url
stringlengths 31
210
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
136
| category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 16
16.7k
⌀ | article
stringlengths 13
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Vise | 2023-02-04 | Vise | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lyriske sjangre', 'Kategori:Visesang'] | Vise blir i skandinaviske språk brukt om flere typer sanger. Bengt R. Jonsson, tidligere leder for Svenskt Visarkiv, definerer vise som « en strofisk dikt med strofisk melodi såväl litterärt som musikalisk oftast präglad av en viss enkelhet i stilen». Enkelte revyviser kan derimot oppfattes som «tungebrekkende» kompliserte og med intrikate strofeformer.
Ordet vise har forandret innhold gjennom tiden. På 1800-tallet og utover mot 1950 var fremdeles vise et nedvurderende ord for noe som ikke var særlig verd. I 1799 sidestiller Hans Jacob Wille slagsbrødre, drukkenbolter og visekvedere. Ivar Aasen skiller i sangen Gagnløysa mellom «sanger» og «fusk og fillevisur». Først etter at Visens Venner hadde startet sin gjerning, ble viser et anstendig kulturuttrykk.
Viser kan være både lyriske og episke (fortellende). I det eldre visematerialet med skillingsviser, folkeviser og så videre, dominerer de episke visene.
Det engelske song, tyske Lied og franske chanson er alle mer omfattende enn vise og svarer bedre til det norske begrepet sang. Betegnelsen sang virker ofte mer høystemt og betoner samtidig det kollektive, for eksempel i arbeidersang eller fedrelandssang, mens viseteksten oftere uttrykker et «jeg».
Begrepet vise finnes bare i nordiske språk.
| Vise blir i skandinaviske språk brukt om flere typer sanger. Bengt R. Jonsson, tidligere leder for Svenskt Visarkiv, definerer vise som « en strofisk dikt med strofisk melodi såväl litterärt som musikalisk oftast präglad av en viss enkelhet i stilen». Enkelte revyviser kan derimot oppfattes som «tungebrekkende» kompliserte og med intrikate strofeformer.
Ordet vise har forandret innhold gjennom tiden. På 1800-tallet og utover mot 1950 var fremdeles vise et nedvurderende ord for noe som ikke var særlig verd. I 1799 sidestiller Hans Jacob Wille slagsbrødre, drukkenbolter og visekvedere. Ivar Aasen skiller i sangen Gagnløysa mellom «sanger» og «fusk og fillevisur». Først etter at Visens Venner hadde startet sin gjerning, ble viser et anstendig kulturuttrykk.
Viser kan være både lyriske og episke (fortellende). I det eldre visematerialet med skillingsviser, folkeviser og så videre, dominerer de episke visene.
Det engelske song, tyske Lied og franske chanson er alle mer omfattende enn vise og svarer bedre til det norske begrepet sang. Betegnelsen sang virker ofte mer høystemt og betoner samtidig det kollektive, for eksempel i arbeidersang eller fedrelandssang, mens viseteksten oftere uttrykker et «jeg».
Begrepet vise finnes bare i nordiske språk.
== Etymologi ==
Ordet «vise» kommer fra det gammelnorske vísa som er avledet av vis i betydningen «måte å synge på».
== Historikk og visetyper ==
Viser er i dag ofte korte, lettfattelige dikt sunget til enkle melodier, men kunne tidligere, for eksempel i middelalderen, være lange, fortellende eller lyriske dikt eller skaldekvad som ofte skulle synges til dans. Folkevisene og middelalderballadene er en del av denne tradisjonen. Det samme gjelder den tyske minnesangen og franske trubadurdiktningen.
Mange viser har blitt svært populære i sin samtid, blant annet skillingsviser på 1800-tallet og revyvisene fram mot 1960-tallet. Med radioen kom det en ny visebølge i Norge fra 1940-tallet. Også det internasjonale ungdomsopprøret og protestsangene på 1960-tallet førte til flere viser med tydelig tekstinnhold og enkle melodier, ikke sjelden med flytende overganger til folkemusikk, popballader og barnesanger. De kristne visene har utspring både i katolske middelalderballader, salmer og internasjonal popmusikk. Norsk visekunst var opprinnelig en del av den tradisjonelle folkemusikken med lokale og regionale varianter, men har seinere blitt sterkt påvirket av både svenske forbilder og irske og engelske musikktradisjoner.
Visene kan framføres a cappella, det vil si kun med sang, men teksten kan også akkompagneres av instrumenter, gjerne akustiske strengeinstrumenter som lutt og gitar, piano eller for eksempel fløyte eller munnspill. Uttrykket er ofte lavmælt.
=== Visetyper ===
Ordet vise forekommer med mange ulike forstavelser som viser til innhold, funksjon eller bruksområde og gjenspeiler forskjellige tradisjoner og kulturområder:
Folkevise
Dansevise
Kjempevise
Trollviser
Ridderviser
Vagantviser
Nidviser, smedeviser og spotteviser
Skjemtevise
Skillingsviser
Sjømannsviser
Emigrantviser
Arbeidsviser
Gateviser
Rallarviser
Drikkeviser
Kjærlighetsviser
Bryllupssanger
Kjøgemesterviser
Revyviser
Protestviser
Voggeviser
Historisk viser
Naturmytiske viser]
== Visekunst i forskjellige land ==
Det en vanligvis kaller viser i Norge, er i snever forstand en skandinavisk eller nordisk musikksjanger. Den folkelige vise- eller balladekunsten finnes imidlertid i de fleste land i en mengde musikalske og tekstmessige stiler, sjangre og tradisjoner. Visene i Vesten spenner fra gamle folkeviser, salmer, populære skillingsviser, voggesanger og enkle barnesanger til kabaretslagere og revyviser, arbeider- og kampsanger, protestviser og popballader der teksten og sangen og det enkle og nære uttrykket er det viktigste.
=== Nordiske viser ===
I Norden har tradisjonelt Sverige stått særlig sterkt med stilskapende visekunstnere og store fortellere som Carl Michael Bellman på 1700-tallet og Birger Sjöberg og Evert Taube på 1900-tallet. Disse inngår som en del av grunnstammen i den svenske allsangtradisjonen. Den nye visebølgen i Norden kom tidlig på 1960-tallet med en rekke populære artister som sang egne viser, tonsatte dikt eller oversatt materiale. Dette gjaldt blant annet de svenske visetalentene Olle Adolphson, Cornelis Vreeswijk og Fred Åkerström. I Norge stod Alf Prøysen i en særstilling som visekunstner. Alf Cranner og Åse Kleveland kom som fornyere av visesangen i Norge, før en yngre generasjon, med Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand, Hege Tunaal, Ole Paus, Øystein Sunde, Kari Svendsen, Finn Kalvik med fler, ble stående som representanter for den såkalte visebølgen i Norge i årene omkring 1970.
=== Beslektede sjangre i andre land ===
==== Franske chansons ====
Den franske visetradisjonen, de såkalte chansons, har sitt utspring i kabaretviser og den urbane populærmusikken. Denne tradisjonen omfatter sanger med poetisk og fortellende tekst framført med et enkelt musikkakompagnement. Disse «visene» kan være både lavmælt og enkel, men også voldsom og patosfylt, har stått sterkt både i Frankrike og andre land på kontinentet med berømte chansonniers som Georges Brassens, Jacques Brel, Edith Piaf og en mengde andre. Også franskspråklig visesang fra Canada blomstret opp i 1960- og 1970-åra og fikk et stort publikum internasjonalt, blant annet med chansonkunstneren Felix Leclerc.
==== Tyske lieder ====
Lied er en betegnelse som på norsk dekker den tyske kunstvisetradisjonen. I motsetning til for eksempel den svenske visetradisjonen som legger mere vekt på det lyriske, er den tyske, klassiske liedertradisjonen særlig konsentrert om musikken, ofte av etablerte komponister til tekster med et enkelt folkelig preg.
Men også her har variasjonene vært store. På 1960-tallet tok den østtyske dikteren og sangeren Wolf Biermann betegnelsen Liedermacher («visemaker») etter mønster av dramatikeren Bertolt Brecht som omtalte seg selv som Stückeschreiber («stykkeskriver»). Ellers omfatter den moderne tyske visetradisjonen både historiefortellere som Gerhard Schöne, Reinhard Mey og Manfred Maurenbrecher, lyriske toneformidlere som Hans-Eckardt Wenzel og Barbara Thalheim, samfunnskritiske, politiske visesangerne som Wolf Biermann, Franz Josef Degenhardt, Hannes Wader, Konstantin Wecker og Bettina Wegner og tyske chansonniers.
==== Anglo-amerikanske singer/songwritere ====
I USA, Canada og etterhvert Storbritannia gjorde visekunsten seg særlig bemerket gjennom den politiske protestbevegelsen og singer/songwriter-stilen som fra 1960-tallet kombinerte viser, folkemusikk, pop og rock i iørefallende låter med tydelig tekst og enkel instrumentbruk.
== Kjente visesangere, -diktere og -komponister ==
Visesangere kan i engelskspråklige land bli kalt singer/songwriter, i Sverige og Norge gjerne «trubadur», særlig for de som også lever et omflakkende liv, mens det franske ordet er chansonnier for den spesielle franske chansontradisjonen. I Tyskland brukes liedermacher og chansonnier om visediktere og sangere med egne tekster og liedersänger og chansonsänger om sangere. Ofte er det popartister som også framfører viseaktige slagere og ballader. Mange visesangere og «pub-musikere» opptrer også med band og innen andre musikksjangre. Personene i listene er i hovedsak ordnet kronologisk etter fødselsår.
== Se også ==
Visesangere omtalt på wikipedia
Folkeviser – minnesang – folkediktning
Skald – kvad
Sang
Trubadur
Vagantviser
Lieder
Chanson – chansonnier
Visens venner
Shanty
Singer/songwriter
Protestsanger
== Litteratur ==
Norsk visebok. Oslo, 1993
== Eksterne lenker ==
=== Norske viser ===
Om norske viser og visearkivet
Norsk visearkiv
Norsk viseforum
Norsk Revy
Søk etter visekilder i Nasjonalbibliotekets sangindeks
Martins sangregister (norske og utenlandske tekster)
Faksimileutgave av Alf Cranners Norsk visebok - norske vise- og sangtradisjoner gjennom 500 år (1993)
=== Utenlandske viser ===
Föreningen NordVisa
Visekunsten i Norden
Søk etter svenske viser (viser bare kilder, på svensk)
Søk etter tradisjonelle viser (på engelsk)
Engelskspråklig folkemusikk (på engelsk) | VIS, tidligere Bergen Teknologioverføring AS (BTO), er et selskap som eies av Universitetet i Bergen, Helse Bergen, Havforskningsinstituttet, Høgskulen på Vestlandet, Norges Handelshøyskole og Siva for å identifisere, evaluere, utvikle og realisere forskningsresultater de mener kan ha kommersielt og/eller samfunnsøkonomisk potensial. | 2,200 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Valg_2015 | 2023-02-04 | Valg 2015 | ['Kategori:Pekere', 'Kategori:Pekersider som kombinerer tall og bokstaver', 'Kategori:Valg i 2015'] | Valg 2015 kan vise til:
Folketingsvalget 2015
Riksdagsvalget i Finland 2015
Parlamentsvalget i Estland 2015
Parlamentsvalget i Storbritannia 2015
Parlamentsvalget i Hellas januar 2015
Parlamentsvalget i Hellas september 2015
Kommunestyre- og fylkestingsvalget i Norge 2015
Valget i Israel 2015
Valget i Hamburg 2015
Valget i Bremen 2015 | Valg 2015 kan vise til:
Folketingsvalget 2015
Riksdagsvalget i Finland 2015
Parlamentsvalget i Estland 2015
Parlamentsvalget i Storbritannia 2015
Parlamentsvalget i Hellas januar 2015
Parlamentsvalget i Hellas september 2015
Kommunestyre- og fylkestingsvalget i Norge 2015
Valget i Israel 2015
Valget i Hamburg 2015
Valget i Bremen 2015 | Valg 2015 kan vise til: | 2,201 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norgesmesterskapet_i_alpint | 2023-02-04 | Norgesmesterskapet i alpint | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norgesmesterskapet i alpint', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Norgesmesterskapet i alpint, eller NM i alpint, er et årlig arrangement som kårer norgesmester i alpin skiidrett. Det kåres norske mestere i slalåm, storslalåm, super-G, utfor og superkombinasjon for kvinner og menn.
NM har, bortsett fra under krigen, blitt arrangert hvert år siden 1938. Fra 1938 til 1950 ble det bare kåret offisielle norgesmestre i kombinasjon (slalåm og utfor sammenlagt.) I 1951 kom storslalåm på programmet, og det ble kåret norgesmestre i slalåm, storslalåm og utfor, mens kombinasjonen gikk ut. I 1958 ble kombinasjonen gjeninnført. I perioden 1976–1979 telte også storslalåm med i kombinasjonen. Super-G ble ny gren fra 1988. Fra 2008 ble kombinasjonen erstattet av superkombinasjonen, som er en ekstra konkurranse med utfor og slalåm som kjøres på samme dag.
| Norgesmesterskapet i alpint, eller NM i alpint, er et årlig arrangement som kårer norgesmester i alpin skiidrett. Det kåres norske mestere i slalåm, storslalåm, super-G, utfor og superkombinasjon for kvinner og menn.
NM har, bortsett fra under krigen, blitt arrangert hvert år siden 1938. Fra 1938 til 1950 ble det bare kåret offisielle norgesmestre i kombinasjon (slalåm og utfor sammenlagt.) I 1951 kom storslalåm på programmet, og det ble kåret norgesmestre i slalåm, storslalåm og utfor, mens kombinasjonen gikk ut. I 1958 ble kombinasjonen gjeninnført. I perioden 1976–1979 telte også storslalåm med i kombinasjonen. Super-G ble ny gren fra 1988. Fra 2008 ble kombinasjonen erstattet av superkombinasjonen, som er en ekstra konkurranse med utfor og slalåm som kjøres på samme dag.
== Vinnere ==
=== Menn ===
I perioden 1938–1950 ble det bare kåret offisielle norgesmestre i kombinasjonen, mens vinnerne i slalåm og utfor er uoffisielle. I perioden 1951–1957 ble det ikke kåret noen norgesmestre i kombinasjonen.
=== Kvinner ===
I perioden 1938–1950 ble det bare kåret offisielle norgesmestre i kombinasjonen, mens vinnerne i slalåm og utfor er uoffisielle. I perioden 1951–1957 ble det ikke kåret noen norgesmestre i kombinasjonen.
== Mestvinnende utøvere i NM i alpint ==
Liste over utøvere med flest NM-gull (minst tre) i perioden 1938–2022. Uoffisielle gull i slalåm og utfor i perioden 1938–1950 er ikke regnet med. Tabellen angir antall gull i hver disiplin.
=== Menn ===
=== Kvinner ===
== Referanser ==
== Kilder ==
snl.no: Norgesmestere på ski alpine grener
Tom A. Schanke (2007): Norsk Idrettsleksikon, Aller Forlag. ISBN 978-82-8156-044-4. | Norgesmesterskapet i alpint 2015 var det norske mesterskapet i alpin skiidrett. Mesterskapet ble arrangert fra 25. | 2,202 |
null | 2023-02-04 | Underordning | null | null | null | Subordinasjon eller underordning kan vise til flere ting: | 2,203 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erdalselva_(Stryn) | 2023-02-04 | Erdalselva (Stryn) | ['Kategori:61°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Stryn', 'Kategori:Strynevassdraget'] | Erdalselva er ei elv i Stryn kommune. Den er en del av Strynevassdraget og er 11,5 kilometer lang. Elva har utspring fra en liten innsjø foran brefronten på Erdalsbreen, en nordlig utløper av Jostedalsbreen. Den renner derfra mot nordvest gjennom Erdalen til munningen i Oppstrynsvatnet ved Erdal. Erdalselva har et nedbørfelt på 80,88 km² og middelvannføringen ved munningen er 5,27 m³/s.
Strynevassdraget ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan IV for vassdrag i 1993. En stor del av nedbørfeltet ligger innenfor Jostedalsbreen nasjonalpark.
| Erdalselva er ei elv i Stryn kommune. Den er en del av Strynevassdraget og er 11,5 kilometer lang. Elva har utspring fra en liten innsjø foran brefronten på Erdalsbreen, en nordlig utløper av Jostedalsbreen. Den renner derfra mot nordvest gjennom Erdalen til munningen i Oppstrynsvatnet ved Erdal. Erdalselva har et nedbørfelt på 80,88 km² og middelvannføringen ved munningen er 5,27 m³/s.
Strynevassdraget ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan IV for vassdrag i 1993. En stor del av nedbørfeltet ligger innenfor Jostedalsbreen nasjonalpark.
== Referanser == | | munning = Oppstrynsvatnet ved Erdal | 2,204 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vesledalselva | 2023-02-04 | Vesledalselva | ['Kategori:61°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Stryn', 'Kategori:Strynevassdraget'] | Vesledalselva er ei elv i Stryn kommune. Den er ei sideelv til Erdalselva i Strynevassdraget og har utspring fra Vesledalsbreen, en arm av Jostedalsbreen. Elva renner mot vest til den løper sammen med Erdalselva ved Vetledalseter. Vesledalselva er 4,6 kilometer lang og har et nedbørfelt på 17,2 km².
Strynevassdraget ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan IV for vassdrag i 1993. Hele nedbørfeltet ligger innenfor Jostedalsbreen nasjonalpark.
| Vesledalselva er ei elv i Stryn kommune. Den er ei sideelv til Erdalselva i Strynevassdraget og har utspring fra Vesledalsbreen, en arm av Jostedalsbreen. Elva renner mot vest til den løper sammen med Erdalselva ved Vetledalseter. Vesledalselva er 4,6 kilometer lang og har et nedbørfelt på 17,2 km².
Strynevassdraget ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan IV for vassdrag i 1993. Hele nedbørfeltet ligger innenfor Jostedalsbreen nasjonalpark.
== Referanser == | | munning = Erdalselva ved Vetledalseter | 2,205 |
https://no.wikipedia.org/wiki/American_Airlines_Flight_587 | 2023-02-04 | American Airlines Flight 587 | ['Kategori:2001 i USA', 'Kategori:40°N', 'Kategori:73°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyulykker i 2001', 'Kategori:Flyulykker i USA', 'Kategori:Luftfartstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Ulykker og hendelser med Airbus A300'] | American Airlines Flight 587 var en internasjonal passaserflyvning fra John F. Kennedy internasjonale lufthavn, USA til Las Américas internasjonale lufthavn, Den dominikanske republikk operert av American Airlines. 12. november 2001 styrtet flyet, en Airbus A300 like etter take-off i Queens. Årsakene til ulykken var at annenpiloten brukte roret på halen for mye, etter at et annet fly hadde skapt turbulens like før American Airlines-flyet tok av. Dette førte til at halepartiet brakk av flyet, og flyet styrtet i et nabolag. Det viste seg at American Airlines under simulatortrening lærte sine piloter å reagere på denne måten når det oppstod turbulens. Opplæringen ble senere endret slik at pilotene heretter lærte riktig framgangsmåte.
Alle 260 om bord pluss fem på bakken døde i styrten. Én på bakken ble også skadet.
| American Airlines Flight 587 var en internasjonal passaserflyvning fra John F. Kennedy internasjonale lufthavn, USA til Las Américas internasjonale lufthavn, Den dominikanske republikk operert av American Airlines. 12. november 2001 styrtet flyet, en Airbus A300 like etter take-off i Queens. Årsakene til ulykken var at annenpiloten brukte roret på halen for mye, etter at et annet fly hadde skapt turbulens like før American Airlines-flyet tok av. Dette førte til at halepartiet brakk av flyet, og flyet styrtet i et nabolag. Det viste seg at American Airlines under simulatortrening lærte sine piloter å reagere på denne måten når det oppstod turbulens. Opplæringen ble senere endret slik at pilotene heretter lærte riktig framgangsmåte.
Alle 260 om bord pluss fem på bakken døde i styrten. Én på bakken ble også skadet.
== Flyet ==
Flyet som opererte flyvningen den 12. november 2001 var en Airbus A300B4-605R fra American Airlines registrert N14053. Det fløy første gang 9. desember 1987, og ble levert til American Airlines 12. juli 1988. hadde gjennomført 37 550 timer i luften, fordelt på 14 934 flyvninger. Airbus A300 har en maksimal kapasitet på 375 passasjerer, og er designet til å vare 36 000 flyvninger, 60 000 flytimer eller 20 år.
== Passasjerer og besetning ==
Alle de 251 passasjerene, og hele besetningen på 9 omkom i ulykken, samt fem innbyggere i Belle Harbor, der flyet gikk ned.
Enkelte av de omkomnes slektninger møtte opp på flyplassen for å ta i mot flyet, og var ikke klar over at det hadde forulykket. JFK Ramada Plaza huset slektninger og venner av de omkomne. På grunn av dets rolle i krisearbeidet ble hotellet senere kjent som «The Heartbreak Hotel» («hjertesorghotellet»).
== Referanser == | American Airlines Flight 587 var en internasjonal passaserflyvning fra John F. Kennedy internasjonale lufthavn, USA til Las Américas internasjonale lufthavn, Den dominikanske republikk operert av American Airlines. | 2,206 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABVangsnes%C2%BB | 2023-02-04 | MF «Vangsnes» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1958', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | MF «Vangsnes» er en bilferge bygget i 1958 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1988.
| MF «Vangsnes» er en bilferge bygget i 1958 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1988.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1958
Bygget av: A/S Ankerløkken Slipp & mek. Verksted, Florø (byggenummer 17)
Brutto RT: 146
Netto RT: 53
Personbilkapasitet: 16
Lengde: 93,5 meter
Bredde: 28,8 meter
Motor: 2x 8cyl. 4T EV DM (KHD AG, Köln), 240 bHK
== Historie ==
1958: Juli: Levert som «Vangsnes» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1979: Reg.havn endret til Florø
1986: Mars: Rederiet flyttet til Florø
1988: Aug.: Solgt til AS Rosund, Vigra/Florø. Omdøpt «Mauren»
1994: Juni: Solgt til Sessalaks A/S, Hellevik i Fjaler/Florø. Omdøpt «Nesvang»
1998: Aug.: Solgt til Vestkapp Havbruk AS, Florø
2005: 30.08.: Solgt til Pan Fish Norway AS, Ålesund/Førde
2009: 05.02.: Overtatt av Marine Harvest Norway AS, Bergen/Florø
2011: Fremdeles i bruk.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Langes, W. (2015). «Fjordfaehren.de» (tysk). Arkivert fra originalen 2. april 2015. Besøkt 30. mars 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) MF «Vangsnes» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MF «Vangsnes» er en bilferge bygget i 1958 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1988. | 2,207 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABVaags%C3%B8y%C2%BB_(1958) | 2023-02-04 | MS «Vaagsøy» (1958) | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1958', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | MS «Vaagsøy» var et passasjerskip bygget i 1958 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1988.
| MS «Vaagsøy» var et passasjerskip bygget i 1958 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1988.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1958
Bygget av: Løland Motorverkstad, Leirvik i Sogn (byggenummer 10)
Brutto RT: 165
Netto RT: 68
Lengde: 93,8 meter
Bredde: 22,1 meter
Motor: 2x 8cyl. 4T EV DM (KHD AG, Köln), 310 bHK
== Historie ==
1958: Nov.: Levert som «Vaagsøy» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1979: Reg.havn endret til Måløy
1986: Mars: Rederiet flyttet til Florø/Måløy
1988: Mai: Solgt til Tugtrans, Ådlandsvik & Co. ANS (Kåre Fyllingen, Kleppestø), Måløy. Omdøpt «Vaagsøysund»
1988: Okt.: Solgt til A/S Mini Cruise, Fyllingsdalen/Måløy
1989: Mai: Solgt til Sukellustyö Pasi Salmela Oy, Kaarlela, Finland. Omdøpt «Aquarius»
1991: Febr.: Solgt til Suomen Sukelluskuvaus Oy, Kaarlela, Finland
1993. Solgt til Suomen Säästopankki SSP Oy, Kokkola, Finland
1994: Solgt til Ab Shiprest Lenator Oy, Mariehamn, Finland. Omdøpt FRANZ HÖIJER. Ommålt: 148 BT, 49 NT
2008: 09.06.: Solgt til Lusterrutene AS, Oslo/Bergen
2008: 15.09.: Omdøpt «Fjord Visjon»
2011: Fremdeles i fart.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Langes, W. (2015). «Fjordfaehren.de» (tysk). Arkivert fra originalen 2. april 2015. Besøkt 8. mars 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) MS «Vaagsøy» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MS «Vaagsøy» var et passasjerskip bygget i 1958 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1988. | 2,208 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABTans%C3%B8y%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Tansøy» | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Fraktefartøy', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Troms og Finnmark', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1959', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | MS «Tansøy», nå «Slogen», er en passasjerbåt bygget i 1959 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk for rederiet frem til 2000.
| MS «Tansøy», nå «Slogen», er en passasjerbåt bygget i 1959 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk for rederiet frem til 2000.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1959
Bygget av: Løland Motorverkstad, Leirvik i Sogn (byggenummer 11)
Brutto RT: 165
Netto RT: 68
Lengde: ukjent
Bredde: ukjent
Motor: 3cyl. 2T EV DM (Wichmann Motorfabrikk, Rubbestadneset), 240 bHK
== Historie ==
1959: Sept.: Levert som «Tansøy» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1979: Reg.havn endret til Måløy
1986: Mars: Rederiet flyttet til Florø/Måløy
1996: Okt.: Ommålt: 147 BT, 44 NT
1997: Aug.: Rederiet omdøpt Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane AS, Florø/Måløy
2000: Okt.: Solgt til Tansøy AS (Carl Gunnar Nesheim, Fotlandsvåg), Florø
2002: Nov.: Solgt til Søre Askøen Dampskibsselskab AS, Kokstad/Florø
2006: Mars: Solgt til Northland Cruise AS, Skibotn/Tromsø
2006: Juni: Omdøpt «Lyngenfjord»
20??: Omdøpt: «Løding»
20??: Omdøpt: «Landego»
2017: Omdøpt: «Slogen», går i turistfart på Hjørundfjorden
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
MarineTraffic (2015). «MarineTraffic» (engelsk). Besøkt 25. mars 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 7398482 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MS «Tansøy» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MS «Tansøy», nå «Slogen», er en passasjerbåt bygget i 1959 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk for rederiet frem til 2000. | 2,209 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Medisinsk_studentutvalg_(UiO) | 2023-02-04 | Medisinsk studentutvalg (UiO) | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Studentforeninger ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Studentpolitikk ved Universitetet i Oslo'] | Medisinsk studentutvalg (MSU) er det øverste studentpolitiske organet ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo. Studentutvalget har til oppgave å drøfte og eventuelt uttale seg om saker som gjelder fakultetet og dets virksomhet, og saker generelt som MSU anser viktige for fakultetets studenter, eksempelvis studentvelferd. MSU er representert i alle organer som har betydning for fakultetets studenter, eksempelvis fakultetsstyret, instituttrådene og Studentparlamentet. Grunnlaget for studentutvalgets virksomhet, rettigheter og plikter er universitets- og høgskoleloven §4.
Studentutvalget ved Det medisinske fakultet ble opprettet i 1907 som følge av at Universitetsloven av 1905 trådte i kraft , og har gjennomgått flere omorganiseringer gjennom tidens løp. Som et resultat av at det ble innført flere studieprogrammet ved fakultetet, ble det i 2009 opprettet et eget fagutvalg for studentsaker som kun gjaldt medisinstudiet; Medisinsk fagutvalg. | Medisinsk studentutvalg (MSU) er det øverste studentpolitiske organet ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo. Studentutvalget har til oppgave å drøfte og eventuelt uttale seg om saker som gjelder fakultetet og dets virksomhet, og saker generelt som MSU anser viktige for fakultetets studenter, eksempelvis studentvelferd. MSU er representert i alle organer som har betydning for fakultetets studenter, eksempelvis fakultetsstyret, instituttrådene og Studentparlamentet. Grunnlaget for studentutvalgets virksomhet, rettigheter og plikter er universitets- og høgskoleloven §4.
Studentutvalget ved Det medisinske fakultet ble opprettet i 1907 som følge av at Universitetsloven av 1905 trådte i kraft , og har gjennomgått flere omorganiseringer gjennom tidens løp. Som et resultat av at det ble innført flere studieprogrammet ved fakultetet, ble det i 2009 opprettet et eget fagutvalg for studentsaker som kun gjaldt medisinstudiet; Medisinsk fagutvalg.
== Organisering ==
MSU består av representanter for alle studieretningene ved Det medisinske fakultet, i tillegg til tre direktevalgte studentrepresentanter (studentrepresentantene i fakultetsstyret og Studentparlamentet). Til daglig ledes foreningen av leder og sekretær. Studentutvalget har kontorer i Rikshospitalet på Gaustad.
== Midler til studentrettede tiltak ==
MSU står ansvarlig for fordeling av midler til studentrettede tiltak, og lyser hvert år ut midler som alle fakultetets studenter/studentforeninger kan søke om. MSU er også ansvarlig for fordeling av lokaler til studentforeningene ved fakultetet.
== Ledere ==
== Referanser == | Medisinsk studentutvalg (MSU) er det øverste studentpolitiske organet ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo. Studentutvalget har til oppgave å drøfte og eventuelt uttale seg om saker som gjelder fakultetet og dets virksomhet, og saker generelt som MSU anser viktige for fakultetets studenter, eksempelvis studentvelferd. | 2,210 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABLosna%C2%BB_(1960) | 2023-02-04 | MF «Losna» (1960) | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1960', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | MF «Losna», no «Namsenjenta», er en bilferge bygget i 1960 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1998.
| MF «Losna», no «Namsenjenta», er en bilferge bygget i 1960 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1998.
== Fergestrekninger ==
Ved levering og frem til 1972 fikk fergen i sambandet Hella–Dragsvik–Balestrand–Vangsnes. Etter det og frem til 1975 i Stårheim–Isane. Fra 1976 til 1982 gikk fergen i sambandet Dale–Eikenes og fra 1982 til 1993 i Nordeide-Måren-Svortemyr-Ortnevik. Etter 1993 og frem til den ble solgt var «Losna» reserveferge.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1960
Bygget av: Ankerløkken Verft A/S, Florø (byggenummer 27)
Brutto RT: 152
Netto RT: 54
Personbilkapasitet: 16
Lengde: 93,5 meter
Bredde: 28,8 meter
Motor: 2x 8cyl. 4T EV DM (KHD AG, Köln), 300 bHK
== Historie ==
1960: Juni: Levert som «Losna» for Fylkesbatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1978: Reg.havn endret til Florø
1986: Mars: Rederiet flyttet til Florø
1997: Aug.: Rederiet omdøpt Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane AS, Florø/Måløy
1998: April: Solgt til A L Services Underwater Technology AS, Bergen
1999: Mars: Solgt til Dalmar Nord AS, Kverva/Bergen
1999: Solgt til Salmar Farming AS, Kverva/Bergen. «Namsenjenta»
2008: Reg.havn endret til Trondheim
2011: Fremdeles i bruk.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Langes, W. (2015). «Fjordfaehren.de» (tysk). Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 30. mars 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 7398523 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) IMO 7398523 – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | __NOTOC__ | 2,211 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABFirda%C2%BB | 2023-02-04 | MF «Firda» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1961', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | MF «Firda», senere «Svanøy», var en bilferge bygget i 1961 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1990.
| MF «Firda», senere «Svanøy», var en bilferge bygget i 1961 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1990.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1961
Bygget av: Holmens Verft, Risør (byggenummer 93)
Brutto RT: 151
Netto RT: 55
Personbilkapasitet: 16
Lengde: 93,4 fot
Bredde: 28,5 fot
Motor: 2x 8cyl. 4T EV DM (KHD AG, Köln), 310 bHK
== Historie ==
1961: Juli: Levert som «Firda» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1979: Reg.havn endret til Måløy
1986: Mars: Rederiet flyttet til Florø/Måløy
1982: Omdøpt «Svanøy»
1990: April: Solgt til Livø Overfarten A/S, Løgstør/Rønbjerg, Danmark. Omdøpt «Svanø»
1996: Ommålt: 237 BT, 91 NT
2004: 12.01.: Eier og flagg in blanco. Navnet gitt som «Svano»
2011: Fremdeles i fart.
2015: Sannsynligvis hugget opp.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Langes, W. (2015). «Fjordfaehren.de» (tysk). Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 30. mars 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) MF «Firda» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MF «Firda», senere «Svanøy», var en bilferge bygget i 1961 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1990. | 2,212 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABDavik%C2%BB_(1962) | 2023-02-04 | MF «Davik» (1962) | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Forliste skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske ferger', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1962', 'Kategori:Skip sluttseilt 2007', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | MF «Davik» var en bilferge bygget i 1962 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 2001.
| MF «Davik» var en bilferge bygget i 1962 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 2001.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1962
Bygget av: Ankerløkken Verft A/S, Florø (byggenummer 39)
Brutto RT: 151
Netto RT: 55
Personbilkapasitet: 16
Lengde: 93,4 meter
Bredde: 28,8 meter
Motor: 2x 8cyl. 4T EV DM (KHD AG, Köln), 310 bHK
== Historie ==
1962: April: Levert som «Davik» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1979: Reg.havn endret til Måløy
1986: Mars: Rederiet flyttet til Florø/Måløy
1996: Aug.: Ommålt: 242 BT, 116 NT
1997: Aug.: Rederiet omdøpt Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane AS, Florø/Måløy
2001: Mai.: Solgt til Solhaug AS, Torangsvåg/Måløy
2007: 14.01.: Forsvant fra oppdrettsanlegg i Torangsvåg under stormfullt vær. Trolig sunket.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Langes, W. (2015). «Fjordfaehren.de» (tysk). Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 30. mars 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) MF «Davik» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MF «Davik» var en bilferge bygget i 1962 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 2001. | 2,213 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABLote%C2%BB_(2006) | 2023-02-04 | MF «Lote» (2006) | ['Kategori:2006 i Norge', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjord1-ferger', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske ferger', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Litauen', 'Kategori:Skip fra 2006', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Transport i Gloppen'] | MF «Lote» er en bilferge som ble bygget i 2006 og er eid av Fjord1. Fra 2006 til 2008 gikk den i sambandet Mannheller-Fodnes og fra 2008 til 2015 på Anda-Lote. Siden 2015 har fergen trafikkert ferjesambandet Molde–Vestnes. Den har også trafikkert europavei 39-sambandene Festøya–Solavågen og Halsa-Kanestraum. 1. desember 2022 settes den inn på Bognes–Skarberget på europavei 6 i Nordland.
| MF «Lote» er en bilferge som ble bygget i 2006 og er eid av Fjord1. Fra 2006 til 2008 gikk den i sambandet Mannheller-Fodnes og fra 2008 til 2015 på Anda-Lote. Siden 2015 har fergen trafikkert ferjesambandet Molde–Vestnes. Den har også trafikkert europavei 39-sambandene Festøya–Solavågen og Halsa-Kanestraum. 1. desember 2022 settes den inn på Bognes–Skarberget på europavei 6 i Nordland.
== Historie ==
2006: 28.04.: Levert som «Lote» for Fjord 1 Fylkesbaatane AS, Florø/Måløy
2022: Fremdeles i rederiets flåte.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Langes, W. (2015). «Fjordfaehren.de» (tysk). Arkivert fra originalen 8. mars 2016. Besøkt 19. april 2015.
MarineTraffic (2015). «MarineTraffic» (engelsk). Besøkt 6. april 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 9361184 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MF «Lote» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen
(no) MF «Lote» – Skipsrevyen
(no) MF «Lote» – Maritimt Magasin | MF «Lote» er en bilferge bygget i 1962 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 2002. | 2,214 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABKommand%C3%B8ren%C2%BB_(1962) | 2023-02-04 | MS «Kommandøren» (1962) | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske skip i Karibien', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1962', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | MS «Kommandøren» et passasjerskip bygget i 1962 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i Snøggrute Bergen-Sogn for rederiet frem til 1989.
Skipet ble senere solgt til Møgsters Rederi, Stavanger, senere videresolgt til St. Vincents, Karibien.
| MS «Kommandøren» et passasjerskip bygget i 1962 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i Snøggrute Bergen-Sogn for rederiet frem til 1989.
Skipet ble senere solgt til Møgsters Rederi, Stavanger, senere videresolgt til St. Vincents, Karibien.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1962
Bygget av: Bodø Skibsverft & mek. Verksted A/S, Bodø (byggenummer 32)
Brutto RT: 780
Netto RT: 382
Lengde: 179,8 meter
Bredde: 37,3 meter
Motor: 2x8 ACAT (Wichmann Motorfabrikk, Rubbestadneset), 2000 bHK
== Historie ==
1962: Nov.: Levert som «Kommandøren» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1979: Reg.havn endret til Florø
1986: Mars: Rederiet flyttet til Florø
1989: Juni: Solgt til Simon Møkster, Stavanger. Omdøpt «Stril Link»
1993: Overført til Simon Møkster Shipping AS, Stavanger
1995: Solgt til Jeffrey L. King, Kingstown, Saint Vincent og Grenadinene. Omdøpt «Barracouda»
2019: Fremdeles i full drift rundt St. Vincent og Grenadinene
== Referanser ==
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Langes, W. (2015). «Fjordfaehren.de» (tysk). Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 30. mars 2015.
MarineTraffic (2015). «MarineTraffic» (engelsk). Besøkt 30. mars 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) MS «Kommandøren» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MS «Kommandøren» et passasjerskip bygget i 1962 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i Snøggrute Bergen-Sogn for rederiet frem til 1989. | 2,215 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fordrivelsen_av_tyskere_etter_annen_verdenskrig | 2023-02-04 | Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig | ['Kategori:1900-tallet i Polen', 'Kategori:1900-tallet i Russland', 'Kategori:Andre verdenskrig', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Etnisk rensning', 'Kategori:Etterspill etter andre verdenskrig', 'Kategori:Flyktninger', 'Kategori:Menneskerettighetsbrudd', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sudetenland'] | Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig fant sted i sluttfasen av, og etter, andre verdenskrig. Millioner av tyske borgere eller etniske tyskere utenfor dagens tyske og østerrikske grenser ble fordrevet eller tvunget til å flytte til Tyskland og Østerrike. Tyskere ble fordrevet fra de tidligere østre territoriene til Tyskland. Disse områdene ble avstått til Polen og Sovjetunionen etter krigen. Fordrivelsene skjedde også fra områder som var annektert og okkupert av Nazi-Tyskland. Det gjaldt daværende Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania, Nord-Jugoslavia og andre stater i Sentral- og Øst-Europa.
Innen 1950 hadde omtrent 12 millioner tyskere flyktet eller blitt fordrevet fra Øst- og Sentral-Europa til etterkrigs-Tyskland og -Østerrike. Tallene varierer mellom 12 millioner og 14 millioner, inkludert migranter til Tyskland etter 1950 og deres barn. Dariusz Stola oppgir at det i 1950 bodde 11,73 millioner flyktninger og fordrevne i Øst- og Vest-Tyskland. Dette er det største kjente enkelttilfelle av etnisk rensing eller tvungen migrasjon i historien. Den største andelen (ca. syv millioner) kom fra områder avstått til Polen og Sovjetunionen, og fra Tsjekkoslovakia (ca. tre millioner). De fordrevne øst for Oder-Neisse-linjen var i hovedsak tyske statsborgere, mens de fordrevne fra Tsjekkoslovakia i utgangspunktet var tsjekkoslovakiske borgere. Under den kalde krigen anså Vest-Tyskland de rundt én million bosetterne som ble sendt til naziokkuperte områder som flyktninger. I perioden 1944–1948 ble rundt 31 millioner mennesker, inkludert etniske tyskere, permanent eller midlertidig flyttet fra Sentral- og Øst-Europa. Etter 1950 utvandret noen til Australia, USA, samt andre land.
Det langsiktige målet til Nazi-Tyskland var å germanisere eller utrydde Polens, Tsjekkoslovakias og deler av Sovjets innfødte befolkning. det tredje rikets plan ved navn Generalplan Ost tok for seg den planlagte utryddelsen av mellom 45 og 70 millioner ikke-germaniserbare mennesker i Sentral- og Øst-Europa, men krigen var tapt før disse planene ble iverksatt. Fordrivelsene var en del av en geopolitisk og etnisk omstilling av Etterkrigs-Europa.Et stort antall døde av sult, sykdom eller vold. Dødstallene i forbindelse med fordrivelsene og flukten er omstridt, med estimater fra minst 473 000 bekreftede dødsfall, til et demografisk estimat fra 1950-årene på rundt 2,2 millioner. Estimater fra noen tyske historikere anslår dødsfallene til å være rundt 5–600 000 registrerte dødsfall, med estimater om 1,9 millioner ubekreftede dødsfall sett på som uverifiserbare. Det tyske historiske museum anslår dødstallene til rundt 600 000 ofre, og at anslaget på to millioner, som lagt frem av forrige regjering, ikke kan bekreftes. Uansett så er de offisielle anslagene til den tyske regjering og tysk Røde Kors at dødstallene ligger på rundt 2 til 2,5 millioner sivile. Det tyske politiske utdanningsforbundet anslår også to millioner dødsfall. 10 til 30 % av dødsfallene anslås å skyldes vold.Fordrivelsene og forskyvningene skjedde i tre noe overlappende faser: den første var den spontane flukten og evakueringen av tyskere under andre verdenskrig, foran den stormende sovjetiske røde armé mellom midten av 1944 og starten av 1945. Den andre fasen var den uorganiserte fordrivelsen av etniske tyskere etter Wehrmachts tap. Den tredje fasen var den organiserte utvisningen etter de alliertes enighet i Potsdam, som avgrenset Sentral-Europas etterkrigsgrenser, og godtkjente «ordnede og humane» utvisninger av etniske tyskere fra Polen, Tsjekkoslovakia, og Ungarn. Mange tyske sivile ble sendt til internerings- og arbeidsleirer. De største fordrivelsene var fullført i 1950; estimater om det totale antallet tyske etterkommere i Sentral- og Øst-Europa i 1950 varierte fra 700 000 til 2,7 millioner.
| Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig fant sted i sluttfasen av, og etter, andre verdenskrig. Millioner av tyske borgere eller etniske tyskere utenfor dagens tyske og østerrikske grenser ble fordrevet eller tvunget til å flytte til Tyskland og Østerrike. Tyskere ble fordrevet fra de tidligere østre territoriene til Tyskland. Disse områdene ble avstått til Polen og Sovjetunionen etter krigen. Fordrivelsene skjedde også fra områder som var annektert og okkupert av Nazi-Tyskland. Det gjaldt daværende Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania, Nord-Jugoslavia og andre stater i Sentral- og Øst-Europa.
Innen 1950 hadde omtrent 12 millioner tyskere flyktet eller blitt fordrevet fra Øst- og Sentral-Europa til etterkrigs-Tyskland og -Østerrike. Tallene varierer mellom 12 millioner og 14 millioner, inkludert migranter til Tyskland etter 1950 og deres barn. Dariusz Stola oppgir at det i 1950 bodde 11,73 millioner flyktninger og fordrevne i Øst- og Vest-Tyskland. Dette er det største kjente enkelttilfelle av etnisk rensing eller tvungen migrasjon i historien. Den største andelen (ca. syv millioner) kom fra områder avstått til Polen og Sovjetunionen, og fra Tsjekkoslovakia (ca. tre millioner). De fordrevne øst for Oder-Neisse-linjen var i hovedsak tyske statsborgere, mens de fordrevne fra Tsjekkoslovakia i utgangspunktet var tsjekkoslovakiske borgere. Under den kalde krigen anså Vest-Tyskland de rundt én million bosetterne som ble sendt til naziokkuperte områder som flyktninger. I perioden 1944–1948 ble rundt 31 millioner mennesker, inkludert etniske tyskere, permanent eller midlertidig flyttet fra Sentral- og Øst-Europa. Etter 1950 utvandret noen til Australia, USA, samt andre land.
Det langsiktige målet til Nazi-Tyskland var å germanisere eller utrydde Polens, Tsjekkoslovakias og deler av Sovjets innfødte befolkning. det tredje rikets plan ved navn Generalplan Ost tok for seg den planlagte utryddelsen av mellom 45 og 70 millioner ikke-germaniserbare mennesker i Sentral- og Øst-Europa, men krigen var tapt før disse planene ble iverksatt. Fordrivelsene var en del av en geopolitisk og etnisk omstilling av Etterkrigs-Europa.Et stort antall døde av sult, sykdom eller vold. Dødstallene i forbindelse med fordrivelsene og flukten er omstridt, med estimater fra minst 473 000 bekreftede dødsfall, til et demografisk estimat fra 1950-årene på rundt 2,2 millioner. Estimater fra noen tyske historikere anslår dødsfallene til å være rundt 5–600 000 registrerte dødsfall, med estimater om 1,9 millioner ubekreftede dødsfall sett på som uverifiserbare. Det tyske historiske museum anslår dødstallene til rundt 600 000 ofre, og at anslaget på to millioner, som lagt frem av forrige regjering, ikke kan bekreftes. Uansett så er de offisielle anslagene til den tyske regjering og tysk Røde Kors at dødstallene ligger på rundt 2 til 2,5 millioner sivile. Det tyske politiske utdanningsforbundet anslår også to millioner dødsfall. 10 til 30 % av dødsfallene anslås å skyldes vold.Fordrivelsene og forskyvningene skjedde i tre noe overlappende faser: den første var den spontane flukten og evakueringen av tyskere under andre verdenskrig, foran den stormende sovjetiske røde armé mellom midten av 1944 og starten av 1945. Den andre fasen var den uorganiserte fordrivelsen av etniske tyskere etter Wehrmachts tap. Den tredje fasen var den organiserte utvisningen etter de alliertes enighet i Potsdam, som avgrenset Sentral-Europas etterkrigsgrenser, og godtkjente «ordnede og humane» utvisninger av etniske tyskere fra Polen, Tsjekkoslovakia, og Ungarn. Mange tyske sivile ble sendt til internerings- og arbeidsleirer. De største fordrivelsene var fullført i 1950; estimater om det totale antallet tyske etterkommere i Sentral- og Øst-Europa i 1950 varierte fra 700 000 til 2,7 millioner.
== Bakgrunn ==
Før andre verdenskrig var Øst- og Sentral-Europa stort sett uten klare etniske avgrensninger, og i mange store generelle etniske områder fantes det lommer og områder bosatt av andre etnisiteter. Innen disse fleretniske områdene, blant annet i de største byene i Øst- og Sentral-Europa, var interaksjon mellom forskjellige etnisiteter vanlig forekomst, og hadde funnet sted for mange århundrer – dog ikke alltid fredfullt – i sivile og økonomiske anliggender.Med nasjonalismens fremvekst på 1800-tallet ble borgeres etnisitet en sak brukt i territoriale krav, folkesuverenitetsprinsippet, og raseteori. I et forsøk på å sikre territorial integritet innførte Det tyske keiserriket ideen om etnisk basert bosetning. Keiserriket var også den første moderne staten som foreslo befolkningsutveksling for å løse «nasjonalitetskonflikter», og hadde til hensikt å fjerne polakker og jøder fra den polske grensestripe etter første verdenskrig, og bosette etniske kristne tyskere der.Versaillestraktaten dannet og gjenopprettet mange nasjoner i Sentral- og Øst-Europa. Før første verdenskrig hadde disse vært deler av de østerrikske, russiske, og tyske keiserrikene. Selv om de to sistnevnte keiserrikene var navngitt etter deres etniske majoritet, var ingen av de etnisk homogene. Etter 1919 ble etniske tyskere klassifisert som minoriteter i Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Jugoslavia, og Romania. Etter å ha tapt sin privilegerte status i Østerrike-Ungarn, hvor de hadde ivaretatt språk og religion i tyske mikrosamfunn, emigrerte mange tyskere til Tyskland eller Østerrike. Nasjonalsosialistene oppfordret tyske minoriteter i Øst-Europa til å oppsøke og kreve selvstyre. I 1930-årenes Tyskland hevdet nazipropaganda at tyskere i disse områdene var forfulgt. Nazitilhengere på tvers av Øst-Europa (Tsjekkoslovakia, Polen, Ungarn, Romania, og Jugoslavia) dannet lokale nazipartier støttet av Tyskland.
=== Okkupasjonen av Polen ===
Etter annektering av det vestlige Polen, «Reichsgau Wartheland», begynte Tyskland en germanisering av området. Et av målene med forflytningen var å sette opp en mur av tyske bønder langs den nye grensen. Regimet hadde også planer om å fjerne de minste gårdene og skape mellomstore gårder i de annekterte områdene. Omkring 110 000 småbønder fra Baden og Württemberg skulle etter planen overføres til det okkuperte Polen, hvorav omkring 40 000 i Wartheland og 70 000 i Pomorze. Innen august 1940 hadde 12250 bønder flyttet til Warthland.Hitler erklærte i en tale i Riksdagen 6. oktober 1939 at det skulle bli en ny orden i de etnografiske forholdene ved at folkegruppene forflyttes slik at det blir bedre skillelinjer. Dagen etter signerte Hitler et dekret som innebar overføring til riket av alle etniske tyskere som står i fare for å bli «av-tyskifisert». Himmler fikk ansvar for kolonnisering av annekterte områder og ble 9. oktober 1939 utnevnt til Reichskommissar für die Festigung deutschen Volkstums. Forflytningene var trolig et aspekt ved den tysk-italienske avtalen av 22. mai 1939. Mussolini ivret etter å tømme Venezia Tridentina (Bolzano og Trento) for tysketalende innbyggere. Den endelige avtalen med Italia ble inngått 21. desember 1939 og ga tysktalende i provinsene Bolzano, Trento, Udine og Belluno muligheten til uten videre å velge tysk statsborgerskap under forutsetning at de da måtte forlate Italia. Av 266 985 som hadde muligheten ønsket 185 085 (hovedsakelig fra Bolzano) å flytte, 66 000 flyttet faktisk hovedsakelig over grensen til Tyrol-Vorarlberg. Deres eiendom ble avhendet av staten og beløpet godskrevet konto. Ved den tyske invasjonen i 1939 flyktet omkring 1 million polske borgere (hvorav nesten halvparten jøder) østover, mens den sovjetiske okkupasjonsmakten deporterte titusenvis av polakker (2 millioner ifølge Wachenheim) til Sibir etter okkupasjonen av det østlige Polen.
Forflytningene var også del av Molotov–Ribbentrop-pakten av 23. august 1939 som la grunnlaget for delingen av Polen. Stalin var fornøyd med å kunne kvitte seg med en mulig illojal befolkning (i tilfelle krig med Tyskland) langs Sovjetunionens nye grense. Hitler ofret de tyske bosetningene i Øst-Polen og i Nord-Italia for å oppnå sovjetisk nøytralitet og italiensk samarbeid. Hitler ventet med å iverksette forflytning til Polen kapitulerte. Forflytningene til det okkuperte Polen begynte 15. oktober 1939 ved en avtale med Estland om overføring av etnisk tyske (Volksdeutsche) estlendinger til det utvidete riket, og de første migrantene forlot Tallinn med båt 20. oktober. Tilsvarende avtale ble inngått med Latvia 30. oktober. Avtalene med Latvia og Estland ble inngått før disse landene ble annektert av Sovjetunionen. Migrantene fikk ta med seg personlige eiendeler, en del kontanter, husdyr, løsøre og redskap. I september 1940 forhandlet Tyskland og Sovjetunionen en avtale om overføring av etnisk tyske borgere av Litauen. Tyskland og Sovjetunionen inngikk 3. november 1939 en avtale om å utveksle etnisk tyske innbyggere i sovjetiskokkupert Øst-Polen med etniske russere, hviterussere og ukrainere i tyskokkuperte områder. I sovjetiskokkupert område valgte enn felles kommisjon ut hvem som skulle forflyttes - disse fikk sammen med etnisk tyske fra Romania tysk statsborgerskap etter grundige undersøkelser. Fra sovjetisk område ble det overført et større antall enn det som fremgikk av siste folketelling, dette skyldes trolig at mange med annen etnisk bakgrunn benyttet muligheten til å unnslippe sovjetisk styre. Etter at Sovjetunionen overtok nordlige Bukovina og Bessararbia fra Romania 5. september 1940 ble de enige med Tyskland om å overføre etnisk tyske fra disse områdene. Romania gikk 29. oktober 1940 med på å overføre etnisk tyske borgere fra sørlige Bukovina og Dubroja til Tyskland. Etter dette var det ingen Volksdeutsche på den andre siden av Karpatene. Innen mars 1941 hadde 490 000 etnisk tyske flyttet til Tyskland eller tysk-okkuperte områder, de fleste slo seg ned i Wartheland - den annekterte delen av Polen. «Wartheland» hadde 9 millioner egentlig polske borgere, 1,5 eller 2 millioner av disse ble fordrevet østover, likevel var de annekterte området langt fra «germanisert».Flere tusen sivile (en stor del kvinner) ble rekruttert fra det egentlige Tyskland for å medvirke til germanisering av området blant annet ved arbeid i barnehager, grunnskole og sosialtjenester. Rekrutteringen var bare delvis frivillig og blant annet ble en del lærere ganske enkelt utplassert. Disse hadde blant annet i oppdrag å skape en sosial distanse mellom etnisk tyske og andre folkegrupper. Fra Romania, de baltiske landene og fra det østlige Polen (okkupert av Sovjetunionen) flyttet etniske tyskere (Volksdeutsche) til annekterte områder. I nazistenes propaganda skulle bosetterne fungere som en mur mot den «slaviske bølge». Etter angrepet på Sovjetunionen i 1941 ble bosettingene utvidet til Generalguvernementet og deler av Ukraina. Bosettingen av etniske tyskere var blant annet mulig ved fordrivelse av eksisterende befolkning jøder og etniske polakker. Målet var blant annet å utslette den polske nasjon og kultur. Det var få tyske protester mot den brutalitet mot andre folkegrupper begått av tysk politi. I landsbyer og områder med overveiende etnisk tysk befolkning var målet å nazifisere befolkningen og konsolidere tysk kultur. Overføring av etniske tyskere fra områder i øst til tysk-kontrollerte områder begynte høsten 1939. I Estland og Latvia ble overføringen gjennomført etter en avtale inngått med regjeringene der før Sovjetunionen hadde annektert landene. Himmler og hans etat var så effektive at innen mars 1941 var alle etniske tyskere utenfor landets nye grense i nordøst (områdene annektert av Sovjetunionen) og sørøst for Karpatene overført til riket. Migrantene fikk ideologisk opplæring i nasjonalsosialisme og mange måtte trolig også lære tysk.Germaniseringen av Polen gikk tregt. I mars 1941 utvidet okkupasjonsmaktene grensen for hvem som kunne regne seg som etnisk tyske: Dersom minst en av besteforeldrene ble regnet som tysk, kunne polakker registrerte seg som tyske; en oppriktig vilje til å bli tyske kunne være nok.
=== Okkupasjonen av Böhmen og Mähren ===
Tyskland utviste ikke-tyskere fra Sudetenland, og tyskere myrdet både jøder og utdannede polakker i september 1939 og senere. Polakker myrdet også tyske minoritetsaktivister og mennesker anklagd for terrorisme. Under tysk okkupasjon registrerte mange tyske etterkommere i Polen seg i de nye myndighetenes «tyske folkeliste» (Deutsche Volksliste), og noen klatret til høytstående posisjoner i nazihierarkiet, mens noen deltok aktivt i krigsforbrytelser, noe som førte til en generell forakt mot tysktalende. Dette brukte allierte politikere for å rettferdiggjøre utvisningene av tyskere etter krigen.
Dagens tyske regjering mener at dødsfallene som følge av utvisningene var en urett, selv om tyske forbrytelser hadde ført til utvisningene.
=== De allierte ===
Utvisningspolitikken var del av en større geopolitisk og etnisk omstilling av etterkrigs-Europa. Delvis var det en gjengjeldelse for Tysklands angrepskrig og påfølgende forbrytelser og etnisk rensing i det okkuperte Europa. Allierte ledere, Franklin D. Roosevelt (USA), Winston Churchill (Storbritannia), og Josef Stalin (Sovjetunionen) hadde før krigens slutt blitt enige om at Polens grenser ville bli flyttet vestover – dog ikke hvor langt – og de resterende tyskerne i de nye polske områdene ville bli utvist. Medlemmene av eksilregjeringene for Polen og Tsjekkoslovakia, som begge var okkupert av Tyskland, ble garantert alliert støtte på dette området.
== Bevegelser i krigens siste faser ==
=== Evakuering og flukt innen Tyskland ===
Sent i krigen, mens Den røde armé presset vestover, var mange tyskere urolige for den kommende sovjetiske okkupasjonen. De fleste tyskere var kjent med sovjetiske represalier mot tyske sivile.
Sovjetiske soldater voldtok og begikk andre forbrytelser i stor skala. Nyhetene om forbrytelsene, som Nemmersdorfmassakren, ble overdrevet og spredt av nazistenes propagandaapparat.
Planer om å evakuere den etnisk tyske befolkningen vestover inn i Tyskland, fra Øst-Europa og de østlige tyske territoriene, ble forberedt av forskjellige nazimyndigheter mot slutten av krigen. I de fleste tilfeller ble planen utsatt helt til sovjetiske og allierte styrker hadde beseiret tyske styrker i området som skulle evakueres. Etterlatelsen av millioner av etniske tyskere til kampsituasjoner i disse sårbare områdene var et resultat av nazistenes holdning mot evakuering, som ble ansett som en «defaitistisk» holdning, og mange nazistlederes fanatiske lydighet mot Hitlers ordre om retrettnekt.
Den første utvandringen av tyske sivile fra østterritoriene bestod av spontan flukt og organisert evakuering, og begynte sommeren 1944, og fortsatte til våren 1945. Forholdene ble kaotiske da vinteren ankom, da kilometerlange marsjer av flyktninger dyttet vogner og bar eiendeler gjennom snøen, desperate for å holde seg foran den fremrykkende sovjetiske hæren.
Mellom 6 og 8,35 millioner tyskere flyktet og ble evakuert fra områder øst for Oder-Neisse-linjen før sovjethæren tok kontroll over regionen. Flyktningefølger som kom innen rekkevidde for den sovjetiske hæren opplevde høye tap, da lavtflyvende jagerfly angrep, og noen ble også overkjørt av panservogner. Mange flyktninger forsøkte å returnere til sine hjem når kamphandlingene stilnet. Det tyske føderale arkivet anslo at mellom 100–120 000 sivile (1 % av daværende befolkning) ble drept under flukten og evakueringene. Den mobiliserte KdF-rutebåten «Wilhelm Gustloff» ble senket i januar 1945 av en ubåt tilhørende den sovjetiske marinen. Senkingen førte til omtrent 9 000 sivile og militærpersonell på flykt fra Østpreussen døde. Før 1. juni 1945 hadde omtrent 400 000 mennesker flyktet tilbake over Oder- og Neisse-elven, mot øst, før sovjetiske og polske myndigheter sperret elvekryssingene. Rundt 800 000 ankom også Schlesien via Tsjekkoslovakia.
=== Evakuering og flukt til Danmark ===
Fra Østersjøskysten ble mange soldater og sivile evakuert via skip gjennom «Operasjon Hannibal». Mellom 23. januar og 5. mai 1945 ble opp mot 250 000 tyskere, hovedsakelig fra Østpreussen, Pommern, og de baltiske statene evakuert til naziokkupert Danmark etter en ordre fra Hitler den 4. februar 1945. Da krigen sluttet, utgjorde den tyske flyktningsbefolkningen i Danmark fem prosent av den totale danske befolkningen. Evakueringen hadde fokus på kvinner, eldre, og barn – hvorav en tredjedel var under 15 år.
Etter krigen ble tyskerne internert i flere hundre flyktningleirer på tvers av Danmark; den største var flyktningleiren i Oksbøl med 37 000 mennesker. Leirene var voktet av danske militærenheter. Situasjonen ble avspent etter at 60 danske prester talte i flyktningenes forsvar i et åpent brev, og sosialdemokraten Johannes Kjærbøl overtok administrasjonen av flyktningene den 6. september 1945.Den 9. mai 1945 okkuperte Den røde armé øya Bornholm og mellom 9. mai og 1. juni 1945 sendte sovjetiske myndigheter rundt 3 000 flyktninger og 17 000 Wehrmacht-soldater til Kolberg. I 1945 døde rundt 13 492 tyske flyktninger, hvorav 7 000 var barn under 5 år. Ifølge den danske historikeren Kirsten Lylloff var disse dødsfallene delvis skyldt dansk medisinsk personells vegring for å hjelp tyske flyktninger, etter at den danske legeforeningen og danske Røde Kors nektet behandling av tyske flyktninger etter mars 1945. De siste flyktningene forlot Danmark den 15. mars 1949. Gjennom Londontraktaten signert 26. februar 1953 ble Vest-Tyskland og Danmark enige om kompensasjon for danskenes flyktningsomsorg. Beløpet var på 160 millioner danske kroner, og ble betalt mellom 1953 og 1958.
== Utkastelser etter Tysklands nederlag ==
Andre verdenskrig i Europa endte med Tysklands kapitulasjon i mai 1945. Innen den tid var hele Øst-Europa og mye av Sentral-Europa underlagt sovjetisk okkupasjon. Dette inkluderte mesteparten av de historiske tyske bosetningsområdene, samt den sovjetiske okkupasjonssonen i Øst-Tyskland.
De allierte ble enige om okkupasjonsområdene, den nye avgrensningen av Tyskland, og fordrivelsen av etniske tyskere fra etterkrigs-Polen, Tsjekkoslovakia, og Ungarn til de allierte okkupasjonssonene gjennom Potsdamavtalen som ble vedtatt ved Potsdamkonferansen mellom 17. juli og 2. august 1945. Artikkel XII omhandlet fordrivelsene og skriver:
De tre regjeringene, etter å ha vurdert spørsmålet ved alle dets aspekter, anerkjenner at overføringen av tysk befolkning til Tyskland, eller deler derav, fortsatt i Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn, behøves utført. [Regjeringene] er enig at enhver overføring som finner sted skal skje på en ordnet og human måte.
Avtalen forsøkte også å sikte etter en jevn fordeling av de utviste tyskerne mellom de fire okkupasjonssonene tilhørende USA, Storbritannia, Frankrike, og Sovjet.
Fordrivelser som fant sted før de allierte ble enige ved Potsdam refereres til som «ville» fordrivelser («Wilde Vertreibungen»). De ble utført av militære og sivile makter i sovjetiskokkupert Polen og Tsjekkoslovakia våren og sommeren 1945.I Jugoslavia var skjebnen til de tilbakevendende tyskerne alt annet enn «human»; etnisk tyske landsbyer ble omgjort til interneringsleirer der 50 000 omkom.Potsdamdeklarasjonen etterspurte at disse land midlertidig ville stanse fordrivelsene, grunnet flyktningsproblemene skapt av fordrivelsen før Potsdamkonferansen. Mens fordrivelser fra Tsjekkoslovakia ble midlertidig stagget, var situasjonen en annen i Polen og de tidligere østlige tyske territoriene. Geoffrey Harrison, en av forfatterne av Potsdamartiklene, hevdet at «formålet for denne artikkelen var ikke for å legitimere eller oppfordre fordrivelsene, men heller skape en platform for å møte de fordrivende statene og spørre dem om å koordinere overføringene med de okkuperende maktene i Tyskland».
Etter Potsdam ble en rekke fordrivelser av etniske tyskere gjennomført gjennom alle sovjetiskokkuperte østeuropeiske land. Eiendom og eiendeler i de berørte områdene som tidligere hadde tilhørt tyskere eller Tyskland ble konfiskert, og ble enten sendt til Sovjetunionen, nasjonalisert, eller omfordelt blant borgerne. Av de mange folkeforflytningene etter krigen var den største fordrivelsen av tyskere fra Øst- og Sentral-Europa, hovedsakelig fra Tsjekkoslovakia (som det historisk tysktalende Sudetenland i Sudetfjellene lands den tysk-polske-tsjekkoslovakiske grensen), og området som ble etterkrigs-Polen. Polens landegrenser ble flyttet vestover til Oder-Neisse-linjen, dypt inn i tidligere tyske områder, og 80 kilometers avstand fra Berlin.Fordrivelsen og flyttingen av andre etnisiteter fant sted samtidig som fordrivelsen av tyskerne. Under og etter krigen ble 2 208 000 polakker fordrevet eller flyktet fra de tidligere østlige territoriene til Polen som hadde blitt annektert av Sovjet gjennom Molotov-Ribbentrop-avtalen. 1 652 000 av disse flyktningene ble bosatt i de tidligere tyske områdene avstått til Polen etter krigen. I tillegg fikk 249 000 tillatelse til å forlate Sovjetunionen mellom 1955 og 1959, noe som førte til at det var 1 132 000 personer som erklærte seg polske gjenværende Sovjet i 1959.Polen utviste også rundt 518 000 av de 700 000 etniske ukrainerne og hviterusserne i Polen, med de gjenværende 150 000 tvangsflyttet til de tidligere tyske, og nylig ervervede områdene, gjennom operasjon Vistula. De fleste etniske italienerne ble utvist fra etterkrigs-Jugoslavia. I Tsjekkoslovakia ble ikke bare sudettyskerne utvist, men også den ungarske minoriteten i Slovakia.
=== Tsjekkoslovakia ===
I en folkeopptelling fra 1930 kom det fram at det var 3 261 688 tysktalende i Tsjekkoslovakia – 22,3 % av befolkningen. Den polske demografen Eberhardt mener at antallet tysktalende i Tsjekkoslovakia inkluderte 75 000 jøder i 1930. Den vesttyske Statistisches Bundesamt anslo den tyske befolkningen i Tsjekkoslovakia til å være 3 477 000 i 1939 (disse tallene er videre utdypet i skjemaet nedenfor). Engelske kilder som omhandler fordrivelsene forholder seg til et antall på rundt 3,5 millioner, basert på den vesttyske analysen. Ifølge Eberhardt er tallene på etniske tyskere i Sudetenland, basert på folketellingen i mai 1939, omstridt blant «tsjekkiske forfattere». De hevder de tyske tallene inkluderer 300 000 tsjekkere i den sudettyske befolkningen.
Merknader:
A. Tallene for Sudetenland inkluderer en befolkning på 27 283 sudettyskere som var i militær- eller arbeidstjeneste.
B. Statistisches Bundesamt estimerte den totale tsjekkiske befolkningen i Sudetenland til ca. 319 000 personer med å inkludere de med ubestemt eller uerklært statsborgerskap som tsjekkere.
C. Antallet jøder fra Sudetenland i mai 1939-opptellingen som var utenlandske, statsløse, eller et ubestemt statsborgerskap var ikke gitt i Statistisches Bundesamts rapport. Et separat anslag for jødebefolkningen i Sudetenland ble publisert i Statistisches Jahrbuch Für Das Deutsche Reich 1941/42, hvor antallet anslås til 2363 jøder og 3579 med halvt eller kvart jødisk opphav. Disse tallene tar for seg omtrent 85 % av befolkningen i de annekterte territoriene som utgjorde Sudetenland, og inkluderer ikke Böhmen-Mähren og Slovakia.
D. Den estimerte tyske befolkningen på 259 000 i mai 1939 i Böhmen-Mähren er basert på rasjoneringskort utdelt 1. oktober 1940. Statistisches Bundesamt fastslår at disse 259 000 er bare førkrigsbefolkningen og ikke tyskere som ble bosatt i området under okkupasjonen.
E. Den tyske befolkningen i Slovakia på 154 000 er basert på den slovakiske folketellingen fra 1940, der antallet blir anslått til 130 192 og 23 000 tyskere i det slovakiske området annektert av Ungarn, som ble anslått av den tyske okkupasjonsmakten i 1941 i Böhmen-Mähren.
F. Disse tallene inkluderer ikke etniske tyskere i tsjekkisk Schlesien, som er regnet som en del av Polen av Statistisches Bundesamt.Den estimerte tyske befolkningen på 3 477 000, basert på folketellingen i mai 1939 og Böhmen-Mährens rasjoneringskort, ble brukt av Statistisches Bundesamt når de beregnet fordrivelsestap på 273 000 sivile i Tsjekkoslovakia. De tyske historikerne Hans Henning Hahn og Eva Hahn påpekte at Statistisches Bundesamts tsjekkoslovakiske rapport var utarbeidet av Alfred Bohmann, et tidligere nazipartimedlem og en som tidligere hadde tjenestegjort i SS under krigen. Bohmann var journalist for den ultranasjonalistiske Sudeten-Deutsch-avisen i etterkrigs-Tyskland. Anslaget fra samme rapport på 273 000 dødsfall som følge av fordrivelsen er ofte sitert i historisk litteratur.I 1995 fant et forent tsjekkisk-tysk historikerutvalg ut at de tidligere demografiske anslagene på 222 000 til 270 000 døde var overdrevet og basert på feilaktig informasjon. De konkluderte med at dødstallene var på minst 15 000, med et maksimalt anslag på 30 000 hvis man går ut ifra at ikke alle dødsfall ble rapportert. Den tyske kirkesøkstjenesten bekreftet 18 889 dødsfall under fordrivelsene fra Tsjekkoslovakia. (Voldelige dødsfall 5556; selvmord 3411; deportert 705; i leirer 615; under krigsflukt 629; etterkrigsflukt 1481; ubestemt årsak 379; andre diverse 73).Under den tyske okkupasjonen av Tsjekkoslovakia, særlig etter represalier for likvideringen av Reinhard Heydrich, krevde mange tsjekkiske motstandsgrupper at det tyske problemet skulle bli løst gjennom fordrivelse eller utveksling. Disse kravene ble tatt opp av den tsjekkiske eksilregjeringen, som søkte støtte fra de allierte allerede fra 1943. Den endelige avtalen ble ikke nådd før Potsdamkonferansen.
Ifølge det vesttyske Schieder-utvalget var det 4,5 millioner tyske sivilere i Böhmen-Mähren i mai 1945, inkludert 100 000 fra Slovakia og 1,6 millioner flyktninger fra Polen.Det er estimert at mellom 700 000 og 800 000 ble berørt av de «ville» fordrivelsene mellom mai og august 1945. Fordrivelsene ble oppfordret av tsjekkoslovakiske politikere og ble som regel utført av lokale myndigheter med hjelp av hovedsakelig væpnede frivillige og hæren. Det dreide seg om hendelser som dødsmarsjen fra Brno og Ústí nad Labem-massakren.
Befolkningsutveksling og forflytting i tråd med Potsdamoverensstemmelsen fortsatte fra januar til oktober 1946. 1,9 millioner etniske tyskere ble fordrevet til den amerikanske sonen – deler av det som ville bli Vest-Tyskland. Mer enn én million ble flyttet til den sovjetiske sonen – senere Øst-Tyskland. Omtrent 250 000 etniske tyskere ansett som uunnværlig for industri fikk bli i Tsjekkoslovakia. Tyske menn med tsjekkiske koner ble fordrevet, ofte med deres kone, mens etnisk tyske kvinner med tsjekkiske ektemenn fikk bli. Etter 1948 ble utdannede sudettyskere tvunget til å bli værende.
=== Ungarn ===
I motsetning til fordrivelsen fra andre land ble fordrivelsen av tyskere fra Ungarn ikke bestemt av ungarske myndigheter. Fordrivelsen begynte den 22. desember 1944 da den sovjetiske øverstkommanderende beordret fordrivelsene. Tre prosent av den tyske førkrigsbefolkningen (ca. 20 000) hadde blitt evakuert av Volksbund før den tid. De dro til Østerrike, men mange vendte hjem ved våren. Omtrent 60 000 etniske tyskere flyktet totalt.Ifølge det vesttyske Schieder-utvalgets rapport fra 1956 ble mellom 30–35 000 tyske sivile og 30 000 militære krigsfanger arrestert og fraktet fra Ungarn til Sovjetunionen for tvangsarbeid våren 1945. I noen landsbyer ble hele den voksne befolkningen fraktet til tvangsarbeid i Donetsbekkenet. 6000 døde dere som et resultat av slit og dårlig behandling.Data fra russiske arkiver, som var basert på en faktisk oppregning, anslo antall tyskere i Ungarn registrert av sovjeterne til 50 292 sivile, hvorav 31 920 ble deportert til Sovjetunionen for «reparasjonsarbeid». 9 % er dokumentert å ha omkommet. Balázs Apor anslår antallet tyskere deportert til Sovjetunionen som tvangsarbeidere til å være mellom 100 000 og 170 000I 1945 viste offisielle ungarske tall at det var 477 000 tysktalende i Ungarn, inkludert tysktalende jøder, hvorav 303 000 hadde erklært tysk statsborgerskap. Av de tyske statsborgerne var 33 % barn yngre enn 12 og voksne eldre enn 60. 51 % var kvinner.Den 29. desember 1945 utførte etterkrigsmyndighetene i Ungarn, i samsvar med Potsdamavtalen, utvisning og fordrivelse av alle som ble identifisert som tyske gjennom folketellingen i 1941, og de som hadde vært medlem av Volksbund, SS, eller en annen væpnet tysk organisasjon. Som følge av dette fant massefordrivelser og utkastelser sted. Befolkningen på landet ble mer berørt enn den urbane tyske befolkningen, eller de etniske tyskerne som ble ansett som å ha et yrke eller egenskaper som var essensielle for industrien – som gruvearbeidere. Tyskere gift med ungarere ble ikke kastet ut, uansett kjønn. De første 5788 utkastede dro fra Budaörs (Wudersch) den 19. januar 1946.Omtrent 180 000 tysktalende ungarske statsborgere ble fratatt statsborgerskap i Ungarn og alle deres eiendeler, og så utvist til okkupasjonssonene vest i Tyskland. Fram til juli 1948 ble videre 35 000 mennesker forvist til den sovjetiske okkupasjonssonen i Øst-Tyskland. De fleste av de som ble fordrevet fant ny bopel i den sørvesttyske provinsen Baden-Württemberg, men mange også i Bayern og Hessen. Annen forskning oppgir at mellom 1945 og 1950 ble 150 000 fordrevet til Vest-Tyskland, 103 000 til Østerrike, og ingen til Øst-Tyskland. Under fordrivelsene ble mange organiserte protestdemonstrasjoner gjennomført av den ungarske befolkningen.Ervervelsen av land for å videre kunne tildele de til ungarske flyktninger og statsborgere var en av hovedgrunnene til fordrivelsene, som ble lagt frem av myndighetene. Den mislykkede organiseringen av omfordeling førte til sosiale konflikter og spenninger.Ved slutten av fordrivelsene var 200 000 tyskere gjenværende i Ungarn (Overy hevder 270 000), men kun 22 445 identifiserte seg som tyske i folketellingen fra 1949. En ordre den 15. juni 1948 stanset fordrivelsen. Et statlig dekret den 25. mars 1950 erklærte alle fordrivelsesordre ugyldige, og lot de tyskerne som ble fordrevet vende tilbake om de ønsket å gjøre så. Etter kommunismens fall tidlig i 1990 ble de tyske ofrene for fordrivelsen, og for sovjetisk tvangsarbeid, rehabilitert. Postkommunistiske lover lot fordrevne få oppreisning, vende hjem, og kjøpe eiendom. Det var ingen konflikter mellom Ungarn og Tyskland angående fordrivelsene etter krigen.I 1958 anslo vesttyske myndigheter, basert på demografiske analyser, at det var 270 000 tyskere igjen i Ungarn i 1950, at 60 000 hadde blitt assimilert, og at det var 57 000 «uløste saker» som trengte avklaring. Redaktøren for den ungarske delen av rapporten var Wilfried Krallert, en ekspert på Balkan siden 1930-årene da han var medlem av NSDAP. Under krigen var han en del av SS, og var direkte delaktig i plyndringen av kulturelle skatter fra Øst-Europa. Etter krigen ble han rehabilitert og valgt som forfatteren av rapportene om fordrivelsen av tyskere fra Ungarn, Romania, og Jugoslavia. Anslaget på 57 000 «uløste saker» i Ungarn er inkludert blant annet i de overdrevne påstandene om to millioner dødsfall som følge av fordrivelsene. Dette tallet er ofte sitert, selv om det er unøyaktig, i offisiell tysk og historisk litteratur.
=== Nederland ===
Etter andre verdenskrig bestemte de nederlandske myndighetene seg for å utvise de 25 000 tyskerne som levde i Nederland. Tyskere, selv med nederlandske maker og barn, ble kalt «fiendtlige innbyggere» («vijandelijke onderdanen»).Operasjonen begynte den 10. september 1946 i Amsterdam, da tyske utlendinger og deres familier ble arrestert i deres hjem midt på natten, og gitt én time til å pakke maks. 50 kg med bagasje. De fikk kun ta med seg 100 gylden, og de resterende eiendelene ble konfiskert av staten. De ble videre ført til interneringsleirer nær den tyske grensen, og den største av disse var Mariënbosch, nær Nijmegen. Alt i alt ble omtrent 3691 tyskere (mindre enn 15 % av de 25 000 tyskerne i Nederland) utvist. De allierte styrkene i Vest-Tyskland motstod denne operasjonen grunnet frykt for at andre land ville følge i Nederlands spor. De vestlige okkupasjonssonene var ikke i en økonomisk tilstand som tilsa at de kunne ta imot et så stort antall flyktninger. Britiske myndigheter svarte med å kaste ut 100 000 nederlendere fra Tyskland. Utkastingsoperasjonen stanset i 1948. Den 26. juli 1951 ble en fredsavtale endelig underskrevet og krigen mellom Tyskland og Nederland endte de jure. Det ble da ikke nødvendig å utvise tyskere, siden de ikke ble sett på som en samfunnstrussel lenger.
=== Polen – inkludert de tidligere tyske territoriene ===
Gjennom 1944 og frem til mai 1945, mens Den røde armé marsjerte gjennom Øst-Europa og de østlige tyske provinsene, ble noen tyske sivile drept i kamphandlingene, og noen ble offer for hevnaksjoner rettet mot etniske tyskere, og tyske statsborgere. Bundesarchiv estimerer at omtrent 1 % (100 000) av tyske sivile øst for Oder-Neisse døde før den tyske kapitulasjonen i mai 1945. Selv om mange allerede hadde flyktet i hui og hast før den sovjetiske hæren ankom, skremt av ryktene om sovjetiske krigsforbrytelser og overgrep – som ofte ble forsterket og brukt av nazipropaganda – forble mange millioner.
Tidlig på 2000-tallet holdt de polske historikerne Witold Sienkiewicz og Grzegorz Hryciuk fast ved at mellom 600 000 og 1,2 millioner døde under flukt og evakuering. «Hovedårsakene var kulde, stress, og bombing». En studie i 2005 utført av det polske vitenskapelige akademi anslo at 4 til 5 millioner tyske sivile flyktet med de tilbaketrekkende tyske styrkene i de siste månedene av krigen, og at 4,5 til 4,6 millioner tyskere var gjenværende i polskkontrollerte områder.
Innen 1950 hadde 3 155 000 blitt transportert til Tyskland, 1 043 550 var integrert som polske statsborgere, og 170 000 var gjenværende i Polen.Ifølge det vesttyske Schieder-utvalget fra 1953 var det 5 650 000 tyskere i Polen i midten av 1945, 3 500 000 hadde blitt kastet ut, og 910 000 var fortsatt i Polen i 1950. Ifølge samme utvalg var de sivile dødstallene 2 millioner; men i 1974 estimerte Bundesarchiv at dødstallene var 400 000. (De kontroversielle anslagene er dekket lengre ned i avsnittet om dødsfall).
Den polske kureren Jan Karski advarte USAs president Franklin D. Roosevelt om faren for polske represalier, og beskrev dem videre som uunngåelige, og en oppfordring for alle tyskere i Polen til å «dra mot vest, til Tyskland, der de hører hjemme». Under militærfeltoget i 1945 ble de fleste mannlige tyskere øst for Oder-Neisse ansett som mulige soldater, og ble holdt i fangeleirer i påvente av deres undersøkelse av NKVD. Medlemmer av naziorganisasjoner og andre myndighetspersonell ble adskilt fra resten og sendt til Sovjet som tvangsarbeidere.
I midten av 1945 ble de østlige territoriene til førkrigs-Tyskland overrakt til de sovjetiskstyrte polske militærstyrkene. Tidlige fordrivelser ble gjennomført av de polske kommunistmilitærstyrkene selv før Potsdamkonferansen plasserte dem under midlertidig polsk administrasjon før den endelige fredsavtalen, i et forsøk på å sikre områdenes integrasjon inn i et etnisk homogent Polen. De polske kommunistene skrev: «Vi må fordrive alle tyskerne fordi land er bygget på kulturelle linjer, ikke på multikulturelle linjer». Den polske regjeringen definerte tyskere som enten Reichsdeutsche – folk som var påskrevet i den første eller andre Volksliste – og de som hadde tysk statsborgerskap. Omtrent 1,1 millioner tyske statsborgere av slavisk opphav ble «godtkjent» som stedegne polakker. Av disse ble få deportert; 894 000 valgte å emigrere til Tyskland mellom 1951 og 1982, blant annet brorparten av masurere fra Østpreussen.
Ved Potsdamkonferansen (17. juli – 2. august 1945) ble områder øst for Oder-Neisse tildelt Polens og Sovjetunionens administrasjon fram til den endelige fredsavtalen. Alle tyskere fikk deres eiendeler konfiskert og ble underlagt begrensende jurisdiksjon. Den schlesiske voivoden Aleksander Zawadzki hadde allerede delvis ekspropriert tysk-schlesiske eiendeler den 26. januar 1945. Et nytt dekret den 2. mars eksproprierte alle tyske eiendeler øst for Oder og Neisse-elven, før et dekret den 6. mai erklærte all «forlatt» eiendom den polske stats. I tillegg fikk ikke tyskere eie polsk valuta – den eneste gyldige valutaen siden juli – bortsett fra inntekter fra arbeid de ble tildelt. De gjenværende tyskerne måtte også takle ran og plyndring, og til og med voldtekt og mord, av den polskkommunistiske Milicja Obywatelska, i tillegg til lignende handlinger begått av kriminelle gjenger som ikke ble stanset eller straffet av polsk milits eller rettsvesen.I midten av 1945 var det 4,5–4,6 millioner tyskere i områder øst for Oder-Neisse. Innen starten av 1946 hadde 550 000 tyskere allerere blitt deportert, og 932 000 hadde blitt godkjent som polakker. I februar 1946 viser en folketelling at 2 288 000 personer ble klassifisert som tyske, og kandidater for utkastelse, og 417 400 måtte gjennomgås for å bestemme nasjonalitet. De som ble verifisert som ikke-polske ble omplassering.Polen avsto det østlige området Kresy til Sovjetunionen og fikk tildelt nye områder, «De gjenvunnede områder», avstått fra Tyskland øst for Oder-Neisse-linjen. De gjenvunnede områdene var i stor grad tømt for tyskere som ble fordrevet vestover i krigens sluttfase. Omkring 1 million polakker fra Kresy ble tvangsflyttet vestover til de i stor grad folketomme tidligere tyske områdene. Polens nye østgrense fulgte i grove trekk Curzonlinjen skissert etter første verdenskrig. Grensen ble trukket nokså tilfeldig og fulgte i liten grad befolkningens ønsker.Personer som samarbeidet med nazistene ble ansett som landsforrædere, og ble dømt til tvangsarbeid før de skulle bli deportert. Innen 1950 hadde 3 155 000 tyske sivile blitt kastet ut, og 1 043 550 var blitt naturaliserte polske statsborgere. 170 000 tyskere sett på som uunnværlige for den polske økonomien ble igjen fram til de tidlige 1950-årene, selv om så godt som alle hadde forlatt Polen innen 1960. 200 000 tyskere i Polen ble satt i tvangsarbeid i kommuniststyrte leirer før de ble deportert.
Noen av de mest kjente arbeidsleirene var Jaworzno, Potulice, Łambinowice, og Zgoda. Bortsett fra disse store leirene ble mange andre tvangsarbeids-, internerings- og straffeleirer, samt urbane gettoer, og fangesentre som ofte bare bestod av små celler, ble satt opp.Det tyske føderale arkivet estimerte i 1974 at mer enn 200 000 tyske sivile var internert i polske leirer. De anslår dødsraten til å være rundt 20–50 %, og estimerte videre at det døde mest sannsynlig over 60 000 mennesker. De polske historikerne Witold Sienkiewicz og Grzegorz Hryciuk mener at interneringen
resulterte i mange dødsfall som ikke kan fastslås nøyaktig grunnet mangel på nedskriving og forfalskninger. Tidvis kunne det være 10 % av de ansatte. Omtrent 200–250 000 estimeres å ha vært internert, og dødstallene fra 15 000 til 60 000.Siden kommuniststyret i Polen kollapset ved slutten av 1900-tallet har de tidligere leirlederne Salomon Morel (død 2007) og Czesław Gęborski (død 2006) blitt anklaget av polske myndigheter for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Det tyske føderalarkivet estimerte at ved midten av 1945 var 250 000 tyskere gjenværende i den nordlige delen av Østpreussen – den framtidige Kaliningrad oblast. De estimerte også at mer enn 100 000 personer som overlevde sovjetokkupasjonen ble evakuert til Tyskland fra 1947 av.Tyske sivile ble holdt for «reparasjonsarbeid» av Sovjetunionen. Russiske arkiver som ble offentliggjort i 2001, og er basert på faktisk opptelling, anslår antallet tyske sivile deportert fra Polen til Sovjet i starten av 1945 til å være 155 262 – hvorav 37 % (57 586) døde i Sovjet. Men det vesttyske Røde Kors estimerte i 1964 at 233 000 tyske sivile hadde blitt deportert til Sovjet fra Polen for tvangsarbeid, og at 45 % (105 000) døde eller forsvant. De anslo også at 110 000 tyske sivile ble holdt som slavearbeidere i Kaliningrad oblast, og at 50 000 døde eller forsvant.
Sovjetmyndighetene deporterte også 7 448 polakker fra Armia Krajowa fra Polen, og arkiver viser at 506 polakker døde i fangenskap. Tomasz Kamusella fastslår at i starten av 1945 ble 165 000 tyskere deportert til Sovjetunionen. Ifølge Gerhardt Reichling, et tysk finansråd, ble 520 000 sivile fra Oder-Neisse-regionen tildelt tvangsabried av både Sovjet og Polen. Han mener også at av disse døde 206 000.De polske sivile som overlevde krigen hadde delte meninger. Naziforbrytelsene mot polakker under okkupasjonen var kun overgått tysk behandling av jøder. Tyskerne hadde også nylig fordrevet mer enn én million polakker fra annekterte områder. Noen polakker tok del i plyndring, forbrytelser, voldtekt, voldshandlinger, og drap på tyskere. Andre polakker, til og med de som hadde vært slavearbeidere under krigen, beskyttet tyskere med for eksempel å forkle dem som polakker. I Opoleregionen (Oppeln) i Øvre Schlesien fikk personer som hevdet polsk etnisitet lov til å bli, selv om noen hadde usikker etnisitet, eller identifiserte seg selv som tyske personlig. Deres status som en minoritet ble godtatt i 1955, sammen med statssubsidier for økonomisk assistanse og utdanning.Sovjetsoldaters holdning var tvetydig. Mange begikk grove forbrytelser og overgrep, hovedsakelig voldtekt og drap, og skilte ikke alltid mellom polakker og tyskere, noe som førte til at mange polakker ble misbrukt like mye. Andre sovjetere derimot så behandlingen av tyske sivile som forkastelig, og forsøkte å beskytte dem.Richard Overy anslår at totalt 7,5 millioner tyskere ble evakuert, migrerte eller ble fordrevet fra Polen mellom 1944 og 1950. Tomasz Kamusella anslår tallet til å være 7 millioner fordrevet under både de ville og de lovlige fordrivelsene og utkastelsene fra de gjenvunnete områdene fra 1945 og 1948, pluss omtrent 700 000 fra områder fra førkrigs-Polen.
=== Romania ===
Den etnisk tyske befolkningen i Romania i 1939 er estimert til 786 000. I 1940 ble Bessarabia og Bukovina okkupert av Sovjetunionen og den etnisk tyske befolkningen på 200 000 ble deportert til tyskkontrollerte territorier gjennom de tysk-sovjetiske befolkningsutvekslingene. Blant disse ble 140 000 bosatt i tyskokkupert Polen, og disse ble innen 1945 fanget i flukten og fordrivelsen fra Polen. Mesteparten av de etiske tyskerne i Romania befant seg i Transilvania, hvis nordlige del ble annektert av Ungarn i løpet av andre verdenskrig. Den pro-tyske ungarske regjeringen, sammen med den pro-tyske rumenske regjeringen til Ion Antonescu, lot Tyskland rekruttere tyskere gjennom nazisponsede organisasjoner. Under krigen ble 54 000 menn innkalt av Nazi-Tyskland, hvorav mange ble en del av Waffen-SS. I løpet av sommeren 1944 flyktet omtrent 100 000 tyskere fra Romania med de tyske styrkene som var i retrett. Ifølge det vesttyske Schieder-utvalgets rapport fra 1957 ble 75 000 tyske sivile deportert til Sovjetunionen for tvangsarbeid, og 15 % (omtrent 10 000) vendte aldri tilbake. I russiske arkiver forekommer det gjennom faktisk opptelling at antallet etniske tyskere i Romania ble anslått til å være 421 846, hvorav 67 332 ble deportert til Sovjet for reparasjonsarbeid, og 9 % (6 260) døde.De 400 000 etniske tyskerne som fortsatt var gjenværende i Romania ble behandlet som kollaboratører, og mistet sine borgerrettigheter og eiendommer. I januar 1945 begynte den rumenske regjeringen, under tvang av sovjetiske myndigheter, deporteringen av de omtrent 70 000 som ble sendt som tvangsarbeidere til Sovjetunionen. De siste overlevende returnerte til Romania i desember 1955. I 1948 begynte Romania å gradvis rehabilitere etniske tyskere, kommunistregimet fordrev dem ikke lenger, og de fikk i Romania status som nasjonal minoritet, som eneste land i østblokken.I 1958 anslo Vest-Tyskland, gjennom demografisk analyse, at det innen 1950 var 250 000 regnet som fordrevet til Tyskland eller andre vestlige land, 400 000 var fortsatt i Romania, 32 000 hadde blitt assimilert i den rumenske befolkningen, og at 101 000 saker trengte oppklaring. Anslaget på 101 000 uløste saker i Romania er inkludert i anslaget om totalt to millioner dødsfall grunnet fordrivelsene i hele Europa, et anslag som ofte blir sitert i historisk litteratur. I Romania var det fortsatt 355 000 tyskere i 1977. Mellom 1950 og 1989 utvandret 242 310 etniske tyskere fra Romania til Vest-Tyskland. Av disse ble 226 524 frikjøpt av den vesttyske regjeringen mellom 1967 og 1989. I det første året etter den rumenske revolusjonen i 1989, da restriksjonene fra den rumenske regjeringens side forsvant, forlot 111 150 tyskere Romania. Innen 2002 var antallet etniske tyskere i Romania 60 000, og i 2011 var antallet sunket til cirka 37 000, dvs. 0,19% av befolkningen.
=== Sovjetunionen, samt annekterte områder ===
De baltiske, bessarabiske, og etniske tyskerne i områdene som falt under sovjetisk «kontroll» under inndelingen av tyske og sovjetiske innflytelsessfærer gjennom den tysksovjetiske Molotov-Ribbentrop-pakten i 1939, ble flyttet til det tredje riket – blant annet til annekterte områder som Reichsgau Wartheland – under de tysk-sovjetiske befolkningsutvekslingene. Bare et par hundre vendte tilbake til sine tidligere hjem da Tyskland invaderte Sovjetunionen i 1940, og midlertidig underla seg områdene de hadde flyttet fra. Disse tilbakeflytterne ble brukt av okkupasjonsstyrkene til å skape kontakt mellom den tyske administrasjonen og lokalbefolkningen. De som ble bosatt andre steder led samme skjebne som andre tyskere i deres bosetningsområde.Den tyske minoriteten i Sovjetunionen ble sett på som en sikkerhetsrisiko av de sovjetiske myndighetene, og mange ble deportert i løpet av krigens gang for å hindre deres samarbeid med de tyske invasjonsstyrkene. I august 1941 ble tyskere i Sovjet beordret deportert til den andre siden av Uralfjellene, og dermed ut av den europeiske delen av Sovjet. Innen slutten av 1942 hadde 1 209 000 tyskere blitt tvangsflyttet til Sentral-Asia og Sibir.Livet i bosetningene var hardt, og mat ble begrenset. Innbyggerne var også underlagt strenge lover og reguleringer. Matmangel herjet Sovjetunionen, og disse bosetningene ble ekstra hardt rammet. Ifølge sovjetiske arkiver fra oktober 1945 var 687 300 tyskere fortsatt i livet i de særegne bosetningene. I tillegg var 316 600 sovjetiske tyskere tvangsarbeidere under andre verdenskrig. Sovjettyskere var ikke godtatt i hæren, eller i væpnede styrker, og ble i stedet brukt som arbeidere i såkalte «arbeidshærer». Arbeiderhærmedlemmene var inndelt i arbeiderbataljoner som levde under leirlignende reguleringer, og mottok rasjoner lik de en fikk i GULagleirer. I løpet av 1945 deporterte sovjeterne 203 796 etniske tyskere som hadde blitt bosatt i Polen av Nazi-Tyskland til de spesialopprettede bosetningene i Russland. Disse etterkrigsdeporteringene økte befolkningen i disse bosetningene til 1 035 701 i 1949. Ifølge J. Otto Pohl døde 65 599 tyskere i disse bosetningene. Han mener også at 176 352 personer med uviss skjebne «sannsynligvis døde i arbeidshæren». I Stalintiden fortsatte sovjetiske myndigheter å holde sovjetiske tyskere i egne bosetninger under strengt oppsyn. I 1955 ble de rehabilitert, men fikk fortsatt ikke vende tilbake til den europeiske sovjetrepublikken. Den sovjettyske befolkningen vokste på tross av deportasjoner og tvangsarbeid under krigen, og i 1939 viste en folketelling at det var 1 427 000 tyskere i unionen. Innen 1959 hadde tallet vokst til 1 619 000.Den vesttyske forskeren Gerhard Reischlings beregninger sier at totalt 980 000 sovjettyskere ble deportert i løpet av krigen, hvorav 310 000 døde i tvangsarbeid. I løpet av de første månedene av invasjonen okkuperte Tyskland flere områder med tyskere bosatt i områder tilhørende Sovjet. 370 000 etniske sovjettyskere ble tvangsflyttet til Polen av Tyskland i løpet av krigen. I 1945 fant Sovjet 280 000 av disse i nå sovjetiskkontrollerte områder, og tvangsflyttet dem tilbake til Sovjet. 90 000 ble flyktninger i Tyskland etter krigen.De etniske tyskerne som forble i sovjetkontrollerte områder, til tross for befolkningsutvekslingene, og hvis bosetningsområder hadde blitt okkupert av Tyskland før sovjetiske myndigheter kunne deportere dem østover, forble hvor de var fram til 1943 da Den røde armé befridde området og Wehrmacht flyktet vestover. Fra januar 1943 dro mesteparten av disse tyskerne til samlet Warthegau eller Schlesien, hvor de slo seg ned. Mellom 250 000 og 320 000 hadde ankommet Nazi-Tyskland innen slutten av 1944. Ved deres ankomst ble de plassert i leirer og gjennomgikk raseevaluering av myndighetene. De som bestod evalueringen, og ble ansett som viktige for rasen, ble sendt til gårdsarbeid i de annekterte provinsene av Polen. De som ble vurdert som av en tvilsom «raseverdi» ble sendt til arbeid i Tyskland. Den røde armé underla seg disse områdene tidlig i 1945, og 200000 sovjettyskere hadde enda ikke blitt evakuert, siden de ikke hadde undergått rasevurdering. Av Sovjet ble disse ansett som sovjetiske statsborgere, og de ble sendt til leirer og spesialbosetninger i Sovjetunionen. 70–80000 som fortsatt befant seg i den sovjetiske okkupasjonssonen etter krigen ble også sendt til Sovjet, etter en avtale med de vestlige allierte. Dødstallene under deres arrest og transport anslås til å være mellom 15 % og 30 %, og mange familier ble splittet. De egne tyske bosetningene i Etterkrigs-Sovjet ble administrert av innenrikskommisjonæren, og de i bosetningene måtte jobbe med tvangsarbeid fram til slutten av 1955. Innen den tid hadde alle de 1,5 millioner etniske tyskerne i Sovjet blitt deportert til egne bosetninger i Sentral-Asia og Sibir. De ble sluppet fri etter Stalins bortgang gjennom et amnestidekret den 13. september 1955, og de som var anklagd for å ha samarbeidet med Nazi-Tyskland fikk anklagen droppet gjennom et dekret den 23. august 1964. De fikk ikke lov til å vende hjem til sine tidligere hjem, og forble i den østlige delen av Sovjet, og ingen tidligere eiendom ble gitt tilbake. Siden 1980-årene har sovjetisk og russiske myndigheter godkjent etniske tyskeres emigrasjon til Tyskland.
Forskjellige situasjoner angående Königsberg (omdøpt Kaliningrad), og Memelland rundt Memel (dagens Klaipèda) oppsto i Nord-Østpreussen. Königsbergområdet ble annektert av Sovjetunionen, og ble en eksklave tilhørende Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikken. Memelland ble integrert i Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikken. Mange etniske tyskere fra Østpreussen og Memelland ble evakuert gjennom operasjon Hannibal, og mange flyktet i panikk før Den røde armé ankom. Innen krigens slutt ville de fleste tyskere igjen i Østpreussen ble kastet ut. Etniske russere og militærstab med familie ble bosatt i området. I juni 1946 var 114 070 tyskere, og 41 029 sovjetere, registrert som bosatt i Kaliningrad oblast, med et ukjent antall tyskere som kan ha blitt sett bort fra. Mellom juni 1945 og 1947 ble omtrent en halv million tyskere kastet ut. Mellom 24. august og 26. oktober 1948 dro omtrent 21 transporter med totalt 42 094 tyskere fra Kaliningrad til den sovjetiske okkupasjonssonen i Tyskland. De siste gjenværende tyskerne ble kastet ut mellom november 1949 (1 401 personer) og januar 1950 (syv personer).
Tusenvis av tyske barn, kalt «ulvebarn», hadde blitt foreldreløse, forlatt, eller døde med deres foreldre under den harde vinteren uten mat. Mellom 1945 og 1947 bosatte omtrent 600 000 sovjetere seg i oblasten.
=== Jugoslavia ===
Før andre verdenskrig var omtrent 500 000 tyskere (hovedsakelig Donautyskere) bosatt i Jugoslavia. De fleste flyktet under krigen, eller emigrerte etter 1950. Takket være den amerikanske flyktningsloven fra 1948 klarte noen å emigrere til USA. I de siste månedene av andre verdenskrig flyktet brorparten av de etniske tyskerne i Jugoslavia sammen med de tilbaketrekkende Wehrmachtstyrkene. Etter befrielsen av Jugoslavia utførte jugoslaviske partisaner hevnaksjoner mot de etniske tyskerne grunnet de forskjellige krigsforbrytelsene utført av Nazi-Tyskland, som mange jugoslaviske tyskere hadde deltatt i, særlig i Banatområdet i Serbia. De omtrent 200 000 etniske tyskerne som var igjen i Jugoslavia var offer for forfølgelse, og person- samt økonomiske tap. Omtrent 7 000 ble drept da lokalbefolkningen og partisaner tok hevn for tyske krigsforbrytelser, og fra 1945 til 1948 ble tyskere holdt i arbeidsleirer hvor omtrent 50 000 døde. De som overlevde disse prøvelsene fikk lov til å innvandre til Tyskland etter 1948. Ifølge vesttyske tall, transporterte sovjetiske myndigheter mellom 27 000 og 30 000 etniske tyskere, hvorav de fleste var kvinner i alderen mellom 18 og 35 år, til Ukraina og Donbass for tvangsarbeid. Omtrent 20 %, (5 683), ble rapportert døde eller forsvunnet. Tall fra russiske arkiver offentliggjort i 2001, viser, basert på faktisk opptelling, at det var 12 579 som ble sendt fra Jugoslavia til Sovjet for reparasjonsarbeid, hvorav 16 %, (1 994), døde. Etter mars 1945 begynte en ny fase hvor etniske tyskere ble samlet i landsbyer omgjort til arbeidsleirer, som Gakowa og Kruševlje. All møblement ble fjernet, og strå ble lagt på gulvet. De som ble holdt i tvangsarbeid ble behandlet som dyr, og fikk lite mat, lite sykdomsbehandling for de tøylesløse sykdommene som bredte seg, og de ble voktet av militærvakter. Familier ble delt mellom de uegnede kvinnene, de gamle og barn, og de som var egnet for slavearbeid. Totalt 166 970 etniske tyskere ble internert, og 29 %, (48 447), døde. Leirsystemet ble lagt ned i mars 1948.I Slovenia var den etnisk tyske befolkningen ved slutten av andre verdenskrig konsentrert i Nedre Steiermark, nærmere bestemt Maribor, Celje, og andre småbyer som Ptuj og Dravograd, samt landlige områder rundt Apače ved den østerrikske grensen. Det nest største tyske samfunnet i Slovenia var det stort sett landlige Gottschee rundt Kočevje i Dolenjska – sør for Ljubljana. Mindre grupper tyskere levde også i Ljubljana og i noen landsbyer i Prekmurje. I 1931 var antallet etniske tyskere i Slovenia rundt 28 000, hvorav halvparten levde i Nedre Steiermark og i Prekmurje, og den andre halvparten levde i Gottschee og i Ljubljana. I april 1941 ble Sør-Slovenia okkupert av italienske styrker. Innen våren 1942 ble de etniske tyskerne i Gottschee/Kočevje flyttet med tvang til tyskokkuperte Štajerska av tyske myndigheter. De fleste bosatte seg i Posavje-regionen (et område langs elven Sava, mellom landsbyene Brežice og Litija), hvorfra omtrent 50 000 slovenere hadde blitt forvist. Gottscheetyskere var stort sett misfornøyde med deres tvangsflytting fra deres historiske hjemtrakter. En grunn var blant annet at jordsmonnet og gårdsverdien i det nye området ble ansett som mye dårligere enn i Gottschee. Da tyske styrker trakk seg tilbake, flyktet også de fleste etniske tyskere i frykt for represalier. Innen mai 1945 var kun et fåtall tyskere gjenværende, hovedsakelig i de styriske byene Maribor og Celje. Den slovenske folkefronten kastet ut de fleste etter kontroll over regionen hadde blitt oppnådd i mai 1945.Mange ble fengslet i konsentrasjonsleirene Sterntal og Teharje. Myndighetene nasjonaliserte også deres eiendeler gjennom valget om å «omgjøre fiendens eiendeler til statseierskap, sikre statsadministrasjon av forsvunne personers eiendeler, og deponering av eiendom tatt av okkupasjonsmyndighetene», lagt frem den 21. november 1944 av Det antifascistiske råd for nasjonal frigjøring av Jugoslavia.Etter mars 1945 ble etniske tyskere plassert i såkalte «landsbyleirer». Separate leirer fantes for de som kunne arbeide, og de som ikke kunne. I den sistnevnte typen, med hovedsakelig barn og eldre, var dødsraten omtrent 50 %. De fleste barn under 14 ble deretter plassert i statsstyrte hjem, hvor forholdene var bedre, men tysk språk forbudt. Disse barna ble gitt til jugoslaviske familier, og ikke alle tyske foreldre som ville ha tilbake sine barn i 1950-årene fikk til det.Vest-Tyskland anslo i 1958 at 135 000 sivile døde. En nyere studie publisert av etniske tyskere i Jugoslavia, basert på faktisk opptelling, reviderte tallet til omtrent 50 000. Totalt 48 447 døde i leirer, 7 199 ble skutt av partisaner, og 1 994 døde i sovjetiske arbeidsleirer. De tyskerne som fortsatt ble ansett som jugoslaviske statsborgere ble benyttet i industri og det militære, men kunne kjøpe seg frihet fra jugoslavisk statsborgerskap for en sum tilsvarende tre månedslønner. Innen 1950 hadde 150 000 av disse funnet sin vei til etterkrigs-Tyskland, 150 000 til Østerrike, 10 000 til USA, og 3 000 til Frankrike.Ifølge vesttyske tall var 82 000 tyskere igjen i Jugoslavia i 1950. Etter 1950 flyttet de fleste til Vest-Tyskland, eller ble assimilert inn i lokalbefolkningen.
=== Kehl, Tyskland ===
De 12 000 innbyggerne i den sørvesttyske byen Kehl, på den høyre elvebredden av Rhinen, på motsatt side av Strasbourg, flyktet eller ble evakuert under slaget om Frankrike den 23. november 1944. Franske styrker okkuperte byen i mars 1945 og hindret innbyggerne i å vende hjem helt til 1953.
=== Latin-Amerika ===
4 058 tyskere ble forvist fra flere latinamerikanske land til amerikanske interneringsleirer.
=== Palestina ===
Ved starten av andre verdenskrig ble kolonister med tysk statsborgerskap samlet av britiske styrker og sendt til interneringsleirer i Waldheim og Betlehem i Galilea sammen med ungarske og italienske utlendinger. 611 tempelgesellschaft-tilhengere ble deportert til Australia via Egypt den 31. juli 1941, og 345 forble i Palestina. Internering fortsatte i Tatura, Victoria, Australia, fram til 1946–7. I 1962 betalte den israelske staten 54 millioner tyske mark som kompensasjon til de som fikk sine eiendommer nasjonalisert.
== Demografi ==
=== Fordrivelsesområde ===
Bundesvertriebenengesetz-loven (BFVG) definerer fordrivelsesområdet («einheitliches Vertreibungsgebiet») som de tidligere østlige territoriene til Tyskland (tapt etter første og andre verdenskrig), det tidligere Østerrike-Ungarn, Estland, Latvia, Litauen, og Polen.Ifølge en rapport fra 1967 utarbeidet av det vesttyske føderalministeriet for fordrevne var 14 447 000 personer berørt av fordrivelsene i 1950. Det var 11 730 000 som hadde flyktet eller som var fordrevet, og 2 717 000 som fortsatt var i deres hjemland. Innen 1966 hadde summen av alle tyske fordrevne og deres etterkommere økt til 14 600 000. Det høyere anslaget på 14 millioner er ofte sitert av historikere.
I perioden 1944-45 til 1950 var det 12 millioner etniske tyskere som hadde flyktet eller hadde blitt fordrevet i Sentraløst-Europa. Fra 1951 til 1982 flyttet i tillegg 1,1 millioner personer av tysk opphav fra Sentraløst-Europa til Tyskland. Ifølge tysk lov var det 16 millioner utkastede/fordrevne i 1982 (se skjemaet nedenfor) hvis en også tar med tyskere som ble omplassert til Polen av naziregimet under krigen, barn født av de fordrevne, og folk som innvandret som «Aussiedler» til Tyskland fra Øst-Europa etter 1950.Tyskere flyktet, ble evakuert, eller ble fordrevet grunnet handlinger av Nazi-Tyskland, Den røde armé, sivile militser, og/eller myndighetene i de nylig gjenopprettede statene i Øst-Europa. Mellom 1944 og 1950 hadde minst 12 millioner flyktet eller blitt fordrevet til Etterkrigs-Tyskland, og nesten alle av disse (11,5 millioner) kom fra Etterkrigs-Polen og Tsjekkoslovakia. Omtrent tre millioner personer av tysk opphav forble i fordrivelsesområder, men gradvis emigrerte mange vestover under den kalde krigen, og de fleste andre ble assimilert inn i lokalbefolkningen. Områdene som tyskere ble fordrevet fra ble videre befolket av folk fra staten som området nå tilhørte, hvorav mange var polakker fra de tidligere polske områdene som ble annektert av Sovjet. 148 000 polske statsborgere erklærte tysk statsborgerskap i 2011.Bundesvertriebenengesetz (BVFG) klassifiserer de følgende som fordrevne («Vertriebene»):
1) De tyske borgerne eller etniske tyskere som oppholdt seg i fordrivelsesområdene før 31. desember 1937, og flyktet eller ble fordrevet (begrep: «Heimatvertriebene» BVFG § 1 (1)).
2) Tyske statsborgere eller utlendinger av tysk etnisitet som flyktet fra Nazi-Tyskland, eller hvilket som helst område de okkuperte eller annekterte, grunnet frykt for en etterfølgelse av politisk, rasistisk, eller religiøs art.(BVFG § 1 (1) No. 1).
3) Etniske tyskere som opprinnelig hadde utenlandsk statsborgerskap, men ble bosatt av nazistregimet i Øst eller Vest-Europa, og videre flyktet eller ble fordrevet er definert som fordrevne i undergruppen Umsiedler av Bundesvertriebenengesetz BVFG § 1 (1) No. 2);
4) Tyske statsborgere fra førkrigs-Vest-Europa og fra utlandet som bosatte seg i Etterkrigs-Tyskland grunnet den andre verdenskrig. (BVFG § 1 (1)). Vesteuropeiske demokratier fjernet ikke innbyggere av tyske etnisitets statsborgerskap, og dermed ble de ikke systematisk fordrevet. Allikevel måtte ofte tyske utlendinger slutte som «fiendtlige utlendinger».
5) Flyktninger eller emigranter enten av opprinnelig utenlandsk statsborger skap, men tysk etnisitet, eller de som enten selv eller hvis forfedre hadde ufrivillig mistet tysk statsborgerskap, og som kom fra et av de tidligere nevnte fordrivelsesområdene, eller fra Albania, Bulgaria, Kina, Romania, Sovjetunionen, eller Jugoslavia, og kommer kun etter slutten av den generelle fordrivelsen (vanligvis etter 1950) men ikke senere enn 31. desember 1992 er også ansett som fordrevne av tysk lov (begrep: «Aussiedler», BVFG § 1 (2) No. 3).
6) Fordrevnes ektemaker av hvilken som helst etnisitet eller statsborgerskap, og barn født av fordrevne bosatt i Etterkrigs-Tyskland og utenlands er også klassifisert som fordrevne..De etniske tyskerne som emigrerte fra Øst-Europa etter 1. januar 1993 ble ikke lenger klassifisert som fordrevne i tysk lov, men kunne søke om innvandring og naturalisering under egne vilkår som «Spätaussiedler». Nazityske okkupasjonsfunksjonærer og andre tyske utlendinger som hadde flyttet til tyskannekterte eller -okkuperte områder under krigen er ikke ansett som fordrevne i tysk lov. Unntak gjelder for de som viser omstendigheter (som å ha giftet seg med en fra lokalbefolkningen) som kan vise deres intensjon om å permanent bo i området selv etter krigen (BVFG § 1 (4)). Fordrevne og flyktninger som verken hadde tysk statsborgerskap eller etnisitet, men hadde flyktet grunnet krigen, og befant seg i Vest-Tyskland eller Vest-Berlin før 1951, ble behandlet separat. I 1951 var antallet 130 000, og kun 3 000 i 2011. De ble klassifisert som fordrevne personer av internasjonale flyktningorganisasjoner fram til 1950 når de vesttyske styremaktene ga dem en spesiell status med navn «heimatloser Ausländer» («statsløs utlending»). De var ble tilbudt fortrinnsmessig naturalisering, noe som var separat fra andre utlendinger og statsløse personer.Flukt, utkastelse og regnskap for fordrevne fram til 1950
Fordrevne etter tysk lov
Kilde: Gerhard Reichling, Die deutschen Vertriebenen in Zahlen, del 1, Bonn: 1995, s. 44–59
1- Førkrigs østeuropeiske tyskere som bodde i Øst-Europa før krigen.
1950–Oder-Neisseregionen (førkrigs-Tyskland):(6 980 000); Polen: (690 000); Danzig (290 000); Tsjekkoslovakia: (3 000 000); Ungarn: (210 000); Romania: (250 000); Jugoslavia (300 000) og Baltikum (170 000).
1982–Oder-Neisseregionen (førkrigs-Tyskland):(8 850 000); Polen: (1 000 000); Danzig (357 000); Tsjekkoslovakia: (3 521 000); Ungarn: (279 000); Romania: (498 000); Jugoslavia (445 000) og Baltikum (200 000).
2- Førkrigs-Sovjet – etniske tyskere fra Sovjet som ble omplassert til tyskannekterte eller -okkuperte områder under krigen. 1950–(100 000); 1982 (250 000). Under krigen omplasserte nazimyndighetene 370 000 etniske tyskere fra Sovjet i Polen, og sovjeterne sendte 280 000 av disse tilbake til Sovjet etter krigen.
3- Tyskere vest for Oder-Neisse omplassert under krigen Denne kategorien inkluderer tyskere bosatt vest for Oder-Neisse i 1939, og som ble omplassert til okkupert Øst-Europa av Nazi-Tyskland. Totalt ble 560 000 omplassert i Øst-Europa (530 000 fra polske førkrigsterritorier og 30 000 i Tsjekkoslovakia). De er ansett som fordrevne i tysk lovgivning. I 1950 ble 460 000 regnet som fordrevne, og innen 1982 hadde tallet økt til 500 000. Ifølge tysk lov som definerer fordrevne (BVFG § 1 (4) Nazityske okkupasjonsfunksjonærer og andre tyske utlendinger som hadde flyttet til tyskannekterte eller -okkuperte områder under krigen er ikke ansett som fordrevne av tysk lov. Unntak gjelder for de som viser omstendigheter (som å ha giftet seg med en av lokalbefolkningen) som kan vise deres intensjon om å permanent bo i området selv etter krigen. Delen (BVFG § 1 (5) av den tyske loven inkluderer ikke fordrevne personer som var delaktig i krigsforbrytelser, og brudd på menneskerettighetene.I tillegg ble 1 320 000 tyskere fra Øst-Europa bosatt i Polen og Tsjekkoslovakia under krigen, blant andre 410 000 tyskere som levde i Oder-Neisseregionen (som hadde vært tysk før krigen), 540 000 fra andre østeuropeiske land, og 370 000 etniske tyskere fra sovjetunionen. De er inkludert ovenfor med de to første fordrivelseskategoriene, nemlig: 1: Øst-Europa og Oder-Neisse; og 2: Sovjet.
4- Vest-Europa og utlandet - etniske tyskere fra Førkrigs-Vest-Europa som var bosatt i Tyskland etter krigen.
5- Omplassert i Vest-Europa under krigen- Under krigen bosatte nazimyndighetene mange tyskere i Vest-Europa. Etter krigen ble de som vendte hjem ansett som fordrevne.
De fordrevnes nye bosted:
=== Etterkrigs-Tyskland og Østerrike ===
Den 29. oktober 1946 hadde de allierte okkupasjonssonene i Tyskland allerede 9,5 millioner flyktninger og fordrevne: 3,6 millioner i den britiske sonen, 3,1 millioner i den amerikanske, 2,7 millioner i den sovjetiske, 100 000 i Berlin, og 60 000 i den franske sonen.Disse tallene vokste deretter betraktelig, og to millioner flere ble talt opp i Vest-Tyskland i 1950 – totalt 7,9 millioner (16,3 % av befolkningen). Den vesttyske flyktningbestandelen bestod av omtrent 5,5 millioner fra Etterkrigs-Polen – hovedsakelig fra de tidligere tyske provinsene – samt to millioner fra Sudetenland, og resten fra Sørøst-Europa, Baltikum og Russland.
Vesttyske estimater anslår at tallet vokste til 4,2 millioner i den sovjetiske sonen innen 1948 (24,2 % av befolkningen, og 4,4 millioner innen 1950, når den sovjetiske sonen hadde blitt Øst-Tyskland.
Dermed utgjorde 12,3 millioner «Heimatvertriebene» 18 % av befolkningen til de to tyske statene etablert etter alliert okkupasjon (Forbundsrepublikken Tyskland, og Den tyske demokratiske republikk) i 1950. Samtidig hadde 500 000 fordrevne ankommet Østerrike og andre land. På grunn av innvandrernes ankomst hadde befolkningen i Tyskland etter krigen økt med 9,3 millioner (16 %) fra 1939 til 1950, på tross av store tap under krigen.Etter krigen var området vest for den nye østgrensen til Tyskland tett befolket av fordrevne, hvorav noen levde i leirer, noen lette etter slektninger, og noen var rett og slett strandet. Mellom 16,5 % og 19,3 % av befolkningen var fordrevne i de vestre okkupasjonssonen, og 24,2 % i den sovjetiske okkupasjonssonen. Fordrevne utgjorde 45 % av befolkningen i Schleswig-Holstein, 40 % i Mecklenburg-Vorpommern, og lignende prosentandeler fantes langs den østre grensen helt til Bayern. I de vestligste tyske regionen var antallet mye lavere, særlig i den franske okkupasjonssonen. Av de fordrevne som opprinnelig befant seg i Øst-Tyskland flyktet mange videre vest til Vest-Tyskland, og utgjorde en uproporsjonal stor andel av republikkflukten (omtrent én million av totalt tre millioner mellom 1949, når Vest- og Øst-Tyskland ble dannet, og 1961, når den indre tyske grensen ble fullført og stengt.)
==== Tysk naturalisering av tyske fordrevne og innvandrere ====
Etniske tyske flyktninger og fordrevne av utenlandsk statsborgerskap, eller som manglet statsborgerskap, og som befant seg innen de tyske grensene fra 1937, fikk godkjent tysk statsborgerskap av den vesttyske grunnloven (Grundgesetz, Art. 116 (1) etter denne ble innført i 1949. Fordrevne som senere ankom Vest-Tyskland fikk også nesten alltid statsborgerskap, men deres behandling varierte ut ifra deres – eller deres forfedres – opphav og statsborgerskap. «Aussiedler» (se ovenfor) som selv, eller hvis forfedre, hadde vært tyske statsborgere før 1945 ble som regel ansett som tyske statsborgere gjennom tysk lov, uansett hva slags statsborgerskap de hadde før. De «Aussiedler» av utenlandsk statsborgerskap, men med forfedre som holdt statsborgerskap før 1918 (uansett etnisitet) ble gitt tysk statsborgerskap gjennom Bundesvertriebenengesetz (BVFG § 6 (2)), de «Aussiedler» uten slik tysk avstamning, men av tysk etnisitet (gjennom tysk kultur, språk, tradisjoner, etc.) fikk også statsborgerskap (se BVFG § 1 (1) No. 1).
=== Østtyskernes religion ===
Den vesttyske forskeren Gerhard Reichling publiserte en studie som estimerte at den tyske førkrigsbefolkningen i Øst-Europa var 18 267 000 (Sovjetunionen inkludert), hvorav 2 020 000 døde i fordrivelse og tvangsarbeid i Sovjetunionen. I tillegg estimerte Reichling militære- og sivile dødstall i området til rudt 1 250 000, men utdypet ikke disse tallene videre. Reichling la frem et gjennombrudd, med tall på de etniske tyskernes religion, blant annet de tysktalende jøder med annen tro og religion. Reichling ga ikke en separat totalsum for tyske jøder i hans tall om «andre», og han estimerte ikke antall jødiske døde i hans estimater om krigs- og etterkrigstap. Lurt Horstmann fra Det føderale statistikkontoret i Tyskland skrev forordet til studien, og støttet Reichlings arbeid. Reichling var en ansatt av statistikkbyrået, som siden 1953 var involvert i studien om tyske fordrivelsestall.
Østtyskernes religion ifølge Gerhard Reichling
Reichling definerer «andre» slik: «Begrepet «andre» inkluderer andre trosbekjennelser (jødiske samfunn og grupper, verdensreligioner, fritenkere, og opplysningsorganisasjoner), og de uten en trosbekjennelse».Tysktalende jøder i Øst-Europa før krigen
A. De tidligere tyske østområdene: Basert på folketelling fra mai 1939 i de tyske østområdene var det ifølge naziterminologi: 27 526 heljøder, 6 731 halvjøder, og 4 464 kvartjøder.Ingo Haar holder ved at de 27 533 jødene i de tidligere tyske østområdene, hvorav mesteparten omkom i Holocaust, ble inkludert i de vesttyske tallene.B. Tsjekkoslovakia: Den polske demografen Piotr Eberhardt estimerer at det var 75 000 tysktalende jøder i Tsjekkia i 1930 (han ga ingen tall for Slovakia). Basert på folketellingen fra mai 1939 var det ifølge Naziterminologi: 2 363 heljøder, 2 183 halvjøder, og 1 396 kvartjøder. De tyske tallene inkluderer 2 035 jøder i Sudentenland.C. Ungarn: Den polske demografen Piotr Eberhardt estimerer at det var 10 000 tysktalende jøder i Ungarn i 1930.D. Polen: Ifølge folketelling fra desember 1931 var det 7 000 tysktalende jøder i Polen.C. Jugoslavia: Schieder-utvalgets rapport om Jugoslavia anslår antallet tysktalende jøder til å være 10 026 i 1931.De tyske historikerne Hans Henning og Eva Hahn har økt oppmerksomheten rundt den tidligere tyske minoriteten i Øst-Europa og Holocaust. De har sagt at tyske historikere som dekker fordrivelsene sjeldent har dekket skjebnen til de tysktalende jødene i Holocaust. Det var mange jøder i Øst-Europa som hadde tysk som morsmål, og som identifiserte seg selv som tyske før krigen, samt mange som snakker tysk som et andrespråk.
I Tsjekkoslovakia var det 46 000 jøder som infentifiserte seg som tyske statsborgere i 1930. Mange jøder flyktet Tsjekkoslovakia i 1939 før krigens utbrudd, og de fleste av disse omkom i Holocaust. Ekteparet Hahn påpeker at mange av de jødiske ofrene i Tsjekkoslovakia har tyskklingende navn. Ifølge ekteparet sier et krigsestimat fra en naziforsker at antallet jøder utenfor Tsjekkia var 6,8 millioner hvorav 4 % snakket tysk.
=== Gjenværende tyskere i Øst-Europa i 1950 ===
Tabellen oppsummerer forskjellige estimat gjort rundt antall tyskere gjenværende i Øst-Europa i 1950. Den vesttyske regjeringen gjorde i 1958 et anslag som ofte blir sitert i historiske verker. I 1958 la Gerhard Reichlind, en forsker ansatt av Vest-Tysklands Bundesministerium, frem sitt eget estimat om tyskere i Øst-Europa, samt i Sovjetunionen i tillegg. Reichling detaljerte 1 410 000 personer som emigrerte fra 1951 til 1982 som også ble ansett som fordrevne jamfør vesttysk lovgivning: Polen: 894 000; Tsjekkoslovakia: 160 000; Ungarn: 30 000; Romania; 144 000; Jugoslavia: 80 000; Sovjet: 102 000. I 2003 gjorde Eberhardt sitt estimat, som er merkbart lavere enn de gjort i Tyskland.
=== Omkomne ===
Estimater rundt det totale antallet tyske sivile døde har variert fra 500 000 til maksimum 3 millioner personer. Dødstallene inkluderer tyskere som døde i tvangsarbeid i Sovjetunionen. Selv om den tyske regjeringens offisielle estimat på 2,2 millioner døde grunnet flukt og fordrivelse har stått uendret i flere tiår, har nyere forskning ført til at noen historikere nå anser tallet som mye lavere – omtrent mellom 500 000 og 600 000. Det høyere anslaget på 3 millioner var et foreløpig anslag fra 1950. Estimater gjort i Vest-Tyskland under den kalde krigen ble beregnet med å sammenligne før- og etterkrigsbefolkning, eller på forskningsrapporter som forsøkte å kartlegge antall bekreftede dødsfall. Det er uenighet i akademiske miljøer rundt validiteten til visse metoder brukt, og deres resultater. Engelskspråklige kilder har anslått antallet til å være mellom to og tre millioner, og er basert på den vesttyske regjeringens statiske analyser i 1950-årene.Den tyske regjerings anslag over dødstall grunnet flukt og fordrivelse er ikke direkte sammenlignbare. Schieder-utvalget (1953–1961), som benyttet hovedsakelig forskere med bakgrunn i nazipartiet, anslår dødstallet til omtrent 2,3 millioner basert på foreløpig data.En demografisk studie fra 1958 gjort av Statistisches Bundesamt estimerer dødstallet til 2 225 000.Den tyske kirkesøkstjenesten i det tyske Røde Kors forsøkte å spore de individuelle skjebnene til tyskere i etterkrigsfordrivelsene. Innen 1964 hadde de bekreftet 473 013 dødsfall, og hadde 1 905 991 uløste saker i hele Øst-Europa. En rapport fra 1974 fra det tyske Bundesarchiv estimerer 600 000 dødsfall knyttet til det forfatterne kaller «forbrytelser mot menneskeheten», og utelukker etterkrigstall grunnet feilernæring og sykdom.I 1982 anslo det tyske innenriksministeriet antallet til å være 2–2,5 millioner sivile døde. Per 2005 har det tyske Røde Kors holdt fast med sine tall på 2 251 500 døde.Det tyske føderale byrået for sivilutdanning anslår tallet til å være to millioner.Siden slutten av den kalde krigen har arkivmateriale fra tyske arkiver blitt gjort tilgjengelig for offentligheten. Basert på denne nylig frigjorte informasjonen har Ingo Haar, Rüdiger Overmans, og Hans og Eva Hahn, tyske historikere, lagt frem at de mener at tallene og metodene brukt i den vesttyske regjeringens studier fra 1950-årene er unøyaktige (se lenger ned for informasjon om uenighetene). Deutsches Historisches Museum anslår tallet til å være 600 000, og støtter oppunder anklagene mot det høye anslaget på to millioner med å si at det ikke kan støttes.Ingo Haar, og Hans og Eva Hahn holder fast ved at tysktalende jøder er inkludert i tallene for å regne ut det totale antallet døde.Under krigen var Lambinowice (Lambsdorf) øst for Oder-Neisse en tyske leir for sovjetiske krigsfanger. Etter at leiren var frigjort av den røde arme ble den omgjort til interneringsleir for tyske sivile som skulle deporteres. Omkring en av ni internerte døde av mishandling, matmangel og dårlig hygiene.
== De fordrevnes tilstand ved ankomst til Etterkrigs-Tyskland ==
De som ankom Tyskland etter krigen var i dårlig forfatning – særlig den harde vinteren i 1945-46, da tog som ankom landet inneholdt «de døde og døende i hver vogn (andre døde hadde blitt kastet av toget langs veien)».
Etter å ha opplevd forbrytelser begått av Den røde armé var tyskere i fordrivelsesområder offer for harde straffetiltak utført av jugoslaviske partisaner, samt i Etterkrigs-Polen og Tsjekkoslovakia. Mishandling, voldtekt, og drap var alle del av fordrivelsene. Noen hadde opplevd massakrer, som Aussig-massakren, hvor 80-100 etniske tyskere ble drept, eller i forhold lik de i Lamsdorf-leiren i Øvre-Schlesien, hvor internerte tyskere ble utsatt for sadistiske handlinger med minst 1000 påfølgende dødsfall. I tillegg til forbrytelsene opplevde også de fordrevne sult, tørste, sykdom, familiesplittelse, tap av borgerrettigheter og kjent miljø, og noen internering og tvangsarbeid. Noen fordrevne var traumatisert, og bar på en psykologisk byrde i flere år, noe særlig unge og eldre slet med å takle.Ved ankomst befant de seg i et land rasert av krig. Boligmangel var et problem helt fram til 1960-årene, noe som sammen med andre mangler førte til konflikt med lokalbefolkningen. Situasjonen ble bedret først etter Wirtschaftswunderet i 1950-årene, en kraftig økonomisk oppgang som reduserte arbeidsløshetsprosenten til nær null.Frankrike deltok ikke i Potsdam-konferansen, og tillot seg dermed å velge hvilke overensstemmelser de ville følge, og hvilke de ville forkaste. Frankrike holdt fast ved at de ikke hadde godkjent noen fordrivelser, og dermed ikke kunne holdes ansvarlig for å sikre husly og mat til de nødlidende fordrevne i sin tyske okkupasjonssone. Selv om den franske militærregjeringen tok seg av de få flyktningene som ankom det som senere ville bli den franske okkupasjonssonen før juli 1945, lyktes franskmennene å sperre grensene for tyske flyktninger som ankom senere fra øst.Både Storbritannia og USA reagerte på Frankrikes oppførsel, og protesterte deres handlinger. Men hverken Storbritannia eller USA hadde noen måter å tvinge Frankrike til å godta fordrivelsespolitikken avtalt mellom amerikanske, britiske og sovjetiske ledere i Potsdam. Frankrike førte fram med sitt argument angående det å skille tydelig mellom krigsrelaterte flyktninger, og etterkrigsflyktninger. I desember 1946 tok de til seg tyske flyktninger fra Danmark i sin sone, hvor 250 000 tyskere hadde reist sjøveien mellom februar og mai 1945, flyktende fra sovjeternes fremmarsj. Disse var flyktninger fra de østligste delene av Tyskland, ikke fordrevne. Dansker av tysk opphav forble urørte, og Danmark gikk aldri veien for å få dem ut av landet. Gjennom denne humanitære handlingen reddet franskmennene mange liv, ettersom dødsraten for tyske flyktninger i Danmark var høy – til dels grunnet Det danske røde kors' motvilje mot å behandle tyske flyktninger.
Frem til sommeren 1945 hadde de allierte ikke nådd enighet om hvordan en skulle takle de store flyktningsmassene i Tyskland. Frankrike foreslo immigrasjon til Sør-Amerika og Australia, samt bosetning av «de produktive elementer» i Frankrike. Sovjeternes SMAD-tjeneste foreslo derimot at millioner av flyktninger skulle bosettes i Mecklenburg-Vorpommern.Sovjeterne, som oppfordret og deltok i fordrivelsene, tilbød lite humanitær hjelp. Dette førte til at amerikanerne og britene måtte ta imot disse flyktningene i sine okkupasjonssoner. Stikk i strid med overensstemmelsene ved Potsdam forsømte sovjeterne sine forpliktelser angående sikring av forsyninger til de fordrevne. I Potsdam ble det enighet om at 15 % av alt utstyr avviklet og demontert i de vestlige okkupasjonssonene – særlig fra de metallurgiske-, kjemiske-, og maskinelle produksjonsindustrier – skulle sendes til Sovjet i bytte mot mat, kull, pottaske (brukt i gjødsel), tømmer, leireprodukter, petroleumsprodukter, etc. De vestlige leveransene startet i 1946, men det ble fort oppdaget at det var en ensidig byttehandel. De sovjetiske leveransene – livsviktig for å sikre mat, varme og grunnbehov til fordrevne, samt øke jordbruksproduksjon i gjenværende gårdsområder – ankom aldri. Som en konsekvens av dette stanset USA alle leveranser den 3. mai 1946, mens fordrevne fra sovjetkontrollerte områder ble deportert til Vesten fram til slutten av 1947.
I den britiske og amerikanske sonen ble forsyningssituasjonen stadig verre, særlig i den britiskkontrollerte sonen. Grunnet dens beliggenhet ved Østersjøen mottok britene store antall flyktninger som hadde tatt sjøveien, og de allerede skarve rasjonene måtte videre minskes med en tredjedel innen mars 1946. I Hamburg for eksempel ble det gjennomsnittlige boarealet per innbygger, allerede redusert fram 13,6 kvadratmeter i 1939 til 8,3 i 1945 grunnet bombeangrep, videre redusert til 5,4 kvadratmeter i 1949 takket være stor flyktningsstrøm. I mai 1947 organiserte Hamburgs handelsforeninger en streik mot de små rasjonene, og mange protestanter ytret misnøye rundt det store opptaket av fordrevne.Både Storbritannia og USA importerte mat til deres soner, selv om Storbritannia var finansielt utslitt og avhengig av matimport etter å ha sloss mot Nazi-Tyskland gjennom hele krigens gang, særlig da de sto alene mot den tyske overmakten (etter Polen og Frankrike hadde blitt okkupert, mens Sovjetunionen ga støtte til Tyskland, og før De forente stater ble med i krigen). Som en konsekvens av dette måtte Storbritannia pådra seg mer gjeld til USA, og USA måtte bruke mer penger på sin egen okkupasjonssone. Sovjetunionen derimot fikk støtte av deler av østeuropeisk befolkning – hvorav mange ble utarmet under krigen og under tysk okkupasjon – som plyndret de fordrevnes eiendeler, ofte før de faktisk ble fordrevet. Siden Sovjetunionen var den eneste makten blant de allierte som tillot og/eller oppmuntret til plyndring i sitt okkupasjonsområde, opparbeidet noen en avhengighet av et vedvardende sovjetisk styre, for å unngå strafferettslig forførgelse, eller å bli frarøvet tyvegods.Med et økende antall flyktninger strømmende inn til Etterkrigs-Tyskland begynte de allierte å fremme assimilering av de ankommende, noe som ble ansett som den beste måten å stabilisere Tyskland, og å sikre fred i Europa ved å hindre en marginalisert befolkning. Dette førte til at statsborgerskap ble tildelt etniske tyske flyktninger som hadde hatt statsborgerskap i Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Jugoslavia, Romania, etc. før krigen.
Da Den tyske forbundsrepublikken ble grunnlagt ble en lov nedskrevet den 24. august 1952, med mål om å forbedre den finansielle situasjonen til de fordrevne. Lastenausgleichsgesetz, som loven het, ga delvis kompensasjon til de fordrevne; deres tap av sivile eiendeler var anslått til 299,6 milliarder Deutsche Mark (ut av et totalt tap av tyske eiendeler grunnet grenseendring og fordrivelse anslått til 355,3 milliarder Deutsche Mark). Administrative organisasjoner ble opprettet for å integrere fordrevne inn i tysk etterkrigssamfunn. Selv om stalinistregimet i den sovjetiske okkupasjonssonen ikke tillot fordrevne å organisere seg, ble det i de vestlige sonene etablert et utvalg organisasjoner. En av disse var Gesamtdeutscher Block/Bund der Heimatvertriebenen und Entrechteten. Den mest prominenet av disse som fortsatt eksisterer er Bund der Vertriebenen.
== Krigsbarn av tysk opphav i Vest- og Nord-Europa ==
I land som ble okkupert av Nazi-Tyskland hvis befolkning ikke ble ansett som «undermennesker» (tysk: «Untermensch») av nazistene, ga ofte samkvem mellom Wehrmachtsoldater og den lokale befolkningen barn. Etter Wehrmachts tilbaketrekning ble disse kvinnene og deres barn av tysk opphav ofte dårlig behandlet.I Norge ble planer lagt for å utvise disse barna med deres mødre til Australia, men disse planene ble aldri gjennomført. For mange krigsbarn ble situasjonen bedre først etter flere tiår etter krigen.
== Årsaker og begrunnelser for fordrivelsene ==
Gitt den komplekse historien til de berørte områder, og de allierte maktenes divergerende interesser, er det vanskelig å tilskrive et definitivt sett motiver for fordrivelsene. Den respektive paragrafen av Potsdam-avtalen berører temaet kun vagt: «De tre regjeringene, etter å ha vurdert spørsmålet ved alle dets aspekter, anerkjenner at overføringen av tysk befolkning til Tyskland, eller deler derav, fortsatt i Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn, behøves utført. [Regjeringene] er enig at enhver overføring som finner sted skal skje på en ordnet og human måte.» De fremste motivasjonene avslørt var:
Et ønske om å skape en etnisk homogen nasjon: Dette legges frem av flere forfattere som en hovedsak som motiverte fordrivelsene.
Synet at den tyske minoritet kunne potensielt være brysom: Fra sovjetperspektivet, delt av de kommunistiske administrasjoner installert i sovjetiskokkupert Europa, var den gjenværende store tyske befolkningen utenfor Etterkrigs-Tyskland ansett som en potensielt brysom «femtekolonne» som ville, på grunn av sin sosiale struktur, innblande seg i den tiltenkte sovjetiseringen av de respektive stater. De vestre allierte så også trusselen av den potensielle tyske femtekolonnen, særlig i Polen etter de ble enig om kompensasjon med tidligere tysk territorium. Generelt håpet de vestre allierte å sikre en mer varig fred ved å eliminere tyske minoriteter, som de mente kunne gjøres på en human måte.
En annen motivasjon var å straffe tyskerne; de allierte erklærte de kollektivt skyldig for de tyske krigsforbrytelsene.
Sovjetiske politiske betraktninger. Stalin så fordrivelsene som en måte å skape antagonisme mellom de sovjetiske satellittstater og deres naboer. Satellittstatene ville deretter trenge Sovjetunionens beskyttelse. Fordrivelsene tjente også praktiske formål.
=== Etnisk homogene nasjonstater ===
Opprettelsen av etnisk homogene nasjonstater i Sentral- og Øst-Europa var lagt frem som hovedårsaken for de offisielle bestemmelser ved Potsdam, og tidligere allierte konferanser samt de påfølgende fordrivelsene. Prinsippet av hver nasjon skulle ha sin nasjonstat gav opphav til en rekke fordrivelser og flyttinger av tyskere, polakker, ukrainere og andre, som etter krigen befant seg utenfor deres tiltenkte hjemstater. Befolkningsutvekslingen mellom Hellas og Tyrkia i 1923 gav konseptet legitimitet. Churchill hevdet operasjonen var en suksess i en tale som tok for seg de tyske fordrivelsene.I synet på ønsket om etnisk homogene nasjonstater gav det ikke mening å trekke grenser gjennom områder som allerede var befolket homogent av tyskere uten minoriteter. Så tidlig som 9. september 1944 signerte sovjetlederen Nikita Khrustsjov og den polske kommunist Edward Osóbka-Morawski av Den polske komiteen for nasjonal befrielse en avtale i Lublin angående befolkningsutvekslingen av polakker og ukrainere som bodde på «feil» side av Curzon-linjen. Mange av de 2,1 millioner polakker fordrevet fra det sovjetisk-annekterte Kresy, så kalte repatriater («hjemsendinger»), ble bosatt i tidligere tyske territorier, og deretter omdøpt «de gjenvunnede territorier». Tsjekkiske Edvard Beneš, i hans dekret den 19. mai 1945, kalte etniske ungarere og tyskere «upålitelige for staten», noe som ryddet veien for konfiskasjoner og fordrivelser.
=== Synet på de tyske minoriteter som en mulig femtekolonne ===
==== Mistro og fiendtlighet ====
En av grunnene Stalin gav for befolkningsoverføringen var påstanden om at de tidligere tyske østterritoriene var en høyborg for nazibevegelsen. På tross av dette krevde hverken Stalin eller andre innflytelsesrike forkjempere for dette argumentet at de fordrevne skulle sjekkes for sine politiske holdninger eller aktiviteter. Selv i de få tilfellene da dette skjedde, og de fordrevne ble bevist å være tilskuere, motstandere, eller til og med ofre for naziregimet, ble disse sjeldent spart for fordrivelser. Polsk kommunistpropaganda brukte og manipulerte hatet mot nazistene for å intensivere fordrivelsene.Med tyske samfunn innen Polens førkrigsgrenser var det en uttrykt frykt for tysk illojalitet i Østre Øvre-Schlesien og Pomerelia, basert på nazistenes krigshandlinger. Opprettet på Reichsführer-SS Heinrich Himmlers ordre ble en nazistisk etnisk tysk organisasjon kalt Volksdeuscher Selbstschutz opprettet for å utføre henrettelser under Intelligenzaktion sammen med operasjonelle grupper av tysk militære og politi, i tillegg til andre formål som å identifisere polakker for henrettelse og ulovlig anholde de.For polakker ble fordrivelsen av tyskere sett på som en innsats for å hindre slike hendelser i fremtiden. Som resultat av dette foreslo polske eksilledere en tysk befolkningsutveksling så tidlig som 1941. Den tsjekkoslovakiske eksilregjering arbeidet med Den polske eksilregjering for dette under krigen.
==== Forhindring av etnisk vold ====
Deltakerne ved Potsdam-konferansen hevdet at fordrivelsene var den eneste måte å forhindre etnisk vold. Slik Winston Churchill forklarte i Det britiske underhuset i 1944: «Utkastelse er den metoden som, så langt vi har klart å se, vil være den mest tilfredsstillelse og varende. Det vil være ingen blanding av befolkning for å skape endeløse problemer... En ren feiing vil gjøres. Jeg er ikke alarmert av utsiktene til løsrivelsen av befolkninger, ikke engang av disse store overføringer, som er mer mulig i dagens forhold enn de har noensinne vært før».
=== Avstraffelse for naziforbrytelser ===
Fordrivelsene var også drevet av et ønske om gjengjeldelse, gitt den brutale måten den tyske okkupasjonsmakten behandlet ikketyske sivile i de tyskokkuperte områdene under krigen. Dermed var fordrivelsene hvert fall delvis motivert av fiendtligheten skapt av krigsforbrytelser og grusomheter utført av tyske stridende og deres fullmektige og støttespillere. Den tsjekkoslovakiske president Edvard Beneš berettiget, i nasjonalkongressen, fordrivelsene den 28. oktober 1945, ved å hevde at majoriteten av tyskere hadde støttet Hitler fullt ut; ved en minneseremoni for Lidice-massakren skyldte han på alle tyskere som ansvarlige for den tyske stats handlinger. I polske og tsjekkoslovakiske aviser, flygeblader og politikere på tvers av det politiske spektrum, som ble begrenset under kommunistenes overtagelse av makten etter krigen, etterspurte gjengjeldelse for tyske krigshandlinger. Den tyske befolknings ansvar for forbrytelsene begått i deres navn ble også hevdet av kommandanter i det polske militære i krigens sluttfase, samt etter krigen.Karol Świerczewski, kommandant i Den andre polske armé, oppfordret sine soldater til å « utøve på tyskerne hva de utøvet på oss, slik at de vil flykte på egen hånd, og takke Gud for at de reddet sine liv.»I Polen, som hadde mistet seks millioner statsborgere, inkludert sin elite og nesten hele sin jødiske befolkning grunnet Lebensraum og Holocaust, ble de fleste tyskere ble sett på som nazigjerningsmenn som endelig kunne bli kollektivt avstraffet for deres tidligere gjerninger.
=== Sovjetiske politiske betraktninger ===
Stalin, som tidligere hadde beordret en rekke befolkningsoverførelser i Sovjetunionen, støttet sterkt fordrivelsene, som var til Sovjets fordel på mange måter. Satellittstatene måtte nå beskyttes fra det tyske raseriet over fordrivelsene av sovjeterne. Eiendelene lagt igjen av de utkastede i Polen og Tsjekkoslovakia ble vellykket brukt til å støtte samarbeid med de nye regjeringene, og støtte til kommunistene var særlig stor i områdene som var vitne til betydelige fordrivelser. Bosettere i disse territoriene ønsket velkommen mulighetene gitt av den fruktbare jorden og de forlatte hus og foretak, noe som styrket deres lojalitet.
== Etterspill ==
=== Tallfesting ===
Med minst tolv millioner tyskere direkte involvert, muligens 14 millioner eller fler, var det den største bevegelsen eller flyttingen av én enkelt etnisk befolkning i europeisk historie og størst blant etterkrigsfordrivelsene i Sentral- og Øst-Europa (som fortrengte mer enn 20 millioner mennesker totalt).Det eksakte tallet tyskere fordrevet etter krigen er fortsatt ukjent fordi de fleste nylige studier gir et kombinert estimat som inkluderer de som ble evakuert av tyske myndigheter, flyktet, eller ble drept i krigen. Derimot er det estimert av mellom tolv og 14 millioner tyske borgere og utenlandske etniske tyske og deres etterkommere ble fortrengt fra deres hjem. Det eksakte antallet omkomne er fortsatt ukjent og er vanskelig å etablere grunnet de siste måneder av krigens kaotiske natur. Folkeopptellingstall oppgir antallet etniske tyskere som fortsatt levde i Øst-Europa i 1950, etter de store utkastelsene var utført, til å være omtrent 2,6 millioner – omtrent tolv prosent av førkrigsantallet. I 1950 var det registrert 11,2 millioner flyktninger i de to tyske statene. Det høyeste anslaget omkomne er 2 millioner, dette tallet inkluderer personer som døde i sovjetiske arbeidsleire. De eksakte tallet omkomne er ukjent, men historikerne er enige om at dødsratene var høye og at fordrivelsen var brutal i en del områder særlig Tsjekkoslovakia. Anslagene over fordrevne og omkomne er politisert. De fordrevnes forening, Bund der Vertriebenen, oppgir de høyeste tallene.
=== Folkemord eller etnisk rensing ===
Hendelsene har vanligvis blitt klassifisert som befolkningsoverføring eller som etnisk rensning.R.J. Rummel har klassifisert disse hendelsene som democid, og noen går så langt som å kalle det folkemord (genocid). Den polske sosiologen og filosofen Lech Nijakowski, blant andre, innvender mot bruken av begrepet «folkemord», og anser det som unøyaktig agitprop («agitasjonspropaganda»).
=== Konsekvenser i Tyskland ===
Fordrivelsene skapte store sosiale forstyrrelser i områdene som mottok flyktningene, som plutselig fikk i oppdrag å tilby ly og arbeid for millioner av flyktninger. Integrasjonsproblemene ble forsterket gjennom Tysklands tap av territorium og ødelagte boliger. Ved krigens slutt var ca. fire millioner boliger ødelagt. Det utgjorde mer en en femdel av boligmassen før krigens start. Til dette kom problemene med forsyning av næringsmidler og andre varer. Den interne migrasjonen mellom DDR og forbundsrepublikken i vest, dreide seg om 2,7 millioner mellom 1949 og 1961, da grensen ble stengt, blant annet ved byggingen av Berlinmuren. Det såkalte Wirtschaftswunder bedret situasjonen, ved en økning av antallet arbeidsplasser. Fordrevne og flyktninger fikk ofte de dårligst betalte jobbene, og ofte med vesentlig lavere status enn hva deres kvalifikasjoner tilsa. Dette endret seg noe utover i 1960-årene, da konjunkturene bedret seg og nye migranter fra andre deler av verden overtok de minst attraktive arbeidsplassene.Vest-Tyskland etablerte et departement som tok for seg problemet, departementet for fordrevne, flyktninger og krigsofre, og flere lover skapte en rettslig ramme. De fordrevne etablerte flere organisasjoner, og noen krevde kompensasjon. Deres klager, dog kontroversielle, ble integrert i den offentlige debatt. I 1945 luftet den britiske presse bekymringer angående flyktningenes situasjon; dette ble fulgt av en begrenset diskusjon under den kalde krigen utenfor Vest-Tyskland. Øst-Tyskland ønsket å unngå å fremmedgjøre Sovjetunionen og nabolandene; de polske og tsjekkoslovakiske regjeringene karakteriserte fordrivelsene kun som «straff for naziforbrytelsene.» Vestlige analytikere var tilbøyelige til å se Sovjet og deres satellitter som én enhet, uten hensyn til nasjonale konflikter som hadde vært før den kalde krigen. Sovjetunionens fall og Tysklands gjenforening åpnet døren for nye undersøkelser og forskning på fordrivelsene, både i akademiske og politiske kretser. En faktor til konfliktens fortsettende natur kan være den relativt store andelen tyske borgere som var blant de fordrevne og/eller deres etterkommere, som ble estimert til omtrent 20 % i år 2000.I 1949 ble Vest-Tyskland etablert som en egen stat, Forbundsrepublikken Tyskland, riktignok under styring av de allierte, gjennom okkupasjonsstatuttet. Det skjedde parallelt med at Øst-Tyskland ble stiftet som DDR. Avnazifisering var betegnelsen på en prosess som de allierte okkupasjonsmyndighetene gjennomførte i det tyske samfunnet etter andre verdenskrig. Kultur, skole og medier ble omdannet, og nazister ble fjernet fra ledende stillinger i alle samfunnssektorer. Dette var bestemt under Potsdamkonferansen mellom de fire seiersmaktene, og vedtatt som lov av den militærregjering som styrte det okkuperte Tyskland. Som følge av samfunnets behov for fagkunnskap, ble imidlertid mange av dem likevel rehabilitert etter kort tid. Konrad Adenauer ble forbundsrepublikkens første kansler og fortsatte denne politikken. Det førte til at krigsforbrytere ble løslatt ved amnesti og tjenestemenn fra nazi-tiden fikk gjenoppta sitt virke. Integrering av flyktningene og «la fortid være fortid» var holdningen under Adenauer.
Medfølelse med holocaustofrene var et tema, blant annet gjennom Anne Franks dagbok som ble lest av mange, men skjebnen til fordrevne og andre sivile tyskere var høyere på den politiske dagsorden. Fordrivelsene ble også gjenstand for omfattende dokumentasjon og forskning fra landets ledende historikere. Fra omkring 1960 ble diskursen i Vest-Tyskland mer preget av Vergangenheitsbewältigung («håndtering av fortiden») som var en reaksjon på tendensen til å glatte over. Nazistene forbrytelser fikk med dette mest oppmerksomhet blant annet i forbindelse med saken mot Adolf Eichmann i Jerusalem og den andre Auschwitzprosessen i Frankfurt (1963-1965). Forfattere som Martin Walser, Günther Grass, Siegfried Lenz og Heinrich Böll var sentrale i den offentlige debatten. Unge, radikale studenter født etter 1945 kritiserte foreldregenerasjon for hykleri og medvirket til studentopprøret på slutten av 1960-tallet. Willy Brandts Ostpolitik var et uttrykk for den nye stemningen i Forbundsrepublikken. Traktatene signert i Warszawa og Moskva (1970) innebar en aksept for Oder-Neisse-linjen og dermed av fordrivelsene som et faktum, selv om traktatene slo fast at dette først kunne avgjøres av et forent Tyskland. Den harde debatten fra 1960-1970-årene ble i vest etter hvert fortrengt til fordel for mindre polarisering og mer vekt på å bevare minnet, kalt Vergangenheitsbewahrung («bevaring av fortiden»). I DDR var situasjonen for de fordrevne annerledes, blant annet utgjorde de en større andel av befolkningen og fordrivelsen ble av regimet akseptert som et faktum etter press fra Moskva. Regimets strategi var å legge lokk på saken og integrere flyktningene så raskt som mulig. I DDR var det forbudt for de fordrevne å organisere seg, og fordrivelsene ble et tema først etter murens fall.De fordrevnes forbund (Bund der Vertriebenen, BdV) ble etablert i 1957 som en paraplyorganisasjon for en rekke foreninger for de fordrevne. Disse foreningene hadde mange forskjellig formål for eksempel å arbeide for de fordrevnes interesser i Vest-Tyskland eller å bevare tyske kulturminner. Sentralt i BdV var de såkalte Landsmannschaften som var organisert etter de fordrevnes geografiske opphav, for eksempel en for fordrevne fra Sudetenland og en for Schlesien. På 1950-tallet krevde BdV at Oder-Neisse-linjen ikke skulle aksepteres av Forbundsrepublikken. Videre ble det krevd at de fordrevne skulle få erstatning for tapt eiendom og at de fordrevne skulle ha rett til å vende tilbake. Endelig ble det krevd straffeforfølgelse for handlinger begått mot tyske sivile. Disse målene var ikke spesielt omstridt på den tiden, og ble støttet av CDU/CSU og delvis av SPD. BdV holdt fast på denne linjen også med den endrete stemningen etter 1960 og BdV ble politisk marginal gruppe til dels dominert av gamle nazister. Av 200 ledende personer i BdV hadde en tredjedel vært medlemmer av NSDAP og andelen tidligere SS-medlemmer var tre ganger høyere enn i befolkningen for øvrig. I 1965 var bare 1 % av de fordrevne medlemmer av BdVs foreninger. Den vellykkede økonomiske integreringen av de fordrevne gjord BdV mindre relevant. Fordrivelsene og BdV ble i Forbundsrepublikken lenge assosiert med høyreorientert politikk, og BdV deler retorikk og enkelte standpunkter med de mest høyreradikale i Tyskland. Fra omkring 2000 ble de ny oppmerksomhet om fordrivelsene og dette ble i mindre grad et tema bare for BdV og høyreradikale grupper særlig med Günther Grass' bok Im Krebsgang som ble fulgt av et stort antall et stort antall bøker og vitenskapelig artikler om fordrivelsene. Fordrivelsene var også tema for bøker og fjernsynsprogrammer av blant annet Guido Knopp.
== Se også ==
Baker-Schut-planen
Fordrivelsen av polakker fra Tyskland
Tyske krigserstatninger etter andre verdenskrig
Den italienske flukten fra Istria
Operasjon Paperclip
Befolkningsoverføring i Sovjetunionen
Traktaten i Zgorzelec
Victor Gollancz
== Referanser ==
== Litteratur ==
Baziur, Grzegorz. Armia Czerwona na Pomorzu Gdańskim 1945–1947 [Red Army Gdańsk Pomerania 1945–1947], Warsaw: Instytut Pamięci Narodowej, 2003; ISBN 83-89078-19-8
Beneš, Z., D. Jančík et al., Facing History: The Evolution of Czech and German Relations in the Czech Provinces, 1848–1948, Prague: Gallery; ISBN 80-86010-60-0
Blumenwitz, Dieter: Flucht und Vertreibung, Cologne: Carl Heymanns, 1987; ISBN 3452209989
Brandes, Detlef: Flucht und Vertreibung (1938–1950), European History Online, Mainz: Institute of European History, 2011, retrieved 25 February 2013.
De Zayas, Alfred M.: A terrible Revenge. Palgrave Macmillan, New York, 1994. ISBN 1-4039-7308-3.
De Zayas, Alfred M.: Nemesis at Potsdam, London, UK 1977; ISBN 0-8032-4910-1.
Douglas, R.M.: Orderly and Humane. The Expulsion of the Germans after the Second World War. Yale University Press, 2012; ISBN 978-0300166606
German statistics (Statistical and graphical data illustrating German population movements in the aftermath of the Second World War published in 1966 by the West German Ministry of Refugees and Displaced Persons)
Grau, Karl F. Silesian Inferno, War Crimes of the Red Army on its March into Silesia in 1945, Valley Forge, PA: The Landpost Press, 1992; ISBN 1-880881-09-8
Hahn, Hans Henning; Hahn, Eva (2010). Die Vertreibung im deutschen Erinnern. Legenden, Mythos, Geschichte (tysk). Paderborn: Ferdinand Schöningh Verlag. ISBN 978-3-506-77044-8.
Jankowiak, Stanisław. Wysiedlenie i emigracja ludności niemieckiej w polityce władz polskich w latach 1945–1970 [Expulsion and emigration of German population in the policies of Polish authorities in 1945–1970], Warsaw: Instytut Pamięci Narodowej, 2005; ISBN 83-89078-80-5
Naimark, Norman M. The Russians in Germany: A History of the Soviet Zone of Occupation, 1945–1949, Cambridge: Harvard University Press, 1995; ISBN 0-674-78405-7
Naimark, Norman M.: Fires of Hatred. Ethnic Cleansing in Twentieth–Century Europe. Cambridge: Harvard University Press, 2001; ISBN 0674009940
Overy, Richard. The Penguin Historical Atlas of the Third Reich, London: Penguin Books, 1996; ISBN 0-14-051330-2, pg. 111.
Podlasek, Maria. Wypędzenie Niemców z terenów na wschód od Odry i Nysy Łużyckiej, Warsaw: Wydawnictwo Polsko-Niemieckie, 1995; ISBN 83-86653-00-0
Steffen Prauser, Arfon Rees (2004), The Expulsion of 'German' Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War (PDF file, direct download), EUI Working Paper HEC No. 2004/1; Florence: European University Institute. Contributors: Steffen Prauser and Arfon Rees, Piotr Pykel, Tomasz Kamusella, Balazs Apor, Stanislav Sretenovic, Markus Wien, Tillmann Tegeler, and Luigi Cajani. Accessed 26 May 2015.
Reichling, Gerhard. Die deutschen Vertriebenen in Zahlen, 1986; ISBN 3-88557-046-7
Truman Presidential Library: Marshall Plan Documents Arkivert 8. november 2006 hos Wayback Machine., trumanlibrary.org; accessed 6 December 2014.
Zybura, Marek. Niemcy w Polsce [Germans in Poland], Wrocław: Wydawnictwo Dolnośląskie, 2004; ISBN 83-7384-171-7
== Eksterne lenker ==
(en) Refugees of World War II in Germany – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Dokumentation der Bundeszentrale für politische Bildung
Dokumentation des Deutschen Historischen Museums
Bundesinstitut für Kultur und Geschichte der Deutschen im östlichen Europa (BKGE)
Vertriebene, Flüchtlinge, Kriegsgefangene, heimatlose Ausländer: 1949–1952, Bundesminister für Vertriebene, Bonn 1953
Die Erinnerung an Flucht und Vertreibung (Zeitgeschichte-online vom Zentrum für Zeithistorische Forschung Potsdam, Januar 2004) | Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig fant sted i sluttfasen av, og etter, andre verdenskrig. Millioner av tyske borgere eller etniske tyskere utenfor dagens tyske og østerrikske grenser ble fordrevet eller tvunget til å flytte til Tyskland og Østerrike. | 2,216 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bjerggaden_(Oslo) | 2023-02-04 | Bjerggaden (Oslo) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel St. Hanshaugen'] | Bjerggaden var en gate på Hammersborg. Den gikk fra Schandorffs gate til Nedre Hammersborggate.
Gaten ble bortregulert i forbindelse med oppføringen av Deichmanske bibliotek i 1930-årene.
Før byutvidelsen i 1878 lå gaten i Aker. Da ble navnet også brukt om den gaten som nå heter Ribbunggata, og som da lå i Aker.
| Bjerggaden var en gate på Hammersborg. Den gikk fra Schandorffs gate til Nedre Hammersborggate.
Gaten ble bortregulert i forbindelse med oppføringen av Deichmanske bibliotek i 1930-årene.
Før byutvidelsen i 1878 lå gaten i Aker. Da ble navnet også brukt om den gaten som nå heter Ribbunggata, og som da lå i Aker.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Bjerggaden». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 81. ISBN 978-82-573-1760-7. | | navn = Bjerggaden | 2,217 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mehmet_Cemal_Azmi | 2023-02-04 | Mehmet Cemal Azmi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Dødsfall 17. april', 'Kategori:Dødsfall i 1922', 'Kategori:Fødsler i 1868', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Malatya', 'Kategori:Tyrkiske politikere'] | Mehmet Cemal Azmi (født 1868 i Arapkir i Det osmanske rike, drept 17. april 1922 i Berlin) eller Cemal Asmi Bey, var en osmansk politiker og wali (guvernør) for provinsen Trabzon under første verdenskrig og Det osmanske rikes aller siste år. Han var en av de hovedansvarlige for folkemordet på armenerne i provinsen Trabzon. Han ble beryktet under tilnavnet «slakteren fra Trabzon» (Trabzon Celladı – «bøddelen fra Trabzon»).
| Mehmet Cemal Azmi (født 1868 i Arapkir i Det osmanske rike, drept 17. april 1922 i Berlin) eller Cemal Asmi Bey, var en osmansk politiker og wali (guvernør) for provinsen Trabzon under første verdenskrig og Det osmanske rikes aller siste år. Han var en av de hovedansvarlige for folkemordet på armenerne i provinsen Trabzon. Han ble beryktet under tilnavnet «slakteren fra Trabzon» (Trabzon Celladı – «bøddelen fra Trabzon»).
== Liv og virke ==
=== Herkomst ===
Cemal Azmi ble født i 1868 i Arapkir. Hans far var Osman Nuri Bey, moren het Gülsüm. I år 1891 studerte er han ved Mülkiye Mektep.
=== Under folkemordet ===
Kort før utbruddet av Verdenskrigen ble Azmi den 7. juli 1914 utnevnt til guvernør av Trabzon. Under folkemordet fra 1915 begikk Azmis tilhengere og styrker først massanre utenfor byen Trabzon. Han ble især kjent for sin vodsbruk mot barn. Azmi anordnet i samarbeid med et medlem av sentralkomiteen for ittihadistene, Yenibahceli Nail, drukningen av flere tusen kvinner og barn i Svartehavet.Oscar S. Heizer, den amerikanske konsul i Trabzon 1915, rapporterte: «Denne planen passet ikke Nail Bey... Mange av barna ble tatt om bord på båter, så skipet ut på havet og kastet over bord». Dem italienske konsul i Trabzon, Giacomo Gorrini, skriver: «Jeg så tusener av uskyldige kvinner og barn på båter som ble hvelvet ute på Svartehavet». Også de senere rettsforhandlinger i Trabzon forteller om armenere som ble druknet på havet.Azmi var ansvarlig for at barnehusbarn, jenter under 15 år og gutter under ti år, ble anbragt i muslimske hjem. Azmis sønn siterte sin fars ord kort før denne døden døde: «Fra de vakreste armenske jentene på 13 år utvalgte jeg enkelte og skjenket dem til min sønn [som da var fjortenåring]; de øvrige lot jeg drukne i havet.»Mot slutten av massakerbølgen tilegnet familien Azmi seg betydelig rikdom ved å overta beslaglagte armenske eiendommer og formuer. Arusiag Kilijian, en 18 år gammel foreldreløs ung mann, som ble holdty som slave av Azmisw familie, fortalte at Azmis hushold var fullt av «stjålne gods, tepper og så videre».Under korsforhør av Nuri Bey ender 9. sesjon av rettsforhandlingene i Trabzon ble det den 10. april 1919 fortalt at agent Mustafa, kommandør av havnen i Trabzon «hadde utlevert en boks tilhørende Vartivar Muradian» og i bytte mottatt av Cemal Azmi «fem hundre pund gull og dessuten juveler».
=== Krigsrettssakene 1919–1920 og Trabzon-prosessene ===
Under de tyrkiske militærrettssaker i 1919–1920 holdt den osmanske politiker Çürüksulu Mahmud Pasja den 2. desember 1919 en tale i det osmanske senatet, der han offentlig gav Cemal Azmi ansvaret for massakrene i Trabzon og de påfølgende drukninger av tusener av kvinner og barn.Den 11. desember 1918 fremholdt Trabzons viseguvernør, Hafiz Mehmet, en tale at Gud vil straffe oss for hva vi gjorde ... saken er for offentlig til å la seg benekte. Jeg opplevet personlig armenerhendelsene i havnebyen Ordu. Under påskudd av å bringe dem til Samsun, en annen havneby på Svartehanskysten, fikk distriktsguvernøren armenerne ut på lektere, og kastet dem så overbord. Jeg hørte at generalguvernøren gikk inn for denme prosedyren i hele provinsen. Selv om jeg straks varslet innenriksministyeriet om dette etter at jeg kom tilbake til Konstantinopel ... var jeg ikke i stand til å bevege dem til noe mottiltak. Jeg forsøkte i rundt tre år forgjeves å få til en inngripen mot slike tiltak.»
Under Trabzonprosessene vitnet den 26. april 1919 guvernøren av Giresun, Arif Bey, om at Azmi hadde beordret ham til «å deportere armenerne via Svartehavet til Mosul», noe som i virkeligheten var en ordre om å drukne dem.Den 22. mai 1919 ble Cemal Azmi dømt in absentia til døden for mord og «tvangsflytting». Dødsstraffen ble ikke eksekvert.
== Mord ==
Den 17. april 1922 ble Cemal Azmi, sammen med Bahaddin Şakir, myrdet i Uhlandstraße i Berlin-Charlottenburg på grunn av sin ledende tolle i forkemordet. Morderen vat Arsjavir Sjiragjan;drapet var del av den armenske Operasjon Nemesis.
== Referanser == | Mehmet Cemal Azmi (født 1868 i Arapkir i Det osmanske rike, drept 17. april 1922 i Berlin) eller Cemal Asmi Bey, var en osmansk politiker og wali (guvernør) for provinsen Trabzon under første verdenskrig og Det osmanske rikes aller siste år. | 2,218 |
https://no.wikipedia.org/wiki/This_Love_Is_Here_to_Stay | 2023-02-04 | This Love Is Here to Stay | ['Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Sanger', 'Kategori:Stubber 2021-03', 'Kategori:Veldig små stubber'] | «This Love Is Here to Stay» er ei låt fra Thomas Dybdahls album What's Left Is Forever fra 2013.
Musikkstilen beskrives som soul.
| «This Love Is Here to Stay» er ei låt fra Thomas Dybdahls album What's Left Is Forever fra 2013.
Musikkstilen beskrives som soul.
== Referanser == | «This Love Is Here to Stay» er ei låt fra Thomas Dybdahls album What's Left Is Forever fra 2013. | 2,219 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Torstein_Hovig | 2023-02-04 | Torstein Hovig | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 3. januar', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske leger', 'Kategori:Norske medisinprofessorer', 'Kategori:Personer tilknyttet Oslo universitetssykehus'] | Torstein Hovig (født 3. januar 1928 i Overhalla, død 14. februar 2015) var en norsk lege og forsker, med foreldre Gudlaug Pauline Hovig (født Tangstad) og Johannes Sigurd Hovig. Han var bror av Jan Inge Hovig, Edit Hovig, Geir Johannes Hovig og lege Elen-Marta Hovig.
Hovig tok eksamen ved Overhalla private realskole 1944, og deretter eksamen artium Trondheim katedralskole våren 1948. Medisinsk embetseksamen ble avlagt våren 1954 ved Universitetet i Oslo, og den medisinske doktorgrad ble forsvart samme sted 27. november 1965 i en disputas om «Platelet aggregation in vitro and in vivo».
Hovig er særlig kjent for sitt arbeid innen blodplateforskning i første del av sin karriere, og deretter også innen nyrepatologi. Hovig ledet også oppbyggingen av Elektronmikroskopisk laboratorium ved Rikshospitalet fra 1968.
Sammen med professor J.F. Mustard hadde han gjesteforskeropphold som Research Fellow ved Universitetet i Toronto, Blood and Vascular Diseases Research Unit, Canada, fra 1964 til 1965. Han arbeidet en del av denne tiden ved Banting Institute, Experimental Research Unit, University of Toronto, sammen med professor H.Z. Movat.
Hovig ble professor i patologi ved Rikshospitalet i 1985. Han har publisert om lag 168 vitenskapelige arbeider innen ulike emner.
Hovig giftet seg i 1953 med lege Berit Hovig f. Høigård. Torstein Hovig var far til fire barn: Johannes Eivind Hovig, Tollef Hovig, Ingvil Hovig, og Ellisiv Hovig.
| Torstein Hovig (født 3. januar 1928 i Overhalla, død 14. februar 2015) var en norsk lege og forsker, med foreldre Gudlaug Pauline Hovig (født Tangstad) og Johannes Sigurd Hovig. Han var bror av Jan Inge Hovig, Edit Hovig, Geir Johannes Hovig og lege Elen-Marta Hovig.
Hovig tok eksamen ved Overhalla private realskole 1944, og deretter eksamen artium Trondheim katedralskole våren 1948. Medisinsk embetseksamen ble avlagt våren 1954 ved Universitetet i Oslo, og den medisinske doktorgrad ble forsvart samme sted 27. november 1965 i en disputas om «Platelet aggregation in vitro and in vivo».
Hovig er særlig kjent for sitt arbeid innen blodplateforskning i første del av sin karriere, og deretter også innen nyrepatologi. Hovig ledet også oppbyggingen av Elektronmikroskopisk laboratorium ved Rikshospitalet fra 1968.
Sammen med professor J.F. Mustard hadde han gjesteforskeropphold som Research Fellow ved Universitetet i Toronto, Blood and Vascular Diseases Research Unit, Canada, fra 1964 til 1965. Han arbeidet en del av denne tiden ved Banting Institute, Experimental Research Unit, University of Toronto, sammen med professor H.Z. Movat.
Hovig ble professor i patologi ved Rikshospitalet i 1985. Han har publisert om lag 168 vitenskapelige arbeider innen ulike emner.
Hovig giftet seg i 1953 med lege Berit Hovig f. Høigård. Torstein Hovig var far til fire barn: Johannes Eivind Hovig, Tollef Hovig, Ingvil Hovig, og Ellisiv Hovig.
== Priser og utmerkelser ==
Elwood A. Sharp Award, Wayne State University School of Medicine, Detroit, USA, 1970.Hovig var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1993.
== Eksterne lenker ==
Norsk patologiforening: Torstein Hovig døde 14. februar | Torstein Hovig (født 3. januar 1928 i Overhalla, død 14. | 2,220 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slektskap_(samfunnsvitenskap) | 2023-02-04 | Slektskap (samfunnsvitenskap) | ['Kategori:Antropologi', 'Kategori:Antropologistubber', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2020-10'] | Slektskap er innen samfunnsvitenskapene et markert forskningsfelt hvor studieobjektet er hvordan personer danner grupper basert på slektskapsbånd. Slektskapsstudier har vært særlig utviklet innen sosialantropologi hvor kartlegging av sosiale slektskapssystemer har vært viktig for å forstå hvordan statsløse folkegrupper organiserer sosialt liv og hvordan deres samfunn er utformet og blir reprodusert. Slektskapsstudier har også vært interessant for nærliggende fagdisipliner som sosiologi, etnologi og historie hvor slektskapsdata kan inngå i studier av sosial status, klasse, sosial mobilitet, arv, historiske endringer og moderniseringsprosesser.
| Slektskap er innen samfunnsvitenskapene et markert forskningsfelt hvor studieobjektet er hvordan personer danner grupper basert på slektskapsbånd. Slektskapsstudier har vært særlig utviklet innen sosialantropologi hvor kartlegging av sosiale slektskapssystemer har vært viktig for å forstå hvordan statsløse folkegrupper organiserer sosialt liv og hvordan deres samfunn er utformet og blir reprodusert. Slektskapsstudier har også vært interessant for nærliggende fagdisipliner som sosiologi, etnologi og historie hvor slektskapsdata kan inngå i studier av sosial status, klasse, sosial mobilitet, arv, historiske endringer og moderniseringsprosesser.
== Bakgrunn ==
Det var Lewis Henry Morgan som la grunnlaget for utviklingen av sosialvitenskapelige slektskapsstudier gjennom hans arbeider blant irokesere i nordlige New York. Morgan oppdaget at irokesere sine egne slektskapstermer som «far», «bror» og «søster» ikke alltid gjenspeilte biologiske relasjoner, og dette ble utgangspunktet for skillet mellom klassifikatoriske og deskriptive (biologiske) slektskapsterminologier. Antropologer begynte å registrere flere og flere tilfeller av slektskapssystemer som ikke reflekterte de biologiske relasjonene mellom personer. Gjennom sammenlikning med andre folkegrupper lanserte Morgan en hypotese om at sosiale grupper med klassifikatoriske slektskapssystemer hadde på et tidligere evolusjonært samfunnsstadium ikke hatt mulighet til å vite detaljene rundt biologisk opphav ettersom monogame ekteskapsinstitusjoner ikke fantes. Dette mente Morgan var fordi visshet om biologisk opphav var av liten betydning for folkeslag uten store materielle verdier, eiendom eller sosiale titler som skulle foredles eller deles intergenerasjonelt gjennom arv. I samfunn hvor det var vanskelig å vite med sikkert hvem ens genetiske far var, ville flere menn i gruppen fremtre som «far» og flere jevnaldrende personer ble klassifisert som søsken for å forhindre forekomsten av incest. På bakgrunn av denne hypotesen lanserte Morgan det komparative studiet av slektskapssystemer.
På 1950 og 1960-tallet ble studiet av slektskap dominerende i sosialantropologien og flere konkurrerende teorier om opprinnelsen og funksjonen til slektskap ble utviklet. Særlig ble fagfeltet delt i leirene rundt ætteteorien til E. E. Evans-Pritchard og allianseteorien til Claude Lévi-Strauss. Disse tilnærmingene ble senere utfordret av Edmund Leach, David Schneider og Marilyn Strathern.
== Incesttabu ==
Til grunn for dominerende syn på sosiale og kulturelle organiseringer av slektskap ligger biologisk reproduksjon og incesttabuet. Forbudet mot seksuell omgang med nær familie ble fremholdt av tidlige antropologer og biologer som en universell mekanisme som forhindret genetisk blanding og sikret gruppers langsiktige reproduksjon og levedyktighet. Antropologer registrerte også hvordan seksuell reproduksjon i selv de "enkleste" samfunn kunne være nøye regulert gjennom ekteskapspraksiser og dermed ikke et rent biologisk og reproduktivt anliggende ettersom paring ikke forekom tilfeldig og at ikke alle potensielle sexpartnere var tillatte for hverandre. Tilstedeværelsen av incesttabuer forklarte slik ikke årsakene, mangfoldet eller det sosiale overskuddet slike forbud som går utover biologiske incestprinsipper produserer i forskjellige systemer. Slektskap utgjør derfor differensierte og sosialt betingede sett av forbud og intensiver som strukturerer menneskelig forplantning.
== Se også ==
Brudepris
Medgift
Brudgompris
Ekteskap
Bryllup
Familie
== Referanser == | Slektskap er innen samfunnsvitenskapene et markert forskningsfelt hvor studieobjektet er hvordan personer danner grupper basert på slektskapsbånd. Slektskapsstudier har vært særlig utviklet innen sosialantropologi hvor kartlegging av sosiale slektskapssystemer har vært viktig for å forstå hvordan statsløse folkegrupper organiserer sosialt liv og hvordan deres samfunn er utformet og blir reprodusert. | 2,221 |
https://no.wikipedia.org/wiki/The_Amazing_Race_Norge | 2023-02-04 | The Amazing Race Norge | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2010-årene', 'Kategori:Norske reality-TV-serier', 'Kategori:TV-produksjoner på norsk TV 2', 'Kategori:The Amazing Race'] | The Amazing Race Norge var en norsk realityserie som gikk på TV 2 fra 2012 til 2013. Her skulle 11 deltager-par reise jorden rundt i 13 etapper og kjempe om en hovedpremie på 500 000 kr. Underveis på reisen måtte parene løse en rekke fysisk og psykologisk utfordrende oppgaver. Programmet ble ledet av den tidligere fotballspilleren Freddy dos Santos. Serien ble stort sett sendt to ganger i uken, på mandager og onsdager.
Programmet ble produsert av Rubicon TV. Produsent for første sesong av The Amazing Race Norge var Stein Johnsen, og dette var første gang konseptet ble produsert i Europa.The Amazing Race Norge er basert på det amerikanske realitykonseptet, The Amazing Race. Reiseruten for programmet var strengt hemmelig for publikum og deltakere, og det var kun programlederen og produsentene som visste om den nøyaktige reiseruta før episodene blir spilt inn.
Første episode hadde 435 000 seere. VG Netts anmelder skrev at «Det er definitivt verdt å følge med på «Amazing race Norge». Bare husk å puste.», og ga første program terningkast fem. Seertallene for første sesong endte med et gjennomsnitt på 394 000 seere og 25,9 prosent i markedsandel.
| The Amazing Race Norge var en norsk realityserie som gikk på TV 2 fra 2012 til 2013. Her skulle 11 deltager-par reise jorden rundt i 13 etapper og kjempe om en hovedpremie på 500 000 kr. Underveis på reisen måtte parene løse en rekke fysisk og psykologisk utfordrende oppgaver. Programmet ble ledet av den tidligere fotballspilleren Freddy dos Santos. Serien ble stort sett sendt to ganger i uken, på mandager og onsdager.
Programmet ble produsert av Rubicon TV. Produsent for første sesong av The Amazing Race Norge var Stein Johnsen, og dette var første gang konseptet ble produsert i Europa.The Amazing Race Norge er basert på det amerikanske realitykonseptet, The Amazing Race. Reiseruten for programmet var strengt hemmelig for publikum og deltakere, og det var kun programlederen og produsentene som visste om den nøyaktige reiseruta før episodene blir spilt inn.
Første episode hadde 435 000 seere. VG Netts anmelder skrev at «Det er definitivt verdt å følge med på «Amazing race Norge». Bare husk å puste.», og ga første program terningkast fem. Seertallene for første sesong endte med et gjennomsnitt på 394 000 seere og 25,9 prosent i markedsandel.
== Ledetråder ==
Lagene ble ledet fra sted til sted gjennom informasjon de fikk i konvolutter som inneholdt ulike ledetråder.
Veiviser (blå folder) var en enkel veibeskrivelse som forteller hvor lagene skal reise videre for å finne neste ledetråd.
Veivalg (gul folder) betydde at deltagerne fikk et valg mellom to forskjellige oppgaver. Lagene kunne bytte oppgave hvis de ikke klarer utfordringen de valgte først. Typisk ville den ene oppgaven være mer fysisk enn den andre. Oppgavene kunne også variere noe i tid det tar å gjennomføre dem. Hvis et lag mislykkes i å fullføre begge veivalgene kunne de få en straff med et tidstillegg på inntil tre timer.
Veisperring (rød folder) var en oppgave som kun en av deltagerne skulle gjennomføre. Lagene valgte selv hvem som skulle utføre oppgaven, før de fikk vite hva hele oppgaven gikk ut på. På forhånd fikk de et hint om hva oppgaven kunne være, for eksempel «hvem er veldig sulten?». Ingen av deltagerne på laget fikk gjøre mer enn 7 veisperringer hver i løpet av hele racet. Hvis et lag ikke klarte å gjennomføre en veisperring ville de kunne få en tidsstraff på inntil 4 timer.
Snarvei (grønn folder) var når deltagerne kunne velge å løse en spesiell oppgave. Hvis man var det første laget som gjennomfører oppgaven, kunne man gå direkte til mål. De andre som prøvde, men ikke ble først ferdige med oppgaven, måtte fortsette racet der de slapp. Hvert lag kunne kun bruke én snarvei i løpet av hele racet, så de måtte selv avgjøre når det passer dem best å benytte muligheten.
Veikryss (gul folder med et kryss i en rombe) var en oppgave der to lag måtte duellere mot hverandre. Vinnerlaget fikk neste ledetråd, mens det tapende laget måtte vente til et annet lag dukker opp før de gjorde oppgaven om igjen. Syklusen gjentas til det står et lag igjen. Det siste laget må gjøre oppgaven en siste gang før de får neste ledetråd. Veikrysset ble introdusert i den andre sesongen.
Fripass kunne dukke opp som en belønning, og dette ga laget muligheten til å hoppe over en oppgave. Etter program 8 ble Fripasset ugyldig. Hvis et lag røk ut av konkurransen uten at de hadde benyttet seg av muligheten, fikk vinneren av siste gjennomførte etappe fripasset.
Handikap var en straff som kunne deles ut til det laget som kom sist over målstreken på en etappe, der ingen blir eliminert fra konkurransen. Handikapet ville påvirke laget i negativ retning, enten i form av tidstillegg eller at en av oppgavene blir vanskeligere for dette laget.
U-Sving var en stasjon der et lag kan tvinge et annet lag som er bak dem til å gjennomføre den oppgaven de ikke gjorde i et Veivalg. Lagene hadde muligheten til å utføre U-Sving mot et annet lag kun en gang i løpet av racet. Hvis et lag U-Svinger et lag som er foran dem, vil laget som blir U-Svingt ikke bli påvirket. U-Sving ble introdusert i den andre sesongen.
== Sesong 1 (2012) ==
Utdypende artikkel: The Amazing Race Norge (sesong 1)
=== Episoder ===
Ep. 1Racet startet i Holmenkollen, og de elleve lagene fikk en oppgave som de måtte løse for å komme videre. Neste mål var Oslo lufthavn, Gardermoen. Kenneth og Hakan kjørte seg bort og kom sist, og fikk dermed ikke flybillett videre, og var derved ute av racet. Flyturen gikk til Dubai, og etter flere oppgaver, blant annet i Burj Khalifa, når lagene målet (pit stop). Karim og Khabat kom på førsteplass, og Martha og Elise på sisteplass. Da ett lag allerede var eliminert fikk de allikevel fortsette, men med et handikap i en av oppgavene i neste episode.
Ep. 2Lagene fikk beskjed om å reise til New Delhi, og alle lagene kom seg på samme fly. I New Delhi fikk de beskjed om å reise til Agra. Der fikk de forskjellige oppgaver, blant annet i Agra fort, og Truls og Morten kom inn til pit stop ved Taj Mahal som første par. Karim og Khabat som ledet i starten kom inn som nest sist, grunnet et puslespill som de brukte over en time på. Pål Christian og Ivar kom sist og ble eliminert fra racet.
Ep. 3Lagene fikk beskjed om å reise til en husklynge i Popliya Ky Dhany på vei mot Jaipur. Lagene tok drosje, Truls og Morten først, og Karim og Khabat sist. Etter å ha bakt indisk brød var neste mål Jaipur, og etter å ha gjort flere oppgaver fikk lagene beskjed om å gå til Nahargarh fort og opp på taket for å finne pit stop. Først inn var Michelle og Cathrine, som fikk et frikort som de kan bruke til å hoppe over en oppgave på en av de neste tre etappene. Sist kom Martha og Elise som ble eliminert fra racet.
Ep. 4
Deltakerne fikk beskjed om å komme seg til et spesifikt reiseselskap for å kjøpe billetter til Thailands hovedstad Bangkok. Alle får samme fly inn til Bangkok. Etter å ha utført flere oppdrag, blant annet i det flytende markedet, og et tradisjonelt thailandsk dukketeater, kom Michelle og Cathrine først til pit stop på Golden Mount (Wat Saket). Men da de ikke hadde fulgt reglene og veltet en isblokk som de skulle hugge ut instruksjonen ifra, fikk de en straffetid på en time. Første lag ble da Karim og Khabat, som fikk en gavesjekk på 8 000 kr i bonus. Siste lag inn ble Vilde og Bjarne, men da ingen skulle bli sendt hjem etter denne etappen, fikk de kun et handikap på neste etappe, og fikk fortsette videre.
Ep. 5
Deltakerne fikk beskjed om å komme seg til et spesifikt reiseselskap for å kjøpe billetter til Vietnams hovedstad Hanoi. De tre første lagene fikk en times forsprang da de kom med et tidligere fly. I Hanoi måtte de finne Leninstatuen for neste ledetråd, som sendte dem videre til Hanoi Hilton der de skulle finne flyverdressen til John McCain. Neste sted var Vac Village, hvor de måtte utføre en oppgave, før de reiste til en restaurant i Le Mat og drakk blodet, gallen og spiste en kobraslange. Siste oppgave og pit stop var på Hanoi Tower, hvor de måtte løse oppgaven «Tårnet i Hanoi». Første lag inn var Truls og Morten, mens siste lag var Vilde og Bjarne, som ble eliminert fra racet og sendt hjem.
Ep. 6Lagene fikk beskjed om å kjøpe bussbilletter til den 14 timer lange bussturen til Huế. Der fikk de forskjellige oppgaver, og ledetrådene var i mausoleumene til flere keisere. Etter å ha ha laget blomsterbuketter, pløyet åkre og laget røkelsespinner, gikk turen til pit stop i Den forbudte by. Først inn var Karim og Khabat, mens siste lag og eliminert fra racet ble Julie og Vichy.
Ep. 7Lagene fikk beskjed om å reise fra Huế til Da Nang, og der måtte de finne Buddhaen på toppen av Marble Mountains via grottesystemet inni fjellet. Ledetråden ba dem å reise med fly til Sydney Australia, og alle lagene kom på samme fly. Vel fremme måtte de snekre paller, spise vegemite-smørbrød, spille sandvolleyball og navigere med seilbåt. Vel fremme på Fort Denison måtte de lage tre seilerknuter før de kunne gå inn til pit stop. Første lag var Karim og Khabat, som vant et gavekort på 8 000 kr fra Hotels.com. Far og datter Tor Einar og Cathrine kom inn sist. De ble ikke eliminert, men fikk handikap på neste etappe.
Ep. 8
Første stopp var Bondi Beach, hvor lagene skulle gjennomføre en badevaktstafett. Karim og Khabat kom inn likt sammen med Truls og Morten, men førstnevnte var først ferdig, med det andre laget rett etter. De fikk beskjed om å reise ut i villmarken, til Blue Mountains. De to lagene rotet seg bort på veien, og Karim og Khabat kom inn som nest siste lag til neste ledetråd, etterfulgt av Tor Einar og Cathrine som startet sist på etappen. I villmarken måtte lagene bære slanger, kaste boomerang, finne biter til et kunstverk, samt velge mellom å rappellere eller fjellklatring. Først inn til pit stopp på et utsiktspunkt var Truls og Morten, som vant et gavekort på 8 000 kr fra Hotels.com. Som sist kom Tor Einar og Cathrine inn sist, etter å ha måttet gå en omvei grunnet handikapet de pådro seg i forrige etappe. De ble denne gangen eliminert, og måtte reise hjem.
Ep. 9
Første oppgave var fallskjermhopping i nærheten av Melbourne, og så fulgte tønnerulling og matservering. Neste oppgave var inne i Melbourne, hvor de skulle finne en liten kopi av Edvard Munch-maleriet Skrik. De ble så arrestert og kastet i Australias eldste fengsel. Der måtte de sitte en time med mindre de klarte å knekke en gåte, som slapp dem umiddelbart fri. De måtte så velge mellom stor og liten ball, hvor den store var å score tre mål i rugby, mens liten var å klare to server på rad i tennis mot en proff. Neste mål var pit stop, i toppen av skyskraperen Eureka Tower. Deltakerne måtte gå/løpe opp over 80 etasjer. Først opp var brødrene Truls og Morten, så tvillingbrødrene Frank og Ivar, kompisene Khabat og Karim, venninnene Michelle og Cathrine, mens ekteparet Kari og Bjørn kom sist. Det ble imidlertid ingen eliminering i denne runden, men ekteparet fikk med seg et handikap til neste etappe.
Ep. 10
Lagene fikk beskjed om å ta seg til Hongkong, hvor første oppgave var enten å spille bordtennis mot noen barn, eller kappspise dim sum. Kari og Bjørn måtte gjøre begge deler grunnet sitt handikap fra forrige etappe. Neste ledetråd var ved Pandaen i Ocean Park. Der fikk de beskjed om å reise til Stanley Market hvor de fikk i oppgave å lage en kulepyramide. Derfra måtte lagene padle i en dragebåt fra Stanley Market Beach. Neste ledetråd var på Times Square, en plakat som fortalte dem om å gå til Bruce Lee-statuen på Avenue of Stars. Denne hadde samtlige problemer med å finne, og tilslutt var alle lagene på samme sted. Michelle og Cathrine fant plakaten først og kom seg først videre. Neste oppgave var en Kung Fu-oppgave, hvor en av deltakerne på hvert lag måtte knekke plankebiter med hånden. Pit stop var ved TST Promenaden, og første lag inn var Khabat og Karim, tett fulgt av Michelle og Cathrine, Frank og Ivar, Truls og Morten, og tilslutt ekteparet Kari og Bjørn. Det ble imidlertid ingen eliminering i denne runden heller, og ekteparet fikk med seg et nytt handikap til neste etappe. Khabat og Karim vant nok en gang ett gavekort på 8 000 kr fra Hotels.com.
Ep. 11
Ny etappe ble startet med at lagene fikk beskjed om å ta seg til Macao med båt. Der besøkte de Macautårnet, og en deltaker fra hvert lag måtte hoppe i strikk fra 233 meters høyde. Etter dette måtte lagene velge mellom å flytte mat med spisepinner, eller skrive kinesiske tegn med pensel. Etter å ha tellet kinesiske lanterner i en gate måtte lagene sette sammen en stekt gris som var delt i små biter, og så bake eggekaker. Pit stop var ved A-Ma-tempelet, og siste oppgave var å bære et tent stearinlys frem til den 20 meter høye A-Ma-statuen. Først inn var Truls og Morten, som igjen fikk et gavekort på 8 000 fra Hotels.com, neste par var Cathrine og Michelle. Karim og Khabat kom som nummer tre, og tvillingbrødrene kom som nummer fire etter å ha rotet med å få betalt en drosje. Sist, tredje etappe på rad, var ekteparet Kari og Bjørn, som måtte bære to lys istedenfor ett grunnet handikap fra forrige etappe. Dette klarte de ikke og ga opp og gikk inn sist uten tente lys. Denne gangen ble de eliminert fra racet.
Ep. 12Lagene reiste med fly til Almaty i Kasakhstan. Der var de på Rahat sjokoladefabrikk, hvor de måtte finne neste ledetråd i en sjokolade (type twist) blant 1 500 biter. De måtte spise hver sjokolade de åpnet. Frank og Ivar var først til fabrikken. Første lag som fant ledetråden var Michelle og Cathrine, og de kom først til Almaty sportssenter, hvor lagene måtte velge mellom å hoppe samlet 300 meter fra stupebrett, eller løfte tilsammen 10 tonn i markløft. Khabat og Karim måtte spise hele 1 490 sjokoladebiter før de fant ledetråden. Først ferdig var jentene som reiste videre til en The Beatles-statue hvor de måtte finne neste ledetråd mens de ble kastet snøballer på. De kom først videre og reiste til Luxor-hallen hvor de måtte plassere 15 curlingsteiner i boet for å få neste ledetråd. Først videre her var Truls og Morten som var først til gondolbanen i Chimbulak, hvor de måtte foreta en redningsøvelse i skibakken. Første lag ferdig var Khabat og Karim, som reiste til Green Bazar hvor de måtte kjøpe inn matvarer som ble tilberedt til lokale retter som ikke falt i smak, og som de måtte spise. De kom først videre, og turen gikk til Panifilov park, som var pit stop. De kom inn som første finalelag, og vant igjen et gavekort på en reise til 8 000 kr fra Hotels.com. Resten av finalistene ble vist i siste episode av serien.
Ep. 13
Lagene fikk beskjed om å komme seg til Oslo og Oslo City. Alle lagene kom på samme fly og startet på likt i Norge. På Oslo City var ledetråden at de skulle oppsøke to værmeldere i TV 2 og måtte presentere en værmelding korrekt. Morten og Truls var først og var også først til neste oppgave som var å levere ved til tre adresser i Oslo. De ble først ferdig med dette og måtte så bygge en Ikea-hylle. Neste ledetråd var å ta seg til Holmenkollen og skiskytterarenaen. Der skulle en på hvert lag gå to runder med to innlagte skytinger. Ført inn og først ut var Morten og Truls, med Michelle og Cathrine rett etter, og med Khabat og Karim inn og ut som siste lag. Neste oppgave var å ta seg til toppen av Holmenkollbakken, hvor de måtte sortere bilder av stedene de hadde besøkt i kronologisk rekkefølge. Alle tre lagene var etterhvert ved denne oppgaven, og Khabat og Karim prøvde seg først, men hadde feil. Første lag som klarte oppgaven var Morten og Truls, og de vant dermed sesongen, med Khabat og Karim på andreplass, mens Michelle og Cathrine kom på tredjeplass og ble sist.
Ep. 14Siste episode viste de beste klippene fra sesongen pluss scener bak kamera og scener som ikke ble vist.
=== Deltakere ===
=== Destinasjoner ===
== Sesong 2 (2013) ==
Utdypende artikkel: The Amazing Race Norge (sesong 2)
Påmeldingen for sesong 2 var fra 30. juni til 15. august 2012, og innspillingen ble på senhøsten 2012, med sending på vinteren 2013. Freddy dos Santos var programleder også for denne sesongen. I episode fire, som første par, kom Vinh og Terje sist til pitstop uten å bli sendt hjem. Samtlige par før dette ble sendt hjem. Heller ikke i episode fem ble noen sendt hjem. I den episoden var det Lill og Stian som kom sist. Julie og Robert, som vant etappen, fikk også et gavekort av en verdi av 15 000 kroner.. Lill og Stian kom også sist i episode åtte, men slapp å reise hjem. I episode ni derimot kom de sist atter en gang, og ble sendt hjem. Etappevinnerne fikk et gavekort på 10 000 kr. I episode ti kom Omar og Bilar først til pitstop for femte gang, og vant gavekortet på 10 000 kr. Cecilie og Camilla kom inn sist, men slapp å resie hjem da ingen skulle hjem den etappen.
=== Episoder ===
Ep. 1
Racet startet på Bygdøynes, de 10 lagene fikk første oppgave "Finn frem på fram" dette gikk ut på og finne en av de 10 ledetrådskonvoluttene plassert på og i skuta "Fram" Allan og Ørjan hadde store problemer, men fant tilslutt den siste ledetråden. Ledetråden sa "kjør til Sentrum P-hus" der skulle de finne neste ledetråd på merkede parkeringsplasser. Ledetråden sa " Finn Jan Egil" her skulle de kjøpe et =Oslo og forstå att neste ledetråd er framsiden og att de skal til Nobels Fredssenter for og finne neste ledetråd. Men her surret flere av lagene og letet inne i bladet etter hvor de skulle og flere av lagene reiste til feile plasser før de alle endelig forstod att de skulle til Nobels Fredssenter selv blant lagene som kom til Nobels Fredssenter så surret flere av lagene med og finne ledetråden på en påle på utsiden av Nobels Fredssenter og de gikk inn og letet etter ledetråden. Alle fant tilslutt ledetråden som sa "Dra til Gardermoen" da skulle alle lagene komme seg fortest mulig til Gardermoen uten bruk av Taxi for og sette seg på en liste, for den listen bestemte rekkefølgen for når de fikk starte på neste destinasjonsted Cape Town i Sør-Afrika. her i Cape Town fikk de ledetråden "Dra til Nobel Square" her finner de neste ledetråd. Ledetråden sa "Nobelnøtter" dette er en quiz der de skal svare på 6 Nobel spørsmål hvor svarene gir de en bokstav, ordet de er ute etter er "UBUNTU" dette ordet må de gi til dommeren for og få neste ledetråd. Ledetråden sa "Steg for steg, dra til Langa township hvor de skal lære seg en gumbootdans når dommeren er fornøyd får de neste ledetråd. Ledetråden sa "Kjøp postkort" lagene skal da til Heritage square i by kjernen av Cape Town og kjøpe et postkort med neste ledetråd på fra en bestemt butikk. Ledetråden sa "Kjære deltakere finn hovedinngangen til bygget på forsiden der venter neste ledetråd" og mange deltagere surret litt her og forsto ikke med en gang att det var forsiden på kortet bygget de skulle finne var og noen deltakere kjøpte og feil kort før de for tilbake og kjøpte riktig kort og alle fant frem til neste ledetråd. Ledetråden her var en veisperring som sa "Hvem finner nøkkelen til suksess" her skulle den utvalgte på laget finne riktig nøkkel til en av borgens 10 celledører hvor på innsiden finner de neste ledetråd. Ledetråden her ledet deltakerne til Pit stop her var det Lill og Stian som kom først, siste paret var Allan og Ørjan som da endte opp med og bli eliminert.
=== Deltakere ===
=== Destinasjoner ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) The Amazing Race Norge på Internet Movie Database | The Amazing Race Australia 2 var den andre sesongen av den australske realityserien . Serien er basert på den amerikanske serien The Amazing Race. | 2,222 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Ahlberg | 2023-02-04 | Carl Ahlberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fotballtrenere for Malmö FF', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere', 'Kategori:Svenske fotballtrenere'] | Carl Ahlberg var en svensk fotballspiller og fotballtrener. Ahlberg har spilt for Malmö FF i Allsvenskan, hvor han senere ble trener.
| Carl Ahlberg var en svensk fotballspiller og fotballtrener. Ahlberg har spilt for Malmö FF i Allsvenskan, hvor han senere ble trener.
== Klubbkarriere ==
Alhlberg spilte 50 kamper og scoret fire mål for Malmö FF fra 1928 til 1932, hvorav 13 kamper og en scoring i Allsvenskan i 1931/32-sesongen.
== Karriere som trener ==
Alhlberg var trener for Malmö FF fra 1941 til 1943.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3.
Rikard Smitt (2009). Ända sedan gamla dagar... (svensk). Malmö: Project Management AB. ISBN 978-91-633-5767-1. | Carl Ahlberg var en svensk fotballspiller og fotballtrener. Ahlberg har spilt for Malmö FF i Allsvenskan, hvor han senere ble trener. | 2,223 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kongen_og_guden | 2023-02-04 | Kongen og guden | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Indoeuropeiske språk', 'Kategori:Urindoeuropeisk'] | Kongen og Guden (rekonstruert urindoeuropeisk: rēḱs deiwos-kʷe) er en kort historie rekonstruert på urindoeuropeisk. Historien er løst basert på en del av Aitareya Brahmana, som er en hinduistisk samling av tekster.
| Kongen og Guden (rekonstruert urindoeuropeisk: rēḱs deiwos-kʷe) er en kort historie rekonstruert på urindoeuropeisk. Historien er løst basert på en del av Aitareya Brahmana, som er en hinduistisk samling av tekster.
== Historien ==
Versjonen som ble skrevet i Encyclopedia of Indo-European Culture er som følger:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Encyclopedia of Indo-European Culture, 1997, side 503 | Kongen og Guden (rekonstruert urindoeuropeisk: rēḱs deiwos-kʷe) er en kort historie rekonstruert på urindoeuropeisk. Historien er løst basert på en del av Aitareya Brahmana, som er en hinduistisk samling av tekster. | 2,224 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Crossair_Flight_3597 | 2023-02-04 | Crossair Flight 3597 | ['Kategori:2001 i Sveits', 'Kategori:47°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyulykker i 2001', 'Kategori:Flyulykker i Sveits', 'Kategori:Kontrollert flyvning inn i terreng', 'Kategori:Luftfartstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2019-07', 'Kategori:Ulykker og hendelser med British Aerospace 146'] | Crossair Flight 3597 var en flystyrt som fant sted 24. november 2001. Flyet, et BAe 146 på vei fra Berlin i Tyskland til Zürich i Sveits, styrtet like før landing i en fjellside i Bassersdorf. Årakene til styrten var blant annet dårlig sikt og mangelfull piltotrening. På grunn av sikten og været så ikke pilotene rullebanen som de skulle lande på, og på grunn av et skifte av rullebanen fløy pilotene for lavt i forhold til terrenget og styrtet dermed rett inn i fjellsiden . Av de 33 om bord overlevde kun 9.
| Crossair Flight 3597 var en flystyrt som fant sted 24. november 2001. Flyet, et BAe 146 på vei fra Berlin i Tyskland til Zürich i Sveits, styrtet like før landing i en fjellside i Bassersdorf. Årakene til styrten var blant annet dårlig sikt og mangelfull piltotrening. På grunn av sikten og været så ikke pilotene rullebanen som de skulle lande på, og på grunn av et skifte av rullebanen fløy pilotene for lavt i forhold til terrenget og styrtet dermed rett inn i fjellsiden . Av de 33 om bord overlevde kun 9.
== Referanser == | Crossair Flight 3597 var en flystyrt som fant sted 24. november 2001. | 2,225 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sari_Syv%C3%A4luoma | 2023-02-04 | Sari Syväluoma | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Billedkunstnere', 'Kategori:Dødsfall 19. august', 'Kategori:Dødsfall i 2016', 'Kategori:Fødsler 27. juli', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Kvinner'] | Sari Syväluoma (født 27. juli 1966 i Finland, død 19. august 2016) var en designer og kunsthåndverker, bosatt i Norge fra 1994. Hun arbeidet først som fast ansatt designer hos Sellgrens Veveri As fra 1995 til 1999, og som freelancedesigner fra 1999 i eget studio i Oslo. Hun hadde mastergrad i tekstilkunst fra Aalto-universitetet, høgskolen i kunst, design og arkitektur. Hun studerte også kortere perioder i NCAD i Dublin og Kunsthøgskolen i Bergen.
Hennes tekstiler er innkjøpt av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo. Internasjonal omtale i media og bøker, blant annet Textile Designers at the Cutting Edge og Scandinavian style av Bradley Quinn, Textiles now, New patterns.
Hun utarbeidet tekstilkolleksjoner innen interiør, utviklet produkter og konsepter til hjemme- og kontrakt marked, og hadde konsultasjoner for arkitekt - og designkontorer. Hennes designløsninger tok hensyn til estetiske og tekniske behov, akustikk, slitasje og andre krav for tekstiler i rom.
| Sari Syväluoma (født 27. juli 1966 i Finland, død 19. august 2016) var en designer og kunsthåndverker, bosatt i Norge fra 1994. Hun arbeidet først som fast ansatt designer hos Sellgrens Veveri As fra 1995 til 1999, og som freelancedesigner fra 1999 i eget studio i Oslo. Hun hadde mastergrad i tekstilkunst fra Aalto-universitetet, høgskolen i kunst, design og arkitektur. Hun studerte også kortere perioder i NCAD i Dublin og Kunsthøgskolen i Bergen.
Hennes tekstiler er innkjøpt av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo. Internasjonal omtale i media og bøker, blant annet Textile Designers at the Cutting Edge og Scandinavian style av Bradley Quinn, Textiles now, New patterns.
Hun utarbeidet tekstilkolleksjoner innen interiør, utviklet produkter og konsepter til hjemme- og kontrakt marked, og hadde konsultasjoner for arkitekt - og designkontorer. Hennes designløsninger tok hensyn til estetiske og tekniske behov, akustikk, slitasje og andre krav for tekstiler i rom.
== Eksterne lenker ==
Hjemmesiden til designeren
Biografi hos Norskekunsthandverkere.no | Sari Syväluoma (født 27. juli 1966 i Finland, død 19. | 2,226 |
https://no.wikipedia.org/wiki/China_Airlines_Flight_611 | 2023-02-04 | China Airlines Flight 611 | ['Kategori:119°Ø', 'Kategori:2002 i Asia', 'Kategori:23°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyulykker i 2002', 'Kategori:Flyulykker i Taiwan', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Ulykker og hendelser med Boeing 747'] | China Airlines Flight 611 var en internasjonal passasjerflyvning fra Taoyuan internasjonale lufthavn, Taiwan til Hongkong internasjonale lufthavn. 25. mai 2002 styrtet flyet, en Boeing 747-209B tjue minutter etter take-off i Taiwanstredet. Alle 225 personer ombord omkom. Etterforskningen avslørte at 22 år tidligere hadde halen til flyet truffet bakken ved landing, noe som skadet flykroppen og beseglet skjebnen til flyet. Skaden hadde ikke blitt forskriftsmessig reparert, og ble forverret for hver flyvning maskinen gjorde.
| China Airlines Flight 611 var en internasjonal passasjerflyvning fra Taoyuan internasjonale lufthavn, Taiwan til Hongkong internasjonale lufthavn. 25. mai 2002 styrtet flyet, en Boeing 747-209B tjue minutter etter take-off i Taiwanstredet. Alle 225 personer ombord omkom. Etterforskningen avslørte at 22 år tidligere hadde halen til flyet truffet bakken ved landing, noe som skadet flykroppen og beseglet skjebnen til flyet. Skaden hadde ikke blitt forskriftsmessig reparert, og ble forverret for hver flyvning maskinen gjorde.
== Flyet ==
Flyet som opererte flyvningen var en Boeing 747-209B operert og eid av China Airlines registrert B-18255. Det var knappe 23 år, og hadde vært i lufta i 64 394 timer, fordelt på 21 180 flyvninger. Flyet hadde 274 seter: 22 førsteklasse, 84 businessklasse, 131 økonomiklasse på hoveddekket og 37 økonomiklasseseter på øvre dekk. Før ulykken hadde flyet blitt solgt til Orient Thai Airlines for 1,45 millioner dollar. Det var planlagt at flyet skulle overleveres etter hjemflyvningen fra Hong Kong til Tapei, men kjøpet ble hevet etter ulykken.En Boeing 747 er konstruert til å tåle 20 000 flyvninger, 60 000 flytimer eller 20 års tjeneste.
== Passasjerer og mannskap ==
De fleste passasjerene, 114, var en del av en reisegruppe fra Taiwan, organisert av fire reisebyråer. Den eneste som ikke var etnisk kinesisk var en sveitsisk mann.Pilotene var 51 år gamle Ching-Fong Yi (kaptein) og 52 år gamle Yea Shyong Shieh. Fly-ingeniøren var 54 år gamle Sen Kuo Chao. Alle var svært erfarne: Kapteinen og andrepiloten hadde mer enn 10 100 flytimer, og ingeniøren hadde mer enn 19 100 timer.
== Referanser == | China Airlines Flight 611 var en internasjonal passasjerflyvning fra Taoyuan internasjonale lufthavn, Taiwan til Hongkong internasjonale lufthavn. 25. | 2,227 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Air_Midwest_Flight_5481 | 2023-02-04 | Air Midwest Flight 5481 | ['Kategori:2003 i USA', 'Kategori:35°N', 'Kategori:80°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Charlotte (Nord-Carolina)', 'Kategori:Flyulykker i 2003', 'Kategori:Flyulykker i USA', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL', 'Kategori:Ulykker og hendelser med Beechcraft 1900'] | Air Midwest Flight 5481, operert som US Airways Express Flight 5481 var en innenriks passasjerflyvning i USA fra Charlotte/Douglas internasjonale lufthavn, Nord-Carolina til Greenville-Spartanburg internasjonale lufthavn i Sør-Carolina. Den 8. januar 2003 styrtet flyet som opererte flyvningen like etter avgang og krasjet inn i en US Airways hangar, og brøt ut i flammer.Alle 21 ombord omkom, og én på bakken ble skadet.
| Air Midwest Flight 5481, operert som US Airways Express Flight 5481 var en innenriks passasjerflyvning i USA fra Charlotte/Douglas internasjonale lufthavn, Nord-Carolina til Greenville-Spartanburg internasjonale lufthavn i Sør-Carolina. Den 8. januar 2003 styrtet flyet som opererte flyvningen like etter avgang og krasjet inn i en US Airways hangar, og brøt ut i flammer.Alle 21 ombord omkom, og én på bakken ble skadet.
== Flyet ==
Flyet som opererte flyvningen var en Beechcraft 1900D registrert N233YV. Det fløy for første gang i 1996, og var leaset ut fra Air Midwest til US Airways. Flyet hadde 15 003 flytimer, og gjennomført 21 332 flyvninger.
Flyet er konstruert til å tåle 45 000 flytimer.
== Passasjerer og besetning ==
Flyets kaptein var 25 år gamle Katie Leslie, som var selskapets yngste kaptein. Hun hadde 1 865 timer erfaring. Andrepilot var Jonathan Gibbs, 27 år gammel. Han hadde 706 flytimer for selskapet.
To av passasjerene var avgangselever fra India, og en førsteårsstudent fra Bob Jones University. Mark E. Congdon, CIO i US Foodservice, var også blant de omkomne.
== Årsak ==
Etterforskningen viste at ulykken kom som følge av to separerte feil. Etter avgang klatret flyet fort fordi flyet var overlastet. Selv om begge pilotene forsøkte å styre flyet nedover, reagerte ikke kontrollene.
Flyet hadde nylig gjennomgått vedlikehold. Det viste seg at mekanikeren som arbeidet på flyet ikke kjente flymodellen, og han hadde dermed feiljustert styringskablene til høyderoret, som førte til at flyets evne til å synke var dramatisk redusert. Vedlikeholdsarbeidet ble gjennomgått og testet, men sjekkpunktet med å sjekke kablene ble hoppet over.
Pilotene hadde regnet ut totalt vekt av flyet før avgang, og konkludert med at flyet var innenfor vektgrensene. Senere viste det seg at referanseverdien for vekten på passasjerene fra det amerikanske luftfartstilsynet var for lave i forhold til passasjerenes egentlige vekt. I snitt var passasjerene 9 kg hver tyngre enn referansene, noe som førte til at flyet egentlig var 264 kg tyngre enn den maksimale godkjente avgangsvekten.
== Etterspill ==
Det amerikanske luftfartstilsynet meldte at de kom til å revidere referansevekten for passasjerer, noe som ikke var gjort siden 1938. Air Midwest brukte en gjennomsnittsvekt på 90,7 kg per person etter ulykken, men den amerikanske havarikommisjonen anbefalte at flyselskap brukte reell vekt istedenfor gjennomsnitt. 70 prosent av de mindre flyselskapene bruker fortsatt gjennomsnittsvekt.Air Midwest beklaget offentlig hendelsen etter at familien til en av de omkomne passasjerene, Christiana Grace Shepherd, presset dem til å gjøre det. Air Midwest fløy siste gang i 2008.
== Referanser == | Air Midwest Flight 5481, operert som US Airways Express Flight 5481 var en innenriks passasjerflyvning i USA fra Charlotte/Douglas internasjonale lufthavn, Nord-Carolina til Greenville-Spartanburg internasjonale lufthavn i Sør-Carolina. Den 8. | 2,228 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Katnoselva | 2023-02-04 | Katnoselva | ['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Lunner', 'Kategori:Elver i Oslo', 'Kategori:Elver i Ringerike', 'Kategori:Nordmarksvassdraget'] | Katnoselva er ei elv i Nordmarka i Oslo. Den renner fra Katnosa til Store Sandungen, og er en del av Akerselvas nedbørfelt. Elva er 4,0 km lang og har et nedbørfelt på 57,53 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,52 m³/s.
| Katnoselva er ei elv i Nordmarka i Oslo. Den renner fra Katnosa til Store Sandungen, og er en del av Akerselvas nedbørfelt. Elva er 4,0 km lang og har et nedbørfelt på 57,53 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,52 m³/s.
== Se også ==
Liste over elver i Oslo
== Referanser == | | munning = Store Sandungen | 2,229 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trevor_Noah | 2023-02-04 | Trevor Noah | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:DJer', 'Kategori:Fødsler 20. februar', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Komikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Programledere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsere etter nasjonal eller etnisk bakgrunn', 'Kategori:Sørafrikanske skuespillere', 'Kategori:Xhosa-personer'] | Trevor Noah (født 20. februar 1984 i Johannesburg i Sør-Afrika) er en sydafrikansk komiker, disc jockey, skuespiller og programleder. Han ledet det satiriske nyhetsprogrammet The Daily Show på Comedy Central fra 2015 til 8. desember 2022.Noah er født i Soweto, og har sørafrikansk mor og sveitsisk far, noe som var ulovlig under apartheid. Sørafrikanske navn har ofte en betydning, og moren gav ham navnet Trevor, som er helt uten betydning, slik at han kunne velge sin egen skjebne. Trevor vokste opp i utfordrende omgivelser, og måtte, med en lysere hudfarge ofte late som om han ikke var i slekt med moren. Han lærte at språk var det som måtte til for å «krysse grenser, håndtere situasjoner og navigere i verden».Noah hadde en liten rolle i den sydafrikanske såpeoperaen Isidingo i 2002, da han var 18 år. Han startet da sitt eget radioprogram, Noah’s Ark, på Gautengs fremste ungdomskanal, YFM. Deretter var han programleder for et undervisningsprogram, Run The Adventure, fra 2004 til 2006 på SABC 2. I 2007 ledet han The Real Goboza, et sladreprogram på SABC 1, og Siyadlala, et SABC-sportsprogram. I 2008 var Noah medprogramleder, sammen Pabi Moloi, for The Amazing Date, et stevnemøteprogram, og deltok i danseprogrammet Strictly Come Dancing i sesong 4. Fra 2010 til 2011 hadde han sitt eget program, Tonight with Trevor Noah på sørafrikansk betal-TV. I 2014 ble han Senior International Correspondent for The Daily Show og i mars 2015 overtok han for John Stewart som programleder. I 2016 skrev han en selvbiografi Born a Crime. . I 2018 var han på Time Magazines liste over verdens 100 mest innflytelsesrike personer. I 2021 ledet Noah Grammy Award-utdelingen.
| Trevor Noah (født 20. februar 1984 i Johannesburg i Sør-Afrika) er en sydafrikansk komiker, disc jockey, skuespiller og programleder. Han ledet det satiriske nyhetsprogrammet The Daily Show på Comedy Central fra 2015 til 8. desember 2022.Noah er født i Soweto, og har sørafrikansk mor og sveitsisk far, noe som var ulovlig under apartheid. Sørafrikanske navn har ofte en betydning, og moren gav ham navnet Trevor, som er helt uten betydning, slik at han kunne velge sin egen skjebne. Trevor vokste opp i utfordrende omgivelser, og måtte, med en lysere hudfarge ofte late som om han ikke var i slekt med moren. Han lærte at språk var det som måtte til for å «krysse grenser, håndtere situasjoner og navigere i verden».Noah hadde en liten rolle i den sydafrikanske såpeoperaen Isidingo i 2002, da han var 18 år. Han startet da sitt eget radioprogram, Noah’s Ark, på Gautengs fremste ungdomskanal, YFM. Deretter var han programleder for et undervisningsprogram, Run The Adventure, fra 2004 til 2006 på SABC 2. I 2007 ledet han The Real Goboza, et sladreprogram på SABC 1, og Siyadlala, et SABC-sportsprogram. I 2008 var Noah medprogramleder, sammen Pabi Moloi, for The Amazing Date, et stevnemøteprogram, og deltok i danseprogrammet Strictly Come Dancing i sesong 4. Fra 2010 til 2011 hadde han sitt eget program, Tonight with Trevor Noah på sørafrikansk betal-TV. I 2014 ble han Senior International Correspondent for The Daily Show og i mars 2015 overtok han for John Stewart som programleder. I 2016 skrev han en selvbiografi Born a Crime. . I 2018 var han på Time Magazines liste over verdens 100 mest innflytelsesrike personer. I 2021 ledet Noah Grammy Award-utdelingen.
== Filmer ==
== TV ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Trevor Noah – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Trevor Noah på Internet Movie Database
(en) Trevor Noah hos The Movie Database
(en) Trevor Noah hos Behind The Voice Actors
(en) Trevor Noah på MusicBrainz
Trevor Noah på Twitter
Trevor Noah på Twitter
Trevor Noah på Facebook
Trevor Noah på Instagram
Trevor Noah på YouTube
Trevor Noah på Tumblr
Trevor Noah på TikTok | Trevor Noah (født 20. februar 1984 i Johannesburg i Sør-Afrika) er en sydafrikansk komiker, disc jockey, skuespiller og programleder. | 2,230 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Earl_Sweatshirt | 2023-02-04 | Earl Sweatshirt | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 24. februar', 'Kategori:Fødsler i 1994', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Personer fra Chicago', 'Kategori:Personer fra Santa Monica', 'Kategori:Personer fra USA av sørafrikansk opphav', 'Kategori:Rappere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-03'] | Thebe Neruda Kgositsile (født 24. februar 1994), som er kjent under artistnavnet Earl Sweatshirt, er en rap-artist som har gitt ut album på plateselskapet Columbia Records.
Han har også tilknytning til plateselskapet Odd Future.
| Thebe Neruda Kgositsile (født 24. februar 1994), som er kjent under artistnavnet Earl Sweatshirt, er en rap-artist som har gitt ut album på plateselskapet Columbia Records.
Han har også tilknytning til plateselskapet Odd Future.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Earl Sweatshirt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Earl Sweatshirt på Internet Movie Database
(en) Earl Sweatshirt på Apple Music
(en) Earl Sweatshirt på Discogs
(en) Earl Sweatshirt på MusicBrainz
(en) Earl Sweatshirt på Spotify
(en) Earl Sweatshirt på Songkick
(en) Earl Sweatshirt på AllMusic
Earl Sweatshirt på Twitter
Earl Sweatshirt på Facebook
Earl Sweatshirt på Instagram
Earl Sweatshirt på Myspace
P3: Blod, Sweatshirt og tårer | Thebe Neruda Kgositsile (født 24. februar 1994), som er kjent under artistnavnet Earl Sweatshirt, er en rap-artist som har gitt ut album på plateselskapet Columbia Records. | 2,231 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tidal | 2023-02-04 | Tidal | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Introduksjoner i 2014', 'Kategori:Nettbasert programvare', 'Kategori:Programvare fra 2014', 'Kategori:Strømmetjenester'] | Tidal er en abonnementsbasert strømmetjeneste for musikk og musikkvideoer, lansert av det norske selskapet Aspiro AB i 2014. Tjenesten benytter tapsfri komprimering og tilbyr mer enn 70 millioner sanger og 250 000 musikkvideoer og er tilgjengelig i 56 land. Tidal har hovedkvarter i Oslo, Norge og i 2019 omsatte selskapet for ca. 1,400 millioner kroner globalt, hvilket er vekst på 13% fra året før. Siste år før selskapet ble kjøpt av Jay-Z , hadde selskapet en omsetning på ca. 277 millioner og omsetning har under Jay-Z sitt eierskap vokst med 400%.
I 2015 ble eierselskapet Aspiro AB kjøpt av Project Panther Ltd., som eies av Shawn «Jay-Z» Carter. Senere gikk flere internasjonale artister inn på eiersiden, og i januar 2017 kjøpte det amerikanske teleselskapet Sprint en eierandel på 33% for 200 millioner dollar.I mai 2018 offentliggjorde avisen Dagens Næringsliv resultatene av en undersøkelse som konkluderte med at selskapet hadde blåst opp antallet avlyttinger («streamings») for de to artistene Beyoncé, JayZ Carters kone, og Kanye West, som sies å være en nær venn av ham, betydelig, og på den måten skaffet de to artistene betydelige merinntekter. Selskapet har avvist påstanden.I oktober 2019 lanserte selskapet det nye og innovative lydformatet Sony 360 Reality Audio.. I desember 2020 skrev Bloomberg det rykter om at Jack Dorsey (Twitters grunnlegger) sitt betalingsformidlingsselskap Square var interessert i å kjøpe TIDAL.. Den 4. mars 2021 ble det annonsert at Square kjøper majoriteten i TIDAL for 297 milioner dollar (2,52 milliarder kroner), artist-eiere blir med videre som deleiere. | Tidal er en abonnementsbasert strømmetjeneste for musikk og musikkvideoer, lansert av det norske selskapet Aspiro AB i 2014. Tjenesten benytter tapsfri komprimering og tilbyr mer enn 70 millioner sanger og 250 000 musikkvideoer og er tilgjengelig i 56 land. Tidal har hovedkvarter i Oslo, Norge og i 2019 omsatte selskapet for ca. 1,400 millioner kroner globalt, hvilket er vekst på 13% fra året før. Siste år før selskapet ble kjøpt av Jay-Z , hadde selskapet en omsetning på ca. 277 millioner og omsetning har under Jay-Z sitt eierskap vokst med 400%.
I 2015 ble eierselskapet Aspiro AB kjøpt av Project Panther Ltd., som eies av Shawn «Jay-Z» Carter. Senere gikk flere internasjonale artister inn på eiersiden, og i januar 2017 kjøpte det amerikanske teleselskapet Sprint en eierandel på 33% for 200 millioner dollar.I mai 2018 offentliggjorde avisen Dagens Næringsliv resultatene av en undersøkelse som konkluderte med at selskapet hadde blåst opp antallet avlyttinger («streamings») for de to artistene Beyoncé, JayZ Carters kone, og Kanye West, som sies å være en nær venn av ham, betydelig, og på den måten skaffet de to artistene betydelige merinntekter. Selskapet har avvist påstanden.I oktober 2019 lanserte selskapet det nye og innovative lydformatet Sony 360 Reality Audio.. I desember 2020 skrev Bloomberg det rykter om at Jack Dorsey (Twitters grunnlegger) sitt betalingsformidlingsselskap Square var interessert i å kjøpe TIDAL.. Den 4. mars 2021 ble det annonsert at Square kjøper majoriteten i TIDAL for 297 milioner dollar (2,52 milliarder kroner), artist-eiere blir med videre som deleiere.
=== Nåværende CEO og styreleder ===
CEO, Jesse DoroguskerStyreleder, Herman Kristiansen Johre
=== Tidligere ledelse og styre ===
TIDAL har tidligere CEOer inkludere Jeffrey Toig, Andy Chen og Peter Tonstad.Tidligere Styreleder, Marte Ingulstad
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
Offisielt nettsted | Tidal er en abonnementsbasert strømmetjeneste for musikk og musikkvideoer, lansert av det norske selskapet Aspiro AB i 2014. Tjenesten benytter tapsfri komprimering og tilbyr mer enn 70 millioner sanger og 250 000 musikkvideoer og er tilgjengelig i 56 land. | 2,232 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skolestredet_(Oslo) | 2023-02-04 | Skolestredet (Oslo) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Vika'] | Skolestredet (tidligere Skolestrædet) var en gate i Pipervika i Oslo. Det var en kort gate fra Holmens gate til Skolegata. Gaten ble bortregulert ved saneringen i forbindelse med oppføringen av Oslo rådhus.
| Skolestredet (tidligere Skolestrædet) var en gate i Pipervika i Oslo. Det var en kort gate fra Holmens gate til Skolegata. Gaten ble bortregulert ved saneringen i forbindelse med oppføringen av Oslo rådhus.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skolestredet». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 513. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Kristiania oppmålingsvesens kart fra 1887 hos Oslo byarkiv | | navn = Skolestredet | 2,233 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Manglerud_ungdomshus | 2023-02-04 | Manglerud ungdomshus | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1986', 'Kategori:Manglerud'] | Manglerud ungdomshus er et fritids- og aktivitetshus med tilbud til ungdom på Manglerud i bydel Østensjø i Oslo. Det ble grunnlagt i 1986, og er en del av bydelens og kommunens satsing for å forebygge rus, kriminalitet og ekstremisme. De første årene lå Manglerudklubben i tilknytning til Manglerud senter, men ble flyttet til Plogveien 22, og har i dag samme adresse som Manglerud skole. Ved flytting til eget bygg ved skolen ble det gjennomført en omstrukturering, og klubben ble omgjort til Ungdomshus. Ungdomshuset tilbyr et bredere spekter av aktiviteter. Klubbrådet, bestående av ungdom er medvirker til å utforme aktivitetene og innholdet i huset.
Manglerud ungdomshus tilbyr flere kurs, og har et musikkverksted med øvingslokaler og innspillingsstudio for band og artister.
Ungdomshuset deltar i gjennomføringen av Ungdommens kulturmønstring (UKM) i bydel Østensjø hvert år.
| Manglerud ungdomshus er et fritids- og aktivitetshus med tilbud til ungdom på Manglerud i bydel Østensjø i Oslo. Det ble grunnlagt i 1986, og er en del av bydelens og kommunens satsing for å forebygge rus, kriminalitet og ekstremisme. De første årene lå Manglerudklubben i tilknytning til Manglerud senter, men ble flyttet til Plogveien 22, og har i dag samme adresse som Manglerud skole. Ved flytting til eget bygg ved skolen ble det gjennomført en omstrukturering, og klubben ble omgjort til Ungdomshus. Ungdomshuset tilbyr et bredere spekter av aktiviteter. Klubbrådet, bestående av ungdom er medvirker til å utforme aktivitetene og innholdet i huset.
Manglerud ungdomshus tilbyr flere kurs, og har et musikkverksted med øvingslokaler og innspillingsstudio for band og artister.
Ungdomshuset deltar i gjennomføringen av Ungdommens kulturmønstring (UKM) i bydel Østensjø hvert år.
== Se også ==
Manglerud politistasjon
Idrettslaget Manglerud Star
Manglerud stasjon
Manglerud senter
Plogveien
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Manglerud ungdomshus er et fritids- og aktivitetshus med tilbud til ungdom på Manglerud i bydel Østensjø i Oslo. Det ble grunnlagt i 1986, og er en del av bydelens og kommunens satsing for å forebygge rus, kriminalitet og ekstremisme. | 2,234 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skolegata_(Oslo) | 2023-02-04 | Skolegata (Oslo) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Vika'] | Skolegata (tidligere Skolegaden og Skolegaten) var en gate i Pipervika i Oslo. Den gikk fra Vestbanen til Bakkegata, omtrent i retning vår tids Olav Vs gate. Før midten av 1800-tallet het den Tanggaden.Ved nr. 8 lå i sin tid Pipervika politistasjon og et skolehus for fattigfolk som gav navn til gaten. Denne skolen ble avløst av Ruseløkka skole i 1871. Strøket endret mye karakter ved saneringen i forbindelse med oppføringen av Oslo rådhus. Politistasjonen ble revet rundt 1960.
Det samme navnet ble før byutvidelsen i 1878 brukt om det som nå heter Gøteborggata.
| Skolegata (tidligere Skolegaden og Skolegaten) var en gate i Pipervika i Oslo. Den gikk fra Vestbanen til Bakkegata, omtrent i retning vår tids Olav Vs gate. Før midten av 1800-tallet het den Tanggaden.Ved nr. 8 lå i sin tid Pipervika politistasjon og et skolehus for fattigfolk som gav navn til gaten. Denne skolen ble avløst av Ruseløkka skole i 1871. Strøket endret mye karakter ved saneringen i forbindelse med oppføringen av Oslo rådhus. Politistasjonen ble revet rundt 1960.
Det samme navnet ble før byutvidelsen i 1878 brukt om det som nå heter Gøteborggata.
== Referanser ==
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skolegaten». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 512. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Kristiania oppmålingsvesens kart fra 1887 hos Oslo byarkiv
Prosjekt Oslo-patrio, temahefte 11: Kristiania-prostitusjonen på 1800-tallet | | navn = Skolegata | 2,235 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nedre_Hammersborggate_(Oslo) | 2023-02-04 | Nedre Hammersborggate (Oslo) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Hammersborg'] | Nedre Hammersborggate var en gate på Hammersborg i Oslo. Den gikk fra Hospitalsgata via Hammersborg torv og skrått ned til Møllergata. Gateløpet forsvant da området ble sanert.
| Nedre Hammersborggate var en gate på Hammersborg i Oslo. Den gikk fra Hospitalsgata via Hammersborg torv og skrått ned til Møllergata. Gateløpet forsvant da området ble sanert.
== Eksterne lenker ==
Kristiania oppmålingsvesens kart fra 1887 hos Oslo byarkiv | | navn = Nedre Hammersborggate | 2,236 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Smedgangen_(Oslo) | 2023-02-04 | Smedgangen (Oslo) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel St. Hanshaugen', 'Kategori:Veier på Hammersborg'] | Smedgangen var en gate på Hammersborg i Oslo. Det var et smalt smug som gikk nordover fra Hospitalsgata mellom Grubbegata og Møllergata. Det blir der Oslos hovedbrannstasjon ligger i dag, nord for Møllergata 19.
Gaten er omtalt i Knut Hamsuns roman Sult (i tredje stykke), i skildringer som gir inntrykk av et mørkt, fattigslig og forfallent område. Hammersborgområdet ble sanert fra 1930-årene av da bergknauser ble sprengt bort og Henrik Ibsens gate (nå Hammersborggata) ble anlagt. I dag er det lite igjen som minner om det som var.
| Smedgangen var en gate på Hammersborg i Oslo. Det var et smalt smug som gikk nordover fra Hospitalsgata mellom Grubbegata og Møllergata. Det blir der Oslos hovedbrannstasjon ligger i dag, nord for Møllergata 19.
Gaten er omtalt i Knut Hamsuns roman Sult (i tredje stykke), i skildringer som gir inntrykk av et mørkt, fattigslig og forfallent område. Hammersborgområdet ble sanert fra 1930-årene av da bergknauser ble sprengt bort og Henrik Ibsens gate (nå Hammersborggata) ble anlagt. I dag er det lite igjen som minner om det som var.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Smedgangen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 519. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Kristiania oppmålingsvesens kart fra 1887 hos Oslo byarkiv
Knut Hamsuns «Sult» hos Project Gutenberg | | navn = Smedgangen | 2,237 |
https://no.wikipedia.org/wiki/NM_i_stafetter_2014 | 2023-02-04 | NM i stafetter 2014 | ['Kategori:Friidrett i 2014', 'Kategori:NM i stafetter', 'Kategori:Norgesmesterskap i 2014', 'Kategori:Sport i Grimstad', 'Kategori:Sportsarrangementer i Aust-Agder'] | NM i stafetter 2014 var en del av NM i friidrett 2014, men ble arrangert som et eget stevne på i Grimstad 29. mai og 1. juni 2014. Arrangør var Sørild FIK.
| NM i stafetter 2014 var en del av NM i friidrett 2014, men ble arrangert som et eget stevne på i Grimstad 29. mai og 1. juni 2014. Arrangør var Sørild FIK.
== Resultater, menn senior ==
=== 4x100m ===
Finale:
=== 4x400m ===
=== 4x1500m ===
== Resultater, kvinner senior ==
=== 4x100m ===
=== 4x400m ===
=== 4x800m ===
== Resultater, menn junior ==
=== 4x100m ===
Medaljevinnere:
=== 4x400m ===
Medaljevinnere:
=== 4x1500m ===
== Resultater, kvinner junior ==
=== 4x100m ===
Medaljevinnere:
=== 4x400m ===
Medaljevinnere:
=== 4x800m ===
Medaljevinnere:
== Kilder ==
Norsk friidrett - NM stafetter 2014 | NM i stafetter 2014 var en del av NM i friidrett 2014, men ble arrangert som et eget stevne på i Grimstad 29. mai og 1. | 2,238 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maurizio_Arrivabene | 2023-02-04 | Maurizio Arrivabene | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ferrari', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Italienske forretningsfolk', 'Kategori:Juventus', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Brescia', 'Kategori:Teamsjefer i Formel 1'] | Maurizio Arrivabene (født 7. mars 1957 i Brescia) Maurizio Arrivabene var teamsjef i Formel 1-teamet Scuderia Ferrari fra 2014 til 2018. Han ble utnevnt i november 2014, da han erstattet Marco Mattiacci.
| Maurizio Arrivabene (født 7. mars 1957 i Brescia) Maurizio Arrivabene var teamsjef i Formel 1-teamet Scuderia Ferrari fra 2014 til 2018. Han ble utnevnt i november 2014, da han erstattet Marco Mattiacci.
== Karriere ==
Arrivabene har bakgrunn fra markedsføring og salg. I 1997 ble han ansatt i Philip Morris, og ble etterhvert visepresident for Marlboro Global Communication & Promotions i 2007 og visepresident for Consumer Channel Strategy and Event Marketing i 2011. Gjennom sitt arbeid hos Philip Morris ble han involvert i selskapets sponsoravtale (via sigarettmerket Marlboro) med Ferrari-teamet, og var fra 2010 medlem av Formel 1-kommisjonen som representant for alle sponsorer innen sporten.
23. november 2014 kunngjorde Ferrari at Arrivabene hadde blitt utnevnt til teamsjef, hvor han erstattet Marco Mattiacci, som bare hadde hatt stillingen siden han tok over fra Stefano Domenicali i april. Avgjørelsen om å velge Arrivabene ble tatt av Ferraris styreformann Sergio Marchionne, som begrunnet utnevnelsen med Arrivabenes «grundige forståelse ikke bare av Ferrari, men også av sportens styringsmekanismer og krav».
Han har også vært uavhengig styremedlem i fotballklubben Juventus siden 2012.
== Referanser == | | fsted = Brescia | 2,239 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%B8ykenveien | 2023-02-04 | Røykenveien | ['Kategori:Pekere'] | Røykenveien finnes i flere kommuner:
Røykenveien (Asker), følger fylkesvei 167 i Asker kommune fra krysset hvor Fv167 går fra å være Bleikerveien til å bli Røykenveien og går til den ender i krysset med Fylkesvei 165 i Grodalen i gamle Røyken kommune.
Røykenveien (Lier), følger Riksvei 23 fra Linnes i Lier til kommunegrensen til Røyken kommune hvor Rv23 fortsetter som Spikkestadveien. | Røykenveien finnes i flere kommuner:
Røykenveien (Asker), følger fylkesvei 167 i Asker kommune fra krysset hvor Fv167 går fra å være Bleikerveien til å bli Røykenveien og går til den ender i krysset med Fylkesvei 165 i Grodalen i gamle Røyken kommune.
Røykenveien (Lier), følger Riksvei 23 fra Linnes i Lier til kommunegrensen til Røyken kommune hvor Rv23 fortsetter som Spikkestadveien. | Røykenveien finnes i flere kommuner: | 2,240 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Die_sieben_letzten_Worte_unseres_Erl%C3%B6sers_am_Kreuze | 2023-02-04 | Die sieben letzten Worte unseres Erlösers am Kreuze | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Komposisjoner av Joseph Haydn', 'Kategori:Musikk for påske', 'Kategori:Musikkverk for strykekvartett', 'Kategori:Oratorier', 'Kategori:Orkesterverk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Die sieben letzten Worte unseres Erlösers am Kreuze (opprinnelig: Musica instrumentale sopra le 7 ultime parole del nostro Redentore in croce, til ordrett norsk «instrumentalmusikk over de sju siste ordene til vår Frelser på korset», Hob. XX/1:A) er et musikkverk av Joseph Haydn fra 1787.
| Die sieben letzten Worte unseres Erlösers am Kreuze (opprinnelig: Musica instrumentale sopra le 7 ultime parole del nostro Redentore in croce, til ordrett norsk «instrumentalmusikk over de sju siste ordene til vår Frelser på korset», Hob. XX/1:A) er et musikkverk av Joseph Haydn fra 1787.
== Versjoner ==
Den opprinnelige versjon er pasjonsmusikk for orkester, dvs instrumentalmusikk inspirert av Jesu sju siste ord på korset. Haydn ferdigstilte deretter en bearbeiding for strykekvartett (Hob. XX/1:B = Hob. III:50–56) og hadde samtidig overoppsyn over arbeidet med et utdrag for klavér (Hob. XX/1:C). Alle disse tre versjonene ble gitt ut på Artaria & Co i Wien sommeren 1787. I 1797 skrev Haydn et oratorium for soli, kor og orkester (Hob. XX/2) over samme materiale.
== Tilblivelse og arbeid ==
Die sieben letzten Worte unseres Erlösers am Kreuze ble bestilt av kannik José Saluz de Santamaria i Cádiz og uroppført langfredag 1787. Oppdraget lød på en komposisjon bestående av sju langsomme, meditative satser, en for hver av Jesu sju siste ytringer. Framføringen skulle foregå ved at presten steg opp på prekestolen, leste Jesu ord, utla dem, og knelte ved alteret mens det meditative musikkstykket ble spilt.
Haydn beskrev oppdraget som et av sine vanskeligste,. Det var utfordrende å skrive sju instrumentale adagioer som illustrasjon av Jesu siste ord, og som dessuten skulle kunne spilles etter hverandre uten at tilhørerne gikk lei. Men han ble fornøyd med resultatet, og regnet det som et av sine mest vellykkede verk.
Joseph Haydn beskrev uroppføringen til sin biograf Georg August Griesinger slik:
«På den annonserte dagen dekte man kirkas vegger, vinduer og pilarer med svart tøy, og bare en stor lampe som hang midt på lyste opp i det stemningsfulle mørket. Til avtalt tid ble alle dørene stengt, og musikken begynte. Etter en passende introduksjon besteg biskopen prekestolen, resiterte den første av Jesu sju ytringer og reflekterte over ordene. Så snart han var ferdig, steg han ned og falt på kne foran alteret mens musikken fylte ut pausen. Deretter steg biskopen opp på prekestolen en andre gang, en tredje, osv. Musikken satte inn straks han var ferdig å snakke. Å skrive sju adagioer uten tilhørende tekst og ut av den frie fantasi, og som attpåtil skulle spilles etter hverandre uten å trøtte ut tilhørerne samtidig som musikken vakte alle emosjonene til den døende Frelseren i dem var sannelig en vanskelig oppgave. Haydn uttrykte ofte at dette arbeidet var et av hans mest vellykkede.»Haydns undertittel var Sieben Sonaten mit einer Einleitung und am Schluss ein Erdbeben, dvs «sju sonater med en innledning og et jordskjelv som avslutning».
At klavér- og strykekvartettversjonene kom ut samtidig med orkesterversjonen, er nok et uttrykk for Haydns ønske om at verket skulle bli tidløst og få en større spredning. I Passau 1794 hørte Haydn en oratorieversjon som kapellmesteren ved erkebiskopens hoff, Joseph Friebert, hadde utarbeidet. Selv om Haydn var relativt fornøyd med Frieberts versjon, skrev han sin egen versjon for fire solostemmer, kor og orkester. Teksten er det sannsynligvis Gottfried van Swieten som står bak. Denne versjonen ble uroppført i Wien 1796 og utgitt i 1801.
== Struktur ==
== Referanser og noter ==
== Litteratur ==
Brockhaus-Riemann Musiklexikon Digital. Bind 2, s. 184. Digibib 4.00.156, 2004. (se også wikisource.de)
Silke Leopold, Ullrich Scheideler: Oratorienführer. Metzler, Stuttgart 2000, ISBN 3-476-00977-7.
Theodor Göllner: «Die Sieben Worte am Kreuz» bei Schütz und Haydn. Bayerische Akademie der Wissenschaften; Philosophisch-Historische Klasse. Abhandlungen, Neue Folge, hefte 93. München 1986.
Adolf Sandberger: Zur Entstehungsgeschichte von Haydns «Sieben Worte des Erlösers am Kreuze». I Ausgewählte Aufsätze zur Musikgeschichte. München 1921, s. 266–281.
Hubert Unverricht: Joseph Haydns «Die Sieben Worte Christi am Kreuze», hoffkapellmester i Passau, Joseph Frieberts versjon. I Kirchenmusikalisches Jahrbuch 65 (1982), s. 83–94.
== Eksterne lenker ==
Die Worte des Erlösers am Kreuze, Hob.III:50-56: Fritt tilgjengelige noter i International Music Score Library Project.
Joseph Haydn: Die Sieben Letzten Worte Unseres Erlösers Am Kreuze String Quartet Op. 51 på YouTube | Die sieben letzten Worte unseres Erlösers am Kreuze (opprinnelig: Musica instrumentale sopra le 7 ultime parole del nostro Redentore in croce, til ordrett norsk «instrumentalmusikk over de sju siste ordene til vår Frelser på korset», Hob. XX/1:A) er et musikkverk av Joseph Haydn fra 1787. | 2,241 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mellemgaten_(Oslo) | 2023-02-04 | Mellemgaten (Oslo) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Vika'] | Mellemgaten eller Mellemgaden var en gate i Pipervika i Oslo. Den gikk fra Strandbakken til Skolegata. Gaten ble bortregulert i forbindelse med oppføringen av Oslo rådhus.
| Mellemgaten eller Mellemgaden var en gate i Pipervika i Oslo. Den gikk fra Strandbakken til Skolegata. Gaten ble bortregulert i forbindelse med oppføringen av Oslo rådhus.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Mellemgaten». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 361. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Kristiania oppmålingsvesens kart fra 1887 hos Oslo byarkiv | | navn = Mellemgaten | 2,242 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Global_nedkj%C3%B8ling | 2023-02-04 | Global nedkjøling | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Klimaendringer', 'Kategori:Klimatologi'] | Global nedkjøling var en hypotese i 1970-årene om at gjennomsnittstemperaturen på jorden ville gå ned, det motsatte av global oppvarming. I jordens historie har det vært flere episoder med avkjøling av atmosfæren og havet. Disse prosessene har innledet langvarige istider, der gjennomsnittelig global temperatur har vært mye lavere enn de siste 10 000 årene. Det er usikkerhet om nøyaktig hvilke prosesser som har vært årsaken til disse endringene, men en rekke klimapådriv og tilbakekoblingsmekanismer i klimasystemet utpekes som relevante. I 1970-årene var det en del forskning som indikerte at det ville komme en snarlig nedkjøling av jorden.
Hypotesen om en overgang til istid hadde liten støtte i det generelle vitenskapelige miljøet, men fikk derimot oppmerksomhet i media. Dette var delvis støttet av en noe nedadgående trend i temperaturene fra 1940-årene og fram til tidlig i 1970-årene. Pressemeldinger reflekterte ikke den nøyaktige og fulle rekkevidden av den vitenskapelige forskningslitteraturen. Dette til tross for en voksende mengde vitenskapelig litteratur som tvert imot estimerte en framtidig oppvarming grunnet menneskelig utslipp av klimagasser. Den nåværende vitenskapelige mening om klimaendringer er at jorden har gjennomgått global oppvarming gjennom hele 1900-tallet, og at den fortsetter å varmes opp.
| Global nedkjøling var en hypotese i 1970-årene om at gjennomsnittstemperaturen på jorden ville gå ned, det motsatte av global oppvarming. I jordens historie har det vært flere episoder med avkjøling av atmosfæren og havet. Disse prosessene har innledet langvarige istider, der gjennomsnittelig global temperatur har vært mye lavere enn de siste 10 000 årene. Det er usikkerhet om nøyaktig hvilke prosesser som har vært årsaken til disse endringene, men en rekke klimapådriv og tilbakekoblingsmekanismer i klimasystemet utpekes som relevante. I 1970-årene var det en del forskning som indikerte at det ville komme en snarlig nedkjøling av jorden.
Hypotesen om en overgang til istid hadde liten støtte i det generelle vitenskapelige miljøet, men fikk derimot oppmerksomhet i media. Dette var delvis støttet av en noe nedadgående trend i temperaturene fra 1940-årene og fram til tidlig i 1970-årene. Pressemeldinger reflekterte ikke den nøyaktige og fulle rekkevidden av den vitenskapelige forskningslitteraturen. Dette til tross for en voksende mengde vitenskapelig litteratur som tvert imot estimerte en framtidig oppvarming grunnet menneskelig utslipp av klimagasser. Den nåværende vitenskapelige mening om klimaendringer er at jorden har gjennomgått global oppvarming gjennom hele 1900-tallet, og at den fortsetter å varmes opp.
== Historie ==
På slutten av 1800-tallet var det allment akseptert at klimatiske forhold best kunne beskrives som langtids middelverdier. Geologer og et fåtall meteorologer var klar over at fortidens klima hadde variert svært mye. De var klar over at det hadde vært istider, og søkte forklaringen i astronomiske og solare variasjoner. I mellomkrigstiden hadde en fått et godt bilde av fortidens klimaendringer på en geologisk tidsskala.
=== Frykten for en ny istid ===
I 1920-årene var det en begynnende bekymring for en ny istid. Den amerikanske oppdageren kaptein Donald Baxter MacMillan seilte mot Arktis i 1923, sponset av National Geographic Society, for å lete etter bevis for at isbreene vokste. I 1926 var det en astronom i Berlin som mente at det ville gå mot global nedkjøling, men at det var «langt unna».I 1950- og 1960-årene ble en klar over at klimaet kunne endres i løpet av noen tiår eller hundreår. Noen av pionerene innenfor historisk klimatologi var engelskmennene Gerald Manley og Hubert Lamb i England, tyskeren Herman Flohn i Tyskland, franskmannen LeRoy Ladurie og amerikanerne Murray Mitchell og Reid Bryson. Den amerikanske klimatologen J. Murray Mitchell påviste i 1963 en trend for nedkjøling fra rundt 1940. På en konferanse om klimaendringer som ble holdt i Boulder i 1965, oppstod spekulasjoner underbygget av Milankovitch sykluser angående hvordan de små endringene av sollyset kan utløse istider. I 1966 forutså Cesare Emiliani at «en ny istid vil begynne i løpet av noen få tusen år». Paul R. Ehrlich skrev i sin bok The Population Bomb (norsk: Befolkningsbomben) fra 1968 at «[den naturlige] drivhuseffekten blir forsterket av kraftig økning av karbondioksid... [dette] blir motvirket av lave skyer som skapes av kondensstriper, støv og andre forurensninger... For øyeblikket kan vi ikke forutsi hva det generelle klimatiske resultatene vil bli av vår bruk av atmosfæren som søppelfylling.»I 1970-årene fikk en på samme tid bekymringer for både en kommende ny istid, og for global oppvarming på grunn av økte nivåer av CO2 i atmosfæren. Bekymringen for en global nedkjøling hadde sin årsak i at tidligere istider hadde oppstått med rundt 10 000 års mellomrom, og mellomistiden (holocen) som verden nå er inne i hadde vart i omtrent så lang tid. En annen faktor var økningen av aerosoler i atmosfæren, noe som kunne redusere solinstrålingen til jorden. I 1972 ble det holdt en konferanse ved Brown University, Providence i USA, om en kommende istid («The Present Interglacial – how and when will it end?»). Omtrent samtidig ble det holdt en konferanse angående global oppvarming. På denne tiden hadde en stor interesse for fortidens klimaendringer. Dette fordi en søkte forklaring på hva en kunne forvente i fremtiden, basert på fortidens klimahistorie.
=== Bevissthet i 1970-årene om at luftforurensning kunne påvirke klimaet ===
Bekymringen for en ny istid toppet seg i begynnelsen av 1970-årene, selv om «muligheten for menneskeskapt oppvarming dominerte fagfellevurdert litteratur selv da». En nedkjølingsperiode begynte i 1945, og etter to tiår med en trend med reduserte temperaturer ble det foreslått at et bunnpunkt var nådd. Den økende bekymringen kan delvis tilskrives det faktum at mye mindre da var kjent om verdens klima og årsakene til istider. Klimaforskere var klar over at estimater basert på denne trenden ikke var mulig, fordi utviklingen var dårlig undersøkt og ikke forstått. Til tross for dette ble muligheten for en avkjøling referert til i media, uten den tilbakeholdenheten som er vanlig i vitenskapelige rapporter. Dessuten var det uvanlig strenge vintre i Asia og deler av Nord-Amerika i 1972 og 1973, dermed ble befolkningen opptatt av dette.Rundt 1971 var det flere studier som indikerte at luftforurensning forårsaket av menneskelig aktivitet økte i omfang. Det var imidlertid usikkerhet med hensyn på om aerosoler ville føre til oppvarming eller nedkjøling, og hvorvidt dette var mer betydningsfullt enn stigende CO2-nivåer. Mitchell så fremdeles på mennesker som «uskyldige tilskuere» i forhold til nedkjølingen fra 1940-årene frem til 1970. I 1971 antydet hans beregninger at stigende utslipp kunne føre til betydelig avkjøling etter år 2000, selv om han også hevdet at utslipp kan føre til oppvarming, avhengig av omstendighetene. Beregningene var for enkle på denne tiden til at de kunne gi pålitelige resultater.
=== Rapporter fra National Science Board ===
En rapport fra National Science Board i 1972 med tittelen Patterns and Perspectives in Environmental Science diskuterte den sykliske oppførselen til klimaet. Den var skrevet ut fra datidens forståelse om at planeten gikk inn i en fase av nedkjøling etter en periode med varme: «Å dømme ut fra data vedrørende den siste mellomistiden, er de nåværende høye temperaturer noe som ser ut til å nå slutten, for å bli etterfulgt av en lang periode med betydelig kaldere temperaturer, og fører mot en kommende istid 20 000 år fra nå». Det ble også sagt at «det er imidlertid mulig, eller til og med sannsynlig, at menneskelig påvirkning allerede har endret miljøet så mye at de klimatiske mønstre i nær fremtid vil følge en annen vei».En redegjørelse fra National Science Board i 1974 med tittelen Science And The Challenges Ahead fortsatte å utdype temaet: «I løpet av de siste 20-30 årene har temperaturen i verden falt. I første omgang uregelmessig, men mer kraftig det siste tiåret». Diskusjon om sykliske istider var ikke nevnt i denne rapporten. I stedet var det rollen menneskelig aktivitet spilte som var sentral for rapportens analyser. «Årsaken til trenden med nedkjøling er ikke kjent med sikkerhet. Men det er økende bekymring for at menneskelig aktivitet kan ha en innvirkning, ikke bare i den siste trenden med nedkjøling, men også i sammenheng med høyere temperaturer i løpet av det siste århundret». Rapporten konkluderte ikke med at karbondioksid forårsaker oppvarmingen, eller landbruks- og industriell forurensning står bak nedkjøling. Den understreket at: «Før slike spørsmål som disse kan løses, må det gjøres store fremskritt i forståelsen av kjemi og fysikk i atmosfære og havet, og i å måle og spore partikler gjennom systemet».
=== Oppslag i media ===
Mens disse diskusjonene pågikk i vitenskapelige kretser, ble dette også tatt opp i massemedia. Det amerikanske tidsskriftet Time presenterte i juni 1974 en artikkel med tittelen «Another Ice Age?» som refererte til at «atmosfæren har utviklet seg til å bli gradvis kjøligere de siste tre tiårene», men skrev også at «Noen forskere ... tror at trenden med nedkjøling kanskje bare er midlertidig».En artikkel i det amerikanske tidsskriftet Newsweek i april 1975 hadde tittelen «En kjøligere verden», som pekte på «uhyggelige tegn på at jordens værmønstre har begynt å forandre seg». Den refererte til «en reduksjon på en halv grad [Fahrenheit] i gjennomsnittlige temperaturer på den nordlige halvkule mellom 1945 og 1968», og videre at «Bevisene til støtte for disse prediksjonene [for global nedkjøling] har blitt så sterke at meteorologene er presset til å holde følge med tendensen». Artikkelen i Newsweek oppga ikke årsaken til nedkjøling. Den erklærte at «hva som forårsaker utbruddet av store og små istider forblir et mysterium», og siterte konklusjonen til National Academy of Sciences om at «ikke bare er de grunnleggende vitenskapelige spørsmål stort sett ubesvarte, men i mange tilfeller vet vi ennå ikke nok til å stille de sentrale spørsmålene».
Artikkelen nevnte noen alternative løsninger for å «smelte iskappen over Arktis ved å dekke den med svart sot eller omdirigere arktiske elver», men mente at disse tiltakene ikke var gjennomførbare. Newsweek-artikkelen kritiserte statsledere med å si: «Men forskerne ser få tegn på at regjeringsledere noe sted, er så mye som forberedt på å gjøre enkle tiltak som å bygge opp matlagre eller å innføre variabler for klimatisk usikkerhet i de økonomiske fremskrivninger for matforsyninger … Jo lengre planleggerne (politikerne) nøler, desto vanskeligere vil det bli å takle klimaendringer når resultatene blir til grim virkelighet». Artikkelen understreket oppsiktsvekkende konsekvenser som i stor grad ikke var kildebelagt: «katastrofal hungersnød», «tørke og ødeleggelser», «det mest ødeleggende utbruddet av tornadoer noensinne», «tørke, flom, lengre tørkeperioder, lange perioder med kulde, forsinkede monsuner», «umulig for sultende folk å migrere», «dagens nedgang har beveget planeten en sjettedel på veien mot istid».Den 23. oktober 2006 kom Newsweek med en korreksjon, over 31 år etter at den opprinnelige artikkelen ble publisert, og sa at det hadde vært «spektakulært feil om den nære fremtid». Redaktør Jerry Adler sa imidlertid at «oppslaget ikke var feil 'i journalistisk' forstand av 'unøyaktighet'».
=== Dagens kunnskap ===
Bekymring for at trender med lavere temperaturer vil fortsette, og kanskje i et raskere tempo, har blitt observert å være feil av FNs klimapanel.De fire siste mellomistider varte i rundt 10 000 år, mens mellomistider før det varte i rundt 28 000 år. Beregninger basert på Milankovitch-svingninger tyder på at den nåværende mellomistiden trolig vil fortsette i titusener av år. Dette er imidlertid under forutsetning av at det ikke er noen menneskeskapte påvirkninger. Andre estimater setter den uforstyrrede lengden på den nåværende mellomistiden til 50 000 år. Flere klimaforskere hevder at dagens nivå av CO2 vil utelukke den neste istiden fra å inntre de neste 500 000 år. Dette vil i så fall være den lengste og mest intense mellomistid de siste 2,6 millioner år.Den vitenskapelige kunnskapen om klimaendringer var mer usikker i 1970-årene enn i tiårene som fulgte. I 1971, da Rasool og Schneider skrev sin artikkel, hadde klimatologer ennå ikke anerkjent betydningen av andre klimagasser enn vanndamp og karbondioksid. Derfor ble ikke metan, lystgass og KFK tatt med i vurderingene.
== Fysiske mekanismer for global nedkjøling ==
Klimasystemets gjennomsnittlige tilstand kontrolleres av en rekke klimapådriv, der noen er eksterne og andre er interne. Eksterne er for eksempel varierende utstråling fra solen og langvarige endringer av planetbanen. Interne har å gjøre med atmosfærens sammensetning og skyer som påvirker strålingspådrivet. Flere av disse kan være menneskeskapte, som utslipp av gasser til atmosfæren og arealbruksendringer (endringer av store områder på landjorden).I tillegg til dette forsterker tilbakekoblingsmekanismene pådrivene. Eksempeler på dette siste er endret innhold av vanndamp i atmosfæren eller skydannelse på grunn av globale temperaturendringer.Perioden med nedkjøling på midten av 1900-tallet er gjenskapt av moderne globale klimamodeller som inkluderer de fysiske effektene av sulfataerosoler. Det er generell enighet om at effekten av aerosoler var den dominerende årsaken til nedkjølingen på rundt 0,1 °C på midten av 1900-tallet. I tidligerer perioder har påvirkning på grunn av jordplateforskyvning, solens energiutstråling, vulkanutslipp og flere andre faktorer spilt inn.
=== Aerosoler ===
Menneskelig aktivitet, for det meste på grunn av energiproduksjon med fossile energikiler og arealbruksendringer, har økt antall små partikler i atmosfæren, kjent som aerosoler. Økt innhold av aerosoler gir øke global albedo, altså refleksjon av sollys. Dermed oppstår kjøling av planeten ved å redusere solstrålingen som når jordoverflaten. Men det er også en indirekte effekt, ved at aerosoler påvirker egenskapene til skyer ved å opptre som kondensasjonskjerner som danner skyer.Stor økning av industriproduksjonen under og etter andre verdenskrig ga store utslipp av aerosoler i atmosfæren. Dette er den mest sannsynlige årsaken til den kjølige perioden på midten av 1900-tallet. På grunn av strengere lovgivning for utslipp til atmosfæren rundt 1975 ble periode med nedkjøling raskt avbrutt av temperaturstigning.Et kjennetegn med aerosolenes påvirkning var reduserte dagtemperaturer, mens temperaturen om natten økte. Dette skyldes at aerosoler forårsaker global dimming ved å sprede sollys. Denne effekten er mye mer innflytelsesrik om dagen med solstråling mot jorden. Om natten fortsetter drivhusgassene å absorbere og sende tilbake den termiske strålingen fra jordens overflate (atmosfærisk tilbakestråling).
=== Vulkanutbrudd ===
Store vulkanutbrudd kan sende ut store mengder støv og svoveldioksid i stratosfæren. Disse stoffene kan ha en oppholdstid på flere år og spre seg ut i hele jordens atmosfære. En kjenner til at slike hendelser kan senke den globale temperaturen mellom 0,5 og 1 °C året etter utbruddet. En rekke vulkanutbrudd som ga store mengder av aerosoler i stratosfæren var antagelig medvirkende til den kjølige perioden fra 1940-årene og fram til tidlig i 1970-årene.
== Se også ==
Antidrivhuseffekt
== Referanser ==
== Litteratur ==
Grønås, Sigbjørn (2011). Hvordan klimaet kan endres – en innføring. Bergen: Geofysisk nstitutt, Universitetet i Bergen.
Barry, Roger G. og Chorley, Richard J. (2003). Atmosphere, Weather and Climate (Åttende utg.). London, Storbritannia: Routledge. ISBN 0-203-44051-X. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Was an imminent Ice Age predicted in the '70's? No; Diskusjon og sitater fra forskningsartikler fra 1970-årene; samlet på nettsiden til William M. Connolley | Global nedkjøling var en hypotese i 1970-årene om at gjennomsnittstemperaturen på jorden ville gå ned, det motsatte av global oppvarming. I jordens historie har det vært flere episoder med avkjøling av atmosfæren og havet. | 2,243 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oklahoma | 2023-02-04 | Oklahoma | ['Kategori:1907 i Oklahoma', 'Kategori:1907 i USA', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor hovedstad er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Oklahoma', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1907'] | Oklahoma (engelsk uttale: /ˌoʊkləˈhoʊmə/) er en delstat som ligger i den sørlig-sentrale regionen i USA. Oklahoma City er delstatens hovedstad og største by. Med ca. 3,5 millioner innbyggere er Oklahoma den 28. mest folkerike delstaten i USA. Delstaten ble opprettet i det som var Indianerterritoriet den 16. november 1907, og ble den 46. delstaten som ble med i unionen.
Med sine små fjellrekker, prærier og østlige skoger ligger mesteparten av Oklahoma i regionene Great Plains og Ozark Highlands. Sistnevnte er spesielt utsatt for tordenvær. Mange av dagens innbyggere har tyske, irske og innfødt amerikanske stamfedre. Det tales mer enn 25 indianerspråk i delstaten, et antall som overgår alle andre delstater. I dag finnes det flere hovedkvarter for indianerstammer i denne delstaten enn i noen annen. Oklahoma ligger i et område der tre kulturelle regioner møtes, og delstaten har historisk vært tilholdssted for kvegfarmere, nybyggere i sør og et offisielt stadfestet indianerterritorium.
Religiøst er delstaten en del av «bibelbeltet», et område hvor den konservative evangeliske kristendommen dominerer. Delstaten er altså kjent for å være konservativ, men allikevel har det mer liberale demokratiske partiet flere registrerte velgere enn det konservative republikanske.
Delstaten er en stor produsent av naturgass, olje og mat. Andre viktige næringer er luftfart, energi, telekommunikasjon og bioteknologi. Oklahomas økonomi er i sterk vekst, og den er blant de ledende delstatene i USA når det gjelder vekst i bruttonasjonalproduktet. I tillegg er veksten i BNP per innbygger tredje størst i landet. Oklahoma City og Tulsa er Oklahomas største økonomiske baser. Oklahoma kan kalles en urbanisert delstat, da hele 60 % av befolkningen bor i tettbygde strøk.
| Oklahoma (engelsk uttale: /ˌoʊkləˈhoʊmə/) er en delstat som ligger i den sørlig-sentrale regionen i USA. Oklahoma City er delstatens hovedstad og største by. Med ca. 3,5 millioner innbyggere er Oklahoma den 28. mest folkerike delstaten i USA. Delstaten ble opprettet i det som var Indianerterritoriet den 16. november 1907, og ble den 46. delstaten som ble med i unionen.
Med sine små fjellrekker, prærier og østlige skoger ligger mesteparten av Oklahoma i regionene Great Plains og Ozark Highlands. Sistnevnte er spesielt utsatt for tordenvær. Mange av dagens innbyggere har tyske, irske og innfødt amerikanske stamfedre. Det tales mer enn 25 indianerspråk i delstaten, et antall som overgår alle andre delstater. I dag finnes det flere hovedkvarter for indianerstammer i denne delstaten enn i noen annen. Oklahoma ligger i et område der tre kulturelle regioner møtes, og delstaten har historisk vært tilholdssted for kvegfarmere, nybyggere i sør og et offisielt stadfestet indianerterritorium.
Religiøst er delstaten en del av «bibelbeltet», et område hvor den konservative evangeliske kristendommen dominerer. Delstaten er altså kjent for å være konservativ, men allikevel har det mer liberale demokratiske partiet flere registrerte velgere enn det konservative republikanske.
Delstaten er en stor produsent av naturgass, olje og mat. Andre viktige næringer er luftfart, energi, telekommunikasjon og bioteknologi. Oklahomas økonomi er i sterk vekst, og den er blant de ledende delstatene i USA når det gjelder vekst i bruttonasjonalproduktet. I tillegg er veksten i BNP per innbygger tredje størst i landet. Oklahoma City og Tulsa er Oklahomas største økonomiske baser. Oklahoma kan kalles en urbanisert delstat, da hele 60 % av befolkningen bor i tettbygde strøk.
== Etymologi ==
Statens navn Oklahoma kommer fra Choctaw-frasen okla humma, som betyr det røde folk. Choctaw-lederen Allen Wright foreslo navnet i traktatforhandlingene med de føderale myndighetene i 1866 angående bruken av navnet Indian Territory, og så for seg en indianerstat kontrollert av USAs inspektør for indianersaker. Oklahoma ble senere brukt som de facto-navn på Oklahoma-territoriet, og navnet ble offisielt godkjent i 1890, to år etter at området ble åpnet for hvite nybyggere.
== Historie ==
Det har blitt bevist at indianere vandret gjennom Oklahoma under siste istid, men de første permanente bosetningene fantes nær grensen til Arkansas mellom 850 og 1450 e.kr. Spanjolen Francisco Vásquez de Coronado reiste gjennom Oklahoma i 1541, men det ble likevel franske oppdagere som gjorde krav på området først på 1700-tallet. Områdene forble franske til 1803, året da amerikanske myndigheter kjøpte alt fransk land vest for Mississippi-elven. Kjøpet ble kalt Louisiana-kjøpet.
Tusenvis av innfødte amerikanere, inkludert de som tilhørte «de fem siviliserte stammene», ble i 1830 fjernet fra sine områder i Florida, Alabama, Georgia og Tennessee, og flyttet til Oklahoma. Området, som allerede var befolket av stammene Osage og Quapaw, ble til et eget, føderalt indianerterritorium. De to lovene Indian Removal Act og Indian Intercourse Act ga myndighetene lov til å tvangsflytte indianere fra øst for Mississippielven til dette området. I 1830 hadde 15 indianerstammer fått tildelt land i Indianerterritoriet, og i 1890 var antall stammer med tildelt land steget til 30.
I perioden mellom 1866 og 1899 ble indianerstammer i området tvunget til å gå med på nye lover. Dette førte til at de føderale myndighetene fikk mer innflytelse i Indianerterritoriet, og flere hvite nybyggere fikk tilgang til områdene. I 1866, rett etter borgerkrigens slutt, ble sentrale og vestlige områder overtatt av føderale myndigheter. Noen av disse områdene ble gitt til andre stammer, men den sentrale delen, kalt unassigned lands (utildelte områder), forble myndighetenes eiendom. Det ble undertegnet lover som gjorde det lovlig å bygge jernbanelinjer gjennom indianerterritoriets områder.
I 1889 ble de utildelte områdene i det sentrale Oklahoma åpnet for hvite nybyggere, da Oklahoma-territoriet ble opprettet gjennom en egen lov av 2. mai 1890. Alle som søkte kunne få et stykke land i de områdene som nå utgjør seks fylker i Oklahoma. Folk som bosatte seg i områdene før det ble lovlig, kalles sooners, et uttrykk som senere ble Oklahomas offisielle kallenavn. Forhandlingene om å gjøre Indianerterritoriet og de sentrale områdene om til delstat, begynte på slutten av 1800-tallet. Alle juridiske funksjoner som tidligere var indianerstammenes ansvar, ble overtatt av myndighetene gjennom Curtis-loven (Curtis Act). Det ble gjort forsøk på å opprette en indianerstat ved navn Oklahoma, og senere på å opprette en ved navn Sequoyah . Begge forsøkene mislyktes, men Sequoyah Statehood Convention i 1905 la mye av grunnlaget for Oklahoma Statehood Convention som ble gjennomført to år senere. Den 16. november 1907 fikk Oklahoma omsider delstatsstatus, og ble den 46. delstaten som ble med i unionen.
=== Delstaten Oklahoma ===
Den nye delstaten ble et viktig område for den kommende oljeindustrien, og oppdagelsene av olje gjorde at byene vokste betraktelig, og velstanden økte. Tulsa var kjent for å være «verdens oljehovedstad» i store deler av 1900-tallet, og investeringer i oljeindustrien la mye av grunnlaget for delstatens økonomi.
I 1930-årene begynte noen områder av delstaten å kjenne konsekvensene av dårlige jordbrukmetoder, tørke og vind. Mange av områdene i Oklahoma ble i denne tiden rammet av stor tørke og usedvanlig høye temperaturer, noe som gjorde tusenvis av jordbrukere fattige. Etter en 20-års periode fram til 1950 hadde delstaten mistet 6,9% av sine innbyggere. Som svar på dette satte myndighetene inn tiltak for lagring av vann. Dette oppnådde de ved å lage kunstige innsjøer, og innen 1960-årene fantes det flere enn 200 kunstige sjøer i delstaten, flere enn i noen annen amerikansk delstat.
Oklahoma City ble i 1995 rammet av Oklahoma City-bombingen, et av de verste terrorangrepene i amerikansk historie. Oklahoma City ble bombet den 19. april 1995 av Timothy McVeigh og Terry Nichols som detonerte eksplosiver utenfor kontorbygningen Alfred P. Murrah Federal Building. 168 mennesker ble drept i angrepet, blant dem 19 barn.
Timothy McVeigh ble senere dømt til døden ved bruk av giftsprøyte. Partneren Terry Nichols ble dømt for 161 overlagte drap, og fikk en livstidsdom uten mulighet for benåding.
== Geografi ==
Oklahoma er den 20. største delstaten i USA med sine 181 196 km², hvorav 110 508,8 km² er land og 1981,1 km² er vann. Delstaten ligger i en region som kalles Heart-land. I tillegg er den en av seks delstater i området grensestripen. Den grenser mot Kansas i nord, Missouri i nordøst, Arkansas i øst, Texas i sør og øst og mot New Mexico og Colorado i nordvest. Grensen til New Mexico er svært kort, mot den smale stripen Oklahoma Panhandle.
=== Topografi ===
Ifølge U.S. Environmental Protection Agency har Oklahoma det mest varierte terrenget i hele USA. Oklahoma blir også regnet for å være den eneste delstaten med så mange som elleve økologiske distrikter. I tillegg til økologisk variasjon har den også stor klimatisk variasjon.
Southwest Tablelands Ecoregion har et landskap som ligner mer på det man finner i det sørvestlige USA – områder med platåfjell såvel som juv og gressletter – enn det man finner ellers i delstaten. I den nordvestlige delen av Oklahoma finnes det store sletter, et område som tilhører økoregionen de store slettene. Områdene er kuperte og flate, og inneholder svært få naturlige skoger. I tillegg er jorden ganske tørr.
Delstaten har tre sentrale fjellkjeder: Ouachitas-, Arbuckles- og Kiamichifjellene. I tillegg kommer det flere små fjellkjeder, og Oklahoma inkluderer også deler av Ozarkfjellene i sin geografi. Sammen med Black Hills i South Dakota, er Ozark- og Ouachitafjellene de eneste store høylandene mellom Rocky Mountains og Appalachene.
Oklahomas høyeste fjell, Black Mesa (1516 moh.) ligger helt vest i delstaten.
Det laveste punktet ligger 88 meter over havoverflaten og ligger helt sørøst, i en elv kalt den lille elven («Little river»). Cavanalåsen ved Poteau har blitt kalt «den høyste åsen i verden» av lokale myndigheter. Man tar da utgangspunkt i at topper som er 2000 fot over flaten er definert som fjell. Cavanalåsen rager 1999 fot (609 meter) over platået.
=== Flora og fauna ===
Skoger dekker 24 % av Oklahoma, og med sine 200 innsjøer laget av demninger, har den det høyeste antallet kunstige sjøer i landet.
Staten har mange hvithalehjorter, rødgauper, wapitier og fugler som vaktler, duer, kardinaler, hvithodede havørner, rødhalevåker og fasaner. I prærienes økosystemer er amerikanske bisoner, storpræriejerpe, præriegrevlinger og beltedyr vanlige, og delstaten har store bosetninger av præriehunder i de vestlige områdene.
I Ouachitafjellene finner man økosystemet med de største biologiske forskjellene i delstaten. Her lever svartbjørner, rødrever, grårever og elveotere side om side, sammen med omtrent 330 andre virveldyr.
=== Beskyttede landområder ===
Oklahoma har 50 statsparker, seks nasjonalparker og to nasjonalt beskyttede skoger eller gressmarker. Over 6 % av delstatens skoger er offentlige, inkludert den vestlige delen av Ouachita National Forest, den største og eldste nasjonalskogen i det sørlige USA. I det sentrale Nord-Oklahoma ligger Tallgrass Prairie Preserve som dekker 158 km², og blir dermed den største beskyttede høygress-prærien i verden. Økosystemet i reservatet inkluderer kun 10 % av det området som tidligere dekket 14 delstater. I tillegg til dette reservatet finner man et præriereservat i sørvestlige deler av delstaten – Black Kettle National Grassland – som dekker 127 km².
=== Klima ===
Oklahoma er en delstat som blir dominert av varme og kalde luftmasser som kolliderer øst for Rocky Mountains. Dette resulterer i mye varierende vær gjennom hele delstaten, fra den sørøstlige delen der det er fuktig subtropisk klima, til vestlige deler hvor det hersker steppeklima.
Selv om det er vesentlige forskjeller i temperaturene innen delstaten, er det størst forskjell i mengden nedbør. Det sørøstlige hjørnet av delstaten, nær Ouachita-fjellene, har et gjennomsnitt på 1.321 mm nedbør i året. Tar man utgangspunkt i dette området så synker gjennomsnittet med 25 mm for hver sekstende kilometer man går mot vest. Det tørreste stedet i delstaten ligger helt på tuppen av den vestlige stripen. Her kommer det ikke mer enn 406 mm årlig i gjennomsnittlig nedbør. Snø er vanlig i delstaten. I sørlige deler ligger gjennomsnittet på 102 mm snø i året, mens i nordlige deler ligger det på 508 mm.
Det forekommer mange ekstreme naturfenomener i Oklahoma. Oklahoma har i gjennomsnitt 40-60 dager med torden, fordelt over hele delstaten. Dette er mindre hyppig enn tordenaktiviteten i deler av Sørøst-USA og i de sentrale Colorado-fjellene, men delstaten har noen av de hardeste tordenvær i verden mellom april og juli. I denne perioden kolliderer kalde luftmasser fra nord med varme luftmasser fra sør, noe som gjør at delstaten blir utsatt for ekstreme værtilfeller. Også tornadoer er svært hyppige i Oklahoma.
== Byområder ==
Oklahoma hadde 549 tettsteder med lokalt selvstyre i 2006, inkludert tre byer med mer enn 100 000 innbyggere og 40 over 10 000. To av Amerikas 50 største byer finnes i Oklahoma, Tulsa og Oklahoma City, og 58% av Oklahomas innbyggere bor i deres metropolområder, eller i den økonomiske og sosiale kretsen rundt dem, definert av Bureau of the Census som metropolområder. Oklahoma City, delstatens hovedstad og største by, hadde delstatens største metropolområde i 2006, med 1 172 339 mennesker, og Tulsas metropoliske område hadde 897 752.Oklahomas største byer etter folketall i 2007 var: Oklahoma City (537 730), Tulsa (382 870), Norman (102 830), Broken Arrow (88 310), Lawton (87 540), Edmond (76 640), Midwest City (55 160), Moore (49 280), Enid (46 510) og Stillwater (44 820).
Oklahomas lover definerer tettsteder med to forskjellige begrep. Byer (cities) er tettsteder med mer enn 1000 innbyggere, og landsbyer (towns) er tettsteder med mindre enn 1000 innbyggere. Begge typer har dømmende makt og politiske forsamlinger innen sine egne grenser, men byene kan velge mellom borgermesterråd eller byforsamling, mens landsbyene bare har et embetsmannsystem.
== Demografi ==
Ifølge United States Census Bureau hadde Oklahoma en antatt befolkning på 3 579 212 i 2006. Antallet har med dette steget med 1 % (35 770) siden året før. Siden år 2000 har det steget med 3,6 % (128 558).
De fire største etniske gruppene som innbyggerne i oklahoma oppgir å være en del av er tysk-amerikanere (14,5 %), irsk-amerikanere (11,8 %), engelsk-amerikanere (9,6%), afroamerikanere (8,1 %) og innfødte amerikanere (7,9 %). 13,1 % oppgir bare «amerikaner» som etnisitet, uten å spesifisere nærmere. Av de innfødte amerikanerne er cherokee-stammen den største, men det finnes til sammen hele 50 indianerstammer i Oklahoma som har etterkommere som lever i dag. Det antas at en fjerdedel av Oklahomas hvite befolkning til en viss grad har innfødte amerikanere som forfedre.
Det er kun California som har flere innfødte amerikanere (indianere) i befolkningen enn Oklahoma. Når det gjelder prosentandelen av innfødte amerikanere ligger Oklahoma på andreplass med 11,4 %, med bare Alaska foran med 19 % av befolkningen. Hele 39 av stammene som finnes i Oklahoma har delstaten som sitt hovedkvarter. De innfødte finnes hovedsakelig i østlige deler av Oklahoma, og her finnes det byer og landsbyer med majoritet av indianere.
=== Religion ===
Oklahoma er en del av et område i sørstatene som kalles bibelbeltet, og har et overveiende antall evangeliske protestanter. Kristne i dette området er også kjent for konservative politiske og sosiale holdninger.
Det finnes 73 store religiøse organisasjoner i Oklahoma, fra Southern Baptist Convention med 1578 kirker og 967 223 medlemmer til Holy Orthodox Church in North America med én kirke og seks medlemmer. Delstaten har ganske mange metodister, hele 300 000. Når det gjelder jøder har Oklahoma en forholdsvis liten andel, sammenlignet med andre delstater. De få som finnes er hovedsakelig samlet i Tulsa og Oklahoma City. Dersom man ser på den muslimske befolkningen ser man en sterk vekst ettersom Oklahoma får mange innvandrere fra områder i Midtøsten. De fleste muslimene holder også til i de to største byene. Det finnes 10 000 indianere som er medlem av trossamfunnet Native American Church. Dette trossamfunnet praktiserer en hedensk indianerreligion med innslag av kristendom og andre religioner. De fleste indianerne er allikevel medlemmer av kristne kirker, hovedsakelig baptistkirker og metodistkirker. Stammene Seminole og Quapaw har vært under spansk og fransk innflytelse, mange av disse er derfor katolikker.
Protestanter – 69%
Katolikker – 13%
Andre – 6%
Ingen tilhørighet – 12%
== Myndigheter ==
Delstatsforfatningen i Oklahoma er representativt demokratisk, og har hentet mye inspirasjon fra de føderale lovgivende, utøvende og dømmende myndighetene i USA. Hvert av delstatens 77 fylker har domsmyndighet over de fleste lokale saker innen sitt område. Oklahoma har fem kongressdistrikt. Delstatens tjenestemenn blir valgt ved flertallsvalg.
=== Lovgivende, dømmende og utøvende myndigheter ===
Oklahomas lovgivende forsamling består av Senatet og Representanthuset. Delstatssenatet har 48 medlemmer som sitter i en fireårsperiode, mens Representanthuset har 101 medlemmer som sitter i en toårsperiode. Halvparten av delstatssenatet er på valg annethvert år. Den lovgivende forsamlingen har ansvar for å skaffe offentlige inntekter fra blant annet delstatens skatter, og for å fordele penger til administrasjon og offentlige oppgaver, eksempelvis høyere utdanning.
Representantfordelingen siden 2019 er:
Senatet: Dem 9, Rep 39
Representanthuset: Dem 25, Rep 76Den dømmende myndighet består av Oklahoma høyesterett, Oklahomas rett for kriminelle ankesaker og 77 regionale rettsapparater, et i hvert fylke. Rettsvesenet har også to uavhengige rettsapparater: en riksrett og en juridisk rett. Høyesteretten behandler sivile ankesaker og retten for kriminelle ankesaker behandler de kriminelle. Dommerne i disse rettsapparatene utpekes av guvernøren etter anbefaling fra delstatens juridiske nomineringskommisjon, og sitter i seks år om gangen.Den utøvende myndighet består av guvernøren og dennes stab av embetsmenn i tillegg til 10 delstatsverv med forskjellige kompetanser og fullmakter. Alle delstatsvervene besittes fra 2019 av republikanere. Guvernøren siden 2019 er Kevin Stitt, og viseguvernør er Matt Pinnell.
=== Dødsstraff ===
Oklahoma er en av delstatene som har utført flest henrettelser i USA. Oklahoma gjennopptok dødsstraff den 29.10.2021En meningsmåling i 2016 viste at flertallet i delstaten fortsatt er for dødsstraff. Oklahoma har et benådnings- og prøveløslatelsesstyre, men guvernøren har det siste ordet.
=== Lokale myndigheter ===
Oklahoma er delt opp i 77 fylker med lokale styresmakter. Hvert fylke er styrt av et råd med tre valgte medlemmer, skattefogden, en kontorist, en rettskontorist, en skattmester og en sheriff. Bykommuner har uavhengige lovgivende og rettslige funksjoner.
Trettini stammer av innfødte amerikanere har sine stammesentra og sine selvstyremyndigheter i Oklahoma. Stammene har blitt gitt områder der de i begrenset forstand styrer selv.
=== Nasjonal politikk ===
Delstaten har valgt republikansk president ved hvert presidentvalg siden 1968. George W. Bush fikk flertall av stemmene i alle fylkene, og et samlet flertall på 65,6% i 2004. Donald Trump vant 65-29 i 2016.
Oklahoma velger fem medlemmer til Representantenes hus; fire republikanere og en demokrat. Oklahomas senatorer er republikanerne Jim Inhofe og James Lankford, og representantene er Kevin Hern, Markwayne Mullin, Frank D. Lucas, Tom Cole (R), og Kendra Horn (D).
== Økonomi ==
Oklahomas økonomi er dominert av sektorene luftfart, energi, transportutstyr, matvarer, elektronikk og telekommunikasjon. Delstaten er en viktig produsent av naturgass, luftfartøy og landbruksvarer. Naturgassproduksjonen i delstaten er den nest største i USA, og delstaten inntar en 27.-plass innen produksjonen av landbruksvarer, med hvete som viktigste landbruksprodukt.
Seks Fortune 500 selskaper – i tillegg til et Fortune 1000-selskap – har sitt hovedkvarter i Oklahoma, og delstaten blir regnet for å være en av de mest business-vennlige delstatene i landet, med den syvende laveste skattetaksten i 2007. Fra 2000 til 2006 steg Oklahomas bruttonasjonalprodukt med 50 %, noe som tilsvarer den femte største veksten i landet. Delstaten hadde det raskest voksende bruttonasjonalproduktet 2005-06 med en økning fra US$122,5 mrd til US$134,6 mrd, altså nesten 11 % vekst. Bruttonasjonalproduktet per innbygger vokste med over 9 %, fra US$34 305 i 2005, til US$37 620 i 2006.
Selv om olje historisk sett har dominert delstatens økonomi, førte en kollaps i oljeindustrien på 1980-tallet til tapet av nesten 90 000 jobber i energisektoren mellom 1980 til 2000. Oljen stod for 17 % av Oklahomas økonomiske innflytelse i 2005, og antall ansatte i delstatens oljeindustri ble forbigått av antallet i fem andre bransjer.
Kilde: The World Almanac 2008, side 45 og 555-587.
=== Industri ===
Tidlig i 2007 var 1,7 millioner av Oklahomas innbyggere i arbeid, og kun 100 000 av disse jobbet innen landbruk. Offentlig sektor den største arbeidsgiveren, med 326 000 stillinger i 2007, etterfulgt av transport- og industrisektoren som sysselsetter 285 000. Utdannings-, business- og industrisektorene sysselsetter henholdsvis 191 000, 178 000, og 151 000 ansatte. Luftfarten er blant delstatens største næringer og har en verdiskaping på US$ 11 mrd årlig. I Tulsa finnes den største vedlikeholdsbasen for fly, nemlig American Airlines' hovedkvarter for vedlikehold. Luftfartsindustrien står for ti prosent av Oklahomas industriproduksjon og mange flymotorer blir produsert i delstaten.
=== Energi ===
Oklahoma er den delstaten i USA som produserer nest mest naturgass, femte mest råolje, og har det nest største antall borerigger. Delstaten har også de femte største råoljereservene i landet. Selv om Oklahoma er rangert høyt når det gjelder vindkraftkapasitet, er den allikevel rangert veldig lavt med hensyn til bruk av fornybar energi; 96% av delstatens energiforbruk kommer fra ikke-fornybare energikilder, der 64% er fra kullkraftverk og 32% fra gasskraftverk. Likevel har myndighetene i Oklahoma siden 1993 bevilget mer enn 38 millioner dollar til gjenopprettelse av omtrent 7 800 nedlagte oljekilder. Energiforbruket per innbygger i Oklahoma er forholdsvis høyt, og ligger på 11.-plass i USA, men energikostnadene er blant de laveste i landet.
Tre av USAs største private oljeselskap ligger i delstaten, og alle seks selskaper fra Oklahoma som er oppført på Fortune 500-listen er petroleumssektoren.
=== Landbruk ===
Oklahoma er USAs 27. mest produktive delstat når det gjelder landbruk, den er på femteplass i kveghold og på femteplass i hveteproduksjon. Omtrent 5,5% av alt amerikansk storfekjøtt kommer fra Oklahoma; 6,1% av hveten, 4,2% av svineprodukter og 2,2% av melkeprodukter. I 2005 fantes det 83 500 garder i Oklahoma som produserte matprodukter for 4,8 milliarder dollar (ca. 25 milliarder kroner); legger en til resten av gardsinntektene står landbrukssektoren for 6,1 milliarder dollar i Oklahomas bruttonasjonalprodukt.
== Transport ==
Transportmulighetene i Oklahoma omfatter motorveier, jernbaner, flyplasser, havner og ulike typer kollektivtrafikk. Delstaten er et knutepunkt i veisambandet U.S. Interstate Network. De tre Interstate-veiene, 35, 40 og 44, går gjennom et punkt i Oklahoma City kalt Amerikas veikryss, som er ett av de viktigste knutepunktene i hele det amerikanske motorveinettverket. Alle Oklahomas motorveier og bomveier utgjør mer enn 19 000 km i lengde. I 2005 var Interstate 44 i Oklahoma City den mest trafikkerte motorveien i delstaten med et daglig trafikkvolum på 131 800 biler.
Den største kommersielle flyplassen i delstaten, med over 3,5 millioner passasjerer årlig, er Will Rogers lufthavn i Oklahoma City. Tulsa internasjonale lufthavn er den nest største med tre millioner passasjerer årlig. Det finnes til sammen 13 større flyselskaper ved disse flyplassene. Riverside-Jones airport of Tulsa er derimot den travleste flyplassen med 235 039 avganger og landinger i 2006. Det finnes totalt 150 flyplasser som er åpne for offentligheten i delstaten.
Oklahoma er knyttet til USAs jernbanenettverk med sin eneste jernbanestrekning, «Heartland Flyer» som går fra Oklahoma City til Fort Worth i Texas. I 2007 har det blitt søkt om penger til å knytte denne strekningen til Tulsa.
Det finnes to elvehavner i Oklahoma: Port of Muskogee og Tulsa Port of Catoosa. Sistnevnte er den eneste havnen i delstaten som behandler internasjonal last, og frakter ca. 1 000 tonn last årlig. Begge havnene er knyttet til et navigasjonssystem som forbinder Tulsa og Muskogee til Mississippi-elva via elvene Verdigris og Arkansas. Strekningen utgjør et av de mest trafikkerte elveleiene i verden.
== Utdanning ==
Utdanningssystemet i Oklahoma består av offentlige skoledistrikter og uavhengige private institusjoner. I 2006 fantes det 631 337 elever fordelt på 1849 grunnskoler, videregående skoler og yrkesrettede skoler i 540 skoledistrikter.
Staten bruker årlig $6 614 på hver elev, noe som er svært lavt i forhold til andre amerikanske delstater.
I 2004 ble Oklahoma kåret til delstaten med best førskoleutdanning; høy kvalitet og lett tilgjengelig. Kåringen ble gjort av National Institute for Early Education Research som samtidig sa at systemet i Oklahoma er en god modell for utdanningen av småbarn.
University of Oklahoma og Oklahoma State University er de største offentlige institusjonene for høyere utdanning i delstaten. Disse universitetene har felles campus-områder. Seks av universitetene i Oklahoma er med på listen over de 122 beste regionale universitetene i USA.
== Helse ==
I 2005 brukte Oklahomas myndigheter $64,34 per innbygger på det offentlige helsevesenet, noe som er rangert som 7. mest i USA.
OU medisinske senter, Oklahomas største sykehus, er det eneste i delstaten som tilbyr avanserte operasjonsmuligheter for pasienter med alvorlige fysiske skader 24 timer i døgnet. Senteret ligger i områdene til Oklahomas helsesenter, delstatens største område for medisinsk forskning. Det regionale medisinske senteret for kreftbehandling i Tulsa, tilhørende selskapet Cancer Treatment Centers of America, er et av fire slike fasiliteter på landsbasis. Senteret tilbyr kreftbehandling til hele det sørvestlige USA, og er et av de største kreftbehandlingssentrene i landet.
== Kultur ==
Oklahoma er geografisk plassert i det sørøstlige USA av Bureau of the Census, men ligger helt eller delvis i Sørvest-USA og midtvesten. Kulturelt sett er den plassert i sør, men kan også ha visse områder plassert regionene Great Plains og Upland south.
Det finnes mange tysk-amerikanere og innfødte amerikanere i delstaten, og det tales 25 ulike indianerspråk, et tall som er høyere enn i noen annen delstat. Det finnes 67 indianerstammer representert i delstaten. 39 av disse har også hovedkvarter i Oklahoma. Delstatens kultur har blitt formet av flere ulike grupper, med kvegdrivere, nybyggere, oljebaroner og innfødte amerikanere som de viktigste.
=== Kunst og teater ===
I urbane strøk i Oklahoma blomstrer jazzen, og innfødte amerikanere, meksikanere og asiater skaper typisk musikk med bakgrunn i deres egen kultur. Oklahoma Mozart-festival i Bartlesville er en av de største festivalene for klassisk musikk i det sørlige USA, og Oklahoma Citys kunstfestival har blitt utpekt til en av de beste beaux-arts-festivalene i landet. Tulsaballetten, et av delstatens fem større ballettensembler, er rangert som et av landets beste av New York Times. I Sand Springs finnes amfiteateret kalt Discoveryland! som er hovedscenen for oppsettingen av musikalen Oklahoma!. Delstaten har stått for utviklingen av musikkstiler som The Tulsa Sound og Western Swing, gjort kjent i Cain's Ballroom i Tulsa. Denne bygningen var hovedscenen til Bob Wills og Texas Playboys på trettitallet, og er kjent som Carnegie Hall of Western Swing.
Oklahoma har mer enn 300 museer. Philbrook Museum of Tulsa anses for å være et av de 50 beste kunstmuseene i USA, og Sam Noble Oklahoma Museum of Natural History i Norman, et av de største universitetsbaserte kunst- og historiemuseene i landet, dokumenterer historien i regionen.
=== Festivaler og hendelser ===
Oklahoma feiret 100-årsjubileet sitt som delstat i 2007. Feiringen bestod av flere ulike festivaler som markerte av Oklahoma ble med i USA den 16. november 1906.
Skotske, italienske, vietnamesiske, irske, innfødte of afroamerikanske samfunn feirer sin kulturarv og tradisjon gjennom årlige festivaler og hendelser.
I løpet av en tidagersperiode i Oklahoma City strømmer omtrent én million besøkende til byen for å delta på byens handelsmesse. I tillegg er det en årlig pow-wow (indianerfestival) i byen. Tulsas State Fair (marked) trekker til seg over én million tilskuere over en tidagersperiode, og Maifest-festivalen i byen underholdt mer enn 375 000 personer i en firedagersperiode i 2007. I 2006 ble Tulsas oktoberfest utmerket som en av de 10 beste i verden av USA Today, og til den beste tyske matfestivalen i landet av Bon Appetit-magasinet.
=== Sport ===
Oklahoma har profesjonelle idrettslag innen baseball, amerikansk fotball, arena-fotball, basketball, fotball og ishockey, lokalisert i Oklahoma City, Tulsa, Enid og Lawton. Oklahoma har også gode collegelag, blant annet Fotballagene University of Oklahoma Sooners og Oklahoma State University Cowboys.
== Media ==
Staten fikk sine første TV-sendinger i 1949 da KFOR-TV (den gang WKY-TV) i Oklahoma City og KOTV-TV i Tulsa begynte sendingene med få måneders mellomrom.
Oklahoma har to større aviser. The Oklahoman, med hovedkontor i Oklahoma City, er den største avisen i delstaten og er den 48. største i USA målt i opplag, med 215 102 lesere på hverdager og 287 505 på søndager. Tulsa World er den andre mest leste avisen i delstaten og 77. største i landet med et opplag på 138 262 på hverdager og 189 789 på søndager.Delstaten har to allmennkringkastere: Oklahoma Public Radio og Public Radio International. Oklahoma Public Radio var det første da det startet opp i 1955, og har vunnet flere priser for sitt gode programtilbud. Public Radio International kringkaster ti stasjoner, og har over 400 timer program i uken.
== Oklahomas delstatssymboler ==
Delstatssymboler:
Fugl: Saksehalet fluesnapper
Tre: Amerikajudastre
Pattedyr: Amerikansk bison
Drikke: Melk
Viltfugl: Villkalkun
Fisk: Sandbass
Floraemblem: Misteltein
Blomst: Oklahomarose
Villblomst: Gaillardia pulchella (engelsk: Indian blanket)
Gress: Sorghastrum nutans (engelsk: Indiangrass)
Fossil: Saurophaganax maximus
Insekt: Honningbie
Jord: Port Silt Loam
Krypdyr: Alminnelig snippfirfisle
Amfibie: Oksefrosk
Måltider: Stekt Okra, squash, maisbrød, barbecue svinekjøtt, kjeks, kjøttpølse og saus, grøt, mais, jordbær, stekt kyllingstek, pekannøttpai, øyebønner.
Folkedans: Square dance
Slagverk: Tromme
Vals: Oklahoma Wind
Sommerfugl: Papilio polyxenes
Sang: Oklahoma!
== Kjente personer ==
John Michael Talbot
Garth Brooks
Brad Pitt
Geronimo
James Garner
Reba McEntire
Woody Guthrie
Ben Johnson
Chet Baker
Chuck Norris
Wanda Jackson
Phil McGraw
Toby Keith
J. J. Cale
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Oklahoma – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Oklahoma Online Atlas Arkivert 29. september 2017 hos Wayback Machine.
U.S. Census Bureau.
Oklahoma: «Raske Fakta» Arkivert 14. mai 2008 hos Wayback Machine.. Geografisk og demografisk informasjon.
Oklahoma – Raser og hispanisk opphav: 1890 til 1990 (PDF)
Oklahoma fakta
Oklahoma Tourism Board
United States Postal Service beskrivelse av Oklahoma Statehood-frimerkene | {{Infoboks tidligere land2 | 2,244 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Puimayen | 2023-02-04 | Puimayen | ['Kategori:33°S', 'Kategori:53°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Rocha', 'Kategori:Sider med kart'] | Puimayen er en by i Rocha-departementet i det sørøstlige Uruguay. Byen har 505 innbyggere.
| Puimayen er en by i Rocha-departementet i det sørøstlige Uruguay. Byen har 505 innbyggere.
== Befolkning ==
Puimayen har 505 innbyggere (beregning 2011).
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over Puimayen | | kommune = | 2,245 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Parall%C3%A9 | 2023-02-04 | Parallé | ['Kategori:34°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Rocha', 'Kategori:Sider med kart'] | Parallé er en by i Rocha-departementet i det sørøstlige Uruguay. Byen har 16 innbyggere.
| Parallé er en by i Rocha-departementet i det sørøstlige Uruguay. Byen har 16 innbyggere.
== Befolkning ==
Parallé har 16 innbyggere (beregning 2011).
Kilde:
== Transport ==
Ruta 15 forbinder Parallé med La Paloma og Cebollatí.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over Parallé | | kommune = | 2,246 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Antonio_(Rocha) | 2023-02-04 | San Antonio (Rocha) | ['Kategori:34°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Rocha', 'Kategori:Sider med kart'] | San Antonio er en by i Rocha-departementet i det sørøstlige Uruguay. Byen har 6 innbyggere.
| San Antonio er en by i Rocha-departementet i det sørøstlige Uruguay. Byen har 6 innbyggere.
== Befolkning ==
San Antonio har 6 innbyggere (beregning 2011).
Kilde:
== Transport ==
Ruta 10 forbinder San Antonio med Aguas Dulces.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over Tajamares de la Pedrera | | kommune = | 2,247 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kari_Elisabeth_Kaski | 2023-02-04 | Kari Elisabeth Kaski | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. juli', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske miljøvernere', 'Kategori:Personer fra Sør-Varanger kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sosialistisk Venstrepartis ledelse', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2017–2021', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 2021–2025', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra SV'] | Kari Elisabeth Kaski (født 12. juli 1987 i Kirkenes) er en norsk miljøverner og politiker (SV) og stortingsrepresentant for Oslo siden 2017.
| Kari Elisabeth Kaski (født 12. juli 1987 i Kirkenes) er en norsk miljøverner og politiker (SV) og stortingsrepresentant for Oslo siden 2017.
== Liv og virke ==
Kaski er fra Kirkenes i Finnmark, men har bodd i Oslo siden 2005. Hennes politiske bakgrunn er først og fremst fra miljøbevegelsen; hun meldte seg inn i SV etter terrorangrepene i Norge 2011.Hun var medlem av sentralstyret i Natur og Ungdom fra 2008 til 2011. Fra 2009 var hun engasjert som politisk rådgiver for Zero Emission Resource Organisation (ZERO), og fra 2012 til 2015 nestleder og politisk ansvarlig i ZERO.Hun ble valgt til partisekretær i SV på landsmøtet på Gardermoen i mars 2015. Hun etterfulgte Silje Schei Tveitdal i stillingen. Hun gikk av i 2017 og ble etterfulgt av Audun Herning.Kari Elisabeth Kaski er søsteren til Ragnhild Kaski, tidligere generalsekretær i AUF.
== Stortingskomitéer ==
2021–2025: 2. nestleder i Finanskomiteen og medlem av SVs gruppestyre
2017–2021: Medlem av Finanskomiteen, innpisker og medlem av SVs gruppestyre
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kari Elisabeth Kaski – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kari Elisabeth Kaski på Internet Movie Database
(no) Kari Elisabeth Kaski hos Stortinget
(no) Kari Elisabeth Kaski hos Norsk senter for forskningsdata | Kari Elisabeth Kaski (født 12. juli 1987 i Kirkenes) er en norsk miljøverner og politiker (SV) og stortingsrepresentant for Oslo siden 2017. | 2,248 |
https://no.wikipedia.org/wiki/San_Luis_al_Medio | 2023-02-04 | San Luis al Medio | ['Kategori:33°S', 'Kategori:53°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Rocha', 'Kategori:Sider med kart'] | San Luis al Medio er en by i Rocha-departementet i det sørøstlige Uruguay. Byen har 598 innbyggere.
| San Luis al Medio er en by i Rocha-departementet i det sørøstlige Uruguay. Byen har 598 innbyggere.
== Befolkning ==
San Luis al Medio har 598 innbyggere (beregning 2011).
Kilde:
== Transport ==
Ruta 19 forbinder San Luis al Medio med Durazno og Treinta y Tres.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over San Luis al Medio | | kommune = | 2,249 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Muus_(slekt) | 2023-02-04 | Muus (slekt) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etternavn', 'Kategori:Norske slekter', 'Kategori:Personer fra Snåsa kommune'] | Muus er en norsk slekt av dansk herkomst som regner sitt norske utspring fra sorenskriver Niels Rasmussen Muus (1595–1663) i Hedmark med flere etterkommere blant annet på Snåsa i Nord-Trøndelag, som ordførerne Nils og Peter Muus.I Danmark finnes en del borgerlige Muus-slekter, samt to utdødde adelige Muus-slekter: Muus til Ullerup og Muus til Stenalt. Den svenske adelsslekten Thott hadde en del inngifte mot Muus, Mus, Muss, Musse, Mussæ, som har vært variasjoner over navnet, i tillegg til Mws.< I Norge har Muuseslekten giftet seg inn i de kjente Kristiania-familiene Heftye, Wedel-Jarlsberg, Løvenskiold, Schweigaard, Meyer og Egeberg.
| Muus er en norsk slekt av dansk herkomst som regner sitt norske utspring fra sorenskriver Niels Rasmussen Muus (1595–1663) i Hedmark med flere etterkommere blant annet på Snåsa i Nord-Trøndelag, som ordførerne Nils og Peter Muus.I Danmark finnes en del borgerlige Muus-slekter, samt to utdødde adelige Muus-slekter: Muus til Ullerup og Muus til Stenalt. Den svenske adelsslekten Thott hadde en del inngifte mot Muus, Mus, Muss, Musse, Mussæ, som har vært variasjoner over navnet, i tillegg til Mws.< I Norge har Muuseslekten giftet seg inn i de kjente Kristiania-familiene Heftye, Wedel-Jarlsberg, Løvenskiold, Schweigaard, Meyer og Egeberg.
== Kjente etterkommere ==
Didrik Muus (1633–1706) prest og kirkekunstner
Paul Johan Wiig (1795–1847) embetsmann og politiker
Thorvald Meyer (1818–1909) forretningsmann
Bernt Julius Muus (1832–1900) prest fra Snåsa som stiftet St. Olaf College
Johannes Heftye (1849–1907) jurist og fjellklatrer
Rudolf Muus (1862–1935) forfatter
== Referanser ==
== Litteratur ==
Arthur Skjelderup (1923). Ingeborg Marie Barth Meyer, f. Muus, og hendes ascendenter: slægtshistoriske meddelelser. Christiania.
Shaw, Joseph M. (1999). Bernt Julius Muus: founder of St. Olaf College. Northfield, Minn: The Norwegian-American Historical Association. ISBN 0877320888. | Muus er en norsk slekt av dansk herkomst som regner sitt norske utspring fra sorenskriver Niels Rasmussen Muus (1595–1663) i Hedmark med flere etterkommere blant annet på Snåsa i Nord-Trøndelag, som ordførerne Nils og Peter Muus.Terje Bratberg, Muus i Store norske leksikon. | 2,250 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Puerto_de_los_Botes | 2023-02-04 | Puerto de los Botes | ['Kategori:34°S', 'Kategori:54°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Rocha', 'Kategori:Sider med kart'] | Puerto de los Botes er en by i Rocha-departementet i det sørøstlige Uruguay. Byen har 21 innbyggere.
| Puerto de los Botes er en by i Rocha-departementet i det sørøstlige Uruguay. Byen har 21 innbyggere.
== Befolkning ==
Puerto de los Botes har 21 innbyggere (beregning 2011).
Kilde:
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kart over Puerto de los Botes | | kommune = | 2,251 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oklahoma | 2023-02-04 | Oklahoma | ['Kategori:1907 i Oklahoma', 'Kategori:1907 i USA', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor hovedstad er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Oklahoma', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1907'] | Oklahoma (engelsk uttale: /ˌoʊkləˈhoʊmə/) er en delstat som ligger i den sørlig-sentrale regionen i USA. Oklahoma City er delstatens hovedstad og største by. Med ca. 3,5 millioner innbyggere er Oklahoma den 28. mest folkerike delstaten i USA. Delstaten ble opprettet i det som var Indianerterritoriet den 16. november 1907, og ble den 46. delstaten som ble med i unionen.
Med sine små fjellrekker, prærier og østlige skoger ligger mesteparten av Oklahoma i regionene Great Plains og Ozark Highlands. Sistnevnte er spesielt utsatt for tordenvær. Mange av dagens innbyggere har tyske, irske og innfødt amerikanske stamfedre. Det tales mer enn 25 indianerspråk i delstaten, et antall som overgår alle andre delstater. I dag finnes det flere hovedkvarter for indianerstammer i denne delstaten enn i noen annen. Oklahoma ligger i et område der tre kulturelle regioner møtes, og delstaten har historisk vært tilholdssted for kvegfarmere, nybyggere i sør og et offisielt stadfestet indianerterritorium.
Religiøst er delstaten en del av «bibelbeltet», et område hvor den konservative evangeliske kristendommen dominerer. Delstaten er altså kjent for å være konservativ, men allikevel har det mer liberale demokratiske partiet flere registrerte velgere enn det konservative republikanske.
Delstaten er en stor produsent av naturgass, olje og mat. Andre viktige næringer er luftfart, energi, telekommunikasjon og bioteknologi. Oklahomas økonomi er i sterk vekst, og den er blant de ledende delstatene i USA når det gjelder vekst i bruttonasjonalproduktet. I tillegg er veksten i BNP per innbygger tredje størst i landet. Oklahoma City og Tulsa er Oklahomas største økonomiske baser. Oklahoma kan kalles en urbanisert delstat, da hele 60 % av befolkningen bor i tettbygde strøk.
| Oklahoma (engelsk uttale: /ˌoʊkləˈhoʊmə/) er en delstat som ligger i den sørlig-sentrale regionen i USA. Oklahoma City er delstatens hovedstad og største by. Med ca. 3,5 millioner innbyggere er Oklahoma den 28. mest folkerike delstaten i USA. Delstaten ble opprettet i det som var Indianerterritoriet den 16. november 1907, og ble den 46. delstaten som ble med i unionen.
Med sine små fjellrekker, prærier og østlige skoger ligger mesteparten av Oklahoma i regionene Great Plains og Ozark Highlands. Sistnevnte er spesielt utsatt for tordenvær. Mange av dagens innbyggere har tyske, irske og innfødt amerikanske stamfedre. Det tales mer enn 25 indianerspråk i delstaten, et antall som overgår alle andre delstater. I dag finnes det flere hovedkvarter for indianerstammer i denne delstaten enn i noen annen. Oklahoma ligger i et område der tre kulturelle regioner møtes, og delstaten har historisk vært tilholdssted for kvegfarmere, nybyggere i sør og et offisielt stadfestet indianerterritorium.
Religiøst er delstaten en del av «bibelbeltet», et område hvor den konservative evangeliske kristendommen dominerer. Delstaten er altså kjent for å være konservativ, men allikevel har det mer liberale demokratiske partiet flere registrerte velgere enn det konservative republikanske.
Delstaten er en stor produsent av naturgass, olje og mat. Andre viktige næringer er luftfart, energi, telekommunikasjon og bioteknologi. Oklahomas økonomi er i sterk vekst, og den er blant de ledende delstatene i USA når det gjelder vekst i bruttonasjonalproduktet. I tillegg er veksten i BNP per innbygger tredje størst i landet. Oklahoma City og Tulsa er Oklahomas største økonomiske baser. Oklahoma kan kalles en urbanisert delstat, da hele 60 % av befolkningen bor i tettbygde strøk.
== Etymologi ==
Statens navn Oklahoma kommer fra Choctaw-frasen okla humma, som betyr det røde folk. Choctaw-lederen Allen Wright foreslo navnet i traktatforhandlingene med de føderale myndighetene i 1866 angående bruken av navnet Indian Territory, og så for seg en indianerstat kontrollert av USAs inspektør for indianersaker. Oklahoma ble senere brukt som de facto-navn på Oklahoma-territoriet, og navnet ble offisielt godkjent i 1890, to år etter at området ble åpnet for hvite nybyggere.
== Historie ==
Det har blitt bevist at indianere vandret gjennom Oklahoma under siste istid, men de første permanente bosetningene fantes nær grensen til Arkansas mellom 850 og 1450 e.kr. Spanjolen Francisco Vásquez de Coronado reiste gjennom Oklahoma i 1541, men det ble likevel franske oppdagere som gjorde krav på området først på 1700-tallet. Områdene forble franske til 1803, året da amerikanske myndigheter kjøpte alt fransk land vest for Mississippi-elven. Kjøpet ble kalt Louisiana-kjøpet.
Tusenvis av innfødte amerikanere, inkludert de som tilhørte «de fem siviliserte stammene», ble i 1830 fjernet fra sine områder i Florida, Alabama, Georgia og Tennessee, og flyttet til Oklahoma. Området, som allerede var befolket av stammene Osage og Quapaw, ble til et eget, føderalt indianerterritorium. De to lovene Indian Removal Act og Indian Intercourse Act ga myndighetene lov til å tvangsflytte indianere fra øst for Mississippielven til dette området. I 1830 hadde 15 indianerstammer fått tildelt land i Indianerterritoriet, og i 1890 var antall stammer med tildelt land steget til 30.
I perioden mellom 1866 og 1899 ble indianerstammer i området tvunget til å gå med på nye lover. Dette førte til at de føderale myndighetene fikk mer innflytelse i Indianerterritoriet, og flere hvite nybyggere fikk tilgang til områdene. I 1866, rett etter borgerkrigens slutt, ble sentrale og vestlige områder overtatt av føderale myndigheter. Noen av disse områdene ble gitt til andre stammer, men den sentrale delen, kalt unassigned lands (utildelte områder), forble myndighetenes eiendom. Det ble undertegnet lover som gjorde det lovlig å bygge jernbanelinjer gjennom indianerterritoriets områder.
I 1889 ble de utildelte områdene i det sentrale Oklahoma åpnet for hvite nybyggere, da Oklahoma-territoriet ble opprettet gjennom en egen lov av 2. mai 1890. Alle som søkte kunne få et stykke land i de områdene som nå utgjør seks fylker i Oklahoma. Folk som bosatte seg i områdene før det ble lovlig, kalles sooners, et uttrykk som senere ble Oklahomas offisielle kallenavn. Forhandlingene om å gjøre Indianerterritoriet og de sentrale områdene om til delstat, begynte på slutten av 1800-tallet. Alle juridiske funksjoner som tidligere var indianerstammenes ansvar, ble overtatt av myndighetene gjennom Curtis-loven (Curtis Act). Det ble gjort forsøk på å opprette en indianerstat ved navn Oklahoma, og senere på å opprette en ved navn Sequoyah . Begge forsøkene mislyktes, men Sequoyah Statehood Convention i 1905 la mye av grunnlaget for Oklahoma Statehood Convention som ble gjennomført to år senere. Den 16. november 1907 fikk Oklahoma omsider delstatsstatus, og ble den 46. delstaten som ble med i unionen.
=== Delstaten Oklahoma ===
Den nye delstaten ble et viktig område for den kommende oljeindustrien, og oppdagelsene av olje gjorde at byene vokste betraktelig, og velstanden økte. Tulsa var kjent for å være «verdens oljehovedstad» i store deler av 1900-tallet, og investeringer i oljeindustrien la mye av grunnlaget for delstatens økonomi.
I 1930-årene begynte noen områder av delstaten å kjenne konsekvensene av dårlige jordbrukmetoder, tørke og vind. Mange av områdene i Oklahoma ble i denne tiden rammet av stor tørke og usedvanlig høye temperaturer, noe som gjorde tusenvis av jordbrukere fattige. Etter en 20-års periode fram til 1950 hadde delstaten mistet 6,9% av sine innbyggere. Som svar på dette satte myndighetene inn tiltak for lagring av vann. Dette oppnådde de ved å lage kunstige innsjøer, og innen 1960-årene fantes det flere enn 200 kunstige sjøer i delstaten, flere enn i noen annen amerikansk delstat.
Oklahoma City ble i 1995 rammet av Oklahoma City-bombingen, et av de verste terrorangrepene i amerikansk historie. Oklahoma City ble bombet den 19. april 1995 av Timothy McVeigh og Terry Nichols som detonerte eksplosiver utenfor kontorbygningen Alfred P. Murrah Federal Building. 168 mennesker ble drept i angrepet, blant dem 19 barn.
Timothy McVeigh ble senere dømt til døden ved bruk av giftsprøyte. Partneren Terry Nichols ble dømt for 161 overlagte drap, og fikk en livstidsdom uten mulighet for benåding.
== Geografi ==
Oklahoma er den 20. største delstaten i USA med sine 181 196 km², hvorav 110 508,8 km² er land og 1981,1 km² er vann. Delstaten ligger i en region som kalles Heart-land. I tillegg er den en av seks delstater i området grensestripen. Den grenser mot Kansas i nord, Missouri i nordøst, Arkansas i øst, Texas i sør og øst og mot New Mexico og Colorado i nordvest. Grensen til New Mexico er svært kort, mot den smale stripen Oklahoma Panhandle.
=== Topografi ===
Ifølge U.S. Environmental Protection Agency har Oklahoma det mest varierte terrenget i hele USA. Oklahoma blir også regnet for å være den eneste delstaten med så mange som elleve økologiske distrikter. I tillegg til økologisk variasjon har den også stor klimatisk variasjon.
Southwest Tablelands Ecoregion har et landskap som ligner mer på det man finner i det sørvestlige USA – områder med platåfjell såvel som juv og gressletter – enn det man finner ellers i delstaten. I den nordvestlige delen av Oklahoma finnes det store sletter, et område som tilhører økoregionen de store slettene. Områdene er kuperte og flate, og inneholder svært få naturlige skoger. I tillegg er jorden ganske tørr.
Delstaten har tre sentrale fjellkjeder: Ouachitas-, Arbuckles- og Kiamichifjellene. I tillegg kommer det flere små fjellkjeder, og Oklahoma inkluderer også deler av Ozarkfjellene i sin geografi. Sammen med Black Hills i South Dakota, er Ozark- og Ouachitafjellene de eneste store høylandene mellom Rocky Mountains og Appalachene.
Oklahomas høyeste fjell, Black Mesa (1516 moh.) ligger helt vest i delstaten.
Det laveste punktet ligger 88 meter over havoverflaten og ligger helt sørøst, i en elv kalt den lille elven («Little river»). Cavanalåsen ved Poteau har blitt kalt «den høyste åsen i verden» av lokale myndigheter. Man tar da utgangspunkt i at topper som er 2000 fot over flaten er definert som fjell. Cavanalåsen rager 1999 fot (609 meter) over platået.
=== Flora og fauna ===
Skoger dekker 24 % av Oklahoma, og med sine 200 innsjøer laget av demninger, har den det høyeste antallet kunstige sjøer i landet.
Staten har mange hvithalehjorter, rødgauper, wapitier og fugler som vaktler, duer, kardinaler, hvithodede havørner, rødhalevåker og fasaner. I prærienes økosystemer er amerikanske bisoner, storpræriejerpe, præriegrevlinger og beltedyr vanlige, og delstaten har store bosetninger av præriehunder i de vestlige områdene.
I Ouachitafjellene finner man økosystemet med de største biologiske forskjellene i delstaten. Her lever svartbjørner, rødrever, grårever og elveotere side om side, sammen med omtrent 330 andre virveldyr.
=== Beskyttede landområder ===
Oklahoma har 50 statsparker, seks nasjonalparker og to nasjonalt beskyttede skoger eller gressmarker. Over 6 % av delstatens skoger er offentlige, inkludert den vestlige delen av Ouachita National Forest, den største og eldste nasjonalskogen i det sørlige USA. I det sentrale Nord-Oklahoma ligger Tallgrass Prairie Preserve som dekker 158 km², og blir dermed den største beskyttede høygress-prærien i verden. Økosystemet i reservatet inkluderer kun 10 % av det området som tidligere dekket 14 delstater. I tillegg til dette reservatet finner man et præriereservat i sørvestlige deler av delstaten – Black Kettle National Grassland – som dekker 127 km².
=== Klima ===
Oklahoma er en delstat som blir dominert av varme og kalde luftmasser som kolliderer øst for Rocky Mountains. Dette resulterer i mye varierende vær gjennom hele delstaten, fra den sørøstlige delen der det er fuktig subtropisk klima, til vestlige deler hvor det hersker steppeklima.
Selv om det er vesentlige forskjeller i temperaturene innen delstaten, er det størst forskjell i mengden nedbør. Det sørøstlige hjørnet av delstaten, nær Ouachita-fjellene, har et gjennomsnitt på 1.321 mm nedbør i året. Tar man utgangspunkt i dette området så synker gjennomsnittet med 25 mm for hver sekstende kilometer man går mot vest. Det tørreste stedet i delstaten ligger helt på tuppen av den vestlige stripen. Her kommer det ikke mer enn 406 mm årlig i gjennomsnittlig nedbør. Snø er vanlig i delstaten. I sørlige deler ligger gjennomsnittet på 102 mm snø i året, mens i nordlige deler ligger det på 508 mm.
Det forekommer mange ekstreme naturfenomener i Oklahoma. Oklahoma har i gjennomsnitt 40-60 dager med torden, fordelt over hele delstaten. Dette er mindre hyppig enn tordenaktiviteten i deler av Sørøst-USA og i de sentrale Colorado-fjellene, men delstaten har noen av de hardeste tordenvær i verden mellom april og juli. I denne perioden kolliderer kalde luftmasser fra nord med varme luftmasser fra sør, noe som gjør at delstaten blir utsatt for ekstreme værtilfeller. Også tornadoer er svært hyppige i Oklahoma.
== Byområder ==
Oklahoma hadde 549 tettsteder med lokalt selvstyre i 2006, inkludert tre byer med mer enn 100 000 innbyggere og 40 over 10 000. To av Amerikas 50 største byer finnes i Oklahoma, Tulsa og Oklahoma City, og 58% av Oklahomas innbyggere bor i deres metropolområder, eller i den økonomiske og sosiale kretsen rundt dem, definert av Bureau of the Census som metropolområder. Oklahoma City, delstatens hovedstad og største by, hadde delstatens største metropolområde i 2006, med 1 172 339 mennesker, og Tulsas metropoliske område hadde 897 752.Oklahomas største byer etter folketall i 2007 var: Oklahoma City (537 730), Tulsa (382 870), Norman (102 830), Broken Arrow (88 310), Lawton (87 540), Edmond (76 640), Midwest City (55 160), Moore (49 280), Enid (46 510) og Stillwater (44 820).
Oklahomas lover definerer tettsteder med to forskjellige begrep. Byer (cities) er tettsteder med mer enn 1000 innbyggere, og landsbyer (towns) er tettsteder med mindre enn 1000 innbyggere. Begge typer har dømmende makt og politiske forsamlinger innen sine egne grenser, men byene kan velge mellom borgermesterråd eller byforsamling, mens landsbyene bare har et embetsmannsystem.
== Demografi ==
Ifølge United States Census Bureau hadde Oklahoma en antatt befolkning på 3 579 212 i 2006. Antallet har med dette steget med 1 % (35 770) siden året før. Siden år 2000 har det steget med 3,6 % (128 558).
De fire største etniske gruppene som innbyggerne i oklahoma oppgir å være en del av er tysk-amerikanere (14,5 %), irsk-amerikanere (11,8 %), engelsk-amerikanere (9,6%), afroamerikanere (8,1 %) og innfødte amerikanere (7,9 %). 13,1 % oppgir bare «amerikaner» som etnisitet, uten å spesifisere nærmere. Av de innfødte amerikanerne er cherokee-stammen den største, men det finnes til sammen hele 50 indianerstammer i Oklahoma som har etterkommere som lever i dag. Det antas at en fjerdedel av Oklahomas hvite befolkning til en viss grad har innfødte amerikanere som forfedre.
Det er kun California som har flere innfødte amerikanere (indianere) i befolkningen enn Oklahoma. Når det gjelder prosentandelen av innfødte amerikanere ligger Oklahoma på andreplass med 11,4 %, med bare Alaska foran med 19 % av befolkningen. Hele 39 av stammene som finnes i Oklahoma har delstaten som sitt hovedkvarter. De innfødte finnes hovedsakelig i østlige deler av Oklahoma, og her finnes det byer og landsbyer med majoritet av indianere.
=== Religion ===
Oklahoma er en del av et område i sørstatene som kalles bibelbeltet, og har et overveiende antall evangeliske protestanter. Kristne i dette området er også kjent for konservative politiske og sosiale holdninger.
Det finnes 73 store religiøse organisasjoner i Oklahoma, fra Southern Baptist Convention med 1578 kirker og 967 223 medlemmer til Holy Orthodox Church in North America med én kirke og seks medlemmer. Delstaten har ganske mange metodister, hele 300 000. Når det gjelder jøder har Oklahoma en forholdsvis liten andel, sammenlignet med andre delstater. De få som finnes er hovedsakelig samlet i Tulsa og Oklahoma City. Dersom man ser på den muslimske befolkningen ser man en sterk vekst ettersom Oklahoma får mange innvandrere fra områder i Midtøsten. De fleste muslimene holder også til i de to største byene. Det finnes 10 000 indianere som er medlem av trossamfunnet Native American Church. Dette trossamfunnet praktiserer en hedensk indianerreligion med innslag av kristendom og andre religioner. De fleste indianerne er allikevel medlemmer av kristne kirker, hovedsakelig baptistkirker og metodistkirker. Stammene Seminole og Quapaw har vært under spansk og fransk innflytelse, mange av disse er derfor katolikker.
Protestanter – 69%
Katolikker – 13%
Andre – 6%
Ingen tilhørighet – 12%
== Myndigheter ==
Delstatsforfatningen i Oklahoma er representativt demokratisk, og har hentet mye inspirasjon fra de føderale lovgivende, utøvende og dømmende myndighetene i USA. Hvert av delstatens 77 fylker har domsmyndighet over de fleste lokale saker innen sitt område. Oklahoma har fem kongressdistrikt. Delstatens tjenestemenn blir valgt ved flertallsvalg.
=== Lovgivende, dømmende og utøvende myndigheter ===
Oklahomas lovgivende forsamling består av Senatet og Representanthuset. Delstatssenatet har 48 medlemmer som sitter i en fireårsperiode, mens Representanthuset har 101 medlemmer som sitter i en toårsperiode. Halvparten av delstatssenatet er på valg annethvert år. Den lovgivende forsamlingen har ansvar for å skaffe offentlige inntekter fra blant annet delstatens skatter, og for å fordele penger til administrasjon og offentlige oppgaver, eksempelvis høyere utdanning.
Representantfordelingen siden 2019 er:
Senatet: Dem 9, Rep 39
Representanthuset: Dem 25, Rep 76Den dømmende myndighet består av Oklahoma høyesterett, Oklahomas rett for kriminelle ankesaker og 77 regionale rettsapparater, et i hvert fylke. Rettsvesenet har også to uavhengige rettsapparater: en riksrett og en juridisk rett. Høyesteretten behandler sivile ankesaker og retten for kriminelle ankesaker behandler de kriminelle. Dommerne i disse rettsapparatene utpekes av guvernøren etter anbefaling fra delstatens juridiske nomineringskommisjon, og sitter i seks år om gangen.Den utøvende myndighet består av guvernøren og dennes stab av embetsmenn i tillegg til 10 delstatsverv med forskjellige kompetanser og fullmakter. Alle delstatsvervene besittes fra 2019 av republikanere. Guvernøren siden 2019 er Kevin Stitt, og viseguvernør er Matt Pinnell.
=== Dødsstraff ===
Oklahoma er en av delstatene som har utført flest henrettelser i USA. Oklahoma gjennopptok dødsstraff den 29.10.2021En meningsmåling i 2016 viste at flertallet i delstaten fortsatt er for dødsstraff. Oklahoma har et benådnings- og prøveløslatelsesstyre, men guvernøren har det siste ordet.
=== Lokale myndigheter ===
Oklahoma er delt opp i 77 fylker med lokale styresmakter. Hvert fylke er styrt av et råd med tre valgte medlemmer, skattefogden, en kontorist, en rettskontorist, en skattmester og en sheriff. Bykommuner har uavhengige lovgivende og rettslige funksjoner.
Trettini stammer av innfødte amerikanere har sine stammesentra og sine selvstyremyndigheter i Oklahoma. Stammene har blitt gitt områder der de i begrenset forstand styrer selv.
=== Nasjonal politikk ===
Delstaten har valgt republikansk president ved hvert presidentvalg siden 1968. George W. Bush fikk flertall av stemmene i alle fylkene, og et samlet flertall på 65,6% i 2004. Donald Trump vant 65-29 i 2016.
Oklahoma velger fem medlemmer til Representantenes hus; fire republikanere og en demokrat. Oklahomas senatorer er republikanerne Jim Inhofe og James Lankford, og representantene er Kevin Hern, Markwayne Mullin, Frank D. Lucas, Tom Cole (R), og Kendra Horn (D).
== Økonomi ==
Oklahomas økonomi er dominert av sektorene luftfart, energi, transportutstyr, matvarer, elektronikk og telekommunikasjon. Delstaten er en viktig produsent av naturgass, luftfartøy og landbruksvarer. Naturgassproduksjonen i delstaten er den nest største i USA, og delstaten inntar en 27.-plass innen produksjonen av landbruksvarer, med hvete som viktigste landbruksprodukt.
Seks Fortune 500 selskaper – i tillegg til et Fortune 1000-selskap – har sitt hovedkvarter i Oklahoma, og delstaten blir regnet for å være en av de mest business-vennlige delstatene i landet, med den syvende laveste skattetaksten i 2007. Fra 2000 til 2006 steg Oklahomas bruttonasjonalprodukt med 50 %, noe som tilsvarer den femte største veksten i landet. Delstaten hadde det raskest voksende bruttonasjonalproduktet 2005-06 med en økning fra US$122,5 mrd til US$134,6 mrd, altså nesten 11 % vekst. Bruttonasjonalproduktet per innbygger vokste med over 9 %, fra US$34 305 i 2005, til US$37 620 i 2006.
Selv om olje historisk sett har dominert delstatens økonomi, førte en kollaps i oljeindustrien på 1980-tallet til tapet av nesten 90 000 jobber i energisektoren mellom 1980 til 2000. Oljen stod for 17 % av Oklahomas økonomiske innflytelse i 2005, og antall ansatte i delstatens oljeindustri ble forbigått av antallet i fem andre bransjer.
Kilde: The World Almanac 2008, side 45 og 555-587.
=== Industri ===
Tidlig i 2007 var 1,7 millioner av Oklahomas innbyggere i arbeid, og kun 100 000 av disse jobbet innen landbruk. Offentlig sektor den største arbeidsgiveren, med 326 000 stillinger i 2007, etterfulgt av transport- og industrisektoren som sysselsetter 285 000. Utdannings-, business- og industrisektorene sysselsetter henholdsvis 191 000, 178 000, og 151 000 ansatte. Luftfarten er blant delstatens største næringer og har en verdiskaping på US$ 11 mrd årlig. I Tulsa finnes den største vedlikeholdsbasen for fly, nemlig American Airlines' hovedkvarter for vedlikehold. Luftfartsindustrien står for ti prosent av Oklahomas industriproduksjon og mange flymotorer blir produsert i delstaten.
=== Energi ===
Oklahoma er den delstaten i USA som produserer nest mest naturgass, femte mest råolje, og har det nest største antall borerigger. Delstaten har også de femte største råoljereservene i landet. Selv om Oklahoma er rangert høyt når det gjelder vindkraftkapasitet, er den allikevel rangert veldig lavt med hensyn til bruk av fornybar energi; 96% av delstatens energiforbruk kommer fra ikke-fornybare energikilder, der 64% er fra kullkraftverk og 32% fra gasskraftverk. Likevel har myndighetene i Oklahoma siden 1993 bevilget mer enn 38 millioner dollar til gjenopprettelse av omtrent 7 800 nedlagte oljekilder. Energiforbruket per innbygger i Oklahoma er forholdsvis høyt, og ligger på 11.-plass i USA, men energikostnadene er blant de laveste i landet.
Tre av USAs største private oljeselskap ligger i delstaten, og alle seks selskaper fra Oklahoma som er oppført på Fortune 500-listen er petroleumssektoren.
=== Landbruk ===
Oklahoma er USAs 27. mest produktive delstat når det gjelder landbruk, den er på femteplass i kveghold og på femteplass i hveteproduksjon. Omtrent 5,5% av alt amerikansk storfekjøtt kommer fra Oklahoma; 6,1% av hveten, 4,2% av svineprodukter og 2,2% av melkeprodukter. I 2005 fantes det 83 500 garder i Oklahoma som produserte matprodukter for 4,8 milliarder dollar (ca. 25 milliarder kroner); legger en til resten av gardsinntektene står landbrukssektoren for 6,1 milliarder dollar i Oklahomas bruttonasjonalprodukt.
== Transport ==
Transportmulighetene i Oklahoma omfatter motorveier, jernbaner, flyplasser, havner og ulike typer kollektivtrafikk. Delstaten er et knutepunkt i veisambandet U.S. Interstate Network. De tre Interstate-veiene, 35, 40 og 44, går gjennom et punkt i Oklahoma City kalt Amerikas veikryss, som er ett av de viktigste knutepunktene i hele det amerikanske motorveinettverket. Alle Oklahomas motorveier og bomveier utgjør mer enn 19 000 km i lengde. I 2005 var Interstate 44 i Oklahoma City den mest trafikkerte motorveien i delstaten med et daglig trafikkvolum på 131 800 biler.
Den største kommersielle flyplassen i delstaten, med over 3,5 millioner passasjerer årlig, er Will Rogers lufthavn i Oklahoma City. Tulsa internasjonale lufthavn er den nest største med tre millioner passasjerer årlig. Det finnes til sammen 13 større flyselskaper ved disse flyplassene. Riverside-Jones airport of Tulsa er derimot den travleste flyplassen med 235 039 avganger og landinger i 2006. Det finnes totalt 150 flyplasser som er åpne for offentligheten i delstaten.
Oklahoma er knyttet til USAs jernbanenettverk med sin eneste jernbanestrekning, «Heartland Flyer» som går fra Oklahoma City til Fort Worth i Texas. I 2007 har det blitt søkt om penger til å knytte denne strekningen til Tulsa.
Det finnes to elvehavner i Oklahoma: Port of Muskogee og Tulsa Port of Catoosa. Sistnevnte er den eneste havnen i delstaten som behandler internasjonal last, og frakter ca. 1 000 tonn last årlig. Begge havnene er knyttet til et navigasjonssystem som forbinder Tulsa og Muskogee til Mississippi-elva via elvene Verdigris og Arkansas. Strekningen utgjør et av de mest trafikkerte elveleiene i verden.
== Utdanning ==
Utdanningssystemet i Oklahoma består av offentlige skoledistrikter og uavhengige private institusjoner. I 2006 fantes det 631 337 elever fordelt på 1849 grunnskoler, videregående skoler og yrkesrettede skoler i 540 skoledistrikter.
Staten bruker årlig $6 614 på hver elev, noe som er svært lavt i forhold til andre amerikanske delstater.
I 2004 ble Oklahoma kåret til delstaten med best førskoleutdanning; høy kvalitet og lett tilgjengelig. Kåringen ble gjort av National Institute for Early Education Research som samtidig sa at systemet i Oklahoma er en god modell for utdanningen av småbarn.
University of Oklahoma og Oklahoma State University er de største offentlige institusjonene for høyere utdanning i delstaten. Disse universitetene har felles campus-områder. Seks av universitetene i Oklahoma er med på listen over de 122 beste regionale universitetene i USA.
== Helse ==
I 2005 brukte Oklahomas myndigheter $64,34 per innbygger på det offentlige helsevesenet, noe som er rangert som 7. mest i USA.
OU medisinske senter, Oklahomas største sykehus, er det eneste i delstaten som tilbyr avanserte operasjonsmuligheter for pasienter med alvorlige fysiske skader 24 timer i døgnet. Senteret ligger i områdene til Oklahomas helsesenter, delstatens største område for medisinsk forskning. Det regionale medisinske senteret for kreftbehandling i Tulsa, tilhørende selskapet Cancer Treatment Centers of America, er et av fire slike fasiliteter på landsbasis. Senteret tilbyr kreftbehandling til hele det sørvestlige USA, og er et av de største kreftbehandlingssentrene i landet.
== Kultur ==
Oklahoma er geografisk plassert i det sørøstlige USA av Bureau of the Census, men ligger helt eller delvis i Sørvest-USA og midtvesten. Kulturelt sett er den plassert i sør, men kan også ha visse områder plassert regionene Great Plains og Upland south.
Det finnes mange tysk-amerikanere og innfødte amerikanere i delstaten, og det tales 25 ulike indianerspråk, et tall som er høyere enn i noen annen delstat. Det finnes 67 indianerstammer representert i delstaten. 39 av disse har også hovedkvarter i Oklahoma. Delstatens kultur har blitt formet av flere ulike grupper, med kvegdrivere, nybyggere, oljebaroner og innfødte amerikanere som de viktigste.
=== Kunst og teater ===
I urbane strøk i Oklahoma blomstrer jazzen, og innfødte amerikanere, meksikanere og asiater skaper typisk musikk med bakgrunn i deres egen kultur. Oklahoma Mozart-festival i Bartlesville er en av de største festivalene for klassisk musikk i det sørlige USA, og Oklahoma Citys kunstfestival har blitt utpekt til en av de beste beaux-arts-festivalene i landet. Tulsaballetten, et av delstatens fem større ballettensembler, er rangert som et av landets beste av New York Times. I Sand Springs finnes amfiteateret kalt Discoveryland! som er hovedscenen for oppsettingen av musikalen Oklahoma!. Delstaten har stått for utviklingen av musikkstiler som The Tulsa Sound og Western Swing, gjort kjent i Cain's Ballroom i Tulsa. Denne bygningen var hovedscenen til Bob Wills og Texas Playboys på trettitallet, og er kjent som Carnegie Hall of Western Swing.
Oklahoma har mer enn 300 museer. Philbrook Museum of Tulsa anses for å være et av de 50 beste kunstmuseene i USA, og Sam Noble Oklahoma Museum of Natural History i Norman, et av de største universitetsbaserte kunst- og historiemuseene i landet, dokumenterer historien i regionen.
=== Festivaler og hendelser ===
Oklahoma feiret 100-årsjubileet sitt som delstat i 2007. Feiringen bestod av flere ulike festivaler som markerte av Oklahoma ble med i USA den 16. november 1906.
Skotske, italienske, vietnamesiske, irske, innfødte of afroamerikanske samfunn feirer sin kulturarv og tradisjon gjennom årlige festivaler og hendelser.
I løpet av en tidagersperiode i Oklahoma City strømmer omtrent én million besøkende til byen for å delta på byens handelsmesse. I tillegg er det en årlig pow-wow (indianerfestival) i byen. Tulsas State Fair (marked) trekker til seg over én million tilskuere over en tidagersperiode, og Maifest-festivalen i byen underholdt mer enn 375 000 personer i en firedagersperiode i 2007. I 2006 ble Tulsas oktoberfest utmerket som en av de 10 beste i verden av USA Today, og til den beste tyske matfestivalen i landet av Bon Appetit-magasinet.
=== Sport ===
Oklahoma har profesjonelle idrettslag innen baseball, amerikansk fotball, arena-fotball, basketball, fotball og ishockey, lokalisert i Oklahoma City, Tulsa, Enid og Lawton. Oklahoma har også gode collegelag, blant annet Fotballagene University of Oklahoma Sooners og Oklahoma State University Cowboys.
== Media ==
Staten fikk sine første TV-sendinger i 1949 da KFOR-TV (den gang WKY-TV) i Oklahoma City og KOTV-TV i Tulsa begynte sendingene med få måneders mellomrom.
Oklahoma har to større aviser. The Oklahoman, med hovedkontor i Oklahoma City, er den største avisen i delstaten og er den 48. største i USA målt i opplag, med 215 102 lesere på hverdager og 287 505 på søndager. Tulsa World er den andre mest leste avisen i delstaten og 77. største i landet med et opplag på 138 262 på hverdager og 189 789 på søndager.Delstaten har to allmennkringkastere: Oklahoma Public Radio og Public Radio International. Oklahoma Public Radio var det første da det startet opp i 1955, og har vunnet flere priser for sitt gode programtilbud. Public Radio International kringkaster ti stasjoner, og har over 400 timer program i uken.
== Oklahomas delstatssymboler ==
Delstatssymboler:
Fugl: Saksehalet fluesnapper
Tre: Amerikajudastre
Pattedyr: Amerikansk bison
Drikke: Melk
Viltfugl: Villkalkun
Fisk: Sandbass
Floraemblem: Misteltein
Blomst: Oklahomarose
Villblomst: Gaillardia pulchella (engelsk: Indian blanket)
Gress: Sorghastrum nutans (engelsk: Indiangrass)
Fossil: Saurophaganax maximus
Insekt: Honningbie
Jord: Port Silt Loam
Krypdyr: Alminnelig snippfirfisle
Amfibie: Oksefrosk
Måltider: Stekt Okra, squash, maisbrød, barbecue svinekjøtt, kjeks, kjøttpølse og saus, grøt, mais, jordbær, stekt kyllingstek, pekannøttpai, øyebønner.
Folkedans: Square dance
Slagverk: Tromme
Vals: Oklahoma Wind
Sommerfugl: Papilio polyxenes
Sang: Oklahoma!
== Kjente personer ==
John Michael Talbot
Garth Brooks
Brad Pitt
Geronimo
James Garner
Reba McEntire
Woody Guthrie
Ben Johnson
Chet Baker
Chuck Norris
Wanda Jackson
Phil McGraw
Toby Keith
J. J. Cale
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Oklahoma – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Oklahoma Online Atlas Arkivert 29. september 2017 hos Wayback Machine.
U.S. Census Bureau.
Oklahoma: «Raske Fakta» Arkivert 14. mai 2008 hos Wayback Machine.. Geografisk og demografisk informasjon.
Oklahoma – Raser og hispanisk opphav: 1890 til 1990 (PDF)
Oklahoma fakta
Oklahoma Tourism Board
United States Postal Service beskrivelse av Oklahoma Statehood-frimerkene | Oklahoma Panhandle (Oklahoma-håndtaket) er den helt vestlige delen av delstaten Oklahoma, og består av fylkene Cimarron County, Texas County og Beaver County, nevnt fra vest til øst. Navnet kommer av at området ligner på håndtaket på en stekepanne (engelsk: panhandle). | 2,252 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flyulykken_p%C3%A5_Kastrup_1947 | 2023-02-04 | Flyulykken på Kastrup 1947 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyulykker i 1947', 'Kategori:Flyulykker i Danmark', 'Kategori:Ulykker og hendelser med Douglas DC-3'] | Flyulykken på Kastrup 1947 var en flyulykke hvor den svenske arveprinsen Gustav Adolf mistet livet.
Ulykken inntraff den 26. januar 1947 da en Douglas DC-3 fra det nederlandske flyselskapet KLM underveis fra Amsterdam (Schiphol) til Stockholm (Bromma) hadde mellomlandet på Kastrup lufthavn i København.
Da flyet skulle ta av hadde høyderoret låst seg fordi parkeringslåsen ikke var blitt fjernet. Flyet steg til 50 meter og styrtet i bakken. Alle ombord, 16 passasjerer og seks besetningsmedlemmer mistet livet. Blant passasjerene var det, foruten arveprinsen flere internasjonalt kjente, bl a. den amerikanske sangerinnen Grace Moore.
| Flyulykken på Kastrup 1947 var en flyulykke hvor den svenske arveprinsen Gustav Adolf mistet livet.
Ulykken inntraff den 26. januar 1947 da en Douglas DC-3 fra det nederlandske flyselskapet KLM underveis fra Amsterdam (Schiphol) til Stockholm (Bromma) hadde mellomlandet på Kastrup lufthavn i København.
Da flyet skulle ta av hadde høyderoret låst seg fordi parkeringslåsen ikke var blitt fjernet. Flyet steg til 50 meter og styrtet i bakken. Alle ombord, 16 passasjerer og seks besetningsmedlemmer mistet livet. Blant passasjerene var det, foruten arveprinsen flere internasjonalt kjente, bl a. den amerikanske sangerinnen Grace Moore.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Air disaster at Kastrup 1947 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Flyulykken på Kastrup 1947 var en flyulykke hvor den svenske arveprinsen Gustav Adolf mistet livet. | 2,253 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chalk%E2%80%99s_Ocean_Airways_Flight_101 | 2023-02-04 | Chalk’s Ocean Airways Flight 101 | ['Kategori:2005 i USA', 'Kategori:25°N', 'Kategori:80°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyulykker i 2005', 'Kategori:Flyulykker i USA', 'Kategori:Luftfartstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2023-02'] | Chalk's Ocean Airways Flight 101 var en flystyrt som fant sted 19. desember 2005. Flyet, et Grumman G-73 Mallard på vei fra Fort Lauderdale i USA til Bimini på Bahamas, styrtet like etter take-off ved Miami Beach.
Årsaken til styrten var at den høyre vingen på et flyet brakk av, og flyet krasjet rett utenfor Miami Beach. Alle ombord blir drept. Etterforskerne oppdaget senere at flyet krasjet grunnet metalltretthet som var et resultat av dårlig vedlikehold, finansielle problemer hos Chalk's og en svikt i inspeksjonsrutinene til FAA . | Chalk's Ocean Airways Flight 101 var en flystyrt som fant sted 19. desember 2005. Flyet, et Grumman G-73 Mallard på vei fra Fort Lauderdale i USA til Bimini på Bahamas, styrtet like etter take-off ved Miami Beach.
Årsaken til styrten var at den høyre vingen på et flyet brakk av, og flyet krasjet rett utenfor Miami Beach. Alle ombord blir drept. Etterforskerne oppdaget senere at flyet krasjet grunnet metalltretthet som var et resultat av dårlig vedlikehold, finansielle problemer hos Chalk's og en svikt i inspeksjonsrutinene til FAA .
== Referanser == | Chalk's Ocean Airways Flight 101 var en flystyrt som fant sted 19. desember 2005. | 2,254 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flash_Airlines_Flight_604 | 2023-02-04 | Flash Airlines Flight 604 | ['Kategori:2004 i Afrika', 'Kategori:27°N', 'Kategori:34°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyulykker i 2004', 'Kategori:Flyulykker i Egypt', 'Kategori:Guvernementet Sør-Sinai', 'Kategori:Luftfartstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2021-11', 'Kategori:Ulykker og hendelser med Boeing 737'] | Flash Airlines Flight 604 var internasjonal passasjerflyvning fra Sharm el-Sheikh internasjonale lufthavn i Egypt til Charles de Gaulle internasjonale lufthavn i Frankrike. 3. januar 2004 styrtet Boeing 737-maskinen som opererte flyvningen. Rett etter avgang svingte flyet mot høyre og kom ut av kurs. Piloten rettet opp flyet, men det svingte nok en gang mot høyre. Denne gangen rettet piloten ikke opp flyet. 737-flyet rullet enda mer over, og gikk ned i Rødehavet. Alle ombord ble drept. Det er fortsatt uenighet mellom etterforskerne om hva som egentlig var årsaken til flyet. Det er den ulykken med en Boeing 737-300 som har krevd flest liv. | Flash Airlines Flight 604 var internasjonal passasjerflyvning fra Sharm el-Sheikh internasjonale lufthavn i Egypt til Charles de Gaulle internasjonale lufthavn i Frankrike. 3. januar 2004 styrtet Boeing 737-maskinen som opererte flyvningen. Rett etter avgang svingte flyet mot høyre og kom ut av kurs. Piloten rettet opp flyet, men det svingte nok en gang mot høyre. Denne gangen rettet piloten ikke opp flyet. 737-flyet rullet enda mer over, og gikk ned i Rødehavet. Alle ombord ble drept. Det er fortsatt uenighet mellom etterforskerne om hva som egentlig var årsaken til flyet. Det er den ulykken med en Boeing 737-300 som har krevd flest liv.
== Flyet ==
Flyet, en Boeing 737-3Q8 ble operert av Flash Airlines, som var et privat flyselskap. Det ble opprinnelig levert til TACA Airlines i 1992. Det ble også operert av Color Air og Mediterranean Airlines før Flash Airlines.
Vraket sank til 1000 meter dybde i Rødehavet, noe som gjorde det vanskelig å få tak i flyets sorte bokser, taleregistratoren og ferdsskriveren. Disse ble funnet to uker etter ulykken. Vedlikeholdsrapporter fra flyet fantes kun i ett eksemplar, som ble ødelagt i ulykken, dermed var det ingen backup-kopier.
== Passasjerer og besetning ==
Khadr Abdullah var flyvningens kaptein. Han var 53 år, og hadde nesten 7 500 flytimer. Amr Shaafei var andrepilot, og var bare 25 år, med mindre enn 800 timer erfaring. Ashraf Abdelhamid var under opplæring som andrepilot, og satt i cockpiten med kapteinen og andrepiloten.
De fleste passasjerene var franske turister fra Paris-området. En provisorisk passasjerliste fra 5. januar 2004 meldte at tolv fullstendige familier var ombord. Familiemedlemmer fra 17 familier møtte opp på Charles de Gaulle lufthavn for å ta i mot flyet, noe som ga indikasjoner på at hele familier omkom på flyvningen.
== Referanser == | Flash Airlines Flight 604 var internasjonal passasjerflyvning fra Sharm el-Sheikh internasjonale lufthavn i Egypt til Charles de Gaulle internasjonale lufthavn i Frankrike. 3. | 2,255 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013_i_S%C3%B8mna | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 i Sømna | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Politikk i Sømna', 'Kategori:Stortingsvalget 2013 i Nordland'] | Stortingsvalget 2013 i Sømna ble avholdt 9. september 2013 i Sømna kommune i Nordland.
Det var 1 556 stemmeberettigede velgere i Sømna. Av disse avga 1 197 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
| Stortingsvalget 2013 i Sømna ble avholdt 9. september 2013 i Sømna kommune i Nordland.
Det var 1 556 stemmeberettigede velgere i Sømna. Av disse avga 1 197 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
== Referanser == | Stortingsvalget 2013 i Sømna ble avholdt 9. september 2013 i Sømna kommune i Nordland. | 2,256 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kampen_for_tilv%C3%A6relsen_(norsk_TV-serie) | 2023-02-04 | Kampen for tilværelsen (norsk TV-serie) | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2010-årene', 'Kategori:Norske dramaserier', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK', 'Kategori:TV-program med vinnere av Gullrutens fagpris'] | Kampen for tilværelsen er en norsk dramaserie som gikk på NRK1 fra 2014 til 2015. Serien handler om den unge, polske akademikeren Tomasz som reiser til Norge for å hente penger fra en far han aldri har truffet. Vel fremme i Oslo kommer han i kontakt med en privilegert og velmenende gruppe borgere i Ullevål Hageby i Oslo vest. Manus er ved Erlend Loe, Per H. V. Schreiner og Bjørn Olaf Johannessen.Serien vant Gullruten 2015 i klassen beste manus - drama (Loe, Schreiner og Johannessen). I tillegg var den nominert til ytterlige fem priser: beste TV-drama, beste kvinnelige skuespiller (Trine Wiggen), beste mannlige skuespiller (Bartek Kaminski), beste foto - drama (Lars Vestergaard) og beste original musikk (Gaute Tønder). Under Gullruten 2016 vant serien klassene beste foto TV-drama (Odd Reinhardt Nicolaysen) og beste regi TV-drama (Thomas S. Torjussen). I tillegg var den nominert i ytterlige seks klasser: beste TV-drama, beste kvinnelige skuespiller (Lena Kristin Ellingsen), beste mannlige skuespiller (Bartek Kaminski), beste foto TV-drama (Tone Gjerde), beste manus TV-drama (Loe, Schreiner og Johannessen) og beste originalmusikk (Gaute Tønder).
Første sesong ble i snitt sett av 450 000.
| Kampen for tilværelsen er en norsk dramaserie som gikk på NRK1 fra 2014 til 2015. Serien handler om den unge, polske akademikeren Tomasz som reiser til Norge for å hente penger fra en far han aldri har truffet. Vel fremme i Oslo kommer han i kontakt med en privilegert og velmenende gruppe borgere i Ullevål Hageby i Oslo vest. Manus er ved Erlend Loe, Per H. V. Schreiner og Bjørn Olaf Johannessen.Serien vant Gullruten 2015 i klassen beste manus - drama (Loe, Schreiner og Johannessen). I tillegg var den nominert til ytterlige fem priser: beste TV-drama, beste kvinnelige skuespiller (Trine Wiggen), beste mannlige skuespiller (Bartek Kaminski), beste foto - drama (Lars Vestergaard) og beste original musikk (Gaute Tønder). Under Gullruten 2016 vant serien klassene beste foto TV-drama (Odd Reinhardt Nicolaysen) og beste regi TV-drama (Thomas S. Torjussen). I tillegg var den nominert i ytterlige seks klasser: beste TV-drama, beste kvinnelige skuespiller (Lena Kristin Ellingsen), beste mannlige skuespiller (Bartek Kaminski), beste foto TV-drama (Tone Gjerde), beste manus TV-drama (Loe, Schreiner og Johannessen) og beste originalmusikk (Gaute Tønder).
Første sesong ble i snitt sett av 450 000.
== Produksjon ==
Produksjonskostnadene var på rundt 80 millioner.
== Skuespillere ==
Bartek Kaminski
Lena Kristin Ellingsen
Øystein Røger
Mads Ousdal
Nils Sletta
Sigrid Husjord
Tone Beate Mostraum
Ola G. Furuseth
Trine Wiggen
Kjersti Botn Sandal
Nils Jørgen Kaalstad
Janusz Chabior
Christian Skolmen
Nini Bakke Kristiansen
Jannik Bonnevie
Ingar Helge Gimle
Kai Remlov
Monica Hjelle
Sven Nordin
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kampen for tilværelsen på Internet Movie Database
(no) Kampen for tilværelsen på NRK TV | Kampen for tilværelsen er en norsk dramaserie som gikk på NRK1 fra 2014 til 2015. Serien handler om den unge, polske akademikeren Tomasz som reiser til Norge for å hente penger fra en far han aldri har truffet. | 2,257 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013_i_Hadsel | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 i Hadsel | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Politikk i Hadsel', 'Kategori:Stortingsvalget 2013 i Nordland'] | Stortingsvalget 2013 i Hadsel ble avholdt 9. september 2013 i Hadsel kommune i Nordland.
Det var 6 041 stemmeberettigede velgere i Hadsel. Av disse avga 4 349 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
| Stortingsvalget 2013 i Hadsel ble avholdt 9. september 2013 i Hadsel kommune i Nordland.
Det var 6 041 stemmeberettigede velgere i Hadsel. Av disse avga 4 349 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
== Referanser == | Stortingsvalget 2013 i Hadsel ble avholdt 9. september 2013 i Hadsel kommune i Nordland. | 2,258 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Woody_Guthrie | 2023-02-04 | Woody Guthrie | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1967', 'Kategori:Folkemusikere fra USA', 'Kategori:Fødsler 14. juli', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Kommunister', 'Kategori:Kommunister fra USA', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Okfuskee County i Oklahoma', 'Kategori:Personer fra USA av skotsk opphav', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Woodrow «Woody» Wilson Guthrie (1912–1967) var en amerikansk folkesanger med et sterkt solidarisk og politisk tilsnitt til venstre. Amerikansk populærmusikk ble gjenreist og etablert av Woody Guthrie med spesielt hans mest kjente sang som This Land is Your Land. «Denne maskinen dreper fascister», hadde han skrevet på gitaren sin som et motto for sine sanger; «folkets egne sanger», som han kalte dem. Guthrie var USAs fremste folk-sanger i sin tid. Han komponerte over 1 000 sanger.Mange av hans innspilte sanger er arkivert i Library of Congress, USAs nasjonalbibliotek. Senere musikere og låtskrivere særlig Bob Dylan samt Phil Ochs, Johnny Cash, Bruce Springsteen, Robert Hunter, Harry Chapin, John Mellencamp, Pete Seeger, Andy Irvine, Joe Strummer, Billy Bragg, Jerry Garcia, og Tom Paxton har anerkjent Guthrie som en betydelig innflytelse, og videreført den arv som Guthrie etterlot seg, men også andre musikere som Pete Seeger og hans egen sønn Arlo Guthrie, og Billy Bragg er en del av den arven. Sistnevnte spilte inn sanger av Guthrie i 1998, på invitasjon av Guthries datter Nora, som han selv aldri rakk å spille inn. Woody Guthrie selv bygde på den amerikanske folkemusikken og fagforeningenes sangtradisjon hvor Joe Hill står sentralt.
Guthrie døde 3. oktober 1967 i New Jersey etter lang tids sykdom. I januar 1968 ble det holdt minnekonsert for Guthrie i Carnegie Hall.
| Woodrow «Woody» Wilson Guthrie (1912–1967) var en amerikansk folkesanger med et sterkt solidarisk og politisk tilsnitt til venstre. Amerikansk populærmusikk ble gjenreist og etablert av Woody Guthrie med spesielt hans mest kjente sang som This Land is Your Land. «Denne maskinen dreper fascister», hadde han skrevet på gitaren sin som et motto for sine sanger; «folkets egne sanger», som han kalte dem. Guthrie var USAs fremste folk-sanger i sin tid. Han komponerte over 1 000 sanger.Mange av hans innspilte sanger er arkivert i Library of Congress, USAs nasjonalbibliotek. Senere musikere og låtskrivere særlig Bob Dylan samt Phil Ochs, Johnny Cash, Bruce Springsteen, Robert Hunter, Harry Chapin, John Mellencamp, Pete Seeger, Andy Irvine, Joe Strummer, Billy Bragg, Jerry Garcia, og Tom Paxton har anerkjent Guthrie som en betydelig innflytelse, og videreført den arv som Guthrie etterlot seg, men også andre musikere som Pete Seeger og hans egen sønn Arlo Guthrie, og Billy Bragg er en del av den arven. Sistnevnte spilte inn sanger av Guthrie i 1998, på invitasjon av Guthries datter Nora, som han selv aldri rakk å spille inn. Woody Guthrie selv bygde på den amerikanske folkemusikken og fagforeningenes sangtradisjon hvor Joe Hill står sentralt.
Guthrie døde 3. oktober 1967 i New Jersey etter lang tids sykdom. I januar 1968 ble det holdt minnekonsert for Guthrie i Carnegie Hall.
== Bakgrunn ==
Woodrow (Woody) Wilson Guthrie ble født 14. juli 1912 i Okemah, Oklahoma, en liten utkantby i Okfuskee County, som det andre barnet til Nora Belle (født Sherman) og Charles Edward Guthrie. Hans foreldre oppkalte ham etter Woodrow Wilson, den gang guvernør av New Jersey og presidentkandidat for det demokratiske partiet. Hans far var gårdsarbeider og lokal politiker som også forsøkte å spekulere i landeiendommer. Hans mor var født i Kansas og øvde en sterk påvirkning på sønnen.
Faren var aktivt involvert i politikken i Oklahoma for demokratene og en kandidat for en posisjon i fylket. Når han var på tur for å holde taler ble han ofte fulgt av sin sønn. Charles Guthrie var involvert i lynsjingen av Laura og Lawrence Nelson, en afroamerikansk mor og hennes sønn, i nærheten av Okemah den 25. mai 1911. Woody Guthrie kom til å skrive tre sanger om denne hendelsen, og sa senere at hans far Charles ble medlem av Ku Klux Klan.Guthries første familieliv var påvirket av flere branner, inkludert en som førte til at de mistet deres hjem i Okemah. Hans søster Clara døde senere i brann fra kullolje (benyttet for oppvarming) da han var sju, og hans far ble alvorlig brent i en påfølgende kulloljebrann. Guthries mor Nora var rammet av Huntingtons sykdom, skjønt familien visste ikke om det på denne tiden. Sykdommen førte til demens og muskelsvinn. Hun ble til sist lagt inn på en institusjon, Oklahoma Hospital for the Insane, hvor hun døde i 1930 av sykdommen. Woody Guthrie var fjorten år da hun ble innlagt. Senere opplevde han sin fars finansielle og fysiske ruin.
Woody Guthrie vokste opp i fattigdom og måtte tidlig klare seg selv. I 1931, under den store depresjonen som også nådde Okemah, dro Guthrie i en alder av nitten år til Pampa i Texas hvor han i 1933 giftet seg med Mary Jennings, den yngre søsteren av en venn og musiker ved navn Matt Jennings. Sammen fikk Woody og Mary barna Gwen, Sue og Bill. Det var sammen med Matt Jennings og Cluster Baker at Guthrie gjorde sitt første forsøk på en musikalsk karriere ved å danne musikkgruppen «The Corn Cob Trio».
Selv om depresjonen gjorde det vanskelig å forsørge familien, gjorde Dust Bowl som ødela Midtvesten av USA i 1935 det helt umulig. På grunn av mangel på arbeid dro han vestover som en del av massevandringen av ofre for sandstormen som hadde lagt mange gårder øde. Disse gårdsarbeiderne og arbeidsledige, som var kjent som «Okies», kom fra Oklahoma, Kansas, Tennessee og Georgia. De er skildret av John Steinbeck i Vredens druer. Uten penger og uten mat haiket Woody Guthrie, snek seg med godstog, og gikk til fots til California.I 1930- og 1940-årene reiste han på kryss og tvers av USA. Han spilte inn plater, skrev en bok om sitt liv Bound for Glory og skrev helt eller delvis rundt 1 000 viser.
== Folkemusikeren ==
Etter at han kom til California i 1937 opplevde Guthrie noe han oppfattet som forakt og til og med hat de fastboende i California nærte for nykommerne og for «de på utsiden». Dette avspeiler seg i noen av hans sanger, slik som på albumet Dust Bowl Ballads fra 1940: «I Ain't Got No Home», «Goin' Down the Road», «Feelin' Bad», «Talking Dust Bowl Blues», «Tom Joad», «Do Re Mi» og «Hard Travelin'».
Jordbruksstaten Oklahoma ble i 1930-årene hardt rammet av depresjonen og av sandstormen Dust Bowl. Mange småbønder og andre fattige, «okies», reiste vestover mot California der mange endte som underbetalte drueplukker. Dette fremstilte John Steinbeck i Vredens druer i fremstilt i romanform. Guthrie så filmen laget med utgangspunkt i Steinbecks roman og skrev balladen om hovedpersonen Tom Joad (i filmen fremstilt av Henry Fonda). Bruce Springsteen ble inspirert av Guthrie til sin «The Ghost of Tom Joad » tittellåten på albumet med samme navn. Den lovløse Pretty Boy Floyd fremstilte Guthrie som en slags Robin Hood som omfordelte fra rike til fattige. Noen sanger var laget for bruk i fagforeningsarbeid blant annet «You Gotta Go Down and Join the Union».I 1941 etablerte han bandet Headline Singers sammen med Brownie McGhee, Leadbelly og Sonny Terry. På den tiden vakte det oppsikt med hvite og sorte i samme band. I 1941 ble Guthrie med i bandet Alamanac Singers dannet av Pete Seeger. Seeger hadde før dette fulgt Guthries forbilde og reist på loffen rundt i USA.Lonnie Donegan hentet mye av sitt repertoar fra Leadbelly og Guthrie, og særlig sangstilen fra Guthrie.Guthrie var innlagt med alvorlig sykdom de siste 15 årene (fra 1952) og ble da oppsøkt av yngre beundrere. I Greenwich Village helt sør på Manhattan i New York City var det mange kafeer med studenter og visesangere. Guthries sanger var populære og noen utøvere levde av å opptre blant andre The Clancy Brothers, Tom Paxton og Pete Seeger samt Peter, Paul and Mary. Joan Baez fremførte stort sett andres sanger blant annet av Seeger og Guthrie. Bob Dylan kom til Greenwich Village blant annet på grunn av sitt forbilde Guthrie og tidlig i karrieren fremsto Dylan som en kopi av Guthrie. Dylan kom fra en vanlig middelklassebakgrunn og hadde ikke vært løsarbeider på "loffen" som Guthrie. Etter Guthries død har blant annet Bruce Springsteen videreført tradisjonen etter Guthrie.
=== Radikalisering ===
I sine radioprogrammer i 1937 på KFVD i Los Angeles, og XELO på den andre siden av den meksikanske grensen, hadde Guthrie og hans syngende partner Maxine Lefty-Lou Crissman et forum hvor han kunne kommentere dagsaktuelle temaer fra korrupte politikere, advokater og forretningsfolk, til å lovprise de humanistiske prinsippene til Jesus, Pretty Boy Floyd og fagforeningsledere.
I 1939 eller 1940 flyttet Guthrie til New York, og ble omfavnet både av radikale på venstresiden og av folkemusikkmiljøene. Han gjorde antageligvis sin første virkelige musikkinnspilling der. Den besto av flere timer med samtaler og sanger, innspilt av folklorist Alan Lomax for Kongressens bibliotek, men også for en albumutgivelse, Dust Bowl Ballads, for Victor Records i Camden, New Jersey. Han begynte også å skrive sin selvbiografi, Bound for Glory, som ble ferdig og utgitt i 1943, midt under den andre verdenskrig. Album Dust Bowl Ballads (Folkways Records-utgaven fra 1964) har Arthur Rothsteins kjent foto (1936) fra Dust Bowl på omslaget.
=== Dette landet er også ditt ===
I 1940 skrev Guthrie sin mest kjente sang «This Land is Your Land», som senere har blitt spilt inn av mange andre musikere, blant annet Bruce Springsteen, og dessuten er oversatt til mange språk. Budskapet er at nasjonen er ikke kun for de rike og vellykkede, men for alle, de fattige, arbeidsledige, emigrantene og kanskje spesielt de svakeste i samfunnet som ikke har mye, men iallfall skjønnheten i og stoltheten ved sitt eget land. Guthrie var en av de første hvite som opptrådte sammen med sorte musikere.Sangen var inspirert av hans opplevelser av fotturer gjennom bygdene i USA, men også hans avsmak for Irving Berlins nasjonalistiske hyldningssang God Bless America som han betraktet som urealistisk og selvtilfreds. Han var lei av å høre Kate Smith synge den i radioen. I den første versjon av «This Land is Your Land» protesterte han mot de store forskjellene mellom de ulike samfunnsklasser i følgende vers:
In the squares of the city, In the shadow of a steeple;
By the relief office, I'd seen my people.
As they stood there hungry, I stood there asking,
Is this land made for you and me.
=== Sanger uten opphavsrettvern ===
Melodien som Guthrie benyttet kommer opprinnelig fra en gammel gospelsang, «When The World's On Fire», som er mest kjent fra innspillinger av The Carter Family, amerikanske country- og bluegrass-musikere i 1930-årene. Det å ta kjente melodier og legge til en annen og mer radikal tekst var en vanlig og bevisst strategi som gikk tilbake til Joe Hill og enda lengre.
Guthrie kjente denne problemstillingen.
Denne sangen er opphavsbeskyttet i USA under loven av opphavsbeskyttelse, paragraf 154085, for en periode av 28 år, og alle som blir tatt i å synge den uten vår tillatelse, de vil bli gode venner av oss fordi vi bryr oss ikke i det hele tatt. Utgi den! Skriv den! Syng den! Dans til den! Jodle den! Vi bare skrev den, og det er det eneste vi ønsket å gjøre.
=== Denne maskinen dreper fascister ===
I mai 1941 fikk han i oppdrag av innenriksdepartement og administrasjonen for kraftlaget i byen Bonneville å skrive sanger om elven Columbia River og utbyggingen av dammen for den framtidige kraftstasjonen. De mest kjente av disse sangene er «Roll On, Columbia» og «Grand Coulee Dam». Omtrent på samme tid møtte han den senere kjente folkemusikeren Pete Seeger, og opptrådte sammen med Almanac Singers. Han flyttet også inn sammen med disse i Alamanac House-kollektivet i Greenwich Village.
Opprinnelig skrev og sang Guthrie sine antikrigssanger med Alamanac Singers, men etter hvert bevegde både han og gruppen seg, sammen med sosialist- eller kommunist-miljøet som de ble assosiert med, inn i kampen mot fascismen. Guthrie skrev slagordet «Den maskinen dreper fascister» på gitaren sin. Han deltok i handelsflåten (Merchant Marine), hvor han tjenestegjorde sammen med andre folkesangere som Cisco Houston, og deretter i hæren.
I 1944 møtte han Moses «Moe» Asch fra Folkways Records, hvor han for første gang spilte inn «This land Is Your Land», sammen med en rekke andre sanger i løpet av de neste årene.
=== Sanger for mor og barn ===
Han begynte å gå ut med Marjorie Mazia i 1942 og giftet seg endelig med henne i 1945 da han hadde permisjon fra hæren. De flyttet inn i et hus på Mermaid Avenue på Coney Island, og sammen fikk de fire barn, inkludert Cathy, som døde i en alder av fire år i en husbrann, og sendte Guthrie inn i en dyp depresjon, og Arlo Guthrie, som selv ble en kjent sanger og sangskribent. Det var i løpet av denne perioden han skrev og spilte inn Songs to Grow on for Mother and Child, en samling av musikk for barn, inkludert sangen «Goodnight Little Arlo (Goodnight Little Darlin')», skrevet da Arlo var omtrent ni år gammel.
=== Kampsanger ===
Mens han fortsatt skrev sanger med tema og tendens, ble han oppskaket av et flystyrt i 1948 hvor 28 meksikanske landarbeidere var blitt drept. De kom fra Oakland i California, og skulle deporteres til Mexico, og han skrev diktet «Deportee (Plane Wreck At Los Gatos)». Mange år senere ble det skrevet musikk til diktet av Martin Hoffman, og det har blitt spilt inn av artister som Pete Seeger, Dolly Parton, og ikke minst Arlo Guthrie.
«Pastures of Plenty», skrevet omtrent på samme tid, sympatiserer med forholdene som immigrantarbeiderne levde under, slik som lave lønninger, dårlige bo- og helseforhold og mangel på sosiale rettigheter.
=== Bob Dylan ===
Bob Dylan begynte i slutten av 1950-årene å spille i Hibbing og kort tid senere i Dinyktown, studentstrøket i Minneapolis, særlig blues-rock av idolet Little Richard. Dylan begynte etterhvert å lære seg viser og folkemusikk på gitar. Dylan lærte seg hillbilly, country og musikk av Pete Seeger og Guthrie. Woody Guthrie ble snart (rundt 1959-1960) Dylans forbilde; Dylan skaffet Guthries plater, leste om ham og lærte seg låtene. Dylan slo over på Guthries Oklahoma-dialekt og løy senere på seg en omreisende barndom som minnet om Guthries. «Song to Woody» var med på Dylans debutalbum Bob Dylan (album). Bob Dylan flyttet til New York ved årsskitet 1960/1961. Dylan besøkte Guthrie blant annet i 1961, som da var alvorlig syk, og han fikk slik innpass hos familie og venner. Guthrie var på Greystone Hospital utenfor New York og han skal blitt motivert til å synge med fra sykesengen når Dylan var på besøk. Guthrie skal ha vært irritert over Dylans nesegruse beundring. Dylan møtte Arlo Guthrie, Pete Seeger og Ramblin’ Jack Elliott. Guthrie anbefalte Dylan å konsentrere seg om tekstene og låne melodiene fra andre: «Jeg har alltid stjålet melodier» sa Guthrie. Fra 1958 til 1961 gikk Dylan fra blues-rock-sanger til folk- og vise-sanger særlig inspirert av Guthrie.
== Sykdom ==
Mot slutten av 1940-årene ble Woody Guthries helse dårligere, og hans oppførsel ble ofte sterkt uberegnelig. Han forlot familien, reiste rundt sammen med Ramblin' Jack Elliott til California, hvor han giftet seg for tredje gang og ble far til atter et barn, før han igjen kom tilbake til New York. Han ble diagnostisert med flere sykdommer, blant annet alkoholisme og schizofreni, før det endelig ble oppdaget at han led av Huntingtons sykdom (Huntington's chorea (HD)), en nedarvet sykdom som også hadde ødelagt og til slutt gjort ende på livet til hans mor.
=== Inspirator ===
Guthrie ble innlagt på Creedmore Mental Institution i Queens i New York, hvor han ble inntil han døde den 3. oktober 1967. I de siste årene var hans sanger blitt gjenoppdaget av en ny generasjon og et nytt publikum, særlig på grunn av Bob Dylan, som besøkte Woddy Guthrie i løpet av hans siste år. Dylan har beskrevet folkesangeren som «min siste helt».
Så sent som i 1991 ble det utgitt en Bob Dylan-sang som het «Last Thoughts About Woody Guthrie»:
When yer head gets twisted and yer mind grows numb
When you think you're too old, too young, too smart or too dumb
When yer laggin' behind an' losin' yer pace
In a slow-motion crawl of life's busy race...I 1964 inkluderte Phil Ochs' første albumutgivelse sangen «Bound for Glory (Ochs)», en sang som hyllet Woody Guthrie og kritiserte revisjonismen og kunnskapsløsheten hos det moderne publikumet som ønsket å glemme og overse Guthries samfunnskritiske og sosialistiske sangtekster.
I 1995 kontaktet Guthries datter Nora Guthrie den engelske sangeren Billy Bragg for å spille inn tekster og musikk faren hadde skrevet i sine siste år. Etter å ha forsket på sangtekstene i Woody Guthrie-arkivet i New York, samarbeidet Bragg med gruppen Wilco om å spille inn førti sanger, og noen av dem ble utgitt på albumet Mermaid Avenue i 1998, og deretter Mermaid Avenue Vol II i 2000. Albumtitlene kommer fra sangen «Mermaid’s Avenue», foruten å være den gata som Guthrie bodde i med familien.
Nora Guthrie tok også kontakt med Janis Ian for å skrive en sang basert på teksten til en av farens uferdige sanger «I Hear You Sing Again». Ian skrev musikken i Guthries egen sangtradisjon, tilpasset ord og musikk og utga den på sitt album Billie’s Bones i 2004.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Cray, Ed (2004): Ramblin Man: The Life and Times of Woody Guthrie. W. W. Norton & Company. ISBN 0-393-32736-1.
Kaufman, Will (2011): Woody, Guthrie: American Radical. University of Illinois Press. ISBN 0-252-03602-6.
Longhi, Jim (1997): Woody, Cisco and Me. Random House. ISBN 0-252-02276-9.
Klein, Joe (1980): Woody Guthrie: A Life. Random House. ISBN 0-385-33385-4.
Santelli, Robert (1999): Hard Travelin: The Life and Legacy of Woody Guthrie. Wesleyan University Press. ISBN 0-8195-6391-9.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Woody Guthrie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Woody Guthrie – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Woody Guthrie på Internet Movie Database
(en) Woody Guthrie hos Rotten Tomatoes
(en) Woody Guthrie hos The Movie Database
(en) Woody Guthrie hos Internet Broadway Database
(en) Woody Guthrie på Discogs
(en) Woody Guthrie på MusicBrainz
(en) Woody Guthrie på Last.fm
(en) Woody Guthrie på AllMusic
(en) Woody Guthrie hos American National Biography
(en) The Woody Guthrie Foundation and Archives
(en) The Songs of Woody Guthrie
(en) Timeline of Guthrie's life | | fylke = Logan County | 2,259 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Strandgaten_(Oslo) | 2023-02-04 | Strandgaten (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Vika'] | Strandgaten eller Strandgaden var en gate i Pipervika i Oslo. Den gikk fra Bakkegata til Skolegata, parallelt med Sjøgaten (Søgaden). Gaten ble bortregulert ved saneringen i forbindelse med oppføringen av Oslo rådhus.
| Strandgaten eller Strandgaden var en gate i Pipervika i Oslo. Den gikk fra Bakkegata til Skolegata, parallelt med Sjøgaten (Søgaden). Gaten ble bortregulert ved saneringen i forbindelse med oppføringen av Oslo rådhus.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Strandgaten». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 544. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Kristiania oppmålingsvesens kart fra 1887 hos Oslo byarkiv | | navn = Strandgaten | 2,260 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Strandbakken_(Oslo) | 2023-02-04 | Strandbakken (Oslo) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Vika'] | Strandbakken var en gate i Pipervika i Oslo. Det var en forholdsvis kort gate som gikk fra Strandgaten til Bakkegata. Gaten ble bortregulert ved saneringen i forbindelse med oppføringen av Oslo rådhus.
| Strandbakken var en gate i Pipervika i Oslo. Det var en forholdsvis kort gate som gikk fra Strandgaten til Bakkegata. Gaten ble bortregulert ved saneringen i forbindelse med oppføringen av Oslo rådhus.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Strandbakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 544. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Kristiania 1910 (Kartutsnitt hos Oslo byarkiv) | | navn = Strandbakken | 2,261 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013 | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Stortingsvalget 2013'] | Stortingsvalget 2013 var et valg i Norge høsten 2013. Det ble valgt 169 representanter til Stortinget for perioden 2013–2017. Samtidig ble sametingsvalget 2013 avholdt. Valgdagen var mandag 9. september, men 206 av landets 428 kommuner avholdt også valg søndag 8. september.Valget gav en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde begge sine dårligste stortingsvalg noensinne. Høyre ble valgets vinner med en framgang på 18 mandater. Venstre kom over sperregrensa og fikk en framgang på 7 mandater. Miljøpartiet De Grønne ble for første gang representert på Stortinget med ett mandat, fra Oslo. Valgresultatet førte til at Jens Stoltenbergs andre regjering gikk av, og at Erna Solberg danna ny regjering utgått av Høyre og Frp.
3 641 994 nordmenn hadde stemmerett. Frammøtet var 2 848 903 eller 78,2 prosent. Valgdeltagelsen var 1,8 prosentpoeng høyere enn ved forrige stortingsvalg. Ved valget stilte totalt 21 partier eller lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker. De åtte andre partia/grupperingene stilte i opptil tolv fylker. Det var tre lister som fantes i bare ett fylke.
Ei forsøksordning med stemmegivning over internett blei videreført fra valget i 2011 i en del kommuner. | Stortingsvalget 2013 var et valg i Norge høsten 2013. Det ble valgt 169 representanter til Stortinget for perioden 2013–2017. Samtidig ble sametingsvalget 2013 avholdt. Valgdagen var mandag 9. september, men 206 av landets 428 kommuner avholdt også valg søndag 8. september.Valget gav en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde begge sine dårligste stortingsvalg noensinne. Høyre ble valgets vinner med en framgang på 18 mandater. Venstre kom over sperregrensa og fikk en framgang på 7 mandater. Miljøpartiet De Grønne ble for første gang representert på Stortinget med ett mandat, fra Oslo. Valgresultatet førte til at Jens Stoltenbergs andre regjering gikk av, og at Erna Solberg danna ny regjering utgått av Høyre og Frp.
3 641 994 nordmenn hadde stemmerett. Frammøtet var 2 848 903 eller 78,2 prosent. Valgdeltagelsen var 1,8 prosentpoeng høyere enn ved forrige stortingsvalg. Ved valget stilte totalt 21 partier eller lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker. De åtte andre partia/grupperingene stilte i opptil tolv fylker. Det var tre lister som fantes i bare ett fylke.
Ei forsøksordning med stemmegivning over internett blei videreført fra valget i 2011 i en del kommuner.
== Resultatsammendrag ==
Oversiktene nedafor er basert på endelige valgresultater fra Kommunal- og regionaldepartementet og fra Statistisk sentralbyrå.Stemmetall fordelt på partiene (i promille):
Stortingsmandater fordelt på partiene (i promille):
Stortingsmandater fordelt på partiene:
=== Resultatoversikt for hele velgermassen ===
De totalt 3 641 994 stemmeberettigede borgerne i riket gjorde følgende valg med stemmeretten sin:
== Bakgrunn og forberedelser ==
Etter stortingsvalget 2005 overtok Jens Stoltenbergs andre regjering («den rødgrønne», bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti) regjeringskontorene i Norge. Ved valget i 2009 fikk denne koalisjonen fornya sitt mandat.
=== Ny mandatfordeling ===
Etter ei grunnlovsendring i 2003 skal fordelinga av mandater mellom fylkene vurderes på nytt foran annethvert stortingsvalg, og ved 2013-valget var det første gang dette skjedde. Fordelinga skjer på grunnlag av fylkenes innbyggertall og areal, idet hvert fylke får et fordelingstall som dannes ved at arealet multiplisert med 1,8 legges til innbyggertallet per 1. januar året før valgåret (denne gangen altså 1. januar 2012). Omfordelinga gjorde at Nord-Trøndelag, Hedmark, Nordland, Sogn og Fjordane og Troms mista et mandat hver. Oslo fikk to representanter i tillegg, mens Akershus, Rogaland og Hordaland hver fikk én mer enn ved stortingsvalga i 2005 og 2009. Denne nye mandatfordelinga gjelder da også for valget i 2017.
=== Lister og kandidater ===
Fristen for innlevering av valglister var i 2013 2. april. Totalt var det 21 partier som fikk godkjent sine lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker, mens det var tre lister som stilte i bare ett fylke.
Totalt stilte 4 082 personer som kandidater. Litt over fire prosent av disse kunne altså få plass på Stortinget. Antallet var i underkant av 400 flere enn ved sist stortingsvalg. 40,3 prosent av kandidatene var kvinner. 27,5 av førstekandidatene var kvinner. Snittalderen var 46,5 år, yngste kandidat var 17 år og eldste 96 år.
== Prognoser ==
=== Nasjonale meningsmålinger ===
Månedlige gjennomsnitt av samtlige nasjonale meningsmålinger om stortingsvalg det siste året (velgerandeler i prosent, antall stortingsrepresentanter i parentes):
=== Skolevalg ===
Skolevalget ble avholdt mellom 26. august og 3. september 2013 på 411 videregående skoler over hele landet med totalt 184 678 elever. Valgdeltagelsen var på rekordhøye 81,1 %, og det ble avgitt 149 753 stemmer.
Valgresultatet ble en stor seier for Høyre som ble største parti med 28,1 % av stemmene, en fremgang på 12 prosentpoeng fra skolevalget i forrige stortingsvalg (2009). Dette var partiets beste resultat i et skolevalg noensinne, og det nest beste resultatet for noe parti i et skolevalg noensinne.
Arbeiderpartiet fikk 23,2 %, Fremskrittspartiet 15,6 %, Venstre 6,7 %, Sosialistisk Venstreparti 5,0 %, Piratpartiet 4,3 %, Senterpartiet 4,2 %, Miljøpartiet De Grønne 3,8 %, Rødt 3,7 %, Kristelig Folkeparti 2,8 %, De Kristne 0,6 %, Pensjonistpartiet 0,6 %, Kystpartiet 0,5 %, Demokratene i Norge 0,3 %, Det Liberale Folkepartiet 0,2 %, Norges Kommunistiske Parti 0,2 %, Kristent Samlingsparti 0,1 % og Sykehus til Alta 0,1 %. Samfunnspartiet, Folkemakten og Folkelisten mot Oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja fikk alle under en promille av stemmene nasjonalt.De rødgrønne regjeringspartiene (Ap+Sp+SV) fikk til sammen 32,4 %, den borgerlige opposisjonen (H+Frp+KrF+V) 53,2 %.
=== Valgdagsmålinger ===
== Valgkamp ==
Valgkampen mot valg i Norge starter vanligvis etter fellesferien (valget i 2011 var et unntak), men før det avholdes landsmøter. Samtlige partier representert på Stortinget i perioden 2009-2013 holdt landsmøte våren 2013. På disse landsmøtene sa enkelte partiledere, henholdsvis Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande at de ikke søkte en statsministerposisjonen, men heller en ministerpost. De to største partienes ledere, Solberg og Stoltenberg ga uttrykk for interesse for posisjonen. På venstresiden står det rødgrønne alternativet samlet for en ny regjeringsperiode. På høyresiden finnes det to hovedalternativer: Et borgerlig alternativ likt sammensetningen i regjeringen fra 2001 til 2005 og et alternativ med Høyre og Fremskrittspartiet. Flere ulike scenarier er dog mulige ifølge valgforskere.
=== Landsmøter ===
Under det som er blitt omtalt som Landsmøtevåren 2013 la alle de syv Stortingspartiene frem deler av sin politiske plattform for den kommende perioden. Sosialistisk Venstreparti holdt sitt landsmøte allerede i midten av mars, mens Senterpartiet, Venstre, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne avholdt sine respektive møter i april, i angitt rekkefølge for øvrig. Høyre avholdt sitt landsmøte i begynnelsen av mai og Fremskrittspartiet i slutten av mai.
=== Statsministerkandidater ===
Statsminister Jens Stoltenberg stilte til gjenvalg. Erna Solberg, leder av Høyre ble omtalt som statsministerkandidat og Siv Jensen er et tredje alternativ. Ingen andre partiledere uttrykte ønske om å stille som statsminister. Norstat sammen med NRK spurte nordmenn hvem de ønsker som statsminister, og fra november 2011 var Solberg den foretrukne, men fra september 2012 var Stoltenberg og Solberg vært jevne. Siv Jensen hadde rundt 10 % av landets støtte som statsminister ifølge NRK. TV-programmet Debatten på TV 2 med programleder Oddvar Stenstrøm ble først sendt i juni der Stoltenberg og Solberg debatterte.
=== Regjeringsalternativer ===
Aftenposten la i desember 2012 frem, med bakgrunn i intervju med valgforsker Bernt Aardal 16 ulike regjeringsalternativer. I tillegg til de daværende syv partiene på Stortinget viste artikkelen til at Miljøpartiet De Grønne og Rødt kan fungere som avgjørende vippepartier. Samtidig åpner artikkelens forfattere for at sentrumspartiene Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti kan fungere som vippepartier hvis de velger heller å arbeide med rødgrønn side heller enn borgerlig side. Venstres nekt for samarbeid med Fremskrittspartiet er et eksempel på dette. De tre rødgrønne partiene ønsker å fortsette som en samlet regjering i en tredje periode, men hvis de ikke oppnår flertall sammen hevder artikkelforfatterne at det finnes tre alternativer:
Hvis A, SV og Sp ikke oppnår flertall og ikke blir enige om en ny samlet mindretallsregjering, kan Arbeiderpartiet alene danne en mindretallsregjering. Dette avhenger av hvilke andre alternativer som finnes, spesielt på borgerlig side.
Hvis de likevel klarer å samarbeide danner de en rødgrønn mindretallsregjering.
Hvis de tre partiene ender med mindretall samlet og det finnes et alternativ med større mindretall på borgerlig side, kan de rødgrønne samarbeide med et vippeparti (gitt at Ap+SV+Sp+vippeparti > 50 %) for å oppnå flertall. Rødt og Miljøpartiet De Grønne anses som mulige samarbeidspartnere. Dette skjer dog kun hvis et av de to partiene får mandat på Stortinget.Alle rødgrønne regjeringsalternativer har Jens Stoltenberg som statsministerkandidat. Det vil da bli hans fjerde periode, der den andre og tredje har vært hele perioder på fire sammenhengende år hver. Stoltenbergs første regjering satt i halvannet år.
På borgerlig side og i sentrum har det siden valget i 2009 vært uenigheter om samarbeidspartnere. Det såkalte «blåblå alternativet», en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet er ikke foretrukket av verken Kristelig Folkeparti eller Venstre. Leder i KrF, Knut Arild Hareide uttalte at han ikke mente en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet var noe bedre enn et rødgrønt alternativ. Både Venstre og Kristelig Folkeparti ser muligheter for samarbeid om statsbudsjettet med Arbeiderpartiet hvis Fremskrittspartiet fortsetter å nekte å «være noe støtteparti for en borgelig regjering de selv ikke er en del av». Hareide sa forøvrig at han og KrF ønsket en regjering med Høyre, Venstre og KrF heller enn å samarbeide med FrP på sitt landsmøte. Også Venstres Trine Skei Grande ga uttrykk ved landsmøtet om at en regjering Venstre ønsker består av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre da hun sa at «det er velgerne som bestemmer hvilken regjering vi får. Stemmer de på Venstre får de en blågrønn regjering». Fremskrittspartiet var ikke enig internt i juni 2013 om hvorvidt de ønsket å samarbeide med Krf og Venstre i en fullstendig borgerlig regjering, mens Høyre er åpen for denne muligheten.
=== Debatter ===
== Gjennomføring ==
Valget skulle etter valgloven finne sted en mandag i september måned. Kongen i statsråd fastsatte valgdagen til 9. september. Det enkelte kommunestyre kunne også velge å holde valg dagen før. Som ved flere tidligere valg var forhåndsstemming og stemming fra utlandet mulig. Som ved lokalvalget 2011 ble det videreført en forsøksordning med elektronisk stemmegivning over internett («e-valg»). Enkelte kommuner utprøvde i 2011 stemmerett for 16-åringer, men dette ble ikke videreført ved valget i 2013 og Arbeiderpartiets landsmøte sa nei til å innføre ordningen permanent. Valgobservasjon ble for første gang gjennomført i Norge ved valget i 2009, og ved valget i 2013 var observatører invitert til å vurdere en offisiell observasjon. Oslo avholdt også en folkeavstemning om kommunen skal søke om å få holde de Olympiske leker i 2022.
=== Forhåndsstemmer ===
Nordmenn med stemmerett kunne avgi forhåndsstemme ved utenriksstasjoner i 114 land mellom 1. juli og 30. august. På Svalbard var fristen 4. september. Forhåndsstemme kunne avgis av alle nordmenn med stemmerett som ikke var i Norge på valgdagen 9. september, eller ikke hadde muligheten til å stille på valglokalet på denne datoen. Forhåndsstemme ble avgitt enten ved å møte opp på valglokalet eller gjennom brevstemme. Det ble registrert 842 398 stemmer nasjonalt før valget, som er flere enn noen gang tidligere.
=== Elektronisk stemmegivning ===
Elektronisk stemmegivning ble først forsøkt ved lokalvalget i 2011 i 10 kommuner. I de samme kommunene ble forsøket gjennomført ved dette valget, nemlig i Bodø, Bremanger, Hammerfest, Mandal, Radøy, Re, Sandnes, Tynset, Vefsn og Ålesund. I tillegg ble forsøksordningen uvidet til Fredrikstad og Larvik. Uken før valget ble det oppdaget en feil i krypteringen av stemmesedlene.
=== Valgobservatører ===
I begynnelsen av juni 2013 var Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) invitert til å kartlegge forberedelsene til valget og vurderte hvorvidt offisiell valgobservasjon vil være nødvendig. Etter valget i 2009 publiserte organisasjonen en rapport for sin første valgobservasjon i landet der tilbakemeldingen var at «norske valg kjennetegnes av politisk pluralisme, respekt for grunnleggende frihet og rettigheter, stor offentlig tillit til at valgadministrasjonen er upartisk samt at hele prosessen er gjennomført med integritet». OSSE sendte 142 valgobservatører til Norge i 2009. OSSE observerte også e-valget i 2011.
=== Klager på valget ===
Riksvalgstyret mottok i alt 16 klager på gjennomføringa av valget. Ting som blei tatt opp i disse var blant annet:
Enkelte forhold som gjorde at valget ikke framstod som hemmelig
Tilgjengelighet til valglokalet
Pengeinnsamling ved valglokalet
Organiseringa i valglokalet
Feilinformasjon ved forhåndsstemming
Manglende stemmesedler i noen valglokaler (Rødt, Miljøpartiet De Grønne)I en del tilfeller gav departementet (som saksforbereder) og riksvalgstyret klageren medhold i at det var gjort feil, men ingen av sakene var slik at de kunne anses å ha påvirka valgresultatet.
Det var imidlertid en sak som blei sett på som mer alvorlig, nemlig at et større antall forhandsstemmer som var avgitt på fremmed sted, ikke kom fram til den riktige kommunen i tide til å bli talt opp. En undersøkelse som 376 av landets kommuner svarte på, viste at 1653 stemmer ikke var kommet med i valgoppgjøret. Departementet foretok ei rekke beregninger som viste at dette likevel ikke hadde innflytelse på valgresultatet, verken for distrikts- eller utjamningsmandatene.
== Resultat fylke for fylke ==
Oversiktene nedenfor er basert på endelige resultater fra fylkesvalgstyrene og riksvalgstyret. I tabellene er oppgitt antall stemmer og prosentandel ved 2013-valget, avvik i prosentpoeng fra fylkestingsvalget i 2011 og fra stortingsvalget i 2009, antall stortingsmandater etter 2013-valget og endring i forhold til Stortingets sammensetning i perioden 2009–2013.
I oversiktene er det avvik mellom antallet oppmøtte og summen av antall godkjente, blanke og forkastede stemmer. Dette kan blant annet skyldes at noen av dem som har møtt opp (og dermed er avkrysset i manntallet), ombestemmer seg og likevel ikke avgir stemme.
=== Østfold ===
I Østfold var det 15 lister som stilte til valg. Det var 209 038 med stemmerett i fylket. 158 218 av disse møtte opp, det vil si 75,7 prosent. Det var 895 blanke stemmer og 213 stemmer som ble forkastet. De 157 262 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Østfold har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Svein Roald Hansen (mandat nr. 1), Irene Johansen (4), Stein Erik Lauvås (6)
Høyre: Ingjerd Schou (2), Bengt Morten Wenstøb (5), Eirik Milde (8)
Fremskrittspartiet: Ulf Leirstein (3), Erlend Wiborg (7)Utjevningsmandatet gikk til Line Henriette Hjemdal fra Kristelig Folkeparti.
Ut av Stortinget gikk Thor Erik Forsberg (A), Wenche Olsen (A), Jon Jæger Gåsvatn (Frp) og Vigdis Giltun (Frp). Av disse var det bare Olsen som stilte til gjenvalg. Hun var for øvrig nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
=== Akershus ===
I Akershus var det 17 lister som stilte til valg. Det var 394 439 med stemmerett i fylket. 322 271 av disse møtte opp, det vil si 81,7 prosent. Det var 1 267 blanke stemmer og 436 stemmer som ble forkastet. De 321 249 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Akershus har 17 stortingsplasser. De 16 distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Jan Tore Sanner (mandat nr. 1), Sylvi Graham (4), Tone W. Trøen (6), Bente Stein Mathisen (9), Henrik Asheim (12), Nils Aage Jegstad (15), Mette Tønder (16)
Arbeiderpartiet: Anniken Huitfeldt (2), Sverre Myrli (5), Marianne Aasen (7), Åsmund Aukrust (11), Gunvor Eldegard (14)
Fremskrittspartiet: Kari Kjønaas Kjos (3), Hans Andreas Limi (8), Ib Thomsen (13)
Venstre: Abid Q. Raja (10)Utjevningsmandatet gikk til Bård Vegar Solhjell fra Sosialistisk Venstreparti. SV og Solhjell var også nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
Ut av Stortinget gikk Gorm Kjernli (A), Morten Høglund (Frp), Hans Frode Asmyhr (Frp), Sonja Irene Sjøli (H), André Oktay Dahl (H) og Borghild Tenden (V). Knut Arild Hareide (KrF) stilte ikke til gjenvalg i Akershus. Derimot blei han valgt inn fra Hordaland.
=== Oslo ===
I Oslo var det 18 lister som stilte til valg. Valgstyret avviste et listeforslag fra Norsk Allianseparti. Det var 435 787 med stemmerett i fylket. 349 654 av disse møtte opp, det vil si 80,2 prosent. Det var 1 299 blanke stemmer og 83 stemmer som ble forkastet. De 348 542 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Oslo har 19 stortingsplasser. De 18 distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Jens Stoltenberg (mandat nr. 1), Hadia Tajik (3), Jonas Gahr Støre (6), Marianne Marthinsen (10), Jan Bøhler (14), Marit Nybakk (16)
Høyre: Ine Marie Eriksen Søreide (2), Nikolai Astrup (4), Michael Tetzschner (7), Kristin Vinje (11), Mudassar Kapur (15), Stefan Heggelund (18)
Fremskrittspartiet: Siv Jensen (5), Christian Tybring-Gjedde (13)
Venstre: Trine Skei Grande (8), Ola Elvestuen (17)
Sosialistisk Venstreparti: Heikki Holmås (9)
Miljøpartiet De Grønne: Rasmus Hansson (12)Utjevningsmandatet gikk til Hans Olav Syversen fra Kristelig Folkeparti.
Rødt (Bjørnar Moxnes) var nærmest til å ta sistemandatet fra Venstre.
Ut av Stortinget gikk Per-Kristian Foss (H), Peter N. Myhre (Frp) og Kristin Halvorsen (SV). Av disse stilte Myhre til gjenvalg.
=== Hedmark ===
I Hedmark var det 14 lister som stilte til valg. Det var 148 098 med stemmerett i fylket. 113 393 av disse møtte opp, det vil si 76,6 prosent. Det var 665 blanke stemmer og 102 stemmer som ble forkastet. De 112 723 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Hedmark har sju stortingsplasser. De seks distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Knut Storberget (mandat nr. 1), Anette Trettebergstuen (2), Tone Sønsterud (5)
Høyre: Gunnar Gundersen (3),
Fremskrittspartiet: Tor Andre Johnsen (4)
Senterpartiet: Trygve Slagsvold Vedum (6)Utjevningsmandatet gikk til Karin Andersen fra Sosialistisk Venstreparti.
Høyre (Rangdi Wetterhus Krogstad) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Thomas Breen (A) og Per Roar Bredvold (Frp). Ingen av dem stilte til gjenvalg.
=== Oppland ===
I Oppland var det 15 lister som stilte til valg. Det var 142 014 med stemmerett i fylket. 107 923 av disse møtte opp, det vil si 76,0 prosent. Det var 488 blanke stemmer og 108 stemmer som ble forkastet. De 107 409 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Oppland har sju stortingsplasser. De seks distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Rigmor Aasrud (mandat nr. 1), Tore Hagebakken (2), Stine Renate Håheim (6)
Høyre: Olemic Thommessen (3)
Fremskrittspartiet: Morten Ørsal Johansen (4)
Senterpartiet: Anne T. Wøien (5)Utjevningsmandatet gikk til Ketil Kjenseth fra Venstre.
Høyre (Jørand Ødegård Lunde) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Torstein Rudihagen (A) og Aksel Hagen (SV). Sistnevnte stilte til gjenvalg.
=== Buskerud ===
I Buskerud var det 15 lister som stilte til valg. Det var 193 404 med stemmerett i fylket. 150 544 av disse møtte opp, det vil si 77,8 prosent. Det var 817 blanke stemmer og 289 stemmer som ble forkastet. De 149 811 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Buskerud har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Martin Kolberg (mandat nr. 1), Lise Christoffersen (4), Torgeir Micaelsen (6)
Høyre: Trond Helleland (2), Anders Werp (5), Kristin Ørmen Johnsen (8)
Fremskrittspartiet: Jørund Rytman (3), Morten Wold (7)Utjevningsmandatet gikk til Per Olaf Lundteigen fra Senterpartiet. Lundteigen og Sp var også nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Ut av Stortinget gikk Laila Gustavsen (A) og Ulf Erik Knudsen (Frp). Gustavsen stilte til gjenvalg.
=== Vestfold ===
I Vestfold var det 15 lister som stilte til valg. Det var 176 779 med stemmerett i fylket. 138 682 av disse møtte opp, det vil si 78,4 prosent. Det var 707 blanke stemmer og 75 stemmer som ble forkastet. De 138 043 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Vestfold har sju stortingsplasser. De seks distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Svein Flåtten (mandat nr. 1), Kårstein Eidem Løvaas (4)
Arbeiderpartiet: Dag Terje Andersen (2), Sonja Mandt (5)
Fremskrittspartiet: Anders Anundsen (3), Morten Stordalen (6)Utjevningsmandatet gikk til Anders Tyvand fra Kristelig Folkeparti.
Høyre (Karen Anne Kjendlie) var nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Ut av Stortinget gikk Steinar Gullvåg (A), Inga Marte Thorkildsen (SV) og Per Arne Olsen (Frp). De to førstnevnte stilte til gjenvalg.
=== Telemark ===
I Telemark var det 14 lister som stilte til valg. Det var 128 352 med stemmerett i fylket. 98 361 av disse møtte opp, det vil si 76,6 prosent. Det var 455 blanke stemmer og 112 stemmer som ble forkastet. De 97 878 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Telemark har seks stortingsplasser. De fem distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Terje Lien Aasland (mandat nr. 1), Lene Vågslid (4), Christian Tynning Bjørnø (5)
Høyre: Torbjørn Røe Isaksen (2)
Fremskrittspartiet: Bård Hoksrud (3)Utjevningsmandatet gikk til Geir Bekkevold fra Kristelig Folkeparti.
Høyre (Solveig Sundbø Abrahamsen) var nærmest til å ta sistemandatet fra Arbeiderpartiet.
Ut av Stortinget gikk Gunn Olsen (A) og Sigvald Oppebøen Hansen (A), som ikke stilte til gjenvalg.
=== Aust-Agder ===
I Aust-Agder var det 15 lister som stilte til valg. Det var 81 864 med stemmerett i fylket. 63 291 av disse møtte opp, det vil si 77,3 prosent. Det var 315 blanke stemmer og 110 stemmer som ble forkastet. De 62 900 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Aust-Agder har fire stortingsplasser. De tre distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Freddy de Ruiter (mandat nr. 1)
Høyre: Svein Harberg (2)
Fremskrittspartiet: Ingebjørg Godskesen (3)Utjevningsmandatet gikk til Kjell Ingolf Ropstad fra Kristelig Folkeparti. Ropstad og KrF var også nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Dette er de samme fire som representerte fylket i forrige periode.
=== Vest-Agder ===
I Vest-Agder var det 16 lister som stilte til valg. Det var 126 317 med stemmerett i fylket. 98 096 av disse møtte opp, det vil si 77,7 prosent. Det var 344 blanke stemmer og 163 stemmer som ble forkastet. De 97 640 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Vest-Agder har seks stortingsplasser. De fem distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Ingunn Foss (mandat nr. 1), Norunn Tveiten Benestad (5)
Arbeiderpartiet: Kari Henriksen (2),
Fremskrittspartiet: Åse Michaelsen (3),
Kristelig Folkeparti: Hans Fredrik Grøvan (4)Utjevningsmandatet gikk til Odd Omland fra Arbeiderpartiet. Omland og A var også nærmest til å ta sistemandatet fra Kristelig Folkeparti.
Ut av Stortinget gikk Henning Skumsvoll (Frp), Peter Skovholt Gitmark (H), Dagrun Eriksen (KrF) og Alf Egil Holmelid (SV). Av disse var det bare Holmelid som stilte til gjenvalg.
=== Rogaland ===
I Rogaland var det 17 lister som stilte til valg. Det var 308 988 med stemmerett i fylket. 241 424 av disse møtte opp, det vil si 78,1 prosent. Det var 846 blanke stemmer og 195 stemmer som ble forkastet. De 240 595 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Rogaland har 14 stortingsplasser. De 13 distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Bent Høie (mandat nr. 1), Siri A. Meling (4), Arve Kambe (8), Tina Bru (10)
Arbeiderpartiet: Eirin Kristin Sund (2), Torstein Tvedt Solberg (6), Hege Haukeland Liadal (9),
Fremskrittspartiet: Solveig Horne (3), Bente Thorsen (7), Roy Steffensen (11)
Kristelig Folkeparti: Olaug Vervik Bollestad (5), Geir Toskedal (13)
Senterpartiet: Geir Pollestad (12)Utjevningsmandatet gikk til Iselin Nybø fra Venstre. Nybø og Venstre var også nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Ketil Solvik-Olsen (Frp), Øyvind Vaksdal (Frp), Tore Nordtun (A), Torfinn Opheim (A), Dagfinn Høybråten (KrF), Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) og Hallgeir Langeland (SV). Bare sistnevnte stilte til gjenvalg.
=== Hordaland ===
I Hordaland var det 16 lister som stilte til valg. Det var 357 496 med stemmerett i fylket. 287 478 av disse møtte opp, det vil si 80,4 prosent. Det var 1360 blanke stemmer og 425 stemmer som ble forkastet. De 286 433 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Hordaland har 16 stortingsplasser. De 15 distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Erna Solberg (mandat nr. 1), Øyvind Halleraker (4), Peter Christian Frølich (6), Torill Eidsheim (10), Sigurd Hille (14)
Arbeiderpartiet: Per Rune Henriksen (2), Jette F. Christensen (5), Magne Rommetveit (9), Ruth Grung (12)
Fremskrittspartiet: Gjermund Hagesæter (3), Helge Andre Njåstad (8)
Kristelig Folkeparti: Knut Arild Hareide (7),
Venstre: Terje Breivik (11)
Sosialistisk Venstreparti: Audun Lysbakken (13)
Senterpartiet: Kjersti Toppe (15)Utjevningsmandatet gikk til Ove Trellevik fra Høyre.
Fremskrittspartiet (Laila Marie Reiertsen) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Anne-Grete Strøm-Erichsen (A), Hilde Magnusson Lydvo (A), Dag Ole Teigen (A), Arne Sortevik (Frp), Karin S. Woldseth (Frp), Laila Marie Reiertsen (Frp), Henning Warloe (H) og Laila Dåvøy (KrF). Av disse var det bare Reiertsen som ønska gjenvalg.
=== Sogn og Fjordane ===
I Sogn og Fjordane var det 13 lister som stilte til valg. Det var 78 280 med stemmerett i fylket. 61 403 av disse møtte opp, det vil si 78,4 prosent. Det var 253 blanke stemmer og 61 stemmer som ble forkastet. De 61 172 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Sogn og Fjordane har fire stortingsplasser. De tre distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Ingrid Heggø (mandat nr. 1)
Senterpartiet: Liv Signe Navarsete (2)
Høyre: Bjørn Lødemel (3)Utjevningsmandatet gikk til Sveinung Rotevatn fra Venstre.
Fremskrittspartiet (Frank Willy Pedersen Djuvik) var nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
Ut av Stortinget gikk Tor Bremer (A) og Åge Starheim (Frp). Bremer stilte til gjenvalg.
=== Møre og Romsdal ===
I Møre og Romsdal var det 13 lister som stilte til valg. Det var 187 682 med stemmerett i fylket. 143 875 av disse møtte opp, det vil si 76,7 prosent. Det var 591 blanke stemmer og 152 stemmer som ble forkastet. De 143 291 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Møre og Romsdal har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Helge Orten (mandat nr. 1), Elisabeth Røbekk Nørve (4)
Arbeiderpartiet: Else-May Botten (2), Fredric Holen Bjørdal (5)
Fremskrittspartiet: Harald T. Nesvik (3), Oskar Grimstad (6)
Kristelig Folkeparti: Rigmor Andersen Eide (7)
Senterpartiet: Jenny Klinge (8)Utjevningsmandatet gikk til Pål Farstad fra Venstre. Farstad Og Venstre var også nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Svein Gjelseth (A), Tove Lise Torve (A) og Mette Hanekamhaug (Frp). De to sistnevnte ønska gjenvalg.
=== Sør-Trøndelag ===
I Sør-Trøndelag var det 17 lister som stilte til valg. Det var 222 149 med stemmerett i fylket. 175 977 av disse møtte opp, det vil si 79,2 prosent. Det var 777 blanke stemmer og 227 stemmer som ble forkastet. De 175 366 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Sør-Trøndelag har ti stortingsplasser. De ni distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Trond Giske (mandat nr. 1), Eva Kristin Hansen (3), Jorodd Asphjell (6), Karianne O. Tung (7)
Høyre: Linda Hofstad Helleland (2), Frank Jenssen (5),
Fremskrittspartiet: Per Sandberg (4), Sivert Bjørnstad (9)
Senterpartiet: Heidi Greni (8)Utjevningsmandatet gikk til Snorre Valen fra Sosialistisk Venstreparti.
Høyre (Torhild Aarbergsbotten) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Gunn Karin Gjul (A), Tord Lien (Frp), Ola Borten Moe (Sp) og Øyvind Håbrekke (KrF). Bare Håbrekke stilte til gjenvalg.
=== Nord-Trøndelag ===
I Nord-Trøndelag var det 14 lister som stilte til valg. Det var 99 921 med stemmerett i fylket. 76 824 av disse møtte opp, det vil si 76,9 prosent. Det var 343 blanke stemmer og 91 stemmer som ble forkastet. De 76 500 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Nord-Trøndelag har fem stortingsplasser. De fire distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Ingvild Kjerkol (mandat nr. 1), Arild Stokkan-Grande (2)
Senterpartiet: Marit Arnstad (3)
Høyre: Elin Agdestein (4)Utjevningsmandatet gikk til André N. Skjelstad fra Venstre.
Ut av Stortinget gikk Gerd Janne Kristoffersen (A), Susanne Bratli (A), Robert Eriksson (Frp), Lars Peder Brekk (Sp) og Lars Myraune (H). Eriksson var den av disse som stilte til gjenvalg. Han var også nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre. I stedet blei han statsråd i Erna Solbergs regjering.
=== Nordland ===
I Nordland var det 17 lister som stilte til valg. Det var 179 464 med stemmerett i fylket. 133 933 av disse møtte opp, det vil si 74,6 prosent. Det var 672 blanke stemmer og 223 stemmer som ble forkastet. De 133 286 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Nordland har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Lisbeth Berg-Hansen (mandat nr. 1), Eirik Sivertsen (4), Anna Ljunggren (6), Kjell-Idar Juvik (8)
Høyre: Odd Henriksen (2), Margunn Ebbesen (5)
Fremskrittspartiet: Kenneth Svendsen (3), Jan Arild Ellingsen (7)Utjevningsmandatet gikk til Janne Sjelmo Nordås fra Senterpartiet. Nordås og Sp var også nærmest til å ta sistemandatet fra Arbeiderpartiet (manglet kun 112 stemmer).
Ut av Stortinget gikk Tor-Arne Strøm (A), Lillian Hansen (A), Ivar Kristiansen (H), Geir-Ketil Hansen (SV) og Torgeir Trældal (Frp). Ingen av dem ønska gjenvalg.
=== Troms ===
I Troms var det 15 lister som stilte til valg. Det var 118 612 med stemmerett i fylket. 88 781 av disse møtte opp, det vil si 74,8 prosent. Det var 490 blanke stemmer og 96 stemmer som ble forkastet. De 88 270 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Troms har seks stortingsplasser. De fem distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Martin Henriksen (mandat nr. 1), Tove Karoline Knutsen (4)
Høyre: Elisabeth Aspaker (2), Kent Gudmundsen (5)
Fremskrittspartiet: Øyvind Korsberg (3)Utjevningsmandatet gikk til Torgeir Knag Fylkesnes fra Sosialistisk Venstreparti.
Fremskrittspartiet (Per-Willy Amundsen) var nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
Ut av Stortinget gikk Bendiks H. Arnesen (A), Anne Marit Bjørnflaten (A), Per Willy Amundsen (Frp) og Irene Lange Nordahl (Sp). De to siste stilte til gjenvalg.
=== Finnmark ===
I Finnmark var det 15 lister som stilte til valg. Det var 53 310 med stemmerett i fylket. 38 011 av disse møtte opp, det vil si 71,3 prosent. Det var 290 blanke stemmer og 94 stemmer som ble forkastet. De 37 659 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Finnmark har fem stortingsplasser. De fire distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Helga Pedersen (mandat nr. 1), Kåre Simensen (3)
Høyre: Frank Bakke-Jensen (2)
Fremskrittspartiet: Jan-Henrik Fredriksen (4)Utjevningsmandatet gikk til Kirsti Bergstø fra Sosialistisk Venstreparti. SV og Bergstø var også nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Ut av Stortinget gikk Ingalill Olsen (A), til tross for at hun stilte til gjenvalg.
=== Mandatfordeling ===
Mandatfordeling 2013
Mandattall uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått fylkets utjevningsmandat.
Endringer fra 2009
== Sammendrag ==
Sorterbar oversiktstabell med stortingspartienes stemmetall (#), velgerandel (%) og mandatuttelling (M) i hvert fylke ved stortingsvalget i 2013:
Valgresultat ved stortingsvalget i 2013 etter distrikt (stortingspartienes velgerandeler i prosent):
== Parti for parti ==
=== Arbeiderpartiet ===
Arbeiderpartiet (A, leder: Jens Stoltenberg) stilte liste i alle fylker. Partiet fikk 874 769 stemmer, det vil si 30,8 prosent av de godkjente stemmene. Dette er en nedgang fra 35,4 prosent ved forrige stortingsvalg (2009). Partiet blei likevel fortsatt landets største med rundt 114 000 flere stemmer enn Høyre. Prosentvis blei dette Arbeiderpartiets nest svakeste stortingsvalg etter andre verdenskrig (2001 var svakest med 24,3 prosent). Partiet fikk 55 mandater, en nedgang på ni. Det blei valgt inn A-representanter på Tinget fra samtlige fylker.
Arbeiderpartiets beste resultat i 2013 kom i Årdal med 62,7 prosent. Det svakeste var i Gloppen og i Eid, begge med 10,0 prosent. I alt hadde partiet mer enn 50 prosent av stemmene i tre kommuner, mellom 40 og 50 prosent i 76 kommuner, mellom 30 og 40 i 174 kommuner og mellom 10 og 20 prosent i 138.
A blei største parti i 301 kommuner, nest størst i 85, tredje størst i 33, fjerde størst i 8 og femte størst i én (Eid).
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Arbeiderpartiet tilbakegang i 376 kommuner og framgang i 52. I 116 kommuner var nedgangen på 5 prosentpoeng eller mer; størst i Kautokeino med 17,5 poeng og Lebesby med 13,5. Framgangen var størst i Vang med 5,4 poeng.
I forhold til fylkestingsvalget i 2011 hadde A tilbakegang i 276 kommuner, størst i Øystre Slidre (21,3 prosentpoeng). Partiet hadde imidlertid en framgang på over ti poeng i sju kommuner, mest i Smøla (21,0 poeng).
Arbeiderpartiet mistet ett distriktsmandat i hvert av fylkene Østfold, Hedmark, Buskerud, Vestfold, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag, Troms og Finnmark, men fikk et nytt mandat i Vest-Agder (utjevningsmandat), slik at nettotapet ble på 9 mandater sammenlignet med stortingsvalget i 2009.
=== Høyre ===
Høyre (H, leder: Erna Solberg) stilte liste i alle fylker. Det fikk 760 232 stemmer, ei økning på rundt 300 000 fra 2009. Partiet gikk dermed forbi Fremskrittspartiet, som i perioden 2009–13 var det nest største partiet. I prosent fikk Høyre 26,8 (opp fra 17,2). Etter krigen er det bare ved valga i 1981 og 1985 at partiet har hatt høyere oppslutning (31,8 og 30,4 prosent). Høyre fikk 48 mandater, en oppgang på 18, og er representert fra alle fylker.
Høyre fikk over 40 prosent av stemmene i to kommuner, Bærum (45,9) og Asker (43,0). I 44 kommuner fikk partiet mellom 30 og 40 prosent, og i 180 kommuner blei resultatet mellom 20 og 30. Høyre hadde under 10 prosent av stemmene i 14 kommuner. Det svakeste resultatet var i Høylandet kommune med 5,8 prosent.
H blei største parti i 96 kommuner, nest størst i 166, tredje størst i 124, fjerde størst i 40 og femte størst i to (Rømskog og Gloppen).
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Høyre framgang i alle kommuner unntatt tre. I 145 kommuner var oppgangen på 10 prosentpoeng eller mer; størst i Midsund med 19,8 poeng og Sund med 17,9. Det var nedgang i Gloppen (2,0 poeng) og Frosta (0,8) og stabil oppslutning i Eid.
Høyre gjorde det samla sett omtrent like godt i 2013 som i fylkestingsvalget i 2011, men variasjonene er store på kommuneplan. Særlig gjelder dette ovennevnte Midsund, der partiet gikk tilbake 30,1 prosentpoeng fra 2011 til 2013. Reduksjonen var omtrent like stor i Valle (30,4). For øvrig hadde partiet nedgang i totalt 122 kommuner. Partiets framgang var størst i Austevoll (16,5) og Kautokeino (14,6).
Høyre økte med 3 mandater i Akershus og Hordaland, 2 mandater i Østfold og Oslo, og ett mandat i hvert av fylkene Buskerud, Vestfold, Vest-Agder, Rogaland, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nordland og Troms, en økning med totalt 18 mandater i forhold til stortingsvalget i 2009.
=== Fremskrittspartiet ===
Fremskrittspartiet (Frp, leder: Siv Jensen) stilte liste i alle de nitten fylkene. Partiet fikk 463 560 stemmer, en nedgang på rundt 150 000 fra valget i 2009. Med 16,4 prosent av de godkjente stemmene (ned fra 22,9) blei Frp denne gangen tredje størst – mot nest størst ved de to foregående stortingsvalga. Resultatet er partiets tredje beste. Nedgangen førte likevel til en reduksjon i mandater fra 41 til 29. Fremskrittspartiet fikk inn representanter fra alle fylker unntatt Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag.
Frp fikk sitt beste resultat i Karlsøy kommune med 29,2 prosent av stemmene. Partiet fikk 20 prosent eller mer i 104 kommuner. Lavest var oppslutninga i Tolga med 3,5 prosent. Det var under 10 prosent Frp-velgere i 47 kommuner.
Frp blei største parti i seks kommuner, nest størst i 86, tredje størst i 227, fjerde størst i 84, femte størst i 24 og sjette størst i én (Gloppen).
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Fremskrittspartiet tilbakegang i alle kommuner unntatt fire. I 272 kommuner var nedgangen på 5 prosentpoeng eller mer; størst i Farsund med 16,3 poeng og Øygarden med 14,0. Framgang var det i Kvitsøy med 4,4 poeng, Lurøy (1,8), Kvænangen (0,6) og Karlsøy (0,5).
Mye av tilbakegangen for Frp kom allerede i 2011, så det var bare 25 kommuner der partiet fikk dårligere resultat i 2013 enn ved fylkestingsvalget i 2011. Mest ned gikk det i Austevoll med 24,8 poeng, samt Stranda (12,3) og Os i Hordaland (10,7). Partiet fikk en framgang på ti prosentpoeng eller mer i åtte kommuner, mest i Kvænangen (16,3), Skjervøy (13,6) og Hamarøy (12,4).
Fremskrittspartiet mistet to mandater i Hordaland, og ett mandat i hvert av fylkene Østfold, Akershus, Oslo, Vest-Agder, Rogaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms, en nedgang med totalt 12 mandater fra stortingsvalget i 2009.
=== Kristelig Folkeparti ===
Kristelig Folkeparti (KrF, leder: Knut Arild Hareide) stilte liste i alle fylker. Resultatet blei 158 475 stemmer, det vil si 5,6 prosent (en oppgang på 0,05). Partiet blei dermed landets fjerde største – og størst av de mellomstore. Både Senterpartiet og SV var større ved forrige valg. Likevel var dette KrFs nest svakeste valg etter andre verdenskrig. Utbyttet blei ti mandater som sist.
KrF fikk 20 prosent eller mer av stemmene i tolv kommuner; beste resultat var i Audnedal med 28,9 prosent. Minst oppslutning fikk partiet i Båtsfjord (0,4) og Leka (0,3).
KrF blei største parti i fire kommuner, nest størst i 12 og tredje størst i 11.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Kristelig Folkeparti tilbakegang i 186 kommuner, stabilt resultat i 23 og framgang i 219. Størst var oppgangen i Gloppen med 8,1 prosentpoeng og Skjervøy og Bømlo, begge med 5,4. Nedgangen var størst i Kvitsøy med 5,9 poeng og Hægebostad med 5,7.
Sammenlikna med fylkestingsvalget i 2011 hadde KrF tilbakegang i 215 kommuner, stabilt resultat i 22 og framgang i 191. Størst var oppgangen i Skjervøy med 9,4 prosentpoeng, mens nedgangen var størst i Vennesla med 9,4.
Kristelig Folkeparti mistet mandatet sitt i Akershus og for første gang siden krigen også mandatet i Sør-Trøndelag. Til gjengjeld fikk partiet et nytt mandat i Vestfold og en økning fra ett til to mandater i Rogaland, slik at resultatet ble 10 mandater totalt som i 2009.
=== Senterpartiet ===
Senterpartiet (Sp, leder: Liv Signe Navarsete) stilte i alle fylker og fikk 155 537 stemmer (5,5 prosent), en nedgang på rundt 10 000 stemmer og 0,7 prosentpoeng. Etter krigen er det bare i 1981 og 1949 at Senterpartiet/Bondepartiet har hatt et svakere resultat. Partiet gikk ned ett mandat til ti.
Senterpartiet fikk over 40 prosent av stemmene i tre kommuner: Gloppen (44,0), Lesja (42,8) og Leka (41,3). Oppslutninga var på 30-tallet i 19 kommuner og mellom 20 og 30 prosent i 56. Partiet fikk én prosent eller mindre i åtte kommuner, med Moss som svakeste resultat (0,7).
Sp blei største parti i 21 kommuner, nest størst i 79 og tredje størst i 32.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Senterpartiet tilbakegang i 305 kommuner, stabilt resultat i 10 og framgang i 113. Størst var nedgangen i Askvoll med 12,0 prosentpoeng og Stryn med 11,2. Oppgangen var størst i Holtålen med 11,0 poeng og Modalen med 10,8.
Det var nedgang i 313 kommuner fra 2011-valget, størst i Gaular (30,8 prosentpoeng) og Salangen (24,4). Framgangen var størst i Modalen (15,9) og Holtålen (14,9).
Senterpartiet mistet mandatet sitt i Troms, men beholdt for øvrig de samme ti resterende mandatene som de også fikk valgt inn i 2009.
=== Venstre ===
Venstre (V, leder: Trine Skei Grande) hadde også lister i alle fylker. Partiet fikk 148 275 stemmer, det vil si om lag 44 000 mer enn ved valget i 2009. Oppgangen fra 3,9 prosent til 5,2 førte Venstre over sperregrensa igjen, noe som gav kraftig mandatuttelling – opp fra to til ni. Resultatet er det nest beste ved et stortingsvalg sia partiet blei splitta på grunn av EU-spørsmålet før valget i 1973.
Venstre fikk mer enn ti prosent oppslutning i tre kommuner: Eid (23,6), Ulvik (19,8) og Granvin (13,7). Resultatet var én prosent eller lavere i ni kommuner med Rødøy som svakeste (0,1).
V blei nest største parti i to kommuner (Eid og Ulvik) og fjerde størst i 36.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Venstre framgang i 373 kommuner og tilbakegang i 46. I ni kommuner var resultatet stabilt. Størst framgang hadde partiet i Eid med 12,7 prosentpoeng og Kristiansund med 6,0. Nedgangen var størst i Karasjok med 9,1 poeng.
Venstre hadde imidlertid tilbakegang i forhold til fylkestingsvalget i 2011 i 240 kommuner. Verst var det i Smøla, der partiet blei halvert (ned 50,2 prosentpoeng). I Hamarøy var nedgangen på 28,1 poeng og i Kautokeino på 24. Framgangen var størst i Gloppen (5,5 poeng).
Venstre fikk kun valgt inn 2 mandater i 2009 (Oslo og Akershus) siden partiet da falt under sperregrensen. Partiet fikk derfor en økning på hele 7 mandater ved å passere sperregrensen i 2013, selv om økningen i oppslutning var på beskjedne 1,4 prosentpoeng. Partiet økte til 2 mandater fra Oslo, beholdt mandatet i Akershus, og fikk ett nytt mandat i hvert av fylkene Oppland, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag, totalt 9 mandater.
=== Sosialistisk Venstreparti ===
Sosialistisk Venstreparti (SV, leder: Audun Lysbakken) stilte også liste i alle fylker. Det fikk 116 021 stemmer, en reduksjon på cirka 50 000. Partiet gikk ned fra 6,2 til 4,1 prosent av de godkjente stemmene, og det kom dermed så vidt over sperregrensa. Sju mandater er fire færre enn ved forrige stortingsvalg. En må tilbake til Sosialistisk Folkeparti i 1961 og 1969 for å finne et så svakt resultat for SV og forgjengere.
SV fikk mer enn ti prosent av stemmene i Nesseby (16,1) og Nesna (10,2). Tromsø fulgte like etter med 9,5. Partiet fikk én prosent eller mindre i 13 kommuner. Det svakeste resultatet var i Hægebostad med 0,2.
SV blei nest største parti i én kommune (Nesseby), tredje størst i én (Tolga) og fjerde størst i 24.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde SV tilbakegang i 412 kommuner, to var stabile, og det var framgang i 14. Størst var nedgangen i Flora med 6,9 prosentpoeng og Namsskogan med 5,5. Framgangen var størst i Træna med 2,0 poeng.
Fra 2011 hadde SV tilbakegang i 274 kommuner, mest i Forsand (11,8) og Nordkapp (10,4). I 137 kommuner hadde partiet framgang, mest i Nesseby med 8,1 poeng.
SV mistet ett av de to mandatene partiet fikk innvalg fra Oslo i 2009, i tillegg mistet partiet mandatet i Nordland for første gang siden partistiftelsen i 1973, og mandatene i Oppland, Vestfold, Vest-Agder og Rogaland. Partiet beholdt ett mandat i Oslo, og mandatene i Akershus, Hedmark, Hordaland og Sør-Trøndelag. Partiet fikk et nytt mandat i hvert av fylkene Troms og Finnmark, slik at nedgangen totalt ble på 4 mandater (fra 11 til 7) sammenlignet med valget i 2009. 7 distriktsmandater og 4 utjevningsmandater i 2009 ble til 2 distriktsmandater og 5 utjevningsmandater i 2013. Dersom oppslutningen hadde vært 1 promille lavere, ville partiet falt under sperregrensen og stått igjen kun med de to distriktsmandatene (Oslo og Hordaland).
=== Miljøpartiet De Grønne ===
Miljøpartiet De Grønne (MDG, nasjonale talspersoner: Hanna E. Marcussen og Harald August Nissen) fikk sitt nasjonale gjennombrudd ved dette valget, der partiet lyktes i å komme inn på Stortinget med sin førstekandidat i Oslo, Rasmus Hansson. Med liste i alle fylker blei resultatet 79 152 stemmer, en framgang på rundt 70 000 (prosentvis opp fra 0,4 til 2,8).
MDG hadde høyest oppslutning i Nesodden (10,2 prosent), Aurland (6,1) og Oslo (5,6). Partiet fikk én prosent eller mindre i 64 kommuner. Utsira var eneste kommune der stemmetallet var 0.
Partiet var fjerde størst i to kommuner, Tjøme og Nesodden.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Miljøpartiet en mimimal tilbakegang i tre kommuner (Leka, Tydal og Værøy) og stabilt resultat i Utsira og Røst. Ellers var det framgang, størst i Nesodden med 8,8 prosentpoeng.
Mindre partier med små sjanser til stortingsmandat vil ofte få sin største tilbakegang i forhold til lokalvalg i sine sterkeste kommuner. I forhold til fylkestingsvalget i 2011 hadde MDG tilbakegang i ni kommuner, mest i Lofoten: Flakstad (ned 2,9 prosentpoeng) og Moskenes (ned 2,1). Oppgangen var også i denne sammenlikninga størst i Nesodden med 4,4 poeng.
=== Rødt ===
Rødt (R, leder: Bjørnar Moxnes) blei heller ikke denne gangen representert på Tinget. Partiet stilte i alle fylker, og som i 2009 var det nært å vinne sistemandatet i Oslo. Det bør imidlertid nevnes at Oslo i mellomtida har fått to flere mandater. Rødt fikk 30 751 stemmer, en reduksjon på nærmere 6 000 (ned fra 1,35 til 1,08 prosent av godkjente stemmer). En må tilbake til 1993 for å finne et så svakt resultat for Rødt/Rød Valgallianse.
Rødt hadde sine beste resultater i Steigen (3,6 prosent), Vefsn (3,4) og Oslo (3,2). Det var fem kommuner uten R-stemmer: Aremark, Hægebostad, Sandøy, Røyrvik og Rømskog.
Partiet var sjette størst i én kommune, Vefsn.
I forhold til Rød Valgallianses resultater ved stortingsvalget i 2009 hadde Rødt tilbakegang i 185 kommuner og framgang i 166. I resten var resultatet stabilt. Bevegelsen var på et halvt prosentpoeng eller mindre i 360 kommuner. Størst var nedgangen i Vågsøy med 3,6 poeng, mens oppgangen var størst i Vefsn med 1,2 poeng.
Rødt hadde størst tilbakegang i forhold til 2011 i Vågsøy (ned 9,9 prosentpoeng) og Odda (ned 8,8). I alt var resultatet svakere i 320 kommuner, stabilt i 36 og bedre i 72. Alle oppgangene var på under én prosent.
=== De Kristne ===
Nykommeren De Kristne (leder: Erik Selle) blei det største av de partia som fikk under én prosent av stemmene. Partiet blei stifta i 2011 og stilte da liste i Bømlo kommune i Hordaland, der det fikk to kommunestyrerepresentanter ved lokalvalget samme år. I 2013 stilte det i samtlige fylker og fikk 17 731 stemmer (0,63 prosent).
De Kristne fikk 9,2 prosent av stemmene i Hægebostad, 4,5 prosent i Audnedal og 4,3 i Sokndal. De fikk null stemmer i 15 kommuner.
Partiet var femte størst i to kommuner, Øygarden og Vennesla.
=== Pensjonistpartiet ===
Pensjonistpartiet (leder: Einar Lonstad) stilte denne gangen liste i tolv fylker og fikk 11 865 stemmer, 35 færre enn ved valget i 2009. Det var 0,42 prosent av de godkjente stemmene, partiets svakeste resultat sia 1989.
Hitra var partiets beste kommune med 5,2 prosent av stemmene. I Steigen fikk det 3,6 prosent og i Våler i Hedmark 3,1.
=== Piratpartiet ===
Piratpartiet (leder: Øystein Jakobsen) blei stifta så seint som 20. desember 2012, men stilte likevel lister i alle fylker. Resultatet blei 9 869 stemmer, det vil si 0,35 prosent.
Piratpartiet fikk mer enn én prosent i to kommuner: Ballangen (1,3) og Osen (1,2). Det var 31 kommuner der partiet ikke fikk stemmer.
=== Kystpartiet ===
Kystpartiet (leder: Bengt Stabrun Johansen) stilte også i alle fylker. Partiet fikk 3 311 stemmer eller 0,12 prosent. Det er en kraftig reduksjon – fra 1,75 i 2001 til 0,83 i 2005 og 0,20 i 2009.
Partiet har fortsatt en del kommuner med gode resultater. De beste er Loppa med 7,0 prosent og Moskenes med 4,3. Det er 73 kommuner uten Kystparti-stemmer.
=== Demokratene i Norge ===
Demokratene i Norge (Dem), leder: Elisabeth Rue Strencbo) stilte liste i alle fylker og fikk 2 214 stemmer, en svak nedgang fra de to tidligere valga da partiet har stilt (2013: 0,08 prosent; 2009: 0,09; 2005: 0,10).Demokratenes beste kommuner var Kristiansand, Fedje og Odda – alle med 0,8 prosent av stemmene. Det er 155 kommuner der partiet ikke fikk stemmer.
=== Kristent Samlingsparti ===
Kristent Samlingsparti (KSP, leder: Ørnulf Nandrup) fikk 1 722 stemmer på de tolv listene partiet stilte. Det tilsvarer 0,06 prosent av godkjente stemmer, noe som er en tredel av resultatet i 2009 og under en firedel av 2001-resultatet.
KSP fikk sitt beste resultat i Kautokeino med 1,0 prosent av stemmene.
=== Det Liberale Folkepartiet ===
Det Liberale Folkepartiet (DLF, leder: Vegard Martinsen) stilte seks lister: Akershus, Oslo, Oppland, Vest-Agder, Rogaland og Sør-Trøndelag. I 2009 stilte partiet i tre fylker og oppnådde 0,01 prosent av stemmene nasjonalt. 2013-resultatet blei noe bedre: 909 stemmer og 0,03 prosent. Det er det høyeste stemmetallet dette partiet noensinne har fått.DLF fikk 0,7 prosent i Marnardal og 0,3 prosent i Selbu. Dette var partiets beste resultater. Det bør imidlertid noteres at dette er relativt små kommuner, så stemmetalla her var 9 og 6.
=== Norges Kommunistiske Parti ===
Norges Kommunistiske Parti (NKP, leder: Svend Haakon Jacobsen) hadde sju lister og fikk 611 stemmer, eller 0,02 prosent – partiets nest dårligste resultat. Bare 1993 var svakere (samt 1989 da partiet ikke stilte, men inngikk i Fylkeslistene for miljø og solidaritet).
NKP fikk sitt beste resultat i Tranøy med 0,7 prosent (6 stemmer).
=== Samfunnspartiet ===
Samfunnspartiet (leder: Øystein Meier Johannessen) stilte fire lister: Akershus, Oslo, Buskerud og Nordland. Samla stemmetall blei 295, og det er det høyeste partiet har oppnådd i de fire stortingsvalga det har deltatt (1993, 1997, 2005 og 2013).Partiet fikk sitt beste resultat i lederens hjemkommune, Hemnes (0,7 prosent). Av partiets tjue beste kommuner er seksten i Nordland.
=== Tre nye lister ===
Ved valget var det videre tre nye lister som stilte i ett fylke hver:
Sykehus til Alta (1. kandidat: Raymond Londal, Alta) stilte bare i Finnmark og fikk 467 stemmer. Best var oppslutninga i Kautokeino (5,1 prosent) og Alta (3,9).
Folkelisten mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja (1. kandidat: Øystein Meier Johannessen, Hemnes, som også stod på topp på Samfunnspartiets liste i fylket) stilte bare i Nordland og fikk 268 stemmer. Størst oppslutninbg fikk lista i Værøy (1,1 prosent) og Moskenes (0,8).
Folkemakten (grunnlegger: Siv Gørbitz) stilte bare i Hordaland og fikk 175 stemmer. 105 av disse kom i Bergen.
== Regjeringsskifte ==
Valget gav altså en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig.
10. september varsla statsminister Jens Stoltenberg at han ville søke avskjed for regjeringa etter at den hadde lagt fram sitt forslag til statsbudsjett 14. oktober, noe han også gjorde. De fire borgerlige partia innleda sonderinger om et regjeringssamarbeid 16. september. 30. september undertegna de en samarbeidsavtale,. Avtalen innebar at det ville bli ei mindretallsregjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet, men med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti. Høyre og Frp innleda regjeringsforhandlingene 1. oktober på Sundvolden Hotel, og de kunne 7. oktober presentere en «regjeringsplattform».Etter at Stoltenberg formelt hadde søkt avskjed, fikk Høyre-leder Erna Solberg i oppdrag å danne ny regjering. Solberg-regjeringa tiltrådte 16. oktober 2013. Den nye regjeringa fikk 11 statsråder fra Høyre og 7 fra Fremskrittspartiet.
== Det nye Stortinget ==
Civita gjennomførte i juli 2013 en analyse av bakgrunnen til de som lå an til å bli innvalgt på Stortinget i forhold til 2009-valget. Her viste tallene at gjennomsnittsalderen kommer til å holde seg relativt lik med en gjennomsnittsalder på 46 år og en medianalder på 47 år med en liten forsyvning med flere yngre representanter under 30 år enn representanter over 60 år. Spesielt innenfor utdanning vil det skje en endring, hvor 78% har høyere utdanning i det nye Stortinget, mot 62% i inneværende periode og 30% i befolkningen.
== Statistikk ==
=== Velgermasse ===
Velgermassen i Norge økte fra valget i 2009 med 3,1 prosentpoeng og det er totalt 3 636 200 personer med stemmerett ved valget i 2013 ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Blant disse er det i underkant av 250 000 personer som for første gang kan stemme ved et stortingsvalg. Halvparten av disse hadde heller ikke stemmerett ved forrige lokalvalg. Rundt 30 % av velgermassen er 60 år eller eldre, mens rundt 5 % er personer med innvandrerbakgrunn. I Oslo utgjør innvandrerbefolkningen med stemmerett nærmere 17 % av Oslos stemmeberettigede befolkning, mens i Finnmark er utgjør de i underkant av 2,5 %. Innvandrere med bakgrunn fra Pakistan, Vietnam, Irak og Iran utgjør alene over en fjerdedel av stemmeberettigede innvandrere og innvandrere fra Somalia og Irak hadde den største prosentvise økningen som del av innvandrerbefolkningen i Norge. De to fylkene Oslo og Finnmark har også den største ulikheten i velgermasse med henholdsvis 434 200 og 53 400 stemmeberettigede.
=== Valgdeltakelse ===
Forskere ved Institutt for samfunnsforskning var før valget usikre hvorvidt trenden fra forrige valg ville fortsette ved dette valget. I juni 2013 ble boken Et robust lokaldemokrati - lokalvalget i skyggen av 22. juli 2011, redigert av Johannes Bergh og Dag Arne Christensen lansert. Førstegangsvelgeres deltakelse ved lokalvalget i 2011 steg med 10 prosentpoeng og forfatterne forklarer dette i relasjon til terrorangrepene tidligere samme år.
=== Velgeroverganger ===
== Se også ==
Valg i Norge
Sametingsvalget 2013
== Referanser ==
Fotnoter
Andre referanser
== Eksterne lenker ==
(en) Norwegian parliamentary election, 2013 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Offentlige siderValg.no (Valgportalen): Stortingsvalget 2013 - Resultater og informasjon om valget utgitt av Kommunal- og regionaldepartementet
Valgloven på Lovdata
Navn på alle valglister og kandidater i 2013 fra Kommunal- og regionaldepartementetMediers dekningNRK
Dagbladet
VG | Stortingsvalget 2013 i Værøy ble avholdt 9. september 2013 i Værøy kommune i Nordland. | 2,262 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013_i_Tjeldsund | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 i Tjeldsund | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Politikk i Tjeldsund', 'Kategori:Stortingsvalget 2013 i Nordland'] | Stortingsvalget 2013 i Tjeldsund ble avholdt 9. september 2013 i Tjeldsund kommune i Nordland.
Det var 1 041 stemmeberettigede velgere i Tjeldsund. Av disse avga 790 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
| Stortingsvalget 2013 i Tjeldsund ble avholdt 9. september 2013 i Tjeldsund kommune i Nordland.
Det var 1 041 stemmeberettigede velgere i Tjeldsund. Av disse avga 790 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
== Referanser == | Stortingsvalget 2013 i Tjeldsund ble avholdt 9. september 2013 i Tjeldsund kommune i Nordland. | 2,263 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sj%C3%B8gaten_(Oslo) | 2023-02-04 | Sjøgaten (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Vika'] | Sjøgaten eller Søgaden var en gate i Pipervika i Oslo. Den var den ytterste gaten mot havnen. Den gikk fra enden av Engens gate foran Vestbanen og i en bue over det området der Rådhusplassen nå ligger, til Tordenskiolds plass. Gaten ble anlagt i 1845 og fikk offisielt navnet Søgaden i 1864. Det var bebyggelse bare på nordsiden, mens sørsiden vendte mot havnen. I likhet med store deler av området ble bebyggelsen her revet da Oslo rådhus ble oppført, og gaten ble bortregulert. | Sjøgaten eller Søgaden var en gate i Pipervika i Oslo. Den var den ytterste gaten mot havnen. Den gikk fra enden av Engens gate foran Vestbanen og i en bue over det området der Rådhusplassen nå ligger, til Tordenskiolds plass. Gaten ble anlagt i 1845 og fikk offisielt navnet Søgaden i 1864. Det var bebyggelse bare på nordsiden, mens sørsiden vendte mot havnen. I likhet med store deler av området ble bebyggelsen her revet da Oslo rådhus ble oppført, og gaten ble bortregulert.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sjøgaten». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 506. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Kristiania oppmålingsvesens kart fra 1887 hos Oslo byarkiv | | navn = Sjøgaten | 2,264 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tuninter_Flight_1153 | 2023-02-04 | Tuninter Flight 1153 | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:2005 i Italia', 'Kategori:38°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyulykker i 2005', 'Kategori:Flyulykker i Italia', 'Kategori:Luftfartstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Ulykker og hendelser med ATR 72'] | Tuninter Flight 1153 var en internasjonal passasjerflyvning fra Italia til Tunisia. Den 6. august 2005 styrtet flyet, en ATR 72 på vei fra Bari i Italia til Djerba i Tunisia i Middelhavet. Åraken til flystyrten var at flyet gikk tom for drivstoff og var nødt til å nødlande på havet i nærheten av Palermo, Italia. Av de 39 personene ombord, mistet 16 livet sitt. Årsaken til ulykken var installasjonen av en drivstoffmåler (FQI) som var ment for den mindre modellen ATR 42. Dette førte til at pilotene fikk feil målinger av mengden bensin ombord; høyere målinger ble gitt enn den mengden som faktisk var ombord. Pilotene brøt også sine rutiner ved at de tok av uten å ha med kvittering for hvor mye drivstoff som hadde blitt fylt.
| Tuninter Flight 1153 var en internasjonal passasjerflyvning fra Italia til Tunisia. Den 6. august 2005 styrtet flyet, en ATR 72 på vei fra Bari i Italia til Djerba i Tunisia i Middelhavet. Åraken til flystyrten var at flyet gikk tom for drivstoff og var nødt til å nødlande på havet i nærheten av Palermo, Italia. Av de 39 personene ombord, mistet 16 livet sitt. Årsaken til ulykken var installasjonen av en drivstoffmåler (FQI) som var ment for den mindre modellen ATR 42. Dette førte til at pilotene fikk feil målinger av mengden bensin ombord; høyere målinger ble gitt enn den mengden som faktisk var ombord. Pilotene brøt også sine rutiner ved at de tok av uten å ha med kvittering for hvor mye drivstoff som hadde blitt fylt.
== Referanser == | | Skadde = 16 | 2,265 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adam_Air_Flight_574 | 2023-02-04 | Adam Air Flight 574 | ['Kategori:118°Ø', 'Kategori:2007 i Asia', 'Kategori:3°S', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyulykker i 2007', 'Kategori:Flyulykker i Indonesia', 'Kategori:Luftfartstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2016-01', 'Kategori:Ulykker og hendelser med Boeing 737'] | Adam Air Flight 574 var en innenriks passasjerflyvning mellom de to indonesiske byene Surabaya og Manado. Den 1. januar 2007 styrtet flyet, et Boeing 737-4Q8, i Makassarstredet midtveis i flyvningen. Årsaken til ulykken var at pilotene koblet fra autopiloten mens de prøvde å fikse navigasjonssystemet, noe som førte til at flyet stupte i havet. Flyvningen var operert av Adam Air, og var selskapets eneste ulykke med tap av liv gjennom dets tre år lange historie.
Alle de 102 personene om bord omkom i ulykken, som er den dødligste med en Boeing 737-400-maskin.
| Adam Air Flight 574 var en innenriks passasjerflyvning mellom de to indonesiske byene Surabaya og Manado. Den 1. januar 2007 styrtet flyet, et Boeing 737-4Q8, i Makassarstredet midtveis i flyvningen. Årsaken til ulykken var at pilotene koblet fra autopiloten mens de prøvde å fikse navigasjonssystemet, noe som førte til at flyet stupte i havet. Flyvningen var operert av Adam Air, og var selskapets eneste ulykke med tap av liv gjennom dets tre år lange historie.
Alle de 102 personene om bord omkom i ulykken, som er den dødligste med en Boeing 737-400-maskin.
== Flyet ==
Flyet var en Boeing 737-4Q8 med serienummer 24070, registrert PK-KKW, produsert i 1989. Flyet var en del av flåten til AdamAir fra 1. desember 2005. Før det hadde det fløyet for Dan-Air London, British Airways, GB Airways, National Jets Italy, JAT Airways med flere. Flyet hadde 45 371 flytimer, og var sist erklært flydyktig 25. desember 2005.
== Passasjerer og besetning ==
Kaptein ombord var 47 år gamle Refri Agustian Widodo fra Indonesia, som hadde jobbet i Adam Air siden 2006. Han hadde mer enn 13 300 timer erfaring, hvorav mer enn 3 800 av disse som kaptein.
Andrepiloten var 36 år gamle Yoga Susant, som hadde jobbet i Adam Air siden 2006. Han hadde omtrent 4 200 timer erfaring, hvorav 1000 i Boeing 737.
Det var 99 indonesiske statsborgere, og tre amerikanske. Hele besetningen var fra Indonesia.
== Referanser == | Adam Air Flight 574 var en innenriks passasjerflyvning mellom de to indonesiske byene Surabaya og Manado. Den 1. | 2,266 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Snekkergangen_(Oslo) | 2023-02-04 | Snekkergangen (Oslo) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel St. Hanshaugen', 'Kategori:Veier på Hammersborg'] | Snekkergangen (eller Snedkergangen) var en gate på Hammersborg. Den gikk nordover fra Hospitalsgata omtrent i forlengelsen av Grubbegata, som da endte ved Hospitalsgata i nord. Så gikk den
i vinkel til Hammersborg torv ved Nedre Hammersborggate. Gaten forsvant med saneringen av området.
| Snekkergangen (eller Snedkergangen) var en gate på Hammersborg. Den gikk nordover fra Hospitalsgata omtrent i forlengelsen av Grubbegata, som da endte ved Hospitalsgata i nord. Så gikk den
i vinkel til Hammersborg torv ved Nedre Hammersborggate. Gaten forsvant med saneringen av området.
== Eksterne lenker ==
Kristiania oppmålingsvesens kart fra 1887 hos Oslo byarkiv | | navn = Snekkergangen | 2,267 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Betty_Ehrenborg | 2023-02-04 | Betty Ehrenborg | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1880', 'Kategori:Fødsler i 1818', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Södertälje', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske salmediktere'] | Katarina Elisabet (Betty) Ehrenborg (gift Posse af Säby; født 22. juli 1818 på Råbäck i Skaraborgs län, død 22. juli 1880 i Södertälje) var en svensk pedagog, forfatter og salmedikter. Hun blir regnet som en av den svenske søndagsskolens grunnleggere. Betty Ehrenborg blir ofte omtalt med det doble etternavnet «Ehrenborg-Posse». Dette er en senere konstruksjon som hun selv aldri brukte. Etter at hun ble gift skrev hun selv navnet sitt som «Betty Posse"», som forfatter beholdt un navnet «Betty Ehrenborg» og forkortelsen «B. E-g.».
| Katarina Elisabet (Betty) Ehrenborg (gift Posse af Säby; født 22. juli 1818 på Råbäck i Skaraborgs län, død 22. juli 1880 i Södertälje) var en svensk pedagog, forfatter og salmedikter. Hun blir regnet som en av den svenske søndagsskolens grunnleggere. Betty Ehrenborg blir ofte omtalt med det doble etternavnet «Ehrenborg-Posse». Dette er en senere konstruksjon som hun selv aldri brukte. Etter at hun ble gift skrev hun selv navnet sitt som «Betty Posse"», som forfatter beholdt un navnet «Betty Ehrenborg» og forkortelsen «B. E-g.».
== Biografi ==
Betty Ehrenborg var datter av justitieombudsmannen Casper Isaac Michael Ehrenborg og Anna Fredrica Carlqvist, som var av borgerslekt og datter av en handelsmann i Karlstad. Også Bettys mor skrev åndelige sanger. Bettys bror, Richard Ehrenborg var brukseier i Lindesberg. Etter at hun kom hjem fra en lengre studiereise til England i 1851, praktiserte Betty sin nye kunnskap å brorens herregård Bohr, der hun bød inn de unge området til søndagsskole.
Hun arbeidet som guvernante fra 1846 til 1848. Fra 1852-53 studerte hun ved British and Foreign School i London. Da hun kom tilbake til Sverige, begynte hun å jobbe i avisen Väktaren og ble med i redaksjonen i 1856. Hun var lærer ved Diakonissanstalten i Stockholm i 1853, grunnla og drev en skole på Bårs bruk på Lindesberg i 1855-56 og var forstander på et lærerinneseminar i Stockholm i årene 1856-62.
Hun giftet seg i 1856 med friherre Johan August Posse af Säby, aktuar i Riksarkivet, og ble mor til afrikamisjonærene August Posse og Hedvig Posse.
== Salmeforfatterskap ==
Mest kjent av Ehrenborgs originalsalmer er «Så älskade Gud världen all» fra 1856, som ble tatt med i salmebøkene Nya Psalmer (1920), 1937 års psalmbok og Den svenska psalmboken 1986. Blant hennes øvrige sangerer blant annet hennes påskesalme «O Jesus, jag häpnar för kärleken stora». Hun er og representert i Den svenska psalmboken 1986 med fire bearbeidede eller oversatte salmer. To av disse er også med i Norsk salmebok 2013. («Morgon mellan fjällen» [Også N13], «Just som jag är, ej med ett strå», «Klippa, du som brast för mig» og «Här en källa rinner» [Også N13]) I tillegg har hun også hatt sanger med i salmebøker som Svensk Söndagsskolsångbok 1908 og Svenska Missionsförbundets sångbok 1920 (SMF 1920) og andre frikirkelige bøker.
Betty Ehrenborg gav ut tre hefter kalt Andeliga sånger för barn i 1852 og 1856. I den siste ble G. Berggrens oversettelse av Abel Burckhardts «När juldagsmorgon glimmar» publisert, noe som førte til en misforståelse om at det var Ehrenborg som hadde stått for oversettelsen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gabriel Anrep, Svenska adelns Ättar-taflor, volym 1
Oppføring i Svenskt biografiskt lexikon
== Eksterne lenker ==
Svensk Wikisource med flere av Ehrenborgs salmetekster.
Betty Ehrenborgs dagbok | | fsted = Råbäck, Sverige | 2,268 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013_i_S%C3%B8rfold | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 i Sørfold | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Politikk i Sørfold', 'Kategori:Stortingsvalget 2013 i Nordland'] | Stortingsvalget 2013 i Sørfold ble avholdt 9. september 2013 i Sørfold kommune i Nordland.
Det var 1 533 stemmeberettigede velgere i Sørfold. Av disse avga 1 181 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
| Stortingsvalget 2013 i Sørfold ble avholdt 9. september 2013 i Sørfold kommune i Nordland.
Det var 1 533 stemmeberettigede velgere i Sørfold. Av disse avga 1 181 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
== Referanser == | Stortingsvalget 2013 i Sørfold ble avholdt 9. september 2013 i Sørfold kommune i Nordland. | 2,269 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Waitangi_(Chatham%C3%B8yene) | 2023-02-04 | Waitangi (Chathamøyene) | ['Kategori:176°V', 'Kategori:43°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer på New Zealand', 'Kategori:Sider med kart'] | Waitangi er et tettsted på Chathamøyene sør for New Zealand. Stedet er den største bosetningen på øyene og har flere av sentrumsfunksjonene. Antallet innbyggere er ukjent, men antas å være rundt halvparten av Chathamøyenes totale befolkning på 600 personer.
| Waitangi er et tettsted på Chathamøyene sør for New Zealand. Stedet er den største bosetningen på øyene og har flere av sentrumsfunksjonene. Antallet innbyggere er ukjent, men antas å være rundt halvparten av Chathamøyenes totale befolkning på 600 personer.
== Referanser == | Waitangi er et tettsted på Chathamøyene sør for New Zealand. Stedet er den største bosetningen på øyene og har flere av sentrumsfunksjonene. | 2,270 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Waitangi | 2023-02-04 | Waitangi | ['Kategori:Pekere'] | Waitangi kan vise til:
Waitangi (Chathamøyene) i New Zealand
Waitangi (Northland) i New Zealand
Waitangi (zoologi), en slekt av krepsdyr | Waitangi kan vise til:
Waitangi (Chathamøyene) i New Zealand
Waitangi (Northland) i New Zealand
Waitangi (zoologi), en slekt av krepsdyr | Waitangi kan vise til: | 2,271 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Waitangi_(Northland) | 2023-02-04 | Waitangi (Northland) | ['Kategori:174°Ø', 'Kategori:35°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer på New Zealand', 'Kategori:Sider med kart'] | Waitangi er et tettsted i Bay of Islands på Nordøya av New Zealand. Det ligger ved byen Paihia rundt 60 kilometer nord for Whangarei.
Waitangi er best kjent som stedet der Waitangitraktaten ble underskrevet 6. februar 1840. Huset (Treaty House) der det ble underskrevet er i dag et nasjonalt kulturminne.
| Waitangi er et tettsted i Bay of Islands på Nordøya av New Zealand. Det ligger ved byen Paihia rundt 60 kilometer nord for Whangarei.
Waitangi er best kjent som stedet der Waitangitraktaten ble underskrevet 6. februar 1840. Huset (Treaty House) der det ble underskrevet er i dag et nasjonalt kulturminne.
== Referanser == | | breddegrad = -35.266111 | 2,272 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Air_Alg%C3%A9rie_Flight_5017 | 2023-02-04 | Air Algérie Flight 5017 | ['Kategori:15°N', 'Kategori:1°V', 'Kategori:Flyulykker i 2014', 'Kategori:Flyulykker i Mali', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Ulykker og hendelser med McDonnell Douglas MD-83'] | Air Algérie Flight 5017 (AH5017/DAH5017) var en internasjonal passasjerflyvning fra Burkina Faso til Algerie som den 24. juli 2014 styrtet i Mali. Flyvningen var operert av en MD-83-maskin av Swiftair for Air Algérie, og hadde 110 passasjerer og en besetning på seks om bord. Flyet forsvant fra radar omtrent 50 minutter etter avgang. Ingen av personene om bord overlevde.
Myndighetene i Mali etterforsket ulykken sammen med Bureau d'Enquêtes et d'Analyses pour la Sécurité de l'Aviation Civile, den franske havarikommisjonen.
| Air Algérie Flight 5017 (AH5017/DAH5017) var en internasjonal passasjerflyvning fra Burkina Faso til Algerie som den 24. juli 2014 styrtet i Mali. Flyvningen var operert av en MD-83-maskin av Swiftair for Air Algérie, og hadde 110 passasjerer og en besetning på seks om bord. Flyet forsvant fra radar omtrent 50 minutter etter avgang. Ingen av personene om bord overlevde.
Myndighetene i Mali etterforsket ulykken sammen med Bureau d'Enquêtes et d'Analyses pour la Sécurité de l'Aviation Civile, den franske havarikommisjonen.
== Ulykken ==
Flight 5017 tok av fra Ouagadougou lufthavn klokka 01.15 lokal tid (UTC), og hadde beregnet ankomst til Houari Boumedienne lufthavn kl. 5.15.Flyet nådde cruise-høyde på FL310 22 minutter etter avgang, og fløy da i 280 knop. Omtrent to minutter senere begynte det å miste fart, men holdt høyden, selv om farten sank til under 200 knop. Flyet begynte å synke, og farten sank til rundt 160 knop, før det gikk inn i en venstresving, og falt fortere. Datainformasjonen fra flyets ferdsskriver stoppet kl. 01.47, ett sekund før flyet styrtet i bakken.
== Referanser == | Air Algérie Flight 5017 (AH5017/DAH5017) var en internasjonal passasjerflyvning fra Burkina Faso til Algerie som den 24. juli 2014 styrtet i Mali. | 2,273 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_Engelke | 2023-02-04 | Fredrik Engelke | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1906', 'Kategori:Fødsler 14. september', 'Kategori:Fødsler i 1848', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Halmstad', 'Kategori:Svenske salmediktere'] | Fredrik Engelke (født 14. september 1848 i Halmstad, død 7. juli 1906) var en svensk tegnelærer, sangbokutgiver og salmedikter. Han er representert med en salme i Norsk salmebok 2013.
Etter å ha blitt konfirmert, bestemte Engelke seg for å bli prest, men ble hindret i dette av dårlig helse. Ifølge Oscar Lövgrens Sång och psalmlexikon studerte han i stedet ved Konstakademien i Stockholm fra 1869 til 1875 for å bli tegnelærer. Han jobbet som dette i Halmstad, men på grunn av tiltagende døvhet sluttet han i mars 1900, og gikk aldri tilbake til læreryrket. Sammen med konen, Maria, drev han fra 1884 et sjømannshjem på Söder i Halmstad. Han døde på Emmahults gård, som han hadde kjøpt på sønnen Samuels regning i Nättraby i Blekinge. Hans, konens og sønnens grav ligger på Nättraby kirkes kirkegård.
Fredrik Engelke gjorde mye arbeid for søndagsskolen, og skrev flere sanger og dikt med herrnhutistiskt anslag med mye «blod og sår». Sangene ble gitt ut i en serie på seks sanghefter med tittelen Lofsånger och Andeliga Wisor i nådene i perioden 1871–75 (LAW I-VI). Hefte I 1871, II og III 1872, IV 1873, V 1874 og VI 1875.
Han hjalp Hanna Ouchterlony å oversette de 44 sangene til Frelsesarmeens første Frälsningsarméns sångbok som kom ut i 1882. Engelke sluttet seg til den nyevangeliske vekkelsen og senere til Svenska Missionsförbundet.
| Fredrik Engelke (født 14. september 1848 i Halmstad, død 7. juli 1906) var en svensk tegnelærer, sangbokutgiver og salmedikter. Han er representert med en salme i Norsk salmebok 2013.
Etter å ha blitt konfirmert, bestemte Engelke seg for å bli prest, men ble hindret i dette av dårlig helse. Ifølge Oscar Lövgrens Sång och psalmlexikon studerte han i stedet ved Konstakademien i Stockholm fra 1869 til 1875 for å bli tegnelærer. Han jobbet som dette i Halmstad, men på grunn av tiltagende døvhet sluttet han i mars 1900, og gikk aldri tilbake til læreryrket. Sammen med konen, Maria, drev han fra 1884 et sjømannshjem på Söder i Halmstad. Han døde på Emmahults gård, som han hadde kjøpt på sønnen Samuels regning i Nättraby i Blekinge. Hans, konens og sønnens grav ligger på Nättraby kirkes kirkegård.
Fredrik Engelke gjorde mye arbeid for søndagsskolen, og skrev flere sanger og dikt med herrnhutistiskt anslag med mye «blod og sår». Sangene ble gitt ut i en serie på seks sanghefter med tittelen Lofsånger och Andeliga Wisor i nådene i perioden 1871–75 (LAW I-VI). Hefte I 1871, II og III 1872, IV 1873, V 1874 og VI 1875.
Han hjalp Hanna Ouchterlony å oversette de 44 sangene til Frelsesarmeens første Frälsningsarméns sångbok som kom ut i 1882. Engelke sluttet seg til den nyevangeliske vekkelsen og senere til Svenska Missionsförbundet.
== Eksterne lenker ==
Biografisk artikkel hos Immanuelskyrkan Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.
Svensk Wikisource har originaltekster fra Engelke | Fredrik Engelke (født 14. september 1848 i Halmstad, død 7. | 2,274 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013_i_Vestv%C3%A5g%C3%B8y | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 i Vestvågøy | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Politikk i Vestvågøy', 'Kategori:Stortingsvalget 2013 i Nordland'] | Stortingsvalget 2013 i Vestvågøy ble avholdt 9. september 2013 i Vestvågøy kommune i Nordland.
Det var 8 014 stemmeberettigede velgere i Vestvågøy. Av disse avga 5 658 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
| Stortingsvalget 2013 i Vestvågøy ble avholdt 9. september 2013 i Vestvågøy kommune i Nordland.
Det var 8 014 stemmeberettigede velgere i Vestvågøy. Av disse avga 5 658 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
== Referanser == | Stortingsvalget 2013 i Vestvågøy ble avholdt 9. september 2013 i Vestvågøy kommune i Nordland. | 2,275 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Otto_Frello | 2023-02-04 | Otto Frello | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske malere', 'Kategori:Dødsfall 24. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 6. april', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Otto Frello (født 6. april 1924 i Outrop ved Varde i Jylland, død 24. mars 2015) var en dansk kunstmaler og illustrator.Frellos motivverden er en fantasifull blanding av fortid og nåtid, ofte krydret med 1700-tallets københavnermiljø. Mange av hans finurlige bilder kan ses på Varde Museum i Varde.
| Otto Frello (født 6. april 1924 i Outrop ved Varde i Jylland, død 24. mars 2015) var en dansk kunstmaler og illustrator.Frellos motivverden er en fantasifull blanding av fortid og nåtid, ofte krydret med 1700-tallets københavnermiljø. Mange av hans finurlige bilder kan ses på Varde Museum i Varde.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside med bilder | Otto Frello (født 6. april 1924 i Outrop ved Varde i Jylland, død 24. | 2,276 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013_i_L%C3%B8dingen | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 i Lødingen | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Politikk i Lødingen', 'Kategori:Stortingsvalget 2013 i Nordland'] | Stortingsvalget 2013 i Lødingen ble avholdt 9. september 2013 i Lødingen kommune i Nordland.
Det var 1 652 stemmeberettigede velgere i Lødingen. Av disse avga 1 313 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
| Stortingsvalget 2013 i Lødingen ble avholdt 9. september 2013 i Lødingen kommune i Nordland.
Det var 1 652 stemmeberettigede velgere i Lødingen. Av disse avga 1 313 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
== Referanser == | Stortingsvalget 2013 i Lødingen ble avholdt 9. september 2013 i Lødingen kommune i Nordland. | 2,277 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svartkruttskyting | 2023-02-04 | Svartkruttskyting | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skytesport'] | Svartkruttskyting er en skytesport hvor det skytes med antikke våpen fra svartkruttperioden eller kopier av disse. Det norske forbundet for svartkruttskyting er Norsk Svartkruttunion (NSU), som internasjonalt er tilsluttet Muzzle Loading Association International Committee (MLAIC) og Muzzle Loading Association Scandinavian Committee (MLASC).
| Svartkruttskyting er en skytesport hvor det skytes med antikke våpen fra svartkruttperioden eller kopier av disse. Det norske forbundet for svartkruttskyting er Norsk Svartkruttunion (NSU), som internasjonalt er tilsluttet Muzzle Loading Association International Committee (MLAIC) og Muzzle Loading Association Scandinavian Committee (MLASC).
== Se også ==
Westernskyting
Metallsilhuett | Svartkruttskyting er en skytesport hvor det skytes med antikke våpen fra svartkruttperioden eller kopier av disse. Det norske forbundet for svartkruttskyting er Norsk Svartkruttunion (NSU), som internasjonalt er tilsluttet Muzzle Loading Association International Committee (MLAIC) og Muzzle Loading Association Scandinavian Committee (MLASC). | 2,278 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Durchgangslager_Westerbork | 2023-02-04 | Durchgangslager Westerbork | ['Kategori:52°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Drenthe', 'Kategori:Konsentrasjonsleirer i Nazi-Tyskland', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Westerbork, offisielt Durchgangslager Westerbork («Gjennomgangsleir Westerbork») var en tysk konsentrasjonsleir i det da tyskokkuperte Nederland. Den lå 10 km nord for Westerbork, i dag i kommunen Midden-Drenthe.
| Westerbork, offisielt Durchgangslager Westerbork («Gjennomgangsleir Westerbork») var en tysk konsentrasjonsleir i det da tyskokkuperte Nederland. Den lå 10 km nord for Westerbork, i dag i kommunen Midden-Drenthe.
== Historie ==
Westerbork ble opprettet som en flyktningleir, hvor tysk-jødiske flyktninger ble anbragt før krigen (Centraal Vluchtelingenkamp Westerbork). Leiren ble finansiert av nederlandske jøder i 1939, etter at Nederland året før hadde sluttet å gi innreisetillatelse fra folk som flyktet fra Tyskland. Den 9. oktober 1939 ankom de første 22 jødiske internerte; de var fra en gruppe på mer enn tyske jøder som forgjeves hadde forsøkt å flykte fra Tyskland med skipet St. Louis fra Hamburg til Cuba. Skipet var blitt avvist både av Cuba og etterpå av USA, og det returnerte til Europa, det det fikk legge til i Antwerpen, hvorfra flyktningene ble fordelt i Nederland, Belgia, Frankrike og Storbritannia. Disse landene sa seg villige til å ta imot passasjerene etter at The American Jewish Joint Distribution Committee (JDC) stilte en garanti på $ 500 000 til dekning av utgifter.I juli 1942 ble leirens status endret til transittleir. Westerbork var en gigantisk leir med titusenvis av jødiske internerte. Berlin ga kommandanten ordre om å sende et vogntog derfra en gang i uken med rundt tusen passasjerer. I alt gikk 93 transporter østover. Omkring 500 personer overlevde krigen, ingen av dem fra de første transportene, slik at man ikke vet hvordan disse artet seg. Men en observant ansatt ved sykestuen i Westerbork la merke til at det alltid var de samme togvognene som ble brukt; disse gikk i skytteltrafikk mellom Westerbork og et ukjent ankomststed østpå. Dermed kunne de deporterte sende hemmelige beskjeder med vognene som kjørte tomme tilbake til Nederland, og fra da av ble det sørget for forsyninger av mat og drikkevann med transportene, og baljer til bruk som toaletter.Mellom juli 1942 og 3. september 1944 gikk det nesten hver tirsdag et godstog herfra til konsentrasjonsleirene KZ Auschwitz-Birkenau (65 toglaster med 60 330 mennesker, hvorav de fleste ble drept i gasskamre ved ankomst), KZ Sobibor (19 tog med 34 313 mennesker, alle drept ved ankomst), KZ Bergen-Belsen og KZ Theresienstadt (9 tog med 4 894 mennesker - ca 2 000 av dem overlevde krigen).Over 101 000 nederlandske jøder, 5 000 tyske og østerrikske jøder, og 400 sigøynere og 400 nederlandske kvinnelige motstandsfolk, ble videredeportert fra Westerbork til de nazistiske tilintelsesgjøringsleirer eller andre konsentrasjonsleirer. Blant dem var Edith Stein, Etty Hillesum og Anne Frank.
Bare 5 200 overlevde, de fleste i Theresienstadt eller Bergen-Belsen, eller ble befridd av kanadiske styrker i Westerbork den 12. april 1945. Det var da 876 overlevende jøder i leiren.Etter krigen ble nederlendere som hadde samarbeidet med okkupasjonsmakten, internert i leiren, og noe etter ble den militærleir.
== Kommandanter ==
Erich Deppner (juli–august 1942)
Josef Hugo Dischner (september–oktober 1942)
Albert Konrad Gemmeker (oktober 1942 – april 1945)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Jacob Boas: Boulevard des Misères: the Story of the Transit Camp Westerbork. Hamden, Connecticut: Archon Books, 1985 ISBN 0-208-01977-4
Etty Hillesum: Letters from Westerbork. New York: Pantheon, 1986 ISBN 0-394-55350-0 (originally published in the Netherlands as Het denkende hart van de barak, 1982)
Cecil Law: Kamp Westerbork, transit camp to eternity : the liberation story. Clementsport, N.S. : Canadian Peacekeeping Press, 2000 ISBN 1896551351
Hans-Dieter Arntz: Der letzte Judenälteste von Bergen-Belsen. Josef Weiss - würdig in einer unwürdigen Umgebung. Aachen 2012.
Harry Mulisch: The Discovery of Heaven. Penguin Press, 1992, ISBN 0-1402-3937-5
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Kamp Westerbork – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Memorial Center Camp Westerbork, official website
Cabaret Behind Barbed Wire: Max Ehrlich & the Westerbork Theater Group
Netherlands: Westerbork
Westerbork Paper Money
Transit Camps in Western Europe During the Holocaust | Westerbork, offisielt Durchgangslager Westerbork («Gjennomgangsleir Westerbork») var en tysk konsentrasjonsleir i det da tyskokkuperte Nederland. Den lå 10 km nord for Westerbork, i dag i kommunen Midden-Drenthe. | 2,279 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013 | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Stortingsvalget 2013'] | Stortingsvalget 2013 var et valg i Norge høsten 2013. Det ble valgt 169 representanter til Stortinget for perioden 2013–2017. Samtidig ble sametingsvalget 2013 avholdt. Valgdagen var mandag 9. september, men 206 av landets 428 kommuner avholdt også valg søndag 8. september.Valget gav en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde begge sine dårligste stortingsvalg noensinne. Høyre ble valgets vinner med en framgang på 18 mandater. Venstre kom over sperregrensa og fikk en framgang på 7 mandater. Miljøpartiet De Grønne ble for første gang representert på Stortinget med ett mandat, fra Oslo. Valgresultatet førte til at Jens Stoltenbergs andre regjering gikk av, og at Erna Solberg danna ny regjering utgått av Høyre og Frp.
3 641 994 nordmenn hadde stemmerett. Frammøtet var 2 848 903 eller 78,2 prosent. Valgdeltagelsen var 1,8 prosentpoeng høyere enn ved forrige stortingsvalg. Ved valget stilte totalt 21 partier eller lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker. De åtte andre partia/grupperingene stilte i opptil tolv fylker. Det var tre lister som fantes i bare ett fylke.
Ei forsøksordning med stemmegivning over internett blei videreført fra valget i 2011 i en del kommuner. | Stortingsvalget 2013 var et valg i Norge høsten 2013. Det ble valgt 169 representanter til Stortinget for perioden 2013–2017. Samtidig ble sametingsvalget 2013 avholdt. Valgdagen var mandag 9. september, men 206 av landets 428 kommuner avholdt også valg søndag 8. september.Valget gav en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde begge sine dårligste stortingsvalg noensinne. Høyre ble valgets vinner med en framgang på 18 mandater. Venstre kom over sperregrensa og fikk en framgang på 7 mandater. Miljøpartiet De Grønne ble for første gang representert på Stortinget med ett mandat, fra Oslo. Valgresultatet førte til at Jens Stoltenbergs andre regjering gikk av, og at Erna Solberg danna ny regjering utgått av Høyre og Frp.
3 641 994 nordmenn hadde stemmerett. Frammøtet var 2 848 903 eller 78,2 prosent. Valgdeltagelsen var 1,8 prosentpoeng høyere enn ved forrige stortingsvalg. Ved valget stilte totalt 21 partier eller lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker. De åtte andre partia/grupperingene stilte i opptil tolv fylker. Det var tre lister som fantes i bare ett fylke.
Ei forsøksordning med stemmegivning over internett blei videreført fra valget i 2011 i en del kommuner.
== Resultatsammendrag ==
Oversiktene nedafor er basert på endelige valgresultater fra Kommunal- og regionaldepartementet og fra Statistisk sentralbyrå.Stemmetall fordelt på partiene (i promille):
Stortingsmandater fordelt på partiene (i promille):
Stortingsmandater fordelt på partiene:
=== Resultatoversikt for hele velgermassen ===
De totalt 3 641 994 stemmeberettigede borgerne i riket gjorde følgende valg med stemmeretten sin:
== Bakgrunn og forberedelser ==
Etter stortingsvalget 2005 overtok Jens Stoltenbergs andre regjering («den rødgrønne», bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti) regjeringskontorene i Norge. Ved valget i 2009 fikk denne koalisjonen fornya sitt mandat.
=== Ny mandatfordeling ===
Etter ei grunnlovsendring i 2003 skal fordelinga av mandater mellom fylkene vurderes på nytt foran annethvert stortingsvalg, og ved 2013-valget var det første gang dette skjedde. Fordelinga skjer på grunnlag av fylkenes innbyggertall og areal, idet hvert fylke får et fordelingstall som dannes ved at arealet multiplisert med 1,8 legges til innbyggertallet per 1. januar året før valgåret (denne gangen altså 1. januar 2012). Omfordelinga gjorde at Nord-Trøndelag, Hedmark, Nordland, Sogn og Fjordane og Troms mista et mandat hver. Oslo fikk to representanter i tillegg, mens Akershus, Rogaland og Hordaland hver fikk én mer enn ved stortingsvalga i 2005 og 2009. Denne nye mandatfordelinga gjelder da også for valget i 2017.
=== Lister og kandidater ===
Fristen for innlevering av valglister var i 2013 2. april. Totalt var det 21 partier som fikk godkjent sine lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker, mens det var tre lister som stilte i bare ett fylke.
Totalt stilte 4 082 personer som kandidater. Litt over fire prosent av disse kunne altså få plass på Stortinget. Antallet var i underkant av 400 flere enn ved sist stortingsvalg. 40,3 prosent av kandidatene var kvinner. 27,5 av førstekandidatene var kvinner. Snittalderen var 46,5 år, yngste kandidat var 17 år og eldste 96 år.
== Prognoser ==
=== Nasjonale meningsmålinger ===
Månedlige gjennomsnitt av samtlige nasjonale meningsmålinger om stortingsvalg det siste året (velgerandeler i prosent, antall stortingsrepresentanter i parentes):
=== Skolevalg ===
Skolevalget ble avholdt mellom 26. august og 3. september 2013 på 411 videregående skoler over hele landet med totalt 184 678 elever. Valgdeltagelsen var på rekordhøye 81,1 %, og det ble avgitt 149 753 stemmer.
Valgresultatet ble en stor seier for Høyre som ble største parti med 28,1 % av stemmene, en fremgang på 12 prosentpoeng fra skolevalget i forrige stortingsvalg (2009). Dette var partiets beste resultat i et skolevalg noensinne, og det nest beste resultatet for noe parti i et skolevalg noensinne.
Arbeiderpartiet fikk 23,2 %, Fremskrittspartiet 15,6 %, Venstre 6,7 %, Sosialistisk Venstreparti 5,0 %, Piratpartiet 4,3 %, Senterpartiet 4,2 %, Miljøpartiet De Grønne 3,8 %, Rødt 3,7 %, Kristelig Folkeparti 2,8 %, De Kristne 0,6 %, Pensjonistpartiet 0,6 %, Kystpartiet 0,5 %, Demokratene i Norge 0,3 %, Det Liberale Folkepartiet 0,2 %, Norges Kommunistiske Parti 0,2 %, Kristent Samlingsparti 0,1 % og Sykehus til Alta 0,1 %. Samfunnspartiet, Folkemakten og Folkelisten mot Oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja fikk alle under en promille av stemmene nasjonalt.De rødgrønne regjeringspartiene (Ap+Sp+SV) fikk til sammen 32,4 %, den borgerlige opposisjonen (H+Frp+KrF+V) 53,2 %.
=== Valgdagsmålinger ===
== Valgkamp ==
Valgkampen mot valg i Norge starter vanligvis etter fellesferien (valget i 2011 var et unntak), men før det avholdes landsmøter. Samtlige partier representert på Stortinget i perioden 2009-2013 holdt landsmøte våren 2013. På disse landsmøtene sa enkelte partiledere, henholdsvis Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande at de ikke søkte en statsministerposisjonen, men heller en ministerpost. De to største partienes ledere, Solberg og Stoltenberg ga uttrykk for interesse for posisjonen. På venstresiden står det rødgrønne alternativet samlet for en ny regjeringsperiode. På høyresiden finnes det to hovedalternativer: Et borgerlig alternativ likt sammensetningen i regjeringen fra 2001 til 2005 og et alternativ med Høyre og Fremskrittspartiet. Flere ulike scenarier er dog mulige ifølge valgforskere.
=== Landsmøter ===
Under det som er blitt omtalt som Landsmøtevåren 2013 la alle de syv Stortingspartiene frem deler av sin politiske plattform for den kommende perioden. Sosialistisk Venstreparti holdt sitt landsmøte allerede i midten av mars, mens Senterpartiet, Venstre, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne avholdt sine respektive møter i april, i angitt rekkefølge for øvrig. Høyre avholdt sitt landsmøte i begynnelsen av mai og Fremskrittspartiet i slutten av mai.
=== Statsministerkandidater ===
Statsminister Jens Stoltenberg stilte til gjenvalg. Erna Solberg, leder av Høyre ble omtalt som statsministerkandidat og Siv Jensen er et tredje alternativ. Ingen andre partiledere uttrykte ønske om å stille som statsminister. Norstat sammen med NRK spurte nordmenn hvem de ønsker som statsminister, og fra november 2011 var Solberg den foretrukne, men fra september 2012 var Stoltenberg og Solberg vært jevne. Siv Jensen hadde rundt 10 % av landets støtte som statsminister ifølge NRK. TV-programmet Debatten på TV 2 med programleder Oddvar Stenstrøm ble først sendt i juni der Stoltenberg og Solberg debatterte.
=== Regjeringsalternativer ===
Aftenposten la i desember 2012 frem, med bakgrunn i intervju med valgforsker Bernt Aardal 16 ulike regjeringsalternativer. I tillegg til de daværende syv partiene på Stortinget viste artikkelen til at Miljøpartiet De Grønne og Rødt kan fungere som avgjørende vippepartier. Samtidig åpner artikkelens forfattere for at sentrumspartiene Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti kan fungere som vippepartier hvis de velger heller å arbeide med rødgrønn side heller enn borgerlig side. Venstres nekt for samarbeid med Fremskrittspartiet er et eksempel på dette. De tre rødgrønne partiene ønsker å fortsette som en samlet regjering i en tredje periode, men hvis de ikke oppnår flertall sammen hevder artikkelforfatterne at det finnes tre alternativer:
Hvis A, SV og Sp ikke oppnår flertall og ikke blir enige om en ny samlet mindretallsregjering, kan Arbeiderpartiet alene danne en mindretallsregjering. Dette avhenger av hvilke andre alternativer som finnes, spesielt på borgerlig side.
Hvis de likevel klarer å samarbeide danner de en rødgrønn mindretallsregjering.
Hvis de tre partiene ender med mindretall samlet og det finnes et alternativ med større mindretall på borgerlig side, kan de rødgrønne samarbeide med et vippeparti (gitt at Ap+SV+Sp+vippeparti > 50 %) for å oppnå flertall. Rødt og Miljøpartiet De Grønne anses som mulige samarbeidspartnere. Dette skjer dog kun hvis et av de to partiene får mandat på Stortinget.Alle rødgrønne regjeringsalternativer har Jens Stoltenberg som statsministerkandidat. Det vil da bli hans fjerde periode, der den andre og tredje har vært hele perioder på fire sammenhengende år hver. Stoltenbergs første regjering satt i halvannet år.
På borgerlig side og i sentrum har det siden valget i 2009 vært uenigheter om samarbeidspartnere. Det såkalte «blåblå alternativet», en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet er ikke foretrukket av verken Kristelig Folkeparti eller Venstre. Leder i KrF, Knut Arild Hareide uttalte at han ikke mente en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet var noe bedre enn et rødgrønt alternativ. Både Venstre og Kristelig Folkeparti ser muligheter for samarbeid om statsbudsjettet med Arbeiderpartiet hvis Fremskrittspartiet fortsetter å nekte å «være noe støtteparti for en borgelig regjering de selv ikke er en del av». Hareide sa forøvrig at han og KrF ønsket en regjering med Høyre, Venstre og KrF heller enn å samarbeide med FrP på sitt landsmøte. Også Venstres Trine Skei Grande ga uttrykk ved landsmøtet om at en regjering Venstre ønsker består av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre da hun sa at «det er velgerne som bestemmer hvilken regjering vi får. Stemmer de på Venstre får de en blågrønn regjering». Fremskrittspartiet var ikke enig internt i juni 2013 om hvorvidt de ønsket å samarbeide med Krf og Venstre i en fullstendig borgerlig regjering, mens Høyre er åpen for denne muligheten.
=== Debatter ===
== Gjennomføring ==
Valget skulle etter valgloven finne sted en mandag i september måned. Kongen i statsråd fastsatte valgdagen til 9. september. Det enkelte kommunestyre kunne også velge å holde valg dagen før. Som ved flere tidligere valg var forhåndsstemming og stemming fra utlandet mulig. Som ved lokalvalget 2011 ble det videreført en forsøksordning med elektronisk stemmegivning over internett («e-valg»). Enkelte kommuner utprøvde i 2011 stemmerett for 16-åringer, men dette ble ikke videreført ved valget i 2013 og Arbeiderpartiets landsmøte sa nei til å innføre ordningen permanent. Valgobservasjon ble for første gang gjennomført i Norge ved valget i 2009, og ved valget i 2013 var observatører invitert til å vurdere en offisiell observasjon. Oslo avholdt også en folkeavstemning om kommunen skal søke om å få holde de Olympiske leker i 2022.
=== Forhåndsstemmer ===
Nordmenn med stemmerett kunne avgi forhåndsstemme ved utenriksstasjoner i 114 land mellom 1. juli og 30. august. På Svalbard var fristen 4. september. Forhåndsstemme kunne avgis av alle nordmenn med stemmerett som ikke var i Norge på valgdagen 9. september, eller ikke hadde muligheten til å stille på valglokalet på denne datoen. Forhåndsstemme ble avgitt enten ved å møte opp på valglokalet eller gjennom brevstemme. Det ble registrert 842 398 stemmer nasjonalt før valget, som er flere enn noen gang tidligere.
=== Elektronisk stemmegivning ===
Elektronisk stemmegivning ble først forsøkt ved lokalvalget i 2011 i 10 kommuner. I de samme kommunene ble forsøket gjennomført ved dette valget, nemlig i Bodø, Bremanger, Hammerfest, Mandal, Radøy, Re, Sandnes, Tynset, Vefsn og Ålesund. I tillegg ble forsøksordningen uvidet til Fredrikstad og Larvik. Uken før valget ble det oppdaget en feil i krypteringen av stemmesedlene.
=== Valgobservatører ===
I begynnelsen av juni 2013 var Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) invitert til å kartlegge forberedelsene til valget og vurderte hvorvidt offisiell valgobservasjon vil være nødvendig. Etter valget i 2009 publiserte organisasjonen en rapport for sin første valgobservasjon i landet der tilbakemeldingen var at «norske valg kjennetegnes av politisk pluralisme, respekt for grunnleggende frihet og rettigheter, stor offentlig tillit til at valgadministrasjonen er upartisk samt at hele prosessen er gjennomført med integritet». OSSE sendte 142 valgobservatører til Norge i 2009. OSSE observerte også e-valget i 2011.
=== Klager på valget ===
Riksvalgstyret mottok i alt 16 klager på gjennomføringa av valget. Ting som blei tatt opp i disse var blant annet:
Enkelte forhold som gjorde at valget ikke framstod som hemmelig
Tilgjengelighet til valglokalet
Pengeinnsamling ved valglokalet
Organiseringa i valglokalet
Feilinformasjon ved forhåndsstemming
Manglende stemmesedler i noen valglokaler (Rødt, Miljøpartiet De Grønne)I en del tilfeller gav departementet (som saksforbereder) og riksvalgstyret klageren medhold i at det var gjort feil, men ingen av sakene var slik at de kunne anses å ha påvirka valgresultatet.
Det var imidlertid en sak som blei sett på som mer alvorlig, nemlig at et større antall forhandsstemmer som var avgitt på fremmed sted, ikke kom fram til den riktige kommunen i tide til å bli talt opp. En undersøkelse som 376 av landets kommuner svarte på, viste at 1653 stemmer ikke var kommet med i valgoppgjøret. Departementet foretok ei rekke beregninger som viste at dette likevel ikke hadde innflytelse på valgresultatet, verken for distrikts- eller utjamningsmandatene.
== Resultat fylke for fylke ==
Oversiktene nedenfor er basert på endelige resultater fra fylkesvalgstyrene og riksvalgstyret. I tabellene er oppgitt antall stemmer og prosentandel ved 2013-valget, avvik i prosentpoeng fra fylkestingsvalget i 2011 og fra stortingsvalget i 2009, antall stortingsmandater etter 2013-valget og endring i forhold til Stortingets sammensetning i perioden 2009–2013.
I oversiktene er det avvik mellom antallet oppmøtte og summen av antall godkjente, blanke og forkastede stemmer. Dette kan blant annet skyldes at noen av dem som har møtt opp (og dermed er avkrysset i manntallet), ombestemmer seg og likevel ikke avgir stemme.
=== Østfold ===
I Østfold var det 15 lister som stilte til valg. Det var 209 038 med stemmerett i fylket. 158 218 av disse møtte opp, det vil si 75,7 prosent. Det var 895 blanke stemmer og 213 stemmer som ble forkastet. De 157 262 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Østfold har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Svein Roald Hansen (mandat nr. 1), Irene Johansen (4), Stein Erik Lauvås (6)
Høyre: Ingjerd Schou (2), Bengt Morten Wenstøb (5), Eirik Milde (8)
Fremskrittspartiet: Ulf Leirstein (3), Erlend Wiborg (7)Utjevningsmandatet gikk til Line Henriette Hjemdal fra Kristelig Folkeparti.
Ut av Stortinget gikk Thor Erik Forsberg (A), Wenche Olsen (A), Jon Jæger Gåsvatn (Frp) og Vigdis Giltun (Frp). Av disse var det bare Olsen som stilte til gjenvalg. Hun var for øvrig nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
=== Akershus ===
I Akershus var det 17 lister som stilte til valg. Det var 394 439 med stemmerett i fylket. 322 271 av disse møtte opp, det vil si 81,7 prosent. Det var 1 267 blanke stemmer og 436 stemmer som ble forkastet. De 321 249 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Akershus har 17 stortingsplasser. De 16 distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Jan Tore Sanner (mandat nr. 1), Sylvi Graham (4), Tone W. Trøen (6), Bente Stein Mathisen (9), Henrik Asheim (12), Nils Aage Jegstad (15), Mette Tønder (16)
Arbeiderpartiet: Anniken Huitfeldt (2), Sverre Myrli (5), Marianne Aasen (7), Åsmund Aukrust (11), Gunvor Eldegard (14)
Fremskrittspartiet: Kari Kjønaas Kjos (3), Hans Andreas Limi (8), Ib Thomsen (13)
Venstre: Abid Q. Raja (10)Utjevningsmandatet gikk til Bård Vegar Solhjell fra Sosialistisk Venstreparti. SV og Solhjell var også nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
Ut av Stortinget gikk Gorm Kjernli (A), Morten Høglund (Frp), Hans Frode Asmyhr (Frp), Sonja Irene Sjøli (H), André Oktay Dahl (H) og Borghild Tenden (V). Knut Arild Hareide (KrF) stilte ikke til gjenvalg i Akershus. Derimot blei han valgt inn fra Hordaland.
=== Oslo ===
I Oslo var det 18 lister som stilte til valg. Valgstyret avviste et listeforslag fra Norsk Allianseparti. Det var 435 787 med stemmerett i fylket. 349 654 av disse møtte opp, det vil si 80,2 prosent. Det var 1 299 blanke stemmer og 83 stemmer som ble forkastet. De 348 542 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Oslo har 19 stortingsplasser. De 18 distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Jens Stoltenberg (mandat nr. 1), Hadia Tajik (3), Jonas Gahr Støre (6), Marianne Marthinsen (10), Jan Bøhler (14), Marit Nybakk (16)
Høyre: Ine Marie Eriksen Søreide (2), Nikolai Astrup (4), Michael Tetzschner (7), Kristin Vinje (11), Mudassar Kapur (15), Stefan Heggelund (18)
Fremskrittspartiet: Siv Jensen (5), Christian Tybring-Gjedde (13)
Venstre: Trine Skei Grande (8), Ola Elvestuen (17)
Sosialistisk Venstreparti: Heikki Holmås (9)
Miljøpartiet De Grønne: Rasmus Hansson (12)Utjevningsmandatet gikk til Hans Olav Syversen fra Kristelig Folkeparti.
Rødt (Bjørnar Moxnes) var nærmest til å ta sistemandatet fra Venstre.
Ut av Stortinget gikk Per-Kristian Foss (H), Peter N. Myhre (Frp) og Kristin Halvorsen (SV). Av disse stilte Myhre til gjenvalg.
=== Hedmark ===
I Hedmark var det 14 lister som stilte til valg. Det var 148 098 med stemmerett i fylket. 113 393 av disse møtte opp, det vil si 76,6 prosent. Det var 665 blanke stemmer og 102 stemmer som ble forkastet. De 112 723 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Hedmark har sju stortingsplasser. De seks distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Knut Storberget (mandat nr. 1), Anette Trettebergstuen (2), Tone Sønsterud (5)
Høyre: Gunnar Gundersen (3),
Fremskrittspartiet: Tor Andre Johnsen (4)
Senterpartiet: Trygve Slagsvold Vedum (6)Utjevningsmandatet gikk til Karin Andersen fra Sosialistisk Venstreparti.
Høyre (Rangdi Wetterhus Krogstad) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Thomas Breen (A) og Per Roar Bredvold (Frp). Ingen av dem stilte til gjenvalg.
=== Oppland ===
I Oppland var det 15 lister som stilte til valg. Det var 142 014 med stemmerett i fylket. 107 923 av disse møtte opp, det vil si 76,0 prosent. Det var 488 blanke stemmer og 108 stemmer som ble forkastet. De 107 409 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Oppland har sju stortingsplasser. De seks distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Rigmor Aasrud (mandat nr. 1), Tore Hagebakken (2), Stine Renate Håheim (6)
Høyre: Olemic Thommessen (3)
Fremskrittspartiet: Morten Ørsal Johansen (4)
Senterpartiet: Anne T. Wøien (5)Utjevningsmandatet gikk til Ketil Kjenseth fra Venstre.
Høyre (Jørand Ødegård Lunde) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Torstein Rudihagen (A) og Aksel Hagen (SV). Sistnevnte stilte til gjenvalg.
=== Buskerud ===
I Buskerud var det 15 lister som stilte til valg. Det var 193 404 med stemmerett i fylket. 150 544 av disse møtte opp, det vil si 77,8 prosent. Det var 817 blanke stemmer og 289 stemmer som ble forkastet. De 149 811 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Buskerud har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Martin Kolberg (mandat nr. 1), Lise Christoffersen (4), Torgeir Micaelsen (6)
Høyre: Trond Helleland (2), Anders Werp (5), Kristin Ørmen Johnsen (8)
Fremskrittspartiet: Jørund Rytman (3), Morten Wold (7)Utjevningsmandatet gikk til Per Olaf Lundteigen fra Senterpartiet. Lundteigen og Sp var også nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Ut av Stortinget gikk Laila Gustavsen (A) og Ulf Erik Knudsen (Frp). Gustavsen stilte til gjenvalg.
=== Vestfold ===
I Vestfold var det 15 lister som stilte til valg. Det var 176 779 med stemmerett i fylket. 138 682 av disse møtte opp, det vil si 78,4 prosent. Det var 707 blanke stemmer og 75 stemmer som ble forkastet. De 138 043 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Vestfold har sju stortingsplasser. De seks distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Svein Flåtten (mandat nr. 1), Kårstein Eidem Løvaas (4)
Arbeiderpartiet: Dag Terje Andersen (2), Sonja Mandt (5)
Fremskrittspartiet: Anders Anundsen (3), Morten Stordalen (6)Utjevningsmandatet gikk til Anders Tyvand fra Kristelig Folkeparti.
Høyre (Karen Anne Kjendlie) var nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Ut av Stortinget gikk Steinar Gullvåg (A), Inga Marte Thorkildsen (SV) og Per Arne Olsen (Frp). De to førstnevnte stilte til gjenvalg.
=== Telemark ===
I Telemark var det 14 lister som stilte til valg. Det var 128 352 med stemmerett i fylket. 98 361 av disse møtte opp, det vil si 76,6 prosent. Det var 455 blanke stemmer og 112 stemmer som ble forkastet. De 97 878 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Telemark har seks stortingsplasser. De fem distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Terje Lien Aasland (mandat nr. 1), Lene Vågslid (4), Christian Tynning Bjørnø (5)
Høyre: Torbjørn Røe Isaksen (2)
Fremskrittspartiet: Bård Hoksrud (3)Utjevningsmandatet gikk til Geir Bekkevold fra Kristelig Folkeparti.
Høyre (Solveig Sundbø Abrahamsen) var nærmest til å ta sistemandatet fra Arbeiderpartiet.
Ut av Stortinget gikk Gunn Olsen (A) og Sigvald Oppebøen Hansen (A), som ikke stilte til gjenvalg.
=== Aust-Agder ===
I Aust-Agder var det 15 lister som stilte til valg. Det var 81 864 med stemmerett i fylket. 63 291 av disse møtte opp, det vil si 77,3 prosent. Det var 315 blanke stemmer og 110 stemmer som ble forkastet. De 62 900 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Aust-Agder har fire stortingsplasser. De tre distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Freddy de Ruiter (mandat nr. 1)
Høyre: Svein Harberg (2)
Fremskrittspartiet: Ingebjørg Godskesen (3)Utjevningsmandatet gikk til Kjell Ingolf Ropstad fra Kristelig Folkeparti. Ropstad og KrF var også nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Dette er de samme fire som representerte fylket i forrige periode.
=== Vest-Agder ===
I Vest-Agder var det 16 lister som stilte til valg. Det var 126 317 med stemmerett i fylket. 98 096 av disse møtte opp, det vil si 77,7 prosent. Det var 344 blanke stemmer og 163 stemmer som ble forkastet. De 97 640 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Vest-Agder har seks stortingsplasser. De fem distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Ingunn Foss (mandat nr. 1), Norunn Tveiten Benestad (5)
Arbeiderpartiet: Kari Henriksen (2),
Fremskrittspartiet: Åse Michaelsen (3),
Kristelig Folkeparti: Hans Fredrik Grøvan (4)Utjevningsmandatet gikk til Odd Omland fra Arbeiderpartiet. Omland og A var også nærmest til å ta sistemandatet fra Kristelig Folkeparti.
Ut av Stortinget gikk Henning Skumsvoll (Frp), Peter Skovholt Gitmark (H), Dagrun Eriksen (KrF) og Alf Egil Holmelid (SV). Av disse var det bare Holmelid som stilte til gjenvalg.
=== Rogaland ===
I Rogaland var det 17 lister som stilte til valg. Det var 308 988 med stemmerett i fylket. 241 424 av disse møtte opp, det vil si 78,1 prosent. Det var 846 blanke stemmer og 195 stemmer som ble forkastet. De 240 595 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Rogaland har 14 stortingsplasser. De 13 distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Bent Høie (mandat nr. 1), Siri A. Meling (4), Arve Kambe (8), Tina Bru (10)
Arbeiderpartiet: Eirin Kristin Sund (2), Torstein Tvedt Solberg (6), Hege Haukeland Liadal (9),
Fremskrittspartiet: Solveig Horne (3), Bente Thorsen (7), Roy Steffensen (11)
Kristelig Folkeparti: Olaug Vervik Bollestad (5), Geir Toskedal (13)
Senterpartiet: Geir Pollestad (12)Utjevningsmandatet gikk til Iselin Nybø fra Venstre. Nybø og Venstre var også nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Ketil Solvik-Olsen (Frp), Øyvind Vaksdal (Frp), Tore Nordtun (A), Torfinn Opheim (A), Dagfinn Høybråten (KrF), Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) og Hallgeir Langeland (SV). Bare sistnevnte stilte til gjenvalg.
=== Hordaland ===
I Hordaland var det 16 lister som stilte til valg. Det var 357 496 med stemmerett i fylket. 287 478 av disse møtte opp, det vil si 80,4 prosent. Det var 1360 blanke stemmer og 425 stemmer som ble forkastet. De 286 433 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Hordaland har 16 stortingsplasser. De 15 distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Erna Solberg (mandat nr. 1), Øyvind Halleraker (4), Peter Christian Frølich (6), Torill Eidsheim (10), Sigurd Hille (14)
Arbeiderpartiet: Per Rune Henriksen (2), Jette F. Christensen (5), Magne Rommetveit (9), Ruth Grung (12)
Fremskrittspartiet: Gjermund Hagesæter (3), Helge Andre Njåstad (8)
Kristelig Folkeparti: Knut Arild Hareide (7),
Venstre: Terje Breivik (11)
Sosialistisk Venstreparti: Audun Lysbakken (13)
Senterpartiet: Kjersti Toppe (15)Utjevningsmandatet gikk til Ove Trellevik fra Høyre.
Fremskrittspartiet (Laila Marie Reiertsen) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Anne-Grete Strøm-Erichsen (A), Hilde Magnusson Lydvo (A), Dag Ole Teigen (A), Arne Sortevik (Frp), Karin S. Woldseth (Frp), Laila Marie Reiertsen (Frp), Henning Warloe (H) og Laila Dåvøy (KrF). Av disse var det bare Reiertsen som ønska gjenvalg.
=== Sogn og Fjordane ===
I Sogn og Fjordane var det 13 lister som stilte til valg. Det var 78 280 med stemmerett i fylket. 61 403 av disse møtte opp, det vil si 78,4 prosent. Det var 253 blanke stemmer og 61 stemmer som ble forkastet. De 61 172 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Sogn og Fjordane har fire stortingsplasser. De tre distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Ingrid Heggø (mandat nr. 1)
Senterpartiet: Liv Signe Navarsete (2)
Høyre: Bjørn Lødemel (3)Utjevningsmandatet gikk til Sveinung Rotevatn fra Venstre.
Fremskrittspartiet (Frank Willy Pedersen Djuvik) var nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
Ut av Stortinget gikk Tor Bremer (A) og Åge Starheim (Frp). Bremer stilte til gjenvalg.
=== Møre og Romsdal ===
I Møre og Romsdal var det 13 lister som stilte til valg. Det var 187 682 med stemmerett i fylket. 143 875 av disse møtte opp, det vil si 76,7 prosent. Det var 591 blanke stemmer og 152 stemmer som ble forkastet. De 143 291 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Møre og Romsdal har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Helge Orten (mandat nr. 1), Elisabeth Røbekk Nørve (4)
Arbeiderpartiet: Else-May Botten (2), Fredric Holen Bjørdal (5)
Fremskrittspartiet: Harald T. Nesvik (3), Oskar Grimstad (6)
Kristelig Folkeparti: Rigmor Andersen Eide (7)
Senterpartiet: Jenny Klinge (8)Utjevningsmandatet gikk til Pål Farstad fra Venstre. Farstad Og Venstre var også nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Svein Gjelseth (A), Tove Lise Torve (A) og Mette Hanekamhaug (Frp). De to sistnevnte ønska gjenvalg.
=== Sør-Trøndelag ===
I Sør-Trøndelag var det 17 lister som stilte til valg. Det var 222 149 med stemmerett i fylket. 175 977 av disse møtte opp, det vil si 79,2 prosent. Det var 777 blanke stemmer og 227 stemmer som ble forkastet. De 175 366 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Sør-Trøndelag har ti stortingsplasser. De ni distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Trond Giske (mandat nr. 1), Eva Kristin Hansen (3), Jorodd Asphjell (6), Karianne O. Tung (7)
Høyre: Linda Hofstad Helleland (2), Frank Jenssen (5),
Fremskrittspartiet: Per Sandberg (4), Sivert Bjørnstad (9)
Senterpartiet: Heidi Greni (8)Utjevningsmandatet gikk til Snorre Valen fra Sosialistisk Venstreparti.
Høyre (Torhild Aarbergsbotten) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Gunn Karin Gjul (A), Tord Lien (Frp), Ola Borten Moe (Sp) og Øyvind Håbrekke (KrF). Bare Håbrekke stilte til gjenvalg.
=== Nord-Trøndelag ===
I Nord-Trøndelag var det 14 lister som stilte til valg. Det var 99 921 med stemmerett i fylket. 76 824 av disse møtte opp, det vil si 76,9 prosent. Det var 343 blanke stemmer og 91 stemmer som ble forkastet. De 76 500 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Nord-Trøndelag har fem stortingsplasser. De fire distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Ingvild Kjerkol (mandat nr. 1), Arild Stokkan-Grande (2)
Senterpartiet: Marit Arnstad (3)
Høyre: Elin Agdestein (4)Utjevningsmandatet gikk til André N. Skjelstad fra Venstre.
Ut av Stortinget gikk Gerd Janne Kristoffersen (A), Susanne Bratli (A), Robert Eriksson (Frp), Lars Peder Brekk (Sp) og Lars Myraune (H). Eriksson var den av disse som stilte til gjenvalg. Han var også nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre. I stedet blei han statsråd i Erna Solbergs regjering.
=== Nordland ===
I Nordland var det 17 lister som stilte til valg. Det var 179 464 med stemmerett i fylket. 133 933 av disse møtte opp, det vil si 74,6 prosent. Det var 672 blanke stemmer og 223 stemmer som ble forkastet. De 133 286 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Nordland har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Lisbeth Berg-Hansen (mandat nr. 1), Eirik Sivertsen (4), Anna Ljunggren (6), Kjell-Idar Juvik (8)
Høyre: Odd Henriksen (2), Margunn Ebbesen (5)
Fremskrittspartiet: Kenneth Svendsen (3), Jan Arild Ellingsen (7)Utjevningsmandatet gikk til Janne Sjelmo Nordås fra Senterpartiet. Nordås og Sp var også nærmest til å ta sistemandatet fra Arbeiderpartiet (manglet kun 112 stemmer).
Ut av Stortinget gikk Tor-Arne Strøm (A), Lillian Hansen (A), Ivar Kristiansen (H), Geir-Ketil Hansen (SV) og Torgeir Trældal (Frp). Ingen av dem ønska gjenvalg.
=== Troms ===
I Troms var det 15 lister som stilte til valg. Det var 118 612 med stemmerett i fylket. 88 781 av disse møtte opp, det vil si 74,8 prosent. Det var 490 blanke stemmer og 96 stemmer som ble forkastet. De 88 270 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Troms har seks stortingsplasser. De fem distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Martin Henriksen (mandat nr. 1), Tove Karoline Knutsen (4)
Høyre: Elisabeth Aspaker (2), Kent Gudmundsen (5)
Fremskrittspartiet: Øyvind Korsberg (3)Utjevningsmandatet gikk til Torgeir Knag Fylkesnes fra Sosialistisk Venstreparti.
Fremskrittspartiet (Per-Willy Amundsen) var nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
Ut av Stortinget gikk Bendiks H. Arnesen (A), Anne Marit Bjørnflaten (A), Per Willy Amundsen (Frp) og Irene Lange Nordahl (Sp). De to siste stilte til gjenvalg.
=== Finnmark ===
I Finnmark var det 15 lister som stilte til valg. Det var 53 310 med stemmerett i fylket. 38 011 av disse møtte opp, det vil si 71,3 prosent. Det var 290 blanke stemmer og 94 stemmer som ble forkastet. De 37 659 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Finnmark har fem stortingsplasser. De fire distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Helga Pedersen (mandat nr. 1), Kåre Simensen (3)
Høyre: Frank Bakke-Jensen (2)
Fremskrittspartiet: Jan-Henrik Fredriksen (4)Utjevningsmandatet gikk til Kirsti Bergstø fra Sosialistisk Venstreparti. SV og Bergstø var også nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Ut av Stortinget gikk Ingalill Olsen (A), til tross for at hun stilte til gjenvalg.
=== Mandatfordeling ===
Mandatfordeling 2013
Mandattall uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått fylkets utjevningsmandat.
Endringer fra 2009
== Sammendrag ==
Sorterbar oversiktstabell med stortingspartienes stemmetall (#), velgerandel (%) og mandatuttelling (M) i hvert fylke ved stortingsvalget i 2013:
Valgresultat ved stortingsvalget i 2013 etter distrikt (stortingspartienes velgerandeler i prosent):
== Parti for parti ==
=== Arbeiderpartiet ===
Arbeiderpartiet (A, leder: Jens Stoltenberg) stilte liste i alle fylker. Partiet fikk 874 769 stemmer, det vil si 30,8 prosent av de godkjente stemmene. Dette er en nedgang fra 35,4 prosent ved forrige stortingsvalg (2009). Partiet blei likevel fortsatt landets største med rundt 114 000 flere stemmer enn Høyre. Prosentvis blei dette Arbeiderpartiets nest svakeste stortingsvalg etter andre verdenskrig (2001 var svakest med 24,3 prosent). Partiet fikk 55 mandater, en nedgang på ni. Det blei valgt inn A-representanter på Tinget fra samtlige fylker.
Arbeiderpartiets beste resultat i 2013 kom i Årdal med 62,7 prosent. Det svakeste var i Gloppen og i Eid, begge med 10,0 prosent. I alt hadde partiet mer enn 50 prosent av stemmene i tre kommuner, mellom 40 og 50 prosent i 76 kommuner, mellom 30 og 40 i 174 kommuner og mellom 10 og 20 prosent i 138.
A blei største parti i 301 kommuner, nest størst i 85, tredje størst i 33, fjerde størst i 8 og femte størst i én (Eid).
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Arbeiderpartiet tilbakegang i 376 kommuner og framgang i 52. I 116 kommuner var nedgangen på 5 prosentpoeng eller mer; størst i Kautokeino med 17,5 poeng og Lebesby med 13,5. Framgangen var størst i Vang med 5,4 poeng.
I forhold til fylkestingsvalget i 2011 hadde A tilbakegang i 276 kommuner, størst i Øystre Slidre (21,3 prosentpoeng). Partiet hadde imidlertid en framgang på over ti poeng i sju kommuner, mest i Smøla (21,0 poeng).
Arbeiderpartiet mistet ett distriktsmandat i hvert av fylkene Østfold, Hedmark, Buskerud, Vestfold, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag, Troms og Finnmark, men fikk et nytt mandat i Vest-Agder (utjevningsmandat), slik at nettotapet ble på 9 mandater sammenlignet med stortingsvalget i 2009.
=== Høyre ===
Høyre (H, leder: Erna Solberg) stilte liste i alle fylker. Det fikk 760 232 stemmer, ei økning på rundt 300 000 fra 2009. Partiet gikk dermed forbi Fremskrittspartiet, som i perioden 2009–13 var det nest største partiet. I prosent fikk Høyre 26,8 (opp fra 17,2). Etter krigen er det bare ved valga i 1981 og 1985 at partiet har hatt høyere oppslutning (31,8 og 30,4 prosent). Høyre fikk 48 mandater, en oppgang på 18, og er representert fra alle fylker.
Høyre fikk over 40 prosent av stemmene i to kommuner, Bærum (45,9) og Asker (43,0). I 44 kommuner fikk partiet mellom 30 og 40 prosent, og i 180 kommuner blei resultatet mellom 20 og 30. Høyre hadde under 10 prosent av stemmene i 14 kommuner. Det svakeste resultatet var i Høylandet kommune med 5,8 prosent.
H blei største parti i 96 kommuner, nest størst i 166, tredje størst i 124, fjerde størst i 40 og femte størst i to (Rømskog og Gloppen).
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Høyre framgang i alle kommuner unntatt tre. I 145 kommuner var oppgangen på 10 prosentpoeng eller mer; størst i Midsund med 19,8 poeng og Sund med 17,9. Det var nedgang i Gloppen (2,0 poeng) og Frosta (0,8) og stabil oppslutning i Eid.
Høyre gjorde det samla sett omtrent like godt i 2013 som i fylkestingsvalget i 2011, men variasjonene er store på kommuneplan. Særlig gjelder dette ovennevnte Midsund, der partiet gikk tilbake 30,1 prosentpoeng fra 2011 til 2013. Reduksjonen var omtrent like stor i Valle (30,4). For øvrig hadde partiet nedgang i totalt 122 kommuner. Partiets framgang var størst i Austevoll (16,5) og Kautokeino (14,6).
Høyre økte med 3 mandater i Akershus og Hordaland, 2 mandater i Østfold og Oslo, og ett mandat i hvert av fylkene Buskerud, Vestfold, Vest-Agder, Rogaland, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nordland og Troms, en økning med totalt 18 mandater i forhold til stortingsvalget i 2009.
=== Fremskrittspartiet ===
Fremskrittspartiet (Frp, leder: Siv Jensen) stilte liste i alle de nitten fylkene. Partiet fikk 463 560 stemmer, en nedgang på rundt 150 000 fra valget i 2009. Med 16,4 prosent av de godkjente stemmene (ned fra 22,9) blei Frp denne gangen tredje størst – mot nest størst ved de to foregående stortingsvalga. Resultatet er partiets tredje beste. Nedgangen førte likevel til en reduksjon i mandater fra 41 til 29. Fremskrittspartiet fikk inn representanter fra alle fylker unntatt Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag.
Frp fikk sitt beste resultat i Karlsøy kommune med 29,2 prosent av stemmene. Partiet fikk 20 prosent eller mer i 104 kommuner. Lavest var oppslutninga i Tolga med 3,5 prosent. Det var under 10 prosent Frp-velgere i 47 kommuner.
Frp blei største parti i seks kommuner, nest størst i 86, tredje størst i 227, fjerde størst i 84, femte størst i 24 og sjette størst i én (Gloppen).
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Fremskrittspartiet tilbakegang i alle kommuner unntatt fire. I 272 kommuner var nedgangen på 5 prosentpoeng eller mer; størst i Farsund med 16,3 poeng og Øygarden med 14,0. Framgang var det i Kvitsøy med 4,4 poeng, Lurøy (1,8), Kvænangen (0,6) og Karlsøy (0,5).
Mye av tilbakegangen for Frp kom allerede i 2011, så det var bare 25 kommuner der partiet fikk dårligere resultat i 2013 enn ved fylkestingsvalget i 2011. Mest ned gikk det i Austevoll med 24,8 poeng, samt Stranda (12,3) og Os i Hordaland (10,7). Partiet fikk en framgang på ti prosentpoeng eller mer i åtte kommuner, mest i Kvænangen (16,3), Skjervøy (13,6) og Hamarøy (12,4).
Fremskrittspartiet mistet to mandater i Hordaland, og ett mandat i hvert av fylkene Østfold, Akershus, Oslo, Vest-Agder, Rogaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms, en nedgang med totalt 12 mandater fra stortingsvalget i 2009.
=== Kristelig Folkeparti ===
Kristelig Folkeparti (KrF, leder: Knut Arild Hareide) stilte liste i alle fylker. Resultatet blei 158 475 stemmer, det vil si 5,6 prosent (en oppgang på 0,05). Partiet blei dermed landets fjerde største – og størst av de mellomstore. Både Senterpartiet og SV var større ved forrige valg. Likevel var dette KrFs nest svakeste valg etter andre verdenskrig. Utbyttet blei ti mandater som sist.
KrF fikk 20 prosent eller mer av stemmene i tolv kommuner; beste resultat var i Audnedal med 28,9 prosent. Minst oppslutning fikk partiet i Båtsfjord (0,4) og Leka (0,3).
KrF blei største parti i fire kommuner, nest størst i 12 og tredje størst i 11.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Kristelig Folkeparti tilbakegang i 186 kommuner, stabilt resultat i 23 og framgang i 219. Størst var oppgangen i Gloppen med 8,1 prosentpoeng og Skjervøy og Bømlo, begge med 5,4. Nedgangen var størst i Kvitsøy med 5,9 poeng og Hægebostad med 5,7.
Sammenlikna med fylkestingsvalget i 2011 hadde KrF tilbakegang i 215 kommuner, stabilt resultat i 22 og framgang i 191. Størst var oppgangen i Skjervøy med 9,4 prosentpoeng, mens nedgangen var størst i Vennesla med 9,4.
Kristelig Folkeparti mistet mandatet sitt i Akershus og for første gang siden krigen også mandatet i Sør-Trøndelag. Til gjengjeld fikk partiet et nytt mandat i Vestfold og en økning fra ett til to mandater i Rogaland, slik at resultatet ble 10 mandater totalt som i 2009.
=== Senterpartiet ===
Senterpartiet (Sp, leder: Liv Signe Navarsete) stilte i alle fylker og fikk 155 537 stemmer (5,5 prosent), en nedgang på rundt 10 000 stemmer og 0,7 prosentpoeng. Etter krigen er det bare i 1981 og 1949 at Senterpartiet/Bondepartiet har hatt et svakere resultat. Partiet gikk ned ett mandat til ti.
Senterpartiet fikk over 40 prosent av stemmene i tre kommuner: Gloppen (44,0), Lesja (42,8) og Leka (41,3). Oppslutninga var på 30-tallet i 19 kommuner og mellom 20 og 30 prosent i 56. Partiet fikk én prosent eller mindre i åtte kommuner, med Moss som svakeste resultat (0,7).
Sp blei største parti i 21 kommuner, nest størst i 79 og tredje størst i 32.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Senterpartiet tilbakegang i 305 kommuner, stabilt resultat i 10 og framgang i 113. Størst var nedgangen i Askvoll med 12,0 prosentpoeng og Stryn med 11,2. Oppgangen var størst i Holtålen med 11,0 poeng og Modalen med 10,8.
Det var nedgang i 313 kommuner fra 2011-valget, størst i Gaular (30,8 prosentpoeng) og Salangen (24,4). Framgangen var størst i Modalen (15,9) og Holtålen (14,9).
Senterpartiet mistet mandatet sitt i Troms, men beholdt for øvrig de samme ti resterende mandatene som de også fikk valgt inn i 2009.
=== Venstre ===
Venstre (V, leder: Trine Skei Grande) hadde også lister i alle fylker. Partiet fikk 148 275 stemmer, det vil si om lag 44 000 mer enn ved valget i 2009. Oppgangen fra 3,9 prosent til 5,2 førte Venstre over sperregrensa igjen, noe som gav kraftig mandatuttelling – opp fra to til ni. Resultatet er det nest beste ved et stortingsvalg sia partiet blei splitta på grunn av EU-spørsmålet før valget i 1973.
Venstre fikk mer enn ti prosent oppslutning i tre kommuner: Eid (23,6), Ulvik (19,8) og Granvin (13,7). Resultatet var én prosent eller lavere i ni kommuner med Rødøy som svakeste (0,1).
V blei nest største parti i to kommuner (Eid og Ulvik) og fjerde størst i 36.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Venstre framgang i 373 kommuner og tilbakegang i 46. I ni kommuner var resultatet stabilt. Størst framgang hadde partiet i Eid med 12,7 prosentpoeng og Kristiansund med 6,0. Nedgangen var størst i Karasjok med 9,1 poeng.
Venstre hadde imidlertid tilbakegang i forhold til fylkestingsvalget i 2011 i 240 kommuner. Verst var det i Smøla, der partiet blei halvert (ned 50,2 prosentpoeng). I Hamarøy var nedgangen på 28,1 poeng og i Kautokeino på 24. Framgangen var størst i Gloppen (5,5 poeng).
Venstre fikk kun valgt inn 2 mandater i 2009 (Oslo og Akershus) siden partiet da falt under sperregrensen. Partiet fikk derfor en økning på hele 7 mandater ved å passere sperregrensen i 2013, selv om økningen i oppslutning var på beskjedne 1,4 prosentpoeng. Partiet økte til 2 mandater fra Oslo, beholdt mandatet i Akershus, og fikk ett nytt mandat i hvert av fylkene Oppland, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag, totalt 9 mandater.
=== Sosialistisk Venstreparti ===
Sosialistisk Venstreparti (SV, leder: Audun Lysbakken) stilte også liste i alle fylker. Det fikk 116 021 stemmer, en reduksjon på cirka 50 000. Partiet gikk ned fra 6,2 til 4,1 prosent av de godkjente stemmene, og det kom dermed så vidt over sperregrensa. Sju mandater er fire færre enn ved forrige stortingsvalg. En må tilbake til Sosialistisk Folkeparti i 1961 og 1969 for å finne et så svakt resultat for SV og forgjengere.
SV fikk mer enn ti prosent av stemmene i Nesseby (16,1) og Nesna (10,2). Tromsø fulgte like etter med 9,5. Partiet fikk én prosent eller mindre i 13 kommuner. Det svakeste resultatet var i Hægebostad med 0,2.
SV blei nest største parti i én kommune (Nesseby), tredje størst i én (Tolga) og fjerde størst i 24.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde SV tilbakegang i 412 kommuner, to var stabile, og det var framgang i 14. Størst var nedgangen i Flora med 6,9 prosentpoeng og Namsskogan med 5,5. Framgangen var størst i Træna med 2,0 poeng.
Fra 2011 hadde SV tilbakegang i 274 kommuner, mest i Forsand (11,8) og Nordkapp (10,4). I 137 kommuner hadde partiet framgang, mest i Nesseby med 8,1 poeng.
SV mistet ett av de to mandatene partiet fikk innvalg fra Oslo i 2009, i tillegg mistet partiet mandatet i Nordland for første gang siden partistiftelsen i 1973, og mandatene i Oppland, Vestfold, Vest-Agder og Rogaland. Partiet beholdt ett mandat i Oslo, og mandatene i Akershus, Hedmark, Hordaland og Sør-Trøndelag. Partiet fikk et nytt mandat i hvert av fylkene Troms og Finnmark, slik at nedgangen totalt ble på 4 mandater (fra 11 til 7) sammenlignet med valget i 2009. 7 distriktsmandater og 4 utjevningsmandater i 2009 ble til 2 distriktsmandater og 5 utjevningsmandater i 2013. Dersom oppslutningen hadde vært 1 promille lavere, ville partiet falt under sperregrensen og stått igjen kun med de to distriktsmandatene (Oslo og Hordaland).
=== Miljøpartiet De Grønne ===
Miljøpartiet De Grønne (MDG, nasjonale talspersoner: Hanna E. Marcussen og Harald August Nissen) fikk sitt nasjonale gjennombrudd ved dette valget, der partiet lyktes i å komme inn på Stortinget med sin førstekandidat i Oslo, Rasmus Hansson. Med liste i alle fylker blei resultatet 79 152 stemmer, en framgang på rundt 70 000 (prosentvis opp fra 0,4 til 2,8).
MDG hadde høyest oppslutning i Nesodden (10,2 prosent), Aurland (6,1) og Oslo (5,6). Partiet fikk én prosent eller mindre i 64 kommuner. Utsira var eneste kommune der stemmetallet var 0.
Partiet var fjerde størst i to kommuner, Tjøme og Nesodden.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Miljøpartiet en mimimal tilbakegang i tre kommuner (Leka, Tydal og Værøy) og stabilt resultat i Utsira og Røst. Ellers var det framgang, størst i Nesodden med 8,8 prosentpoeng.
Mindre partier med små sjanser til stortingsmandat vil ofte få sin største tilbakegang i forhold til lokalvalg i sine sterkeste kommuner. I forhold til fylkestingsvalget i 2011 hadde MDG tilbakegang i ni kommuner, mest i Lofoten: Flakstad (ned 2,9 prosentpoeng) og Moskenes (ned 2,1). Oppgangen var også i denne sammenlikninga størst i Nesodden med 4,4 poeng.
=== Rødt ===
Rødt (R, leder: Bjørnar Moxnes) blei heller ikke denne gangen representert på Tinget. Partiet stilte i alle fylker, og som i 2009 var det nært å vinne sistemandatet i Oslo. Det bør imidlertid nevnes at Oslo i mellomtida har fått to flere mandater. Rødt fikk 30 751 stemmer, en reduksjon på nærmere 6 000 (ned fra 1,35 til 1,08 prosent av godkjente stemmer). En må tilbake til 1993 for å finne et så svakt resultat for Rødt/Rød Valgallianse.
Rødt hadde sine beste resultater i Steigen (3,6 prosent), Vefsn (3,4) og Oslo (3,2). Det var fem kommuner uten R-stemmer: Aremark, Hægebostad, Sandøy, Røyrvik og Rømskog.
Partiet var sjette størst i én kommune, Vefsn.
I forhold til Rød Valgallianses resultater ved stortingsvalget i 2009 hadde Rødt tilbakegang i 185 kommuner og framgang i 166. I resten var resultatet stabilt. Bevegelsen var på et halvt prosentpoeng eller mindre i 360 kommuner. Størst var nedgangen i Vågsøy med 3,6 poeng, mens oppgangen var størst i Vefsn med 1,2 poeng.
Rødt hadde størst tilbakegang i forhold til 2011 i Vågsøy (ned 9,9 prosentpoeng) og Odda (ned 8,8). I alt var resultatet svakere i 320 kommuner, stabilt i 36 og bedre i 72. Alle oppgangene var på under én prosent.
=== De Kristne ===
Nykommeren De Kristne (leder: Erik Selle) blei det største av de partia som fikk under én prosent av stemmene. Partiet blei stifta i 2011 og stilte da liste i Bømlo kommune i Hordaland, der det fikk to kommunestyrerepresentanter ved lokalvalget samme år. I 2013 stilte det i samtlige fylker og fikk 17 731 stemmer (0,63 prosent).
De Kristne fikk 9,2 prosent av stemmene i Hægebostad, 4,5 prosent i Audnedal og 4,3 i Sokndal. De fikk null stemmer i 15 kommuner.
Partiet var femte størst i to kommuner, Øygarden og Vennesla.
=== Pensjonistpartiet ===
Pensjonistpartiet (leder: Einar Lonstad) stilte denne gangen liste i tolv fylker og fikk 11 865 stemmer, 35 færre enn ved valget i 2009. Det var 0,42 prosent av de godkjente stemmene, partiets svakeste resultat sia 1989.
Hitra var partiets beste kommune med 5,2 prosent av stemmene. I Steigen fikk det 3,6 prosent og i Våler i Hedmark 3,1.
=== Piratpartiet ===
Piratpartiet (leder: Øystein Jakobsen) blei stifta så seint som 20. desember 2012, men stilte likevel lister i alle fylker. Resultatet blei 9 869 stemmer, det vil si 0,35 prosent.
Piratpartiet fikk mer enn én prosent i to kommuner: Ballangen (1,3) og Osen (1,2). Det var 31 kommuner der partiet ikke fikk stemmer.
=== Kystpartiet ===
Kystpartiet (leder: Bengt Stabrun Johansen) stilte også i alle fylker. Partiet fikk 3 311 stemmer eller 0,12 prosent. Det er en kraftig reduksjon – fra 1,75 i 2001 til 0,83 i 2005 og 0,20 i 2009.
Partiet har fortsatt en del kommuner med gode resultater. De beste er Loppa med 7,0 prosent og Moskenes med 4,3. Det er 73 kommuner uten Kystparti-stemmer.
=== Demokratene i Norge ===
Demokratene i Norge (Dem), leder: Elisabeth Rue Strencbo) stilte liste i alle fylker og fikk 2 214 stemmer, en svak nedgang fra de to tidligere valga da partiet har stilt (2013: 0,08 prosent; 2009: 0,09; 2005: 0,10).Demokratenes beste kommuner var Kristiansand, Fedje og Odda – alle med 0,8 prosent av stemmene. Det er 155 kommuner der partiet ikke fikk stemmer.
=== Kristent Samlingsparti ===
Kristent Samlingsparti (KSP, leder: Ørnulf Nandrup) fikk 1 722 stemmer på de tolv listene partiet stilte. Det tilsvarer 0,06 prosent av godkjente stemmer, noe som er en tredel av resultatet i 2009 og under en firedel av 2001-resultatet.
KSP fikk sitt beste resultat i Kautokeino med 1,0 prosent av stemmene.
=== Det Liberale Folkepartiet ===
Det Liberale Folkepartiet (DLF, leder: Vegard Martinsen) stilte seks lister: Akershus, Oslo, Oppland, Vest-Agder, Rogaland og Sør-Trøndelag. I 2009 stilte partiet i tre fylker og oppnådde 0,01 prosent av stemmene nasjonalt. 2013-resultatet blei noe bedre: 909 stemmer og 0,03 prosent. Det er det høyeste stemmetallet dette partiet noensinne har fått.DLF fikk 0,7 prosent i Marnardal og 0,3 prosent i Selbu. Dette var partiets beste resultater. Det bør imidlertid noteres at dette er relativt små kommuner, så stemmetalla her var 9 og 6.
=== Norges Kommunistiske Parti ===
Norges Kommunistiske Parti (NKP, leder: Svend Haakon Jacobsen) hadde sju lister og fikk 611 stemmer, eller 0,02 prosent – partiets nest dårligste resultat. Bare 1993 var svakere (samt 1989 da partiet ikke stilte, men inngikk i Fylkeslistene for miljø og solidaritet).
NKP fikk sitt beste resultat i Tranøy med 0,7 prosent (6 stemmer).
=== Samfunnspartiet ===
Samfunnspartiet (leder: Øystein Meier Johannessen) stilte fire lister: Akershus, Oslo, Buskerud og Nordland. Samla stemmetall blei 295, og det er det høyeste partiet har oppnådd i de fire stortingsvalga det har deltatt (1993, 1997, 2005 og 2013).Partiet fikk sitt beste resultat i lederens hjemkommune, Hemnes (0,7 prosent). Av partiets tjue beste kommuner er seksten i Nordland.
=== Tre nye lister ===
Ved valget var det videre tre nye lister som stilte i ett fylke hver:
Sykehus til Alta (1. kandidat: Raymond Londal, Alta) stilte bare i Finnmark og fikk 467 stemmer. Best var oppslutninga i Kautokeino (5,1 prosent) og Alta (3,9).
Folkelisten mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja (1. kandidat: Øystein Meier Johannessen, Hemnes, som også stod på topp på Samfunnspartiets liste i fylket) stilte bare i Nordland og fikk 268 stemmer. Størst oppslutninbg fikk lista i Værøy (1,1 prosent) og Moskenes (0,8).
Folkemakten (grunnlegger: Siv Gørbitz) stilte bare i Hordaland og fikk 175 stemmer. 105 av disse kom i Bergen.
== Regjeringsskifte ==
Valget gav altså en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig.
10. september varsla statsminister Jens Stoltenberg at han ville søke avskjed for regjeringa etter at den hadde lagt fram sitt forslag til statsbudsjett 14. oktober, noe han også gjorde. De fire borgerlige partia innleda sonderinger om et regjeringssamarbeid 16. september. 30. september undertegna de en samarbeidsavtale,. Avtalen innebar at det ville bli ei mindretallsregjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet, men med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti. Høyre og Frp innleda regjeringsforhandlingene 1. oktober på Sundvolden Hotel, og de kunne 7. oktober presentere en «regjeringsplattform».Etter at Stoltenberg formelt hadde søkt avskjed, fikk Høyre-leder Erna Solberg i oppdrag å danne ny regjering. Solberg-regjeringa tiltrådte 16. oktober 2013. Den nye regjeringa fikk 11 statsråder fra Høyre og 7 fra Fremskrittspartiet.
== Det nye Stortinget ==
Civita gjennomførte i juli 2013 en analyse av bakgrunnen til de som lå an til å bli innvalgt på Stortinget i forhold til 2009-valget. Her viste tallene at gjennomsnittsalderen kommer til å holde seg relativt lik med en gjennomsnittsalder på 46 år og en medianalder på 47 år med en liten forsyvning med flere yngre representanter under 30 år enn representanter over 60 år. Spesielt innenfor utdanning vil det skje en endring, hvor 78% har høyere utdanning i det nye Stortinget, mot 62% i inneværende periode og 30% i befolkningen.
== Statistikk ==
=== Velgermasse ===
Velgermassen i Norge økte fra valget i 2009 med 3,1 prosentpoeng og det er totalt 3 636 200 personer med stemmerett ved valget i 2013 ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Blant disse er det i underkant av 250 000 personer som for første gang kan stemme ved et stortingsvalg. Halvparten av disse hadde heller ikke stemmerett ved forrige lokalvalg. Rundt 30 % av velgermassen er 60 år eller eldre, mens rundt 5 % er personer med innvandrerbakgrunn. I Oslo utgjør innvandrerbefolkningen med stemmerett nærmere 17 % av Oslos stemmeberettigede befolkning, mens i Finnmark er utgjør de i underkant av 2,5 %. Innvandrere med bakgrunn fra Pakistan, Vietnam, Irak og Iran utgjør alene over en fjerdedel av stemmeberettigede innvandrere og innvandrere fra Somalia og Irak hadde den største prosentvise økningen som del av innvandrerbefolkningen i Norge. De to fylkene Oslo og Finnmark har også den største ulikheten i velgermasse med henholdsvis 434 200 og 53 400 stemmeberettigede.
=== Valgdeltakelse ===
Forskere ved Institutt for samfunnsforskning var før valget usikre hvorvidt trenden fra forrige valg ville fortsette ved dette valget. I juni 2013 ble boken Et robust lokaldemokrati - lokalvalget i skyggen av 22. juli 2011, redigert av Johannes Bergh og Dag Arne Christensen lansert. Førstegangsvelgeres deltakelse ved lokalvalget i 2011 steg med 10 prosentpoeng og forfatterne forklarer dette i relasjon til terrorangrepene tidligere samme år.
=== Velgeroverganger ===
== Se også ==
Valg i Norge
Sametingsvalget 2013
== Referanser ==
Fotnoter
Andre referanser
== Eksterne lenker ==
(en) Norwegian parliamentary election, 2013 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Offentlige siderValg.no (Valgportalen): Stortingsvalget 2013 - Resultater og informasjon om valget utgitt av Kommunal- og regionaldepartementet
Valgloven på Lovdata
Navn på alle valglister og kandidater i 2013 fra Kommunal- og regionaldepartementetMediers dekningNRK
Dagbladet
VG | Stortingsvalget 2013 i Steigen ble avholdt 9. september 2013 i Steigen kommune i Nordland. | 2,280 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Volgatyskere | 2023-02-04 | Volgatyskere | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etniske grupper i Russland', 'Kategori:Etniske grupper i Tyskland', 'Kategori:Utenlandstyske grupper'] | Volgatyskere, også kjent som russlandstyskere, var etniske tyskere som levde langs Volgaelven i den sørøstlige delen av europeisk Russland, rundt Saratov og videre sør. Volgatyskerne er etterkommere av tyskere som innvandret til Russland på 1700-tallet, og fikk beholde sitt språk, kultur, tradisjoner, og kirker. I løpet av 1800-tallet og 1900-tallet emigrerte mange til Nord- og Sør-Dakota, og andre stater i Vest-USA, samt Canada og Sør-Amerika (hovedsakelig Argentina og Brasil).
De fikk en egen autonom sovjetrepublikk i 1924 (Volgatyskernes autonome sosialistiske sovjetrepublikk). Etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941 ble volgatyskerne sett på som potensielle kollaboratører. Republikken ble oppløst og innbyggerne ble deportert til Sentral-Asia og Sibir, hvor mange tusen døde. Etter krigen ble noen tyskere fordrevet til Vesten. Ved slutten av 1980-årene flyttet mange etniske tyskere som fortsatt befant seg i Sovjetunionen til Tyskland.
| Volgatyskere, også kjent som russlandstyskere, var etniske tyskere som levde langs Volgaelven i den sørøstlige delen av europeisk Russland, rundt Saratov og videre sør. Volgatyskerne er etterkommere av tyskere som innvandret til Russland på 1700-tallet, og fikk beholde sitt språk, kultur, tradisjoner, og kirker. I løpet av 1800-tallet og 1900-tallet emigrerte mange til Nord- og Sør-Dakota, og andre stater i Vest-USA, samt Canada og Sør-Amerika (hovedsakelig Argentina og Brasil).
De fikk en egen autonom sovjetrepublikk i 1924 (Volgatyskernes autonome sosialistiske sovjetrepublikk). Etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941 ble volgatyskerne sett på som potensielle kollaboratører. Republikken ble oppløst og innbyggerne ble deportert til Sentral-Asia og Sibir, hvor mange tusen døde. Etter krigen ble noen tyskere fordrevet til Vesten. Ved slutten av 1980-årene flyttet mange etniske tyskere som fortsatt befant seg i Sovjetunionen til Tyskland.
== Se også ==
Baltiske tyskere
Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig
Bessarabiske tyskere
Liste over regjeringssjefene i Volgatyskernes autonome sosialistiske sovjetrepublikk
== Referanser == | Volgatyskere, også kjent som russlandstyskere, var etniske tyskere som levde langs Volgaelven i den sørøstlige delen av europeisk Russland, rundt Saratov og videre sør. Volgatyskerne er etterkommere av tyskere som innvandret til Russland på 1700-tallet, og fikk beholde sitt språk, kultur, tradisjoner, og kirker. | 2,281 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013_i_Mel%C3%B8y | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 i Meløy | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politikk i Meløy', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Stortingsvalget 2013 i Nordland'] | Stortingsvalget 2013 i Meløy ble avholdt 9. september 2013 i Meløy kommune i Nordland.
Det var 4 892 stemmeberettigede velgere i Meløy. Av disse avga 3 475 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
| Stortingsvalget 2013 i Meløy ble avholdt 9. september 2013 i Meløy kommune i Nordland.
Det var 4 892 stemmeberettigede velgere i Meløy. Av disse avga 3 475 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
== Referanser == | Stortingsvalget 2013 i Meløy ble avholdt 9. september 2013 i Meløy kommune i Nordland. | 2,282 |
https://no.wikipedia.org/wiki/VM_i_curling_for_menn_2015 | 2023-02-04 | VM i curling for menn 2015 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Curling i 2015', 'Kategori:Curling i Canada', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2015', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Canada', 'Kategori:Sport i Canada i 2015', 'Kategori:VM i curling'] | Verdensmesterskapet i curling for herrer 2015 var det 57. VM i curling for herrer. Mesterskapet ble arrangert av World Curling Federation og avviklet i arenaen Halifax Metro Centre i Halifax i Nova Scotia i Canada fra 28. mars til 5. april 2015. Canada var VM-vertsland for 22. gang, men det var første gang mesterskapet ble avholdt i Nova Scotia.
Sverige (med Niklas Edin) ble verdensmestere etter å ha slått Norge (med Thomas Ulsrud) 9–5 i finalen. Norges lag besto av Thomas Ulsrud, Torger Nergård, Christoffer Svae, Håvard Vad Petersson, Markus Høiberg og trener Pål Trulsen. Hjemmefavorittene Canada (med Pat Simmons) tok bronse.
| Verdensmesterskapet i curling for herrer 2015 var det 57. VM i curling for herrer. Mesterskapet ble arrangert av World Curling Federation og avviklet i arenaen Halifax Metro Centre i Halifax i Nova Scotia i Canada fra 28. mars til 5. april 2015. Canada var VM-vertsland for 22. gang, men det var første gang mesterskapet ble avholdt i Nova Scotia.
Sverige (med Niklas Edin) ble verdensmestere etter å ha slått Norge (med Thomas Ulsrud) 9–5 i finalen. Norges lag besto av Thomas Ulsrud, Torger Nergård, Christoffer Svae, Håvard Vad Petersson, Markus Høiberg og trener Pål Trulsen. Hjemmefavorittene Canada (med Pat Simmons) tok bronse.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Offisielle nettsider | Verdensmesterskapet i curling for herrer 2015 var det 57. VM i curling for herrer. | 2,283 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98vre_Hammersborggate_(Oslo) | 2023-02-04 | Øvre Hammersborggate (Oslo) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Hammersborg'] | Øvre Hammersborggate var en gate på Hammersborg i Oslo. Den gikk fra nordover fra Hospitalsgata til Hammersborg torv. Gateløpet forsvant da området ble sanert.
| Øvre Hammersborggate var en gate på Hammersborg i Oslo. Den gikk fra nordover fra Hospitalsgata til Hammersborg torv. Gateløpet forsvant da området ble sanert.
== Eksterne lenker ==
Kart fra 1900 hos Oslo byarkiv | | navn = Øvre Hammersborggate | 2,284 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grengangen_(Oslo) | 2023-02-04 | Grengangen (Oslo) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel St. Hanshaugen', 'Kategori:Veier på Hammersborg'] | Grengangen var en gate på Hammersborg. Den gikk nordøstover fra Bjerggaden til en sidegate til Hammersborg torv. Det blir litt øst for Trefoldighetskirken og sør for Krist kirkegård.
Gaten ble bortregulert i forbindelse med oppføringen av Deichmanske bibliotek i 1930-årene.
| Grengangen var en gate på Hammersborg. Den gikk nordøstover fra Bjerggaden til en sidegate til Hammersborg torv. Det blir litt øst for Trefoldighetskirken og sør for Krist kirkegård.
Gaten ble bortregulert i forbindelse med oppføringen av Deichmanske bibliotek i 1930-årene.
== Eksterne lenker ==
Kart fra 1900 hos Oslo byarkiv | Grengangen var en gate på Hammersborg. Den gikk nordøstover fra Bjerggaden til en sidegate til Hammersborg torv. | 2,285 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vaskeribakken_(tidligere_gate_i_Oslo) | 2023-02-04 | Vaskeribakken (tidligere gate i Oslo) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oslo sentrum', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo'] | Vaskeribakken var en gate på Hammersborg. Det var fra 1864 til 1920-årene en liten veistubb mellom Møllergata og Torggata der Hammersborggata går i dag. Navnet kommer av bade- og vaskeanstalten på nordsiden (Torggata 16), som senere ble Torggata bad, og som også har gitt navn til Badstugata.
I 2014 ble det samme navnet tatt i bruk for en vei på Lambertseter.
| Vaskeribakken var en gate på Hammersborg. Det var fra 1864 til 1920-årene en liten veistubb mellom Møllergata og Torggata der Hammersborggata går i dag. Navnet kommer av bade- og vaskeanstalten på nordsiden (Torggata 16), som senere ble Torggata bad, og som også har gitt navn til Badstugata.
I 2014 ble det samme navnet tatt i bruk for en vei på Lambertseter.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Vaskeribakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 609. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Kart fra 1900 hos Oslo byarkiv | | navn = Vaskeribakken | 2,286 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ringsgangen_(Oslo) | 2023-02-04 | Ringsgangen (Oslo) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Vika'] | Ringsgangen var en gate i Pipervika i Oslo. Den gikk fra Klingenberggata til Munkedamsveien. Gaten ble opparbeidet i 1860-årene. Østre del av gateløpet forsvant under bygninger i 1930-årene, samtidig med saneringen ved oppføringen av rådhuset. Det er fortsatt spor etter vestre del av gaten i form av publikumsutgang fra Saga kino til Munkedamsveien. Dette blir nordvest for (bakom) Olav Vs gate 1.
Christiania bad lå i sin tid i nr. 3, og Nationaltheatret hadde kulisselager og verksted i nr. 4.
| Ringsgangen var en gate i Pipervika i Oslo. Den gikk fra Klingenberggata til Munkedamsveien. Gaten ble opparbeidet i 1860-årene. Østre del av gateløpet forsvant under bygninger i 1930-årene, samtidig med saneringen ved oppføringen av rådhuset. Det er fortsatt spor etter vestre del av gaten i form av publikumsutgang fra Saga kino til Munkedamsveien. Dette blir nordvest for (bakom) Olav Vs gate 1.
Christiania bad lå i sin tid i nr. 3, og Nationaltheatret hadde kulisselager og verksted i nr. 4.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ringsgangen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 466. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Kart fra 1900 hos Oslo byarkiv | Ringsgangen var en gate i Pipervika i Oslo. Den gikk fra Klingenberggata til Munkedamsveien. | 2,287 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sorgenfribakken_(Oslo) | 2023-02-04 | Sorgenfribakken (Oslo) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel St. Hanshaugen', 'Kategori:Veier på Hammersborg'] | Sorgenfribakken gikk i sin tid øst og sør for Trefoldighetskirken på Hammersborg i Oslo, fra Schandorffs gate og rundt kirken til Akersgata.
Hammersborg har navn etter kapellan Jens Christophersen Hammer, som omkring 1720 eide denne løkken, en tidligere husmannsplass på Bymarken. Rundt løkken vokste det i 1740-årene fram en forstad med småhus oppført for militære som måtte flytte fra Hovedtangen ved Akershus festning.
Løkken fikk senere navnet Sorgenfri, og den siste hovedbygningen ble oppført onkring 1812. I 1821 ble den kjøpt av konditor Paul Caspary fra Sveits og brukt som serveringssted. Her holdt Studentersamfundet i flere perioder sine møter i 1820- og 30-årene. I 1849 kjøpte Christiania kommune Sorgenfri som tomt for Trefoldighetskirken, innviet i 1858. Løkkebygningen ble brukt som sykehus til 1903. Den ble revet i 1923, og resten av forstadsbebyggelsen «sanert» i 1920-årene, da Margaretakyrkan og Deichmanske bibliotek ble oppført. I et uthus hadde kunstnerne Julius Middelthun, Axel Ender og Gustav Vigeland atelier.
| Sorgenfribakken gikk i sin tid øst og sør for Trefoldighetskirken på Hammersborg i Oslo, fra Schandorffs gate og rundt kirken til Akersgata.
Hammersborg har navn etter kapellan Jens Christophersen Hammer, som omkring 1720 eide denne løkken, en tidligere husmannsplass på Bymarken. Rundt løkken vokste det i 1740-årene fram en forstad med småhus oppført for militære som måtte flytte fra Hovedtangen ved Akershus festning.
Løkken fikk senere navnet Sorgenfri, og den siste hovedbygningen ble oppført onkring 1812. I 1821 ble den kjøpt av konditor Paul Caspary fra Sveits og brukt som serveringssted. Her holdt Studentersamfundet i flere perioder sine møter i 1820- og 30-årene. I 1849 kjøpte Christiania kommune Sorgenfri som tomt for Trefoldighetskirken, innviet i 1858. Løkkebygningen ble brukt som sykehus til 1903. Den ble revet i 1923, og resten av forstadsbebyggelsen «sanert» i 1920-årene, da Margaretakyrkan og Deichmanske bibliotek ble oppført. I et uthus hadde kunstnerne Julius Middelthun, Axel Ender og Gustav Vigeland atelier.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sorgenfri». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 528. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Kart fra 1900 hos Oslo byarkiv | Sorgenfribakken gikk i sin tid øst og sør for Trefoldighetskirken på Hammersborg i Oslo, fra Schandorffs gate og rundt kirken til Akersgata. | 2,288 |
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%89mile_M%C3%A2le | 2023-02-04 | Émile Mâle | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1954', 'Kategori:Franske kunsthistorikere', 'Kategori:Fødsler 2. juni', 'Kategori:Fødsler i 1862', 'Kategori:Medlemmer av Académie française', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra departementet Allier', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Æreslegionen'] | Émile Mâle (født 2. juni 1862 i Commenty i Auvergne i Frankrike, død 6. oktober 1954 i klosteret Chaalis i Fontaine-Chaalis i Oise) var en fransk kunsthistoriker, en av de første til å studere fransk middelalderkunst av sakral art og hvordan den var influert av østeuropeisk ikonografi. Han var medlem av Académie française, og leder for Académie de France à Rome.
| Émile Mâle (født 2. juni 1862 i Commenty i Auvergne i Frankrike, død 6. oktober 1954 i klosteret Chaalis i Fontaine-Chaalis i Oise) var en fransk kunsthistoriker, en av de første til å studere fransk middelalderkunst av sakral art og hvordan den var influert av østeuropeisk ikonografi. Han var medlem av Académie française, og leder for Académie de France à Rome.
== Liv og virke ==
Mâle gikk på skole i École normale supérieure og fikk sin eksamen derfra i 1886. Han underviste retorikk i Saint-Étienne og deretter ved Universitetet i Toulouse. Han fikk sin doktorgrad i 1899. Etter å ha undervist et kurs om kristen kunsthistorie ved Sorbonne siden 1906, fikk han lærestolen i kunsthistorie der i 1912. Han etterfulgte Louis Duchesne som leder av Det franske institutt i Roma, 1923-1937. Blant Mâles mange bidrag til forståelsen av eldre kunst kan nevnes han utredninger om ikonografi og bruk av allegori i religiøs kunst.
== Verker ==
Quomodo Sybillas recentiores artifices representaverint (1899)
L'Art religieux du XIIIe siècle en France (1899) - doctoral thesis. Translated into English as The Gothic Image: Religious Art in France of the Thirteenth Century from 3rd edition of 1910, 1913, Dent & Co., London, Dover Books US (omitting "The Gothic Image" from title, still in print), and other editions.
L'Art religieux de la fin du Moyen Âge en France (1908) also in English, Princeton 1986, Religious Art in France: The Late Middle Ages: A Study of Medieval Iconography and Its Sources (ISBN 0-691-09914-6)
L'Art allemand et l'art français du Moyen Âge (1917)
L'Art religieux au XIIe siècle en France (1922) also in English, Princeton 1978
Art et artistes du Moyen Âge (1927), also in English, Black Swan Books, 1986 Art and Artists of the Middle Ages (ISBN 0-933806-06-X)
L'Art religieux après le Concile de Trente, étude sur l'iconographie de la fin du XVIe, du XVIIe et du XVIIIe siècles en Italie, en France, en Espagne et en Flandre (1932)
Rome et ses vieilles églises (1942) trans. The Early Churches of Rome, Ernest Benn Ltd., London 1960.
Les Mosaïques chrétiennes primitives du IVe au VIIe siècle (1943)
L'Art religieux du XIIe au XVIIIe siècle (1945) and English translation: Religious Art from the Twelfth to the Eighteenth Century (ISBN 0-691-00347-5)
Jean Bourdichon: les Heures d'Anne de Bretagne à la Bibliothèque nationale (1946)
Les Grandes Heures de Rohan (1947)
Notre-Dame de Chartres (1948) also in English, Chartres, Harper & Row, 1983
La Fin du paganisme en Gaule et les plus anciennes basiliques chrétiennes (1950)
La Cathédrale d'Albi (1950)
Histoire de l'art (2 volumes, 1950, editor)
Les Saints Compagnons du Christ (1958, posthum publikasjon)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gilberte Émile-Mâle, Émile Mâle. Souvenirs et correspondence de jeunesse, Nonette : Éditions CRÉER, 2002
== Eksterne lenker ==
(en) Émile Mâle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Biography
The Gothic Cathedral Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine., excerpts by Émile Mâle
Website of the Académie française
L'art religieux du XIIIe siècle en France (Google eBook), 1898 | Émile Mâle (født 2. juni 1862 i Commenty i Auvergne i Frankrike, død 6. | 2,289 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kirkeg%C3%A5rdsgangen_(Oslo) | 2023-02-04 | Kirkegårdsgangen (Oslo) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Hammersborg'] | Kirkegårdsgangen var en gate på Hammersborg i Oslo som nærmest har gått i oppløsning etter omreguleringer, skjønt det finnes fortsatt spor etter den.
Opprinnelig var Schandorffs gate en del av Kirkegårdsgangen, som så fortsatte langs nordsiden av Krist kirkegård (først parallelt med en del av Fredensborgveien på sørsiden av en husrekke). Noe av gangveisystemet i nordkant av Kristparken ned mot Møllergata skal representere rester av Kirkegårdsgangen.
| Kirkegårdsgangen var en gate på Hammersborg i Oslo som nærmest har gått i oppløsning etter omreguleringer, skjønt det finnes fortsatt spor etter den.
Opprinnelig var Schandorffs gate en del av Kirkegårdsgangen, som så fortsatte langs nordsiden av Krist kirkegård (først parallelt med en del av Fredensborgveien på sørsiden av en husrekke). Noe av gangveisystemet i nordkant av Kristparken ned mot Møllergata skal representere rester av Kirkegårdsgangen.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Kirkegårdsgangen». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 302. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Kart fra 1900 hos Oslo byarkiv | | navn = Kirkegårdsgangen | 2,290 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sunnd%C3%B8la | 2023-02-04 | Sunndøla | ['Kategori:61°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Stryn', 'Kategori:Strynevassdraget'] | Sunndøla er ei elv i Stryn kommune. Den er ei sideelv til Hjelledøla i Strynevassdraget. Elva er 14,9 kilometer lang, og har et nedbørfelt på 77,88 km². Middelvannføringen ved munningen er 5,19 m³/s.
| Sunndøla er ei elv i Stryn kommune. Den er ei sideelv til Hjelledøla i Strynevassdraget. Elva er 14,9 kilometer lang, og har et nedbørfelt på 77,88 km². Middelvannføringen ved munningen er 5,19 m³/s.
== Elvas løp ==
Elva har utspring fra Sygneskarsbreen, og renner først mot nord gjennom Sygneskaret ned til Sunndalssætra. Her bøyer den av mot vest, og fortsetter ned den trange Sunndalen. Flere sideelver danner fosser i de bratte dalsidene, hvorav den mest kjente er Tverrelvfossen i Tverrelva. Nederst i Sunndalen går elva gjennom et trangt gjel, som er rundt 700 meter langt og opptil 100 meter dypt. Ved Grov løper Sunndøla sammen med Hjelledøla, som fortsetter videre ned til Oppstrynsvatnet.
== Vern ==
Strynevassdraget ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan IV for vassdrag i 1993. De øvre og sørlige delene av nedbørfeltet ligger innenfor Breheimen nasjonalpark.
== Referanser == | | munning = Samløp med Hjelledøla | 2,291 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cecilie_Steinmann_Neess | 2023-02-04 | Cecilie Steinmann Neess | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 4. september', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske komikere', 'Kategori:Norske standupkomikere', 'Kategori:Personer fra Oslo'] | Cecilie Steinmann Neess, også kjent som «Cess», (født 4. september 1987) er en norsk komiker fra Oslo.
Hun startet som stand-up-komiker i 2008 og var fast skuespiller og deltaker i TV 2-serien Kollektivet fra 2011 til 2012 og NRK-serien Løvebakken i samme periode. Hun ble nominert til «årets gjennombrudd» under Komiprisen 2012. Vinteren 2013/2014 spilte hun sammen med Hege Schøyen og Linn Skåber i forestillingen Latter på Latter på Latter i Oslo. Sammen med Jakob Schøyen Andersen ledet hun utdelingen av Gullruten 2015. Hun returnerte også som fast inventar i TV 2-serien Kollektivet i seriens to siste sesonger i 2015.
Våren 2016 spilte hun hovedrollen i humormusikalen Märtha The Musical på Latter i Oslo, sammen med Jakob Schøyen Andersen, Espen Beranek Holm og Olli Wermskog.Sammen med Benjamin Giørtz ga Cecilie ut sangen Drømmemann i 2018. I sangen synger Neess om hvordan hennes drømmemann er. Giørtz svarer med fraser som «Jeg ser deg og dine behov, jeg gjør alt jeg kan for å være din drømmemann». Etter innspilling av sangen ble Giørtz og Neess kjærester.I 2019 var Neess aktuell med showet Tre elefanter i rommet sammen med Linn Skåber og Hege Schøyen.Cecilie Steinmann Neess er barnebarn til Samuel Steinmann.
| Cecilie Steinmann Neess, også kjent som «Cess», (født 4. september 1987) er en norsk komiker fra Oslo.
Hun startet som stand-up-komiker i 2008 og var fast skuespiller og deltaker i TV 2-serien Kollektivet fra 2011 til 2012 og NRK-serien Løvebakken i samme periode. Hun ble nominert til «årets gjennombrudd» under Komiprisen 2012. Vinteren 2013/2014 spilte hun sammen med Hege Schøyen og Linn Skåber i forestillingen Latter på Latter på Latter i Oslo. Sammen med Jakob Schøyen Andersen ledet hun utdelingen av Gullruten 2015. Hun returnerte også som fast inventar i TV 2-serien Kollektivet i seriens to siste sesonger i 2015.
Våren 2016 spilte hun hovedrollen i humormusikalen Märtha The Musical på Latter i Oslo, sammen med Jakob Schøyen Andersen, Espen Beranek Holm og Olli Wermskog.Sammen med Benjamin Giørtz ga Cecilie ut sangen Drømmemann i 2018. I sangen synger Neess om hvordan hennes drømmemann er. Giørtz svarer med fraser som «Jeg ser deg og dine behov, jeg gjør alt jeg kan for å være din drømmemann». Etter innspilling av sangen ble Giørtz og Neess kjærester.I 2019 var Neess aktuell med showet Tre elefanter i rommet sammen med Linn Skåber og Hege Schøyen.Cecilie Steinmann Neess er barnebarn til Samuel Steinmann.
== TV-opptredener ==
2011-2012: Kollektivet
2015: Gullruten 2015
2015: Kollektivet
2017: Klovn til kaffen
2020: Lystløgner
2021: Raya og den siste dragen (stemme, rollen Sisu)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Cecilie Steinmann Neess på Internet Movie Database
(en) Cecilie Steinmann Neess hos The Movie Database | Cecilie Steinmann Neess, også kjent som «Cess», (født 4. september 1987) er en norsk komiker fra Oslo. | 2,292 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tverrelva_(Stryn) | 2023-02-04 | Tverrelva (Stryn) | ['Kategori:61°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Stryn', 'Kategori:Strynevassdraget'] | Tverrelva er ei elv i Stryn kommune. Den er ei sideelv til Sunndøla i Strynevassdraget. Elva er 4,3 km lang, og har et nedbørfelt på 17,3 km².
Elva har utspring fra Tystigbreen, og renner først mot vest gjennom Tverrelvskaret. Senere snur den mot sør og faller ned den bratte dalsiden til Sunndalen. Elva deler seg her i to deler, hvorav den største danner Tverrelvfossen før den munner ut i Sunndøla, mens en mindre grein renner ned mot Sunndalssætra og munner ut i Sunndøla en halv kilometer øst for fossen.
Strynevassdraget ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan IV for vassdrag i 1993. Hele elveløpet ligger innenfor Breheimen nasjonalpark.
| Tverrelva er ei elv i Stryn kommune. Den er ei sideelv til Sunndøla i Strynevassdraget. Elva er 4,3 km lang, og har et nedbørfelt på 17,3 km².
Elva har utspring fra Tystigbreen, og renner først mot vest gjennom Tverrelvskaret. Senere snur den mot sør og faller ned den bratte dalsiden til Sunndalen. Elva deler seg her i to deler, hvorav den største danner Tverrelvfossen før den munner ut i Sunndøla, mens en mindre grein renner ned mot Sunndalssætra og munner ut i Sunndøla en halv kilometer øst for fossen.
Strynevassdraget ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan IV for vassdrag i 1993. Hele elveløpet ligger innenfor Breheimen nasjonalpark.
== Referanser == | | munning = Samløp med Sunndøla | 2,293 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ipsos | 2023-02-04 | Ipsos | ['Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1975', 'Kategori:Franske selskaper', 'Kategori:Meningsmålingsselskaper'] | Ipsos er et fransk selskap som tilbyr meningsmålinger, markedsundersøkelser og annen anvendt samfunnsforskning. Selskapet ble stiftet i 1975 og har hovedkontor i Paris. Det er notert på Euronext Paris.
Ipsos har virksomhet i 87 land. | Ipsos er et fransk selskap som tilbyr meningsmålinger, markedsundersøkelser og annen anvendt samfunnsforskning. Selskapet ble stiftet i 1975 og har hovedkontor i Paris. Det er notert på Euronext Paris.
Ipsos har virksomhet i 87 land.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | }} | 2,294 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Deval_Eminovski | 2023-02-04 | Deval Eminovski | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere', 'Kategori:Svenske fotballtrenere'] | Deval Eminovski (født 15. oktober 1954) er en svensk tidligere fotballspiller og nåværende fotballtrener. Eminovski, som var midtbanespiller, spilte 49 kamper og scoret fire mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1984 til 1988.
| Deval Eminovski (født 15. oktober 1954) er en svensk tidligere fotballspiller og nåværende fotballtrener. Eminovski, som var midtbanespiller, spilte 49 kamper og scoret fire mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1984 til 1988.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. | | fsted = | 2,295 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Levin | 2023-02-04 | Erik Levin | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Erik Levin var en svensk fotballspiller. Levin, som var forsvarsspiller, spilte 48 kamper og scoret ett mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1937 til 1945.
| Erik Levin var en svensk fotballspiller. Levin, som var forsvarsspiller, spilte 48 kamper og scoret ett mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1937 til 1945.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. | Erik Levin var en svensk fotballspiller. Levin, som var forsvarsspiller, spilte 48 kamper og scoret ett mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1937 til 1945. | 2,296 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sune_Andersson | 2023-02-04 | Sune Andersson | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Sune Andersson er navnet til flere personer:
Sune Andersson (fotballspiller, født 1898) (1989–1981), svensk fotballspiller, aktiv for IF Olympia og Djurgårdens IF fra før 1917 til 1931
Sune Andersson (fotballspiller, født 1921) (1921–2002), svensk fotballspiller og OL-deltaker
Sune Andersson (fotballspiller for Malmö FF), svensk fotballspiller, aktiv for Malmö FF fra 1935 til 1939 | Sune Andersson er navnet til flere personer:
Sune Andersson (fotballspiller, født 1898) (1989–1981), svensk fotballspiller, aktiv for IF Olympia og Djurgårdens IF fra før 1917 til 1931
Sune Andersson (fotballspiller, født 1921) (1921–2002), svensk fotballspiller og OL-deltaker
Sune Andersson (fotballspiller for Malmö FF), svensk fotballspiller, aktiv for Malmö FF fra 1935 til 1939 | Sune Andersson er navnet til flere personer: | 2,297 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sune_Andersson_(fotballspiller_for_Malm%C3%B6_FF) | 2023-02-04 | Sune Andersson (fotballspiller for Malmö FF) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Sune Andersson var en svensk fotballspiller. Andersson, som var spiss, spilte 44 kamper og scoret ti mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1935 til 1939.
| Sune Andersson var en svensk fotballspiller. Andersson, som var spiss, spilte 44 kamper og scoret ti mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1935 til 1939.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. | Sune Andersson var en svensk fotballspiller. Andersson, som var spiss, spilte 44 kamper og scoret ti mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1935 til 1939. | 2,298 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kalksj%C3%B8 | 2023-02-04 | Kalksjø | ['Kategori:Limnologi'] | Kalksjø er en type ferskvannsforekomst med kalkinnhold på minst 20 mg/l, og hvor det er forekomst av truede kalkkrevende plante- eller dyrearter. Dette er en av seks naturtyper hvor det i lovverket er pålagt særlige aktsomhetsregler.
| Kalksjø er en type ferskvannsforekomst med kalkinnhold på minst 20 mg/l, og hvor det er forekomst av truede kalkkrevende plante- eller dyrearter. Dette er en av seks naturtyper hvor det i lovverket er pålagt særlige aktsomhetsregler.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Miljøstatus i Norge: Kalksjøer/ | Kalksjø er en type ferskvannsforekomst med kalkinnhold på minst 20 mg/l, og hvor det er forekomst av truede kalkkrevende plante- eller dyrearter. Dette er en av seks naturtyper hvor det i lovverket er pålagt særlige aktsomhetsregler. | 2,299 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.