url
stringlengths 31
210
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
136
| category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 16
16.7k
⌀ | article
stringlengths 13
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Statens_institutionsstyrelse | 2023-02-04 | Statens institutionsstyrelse | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barnevern', 'Kategori:Kriminalomsorg', 'Kategori:Rusmiddelavhengighet', 'Kategori:Svenske myndigheter'] | Statens institutionsstyrelse (SiS) er et svensk forvaltningsorgan som administrerer og driver tvangsbehandling av ungdommer med alvorlige psykososiale problemer og voksne misbrukere.Behandlingen drives ved 24 «særskilte ungdomshjem» med drøyt 700 plasser og 11 «LVM-hjem» med 400 plasser over hele landet (LVM = lag om vård av missbrukare i vissa fall). SiS har også ansvar for straffereaksjonen sluten ungdomsvård (LSU).
Behandlingen ved SiS skjer normalt uten den enkeltes samtykke. SiS tilbyr individuell behandling, men har også behandling for spesifikke grupper, som grove ungdomsforbrytere, adopterte ungdommer med alvorlige problemer, seksuelle overtredere, alvorlig relasjonsforstyrrede piker og piker som har vært utsatt for seksuelle overgrep, samt ungdommer med nevropsykiatriske problemer. Innleggelse på et behandlingshjem hos SiS innledes med en utredning. Behandlere, psykologer og pedagoger kartlegger behovene og foretar en behandlingsbedømmelse. Den ligger siden til grunn for den individuelle behandlingsplanen.
SiS har ca. 3 000 ansatte.
| Statens institutionsstyrelse (SiS) er et svensk forvaltningsorgan som administrerer og driver tvangsbehandling av ungdommer med alvorlige psykososiale problemer og voksne misbrukere.Behandlingen drives ved 24 «særskilte ungdomshjem» med drøyt 700 plasser og 11 «LVM-hjem» med 400 plasser over hele landet (LVM = lag om vård av missbrukare i vissa fall). SiS har også ansvar for straffereaksjonen sluten ungdomsvård (LSU).
Behandlingen ved SiS skjer normalt uten den enkeltes samtykke. SiS tilbyr individuell behandling, men har også behandling for spesifikke grupper, som grove ungdomsforbrytere, adopterte ungdommer med alvorlige problemer, seksuelle overtredere, alvorlig relasjonsforstyrrede piker og piker som har vært utsatt for seksuelle overgrep, samt ungdommer med nevropsykiatriske problemer. Innleggelse på et behandlingshjem hos SiS innledes med en utredning. Behandlere, psykologer og pedagoger kartlegger behovene og foretar en behandlingsbedømmelse. Den ligger siden til grunn for den individuelle behandlingsplanen.
SiS har ca. 3 000 ansatte.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Statens institutionsstyrelse (SiS) er et svensk forvaltningsorgan som administrerer og driver tvangsbehandling av ungdommer med alvorlige psykososiale problemer og voksne misbrukere.Om SiS | 2,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sune_Andersson_(fotballspiller,_f%C3%B8dt_1898) | 2023-02-04 | Sune Andersson (fotballspiller, født 1898) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1981', 'Kategori:Fotballspillere for Djurgårdens IF', 'Kategori:Fotballspillere for IF Olympia', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Sune Andersson (født 21. april 1898, død 8. mars 1981) var en svensk fotballspiller. Andersson, som var spiss, spilte for Djurgårdens IF i Allsvenskan, samt for det svenske landslaget.
| Sune Andersson (født 21. april 1898, død 8. mars 1981) var en svensk fotballspiller. Andersson, som var spiss, spilte for Djurgårdens IF i Allsvenskan, samt for det svenske landslaget.
== Klubbkarriere ==
Andersson startet karrieren som ung spiller i Bellevue IK, før han gikk til IF Olympia. Han spilte for Djurgårdens IF fra 1918 til 1919, for IF Olympia en kortere periode igjen i 1920 til 1921, og tilbake i Djurgårdens IF fra 1921 til 1931. I løpet av Anderssons siste periode i Djurgårdens IF, spilte han 31 kamper og scoret åtte mål i Allsvenskan.
== Landslagskarriere ==
Andersson spilte sammenlagt tre kamper og scoret ett mål for Sveriges herrelandslag i fotball fra 1920 til 1921. Andersson spilte landslagskamper både når han spilte for IF Olympia og Djurgårdens IF.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3.
== Eksterne lenker ==
(en) Sune Andersson – Eurohockey.com | | fsted = | 2,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Domstolsverket | 2023-02-04 | Domstolsverket | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1975', 'Kategori:Svensk rett', 'Kategori:Svenske myndigheter'] | Domstolsverket er en svensk statlig myndighet som fungerer som en serviceorganisasjon for Sveriges domstoler.Domstolsverket er administrativt underlagt Justitiedepartementet og har ingen bestemmelsesrett over domstolenes dømmende virksomhet eller deres rettslige avgjørelser.
Domstolsverkets oppgave er å ha ansvar for overgripende samordning og fellessaker innen Sveriges domstoler. Arbeidet innebærer også å gi service til domstolene, hyres- og arrendenevndene og Rättshjälpsmyndigheten. Det kan handle om spørsmål som personalutvikling, utdannelse og informasjon, utarbeidelse av forskrifter, råd og anvisninger og å svare for at virksomheten bedrives på en effektiv og for borgerne lett tilgjengelig måte.
| Domstolsverket er en svensk statlig myndighet som fungerer som en serviceorganisasjon for Sveriges domstoler.Domstolsverket er administrativt underlagt Justitiedepartementet og har ingen bestemmelsesrett over domstolenes dømmende virksomhet eller deres rettslige avgjørelser.
Domstolsverkets oppgave er å ha ansvar for overgripende samordning og fellessaker innen Sveriges domstoler. Arbeidet innebærer også å gi service til domstolene, hyres- og arrendenevndene og Rättshjälpsmyndigheten. Det kan handle om spørsmål som personalutvikling, utdannelse og informasjon, utarbeidelse av forskrifter, råd og anvisninger og å svare for at virksomheten bedrives på en effektiv og for borgerne lett tilgjengelig måte.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted | Domstolsverket er en svensk statlig myndighet som fungerer som en serviceorganisasjon for Sveriges domstoler.Om Domstolsverket | 2,302 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ISSF_25_meter_grovpistol | 2023-02-04 | ISSF 25 meter grovpistol | ['Kategori:Pistolskyting'] | 25 m grovpistol er et internasjonalt skyteprogram som skytes med grovkalibrede våpen på 25 meters avstand. Konkurransen består av en del med presisjonsskyting og en del med duellskyting, og arrangeres i Norge av Norges Skytterforbund.
| 25 m grovpistol er et internasjonalt skyteprogram som skytes med grovkalibrede våpen på 25 meters avstand. Konkurransen består av en del med presisjonsskyting og en del med duellskyting, og arrangeres i Norge av Norges Skytterforbund.
== Eksterne lenker ==
Regler Arkivert 8. juli 2016 hos Wayback Machine. på skyting.no | 25 m grovpistol er et internasjonalt skyteprogram som skytes med grovkalibrede våpen på 25 meters avstand. Konkurransen består av en del med presisjonsskyting og en del med duellskyting, og arrangeres i Norge av Norges Skytterforbund. | 2,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vitenskaps%C3%A5ret_2015 | 2023-02-04 | Vitenskapsåret 2015 | ['Kategori:Vitenskap i 2010-årene', 'Kategori:Vitenskap i 2015', 'Kategori:Vitenskapsår'] | Vitenskapsåret 2015 er en oversikt over hendelser, prisvinnere, fødte og avdøde personer med tilknytning til vitenskap i 2015.
| Vitenskapsåret 2015 er en oversikt over hendelser, prisvinnere, fødte og avdøde personer med tilknytning til vitenskap i 2015.
== Hendelser ==
=== Astronomi og romfart ===
=== Biologi ===
=== Fysikk ===
=== Kjemi ===
=== Medisin ===
=== Meteorologi ===
== Prisvinnere ==
== Dødsfall ==
== Referanser == | Vitenskapsåret 2015 er en oversikt over hendelser, prisvinnere, fødte og avdøde personer med tilknytning til vitenskap i 2015. | 2,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bessarabiske_tyskere | 2023-02-04 | Bessarabiske tyskere | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etniske grupper i Tyskland', 'Kategori:Tyskere'] | Bessarabiske tyskere (tysk: Bessarabiendeutsche, rumensk: Germani basarabeni) er en etnisk gruppe som levde i Bessarabia (deler av dagens Moldova og Ukraina) mellom 1814 og 1940. Mellom 1814 og 1842 immigrerte omtrent 9 000 fra Baden, Württemberg, Bayern, deler av Kongeriket Preussen som ligger i dagens Polen, og Alsace i dagens Frankrike, til det russiske området Bessarabia ved Svartehavet. Området, på svartehavskysten, var en del av Det russiske keiserdømme som Novorossija, før det senere ble til Bessarabia-guvernementet. I deres 125-år lange historie var de bessarabiske tyskerne stort sett landlige. Fram til deres tilbakeflyttning til Det stortyske riket (gjennom befolkningsutveksling avtalt i Molotov-Ribbentrop-pakten) var gruppen en minoritet, og utgjorde ikke mer en 3 % av befolkningen (93 000). De blir skjelnet fra svartehavstyskere, som bosatte seg øst for Odessa.
Den tidligere tyske presidenten Horst Köhler er av bessarabisktysk opphav. Før de flyttet til Tyskland i 1940, levde foreldrene til Köhler i den tyske kolonien Rîșcani i Nord-Bessarabia. Deretter ble de flyttet til tyskokkupert Polen, hvor Köhler ble født.
| Bessarabiske tyskere (tysk: Bessarabiendeutsche, rumensk: Germani basarabeni) er en etnisk gruppe som levde i Bessarabia (deler av dagens Moldova og Ukraina) mellom 1814 og 1940. Mellom 1814 og 1842 immigrerte omtrent 9 000 fra Baden, Württemberg, Bayern, deler av Kongeriket Preussen som ligger i dagens Polen, og Alsace i dagens Frankrike, til det russiske området Bessarabia ved Svartehavet. Området, på svartehavskysten, var en del av Det russiske keiserdømme som Novorossija, før det senere ble til Bessarabia-guvernementet. I deres 125-år lange historie var de bessarabiske tyskerne stort sett landlige. Fram til deres tilbakeflyttning til Det stortyske riket (gjennom befolkningsutveksling avtalt i Molotov-Ribbentrop-pakten) var gruppen en minoritet, og utgjorde ikke mer en 3 % av befolkningen (93 000). De blir skjelnet fra svartehavstyskere, som bosatte seg øst for Odessa.
Den tidligere tyske presidenten Horst Köhler er av bessarabisktysk opphav. Før de flyttet til Tyskland i 1940, levde foreldrene til Köhler i den tyske kolonien Rîșcani i Nord-Bessarabia. Deretter ble de flyttet til tyskokkupert Polen, hvor Köhler ble født.
== Se også ==
Volgatyskere
== Referanser == | Bessarabiske tyskere (tysk: Bessarabiendeutsche, rumensk: Germani basarabeni) er en etnisk gruppe som levde i Bessarabia (deler av dagens Moldova og Ukraina) mellom 1814 og 1940. Mellom 1814 og 1842 immigrerte omtrent fra Baden, Württemberg, Bayern, deler av Kongeriket Preussen som ligger i dagens Polen, og Alsace i dagens Frankrike, til det russiske området Bessarabia ved Svartehavet. | 2,305 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vor_Frue_Hospital | 2023-02-04 | Vor Frue Hospital | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kulturminner i bydel St. Hanshaugen', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Private sykehus i Norge', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sykehus i Oslo'] | Vor Frue Hospital er et sykehus på Hammersborg i Oslo. Det eies idag av Lovisenberg Diakonale Sykehus, og fra midten av juni vil Nic Waals Institutt midlertidig flytte inn i Vor Frue Hospital.
| Vor Frue Hospital er et sykehus på Hammersborg i Oslo. Det eies idag av Lovisenberg Diakonale Sykehus, og fra midten av juni vil Nic Waals Institutt midlertidig flytte inn i Vor Frue Hospital.
== Tiden som katolsk sykehus ==
De katolske St. Josephsøstrene hadde allerede drevet hjemmesykepleie i Oslo siden 1879. Noen år senere dro forstanderinnen på den tid, moder Marie Geneviève, utenlands for å sette seg inn i moderne sykehusdrift. Da hun kom tilbake i 1883 leide kongregasjonen en toetasjers trevilla på Hammersborg, og grunnla dermed Oslos første katolske sykehus siden reformasjonen, som ble vigslet til «Vår Frue av det hellige håp». Sykehuset var meget lite og enkelt, bygningen var leid og det meste av utstyret ble lånt fra velvillige leger rundt i byen. Men allerede i desember samme år hadde søstrene nok penger til å kjøpe opp eiendommen med tilstøtende bygninger i Akersveien 9 og 13, og hadde nå en kapasitet til å ta imot tolv pasienter. Sykehuset vokste raskt, og etter kort tid kunne søstrene reise en murbygning i tre etasjer med operasjonssal og det hele, ved siden av den gamle trevillaen. Bygningen ble oppført i 1896 etter tegninger av arkitekt Ole Sverre. Sykehuset hadde med det fått sin første kirurgiske avdeling. I november og desember 1886 kjøpte nonnene også eiendommene Akersveien 7 og Akersveien 11, og i februar 1900 ble alle eiendommene slått sammen til én tomt, som fikk adressen Ullevålsveien 2.
Nonnene ble meget populære blant byens befolkning, og var kjent for sin profesjonalle behandling. Mange leger anbefalte sine pasienter til Vor Frue Hospital. Søstrene tilbød dessuten gratis behandling til de fattigste pasientene. Ganske snart måtte sykehuset bygges ut på nytt grunnet den store pågangen, og i 1923 ble grunnstenen til den nye fløyen mot Ullevålsveien lagt ned. Dermed fikk sykehuset flere moderne operasjonsstuer, røntgenapparat og flere sengeplasser. I den nye fløyen ble det også innredet et kapell, som ble vigslet av biskop Johannes Olav Smit i 1926. Året etter stod den nye fløyen ferdig, og en kunne endelig begynne å tenke på å bygge nye boliger for nonnene. En lot derfor rive de gamle trehusene mot Akersveien, og et par år senere ble det bygget opp en ny fløy i mur. Både den nye sykehusfløyen og søsterboligene var tegnet av arkitekt Ole Sverre. Etterhvert var det blitt et riktig komplett sykehus, som i tillegg til en kombinert fødeavdeling og gynekologisk avdeling også hadde både medisinsk, kirurgisk og radiologisk avdeling. Søstrene opprettet dessuten en nevrologisk klinikk på Grefsen, men denne hadde ingen offisiell tilknytning til Vor Frue hospital.
Med tiden ble det også opprettet en katolsk sykepleierskole i tilknytning til sykehuset, muligens i 1964. Vor Frue sykepleierskole utdannet både nonner og sivile sykepleiere.
== Tiden som kommunalt sykehus og nedleggelse ==
Den katolske kirke i Norge hadde mottatt mange nonner fra utlandet, og også de lokale ordenskallene hadde blomstret, til tross for Kirkens beskjedne størrelse; på det meste arbeidet over 250 St. Josefsøstre i landet. Men med tiden, og spesielt i kjølvannet av det 2. vatikankonsil, ble det færre kall. Nonnene ble færre, mange av dem begynte å bli gamle, og de var ikke lenger i stand til å bemanne de mange institusjoner de hadde opprettet over det ganske land. Mange institusjoner ble solgt til det offentlige, og i 1979 var turen kommet til Vor Frue hospital. Sykehuset ble solgt til Oslo kommune, som drev det som en underavdeling av Aker sykehus frem til 1990. Deretter ble sykehuset nedlagt.
== Gjenopprettelse og fusjon med Lovisenberg ==
På 1990-tallet ble den psykiatriske virksomheten for Lovisenberg sykehus og Diakonhjemmet sykehus driftet av Etat for psykiatri, som var en kommunal etat. I 1995 ble bygningen igjen tatt i bruk som sykehus, da Etaten omgjorde Vor Frue hospital til et asyl. De to private sykehusene overtok senere ansvaret for den kommunale etaten, og i 1998 ble Vor Frue hospital lagt inn under Lovisenberg. Vor Frue Hospital er pr 2019 ikke i drift, da Lovisenberg har samlet psykiatriske sengeposter i nybygg på sykehusområdet i Lovisenberggaten.
== Nic Waals Institutt og Vor Frue Hospital ==
I midten av juni 2020 vil sykehusets barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikk (BUP), Nic Waals Institutt, midlertidig flytte inn i Vor Frue Hospital. Årsaken til dette er omfattende rehabilitering av Nic Waals Institutt i Spångbergveien 25, og det er forventet at rehabiliteringen vil ta omtrent ett år.
== Eksterne lenker ==
«Vor Frue Hospital». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | Vor Frue Hospital er et sykehus på Hammersborg i Oslo. Det eies idag av Lovisenberg Diakonale Sykehus, og fra midten av juni vil Nic Waals Institutt midlertidig flytte inn i Vor Frue Hospital. | 2,306 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_sovjetiske_okkupasjonssonen | 2023-02-04 | Den sovjetiske okkupasjonssonen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etterspill etter andre verdenskrig', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1945', 'Kategori:Tysklands historie (1945–1990)'] | Den sovjetiske okkupasjonssonen (tysk: Sowjetische Besatzungszone, SBZ eller Ostzone) var en av fire allierte okkupasjonssoner i Tyskland etter 1945. I SBZ ble Den tyske demokratiske republikk (DDR) etablert i 1949.Til SBZ hørte store deler av det landområdet som tidligere ble omtalt som Midt-Tyskland og en stor del av Mark Brandenburg, Mecklenburg og Vorpommern. Sonen omfattet landområdet øst for Elben samt Sachsen og Thüringen. Landområdene umiddelbart øst for linjen Oder-Neisse ble overlatt til Polen, mens Øst-Preussen ble delt mellom Polen og Sovjetunionen. Distriktene (Länder) Mecklenburg-Vorpommern, Brandenburg, Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen havnet i den sovjetiske okkupasjonssonen (på tysk Sowjetische Besätzungszone eller SBZ). Sovjetiske protester mot økonomiske og politiske forandringer i de vestlige okkupasjonssonene førte til at Sovjetunionen trakk seg ut av det allierte kontrollrådet. De tre vestlige okkupasjonssonene ble da til Forbundsrepublikken Tyskland (i mai 1949), og SBZ ble til Den tyske demokratiske republikk (i oktober 1949).Ansvaret for de fire sonene var delt mellom de fire allierte maktene Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike, etter avtaler inngått på Jaltakonferansen og Potsdamkonferansen. I henhold til Potsdamavtalen av 2. august 1945 skulle de enkelte soner styres etter instruks fra okkupasjonsmaktens regjering. Ved London-avtalene fra 1943 og 14. november 1944 var stormaktene enige om at Berlin skulle skilles ut som et særskilt område som skulle okkuperes og administreres av stormaktene i fellesskap. De okkuperte Tyskland som helhet skulle administeres av de fire okkupasjonsmaktene i fellesskap gjennom en kontrollkommisjon. Senere ble Berlins status som fellesområde (eller "særområde") eller del av den sovjetiske sonen et av de store stridstemaene mellom de tidligere allierte. I juni 1945 var de fire stormaktene enige om at alle skulle ha militære styrker utplassert i Berlin. Da forholdet mellom okkupasjonsmaktene forverret seg ble det spørsmål om vestmaktene hadde rett til frie adkomstveier til Vest-Berlin, dette kulminerte med Berlin-blokaden i 1948.I offisiell, vesttysk språkbruk ble DDR lenge efter sin opprettelse fremdeles omtalt som Sowjetische Besatzungszone (SBZ), i tråd med Hallsteindoktrinen. Efterhvert ble også Midt-Tyskland vanlig. I 1973 gikk man fra offisielt hold over til å bruke betegnelsen DDR, selv om mange i Vest-Tyskland, ikke minst ledende medier, konsekvent skrev navnet i anførselstegn frem til omveltningene i DDR etter Berlinmurens fall.
En del av de omkring ni millioner tyskerne som ble fordrevet fra områdene øst for Oder-Neisse slo seg ned i sonen. Også fra Tsjekkoslovakia kom det fordrevne. De fleste fordrevne slo seg likevel ned i vestsonen. Potsdamavtalen ga Sovjetunionen anledning til å oppfylle sitt krav om krigserstatning i sin okkupasjonssone. Polens krav skulle dekkes av Sovjetunionens kvote. Innenfor sin sone gjennomførte okkupasjonsmakten en omfattende jordreform der jord ble overført fra godseiere («junker») til småbønder. Walter Ulbricht, i spissen for en gruppe tyske kommunister som hadde vært i eksil i Sovjetunionen, kom med et amerikansk fly fra Moskva til østsonen 30. april 1945 og satte straks i gang med å organisere et sosialistisk system i sovjetsonen. Wolfgang Leonhard var også med i Ulbricht-gruppen. Østsonen var den minst industrielt utviklede delen av Tyskland. Omkring 3 til 6 % av tysk jern og stål ble produsert i øst, og områdets viktigste naturressurs er brunkull, kali og uran.
| Den sovjetiske okkupasjonssonen (tysk: Sowjetische Besatzungszone, SBZ eller Ostzone) var en av fire allierte okkupasjonssoner i Tyskland etter 1945. I SBZ ble Den tyske demokratiske republikk (DDR) etablert i 1949.Til SBZ hørte store deler av det landområdet som tidligere ble omtalt som Midt-Tyskland og en stor del av Mark Brandenburg, Mecklenburg og Vorpommern. Sonen omfattet landområdet øst for Elben samt Sachsen og Thüringen. Landområdene umiddelbart øst for linjen Oder-Neisse ble overlatt til Polen, mens Øst-Preussen ble delt mellom Polen og Sovjetunionen. Distriktene (Länder) Mecklenburg-Vorpommern, Brandenburg, Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen havnet i den sovjetiske okkupasjonssonen (på tysk Sowjetische Besätzungszone eller SBZ). Sovjetiske protester mot økonomiske og politiske forandringer i de vestlige okkupasjonssonene førte til at Sovjetunionen trakk seg ut av det allierte kontrollrådet. De tre vestlige okkupasjonssonene ble da til Forbundsrepublikken Tyskland (i mai 1949), og SBZ ble til Den tyske demokratiske republikk (i oktober 1949).Ansvaret for de fire sonene var delt mellom de fire allierte maktene Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike, etter avtaler inngått på Jaltakonferansen og Potsdamkonferansen. I henhold til Potsdamavtalen av 2. august 1945 skulle de enkelte soner styres etter instruks fra okkupasjonsmaktens regjering. Ved London-avtalene fra 1943 og 14. november 1944 var stormaktene enige om at Berlin skulle skilles ut som et særskilt område som skulle okkuperes og administreres av stormaktene i fellesskap. De okkuperte Tyskland som helhet skulle administeres av de fire okkupasjonsmaktene i fellesskap gjennom en kontrollkommisjon. Senere ble Berlins status som fellesområde (eller "særområde") eller del av den sovjetiske sonen et av de store stridstemaene mellom de tidligere allierte. I juni 1945 var de fire stormaktene enige om at alle skulle ha militære styrker utplassert i Berlin. Da forholdet mellom okkupasjonsmaktene forverret seg ble det spørsmål om vestmaktene hadde rett til frie adkomstveier til Vest-Berlin, dette kulminerte med Berlin-blokaden i 1948.I offisiell, vesttysk språkbruk ble DDR lenge efter sin opprettelse fremdeles omtalt som Sowjetische Besatzungszone (SBZ), i tråd med Hallsteindoktrinen. Efterhvert ble også Midt-Tyskland vanlig. I 1973 gikk man fra offisielt hold over til å bruke betegnelsen DDR, selv om mange i Vest-Tyskland, ikke minst ledende medier, konsekvent skrev navnet i anførselstegn frem til omveltningene i DDR etter Berlinmurens fall.
En del av de omkring ni millioner tyskerne som ble fordrevet fra områdene øst for Oder-Neisse slo seg ned i sonen. Også fra Tsjekkoslovakia kom det fordrevne. De fleste fordrevne slo seg likevel ned i vestsonen. Potsdamavtalen ga Sovjetunionen anledning til å oppfylle sitt krav om krigserstatning i sin okkupasjonssone. Polens krav skulle dekkes av Sovjetunionens kvote. Innenfor sin sone gjennomførte okkupasjonsmakten en omfattende jordreform der jord ble overført fra godseiere («junker») til småbønder. Walter Ulbricht, i spissen for en gruppe tyske kommunister som hadde vært i eksil i Sovjetunionen, kom med et amerikansk fly fra Moskva til østsonen 30. april 1945 og satte straks i gang med å organisere et sosialistisk system i sovjetsonen. Wolfgang Leonhard var også med i Ulbricht-gruppen. Østsonen var den minst industrielt utviklede delen av Tyskland. Omkring 3 til 6 % av tysk jern og stål ble produsert i øst, og områdets viktigste naturressurs er brunkull, kali og uran.
== Referanser == | Den sovjetiske okkupasjonssonen (tysk: Sowjetische Besatzungszone, SBZ eller Ostzone) var en av fire allierte okkupasjonssoner i Tyskland etter 1945. I SBZ ble Den tyske demokratiske republikk (DDR) etablert i 1949. | 2,307 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grand_Trianon | 2023-02-04 | Grand Trianon | ['Kategori:2°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor arkitekt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1688', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Slott i Frankrike', 'Kategori:Yvelines'] | Grand Trianon (Store Trianon) er et lystslott i Frankrike. Det ligger i tilknytning til parkkomplekset ved Slottet i Versailles, i samme park som Petit Trianon. Det ble oppført på bestilling av kong Ludvig XIV årene 1687-88.
Grand Trianon ble ofte benyttet av Ludvig XIV og hans morganatiske hustru madame de Maintenon for private middager og omgang på avstand fra hoffetiketten. Den kongelige slektsgrenen Orléans fikk senere i flere år benytte bygningen. På 1800-tallet ble huset benyttet av Napoleon I og Ludvig Filip. Grand Trianon var stedet for Trianontraktaten i 1920. Det benyttes som gjestehus ved offisiells statsbesøk.
| Grand Trianon (Store Trianon) er et lystslott i Frankrike. Det ligger i tilknytning til parkkomplekset ved Slottet i Versailles, i samme park som Petit Trianon. Det ble oppført på bestilling av kong Ludvig XIV årene 1687-88.
Grand Trianon ble ofte benyttet av Ludvig XIV og hans morganatiske hustru madame de Maintenon for private middager og omgang på avstand fra hoffetiketten. Den kongelige slektsgrenen Orléans fikk senere i flere år benytte bygningen. På 1800-tallet ble huset benyttet av Napoleon I og Ludvig Filip. Grand Trianon var stedet for Trianontraktaten i 1920. Det benyttes som gjestehus ved offisiells statsbesøk.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Grand Trianon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Grand Trianon (Store Trianon) er et lystslott i Frankrike. Det ligger i tilknytning til parkkomplekset ved Slottet i Versailles, i samme park som Petit Trianon. | 2,308 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacobsfjorden | 2023-02-04 | Jacobsfjorden | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergen havn', 'Kategori:Bergenhus', 'Kategori:Byggverk i Bergen', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestland', 'Kategori:Hanseatene i Bergen', 'Kategori:Kulturminner i Bergen', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Turisme i Bergen', 'Kategori:Verdensarven i Norge'] | Jacobsfjorden og Bellgården utgjør til sammen en dobbeltgård på Bryggen i Bergen. Den bevarte dobbeltgården tilhører de historiske tregårdene, som hanseatene benyttet som handelsstuer. Gatenavnet Jakobsfjorden, som idag går fra Bryggen til Bryggestredet, ble vedtatt i 1857.
Gårdsanleggets ble i middelalderen kalt Áfiorðrinn, etter Åfjorden, en fjord ved Hyllestad i Sogn. Gården er først omtalt i skriftlige kilder i 1309. I 1399 kjøpte Munkeliv kloster gården. Gården endret navn til Jacobsfjorden tidlig på 1500-tallet. Etter brann i 1527 ble gården bygd sammen med Bellgården, og en tredje husrekke ble oppført mellom dem i halv lengde. De to gårdene deler inngangsparti i form av en felles passasjegang. Jacobsfjorden utgjør den nordre husrekken av dobbeltgården, og er geografisk plassert som nummer tre i rekken nord for Nikolaikirkealmenningen. Gården ble gjenreist etter bybrannen i 1702 og huset 3 handelsstuer. Den siste tyskfødte kjøpmann i gården var Gerhard Ohldieck fra 1786. Frontfasaden på Jacobsfjorden prydes av et forgylt hjortehode, noe som har ført til at gården også kalles Hjortegården. Handelsgårdene på Bryggen ble fredet av Riksantikvaren i 1927. Jacobsfjorden og Bellgårdens schøtstue ble revet og gjenoppført som en parafrase i 1939 ved schøtstueanlegget mellom Bryggen og Mariakirken. Rekonstruksjonen har til hensikt å vise hvordan schøtstuene kan ha sett ut før brannen i 1702 og er basert på målebrev og andre dokumenter, men detaljene er høyst usikre.
På Jakobsfjordens fasade henger det i dag en bronseplakett med Houens fonds diplom, tildelt arkitekt Hans Jacob Hansteen i 1983, for hans arbeid med restaureringen av Bryggen 1965–70. I dag eies gården av «Stiftelsen Bryggen», som leier ut sine lokaler til ulike firmaer og organisasjoner.
| Jacobsfjorden og Bellgården utgjør til sammen en dobbeltgård på Bryggen i Bergen. Den bevarte dobbeltgården tilhører de historiske tregårdene, som hanseatene benyttet som handelsstuer. Gatenavnet Jakobsfjorden, som idag går fra Bryggen til Bryggestredet, ble vedtatt i 1857.
Gårdsanleggets ble i middelalderen kalt Áfiorðrinn, etter Åfjorden, en fjord ved Hyllestad i Sogn. Gården er først omtalt i skriftlige kilder i 1309. I 1399 kjøpte Munkeliv kloster gården. Gården endret navn til Jacobsfjorden tidlig på 1500-tallet. Etter brann i 1527 ble gården bygd sammen med Bellgården, og en tredje husrekke ble oppført mellom dem i halv lengde. De to gårdene deler inngangsparti i form av en felles passasjegang. Jacobsfjorden utgjør den nordre husrekken av dobbeltgården, og er geografisk plassert som nummer tre i rekken nord for Nikolaikirkealmenningen. Gården ble gjenreist etter bybrannen i 1702 og huset 3 handelsstuer. Den siste tyskfødte kjøpmann i gården var Gerhard Ohldieck fra 1786. Frontfasaden på Jacobsfjorden prydes av et forgylt hjortehode, noe som har ført til at gården også kalles Hjortegården. Handelsgårdene på Bryggen ble fredet av Riksantikvaren i 1927. Jacobsfjorden og Bellgårdens schøtstue ble revet og gjenoppført som en parafrase i 1939 ved schøtstueanlegget mellom Bryggen og Mariakirken. Rekonstruksjonen har til hensikt å vise hvordan schøtstuene kan ha sett ut før brannen i 1702 og er basert på målebrev og andre dokumenter, men detaljene er høyst usikre.
På Jakobsfjordens fasade henger det i dag en bronseplakett med Houens fonds diplom, tildelt arkitekt Hans Jacob Hansteen i 1983, for hans arbeid med restaureringen av Bryggen 1965–70. I dag eies gården av «Stiftelsen Bryggen», som leier ut sine lokaler til ulike firmaer og organisasjoner.
== Sjøstuen ==
Bygningen 6a, som befinner seg fremst i husrekken, er en sjøstue oppført i laftet tømmer på tre etasjer. Taket er tekket med tegl og veggen er kledd med rødmalt supanel. De grønnmalte vinduene er av typen krysspostvinduer som kan dateres til 1800- og 1900-tallet. Første etasje ble ombygget til en butikkfasade i 1890-årene, og har i dag store vinduer innrammet i lakket teak. Inngangsdøren har dekorative detaljer i nyrenessansestil. Fasaden, slik den fremstår i dag, stammer trolig fra 1930-årene. Butikkfasaden krones av gule bokstaver med påskriften «Bryggen handel».
Frontbygningen kan dateres til første kvartal av 1700-tallet. Gatedøren til framsiden av bygningen har blitt grundig undersøkt, og det viser seg at døren trolig kan være den eldste, bevarte inngangsdøren i Bergen. Døren leder inn til et gulv bestående av kantsatte murstein. Dette har vært en tradisjonell form for belegg helt fra 1500-tallet. Sjøstuen er inndelt i kontor og flere oppholdsrom i andre og tredje etasje. Varene har vært lagret på grunnplanet. I kontoret og oppholdsrommene er veggene dekorert med barokkornamenter. Selve kontoret, kanselliet, er rammet inn av smårutete glassvinduer slik at handelsmannen kunne se ut mot stuen hvor de besøkende ventet. Det var tradisjon for å male glassruter helt frem til midten av 1700-tallet. Minnet om handelsmannen Peter Eden har blitt foreviget i Finnegården, hvor navnet hans er risset i en glassrute. Peter Eden skal ha vært den siste hanseatiske overstyrer i Jacobsfjorden inntil 1707, da han bestemte seg for å bli egenhandler.
Hjortefiguren på fasaden er fra 2013, og som sine forgjengere kledd med bladgull. Hjorten før den nåværende ble reddet fra brannen i 1955, og befinner seg nå i Pütterstuen i Svensgården. En enda eldre hjortefigur er å finne på kulturhistorisk museum.
=== Rankedekor ===
Svalganger er anlagt mot passasjene i andre og tredje etasje, hvor rekkverket består av balustrer. På veggene i svalgangene, som befinner seg i andre etasje, har det blitt avdekket gjenværende fragmenter av malt rankedekor i rødt, hvitt og svart. Denne dekorasjonsformen finner man i flere av bryggehusene. Etter brannen i 1702, da gårdene ble gjenreist, ble dekoren dekket over med bordkledning. Det var først i løpet av ulike restaureringsprosjekter at dekoren ble gjenoppdaget. Grunnet 1700-tallets begrensete utvalg av holdbare limfarger finnes det bare minimale rester av rankedekor på steder, hvor malingen ikke har blitt tildekket.
== Landstuer ==
På nordsiden av passasjen, bygget inntil 6a i vest og 6c i øst, finnes den andre kontorbygningen i Jacobsfjorden. Bygning 6b har blitt betegnet som en landstue med kontor og oppholdsrom i tredje etasje. Både første og andre etasje har vært benyttet som lagerrom. Det spesielle ved denne bygningen er at svalgangene mot passasjen i første og andre etasje er bredere enn de fleste andre svalgangene på Bryggen. Fasaden mot passasjen er malt okergul, bortsett fra første etasje.
Bygning 6c er det tredje kontoret som har vært benyttet i Jacobsfjorden. Kontoret har blitt kategorisert som en landstue på tre etasjer, og har blitt datert til første kvartal av 1700-tallet. Bygningen befinner seg inntil bygning 6b i vest og 6d i øst. Taket er tekket med rød tegl og kledningen er gråmalt. Vinduene er smårutete og datert til 1700-tallet. I likhet med bygning 6b har bygning 6c svært brede svalganger i første og andre etasje mot passasjegangen. Mellom andre og tredje etasje er det etablert en trapp utenfor svalgangene.Bygningen første og andre etasje ble benyttet som lager. I tredje etasje var det kontor og oppholdsrom.
== Lagerbygninger ==
Bygning 6d, 6e og 6g er alle laftetømrede lagerbygninger på tre etasjer oppført i løpet av første kvartal av 1700-tallet. Lagerbygningene er malt i en gul okerfarge bortsett fra første etasje, som er umalt. Bygning 6g var opprinnelig anlagt lenger øst i gårdsrekken, men da utbyggingen av Bryggestredet ble igangsatt i 1960-årene, ble det bestemt å flytte bygningen 17 meter.
== Steinkjelleren ==
Bygning 6h er en steinkjeller, som kan dateres til første kvartal av 1800-tallet. Kjelleren er oppført i naturstein. Inngangen består av en buet døråpning murt i rød teglstein. Ved kjellerens vestre side har det blitt oppført et tilbygg i tre. Hele konstruksjonen deler et utsvaiet valmtak tekket røde teglpanner. I det sørvestlige hjørnet av bygningen holdes taket oppe av to stolper med selvvokste knær.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Kilder ==
«Jacobsfjorden». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
Bergen byleksikon
Dagsland, Sissel Hamre. (2004) Bryggen Guide, side 33-34, 9. (Mangscho forlag A/S & Stiftelsen Bryggen Bergen).
Mørk, Einar. (2011) Eldre Bergens - Arkitektur VIII Bryggen bind 8. Bryggen i Bergen, side 8. (Utgitt av Bergens Arkitektforening).
Prosjekt Bryggen – Redningsaksjonen, Jacobsfjorden. Bymuseet i Bergen. (aksess 17.03.2015)
Wiberg, Christian Koren. (1939), Schøtstuene i Bergen, Det Hanseatiske Museums Skrifter Nr. 12, side 56 (A.S John Grieg trykkeri, Bergen).
Wiberg, Halfdan. (1981) Bryggen, Hanseatenes kontor i Bergen, side 39 31-46. Det Hanseatiske Museums Skrifter Nr. 23. (Utgitt av LN Druck Luck, Tyskland)
Stiftelsen Bryggen Arkivert 19. februar 2015 hos Wayback Machine. (aksess 17.03.2015) | Jacobsfjorden og Bellgården utgjør til sammen en dobbeltgård på Bryggen i Bergen. Den bevarte dobbeltgården tilhører de historiske tregårdene, som hanseatene benyttet som handelsstuer. | 2,309 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Caroline_de_la_Motte_Fouqu%C3%A9 | 2023-02-04 | Caroline de la Motte Fouqué | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1831', 'Kategori:Fødsler 7. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1773', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Salongholdere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske forfattere'] | Caroline Philippine de la Motte Fouqué (1773–1831] i Markgrevskapet Brandenburg) var en tysk forfatter fra romantikken.
| Caroline Philippine de la Motte Fouqué (1773–1831] i Markgrevskapet Brandenburg) var en tysk forfatter fra romantikken.
== Liv ==
Caroline von Briest var det eneste barnet til godseieren Philipp von Briest (1749–1822) og hans første ektefelle, Caroline von Zinnow (1752–1800). Caroline vokste opp på Nennhausen-godset, der hun fikk privatundervisning av en fransk guvernante.
I 1791 giftet hun seg med Friedrich Ehrenreich Adolf Ludwig Rochus von Rochow (1770–1799). Ekteskapet gikk skeis, og ektemannen skjøt seg på grunn av spillegjeld allerede før skilsmissen var rettskraftig. 9. januar 1803 giftet hun seg med suksessforfatteren Friedrich de la Motte Fouqué, også han fraskilt. Ektefellene holdt hus vekselvis i Nennhausen og i Berlin, der hun deltok i hovedstadens hoffliv og drev en litterær salong.
I sommermånedene gjorde ekteparet Nennhausen til et intellektuelt senter, med gjester som Adelbert von Chamisso, Joseph von Eichendorff, Karl August Varnhagen von Ense, Rahel Levin-Varnhagen von Ense, August Wilhelm Schlegel og E.T.A. Hoffmann.
Caroline Philippine de la Motte Fouqué døde på Nennhausen og er gravlagt i godsets park. Både hun og ektemannen måtte se at litteraturen deres var passé allerede før de døde.
== Verk og vurdering ==
Madame de la Motte Fouqué skrev rundt tjue romaner, seksti noveller, dikt, avhandlinger, kulturhistoriske essays og noe drama. I 1812 og 1813 gav hun i kompaniskap med Amalie von Hellwig ut to årganger med Taschenbuchs der Sagen und Legenden.
Friedrich de la Motte Fouqués biograf, Arno Schmidt, siterer E.T.A. Hoffmann på at han 30. januar 1815 «var på ettermiddagsvisitt hos Frau Fouqué, som kjedet og ergret meg grenseløst ved å lese fra en av sine elendige romaner.» Schmidt kommenterer Hoffmanns bemerkning slik: «etter å ha lest ti av bøkene hennes må jeg si meg enig med ham. Den beste er Roderich og fabelen Der Delphin, selv om også de holder seg svært tett opptil kjente modeller, dessuten er deler av bøkene hennes skrevet av ektemannen, som diktene i Die Frau des Falkensteins.» Også andre har kritisert henne for mangel på originalitet og for å kopiere ektemannens stil i håp om å dra fordel av hans popularitet.Fouqués siste bok, romanen Resignation, kom ut i 1829.
== Verk i utvalg ==
== Etterkommere ==
I ekteskapet med godseier Friedrich von Rochow:
Gustav von Rochow (1792–1847), prøyssisk minister
Theodor Heinrich Rochus von Rochow (født 21. april 1794; død 19. april 1854), prøyssisk general og utsending til St. Petersburg
Klara von Rochow (1796–1865), den biologiske faren var med all sannsynlighet grev von Lehndorff.Med Friedrich de la Motte Fouqué :
Marie Luise Caroline de la Motte Fouqué (1803–1864)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Petra Kabus (red.): Caroline de la Motte Fouqué: Ausgewählte Werke. Ettertrykk. Olms, Hildesheim, Zürich, New York 2003–2005, ISBN 3-487-10975-1.
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Caroline de la Motte Fouqué i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Editionsprojekt Caroline de la Motte Fouqué: Werke und Schriften
Fouque-Gesellschaft
Schloss Nennhausen
Lenkesamling, biblioteket ved Freie Universität Berlin
Editionsprojekt Caroline de la Motte Fouqué - Werke und Schriften, caroline-fouque.de | Caroline Philippine de la Motte Fouqué (1773–1831] i Markgrevskapet Brandenburg) var en tysk forfatter fra romantikken. | 2,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/La_Esmeralda_(Uruguay) | 2023-02-04 | La Esmeralda (Uruguay) | ['Kategori:34°S', 'Kategori:53°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Rocha', 'Kategori:Sider med kart'] | La Esmeralda er en by i kommunen Castillos i Rocha-departementet i det sørøstlige Uruguay. Byen har 57 innbyggere.
| La Esmeralda er en by i kommunen Castillos i Rocha-departementet i det sørøstlige Uruguay. Byen har 57 innbyggere.
== Befolkning ==
La Esmeralda har 57 innbyggere (beregning 2011).
Kilde:
== Transport ==
Ruta 9 forbinder La Esmeralda med Canelones og Chuy.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over La Esmeralda
La Esmeraldas sider (spansk) | | kommune = Castillos | 2,311 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dieciocho_de_Julio | 2023-02-04 | Dieciocho de Julio | ['Kategori:1903 i Uruguay', 'Kategori:33°S', 'Kategori:53°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1903', 'Kategori:Byer i Rocha', 'Kategori:Sider med kart'] | Dieciocho de Julio eller 18 de Julio (spansk for «18. juli») er en by i Rocha-departementet i det sørøstlige Uruguay. Byen har 977 innbyggere.
| Dieciocho de Julio eller 18 de Julio (spansk for «18. juli») er en by i Rocha-departementet i det sørøstlige Uruguay. Byen har 977 innbyggere.
== Historie ==
Byen ble grunnlagt i 1903.
== Befolkning ==
Dieciocho de Julio har 977 innbyggere (beregning 2011).
Kilde:
== Transport ==
Ruta 19 forbinder Dieciocho de Julio med Durazno og Treinta y Tres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over Dieciocho de Julio | | kommune = | 2,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Diecinueve_de_Abril | 2023-02-04 | Diecinueve de Abril | ['Kategori:34°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Rocha', 'Kategori:Sider med kart'] | Diecinueve de Abril eller 19 de Abril (spansk for «19. april») er en by i Rocha-departementet i det sørøstlige Uruguay. Byen har 205 innbyggere.
| Diecinueve de Abril eller 19 de Abril (spansk for «19. april») er en by i Rocha-departementet i det sørøstlige Uruguay. Byen har 205 innbyggere.
== Befolkning ==
Diecinueve de Abril har 205 innbyggere (beregning 2011).
Kilde:
== Transport ==
Ruta 9 forbinder Diecinueve de Abril med Canelones og Chuy.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Diecinueve de Abril – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Kart over Diecinueve de Abril | | kommune = | 2,313 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Raudeggbreen | 2023-02-04 | Raudeggbreen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Breer i Innlandet', 'Kategori:Skjåks geografi'] | Raudeggbreen er en isbre i Skjåk kommune i Innlandet. Den ligger på Strynefjellet, like sør for Gamle Strynefjellsvegen. Breen har et areal på 1,94 km² og ligger mellom 1 478 og 1 868 meter over havet.Breen har navn etter fjellet Raudeggi (1 939 moh.), som ligger like sør for breen.
Hele breflaten ligger innenfor Breheimen nasjonalpark.
| Raudeggbreen er en isbre i Skjåk kommune i Innlandet. Den ligger på Strynefjellet, like sør for Gamle Strynefjellsvegen. Breen har et areal på 1,94 km² og ligger mellom 1 478 og 1 868 meter over havet.Breen har navn etter fjellet Raudeggi (1 939 moh.), som ligger like sør for breen.
Hele breflaten ligger innenfor Breheimen nasjonalpark.
== Se også ==
Norges isbreer
== Referanser == | Raudeggbreen er en isbre i Skjåk kommune i Innlandet. Den ligger på Strynefjellet, like sør for Gamle Strynefjellsvegen. | 2,314 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gutzon_Borglum | 2023-02-04 | Gutzon Borglum | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Billedhuggere fra USA', 'Kategori:Dødsfall 6. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Fødsler 25. mars', 'Kategori:Fødsler i 1867', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bear Lake County i Idaho', 'Kategori:Personer fra USA av dansk opphav', 'Kategori:Personer tilknyttet Ku Klux Klan', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | John Gutzon de la Mothe Borglum (født 25. mars 1867 i St. Charles i Idaho Territory, død 6. mars 1941 i Chicago) var en amerikansk maler og billedhugger, kjent for blant annet de gigantiske presidenthodene i Mount Rushmore i Sør Dakota.
Stamfaren var kannik i Børglum kloster ved Hjørring kommune i Danmark. Foreldrene til Borglum var mormonere fra Idaho. Borglums bror, Solon H. Borglum (1868–1922), var også en kjent billedhugger.FremontBorglums familie bodde i Fremont, Nebraska fra han var syv år gammel. Da han ble ferdig med det som i dag regnes som gymnaset, flyttet familien til California.Sin kunstneriske utdannelse fikk han ved San Francisco Art Association og senere ved Académie Julian og École des Beaux-Arts i Paris, hvor han kom i kontakt med og ble inspirert av Auguste Rodin.
| John Gutzon de la Mothe Borglum (født 25. mars 1867 i St. Charles i Idaho Territory, død 6. mars 1941 i Chicago) var en amerikansk maler og billedhugger, kjent for blant annet de gigantiske presidenthodene i Mount Rushmore i Sør Dakota.
Stamfaren var kannik i Børglum kloster ved Hjørring kommune i Danmark. Foreldrene til Borglum var mormonere fra Idaho. Borglums bror, Solon H. Borglum (1868–1922), var også en kjent billedhugger.FremontBorglums familie bodde i Fremont, Nebraska fra han var syv år gammel. Da han ble ferdig med det som i dag regnes som gymnaset, flyttet familien til California.Sin kunstneriske utdannelse fikk han ved San Francisco Art Association og senere ved Académie Julian og École des Beaux-Arts i Paris, hvor han kom i kontakt med og ble inspirert av Auguste Rodin.
== Arbeider ==
Hans hovedverk er presidenthodene i Mount Rushmore som han arbeidet med fra 1927 til sin død i 1941. Av andre verker kan nevnes: Rytterstatue av sørstatsgeneral Philip Sheridan (1908), Abraham Lincoln i Kongressbygningen i Washington D.C. og Stone Mountain i Georgia (1912–1923). Arbeidene med å fullføre Mount Rushmore ble ledet av Borglums sønn, og på det meste var 400 mann beskjeftiget med arbeidet.
== Medlemskap ==
Societe Nationale des Beaux Arts
== Annet ==
Selv om det ikke finnes bevis for at Borglum offisielt noen gang ble medlem av Ku Klux Klan, var han dog «dypt involvert i klanpolitikken».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Gutzon Borglum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gutzon Borglum hos Find a Grave | John Gutzon de la Mothe Borglum (født 25. mars 1867 i St. | 2,315 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pr%C3%A6rievogn | 2023-02-04 | Prærievogn | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjøretøyer', 'Kategori:USAs historie'] | Prærievogn (engelsk: covered wagon, «overdekket vogn»; eller sjeldnere: prairie schooner, «prærie-skonnert») er navnet på en type vogn som var den vanligste transportmetoden i det før-industrielle USA. Men prærievogner er ikke begrenset til Amerika, og i mange land var prærievogn vanlig for å flytte, og i noen krigsrammede land, flykte. I USA derimot ble vognen et symbol på Amerikas utvidelse, og koloniseringen av vesten. Vognene var fremste måte for nybyggere å frakte sine eiendeler langs nybyggerruter som Oregon Trail.
| Prærievogn (engelsk: covered wagon, «overdekket vogn»; eller sjeldnere: prairie schooner, «prærie-skonnert») er navnet på en type vogn som var den vanligste transportmetoden i det før-industrielle USA. Men prærievogner er ikke begrenset til Amerika, og i mange land var prærievogn vanlig for å flytte, og i noen krigsrammede land, flykte. I USA derimot ble vognen et symbol på Amerikas utvidelse, og koloniseringen av vesten. Vognene var fremste måte for nybyggere å frakte sine eiendeler langs nybyggerruter som Oregon Trail.
== Se også ==
Ville vesten
Oregon Trail
== Referanser == | Prærievogn (engelsk: covered wagon, «overdekket vogn»; eller sjeldnere: prairie schooner, «prærie-skonnert») er navnet på en type vogn som var den vanligste transportmetoden i det før-industrielle USA. Men prærievogner er ikke begrenset til Amerika, og i mange land var prærievogn vanlig for å flytte, og i noen krigsrammede land, flykte. | 2,316 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nemmersdorfmassakren | 2023-02-04 | Nemmersdorfmassakren | ['Kategori:1944 i Tyskland', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:54°N', 'Kategori:Andre verdenskrig', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Krigsforbrytelser', 'Kategori:Menneskerettighetsbrudd', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Nemmersdorfmassakren den 21. oktober 1944 skjedde i Nemmersdorf i Østpreussen (dagens Mayakovskoye, Kaliningrad oblast), og landsbyen var en av de første etniske tyske landsbyene som ble underlagt Den røde armé under andre verdenskrig. Byen var åsted for en massakre på tyske sivile, samt franske og belgiske krigsfanger, utført av sovjetiske soldater. Dødstall og fakta rundt hendelsen er omstridt, og antall drept er estimert til å være mellom 64 og 71. Massakren ble brukt av tyske propagandister for å skremme den tyske befolkningen og å øke motstanden mot den sovjetiske frammarsjen. Sovjethærens arkiver har blitt tilgjengelige for forskere etter Sovjetunionens fall, og flere nye verker som omhandler hendelsen blir i dag publisert.
2. bataljon av den 25. gardenes panserbrigade, som tilhørte 2. gardenes panserkorps av 11. gardehæren, krysset Angerappbroen og etablerte et brohode på den venstre elvebanken den 21. oktober 1944. Tyske styrker forsøkte å ta tilbake broen, men flere angrep slått tilbake av sovjetiske panservogner og støttende infanteri. Under et luftangrep søkte en rekke sovjetiske soldater ly i en improvisert bunker, der det allerede befant seg omtrent 14 menn og kvinner av lokalbefolkningen. Ifølge vitnesbyrd fra en alvorlig skadet kvinne, Gerda Meczulat, så skjøt sovjetiske soldater alle sivile i bunkeren for å ta plass i den selv. Med nattens utbrudd ble den 25. panserbrigaden beordret til å slå retrett over elven, og ta forsvarsposisjoner langs Rominte. Wehrmacht gjenvant kontroll over Nemmersdorf, og oppdaget så massakrene og mange drepte sivile. Den tyske soldaten Günter Koschorreks dagbok gjenforteller hans oppdagelse av en gammel mann som «hadde fått sin hals gjennomboret av en høygaffel, slik at hele kroppen hang fra en låvedør… Det er umulig for meg å beskrive de fryktelige synene vi så i Nemmersdorf». Andre vitner fortalte om flyktninger som ble kjørt over av sovjetiske panservogner, og sivile som ble pløyd ned av maskingeværild mens de flyktet for sine liv over broen som ledet ut av byen. Etter krigen vitnet den tidligere tyske stabssjefen for den 4. tyske hæren, generalmajor Erich Dethleffsen, foran et amerikansk tribunal i Neu-Ulm i Tyskland:
Når russiske styrker midlertidig ankom Nemmersdorf i oktober 1944 torturerte de sivile, spesifikt så spikret de dem til låvedøren, og skjøt dem. Et stort antall kvinner ble voldtatt og deretter skutt. Under denne massakren skjøt også de russiske soldatene omtrent femti franske krigsfanger. Innen 48 timer gjenvant Wehrmacht kontroll over området.
Det tyske propagandamaskineriet tok umiddelbart tak i hendelsen og brukte dem som bevis på sovjetisk brutalitet. Et ekspertteam ble organisert, med personer fra nøytrale land, for å undersøke hendelsen, men klarte ikke gi hendelsen internasjonal oppmerksomhet. Innad i Tyskland var propagandakampanjens resultat polarisert. Selv om propagandaen førte til en økning av frivillige for Volkssturm, så førte også hendelsen til at den østprøyssiske befolkningen, samt de i andre østtyske provinser, flyktet i hopetall vestover, i håp om å unngå en lik skjebne. Dette førte til at store transportknytepunkt ble fastkjørt, og hindret bevegelsen av soldater og forsyninger.Tyskerne hevdet at flesteparten av de 653 innbyggerne i Nemmersdorf ble drept, mens sovjetiske arkiver viste kun 20 til 30. Det var en utbredt tanke at tyskerne hadde overdrevet dødstallene, og lagt de sammen med andre forbrytelser begått av sovjeterne, for å øke omfanget av massakren. Enkelte hevder også at det tyske militæret brukt sivile som skjold for et av angrepene på Angrapabruen. Det sovjetiske tallet på 20–30 drept er sannsynligvis også like fjernt fra virkeligheten, siden Sovjetunionen var kjent for å ta store friheter i tallføring, selv i offisielle arkiv. Det faktiske antallet drepte er sannsynligvis et sted midt mellom de to.
| Nemmersdorfmassakren den 21. oktober 1944 skjedde i Nemmersdorf i Østpreussen (dagens Mayakovskoye, Kaliningrad oblast), og landsbyen var en av de første etniske tyske landsbyene som ble underlagt Den røde armé under andre verdenskrig. Byen var åsted for en massakre på tyske sivile, samt franske og belgiske krigsfanger, utført av sovjetiske soldater. Dødstall og fakta rundt hendelsen er omstridt, og antall drept er estimert til å være mellom 64 og 71. Massakren ble brukt av tyske propagandister for å skremme den tyske befolkningen og å øke motstanden mot den sovjetiske frammarsjen. Sovjethærens arkiver har blitt tilgjengelige for forskere etter Sovjetunionens fall, og flere nye verker som omhandler hendelsen blir i dag publisert.
2. bataljon av den 25. gardenes panserbrigade, som tilhørte 2. gardenes panserkorps av 11. gardehæren, krysset Angerappbroen og etablerte et brohode på den venstre elvebanken den 21. oktober 1944. Tyske styrker forsøkte å ta tilbake broen, men flere angrep slått tilbake av sovjetiske panservogner og støttende infanteri. Under et luftangrep søkte en rekke sovjetiske soldater ly i en improvisert bunker, der det allerede befant seg omtrent 14 menn og kvinner av lokalbefolkningen. Ifølge vitnesbyrd fra en alvorlig skadet kvinne, Gerda Meczulat, så skjøt sovjetiske soldater alle sivile i bunkeren for å ta plass i den selv. Med nattens utbrudd ble den 25. panserbrigaden beordret til å slå retrett over elven, og ta forsvarsposisjoner langs Rominte. Wehrmacht gjenvant kontroll over Nemmersdorf, og oppdaget så massakrene og mange drepte sivile. Den tyske soldaten Günter Koschorreks dagbok gjenforteller hans oppdagelse av en gammel mann som «hadde fått sin hals gjennomboret av en høygaffel, slik at hele kroppen hang fra en låvedør… Det er umulig for meg å beskrive de fryktelige synene vi så i Nemmersdorf». Andre vitner fortalte om flyktninger som ble kjørt over av sovjetiske panservogner, og sivile som ble pløyd ned av maskingeværild mens de flyktet for sine liv over broen som ledet ut av byen. Etter krigen vitnet den tidligere tyske stabssjefen for den 4. tyske hæren, generalmajor Erich Dethleffsen, foran et amerikansk tribunal i Neu-Ulm i Tyskland:
Når russiske styrker midlertidig ankom Nemmersdorf i oktober 1944 torturerte de sivile, spesifikt så spikret de dem til låvedøren, og skjøt dem. Et stort antall kvinner ble voldtatt og deretter skutt. Under denne massakren skjøt også de russiske soldatene omtrent femti franske krigsfanger. Innen 48 timer gjenvant Wehrmacht kontroll over området.
Det tyske propagandamaskineriet tok umiddelbart tak i hendelsen og brukte dem som bevis på sovjetisk brutalitet. Et ekspertteam ble organisert, med personer fra nøytrale land, for å undersøke hendelsen, men klarte ikke gi hendelsen internasjonal oppmerksomhet. Innad i Tyskland var propagandakampanjens resultat polarisert. Selv om propagandaen førte til en økning av frivillige for Volkssturm, så førte også hendelsen til at den østprøyssiske befolkningen, samt de i andre østtyske provinser, flyktet i hopetall vestover, i håp om å unngå en lik skjebne. Dette førte til at store transportknytepunkt ble fastkjørt, og hindret bevegelsen av soldater og forsyninger.Tyskerne hevdet at flesteparten av de 653 innbyggerne i Nemmersdorf ble drept, mens sovjetiske arkiver viste kun 20 til 30. Det var en utbredt tanke at tyskerne hadde overdrevet dødstallene, og lagt de sammen med andre forbrytelser begått av sovjeterne, for å øke omfanget av massakren. Enkelte hevder også at det tyske militæret brukt sivile som skjold for et av angrepene på Angrapabruen. Det sovjetiske tallet på 20–30 drept er sannsynligvis også like fjernt fra virkeligheten, siden Sovjetunionen var kjent for å ta store friheter i tallføring, selv i offisielle arkiv. Det faktiske antallet drepte er sannsynligvis et sted midt mellom de to.
== Se også ==
Fordrivelsen av tyskere etter andre verdenskrig
== Referanser ==
== Litteratur ==
Brandenburg, Christel Weiss and Dan Laing. Ruined by the Reich: Memoir of an East Prussian Family, 1916-1945. McFarland & Company; ISBN 0-7864-1615-7
Hinz, Thorsten. Eines der düsteren Kapitel - Nemmersdorf: Neue Aspekte eines Verbrechens, in www.jungefreiheit.de 47/97 14. november 1997
Reisch, Joachim. `Perkallen Versunkenes Paradies in Ostpreußen´ Landgut und Pferdegestüt zwischen Rominten und Trakehnen - Dokumentation (1999)
Arkivert nettside som viser forskjellige rapporter om Nemmersdorf
Den tyske tv-kanalen ZDF: Die Wahrheit über Nemmersdorf | Nemmersdorfmassakren den 21. oktober 1944 skjedde i Nemmersdorf i Østpreussen (dagens Mayakovskoye, Kaliningrad oblast), og landsbyen var en av de første etniske tyske landsbyene som ble underlagt Den røde armé under andre verdenskrig. | 2,317 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adolf_Wermuth | 2023-02-04 | Adolf Wermuth | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1927', 'Kategori:Fødsler 23. mars', 'Kategori:Fødsler i 1855', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hannover', 'Kategori:Regjerende borgermestere av Berlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske finansministre'] | Adolf Wermuth (født 23. mars 1855 i Hannover, død 11. oktober 1927 i Berlin) var en tysk jurist, embetsmann og politiker (partiløs). Wermuth var sitt lands finansminister fra 1909 til 1912 og overborgermester i Berlin fra 1912 til 1920.
| Adolf Wermuth (født 23. mars 1855 i Hannover, død 11. oktober 1927 i Berlin) var en tysk jurist, embetsmann og politiker (partiløs). Wermuth var sitt lands finansminister fra 1909 til 1912 og overborgermester i Berlin fra 1912 til 1920.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Wermuth var sønn av generalpolitidirektør Karl Georg Ludwig Wermuth; familien var borgerlig med monarkistisk sinnelag. Etter abitur fra Gymnasium Andreanum i Hildesheim studerte han jus ved universitetene i Leipzig, Heidelberg og Göttingen og tok juridisk statseksamen.
=== Karriere ===
Wermuth arbeidet som dommer og hadde ulike stillinger i innenriksdepartementet. Han var tysk representant (rikskommissær) ved Melbourne Centennial International Exhibition i 1888 og verdensutstillingen i Chicago 1893. Etter overleveringen av Helgoland fra Storbritannia til Tyskland i 1890 (Helgoland–Zanzibar-traktaten) ledet han interimsadministrasjonen av øya.Adolf Wermuth ble første understatssekretær i Reichsschatzamt og deretter fra 1909 statssekretær samme sted (finansminister). Han ble ansvarlig for gjennomføringen av riksfinansreformen utarbeidet av regjeringen Bülow. Wermuth gikk av som finansminister i regjeringen Bethmann Hollweg da hans forslag om forhøyet arveavgift ikke fikk regjeringssjefens tilslutning.I mai 1912 ble Wermuth valgt av byparlamentet til etterfølger av Martin Kirschner til overborgermester i Berlin. Dette embede innehadde han fra 1. september 1912 til 25. november 1920. Som overborgermester i Berlin grunnla han kommunale elektrisitetsverk og utvidet det underjordiske jernbanesystemet. Da byens vareforsyning for næringsmidler i 1912 fungerte dårlig, lot Wermuth byen kjøpe kjøtt for 12 millioner riksmark. Kjøttvarene ble solgt videre til innbyggerne til kostpris. Han ledet byen ved utvidelsen til Stor-Berlin i oktober 1920.
Adolf Wermuths stilling ble svakere etter revolusjonen i 1918, særlig som følge av de stadige streikene og ytterliggående sosialisters innflytelse i de kommunale organer. Etter elektrikerstreiken i 1920 mistet han støtte fra såvel sosialistisk som borgerlig hold og gikk av som overborgermester etter valget i 1920, da flertallet gikk til sosialdemokratene og USPD.Wermuth utga sine memoarer Ein beamtenleben (En embetsmanns liv) i 1922.
== Referanser == | Adolf Wermuth (født 23. mars 1855 i Hannover, død 11. | 2,318 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Remyra_stadion_(Levanger) | 2023-02-04 | Remyra stadion (Levanger) | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Levanger', 'Kategori:Idrettsanlegg i Trøndelag', 'Kategori:Sport i Levanger'] | Remyra stadion er et idrettsanlegg i Skogn i Levanger kommune. Anlegget er hjemmebanen til Skogn Idrettslag. Det har tre forskjellige baner, en med kunstgress, en med naturgress og en ballbinge. Ved stadion finnes også en kiosk. | Remyra stadion er et idrettsanlegg i Skogn i Levanger kommune. Anlegget er hjemmebanen til Skogn Idrettslag. Det har tre forskjellige baner, en med kunstgress, en med naturgress og en ballbinge. Ved stadion finnes også en kiosk.
== Referanser == | Remyra stadion i Stjørdal}} | 2,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8yspent_likestr%C3%B8msoverf%C3%B8ring | 2023-02-04 | Høyspent likestrømsoverføring | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektrisk energioverføring', 'Kategori:Kraftelektronikk'] | Høyspent likestrømsoverføring (HVDC) er et overføringssystem av elektrisk energi over store avstander ved hjelp av likestrøm.
HVDC har mindre effekttap enn høyspent vekselstrøm fordi likestrøm bare har tap over ohmsk motstand. Vekselstrømsoverføring har i tillegg reaktivt tap mellom ledningene og mot jord. Ved overføring med luftledninger kan dette kompenseres ved å øke avstanden mellom de enkelte lederne, ved bruk av jord- eller sjøkabler er dette ikke mulig.
HVDC ble mulig med utviklingen av moderne kraftelektronikk, og teknikken består grovt sett av å benytte likerettere for å skape likestrøm av vekselstrøm.
Systemet anvendes for eksempel til overføring av elektrisk energi over lengre avstander (+500 kilometer) ved hjelp av sjøkabel og/eller luftlinje. Over kortere avstander eller ved flere forgreninger blir omformerutstyret for dyrt.
Eksempler på HVDC-forbindelser:
Cross-Skagerrak
HVDC Gezhouba-Shanghai
HVDC Tre kløfter-Changzhou
HVDC Tre kløfter-Guangdong
HVDC Yunnan-Guangdong
NorGer
NordLink
NorNed
North Sea Network
| Høyspent likestrømsoverføring (HVDC) er et overføringssystem av elektrisk energi over store avstander ved hjelp av likestrøm.
HVDC har mindre effekttap enn høyspent vekselstrøm fordi likestrøm bare har tap over ohmsk motstand. Vekselstrømsoverføring har i tillegg reaktivt tap mellom ledningene og mot jord. Ved overføring med luftledninger kan dette kompenseres ved å øke avstanden mellom de enkelte lederne, ved bruk av jord- eller sjøkabler er dette ikke mulig.
HVDC ble mulig med utviklingen av moderne kraftelektronikk, og teknikken består grovt sett av å benytte likerettere for å skape likestrøm av vekselstrøm.
Systemet anvendes for eksempel til overføring av elektrisk energi over lengre avstander (+500 kilometer) ved hjelp av sjøkabel og/eller luftlinje. Over kortere avstander eller ved flere forgreninger blir omformerutstyret for dyrt.
Eksempler på HVDC-forbindelser:
Cross-Skagerrak
HVDC Gezhouba-Shanghai
HVDC Tre kløfter-Changzhou
HVDC Tre kløfter-Guangdong
HVDC Yunnan-Guangdong
NorGer
NordLink
NorNed
North Sea Network
== Se også ==
Høyspenningsoverføring
== Eksterne lenker ==
High Voltage Direct Current Transmission. Proven Technology for Power Exchange (PDF, 3,55 MB). Siemens, 2008 (engelsk) | Høyspent likestrømsoverføring (HVDC) er et overføringssystem av elektrisk energi over store avstander ved hjelp av likestrøm. | 2,320 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hornd%C3%B8la | 2023-02-04 | Horndøla | ['Kategori:61°N', 'Kategori:62°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Volda', 'Kategori:Hornindal'] | Horndøla, også kjent som Storelva, er ei elv i Hornindalen, Volda kommune i Møre og Romsdal. Den dannes ved samløpet av Sætreelva og Terdøla og renner derfra i vestlig retning til munningen i Hornindalsvatnet ved kommunesenteret Grodås. Elva er 12,8 km lang (23,3 km medregnet Terdøla). Den har et nedbørfelt på 137,34 km² og middelvannføringen ved munningen er 10,4 m³/s.
| Horndøla, også kjent som Storelva, er ei elv i Hornindalen, Volda kommune i Møre og Romsdal. Den dannes ved samløpet av Sætreelva og Terdøla og renner derfra i vestlig retning til munningen i Hornindalsvatnet ved kommunesenteret Grodås. Elva er 12,8 km lang (23,3 km medregnet Terdøla). Den har et nedbørfelt på 137,34 km² og middelvannføringen ved munningen er 10,4 m³/s.
== Referanser == | | fjerneste_kilde = Fossevatnet | 2,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Telialigaen_Rocket_League_%E2%80%93_H%C3%B8sten_2022 | 2023-02-04 | Telialigaen Rocket League – Høsten 2022 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:E-sport'] | Telialigaen Rocket League – høsten 2022 er den 12. sesongen med turneringer arrangert av GoodGame AS i videospillet Rocket League.
| Telialigaen Rocket League – høsten 2022 er den 12. sesongen med turneringer arrangert av GoodGame AS i videospillet Rocket League.
== Tabell – 1. divisjon ==
S-T = Seire-Tap,, +/- = Kartforskjell, P = Poeng
== Plassering etter runde ==
== Lagene ==
== Terminliste ==
== Sluttspill ==
Sluttspillet ble spilt på SpillExpo, 12.-13. november 2022.
== Kvalifisering til 1.divisjon Våren 2023 ==
Kvalifiseringen til 1.divisjon Våren 2023 ble spilt Torsdag 17. november 2022. En Best-av-7 serie ble spilt mellom 8.-plassen i 1.-divisjon og 3.-plassen i 2.-divisjon.
== Eksterne lenker ==
Tabell Gamer.no
Kamper Gamer.no | Telialigaen er et divisjons- og sesongbasert seriespill i regi av gamer.no. | 2,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Henrietta_av_England | 2023-02-04 | Henrietta av England | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1670', 'Kategori:Fødsler 16. juni', 'Kategori:Fødsler i 1644', 'Kategori:Huset Stuart', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Exeter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Henrietta Anna Stuart av England (født 16. juni 1644 i Exeter i England, død 30. juni 1670 på palasset i Saint-Cloud nær Paris) på fransk kalt Henriette d'Angleterre, og iblant kjent som Minette, var en fransk prinsesse, hertuginne av Orléans; gift med den franske prinsen hertug Filip I av Orléans. Hun var yngste datter av kong Karl I av England og Henrietta Maria av Frankrike.
| Henrietta Anna Stuart av England (født 16. juni 1644 i Exeter i England, død 30. juni 1670 på palasset i Saint-Cloud nær Paris) på fransk kalt Henriette d'Angleterre, og iblant kjent som Minette, var en fransk prinsesse, hertuginne av Orléans; gift med den franske prinsen hertug Filip I av Orléans. Hun var yngste datter av kong Karl I av England og Henrietta Maria av Frankrike.
== Liv og virke ==
Henrietta ble ved fødselen gitt en guvernante, Lady Dalkeith, grevinne av Morton, mens hennes mor straks etter reiste til Frankrike fra den engelske borgerkrigen. I 1646 nektet lady Morton å overlate Henrietta til parlamentets formynderi og flyktet i stedet med henne til det franske hoff utkledd som mann.
Henrietta vokste opp med sin mor i en bolig i Louvre, men som medlemmer av en avsatt kongefamilie var de ikke interessante hadde ikke omgang med hoffet; de fikk tidvis så lite penger at moren måtte selge sine smykker og ikke kunne kjøpe klær.
Men Henrietta synes å ha fått en god utdannelse. Et tegn på at hun ikke omgikkes ved det franske hoff, selv om hun hadde bodd i et av dets palass, var at verken kongen eller hans bror synes å ha visst hvordan hun så ut før ved hennes bryllup, og da ble overrasket over hvor vakker hun var.
Da hun var 17 år gammel, i 1661, giftet hun seg med nevøen Filip I, hertug av Orléans, sønn til hennes mors bror Ludvig XIII av Frankrike og eneste bror til Ludvig XIV av Frankrike. Ekteskapet var arrangert av Ludvig XIV og hans mor Anna av Østerrike direkte etter at monarkiet var blitt gjeninnført i England og hennes bror hadde inntatt tronen, noe som med et slag gav henne politisk betydning; det er blitt sagt at dette var den første selvstendige politiske beslutning av betydning som kongen tok, ettersom han frem til kardinal Mazarins død samme år hadde overlatt politikken til ham. Det ble også ansett som viktig å raskt gifte bort Filip, som var homoseksuell, og Henrietta utgjorde da i egenskap av prinsesse et raskt alternativ for å arrangere et rangmessig akseptabelt parti. Henrietta og Filip innledet aldri noe forhold med hverandre, og Filip foretrakk menn, særlig Chevalier de Lorraine, men han aksepterte å ha samleie med henne jevnlig for prokreasjonens skyld.
Ludvig XIV stod sin svigerinne svært nær, og han ble til og med tiltrodd å være den egentlige far til hennes barn. Både Louise de la Vallière og Athenais de Montespan var opprinnelig hoffdamer hos Henrietta, og hun oppmuntret i 1661 forholdet mellom kongen og Louise de la Vallière for å dempe ryktene om henne selv og Ludvig. Ludvig sørget mer ved hennes død enn hva Filip gjorde, noe som også bidro til rykten. Det er aldri blitt bekreftet at Henrietta og Ludvig hadde et forhold, men hun var hovedperson ved mange av hans fester og hennes man var misunnelig på henne for den innflytelse hun utøvde på hans bror.
Henrietta er fremst kjent ved sin brevveksling med sin bror Karl II av England, som hun stod meget nær. Sammen med broren hjalp hun til med forhandlingene rundt den hemmelige Dovertraktaten i 1670, som var en offensiv og defensiv militærallianse mellom England og Frankrike.
Hun døde på palasset i Saint-Cloud, nær Paris, den 30. juni 1670, bare to uker etter avtalen var blitt undertegnet.
Da hun døde trodde mange at hun var blitt forgiftet av venner til hennes makes sjalu elsker og landsforviste gunstling Chevalier de Lorraine. Obduksjonen viste imidlertid at Henrietta Anna hadde dødd av bukhinnebetennelse utløst av et magesår.. Fortsatt gjenstod imidlertid uklarheter. En slik betennelse skulle ha forårsaket smerte en lang tid, men Henrietta var bevitnet som frisk helt frem til den dag hun plutselig døde. Mistankene om mord bestod, men har aldri kunnet bevises.
== Barn ==
Marie Louise d'Orléans (27. mars 1662 - 12. februar 1689), gift med Karl II av Spania 18. november 1679.
Philippe Charles, hertug av Valois (16. juli 1664 - 8. desember 1666)
Anna Maria d'Orléans (27. august 1669 - 26. august 1728). gift med Viktor Amadeus II av Savoia 10. april 1684. Fra dem stammer de jakobittiske tronpretendentene etter 1807.
En dødfødt datter (9. juli 1665).
Fire spontanaborter 1663, 1666, 1667 og 1668.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Charles de Baillon: Henriette-Anne d’Angleterre, duchesse d’Orléans. Sa vie et sa correspondance avec son frère Charles II. Paris 1886
Christian Bouyer: Henriette-Anne d’Angleterre. Belle-soeur de Louis XIV. Pygmalion, Paris 2006, ISBN 978-2-7564-0002-0.
Julia Cartwright: Madame. A life of Henrietta, daughter of Charles I. and duchess of Orleans. Seeley and Co., London 1900 (PDF; 11,9 MB).
== Eksterne lenker ==
(en) Henrietta of England – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Gravtale av Bossuet | Henrietta Anna Stuart av England (født 16. juni 1644 i Exeter i England, død 30. | 2,323 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Daydream | 2023-02-04 | Daydream | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1969'] | Daydream er en sang som ble spilt inn og utgitt på singel i 1969 av den belgiske rockegruppa Wallace Collection. Den var også med på gruppas debutalbum Laughing Cavalier, som kom ut samme år. Sangen er skrevet av bandmedlemmene Raymond Vincent og Sylvain Van Holmen, og australske David Mackay, som også var produsent for singelen. Sangens melodi er hentet fra Pjotr Tsjajkovskijs ballett Svanesjøen. Singelen gikk til topps på den belgiske singellista og nådde 13.-plass i Nederland.En instrumentalversjon innspilt samme år av Frank Pourcel og hans Grand Orchestra ble i 1972 brukt da NRK laget informasjonsfilmer om fjellvettreglene. Den er også blitt brukt flere ganger senere i nye filmer om dette, og melodien forbindes derfor i Norge vanligvis med fjellvettreglene og påske.
| Daydream er en sang som ble spilt inn og utgitt på singel i 1969 av den belgiske rockegruppa Wallace Collection. Den var også med på gruppas debutalbum Laughing Cavalier, som kom ut samme år. Sangen er skrevet av bandmedlemmene Raymond Vincent og Sylvain Van Holmen, og australske David Mackay, som også var produsent for singelen. Sangens melodi er hentet fra Pjotr Tsjajkovskijs ballett Svanesjøen. Singelen gikk til topps på den belgiske singellista og nådde 13.-plass i Nederland.En instrumentalversjon innspilt samme år av Frank Pourcel og hans Grand Orchestra ble i 1972 brukt da NRK laget informasjonsfilmer om fjellvettreglene. Den er også blitt brukt flere ganger senere i nye filmer om dette, og melodien forbindes derfor i Norge vanligvis med fjellvettreglene og påske.
== Referanser == | Daydream er en sang som ble spilt inn og utgitt på singel i 1969 av den belgiske rockegruppa Wallace Collection. Den var også med på gruppas debutalbum Laughing Cavalier, som kom ut samme år. | 2,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_Ohlsson | 2023-02-04 | Anders Ohlsson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Helsingborgs IF', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fotballspillere for Trelleborgs FF', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Anders Ohlsson (født 6. desember 1959) er en svensk tidligere fotballspiller og nåværende fotballtrener. Ohlsson, som var spiss, spilte 44 kamper og scoret fire mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1973 til 1983. Ohlsson har også spilt for Helsingborgs IF og Trelleborgs FF i lavere divisjoner.Ohlsson er fotballtrener for Malmö FFs ungdomsakademi.
| Anders Ohlsson (født 6. desember 1959) er en svensk tidligere fotballspiller og nåværende fotballtrener. Ohlsson, som var spiss, spilte 44 kamper og scoret fire mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1973 til 1983. Ohlsson har også spilt for Helsingborgs IF og Trelleborgs FF i lavere divisjoner.Ohlsson er fotballtrener for Malmö FFs ungdomsakademi.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. | | fsted = | 2,325 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rickard_Str%C3%B6mb%C3%A4ck | 2023-02-04 | Rickard Strömbäck | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Rickard Strömbäck er en svensk tidligere fotballspiller. Strömbäck, som var forsvarsspiller, spilte 44 kamper og scoret ett mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1980 til 1984.
| Rickard Strömbäck er en svensk tidligere fotballspiller. Strömbäck, som var forsvarsspiller, spilte 44 kamper og scoret ett mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1980 til 1984.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. | Rickard Strömbäck er en svensk tidligere fotballspiller. Strömbäck, som var forsvarsspiller, spilte 44 kamper og scoret ett mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1980 til 1984. | 2,326 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svensk_Bilprovning | 2023-02-04 | Svensk Bilprovning | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1963', 'Kategori:Svenske statlige selskaper', 'Kategori:Svenske transportselskaper'] | Aktiebolaget Svensk Bilprovning er et svensk statsaksjeselskap som har til formål å utføre inspeksjon av kjøretøyer og tilhengere, herunder periodisk kjøretøykontroll.
Selskapet ble stiftet i september 1963. Drøyt ett år senere, den 1. januar 1965, ble periodisk kjøretøykontroll obligatorisk for alle registrerte motorvogner og tilhengere. Svensk Bilprovning hadde da 108 permanent åpne og 27 uregelmessig åpne stasjoner. Selskapet tok også over majoriteten av de kjøretøykontroller som tidligere ble utført av Statens Bilinspektion.
Den 1. juli 2010 ble Bilprovningens monopol på kjøretøykontroll avskaffet og markedet ble åpnet for konkurrenter. I juni 2011 hadde tre private foretak tilsammen 13 stasjoner, mens Bilprovningen hadde rundt 200.
Som en direkte følge av den svake interessen for nyetablering av konkurrerende kjøretøykontrollforetak besluttet myndighetene i januar 2012 at det eksisterende stasjonsnettet skulle deles geografisk i tre like store deler, hvorav én del skulle beholdes av Bilprovningen. De øvrige to delene skulle selges til villige spekulanter. Gjennom dette håpet regjeringen å kunne stimulere en nyetablering for dermed å fremme konkurransen i kjøretøykontrollmarkedet. I juli samma år ble det signert en avtale om å selge inspeksjonsverksteder i Mälardalen og Nord-Sverige for 375 millioner kroner til Opus Group AB. Den 5. november 2012 ble salget av 70 av Bilprovningens stasjoner sluttført. Disse hører nå til Opus Bilprovning AB, et datterselskap til Opus Group.
I november 2012 ble Bilprovningens aktiva solgt til Söderport Fastigheter AB. Hovedkontoret ble flyttet i begynnelsen av 2012 til Kista, etter å i drøyt 40 år ha ligget i Vällingby.
Den 18. mars 2013 ble AB Svensk Bilprovning delt i to deler ved at 48 prosent av aksjene ble overført til et holdingselskap, FBYB Holding, som eies av de bransjeorganisasjoner og forsikringsselskaper som tidligere var deleiere i AB Svensk Bilprovning. De 56 stasjonene i denne delen har 450 ansatte. Investeringsselskapet Volati AB har fått i oppdrag å drive stasjonene og har en opsjon på å kjøpe virksomheten i 2015. Kjøretøykontrollvirksomheten markedsføres under navnet Besikta Bilprovning. Bilprovningen er altså et helstatlig selskap med 89 stasjoner, to mobile anlegg og 650 ansatte.
| Aktiebolaget Svensk Bilprovning er et svensk statsaksjeselskap som har til formål å utføre inspeksjon av kjøretøyer og tilhengere, herunder periodisk kjøretøykontroll.
Selskapet ble stiftet i september 1963. Drøyt ett år senere, den 1. januar 1965, ble periodisk kjøretøykontroll obligatorisk for alle registrerte motorvogner og tilhengere. Svensk Bilprovning hadde da 108 permanent åpne og 27 uregelmessig åpne stasjoner. Selskapet tok også over majoriteten av de kjøretøykontroller som tidligere ble utført av Statens Bilinspektion.
Den 1. juli 2010 ble Bilprovningens monopol på kjøretøykontroll avskaffet og markedet ble åpnet for konkurrenter. I juni 2011 hadde tre private foretak tilsammen 13 stasjoner, mens Bilprovningen hadde rundt 200.
Som en direkte følge av den svake interessen for nyetablering av konkurrerende kjøretøykontrollforetak besluttet myndighetene i januar 2012 at det eksisterende stasjonsnettet skulle deles geografisk i tre like store deler, hvorav én del skulle beholdes av Bilprovningen. De øvrige to delene skulle selges til villige spekulanter. Gjennom dette håpet regjeringen å kunne stimulere en nyetablering for dermed å fremme konkurransen i kjøretøykontrollmarkedet. I juli samma år ble det signert en avtale om å selge inspeksjonsverksteder i Mälardalen og Nord-Sverige for 375 millioner kroner til Opus Group AB. Den 5. november 2012 ble salget av 70 av Bilprovningens stasjoner sluttført. Disse hører nå til Opus Bilprovning AB, et datterselskap til Opus Group.
I november 2012 ble Bilprovningens aktiva solgt til Söderport Fastigheter AB. Hovedkontoret ble flyttet i begynnelsen av 2012 til Kista, etter å i drøyt 40 år ha ligget i Vällingby.
Den 18. mars 2013 ble AB Svensk Bilprovning delt i to deler ved at 48 prosent av aksjene ble overført til et holdingselskap, FBYB Holding, som eies av de bransjeorganisasjoner og forsikringsselskaper som tidligere var deleiere i AB Svensk Bilprovning. De 56 stasjonene i denne delen har 450 ansatte. Investeringsselskapet Volati AB har fått i oppdrag å drive stasjonene og har en opsjon på å kjøpe virksomheten i 2015. Kjøretøykontrollvirksomheten markedsføres under navnet Besikta Bilprovning. Bilprovningen er altså et helstatlig selskap med 89 stasjoner, to mobile anlegg og 650 ansatte.
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Bilprovningen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Aktiebolaget Svensk Bilprovning er et svensk statsaksjeselskap som har til formål å utføre inspeksjon av kjøretøyer og tilhengere, herunder periodisk kjøretøykontroll. | 2,327 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Hillgren | 2023-02-04 | Peter Hillgren | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Helsingborgs IF', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fotballspillere for Trelleborgs FF', 'Kategori:Fødsler 15. mars', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Peter Hillgren (født 15. mars 1966) er en svensk tidligere fotballspiller. Hillgren, som var spiss, spilte for Malmö FF, Trelleborgs FF og Helsingborgs IF i Allsvenskan.
| Peter Hillgren (født 15. mars 1966) er en svensk tidligere fotballspiller. Hillgren, som var spiss, spilte for Malmö FF, Trelleborgs FF og Helsingborgs IF i Allsvenskan.
== Klubbkarriere ==
=== Malmö FF ===
Hillgren startet sin karriere som profesjonell fotballspiller i Malmö FF, hvor han var i to perioder. Sammenlagt spilte Hillgren 41 kamper og scoret åtte mål for klubben, samtlige i Allsvenskan.
=== Trelleborgs FF ===
Hillgren hadde et opphold fra 1990 til 1992 i Trelleborgs FF, og var med da klubben rykket opp i Allsvenskan etter 1991-sesongen. Hillgren spilte 24 kamper og scoret ni mål for klubben etter opprykket, samtlige i 1992-sesongen.
=== Helsingborgs IF ===
Hillgren gikk direkte fra Malmö FF til den rivaliserende klubben Helsingborgs IF i 1995. Hillgren spilte sammenlagt åtte kamper og scoret to mål for klubben, samtlige i 1995-sesongen av Allsvenskan.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3.
Rikard Smitt (2009). Ända sedan gamla dagar... (svensk). Malmö: Project Management AB. ISBN 978-91-633-5767-1. | Peter Hillgren (født 15. mars 1966) er en svensk tidligere fotballspiller. | 2,328 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013_i_Saltdal | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 i Saltdal | ['Kategori:Politikk i Saltdal', 'Kategori:Stortingsvalget 2013 i Nordland'] | Stortingsvalget 2013 i Saltdal ble avholdt 9. september 2013 i Saltdal kommune i Nordland.
Det var 3643 stemmeberettigede velgere i Saltdal. Av disse avga 2751 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
| Stortingsvalget 2013 i Saltdal ble avholdt 9. september 2013 i Saltdal kommune i Nordland.
Det var 3643 stemmeberettigede velgere i Saltdal. Av disse avga 2751 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
== Referanser == | Stortingsvalget 2013 i Saltdal ble avholdt 9. september 2013 i Saltdal kommune i Nordland. | 2,329 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Periodisk_desimaltall | 2023-02-04 | Periodisk desimaltall | ['Kategori:Aritmetikk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Tallsystemer'] | Et periodisk desimaltall er en måte å gjengi rasjonale tall i titallsystemets aritmetikk. Desimalframstillingen av et tall sies å være periodisk hvis det forekommer gjentagelse av verdier med jevne mellomrom og den gjentatte delen ikke er null. For eksempel er desimalframstillingen av ⅓ lik 0,333..., det vil si at sifferet «3» gjentas evig. Er mer komplisert eksempel er 3227/555, der desimalene blir periodiske etter det andre sifferet etter desimaltegnet og deretter gjentas sekvensen «144» evig, det vil si 5,8144144144…. For tiden (2015) finnes det ingen universelt godtatt notasjon for periodiske desimaltall.
Et tall som ikke kan uttrykkes som et forhold mellom to heltall sies å være irrasjonalt. Desimalframstilligen av slike tall pågår evig uten repetisjon. Eksempler på slike irrasjonale tall er
π
{\displaystyle \pi }
(pi) og
2
{\displaystyle {\sqrt {2}}}
(kvadratroten av 2). | Et periodisk desimaltall er en måte å gjengi rasjonale tall i titallsystemets aritmetikk. Desimalframstillingen av et tall sies å være periodisk hvis det forekommer gjentagelse av verdier med jevne mellomrom og den gjentatte delen ikke er null. For eksempel er desimalframstillingen av ⅓ lik 0,333..., det vil si at sifferet «3» gjentas evig. Er mer komplisert eksempel er 3227/555, der desimalene blir periodiske etter det andre sifferet etter desimaltegnet og deretter gjentas sekvensen «144» evig, det vil si 5,8144144144…. For tiden (2015) finnes det ingen universelt godtatt notasjon for periodiske desimaltall.
Et tall som ikke kan uttrykkes som et forhold mellom to heltall sies å være irrasjonalt. Desimalframstilligen av slike tall pågår evig uten repetisjon. Eksempler på slike irrasjonale tall er
π
{\displaystyle \pi }
(pi) og
2
{\displaystyle {\sqrt {2}}}
(kvadratroten av 2). | Et periodisk desimaltall er en måte å gjengi rasjonale tall i titallsystemets aritmetikk. Desimalframstillingen av et tall sies å være periodisk hvis det forekommer gjentagelse av verdier med jevne mellomrom og den gjentatte delen ikke er null. | 2,330 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tim_Parkin | 2023-02-04 | Tim Parkin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Engelske fotballtrenere', 'Kategori:Fotballspillere for Almondsbury Town AFC', 'Kategori:Fotballspillere for Barrow AFC', 'Kategori:Fotballspillere for Blackburn Rovers FC', 'Kategori:Fotballspillere for Bristol Rovers FC', 'Kategori:Fotballspillere for Darlington FC', 'Kategori:Fotballspillere for Fort Lauderdale Strikers', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fotballspillere for Port Vale FC', 'Kategori:Fotballspillere for Shrewsbury Town FC', 'Kategori:Fotballspillere for Swindon Town FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Darlington FC', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Eden'] | Timothy John «Tim» Parkin (født 31. desember 1957 i Penrith) er en engelsk tidligere fotballspiller og fotballtrener. Parkin, som var forsvarsspiller, spilte 422 seriekamper i The Football League, og tilbragte også to år som profesjonell spiller i Allsvenskan.
Parkin startet karrieren som profesjonell spiller i Blackburn Rovers, før han i januar 1980 signerte for Malmö FF. Med Malmö FF spilte han i finalen av Intercontinental Cup, vant Svenska Cupen i 1980, og bidro til klubbens andreplass i Allsvenskan. Parkin vendte tilbake til England da han signerte for Almondsbury Town i august 1981, men var kun en dag i klubben før han signerte for Bristol Rovers. Han gikk 14. juli 1986 til Swindon Town i en overgang verd 27 500 GBP, hvor han var med da klubben greide opprykk fra engelsk 3. divisjon via play-off i 1987. Han gikk til Port Vale i en overgang verd 60 000 GBP 8. desember 1989, og ble lånt ut til Shrewsbury Town oktober 1991. Han gikk til Darlington i mai 1992 i en gratis overgang, og ble klubbens interimmanager i oktober 1993. Den påfølgende måneden signerte han for non-league-klubben Barrow, før han kort tid senere la opp som fotballspiller.
| Timothy John «Tim» Parkin (født 31. desember 1957 i Penrith) er en engelsk tidligere fotballspiller og fotballtrener. Parkin, som var forsvarsspiller, spilte 422 seriekamper i The Football League, og tilbragte også to år som profesjonell spiller i Allsvenskan.
Parkin startet karrieren som profesjonell spiller i Blackburn Rovers, før han i januar 1980 signerte for Malmö FF. Med Malmö FF spilte han i finalen av Intercontinental Cup, vant Svenska Cupen i 1980, og bidro til klubbens andreplass i Allsvenskan. Parkin vendte tilbake til England da han signerte for Almondsbury Town i august 1981, men var kun en dag i klubben før han signerte for Bristol Rovers. Han gikk 14. juli 1986 til Swindon Town i en overgang verd 27 500 GBP, hvor han var med da klubben greide opprykk fra engelsk 3. divisjon via play-off i 1987. Han gikk til Port Vale i en overgang verd 60 000 GBP 8. desember 1989, og ble lånt ut til Shrewsbury Town oktober 1991. Han gikk til Darlington i mai 1992 i en gratis overgang, og ble klubbens interimmanager i oktober 1993. Den påfølgende måneden signerte han for non-league-klubben Barrow, før han kort tid senere la opp som fotballspiller.
== Meritter ==
=== Malmö FF ===
Svenska Cupen: 1980
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3.
Rikard Smitt (2009). Ända sedan gamla dagar... (svensk). Malmö: Project Management AB. ISBN 978-91-633-5767-1.
== Eksterne lenker ==
(en) Tim Parkin – UEFA
(en) Tim Parkin – Transfermarkt | | fsted = Penrith, Cumbria, England | 2,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Regnerekkef%C3%B8lge | 2023-02-04 | Regnerekkefølge | ['Kategori:Aritmetikk', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elementær algebra', 'Kategori:Operatorer (programmering)'] | Regnerekkefølgen er en samling av regler som angir en rekkefølge for de forskjellige operasjonene i et gitt aritmetisk uttrykk slik at flertydige resultater unngås. Slike regler brukes i matematikk og i programmering.
Siden den moderne algebraiske notasjonen ble innført, har multiplikasjon fått høyere prioritet enn addisjon. Rekkefølgen er:
Parenteser
Potenser og røtter
Multiplikasjon og divisjon
Addisjon og subtraksjonMed en parenteser kan det angis at delberegningen i parentesen skal utføres først, slik at delresultatet erstatter parentesen i det omgivende uttrykket. På grunn av prioritetsreglene er parenteser ofte ikke nødvendig, for eksempel er
a
+
b
⋅
c
{\displaystyle a+b\cdot c}
det samme som
a
+
(
b
⋅
c
)
{\displaystyle a+(b\cdot c)}
fordi multiplikasjon har høyere prioritet enn addisjon.
For operasjoner som ikke er kommutative, som divisjon eller subtraksjon, er det nødventig med en konvensjon om hvordan deluttrykk skal beregnes, som regel skjer dette fra venstre mot høyre.
Eksempel: 1 : 2 · 3 = (1 : 2) · 3 = 3/2, mens 1 · 2 : 3 = (1 · 2) : 3 = 2/3
| Regnerekkefølgen er en samling av regler som angir en rekkefølge for de forskjellige operasjonene i et gitt aritmetisk uttrykk slik at flertydige resultater unngås. Slike regler brukes i matematikk og i programmering.
Siden den moderne algebraiske notasjonen ble innført, har multiplikasjon fått høyere prioritet enn addisjon. Rekkefølgen er:
Parenteser
Potenser og røtter
Multiplikasjon og divisjon
Addisjon og subtraksjonMed en parenteser kan det angis at delberegningen i parentesen skal utføres først, slik at delresultatet erstatter parentesen i det omgivende uttrykket. På grunn av prioritetsreglene er parenteser ofte ikke nødvendig, for eksempel er
a
+
b
⋅
c
{\displaystyle a+b\cdot c}
det samme som
a
+
(
b
⋅
c
)
{\displaystyle a+(b\cdot c)}
fordi multiplikasjon har høyere prioritet enn addisjon.
For operasjoner som ikke er kommutative, som divisjon eller subtraksjon, er det nødventig med en konvensjon om hvordan deluttrykk skal beregnes, som regel skjer dette fra venstre mot høyre.
Eksempel: 1 : 2 · 3 = (1 : 2) · 3 = 3/2, mens 1 · 2 : 3 = (1 · 2) : 3 = 2/3
== Eksempler ==
2 + 3 · 7 + 27 = 2 + 3 · 7 + 128 = 2 + 21 + 128 = 151
(1 + 2) · (3 + 4) = 3 · 7 = 21
10 - 10 · 10 +10 = -80
== Referanser == | Regnerekkefølgen er en samling av regler som angir en rekkefølge for de forskjellige operasjonene i et gitt aritmetisk uttrykk slik at flertydige resultater unngås. Slike regler brukes i matematikk og i programmering. | 2,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjerdegradsfunksjon | 2023-02-04 | Fjerdegradsfunksjon | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Elementær algebra', 'Kategori:Polynomer'] | I matematikk er en fjerdegradsfunksjon en funksjon på formen
f
(
x
)
=
a
x
4
+
b
x
3
+
c
x
2
+
d
x
+
e
,
{\displaystyle f(x)=ax^{4}+bx^{3}+cx^{2}+dx+e,}
der a er forskjellig fra null,
som er definert av et polynom av fjerde grad, på engelsk kalt quartic polynomial.
Noen ganger brukes betegnelsen bikvadratisk istedenfor quartic, men vanligvis refererer bikvadratisk funksjon til en kvadratisk funksjon av et kvadrat (eller, tilsvarende, til funksjonen definert av en fjerdegradsfunksjon uten ledd med oddetallsgrad) som har formen
f
(
x
)
=
a
x
4
+
c
x
2
+
e
.
{\displaystyle f(x)=ax^{4}+cx^{2}+e.}
En fjerdegradsligning, eller ligning av fjerde grad, er en ligning som setter en fjerdegradsfunksjon lik null, på formen
a
x
4
+
b
x
3
+
c
x
2
+
d
x
+
e
=
0
,
{\displaystyle ax^{4}+bx^{3}+cx^{2}+dx+e=0,}
der a ≠ 0.
Den deriverte av en fjerdegradsfunksjon er en tredjegradsfunksjon
Siden fjerdegradsfunksjonen er definert av et polynom med partallsgrad, har den den samme grensen når argumentet går til positiv eller negativ uendelighet. Hvis a er positiv, øker funksjonen til positiv uendelighet i begge ender, og derfor har funksjonen et globalt minimum. På samme måte, hvis a er negativ, avtar den til negativ uendelighet og har et globalt maksimum. I begge tilfeller kan den, men ikke alltid, ha et annet lokalt maksimum og et annet lokalt minimum.
Graden fire er den høyeste graden slik at hver polynomligning kan løses med rottegn. | I matematikk er en fjerdegradsfunksjon en funksjon på formen
f
(
x
)
=
a
x
4
+
b
x
3
+
c
x
2
+
d
x
+
e
,
{\displaystyle f(x)=ax^{4}+bx^{3}+cx^{2}+dx+e,}
der a er forskjellig fra null,
som er definert av et polynom av fjerde grad, på engelsk kalt quartic polynomial.
Noen ganger brukes betegnelsen bikvadratisk istedenfor quartic, men vanligvis refererer bikvadratisk funksjon til en kvadratisk funksjon av et kvadrat (eller, tilsvarende, til funksjonen definert av en fjerdegradsfunksjon uten ledd med oddetallsgrad) som har formen
f
(
x
)
=
a
x
4
+
c
x
2
+
e
.
{\displaystyle f(x)=ax^{4}+cx^{2}+e.}
En fjerdegradsligning, eller ligning av fjerde grad, er en ligning som setter en fjerdegradsfunksjon lik null, på formen
a
x
4
+
b
x
3
+
c
x
2
+
d
x
+
e
=
0
,
{\displaystyle ax^{4}+bx^{3}+cx^{2}+dx+e=0,}
der a ≠ 0.
Den deriverte av en fjerdegradsfunksjon er en tredjegradsfunksjon
Siden fjerdegradsfunksjonen er definert av et polynom med partallsgrad, har den den samme grensen når argumentet går til positiv eller negativ uendelighet. Hvis a er positiv, øker funksjonen til positiv uendelighet i begge ender, og derfor har funksjonen et globalt minimum. På samme måte, hvis a er negativ, avtar den til negativ uendelighet og har et globalt maksimum. I begge tilfeller kan den, men ikke alltid, ha et annet lokalt maksimum og et annet lokalt minimum.
Graden fire er den høyeste graden slik at hver polynomligning kan løses med rottegn. | thumb|right|233px|Graf av et polynom av 4, grad, med 3 [[kritisk punkt (matematikk)|kritiske punkter.]] | 2,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Operasjon_Vistula | 2023-02-04 | Operasjon Vistula | ['Kategori:Andre verdenskrig', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etnisk rensning', 'Kategori:Menneskerettighetsbrudd', 'Kategori:Polens historie'] | Operasjon Vistula eller «Wisła» (polsk: Akcja Wisła) var kodenavnet på tvangsflyttingen av Etterkrigs-Polens ukrainske minoritet (inkludert bojkoer og lemkere) til de «gjenvunnede områdene». Tvangsflyttingen ble utført av de sovjetiskkontrollerte polske kommunistmyndigheter for å fjerne enhver støttemulighet for den ukrainske opprørshæren etter massakrene på polakker i Volhynia og Øst-Galicia i 1943–44.
Omtrent 141 000 sivile bosatt rundt Bieszczady og De lave Beskidene ble tvangsflyttet til de tidligere tyske østområdene som ble tildelt Polen ved Jaltakonferansen ved andre verdenskrigs slutt.Operasjonen ble oppkalt etter elven Vistula («Wisła» på polsk).
Etter kommunismens fall i Øst-Europa ble operasjonen fordømt av mange polske og ukrainske politikere og historikere. Operasjonen har blitt klassifisert som etnisk rensning av vestlige og polske kilder, samt ukrainske.
| Operasjon Vistula eller «Wisła» (polsk: Akcja Wisła) var kodenavnet på tvangsflyttingen av Etterkrigs-Polens ukrainske minoritet (inkludert bojkoer og lemkere) til de «gjenvunnede områdene». Tvangsflyttingen ble utført av de sovjetiskkontrollerte polske kommunistmyndigheter for å fjerne enhver støttemulighet for den ukrainske opprørshæren etter massakrene på polakker i Volhynia og Øst-Galicia i 1943–44.
Omtrent 141 000 sivile bosatt rundt Bieszczady og De lave Beskidene ble tvangsflyttet til de tidligere tyske østområdene som ble tildelt Polen ved Jaltakonferansen ved andre verdenskrigs slutt.Operasjonen ble oppkalt etter elven Vistula («Wisła» på polsk).
Etter kommunismens fall i Øst-Europa ble operasjonen fordømt av mange polske og ukrainske politikere og historikere. Operasjonen har blitt klassifisert som etnisk rensning av vestlige og polske kilder, samt ukrainske.
== Se også ==
Fordrivelsen av tyskere etter andre verdenskrig
== Referanser == | thumb|250px|Inskripsjonen på polsk (til venstre), og ukrainsk lyder: «Til minne om de fordrevne fra [[Lemkovina, på 50-årsdagen til Operasjon Vistula, 1947–1997»]] | 2,334 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Togfonden_DK | 2023-02-04 | Togfonden DK | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dansk politikk', 'Kategori:Jernbane i Danmark'] | Togfonden DK er en navnet på en politisk avtale om å bruke/reservere 28,5 milliarder kroner på jernbaneinfrastruktur foreslått den 1. mars 2013 av regjeringen og vedtatt av regjeringen, Dansk Folkeparti og Enhedslisten den 17. september 2013. Partiene har avtalt å finansiere avtalen ved å harmonisere beskatningen på å utvinne råolje i Nordsjøen og dermed øke beskatningen av noen av oljeselskapene. Togfonden DK skal finansiere en blanding av ny og oppgradert jernbaneinfrastruktur, der muliggjør timemodellen og elektrifisering av resten av hovedbanenettet, så reisetiden med tog kan reduseres på tvers av landet.
Den politiske forlikskrets vedtok den 14. januar 2014 at hovedparten av midlene skal brukes på høyhastighetsjernbaner på Vestfyen, over Vejle Fjord og mellom Hovedgård og Hasselager syd for Aarhus til hastigheter på opptil 250 km/t. Endvidere skal en rekke eksisterende tilstøtende banestrekninger oppgraderes til 200 km/t og elektrifiseres. Dermed kan der innføres «superlyntog», som kan redusere reisetiden til én time mellom Odense og henholdsvis København, Aarhus og Esbjerg – og mellom Aarhus og Aalborg. Øvrige lyntog og korresponderende tog vil herutover redusere reisetiden til en rekke prioriterte byer.Utover infrastruktur, som realiserer timemodellen, bygges en ny jernbane mellom Jelling og Billund Lufthavn, den resterende del av hovednettet elektrifiseres, hovedparten av landets regionalbaner hastighetsoppgraderes, Ny Ellebjerg stasjon får to nye perronger, som bygges flere stasjonsnære parkeringsplasser, jernbanegodsbetingelsene på Hirtshalsbanen og Skagensbanen forbedres, og der bygges nivåfri skjæring mellom København-Ringstedbanen og banen ved Vigerslev Alle.Togfonden DK er kritisert blant annet av opposisjonen for å bygge på et for usikkert økonomisk grunnlag og for å forringe vilkårene for investorene i Nordsjøen. Endvidere er det påpekt at den samfunnsøkonomiske forrentning av elektrifiseringen mellom Vejle og Struer og mellom Aalborg og Frederikshavn er for lav. Herudover er togplanen kritisert for ikke i tilstrekkelig grad å tilgodese byene i Trekantsområdet med superlyntog. I januar 2015 vurderte Tænketanken Kraka at der manglet 18 milliarder kroner i finansieringen av prosjektet på grunn av den lave oljeprisen.
| Togfonden DK er en navnet på en politisk avtale om å bruke/reservere 28,5 milliarder kroner på jernbaneinfrastruktur foreslått den 1. mars 2013 av regjeringen og vedtatt av regjeringen, Dansk Folkeparti og Enhedslisten den 17. september 2013. Partiene har avtalt å finansiere avtalen ved å harmonisere beskatningen på å utvinne råolje i Nordsjøen og dermed øke beskatningen av noen av oljeselskapene. Togfonden DK skal finansiere en blanding av ny og oppgradert jernbaneinfrastruktur, der muliggjør timemodellen og elektrifisering av resten av hovedbanenettet, så reisetiden med tog kan reduseres på tvers av landet.
Den politiske forlikskrets vedtok den 14. januar 2014 at hovedparten av midlene skal brukes på høyhastighetsjernbaner på Vestfyen, over Vejle Fjord og mellom Hovedgård og Hasselager syd for Aarhus til hastigheter på opptil 250 km/t. Endvidere skal en rekke eksisterende tilstøtende banestrekninger oppgraderes til 200 km/t og elektrifiseres. Dermed kan der innføres «superlyntog», som kan redusere reisetiden til én time mellom Odense og henholdsvis København, Aarhus og Esbjerg – og mellom Aarhus og Aalborg. Øvrige lyntog og korresponderende tog vil herutover redusere reisetiden til en rekke prioriterte byer.Utover infrastruktur, som realiserer timemodellen, bygges en ny jernbane mellom Jelling og Billund Lufthavn, den resterende del av hovednettet elektrifiseres, hovedparten av landets regionalbaner hastighetsoppgraderes, Ny Ellebjerg stasjon får to nye perronger, som bygges flere stasjonsnære parkeringsplasser, jernbanegodsbetingelsene på Hirtshalsbanen og Skagensbanen forbedres, og der bygges nivåfri skjæring mellom København-Ringstedbanen og banen ved Vigerslev Alle.Togfonden DK er kritisert blant annet av opposisjonen for å bygge på et for usikkert økonomisk grunnlag og for å forringe vilkårene for investorene i Nordsjøen. Endvidere er det påpekt at den samfunnsøkonomiske forrentning av elektrifiseringen mellom Vejle og Struer og mellom Aalborg og Frederikshavn er for lav. Herudover er togplanen kritisert for ikke i tilstrekkelig grad å tilgodese byene i Trekantsområdet med superlyntog. I januar 2015 vurderte Tænketanken Kraka at der manglet 18 milliarder kroner i finansieringen av prosjektet på grunn av den lave oljeprisen.
== Referanser == | Togfonden DK er en navnet på en politisk avtale om å bruke/reservere 28,5 milliarder kroner på jernbaneinfrastruktur foreslått den 1. mars 2013 av regjeringen og vedtatt av regjeringen, Dansk Folkeparti og Enhedslisten den 17. | 2,335 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Potsdamavtalen | 2023-02-04 | Potsdamavtalen | ['Kategori:Andre verdenskrig', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Traktater av 1945', 'Kategori:USAs historie'] | Må ikke forveksles med Potsdamdeklarasjonen
Potsdamavtalen var en avtale mellom tre av de allierte under andre verdenskrig – Storbritannia, USA, og Sovjetunionen, angående okkupasjonen og gjenoppbyggingen av Tyskland etter andre verdenskrig, og angikk det tyske riket med dets grenser fra før 1937, samt hele Europa forøvrig. Avtalen angikk også Tysklands demilitarisering, krigserstatninger, og etterfølgelsen av krigsforbrytere.
Avtalen ble utført som et kommuniké, og var dermed ikke en fredsavtale ifølge internasjonal lov – selv om avtalen fastslo visse fakta. Avtalen ble etterfulgt av Avtalen om det endelige oppgjør med hensyn til Tyskland, som ble underskrevet den 12. september 1990.
| Må ikke forveksles med Potsdamdeklarasjonen
Potsdamavtalen var en avtale mellom tre av de allierte under andre verdenskrig – Storbritannia, USA, og Sovjetunionen, angående okkupasjonen og gjenoppbyggingen av Tyskland etter andre verdenskrig, og angikk det tyske riket med dets grenser fra før 1937, samt hele Europa forøvrig. Avtalen angikk også Tysklands demilitarisering, krigserstatninger, og etterfølgelsen av krigsforbrytere.
Avtalen ble utført som et kommuniké, og var dermed ikke en fredsavtale ifølge internasjonal lov – selv om avtalen fastslo visse fakta. Avtalen ble etterfulgt av Avtalen om det endelige oppgjør med hensyn til Tyskland, som ble underskrevet den 12. september 1990.
== Overblikk ==
Etter andre verdenskrig, og Teheran-, Casablanca-, og Jaltakonferansene, hadde de allierte antatt den høyeste myndighet i Tyskland ved Berlinerklæringen (1945) den 5. juni 1945. I «Tremaktskonferansen i Berlin» (Potsdamkonferansens formelle tittel) fra 17. juli til 2. august 1945 ble de tre maktene enige om en «Prosedyreprotokoll, 1. august 1945», som ble underskrevet ved Cecilienhof slott i Potsdam. De som underskrev var generalsekretær Josef Stalin, president Harry S. Truman, og statsminister Clement Attlee, som, etter det britiske valget i 1945, hadde erstattet Winston Churchill som Storbritannias representant. Den provisoriske franske regjering godtok med visse reservasjoner den 4. august.
== Protokoll ==
I Potsdamavtalen (Berlinkonferansen) er de allierte (Storbritannia, Sovjet, USA) enige om:
Etableringen av et utenriksministerråd.
Se Londonkonferansen og Moskvakonferansen som fant sted etter 1945.
Prinsippene angående Tysklands behandling i tidlige kontrollfasen.
Se Den europeiske rådgivningskommisjon og Det allierte kontrollrådetA. Politiske prinsipp.Demokratisering. Behandlingen av Tyskland som én enhet. Avvæpning og demilitarisering. Eliminasjon av all nazistisk innflytelse.B. Økonomiske prinsipp.Reduksjon eller ødeleggelse av alle sivile tungindustrier med krigspotensiale, som skipsrederier, maskinproduksjon, og kjemiske fabrikker. Omdannelsen av den tyske økonomi til en basert på agrikultur og lettindustri.
Tyske krigserstatninger etter andre verdenskrig.
Denne delen av avtalen dekket erstatningskrav lagt fram av Sovjet fra den sovjetiske okkupasjonssonen i Tyskland. Denne delen var også enig om at 10 % av industrikapasiteten i de vestre okkupasjonssonene i fredsøkonomien skulle fraktes til Sovjetunionen innen to år.
Oppløsningen av Den tyske marine, og handelsmarine.
Alle ubåter bortsett fra tretti skulle senkes, og resten av Den tyske marine skulle deles likt mellom de tre makter.
Den tyske handelsmarinen skulle deles likt mellom de tre makter, og de ville viderefordele noen skip til de øvrige allierte. Men inntil krigen mot Keiserriket Japan var over ville alle skip forbli under en forent handelsmyndighet.
Königsberg og omegn (Østpreussen, dagens Kaliningrad oblast)
Storbritannia og USA støttet overførelsen av Königsberg samt omegn til Sovjetunionen
Krigsforbrytere
Dette var en kort paragraf som omhandlet Londoncharteret og Nürnbergprosessen:
De tre regjeringer har tatt til etterretning diskusjonene som har pågått de siste ukene i London mellom britiske, amerikanske, sovjetiske og franske representanter med sikte på å oppnå enighet om metoder for utprøving av de store krigsforbrytere hvis forbrytelser under Moskva-erklæringen av oktober 1943 ikke har en avgrenset geografisk lokalisering. De tre regjeringer stadfester sin intensjon om å bringe disse kriminelle til rask og bestemt rettferdighet. De håper at forhandlingene i London vil føre til snarlig enighet for dette formålet, og de ser på det som en sak av stor betydning at rettssaken mot disse store kriminelle bør begynne på et tidligst mulig tidspunkt. Den første listen over tiltalte vil bli offentliggjort før 1. september.
Den allierte okkupasjonen av Østerrike:
Den østerrikske regjering skal bli bestemt etter britiske og amerikanske styrker har inntatt Wien, og Østerrike skal ikke behøve betale noen erstatninger.
Polen
Det skal være en provisorisk regjering av nasjonalforening, anerkjent av de tre maktene, og at polakker som tjenestegjorde i den britiske hæren skal være fri til å vende hjem til Polen. Den foreløpige vestgrensen skal være Oder-Neisse-linjen, og deler av Østpreussen, og den tidligere Fristaden Danzig skal være under polsk administrasjon, men den endelige avgrensningen skal vente fram til den endelige fredstavtalen (som ville komme ført i 1990).
Konklusjon angående fredsavtaler, og medlemskap i De forente nasjoners organisasjoner.
Se Moskvakonferansen som fant sted senere i 1945.
Det ble notert at Kongeriket Italia hadde deltatt på alliert side under krigen, og hadde en god framgang i demokratiseringsprosesser. Det ble òg notert at de tre allierte ville støtte en eventuell italiensk søknad om medlemskap i De forente nasjoner.
De tre regjeringer har også gitt utenriksministerrådet ansvar for å forberede fredsavtaler for Bulgaria, Finland, Ungarn, og Romania. Fredsavtalekonklusjonen med anerkjente demokratiske regjeringer i disse stater vil også tillate De tre regjeringer å støtte søknad om medlemskap i De forente nasjoner. De tre regjeringer er enige om å undersøke hver av de separat i den nære fremtid, i lys av daværende forhold, angående opprettelseb av diplomatiske forhold med Finland, Romania, Bulgaria, og Ungarn i den grad mulig før endelige fredsavtalen med disse land.
Detaljene angående dette ble diskutert senere samme år ved Moskvakonferansen, og fredsavtalene ble signert i 1947 ved Paristraktatene.
Innen den tid var Bulgaria, Romania og Ungarns regjeringer kommunistiske.
Territorial tilsynsskap
Tidligere italienske koloniers skjebne vil bli avgjort i sammenheng med forberedelsen av en endelig fredsavtale med Italia. Som de fleste andre av de tidligere europeiske aksemakter ble den italienske fredsavtale signert i Paris i 1947.
Revisert alliert kommisjonsprosedyre i Romania, Bulgaria, og Ungarn
Nå som krigshandlingene i Europa var slutt skulle de vestlige allierte ha større innflytelse i Sentral- og Øst-Europas kontrolkommisjon. Vedlegget til denne avtalen inneholdt blant annet endringer til hvordan den ungarske kontrollkommisjonen skulle fungere.
Ryddig tvangsflytting av tysk befolkning
Hovedartikkel: Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig
De tre regjeringene, etter å ha vurdert spørsmålet ved alle dets aspekter, anerkjenner at overføringen av tysk befolkning til Tyskland, eller deler derav, fortsatt i Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn, behøves utført. [Regjeringene] er enig at enhver overføring som finner sted skal skje på ordentlig og human måte
«Tysk befolkning, eller deler derav, fortsatt i Polen» refererer til tyskere som levde innen 1937-grensene til Polen fram til Curzon-linjen. I teorien kunne denne etniske tyske befolkningen bli fordrevet til midlertidig polsk administrert området som Schlesien, Hinterpommern, Østpreussen, og Øst-Brandenburg.
Fordi de allierte okkupasjonssonene i Tyskland var under stort press fikk den tsjekkoslovakiske regjeringen, den polske provisoriske regjeringen, og kontrollrådet i Ungarn forespørsel om å komme med et estimat angående tid og raten fordrivelsen kunne bli utført med tanke på den nåværende situasjonen i Tyskland, og ba om pause i utkastelsene fram til disse estimatene ble integrert inn i planen om en rettferdig fordeling av disse «fjernede» tyskerne mellom de fire okkupasjonssonene.
Oljeutstyr i Romania
Iran
Allierte tropper skulle trekke seg umiddelbart fra Teheran, og at videre uttrekningsstadier skulle vurderes ved Utenriksministerrådets møte i London i september 1945.
Den internasjonale sonen Tanger.
Byen Tanger med omegn skulle være internasjonal, og diskuteres videre.
Svartehavsstredet.
Montreuxkonvensjonen skulle revideres, og diskuteres med den tyrkiske regjering.
Internasjonale innenlandsvannveier
Europeisk innenlands transportkonferansen
Direktiver til de allierte militærlederne angående kontrollrådet i Tyskland
Bruk av alliert eiendom for satellittreparasjoner og krigstrofeer.
Dette ble detaljert i Vedlegg II
MilitærsamtalerVedlegg I
Vedlegg III tillegg erklærte Potsdamkonferansen «Potsdamdeklarasjonen», hvor de vestallierte (Storbritannia, USA, og Sovjet), samt Nasjonalist-Kina, ba Japan kapitulere eller bli ødelagt.
== Se også ==
Tysklands historie
Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig
== Eksterne lenker ==
Agreements of the Berlin (Potsdam) Conference Arkivert 2. august 2009 hos Wayback Machine.
«Trouble in Germany» Time Magazine, mandag 22. oktober 1945
«Cornerstone of Steel» mandag 21. januar 1946
«The Road Back» Arkivert 28. august 2013 hos Wayback Machine. Time Magazine, mandag 8. september 1947 | thumb|320px|De «tre store»: [[Clement Attlee|Attlee, Truman og Stalin]] | 2,336 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trekantomr%C3%A5det | 2023-02-04 | Trekantområdet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Billund kommune', 'Kategori:Dansk næringsliv', 'Kategori:Fredericia kommune', 'Kategori:Kolding kommune', 'Kategori:Middelfart kommune', 'Kategori:Vejen kommune', 'Kategori:Vejle kommune'] | Trekantområdet er området mellom Vejle Fjord, Kolding Fjord og Lillebælt i det tidligere Vejle Amt med byene Vejle, Fredericia og Kolding som de mest betydningsfulle. De tre byene har siden begynnelsen av 1960-årene samarbeidet om å koordinere en rekke bymessige funksjoner.
Dette samarbeidet har resultert i et formalisert samarbeid utenfor Trekantområdet blant kommunene Billund, Fredericia, Kolding, Middelfart, Vejen og Vejle. De seks kommunene har tilsammen 353 956 innbyggere på 3 450,8 km² (1. oktober 2011).
| Trekantområdet er området mellom Vejle Fjord, Kolding Fjord og Lillebælt i det tidligere Vejle Amt med byene Vejle, Fredericia og Kolding som de mest betydningsfulle. De tre byene har siden begynnelsen av 1960-årene samarbeidet om å koordinere en rekke bymessige funksjoner.
Dette samarbeidet har resultert i et formalisert samarbeid utenfor Trekantområdet blant kommunene Billund, Fredericia, Kolding, Middelfart, Vejen og Vejle. De seks kommunene har tilsammen 353 956 innbyggere på 3 450,8 km² (1. oktober 2011).
== Eksterne lenker ==
(da) Offisielt nettsted | Trekantområdet er området mellom Vejle Fjord, Kolding Fjord og Lillebælt i det tidligere Vejle Amt med byene Vejle, Fredericia og Kolding som de mest betydningsfulle. De tre byene har siden begynnelsen av 1960-årene samarbeidet om å koordinere en rekke bymessige funksjoner. | 2,337 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Patent-_och_registreringsverket | 2023-02-04 | Patent- och registreringsverket | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1885', 'Kategori:Opphavsrett', 'Kategori:Svenske myndigheter'] | Patent- och registreringsverket (PRV) er et svensk forvaltningsorgan som beskytter oppfinnelser, varemerker og design med immaterielle rettigheter. PRV har også ansvar for skifte av for- og etternavn, og utsteder utgivningsbevis for periodiske skrifter.
PRVs virksomhet er avgiftsfinansiert. Blant de ansatte er særlig ingeniører, jurister og andre profesjonelle spesialister. Totalt har PRV 350 ansatte i Stockholm og Söderhamn.
| Patent- och registreringsverket (PRV) er et svensk forvaltningsorgan som beskytter oppfinnelser, varemerker og design med immaterielle rettigheter. PRV har også ansvar for skifte av for- og etternavn, og utsteder utgivningsbevis for periodiske skrifter.
PRVs virksomhet er avgiftsfinansiert. Blant de ansatte er særlig ingeniører, jurister og andre profesjonelle spesialister. Totalt har PRV 350 ansatte i Stockholm og Söderhamn.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Patent- och registreringsverket – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Patent- och registreringsverket (PRV) er et svensk forvaltningsorgan som beskytter oppfinnelser, varemerker og design med immaterielle rettigheter. PRV har også ansvar for skifte av for- og etternavn, og utsteder utgivningsbevis for periodiske skrifter. | 2,338 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Natur-_og_Milj%C3%B8klagen%C3%A6vnet | 2023-02-04 | Natur- og Miljøklagenævnet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske myndigheter', 'Kategori:Miljømyndigheter'] | Natur- og Miljøklagenævnet er den sentrale klageinstansen på hele natur-, plan- og miljøområdet i Danmark. Nevnden er sammensatt av sakkyndige, folketingsmedlemmer og personer utpekt av Højesteret.
Den daglige virksomheten ivaretas av et sekretariat som er organisert i en screeningenhet og fire saksbehandlende kontorer omhandlende planområdet, miljøområdet, naturområdet og vannområdet; samt et utviklings- og sekretariatskontor. Utover klagesaksbehandling formidler Natur- og Miljøklagenævnet informasjon om deres avgjørelser.
| Natur- og Miljøklagenævnet er den sentrale klageinstansen på hele natur-, plan- og miljøområdet i Danmark. Nevnden er sammensatt av sakkyndige, folketingsmedlemmer og personer utpekt av Højesteret.
Den daglige virksomheten ivaretas av et sekretariat som er organisert i en screeningenhet og fire saksbehandlende kontorer omhandlende planområdet, miljøområdet, naturområdet og vannområdet; samt et utviklings- og sekretariatskontor. Utover klagesaksbehandling formidler Natur- og Miljøklagenævnet informasjon om deres avgjørelser.
== Referanser == | Natur- og Miljøklagenævnet er den sentrale klageinstansen på hele natur-, plan- og miljøområdet i Danmark. Nevnden er sammensatt av sakkyndige, folketingsmedlemmer og personer utpekt av Højesteret. | 2,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Energiklagen%C3%A6vnet | 2023-02-04 | Energiklagenævnet | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske myndigheter', 'Kategori:Energimyndigheter'] | Energiklagenævnet er en dansk klageinstans som hører under Klima- og Energiministeriet.
Nevnden fungerer som siste klageinstans for myndighetsavgjørelser innenfor energiområdet. Det består av en formann, en nestformann samt en rekke medlemmer med særlig kjennskap til energimessige forhold. Nevnden har eget sekretariat, som bistår med forberedelsen og utførelsen av nevndens beslutninger.
| Energiklagenævnet er en dansk klageinstans som hører under Klima- og Energiministeriet.
Nevnden fungerer som siste klageinstans for myndighetsavgjørelser innenfor energiområdet. Det består av en formann, en nestformann samt en rekke medlemmer med særlig kjennskap til energimessige forhold. Nevnden har eget sekretariat, som bistår med forberedelsen og utførelsen av nevndens beslutninger.
== Eksterne lenker ==
Energiklagenævnets hjemmeside | Energiklagenævnet er en dansk klageinstans som hører under Klima- og Energiministeriet. | 2,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Energinet | 2023-02-04 | Energinet | ['Kategori:55°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske myndigheter', 'Kategori:Danske selskaper', 'Kategori:Energi i Danmark', 'Kategori:Nettselskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 2005', 'Kategori:Sider med kart'] | Energinet er en selvstendig, offentlig virksomhet som eies av Klima-, Energi- og Forsyningsministeriet. Virksomheten ble etablert i 2005 på bakgrunn av en fusjon mellom Eltra, Elkraft System, Elkraft Transmission og Gastra. Energinet er en såkalt transmission system operator (TSO), som innebærer at Energinet har ansvaret for å drive det sentrale overføringsnettet i Danmark innenfor elektrisitet og gass; på elektrisitetssiden dreier det seg om systemene for 132 kV, 150 kV, 220 kV samt 400 kV. I 2014 var 25 prosent av høyspentledningene kabler i jorden.
Energinet beskjeftiger ca. 700 medarbeidere og har hovedsete i Erritsø ved Fredericia. Gassdivisjonen er beliggende i Ballerup.
| Energinet er en selvstendig, offentlig virksomhet som eies av Klima-, Energi- og Forsyningsministeriet. Virksomheten ble etablert i 2005 på bakgrunn av en fusjon mellom Eltra, Elkraft System, Elkraft Transmission og Gastra. Energinet er en såkalt transmission system operator (TSO), som innebærer at Energinet har ansvaret for å drive det sentrale overføringsnettet i Danmark innenfor elektrisitet og gass; på elektrisitetssiden dreier det seg om systemene for 132 kV, 150 kV, 220 kV samt 400 kV. I 2014 var 25 prosent av høyspentledningene kabler i jorden.
Energinet beskjeftiger ca. 700 medarbeidere og har hovedsete i Erritsø ved Fredericia. Gassdivisjonen er beliggende i Ballerup.
== Eksterne lenker ==
(da) Offisielt nettsted
(en) Offisielt nettsted
(en) Energinet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Energinet er en selvstendig, offentlig virksomhet som eies av Klima-, Energi- og Forsyningsministeriet. Virksomheten ble etablert i 2005 på bakgrunn av en fusjon mellom Eltra, Elkraft System, Elkraft Transmission og Gastra. | 2,341 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Energistyrelsen | 2023-02-04 | Energistyrelsen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske direktorater', 'Kategori:Energimyndigheter', 'Kategori:Etableringer i 1976'] | Energistyrelsen ble opprettet i 1976 og er pr. 23. november 2007 et direktorat under Klima- og Energiministeriet. Der er ca. 250 medarbeidere beskjeftiget i Energistyrelsen.
Energistyrelsen arbeider med nasjonale og internasjonale oppgaver i relasjon til produksjon, forsyning og forbruk av energi, samt reduksjon av Danmarks CO2-utslipp.
Formålet er å sikre en klimavennlig, effektiv og sikker energianvendelse og -produksjon.
Visjonen er at Danmark skal være 100 prosent uavhengig av fossile brensler. Energistyrelsen er i denne prosess en førende aktør – nasjonalt som internasjonalt.
Energistyrelsen har ansvar for hele kjeden av oppgaver knyttet til produksjon og forsyning, transport og forbruk av energi, samt energieffektivisering og energibesparelser. Samtidig har direktoratet ansvar for den danske klimainnsatsen, herunder for implementering av de nasjonale CO2-mål, innsatsen til begrensning av utslippet av drivhusgasser samt klimatilpasning.
En av Energistyrelsens sentrale oppgaver er å rådgi ministeren om energi- og klimaspørsmål og ivareta administrasjonen av den danske energilovgivning. Videre gjennomfører direktoratet analyser og vurderinger av utviklingen på energi- og klimaområdet nasjonalt og internasjonalt og ivaretar danske energipolitiske interesser i det internasjonale samarbeidet.
Energistyrelsen er organisert i fem faglige områder, og har videre tilknyttet et administrasjonssekretariat og et energisparesenter.
| Energistyrelsen ble opprettet i 1976 og er pr. 23. november 2007 et direktorat under Klima- og Energiministeriet. Der er ca. 250 medarbeidere beskjeftiget i Energistyrelsen.
Energistyrelsen arbeider med nasjonale og internasjonale oppgaver i relasjon til produksjon, forsyning og forbruk av energi, samt reduksjon av Danmarks CO2-utslipp.
Formålet er å sikre en klimavennlig, effektiv og sikker energianvendelse og -produksjon.
Visjonen er at Danmark skal være 100 prosent uavhengig av fossile brensler. Energistyrelsen er i denne prosess en førende aktør – nasjonalt som internasjonalt.
Energistyrelsen har ansvar for hele kjeden av oppgaver knyttet til produksjon og forsyning, transport og forbruk av energi, samt energieffektivisering og energibesparelser. Samtidig har direktoratet ansvar for den danske klimainnsatsen, herunder for implementering av de nasjonale CO2-mål, innsatsen til begrensning av utslippet av drivhusgasser samt klimatilpasning.
En av Energistyrelsens sentrale oppgaver er å rådgi ministeren om energi- og klimaspørsmål og ivareta administrasjonen av den danske energilovgivning. Videre gjennomfører direktoratet analyser og vurderinger av utviklingen på energi- og klimaområdet nasjonalt og internasjonalt og ivaretar danske energipolitiske interesser i det internasjonale samarbeidet.
Energistyrelsen er organisert i fem faglige områder, og har videre tilknyttet et administrasjonssekretariat og et energisparesenter.
== Eksterne lenker ==
Energistyrelsens hjemmeside (kilde) | Energistyrelsen ble opprettet i 1976 og er pr. 23. | 2,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dan_Corneliusson | 2023-02-04 | Dan Corneliusson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Calcio Como', 'Kategori:Fotballspillere for FC Wettingen', 'Kategori:Fotballspillere for IFK Göteborg', 'Kategori:Fotballspillere for Karlstad BK', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fotballspillere for Qviding FIF', 'Kategori:Fotballspillere for VfB Stuttgart 1893', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Trollhättan', 'Kategori:Svenske fotballspillere', 'Kategori:Svenske landslagsspillere i fotball'] | Mats Dan Erling Corneliusson (født 2. oktober 1961 i Trollhättan er en svensk tidligere fotballspiller. Corneliusson, som var spiss, vant UEFA-cupen med IFK Göteborg i 1982, og ble samme år toppscorer i Allsvenskan. Corneliusson ble senere utenlandsproff, og har spilt for klubber i Tyskland, Sveits og Italia. Corneliusson spilte for Sveriges herrelandslag fra 1982 til 1990, hvor han scoret tolv mål på 22 kamper.
| Mats Dan Erling Corneliusson (født 2. oktober 1961 i Trollhättan er en svensk tidligere fotballspiller. Corneliusson, som var spiss, vant UEFA-cupen med IFK Göteborg i 1982, og ble samme år toppscorer i Allsvenskan. Corneliusson ble senere utenlandsproff, og har spilt for klubber i Tyskland, Sveits og Italia. Corneliusson spilte for Sveriges herrelandslag fra 1982 til 1990, hvor han scoret tolv mål på 22 kamper.
== Meritter ==
IFK GöteborgAllsvenskan (2): 1982, 1983
Svenska Cupen (2): 1982, 1983
UEFA-cupen (1): 1981/1982VfB StuttgartBundesligaen (1): 1983/1984IndividueltToppscorer i Allsvenskan 1982 (12 mål)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Dan Corneliusson – Munzinger Sportsarchiv
(en) Dan Corneliusson – FIFA
(en) Dan Corneliusson – UEFA
(en) Dan Corneliusson – Transfermarkt
(en) Dan Corneliusson – national-football-teams.com
(en) Dan Corneliusson – WorldFootball.net
(en) Dan Corneliusson – FBref
Svenska Fotbollförbundet | | fsted = Trollhättan, Sverige | 2,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Natanz | 2023-02-04 | Natanz | ['Kategori:33°N', 'Kategori:51°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Iran', 'Kategori:Provinsen Isfahan', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Natanz (persisk: نطنز) er en by i provinsen Esfahan i Iran. Folkemengden var i 2011 på 12 281 innbyggere.Et anlegg for urananrikning ligger 30 kilometer nordvest for Natanz.
Dens pærefrukter er velkjente.
| Natanz (persisk: نطنز) er en by i provinsen Esfahan i Iran. Folkemengden var i 2011 på 12 281 innbyggere.Et anlegg for urananrikning ligger 30 kilometer nordvest for Natanz.
Dens pærefrukter er velkjente.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Sheila S. Blair: The Ilkhanid shrine complex at Natanz, Iran. (Harvard Middle East papers) Harvard University, Cambridge 1986, ISBN 978-0932885029
== Eksterne lenker ==
(fa) Offisielt nettsted
(en) Natanz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Institute for Science and International Security
Stanford University entry on Natanz
www.globalsecurity.org entry on Natanz
Shrine Complex of Shaykh 'Abd al-Samad
The Sheikh Abdolsamad Mosque in Natanz Iran
Natanz County
natanz news Arkivert 29. mars 2020 hos Wayback Machine. | Natanz (persisk: نطنز) er en by i provinsen Esfahan i Iran. Folkemengden var i 2011 på 12 281 innbyggere. | 2,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredagsmosk%C3%A9 | 2023-02-04 | Fredagsmoské | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Moskeer'] | Fredagsmoské (arabisk: مسجد جامع ; Jama Masjid) kalles de moskéer som i hovedsak er oppført for muslimernes fredagsbønn. Alle muslimske byer har i prinsipp en hovedmoské som kalles fredagsmoskéen eller den store moské. | Fredagsmoské (arabisk: مسجد جامع ; Jama Masjid) kalles de moskéer som i hovedsak er oppført for muslimernes fredagsbønn. Alle muslimske byer har i prinsipp en hovedmoské som kalles fredagsmoskéen eller den store moské. | Fredagsmoské (arabisk: مسجد جامع ; Jama Masjid) kalles de moskéer som i hovedsak er oppført for muslimernes fredagsbønn. Alle muslimske byer har i prinsipp en hovedmoské som kalles fredagsmoskéen eller den store moské. | 2,345 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jumu%E2%80%99ah | 2023-02-04 | Jumu’ah | ['Kategori:Arabiske ord og uttrykk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Islamske bønner'] | Fredagsbønnen, eller jumu'ah, (arabisk: صلاة الجمعة, ṣalāt al-jum‘ah) er den felles bønn i moskéen ved middagstid på fredagen og regnes oftest som en plikt for alle voksne mannlige sunnimuslimer.
Fredagsbønnen skiller seg i opplegget i noen grad fra middagsbønnen øvrige dager i uken, men den største forskjellen utgøres av den preken, khutba, som holdes av imamen, det vil si bønnelederen, eller noen annen fremstående person, før det felles bønneritualet.
| Fredagsbønnen, eller jumu'ah, (arabisk: صلاة الجمعة, ṣalāt al-jum‘ah) er den felles bønn i moskéen ved middagstid på fredagen og regnes oftest som en plikt for alle voksne mannlige sunnimuslimer.
Fredagsbønnen skiller seg i opplegget i noen grad fra middagsbønnen øvrige dager i uken, men den største forskjellen utgøres av den preken, khutba, som holdes av imamen, det vil si bønnelederen, eller noen annen fremstående person, før det felles bønneritualet.
== Litteratur ==
S.D. Goitein: "The Origin and Nature of the Muslim Friday Worship“ in Muslim World 49 (1959), s. 183–195.
Miriam Younes: Diskussionen schiitischer Gelehrter über juristische Grundlagen von Legalität in der frühen Safawidenzeit: das Beispiel der Abhandlungen über das Freitagsgebet. Würzburg 2010. | thumb|Fredagsbønn ved middagstid | 2,346 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kvalitet_(sjakkuttrykk) | 2023-02-04 | Kvalitet (sjakkuttrykk) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Sjakk'] | Kvalitet er et uttrykk innen sjakk som betegner styrkeforskjellen mellom spillernes samlede brikker, spesielt «offiserene», slik som tårn og løper eller tårn og springer. En spiller som bytter sitt tårn mot en løper eller springer taper eller ofrer en kvalitet, motstanderen vinner en kvalitet.
Kvalitetsberegning i sjakkturneringer er en metode for å skille spillere som har oppnådd samme poengsum på sluttabellen. | Kvalitet er et uttrykk innen sjakk som betegner styrkeforskjellen mellom spillernes samlede brikker, spesielt «offiserene», slik som tårn og løper eller tårn og springer. En spiller som bytter sitt tårn mot en løper eller springer taper eller ofrer en kvalitet, motstanderen vinner en kvalitet.
Kvalitetsberegning i sjakkturneringer er en metode for å skille spillere som har oppnådd samme poengsum på sluttabellen. | Kvalitet er et uttrykk innen sjakk som betegner styrkeforskjellen mellom spillernes samlede brikker, spesielt «offiserene», slik som tårn og løper eller tårn og springer. En spiller som bytter sitt tårn mot en løper eller springer taper eller ofrer en kvalitet, motstanderen vinner en kvalitet. | 2,347 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Isolerte_folk | 2023-02-04 | Isolerte folk | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etnologi', 'Kategori:Isolerte folk'] | Isolerte folk eller ukontaktede urfolk er folkegrupper og samfunn som lever eller har levd, enten ved valg (folk som lever i frivillig isolasjon) eller ved omstendighet, uten noen betydelig kontakt med det globaliserte samfunn. Få mennesker har forblitt helt og holdent uten kontakt og ikke kontaktet av den globale sivilisasjon. Aktivister for urfolks rettigheter (de rettigheter som eksisterer i anerkjennelse av de særskilte forholdene til urbefolkningen), krever at slik grupper skal forbli etterlatt alene og uforstyrret. De hevder at kontakt vil forstyrre deres rett til selvbestemmelse.
De fleste isolerte samfunn i dag er lokalisert i tette skogområder i Sør-Amerika, Ny-Guinea og Andamanene. Kunnskap om deres eksistens kommer hovedsakelig fra sjeldne og tidvis voldelige møter med nabostammer, og fra filmopptak fra fly. Isolerte stammer kan også mangle immunitet til vanlige sykdommer, hvilket kan drepe et stort antall av deres folk ved kontakt med den ytre verden.Et eksempel på et isolert folk er en gruppe ukontaktede indianerne i Amazonas som i tiden rundt 2007 ble fotografert fra fly. 21 indianere, flest kvinner og barn, ble observert på elvebredden til Rio de Las Piedras i Madre de Dios-regionen i peruansk Amazonas. Området der de holder til er under sterkt press fra illegal hogst, og trues i tillegg av peruanske myndigheters planer om dramatiske utvidelse av oljevirksomheten i Amazonas.
| Isolerte folk eller ukontaktede urfolk er folkegrupper og samfunn som lever eller har levd, enten ved valg (folk som lever i frivillig isolasjon) eller ved omstendighet, uten noen betydelig kontakt med det globaliserte samfunn. Få mennesker har forblitt helt og holdent uten kontakt og ikke kontaktet av den globale sivilisasjon. Aktivister for urfolks rettigheter (de rettigheter som eksisterer i anerkjennelse av de særskilte forholdene til urbefolkningen), krever at slik grupper skal forbli etterlatt alene og uforstyrret. De hevder at kontakt vil forstyrre deres rett til selvbestemmelse.
De fleste isolerte samfunn i dag er lokalisert i tette skogområder i Sør-Amerika, Ny-Guinea og Andamanene. Kunnskap om deres eksistens kommer hovedsakelig fra sjeldne og tidvis voldelige møter med nabostammer, og fra filmopptak fra fly. Isolerte stammer kan også mangle immunitet til vanlige sykdommer, hvilket kan drepe et stort antall av deres folk ved kontakt med den ytre verden.Et eksempel på et isolert folk er en gruppe ukontaktede indianerne i Amazonas som i tiden rundt 2007 ble fotografert fra fly. 21 indianere, flest kvinner og barn, ble observert på elvebredden til Rio de Las Piedras i Madre de Dios-regionen i peruansk Amazonas. Området der de holder til er under sterkt press fra illegal hogst, og trues i tillegg av peruanske myndigheters planer om dramatiske utvidelse av oljevirksomheten i Amazonas.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Survival International
Indigenous Peoples Issues & Resources
Cultural Survival | Isolerte folk eller ukontaktede urfolk er folkegrupper og samfunn som lever eller har levd, enten ved valg (folk som lever i frivillig isolasjon) eller ved omstendighet, uten noen betydelig kontakt med det globaliserte samfunn. Få mennesker har forblitt helt og holdent uten kontakt og ikke kontaktet av den globale sivilisasjon. | 2,348 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013 | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Stortingsvalget 2013'] | Stortingsvalget 2013 var et valg i Norge høsten 2013. Det ble valgt 169 representanter til Stortinget for perioden 2013–2017. Samtidig ble sametingsvalget 2013 avholdt. Valgdagen var mandag 9. september, men 206 av landets 428 kommuner avholdt også valg søndag 8. september.Valget gav en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde begge sine dårligste stortingsvalg noensinne. Høyre ble valgets vinner med en framgang på 18 mandater. Venstre kom over sperregrensa og fikk en framgang på 7 mandater. Miljøpartiet De Grønne ble for første gang representert på Stortinget med ett mandat, fra Oslo. Valgresultatet førte til at Jens Stoltenbergs andre regjering gikk av, og at Erna Solberg danna ny regjering utgått av Høyre og Frp.
3 641 994 nordmenn hadde stemmerett. Frammøtet var 2 848 903 eller 78,2 prosent. Valgdeltagelsen var 1,8 prosentpoeng høyere enn ved forrige stortingsvalg. Ved valget stilte totalt 21 partier eller lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker. De åtte andre partia/grupperingene stilte i opptil tolv fylker. Det var tre lister som fantes i bare ett fylke.
Ei forsøksordning med stemmegivning over internett blei videreført fra valget i 2011 i en del kommuner. | Stortingsvalget 2013 var et valg i Norge høsten 2013. Det ble valgt 169 representanter til Stortinget for perioden 2013–2017. Samtidig ble sametingsvalget 2013 avholdt. Valgdagen var mandag 9. september, men 206 av landets 428 kommuner avholdt også valg søndag 8. september.Valget gav en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde begge sine dårligste stortingsvalg noensinne. Høyre ble valgets vinner med en framgang på 18 mandater. Venstre kom over sperregrensa og fikk en framgang på 7 mandater. Miljøpartiet De Grønne ble for første gang representert på Stortinget med ett mandat, fra Oslo. Valgresultatet førte til at Jens Stoltenbergs andre regjering gikk av, og at Erna Solberg danna ny regjering utgått av Høyre og Frp.
3 641 994 nordmenn hadde stemmerett. Frammøtet var 2 848 903 eller 78,2 prosent. Valgdeltagelsen var 1,8 prosentpoeng høyere enn ved forrige stortingsvalg. Ved valget stilte totalt 21 partier eller lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker. De åtte andre partia/grupperingene stilte i opptil tolv fylker. Det var tre lister som fantes i bare ett fylke.
Ei forsøksordning med stemmegivning over internett blei videreført fra valget i 2011 i en del kommuner.
== Resultatsammendrag ==
Oversiktene nedafor er basert på endelige valgresultater fra Kommunal- og regionaldepartementet og fra Statistisk sentralbyrå.Stemmetall fordelt på partiene (i promille):
Stortingsmandater fordelt på partiene (i promille):
Stortingsmandater fordelt på partiene:
=== Resultatoversikt for hele velgermassen ===
De totalt 3 641 994 stemmeberettigede borgerne i riket gjorde følgende valg med stemmeretten sin:
== Bakgrunn og forberedelser ==
Etter stortingsvalget 2005 overtok Jens Stoltenbergs andre regjering («den rødgrønne», bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti) regjeringskontorene i Norge. Ved valget i 2009 fikk denne koalisjonen fornya sitt mandat.
=== Ny mandatfordeling ===
Etter ei grunnlovsendring i 2003 skal fordelinga av mandater mellom fylkene vurderes på nytt foran annethvert stortingsvalg, og ved 2013-valget var det første gang dette skjedde. Fordelinga skjer på grunnlag av fylkenes innbyggertall og areal, idet hvert fylke får et fordelingstall som dannes ved at arealet multiplisert med 1,8 legges til innbyggertallet per 1. januar året før valgåret (denne gangen altså 1. januar 2012). Omfordelinga gjorde at Nord-Trøndelag, Hedmark, Nordland, Sogn og Fjordane og Troms mista et mandat hver. Oslo fikk to representanter i tillegg, mens Akershus, Rogaland og Hordaland hver fikk én mer enn ved stortingsvalga i 2005 og 2009. Denne nye mandatfordelinga gjelder da også for valget i 2017.
=== Lister og kandidater ===
Fristen for innlevering av valglister var i 2013 2. april. Totalt var det 21 partier som fikk godkjent sine lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker, mens det var tre lister som stilte i bare ett fylke.
Totalt stilte 4 082 personer som kandidater. Litt over fire prosent av disse kunne altså få plass på Stortinget. Antallet var i underkant av 400 flere enn ved sist stortingsvalg. 40,3 prosent av kandidatene var kvinner. 27,5 av førstekandidatene var kvinner. Snittalderen var 46,5 år, yngste kandidat var 17 år og eldste 96 år.
== Prognoser ==
=== Nasjonale meningsmålinger ===
Månedlige gjennomsnitt av samtlige nasjonale meningsmålinger om stortingsvalg det siste året (velgerandeler i prosent, antall stortingsrepresentanter i parentes):
=== Skolevalg ===
Skolevalget ble avholdt mellom 26. august og 3. september 2013 på 411 videregående skoler over hele landet med totalt 184 678 elever. Valgdeltagelsen var på rekordhøye 81,1 %, og det ble avgitt 149 753 stemmer.
Valgresultatet ble en stor seier for Høyre som ble største parti med 28,1 % av stemmene, en fremgang på 12 prosentpoeng fra skolevalget i forrige stortingsvalg (2009). Dette var partiets beste resultat i et skolevalg noensinne, og det nest beste resultatet for noe parti i et skolevalg noensinne.
Arbeiderpartiet fikk 23,2 %, Fremskrittspartiet 15,6 %, Venstre 6,7 %, Sosialistisk Venstreparti 5,0 %, Piratpartiet 4,3 %, Senterpartiet 4,2 %, Miljøpartiet De Grønne 3,8 %, Rødt 3,7 %, Kristelig Folkeparti 2,8 %, De Kristne 0,6 %, Pensjonistpartiet 0,6 %, Kystpartiet 0,5 %, Demokratene i Norge 0,3 %, Det Liberale Folkepartiet 0,2 %, Norges Kommunistiske Parti 0,2 %, Kristent Samlingsparti 0,1 % og Sykehus til Alta 0,1 %. Samfunnspartiet, Folkemakten og Folkelisten mot Oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja fikk alle under en promille av stemmene nasjonalt.De rødgrønne regjeringspartiene (Ap+Sp+SV) fikk til sammen 32,4 %, den borgerlige opposisjonen (H+Frp+KrF+V) 53,2 %.
=== Valgdagsmålinger ===
== Valgkamp ==
Valgkampen mot valg i Norge starter vanligvis etter fellesferien (valget i 2011 var et unntak), men før det avholdes landsmøter. Samtlige partier representert på Stortinget i perioden 2009-2013 holdt landsmøte våren 2013. På disse landsmøtene sa enkelte partiledere, henholdsvis Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande at de ikke søkte en statsministerposisjonen, men heller en ministerpost. De to største partienes ledere, Solberg og Stoltenberg ga uttrykk for interesse for posisjonen. På venstresiden står det rødgrønne alternativet samlet for en ny regjeringsperiode. På høyresiden finnes det to hovedalternativer: Et borgerlig alternativ likt sammensetningen i regjeringen fra 2001 til 2005 og et alternativ med Høyre og Fremskrittspartiet. Flere ulike scenarier er dog mulige ifølge valgforskere.
=== Landsmøter ===
Under det som er blitt omtalt som Landsmøtevåren 2013 la alle de syv Stortingspartiene frem deler av sin politiske plattform for den kommende perioden. Sosialistisk Venstreparti holdt sitt landsmøte allerede i midten av mars, mens Senterpartiet, Venstre, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne avholdt sine respektive møter i april, i angitt rekkefølge for øvrig. Høyre avholdt sitt landsmøte i begynnelsen av mai og Fremskrittspartiet i slutten av mai.
=== Statsministerkandidater ===
Statsminister Jens Stoltenberg stilte til gjenvalg. Erna Solberg, leder av Høyre ble omtalt som statsministerkandidat og Siv Jensen er et tredje alternativ. Ingen andre partiledere uttrykte ønske om å stille som statsminister. Norstat sammen med NRK spurte nordmenn hvem de ønsker som statsminister, og fra november 2011 var Solberg den foretrukne, men fra september 2012 var Stoltenberg og Solberg vært jevne. Siv Jensen hadde rundt 10 % av landets støtte som statsminister ifølge NRK. TV-programmet Debatten på TV 2 med programleder Oddvar Stenstrøm ble først sendt i juni der Stoltenberg og Solberg debatterte.
=== Regjeringsalternativer ===
Aftenposten la i desember 2012 frem, med bakgrunn i intervju med valgforsker Bernt Aardal 16 ulike regjeringsalternativer. I tillegg til de daværende syv partiene på Stortinget viste artikkelen til at Miljøpartiet De Grønne og Rødt kan fungere som avgjørende vippepartier. Samtidig åpner artikkelens forfattere for at sentrumspartiene Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti kan fungere som vippepartier hvis de velger heller å arbeide med rødgrønn side heller enn borgerlig side. Venstres nekt for samarbeid med Fremskrittspartiet er et eksempel på dette. De tre rødgrønne partiene ønsker å fortsette som en samlet regjering i en tredje periode, men hvis de ikke oppnår flertall sammen hevder artikkelforfatterne at det finnes tre alternativer:
Hvis A, SV og Sp ikke oppnår flertall og ikke blir enige om en ny samlet mindretallsregjering, kan Arbeiderpartiet alene danne en mindretallsregjering. Dette avhenger av hvilke andre alternativer som finnes, spesielt på borgerlig side.
Hvis de likevel klarer å samarbeide danner de en rødgrønn mindretallsregjering.
Hvis de tre partiene ender med mindretall samlet og det finnes et alternativ med større mindretall på borgerlig side, kan de rødgrønne samarbeide med et vippeparti (gitt at Ap+SV+Sp+vippeparti > 50 %) for å oppnå flertall. Rødt og Miljøpartiet De Grønne anses som mulige samarbeidspartnere. Dette skjer dog kun hvis et av de to partiene får mandat på Stortinget.Alle rødgrønne regjeringsalternativer har Jens Stoltenberg som statsministerkandidat. Det vil da bli hans fjerde periode, der den andre og tredje har vært hele perioder på fire sammenhengende år hver. Stoltenbergs første regjering satt i halvannet år.
På borgerlig side og i sentrum har det siden valget i 2009 vært uenigheter om samarbeidspartnere. Det såkalte «blåblå alternativet», en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet er ikke foretrukket av verken Kristelig Folkeparti eller Venstre. Leder i KrF, Knut Arild Hareide uttalte at han ikke mente en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet var noe bedre enn et rødgrønt alternativ. Både Venstre og Kristelig Folkeparti ser muligheter for samarbeid om statsbudsjettet med Arbeiderpartiet hvis Fremskrittspartiet fortsetter å nekte å «være noe støtteparti for en borgelig regjering de selv ikke er en del av». Hareide sa forøvrig at han og KrF ønsket en regjering med Høyre, Venstre og KrF heller enn å samarbeide med FrP på sitt landsmøte. Også Venstres Trine Skei Grande ga uttrykk ved landsmøtet om at en regjering Venstre ønsker består av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre da hun sa at «det er velgerne som bestemmer hvilken regjering vi får. Stemmer de på Venstre får de en blågrønn regjering». Fremskrittspartiet var ikke enig internt i juni 2013 om hvorvidt de ønsket å samarbeide med Krf og Venstre i en fullstendig borgerlig regjering, mens Høyre er åpen for denne muligheten.
=== Debatter ===
== Gjennomføring ==
Valget skulle etter valgloven finne sted en mandag i september måned. Kongen i statsråd fastsatte valgdagen til 9. september. Det enkelte kommunestyre kunne også velge å holde valg dagen før. Som ved flere tidligere valg var forhåndsstemming og stemming fra utlandet mulig. Som ved lokalvalget 2011 ble det videreført en forsøksordning med elektronisk stemmegivning over internett («e-valg»). Enkelte kommuner utprøvde i 2011 stemmerett for 16-åringer, men dette ble ikke videreført ved valget i 2013 og Arbeiderpartiets landsmøte sa nei til å innføre ordningen permanent. Valgobservasjon ble for første gang gjennomført i Norge ved valget i 2009, og ved valget i 2013 var observatører invitert til å vurdere en offisiell observasjon. Oslo avholdt også en folkeavstemning om kommunen skal søke om å få holde de Olympiske leker i 2022.
=== Forhåndsstemmer ===
Nordmenn med stemmerett kunne avgi forhåndsstemme ved utenriksstasjoner i 114 land mellom 1. juli og 30. august. På Svalbard var fristen 4. september. Forhåndsstemme kunne avgis av alle nordmenn med stemmerett som ikke var i Norge på valgdagen 9. september, eller ikke hadde muligheten til å stille på valglokalet på denne datoen. Forhåndsstemme ble avgitt enten ved å møte opp på valglokalet eller gjennom brevstemme. Det ble registrert 842 398 stemmer nasjonalt før valget, som er flere enn noen gang tidligere.
=== Elektronisk stemmegivning ===
Elektronisk stemmegivning ble først forsøkt ved lokalvalget i 2011 i 10 kommuner. I de samme kommunene ble forsøket gjennomført ved dette valget, nemlig i Bodø, Bremanger, Hammerfest, Mandal, Radøy, Re, Sandnes, Tynset, Vefsn og Ålesund. I tillegg ble forsøksordningen uvidet til Fredrikstad og Larvik. Uken før valget ble det oppdaget en feil i krypteringen av stemmesedlene.
=== Valgobservatører ===
I begynnelsen av juni 2013 var Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) invitert til å kartlegge forberedelsene til valget og vurderte hvorvidt offisiell valgobservasjon vil være nødvendig. Etter valget i 2009 publiserte organisasjonen en rapport for sin første valgobservasjon i landet der tilbakemeldingen var at «norske valg kjennetegnes av politisk pluralisme, respekt for grunnleggende frihet og rettigheter, stor offentlig tillit til at valgadministrasjonen er upartisk samt at hele prosessen er gjennomført med integritet». OSSE sendte 142 valgobservatører til Norge i 2009. OSSE observerte også e-valget i 2011.
=== Klager på valget ===
Riksvalgstyret mottok i alt 16 klager på gjennomføringa av valget. Ting som blei tatt opp i disse var blant annet:
Enkelte forhold som gjorde at valget ikke framstod som hemmelig
Tilgjengelighet til valglokalet
Pengeinnsamling ved valglokalet
Organiseringa i valglokalet
Feilinformasjon ved forhåndsstemming
Manglende stemmesedler i noen valglokaler (Rødt, Miljøpartiet De Grønne)I en del tilfeller gav departementet (som saksforbereder) og riksvalgstyret klageren medhold i at det var gjort feil, men ingen av sakene var slik at de kunne anses å ha påvirka valgresultatet.
Det var imidlertid en sak som blei sett på som mer alvorlig, nemlig at et større antall forhandsstemmer som var avgitt på fremmed sted, ikke kom fram til den riktige kommunen i tide til å bli talt opp. En undersøkelse som 376 av landets kommuner svarte på, viste at 1653 stemmer ikke var kommet med i valgoppgjøret. Departementet foretok ei rekke beregninger som viste at dette likevel ikke hadde innflytelse på valgresultatet, verken for distrikts- eller utjamningsmandatene.
== Resultat fylke for fylke ==
Oversiktene nedenfor er basert på endelige resultater fra fylkesvalgstyrene og riksvalgstyret. I tabellene er oppgitt antall stemmer og prosentandel ved 2013-valget, avvik i prosentpoeng fra fylkestingsvalget i 2011 og fra stortingsvalget i 2009, antall stortingsmandater etter 2013-valget og endring i forhold til Stortingets sammensetning i perioden 2009–2013.
I oversiktene er det avvik mellom antallet oppmøtte og summen av antall godkjente, blanke og forkastede stemmer. Dette kan blant annet skyldes at noen av dem som har møtt opp (og dermed er avkrysset i manntallet), ombestemmer seg og likevel ikke avgir stemme.
=== Østfold ===
I Østfold var det 15 lister som stilte til valg. Det var 209 038 med stemmerett i fylket. 158 218 av disse møtte opp, det vil si 75,7 prosent. Det var 895 blanke stemmer og 213 stemmer som ble forkastet. De 157 262 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Østfold har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Svein Roald Hansen (mandat nr. 1), Irene Johansen (4), Stein Erik Lauvås (6)
Høyre: Ingjerd Schou (2), Bengt Morten Wenstøb (5), Eirik Milde (8)
Fremskrittspartiet: Ulf Leirstein (3), Erlend Wiborg (7)Utjevningsmandatet gikk til Line Henriette Hjemdal fra Kristelig Folkeparti.
Ut av Stortinget gikk Thor Erik Forsberg (A), Wenche Olsen (A), Jon Jæger Gåsvatn (Frp) og Vigdis Giltun (Frp). Av disse var det bare Olsen som stilte til gjenvalg. Hun var for øvrig nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
=== Akershus ===
I Akershus var det 17 lister som stilte til valg. Det var 394 439 med stemmerett i fylket. 322 271 av disse møtte opp, det vil si 81,7 prosent. Det var 1 267 blanke stemmer og 436 stemmer som ble forkastet. De 321 249 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Akershus har 17 stortingsplasser. De 16 distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Jan Tore Sanner (mandat nr. 1), Sylvi Graham (4), Tone W. Trøen (6), Bente Stein Mathisen (9), Henrik Asheim (12), Nils Aage Jegstad (15), Mette Tønder (16)
Arbeiderpartiet: Anniken Huitfeldt (2), Sverre Myrli (5), Marianne Aasen (7), Åsmund Aukrust (11), Gunvor Eldegard (14)
Fremskrittspartiet: Kari Kjønaas Kjos (3), Hans Andreas Limi (8), Ib Thomsen (13)
Venstre: Abid Q. Raja (10)Utjevningsmandatet gikk til Bård Vegar Solhjell fra Sosialistisk Venstreparti. SV og Solhjell var også nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
Ut av Stortinget gikk Gorm Kjernli (A), Morten Høglund (Frp), Hans Frode Asmyhr (Frp), Sonja Irene Sjøli (H), André Oktay Dahl (H) og Borghild Tenden (V). Knut Arild Hareide (KrF) stilte ikke til gjenvalg i Akershus. Derimot blei han valgt inn fra Hordaland.
=== Oslo ===
I Oslo var det 18 lister som stilte til valg. Valgstyret avviste et listeforslag fra Norsk Allianseparti. Det var 435 787 med stemmerett i fylket. 349 654 av disse møtte opp, det vil si 80,2 prosent. Det var 1 299 blanke stemmer og 83 stemmer som ble forkastet. De 348 542 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Oslo har 19 stortingsplasser. De 18 distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Jens Stoltenberg (mandat nr. 1), Hadia Tajik (3), Jonas Gahr Støre (6), Marianne Marthinsen (10), Jan Bøhler (14), Marit Nybakk (16)
Høyre: Ine Marie Eriksen Søreide (2), Nikolai Astrup (4), Michael Tetzschner (7), Kristin Vinje (11), Mudassar Kapur (15), Stefan Heggelund (18)
Fremskrittspartiet: Siv Jensen (5), Christian Tybring-Gjedde (13)
Venstre: Trine Skei Grande (8), Ola Elvestuen (17)
Sosialistisk Venstreparti: Heikki Holmås (9)
Miljøpartiet De Grønne: Rasmus Hansson (12)Utjevningsmandatet gikk til Hans Olav Syversen fra Kristelig Folkeparti.
Rødt (Bjørnar Moxnes) var nærmest til å ta sistemandatet fra Venstre.
Ut av Stortinget gikk Per-Kristian Foss (H), Peter N. Myhre (Frp) og Kristin Halvorsen (SV). Av disse stilte Myhre til gjenvalg.
=== Hedmark ===
I Hedmark var det 14 lister som stilte til valg. Det var 148 098 med stemmerett i fylket. 113 393 av disse møtte opp, det vil si 76,6 prosent. Det var 665 blanke stemmer og 102 stemmer som ble forkastet. De 112 723 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Hedmark har sju stortingsplasser. De seks distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Knut Storberget (mandat nr. 1), Anette Trettebergstuen (2), Tone Sønsterud (5)
Høyre: Gunnar Gundersen (3),
Fremskrittspartiet: Tor Andre Johnsen (4)
Senterpartiet: Trygve Slagsvold Vedum (6)Utjevningsmandatet gikk til Karin Andersen fra Sosialistisk Venstreparti.
Høyre (Rangdi Wetterhus Krogstad) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Thomas Breen (A) og Per Roar Bredvold (Frp). Ingen av dem stilte til gjenvalg.
=== Oppland ===
I Oppland var det 15 lister som stilte til valg. Det var 142 014 med stemmerett i fylket. 107 923 av disse møtte opp, det vil si 76,0 prosent. Det var 488 blanke stemmer og 108 stemmer som ble forkastet. De 107 409 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Oppland har sju stortingsplasser. De seks distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Rigmor Aasrud (mandat nr. 1), Tore Hagebakken (2), Stine Renate Håheim (6)
Høyre: Olemic Thommessen (3)
Fremskrittspartiet: Morten Ørsal Johansen (4)
Senterpartiet: Anne T. Wøien (5)Utjevningsmandatet gikk til Ketil Kjenseth fra Venstre.
Høyre (Jørand Ødegård Lunde) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Torstein Rudihagen (A) og Aksel Hagen (SV). Sistnevnte stilte til gjenvalg.
=== Buskerud ===
I Buskerud var det 15 lister som stilte til valg. Det var 193 404 med stemmerett i fylket. 150 544 av disse møtte opp, det vil si 77,8 prosent. Det var 817 blanke stemmer og 289 stemmer som ble forkastet. De 149 811 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Buskerud har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Martin Kolberg (mandat nr. 1), Lise Christoffersen (4), Torgeir Micaelsen (6)
Høyre: Trond Helleland (2), Anders Werp (5), Kristin Ørmen Johnsen (8)
Fremskrittspartiet: Jørund Rytman (3), Morten Wold (7)Utjevningsmandatet gikk til Per Olaf Lundteigen fra Senterpartiet. Lundteigen og Sp var også nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Ut av Stortinget gikk Laila Gustavsen (A) og Ulf Erik Knudsen (Frp). Gustavsen stilte til gjenvalg.
=== Vestfold ===
I Vestfold var det 15 lister som stilte til valg. Det var 176 779 med stemmerett i fylket. 138 682 av disse møtte opp, det vil si 78,4 prosent. Det var 707 blanke stemmer og 75 stemmer som ble forkastet. De 138 043 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Vestfold har sju stortingsplasser. De seks distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Svein Flåtten (mandat nr. 1), Kårstein Eidem Løvaas (4)
Arbeiderpartiet: Dag Terje Andersen (2), Sonja Mandt (5)
Fremskrittspartiet: Anders Anundsen (3), Morten Stordalen (6)Utjevningsmandatet gikk til Anders Tyvand fra Kristelig Folkeparti.
Høyre (Karen Anne Kjendlie) var nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Ut av Stortinget gikk Steinar Gullvåg (A), Inga Marte Thorkildsen (SV) og Per Arne Olsen (Frp). De to førstnevnte stilte til gjenvalg.
=== Telemark ===
I Telemark var det 14 lister som stilte til valg. Det var 128 352 med stemmerett i fylket. 98 361 av disse møtte opp, det vil si 76,6 prosent. Det var 455 blanke stemmer og 112 stemmer som ble forkastet. De 97 878 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Telemark har seks stortingsplasser. De fem distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Terje Lien Aasland (mandat nr. 1), Lene Vågslid (4), Christian Tynning Bjørnø (5)
Høyre: Torbjørn Røe Isaksen (2)
Fremskrittspartiet: Bård Hoksrud (3)Utjevningsmandatet gikk til Geir Bekkevold fra Kristelig Folkeparti.
Høyre (Solveig Sundbø Abrahamsen) var nærmest til å ta sistemandatet fra Arbeiderpartiet.
Ut av Stortinget gikk Gunn Olsen (A) og Sigvald Oppebøen Hansen (A), som ikke stilte til gjenvalg.
=== Aust-Agder ===
I Aust-Agder var det 15 lister som stilte til valg. Det var 81 864 med stemmerett i fylket. 63 291 av disse møtte opp, det vil si 77,3 prosent. Det var 315 blanke stemmer og 110 stemmer som ble forkastet. De 62 900 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Aust-Agder har fire stortingsplasser. De tre distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Freddy de Ruiter (mandat nr. 1)
Høyre: Svein Harberg (2)
Fremskrittspartiet: Ingebjørg Godskesen (3)Utjevningsmandatet gikk til Kjell Ingolf Ropstad fra Kristelig Folkeparti. Ropstad og KrF var også nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Dette er de samme fire som representerte fylket i forrige periode.
=== Vest-Agder ===
I Vest-Agder var det 16 lister som stilte til valg. Det var 126 317 med stemmerett i fylket. 98 096 av disse møtte opp, det vil si 77,7 prosent. Det var 344 blanke stemmer og 163 stemmer som ble forkastet. De 97 640 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Vest-Agder har seks stortingsplasser. De fem distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Ingunn Foss (mandat nr. 1), Norunn Tveiten Benestad (5)
Arbeiderpartiet: Kari Henriksen (2),
Fremskrittspartiet: Åse Michaelsen (3),
Kristelig Folkeparti: Hans Fredrik Grøvan (4)Utjevningsmandatet gikk til Odd Omland fra Arbeiderpartiet. Omland og A var også nærmest til å ta sistemandatet fra Kristelig Folkeparti.
Ut av Stortinget gikk Henning Skumsvoll (Frp), Peter Skovholt Gitmark (H), Dagrun Eriksen (KrF) og Alf Egil Holmelid (SV). Av disse var det bare Holmelid som stilte til gjenvalg.
=== Rogaland ===
I Rogaland var det 17 lister som stilte til valg. Det var 308 988 med stemmerett i fylket. 241 424 av disse møtte opp, det vil si 78,1 prosent. Det var 846 blanke stemmer og 195 stemmer som ble forkastet. De 240 595 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Rogaland har 14 stortingsplasser. De 13 distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Bent Høie (mandat nr. 1), Siri A. Meling (4), Arve Kambe (8), Tina Bru (10)
Arbeiderpartiet: Eirin Kristin Sund (2), Torstein Tvedt Solberg (6), Hege Haukeland Liadal (9),
Fremskrittspartiet: Solveig Horne (3), Bente Thorsen (7), Roy Steffensen (11)
Kristelig Folkeparti: Olaug Vervik Bollestad (5), Geir Toskedal (13)
Senterpartiet: Geir Pollestad (12)Utjevningsmandatet gikk til Iselin Nybø fra Venstre. Nybø og Venstre var også nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Ketil Solvik-Olsen (Frp), Øyvind Vaksdal (Frp), Tore Nordtun (A), Torfinn Opheim (A), Dagfinn Høybråten (KrF), Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) og Hallgeir Langeland (SV). Bare sistnevnte stilte til gjenvalg.
=== Hordaland ===
I Hordaland var det 16 lister som stilte til valg. Det var 357 496 med stemmerett i fylket. 287 478 av disse møtte opp, det vil si 80,4 prosent. Det var 1360 blanke stemmer og 425 stemmer som ble forkastet. De 286 433 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Hordaland har 16 stortingsplasser. De 15 distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Erna Solberg (mandat nr. 1), Øyvind Halleraker (4), Peter Christian Frølich (6), Torill Eidsheim (10), Sigurd Hille (14)
Arbeiderpartiet: Per Rune Henriksen (2), Jette F. Christensen (5), Magne Rommetveit (9), Ruth Grung (12)
Fremskrittspartiet: Gjermund Hagesæter (3), Helge Andre Njåstad (8)
Kristelig Folkeparti: Knut Arild Hareide (7),
Venstre: Terje Breivik (11)
Sosialistisk Venstreparti: Audun Lysbakken (13)
Senterpartiet: Kjersti Toppe (15)Utjevningsmandatet gikk til Ove Trellevik fra Høyre.
Fremskrittspartiet (Laila Marie Reiertsen) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Anne-Grete Strøm-Erichsen (A), Hilde Magnusson Lydvo (A), Dag Ole Teigen (A), Arne Sortevik (Frp), Karin S. Woldseth (Frp), Laila Marie Reiertsen (Frp), Henning Warloe (H) og Laila Dåvøy (KrF). Av disse var det bare Reiertsen som ønska gjenvalg.
=== Sogn og Fjordane ===
I Sogn og Fjordane var det 13 lister som stilte til valg. Det var 78 280 med stemmerett i fylket. 61 403 av disse møtte opp, det vil si 78,4 prosent. Det var 253 blanke stemmer og 61 stemmer som ble forkastet. De 61 172 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Sogn og Fjordane har fire stortingsplasser. De tre distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Ingrid Heggø (mandat nr. 1)
Senterpartiet: Liv Signe Navarsete (2)
Høyre: Bjørn Lødemel (3)Utjevningsmandatet gikk til Sveinung Rotevatn fra Venstre.
Fremskrittspartiet (Frank Willy Pedersen Djuvik) var nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
Ut av Stortinget gikk Tor Bremer (A) og Åge Starheim (Frp). Bremer stilte til gjenvalg.
=== Møre og Romsdal ===
I Møre og Romsdal var det 13 lister som stilte til valg. Det var 187 682 med stemmerett i fylket. 143 875 av disse møtte opp, det vil si 76,7 prosent. Det var 591 blanke stemmer og 152 stemmer som ble forkastet. De 143 291 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Møre og Romsdal har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Helge Orten (mandat nr. 1), Elisabeth Røbekk Nørve (4)
Arbeiderpartiet: Else-May Botten (2), Fredric Holen Bjørdal (5)
Fremskrittspartiet: Harald T. Nesvik (3), Oskar Grimstad (6)
Kristelig Folkeparti: Rigmor Andersen Eide (7)
Senterpartiet: Jenny Klinge (8)Utjevningsmandatet gikk til Pål Farstad fra Venstre. Farstad Og Venstre var også nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Svein Gjelseth (A), Tove Lise Torve (A) og Mette Hanekamhaug (Frp). De to sistnevnte ønska gjenvalg.
=== Sør-Trøndelag ===
I Sør-Trøndelag var det 17 lister som stilte til valg. Det var 222 149 med stemmerett i fylket. 175 977 av disse møtte opp, det vil si 79,2 prosent. Det var 777 blanke stemmer og 227 stemmer som ble forkastet. De 175 366 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Sør-Trøndelag har ti stortingsplasser. De ni distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Trond Giske (mandat nr. 1), Eva Kristin Hansen (3), Jorodd Asphjell (6), Karianne O. Tung (7)
Høyre: Linda Hofstad Helleland (2), Frank Jenssen (5),
Fremskrittspartiet: Per Sandberg (4), Sivert Bjørnstad (9)
Senterpartiet: Heidi Greni (8)Utjevningsmandatet gikk til Snorre Valen fra Sosialistisk Venstreparti.
Høyre (Torhild Aarbergsbotten) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Gunn Karin Gjul (A), Tord Lien (Frp), Ola Borten Moe (Sp) og Øyvind Håbrekke (KrF). Bare Håbrekke stilte til gjenvalg.
=== Nord-Trøndelag ===
I Nord-Trøndelag var det 14 lister som stilte til valg. Det var 99 921 med stemmerett i fylket. 76 824 av disse møtte opp, det vil si 76,9 prosent. Det var 343 blanke stemmer og 91 stemmer som ble forkastet. De 76 500 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Nord-Trøndelag har fem stortingsplasser. De fire distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Ingvild Kjerkol (mandat nr. 1), Arild Stokkan-Grande (2)
Senterpartiet: Marit Arnstad (3)
Høyre: Elin Agdestein (4)Utjevningsmandatet gikk til André N. Skjelstad fra Venstre.
Ut av Stortinget gikk Gerd Janne Kristoffersen (A), Susanne Bratli (A), Robert Eriksson (Frp), Lars Peder Brekk (Sp) og Lars Myraune (H). Eriksson var den av disse som stilte til gjenvalg. Han var også nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre. I stedet blei han statsråd i Erna Solbergs regjering.
=== Nordland ===
I Nordland var det 17 lister som stilte til valg. Det var 179 464 med stemmerett i fylket. 133 933 av disse møtte opp, det vil si 74,6 prosent. Det var 672 blanke stemmer og 223 stemmer som ble forkastet. De 133 286 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Nordland har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Lisbeth Berg-Hansen (mandat nr. 1), Eirik Sivertsen (4), Anna Ljunggren (6), Kjell-Idar Juvik (8)
Høyre: Odd Henriksen (2), Margunn Ebbesen (5)
Fremskrittspartiet: Kenneth Svendsen (3), Jan Arild Ellingsen (7)Utjevningsmandatet gikk til Janne Sjelmo Nordås fra Senterpartiet. Nordås og Sp var også nærmest til å ta sistemandatet fra Arbeiderpartiet (manglet kun 112 stemmer).
Ut av Stortinget gikk Tor-Arne Strøm (A), Lillian Hansen (A), Ivar Kristiansen (H), Geir-Ketil Hansen (SV) og Torgeir Trældal (Frp). Ingen av dem ønska gjenvalg.
=== Troms ===
I Troms var det 15 lister som stilte til valg. Det var 118 612 med stemmerett i fylket. 88 781 av disse møtte opp, det vil si 74,8 prosent. Det var 490 blanke stemmer og 96 stemmer som ble forkastet. De 88 270 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Troms har seks stortingsplasser. De fem distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Martin Henriksen (mandat nr. 1), Tove Karoline Knutsen (4)
Høyre: Elisabeth Aspaker (2), Kent Gudmundsen (5)
Fremskrittspartiet: Øyvind Korsberg (3)Utjevningsmandatet gikk til Torgeir Knag Fylkesnes fra Sosialistisk Venstreparti.
Fremskrittspartiet (Per-Willy Amundsen) var nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
Ut av Stortinget gikk Bendiks H. Arnesen (A), Anne Marit Bjørnflaten (A), Per Willy Amundsen (Frp) og Irene Lange Nordahl (Sp). De to siste stilte til gjenvalg.
=== Finnmark ===
I Finnmark var det 15 lister som stilte til valg. Det var 53 310 med stemmerett i fylket. 38 011 av disse møtte opp, det vil si 71,3 prosent. Det var 290 blanke stemmer og 94 stemmer som ble forkastet. De 37 659 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Finnmark har fem stortingsplasser. De fire distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Helga Pedersen (mandat nr. 1), Kåre Simensen (3)
Høyre: Frank Bakke-Jensen (2)
Fremskrittspartiet: Jan-Henrik Fredriksen (4)Utjevningsmandatet gikk til Kirsti Bergstø fra Sosialistisk Venstreparti. SV og Bergstø var også nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Ut av Stortinget gikk Ingalill Olsen (A), til tross for at hun stilte til gjenvalg.
=== Mandatfordeling ===
Mandatfordeling 2013
Mandattall uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått fylkets utjevningsmandat.
Endringer fra 2009
== Sammendrag ==
Sorterbar oversiktstabell med stortingspartienes stemmetall (#), velgerandel (%) og mandatuttelling (M) i hvert fylke ved stortingsvalget i 2013:
Valgresultat ved stortingsvalget i 2013 etter distrikt (stortingspartienes velgerandeler i prosent):
== Parti for parti ==
=== Arbeiderpartiet ===
Arbeiderpartiet (A, leder: Jens Stoltenberg) stilte liste i alle fylker. Partiet fikk 874 769 stemmer, det vil si 30,8 prosent av de godkjente stemmene. Dette er en nedgang fra 35,4 prosent ved forrige stortingsvalg (2009). Partiet blei likevel fortsatt landets største med rundt 114 000 flere stemmer enn Høyre. Prosentvis blei dette Arbeiderpartiets nest svakeste stortingsvalg etter andre verdenskrig (2001 var svakest med 24,3 prosent). Partiet fikk 55 mandater, en nedgang på ni. Det blei valgt inn A-representanter på Tinget fra samtlige fylker.
Arbeiderpartiets beste resultat i 2013 kom i Årdal med 62,7 prosent. Det svakeste var i Gloppen og i Eid, begge med 10,0 prosent. I alt hadde partiet mer enn 50 prosent av stemmene i tre kommuner, mellom 40 og 50 prosent i 76 kommuner, mellom 30 og 40 i 174 kommuner og mellom 10 og 20 prosent i 138.
A blei største parti i 301 kommuner, nest størst i 85, tredje størst i 33, fjerde størst i 8 og femte størst i én (Eid).
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Arbeiderpartiet tilbakegang i 376 kommuner og framgang i 52. I 116 kommuner var nedgangen på 5 prosentpoeng eller mer; størst i Kautokeino med 17,5 poeng og Lebesby med 13,5. Framgangen var størst i Vang med 5,4 poeng.
I forhold til fylkestingsvalget i 2011 hadde A tilbakegang i 276 kommuner, størst i Øystre Slidre (21,3 prosentpoeng). Partiet hadde imidlertid en framgang på over ti poeng i sju kommuner, mest i Smøla (21,0 poeng).
Arbeiderpartiet mistet ett distriktsmandat i hvert av fylkene Østfold, Hedmark, Buskerud, Vestfold, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag, Troms og Finnmark, men fikk et nytt mandat i Vest-Agder (utjevningsmandat), slik at nettotapet ble på 9 mandater sammenlignet med stortingsvalget i 2009.
=== Høyre ===
Høyre (H, leder: Erna Solberg) stilte liste i alle fylker. Det fikk 760 232 stemmer, ei økning på rundt 300 000 fra 2009. Partiet gikk dermed forbi Fremskrittspartiet, som i perioden 2009–13 var det nest største partiet. I prosent fikk Høyre 26,8 (opp fra 17,2). Etter krigen er det bare ved valga i 1981 og 1985 at partiet har hatt høyere oppslutning (31,8 og 30,4 prosent). Høyre fikk 48 mandater, en oppgang på 18, og er representert fra alle fylker.
Høyre fikk over 40 prosent av stemmene i to kommuner, Bærum (45,9) og Asker (43,0). I 44 kommuner fikk partiet mellom 30 og 40 prosent, og i 180 kommuner blei resultatet mellom 20 og 30. Høyre hadde under 10 prosent av stemmene i 14 kommuner. Det svakeste resultatet var i Høylandet kommune med 5,8 prosent.
H blei største parti i 96 kommuner, nest størst i 166, tredje størst i 124, fjerde størst i 40 og femte størst i to (Rømskog og Gloppen).
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Høyre framgang i alle kommuner unntatt tre. I 145 kommuner var oppgangen på 10 prosentpoeng eller mer; størst i Midsund med 19,8 poeng og Sund med 17,9. Det var nedgang i Gloppen (2,0 poeng) og Frosta (0,8) og stabil oppslutning i Eid.
Høyre gjorde det samla sett omtrent like godt i 2013 som i fylkestingsvalget i 2011, men variasjonene er store på kommuneplan. Særlig gjelder dette ovennevnte Midsund, der partiet gikk tilbake 30,1 prosentpoeng fra 2011 til 2013. Reduksjonen var omtrent like stor i Valle (30,4). For øvrig hadde partiet nedgang i totalt 122 kommuner. Partiets framgang var størst i Austevoll (16,5) og Kautokeino (14,6).
Høyre økte med 3 mandater i Akershus og Hordaland, 2 mandater i Østfold og Oslo, og ett mandat i hvert av fylkene Buskerud, Vestfold, Vest-Agder, Rogaland, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nordland og Troms, en økning med totalt 18 mandater i forhold til stortingsvalget i 2009.
=== Fremskrittspartiet ===
Fremskrittspartiet (Frp, leder: Siv Jensen) stilte liste i alle de nitten fylkene. Partiet fikk 463 560 stemmer, en nedgang på rundt 150 000 fra valget i 2009. Med 16,4 prosent av de godkjente stemmene (ned fra 22,9) blei Frp denne gangen tredje størst – mot nest størst ved de to foregående stortingsvalga. Resultatet er partiets tredje beste. Nedgangen førte likevel til en reduksjon i mandater fra 41 til 29. Fremskrittspartiet fikk inn representanter fra alle fylker unntatt Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag.
Frp fikk sitt beste resultat i Karlsøy kommune med 29,2 prosent av stemmene. Partiet fikk 20 prosent eller mer i 104 kommuner. Lavest var oppslutninga i Tolga med 3,5 prosent. Det var under 10 prosent Frp-velgere i 47 kommuner.
Frp blei største parti i seks kommuner, nest størst i 86, tredje størst i 227, fjerde størst i 84, femte størst i 24 og sjette størst i én (Gloppen).
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Fremskrittspartiet tilbakegang i alle kommuner unntatt fire. I 272 kommuner var nedgangen på 5 prosentpoeng eller mer; størst i Farsund med 16,3 poeng og Øygarden med 14,0. Framgang var det i Kvitsøy med 4,4 poeng, Lurøy (1,8), Kvænangen (0,6) og Karlsøy (0,5).
Mye av tilbakegangen for Frp kom allerede i 2011, så det var bare 25 kommuner der partiet fikk dårligere resultat i 2013 enn ved fylkestingsvalget i 2011. Mest ned gikk det i Austevoll med 24,8 poeng, samt Stranda (12,3) og Os i Hordaland (10,7). Partiet fikk en framgang på ti prosentpoeng eller mer i åtte kommuner, mest i Kvænangen (16,3), Skjervøy (13,6) og Hamarøy (12,4).
Fremskrittspartiet mistet to mandater i Hordaland, og ett mandat i hvert av fylkene Østfold, Akershus, Oslo, Vest-Agder, Rogaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms, en nedgang med totalt 12 mandater fra stortingsvalget i 2009.
=== Kristelig Folkeparti ===
Kristelig Folkeparti (KrF, leder: Knut Arild Hareide) stilte liste i alle fylker. Resultatet blei 158 475 stemmer, det vil si 5,6 prosent (en oppgang på 0,05). Partiet blei dermed landets fjerde største – og størst av de mellomstore. Både Senterpartiet og SV var større ved forrige valg. Likevel var dette KrFs nest svakeste valg etter andre verdenskrig. Utbyttet blei ti mandater som sist.
KrF fikk 20 prosent eller mer av stemmene i tolv kommuner; beste resultat var i Audnedal med 28,9 prosent. Minst oppslutning fikk partiet i Båtsfjord (0,4) og Leka (0,3).
KrF blei største parti i fire kommuner, nest størst i 12 og tredje størst i 11.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Kristelig Folkeparti tilbakegang i 186 kommuner, stabilt resultat i 23 og framgang i 219. Størst var oppgangen i Gloppen med 8,1 prosentpoeng og Skjervøy og Bømlo, begge med 5,4. Nedgangen var størst i Kvitsøy med 5,9 poeng og Hægebostad med 5,7.
Sammenlikna med fylkestingsvalget i 2011 hadde KrF tilbakegang i 215 kommuner, stabilt resultat i 22 og framgang i 191. Størst var oppgangen i Skjervøy med 9,4 prosentpoeng, mens nedgangen var størst i Vennesla med 9,4.
Kristelig Folkeparti mistet mandatet sitt i Akershus og for første gang siden krigen også mandatet i Sør-Trøndelag. Til gjengjeld fikk partiet et nytt mandat i Vestfold og en økning fra ett til to mandater i Rogaland, slik at resultatet ble 10 mandater totalt som i 2009.
=== Senterpartiet ===
Senterpartiet (Sp, leder: Liv Signe Navarsete) stilte i alle fylker og fikk 155 537 stemmer (5,5 prosent), en nedgang på rundt 10 000 stemmer og 0,7 prosentpoeng. Etter krigen er det bare i 1981 og 1949 at Senterpartiet/Bondepartiet har hatt et svakere resultat. Partiet gikk ned ett mandat til ti.
Senterpartiet fikk over 40 prosent av stemmene i tre kommuner: Gloppen (44,0), Lesja (42,8) og Leka (41,3). Oppslutninga var på 30-tallet i 19 kommuner og mellom 20 og 30 prosent i 56. Partiet fikk én prosent eller mindre i åtte kommuner, med Moss som svakeste resultat (0,7).
Sp blei største parti i 21 kommuner, nest størst i 79 og tredje størst i 32.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Senterpartiet tilbakegang i 305 kommuner, stabilt resultat i 10 og framgang i 113. Størst var nedgangen i Askvoll med 12,0 prosentpoeng og Stryn med 11,2. Oppgangen var størst i Holtålen med 11,0 poeng og Modalen med 10,8.
Det var nedgang i 313 kommuner fra 2011-valget, størst i Gaular (30,8 prosentpoeng) og Salangen (24,4). Framgangen var størst i Modalen (15,9) og Holtålen (14,9).
Senterpartiet mistet mandatet sitt i Troms, men beholdt for øvrig de samme ti resterende mandatene som de også fikk valgt inn i 2009.
=== Venstre ===
Venstre (V, leder: Trine Skei Grande) hadde også lister i alle fylker. Partiet fikk 148 275 stemmer, det vil si om lag 44 000 mer enn ved valget i 2009. Oppgangen fra 3,9 prosent til 5,2 førte Venstre over sperregrensa igjen, noe som gav kraftig mandatuttelling – opp fra to til ni. Resultatet er det nest beste ved et stortingsvalg sia partiet blei splitta på grunn av EU-spørsmålet før valget i 1973.
Venstre fikk mer enn ti prosent oppslutning i tre kommuner: Eid (23,6), Ulvik (19,8) og Granvin (13,7). Resultatet var én prosent eller lavere i ni kommuner med Rødøy som svakeste (0,1).
V blei nest største parti i to kommuner (Eid og Ulvik) og fjerde størst i 36.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Venstre framgang i 373 kommuner og tilbakegang i 46. I ni kommuner var resultatet stabilt. Størst framgang hadde partiet i Eid med 12,7 prosentpoeng og Kristiansund med 6,0. Nedgangen var størst i Karasjok med 9,1 poeng.
Venstre hadde imidlertid tilbakegang i forhold til fylkestingsvalget i 2011 i 240 kommuner. Verst var det i Smøla, der partiet blei halvert (ned 50,2 prosentpoeng). I Hamarøy var nedgangen på 28,1 poeng og i Kautokeino på 24. Framgangen var størst i Gloppen (5,5 poeng).
Venstre fikk kun valgt inn 2 mandater i 2009 (Oslo og Akershus) siden partiet da falt under sperregrensen. Partiet fikk derfor en økning på hele 7 mandater ved å passere sperregrensen i 2013, selv om økningen i oppslutning var på beskjedne 1,4 prosentpoeng. Partiet økte til 2 mandater fra Oslo, beholdt mandatet i Akershus, og fikk ett nytt mandat i hvert av fylkene Oppland, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag, totalt 9 mandater.
=== Sosialistisk Venstreparti ===
Sosialistisk Venstreparti (SV, leder: Audun Lysbakken) stilte også liste i alle fylker. Det fikk 116 021 stemmer, en reduksjon på cirka 50 000. Partiet gikk ned fra 6,2 til 4,1 prosent av de godkjente stemmene, og det kom dermed så vidt over sperregrensa. Sju mandater er fire færre enn ved forrige stortingsvalg. En må tilbake til Sosialistisk Folkeparti i 1961 og 1969 for å finne et så svakt resultat for SV og forgjengere.
SV fikk mer enn ti prosent av stemmene i Nesseby (16,1) og Nesna (10,2). Tromsø fulgte like etter med 9,5. Partiet fikk én prosent eller mindre i 13 kommuner. Det svakeste resultatet var i Hægebostad med 0,2.
SV blei nest største parti i én kommune (Nesseby), tredje størst i én (Tolga) og fjerde størst i 24.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde SV tilbakegang i 412 kommuner, to var stabile, og det var framgang i 14. Størst var nedgangen i Flora med 6,9 prosentpoeng og Namsskogan med 5,5. Framgangen var størst i Træna med 2,0 poeng.
Fra 2011 hadde SV tilbakegang i 274 kommuner, mest i Forsand (11,8) og Nordkapp (10,4). I 137 kommuner hadde partiet framgang, mest i Nesseby med 8,1 poeng.
SV mistet ett av de to mandatene partiet fikk innvalg fra Oslo i 2009, i tillegg mistet partiet mandatet i Nordland for første gang siden partistiftelsen i 1973, og mandatene i Oppland, Vestfold, Vest-Agder og Rogaland. Partiet beholdt ett mandat i Oslo, og mandatene i Akershus, Hedmark, Hordaland og Sør-Trøndelag. Partiet fikk et nytt mandat i hvert av fylkene Troms og Finnmark, slik at nedgangen totalt ble på 4 mandater (fra 11 til 7) sammenlignet med valget i 2009. 7 distriktsmandater og 4 utjevningsmandater i 2009 ble til 2 distriktsmandater og 5 utjevningsmandater i 2013. Dersom oppslutningen hadde vært 1 promille lavere, ville partiet falt under sperregrensen og stått igjen kun med de to distriktsmandatene (Oslo og Hordaland).
=== Miljøpartiet De Grønne ===
Miljøpartiet De Grønne (MDG, nasjonale talspersoner: Hanna E. Marcussen og Harald August Nissen) fikk sitt nasjonale gjennombrudd ved dette valget, der partiet lyktes i å komme inn på Stortinget med sin førstekandidat i Oslo, Rasmus Hansson. Med liste i alle fylker blei resultatet 79 152 stemmer, en framgang på rundt 70 000 (prosentvis opp fra 0,4 til 2,8).
MDG hadde høyest oppslutning i Nesodden (10,2 prosent), Aurland (6,1) og Oslo (5,6). Partiet fikk én prosent eller mindre i 64 kommuner. Utsira var eneste kommune der stemmetallet var 0.
Partiet var fjerde størst i to kommuner, Tjøme og Nesodden.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Miljøpartiet en mimimal tilbakegang i tre kommuner (Leka, Tydal og Værøy) og stabilt resultat i Utsira og Røst. Ellers var det framgang, størst i Nesodden med 8,8 prosentpoeng.
Mindre partier med små sjanser til stortingsmandat vil ofte få sin største tilbakegang i forhold til lokalvalg i sine sterkeste kommuner. I forhold til fylkestingsvalget i 2011 hadde MDG tilbakegang i ni kommuner, mest i Lofoten: Flakstad (ned 2,9 prosentpoeng) og Moskenes (ned 2,1). Oppgangen var også i denne sammenlikninga størst i Nesodden med 4,4 poeng.
=== Rødt ===
Rødt (R, leder: Bjørnar Moxnes) blei heller ikke denne gangen representert på Tinget. Partiet stilte i alle fylker, og som i 2009 var det nært å vinne sistemandatet i Oslo. Det bør imidlertid nevnes at Oslo i mellomtida har fått to flere mandater. Rødt fikk 30 751 stemmer, en reduksjon på nærmere 6 000 (ned fra 1,35 til 1,08 prosent av godkjente stemmer). En må tilbake til 1993 for å finne et så svakt resultat for Rødt/Rød Valgallianse.
Rødt hadde sine beste resultater i Steigen (3,6 prosent), Vefsn (3,4) og Oslo (3,2). Det var fem kommuner uten R-stemmer: Aremark, Hægebostad, Sandøy, Røyrvik og Rømskog.
Partiet var sjette størst i én kommune, Vefsn.
I forhold til Rød Valgallianses resultater ved stortingsvalget i 2009 hadde Rødt tilbakegang i 185 kommuner og framgang i 166. I resten var resultatet stabilt. Bevegelsen var på et halvt prosentpoeng eller mindre i 360 kommuner. Størst var nedgangen i Vågsøy med 3,6 poeng, mens oppgangen var størst i Vefsn med 1,2 poeng.
Rødt hadde størst tilbakegang i forhold til 2011 i Vågsøy (ned 9,9 prosentpoeng) og Odda (ned 8,8). I alt var resultatet svakere i 320 kommuner, stabilt i 36 og bedre i 72. Alle oppgangene var på under én prosent.
=== De Kristne ===
Nykommeren De Kristne (leder: Erik Selle) blei det største av de partia som fikk under én prosent av stemmene. Partiet blei stifta i 2011 og stilte da liste i Bømlo kommune i Hordaland, der det fikk to kommunestyrerepresentanter ved lokalvalget samme år. I 2013 stilte det i samtlige fylker og fikk 17 731 stemmer (0,63 prosent).
De Kristne fikk 9,2 prosent av stemmene i Hægebostad, 4,5 prosent i Audnedal og 4,3 i Sokndal. De fikk null stemmer i 15 kommuner.
Partiet var femte størst i to kommuner, Øygarden og Vennesla.
=== Pensjonistpartiet ===
Pensjonistpartiet (leder: Einar Lonstad) stilte denne gangen liste i tolv fylker og fikk 11 865 stemmer, 35 færre enn ved valget i 2009. Det var 0,42 prosent av de godkjente stemmene, partiets svakeste resultat sia 1989.
Hitra var partiets beste kommune med 5,2 prosent av stemmene. I Steigen fikk det 3,6 prosent og i Våler i Hedmark 3,1.
=== Piratpartiet ===
Piratpartiet (leder: Øystein Jakobsen) blei stifta så seint som 20. desember 2012, men stilte likevel lister i alle fylker. Resultatet blei 9 869 stemmer, det vil si 0,35 prosent.
Piratpartiet fikk mer enn én prosent i to kommuner: Ballangen (1,3) og Osen (1,2). Det var 31 kommuner der partiet ikke fikk stemmer.
=== Kystpartiet ===
Kystpartiet (leder: Bengt Stabrun Johansen) stilte også i alle fylker. Partiet fikk 3 311 stemmer eller 0,12 prosent. Det er en kraftig reduksjon – fra 1,75 i 2001 til 0,83 i 2005 og 0,20 i 2009.
Partiet har fortsatt en del kommuner med gode resultater. De beste er Loppa med 7,0 prosent og Moskenes med 4,3. Det er 73 kommuner uten Kystparti-stemmer.
=== Demokratene i Norge ===
Demokratene i Norge (Dem), leder: Elisabeth Rue Strencbo) stilte liste i alle fylker og fikk 2 214 stemmer, en svak nedgang fra de to tidligere valga da partiet har stilt (2013: 0,08 prosent; 2009: 0,09; 2005: 0,10).Demokratenes beste kommuner var Kristiansand, Fedje og Odda – alle med 0,8 prosent av stemmene. Det er 155 kommuner der partiet ikke fikk stemmer.
=== Kristent Samlingsparti ===
Kristent Samlingsparti (KSP, leder: Ørnulf Nandrup) fikk 1 722 stemmer på de tolv listene partiet stilte. Det tilsvarer 0,06 prosent av godkjente stemmer, noe som er en tredel av resultatet i 2009 og under en firedel av 2001-resultatet.
KSP fikk sitt beste resultat i Kautokeino med 1,0 prosent av stemmene.
=== Det Liberale Folkepartiet ===
Det Liberale Folkepartiet (DLF, leder: Vegard Martinsen) stilte seks lister: Akershus, Oslo, Oppland, Vest-Agder, Rogaland og Sør-Trøndelag. I 2009 stilte partiet i tre fylker og oppnådde 0,01 prosent av stemmene nasjonalt. 2013-resultatet blei noe bedre: 909 stemmer og 0,03 prosent. Det er det høyeste stemmetallet dette partiet noensinne har fått.DLF fikk 0,7 prosent i Marnardal og 0,3 prosent i Selbu. Dette var partiets beste resultater. Det bør imidlertid noteres at dette er relativt små kommuner, så stemmetalla her var 9 og 6.
=== Norges Kommunistiske Parti ===
Norges Kommunistiske Parti (NKP, leder: Svend Haakon Jacobsen) hadde sju lister og fikk 611 stemmer, eller 0,02 prosent – partiets nest dårligste resultat. Bare 1993 var svakere (samt 1989 da partiet ikke stilte, men inngikk i Fylkeslistene for miljø og solidaritet).
NKP fikk sitt beste resultat i Tranøy med 0,7 prosent (6 stemmer).
=== Samfunnspartiet ===
Samfunnspartiet (leder: Øystein Meier Johannessen) stilte fire lister: Akershus, Oslo, Buskerud og Nordland. Samla stemmetall blei 295, og det er det høyeste partiet har oppnådd i de fire stortingsvalga det har deltatt (1993, 1997, 2005 og 2013).Partiet fikk sitt beste resultat i lederens hjemkommune, Hemnes (0,7 prosent). Av partiets tjue beste kommuner er seksten i Nordland.
=== Tre nye lister ===
Ved valget var det videre tre nye lister som stilte i ett fylke hver:
Sykehus til Alta (1. kandidat: Raymond Londal, Alta) stilte bare i Finnmark og fikk 467 stemmer. Best var oppslutninga i Kautokeino (5,1 prosent) og Alta (3,9).
Folkelisten mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja (1. kandidat: Øystein Meier Johannessen, Hemnes, som også stod på topp på Samfunnspartiets liste i fylket) stilte bare i Nordland og fikk 268 stemmer. Størst oppslutninbg fikk lista i Værøy (1,1 prosent) og Moskenes (0,8).
Folkemakten (grunnlegger: Siv Gørbitz) stilte bare i Hordaland og fikk 175 stemmer. 105 av disse kom i Bergen.
== Regjeringsskifte ==
Valget gav altså en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig.
10. september varsla statsminister Jens Stoltenberg at han ville søke avskjed for regjeringa etter at den hadde lagt fram sitt forslag til statsbudsjett 14. oktober, noe han også gjorde. De fire borgerlige partia innleda sonderinger om et regjeringssamarbeid 16. september. 30. september undertegna de en samarbeidsavtale,. Avtalen innebar at det ville bli ei mindretallsregjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet, men med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti. Høyre og Frp innleda regjeringsforhandlingene 1. oktober på Sundvolden Hotel, og de kunne 7. oktober presentere en «regjeringsplattform».Etter at Stoltenberg formelt hadde søkt avskjed, fikk Høyre-leder Erna Solberg i oppdrag å danne ny regjering. Solberg-regjeringa tiltrådte 16. oktober 2013. Den nye regjeringa fikk 11 statsråder fra Høyre og 7 fra Fremskrittspartiet.
== Det nye Stortinget ==
Civita gjennomførte i juli 2013 en analyse av bakgrunnen til de som lå an til å bli innvalgt på Stortinget i forhold til 2009-valget. Her viste tallene at gjennomsnittsalderen kommer til å holde seg relativt lik med en gjennomsnittsalder på 46 år og en medianalder på 47 år med en liten forsyvning med flere yngre representanter under 30 år enn representanter over 60 år. Spesielt innenfor utdanning vil det skje en endring, hvor 78% har høyere utdanning i det nye Stortinget, mot 62% i inneværende periode og 30% i befolkningen.
== Statistikk ==
=== Velgermasse ===
Velgermassen i Norge økte fra valget i 2009 med 3,1 prosentpoeng og det er totalt 3 636 200 personer med stemmerett ved valget i 2013 ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Blant disse er det i underkant av 250 000 personer som for første gang kan stemme ved et stortingsvalg. Halvparten av disse hadde heller ikke stemmerett ved forrige lokalvalg. Rundt 30 % av velgermassen er 60 år eller eldre, mens rundt 5 % er personer med innvandrerbakgrunn. I Oslo utgjør innvandrerbefolkningen med stemmerett nærmere 17 % av Oslos stemmeberettigede befolkning, mens i Finnmark er utgjør de i underkant av 2,5 %. Innvandrere med bakgrunn fra Pakistan, Vietnam, Irak og Iran utgjør alene over en fjerdedel av stemmeberettigede innvandrere og innvandrere fra Somalia og Irak hadde den største prosentvise økningen som del av innvandrerbefolkningen i Norge. De to fylkene Oslo og Finnmark har også den største ulikheten i velgermasse med henholdsvis 434 200 og 53 400 stemmeberettigede.
=== Valgdeltakelse ===
Forskere ved Institutt for samfunnsforskning var før valget usikre hvorvidt trenden fra forrige valg ville fortsette ved dette valget. I juni 2013 ble boken Et robust lokaldemokrati - lokalvalget i skyggen av 22. juli 2011, redigert av Johannes Bergh og Dag Arne Christensen lansert. Førstegangsvelgeres deltakelse ved lokalvalget i 2011 steg med 10 prosentpoeng og forfatterne forklarer dette i relasjon til terrorangrepene tidligere samme år.
=== Velgeroverganger ===
== Se også ==
Valg i Norge
Sametingsvalget 2013
== Referanser ==
Fotnoter
Andre referanser
== Eksterne lenker ==
(en) Norwegian parliamentary election, 2013 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Offentlige siderValg.no (Valgportalen): Stortingsvalget 2013 - Resultater og informasjon om valget utgitt av Kommunal- og regionaldepartementet
Valgloven på Lovdata
Navn på alle valglister og kandidater i 2013 fra Kommunal- og regionaldepartementetMediers dekningNRK
Dagbladet
VG | Stortingsvalget 2013 i Moskenes ble avholdt 9. september 2013 i Moskenes kommune i Nordland. | 2,349 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Great_Northern_Railway_(USA) | 2023-02-04 | Great Northern Railway (USA) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Selskaper etablert i 1889', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1970', 'Kategori:Tidligere jernbaneselskaper i USA'] | For andre jernbaner med samme navn, se Great Northern Railway.Great Northern Railway (forkortet GN) var et amerikansk jernbaneselskap som eksisterte mellom 1889 og 1970. Selskapet ble stiftet av James Jerome Hill, og hadde et linjenett som strakte seg fra Chicago til Seattle. I 1901 skaffet Great Northern Railway seg i samarbeid med Northern Pacific Railway kontroll over Chicago, Burlington & Quincy Railroad (CB&Q). I 1905 opprettet de to selskapene Spokane, Portland & Seattle Railway (SP&S) som bygde en linje mellom Spokane og Portland. I 1970 slo Great Northern, Northern Pacific, SP&S og CB&Q seg sammen i en stor-fusjon og dannet Burlington Northern Railroad (BN). Burlington Northern fusjonerte i sin tur med Atchison, Topeka & Santa Fe Railway i 1995 og dannet Burlington Northern & Santa Fe Railway. BNSF Railway ble det offisielle navnet i 2005, og selskapet bruker fortsatt mye av Great Northern Railways linjenett.
| For andre jernbaner med samme navn, se Great Northern Railway.Great Northern Railway (forkortet GN) var et amerikansk jernbaneselskap som eksisterte mellom 1889 og 1970. Selskapet ble stiftet av James Jerome Hill, og hadde et linjenett som strakte seg fra Chicago til Seattle. I 1901 skaffet Great Northern Railway seg i samarbeid med Northern Pacific Railway kontroll over Chicago, Burlington & Quincy Railroad (CB&Q). I 1905 opprettet de to selskapene Spokane, Portland & Seattle Railway (SP&S) som bygde en linje mellom Spokane og Portland. I 1970 slo Great Northern, Northern Pacific, SP&S og CB&Q seg sammen i en stor-fusjon og dannet Burlington Northern Railroad (BN). Burlington Northern fusjonerte i sin tur med Atchison, Topeka & Santa Fe Railway i 1995 og dannet Burlington Northern & Santa Fe Railway. BNSF Railway ble det offisielle navnet i 2005, og selskapet bruker fortsatt mye av Great Northern Railways linjenett.
== Historie ==
Great Northern Railway ble formelt opprettet i 1889, men opprinnelsen til selskapet kan dateres til 1857.
=== Bakgrunn ===
Jernbanemanien i USA hadde i første halvdel av 1800-tallet ført til at de østligste delstatene hadde fått jernbaneforbindelser med hverandre - og til havner ved Atlanterhavet. Delstaten Minnesota var i 1850-årene ivrige etter å komme i gang med jernbanebygging, og i 1857 fikk selskapet Minnesota & Pacific Railroad Company konsesjon til å bygge en jernbanelinje i retning av Stillehavet. Omkring 100 kilometer av banetrasé var klargjort for sporlegging i 1860 da selskapet gikk konkurs på grunn av finansielle problemer og forsinkelser. Eiendelene og rettighetene ble solgt til delstaten. 10. mars 1862 ble St. Paul & Pacific Railroad Company (St.P&P) stiftet, og dette selskapet overtok konsesjonen og eiendommene fra det konkursrammede prosjektet. De 16 første kilometrene av linjen ble raskt ferdigstillt, og 28. juni 1862 gikk Minnesotas første tog fra St. Paul til landsbyen St. Anthony (nå Minneapolis). Åpningstoget besto av to passasjervogner trukket av lokomotiv nummer 1 - «William Crooks» (lokomotivet er bevart, og står utstilt på Lake Superior Railroad Museum i Duluth, Minnesota).
St. Paul & Pacific Railroad strevde med inntjeningen, og omkring 1870 var selskapet i vanskeligheter og manglet midler til å fullføre påbegynte jernbanestrekninger. James J. Hill så at jernbaneprosjektet hadde potensial, og i 1878 overtalte han 3 andre til å bli med på et oppkjøp av selskapet. 23. mai 1879 ble St.P&P solgt på tvangsauksjon til James J. Hill, Norman W. Kittson, George Stephen og Donald A. Smith. Selskapet ble omorganisert og omdøpt St. Paul, Minneapolis & Manitoba Railway Company, og hadde på dette tidspunktet 80 kilometer med linje - utelukkende i delstaten Minnesota. James Hill ble president i selskapet i 1882, og hans tro på jernbanens potensial ble bekreftet samme år da det ble utbetalt aksjeutbytte på 7 % - samtidig med at selskapet hadde store investeringskostnader (helt fram til 1933 ble det hvert år utbetalt utbytte). Utvidelsen av jernbanen vestover fortsatte inn i Dakota Territory, og i 1885 var linjenettet økt til omtrent 2 350 kilometer - inklusivt sidespor og sidebaner.
=== Great Northern Railway ===
I 1881 kjøpte Hill opp jernbaneselskapet Minneapolis & St. Cloud Railway. Dette selskapet ble stiftet i 1856, men det hadde ikke bygd noe som helst. Det var et papir-selskap, og Hill kjøpte det fordi dets konsesjon hadde mer omfattende rettigheter enn St. Paul, Minneapolis & Manitoba Railways konsesjon. 18. september 1889 ble Minneapolis & St. Cloud Railway omdøpt Great Northern Railway. I februar 1890 ble alle eiendeler og eiendommer til St. Paul, Minneapolis & Manitoba Railway overtatt av Great Northern Railway.
== Passasjertog ==
Empire Builder: Chicago til Seattle. Oppkalt etter tilnavnet til James J. Hill
Western Star: Chicago til Seattle. Samme rute som Empire Builder, men med flere stoppesteder underveis
Red River: Minneapolis–Saint Paul til Grand Forks.
International: Seattle til Vancouver.Passasjertoget Empire Builder er (pr. 2022) fortsatt en del av rutetilbudet til USAs statlige jernbaneselskap Amtrak. Toget går fra Chicago til Seattle/Portland.
== Bildegalleri ==
== Referanser ==
== Kilder ==
BNSF: History of BNSF - side 18: Great Northern Railway Besøkt 27.mai 2022
Great Northern Railway Historical Society: GN History Besøkt 27.mai 2022
American-Rails.com: The Great Northern Railway Besøkt 27.mai 2022
Great Northern Empire - Then and Now Besøkt 27.mai 2022 | Great Northern Railway (forkortet GN) var et amerikansk jernbaneselskap som eksisterte mellom 1889 og 1970. Selskapet ble stiftet av James Jerome Hill, og hadde et linjenett som strakte seg fra Chicago til Seattle. | 2,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013 | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Stortingsvalget 2013'] | Stortingsvalget 2013 var et valg i Norge høsten 2013. Det ble valgt 169 representanter til Stortinget for perioden 2013–2017. Samtidig ble sametingsvalget 2013 avholdt. Valgdagen var mandag 9. september, men 206 av landets 428 kommuner avholdt også valg søndag 8. september.Valget gav en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde begge sine dårligste stortingsvalg noensinne. Høyre ble valgets vinner med en framgang på 18 mandater. Venstre kom over sperregrensa og fikk en framgang på 7 mandater. Miljøpartiet De Grønne ble for første gang representert på Stortinget med ett mandat, fra Oslo. Valgresultatet førte til at Jens Stoltenbergs andre regjering gikk av, og at Erna Solberg danna ny regjering utgått av Høyre og Frp.
3 641 994 nordmenn hadde stemmerett. Frammøtet var 2 848 903 eller 78,2 prosent. Valgdeltagelsen var 1,8 prosentpoeng høyere enn ved forrige stortingsvalg. Ved valget stilte totalt 21 partier eller lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker. De åtte andre partia/grupperingene stilte i opptil tolv fylker. Det var tre lister som fantes i bare ett fylke.
Ei forsøksordning med stemmegivning over internett blei videreført fra valget i 2011 i en del kommuner. | Stortingsvalget 2013 var et valg i Norge høsten 2013. Det ble valgt 169 representanter til Stortinget for perioden 2013–2017. Samtidig ble sametingsvalget 2013 avholdt. Valgdagen var mandag 9. september, men 206 av landets 428 kommuner avholdt også valg søndag 8. september.Valget gav en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde begge sine dårligste stortingsvalg noensinne. Høyre ble valgets vinner med en framgang på 18 mandater. Venstre kom over sperregrensa og fikk en framgang på 7 mandater. Miljøpartiet De Grønne ble for første gang representert på Stortinget med ett mandat, fra Oslo. Valgresultatet førte til at Jens Stoltenbergs andre regjering gikk av, og at Erna Solberg danna ny regjering utgått av Høyre og Frp.
3 641 994 nordmenn hadde stemmerett. Frammøtet var 2 848 903 eller 78,2 prosent. Valgdeltagelsen var 1,8 prosentpoeng høyere enn ved forrige stortingsvalg. Ved valget stilte totalt 21 partier eller lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker. De åtte andre partia/grupperingene stilte i opptil tolv fylker. Det var tre lister som fantes i bare ett fylke.
Ei forsøksordning med stemmegivning over internett blei videreført fra valget i 2011 i en del kommuner.
== Resultatsammendrag ==
Oversiktene nedafor er basert på endelige valgresultater fra Kommunal- og regionaldepartementet og fra Statistisk sentralbyrå.Stemmetall fordelt på partiene (i promille):
Stortingsmandater fordelt på partiene (i promille):
Stortingsmandater fordelt på partiene:
=== Resultatoversikt for hele velgermassen ===
De totalt 3 641 994 stemmeberettigede borgerne i riket gjorde følgende valg med stemmeretten sin:
== Bakgrunn og forberedelser ==
Etter stortingsvalget 2005 overtok Jens Stoltenbergs andre regjering («den rødgrønne», bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti) regjeringskontorene i Norge. Ved valget i 2009 fikk denne koalisjonen fornya sitt mandat.
=== Ny mandatfordeling ===
Etter ei grunnlovsendring i 2003 skal fordelinga av mandater mellom fylkene vurderes på nytt foran annethvert stortingsvalg, og ved 2013-valget var det første gang dette skjedde. Fordelinga skjer på grunnlag av fylkenes innbyggertall og areal, idet hvert fylke får et fordelingstall som dannes ved at arealet multiplisert med 1,8 legges til innbyggertallet per 1. januar året før valgåret (denne gangen altså 1. januar 2012). Omfordelinga gjorde at Nord-Trøndelag, Hedmark, Nordland, Sogn og Fjordane og Troms mista et mandat hver. Oslo fikk to representanter i tillegg, mens Akershus, Rogaland og Hordaland hver fikk én mer enn ved stortingsvalga i 2005 og 2009. Denne nye mandatfordelinga gjelder da også for valget i 2017.
=== Lister og kandidater ===
Fristen for innlevering av valglister var i 2013 2. april. Totalt var det 21 partier som fikk godkjent sine lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker, mens det var tre lister som stilte i bare ett fylke.
Totalt stilte 4 082 personer som kandidater. Litt over fire prosent av disse kunne altså få plass på Stortinget. Antallet var i underkant av 400 flere enn ved sist stortingsvalg. 40,3 prosent av kandidatene var kvinner. 27,5 av førstekandidatene var kvinner. Snittalderen var 46,5 år, yngste kandidat var 17 år og eldste 96 år.
== Prognoser ==
=== Nasjonale meningsmålinger ===
Månedlige gjennomsnitt av samtlige nasjonale meningsmålinger om stortingsvalg det siste året (velgerandeler i prosent, antall stortingsrepresentanter i parentes):
=== Skolevalg ===
Skolevalget ble avholdt mellom 26. august og 3. september 2013 på 411 videregående skoler over hele landet med totalt 184 678 elever. Valgdeltagelsen var på rekordhøye 81,1 %, og det ble avgitt 149 753 stemmer.
Valgresultatet ble en stor seier for Høyre som ble største parti med 28,1 % av stemmene, en fremgang på 12 prosentpoeng fra skolevalget i forrige stortingsvalg (2009). Dette var partiets beste resultat i et skolevalg noensinne, og det nest beste resultatet for noe parti i et skolevalg noensinne.
Arbeiderpartiet fikk 23,2 %, Fremskrittspartiet 15,6 %, Venstre 6,7 %, Sosialistisk Venstreparti 5,0 %, Piratpartiet 4,3 %, Senterpartiet 4,2 %, Miljøpartiet De Grønne 3,8 %, Rødt 3,7 %, Kristelig Folkeparti 2,8 %, De Kristne 0,6 %, Pensjonistpartiet 0,6 %, Kystpartiet 0,5 %, Demokratene i Norge 0,3 %, Det Liberale Folkepartiet 0,2 %, Norges Kommunistiske Parti 0,2 %, Kristent Samlingsparti 0,1 % og Sykehus til Alta 0,1 %. Samfunnspartiet, Folkemakten og Folkelisten mot Oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja fikk alle under en promille av stemmene nasjonalt.De rødgrønne regjeringspartiene (Ap+Sp+SV) fikk til sammen 32,4 %, den borgerlige opposisjonen (H+Frp+KrF+V) 53,2 %.
=== Valgdagsmålinger ===
== Valgkamp ==
Valgkampen mot valg i Norge starter vanligvis etter fellesferien (valget i 2011 var et unntak), men før det avholdes landsmøter. Samtlige partier representert på Stortinget i perioden 2009-2013 holdt landsmøte våren 2013. På disse landsmøtene sa enkelte partiledere, henholdsvis Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande at de ikke søkte en statsministerposisjonen, men heller en ministerpost. De to største partienes ledere, Solberg og Stoltenberg ga uttrykk for interesse for posisjonen. På venstresiden står det rødgrønne alternativet samlet for en ny regjeringsperiode. På høyresiden finnes det to hovedalternativer: Et borgerlig alternativ likt sammensetningen i regjeringen fra 2001 til 2005 og et alternativ med Høyre og Fremskrittspartiet. Flere ulike scenarier er dog mulige ifølge valgforskere.
=== Landsmøter ===
Under det som er blitt omtalt som Landsmøtevåren 2013 la alle de syv Stortingspartiene frem deler av sin politiske plattform for den kommende perioden. Sosialistisk Venstreparti holdt sitt landsmøte allerede i midten av mars, mens Senterpartiet, Venstre, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne avholdt sine respektive møter i april, i angitt rekkefølge for øvrig. Høyre avholdt sitt landsmøte i begynnelsen av mai og Fremskrittspartiet i slutten av mai.
=== Statsministerkandidater ===
Statsminister Jens Stoltenberg stilte til gjenvalg. Erna Solberg, leder av Høyre ble omtalt som statsministerkandidat og Siv Jensen er et tredje alternativ. Ingen andre partiledere uttrykte ønske om å stille som statsminister. Norstat sammen med NRK spurte nordmenn hvem de ønsker som statsminister, og fra november 2011 var Solberg den foretrukne, men fra september 2012 var Stoltenberg og Solberg vært jevne. Siv Jensen hadde rundt 10 % av landets støtte som statsminister ifølge NRK. TV-programmet Debatten på TV 2 med programleder Oddvar Stenstrøm ble først sendt i juni der Stoltenberg og Solberg debatterte.
=== Regjeringsalternativer ===
Aftenposten la i desember 2012 frem, med bakgrunn i intervju med valgforsker Bernt Aardal 16 ulike regjeringsalternativer. I tillegg til de daværende syv partiene på Stortinget viste artikkelen til at Miljøpartiet De Grønne og Rødt kan fungere som avgjørende vippepartier. Samtidig åpner artikkelens forfattere for at sentrumspartiene Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti kan fungere som vippepartier hvis de velger heller å arbeide med rødgrønn side heller enn borgerlig side. Venstres nekt for samarbeid med Fremskrittspartiet er et eksempel på dette. De tre rødgrønne partiene ønsker å fortsette som en samlet regjering i en tredje periode, men hvis de ikke oppnår flertall sammen hevder artikkelforfatterne at det finnes tre alternativer:
Hvis A, SV og Sp ikke oppnår flertall og ikke blir enige om en ny samlet mindretallsregjering, kan Arbeiderpartiet alene danne en mindretallsregjering. Dette avhenger av hvilke andre alternativer som finnes, spesielt på borgerlig side.
Hvis de likevel klarer å samarbeide danner de en rødgrønn mindretallsregjering.
Hvis de tre partiene ender med mindretall samlet og det finnes et alternativ med større mindretall på borgerlig side, kan de rødgrønne samarbeide med et vippeparti (gitt at Ap+SV+Sp+vippeparti > 50 %) for å oppnå flertall. Rødt og Miljøpartiet De Grønne anses som mulige samarbeidspartnere. Dette skjer dog kun hvis et av de to partiene får mandat på Stortinget.Alle rødgrønne regjeringsalternativer har Jens Stoltenberg som statsministerkandidat. Det vil da bli hans fjerde periode, der den andre og tredje har vært hele perioder på fire sammenhengende år hver. Stoltenbergs første regjering satt i halvannet år.
På borgerlig side og i sentrum har det siden valget i 2009 vært uenigheter om samarbeidspartnere. Det såkalte «blåblå alternativet», en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet er ikke foretrukket av verken Kristelig Folkeparti eller Venstre. Leder i KrF, Knut Arild Hareide uttalte at han ikke mente en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet var noe bedre enn et rødgrønt alternativ. Både Venstre og Kristelig Folkeparti ser muligheter for samarbeid om statsbudsjettet med Arbeiderpartiet hvis Fremskrittspartiet fortsetter å nekte å «være noe støtteparti for en borgelig regjering de selv ikke er en del av». Hareide sa forøvrig at han og KrF ønsket en regjering med Høyre, Venstre og KrF heller enn å samarbeide med FrP på sitt landsmøte. Også Venstres Trine Skei Grande ga uttrykk ved landsmøtet om at en regjering Venstre ønsker består av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre da hun sa at «det er velgerne som bestemmer hvilken regjering vi får. Stemmer de på Venstre får de en blågrønn regjering». Fremskrittspartiet var ikke enig internt i juni 2013 om hvorvidt de ønsket å samarbeide med Krf og Venstre i en fullstendig borgerlig regjering, mens Høyre er åpen for denne muligheten.
=== Debatter ===
== Gjennomføring ==
Valget skulle etter valgloven finne sted en mandag i september måned. Kongen i statsråd fastsatte valgdagen til 9. september. Det enkelte kommunestyre kunne også velge å holde valg dagen før. Som ved flere tidligere valg var forhåndsstemming og stemming fra utlandet mulig. Som ved lokalvalget 2011 ble det videreført en forsøksordning med elektronisk stemmegivning over internett («e-valg»). Enkelte kommuner utprøvde i 2011 stemmerett for 16-åringer, men dette ble ikke videreført ved valget i 2013 og Arbeiderpartiets landsmøte sa nei til å innføre ordningen permanent. Valgobservasjon ble for første gang gjennomført i Norge ved valget i 2009, og ved valget i 2013 var observatører invitert til å vurdere en offisiell observasjon. Oslo avholdt også en folkeavstemning om kommunen skal søke om å få holde de Olympiske leker i 2022.
=== Forhåndsstemmer ===
Nordmenn med stemmerett kunne avgi forhåndsstemme ved utenriksstasjoner i 114 land mellom 1. juli og 30. august. På Svalbard var fristen 4. september. Forhåndsstemme kunne avgis av alle nordmenn med stemmerett som ikke var i Norge på valgdagen 9. september, eller ikke hadde muligheten til å stille på valglokalet på denne datoen. Forhåndsstemme ble avgitt enten ved å møte opp på valglokalet eller gjennom brevstemme. Det ble registrert 842 398 stemmer nasjonalt før valget, som er flere enn noen gang tidligere.
=== Elektronisk stemmegivning ===
Elektronisk stemmegivning ble først forsøkt ved lokalvalget i 2011 i 10 kommuner. I de samme kommunene ble forsøket gjennomført ved dette valget, nemlig i Bodø, Bremanger, Hammerfest, Mandal, Radøy, Re, Sandnes, Tynset, Vefsn og Ålesund. I tillegg ble forsøksordningen uvidet til Fredrikstad og Larvik. Uken før valget ble det oppdaget en feil i krypteringen av stemmesedlene.
=== Valgobservatører ===
I begynnelsen av juni 2013 var Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) invitert til å kartlegge forberedelsene til valget og vurderte hvorvidt offisiell valgobservasjon vil være nødvendig. Etter valget i 2009 publiserte organisasjonen en rapport for sin første valgobservasjon i landet der tilbakemeldingen var at «norske valg kjennetegnes av politisk pluralisme, respekt for grunnleggende frihet og rettigheter, stor offentlig tillit til at valgadministrasjonen er upartisk samt at hele prosessen er gjennomført med integritet». OSSE sendte 142 valgobservatører til Norge i 2009. OSSE observerte også e-valget i 2011.
=== Klager på valget ===
Riksvalgstyret mottok i alt 16 klager på gjennomføringa av valget. Ting som blei tatt opp i disse var blant annet:
Enkelte forhold som gjorde at valget ikke framstod som hemmelig
Tilgjengelighet til valglokalet
Pengeinnsamling ved valglokalet
Organiseringa i valglokalet
Feilinformasjon ved forhåndsstemming
Manglende stemmesedler i noen valglokaler (Rødt, Miljøpartiet De Grønne)I en del tilfeller gav departementet (som saksforbereder) og riksvalgstyret klageren medhold i at det var gjort feil, men ingen av sakene var slik at de kunne anses å ha påvirka valgresultatet.
Det var imidlertid en sak som blei sett på som mer alvorlig, nemlig at et større antall forhandsstemmer som var avgitt på fremmed sted, ikke kom fram til den riktige kommunen i tide til å bli talt opp. En undersøkelse som 376 av landets kommuner svarte på, viste at 1653 stemmer ikke var kommet med i valgoppgjøret. Departementet foretok ei rekke beregninger som viste at dette likevel ikke hadde innflytelse på valgresultatet, verken for distrikts- eller utjamningsmandatene.
== Resultat fylke for fylke ==
Oversiktene nedenfor er basert på endelige resultater fra fylkesvalgstyrene og riksvalgstyret. I tabellene er oppgitt antall stemmer og prosentandel ved 2013-valget, avvik i prosentpoeng fra fylkestingsvalget i 2011 og fra stortingsvalget i 2009, antall stortingsmandater etter 2013-valget og endring i forhold til Stortingets sammensetning i perioden 2009–2013.
I oversiktene er det avvik mellom antallet oppmøtte og summen av antall godkjente, blanke og forkastede stemmer. Dette kan blant annet skyldes at noen av dem som har møtt opp (og dermed er avkrysset i manntallet), ombestemmer seg og likevel ikke avgir stemme.
=== Østfold ===
I Østfold var det 15 lister som stilte til valg. Det var 209 038 med stemmerett i fylket. 158 218 av disse møtte opp, det vil si 75,7 prosent. Det var 895 blanke stemmer og 213 stemmer som ble forkastet. De 157 262 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Østfold har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Svein Roald Hansen (mandat nr. 1), Irene Johansen (4), Stein Erik Lauvås (6)
Høyre: Ingjerd Schou (2), Bengt Morten Wenstøb (5), Eirik Milde (8)
Fremskrittspartiet: Ulf Leirstein (3), Erlend Wiborg (7)Utjevningsmandatet gikk til Line Henriette Hjemdal fra Kristelig Folkeparti.
Ut av Stortinget gikk Thor Erik Forsberg (A), Wenche Olsen (A), Jon Jæger Gåsvatn (Frp) og Vigdis Giltun (Frp). Av disse var det bare Olsen som stilte til gjenvalg. Hun var for øvrig nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
=== Akershus ===
I Akershus var det 17 lister som stilte til valg. Det var 394 439 med stemmerett i fylket. 322 271 av disse møtte opp, det vil si 81,7 prosent. Det var 1 267 blanke stemmer og 436 stemmer som ble forkastet. De 321 249 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Akershus har 17 stortingsplasser. De 16 distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Jan Tore Sanner (mandat nr. 1), Sylvi Graham (4), Tone W. Trøen (6), Bente Stein Mathisen (9), Henrik Asheim (12), Nils Aage Jegstad (15), Mette Tønder (16)
Arbeiderpartiet: Anniken Huitfeldt (2), Sverre Myrli (5), Marianne Aasen (7), Åsmund Aukrust (11), Gunvor Eldegard (14)
Fremskrittspartiet: Kari Kjønaas Kjos (3), Hans Andreas Limi (8), Ib Thomsen (13)
Venstre: Abid Q. Raja (10)Utjevningsmandatet gikk til Bård Vegar Solhjell fra Sosialistisk Venstreparti. SV og Solhjell var også nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
Ut av Stortinget gikk Gorm Kjernli (A), Morten Høglund (Frp), Hans Frode Asmyhr (Frp), Sonja Irene Sjøli (H), André Oktay Dahl (H) og Borghild Tenden (V). Knut Arild Hareide (KrF) stilte ikke til gjenvalg i Akershus. Derimot blei han valgt inn fra Hordaland.
=== Oslo ===
I Oslo var det 18 lister som stilte til valg. Valgstyret avviste et listeforslag fra Norsk Allianseparti. Det var 435 787 med stemmerett i fylket. 349 654 av disse møtte opp, det vil si 80,2 prosent. Det var 1 299 blanke stemmer og 83 stemmer som ble forkastet. De 348 542 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Oslo har 19 stortingsplasser. De 18 distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Jens Stoltenberg (mandat nr. 1), Hadia Tajik (3), Jonas Gahr Støre (6), Marianne Marthinsen (10), Jan Bøhler (14), Marit Nybakk (16)
Høyre: Ine Marie Eriksen Søreide (2), Nikolai Astrup (4), Michael Tetzschner (7), Kristin Vinje (11), Mudassar Kapur (15), Stefan Heggelund (18)
Fremskrittspartiet: Siv Jensen (5), Christian Tybring-Gjedde (13)
Venstre: Trine Skei Grande (8), Ola Elvestuen (17)
Sosialistisk Venstreparti: Heikki Holmås (9)
Miljøpartiet De Grønne: Rasmus Hansson (12)Utjevningsmandatet gikk til Hans Olav Syversen fra Kristelig Folkeparti.
Rødt (Bjørnar Moxnes) var nærmest til å ta sistemandatet fra Venstre.
Ut av Stortinget gikk Per-Kristian Foss (H), Peter N. Myhre (Frp) og Kristin Halvorsen (SV). Av disse stilte Myhre til gjenvalg.
=== Hedmark ===
I Hedmark var det 14 lister som stilte til valg. Det var 148 098 med stemmerett i fylket. 113 393 av disse møtte opp, det vil si 76,6 prosent. Det var 665 blanke stemmer og 102 stemmer som ble forkastet. De 112 723 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Hedmark har sju stortingsplasser. De seks distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Knut Storberget (mandat nr. 1), Anette Trettebergstuen (2), Tone Sønsterud (5)
Høyre: Gunnar Gundersen (3),
Fremskrittspartiet: Tor Andre Johnsen (4)
Senterpartiet: Trygve Slagsvold Vedum (6)Utjevningsmandatet gikk til Karin Andersen fra Sosialistisk Venstreparti.
Høyre (Rangdi Wetterhus Krogstad) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Thomas Breen (A) og Per Roar Bredvold (Frp). Ingen av dem stilte til gjenvalg.
=== Oppland ===
I Oppland var det 15 lister som stilte til valg. Det var 142 014 med stemmerett i fylket. 107 923 av disse møtte opp, det vil si 76,0 prosent. Det var 488 blanke stemmer og 108 stemmer som ble forkastet. De 107 409 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Oppland har sju stortingsplasser. De seks distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Rigmor Aasrud (mandat nr. 1), Tore Hagebakken (2), Stine Renate Håheim (6)
Høyre: Olemic Thommessen (3)
Fremskrittspartiet: Morten Ørsal Johansen (4)
Senterpartiet: Anne T. Wøien (5)Utjevningsmandatet gikk til Ketil Kjenseth fra Venstre.
Høyre (Jørand Ødegård Lunde) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Torstein Rudihagen (A) og Aksel Hagen (SV). Sistnevnte stilte til gjenvalg.
=== Buskerud ===
I Buskerud var det 15 lister som stilte til valg. Det var 193 404 med stemmerett i fylket. 150 544 av disse møtte opp, det vil si 77,8 prosent. Det var 817 blanke stemmer og 289 stemmer som ble forkastet. De 149 811 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Buskerud har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Martin Kolberg (mandat nr. 1), Lise Christoffersen (4), Torgeir Micaelsen (6)
Høyre: Trond Helleland (2), Anders Werp (5), Kristin Ørmen Johnsen (8)
Fremskrittspartiet: Jørund Rytman (3), Morten Wold (7)Utjevningsmandatet gikk til Per Olaf Lundteigen fra Senterpartiet. Lundteigen og Sp var også nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Ut av Stortinget gikk Laila Gustavsen (A) og Ulf Erik Knudsen (Frp). Gustavsen stilte til gjenvalg.
=== Vestfold ===
I Vestfold var det 15 lister som stilte til valg. Det var 176 779 med stemmerett i fylket. 138 682 av disse møtte opp, det vil si 78,4 prosent. Det var 707 blanke stemmer og 75 stemmer som ble forkastet. De 138 043 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Vestfold har sju stortingsplasser. De seks distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Svein Flåtten (mandat nr. 1), Kårstein Eidem Løvaas (4)
Arbeiderpartiet: Dag Terje Andersen (2), Sonja Mandt (5)
Fremskrittspartiet: Anders Anundsen (3), Morten Stordalen (6)Utjevningsmandatet gikk til Anders Tyvand fra Kristelig Folkeparti.
Høyre (Karen Anne Kjendlie) var nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Ut av Stortinget gikk Steinar Gullvåg (A), Inga Marte Thorkildsen (SV) og Per Arne Olsen (Frp). De to førstnevnte stilte til gjenvalg.
=== Telemark ===
I Telemark var det 14 lister som stilte til valg. Det var 128 352 med stemmerett i fylket. 98 361 av disse møtte opp, det vil si 76,6 prosent. Det var 455 blanke stemmer og 112 stemmer som ble forkastet. De 97 878 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Telemark har seks stortingsplasser. De fem distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Terje Lien Aasland (mandat nr. 1), Lene Vågslid (4), Christian Tynning Bjørnø (5)
Høyre: Torbjørn Røe Isaksen (2)
Fremskrittspartiet: Bård Hoksrud (3)Utjevningsmandatet gikk til Geir Bekkevold fra Kristelig Folkeparti.
Høyre (Solveig Sundbø Abrahamsen) var nærmest til å ta sistemandatet fra Arbeiderpartiet.
Ut av Stortinget gikk Gunn Olsen (A) og Sigvald Oppebøen Hansen (A), som ikke stilte til gjenvalg.
=== Aust-Agder ===
I Aust-Agder var det 15 lister som stilte til valg. Det var 81 864 med stemmerett i fylket. 63 291 av disse møtte opp, det vil si 77,3 prosent. Det var 315 blanke stemmer og 110 stemmer som ble forkastet. De 62 900 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Aust-Agder har fire stortingsplasser. De tre distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Freddy de Ruiter (mandat nr. 1)
Høyre: Svein Harberg (2)
Fremskrittspartiet: Ingebjørg Godskesen (3)Utjevningsmandatet gikk til Kjell Ingolf Ropstad fra Kristelig Folkeparti. Ropstad og KrF var også nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Dette er de samme fire som representerte fylket i forrige periode.
=== Vest-Agder ===
I Vest-Agder var det 16 lister som stilte til valg. Det var 126 317 med stemmerett i fylket. 98 096 av disse møtte opp, det vil si 77,7 prosent. Det var 344 blanke stemmer og 163 stemmer som ble forkastet. De 97 640 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Vest-Agder har seks stortingsplasser. De fem distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Ingunn Foss (mandat nr. 1), Norunn Tveiten Benestad (5)
Arbeiderpartiet: Kari Henriksen (2),
Fremskrittspartiet: Åse Michaelsen (3),
Kristelig Folkeparti: Hans Fredrik Grøvan (4)Utjevningsmandatet gikk til Odd Omland fra Arbeiderpartiet. Omland og A var også nærmest til å ta sistemandatet fra Kristelig Folkeparti.
Ut av Stortinget gikk Henning Skumsvoll (Frp), Peter Skovholt Gitmark (H), Dagrun Eriksen (KrF) og Alf Egil Holmelid (SV). Av disse var det bare Holmelid som stilte til gjenvalg.
=== Rogaland ===
I Rogaland var det 17 lister som stilte til valg. Det var 308 988 med stemmerett i fylket. 241 424 av disse møtte opp, det vil si 78,1 prosent. Det var 846 blanke stemmer og 195 stemmer som ble forkastet. De 240 595 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Rogaland har 14 stortingsplasser. De 13 distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Bent Høie (mandat nr. 1), Siri A. Meling (4), Arve Kambe (8), Tina Bru (10)
Arbeiderpartiet: Eirin Kristin Sund (2), Torstein Tvedt Solberg (6), Hege Haukeland Liadal (9),
Fremskrittspartiet: Solveig Horne (3), Bente Thorsen (7), Roy Steffensen (11)
Kristelig Folkeparti: Olaug Vervik Bollestad (5), Geir Toskedal (13)
Senterpartiet: Geir Pollestad (12)Utjevningsmandatet gikk til Iselin Nybø fra Venstre. Nybø og Venstre var også nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Ketil Solvik-Olsen (Frp), Øyvind Vaksdal (Frp), Tore Nordtun (A), Torfinn Opheim (A), Dagfinn Høybråten (KrF), Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) og Hallgeir Langeland (SV). Bare sistnevnte stilte til gjenvalg.
=== Hordaland ===
I Hordaland var det 16 lister som stilte til valg. Det var 357 496 med stemmerett i fylket. 287 478 av disse møtte opp, det vil si 80,4 prosent. Det var 1360 blanke stemmer og 425 stemmer som ble forkastet. De 286 433 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Hordaland har 16 stortingsplasser. De 15 distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Erna Solberg (mandat nr. 1), Øyvind Halleraker (4), Peter Christian Frølich (6), Torill Eidsheim (10), Sigurd Hille (14)
Arbeiderpartiet: Per Rune Henriksen (2), Jette F. Christensen (5), Magne Rommetveit (9), Ruth Grung (12)
Fremskrittspartiet: Gjermund Hagesæter (3), Helge Andre Njåstad (8)
Kristelig Folkeparti: Knut Arild Hareide (7),
Venstre: Terje Breivik (11)
Sosialistisk Venstreparti: Audun Lysbakken (13)
Senterpartiet: Kjersti Toppe (15)Utjevningsmandatet gikk til Ove Trellevik fra Høyre.
Fremskrittspartiet (Laila Marie Reiertsen) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Anne-Grete Strøm-Erichsen (A), Hilde Magnusson Lydvo (A), Dag Ole Teigen (A), Arne Sortevik (Frp), Karin S. Woldseth (Frp), Laila Marie Reiertsen (Frp), Henning Warloe (H) og Laila Dåvøy (KrF). Av disse var det bare Reiertsen som ønska gjenvalg.
=== Sogn og Fjordane ===
I Sogn og Fjordane var det 13 lister som stilte til valg. Det var 78 280 med stemmerett i fylket. 61 403 av disse møtte opp, det vil si 78,4 prosent. Det var 253 blanke stemmer og 61 stemmer som ble forkastet. De 61 172 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Sogn og Fjordane har fire stortingsplasser. De tre distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Ingrid Heggø (mandat nr. 1)
Senterpartiet: Liv Signe Navarsete (2)
Høyre: Bjørn Lødemel (3)Utjevningsmandatet gikk til Sveinung Rotevatn fra Venstre.
Fremskrittspartiet (Frank Willy Pedersen Djuvik) var nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
Ut av Stortinget gikk Tor Bremer (A) og Åge Starheim (Frp). Bremer stilte til gjenvalg.
=== Møre og Romsdal ===
I Møre og Romsdal var det 13 lister som stilte til valg. Det var 187 682 med stemmerett i fylket. 143 875 av disse møtte opp, det vil si 76,7 prosent. Det var 591 blanke stemmer og 152 stemmer som ble forkastet. De 143 291 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Møre og Romsdal har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Helge Orten (mandat nr. 1), Elisabeth Røbekk Nørve (4)
Arbeiderpartiet: Else-May Botten (2), Fredric Holen Bjørdal (5)
Fremskrittspartiet: Harald T. Nesvik (3), Oskar Grimstad (6)
Kristelig Folkeparti: Rigmor Andersen Eide (7)
Senterpartiet: Jenny Klinge (8)Utjevningsmandatet gikk til Pål Farstad fra Venstre. Farstad Og Venstre var også nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Svein Gjelseth (A), Tove Lise Torve (A) og Mette Hanekamhaug (Frp). De to sistnevnte ønska gjenvalg.
=== Sør-Trøndelag ===
I Sør-Trøndelag var det 17 lister som stilte til valg. Det var 222 149 med stemmerett i fylket. 175 977 av disse møtte opp, det vil si 79,2 prosent. Det var 777 blanke stemmer og 227 stemmer som ble forkastet. De 175 366 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Sør-Trøndelag har ti stortingsplasser. De ni distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Trond Giske (mandat nr. 1), Eva Kristin Hansen (3), Jorodd Asphjell (6), Karianne O. Tung (7)
Høyre: Linda Hofstad Helleland (2), Frank Jenssen (5),
Fremskrittspartiet: Per Sandberg (4), Sivert Bjørnstad (9)
Senterpartiet: Heidi Greni (8)Utjevningsmandatet gikk til Snorre Valen fra Sosialistisk Venstreparti.
Høyre (Torhild Aarbergsbotten) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Gunn Karin Gjul (A), Tord Lien (Frp), Ola Borten Moe (Sp) og Øyvind Håbrekke (KrF). Bare Håbrekke stilte til gjenvalg.
=== Nord-Trøndelag ===
I Nord-Trøndelag var det 14 lister som stilte til valg. Det var 99 921 med stemmerett i fylket. 76 824 av disse møtte opp, det vil si 76,9 prosent. Det var 343 blanke stemmer og 91 stemmer som ble forkastet. De 76 500 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Nord-Trøndelag har fem stortingsplasser. De fire distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Ingvild Kjerkol (mandat nr. 1), Arild Stokkan-Grande (2)
Senterpartiet: Marit Arnstad (3)
Høyre: Elin Agdestein (4)Utjevningsmandatet gikk til André N. Skjelstad fra Venstre.
Ut av Stortinget gikk Gerd Janne Kristoffersen (A), Susanne Bratli (A), Robert Eriksson (Frp), Lars Peder Brekk (Sp) og Lars Myraune (H). Eriksson var den av disse som stilte til gjenvalg. Han var også nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre. I stedet blei han statsråd i Erna Solbergs regjering.
=== Nordland ===
I Nordland var det 17 lister som stilte til valg. Det var 179 464 med stemmerett i fylket. 133 933 av disse møtte opp, det vil si 74,6 prosent. Det var 672 blanke stemmer og 223 stemmer som ble forkastet. De 133 286 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Nordland har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Lisbeth Berg-Hansen (mandat nr. 1), Eirik Sivertsen (4), Anna Ljunggren (6), Kjell-Idar Juvik (8)
Høyre: Odd Henriksen (2), Margunn Ebbesen (5)
Fremskrittspartiet: Kenneth Svendsen (3), Jan Arild Ellingsen (7)Utjevningsmandatet gikk til Janne Sjelmo Nordås fra Senterpartiet. Nordås og Sp var også nærmest til å ta sistemandatet fra Arbeiderpartiet (manglet kun 112 stemmer).
Ut av Stortinget gikk Tor-Arne Strøm (A), Lillian Hansen (A), Ivar Kristiansen (H), Geir-Ketil Hansen (SV) og Torgeir Trældal (Frp). Ingen av dem ønska gjenvalg.
=== Troms ===
I Troms var det 15 lister som stilte til valg. Det var 118 612 med stemmerett i fylket. 88 781 av disse møtte opp, det vil si 74,8 prosent. Det var 490 blanke stemmer og 96 stemmer som ble forkastet. De 88 270 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Troms har seks stortingsplasser. De fem distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Martin Henriksen (mandat nr. 1), Tove Karoline Knutsen (4)
Høyre: Elisabeth Aspaker (2), Kent Gudmundsen (5)
Fremskrittspartiet: Øyvind Korsberg (3)Utjevningsmandatet gikk til Torgeir Knag Fylkesnes fra Sosialistisk Venstreparti.
Fremskrittspartiet (Per-Willy Amundsen) var nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
Ut av Stortinget gikk Bendiks H. Arnesen (A), Anne Marit Bjørnflaten (A), Per Willy Amundsen (Frp) og Irene Lange Nordahl (Sp). De to siste stilte til gjenvalg.
=== Finnmark ===
I Finnmark var det 15 lister som stilte til valg. Det var 53 310 med stemmerett i fylket. 38 011 av disse møtte opp, det vil si 71,3 prosent. Det var 290 blanke stemmer og 94 stemmer som ble forkastet. De 37 659 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Finnmark har fem stortingsplasser. De fire distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Helga Pedersen (mandat nr. 1), Kåre Simensen (3)
Høyre: Frank Bakke-Jensen (2)
Fremskrittspartiet: Jan-Henrik Fredriksen (4)Utjevningsmandatet gikk til Kirsti Bergstø fra Sosialistisk Venstreparti. SV og Bergstø var også nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Ut av Stortinget gikk Ingalill Olsen (A), til tross for at hun stilte til gjenvalg.
=== Mandatfordeling ===
Mandatfordeling 2013
Mandattall uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått fylkets utjevningsmandat.
Endringer fra 2009
== Sammendrag ==
Sorterbar oversiktstabell med stortingspartienes stemmetall (#), velgerandel (%) og mandatuttelling (M) i hvert fylke ved stortingsvalget i 2013:
Valgresultat ved stortingsvalget i 2013 etter distrikt (stortingspartienes velgerandeler i prosent):
== Parti for parti ==
=== Arbeiderpartiet ===
Arbeiderpartiet (A, leder: Jens Stoltenberg) stilte liste i alle fylker. Partiet fikk 874 769 stemmer, det vil si 30,8 prosent av de godkjente stemmene. Dette er en nedgang fra 35,4 prosent ved forrige stortingsvalg (2009). Partiet blei likevel fortsatt landets største med rundt 114 000 flere stemmer enn Høyre. Prosentvis blei dette Arbeiderpartiets nest svakeste stortingsvalg etter andre verdenskrig (2001 var svakest med 24,3 prosent). Partiet fikk 55 mandater, en nedgang på ni. Det blei valgt inn A-representanter på Tinget fra samtlige fylker.
Arbeiderpartiets beste resultat i 2013 kom i Årdal med 62,7 prosent. Det svakeste var i Gloppen og i Eid, begge med 10,0 prosent. I alt hadde partiet mer enn 50 prosent av stemmene i tre kommuner, mellom 40 og 50 prosent i 76 kommuner, mellom 30 og 40 i 174 kommuner og mellom 10 og 20 prosent i 138.
A blei største parti i 301 kommuner, nest størst i 85, tredje størst i 33, fjerde størst i 8 og femte størst i én (Eid).
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Arbeiderpartiet tilbakegang i 376 kommuner og framgang i 52. I 116 kommuner var nedgangen på 5 prosentpoeng eller mer; størst i Kautokeino med 17,5 poeng og Lebesby med 13,5. Framgangen var størst i Vang med 5,4 poeng.
I forhold til fylkestingsvalget i 2011 hadde A tilbakegang i 276 kommuner, størst i Øystre Slidre (21,3 prosentpoeng). Partiet hadde imidlertid en framgang på over ti poeng i sju kommuner, mest i Smøla (21,0 poeng).
Arbeiderpartiet mistet ett distriktsmandat i hvert av fylkene Østfold, Hedmark, Buskerud, Vestfold, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag, Troms og Finnmark, men fikk et nytt mandat i Vest-Agder (utjevningsmandat), slik at nettotapet ble på 9 mandater sammenlignet med stortingsvalget i 2009.
=== Høyre ===
Høyre (H, leder: Erna Solberg) stilte liste i alle fylker. Det fikk 760 232 stemmer, ei økning på rundt 300 000 fra 2009. Partiet gikk dermed forbi Fremskrittspartiet, som i perioden 2009–13 var det nest største partiet. I prosent fikk Høyre 26,8 (opp fra 17,2). Etter krigen er det bare ved valga i 1981 og 1985 at partiet har hatt høyere oppslutning (31,8 og 30,4 prosent). Høyre fikk 48 mandater, en oppgang på 18, og er representert fra alle fylker.
Høyre fikk over 40 prosent av stemmene i to kommuner, Bærum (45,9) og Asker (43,0). I 44 kommuner fikk partiet mellom 30 og 40 prosent, og i 180 kommuner blei resultatet mellom 20 og 30. Høyre hadde under 10 prosent av stemmene i 14 kommuner. Det svakeste resultatet var i Høylandet kommune med 5,8 prosent.
H blei største parti i 96 kommuner, nest størst i 166, tredje størst i 124, fjerde størst i 40 og femte størst i to (Rømskog og Gloppen).
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Høyre framgang i alle kommuner unntatt tre. I 145 kommuner var oppgangen på 10 prosentpoeng eller mer; størst i Midsund med 19,8 poeng og Sund med 17,9. Det var nedgang i Gloppen (2,0 poeng) og Frosta (0,8) og stabil oppslutning i Eid.
Høyre gjorde det samla sett omtrent like godt i 2013 som i fylkestingsvalget i 2011, men variasjonene er store på kommuneplan. Særlig gjelder dette ovennevnte Midsund, der partiet gikk tilbake 30,1 prosentpoeng fra 2011 til 2013. Reduksjonen var omtrent like stor i Valle (30,4). For øvrig hadde partiet nedgang i totalt 122 kommuner. Partiets framgang var størst i Austevoll (16,5) og Kautokeino (14,6).
Høyre økte med 3 mandater i Akershus og Hordaland, 2 mandater i Østfold og Oslo, og ett mandat i hvert av fylkene Buskerud, Vestfold, Vest-Agder, Rogaland, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nordland og Troms, en økning med totalt 18 mandater i forhold til stortingsvalget i 2009.
=== Fremskrittspartiet ===
Fremskrittspartiet (Frp, leder: Siv Jensen) stilte liste i alle de nitten fylkene. Partiet fikk 463 560 stemmer, en nedgang på rundt 150 000 fra valget i 2009. Med 16,4 prosent av de godkjente stemmene (ned fra 22,9) blei Frp denne gangen tredje størst – mot nest størst ved de to foregående stortingsvalga. Resultatet er partiets tredje beste. Nedgangen førte likevel til en reduksjon i mandater fra 41 til 29. Fremskrittspartiet fikk inn representanter fra alle fylker unntatt Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag.
Frp fikk sitt beste resultat i Karlsøy kommune med 29,2 prosent av stemmene. Partiet fikk 20 prosent eller mer i 104 kommuner. Lavest var oppslutninga i Tolga med 3,5 prosent. Det var under 10 prosent Frp-velgere i 47 kommuner.
Frp blei største parti i seks kommuner, nest størst i 86, tredje størst i 227, fjerde størst i 84, femte størst i 24 og sjette størst i én (Gloppen).
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Fremskrittspartiet tilbakegang i alle kommuner unntatt fire. I 272 kommuner var nedgangen på 5 prosentpoeng eller mer; størst i Farsund med 16,3 poeng og Øygarden med 14,0. Framgang var det i Kvitsøy med 4,4 poeng, Lurøy (1,8), Kvænangen (0,6) og Karlsøy (0,5).
Mye av tilbakegangen for Frp kom allerede i 2011, så det var bare 25 kommuner der partiet fikk dårligere resultat i 2013 enn ved fylkestingsvalget i 2011. Mest ned gikk det i Austevoll med 24,8 poeng, samt Stranda (12,3) og Os i Hordaland (10,7). Partiet fikk en framgang på ti prosentpoeng eller mer i åtte kommuner, mest i Kvænangen (16,3), Skjervøy (13,6) og Hamarøy (12,4).
Fremskrittspartiet mistet to mandater i Hordaland, og ett mandat i hvert av fylkene Østfold, Akershus, Oslo, Vest-Agder, Rogaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms, en nedgang med totalt 12 mandater fra stortingsvalget i 2009.
=== Kristelig Folkeparti ===
Kristelig Folkeparti (KrF, leder: Knut Arild Hareide) stilte liste i alle fylker. Resultatet blei 158 475 stemmer, det vil si 5,6 prosent (en oppgang på 0,05). Partiet blei dermed landets fjerde største – og størst av de mellomstore. Både Senterpartiet og SV var større ved forrige valg. Likevel var dette KrFs nest svakeste valg etter andre verdenskrig. Utbyttet blei ti mandater som sist.
KrF fikk 20 prosent eller mer av stemmene i tolv kommuner; beste resultat var i Audnedal med 28,9 prosent. Minst oppslutning fikk partiet i Båtsfjord (0,4) og Leka (0,3).
KrF blei største parti i fire kommuner, nest størst i 12 og tredje størst i 11.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Kristelig Folkeparti tilbakegang i 186 kommuner, stabilt resultat i 23 og framgang i 219. Størst var oppgangen i Gloppen med 8,1 prosentpoeng og Skjervøy og Bømlo, begge med 5,4. Nedgangen var størst i Kvitsøy med 5,9 poeng og Hægebostad med 5,7.
Sammenlikna med fylkestingsvalget i 2011 hadde KrF tilbakegang i 215 kommuner, stabilt resultat i 22 og framgang i 191. Størst var oppgangen i Skjervøy med 9,4 prosentpoeng, mens nedgangen var størst i Vennesla med 9,4.
Kristelig Folkeparti mistet mandatet sitt i Akershus og for første gang siden krigen også mandatet i Sør-Trøndelag. Til gjengjeld fikk partiet et nytt mandat i Vestfold og en økning fra ett til to mandater i Rogaland, slik at resultatet ble 10 mandater totalt som i 2009.
=== Senterpartiet ===
Senterpartiet (Sp, leder: Liv Signe Navarsete) stilte i alle fylker og fikk 155 537 stemmer (5,5 prosent), en nedgang på rundt 10 000 stemmer og 0,7 prosentpoeng. Etter krigen er det bare i 1981 og 1949 at Senterpartiet/Bondepartiet har hatt et svakere resultat. Partiet gikk ned ett mandat til ti.
Senterpartiet fikk over 40 prosent av stemmene i tre kommuner: Gloppen (44,0), Lesja (42,8) og Leka (41,3). Oppslutninga var på 30-tallet i 19 kommuner og mellom 20 og 30 prosent i 56. Partiet fikk én prosent eller mindre i åtte kommuner, med Moss som svakeste resultat (0,7).
Sp blei største parti i 21 kommuner, nest størst i 79 og tredje størst i 32.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Senterpartiet tilbakegang i 305 kommuner, stabilt resultat i 10 og framgang i 113. Størst var nedgangen i Askvoll med 12,0 prosentpoeng og Stryn med 11,2. Oppgangen var størst i Holtålen med 11,0 poeng og Modalen med 10,8.
Det var nedgang i 313 kommuner fra 2011-valget, størst i Gaular (30,8 prosentpoeng) og Salangen (24,4). Framgangen var størst i Modalen (15,9) og Holtålen (14,9).
Senterpartiet mistet mandatet sitt i Troms, men beholdt for øvrig de samme ti resterende mandatene som de også fikk valgt inn i 2009.
=== Venstre ===
Venstre (V, leder: Trine Skei Grande) hadde også lister i alle fylker. Partiet fikk 148 275 stemmer, det vil si om lag 44 000 mer enn ved valget i 2009. Oppgangen fra 3,9 prosent til 5,2 førte Venstre over sperregrensa igjen, noe som gav kraftig mandatuttelling – opp fra to til ni. Resultatet er det nest beste ved et stortingsvalg sia partiet blei splitta på grunn av EU-spørsmålet før valget i 1973.
Venstre fikk mer enn ti prosent oppslutning i tre kommuner: Eid (23,6), Ulvik (19,8) og Granvin (13,7). Resultatet var én prosent eller lavere i ni kommuner med Rødøy som svakeste (0,1).
V blei nest største parti i to kommuner (Eid og Ulvik) og fjerde størst i 36.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Venstre framgang i 373 kommuner og tilbakegang i 46. I ni kommuner var resultatet stabilt. Størst framgang hadde partiet i Eid med 12,7 prosentpoeng og Kristiansund med 6,0. Nedgangen var størst i Karasjok med 9,1 poeng.
Venstre hadde imidlertid tilbakegang i forhold til fylkestingsvalget i 2011 i 240 kommuner. Verst var det i Smøla, der partiet blei halvert (ned 50,2 prosentpoeng). I Hamarøy var nedgangen på 28,1 poeng og i Kautokeino på 24. Framgangen var størst i Gloppen (5,5 poeng).
Venstre fikk kun valgt inn 2 mandater i 2009 (Oslo og Akershus) siden partiet da falt under sperregrensen. Partiet fikk derfor en økning på hele 7 mandater ved å passere sperregrensen i 2013, selv om økningen i oppslutning var på beskjedne 1,4 prosentpoeng. Partiet økte til 2 mandater fra Oslo, beholdt mandatet i Akershus, og fikk ett nytt mandat i hvert av fylkene Oppland, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag, totalt 9 mandater.
=== Sosialistisk Venstreparti ===
Sosialistisk Venstreparti (SV, leder: Audun Lysbakken) stilte også liste i alle fylker. Det fikk 116 021 stemmer, en reduksjon på cirka 50 000. Partiet gikk ned fra 6,2 til 4,1 prosent av de godkjente stemmene, og det kom dermed så vidt over sperregrensa. Sju mandater er fire færre enn ved forrige stortingsvalg. En må tilbake til Sosialistisk Folkeparti i 1961 og 1969 for å finne et så svakt resultat for SV og forgjengere.
SV fikk mer enn ti prosent av stemmene i Nesseby (16,1) og Nesna (10,2). Tromsø fulgte like etter med 9,5. Partiet fikk én prosent eller mindre i 13 kommuner. Det svakeste resultatet var i Hægebostad med 0,2.
SV blei nest største parti i én kommune (Nesseby), tredje størst i én (Tolga) og fjerde størst i 24.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde SV tilbakegang i 412 kommuner, to var stabile, og det var framgang i 14. Størst var nedgangen i Flora med 6,9 prosentpoeng og Namsskogan med 5,5. Framgangen var størst i Træna med 2,0 poeng.
Fra 2011 hadde SV tilbakegang i 274 kommuner, mest i Forsand (11,8) og Nordkapp (10,4). I 137 kommuner hadde partiet framgang, mest i Nesseby med 8,1 poeng.
SV mistet ett av de to mandatene partiet fikk innvalg fra Oslo i 2009, i tillegg mistet partiet mandatet i Nordland for første gang siden partistiftelsen i 1973, og mandatene i Oppland, Vestfold, Vest-Agder og Rogaland. Partiet beholdt ett mandat i Oslo, og mandatene i Akershus, Hedmark, Hordaland og Sør-Trøndelag. Partiet fikk et nytt mandat i hvert av fylkene Troms og Finnmark, slik at nedgangen totalt ble på 4 mandater (fra 11 til 7) sammenlignet med valget i 2009. 7 distriktsmandater og 4 utjevningsmandater i 2009 ble til 2 distriktsmandater og 5 utjevningsmandater i 2013. Dersom oppslutningen hadde vært 1 promille lavere, ville partiet falt under sperregrensen og stått igjen kun med de to distriktsmandatene (Oslo og Hordaland).
=== Miljøpartiet De Grønne ===
Miljøpartiet De Grønne (MDG, nasjonale talspersoner: Hanna E. Marcussen og Harald August Nissen) fikk sitt nasjonale gjennombrudd ved dette valget, der partiet lyktes i å komme inn på Stortinget med sin førstekandidat i Oslo, Rasmus Hansson. Med liste i alle fylker blei resultatet 79 152 stemmer, en framgang på rundt 70 000 (prosentvis opp fra 0,4 til 2,8).
MDG hadde høyest oppslutning i Nesodden (10,2 prosent), Aurland (6,1) og Oslo (5,6). Partiet fikk én prosent eller mindre i 64 kommuner. Utsira var eneste kommune der stemmetallet var 0.
Partiet var fjerde størst i to kommuner, Tjøme og Nesodden.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Miljøpartiet en mimimal tilbakegang i tre kommuner (Leka, Tydal og Værøy) og stabilt resultat i Utsira og Røst. Ellers var det framgang, størst i Nesodden med 8,8 prosentpoeng.
Mindre partier med små sjanser til stortingsmandat vil ofte få sin største tilbakegang i forhold til lokalvalg i sine sterkeste kommuner. I forhold til fylkestingsvalget i 2011 hadde MDG tilbakegang i ni kommuner, mest i Lofoten: Flakstad (ned 2,9 prosentpoeng) og Moskenes (ned 2,1). Oppgangen var også i denne sammenlikninga størst i Nesodden med 4,4 poeng.
=== Rødt ===
Rødt (R, leder: Bjørnar Moxnes) blei heller ikke denne gangen representert på Tinget. Partiet stilte i alle fylker, og som i 2009 var det nært å vinne sistemandatet i Oslo. Det bør imidlertid nevnes at Oslo i mellomtida har fått to flere mandater. Rødt fikk 30 751 stemmer, en reduksjon på nærmere 6 000 (ned fra 1,35 til 1,08 prosent av godkjente stemmer). En må tilbake til 1993 for å finne et så svakt resultat for Rødt/Rød Valgallianse.
Rødt hadde sine beste resultater i Steigen (3,6 prosent), Vefsn (3,4) og Oslo (3,2). Det var fem kommuner uten R-stemmer: Aremark, Hægebostad, Sandøy, Røyrvik og Rømskog.
Partiet var sjette størst i én kommune, Vefsn.
I forhold til Rød Valgallianses resultater ved stortingsvalget i 2009 hadde Rødt tilbakegang i 185 kommuner og framgang i 166. I resten var resultatet stabilt. Bevegelsen var på et halvt prosentpoeng eller mindre i 360 kommuner. Størst var nedgangen i Vågsøy med 3,6 poeng, mens oppgangen var størst i Vefsn med 1,2 poeng.
Rødt hadde størst tilbakegang i forhold til 2011 i Vågsøy (ned 9,9 prosentpoeng) og Odda (ned 8,8). I alt var resultatet svakere i 320 kommuner, stabilt i 36 og bedre i 72. Alle oppgangene var på under én prosent.
=== De Kristne ===
Nykommeren De Kristne (leder: Erik Selle) blei det største av de partia som fikk under én prosent av stemmene. Partiet blei stifta i 2011 og stilte da liste i Bømlo kommune i Hordaland, der det fikk to kommunestyrerepresentanter ved lokalvalget samme år. I 2013 stilte det i samtlige fylker og fikk 17 731 stemmer (0,63 prosent).
De Kristne fikk 9,2 prosent av stemmene i Hægebostad, 4,5 prosent i Audnedal og 4,3 i Sokndal. De fikk null stemmer i 15 kommuner.
Partiet var femte størst i to kommuner, Øygarden og Vennesla.
=== Pensjonistpartiet ===
Pensjonistpartiet (leder: Einar Lonstad) stilte denne gangen liste i tolv fylker og fikk 11 865 stemmer, 35 færre enn ved valget i 2009. Det var 0,42 prosent av de godkjente stemmene, partiets svakeste resultat sia 1989.
Hitra var partiets beste kommune med 5,2 prosent av stemmene. I Steigen fikk det 3,6 prosent og i Våler i Hedmark 3,1.
=== Piratpartiet ===
Piratpartiet (leder: Øystein Jakobsen) blei stifta så seint som 20. desember 2012, men stilte likevel lister i alle fylker. Resultatet blei 9 869 stemmer, det vil si 0,35 prosent.
Piratpartiet fikk mer enn én prosent i to kommuner: Ballangen (1,3) og Osen (1,2). Det var 31 kommuner der partiet ikke fikk stemmer.
=== Kystpartiet ===
Kystpartiet (leder: Bengt Stabrun Johansen) stilte også i alle fylker. Partiet fikk 3 311 stemmer eller 0,12 prosent. Det er en kraftig reduksjon – fra 1,75 i 2001 til 0,83 i 2005 og 0,20 i 2009.
Partiet har fortsatt en del kommuner med gode resultater. De beste er Loppa med 7,0 prosent og Moskenes med 4,3. Det er 73 kommuner uten Kystparti-stemmer.
=== Demokratene i Norge ===
Demokratene i Norge (Dem), leder: Elisabeth Rue Strencbo) stilte liste i alle fylker og fikk 2 214 stemmer, en svak nedgang fra de to tidligere valga da partiet har stilt (2013: 0,08 prosent; 2009: 0,09; 2005: 0,10).Demokratenes beste kommuner var Kristiansand, Fedje og Odda – alle med 0,8 prosent av stemmene. Det er 155 kommuner der partiet ikke fikk stemmer.
=== Kristent Samlingsparti ===
Kristent Samlingsparti (KSP, leder: Ørnulf Nandrup) fikk 1 722 stemmer på de tolv listene partiet stilte. Det tilsvarer 0,06 prosent av godkjente stemmer, noe som er en tredel av resultatet i 2009 og under en firedel av 2001-resultatet.
KSP fikk sitt beste resultat i Kautokeino med 1,0 prosent av stemmene.
=== Det Liberale Folkepartiet ===
Det Liberale Folkepartiet (DLF, leder: Vegard Martinsen) stilte seks lister: Akershus, Oslo, Oppland, Vest-Agder, Rogaland og Sør-Trøndelag. I 2009 stilte partiet i tre fylker og oppnådde 0,01 prosent av stemmene nasjonalt. 2013-resultatet blei noe bedre: 909 stemmer og 0,03 prosent. Det er det høyeste stemmetallet dette partiet noensinne har fått.DLF fikk 0,7 prosent i Marnardal og 0,3 prosent i Selbu. Dette var partiets beste resultater. Det bør imidlertid noteres at dette er relativt små kommuner, så stemmetalla her var 9 og 6.
=== Norges Kommunistiske Parti ===
Norges Kommunistiske Parti (NKP, leder: Svend Haakon Jacobsen) hadde sju lister og fikk 611 stemmer, eller 0,02 prosent – partiets nest dårligste resultat. Bare 1993 var svakere (samt 1989 da partiet ikke stilte, men inngikk i Fylkeslistene for miljø og solidaritet).
NKP fikk sitt beste resultat i Tranøy med 0,7 prosent (6 stemmer).
=== Samfunnspartiet ===
Samfunnspartiet (leder: Øystein Meier Johannessen) stilte fire lister: Akershus, Oslo, Buskerud og Nordland. Samla stemmetall blei 295, og det er det høyeste partiet har oppnådd i de fire stortingsvalga det har deltatt (1993, 1997, 2005 og 2013).Partiet fikk sitt beste resultat i lederens hjemkommune, Hemnes (0,7 prosent). Av partiets tjue beste kommuner er seksten i Nordland.
=== Tre nye lister ===
Ved valget var det videre tre nye lister som stilte i ett fylke hver:
Sykehus til Alta (1. kandidat: Raymond Londal, Alta) stilte bare i Finnmark og fikk 467 stemmer. Best var oppslutninga i Kautokeino (5,1 prosent) og Alta (3,9).
Folkelisten mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja (1. kandidat: Øystein Meier Johannessen, Hemnes, som også stod på topp på Samfunnspartiets liste i fylket) stilte bare i Nordland og fikk 268 stemmer. Størst oppslutninbg fikk lista i Værøy (1,1 prosent) og Moskenes (0,8).
Folkemakten (grunnlegger: Siv Gørbitz) stilte bare i Hordaland og fikk 175 stemmer. 105 av disse kom i Bergen.
== Regjeringsskifte ==
Valget gav altså en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig.
10. september varsla statsminister Jens Stoltenberg at han ville søke avskjed for regjeringa etter at den hadde lagt fram sitt forslag til statsbudsjett 14. oktober, noe han også gjorde. De fire borgerlige partia innleda sonderinger om et regjeringssamarbeid 16. september. 30. september undertegna de en samarbeidsavtale,. Avtalen innebar at det ville bli ei mindretallsregjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet, men med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti. Høyre og Frp innleda regjeringsforhandlingene 1. oktober på Sundvolden Hotel, og de kunne 7. oktober presentere en «regjeringsplattform».Etter at Stoltenberg formelt hadde søkt avskjed, fikk Høyre-leder Erna Solberg i oppdrag å danne ny regjering. Solberg-regjeringa tiltrådte 16. oktober 2013. Den nye regjeringa fikk 11 statsråder fra Høyre og 7 fra Fremskrittspartiet.
== Det nye Stortinget ==
Civita gjennomførte i juli 2013 en analyse av bakgrunnen til de som lå an til å bli innvalgt på Stortinget i forhold til 2009-valget. Her viste tallene at gjennomsnittsalderen kommer til å holde seg relativt lik med en gjennomsnittsalder på 46 år og en medianalder på 47 år med en liten forsyvning med flere yngre representanter under 30 år enn representanter over 60 år. Spesielt innenfor utdanning vil det skje en endring, hvor 78% har høyere utdanning i det nye Stortinget, mot 62% i inneværende periode og 30% i befolkningen.
== Statistikk ==
=== Velgermasse ===
Velgermassen i Norge økte fra valget i 2009 med 3,1 prosentpoeng og det er totalt 3 636 200 personer med stemmerett ved valget i 2013 ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Blant disse er det i underkant av 250 000 personer som for første gang kan stemme ved et stortingsvalg. Halvparten av disse hadde heller ikke stemmerett ved forrige lokalvalg. Rundt 30 % av velgermassen er 60 år eller eldre, mens rundt 5 % er personer med innvandrerbakgrunn. I Oslo utgjør innvandrerbefolkningen med stemmerett nærmere 17 % av Oslos stemmeberettigede befolkning, mens i Finnmark er utgjør de i underkant av 2,5 %. Innvandrere med bakgrunn fra Pakistan, Vietnam, Irak og Iran utgjør alene over en fjerdedel av stemmeberettigede innvandrere og innvandrere fra Somalia og Irak hadde den største prosentvise økningen som del av innvandrerbefolkningen i Norge. De to fylkene Oslo og Finnmark har også den største ulikheten i velgermasse med henholdsvis 434 200 og 53 400 stemmeberettigede.
=== Valgdeltakelse ===
Forskere ved Institutt for samfunnsforskning var før valget usikre hvorvidt trenden fra forrige valg ville fortsette ved dette valget. I juni 2013 ble boken Et robust lokaldemokrati - lokalvalget i skyggen av 22. juli 2011, redigert av Johannes Bergh og Dag Arne Christensen lansert. Førstegangsvelgeres deltakelse ved lokalvalget i 2011 steg med 10 prosentpoeng og forfatterne forklarer dette i relasjon til terrorangrepene tidligere samme år.
=== Velgeroverganger ===
== Se også ==
Valg i Norge
Sametingsvalget 2013
== Referanser ==
Fotnoter
Andre referanser
== Eksterne lenker ==
(en) Norwegian parliamentary election, 2013 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Offentlige siderValg.no (Valgportalen): Stortingsvalget 2013 - Resultater og informasjon om valget utgitt av Kommunal- og regionaldepartementet
Valgloven på Lovdata
Navn på alle valglister og kandidater i 2013 fra Kommunal- og regionaldepartementetMediers dekningNRK
Dagbladet
VG | Stortingsvalget 2013 i Flakstad ble avholdt 9. september 2013 i Flakstad kommune i Nordland. | 2,351 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013_i_Hof | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 i Hof | ['Kategori:Hof', 'Kategori:Politikk i Vestfold', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Stortingsvalget 2013'] | Stortingsvalget 2013 i Hof ble avholdt 9. september 2013 i Hof kommune i Vestfold.
Det var 2 260 stemmeberettigede velgere i Hof. Av disse avga 1 771 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
| Stortingsvalget 2013 i Hof ble avholdt 9. september 2013 i Hof kommune i Vestfold.
Det var 2 260 stemmeberettigede velgere i Hof. Av disse avga 1 771 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
== Referanser == | Stortingsvalget 2013 i Hof ble avholdt 9. september 2013 i Hof kommune i Vestfold. | 2,352 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013 | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Stortingsvalget 2013'] | Stortingsvalget 2013 var et valg i Norge høsten 2013. Det ble valgt 169 representanter til Stortinget for perioden 2013–2017. Samtidig ble sametingsvalget 2013 avholdt. Valgdagen var mandag 9. september, men 206 av landets 428 kommuner avholdt også valg søndag 8. september.Valget gav en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde begge sine dårligste stortingsvalg noensinne. Høyre ble valgets vinner med en framgang på 18 mandater. Venstre kom over sperregrensa og fikk en framgang på 7 mandater. Miljøpartiet De Grønne ble for første gang representert på Stortinget med ett mandat, fra Oslo. Valgresultatet førte til at Jens Stoltenbergs andre regjering gikk av, og at Erna Solberg danna ny regjering utgått av Høyre og Frp.
3 641 994 nordmenn hadde stemmerett. Frammøtet var 2 848 903 eller 78,2 prosent. Valgdeltagelsen var 1,8 prosentpoeng høyere enn ved forrige stortingsvalg. Ved valget stilte totalt 21 partier eller lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker. De åtte andre partia/grupperingene stilte i opptil tolv fylker. Det var tre lister som fantes i bare ett fylke.
Ei forsøksordning med stemmegivning over internett blei videreført fra valget i 2011 i en del kommuner. | Stortingsvalget 2013 var et valg i Norge høsten 2013. Det ble valgt 169 representanter til Stortinget for perioden 2013–2017. Samtidig ble sametingsvalget 2013 avholdt. Valgdagen var mandag 9. september, men 206 av landets 428 kommuner avholdt også valg søndag 8. september.Valget gav en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde begge sine dårligste stortingsvalg noensinne. Høyre ble valgets vinner med en framgang på 18 mandater. Venstre kom over sperregrensa og fikk en framgang på 7 mandater. Miljøpartiet De Grønne ble for første gang representert på Stortinget med ett mandat, fra Oslo. Valgresultatet førte til at Jens Stoltenbergs andre regjering gikk av, og at Erna Solberg danna ny regjering utgått av Høyre og Frp.
3 641 994 nordmenn hadde stemmerett. Frammøtet var 2 848 903 eller 78,2 prosent. Valgdeltagelsen var 1,8 prosentpoeng høyere enn ved forrige stortingsvalg. Ved valget stilte totalt 21 partier eller lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker. De åtte andre partia/grupperingene stilte i opptil tolv fylker. Det var tre lister som fantes i bare ett fylke.
Ei forsøksordning med stemmegivning over internett blei videreført fra valget i 2011 i en del kommuner.
== Resultatsammendrag ==
Oversiktene nedafor er basert på endelige valgresultater fra Kommunal- og regionaldepartementet og fra Statistisk sentralbyrå.Stemmetall fordelt på partiene (i promille):
Stortingsmandater fordelt på partiene (i promille):
Stortingsmandater fordelt på partiene:
=== Resultatoversikt for hele velgermassen ===
De totalt 3 641 994 stemmeberettigede borgerne i riket gjorde følgende valg med stemmeretten sin:
== Bakgrunn og forberedelser ==
Etter stortingsvalget 2005 overtok Jens Stoltenbergs andre regjering («den rødgrønne», bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti) regjeringskontorene i Norge. Ved valget i 2009 fikk denne koalisjonen fornya sitt mandat.
=== Ny mandatfordeling ===
Etter ei grunnlovsendring i 2003 skal fordelinga av mandater mellom fylkene vurderes på nytt foran annethvert stortingsvalg, og ved 2013-valget var det første gang dette skjedde. Fordelinga skjer på grunnlag av fylkenes innbyggertall og areal, idet hvert fylke får et fordelingstall som dannes ved at arealet multiplisert med 1,8 legges til innbyggertallet per 1. januar året før valgåret (denne gangen altså 1. januar 2012). Omfordelinga gjorde at Nord-Trøndelag, Hedmark, Nordland, Sogn og Fjordane og Troms mista et mandat hver. Oslo fikk to representanter i tillegg, mens Akershus, Rogaland og Hordaland hver fikk én mer enn ved stortingsvalga i 2005 og 2009. Denne nye mandatfordelinga gjelder da også for valget i 2017.
=== Lister og kandidater ===
Fristen for innlevering av valglister var i 2013 2. april. Totalt var det 21 partier som fikk godkjent sine lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker, mens det var tre lister som stilte i bare ett fylke.
Totalt stilte 4 082 personer som kandidater. Litt over fire prosent av disse kunne altså få plass på Stortinget. Antallet var i underkant av 400 flere enn ved sist stortingsvalg. 40,3 prosent av kandidatene var kvinner. 27,5 av førstekandidatene var kvinner. Snittalderen var 46,5 år, yngste kandidat var 17 år og eldste 96 år.
== Prognoser ==
=== Nasjonale meningsmålinger ===
Månedlige gjennomsnitt av samtlige nasjonale meningsmålinger om stortingsvalg det siste året (velgerandeler i prosent, antall stortingsrepresentanter i parentes):
=== Skolevalg ===
Skolevalget ble avholdt mellom 26. august og 3. september 2013 på 411 videregående skoler over hele landet med totalt 184 678 elever. Valgdeltagelsen var på rekordhøye 81,1 %, og det ble avgitt 149 753 stemmer.
Valgresultatet ble en stor seier for Høyre som ble største parti med 28,1 % av stemmene, en fremgang på 12 prosentpoeng fra skolevalget i forrige stortingsvalg (2009). Dette var partiets beste resultat i et skolevalg noensinne, og det nest beste resultatet for noe parti i et skolevalg noensinne.
Arbeiderpartiet fikk 23,2 %, Fremskrittspartiet 15,6 %, Venstre 6,7 %, Sosialistisk Venstreparti 5,0 %, Piratpartiet 4,3 %, Senterpartiet 4,2 %, Miljøpartiet De Grønne 3,8 %, Rødt 3,7 %, Kristelig Folkeparti 2,8 %, De Kristne 0,6 %, Pensjonistpartiet 0,6 %, Kystpartiet 0,5 %, Demokratene i Norge 0,3 %, Det Liberale Folkepartiet 0,2 %, Norges Kommunistiske Parti 0,2 %, Kristent Samlingsparti 0,1 % og Sykehus til Alta 0,1 %. Samfunnspartiet, Folkemakten og Folkelisten mot Oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja fikk alle under en promille av stemmene nasjonalt.De rødgrønne regjeringspartiene (Ap+Sp+SV) fikk til sammen 32,4 %, den borgerlige opposisjonen (H+Frp+KrF+V) 53,2 %.
=== Valgdagsmålinger ===
== Valgkamp ==
Valgkampen mot valg i Norge starter vanligvis etter fellesferien (valget i 2011 var et unntak), men før det avholdes landsmøter. Samtlige partier representert på Stortinget i perioden 2009-2013 holdt landsmøte våren 2013. På disse landsmøtene sa enkelte partiledere, henholdsvis Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande at de ikke søkte en statsministerposisjonen, men heller en ministerpost. De to største partienes ledere, Solberg og Stoltenberg ga uttrykk for interesse for posisjonen. På venstresiden står det rødgrønne alternativet samlet for en ny regjeringsperiode. På høyresiden finnes det to hovedalternativer: Et borgerlig alternativ likt sammensetningen i regjeringen fra 2001 til 2005 og et alternativ med Høyre og Fremskrittspartiet. Flere ulike scenarier er dog mulige ifølge valgforskere.
=== Landsmøter ===
Under det som er blitt omtalt som Landsmøtevåren 2013 la alle de syv Stortingspartiene frem deler av sin politiske plattform for den kommende perioden. Sosialistisk Venstreparti holdt sitt landsmøte allerede i midten av mars, mens Senterpartiet, Venstre, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne avholdt sine respektive møter i april, i angitt rekkefølge for øvrig. Høyre avholdt sitt landsmøte i begynnelsen av mai og Fremskrittspartiet i slutten av mai.
=== Statsministerkandidater ===
Statsminister Jens Stoltenberg stilte til gjenvalg. Erna Solberg, leder av Høyre ble omtalt som statsministerkandidat og Siv Jensen er et tredje alternativ. Ingen andre partiledere uttrykte ønske om å stille som statsminister. Norstat sammen med NRK spurte nordmenn hvem de ønsker som statsminister, og fra november 2011 var Solberg den foretrukne, men fra september 2012 var Stoltenberg og Solberg vært jevne. Siv Jensen hadde rundt 10 % av landets støtte som statsminister ifølge NRK. TV-programmet Debatten på TV 2 med programleder Oddvar Stenstrøm ble først sendt i juni der Stoltenberg og Solberg debatterte.
=== Regjeringsalternativer ===
Aftenposten la i desember 2012 frem, med bakgrunn i intervju med valgforsker Bernt Aardal 16 ulike regjeringsalternativer. I tillegg til de daværende syv partiene på Stortinget viste artikkelen til at Miljøpartiet De Grønne og Rødt kan fungere som avgjørende vippepartier. Samtidig åpner artikkelens forfattere for at sentrumspartiene Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti kan fungere som vippepartier hvis de velger heller å arbeide med rødgrønn side heller enn borgerlig side. Venstres nekt for samarbeid med Fremskrittspartiet er et eksempel på dette. De tre rødgrønne partiene ønsker å fortsette som en samlet regjering i en tredje periode, men hvis de ikke oppnår flertall sammen hevder artikkelforfatterne at det finnes tre alternativer:
Hvis A, SV og Sp ikke oppnår flertall og ikke blir enige om en ny samlet mindretallsregjering, kan Arbeiderpartiet alene danne en mindretallsregjering. Dette avhenger av hvilke andre alternativer som finnes, spesielt på borgerlig side.
Hvis de likevel klarer å samarbeide danner de en rødgrønn mindretallsregjering.
Hvis de tre partiene ender med mindretall samlet og det finnes et alternativ med større mindretall på borgerlig side, kan de rødgrønne samarbeide med et vippeparti (gitt at Ap+SV+Sp+vippeparti > 50 %) for å oppnå flertall. Rødt og Miljøpartiet De Grønne anses som mulige samarbeidspartnere. Dette skjer dog kun hvis et av de to partiene får mandat på Stortinget.Alle rødgrønne regjeringsalternativer har Jens Stoltenberg som statsministerkandidat. Det vil da bli hans fjerde periode, der den andre og tredje har vært hele perioder på fire sammenhengende år hver. Stoltenbergs første regjering satt i halvannet år.
På borgerlig side og i sentrum har det siden valget i 2009 vært uenigheter om samarbeidspartnere. Det såkalte «blåblå alternativet», en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet er ikke foretrukket av verken Kristelig Folkeparti eller Venstre. Leder i KrF, Knut Arild Hareide uttalte at han ikke mente en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet var noe bedre enn et rødgrønt alternativ. Både Venstre og Kristelig Folkeparti ser muligheter for samarbeid om statsbudsjettet med Arbeiderpartiet hvis Fremskrittspartiet fortsetter å nekte å «være noe støtteparti for en borgelig regjering de selv ikke er en del av». Hareide sa forøvrig at han og KrF ønsket en regjering med Høyre, Venstre og KrF heller enn å samarbeide med FrP på sitt landsmøte. Også Venstres Trine Skei Grande ga uttrykk ved landsmøtet om at en regjering Venstre ønsker består av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre da hun sa at «det er velgerne som bestemmer hvilken regjering vi får. Stemmer de på Venstre får de en blågrønn regjering». Fremskrittspartiet var ikke enig internt i juni 2013 om hvorvidt de ønsket å samarbeide med Krf og Venstre i en fullstendig borgerlig regjering, mens Høyre er åpen for denne muligheten.
=== Debatter ===
== Gjennomføring ==
Valget skulle etter valgloven finne sted en mandag i september måned. Kongen i statsråd fastsatte valgdagen til 9. september. Det enkelte kommunestyre kunne også velge å holde valg dagen før. Som ved flere tidligere valg var forhåndsstemming og stemming fra utlandet mulig. Som ved lokalvalget 2011 ble det videreført en forsøksordning med elektronisk stemmegivning over internett («e-valg»). Enkelte kommuner utprøvde i 2011 stemmerett for 16-åringer, men dette ble ikke videreført ved valget i 2013 og Arbeiderpartiets landsmøte sa nei til å innføre ordningen permanent. Valgobservasjon ble for første gang gjennomført i Norge ved valget i 2009, og ved valget i 2013 var observatører invitert til å vurdere en offisiell observasjon. Oslo avholdt også en folkeavstemning om kommunen skal søke om å få holde de Olympiske leker i 2022.
=== Forhåndsstemmer ===
Nordmenn med stemmerett kunne avgi forhåndsstemme ved utenriksstasjoner i 114 land mellom 1. juli og 30. august. På Svalbard var fristen 4. september. Forhåndsstemme kunne avgis av alle nordmenn med stemmerett som ikke var i Norge på valgdagen 9. september, eller ikke hadde muligheten til å stille på valglokalet på denne datoen. Forhåndsstemme ble avgitt enten ved å møte opp på valglokalet eller gjennom brevstemme. Det ble registrert 842 398 stemmer nasjonalt før valget, som er flere enn noen gang tidligere.
=== Elektronisk stemmegivning ===
Elektronisk stemmegivning ble først forsøkt ved lokalvalget i 2011 i 10 kommuner. I de samme kommunene ble forsøket gjennomført ved dette valget, nemlig i Bodø, Bremanger, Hammerfest, Mandal, Radøy, Re, Sandnes, Tynset, Vefsn og Ålesund. I tillegg ble forsøksordningen uvidet til Fredrikstad og Larvik. Uken før valget ble det oppdaget en feil i krypteringen av stemmesedlene.
=== Valgobservatører ===
I begynnelsen av juni 2013 var Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) invitert til å kartlegge forberedelsene til valget og vurderte hvorvidt offisiell valgobservasjon vil være nødvendig. Etter valget i 2009 publiserte organisasjonen en rapport for sin første valgobservasjon i landet der tilbakemeldingen var at «norske valg kjennetegnes av politisk pluralisme, respekt for grunnleggende frihet og rettigheter, stor offentlig tillit til at valgadministrasjonen er upartisk samt at hele prosessen er gjennomført med integritet». OSSE sendte 142 valgobservatører til Norge i 2009. OSSE observerte også e-valget i 2011.
=== Klager på valget ===
Riksvalgstyret mottok i alt 16 klager på gjennomføringa av valget. Ting som blei tatt opp i disse var blant annet:
Enkelte forhold som gjorde at valget ikke framstod som hemmelig
Tilgjengelighet til valglokalet
Pengeinnsamling ved valglokalet
Organiseringa i valglokalet
Feilinformasjon ved forhåndsstemming
Manglende stemmesedler i noen valglokaler (Rødt, Miljøpartiet De Grønne)I en del tilfeller gav departementet (som saksforbereder) og riksvalgstyret klageren medhold i at det var gjort feil, men ingen av sakene var slik at de kunne anses å ha påvirka valgresultatet.
Det var imidlertid en sak som blei sett på som mer alvorlig, nemlig at et større antall forhandsstemmer som var avgitt på fremmed sted, ikke kom fram til den riktige kommunen i tide til å bli talt opp. En undersøkelse som 376 av landets kommuner svarte på, viste at 1653 stemmer ikke var kommet med i valgoppgjøret. Departementet foretok ei rekke beregninger som viste at dette likevel ikke hadde innflytelse på valgresultatet, verken for distrikts- eller utjamningsmandatene.
== Resultat fylke for fylke ==
Oversiktene nedenfor er basert på endelige resultater fra fylkesvalgstyrene og riksvalgstyret. I tabellene er oppgitt antall stemmer og prosentandel ved 2013-valget, avvik i prosentpoeng fra fylkestingsvalget i 2011 og fra stortingsvalget i 2009, antall stortingsmandater etter 2013-valget og endring i forhold til Stortingets sammensetning i perioden 2009–2013.
I oversiktene er det avvik mellom antallet oppmøtte og summen av antall godkjente, blanke og forkastede stemmer. Dette kan blant annet skyldes at noen av dem som har møtt opp (og dermed er avkrysset i manntallet), ombestemmer seg og likevel ikke avgir stemme.
=== Østfold ===
I Østfold var det 15 lister som stilte til valg. Det var 209 038 med stemmerett i fylket. 158 218 av disse møtte opp, det vil si 75,7 prosent. Det var 895 blanke stemmer og 213 stemmer som ble forkastet. De 157 262 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Østfold har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Svein Roald Hansen (mandat nr. 1), Irene Johansen (4), Stein Erik Lauvås (6)
Høyre: Ingjerd Schou (2), Bengt Morten Wenstøb (5), Eirik Milde (8)
Fremskrittspartiet: Ulf Leirstein (3), Erlend Wiborg (7)Utjevningsmandatet gikk til Line Henriette Hjemdal fra Kristelig Folkeparti.
Ut av Stortinget gikk Thor Erik Forsberg (A), Wenche Olsen (A), Jon Jæger Gåsvatn (Frp) og Vigdis Giltun (Frp). Av disse var det bare Olsen som stilte til gjenvalg. Hun var for øvrig nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
=== Akershus ===
I Akershus var det 17 lister som stilte til valg. Det var 394 439 med stemmerett i fylket. 322 271 av disse møtte opp, det vil si 81,7 prosent. Det var 1 267 blanke stemmer og 436 stemmer som ble forkastet. De 321 249 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Akershus har 17 stortingsplasser. De 16 distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Jan Tore Sanner (mandat nr. 1), Sylvi Graham (4), Tone W. Trøen (6), Bente Stein Mathisen (9), Henrik Asheim (12), Nils Aage Jegstad (15), Mette Tønder (16)
Arbeiderpartiet: Anniken Huitfeldt (2), Sverre Myrli (5), Marianne Aasen (7), Åsmund Aukrust (11), Gunvor Eldegard (14)
Fremskrittspartiet: Kari Kjønaas Kjos (3), Hans Andreas Limi (8), Ib Thomsen (13)
Venstre: Abid Q. Raja (10)Utjevningsmandatet gikk til Bård Vegar Solhjell fra Sosialistisk Venstreparti. SV og Solhjell var også nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
Ut av Stortinget gikk Gorm Kjernli (A), Morten Høglund (Frp), Hans Frode Asmyhr (Frp), Sonja Irene Sjøli (H), André Oktay Dahl (H) og Borghild Tenden (V). Knut Arild Hareide (KrF) stilte ikke til gjenvalg i Akershus. Derimot blei han valgt inn fra Hordaland.
=== Oslo ===
I Oslo var det 18 lister som stilte til valg. Valgstyret avviste et listeforslag fra Norsk Allianseparti. Det var 435 787 med stemmerett i fylket. 349 654 av disse møtte opp, det vil si 80,2 prosent. Det var 1 299 blanke stemmer og 83 stemmer som ble forkastet. De 348 542 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Oslo har 19 stortingsplasser. De 18 distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Jens Stoltenberg (mandat nr. 1), Hadia Tajik (3), Jonas Gahr Støre (6), Marianne Marthinsen (10), Jan Bøhler (14), Marit Nybakk (16)
Høyre: Ine Marie Eriksen Søreide (2), Nikolai Astrup (4), Michael Tetzschner (7), Kristin Vinje (11), Mudassar Kapur (15), Stefan Heggelund (18)
Fremskrittspartiet: Siv Jensen (5), Christian Tybring-Gjedde (13)
Venstre: Trine Skei Grande (8), Ola Elvestuen (17)
Sosialistisk Venstreparti: Heikki Holmås (9)
Miljøpartiet De Grønne: Rasmus Hansson (12)Utjevningsmandatet gikk til Hans Olav Syversen fra Kristelig Folkeparti.
Rødt (Bjørnar Moxnes) var nærmest til å ta sistemandatet fra Venstre.
Ut av Stortinget gikk Per-Kristian Foss (H), Peter N. Myhre (Frp) og Kristin Halvorsen (SV). Av disse stilte Myhre til gjenvalg.
=== Hedmark ===
I Hedmark var det 14 lister som stilte til valg. Det var 148 098 med stemmerett i fylket. 113 393 av disse møtte opp, det vil si 76,6 prosent. Det var 665 blanke stemmer og 102 stemmer som ble forkastet. De 112 723 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Hedmark har sju stortingsplasser. De seks distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Knut Storberget (mandat nr. 1), Anette Trettebergstuen (2), Tone Sønsterud (5)
Høyre: Gunnar Gundersen (3),
Fremskrittspartiet: Tor Andre Johnsen (4)
Senterpartiet: Trygve Slagsvold Vedum (6)Utjevningsmandatet gikk til Karin Andersen fra Sosialistisk Venstreparti.
Høyre (Rangdi Wetterhus Krogstad) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Thomas Breen (A) og Per Roar Bredvold (Frp). Ingen av dem stilte til gjenvalg.
=== Oppland ===
I Oppland var det 15 lister som stilte til valg. Det var 142 014 med stemmerett i fylket. 107 923 av disse møtte opp, det vil si 76,0 prosent. Det var 488 blanke stemmer og 108 stemmer som ble forkastet. De 107 409 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Oppland har sju stortingsplasser. De seks distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Rigmor Aasrud (mandat nr. 1), Tore Hagebakken (2), Stine Renate Håheim (6)
Høyre: Olemic Thommessen (3)
Fremskrittspartiet: Morten Ørsal Johansen (4)
Senterpartiet: Anne T. Wøien (5)Utjevningsmandatet gikk til Ketil Kjenseth fra Venstre.
Høyre (Jørand Ødegård Lunde) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Torstein Rudihagen (A) og Aksel Hagen (SV). Sistnevnte stilte til gjenvalg.
=== Buskerud ===
I Buskerud var det 15 lister som stilte til valg. Det var 193 404 med stemmerett i fylket. 150 544 av disse møtte opp, det vil si 77,8 prosent. Det var 817 blanke stemmer og 289 stemmer som ble forkastet. De 149 811 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Buskerud har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Martin Kolberg (mandat nr. 1), Lise Christoffersen (4), Torgeir Micaelsen (6)
Høyre: Trond Helleland (2), Anders Werp (5), Kristin Ørmen Johnsen (8)
Fremskrittspartiet: Jørund Rytman (3), Morten Wold (7)Utjevningsmandatet gikk til Per Olaf Lundteigen fra Senterpartiet. Lundteigen og Sp var også nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Ut av Stortinget gikk Laila Gustavsen (A) og Ulf Erik Knudsen (Frp). Gustavsen stilte til gjenvalg.
=== Vestfold ===
I Vestfold var det 15 lister som stilte til valg. Det var 176 779 med stemmerett i fylket. 138 682 av disse møtte opp, det vil si 78,4 prosent. Det var 707 blanke stemmer og 75 stemmer som ble forkastet. De 138 043 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Vestfold har sju stortingsplasser. De seks distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Svein Flåtten (mandat nr. 1), Kårstein Eidem Løvaas (4)
Arbeiderpartiet: Dag Terje Andersen (2), Sonja Mandt (5)
Fremskrittspartiet: Anders Anundsen (3), Morten Stordalen (6)Utjevningsmandatet gikk til Anders Tyvand fra Kristelig Folkeparti.
Høyre (Karen Anne Kjendlie) var nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Ut av Stortinget gikk Steinar Gullvåg (A), Inga Marte Thorkildsen (SV) og Per Arne Olsen (Frp). De to førstnevnte stilte til gjenvalg.
=== Telemark ===
I Telemark var det 14 lister som stilte til valg. Det var 128 352 med stemmerett i fylket. 98 361 av disse møtte opp, det vil si 76,6 prosent. Det var 455 blanke stemmer og 112 stemmer som ble forkastet. De 97 878 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Telemark har seks stortingsplasser. De fem distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Terje Lien Aasland (mandat nr. 1), Lene Vågslid (4), Christian Tynning Bjørnø (5)
Høyre: Torbjørn Røe Isaksen (2)
Fremskrittspartiet: Bård Hoksrud (3)Utjevningsmandatet gikk til Geir Bekkevold fra Kristelig Folkeparti.
Høyre (Solveig Sundbø Abrahamsen) var nærmest til å ta sistemandatet fra Arbeiderpartiet.
Ut av Stortinget gikk Gunn Olsen (A) og Sigvald Oppebøen Hansen (A), som ikke stilte til gjenvalg.
=== Aust-Agder ===
I Aust-Agder var det 15 lister som stilte til valg. Det var 81 864 med stemmerett i fylket. 63 291 av disse møtte opp, det vil si 77,3 prosent. Det var 315 blanke stemmer og 110 stemmer som ble forkastet. De 62 900 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Aust-Agder har fire stortingsplasser. De tre distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Freddy de Ruiter (mandat nr. 1)
Høyre: Svein Harberg (2)
Fremskrittspartiet: Ingebjørg Godskesen (3)Utjevningsmandatet gikk til Kjell Ingolf Ropstad fra Kristelig Folkeparti. Ropstad og KrF var også nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Dette er de samme fire som representerte fylket i forrige periode.
=== Vest-Agder ===
I Vest-Agder var det 16 lister som stilte til valg. Det var 126 317 med stemmerett i fylket. 98 096 av disse møtte opp, det vil si 77,7 prosent. Det var 344 blanke stemmer og 163 stemmer som ble forkastet. De 97 640 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Vest-Agder har seks stortingsplasser. De fem distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Ingunn Foss (mandat nr. 1), Norunn Tveiten Benestad (5)
Arbeiderpartiet: Kari Henriksen (2),
Fremskrittspartiet: Åse Michaelsen (3),
Kristelig Folkeparti: Hans Fredrik Grøvan (4)Utjevningsmandatet gikk til Odd Omland fra Arbeiderpartiet. Omland og A var også nærmest til å ta sistemandatet fra Kristelig Folkeparti.
Ut av Stortinget gikk Henning Skumsvoll (Frp), Peter Skovholt Gitmark (H), Dagrun Eriksen (KrF) og Alf Egil Holmelid (SV). Av disse var det bare Holmelid som stilte til gjenvalg.
=== Rogaland ===
I Rogaland var det 17 lister som stilte til valg. Det var 308 988 med stemmerett i fylket. 241 424 av disse møtte opp, det vil si 78,1 prosent. Det var 846 blanke stemmer og 195 stemmer som ble forkastet. De 240 595 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Rogaland har 14 stortingsplasser. De 13 distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Bent Høie (mandat nr. 1), Siri A. Meling (4), Arve Kambe (8), Tina Bru (10)
Arbeiderpartiet: Eirin Kristin Sund (2), Torstein Tvedt Solberg (6), Hege Haukeland Liadal (9),
Fremskrittspartiet: Solveig Horne (3), Bente Thorsen (7), Roy Steffensen (11)
Kristelig Folkeparti: Olaug Vervik Bollestad (5), Geir Toskedal (13)
Senterpartiet: Geir Pollestad (12)Utjevningsmandatet gikk til Iselin Nybø fra Venstre. Nybø og Venstre var også nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Ketil Solvik-Olsen (Frp), Øyvind Vaksdal (Frp), Tore Nordtun (A), Torfinn Opheim (A), Dagfinn Høybråten (KrF), Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) og Hallgeir Langeland (SV). Bare sistnevnte stilte til gjenvalg.
=== Hordaland ===
I Hordaland var det 16 lister som stilte til valg. Det var 357 496 med stemmerett i fylket. 287 478 av disse møtte opp, det vil si 80,4 prosent. Det var 1360 blanke stemmer og 425 stemmer som ble forkastet. De 286 433 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Hordaland har 16 stortingsplasser. De 15 distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Erna Solberg (mandat nr. 1), Øyvind Halleraker (4), Peter Christian Frølich (6), Torill Eidsheim (10), Sigurd Hille (14)
Arbeiderpartiet: Per Rune Henriksen (2), Jette F. Christensen (5), Magne Rommetveit (9), Ruth Grung (12)
Fremskrittspartiet: Gjermund Hagesæter (3), Helge Andre Njåstad (8)
Kristelig Folkeparti: Knut Arild Hareide (7),
Venstre: Terje Breivik (11)
Sosialistisk Venstreparti: Audun Lysbakken (13)
Senterpartiet: Kjersti Toppe (15)Utjevningsmandatet gikk til Ove Trellevik fra Høyre.
Fremskrittspartiet (Laila Marie Reiertsen) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Anne-Grete Strøm-Erichsen (A), Hilde Magnusson Lydvo (A), Dag Ole Teigen (A), Arne Sortevik (Frp), Karin S. Woldseth (Frp), Laila Marie Reiertsen (Frp), Henning Warloe (H) og Laila Dåvøy (KrF). Av disse var det bare Reiertsen som ønska gjenvalg.
=== Sogn og Fjordane ===
I Sogn og Fjordane var det 13 lister som stilte til valg. Det var 78 280 med stemmerett i fylket. 61 403 av disse møtte opp, det vil si 78,4 prosent. Det var 253 blanke stemmer og 61 stemmer som ble forkastet. De 61 172 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Sogn og Fjordane har fire stortingsplasser. De tre distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Ingrid Heggø (mandat nr. 1)
Senterpartiet: Liv Signe Navarsete (2)
Høyre: Bjørn Lødemel (3)Utjevningsmandatet gikk til Sveinung Rotevatn fra Venstre.
Fremskrittspartiet (Frank Willy Pedersen Djuvik) var nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
Ut av Stortinget gikk Tor Bremer (A) og Åge Starheim (Frp). Bremer stilte til gjenvalg.
=== Møre og Romsdal ===
I Møre og Romsdal var det 13 lister som stilte til valg. Det var 187 682 med stemmerett i fylket. 143 875 av disse møtte opp, det vil si 76,7 prosent. Det var 591 blanke stemmer og 152 stemmer som ble forkastet. De 143 291 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Møre og Romsdal har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Helge Orten (mandat nr. 1), Elisabeth Røbekk Nørve (4)
Arbeiderpartiet: Else-May Botten (2), Fredric Holen Bjørdal (5)
Fremskrittspartiet: Harald T. Nesvik (3), Oskar Grimstad (6)
Kristelig Folkeparti: Rigmor Andersen Eide (7)
Senterpartiet: Jenny Klinge (8)Utjevningsmandatet gikk til Pål Farstad fra Venstre. Farstad Og Venstre var også nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Svein Gjelseth (A), Tove Lise Torve (A) og Mette Hanekamhaug (Frp). De to sistnevnte ønska gjenvalg.
=== Sør-Trøndelag ===
I Sør-Trøndelag var det 17 lister som stilte til valg. Det var 222 149 med stemmerett i fylket. 175 977 av disse møtte opp, det vil si 79,2 prosent. Det var 777 blanke stemmer og 227 stemmer som ble forkastet. De 175 366 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Sør-Trøndelag har ti stortingsplasser. De ni distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Trond Giske (mandat nr. 1), Eva Kristin Hansen (3), Jorodd Asphjell (6), Karianne O. Tung (7)
Høyre: Linda Hofstad Helleland (2), Frank Jenssen (5),
Fremskrittspartiet: Per Sandberg (4), Sivert Bjørnstad (9)
Senterpartiet: Heidi Greni (8)Utjevningsmandatet gikk til Snorre Valen fra Sosialistisk Venstreparti.
Høyre (Torhild Aarbergsbotten) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Gunn Karin Gjul (A), Tord Lien (Frp), Ola Borten Moe (Sp) og Øyvind Håbrekke (KrF). Bare Håbrekke stilte til gjenvalg.
=== Nord-Trøndelag ===
I Nord-Trøndelag var det 14 lister som stilte til valg. Det var 99 921 med stemmerett i fylket. 76 824 av disse møtte opp, det vil si 76,9 prosent. Det var 343 blanke stemmer og 91 stemmer som ble forkastet. De 76 500 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Nord-Trøndelag har fem stortingsplasser. De fire distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Ingvild Kjerkol (mandat nr. 1), Arild Stokkan-Grande (2)
Senterpartiet: Marit Arnstad (3)
Høyre: Elin Agdestein (4)Utjevningsmandatet gikk til André N. Skjelstad fra Venstre.
Ut av Stortinget gikk Gerd Janne Kristoffersen (A), Susanne Bratli (A), Robert Eriksson (Frp), Lars Peder Brekk (Sp) og Lars Myraune (H). Eriksson var den av disse som stilte til gjenvalg. Han var også nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre. I stedet blei han statsråd i Erna Solbergs regjering.
=== Nordland ===
I Nordland var det 17 lister som stilte til valg. Det var 179 464 med stemmerett i fylket. 133 933 av disse møtte opp, det vil si 74,6 prosent. Det var 672 blanke stemmer og 223 stemmer som ble forkastet. De 133 286 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Nordland har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Lisbeth Berg-Hansen (mandat nr. 1), Eirik Sivertsen (4), Anna Ljunggren (6), Kjell-Idar Juvik (8)
Høyre: Odd Henriksen (2), Margunn Ebbesen (5)
Fremskrittspartiet: Kenneth Svendsen (3), Jan Arild Ellingsen (7)Utjevningsmandatet gikk til Janne Sjelmo Nordås fra Senterpartiet. Nordås og Sp var også nærmest til å ta sistemandatet fra Arbeiderpartiet (manglet kun 112 stemmer).
Ut av Stortinget gikk Tor-Arne Strøm (A), Lillian Hansen (A), Ivar Kristiansen (H), Geir-Ketil Hansen (SV) og Torgeir Trældal (Frp). Ingen av dem ønska gjenvalg.
=== Troms ===
I Troms var det 15 lister som stilte til valg. Det var 118 612 med stemmerett i fylket. 88 781 av disse møtte opp, det vil si 74,8 prosent. Det var 490 blanke stemmer og 96 stemmer som ble forkastet. De 88 270 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Troms har seks stortingsplasser. De fem distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Martin Henriksen (mandat nr. 1), Tove Karoline Knutsen (4)
Høyre: Elisabeth Aspaker (2), Kent Gudmundsen (5)
Fremskrittspartiet: Øyvind Korsberg (3)Utjevningsmandatet gikk til Torgeir Knag Fylkesnes fra Sosialistisk Venstreparti.
Fremskrittspartiet (Per-Willy Amundsen) var nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
Ut av Stortinget gikk Bendiks H. Arnesen (A), Anne Marit Bjørnflaten (A), Per Willy Amundsen (Frp) og Irene Lange Nordahl (Sp). De to siste stilte til gjenvalg.
=== Finnmark ===
I Finnmark var det 15 lister som stilte til valg. Det var 53 310 med stemmerett i fylket. 38 011 av disse møtte opp, det vil si 71,3 prosent. Det var 290 blanke stemmer og 94 stemmer som ble forkastet. De 37 659 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Finnmark har fem stortingsplasser. De fire distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Helga Pedersen (mandat nr. 1), Kåre Simensen (3)
Høyre: Frank Bakke-Jensen (2)
Fremskrittspartiet: Jan-Henrik Fredriksen (4)Utjevningsmandatet gikk til Kirsti Bergstø fra Sosialistisk Venstreparti. SV og Bergstø var også nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Ut av Stortinget gikk Ingalill Olsen (A), til tross for at hun stilte til gjenvalg.
=== Mandatfordeling ===
Mandatfordeling 2013
Mandattall uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått fylkets utjevningsmandat.
Endringer fra 2009
== Sammendrag ==
Sorterbar oversiktstabell med stortingspartienes stemmetall (#), velgerandel (%) og mandatuttelling (M) i hvert fylke ved stortingsvalget i 2013:
Valgresultat ved stortingsvalget i 2013 etter distrikt (stortingspartienes velgerandeler i prosent):
== Parti for parti ==
=== Arbeiderpartiet ===
Arbeiderpartiet (A, leder: Jens Stoltenberg) stilte liste i alle fylker. Partiet fikk 874 769 stemmer, det vil si 30,8 prosent av de godkjente stemmene. Dette er en nedgang fra 35,4 prosent ved forrige stortingsvalg (2009). Partiet blei likevel fortsatt landets største med rundt 114 000 flere stemmer enn Høyre. Prosentvis blei dette Arbeiderpartiets nest svakeste stortingsvalg etter andre verdenskrig (2001 var svakest med 24,3 prosent). Partiet fikk 55 mandater, en nedgang på ni. Det blei valgt inn A-representanter på Tinget fra samtlige fylker.
Arbeiderpartiets beste resultat i 2013 kom i Årdal med 62,7 prosent. Det svakeste var i Gloppen og i Eid, begge med 10,0 prosent. I alt hadde partiet mer enn 50 prosent av stemmene i tre kommuner, mellom 40 og 50 prosent i 76 kommuner, mellom 30 og 40 i 174 kommuner og mellom 10 og 20 prosent i 138.
A blei største parti i 301 kommuner, nest størst i 85, tredje størst i 33, fjerde størst i 8 og femte størst i én (Eid).
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Arbeiderpartiet tilbakegang i 376 kommuner og framgang i 52. I 116 kommuner var nedgangen på 5 prosentpoeng eller mer; størst i Kautokeino med 17,5 poeng og Lebesby med 13,5. Framgangen var størst i Vang med 5,4 poeng.
I forhold til fylkestingsvalget i 2011 hadde A tilbakegang i 276 kommuner, størst i Øystre Slidre (21,3 prosentpoeng). Partiet hadde imidlertid en framgang på over ti poeng i sju kommuner, mest i Smøla (21,0 poeng).
Arbeiderpartiet mistet ett distriktsmandat i hvert av fylkene Østfold, Hedmark, Buskerud, Vestfold, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag, Troms og Finnmark, men fikk et nytt mandat i Vest-Agder (utjevningsmandat), slik at nettotapet ble på 9 mandater sammenlignet med stortingsvalget i 2009.
=== Høyre ===
Høyre (H, leder: Erna Solberg) stilte liste i alle fylker. Det fikk 760 232 stemmer, ei økning på rundt 300 000 fra 2009. Partiet gikk dermed forbi Fremskrittspartiet, som i perioden 2009–13 var det nest største partiet. I prosent fikk Høyre 26,8 (opp fra 17,2). Etter krigen er det bare ved valga i 1981 og 1985 at partiet har hatt høyere oppslutning (31,8 og 30,4 prosent). Høyre fikk 48 mandater, en oppgang på 18, og er representert fra alle fylker.
Høyre fikk over 40 prosent av stemmene i to kommuner, Bærum (45,9) og Asker (43,0). I 44 kommuner fikk partiet mellom 30 og 40 prosent, og i 180 kommuner blei resultatet mellom 20 og 30. Høyre hadde under 10 prosent av stemmene i 14 kommuner. Det svakeste resultatet var i Høylandet kommune med 5,8 prosent.
H blei største parti i 96 kommuner, nest størst i 166, tredje størst i 124, fjerde størst i 40 og femte størst i to (Rømskog og Gloppen).
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Høyre framgang i alle kommuner unntatt tre. I 145 kommuner var oppgangen på 10 prosentpoeng eller mer; størst i Midsund med 19,8 poeng og Sund med 17,9. Det var nedgang i Gloppen (2,0 poeng) og Frosta (0,8) og stabil oppslutning i Eid.
Høyre gjorde det samla sett omtrent like godt i 2013 som i fylkestingsvalget i 2011, men variasjonene er store på kommuneplan. Særlig gjelder dette ovennevnte Midsund, der partiet gikk tilbake 30,1 prosentpoeng fra 2011 til 2013. Reduksjonen var omtrent like stor i Valle (30,4). For øvrig hadde partiet nedgang i totalt 122 kommuner. Partiets framgang var størst i Austevoll (16,5) og Kautokeino (14,6).
Høyre økte med 3 mandater i Akershus og Hordaland, 2 mandater i Østfold og Oslo, og ett mandat i hvert av fylkene Buskerud, Vestfold, Vest-Agder, Rogaland, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nordland og Troms, en økning med totalt 18 mandater i forhold til stortingsvalget i 2009.
=== Fremskrittspartiet ===
Fremskrittspartiet (Frp, leder: Siv Jensen) stilte liste i alle de nitten fylkene. Partiet fikk 463 560 stemmer, en nedgang på rundt 150 000 fra valget i 2009. Med 16,4 prosent av de godkjente stemmene (ned fra 22,9) blei Frp denne gangen tredje størst – mot nest størst ved de to foregående stortingsvalga. Resultatet er partiets tredje beste. Nedgangen førte likevel til en reduksjon i mandater fra 41 til 29. Fremskrittspartiet fikk inn representanter fra alle fylker unntatt Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag.
Frp fikk sitt beste resultat i Karlsøy kommune med 29,2 prosent av stemmene. Partiet fikk 20 prosent eller mer i 104 kommuner. Lavest var oppslutninga i Tolga med 3,5 prosent. Det var under 10 prosent Frp-velgere i 47 kommuner.
Frp blei største parti i seks kommuner, nest størst i 86, tredje størst i 227, fjerde størst i 84, femte størst i 24 og sjette størst i én (Gloppen).
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Fremskrittspartiet tilbakegang i alle kommuner unntatt fire. I 272 kommuner var nedgangen på 5 prosentpoeng eller mer; størst i Farsund med 16,3 poeng og Øygarden med 14,0. Framgang var det i Kvitsøy med 4,4 poeng, Lurøy (1,8), Kvænangen (0,6) og Karlsøy (0,5).
Mye av tilbakegangen for Frp kom allerede i 2011, så det var bare 25 kommuner der partiet fikk dårligere resultat i 2013 enn ved fylkestingsvalget i 2011. Mest ned gikk det i Austevoll med 24,8 poeng, samt Stranda (12,3) og Os i Hordaland (10,7). Partiet fikk en framgang på ti prosentpoeng eller mer i åtte kommuner, mest i Kvænangen (16,3), Skjervøy (13,6) og Hamarøy (12,4).
Fremskrittspartiet mistet to mandater i Hordaland, og ett mandat i hvert av fylkene Østfold, Akershus, Oslo, Vest-Agder, Rogaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms, en nedgang med totalt 12 mandater fra stortingsvalget i 2009.
=== Kristelig Folkeparti ===
Kristelig Folkeparti (KrF, leder: Knut Arild Hareide) stilte liste i alle fylker. Resultatet blei 158 475 stemmer, det vil si 5,6 prosent (en oppgang på 0,05). Partiet blei dermed landets fjerde største – og størst av de mellomstore. Både Senterpartiet og SV var større ved forrige valg. Likevel var dette KrFs nest svakeste valg etter andre verdenskrig. Utbyttet blei ti mandater som sist.
KrF fikk 20 prosent eller mer av stemmene i tolv kommuner; beste resultat var i Audnedal med 28,9 prosent. Minst oppslutning fikk partiet i Båtsfjord (0,4) og Leka (0,3).
KrF blei største parti i fire kommuner, nest størst i 12 og tredje størst i 11.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Kristelig Folkeparti tilbakegang i 186 kommuner, stabilt resultat i 23 og framgang i 219. Størst var oppgangen i Gloppen med 8,1 prosentpoeng og Skjervøy og Bømlo, begge med 5,4. Nedgangen var størst i Kvitsøy med 5,9 poeng og Hægebostad med 5,7.
Sammenlikna med fylkestingsvalget i 2011 hadde KrF tilbakegang i 215 kommuner, stabilt resultat i 22 og framgang i 191. Størst var oppgangen i Skjervøy med 9,4 prosentpoeng, mens nedgangen var størst i Vennesla med 9,4.
Kristelig Folkeparti mistet mandatet sitt i Akershus og for første gang siden krigen også mandatet i Sør-Trøndelag. Til gjengjeld fikk partiet et nytt mandat i Vestfold og en økning fra ett til to mandater i Rogaland, slik at resultatet ble 10 mandater totalt som i 2009.
=== Senterpartiet ===
Senterpartiet (Sp, leder: Liv Signe Navarsete) stilte i alle fylker og fikk 155 537 stemmer (5,5 prosent), en nedgang på rundt 10 000 stemmer og 0,7 prosentpoeng. Etter krigen er det bare i 1981 og 1949 at Senterpartiet/Bondepartiet har hatt et svakere resultat. Partiet gikk ned ett mandat til ti.
Senterpartiet fikk over 40 prosent av stemmene i tre kommuner: Gloppen (44,0), Lesja (42,8) og Leka (41,3). Oppslutninga var på 30-tallet i 19 kommuner og mellom 20 og 30 prosent i 56. Partiet fikk én prosent eller mindre i åtte kommuner, med Moss som svakeste resultat (0,7).
Sp blei største parti i 21 kommuner, nest størst i 79 og tredje størst i 32.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Senterpartiet tilbakegang i 305 kommuner, stabilt resultat i 10 og framgang i 113. Størst var nedgangen i Askvoll med 12,0 prosentpoeng og Stryn med 11,2. Oppgangen var størst i Holtålen med 11,0 poeng og Modalen med 10,8.
Det var nedgang i 313 kommuner fra 2011-valget, størst i Gaular (30,8 prosentpoeng) og Salangen (24,4). Framgangen var størst i Modalen (15,9) og Holtålen (14,9).
Senterpartiet mistet mandatet sitt i Troms, men beholdt for øvrig de samme ti resterende mandatene som de også fikk valgt inn i 2009.
=== Venstre ===
Venstre (V, leder: Trine Skei Grande) hadde også lister i alle fylker. Partiet fikk 148 275 stemmer, det vil si om lag 44 000 mer enn ved valget i 2009. Oppgangen fra 3,9 prosent til 5,2 førte Venstre over sperregrensa igjen, noe som gav kraftig mandatuttelling – opp fra to til ni. Resultatet er det nest beste ved et stortingsvalg sia partiet blei splitta på grunn av EU-spørsmålet før valget i 1973.
Venstre fikk mer enn ti prosent oppslutning i tre kommuner: Eid (23,6), Ulvik (19,8) og Granvin (13,7). Resultatet var én prosent eller lavere i ni kommuner med Rødøy som svakeste (0,1).
V blei nest største parti i to kommuner (Eid og Ulvik) og fjerde størst i 36.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Venstre framgang i 373 kommuner og tilbakegang i 46. I ni kommuner var resultatet stabilt. Størst framgang hadde partiet i Eid med 12,7 prosentpoeng og Kristiansund med 6,0. Nedgangen var størst i Karasjok med 9,1 poeng.
Venstre hadde imidlertid tilbakegang i forhold til fylkestingsvalget i 2011 i 240 kommuner. Verst var det i Smøla, der partiet blei halvert (ned 50,2 prosentpoeng). I Hamarøy var nedgangen på 28,1 poeng og i Kautokeino på 24. Framgangen var størst i Gloppen (5,5 poeng).
Venstre fikk kun valgt inn 2 mandater i 2009 (Oslo og Akershus) siden partiet da falt under sperregrensen. Partiet fikk derfor en økning på hele 7 mandater ved å passere sperregrensen i 2013, selv om økningen i oppslutning var på beskjedne 1,4 prosentpoeng. Partiet økte til 2 mandater fra Oslo, beholdt mandatet i Akershus, og fikk ett nytt mandat i hvert av fylkene Oppland, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag, totalt 9 mandater.
=== Sosialistisk Venstreparti ===
Sosialistisk Venstreparti (SV, leder: Audun Lysbakken) stilte også liste i alle fylker. Det fikk 116 021 stemmer, en reduksjon på cirka 50 000. Partiet gikk ned fra 6,2 til 4,1 prosent av de godkjente stemmene, og det kom dermed så vidt over sperregrensa. Sju mandater er fire færre enn ved forrige stortingsvalg. En må tilbake til Sosialistisk Folkeparti i 1961 og 1969 for å finne et så svakt resultat for SV og forgjengere.
SV fikk mer enn ti prosent av stemmene i Nesseby (16,1) og Nesna (10,2). Tromsø fulgte like etter med 9,5. Partiet fikk én prosent eller mindre i 13 kommuner. Det svakeste resultatet var i Hægebostad med 0,2.
SV blei nest største parti i én kommune (Nesseby), tredje størst i én (Tolga) og fjerde størst i 24.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde SV tilbakegang i 412 kommuner, to var stabile, og det var framgang i 14. Størst var nedgangen i Flora med 6,9 prosentpoeng og Namsskogan med 5,5. Framgangen var størst i Træna med 2,0 poeng.
Fra 2011 hadde SV tilbakegang i 274 kommuner, mest i Forsand (11,8) og Nordkapp (10,4). I 137 kommuner hadde partiet framgang, mest i Nesseby med 8,1 poeng.
SV mistet ett av de to mandatene partiet fikk innvalg fra Oslo i 2009, i tillegg mistet partiet mandatet i Nordland for første gang siden partistiftelsen i 1973, og mandatene i Oppland, Vestfold, Vest-Agder og Rogaland. Partiet beholdt ett mandat i Oslo, og mandatene i Akershus, Hedmark, Hordaland og Sør-Trøndelag. Partiet fikk et nytt mandat i hvert av fylkene Troms og Finnmark, slik at nedgangen totalt ble på 4 mandater (fra 11 til 7) sammenlignet med valget i 2009. 7 distriktsmandater og 4 utjevningsmandater i 2009 ble til 2 distriktsmandater og 5 utjevningsmandater i 2013. Dersom oppslutningen hadde vært 1 promille lavere, ville partiet falt under sperregrensen og stått igjen kun med de to distriktsmandatene (Oslo og Hordaland).
=== Miljøpartiet De Grønne ===
Miljøpartiet De Grønne (MDG, nasjonale talspersoner: Hanna E. Marcussen og Harald August Nissen) fikk sitt nasjonale gjennombrudd ved dette valget, der partiet lyktes i å komme inn på Stortinget med sin førstekandidat i Oslo, Rasmus Hansson. Med liste i alle fylker blei resultatet 79 152 stemmer, en framgang på rundt 70 000 (prosentvis opp fra 0,4 til 2,8).
MDG hadde høyest oppslutning i Nesodden (10,2 prosent), Aurland (6,1) og Oslo (5,6). Partiet fikk én prosent eller mindre i 64 kommuner. Utsira var eneste kommune der stemmetallet var 0.
Partiet var fjerde størst i to kommuner, Tjøme og Nesodden.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Miljøpartiet en mimimal tilbakegang i tre kommuner (Leka, Tydal og Værøy) og stabilt resultat i Utsira og Røst. Ellers var det framgang, størst i Nesodden med 8,8 prosentpoeng.
Mindre partier med små sjanser til stortingsmandat vil ofte få sin største tilbakegang i forhold til lokalvalg i sine sterkeste kommuner. I forhold til fylkestingsvalget i 2011 hadde MDG tilbakegang i ni kommuner, mest i Lofoten: Flakstad (ned 2,9 prosentpoeng) og Moskenes (ned 2,1). Oppgangen var også i denne sammenlikninga størst i Nesodden med 4,4 poeng.
=== Rødt ===
Rødt (R, leder: Bjørnar Moxnes) blei heller ikke denne gangen representert på Tinget. Partiet stilte i alle fylker, og som i 2009 var det nært å vinne sistemandatet i Oslo. Det bør imidlertid nevnes at Oslo i mellomtida har fått to flere mandater. Rødt fikk 30 751 stemmer, en reduksjon på nærmere 6 000 (ned fra 1,35 til 1,08 prosent av godkjente stemmer). En må tilbake til 1993 for å finne et så svakt resultat for Rødt/Rød Valgallianse.
Rødt hadde sine beste resultater i Steigen (3,6 prosent), Vefsn (3,4) og Oslo (3,2). Det var fem kommuner uten R-stemmer: Aremark, Hægebostad, Sandøy, Røyrvik og Rømskog.
Partiet var sjette størst i én kommune, Vefsn.
I forhold til Rød Valgallianses resultater ved stortingsvalget i 2009 hadde Rødt tilbakegang i 185 kommuner og framgang i 166. I resten var resultatet stabilt. Bevegelsen var på et halvt prosentpoeng eller mindre i 360 kommuner. Størst var nedgangen i Vågsøy med 3,6 poeng, mens oppgangen var størst i Vefsn med 1,2 poeng.
Rødt hadde størst tilbakegang i forhold til 2011 i Vågsøy (ned 9,9 prosentpoeng) og Odda (ned 8,8). I alt var resultatet svakere i 320 kommuner, stabilt i 36 og bedre i 72. Alle oppgangene var på under én prosent.
=== De Kristne ===
Nykommeren De Kristne (leder: Erik Selle) blei det største av de partia som fikk under én prosent av stemmene. Partiet blei stifta i 2011 og stilte da liste i Bømlo kommune i Hordaland, der det fikk to kommunestyrerepresentanter ved lokalvalget samme år. I 2013 stilte det i samtlige fylker og fikk 17 731 stemmer (0,63 prosent).
De Kristne fikk 9,2 prosent av stemmene i Hægebostad, 4,5 prosent i Audnedal og 4,3 i Sokndal. De fikk null stemmer i 15 kommuner.
Partiet var femte størst i to kommuner, Øygarden og Vennesla.
=== Pensjonistpartiet ===
Pensjonistpartiet (leder: Einar Lonstad) stilte denne gangen liste i tolv fylker og fikk 11 865 stemmer, 35 færre enn ved valget i 2009. Det var 0,42 prosent av de godkjente stemmene, partiets svakeste resultat sia 1989.
Hitra var partiets beste kommune med 5,2 prosent av stemmene. I Steigen fikk det 3,6 prosent og i Våler i Hedmark 3,1.
=== Piratpartiet ===
Piratpartiet (leder: Øystein Jakobsen) blei stifta så seint som 20. desember 2012, men stilte likevel lister i alle fylker. Resultatet blei 9 869 stemmer, det vil si 0,35 prosent.
Piratpartiet fikk mer enn én prosent i to kommuner: Ballangen (1,3) og Osen (1,2). Det var 31 kommuner der partiet ikke fikk stemmer.
=== Kystpartiet ===
Kystpartiet (leder: Bengt Stabrun Johansen) stilte også i alle fylker. Partiet fikk 3 311 stemmer eller 0,12 prosent. Det er en kraftig reduksjon – fra 1,75 i 2001 til 0,83 i 2005 og 0,20 i 2009.
Partiet har fortsatt en del kommuner med gode resultater. De beste er Loppa med 7,0 prosent og Moskenes med 4,3. Det er 73 kommuner uten Kystparti-stemmer.
=== Demokratene i Norge ===
Demokratene i Norge (Dem), leder: Elisabeth Rue Strencbo) stilte liste i alle fylker og fikk 2 214 stemmer, en svak nedgang fra de to tidligere valga da partiet har stilt (2013: 0,08 prosent; 2009: 0,09; 2005: 0,10).Demokratenes beste kommuner var Kristiansand, Fedje og Odda – alle med 0,8 prosent av stemmene. Det er 155 kommuner der partiet ikke fikk stemmer.
=== Kristent Samlingsparti ===
Kristent Samlingsparti (KSP, leder: Ørnulf Nandrup) fikk 1 722 stemmer på de tolv listene partiet stilte. Det tilsvarer 0,06 prosent av godkjente stemmer, noe som er en tredel av resultatet i 2009 og under en firedel av 2001-resultatet.
KSP fikk sitt beste resultat i Kautokeino med 1,0 prosent av stemmene.
=== Det Liberale Folkepartiet ===
Det Liberale Folkepartiet (DLF, leder: Vegard Martinsen) stilte seks lister: Akershus, Oslo, Oppland, Vest-Agder, Rogaland og Sør-Trøndelag. I 2009 stilte partiet i tre fylker og oppnådde 0,01 prosent av stemmene nasjonalt. 2013-resultatet blei noe bedre: 909 stemmer og 0,03 prosent. Det er det høyeste stemmetallet dette partiet noensinne har fått.DLF fikk 0,7 prosent i Marnardal og 0,3 prosent i Selbu. Dette var partiets beste resultater. Det bør imidlertid noteres at dette er relativt små kommuner, så stemmetalla her var 9 og 6.
=== Norges Kommunistiske Parti ===
Norges Kommunistiske Parti (NKP, leder: Svend Haakon Jacobsen) hadde sju lister og fikk 611 stemmer, eller 0,02 prosent – partiets nest dårligste resultat. Bare 1993 var svakere (samt 1989 da partiet ikke stilte, men inngikk i Fylkeslistene for miljø og solidaritet).
NKP fikk sitt beste resultat i Tranøy med 0,7 prosent (6 stemmer).
=== Samfunnspartiet ===
Samfunnspartiet (leder: Øystein Meier Johannessen) stilte fire lister: Akershus, Oslo, Buskerud og Nordland. Samla stemmetall blei 295, og det er det høyeste partiet har oppnådd i de fire stortingsvalga det har deltatt (1993, 1997, 2005 og 2013).Partiet fikk sitt beste resultat i lederens hjemkommune, Hemnes (0,7 prosent). Av partiets tjue beste kommuner er seksten i Nordland.
=== Tre nye lister ===
Ved valget var det videre tre nye lister som stilte i ett fylke hver:
Sykehus til Alta (1. kandidat: Raymond Londal, Alta) stilte bare i Finnmark og fikk 467 stemmer. Best var oppslutninga i Kautokeino (5,1 prosent) og Alta (3,9).
Folkelisten mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja (1. kandidat: Øystein Meier Johannessen, Hemnes, som også stod på topp på Samfunnspartiets liste i fylket) stilte bare i Nordland og fikk 268 stemmer. Størst oppslutninbg fikk lista i Værøy (1,1 prosent) og Moskenes (0,8).
Folkemakten (grunnlegger: Siv Gørbitz) stilte bare i Hordaland og fikk 175 stemmer. 105 av disse kom i Bergen.
== Regjeringsskifte ==
Valget gav altså en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig.
10. september varsla statsminister Jens Stoltenberg at han ville søke avskjed for regjeringa etter at den hadde lagt fram sitt forslag til statsbudsjett 14. oktober, noe han også gjorde. De fire borgerlige partia innleda sonderinger om et regjeringssamarbeid 16. september. 30. september undertegna de en samarbeidsavtale,. Avtalen innebar at det ville bli ei mindretallsregjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet, men med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti. Høyre og Frp innleda regjeringsforhandlingene 1. oktober på Sundvolden Hotel, og de kunne 7. oktober presentere en «regjeringsplattform».Etter at Stoltenberg formelt hadde søkt avskjed, fikk Høyre-leder Erna Solberg i oppdrag å danne ny regjering. Solberg-regjeringa tiltrådte 16. oktober 2013. Den nye regjeringa fikk 11 statsråder fra Høyre og 7 fra Fremskrittspartiet.
== Det nye Stortinget ==
Civita gjennomførte i juli 2013 en analyse av bakgrunnen til de som lå an til å bli innvalgt på Stortinget i forhold til 2009-valget. Her viste tallene at gjennomsnittsalderen kommer til å holde seg relativt lik med en gjennomsnittsalder på 46 år og en medianalder på 47 år med en liten forsyvning med flere yngre representanter under 30 år enn representanter over 60 år. Spesielt innenfor utdanning vil det skje en endring, hvor 78% har høyere utdanning i det nye Stortinget, mot 62% i inneværende periode og 30% i befolkningen.
== Statistikk ==
=== Velgermasse ===
Velgermassen i Norge økte fra valget i 2009 med 3,1 prosentpoeng og det er totalt 3 636 200 personer med stemmerett ved valget i 2013 ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Blant disse er det i underkant av 250 000 personer som for første gang kan stemme ved et stortingsvalg. Halvparten av disse hadde heller ikke stemmerett ved forrige lokalvalg. Rundt 30 % av velgermassen er 60 år eller eldre, mens rundt 5 % er personer med innvandrerbakgrunn. I Oslo utgjør innvandrerbefolkningen med stemmerett nærmere 17 % av Oslos stemmeberettigede befolkning, mens i Finnmark er utgjør de i underkant av 2,5 %. Innvandrere med bakgrunn fra Pakistan, Vietnam, Irak og Iran utgjør alene over en fjerdedel av stemmeberettigede innvandrere og innvandrere fra Somalia og Irak hadde den største prosentvise økningen som del av innvandrerbefolkningen i Norge. De to fylkene Oslo og Finnmark har også den største ulikheten i velgermasse med henholdsvis 434 200 og 53 400 stemmeberettigede.
=== Valgdeltakelse ===
Forskere ved Institutt for samfunnsforskning var før valget usikre hvorvidt trenden fra forrige valg ville fortsette ved dette valget. I juni 2013 ble boken Et robust lokaldemokrati - lokalvalget i skyggen av 22. juli 2011, redigert av Johannes Bergh og Dag Arne Christensen lansert. Førstegangsvelgeres deltakelse ved lokalvalget i 2011 steg med 10 prosentpoeng og forfatterne forklarer dette i relasjon til terrorangrepene tidligere samme år.
=== Velgeroverganger ===
== Se også ==
Valg i Norge
Sametingsvalget 2013
== Referanser ==
Fotnoter
Andre referanser
== Eksterne lenker ==
(en) Norwegian parliamentary election, 2013 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Offentlige siderValg.no (Valgportalen): Stortingsvalget 2013 - Resultater og informasjon om valget utgitt av Kommunal- og regionaldepartementet
Valgloven på Lovdata
Navn på alle valglister og kandidater i 2013 fra Kommunal- og regionaldepartementetMediers dekningNRK
Dagbladet
VG | Stortingsvalget 2013 i Hamarøy ble avholdt 9. september 2013 i Hamarøy kommune i Nordland. | 2,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/VIP_Scandinavia | 2023-02-04 | VIP Scandinavia | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1981', 'Kategori:Konkurser', 'Kategori:Norske medieselskaper', 'Kategori:Opphør i 1987'] | VIP Scandinavia (opprinnelig Media Vision) var et norsk investeringsselskap innen massemedia. Det ble grunnlagt i 1981 av Tomm Berntsen og Randolf Lie, og satset opprinnelig på oppkjøp av rettigheter til videofilmer. Selskapet hadde blant annet rettighetene til serien Dallas. Efterhvert forsøkte det å utvide sine forretningsområder til blant annet trykkmedia, men ble i 1987 slått konkurs med en gjeld på 200 millioner kroner. I kjølvannet av konkursen ble det blant annet avslørt at selskapet hadde hatt svært mangelfulle regnskapsrutiner. Den fikk et rettslig efterspill, og eierne ble dømt til betingede fengselsstraffer.Både selskapets administrerende direktør Christian Thommessen og VIP Scandinavias vekst og fall er i eftertid blitt betegnet som symboler på 1980-tallets «jappetid».
| VIP Scandinavia (opprinnelig Media Vision) var et norsk investeringsselskap innen massemedia. Det ble grunnlagt i 1981 av Tomm Berntsen og Randolf Lie, og satset opprinnelig på oppkjøp av rettigheter til videofilmer. Selskapet hadde blant annet rettighetene til serien Dallas. Efterhvert forsøkte det å utvide sine forretningsområder til blant annet trykkmedia, men ble i 1987 slått konkurs med en gjeld på 200 millioner kroner. I kjølvannet av konkursen ble det blant annet avslørt at selskapet hadde hatt svært mangelfulle regnskapsrutiner. Den fikk et rettslig efterspill, og eierne ble dømt til betingede fengselsstraffer.Både selskapets administrerende direktør Christian Thommessen og VIP Scandinavias vekst og fall er i eftertid blitt betegnet som symboler på 1980-tallets «jappetid».
== Referanser == | VIP Scandinavia (opprinnelig Media Vision) var et norsk investeringsselskap innen massemedia. Det ble grunnlagt i 1981 av Tomm Berntsen og Randolf Lie, og satset opprinnelig på oppkjøp av rettigheter til videofilmer. | 2,354 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%A5keveien_(T%C3%B8nsberg) | 2023-02-04 | Måkeveien (Tønsberg) | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg'] | Måkeveien (1-13, 2-12) er en 600 meter lang gate på Træleborg i Tønsberg. Den går fra Stensarmen til Lardalgaten. Den krysser ringveien i et lyskryss som ble utvidet i 2014. | Måkeveien (1-13, 2-12) er en 600 meter lang gate på Træleborg i Tønsberg. Den går fra Stensarmen til Lardalgaten. Den krysser ringveien i et lyskryss som ble utvidet i 2014.
== Referanser == | thumb|Måkeveien krysser [[Ringveien (Tønsberg)|Ringveien mellom Stensarmen og Træleborg i Tønsberg.]] | 2,355 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Empectida | 2023-02-04 | Empectida | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1914', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Empectida er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Empectida er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Levevis ==
Larvene lever i jorda der de eter på røtter.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sørøst-Asia (Vietnam, Myanmar, Singapore, Sumatra).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Schizonychini
Slekten Empectida Moser, 1914
Empectida squamigera Moser, 1914
Empectida tonkinensis Moser, 1914
Empectida vethi Moser, 1914
Empectida xanthosquamosa Keith, 2008
== Eksterne lenker ==
(en) Empectida i Global Biodiversity Information Facility
Empectida – detaljert informasjon på Wikispecies | Empectida er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,356 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tr%C3%A6leborgveien_(T%C3%B8nsberg) | 2023-02-04 | Træleborgveien (Tønsberg) | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg'] | Træleborgveien (2-12, 3-15) er en 500 meter lang gate på Træleborg i Tønsberg. Den fikk sitt offisielle navn i bystyret 15. juni 1932. | Træleborgveien (2-12, 3-15) er en 500 meter lang gate på Træleborg i Tønsberg. Den fikk sitt offisielle navn i bystyret 15. juni 1932.
== Referanser == | Træleborgveien (2-12, 3-15) er en 500 meter lang gate på Træleborg i Tønsberg. Den fikk sitt offisielle navn i bystyret 15. | 2,357 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Idionycha | 2023-02-04 | Idionycha | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1932', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Idionycha er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
| Idionycha er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda der de eter på røtter.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sørøst-Asia.
== Systematisk inndeling ==
Det er noe usikkert om slekten er holdbar.
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Schizonychini
Slekten Idionycha Arrow, 1932
Idionycha verticalis (Moser, 1915) (synonym Idionycha excisa Arrow, 1932)
== Kilder ==
Keith, D. (2010). Sur Brahmina verticalis Moser, 1915, et Idionycha excisa Arrow, 1932 (Col., Scarabaeidae, Melolonthinae). Bulletin de la Société entomologique de France 115 (4), 2010 : 507-508. [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Idionycha i Global Biodiversity Information Facility | Idionycha er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,358 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Canuschiza | 2023-02-04 | Canuschiza | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1999', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Canuschiza er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Canuschiza er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Små til middelsstore (7,5-17 millimeter), avlange, parallellsidige, brune oldenborrer. Oversiden er mnokså kraftig og tett punktert, halvblank uten skjell eller påfallende hårkledning.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda der de eter på røtter. De voksne billene kommer til lys om natten.
== Utbredelse ==
Slekten er endemisk for øya Sokotra.
== Systematisk inndeling ==
Revisjonen av Canuschiza minuta-gruppen er foreløpig ikke publisert, men også denne gruppen inneholder flere arter.
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Schizonychini
Slekten Canuschiza Lacroix, 1999
Canuschiza insularis-artsgruppen
Canuschiza adah Sehnal, Král & Bezděk, 2014
Canuschiza croton Sehnal, Král & Bezděk, 2014
Canuschiza dracaena Sehnal, Král & Bezděk, 2014
Canuschiza firmihin Sehnal, Král & Bezděk, 2014
Canuschiza hagher Sehnal, Král & Bezděk, 2014
Canuschiza insularis Lacroix, 1999
Canuschiza jatropha Sehnal, Král & Bezděk, 2014
Canuschiza skand Sehnal, Král & Bezděk, 2014
Canuschiza minuta-artsgruppen
Canuschiza minuta Lacroix, 1999
== Kilder ==
Lacroix M. (1999) Melolonthidae de Socotra. Revue française d'Entomologie (N.S.) 21(2):87-96
Sehnal, R., Král, D. & Bezděk, A. (2014) Canuschiza of Socotra Island (Coleoptera: Scarabaeidae: Melolonthinae). Part 1. Canuschiza insularis species group. Acta Entomologica Musei Nationalis Pragae 54 (Supplement): 139-171. [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Canuschiza i Global Biodiversity Information Facility
Canuschiza – detaljert informasjon på Wikispecies | Canuschiza er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A4sttrafik | 2023-02-04 | Västtrafik | ['Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kollektivtransportforvaltere i Sverige', 'Kategori:Selskaper etablert i 1998', 'Kategori:Svenske transportselskaper', 'Kategori:Västra Götalands län'] | Västtrafik AB er et offentlig eid selskap som er ansvarlig for kollektivtrafikken i Västra Götalands län og Kungsbacka i Sverige. Västtrafik AB avgjør takster og rutetilbud for trikk, tog, buss og ferjer i området, som deretter bestilles fra ulike operatørselskaper. For buss og båt tildeles kontraktene etter anbudskonkurranser. For trikk forhandles kontrakter med Göteborgs Spårvägar. For tog gjelder at Västtrafik eier togene, mens de kjøres av selskaper etter anbudskonkurranser. Västtrafik månedskort gjelder også på en del SJ-tog (og Vy Ed–Göteborg). I 2009 ble det foretatt 220 millioner reiser med Västtrafik.
| Västtrafik AB er et offentlig eid selskap som er ansvarlig for kollektivtrafikken i Västra Götalands län og Kungsbacka i Sverige. Västtrafik AB avgjør takster og rutetilbud for trikk, tog, buss og ferjer i området, som deretter bestilles fra ulike operatørselskaper. For buss og båt tildeles kontraktene etter anbudskonkurranser. For trikk forhandles kontrakter med Göteborgs Spårvägar. For tog gjelder at Västtrafik eier togene, mens de kjøres av selskaper etter anbudskonkurranser. Västtrafik månedskort gjelder også på en del SJ-tog (og Vy Ed–Göteborg). I 2009 ble det foretatt 220 millioner reiser med Västtrafik.
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Västtrafik – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Västtrafik AB er et offentlig eid selskap som er ansvarlig for kollektivtrafikken i Västra Götalands län og Kungsbacka i Sverige. Västtrafik AB avgjør takster og rutetilbud for trikk, tog, buss og ferjer i området, som deretter bestilles fra ulike operatørselskaper. | 2,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eupegylis | 2023-02-04 | Eupegylis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1892', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Eupegylis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Eupegylis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Levevis ==
Larvene lever i jorda. De voksne billene er nattaktive og kommer til lys. De kan gjære en del skade ved å gnage på bladene på hageplanter.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Afrika (Kongo, Kamerun, Gabon).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Pegylini
Slekten Eupegylis Duvivier, 1892
Eupegylis confusa Duvivier, 1892
== Eksterne lenker ==
(en) Eupegylis i Global Biodiversity Information Facility
Eupegylis confusa – detaljert informasjon på Wikispecies | Eupegylis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stenopegylis | 2023-02-04 | Stenopegylis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1943', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Stenopegylis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Stenopegylis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Levevis ==
Larvene lever i jorda. De voksne billene er nattaktive og kommer til lys. De kan gjære en del skade ved å gnage på bladene på hageplanter.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Afrika (Malawi).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Pegylini
Slekten Stenopegylis Arrow, 1943
Stenopegylis cylindrica Arrow, 1943
== Eksterne lenker ==
(en) Stenopegylis i Global Biodiversity Information Facility
Stenopegylis cylindrica – detaljert informasjon på Wikispecies | Stenopegylis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,362 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Retten_i_Glostrup | 2023-02-04 | Retten i Glostrup | ['Kategori:Danske domstoler', 'Kategori:Glostrup'] | Retten i Glostrup er en dansk førsteinstansdomstol (byret) i Glostrup. Domstolens rettskrets dekker følgende kommuner: Albertslund, Ballerup, Brøndby, Gladsaxe, Glostrup, Herlev, Hvidovre, Høje-Taastrup, Ishøj, Rødovre og Vallensbæk. Retten har derfor – målt etter innbyggertall – en av Danmarks største rettskretser.
Retten i Glostrup ligger i Stationsparken 27 i Glostrup, som tidligere huset amtsgården i det gamle Københavns amt. Etter kommunalreformen i 2007 ble bygningene ledige, og ved den samtidige domstolsreformen, hvor blant annet rettene i Ballerup, Gladsaxe og Rødovre ble slått sammen med Retten i Glostrup, flyttet retten til de nye lokalene.
| Retten i Glostrup er en dansk førsteinstansdomstol (byret) i Glostrup. Domstolens rettskrets dekker følgende kommuner: Albertslund, Ballerup, Brøndby, Gladsaxe, Glostrup, Herlev, Hvidovre, Høje-Taastrup, Ishøj, Rødovre og Vallensbæk. Retten har derfor – målt etter innbyggertall – en av Danmarks største rettskretser.
Retten i Glostrup ligger i Stationsparken 27 i Glostrup, som tidligere huset amtsgården i det gamle Københavns amt. Etter kommunalreformen i 2007 ble bygningene ledige, og ved den samtidige domstolsreformen, hvor blant annet rettene i Ballerup, Gladsaxe og Rødovre ble slått sammen med Retten i Glostrup, flyttet retten til de nye lokalene.
== Eksterne lenker ==
Retten i Glostrup, domstol.dk | Retten i Glostrup er en dansk førsteinstansdomstol (byret) i Glostrup. Domstolens rettskrets dekker følgende kommuner: Albertslund, Ballerup, Brøndby, Gladsaxe, Glostrup, Herlev, Hvidovre, Høje-Taastrup, Ishøj, Rødovre og Vallensbæk. | 2,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tr%C3%A6leborgodden_(T%C3%B8nsberg) | 2023-02-04 | Træleborgodden (Tønsberg) | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg'] | Træleborgodden (2-12) er en 650 meter lang blindvei på Træleborg i Tønsberg. Den går til næringsområdet utenfor Ringeveien på grensen til Presterødkilen naturreservat.
Bygningene i Træleborgodden 10 er den tidligere fabrikken Jarlsberg Mineralvann, hvor det ble produsert Coca-Cola fra 1969 til 1992. | Træleborgodden (2-12) er en 650 meter lang blindvei på Træleborg i Tønsberg. Den går til næringsområdet utenfor Ringeveien på grensen til Presterødkilen naturreservat.
Bygningene i Træleborgodden 10 er den tidligere fabrikken Jarlsberg Mineralvann, hvor det ble produsert Coca-Cola fra 1969 til 1992.
== Referanser == | Træleborgodden (2-12) er en 650 meter lang blindvei på Træleborg i Tønsberg. Den går til næringsområdet utenfor Ringeveien på grensen til Presterødkilen naturreservat. | 2,364 |
https://no.wikipedia.org/wiki/George_Osborne | 2023-02-04 | George Osborne | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske finansministre', 'Kategori:Britiske parlamentsmedlemmer', 'Kategori:Britiske redaktører', 'Kategori:Engelske politikere', 'Kategori:Fødsler 23. mai', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the Companions of Honour', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | George Gideon Oliver Osborne (født 23. mai 1971) er en tidligere britisk konservativ politiker, medlem av Underhuset fram til 3. mai 2017 og Storbritannias finansminister fra 2010 til 2016. I 2017 ble han ansatt som redaktør i London Evening Standard.Osborne er født i Paddington i London og er den eldste av fire gutter. Hans far, Peter Osborne, 17. baronett, grunnla firmaet Osborne & Little.
Osborne ble i 2016 utnevnt til medlem av Order of the Companions of Honour. Utnevnelsen fant sted etter at David Cameron gikk av som statsminister og benyttet seg av muligheten til å dele ut æresbevisninger som adelstitler og ordensutnevnelser, såkalte «resignation honours».
| George Gideon Oliver Osborne (født 23. mai 1971) er en tidligere britisk konservativ politiker, medlem av Underhuset fram til 3. mai 2017 og Storbritannias finansminister fra 2010 til 2016. I 2017 ble han ansatt som redaktør i London Evening Standard.Osborne er født i Paddington i London og er den eldste av fire gutter. Hans far, Peter Osborne, 17. baronett, grunnla firmaet Osborne & Little.
Osborne ble i 2016 utnevnt til medlem av Order of the Companions of Honour. Utnevnelsen fant sted etter at David Cameron gikk av som statsminister og benyttet seg av muligheten til å dele ut æresbevisninger som adelstitler og ordensutnevnelser, såkalte «resignation honours».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) George Osborne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) George Osborne på Internet Movie Database
(en) George Osborne hos The Movie Database
George Osborne på Twitter
(en) George Osborne hos Hansards parlamentsdebatter
(en) George Osborne hos The Peerage | George Gideon Oliver Osborne (født 23. mai 1971) er en tidligere britisk konservativ politiker, medlem av Underhuset fram til 3. | 2,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anodorhynchus | 2023-02-04 | Anodorhynchus | ['Kategori:Araer', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Baptist von Spix', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1824', 'Kategori:Sør-Amerikas fauna', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Anodorhynchus (av og til også kalt blåaraer) er ei slekt med store, blå arapapegøyer (Arini) som inkluderer tre arter. Alle artene er endemiske for Sør-Amerika. To av dem er truet av utryddelse og en kan være utdødd.
| Anodorhynchus (av og til også kalt blåaraer) er ei slekt med store, blå arapapegøyer (Arini) som inkluderer tre arter. Alle artene er endemiske for Sør-Amerika. To av dem er truet av utryddelse og en kan være utdødd.
== Beskrivelse ==
Artene i slekten har blålig fjærdrakt, lang kileformet stjert og sort, kraftig krummet nebb. Utfargingen av fjærdrakten varierer mellom artene, fra intens koboltblå til blågrønn (kanskje også fiolettblå). Alle artene har dessuten nakne hudflekker nederst på kinnene mot undernebbet og rundt øynene. To av artene har også ei hudrand med naken gul hud på oversiden av overnebbet.
== Atferd ==
Artene hekker i hule trestammer og i hulrom i steile sandbanker og klipper. Hunnen legger normalt to egg, men selv om begge skulle klekke er det sjelden mer enn en unge som vokser opp. De livnærer seg i hovedsak av ulike frø og nøtter, men spiser også frukt.
== Habitat ==
Fugler i slekten Anodorhynchus trives i åpne eller semi-åpne habitat og er endemiske for det sentrale og østlige Sør-Amerika, som har tropisk klima med jungel.
== Arter ==
asurara (Anodorhynchus glaucus), - rødlistet som kritisk truet (CR), men mulig utdødd, oppført på CITES Appendix 1 og 2- Argentina; Brasil; Paraguay; Uruguay
hyasintara (Anodorhynchus hyacinthinus), - rødlistet som sårbar (VU), oppført på CITES Appendix 1 og 2- Bolivia; Brasil; Paraguay
indigoara (Anodorhynchus leari), - rødlistet som sterkt truet (EN), oppført på CITES Appendix 1 og 2- BrasilEn fjerde fugl er også beskrevet, kalt fiolettara (Anodorhynchus purpurascens), men den savner vitenskapelig støtte som egen art. Den ble beskrevet av Walter Rothschild i 1905 og publisert i boken hans Extinct Birds, utgitt i 1907.
=== Bildegalleri ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anodorhynchus i Global Biodiversity Information Facility
(no) Anodorhynchus hos Artsdatabanken
(en) Anodorhynchus hos ITIS
(en) Anodorhynchus hos NCBI
(en) Kategori:Anodorhynchus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Anodorhynchus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Anodorhynchus – detaljert informasjon på Wikispecies | * asurara | 2,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Great_Northern_Railway | 2023-02-04 | Great Northern Railway | ['Kategori:Pekere'] | Great Northern Railway er - eller var - navnet på flere jernbaneselskaper:
Great Northern Railway (Australia)
Great Northern Railway (Irland) - (1876-1958)
Great Northern Railway (Storbritannia) - (1846-1923)
Great Northern Railway (USA) - (1889-1970)
Great Northern Railway of Canada - (1892-1907) | Great Northern Railway er - eller var - navnet på flere jernbaneselskaper:
Great Northern Railway (Australia)
Great Northern Railway (Irland) - (1876-1958)
Great Northern Railway (Storbritannia) - (1846-1923)
Great Northern Railway (USA) - (1889-1970)
Great Northern Railway of Canada - (1892-1907) | Great Northern Railway er - eller var - navnet på flere jernbaneselskaper: | 2,367 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gertrude_Weaver | 2023-02-04 | Gertrude Weaver | ['Kategori:Artikler hvor barn mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. april', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 4. juli', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Lafayette County i Arkansas', 'Kategori:Superhundreåringer'] | Gertrude Weaver (født 1898, død 2015) var en amerikansk superhundreåring som ved sin død var 116 år og 276 dager gammel og dermed den eldste personen i verden med bekreftet alder på det tidspunktet. Hun ble født i Arkansas nær grensen til Texas. Hun ble den eldste personen i USA da Dina Manfredini døde den 17. desember 2012. Da den japanske kvinnen Misao Okawa døde den 1. april 2015 overtok Weaver statusen som verdens eldste person. Etter hennes død overtok Jeralean Talley statusen som verdens eldste person.
| Gertrude Weaver (født 1898, død 2015) var en amerikansk superhundreåring som ved sin død var 116 år og 276 dager gammel og dermed den eldste personen i verden med bekreftet alder på det tidspunktet. Hun ble født i Arkansas nær grensen til Texas. Hun ble den eldste personen i USA da Dina Manfredini døde den 17. desember 2012. Da den japanske kvinnen Misao Okawa døde den 1. april 2015 overtok Weaver statusen som verdens eldste person. Etter hennes død overtok Jeralean Talley statusen som verdens eldste person.
== Biografi ==
Weavers foreldre var Charles Gaines (født mai 1861) og Ophelia Jeffreys (født desember 1866), som var leilendinger. Hun ble gift i 1915 og fikk fire barn.På hennes 116. fødselsdag kunngjorde Gerontology Research Group (GRG) at de hadde verifisert hennes alder, og at hun dermed var eldre enn Jeralean Talley, som inntil da hadde statusen som den eldste levende amerikaner.
== Se også ==
Verdens eldste personer
== Referanser == | Gertrude Weaver (født 1898, død 2015) var en amerikansk superhundreåring som ved sin død var 116 år og 276 dager gammel og dermed den eldste personen i verden med bekreftet alder på det tidspunktet. Hun ble født i Arkansas nær grensen til Texas. | 2,368 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gary_Locke | 2023-02-04 | Gary Locke | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Gary Locke er navnet til flere personer:
Gary Locke (amerikansk politiker) (født 1950) – kinesisk-amerikansk politiker og ambassadør til Kina
Gary Locke (skotsk fotballtrener) (født 1975) – skotsk fotballtrener og tidligere spiller
Gary Locke (engelsk fotballspiller) (født 1954) – tidligere engelsk fotballspiller | Gary Locke er navnet til flere personer:
Gary Locke (amerikansk politiker) (født 1950) – kinesisk-amerikansk politiker og ambassadør til Kina
Gary Locke (skotsk fotballtrener) (født 1975) – skotsk fotballtrener og tidligere spiller
Gary Locke (engelsk fotballspiller) (født 1954) – tidligere engelsk fotballspiller | Gary Locke er navnet til flere personer: | 2,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Freddie_Forsland | 2023-02-04 | Freddie Forsland | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fødsler 23. september', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Freddie Forsland er en svensk tidligere fotballspiller. Forsland, som var målvakt, spilte 36 kamper for Malmö FF i Allsvenskan fra 1969 til 1973.
| Freddie Forsland er en svensk tidligere fotballspiller. Forsland, som var målvakt, spilte 36 kamper for Malmö FF i Allsvenskan fra 1969 til 1973.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3.
== Eksterne lenker ==
(en) Freddie Forsland – Transfermarkt | Freddie Forsland er en svensk tidligere fotballspiller. Forsland, som var målvakt, spilte 36 kamper for Malmö FF i Allsvenskan fra 1969 til 1973. | 2,370 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Alcohol_and_Tobacco_Tax_and_Trade_Bureau | 2023-02-04 | Alcohol and Tobacco Tax and Trade Bureau | ['Kategori:Alkohol', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2003', 'Kategori:Finansdepartementet (USA)', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Tobakk', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Alcohol and Tobacco Tax and Trade Bureau (forkortet TTB) er en amerikansk føderal etat underlagt Finansdepartementet. TTB har ansvar for å håndheve regelverket for produksjon og import av tobakk og alkoholholdige drikker.TTB ble opprettet 24. januar 2003 fra avdelinger utskilt fra Bureau of Alcohol, Tobacco, Firearms and Explosives som samtidig ble overført til Justisdepartementet.
| Alcohol and Tobacco Tax and Trade Bureau (forkortet TTB) er en amerikansk føderal etat underlagt Finansdepartementet. TTB har ansvar for å håndheve regelverket for produksjon og import av tobakk og alkoholholdige drikker.TTB ble opprettet 24. januar 2003 fra avdelinger utskilt fra Bureau of Alcohol, Tobacco, Firearms and Explosives som samtidig ble overført til Justisdepartementet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted | | hovedkontor = Washington, DC | 2,371 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cyriaco_av_Ancona | 2023-02-04 | Cyriaco av Ancona | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker for P373 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall i 1452', 'Kategori:Epigrafer', 'Kategori:Fødsler 31. juli', 'Kategori:Fødsler i 1391', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Italienske antikvarer', 'Kategori:Italienske arkeologer', 'Kategori:Klassiske arkeologer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ancona', 'Kategori:Personer fra renessansen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Cyriaco av Ancona eller Cyriacus av Ancona (italiensk: Ciriaco d'Ancona eller Ciriaco Pizzecolli) (født 31. juli 1391 i Ancona, død 1452 i Cremona) var en italiensk arkeolog, humanist, og epigrafisk reisende. Cyriaco vurderes, selv av sine egne samtidige, som antiquitatis pater (far til arkeologi); som faktisk gjenoppdaget Delphi, Parthenon, Apollonia i Albania.
| Cyriaco av Ancona eller Cyriacus av Ancona (italiensk: Ciriaco d'Ancona eller Ciriaco Pizzecolli) (født 31. juli 1391 i Ancona, død 1452 i Cremona) var en italiensk arkeolog, humanist, og epigrafisk reisende. Cyriaco vurderes, selv av sine egne samtidige, som antiquitatis pater (far til arkeologi); som faktisk gjenoppdaget Delphi, Parthenon, Apollonia i Albania.
== Liv og virke ==
Han var autodidakt, men med stor lærdom. Han var blant de tidligste humanister som personlig studerte de fysiske rester av den greske og romerske verden; og han var den første lærde som gjenoppdager den greske oldtids berømte steder, så som Parthenon og Delfi, et at de fire store kultsentre i antikkens Hellas. Cyriacus besøkte også Egypt, hvor han så pyramidekomplekset med sfinksen ved Giza.
På sine mange reiser til Italia, Dalmatia, Hellas, Lilleasia og Egypt utarbeidet Cyriacus detaljerte beskrivelser av fortidsminner, ledsaget av illustrasjoner som han selv utførte. Han førte en detaljert dagbok, Commentaria, hvor han også noterte de mange steder han besøkte, samt de betydningsfulle personer han møtte. Han illustrerte ofte med skisser av monumenter og transskriberte inskripsjoner.
== Billedgalleri ==
== Verker ==
Itinerarium (Kyriaci Anconitani Itinerarium)
Commentaria (Antiquarium rerum commentaria)
Epigrammata reperta per Illyricum a Kyriaco Anconitano
Epistolario
== Referanser ==
== Bibliografi ==
=== Dansk ===
Hanne Tommerup: Cyriacus fra Ancona, hans tredje Peloponnes-rejse 1447-48, 1983
=== Fransk ===
Jean Colin: Cyriaque d'Ancône : le voyageur, le marchand, l'humaniste, Paris, Maloire, 1981. ISBN 2-224-00683-7
Carel Claudius van Essen: Cyriaque d'Ancône en Egypte, Noord-Hollandsche Uitg. Mij., 1958
=== Engelsk ===
Edward W. Bodnár: Cyriacus of Ancona and Athens, Latomus, 1960.
Edward W. Bodnar: Charles Mitchell (Hrsg.): Cyriacus of Ancona’s journeys in the Propontis and the Northern Aegean, 1444–1445. American Philosophical Society, Philadelphia 1976. ISBN 0-87169-112-4.
Edward W. Bodnar, Clive Foss (Hrsg.): Cyriac of Ancona: Later travels. Harvard University Press, Cambridge, MA 2003. ISBN 0-674-00758-1.
=== Italiensk ===
Christian Hülsen: La Roma antica di Ciriaco d'Ancona, E. Loescher (W. Regenberg), 1907
Giuseppe A. Possedoni (redigeret af): Ciriaco d'Ancona e il suo tempo. Ancona, Canonici, 2002.
Gianfranco Paci: Ciriaco d'Ancona e la cultura antiquaria dell'Umanesimo. Atti del convegno internazionale di studio, Ancona, 6–9 febbraio 1992. Diabasis, Reggio Emilia 1998. ISBN 88-8103-031-4.
== Eksterne lenker ==
Agora nr. 11 2013 Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.
Clip pel
Leven boom
(en) Cyriacus of Ancona – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Cyriaco av Ancona eller Cyriacus av Ancona (italiensk: Ciriaco d'Ancona eller Ciriaco Pizzecolli) (født 31. juli 1391 i Ancona, død 1452 i Cremona) var en italiensk arkeolog, humanist, og epigrafisk reisende. | 2,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asurara | 2023-02-04 | Asurara | ['Kategori:Araer', 'Kategori:Argentinas fugler', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brasils fugler', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Louis Jean Pierre Vieillot', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1816', 'Kategori:Paraguays fugler', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Uruguays fugler'] | Asurara (Anodorhynchus glaucus) er en av tre arter i slekten Anodorhynchus, som består av store blålige araer. Arten har tradisjonelt hatt tilhold i det nordlige Argentina, sørlige Paraguay, nordøstre Uruguay og i deler av Brasil. Det er usikkert om arten fortsatt eksiterer.
| Asurara (Anodorhynchus glaucus) er en av tre arter i slekten Anodorhynchus, som består av store blålige araer. Arten har tradisjonelt hatt tilhold i det nordlige Argentina, sørlige Paraguay, nordøstre Uruguay og i deler av Brasil. Det er usikkert om arten fortsatt eksiterer.
== Beskrivelse ==
Asurara blir cirka 70 cm lang, målt fra toppen av hodet til tuppen av stjerten. Fjærdrakten er asurblå. Mer blålig på vingene og oversiden, og mer grønn på brystet og i buken. Stjerten er lang og kileformet. Nebbet er sort og kraftig. Arten har bare gulfargede hudflekker nederst på kinnene, mot roten av undernebbet, og som ei tynn stripe rundt øynene. I underkant av øynene er hudflekken større. Den har korte lemmer med sorte, nakne føtter og klør.
== Atferd ==
Arten hekker i klipper og legger normalt to egg. Man har antatt at den eter ulike frø og nøtter, trolig fra Yatay-palmen (Butia yatay).
== Trusler ==
Arten står oppført på IUCNs rødliste som kritisk truet av utryddelse og er dessuten oppført på CITES Appendix 1 og 2. Mange har regnet den som utryddet, men rykter og observasjoner i senere tid kan tyde på at den fortsatt overlever i en svært begrenset populasjon, estimert til færre enn 50 fugler. De siste sikre observasjonene stammer fra Uruguay i 1951 og Paraná i Brasil tidlig på 1960-tallet. Selv om det i senere tid er gjort flere forsøk på å bekrefte artens eksistens, har man så langt ikke hatt suksess.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) asurara i Encyclopedia of Life
(en) asurara i Global Biodiversity Information Facility
(no) asurara hos Artsdatabanken
(en) asurara hos ITIS
(en) Kategori:Anodorhynchus glaucus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Anodorhynchus glaucus – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=BirdLife International 2013. Anodorhynchus glaucus. | 2,373 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Indigoara | 2023-02-04 | Indigoara | ['Kategori:Araer', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brasils endemiske fugler', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Charles Lucien Bonaparte', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1856', 'Kategori:Kjæledyr', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Indigoara (Anodorhynchus leari) er en av tre arter i slekten Anodorhynchus, som består av store blålige araer. Arten finnes i Bahia, i Caatinga i det østre Brasil.
| Indigoara (Anodorhynchus leari) er en av tre arter i slekten Anodorhynchus, som består av store blålige araer. Arten finnes i Bahia, i Caatinga i det østre Brasil.
== Beskrivelse ==
Indigoara blir cirka 70–75 cm lang, målt fra toppen av hodet til tuppen av stjerten. Fjærdrakten er indigoblå. Mer intens på oversiden og mørkere bakover mot stjerten, som er lang og kileformet. Nebbet er sort og kraftig. Arten har store gulfargede nakne hudflekker nederst på kinnene, mot roten av undernebbet, og tydelige gule hudringer med bar hud rundt øynene. I bakkant av øynene går hudringene ut i ei tynn, kort stripe. Lemmene er korte og har naken sort hud på føttene og sorte klør på tærne.
== Atferd ==
Arten hekker i sandsteinklipper og legger normalt 1–2 egg. Fuglene eter ulike frø og palmenøtter fra blant annet licurípalmen.
== Trusler ==
Arten står oppført på IUCNs rødliste som sterkt truet (En) av utryddelse og er dessuten oppført på CITES Appendix 1 og 2. Arten var i ferd med å dø ut på 1990-tallet, men ble reddet gjennom et avlsprosjekt og strenge lokale tiltak. Bestanden er nå økende og estimert til cirka 1100 fugler.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) indigoara i Encyclopedia of Life
(en) indigoara i Global Biodiversity Information Facility
(no) indigoara hos Artsdatabanken
(en) indigoara hos ITIS
(en) indigoara hos NCBI
(en) Kategori:Anodorhynchus leari – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Anodorhynchus leari – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Anodorhynchus leari – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=BirdLife International 2013. Anodorhynchus leari. | 2,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013_i_Gildesk%C3%A5l | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 i Gildeskål | ['Kategori:Politikk i Gildeskål', 'Kategori:Stortingsvalget 2013 i Nordland'] | Stortingsvalget 2013 i Gildeskål ble avholdt 9. september 2013 i Gildeskål kommune i Nordland.
Det var 1 530 stemmeberettigede velgere i Gildeskål. Av disse avga 1 156 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
| Stortingsvalget 2013 i Gildeskål ble avholdt 9. september 2013 i Gildeskål kommune i Nordland.
Det var 1 530 stemmeberettigede velgere i Gildeskål. Av disse avga 1 156 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
== Referanser == | Stortingsvalget 2013 i Gildeskål ble avholdt 9. september 2013 i Gildeskål kommune i Nordland. | 2,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lennart_Askerlund | 2023-02-04 | Lennart Askerlund | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Fotballspillere for AIK', 'Kategori:Fotballspillere for IFK Eskilstuna', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Eskilstuna', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Ernst Lennart Askerlund (fram til 1943 kjent under navnet Ernst Lennart Carlsson; født 2. juli 1918 i Eskilstuna, død 2. juli 1957 i Norrköping) var en svensk fotballspiller. Askerlund, som var spiss, spilte for IFK Eskilstuna, Malmö FF og AIK i Allsvenskan. Askerlund spilte også for Sveriges herrelandslag i fotball.
| Ernst Lennart Askerlund (fram til 1943 kjent under navnet Ernst Lennart Carlsson; født 2. juli 1918 i Eskilstuna, død 2. juli 1957 i Norrköping) var en svensk fotballspiller. Askerlund, som var spiss, spilte for IFK Eskilstuna, Malmö FF og AIK i Allsvenskan. Askerlund spilte også for Sveriges herrelandslag i fotball.
== Klubbkarriere ==
=== IFK Eskilstuna ===
Askerlund, som også var en talentfull løper, startet karrieren som fotballspiller i IFK Eskilstuna. Askerlund spilte også ti kamper og scoret ett mål for klubben i Allsvenskan, før de rykket ned etter 1935/36-sesongen.
=== Malmö FF ===
Askerlund ble hentet til Malmö FF av Eric Persson i 1940. Askerlund spilte 35 kamper og scoret seks mål for klubben fra 1940 til 1942.
=== AIK ===
Askerlund hadde fått arbeid i Södertälje, og gikk i 1942 til AIK. Han spilte 43 kamper og scoret 14 mål for klubben fra 1942 til 1944.
=== Tilbake til IFK Eskilstuna ===
Askerlund avsluttet karrieren i IFK Eskilstuna, hvor han spilte en andre periode fra 1945 til 1951. Askerlund la opp på grunn av en meniskskade som ikke lot seg operere.
== Landslagsspill ==
Askerlund spilte en kamp for Sverige, da de tapte 0–5 for Tyskland på bortebane i 1937. Askerlund var tatt ut, til tross for at han spilte i Division 2 for IFK Eskilstuna.
== Privat ==
Askerlund var født Carlsson, men hadde byttet etternavn til Askerlund etter 1942-sesongen. Han var maskiningeniør, og en jobbmulighet påvirket hans valg å spille for AIK fra 1942. Askerlund døde i relativt ung alder 2. juli 1957, kort tid etter at hans ektefelle hadde gått bort på grunn av sykdom, og ble begravet på dagen han ville fylt 39 år.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3.
== Eksterne lenker ==
«Lennart Carlsson-Askerlund - Från Carlsson till Askerlund», av Anders Johrén, profil og fotballbiografi fra AIKs hjemmeside (sv) | | fsted = Eskilstuna, Sverige | 2,376 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leucopholis | 2023-02-04 | Leucopholis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1833', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Leucopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Leucopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Ganske store, brunsvarte oldenborrer. Oversiden er mer eller mindre tett kledt med lyse skjell.
== Levevis ==
Larvene lever i ofte to år, og lever av røttene på mange ulike planter. Eggene legges i flere omganger i jorden. For de artene som lever i kaldt klima overvintrer larvene ved å trekke seg ned i jorden under frostlaget. Neste vår kommer de opp og eter videre eller klekker til voksne biller.
De voksne billene er oftest skumrings- eller nattaktive og kommer gjerne til lys. De er planteetere, mange eter blader, men det er også en del som lever av pollen. Noen av artene er betydelige skadedyr, blant annet på sukkerrør.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sørøst-Asia, fra India og østover.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini
Slekten Leucopholis Dejean, 1833
Leucopholis aberrans
Leucopholis armata
Leucopholis bakeri
Leucopholis brenskei
Leucopholis burmeisteri Brenske
Leucopholis castelnaui
Leucopholis celebensis
Leucopholis cingulata
Leucopholis coneophora Burmeister
Leucopholis crassa
Leucopholis cretacea
Leucopholis curvidens
Leucopholis deplanata
Leucopholis elongata Brenske, 1892
Leucopholis emarginata
Leucopholis fontainei
Leucopholis helleri
Leucopholis hirtiventris
Leucopholis horni
Leucopholis insularis
Leucopholis irrorata (Chevrolat, 1841)
Leucopholis jacquinoti
Leucopholis lepidophora (Blanchard)
Leucopholis mirabilis
Leucopholis molitor
Leucopholis niasiana
Leucopholis nigra
Leucopholis nudiventris
Leucopholis nummicudens Newman, 1838
Leucopholis palembangia
Leucopholis pangiena
Leucopholis peguana
Leucopholis pinguis
Leucopholis plagiata
Leucopholis pollens
Leucopholis proxima
Leucopholis pulvurelenta Burmeister
Leucopholis reflexa
Leucopholis rorida
Leucopholis rufa
Leucopholis schochi
Leucopholis selenkana
Leucopholis semperi
Leucopholis shangirana
Leucopholis sharpi
Leucopholis staudingeri
Leucopholis sumatrensis
Leucopholis talaurensis
Leucopholis tetaranus
Leucopholis tristicula
Leucopholis tristis
== Eksterne lenker ==
(en) Leucopholis i Encyclopedia of Life
(en) Leucopholis i Global Biodiversity Information Facility
(en) Leucopholis hos NCBI
(en) Kategori:Leucopholis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Leucopholis – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av Leucopholis irroratus | Leucopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,377 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fiolettara | 2023-02-04 | Fiolettara | ['Kategori:Araer', 'Kategori:Artikler uten artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1905', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Ornitologistubber', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2018-04'] | Fiolettara (Anodorhynchus purpurascens) er en blåara som ble beskrevet av Walter Rothschild i 1905 og publisert i boken Extinct Birds av Rothschild i 1907. Den savner vitenskapelig støtte som egen art og har aldri blitt dokumentert. Derfor kan den heller ikke regnes som utdødd og blir ikke oppført med takstboks.Rothschild beskrev fuglen med bakgrunn i en populasjon på øya Guadeloupe i Karibia, men i ettertid har man kommet til at det må ha vært fugler av arten hyasintara (A. hyacinthinus) som var blitt importert dit fra Sør-Amerika. Kilden Rothschild oppga har nemlig aldri latt seg spore og det er dessuten bare kjent av papegøyer i slekten Ara har kolonisert øyene i Karibia.
| Fiolettara (Anodorhynchus purpurascens) er en blåara som ble beskrevet av Walter Rothschild i 1905 og publisert i boken Extinct Birds av Rothschild i 1907. Den savner vitenskapelig støtte som egen art og har aldri blitt dokumentert. Derfor kan den heller ikke regnes som utdødd og blir ikke oppført med takstboks.Rothschild beskrev fuglen med bakgrunn i en populasjon på øya Guadeloupe i Karibia, men i ettertid har man kommet til at det må ha vært fugler av arten hyasintara (A. hyacinthinus) som var blitt importert dit fra Sør-Amerika. Kilden Rothschild oppga har nemlig aldri latt seg spore og det er dessuten bare kjent av papegøyer i slekten Ara har kolonisert øyene i Karibia.
== Se også ==
asurara
hyasintara
indigoara
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for arter i Wikidata | Fiolettara (Anodorhynchus purpurascens) er en blåara som ble beskrevet av Walter Rothschild i 1905 og publisert i boken Extinct Birds av Rothschild i 1907.Rothschild, Walter (1907). | 2,378 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Proagosternus | 2023-02-04 | Proagosternus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1851', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Proagosternus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Proagosternus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore til store (21-52 millimeter), avlangt ovale oldenborrer. Oversiden er kledt med lyse (hvite, gule eller okerfargede) skjell.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda der de eter på røtter.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i det nordlige og østlige Madagaskar. En ubestemt art skal være funnet på Komorene.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini
Slekten Proagosternus Blanchard, 1851
Proagosternus antanala Künckel
Proagosternus lacteus (Gory, 1833)
Proagosternus niveus Blanchard, 1851
Proagosternus ochraceus Blanchard, 1851
Proagosternus rubigineus Fairmaire, 1903
Proagosternus sicardi Dewailly, 1950
== Kilder ==
hannetons.fr - berskivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Proagosternus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kategori:Proagosternus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Proagosternus – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av Proagosternus lacteus
Bilde av Proagosternus niveus | Proagosternus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tricholepis | 2023-02-04 | Tricholepis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1851', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Tricholepis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Tricholepis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore til store oldenborrer, tett kledt med lyse skjell.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda der de eter på røtter.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt på Madagaskar.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini
Slekten Tricholepis Blanchard, 1851
Tricholepis albosquamosa Ley, 1917
Tricholepis bouvieri Ley, 1917
Tricholepis emmae
Tricholepis lineata
Tricholepis niveopilosa Blanchard, 1851
== Kilder ==
hannetons.fr - berskivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Tricholepis i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kategori:Tricholepis (Scarabaeidae) – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Tricholepis (Scarabaeidae) – detaljert informasjon på Wikispecies | Tricholepis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Miljan_Mutavd%C5%BEi%C4%87 | 2023-02-04 | Miljan Mutavdžić | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for FK Bane', 'Kategori:Fotballspillere for FK Borac Čačak', 'Kategori:Fotballspillere for FK Javor Ivanjica', 'Kategori:Fotballspillere for FK Novi Pazar', 'Kategori:Fotballspillere for FK Radnički Kragujevac', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Raska', 'Kategori:Serbiske fotballspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Miljan Mutavdžić (serbisk: Mиљaн Mутaвџић; født 3. februar 1986 i Novi Pazar) er en serbisk fotballspiller. Mutavdžić, som er midtbanespiller, spiller for Borac Čačak i Superliga Srbije. Mutavdžić har tidligere spilt for en rekke serbiske klubber, men også for Malmö FF i Allsvenskan. Han har to landskamper for Serbia fra henholdsvis 2008 og 2009.
| Miljan Mutavdžić (serbisk: Mиљaн Mутaвџић; født 3. februar 1986 i Novi Pazar) er en serbisk fotballspiller. Mutavdžić, som er midtbanespiller, spiller for Borac Čačak i Superliga Srbije. Mutavdžić har tidligere spilt for en rekke serbiske klubber, men også for Malmö FF i Allsvenskan. Han har to landskamper for Serbia fra henholdsvis 2008 og 2009.
== Klubbkarriere ==
=== Tidlig karriere ===
Mutavdžić startet karrieren i Bane Raška, før han signerte for den serbiske toppklubben Javor Ivanjica. Klubben rykket ned til nivå 2 i serbisk serie i 2006. Mutavdžić spilte seg inn til fast plass på laget, og var med da klubben vant serien og rykket opp til Superliga Srbije i 2008.
=== Malmö FF ===
Det ble 8. mars 2009 klart at Mutavdžić hadde signert for Malmö FF. Han scoret et mål i debutkampen, hvor Malmö FF møtte BK Häcken. Mutavdžić pådro seg imidlertid en kneskade kun dager etter debutkampen, og var ute resten av sesongen. Han slet med å spille seg inn på laget etter skaden, og spilte kun tolv seriekamper i 2010-sesongen. Midtbaneduoen Wílton Figueiredo og Ivo Pękalski hadde også suksess på midtbanen, og satte Mutavdžić og Rick Kruys til dels på sidelinjen. Mutavdžić hadde imidlertid fremgang sesongen etter, da han spilte 22 seriekamper og scoret ett mål. Han spilte også i kvalifiseringen av Mesterligaen, samt gruppespillet av Europaligaen. Malmö FF valgte imidlertid å ikke tilby Mutavdžić ny kontrakt etter 2011-sesongen.
=== Senere karriere ===
Mutavdžić gikk i 2012 til Radnički. Han var innom Novi Pazar, før han kom til sin nåværende klubb, Borac Čačak, i 2014.
== Landslagskarriere ==
Mutavdžić spilte sin første landskamp for Serbia 14. desember 2008, da laget møtte Polen i en vennskapskamp. Mutavdžić har spilt sammenlagt to kamper for Serbia, i henholdsvis 2008 og 2009.
== Meritter ==
=== Javor Ivanjica ===
Prva Liga (Serbia): 2008
=== Malmö FF ===
Allsvenskan: 2010
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Miljan Mutavdžić – UEFA
(en) Miljan Mutavdžić – Transfermarkt
(en) Miljan Mutavdžić – national-football-teams.com
(en) Miljan Mutavdžić – FootballDatabase.eu
(en) Miljan Mutavdžić – Soccerway
(en) Miljan Mutavdžić – EU-Football.info
(en) Miljan Mutavdžić – FBref
«Miljan Mutavdzic», profil på SvFFs hjemmeside (sv)
«Miljan Mutavdžić», profil på national-football-teams.com (en) | | fsted = Novi Pazar, Jugoslavia | 2,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gu%C3%B0mundur_Mete | 2023-02-04 | Guðmundur Mete | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for FC Midtjylland', 'Kategori:Fotballspillere for Haukar Hafnarfjörður', 'Kategori:Fotballspillere for IFK Norrköping', 'Kategori:Fotballspillere for Keflavík ÍF', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fotballspillere for UMF Afturelding', 'Kategori:Fotballspillere for Valur', 'Kategori:Fødsler 2. april', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Islandske fotballspillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Guðmundur Viðar Mete (født 2. april 1981) er en islandsk tidligere fotballspiller. Mete, som var midtstopper, har spilt for Malmö FF i Allsvenskan og FC Midtjylland i Superligaen.
| Guðmundur Viðar Mete (født 2. april 1981) er en islandsk tidligere fotballspiller. Mete, som var midtstopper, har spilt for Malmö FF i Allsvenskan og FC Midtjylland i Superligaen.
== Klubbkarriere ==
=== I Sverige og Danmark ===
Mete startet karrieren som profesjonell spiller i Malmö FF. Han spilte 34 seriekamper for klubben, hvorav 14 i Allsvenskan. Under sitt opphold i klubben ble Mete lånt ut til FC Midtjylland, hvor han spilte en kamp.
Mete gikk i 2003 til IFK Norrköping, hvor han i 2003 og 2004 spilte sammenlagt 27 kamper i Superettan, og scoret ett mål.
=== Tilbake til Island ===
Mete gikk til den islandske klubben Keflavík ÍF i 2005. Han spilte 48 seriekamper for klubben, før han i 2009 gikk til Valur. Han gikk året etter til Haukar, før han avsluttet karrieren i Afturelding.
== Trenerkarriere ==
Mete har siden 2013 vært trener for Aftureldings rekruttlag, Hvíti riddarinn.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3.
Rikard Smitt (2009). Ända sedan gamla dagar... (svensk). Malmö: Project Management AB. ISBN 978-91-633-5767-1. | Guðmundur Viðar Mete (født 2. april 1981) er en islandsk tidligere fotballspiller. | 2,382 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Missourikompromisset | 2023-02-04 | Missourikompromisset | ['Kategori:1820 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Missouris historie', 'Kategori:Politikk i 1820', 'Kategori:Slaveri i USA'] | Missourikompromisset (engelsk: Missouri Compromise), også kalt 1820-kompromisset (engelsk: Compromise of 1820), var en lov mellom slaveri-tilhengere og abolisjonister i Kongressen. Avtalen ble fattet for å regulere slaveriet i USAs vestligste territorier.
Kompromisset ble organisert av Henry Clay, og ble inngått mens James Monroe var president. Kompromisset innebar at slaveri skulle være forbudt i alle delstater nord for 36°30' breddegraden, bortsett fra Missouri og delstater øst for Missouri. I delstater sør for breddegraden kunne slaveri være tillatt dersom myndighetene og den frie befolkningen ønsket dette, i tråd med tenkningen i folkesuverenitetsprinsippet. I forbindelse med denne avtalen brøt Maine ut av Massachusetts den 15. mars 1820.Kompromisset ble først avløst av kompromisset av 1850, og deretter av Kansas-Nebraska-loven av 1854, som skapte Kansas-territoriet og Nebraska-territoriet, men tillot også disse, i tråd med tenkningen i folkesuverenitetsprinsippet at disse territoriene kunne innføre slavehold om den frie befolkningen ønsket det.
| Missourikompromisset (engelsk: Missouri Compromise), også kalt 1820-kompromisset (engelsk: Compromise of 1820), var en lov mellom slaveri-tilhengere og abolisjonister i Kongressen. Avtalen ble fattet for å regulere slaveriet i USAs vestligste territorier.
Kompromisset ble organisert av Henry Clay, og ble inngått mens James Monroe var president. Kompromisset innebar at slaveri skulle være forbudt i alle delstater nord for 36°30' breddegraden, bortsett fra Missouri og delstater øst for Missouri. I delstater sør for breddegraden kunne slaveri være tillatt dersom myndighetene og den frie befolkningen ønsket dette, i tråd med tenkningen i folkesuverenitetsprinsippet. I forbindelse med denne avtalen brøt Maine ut av Massachusetts den 15. mars 1820.Kompromisset ble først avløst av kompromisset av 1850, og deretter av Kansas-Nebraska-loven av 1854, som skapte Kansas-territoriet og Nebraska-territoriet, men tillot også disse, i tråd med tenkningen i folkesuverenitetsprinsippet at disse territoriene kunne innføre slavehold om den frie befolkningen ønsket det.
== Referanser == | Missourikompromisset (engelsk: Missouri Compromise), også kalt 1820-kompromisset (engelsk: Compromise of 1820), var en lov mellom slaveri-tilhengere og abolisjonister i Kongressen. Avtalen ble fattet for å regulere slaveriet i USAs vestligste territorier. | 2,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Al-Baida%E2%80%99 | 2023-02-04 | Al-Baida’ | ['Kategori:13°N', 'Kategori:45°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Byer i Jemen', 'Kategori:Sider med kart'] | Al-Baida (også al-Baidhah eller Beida; arabisk: البيضاء) er en by i det sentrale Jemen, i guvernementet Al-Bayda, med 28 300 innbyggere (2004). | Al-Baida (også al-Baidhah eller Beida; arabisk: البيضاء) er en by i det sentrale Jemen, i guvernementet Al-Bayda, med 28 300 innbyggere (2004). | Al-Baida (også al-Baidhah eller Beida; arabisk: البيضاء) er en by i det sentrale Jemen, i guvernementet Al-Bayda, med 28 300 innbyggere (2004). | 2,384 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nebraska | 2023-02-04 | Nebraska | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med hovedstad forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Nebraska', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1867'] | Nebraska er en delstat i USA. Den ligger i midtvesten og grenser mot Sør-Dakota i nord, Iowa i øst, Missouri i sørøst, Kansas i sør, Colorado i sørvest og mot Wyoming i vest. Den har fått tilnavnet Cornhusker State. Hovedstaden i Nebraska heter Lincoln. Den er oppkalt etter Abraham Lincoln. Den største byen i innbyggertall er Omaha. Navnet "Nebraska" er basert på urbefolkningens ord Nebrathka som betyr "flatt vann" (med henvisning til Platte-elven, som også er et offisielt symbol på Nebraska.
| Nebraska er en delstat i USA. Den ligger i midtvesten og grenser mot Sør-Dakota i nord, Iowa i øst, Missouri i sørøst, Kansas i sør, Colorado i sørvest og mot Wyoming i vest. Den har fått tilnavnet Cornhusker State. Hovedstaden i Nebraska heter Lincoln. Den er oppkalt etter Abraham Lincoln. Den største byen i innbyggertall er Omaha. Navnet "Nebraska" er basert på urbefolkningens ord Nebrathka som betyr "flatt vann" (med henvisning til Platte-elven, som også er et offisielt symbol på Nebraska.
== Geografi ==
Nebraska ligger midt i USA og er en av de største jordbruksstatene, men er også et viktig knutepunkt for transport og kommunikasjon mellom øst og vest i landet.
== Historie ==
Regionen har vært befolket av indianere i tusentalls år. Noen av stammene som historisk har bodd i regionen, er omaha, missouria, ponca, pawnee, otoe og forskjellige lakotastammer, hvorav noen tidligere var bosatte lengre mot øst, men migrerte vestover i takt med at den europeiske koloniseringen skred frem.Spania og Frankrike var de første europeiske stater som gjorde krav på området. På 1690-tallet begynte spanske handelsmenn å handle med apachene, som da kontrollerte vestre del av det nåværende Nebraska. Omkring 1703 hadde også franske kjøpmenn etablert handel med indianere ved Missouri og kom i årene frem til 1719 til å inngå flere fredsavtaler med lokale stammer. Etter at Spania og Frankrike erklærte krig mot hverandre ble det sendt en spansk ekspedisjonsstyrke, Villasurekspedisjonen, til området, under generalløytnant Pedro de Villasur i 1720. Ekspedisjonen ble beseiret og massakrert av pawnee- og otoekrigere allierte med Frankrike nær det nåværende Columbus i Nebraska. Med dette oppgav Spania videre forsøk på å utforske området for størstedelen av 1700-tallet.Frankrike avsto Louisianaterritoriet til Ny-Spania i 1762 under syvårskrigen, noe som gjorde Spania og Storbritannia til de to dominerende kolonialmakter i området. Britene etablerte handelskontakter med de lokale stammene i denne perioden, frem til 1773. Spania sendte to handelsekspedisjoner opp Missourielven 1794-1795 og etablerte den første europeiske bosetningen nær munningen av Platte River. Senere samme år ble Fort Carlos IV etablert nær nåværende Homer.
I 1819 etablerte USAs armé Fort Atkinson som første militære utpost vest for Missourifloden, nær nåværende Fort Calhoun i Nebraska. Fort Atkinson ble oppgitt i 1827 etter at grensen for nybyggernes ekspansjon var kommet lengre vestover. Først etter gullrushet i California i 1848 kom den europeisk-amerikanske bosettingen i området til å skyte fart på alvor.Delstatens direkte foregjenger, Nebraskaterritoriet, ble dannet ved den føderale Kansas-Nebraskaloven i 1854. Da var territoriet betydlig større enn dagens delstat Nebraska og omfattet også deler av dagens Colorado, Idaho, Wyoming, Montana, Nord-Dakota og Sør-Dakota, men senere kom store deler av territoriet til å bli overført til Coloradoterritoriet (dannet 1861), Dakotaterritoriet ( 1861) og Idahoterritoriet (1863).Den første hovedstaden for Nebraskaterritoriet ble Omaha, som ble valgt av fungerende guvernør Thomas B. Cuming. En politisk drakamp oppstod mellom nybyggerne som bodde nord for Platte River, og de som bodde sør for den, og da flere bodde sør om elven ble hovedstaden flyttet dit. Kort etter delstatens dannelse i 1867 ble den besluttet flyttet til Lancaster i Lancaster County lenger sør, og stedet fikk det nye navnet Lincoln.
Planarbeid og bygging av den transamerikanske jernbane på 1850-og 1860-tallet påskyndte etableringen av nye jordbruksområder, kvegrancher og jernbanebyer i trakten omkring Platte River og kildeelven South Platte River. Blant annet Columbus og Fremont ble bygd langs den forventede jernbaneruten og nybyggerledene vestover på 1850-tallet, og Grand Island og North Platte ble grunnlagt i samband med jernbanens ankomst senere på 1860-tallet. Jernbanens ferdigstillelse i 1869 gjorde også Omaha og Council Bluffs i Iowa på andre siden av elven til viktige jernbaneknutepunkter for reisende mellom kystene.
I 1872 grunnla J. Sterling Morton Arbor Day, en høytid da man plantet trær. Morton visste at treene ville hjelpe mennesker å bygge hus i Nebraska og at jorden skulle bli mer fruktbar. Arbor Day feires fortsatt i USA og dagen inntreffer siste fredag i april.
Nebraska har praktiserte henrettelser i den elektriske stol frem til februar 2008. Metoden var på det tidspunktet den ble avskaffet, - den eneste tillatte henrettelsesmetoden i delstaten
== Demografi ==
Bureau of the Census estimerte at Nebraskas befolkning var på 1 842 641 den 1. juli 2011. Det var en befolkningsvekst på 0,89% siden folketellingen i 2010.Ifølge folketellingen i 2010 besto befolkningen av:
Hvite: 86,1%
Latinos: 9,2%
Afroamerikanere: 4,5%
to eller flere raser: 2,2%
Asiatisk: 1,8%
Indianere: 1,0%4,8% av Nebraskas befolkning er født i utlandet, altså 84 000 mennesker.38,6% av Nebraskas befolkning er av tysk herkomst. En stor del av Nebraskas befolkning har også aner fra diverse andre land som for eksempel Irland (12,4%), England (9,6%), Mexico (8,7%) og Tsjekkia (5,5%). Nebraska har den største prosentandelen tsjekkisk-amerikanske i USA.89% av byene til Nebraska har et folketall på under 3000 mennesker. Nebraska har hundrevis av byer som har et folketall på under 1000 innbyggere. Befolkningsnedgangen i de rurale strøkene har fått mange skoler til å bli nedlagt rundt omkring i distriktene. 53 av Nebraskas 93 kommuner hadde en befolkningsnedgang fra år 1990 til 2000. Befolkningsnedgangen var fra 0,06% nedgang i Frontier County til 17,04% nedgang i Hitchcock County.
De urbane områdene i Nebraska hadde en stor befolkningvekst i begynnelsen av 2000-tallet. I 2000 hadde byen Omaha et innbyggertall på 390 007, mens den i 2005 hadde et innbyggertall på 414 521. Det er en befolkningsvekst på 6,3% på fem år. Lincoln, den andre store byen i Nebraska, hadde også en betydelig befolkningsvekst fra år 2000 til 2010. Byen hadde en befolkning på 225 581 i år 2000 og hadde en befolkningvekst på 14,5% på ti år. Lincoln hadde en befolkning på 258 379 i 2010.
== Justis ==
Nebraska har praktisert henrettelser i den elektriske stol frem til februar 2008. Metoden var på det tidspunktet den ble avskaffet, - den eneste tillatte henrettelsesmetoden i delstaten27.mai 2015, - stemte lovgiverne i Nebraska for å avskaffe dødsstraffen i delstaten, i strid med guvernørens ønske.
Med 30 mot 19 stemmer vedtok medlemmene av delstatens lovgivende forsamling å overkjøre vetoet som den republikanske guvernøren Peter Ricketts hadde nedlagt mot en ny lov som erstatter dødsstraff med livstid i fengsel uten mulighet for løslatelse.
Flertallet var akkurat nok til å tilsidesette vetoet, slik at Nebraska nå blir den 19. amerikanske delstaten som har avskaffet dødsstraff.Praksisen ble imidlertid gjeninnført allerede i november 2016 etter en folkeavstemning.
== Store byer i Nebraska ==
Omaha 408 958
Lincoln 258 379
== Økonomi ==
Nebraska er USAs nest fremste landbruksstat målt etter produksjonsverdi, bare overgått av Texas. Landbruksarealet er det fjerde største blant alle delstater i USA. Maisproduksjonen er den tredje største i landet, og det dyrkes også mye soyabønner og korn. Gårdsbrukene er relativt små, så det betales store landbrukssubsidier, hele 778 mill. US$ i 2006, kun overgått av tre andre stater.
Kilde: The World Almanac 2008, side 45 og 555-587.
== Kjente personer ==
Grover Cleveland Alexander
Fred Astaire
Marlon Brando
Warren Buffett
Johnny Carson
Dick Cheney
Henry Fonda
Gerald R. Ford
Harold Lloyd
Malcolm X
Nick Nolte
Conor Oberst
Theodore C. Sorensen
Jack Finnegan Gilinsky
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Nebraska – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kansas-Nebraska-loven ble vedtatt i 1854 i USA mens Franklin Pierce var president. | 2,385 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kansas-territoriet | 2023-02-04 | Kansas-territoriet | ['Kategori:1854 i Kansas-territoriet', 'Kategori:1854 i USA', 'Kategori:1861 i Kansas', 'Kategori:1861 i USA', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kansas-territoriet', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1854', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1861'] | Kansas-territoriet (engelsk: Kansas Territory) var et amerikansk territorium som eksisterte fra 30. mai 1854 til 29. januar 1861. Territoriet ble opprettet som en følge av Kansas-Nebraska-loven av samme år og utgjorde området fra Missouri-grensen og vest til Rocky Mountains mellom den 37. breddegraden og 40. breddegraden.
29. januar 1861 ble delstaten Kansas ble opprettet, og Kansas-territoriets vestlige deler ble en del av Colorado-territoriet og senere en del av delstaten Colorado da denne delstaten ble opprettet i 1876.
Kansas-Nebraska-loven ble fremmet av Stephen A. Douglas fra demokratene i Illinois, og denne sørget for at deler av Great Plains-territoriet ble organisert i de to nye territoriene Kansas-territoriet og Nebraska-territoriet. Disse områdene ble da åpnet for nybyggere, noe som førte til at både Kansas og Nebraska fikk nok innbyggere til å ble tatt opp som delstater i unionen. I tråd med tenkningen i folkesuverenitetsprinsippet bestemte loven at innbyggerne disse territoriene kunne innføre slavehold om den frie befolkningen ønsket det. Dette brøt således med Missouri-kompromisset av 1820, og i realiteten opphevet dette.
Det ble imidlertid et problem da folkesuvereniteten var skrevet inn i lovforslaget, slik at de som var valgere på dette tidspunktet skulle stemme over om en skulle tillate slaveriet eller ei. Dette førte til at både slaveri-tilhengere og abolisjonister stømmet inn i staten for å påvirke avstemningsresultatet, noe som førte til Bleeding Kansas.
| Kansas-territoriet (engelsk: Kansas Territory) var et amerikansk territorium som eksisterte fra 30. mai 1854 til 29. januar 1861. Territoriet ble opprettet som en følge av Kansas-Nebraska-loven av samme år og utgjorde området fra Missouri-grensen og vest til Rocky Mountains mellom den 37. breddegraden og 40. breddegraden.
29. januar 1861 ble delstaten Kansas ble opprettet, og Kansas-territoriets vestlige deler ble en del av Colorado-territoriet og senere en del av delstaten Colorado da denne delstaten ble opprettet i 1876.
Kansas-Nebraska-loven ble fremmet av Stephen A. Douglas fra demokratene i Illinois, og denne sørget for at deler av Great Plains-territoriet ble organisert i de to nye territoriene Kansas-territoriet og Nebraska-territoriet. Disse områdene ble da åpnet for nybyggere, noe som førte til at både Kansas og Nebraska fikk nok innbyggere til å ble tatt opp som delstater i unionen. I tråd med tenkningen i folkesuverenitetsprinsippet bestemte loven at innbyggerne disse territoriene kunne innføre slavehold om den frie befolkningen ønsket det. Dette brøt således med Missouri-kompromisset av 1820, og i realiteten opphevet dette.
Det ble imidlertid et problem da folkesuvereniteten var skrevet inn i lovforslaget, slik at de som var valgere på dette tidspunktet skulle stemme over om en skulle tillate slaveriet eller ei. Dette førte til at både slaveri-tilhengere og abolisjonister stømmet inn i staten for å påvirke avstemningsresultatet, noe som førte til Bleeding Kansas.
== Referanser == | Kansas-territoriet (engelsk: Kansas Territory) var et amerikansk territorium som eksisterte fra 30. mai 1854 til 29. | 2,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nebraska | 2023-02-04 | Nebraska | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med hovedstad forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Nebraska', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1867'] | Nebraska er en delstat i USA. Den ligger i midtvesten og grenser mot Sør-Dakota i nord, Iowa i øst, Missouri i sørøst, Kansas i sør, Colorado i sørvest og mot Wyoming i vest. Den har fått tilnavnet Cornhusker State. Hovedstaden i Nebraska heter Lincoln. Den er oppkalt etter Abraham Lincoln. Den største byen i innbyggertall er Omaha. Navnet "Nebraska" er basert på urbefolkningens ord Nebrathka som betyr "flatt vann" (med henvisning til Platte-elven, som også er et offisielt symbol på Nebraska.
| Nebraska er en delstat i USA. Den ligger i midtvesten og grenser mot Sør-Dakota i nord, Iowa i øst, Missouri i sørøst, Kansas i sør, Colorado i sørvest og mot Wyoming i vest. Den har fått tilnavnet Cornhusker State. Hovedstaden i Nebraska heter Lincoln. Den er oppkalt etter Abraham Lincoln. Den største byen i innbyggertall er Omaha. Navnet "Nebraska" er basert på urbefolkningens ord Nebrathka som betyr "flatt vann" (med henvisning til Platte-elven, som også er et offisielt symbol på Nebraska.
== Geografi ==
Nebraska ligger midt i USA og er en av de største jordbruksstatene, men er også et viktig knutepunkt for transport og kommunikasjon mellom øst og vest i landet.
== Historie ==
Regionen har vært befolket av indianere i tusentalls år. Noen av stammene som historisk har bodd i regionen, er omaha, missouria, ponca, pawnee, otoe og forskjellige lakotastammer, hvorav noen tidligere var bosatte lengre mot øst, men migrerte vestover i takt med at den europeiske koloniseringen skred frem.Spania og Frankrike var de første europeiske stater som gjorde krav på området. På 1690-tallet begynte spanske handelsmenn å handle med apachene, som da kontrollerte vestre del av det nåværende Nebraska. Omkring 1703 hadde også franske kjøpmenn etablert handel med indianere ved Missouri og kom i årene frem til 1719 til å inngå flere fredsavtaler med lokale stammer. Etter at Spania og Frankrike erklærte krig mot hverandre ble det sendt en spansk ekspedisjonsstyrke, Villasurekspedisjonen, til området, under generalløytnant Pedro de Villasur i 1720. Ekspedisjonen ble beseiret og massakrert av pawnee- og otoekrigere allierte med Frankrike nær det nåværende Columbus i Nebraska. Med dette oppgav Spania videre forsøk på å utforske området for størstedelen av 1700-tallet.Frankrike avsto Louisianaterritoriet til Ny-Spania i 1762 under syvårskrigen, noe som gjorde Spania og Storbritannia til de to dominerende kolonialmakter i området. Britene etablerte handelskontakter med de lokale stammene i denne perioden, frem til 1773. Spania sendte to handelsekspedisjoner opp Missourielven 1794-1795 og etablerte den første europeiske bosetningen nær munningen av Platte River. Senere samme år ble Fort Carlos IV etablert nær nåværende Homer.
I 1819 etablerte USAs armé Fort Atkinson som første militære utpost vest for Missourifloden, nær nåværende Fort Calhoun i Nebraska. Fort Atkinson ble oppgitt i 1827 etter at grensen for nybyggernes ekspansjon var kommet lengre vestover. Først etter gullrushet i California i 1848 kom den europeisk-amerikanske bosettingen i området til å skyte fart på alvor.Delstatens direkte foregjenger, Nebraskaterritoriet, ble dannet ved den føderale Kansas-Nebraskaloven i 1854. Da var territoriet betydlig større enn dagens delstat Nebraska og omfattet også deler av dagens Colorado, Idaho, Wyoming, Montana, Nord-Dakota og Sør-Dakota, men senere kom store deler av territoriet til å bli overført til Coloradoterritoriet (dannet 1861), Dakotaterritoriet ( 1861) og Idahoterritoriet (1863).Den første hovedstaden for Nebraskaterritoriet ble Omaha, som ble valgt av fungerende guvernør Thomas B. Cuming. En politisk drakamp oppstod mellom nybyggerne som bodde nord for Platte River, og de som bodde sør for den, og da flere bodde sør om elven ble hovedstaden flyttet dit. Kort etter delstatens dannelse i 1867 ble den besluttet flyttet til Lancaster i Lancaster County lenger sør, og stedet fikk det nye navnet Lincoln.
Planarbeid og bygging av den transamerikanske jernbane på 1850-og 1860-tallet påskyndte etableringen av nye jordbruksområder, kvegrancher og jernbanebyer i trakten omkring Platte River og kildeelven South Platte River. Blant annet Columbus og Fremont ble bygd langs den forventede jernbaneruten og nybyggerledene vestover på 1850-tallet, og Grand Island og North Platte ble grunnlagt i samband med jernbanens ankomst senere på 1860-tallet. Jernbanens ferdigstillelse i 1869 gjorde også Omaha og Council Bluffs i Iowa på andre siden av elven til viktige jernbaneknutepunkter for reisende mellom kystene.
I 1872 grunnla J. Sterling Morton Arbor Day, en høytid da man plantet trær. Morton visste at treene ville hjelpe mennesker å bygge hus i Nebraska og at jorden skulle bli mer fruktbar. Arbor Day feires fortsatt i USA og dagen inntreffer siste fredag i april.
Nebraska har praktiserte henrettelser i den elektriske stol frem til februar 2008. Metoden var på det tidspunktet den ble avskaffet, - den eneste tillatte henrettelsesmetoden i delstaten
== Demografi ==
Bureau of the Census estimerte at Nebraskas befolkning var på 1 842 641 den 1. juli 2011. Det var en befolkningsvekst på 0,89% siden folketellingen i 2010.Ifølge folketellingen i 2010 besto befolkningen av:
Hvite: 86,1%
Latinos: 9,2%
Afroamerikanere: 4,5%
to eller flere raser: 2,2%
Asiatisk: 1,8%
Indianere: 1,0%4,8% av Nebraskas befolkning er født i utlandet, altså 84 000 mennesker.38,6% av Nebraskas befolkning er av tysk herkomst. En stor del av Nebraskas befolkning har også aner fra diverse andre land som for eksempel Irland (12,4%), England (9,6%), Mexico (8,7%) og Tsjekkia (5,5%). Nebraska har den største prosentandelen tsjekkisk-amerikanske i USA.89% av byene til Nebraska har et folketall på under 3000 mennesker. Nebraska har hundrevis av byer som har et folketall på under 1000 innbyggere. Befolkningsnedgangen i de rurale strøkene har fått mange skoler til å bli nedlagt rundt omkring i distriktene. 53 av Nebraskas 93 kommuner hadde en befolkningsnedgang fra år 1990 til 2000. Befolkningsnedgangen var fra 0,06% nedgang i Frontier County til 17,04% nedgang i Hitchcock County.
De urbane områdene i Nebraska hadde en stor befolkningvekst i begynnelsen av 2000-tallet. I 2000 hadde byen Omaha et innbyggertall på 390 007, mens den i 2005 hadde et innbyggertall på 414 521. Det er en befolkningsvekst på 6,3% på fem år. Lincoln, den andre store byen i Nebraska, hadde også en betydelig befolkningsvekst fra år 2000 til 2010. Byen hadde en befolkning på 225 581 i år 2000 og hadde en befolkningvekst på 14,5% på ti år. Lincoln hadde en befolkning på 258 379 i 2010.
== Justis ==
Nebraska har praktisert henrettelser i den elektriske stol frem til februar 2008. Metoden var på det tidspunktet den ble avskaffet, - den eneste tillatte henrettelsesmetoden i delstaten27.mai 2015, - stemte lovgiverne i Nebraska for å avskaffe dødsstraffen i delstaten, i strid med guvernørens ønske.
Med 30 mot 19 stemmer vedtok medlemmene av delstatens lovgivende forsamling å overkjøre vetoet som den republikanske guvernøren Peter Ricketts hadde nedlagt mot en ny lov som erstatter dødsstraff med livstid i fengsel uten mulighet for løslatelse.
Flertallet var akkurat nok til å tilsidesette vetoet, slik at Nebraska nå blir den 19. amerikanske delstaten som har avskaffet dødsstraff.Praksisen ble imidlertid gjeninnført allerede i november 2016 etter en folkeavstemning.
== Store byer i Nebraska ==
Omaha 408 958
Lincoln 258 379
== Økonomi ==
Nebraska er USAs nest fremste landbruksstat målt etter produksjonsverdi, bare overgått av Texas. Landbruksarealet er det fjerde største blant alle delstater i USA. Maisproduksjonen er den tredje største i landet, og det dyrkes også mye soyabønner og korn. Gårdsbrukene er relativt små, så det betales store landbrukssubsidier, hele 778 mill. US$ i 2006, kun overgått av tre andre stater.
Kilde: The World Almanac 2008, side 45 og 555-587.
== Kjente personer ==
Grover Cleveland Alexander
Fred Astaire
Marlon Brando
Warren Buffett
Johnny Carson
Dick Cheney
Henry Fonda
Gerald R. Ford
Harold Lloyd
Malcolm X
Nick Nolte
Conor Oberst
Theodore C. Sorensen
Jack Finnegan Gilinsky
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Nebraska – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Nebraska-territoriet (engelsk: Nebraska Territory) var et amerikansk territorium i perioden 30. mai 1854 til 1. | 2,387 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Prekmurje | 2023-02-04 | Prekmurje | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske regioner i Slovenia'] | Prekmurje (prekmurjedialekt: Prèkmürsko eller Prèkmüre; ungarsk: Muravidék) er en geografisk, språklig, kulturell, og etnisk definert region bosatt av slovenere, og med beliggenhet mellom elven Mur i Slovenia, og Rábadalen (nedbørsfeltet til elven Rába) i Vest-Ungarn.
| Prekmurje (prekmurjedialekt: Prèkmürsko eller Prèkmüre; ungarsk: Muravidék) er en geografisk, språklig, kulturell, og etnisk definert region bosatt av slovenere, og med beliggenhet mellom elven Mur i Slovenia, og Rábadalen (nedbørsfeltet til elven Rába) i Vest-Ungarn.
== Referanser == | Prekmurje (prekmurjedialekt: PrèkmürskoForrások a Muravidék történetéhez/Viri za zgodovino Prekmurja, 292. s. | 2,388 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dolenjska | 2023-02-04 | Dolenjska | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske regioner i Slovenia', 'Kategori:Sloveniastubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-07'] | Dolenjska, eller Unterkrain, også kjent som Nedre Krain (engelsk: Lower Carniola), er et historisk landskap i Slovenia, og den sørøstlige delen av den historiske regionen Krain. Den grenser til Nedre Steiermark på andre siden av elven Sava, og byen Brežice er delt mellom de to historiske områdene.
| Dolenjska, eller Unterkrain, også kjent som Nedre Krain (engelsk: Lower Carniola), er et historisk landskap i Slovenia, og den sørøstlige delen av den historiske regionen Krain. Den grenser til Nedre Steiermark på andre siden av elven Sava, og byen Brežice er delt mellom de to historiske områdene.
== Referanser == | Dolenjska, eller Unterkrain, også kjent som Nedre Krain (engelsk: Lower Carniola), er et historisk landskap i Slovenia, og den sørøstlige delen av den historiske regionen Krain. Den grenser til Nedre Steiermark på andre siden av elven Sava, og byen BrežiceKnow-Britain. | 2,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Terd%C3%B8la | 2023-02-04 | Terdøla | ['Kategori:61°N', 'Kategori:62°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Volda'] | Terdøla er ei elv i Hornindal kommune i Sogn og Fjordane. Den har utspring fra Fossevatnet (988 moh.) og renner i nordlig retning til dalbunnen øverst i Hornindalen. Her snur elva mot vest og løper sammen med Sætreelva og danner Horndøla, som fortsetter videre til Hornindalsvatnet. Elva er 10,5 km lang, og den har et nedbørfelt på 16,6 km².
| Terdøla er ei elv i Hornindal kommune i Sogn og Fjordane. Den har utspring fra Fossevatnet (988 moh.) og renner i nordlig retning til dalbunnen øverst i Hornindalen. Her snur elva mot vest og løper sammen med Sætreelva og danner Horndøla, som fortsetter videre til Hornindalsvatnet. Elva er 10,5 km lang, og den har et nedbørfelt på 16,6 km².
== Referanser == | | munning = Samløp med Sætreelva | 2,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gorenska | 2023-02-04 | Gorenska | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske regioner i Slovenia', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato'] | Gorenskaja (italiensk: Alta Carniola, tysk: Oberkrain), også kjent som Øvre Krain eller Øvre Carniola, er en historisk region av Slovenia, og den nordligste delen av den større regionen Krain. Regionens hovedstad er Kranj, mens andre urbane sentre er Jesenice, Tržič, Škofja Loka, Kamnik, og Domžale, Området har rundt 300 000 innbyggere – 14% av Slovenias befolkning.
| Gorenskaja (italiensk: Alta Carniola, tysk: Oberkrain), også kjent som Øvre Krain eller Øvre Carniola, er en historisk region av Slovenia, og den nordligste delen av den større regionen Krain. Regionens hovedstad er Kranj, mens andre urbane sentre er Jesenice, Tržič, Škofja Loka, Kamnik, og Domžale, Området har rundt 300 000 innbyggere – 14% av Slovenias befolkning.
== Bildegalleri ==
== Referanser == | Gorenskaja (italiensk: Alta Carniola, tysk: Oberkrain), også kjent som Øvre Krain eller Øvre Carniola, er en historisk region av Slovenia, og den nordligste delen av den større regionen Krain. Regionens hovedstad er Kranj, mens andre urbane sentre er Jesenice, Tržič, Škofja Loka, Kamnik, og Domžale, Området har rundt innbyggere – 14% av Slovenias befolkning. | 2,391 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cyphochilus | 2023-02-04 | Cyphochilus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Charles Owen Waterhouse', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1867', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Cyphochilus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Billene, i alle fall hannene, er kledt med skinnende hvite skjell, de blir hevdet å være de hviteste av alle dyr, og også hvitere enn noen hittil produserte, kunstige materialer. Dette skyldes skjellenes mikrostruktur.
| Cyphochilus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Billene, i alle fall hannene, er kledt med skinnende hvite skjell, de blir hevdet å være de hviteste av alle dyr, og også hvitere enn noen hittil produserte, kunstige materialer. Dette skyldes skjellenes mikrostruktur.
== Utseende ==
Middelsstore oldenborrer, kroppen er tett kledt med hvite skjell. Disse artene er ofte skinnende hvite.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda der de eter på røtter.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sørøst-Asia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini
Slekten Cyphochilus Waterhouse, 1867
Cyphochilus apicalis Waterhouse, 1867
Cyphochilus candidus (Olivier, 1789)
Cyphochilus carinchebanus Brenske, 1903
Cyphochilus costulatus H.W. Bates, 1891
Cyphochilus cratacea (Nijima & Kinoshita, 1923)
Cyphochilus cylindricus Brenske, 1903
Cyphochilus elongatus Brenske, 1894
Cyphochilus farinosus Waterhouse, 1867
Cyphochilus feae Brenske, 1903
Cyphochilus flavomarginatus Frey, 1971
Cyphochilus insulanus Moser, 1918
Cyphochilus latus Arrow, 1941
Cyphochilus manipurensis Nonfried, 1893
Cyphochilus marginalis Fairmaire, 1902
Cyphochilus niveosquamosus (Blanchard, 1851)
Cyphochilus oberthuri Brenske, 1903
Cyphochilus obscurus Sharp, 1876
Cyphochilus ochraceus Moser, 1915
Cyphochilus peninsularis Arrow, 1938
Cyphochilus podicalis Moser, 1908
Cyphochilus proximus Sharp, 1876
Cyphochilus pygidialis Nonfried, 1893
Cyphochilus testaceipes Fairmaire, 1902
Cyphochilus tonkinensis Brenske, 1903
Cyphochilus tricolor Waterhouse, 1867
Cyphochilus unidentatus Nomura, 1977
Cyphochilus ventriglaber Brenske, 1903
Cyphochilus ventritectus Brenske, 1903
Cyphochilus vestitus Sharp, 1876
Cyphochilus waterhousei Brenske, 1903
== Kilder ==
Espuig, M.D. (2014) Beetles' whiteness understood. BBC News, Science and Environment, 16. august 2014. [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Cyphochilus i Encyclopedia of Life
(en) Cyphochilus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Cyphochilus hos NCBI
(en) Kategori:Cyphochilus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Cyphochilus – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av Cyphochilus insulanus | Cyphochilus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fjerdegradsligning | 2023-02-04 | Fjerdegradsligning | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elementær algebra', 'Kategori:Ligninger', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | En fjerdegradsligning er en polynomligning av fjerde grad i en variabel. Den har den generelle formen
a
x
4
+
b
x
3
+
c
x
2
+
d
x
+
e
=
0
{\displaystyle ax^{4}+bx^{3}+cx^{2}+dx+e=0}
hvor koeffisientene vanligvis er rasjonale tall. Ifølge algebraens fundamentalteorem har ligningen i fire røtter som kan være reelle eller komplekse tall. Det avhenger av verdiene til de forskjellige koeffisientene.
Kalles ligningens polynom for
P
(
x
)
{\displaystyle P(x)}
, vil fjerdegradsfunksjonen
y
=
P
(
x
)
{\displaystyle y=P(x)}
; fremstille en kurve når den plottes i et kartesisk koordinatsystem. Dens røtter er da skjæringspunktene med
x
{\displaystyle x}
-aksen
y
=
0
{\displaystyle y=0}
som tilsvarer
P
(
x
)
=
0
{\displaystyle P(x)=0}
. Da den ledende koeffisienten
a
{\displaystyle a}
alltid kan velges positiv, vil funksjonen gå mot uendelig når
x
→
±
∞
{\displaystyle x\rightarrow \pm \infty }
. Den vil derfor ha minst ett minimum. Ligger dette under
x
{\displaystyle x}
-aksen og derfor er negativt, har ligningen minst to reelle røtter. De to andre er da også reelle eller kompleks konjugerte av hverandre. Ligger det laveste minimum over
x
{\displaystyle x}
-aksen, er alle de fire røttene komplekse. De opptrer da som to kompleks konjugerte par.
Antall minima til fjerdegradsfunksjonen er bestemt ved de reelle nullpunktene til dens deriverte. Dette er en tredjegradsligning som kan ha én eller tre reelle røtter. I det første tilfellet har funksjonen bare ett minimum og derfor to reelle røtter hvis dette er negativt. I det andre tilfellet har den to minima (og et maksimum). Er begge minima negative som i illustrasjonen, har funksjonen fire reelle røtter.
Den første systematisk beregning av røttene til fjerdegradsligningen ble gjort av den italienske matematiker Ludovico Ferrari på midten av 1500-tallet. Han var en elev av Girolamo Cardano som omtalte løsningen i sitt store verk Ars Magna hvor også løsning av tredjegradsligningen ble gitt. Metoden besto i å utvide ligningen med ekstra termer med ukjente koeffisienter. Disse kunne så bestemmes ut fra betingelsen at fjerdegradsligningen skulle faktorisere i et produkt av to andregradsligninger som så kunne løses hver hvor seg. Denne fremgangsmåten for algebraiske løsninger av fjerdegradsligningen ble senere utvidet og raffinert av Descartes, Euler og Lagrange. Ligninger av høyere grad enn fjerde lar seg i alminnelighet ikke løse med algebraiske metoder.
| En fjerdegradsligning er en polynomligning av fjerde grad i en variabel. Den har den generelle formen
a
x
4
+
b
x
3
+
c
x
2
+
d
x
+
e
=
0
{\displaystyle ax^{4}+bx^{3}+cx^{2}+dx+e=0}
hvor koeffisientene vanligvis er rasjonale tall. Ifølge algebraens fundamentalteorem har ligningen i fire røtter som kan være reelle eller komplekse tall. Det avhenger av verdiene til de forskjellige koeffisientene.
Kalles ligningens polynom for
P
(
x
)
{\displaystyle P(x)}
, vil fjerdegradsfunksjonen
y
=
P
(
x
)
{\displaystyle y=P(x)}
; fremstille en kurve når den plottes i et kartesisk koordinatsystem. Dens røtter er da skjæringspunktene med
x
{\displaystyle x}
-aksen
y
=
0
{\displaystyle y=0}
som tilsvarer
P
(
x
)
=
0
{\displaystyle P(x)=0}
. Da den ledende koeffisienten
a
{\displaystyle a}
alltid kan velges positiv, vil funksjonen gå mot uendelig når
x
→
±
∞
{\displaystyle x\rightarrow \pm \infty }
. Den vil derfor ha minst ett minimum. Ligger dette under
x
{\displaystyle x}
-aksen og derfor er negativt, har ligningen minst to reelle røtter. De to andre er da også reelle eller kompleks konjugerte av hverandre. Ligger det laveste minimum over
x
{\displaystyle x}
-aksen, er alle de fire røttene komplekse. De opptrer da som to kompleks konjugerte par.
Antall minima til fjerdegradsfunksjonen er bestemt ved de reelle nullpunktene til dens deriverte. Dette er en tredjegradsligning som kan ha én eller tre reelle røtter. I det første tilfellet har funksjonen bare ett minimum og derfor to reelle røtter hvis dette er negativt. I det andre tilfellet har den to minima (og et maksimum). Er begge minima negative som i illustrasjonen, har funksjonen fire reelle røtter.
Den første systematisk beregning av røttene til fjerdegradsligningen ble gjort av den italienske matematiker Ludovico Ferrari på midten av 1500-tallet. Han var en elev av Girolamo Cardano som omtalte løsningen i sitt store verk Ars Magna hvor også løsning av tredjegradsligningen ble gitt. Metoden besto i å utvide ligningen med ekstra termer med ukjente koeffisienter. Disse kunne så bestemmes ut fra betingelsen at fjerdegradsligningen skulle faktorisere i et produkt av to andregradsligninger som så kunne løses hver hvor seg. Denne fremgangsmåten for algebraiske løsninger av fjerdegradsligningen ble senere utvidet og raffinert av Descartes, Euler og Lagrange. Ligninger av høyere grad enn fjerde lar seg i alminnelighet ikke løse med algebraiske metoder.
== Metoden til Ferrari ==
Som for tredjegradsligningen kan man også for fjerdegradligningen fjerne det nest høyeste leddet. Setter man inn
x
=
z
−
b
/
4
a
{\displaystyle x=z-b/4a}
, finner man den reduserte formen
z
4
+
p
z
2
+
q
z
+
r
=
0
{\displaystyle z^{4}+pz^{2}+qz+r=0}
med bestemte verdier for de nye koeffisientene
p
{\displaystyle p}
,
q
{\displaystyle q}
og
r
{\displaystyle r}
. I det spesielle tilfellet at
q
=
0
{\displaystyle q=0}
, er dette en andregradsligning for den nye variable
y
=
z
2
{\displaystyle y=z^{2}}
, og man kan med en gang finne de fire røttene til den opprinnelige fjerdegradsligningen.
I det generelle tilfellet kan man samle de to kvadratiske leddene og skrive ligningen som
(
z
2
+
p
2
)
2
=
p
2
4
−
q
z
−
r
.
{\displaystyle {\Big (}z^{2}+{p \over 2}{\Big )}^{2}={p^{2} \over 4}-qz-r\ .}
Ved å legge til en foreløbig ukjent størrelse
u
{\displaystyle u}
i parentesen på venstre side, kan man lage et kvadrat av høyresiden. Det gir
(
z
2
+
p
2
+
u
)
2
=
(
z
2
+
p
2
)
2
+
2
u
(
z
2
+
p
2
+
u
)
+
u
2
=
2
u
z
2
−
q
z
+
p
2
4
−
r
+
u
p
+
u
2
{\displaystyle {\begin{aligned}{\Big (}z^{2}+{p \over 2}+u{\Big )}^{2}&={\Big (}z^{2}+{p \over 2}{\Big )}^{2}+2u{\Big (}z^{2}+{p \over 2}+u{\Big )}+u^{2}\\&=2uz^{2}-qz+{p^{2} \over 4}-r+up+u^{2}\\\end{aligned}}}
Den kvadratiske formen i
z
{\displaystyle z}
på høyre side er nå et fullstendig kvadrat når diskriminanten er null. Det gir betingelsen
8
u
3
+
8
p
u
2
+
(
2
p
2
−
8
r
)
u
−
q
2
=
0
{\displaystyle 8u^{3}+8pu^{2}+(2p^{2}-8r)u-q^{2}=0}
som er en tredjegradsligning for den ukjente størrelsen
u
{\displaystyle u}
. Dette er en hjelpeligning som ofte omtales som resolventen til den gitte ligningen. Benytter man en av de tre røttene for
u
{\displaystyle u}
, kan dermed høyresiden skrives som
2
u
z
2
−
q
z
+
p
2
4
−
r
+
u
p
+
u
2
=
(
z
2
u
−
q
8
u
)
2
.
{\displaystyle 2uz^{2}-qz+{p^{2} \over 4}-r+up+u^{2}={\Big (}z{\sqrt {2u}}-{q \over {\sqrt {8u}}}{\Big )}^{2}\ .}
På denne måten er hele fjerdegradsligningen redusert til en ligning mellom to kvadrat. Derved er hele problemet forenklet til løsningen av de to resulterende andregradsligningene
z
2
+
p
2
+
u
=
±
(
z
2
u
−
q
8
u
)
.
{\displaystyle z^{2}+{p \over 2}+u=\pm {\Big (}z{\sqrt {2u}}-{q \over {\sqrt {8u}}}{\Big )}\ .}
Til sammen gir disse de fire søkte røttene til den opprinnelige ligningen. De vil være uavhengig av hvilken av de tre røttene
u
{\displaystyle u}
til resolventen som man velger å gjøre bruk av.
== Eksempel ==
Som et typisk eksempel på bruk av Ferraris løsningsmetode kan man bruke ligningen
z
4
−
10
z
2
+
4
z
+
8
=
0
{\displaystyle z^{4}-10z^{2}+4z+8=0}
som også finnes som et eksempel i Cardanos Ars Magna. Her er koeffisientene
p
=
−
10
{\displaystyle p=-10}
,
q
=
4
{\displaystyle q=4}
og
r
=
8
{\displaystyle r=8}
. Dermed blir resolventen
u
3
−
10
u
2
+
17
u
−
2
=
0.
{\displaystyle u^{3}-10u^{2}+17u-2=0.}
Dette er en tredjegradsligning som har tre reelle løsninger. En av dem er
u
=
2
{\displaystyle u=2}
som kan lett verifiseres ved å sette inn. Med denne verdien står man dermed igjen med å løse de to andregradsligningene
z
2
−
3
=
±
(
2
z
−
1
)
.
{\displaystyle z^{2}-3=\pm (2z-1)\ .}
Den første
z
2
−
2
z
−
2
=
0
{\displaystyle z^{2}-2z-2=0}
har løsningene
z
=
1
±
3
{\displaystyle z=1\pm {\sqrt {3}}}
, mens den andre
z
2
+
2
z
−
4
=
0
{\displaystyle z^{2}+2z-4=0}
har løsningene
z
=
−
1
±
5
{\displaystyle z=-1\pm {\sqrt {5}}}
. Dette er de fire reelle løsningene til den gitte fjerdegradsligningen.
De to andre røttene til resolventen er
u
=
4
±
15
{\displaystyle u=4\pm {\sqrt {15}}}
. Brukes en av disse i stedet for roten
u
=
2
{\displaystyle u=2}
som over, ville man igjen finne de same fire røttene for den opprinnelige ligningen.
== Se også ==
Andregradsligning
Tredjegradsligning
Femtegradsligning
== Referanser ==
== Litteratur ==
C.B. Boyer: A history of mathematics, John Wiley & Sons Inc, New York (1968). ISBN 0-691-02391-3.
== Eksterne lenker ==
MacTutor, Quadratic, cubic and quartic equations, University of St. Andrews, Scotland. | En fjerdegradsligning er en polynomligning av fjerde grad i en variabel. Den har den generelle formen | 2,393 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Exopholis | 2023-02-04 | Exopholis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1860', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Exopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Exopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore, lyst brunlige oldenborrer. Kroppsformen er avlangt oval. Dekkvingene har noen lave lengderibber, mellom disse fint og nokså tett punktert. Undersiden er tett kledt med hvite skjell.
== Levevis ==
Larvene lever i ofte to år, og lever av røttene på mange ulike planter. Eggene legges i flere omganger i jorden. For de artene som lever i kaldt klima overvintrer larvene ved å trekke seg ned i jorden under frostlaget. Neste vår kommer de opp og eter videre eller klekker til voksne biller.
De voksne billene er oftest skumrings- eller nattaktive og kommer gjerne til lys.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sørøst-Asia (Borneo, Filippinene).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini
Slekten Exopholis Motschulsky, 1860
Exopholis birmanica (Motschulsky, 1859)
Exopholis borneensis Brenske, 1893
Exopholis brenskei Nonfried, 1891
Exopholis costata (Burmeister, 1855)
Exopholis hypoleuca (Wiedemann, 1819)
Exopholis lacordairei Waterhouse, 1867
Exopholis philippinica Brenske, 1896
Exopholis pinguis Lansberge, 1879
== Eksterne lenker ==
(en) Exopholis i Encyclopedia of Life
(en) Exopholis i Global Biodiversity Information Facility
Exopholis – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av Exopholis hypoleuca | Exopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,394 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asactopholis | 2023-02-04 | Asactopholis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1894', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Asactopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Asactopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Levevis ==
Larvene lever i ofte to år, og lever av røttene på mange ulike planter. Eggene legges i flere omganger i jorden. For de artene som lever i kaldt klima overvintrer larvene ved å trekke seg ned i jorden under frostlaget. Neste vår kommer de opp og eter videre eller klekker til voksne biller.
De voksne billene er oftest skumrings- eller nattaktive og kommer gjerne til lys.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sørøst-Asia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini
Slekten Asactopholis Brenske, 1894
Asactopholis bicolor (Sharp, 1876)
Asactopholis bicuspis Frey, 1970
Asactopholis capucinus (Fairmaire, 1893)
Asactopholis gracilipes (Sharp, 1876)
Asactopholis laticeps Moser, 1908
Asactopholis masumotoi Matsumoto, 2011
Asactopholis opalinea (Burmeister, 1855)
Asactopholis ornata (Brenske, 1892)
Asactopholis pectoralis Moser, 1908
Asactopholis sericea Moser, 1913
Asactopholis squamipennis (Burmeister, 1855)
== Eksterne lenker ==
(en) Asactopholis i Encyclopedia of Life
(en) Asactopholis i Global Biodiversity Information Facility
Asactopholis – detaljert informasjon på Wikispecies | Asactopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/William_Cathcart | 2023-02-04 | William Cathcart | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske ambassadører', 'Kategori:Britiske ambassadører til Russland', 'Kategori:Britiske generaler', 'Kategori:Dødsfall 16. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1843', 'Kategori:Fødsler 17. september', 'Kategori:Fødsler i 1755', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Personer fra den amerikanske uavhengighetskrigen', 'Kategori:Riddere av Tistelordenen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | William Schaw Cathcart (født 17. september 1755 i Petersham, død 16. juni 1843) var en britisk adelsmann, general og diplomat som ble mest kjent – og adlet – for sin innsats under den sjette koalisjonskrigen under Napoleonskrigene.
| William Schaw Cathcart (født 17. september 1755 i Petersham, død 16. juni 1843) var en britisk adelsmann, general og diplomat som ble mest kjent – og adlet – for sin innsats under den sjette koalisjonskrigen under Napoleonskrigene.
== Bakgrunn ==
William Schaw Cathcart var den tiende baron Cathcart i høyadelen i Skottland, og første vicomte i høyadelen i Storbritannia. Han var eldste sønn av Charles (den niende lord Cathcart) og Jean, som var datter av admiral Lord Archibald Hamilton.
William Schaw Cathcart fikk sin utdannelse ved Eton College fra 1766 til 1771. Etter årene ved Eton reiste han til sin far som da var Storbritannias ambassadør i St. Petersburg. Sammen med faren returnerte han til Skottland i 1773, og etter å ha studert juss ved universitetet i Glasgow, ble han autorisert som skrankeadvokat («barrister») i Skottland i februar 1776. Hans far døde i august samme år og Cathcart kjøpte en stilling som kornett i 7th Dragoons i juni 1777. Deretter skaffet han seg permisjon for å tjenestegjøre i koloniene i Amerika med 16th Light Dragoons.
== Militær karriere ==
Etter ankomsten til Amerika utmerket han seg raskt og under det første felttoget han deltok i ble han to ganger forfremmet på slagmarken. Han ble overført til 17th Light Dragoons. I 1778 utmerket han seg ytterligere i tjeneste ved utposter og i slaget ved Monmouth kommanderte han en irregulær styrke, den britiske legionen med markert suksess, for en tid tjenestegjorde han også som generalkvartermester for de britiske styrkene i Amerika. Han returnerte hjem i 1780, og i februar 1781 ble han utnevnt til kaptein og så oberstløytnant i Coldstream Guards.William Cathcart ble valgt til adelig representant til overhuset (engelsk: representative peer) for Skottland i 1788 og i 1792 ble han utnevnt til oberst i 29th (Worcestershire) Regiment of Foot. Under revolusjonskrigene deltok han og utmerket seg i felttogene i Nederlandene i årene 1793–1795. Han ble utnevnt til generalmajor under tjenesten og i 1801 ble han generalløytnant, i tillegg til å ha blitt utnevnt til Lord High Admiral of Scotland og oberst i 2nd Life Guards i 1797.Fra 1803 til 1805 var lord Cathcart øverstkommanderende i Irland og i 1805 ble han beordret av statsminister William Pitt den yngre til å etterfølge general George Don som øverstkommanderende for de britiske ekspedisjonsstyrkene på 14 000 mann til Hannover. Hans styrker inntok Hannover 14. desember 1805 og samarbeidet med Werdereffskys russiske kolonne fra general Pjotr Aleksándróvitsj Tolstoys korps. Etter trefninger med franske styrker under Gabriel Barbou des Courières ved byen Springe ble Cathcart tvunget til retrett etter den fransk-prøyssiske avtalen av 27. januar 1806 hvor Hannover ble underlagt Preussen og hans styrker embarkerte for Storbritannia 7. februar 1806.
Etter ekspedisjonskorpsets hjemkomst ble Cathcart øverstkommanderende for styrkene i Skottland frem til 1807. Han ble så øverstkommanderende for ekspedisjonsstyrken til København for konfiskeringen av den dansk-norske flåten, som overgav seg til han den 6. september 1807. Fire uker etter ble han slått til vicomte Cathcart av Cathcart og baron Greenock av Greenock i høyadelen i Storbritannia. Han fortsatte som øverstkommanderende i Skottland etter hjemkomsten fra Danmark.
== Diplomatisk karrière ==
Den 1. januar 1812 ble han utnevnt til general og noen måneder etter reiste han til Russland som ambassadør og militærutsending. I den siste funksjonen tjenestegjorde han i hovedkvarteret til koalisjonen under den sjette koalisjonskrigen (1812–1814); hans suksess i den delikate og vanskelige oppgaven å vedlikeholde harmoni og trofasthet til den felles sak blant generaler fra mange nasjonaliteter ble anerkjent etter krigen ved at han ble utnevnt til jarl i juli 1814. Han reiste så til St. Petersburg og fortsatte i stillingen som ambassadør inntil 1820, da han returnerte til Storbritannia.
Han døde på sin eiendom nær Glasgow den 16. juni 1843. Han er gravlagt i Paisley Abbey, hvor det i 1848 ble reist et monument over ham. Monumentet er utformet av William Mossman.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) William Cathcart, 1st Earl Cathcart – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) William Cathcart hos Hansards parlamentsdebatter
(en) William Cathcart hos The Peerage
(en) Om William Cathcart, fra Dictionary of National Biography's (1885-1900) | William Schaw Cathcart (født 17. september 1755 i Petersham, død 16. | 2,396 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Islamabad_hovedstadsterritorium | 2023-02-04 | Islamabad hovedstadsterritorium | ['Kategori:33°N', 'Kategori:73°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Islamabad', 'Kategori:Pakistans administrative inndeling', 'Kategori:Pakistanstubber', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1960', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Islamabad hovedstadsterritorium er et territorium i Pakistan. Her ligger Pakistans hovedstad Islamabad.
| Islamabad hovedstadsterritorium er et territorium i Pakistan. Her ligger Pakistans hovedstad Islamabad.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Islamabad Capital Territory – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Islamabad Capital Territory – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Islamabad hovedstadsterritorium er et territorium i Pakistan. Her ligger Pakistans hovedstad Islamabad. | 2,397 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Joacim_%C3%98deg%C3%A5rd_Bj%C3%B8reng | 2023-02-04 | Joacim Ødegård Bjøreng | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 14. desember', 'Kategori:Fødsler i 1995', 'Kategori:Juniornorgesmestere', 'Kategori:Juniorverdensmestere i skihopping', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske skihoppere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2022-01'] | Joacim Ødegård Bjøreng (født 14. desember 1995) er en norsk skihopper. Han representerer Røykenhopp og er med i treningsteamet Flyingteam Vikersund. Siden mai 2015 har Bjøreng vært en del av Skiforbundets Toppidrettssatsning, "B-laget"
I junior-VM i Almaty 2015 var han med på norske laget som tok gull i laghopp sammen med Halvor Egner Granerud, Phillip Sjøen og Johann André Forfang. Han kom på 7.-plass i det individuelle rennet.
Bjøreng debuterte i FIS-Cup på Notodden 12. desember 2013 med en 6.-plass. Ett år senere vant Bjøreng begge FIS-cuprennene på Notodden 11 og 12. desember 2014.
Seirene i FIS-Cup gav Bjøreng debut i Kontinentalcupen (COC) 27. desember 2014 i Engelberg med 6.-plass, i Planica 24. januar tok han sin første pallplassering, som nummer 3. Han har vunnet to seiere i COC. (Wisla (POL) 8. august 2015 og Lillehammer 10. september 2016)
Bjøreng debuterte i World Cup i skiflygingsrennet i Vikersund 14. februar 2015, hvor han ble nummer 36. Han tok sine første poeng i samme bakke året etter, da han ble 28.
5. september 2015 debuterte Bjøreng i Sommer Grand Prix (SGP) i Chaikovsky (RUS) med en 17.-plass.
I junior-NM har Bjøreng gull i stor bakke i Granåsen 2015.
I 2022 kom Bjøreng på delt andreplass i NM hopp stor bakke i Holmenkollbakken.
| Joacim Ødegård Bjøreng (født 14. desember 1995) er en norsk skihopper. Han representerer Røykenhopp og er med i treningsteamet Flyingteam Vikersund. Siden mai 2015 har Bjøreng vært en del av Skiforbundets Toppidrettssatsning, "B-laget"
I junior-VM i Almaty 2015 var han med på norske laget som tok gull i laghopp sammen med Halvor Egner Granerud, Phillip Sjøen og Johann André Forfang. Han kom på 7.-plass i det individuelle rennet.
Bjøreng debuterte i FIS-Cup på Notodden 12. desember 2013 med en 6.-plass. Ett år senere vant Bjøreng begge FIS-cuprennene på Notodden 11 og 12. desember 2014.
Seirene i FIS-Cup gav Bjøreng debut i Kontinentalcupen (COC) 27. desember 2014 i Engelberg med 6.-plass, i Planica 24. januar tok han sin første pallplassering, som nummer 3. Han har vunnet to seiere i COC. (Wisla (POL) 8. august 2015 og Lillehammer 10. september 2016)
Bjøreng debuterte i World Cup i skiflygingsrennet i Vikersund 14. februar 2015, hvor han ble nummer 36. Han tok sine første poeng i samme bakke året etter, da han ble 28.
5. september 2015 debuterte Bjøreng i Sommer Grand Prix (SGP) i Chaikovsky (RUS) med en 17.-plass.
I junior-NM har Bjøreng gull i stor bakke i Granåsen 2015.
I 2022 kom Bjøreng på delt andreplass i NM hopp stor bakke i Holmenkollbakken.
== Resultater verdenscup ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Joacim Ødegård Bjøreng – FIS (skihopping)
(pl) Joacim Ødegård Bjøreng – skijumping.pl | }} | 2,398 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Veerle_Baetens | 2023-02-04 | Veerle Baetens | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 24. januar', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Brasschaat', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Veerle Baetens (født 25. januar 1978 i Brasschaat, Belgia) er en belgisk skuespillerinne.
Veerle Baetens er musisk utdannet ved Koninklijk Conservatorium Brussel. Hun har medvirket i både teater- og musikalroller samt i TV og film. I 2015 ses hun også som etterforskeren Alicia Verbeek i den paneuropeiske TV-serien Mord uten grenser.
| Veerle Baetens (født 25. januar 1978 i Brasschaat, Belgia) er en belgisk skuespillerinne.
Veerle Baetens er musisk utdannet ved Koninklijk Conservatorium Brussel. Hun har medvirket i både teater- og musikalroller samt i TV og film. I 2015 ses hun også som etterforskeren Alicia Verbeek i den paneuropeiske TV-serien Mord uten grenser.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Veerle Baetens – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Veerle Baetens på Internet Movie Database
(sv) Veerle Baetens i Svensk Filmdatabas
(da) Veerle Baetens på Filmdatabasen
(da) Veerle Baetens på Scope
(fr) Veerle Baetens på Allociné
(en) Veerle Baetens på AllMovie
(en) Veerle Baetens hos The Movie Database | Veerle Baetens (født 25. januar 1978 i Brasschaat, Belgia) er en belgisk skuespillerinne. | 2,399 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.