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Sande kommune i Møre og Romsdal', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1994', 'Kategori:Toppscorere i Eliteserien i fotball for menn'] | Jan Åge Fjørtoft (født 10. januar 1967 i Ålesund) er en norsk tidligere fotballspiller, fotballtrener og sportskommentator.
| Jan Åge Fjørtoft (født 10. januar 1967 i Ålesund) er en norsk tidligere fotballspiller, fotballtrener og sportskommentator.
== Biografi ==
=== Som spiller ===
Som fotballspiller var han en målfarlig spiss som spilte for en rekke forskjellige klubber i Norge, Østerrike, England og Tyskland.
Han spilte 71 landskamper for Norge (hvorav 10 som kaptein), og scoret 20 mål. På landslaget huskes han for målet borte mot Polen den 13. oktober 1993, der han brukte «Fjørtoft-finten» og ga Norge ledelsen 2–0. Norge kvalifisert seg med det til VM i fotball i 1994 for første gang siden 1938.
Fjørtoft var Norges foretrukne spiss i kvalifisering til EM i fotball 1996 hvor han startet alle kampene. Hans siste kamp på landslaget var i september 1996, selv om han var med i spillertroppene også etter dette. Han la opp som spiller i 2002.
=== Etter endt spillerkarriere ===
Han jobbet en periode som ekspertkommentator for NRK, men sluttet i jobben da han ble manager for Lillestrøm, der han var fra 2004 til 2008.
I slutten av 2006 var han midlertidig trener for Lillestrøm, fra Uwe Rösler gikk av til Tom Nordlie overtok som trener. I denne perioden spilte klubben seks kamper i Royal League, med tre seirer og tre uavgjorte.
Mens han var manager i klubben, var Lillestrøm tapende finalist i cupfinalen i 2005 og Royal League-finalen 2006, men vant cupfinalen og ble Norgesmester i fotball i 2007.
Fjørtoft har jobbet med Champions League for Viasat siden 2004. De første åtte årene som programleder, men de siste årene har han vært intervjuer på indre- bane.
Fjørtoft var styreformann for MTG United for Peace, en stiftelse som arrangerer turneringer for barn i 12 land og som har hvert år en turnering i Oslo hvor 150 barn fra 12 nasjoner deltar. Målet er å bruke fotball til å skape forståelse og toleranse mellom barn fra forskjellige land og kulturer.Siden 2008 har Fjørtoft vært tilknyttet Norges Fotballforbund hvor han har jobbet med forskjellige prosjekter. Fjørtoft har vært med fra starten på "Handshake for Peace" i nært samarbeid med mannen bak prosjektet, Kjetil Siem. I 2014 ble Fjørtoft utnevnt som Internasjonal Rådgiver for det norske herrelandslaget i fotball.I januar 2015 ble Fjørtoft utnevnt av Kulturminister Widvey til å lede et strategisk utvalg som skal gi Regjeringen råd på hvilke måte de best kan bruke idretten i det norske samfunnet.
== Annet ==
Sesongen 2009–2010 stemte leserne av lokalavisen Swindon Advertiser fram sitt favorittlag gjennom tidene og Fjørtoft ble stemt fram som tidenes beste spiss på Swindon Town.
== Litteratur ==
Berthelsen, I., Berglund, T. H. og Odden, I.: Oppslagsbok om norsk fotball.
Fjørtoft, Jan Åge (1997). Elsket og hatet. Familievennen forlag.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jan Åge Fjørtoft – FIFA
(en) Jan Åge Fjørtoft – UEFA
(en) Jan Åge Fjørtoft – Transfermarkt
(en) Jan Åge Fjørtoft – national-football-teams.com
(en) Jan Åge Fjørtoft – Soccerbase.com
(en) Jan Åge Fjørtoft – EU-Football.info
(no) Jan Åge Fjørtoft – Norges Fotballforbund
(en) Jan Åge Fjørtoft – FBref
(no) Jan Åge Fjørtoft på Twitter | | landslagår = 1986–1996 | 9,602 | 9,602 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nightwish | 2023-02-04 | Nightwish | ['Kategori:1996 i Finland', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1996', 'Kategori:Finske power metal-band', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Symfonisk metal-band'] | Nightwish er et symfonisk metal-band fra Finland dannet i 1996.
| Nightwish er et symfonisk metal-band fra Finland dannet i 1996.
== Historie ==
Tuomas Holopainen inviterte med seg gitarist Emppu Vuorinen og Tarja Turunen, som var skolens beste sanger. Før stiftelsen av Nightwish hadde ikke Turunen noen interesse for heavy metal, og visste knapt hva det var. Nightwish startet som et band som skulle lage «akustisk stemningsmusikk», men fant imidlertid fort ut at verken stemmen til Tarja Turunen, eller deres egen musikalske bakgrunn, passet helt til dette. Etter en tid ble Jukka Nevalainen hentet inn for å spille trommer, og Sami Vänskä kom inn som bassist.
=== 1997 – 2001 ===
I 1997 signerte Nightwish platekontrakt med Spinefarm Records og gav ut sitt første album ved navn Angels Fall First. I 1998 kom albumet Oceanborn, som var Nightwish sitt store gjennombrudd i Europa. Albumet er muligens den mest symfoniske av alle platene til Nightwish, med symfoniske sanger som «The Riddler», «Sacrament of Wildernes» og «Nightquest».
I 2000 kom albumet Wishmaster. Musikkstilen på dette albumet var noe forskjellig fra musikken fra Angels Fall First og Oceanborn. Albumet regnes av fans for å være en «glemt skatt». Etter suksessen med Wishmaster ble Sami Vänskä sparket fra bandet på grunn av musikalske uoverensstemmelser mellom Tuomas og han selv. Vänskä ville kjøre den samme stilen som på Oceanborn og Angels Fall First, mens Tuomas ville «se utover horisonten». Bandet sto nå i fare for å bli oppløst.
I 2001 kom EP'en «Over the Hills and Far Away» med fire sanger. Her var det blant annet en «remake»-versjon av «Astral Romance» hvor Tony Kakko fra Sonata Arctica synger. Senere kom CD-versjonen, og her var det, i tillegg til de 4 sangene fra EP-en, konsertversjoner av en del eldre sanger.
=== 2002 – sommeren 2005 ===
I 2002 kom albumet Century Child, et album som er beskrevet som det mørkeste av albumene deres. Marco Hietala (tidligere i Tarot og Sinergy) ble med i bandet som ny bassist. Han synger den mannlige vokalen på sangene «Dead to the World», «Ever Dream», «Slaying the Dreamer», «Feel for You» og Andrew Lloyd Webber-låten «The Phantom of the Opera».
I 2005 ble plata Once utgitt, og den gikk høyt opp på listene i mange land, deriblant Norge. Singelen «Wish I Had An Angel» er blitt en av de mest populære Nightwish-sangene i USA. Det er så langt den mest solgte platen til Nightwish. Den ble utgitt på Nuclear Blast.
Senere ga de ut samleplaten Highest Hopes – The Best of Nightwish, der de blant annet har med en nyinnspilt utgave av «Sleeping Sun», samt en coverversjon av Pink Floyds «High Hopes».
=== Høsten 2005 – 2009 ===
22. oktober 2005 ble Tarja Turunen sparket fra bandet, og Nightwish startet letingen etter en ny vokalist. En adresse ble lagt ut på hjemmesiden, og hvem som helst kunne sende inn opptak. Da fristen gikk ut 15. januar 2006, hadde de mottatt over 2 000 demoer. Svenske Anette Olzon ble 24. mai 2007 bekreftet som ny vokalist i Nightwish. Hennes første utgivelse med Nightwish var singelen «Eva». Singlen er kun gjort tilgjengelig over Internett, og alle inntekter vil gå til veldedige formål.
Singelen «Amaranth» kom i salg i august 2007. Den 26. september kom bandets sjette studioalbum, Dark Passion Play, og den 15. oktober innledet de en turné i Nord-Amerika. Dette var det første albumet med ny vokalist. 1. og 2. desember 2007 spilte Nightwish konsert på Sentrum Scene i Oslo.
I 2009 ga bandet ut konsertalbumet Made In Hong-Kong (And In Various Other Places) med opptak fra Dark Passion Play-turneen.
== Medlemmer ==
NåværendeTuomas Holopainen – Keyboard (1996–)
Emppu Vuorinen – Gitar (1996–)
Jukka Nevalainen – Trommer (1997–)
Floor Jansen – Vokalist (2013–)
Troy Donockley – Sekkepiper, fløyte, gitar, vokal (2013–)TidligereTarja Turunen — Vokalist (1996–2005)
Sami Vänskä — Bass (1998–2001)
Anette Olzon – Vokal (2007–2012)
Marco Hietala – Bass, Vokal (2001–2021)GjestemusikereTony Kakko – Sonata Arctica, synger på «Astral Romance» og live-versjonen av «Beauty and the Beast»
Tapio Wilska – Finntroll, synger på «Devil and Deep Dark Ocean» og «The Pharaoh Sails To The Orion»
Sam Hardvik – Stemmen på «Dead Boys Poem»
Ike Vil – Stemmen på «The Kinslayer»
== Utgivelser ==
StudioalbumAngels Fall First (1997)
Oceanborn (1998)
Wishmaster (2000)
Century Child (2002)
Once (2004)
Dark Passion Play (2007)
Imaginaerum (2011)
Endless Forms Most Beautiful (2015)
Human. :II: Nature. (2020)EP-erOver the Hills and Far Away (2001)SinglerThe Carpenter (1997)
Sacrament of Wilderness (1998)
Walking in the Air (1999)
Sleeping Sun (1999)
Deep Silent Complete (2000)
Ever Dream (2002)
Bless the Child (2002)
Nemo (2004)
Wish I Had an Angel (2004)
Kuolema Tekee Taiteilijan (2004)
The Siren (2005)
Sleeping Sun (2005)
Eva (internett-single) (2007)
Amaranth (2007)
Erämaan Viimeinen (2007)
Bye Bye Beautiful (2008)
The Islander (2008)
Storytime (2011)
Élan (2015)
Endless Forms Most Beautiful (2015)SamlealbumWishmastour 2000 (2000)
Tales from the Elvenpath (2004)
Bestwishes (Kun utgitt i Japan) (2005)
Highest Hopes (2005)DVD-erFrom Wishes to Eternity (2001)
End of Innocence (2003)
End of an Era (2006)
Showtime, Storytime (2013)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pt) Offisielt nettsted
(en) Nightwish – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nightwish – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Nightwish på Internet Movie Database
(en) Nightwish på Apple Music
(en) Nightwish på Discogs
(en) Nightwish på MusicBrainz
(en) Nightwish på Encyclopaedia Metallum
(en) Nightwish på SoundCloud
(en) Nightwish på Spotify
(en) Nightwish på Songkick
(en) Nightwish på Last.fm
(en) Nightwish på Genius — sangtekster
(en) Nightwish på AllMusic | Kides, Finland | 9,603 | 9,603 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Marie_Curie | 2023-02-04 | Marie Curie | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1934', 'Kategori:Franske fysikere', 'Kategori:Franske kjemikere', 'Kategori:Franske nobelprisvinnere', 'Kategori:Fødsler 7. november', 'Kategori:Fødsler i 1867', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fysikk)', 'Kategori:Nobelprisvinnere (kjemi)', 'Kategori:Personer fra Warszawa', 'Kategori:Polske fysikere', 'Kategori:Polske kjemikere', 'Kategori:Polske nobelprisvinnere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Marie Curie (født Maria Salomea Skłodowska 7. november 1867, død 4. juli 1934), også kjent som Madame Curie eller Marie Skłodowska-Curie, var en polsk kjemiker og fysiker. Selv brukte Marie Skłodowska- Curie begge sine etternavn. Hun var den første kvinnelige nobelprisvinner innen naturvitenskap og den første som fikk nobelprisen to ganger - nobelprisen i fysikk (1903) og nobelprisen i kjemi (1911). Hun var også den første person som mottok nobelprisen innen to vitenskaper.
Hennes prestasjoner inkluderer etableringen av en teori om radioaktivitet (et begrep laget av henne), teknikker for å isolere radioaktive isotoper, og funnet av de to nye grunnstoffene, polonium og radium.
Selv om hun ble en lojal fransk statsborger, mistet hun aldri sin polske identitet. I 1898 oppkalte Marie det første nye kjemiske grunnstoffet hun oppdaget etter sitt hjemland, Polen, og kalte det polonium. I 1932 grunnla hun Radiuminstituttet (nå Maria Sklodowska-Curie Institutt for onkologi) i sin hjemby Warszawa, ledet av søsteren Bronisława.
| Marie Curie (født Maria Salomea Skłodowska 7. november 1867, død 4. juli 1934), også kjent som Madame Curie eller Marie Skłodowska-Curie, var en polsk kjemiker og fysiker. Selv brukte Marie Skłodowska- Curie begge sine etternavn. Hun var den første kvinnelige nobelprisvinner innen naturvitenskap og den første som fikk nobelprisen to ganger - nobelprisen i fysikk (1903) og nobelprisen i kjemi (1911). Hun var også den første person som mottok nobelprisen innen to vitenskaper.
Hennes prestasjoner inkluderer etableringen av en teori om radioaktivitet (et begrep laget av henne), teknikker for å isolere radioaktive isotoper, og funnet av de to nye grunnstoffene, polonium og radium.
Selv om hun ble en lojal fransk statsborger, mistet hun aldri sin polske identitet. I 1898 oppkalte Marie det første nye kjemiske grunnstoffet hun oppdaget etter sitt hjemland, Polen, og kalte det polonium. I 1932 grunnla hun Radiuminstituttet (nå Maria Sklodowska-Curie Institutt for onkologi) i sin hjemby Warszawa, ledet av søsteren Bronisława.
== Biografi ==
Marie Skłodowska-Curie ble født i Warszawa, Polen, som da var okkupert av Det russiske keiserdømmet. Hennes første år var vanskelige, moren hennes døde av tuberkulose. På skolen utmerket hun seg gjennom sin enorme minnekapasitet og høye arbeidsmoral.
Da hennes far, som hadde vært matematikk- og fysikklærer tapte sin formue på grunn av dårlige investeringer ble hun tvunget til å arbeide som lærer. Samtidig var hun aktiv ved det polsk-nasjonalistiske frie universitetet, hvor hun leste høyt for polske arbeiderkvinner. Til slutt kunne hun med økonomisk hjelp av sin eldre søster Bronia flytte til Paris, der hun først gikk på Collège Sévigné og senere studerte matematikk og fysikk på Sorbonne. I attenårsalderen begynte hun å arbeide som guvernante og med inntektene derfra klarte hun å finansiere søsteren Bronias medisinstudier i Paris.
Ved Sorbonne møtte hun Pierre Curie, som hun giftet seg med 25. juli 1895. De forsket sammen, og hun fikk adgang til laboratoriet på faghøyskolen han ledet i Paris. Sammen fant de et nytt grunnstoff, polonium, oppkalt etter Maries hjemland. Pierre, Marie og Henri Becquerel fikk nobelprisen i fysikk for denne oppdagelsen i 1903.
Pierre Curie døde i en trafikkulykke i Paris i 1906. Hans død var et stort slag for henne og innebar også et vendepunkt i hennes karriere idet hun overtok hans professorat ved Sorbonne-universitetet og dermed ble den første kvinnelige professoren i historien. Hun møtte mange fordommer, men hun mottok likevel nobelprisen i kjemi. Hun hadde nemlig klart å fastsette radiums atomvekt.
Den første verdenskrigen avbrøt hennes forsking, og hun satset heller på å utdanne røntgenpersonell, og hun arbeidet aktivt for å stille diagnoser for sårede soldater.
Skłodowska-Curie døde av leukemi i 1934, men var også sterkt plaget av andre sykdommer – hun hadde en øyesykdom som gjorde henne nesten blind, og fingertuppene var forbrente – noe som klart kunne tilbakeføres til hennes forskningsarbeid med stråling. Kunnskap om helsemessige virkninger av røntgen- og radioaktiv stråling var ikke tilgjengelig på den tiden.
Hennes datter Irène Joliot-Curie ble født i 1897.
== Forskningsinnsats ==
I 1896 avsluttet Marie sin lærerutdannelse. Henri Becquerel hadde tidligere oppdaget urans radioaktivitet, og Marie begynte nå å forske i radioaktivitet. Hun oppdaget at også thorium er radioaktivt, og at mengden av den radioaktive strålingen fra uran og thorium er uavhengig av hvilke kjemiske forbindelser stoffene inngår i, kun avhengig av mengden av uran og thorium. Fra dette konkluderte hun at radioaktivitet er en egenskap ved selve grunnstoffatomene som er uavhengig av molekylstrukturene som de inngår i. Hun begynte så å undersøke forskjellige radioaktive malmtyper, blant annet uranmalmen bekblende. Det viste seg at bekblende er mer radioaktivt enn den mengden av uran i malmen i seg selv berettiger til. Hun antok at den ekstra strålingen måtte stamme fra et inntil da ukjent grunnstoff.
Nå oppga Pierre sin egen forskning og begynte å samarbeide med Marie om å isolere dette nye grunnstoffet. De fant ut at radioaktiviteten kom fra vismut- og barium-fraksjoner i bekblenden. Marie arbeidet videre med vismut-fraksjonene. Da det lyktes å fjerne vismut fra disse fraksjonene ble restproduktet stadig mer radioaktivt. I 1898 hadde de et materiale som var 300 ganger mer radioaktivt enn uran. I en avhandling fra samme år beskriver de stoffet, som de mente inneholdt et ukjent metall med kjemiske egenskaper som ligner vismuts. De kalte metallet polonium etter Maries hjemland. I avhandlingen introduseres ordet radioaktivitet for første gang. Etter ennå noen måneders arbeide fant de at det også måtte være et nytt metall i barium-fraksjonene. Det kalte de radium. Til støtte for hypotesen om de nye grunnstoffene var også nye, aldri før sette spektrallinjer.
Nå begynte et storstilt, hardt arbeide med å raffinere tonnevis av bekblende for å isolere de nye grunnstoffene og få tilstrekkelig store mengder til at deres atomvekt og andre egenskaper kunne fastslås. I 1902 hadde Marie isolert en mengde radium, og i 1903 kunne hun i en doktoravhandling fastslå dets atomvekt.
I 1906, da Pierre døde i en trafikkulykke, ble Marie enke som 38-åring. Hun fikk tilbudt en pensjon, som hun avslo. I stedet overtok hun Pierres undervisningsforpliktelser ved Sorbonne og ble derved universitetets første kvinnelige foreleser. I 1908 ble hun også Sorbonnes første kvinnelige professor.
== Ettermæle ==
Henri Becquerel fikk sammen med Marie og Pierre Curie nobelprisen i fysikk i 1903 for deres forskning på radioaktivitet. Marie ble med det den første kvinnen som mottok en nobelpris. Da hun i 1911 fikk nobelprisen i kjemi for oppdagelsen av polonium og radium og for sin isolering og analyse av radium ble hun også den første som har fått nobelprisen mer enn en gang.
Hun døde av leukemi og var også sterkt plaget av andre sykdommer som kan spores tilbake til et forskningsarbeide i spartanske omgivelser uten særlig kjennskap til de sunnhetsmessige skadevirkningene av elektromagnetisk (røngten-) og ioniserende stråling. Hennes aske ble 21. april 1995 flyttet til Panthéon i Paris – et eksklusivt hvilested for de mest fremtredende franskmenn. Hun er den første kvinne som har fått plass der på grunn av egne bedrifter.
Grunnstoffet curium er oppkalt etter Curie og hennes mann.
Hennes datter Irène Joliot-Curie fikk nobelprisen i kjemi sammen med sin mann Frédéric Joliot-Curie i 1935.
== Monumenter ==
Det er monumenter over Marie Curie er i to polske byer:
Lublin (Maria Skłodowska-Curie-Universitetet i Lublin)
Police i sentrum.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Marie Curie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Maria Skłodowska-Curie – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Marie Curie på Internet Movie Database
(en) Marie Curie hos The Movie Database
(en) Nobelprisen i fysikk 1903 hos Nobelprize.org
(en) Marie Curie hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1903
(en) Nobelprisen i kjemi 1911 hos Nobelprize.org
(en) Marie Curie hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i kjemi 1911 | Irène Joliot-Curie (født 12. september 1897 i Paris, død 17. | 9,604 | 9,604 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frisinnede_Venstre | 2023-02-04 | Frisinnede Venstre | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Frisinnede Venstre'] | Frisinnede Venstre var et konservativt politisk parti i Norge. Partiet ble dannet i 1909, i all hovedsak av den mest konservative og nasjonalistiske fløyen i Venstre. Frisinnede Venstre hadde også klare liberalistiske innslag og la stor vekt på åndsfrihet, individualisme, klassisk økonomi og motstand mot absolutte holdninger, spesielt i avholdssaken og målsaken. Partiet stod også for en strengere offentlig sparepolitikk og større skattelettelser enn Høyre. Frisinnede Venstres velgergrunnlag var trolig svært sammensatt, men lederskapet var preget av mindre forretningsdrivende og sysselsatte i frie yrker i byene.Frisinnede Venstre samarbeidet nært med Høyre og fungerte som fast koalisjonspartner i tidsrommet 1908–1940. De to partiene stilte ofte felleslister ved valg, og Frisinnede Venstre ble etter hvert oppfattet som et haleheng til Høyre. Fra 1920-årene hadde mange av Frisinnede Venstres ledende skikkelser koblinger til propagandaorganisasjonen Fedrelandslaget. I 1932 skiftet partiet formelt navn til Frisinnede Folkeparti. I løpet av 1930-årene smeltet partiorganisasjonen gradvis sammen med Høyre. I 1936 mistet partiet sin siste representasjon på Stortinget og var i praksis forsvunnet. Partiet ble ikke gjenreist etter den andre verdenskrig, men gikk inn i Høyre.
| Frisinnede Venstre var et konservativt politisk parti i Norge. Partiet ble dannet i 1909, i all hovedsak av den mest konservative og nasjonalistiske fløyen i Venstre. Frisinnede Venstre hadde også klare liberalistiske innslag og la stor vekt på åndsfrihet, individualisme, klassisk økonomi og motstand mot absolutte holdninger, spesielt i avholdssaken og målsaken. Partiet stod også for en strengere offentlig sparepolitikk og større skattelettelser enn Høyre. Frisinnede Venstres velgergrunnlag var trolig svært sammensatt, men lederskapet var preget av mindre forretningsdrivende og sysselsatte i frie yrker i byene.Frisinnede Venstre samarbeidet nært med Høyre og fungerte som fast koalisjonspartner i tidsrommet 1908–1940. De to partiene stilte ofte felleslister ved valg, og Frisinnede Venstre ble etter hvert oppfattet som et haleheng til Høyre. Fra 1920-årene hadde mange av Frisinnede Venstres ledende skikkelser koblinger til propagandaorganisasjonen Fedrelandslaget. I 1932 skiftet partiet formelt navn til Frisinnede Folkeparti. I løpet av 1930-årene smeltet partiorganisasjonen gradvis sammen med Høyre. I 1936 mistet partiet sin siste representasjon på Stortinget og var i praksis forsvunnet. Partiet ble ikke gjenreist etter den andre verdenskrig, men gikk inn i Høyre.
== Historie ==
=== Grunnleggelse ===
I 1903 hadde Høyre og moderate krefter i Venstre funnet sammen og dannet Samlingspartiet under ledelse av Christian Michelsen. Samlingspartiet hadde front mot Venstres sosiale og unionspolitiske radikalisme og det fremvoksende sosialdemokratiet. Etter unionsoppløsningen i 1905 var Samlingspartiet tiltenkt å fortsette i rollen som borgerlig samlingsalternativ ved stortingsvalget 1906, men samlingspolitikken overlevde ikke i det etterunionelle politiske klimaet. Da unionsproblemene var løst, smuldret enigheten opp, og motsetninger som hadde vært skjøvet i bakgrunnen, blusset opp igjen.
Vinteren 1909 fikk Samlingspartiet sin arvtager i Frisinnede Venstre. Bakgrunnen for dannelsen var at partiet Venstre hadde blitt så stort at partiet var blitt politisk «utflytende» og omfattet både konservative og sosialliberale fløyer. Som følge av at Gunnar Knudsen markerte grenser mot partiet Høyre, valgte høyrefløyen i Venstre å bryte ut og danne et mer konservativt parti. Blant de som tok initiativ til det nye partiet, var den tidligere statsministeren Christian Michelsen, de tidligere statsrådene eller stortingsmennene Wollert Konow, Abraham Berge, Sofus Arctander, Magnus Halvorsen og Bernhard Hanssen, oppdageren og diplomaten Fridtjof Nansen, historiker Ernst Sars, overlege og tidligere stortingsmann Klaus Hanssen, forlegger William Nygaard, sosialøkonom Oskar Jæger, fabrikkeier Johan Throne Holst samt kvinnesaksforkjemperne Anna Rogstad og Margrethe Vullum.Ved konstitueringen i mars 1909 i Bærum ble Abraham Berge valgt til første formann, og året etter fikk partiet sitt hovedorgan i dagsavisen Tidens Tegn, hvor Ola Thommessen var redaktør. Michelsen og Nansen fremstod som partiets symbolske ledere. Som en arv fra embedsmannsstaten bar partiet med seg tanken om det opplyste lederskap, hvor beslutningsmyndighet hos fagfolk og skepsis til parlamentarismen stod sentralt.
=== Storhetstid ===
Frisinnede Venstre hadde fra begynnelsen et nært samarbeid med Høyre, la seg tett opp til deres politikk og inngikk i listeforbund. Ved stortingsvalget 1909 fikk Frisinnede Venstre inn 26 representanter på Stortinget og regjeringsmakt sammen med Høyre. Wollert Konows regjering måtte søke avskjed i 1912 etter at Konow hadde kommet med en støtteerklæring til landsmålet, noe som var uhørt i det riksmålsvennlige Høyre. Nanna With etablerte etter hvert en kvinneavdeling i partiet, Frisinnede Venstres Kvinnegruppe. Partiet fikk også en ungdomsorganisasjon, Unge Frisinnede. Den første kvinnen på Stortinget, Anna Rogstad, tilhørte Frisinnede Venstre og møtte for Høyre-statsminister Jens Bratlie 1912–1913, ettersom de var valgt for en fellesliste mellom de to partiene. Senere skulle eksempelvis Hulda Garborg, som representant for Frisinnede Venstre, bli det første kvinnelige medlem av Asker formannskap. Ved stortingsvalget 1912 fikk Frisinnede Venstre bare fire representanter og ved stortingsvalget 1915 bare én. Ved stortingsvalget 1918 opplevde partiet økt tilslutningen igjen og fikk ti representanter, og ved stortingsvalget 1921 fikk man valgt inn 15.
Etter Konows regjering deltok Frisinnede Venstre i forskjellige koalisjonsregjeringer med statsminister fra Høyre, avbrutt av noen rene Venstre-regjeringer, frem til dannelsen av Abraham Berges regjering i 1923. Berge gikk inn for å fjerne brennevinsforbudet i Norge, hvilket gav den nye regjeringen problemer, og i 1924 måtte den søke avskjed. Stortingsvalget 1924 betydde en tilbakegang til elleve stortingsrepresentanter. Den forhenværende regjeringen ble i 1926 stilt for riksrett fordi den hadde støttet Den norske Handelsbank i 1923 uten å informere Stortinget, men alle de tiltalte ble frikjent idet de hadde handlet i god tro.
Trondheim Frisinnede Venstre fravek den nasjonale tendensen og stod usedvanlig sterkt, selv i de siste årene før krigen og den påfølgende nedleggelsen. Så sent som ved valget i 1937 ble det bystyrets tredje største parti med elleve representanter. Den senere statsministeren John Lyng ble høsten 1934 leder for en bystyregruppe med 16 medlemmer, og partiet hadde endatil ordføreren i byen i årene 1923–1925 og 1931–1934. Frisinnede Venstre samarbeidet med Høyre om makten og ordførervervet i byen i årene 1919–1935. Lyng var medlem av partiets hovedstyre fra 1936 og meldte overgang til Høyre i 1938. Avisen Dagsposten var partiets organ i byen, og i navnestriden der byen ble påtvunget navnet Nidaros mot lokalpolitikerne og folkets vilje, var Frisinnede Venstre og Høyre pådrivere for å beholde Trondhjem-navnet. Frisinnede Venstre hadde den tydeligste appellen til bypatriotismen, og partiets lokalpolitikere aksepterte aldri Trondheim-navnet som kompromiss.
=== Kursendring ===
I slutten av 1920-årene og utover i 1930-årene var den dominerende skikkelsen i partiet Rolf Thommessen, redaktør i partiorganet Tidens Tegn og sønn av Ola Thommessen. Den sterkt nasjonalistiske Rolf Thommessen var en viktig støttespiller for Fedrelandslaget fra stiftelsen i 1925, og han støttet Vidkun Quisling i begynnelsen av hans politiske karrière. Thommessen var egentlig kritisk overfor partivesenet, men var en periode nestformann i partiet og lot seg oppstille til Stortinget fra Akershus på en ren Frisinnede Venstre-liste ved stortingsvalget 1927 og representerte partiet på Stortinget sammen med skipsmegler Johan Henrik Bollmann fra Bergen denne perioden.
Frisinnede Venstres ideologi og politikk tok etter hvert til seg alternative tanker og løsninger som ikke var tradisjonelt borgerlige eller sosialistiske. Flere organisasjoner og personer hadde i mellomkrigstiden slike løsninger på den økonomiske krisen. Ettersom disse tankene ikke fikk hold i opinionen, ble partiet marginalisert. På bakgrunn av dette ble det gjort flere forsøk på å skille Frisinnede Venstre og Høyre fra hverandre, men sammenvevingen var så tett at det ikke lot seg gjøre. Fra slutten av 1920-årene eksisterte grupperinger under navnet Frisinnede Folkeparti, men man kan si at disse og Frisinnede Venstre i realiteten var avspeilinger av det samme, og i 1932 endret Frisinnede Venstre formelt navn til Frisinnede Folkeparti. Året etter ble Thommessen valgt til partiformann. Selv om Frisinnede Venstre hadde et kortvarig valgsamarbeid med det nystiftede Nasjonal Samling ved stortingsvalget 1933, er det mer omfavnelsen av alternative ideer som marginaliserte partiet.
Thommessen var engasjert i de fleste nyskapende politiske prosjekter på høyresiden i begynnelsen av 1930-årene, og han var den største pådriveren for blokksamtalene i perioden 1933–1936 mellom Bondepartiet, Fedrelandslaget, Frisinnede Venstre og i en kort periode også Nasjonal Samling.
=== Forvitring ===
I løpet av 1930-årene smeltet mesteparten av selve partiorganisasjonen sammen med Høyre. Ved stortingsvalget 1936 stilte Frisinnede Venstre felleslister med Fedrelandslaget og tapte sin siste representasjon på Stortinget. På dette tidspunktet hadde de fleste i partiet gått inn i Høyre, og Rudolf Ræder og Trygve Swensen ledet i hver sin omgang de siste restene av det oppsmuldrede partiet frem mot den andre verdenskrig. Ræder var partiets eneste stortingsrepresentant fra 1934 og meldte for en periode overgang til Bondepartiet foran kriseforliket i 1935.Etter 1936 ble også Tidens Tegn gradvis kjøpt opp av en del folk tilknyttet Fedrelandslaget, deriblant Joakim Lehmkuhl og Thomas Olsen. I 1945 ble Frisinnede Folkeparti formelt nedlagt til fordel for Høyre. I 1990-årene utgav Høyre forøvrig tidsskriftet Tidens tegn, med klar hentydning til Frisinnede Venstres gamle avis.
Hvorfor partiet i liten grad blir husket i ettertiden har historikeren Hans Fredrik Dahl forklart slik: «Hvorfor har ingen hørt om partiet i dag? Fordi det er glemt — og fordi Høyre selv ikke vil huske på det, verken i sin jubileumshistorie eller i sin politiske tradisjon. De frisinnede hadde nemlig en lei tilbøyelighet. De så seg om etter nye og friske løsninger, speidet ut over bønders og småkjøpmenns horisont og lette etter store saker. Og 1920- og 30-tallets nye, store bevegelse på borgerlig side, det var fascismen.»
== Formenn ==
== Valghistorikk ==
Merknader
Valgsamarbeid med Høyre.
Valgsamarbeid med Nasjonal Samling.
Valgsamarbeid med Fedrelandslaget.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Carstens, Svein (1987). Det frisinnede Venstre 1909–1927 (Hovedoppgave i historie). Universitetet i Trondheim.
Larsen, Tormod Karlsrud (2012). Rolf Thommessen og Frisinnede Folkeparti 1932–1936. Nasjonale samlingsbestrebelser (Masteroppgave i historie). Universitetet i Oslo.
Thommessen, Henrik P. (2009). Fra triumf til tragedie. Avisbedriften Tidens Tegn 1910–1941 (Doktorgradsavhandling i historie). Universitetet i Oslo.
== Eksterne lenker ==
Trondhjems frisindede venstre privatarkiv finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket, Dorabiblioteket Arkivert 24. juli 2015 hos Wayback Machine. | Frisinnede Venstre var et konservativt politisk parti i Norge. Partiet ble dannet i 1909, i all hovedsak av den mest konservative og nasjonalistiske fløyen i Venstre. | 9,605 | 9,605 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Offentlig_eiendom | 2023-02-04 | Offentlig eiendom | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Eierskap', 'Kategori:Opphavsrett'] | Offentlig eiendom (engelsk public domain) er åndsverk og fotografiske bilder som ingen har enerett til å råde over (opphavsrett til), enten fordi den opprinnelige rettighetshaveren selv har unntatt det fra rettsreglene om slik enerett, eller fordi verkets alder har overskredet grensen for hvor lenge noe kan være rettighetsbundet. I norsk rett kan begrepet offentlig eiendom virke noe misvisende, da råderetten normalt ikke overføres fra den opprinnelige rettighetshaveren til offentligheten, men snarere faller bort. I avtalesammenheng brukes derfor ofte begrepet «falt i det fri». Et mindre brukt uttrykk for public domain er allemannseie.
| Offentlig eiendom (engelsk public domain) er åndsverk og fotografiske bilder som ingen har enerett til å råde over (opphavsrett til), enten fordi den opprinnelige rettighetshaveren selv har unntatt det fra rettsreglene om slik enerett, eller fordi verkets alder har overskredet grensen for hvor lenge noe kan være rettighetsbundet. I norsk rett kan begrepet offentlig eiendom virke noe misvisende, da råderetten normalt ikke overføres fra den opprinnelige rettighetshaveren til offentligheten, men snarere faller bort. I avtalesammenheng brukes derfor ofte begrepet «falt i det fri». Et mindre brukt uttrykk for public domain er allemannseie.
== Vernetid ==
I Norge bortfaller opphavsretten til åndsverk normalt 70 år etter utløpet av rettighetshaverens dødsår, eller 70 år etter utløpet av det året åndsverket første gang ble publisert dersom rettighetshaver ikke er identifisert i publikasjonen. Verk fra andre land kan være underlagt kortere vernetid, basert på bestemmelsene i Bernkonvensjonen som sier at et verks vernetid ikke kan være lenger enn det som følger av lovgivningen i verkets hjemland. Standard vernetid etter konvensjonen er 50 år, og denne perioden kan ikke forkortes. Innen EØS-området, samt enkelte andre land (bla. USA) er vernetiden utvidet til 70 år, mens den i de fleste andre land vil være 50 år i tråd med konvensjonens hovedregel.
For fotografiske bilder uten verkshøyde bortfaller eneretten 15 år etter utløpet av fotografens dødsår, men likevel minst 50 år fra utløpet av det år bildet ble laget.
Selv om vernetiden er utløpt vil opphavspersonens ideelle rettigheter fortsatt være i behold. Det er således ikke tillatt å sette verket inn i en krenkende kontekst, og man plikter å opplyse om opphavspersonens navn ved offentliggjøring av verket.
== Opphavsrettslisenser ==
Den enkelte opphavsmann står fritt til å bestemme at verket hans skal kunne utnyttes fritt av allmennheten, noe som normalt gjøres ved at verket tilgjengeliggjøres i tilknytning til spesielle lisenser som kan fastsette ulike bestemmelser for hvordan og i hvilke sammenhenger verket kan utnyttes (såkalt åpent innhold). De meste kjente er utarbeidet av Creative Commons, som har flere lisenser med ulike bestemmelser.
Wikipedia er et eksempel på et prosjekt som lisensieres under Creative Commons-lisensen Navngivelse-Del på samme vilkår. I de siste årene har også flere forfattere gitt ut sine bøker under slike lisenser.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Creative Commons | Offentlig eiendom (engelsk public domain) er også et begrep som brukes om åndsverk og fotografiske bilder som ingen har enerett til å råde over (opphavsrett til), enten fordi den opprinnelige rettighetshaveren selv har unntatt det fra rettsreglene om slik enerett, eller fordi verkets alder har overskredet grensen for hvor lenge noe kan være rettighetsbundet. I norsk rett kan begrepet offentlig eiendom virke noe misvisende, da råderetten normalt ikke overføres fra den opprinnelige rettighetshaveren til offentligheten, men snarere faller bort. | 9,610 | 9,610 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Blodgivning | 2023-02-04 | Blodgivning | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Blod', 'Kategori:Serologi'] | Blodgivning innebærer at frivillige donorer gir blod med den hensikt at dette kan overføres til medisinsk trengende – ved såkalt transfusjon eller blodoverføring. Blodet kan enten gis med alle bestanddeler, for eksempel ved operasjoner eller skader som medfører blodtap, eller blodet fra en giver kan skilles, slik at en pasient bare får røde blodlegemer, en annen får blodplater og en tredje får plasma. Blod som blir for gammelt i blodbanken kan med blodgiverens samtykke benyttes til laboratoriebruk, for eksempel til produksjon av vekstmedier for bakterieprøver.
Det er pasienter med alvorlige sykdommer og alvorlige skader som står for det største behovet. Dette inkluderer sykdommer med økt blødning eller med redusert naturlig produksjon av blod. Blod kan ikke fremstilles kunstig og kan ikke lagres lenge. Ifølge Blodbanken kommer 50 prosent av befolkningen til å trenge en blod eller blodprodukter i løpet av livet.
Personer som gir blod kalles blodgivere eller donorer.
| Blodgivning innebærer at frivillige donorer gir blod med den hensikt at dette kan overføres til medisinsk trengende – ved såkalt transfusjon eller blodoverføring. Blodet kan enten gis med alle bestanddeler, for eksempel ved operasjoner eller skader som medfører blodtap, eller blodet fra en giver kan skilles, slik at en pasient bare får røde blodlegemer, en annen får blodplater og en tredje får plasma. Blod som blir for gammelt i blodbanken kan med blodgiverens samtykke benyttes til laboratoriebruk, for eksempel til produksjon av vekstmedier for bakterieprøver.
Det er pasienter med alvorlige sykdommer og alvorlige skader som står for det største behovet. Dette inkluderer sykdommer med økt blødning eller med redusert naturlig produksjon av blod. Blod kan ikke fremstilles kunstig og kan ikke lagres lenge. Ifølge Blodbanken kommer 50 prosent av befolkningen til å trenge en blod eller blodprodukter i løpet av livet.
Personer som gir blod kalles blodgivere eller donorer.
== Blodtyper ==
Det finnes flere blodtyper som er viktige å ta hensyn til under blodoverføring. I A, B, O systemet kan blodlegemene ha et antigen for gruppe A og for gruppe B, eventuelt begge. Fravær av gruppe A og B betegnes gruppe 0. I blodets plasma er det antistoffer mot A for de som ikke har blodtype A, og antistoff for B, for de som ikke har type B.
Blodtypene A, B, AB og 0 betegnes alle med + eller – etter for å angi RhD-gruppen.
Den sjeldneste blodtypen er AB-.
Rhesusfaktoren er et tredje antigen som ca. 85% av befolkningen har. Disse betegnes som Rhesus D positive. De Rhesus D negative mangler antigenet. Dersom de får Rh positivt blod i kroppen kan de utvikle antistoff (anti-D) mot rhesusfaktoren. Dette antistoffet (anti-D) kan også dannes under svangerskap eller etter fødsel der en mor som er RhD- bærer barn som er RhD+. Morens anti-D kan, dersom det kommer over i babyens kropp, ødelegge barnets røde blodlegemer slik at det får hemolytisk sykdom med forhøyet bilirubin, blir gul og må få lysbehandling (for å hjelpe å bryte ned bilirubinet) og evt blodoverføring.Dersom det ikke er nok blod av riktig blodtype, eller pasientens blodtype ikke er kjent (hastesituasjon) er det mulig å gi blod av gruppe 0 RhD- til alle. Da har giverens blod ingen antigener (A, B eller Rhesus faktorer) som reagerer med pasientens plasma. Blodtype 0 RhD- kalles derfor universell giver.
== Teknikker ==
Blod gis gjerne ved å tappe blod fra giveren ved sprøyter. Det er også mulig å gi kun blodplater og blodplasma ved hjelp av en aferesemaskin. Man får da mange ganger flere blodplater per tapping enn ved normal blodgivning. Plategivere kan gi så ofte som hver 14. dag da blodplater kun lever rundt en uke og vil reproduseres i løpet av få dager. Prosessen aferese (innsamling av blodplater, røde blodlegemer eller plasma) tar 1-2 timer, og giveren tappes for rundt 1/3 av platene, mens resten av bestanddelene i blodet gis tilbake. Normalt nivå av blodplater ligger mellom 150–400 x 10^9/liter, aferesegivere bør ha over 200.
Før en pasient får en pose blod fra blodbanken, eller ferskt blod fra en donor, gjøres en forlikelighetstest. Blodlegemer fra giveren blandes med plasma fra pasienten og blandingen legges på et objektglass under mikroskop. Normalt skal blodlegemene ikke reagere med serumet og blodlegemene ser normale ut. I dag gjøres dette elektronisk ved at et datasystem har blodtype til giver og pasient og kontrollerer at disse er forlikelige. Ved uforlikelighet (at blodet ikke passer) vil blodlegemene forandre form, bli mindre og «skrukkete» og klumper seg mer sammen, de aggregerer. Da har antistoffene fra pasientens plasma angrepet antigenene på overflaten av de røde blodlegemene fra giveren, og det vil være både unødvendig og farlig å gi denne blodposen til pasienten.
En annen reaksjon som må unngås, er at blodet levrer seg etter tapping. Da er det proteiner som er med i koaguleringsprosessen (levringsprosessen) som levrer blodet, på samme måte som når små blodårer er åpnet og koaguleringen stopper blødningen. Denne koaguleringen hemmes med en liten tilsetning av antikoagulant, ofte sitronsyre, i blodposen. Under tappingen ligger posen på en mekanisk vugge som sørger for at sitronsyren blander seg i alt blodet som tappes, slik at slik koagulering ikke skjer.
Slangen på posen med blod presses/varmes slik at man kan koble blodposen fra giveren uten at blodet kommer i kontakt med luft og omgivelser.
Det blir tatt mange blodprøver av blodgiveren ved første gangs registrering. Ved hver blodgiving blir en del av disse testene gjentatt for å bekrefte giverens blodtype, for å hindre at sykdommer som kan overføres via blod, utvikler seg uoppdaget, og blodprøver fra hver tapping, til hvert tappenummer skal finnes i blodbanken så man kan utføre forlikelighetstester mellom giverceller og pasientplasma ved behov. Blodgiverne blir spurt mange spørsmål for å oppdage om giveren kan ha blodsmittsomme sykdommer eller en livsstil som innebærer øket risiko for slike sykdommer.
Blodgivere som må begynne med faste medisiner må ofte slutte å gi blod for å hindre at pasientene får i seg uønskede medikamenter. Enkelte medisiner kan ha en effekt på det tappede blodets egenskaper (eks aspirin og blodplater), og mange medisiner tatt av blodgivere utelukker giveren av medisinske årsaker, dvs at det er det beste for giveren selv å ikke gi blod.
== Blodgivning i Norge ==
I Norge er blodgivning et offentlig ansvar og styres fra sykehus, men private organisasjoner som Norges Røde Kors organiserer tappestedene i flere byer. Den første blodbanken i Norge ble opprettet først i 1948 på Ullevål sykehus. Det finnes 30 godkjente blodbanker med tilsammen 69 tappesteder som alle er eid av helseforetakene. De 30 blodbankene er som små, lokale sparebanker som har sine testede og registrerte blodgivere, og de kan ikke gi på tvers. Norge har rundt 100.000 blodgivere, og mangler minst 25.000 for å kunne dekke en krisesituasjon. Særlig i ferier og rundt høytidene sliter så å si alle blodbankene med å få nok givere. Influensaen om vinteren er også et problem.I en reell krisesituasjon som krever umiddelbar livreddende behandling kan kun enheter som er klar til transfusjon bli nyttig. Det tar mange timer å få blod fra donor ferdig til transfusjon til pasient. Blodbankene må derfor ha nok lager av riktig type blod enhver tid. For eksempel i 22. juli 2011, da 77 ble drept og 31 skadde ble tatt inn på Ullevål sykehus, var iveren for å gi blod ekstrem stor, men blodbanken på sykehuset på de dagene kunne bare få blod fra 220 egne donorer. Resultatet til slutt ble slik at alle unntatt en av de 31 pasientene overlevde.En blodgiver kan gi 450 milliliter blod inntil fire ganger hvert år, begrenset av evnen til å reprodusere røde blodlegemer. Gjennomsnittlig gir hver norsk blodgiver nesten 2,3 ganger per år.
De fleste friske mennesker mellom 18 og 70 år kan gi blod, men ikke alle. En kan melde seg som blodgiver frem til en er seksti år. Enkelte andre ting også kan utelukke permanent eller midlertidig den enkelte fra å gi blod: kronisk/alvorlig sykdom, piercing i slimhinner siste måned, medisinbruk, narkotikamisbruk, å ha opplevd alvorlig allergiske reaksjoner, infeksjoner eller eksponering for infeksjon, menn som har sex med menn, å ha hatt kreft, å ha behov for tolk (f.eks døve og døvblinde). Det er noen unntak, men individuelle vurderinger gjøres av blodbankens lege. Kvinner skal ikke gi blod under svangerskap og heller ikke det første året etter en fødsel.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
www.GiBlod.no
www.Blodbanken-Oslo.no | thumb|Amerikansk [[propagandaplakat fra andre verdenskrig som oppfordrer til å gi blod.]] | 9,611 | 9,611 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vikingskipshuset | 2023-02-04 | Vikingskipshuset | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:1926 i Norge', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Arkeologiske museer i Norge', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor plassering hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bygdøy', 'Kategori:Byggverk fullført i 1926', 'Kategori:Byggverk tegnet av Arnstein Arneberg', 'Kategori:Etableringer i 1926', 'Kategori:Kulturminner i bydel Frogner', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Museer etablert i 1920-årene', 'Kategori:Museer i Oslo', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sjøfartsmuseer i Norge', 'Kategori:Vikingtiden i Norge', 'Kategori:Vikingtidsmuseer', 'Kategori:Vitenskap i 1926'] | Vikingskipshuset, ofte kalt Vikingskipsmuseet, er et museum på Bygdøy i Oslo. Det er en del av Kulturhistorisk museum, som er underlagt Universitetet i Oslo, og rommer gravfunnene fra Tune, Gokstadhaugen i Sandefjord, Oseberghaugen i Tønsberg og Borrehaugene i Vestfold. I tillegg til «Tuneskipet», «Gokstadskipet» og «Osebergskipet» finnes flere av gjenstandene fra Osebergfunnet, blant annet vognen, senger, sleder, bøtter, dyrehodeutskjæringer, billedtepper og teltstenger.
| Vikingskipshuset, ofte kalt Vikingskipsmuseet, er et museum på Bygdøy i Oslo. Det er en del av Kulturhistorisk museum, som er underlagt Universitetet i Oslo, og rommer gravfunnene fra Tune, Gokstadhaugen i Sandefjord, Oseberghaugen i Tønsberg og Borrehaugene i Vestfold. I tillegg til «Tuneskipet», «Gokstadskipet» og «Osebergskipet» finnes flere av gjenstandene fra Osebergfunnet, blant annet vognen, senger, sleder, bøtter, dyrehodeutskjæringer, billedtepper og teltstenger.
== Bygningens historikk ==
På slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet ble de store skipsgravene fra vikingtiden utgravet, og de rike funnene av skip og gravutstyr ble tatt hånd om av Universitetets Oldsaksamling. «Gokstadskipet» og «Osebergskipet» ble plassert i midlertidige skur bak Universitetsbygningene under svært dårlige bevaringsforhold. Spørsmålet om hvor de skulle utstilles permanent var et hett debatt-tema i årene etter funnet av «Osebergskipet» i 1903 og utgravningene i årene som fulgte.
Et forslag om å plassere dem i utsprengte haller under Nisseberget rett ved det nyoppførte Historisk Museum fikk stor oppslutning. Det ble lansert av arkitekt Fritz Holland i 1905 og publisert i dagspressen og i 1907 i Teknisk Ugeblad. Hollands prosjekt har påfallende likhet med det vikingskipshuset som senere ble realisert. Motstanderne, anført av Oldsaksamlingens leder, professor Gabriel Gustafson, gikk seirende ut av striden, og planene om Hollands «Vikingehal» ble endelig skrinlagt i 1912.
Professor Gustafssons plan var å la en permanent bygning for vikingskipene danne kjernen i at stort arkeologisk museum hvor alle skattene fra vikingtid og middelalder skulle samles i ett stort anlegg, praktisk lokalisert på nabotomten til Norsk Folkemuseum. I 1916 besluttet Stortinget at Gustafsons vikingskipshus skulle oppføres på Bygdøy som første byggetrinn i anlegget. En arkitektkonkurranse ble utlyst, og Arnstein Arneberg vant. Med bevilgninger fra staten kunne oppførelsen av hallen for «Osebergskipet» begynne, og skipet ble flyttet fra skuret i Universitetshagen i 1926. Fløyene til «Gokstad-» og «Tuneskipet» var ferdig i 1932. Den siste fløyen til utstilling av de rike gravfunnene fra Oseberg ble utsatt noe, og på grunn av krigen 1940–1945 ble den ikke ferdig før i 1957.
== Flytting av museet? ==
Etter at Kulturhistorisk museum i flere år hadde utredet en plan om å flytte vikingskipene og gravfunnene til et nytt museum innerst i Bjørvika, besluttet styret ved Universitetet i Oslo 20. desember 2006 å støtte forslaget. Det hadde da vært strid om flytteplanen både internt i fagmiljøet og i mediene. Enkelte mente at gravfunnene ikke ville tåle belastningene i forbindelse med pakking og transport. Særlig advarte man mot å flytte Osebergfunnene, som til dels er meget skjøre. Riksantikvaren foreslo blant annet å frede museumsbygningen med skipene som løst inventar for å hindre en flytting. Universitetet i Oslo kjøpte risikovurderinger om flyttesaken av bl.a. Norske Veritas, og Kulturhistorisk Museums opprinnelige konklusjon ut ifra disse var at flytting burde kunne gjennomføres uten større skader på skipene. Denne konklusjonen ble dog omstridt, blant annet på grunn av manglende vekt på det løse inventaret i skipene, og i november 2010 ble det fra statlig hold bestemt at man skulle sette ned en internasjonal ekspertgruppe for å gi en helhetlig vurdering av flytterisikoen. En eventuell flytting av funnene ville først kunne finne sted når spørsmålet om lokalisering var endelig avgjort og et nybygg sto ferdig oppført. Universitetet hadde opprinnelig tatt sikte på flytting i 2015.
I 2012 meldte NRK at flyttingen var kansellert. Ekspertgruppen som skulle vurdere risikoen ved å flytte skipene og de tilhørende gjenstandene fra Bygdøy til Bjørvika, konkluderte med at både skip og gjenstander måtte bli værende på Bygdøy. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen konkluderte at: "Diskusjonen om å flytte vikingskipene fra Bygdøy til Bjørvika er nå definitivt over."
== Nybygg på Bygdøy ==
Regjeringens vedtak om å ikke flytte skipene fra Bygdøy ble i 2013 fulgt opp med vedtak om delt lokalisering av Kulturhistorisk museum. Og i 2015 ga Kunnskapsdepartementet klarsignal for Statsbygg til å utlyse et skisseprosjekt for utbygging av eksisterende anlegg på Bygdøy.
Resultatet av arkitektkonkurransen forelå 13. april 2016, vinneren var AART architects med utkastet «Naust». Etter at det først ikke ble satt av penger til byggingen i statsbudsjettet for 2019, ble det i september samme år gitt klarsignal for å gå i gang med byggingen.
== Kulturminne ==
Vikingskipshuset er et kulturminne og har nummer 108686 i Riksantikvarens kulturminnebase.
== Noter ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Vikingskiphuset – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vikingskipshuset, Oslo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Aftenposten om flyttingen
Uniforum om flyttingen Arkivert 1. januar 2007 hos Wayback Machine.
«Vikingskipshuset». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Vikingskipshuset, ofte kalt Vikingskipsmuseet, er et museum på Bygdøy i Oslo. Det er en del av Kulturhistorisk museum, som er underlagt Universitetet i Oslo, og rommer gravfunnene fra Tune, Gokstadhaugen i Sandefjord, Oseberghaugen i Tønsberg og Borrehaugene i Vestfold. | 9,612 | 9,612 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristiansand_Dyrepark | 2023-02-04 | Kristiansand Dyrepark | ['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Kristiansand', 'Kategori:Etableringer i 1966', 'Kategori:Fornøyelsesparker i Norge', 'Kategori:Kristiansand Dyrepark', 'Kategori:Sider med kart'] | Kristiansand Dyrepark, ofte bare kalt Dyreparken, er en kombinert dyre- og fornøyelsespark utenfor Kristiansand i Agder, ved grensen til Lillesand. Parkselskapet ble etablert i 1964 og parken åpnet offisielt i 1966. Parken har utviklet seg til å bli den nest mest besøkte turistattraksjonen i Norge etter Holmenkollen. Parken, som i dag er en fritidspark med dyr, sommerteater og andre attraksjoner, har ca. 650 dyr fordelt på 127 forskjellige dyrearter. I 2021 hadde parken (inkludert Badelandet, som ble åpnet i 2010) 1 124 977 besøkende.
| Kristiansand Dyrepark, ofte bare kalt Dyreparken, er en kombinert dyre- og fornøyelsespark utenfor Kristiansand i Agder, ved grensen til Lillesand. Parkselskapet ble etablert i 1964 og parken åpnet offisielt i 1966. Parken har utviklet seg til å bli den nest mest besøkte turistattraksjonen i Norge etter Holmenkollen. Parken, som i dag er en fritidspark med dyr, sommerteater og andre attraksjoner, har ca. 650 dyr fordelt på 127 forskjellige dyrearter. I 2021 hadde parken (inkludert Badelandet, som ble åpnet i 2010) 1 124 977 besøkende.
== Historie ==
=== Etablering ===
Willy Tjomsaas tok initiativet til å danne parken. I 1965 ble Edvard Moseid ansatt i selskapet Kristiansand Dyrepark, og det var han som startet utbyggingen. Dørene åpnet offisielt 26. juni 1966. På 1970-tallet ble parken kjent som verdens største eksportør av kameler.
=== Sjimpansen Julius ===
De første sjimpansene ble født i hemmelighet; Julius, som ble den mest kjente av Dyreparkens dyr, ble født den 26. desember 1979. Julius vokste opp hjemme hos Edvard Moseid og ble TV-kjendis første gang i 1981. Julius ble gjennom dette parkens store attraksjon.
=== Kaptein Sabeltann og Kardemomme by ===
I 1983 ble parken utvidet. Den ble fra da av omtalt som dyre- og fritidspark. Artisten og forfatteren Terje Formoe arbeidet som markeds- og underholdningssjef i Dyreparken fra 1984 til 1994. Hans musikalske barne- og familieforestilling Kaptein Sabeltann dukket opp første gang i 1989. Teaterforestillinger med denne sjørøverfiguren har blitt vist i et eget amfiteater hver sommer siden og er i dag parkens største attraksjon. Fram til 2006 var det tilsammen solgt over 850 000 billetter til Sabeltann-forestillingene. En modell i full størrelse av forfatteren Thorbjørn Egners fantasiby Kardemomme by ble åpnet som et temaområde i parken 8. juni 1991.
=== Direktørskifte og videre utbygging ===
I 2000, etter 35 år, overlot Edvard Moseid ledelsen til andre. Moseid flyttet deretter til Afrika.
25. mai 2007 fikk parken og Norge løver for første gang. To hunner og to hanner ankom fra en dyrepark i Danmark. Samme år satte parken ny besøksrekord med 670 000 gjester. 31. mai og 1. juni 2008 fikk en av løvene i parken, Sera, fire avkom. Fredag 4. juli 2008 fødte også en annen løve, Kila, to løveunger.
Dyreparken åpnet 25. juni 2010 Badelandet etter å ha investert 115 millioner på det som er den største enkeltinvesteringen i dyreparkens historie.
Parken ble kåret til Årets grønne park for 2015.
== Seksjoner ==
Dyreparken består i hovedsak av to hoveddeler som er integrert, en dyrepark og en underholdningspark. Parken er delt i flere seksjoner:
=== Underholdning ===
Badelandet – Består av 12 sklier og 12 attraksjoner/bassenger. Krever egen billett. Åpnet i 2010.
Kardemomme by – Møt Kasper og Jesper og Jonathan, samt politimester Bastian og tante Sofie. Åpnet i 1991.
Kaptein Sabeltanns verden – Karibisk landsby med borg heksehus, og sjørøverteater. Åpnet i 1995.
Båtbasaren – Tivoliområde
Kjuttaviga – Amfiscene hvor Kaptein Sabeltann-forestillingene blir vist. Åpnet i 1983.
Sørlandsbrygga – Restaurantområde. Åpnet i 2012.
Abra havn - Overnattingsted i sjørøverstil. Åpnet mai 2012
Herli Land Forestillinger spilt siden 2005
Hakkebakkeskogen - Skuespillere viser frem kjente episoder fra Egners fortelling. Åpnet i 2015.
Hakkebakkeskogen Filmstudio- Tar deg med gjennom filminnspillingen av filmen Dyrene i Hakkebakkeskogen. Åpnet sommeren 2017, men senere lagt ned vinteren 2019.
Spøkelseshuset - Et spøkelseshus som viser marerittene til Kaptein Sabeltann. Åpnet 2018.
=== Dyr ===
Nordisk villmark – Nordiske dyr som ulv, jerv, gaupe og elg
Tropisk avdeling – Amfibiehus med slanger, krokodiller m.m. + Julius og mange andre aper i trærne på utsiden
Afrika – Afrikansk savanne, med sjiraffer, sebra, løver, geparder og andre afrikanske dyr
Asia – sibirske tigere samt orangutanger og gibbonaper
Heia – Område med bl.a steinbukker og dåhjorter
KuToppen – Bondegård åpnet i 2009, med vanlige norske gårdsdyr, basert på Barne-TV-serien med samme navn.
=== Besøkstall ===
1966: 109 895
1976: 190 000
1986: 260 000
1996: 526 000
2001: 528 850
2006: 626 037
2007: 670 746
2008: 631 210
2009: 695 039
2010: 758 390
2011: 818 000
2012: 975 000
2013: 869 813
2014: 896 778
2015: 1 025 096
2016: 1 006 559
2017: 946 895
2018: 996 198
2019: 1 009 164
2020: 913 437
2021: 1 124 977
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kristiansand Dyrepark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Badelandet | Åpnet | 9,613 | 9,613 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kanal%C3%B8yene | 2023-02-04 | Kanaløyene | ['Kategori:2°V', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:De britiske øyer', 'Kategori:Kanaløyene', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øygrupper i Europa'] | Kanaløyene er en øygruppe utenfor kysten av Normandie, Frankrike, i Den engelske kanal. Øygruppen består av to bailiwicks (fogdesogn), som er kronbesittelser og inngår i hertugdømmet Normandie. Kanaløyene inngår i den større øygruppen De britiske øyer.
I 1204 mistet den engelske kongen kontrollen over fastlandet og etter det har Kanaløyene blitt styrt uavhengig av fastlandsnormandie.
Tyskland okkuperte Kanaløyene under andre verdenskrig. Victor Hugo tilbrakte mange år i eksil på Guernsey og skrev Les Misérables der.
Beboerne her har britiske pass med tittelen «British Islands, Bailiwick of Jersey» eller «British Islands, Bailiwick of Guernsey», i motsetning til britene, som har «United Kingdom».
Øygruppen er ikke medlem av EU.
| Kanaløyene er en øygruppe utenfor kysten av Normandie, Frankrike, i Den engelske kanal. Øygruppen består av to bailiwicks (fogdesogn), som er kronbesittelser og inngår i hertugdømmet Normandie. Kanaløyene inngår i den større øygruppen De britiske øyer.
I 1204 mistet den engelske kongen kontrollen over fastlandet og etter det har Kanaløyene blitt styrt uavhengig av fastlandsnormandie.
Tyskland okkuperte Kanaløyene under andre verdenskrig. Victor Hugo tilbrakte mange år i eksil på Guernsey og skrev Les Misérables der.
Beboerne her har britiske pass med tittelen «British Islands, Bailiwick of Jersey» eller «British Islands, Bailiwick of Guernsey», i motsetning til britene, som har «United Kingdom».
Øygruppen er ikke medlem av EU.
== Øyer ==
Bailiwick of Guernsey:
Guernsey
Alderney
Sark
Herm
Jethou
Brecqhou
Burhou
Lihou
andre mindre øyer og holmerBailiwick of Jersey:
Jersey
Minquiers
Ecréhous
== Eksterne lenker ==
States of Alderney
States of Guernsey
States of Jersey
Seigneur of Sark Arkivert 15. september 2019 hos Wayback Machine.
Channel Islands at Britlink | Bailiwick of Jersey | 9,616 | 9,616 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kronbesittelse | 2023-02-04 | Kronbesittelse | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kronbesittelser'] | Kronbesittelse er en stat som er underlagt den britiske monarken som sådan, i motsetning til oversjøiske territorier, som er underlagt den britiske statens overhøyhet. En kronbesittelse er ikke en del av Storbritannia. Det finnes tre kronbesittelser: Jersey, Guernsey (Kanaløyene) og Man.
Ved å være en uavhengig administrert embetsområde er kronbesittelser ikke en del av Storbritannia eller britisk oversjøisk territorium. De er selvstyrte besittelser underlagt den britiske kronen (definert som unike i hver jurisdiksjon). Imidlertid er kronbesittelsene internasjonal anerkjent som «territorier som Storbritannia er ansvarlig for». Som resultat av dette er de ikke medlem av Samveldet av nasjoner, EU, og andre internasjonale organisasjoner, men er medlemmer av Det britisk-irske råd. De er ikke en del av Den europeiske union (EU), men omfattes likevel av EUs tollunion og Storbritannias tiltredelsestraktat med EU regulerer ellers kronbesittelsenes forhold til EU.
Kronbesittelsene har gjennom sine lovgivende forsamlinger makt til vedta lovgivning som har effekt for dem selv, med samtykke fra kronen, Privy Council for Kanaløyene, og viseguvernøren for Man. I 2005 fulgte Jersey etter Man og Guernsey i å opprette rollen som førsteminister (Chief Minister) for å tjenestegjøre som øyas regjeringsleder.
| Kronbesittelse er en stat som er underlagt den britiske monarken som sådan, i motsetning til oversjøiske territorier, som er underlagt den britiske statens overhøyhet. En kronbesittelse er ikke en del av Storbritannia. Det finnes tre kronbesittelser: Jersey, Guernsey (Kanaløyene) og Man.
Ved å være en uavhengig administrert embetsområde er kronbesittelser ikke en del av Storbritannia eller britisk oversjøisk territorium. De er selvstyrte besittelser underlagt den britiske kronen (definert som unike i hver jurisdiksjon). Imidlertid er kronbesittelsene internasjonal anerkjent som «territorier som Storbritannia er ansvarlig for». Som resultat av dette er de ikke medlem av Samveldet av nasjoner, EU, og andre internasjonale organisasjoner, men er medlemmer av Det britisk-irske råd. De er ikke en del av Den europeiske union (EU), men omfattes likevel av EUs tollunion og Storbritannias tiltredelsestraktat med EU regulerer ellers kronbesittelsenes forhold til EU.
Kronbesittelsene har gjennom sine lovgivende forsamlinger makt til vedta lovgivning som har effekt for dem selv, med samtykke fra kronen, Privy Council for Kanaløyene, og viseguvernøren for Man. I 2005 fulgte Jersey etter Man og Guernsey i å opprette rollen som førsteminister (Chief Minister) for å tjenestegjøre som øyas regjeringsleder.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) British Crown Dependencies – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
States of Jersey
States of Guernsey
Isle of Man Government
Ministry of Justice UK | Kronbesittelse er en stat som er underlagt den britiske monarken som sådan, i motsetning til oversjøiske territorier, som er underlagt den britiske statens overhøyhet. En kronbesittelse er ikke en del av Storbritannia. | 9,617 | 9,617 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mesterligaen_i_fotball_for_menn | 2023-02-04 | Mesterligaen i fotball for menn | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:UEFA Mesterliga'] | Mesterligaen i fotball for menn (engelsk: UEFA Champions League) er en årlig europeisk fotballturnering avholdt av UEFA. Turneringen begynner på sensommeren og avsluttes i mai påfølgende år. Klubber som plasserer seg høyt nok i sine nasjonale fotballigaer får delta i turneringen. 26 av de 32 deltagende klubbene i gruppespillet er automatisk kvalifisert mens de resterende må gjennom kvalifisering.
| Mesterligaen i fotball for menn (engelsk: UEFA Champions League) er en årlig europeisk fotballturnering avholdt av UEFA. Turneringen begynner på sensommeren og avsluttes i mai påfølgende år. Klubber som plasserer seg høyt nok i sine nasjonale fotballigaer får delta i turneringen. 26 av de 32 deltagende klubbene i gruppespillet er automatisk kvalifisert mens de resterende må gjennom kvalifisering.
== Historie ==
=== L'Équipe og Real Madrid: en suksesshistorie ===
I løpet av sommeren 1953 spilte Wolverhampton Wanderers en rekke vennskapskamper på hjemmebanen mot utenlandsk motstand, blant annet Racing Club of Argentina, Spartak Moskva og Honvéd fra Ungarn. Wolves vant siste kamp mot Honvéd 3–2, noe som førte til at den britiske pressen utropte dem som "Verdensmestere".
Dagen etter Wanderers ble erklært verdensmestere av britisk media, publiserte L'Équipe følgende artikkel:
"Før vi erklærer at Wolverhampton er uovervinnelige, la dem dra til Moskva og Budapest. Og det er andre internasjonalt anerkjente klubber: Milan og Real Madrid for å nevne to. Et klubbverdensmesterskap, eller i det minste et europeisk, bør lanseres".
L'Équipe, som lenge hadde aksjonert for en europeisk klubbturnering for å avgjøre hvilken klubb var best på kontinentet, begynte på slutten av 1953 å jobbe for at denne drømmen kunne bli en realitet.
Støtte som prosjektet fikk fra Real Madrid i det øyeblikket ble avgjørende. UEFA og FIFA hadde vært likegyldige til denne ideen, og dette hadde ført til at L'Équipe hadde valgt å kontakte noen av de viktigste klubbene på kontinentet istedet. Santiago Bernabéu, presidenten i Real Madrid, som på den tiden var ofte omtalt som den mektigste klubben i Europa, var en av dem som hadde mest tro til denne turneringen. En konkurranse på europeisk nivå kunne få Real Madrid til å vokse til en større klubb, og dette likte Bernabéu.
Første møte mellom L'Équipe og Real Madrid tok sted i Paris i våren 1955. L'Équipe var representert av Gabriel Hanot og Jacques de Ryswick. Både presidenten og visepresidenten i Real Madrid, Santiago Bernabéu og Raimundo Saporta, deltok fra Real Madrid. Europacupen ga sitt første skritt etter dette møtet. Snart ville mange andre bli med.
I juni 1955 godkjente UEFA organiseringen av turneringen. Den ble kalt European Champion Clubs Cup (opprinnelig navn på fransk, Coupe des Clubs Champions Européens). Turneringen ble senere kjent i Norge under navnet Serievinnercupen.
Serievinnercupen ble første gang arrangert i 1955/56 som en ren cupturnering, men der lag som møttes spilte to kamper mot hverandre for å kåre en vinner. Det ble Real Madrid som kom seirende ut av denne første utgaven, der de slo Stade Reims 4-3 i finalen.
=== Serievinnercupen blir Champions League ===
Champions League erstattet i 1992/93 Serievinnercupen. Champions League ble det åpnet for at flere lag fra samme land kunne delta i turneringen. Det ble innført et gruppespill bestående av to grupper med fire lag, der vinnerne av gruppene møttes i finalen. Allerede i 1993/94 ble dette endret, da gikk de to beste lagene fra hver gruppe videre til en to-kamps semifinale.
== Format ==
I 1994/95 ble antallet runder før gruppespillet redusert fra tre til én, og antallet grupper utvidet til fire, der de to beste i hver gikk videre til kvartfinaler. Dette formatet ble beholdt helt til 1997/98 da man innførte to kvalifiseringsrunder som ledet opp til et gruppespill bestående av seks grupper med fire lag. Gruppevinnerne samt de to beste toerne avanserte til kvartfinalene.
I 1999/2000-sesongen ble ytterligere en kvalifiseringsrunde lagt til, og første runde i selve turneringen bestod nå av åtte grupper med fire lag, hvor de to beste fra hver gruppe gikk videre til et nytt gruppespill bestående av fire grupper med fire lag. Lagene som endte på tredjeplass i sine grupper, gikk inn i UEFA-cupens tredje runde. Fra det andre gruppespillet avanserte de to beste i hver gruppe til kvartfinalene.
Dette formatet medførte at antallet kamper ble i høyeste laget. Europas beste lag har en stor kampbelastning og antallet kamper i Champions League gjorde det ikke bedre. Derfor ble det andre gruppespillet kuttet ut fra 2003/04, slik at de to beste i hver gruppe går inn i to-kamps utslagsrunder som begynner med åttendedelsfinaler. Treerlagene i gruppespillet gikk inn i UEFA-cupens tredje runde, etter opprettelsen av Europaligaen gikk de åtte treerlagene til sekstendelsfinalene der.
Turneringen består per 2009/10-sesongen av tre deler. Først fire kvalifiseringsrunder der det spilles doble utslagskamper, deretter en runde med gruppespill, før det igjen spilles doble utslagskamper i åttendedelsfinalene til semifinalene. Finalen spilles som én enkeltkamp på nøytral bane.
Gruppespillet består av åtte grupper av fire lag som møtes to ganger hver. De to beste lagene i hver gruppe går videre til åttendedelsfinalen.
== Kvalifisering ==
Kvalifiseringen til turneringen bestemmes av lagenes plassering i deres hjemlige serie etter et kvotesystem der landene med de sterkeste seriene får tildelt flest plasser. Klubber som spiller i sterke ligaer kommer også inn på et senere trinn i turneringen. De tre sterkeste ligaene, etter UEFAs rangering, får vinneren og toeren i ligaen rett inn i gruppespillet, og lagene på tredje- og fjerdeplass kommer inn i tredje kvalifiseringsrunde. Det er ett unntak fra denne.
== Turneringsrekorder ==
Totalt 22 klubber har vunnet turneringen siden starten i 1955, med Real Madrid som den eneste klubben som har vunnet den 14 ganger, inkludert de fem første. Bare fire klubber har nådd ti eller flere finaler: Real Madrid (17), Milan (11), Bayern München (11) og Liverpool (10). Totalt tretten klubber har vunnet turneringen flere ganger: de fire nevnte klubbene, sammen med Ajax, Barcelona, Inter Milan, Manchester United, Benfica, Nottingham Forest, Juventus, Porto og Chelsea. Totalt tjue klubber har nådd finalen uten noen gang å ha klart å vinne turneringen.
Klubber fra ti land har levert turneringsvinnere. Spanske klubber har vært de mest suksessrike, og vunnet totalt 19 titler.
=== Antall pokaler per klubb ===
== Finalerekorder ==
Stadion med flest finaler: Wembley Stadium 6 finaler.
Mest folkerike finale: Real Madrid – Frankfurt på Hampden Park i Glasgow den 18. mai «1960» der 135 000 mennesker møtte opp.
Lag deltatt i flest finaler: Real Madrid, 16 finaler.
Lag med flest troféer: Real Madrid, 13 troféer.
Mest målrike finale: Real Madrid – Frankfurt spilte 7 – 3 i 1960.
Spiller med flest mål i en finale: Ferenc Puskás scoret 4 mål for Real Madrid i finalen i 1960.
== Hymne ==
Turneringens hymne, som har tittelen «UEFA Champions League Anthem» er skrevet av den britiske komponisten Tony Britten og er en adapsjon av «Zadok the Priest» (hentet fra Kong James' bibel) fra Coronation Anthems av Georg Friedrich Händel. Britten fikk oppdraget av UEFA i 1992 for bruk i turneringen som startet i august samme år. Hymnen blir framført av Royal Philharmonic Orchestra og sunget av Academy of St Martin in the Fields. Koret er i UEFAs tre offisielle språk: engelsk, fransk og tysk.
Hymnen er på tilsammen rundt tre minutter, og består av to korte vers og et kor-refreng til slutt. Kor-refrenget blir avspilt i forkant av alle kamper i turneringen, og ved start og avslutning av fjernsynsoverføringer fra disse.
== Troféet ==
Troféet ved ett vunnet mesterskap er en vandrepokal, som klubbene gir videre til neste års vinner. Hvis man i dag vinner turneringen fem ganger, får man lov til å beholde troféet. Da turneringen het Europa Champion Clubs Cup (Europacupen, Serievinnercupen), ble troféet beholdt ved tre seirer i strekk. Dette skjedde for Ajax, 1971–1973 og Bayern München, 1974–1976.
Seks klubber har vunnet troféet permanent:
Real Madrid, som vant de første fem turneringene i strekk fra 1956 til 1960.
Ajax, som vant tre turneringer i strekk fra 1971 til 1973.
Bayern München, som vant tre turneringer i strekk fra 1974 til 1976.
AC Milan, som vant sin femte turnering i 1994.
Liverpool, som vant sin femte turnering i 2005.
Barcelona, som vant sin femte turnering i 2015.
== Vinnere ==
== Norske spillere i finalen ==
Oppdatert 16. mai 2018
Følgende nordmenn har spilt i finalen.
Hassan El Fakiri var med i troppen til Monaco i 2004, men ble ikke byttet innpå under finalen.
== Norsk deltagelse ==
Rosenborg var første norske klubb til å kvalifisere seg til gruppespillet i Mesterligaen 1995/1996, og har deltatt totalt 11 ganger i gruppespillet. Senest i 2007/08. Klubbens beste prestasjon er avansement til kvartfinale i 1996/97-sesongen.
Molde kvalifiserte seg i 1999/2000-sesongen. Lillestrøm, Brann, Vålerenga, Stabæk, Strømsgodset og Bodø/Glimt har alle deltatt i kvalifiseringsrundene uten å gå videre til gruppespill.
== Se også ==
Tilskuere i sportsturneringer
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(pt) Offisielt nettsted
(en) UEFA Champions League – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | (14 titler)}} | 9,618 | 9,618 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Man | 2023-02-04 | Man | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Man', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Man (engelsk: Isle of Man, også stavet Mann; manx: Ellan Vannin eller Mannin) er en øy i Irskesjøen mellom England i øst, Irland i vest og Skottland i nord. Man er en kronbesittelse direkte underlagt Storbritannias monark. Man er ikke del av Storbritannia, men er avhengig av dem for militært forsvar, og er i hovedsak underlagt Storbritannias utenrikspolitikk. Man har imidlertid aldri vært del av Den europeiske union. Utover forsvar og utenrikspolitikk styres Man som en selvstendig stat med eget parlament og egne lover. Lover fra Storbritannia som påvirker Man må godkjennes av parlamentet i Man for å tre i kraft.Etter å ha vært bebodd i tusenvis av år, ble øya gradvis et keltisk-norrønt samfunn da nordboere, hovedsakelig fra Norge, innvandret til Man fra rundt 850 e.Kr. Dette har etterlatt en arv fra tinget ved Tynwald og til mange stedsnavn, som Laxey («Lakselv») og Snaefell («Snøfjell»). Man ble norsk skattland, og én norsk konge har vært direkte konge av Man, Magnus Berrføtt. Man var i 400 år enten underlagt Norge eller styrt av norske interesser, inntil kong Magnus Lagabøte overga øya til Skottland i 1266. Etter en periode med vekslende underkastelse overfor kongene i England og Skottland kom Man under føydalt overherredømme av den engelske krone. Man ble underlagt den britiske tronen i 1765.
| Man (engelsk: Isle of Man, også stavet Mann; manx: Ellan Vannin eller Mannin) er en øy i Irskesjøen mellom England i øst, Irland i vest og Skottland i nord. Man er en kronbesittelse direkte underlagt Storbritannias monark. Man er ikke del av Storbritannia, men er avhengig av dem for militært forsvar, og er i hovedsak underlagt Storbritannias utenrikspolitikk. Man har imidlertid aldri vært del av Den europeiske union. Utover forsvar og utenrikspolitikk styres Man som en selvstendig stat med eget parlament og egne lover. Lover fra Storbritannia som påvirker Man må godkjennes av parlamentet i Man for å tre i kraft.Etter å ha vært bebodd i tusenvis av år, ble øya gradvis et keltisk-norrønt samfunn da nordboere, hovedsakelig fra Norge, innvandret til Man fra rundt 850 e.Kr. Dette har etterlatt en arv fra tinget ved Tynwald og til mange stedsnavn, som Laxey («Lakselv») og Snaefell («Snøfjell»). Man ble norsk skattland, og én norsk konge har vært direkte konge av Man, Magnus Berrføtt. Man var i 400 år enten underlagt Norge eller styrt av norske interesser, inntil kong Magnus Lagabøte overga øya til Skottland i 1266. Etter en periode med vekslende underkastelse overfor kongene i England og Skottland kom Man under føydalt overherredømme av den engelske krone. Man ble underlagt den britiske tronen i 1765.
== Etymologi ==
Opprinnelsen til navnet Man eller Mann er noe usikker. På manx er Man kjent som Ellan Vannin, hvor ellan er et gælisk ord som betyr «øy». Den tidligste formen for Man er Manu eller Mana, som gir genitivnavnet Manann som fører til ordet Mannin, som får konsonantmutasjon når det blir brukt etter hunkjønnsordet Ellan, noe som gir Vannin. Disse formene er beslektet med navnet til en sjøgud i keltisk mytologi kjent som Manannan på irsk og som Manawydan på walisisk.Navnet er nedtegnet som Mona hos Julius Cæsar, 54 f.Kr., som Monapia eller Monabia hos Plinius den eldre, 77 e.Kr., som Monæda hos Klaudios Ptolemaios, 150, Mevania og Mænavia hos Orosius, 416, og Eubonia eller Eumonia hos irske forfattere i tidlig middelalder. I walisiske nedtegnelser er det Manaw, og i islandske sagaer er det Mön eller Møn.Selv om Man aldri ble underlagt Romerriket i den tiden da England var det (se Romersk Britannia), var øya kjent i greske og romerske nedtegnelser hvor det ble vekselvis kalt for Monapia, Mοναοιδα (Monaoida), Mοναρινα (Monarina), Menavi og Mevania. Mano og Manau, gammelwalisiske og gammelirske stedsnavn for Man, opptrer også i Manaw Gododdin, navnet på den smale kyststripen på sørsiden av Firth of Forth som var en del av det brittonsktalende kongedømmet Gododdin i tiden etter at romerne hadde trukket seg ut av Britannia. Navnet er antagelig knyttet til det samme navnet som på øya Môn og antagelig med det keltiske rotordet som er reflektert i walisiske mynydd, bretonske menez, skotsk-gæliske monadh, og som betyr «fjell». Disse er antagelig avledet fra det urindoeuropeiske rotordet *men-, «å heve seg, kneise», antagelig for å referere til at øya Man tilsynelatende stiger opp av horisonten i Irskesjøen.
== Naturgeografi ==
Man er en del av De britiske øyer, og er hovedsakelig en øy, beliggende på nordvestkysten av Europa. Øya ligger i Irskesjøen, omtrent midt mellom England, Skottland og Irland. Geografisk ligger Man nærmest Skottland, deretter England og så Wales. Den er omtrent 48 km lang og mellom 13 og 24 km bred. Øya har et flateinnhold på rundt 572 km².Man er dominert av to fjellhøyder, dekket av lyng eller gresskledd lyngmo. Det er et flatt lavlandsområde i nord, inkludert The Ayres (Mans nordligste punkt er Point of Ayre) og Ballaugh Curraghs, som har et rikt og verdifullt fugleliv. Sørøst langs halvøya Langness er det også flatt. Den ca. 160 km lange kysten rundt øya består av bratte klipper, men den er brutt opp med sandstrender her og der. Ingen steder er man mer enn ti km fra kysten. I nord er det også sanddyner som skiller viddene ved Ayres fra havet. Innlandet består av skogkledde daler, unntatt i sør, der det er mer nakent. Rundt førti prosent av øya er ubebodd. Foruten hovedøya Mann består Man av en del nærliggende mindre øyer: helt syd ligger Calf of Man, som kun er bebodd noen deler av året; Chicken Rock, der det står et ubemannet fyrtårn; og St Patrick's Isle og St Michael's Isle, som begge er knyttet til hovedøya med gangveg.Fjellene i nord og i sør er adskilt av en dal. Helt i nord er det meget flatt, lendet består hovedsakelig av avleiringer som ble bygget opp av moreneforskyvninger fra det vestlige Skottland i istidens kaldere epoker. Det er kun ett fjell som er høyere enn 600 meter: Snaefell (Snøfjell), som er på 620 meter over havet. Ifølge en gammel legende kan en fra fjelltoppen se seks kongedømmer: Man, Skottland, England, Irland, Wales og Himmelen. Enkelte tar med et syvende rike: enten Nord-Irland eller Neptuns rike (sjøriket).
=== Klima ===
Man har et temperert klima med kjølige somre og milde vintre. Gjennomsnittlig nedbør er høyere enn gjennomsnittet for De britiske øyer, på grunn av øyas beliggenhet vest for Storbritannia og med tilstrekkelig avstand fra Irland til at fuktigheten blir akkumulert fra Irskesjøen av de rådende sørvestlige vindene. Gjennomsnittlig nedbør er høyest på Snaefell, der det er rundt 1 900 mm i året. Ved lavere nivåer kan det bli rundt 800 mm i året. Temperaturene forblir ganske lave; høyeste målte temperatur er 28,9 ℃ ved Ronaldsway.
=== Flora og fauna ===
Man har et unikt plante- og dyreliv, hovedsakelig med arter som koloniserte øya i den korte perioden etter istiden da øya var landfast. Det er få pattedyr og enda færre reptiler, og grunnet avskogingen i middelalderen mangler en del fuglearter som nøtteskriker og hakkespetter.Ballaugh Curraghs, våtlandsområdet i nordvest, har et rikt og variert biologisk mangfold. Her ligger også Curraghs Wildlife Park, både en zoologisk hage og naturreservat. Området er viktig fordi det er bebodd av den nest største myrhauk i Europa, en fugl som kommer til området i løpet av vintermånedene. Andre fugler er blant annet vandrefalk, dvergfalk, rødstrupe, løvsanger, måltrost og jernspurv. Det er også underarter av gjerdesmetter, som muligens er endemiske for øya.
Området er også kjent for sitt mangfold av sommerfugler, og villmarksparken har en egen «Butterfly Walk» der publikum har anledning til å se insektene i deres eget miljø. Her finnes blant annet aurorasommerfuglen. Villmarksparken har en egen avdeling der det er samlet hundre ulike dyr fra andre steder i verden, blant annet pelikaner, otere og pingviner.
Ballaugh Curragh har også en av de største ynglende koloniene av ville wallabier på De britiske øyer. Disse pungdyrene synes å okkupere den samme økologiske nisjen som haren.Curraghs har et variert dekke av buskskog som omfatter blant annet piletrær, og torvmoser er ansvarlige for den store mengden brenntorv i området, som tidligere var en viktig kilde til brensel for befolkningen. Området er også habitat for seks ulike orkidéer, deriblant flekkmarihand.
Fugleobservatoriet på Calf of Man, etablert 1959 og offisielt britisk fugleobservatorium i 1962, driver detaljerte opptegnelser og ringmerking av lokale fuglearter, deres vandringer og hekking på øya. Noen av fuglene som holder til her, er krykkje og andre måsearter, lundefugl, lomvi, teist, alke, stormfugl (Fulmarus), skarver, og stormsvaler. Bemerk også at Calf of Man er hjem for en hekkende art havlire (vitenskapelig navn Puffinus puffinus), som er en stormfugl. På engelsk blir denne sjøfuglen kalt for «Manx Shearwaters» på grunn av dens tilstedeværelse i sjøen i nærheten av Man. Det er den eneste fugleart som har et navn som er tilknyttet Man. Tidligere hekket den der i tusentall før en fremmed art, brunrotten, invaderte øya.
Hver sommer fra midten av mai til midten av august kan man oppleve flokker av brugde (vitenskapelig navn Cetorhinus maximus), en haiart som er verdens nest største fisk.
Sosioøkonomiske faktorer som endrede jordbruksmetoder har påvirket fuglebestanden på Man. Studier har vist endringer i biodiversiteten. En tidligere vanlig art som viper er i dag sjelden på Man, mens gulspurv har forsvunnet helt fra øya.Man har et eget økosystem med særegne dyrearter som manxkatten, loaghtansau, mansk rovflue (Manx robber fly, først oppdaget på 1940-tallet), mansk kål (Coincya monensis subsp. monensis) og en egen tomatplante, Manx Marvel tomato. Samtidig har en rekke dyrearter dødd ut i møtet med moderne tid, blant annet en mansk storfeart (utdødd ca. 1815), mansk sauehund (coill), mansk hest (ca. 1820), og mansk gris, kjent lokalt som purrs (sannsynligvis utdødd på 1700-tallet).
== Demografi ==
I henhold til folketellingen i 2016 hadde Man 83 314 innbyggere. Av dem bodde 26 997 i øyas hovedstad Douglas.
Det meste av befolkningen er født på De britiske øyer, med 47,6 prosent på Man, 37,2 prosent født i England, 3,4 prosent født i Skottland, 2,1 prosent i Nord-Irland, 2,1 prosent i Irland, 1,2 prosent i Wales, og 0,3 prosent født på Kanaløyene.
Folketellinger har vært gjennomført på Man med ti års mellomrom siden 1821 med foreløpige årlige mellomtellinger fra og med 1966. Den er atskilt fra, men nært sammenkoblet med folketellingen i Storbritannia. Folketellingen for 2001 ble utført av Divisjonen for økonomiske og offentlige anliggender (Economic Affairs Division) under Mans finansdepartement og med hjemmel i Folketellingsloven av 1929.
=== Språk ===
Det offisielle språket på Man er engelsk. Mansk-gælisk har tradisjonelt blitt snakket, men er i dag betraktet som «kritisk truet».Kulturen på Man er sterkt påvirket av den felles opprinnelsen i både den keltiske og den norrøne kulturen. Det ble opprinnelig snakket mansk – et keltisk språk beslektet med skotsk-gælisk og irsk – kalt Goidelic Manx (Gaelg), men den siste innfødte og naturlige taleren døde i 1974. Mansk er blitt offisielt anerkjent som et rettmessig opprinnelig regionalt språk under Den europeiske pakt om regionale språk eller mindretallsspråk, stadfestet av Storbritannia den 27. mars 2001 på vegne av Mans regjering.
Ved hjelp av særlig norsk språkforsking ved Carl Marstrander tidlig på 1900-tallet ble mansk dokumentert i tide, og i de siste årene har det oppstått en fornyet interesse for språket. Det er i dag 27 kjente som taler språket naturlig og ytterligere 650 med god kjennskap til det. Siden 2003 har den tidligere skolebygningen i St John's School blitt benyttet for Bunscoill Gaelgagh (mansk for mellomskole). Høyere språkutdannelse er tilgjengelig ved Isle of Man College og Senter for manske studier. I henhold til folketelling av 2001 er det 1 680 av 76 315, det vil si 2,2 prosent av befolkningen, som hevder å ha kunnskap i mansk.
Et karakteristisk mansk uttrykk er Traa Dy Liooar, som betyr «det er nok tid» og representerer det typiske manske synet på tilværelsen.
=== Religion ===
Den dominerende religiøse tradisjonen på øya er kristen, og den gamle kristne kirken på øya er i dag medlem av det anglikanske fellesskapet. Bispedømmet på øya har en ubrutt historie fra 1154 og fram til i dag, men i løpet av denne tiden har det vært en del endringer i tradisjonen og detaljer. Tradisjonelt regnes Maughold av Man som Mans egen skytshelgen.
Som med alle gamle anglikanske kirker var bispedømmet en gang (og fram til reformasjonen) en del av den gang rådende hovedstrømning i den vestlige kristne kirke, den romersk-katolske kirke. Bispedømmet har i perioder vært en del av de nasjonale kirker i Norge (Nidaros erkebispedømme), Skottland, og England. Den manske kirke har også vært påvirket av den irske religiøse tradisjon. Etter 1541 har Mans biskop og 28 prestegjeld vært en del av York erkebispedømme.Det eksisterer også andre kristne kirker på Man. Det nest største kirkesamfunnet er metodistkirken, som er bortimot like stor som det anglikanske bispedømme. Det er åtte romersk-katolske sognekirker som er underlagt autoriteten til den romersk-katolske erkebiskopen i Liverpool. I tillegg er det fem baptistkirker, fire kirker i pinsebevegelsen, og to kalvinistiske kirker (United Reformed Church).Det er dessuten et lite jødisk samfunn på Man som har en synagoge i Douglas. En rekke jøder ble internert på Man under begge verdenskrigene.
== Historie ==
Øya Man ble atskilt fra Britannia og Irland en gang rundt 8000 f.Kr. og det synes som om folk tok seg over Irskesjøen og bosatte seg en gang før 6500 f.Kr. De første innbyggerne var jegere og samlere som levde av jakt og fiske, og de brukte redskaper tilvirket av stein og bein, noe som er funnet ved kysten. Disse er utstilt i Manx museum.Neolittisk tid markerte begynnelsen på steinalderjordbruket med bedre steinredskaper og tilvirkning av keramikk. Det var i denne perioden at megalittiske monumenter ble reist over hele øya. Disse finnes blant annet ved Cashtal yn Ard i nærheten av Maughold, Meayll-sirklene ved Cregneash og Ballaharra-steinene ved St John's. Det var også en samtidig lokal kultur ved Ronaldsway og påvirkning fra Bann-kulturene i Irland.I bronsealderen ble de store fellesgravene, megalittene, erstattet med mindre gravhauger. Likene ble lagt i dekorerte steinkister. Gravhaugene har skapt varige markører i landskapet på Mans landsbygd.Jernalderen ble begynnelsen på kulturell innflytelse fra keltisk språk og kanskje også en viss innvandring av keltisktalende folk fra Irland og England. Det er antatt at den første bølgen av folk og/eller kultur kom fra britonere, men det var tidlig innflytelse også fra irske keltere. Det er konstatert en viss endring i språket som ble benyttet i oghaminskripsjoner på denne tiden. Mansk-gælisk er nært beslektet med irsk og skotsk-gælisk. Det ble bygget bygdeborger på fjell og åskanter, og noe færre ute ved kysten. Bondegårdene bygde store keltiske rundhus for hele familien og husdyrene.I løpet av 800-tallet kom en ny bølge av folk og kulturinnflytelse til Man. Det var norrøne nordboere som seilte nedover kysten av Skottland på veg til Irland. Disse vikingene slo seg etter hvert ned på Man i et stort antall. Fra 900-tallet er det pålitelige skriftlige kilder som viser norrøn besittelse av Man. Disse nordboerne, sannsynligvis hovedsakelig med opprinnelse fra Norge, innførte sine egne ting-tradisjoner med etableringen av Tynwald (= Tingvoll), og mange landinndelinger på øya som fortsatt eksisterer. De etterlot seg også store steinkors med runeinskripsjoner og med en blanding av kristne og hedenske motiver. Mansk språk inneholder en del norrøn innflytelse, men den er relativ liten.
Den første formelle tilknytning til Norge fikk øya da den ble erobret og underlagt kong Magnus Berrføtt i 1098. Etter hans død i 1103 ble øya styrt av egne konger, som formelt sto i et vasallforhold til den norske kongen. Kongelisten for Man viser at Magnus II av Man (1095–1102), det vil si kong Magnus Berrføtt III av Norge, etterfulgte Godfred IV av Man (1079–1095), og en Lagman av Man (1102–1104) etterfulgte kong Magnus igjen. Kongedømmet omfattet også enkelte av øyene i Hebridene. Den norske kongens reelle kontroll over Man var liten, spesielt i de lange periodene med borgerkrig i Norge på 1100-tallet. Ingen norske konger etter Magnus Berrføtt kom til Man.
Det lokale parlamentet Tynwald ble opprettet i norrøn tid for over 1000 år siden. Det er lokalisert ved landsbyen St Johns på vestsiden av øya langs vegen mellom Douglas og Peel. Tynwald konkurrerer med det islandske Alltinget og det færøyske Lagtinget om å være verdens eldste parlament som har vært i kontinuerlig funksjon.
Man var norsk skattland frem til 1266, da øya, sammen med Hebridene, ble avstått til Alexander III av Skottland ved Perthtraktaten. Den siste norrøne konge av Man var Godred IV Magnusson, og etter hans død i slaget ved Ronaldsway i 1275 hadde Skottland kontroll fram til Alexander III selv døde. Etter hans død tok Edvard I av England over øya i 1290. Fram til 1330-tallet skiftet den hender flere ganger, inntil den endelig kom under den engelske kongens kontroll.
I løpet av 1300-tallet ble øya dominert av Stanley-familien. Stanley holdt også tittelen som jarl av Derby, og fikk Man som familiens private eiendom av den engelske kongen, Henrik IV. I 1703 ved Forordningen om bosetning (Act of Settlement) ble bøndenes rettigheter sikret og markerte begynnelsen bort fra undertrykkende føydalt styre for Mans innfødte befolkning. I 1765 sikret imidlertid den britiske kronen seg direkte kontroll over øya, men uten å legge Man inn under det forente kongerike Storbritannia, hvilket ga grunnlaget for Mans status som kronbesittelse (i likhet med Kanaløyene).Selv om Tynwald etter 1765 fortsatt fungerte som lovgivende forsamling i en del saker, var Mans politiske system dominert av viseguvernøren og Det lovgivende råd. Begge var utnevnt av Storbritannia og all lovgivning var avhengig av kongelig, det vil si britisk, godkjennelse. Fra midten av 1800-tallet og over de neste drøye 100 år gikk Man fra å være styrt etter en britisk kolonial modell til å bli selvstyrt i de fleste indre anliggender. Samtidig utviklet Man seg til et representativt demokrati. Utviklingen innebar overføring til Tynwald av lovgivningsmakt på flere områder, men også at House of Keys overtok myndighet som tidligere lå til viseguvernøren, og til slutt overgang til regjeringsbasert styre i 1990.
Som milepæler i utviklingen regnes Isle of Man Customs, Harbours and Public Purposes Act av 1866 og Isle of Man Act av 1958, begge vedtatt av det britiske underhuset. Lovene økte de lokale myndighetenes handlingsrom, ikke minst økonomisk. I 1866 ble det også oppnådd enighet om at House of Keys, som tidligere var oppnevnt for livstid av viseguvernøren, skulle velges direkte. Tynwalds innføring av direkte skattlegging i 1918, var en annen viktig beslutning som økte Mans selvstyre og muligheter for økonomisk utvikling. Lovgivning med enkelt- og gradvise reformer angående Mans konstitusjon ble gitt i 1919, 1961, 1965, 1968, 1969, 1990 og 2006, men Man har fortsatt ingen samlet nedskrevet grunnlov.
Det ble tatt grep for å modernisere urbane strøk i takt med allmenn velstandsøkning, skjønt med langsommere utvikling i jordbruksområdene i innlandet. Fra 1840-tallet skjøt industrialiseringen på Man fart og øya produserte en tid 20 % av all sink og 5 % av alt bly på De britiske øyer. Gruvene i Laxey var de dypeste gruvene i verden på slutten av 1800-tallet. Øya utviklet seg også til et mål for masseturisme, hovedsakelig fra De britiske øyer, og hovedstaden Douglas ble utbygget i viktoriansk stil. Man fulgte etter hvert de sosiale reformer som først ble introdusert i England.
I løpet av den første og andre verdenskrig var øya benyttet som interneringsleir for fiendtlige borgere fra henholdsvis Sentralmaktene og Aksemaktene, foruten også antatte sympatisører eller andre personer som ikke hadde britisk statsborgerskap.I 1970 utgjorde jordbruk og fiske kun 5 % av de nasjonale inntektene, og falt til 3 % tiåret etter. Mekanisering av jordbruket minsket antallet bønder, overfiske knakk fiskeindustrien, og det kom et dramatisk nedgang i turistinntektene på 1980-tallet da irske og engelske turister begynte å trekke mot Spania isteden. Særlig perioden 1980-1986 opplevde hard nedgangskonjunktur. Mans regjering svarte med å gjøre øya om til et oversjøisk finanssenter med skattefordeler, og senere tiltrakk seg internasjonal forsikringsfirmaer. I 1982-1983 utgjorde finans 21 % av nasjonalinntektene, en andel som steg til 36 % i 1994-1995.
Det lovgivende råd, der viseguvernøren var den dominerende kraft, ble etter 1958 gradvis demokratisert. Fra 1980 er viseguvernøren ikke lenger medlem av Det lovgivende råd. Reformer i 1961 og 1978 overførte makt fra rådet til det valgte House of Keys. I 1990 ble den utøvende makt overført til Ministerrådet, en regjering ledet av en statsminister, valgt av og blant Tynwalds medlemmer. Dette har styrket det representative demokratiet, også fordi ministrene hentes blant medlemmene av House of Keys. Det lovgivende råd fungerer fortsatt som Tynwalds overhus.
Da Storbritannia ble medlem av Det europeiske fellesmarked i 1973, fikk Man særstatus, som innebærer at visse felles eksterne tollsatser og avgifter også omfatter Man, som da har tilgang til det indre marked for landbruks- og industriprodukter, men der alle andre direktiver og regler ikke gjelder for Man.
I de siste årene har Man evaluert og fått en forbedring og et større mangfold i landets inntektsgrunnlag, blant annet ved å modernisere og profesjonalisere turismen som har tatt seg opp igjen de siste årene. Samtidig har Storbritannia frivillig gitt både Man og Kanaløyene større selvstyre i indre anliggender. Ansvaret for posttjenester ble overført til Man i 1973. I kom 1979 lokal kontroll over forvaltningen av skatt og avgifter. Samme år fikk Man kontroll over skipsfartsforhold og kunne etablere eget skipsregister, noe som ble gjort i 1984. Ansvaret for telekommunikasjoner ble overført i 1984 og kontroll over Mans sjøterritorium fulgte i 1991.
I 1974 døde den siste innfødte taleren av mansk, men etter den andre verdenskrig har det likevel vært en fornyet interesse for mansk musikk, dans og språk som i de siste tiårene har ført til en større anerkjennelse for mansk kultur, blant annet ved etablering av den første manskspråklige barneskolen.
== Politikk og administrasjon ==
Man er en selvstyrt kronbesittelse, noe de har til felles med kanaløyene Jersey og Guernsey. Man er dermed et demokratisk monarki med dronning Elisabeth II som statssjef med tittelen «Lord of Mann» (to N-er). Dronningen er representert på øya av en viseguvernør (lieutenant Governor), som utnevnes av henne for en femårsperiode. Den utøvende myndigheten i regjeringen er Mans ministerråd (Council of Ministers of the Isle of Man), som består av medlemmer fra Tynwald. Det blir ledet av statsministeren (Chief Minister of the Isle of Man). Ministerrådet utgjør den største andelen av House of Keys. Selve navnet «House of Keys» går tilbake til middelalderen og har antagelig norrøn opprinnelse.Man er ikke en del av Storbritannia eller Den europeiske union, og er ikke representert noen av stedene. Utenrikspolitisk er Man underlagt Storbritannias regjering, som også har konsulæravtaler med og ansvar for forsvar av, øya.
=== Parlamentet – Tynwald ===
Det lokale styringsorganet er parlamentet Tynwald. Tynwald er et parlament med to kamre: House of Keys (direkte valg ved alminnelig stemmerett) og Det lovgivende råd (består av indirekte valgte) sammen med ex-officio (selvskrevne) embetsmenn. Disse to kamrene møtes sammen i felles seksjoner som Tynwald.
Tynwald vedtar lover og fører tilsyn med indre anliggender, skattepolitikk og sosialpolitikk. Eksterne anliggender, som forsvar og representasjon i utlandet, administreres på øyas vegne av britiske myndigheter. Man betaler en årlig godtgjørelse for disse tjenestene.
Tynwald ble formelt grunnlagt år 979 e.Kr. Det er antagelig det eldste kontinuerlige (uten avbrudd) parlament i verden.Det årlige seremonielle møtet skjer i juli på Tynwald-dagen, som også er Mans nasjonaldag, og blir fortsatt holdt på Tynwald Hill (Tynwald-vollen), hvor det blir gitt en kort beskrivelse av de nye lovene som har blitt skrevet av Tynwald i løpet av det siste året.
=== Politiske partier ===
De fleste politikere på Man blir valgt som uavhengige framfor som representanter for politiske partier. Selv om politiske partier eksisterer, er deres innflytelse ikke på langt nær så sterk som i Storbritannia. Det største politiske partiet er det nylig etablerte Liberal Vannin Party, som ønsker å fremme større uavhengighet for Man og mer ansvar for regjeringen. En nasjonalistisk pressgruppe er Mec Vannin, som ønsker å etablere Man som en selvstendig republikk.
=== Administrativ inndeling ===
Lokalstyret på Man er basert på det gamle kommunesystemet. Det er to typer lokale myndigheter: et bystyre for hovedstaden Douglas (Borough of Douglas), og styrene av «kommisjonærer» for bydistriktene Castletown, Peel og Ramsey, og landsbydistriktene Kirk Michael, Laxey, Onchan, Port Erin og Port St Mary, og 14 «kommunedistrikter» (de kommunene eller deler av kommuner som ikke faller innenfor de distriktene som er tidligere nevnt). Lokale myndigheter er underlagt overoppsyn til Mans regjerings Departement for lokalt styre og miljø (DOLGE).
=== Eksterne anliggender ===
Ifølge britisk lov er Man ikke en del av Storbritannia, men Storbritannia tar samtidig seg av Mans ytre anliggender som utenrikspolitikk og forsvar, og er øverste myndighet for å gi lover til landet, som deretter blir formelt vedtatt av Tynwald. Det er ingen uavhengig militære styrker på Man. Det er en uavhengig politistyrke som blir direkte kontrollert av Mans regjering, men som underkaster seg frivillig inspeksjon av britiske politiinspektører.Man har hverken medlemskap eller assosiert medlemskap i Den europeiske union. Protokoll 3 til Storbritannias Lov om tiltredelse til Romatraktaten gir tillatelse til at varer fra Man blir solgt uten toll. I samsvar med avtalene om toll og avgift med Storbritannia sørger dette for frihandel med Storbritannia. Mens varer fra Man fritt kan bli flyttet innenfor EU, gjelder ikke det samme for kapital og tjenester. Borgere fra EU har rett til å reise og bo på Man uten restriksjoner.
Man er ikke medlem av Samveldet av nasjoner, men ved sitt forhold til Storbritannia deltar Man likevel i flere institusjoner innenfor Samveldet, inkludert Samveldelekene og Samveldets parlamentariske forening.
Borgerskap i Man er styrt av britisk lov. Pass blir utstedt av Mans passmyndigheter som sier «British Islands – Isle of Man» på omslaget, men den nasjonale status på passet er ganske enkelt «Britisk borger». Selv om de med pass fra Man er britiske borgere, ettersom Man ikke er medlem av EU, har de som er uten besteforeldre født i Storbritannia (eller som ikke har levd uavbrutt for en periode av fem eller flere år i Storbritannia) ikke de samme rettigheter som andre britiske borgere med hensyn til å søke arbeid og etablere seg i EU-land. Pass fra Man kan bli utstedt til en hvilken som helst borger på Man (selv om denne personen har eller ikke har «mansk status» etter de lokale manske sysselsettingslovene). De kan også bli utstedt til britiske borgere med forbindelse til Man som bor i Storbritannia eller et hvilket som helst annet land i kronbesittelsen.
=== Flagg og symboler ===
I århundrer har Mans nasjonale symbol vært triskelet med tre bøyde bein i rustning og sporer. Symbolet er noenlunde likt med symbolet til Sicilias «Trinacria», men det har ikke vært påvist noen historisk forbindelse mellom disse to landene. Mans triskele har ikke en bestemt offisiell formgivning; regjeringens utgivelser, valuta, flagg, turistmyndigheter og andre benytter alle forskjellige varianter. De fleste, men ikke alle, bevarer den roterende symmetrien, noen går med klokken, andre den andre vegen. En del har øverste lår ved klokken 12.00, andre ved klokken 11.30 eller 10.00 og videre. En del har kneet bøyd i 90 grader, andre ved 60 grader, en del nærmere til 120 grader. Også graden av ornamentering av leggrustningen og sporene kan variere betydelig.
De tre beina viser til øyas motto, som kom til senere i symbolets historie: Quocunque Jeceris Stabit. Det er tradisjonelt blitt oversatt til engelsk fra latin som «Whithersoever you throw it, it will stand», eller på norsk «hvor hen du kaster det, vil det fortsatt stå».
Skjoldet med triskel av harniskkledte bein for kongen av Man, er gjengitt i Wijnbergen våpenrullen (fra ca. 1288). Mans kongevåpen er også med i to engelske våpenruller fra omtrent samme tid (Wallford's Roll).
Opprinnelsen til «Three Legs of Man» (som de vanligvis blir kalt) er forklart i en populær mansk legende ved at Manannan slo tilbake en invasjon ved å gjøre seg om til tre bein og rulle ned fjellet og således beseire fiendene som hadde gått i land.
Mans flagg inneholder også de tre bena, på rød bakgrunn. Flagget ble anerkjent 1. januar 1933, men er også kjent i bruk før den tid.
Triskele er også brukt i segl med våpenskjold av menn i Norge: Hallstein Thorleifsson i 1303 og Nikulas Hallsteinsson i 1345. Det er mulig at de hadde tilknytning til den gamle norske eller norrøne familien som styrte Man fram til 1200-tallet. Det er hevdet at fra disse mennene stammer deler av den norske Skanke-familien. Men Skankes slektsvåpen er bare ett harnisk- eller støvelkledt bein i skjoldet, og til dels et slikt bein som hjelmtegn. Slektsnavnet kommer fra det gammelnorske ordet skank, som fortsatt finnes brukt i en del norske dialekter for ordet fot. Skankevåpenet er derfor et såkalt talende våpen.
Den norrøne herskerfamilien ble værende på Man en del år etter at Skottland hadde annektert Man og øya opphørte da å være norsk skattland. Det er ikke påvist hvorvidt denne familien utvandret til Norge etter det siste forsøket på å gjeninnføre det tidligere manske styret ved opprøret i 1275 mot skottene. Opprøret feilet katastrofalt og endte med at hundrevis av opprørerne ble drept, inkludert den siste norrøne kongen av Man, Godred IV Magnusson, da mennene fra Man gikk på et nederlag i det avgjørende slaget ved Ronaldsway.
== Næringsliv ==
Fram til 1800-tallet var Mans økonomi basert på jordbruk (havre og korn) og fiske (sild). I løpet av 1800-tallet ble jordbruket effektivisert: brakkjord ble anvendt for åkermark og mer produktiv buskap ble avlet fram. Bly-, sølv- og kobbergruver ble etablert på midten av århundret, mest kjent er gruvedriften ved Laxey. I løpet av siste halvdel av 1800-tallet økte turismen til Man mens gruveindustrien begynte å avta.
Fram til midten av 1900-tallet var øyas økonomi dominert av turisme. I begynnelsen trakk Man til seg viktorianske familier og ble siden et viktig feriested for britiske og irske turister fra middelklassen fram til 1950-tallet, men fikk deretter hard konkurranse fra den voksende charterindustrien. I løpet av 1950- og 1960-tallet tok Mans økonomi en annen retning etter en rekke politiske avgjørelser for å spre de økonomiske aktivitetene og således ikke gjøre Man avhengig av kun en næring som turisme. På begynnelsen av 1970-tallet var industriteknikk, turisme og finans de tre største sektorene.I løpet av de siste årene har Man utviklet en betydelig finansiell virksomhet. Man har en såkalt «lavskatt-økonomi» uten skatt på kapitalinvesteringer, ingen formuesskatt, ingen dokumentskatt og ingen arveskatt. Høyeste skatteprosent på inntekter er 18 prosent.
Internasjonal bankvirksomhet, fabrikkindustri og turisme danner pr. 2010 nøkkelsektorer i økonomien, mens tidligere viktige områder som jordbruk og fiske har fått minsket betydning for Mans bruttonasjonalprodukt per innbygger (GDP). Handel skjer hovedsakelig med Storbritannia, og Man er i tollunion med Storbritannia.
Regjeringen på Man har fremmet øya Mans mange lokalsamfunn og landskapsdetaljer som ideelt for produksjon av film, og bidrar derfor selv betydelig til finansieringen av filmer som blir spilt inn på Man. Siden 1995 har 90 filmer blitt gjort på Man.Mellom Storbritannia og Man ble det i 1999 strukket en elektrisk utjevningsledning som sikret øya strømforsyning. Den var i virksomhet fra november 2000, og med sine rundt 104 km mellom Bispham i Blackpool og Douglas er det den lengste undersjøiske vekselstrøm kraftforsyningsledning i verden.
=== Samferdsel ===
Lengden på veinettet på Man er ca. 800 km. Et særtrekk verdt å nevne er at på mange veier er det ikke fartsgrenser.
Jernbanen på Man har en samlet skinnelengde på 68,5 kilometer, hvorav 43,5 km er elektrifisert. Nettverket er delt inn i fem forskjellige systemer:
Isle of Man Steam Railway
Manx Electric Railway
Snaefell Mountain Railway
Douglas hestesporvei
Groudle Glen RailwayDe tre første linjene er operert av Isle of Transportation. Noen av trikkene er gamle i sin grunnleggende design, over 100 år, men motorer og teknologi ble på 1970-tallet overtatt fra kjøretøyer som i 1974 ble avskaffet av trikkesystemet i den tyske byen Aachen.
Det går rutefly mellom Mans flyplass ved Ronaldsway til Irland, England og Skottland, i tillegg til at det er fergeforbindelse til Irland og England.
Flyselskaper som flyr til Man:
Aer Arann fra Dublin, Manchester, Liverpool og London (Luton)
British Airways fra London (Gatwick og Luton) og Manchester.
Eastern Airways fra Bristol, Birmingham, Newcastle og Southampton
Flybe fra Birmingham
Loganair fra Glasgow
Manx2 fra Blackpool og Belfast, (tidligere British Northwest Airlines)Det går en høyhastighetsferge til Belfast, Dublin, Heysham og Liverpool:
Heysham (hurtigbåt: 2 t, ferge: 3 t. 30 min)
Liverpool (hurtigbåt: 2 t. 30 min, ferge 4 t.)
Dublin (hurtigbåt: 2 t. og 45 min, ferge: 4 t. 45 min)
Belfast (hurtigbåt: 2 t. og 45 min)Fergerutene opereres av Isle of Man Steam Packet Company. Hurtigbåtene går kun på sommeren, mens de vanlige fergene går hele året.
=== Kommunikasjon ===
Den fremste telefonoperatøren på Man er Manx Telecom. Øya har i utgangspunktet tre operatører for mobiltelefoni; Manx Telecom, Cloud9 og Sure (Cable & Wireless), men Cloud9 er for tiden ikke aktiv på Man. Bredbåndsleverandører for internettjenester er tilgjengelige via fire lokale operatører som er Wi-Manx, Domicilium, Manx Computer Bureau og Manx Telecom. Øya har ikke egen ITU-landkode, men benytter Storbritannias kode (+44), og landets telefonnumre er en del av Storbritannias nummerplan med lokale koder 01624 (landlinjer) og 07624/07924 (mobilnett).
I 1996 fikk Mans regjering tillatelse til å benytte .im som nasjonalt domenenavn for toppnivå (TLD) og har også ansvaret for dens bruk. På daglig basis blir domenet håndtert av Domicilium, en av internettoperatørene på Man.
I desember 2007 fikk Manx Electricity Authority og dets datterselskap innenfor telekommunikasjon, e-llan Communications, fullmakt til å opprette en ny fiberoptisk forbindelse som knyttet øya til det verdensomspennende fiberoptiske nettverket.
Posttjenester er nå underlagt Isle of Man Post, som overtok fra britiske General Post Office i 1973.
== Samfunn ==
=== Massemedia ===
Man har tre radiostasjoner: Manx Radio, Energy FM og 3 FM.
Det er ingen egen fjernsynstjeneste på øya, og det skjer lokal overføring av analoge fjernsynssendinger fra BBC 1 og BBC 2 (med BBC North Wests regionale programmer), ITV1 (med Granada Televisions regionale programmer) og Channel 4. Freeview, en britisk fjernsynstjeneste som gjør det mulig å se på fjernsyn og høre på radio med digital teknikk, er tilgjengelig gjennom lokale sendere med en begrenset lokal tjeneste. I områder hvor geografien er egnet, kan disse sendingene bli mottatt direkte fra Storbritannia og Irland.
Mange TV-tjenester er tilgjengelige via kunstig satellitt, som Sky Digital og Freesat fra gruppen av satellitter ved 28,2° øst, foruten også tjenester fra en rekke andre satellitter over Europa som Astra ved 19,2° øst og Hotbird.
Man har tre lokale nyhetsaviser, alle ukentlige, og alle er eid av Isle of Man Newspapers. Isle of Man Courier (distribusjon 36 318) er fri og blir sendt ut til alle hjem på øya. De to andre nyhetsavisene er Isle of Man Examiner (opplag på 13 276) og Manx Independent (opplag 12 255).
== Kultur ==
Kulturen på Man er påvirket av dens keltiske og i en mindre grad av dens norrøne opprinnelse, skjønt øyas nære lokalisering og tilknytning til England, særlig i de siste 200 år som turistmål og nyere masseinnvandring av britiske arbeidstakere, har betydd at britisk påvirkning har vært dominerende helt siden slutten av 1700-tallet. Nyere kampanjer har forsøkt å styrke de gjenværende restene av opprinnelig mansk kultur etter en lang periode med anglifisering, og som et resultat av dette har det vært en økende interesse for mansk språk, historie og musikalsk tradisjon.
=== Folklore ===
I mansk mytologi ble øya styrt av Manannán mac Lir, en keltisk sjøgud, som ville trekke sin kappe av tåke over øya for å beskytte den mot fremmede som kunne tenke seg å invadere. En av hovedteoriene bak opprinnelsen av navnet «Mann» i øyas navn «Man» er at det navngitt etter Manannan.
I mansk folkeminnetradisjon er det mange fortellinger om mytiske vesener og figurer. Blant disse finnes Buggane, et ondskapsfullt troll som i henhold til en legende blåste taket av kirken St Trinian's Church i et raserianfall; Fenoderee er former for ånder eller alver; Moddey Dhoo, en spøkelsesaktig svart hund som vandret rundt på murene og i korridorene av festningen Peel Castle.
Det er også sagt at Man er hjemmet til alver, kjent lokalt som «småfolket» («the little folk» eller «themselves»). Det er en berømt bro kalt Fairy Bridge, som liten i størrelse, men hvor det er sagt at det betyr ulykke å ikke ønske alvene god morgen eller god kveld når man passerer den. Antagelig gjelder dette kun fotgjengere, da det pleide å være en tradisjon å legge igjen en mynt på broen for å sikre seg god lykke. En annen type alver er Mi'raj og Arkan Sonney, en slags hårete piggsvinlignende nisse med lange ører. De kalles også lykkegriser, men de er vanskelige å se.
En gammel irsk fortelling forteller hvordan Lough Neagh, en innsjø i Nord-Irland, ble dannet, ved at Irlands legendariske kjempe Fionn mac Cumhaill (på engelsk kjent som Finn McCool) skuffet opp en porsjon jord og kastet den mot en skotsk rival, men han traff ikke målet og jorda havnet isteden ute i Irskesjøen. Således oppsto øya Man.
Det har vært foreslått at Peel Castle er en mulig lokalisering for arthurianske Avalon. Dette stedet skal være heksenes hellige øy som er vanskelig å finne, siden den alltid er omgitt av tåke.
=== Den norrøne arv ===
Dagens Man er stolte av både sin norrøne og keltiske fortid, og få steder på De britiske øyer er den norrøne tilstedeværelsen mer framtredende enn på Man, noe som også framgår i opprinnelsen av våpenskjoldet med tre bein, og tinget på Tynwald. Manx Museum i Douglas og House of Manannan i Peel er to museer som begge gir et godt inntrykk av den 400 år lange tiden med norrøn tilstedeværelse på Man. Det finnes flere bosetninger fra vikingtiden, som ved The Braaid som har spor av både et keltisk rundhus og to norrøne langhus, et eksempel på sameksistens mellom de to befolkningene. Det er flere gravhauger etter nordboer over hele øya, som Cronk Mooar, Ballateare, Knock y Doonee og ved Balladoole. Ved sistnevnte ble en norrøn hedning på 900-tallet lagt til hvile i en båtgrav på toppen av en høyde hvor stående steiner former et skip. På St Patrick's Isle i Peel er det avdekket flere norrøne graver, hvor den mest framtredende var den til «The Pagan Lady» («Den hedenske frue»). Hennes smykker av rav og andre gravgjenstander er utstilt i Manx Museum.Manske runesteiner og manxkors av stein finnes i særlig rikt omfang på Man. Det har blitt bevart så mange som 26 runesteiner på Man, mot til sammenligning 33 i hele Norge. Det er funnet totalt 180 manxkors, keltiske høykors gjort på Man, hvor en del av disse er gjort av norrøne håndverkere som arbeidet i både keltisk og norrøn tradisjon. En av dem har selvbevisst identifisert seg selv som Gaute («Gautr gjorde den, og alle på Man»). De fleste står fortsatt i kirkegårder og kirker, som Kirk Andreas, Kirk Michael og den gamle kirken i Braddan.Gæliske stedsnavn finnes i Beg (liten), Bella (gård, huset til), Bayr (veg), og norrøne navn er i bruken med fell (fjell), rick/wick (vik, bukt), Cardle (fra kvernárdalr, kverndal, Eskdale (fra eskedalr, askdal), hvorav de mest kjente er Snaefell (Snøfjell), Laxey (Lakselv), Langness utenfor Castletown. Den langvarige norrøne perioden førte også til et betydelig antall norrøne personnavn, men i ettertid har bortimot alle blitt keltifisert, fått den irske endelsen Mac og gjennomgått en form for fonetisk forvanskning som gjør dem utydelige i dag. En del personnavn som Olave / Aulay (Olav), Cutell (Mac Kjetil), Crennell (fra Mac Ragnvald), Sytric (Sigtrygg) vitner også om nordboere.Også norrøn mytologi og forestillinger har satt sitt preg på Man, hvor torsdag ble sett på som en lykkebringende dag og egnet for bryllup. Balder er sporet i mansk folkeminne; «Baaltinn» viser til en lokal skikk med å tenne bål på fjelltopper, men senere ble brent bål på hver bella eller landsby for å la vinden drive røyken over åkrene, krøtterne og folk.
=== Manxkatten ===
Man er kjent for katterasen manxkatt, som mangler hale eller det meste av halen, noe som har ført til at den beroende på halelengden blir kalt for «Rumpy», «Rumpy-riser», «Stumpy» og «Longy». Manxkatter har lengre bakbein enn andre katter, noe som får dem til å ligne litt på hoppende kaniner når de løpet, særlig som kattunger.
Som navnet antyder, kommer manxkatten opprinnelig fra Man, men finnes nå også andre steder, særlig i USA. Det har vært mange mytiske forklaringer på hvorfor den mangler halen. Det skyldes at et dominant gen har oppstått gjennom mutasjon og deretter spredt seg blant kattene på Man. På grunn av den manglende halen får manxkattene ofte ryggproblemer. Det er ikke mange manxkatter igjen på Man, og de er sjeldne å se, men de finnes. Dens karaktertrekk er at de er vennlige, glade i vann og svært beskyttende for hjemmet. Det finnes også en semilanghåret variant på Man som kalles for cymrickatt.
=== Mat og drikke ===
Tradisjonelt har den nasjonale matretten på Man vært «Spuds and Herrin», det vil si bakte poteter og sild. Den enkle matretten er valgt for sin rolle i å støtte utkomme for bøndene på øya som dyrket jorda og fisket på sjøen i århundrer. En annen matrett som lenge var assosiert på Man er «kipper», røykt sild.
Et nyere krav på tittelen som nasjonalrett er chips, ost og saus. Denne blandingen finnes på de fleste gatekjøkken og består av tykke, oppkuttede chips (pommes frites), dekket med strimler av mansk cheddarost og dekket med en tykk saus.
Sjømat har tradisjonelt stått for en betydelig andel av den lokale maten helt siden nordmenn bosatte seg på øya og antagelig før den tid også. Selv om kommersielt fiske har dalt i de senere år, kan man fortsatt finne den lokale delikatessen, mansk røykt sild, som blir produsert ved røykerier i Peel på vestkysten av øya. Silda blir i dag fisket i Nordsjøen. Røykeriene produserer i dag også andre produkter, eksempelvis røykelaks og bacon.
Krabbe, hummer og kamskjell blir fisket kommersielt, og «Queen Scallop» (Dronning Kamskjell), i flertall kalt for «Queenies», ses på som en særlig delikatesse med en lys og søt smak. Torsk, lange og makrell blir ofte dratt opp for å havne på spisebordet og ferskvannsfisk som ørret og laks kan bli fisket i lokale elver og innsjøer, støttet av regjeringens utklekningsanlegg ved elven Cornaa på Man.
Det gjøres stordrift på krøtter, sauer, griser og fjærfe på gårdene på Man. Mansk lammekjøtt fra gårdene i fjellene er en populær matrett hos både lokale og turister. Loaghtan, en egen rase av manske sauer, har et mørkt kjøtt med et rikt smaksbilde som har funnet anerkjennelse hos kokker, blant annet på kokkeprogrammer som BBCs MasterChef.
Melk og ost blir produsert i meieriene på Man. Særlig Mansk ost har vært en suksess som finnes i røykte varianter og med ulike urtesmaker, og blir solgt i mange matvarekjeder i Storbritannia. Mansk ost tok bronsemedalje i den britiske osteprisen for 2005, og selger rundt 578 tonn om året.
Øl blir brygget på kommersiell skala av bryggeriene Okells Brewery (etablert i 1850) og Bushy's Brewery.
=== Idrett ===
Man er representert som nasjon i Samveldelekene og De internasjonale lekene for øyer eller «Øylekene», og var selv vertskap for de fjerde Samveldets ungdomsleker i 2001. Idrettsfolk fra Man har vunnet tre gullmedaljer i lekene; den siste var Mark Cavendish, en profesjonell syklist fra Man, i et såkalt «Scratch race» (hvor alle deltagere starter fra scratch (det vil si forfra på like vilkår) i 2006. Cavendish har hatt stor suksess i sykling og har vunnet 30 etapper i Tour de France til dags dato. Man startet «Øylekene» i 1985, og var også vert for lekene i 2001.
Idrettslag og individuelle deltagere fra Man deltar i mange sportsgrener eller idretter både på og utenfor øya, inkludert rugby, fotball, gymnastikk, hockey, nettball, bowling og cricket. Siden det er en øy, er det mange former for vannsport som er populære blant beboerne. Den kanskje mest populære idretten er fotball. I den største byen Douglas er det ni fotballklubber alene, av 27 klubber totalt på øya fordelt på to divisjoner.
Det viktigste motorsykkelløpet i verden avholdes på Man i forbindelse med Isle of Man TT Races. Det begynte i 1907 og avholdes årlig i slutten av mai og tidlig juni. Det er i dag et internasjonalt roadracing for motorsykler, og var tidligere en del av Verdensmesterskapet. Manx Grand Prix er motorsykkelløp for amatører og private deltagere som kjører de samme 60,72 km lange løpet som går om fjellet Snaefell i slutten av august og tidlig i september. I tiden når disse løpene foregår, er det trangt om hotellplass og det er vanskelig å ta seg fram over Man med bil, da store deler av vegnettet er sperret av midt på øya. Vegkanter, gjerder og trær langs vegbanen blir også polstret enkelte steder, men det er likevel hyppige skader og dødsfall som en følge av kappløpene. Det har vært 227 dødsfall siden 1907 og fram til dag, uten at det synes å ha lagt en demper på arrangørene.Cammag er den særegne nasjonalsporten på Man. Det minner om irske hurling og skotske shinty. Det er et lagspill som involverer en stokk (cammag) og en ball (crick), og med alt fra fire til hundrevis av spillere. Tidvis kunne hele byer og landsbyer delta eller spille mot hverandre. Det var en tid den mest populære sporten på øya, men dens popularitet dalte sterkt da fotball ble introdusert på begynnelsen av 1900-tallet. I nyere tid, i forbindelsen med gjenoppdagelsen av mansk kultur, har spillet blitt gjenopplivet med en årlig kamp ved landsbyen St John's.
== Kjente personer fra Man ==
Til tross for det våte og kjølige klimaet har den lave inntektsskatten og fraværet av skatt på personlige investeringer fått et mindre antall berømte mennesker til å bo på øya.
Den britiske racerkjøreren Nigel Mansell bodde på Man sammen med sin familie inntil han flyttet til USA.
Norman Wisdom, komiker og skuespiller, har bodd på Man i lang tid.
De tre brødrene Gibb i popgruppa Bee Gees ble født på øya før familien flyttet til Australia.
Jeremy Clarkson har et hjem i nærheten av Langness, nær Castletown.
Musikeren Rick Wakeman har levd på øya i mange år.
Saksofonist og fløytist Mel Collins ble født i Douglas 7. september 1947
Syklisten Mark Cavendish, som blant annet har vunnet 30 etappeseire i Tour de France, er fra Man.
== Se også ==
Kanaløyene
Norgesveldet
Kongedømmet Mann og Øyene
Sodor og Man bispedømme
== Referanser ==
== Litteratur ==
Om våpenet med triskelHuitfeldt-Kaas, H.J. m.fl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950
Trætteberg, Hallvard: «Norge, Island, Man og Orknøyene», Heraldisk Tidsskrift, bind 2, side 450-467 (Man på side 465-466), København 1965-1969 (om våpenet i Wijnbergen våpenrullen og de to norske privatseglene)
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Isle of Man – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Isle of Man - Ellan Vannin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Offisielle nettsteder(en) Mans myndigheters offisielle hjemmeside
(en) Tynwalds hjemmeside (Parlamentet)Turistsider(en) VisitBritains side om Man
(en) (it) (nl) (es) (de) Mans turistbyrås hjemmeside
(en) Guide til ManAnnet(no) Ekte man-folk (VG)
(en) Isle of Man TTs hjemmeside
(en) Side om Man Arkivert 26. desember 2018 hos Wayback Machine. (The World Factbook)
(en) Satellittkart fra Google Maps
(en) Webkameraside fra Manx radio | Man (engelsk: Isle of Man, også stavet Mann;«Isle of Man», Encyclopædia Britannica. Sitat: «Isle of Man, also spelled Mann,.. | 9,620 | 9,620 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jersey | 2023-02-04 | Jersey | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Deltakere i Øylekene', 'Kategori:Jersey', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jersey (jèrriais: Jèrri), offisielt Bailiwick of Jersey (fransk: Bailliage de Jersey; jèrriais: Bailliage dé Jèrri), «Området Jersey», er en kronbesittelse i Den engelske kanal, rett utenfor kysten av Normandie i Frankrike. Området Jersey består av hovedøya Jersey sammen med omliggende småøyer og skjær, kollektivt kalt for Les Dirouilles, Les Écréhous, Les Minquiers, og Les Pierres de Lecq. Sammen med Guernsey, Sark, Alderney og noen mindre øyer utgjør Jersey øygruppen Kanaløyene. Jersey har en beregnet folkemengde på 99 500 (2014).Jersey var en del av hertugdømmet Normandie. De normanniske hertugene ble konger av England etter erobringen i 1066. Etter at Normandie gikk tapt for de engelske kongene på 1200-tallet, og hertugtittelen ble overgitt til Frankrike, forble Jersey og de andre Kanaløyene knyttet til den engelske tronen. Jersey er i dag et selvstyrt parlamentarisk demokrati under et konstitusjonelt (forfatningsmessig) monarki med sitt egne finansielle og rettslige systemer, og makt til selvbestemmelse og nasjonal selvråderett. Landet har utredet spørsmålet om nasjonal selvstendighet, men løsrivelse fra Storbritannia er ikke et aktuelt.Jersey er den største av Kanaløyene. Selv om Jersey og Guernsey jevnlig blir kollektivt referert til som Kanaløyene, er «Kanaløyene» ikke en konstitusjonell eller politisk enhet, men geografisk. Jersey har en særskilt tilknytning til den britiske kronen fra de andre kronbesittelsene Guernsey og Man (i Irskesjøen). Jersey er ikke en del av Storbritannia, og har en internasjonal identitet adskilt fra Storbritannia, men Storbritannia er forfatningsmessig ansvarlig for det militære forsvaret av Jersey.Jersey er innenfor Den europeiske union (EU) som et europeisk område som Storbritannia er ansvarlig for. Jersey er i seg selv ikke et fullstendig del av EU, men har et særskilt forhold ved at det blir behandlet som en del av Det europeiske fellesskap for frihandel av varer.Jersey snakket tidligere en egen dialekt av normannisk fransk kalt for jèrriais, men etter ankomsten av engelsk turisme og stort antall engelske innflyttere fra og med 1800-tallet ble engelsk språk stadig mer dominerende. Fra begynnelsen av 1960-tallet ble engelsk offisielt språk og kun et forsvinnende mindretall snakker jèrriais i dag.
| Jersey (jèrriais: Jèrri), offisielt Bailiwick of Jersey (fransk: Bailliage de Jersey; jèrriais: Bailliage dé Jèrri), «Området Jersey», er en kronbesittelse i Den engelske kanal, rett utenfor kysten av Normandie i Frankrike. Området Jersey består av hovedøya Jersey sammen med omliggende småøyer og skjær, kollektivt kalt for Les Dirouilles, Les Écréhous, Les Minquiers, og Les Pierres de Lecq. Sammen med Guernsey, Sark, Alderney og noen mindre øyer utgjør Jersey øygruppen Kanaløyene. Jersey har en beregnet folkemengde på 99 500 (2014).Jersey var en del av hertugdømmet Normandie. De normanniske hertugene ble konger av England etter erobringen i 1066. Etter at Normandie gikk tapt for de engelske kongene på 1200-tallet, og hertugtittelen ble overgitt til Frankrike, forble Jersey og de andre Kanaløyene knyttet til den engelske tronen. Jersey er i dag et selvstyrt parlamentarisk demokrati under et konstitusjonelt (forfatningsmessig) monarki med sitt egne finansielle og rettslige systemer, og makt til selvbestemmelse og nasjonal selvråderett. Landet har utredet spørsmålet om nasjonal selvstendighet, men løsrivelse fra Storbritannia er ikke et aktuelt.Jersey er den største av Kanaløyene. Selv om Jersey og Guernsey jevnlig blir kollektivt referert til som Kanaløyene, er «Kanaløyene» ikke en konstitusjonell eller politisk enhet, men geografisk. Jersey har en særskilt tilknytning til den britiske kronen fra de andre kronbesittelsene Guernsey og Man (i Irskesjøen). Jersey er ikke en del av Storbritannia, og har en internasjonal identitet adskilt fra Storbritannia, men Storbritannia er forfatningsmessig ansvarlig for det militære forsvaret av Jersey.Jersey er innenfor Den europeiske union (EU) som et europeisk område som Storbritannia er ansvarlig for. Jersey er i seg selv ikke et fullstendig del av EU, men har et særskilt forhold ved at det blir behandlet som en del av Det europeiske fellesskap for frihandel av varer.Jersey snakket tidligere en egen dialekt av normannisk fransk kalt for jèrriais, men etter ankomsten av engelsk turisme og stort antall engelske innflyttere fra og med 1800-tallet ble engelsk språk stadig mer dominerende. Fra begynnelsen av 1960-tallet ble engelsk offisielt språk og kun et forsvinnende mindretall snakker jèrriais i dag.
== Etymologi ==
Kanaløyene er nevnt i den romerske Itinerarium Antonini («Augustus' reisebeskrivelser») som følgende: Sarnia, Cæsarea, Barsa, Silia og Andium, men Jersey kan ikke bli identifisert særskilt ettersom ingen av disse navnene samsvarer med det nåværende navn (som har oppstått senere). Navnet Cæsarea har dog blitt benyttet som det latinske navnet for Jersey (også i den franske versjonen Césarée) siden William Camdens verk Britannia, et topografisk og historisk undersøkelse av Storbritannia på 1600-tallet. Det er benyttet i formelle titler til foreninger og institusjoner i dag. Det latinske navnet Cæsarea er også blitt benyttet av Jerseys tidligere koloni, nå den amerikanske delstaten, New Jersey som Nova Cæsarea.Navnene Andium, Agna og Augia ble benyttet i antikken.
Opphavet til dagens navn Jersey og Jèrri er avledet fra jarð (norrønt for «jord») eller «jarl», eller kanskje et personlig navn, Geirr («Geirs øy»); Gersoi, Jersoi, Gerseie. Endelsen -ey betegner en øy, tilsvarende norrønt (som i Guernsey eller Surtsey).Støtte for en keltisk navnopprinnelse kan bli gjort fra det galliske gar (eik), ceton (skog). Det har også bli påstått at navnet er en forvansking av Cæsarea som har blitt påvirket av den gammelengelske endelsen ey for øy. Dette er kun mulig om den lokale uttalelsen av latinske Cæsarea ikke ble uttalt som kaisarea, men tfersarea.
== Geografi ==
Jersey er en øy som er 14 km lang og 8 km bred, og utgjør 118,2 km², inkludert utfylte landområder og tidevannssoner. Jersøy ligger i Den engelske kanal rundt 22 km fra Cotentinhalvøya i Normandie (Frankrike) og nord for Bretagne. Den ligger rundt 161 km sør for Storbritannia. Den er den største og sørligste av Kanaløyene. Jersey har en kystlinje på rundt 70 km. Jersey krever et territorialt havområde på 3 nautiske mil (5,6 km) og en eksklusiv fiskesone på 12 nautiske mil (22,2 km). Rundt 30 prosent av befolkningen er konsentrert i hovedstaden Saint Helier.
Det høyeste punktet Les Platons i sognet Trinity som er 136 meter over havet. Deler av sognet Saint Clement lå tidligere under havnivået, men byggingen av et dike og gjenfylling har utvidet landområdet. Terrenget er generelt lavtliggende på sørkysten, men stiger gradvis mot ulendte klipper på nordkysten. Meget store forskjeller i flo og fjære viser store flater av sand og klipper i sørøst ved fjære. Tradisjonelt har befolkningen samlet tang ved fjære som naturlig gjødsel.
Terrenget består av et platå som skråner fra lange bukter med strender i sør til kuperte og ulendte klipper i nord. Platået har innsnitt av daler som strekker seg generelt nord-sør. Den fremste ressursen på øya er jordbruksland. Rundt 66 prosent av øyas flate er benyttet til jordbruk.
== Klima ==
Klimaet på Jersey er temperert med milde vintre og milde til varme somre.Atlanterhavet har en modererende effekt på temperaturen på Jersey da vannet har større varmekapasitet enn luft og bidrar til å varme og kjøle øya gjennom hele året. Det en oppvarmende påvirkning på kystområdene om vinteren og en nedkjølingseffekt om sommeren. Den høyeste temperaturen som er målt var 36,0 ℃ den 9. august 2003, og den laveste temperaturen var −10,3 ℃ den 5. januar 1894. I sammenligning er det generelt høyere temperaturer på det britiske fastlandet som oppnådde 38,5 ℃ i Faversham i Kent den 10. august 2003. Påvirkningen fra Atlanterhavet og kystvindene fører til at Jersey er noe kjøligere enn Storbritannia i sommermånedene. Det er sjelden det snør på Jersey og noen år er det ikke snø i det hele tatt.
== Befolkning ==
Beregnet folkemengde for 2012 var 99 000. Folketellingen i 2011 viste et innbyggertall på 97 857. En tredel av befolkningen bor i hovedstaden Saint Helier.
Halvparten av innbyggerne er født på Jersey. Det har vært innvandring fra Storbritannia og andre europeiske land. I 2011 var 7 % av befolkningen født i Portugal med Madeira og 3 % i Polen. I alt 4 % var født utenfor Europa.
== Politikk ==
Jersey er et bailiwick (fogdesogn) med den britiske monarken som statssjef. Monarken er representert i fogdesognet av en viseguvernør. Det lokale styringsorganet er States of Jersey, som består av fogden (bailiff) og visefogden, 55 valgte medlemmer og 3 ex officio medlemmer uten stemmerett. De valgte medlemmene er: 10 senatorer (valgt hvert 6. år), 12 herredsoverhoder (connétables, kalles ofte for konstabler, representanter for prestegjeldene, valgt hvert 3. år) og 29 representanter (representerer valgkretsene, valgt hvert 3. år). Det er fem medlemmer uten stemmerett (ex officio) som er utnevnt av kronen: fogden (bailiff) og visefogden (lieutenant governor), domprost av Jersey (dean), regjeringsadvokat (attorney general) og stedfortreder for regjeringsadvokaten (solicitor general).Jersey har meget lav valgdeltagelse med kun 33 prosent i valget i 2005, noe som er langt under det europeiske gjennomsnittet på 77 prosent for dette året.Regjeringen er et råd av ministere (council of ministers), bestående av førsteministeren (chief minister) og ni andre ministre. Hver minister kan utpeke opp til to assisterende ministre. En administrerende direktør (chief executive) er leder for statsadministrasjonen. En del av regjeringens funksjoner blir utført i Jerseys tolv prestegjeld.
Som en kronbesittelse er Jersey selvstyrt med sitt eget uavhengige juridiske, administrative og finansielle systemer. I 1973 fastsatte Den kongelige kommisjonen for konstitusjonen pliktene til kronbesittelsene som det endelige ansvaret for «god regjering» av kronbesittelsene; ratifisering av øyas lovgivning ved kongelig resolusjon (order in council); internasjonal representasjon; underlagt å rådspørre øyas myndigheter før det inngås avtaler som angår dem; sikre at øya møter deres internasjonale forpliktelser; og øvelse av øyas militære forsvar.Hertugdømmet Normandie ble formelt overgitt til Frankrike ved traktaten i Paris i 1259.«Kronen» er definert av kronens regjeringsadvokater (law officers) som «kronen i Jerseys rettigheter». Monarkens representant og rådgiver på øya er Jerseys guvernør. Han er berøringspunktet mellom Jerseys ministre og Storbritannias regjering og utfører utøvende funksjoner i henhold immigrasjonskontroll, deportasjon, naturalisering (innvilge eller avslå statsborgerskap), og utstede pass.
== Økonomi ==
Jerseys økonomi er basert på finansielle tjenester (40% av bruttoverdi (GVA) i 2012), turisme og servicenæring (hoteller, restauranter, transport og kommunikasjon, totalt 8,4 % av GVA i 2012), detaljsalg og engros (7 % av GVA i 2012), konstruksjon (6,2 % av GVA i 2012), og landbruk (1,3 % av GVA i 2012).Takket være spesialisering i noen få sektorer med høy inntjening ved kjøpekraftsparitet har Jersey meget høy økonomisk utbytte per innbygger, betydelig foran de fleste i verdens mest utviklede økonomier. Bruttonasjonalinntekt i 2009 var på £3,7 milliarder (rundt regnet £40 000 per innbygger på øya). Imidlertid er ikke dette antydende for hver enkelt individuelle innbyggers kjøpekraft, og den faktiske levestandarden på Jersy er sammenlignbar med den i Storbritannia utenfor sentrale London. Øya er anerkjent som en av ledende oversjøiske finanssentre, men veksten innenfor denne sektoren har imidlertid ikke vært uten kontroverser da Jersey som et skatteparadis som har blitt kritisert som et sted hvor «Lederskap har i all vesentlighet blitt fanget av den globale finansen og hvis medlemmer vil true og skremme dissidenter.» I juni 2005 innførte myndighetene på Jersey loven om konkurranse (Competition Law 2005), basert på andre lovsystemer, for å regulere konkurranse og stimulere økonomisk vekst.Turisme gir ikke bare vekst til hotellnæringen, men også til detaljsalg og tjenestenæringen: i 2009 var det 685 200 besøkende som handlet for £230 millioner på Jersey. Tollfrie varer kan kjøpes på reise inn og ut av Jersey, men av mindre interesse for nordmenn som heller handler på Gardermoen.
I 2009 var 57 % var Jerseys areal jordbruksland, en økning fra året før. De fremste landbruksproduktene er poteter og meieriprodukter: landbrukets andel av GVA økte med 5 % i 2009, et femte etterfølgende år med vekst. Jerseyfe er en egen krøtterart som er kultivert på øya og kjent for sin rike melk og fløte. Dens kjøttkvalitet er også verdsatt, men i mindre skala. Det totale antallet kyr var i 2009 på 5 090 dyr. Kyrne er også eksportert til andre land, blant annet Norge. Fiskerier og akvakultur utnytter Jerseys maritime ressurser til en total verdi av over £6 millioner i 2009.Bønder selger ofte overskuddsmat og blomster i bokser langs landveiene ved å stole på ærligheten til kundene ved at de legger igjen den nøyaktige betalingen i en pengeboks og ta det de ønsker. På 2000-tallet har mangfoldet i landbruket og bedringer i planleggingsstrategien ført til at landbruksbutikker har erstattet mange tradisjonelle båser langs veiene.
53 460 mennesker var sysselsatt på Jersey per desember 2010: 24 % i finans- og juridiske tjenester; 16 % i engros og småhandel; 16 % i offentlig sektor; 10 % i utdannelse, helse og andre private sektortjenester; 10 % i byggebransjen og steinbryting; 9 % i hoteller, restauranter og barer.Jersey har sammen med Guernsey sitt eget lotteri kalt for Channel Islands Lottery som ble igangsatt i 1975.
Den 18. februar 2005 ble Jersey gitt statusen som Fairtrade Island, et system innen rettferdig handel.
== Historie ==
Jerseys historie er påvirket av øyas strategiske beliggenhet mellom nordkysten av Frankrike og sørkysten av England. Øyas historie strekker seg over ett tusen år.
La Cotte de St Brelade er et paleolittisk sted som var befolket før havet steg og omformet Jersey til en øy. Jersey ble sentrum for neolittisk aktivitet, som vist ved konsentrasjonen av dysser og megalittiske monumenter. Et av de fremste er en ganggrav på La Hougue Bie. Det er avdekket bosetninger i bronsealderen og tidlig jernalder flere steder på øya. I juni 2012 ble det annonsert at det ble avdekket i Grouville hva som ble konstatert som Europas største depotfunn jernaldermynter, kanskje av en verdi opp til 10 millioner pund. Funnet veide en tredjedels tonn og kan inneholde opp til 50 000 romerske og keltiske mynter. Dette kom etter et tidligere funn på rundt 60 jernaldermynter i de samme området.Det har blitt funnet romersk innflytelse, særskilt på steder nær kysten som Le Pinacle vest på øya. Nordvest på Jersey, ved Les Landes, er det funnet levninger av en primitiv struktur som kan være et gallisk-romerske tempel (fanum).
Jersey var en del av Neustria med den samme gallisk-frankiske som det europeiske fastlandet. Jersey, de andre Kanaløyene og Cotentinhalvøya (antagelig med Avranchin i Normandie) kom inn under kontrollen av hertugen av Bretagne under angrepene av vikinger fra Norden ettersom den franske kongen ikke var i stand til å forsvare dem. De forble imidlertid underlagt erkebiskopen i Rouen. Nordboere gikk i land på Jersey på 800-tallet, og samtidig etablerte seg i Normandie, noe som førte til opprettelsen av hertugdømmet Normandie. Kanaløyene ble underlagt hertugdømmet, sammen Cotentin og Avranchin av Vilhelm Langsverd, hertug av Normandie, og de ble normanniske øyer. Da dennes etterkommer Vilhelm Bastarden erobret England i 1066 ble hertugdømmet Normandie og kongedømmet England styrt av en monark. De normanniske hertugene eide betydelige eiendommer på Jersey, og normanniske familier som bodde på sine eiendommer etablerte mange av de normanniske familienavnene.
Kong Johan av England tapte imidlertid de engelske besittelsene i Frankrike i 1204 til kong Filip II August og tapte Normandie. Folket på Jersey og de andre Kanaløyene gjorde derimot opprør mot den franske kongen og opprettholdt overherredømme til den «rettmessige» hertug. Den engelske kongen behold således kontrollen over Kanaløyene. I Paris-traktaten av 1259 overga den engelske kongen formelt sine krav til hertugdømmet og tittelen som hertug av Normandie. Siden da har Kanaløyene været indre selvstyrte områder under den engelske og britiske kongen som en kronbesittelse. Kanaløyene ble således ikke lagt inn under kongedømmet England, men fikk to offiserer utnevnt, warden (i dag viseguvernør) og bailiff (form for lensmann). Opprinnelig hadde det engelske hoff (Royal Court) lovgivningsmakt over øya, men på 1500-tallet ble en lovgivende forsamling innenfor det kongelige hoff opprettet. Royal Court og the States hadde begge lovgivningsmyndighet fram til det ble fastsatt i 1771 med Code des Lois at the States hadde enerett på å opprette og utøve lovene på Jersey. Betegnelsen «States of Jersey» for de lokale myndighetene kommer fra franske États de Jersey. Lovgivningsmakten har sitt navn fra kongens eiendom/gods (engelsk: estates; fransk: états); kirken (sogneprestene for hvert av de tolv prestegjeld); og folket representert av connétables (valgte representanter for hvert prestegjeld) utgjør til sammen utgjorde lovgivningsforsamlingen som ble hetende States of Jersey.
Øyboerne var dyktige sjøfolk og kom til å seile over Atlanterhavet for å delta i torskefisket ved Newfoundland på slutten av 1500-tallet. I anerkjennelse for den hjelp som ble gitt til ham, ga kong Karl II av England bailiff og guvernør George Carteret en stor bevilgning på land i de amerikanske koloniene mellom elvene Hudson og Delaware som han samtidig døpte New Jersey. Dette området er i dag en delstat i USA.
Den 6. januar 1781 forsøkte en fransk invasjonsstyrke på 2 000 menn å erobre Jersey. Kun halvparten av den franske hæren klarte å komme fram og gå i land. Slaget på Jersey besto av rundt 9 000 menn som forsvarte øya. Slaget som utspilte seg på torget Royal Square i hovedstaden Saint Helier og varte i kun en halvtime. 16 briter døde mot 86 franske, men i tillegg kom en rekke sårede. Rundt 600 franske fanger ble tatt. Den franske kommandanten, baron Phillipe de Rullecourt, døde fra de sår han fikk under kampen, men det gjorde også den britiske kommandanten, major Francis Peirson. John Singleton Copley malte et ikonisk maleri i 1783 av den historiske hendelsen og major Peirsons siste øyeblikk.Handel la grunnlaget for framgang og velstand på øya, støttet av freden mellom England og Frankrike på 1800-tallet. Livet på Jersey besto av landbruk, mølledrift, fiske, skipsbygning, og produksjon av strikkevarer. Forbedringer i transport på 1800-tallet, særlig dampskip, førte til økt turisme og innvandring til øya.
Frivillige fra Jersey deltok i de britiske styrker under den første verdenskrig. Alle Kanaløyene ble okkupert av Nazi-Tyskland for det meste av den andre verdenskrig mellom 30. juni 1940 og frigjøringen den 9. mai 1945. Deler av befolkningen ble evakuert før den tiden, men de fleste måtte underkaste seg lidelsene fra okkupasjonen. De tyske troppene bygde mange befestninger ved hjelp av østeuropeiske slavearbeidere som døde av slitet og de umenneskelige forholdene. Etter at de allierte gikk land i Normandie under Operasjon Overlord i 1944 ble Kanaløyene isolert fra Frankrike og mistet tilgang på matressurser. Det brøt ut sult blant befolkningen som vedvarte fram til det svenske Røde Kors-skipet SS «Vega» ankom øya. Kanaløyene var blant de siste stedene i Europa som ble frigjort.
== Administrativ inndeling ==
Administrativt er Jersey inndelt i tolv prestegjeld. Alle grenser mot havet. De er oppkalt etter kristne helgener som deres sognekirke var dedisert til i oldtiden.
Kirkesognene i Jersey er videre inndelt i vingtaine, fransk for «gruppe av tjue». Det er en inndeling basert på historiske årsaker. I dag er de hovedsakelig benyttet for lokal administrasjon og som valgkretser.
Connétable, fransk for konstabel, henviser til den myndighetsperson som er valgt som representant for sitt prestegjeld. Vedkommende er valgt i et offentlig valg for en periode på fire år og representerer sitt samfunn i den statlige forsamlingen på jersey som kalles for States of Jersey (fransk: États de Jersey). Betegnelsen «States» er historisk og kan ikke oversettes med «stater», men er avledet fra franske états, tilsvarende engelske estates, og henviser til eiendom eller gods.
Procureur du Bien Public, fransk for «fullmektig for offentlige goder», er en juridisk og finansiell representant fra hvert prestegjeld (det velges to av dem). Disse har vært demokratisk valgt siden 2003 i henhold til Loven av 2003 om offentlige valg på Jersey. Tidligere hadde et råd av valgmenn i hver prestegjeld valgt procureur (fullmektig) i henhold til Loi (1804) au sujet des assemblées paroissiales. En Procureur du Bien Public er valgt for tre år som en offentlig tillitsperson for kapital/midler og eiendom i prestegjeldet og kan bli kontaktet når det er autorisert av prestegjeldets forsamling. Disse er et råd med beslutningsrett for lokalmyndighetene i hvert prestegjeld og består av alle berettigede velgere i prestegjeldene.
Hvert prestegjeld velger sin egen ordensmakt som «ærespoliti» (engelsk: Honorary Police; fransk: Police Honorifique). Medlemmer av denne ordensmakten er valgt av velgerne i de prestegjeld de betjener og er ikke betalt. De er valgt for en periode på tre år. Dette ærespolitiet har i århundrer blitt valgt for å gi støtte og hjelp til prestegjeldets connétable for å opprettholde lov og orden. De som er valgt fungerer som centenier, vingtenier og connétables offiser. Hver av dem med egne plikter og ansvar. Centenier (tidligere kalt for Chef de Police) er den eneste som har autorisasjon til anklage og fengsle lovbrytere. Tidligere fungerte centenier også som en form for varaperson for connétable, men den funksjonen har blitt avskaffet. Siden 1853 har det også vært en profesjonell og betalt politistyrke på Jersey, States of Jersey Police (SOJP), men har ikke selv autoritet til å anklage noen. Det må skje via centenieren.
== Kultur ==
=== Språk ===
Fram til slutten av 1800-tallet var jèrriais, en normannisk dialekt av fransk, språket som ble snakket på øya. Fransk (Jersey Legal French) ble benyttet som språket i forretningslivet og administrasjonen. Med innflytning og turisme fra De britiske øyer på 1800-tallet førte til en stadig raskere engelsk dominans. De første offisielle dokumenter skrevet på engelske kom tidlig på 1900-tallet og fra 1960-tallet var engelsk blitt offisielt språk på Jersey. I henhold til undersøkelse gjort i 2012 er det rundt 7 prosent av den eldre befolkningen som kan snakke jèrriais, 18 prosent av hele befolkningen som har en viss forståelse av språket. Tendensen er at stadig færre praktiserer språket. Det prestegjeldet med flest praktiserende er Saint Ouen (8 prosent) og lavest andel i Saint Helier (2,1 prosent). Det har vært en del anstrengelser på å gjenopplive språket i skolene.
Dialektene på jèrriais adskiller seg fonetisk og i ordvalget, om enn i mindre grad, mellom de tolv prestegjeldene. De fremste markerte forskjellene er hørt mellom de helt i vest og de helt i øst. Jèrriais preger uansett kulturen da de fleste gatenavn er fransk/jèrriais og mange har slektsnavn som indikerer jèrriais. Anglifiseringen av stedsnavn har økt med engelsk innflytning og engelsk dominans, også at stedsnavn og trafikkskilt i økende grad er blitt to-språklige.
=== Kunst ===
Jersey har flere megalittiske monumenter fra steinalderen, og en del neolittiske utskjæringer blant disse er blant de eldste framstilling av kunstnerisk vesen som er funnet på Jersey. Med kristendommen i tidlig middelalder ble kirkene kunstnerisk utsmykket, men den kalvinistiske reformasjonen på 1500-tallet førte til en ikonoklasme som har fjernet det meste, og kun fragmentariske veggmalerier gjenstår fra den rike middelalderarven. Eksempelvis kan man så vidt skimte veggmalerier av to erkeengler gjennom hvitkalkingen i det ene av de to kapellene på La Hougue Bie. Den engelske maleren John Everett Millais (1829–1896) var født i Southampton, men kom fra en framtredende Jersey-familie, og han tilbrakte det meste av barndommen på øya og beholdt en sterk tilknytning til Jersey livet ut. Han malte blant annet portrettet av Lillie Langtry.
=== Litteratur ===
Den litterære tradisjon kan bli ført tilbake til Wace, en poet fra 1100-tallet som ble født på Jersey, men tilbrakte livet i Normandie. Han skrev Roman de Brut – en historie om Britannia på vers; Roman de Rou – en historie om hertugene av Normandie på vers; og andre verker, også på vers, omhandler livene til Den hellige Margareta av Antiokia og Den hellige Nikolas av Myra.
Etter Wace er det lite bevart litteratur før det første trykkeriet ble opprettet på Jersey på 1780-tallet. Jèrriais i trykt skrift opptrådte første gang i aviser mot slutten av 1700-tallet, og det eldste identifiserte eksempelet på trykt poesi er et fragment av Matchi L'Gé (Matthew Le Geyt 1777–1849) datert til 1795. Poesien var ofte satirisk. Den første bok på jèrriais som ble utgitt var diktantologien Rimes et Poésies Jersiaises, regidert av Abraham Mourant i 1865.
Forfattere født på Jersey er blant annet Elinor Glyn, John Lemprière, Philippe Le Sueur Mourant, Robert Pipon Marett, og Augustus Asplet Le Gros. Frederick Tennyson og Gerald Durrell er blant de forfattere som skapte seg et hjem på Jersey. Blant samtidige forfattere basert på Jersey er spenningsforfatteren Jack Higgins. Den franske forfatteren Victor Hugo gikk i frivillig eksil på Jersey etter Napoleon III begikk statskupp i 1851. Hugo bodde fra 1852 og til 1855 på Jersey før han flyttet til naboøya Guernsey og hvor han ble værende til 1870.
Den fremste forfatteren på jèrriais på 1900-tallet var George Francis Le Feuvre (1891–1984) som utvandret til USA etter den første verdenskrig. I mer enn førti år, under forfatternavnet «George d’la Forge» sendte han en strøm artikler til Jersey som ble trykt i avisene. Et utvalgt har blitt trykt i boken Jèrri Jadis and Histouaithes et Gens d'Jèrri (1973).
=== Teater ===
Den mest kjente skuespilleren i Jerseys historie er Lillie Langtry (1853–1929), født Emilie Charlotte Le Breton. Hun var kjent for sin skjønnhet og sjarm, og etablerte seg som skuespiller fra og med 1881, og til sist drev sitt eget produksjonsselskap. Hun var også kjent for sine romantiske forhold til en rekke adelsmenn, blant annet prinsen av Wales, den senere kong Edvard VII av Storbritannia.
TV-serien Bergerac, produsert i årene 1981–1991 og med John Nettles, hadde handling fra Jersey i det fiktive Bureau des Etrangers i Jersey-politiet.
=== Musikk ===
Den tradisjonelle folkemusikken på Jersey var vanlig i rurale områder fram til midten av 1900-tallet. Den kan ikke skilles fra den franske musikktradisjonen, og de fleste sangene og melodiene har blitt dokumentert med nære paralleller eller varianter til tilsvarende fransk folkemusikk. De fleste bevarte tradisjonelle er også på fransk, kun et mindretall er på jèrriais.
Av samtidsmusikken har Nerina Pallot (født 1974) oppnådd internasjonal suksess, både som utøver og som låtskriver for andre. Det er en rekke musikkfestivaler på Jersey: Jersey Live, Jersey Dead, Rock in the Park, Avanchi presenterer «Jazz in July», musikkseksjonen ved festivalen Jersey Eisteddfod (første gang opprettet i 1908) og Liberation Jersey Music Festival.
=== Kino ===
Den første kinoen på Jersey ble etablert i 1909 av T.J. West i Royal Hall i St. Helier. Stedet ble kjent som «West's Cinema» i 1923, men bygningen ble revet i 1977. Den første lydfilmen som ble oppført var The Perfect Alibi og vist den 30. desember 1929 i Picture House i St. Helier. Jersey Film Society ble grunnlagt den 11. desember 1947 i Café Bleu ved West's Cinema. Den store Art Deco Forum Cinema ble åpnet i 1935. Under Nazi-Tysklands okkupasjon av øya ble stedet benyttet for vise fram nazistiske propagandafilmer.
Kinokjeden Odeon Cinema åpnet sin kino den 2. juni 1952, men eierne fikk senere hard konkurranse fra kinokjeden Cineworld Cinemas som åpnet en kino med 10 saler i desember 2002 ved det utbygde moderne havneområdet i St. Helier, «Jersey utgave av Aker brygge». Odeon stengte i 2008 og bygningen ble siden beskyttet som vernet bygning.Filmfestivalen Jersey Film Festival, ledet av Jersey-politikeren Kevin C. Lewis, har blitt holdt siden 1997. Det er en veldedighetsbegivenhet som viser nye, populære filmer og eldre, klassiske filmer utendørs på storskjerm med gratis tilgang. Festivalen blir holdt i Howard Davis Park i St Saviour i midten av august.Branchage Jersey internasjonale filmfestival har blitt holdt siden 2008 og tiltrekker seg filmprodusenter fra hele verden.
=== Media ===
BBC Radio Jersey har radiosendinger, og BBC Channel Islands News med hovedkontor på Jersey har nyhetstjenester for Jersey og Guernsey. ITV Channel Television har også regionale sendinger for Jersey og Guernsey. I tillegg finnes også Channel 103, en kommersiell radiostasjon og Radio Youth FM, en radiostasjon på Internett drevet av ungdommer.
Bailiwick Express er nyhetsavis på Internett. Sixbynine Ltd er en uavhengig utgiver som har produserer et livsstilsmagasin, Gallery, et eiendomsmagasin, Places og en årlig matmagasin, Appetite.
Jersey har kun en nyhetsavis, Jersey Evening Post, som utkommer seks dager i uken, og har utkommet siden 1890. Tidligere var det også en egen avis som skrev på fransk, Les Chroniques de Jersey, men den gikk inn i 1959. Jersey Evening Post har en fast ukentlig spalte skrevet på jèrriais.
=== Mat og drikke ===
Sjømat har tradisjonelt vært viktig for matkulturen på Jersey. Musling (kalt for moules), østers, hummer og krabber (særlig typen edderkoppkrabbe), sjøøre, og havål.
Melken på øya fra jerseyfe er meget rik, både fløte og smør, og har spilt en stor rolle i matstellet. Imidlertid har det aldri vært noen tradisjon i å framstille ost, i motsetningen til tradisjonen på Normandie, men en del ost blir produsert kommersielt. Jersey fudge, en form for bløt nougat, er framstilt fra melk av jerseyfe fra oversjøiske steder, og er et populært produkt for turister.
Jerseypoteter («Jersey Royal») er en lokal variant av en ny potetsort. Øya er også kjent for sine tidlige avlinger av «chats», småpoteter. Disse ble tradisjonelt dyrket fram ved hjelp av tang og tare som naturlig gjødsel, noe som har gitt dem en egen smak, men i moderne tid er det kun en liten andel som kultiveres ved den gamle metoden. Poteter blir spist enten kokt og servert med smør, eller stekt i smør.
Epler har historisk sett vært en viktig avling. Bourdélots er en matrett med innbakte epler, men den vanligste retten er lé nièr beurre, «svart smør», et mørk, krydret pålegg gjort av epler, eplemost og krydder. Eplesaft eller sider var tidligere en viktig eksportvare, men epleproduksjon dalte og nær forsvant på slutten av 1900-tallet. På 2000-tallet er det blitt gitt ny vekst, og foruten sider er også obstler (fruktbrandy) produsert. Annen alkoholholdige varer som blir framstilt er vin, og i 2013 ble den første kommersielle vodka framstilt fra jerseypoteter.
=== Sport ===
Jersey deltar i egen rett i Samveldelekene og i de internasjonale øylekene som arrangeres annet hvert år (første gang i 1997). I sportshendelser hvor Jersey ikke har internasjonal representasjon, kan de idrettsfolk som er dyktige nok velge å representere et av de andre britiske nasjonene (som England eller et av de andre).
Jersey er medlem av International Cricket Council (ICC), verdensorganisasjonen for cricket. Jerseys cricketlag spiller kamper mot de andre Kanaløyene, men konkurrerer også verdensdivisjonen 4, holdt i Tanzania i oktober 2008 etter å ha spilt seg opp fra verdensdivisjonen 5 som ble holdt på Jersey. De har også konkurrert i Europadivisjonen 2 som ble holdt på Guernsey i august 2008.
Jersey Football Association organiserer all fotball på Jersey og har 9 lag i sin øverste divisjon. For sesongen 2006-2007 var laget Jersey Scottish det fremste og Ross Crick den fremste målskåreren. Jerseys nasjonale fotballag spiller blant annet i de årlige Muratti-tevlingene mot Alderney og Guernsey. Denne konkurransen har vært holdt årlig siden 1905 (krigsårene unntatt).
Jerseys rugbylag er organisert innenfor Jersey Rugby Association (JRA), som igjen er medlem av Rugby Football Union (RFU) i England. Jersey tevler i det engelsk rugbysystemet.Jersey har to innendørs svømmehaller. Svømming i havet, brettseiling, kajakkpadling, og andre maritime aktiviteter er også praktisert. Jersey Swimming Club har i de siste femti årene organisert en årlig massemønstring ved å svømme fra Elizabeth Castle og til havnen i Saint Helier. Langt tøffere utfordring er tevlingen å svømme rundt hele Jersey, en prestasjon som kun et utvalg av svømmere har oppnådd. Royal Channel Island Yacht Club er basert på Jersey.
To profesjonelle golfspillere fra Jersey har vunnet tevlingen British Open sju ganger seg imellom. Harry Vardon har vunnet den 6 ganger og Ted Ray en gang. Begge har også vunnet US Open Championship en gang hver. Harry Vardons bror, Tom Vardon, også profesjonell golfspiller, har vunnet ulike europeiske turneringer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jersey – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jersey – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
States of Jersey, myndighetene på Jersey
Jersey Tourism, offisielt nettsted for turisme
Jerripedia, nettleksikon for historie og slektsforskning
Locate Jersey, nettsted for Jersey lokalt
BBC Jersey, Jersey hos BBC
Jersey Evening Post, lokalavis for Jersey
Prehistoric Jersey, forhistoriske Jersey | Jersey (jèrriais: Jèrri), offisielt Bailiwick of Jersey (fransk: Bailliage de Jersey; jèrriais: Bailliage dé Jèrri), «Området Jersey», er en kronbesittelse «Welcome to the States of Jersey». States of Jersey. | 9,621 | 9,621 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_engelske_kanal | 2023-02-04 | Den engelske kanal | ['Kategori:2°V', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrikes geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Storbritannias geografi', 'Kategori:Sund i Storbritannia'] | Den engelske kanal (engelsk: The English Channel; fransk: La Manche, «erme»; bretonsk: Mor Breizh, «Bretonske hav») er sundet som skiller England fra Frankrike, og De britiske øyer fra det europeiske fastlandet. Den er en del av Atlanterhavet, og knytter dette til Nordsjøen. Grensa mot Atlanterhavet i Det keltiske havet trekkes langs linja mellom Ile d'Ouessant utenfor Bretagne og Scillyøyene utenfor Cornwall, mens linjen Calais – Dover danner grensen mot Nordsjøen.
Den er rundt 560 km lang og varierer i bredde fra 240 km på det bredeste til 33,1 km på det smaleste ved Doverstredet, det vil si mellom Dover og Calais, der den er 34 km bred. På sitt bredeste er den 240 km. Kanaløyene Jersey og Guernsey, samt flere andre øyer, ligger i kanalen, nærmest fransk side. Det er det smaleste av de grunne havene rundt den europeiske kontinentalhyllen og dekker et areal på rundt 75 000 km2.
| Den engelske kanal (engelsk: The English Channel; fransk: La Manche, «erme»; bretonsk: Mor Breizh, «Bretonske hav») er sundet som skiller England fra Frankrike, og De britiske øyer fra det europeiske fastlandet. Den er en del av Atlanterhavet, og knytter dette til Nordsjøen. Grensa mot Atlanterhavet i Det keltiske havet trekkes langs linja mellom Ile d'Ouessant utenfor Bretagne og Scillyøyene utenfor Cornwall, mens linjen Calais – Dover danner grensen mot Nordsjøen.
Den er rundt 560 km lang og varierer i bredde fra 240 km på det bredeste til 33,1 km på det smaleste ved Doverstredet, det vil si mellom Dover og Calais, der den er 34 km bred. På sitt bredeste er den 240 km. Kanaløyene Jersey og Guernsey, samt flere andre øyer, ligger i kanalen, nærmest fransk side. Det er det smaleste av de grunne havene rundt den europeiske kontinentalhyllen og dekker et areal på rundt 75 000 km2.
== Dannelse av kanalen ==
Før slutten på siste istid, for omkring 10 000 år siden, var De britiske øyer en del av det europeiske kontinentet. Da isen smeltet ble det dannet en stor ferskvannssjø i den sørlige delen av området som i dag er Nordsjøen. Vann rant ut fra denne sjøen til Atlanterhavet mellom Dover og Calais.
Omkring 6500 f.Kr. slipte kraftig erosjon bort kalk slik at Den engelske kanal ble dannet. Den har siden blitt bredere på grunn av bølgenes erosjon av kalkklippene, en prosess som fortsatt pågår.
== Kanaltunnelen ==
Det har lenge vært planer om å konstruere en tunnel under Den engelske kanal. I det 19. århundre ble det tatt flere prøver av grunnen, og man begynte å grave, men teknologien hadde ikke kommet langt nok til å klare prosjektet.
Først i 1994 åpnet Kanaltunnelen, med forbindelse mellom Cheriton i Kent på engelsk side og Sangatte på fransk side. Den er en jernbanetunnel, som brukes både til person- og godstransport.
== Spesielle krysninger av kanalen ==
=== Første luftferd ===
7. januar 1785 ble franskmannen Jean-Pierre Blanchard og amerikaneren John Jeffries de første som krysset kanalen med ballong.
=== Første svømmer ===
Den første som svømte over kanalen var Matthew Webb, i 1875. 6. august 1926 ble Gertrude Ederle den første kvinne som klarte å svømme over, og hun slo samtidig mannsrekorden med to timer.
=== Første i menneskedrevet fly ===
I 1979 vant Bryan Allen 100 000 pund da han ble den første som krysset i et menneskedrevet fly. Han hadde da tråkket pedalene på det omkring 35 kg tunge Gossamer Albatross i tre timer.
=== Første i motorisert fly ===
Den første som krysset kanalen i et motorisert fly var Louis Bleriot, i 1909.
=== Første frie svev ===
31. juli 2003 hopper den østerrikske fallskjermhopperen Felix Baumgarter ut av et fly omkring 9 000 m over Dover, og med spesielle vinger av karbon svevde han i fritt fall over til Calais der han åpnet fallskjermen.
=== Siste verdensrekord ===
Den siste verdensrekord som ble satt for en kanalkrysning var da Richard Branson slo rekorden for amfibiebil-krysning med omkring seks timer den 14. juni 2004.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) English Channel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) La Manche - English Channel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Den engelske kanal i Store norske leksikon Fergeruter til det britiske fastlandet hos Wikivoyage
Oceanus Britannicus eller det britiske hav
Full Channel swim lists and swimmer information, liste over kanalsvømmere
Archives of long distance swimming, arkiv over langdistansesvømmere | Den engelske kanal (engelsk: The English Channel; fransk: La Manche, «erme»; bretonsk: Mor Breizh, «Bretonske hav») er sundet som skiller England fra Frankrike, og De britiske øyer fra det europeiske fastlandet. Den er en del av Atlanterhavet, og knytter dette til Nordsjøen. | 9,622 | 9,622 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fossekall | 2023-02-04 | Fossekall | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Norges fugler', 'Kategori:Spurvefugler'] | Fossekall (Cinclus cinclus) er en art i den monotypiske fossekallfamilien (Cinclidae), som ellers inkluderer fem arter i slekten fossekaller (Cinclus). Arten overlever i kraft av tretten underarter, hvorav én regnes som utdødd i 1945. Nominatformen er relativt tallrik i Norge og hekker i Skandinavia.
Fossekallen ble i 1963 kåret til Norges nasjonalfugl, etter en lytteravstemning i NRK. Den ble også valgt til «Årets fugl 1997» av BirdLife Norge. Med sine karakteristiske «neiende» bevegelser og sin brunsvarte og hvite fjærdrakt trives fossekallen over det meste av landet vårt, i mange tilfeller året rundt.
| Fossekall (Cinclus cinclus) er en art i den monotypiske fossekallfamilien (Cinclidae), som ellers inkluderer fem arter i slekten fossekaller (Cinclus). Arten overlever i kraft av tretten underarter, hvorav én regnes som utdødd i 1945. Nominatformen er relativt tallrik i Norge og hekker i Skandinavia.
Fossekallen ble i 1963 kåret til Norges nasjonalfugl, etter en lytteravstemning i NRK. Den ble også valgt til «Årets fugl 1997» av BirdLife Norge. Med sine karakteristiske «neiende» bevegelser og sin brunsvarte og hvite fjærdrakt trives fossekallen over det meste av landet vårt, i mange tilfeller året rundt.
== Etymologi ==
Det er uklart hva det vitenskapelige artsnavnet cinclus egentlig betyr, men det assosieres med det greske ordet kinklos (κιγκλος) og har vært benyttet til å beskrive et utvalg av små trostelignende vadefugler opp gjennom historien. Bechstein, 1804, kaller cinclus en «steinvelger», altså en fugl som velger seg steiner (å sitte på?). Både Aristoteles, Aristofanes, Aelianus og flere beskriver en liten stjertvaggende fugl med tilhold i vannkanten, uten at den lar seg identifisere nærmere.Det offisielle norske artsnavnet er fossekall. Denne benevnelsen sto første gang på trykk i 1715. Arten benevnes dessuten under en rekke lokale navn. Blant disse er elveprest, fosseskadde (Telemark), elvekall (Vestlandet og Nord-Norge), straumstare og kvernkall (noen steder i Sør-Norge). I Setesdal kalles den tvåtekone (vaskekone), og på Voss straumhest. Andre kjente navn på arten er elvekonge, tussefugl og vannstær.
== Biologi ==
Fossekallen blir omkring 17–20 cm lang. Hannen blir gjerne noe større enn hunnen og veier cirka 53–76 g, mens hunnen veier cirka 46–72 g (nominatformen). Både størrelsen og fargene i fjærdrakten varierer noe mellom de ulike underartene. Til sammenligning veier en dompap på omtrent samme størrelse bare 15-20 gram. Fossekallens tyngde skyldes massive knokler, som hjelper den å dykke. Derimot er den en klønete flyger.Fjærdrakten er brunsvart, med et markert hvitt felt på hals og bryst. Den varierer imidlertid noe mellom underartene, spesielt den brune underdelen. En av underartene (cashmeriensis) finnes dessuten i en variant som mangler den hvite brystflekken, og en annen (leucogaster) har en variant som har helt hvit buk. Kjønnene har tilnærmet lik fjærdrakt. Fasongen ligner på en gjerdesmett, med korte vinger, og en kort, litt oppreist hale, men fossekallen er mye større. Ungfuglene er grålige, med flekket grå og hvit underside.Et typisk kjennetegn for fossekallen er den ustanselige «neiende» bevegelsen fuglene har på land. Sangen består av pludrende og skurrende fløytetoner. Året igjennom frembringer den sitt sitrende «tsitt-tsitt-tsitt». Arten regnes stort sett som standfugl, men noen individer drar fra nordlige områder og overvintrer lenger sør. I Norge betyr dette at mange overvintrer i Danmark, Sør-Sverige, Sør-Finland og Baltikum. Fugler som lever i større høyder trekker også gjerne ned i lavlandet om vinteren.I Atlasfjellene i Afrika trives arten helst i høyder omkring 900–2 600 moh. I Afghanistan i høyder omkring 2 000–3 500 moh. Og i Himalaya i høyder på omkring 3 000–5 500 moh. Disse fuglene trekker gjerne ned i lavere høyder når hekketiden er over. I Himalaya til omkring 2 400 moh, men ellers i Asia til omkring 1 000 moh. I Europa overvintrer den fra havnivået og oppover.Fossekallen holder seg alltid i nærheten av rennende vann, der den dykker og svømmer korte strekk neddykket i vann på leten etter mat langs bunnen. Arten bruker vingene som svømmeredskap når den dykker, og «spaserer» deretter på bunnen, mot strømmen. Den lever i hovedsak av vanninsekter, larver, krepsdyr, småfisk og snegler som den jakter i vannmassene og langs bunnen, mer sjelden også små marine virvelløse dyr i kystsonen. Fossekallen foretrekker hurtigflytende klart ferskvann, som steinsatte bekker og elver med små fossefall, fossende stryk, kulper og stiller om hverandre, men den kan også finnes ved sakteflytende elver og stillestående vann, inkludert ved sjøen langs kysten. Fossekallen glir med vannstrømmen, dykker og løper på elvebunnen mens den plukker opp føde.Observasjoner i felt tyder på at både hanner og hunner er territorielle, men at hanner tar den dominerende rollen i forsvaret av territoriet. Hunnens sang ser ut til å fremkalle en lignende respons på hannens sang og kan spille en rolle i territorialitet eller kompisforsvar. Arten hekker i steinete klipper eller på kunstig oppførte konstruksjoner, som broer og lignende. Redet legges alltid nær rennende vann; på en fjellhylle, under broer og på lignende steder. Det bygges som en «hytte», med inngang nedenfra eller fra siden, og konstrueres gjerne av mose. Innvendig er det gjerne fôret med løv og strå. I februar–juni (mai–juni i Skandinavia) legger hunnen 4–5 (3–6, sjelden 7) hvite egg, som hun ruger ut alene i 15–18 dager. Ungene mates av begge foreldrene, og er flyvedyktige etter 20–27 dager, litt avhengig av utbredelsen.
== Taksonomi ==
Inndelingen av underartene trenger revisjon, spesielt siden det er oppdaget at cytokrom b sekvensene er i konflikt med underartenes antatte distribusjon i den vestre del av den palearktiske sone. Det er oppdaget svært komplekse fylogeografiske strukturer som involverer minst fem distinkte klader. Mange av variasjonene kan være klinale. Fugler mellom Altajfjellene og Transbajkal blir av og til anerkjent som baicalensis. De to foreslåtte rasene meridionalis (De østerrikske alper) og orientalis (Makedonia) er synonymisert med aquaticus, og rasen amphitryon (Nord-Tyrkia) er synonymisert med caucasicus. En form som av og til beskrives som sordidus er kun en mørk variant av leucogaster.
=== Inndeling ===
Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020). Norske navn følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).
Passeriformes, spurvefugler
Passeri, sangfugler
Cinclidae, fossekallfamilien
Cinclus, fossekaller
C. cinclus, fossekall
C. c. hibernicus, Irland, Indre Hebridene og det det vestre Skottland
C. c. gularis, Skottland (unntatt i vest), Wales og det vestre, sentrale og nordlige England
C. c. cinclus, nominatformen hekker fra Skandinavia og østover til Nordvest-Russland, samt sørover til Sørvest-Frankrike og nordvest på Den iberiske halvøy, samt på øyene Korsika og Sardinia i Middelhavet
C. c. aquaticus, det sentrale og sørlige Europa østover til Hellas
C. c. minor, Nordvest-Afrika
†C. c. olympicus, Kypros (1945)
C. c. caucasicus, Tyrkia, Kaukasus, Nord-Irak og Nord-Iran
C. c. rufiventris, Libanon og Vest-Syria
C. c. persicus, Zagrosfjellene (Sørvest-Iran)
C. c. uralensis, Uralfjellene (Vest-Russland)
C. c. leucogaster, fra Altajfjellene til Transbajkal i det sør-sentrale Russland, det nordlige Afghanistan, det nordvestre Pakistan og fra Tien Shan til Kunlun Shan i Kina, samt Mongolia
C. c. cashmeriensis, nordsiden av det vestre og sentrale Himalaya, fra Nord-Pakistan og øst til Sikkim
C. c. przewalskii, Bhutan og det sentrale Kina (sør til Gansu og det nordvestre Sichuan og sørover til det sørøstre og østre Xizang
C. pallasii, brunfossekall
C. mexicanus, gråfossekall
C. leucocephalus, andesfossekall
C. schulzi, ruststrupefossekall
== Kuriosa ==
NVEs informasjonsblad heter Fossekallen. Tre norske kraftverk er også oppkalt etter nasjonalfuglen vår; Fossekallen kraftverk i Moi (Lund kommune, Rogaland), Fossekallen kraftverk i Svelgen (Bremanger kommune, Vestland), og Fossekallen kraftverk i Gloppen (Gloppen kommune, Vestland).
Fossekallen Idrettslag er en sportsklubb på Ringerike som opprinnelig ble stiftet under navnet Skiklubben «Halden» i 1908 i Hønefoss, men alt året etter byttet klubben navn til Idrettslaget Fossekallen.Fossekallveien eksisterer som veinavn i både Fredrikstad (Rolvsøy), Hønefoss, Krødsherad og Sandefjord. Dessuten finnes Fossekallen som veinavn i kommunene Drammen, Steinkjer, Time og Ås.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Fossekall – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) Fossekall i Global Biodiversity Information Facility
(no) Fossekall hos Artsdatabanken
(sv) Fossekall hos Dyntaxa
(en) Fossekall hos Fauna Europaea
(en) Fossekall hos Fossilworks
(en) Fossekall hos ITIS
(en) Fossekall hos NCBI
(en) Kategori:Cinclus cinclus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Cinclus cinclus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cinclus cinclus – detaljert informasjon på Wikispecies | Fossekall (Cinclus cinclus) er en art i den monotypiske fossekallfamilien (Cinclidae), som ellers inkluderer fem arter i slekten fossekaller (Cinclus). Arten overlever i kraft av tretten underarter, hvorav én regnes som utdødd i 1945. | 9,623 | 9,623 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Femtekolonne | 2023-02-04 | Femtekolonne | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Krig', 'Kategori:Ord og uttrykk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Femtekolonne er en betegnelse for borgere i et land som under krig sympatiserer med fienden og driver politisk og militært undergravingsarbeid bak egne linjer. En femtekolonnist kan være infiltratør, spion, sabotør eller simpelthen sympatisør.Uttrykket er først dokumentert under den spanske borgerkrig (1936–1939), da det ble brukt av nasjonalistgeneralen Emilio Mola. Han sendte styrker i fire kolonner mot Madrid, og under en radiotale sa han at det også var en femte kolonne (spansk: quinta columna) som var inne i byen allerede som politisk samarbeidet med Franco for å undergrave regjeringen.Det ble også brukt sammen med beskrivelsen av å være sionister av det kommunistiske styret i Polen i 1960-årene, da i sammenheng med utdrivelsen av de fleste resterende jøder som fortsatt befant seg i Polen etter den andre verdenskrig. Det har også blitt brukt av Lev Trotskij som navn på den sovjetiske Femte armé, men da uten noen spesiell betydning.
| Femtekolonne er en betegnelse for borgere i et land som under krig sympatiserer med fienden og driver politisk og militært undergravingsarbeid bak egne linjer. En femtekolonnist kan være infiltratør, spion, sabotør eller simpelthen sympatisør.Uttrykket er først dokumentert under den spanske borgerkrig (1936–1939), da det ble brukt av nasjonalistgeneralen Emilio Mola. Han sendte styrker i fire kolonner mot Madrid, og under en radiotale sa han at det også var en femte kolonne (spansk: quinta columna) som var inne i byen allerede som politisk samarbeidet med Franco for å undergrave regjeringen.Det ble også brukt sammen med beskrivelsen av å være sionister av det kommunistiske styret i Polen i 1960-årene, da i sammenheng med utdrivelsen av de fleste resterende jøder som fortsatt befant seg i Polen etter den andre verdenskrig. Det har også blitt brukt av Lev Trotskij som navn på den sovjetiske Femte armé, men da uten noen spesiell betydning.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bilek, Bohumil (1945): Fifth Column at Work, London: Trinity. Beskrivelse av den tyske minoriteten i Tsjekkoslovakia.
Loeffel, Robert (2015): The Fifth Column in World War II: Suspected Subversives in the Pacific War and Australia, Palgrave. | Femtekolonne er en betegnelse for borgere i et land som under krig sympatiserer med fienden og driver politisk og militært undergravingsarbeid bak egne linjer. En femtekolonnist kan være infiltratør, spion, sabotør eller simpelthen sympatisør. | 9,624 | 9,624 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liv_Grete_Skjelbreid | 2023-02-04 | Liv Grete Skjelbreid | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1996', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1997', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1998', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1999', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2000', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2001', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2002', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2004', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2005', 'Kategori:Ekspertkommentatorer (sport)', 'Kategori:Fødsler 7. juli', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiskyting', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norgesmestere i skiskyting', 'Kategori:Norske skiskyttere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Fusa kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Verdensmestere i skiskyting'] | Liv Grete Skjelbreid (tidligere Skjelbreid Poirée; født 7. juli 1974 i Bergen, fra Hålandsdalen i Fusa) er en norsk tidligere skiskytter og tidligere ekspertkommentator.
Hun har vunnet åtte gullmedaljer i VM i skiskyting (seks individuelle, en i stafett og en i lagkonkurranse), to OL-sølv (ett i stafett), 1 OL-bronse og 22 enkeltseire i verdenscupen i skiskyting.
I Nagano-OL i 1998 fikk hun bronsemedalje på stafetten sammen med Norges lag, der også søsteren Ann-Elen deltok. Hun var norsk flaggbærer i vinter-OL 2002 i Salt Lake City. I Salt Lake City OL i 2002 ble hun den første norske kvinnen med individuell OL-medalje i skiskyting, da hun tok sølvmedalje på den innledende 15-kilometeren. På stafetten ble det også sølvmedalje – igjen sammen med storesøsteren. I 2000 mottok hun Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris. Hun ble den første kvinnelige skiskytteren som tok fire gullmedaljer i ett og samme verdensmesterskap, i Oberhof i 2004. Hun vant også verdenscupen sammenlagt i 2003/2004. 26. mars 2006 gjennomførte Skjelbreid sin siste internasjonale konkurranse i Holmenkollen. Etter at hun la opp som aktiv skiskytter, var hun i 16 år fram til 2022 en av NRKs ekspertkommentatorer på skiskyting.I perioden 1990–1993 var hun elev ved NTG Geilo. Fra 2000 til 2013 var hun gift med den franske skiskytteren Raphaël Poirée. I 2011 var hun med i tredje utgave av Mesternes Mester på NRK.
| Liv Grete Skjelbreid (tidligere Skjelbreid Poirée; født 7. juli 1974 i Bergen, fra Hålandsdalen i Fusa) er en norsk tidligere skiskytter og tidligere ekspertkommentator.
Hun har vunnet åtte gullmedaljer i VM i skiskyting (seks individuelle, en i stafett og en i lagkonkurranse), to OL-sølv (ett i stafett), 1 OL-bronse og 22 enkeltseire i verdenscupen i skiskyting.
I Nagano-OL i 1998 fikk hun bronsemedalje på stafetten sammen med Norges lag, der også søsteren Ann-Elen deltok. Hun var norsk flaggbærer i vinter-OL 2002 i Salt Lake City. I Salt Lake City OL i 2002 ble hun den første norske kvinnen med individuell OL-medalje i skiskyting, da hun tok sølvmedalje på den innledende 15-kilometeren. På stafetten ble det også sølvmedalje – igjen sammen med storesøsteren. I 2000 mottok hun Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris. Hun ble den første kvinnelige skiskytteren som tok fire gullmedaljer i ett og samme verdensmesterskap, i Oberhof i 2004. Hun vant også verdenscupen sammenlagt i 2003/2004. 26. mars 2006 gjennomførte Skjelbreid sin siste internasjonale konkurranse i Holmenkollen. Etter at hun la opp som aktiv skiskytter, var hun i 16 år fram til 2022 en av NRKs ekspertkommentatorer på skiskyting.I perioden 1990–1993 var hun elev ved NTG Geilo. Fra 2000 til 2013 var hun gift med den franske skiskytteren Raphaël Poirée. I 2011 var hun med i tredje utgave av Mesternes Mester på NRK.
== Meritter ==
=== Olympiske leker ===
3 medaljer (2 sølv, 1 bronse)
=== Verdensmesterskap ===
12 medaljer (8 gull, 3 sølv, 2 bronse)
*Lagkonkurransen ble fjernet som øvelse i 1998, og jaktstart ble lagt til i 1997, mens felllesstart ble lagt til i 1999 og miks-stafett i 2005.
== Verdenscupseire ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Liv Grete Poirée – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Liv Grete Skjelbreid på Internet Movie Database
(de) Liv Grete Skjelbreid – Munzinger Sportsarchiv
(en) Liv Grete Skjelbreid – Olympedia
(en) Liv Grete Skjelbreid – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Liv Grete Skjelbreid – FIS (langrenn)
(en) Liv Grete Skjelbreid – IBU
(en) Liv Grete Skjelbreid – biathlon.com.ua | | vekt = | 9,626 | 9,626 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nidelva_(Agder) | 2023-02-04 | Nidelva (Agder) | ['Kategori:58°N', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Arendalsvassdraget', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Agder', 'Kategori:Elver i Arendal', 'Kategori:Elver i Froland', 'Kategori:Elver i Grimstad', 'Kategori:Elver i Nissedal', 'Kategori:Åmlis geografi'] | Nidelva er hovedelva i Arendalsvassdraget i Agder. Den har navnet fra der Nisserelva og Fyresdalsåna renner sammen, og til utløpet ved Arendal. Et tidligere navn på elva var Nidarå, dette navnet gjenfinnes ennå i firmanavn og lignende.
Elva Gjøv, med utspring i Nesvatn, renner også ut i Nidelva. Vassdraget er utbygd med flere kraftverk.
Nidelva er lakseførende på en 22 kilometer lang strekning opp til Evenstad kraftverk. Elva har ikke reproduserende laks, og det planlegges derfor kalking og kultivering.
Ved Rygene er gjennomsnittlig vannføring 110 m³/s. Den høyeste vannføringen ble målt høsten 1987. Da passerte ca. 1200 m³/s Rygene kraftverk.
Nidelva er en del av Arendalsvassdraget, som i norsk sammenheng er et av de mest regulerte vassdrag, med til sammen 16 kraftverk.
Nidelva har tre utløp, et mot Arendal, et mellom Hisøy og Gjervoldsøy og et på vestsiden av Gjervoldsøy.
| Nidelva er hovedelva i Arendalsvassdraget i Agder. Den har navnet fra der Nisserelva og Fyresdalsåna renner sammen, og til utløpet ved Arendal. Et tidligere navn på elva var Nidarå, dette navnet gjenfinnes ennå i firmanavn og lignende.
Elva Gjøv, med utspring i Nesvatn, renner også ut i Nidelva. Vassdraget er utbygd med flere kraftverk.
Nidelva er lakseførende på en 22 kilometer lang strekning opp til Evenstad kraftverk. Elva har ikke reproduserende laks, og det planlegges derfor kalking og kultivering.
Ved Rygene er gjennomsnittlig vannføring 110 m³/s. Den høyeste vannføringen ble målt høsten 1987. Da passerte ca. 1200 m³/s Rygene kraftverk.
Nidelva er en del av Arendalsvassdraget, som i norsk sammenheng er et av de mest regulerte vassdrag, med til sammen 16 kraftverk.
Nidelva har tre utløp, et mot Arendal, et mellom Hisøy og Gjervoldsøy og et på vestsiden av Gjervoldsøy.
== Navnet ==
Betydningen av elvenavnet er omdiskutert og ikke sikkert tolket. Ifølge Norsk stadnamnleksikon (4. utg. 1997) kan det bety:
til adverbet ned, gno. niðr, 'elva som ligg lågt nede' (Rygh)
i skyld med gotisk nidwa f 'rust'
med latin nitere 'skine', nitor m 'skin', altså 'den skinande elva' (E. Hellquist)
til nyislandsk niður m, gno. *niðr m? 'elvebrus', 'den brusande elva (M. Olsen)
til ei indoeuropeisk rot */nid/- 'strøyme', flyte' (J. Sandnes)
== Bilder ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Andreas Vevstad: Arendalsvassdraget - et vassdrag i samfunnets tjeneste.
Nidelva - kulturhistorisk guide. AB Forlag 1991. | | fjerneste_kilde = Poddedalen | 9,628 | 9,628 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alderney | 2023-02-04 | Alderney | ['Kategori:2°V', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Øylekene', 'Kategori:Kanaløyene', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Alderney (fransk: Aurigny; auregnais: Aoeur'gny) er den nordligste øya i øygruppen Kanaløyene. Den er administrert under området Guernsey (offisielt Bailiwick of Guernsey; bailiwick = «juridisk område»), en britisk kronbesittelse i Den engelske kanal utenfor kysten av Normandie. Øya er 5 km lang og 2,4 km bred. Dens areal er 8 km², noe som gjør den til den tredje største øya blant Kanaløyene, og den nest største innenfor området Guernsey.
Alderney ligger rundt 15 km vest for La Hague, spissen av franske Cotentinhalvøya i Normandie og 30 km nordøst for Guernsey, og 100 km fra sørkysten av Storbritannia. Den er den av Kanaløyene som ligger nærmest både Frankrike og Storbritannia. Den er adskilt fra Cap de la Hague av den farlige skjæret Alderney Race (fransk: Raz Blanchard).
Per april 2013 hadde øya en befolkning på 1 903 mennesker. Innbyggerne er tradisjonelt kalt «vaques» etter kyrne, eller for «lapins» etter de mange kaninene på øya. Tidligere kunne de bli omtalt som «ridunians», avledet fra latinske oldtidsnavnet Riduna. Det er kun et kirkesogn på Alderney, St Anne, og den dekker hele øya.
Hovedbyen, St Anne, historisk kjent som «La Ville», (eller «Byen» på norsk). I dagligtale kalles området rundt Victoria St som kun «Town». Byens «High St», som tidligere hadde en håndfull butikker, er i dag bortimot et fullstendig boligområde, og krysser Victoria St på dets høyeste punkt, og danner et således et T-kryss. Byens område har en imponerende kirke og et ujevnt brusteinsbelagt hovedgate: Victoria Street (egentlig Rue Grosnez – det engelske navnet ble opprettet i forbindelse med et besøk av dronning Victoria i 1854. Det er en barneskole, en videregående skole, et postkontor, foruten også hoteller, restauranter, banker og butikker. Andre bosetninger på øya er Braye, Crabby, Longis, Mannez, La Banquage og Newtown.
| Alderney (fransk: Aurigny; auregnais: Aoeur'gny) er den nordligste øya i øygruppen Kanaløyene. Den er administrert under området Guernsey (offisielt Bailiwick of Guernsey; bailiwick = «juridisk område»), en britisk kronbesittelse i Den engelske kanal utenfor kysten av Normandie. Øya er 5 km lang og 2,4 km bred. Dens areal er 8 km², noe som gjør den til den tredje største øya blant Kanaløyene, og den nest største innenfor området Guernsey.
Alderney ligger rundt 15 km vest for La Hague, spissen av franske Cotentinhalvøya i Normandie og 30 km nordøst for Guernsey, og 100 km fra sørkysten av Storbritannia. Den er den av Kanaløyene som ligger nærmest både Frankrike og Storbritannia. Den er adskilt fra Cap de la Hague av den farlige skjæret Alderney Race (fransk: Raz Blanchard).
Per april 2013 hadde øya en befolkning på 1 903 mennesker. Innbyggerne er tradisjonelt kalt «vaques» etter kyrne, eller for «lapins» etter de mange kaninene på øya. Tidligere kunne de bli omtalt som «ridunians», avledet fra latinske oldtidsnavnet Riduna. Det er kun et kirkesogn på Alderney, St Anne, og den dekker hele øya.
Hovedbyen, St Anne, historisk kjent som «La Ville», (eller «Byen» på norsk). I dagligtale kalles området rundt Victoria St som kun «Town». Byens «High St», som tidligere hadde en håndfull butikker, er i dag bortimot et fullstendig boligområde, og krysser Victoria St på dets høyeste punkt, og danner et således et T-kryss. Byens område har en imponerende kirke og et ujevnt brusteinsbelagt hovedgate: Victoria Street (egentlig Rue Grosnez – det engelske navnet ble opprettet i forbindelse med et besøk av dronning Victoria i 1854. Det er en barneskole, en videregående skole, et postkontor, foruten også hoteller, restauranter, banker og butikker. Andre bosetninger på øya er Braye, Crabby, Longis, Mannez, La Banquage og Newtown.
== Historie ==
Alderney deler historie med de andre Kanaløyene ved at den ble oppdaget og bosatt allerede i neolittisk tid (bondesteinalderen) og det er flere dysser og megalittiske monumenter på øya.
Alderney ble annektert av hertugdømmet Normandie i 933, men ble beholdt av den engelske kronen da Normandie ble avstått til Frankrike i 1204. De britiske myndighetene bygde store befestninger på begynnelsen av 1800-tallet for å slå tilbake eventuelle franske angrep.Ved utbruddet av den andre verdenskrig ble hele befolkningen, rundt 1500 beboere, evakuert. Øya ble deretter okkupert av Nazi-Tyskland resten av krigen. Den siste som snakket den opprinnelige normannisk-franske dialekten auregnais døde på slutten av 1930-tallet, omtrent samtidig som øya fikk sin flyplass. Øya er i dag helt engelskspråklig som førstespråk.
== Geografi ==
Øya er 5 km lang og 3 km på sitt bredeste. Hovedstaden heter St Anne.
== Befolkning ==
Ved folketellingen i 2013 hadde Alderney en befolkning på 1 903. Dette var en nedgang på 17 % i forhold til 2001. Det har særlig vært en nedgang i barn og unge og befolkningen har blitt eldre. Mangel på arbeidsplasser bidrar til utvandring blant yngre, samtidig som fordelaktige skattevilkår bidrar til at øya tiltrekker seg pensjonister. Halvparten av Alderneys befolkning er 55 år eller eldre.
== Språk ==
Språket på øya er i dag engelsk med noe få mindre lokale dialektvarianter, og som på de andre Kanaløyene kalles generelt for kanaløyengelsk. I flere århundrer hadde øya sin egen dialekt av det normanniske språket som kalles auregnais, men er nå utdødd. Den siste innfødte taleren av auregnais døde en gang rundt 1960. Det ble hovedsakelig et muntlig språk, med kun noen få kjente dikt og skriftlige verker som benyttet det.Fransk var en gang i omfattende bruk på øya og hadde i økende grad erstattet auregnais siden slutten av 1800-tallet, men opphørte å være et offisielt språk siden 1966. Nedgangen til fransk som talespråk er delvis grunnet et stort antall av engelske og irske arbeidere som kom til øya fra 1850-tallet og framover, bygde festningsanlegg og drev servicetjenester for utstasjonerte militære garnisoner, og fransk falt ut av bruk og ble oversett, særlig i skolene, men også grunnet at det meste av befolkningen ble evakuert til Storbritannia i løpet av den andre verdenskrig.
Imidlertid er det en sterk kulturarv for begge språkene på øya: de fleste av lokale stedsnavnene er franske eller auregnais, og det samme er mange lokale etternavn. Uttalen av de ulike lokale navnene er også preget av dialekt, eksempelvis er Dupont uttalt som «dip-oh» framfor den tradisjonelle parisiske måten, og Saye (navnet på en strand på øya) er uttalt som «soy». Et eller to fransk/auregnais ord er fortsatt i daglig bruk, vraic, hvilket er tang og tare som samles opp og brukes som gjødsel i jordbruket.
== Politikk og administrasjon ==
Øya styres av et parlament kalt States of Alderney, som består av en president og ti medlemmer som velges hvert fjerde år. Presidenten leder parlamentets månedlige møter. Alderney har også to seter med stemmerett i Guernseys parlament.
Den daglige administrasjonen av øya utføres av tre komitéer – Plan- og finanskomitéen, Forvaltningskomitéen og Bygnings- og utviklingskomitéen – som støttes av et lite embedsverk. Skattepolitikken er Guernseys område, og Guernseys myndigheter har derfor ansvar for å gjøre tilstrekkelige ressurser tilgjengelig for Alderneys myndigheter.
Alderneys rettsapparat inkluderer én domstol – Court of Alderney. Neste instans er den kongelige domstolen i Guernsey, og deretter Kanaløyenes ankedomstol. Siste instans er Juridisk komité ved Det kongelige råd i Storbritannia.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Packe, Michael St John; Dreyfus, Maurice (1971): The Alderney Story: 1939-1949, Alderney Society, ISBN 0950466816
Raymond, Royston (1999): Alderney Place Names: Their Pronunciation, Derivation and Meaning, Alderney, ISBN 0-9537127-0-2
Lepelley, René (1999): Noms de lieux de Normandie, Paris, ISBN 2-86253-247-9
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Alderney – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Alderney - Aurigny – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Informasjon for turister og besøkende
Alderneys opprinnelige språk auregnais, Société Jersiaise | Alderney (fransk: Aurigny; auregnais: Aoeur'gny) er den nordligste øya i øygruppen Kanaløyene. Den er administrert under området Guernsey (offisielt Bailiwick of Guernsey; bailiwick = «juridisk område»), en britisk kronbesittelse i Den engelske kanal utenfor kysten av Normandie. | 9,631 | 9,631 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sakrament | 2023-02-04 | Sakrament | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dogmatisk teologi', 'Kategori:Kristen teologi', 'Kategori:Sakramenter'] | Et sakrament (fra latin sacrare, 'å hellige') er et kristent rituale som inngyder eller symboliserer guddommelig nåde. De forrettes normalt av en kleriker, dvs. en diakon, prest eller biskop, og består etter kristen tradisjon av både synlige og usynlige elementer, det vil si at det antas at den fysiske seremonien har en metafysisk parallell.
| Et sakrament (fra latin sacrare, 'å hellige') er et kristent rituale som inngyder eller symboliserer guddommelig nåde. De forrettes normalt av en kleriker, dvs. en diakon, prest eller biskop, og består etter kristen tradisjon av både synlige og usynlige elementer, det vil si at det antas at den fysiske seremonien har en metafysisk parallell.
== Sakramentsforståelse ==
Sakramentsforståelsen er blant de viktigste skiller mellom de forskjellige kirkesamfunn. Det er ikke bare forståelsen av de enkelte sakrament som varierer; også antallet kirkelige handlinger man regner som sakramenter er forskjellig.
=== Katolske sakramenter ===
Den katolske kirke anerkjenner syv sakramenter:
Dåp
Nattverd
Ektevigsel
Ordinasjon (diakon-, preste og bispevigsel)
Konfirmasjon (i katolsk sammenheng gjerne kalt ferming)
Skriftemål
SykesalvingSakramentene sees som nådemidler, det vil si hjelpemidler for å oppnå frelse. De inngyder nåde i mottakeren ved egen kraft. Dette forstås ikke som at man tvinger Gud til å inngyde nåde hos noen, men som en oppfyllelse av den pakt som er inngått mellom kirken og Jesus Kristus.
De fleste sakramenter krever ordinasjon for å være gyldige, det vil si at de har effekt i teologisk forstand. Unntaket er dåp, som kan utføres av hvem som helst, til og med en ikke-kristen, så lenge de ytre former og intensjonen er riktige. For ektevigsel kreves kun diakonvigsel, for nattverd, skriftemål og sykesalving prestevigsel og for ordinasjon bispebigsel. I vestlige land er ferming i utgangspunktet forbeholdt biskoper, men kan etter tillatelse formidles av en prest. I ortodokse kirker og katolske kirker i det østlige middelhavsområdet foretas konfirmasjonen av prester.I tillegg til spørsmålet om gyldighet, som er et teologisk spørsmål, ser Den katolske kirke også på lovlighet, som er et kirkerettslig spørsmål. Dette omfatter for eksempel prestens status (en laisert prest kan bare i helt spesielle tilfeller formidle sakramentene lovlig) og andre omstendigheter som sted (for eksempel, ekteskap skal inngås i sognekirken såfremt det ikke er gitt til tillatelse til annet) og kontekst (for eksempel, nattverdselementene skal kun konsekreres under en messe, ikke under en andakt eller ved andre tilfeller). Man kan dermed få konstellasjoner hvor et sakrament er formidlet gyldig og lovlig (alt er som det skal være), gyldig men ulovlig (har den teologiske effekt, men bryter med kirkeretten) eller ugyldig og ulovlig.
=== Ortodokse sakramenter ===
Den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker anerkjenner de samme syv sakramenter som den katolske kirke, men har ingen absolutt begrensning oppad. Dermed kan ortodokse særkirker anerkjenne andre kirkelige handlinger som sakramenter. Sakramentene omtales normalt som mysteriene.
=== Protestantiske sakramenter ===
De fleste protestantiske kirker regner sakramentene som ytre tegn på indre nåde, det vil si symboler på en indre hendelse. Det er altså ikke, som i katolsk og ortodoks sakramentslære, sakramentet som inngyder nåde – sakramentet er bare et tegn og et hjelpemiddel til å oppnå en personlig nådegave.
En unntagelse her er de lutherske kirker, som lærer at sakramentene har en selvstendig virkekraft knyttet til løfter fra Jesu munn. For eksempel i nattverden mottar både troende og ikke troende Jesus Kristus reelt gjennom brødet og vinen (manducatio oralis, manducatio impiorum). Dette er det lutherske grunnlag for frelsesvisshet. Den lutherske sakramentforståelse skiller seg fra den katolske hovedsakelig ved en annen forståelse av begrepet nåde.
Antallet sakramenter som anerkjennes av protestantiske kirker varierer. Mange, inkludert de lutherske kirker, anerkjenner to sakramenter: Dåp og nattverd. Andre regner kun dåpen som et sakrament.
Noen kirkesamfunn har ingen sakramenter. For eksempel gjelder dette Frelsesarmeen, som dog ikke forbyr sine medlemmer å motta sakramentene i andre kirkesamfunn dersom de føler at dette hjelper dem i deres trosliv. Deres sakramentforståelse kan beskrives som spiritualistisk. Vennenes samfunn har heller ingen sakramenter, og de tillater ikke at man mottar dem andre steder.
Den anglikanske kirke er et særtilfelle; selv om kirken som helhet anerkjenner bare dåp og nattverd som sakramenter, er det en relativt stor gruppe (anglo-katolikker) som anerkjenner syv og har en lære om disse som er tilnærmet lik den katolske.
Blant anabaptister er det ikke uvanlig å regne fotvaskingen på skjærtorsdag som et sakrament.
=== Mormonere (De siste dagers hellige) ===
De siste dagers hellige anerkjenner de følgende sakramenter som krevd for frelse:
Dåp, som gjøres ved fordypning, hvori personen underkaster seg til Guds vilje ved Kristi nåde, får synders tilgivelse, og medlemskap i Hans kirke.
Nattverden skal være en fornyelse av paktene ingått ved det.
Konfirmasjon, hvori Den hellige ånds nådegave påføres.
Menners ordinasjon (innvielse til aronisk, og senere melkisedeksk prestelig embete) anses som nødvendig sakrament for kirkelige ordinanser de utfører å være gyldig i Guds åsyn — d.v.s., SDHe anerkjenner ikke andre kirkers ordinanser som gyldig i Guds åsyn for evigheten.
De holder med sykesalving slik det skildres i Jakobs brev.
To slags tempel-ordinanser er sakramenter krevd for adgang til den ypperste herlighet i den endelige, evig tilværelse:
Ektevigsel (skjønt man aksepterer andre kirkesamfunners og den kun offentlige), men det hevdes at deres egen tempel-ektevigsel er nødvendig for at ektet skal fortrinne døden, og at det paret og barna deres utgjøres da til evig institusjon.
Det er også “begavelser” i Tempelet som innebærer en rekkefølge sakramentale ordinanser.
I likhet med skriftemål, krever Kirken at alvorlige synder som kunne utsette personens medlemskap og frelse i fare tilstås og resolveres med en kirkeleder, som kan tilgi synder omvendt fra og erstattet for kirken, men personen må få Guds tilgivelse selv ved bønn, faste, o.l. Deretter gjenoppretter verdig nattverdsmottagelse dåpspaktens syndstilgivelse.
Fotvasking gjøres kun hos de SDHes tolv apostlers kvorum i tempelet i samheng med innvielse til det apostoliske embete.Alle Jesu Kristi Kirkes av Siste-dagers Helliges sakramenter, de fleste av som innebærer pakter med Gud Faderen hvori personen lover å lyde visse prinsipper for å motta tilsvarende velsignelser ved Kristi nåde, må få Løftets Hellige Ånds stempel for å bli evig gyldig.
== Referanser ==
== Se også ==
Sakramentalier | Et sakrament (fra latin sacrare, 'å hellige') er et kristent rituale som inngyder eller symboliserer guddommelig nåde. De forrettes normalt av en kleriker, dvs. | 9,632 | 9,632 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Raet | 2023-02-04 | Raet | ['Kategori:Agders geologi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Finlands geografi', 'Kategori:Kvartærgeologi', 'Kategori:Ratrinnet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vestfold og Telemarks geologi', 'Kategori:Vikens geologi'] | Raet er den største sammenhengende randmorene eller endemorenen i Skandinavia. Den ble dannet under ett av breens siste store fremstøt i perioden yngre dryas (12 800–11 500 år siden).Da innlandsisen trakk seg tilbake mot slutten av siste istid, kunne den stoppe i flere hundre år av gangen, den kunne også gjøre nye framrykkinger for så igjen å trekke seg tilbake. Der iskanten ble liggende stille, samlet det seg opp materiale som isbreen førte med seg fra innlandet: Stein, grus, sand og leirepartikler. Israndavsetninger eller endemorene kalles slike avsetninger, som dels er avsatt på land, dels i havet. Da isen trakk seg videre tilbake og landet hevet seg, ble disse avsetningene liggende igjen som svære voller i landskapet. Senere har disse avsetningene blitt påvirket av hav og nedbør, slik at på overflaten ligger det groveste materialet igjen. Graver man seg gjennom en endemorene, er det variasjonen i størrelsen på partiklene som er slående; en morene består av usortert materiale.
En kan identifisere flere trinn israndavsetninger eller ra-trinn i Norge. De eldste ligger ytterst mot havet og i havet, de yngste ligger i fjelldalene.
Raet har fra oldtiden til i dag vært viktig som ferdselsvei, i Norge spesielt i Vestfold og Østfold.
Randmorenene fra Yngre Dryas (Ra-trinnet) rundt hele Fennoskandia er et av verdens mest markerte og tydelige "minnesmerker” fra istidene.
| Raet er den største sammenhengende randmorene eller endemorenen i Skandinavia. Den ble dannet under ett av breens siste store fremstøt i perioden yngre dryas (12 800–11 500 år siden).Da innlandsisen trakk seg tilbake mot slutten av siste istid, kunne den stoppe i flere hundre år av gangen, den kunne også gjøre nye framrykkinger for så igjen å trekke seg tilbake. Der iskanten ble liggende stille, samlet det seg opp materiale som isbreen førte med seg fra innlandet: Stein, grus, sand og leirepartikler. Israndavsetninger eller endemorene kalles slike avsetninger, som dels er avsatt på land, dels i havet. Da isen trakk seg videre tilbake og landet hevet seg, ble disse avsetningene liggende igjen som svære voller i landskapet. Senere har disse avsetningene blitt påvirket av hav og nedbør, slik at på overflaten ligger det groveste materialet igjen. Graver man seg gjennom en endemorene, er det variasjonen i størrelsen på partiklene som er slående; en morene består av usortert materiale.
En kan identifisere flere trinn israndavsetninger eller ra-trinn i Norge. De eldste ligger ytterst mot havet og i havet, de yngste ligger i fjelldalene.
Raet har fra oldtiden til i dag vært viktig som ferdselsvei, i Norge spesielt i Vestfold og Østfold.
Randmorenene fra Yngre Dryas (Ra-trinnet) rundt hele Fennoskandia er et av verdens mest markerte og tydelige "minnesmerker” fra istidene.
== Begrepet ra ==
Ordet ra er av gammelnorsk opprinnelse og betyr grusrygg.
Ordet brukes i norsk som et generelt begrep om endemorener; mer presist brukes ordet som et navn på Skandinavias største endemorene, Raet, som utgjør en sammenhengende geologisk struktur fra Finland gjennom Sverige og Norge til Kolahalvøya. Denne strukturen går store deler over land og andre steder er den undersjøisk. I Vestfold og Østfold er denne geologiske formasjonen svært synlig og velkjent. Ra-trinnet ble avsatt for ca. 10 600 år siden omkring en isbre som dekket mesteparten av Skandinavia, og hadde sitt senter over det som i dag er Bottenviken.
Raet, eller Vestfoldraet, som navn på denne lange jordryggen gjennom Vestfold er svært gammelt. I Horten kommune ligger gården Ra midt på raet. Ordet brukes (i ulike varianter og sammensetninger) som gårdsnavn mange steder i Norge, ofte på gårder som er lokalisert i forbindelse med endemorener, .
I dag tar vi kunnskap om morener og isbreer som en selvfølgelig ting, men kunnskapen om dette er ikke mer enn ca. 150 år gammel. Geologisk forskning omkring morenedanning i istiden tok til midt på 1800-tallet, og det tok lang tid før man kom fram til en forståelse for hvordan ra-trinnet danner en sammenhengende struktur.
== Ra-trinnet ==
Ra-trinnet kan følges fra Finland til Nord-Norge, noen steder i sjøen, andre steder langt inne på land. Fra Sverige følges ra-trinnet inn i Østfold ved Halden-Moss, det krysser Oslofjorden ved Jeløya og kommer opp på Vealøs i Horten, fortsetter gjennom Vestfold, følger riksvei 19 til Gulli, deretter gamle E18 til Larvik, gjennom Bøkeskogen, over Farriseidet og fortsetter utover Brunlanes, går ut i sjøen og er synlig over havnivå som øyer langs Telemark og Aust-Agder, Mølen, Stråholmen, Jomfruland, Målen, Merdø og Jerkholmen. På Hasseltangen øst for Fevik i Grimstad går ra-trinnet på land og fortsetter vestover til Rogaland og langs Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge.
I Trøndelag kalles ra-trinnet for Tautra-trinnet, fordi iskanten krysset Trondheimsfjorden ved Tautra.
I Sverige er Ra-trinnet omtalt som mellomsvenske israndavsetninger, og den mest markante lokalitet har navnet Hindens rev. Dette er i terrenget et langt rett nes som strekker seg utover i innsjøen Vänern. I Sør-Finland fortsetter raet under navnet Salpausselkä. Her er det to store endemorenerygger.Ra-trinnet demmer opp flere innsjøer. I Østfold er Femsjøen og Vansjø blant sjøene som er dannet på denne måten, og i Vestfold gjelder dette både Borrevannet, Goksjø og Farris. I Aust-Agder demmer raet opp innsjøen Rore i Grimstad kommune. Salpausselkä, de store moreneryggene i Finland, demmer opp de finske innsjøene Ladoga og Saimen.
== Ytre Raet ==
Det er også en noe eldre moreneavsetning litt utenfor det store Raet, eller Ra-trinnet, og denne kalles gjerne Ytre Raet. Dette eldste raet dateres 250 år eldre enn hovedtrinnet. Den geografiske avstanden mellom Raet og Ytre Raet varierer. Avstanden er størst gjennom Sandefjord, Nøtterøy og Tønsberg, der Ytre Raet går over nordre del av Nøtterøy ved Kolberg, og fortsetter i Slagen over Tolvsrød, Ringshaug og Skallevold. I Brunlanes og ved Fredrikstad og Halden er avstanden kortere mellom de to ra-trinnene.
Ytre Raet bidrar til store gode jordbruksarealer i kommunene Sandefjord, Nøtterøy og Tønsberg.
== Veien på Raet ==
Raet brukes som stednavn for store deler av raet gjennom Østfold og Vestfold.
Raet var i oldtiden en praktisk ferdselsvei, bl.a. fordi det var så få vannløp å krysse. Da biskop Jens Nilsson dro på visitas til Østfold og Bohuslän på slutten av 1500-tallet, reiste han på Raet fordi det var lett fremkommelig. E6 i Østfold og E18 i Vestfold følger fremdeles Raet over lange strekninger. Raet trakk også til seg bosetninger, slik at de eldste, største og beste gårdene stadig ligger der. På samme vis ble jernalderens gravminner ofte anlagt langs Raet.Toppen av morenen har vært brukt som vei fra forhistorisk tid, og noen steder kalles veien Raveien. E18 fulgte lenge denne gamle traseen i Vestfold fra Sem til Farriseidet. Nå følger veien i hovedtrekkene en trasé på innsiden av raet. I Østfold følger E6 raet fra Halden til Moss. Stedet Helgeroa i Vestfold, nær Mølen, der raet går ned på sjøbunnen, var i en periode et sentralt knutepunkt for offentlig ferdsel, nettopp fordi stedet lå der den naturlige veien i retning østover gjennom Vestfold begynte.
Raveien er et kjent begrep i både Vestfold og Østfold. Raveien brukes som gatenavn langs deler av gamle Sørlandske hovedvei, E18, blant annet i Tønsberg kommune.
== Kildevann fra raet ==
Ut av Raet kommer flere steder kildevann. I Larvik tappes slikt vann på flaske og selges som Farris, i Grimstad springer en vannkilde tilegnet St. Olav ut av Raet like ved Fjære kirke.
== Naturvern på Raet ==
Under hele avsmeltningen hadde isranden et konsentrisk forløp på tvers av landegrensene. Israndsonene forflyttet seg over de nordiske regionene og dagens statsdannelser. Kun ved å betrakte Norden som helhet er det umulig å peke ut et representativt utvalg lokaliteter. Israndavsetningene gir kunnskap om klimaendringene da siste istid tok slutt. Et prosjekt i regi av Nordisk ministerråd har konkludert med at en rekke lokaliteter langs raets hovedtrinn bør vernes, slik at de er tilgjengelige for framtidig forskning om klimaendringer. Dette gjelder: Rokkeraet i Viken, Mølen i Vestfold, Jomfruland i Telemark, Jerkholmen i Agder, Lysefjorden i Rogaland, Ånneland i Sogn og Fjordane, Kaldvelldalen, Skaudalen, Skurvdalen og Ursøra i Trøndelag, Ramfjordmoen, Skardmunken og Strupskardelva i Troms og Skipagurra i Finnmark.Flere området av raet er vernet som nasjonalparker, landskapsvernområder og naturreservater.
I Vestfold er flere landskapsvernområder og naturreservater. I Larvik finner vi Bøkeskogen og Mølen. I Sandefjord ligger Bokemoa.
I Kragerø kommune ligger Jomfruland nasjonalpark. I kommunene Arendal, Grimstad og Tvedestrand i Agder er Raet nasjonalpark, som dekker store deler av kysten i disse kommunene; her finnes blant annet Målen der raets topp stikker opp av sjøen som ei lita rullesteinsøy. Hasseltangen landskapsvernområde ligger der raet går opp på fastlandet i Grimstad kommune. Deler av verneområdene er naturreservater.
== Formidling ==
Gea Norvegica Geopark har som en av sine oppgaver å formidle kunnskaper om geologiens betydning, og har informasjonstavler bl.a. på Mølen i Brunlanes i Larvik kommune.
== Trinn i isavsmeltingen på Østlandet ==
Det eldste trinn i isavsmeltingen i Norge kalles Lista-trinnet som etterfølges av Spangereid-trinnet.På Østlandet er de ulike trinn i isavsmeltingen tydelig markert i landskapet med endemorener i flere trinn. Avsetningene på Østlandet er best undersøkt i norsk målestokk, og morenenetrinnene på Østlandet er derfor blitt referanseramme i nasjonal sammenheng. Hovedsakelig har det vært slik at isen har rykket fram samtidig i et større område.
Det eldste morenetrinn en ser spor etter i Ytre Oslofjord kalles Tjøme-Hvaler-trinnet og er ca. 12 400 år gammelt.
Det etterfølgende trinn kalles Ytre Raet og er ca. 12 050 år gammelt, mens hovedtrinnet, Ra-trinnet, er ca. 11 800 år gammelt.Et yngre trinn er Ås-Ski-trinnet, som også kalles Ski-trinnet og danner terskelen for Indre Oslofjord. Dette er ca. 11 400–11 600 år gammelt. Store sandterrasser er avsatt da isen lå ved Drøbak-Svelvik.
Neste stopp for iskanten kaller vi Akertrinnet i Groruddalen der morenen demmer opp Maridalsvannet, Bogstadvannet og Sognsvann. I Sylling demmer Akertrinnet opp Holsfjorden. Aker-trinnet er ca. 11 000 år gammelt. Eldre litteratur oppgir 9 800 år, men dette var basert på manglende kalibrering av karbon-14-metoden.På Romerike er det flere trinn hvorav Gardermoen-trinnet eller Hauerseter-trinnet er det mest markerte med store sandterrasser. Dette er om lag 10 800 år gammelt.
Deretter kommer Minnesundtrinnet som det siste før isen trakk seg tilbake for godt. Dette er ca. 10 700 år gammelt.
Endemorene er markeringer av forskjellige trinn i isavsmeltningen, og de må derfor ikke oppfattes som en referanse til isbreens største utbredelse i istiden.
== Se også ==
Fjordterskel
Salpausselkä
== Referanser ==
== Litteratur ==
Israndlinjer i Norden. Red. S.Andersen og S.S. Pedersen. Tema Nord 1998: 584. København 1998.
Tollefsrud, Jan-Inge, Tjøve, Even og Hermansen, Pål. 1991. Perler i norsk natur ? en veiviser. Aschehoug.
Tormod Klemsdal: Landformene i Østfold. Natur i Østfold 21. 2002
== Eksterne lenker ==
G11 Kvartærgeologi kompendium Del2 Høsten 1993
Tormod Klemsdal Landformer i Østfold
Geofunn: Monaryggen Arkivert 11. november 2017 hos Wayback Machine.
Eidsberg kommune Arkivert 2. mai 2021 hos Wayback Machine.
Steinkjer kunnskapsportal
Cappelens geografi
Geologisk leksikon | Raet er den største sammenhengende randmorene eller endemorenen i Skandinavia. Den ble dannet under ett av breens siste store fremstøt i perioden yngre dryas (12 800–11 500 år siden). | 9,634 | 9,634 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sark | 2023-02-04 | Sark | ['Kategori:2°V', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Øylekene', 'Kategori:Kanaløyene', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Wikipedia articles incorporating a citation from the 1911 Encyclopaedia Britannica with Wikisource reference'] | Sark (fransk: Sercq; sarkesisk: Sèr eller Cerq) er en av Kanaløyene beliggende utenfor kysten av Normandie i Frankrike. Det et er et kongelig len, som utgjør en del av Guernseys embetsområde, men med sitt eget parlament, egen domstol og sitt eget lovverk avledet fra normannisk lov. Øya har en befolkning på 476 innbyggere per januar 2018. Sark anses ofte for å være den siste føydalstaten i Europa. Øya styres av en lensherre (Seigneur of Sark eller Dame of Sark). Mange av øyas lover, spesielt relatert til arv og lensherrens myndighet, er uforandret siden de ble vedtatt i 1565 under dronning Elisabeth I.Sark, inkludert naboøya Brecqhou, har til sammen et areal på 5,44 km². Øya er 4,8 km lang og 2,4 km på sitt bredeste. Sark er en av få gjenværende steder i verden hvor biler er forbudt og kun sykler, traktorer og hestetrukne vogner er tillatt. Også skilsmisser var forbudt fram til reformloven av 2008.
I 2001 ble Sark utpekt som mørk himmel-samfunn (engelsk: Dark Sky Community) og som den første mørk himmel øya i verden. Hensikten er å unngå forurensning fra kunstig belysning i nærheten av et observatorium.
| Sark (fransk: Sercq; sarkesisk: Sèr eller Cerq) er en av Kanaløyene beliggende utenfor kysten av Normandie i Frankrike. Det et er et kongelig len, som utgjør en del av Guernseys embetsområde, men med sitt eget parlament, egen domstol og sitt eget lovverk avledet fra normannisk lov. Øya har en befolkning på 476 innbyggere per januar 2018. Sark anses ofte for å være den siste føydalstaten i Europa. Øya styres av en lensherre (Seigneur of Sark eller Dame of Sark). Mange av øyas lover, spesielt relatert til arv og lensherrens myndighet, er uforandret siden de ble vedtatt i 1565 under dronning Elisabeth I.Sark, inkludert naboøya Brecqhou, har til sammen et areal på 5,44 km². Øya er 4,8 km lang og 2,4 km på sitt bredeste. Sark er en av få gjenværende steder i verden hvor biler er forbudt og kun sykler, traktorer og hestetrukne vogner er tillatt. Også skilsmisser var forbudt fram til reformloven av 2008.
I 2001 ble Sark utpekt som mørk himmel-samfunn (engelsk: Dark Sky Community) og som den første mørk himmel øya i verden. Hensikten er å unngå forurensning fra kunstig belysning i nærheten av et observatorium.
== Geografi og geologi ==
Sark består av to hoveddeler, Greater Sark og Little Sark i sør. De er forbundet av en smal landtange kalt La Coupée som er 91 meter land og har et fall på 100 meter på hver side. Beskyttende rekkverk ble bygget i 1900. Det er en smal vei dekket av betong som dekker hele landtangen. Denne ble bygget i 1945 av tyske krigsfanger under ledelse av det britiske ingeniørkorpset. Grunnet isolasjonen har innbyggerne på Little Sark hatt sin egen særskilt form eller dialekt av sarkesisk, den innfødte normanniske dialekt på øya.Det høyeste punkt på Sark er 114 meter over havet. En vindmølle, datert 1571, er funnet der, men dens roterende blader ble fjernet under den første verdenskrig. Det høyeste punktet er kalt Le Moulin etter vindmøllen. Plasseringen er også et høyeste punkt på Guernsey. Little Sark hadde en rekke gruver for utvinning av blyglans (den viktigste malmsorten for å framstille bly). Ved Port Gorey er det rester etter sølvgruver. Ved sørenden av Little Sark er Venus Pool og Adonis Pool, begge naturlige svømmebasseng som får friskt vann ved høyvann.
Hele øya er omfattende gjennomboret ved havnivået av naturlige grotteformasjoner som har gitt unikt habitat for mange maritime skapninger som sjøroser eller sjøanemoner. Disse kan bli sett ved lavvann.
Geologisk er Sark gjort hovedsakelig av bergarter som amfibolitt og granittisk gneis, oppstått av vulkansk magma (flytende steinmasse) kalt kvartsdioritt. Geologiske undersøkelser og bergdatering utført i 1990–2000 av geologer fra Oxford Brookes University har vist at gneis antagelig ble dannet for rundt 620–600 millioner år siden i sen prekambrium kadomske orogenese. Kappen med kvartsdioritt oppsto under denne kadomske deformasjonen og metamorfisk hendelsen.
Alle bergarter på Sark, og de på de nærliggende kanaløyene Guernsey og Alderney ble dannet under den geologiske aktiviteten i den kontinentale skorpeover en eldre subduksjonssone. Denne geologiske settingen vil ha vært analog eller overensstemmende med dagens subduksjonssone i stillehavsplaten som kolliderer under den nordamerikanske og den søramerikanske kontinentalplaten.
Sark utøver også jurisdiksjon over øya Brecqhou som ligger kun i underkant av hundre meter vest for Greater Sark. Det er en privat øy, men har blitt åpnet for noen få besøkende. Siden 1993 har Brecqhou vært eid av brødrene David og Frederick Barclay, som er medeier av avisen The Daily Telegraph, Hotell Ritz i London og flere kasinoer i Las Vegas. Sunday Times Rich List fra 2017 beregnet deres formue til 7,2 milliarder britiske pund. De har bestridt Sarks embetskontroll over øya. Imidlertid har kandidatene som har fremmet forretningsinteresser på øya ikke greid å vinne noen seter i parlamentet i valget som ble holdt i 2008 og 2010.
== Historie ==
=== Etymologi ===
Sarks etymologi er rett og slett ukjent. Lingvisten Richard Coates har forslått at i fraværet av en urindoeuropeisk etymologi, kan det være umaken verd å se etter en ursemittisk kilde for navnet. Det er for at de britiske øyer sannsynlig befolket fra Den iberiske halvøy etter siste istid. Coates foreslår en sammenligning mellom den antagelige rotordet av Sark, *Sarg-, og det ursemittiske *śrq, «rødme»; «stige» (som av solen); «øst» i henhold til Sarks posisjon som den øya som ligger lengst øst av øyene i Guernseygruppen.
=== Tidlig historie ===
Kanaløyene har vært befolket fra de eldste tider siden istiden. På Jersey har det blitt funnet tenner fra neandertalere, og på en grotte på samme øy finnes levninger fra mennesker for 100 000 år siden. Noen få bearbeidede steiner og flint bevitner om tidlig bosetning på Sark i megalittisk tid eller neolittisk tid (bondesteinalderen). Gjenstander som er opp til 3000 år gamle har blitt avdekket under en arkeologisk utgravning på Sark. Bevis på bosetning i bronsealderen og jernalderen ble funnet av en gruppe ledet av Barry Cunliffe fra Oxford Institute of Archaeology under hans andre utgravning på Sark. Det mest betydningsfull funnet var et arnested datert til rundt 1000 f.Kr.Forholdet mellom Gallia og Britannia før romernes invasjon ved Julius Cæsar synes å ha vært omfattende i 100-tallet f.Kr. Beviset er distribusjon av amfora med vin (amforatype Dressel 1A) som havnet i Armorica og med et betydelig antall fraktet over den engelske kanal til sørlige Britannia. Cæsar omtaler et gallisk folk i Bretagne, Curiosolitæ, kurisolittere. Mynter fra dette folket er funnet relativt tallrikt og indikerer at de var sannsynlige den fremste handelspartneren til de britiske stammene. På Guernsey og Hengistbury Head på kysten av Dorset, den fremst havnen i Britannia, er det funnet samme type keramikk og potteskår fra nevnte amfora. Den enkle forklaringen er at kurisoliterne fraktet italiensk vin og andre handelsvarer over kanalen og brukte Guernsey (og da antagelig også Sark) som mellomhavn. Deretter synes det som om romerne også bosatte seg på Guernsey og Sark fram til de trakk seg ut på begynnelsen av 400-tallet e.Kr.
I tiden etter Romerrikets sammenbrudd er det en historisk mørk tid hvor det uklart hva som skjedde på Sark. Det er kjent at med den nye kristne religionen som spredte seg over Europa, kom misjonæren Magloire av Dol fra Bretagne, senere helgenerklært, til Sark rundt 560. Han er kreditert for å ha opprettet et kloster nordvest på øya, et sted fortsatt kjent som La Moinerie, og derfra sendte han sine munker som misjonærer til de andre kanaløyene.Klostret overlevde flere angrep fra hedenske nordboere, vikinger, gjennom 800-tallet og fram til tidlig på 900-tallet. På denne tiden ble hertugdømmet Normandie etablert. Det første hertug var nordboeren Rollo, og hans sønn Vilhelm Langsverd tok besittelse over kanaløyene i 933. Uansett hvilket språk til da hadde vært dominerende på øyene, ble normannisk dominerende fram til moderne tid. Som følge av den normanniske erobringen av England i 1066 ved hertug Vilhelm av Normandie ble Sark forent og underlagt den engelske krone.I 1205 erobret den franske piraten munken Eustace (fransk Eustache le Moine) Sark og benyttet den som base for sine operasjoner. Derfra herjet han den engelske kysten, og kong Johan av England erklærte han lovløs, men ikke lenge etter utstedte benådning da han trengte piratens tjenester.
Da Johan av England tapte Normandie til Filip II August av Frankrike tidlig på 1200-tallet, forble kanaløyene lojale til den engelske krone. I takknemlighet for lojaliteten bevilget kong Johan øyene bestemte rettigheter og privilegier som tillot dem selvstyre.
I de neste århundrene var kanaløyene utsatt fra flere fiendtlige franske angrep. Ved 1274 hadde Sark en befolkning på rundt 400 innbyggere, de fleste sysselsatt med gårdsdrift, fiske og mindre lovlige aktiviteter som smugling. Det er antatt at svartedauden i tiden rundt 1348 bidro til en lang periode med avbefolkning på Sark.
=== Seigneur av Sark ===
Ved 1500-tallet var øya helt avbefolket og benyttet av pirater som tilflukt og base. Den engelske dronningen fryktet at Sark kunne bli okkupert av franskmennene. I 1565 fikk Helier de Carteret, seigneur av Saint Ouen på Jersey, letters patent, et rettslig dokument, fra dronning Elizabeth av England som ga ham Sark som len i all evighet på den betingelse at han holdt øya fri for pirater og bosatte minst førti menn der som var engelske undersåtter eller som sverget troskap til den engelske kronen. Det skal han ha gjort, en ed som på fransk lød som «Je demeure Votre homme lige à vous porter Foi et Hommage contre tous!» En ed som siden har blitt gjentatt av hans etterfølgere som lensherrer av Sark. Han leide ut 40 grunneiendommer eller tomter, kjent som tenements, til en lav leie til førti familier, de fleste fra Saint Ouen, på det vilkår at de bygde et hus hver og vedlikeholdt og holdt hevd hver eiendom og at hver grunneier hadde en mann bevåpnet med en muskett til forsvar av øya. Disse 40 grunneierne har overlevd til denne dag, dog med mindre endringer tomtegrenser. Plikten til forsvare øya er fortsatt opprettholdt.Den dag i dag er le seigneur (fransk for herren) den eneste som har rett til å holde duer og (fram til 2008) å eie ikke-kastrerte hunder. For sitt øyrike betaler han årlig 1,79 pund til Buckingham Palace, en sum som har vært uendret siden Helier de Carteret fikk øya i len av dronning Elizabeth I.
=== Nyere historie ===
Posisjonen som lensherre, le seigneur, er arvelig, men har også blitt solgt gjentatte ganger. Philip Carteret, 1. baronett, den fjerde seigneur av Sark, støttet rojalistenes sak under den engelske borgerkrigen. Han ble slått til ridder på stranden ved Saint Aubin på Jersey av den landsforviste Karl, fyrste av Wales i 1645 for sin lojalitet. Susanne le Pelley, den første dame av Sark, kjøpte lenet i 1730, og hennes dynasti styrte i flere generasjoner. Hennes etterkommer Pierre le Pelley III, den femtende seigneur, druknet i 1839 rett utenfor kysten av Sark da båten som skulle frakte ham til Guernsey ble tatt av en voldsom tidevannsbølge.
I 1844, desperat etter økonomiske midler for å fortsette utvinningen av sølvgruven på øya, søkte den sekstende seigneur, Ernest le Pelley, om kronens tillatelse for å pantsette Sarks len til den lokale John Allaire som hadde skaffet seg en formue på kaperfart. Etter at selskapet som drev gruven gikk konkurs, kunne ikke le Pelley betale pantsettingen og i 1849 ble hans sønn Pierre Carey le Pelley, den nye seigneur, tvunget til å selge lenet til Marie Collings for totalt 1 383 pund (6 000 pund mindre enn summen som var lånt og akkumulert renter på 616 pund 13 shilling.Marie Collings var dame av Sark i et år, men besøkte øya aldri, og hennes sønn William Thomas Collings arvet lenet. Den 28. november 1872 seilte han fra Sark, men båten rammet et skjær og sank. Collings berget såvidt livet, men bagasjen gikk tapt, og som inneholdt det originale charteret fra dronning Elizabeth fra 1565. En kopi av charteret er oppbevart ved Public Record Office i London. Hans sønn William Frederick Collings, den tjuende seigneur, arvet lenet i 1882, og betraktet som den mest ekstremistiske av dem alle, kjent for sin stahet, motstand mot geistlig autoritet, og sine drikkfeldighet. Han nektet å benytte penger på utbedringer av øya, men nektet også i 1899 å selge øya til en mann som ville bygge kasino er. Sarks befolkning likte Collings, men hans alkoholisme fikk ham til angripe prestens hustru med en stokk, skrive prestefiendtlig budskap på veggene og ri inn i hagene til folk. Hans bitre fiende var den franskfødte presten, som nektet å lese bønner for dronning Victoria, noe som fikk Collings til å storme ut av kirken for å klage til prestens overordnede.Han hadde ingen sønner, og hans eldste av to døtre, Sibyl arvet lenet i 1927. Hun satt med lenet til sin død i 1974. Hennes 47 år lange tid strakte seg over fire føydale overherrer: Georg V, Edvard VIII, Georg VI og Elizabeth II. Hun var enke i økonomiske vanskeligheter med seks barn da hun etterfulgte sin far. Hun satte i gang å styrke inntektene ved å oppmuntre turisme til Sark, som hun hengivent kalte for «føydalismens siste bastion i den vestlige verden». Hun giftet seg på nytt i 1929 til Robert Hathaway, men beholdt selv kontrollen over styringen av Sark.
=== Andre verdenskrig ===
Under den andre verdenskrig ble Sark, sammen med de andre kanaløyene, okkuperte av de militære styrkene til Nazi-Tyskland i tiden 1940 og 1945. På forhånd hadde ekteparet Hathaway anbefalt innbyggerne om bli værende. De som var født på øya ble værende, men engelskfødte ble evakuert, blant dem øyas eneste lege. Den 28. juni 1940 ble Guernsey og Jersey bombet, mens fiskebåtene på Sark ble skutt med maskingevær. Noen få dager senere ble Guernsey og Jersey invadert uten kamp da øyene hadde blitt avmilitarisert. Det tysk militærstyre på Sark begynte den 4. juli 1940 tre tyske offiserer, sammen med tyske soldater, gikk i land på Sark for å informere nytt, militært styre.
Ved å insistere på etikette greide Sibyl Hathaway gjennom hele krigen å kontrollere møter, forventet at de tyske offiserene bukket og kysset hennes hånd, og ettersom hun i mellomkrigstiden hadde arbeidet i Köln, snakket hun brukbart tysk og kunne konversere med okkupasjonsmakten. Det var en myk okkupasjon hvor innbyggerne behandlet tyskerne som turister. Man møttes på Mermaid Tavern og det ble organisert vennskapelige fotball- og cricketkamper. Det var opp til 200 tyske soldater stasjonert, etter hvert også tyske byråkrater som utstedte strengere ordrer, ofte uten logikk, som å begrense fisket uten å ta hensyn til tidevannet, noe som førte til redusert fangst, men lyttet etter hvert til rådene fra Sibyl Hathaway.I september 1942 kom tysk ordre om at alle menn av engelske foreldre skulle sendes til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Sibyl Hathaways amerikanskfødte ektemann ble sendt til Bayern i februar 1943 og satt innesperret resten av krigen. Britiske kommandoangrep angrep Sark flere ganger: operasjon Basalt skjedde natten til 3. og 4. oktober 1942, og tok en fange, mens operasjon Hardtack i desember 1943 var helt mislykket. Sark ble endelig frigjort den 10. mai 1945, en hel dag etter Guernsey.
=== Etterkrigsårene ===
Sibyl Hathaways ektemann Robert Hathaway var formelt seigneur i navnet til sin hustru. Han døde i 1954, og Sibyl Hathaway styrte da videre som enke fram til hun døde i 1974. Hennes sønn Michael Beaumont (fra første ekteskap) overtok som seigneur etter å ha lovet dronning Elizabeth troskap. Da han døde i juni 2016 overtok hans sønn Christopher Beaumont som den 23. seigneur.
=== Invasjonsforsøk ===
En arbeidsløs fransk kjernefysiker ved navn André Gardes, bevæpnet med et halvautomatisk gevær, forsøkte i august 1990 å invadere Sark. Han kom om natten og satte opp to plakater som erklærte at han ville overta øya neste dag klokken tolv. Den påfølgende dagen patruljerte han foran herregården i feltuniform og med våpen i hånden. Mens han satte seg på en benk ventet på at klokken ble tolv, kom øyas frivillige connétable og henvendte seg til franskmannen. Først ga han komplimenter for hans våpen, og da Gardes skulle skifte magasin på geværet, ble han taklet, avvæpnet og arrestert. Han ble dømt til sju dager i fengsel som han sonte på Guernsey. Gardes forsøkte på nytt året etter, men ble fanget opp på Guernsey.
=== Overgang til nytt regjeringsystem ===
Fram til 2008 var Sarks parlament (Chief Pleas) et enkeltkammer med 54 medlemmer, bestående av seigneur, seneskalk (engelsk: seneschal, tradisjonell tittel som kan oversettes som rikshovmester), 40 jordeiere og 12 valgte fullmektige. En endring av det tradisjonelle systemet ble fremmet av Barclay-brødrene, som hadde kjøpt øya Brecqhou for 2,33 millioner pund for å bygge sitt private palass i 1993, og siden kjøpt opp det meste av private forretninger på Sark, inkludert hotellene. Barclay-brødrene har benyttet ytterligere millioner til bygge sitt eget slott på Brecqhou, landskapspark, helikopterlandingsplass og landsby for de ansatte. De motsatte seg Sarks tradisjonelle og formelle overherredømme over Brecqhou.Deres premiss var at en endring var nødvendig for å overholde Den europeiske menneskerettskonvensjon, skjønt det har blitt forslått at deres innvending egentlig var knyttet til bestemte skattekrav på eiendom og arverett (Sarks gamle lov innebar primogenitur, førstefødselsrett, det vil si til førstefødt sønn hadde arverett) som hadde hadde innflytelse på deres besittelser. Det gamle systemet ble beskrevet som føydalt og udemokratisk ettersom jordeierne hadde rett til å sitte i Chief Pleas. Denne saken ble aldri helt løst da Barclay-brødrene trakk tilbake sitt søksmål etter at adskilte juridiske endringer på Sark gjorde det mulig å la alle deres barn arve Brecqhou.Den 16. januar 2008 og 21. februar 2008 godkjente Chief Pleas en lov for å reformere parlamentet til et kammer med 30 medlemmer og hvor 28 av medlemmene ble utpekt i valg på øya, et nedarvet medlem (seigneur) og et medlem (seneskalk) valgt for livet. Det kongelige råd i Storbritannia godkjente lovreformene på Sark den 9. april 2008. De første valgene under den nye loven ble holdt i desember 2008 og det nye kammeret hadde sitt første møte i januar 2009.En del innbyggere på Sark har klaget på at det nye systemet ikke er demokratisk og har beskrevet makten som den nye loven har gitt seneskalken, et ikke valgt medlem som i henhold til den nye loven kan sitte i kammeret livet ut, som kongelig eller diktatorisk. Appelldomstolen har slått fast at hans makt er et brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon, og hans makt er emne for ytterligere juridiske utfordringer på dette grunnlaget.I 2012 rapporterte BBC Today om lokal engstelse over innflytelsen til David og Frederick Barclay på Sark. Innbyggerne følte seg truet av representantene til brødrene, som effektivt har kjøpt opp en tredjedel av Sark, og lokalt var det en frykt for de ville ta over alt. Magasinet The New Yorker illustrerte videre den pågående og eskalerende spenningene mellom Barclay-brødrene og lokalbefolkningen. Om valgresultatene på Sark ikke ble som brødrene ønsket, forelå det en trussel om at brødrene vil stenge sine forretninger på Sark, inkludert fjerning av opptil hundre arbeidsplasser. Private Eye rapporterte i 2017 rapportere om Barclay-brødrenes beslutning om stenge sin vingård og en rekke hoteller og butikker som de eier på Sark.
=== Status som mørk himmelsamfunn ===
I januar 2011 utpekte International Dark-Sky Association (IDA) Sark som Europas første mørk himmelsamfunn og som den første mørk himmeløy i verden. Denne betegnelsen viser at Sark er tilstrekkelig fri for lysforurensning til at det er mulig studere astronomi direkte med det blotte øye.
Selv om Sark ble støttet ved sin beliggenhet, sitt historiske forbud mot biler, og at det ikke finnes offentlig belysning, var det også nødvendig for de lokale beboerne til å gjøre enkelte tilpasninger, som lys ved sitteplasser, for å fjerne lysforurensning.
Som følge av en revisjon i 2010 av IDA ble Sark formelt utpekt i januar 2011. Belønningen er betydningsfullt i at Sark er det første øysamfunn som har oppnådd dette. Andre mørk himmelsamfunn opp til nå har hovedsakelig vært ubebodde områder og IDAs formann Martin Morgan-Taylor har priset Sarks innbyggere for deres innsats. Etter at Sark ble utpekt i 2011 har Sarks astronomiske samfunn arbeidet for å sikre økonomiske midler for et astronomisk observatorium på øya. I oktober 2015 ble Sarks observatorium offisielt åpnet av Marek Kukula, astronom ved Royal Observatory Greenwich i London.
== Politikk ==
Sark ble betraktet som den siste føydale stat i Europa. Sammen med de andre kanaløyene er Sark den siste levning av det tidligere hertugdømmet Normandie som fortsatte tilhører den britiske kronen. Sark tilhører kronen i egen rett og har et forhold til kronen via viseguvernøren på Guernsey. Formelt holder seigneuren øya som et len for kronen, som igjen er fordelt i len til grunneierne på øya for deres respektive tomter. De politiske konsekvensene av denne konstruksjonen ble avskaffet i senere år, særskilt i reformen av det lovgivende organ, Chief Pleas, noe som skjedde i 2008.
Selv Sark er geografisk plassert innenfor Guernsey, er Sark skattemessig fullstendig adskilt og har blitt har sin egen nasjonalitetsbetegnelse (landkode 680). Sammen med øyene Alderney og Guernsey, godkjenner Sark for tid til annen lovgivningen på Guernsey, som etter godkjennelse hos alle tres lovgivende organer, er gjeldende for hele jurisdiksjon Guernsey.Lovgivning gjeldende for Sark må være godtatt i Chief Pleas, men organet har delegert et antall forordninger som har gitt makt til parlamentet på Guernsey (States of Guernsey). Slik makt er imidlertid i hvert tilfelle emne for eventuell opphevelse, eller gjort ikke-gyldig, av Chief Pleas. Ved langvarig sedvane er Sarks straffelov blitt fastsatt av parlamentet på Guernsey, og denne sedvane ble lovbestemt i seksjon 4 av Sarks reformlov av 2008 hvor Sark strafferetten tilsvarer staten Guernseys.
=== Seigneur ===
Christopher Beaumont er 23. seigneur av Sark, etter å ha arvet posisjonen i 2016.
Seigneuren av Sark var, før de konstitusjonelle reformene av 2008, overhode for den føydale regjeringen på øya Sark (i tilfelle hvor seigneuren var en kvinne er tittelen dame). Mange av lovene, særskilt de som er relatert til arv og styret til seigneur, har endret seg lite siden posisjonen ble opprettet i 1565 under dronning Elizabeth I. Seigneur er den eneste som har rett til å holde duer og fram til 2008 eie ikke-kastrerte hunder. Det siste privilegiet ble opphevet grunnet politisk innvending fra Barclay-brødrene med henvisning til Den europeiske menneskerettskonvensjon.
=== Seneskalk ===
Fram til 2013 var seneskalk (seneschal) av Sark leder av Chief Pleas. Siden 1675 har han også vært dommer på øya (mellom 1583 og 1675 ble de juridiske funksjonene utøvet av fem valgte jurat (en som har avlagt ed) og en juge). Seneskalk er tradisjonelt utpekt av seigneuren, men det skjer nå formelt av en valgkomite bestående av seigneuren og to andre medlemmer utnevnt av seigneuren. I 2010 som følge av beslutning i Appelldomstolen har Chief Pleas besluttet å dele den doble rollen til seneskalken. Således har Chief Pleas siden 2013 valgt sin egen president som presiderer i de fleste tilfeller. Kun når Chief Pleas velger en president fungerer seneskalk fortsatt som forumets formann. Siden 1675 har vært 27 personer som har hatt posisjonen som seneskalk på Sark.
=== Landeierne ===
En betingelse for den kongelige tillatelse var at seigneuren måtte kunne forsvare Sark ved å bosette minst 40 bevæpnete menn. Derfor ble det fra hans len fordelt 39 tomter, hver tilstrekkelig for en familie, til bosettere, tenants. Senere ble en del av disse skilt fra hverandre og deler av landområdene til seigneuren ble solgt for å opprette flere tomter.
Opprinnelig hadde hvert overhode av tomtene rett til å stemme i Chief Pleas, men i 1604 ble denne retten begrenset til de 39 opprinnelige jordeierne ved kongelig brev, de såkalte Quarantaine Tenements (quarantaine: fransk for en gruppe på førti). De nye tomtene hadde hovedsakelig ikke plikt til bære våpen. I 1611 ble oppløsning av tomtene forbudt, men denne ordrene ble ikke umiddelbart fulgt.
På Sark er ordet tenant brukt (og ofte uttalt som på fransk) i betydningen føydal jordeier framfor den engelske betydningen lessee, forpakter. Opprinnelig ble ordet benyttet om hvilken som helst jordeier, men i dag er det hovedsakelig benytter for en av Quarantaine Tenements.
=== Chief Pleas ===
Chief Pleas (fransk: Chefs Plaids; sarkesisk: Cheurs Pliaids) er parlamentet på Sark. Det består av 28 medlemmer (conseillers), valgt for en periode på 4 år. I tillegg er seigneuren og en valgt president en del av de nevnte medlemmene, men de har ikke stemmerett. Periodene de sitter skiftende hvor halvparten av medlemmene starter i midten av perioden av andre halvpart. Således er 14 medlemmer på valg hvert andre år. I valgene er det de 14 kandidatene som får flest stemmer som er valgt. Prévôt (profoss), greffier (domstolsekretær), og treasurer (kasserer) kan også være til stede, men er ikke medlemmer. Kassereren kan uttale seg i Chief Pleas i saker om skatt og finans.
Om det ikke er flere villige kandidater enn det er antall posisjoner å fylle (inkludert midlertidige ledige posisjoner), da er alle kandidater erklært valgt, uten at noe faktisk valg er nødvendig. Det skjedde både i valgene til Chief Pleas i 2014 og 2016. Fram til 2008 besto Chief Pleas av jordeierne og 12 fullmektige (deputies) av folket som den eneste representasjon av flertallet, et embete innført i 1922. Seigneuren og seneskalken (som presiderer) er også medlem av Chief Pleas.
I 2003 stemte Chief Pleas endre det langvarige forbudet mot skilsmisse på Sark ved utvide den kongelig domstolen på Guernseys myndighet til å bevilge skilsmisse.Lovverket på Guernsey og lover vedtatt i det britiske parlamentet kan bli utvidet til å gjelde Sark med godkjennelse av Chief Pleas (hvilket også er tilfelle for de andre Kanaløyene). I praksis vedtar ikke Sark sine egne straffelover og ansvaret for disse er formelt delegert til Guernseys parlament (etter reformloven av 2008).
=== Myndighetspersoner ===
Daglige ledere på Sark er:
Seneskalk (Seneschal, dommer, tidligere også president for Chief Pleas) og fullmektig
Prevôt (lensmann ved domstolen og av Chief Pleas) og fullmektig
Greffier (sekretær) og fullmektig
Treasurer (kasserer, finans) og fullmektig
Connétable (konstabel) er senior blant de to politibetjentene og administrator av politiet
Vingtenier (andrekonstabel)Seneskalk, prevôt, og greffier er valgt av seigneuren, mens kasserer, og de to politioffiserene er valgt av Chief Pleas.
=== Clameur de Haro ===
Blant de gamle lovene på Kanaløyene er den gamle normanniske sedvane om Clameur de Haro. Ved å benytte dette innslaget i rettssystemet kan en person som mener seg krenket eller gjort urett gå til det sted hvor uretten skjedde og i to vitners nærvær si Fadervår på fransk og rope ut: «Haro, Haro, Haro! À mon aide mon Prince, on me fait tort!» Det vil si: «Hjelp, hjelp, hjelp! Støtt meg min fyrste! Jeg har lidt urett!» Det må deretter bli registrert hos greffier innen 24 timer. Den som ropet rettes mot må umiddelbart opphøre med sine krenkende handlinger, eller det går videre til domstolen. Den siste clameur, «utrop», som ble nedtegnet på Sark ble reist i juni 1970 for å forhindre bygging av en hagemur.
=== Tidsskrift ===
Siden 2009 har en beboer på Sark drevet et ukentlig nyhetsmagasin online kalt The Sark Newspaper (tidligere: The Sark Newsletter). Utgiveren er en tidligere langvarig ansatt hos Barclay-brødrene, som eier naboøya Brecqhou. Utgivelsen har sammenlignet de lokale myndighetene på Sark «med det fascistiske Tyskland på 1930-tallet.» I 2014 var det over 50 beboere på Sark som sendte klager til politiet over anklagene som ble gjort av magasinet.Siden 2011 har et kvartalsvis magasin kalt Sark Life kommet ut. Det er utgitt av Small Island Publishing, et selskap basert på Sark.
== Sarkesisk ==
Sarkesisk, engelsk: sercquiais, eller sarkese, eller Sark-fransk (Lé Sèrtchais) er den normanniske dialekt på Sark som i 1998 fortsatt ble snakket av noen få eldre beboere på Sark. På Sark er det tidvis kjent som patois, et fransk begrep som har betydningen «regionalt språk». Språkets tilbakegang har vært knyttet til ankomsten engelsktalende gruvearbeiere i 1835 og økende turisme i nyere tid.Sarkesisk er en etterkommer av jèrriais fra 1500-tallet, den normanniske dialekt eller språk som ble benyttet av de opprinnelige kolonister, de 40 familiene som kom hovedsakelig fra Saint Ouen på Jersey, men det er også innflytelse fra guernésiais, den tilsvarende og lignende dialekten eller normanniske språket på Guernsey. Selv om ordforrådet er sterkt preget av engelsk, har fonologien beholdt trekk som har gått tapt i jèrriais siden 1500-tallet. De fleste lokale stedsnavnene er på sarkesisk.
== Økonomi ==
=== Turisme ===
Sarks økonomi er hovedsakelig avhengig av turisme og ulike finansielle tjenester. Per 2018 har Sark to hoteller, La Sablonnerie Hotel (39 plasser) og Stocks Hotel Sark (82 plasser), men over tjue mindre gjestehus som har gjennomsnittlig 3 til 4 sengeplasser. Sark har ikke noe bedriftsregister og støtter seg på Guernsey Financial Services Commission. Som ekstrainntekt sitter innbyggerne i styrene i ulike postboksforetak. De rundt 500 innbyggerne har til sammen rundt 15 000 styreoppdrag. Inntektene fra dette kalles «lommepenger».
=== Skatt ===
Sark er skattemessig uavhengig av Guernsey og har således kontroll over hvordan skattene økes. Det finnes ikke skatt på inntekter eller arveavgift. Statlige inntekter kommer isteden fra såkalt synlig formue. Etter en rundvandring på øya hvert år gjør en særskilt skattekommisjon en vurdering av innbyggernes formue. Det er skatt på eiendom og skatt på hus og eiendom når de er solgt. Det er ingen moms på varer og tjenester, men tollavgift (impôts) på en en del varer som fraktes til øya på rundt 70–75 % av hva som kreves på Guernsey. En person er betraktet som beboer av skattehensikt om vedkommende har oppholdt seg på Sark for minst 90 dager i et skatteår.
== Utdannelse ==
Sark følger utdannelsesystemet i England, men ikke nødvendigvis helt konsekvent.
Det er kun en skole på øya, Sark School, som har elever fra 4 år og opptil 15 år. Skolen er inndelt i 4 klasser. Klasse 1 har barn i alderen 4 til 7 år; klasse 2 fra 7 til 9 år; klasse 3 har elever fra 9 til 14 år. Eldre elever i alderen 10 og 11 går i klasse 4. Videregående utdannelse (GCSE) blir som regel fullført på Guernsey eller i England. Siden 2006 har imidlertid et begrenset antall fått dette tilbudet på Sark.
== Befolkning ==
Noter:
Data for 1274 er for folketelling gjort før svartedauden.
Data for 1821–1971 er fra rapport fra Guernsey 1971.
2008 representerer kun de med stemmerett.
Data for 2012 representerer kun de som har signert for manntallsliste. Totalen er beregnet.
== Religion ==
Til felles med de andre Kanaløyene er Sark tilknyttet den engelske kirke ved Winchester bispedømme.
Sark har en anglikansk kirke, St. Peter's, bygget i 1820, og en metodistkirke.< John Wesley forslo første gang en misjon til Sark i 1787. Jean de Quetteville fra Jersey begynte deretter å holde prekener der, først i en hytte i Le Clos à Geon og deretter ved ulike hus rundt om på øya. Predikanter fra Guernsey besøkte Sark jevnlig, og i 1796 ble det bygget et kapell på en tomt som var donert av Jean Vaudin, leder for det metodistiske samfunnet på Sark. Den ble innviet av Jean de Quetteville i 1797. På midten av 1800-tallet var det en lien forsamling tilknyttet den strenge kristne kulten Plymouth Brethren. Dets mest kjente medlem var klassisisten William Kelly (1821–1906). Kelly var da lærer for barna til seigneuren.
Støttet av bevis fra navnene på tomtene La Moinerie og La Moinerie de Haut, er det antatt at Seigneurie, bygningen til seigneur, ble bygget på stedet som tidligere var klosteret til Magloire. Han hadde vært Samson av Dols etterfølger som biskop av Dol i Bretagne, men trakk seg tilbake og grunnla et kloster på Sark hvor han døde på slutten av 500-tallet. I henhold til Magloires helgenbiografi, Vita Sancti Maglorii, hadde klosteret 62 munker og en skole som underviste sønnene til adelsfamilier fra Cotentin på det franske fastlandet. Magloire ble helgenerklært og hans relikvier ble æret ved klosteret fram til midten av 800-tallet da angrep fra vikinger gjorde Sark til et utrygt sted å være. Munkene flyttet derfor til Jersey og tok relikviene med seg.
== Transport ==
Rederiet Sark Shipping Company betjener små ferger fra Sark til St. Peter Port på Guernsey. Det tar 55 minutter å reise de 14 km. En hurtigferge, drevet av det franske selskapet Manche Îles express, har reiser til Jersey. En båt som tar tolv passasjerer, «Lady Maris II», har faste ruter til Alderney.Det er forbud mot biler på Sark og det eneste kjøretøyer som er tillatt er vogner trukket av hester eller traktorer, eller batteridrevne små biler for eldre eller sykler. Passasjerer og varer ankommer fra Guernsey med fergen og blir transportert fra havnen med vogner trukket av traktor.
Det er ingen flyplass på Sark og flyvinger over Sark under 2400 ft (= 732 m) er forbudt av Air Navigation (Restriction of Flying) (Guernsey) Regulations 1985 (Guernsey 1985/21). Den nærmeste flyplassen er Guernsey Airport og Jersey Airport. Sark ligger direkte på linje for innfarten til rullebanen til Guernsey.
== Helse- og redningstjenester ==
En bosatt lege tilbyr helsevesen på Sark og er tilgjengelig ved ulykker og nødssituasjoner. Sarks ambulansetjeneste har to traktordrevne ambulanser, og kan behandle skader og frakte pasienter til havnen for overføring til Guernseys legebåt, Flying Christine III, operert av Guernseys ambulanse og redningstjeneste. En liten ambulansestasjon huser de to ambulansene til daglig.
Brann og redningstjeneste blir gitt av en uavhengig og frivillig tjeneste som ble etablert i 1958. Den ble først kalt Sark Fire Brigade, men heter nå Sark Fire Brigade. Tjenesten betjener to pumpekjøretøy og en universal trailer, alle tre må trekkes av traktorer grunnet forbudet mot andre former for motorfartøy på Sark. Den første brannstasjonen var en stor garasje, men i dag er tjenesten drevet fra brannstasjon bygget for dette formålet ved La Chasse Marette.
Livbåttjeneste er drevet av Royal National Lifeboat Institution (RNLI) fra Guernseys livbåtstasjon. Tjenesten er støttet av RNLI-stasjonene på Jersey og Alderney.
== Sport og idrett ==
Deltagelse i sport tenderer mot individuell sport fram lagsport, men til tross for Sarks lille befolkning stiller de lag i cricket, rugby og fotball. Sark konkurrerer i de toårige De internasjonale øylekene med sitt fotballag. Hvert år deltar Sark i Jersey Rowing Race sammen med Guernsey. Carl Hester, som er født på Sark, vant gullmedalje i Sommer-OL 2012. Han ble olympisk mester i hestesport under OL 2012 i London. Han var med på det britiske laget som vant i lagkonkurransen i dressur. En postboks ble malt i gullfarge for å feire begivenheten.
== Sark i kunst og litteratur ==
Det finnes flere eksempler på hvor Sark har vært inspirasjon eller blitt omtalt i kunsten og litteraturen.
=== Normannisk litteratur ===
Selv om det ikke finnes noen nedtegnelser av litteratur skrevet på sarkesisk, har litteratur skrevet på guernésiais og jèrriais omtalt Sark, eksempelvis av forfattere som Edwin John Luce, Thomas Grut, George F. Le Feuvre, og Denys Corbet.
=== Engelsk litteratur ===
Algernon Swinburne skrev et dikt, «In Sark», som ble omfattet i hans samling A Century of Roundels (1883).
Arthur Conan Doyles Sir Nigel (1906) har en bihandling hvor Black Simon fra Norwich, hvor en soldat reiste sammen med sir Nigel Loring i krigen. Han får tillatelse fra sir Robert Knolles til å gjøre landgang på Sark under dekke av mørket. Han tar sin venn bueskytteren Samkin Alward med seg og halshogde den (såkalte) kongen av Sark som betaling for et veddemål.
John Oxenham skrev Carette of Sark (1907) og i hans roman A Maid of the Silver Sea (1910) har handling fra sølvgruvene på Little Sark.
Romanen Mr Pye (1953) av Mervyn Peake, best kjent for hans Gormenghast-serie, har handling plassert på Sark. Peake bodde selv på Sark ved et tidspunkt. Romanen har blitt adaptert for radio og fjernsyn. TV-serien ble filmet på Sark med Derek Jacobi og Judy Parfitt i hovedrollene, og med en rekke av Sarks innbyggere i mindre roller.
Sibyl Mary Hathaway, den 21. seigneur av Sark, skrev sine memoarer Dame of Sark (1963), blant annet om hennes tid på Sark under den tyske okkupasjonen. Boken ble adoptert som skuespill og fjernsynsdrama med den samme tittel. Hun skrev også Maid of Sark, en historisk, romantisk roman, utgitt i 1939, med handling fra 1500-tallet. Den har handling knyttet til forsvaret av øya mot bretagnere.
Romanen Appointment with Venus (1962) av Jerrard Tickell har handling fra den fiktive øya Armorel, men er antatt å være basert på Sark. Filmen fra 1951 av romanen hadde lokalisering på Sark.
Sarah Caudwells The Sirens Sang of Murder (1989) har delvis handling fra Sark.
John C. Wrights roman Iron Chamber of Memory (2016) har handling fra Sark.
=== Fransk litteratur ===
Maurice Leblancs roman L'Île aux Trente Cercueils (1919, oversatt til engelsk som The Secret of Sarek) har en handling på en øy ved navn Sarek beliggende utenfor kysten av Bretagne, og som har opplagte likheter med Sark. I fortellingen blir Véronique d'Hergemont reddet av gentlemantyven Arsène Lupin fra en lokal overtro som krever at tretti kvinner må dø for å mildne hevngjerrige ånder.
=== I musikken ===
Den irske musikeren og sangeren Enyas album Dark Sky Island (2015) var inspirert av Sark utmerkelse som den første mørk himmeløy. Bestemte sanger på albumet, tittelsangen i særdeleshet, utforsker stjernene, himmelen og naturen.
=== TV ===
Tilpasningen til TV-drama i 1986 av Mr Pye skrevet av Mervyn Peake med Derek Jacobi med filmet på Sark. Den opprinnelige romanen hadde også handling fra Sark.
Sark var også lokalisering av den fjerde serien av The New Statesman, The Irresistible Rise of Alan B'Stard, og det samme var tilfelle tidvis med Jersey-baserte TV-serien om detektivserien Bergerac.
Deler av sjuende episode av den andre serien om TV-drama fra andre verdenskrig kalt Enemy at the Door har handling på Sark. La Coupée opptrer i en rekke av scenene. Den ble vist mellom 1978 og 1980.
Sark, og i særdeleshet Gouliot-grottene, opptrer i episode 8 av sesong 3 av BBCs TV-serie Coast.
Sark var emne for episoden av TV-kanalen ITVs serie om Storbritannias øyer i 2009, presentert av Martin Clunes. Øyboerne som var involvert i programmet var konstabel Alan Blythe og Rossford de Carteret.
Sark var emne for programmet Holiday Showdown på ITV2 hvor en familie valgte Sark som sitt feriested.
I episode 2 av ITVs miniserie Collision (2009), sier Guy Pearson (spilte av Nicholas Farrell): «Jeg vil flytte til kanaløyene; Sark. Ingen biler på Sark, jeg vil være i himmelen.»
I John Shuttleworths Southern Softies (2009) kan Shuttleworth og hans mannskap ikke finne sted å bo på Sark.
I serie 7 og 8 av BBCs serie An Island Parish følger de to anglikanske og metodistiske prestene på Sark.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Barnett, A.J. (1977): The Constitution of Sark.
Cachemaille, Rev J.L.V. (1928): The Island of Sark.
Carteret, A.R. de (1956): The Story of Sark. London: Peter Owen Limited.
Coysh, Victor (1982): Sark: The Last Stronghold of Feudalism. Guernsey: Toucan Press.
Ewen, A. H.; de Carteret, Allan R. (1969): The Fief of Sark. Guernsey: Guernsey Press.
Hawkes, Ken (1995): Sark. Guernsey: Guernsey Press. ISBN 0-902550-46-2.
Johnson, Henry (2014): «Sark and Brecqhou: Space, Politics and Power» (PDF). Shima 8 (1), s. 9–33.
Johnson, Henry (2015): «The Sark/Brecqhou Dyad: Jurisdictional Geographies and Contested Histories» (PDF). Shima 9 (1), s. 89–108.
Karbe, Lars Cassio (1984): Das politische System der Insel Sark. Modelle europäischer Zwergstaaten – die normannische Seigneurie Sark (Sercq). Frankfurt am Main. ISBN 3-8204-7483-8.
Karlson, Ingemar (2018): De små folkens historia. Minoriteter i Europa, Lund: Historiska media,ISBN 978-91-7545-618-8.
Kursner, Geoffroy (2015): L'île de Sercq: Histoire du dernier état féodal d'Europe. Éditions du Menhir. ISBN 978-2-919403-27-1.
Lee, Eric (2016): Operation Basalt: The British Raid on Sark and Hitler's Commando Order. The History Press. ISBN 978-0750964364.
Rivett, Peter J. (1999): Sark: A Feudal Fraud? Devon: Planetesimal Publishing. ISBN 0-9534947-2-1.
Sack, John (1959): Report from Practically Nowhere. New York: Curtis Publishing Company. s. 26–42.
Toyne, S.M. (1959): Sark: A Feudal Survival. Eton, Windsor: The Shakespeare Head Press.
== Eksterne lenker ==
(en) Sark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Sark hos Wikivoyage
Government of Sark Arkivert 7. juli 2016 hos Wayback Machine., offisielt nettsted
BBC – Feudal island brings in democracy
St Peter's Sark
Chisholm, Hugh, red. (1911). «Sark». Encyclopædia Britannica. 24 (11th utg.). Cambridge University Press. s. 220. | | øy = Sark | 9,635 | 9,635 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nugatti | 2023-02-04 | Nugatti | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fabrikant hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedingredienser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor opprinnelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Matvaremerker', 'Kategori:Pålegg', 'Kategori:Søtsaker'] | Nugatti er varenavnet på et sjokoladepålegg laget av hasselnøtter og nougat. Pålegget produseres av Stabburet, og inneholder blant annet sukker, solsikkeolje, kakao, melk og hasselnøtter.Pålegget ble lansert i 1969, og er dermed litt yngre enn sjokoladepålegget Sjokade. Det blir solgt rundt 7 millioner bokser Nugatti årlig. Pålegget var først på pappbeger, senere på plastbeger, men blir også solgt i tuber. Det finnes i flere varianter; Nugatti, Nugatti Crisp, Nugatti Zero, Nugatti Air, Nugatti Nøttekrønsj og Nugatti Salt Karamell.
Nugatti med appelsinsmak var en utgave av Nugatti Max som var i produksjon i 2007, omtalt som en påskevariant av nugatti.
| Nugatti er varenavnet på et sjokoladepålegg laget av hasselnøtter og nougat. Pålegget produseres av Stabburet, og inneholder blant annet sukker, solsikkeolje, kakao, melk og hasselnøtter.Pålegget ble lansert i 1969, og er dermed litt yngre enn sjokoladepålegget Sjokade. Det blir solgt rundt 7 millioner bokser Nugatti årlig. Pålegget var først på pappbeger, senere på plastbeger, men blir også solgt i tuber. Det finnes i flere varianter; Nugatti, Nugatti Crisp, Nugatti Zero, Nugatti Air, Nugatti Nøttekrønsj og Nugatti Salt Karamell.
Nugatti med appelsinsmak var en utgave av Nugatti Max som var i produksjon i 2007, omtalt som en påskevariant av nugatti.
== Referanser == | Nugatti er varenavnet på et sjokoladepålegg laget av hasselnøtter og nougat. Pålegget produseres av Stabburet, og inneholder blant annet sukker, solsikkeolje, kakao, melk og hasselnøtter. | 9,636 | 9,636 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sosialistisk_Venstreparti | 2023-02-04 | Sosialistisk Venstreparti | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1975', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sosialistisk Venstreparti', 'Kategori:Sosialistiske partier'] | SV – Sosialistisk Venstreparti er et norsk politisk parti som ifølge sitt arbeidsprogram definerer seg som «et sosialistisk parti, et miljøparti, et fredsparti og et antirasistisk parti». SVs ungdomsorganisasjon er Sosialistisk Ungdom (SU).
Partiet ble stiftet i 1975, men har røtter i Sosialistisk Folkeparti (SF), som ble etablert i 1961, og i valgsamarbeidet Sosialistisk Valgforbund (1973–1975), som i tillegg til SF omfattet NKP og en liten gruppe venstreutbrytere fra Arbeiderpartiet. Bakgrunnen for at SF og senere SV ble etablert var misnøye med Arbeiderpartiets vestlig-orienterte utenrikspolitikk under den kalde krigen. Fra 1960- til 1980-tallet stod utenrikspolitikken, spesielt arbeidet for vennskapelige forbindelser med østblokken og opposisjon mot Norges NATO-medlemskap, sentralt i SFs og SVs politikk. Under Erik Solheims og Kristin Halvorsens ledelse, siden 1987, har partiet utviklet seg i en reformatorisk retning med større vekt på innenrikspolitiske saker. Partiet var nær ved å splittes i 1999, da partiledelsen og stortingsgruppen støttet NATOs krig mot Jugoslavia. Fra 2005 til 2013 deltok partiet i en regjering ledet av Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg.
I stortingsvalget 2017 fikk partiet 6,0 % oppslutning og partiets stortingsgruppe består av 11 representanter. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015 fikk partiet henholdsvis 4,1 og 4,0 % oppslutning, og én ordfører (i Oslo). Audun Lysbakken er partileder og parlamentarisk leder. I det politiske landskapet står partiet til venstre for Arbeiderpartiet, men ikke så langt til venstre som Rødt.
| SV – Sosialistisk Venstreparti er et norsk politisk parti som ifølge sitt arbeidsprogram definerer seg som «et sosialistisk parti, et miljøparti, et fredsparti og et antirasistisk parti». SVs ungdomsorganisasjon er Sosialistisk Ungdom (SU).
Partiet ble stiftet i 1975, men har røtter i Sosialistisk Folkeparti (SF), som ble etablert i 1961, og i valgsamarbeidet Sosialistisk Valgforbund (1973–1975), som i tillegg til SF omfattet NKP og en liten gruppe venstreutbrytere fra Arbeiderpartiet. Bakgrunnen for at SF og senere SV ble etablert var misnøye med Arbeiderpartiets vestlig-orienterte utenrikspolitikk under den kalde krigen. Fra 1960- til 1980-tallet stod utenrikspolitikken, spesielt arbeidet for vennskapelige forbindelser med østblokken og opposisjon mot Norges NATO-medlemskap, sentralt i SFs og SVs politikk. Under Erik Solheims og Kristin Halvorsens ledelse, siden 1987, har partiet utviklet seg i en reformatorisk retning med større vekt på innenrikspolitiske saker. Partiet var nær ved å splittes i 1999, da partiledelsen og stortingsgruppen støttet NATOs krig mot Jugoslavia. Fra 2005 til 2013 deltok partiet i en regjering ledet av Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg.
I stortingsvalget 2017 fikk partiet 6,0 % oppslutning og partiets stortingsgruppe består av 11 representanter. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015 fikk partiet henholdsvis 4,1 og 4,0 % oppslutning, og én ordfører (i Oslo). Audun Lysbakken er partileder og parlamentarisk leder. I det politiske landskapet står partiet til venstre for Arbeiderpartiet, men ikke så langt til venstre som Rødt.
== Politisk plattform ==
SV definerer seg som et sosialistisk, feministisk og antirasistisk miljø- og fredsparti. Partiet er tilhenger av radikal omfordeling, tiltak mot klimaendringer, likestilling mellom kjønnene, nedrustning, avkriminalisering av ulovlige rusmidler og antirasisme. Partiet er motstander av oljeboring i Lofoten og Vesterålen, privatisering og konkurranseutsetting, og norsk medlemskap i NATO, EU og EØS. I regjering har partiet prioritert arbeidet med barnehagereformen. Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 var SV motstander av å støtte Ukraina med våpen, men åpnet for å revurdere holdningen til NATO-medlemskap.I prinsipprogrammet beskrives fem hovedmål for partiets politikk:
«Et Norge som deler godene»
«Frihet for alle, ikke for de få»
«En økologisk bærekraftig økonomi»
«Feminisme – frigjøring og likestilling»
«Global rettferdighet»
== Stortingsrepresentanter ==
SV har 13 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025.
== Ordførere ==
Marianne Borgen i Oslo (fra 2015)
Aase Refsnes i Steigen (fra 2019)
Yvonne Wold i Rauma (fra 2019)
Jan Olsen i Nordkapp (fra 2019)
Alf Normann Hansen i Gamvik (fra 2019)
Bjørnar Tollan Jordet i Tolga (fra 2019)
== Historie ==
SVs forhistorie startet for en stor del i Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiets historie inneholder en rekke ideologiske splittelser, blant annet i kjølvannet av den russiske revolusjon. Internasjonale spørsmål, slik som forholdet til Sovjetunionen, og verdispørsmål, slik som partiets rolle i forhold til det individuelle partimedlem, var sentrale konfliktsaker. Etter andre verdenskrig ble Norge medlem av NATO og inngikk i den USA-allierte vestblokken, som stod i motsetning til den Sovjet-allierte østblokken. NATO-medlemskapet aksentuerte de utenrikspolitiske konfliktene i Arbeiderpartiet. Denne opposisjonen kom særlig til uttrykk i kretsen rundt ukeavisen Orientering. Denne grupperingen lanserte det de kalte «det tredje standpunkt»: Et ønske om mest mulig uavhengighet fra både USA og Sovjetunionen. I 1961 ble de som var medlemmer av Arbeiderpartiet i Orienterings-kretsen ekskludert fra partiet. Eksklusjonen ga startskuddet til etableringen av Sosialistisk Folkeparti (SF).SF etablerte seg som en radikal utenrikspolitisk opposisjon til Vietnamkrigen, USA og NATO, og ble også samlingspunkt for politisk opposisjon til venstre for Arbeiderpartiet. Partiets to stortingsrepresentanter etter stortingsvalget i 1961, med Finn Gustavsen i spissen, valgte å stemme sammen med de borgerlige partiene i Kings Bay-saken, og felte dermed Einar Gerhardsen som statsminister. I andre spørsmål sto partiet for en radikal, sosialistisk politikk.
EF-striden fra 1970-72 skapte turbulens i det norske politiske systemet. Dette ga som resultat at Sosialistisk Valgforbund, bestående av SF, NKP, Demokratiske Sosialister (AIK) og flere uavhengige sosialister ved stortingsvalget i 1973 gjorde et godt valg, og fikk 16 mandater. Sosialistisk Valgforbund ble etablert som eget politisk parti under navnet Sosialistisk Venstreparti på samlingskongressen i Trondheim i mars 1975. Det nye partiet besto av Sosialistisk Folkeparti (SF), Demokratiske Sosialister (AIK) (deler av Arbeiderpartiets nei-side), Norges Kommunistiske Parti (NKP) og uavhengige sosialister. På sitt landsmøte i oktober samme år vedtok (NKP) at partiet ikke kunne oppløses eller trappe ned sin virksomhet og trakk seg ut av samarbeidet. NKPs formann Reidar T. Larsen og hans støttespillere forlot da landsmøtet og sluttet seg til det nye partiet SV. AIKs leder Berit Ås ble ved partidannelsen valgt til SVs første partileder. Avisen Orientering gikk inn i Ny Tid fra samme tid, og begge avisene var heleid av henholdsvis SF og SV, fram til Ny Tid ble solgt til forlaget Damm i 2006. SVs medlemsavis i dag heter Venstre Om.
Gjennom 1970- og 80-tallet markerte partiet seg innen kvinnesak, fred, motstand mot atomvåpen og miljø. Partiets oppslutning ved stortingsvalgene svingte, med valget i 1989 som neste høydepunkt, etter 1973. I 1985 ble «Del godene» for første gang brukt som slagord i valgkampen. Det var jappetid og for SV var det viktig å bekjempe arbeidsledighet og økonomiske forskjeller. Fram mot folkeavstemningen om EU i 1994 sto SV sentralt i motstanden mot norsk medlemskap i EU.Mot slutten av 90-tallet tok SV i bruk slagordet «Barn og unge først». SV gjorde svært gode valg i 2001 og 2003 (12,5 og 13 %), og partileder Kristin Halvorsens popularitet økte. Valget i 2005 ble historisk, ved at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet dannet en rødgrønn flertallsregjering, til tross at SV gikk kraftig tilbake i valget.
=== Forholdet til østblokken ===
Sosialistisk Venstrepartis forløper, Sosialistisk Folkeparti (SF), ble dannet på grunn av Arbeiderpartiets utenrikspolitikk som innebar at Norge ble en del av Vestblokken. SF arbeidet å fremme vennskap med Østblokken og mange medlemmer var involvert i organisasjoner som Sambandet Norge-Folkedemokratiene. Overvåkingspolitiet oppfattet SF som en de facto videreføring av Norges Kommunistiske Parti, og Overvåkingspolitiet hadde mistanke om at SF ble brukt som et redskap for Sovjetunionen. Frem til 1964 ble det derfor opprettet politisak på alle SFs kandidater, dvs. registrering i Overvåkingspolitiets register over politiske ekstremister, og det ble fortsatt opprettet slike observasjonssaker frem til 1970-tallet.Ved stiftelsen av SV i 1975 het det i programmet at «arbeidarrørsla må bryta med klassesamarbeidet og setja strevet for å utvikla og kjempe fram revolusjonære reformer». Partiet erklærte at det ville kjempe for marxismen. I et studiehefte gitt ut av partiet heter det: «SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger i vurderingen av sosialistiske land». Under arbeidet med stiftelsen av SV arbeidet NKP og flere partiløse for å erklære SV som et revolusjonært klassekampparti og avvise parlamentarismen som utgangspunkt for å skape et sosialistisk samfunn. I partiets utenrikspolitiske program formulert i 1977 het det at partiet arbeidet for «full avvæpning av militærmakta i Norge» og «norsk utmelding av NATO». Overvåkningspolitiet foretok tildels registreringer av hvem som hadde tillitsverv i SV på 1970-tallet.I tiden etter den kalde krigen har det versert flere debatter om norsk venstresides forhold til de autoritære og totalitære kommunistiske regimene i øst. Mens det ser ut til å være nær konsensus om at AKP (ml) ga ukritisk støtte til venstreekstreme diktaturer, er det fortsatt uenighet om hvordan SVs arbeid under den kalde krigen skal vurderes. I en studie gjort av Kåre Dahl Martinsen og Pål Veiden om SVs forhold til østblokken, publisert i Arbeiderhistorie (Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek 2007), pekes det på hvordan Berit Ås, SVs første leder, beskrev Sovjetunionen som «en fredspioner» i 1977. Historikeren Einar Kr. Steffenak har hevdet at AKP (ml)s støtte til venstreekstreme diktaturer og den påfølgende kritikk av denne, har skygget for det faktum at også SV har støttet eller latt være å kritisere sosialistiske diktaturer. SVs forhenværende nestleder, Bård Vegar Solhjell, er enig i denne kritikken, samtidig som han har anført at debatten etter hans syn bør ta et generelt oppgjør med både høyre- og venstresidens forsømmelser under den kalde krigen.
=== Jugoslavia-krigen ===
I 1999 var partiet nær ved å splittes i forbindelse med partiledelsens og Stortingsgruppas støtte til NATOs krig mot Jugoslavia (Kosovokrigen), og blant andre den tidligere stortingsrepresentanten Reidar T. Larsen forlot partiet i forbindelse med denne saken. Debatten i SV hadde sine paralleller i flere andre europeiske venstrepartier. Samtidig markerte standpunktet partiet endte opp med på Jugoslaviakrigen et skifte i partiets utenrikspolitikk, gjennom en støtte til NATO som partiet ble dannet for å bekjempe, og til norsk offisiell utenrikspolitikk.
=== Deltagelse i Regjeringen Jens Stoltenberg II ===
I forkant av stortingsvalget i 2005 inngikk partiet en avtale om regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, under ledelse av Jens Stoltenberg. Valget ble en skuffelse for SV, som endte opp med en oppslutning på 8,8 %, tilbake fra 12,5 % ved forrige stortingsvalg. Likevel fikk Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet til sammen et knapt flertall og kunne danne regjering (Jens Stoltenbergs andre regjering). I regjering har bl.a. deltagelsen i krigen i Afghanistan vært en vanskelig sak for partiet, som har møtt partiintern kritikk.
Ved stortingsvalget i 2009 fikk partiet 6,2 % av stemmene og 11 mandater på Stortinget, en ytterligere tilbakegang fra 2005 og mer enn en halvering siden 2001. Til tross for tilbakegangen fikk regjeringspartiene til sammen et knapt flertall og kunne fortsette i regjering.
Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 gjorde SV sitt dårligste valg noensinne med et resultat på 4,1 og 4,3 %, og Kristin Halvorsen varslet samme dag at hun ville trekke seg som partileder ved det kommende landsmøtet. Audun Lysbakken, Bård Vegar Solhjell og Heikki Holmås lanserte sine kandidaturer til å bli ny partileder, men Solhjell trakk seg raskt. 5. mars 2012 måtte Lysbakken forlate regjeringen etter den såkalte Lysbakken-saken, hvor han hadde bevilget penger til en organisasjon hvor han satt i styret i strid med habilitetsreglene. Lysbakken ble imidlertid valgt som partileder på landsmøtet noen uker senere, og leder partiet fra sin plass på Stortinget. I forbindelse med lederkandidaturet uttalte han samtidig at han ikke lenger var revolusjonær og marxist.
Ved Stortingsvalget 2013 oppnådde SV 4,1 %, og var nær ved å falle under sperregrensa for utjevningsmandater. Tilbakegang for regjeringspartnerne Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjorde at de rødgrønne ikke klarte å fornye stortingsflertallet, og SV fortsetter derfor i opposisjon etter det dårligste stortingsresultatet i partiets historie.
== Sosialistisk Venstrepartis ledere ==
Audun Lysbakken 2012-
Kristin Halvorsen 1997–2012
Erik Solheim 1987–1997
Theo Koritzinsky 1983–1987
Berge Furre 1976–1983
Berit Ås 1975–1976
== Parlamentariske ledere ==
Audun Lysbakken 2012 -
Bård Vegar Solhjell 2009 – 2012
Inge Ryan 2005–2009
Kristin Halvorsen 1997–2005
Kjellbjørg Lunde 1989–1997
Hanna Kvanmo 1977–1989For perioden 1975–1977, se Sosialistisk Valgforbund.
== Partisekretærer ==
Audun Herning 2017–
Kari Elisabeth Kaski 2015–2017
Silje Schei Tveitdal 2009–2015
Edle Daasvand 2005–2009
Bård Vegar Solhjell 2001–2005
Turid Leirvoll 1993–2001
Bente Sandvig 1989–1993
Hilde Vogt 1985–1989
Erik Solheim 1981–1985
Liss Schanche 1979–1981
Lasse Jahnsen 1977–1979
Rune Fredh 1975–1977
== Valghistorikk ==
Representanters navn som er uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.
== Litteratur ==
Frank Rossavik SV fra Kings Bay til Kongens bord (SVs historie fra 1961 til 2011) Spartacus 2011 ISBN 9788243004955
Derek W. Urwin The Norwegian Party System from the 1880s to the 1990s i Strøm, Kaare og Lars Svåsand (red.): Challenges to Political Parties. The Case of Norway. Ann Arbor: University of Michigan Press 1997 ISBN 0-472-10680-5
Bernt O. Aardal og Henry Valen The Storting Elections of 1989 and 1993: Norwegian Politics in Perspective i Strøm, Kaare og Lars Svåsand (red.): Challenges to Political Parties. The Case of Norway. Ann Arbor: University of Michigan Press 1997 ISBN 0-472-10680-5
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(se) Offisielt nettsted
(en) Sosialistisk Venstreparti – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
SU – Sosialistisk Ungdom
Valgresultater for SV i kommune- og fylkestingsvalget 2007 (NRK)
Artikkelen har ingen egenskaper for sosiale medier i Wikidata | Demokratisk sosialismeRadikalfeminismeØkososialisme | 9,637 | 9,637 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hoppuka | 2023-02-04 | Hoppuka | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Hoppuka', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | For «den norske hoppuka», se Raw Air.Den tysk-østerrikske hoppuka, vanligvis kalt bare Hoppuka, (tysk: Vierschanzentournee – Firebakketurneringen) består av fire hopprenn som siden januar 1953 har blitt arrangert ved årsskiftet i Tyskland og Østerrike. Rennene er en del av verdenscupen, og Hoppuka regnes som en av de viktigste konkurransene innen skihopping, etter OL og VM.
Sammenlagtresultatene i Hoppuka regnes ut ved å legge sammen hoppernes poeng i de fire rennene. Det er rennpoengene (sammensatt av lengdepoeng og stilpoeng) som gjelder, ikke plasseringen i rennene eller verdenscuppoeng. I verdenscupen teller hvert av rennene i Hoppuka som enkeltrenn.
Janne Ahonen er den hopperen som har flest sammenlagtseiere i Hoppuka. Han vant i 1998/99, 2002/03, 2004/05, 2005/06 og 2007/08. Jens Weißflog ble første hopper som vant fire sammenlagtseiere, da han gikk seirende ut i 1983/1984, 1984/1985, 1990/1991 og 1995/1996. Tre vinnere har tre sammenlagtseiere: Helmut Recknagel, Bjørn Wirkola og Kamil Stoch. Wirkola er den eneste som har tre sammenlagtseiere på rad. (1967–1969).
Ni norske hoppere har vunnet Hoppuka sammenlagt. Det er Olaf B. Bjørnstad (1953/54), Toralf Engan (1962/63), Torgeir Brandtzæg (1964/65), Bjørn Wirkola (1966/67, 1967/68 og 1968/69), Ingolf Mork (1971/72), Espen Bredesen (1993/94), Sigurd Pettersen (2003/04), Anders Jacobsen (2006/07) og Halvor Egner Granerud (2022/23).
| For «den norske hoppuka», se Raw Air.Den tysk-østerrikske hoppuka, vanligvis kalt bare Hoppuka, (tysk: Vierschanzentournee – Firebakketurneringen) består av fire hopprenn som siden januar 1953 har blitt arrangert ved årsskiftet i Tyskland og Østerrike. Rennene er en del av verdenscupen, og Hoppuka regnes som en av de viktigste konkurransene innen skihopping, etter OL og VM.
Sammenlagtresultatene i Hoppuka regnes ut ved å legge sammen hoppernes poeng i de fire rennene. Det er rennpoengene (sammensatt av lengdepoeng og stilpoeng) som gjelder, ikke plasseringen i rennene eller verdenscuppoeng. I verdenscupen teller hvert av rennene i Hoppuka som enkeltrenn.
Janne Ahonen er den hopperen som har flest sammenlagtseiere i Hoppuka. Han vant i 1998/99, 2002/03, 2004/05, 2005/06 og 2007/08. Jens Weißflog ble første hopper som vant fire sammenlagtseiere, da han gikk seirende ut i 1983/1984, 1984/1985, 1990/1991 og 1995/1996. Tre vinnere har tre sammenlagtseiere: Helmut Recknagel, Bjørn Wirkola og Kamil Stoch. Wirkola er den eneste som har tre sammenlagtseiere på rad. (1967–1969).
Ni norske hoppere har vunnet Hoppuka sammenlagt. Det er Olaf B. Bjørnstad (1953/54), Toralf Engan (1962/63), Torgeir Brandtzæg (1964/65), Bjørn Wirkola (1966/67, 1967/68 og 1968/69), Ingolf Mork (1971/72), Espen Bredesen (1993/94), Sigurd Pettersen (2003/04), Anders Jacobsen (2006/07) og Halvor Egner Granerud (2022/23).
== Hoppbakkene ==
== Historie ==
Ideen til Hoppuka ble utviklet i 1949 av medlemmer i skiklubbene i Garmisch-Partenkirchen og Innsbruck. Men i årene etter 2. verdenskrig fikk ikke tyske hoppere delta i internasjonale renn, og utenlandske hoppere deltok ikke i Tyskland, derfor kunne planen om Hoppuka først settes ut i livet i 1952.
Den tysk-østerrikske hoppuka ble grunnlagt 17. mai 1952 i Innsbruck av Toni Glos, Emmerich Pepeunig (Innsbruck), Beppi Hartl, Franz Rappenglück (Partenkirchen), Andi Mischitz, Fred Triebner (Bischofshofen) samt Alfons Huber og Xaver Kaiser (Oberstdorf).
Fra starten av var tre rennsteder bestemt: Partenkirchen, som hadde arrangert sitt Nyttårsrenn helt siden 1921, Innsbruck og Bischofshofen. Man ønsket at de to landene skulle ha like mange renn, og SC Partenkirchen fikk i oppgave å finne det andre tyske rennstedet. Berchtesgaden, Füssen og Oberammergau ble tidlig vurdert. Disse stedene hadde erfarne hopparrangører og moderne hoppbakker, og det betød at man ikke ville trenge å bygge noen ny bakke eller bekymre seg for organiseringen av rennet. Men disse stedene hadde mye av det samme tilskuergrunnlaget som Partenkirchen, og SC Partenkirchen fryktet at de kunne miste tilskuere dersom et av de nevnte stedene ble valgt som arrangørsted. Derfor falt valget i stedet på Oberstdorf.
Den tysk-østerrikske hoppuka (Deutsch-Österreichischen Springertournee) ble offisielt stiftet 14. desember 1952 i Partenkirchen.
=== De første hoppukene ===
Den første hoppuka er den eneste som har begynt etter årsskiftet. Den startet 1. januar 1953 med nyttårshopprennet i Partenkirchen. 20 000 tilskuere fulgte det første rennet, som hadde 50 deltakere fra seks land (Tyskland, Østerrike, Sverige, Norge, Sveits og Jugoslavia (Slovenia)).
Asgeir Dølplads fra Norge vant det første rennet med hopp på 78,5 og 80 meter. 4. januar fant det andre rennet sted i Oberstdorf, med Erling Kroken (Norge) som vinner, og 6. januar vant Sepp Bradl (Østerrike) rennet i Innsbruck. Avslutningsrennet i den første hoppuka gikk i Bischofshofen 11. januar og ble vunnet av Halvor Næs, Norge. Sammenlagt i den første tysk-østerrikske hoppuka vant Sepp Bradl foran Halvor Næs og Asgeir Dølplads.
Selv om ikke hele verdenseliten deltok – blant annet manglet hele det sterke finske laget – var tilskuerantallet stort og arrangørklubbene fikk gode inntekter og ros fra hopperne. Kort tid etter at den første hoppuka var avsluttet, startet forberedelsene til den neste. Foran den andre hoppuka ble det gjort enkelte forandringer. Heretter åpnet hoppuka med rennet i Oberstdorf 29. eller 30. desember, og deretter nyttårsrennet i Partenkirchen 1. nyttårsdag. Rennet i Bergisel i Innsbruck gikk av stabelen 3. eller 4. januar, og Helligtrekongersdagsrennet i Bischofshofen (som også var blitt arrangert før Hoppuka ble startet) skulle avslutte hoppuka.
Allerede den andre hoppuka, 1953/54, var nær ved å bli avlyst på grunn av snømangel. Faktisk ble det bestemt at åpningsrennet ikke kunne arrangeres, men det østerrikske laget ble ikke varslet om avlysningen og møtte opp i Oberstdorf 27. desember. Da satte det plutselig inn med snøvær, og arrangøren ombestemte seg. De nordiske skiforbundene ble varslet, og SAS endret flyrutene slik at hopperne nådde fram i tide. 31. desember 1953 gikk så åpningsrennet i den andre hoppuka av stabelen i Oberstdorf.
De neste årene økte Hoppukas betydning. Tilskuermengden vokste, deltakerfeltet ble sterkere, og medieinteressen økte. Alt i 1956 sendte ARD nyttårshopprennet på TV, og fra 1960 ble alle de fire rennene TV-sendt. Dermed ble Hoppuka stadig mer kjent i Tyskland. Betydning for Hoppukas posisjon hadde det også at den første tysker kom på pallen sammenlagt, da Max Bolkart ble nummer 3 i 1956/57.
Hoppuka 1955/56 var ment å starte med et renn i Semmering i Østerrike 26. desember, som skulle inngå i sammenlagtresultatene i hoppuka. Det finske laget protesterte imidlertid på dette, fordi det ville føre til ekstra reisebelastning, og det endte med at rennet ikke talte med i hoppuka likevel. Dette året var igjen snømangel et stort problem. Rennene i Oberstdorf, Garmisch-Partenkirchen og Innsbruck ble reddet ved at det ble hentet snø fra Alpene med lastebiler. Men i Bischofshofen lot ikke dette seg gjøre, og avslutningsrennet ble i stedet flyttet til Zinkenschanze i Hallein, ca. 20 km utenfor Bischofshofen. Pr. 2015 er dette den eneste gangen et renn i hoppuka er blitt arrangert et annet sted enn i de fire faste arrangørbyene. Den eneste andre gangen et renn i hoppuka er blitt flyttet, var i 2008, da rennet i Innsbruck ble avlyst pga. vind og det i stedet ble arrangert to renn i Bischofshofen.
I 1956 arrangerte Øst-Tysklands skiforbund et renn i Oberhof 1. juledag, med ambisjoner om at det skulle bli det nye åpningsrennet i Hoppuka. Imidlertid deltok bare tyske og østerrikske hoppere i dette julerennet; på grunn av transportproblemer valgte de andre landene å ikke sende hoppere til Oberhof.
Også foran den sjette hoppuka i 1957/58 var det planlagt et julerenn i Oberhof, 26. desember. Men dette året var det snømangel i Tyskland, og i motsetning til Oberstdorf og Partenkirchen greide man ikke å sette bakken i Oberhof i stand med tilkjørt snø. Julerennet ble flyttet til snøsikre Oberwiesenthal, men dette medførte enda høyere kostnader for reisen videre til Oberstdorf, og det østtyske forsøket på å utvide Hoppuka mislyktes. Likevel fikk østtyskerne noe å feire da Helmut Recknagel vant hoppuka foran to sovjetere, mens nordmennene og finnene ikke deltok. Recknagel vant igjen i 1959 og 1961. I 1960 ble Max Bolkart den første vesttyske hoppukevinneren.
=== Flaggstriden ===
Under den åttende hoppuka i 1959/60 oppsto den første store konflikten i Hoppukas historie. Vest-Tyskland og Østerrike anerkjente på denne tiden ikke Øst-Tyskland (DDR) som selvstendig stat, og tillot ikke at DDRs nasjonalflagg ble heist. Hopperne og lederne på det østtyske landslaget insisterte på at deres flagg på lik linje med andre nasjoners flagg skulle heises ved sportsarrangementer. Da dette ikke skjedde, reiste hele det østtyske laget hjem fra hoppuka. Lagene fra Polen, Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia reiste også hjem, i sympati med østtyskerne. I og med at heller ikke det norske og finske laget deltok, på grunn av at de prioriterte uttakningsrenn til OL i Squaw Valley, hadde denne hoppuka et ganske svakt deltakerfelt.
Arrangørene av Hoppuka ønsket ikke at det sterke østtyske laget skulle utebli på nytt, og sommeren 1960 forsøkte de å få myndighetene i Tyskland og Østerrike til å tillate at DDRs flagg ble heist. Politiske grunner gjorde dette umulig, og løsningen ble at man sluttet å heise deltakernasjonenes flagg før rennene, men bare flaggene til arrangørlandene og fanene til arrangørklubbene. Det østtyske laget godtok dette kompromisset, og stilte i hoppuka 1960/61 med toppet mannskap. Helmut Recknagel vant, og ble den siste tyske hoppukevinneren på nesten et tiår.
=== 1960-årene: Nordisk dominans ===
Nye politiske problemer fikk følge for Hoppuka. Et forbud mot at østtyske sportsutøvere fikk delta i konkurranser i Vest-Tyskland og omvendt gjorde at under hoppuka 1961/62 kunne hopperne fra DDR bare delta i de to siste rennene i Østerrike. Den tiende hoppuka innledet en periode med norsk og finsk dominans. Åtte år på rad ble hoppuka vunnet av hoppere fra disse landene, de tre siste årene av norske Bjørn Wirkola.
=== 1970-årene ===
Horst Queck fra DDR brøt den nordiske dominansen da han vant hoppuka 1969/70. I stedet ble DDR førende, med fem hoppukeseiere på ni år: 1969/70 Horst Queck, 1972/73 Rainer Schmidt, 1973/74 Hans-Georg Aschenbach, 1975/76 og 1976/77 Jochen Danneberg. dette tiåret økte kommersialiseringen av Hoppuka og skihopping generelt. Intersport ble Hoppukas første hovedsponsor, og hoppsporten utviklet seg mer og mer fra amatøridrett til profesjonell idrett.
=== 1980-årene ===
Hoppuka var fra 1979/80 en del av den nystartede verdenscupen. 1980-årene ble preget av Matti Nykänen (Finland) og Jens Weißflog (DDR), som begge kom på pallen fem ganger i løpet av tiåret. Hubert Neuper (Østerrike) vant i 1979/80 og 1980/81, deretter vant Manfred Deckert (DDR). I 1982/83 vant Matti Nykänen for første gang, foran Jens Weißflog, som på sin side vant de to neste hoppukene. I 1985/86 og 1986/87 vant østerrikeren Ernst Vettori. Nykänen vant igjen foran Weißflog i 1987/88, og året etter vant finske Risto Laakkonen med Nykänen på andreplass og Weißflog på tredje.
=== 1990-årene: V-stil ===
Etter at V-stilen var blitt innført på begynnelsen av tiåret økte hopplengdene. Hoppbakkene måtte moderniseres og ombygges med profil tilpasset den nye stilen. Jens Weißflog var den av de «gamle» hopperne som best klarte å tilpasse seg den nye stilen, og han ble den første til å vinne hoppuka fire ganger (83/84, 84/85, 90/91 og 95/96). I hoppuka 1996/97 ble knock out-systemet innført. (Se under.)
=== 2000-årene ===
Under den 50. hoppuka i 2001/02 ble Sven Hannawald (Tyskland) den første som vant alle fire rennene i samme hoppuke.
I 2006 ble det for første gang to sammenlagtvinnere, da Jakub Janda (Tsjekkia) og Janne Ahonen (Finland) fikk nøyaktig samme poengsum etter fire renn og åtte hopp.
Janne Ahonen ble den første til å vinne hoppuka fem ganger. Han vant i 98/99, 02/03, 04/05, 05/06 og 07/08.
Snømangel gjorde at rennet i Innsbruck i 2008 måtte avlyses. Rennet ble i stedet arrangert 5. januar i Bischofshofen, dagen før det egentlige Bischofshofen-rennet. Dermed ble denne hoppuka kun arrangert i tre bakker, dog med fire renn som vanlig, og vittige tunger omdøpte hoppuka til Trebakketurneringen (Dreischanzentournee). Dette var første gang Hoppuka ikke ble avholdt i fire bakker.
== Arrangementet ==
Hoppuka blir organisert av skiklubbene i arrangørbyene. De er Skiclub 1906 Oberstdorf, organisasjonskomiteen for nyttårshopprennet i SC Partenkirchen, Sport-Club Bergisel og Skiclub Bischofshofen.
Den vanlige rekkefølgen med åpningsrennet i Oberstdorf, deretter nyttårsrennet i Garmisch-Partenkirchen, fulgt av rennet i Innsbruck og Helligetrekongersdagsrennet i Bischofshofen har bare blitt fraveket fem ganger. I den første hoppuka (1953) var nyttårsrennet åpningsrenn. I 1956/57, 1961/62 og 1962/63 ble rennet i Innsbruck arrangert som det andre rennet, 30. desember. I 1971/72 byttet rennene i Innsbruck og Oberstdorf rekkefølge.
Under hoppuka 1963/64 var for øvrig Bergiselbakken i Innsbruck under ombygging til OL 1964, men hoppukerennet ble gjennomført som vanlig, selv om bakken bare var provisorisk klar.
Siden 1972/73 har rekkefølgen på rennene ikke blitt forandret. Den eneste gangen nyttårshopprennet i Garmisch-Partenkirchen ikke har blitt avholdt på 1. nyttårsdag var i 1979, da dårlig vær gjorde at rennet måtte utsettes til 2. januar. Mellom 1975 og 2006 ble rennet i Bischofshofen avholdt fast på Helligtrekongersdag 6. januar. I 2007 ble rennet etter ønske fra TV-selskapene arrangert 7. januar, som var søndag. Datoene for rennene i Oberstdorf og Innsbruck avhenger av ukedagene. Vanligvis avholdes rennet i Oberstdorf 29. eller 30. desember (i de tidlige hoppukene noen ganger på nyttårsaften), mens rennet i Innsbruck avholdes 3. eller 4. januar.
== Knock out-systemet ==
En særegenhet ved Hoppuka er det omstridte knock out-systemet, som ble innført under hoppuka 1996/97. Før 2017/18 var de 10 beste (før 2006/07 de 15 beste) i verdenscupen automatisk kvalifisert til rennet i både verdenscupen og hoppuka. De som ikke var forhåndskvalifisert måtte hoppe en kvalifiseringsrunde der de 40 beste fikk delta i hovedrennet sammen med de 10 forhåndskvalifiserte. Etter 2017/18 må de 50 beste kvalifisere seg. I selve rennet går de 30 beste i første omgang videre til andre omgang.
Med knock out-systemet i hoppuka hoppes det i første omgang i «par», der vinneren av kvalifiseringen hopper mot nummer 50, nummer 2 mot nummer 49 osv. og vinneren av hvert par får hoppe andre omgang. I tillegg får de fem beste taperne (såkalte «lucky losers») være med i andre omgang. Dersom værforholdene gjør at det ikke kan arrangeres kvalifisering, eller at kvalifiseringen må arrangeres samme dag som hovedrennet, blir hovedrennet gjennomført på den vanlige måten, uten knock out-systemet. På grunn av dette var det under hoppuka 2007/08 bare i åpningsrennet i Oberstdorf at knock out-systemet ble brukt.
Med knock out-systemet er det teoretisk mulig at den 12. beste hopperen i første omgang kan bli slått ut (om han taper sin duell og blir slått av fem andre tapere), mens den nest dårligste (nummer 49) i første omgang kan gå videre (dersom han vinner sin duell og motstanderen gjør det dårligste hoppet i konkurransen). Dette kan skape en viss grunn for kritikk mot systemet.Dersom værforholdene endrer seg i løpet av omgangen, kan knock out-systemet være mer rettferdig enn den vanlige ordningen, siden de to som hopper mot hverandre vil få noenlunde like værforhold.
== Vinnere ==
Nasjonsmessig har Tyskland, Finland og Østerrike 16 sammenlagtseiere hver. (11 av Tysklands seiere har blitt tatt av hoppere fra DDR.) Norge har ti seiere, og Polen har fem seiere. Tsjekkia har to seiere, hvorav en for Tsjekkoslovakia, Slovenia og Japan har også to seiere. Sovjetunionen har én sammenlagtseier.
Janne Ahonen (Finland) er den eneste som har vunnet fem sammenlagtseiere, foran Jens Weißflog (DDR/Tyskland) med fire. Helmut Recknagel (DDR), Bjørn Wirkola (Norge) og Kamil Stoch (Polen) har tre seiere, mens Jochen Danneberg (DDR), Matti Nykänen, Veikko Kankkonen (begge Finland), Hubert Neuper, Ernst Vettori, Andreas Goldberger (alle Østerrike) har to seiere hver. Jens Weißflog og Bjørn Wirkola har flest seiere i enkeltrenn med ti hver, foran Janne Ahonen som har ni.
Under den 50. hoppuka i 2001/2002 ble Sven Hannawald (Tyskland) den første som har vunnet alle de fire rennene i samme hoppuka. Kamil Stoch (Polen) og Ryōyū Kobayashi (Japan) har også gjort det samme i henholdsvis 2017/2018 og 2018/2019.
Ved den 54. hoppuka i 2005/06 ble det for første gang to sammenlagtvinnere. Etter åtte hopp hadde Jakub Janda (Tsjekkia) og Janne Ahonen 1081,5 poeng hver. Det var for øvrig rekord i sammenlagt poengsum i hoppuka. Rekorden ble forbedret av Ahonen til 1085,8 poeng i 2007/08 og av Wolfgang Loitzl med 1123,7 poeng i 2008/09. Peter Prevc har forbedret poengrekorden i 2015/16 med 1139,5 poeng.
== Deltakende land ==
Første gang hoppere fra de ulike land deltok i Hoppuka, inkludert kvalifisering. Land som deltok første gang i samme sesong er listet alfabetisk. Til sammen har deltakere fra 38 land deltatt i konkurransen, hvorav 32 eksisterer i dag.
== TV-overføring ==
Det tyske kringkastingsselskapet ARD viste nyttårshopprennet på fjernsyn så tidlig som i 1956, og alle de fire rennene fra 1960. I Norge overførte NRK nyttårshopprennet for første gang i 1963. Arne Scheie var fast kommentator i Hoppuka fra 1973 til 2014.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Thomas Karlsen Hoppuka - en reiseskildring Cappelen Damm 2019 ISBN 9788202588601
Katharina Scholz: Die Vierschanzentournee – Die Tournee als Auslaufmodell ?, i: Lars Nuschke: Vermarktungspotentiale des Spitzensports. Eine Betrachtung ausgewählter Fallbeispiele, Göttingen: Sierke Verlag 2007, s. 37-54, ISBN 978-3-940333-31-5
Jens Jahn, Egon Theiner: Enzyklopädie des Skispringens. AGON Sportverlag, Kassel 2004. ISBN 3-89784-099-5 (s. 205-264)
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Four Hills Tournament – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Vierschanzentournee: Historie Hovedkilde for artikkelen. Se også undersidene | Den tysk-østerrikske hoppuka, vanligvis kalt bare Hoppuka, (tysk: Vierschanzentournee – Firebakketurneringen) består av fire hopprenn som siden januar 1953 har blitt arrangert ved årsskiftet i Tyskland og Østerrike. Rennene er en del av verdenscupen, og Hoppuka regnes som en av de viktigste konkurransene innen skihopping, etter OL og VM. | 9,638 | 9,638 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_hoppukevinnere | 2023-02-04 | Liste over hoppukevinnere | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Hoppuka', 'Kategori:Lister over sportsutøvere'] | Liste over hoppukevinnere omfatter alle vinnerne siden den første hoppuka ble arrangert i sesongen 1952/53. Hoppuka har siden blitt arrangert hvert år. Den første vinneren var Sepp Bradl. Den finske skihopperen Janne Ahonen er den eneste som har vunnet sammenlagtseieren fem ganger.
Tyske Jens Weißflog har vunnet hoppuka fire ganger. Bjørn Wirkola, Helmut Recknagel og Kamil Stoch har vunnet tre ganger, og Wirkola er den eneste som har vunnet hoppuka tre ganger på rad. Sven Hannawald, Kamil Stoch og Ryōyū Kobayashi er de eneste som har klart å vinne alle fire rennene i den samme hoppuka.
Tyskland (med DDR), Finland og Østerrike har alle vunnet 16 ganger og Norge 11 ganger.
Listen nedenfor viser de tre beste i sammendraget i hoppuka:
| Liste over hoppukevinnere omfatter alle vinnerne siden den første hoppuka ble arrangert i sesongen 1952/53. Hoppuka har siden blitt arrangert hvert år. Den første vinneren var Sepp Bradl. Den finske skihopperen Janne Ahonen er den eneste som har vunnet sammenlagtseieren fem ganger.
Tyske Jens Weißflog har vunnet hoppuka fire ganger. Bjørn Wirkola, Helmut Recknagel og Kamil Stoch har vunnet tre ganger, og Wirkola er den eneste som har vunnet hoppuka tre ganger på rad. Sven Hannawald, Kamil Stoch og Ryōyū Kobayashi er de eneste som har klart å vinne alle fire rennene i den samme hoppuka.
Tyskland (med DDR), Finland og Østerrike har alle vunnet 16 ganger og Norge 11 ganger.
Listen nedenfor viser de tre beste i sammendraget i hoppuka:
== Nasjonskampen ==
== Fotnoter og referanser ==
== Kilder ==
(tysk) Hoppukas offisielle hjemmeside
(tysk) Skispringen.com med alle vinnere
Oppland Arbeiderblad – Tidligere vinnere | Liste over hoppukevinnere omfatter alle vinnerne siden den første hoppuka ble arrangert i sesongen 1952/53. Hoppuka har siden blitt arrangert hvert år. | 9,639 | 9,639 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tysk_film | 2023-02-04 | Tysk film | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmhistorie', 'Kategori:Tysk film'] | null |
== Tysk ekspresjonisme ==
På 1920-tallet ble det laget et tjuetalls filmer i Tyskland som regnes som tysk filmekspresjonisme. Filmene kjennetegnes med fokus på skygger og menneskets underbevissthet.
== Under nasjonalsosialtistene ==
Etter at Hitler tok over makten i 1933 ble det produsert en del propagandafilmer for NSDAP. Den kanskje mest kjente av de nasjonalsosialistiske regissørene var Leni Riefenstahl som blant annet laget «Viljens triumf» «(Triumph des Willens»), en banebrytende propagandafilm om rikspartidagene i Nürnberg, og «Olympia», fra olympiaden i Berlin i 1936, en film feiret for sine estetiske kvaliteter.
== Etterkrigstiden ==
I etterkrigstiden har regissører som Volker Schlöndorff gjort seg bemerket, med bl.a. «Blikktrommen». Det samme gjelder Rainer Werner Fassbinder («Katharina Blums tapte ære» m.fl.)
Til de mest profilerte filmskapere i samtiden hører Roland Emmerich, Wolfgang Petersen («Das Boot» m.fl.), Florian Henckel von Donnersmarck, Caroline Link, Wolfgang Becker, Fatih Akin, Andreas Dresen, Uwe Boll, Dani Levy, Oskar Roehler, Uli Edel, Wim Wenders, Daryush Shokof, Werner Herzog og Tom Tykwer («Løp, Lola, løp!») samt Bernd Eichinger som døde i 2011.
== Referanser == | ==Tysk ekspresjonisme== | 9,640 | 9,640 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vennenes_samfunn | 2023-02-04 | Vennenes samfunn | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1652', 'Kategori:Kristne samfunn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1650-årene', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vennenes samfunn'] | Vennenes samfunn (også kalt Kvekersamfunnet), stiftet i England i 1652 av George Fox, regnes som et kristent trossamfunn. Kvekerne er etablert i alle verdensdeler, med hovedvekt i Kenya og Guatemala. Alle i kvekersamfunnet regnes som likeverdige, som «prester», en lære avledet fra Nytestamentets Peters første brev 2:9 De inkluderer de med evangelisk, konservativ, liberal og tradisjonell kvekerforståelse av kristendommen. I ulik grad forsøker de forskjellige bevegelsene som utgjør kvekerne verden over å unngå trosbekjennelser og hierarkiske strukturer.Rundt 79 prosent av kvekerne verden over tilhører de «evangeliske» og «programmerte» grenene av bevegelsen – disse kvekerne dyrker sang og forberedt budskap fra Bibelen, koordinert av en prest. Rundt 11 prosent av kvekerne praktiserer ventende andakt, eller uprogrammert andakt hvor rekkefølgen i gudstjenesten ikke er planlagt på forhånd, og er overveiende stille, og kan bestå av en uforberedt preken fra de som er til stede. En del møter av begge typer har bokførte prester (Recorded Ministers) i deres møter, det vil si kvekere av begge kjønn som er anerkjent for å ha en gave i å preke, noe kvekerne anerkjenner.De første kvekere bodde i England på midten av 1600-tallet. Bevegelsen oppsto fra seekers, «søkerne» (eller legatine-arians, «misjonerende arianere») og andre dissentere fra protestantiske grupper som brøt ut fra den etablerte engelske kirke. Kvekerne, eller vennene som de gjerne kalte seg, særlig de som var kjent som Valiant Sixty («tapre seksti»), forsøkte å omvende andre til deres forståelse av kristendommen. De reiste rundt på De britiske øyer og oversjøisk for å preke evangeliet om Jesus Kristus. En del av disse tidlige kvekerprestene var kvinner, som på sitt vis var tidlige feminister. De baserte sitt budskap på den religiøse overbevisningen om at «Kristus har kommet for å lære folk om seg selv», og understreket de direkte forholdet til Gud gjennom Jesus, og en direkte religiøs tro i det universale presteskapet til alle troende. De framhevet en personlig og religiøs erfaring med Jesus, oppnådd gjennom direkte religiøs erfaring og lesning av Bibelen. Kvekerne fokuserte i sitt privatliv på å utvikle en oppførsel og en tale som reflekterte emosjonell renhet og Guds «underfulle lys».
| Vennenes samfunn (også kalt Kvekersamfunnet), stiftet i England i 1652 av George Fox, regnes som et kristent trossamfunn. Kvekerne er etablert i alle verdensdeler, med hovedvekt i Kenya og Guatemala. Alle i kvekersamfunnet regnes som likeverdige, som «prester», en lære avledet fra Nytestamentets Peters første brev 2:9 De inkluderer de med evangelisk, konservativ, liberal og tradisjonell kvekerforståelse av kristendommen. I ulik grad forsøker de forskjellige bevegelsene som utgjør kvekerne verden over å unngå trosbekjennelser og hierarkiske strukturer.Rundt 79 prosent av kvekerne verden over tilhører de «evangeliske» og «programmerte» grenene av bevegelsen – disse kvekerne dyrker sang og forberedt budskap fra Bibelen, koordinert av en prest. Rundt 11 prosent av kvekerne praktiserer ventende andakt, eller uprogrammert andakt hvor rekkefølgen i gudstjenesten ikke er planlagt på forhånd, og er overveiende stille, og kan bestå av en uforberedt preken fra de som er til stede. En del møter av begge typer har bokførte prester (Recorded Ministers) i deres møter, det vil si kvekere av begge kjønn som er anerkjent for å ha en gave i å preke, noe kvekerne anerkjenner.De første kvekere bodde i England på midten av 1600-tallet. Bevegelsen oppsto fra seekers, «søkerne» (eller legatine-arians, «misjonerende arianere») og andre dissentere fra protestantiske grupper som brøt ut fra den etablerte engelske kirke. Kvekerne, eller vennene som de gjerne kalte seg, særlig de som var kjent som Valiant Sixty («tapre seksti»), forsøkte å omvende andre til deres forståelse av kristendommen. De reiste rundt på De britiske øyer og oversjøisk for å preke evangeliet om Jesus Kristus. En del av disse tidlige kvekerprestene var kvinner, som på sitt vis var tidlige feminister. De baserte sitt budskap på den religiøse overbevisningen om at «Kristus har kommet for å lære folk om seg selv», og understreket de direkte forholdet til Gud gjennom Jesus, og en direkte religiøs tro i det universale presteskapet til alle troende. De framhevet en personlig og religiøs erfaring med Jesus, oppnådd gjennom direkte religiøs erfaring og lesning av Bibelen. Kvekerne fokuserte i sitt privatliv på å utvikle en oppførsel og en tale som reflekterte emosjonell renhet og Guds «underfulle lys».
== Fredsarbeid ==
Kvekerne har en overbevisning om å jobbe for fredsarbeid og mange av kvekerne er pasifister, og deltar ikke i krig. De deltar i stedet aktivt i fredsarbeid på forskjellige måter.
Kvekerne fikk Nobels fredspris i 1947 gjennom sine internasjonale hjelpeorganisasjoner Friends Service Council (Storbritannia) og American Friends Service Committee (USA).Den amerikanske forfatteren, sosialarbeideren og foredragsholderen Jane Addams og den britiske diplomaten og politikeren Philip Noel-Baker, som begge har fått Nobels fredspris, var også kvekere.
== Historie ==
Det er en populær forestilling at betegnelsen «kvekere» kommer fra en rettssak mot kvekerlederen George Fox i 1650 av dommer Bennet ved Derby etter at Fox advarte sine tilhengere om «tremble at the Word of the Lord» («skjelve [= frykte] Herrens ord»), men betegnelsen hadde blitt benyttet tidligere i England om utenlandske sekter som fikk utbrudd av skjelving under religiøs ekstase eller hysteri, og det er det mest sannsynlige opphavet. Det ble uansett et offisielt navn for Religious Society of Friends (Vennenes samfunn). Begrepet er dokumentert fra tidlig på 1400-tallet som et substantiv fra quake («skjelving»).Vennenes samfunn ble stiftet i England i 1652 av George Fox. På slutten av 1600-tallet utvandret mange kvekere til Nord-Amerika. Forfølgelsen av kvekere i Nord-Amerika begynte i 1656 da to engelske kvekermisjonærer, Mary Fisher og Ann Austin, begynte å preke i Boston. De ble betraktet som kjettere ettersom de insisterte på individuelle lydighet til «det underfulle lys», en fast kvekerfrase som metafor på Kristus. De ble fengslet og forvist fra Massachusetts Bay-kolonien. Deres bøker ble brent og deres eiendommer konfiskert. I søken etter økonomiske muligheter og et mer tolerant miljø for deres religiøse samfunn, emigrerte en del kvekere til det som i dag er de nordøstlige regionene av USA tidlig på 1680-tallet.Mens det i en del områder som New England fortsatte forfølgelsen av kvekerne, greide de å etablere samfunn i Delawaredalen. De tre koloniene som aksepterte kvekere på denne tiden var West Jersey, Rhode Island og Pennsylvania hvor kvekere etablerte seg politisk. På Rhode Island var 36 guvernører kvekere de første hundre årene. West Jersey og Pennsylvania ble etablert av den velhavende kvekeren William Penn i henholdsvis 1676 og 1682. Pennsylvania var et amerikansk samvelde drevet under kvekerprinsippet. Penn signerte en fredsavtale med de innfødte indianerne representert ved Tammany, høvding for delawarestammen. Denne freden varte bortimot et århundre, fram til Penn's Creek-massakren i 1755. Tidlig kolonialistiske kvekere etablerte også samfunn og møtehus i Nord-Carolina og Maryland etter å reist fra forfølgelse av den anglikanske kirke i Virginia.Kvekerne brukte konsekvent tiltaleformen thou og thee (= du) til alle, i motsetning til det formelle you (som opprinnelig tilsvarte norsk De-form). Av respekt for Gud tok de av seg hatten når de preket eller bad, men ikke for noen dødelig. William Penn ble kastet ut hjemmefra av sin far fordi han ikke ville ta av seg hatten for kongen. Mannlige kvekere gikk aldri med rysjer eller sverd, kvinner brukte ikke smykker eller kniplinger. Klærne var sydd av ufarget ull. De spilte ikke musikk, leste ikke romaner og satte ikke opp gravsteiner. Kvinner, like godt som menn, kunne reise seg og tale i forsamlingen. De tiltalte ingen som mister fordi dette ordet stammer fra master, og deres eneste mester eller herre var Kristus. På samme måte ville de ikke titulere noen «my Lord», siden Kristus var deres eneste lord (= herre). De nektet å betale skatt og tiende til den anglikanske kirke, og å avtjene militærtjeneste og å avlegge ed. De nektet også å bruke de anerkjente navn på ukedager og måneder, siden disse stammer fra hedenske navn. Kvekerne skrev derfor ikke «28.oktober», men «den 28.dag i den tiende måned». Ukedagene var ikke mandag, tirsdag osv, men første dag, andre dag osv.Kvekernes puritanske levesett, kombinert med ideen om at noe av Gud er nedlagt i hvert eneste menneske, førte med seg et sterkt sosialt engasjement. Blant annet gjorde kvekerne mye godt for dem som satt fengslet. Under Napoleonskrigene ble mange norske sjømenn satt i fengsel i England. Her kom de i kontakt med kvekere som arbeidet blant fangene, og slik kom kvekerlæren til Norge. Her ble de første vennesamfunnene organisert i 1818. Kvekerne spilte en avgjørende rolle for slaveriets avskaffelse i Storbritannia, selv om de etterhvert fikk omfattende støtte fra metodistene.
== Troslære og gudsdyrkelse ==
Kvekerne regner Bibelen som Guds åpenbaring, og derfor som en viktig kilde til forståelse av Gud. Men de har et bibelsyn som avviker fra de fleste protestantiske kirker, idet de legger stor vekt på å forstå Bibelen i nåtiden ved hjelp av Den hellige ånd, og ikke gjennom bokstavelig fortolkning av det som er skrevet. Tankegangen bak dette er at Bibelen er skrevet for alle tider, og da ordene som faktisk er skrevet ned er knyttet til en spesiell tidsepoke og en kulturkrets kan den bare forstås ved hjelp av Den hellige ånd.
De regner normalt ikke seg selv som protestanter, men av historiske og læremessige årsaker plasseres de gjerne i denne kategorien. De samarbeider også i mange land, inkludert i Norge, tett med protestantiske kirkesamfunn.
Kvekerne anerkjenner ingen sakramenter, og har heller ingen fastlagte kirkelige ritualer. Deres viktigste form for felles gudsdyrkelse er den stille andakt.
De praktiserer ikke dåp. Barn som fødes inn i Kvekersamfunnet tas med til en spesiell andakt, der de kan ønskes velkommen inn i livet og inn i forsamlingen.
Ektevigsel foretas i en spesiell andakt, der de to foran forsamlingen avlegger sine ekteskapsløfter. I Norge er denne andakten tilpasset norsk ekteskapslovgivning, slik at kvekerne har vigselsrett.
Begravelser skjer normalt i form av en spesiell andakt. Av hensyn til familiemedlemmer som ikke er kvekere kan det ofte være salmesang og musikk i begravelser, men egentlig hører ikke dette til andakten. Den er i utgangspunktet stille, men det er åpent for å si noen minneord dersom noen ønsker det. De foretrekker at begravelser ikke skjer i vigslet jord, ettersom de ser på vigsling av kirkegårder som overtro, men i Norge er det kun i Stavanger at det finnes en egen, ikke-vigslet kvekergravlund.
Som samfunn feirer ikke kvekerne jul, påske og andre høytider. Det er ikke uvanlig at medlemmene markerer høytidene med sine familier, og en del bruker den liturgiske kalenderen som et redskap i sitt private bønneliv.
Kvekerne tar avstand fra all form for krig, og regner seg som pasifister. I land med verneplikt er det normalt at medlemmene nekter å utføre denne, fortrinnsvis gjennom å velge siviltjeneste der dette finnes.
Det finnes ingen spesiell lære om hva som skjer etter døden; noen mener at det finnes et liv etter dette, mens andre mener at det ikke gjør det.
== Struktur ==
Kvekerne mener at den sanne kirke er usynlig, åndelig og uten behov for særlig struktur. Deres struktur er dermed meget løst oppbygget, og baserer seg på månedsmøtet, som er den grunnleggende enhet innen organisasjonen. På møtene søker man å forene religiøs innsikt og praktiske oppgaver, slik at arbeidet med å styre forsamlingen kan foregå i tråd med samfunnets tolkning av Jesu lære. Den fremste tillitsvalgte har tittelen Skriver. Internt fungerer skriveren kun som et kontaktpunkt med visse praktiske oppgaver. Utad er skriveren registrert som forstander i henhold til norsk lov. Et skriverutvalg på 3-5 medlemmer står for den daglige driften. De har også Samfunnsrådet, som består av skriverutvalget, representanter for månedsmøtene og andaktsgruppene, og en representant for Kvekerhjelp.
Det finnes ikke noe presteskap; alle regnes som likeverdige.
Catherine Booth, kona til William Booth, kom fra en kvekerfamilie. Mange mener at denne bakgrunnen har vært med og satt sitt preg på Frelsesarmeen, ikke minst når det gjelder sakramentene. Flere av William Booths medarbeidere hadde kveker-bakgrunn, blant annet svigersønnen Arthur Booth-Clibborn.
== Vennenes samfunn i Norge ==
Den første kvekerforsamlingen i Norge ble stiftet i 1818. Det var på det tidspunkt ennå ikke tillatt å tilhøre kirkesamfunn utenfor Den norske kirke.
Vennenes samfunn er medlem av Norges Frikirkeråd og har observatørstatus i Norges kristne råd. Det er et registrert trossamfunn.
Det norske Kvekersamfunnets nødhjelpsorganisasjon heter Kvekerhjelp. Organisasjonen samarbeider med søstergrupper i andre land, og driver en rekke hjelpeprosjekter i utviklingsland.
Kvekersamfunnet i Norge hadde 145 tilskuddstellende medlemmer i 2019.Avholdsagitatoren Asbjørn Kloster fra Stavanger var kveker. Kunstmaleren Lars Hertervig kom fra en kvekerfamilie. Han ble født i Tysvær, der presten i 1827 skrev følgende til sin kirkelige overordnede «Quækersekten bær i sit skjød et i mig højeste Grad modbydeligt Foster - vild, ulovbunden Republicanisme eller til og med Anarchie, der er i stadig Opposition med den borgerlige og kirkelige Orden.»
== Litteratur ==
NorskeTeobald, J.W. Harvey (1900): Kevkerlære. En enkel redegjørelse, Stavanger: Vennenes Samfunn, blabok hos Nasjonalbiblioteket
Jones, Rufus M. (1947): Kvekernes tro og virke, Stabenfeldt Forlag
Aarek, Hans Eirik (1968): Finnes det en kvekermåte å leve på?, Stavanger: Vennenes SamfunnEngelskAbbott, Margery; Chijioke, Mary Ellen; Dandelion, Pink; Oliver, John William, red. (juni 2003): Historical Dictionary of The Friends (Quakers). Scarecrow Press. ISBN 978-0-8108-4483-4.
Bacon, Margaret Hope (April 2000): The Quiet Rebels: The Story of the Quakers in America. Pendle Hill Publications. ISBN 978-0-87574-935-8.
Bacon, Margaret Hope (Våren 2006): «Quakers and Colonization» i: Quaker History 95, s. 26–43.
Barbour, Hugh; Frost, J. William (1988): The Quakers. Historisk gjennomgang, inkludert mange biografier. Utgave online
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Quakerism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Quaker – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Vennenes samfunn i Norge
Quakers hos DMOZ
Digital Quaker Collection, en liste kvekerlitteratur på engelsk
Post Reformation Digital Library, bibliotek av tidlig moderne kvekertekster | Vennenes samfunn (også kalt Kvekersamfunnet), stiftet i England i 1652 av George Fox, regnes som et kristent trossamfunn. Kvekerne er etablert i alle verdensdeler, med hovedvekt i Kenya og Guatemala. | 9,641 | 9,641 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skj%C3%A6rtorsdag | 2023-02-04 | Skjærtorsdag | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Påske', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Skjærtorsdag er den kristne feiringen av Jesu siste måltid med disiplene før korsfestelsen, og dermed innføringen av nattverden. Ordet betyr «renselsestorsdag», og kommer av norrønt skíra, «rense» (skjær = ren). Skjærtorsdag er en helligdag som feires siste torsdag før påske. Den tidligste datoen for skjærtorsdag er 19. mars og den seneste er 22. april.
Festen er godt dokumentert fra 300-tallet, og var da allerede en gammel tradisjon. I Jerusalem feiret man denne dagen to messer, en i kirkene for å markere slutten på fastetiden, og en på Golgata. I Roma ble den fram til 600-tallet feiret som markering av slutten på fastetiden, men i løpet av det århundret ble den omtolket til å hovedsakelig være en fest for innstiftelsen av nattverden.
Feiringen av to messer på denne dagen spredte seg ut over hele kristenheten. Den første av de to messene tjente til å forsone de botferdige syndere som var blitt ilagt kirkestraffer, den annen var mer direkte knyttet til innstiftelsen av nattverden. Den første messen er senere falt bort, men var lenge inkorporert som et element i den konsoliderte nattverdsmessen. Det er dette (bortfalte) elementet som har gitt dagen dens norske navn.
| Skjærtorsdag er den kristne feiringen av Jesu siste måltid med disiplene før korsfestelsen, og dermed innføringen av nattverden. Ordet betyr «renselsestorsdag», og kommer av norrønt skíra, «rense» (skjær = ren). Skjærtorsdag er en helligdag som feires siste torsdag før påske. Den tidligste datoen for skjærtorsdag er 19. mars og den seneste er 22. april.
Festen er godt dokumentert fra 300-tallet, og var da allerede en gammel tradisjon. I Jerusalem feiret man denne dagen to messer, en i kirkene for å markere slutten på fastetiden, og en på Golgata. I Roma ble den fram til 600-tallet feiret som markering av slutten på fastetiden, men i løpet av det århundret ble den omtolket til å hovedsakelig være en fest for innstiftelsen av nattverden.
Feiringen av to messer på denne dagen spredte seg ut over hele kristenheten. Den første av de to messene tjente til å forsone de botferdige syndere som var blitt ilagt kirkestraffer, den annen var mer direkte knyttet til innstiftelsen av nattverden. Den første messen er senere falt bort, men var lenge inkorporert som et element i den konsoliderte nattverdsmessen. Det er dette (bortfalte) elementet som har gitt dagen dens norske navn.
== Liturgi ==
I kirker som regner nattverden som spesielt viktig feires den først og fremst som festen for innstiftelsen av nattverden. Nattverdsfeiringen får dermed en spesielt framtredende plass i tekster og bønner. I liturgien er det vanlig å ha med fotvask, til minne om at Jesus vasket disiplenes føtter før måltidet.
Den liturgiske fargen for skjærtorsdag er rød i katolsk, og protestantisk liturgi, fiolett i luthersk og hvit i ortodoks liturgi.
I den katolske kirke feires også normalt oljevigselsmessen på skjærtorsdag. I denne messen, som ble utskilt som en særskilt messe i 1955, velsigner biskopen de hellige oljer som brukes i kirkelige handlinger i løpet av det kommende år. Dette skjer i bispedømmets domkirke, med bispedømmets prester til stede. Ved samme anledning fornyer presteskapet sine presteløfter.
I katolsk liturgi tjener også fotvasken til å feire Kristi innsettelse av disiplene som apostler i hans prestedømme. I noen land er man ikke bare nøye med å avgrense antallet til dem som fotvaskes til tolv (det var tolv disipler), men passer på at det er menn (slik de katolske liturgiske bøker foreskriver). I noen katolske kulturer utstyres de gjerne med bandolærer med hvert sitt apostelnavn.
Dagen innleder påskens hellige triduum, til minne om de tre siste dagene før Kristi oppstandelse. Strengt tatt viser dette triduum til de tre dager Jesus lå i graven, men ettersom skjærtorsdag da blir én dag for tidlig, er det skjedd en betydningsforskyvning.
== Kommende skjærtorsdager ==
6. april i 2023
28. mars i 2024
17. april i 2025
2. april i 2026
25. mars i 2027
== Kristent forankrede skjærtorsdagstradisjoner ==
=== Syv kirke-besøk ===
Tradisjonen med å besøke syv kirker på skjærtorsdag er av meget gammel dato, og begynte antagelig i Roma. Den er kjent i mange land rundt om i verden, skjønt den lar seg bare gjennomføre i praksis på steder som er store nok til at det finnes syv kirker eller kapeller i rimelig avstand til hverandre slik at man kan foreta besøkene til fots.
I India er det imidlertid skikk å besøke fjorten kirker, én for hver korsveistasjon. Skjønt dette tradisjonelt skjer på skjærtorsdag, er det blitt vel så vanlig å gjøre det om morgenen på langfredag, eller på en hvilken som helst annen dag i fastetiden. Vanligvis går familiens medlemmer i samlet flokk, og på fastende mage. Også grupper i menighetene foretar besøkene.
På Filippinene kalles tradisjonen Visita Iglesia; folk besøker én, helst syv, noen ganger 14 kirker. Underveis er det vanlig å gå i andakt med markeringer av korsveistasjonene. Der det er syv kirker som besøkes, er det ofte naturlig å knytte hvert besøk til hvert av Jesu syv ord på korset, og til å be foran reservasjonsalteret der alterets hellige sakrament er blitt henbragt etter skjærtorsdagsmessen.
I Singapore følger kirkebesøkene kort etter skjærtorsdagsmessen. Her er det bønneprogrammet som gjennomgås Fader Vår, Hill deg Maria og Gloria Patri.
=== Maling av påskeegg ===
Maling av påskeegg kan i og for seg foretas på enhver egnet dag, men i noen land er det nettopp skjærtorsdag dette tradisjonelt finner sted. I Bulgaria er dette tilfelle; da foretar husholdningene også de øvrige forberedelser i hjemmene til Razpeti Petuk (korsfestelsesfredag), Velika Subota (store lørdag) og Velikden (store dag/påskedag).
== Utenomkristne sedvaner ==
I Sverige har det siden tidlig på 1800-tallet vært tradisjon med påskkärringar («påskekjerringer») på skjærtorsdag. Ifølge folketroen var påskekjerringer hekser som fløy på koster til møte med djevelen på Blåkulla natta før skjærtorsdag. I Sverige har det derfor vært vanlig at gutter og jenter går påskkärring på skjærtorsdag. Da kler barna seg ut som påskekjerringer med skjørt, forkle og skaut, kanskje også kaffekjele, og går fra dør til dør med små kort dekorert med tegninger, som de får godteri for. I Vest-Sverige har denne tradisjonen også foregått på påskeaften.
I 1790 ble følgende norske svarteboksråd gitt for å avsløre hekser: En skjærtorsdag morgen før soloppgang tas en bit av likkisten til en som er gravlagt en skjærtorsdag. Ta med biten i kirken uten at noen vet det, med et lite hull i. Når presten skifter preken, se på kirkefolket gjennom hullet. De som er hekser, blir da avslørt av et horn som kommer til syne i pannen på dem.Skjærtorsdag, som er fridag i Norge, men ikke i Sverige, har for mange nordmenn utviklet seg til en fridag med uteturer, begynnende hagearbeid, og kanskje handletur til svenske kjøpesentre nær norskegrensen, særlig i Strömstad. I flere år har man sett årlig tiltagende bråk med fyll og utagerende oppførsel. Dette førte til at Strömstad vedtok å holde Systembolaget (det svenske Vinmonopolet) stengt på skjærtorsdag i 2008.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Språkrådet: Påskeord
Skjærtorsdag Store norske leksikon | Skjærtorsdag er den kristne feiringen av Jesu siste måltid med disiplene før korsfestelsen, og dermed innføringen av nattverden. Ordet betyr «renselsestorsdag», og kommer av norrønt skíra, «rense» (skjær = ren). | 9,643 | 9,643 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Lauvik | 2023-02-04 | Lars Lauvik | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. september', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske tegneserieskapere', 'Kategori:Personer fra Fjell kommune'] | Lars Lauvik (født 21. september 1973) er en av Norges mest etablerte tegneserieskapere som blant annet har utgitt Eon med tegneseriene Eon, Wildlife og Oppgulp. Før de ble samlet i Eon-bladet, ble seriene publisert i flere andre blader. Førstnevnte gikk fast i bladet Pondus siden det startet i 2000, og er en av de mest populære seriene som har vært i bladet, mens Wildlife var fast inventar i bladet Rocky. Lars Lauvik er sammen med Frode Øverli blant de sentrale personene i tegneseriemiljøet i Norge, (2005) og de har begge bidratt sterkt til at interessen for norske tegneserier har tatt seg opp. Det er likevel verd å merke seg at Lauvik inntil nylig ikke hadde fått sitt eget blad, mens tegneserieskapere med langt mindre fartstid enn ham har fått nettopp det.
Serien Eon går fast i blant annet Verdens Gang og Bergensavisen. Seriene til Lars Lauvik representeres av Bulls Press.
| Lars Lauvik (født 21. september 1973) er en av Norges mest etablerte tegneserieskapere som blant annet har utgitt Eon med tegneseriene Eon, Wildlife og Oppgulp. Før de ble samlet i Eon-bladet, ble seriene publisert i flere andre blader. Førstnevnte gikk fast i bladet Pondus siden det startet i 2000, og er en av de mest populære seriene som har vært i bladet, mens Wildlife var fast inventar i bladet Rocky. Lars Lauvik er sammen med Frode Øverli blant de sentrale personene i tegneseriemiljøet i Norge, (2005) og de har begge bidratt sterkt til at interessen for norske tegneserier har tatt seg opp. Det er likevel verd å merke seg at Lauvik inntil nylig ikke hadde fått sitt eget blad, mens tegneserieskapere med langt mindre fartstid enn ham har fått nettopp det.
Serien Eon går fast i blant annet Verdens Gang og Bergensavisen. Seriene til Lars Lauvik representeres av Bulls Press.
== Utgivelser ==
== Priser ==
Bergens Tidendes tegneseriekonkurranse, 1996 for Wildlife
Raptus-prisen til beste nykommer (debutant-prisen), 1998Han var nominert til sproingprisen i 2001 for sitt Wildlife-album.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
http://comicwiki.dk/wiki/Lars_Lauvik | Lars Lauvik (født 21. september 1973) er en av Norges mest etablerte tegneserieskapere som blant annet har utgitt Eon«Lauvik Løfter Kortene» – www. | 9,644 | 9,644 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Politisk_forsamling | 2023-02-04 | Politisk forsamling | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Politiske forsamlinger'] | En politisk forsamling er en debatterende og besluttende forsamling, som regel med lovgivende makt, og ofte også bevilgende makt.
Politiske forsamlinger er kjent under mange navn, inkludert parlament, kongress, riksdag, kommunestyre (bystyre), fylkesting og senat. I politiske systemer med maktfordeling er den politiske forsamlingen jevnbyrdig med – og uavhengig av – den utøvende regjeringen. I parlamentariske systemer er den politiske forsamlingen overordnet.
| En politisk forsamling er en debatterende og besluttende forsamling, som regel med lovgivende makt, og ofte også bevilgende makt.
Politiske forsamlinger er kjent under mange navn, inkludert parlament, kongress, riksdag, kommunestyre (bystyre), fylkesting og senat. I politiske systemer med maktfordeling er den politiske forsamlingen jevnbyrdig med – og uavhengig av – den utøvende regjeringen. I parlamentariske systemer er den politiske forsamlingen overordnet.
== Eksempler ==
Stortinget i Norge
Oslo bystyre
Riksdagen i Sverige
Forbundsdagen i Tyskland
Parlamentet i Storbritannia
Europaparlamentet
Kongressen i USA
Argentinas nasjonalkongress
Nasjonalkongressen i Aserbajdsjan
Parlamentet i Ungarn
Generalforsamlingen i Uruguay
Den lovgivende forsamlinga i Costa Rica
Bystyret i Bergen
Tynwald på Man
Landstinget på Grønland
== Se også ==
Parlament | En politisk forsamling er en debatterende og besluttende forsamling, som regel med lovgivende makt, og ofte også bevilgende makt. | 9,647 | 9,647 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Langfredag | 2023-02-04 | Langfredag | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Påske'] | Langfredag (latin: Dies Passionis Domini, egentlig Herrens lidelsesdag) markerer i kristen tradisjon dagen da Jesus Kristus døde på korset, og markeres fredag før påske.
I Norge betraktes langfredag fremdeles som en viktig helligdag, en av de fire årlige som blant annet markeres med reklamefrie sendinger i kommersielle radio- og TV-kanaler.Benevningen «langfredag» kommer antagelig fra tradisjonen med at man på denne dagen skulle gjøre bot ved å arbeide hardt og/eller piske seg selv, ikke la barn leke, og på alle måter sørge over Jesu' død, slik at dagen føltes som «en lang dag.»Langfredag er en helligdag to dager før påsken begynner. Den tidligste datoen for langfredag er 20. mars og den seneste er 23. april. Langfredag faller på 7. april i 2023, og på 29. mars i 2024.
| Langfredag (latin: Dies Passionis Domini, egentlig Herrens lidelsesdag) markerer i kristen tradisjon dagen da Jesus Kristus døde på korset, og markeres fredag før påske.
I Norge betraktes langfredag fremdeles som en viktig helligdag, en av de fire årlige som blant annet markeres med reklamefrie sendinger i kommersielle radio- og TV-kanaler.Benevningen «langfredag» kommer antagelig fra tradisjonen med at man på denne dagen skulle gjøre bot ved å arbeide hardt og/eller piske seg selv, ikke la barn leke, og på alle måter sørge over Jesu' død, slik at dagen føltes som «en lang dag.»Langfredag er en helligdag to dager før påsken begynner. Den tidligste datoen for langfredag er 20. mars og den seneste er 23. april. Langfredag faller på 7. april i 2023, og på 29. mars i 2024.
== Historie ==
På slutten av 300-tallet ble det i Jerusalem feiret en lang gudstjeneste som begynte på kvelden skjærtorsdag. Den inkluderte en vandring langs Via Dolorosa som endte opp på Golgata. I Roma er langfredagsfeiringen dokumentert fra 600-tallet. Feiringen besto da av bibellesning og bønn, og de troende fikk nattverd som var konsekrert dagen før (se nedenfor).
Langfredag ble tidlig en dag knyttet til bot og faste. I katolsk og ortodoks tradisjon er det en abstinensdag, hvilket betyr at de troende ikke skal spise kjøtt, og at de bare skal spise maksimalt et fullt måltid og to små. Unge, gamle og syke er unntatt fra regelen om mengden mat som kan inntas, men ikke fra forbudet mot kjøtt.
== Liturgi ==
I den katolske kirke er langfredag en aliturgisk dag, det vil si en dag hvor man ikke feirer messe. Selv om navnet antyder at det ikke er noen liturgi, stemmer ikke det. Man konsekrerer dobbelt så mange nattverdsbrød på skjærtorsdag, og oppbevarer disse i et repositorium for utdeling i langfredagsliturgien. Liturgien består av bibellesninger med lidelseshistorien, høytidelige forbønner, hyllest av korset og utdeling av nattverden. Langfredag er andre dag i påskens hellige triduum.
Den liturgiske fargen er fiolett. Tidligere brukte man i den katolske kirke også svarte messeklær denne dagen. I den lutherske kirke i Norge er det forskjellige tradisjoner når det gjelder den liturgiske farge. Majoriteten av prester og menigheter bruker fiolett, slik som for fastetiden, palmesøndag og skjærtorsdag. Det er dog noen som velger å bruke svart som liturgisk farge på langfredag.
== Se også ==
Palmesøndag
Skjærtorsdag
Påskeaften
Påske
Bevegelige merkedager
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Språkrådet: Påskeord | Langfredag (latin: Dies Passionis Domini, egentlig Herrens lidelsesdag) markerer i kristen tradisjon dagen da Jesus Kristus døde på korset, og markeres fredag før påske. | 9,648 | 9,648 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mesosf%C3%A6ren | 2023-02-04 | Mesosfæren | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Jordens atmosfære'] | Mesosfæren er det laget av jordens atmosfære som ligger over stratosfæren og under termosfæren. Mesosfæren ligger på 50-80/85 km over jordas overflate. I dette laget avtar temperaturen med økende høyde.
Temperaturen i den øvre mesosfære faller til så lavt som 200K (~ -70 °C), varierende med breddegrad og årstid. Daglig brenner millioner av meteorer opp i mesosfæren som resultat av kollisjoner med gasspartikler i dette laget. Disse kollisjonene danner nok varme til å brenne opp det fallende objektet før det når bakken.
Stratosfæren og mesosfæren kalles også den midlere atmosfære. Mesopausen, som ligger i 80 km høyde, skiller mesosfæren fra termosfæren –- det nest ytterste laget i jordens atmosfære. Mesosfæren er en viktig del av atmosfæren. | Mesosfæren er det laget av jordens atmosfære som ligger over stratosfæren og under termosfæren. Mesosfæren ligger på 50-80/85 km over jordas overflate. I dette laget avtar temperaturen med økende høyde.
Temperaturen i den øvre mesosfære faller til så lavt som 200K (~ -70 °C), varierende med breddegrad og årstid. Daglig brenner millioner av meteorer opp i mesosfæren som resultat av kollisjoner med gasspartikler i dette laget. Disse kollisjonene danner nok varme til å brenne opp det fallende objektet før det når bakken.
Stratosfæren og mesosfæren kalles også den midlere atmosfære. Mesopausen, som ligger i 80 km høyde, skiller mesosfæren fra termosfæren –- det nest ytterste laget i jordens atmosfære. Mesosfæren er en viktig del av atmosfæren. | Mesosfæren er det laget av jordens atmosfære som ligger over stratosfæren og under termosfæren. Mesosfæren ligger på 50-80/85 km over jordas overflate. | 9,650 | 9,650 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ekkokardiografi | 2023-02-04 | Ekkokardiografi | ['Kategori:Angiologi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Medisinske undersøkelser', 'Kategori:Ultralyd'] | Ekkokardiografi, undersøkelse av hjertet med ultralyd. Kan være diagnostisk, eller for å veilede terapeutiske intervensjoner. Kalles i dagligtale på sykehus ofte ekko-Doppler, ekko for det todimensjonale strukturbildet, og Doppler for hastighetsmålingene.
Hjertet kan sees som to-dimensjonale skiver, som et tredimensjonalt volum eller kun langs en isolert stråle. Dette kan vises som stillbilder eller levende film. Hastighetsmålinger fra blod eller muskelvev kan vises isolert som kurver eller lagt oppå strukturbildene, med hastigheter og retninger fargekodet.
Fordeler med metoden er at den er ufarlig, rask, gir dynamisk informasjon om hjertet, relativt billig og kan brukes på et hvert legekontor.
Ulemper med metoden er at den er svært operatøravhengig og krever stor erfaring og ekspertise av brukeren, enkelte deler av hjertet og de store kar sees dårlig og det for mange problemstillinger er vanskelig/umulig å gi ut kvantifiserbare data.
| Ekkokardiografi, undersøkelse av hjertet med ultralyd. Kan være diagnostisk, eller for å veilede terapeutiske intervensjoner. Kalles i dagligtale på sykehus ofte ekko-Doppler, ekko for det todimensjonale strukturbildet, og Doppler for hastighetsmålingene.
Hjertet kan sees som to-dimensjonale skiver, som et tredimensjonalt volum eller kun langs en isolert stråle. Dette kan vises som stillbilder eller levende film. Hastighetsmålinger fra blod eller muskelvev kan vises isolert som kurver eller lagt oppå strukturbildene, med hastigheter og retninger fargekodet.
Fordeler med metoden er at den er ufarlig, rask, gir dynamisk informasjon om hjertet, relativt billig og kan brukes på et hvert legekontor.
Ulemper med metoden er at den er svært operatøravhengig og krever stor erfaring og ekspertise av brukeren, enkelte deler av hjertet og de store kar sees dårlig og det for mange problemstillinger er vanskelig/umulig å gi ut kvantifiserbare data.
== Utstyr ==
Ultralyden genereres av krystaller som settes i vibrasjon av elektrisk spenning. Lydbølgen rettes inn i kroppen, og når reflektert lyd kommer tilbake omdannes disse vibrasjonene til spenning. Det er altså (i de fleste tilfeller) de samme krystallene som vekselvis sender og lytter. Ved ekkokardiografi brukes frekvenser fra 1,5 MHz til 15 MHz. De lavere frekvensene vil gi god penetrasjon og bilder av dyptliggende strukturer, mens høye frekvenser gi bedre detaljoppløsning. Valg av frekvens blir derfor en avveiing mellom disse hensynene.
Krystallene er samlet i en rekke med fra 50-60 til over hundre krystaller, montert i en probe operatøren holder i hånden. Krystallene settes i svingninger uavhengig av hverandre, på denne måten dannes en ultralydstråle som er styrbar langs krystallrekkens lengderetning. Den avsøker altså hjertet i en vifteform. Ved enkelte nyere prober kan det være flere rader med krystaller.
Opptakene som gjøres lagres gjerne digitalt, og kan enkelt utveksles mellom sykehus. Teknologiene som benyttes utvikles raskt, og hva som er mulig å se og måle er i stadig endring.
== Hvordan dataene vises ==
=== M-mode ===
Dette er den eldste formen for ekkokardiografi. En enkelt ultralydstråle sendes inn, uten å sveipe. Bildet som vises på ultralydapparatets skjerm viser muskelens bevegelse langs ultralydstrålen. En kan tenke seg strålen som en tynn ståltråd stukket inn i hjertet og bildet en beskrivelse av begelsene langs tråden. Informasjonen oppdateres fler hundre ganger pr. minutt, og bildene har altså meget god tidsoppløsning. Metoden brukes først og fremst til å vurdere venstre hovedkammers bevegelse. Se illustrasjon 2.
=== 2D ===
Lar man ultralydstrålen i bevege seg litt mellom hver gang informasjonen oppdateres, kan man bygge opp et todimensjonalt bilde, et snitt gjennom hjertet. Se illustrasjon 1, øverst på siden. Gjøres dette raskt nok kan man oppdatere bildet flere ganger pr. sekund og vise hjertet mens det arbeider. Hvor mange bilder pr. sekund man får avhenger blant annet av hvor bredt bilde man lager, et typisk tall vil være 60 til 80 bilder pr. sekund.
=== 3D ===
De siste årene er det blitt mulig å gjøre opptak av tredimensjonale volumer. Dette har ennå ingen sikker plass i klinisk praksis.
=== Flowkurve ===
Ultralydsignalet som returnerer til proben behandles slik at man i stedet for et bilde av strukturer henter ut informasjon om hastigheten til ting som beveger seg, og kun de som beveger seg fort. Dette gir informasjon om hastighet og retning på blodstrømmer. Dette kan brukes til å vurdere trangheter i klaffer og blodårer, og å kalkulere pumpekamrenes slagvolum. Dataene presenteres som en kurve med hastighet over tid. Dette kalles Doppler-måling.
=== 2D med farge-Doppler ===
Deler man bildet opp i små celler og innhenter hastighetsdata separat for hver av dem og fargekoder gjennomsnittsverdien for hastighet og retning har man farge-Doppler. Legges dette bildet over et todimensjonalt bilde tatt opp samtidig kan man visuelt lete etter trangheter, lekkasjer og defekter. Se illustrasjon 3.
=== Vevs-Doppler ===
Hastighetsinformasjon fra vevet. Kan analyseres på flere forskjellige måter. Fortsatt et forskningsverktøy.
== Tilganger ==
Akustiske egenskaper ved forskjellige typer vev og indre organer organer legger begrensninger på fra hvilke avstander og vinkler hjertet kan betraktes og hvilke bilder som kan framstilles. For eksempel er lungene i praksis ugjennomtrengelig for ultralydbølgene på grunn av luften, mens leveren på grunn av blodet lar lyden forplante seg godt. Det er derfor vanskelig å se inn mange steder på brystkassa (thoraks), mens man kan se forbausende mye fra magen (abdomen) og opp, dersom mengden bukfett ikke er for stor.
=== Transthorakalt ===
Gjennom brystveggen. Den som skal undersøkes ligger på rygg, i sideleie, eller mer eller mindre sittende. Proben holdes mot brystveggen, i halsgropa (jugulum) eller rett under ribbeina. Hjertets venstre hovedkammer (ventrikkel), forkamrene (atrier) og klaffene mellom forkammer og hovedkammer sees bra. I tillegg sees klaffen ut av venstre hovedkammer og skilleveggen mellom hovedkamrene godt. Høyre hovedkammer, klaffen ut av denne og skilleveggen mellom forkamrene kan i praksis kun vurderes hos barn. En kan også vurdere eventuelle væskeansamlinger i hjerteposen (perikard). Deler av hovedpulsåren (aorta) og lungepulsåren kan også til en viss grad vurderes hos barn.
=== Transøsofagalt ===
Gjennom spiserøret. Pasienten er enten lett sedert (får beroligende medisiner) eller i full narkose (hos barn eller under operasjoner). En miniatyrisert probe legges ned i spiserøret. Selve proben vil da ligge rett bak eller under hjertet. Fordelen er at billedkvaliteten blir dramatisk bedre ettersom det er mindre annet vev mellom proben og hjertet. Ulempen er at det er kun enkelte strukturer man får sett godt fra disse vinklene. Det er forkamrene med inn- og utløp, utløpet fra venstre hovedkammer og hovedpulsåra. Skilleveggene mellomde to forkamrene og de to hovedkamrene sees svært godt. Metoden brukes derfor ved kateterbasert lukning av huller i disse skilleveggene. Den brukes også hyppig under hjerteoperasjoner for å veilede kirurgen.
=== Intrakardielt ===
Inne fra hjertet. En svært miniatyrisert probe føres inn i hjertet gjennom en blodåre, som regel fra lysken. Metoden er svært dyr, og er ikke alment utbredd.
=== Epikardielt ===
Mot hjertemuskelen. Dette kan gjøres under hjerteoperasjoner. Når hjertet er lukket, men brystkassen fortsatt åpen kan man sette en probe rett på hjertet for å vurdere resultatet av kirurgien. | Ekkokardiografi, undersøkelse av hjertet med ultralyd. Kan være diagnostisk, eller for å veilede terapeutiske intervensjoner. | 9,651 | 9,651 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helmut_Recknagel | 2023-02-04 | Helmut Recknagel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 1960', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Fødsler 20. mars', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for Øst-Tyskland', 'Kategori:Personer fra Landkreis Schmalkalden-Meiningen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1960', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Tyske skihoppere', 'Kategori:Verdensmestere i skihopping', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen'] | Helmut Recknagel (født 20. mars 1937) er en tidligere østtysk skihopper, en av de mestvinnende gjennom alle tider.
Recknagel var den første tyske (og ikke-nordiske) hopperen som tok OL-gull i skihopping. I 1960 vant han i Squaw Valley. Recknagel skilte seg ut ved at han hoppet med armene strukket ut foran seg. På den tiden var den såkalte finne-stilen den dominerende, der løperen hadde armene strukket langsmed kroppen, eller klistret til baklomma. I 1962 tok Recknagel en overlegen seier i VM-bakken i Zakopane.
Recknagel vant i tillegg hoppuka tre ganger – 1957/58, 1958/59 og 1960/61. Dette er bare blitt tangert av Bjørn Wirkola, Jens Weißflog (som senere passerte sin landsmann med 4 seire), og Janne Ahonen (som har hele 5 seire). I 1960 ble Recknagel tildelt Holmenkollmedaljen. På begynnelsen av 1980-tallet var han også på en snarvisitt i Norge.
| Helmut Recknagel (født 20. mars 1937) er en tidligere østtysk skihopper, en av de mestvinnende gjennom alle tider.
Recknagel var den første tyske (og ikke-nordiske) hopperen som tok OL-gull i skihopping. I 1960 vant han i Squaw Valley. Recknagel skilte seg ut ved at han hoppet med armene strukket ut foran seg. På den tiden var den såkalte finne-stilen den dominerende, der løperen hadde armene strukket langsmed kroppen, eller klistret til baklomma. I 1962 tok Recknagel en overlegen seier i VM-bakken i Zakopane.
Recknagel vant i tillegg hoppuka tre ganger – 1957/58, 1958/59 og 1960/61. Dette er bare blitt tangert av Bjørn Wirkola, Jens Weißflog (som senere passerte sin landsmann med 4 seire), og Janne Ahonen (som har hele 5 seire). I 1960 ble Recknagel tildelt Holmenkollmedaljen. På begynnelsen av 1980-tallet var han også på en snarvisitt i Norge.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Helmut Recknagel – Munzinger Sportsarchiv
(en) Helmut Recknagel – Olympics.com
(en) Helmut Recknagel – Olympic.org
(en) Helmut Recknagel – Olympedia
(en) Helmut Recknagel – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Helmut Recknagel – FIS (skihopping) | Helmut Recknagel (født 20. mars 1937) er en tidligere østtysk skihopper, en av de mestvinnende gjennom alle tider. | 9,652 | 9,652 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Doppler_(roman) | 2023-02-04 | Doppler (roman) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 2004', 'Kategori:Erlend Loe', 'Kategori:Norske romaner'] | Doppler er en roman skrevet av Erlend Loe, utgitt av Cappelen forlag i 2004. Den handler om Andreas Doppler og hans kamp mot det han kaller «flinkheten». Erlend Loe har skrevet to oppfølgere til Doppler, Volvo Lastvagnar (2005) og Slutten på verden slik vi kjenner den (2015).
| Doppler er en roman skrevet av Erlend Loe, utgitt av Cappelen forlag i 2004. Den handler om Andreas Doppler og hans kamp mot det han kaller «flinkheten». Erlend Loe har skrevet to oppfølgere til Doppler, Volvo Lastvagnar (2005) og Slutten på verden slik vi kjenner den (2015).
== Handling ==
Boka handler om Andreas Doppler, en mann som ikke liker andre mennesker og som føler at samfunnet har tatt gal retning. Han har kone og to barn, men etter å ha falt av sykkelen og slått seg et sted i skogen, fant han ut at han heller ville tilbringe tiden alene i skogen. Han flytter derfor ut i et telt i skogen, bare noen hundre meter inn i skogen utenfor Oslo. Han begynner etter hvert å «jobbe mot flinkheten».
Tidlig i boka dreper Doppler ei elgku, men elgkuas kalv blir igjen. Etter hvert tar Doppler elgkalven til seg, gjør den til sin bestevenn og gir den navnet Bongo.
Etter hvert bestemmer Doppler seg for å bygge en totempæl til ære for sin avdøde far. Denne skal være minst elleve meter høy, og han får Bongo og sønnen til å hjelpe seg.
Det er ingen klar relasjon mellom karakteren Doppler og selve dopplereffekten. Det kan hende at det er Doppler som står stille utenfor samfunnet og derfor opplever det i en annen frekvens enn samfunnet selv.
== Referanser == | Doppler: | 9,654 | 9,654 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Camilla_Collett | 2023-02-04 | Camilla Collett | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker for P373 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1895', 'Kategori:Fødsler 23. januar', 'Kategori:Fødsler i 1813', 'Kategori:Henrik Wergeland', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening', 'Kategori:Norske essayister', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Norske kvinnesaksforkjempere', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Eidsvoll kommune', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slekten Collett'] | Jacobine Camilla Collett (1813–1895) var en norsk skjønnlitterær forfatter, essayist og kvinnesaksforkjemper. Både som romanforfatter og kvinnesaksforkjemper var hun en pionér.
Hun er best kjent for sin ene roman, Amtmandens Døtre (1854–1855), som drøfter kjærlighetsekteskap kontra fornuftsekteskap, og viser hvilke begrensede muligheter kvinner har til å bli lykkelige i ekteskapet. Collett utga artikler, reisebrev og essay fra 1868 til 1885 og disse utgjør hovedtyngden av forfatterskapet. Et hovedtema i disse sakprosatekstene hennes er kvinnens begrensede stilling i historien, i litteraturen og i samfunnet. Collett skrev også erindringsboken I de lange Nætter (1862) om sin egen familie. I ettertid er også hennes brev og dagbøker fra ungdomsårene utgitt.
Collett var inspirator for kvinnesaksbevegelsen i Norge og ble utnevnt til æresmedlem av Norsk Kvinnesaksforening ved etableringen i 1884. Foreningens stifter Gina Krog skrev at «når vi kvinner av den yngre slekt kan ha en freidigere tro på vår sak enn Camilla Collett, da er denne tro for en stor del kjøpt oss for hennes smerte og ved hennes mot». Foreningen fikk i 1911 oppført monumentet «I storm».
I Colletts familie og krets finner man også flere andre fremtredende skikkelser i det norske samfunnet på 1800-tallet. Faren Nicolai Wergeland var prest og eidsvollsmann. Dikteren Henrik Wergeland var hennes bror. Hun var gift med jusprofessor Peter Jonas Collett.
| Jacobine Camilla Collett (1813–1895) var en norsk skjønnlitterær forfatter, essayist og kvinnesaksforkjemper. Både som romanforfatter og kvinnesaksforkjemper var hun en pionér.
Hun er best kjent for sin ene roman, Amtmandens Døtre (1854–1855), som drøfter kjærlighetsekteskap kontra fornuftsekteskap, og viser hvilke begrensede muligheter kvinner har til å bli lykkelige i ekteskapet. Collett utga artikler, reisebrev og essay fra 1868 til 1885 og disse utgjør hovedtyngden av forfatterskapet. Et hovedtema i disse sakprosatekstene hennes er kvinnens begrensede stilling i historien, i litteraturen og i samfunnet. Collett skrev også erindringsboken I de lange Nætter (1862) om sin egen familie. I ettertid er også hennes brev og dagbøker fra ungdomsårene utgitt.
Collett var inspirator for kvinnesaksbevegelsen i Norge og ble utnevnt til æresmedlem av Norsk Kvinnesaksforening ved etableringen i 1884. Foreningens stifter Gina Krog skrev at «når vi kvinner av den yngre slekt kan ha en freidigere tro på vår sak enn Camilla Collett, da er denne tro for en stor del kjøpt oss for hennes smerte og ved hennes mot». Foreningen fikk i 1911 oppført monumentet «I storm».
I Colletts familie og krets finner man også flere andre fremtredende skikkelser i det norske samfunnet på 1800-tallet. Faren Nicolai Wergeland var prest og eidsvollsmann. Dikteren Henrik Wergeland var hennes bror. Hun var gift med jusprofessor Peter Jonas Collett.
== Liv ==
Hun var det fjerde av fem barn av sognepresten og eidsvollsmannen Nicolai Wergeland og Alette Dorothea Wergeland, født Thaulow. Dikteren Henrik Wergeland var hennes fem år eldre bror. Augusta Wergeland Vedøe var hennes to år eldre søster, mens Harald Wergeland var hennes ett år eldre bror. Hennes to år yngre bror var generalmajor Oscar Wergeland.
Hun vokste opp på Eidsvoll, der faren begynte som sogneprest i 1817. Hun fikk det meste av sin utdannelse ved å følge huslærernes undervisning av brødrene. Videre gikk hun ett år på Jomfru Pharos pensjonatskole for piker i Christiania (1826–27) og deretter to år (1827–29) ved brødremenighetens skole i Christiansfeld i den sørlige, tysktalende delen av Jylland. Utenlandsopphold var en del av hennes videre dannelse: faren Nicolai Wergeland tok henne med på reise til Frankrike, Tyskland og Nederland sommeren og høsten 1834. Hun oppholdt seg også i Hamburg 1836–37. Ungdomstiden i 1830-årene vekslet hun mellom å bo hjemme på prestegården i Eidsvoll og å bo hos venner i hovedstaden.
=== Forholdet til Welhaven ===
Hun møtte Johan Sebastian Welhaven hos kjøpmann Herre 24. januar 1830, der Welhaven var huslærer for sønnen, Bernhard Herre. Hans førsteinntrykk av henne har nedfelt seg i diktet «Soiree-billeder», utgitt 1845. Del to åpner slik:
Der kom en Stands i Soireen,
da Præstens Datter traadte ind,
og Sladren som gik om Theen,
blev stum ved hennes lette Trin.
Den fine Alf paa 16 Aar
var fostret i de grønne Dale,
og i vor vinterlige Dvale
vi studsede ved hennes Vaar.De to møttes med ujevne mellomrom i årene som fulgte når hun var på sine månedlange besøk i hovedstaden. Konflikten mellom Wergeland og Welhaven må ha gjort forholdet mellom dem krevende. I 1834 da Camilla var i Paris for å komme over bruddet med Welhaven, besøkte hun en formiddag kirkegården Pere Lachaise og gravstedet til Abelard og Heloise. Hun ble da overveldet av en følelse av at også Welhaven ville komme dit en dag, og risset inn navnet sitt i brystet på Heloises statue. «Det var min eneste, min første og sidste Kjerlighedserklæring, tænkte jeg...Jeg var saa vis paa at han vilde staae engang paa Trinet ved Heloises Side.» Og Welhaven dro virkelig til Paris, men først i februar 1936. Kvelden før avreisen tok han farvel med Camilla som var på besøk hos Bernhard Herres familie. Da Herre fulgte henne hjem, stod Welhaven og ventet, og mens Herre hentet ham, satt Camilla på en frossen jordhaug med albuene på knærne og hånden under haken. Hun og Welhaven gikk deretter lenge rundt i gatene og snakket. Camilla skrev lite i dagboken om hva som ble sagt, men nevner at det plaget Welhaven at hennes familie stod i veien for et forhold, og at de burde bryte kontakten. Neste dag var han reist, men skrev til henne fra Arendal, at han hele tiden tenkte på henne og hadde drømt om henne. I drømmen så han henne i hagen i Bergen der han har vokste opp, og hans søster var der også og hadde kysset Camilla. Han har tenkt at ingen noen gang vil komme til å elske ham som Camilla, som ville være der om så hele verden forlot ham. Og han ba henne om å ikke reise noe sted før han selv kom tilbake, for skulle de skilles, måtte de først dele alt som hadde vært. Sist i brevet forlot han De-formen og skrev at han igjen holdt henne i armene sine, og følte savnet etter henne dypere enn noen gang.I 1837 bestemte hun seg for å avvikle forholdet. Da hadde Welhaven allerede fridd til Ida Kjerulf, en av Camillas venninner, som døde av tuberkulose ganske ung. Edvard Beyer oppsummerer tilhøvet mellom Camilla Collett og Welhaven slik: «For Welhaven ble forholdet til Camilla en «episode». For henne ble det skjebne.» Selv skrev hun i et brev til Welhaven mange år etterpå, i september 1859: «det føler jeg, var jeg bleven forenet med Dem, vilde jeg aldrig kommet til at skrive en Linie, det vilde da Alt ha gaaet i Dem.»
=== Ekteskap og enkestand ===
I mars 1839 forlovet hun seg med den jevngamle Peter Jonas Collett, som tilhørte Welhaven-kretsen. De hadde kjent hverandre lenge gjennom selskapslivet i Christiania, og han hadde vært betatt av henne lenge. I 1841 giftet de seg. Han var jurist, skribent og litteraturkritiker, og ble i 1848 forfremmet fra lektor til professor i lovkyndighet ved universitetet. I løpet av sju år fikk de fire sønner, Robert (1842), Alf (1844), Oscar (1845) og Emil (1848). To av barna ble senere kjent for sin egen virksomhet: historikeren Alf Collett og zoologen Robert Collett.
Peter Collett døde i 1851. Enkepensjonen var beskjeden, og Camilla måtte selge huset i Uranienborgveien – bak slottet, og greide aldri å skape et nytt hjem. Robert og Oscar vokste opp hos hver sin av farens brødre, Robert hos Johan Christian Collett og Oscar hos Carl Collett, mens Alf og Emil vokste opp hos sin mor. Hun bodde i København 1852–53 mens hun skrev Amtmandens døtre; i København igjen 1863–64; i Stockholm 1865–66 for sønnen Emils utdannelse; i København fra 1870 og deretter i en vandring mellom ulike bosteder i København, Modum Bad og Kristiania. Sønnen Alf Collett skrev at «Saalænge hun endnu havde sønner at forsørge, var hun mere bundet til hjemmet, men fra aaret 1862 befandt hun sig jevnlig paa reiser i udlandet, med længere ophold i Kjøbenhavn, Berlin, Paris, Stockholm, München og Rom.»Både som ung, i 1830-årene, og som enke, etter 1862, oppholdt hun seg jevnlig i europeiske storbyer.I 1876 ble hun, etter en del diskusjon, bevilget en halv diktergasje av Stortinget. Hun tok seg nær av forskjellen mellom de 1.600 kr som ble bevilget til mannlige forfattere og komponister, og de 800 kr hun selv fikk.
== Forfatterskap ==
I ungdommen, i 1830-årene, skrev hun brev, dagbøker og erindringer. Disse er bevart og utgitt i fem bind i perioden 1926–1934; de viser stor grad av selvransakelse og refleksjon over liv og roller. Dagboken fra forelskelsen i Welhaven utgjør en stor del av dette materialet; og i senere år la Collett tekstene til rette for at de kunne utgis etter hennes død. Ved utgivelsen i 1926 ble det omtalt som «1800-tallets kjærlighetsroman». Sammen med venninnen Emilie Diriks redigerte hun også et håndskrevet tidsskrift, Forloren skildpadde i seks hefter i november 1837; noe som kan tyde på at hun hadde ambisjoner om litterær virksomhet.Sammen med ektemannen skrev og publiserte hun noen tekster gjennom 1840-årene. Mest kjent er «Nogle Strikketøisbetragtninger» som sto i avisen Den Constitutionelle i 1842. Her gis en kritisk skildring av hvordan de såkalte dannede klasser omgås hverandre i hverdag og selskapsliv; hun hevder at mennene svikter sin forpliktelse til gjensidig utveksling av kunnskap og dannelse mellom kvinner og menn. Novellene «Kongsgaard» (1846) og «Et Gjensyn» (1850) ble trykt i samlinger som vennen Peter Christen Asbjørnsen utga. Ekteparet Collett kjente Asbjørnsen, og diskuterte eventyrutgivelsene. Med eventyrpastisjen «En vandring og et eventyr» i Den Constitutionelle i 1844 tok de til orde for en mer forfinet gjengivelse av folkeeventyrene. Novellesamlingen Fortællinger (1861) inneholder 8 tekster som dels skriver seg fra 1840-årene. Tekstene er inspirert av blant annet Maurits Hansen, gotiske romaner og Asbjørnsens eventyr overført til et finere borgerskapsmiljø.Nesten alt hun skrev ble utgitt anonymt, uten at hennes navn sto på bøkene eller ved artiklene. Dette gjaldt helt fram til tredje bind av Sidste Blade i 1873. Det siste bindet er signert med hennes eget navn. I hennes tid var det forventet at kvinner skulle utgi bøker anonymt eller med bistand av en mann.
I de lange Nætter (1862) er en erindringsbok om livet i prestegården på Eidsvoll, med portretter av blant annet broren Henrik og foreldrene. Den omtales som «en sterkt poetisk fremstilling av noen få episoder fra Camilla Colletts liv.» I fiksjonsform skildrer hun et kjærlighetsforhold som muligens kan være hennes og Jonas Colletts. Hun skriver om broren Henrik også i noen andre tekster.
=== Amtmandens Døtre ===
Sofies skjebne er hovedsak i romanen Amtmandens Døtre, som kom ut i to deler i 1854 og 1855. I romanen drøfter hun ulikhetene mellom menn og kvinner: «Kvinner hadde ingen innflytelse på sitt eget liv. Ettersom de ble definert som følelsesvesener, burde samfunnet ta den kvinnelige kjærlighetsevnen på alvor, men det skjer ikke. Det beste i kvinnene går til grunne fordi samfunnet ikke respekterer denne evnen.»Romanen skildrer familien Ramm som tilhører det finere borgerskap. Den består av foreldrene, en sønn og fire døtre. De to eldste døtrene gifter seg av plikt og fornuft, uten kjærlighet eller respekt for sin ektemann. Det meste av handlingen følger de to yngste døtrene, Amalie og Sofie. Amalie er forelsket i en fattig prest, Brandt. En eldre, rik prest frir til henne, men Amalie velger kjærligheten – uten at det gjør henne lykkeligere når hverdagens påkjenninger kommer. Hun er den eneste av amtmannens døtre som gifter seg etter sitt eget hjerte. Sofie er skremt av sine eldste søstres skjebner, og er redd for kjærligheten. Selv om hun er forelsket i huslæreren Georg Kold tør hun ikke å satse på ham. Hun gifter seg med Amalies frier, den gamle prosten Rein.
Som et svar på lesernes ønske om en lykkelig slutt på romanen, skrev Collett et forord til tredje utgave i 1879: romanen måtte ende slik, for slik er virkeligheten. Et kvinneliv er styrt av tilfeldighetene. Kvinnen er ikke tillatt å være aktivt medvirkende i sitt liv.Romanen er tydelig i sin kritikk av fornuftsekteskapet, men har et nyansert syn på hva som er den perfekte ektemann; presten Brandt er for varm, huslæreren Cold er for kald og reservert. En rød tråd i romanen er «sammenligningen mellom ekteskapet og døden. Et bryllup er en begravelse.»
=== Essays om litteratur og kvinnesak ===
Selv om Collett er mest kjent for romanen, ligger tyngden av forfatterskapet i essayene. «Kvinneperspektivet gjennomsyrer det meste av det Collett skriver. Men hun utfordrer også sin samtid ved å skrive om ting som kvinner ikke har skrevet om før.[...] Den røde tråden i essayene er kvinners posisjon, eller snarer mangel på sådan. Samtidig skriver Collett om alt mulig, gjerne i samme essay. Hun skriver om tiggere, mishandling av dyr, om hvem som får lov til å innta gatene, og er særlig opptatt av den franske revolusjon og byplanlegging.»
Hennes bruk av forord i bøkene sine, både i 1879-utgaven av Amtmandens Døtre og i fem andre bøker, var utypisk for nordisk litteratur i hennes tid, men trolig inspirert av forbildet George Sand. I forordene til essaysamlingene drøfter hun «det å skrive, det å være forfatter og særlig en kvinnelig forfatter.»I sine essay, artikler og reisebrev drøfter Collett kvinnens stilling i historien, i litteraturen og i samfunnet. Avhandlingen «Kvinden i Litteraturen» fyller det meste av Fra de Stummes Leir (1877). I sin litteraturkritikk gjennomførte Camilla Collett en rent moralsk lesning. Hun sympatiserte med den kvinnelige hovedpersonen og anklaget de forfatterne som ikke leverte det hun betraktet som sanne skildringer. Hun drøfter særlig «En nys udkommen europæisk Literaturhistorie», som må være Georg Brandes' Hovedstrømninger i det 19. aarhundredes literatur. «Som essayist bedriver Collett en integrert litteraturkritikk og -historie, hele tiden med skarp brodd mot tidstypiske oppfatninger og stivnede forestillinger. At det er Georg Brandes hun utfordrer aller mest, viser med hvilken selvfølgelighet hun opptrådte på den litterære scenen. Med sin kritiske påståelighet og polemiske vilje holder hun Brandes’ Hovedstrømninger for publikum og peker på alle de vinterbleke punktene av sjåvinisme som har fatt være i fred under et dekke av mannlig vilje, kraft og melankoli. Søkelyset hun kaster på generaliseringene er blendende, og avstedkom flere vitnesbyrd om at Brandes selv syntes de var sviende.»I reisebrevet «Berlins gader», som ble publisert i Illustreret Nyhedsblad 1863, drøftet hun kvinners liv i lys av tanken om byen som offentlig scene. Det å ta en spasertur på boulevarden ble brukt som en metafor for å ta del i livet.Forfatteren Henrik Jæger skrev en artikkel om Collett i Nordisk Tidsskrift (1877) og beskrev forfatterskapet som «Tungsind, Grubleri, Selvfordybelse og atter Selvfordybelse.». Collett svarte med artikkelen «Et Gjenmæle»; hun tilbakeviste Jægers påstander og framstilte seg selv som en forfatter som tegner kvinnevirkeligheten slik den egentlig er, slik mennene ikke vil se den.Collett var en av Norges tidligste forkjempere for kvinners rettigheter. Hun kjempet ikke for politiske reformer, men for respekt og likeverd, og hun ble en viktig inspirasjonskilde for kvinnebevegelsen i Norge. I 1874 var hun initiativtaker til Læseforeningen for Kvinder. I essaysamlingen Mot strømmen (1879) skrev hun om temaer som prostitusjon, enkers kår og dyrenes sak. Hun skrev også om usunne damemoter, husmortilværelsen, ball og lettsindige forlovelser. Et gjennomgangstema i boka er at menn har et nedlatende syn på kvinner, og at kvinnene selv har for lav selvfølelse og for lite selvrespekt.
== Ettermæle ==
Mot slutten av sitt liv mottok Collett etterhvert bred anerkjennelse for sin innsats. En æresfest for henne i København i februar 1878 «rørte henne dybt», og ved 80-årsfeiringen i 1893 ble det holdt en fest for henne i Studentersamfundets lokaler i Christiania. Henrik Ibsen førte henne til bords, og professor Lorentz Dietrichson holdt festtalen. Dietrichson hadde også tatt initiativet til festen. Ved en 80-årsfest i Kvindelig leseforening sa Magdalene Thoresen at Collett var den andre egentlige forteller i norsk litteratur, etter Maurits Hansen.Hun ble det første æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening etter at NKF ble stiftet i 1884, og ble i 1893 æresmedlem i Foreningen til dyrenes beskyttelse i Christiania og Norsk Kvindeforening til Dyrenes Beskyttelse.I en nekrolog i det danske tidsskriftet Kvinden og samfundet het det at «Er Kvinders Sind og Kvinders Kaar her i Norden anderledes end for fyrretyve Aar siden, saa maa Camilla Collett nævnes forrest blandt dem, som har skabt det ny, først og fremst nævnes som den, der har lidt mest for det, ja, givet sit Liv hen til Sorg for sin Sags Skyld.»I 1902 utlyste Norsk Kvinnesaksforening en konkurranse om et monument til hundreårsjubileet for Colletts fødsel; oppdraget gikk etter en lang prosess til Gustav Vigeland, og statuen «I storm» i Slottsparken ble reist i 1911. Ambrosia Tønnesen nådde ikke opp i konkurransen om monumentet i 1911, men en miniatyr av hennes skulptur ble laget i marmor. Den sto tidligere i lokalene til Kvindelig leseforening, men står nå i Nasjonalbiblioteket. Ingemund Berulvsons statue av henne på Strandpromenaden i Kristiansand ble avduket i 1964, i etterkant av 150-årsjubileet. Ada Madssens statue ved Eidsvoll kirke ble avduket i 1977.Åse Marie Nesse har skrevet diktet «Camilla Collett» med utgangspunkt i Vigelands skulptur: «Du frys i dine Sjal, Camilla Collett.» Nesse framstiller hennes skapingsstunder som brennende, «kvitglødande» i en «tapper og tidleg kamp / mot dei heilage allmenne kvinneburet». Men kampen er åpenbart ikke over. Diktet slutter slik: «Du frys på din sokkel / ennå - / er ikkje istida slutt?»Collett var avbildet på portrettsiden av den norske 100-kroneseddelen fra 1977 til 1994, som den første kvinne på en norsk seddel. Ved 150-årsjubileet i 1963 ble hun avbildet på to norske frimerker. 200-årsjubileet for hennes fødsel falt sammen med 100-årsjubileet for kvinnelig stemmerett; Posten Norge ga ut et frimerke med Collett og et med den første kvinnelige stortingsrepresentanten: Anna Rogstad.
== Bibliografi ==
1854–1855: Amtmandens Døtre – roman, omarbeidede utgaver utgitt 1860 og 1879
1861: Fortællinger – kortprosa
1862: I de lange Nætter – erindringer
1868: Sidste Blade. Erindringer og Bekjendelser, 1ste Række – artikler
1872: Sidste Blade. 2den og 3dje Række – artikler
1873: Sidste Blade, 4de og 5te Række – artikler
1877: Fra de Stummes Leir – artikler
1879: Mod Strømmen – artikler
1885: Mod Strømmen II – artikler
1892–1893: Skrifter I–X. Samlede verker.
1912–1913: Samlede verker. Mindeutgaven. 3 bind, inkl. Efterslæt (1837-1895)
1926–1934: Dagbøker og breve. Camilla Collett og Peter Jonas Collett. Redigert av Leiv Amundsen
Bd 1: Optegnelser fra ungdomsaarene. 1926
Bd 2: Breve fra ungdomsaarene. 1930
Bd 3: Frigjørelsens Aar : Brevveksling med P.J. Collett og andre 1838-1839. 1934
Bd 4: Før Brylluppet : Brevveksling med P.J. Collett og andre 1840-1841. 1933
Bd 5: Peter Jonas Collett. Studenteraar : oplevelser og refleksioner 1831-1838. 1934
== Referanser ==
== Litteratur om henne ==
Baugstø, Line: Camilla Collett, født Wergeland. Cappelen Damm, 2013. ISBN 978-82-7634-979-5. Biografi for ungdom
Benterud, Aagot: Camilla Collett : en skjebne og et livsverk, Oslo: Dreyer, 1947
Bergsøe, Clara: Camilla Collett : et Livsbillede, København: Gyldendal, 1902
Collett, Alf (1911). Camilla Colletts livs historie: belyst ved hendes breve og dagbøker. Kristiania: Gyldendal.
Gran, Gerhard: «Camilla Collett», i Norsk aandsliv i hundrede aar III. Kristiania: Aschehoug, 1913.
Hareide, Jorunn: «To pionerkvinner i dansk-norsk litteratur». I boka: Bokhistorie. Tore Rem (red.). Gyldendal, 2003. Om Camilla Collett og Magdalene Thoresen
Hareide, Jorunn. «Etterord.» I de lange nætter. Gyldendal, 1994
Haugen, Trond (red.): Å bli en stemme : nye studier i Camilla Colletts forfatterskap. Nasjonalbiblioteket; Novus forlag, 2014. ISBN 978-82-7099-777-0
Heber, Lilly: Camilla Collett, Kristiania: Gyldendal, 1913
Midttun, Birgitte Huitfeldt: «Etterord». Amtmandens døttre, 2006
Nielsen, Ragna: Camilla Collett, Stockholm, 1913
Siri Senje Biografien om Camilla Collett : stemmen fra de stummes leir 2013 ISBN 978-82-05-45205-3. . Biografi for ungdom
Steen, Ellisiv: Diktning og virkelighet : en studie i Camilla Colletts forfatterskap, 1947
Steen, Ellisiv: Den lange strid : Camilla Collett og hennes senere forfatterskap, 1954
Steen, Ellisiv: Camilla Collett, et minneskrift til 150-årsjubileet for hennes fødsel 23. januar 1963, 1963
Steen, Ellisiv (red): Camilla Collett om seg selv, 1985
Steen, Ellisiv: «Etterord». Amtmandens døttre, 1969
Selboe, Tone. Camilla Collett : engasjerte essays. Aschehoug, 2013. ISBN 978-82-03-35375-8
Steinfeld, Torill: Camilla Collett : ungdom og ekteskap. Gyldendal, 2012. ISBN 978-82-05-43007-5 Første utgave Den unge Camilla Collett. Et kvinnehjertes historie. 1996
Steinfeld, Torill: «Etterord». Amtmandens døttre, 1992
Ørjasæter, Kristin: «Kjærlighet og kvinnesyn i Camilla Colletts forfatterskap». I: P2-akademiet, W, 2002
Ørjasæter, Kristin: Camilla. Norges første feminist. Cappelen, 2003 ISBN 82-02-22516-7
Ørjasæter, Kristin: «Innledning». Amtmandens døttre, 2013
Littforsk 107 bøker, artikler og avhandlinger om Collett.
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Camilla Collett – sitater
(en) Camilla Collett – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Camilla Collett i Norsk biografisk leksikon
Sofies historie Arkivert 2. april 2016 hos Wayback Machine.; fortellingeromhenne.no, nettutstilling fra KILDEN Informasjonssenter for kjønnsforskning og Foreningen !les.
Digitalt fortalt: «Camilla Collett» (digital fortelling av Hilde Hagerup) (besøkt 8. mars 2012)
Hennes verker i fulltekst; Litteratur dokpro. UiO
Camilla Collett (1813–95) – kvinnesakspionér Arkivert 12. mars 2017 hos Wayback Machine.; wergeland2008.no
Collett-bibliografi : litteratur av og om Camilla Collett (Utarbeidet av Nasjonalbiblioteket)
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Camilla Collett, bøker om Camilla Collett, arkiv etter Camilla Collett
Digitalt tilgjengelig håndskrifter av Collett hos Gunnerusbiblioteket.
Eidsvoldsdatteren Pauline Camilla Wergeland | Jacobine Camilla Collett (1813–1895) var en norsk skjønnlitterær forfatter, essayist og kvinnesaksforkjemper. Både som romanforfatter og kvinnesaksforkjemper var hun en pionér. | 9,655 | 9,655 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingeni%C3%B8r | 2023-02-04 | Ingeniør | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Studier', 'Kategori:Teknikk', 'Kategori:Yrkesbeskrivelser'] | Ingeniør er en yrkestittel som brukes av de som har høyere teknisk utdannelse i ingeniørfag. Ingeniør som yrkestittel er først kjent fra 1500-tallet i Italia og Spania. I motsetning til sivilingeniør og høgskoleingeniør er betegnelsen ingeniør ikke en beskyttet tittel i Norge. Ingeniørsoldater, tidligere også kalt sappører og pionerer, er militære spesialister som særlig arbeider med forsvarsanlegg, broer, skanser og andre byggverk.
Ordet ingeniør uttales på norsk «insjeniør» og er avledet av ingenium som på latin betyr «begavelse, oppfinningsevne» og i middelalderlatin «(krigs)maskin».
| Ingeniør er en yrkestittel som brukes av de som har høyere teknisk utdannelse i ingeniørfag. Ingeniør som yrkestittel er først kjent fra 1500-tallet i Italia og Spania. I motsetning til sivilingeniør og høgskoleingeniør er betegnelsen ingeniør ikke en beskyttet tittel i Norge. Ingeniørsoldater, tidligere også kalt sappører og pionerer, er militære spesialister som særlig arbeider med forsvarsanlegg, broer, skanser og andre byggverk.
Ordet ingeniør uttales på norsk «insjeniør» og er avledet av ingenium som på latin betyr «begavelse, oppfinningsevne» og i middelalderlatin «(krigs)maskin».
== Arbeid ==
En ingeniør er kvalifisert til å arbeide med flere forskjellige fagområder i offentlig og privat sektor:
Forskning/utvikling
Arbeidsleder
Rådgiver/konsulentEn rådgivende ingeniør er en som gir råd til en oppdragsgiver (byggherre) innen virksomhet med bygg og anlegg eller andre typer prosjekter. Også betegnelsen konsulent blir brukt om ingeniører og arkitekter som bistår byggherrer, bl.a. i bustadoppføringslova. Rådgivende ingeniør kan være en prosjekterende, en prosjektleder, byggeleder eller lignende. Den som påtar seg slike oppdrag, innestår for å ha de nødvendige faglige kvalifikasjoner, og vil ellers kunne pådra seg erstatningsansvar.
For avtale med ingeniør som byggeleder, ren rådgiver eller prosjekterende finnes egne Norsk Standard (NS). Avtalevilkår i oppdrag for forbruker er regulert i bustadoppføringslova.
== Utdanning ==
Det tilbys ingeniørutdanning på mange universiteter og høgskoler i Norge. Bachelorutdanninger i ingeniørfag kjennetegnes ved at de er underlagt Forskrift om rammeplan for ingeniørutdanning.
=== Opptakskrav ===
Ordinært opptak til ingeniørutdanning, krever generell studiekompetanse pluss fordypning i matematikk og fysikk (Matematikk R1 og R2 og Fysikk 1).
Man er imidlertid ikke nødt til å gå studiespesialiserende linje på videregående skole for å bli ingeniør. 1-årig forkurs og tresemesterordning (tress) tilbys på flere studiesteder i landet, og åpner for at en person med generell studiekompetanse kan oppnå spesiell studiekompetanse gjennom å bruke et år ekstra eller et par sommersemestre. I tillegg tilbys y-veien som et alternativ på enkelte institusjoner, hvor studenter med relevant fagbrev kan få et spesielt tilrettelagt studieløp.
=== Fagfelt ===
Fagfeltene innen ingeniørutdanning er bygg, data, elektro, kjemi, maskin og VVS Klima energi og miljø KEM. Innenfor disse fagfeltene tilbyr utdanningsinstitusjonene ulike studieretninger/studieprogram. Det er også mulig å utdanne seg som bioingeniør, men denne utdannelsen er helsefaglig og ikke underlagt Forskrift omrammeplan for ingeniørutdanning.
=== Videreutdanning ===
Etter fullført treårig ingeniørutdanning kan man velge å ta toårig påbygging til mastergrad (master i teknologi), som igjen kan danne grunnlag for opptak til doktorgrad.
== Krav om ingeniør ==
Med eksamen som ingeniør og praksis opp til 8 år oppfyller man, avhengig av oppgave, kravene for å være Ansvarlig søker/prosjekterende/kontrollerende (SØK/PRO/KPR) i tiltaksklasse 2 og Ansvarlig samordner/utførende (SAM/UTF) i tiltaksklasse 3.
Kravene gjelder for alt som bygges på fastland som er teknisk krevende eller hvor små feil kan ha større konsekvenser. Der hvor dyptgående kunnskap er nødvendig eller feil og mangler kan få katastrofale følger kreves utdanning som sivilingeniør eller tilsvarende utdanning med praksis.
Kravene gjelder alt fra hus, blokker, veier til bruer og annen teknisk bebyggelse.
== Arbeidsmarked ==
Etterspørselen er for tiden stor etter ingeniører, men er for øyeblikket lav innen olje- og gassrelaterte yrker.
== Fagorganisering ==
Forbundene som organiserer flest ingeniører i Norge er Industrienergi, NITO og Tekna.
== Tittel ==
Ingeniør er en tittel som brukes av dem som har en bachelorgrad i ingeniørfag eller som gjennom studium og praktisk arbeid har skaffet seg tekniske og allmenne kunnskaper slik at de kan sidestilles med disse.
Kandidater som består eksamener ved Høyskole eller Universitet samt enkelte av Forsvarets tekniske skoler, får tittelen ingeniør påført sitt avgangsvitnemål. Ingeniør-tittelen er ikke lovbeskyttet.
== Historie ==
Begrepet ingeniør er kjent fra 1500-tallet i Italia og Spania og ble den gang brukt om militære spesialister som bl.a. foresto byggverk. Mot slutten av 1700-tallet oppstod det et sivilt ingeniøryrke med bakgrunn i en teoretisk, teknisk utdanning. De første tekniske høgskoler ble opprettet på samme tid, og en av de første var Bergseminaret på Kongsberg, som fra 1757 utdannet bergingeniører. Denne undervisningen ble ved opprettelsen av Universitetet i Oslo i 1811 lagt under dette, og senere overført til Norges tekniske høgskole (nå Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet) da den tok til med sin virksomhet i 1910.
Den klassiske oppdelingen av ingeniører var i følgende grupper; bergingeniører, bygningsingeniører, elektroingeniører, maskiningeniører og kjemiingeniører. Ved Norges tekniske høgskole utdanner man i tillegg: skipsingeniører, databehandlingsingeniører og sivilingeniører med teknisk fysikk som hovedfag. Grensene mellom disse gruppene er ikke skarpe, og en del får utdanning på mellomliggende spesialområder som petroleumsteknologi, marin teknologi, by- og regionplanlegging, økonomi, prosess- og produktteknikk, biofysikk og medisinsk teknologi, økonomi og administrasjon.
Det finnes i tillegg flere andre yrkestitler for ingeniører som henviser på hvilke arbeidsoppgaver man har fremfor typen utdanning, selv om de fleste i slike stillinger også har utdanning innen et ingeniørfelt, eksempelvis kunnskapsingeniør.
== Se også ==
Sivilingeniør
Høgskoleingeniør
HMS-ingeniør
Ingeniørsoldat – ingeniørbataljonen
DAK-operatør
== Litteratur ==
Pål Nygaard Ingeniørene kapittel 7 i Profesjonshistorier Pax 2014 ISBN 9788253037523
== Eksterne lenker ==
Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av ingeniør
Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon
NAV varsler ingeniørmangel
DN: Saumfarer Europa etter ingeniører
Høgskolen i Oslo (HiO) - Ingeniør
Høgskolen i Østfold (HiØ) – Ingeniør
Rammeplan for ingeniørutdanning | NITO – Norges ingeniør- og teknologorganisasjon er en norsk organisasjon stiftet i 1936. Den er Norges største profesjonsorganisasjon for ingeniører og teknologer, med over medlemmer. | 9,656 | 9,656 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stratosf%C3%A6ren | 2023-02-04 | Stratosfæren | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jordens atmosfære'] | Stratosfæren er det laget av jordens atmosfære som ligger mellom troposfæren og mesosfæren. Ved ekvator starter stratosfæren om lag 17 km over jordoverflaten, og over polene ved om lag 8 km høyde. Grenseområdet mellom troposfæren og stratosfæren kalles tropopausen og er lavere over polene på grunn av mindre solenergi her.
Ozonlaget ligger i stratosfæren, omtrent 24 km over bakken. Ozonlaget absorberer ultrafiolett stråling og denne effekten, sammen med andre dynamiske og kjemiske prosesser, fører til at temperaturen i stratosfæren stiger med høyden. Toppen av stratosfæren kalles stratopausen, og temperaturen her er omtrent 0 °C. Denne temperaturstigningen med høyden gjør stratosfæren svært dynamisk stabil, og her er det ingen konveksjon eller turbulens. Kommersiell flytrafikk på tempererte breddegrader flyr som regel i de laveste nivåene av stratosfæren (i nær 10 km høyde) for å unngå atmosfærisk turbulens som man gjerne har i troposfæren.
En interessant egenskap ved den stratosfæriske sirkulasjonen er ”Den toårige oscillasjonen” (Quasi-Biennal Oscillation (QBO)) på tropiske breddegrader. Denne sirkulasjonen drives av atmosfæriske bølger som er konvektivt generert i troposfæren. QBO inkluderer en sekundær sirkulasjon som også er viktig for den globale transporten av gasser som ozon og vanndamp i stratosfæren.
Vinterstid på den nordlige halvkulen oppstår av og til en brå stratosfærisk oppvarming (sudden stratospheric warming). Dette kommer av absorpsjon av rossbybølger i stratosfæren. | Stratosfæren er det laget av jordens atmosfære som ligger mellom troposfæren og mesosfæren. Ved ekvator starter stratosfæren om lag 17 km over jordoverflaten, og over polene ved om lag 8 km høyde. Grenseområdet mellom troposfæren og stratosfæren kalles tropopausen og er lavere over polene på grunn av mindre solenergi her.
Ozonlaget ligger i stratosfæren, omtrent 24 km over bakken. Ozonlaget absorberer ultrafiolett stråling og denne effekten, sammen med andre dynamiske og kjemiske prosesser, fører til at temperaturen i stratosfæren stiger med høyden. Toppen av stratosfæren kalles stratopausen, og temperaturen her er omtrent 0 °C. Denne temperaturstigningen med høyden gjør stratosfæren svært dynamisk stabil, og her er det ingen konveksjon eller turbulens. Kommersiell flytrafikk på tempererte breddegrader flyr som regel i de laveste nivåene av stratosfæren (i nær 10 km høyde) for å unngå atmosfærisk turbulens som man gjerne har i troposfæren.
En interessant egenskap ved den stratosfæriske sirkulasjonen er ”Den toårige oscillasjonen” (Quasi-Biennal Oscillation (QBO)) på tropiske breddegrader. Denne sirkulasjonen drives av atmosfæriske bølger som er konvektivt generert i troposfæren. QBO inkluderer en sekundær sirkulasjon som også er viktig for den globale transporten av gasser som ozon og vanndamp i stratosfæren.
Vinterstid på den nordlige halvkulen oppstår av og til en brå stratosfærisk oppvarming (sudden stratospheric warming). Dette kommer av absorpsjon av rossbybølger i stratosfæren. | Stratosfæren er det laget av jordens atmosfære som ligger mellom troposfæren og mesosfæren. Ved ekvator starter stratosfæren om lag 17 km over jordoverflaten, og over polene ved om lag 8 km høyde. | 9,657 | 9,657 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Manitoba | 2023-02-04 | Manitoba | ['Kategori:55°N', 'Kategori:97°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Canadastubber', 'Kategori:Manitoba', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1870', 'Kategori:Stubber 2021-12'] | Manitoba er en provins i Canada, med Winnipeg som hovedstad.
Manitoba ble skilt ut fra Nordvestterritoriene og offisielt anerkjent som provins av de føderale myndigheter 16. juli 1870 som Canadas femte provins. Slik ble Manitoba etablert som den første provinsen med utgangspunkt i de såkalte «Territories». Den er den østligste av de tre prærieprovinsene, de to andre er Alberta og Saskatchewan.
Manitoba ligger mellom provinsene Ontario i øst og Saskatchewan i vest, og i sør grenser Manitoba til delstatene Nord-Dakota og Minnesota i USA.
Hovedstaden Winnipeg er også den største byen med halvparten av provinsens innbyggere.
| Manitoba er en provins i Canada, med Winnipeg som hovedstad.
Manitoba ble skilt ut fra Nordvestterritoriene og offisielt anerkjent som provins av de føderale myndigheter 16. juli 1870 som Canadas femte provins. Slik ble Manitoba etablert som den første provinsen med utgangspunkt i de såkalte «Territories». Den er den østligste av de tre prærieprovinsene, de to andre er Alberta og Saskatchewan.
Manitoba ligger mellom provinsene Ontario i øst og Saskatchewan i vest, og i sør grenser Manitoba til delstatene Nord-Dakota og Minnesota i USA.
Hovedstaden Winnipeg er også den største byen med halvparten av provinsens innbyggere.
== Natur ==
Størstedelen av Manitoba består av grunnfjellsplatå med barskog, som går over i tundra i nord. Området dreneres av elvene Nelson og Churchill, som renner ut i Hudson Bay. Det høyeste punktet er Baldy Mountain som stiger 832 meter over havet, og ligger nær grensen til Saskatchewan. Den sørlig delen av Manitoba er flat og fruktbar. Klimaet er kontinentalt med varme somrer og svært kalde vintrer.
== Befolkning ==
Den etniske sammensetningen er variert. Etterkommere av skotsk-irske emigranter, tyskere, skandinaver, ukrainere og franskmenn er blant de viktigste etniske gruppene. I nord bor det indianere og inuiter. Omkring 75% av befolkningen bor i byer. Den største byen er hovedstaden Winnipeg.
== Næringsliv ==
Den sørlige delen av Manitoba hører til de beste jordbruksmarkedene i Canada, med dyrking av blant annet hvete, havre, bygg og poteter. Winnipeg er et av verdens ledende kornmarkeder. Husdyrholdet er betydelig, men mindre enn i naboprovinsene. Industrien er den dominerende næringsgrenen og sysselsetter cirka 53 000 personer, mest innenfor næringsmiddel og transportmiddel. Dernest kommer gruvedrift (nikkel, sink, gull og sølv.)
== Se også ==
Liste over Manitobas statsministre
Liste over Manitobas viseguvernører
President for Manitobas lovgivende forsamling
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(fr) Offisielt nettsted
(en) Manitoba – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Manitoba – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Manitoba er en provins i Canada, med Winnipeg som hovedstad. | 9,658 | 9,658 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arbeidsgiverforeningen_Spekter | 2023-02-04 | Arbeidsgiverforeningen Spekter | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1993', 'Kategori:Norske arbeidsgiverforeninger'] | Arbeidsgiverforeningen Spekter (tidligere Norges arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning) ble etablert i 1993 som arbeidsgiverforening for fristilte statlige virksomheter. 6. juni 2007 ble navnet endret til Arbeidsgiverforeningen Spekter. I dag er Spekter åpen for alle bedrifter som ønsker medlemskap.
Arbeidsgiverforeningen Spekter er Norges tredje største arbeidsgiverforening (etter Næringslivets Hovedorganisasjon og KS).
Som en av hovedorganisasjonene i norsk arbeidsliv er Spekter en aktiv deltaker i trepartssamarbeidet mellom arbeidslivets parter og Regjeringen. Spekter skiller seg ut med en forhandlingsmodell der lønnsdannelse og avtaleutvikling i størst mulig grad knyttes til den enkelte bedrift. Spekter representerer alle de statlige helseforetakene og har høy organisering innenfor områder som transport/logistikk og kultur.
| Arbeidsgiverforeningen Spekter (tidligere Norges arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning) ble etablert i 1993 som arbeidsgiverforening for fristilte statlige virksomheter. 6. juni 2007 ble navnet endret til Arbeidsgiverforeningen Spekter. I dag er Spekter åpen for alle bedrifter som ønsker medlemskap.
Arbeidsgiverforeningen Spekter er Norges tredje største arbeidsgiverforening (etter Næringslivets Hovedorganisasjon og KS).
Som en av hovedorganisasjonene i norsk arbeidsliv er Spekter en aktiv deltaker i trepartssamarbeidet mellom arbeidslivets parter og Regjeringen. Spekter skiller seg ut med en forhandlingsmodell der lønnsdannelse og avtaleutvikling i størst mulig grad knyttes til den enkelte bedrift. Spekter representerer alle de statlige helseforetakene og har høy organisering innenfor områder som transport/logistikk og kultur.
== Medlemsvirksomheter ==
Noen av de største og mest kjente medlemsvirksomhetene:
De statlige helseforetakene i Norge
En rekke teatre og orkestre
Flere av studentsamskipnadene i Norge
Avinor AS og Oslo lufthavn
Bane NOR SF
Go-Ahead Norge AS (Sørtoget)
Innovasjon Norge
Norges Bank
Norsk Medisinaldepot AS
Norsk rikskringkasting AS (NRK)
Norsk Tipping AS
Posten Norge AS
Statnett SF
Statskog SF
AS Vinmonopolet
Vygruppen AS
Vy Buss ASDet som særlig skiller Spekter fra de andre store arbeidsgiverforeningene, er at antallet medlemmer er relativt lavt. Med relativt få og store medlemmer blir Spekters produkter, forhandlingssystem og service i stor grad bygget på «skreddersøm» og direkte kontakt med medlemmene. Spekters forhandlingsmodell legger derfor vekt på at lønnsdannelsen og tariffavtalene i størst mulig grad skal knyttes til den enkelte virksomhet.
Administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter er Anne-Kari Bratten. Styreleder er Herlof Nilssen, som tok over etter Dag Mejdell.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Arbeidsgiverforeningen Spekter (tidligere Norges arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning) ble etablert i 1993 som arbeidsgiverforening for fristilte statlige virksomheter. 6. | 9,660 | 9,660 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Majorstuen | 2023-02-04 | Majorstuen | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Majorstuen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Majorstuen eller Majorstua er et strøk i bydel Frogner i Oslo indre by. Etter bydelsreformen 1. januar 2004 ble den administrative enheten Majorstuen Uranienborg slått sammen med bydel Frogner. Bydelen er oppkalt etter et hus med et kjent bevertningssted som lå på østsiden av Sørkedalsveien ved det som i dag er T-banestasjonen Majorstuen. Det lå på en løkke under gården Blindern, som før 1759 må ha blitt forpaktet av ingeniørkaptein Michael Wilhelm Sundt (1729–1759) og etter ham av hans enke Anna Catharina født Petersen, som døde i 1812. På deres tid inneholdt huset bare stue, kjøkken og kammers. Neste forpakter, garver Jess Borgen, må ha fornyet huset eller bygget på 2. etasje mellom 1812 og 1818. Stuen ble flyttet i 1913 for å gi plass til Smestadbanens stasjonsbygning og står fortsatt på Husebyveien 12.
| Majorstuen eller Majorstua er et strøk i bydel Frogner i Oslo indre by. Etter bydelsreformen 1. januar 2004 ble den administrative enheten Majorstuen Uranienborg slått sammen med bydel Frogner. Bydelen er oppkalt etter et hus med et kjent bevertningssted som lå på østsiden av Sørkedalsveien ved det som i dag er T-banestasjonen Majorstuen. Det lå på en løkke under gården Blindern, som før 1759 må ha blitt forpaktet av ingeniørkaptein Michael Wilhelm Sundt (1729–1759) og etter ham av hans enke Anna Catharina født Petersen, som døde i 1812. På deres tid inneholdt huset bare stue, kjøkken og kammers. Neste forpakter, garver Jess Borgen, må ha fornyet huset eller bygget på 2. etasje mellom 1812 og 1818. Stuen ble flyttet i 1913 for å gi plass til Smestadbanens stasjonsbygning og står fortsatt på Husebyveien 12.
== Majorstua eller Majorstuen? ==
Det var ikke kapteinen selv, men lokalbefolkningen i tidligere Aker herred som gav huset dette kallenavnet. De snakket lokal dialekt og kalte huset «Majorstua» (uttalt med trykk på første stavelse og enstavelsestone). I datidens danske skriftspråk ble navnet skrevet «Majorstuen», og det ble også navnet på bevertningsstedet som eksisterte til huset ble revet. Navnet «Majorstuen» kjennes første gang skriftlig på et kart fra 1797, og i pantebøkene fra 1818. Dette ble etter hvert tatt i bruk som strøksbetegnelse, uttalt på den måten som språkpolitisk standpunkt dikterte. Da den første elektriske sporveislinjen ble åpnet i 1894, ble endestasjonens navn skrevet «Majorstuen». Samme navn fikk også stasjonen for Holmenkollbanen da den ble åpnet i 1898. Oslo kommune har godkjent begge formene for både byområdet («Majorstuen» i 1960 og «Majorstua» i 1965) og stasjonen («Majorstua» i 1960 og «Majorstuen» i 1965). Lokalskolens offisielle navn er «Majorstua skole», men skolen selv benytter skrivemåten «Majorstuen skole» på sine nettsider. Dagens lokale uttale av navnet er omstridt. Norsk stadnamnleksikon opplyser at uttalen er «Majorstua» (med trykk på andre stavelse og enstavelsestone). Jan Sigurd Østberg, tidligere leder i Selskabet for Oslo Byes Vel, mener at den lokale dialekten er «Majorstuen». Frogner bydelsutvalg forsøkte i 2010 å vedta «Majorstuen» og endelsen «-gaten» som offisielle skrivemåter i bydelen. Vedtaket om å skifte ut -a med -en viste seg å være ugyldig, og gateskilt med -a har blitt beholdt.
== Majorstuen i dag ==
Området er i dag kjent for sitt pulserende sentrumsliv, spesielt i handlegaten Bogstadveien. Strøket er dominert av leiegårder og forretningsgårder i mur (murbyen) fra 1880- og 1890-årene.
Majorstuen er også et viktig kollektivknutepunkt i Oslo, da alle t-banelinjene, tre sporvognslinjer og fem busslinjer trafikkerer stedet.
Majorstuen er også navnet på et norsk folkemusikkband, som i 2003 fikk Spellemannprisen for sitt debutalbum med samme navn.
Foreningen Oslo Science City har foreslått å omdøpe Majorstuen og Majorstuen stasjon til «Gateway Oslo Science City» i forbindelse med foreningens visjoner om utviklingen av Forskningsbyen, som foreningen omtaler som «Oslo Science City» også på norsk. Språkrådet har protestert mot forslaget om engelske stasjonsnavn og mot å erstatte de etablerte navnene i Majorstuen–Blindern–Gaustad–Ullevål-området med nykonstruerte navn. I desember 2021 uttalte direktør Åse Wetås i Språkrådet at navneforslaget «Oslo Science City» er «eit uttrykk for kunnskapsløyse og mangel på respekt for lovverket på språkfeltet».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Majorstua – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kart med Majorstuen tegnet inn 1797 | mini|Restaurant Majorstuen, ca. 1913 | 9,661 | 9,661 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bogstadveien_(Oslo) | 2023-02-04 | Bogstadveien (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Frogner', 'Kategori:Veier på Majorstuen'] | Bogstadveien (1-73, 2-80) er en travel handlegate og innfartsåre i Oslo.
Hegdehaugsveien går over i Bogstadveien i krysset med Professor Dahls gate / Underhaugsveien, Veien går så over i Sørkedalsveien ved Majorstuen skole (nr. 74) og den sørvestlige undergangen til t-banen på Majorstuen stasjon.
Gaten het opprinnelig Sørkedalsveien, men byttet navn til Bogstadveien da den i 1878 ble innlemmet i Kristiania. I 1892 ble gaten utvidet i bredde for å tjene som hovedgate opp mot Majorstuen, og i 1932 ble gateløpet mer strømlinjeformet. I forbindelse med dette ble de to siste trehusene, Bauergården nr. 15 og 36, revet. I sistnevnte bodde Aasmund Olavsson Vinje, og ble der kjent med maleren Peder Balke. Den norske eventyrsamleren Peter Christen Asbjørnsen bodde en periode i et lite trehus i krysset mellom Bogstadveien og Rosenborggaten.Bogstadveien utgjør en del av fylkesvei 168.
I Bogstadveien finner man mange av byens mer eksklusive klesforretninger. Veien er også kjent for sine to årlige arrangementer som kalles Bilfri Bogstadvei.
Gaten fra Sorgenfrigata til Parkveien ble oppgradert med prioritering av trikk og gående som mål. Fortauene fikk granittgulv med gatevarme. Anlegget ble åpnet i 2014 og ble designet av Bjørbekk & Lindheim.
| Bogstadveien (1-73, 2-80) er en travel handlegate og innfartsåre i Oslo.
Hegdehaugsveien går over i Bogstadveien i krysset med Professor Dahls gate / Underhaugsveien, Veien går så over i Sørkedalsveien ved Majorstuen skole (nr. 74) og den sørvestlige undergangen til t-banen på Majorstuen stasjon.
Gaten het opprinnelig Sørkedalsveien, men byttet navn til Bogstadveien da den i 1878 ble innlemmet i Kristiania. I 1892 ble gaten utvidet i bredde for å tjene som hovedgate opp mot Majorstuen, og i 1932 ble gateløpet mer strømlinjeformet. I forbindelse med dette ble de to siste trehusene, Bauergården nr. 15 og 36, revet. I sistnevnte bodde Aasmund Olavsson Vinje, og ble der kjent med maleren Peder Balke. Den norske eventyrsamleren Peter Christen Asbjørnsen bodde en periode i et lite trehus i krysset mellom Bogstadveien og Rosenborggaten.Bogstadveien utgjør en del av fylkesvei 168.
I Bogstadveien finner man mange av byens mer eksklusive klesforretninger. Veien er også kjent for sine to årlige arrangementer som kalles Bilfri Bogstadvei.
Gaten fra Sorgenfrigata til Parkveien ble oppgradert med prioritering av trikk og gående som mål. Fortauene fikk granittgulv med gatevarme. Anlegget ble åpnet i 2014 og ble designet av Bjørbekk & Lindheim.
== Bebyggelse ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Oslo byleksikon: Bogstadveien
Joar Nyquist og P.D. Hofflund, red. (1955). Oslo gårdkalender: Nybygg 1925–1945 og 1945–1955. Oslo: Fredhøi.
Ragnar Olsen (2017). Gatevandring Majorstuen. Bok 1 (2. utg.). Oslo. s. 10–50. ISBN 978-82-999615-1-6.
== Eksterne lenker ==
«Oslo kommune – Bydelsoversikt (B)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. | Bogstadveien (1-73, 2-80) er en travel handlegate og innfartsåre i Oslo. | 9,662 | 9,662 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Palmes%C3%B8ndag | 2023-02-04 | Palmesøndag | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Påske'] | Palmesøndag er i kristen tradisjon feiringen av Jesu inntog i Jerusalem søndagen før korsfestelsen. Den feires siste søndag før påske. Navnet kommer av evangelienes beretning om at folk strødde palmegrener foran Jesus da han red inn i byen.Palmesøndag er en helligdag (siden den er en søndag). Den faller på 2. april i 2023, 24. mars i 2024, og på 13. april i 2025. Palmehelgen er helgen som sammenfaller med palmesøndag og innleder påskeferien. Den tidligste datoen for palmesøndag er 15. mars og den seneste er 18. april.
| Palmesøndag er i kristen tradisjon feiringen av Jesu inntog i Jerusalem søndagen før korsfestelsen. Den feires siste søndag før påske. Navnet kommer av evangelienes beretning om at folk strødde palmegrener foran Jesus da han red inn i byen.Palmesøndag er en helligdag (siden den er en søndag). Den faller på 2. april i 2023, 24. mars i 2024, og på 13. april i 2025. Palmehelgen er helgen som sammenfaller med palmesøndag og innleder påskeferien. Den tidligste datoen for palmesøndag er 15. mars og den seneste er 18. april.
== Historie ==
På 500-tallet samlet kristne i Jerusalem seg på Oljeberget på palmesøndag. Etter lesning av evangeliet gikk de i prosesjon inn til byen. Tradisjonen spredde seg nokså raskt til hele østkirken.
I 7. og 8. århundre begynte man i vest med skikken å ta med palmegrener til kirken, og i det 9. århundre ble dette innført som en fast del av liturgien, og festen kan regnes som fullt innført også i vest fra denne tid. Omfattende opptag var fra 800-tallet særlig vanlig nord i Frankrike. Kirkens portaler og i noen tilfeller også byportene ble brukt som symboler på Jesus ankomst gjennom Jerusalems porter.Slaget ved Nesjar ved skjedde på palmesøndag og Sigvat Tordssons dikt om slaget er den første omtalen av en ukedag i norsk historie.
== Liturgi ==
Den liturgiske fargen er rød i den katolske kirke, fordi Palmesøndag er den første markeringen for Kristi lidelse. Men i den lutherske kirken i Norge er fargen fiolett, slik også for skjærtorsdag og langfredag.
=== Utendørs – prosesjon ===
I øst begynte man tidlig med store prosesjoner under feiringen av Palmesøndag. Festen kalles der ofte Inngangen i Jerusalem.
I vest tok det lengre tid, og helt fram til pave Pius XIIs reform i 1955 var festen nokså avdempet i den katolske kirke. Dette har også preget liturgien i de protestantiske kirker, som er inspirert av katolsk tradisjon. Palmesøndagsprosesjonen begynner med en lesning av den relevante evangelietekst og følges av at de troende vandrer med palmekvister i hendene, og inn i kirken, et opptog som får symbolisere inntoget i Jerusalem. Innen prosesjonen uttaler presten en velsignelse og stenker vievann på grenene og de forsamlede med en aspergil.
Etterhvert har også mange protestantiske menigheter og kirker innføre prosesjoner, og noen steder møtes flere menigheter for felles evangelielesning, etterfulgt av prosesjon tilbake til de enkelte kirker.
I den katolske kirke er det forventet at de troende tar vare på palmegrenene som brukes denne dagen. De blir så bragt tilbake til kirken og brent rett før Askeonsdag året etter, og asken brukes til utdelingen av askekors den dagen.
I land hvor palmegrener ikke er lett tilgjengelige brukes oftest grener fra eviggrønne trær; i Norge er tujagrener spesielt vanlig.
=== Innendørs ===
Vel inne i kirken feires det messe. I den katolske kirke unngås i den forbindelse evangelielys og røkelse. Lidelseshisorien (i løpet av en treårsperiode avvekslende fra Matteus-, Likas- eller Markusevangeliet) leses fortrinnsvis av tre personer. Den ene - tradisjonelt presten eller en diakon - leser Jesu ord, en annen leser «forteller»stemmens deler, og en tredje person leser alle utsagt som ikke er fra Jesus. Ved det punkt i lesningen at Jesus dør, er det katolsk skikk at alle kneler for en kort tid i stillhet /stille bønn
== Kommende palmesøndager ==
Disse datoene er beregnet etter den påskeregelen som gjelder i vestkirkene, inklusive den katolske og den lutherske kirke.
24. mars i 2024
13. april i 2025
29. mars i 2026
21. mars i 2027
9. april i 2028
== Se også ==
Skjærtorsdag
Langfredag
Påskeaften
Påske
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Språkrådet: Påskeord | thumb|350px|Fra en kirke på Filippinene. Presten velsigner palmegrenene. | 9,663 | 9,663 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bajaj | 2023-02-04 | Bajaj | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1945', 'Kategori:Indiske industriselskaper'] | Bajaj ble grunnlagt i 1945 og er et av Indias største industrikonsern. Bajaj produserer de italienske Vespa-scooterene på lisens. Mest kjente modeller er Bajaj Sunny, Bajaj Super og Bajaj Spirit.
I Norge er scootere og mopeder den kanskje mest kjente eksportvaren.
| Bajaj ble grunnlagt i 1945 og er et av Indias største industrikonsern. Bajaj produserer de italienske Vespa-scooterene på lisens. Mest kjente modeller er Bajaj Sunny, Bajaj Super og Bajaj Spirit.
I Norge er scootere og mopeder den kanskje mest kjente eksportvaren.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Bajaj Group – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Bajaj ble grunnlagt i 1945 og er et av Indias største industrikonsern. Bajaj produserer de italienske Vespa-scooterene på lisens. | 9,664 | 9,664 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liturgisk_farge | 2023-02-04 | Liturgisk farge | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Farge', 'Kategori:Liturgi'] | Liturgisk farge er de farger som brukes i forskjellige kristne kirker på de ulike dagene i kirkeåret. Ikke alle kirkesamfunn bruker liturgiske farger, og det er også variasjoner i hvilke farger man bruker.
| Liturgisk farge er de farger som brukes i forskjellige kristne kirker på de ulike dagene i kirkeåret. Ikke alle kirkesamfunn bruker liturgiske farger, og det er også variasjoner i hvilke farger man bruker.
== Historie ==
Å bruke vekslende farger er en svært gammel tradisjon, men fram til slutten av middelalderen var det ingen helt faste regler for hvilke farger som skulle brukes på de forskjellige fester. Gjennom middelalderen begynte man i Vest- og Sentral-Europa å knytte spesifikke farger til fester, men hvilke farger man valgte varierte fra en region til den neste. Det var også vanlig at man brukte de nyeste og flotteste messeklærne på de viktigste festene, uansett farge, mens man brukte de gamle og slitte messeklærne resten av året.
I 1570 vedtok Den katolske kirke universelle regler for liturgiske farger. Det var fortsatt en del lokal variasjon, men hovedlinjene var lagt. Ettersom dette i stor grad var en formalisering av noe som allerede var tradisjon mange steder, er det stort sett overensstemmelse mellom katolsk og protestantisk fargebruk. Ortodoks tradisjon har et noe annet fargevalg.
== Fargene ==
Hvilke farger som er med i utvalget har en praktisk forklaring. I antikken brukte man enten lin eller ull til liturgiske drakter, og opprinnelig hadde man to varianter: Bleket og ubleket. De blekede var de mest kostbare, og ble derfor brukt på viktige festdager; dermed ble det tradisjon for hvite drakter på disse dagene. Når man begynte å farge messeklærne var det viktigste fargestoffet purpur, som kunne gi forskjellige farger på tøyet, avhengig av hvor mye av det kostbare fargestoffet man brukte. Det minst fargede ble rosa, deretter kom fiolett, så rød (purpurrød) og til sist sort (egentlig en ekstremt mørk rødfarge). Ved å blande inn saltvann under fargingen fikk man grønt tøy. Senere har man også fått blå messeklær, en farge man ikke kan få ved farging med purpur, og gyllen farge har blitt et alternativ til hvitt.
I middelalderen fikk man en ny tankegang, etter at kunnskapet om purpurfarging hadde gått tapt. Rødt var solens og ildens farge, og derfor egnet for Gud Fader, og dermed for kongen, feltherrer, høyadelige osv. Blått var himmelens farge, og derfor egnet for Guds Sønn, og dermed også for Guds Mor. Grønt var åkrenes og skogenes farge, det vil si skapelsens farge, og derfor egnet for Den hellige ånd, for apostlene som bærere av Ånden og for biskopene som apostlenes arvtagere.
Dagens assosiasjoner er noe annerledes; se de enkelte farger nedenfor.
=== Sort ===
Sort var den mest dyrebare fargen, og ble brukt på enkelte store festdager. En av disse dagene var Langfredag. Når man etterhvert begynte å knytte sorte messeklær utelukkende til denne dagen ble den knyttet til sorg, og den ble derfor også tillatt ved begravelser og rekviemmesser.
=== Hvitt ===
Hvitt er lysets og renhetens farge. Som lysets farge skiller en liturgisk ikke mellom hvitt og gyllent (gult). Det er fargen for de store fester, f.eks. jul og påske. Hvite messeklær brukes derfor fremst på viktige Kristusfester og på Mariafester.
=== Rødt ===
Rødt er ildens og blodets farge, og er derfor knyttet til martyrfester (f.eks. 2. juledag som er Stefanusdagen) og pinse (Den hellige Ånd kom i form av ildtunger over apostlene).
=== Fiolett ===
Fiolett er fargen for det første tegn av dag på den sorte nattehimmelen. Det er varselfargen og forberedelsesfargen, og har dermed blitt botens farge, og er knyttet til faste- og adventstiden, og til andre botshandlinger.
=== Grønt ===
Grønt er åkrenes og skogens farge og står som tegn på vekst. Det er fargen for det alminnelige kirkeår, for de dager hvor det ikke er noen spesiell fest.
=== Rosa ===
Rosa er en gledens farge, som i liturgien kun brukes i den katolske kirke, og bare to dager i året. Dette ble innført fordi pavene i middelalderen pleide å dele ut en utmerkelse i form av en gyllen rose på 4. søndag i fasten, og man dekorerte derfor med rosa farge (på grunn av ordassosiasjonen) i kirkene. Dette ble tatt opp i messeklærne, og skikken ble utvidet til også å gjelde 3. søndag i advent.
== Forskjellige kirkers farger ==
=== Den katolske kirke ===
Den katolske kirke har et formalisert system, som hvert år angis i en liturgisk kalender utgitt av den Hellige Stol.
Grønt: Dager i det alminnelige kirkeår hvor det ikke feires en spesiell fest.
Fiolett: Fastetiden, adventstiden, Allesjelersdag, begravelser, rekviemmesser, spesielle botsmesser. Ved skriftemål bærer presten fiolett stola.
Rødt: Fester for martyrer, apostler og evangelister (unntatt Johannes), for Den hellige ånd, Palmesøndag, Langfredag og Pinsedag.
Hvitt: Jul, påske, andre Kristusfester (unntatt lidelsesfestene), Mariafester, fester for engler, helgener som ikke er martyrer, Johannes Døperens fødsel, Evangelisten Johannes, Peters stol, St. Paulus' omvendelse, ektevigsel. I flere asiatiske land er hvitt knyttet til sorg, og kan derfor brukes i begravelser og rekviemmesser.
Sort: Alternativ til fiolett på Allesjelersdag og i begravelser og rekviemmesser.
Rosa: Kan brukes 3. søndag i advent (Domenica Gaudete) og 4. søndag i fasten (Domenica Laetare).
Blått: I noen land tillatt på Mariafester.Gyllent eller hvitt kan erstatte alle andre farger dersom korrekt farge ikke er tilgjengelig. På store festdager er det tillatt å bruke de fineste messeklærne selv om de er i feil farge.
=== Lutherske kirker ===
Fargebruken i lutherske kirker følger i hovedsak den katolske, men da man ikke har helgenfester blir det mindre veksling. Det varierer også fra et kirkesamfunn til et annet hvor stor vekt man legger på fargebruken.
I Den norske kirke brukes rødt, hvitt, grønt og fiolett etter følgende regler:
Rødt: Pinse, samt ordinasjoner og martyr- og aposteldager.
Hvitt: Påske og jul, ektevigsel, dåp, konfirmasjon (ved de to siste kan også kirkeårstidens farge brukes)
Grønt: Det alminnelige kirkeår
Fiolett: Faste- og adventstiden, begravelser, skriftemål, sørgegudstjenester
=== Kalvinistiske kirker ===
Kalvinistene avskaffet liturgiske farger, og sort er derfor den dominerende farge.
== Farger i det katolske hierarki ==
I katolsk tradisjon er enkelte farger forbeholdt visse deler av hierarkiet. Dette gjelder bare i forbindelse med hverdagsdrakter, ikke messeklær. Hele drakten kan være i den spesielle fargen, eller bare et magebelte og en kalott.
Hvitt: Paven (men før 1555 brukte pavene i flere hundreår rødt)
Rødt: Kardinalene og erkebiskopen av Salzburg
Fiolett: BiskopeneInntil 1850 var biskopenes farge grønt, men det året endret pave Pius IX den til fiolett. Det er fortsatt vanlig at biskopene i sitt våpenskjold kroner selve våpenet med en grønn hatt.
== Eksterne lenker ==
Liturgiske farger (fra katolsk.no) | Liturgisk farge er de farger som brukes i forskjellige kristne kirker på de ulike dagene i kirkeåret. Ikke alle kirkesamfunn bruker liturgiske farger, og det er også variasjoner i hvilke farger man bruker. | 9,667 | 9,667 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nynorsk_kultursentrum | 2023-02-04 | Nynorsk kultursentrum | ['Kategori:62°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1993', 'Kategori:Norske kulturorganisasjoner', 'Kategori:Norske stiftelser', 'Kategori:Nynorsk', 'Kategori:Sider med kart'] | Nynorsk kultursentrum er en ideell stiftelse som arbeider for nynorsk skriftkultur i gjensidig samarbeid med Ivar Aasen-instituttet i Volda. Stiftelsen eier og driver Ivar Aasen-tunet, og gjennomfører et bredt kulturprogram året rundt. Høgdepunktet er Dei Nynorske Festspela i slutten av juni, en årlig feiring av den nynorske skriftkulturen.
21 fylker, kommuner, utdanningsinstitusjoner, kulturinstitusjoner og organisasjoner står bak stiftelsen: Noregs Mållag, Noregs Ungdomslag, Litteraturselskapet Det Norske Samlaget, Det norske teatret, Sunnmøre Museum, Møre og Romsdal fylkeskommune, Ørsta kommune, Høgskulen i Volda, Volda kommune, Møreforsking Volda, Ivar Aasen-instituttet, Landssamanslutninga av nynorskkommunar, Vestmannalaget, Universitetet i Bergen, Møre Folkehøgskule, Universitetet i Tromsø, Rogaland fylkeskommune, Sogn og Fjordane fylkeskommune, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Hordaland fylkeskommune og Universitetet i Oslo.
Stiftelsen ble opprettet 31. august 1993 og er organisert med et styre og et råd.
| Nynorsk kultursentrum er en ideell stiftelse som arbeider for nynorsk skriftkultur i gjensidig samarbeid med Ivar Aasen-instituttet i Volda. Stiftelsen eier og driver Ivar Aasen-tunet, og gjennomfører et bredt kulturprogram året rundt. Høgdepunktet er Dei Nynorske Festspela i slutten av juni, en årlig feiring av den nynorske skriftkulturen.
21 fylker, kommuner, utdanningsinstitusjoner, kulturinstitusjoner og organisasjoner står bak stiftelsen: Noregs Mållag, Noregs Ungdomslag, Litteraturselskapet Det Norske Samlaget, Det norske teatret, Sunnmøre Museum, Møre og Romsdal fylkeskommune, Ørsta kommune, Høgskulen i Volda, Volda kommune, Møreforsking Volda, Ivar Aasen-instituttet, Landssamanslutninga av nynorskkommunar, Vestmannalaget, Universitetet i Bergen, Møre Folkehøgskule, Universitetet i Tromsø, Rogaland fylkeskommune, Sogn og Fjordane fylkeskommune, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Hordaland fylkeskommune og Universitetet i Oslo.
Stiftelsen ble opprettet 31. august 1993 og er organisert med et styre og et råd.
== Eksterne lenker ==
Nynorsk kultursentrum sin hjemmeside er aasentunet.no | Nynorsk kultursentrum er en ideell stiftelse som arbeider for nynorsk skriftkultur i gjensidig samarbeid med Ivar Aasen-instituttet i Volda. Stiftelsen eier og driver Ivar Aasen-tunet, og gjennomfører et bredt kulturprogram året rundt. | 9,669 | 9,669 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ivar_Aasen | 2023-02-04 | Ivar Aasen | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 23. september', 'Kategori:Dødsfall i 1896', 'Kategori:Fødsler 5. august', 'Kategori:Fødsler i 1813', 'Kategori:Ivar Aasen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bibeloversettere', 'Kategori:Norske dagboksforfattere', 'Kategori:Norske leksikografer', 'Kategori:Norske lingvister', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Norske omgangsskolelærere', 'Kategori:Nynorskforfattere', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Ørsta kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider'] | Ivar Andreas Iversen Aasen (født 5. august 1813 i Ørsta, død 23. september 1896 i Kristiania), var en norsk språkforsker, dikter og botaniker. Han er særlig kjent som opphavsmannen til nynorsk (landsmål) som skriftspråk. Han var også en respektert dikter. Han skrev blant annet diktet «Nordmannen» («Millom bakkar og berg»). Aasen ble i 1873 tildelt St. Olavs Orden for «for litterair Fortjeneste». Aasen vokste opp på Sunnmøre, og arbeidet der til han var nesten 30 år gammel. Etter omfattende dialektstudier, som han foretok på reiser rundt i store deler av Norge, bodde han i Kristiania resten av livet. Han hadde ingen akademisk utdanning, og var stort sett selvlært.
| Ivar Andreas Iversen Aasen (født 5. august 1813 i Ørsta, død 23. september 1896 i Kristiania), var en norsk språkforsker, dikter og botaniker. Han er særlig kjent som opphavsmannen til nynorsk (landsmål) som skriftspråk. Han var også en respektert dikter. Han skrev blant annet diktet «Nordmannen» («Millom bakkar og berg»). Aasen ble i 1873 tildelt St. Olavs Orden for «for litterair Fortjeneste». Aasen vokste opp på Sunnmøre, og arbeidet der til han var nesten 30 år gammel. Etter omfattende dialektstudier, som han foretok på reiser rundt i store deler av Norge, bodde han i Kristiania resten av livet. Han hadde ingen akademisk utdanning, og var stort sett selvlært.
== Biografi ==
Ivar Aasen ble født på gården Åsen i Hovdebygda på Sunnmøre, som sønn av småbrukeren Ivar Jonsson og Guri fra Ytre-Hovden i samme bygd. Han ble døpt Iver Andreas, formen «Ivar» kom i bruk omkring 1845. Gården han vokste opp på var isolert, så han hadde ingen kamerater. Dette førte til at han leste mye i de få bøkene familien hadde, deriblant Bibelen. Hovedbygda i Ørsta hørte den gangen administrativt sammen med Volda, som var sentrum. Åsen var den siste gården i Ørsta og Ekset den første i Volda når man reiste over eidet. Faren døde da Ivar var tretten i 1826, og moren da Ivar var bare tre år gammel, i 1816. Ivar Aasen var yngst av åtte søsken, og de mistet begge foreldrene tidlig. I foreldrenes fravær ble broren det nye familieoverhodet; han satte Ivar til gårdsarbeid og lot ham ikke utvikle de intellektuelle evnene sine. Men Ivar utmerket seg likevel ved konfirmasjonen, og presten skrev rosende om ham i kirkeboken. Ivar egnet seg lite til kroppsarbeid, og utmerket seg med at han lærte lett. Hjemme hadde de bibelen, noen salmebøker og en huspostill. Gården Ekset med Sivert og Rasmus Aarflots boksamling lå bare tre kilometer frå Åsen-garden. Aarflot hadde selv gjort observasjoner om slektskap mellom sunnmørsdialekten og gammelnorsk, og dette kan ha inspirert den unge Aasen. Aasen lærte seg norrønt, engelsk, fransk og latin. Ifølge Kjell Venås snakket Ivar Aasen trolig en dannet variant av dialekten mens han var i tjeneste hos embetsmennene Thoresen og Daae.
=== Herøy ===
I 1831 begynte han som omgangsskolelærer, først i Ørsta. I september 1833 (20 år gammel) ble han huslærer hos prost Hans Conrad Thoresen i Herøy. Thoresen hadde for vane å ta til seg unge lærere og gi dem videreopplæring. Prosten oppdaget Aasens begavelse og interesse for boklig lærdom. Hos Thoresen fikk Aasen selv opplæring av prosten, og Aasen begynte blant annet å lære seg tysk, grammatikk, latin og historie under prostens veiledning. Hos Thoresen studerte Aasen dikting som eget fag og øvde seg selv i dikting og i å vurdere dikteriske virkemiddel. Aasen var i to år hos Thoresen i Herøy. Aasen avslo Thoresens tilbud om hjelp til en akademisk utdannelse, noe Aasen senere begrunnet med at han ville se hvor langt han kom uten mer skolegang. Aasen hadde et forhold til tjenestejenta Berte Vike i prestegården, noe Thoresen mislikte, trolig fordi han mente det ville komme i veien for Aasens karriere. Thoresen skaffet arbeid til Aasen hos sin svoger Daae på Solnør. Aasen og Thoresen hadde trolig en distansert relasjon, og Thoresen skal ha gitt eller truet Aasen med juling om han ikke brøt med Berte. Da Berte senere forsøkte å oppsøke Aasen på Solnør skal han vært ute på plantestudier for å unngå å treffe henne. Aasen besøkte Thoresen i Bergen, der han hadde vært prest siden 1843, i september 1851 og i september 1855. Thoresen ble i 1843 sogneprest i Korskirken i Bergen under biskop Neumann.
=== Solnør ===
Fra november 1835 var Aasen privatlærer hos kaptein Ludvig Daae (Thoresens svoger) på Solnør i Skodje i syv år. På Solnør var han blant annet lærer for kapteinens sønn, den unge Ludvig Daae, og hans fem søsken. Ludvig Daae jr. var i over 20 år stortingsrepresentant, og dessuten medlem av Johan Sverdrups regjering. Aasen fikk tre ganger innkalling til militærtjeneste uten å møte. Boten han fikk for dette ble betalt av kaptein Daae. Deretter ble Aasen strøket fra rullene. Han forlot Solnør 21. september 1842, og begynte da på sin lange reise for å kartlegge dialekter. Aasen skal senere ha gjort et forsøk på å fri til Ludvig Daaes søster Susanne (født 1824), som Aasen også var lærer for. Ludvig Daae og Aasen forble nære venner, særlig i den lange perioden da Daae var stortingsmann og statsråd i Kristiania. Aasen og Daae brevvekslet jevnlig. Daaes få etterlatte skrifter er kilder til Aasens liv.Aasen var i stor grad selvlært, og de syv årene på Solnør var hans viktigste læretid. Han forlot Solnør som en for sin tid lærd mann. På Solnør leste han blant annet Mauritz Hansens Grammatik i det danske og norske Sprog. Han lærte seg også fremmede språks grammatik, og leste Rasmus Rasks Veiledning til det Islandske eller gamle Nordiske Sprog og Haldorssons islandske ordbok. På Solnør lærte han fransk, engelsk og gresk. Ole Digernes, en offisersutdannet nabo til Solnør, hadde utarbeidet en grammatikk i et håndskrevet manus som Aasen fikk tilgang til. På Solnør dyrket han sin interesse for planter og blomster, som han samlet på. Han reiste til Molde for å vise frem plantesamlingen til prost Deinboll, som var en kyndig botaniker. Deinboll var interessert, men det kom ikke noe særlig ut av møtet.På Solnør leste Aasen aviser fra Christiania, og ble særlig engasjert av artikler av P.A. Munch og Henrik Wergeland om forutsetningene for et eget norsk språk. Wergeland mente dansken burde fornorskes, mens Munch mente at dansk måtte forbli dansk, og foreslo i stedet et norsk skriftspråk basert på en god dialekt og gammelnorsk. Aasen begynte å granske sin egen sunnmørske dialekt, og plantelivet i distriktet. Aasen skal ha blitt overrasket over likhetstrekkene mellom islandsk og egen dialekt. I 1836, da han bare 22 år gammel var huslærer på Solnør, skrev han det programmatiske essayet «Om vort Skriftsprog» (trykt første gang i Syn og Segn 1909). Stephen Walton kaller dette essayet en «retorisk kraftprestasjon» og et naturlig utgangspunkt for drøfting av Aasens livsverk. I «Om vort Skriftsprog» skriver Aasen blant annet:
Vi trænge aldrig til at gaae udenom Grændserne efter et Sprog; vi skulde lede i vore Gjemmer, og see efter, hvad vi selv eiede, førend vi gik hen at laane af Andre. Ligesaa lidet, som det skulde hædre en fri Mand at aftrygle af Andre, hvad han selv havde Forraad af, ligesaalidet hædrer det os, at vi heller samle udenlandske Ord, end benytte dem, der almindelig kjendes og bruges i vore Bygder. (...) Skal vi da, tænkte jeg, give Slip paa denne kostelige Skat fra Fortiden, som vore Forfædre gjennem alle sine Trængsler have troligen bevaret og overladt til oss om en hellig Arv? Skal dens Besiddelse, saa retfærdig som den er, endnu gjøres os stridig, nu, da Folkefriheden atter befinder sig mellem vore Klipper?
=== Bergen ===
Aasens første lange reise fra hjemtraktene var til Bergen i 1841 (på den tiden gikk det dampbåtrute), og det ble en avgjørende reise i livet hans. Han kom til Bergen 30. juli og han hadde blant annet med seg 509 planter ordnet etter Linnés system. I bagasjen var også manuskriptet til Den søndmørske Dialekt, en grammatikkstudie.Han reiste til Bergen for å få arbeidet sine vurdert av biskop Jacob Neumann. Denne ble svært imponert over språkarbeidet, særlig grammatikken basert på sunnmørsdialekten, og deler av arbeidet sammen med en selvbiografi ble trykt i to nummer av Bergens Stiftstidende i 1841. Kontakten med biskop Neumann ble inngangsbilletten til Det kongelige Norske Videnskabers Selskab og raus pengestøtte, som gjorde den omfattende reisingen mulig. I Bergen møtte han ledende personer som Lyder Sagen og Hans Holmboe. Gjennom Neumann kom han i kontakt med F.M. Bugge, som var preses i vitenskapsselskapet i Trondheim. Da han årene etter drev dialektstudier i Nordhordland, reiste han ofte til Bergen, og i oktober 1943 besøkte han Wilhelm Frimann Koren Christie. Aasen ble imponert av Christies kunnskaper og de språkstudiene Christie hadde gjort på egen hånd. Aasen besøkte deretter Christie flere ganger. Ifølge Christie var den «Bergenhusiske» dialekt og uttale den som var nærmest islandsk (og dermed gammelnorsk), og for kyndige bønder i distriktet var det ikke vanskelig å forstå islandsk. Blant Aasens støttespillere i Bergen var Marius Nygaard, Henrik Krohn, Jan Prahl og Georg Grieg.
Folk flest trur han var ein stakkars sunnmørsbonde som fór rundt og samla ord. Her ser me noko anna: Ein upplyst ergjerrig ung mann som er ute for å læra og øva storverk. Han tek inn på storfolks vis med sine dokument og anbefalingsbrev hjå alle stor-folk han veit er kunnskapsrike og har verdfulle bøker. Og hjå dei stoggar han då og arbeider i boksamlingane deira. So tek han seg turar ikring og talar med bønder og arbeidsfolk, men merk vel: han held dei for ålmuge. Rett nok tek han inn hjå brave upplyste bønder ogso, men serleg er han på jakt etter kapteinar og skrivarar og godseigarar, prestar som han veit har mange ‘latinske og videnskapelige bøger', som han segjer. Serleg grust er det å stana der det er gamalnorske og islandske bøker. Ivar Aasen var ein lærd verdensmann, det skynar eg no. Og slett ikkje folkesky. Han kunde ikkje vera det, utan hadde han ikkje fenge gjort det han gjorde.
=== Christiania ===
I 1847 slo han seg ned i Kristiania, og ble boende der resten av livet, med unntak av et opphold på fødestedet i 1851 og studiereiser i Sør-Norge om sommeren. Hans venn og tidligere elev Ludvig Daae kom til Christiania for å studere et par år tidligere. I Kristiania pleide han omgang med Ludvig og hans søsken Henrik og Susanne. Mens Eilert Sundt oppholdt seg i Kristiania til 1869 møttes han og Ivar Aasen av og til, og Aasen leste bøkene Sundt ga ut. Aasen og Aasmund O. Vinje ble venner på 1850-tallet, og Aasen hjelpte Vinje med bladet Dølen. Ifølge Hovden satte Aasen Bjørnson høyere enn Ibsen som forfatter, og Aasen så færre teaterstykker av Ibsen enn av Bjørnson. Aasen hadde bøker av Ibsen, men skrev aldri egne kommentarer som er bevart. Aasen noterte ikke noe om premierene på Ibsens store stykker som Peer Gynt (1876) eller Et Dukkehjem (1880). Ibsens Rosmersholm kan til dels være inspirert av Solnør som Ibsen selv besøkte sommeren 1862. Av Bjørnson så Aasen blant annet stykkene Mellem Slagene og En Fallitt, men ikke Maria Stuart eller Sigurd Jorsalfar (1872) med musikk av Grieg. Ibsen og Aasen møttes hjemme hos Paul Botten-Hansen i 1859, men de to snakket ikke sammen før i 1885, ifølge Aasens dagbok, og til 80-årsdagen fikk Aasen en hilsen fra Ibsen. I Botten-Hansens hollenderkrets inngikk Ludvig Daae, tremenning av navnebroren Ludvig Daae på Solnør. Sammen med sambygdingen Anders Hovden støtte Aasen på Henrik Ibsen, og Ibsen hilste fordi han straks kjente igjen Aasen. «Jeg leser aldri andres bøker» skal Ibsen ha bemerket. Ved minst en anledning hjalp Aasen Bjørnstjerne Bjørnson med å oversette et stykke til dialekt. Aasen hjalp Anders Hovden økonomisk da han var student i Kristiania rundt 1880.Fra et brev til Ludvig Daae på Solnør om mangelen livsledsager:
Den gamle fixe Idee kommer atter ligesaa stærk som før, og heller sterkere end svagere; naar man saa ikke seer nogen Forløsning, medens tvertimod den ene Udsigt efter den anden forsvinder, saa bliver man altsaa gaaende i en stedsevarende Ærgrelse. Imidlertid kan man intet gjøre, saa længe man ikke har truffet den rette. Af dem, som man kjender, er der ingen, som man kan rigtig blive forelsket i; derimod seer man saa mange andre, som kunde blive ret alvorlig forlibt i, men deels faaer man vide, at de ere forpagtede, eller at de hører til en Stand, som gjør enhver Tilnærmelse umulig. En Hindring var det nu at i lang Tid, at jeg altid havde mine Tanker henvendte til Folk ude paa Landet, og ikke havde noget videre Bekjendtskab her i Byen; men dette har jeg nu i den sidste Tid søgt at rette paa, deels ved at modtage alle Indbydelser, og deels ved at opsøge Folk uden nogen innbydelse. Jeg kan saaledes fortælle, at jeg uden nogen Indbydelse har opsøgt et Par Søndmørs Folk i Vaterland, nemlig Hr Andersen fra Stranden og hans Kone; jeg har været hos dem og ædet Søndmørs Ball og Dravle; men nogen giftende Gjente fra Nordlandet vidst de ikke at skaffe. Jeg har været i Besøg hos fru Daae paa Asylet i Tomtegaden i Selskab med adskillig andet Folk; og jeg har dessuten besøgt flere Folk, som du ikke kjender; men med alt dette saa er jeg lige nær. Jeg har pratet mangfoldig meget med Damer og skrevet Stambogsblade til dem med meget siirlige Vers; jeg har endog vovet at vise mig i Theatret med en ung og smuk Dame ved Siden; og med alt dette er jeg lige nær. Jeg faar ikke smage saa meget som et Haandtryk engang.
=== Dialektstudier ===
Allerede i essayet «Om vort Skriftsprog» (1836) formulerte Aasen ideen et nytt «Hovedsprog» som ikke er basert på en enkelt dialekt, men som skulle være et grunnlag for alle dialekter. For å oppnå dette ville han utarbeide ordsamlinger «for enhver af Landets større Provindser» og:
«Disse Ordsamlinger skulde indsendes til et Selskab, oprettet af sprogkyndige Mænd, som skulde anstille Sammenligninger og gjøre Udvalg, og efterat saaledes Hovedsproget var bestemt, skulde dette Selskab udarbeide en fuldstændig norsk Ordbog, med tilsvarende Grammatik.»Artiklene og Neumanns støtte førte til at Aasen fikk et årlig stipend på 120–200 speciedaler fra Videnskabsselskabet i Trondhjem for å reise og granske det norske folkemålet. Det skal ha vært rektor Fredrik M. Bugge i Trondheim som på en reise i Bergen kom over Neumans artikler og som fikk vitenskapsselskapet til å bevilge støtten til Aasen. Han var på reisefot 1843–47. Han hørte på forskjellige dialekter, og skrev ned ord, uttrykk og grammatikalske former. Han samlet også inn ordtak, men Aasen var hverken folkeminnegransker eller sosiolog. Undersøkelsene konsentrerte seg i første omgang om Vestlandet, hvor han regnet med å finne de beste (det vil si de minst danskpåvirkede) dialektene, men Aasen kom til å reise over det meste av landet. På de fire årene la han bak seg mer enn 400 mil, og kom så langt nord som Helgeland.
Høsten 1842 reiste han gjennom Nordfjord og til Sogn. Den vinteren var han lenge i Sogndal, og han hadde personlig sans for sognemålet. I Sogndal og andre steder tegnet han blant annet landskapet, i tillegg til dialektnotatene. I 1843 hadde han et opphold i Eivindvik, i Gulen ytterst i Sogn, og bodde der blant annet hos sin venn presten Niels Griis Alstrup Dahl. I 1843-1844 oppholdt han seg blant annet 9 måneder i Nordhordland, «strilelandet», for å studere språket der. Oppholdet varte lenge fordi han ventet på penger til å reise videre. Aasen omtalte strilene som «en mærkværdig Slægt», som holdt fast ved gamle skikker og som ga et fattig inntrykk i form av klær og boliger. Strileklærne ble ofte gjort narr av av andre, men Aasen mente at latteren var ubegrunnet fordi klærne var praktiske og bekvemme for kystbefolkningen, som ferdes mye på sjøen. I strilemålet fant han mange særtrekk som han mente var eldgamle. Mens han var i Nordhordland reiste han mange ganger til Bergen.I november 1845 reiste han til Trondheim, og ble over vinteren. Fra mai til desember 1946 drev han dialektstudier i Trøndelag og på Helgeland. Vitenskapsselskapet i Trondheim ga Aasen i ekstraoppdrag å lete etter arkeologiske eller andre spor etter at de første nordmenn innvandret fra nord. Aasen var i Trondheim til september 1847, og reiste da gjennom Østerdalen, Hedmarken og Romerike til Kristiania. I byen la han for P.A. Munch og andre frem manuset Det norsk Folkesprogs Grammatik som ble publisert i 1848. Munch mente at boken var et nasjonalverk hele folket burde være stolte av.Da den fireårige stipendiereisen var sluttført i 1847, slo han seg til i Kristiania, og ble boende der resten av livet. Han drog likevel regelmessig på studiereiser, for det meste om sommeren, i 20 år, blant annet til Telemark, Agder og rundt på Østlandet, samt til Vestlandet og Trøndelag. Totalt var han innom mer enn halvparten (250) av landets kommuner, regnet etter kommuneinndelingen i 1995. Aasen trivdes ikke med reiselivet og det å stadig måtte bli innkvartert hos fremmede, samtidig likte han de sosiale sidene ved reisene.I 1850 reiste han til Sunnmøre, og ble værende på familiegården et år. Da hadde han ikke besøkt fødestedet på åtte år. Dette året fullførte han Sunnmørsgrammatikken. Sommeren 1851 reiste han til Lofoten og Tromsø. Dette var siste gang han besøkte landsdelen. I 1851 tildelte Stortinget et livsvarig stipend til Aasen.Edvard Hoem mener at Ivar Aasen var en blant andre språkforskere i Europa på den tiden, og at det ikke var noe særnorsk ved Aasens arbeid. Flere andre språk som tidligere bare hadde eksistert som talespråk ble etablert som skriftspråk på den tiden, blant annet som utslag av en nasjonalromantisk stemning. Det gjelder blant andre slovakisk (offisielt skriftspråk 1863), kroatisk og makedonsk. Aasen var imidlertid inspirert av Rasmus Rasks islandske grammatikk, som han leste i tiden på Solnør.
=== Senere år ===
Ivar Aasen gjennomførte en klassereise fra småbrukersønn til statsstipendiat. Han takket nei til fast professorstilling. Han reiste over hele Norge på en tid da det var vanskelig å reise, og prosjektet hans møtte motstand. Allikevel er Aasens liv fattig på ytre begivenheter.
Aasens følelsesliv er lite kjent, og det er få kilder å øse av. Han hadde god råd, men brukte lite penger på seg selv, og bodde dårlig hele livet. Han førte dagbok fra 1830 av, men den inneholder for det meste tørre beskrivelser av været og korte notiser om hvilke sykdommer han led av, hvem han hadde møtt og hva han hadde lest, dessuten handlingsreferater av teaterstykkene han hadde sett.Ottar Grepstad understreker at den tradisjonelle fremstillingen av Aasen som en fattigslig og ensom stakkar er en misvisende myte, lansert av Kristofer Janson i Aasens levetid, som senere ble ukritisk kopiert inn i litteraturhistorien. Selv klaget Aasen over alle som kom på besøk og ikke ga ham arbeidsro. Han slo seg gjerne løs i godt selskap. Statsstipendet gjorde at han ikke behøvde å leve trangt og han etterlot seg en formue på omkring 2 millioner kroner i dagens kroneverdi, samt en boksamling på 2 800 bind.Aasen var ingen flittig brevskriver, de fleste brevene er svar på spørsmål; vennen Mauritz Aarflot (sønnesønn av Sivert Aarflot) fikk brev hvert år, broren Jon hvert tredje. Aasen hadde ingen utstrakt korrespondanse med den gryende målbevegelsen. Henrik Krohn har bare fått ett brev, Georg Grieg noen få og Jan Prahl ingen.
Trøytt naar soli ho stig i havstridsmann søkjer sitt svæve;
sæl no søv under hovustav
Ivar Aasen hin gjæve.
Minne vil vaka um denne grav
i all æve.
Hverken i brev eller dagbøker gikk Ivar Aasen noen gang helt over til sitt eget språk, han skrev noen få landsmålsbrev, men holdt seg for det meste til dansk, som han var vant til. Både dagbøkene og brevene ble utgitt i 1957–60.
Ved siden av det språkfaglige ga Aasen også ut en del andre bøker, bl.a. En liden Læsebog i Gammel Norsk (1854), syngespillet Ervingen (1855), Norske Ordsprog (1856, endelig utgave 1881) og diktsamlingen Symra (1863, endelig utgave 1875). Hans lengste sammenhengende tekst på landsmål er Heimsyn: ei snøgg Umsjaaing yver Skapningen og Menneskja: tilmaatad fyre Ungdomen (1875). Boken er på 96 sider og har aldri vært mye lest, derimot har flere av sangene fra Ervingen og Symra blitt folkeeie.
Ivar Aasen var en svært selvkritisk forfatter; de fleste av hans arbeider foreligger i to versjoner, der den seneste er den mest gjennomarbeidede og endelige. I tillegg skrev han mye for skrivebordsskuffen, både dikt, artikler og vitenskapelige arbeider. Mye av dette er trykt etter hans død, og flere utgivelser er fortsatt under forberedelse.
Den tradisjonelle fremstillingen av Ivar Aasen er preget av at det lettest tilgjengelige kildematerialet stammer fra Aasens siste år. Et karakteristisk eksempel er Anders Hovdens biografi Ivar Aasen i Kvardagslaget. Hovden kjente Aasen som gammel, og fremstiller en Aasen som er syk, ensom og går i hullete sokker. Den moderne biografen Stephen Walton mener dette bildet er for ensidig, og mener at Aasen nok både tok seg bedre ut og var mer sosialt aktiv i yngre år. Men de som kjente ham på 1840- og 1850-tallet har ikke skrevet bøker om ham. Ivar Aasen lot seg bare fotografere ved noen få anledninger. Det finnes ingen bilder av den unge Aasen, men ett bilde hvor han ser ut til å være i femtiårsalderen, og resten av bildene stammer fra hans høye alderdom.
== Landsmålet lanseres ==
Aasens språkarbeid var svært kompetent utført, med tanke på de forutsetningene han hadde. Han hadde ingen formell utdannelse, men var helt ut selvlært. Han var heller ingen del av noe fagmiljø, men arbeidet alene, uten så mye som en sekretær. På 1850-tallet arbeidet Aasen raskt, og hadde en ny bok i handelen nesten hvert år, i tillegg til en viss produksjon av avisartikler. Etter 1860 gikk det langsommere; det tok ham bare ett år å skrive Det Norske Folkesprogs ordbog (utg. 1850), mens det tok ni år å fullførfe den reviderte utgaven Norsk Ordbog (1873).
I 1848 utgav Aasen boken Det norske Folkesprogs Grammatikk. To år etter kom Ordbog over det norske Folkesprog. Boken var på mer enn 25 000 ord, og P.A. Munch kalte det et nasjonalt mesterverk. Han prøvde seg frem med forskjellige skrivemåter i dikt og andre korte tekster fra 1850. Betegnelsen «Landsmaal» tok han i bruk i tiden 1849-1851. De første eksempeltekstene på landsmål kom i 1853 med boken Prøver af Landsmaalet i Norge (120 sider) som består av to deler: En del med utvalg språkprøver fra ulike deler av landet, den andre delen med tekster skrevet i den målformen Aasen hadde kommet frem til. Språknormen han med dette lanserte var særlig basert på fellestrekk i de dialektene han likte best: Hardanger, Voss og Sogn. Senere nevnte han Hallingdal som et grunnlag, og han tok inn enkelte former fra andre dialekter. Senere holdt Aasen stort sett fast ved den normen han lanserte i 1853. I Norske Ordsprog (1856) var ordtakene, som han hadde samlet inn samtidig med dialektstudiene, gjengitt på landsmål.På slutten av 1850-tallet arbeidet han med en egen grammatikk for landsmålet, den nye skriftlige målformen. Arbeidet tok mye lengre tid enn ventet (opprinnelige skissert til 1 år) og var ferdig først i 1864 med tittelen Norsk Grammatik. Da hadde han brukt ett år bare på kapitlet om bøyningsformene.
=== Mottagelse i offentligheten ===
I begynnelsen møtte Ivar Aasens arbeid entusiasme; han ble tildelt et livsvarig stipend som tilsvarte en professor-gasje, bøkene fikk voldsomt entusiastiske anmeldelser og solgte godt. P.A. Munch og resten av det vitenskapelige miljøet støttet prosjektet, og Bjørnstjerne Bjørnson forsøkte å lære seg språket da han ble kjent med bergensmålmenn som Henrik Krohn. Ivar Aasens første eksperiment med en norsk skriftspråklig form, «Samtale mellem to bønder» fra 1849, kom på trykk i den konservative avisen Morgenbladet. P.A. Munch hadde forlatt tanken om et nytt norsk skriftspråk som han hadde støttet i yngre dager og argumenterte mot landsmålet. Mange andre fra landets høyere klasser mente at et skriftspråk basert på bøndenes talemål ville innebære å vrake all kultur og alt åndelig fremskritt. Aasen svarte på kritikken på 1850-tallet med lange artikler, og han argumenterte med at dansk var tungt og vanskelig for folk som snakket norske dialekter. Han mente at en plutselig overgang til landsmålet ikke var ønskelig, men med opplæring i det nye skriftspråket ville folk oppdage at det var mye lettere å bruke enn dansk.De første som forsøkte å skrive på Aasens nye norske skriftspråk, var de såkalte Bergensmålmennene (i første rekke Jan Prahl, Georg Grieg og Henrik Krohn), trønderen Erik Sommer, som utga et lite hefte med «Soge-Visor» i 1857, og Aa.O. Vinje.
Ingen av disse betraktet Ivar Aasens landsmål som noe mer enn et utgangspunkt. I 1858 var det tre personer som utga tekster på landsmål, Aasen, Aasmund Olavsson Vinje og Jan Prahl. Alle tre hadde sitt eget språk, og ingen av disse språkene var umiddelbart forståelige for en som ikke kunne noe norrønt.
=== Aasens «»språkidealer ===
Ettersom Aasen aldri skrev noen stor programartikkel for sitt prosjekt, har han kunnet tas til inntekt for forskjellige målsyn. Noen har i ham sett en borgerlig nasjonalromantiker, andre legger vekt på de pedagogiske sidene ved hans prosjekt, og ser Ivar Aasen som en forløper for sosialismen. De fleste har vel sett det slik at Aasen har vært noe av begge deler.
For Ivar Aasen var de mest arkaiske formene de ekte og beste, men en del avisdebattanter mente tvert imot at språket lå etter i utviklingen, og ikke kunne brukes til å uttrykke moderne tanker.
I 1858 ble han bedt om å oversette den islandske Fridtjofs Saga til bladet Folkevennen. Oversettelsen er Ivar Aasen på sitt mest arkaiske og vakte bestyrtelse. Aasen modererte språkformen på flere punkter etter dette, men ble aldri igjen invitert til å skrive en tekst på landsmål for et blad med så mange lesere.
Et tema Aasen stadig vendte tilbake til, er hvordan bruken av fullvokaler i bøyningsendelser gav landsmålet større velklang enn dansken med sitt «evige e». Aasens form kalles «i-mål» ettersom sterkt hunkjønn entall, bestemt form og intetkjønn flertall, ubestemt form, slutter på -i (for eksempel «soli», «trei»). Han var klar over at de fleste dialekter hadde a-endelse med «bygda», «sola», men han mente at i-endelse vil gi målet mer skifte i klangen enn -a, som også er flertallsendelse. Det alminnelige i dagens nynorsk er a-målet («sola», «trea»), men i-formene er fortsatt ordlisteført og var vanlige til langt inn på 1900-tallet. Aasen skilte mellom sterke og svake hunkjønnsord: ei sol, soli, soler, solerne, men ei gjenta, gjenta, gjentor, gjentorne (eller solerna, gjentorna, i en del tekster).
Norrøn akkusativ og nominativ var falt sammen i alle dialekter, men dativ eksisterte fortsatt, og den fulle norrøne flertallsformen på -om (uppi dalom, i syningom) ble tatt inn i Aasens norm og har vært brukt en god del, særlig i dikt.
Derimot ser det ut til at det er meget få skribenter som har fulgt Aasen i å skille mellom hankjønn- og hunkjønnsform av adjektiver (den kaute guten, men den kauta gjenta).
I verbbøyningen skilte Aasen alltid mellom entall og flertall, noe som ble mindre og mindre vanlig i dansk i løpet av hans levetid. På Aasen-mål heter det altså «jeg er», men me ero; «eg hev», men me hava, og i preteritum av sterke verb «eg fekk», «eg gjekk», men me fingo og me gingo. Verbene har også konjunktivformer, både i presens og preteritum, men disse har ikke vært mye brukt.
Ivar Aasen hadde en streng rangordning for dialektene ut fra hvor nær de lå gammelnorsk. Han forteller i forordet til Prøver af Landsmaalet at de beste dialektene var fra Hardanger, Voss og Sogn, mens «de nordenfjeldske dialekter er blant de slettere eller mere forvanskede». Aasen hadde lite utbytte av sine dialektstudier i Nord-Norge, da de grammatikalske former ifølge hans arbeidsrapport var «yderst faa og simple». Også monoftongmålene på Hedemarken kunne han gjøre seg fort ferdig med.
De områdene der nynorsken i dag er i bruk, sammenfaller i stor grad med de områdene der dialekten tilfredsstilte Aasens kvalitetskriterier. På Aasens tid regnet man med et enhetlig norsk nasjonalspråk i norrøn tid, men ifølge Marius Hægstad og Didrik Arup Seip var det dialektforskjeller i norsk også for tusen år siden, slik at mye av det Ivar Aasen avviste som dansk påvirkning, forvanskning og «mundslaphed», i virkeligheten er gamle og opprinnelig norske former.
=== Bygge et språk ===
Da Ivar Aasen begynte sitt innsamlingsarbeide, stod nasjonalromantikken på høyden. Herders tanker om at alle nasjoner hadde en folkeånd, en Volksgeist som ga seg til kjenne i språk, litteratur, kunst og andre kulturelle uttrykk, preget de nasjonale tankene i Europa på 1840-tallet. Et eget skriftspråk var viktig som symbol på Norges selvstendighet, idet det ville være et avgjørende tegn på at nordmenn skilte seg fra danskene.
Etter ca. 1860 var entusiasmen borte. Selv om det aldri var snakk om å frata Aasen stipendet, ble hans arbeid langt på vei ignorert, bøkene ble oversett av bokanmelderne og salget gikk meget langsomt.
Det har vært antydet flere grunner til dette stemningsskiftet, blant annet at Aasen havnet i etterkant av den ideologiske utviklingen. Aasen traff tidsånden da han presenterte sitt prosjekt i 1842, men nasjonalromantikken i Norge nådde toppen i 1849. At Aasens språkform var «norskere», var altså ikke lenger umiddelbart en fordel på 1850-tallet.
Slik normen for landsmålet foreligger i sin endelige versjon i Norsk Grammatik (1864) og Norsk Ordbog (1873), er den sterkt arkaiserende (gammelmodig), med et komplekst grammatikalsk system og strengt puristiske regler for ordforrådet, der særlig nedertyske lånord som begynner på an- eller be- er utelukket. I den grad det eksisterer et motsetningsforhold mellom pedagogiske og nasjonale hensyn, er det de nasjonale hensynene som har gått seirende ut.
I 1858 fikk Aasen trykt sin nynorske oversettelse av Fridthjofs saga. Dette kom som supplement til Folkevennen. I denne forbindelsen skrev Eilert Sundt et oppsett, Om det norske sprog, der han skriver:
(Folkevennen) ville svigte sit Kald, dersom den ikke forstod, at den nærmeste Tidsalder er usædvanlig vigtig for vort Sprogs Fremtid, og at dets Skjæbne har uendelig meget at betyde for Folkets Oplysning og hele aandelige Udvikling.
Han legger deretter vekt på at riktig mange skal bruke tid på å sette seg inn i allmuemålet, og anbefaler derfor leserne å sette seg inn i Aasens oversettelse. Sundt skriver videre:
Det er skrevet efter nogle af de mest uforvandskede Bygdemaal, men tillige med stadigt Hensyn baade til de andre Bygdemaal og til det gamle norske Skriftsprog, og dette er gjort med et sandt Mesterskap, saa vi trygt kunne lade det gjælde som et Mønster for det almindelige norske Landsmaal eller Folkesprog.
Eilert Sundt støttet Aasens vitenskapelige prosjekt, men holdt seg i praksis til Knudsens normalisering.
Bjørnstjerne Bjørnson, som hadde prøvd seg som landsmålsdikter i unge år, gikk over til Knud Knudsen fordi landsmålet var for vanskelig for ham å lære. Bjørnson mistet etterhvert enhver tro på Aasens prosjekt, og stiftet senere Norsk Riksmålsforbund.
For en del andre, som støttespilleren P.A. Munch og den tidlige landsmålsforfatteren Jan Prahl var Aasens språk for lite arkaisk, ettersom Aasen ikke var villig til å gjenopplive grammatikalske former som ikke hadde overlevd i en eller annen dialekt. Der Aasen gikk inn for flertallsformen dei, ville Munch ha skrevet deir.
Også senere landsmålsforfattere som Olaus Fjørtoft og Arne Garborg behandlet Aasens norm svært fritt, mye til Aasens mishag. Noe av det siste Aasen arbeidet med på slutten av 1880-tallet, var den fortsatt upubliserte avhandlingen Målfusk, der Aasen kritiserer landsmålsforfatterne for danismer som upp-yver istedenfor upp-etter. I tillegg mislikte Aasen mange av Garborgs nydannelser, som norskdom. Han slo også ned på bygdemålsformer og slurvete dagligtale.
Ivar Aasen var ingen organisasjonsmann eller agitator; nynorskbevegelsen er oppstått uten videre engasjement fra hans side. Det var først på 1870-tallet at Arne Garborg fikk fart på den organiserte landsmålsbevegelsen. Aasen ønsket imidlertid ikke målstrid, og tok sjelden til motmæle mot kritikk, og etter 1860 sluttet han helt å skrive avisinnlegg.
I ettertid har det vært lagt mye vekt på formodninger om at et skriftspråk som var basert på de norske dialektene ville gjøre det mye lettere for elevene å lære seg å lese og skrive. Det er usikkert om Aasen har sett dette som et viktig poeng, ettersom han kom fra et dialekttalende miljø der lesing og skrivning på dansk var alminnelig, og han selv hadde lært seg å lese engelsk og tysk.
Aasen har generelt blitt kritisert for å ha lagt seg på et alt for gammelmodig rettskrivningsnivå til at språket hans kunne slå gjennom som et allmenngyldig norsk språk. I det 20. århundret ble det gjennomført store rettskrivingsendringer i offisiell nynorsk der Aasens etymologiske og puristiske normeringsprinsipper ble forlatt til fordel for en ortofon tilnærming mot bokmål og østlandsdialekter.87 Herders tanker om nasjonalånden virket mer og mer umoderne, og måtte i stigende grad vike for sosialistisk inspirerte tanker om frigjøring gjennom folkeopplysning. Denne utviklingen var i full gang allerede i Aasens levetid, men skjøt fart da den første offisielle nynorsknormen ble vedtatt i 1901. Også i ordforrådet slapp man gradvis igjennom mange ord Aasen avviste som unorske, men forbudet mot ord som begynner på an- og be- har i stor grad blitt stående.
== Arven etter Aasen ==
Sidestillingsvedtaket fra 1885 regnes som en avgjørende milepæl for landsmålets rett til å bli betraktet som et likeverdig uttrykk for norsk språk.
På 150-årsdagen for Aasens fødsel i 1963 hedret Bondeungdomslaget ham med en portrettbyste utført av billedhuggeren Dyre Vaa. Bysten står i Ivar Aasens hage ved Universitetet på Blindern.
Samme år utga Posten et frimerke med dikterens portrett.
Ivar Aasen-instituttet er et forskingsinstitutt ved Høgskulen i Volda.
Ivar Aasen-tunet i Ørsta ble åpnet i 2000.
Et oljefelt og en oljeplattform nær Edvard Grieg-feltet ved Stavanger er oppkalt efter Aasen.
== Se også ==
Wikiquote: Ivar Aasen – sitater
Språkhistorie 1800-tallet
Aasmund Olavsson Vinje
Leksikografi
== Bibliografi ==
=== Utgitte verker av Ivar Aasen ===
1833: Ny Vise om den sørgelige Tildragelse paa Gaarden Krøvle i Ørsten, da nogle af dens Huse bleve fortærede af en heftig Ildebrand den 7de Juni 1833, hvorved 3de Børn mistede Livet ; Tilligemed: En Trøstesang for en anfægtet og bedrøvet Sjel
1836: Mindesange i Anledning Sivert Rasmussen Aarflots tidlige Bortgang fra Verden den 25de Januar 1836 : indsendte af forskjellige Forfattere til Trøst og Beroligelse for den Afdødes Forældre og Sødskende
1842: Fem Viser i søndre Søndmørs Almuesprog
1848: Det norske Folkesprogs Grammatik – Sist utgitt 1996 ISBN 82-7661-043-9 / ISBN 82-7661-044-7
1850: Ordbog over det norske Folkesprog
1851: Søndmørsk Grammatik – gjenutgitt 1992 i Sunnmørsgrammatikkane
1853: Prøver af Landsmaalet i Norge
1854: En liden Læsebog i gammel Norsk
1855: Ervingen : Sangspil i een Akt (syngespel, ny versjon 1873)
1856: Norske Ordsprog (endelig utgave 1881) – 4. utgave 1989 ISBN 82-90451-20-2
1863: Symra : tvo Tylfter med nya Visor (endelig utgave 1875) diktsamling
1864: Norsk Grammatik – revidert utgave av Det norske Folkesprogs Grammatik. Sist utgitt 1965
1873: Norsk Ordbog – revidert utgave av Ordbog over det norske Folkesprog. Gjenutgitt en rekke ganger, sist 2003 ISBN 82-521-5928-1
1875: Heimsyn
1876: Norsk Maalbunad (utg. 1925) (en synonymikk etter mønster av Roget's Thesaurus)
1878: Norsk navnebog eller Samling af Mandsnavne og Kvindenavne – faksimileutg. 1980 ISBN 82-7011-017-5
Bidrag til vort folkesprogs historie (utg. 1951)
=== Samlinger av publiserte og upubliserte tekster ===
1923: Norske Minnestykke – posthum samling av Aasens folkeminner (eventyr, viser, ordtak)
1957–1960: Brev og Dagbøker - Samtlige bevarte brev, dagbøker, et utvalg av brev til Ivar Aasen og en del andre etterlatte tekster.
1911-1912: Skrifter i samling. Trykt og utrykt (3 bind). Sist utgitt i ett bind 1996. ISBN 82-05-24464-2
1842-1847: Reise-Erindringer og Reise-Indberetninger 1842-1847 (utg. 1917)
=== Samlinger av forarbeider ===
Sunnmørsgrammatikkane (1992) Innhold: Det søndmørske Almuesprogs grammatikalske Indretning ; Tillæg til Undersøgelserne af det søndmørske Almuesprogs grammatikalske Bygning ; Den søndmørske Dialekt ; Søndmørsk Grammatik ISBN 82-90186-82-7 / ISBN 82-90186-83-5 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Sunnmøre (1994) ISBN 82-90186-93-2 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Bergens Stift (1995) ISBN 82-7834-002-1 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Christiansands og Agershuus Stifter (1997) ISBN 82-7834-007-2 – Les i fulltekst
Målsamlingar frå Trondhjems og Tromsø Stifter (1998) ISBN 82-7834-009-9
Målsamlingar 1851-1854 (1999) ISBN 82-7834-014-5
Målsamlingar 1855-1861 (2001) ISBN 82-7834-021-8
Målsamlingar 1862-1883 (2002) ISBN 82-7834-025-0
Dansk-norsk Ordbog (2000) ISBN 82-7834-016-1
== Litteratur ==
Garborg, Arne, Anders Hovden og Halvdan Koht 1913: Ivar Aasen : granskaren, maalreisaren, diktaren : ei minneskrift um livsverket hans. utgjevi av Sunnmøre frilynde ungdomssamlag. Kristiania : Norli
Grepstad, Ottar 2013: Historia om Ivar Aasen, ISBN 8252174477
Hjorthol, Geir 1997: Forteljingar om Ivar Aasen : Aasen-resepsjonen i fortid og notid. Skrifter frå Ivar Aasen-instituttet. nr 2. Volda : Høgskulen i Volda
Hoel, Arve 1984: Ivar Aasen: "Norsk grammatik 1864" : om Ivar Aasens setningslære, hans valg av terminologi og framstilling av objektet. Valderøy. Hovedoppgave i nordisk – Universitetet i Trondheim, 1984 I.
Hovden, Anders 1913: Ivar Aasen i kvardagslaget. Trondheim. ISBN 82-521-4642-2
Krokvik, Jostein 1996: – Ivar Aasen : diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal målreisar. Bergen, 1996. ISBN 82-7834-005-6 – Les i fulltekst
Krokvik, Jostein 1996: Ivar Aasen : diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal målreisar [Bergen] : Norsk bokreidingslag
Munch, P.A. 1873: Anmeldelse : Det Norske folkesprogs grammatik af Ivar Aasen. 1831-Marts 1849 Samlede Afhandlinger s. 360-374
Myhren, Magne 1975: Ei Bok om Ivar Aasen : språkgranskaren og målreisaren. Orion-bøkene 170. Oslo : Det norske Samlaget
Osland, Erna 1996: Ivar Aasen : ei historie om kjærleik. Teikneserie illustrert av Arild Midthun. Samlaget, 1996 ISBN 82-521-4766-6 – Les i fulltekst
Venås, Kjell 1996: Då tida var fullkomen. Oslo, 1996. ISBN 82-7099-251-8
Venås, Kjell 200. Ivar Aasen og universitetet. Oslo, 2000 ISBN 82-90954-12-3
Walton, Stephen J. 1987: Farewell the spirit craven : Ivar Aasen and national romanticism. Oslo : Samlaget
Walton, Stephen J. 1991: Ivar Aasens nedre halvdel. Oslo : Samlaget
Walton, Stephen J. 1996: Ivar Aasens kropp. Oslo : Samlaget. ISBN 82-521-4531-0
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ivar Aasen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Ivar Aasen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Aasentunet
Aasentunet. Årstallsliste
Aasentunet. Verk i fulltekst
Aasentunet. Bildegalleri
Ivar Aasen-sambandet
Høgskulen i Volda. Ivar Aasen-instituttet
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Ivar Aasen, bøker om Ivar Aasen, arkiv etter Ivar Aasen | Ivar Aasen-instituttet ved Høgskulen i Volda var fram til 2013 et forskningsinstitutt med knutepunktfunksjon for nynorsk skriftkultur. Fra 1. | 9,670 | 9,670 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Storbritannias_politiske_system | 2023-02-04 | Storbritannias politiske system | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Britisk politikk'] | Storbritannias politiske system er basert på et konstitusjonelt monarki med en parlamentarisk styreform. Ordningen er blitt etterlignet verden rundt som en arv fra den britiske kolonitiden. Stater som følger den britiske ordningen sies ofte å operere i samsvar med Westminster-modellen.
Storbritannias konstitusjon er ukodifisert og delvis uskreven. Statsoverhode, og i teorien den endelige kilden for statsmakt, er den britiske monarken. Som et resultat av demokratisering og innføringen av folkesuverenitetsprinsippet er det idag formelt monarken gjennom parlamentet (Crown-in-Parliament) som er statens suverene makt, med både lovgivende, utøvende og dømmende kompetanse i siste instans. I realiteten er monarken i hovedsak en seremoniell institusjon, mens all makt i realiteten stammer fra det folkevalgte parlamentet. Uten tillit i parlamentet, må regjeringen gå.
| Storbritannias politiske system er basert på et konstitusjonelt monarki med en parlamentarisk styreform. Ordningen er blitt etterlignet verden rundt som en arv fra den britiske kolonitiden. Stater som følger den britiske ordningen sies ofte å operere i samsvar med Westminster-modellen.
Storbritannias konstitusjon er ukodifisert og delvis uskreven. Statsoverhode, og i teorien den endelige kilden for statsmakt, er den britiske monarken. Som et resultat av demokratisering og innføringen av folkesuverenitetsprinsippet er det idag formelt monarken gjennom parlamentet (Crown-in-Parliament) som er statens suverene makt, med både lovgivende, utøvende og dømmende kompetanse i siste instans. I realiteten er monarken i hovedsak en seremoniell institusjon, mens all makt i realiteten stammer fra det folkevalgte parlamentet. Uten tillit i parlamentet, må regjeringen gå.
== Lovgivende makt ==
Lovgivende makt utøves av Det britiske parlamentet. Parlamentet består av monarken som overhode og to kamre – Underhuset (House of Commons) med 650 medlemmer og Overhuset (House of Lords) med rundt 700 medlemmer. Underhuset blir valgt ved flertallsvalg i enmannskretser i en valgomgang.
== Utøvende makt ==
Utøvende makt tilfaller regjeringen (formelt Hans (eller Hennes) Majestets Regjering). Monarken utpeker en statsminister ut fra uskrevne regler om at statsministeren skal være det parlamentsmedlemmet som er best egnet til å kunne danne en regjering med støtte i Underhuset. Statsministeren velger deretter de andre ministrene som utgjør regjeringen og fungerer som politiske ledere for de forskjellige departementene og ministeriene.
== Dømmende makt ==
Overhuset fungerer som Storbritannias høyeste domstol. I praksis utøves denne funksjonen av et lite utvalg, kjent som Law Lords.
== Eksterne lenker ==
British Politics Society, Norway | Storbritannias politiske system er basert på et konstitusjonelt monarki med en parlamentarisk styreform. Ordningen er blitt etterlignet verden rundt som en arv fra den britiske kolonitiden. | 9,671 | 9,671 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aftenpostens_gullmedalje | 2023-02-04 | Aftenpostens gullmedalje | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Lister over sportsutøvere', 'Kategori:Norske idrettspriser', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1933'] | Aftenpostens gullmedalje er en av de høyeste utmerkelser som blir utdelt innen norsk idrett. Gullmedaljen ble innstiftet i 1933 av Idrettsbladet. Året etter, i 1934, ble den overtatt av Morgenbladet, og fikk navnet Morgenbladets gullmedalje. Fra 1993 til 1996 het prisen Stiftelsen Morgenbladets gullmedalje. Fra 1997 tok Aftenposten over prisutdelingen, og prisen ble hetende Aftenpostens gullmedalje.
| Aftenpostens gullmedalje er en av de høyeste utmerkelser som blir utdelt innen norsk idrett. Gullmedaljen ble innstiftet i 1933 av Idrettsbladet. Året etter, i 1934, ble den overtatt av Morgenbladet, og fikk navnet Morgenbladets gullmedalje. Fra 1993 til 1996 het prisen Stiftelsen Morgenbladets gullmedalje. Fra 1997 tok Aftenposten over prisutdelingen, og prisen ble hetende Aftenpostens gullmedalje.
== Statutter ==
Aftenpostens Gullmedalje tildeles den norske kvinne eller mann som i kalenderåret etter komitéens innstilling har utført den største idrettsbragden. Medaljen kan ikke tildeles lag, men til en enkelt lagidrettsutøver hvis komitéen finner den berettiget.
Gullmedaljen kan bare utdeles en gang til en og samme person.
Hvis to eller flere kandidater etter komitéens mening står likt, skal det tas hensyn til hvilken betydning idrettsbragden har, eller kan få, for den bestemte idrettsgren.
Komitéen skal så vidt mulig unngå å utdele to medaljer i ett og samme år.
Komitéen kan, hvis ingen kandidater finnes verdig, unnlate å utdele Gullmedaljen et år.
Hvis Gullmedaljen ett år ikke utdeles, skal det ikke av den grunn deles ut to Gullmedaljer det påfølgende år.
Komitéen skal bestå av tre eller fem personer med grunnsolid kjennskap til norsk idrett.
Komitéens innstilling til utdeling av Gullmedaljen er suveren.
== Historikk ==
Langrennsløperen Sigurd Vestad ble den første mottaker av utmerkelsen i 1933 etter sin overlegne seier på femmila i Holmenkollen det året. Alpinisten Inger Bjørnbakken ble i 1958 den første kvinnelige mottaker av medaljen. Hun fikk den etter sitt gull i slalåm under VM i alpint.
Ved ti tilfeller har ikke juryen klart å skille mellom de beste og tildelt medaljen til to prestasjoner. Første gang, i 1947, var det prestasjonene til Leif Hveem og Hans Aasnes som ikke kunne skilles. Siden har prisen blitt tildelt to prestasjoner i 1955, 1957, 1965, 1987, 1989, 1992, 1993, 1994, og 1997. Fire ganger er prisen tildelt prestasjoner utført av lag, eller par. Dobbeltsculleren bestående av brødrene Alf og Frank Hansen vant i 1975. VM-tittelen til K2 til Einar Rasmussen og Olaf Søyland på K2 vant i 1979. Danserne Tone Nyhagen og Knut Sæborg vant i 1987, og i 1989 vant Rolf Thorsen og Lars Bjønness etter VM dobbeltsculler.
I 2012 ble medaljen for første gang tildelt en paralympisk utøver, da Sarah Louise Rung fikk den etter sitt gull på 200 meter fri under Paralympiske sommerleker 2012.De største idrettene etter antall vinnere er friidrett (16), langrenn (13) og skøyteløp (10). Blant klubber er Hamar IL mestvinnende med hele fem tildelinger. Tre utøvere fra Bærums Skiklubb har vunnet medaljen, mens ytterligere åtte klubber har to utøvere med medaljen.
== Oversikt over prisvinnere ==
== Galleri av vinnere ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Aftenpostens gullmedalje – prisvinnere i Store norske leksikon
Aftenpostens Gullmedalje 1933-2021 på Aftenposten.no | Aftenpostens gullmedalje er en av de høyeste utmerkelser som blir utdelt innen norsk idrett. Gullmedaljen ble innstiftet i 1933 av Idrettsbladet. | 9,672 | 9,672 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bernt_Evensen | 2023-02-04 | Bernt Evensen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Deltakere for Norge i allround-VM på skøyter', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1932', 'Kategori:Dødsfall i 1979', 'Kategori:Europamestere i skøytesport', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Kongepokalvinnere i sykkelsport', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i banesykling', 'Kategori:Norgesmestere i hurtigløp på skøyter – Allround', 'Kategori:Norske skøyteløpere', 'Kategori:Norske skøytetrenere', 'Kategori:Norske syklister', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske mestere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere for Oslo Skøiteklub', 'Kategori:Skøyteløpere for Sportsklubben Reidulf', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1932', 'Kategori:Verdensmestere i hurtigløp på skøyter – Allround', 'Kategori:Vinnere av Egebergs Ærespris'] | Bernt Sverre «Bæla» Evensen (født 18. april 1905 i Oslo, død 24. august 1979 samme sted) var norsk skøyteløper i verdensklassen, som også hevdet seg godt innen sykling. Han slo igjennom for fullt som skøyteløper i 1927, da han presterte å vinne NM, EM og VM i ett og samme år. Under OL i St. Moritz 1928 tok han gull på 500 meter, og medalje på samtlige tre distanser. (10 000 meter ble avbrutt på grunn av mildvær. Evensen hadde da nest beste tid. Det er uklart om det var planlagt å dele ut sammenlagtmedaljer slik det ble gjort 4 år før; Evensen ville i så fall ha vunnet.) Han representerte Oslo Skøiteklub og Sportsklubben Reidulf. Evensen hoppet av til Arbeidernes Idrettsforbund midt i sesongen 1935, og var med enkelte avbrudd aktiv på toppnivå til og med 1940.
Som syklist tok han 11 norske mesterskap, og vant seks seire i Nordisk mesterskap. Han ble tildelt Egebergs ærespris i 1928. Etter krigen var han trener for OSK frem til «skøyterevolusjonen» 1962/63.
Bernt Evensens barnebarn Stig Kristiansen var syklist, med OL-deltakelse og VM-bronse i lagtempo.
| Bernt Sverre «Bæla» Evensen (født 18. april 1905 i Oslo, død 24. august 1979 samme sted) var norsk skøyteløper i verdensklassen, som også hevdet seg godt innen sykling. Han slo igjennom for fullt som skøyteløper i 1927, da han presterte å vinne NM, EM og VM i ett og samme år. Under OL i St. Moritz 1928 tok han gull på 500 meter, og medalje på samtlige tre distanser. (10 000 meter ble avbrutt på grunn av mildvær. Evensen hadde da nest beste tid. Det er uklart om det var planlagt å dele ut sammenlagtmedaljer slik det ble gjort 4 år før; Evensen ville i så fall ha vunnet.) Han representerte Oslo Skøiteklub og Sportsklubben Reidulf. Evensen hoppet av til Arbeidernes Idrettsforbund midt i sesongen 1935, og var med enkelte avbrudd aktiv på toppnivå til og med 1940.
Som syklist tok han 11 norske mesterskap, og vant seks seire i Nordisk mesterskap. Han ble tildelt Egebergs ærespris i 1928. Etter krigen var han trener for OSK frem til «skøyterevolusjonen» 1962/63.
Bernt Evensens barnebarn Stig Kristiansen var syklist, med OL-deltakelse og VM-bronse i lagtempo.
== OL-medaljer ==
1928 St. Moritz - Gull i hurtigløp på skøyter, 500 meter
1928 St. Moritz - Sølv i hurtigløp på skøyter, 1 500 meter
1932 Lake Placid - Sølv i hurtigløp på skøyter, 500 meter
1928 St. Moritz - Bronse i hurtigløp på skøyter, 5 000 meter
== Meritter på isen ==
2 VM-titler
1 EM-tittel
4 NM-titler
4 OL-medaljer (1 gull, 2 sølv, 1 bronse)
== Personlige rekorder ==
43,2 – 1.31,9 – 2.20,6 – 5.01,0 – 8.36,7 – 17.30,2
== Sykling ==
NM i banesykling
1000 m: Seier i 1924, 28, 29, 30, 33 og 34
10000 m: Seier i 1928, 29, 30, 31 og 33
Nordisk mesterskap: Seks seiere (dobbelt i 1928 og 1934, 5000 i 1929)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Lapidus, Leif (1946). «Bernt Evensen». Våre Egebergvinnere: femten allsidige idrettsmenn. Oslo: Høvik bokhandel. s. 67–74. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket.]
Bjørnsen, Knut (1932-2008) og Jorsett, Per (1920–) (1971). «Bernt Evensen – Taktikkeren fra Grünerløkka». Skøytesportens stjerner. Oslo: Cappelen. s. 64–67. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på Bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket.]
== Eksterne lenker ==
(en) Bernt Evensen – Olympics.com
(en) Bernt Evensen – Olympic.org
(en) Bernt Evensen – Olympedia
(en) Bernt Evensen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Bernt Evensen – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Bernt Evensen – Speedskatingbase.eu
(en) Bernt Evensen – SpeedSkatingNews.info
(en) Bernt Evensen – SpeedSkatingStats.com
(en) Bernt Evensen – Cycling Archives
(no) Bernt Evensen i Store norske leksikon
(no) Bernt Evensen i Norsk biografisk leksikonSkøyter
Sykkel | | fnavn = Bernt Sverre Evensen | 9,673 | 9,673 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Styreform | 2023-02-04 | Styreform | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politikk', 'Kategori:Politikkstubber', 'Kategori:Statsrett', 'Kategori:Statsvitenskap', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Styreformer'] | Styreform er måten en styresmakt, for eksempel en stat eller kommune, styres på.
En styreform omfatter en samling skrevne og uskrevne regler for organiseringen av myndighetene som treffer bindende beslutninger i et samfunn (Østerrud, mfl. 1997).
| Styreform er måten en styresmakt, for eksempel en stat eller kommune, styres på.
En styreform omfatter en samling skrevne og uskrevne regler for organiseringen av myndighetene som treffer bindende beslutninger i et samfunn (Østerrud, mfl. 1997).
== Innholdet i en styreform ==
En styreform oppfattes vanligvis å bestå av tre deler; en konstitusjon, en samling av mer praktiske spilleregler og en oppskrift på hvilke roller som skal inngå i styreformen.
Styreformen kan komme til uttrykk både i en skreven konstitusjon og mer uformelt i kulturelle normer representert ved tradisjoner og tilvant praksis for hvordan staten eller en statsleder kan styre landet. Som regel er det stort sammenfall mellom konstitusjon og kulturelle normer. I motsatt fall kan konstitusjonen vekke stor motstand slik det ofte skjer når en stat innfører eller pålegges å innføre en konstitusjon som bryter sterkt med de kulturelle normene.
Å innføre raskt eller påtvinge for eksempel de store som et stammesamfunn eller klansamfunn en kommunistisk eller demokratisk konstitusjon, vil derfor ofte føre til at staten og/eller en ytre påtvinger må ta i bruk ekstrem tvangsmakt over lengre tid for å håndheve konstitusjonen. Eksempler på dette finnes helt fra antikkens dager (Romerrikets problemer i Israel) og fram til våre dager (Englands, deretter Sovjetunionens og til sist USAs problemer i Afghanistan).
Under disse mer overordnede normene som konstitusjon og kulturelle normer, finnes mer konkrete «spilleregler» – gjerne i form av lover – som angir hva borgerne kan forvente av staten, hvordan staten skal behandle krav fra folk, hvordan den konkret kan treffe legale beslutninger som innbyggerne må bøye seg for og etterleve, osv. Og for det tredje rommer styreformen et visst antall roller (myndighetstruktur eller regimestruktur) som blant annet kan skille mellom politiske og administrative roller, definere ansvar knyttet til de ulike rollene i myndighetstrukturen, osv.
== Forståelsen av styreformer og klassene de settes inn i ==
Å klassifisere eller sette styreformer inn i ulike hovedgrupper etter i hvilken grad de hører hjemme i vedkommende hovedgruppe, er ingen enkel oppgave. Et monarki kan eksempelvis plasseres både i gruppen autokrati (absolutt monarki) og i gruppen demokrati (konstitusjonelt monarki). I tillegg er det ofte vanskelig å skille innbyrdes mellom ulike styreformer i en og samme gruppe, som for eksempel mellom despoti og diktatur.
En av flere årsaker til disse vanskene er også at klassifiseringer tar farge av den historiske epoken de lages i. Aristoteles opererte med tyranni som en styreform fordi han mente den kjennetegnet barbarenes styreform, og at den også var den beste for slike primitive folk. Klassifiseringer under den kalde krigen var ikke mindre tidstypiske eller mer politisk nøytrale. I Sovjetunionen ble vestlige styreformer klassifisert som oligarki mens egen styreform ble framstilt som demokratisk, i den forstand at flertallet av folket (proletariatet) ble sagt å styrte landet gjennom sitt parti, kommunistpartiet.
I vesten bar klassifiseringene preg av det motsatte. Her ble Sovjetunionen og i voksende grad Kina, Vietnam og Cuba, klassifisert som diktatur, og vestens styreformer som særdeles demokratiske og fri for maktmisbruk, korrupsjon, brudd på menneskerettigheter og annet styggedom som datiden (i både øst og vest) mente preget autokratiske styreformer.
I ettertid er det allment kjent at maktmisbruk, korrupsjon og brudd på menneskerettigheter var til stede i begge leire. Konklusjonen bør derfor være at slike moralsk forkastelige ting ikke automatisk kjennetegner en spesiell type styreform. Heller er ikke moralsk høyverdige ting som for eksempel nestekjærlighet, solidaritet med utviklingsland og fredsarbeid er noe som automatisk kan tillegges en spesiell type styreform.
USA regnes av mange i dag som et av verdens ledende demokratier og som en forkjemper for demokratiets utbredelse i verden. Likevel har blant annet Amnesty International, Human Rights Watch og FN-organer i en rekke sammenhenger dokumentert at USA bryter og sågar aktivt motarbeider internasjonal rett, bryter menneskerettigheter i og utenfor USA, osv. I tillegg kan et land ha en demokratisk konstitusjon, men likevel i praksis bryte med denne konstitusjonen. Dette anskuliggjør at det er misvisende å tillegge en viss styreform – i dette tilfellet demokratiet – en eller flere gode eller onde egenskaper. Kun virkeligheten (empiri) og ikke et lands styreform, kan avgjøre et slikt spørsmål. Går man derfor virkeligheten nøyere etter i sømmene, kan for eksempel et demokrati eller et diktatur i et land vise seg å ha sterke innslag av andre styreformer.
Slike ting som er nevnt ovenfor, er viktig å ta med seg når man leser klassifiseringer og beskrivelser av styreformer. Det er viktig å huske at klassifiseringer og beskrivelser alltid vil være teoretiske idealtyper som ekstremt sjeldent finnes rendyrket i virkelighetens verden. Virkeligheten, empirien eller sannheten – om man vil – er alltid langt mer komplisert og aldri(!) så enkel som den framstår i klassifiseringer og i beskrivelser av ulike styreformer.
== Liste over styreformer ==
Anarki
Autokrati
Despoti
Diktatur
Monarki
Patriarkat
Hegemoni
Konkurransepreget oligarki
Inkluderende hegemoni
Demokrati
Direkte demokrati
Representativt demokrati
Presidentmodellen
Parlamentarisme
Westminster-modellen
Kleptokrati
Oligarki
Aristokrati
Kleptokrati
Plutokrati
Teknokrati
Republikk
Føderal republikk
Sosialistisk republikk
Teokrati
Islamsk republikk
Pavedømme
Sultanat
== Litteratur ==
Østerrud, Øyvind; Goldmann, Kjell; Pedersen, Mogens N. (red) (1997) «Statsvitenskaplig leksikon». Universitetsforlaget.
Dahl, Robert A. (1989) «Democracy and its Critics». New Haven, Yale University Press. | thumb|300px|[[Stemmeurnen er viktig i moderne demokratiske styreformer.]] | 9,674 | 9,674 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Presidentsystem | 2023-02-04 | Presidentsystem | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-09', 'Kategori:Styreformer'] | Presidentsystem er en styreform i enkelte republikker. Modellen er statsform i blant annet USA, Mexico, Syd-Korea, Indonesia, Filippinene og de fleste statene i Sør-Amerika.
Modellen har tre karakteristiske trekk:
presidenten er både statssjef og regjeringssjef
presidenten er folkevalgt (i motsetning til å være valgt av den lovgivende forsamlingen)
presidenten sitter på åremål. Selv om presidenten kan stilles for riksrett for embetsmisbruk, kan han/hun ikke avsettes ved mistillitsvotum for udugelighet eller upopularitet.Under Weimarrepublikken ble parlamentarismen i praksis opphevet ved regjeringen Brünings tiltredelse i 1930.
| Presidentsystem er en styreform i enkelte republikker. Modellen er statsform i blant annet USA, Mexico, Syd-Korea, Indonesia, Filippinene og de fleste statene i Sør-Amerika.
Modellen har tre karakteristiske trekk:
presidenten er både statssjef og regjeringssjef
presidenten er folkevalgt (i motsetning til å være valgt av den lovgivende forsamlingen)
presidenten sitter på åremål. Selv om presidenten kan stilles for riksrett for embetsmisbruk, kan han/hun ikke avsettes ved mistillitsvotum for udugelighet eller upopularitet.Under Weimarrepublikken ble parlamentarismen i praksis opphevet ved regjeringen Brünings tiltredelse i 1930.
== Referanser == | Presidentsystem er en styreform i enkelte republikker. Modellen er statsform i blant annet USA, Mexico, Syd-Korea, Indonesia, Filippinene og de fleste statene i Sør-Amerika. | 9,676 | 9,676 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grete_Waitz | 2023-02-04 | Grete Waitz | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1976', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1988', 'Kategori:Deltakere for Norge under VM i friidrett 1983', 'Kategori:Dødsfall 19. april', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:EM-bronsemedaljevinnere i friidrett for Norge', 'Kategori:Friidrettsutøvere for SK Vidar', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1976', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1988', 'Kategori:Fødsler 1. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Kongepokalvinnere i friidrett', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Norgesmestere i friidrett', 'Kategori:Norske langdistanseløpere', 'Kategori:Norske maratonløpere', 'Kategori:Norske pedagoger', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Hallvard-medaljen', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:St. Olavsmedaljen', 'Kategori:Verdensmestere i friidrett for Norge', 'Kategori:Verdensmestere i terrengløp', 'Kategori:Verdensrekordsettere i friidrett', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris'] | Grete Waitz (født Grete Andersen 1. oktober 1953 i Oslo, død 19. april 2011) var en norsk friidrettsutøver, og Norges mestvinnende langdistanseløper gjennom alle tider. Mest kjent var hun som maratonløper, med VM-gull, OL-sølv og ni seire i New York City Marathon. Hennes innsats som banebrytende kvinnelig langdistanseløper har hatt stor betydning for utviklingen av kvinneidrett.
| Grete Waitz (født Grete Andersen 1. oktober 1953 i Oslo, død 19. april 2011) var en norsk friidrettsutøver, og Norges mestvinnende langdistanseløper gjennom alle tider. Mest kjent var hun som maratonløper, med VM-gull, OL-sølv og ni seire i New York City Marathon. Hennes innsats som banebrytende kvinnelig langdistanseløper har hatt stor betydning for utviklingen av kvinneidrett.
== Bakgrunn ==
Hun vokste opp på Keyserløkka og gikk på Hasle skole. Hun begynte karrieren som Grete Andersen, og utdannet seg samtidig til lærer. Hun giftet seg med Jack Henry Nilsen 27. juni 1975, og de tok da begge etternavnet Waitz. Jack Waitz ble hennes trener, i tillegg var Johan Kaggestad også sentral som trener i store deler av hennes karriere. I juni 2005 ble det offentlig kjent at hun var under medisinsk behandling for kreft.
== Mellomdistanseløperen ==
I begynnelsen av karrieren var hun mellomdistanseløper, og deltok på 1500 meter i OL i München i 1972. Hennes bestenoteringer på 1500 og 3000 meter, på 4.00,55 og 8.31,75, satt i henholdsvis 1978 og 1979, er fremdeles norgesrekorder. I 1975 og 1976 satte hun to ganger verdensrekord på 3000 meter. Hun har også to bronsemedaljer fra EM i friidrett, på 1500 meter i Roma 1974, og på 3000 meter i Praha 1978. I 1977 vant hun 3000 meter under verdenscupfinalen, mens hun ble nummer 2 i 1979.
Hun har 33 norgesmesterskap; 6 på 800 meter, 8 på 1500 meter, 5 på 3000 meter og 14 i terrengløp. Hun har 7 kongepokaler.
== Maratonløperen ==
Mot slutten av 1970-tallet valgte hun å satse på stadig lengre distanser. I tillegg til de årvisse triumfene i New York City Marathon (som hun vant i 1978–80, 1982–86 og 1988) vant hun London Marathon i 1983 og 1986 og ble fem ganger verdensmester i terrengløp (1978–1981 og 1983). I 1983 ble hun tidenes første verdensmester i friidrett, da hun på åpningsdagen kom alene inn på Olympiastadion i Helsingfors.
Det tidligere Grete Waitz-løpet (som nå heter Vårspranget) var oppkalt etter henne, og ble arrangert for første gang i 1984 og for siste gang i 2004. Løpet nådde 48 461 påmeldte deltakere i 1996 og antas å være verdens største kvinneløp gjennom tidene.
== Norsk flaggbærer ==
Waitz var norsk flaggbærer i Sommer-OL 1988 i Seoul.
== Utmerkelser ==
Kongen utnevnte 20. november 2008 Waitz til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hennes betydning som rollemodell». Waitz mottok St. Olavsmedaljen i 1981 og St. Hallvard-medaljen i 1989. Ingen har mottatt Sportsjournalistenes statuett for «Årets idrettsnavn» flere ganger enn Waitz. Hennes fire statuetter fikk hun i 1975, 1977, 1979 og etter VM-gullet i 1983. I 1974 mottok hun Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris. Hun fikk Morgenbladets gullmedalje i 1977. Som første utøver fikk Waitz Fearnleys olympiske ærespris uten å vinne OL, men på bakgrunn av sitt sølv fra Los Angeles OL 1984. Hun ble hedret med Hedersprisen på Idrettsgallaen 2008.Det er en statue av Grete Waitz i den norske paviljongen i Epcot i Walt Disney World i Florida og en annen utenfor «Maratonporten» (inngang 3 i syd) til Bislett stadion i Oslo. Plassen utenfor porten fikk i 2016 navnet Grete Waitz' plass.
The New York Road Runners Club sponser hvert år et halv-maraton i Central Park som heter «Grete's Great Gallop» til ære for Grete. Dette er i tilknytning til den årlige «Norwegian Festival» i starten av oktober som promoterer norsk mat, kultur og design.
1. oktober 2011 markerte Google det som ville vært hennes 58-årsdag ved å bytte ut den vanlige logoen på søkemotoren med et søk for «Grete Waitz». Dette er også kjent som Google Doodle.
Høsten 2021 ble Waitz hedret som del av veggmaleriet «Romsås Wall of Fame» på Romsås senter, sammen med 12 andre kjente lokale helter.
== Meritter i utvalg ==
VM-gull i maraton 1983
5 VM-gull i terrengløp (1978–1981 og 1983)
OL-sølv i maraton 1984
9 seire i New York City Marathon
2 seire i London Marathon
7 kongepokaler (1973–79)
33 individuelle norgesmesterskap
=== Medaljer i norske mesterskap ===
== Død ==
Waitz døde tirsdag 19. april 2011 etter en lengre tids kamp mot kreft.
== Grete Waitz i ettertid ==
Grete Waitz ble modellert av Nils Aas i 1992 og inngår i samlingen Nils Aas Kunstverksted på Inderøy.Grete Waitz var avbildet på haleflaten på EI-LND, en av Norwegian Air Shuttles Boeing 787 Dreamlinere.
== Se også ==
Norske rekorder i friidrett
Mestvinnende utøvere i NM i friidrett
Liste over norske idrettspersoner på sokkel
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kirkebøen, Stein Erik (1986). «Grete Waitz : Ingen har rett til å kreve noe av meg». Idrettsjenter : veien til topps. Oslo: Universitetsforlaget. s. 79–86. ISBN 8200357570. [Tilgang for norske IP-adresser på Nasjonalbibliotekets nettsider]
== Eksterne lenker ==
(de) Grete Waitz – Munzinger Sportsarchiv
(en) Grete Waitz – Olympics.com
(en) Grete Waitz – Olympic.org
(en) Grete Waitz – Olympedia
(en) Grete Waitz – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Grete Waitz – World Athletics
(en) Grete Waitz – Track and Field Statistics
Google Doodle
(no) Publikasjoner av Grete Waitz i BIBSYS | }} | 9,677 | 9,677 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maria_Teresia_av_%C3%98sterrike | 2023-02-04 | Maria Teresia av Østerrike | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 29. november', 'Kategori:Dødsfall i 1780', 'Kategori:Fødsler 13. mai', 'Kategori:Fødsler i 1717', 'Kategori:Huset Habsburg', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Wien', 'Kategori:Personer fra den østerrikske arvefølgekrigen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tysk-romerske keiserinner', 'Kategori:Tyske monarker', 'Kategori:Østerrikere'] | Maria Teresia (tysk Maria Theresia, ungarsk Mária Terézia, tsjekkisk Marie Teresie; født 13. mai 1717 i Wien, død 29. november 1780 samme sted) var regjerende erkehertuginne av Østerrike, dronning av Ungarn, dronning av Böhmen, og statsoverhode av en rekke andre områder. Gjennom sitt ekteskap med den tysk-romerske keiser Frans I Stefan ble hun dessuten tiltalt som keiserinne. Hun var en av de mektigste herskere i Europa i sin levetid. Hos sin egen befolkning var hun veldig populær, blant annet på grunn av den liberale innenrikspolitikken hun førte.
| Maria Teresia (tysk Maria Theresia, ungarsk Mária Terézia, tsjekkisk Marie Teresie; født 13. mai 1717 i Wien, død 29. november 1780 samme sted) var regjerende erkehertuginne av Østerrike, dronning av Ungarn, dronning av Böhmen, og statsoverhode av en rekke andre områder. Gjennom sitt ekteskap med den tysk-romerske keiser Frans I Stefan ble hun dessuten tiltalt som keiserinne. Hun var en av de mektigste herskere i Europa i sin levetid. Hos sin egen befolkning var hun veldig populær, blant annet på grunn av den liberale innenrikspolitikken hun førte.
== Liv ==
Hun var den eldste dattera av keiser Karl VI og keiserinne Elisabeth Christine (født prinsesse av Braunschweig-Wolfenbüttel). Hennes eneste bror døde som spedbarn. Siden Karl VI aldri sluttet å håpe på en mannlig arving, fikk ikke Maria Teresia den utdannelse som forberedte henne på de utfordringene hun ville møte som monark, men utviklet seg til en bestemt ung dame.Den 12. februar 1736 giftet hun seg, 18 år gammel, med sin tremenning, hertug Frans av Lothringen. Gjennom giftermålet ble herskerhuset Habsburg-Lothringen grunnlagt, fordi Maria Teresia var huset Habsburgs arving. Frans sørget for at hans kone fikk en like god utdanning som en mannlig arving.I 1740 døde Karl VI uten sønner. Dermed arvet Maria Teresia i tråd med den pragmatiske sanksjonen hele habsburgriket. Ettersom hun var kvinne, var det likevel sterk opposisjon mot forslaget om å gjøre henne til arving. Bayern, Spania, Sachsen og Preussen forsøkte å utnytte Østerrikes antatte svakhet ved å gjøre krav på deler av habsburgriket, noe som var begynnelsen på den østerrikske arvefølgekrig (1740–1748). Maria Teresia klarte imidlertid å forsvare mesteparten av besittelsene. I og med at Karl Albrecht av Bayern ble valgt til tysk-romersk keiser, ble også den 300 år gamle tradisjonen avbrutt at den tysk-romerske keiseren ble stilt av huset Habsburg. Karl Albrechts regjeringstid varte bare tre år, og Frans ble som Frans I Stefan valgt til ny keiser i 1745. Selv om han dermed innehadde den høyeste tittelen i riket, var det uten tvil hans kone Maria Teresia som, i egenskap som statsoverhode over en rekke store europeiske land, hadde mest reell politisk makt. Hun innsatte sin mann (og senere sin eldste sønn) som medregent, men disse blandet seg sjelden i hennes politiske beslutninger.Ekteskapet mellom Maria Teresia og Frans Stefan var hjertelig og paret fikk 16 barn. Frans Stefan døde i 1765, og Maria Teresia gikk fra denne dag og resten av livet kun kledd i svart.
== Barn ==
Maria Teresia og Frans I Stefan hadde 16 barn:
Maria Elisabeth (1737–1740)
Maria Anna (1738–1789)
Maria Karolina (1740–1741)
keiser Josef II av Det tysk-romerske rike (1741–1790) ∞ Isabella av Parma (1760–1763), ∞ Maria Josefa av Bayern (1765–1767)
hertuginne Marie Christine av Teschen (1742–1798) ∞ Albert
abbedisse Maria Elisabeth (1743–1808)
Karl Josef (1745–1761)
hertuginne Maria Amalia av Parma (1746–1804) ∞ Ferdinand
keiser Leopold II av Det tysk-romerske rike (1747–1792) ∞ Maria Ludovica av Spania
Karolina (*/† 1748)
Johanna Gabriele (1750–1762)
Maria Josefa (1751–1767)
dronning Maria Karolina av De to Sicilier (1752–1814) ∞ Ferdinand I Antonio
Ferdinand Karl Anton (1754–1806) ∞ Maria Beatrice d'Este
dronning Marie Antoinette av Frankrike (1755–1793) ∞ Ludwig XVI
erkebiskop og kurfyrste Maximilian Frans av Köln (1756–1801)
== «Giftemålspolitikken» ==
Maria Teresia prøvde å bygge allianser gjennom å inngå strategiske ekteskap for sine barn. Barna ble stort sett ikke spurt, men måtte føye seg i planene som moren deres hadde smidd for dem. Samtlige barn gjennomgikk en streng utdanning som skulle forberede dem på et liv ved fremmede hoff. Hun satset hovedsakelig på å styrke forbindelsene til huset Bourbon, som var den dominerende herskerslekt i Frankrike, Spania og Italia på denne tiden. Således måtte sønnene gifte seg med prinsesser av Parma, Spania og Modena. Flere av døtrene døde eller ble vansiret av kopper, slik at deres planlagte ekteskap måtte skrinlegges. Mens Marie Christine som eneste barn fikk velge ektefelle selv (en saksisk prins), ble Maria Amalia hertuginne av Parma, Maria Karolina (i sine to eldre søstres plass) dronning av De to Sicilier, og Maria Antonia (som Marie Antoinette) dronning av Frankrike.
== Utenrikspolitikk ==
Utenrikspolitikken var ellers dominert av motsetningsforholdet til Preussen, som i denne tiden styrket sin rolle i den europeiske og tyske politikken. Prøysserkongen Fredrik II ble på en måte Maria Teresias hovedfiende. Maria Teresias forsøk på å isolere Preussen gjennom traktater med Russland og Frankrike var bare delvis vellykket.
I den østerrikske arvefølgekrig lyktes Maria Teresia med å forsvare de habsburgske besittelsene mot kravene fra Bayern, Spania og Sachsen. De eneste tapene var Schlesien, som ble erobret av Fredrik II, og hertugdømmet Parma, som falt til huset Bourbon. Schlesiens tap ble endelig beseglet i syvårskrigen (1756–1763). Østerrike beholdt bare den sørligste fliken av provinsen (se Østerriksk Schlesien). Maria Teresias viktigste utenrikspolitiske rådgiver i disse krigene var greve Wenzel von Kaunitz.
På den andre siden utvidet Maria Teresia riket ytterligere i øst: 1772 ervervet hun Galicia og 1775 Bukovina. I den bayerske arvefølgekrig tilfalt dessuten Innviertel Østerrike, slik at grensen mellom Østerrike og Bayern ble skjøvet vestover frem til Inn og dermed fikk sin nåværende beliggenhet.
== Innenrikspolitikk ==
I 1749 begynte Maria Teresia med innføringen av en rekke innenrikspolitiske reformer i den opplyste absolutismens ånd. Hennes viktigste innenrikspolitiske rådgiver var greve Friedrich von Haugwitz.
Reformene innebar:
Forvaltningen ble sentralisert, dvs. delstatenes autonomi ble innskrenket.
I tråd med maktfordelingsprinsippet ble den lovgivende makt skilt fra den utøvende makt.
Rettsvesenet ble regulert gjennom bl.a. innføringen av strafferettslover.
Tortur ble avskaffet.
Betingelsene for livegne ble bedret.
Utdanningssituasjonen ble forbedret gjennom innføringen av den obligatoriske folkeskolen for alle barn.
Kirkens makt fikk satt statlige grenser.
Skattefritaket for adelen og presteskapet ble opphevet.
Handel og industri ble støttet.Det var ikke minst mange av disse reformene, kombinert med hennes mange barn og fromhet, som gjorde henne til en umåtelig populær monark hos sitt folk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Maria Theresa of Austria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Maria Theresia von Österreich – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Maria Teresia av Østerrike på Discogs
(en) Maria Teresia av Østerrike hos The Peerage | Maria Teresia (tysk Maria Theresia, ungarsk Mária Terézia, tsjekkisk Marie Teresie; født 13. mai 1717 i Wien, død 29. | 9,680 | 9,680 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Georg_M%C3%BCller | 2023-02-04 | Georg Müller | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 7. juni', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Ikkenorske katolske biskoper i Norge', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Personer fra Landkreis Mayen-Koblenz', 'Kategori:Seksuelle overgrep innenfor den katolske kirke', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske katolske biskoper', 'Kategori:Tyske katolske teologer', 'Kategori:Tyske picpusfedre'] | Georg Müller (født 7. juni 1951 i Volkesfeld (bispedømmet Trier) i Tyskland, død 25. oktober 2015 i Münster) var en tysk teolog og katolsk biskop-prelat av Trondheim stift.
Müller avla sine første løfter i Kongregasjonen av Jesu og Maria Helligste Hjerter og den evige tilbedelse av Det allerhelligste Altersakrament (Picpusfedrene, SS.CC.) 28. juli 1972, og evige løfter i 1977. Han ble presteviet 18. mars 1978 av Gerhard Schwenzer i Simpelveld i Nederland. I 1981 ble han uteksaminert fra Universitetet i Münster der han hadde studert teologi, og han ankom Trondheim senere samme år. Müller ble bispeviet i Trondheim av kardinal Edward Idris Cassidy i 1997.
Etter mangeårige konflikter i Trondheim stift fratrådte Müller sitt embete den 8. juni 2009 og flyttet tilbake til Tyskland. Den katolske kirke ved biskop Bernt Eidsvig medga i april 2010 at Müller hadde tilstått et seksuelt overgrep mot en mindreårig altergutt i St. Olav domkirke i Trondheim, og at dette var den egentlige bakgrunnen for Müllers avgang. Müller bestred selv å ha tilstått og mente beskyldningene om overgrep er falske.
| Georg Müller (født 7. juni 1951 i Volkesfeld (bispedømmet Trier) i Tyskland, død 25. oktober 2015 i Münster) var en tysk teolog og katolsk biskop-prelat av Trondheim stift.
Müller avla sine første løfter i Kongregasjonen av Jesu og Maria Helligste Hjerter og den evige tilbedelse av Det allerhelligste Altersakrament (Picpusfedrene, SS.CC.) 28. juli 1972, og evige løfter i 1977. Han ble presteviet 18. mars 1978 av Gerhard Schwenzer i Simpelveld i Nederland. I 1981 ble han uteksaminert fra Universitetet i Münster der han hadde studert teologi, og han ankom Trondheim senere samme år. Müller ble bispeviet i Trondheim av kardinal Edward Idris Cassidy i 1997.
Etter mangeårige konflikter i Trondheim stift fratrådte Müller sitt embete den 8. juni 2009 og flyttet tilbake til Tyskland. Den katolske kirke ved biskop Bernt Eidsvig medga i april 2010 at Müller hadde tilstått et seksuelt overgrep mot en mindreårig altergutt i St. Olav domkirke i Trondheim, og at dette var den egentlige bakgrunnen for Müllers avgang. Müller bestred selv å ha tilstått og mente beskyldningene om overgrep er falske.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Giovanni Francesco Albani (1720-1803) *1760
Kardinal Carlo Rezzonico den yngre (1724-1799) *1773
Kardinal Antonio Dugnani (1748-1818) *1785
Erkebiskop Jean-Charles de Coucy (1746-1824) *1790
Kardinal Gustave-Maximilien-Juste de Croÿ-Solre (1773-1844) *1820
Biskop Charles-Auguste-Marie-Joseph Forbin-Janson (1785-1844) *1824
Kardinal François-Auguste-Ferdinand Donnet (1795-1882) *1835
Biskop Charles-Emile Freppel (1827-1891) *1870
Kardinal Louis-Henri-Joseph Luçon (1842-1930) *1888
Kardinal Charles-Henri-Joseph Binet (1869-1936) *1920
Kardinal Maurice Feltin (1883-1975) *1928
Kardinal Jean Villot (1905-1979) *1954
Kardinal Edward Idris Cassidy (1924-2021) *1970
Biskop Georg Müller SS.CC. (1951-2015) *1997
== Referanser ==
== Litteratur ==
David: Ingen vei utenom – om oppgjøret med en katolsk biskop. St Olav forlag, Oslo 2010. ISBN 978-82-7024-235-1
== Eksterne lenker ==
Presentasjon på Den katolske kirkes offisielle norske nettsider | Georg Müller (født 7. juni 1951 i Volkesfeld (bispedømmet Trier) i Tyskland, død 25. | 9,681 | 9,681 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gerhard_Ludwig_Goebel | 2023-02-04 | Gerhard Ludwig Goebel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Dødsfall 4. november', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 1. desember', 'Kategori:Fødsler i 1933', 'Kategori:Ikkenorske katolske biskoper i Norge', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Personer fra Landkreis Altenkirchen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske katolske biskoper', 'Kategori:Tyske medlemmer av katolske ordener'] | Gerhard Ludwig Goebel (født 1. desember 1933 i Scheuerfeld (Sieg) i Tyskland, død 4. november 2006 i Kirchen (Sieg) i Tyskland) var katolsk biskop i Tromsø katolske stift. Goebel kom til Norge i 1962 og ble bispeviet i Peterskirken i Roma i 1979 av pave Johannes Paul II. Han ble i sitt embede inntil sin død.
I hans tid som leder av den katolske kirke i Nord-Norge ble det opprettet to nye menigheter (i Narvik og i Mosjøen), et nonnekloster (karmelsøstrenes kloster i Tromsø), et munkekloster (cistercienserklosteret i Storfjord nær Stamsund i Lofoten), to kapeller (i Kirkenes og i Alta) og en katolsk barneskole (i Bodø).
Den 29. mars 2006 ble biskopen utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske Fortjenstorden, for sin innsats for kirke og samfunn.
| Gerhard Ludwig Goebel (født 1. desember 1933 i Scheuerfeld (Sieg) i Tyskland, død 4. november 2006 i Kirchen (Sieg) i Tyskland) var katolsk biskop i Tromsø katolske stift. Goebel kom til Norge i 1962 og ble bispeviet i Peterskirken i Roma i 1979 av pave Johannes Paul II. Han ble i sitt embede inntil sin død.
I hans tid som leder av den katolske kirke i Nord-Norge ble det opprettet to nye menigheter (i Narvik og i Mosjøen), et nonnekloster (karmelsøstrenes kloster i Tromsø), et munkekloster (cistercienserklosteret i Storfjord nær Stamsund i Lofoten), to kapeller (i Kirkenes og i Alta) og en katolsk barneskole (i Bodø).
Den 29. mars 2006 ble biskopen utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske Fortjenstorden, for sin innsats for kirke og samfunn.
== Episkopalgenealogi ==
Hans episkopalgenealogi er:
Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (16235-1698) *1666
Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
Kardinal Henry Benedict Mary Clement Stuart of York (1725-1807) *1758
Pave Leo XII (1760-1829) *1794
Kardinal Chiarissimo Falconieri Mellini (1794-1859) *1826
Kardinal Camillo di Pietro (1806-1884) *1839
Kardinal Mieczyslaw Halka Ledóchowski (1822-1902) *1861
Kardinal Jan Puzyna z Kosielsko (1842-1911) *1886
Erkebiskop Józef Bilczewski (1860-1923) *1901
Erkebiskop Bolesław Twardowski (1864-1944) *1919
Erkebiskop Eugeniusz Baziak (1890-1962) *1933
Pave Johannes Paul II (1920-2005) *1958
Biskop Gerhard Ludwig Goebel (1933-2006 ) *1979
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biskop Goebels biografi på katolsk.no | Gerhard Ludwig Goebel (født 1. desember 1933 i Scheuerfeld (Sieg) i Tyskland, død 4. | 9,683 | 9,683 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_hellige_treenighet | 2023-02-04 | Den hellige treenighet | ['Kategori:3 (tall)', 'Kategori:Andre korinterbrev', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dogmatisk teologi', 'Kategori:Doktriner', 'Kategori:Gud i monoteistiske religioner', 'Kategori:Kristen teologi', 'Kategori:Matteusevangeliet'] | Den hellige treenighet, (også Triniteten, Treenigheten eller Den treenige Gud) er i kristen doktrine en betegnelse på Gud. Den definerer Gud som ett vesen, men tre personer: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. De fleste kristne kirker bekjenner denne troen, men det finnes enkelte retninger som avviser den. Doktrinen er utviklet først og fremst som et svar på hvilket vitnesbyrd Bibelen har om spørsmålet om hvem Gud er, og hvordan Guds eksistens kan beskrives.
| Den hellige treenighet, (også Triniteten, Treenigheten eller Den treenige Gud) er i kristen doktrine en betegnelse på Gud. Den definerer Gud som ett vesen, men tre personer: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. De fleste kristne kirker bekjenner denne troen, men det finnes enkelte retninger som avviser den. Doktrinen er utviklet først og fremst som et svar på hvilket vitnesbyrd Bibelen har om spørsmålet om hvem Gud er, og hvordan Guds eksistens kan beskrives.
== Historie ==
Doktrinen er ikke eksplisitt nevnt i Det nye testamente. Tanken om Gud som en treenighet oppsto allikevel tidlig, som en følge av det nære bånd mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd som beskrives i evangeliene. Etterhvert oppsto det strid omkring spørsmålet, og det ble særlig strid mellom arianerne og de som bekjente troen på treenigheten. Arius hevder at «det var en gang sønnen ikke var»:
Derfor er der tre væsener (hypostaser), Faderen, Sønnen og Helligånden. Og Gud, der er alle tings årsag, er den eneste uden begyndelse, men Sønnen, der blev født uden for tiden af Faderen og skapt og grundlagt forud for tidsaldrene, var ikke, førend han blev født, men, født uden for tiden forut alle, fikk han alene eksistens af den ene Fader. (Arius sitert etter Epiphanius).Dette ble et hovedtema på konsilet i Nikea i 325, og den nikenske trosbekjennelse er i hovedsak skrevet som en definisjon av treenigheten.
Den nikenske trosbekjennelse definerer personene som «homoousia» ('av samme vesen'), mens ikke-trinitarer definerte forholdet som «homoiousia» ('av lignende vesen'). Dette har senere blitt framhevet som en spesiell side ved kristen teologi; det kan komme til en splittelse over «en iota», et uttrykk som ble brukt for å uttrykke noe som var svært lite (jamfør 'ikke en tøddel').
== Treenigheten i Bibelen ==
Hverken ordet treenighet eller noen klar formulering av læren er eksplisitt nevnt i Bibelen, men teologer kan vise til flere steder i Bibelen som kan tolkes som støtte for doktrinen. Rent religionshistorisk kan formuleringen av treenighetslæren sies å være motivert både av Det nye testamentes identifisering av Jesus som Gud (Joh 1,1; 20,28) og Bibelens klare monoteistiske tendens.
I Det gamle testamente er det særlig Første Mosebok kap. 18 som nevnes; der viser Gud seg som tre menn for Abraham. Det er også enkelte steder at Gud omtaler seg selv i flertall. For eksempel Første Mosebok 1,26: "La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss!". Det er uklart om dette kan være majestetisk flertall eller om det er en antydning om flere personer.
I Det nye testamente er den viktigste støtten for doktrinen dåpsformularet i Evangeliet etter Matteus (28,19). Andre tekster har også blitt framhevet, som den paulinske velsignelsen i Andre Korinterbrev (13,13).
== Forståelse av treenighetslæren ==
Troen på treenigheten regnes som sentralt i ortodoks, katolsk og i de mest utbredte former for protestantisk tro. Det er en vanlig oppfatning at det de troende må bekjenne er en tro på at Gud er én, men samtidig tre personer. Utover dette kreves det lite i forhold til erkjennelse av hvordan dette lar seg gjøre. Man avgrenser gjerne doktrinen først og fremst ved å forklare hva treenigheten ikke er; dette kalles gjerne 'negativ teologi'.
Det er sentralt i kristen lære at det bare finnes én gud. Dette er i overensstemmelse med oppfatningen til de to andre religioner som bekjenner seg til én Gud: Jødedommen og islam, og er eksplisitt angitt i Jesaja (GT) (44,6): «... foruten meg er det ingen Gud.». Samtidig hevder kristne at Gud eksisterer som tre personer (gresk hypostases), noe som av mange jøder og muslimer sees som en form for polyteisme. Treenighetslæren forklarer dette med at Gud er én natur, med én vilje, men han viser seg allikevel for menneskeheten i tre personer, som er likeverdige. Ut fra den athanasiske trosbekjennelse er Faderen den eneste av de tre personer som verken er født eller har utgått fra de andre. Sønnen er født, mens Den hellige ånd utgår fra Faderen (i vestlig tradisjon «fra Faderen og Sønnen», se Filioque).
En tradisjonell forklaring på forholdet mellom de tre personer kalles perikhoresis (gresk, betyr egentlig «danser omkring»). Teorien er at hver enkelt person fullstendig omgir de to andre, og at dette er tilfelle for alle tre. Dette refererer til Evangeliet etter Johannes, der Jesus sier «Jeg er i Faderen og Faderen i meg». Denne forklaringen er kjent fra Hilarius av Arles.
== Forskjeller mellom kirkesamfunn ==
Den vestlige tradisjon har en sterk tendens til å komme med positive uttrykk for forskjellige doktriner, mens den østlige tradisjon i stor grad nøyer seg med å definere bort det som er galt, og la det nøyaktige innholdet forbli et mysterium. I de kirkesamfunn som bekjenner treenighetslæren er det liten eller ingen forskjell i hva man tror på, men derimot enkelte forskjeller i hvordan man definerer det.
Et eksempel på dette er den vestlige formuleringen om at Den hellige ånd utgår fra Faderen og Sønnen. I den nikenske trosbekjennelse står det bare «fra Faderen», og østkirken holder på dette. Det står dog klart at man i ortodoks teologi ikke utelukker vestkirken har rett, og mange østlige teologer sier også at dette nok er den beste forklaringen, men man setter integriteten til trosbekjennelsen høyere enn ønsket om å definere doktrinen nærmere.
Protestantiske kirker bruker normalt den vestlige definisjonen, og selv om forståelse noen ganger kan avvike fra den vanlige katolske eller ortodokse forståelse, er forskjellen så minimal at man ikke finner feil i hverandres lære. Unntaket er en del mindre protestantiske kirker, som selv om de bekjenner troen på treenigheten legger et noe annet innhold i den. De vil dermed selv definere seg selv som trinitarer, mens andre kirker er usikre på den definisjonen.
== Ikke-trinitariske kirker ==
Flere kirker og trossamfunn har en ikke-trinitar forståelse av Gud (se: antitrinitarisme). Disse inkluderer De siste dagers hellige, Jehovas vitner, Kristadelfianerne, Christian Science, Enhetskirken, Unitarkirken, Iglesia ni Cristo og andre. Ut over det at de avviser treenighetslærenn varierer de enkelte kirkenes syn på Gud.
I en periode fra 1930- til 1960-tallet benyttet Iglesia Filipina Independiente et ikke-trinitarisk dåpsformular.
== Se også ==
Den vanhellige treenighet
Ikke-trinitariske samfunn
== Eksterne lenker ==
«Gud – én og treénig» (katolsk.no)
«Den Katolske Kirkes Katekisme» | Den hellige treenighet, (også Triniteten, Treenigheten eller Den treenige Gud) er i kristen doktrine en betegnelse på Gud. Den definerer Gud som ett vesen, men tre personer: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. | 9,684 | 9,684 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trimix | 2023-02-04 | Trimix | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Dykking', 'Kategori:Gasser'] | Trimix er en pustegass som består av oksygen, nitrogen og helium. Den brukes oftes ved dype dykk for å unngå oksygenforgiftning og nitrogennarkose. Fordelen med trimix er at man minsker sjansen for nitrogennarkose (dybderus). Den største ulempen er at helium er et meget flyktig grunnstoff og derfor kommer fort inn i vevet. Dette fører ofte til at man raskere pådrar seg dekompresjonstid. Man kan med andre ord ikke gå direkte til overflaten uten dekompresjonsstopp.
Siden helium er så flyktig så vil den av samme årsak som den bygger seg opp i vevet også diffundere raskt. Dekompresjonstiden vil derfor ikke nødvendigvis bli lengre om dykket allerede krever deko iht lufttabeller.
Ved meget dype dykk så har trimix den fordelen at det kan forhindre høytrykks nervesyndrom. | Trimix er en pustegass som består av oksygen, nitrogen og helium. Den brukes oftes ved dype dykk for å unngå oksygenforgiftning og nitrogennarkose. Fordelen med trimix er at man minsker sjansen for nitrogennarkose (dybderus). Den største ulempen er at helium er et meget flyktig grunnstoff og derfor kommer fort inn i vevet. Dette fører ofte til at man raskere pådrar seg dekompresjonstid. Man kan med andre ord ikke gå direkte til overflaten uten dekompresjonsstopp.
Siden helium er så flyktig så vil den av samme årsak som den bygger seg opp i vevet også diffundere raskt. Dekompresjonstiden vil derfor ikke nødvendigvis bli lengre om dykket allerede krever deko iht lufttabeller.
Ved meget dype dykk så har trimix den fordelen at det kan forhindre høytrykks nervesyndrom. | Trimix er en pustegass som består av oksygen, nitrogen og helium. Den brukes oftes ved dype dykk for å unngå oksygenforgiftning og nitrogennarkose. | 9,686 | 9,686 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dykkecomputer | 2023-02-04 | Dykkecomputer | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dykking'] | En dykkecomputer eller dekompresjonsmeter er en elektronisk enhet som brukes av apparatdykkere for å vise informasjon som er nødvendig for sikker dykking slik at trykkfallsyke unngås. Dykkecomputeren, som erstatter bruken av dykketabeller (men har de samme begrensingene), utfører en kontinuerlig beregning av partialtrykket av gasser i kroppen basert på den aktuelle dykkeprofilen. Den måler automatisk dybde og tid, og dykkeren trenger derfor ikke ha en separat dybdemåler eller klokke (bortsett fra som backup). Den er også i stand til automatisk å varsle om for hurtig oppstigning og manglende dekomprimering.
Mange dykkecomputere har i tillegg en rekke andre funksjoner som å måle temperaturen i vannet og hvor mye pustegass det er igjen på dykkeflasken (luftintegrert dykkecomputer).
| En dykkecomputer eller dekompresjonsmeter er en elektronisk enhet som brukes av apparatdykkere for å vise informasjon som er nødvendig for sikker dykking slik at trykkfallsyke unngås. Dykkecomputeren, som erstatter bruken av dykketabeller (men har de samme begrensingene), utfører en kontinuerlig beregning av partialtrykket av gasser i kroppen basert på den aktuelle dykkeprofilen. Den måler automatisk dybde og tid, og dykkeren trenger derfor ikke ha en separat dybdemåler eller klokke (bortsett fra som backup). Den er også i stand til automatisk å varsle om for hurtig oppstigning og manglende dekomprimering.
Mange dykkecomputere har i tillegg en rekke andre funksjoner som å måle temperaturen i vannet og hvor mye pustegass det er igjen på dykkeflasken (luftintegrert dykkecomputer).
== Informasjon fra en dykkecomputer ==
Forskjellige dykkecomputere viser forskjellig informasjon til dykkeren. De fleste computere viser følgende informasjon på en flytende krystall skjermm (LCD):
nåværende dybde
maksimal dybde under dykket
gjenværende dykketid uten dekompresjonsstopp (No stop time)
dykketid, som oftest målt fra slutten av siste overflateintervall
vanntemperaturMange dykkecomputere har også følgende tilleggsinformasjon:
nødvendig dekompresjonsstopp i dybde og tid
oppstigningshastighet
dykkeprofil ( som oftest ikke vist under dykket,men når det er overført til en PC)
gjennomsnittsdybde
klokkefunksjon
Noen dykkecomputere er laget for også å vise informasjon fra en sensor på dykkeflasken som gir:
flasketrykk.
estimert gjenværende tid på nåværende dybde basert på gjenværende gassmengde og konsum.Noen dykkecomputere er laget for også å vise informasjon fra en pulsmåler på dykkeren som gir:
estimert gjenværende tid på nåværende dybde basert på dykkerens puls.Noe av informasjon er kun tilgjengelig på overflaten for å unngå at dykkeren skal blir forstyrret av for mange opplysninger.
Tid til en kan fly. Viser tiden en må vente før en kan fly sikkert med fly og unngå trykkfallsyke
En logg med nøkkelinformasjon om tidligere dykk
Maksimaldykketider for å unngå dekompresjonsstopp på kommende dykk
== Informasjon med lydsignaler ==
Mange dykkecomputere har lydvarsling som for å advare dykkeren ved følgende tilfeller:
For hurtig oppstigning
Unnlatte dekompresjonsstopp
Overskridelse av maksimal operasjonsdybde (grense for maksimal oksygen dybde)
== Bruk ==
Dykkecomputere får strøm fra et batteri og lagt inne i en vanntett beholder. Computeren holder orden på dykkeprofilen ved å måle tid og dybde. Alle computere måler det omgivende trykk for å estimere partialtrykket (eller rettere sagt gasstensjonen) i kroppens vev. Mer avanserte computere tar også hensyn til vanntemperatur, tidligere oppstigningshastighet o.l. i sine beregninger.
Computeren bruker så profilen og en dekompresjonsalogritme for å estimere partialtrykket av inertgasser som har blitt løst i dykkerens vev. Basert på disse beregningene estimerer computeren når direkte oppstigning ikke lenger er mulig og hvilke dekompresjonsstopp som er nødvendige.
Eksempler på dekompresjonsalgoritmer er Buhlmanns algoritme, Multi-Tissue Model, Varying Permeability Model og Reduced Gradient Bubble Model
== Dykkecomputere til spesielt bruk ==
Noen dykkecomputere har funksjoner som gjør det mulig å beregne dekompresjon for andre pustegasser enn luft, for eksempel nitrox, ren oksygen, Trimix eller Heliox. De enkleste av disse beregner kun en eller to gasser, mens andre kan beregne mange forskjellige blandinger.
De fleste dykkecomputere beregner dekompresjon for åpne apparatdykkersystemer hvor andelen av pustegassen er konstant: Dette er konstant fraksjons computere. Andre modeller er konstruert for bruk sammen med rebreatherer som holder et konstant partialtrykk av gassene ved å variere balndingen av gassene: dette er konstant partialtrykk dykkecomputere.
== Advarsler ==
Den enkle bruken av dykkecomputere har på den andre side også noen faremomenter. De gir dykkere mulighet til å gjennomføre vanskelige dykk med lite planlegging. Dette kan føre til at dykkere går ut over sin kompetanse og erfaring fordi de stoler på computeren i stedet for skikkelig planlegging, disiplin og overvåkning.
Mange dykkecomputere har menyer, forskjellige valgbare opsjoner og varierende måter å vise informasjon på. Dykkere må derfor gjøre seg kjent med virkemåten på grunne og ukompliserte dykk før en prøver seg på mer krevende dykk.
Av sikkerhetsmessige grunner er det anbefalt at en lager seg en dykkeplan før dykket og at en følger denne under hele dykket, bortsett fra dersom det må avbrytes. Denne planen bør være innen for grensene til dykketabellene. Dette øker sikkerhetsmarginene og gir også en backup plan dersom computeren skulle slutte å fungere under vann.
Ulike merker og modeller av dykkecomputere bruker forskjellige dekompresjonsalgoritmer og sikkerhetsfaktorer. Noen produserer konservative dekompresjonsplaner, mens andre produserer aggressive dekompresjonsplaner. Hovedproblemet ved å etablere dykkecomputeralgoritmer er at gassabsorpsjonen og -avgivelsen under trykk i menneskekroppen fremdeles ikke er fullt ut forstått. Videre avhenger risikoen for trykkfallsyke også av den enkelte dykkerens fysiologi, kondisjon og helsetilstand.
Dykkere som ønsker å redusere risikoen for trykkfallsyke, kan ta flere forholdsregler, bl.a:
bruke dykkecomputere med en konservativ dekompresjonsmodell
bruke sikkerhetsfaktorer med dykkecomputere (f.eks. bruk av dykkemodus for stor høyde når man dykker ved havnivå)
tilføye ekstra sikkerhetsstopp under dypdykk
foreta en langsom oppstigning
tilføye ekstra sikkerhetsstopp på små dybder
ha et langt overflateintervall mellom dykkMange dykkecomputere går i "sperremodus" i 24 timer hvis dykeren bryter computerens sikkerhetsregler, for å fraråde dykkeren å utføre usikre dykk. I sperret modus viser computerne varsler om at dykkecomputeren ikke kan brukes.
== Eksterne lenker ==
Cochran produsent av dykkecomputere
Forstå Buhlmanns algoritme
Lenker vedrørende dekompression
Suuto produsent av dykkecomputere | En dykkecomputer eller dekompresjonsmeter er en elektronisk enhet som brukes av apparatdykkere for å vise informasjon som er nødvendig for sikker dykking slik at trykkfallsyke unngås. Dykkecomputeren, som erstatter bruken av dykketabeller (men har de samme begrensingene), utfører en kontinuerlig beregning av partialtrykket av gasser i kroppen basert på den aktuelle dykkeprofilen. | 9,687 | 9,687 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_norske_biskoper | 2023-02-04 | Liste over norske biskoper | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister over biskoper', 'Kategori:Norske biskoper'] | Liste over norske biskoper omfatter biskoper i Den norske kirke, den katolske kirke og andre kirkesamfunn med bispeembete.
| Liste over norske biskoper omfatter biskoper i Den norske kirke, den katolske kirke og andre kirkesamfunn med bispeembete.
== Biskoper i Den norske kirke ==
De biskopene som er utnevnt etter mai 2012 er utnevnt av kirkerådet. De tidligere er utnevnt i statsråd.
Ingeborg Midttømme – biskop av Møre bispedømme (fra 2008), 61 år
Halvor Nordhaug – biskop av Bjørgvin bispedømme (fra 2009), 69 år
Stein Reinertsen – biskop av Agder og Telemark bispedømme (fra 2013), 63 år
Olav Øygard – biskop av Nord-Hålogaland bispedømme (fra 2014), 66 år
Ann-Helen Fjeldstad Jusnes – biskop av Sør-Hålogaland bispedømme (fra 2016), 66 år
Herborg Oline Finnset – biskop av Nidaros bispedømme (fra 2017), 61 år
Kari Veiteberg – biskop av Oslo bispedømme (fra 2017), 61 år
Jan Otto Myrseth – biskop av Tunsberg bispedømme (fra 2018), 65 år
Anne Lise Ådnøy – biskop av Stavanger bispedømme (fra 2019), 65 år
Olav Fykse Tveit dr.theol – preses i Bispemøtet (fra 2020), 62 år
Kari Mangrud Alvsvåg – biskop av Borg bispedømme (fra 2022), 52 år
Ole Kristian Bonden – biskop av Hamar bispedømme (fra 2023), 52 år
== Biskoper i den katolske kirke i Norge ==
Bernt Ivar Eidsvig – biskop av Oslo katolske bispedømme (fra 2005), 69 år
Berislav Grgić – biskop-prelat av Tromsø katolske stift (fra 2008), 62 år
Erik Varden – biskop-prelat av Trondheim katolske stift (fra 2020), 48 år
== Andre kirkesamfunn ==
Christian Alsted – biskop i Metodistkirken for Norden og Baltikum (fra 2009)
Kjell Morten Bråten – Superintendent-pastor i Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske unitarkirke)
Thor Henrik With – biskop fra 2012 i Det evangelisk-lutherske stift i Norge
Torkild Masvie – biskop fra 2017 i Den lutherske kirke i Norge
Roald Nikolai Flemestad – biskop fra 2011 i Den nordisk-katolske kirke
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biskoper i Den norske kirke | Liste over norske biskoper omfatter biskoper i Den norske kirke, den katolske kirke og andre kirkesamfunn med bispeembete. | 9,688 | 9,688 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trykkfallsyke | 2023-02-04 | Trykkfallsyke | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dykking'] | Trykkfallsyke (også kjent som dykkersyke, bends, decompression sickness, diver's disease, taravana eller caisson syke) opptrer vanligvis ved at nitrogengass som er oppløst i kroppen avgis for hurtig etter en for rask oppstigning etter et dypt eller langvarig dykk. Boblene kiler seg fast i små blodårer og kan gi symptomer og skader. Dette kan utløse smerter, særlig i leddene, såkalte bends. I alvorlige tilfeller påvirkes nervesystemet, og det kan forårsake lammelser i kroppen. Ved kraftig bobledannelse i blodet, chokes, oppstår det en livstruende tilstand der blodsirkulasjonen blir hemmet av store mengder gassbobler i hjertet og i lungenes blodårer.
| Trykkfallsyke (også kjent som dykkersyke, bends, decompression sickness, diver's disease, taravana eller caisson syke) opptrer vanligvis ved at nitrogengass som er oppløst i kroppen avgis for hurtig etter en for rask oppstigning etter et dypt eller langvarig dykk. Boblene kiler seg fast i små blodårer og kan gi symptomer og skader. Dette kan utløse smerter, særlig i leddene, såkalte bends. I alvorlige tilfeller påvirkes nervesystemet, og det kan forårsake lammelser i kroppen. Ved kraftig bobledannelse i blodet, chokes, oppstår det en livstruende tilstand der blodsirkulasjonen blir hemmet av store mengder gassbobler i hjertet og i lungenes blodårer.
== Henrys lov ==
Fra dykkefysikken skal du huske Henrys lov som sier at mengden gass som løses i en
væske er proporsjonalt med deltrykket av gassen over væsken. For at vi skal greie å
puste under vann må leveringstrykket i pustegassen være like stort som vanntrykket
som presser mot brystkassen. Vi vil puste inn et høyere deltrykk av inertgass
(vanligvis Nitrogen) som blir løst i blod og vev. Jo dypere vi svømmer – jo mer vil
løse seg.
Når vi svømmer opp mot overflaten så reduseres vanntrykket omkring oss -
dekompresjon. Da vil den motsatte prosessen skje: Gass som tidligere har vært oppløst
i blod og vevsvæsker vil danne gassbobler ("gå ut av løsning").
== Dykk innenfor tabellgrenser ==
Tidligere trodde man bobledannelse var et "alt eller intet" fenomen, altså at hvis man
fikk gassbobler så fikk man trykkfallssyke. I dag vet vi at dette er galt. Etter helt vanlige dykk, som har vært gjort innenfor tabellgrenser og uten symptomer av noen art, så kan forskerne høre at såkalte "stille gassbobler" føres med veneblodet tilbake til hjertet. Dette er gassbobler som har vært dannet ute i vevet. Fordi vi har et effektivt lungefilter vil vanligvis ikke slike "stille gassbobler" forårsake plager. Gassboblene vil bli fanget i de tynne kapillærene (hårrørs-årene) i lungene for deretter å bli luftet ut gjennom lungene. Ettersom man kan ha "stille bobler" uten å få trykkfallssyke, tror forskerne i dag at trykkfallssyke oppstår hvis boblene blir for mange, for store eller
hvis de vokser for raskt.
== Symptomer ==
Selv om trykkfallssyke skyldes gassbobler i vev og blod så er dette bare litt av
forklaringen på de mange (og ofte rare) symptomene som kan inntreffe ved
trykkfallssyke. Det er absolutt ikke alle symptomer som kan forklares med den
mekaniske ødeleggelsen en voksende gassboble forårsaker. I dag vet vi at det er
kroppens reaksjon på gassboblene, vel så mye som gassboblene i seg selv, som forårsaker symptomer. Ved trykkfallssyke har dykkeren ofte væskeunderskudd, dette
forverrer blodsirkulasjon i de minste årene der hvor stoffskiftet og gassutvekslingen
skjer. Blodplater (de som bidrar til å stoppe blødninger) og hvite blodlegemer (de som
dreper bakterier og andre mikroorganismer) blir "aktivert" av gassbobler. Ved
bobledannelse aktiviserer en rekke andre forsvarsreaksjoner i blodet lik dem man
kjenner ved infeksjon og allergiske reaksjoner. For deg som dykker betyr nok ikke
disse følgereaksjonene så mye, men det kan være nyttig å vite at trykkfallssyke er mye
mer enn gassbobler – det er like mye kroppens reaksjon på gassboblene.
== Behandling ==
Behandlingen *må tilpasses alvorligheten av skaden. Bevisstløse personer må få vanlig førstehjelpsbehandling. Denne består av stabilt sideleie og frie luftveier, eventuelt munn-til-munn-metode og hjertekompresjoner. Den skadde bør tørkes for å unngå nedkjøling. AMK må tilkalles (telefon 113) slik at personen raskest mulig kan komme til sykehus for behandling.
*NB! Som regel bør hver tilfelle av trykkfallsyke anses for "alvorlig". Derfor må AMK/dykklege og hyperbar oksygenbehandling iverksettes omgående. Dette er for øvrig krav som gjelder ihh til yrkesdykking og uhell i samband m sportsdykking bør ikke vurderes annerledes.
Ved alvorlige barotraumer og trykkfallssyke er det nødvendig med såkalt hyperbar oksygenbehandling. Dette vil si at personen plasseres i et trykkammer hvor man øker trykket tilsvarende ca. 18 meters dyp. Deretter reduseres trykket langsomt, noe som tilsvarer en langsom oppstigning.
Også ved lettere symptomer og mindre alvorlige dykkerulykker bør man oppsøke lege, ettersom symptomene ofte kan forverres.
== Referanser == | Trykkfallsyke (også kjent som dykkersyke, bends, decompression sickness, diver's disease, taravana eller caisson syke) opptrer vanligvis ved at nitrogengass som er oppløst i kroppen avgis for hurtig etter en for rask oppstigning etter et dypt eller langvarig dykk. Boblene kiler seg fast i små blodårer og kan gi symptomer og skader. | 9,689 | 9,689 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.