url
stringlengths 31
210
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
136
| category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 16
16.7k
⌀ | article
stringlengths 13
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%86rlighet | 2023-02-04 | Ærlighet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyder'] | Ærlighet viser til en personlig egenskap av oppriktighet og knytter seg til andre dydige egenskaper som integritet, sannferdighet, og oppriktighet, samt fravær av løgn, juks, tyveri, osv. Videre betyr ærlighet også å være fortrolig, lojal, rettskaffen, hederlig, og pålitelig.Ærlighet er verdsatt i mange etniske og religiøse kulturer.«Ærlighet varer lengst» er et ordtak som viser til den antatte verdien i det å være ærlig. Thomas Jefferson skrev en gang at «ærlighet er det første kapittelet i visdommens bok»
| Ærlighet viser til en personlig egenskap av oppriktighet og knytter seg til andre dydige egenskaper som integritet, sannferdighet, og oppriktighet, samt fravær av løgn, juks, tyveri, osv. Videre betyr ærlighet også å være fortrolig, lojal, rettskaffen, hederlig, og pålitelig.Ærlighet er verdsatt i mange etniske og religiøse kulturer.«Ærlighet varer lengst» er et ordtak som viser til den antatte verdien i det å være ærlig. Thomas Jefferson skrev en gang at «ærlighet er det første kapittelet i visdommens bok»
== Se også ==
Løgn
Rettferdighet
== Referanser == | Ærlighet viser til en personlig egenskap av oppriktighet og knytter seg til andre dydige egenskaper som integritet, sannferdighet, og oppriktighet, samt fravær av løgn, juks, tyveri, osv. Videre betyr ærlighet også å være fortrolig, lojal, rettskaffen, hederlig, og pålitelig. | 2,100 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Keepcase | 2023-02-04 | Keepcase | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Emballasje'] | Keepcase (også omtalt som DVD-futural) har vært den mest vanlige typen omslag for DVD. Den består av et brettbart plastomslag med feste for DVD-platen og holder for tekstheftet. Standardfargene er sort og hvitt, men både gjennomsiktig, grått og alle andre farger blir anvendt, og foran er en gjennomsiktig, tynn plastfolie hvor det kan legges et ark med bilder, tittel og informasjon om filmen. I blant er det også med et ekstra pappomslag rundt. Plastboksen for vanlig enkelt DVD måler 135×190×14 mm, og plasten er gjerne en tanke mykere enn den som brukes ved jewelcase for CD.
Også til videospill er det gjerne brukt denne typen omslag, side om side med jewelcase. Imidlertid gir keepcase den fordel at instruksjonsheftene som gjerne følger med kan få et mer hendig og dermed lesbart format. Et noe mindre format er blitt brukt som keepcase for BD, og gjerne med mørk, gjennomskinnelig blå plast. På samme vis er omslagene til Xbox-spillene gitt en limegrønn farge for å skille den ut fra de øvrige.
| Keepcase (også omtalt som DVD-futural) har vært den mest vanlige typen omslag for DVD. Den består av et brettbart plastomslag med feste for DVD-platen og holder for tekstheftet. Standardfargene er sort og hvitt, men både gjennomsiktig, grått og alle andre farger blir anvendt, og foran er en gjennomsiktig, tynn plastfolie hvor det kan legges et ark med bilder, tittel og informasjon om filmen. I blant er det også med et ekstra pappomslag rundt. Plastboksen for vanlig enkelt DVD måler 135×190×14 mm, og plasten er gjerne en tanke mykere enn den som brukes ved jewelcase for CD.
Også til videospill er det gjerne brukt denne typen omslag, side om side med jewelcase. Imidlertid gir keepcase den fordel at instruksjonsheftene som gjerne følger med kan få et mer hendig og dermed lesbart format. Et noe mindre format er blitt brukt som keepcase for BD, og gjerne med mørk, gjennomskinnelig blå plast. På samme vis er omslagene til Xbox-spillene gitt en limegrønn farge for å skille den ut fra de øvrige.
== Forskjellige typer keepcase ==
Thin case eller slim pack - har sammr bredde og høyde som vanlige keepcase, men er atskillig smalere.
Steelbook eller metal pack - er keepcase tilvirket i metall, som regnes for litt mer eksklusive.
== Se også ==
Jewelcase
Digipak | Keepcase (også omtalt som DVD-futural) har vært den mest vanlige typen omslag for DVD. Den består av et brettbart plastomslag med feste for DVD-platen og holder for tekstheftet. | 2,101 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Air_Canada_Flight_624 | 2023-02-04 | Air Canada Flight 624 | ['Kategori:44°N', 'Kategori:63°V', 'Kategori:Flyulykker i 2015', 'Kategori:Flyulykker i Canada', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Ulykker og hendelser med Airbus A320'] | Air Canada Flight 624 (AC624/ACA624) var en sivil innenriksflyvning som ble operert av Air Canada på strekningen mellom Toronto og Halifax i Canada. Den 29. mars 2015 kl. 00.43 ADT (05.43 norsk tid) foretok flyet som opererte på denne ruten, en Airbus A320-211-maskin med 133 passasjerer og fem besetningsmedlemmer om bord, en «svært hard landing» rundt 200 meter før terskelen på rullebane 05 i Halifax under værforhold med tett snøfall og dårlig sikt.
Etter landing kolliderte flyet med innflyvningslys og rev ned en kraftledning som ble liggende igjen på rullebanen, noe som forårsaket et omtrent 80 minutter langt strømbrudd og kommunikasjonssvikt på flyplassen. Deretter klatret flyet opp en jordvoll for å komme på nivå med rullebanen, skled bortover på buken og stoppet 300 meter forbi terskelen. Flyet fikk omfattende skader, spesielt på vingene, motorene og i nese- og halepartiet, og måtte følgelig avskrives. Ifølge canadiske myndigheter ble 23 passasjerer fraktet til sykehus med mindre skader (og 22 av disse ble utskrevet etter kort tid).Årsaken til hendelsen er under etterforskning av Transportation Safety Board of Canada, men det antas at dårlig vær har noe av skylden.
| Air Canada Flight 624 (AC624/ACA624) var en sivil innenriksflyvning som ble operert av Air Canada på strekningen mellom Toronto og Halifax i Canada. Den 29. mars 2015 kl. 00.43 ADT (05.43 norsk tid) foretok flyet som opererte på denne ruten, en Airbus A320-211-maskin med 133 passasjerer og fem besetningsmedlemmer om bord, en «svært hard landing» rundt 200 meter før terskelen på rullebane 05 i Halifax under værforhold med tett snøfall og dårlig sikt.
Etter landing kolliderte flyet med innflyvningslys og rev ned en kraftledning som ble liggende igjen på rullebanen, noe som forårsaket et omtrent 80 minutter langt strømbrudd og kommunikasjonssvikt på flyplassen. Deretter klatret flyet opp en jordvoll for å komme på nivå med rullebanen, skled bortover på buken og stoppet 300 meter forbi terskelen. Flyet fikk omfattende skader, spesielt på vingene, motorene og i nese- og halepartiet, og måtte følgelig avskrives. Ifølge canadiske myndigheter ble 23 passasjerer fraktet til sykehus med mindre skader (og 22 av disse ble utskrevet etter kort tid).Årsaken til hendelsen er under etterforskning av Transportation Safety Board of Canada, men det antas at dårlig vær har noe av skylden.
== Flyet ==
Flyet som forulykket var en Airbus A320-211 med registreringsnummer C-FTJP og serienummer 233. Det var utstyrt med to motorer av typen CFM56-5A1, og foretok sin første prøveflyvning 10. juli 1991. Flyet var eid av GECAS og leaset ut til Air Canada.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
"Collision with terrain involving an Air Canada Airbus A320 at Stanfield International Airport, Halifax, Nova Scotia" (engelsk)
"Collision avec le relief d’un Airbus A320 d’Air Canada à l’Aéroport international Stanfield, Halifax (Nouvelle-Écosse)" (fransk)
Air Canada
"Air Canada provides Update on AC624" (engelsk)
"Air Canada fait le point sur le vol AC624" (fransk)
Bureau d'Enquêtes et d'Analyses pour la Sécurité de l'Aviation Civile
"Vol AC 624, Airbus A320, immatriculé C-FTJP - aéroport international Stanfield Halifax, 29. mars 2015" () (fransk)
"Flight AC 624, Airbus A320, registered C-FTJP - Halifax Stanfield International Airport (Canada), 29 March 2015" (). (engelsk) | Air Canada Flight 624 (AC624/ACA624) var en sivil innenriksflyvning som ble operert av Air Canada på strekningen mellom Toronto og Halifax i Canada. Den 29. | 2,102 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mascarena | 2023-02-04 | Mascarena | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1919', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Mascarena er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
| Mascarena er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
En middelsstor til stor (22-27 millimeter), avlangt oval, blank, gulbrun oldenborre. Kroppen er ganske hvelvet. Oversiden er fint og spredt punktert, dekkvingene uten punktrader. Fasettøynene er store, antennene har en lite fremtredende klubbe, ikke av den typiske formen for oldenborrer.
== Utbredelse ==
Arten er endemisk for Rodrigues i Indiahavet.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Rhizotrogini Burmeister, 1855
Slekten Mascarena Arrow, 1919
Mascarena rodriguezi (Waterhouse, 1876)
== Kilder ==
hannetons.fr - med beskrivelse av arten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Mascarena i Global Biodiversity Information Facility
(en) Kategori:Mascarena rodriguezi – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Mascarena rodriguezi – detaljert informasjon på Wikispecies | Mascarena er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art. | 2,103 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rhyxiderma | 2023-02-04 | Rhyxiderma | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1924', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Rhyxiderma er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
| Rhyxiderma er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utbredelse ==
Arten lever på Sulawesi.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Rhizotrogini Burmeister, 1855
Slekten Rhyxiderma Moser, 1924
Rhyxiderma celebensis Moser, 1924
== Eksterne lenker ==
(en) Rhyxiderma i Global Biodiversity Information Facility
Rhyxiderma celebensis – detaljert informasjon på Wikispecies | Rhyxiderma er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art. | 2,104 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Clemora | 2023-02-04 | Clemora | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1942', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Clemora er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
| Clemora er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
En middelsstor (14-17 millimeter), kort og bred oldenborre, gulaktig eller rødaktig brun. Oversiden er sterkt hvelvet.
Dekkvingene har rader av grove punktgroper.
== Levevis ==
Larvene kan gjøre noe skade på sukkerrør, særlig på Mauritius der den ikke hadde noen naturlige fiender da den ble innført. Man har senere klart å begrense skadevirkningene ved biologisk bekjemping.
== Utbredelse ==
Arten stammer opprinnelig fra Antillene (Barbados, Trinidad) men har blitt innført til Mauritius ved et uhell og spedt seg der.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Rhizotrogini Burmeister, 1855
Slekten Clemora Saylor, 1942
Clemora smithi (Arrow, 1912)
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av arten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Clemora i Global Biodiversity Information Facility
(en) Clemora hos ITIS | Clemora er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art. | 2,105 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pahangia | 2023-02-04 | Pahangia | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1948', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pahangia er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Pahangia er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sørøst-Asia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Rhizotrogini Burmeister, 1855
Slekten Pahangia Arrow, 1948
Pahangia costata Arrow, 1948
Pahangia kaorui (Itoh, 1993) (synonym Wadaia kaorui)
== Eksterne lenker ==
(en) Pahangia i Encyclopedia of Life
Pahangia – detaljert informasjon på Wikispecies | Pahangia er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,106 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hippotrichia | 2023-02-04 | Hippotrichia | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1948', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Hippotrichia er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
| Hippotrichia er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Sørøst-Asia (Hainan).
== Systematisk inndeling ==
Denne slekten blir ofte plassert som en underslekt av Holotrichia.
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Rhizotrogini Burmeister, 1855
Slekten Hippotrichia Arrow, 1948
Hippotrichia hainana Arrow, 1948
== Kilder ==
Coca-Abia, M.M. (2008) Revision of the Genus Miridiba Reitter, 1901 (Coleoptera, Scarabaeidae, Melolonthinae). Zoological Science 25(6):673-685. [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Hippotrichia i Global Biodiversity Information Facility | Hippotrichia er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art. | 2,107 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Moritz_Hermann_von_Jacobi | 2023-02-04 | Moritz Hermann von Jacobi | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 11. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1874', 'Kategori:Fødsler 9. september', 'Kategori:Fødsler i 1801', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Potsdam', 'Kategori:Prøyssere', 'Kategori:Russiske fysikere', 'Kategori:Russiske ingeniører', 'Kategori:Russiske oppfinnere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske fysikere', 'Kategori:Tyske ingeniører', 'Kategori:Tyske oppfinnere'] | Moritz Hermann (Boris Semjonovitsj) von Jacobi (russisk: Борис Семёнович (Морис-Герман) Якоби, født 21. september 1801 i Potsdam i kongeriket Preussen, død 10. mars 1874 i St. Petersburg i det russiske keiserdømmet) var en tysk/russisk ingeniør og fysiker. Familien var jødisk.
Jacobi hadde sitt arbeid og virke hovedsakelig i Russland. Han gjorde fremskritt innenfor utviklingen av elektriske motorer og telegrafi, og dessuten oppfant han galvanoplastikken (også kalt elektrotypi), en form for trykking. Jacobi var en av pionerene innenfor elektroteknikken og offentliggjorde en rekke vitenskapelige artikler om sine oppdagelser. Han regnes som den første som laget en elektrisk motor som hadde praktisk nytte, samt som en foregangsmann innen eksperimenter.
| Moritz Hermann (Boris Semjonovitsj) von Jacobi (russisk: Борис Семёнович (Морис-Герман) Якоби, født 21. september 1801 i Potsdam i kongeriket Preussen, død 10. mars 1874 i St. Petersburg i det russiske keiserdømmet) var en tysk/russisk ingeniør og fysiker. Familien var jødisk.
Jacobi hadde sitt arbeid og virke hovedsakelig i Russland. Han gjorde fremskritt innenfor utviklingen av elektriske motorer og telegrafi, og dessuten oppfant han galvanoplastikken (også kalt elektrotypi), en form for trykking. Jacobi var en av pionerene innenfor elektroteknikken og offentliggjorde en rekke vitenskapelige artikler om sine oppdagelser. Han regnes som den første som laget en elektrisk motor som hadde praktisk nytte, samt som en foregangsmann innen eksperimenter.
== Liv ==
Moritz Hermann von Jacobi, også omtalt som Moritz Hermann de Jacobi, ble født den 21. september 1801 i Potsdam i Amt Potsdam i kongeriket Preussen, og levde store deler av sitt voksne liv i St. Petersburg i Russland.Jacobi kom fra en tysk jødisk familie. Hans far var Simon Jacobi, som var personlig bankmann til kong Fredrik Vilhelm III av Preussen. Hans yngre bror var matematikeren Carl Gustav Jacobi. Moritz' jødiske navn var Moses. Familien var vel ansett og tilhørte den jødiske overklassen. Hjemme snakket familien Jacobi fransk og engelsk. Broren Eduard overtok hele bankvirksomheten etter faren, og da banken gikk konkurs i 1841, tapte alle barna av Simon Jacobi sin arv. Eduard Jacobi ble dømt til fengsel etter konkursen og Alexander von Humboldt gikk da til kongen og ba om benådning for Eduard.Hans foreldre fikk Jacobi til å studerte arkitektur ved Georg-August-Universität Göttingen (diplom i 1829), og han arbeidet en tid ved Potsdams bygningskontor. Mens han arbeidet med byggesaker, begynte å han å studere elektrisitet og magnetisme, og leste verker av André-Marie Ampère og Michael Faraday. I 1833 fikk han praksis i Königsberg i daværende Østpreussen, der hans yngre bror Carl Gustav Jacobi var en ledende professor i matematikk. Her begynte han å vende sin oppmerksomhet mot fysikk og kjemi. I 1835 ble han utnevnt til professor i byggekunst ved Universitetet i Tartu i Estland, hvor han ble gift med Anna Grigorjewna Kochanowskaja. I 1835 ble Jacobi tildelt æresdoktorgrad ved universitetet i Königsberg.I 1837 flyttet Jacobi til St. Petersburg etter at tsar Nikolaj anmodet han om å tiltre ved Det russiske vitenskapsakademi, hvor han fikk en stilling som adjunkt. Han startet her opp eksperimenter med å lage en praktisk anvendbar elektrisk motor, noe som ble generøst støttet av tsaren. Senere startet et samarbeid med fysikeren Emil Lenz, og i de neste tiårene utforsket de flere elektromagnetiske fenomener sammen. Dette resulterte i mange vitenskapelige avhandlinger. I 1850 ble han adlet, og senere fikk han en høy stilling ved finansdepartementet i datidens russiske keiserdømme.Jacobi fikk russisk statsborgerskap i 1848. Han døde den 10. mars 1874 i St. Petersburg, og ble begravd på Smolenskaya lutherske kirkegård.
== Vitenskapelig arbeid ==
Jacobi engasjerte seg i en rekke studier relatert til elektrisitet, et vitenskapsfelt som på denne tiden gjorde stadige fremskritt, også når det gjaldt praktiske anvendelser. Selv om de fleste av resultatene av hans arbeid ble publisert og var allment tilgjengelige, ble deres innflytelse i samtiden minimal. En årsak til dette kan være at hans bosted St. Petersburg var for langt unna sentrene for utviklingen innenfor elektrisitet, som på denne tiden var Frankrike og England. En annen årsak kan være at hans oppfinnelser var premature, det vil si at annen teknologi ennå ikke hadde utviklet seg nok til å støtte dem.Blant hans mest interessante arbeider var utforskningen av kraften som en elektromagnet kan fremskaffe som funksjon av ulike parametre, som elektrisk strøm, tykkelsen på tråden i viklingen, antall vindinger i viklingen, viklingens diameter og jernkjernens tykkelse. Dette ble rapportert til Det russiske vitenskapsakademi i 1838 og til Royal Society to år senere. Oppdagelsene fikk stor praktisk verdi i utformingen av motorer og generatorer. Lignende studier ble gjennomført mer inngående av Henry Augustus Rowland og John Hopkinson nesten et halvt århundre senere.Jacobi oppfant også et galvanisk element som direkte omdannet kull til elektrisk energi. Innretningen besto av kull og jern i smeltet kalksalpeter. Oppfinnelsen fikk ingen praktisk betydning, men ble utgangspunkt for andres forsøk. Jacobi gjorde først forsøk med batterier med elektroder av platina. Senere laget han batterier med elektroder av bly nedsenket i svovelsyre, noe som ga langt større kapasitet. Han forsket også på elektrolyse av jern og forgylling.I 1867 var han russisk delegat til en kongress for standardisering av måleenheter. Han var en sterk talsmann for det metriske systemet.
=== Elektriske motorer ===
Jacobi brukte mye tid på eksperimentene sine med elektriske motorer. I januar 1834 skrev han et brev til redaktør Poggendorff i bladet Annalen der Physik und Chemie om sine forsøk med en motor drevet av elektrisitet. Konstruksjonen var basert på hesteskoformede elektromagneter. Dette skjedde mens han fremdeles bodde i Königsberg. I mai samme år greide han å utvikle en motor som kunne løfte en vekt på 10–12 pund med en hastighet på én fot i sekundet. Dette tilsvarer en ytelse på rundt 15 W. På denne tiden var det flere andre som drev med det samme, men ingen greide å lage en motor som kunne yte mer enn noen få watt. For eksempel hadde den amerikanske smeden Thomas Davenport lagd en motor som kunne yte 4,5 W i august 1837. Jacobis motor satte verdensrekord i ytelse; denne ble stående i fire år. Den nye rekorden ble satt av ham selv i september 1838 med enda en ny motor.I november 1834 sendte han en rapport til Det franske vitenskapsakademiet i Paris om sine forsøk. I denne forklarte han at han hadde lyktes i å skape rotasjon ved hjelp av elektrisitet i mai 1834. Thomas Davenport skrev i sin memoarer at han fikk til det samme i juli 1834. Oppfinnelsene gjort av disse to skjedde helt uavhengig av hverandre. Humboldt selv skal ha vært til stede da Jacobi demonstrerte den elektriske motoren i mai 1834, og han sørget for at Preussens myndigheter bevilget midler til Jacobis eksperimenter. Våren 1835 fikk han utgitt en detaljert vitenskapelig avhandling om disse eksperimentene. For dette fikk han et æresdoktorat ved universitetet i Königsberg. Jacobi sa eksplisitt i avhandlingen fra 1835 at han ikke var den eneste oppfinneren av elektromotoren, ved å vise til at andre oppfinnelser gjort av Botto og Dal Negro hadde vært til inspirasjon. Det regnes som sikkert at Jacobi var den første til å konstruere en anvendbar elektrisk motor.Det store gjennombruddet med en elektrisk motor ble demonstrert den 13. september 1838. Jacobi demonstrerte denne dagen anvendelsen av sin motor med så stor ytelse at den kunne drive en båt med skovlhjul på elven Neva. Båten var 8 m (28 fot) lang, og var lastet med sinkbatterier med en samlet vekt på 200 kg. Batteriene besto av 320 par plater og ble satt opp på båtens sider i egne beholdere. Båten hadde med 12 russiske tjenestemenn, holdt en fart på 2,5 km/h og gikk en rute på 7,5 km. Det vil si at motoren kunne yte rundt 300 W. Jacobi kjørte rundt i flere dager med båten. Det ble skrevet avisartikler om dette, og det ble blant annet nevnt at etter to til tre måneders drift var sinkforbruket 24 pund. Motoren besto av to sett med elektromagneter, åtte i hvert sett, hvorav det ene settet var fastspent og det andre var montert på et hjul. Strøm gikk fra batteriet til de roterende magnetene via en kommutator. Jacobis kommutator var bedre utformet enn Davenports og var svært lik den som ble utbredt senere. Dette var første gang en båt ble drevet av en elektrisk motor. Vekten av de mange batteriene gjorde imidlertid farkosten lite praktisk. Den russiske marinen var interessert i å utnytte Jacobis motor til fremdrift på sjøen, og vitenskapsakademiets komité for å studere Jacobis oppfinnelser ble ledet av admiral Adam Johann von Krusenstern.Den 8. august 1839 hadde Jacobi forbedret motorkonstruksjonen, og også denne gangen var det en båt som ble brukt under demonstrasjonen. Nå kunne motoren yte fire ganger mer enn året før, noe som vil si at den utviklet rundt 1 kW. Båten fikk dermed en fart på 4 km/h. I oktober to år senere ble det foretatt enda en ny båttur med en ytterligere forbedret motor, men da ga motoren bare såvidt noe mer enn den forrige utgaven.Etter dette fortsatte Jacobi med teoretiske studier av elektriske motorer, og resultatene publiserte han i flere vitenskapelige artikler.
=== Jacobis lov – Teoremet om maksimal effektoverføring ===
Jacobi kom frem til loven kjent som Teoremet for maksimal effektoverføring, eller impedanstilpasning, som sier at:
«Maksimal effekt som kan overføres fra en kilde til en last, oppstår når den indre motstand i kilden er lik motstanden i lasten, når den ytre motstand kan varieres, og den indre motstand er konstant.»Skal maksimal effektoverføring fra en kilde med en fast indre motstand til en last oppstå, må altså motstanden av lasten være den samme som den til kilden. Denne loven kan brukes når en elektrisk last, som for eksempel en elektrisk motor, skal forsynes fra et batteri. Den indre motstanden er i dette tilfellet resistiviteten i batteriet. Loven er forøvrig sentral i elektronikk, antenneteknikk og en rekke andre fagdisipliner.
=== Galvanoplastikk og telegrafi ===
I 1838 fant Jacobi opp den såkalte galvanoplastikken, også kalt elektrisk trykking (eller elektrotypi), som er en fremgangsmåte for fremstilling av trykkplater ved hjelp av galvanisering. Hans bok om galvanoplastikk ble utgitt på tysk og russisk samtidig, og ble straks oversatt til engelsk og fransk. Jacobi mottok Demidoff-prisen for oppfinnelsen, og på Verdensutstillingen i Paris (1867) ble han tildelt gullmedaljen. Metoden ble også benyttet for å lage statuer uten å måtte støpe dem med flytende metall. Denne teknikken var mye brukt helt til begynnelsen av 1900-tallet, da offsettrykk tok over.
Jacobi involverte seg også i utviklingen av den elektriske telegrafen. I 1839 utviklet han et instrument ganske likt Samuel Morses mottager. I 1842–1845 stod han bak byggingen av en telegraflinje mellom St. Petersburg og Tsarskoje Selo med det som trolig var verdens første underjordiske telegrafkabel. Ulike eksperimentelle telegraflinjer ble bygget i denne tiden, men noen praktisk telegrafi ble ikke innført i Russland før i 1850-årene, da med Siemens og Halske-systemet.
== Ettermæle ==
Jacobi var en av pionerene innenfor elektroteknikken og regnes som den første som laget en elektrisk motor som hadde praktisk nytte.Jacobis maskiner ble bygget i en tid da eksperimenter som metode så smått begynte å ta form. Å skaffe til veie kunnskap gjennom å konstruere maskiner var en omstridt metode på begynnelsen av 1800-tallet. Vitenskapsfolk som drev med eksperimenter, fikk etter hvert anerkjennelse innenfor akademia og kulturen. Jacobi var en av de første betydningsfulle elektroteknikerne og en begavet fysiker, og han visste hvordan en skulle søke og anvende sin teoretiske kunnskap i praksis.Ved Karlsruhe tekniske universitet (se lenke under) er det utstilt en kopi av Jacobis første motor. Det finnes også kopier ved Polyteknisk museum i Moskva og ved Deutsches Museum i München.
== Bibliografi ==
Jacobi offentliggjorde en rekke vitenskapelige artikler om sine oppdagelser. Publiserte artikler i utvalg:
Mémoires sur l'application de l'électromag-nétisme au mouvement des machines, 1835
Die Galvanoplastik, 1840
Über die Gesetze der Electromagnete in: Pogg. Ann. 47, 1839
Sammen med Emil Lenz: Über das chemische und magnetische Galvanometer, ebd. 48, 1839
Sammen med Emil Lenz: Über die Anziehung der Electromagnete, ebd., 61, 1844
Galvanische und electromagnetische Versuche, ebd. 66, 1845
Über electro-telegraphische Leitungen, ebd. 66, 1846
Bericht über die Entwicklung der Galvanoplastik, in: Bull, de l'Ac. Impériale des Sciences de Saint-Pétersbourg 1, 1843
Sur la théorie des machines électro-magnétiques, ebd. 9, 1851
Sur la nécessité d'exprimer la force des courants électriques et la résistance des circuites en unités unaniment et généralement adoptées, ebd. 16, 1858.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Moritz Hermann von Jacobi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Moritz Hermann von Jacobi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Katz, Eugenii,. «Moritz Hermann Jacobi». Arkivert fra originalen 6. oktober 2006. Arkivert 12. februar 2006 hos Wayback Machine.; Department of Chemistry, The Hebrew University of Jerusalem
Jacobi's motor – The first real electric motor of 1834; Karlsruhe Institute of Technology
– Video: The first Electric Motor | Moritz Hermann (Boris Semjonovitsj) von Jacobi (, født 21. september 1801 i Potsdam i kongeriket Preussen, død 10. | 2,108 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Indianaterritoriet | 2023-02-04 | Indianaterritoriet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Historiske stater', "Kategori:Illinois' historie", 'Kategori:Indiana-territoriet', 'Kategori:Indianas historie', 'Kategori:Michigans historie', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1800', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1816'] | Indianaterritoriet (engelsk: Indiana Territory) var et organisert, innlemmet territorium i USA som eksisterte fra 4. juli 1800 til 7. november 1816, da den gjenværende sørlige delen av territoriet ble tatt opp i unionen som den 19. delstaten Indiana.
Indiana-territoret ble etablert gjennom en lov i Kongressen og undertegnet av president John Adams 7. mai 1800, og iverksatt 4. juli samme år. Det var det første nye territoriet som ble etabert på grunnlag av landområdet fra Nordvest-territoriet, som hadde blitt organisert i 1787 gjennom Nordvest-forordningen. Territoriet var opprinnelig på 672 940 km², men ble redusert to ganger gjennom utskillelsen og etableringen av nye territorier (Michiganterritoriet og Illinois-territoriet).
Territoriet ble først styrt av William Henry Harrison som var ansvarlig for forhandlingene med de innfødte urinnvånerne for at de skulle åpne større deler av sine områder for innvandring. I 1810 ble en folkevalgt administrasjon etablert mens befolkningen fortsatte å vokse og det ble etablert et grunnleggende veisystem, offentlig administrasjon og utdannelsessystem.Ved utbruddet av Tecumsehs krig kom territoriet i krigens fremste linje, og Harrison ledet en militær styrke i krigens åpningsfase gjennom slaget ved Tippecanoe 7. november 1811, og deretter den etterfølgende invasjonen av Canada i forbindelse med 1812-krigen. Thomas Posey ble utnevnt i det ledige guvernørsetet, men opposisjonen, ledet av kongressmannen Jonathan Jennings, hadde startet arbeidet for at Indiana skulle bli opprettet som en egen delstat. I juni 1816 møttes en egen konstitusjonell forsamling for Indiana og en statlig administrasjon ble etablert.
Territoriet ble avskaffet gjennom en lov av 7. november 1816, og en lov i Kongressen godkjente staten Indiana.
| Indianaterritoriet (engelsk: Indiana Territory) var et organisert, innlemmet territorium i USA som eksisterte fra 4. juli 1800 til 7. november 1816, da den gjenværende sørlige delen av territoriet ble tatt opp i unionen som den 19. delstaten Indiana.
Indiana-territoret ble etablert gjennom en lov i Kongressen og undertegnet av president John Adams 7. mai 1800, og iverksatt 4. juli samme år. Det var det første nye territoriet som ble etabert på grunnlag av landområdet fra Nordvest-territoriet, som hadde blitt organisert i 1787 gjennom Nordvest-forordningen. Territoriet var opprinnelig på 672 940 km², men ble redusert to ganger gjennom utskillelsen og etableringen av nye territorier (Michiganterritoriet og Illinois-territoriet).
Territoriet ble først styrt av William Henry Harrison som var ansvarlig for forhandlingene med de innfødte urinnvånerne for at de skulle åpne større deler av sine områder for innvandring. I 1810 ble en folkevalgt administrasjon etablert mens befolkningen fortsatte å vokse og det ble etablert et grunnleggende veisystem, offentlig administrasjon og utdannelsessystem.Ved utbruddet av Tecumsehs krig kom territoriet i krigens fremste linje, og Harrison ledet en militær styrke i krigens åpningsfase gjennom slaget ved Tippecanoe 7. november 1811, og deretter den etterfølgende invasjonen av Canada i forbindelse med 1812-krigen. Thomas Posey ble utnevnt i det ledige guvernørsetet, men opposisjonen, ledet av kongressmannen Jonathan Jennings, hadde startet arbeidet for at Indiana skulle bli opprettet som en egen delstat. I juni 1816 møttes en egen konstitusjonell forsamling for Indiana og en statlig administrasjon ble etablert.
Territoriet ble avskaffet gjennom en lov av 7. november 1816, og en lov i Kongressen godkjente staten Indiana.
== Litteratur ==
Barnhart, John D., and Dorothy L. Riker (1971). Indiana to 1816: The Colonial Period. The History of Indiana. 1. Indianapolis: Indiana Historical Bureau and the Indiana Historical Society. OCLC 154955. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Bennett, Pamela J., ed. «Indiana Territory» (pdf). The Indiana Historian. Besøkt 24. juli 2018. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste (link)
Bigham, Darrel, ed. (2001). Indiana Territory, 1800-2000: A Bicentennial Perspective. Indianapolis: Indiana Historical Society. ISBN 9780871951557. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste (link)
Boomhower, Ray E. (2000). Destination Indiana: Travels Through Hoosier History. Indianapolis: Indiana Historical Society. ISBN 0871951479.
Buley, R. Carlyle (1950). The Old Northwest: Pioneer Period, 1815-1840. I and II. Indianapolis: Indiana Historical Society.
Carmony, Donald (September 1943). «Indiana Territorial Expenditures, 1800–1816» (pdf). Indiana Magazine of History. 39 (3): 237–62. Besøkt 24. juli 2018.
Cleaves, Freeman (1939). Old Tippecanoe: William Henry Harrison and His Time. New York: Scribner's.
«Congressional Record». 1st U.S. Congress. 7. august 1789. s. 50–51. Besøkt 30. september 2008.
«Congressional Record». 8th U.S. Congress. 3. mars 1805. s. 331. Besøkt 10. oktober 2008.
Cutler, Jervis, and Charles Le Raye (1971). A Topographical Description of the State of Ohio, Indiana Territory, and Louisiana. Arnot Press. ISBN 978-0-405-02839-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) (Reprint of 1812 edition.)
Dowd, Gregory Evans (1992). A Spirited Resistance: The North American Indian Struggle for Unity, 1745–1815. Baltimore and London: Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-4236-0.
Dunn Jr., Jacob Piatt (1919). Indiana and Indianans. I. Chicago and New York: The American Historical Society.
Engleman, Fred L. «The Peace of Christmas Eve». American Heritage.com. Arkivert fra originalen 2. november 2007. Besøkt 21. mai 2008. Arkivert 10. juli 2009 hos Wayback Machine.
Esarey, Logan (1915). A History of Indiana. W. K. Stewart Company.
Funk, Arville L. (1983) [1969]. A Sketchbook of Indiana History. Rochester, Indiana: Christian Book Press.
Gresham, Matilda (1919). Life of Walter Quintin Gresham, 1832-1895. Rand McNally and company.
Gugin, Linda C., and James E. St. Clair, eds. (2006). The Governors of Indiana. Indianapolis: Indiana Historical Society Press and the Indiana Historical Bureau. ISBN 0-87195-196-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste (link)
Haymond, William S. (1879). An Illustrated History of the State of Indiana. S. L. Marrow and Company.
«Indiana». World Statesmen. Besøkt 20. juli 2015.
«Indiana History Part 2». Northern Indiana Center for History. Arkivert fra originalen 12. mai 2008. Besøkt 9. oktober 2008. Arkivert 12. mai 2008 hos Wayback Machine.
«Indiana History Part 3». Indiana Center For History. Arkivert fra originalen 11. mai 2008. Besøkt 17. mai 2008. Arkivert 11. mai 2008 hos Wayback Machine.
«Indiana Territory Boundary Line». Indiana Historical Bureau. Besøkt 24. juli 2018.
«Indiana Territory Festival». Harrison County Tourism Board. Besøkt 1. oktober 2008. Arkivert 17. oktober 2008 hos Wayback Machine.
Jackson, Isaac Rand (1840). A Sketch of the Life and Public Services of William Henry Harrison. Columbus, Ohio: I. N. Whiting.
«Jennings, Jonathan, (1784 - 1834)». Biographical Directory of Congress. U.S. Congress. Besøkt 20. juli 2018.
Kappler, Charles J., ed. (3. november 1804). Treaty with the Sauk and Foxes, 1804. Washington: U.S. Government Printing Office. Besøkt 30. september 2008. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste (link) 7 Stat., 84. Ratified 25. januar 1805, proclaimed 21. februar 1805.
Langguth, A. J. (2006). Union 1812: The Americans Who Fought the Second War of Independence. New York: Simon and Schuster. ISBN 0-7432-2618-6.
Law, Judge (1858). The Colonial History of Vincennes. Harvey, Mason and Company. (Reproduced 2006)
Madison, James H. (2014). Hoosiers: A New History of Indiana. Bloomington and Indianapolis: Indiana University Press and the Indiana Historical Society Press. ISBN 978-0-253-01308-8.
Madison, James H., and Lee Ann Sandweiss (2014). Hoosiers and the American Story. Indianapolis: Indiana Historical Society Press. ISBN 978-0-87195-363-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Mills, Randy K. Mills (2005). Jonathan Jennings: Indiana's First Governor. Indianapolis: Indiana Historical Society Press. ISBN 978-0-87195-182-3.
Papers of the Wayne County, Indiana, Historical Society. 1, Number 1. 1903. s. 3 –11. Besøkt 23. juli 2018.
«Parke, Benjamin». Federal Judicial Center. Besøkt 20. juli 2018.
«Parke, Benjamin, (1777 – 1835)». Biographical Directory of Congress. U.S. Congress. Besøkt 20. juli 2018.
Indiana: A New Historical Guide. Indianapolis: Indiana Historical Society. 1989. ISBN 0871950499.
«Thomas, Jess Burgess, (1777 - 1853)». Biographical Directory of Congress. United States Congress. Besøkt 20. juli 2018.
Woodfill, Roger. «Greenville and Grouseland Treaty Lines». Backsights. Surveyors Historical Society. Besøkt 22. juni 2018.
Woollen, William Wesley (1975). Biographical and Historical Sketches of Early Indiana. Ayer Publishing. ISBN 0-405-06896-4. | {{Infoboks tidligere land2 | 2,109 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%A6gerbakken_(Bergen) | 2023-02-04 | Jægerbakken (Bergen) | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Veier i Bergen'] | Jægerbakken i Ytre Sandviken, starter nederst i krysset ved Breiviksveien og strekker seg opp til Helleveien i nord. Midt i Jægerbakken går Mollbakken inn i Jægerbakken og danner et kryss. Øverst i bakken til venstre er det gangsti til NHH og Lehmkuhlhallen. Samme sted til venstre er det gangsti mellom husrekkene som har gjennomgang til Mollbakken. Øverst, er Jægerbakken en blindvei for biler. Adkomst videre langs Helleveien er gang og sykkelsti. Bilkjøring ut fra Jægerbakken, er via Mollbakken eller Breiviksveien.
Navnet Jægerbakken ble vedtatt i 1917 etter klokker Niels Krag Jæger (1706–1780), som var landbrukskyndig, en foregangsmann for oppdyrking av myrer og treplanting; oppfinner av en radsåmaskin som han demonstrerte i 1773 på dette området som bærer hans navn. | Jægerbakken i Ytre Sandviken, starter nederst i krysset ved Breiviksveien og strekker seg opp til Helleveien i nord. Midt i Jægerbakken går Mollbakken inn i Jægerbakken og danner et kryss. Øverst i bakken til venstre er det gangsti til NHH og Lehmkuhlhallen. Samme sted til venstre er det gangsti mellom husrekkene som har gjennomgang til Mollbakken. Øverst, er Jægerbakken en blindvei for biler. Adkomst videre langs Helleveien er gang og sykkelsti. Bilkjøring ut fra Jægerbakken, er via Mollbakken eller Breiviksveien.
Navnet Jægerbakken ble vedtatt i 1917 etter klokker Niels Krag Jæger (1706–1780), som var landbrukskyndig, en foregangsmann for oppdyrking av myrer og treplanting; oppfinner av en radsåmaskin som han demonstrerte i 1773 på dette området som bærer hans navn.
== Litteratur ==
Kartbok for Bergen - Utgitt av Bergens Tidende, utgave år 2002. ISBN 82-992152-6-9
== Eksterne lenker ==
http://www.bergenbyarkiv.no/bergenbyleksikon/arkiv/1421691
http://www.bergenbyarkiv.no/bergenbyleksikon/arkiv/1421692 | Jægerbakken i Ytre Sandviken, starter nederst i krysset ved Breiviksveien og strekker seg opp til Helleveien i nord. Midt i Jægerbakken går Mollbakken inn i Jægerbakken og danner et kryss. | 2,110 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jack_og_b%C3%B8nnestengelen | 2023-02-04 | Jack og bønnestengelen | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Eventyr', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jack og bønnestengelen (originaltittel: Jack and the Beanstalk) er et engelsk eventyr. Den tidligste versjonen som er blitt trykket er Benjamin Tabarts versjon fra 1807. Henry Cole (under pseudonymet Felix Summerly) populariserte eventyret i The Home Treasury (1842), og Joseph Jacobs utgav sin versjon i English Fairy Tales (1890). Jacobs' versjon er den mest vanlige idag, og er antatt å være nærmere de muntlige tradisjonene enn Tabarts versjon siden den mangler moraliseringen.Jack og bønnestengelen er den mest kjente av fortellingene om Jack, en erketypisk helt som går igjen i flere engelske folkeeventyr. Figuren kan sammenlignes med Askeladden i norske folkeeventyr.
| Jack og bønnestengelen (originaltittel: Jack and the Beanstalk) er et engelsk eventyr. Den tidligste versjonen som er blitt trykket er Benjamin Tabarts versjon fra 1807. Henry Cole (under pseudonymet Felix Summerly) populariserte eventyret i The Home Treasury (1842), og Joseph Jacobs utgav sin versjon i English Fairy Tales (1890). Jacobs' versjon er den mest vanlige idag, og er antatt å være nærmere de muntlige tradisjonene enn Tabarts versjon siden den mangler moraliseringen.Jack og bønnestengelen er den mest kjente av fortellingene om Jack, en erketypisk helt som går igjen i flere engelske folkeeventyr. Figuren kan sammenlignes med Askeladden i norske folkeeventyr.
== Handling ==
Jack er en ung gutt som lever med sin mor og en melkeku kalt Melkehvit, som er deres eneste inntektskilde. Når kuen slutter å gi melk får moren Jack til å ta den med til markedet for å selge den. På veien møter han en gammel mann som tilbyr magiske bønner i bytte mot kua, og Jack godtar. Når han kommer hjem uten noen penger blir hans mor rasende, kaster bønnene ut av vinduet og sender Jack til sengs.
På natten gror bønnene til en gigantisk bønnestengel som Jack klatrer opp, og han kommer til et land i skyene. Der kommer han til et hus (i noen versjoner, et slott) som er hjemmet til en kjempe. Han spør kjempens kone om mat, og hun tar ham inn. Når kjempen kommer hjem merker han at det er et menneske i nærheten, og sier:
Kjempens kone gjemmer Jack i ovnen og han hører at kjempen teller penger. Når kjempen har sovnet stjeler Jack en av pengesekkene og drar tilbake ned bønnestengelen.
Jack kommer tilbake opp bønnestengelen flere ganger og kjempens kone hjelper ham igjen, men blir mer og mer mistenksom. Han stjeler først en høne (i noen versjoner, en gås) som legger gyldne egg, og til sist en harpe som spiller av seg selv. Men kjempen våkner akkurat i det Jack forlater huset med harpen. Kjempen jager ham nedover bønnestengelen, og Jack roper til sin mor at hun skal hente en øks. Før kjempen kommer ned hugger Jack bønnestengelen over, og kjempen faller til sin død. Jack og moren er blitt rike, og lever lykkelig resten av livet.
== Eldre varianter ==
Den tidligste nedskrevne versjonen er The History of Jack and the Bean Stalk, en bok publisert av Benjamin Tabart i 1807, men historien er eldre. En burlesk ved navn The Story of Jack Spriggins and the Enchanted Bean var inkludert i andreutgaven av Round About Our Coal-Fire fra 1734. I den klassiske versjonen av eventyret har ikke kjempen noe navn, men mange av skuespillene basert på det kaller ham Blunderbore.
Kjempens rop «Hu hu, ho ho! Her lukter engelskmanns blod!» dukker opp i William Shakespeares stykke Kong Lear i formen «Fie, foh, and fum, I smell the blood of a British man.» (Akt 3, Scene 4).
== Filmatiseringer ==
Eventyret har blitt filmatisert en rekke ganger, for eksempel i Jack the Giant Slayer fra 2013.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jack and the Beanstalk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Jo Tenfjord, red. (1968). «Jack og bønnestengelen». Eventyr fra England. Oversatt av Magli Elster. Oslo: Tiden. s. 148-164.
Jack og bønnestengelen - norsk oversettelse av Joseph Jacobs-versjonen Arkivert 2. april 2015 hos Wayback Machine.
English Fairy Tales by Joseph Jacobs med «Jack and the Beanstalk». Ebok hos Prosjekt Gutenberg. | Jack og bønnestengelen (originaltittel: Jack and the Beanstalk) er et engelsk eventyr. Den tidligste versjonen som er blitt trykket er Benjamin Tabarts versjon fra 1807. | 2,111 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brudgompris | 2023-02-04 | Brudgompris | ['Kategori:Antropologi', 'Kategori:Ekteskap'] | Brudgompris er pengebeløp, eiendom eller formue som betales til en brudgoms familie som kompensasjon for tap av retten til hans produktive og reproduktive egenskaper. Brudgompris er motsatsen til brudepris. Brudgompris er et særs sjeldent fenomen med svært få dokumenterte tilfeller. Brudgompris er dokumentert hos de matrilineære nagovasiene i Bougainville-regionen av Papua Ny-Guinea.
| Brudgompris er pengebeløp, eiendom eller formue som betales til en brudgoms familie som kompensasjon for tap av retten til hans produktive og reproduktive egenskaper. Brudgompris er motsatsen til brudepris. Brudgompris er et særs sjeldent fenomen med svært få dokumenterte tilfeller. Brudgompris er dokumentert hos de matrilineære nagovasiene i Bougainville-regionen av Papua Ny-Guinea.
== Se også ==
Brudepris
Medgift
Ekteskap
Bryllup
== Referanser == | Brudgompris er pengebeløp, eiendom eller formue som betales til en brudgoms familie som kompensasjon for tap av retten til hans produktive og reproduktive egenskaper.Marvin Harris, Culture, people, nature: An introduction to general anthropology 7. | 2,112 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mellomkj%C3%B8ttet | 2023-02-04 | Mellomkjøttet | ['Kategori:Anatomistubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Gynekologi', 'Kategori:Kjønnsorganer', 'Kategori:Menneskets anatomi', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-08'] | Mellomkjøttet, på latin kalt perineum, er området mellom de ytre kjønnsorganene og endetarmsåpninga (anus) hos pattedyr. Fra rumpehullet til kjønnet går en mer eller mindre synlig hudsøm, en raphne, en sammenføyningsrest der to halvdeler av et organ har vokst sammen i fosterstadiet.
| Mellomkjøttet, på latin kalt perineum, er området mellom de ytre kjønnsorganene og endetarmsåpninga (anus) hos pattedyr. Fra rumpehullet til kjønnet går en mer eller mindre synlig hudsøm, en raphne, en sammenføyningsrest der to halvdeler av et organ har vokst sammen i fosterstadiet.
== Galleri ==
== Eksterne lenker ==
(en) Human anogenital area – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|[[Bekkenbunnen hos en voksen mann (med kjønnshåret barbert bort): | 2,113 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ryfylkeruten | 2023-02-04 | Ryfylkeruten | ['Kategori:58°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fergesamband i Rogaland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Transport i Sandnes', 'Kategori:Transport i Stavanger'] | Ryfylkeruten er et kombinert ferje- og hurtigbåtsamband som krysser Høgsfjorden og Lysefjorden i Rogaland. Det betjener ferjekaiene Ådnøy, Lauvvik, Songesand og Lysebotn i Forsand. Strekningen drives av Norled. Kaiene Håheller, Flørli, Kalleli, Songesand, Bakken og Bratteli betjenes ved behov.
Sambandets strekninger blir betjent av MS «Lysefjord» 2 ganger daglig. 3 ganger i uken blir også Stavanger betjent. | Ryfylkeruten er et kombinert ferje- og hurtigbåtsamband som krysser Høgsfjorden og Lysefjorden i Rogaland. Det betjener ferjekaiene Ådnøy, Lauvvik, Songesand og Lysebotn i Forsand. Strekningen drives av Norled. Kaiene Håheller, Flørli, Kalleli, Songesand, Bakken og Bratteli betjenes ved behov.
Sambandets strekninger blir betjent av MS «Lysefjord» 2 ganger daglig. 3 ganger i uken blir også Stavanger betjent.
== Referanser == | Ryfylkeruten er et kombinert ferje- og hurtigbåtsamband som krysser Høgsfjorden og Lysefjorden i Rogaland. Det betjener ferjekaiene Ådnøy, Lauvvik, Songesand og Lysebotn i Forsand. | 2,114 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Harry_S._Truman | 2023-02-04 | Harry S. Truman | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 26. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1972', 'Kategori:Fødsler 8. mai', 'Kategori:Fødsler i 1884', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Barton County i Missouri', 'Kategori:Personer fra Cass County i Missouri', 'Kategori:Personer fra Independence', 'Kategori:Personer fra Kansas City i Missouri', 'Kategori:Personer fra USA av irsk opphav', 'Kategori:Senatorer fra Missouri', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker ubenevnte parametre', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:USAs presidenter', 'Kategori:USAs visepresidenter', 'Kategori:Utmerkede artikler'] | Harry S. Truman (1884–1972) var en amerikansk demokratisk politiker. Han var USAs 34. visepresident fra 20. januar 1945. Truman tiltrådte som USAs 33. president ved Franklin D. Roosevelts død den 12. april samme år, og satt som president frem til den 20. januar 1953.
Han kom fra byen Independence i fylket Jackson County Missouri. Under den første verdenskrig tjenestegjorde Truman som artillerist i kampene på vestfronten i Europa. Truman er den eneste amerikanske presidenten etter 1897 som ikke har hatt høyere utdannelse. Han var bonde og butikkhandler før han gikk inn i politikken i moden alder. I 1934 ble han valgt til senator for Missouri. Under den andre verdenskrig fikk han nasjonal berømmelse som leder for den såkalte Truman-komiteen i Senatet, som avslørte sløsing, svindel og korrupsjon blant leverandørene til militæret.
Trumans periode som president ble et vendepunkt i amerikansk utenrikspolitikk. Da han overtok som president, var verden fortsatt i krig. Truman ble så orientert om Manhattan-prosjektet. Han beordret atombombingen av Hiroshima og Nagasaki for å tvinge aksemakten Japan til å kapitulere og forkorte krigen. Etter krigen ble FN og NATO etablert, mens Marshallplanen skulle sikre gjenreisningen av Vest-Europa. I begynnelsen av den kalde krigen satte han i verk en oppdemmingspolitikk overfor Sovjetunionen og Kina, det som ble kjent som Truman-doktrinen. Under Berlinblokaden sørget Truman for å etablere en luftbro. Han fikk FNs støtte til å intervenere i Koreakrigen.
Innenrikspolitisk møtte Truman ofte motstand fra det partioverskridende, konservative flertallet i Kongressen. Likevel lyktes han i å omstille økonomien til fredstiden og dempe varemangel og streiker. Truman beordret raseadskillelsen i militæret avskaffet. I 1948 var Det demokratiske parti svært splittet, men Truman vant en overraskende valgseier mot Thomas E. Dewey fra Det republikanske parti. Truman gikk til valg på Fair Deal-programmet, men fikk bare gjennomslag for ett forslag fra dette. Korrupsjonsanklager mot enkelte medlemmer av regjeringen og staben i Det hvite hus stod sentralt i presidentvalget i 1952. Det bidrog til at republikaneren Dwight D. Eisenhower vant over Trumans foretrukne etterfølger Adlai Stevenson. Trumans popularitet gikk fra å være svært høy, til å bli liten ved avgangen i 1953. I ettertid vurderer historikerne Trumans innsats som president relativt høyt.
| Harry S. Truman (1884–1972) var en amerikansk demokratisk politiker. Han var USAs 34. visepresident fra 20. januar 1945. Truman tiltrådte som USAs 33. president ved Franklin D. Roosevelts død den 12. april samme år, og satt som president frem til den 20. januar 1953.
Han kom fra byen Independence i fylket Jackson County Missouri. Under den første verdenskrig tjenestegjorde Truman som artillerist i kampene på vestfronten i Europa. Truman er den eneste amerikanske presidenten etter 1897 som ikke har hatt høyere utdannelse. Han var bonde og butikkhandler før han gikk inn i politikken i moden alder. I 1934 ble han valgt til senator for Missouri. Under den andre verdenskrig fikk han nasjonal berømmelse som leder for den såkalte Truman-komiteen i Senatet, som avslørte sløsing, svindel og korrupsjon blant leverandørene til militæret.
Trumans periode som president ble et vendepunkt i amerikansk utenrikspolitikk. Da han overtok som president, var verden fortsatt i krig. Truman ble så orientert om Manhattan-prosjektet. Han beordret atombombingen av Hiroshima og Nagasaki for å tvinge aksemakten Japan til å kapitulere og forkorte krigen. Etter krigen ble FN og NATO etablert, mens Marshallplanen skulle sikre gjenreisningen av Vest-Europa. I begynnelsen av den kalde krigen satte han i verk en oppdemmingspolitikk overfor Sovjetunionen og Kina, det som ble kjent som Truman-doktrinen. Under Berlinblokaden sørget Truman for å etablere en luftbro. Han fikk FNs støtte til å intervenere i Koreakrigen.
Innenrikspolitisk møtte Truman ofte motstand fra det partioverskridende, konservative flertallet i Kongressen. Likevel lyktes han i å omstille økonomien til fredstiden og dempe varemangel og streiker. Truman beordret raseadskillelsen i militæret avskaffet. I 1948 var Det demokratiske parti svært splittet, men Truman vant en overraskende valgseier mot Thomas E. Dewey fra Det republikanske parti. Truman gikk til valg på Fair Deal-programmet, men fikk bare gjennomslag for ett forslag fra dette. Korrupsjonsanklager mot enkelte medlemmer av regjeringen og staben i Det hvite hus stod sentralt i presidentvalget i 1952. Det bidrog til at republikaneren Dwight D. Eisenhower vant over Trumans foretrukne etterfølger Adlai Stevenson. Trumans popularitet gikk fra å være svært høy, til å bli liten ved avgangen i 1953. I ettertid vurderer historikerne Trumans innsats som president relativt høyt.
== Familiebakgrunn og yrkeskarrière ==
Harry S. Truman ble født den 8. mai 1884 i Lamar i Missouri som eldste barn av John Anderson Truman (1851–1914) og Martha Ellen Young Truman (1852–1947). Foreldrene oppkalte sønnen etter hans morbror, Harrison Young (1846–1916), med diminutivet Harry. Bokstaven «S.» stod ikke for et mellomnavn, ettersom Trumans foreldre ikke ble enige om det skulle være Shippe eller Solomon, etter henholdsvis farfaren Anderson Shipp Truman og morfaren Solomon Young. Slike forbokstaver uten mellomnavn var forholdsvis vanlig blant irsk-amerikanere. Han spøkte en gang med at «S.» var et navn, ikke et initial, og at den derfor ikke skulle etterfølges med noe punktum, men offisielle dokumenter og hans bibliotek bruker alle sammen punktum. Harry S. Trumans søsken var John Vivian Truman (1886–1965) og Mary Jane Truman (1889–1978).Faren John Truman var bonde og bufehandler. Familien bodde i Lamar frem til Harry var ti måneder gammel, da de flyttet til en gård i nærheten av Harrisonville, deretter til Belton, og i 1887 til besteforeldrenes 2 400 dekar store gård i Grandview. Da Truman var seks år gammel, flyttet familien til Independence, slik at han kunne begynne ved den presbyterianske kirkens søndagsskole på stedet. Han ble oppdratt som sørstatsbaptist, men skulle bli blant de minst utpreget religiøse presidentene. Truman fikk ingen tradisjonell skolegang før åtteårsalderen, men de offentlige skolene i Independence hadde et godt omdømme. Biografer har beskrevet småbyen som preget av lidelser påført under den amerikanske borgerkrigen, da store deler av Missouris befolkning sympatiserte med Sørstatene. På slutten av 1800-tallet var den en nybyggerlandsby uten innlagt vann og elektrisitet.Som unggutt hadde Truman stor interesse for musikk, lesing og historie, noe han hadde fått fra sin mor, som han stod veldig nær. Selv som president lyttet han til politiske såvel som personlige råd fra henne. Han stod opp i femtiden hver morgen for å øve på piano, og tok pianotimer to ganger ukentlig frem til han var 15 år. Truman jobbet som hotellbud under Det demokratiske partis landsmøte ved Convention Hall i Kansas City i 1900. Høsten 1900 hadde familien spart en del penger, men tapte alt og ble skjøvet ut i fattigdom som følge av farens feilinvesteringer. Faren arbeidet de neste syv årene som nattvekter og forpakter.Etter avgangseksamen ved Independence High School (nå William Chrisman High School) i 1901 jobbet Truman som timeskriver for Atchison, Topeka and Santa Fe Railway, og overnattet i rallarleirer ved jernbanelinjene. Senere hadde han en rekke kontorjobber, og arbeidet en kort periode på postavdelingen til avisen The Kansas City Star. I 1906 kom han tilbake til gården i Grandview, hvor han forble frem til han gikk inn i United States Army i 1917. På denne tiden møtte han Bess Wallace, som han fridde til i 1911, men fikk avslag. Truman sa at han ville tjene bedre enn en bonde før han fridde til henne igjen.
=== Den første verdenskrig ===
Truman lot seg verve til Nasjonalgardens avdeling i Missouri i 1905, og tjenestegjorde som artillerioffiser frem til 1911. Ved synsprøven under sesjon i 1905 var synet hans dårlig; visus var målt til 20/50 på høyre øye og 20/40 på venstre øye. Han skal ha bestått ved å memorere synsprøvetavlen i hemmelighet.Ved USAs inntreden i den første verdenskrig lot Truman seg innrullere i Nasjonalgarden igjen. Før han ble sendt til tjeneste i Frankrike, ble han sendt til opptrening ved militærforlegningen Fort Sill i Oklahoma. Truman drev kantinen sammen med Edward Jacobson, som opprinnelig var kontorist i en klesforretning i Kansas City. På Fort Sill møtte han også løytnant James M. Pendergast, nevø av den mektige Kansas City-politikeren Tom Pendergast.Truman ble etterhvert offiser, senere kommandant for sitt batteri, i et artilleriregiment i Frankrike. Hans enhet var Batteri D, 129. feltartilleriregiment, 60. brigade, 35. infanteridivisjon, som var kjent for sine disiplinærproblemer. Under et overraskende tysk angrep i Vogesene begynte batteriet å desertere; Truman beordret dem alle tilbake i posisjon ved å bruke skjellsord han hadde «lært da han jobbet på jernbanen». Ingen i batteriet falt under Trumans kommando. Batteriet bistod George S. Pattons panserdivisjon under Meuse-Argonne-offensiven i 1918. Samme dag som våpenhvilen ble inngått, avfyrte batteriet noen av de siste skuddene mot tyske posisjoner under den første verdenskrig.Krigen var en skjellsettende opplevelse som bragte frem Trumans lederegenskaper. Han fikk senere grad av oberst i hærreserven, og militærtjenesten muliggjorde hans politiske karrière i Missouri.
=== Familie, utdannelse og forretningskarrière ===
Etter den første verdenskrig vendte Truman hjem til Independence som kaptein, og giftet seg med kjæresten, Bess Wallace, den 28. juni 1919. Paret fikk ett barn, datteren Margaret Truman (1924–2008), som ble en kjent sanger og senere forfatter av kriminalromaner.Truman er den eneste amerikanske presidenten etter 1897 som ikke har hatt høyere utdannelse. Dårlig syn forhindret ham i å få oppfylt sin barndoms drøm, å komme inn ved United States Military Academy i West Point. Etter high school i 1901 dro vennene hans videre til studier ved delstatsuniversitetet, mens Truman begynte på en lokal handelsskole, hvor han var elev i ett enkelt semester.
En måned før Truman ble gift, åpnet han og Edward Jacobson en forretning med herreklær i Kansas City. Etter noen oppløftende år gikk forretningen konkurs under resesjonen i 1921. Han betalte på gjelden sin frem til 1934. Idet Truman var nær med å bli valgt til Senatet, ettergav bankmannen William T. Kemper den resterende gjelden på 1 000 dollar. Samtidig donerte Kemper det samme beløpet til Trumans valgkamp.
== Tidlig politisk karrière ==
Med hjelp fra Det demokratiske parti i Kansas City, ledet av forretningsmann og politisk boss Tom Pendergast, ble Truman i 1922 valgt til dommer i Jackson Countys østlige distrikt. Dette var en politisk-administrativ, ikke juridisk, rolle som lignet de folkevalgte fylkeskommisjonærene i mange andre delstater, skjønt titlene er hentet fra rettsvesenet. Distriktet omfattet de mer landlige delene av Jackson County, konsentrert rundt Independence. Fra 1923 tok han kveldskurs i jus ved Kansas City Law School (nå University of Missouri–Kansas City School of Law), men sluttet idet han gikk av som dommer i 1925.Truman ble ikke gjenvalgt i 1924, da president Calvin Coolidge stod i spissen for en republikansk bølge. I de to neste årene solgte han medlemskap i bilklubber, og ble overbevist om at offentlig tjeneste var tryggere for en snart middelaldrende mann uten nevneverdig suksess i forretningslivet. I 1926 ble Truman valgt til rettens formann, og ble gjenvalgt i 1930. I 1930 bidro Truman til en tiårsplan for offentlige arbeider i Jackson County og Kansas City. Planen inneholdt blant annet en rekke veiprosjekter, en ny rettsbygning og en serie av monumenter for å hedre nybyggerkvinner. Han opparbeidet tillit hos lokale opinionsledere som vanligvis stod i opposisjon til Pendergast.I 1933 ble Truman utnevnt til Missouris sjef for det føderale sysselsettingsprogrammet, en del av president Roosevelts New Deal, etter forslag fra postminister James Farley. Farleys forslag var en gjengjeldelse til Pendergast for Kansas Citys stemme til Roosevelt i presidentvalget i 1932. Utnevnelsen bekreftet Pendergasts kontroll over føderale utnevnelser i Missouri i alminnelighet, og markerte høyden av hans makt. Et par år senere kontrollerte Pendergast guvernøren, de to senatorene og alle kongressmennene fra delstaten. Utnevnelsen satte også Truman og Harry Hopkins i kontakt med hverandre, og sikret Trumans støtte til New Deal.
== Senator ==
Etter tiden som dommer ønsket Truman å stille til valg som guvernør eller kongressmann, men Pendergast avviste disse initiativene. I 1934 gav Pendergast sin avmålte støtte til Truman foran senatsvalget, etter at tre andre kandidater hadde avslått tilbudet. I Det demokratiske partis primærvalg slo han kongressmennene John J. Cochran og Jacob Milligan. I det endelige valget vant Truman over den sittende republikaneren Roscoe C. Patterson med 59,5 % mot 39,7 % av stemmene.Truman tiltrådte embedet med et rykte som «senatoren fra Pendergast». Han lot Pendergast få komme med avgjørende innspill i politiske saker, men sørget for å stemme i tråd med sin personlige overbevisning. Truman forsvarte senere denne praksisen med å si, at ved å ofre litt, sikret han mye. I sin første periode i Senatet – under den store depresjonen – advarte Truman mot at grådige forretningsfolk, spekulanter på Wall Street og andre pengesterke interessegrupper kunne få for stor innflytelse i nasjonale spørsmål. Han ble for det meste oversett av president Roosevelt, som ikke tok ham alvorlig på denne tiden, og hadde vanskelig for å få sekretariatet i Det hvite hus til å svare på sine henvendelser.I 1940 ble Truman utfordret av guvernør Lloyd C. Stark og aktor Maurice M. Milligan i Det demokratiske partis primærvalg i forkant av senatsvalget. Milligan hadde fått Pendergast dømt for skatteunndragelser og forsikringssvindel, noe som svekket Truman. Han støttet seg på et løst nettverk av gamle venner, frimurere, krigsveteraner og gamle Pendergast-allierte i Kansas City og St. Joseph. Truman stod særlig svakt i St. Louis, hvor Robert E. Hannegan kontrollerte partiet. Hannegan bestemte seg for å støtte Truman. Primærvalget endte med at Stark og Milligan delte Pendergast-kritiske velgere mellom seg. Truman vant en knapp seier med 40,9 % av stemmene. I senatsvalget i november slo han republikaneren Manvel H. Davis med 51 % mot 49 % av stemmene.Truman ble landskjent for sin kamp mot offentlig sløsing og vanstyre i krigstiden gjennom sitt lederskap i den såkalte Truman-komiteen. Komiteens egentlige navn var Senatets spesialkomité for etterforskning av Det nasjonale forsvarsprogrammet, som senere fikk sin etterfølger i Senatets sikkerhetskomités faste underkomité for etterforskning. Roosevelts regjering fryktet at Truman-komiteen ville svekke kampmoralen, men Truman bedyret sin lojalitet til presidenten og støtte til krigsdeltagelsen. Komiteens arbeid skal ha gitt innsparinger på minst 15 milliarder dollar. En følge av Truman-komiteens suksess var at Truman selv, etter en årrekke som en lite synlig senator, tok steget inn i det nasjonale rampelyset.
== Visepresident ==
Etter flere måneders usikkerhet om hvorvidt visepresident Henry A. Wallace ville stille til gjenvalg i 1944, ble Truman til slutt valgt til å erstatte ham. Dette skjedde gjennom en avtale utarbeidet av Robert E. Hannegan, som var formann i Det demokratiske partis nasjonale komité det året. Roosevelts helsetilstand ble kraftig forverret sommeren 1944. Hans nærmeste rådgivere ville forhindre Wallace i å bli gjenvalgt. De anså Wallace for å være altfor liberal, og «innså at mannen som ble nominert til å stille sammen med Roosevelt, ville med all sannsynlighet bli den neste presidenten …»Roosevelt hadde et møte med partiledelsen, og ble enig i å erstatte Wallace med noen andre, men lot sin foretrukne visepresidentkandidat forbli ukjent inntil slutten av Det demokratiske partis landsmøte i Chicago. Før landsmøtet begynte, skrev Roosevelt at han ville godta enten Truman eller høyesterettsdommer William O. Douglas. Ledere av partiets delstats- og byavdelinger hadde Truman som en klar favoritt. Han arbeidet ikke for nominasjonen selv, men tok mottagelsen som et bevis på at han hadde blitt mer enn «senatoren fra Pendergast».
Trumans kandidatur ble humoristisk omtalt som «det andre Missouri-kompromisset» på partiets landsmøte, og hans brede appell stod i motsetning til den liberale Wallace og den konservative James F. Byrnes. I avstemningen om visepresidentkandidat vant Truman med stor margin over Wallace. I selve presidentvalget vant Roosevelt og Truman en overlegen seier over republikanerne Thomas E. Dewey og John W. Bricker. Truman ble tatt i ed som visepresident den 20. januar 1945, men skulle fylle embedet i mindre enn tre måneder. Hans korte tid som visepresident var ikke særlig begivenhetsrik. Roosevelt kontaktet ham sjeldent, selv ikke for å informere ham om store avgjørelser, og de møttes bare sporadisk. Få dager etter tiltredelsen stilte Truman i Pendergasts begravelse. Truman ble kritisert for det, men han avfeide det helt: «Han var alltid min venn, og jeg har alltid vært hans.»Om ettermiddagen den 12. april 1945 ledet Truman et møte i Senatet. Han hadde nettopp avrundet møtet, og hadde tenkt å ta en drink på kontoret til Sam Rayburn, leder i Representantenes hus, da han fikk melding om å dra til Det hvite hus sporenstreks. Truman formodet at Roosevelt, som han visste var i Warm Springs i Georgia, hadde kommet hjem tidligere enn ventet og ønsket å møte ham. Da han ankom Det hvite hus, ble han imidlertid møtt av Eleanor Roosevelt, som fortalte at presidenten hadde dødd av kraftig hjerneblødning. Trumans første bekymring var for presidentfruen. Han spurte om det var noe han kunne gjøre for henne, men fikk til svar: «Er det noe vi kan gjøre for deg? Du er den som er i trøbbel nå!»
== President ==
=== Første periode (1945–1949) ===
==== Tiltredelse og atombomben ====
Truman hadde vært visepresident i bare 82 dager da president Roosevelt døde den 12. april 1945. I utgangspunktet beholdt Truman hele Roosevelts regjering. Kort tid etter at han tiltrådte embedet, uttalte Truman til pressekorpset: «Gutter, hvis dere noen gang ber, be for meg nå. Jeg vet ikke om kameratene deres pleide å slippe et høylass på dere, men da de fortalte meg hva som skjedde i går, følte jeg det som om stjernene og alle planetene hadde falt ned på meg.» Det har versert mange oppfatninger om den reserverte personligheten som tok plass i Det hvite hus. Truman har blitt beskrevet som både «usikker, selvsikker, vinglete og besluttsom». Det er forholdsvis bred enighet om at han var lojal, ærlig og hjelpsom; hadde humoristisk sans; og snakket på en direkte og tidvis vulgær måte.Roosevelt hadde ikke informert ham om store militærstrategiske spørsmål eller det hemmelige Manhattanprosjektet. Truman ble orientert om Manhattanprosjektet av krigsminister Henry L. Stimson den dagen Roosevelt døde, rett etter sitt første regjeringsmøte som president. Den 8. mai 1945 seiret de allierte i Europa, men kamphandlingene i stillehavskrigen fortsatte. Under Potsdamkonferansen fikk han høre at Trinity-prøvesprengningen foretatt den 16. juli hadde vært vellykket. Han antydet overfor Josef Stalin at USA var i ferd med å bruke et nytt våpen mot japanerne. Skjønt dette var første gang at sovjeterne hadde blitt offisielt informert om bomben, hadde Stalin allerede fått kjennskap til den gjennom spionasje. Truman skrev i dagboken sin: «Vi har oppdaget den forferdeligste bomben i verdenshistorien. Den kan være ildødeleggelsen spådd i Eufratdalens tid, etter Noah og hans fabelaktige ark.»I august 1945, etter at Japan hadde nektet å kapitulere, godkjente Truman å bruke kjernefysiske våpen. Selv om det var ukjent hvor ødeleggende eksplosjonene ville bli, hadde Truman og de fleste amerikanere en nådeløs holdning til japanerne etter mange års krig. Truman mente at angrepet sparte liv på begge sider. Forsvaret estimerte at en invasjon av de japanske hovedøyene ville medføre anslagsvis 250 000–500 000 drepte amerikanere. Han anså derfor angrepet som en måte å avslutte krigen raskt på. Hiroshima ble bombet den 6. august og Nagasaki den 9. august. Da japanerne fremdeles nølte med å overgi seg, beordret Truman et massivt, konvensjonelt bombeangrep på Tokyo den 13. august. Japan kapitulerte dagen etter.
==== Streiker og arbeidskonflikter ====
Etter den andre verdenskrig fulgte en vanskelig omstilling fra en krigsøkonomi til en økonomi tilpasset fredstidens behov. Presidenten ble møtt av oppvåkning i arbeidskonflikter som hadde ligget latente i krigsårene, underskudd på boliger og forbruksvarer, samt stor misnøye med inflasjonen, som på et tidspunkt nådde 6 % på én måned. Det forekom hyppige streiker i store deler av industrien, og Trumans tiltak overfor dem ble generelt ansett for å være nytteløse. Til gjengjeld var Kongressen kontrollert av en allianse av republikanere og konservative sørstatsdemokrater.En omfattende streik blant 750 000 arbeidere stålindustrien i januar 1946 ble etterfulgt av en streik blant kullgravere i april og jernbanearbeidere i mai. Jernbanestreiken stanset all passasjer- og godstrafikk i over én måned. Da jernbanearbeiderne avslo et forslag til kompromiss, tok Truman kontroll over jernbanen og truet med å innrullere alle streikende arbeidere i militæret. Etter å ha talt til Kongressen og etterlyst støtte for sin plan, aksepterte arbeiderne kompromissforslaget hans. Løsningen på jernbanestreiken ble ansett for å være meget hardhendt, især blant arbeidere.På meningsmålingene falt Trumans støtte i opinionen fra 82 % i januar 1946 til 56 % i juni. Misnøye med Trumans økonomisk politikk var den viktigste årsaken til at Det republikanske parti vant rent flertall i Kongressen ved mellomvalgene i 1946, for første gang siden 1930. Truman samarbeidet tett med de republikanske lederne i utenrikspolitiske spørsmål, men kjempet bittert mot dem i innenrikspolitikken. Han greide ikke å forhindre reduksjoner i skattene og priskontrollen. Robert Taft og Fred A. Hartley jr. sitt lovforslag av 1947, som skulle begrense fagforeningenes makt, ble innført på tross av presidentens veto.Under opptrappingen til presidentvalget i 1948 gjorde Truman det klart at han var en demokrat av New Deal-tradisjonen, og at han ønsket offentlig helseforsikring for alle amerikanere, oppheve Taft og Hartleys lov, og sette i verk en radikal borgerrettslovgivning. Samlet sett utgjorde dette hans såkalte Fair Deal-program. Fair Deal-programmet ble ikke vel mottatt av Kongressen, heller ikke etter at Det demokratiske parti gjenvant flertallet i 1948. Truman fikk bare gjennomslag for lovforslaget om offentlig bygging og forsikring av boliger av 1949. På en annen side opphevet ikke Kongressen de viktigste New Deal-programmene som fremdeles var i funksjon, og endringene var av mindre betydning.
==== FN, Marshallplanen og kald krig ====
Som en internasjonalist av Woodrow Wilsons skole var Truman en sterk tilhenger av opprettelsen av FN, og lot Eleanor Roosevelt få være delegat til den første generalforsamlingen. Samtidig med at Sovjetunionen utvidet sin maktsfære i Øst-Europa, inntok Truman en tøff linje overfor sovjeterne. På dette punktet reflekterte han den amerikanske opinionen, som raskt mistenkte Sovjetunionen for å strebe etter verdensherredømme. Amerikansk frykt for sovjetisk ekspansjon har vært én av flere forklaringer på hvordan den kalde krigen oppstod. Andre har pekt på Trumans politikk, som var mer konfronterende enn Roosevelts, og hvordan toneangivende antikommunister fikk større makt i regjeringen. Andre har pekt på den iboende konkurransen mellom kommunisme og liberalt demokrati, eller hvordan rivalisering oppstår naturlig i en bipolar verdensorden.
Han hadde lite utenrikspolitisk erfaring, men fikk allikevel tverrpolitisk støtte til både Truman-doktrinen, som hadde oppdemming mot kommunismen som hovedprinsipp, og Marshallplanen, som var ment å hjelpe til med gjenoppbyggingen av Europa etter krigen. Truman-doktrinen var i det vesentlige utformet av Truman, George Marshall og Dean Acheson. Doktrinen lovte militær og økonomisk bistand til stater som ble truet av kommunistisk maktovertagelse. Den utløsende årsaken til at doktrinen ble skapt, var Clement Attlees regjering i Storbritannia, som i 1947 frasa seg ansvaret for å bistå Hellas og Tyrkia økonomisk og militært. Dette representerte en avgjørende maktforskyvning fra Storbritannia til USA i internasjonal politikk. For å få Kongressen med på å avsette de store summene til Marshallhjelpen, brukte Truman en ideologisk tilnærming i tråd med dominoteorien, og argumenterte for at kommunismen blomstrer i økonomisk kriserammede områder. I 1947 slo han sammen Krigsdepartementet og Marinedepartementet til Forsvarsdepartementet, og etablerte United States Air Force, Central Intelligence Agency og National Security Council.
I juni 1948 blokkerte Sovjetunionen adgangen til de tre sektorene i Berlin kontrollert av vestmaktene, som geografisk var eksklaver i den sovjetiskokkuperte sonen. Kommandanten for den amerikanskokkuperte sonen i Tyskland, general Lucius D. Clay, foreslo å sende en pansret kolonne fra Vest-Tyskland til Vest-Berlin. Truman vurderte dette som et uholdbart, risikabelt trekk. Han godkjente en plan om å forsyne de blokkerte sektorene av Berlin gjennom flytransport. Den 25. juni satte de allierte i gang den såkalte luftbroen under kommando av general Clay. Sovjetunionen opphevet blokaden i mai 1949, men luftbroen fortsatte i månedsvis etterpå. Luftbroen til Berlin var en av Trumans største utenrikspolitiske seire, og bidro til valgseieren hans i 1948.
==== Anerkjennelse av Israel ====
Truman hadde lenge vært interessert i Midtøstens historie, og hadde lest mange bøker om antikken og bibelsk tid. Vennen Edward Jacobson var jøde og gav avgjørende råd til Truman om sionismen. Som senator hadde Truman forsikret jødiske ledere om sin sympati for sionismen, og disse kom senere til å utøve press på ham. På et folkemøte i Chicago i 1943 hadde han ytret støtte til et hjemland for de jødene som overlevde holocaust. Tanken om et jødisk hjemland i Palestinamandatet var populær i USA. Støtte fra jødiske velgere kunne også bli avgjørende i det kommende presidentvalget.Utenriksminister Marshall fryktet at en anerkjennelse av staten Israel ville skade forholdet til de arabiske landene. Forsvarsminister James Forrestal pekte på hvordan USA var avhengig av saudiarabisk olje i en ny krig. Amerikanske diplomater i de arabiske landene var negative, men i et møte med dem i 1945 sa Truman at han ikke hadde «hundretusener av arabere blant mine velgere». Truman og Kongressen støttet etableringen av en jødisk stat, til tross for advarsler om at jødisk innvandring til Palestina kunne destabilisere Midtøsten.Sett fra Washington, D.C. var Palestina underordnet målet om å beskytte Hellas, Tyrkia og Iran mot kommunismen, i tråd med Truman-doktrinen. Truman ville arbeide for en ikke-militær løsning, men forhindre sovjetisk innflytelse. På britisk initiativ ble en FN-komité nedsatt for å dele inn Palestina i to stater. Med Trumans støtte ble delingsplanen godkjent av FNs generalforsamling i 1947. Utenriksminister Marshall var fremdeles motstander av en jødisk stat i området. Truman anerkjente staten Israel i 1948, elleve minutter etter at den erklærte seg som en selvstendig stat.
==== Borgerrettigheter ====
En rapport presentert av Trumans regjering i 1947, listet ti tiltak for å sikre amerikaneres likeverd. I februar 1948 foreslo Truman for Kongressen å opprette flere føderale organer for å føre tilsyn med slikt som stemmerett og arbeidsvilkår. Sørstatsdemokrater kritiserte initiativet sterkt i opptakten til Det demokratiske partis landsmøte. Truman nektet å bøye av, og uttalte: «Hele magen min vrengte seg da jeg hørte at negroide soldater, som akkurat hadde kommet tilbake, hadde blitt sluppet av militære lastebiler i Mississippi og blitt banket.» Historier om den mishandlingen, volden og forfølgelsen som mange svarte opplevde etter å ha vendt hjem fra krigstjeneste, gjorde Truman rasende. Dette var en viktig grunn til at han avskaffet raseadskillelse i militæret gjennom et dekret i juli 1948. Nye dekreter i 1948 og 1951 forbød rasediskriminering i ansettelsesprosesser til offentlige stillinger.
=== Presidentvalget i 1948 ===
Presidentvalget i 1948 blir husket for Trumans overraskende seier. Våren 1948 fikk Truman støtte fra 36 % av opinionen på meningsmålinger, og ble ansett som ute av stand til å kunne vinne et valg. Den såkalte New Deal-fløyen i partiet, deriblant Franklin D. Roosevelts sønn, James Roosevelt, forsøkte å nominere Dwight D. Eisenhower. Krigshelten Eisenhower var populær i befolkningen, men hans politiske standpunkter og partipreferanse var ukjent. Eisenhower avslo tilbudet, og Truman utmanøvrerte utfordrerne i nominasjonsprosessen.
På landsmøtet i Det demokratiske parti forsøkte Truman å forene partiet ved å skrive inn en vag formulering om borgerrettigheter i partiprogrammet. Målet var å dempe konflikten mellom nordstats- og sørstatsfløyen i partiet. Trumans kompromissforslag ble imidlertid nedstemt til fordel for en tydeligere formulering, etter en tale av borgermester Hubert Humphrey fra Minneapolis og press fra politiske ledere i byene. Truman støttet landsmøtets flertall helhjertet, men alle delegatene fra Mississippi og en del fra Alabama forlot møtet i protest. Han holdt en konfronterende landsmøtetale der han karakteriserte den 80. kongressen som handlingslammet, og lovte å vinne valget og «få disse republikanerne til å like det».Som visepresidentkandidat aksepterte han senator Alben W. Barkley fra Kentucky, selv om han hadde ønsket seg høyesterettsdommer William O. Douglas, som avslo. To uker etter landsmøtet utstedte han dekretet som opphevet raseadskillelsen i militæret. Truman tok en betydelig politisk risiko ved å støtte borgerrettigheter på denne måten, og mange demokrater bekymret seg for at dixiekratenes brudd med Det demokratiske parti ville ødelegge det. Guvernør Strom Thurmond i Sør-Carolina erklærte seg som presidentkandidat for dixiekratene, mens fraksjonen Det progressive parti nominerte tidligere visepresident Henry A. Wallace. Dette delte i praksis Det demokratiske parti i tre.Gjennom valgkampen reiste han 35 290 km, for det meste med tog. Folketaler fra bakenden på passasjervognen ble et mye brukt virkemiddel. Seks opptredener i Michigan tiltrakk til sammen en halv million tilhørere, mens en hel million møtte opp på en ticker-tape parade i New York. De store, spontane oppmøtene rundt Trumans tog var det mest synlige tegnet på et stemningsskifte. Likevel ble ikke dette oppfattet av pressen, som fremdeles spådde en overlegen seier til republikanske Thomas E. Dewey. En viktig årsak var at meningsmålingene ble gjennomført per telefon. På denne tiden eide mange velgere, særlig innen Trumans populistiske segment, ikke telefon. De store instituttene sluttet dessuten å oppta meningsmålinger i oktober, og overså dermed perioden da Truman antageligvis passerte Dewey i popularitet.Til slutt klarte Truman å holde på sin progressive høyborg i Midtvesten, vant de fleste av Sørstatene unntatt Thurmonds høyborger, og vant knappe seire i noen avgjørende stater, slik som Ohio, California og Illinois. Han tapte gamle demokratiske høyborger i det dype sør til Thurmond. Den siste opptellingen viste at Truman hadde sikret seg 303 valgmannsstemmer, mot 189 til Dewey, 39 til Thurmond og ingen til Henry A. Wallace. Det ikoniske bildet av valget kom dagen etter valgdagen, da Truman triumferende kunne vise frem den feilaktige overskriften «Dewey slår Truman» i Chicago Tribune.
=== Andre periode (1949–1953) ===
==== Utvidet sikkerhetspolitisk engasjement ====
Truman var en sterk tilhenger av NATO, som innebar en formell forsvarsallianse med Canada og kapitalistiske land i Europa som ikke hadde havnet bak jernteppet etter den andre verdenskrig. Traktaten som etablerte NATO, var populær, og Truman fikk den godkjent av Senatet uten vansker i 1949. NATOs mål var å demme opp for den sovjetiske ekspansjonen i Europa, og bygge nye strukturer for å beskytte demokratiske idealer. Sovjetunionen svarte med å etablere en lignende forsvarsallianse med sine satellittstater, Warszawapakten.George Marshall var Trumans viktigste rådgiver i utenrikspolitikken, først som utenriksminister 1947–1949, deretter forsvarsminister 1950–1951. Etter initiativ fra Marshall lot USA være å tilby direkte militær bistand til Chiang Kai-shek og nasjonalistene mot kommunistene i den kinesiske borgerkrigen. Marshall var uenig med de fleste andre rådgiverne rundt Truman, og mente at utrustning av de kinesiske nasjonalistene ville tappe USA for nødvendige ressurser for å demme opp for Sovjetunionen i Europa. I 1949 tok kommunistene kontroll over fastlandet, mens nasjonalistene ble fordrevet til Taiwan. Truman var villig til å opprettholde noe diplomatisk kontakt mellom USA og Folkerepublikken Kina, men Mao Zedong nektet. I juni 1950 beordret presidenten United States Navys 7. flåte til Taiwanstredet for å forhindre en invasjon av Taiwan.Etter Sovjetunionens første kjernefysiske prøvesprengning og proklamasjonen av Folkerepublikken Kina i 1949 ble USAs nasjonale sikkerhetsstrategi beskrevet i det hemmeligstemplede dokumentet NSC-68. Dokumentet ble skissert av Paul Nitze, som ledet en arbeidsgruppe på tvers av departementene. Innholdet ble godkjent av presidenten etter krigsutbruddet i Korea i 1950. Dokumentet trakk skrifter av George F. Kennan, spesielt fra hans «Long Telegram» fra 1946 og den påfølgende «X-artikkelen». Dokumentet tok til orde for å tredoble forsvarsbudsjettet, og globalisere og militarisere oppdemmingspolitikken. NATO-alliansen skulle respondere militært på sovjetisk ekspansjon. NSC-68 tok også til orde for en delvis mobilisering av den amerikanske økonomien, for å ruste opp militært raskere enn Sovjetunionen.
==== Koreakrigen ====
Korea ble definert utenfor USAs geopolitiske interesseområde av utenriksminister Acheson og general Douglas MacArthur. Den tidligere japanske kolonien var okkupert av USA og Sovjetunionen fra den andre verdenskrig og frem til tilbaketrekningen i 1949. I 1950 utløste det kommunistiske Nord-Korea en krig ved å invadere det amerikanskorienterte Sør-Korea. Nord-Korea fikk materiell bistand fra Sovjetunionen, og det hersket en oppfatning i USA om at Kim Il-sung handlet på vegne av Stalin, noe som har blitt trukket i tvil i ettertid. Angrepet ble tolket som et sovjetisk ekspansjonsforsøk. Ettersom Kina og Tsjekkoslovakia hadde falt til kommunistene, ble løftene i Truman-doktrinen satt på prøve.Truman ønsket å starte en blokade til sjøs, men United States Navy hadde ikke ressurser til å gjennomføre det. Han lyktes i få FNs sikkerhetsråds støtte til en intervensjon, idet Kina var representert ved nasjonalistene, noe som fikk Sovjetunionen til å boikotte møtene. Truman mente at en tillatelse fra Kongressen var unødvendig, i den tro at han hadde deres uforbeholdne støtte, og ble skarpt kritisert for dette.Den overveiende amerikansk-britiske FN-styrken ble satt under kommando av Douglas MacArthur. Med støtte fra FN gikk Truman inn for en såkalt tilbakerullingspolitikk, der Nord-Korea skulle tvinges til å kapitulere. Motangrepet begynte med en ilandsetting av marinestyrker ved Incheon i september 1950, noe som brøt de nordkoreanske forsyningslinjene og tvang dem til en rask retrett. På kort tid greide FN-styrken å stabilisere situasjonen og ta kontroll over mesteparten av Korea. Det kommunistiske Kina overrasket med å involvere seg direkte i konflikten fra november 1950, og FN-styrken ble tvunget tilbake til den 38. breddegrad, der krigen hadde startet. Frem til våpenhvilen i 1953 var krigen for det meste en skyttergravskrig.
MacArthur ville først angripe kinesiske forsyningsbaser nord for elven Yalu, men Truman var bekymret for at en eskalering ville trekke Sovjetunionen direkte inn i krigen. Det er derimot feil at MacArthur ønsket å bruke kjernefysiske våpen mot Kina. MacArthur kritiserte presidenten og henvendte seg til republikanere i Kongressen, og ble i april 1951 avsatt som øverstkommanderende. Avsettelsen ble møtt med harme, og senator Robert Taft var blant de som truet med å stille Truman for riksrett. Kritikken har i ettertid blitt nyansert, idet Truman unngikk en opptrapping av konflikten. Beslutningen om å intervenere i Korea, førte imidlertid til en militarisering av Truman-doktrinen.Våren 1952 varslet arbeiderne hos U.S. Steel og ni andre stålprodusenter om streik. Timer før streiken skulle begynne, nasjonaliserte Truman stålverkene av hensyn til Koreakrigen. Handelsdepartementet ble saksøkt av stålprodusentene, som vant i USAs høyesterett. Dommen var et prestisjetap for Truman. Arbeiderne streiket deretter i halvannen måned på sommeren. Truman gikk langt i å presse stålprodusentene, som i juli gav arbeiderne gjennomslag for deres krav.Fra og med Koreakrigen stod tilbakerullingspolitikken, som beskrevet i NSC-68, sentralt i Trumans utenrikspolitikk, men ble forkastet av etterfølgeren Eisenhower. Ingen territorier ble utdefinert fra USAs geopolitiske interesseområde. Til hjemlig kritikk ble det nødvendig å gjenoppruste de tidligere aksemaktene Japan og Vest-Tyskland, der sistnevnte ble medlem av NATO. Etter Koreakrigen nådde det amerikansk-kinesiske forholdet et bunnpunkt.
==== Sovjetisk spionasje og mccarthyisme ====
På meningsmålinger i 1946 mente 78 % at sovjetiske agenter hadde infiltrert føderale myndigheter. Etter den kjernefysiske prøvesprengningen i Sovjetunionen og den kommunistiske seieren i Kina i 1949, mente mange amerikanere at sovjetiske spioner hadde skylden, og krevde at kommunister ble fjernet fra offentlige stillinger.I 1948 hevdet den tidligere sovjetiske spionen Whittaker Chambers at et hemmelig spionnettverk hadde operert innenfor de føderale myndighetene siden 1930-årene. Blant de navngitte medlemmene var den tidligere utenrikstjenestemannen Alger Hiss, som nektet for å være involvert, men ble dømt for mened. Avsløringen av kjernefysiker Klaus Fuchs som spion gjorde at Truman ble beskyldt for unnfallenhet overfor kommunister. Blant de mest høylytte kritikerne var kongressmann Richard Nixon og senatorene Karl E. Mundt og Joseph McCarthy. Truman var bekymret for rettssikkerheten, men imøtekom mccarthyistene ved å innføre et lojalitetskrav. Senator Pat McCarrans lovforslag av 1950 ble derimot vedtatt, til tross for Trumans vetoforsøk.
==== Drapsforsøk og korrupsjon ====
Etter byggearbeider i Det hvite hus i 1948 konkluderte ingeniører med at deler av den 130 år gamle bygningen var i kritisk dårlig forfatning. Til slutt besluttet man å pusse opp fasaden, men renoverte hele bygningsmassen innvendig. Arbeidet pågikk fra desember 1949 til mars 1952, og i mellomtiden bodde Truman-familien i gjestehuset Blair House. Den nyere vestfløyen og Det ovale kontor var ikke omfattet av renovasjonen, og var i daglig bruk av Truman og hans stab.Den 1. november 1950 forsøkte de puertoricanske nasjonalistene Griselio Torresola og Oscar Collazo å drepe president Truman i Blair House. En skuddveksling mellom Torresola og politimannen Leslie Coffelt fikk en dødelig utgang for dem begge. Secret Service-agenter på stedet såret Collazo, som ble dømt til døden for drap. Presidenten oppholdt seg inni bygningen og kom uskadd fra hendelsen. Truman reduserte Collazos straff til livsvarig fengsel, og sørget for at det nye grunnlovsforslaget for Puerto Rico ble lagt ut til folkeavstemning.I 1950 etterforsket Senatet, anført av senator Estes Kefauver, flere anklager om korrupsjon blant høytstående tjenestemenn. Et stort antall ansatte i Internal Revenue Bureau hadde mottatt bestikkelser, og 166 ansatte fratrådte eller ble avskjediget i 1950. Justisminister J. Howard McGrath måtte trekke seg, etter å ha nektet å samarbeide i en pågående granskning av Justisdepartementet. Truman fikk Kongressens tilslutning til å reformere skattebyrået, men korrupsjon var stadig en stor valgkampsak foran presidentvalget i 1952.
=== Presidentvalget i 1952 ===
I 1951 ble det 22. grunnlovstillegget ratifisert, noe som fratok presidenten muligheten til å stille til valg for en tredje periode. Tillegget fratok også en president som hadde sittet i mer enn to år av en tidligere presidents periode, å stille til valg for en andre periode i eget navn. En klausul i grunnlovstillegget unntok den sittende presidenten fra denne regelen.
Tidlig i 1951 antydet Truman overfor sine rådgivere at han ikke ville stille til gjenvalg, noe han hadde gitt uttrykk for i et privat brev så tidlig som i 1950. Truman arbeidet i hemmelighet for å håndplukke sin etterfølger, men foran primærvalget i New Hampshire hadde han ikke funnet noen kandidat. Justitiarius Fred M. Vinson og guvernør Adlai Stevenson i Illinois ønsket ikke å stille, mens den 74 år gamle visepresidenten Barkley ble ansett som for gammel. Truman mislikte senator Estes Kefauver fra Tennessee, som hadde blitt kjent for granskningene av korrupsjon i Trumans rekker. Truman hadde håpet å rekruttere general Dwight D. Eisenhower som presidentkandidat for Det demokratiske parti, men Eisenhower var interessert i den republikanske nominasjonen. Truman lot seg selv nominere i New Hampshire. Den upopulære Truman led et stort tap til Kefauver, og 18 dager senere annonserte presidenten at han ikke søkte gjenvalg. Truman greide til slutt å overbevise Stevenson, som vant nominasjonen foran Kefauver.Eisenhower og Nixon vant den republikanske nominasjonen, og agiterte om Trumans feilgrep, «Korea, kommunisme og korrupsjon». Selv om Truman og Eisenhower tidligere hadde vært gode venner, tok Truman det svært ille opp at Eisenhower ikke hadde tatt avstand fra McCarthy i valgkampen. Truman beskyldte ham for ikke å ta avstand fra «onde krefter» i Det republikanske parti, noe som gjorde generalen rasende. Eisenhower vant over Stevenson i et valgskred, noe som avsluttet en 20-årig periode med presidenter fra Det demokratiske parti.
== Senere arbeid og død ==
Straks etter at presidentperioden utløp, dro Harry og Bess Truman tilbake til Independence. Han avslo flere jobbtilbud fra næringslivet, og hadde ingen oppsparte midler. Ettersom man ikke hadde noen pensjonsordning for avgåtte senatorer og presidenter i 1953, hadde han krigspensjonen på 112,56 dollar i måneden som eneste inntekt. Han tok opp et privat banklån, solgte gårdseiendom, og kjøpte den avdøde svigermorens hus. For å hjelpe på privatøkonomien, skrev han sine memoarer fra Det hvite hus. De ble publisert i to bind i 1955 og 1956, og ble en stor salgssuksess.I 1958 innvilget Kongressen en årlig pensjon på 25 000 dollar til avgåtte presidenter. Trumans situasjon var sannsynligvis en viktig grunn til at forslaget ble vedtatt. Truman og Herbert Hoover var de eneste gjenlevende, tidligere presidentene på dette tidspunktet. Den velstående Hoover skal ha mottatt pensjonen for ikke å sette Truman i et dårlig lys.Truman samlet inn private donasjoner til å bygge et presidentbibliotek, som deretter ble donert til myndighetene. Harry S. Truman bibliotek og museum i Independence ble det første i sitt slag, og stod ferdig i 1957. Etableringen gjenspeilte Truman som en belest og sterkt historieinteressert politiker.Truman støttet Adlai Stevensons andre presidentkandidatur i 1956, selv om han opprinnelig hadde sett for seg guvernør W. Averell Harriman i denne rollen. Harriman hadde vært handelsminister og delaktig i Marshallplanen under Truman. Truman fortsatte å drive valgkamp for demokratiske senatorkandidater i mange år.I 1964 benyttet Truman seg av den nye regelen som tillot avgåtte presidenter å tale til Senatet. I 1965 underskrev president Lyndon B. Johnson den nye helselovgivningen, som innførte Medicare-ordningen, i Truman-biblioteket. Johnson gav de to første Medicare-kortene til Harry og Bess Truman, for å hedre den tidligere presidentens forsøk på å innføre allmenne helseforsikringer.Trumans helsetilstand ble forverret etter et fall i hjemmet sent i 1964. Den 5. desember 1972 ble Truman innlagt på sykehus i Kansas City med lungesvikt som følge av betennelse. Sykdommen utviklet seg til multiorgansvikt, og han døde om morgenen den 26. desember, 88 år gammel. Bess Truman ønsket ikke en statsbegravelse i Washington, D.C., og sørget for en enkel, privat seremoni i Truman-biblioteket. En uke etter begravelsen samlet politikere, embedsmenn og utenlandske diplomater seg til en minneseremoni i Washington National Cathedral. Bess Truman døde 18. oktober 1982, og ekteparet er begravet ved Truman-biblioteket i Independence.
== Frimurer ==
Truman var frimurer. Den 9. februar 1909 ble han innviet i losjen Belton Lodge No. 450 i Belton, Missouri. Denne frimurerlosjen ble grunnlagt 16. oktober 1872, på grunnlag av et charter fra Storlosjen i Missouri.Den 16. juli 1911 ble han første stormester i Grandview Lodge No. 618 i Grandview, Missouri; han ble gjenvalgt i 1916. Fra 25. september 1940 til 1. oktober 1941 var han deretter den 97. stormester i Storlosjen i Missouri.Den 19. oktober 1945 ble han tildelt 33 grad i den sørlige jurisdiksjon av den gamle og anerkjente skotske ritus.
== Patriotiske organisasjoner ==
Truman var medlem av de patriotiske organisasjonene Sons of the American Revolution og Sons of Confederate Veterans. Den sistnevnte består av menn som nedstammer i blodslinje fra veteraner fra Amerikas konfødererte stater.
== Æresbevisninger ==
Truman ble tildelt en rekke utmerkelser og æresdoktorgrader. Kongressens gullmedalje ble tildelt posthumt i 1984.
Hangarskipet USS «Harry S. Truman» (CVN-75), som ble sjøsatt 7. november 1996, og en rekke bygninger, kurs, priser og stipender er oppkalt etter ham. Dette inkluderer hovedkvarteret til Utenriksdepartementet, som i 2000 ble døpt Harry S. Truman Building, og institusjoner som Truman College i Chicago og Truman State University i Missouri.
Trumans fødested i Lamar, barndomshjem i Grandview, bolig i Independence og vinterbolig i Key West i Florida er fredet. Harry S. Truman bibliotek og museum drives av de føderale myndighetene. Han har en stjerne på Missouri Walk of Fame i Marshfield. En bronsebyste av Truman er inkludert i Hall of Famous Missourians, en permanent utstilling i rotunden i Missouri State Capitol. Truman har blitt avbildet på fem amerikanske frimerker mellom 1973 og 1999.I Missouri er Trumans fødselsdag den 8. mai en betalt fridag for delstatsansatte.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bernstein, Barton J. (red.) (1970). Politics and Policies of the Truman Administration (engelsk). Franklin Watts. ISBN 0-531-06328-3.
Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (engelsk). New York: Times Books. ISBN 0-8050-6938-0.
Donovan, Robert J. (1977–1983). Conflict and Crisis: The Presidency of Harry S. Truman (engelsk). University of Missouri Press. [2 bind]
Ferrell, Robert H. (1994). Harry S. Truman: A Life (engelsk). University of Missouri Press. ISBN 0-8262-1050-3.
Gosnell, Harold Foote (1980). Truman's Crises: A Political Biography of Harry S. Truman (engelsk). Greenwood Press. ISBN 0-3132-1273-2.
Giangreco, D.M. (2009). The Soldier from Independence: A Military Biography of Harry Truman (engelsk). Zenith Press. ISBN 0-7603-3209-6.
Hamby, Alonzo L. (1995). Man of the People: A Life of Harry S. Truman (engelsk). Oxford University Press. ISBN 0-19-512497-9.
Hamby, Alonzo L. (red.) (1974). Harry S. Truman and the Fair Deal (engelsk). D. C. Heath & Co. ISBN 0-669-87080-3.
Kirkendall, Richard S. (red.) (1990). Harry S. Truman Encyclopedia (engelsk). Boston: G. K. Hall. ISBN 0-8161-8915-3.
Lahlum, Hans Olav (2012). Presidentene. Fra George Washington til Barack Obama (norsk) (2 utg.). Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-39559-9.
McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. ISBN 0-671-86920-5.
Merrill, Dennis (red.) (2000). The Truman scandals : the president confronts a political crisis, 1951-1952 (engelsk). University Publications of America. ISBN 1-55655-697-7.
Miller, Merle (1974). Plain Speaking: An Oral Biography of Harry S. Truman (engelsk). New York: Putnam Publishing Group. ISBN 0-399-11261-8.
Truman, Harry S. (1955). Memoirs by Harry S. Truman: Year of Decisions (engelsk). New York: Doubleday & Co. [2 bind]
== Eksterne lenker ==
(en) Harry S. Truman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Harry S. Truman – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Harry S. Truman på Internet Movie Database
(en) Harry S. Truman hos Rotten Tomatoes
(en) Harry S. Truman hos The Movie Database
(en) Harry S. Truman på Discogs
(en) Harry S. Truman på MusicBrainz
(en) Harry S. Truman hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
(en) Harry S. Truman hos American National Biography
(en) Harry S. Truman hos The Peerage
«Harry S. Truman Library and Museum» (engelsk). Wikiquote: Harry S. Truman – sitater | Harry S Truman Building er en bygning i Washington, DC som huser hovedkontoret til Utenriksdepartementet. Bygningen ligger i nabolaget Foggy Bottom og er oppkalt etter president Harry S. | 2,115 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferjesambandet_Andabel%C3%B8y%E2%80%93Abelsnes | 2023-02-04 | Ferjesambandet Andabeløy–Abelsnes | ['Kategori:58°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Agderstubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fergesamband i Agder', 'Kategori:Samferdsel i Flekkefjord', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Veistubber'] | Ferjesambandet Andabeløy–Abelsnes er del av Fv4128Fylkesvei 4128 i Agder og forbinder Andabeløy ferjekai med Abelsnes på fastlandet i Flekkefjord kommune. Sambandet drives av Boreal Sjø.
Ferjestrekningen har en lengde på 1,3 km og en overfartstid på 10 minutter, om hverdagen blir den betjent 23 - 55 ganger daglig. 2014 var årsdøgntrafikken 52 kjøretøy.
| Ferjesambandet Andabeløy–Abelsnes er del av Fv4128Fylkesvei 4128 i Agder og forbinder Andabeløy ferjekai med Abelsnes på fastlandet i Flekkefjord kommune. Sambandet drives av Boreal Sjø.
Ferjestrekningen har en lengde på 1,3 km og en overfartstid på 10 minutter, om hverdagen blir den betjent 23 - 55 ganger daglig. 2014 var årsdøgntrafikken 52 kjøretøy.
== Referanser == | Ferjesambandet Andabeløy–Abelsnes er del av i Agder og forbinder Andabeløy ferjekai med Abelsnes på fastlandet i Flekkefjord kommune. Sambandet drives av Boreal Sjø. | 2,116 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristin_Kajander | 2023-02-04 | Kristin Kajander | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. februar', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Skuespillere i Asylet'] | Kristin Kajander (født 28. februar 1959) er en norsk skuespiller. Hun har hatt tilknytning til Nationaltheatret fra 1992 til 2003, hvor hun har deltatt i seks oppsetninger. Hun har hatt filmroller i TV-serier og flere filmroller. Hun har også medvirket på Kjøtts låt «Kald feber» som ble utgitt på albumet Op.
| Kristin Kajander (født 28. februar 1959) er en norsk skuespiller. Hun har hatt tilknytning til Nationaltheatret fra 1992 til 2003, hvor hun har deltatt i seks oppsetninger. Hun har hatt filmroller i TV-serier og flere filmroller. Hun har også medvirket på Kjøtts låt «Kald feber» som ble utgitt på albumet Op.
== Filmografi ==
Mors lille Ole (2003)
Jeg er Dina (2002)
Tiden før Tim (2002) TV-serie
Nini TV-serie
Fox Grønland
--- – Episode #1.2 (2001) TV-episode
Ballen i øyet (2000)
Evas øye (1999)
Blodsbånd (1998) TV-serie
Gåten Knut Hamsun (1996)
Asylet (1995-1998)
Brun bitter (1988)
Hard asfalt (1986)
== Eksterne lenker ==
(en) Kristin Kajander på Internet Movie Database
(da) Kristin Kajander på Filmdatabasen
(en) Kristin Kajander hos The Movie Database | «Kald feber» er en låt av det norske punkbandet Kjøtt, som ble utgitt på albumet Op. Helge Gaarder har vokal, mens skuespilleren Kristin Kajander medvirker i låten som Karianne. | 2,117 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferjesambandet_Nordheim%E2%80%93Solskjels%C3%B8ya | 2023-02-04 | Ferjesambandet Nordheim–Solskjelsøya | ['Kategori:63°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fergesamband i Møre og Romsdal', 'Kategori:Kabelferger i Norge', 'Kategori:Møre og Romsdalstubber', 'Kategori:Samferdsel i Aure', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Veistubber'] | Ferjesambandet Nordheim–Solskjelsøya forbinder Solskjelsøya med Stabblandet over Nordheimsundet i Aure kommune ved hjelp av ei kabelferje, det har adkomst fra 680Fylkesvei 680 via en kommunal vei fra Søgarden.
Sambandet ble åpnet 16. januar 2009, det driftes av Solskjel Kabelferge SA og betjenes av KF «Solskjel Kabelferge» 2 ganger daglig unntatt lørdag over en strekning på rundt 500 m. | Ferjesambandet Nordheim–Solskjelsøya forbinder Solskjelsøya med Stabblandet over Nordheimsundet i Aure kommune ved hjelp av ei kabelferje, det har adkomst fra 680Fylkesvei 680 via en kommunal vei fra Søgarden.
Sambandet ble åpnet 16. januar 2009, det driftes av Solskjel Kabelferge SA og betjenes av KF «Solskjel Kabelferge» 2 ganger daglig unntatt lørdag over en strekning på rundt 500 m.
== Referanser == | Ferjesambandet Nordheim–Solskjelsøya forbinder Solskjelsøya med Stabblandet over Nordheimsundet i Aure kommune ved hjelp av ei kabelferje, det har adkomst fra via en kommunal vei fra Søgarden. | 2,118 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bergen_Brass_Band | 2023-02-04 | Bergen Brass Band | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Musikk i Bergen', 'Kategori:Norske brassband'] | Bergen Brass Band (Stiftet 23. februar 1945) er et brassband som holder til i Bergen.
Bandet deltar hvert år på Norgesmesterskap for brassband. Resten av året holdes det også jevnlige konserter, som blant annet familiekonsert, underholdningskonsert og julekonsert.
| Bergen Brass Band (Stiftet 23. februar 1945) er et brassband som holder til i Bergen.
Bandet deltar hvert år på Norgesmesterskap for brassband. Resten av året holdes det også jevnlige konserter, som blant annet familiekonsert, underholdningskonsert og julekonsert.
== Historie ==
Bandet ble stiftet 23. februar 1945 under navnet Bergens Sporveis Musikkorps. Formålet med korpset var å være en fritidsaktivitet for de ansatte, og bedriften støttet med øvingslokale og instrumenter. De første medlemmene var bussjåfører og andre ansatte i Bergen Sporvei.
I 1998 ble selskapet slått sammen med andre busselskaper, og både støtten og tilhørigheten til Bergen Sporvei forsvant. Følgelig ble både navnet og grunnlaget for rekruttering endret. Nytt navn ble Bergen Brass Band, og nye medlemmer ble rekruttert fra skolekorps, Universitetet i Bergen og Høgskolen i Bergen. I dag er Bergen Brass Band et ungt korps med 28 medlemmer i aldersgruppen 16 år og oppover.
Korpset har de senere år skapt relasjoner med komponister som Jesper Riis og Webjørn Sæther, som skriver musikk for korpset i tillegg til at de også utøver sin musikk sammen med korpset.
== Diskografi ==
Bergen Brass Band and Jesper Riis (2015, The Village Recording)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Bergen Brass Band
Bergen Sporveis Musikkorps
Sporveismusikken | Bergen Brass Band (Stiftet 23. februar 1945) er et brassband som holder til i Bergen. | 2,119 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Geiranger | 2023-02-04 | Geiranger | ['Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bosetninger i Stranda', 'Kategori:Fergesteder i Møre og Romsdal', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Møre og Romsdal', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart'] | Geiranger er en bygd i Stranda kommune, innerst i Geirangerfjorden, en sidefjord av Storfjorden i Møre og Romsdal. Navnet kommer antakelig av norrønt geirr (spyd) og angr som betyr fjord.Kjente attraksjoner er byggverkene Geirangervegen og Ørnevegen, utkikkspunktene Flydalsjuvet, Ørnesvingen og fjellet Dalsnibba, og fjorden med fossefallene Bruresløret, Friaren og De syv søstrene. I en sidedal ligger Storsæterfossen, et fossefall det er mulig å gå bak.
Geiranger- og Nærøyfjorden ble i 2005 innlemmet i UNESCOs verdensarvliste. I 2006 ble disse to landskapsområdene kåret, av det amerikanske magasinet National Geographic, til de best bevarte blant alle UNESCOs verdensarvsteder.Geiranger kirke er en åttekantet kirke fra 1842, som ligger ved gården Maråk. Ved gården Vinje ligger en gravhaug fra vikingtiden. Blant de eldste gårdene i bygda er Gjørva, i middelalderen lå den under Bakke kloster i Nidaros. | Geiranger er en bygd i Stranda kommune, innerst i Geirangerfjorden, en sidefjord av Storfjorden i Møre og Romsdal. Navnet kommer antakelig av norrønt geirr (spyd) og angr som betyr fjord.Kjente attraksjoner er byggverkene Geirangervegen og Ørnevegen, utkikkspunktene Flydalsjuvet, Ørnesvingen og fjellet Dalsnibba, og fjorden med fossefallene Bruresløret, Friaren og De syv søstrene. I en sidedal ligger Storsæterfossen, et fossefall det er mulig å gå bak.
Geiranger- og Nærøyfjorden ble i 2005 innlemmet i UNESCOs verdensarvliste. I 2006 ble disse to landskapsområdene kåret, av det amerikanske magasinet National Geographic, til de best bevarte blant alle UNESCOs verdensarvsteder.Geiranger kirke er en åttekantet kirke fra 1842, som ligger ved gården Maråk. Ved gården Vinje ligger en gravhaug fra vikingtiden. Blant de eldste gårdene i bygda er Gjørva, i middelalderen lå den under Bakke kloster i Nidaros.
== Historie ==
Navnet kommer trolig av norrønt geirr som betyr spyd og angr som betyr fjord, slik at Geiranger opprinnelig kan være navnet på selve fjordarmen. Fra gammelt sa folk i bygda «Gjårångjin». Gårdsnavnet Gjørvad (eller «Gjørva»), en gammel gård sentralt i bygda, kan også ha sammenheng med navnet Geiranger: I 1303 ble Gjørvad omtalt som «Gefrunga (eller Gefrunger) i Gerang» og i 1520 som «Gorang». I norrønt, trolig fra før vikingtiden, ble angr brukt som fellesnavn på fjorder og våger. Ordet har bare overlevd som ledd i sammensatte fjordnavn som Geiranger, Mauranger og Kvænangen, og har i noen tilfeller blitt overført på tilliggende gårder og bygder. «Angr» kan være relatert til gammelnorsk «ǫngr» som betyr trang eller smal. Fjordnavn på -angr finnes ikke på Island og Grønland noe som tyder på at slike fjordnavn er eldre enn vikingtiden.Det er gjort sikre funn fra steinalder på Lundaneset (der Geirangerfjorden møter Sunnylvsfjorden) og på høyfjellet ved Geirangervegen. Funnet på Lundaneset har preg av verksted med mange halvferdige steinredskaper og en stor mengde avfall fra virksomheten. Funnet ble gjort 60 meter over sjønivå. Gårdsnavn som Møll og Vinje antas å være svært gamle. Hyski, Homlung, Grande og Gjørva er trolig også gamle navn. Gjørva kan skrive seg fra Gyrvin og slike sammensetninger med -vin regnes som svært gamle navn og kan være fra før vår tidsregning eller til rundt år 400. Navn på -vin betyr ikke nødvendigvis fast bosetning, men forteller noe om hvordan og hvor tidlig området ble brukt.På Meråk ved fjorden var det et lite marked der bønder og fiskere fra Sunnmøre drev handel med bønder fra innlandet.Svartedauden førte til en sterk nedgang i folketallet og i 1589 var det bare fem prestegjeld på Sunnmøre. Geiranger var underlagt Ørskog prestegjeld sammen med Sunnylven, Stranda, Norddal og Stordal.Karl Mjelva bygget i 1907 kraftverk for Hotel Union. Mjelva begynte etter hvert å lage elektriske varmeovner og komfyrer, Mjelvakomfyren. Komfyrfabrikken flyttet til Veblungsnes så til Ørsta etter at Havtor Hovden overtok under navnet Grepa og Mjelva Fabrikker.Geirangervegen var ferdig i 1889 og ble fulgt av skysstrafikk med hest til Grotli og Otta. Skysslaget hadde opp til 100 hester i virksomhet. Da bilen ble innført i Norge ville ikke myndigheten tillate biler på den smale Geirangervegen. Karl Mjelva fikk da Heinrich Opel til å lage chassis spesielt tilpasset norske høyfjellsveier. Tre små-Opler ble montert i Geiranger.I 1880 var det ett hotell i bygda, i 1895 var fire hotell i drift. Langs fjorden ligger en rad veiløse fjell- og fjordgårder. Ved fossen Syv søstre ligger Knivsflå som ble fraflyttet i 1898 på grunn av rasfare. Skageflå på motsatt side var en relativt stor gård med 120 geiter og 15-16 kyr, den er overtatt av den ideelle organisasjonen Storfjordens venner. Blomberg ble fraflyttet i 1948, bygningene er intakte.
== Turisme ==
Det er 230 fastboende i Geiranger (2017) og de fleste er engasjert i turistnæringen. Bygden er omgitt av bratte fjell på hver side av fjorden, noe som har gjort stedet til et av landets mest besøkte turistmål med over 700 000 besøkende hvert år. Mange kommer med bil over Geirangervegen og Ørnevegen. Den nordgående Hurtigruten legger i sommerhalvåret turen om Geiranger. Det er flere campingplasser, hytter og hoteller i Geiranger. Blant annet Hotell Geiranger og Hotell Union. Hotell Union er det eneste hotellet som har tilnærmet helårsåpent, med stengt kun de to første ukene i januar.
Sommeren 1869 seilte yachten «Nereid» til Norge som en av de første, utenlandske turistbåtene som besøkte landet. Ombord var blant andre båtens eier, bankmannen og kvekeren Edward Backhouse (1808-1879). For å komme seg etter stress og dårlig helse ville han besøke det rolige og restituerende Norge. Nevøen Edward Backhouse Mounsey (1840-1911) tok bilder på turen. De besøkte også Geiranger.Om sommeren går det bilferje mellom Geiranger og Hellesylt. I 2010 reiste i gjennomsnitt 140 kjøretøy og 690 personer daglig med ferja.Keiser Vilhelm II av Tyskland besøkte Geiranger med skip i 1899 noe som var god reklame for bygda. Keiseren besøkte deretter Geiranger hver sommer til 1914.
=== Dalsnibba ===
Veien til toppen av Dalsnibba (Nibbevegen) ble anlagt (i 1939) kun for turistene etter at motorkjøretøy gjorde den lange stigningen fra fjorden overkommelig. Ørnevegen mellom Geiranger og Eidsdal sto ferdig først i 1956, slik at det før den tid var lite gjennomgangstrafikk med kjøretøy. Trafikken med båt eller ferge helt fra Ålesund og Valldal til Geiranger. Før bilens tid var bygdefolket engasjert i skyssing av turister med hest og vogn opp langs Geirangervegen. Senere ble det investert i biler som tålte de bratte bakkene og krappe svingene. I 1930-åra var det opp mot 50 åpne skyssbiler i bygda, og Geiranger hadde på den tiden større biltetthet enn Oslo. Under krigen beslagla okkupasjonsmakten 37 skyssbiler, rett etter krigen var bare 9 biler i virksomhet. I 1938 var taksten for skyssing med bil til Djupvasshytta 45 kr, noe som tilsvarte 30 til 45 timelønner for en anleggsarbeider. Trollstigen åpnet i 1936 og Ørnevegen i 1956, dermed var det sammenhengende bilvei (bare avbrutt av en kort ferge til Eidsdal) fra Åndalsnes (med Raumabanens endestasjon) til Grotli.
=== Cruisetrafikk ===
Geiranger har årlig besøk av 150–200 cruiseskip, noe som gjør bygda til Norges tredje største cruisehavn (bare Oslo og Bergen er større). I 2010 gikk 157 cruiseskip til Geiranger, mot 241 i Bergen. I 2011 kom 230 000 til Geiranger med cruiseskip, 20 000 flere enn i 2010. I 2012 var tallet oppe i 312 000 og Geiranger gikk da forbi Oslo som cruisehavn. I 2013 var det 159 anløp (med knapt 300.000 passasjerer) til Oslo mot 206 anløp til Geiranger.
I 1906 var det totalt 12.600 besøkende til Geiranger, av dette 4955 med engelske skip. I 1910 var det totalt 16.601 besøkende, av dette 4700 med engelske og 4900 med tyske skip. Norge tok i 1905 i mot totalt 25.000 utenlandske turister, hvorav en stor andel altså besøkte Geiranger.Det store trafikken, særlig av cruiseskip, har i perioder medvirket til luftforurensing som i perioder har vært helseskadelig.
== Kommunikasjon ==
På vinteren er både fergen til Hellesylt og Geirangervegen stengt og den eneste helårsforbindelsen til bygda er Ørnevegen på fylkesvei 63. Før Trollstigen ble åpnet i 1936 var Geirangervegen den eneste sammenhengende kjørevegen på det som nå er fylkesveg 63. Ørnevegen åpnet i 1956 og før den tid hadde Geiranger og Valldal ferjesamband (ferjestedet var Sylte). Ferjesambandet Linge-Eidsdal åpnet i 1967 og kortet inn ferjesambandet ytterligere.
Ørnevegen går nord vestover og det er omtrent 25 km til fergestedet i Eidsdal, med vei videre til Valldal, og Trollstigen. Vestover går det vei til Ålesund.
Geirangerveien er vinterstengt og går østover til Grotli, Skjåk og Lom. Det er forbindelse til Stryn og Nordfjord. På fjellovergangens høyeste punkt (Djupvasshytta) går det bomvei videre til Dalsnibba.
Geiranger har fergeforbindelse med Hellesylt i sommerhalvåret. Fergeturen til Hellesylt tar rundt en time og går forbi fraflyttede fjellgårder og flere fosser, hvorav den mest kjente er De syv søstre. Til 2015 gikk det også turistferje til Valldal.
== Kultur ==
I fjellene er gamle dyregraver og bogesteller (buestillinger) fra steinalderen. Mye tyder på at enkelte av disse er fra slutten av siste istid og blant de eldste byggverk i Norge.
Norsk Fjordsenter ligger i Geiranger og gir innblikk i fjordkulturen, særlig livet slik det var på de mange fraflyttede fjellgårdene ved Storfjorden.
Geiranger har inspirert en rekke kunstnere. Sangen Å Vestland, Vestland skal være skrevet i Geiranger.
Hvert år arrangeres Frå fjord til fjell, som består av halvmaraton, miniton, marsj og sykkelritt som går fra sentrum i bygden til toppen av Dalsnibba, 1497 moh.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Geiranger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Geiranger – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Reisemålet Geiranger, med aktiviteter.
Destinasjon Geirangerfjord – Trollstigen | Ferjesambandet Geiranger–Hellesylt er et sommersamband langs Geirangerfjorden mellom Geiranger og Hellesylt i Stranda kommune. Strekningen er del av fylkesvei 60 og drives per 2018 av The Fjords. | 2,120 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rolf_Martens | 2023-02-04 | Rolf Martens | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. april', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 22. februar', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske sjakkspillere'] | Rolf Olav Martens (1942–2008) var en svensk sjakkspiller.
Martens var født i Norge, men bodde i Sverige fra 1950. Han hadde universitetsutdanning innen matematikk og fysikk, men arbeidet som sveiser.I 1967 ble Martens svensk mester i sjakk, i det som var hans eneste deltakelse i SM-gruppen. Han kom på andreplass i Göteborgsturneringen 1967/68 etter Jefim Geller, men foran spillere som Heikki Westerinen, Vlastimil Jansa og Nona Gaprindashvili. Våren 1969 spilte han en treningsmatch mot Ulf Andersson som endte 3–3. Martens vant SM i lynsjakk i 1966 og i 1988, og Malmö Open to ganger.
Martens brukte mye tid på å utforske åpningsvarianter og kunne overraske med uortodokst åpningsspill. Han oppfant i 1982 det som i engelsk sjakklitteratur kalles «Snake Benoni», en variant av moderne Benoni. Det opprinnelige navnet til Martens var «Orm», kanskje ment som et anagram over initialene hans, ROM, og/eller inspirert av løperens slangelignende bevegelse. I varianten utvikles løper til d6 i stedet for til g7 i svarts 5. trekk.
De siste årene av sitt liv brukte Martens mest tid på politisk virksomhet. Han var talsmann for en obskur maoistisk retning og hadde forbindelser med tyske KPD/ML (NEUE EINHEIT) inntil han kom på kant med dem. Han gav ut magasinet Unite som til dels ble publisert på usenet. Blant Martens' mange kontroversielle synspunkter var at aids ikke eksisterer og at Mijailo Mijailović er uskyldig dømt for mordet på Anna Lindh.
Lunds akademiska schackklubb arrangerer Rolf Martens Minnesturnering.
| Rolf Olav Martens (1942–2008) var en svensk sjakkspiller.
Martens var født i Norge, men bodde i Sverige fra 1950. Han hadde universitetsutdanning innen matematikk og fysikk, men arbeidet som sveiser.I 1967 ble Martens svensk mester i sjakk, i det som var hans eneste deltakelse i SM-gruppen. Han kom på andreplass i Göteborgsturneringen 1967/68 etter Jefim Geller, men foran spillere som Heikki Westerinen, Vlastimil Jansa og Nona Gaprindashvili. Våren 1969 spilte han en treningsmatch mot Ulf Andersson som endte 3–3. Martens vant SM i lynsjakk i 1966 og i 1988, og Malmö Open to ganger.
Martens brukte mye tid på å utforske åpningsvarianter og kunne overraske med uortodokst åpningsspill. Han oppfant i 1982 det som i engelsk sjakklitteratur kalles «Snake Benoni», en variant av moderne Benoni. Det opprinnelige navnet til Martens var «Orm», kanskje ment som et anagram over initialene hans, ROM, og/eller inspirert av løperens slangelignende bevegelse. I varianten utvikles løper til d6 i stedet for til g7 i svarts 5. trekk.
De siste årene av sitt liv brukte Martens mest tid på politisk virksomhet. Han var talsmann for en obskur maoistisk retning og hadde forbindelser med tyske KPD/ML (NEUE EINHEIT) inntil han kom på kant med dem. Han gav ut magasinet Unite som til dels ble publisert på usenet. Blant Martens' mange kontroversielle synspunkter var at aids ikke eksisterer og at Mijailo Mijailović er uskyldig dømt for mordet på Anna Lindh.
Lunds akademiska schackklubb arrangerer Rolf Martens Minnesturnering.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rolf Martens – chessgames.com
(en) Rolf Martens – 365Chess.com
Rolf Martens' partier, 365chess.com
Om Martens' åpningsideer, thechessdrum.net
Bilde av Martens, newinchess.com | Rolf Olav Martens (1942–2008) var en svensk sjakkspiller. | 2,121 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferjesambandet_Horten%E2%80%93Bast%C3%B8y | 2023-02-04 | Ferjesambandet Horten–Bastøy | ['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fergesamband i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Samferdsel i Horten', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Veistubber', 'Kategori:Vestfold og Telemarkstubber'] | Ferjesambandet Horten–Bastøy forbinder Bastøy med Horten, det drives av Bastøy fengsel.Om hverdagen betjenes strekningen av MF «Vederøy» 11 ganger i hver retning, fredag - søndag sjeldnere.
| Ferjesambandet Horten–Bastøy forbinder Bastøy med Horten, det drives av Bastøy fengsel.Om hverdagen betjenes strekningen av MF «Vederøy» 11 ganger i hver retning, fredag - søndag sjeldnere.
== Referanser == | }} | 2,122 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013_i_Hattfjelldal | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 i Hattfjelldal | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politikk i Hattfjelldal', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Stortingsvalget 2013 i Nordland'] | Stortingsvalget 2013 i Hattfjelldal ble avholdt 9. september 2013 i Hattfjelldal kommune i Nordland.
Det var 1 096 stemmeberettigede velgere i Hattfjelldal. Av disse avga 870 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
| Stortingsvalget 2013 i Hattfjelldal ble avholdt 9. september 2013 i Hattfjelldal kommune i Nordland.
Det var 1 096 stemmeberettigede velgere i Hattfjelldal. Av disse avga 870 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
== Referanser == | Stortingsvalget 2013 i Hattfjelldal ble avholdt 9. september 2013 i Hattfjelldal kommune i Nordland. | 2,123 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mord_uten_grenser_(TV-serie) | 2023-02-04 | Mord uten grenser (TV-serie) | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske TV-serier', 'Kategori:Danske TV-serier fra 2010-årene', 'Kategori:Danske dramaserier', 'Kategori:Danske krimserier', 'Kategori:Dramaserier', 'Kategori:Krimserier', 'Kategori:Sveitsiske TV-serier', 'Kategori:TV-produksjoner på DR', 'Kategori:TV-produksjoner på ORF', 'Kategori:TV-produksjoner på SVT', 'Kategori:TV-produksjoner på Schweizer Radio und Fernsehen', 'Kategori:TV-produksjoner på ZDF', 'Kategori:TV-serier fra 2010-årene', 'Kategori:Tyske TV-serier fra 2010-årene', 'Kategori:Tyske dramaserier', 'Kategori:Tyske krimserier', 'Kategori:Østerrikske TV-serier'] | Mord uten grenser er en belgisk-dansk-sveitsisk-tysk-østerriksk TV-serie med det internasjonale navnet The Team som hadde premiere på norsk tv i februar 2015.
| Mord uten grenser er en belgisk-dansk-sveitsisk-tysk-østerriksk TV-serie med det internasjonale navnet The Team som hadde premiere på norsk tv i februar 2015.
== Handling ==
En kvinne blir funnet myrdet på en bestialsk måte i København. Kun få timer senere oppdages to andre kvinner i Antwerpen og Berlin drept på samme måte. Mordet trekker spor til Belgia og Tyskland. Europol setter sammen et lag av etterforskere fra flere land, som forsøker å oppklare forbrytelsene..
== Medvirkende ==
Medvirkende er blant andre Lars Mikkelsen som Harald Bjørn, Jasmin Gerat som Jackie Müller, Veerle Baetens som Alicia Verbeeck, Nicholas Ofczarek som Marius Loukauskis, Sunnyi Melles som Iris Gabler, Miriam Stein som Natascha Stark og Ida Engvoll som Kit Ekdal.
Seriens tittelmelodi blir fremført av det belgiske bandet Intergalactic Lovers.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Mord uten grenser på Internet Movie Database
(da) Mord uten grenser i Danmark Nationale Filminstitut | Mord uten grenser er en belgisk-dansk-sveitsisk-tysk-østerriksk TV-serie med det internasjonale navnet The Team som hadde premiere på norsk tv i februar 2015.Mord uten grenser, nrk. | 2,124 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Butozania | 2023-02-04 | Butozania | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1955', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Butozania er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
| Butozania er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Europa (Nord-Makedonia).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Rhizotrogini Burmeister, 1855
Slekten Butozania Miksic, 1955
Butozania macedonica Mikšic, 1955
== Kilder ==
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr
== Eksterne lenker ==
(en) Butozania i Encyclopedia of Life
(en) Butozania i Global Biodiversity Information Facility
(en) Butozania hos Fauna Europaea | Butozania er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art. | 2,125 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asophrops | 2023-02-04 | Asophrops | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1961', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Asophrops er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
| Asophrops er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utbredelse ==
Artene er utbredt i Karakorum-fjellene og omkringliggende områder i India, Pakistan og Afghanistan.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Rhizotrogini Burmeister, 1855
Slekten Asophrops Petrovitz, 1961
Asophrops jettmari Petrovitz, 1961
Asophrops medvedevi (Nikolajev & Kabakov, 1980)
Asophrops punjabensis (Arrow, 1948)
Asophrops rudolfpetrovitzi Keith, 2007
Asophrops staveni Keith, 2007
== Kilder ==
Fauna Europaea, utbredelsesdatabase for europeiske dyr
== Eksterne lenker ==
(en) Asophrops i Global Biodiversity Information Facility
Asophrops – detaljert informasjon på Wikispecies | Asophrops er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art. | 2,126 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Judson_Wheeler_van_De_Venter | 2023-02-04 | Judson Wheeler van De Venter | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 17. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1939', 'Kategori:Fødsler 5. desember', 'Kategori:Fødsler i 1855', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Monroe County i Michigan', 'Kategori:Salmediktere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | Judson Wheeler van De Venter (født 5. desember 1855 i Dundee i Michigan i USA, død 17. juli 1939) var en amerikansk salmedikter og professor i hymnologi. De Venter er kanskje best kjent for å ha skrevet salmen «I Surrender All», som er med i norsk og engelsk språkdrakt i Norsk salmebok 2013.
De Venter ble født i Michigan, og jobbet som lærer og rektor før han ble predikant i 1896. Han reiste rundt og forkynte i USA og England. Mot slutten av livet flyttet han til Florida, og jobbet i fire år som professor i hymnologi ved Florida Bible Institute (nå Trinity Bible College).
| Judson Wheeler van De Venter (født 5. desember 1855 i Dundee i Michigan i USA, død 17. juli 1939) var en amerikansk salmedikter og professor i hymnologi. De Venter er kanskje best kjent for å ha skrevet salmen «I Surrender All», som er med i norsk og engelsk språkdrakt i Norsk salmebok 2013.
De Venter ble født i Michigan, og jobbet som lærer og rektor før han ble predikant i 1896. Han reiste rundt og forkynte i USA og England. Mot slutten av livet flyttet han til Florida, og jobbet i fire år som professor i hymnologi ved Florida Bible Institute (nå Trinity Bible College).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Oppslag på hymntime.com | Judson Wheeler van De Venter (født 5. desember 1855 i Dundee i Michigan i USA, død 17. | 2,127 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013_i_Grane | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 i Grane | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politikk i Grane', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Stortingsvalget 2013 i Nordland'] | Stortingsvalget 2013 i Grane ble avholdt 9. september 2013 i Grane kommune i Nordland.
Det var 1 134 stemmeberettigede velgere i Grane. Av disse avga 860 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
| Stortingsvalget 2013 i Grane ble avholdt 9. september 2013 i Grane kommune i Nordland.
Det var 1 134 stemmeberettigede velgere i Grane. Av disse avga 860 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
== Referanser == | Stortingsvalget 2013 i Grane ble avholdt 9. september 2013 i Grane kommune i Nordland. | 2,128 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bernhard_B._Fj%C3%A6restrand | 2023-02-04 | Bernhard B. Fjærestrand | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 3. august', 'Kategori:Dødsfall i 1951', 'Kategori:Frelsesarméoffiserer', 'Kategori:Fødsler 6. januar', 'Kategori:Fødsler i 1879', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske salmediktere', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2020-03'] | Bernhard B. Fjærestrand (født 1879 i Porsgrunn, død 1951 i Oslo) var en norsk sangdikter, hymnolog og offiser i Frelsesarmeen.
Fjærestrand var med i Frelsesarmeen fra han var ung, og jobbet der med organisasjonens blad Krigsropet. Her var han redaktør fra 1937 til han ble pensjonert i 1944.Fjærestrand skrev mange sanger, og var representert med 21 sanger i Frelsesarmeens sangbok fra 1977. I utgaven fra 2010 er han representert med seks tekster. og én sang i Norsk salmebok 2013.Høsten 1940 satt han noen måneder i fengsel på Møllergata 19 fordi Krigsropet, som eneste norske organ, hadde hatt en hilsen til kong Haakon på hans 68-årsdag i august 1940.Fjærestrand skrev to bøker. Den første var en populærteologisk bok om Guds usigelige gave - evig liv (1942). Den andre var en biografi over frelsesoffiseren Reinert Gundersen, som ble gitt ut etter forfatterens død, Gå ut - og forkynn (1957).
| Bernhard B. Fjærestrand (født 1879 i Porsgrunn, død 1951 i Oslo) var en norsk sangdikter, hymnolog og offiser i Frelsesarmeen.
Fjærestrand var med i Frelsesarmeen fra han var ung, og jobbet der med organisasjonens blad Krigsropet. Her var han redaktør fra 1937 til han ble pensjonert i 1944.Fjærestrand skrev mange sanger, og var representert med 21 sanger i Frelsesarmeens sangbok fra 1977. I utgaven fra 2010 er han representert med seks tekster. og én sang i Norsk salmebok 2013.Høsten 1940 satt han noen måneder i fengsel på Møllergata 19 fordi Krigsropet, som eneste norske organ, hadde hatt en hilsen til kong Haakon på hans 68-årsdag i august 1940.Fjærestrand skrev to bøker. Den første var en populærteologisk bok om Guds usigelige gave - evig liv (1942). Den andre var en biografi over frelsesoffiseren Reinert Gundersen, som ble gitt ut etter forfatterens død, Gå ut - og forkynn (1957).
== Referanser == | Bernhard B. Fjærestrand (født 1879 i Porsgrunn, død 1951 i Oslo) var en norsk sangdikter, hymnolog og offiser i Frelsesarmeen. | 2,129 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8lvi_Ann_F%C3%A6tten | 2023-02-04 | Sølvi Ann Fætten | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 8. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske salmediktere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-04'] | Sølvi Ann Fætten (født 8. oktober 1957) er en norsk høyskolelektor og salmedikter. Fætten jobber som høyskolelektor ved Dronning Mauds Minne og har skrevet flere salmer, der en av disse er tatt med i Norsk salmebok 2013.
| Sølvi Ann Fætten (født 8. oktober 1957) er en norsk høyskolelektor og salmedikter. Fætten jobber som høyskolelektor ved Dronning Mauds Minne og har skrevet flere salmer, der en av disse er tatt med i Norsk salmebok 2013.
== Referanser == | Sølvi Ann Fætten (født 8. oktober 1957) er en norsk høyskolelektor og salmedikter. | 2,130 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paoulo_Roberto_Garcia | 2023-02-04 | Paoulo Roberto Garcia | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Brasilianske musikere', 'Kategori:Brasilianske salmediktere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Stubber 2020-03', 'Kategori:Veldig små stubber'] | Paoulo Roberto Garcia er en brasiliansk musiker. Som medlem av en musikkergruppe er han representert i mange salmebøker, blant annet med en salme i Norsk salmebok 2013.
| Paoulo Roberto Garcia er en brasiliansk musiker. Som medlem av en musikkergruppe er han representert i mange salmebøker, blant annet med en salme i Norsk salmebok 2013.
== Referanser == | Paoulo Roberto Garcia er en brasiliansk musiker. Som medlem av en musikkergruppe er han representert i mange salmebøker, blant annet med en salme i Norsk salmebok 2013. | 2,131 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gent%E2%80%93Wevelgem_2015 | 2023-02-04 | Gent–Wevelgem 2015 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gent–Wevelgem', 'Kategori:Sport i Belgia i 2015', 'Kategori:UCI WorldTour 2015'] | Gent-Wevelgem 2015 var den 77. utgaven av sykkelrittet Gent–Wevelgem. Det ble avholdt over 239 km 29. mars 2015, med start og målgang i den belgiske byen Gent. Det var det sjuende arrangementet på UCI WorldTour 2015. Rittet ble vunnet av italienske Luca Paolini fra Katjusja. Tre nordmenn stilte til start. Alexander Kristoff kom til slutt på en niendeplass, mens Edvald Boasson Hagen og Kristoffer Skjerping brøt rittet. Det var dårlige værforhold med mye vind, og kun 39 av de 200 rytterne kom til mål.
| Gent-Wevelgem 2015 var den 77. utgaven av sykkelrittet Gent–Wevelgem. Det ble avholdt over 239 km 29. mars 2015, med start og målgang i den belgiske byen Gent. Det var det sjuende arrangementet på UCI WorldTour 2015. Rittet ble vunnet av italienske Luca Paolini fra Katjusja. Tre nordmenn stilte til start. Alexander Kristoff kom til slutt på en niendeplass, mens Edvald Boasson Hagen og Kristoffer Skjerping brøt rittet. Det var dårlige værforhold med mye vind, og kun 39 av de 200 rytterne kom til mål.
== Lag ==
== Resultater ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Gent-Wevelgem 2015 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Gent-Wevelgem 2015 var den 77. utgaven av sykkelrittet Gent–Wevelgem. | 2,132 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Detrivori | 2023-02-04 | Detrivori | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Organismer', 'Kategori:Zoologi', 'Kategori:Økologi'] | Detrivorer eller sedimentspisere er en betegnelse på organismer, helst dyr, som lever av å fordøye delvis nedbrutte rester av andre organismer, og også avføring. Selv om sopp gjerne regnes som saprofytter, kan de også sees som detrivorer. Det finnes mange former for detrivori avhengig av organismegruppe og levested. Sedimentspisere i innsjøer og hav regnes om en undergruppe av suspensjonsspiser.
| Detrivorer eller sedimentspisere er en betegnelse på organismer, helst dyr, som lever av å fordøye delvis nedbrutte rester av andre organismer, og også avføring. Selv om sopp gjerne regnes som saprofytter, kan de også sees som detrivorer. Det finnes mange former for detrivori avhengig av organismegruppe og levested. Sedimentspisere i innsjøer og hav regnes om en undergruppe av suspensjonsspiser.
== Økologi ==
I næringsnett fyller detrivorer stort sett rollen som nedbrytere. Detrivorene blir selv ofte spist av rovdyr, og spiller derved en viktig rolle i resirkuleringen av næringstoffer i karbon- og nitrogenkretsløpet. I skog er særlig sopp en viktig detrivor, og hjelper til å bryte ned dødt trevirke og å klargjøre trevirke for videre nedbryting av andre organsimer gjennom å fordøye lignin. Gjennom å spise sedimenter for å trekke ut næringpartikler vil enkelte detrivorer komme til å oppkonsentrere farlige avfallstoffer i miljøet.
== Former for detrivori ==
Mange arter i hav og ferskvann lever av å grave seg gjennom sedimenter og spise næringspartikler de finner, enten ved å plukke ut enkelte partikler, eller ved å spise store mengde sedimenter og sile ut næringspartiklene i svelget eller tarmen. Mange irregulære sjøpiggsvin, pølseormer og leddormer lever på denne måten. På land lever meitemark på en tilsvarende måte med å spise seg gjennom jordlaget og ved å komme opp og spise halvråtne blader nattestid.
Også dyr i åpne vannmasser kan leve som detrivorer ved å fordøye næring fra partikler i vannmassene. Karuss spiser humuspartikler i vannmassene og fordøyer bakteriene på dem. Mange dyregrupper lever av å filtrere vannmasser, og det er en glidende overgang mellom detrivorer og filterspisere.
Mange grupper lever som detrivorer på landjorda, inkludert skrukketroll og tusenbein. En egen undergruppe av detrivori er å leve av avføring, slik som larvene til gjødselbiller og mange arter av åkerfluer. Den sistnevnte gruppen har navnet Scathophagidae, som oversatt betyr «avføringsspisere».
Åtseletere regnes vanligvis ikke som detrivorer, men det er en glidende overgang mellom å være åtseleter og å være detrovir i de siste nedbrytningsstadiene av et kadaver.
== Referanser == | Detrivorer eller sedimentspisere er en betegnelse på organismer, helst dyr, som lever av å fordøye delvis nedbrutte rester av andre organismer, og også avføring.Wetzel, R. | 2,133 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Laxevaag_Maskin_%26_Jernskibsbyggeri | 2023-02-04 | Laxevaag Maskin & Jernskibsbyggeri | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergen havn', 'Kategori:Laxevaag Maskin & Jernskipsbyggeri', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Næringsliv i Bergen', 'Kategori:Skipsverft i Hordaland', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Tidligere norske skipsverft', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Laxevaag Maskin & Jernskibsbyggeri var et skipsverft på Laksevåg i Bergen. Verftet bygget flere av dampskipene som gikk som fjordabåter på Vestlandet.
Verftets forhistorie strekker seg helt tilbake til begynnelsen av 1800-tallet da Graneverftet ble etablert på Laksevåg. I 1882 ble dette verftet overtatt av Martens, Olsen & Co. som bare fem år senere ble slått konkurs. Verftet ble da gjenetablert som Laxevaag Maskin & Jernskibsbyggeri. I 1929 ble verftet innlemmet i Bergen Mekaniske Verksted.
Blant skip som er bygget ved verftet er DS «Alden» i 1888, DS «Øybuen» i 1894, DS «Hestmanden» for Vesteraalens Dampskibsselskab i 1911 og DS «Stord» for Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap i 1913.
| Laxevaag Maskin & Jernskibsbyggeri var et skipsverft på Laksevåg i Bergen. Verftet bygget flere av dampskipene som gikk som fjordabåter på Vestlandet.
Verftets forhistorie strekker seg helt tilbake til begynnelsen av 1800-tallet da Graneverftet ble etablert på Laksevåg. I 1882 ble dette verftet overtatt av Martens, Olsen & Co. som bare fem år senere ble slått konkurs. Verftet ble da gjenetablert som Laxevaag Maskin & Jernskibsbyggeri. I 1929 ble verftet innlemmet i Bergen Mekaniske Verksted.
Blant skip som er bygget ved verftet er DS «Alden» i 1888, DS «Øybuen» i 1894, DS «Hestmanden» for Vesteraalens Dampskibsselskab i 1911 og DS «Stord» for Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap i 1913.
== Skip bygget ved verftet ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Laksevåg Kulturhistoriske Forening: Skibsbyggerne på Laksevåg Besøkt 29. mars 2015
Bergen kommune: Rapport 3.1 - Antikvarisk dokumentasjon av BMV-Laksevåg (pdf 6,6 MB - publisert oktober 2005) Arkivert 2. april 2015 hos Wayback Machine. Besøkt 29. mars 2015 | Laxevaag Maskin & Jernskibsbyggeri var et skipsverft på Laksevåg i Bergen. Verftet bygget flere av dampskipene som gikk som fjordabåter på Vestlandet. | 2,134 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABHornelen%C2%BB | 2023-02-04 | DS «Hornelen» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Sjøulykker i 1915', 'Kategori:Sjøulykker i 1926', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1866', 'Kategori:Skip sluttseilt 1951', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-03'] | DS «Hornelen» var et dampskip bygget i 1866 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute mellom Bergen og Sogn og Fjordane frem til 1951.
| DS «Hornelen» var et dampskip bygget i 1866 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute mellom Bergen og Sogn og Fjordane frem til 1951.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1866
Bygget av: C. Mitchell & Co., Newcastle (byggenummer 152)
Brutto RT: 256
Netto RT: 148
Lengde: 130,4 meter
Bredde: 20,8 meter
Motor: Lavtrykks maskin: 45 NHK
== Historie ==
1866: Levert som «Hornelen» for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, Bergen
18??: Ny maskin: 2cyl.Comp. (Nylands Værksted, Kristiania), 52 NHK
1915: 27.12.: Grunnstøtte og sank i Svanøbukten på reise Svartvik – Bergen med post og passasjerer. 1 mann omkom. Fartøyet ble først kondemnert, senere hevet og reparert.
1917: 29.08.: Satt i fart på nytt for samme eier.
1919: 20.06.: Rederiet omdøpt Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1926: 11.12.: Sank på Feiefjorden. På nytt hevet, reparert og satt i fart for samme eier.
1951: Hogd ved Stavanger Skipsophugnings Co.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Bakka, Dag jr. (1976). Bergenske fjordabåter (norsk). Bergen: Bergens Tidene / J. W. Eides boktrykkeri. ISBN 82-7131-007-0. | DS «Hornelen» var et dampskip bygget i 1866 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute mellom Bergen og Sogn og Fjordane frem til 1951. | 2,135 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABSogn%C2%BB | 2023-02-04 | DS «Sogn» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Sjøulykker i 1900', 'Kategori:Sjøulykker i 1910', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1875', 'Kategori:Skip sluttseilt 1949', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-03'] | DS «Sogn» var et dampskip bygget i 1875 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute mellom Bergen og Sogn og Fjordane frem til 1949.
| DS «Sogn» var et dampskip bygget i 1875 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute mellom Bergen og Sogn og Fjordane frem til 1949.
== Historie ==
1875: April: Levert som «Sogn» for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, Bergen
1890: Forlenget: 383 brt, 227 nrt, 173 PC 158.2 x 21.9 x 11.3
1900: Kolliderte med «Dorothy» i Måløy.
1910: August: Kolliderte med «Manger» på Byfjorden utenfor Bergen. «Manger» sank.
1919: 20.06.: Rederiet omdøpt Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1949: Solgt til Brødrene Anda, Stavanger, for hogging.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Bakka, Dag jr. (1976). Bergenske fjordabåter (norsk). Bergen: Bergens Tidene / J. W. Eides boktrykkeri. ISBN 82-7131-007-0. | Bergen | 2,136 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABL%C3%A6rdal%C2%BB | 2023-02-04 | DS «Lærdal» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergens mekaniske verksted', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip fra 1876', 'Kategori:Skip sluttseilt 1938', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03'] | DS «Lærdal» var et dampskip bygget i 1876 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute mellom Bergen og Sogn og Fjordane frem til 1938.
| DS «Lærdal» var et dampskip bygget i 1876 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute mellom Bergen og Sogn og Fjordane frem til 1938.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1876
Bygget av: Bergens mek. Værksted (byggenummer 36)
Brutto RT: 66
Netto RT: 47
Lengde: 73,9 meter
Bredde: 15,9 meter
Motor: 2cyl.Comp. (BMV), 18 NHK, 100 iHK
== Historie ==
1876: Mars: Levert som «Lærdal» for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, Bergen
1919: 20.06.: Rederiet omdøpt Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1938: Solgt for hogging
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012. | DS «Lærdal» var et dampskip bygget i 1876 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute mellom Bergen og Sogn og Fjordane frem til 1938. | 2,137 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pseudopanotrogus | 2023-02-04 | Pseudopanotrogus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1969', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pseudopanotrogus er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Pseudopanotrogus er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Asia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Rhizotrogini Burmeister, 1855
Slekten Pseudopanotrogus Petrovitz, 1969
Pseudopanotrogus baehri (Ahrens & Sabatinelli, 1996)
Pseudopanotrogus brevipilosus Keith, 2009
Pseudopanotrogus carinifrons (Moser, 1913)
Pseudopanotrogus clypealis (Moser, 1915)
Pseudopanotrogus donckieri (Brenske, 1892)
Pseudopanotrogus extrarius Keith, 2005
Pseudopanotrogus holotrichius Keith, 2010
Pseudopanotrogus kashmirensis Petrovitz, 1969
Pseudopanotrogus kuluensis (Moser, 1919)
Pseudopanotrogus lassallei Keith, 2010
Pseudopanotrogus longiceps (Moser, 1918)
Pseudopanotrogus nepalensis (Frey, 1969)
Pseudopanotrogus obscurus Keith, 2007
Pseudopanotrogus pilifera
Pseudopanotrogus pusillus (Arrow, 1921)
Pseudopanotrogus rosettae Frey, 1971
== Eksterne lenker ==
(en) Pseudopanotrogus i Global Biodiversity Information Facility
Pseudopanotrogus – detaljert informasjon på Wikispecies | Pseudopanotrogus er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,138 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Selvkontroll | 2023-02-04 | Selvkontroll | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyder', 'Kategori:Helsepsykologi'] | Selvkontroll eller selvbeherskelse er evnen til å styre ens egne følelser, oppførsel og lyster i møte med eksternt press for å fungere i et samfunn. Innen psykologi kan det refereres til som emosjonell selvregulering. Selvkontroll kan være viktig for å oppnå langsiktige mål med å overstyre impulser og kortsiktige fristelser til fordel for mer langsiktige mål eller mer rasjonelle valg.
| Selvkontroll eller selvbeherskelse er evnen til å styre ens egne følelser, oppførsel og lyster i møte med eksternt press for å fungere i et samfunn. Innen psykologi kan det refereres til som emosjonell selvregulering. Selvkontroll kan være viktig for å oppnå langsiktige mål med å overstyre impulser og kortsiktige fristelser til fordel for mer langsiktige mål eller mer rasjonelle valg.
== Se også ==
Operant betinging
Fri vilje
Selvregulering
Selvledelse
== Referanser == | Selvkontroll eller selvbeherskelse er evnen til å styre ens egne følelser, oppførsel og lyster i møte med eksternt press for å fungere i et samfunn. Innen psykologi kan det refereres til som emosjonell selvreguleringUit-psyk. | 2,139 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABBalder%C2%BB | 2023-02-04 | DS «Balder» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Forliste skip', 'Kategori:Kristiansands mekaniske verksted', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Sjøulykker i 1952', 'Kategori:Skip fra 1875', 'Kategori:Skip sluttseilt 1952'] | DS «Balder», senere DS «Meland», var et dampskip bygget i 1875 for Tysnæs & Kvindeherreds Dampskibsselskab.
Skipet gikk først i lokalruter i Tysnes og Kvinnherad-området men måtte gi seg etter noen år på grunn av sterk konkurranse fra andre lokale rederier. I 1880 ble Balder solgt til Nordre Bergenhus Amts Dampskibe (senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane) og satt inn i lokalruter i Fjordane. I 1939 ble skipet igjen solgt, denne gang til Alversund & Meland Eimbaatlag, gitt navnet «Meland» og satt inn i rute mellom Bergen, Frekhaug og Alversund. Noen få år senere ble skipet solgt til Stavanger og bygd om til fraktebåt. I 1952 sprang «Meland» lekk og gikk ned i Sandsfjorden.
| DS «Balder», senere DS «Meland», var et dampskip bygget i 1875 for Tysnæs & Kvindeherreds Dampskibsselskab.
Skipet gikk først i lokalruter i Tysnes og Kvinnherad-området men måtte gi seg etter noen år på grunn av sterk konkurranse fra andre lokale rederier. I 1880 ble Balder solgt til Nordre Bergenhus Amts Dampskibe (senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane) og satt inn i lokalruter i Fjordane. I 1939 ble skipet igjen solgt, denne gang til Alversund & Meland Eimbaatlag, gitt navnet «Meland» og satt inn i rute mellom Bergen, Frekhaug og Alversund. Noen få år senere ble skipet solgt til Stavanger og bygd om til fraktebåt. I 1952 sprang «Meland» lekk og gikk ned i Sandsfjorden.
== Historie ==
1875: Levert som «Balder» for verkstedets egen regning
1878: Solgt til Tysnæs & Kvindeherreds Dampskibsselskab, Bergen
1880: Innkjøpt av Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, Bergen
1919: 20.06.: Rederiet omdøpt Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1939: Solgt til Alversund & Meland Eimbaatlag L/L, Frekhaug/Bergen. Omdøpt «Meland»
1941: Solgt til Eilert Østbø, Stavanger. Ombygd fraktebåt: 98 brt, 43 nrt
194?: Solgt til Signe Berg-Johnsen, Stavanger
1947: Solgt til Gjert E. Tofte, Toftevåg/Stavanger. Ombygd til motorskip: June-Munktell RM, 50 bHK
1948: Solgt til Trygve Tveita, Tveita i Ryfylke/Stavanger
1952: 05.12.: Sprang lekk og sank i Sandsfjorden under gange i is. Fartøyet var underveis til Sauda med sand.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Bakka, Dag jr. (1976). Bergenske fjordabåter (norsk). Bergen: Bergens Tidene / J. W. Eides boktrykkeri. ISBN 82-7131-007-0.
== Eksterne lenker ==
Bilde av «Balder» | DS «Balder», senere DS «Meland», var et dampskip bygget i 1875 for Tysnæs & Kvindeherreds Dampskibsselskab. | 2,140 |
https://no.wikipedia.org/wiki/August_von_Hartmansdorff | 2023-02-04 | August von Hartmansdorff | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1856', 'Kategori:Fødsler i 1792', 'Kategori:Landshøvdinger i Kalmar län', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Vetenskapsakademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tranås kommun', 'Kategori:Svensk adel', 'Kategori:Svenske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Svenske jurister', 'Kategori:Svenske riksdagsmedlemmer'] | Jacob August von Hartmansdorff (født 12. mars 1792 i Adelövs socken, Jönköpings län, død 21. desember 1856 i Stockholm) var en svensk embetsmann og politiker. Han var medlem av Götiska Förbundet og representant i Kungliga Vetenskapsakademien fra 1830 samt dets preses i årene 1849-1850.
| Jacob August von Hartmansdorff (født 12. mars 1792 i Adelövs socken, Jönköpings län, død 21. desember 1856 i Stockholm) var en svensk embetsmann og politiker. Han var medlem av Götiska Förbundet og representant i Kungliga Vetenskapsakademien fra 1830 samt dets preses i årene 1849-1850.
== Oppvekst og unge år ==
Han var sønn av kaptein Jakob Baltzar von Hartmansdorff og dennes hustru Fredrika, født Grönhagen. August von Hartmansdorff ble tidlig foreldreløs, ble student ved Uppsala universitet i 1806 og avla eksamen til rättegångsverken i 1807, kansellieksamen i 1808. Han tjenestgjorde i Krigsexpeditionen, ble lagt merke til av utenriksminister Lars von Engeström og ble attaché ved fredsforhandlingene med Danmark i Jönköping 1809-1810.
Av Gustaf af Wetterstedt ble han anbefalt for en stilling ved Pommerska expeditionen og var ved riksdagen i 1812 notarie i Konstitutionsutskottet, der han tilhørte de som ville beskytte trykkefriheten mot indragningsmakten som kronprins Karl Johan fikk gjennomført. I 1811 ble han tatt opp i Götiska Förbundet med dets omfattende nasjonale innstilling.Under felttoget i Tyskland ved den sjette koalisjonen mot Frankrike under Napoléon Bonaparte tjenestegjorde han i kanselliet, fra 1814 som protokollsekretær og var med ved forhandlingene som ledet frem til Kielfreden. I årene 1816-1821 var han sekretær under stattholderen i Norge og fra 1818 kanselliråd. Etter fem år i Norge var August von Hartmansdorff dypt knyttet til landet, selv om han var skeptisk til norske offiserer og embedsmenn anså han den politiske diskusjonen friere og byråkratiet enklere organisert enn i Sverige. Etter årene i Norge var han også motstander av nærmere bånd mellom de to landene, som svensker generelt og især kong Karl Johan representerte ved amalgamasjonspolitikken.
== Karrière ==
Sin politiske karrière begynte von Hartmansdorff som liberal, men ble etterhvert konservativ.
I 1821 ble han innkalt til komitéen for regulering av statsadministrasjonen og leverte en omfattende betenkning, trykket under titteln Förslag till inrättningen af Sveriges statsförvalting, som i store deler senere kom til å bli tatt inn i den reorganisasjon som ble gjennomført i 1840. Ved riksdagen i 1823 sto han fremst i den liberale opposisjonen og tilkjempet seg snart en betydelig innflytelse ved sin innsikt og sin uredde fremferd. Hans stilling var dog mer den selvstendig kritiske enn formelt liberale, og allerede på denne tiden begynte hans konservative tendenser å merkes.
Næringsfriheten ble for en periode hans hovedinteresse, og fra slutten av 1824 hadde han helt gått vekk fra de liberale standpunktene (støtte til frihandel) i dette spørsmålet og blitt en tilhenger av proteksjonismen. i 1825 ble han medlem av stora uppfostringskommittén, der han blant annet arbeidet for en nedlegging av Lunds universitet, og for øvrig sluttet seg til den reformvennlige majoritet, som dikterte komiteens til å støtte størstedelen av Hartmansdorff utredning.Ved riksdagen i årene 1828-1830 kastet han seg på nytt inn i de parlamentariske kampene, i begynnelsen til støtte for opposisjonen, men fra 1829 tydelig til fordel for kongen. Som belønning for sin støtte til Karl XIV Johan ble han utnevnt til statssekretær i ecklesiastikexpeditionen (kontor for behandling av kirkelige spørsmål) i 1831. Et av de viktige tiltak han i denne stillingen gjennomførte var den nye studenteksamen.Mer oppmerksomhet fikk en annen side av von Hartmansdorffs virksomhet. Han hadde i 1836 blitt utnevnt til hovkansler. Som sådan hadde han blant annet i oppgave å holde oppsyn med pressen. Personlig var August von Hartmansdorff, i motsetning til kong Karl Johan, ikke overbevist om hvor egnet indragningsmaktens var som middel for å styre sensuren, men foretrakk åpen tiltale, men han måtte følge kongens linje. von Harmansdorff fikk i oppdrag å lede en stor kampanje mot den liberale pressen og gjennomførte i 1838 et tyvetalls inndragninger av aviser som mishaget kong Karl Johan.
En tiltale mot Magnus Jacob Crusenstolpe resulterte i alvorlige uroligheter i Stockholm sommeren 1838, de såkalte Crusenstolpe-kravallerna, og ledet til at von Hartmansdorff ble svært upopulær. Uenighetene med kongen rundt spørsmålet om inndragning eller tiltale førte til at von Harmansdorff avgikk som hovkansler og dermed også fra regjeringen, og hans plass som statssekretær ble besatt av Christopher Isac Heurlin.August von Hartmansdorff ble i stedet tildelt stillingen som landshövding i Kalmar län i 1839, hvorfra han i 1841 ble forflyttet til president (leder) i Kammarrätten (allmenn forvaltningsdomstol i Sverige), et embete han siden hadde frem til sin død. Fra samme år var han også leder for riddarhuset, hvor han forsøkte å ta initiativ til en representasjonsreform. Han arbeidet for et tokammersystem med et overhus valgt for 12 år og et underhus valgt for tre år, og utvidelse av de fire stendene til fem.
Et av argumentene han anvendte for en representasjonsreform var at den adelige tjenestemannen ved et kongelig embetsverk fikk representere, men ikke presidenten som ikke var adelig. Han leverte inn dette forslaget til Konstitutionsutskottet, men det passerte uten å bli tatt til følge. De konservative i junkerpartiet (konservative adelsmenn som ønsket å beholde sine privilegier) ble rasende og avsa støtten til sin gamle partisjef. Etter dette var von Hartmansdorff tid som partisjef over, men han hadde en viss innflytelse ved riksdagen i 1853.
== Bibliografi ==
Förslag till inrättningen af Sveriges statsförvaltning, to bind (1825)
Om svenska statsverkets tillgångar och behof under åren 1840–45 (1840)
Hvad vilja de konservative? (1846)
Förslag till svenska folkrepresentalionens ombildning etc. (1851)
Förslag till ett ecclesiastikcollegii inrättande och till kyrkomötens hållande (1854)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om August von Hartmansdorff urn:sbl:12624, fra Svenskt biografiskt lexikon (artikkel av Knut Wichman), hentet 30. mars 2015 | | dsted = Stockholm | 2,141 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABAlden%C2%BB | 2023-02-04 | DS «Alden» | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Laxevaag Maskin & Jernskipsbyggeri', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Sjøulykker i 1944', 'Kategori:Skip fra 1888', 'Kategori:Skip sluttseilt 1957', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-03'] | DS «Alden» var et dampskip bygget i 1888 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute i Sogn frem til krigen.
| DS «Alden» var et dampskip bygget i 1888 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute i Sogn frem til krigen.
== Historie ==
1888: Mai: Levert som «Alden» for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, Bergen
1919: 20.06.: Rederiet omdøpt Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1940: 29.04.: Rekvirert av Die Kriegsmarine
1944: Sterkt brannskadet i Langesund
1945: Mai: Tilbakelevert. Gjenoppbygget og modernisert ved Fredriksstad MV
1946: Satt i fart på nytt: 534 brt, 304 nrt
1957: Solgt til Brødrene Anda, Stavanger, for hogging.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Bakka, Dag jr. (1976). Bergenske fjordabåter (norsk). Bergen: Bergens Tidene / J. W. Eides boktrykkeri. ISBN 82-7131-007-0. | Bergen | 2,142 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pseudoschizonycha | 2023-02-04 | Pseudoschizonycha | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2006', 'Kategori:Indias insekter', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pseudoschizonycha er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
| Pseudoschizonycha er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utbredelse ==
Arten lever i India.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Rhizotrogini Burmeister, 1855
Slekten Pseudoschizonycha Keith, 2006
Pseudoschizonycha meridionalis Keith, 2006
== Eksterne lenker ==
(en) Pseudoschizonycha i Global Biodiversity Information Facility
Pseudoschizonycha meridionalis – detaljert informasjon på Wikispecies | Pseudoschizonycha er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art. | 2,143 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Medeotrogus | 2023-02-04 | Medeotrogus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2001', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Medeotrogus er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
| Medeotrogus er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Irak og Iran.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Rhizotrogini Burmeister, 1855
Slekten Medeotrogus Keith, 2001
Medeotrogus linnavuorii Keith, 2001
== Eksterne lenker ==
(en) Medeotrogus i Global Biodiversity Information Facility
Medeotrogus linnavuorii – detaljert informasjon på Wikispecies | Medeotrogus er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art. | 2,144 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABKommand%C3%B8ren%C2%BB | 2023-02-04 | DS «Kommandøren» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Sjøulykker i 1945', 'Kategori:Skip bygget ved Akers mekaniske verksted', 'Kategori:Skip fra 1891', 'Kategori:Skip sluttseilt 1945', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-04'] | DS «Kommandøren» var et dampskip bygget i 1891 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute mellom Bergen og Sogn og Fjordane frem til 1945.
| DS «Kommandøren» var et dampskip bygget i 1891 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute mellom Bergen og Sogn og Fjordane frem til 1945.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1891
Bygget av: Akers mek. Verksted, Kristiania (byggenummer 132)
Brutto RT: 433
Netto RT: 336
Lengde: 161,8 fot
Bredde: 24,4 fot
Motor: 3Exp. (Aker), 97 NHK, 600 iHK
== Historie ==
1891: Levert som «Kommandøren» for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, Bergen
1910: Bygget om ved Stavanger Støberi og Dok. Fikk ny kjele, overbygningen midtskips ble kledd inn.
1919: 20.06.: Rederiet omdøpt Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1930: Bygget om. Brønnen ble bygget igjen.
1945: 29.03.: Grunnstøtte ved Flatholmen i Alverstraumen i nordgående rute med last og passasjerer. Brakt flott, slept til Bergen og lagt opp.
1945: 29.03.: Lå ved Søndre Nykirkekai i Bergen Bergen og ventet på verkstedplass, da hun ble torpedert og senket av tysk MTB S 13 som lå ved Festningskaien. 1 mann omkom. Torpedoen ble fyrt av i fylla av en gast ombord. Vraket senere hevet og kondemnert.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Bakka, Dag jr. (1976). Bergenske fjordabåter (norsk). Bergen: Bergens Tidene / J. W. Eides boktrykkeri. s. 21. ISBN 82-7131-007-0. | thumb|«Kommandøren» til kai i [[Sandane i 1926]] | 2,145 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Siamophylla | 2023-02-04 | Siamophylla | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2005', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Thailands insekter'] | Siamophylla er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
| Siamophylla er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Thailand.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Rhizotrogini Burmeister, 1855
Slekten Siamophylla Keith, 2005
Siamophylla grootaerti Keith, 2005
== Eksterne lenker ==
(en) Siamophylla i Global Biodiversity Information Facility
Siamophylla grootaerti – detaljert informasjon på Wikispecies | Siamophylla er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art. | 2,146 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anartioschiza | 2023-02-04 | Anartioschiza | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1894', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Anartioschiza er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Anartioschiza er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Levevis ==
Larvene lever i jorda der de eter på røtter.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Afrika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Schizonychini
Slekten Anartioschiza Kolbe, 1894
Anartioschiza bambutocola Decelle, 1975
Anartioschiza calabarica Moser, 1913
Anartioschiza camaruna Kolbe, 1894
Anartioschiza collarti Burgeon, 1946
Anartioschiza diversa Moser, 1913
Anartioschiza drescheri Moser, 1913
Anartioschiza gabonica (Thomson, 1858)
Anartioschiza garambensis Decelle, 1975
Anartioschiza gracilipes Brenske, 1898
Anartioschiza kivuensis Burgeon, 1946
Anartioschiza leopoldi Burgeon, 1946
Anartioschiza major Kolbe, 1894
Anartioschiza medleri Decelle, 1975
Anartioschiza persquamosa Burgeon, 1946
Anartioschiza setosa Moser, 1913
Anartioschiza setosella Moser, 1913
Anartioschiza sororia Moser, 1913
Anartioschiza squamosetosa Moser, 1913
Anartioschiza tshuapensis Decelle, 1975
== Eksterne lenker ==
(en) Anartioschiza i Global Biodiversity Information Facility
Anartioschiza – detaljert informasjon på Wikispecies | Anartioschiza er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,147 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABFirda%C2%BB_(1900) | 2023-02-04 | DS «Firda» (1900) | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Sjøulykker i 1916', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1900', 'Kategori:Skip sluttseilt 1960', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | DS «Firda» var et dampskip bygget i 1900 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute i Sogn og Fjordane frem til 1960.
| DS «Firda» var et dampskip bygget i 1900 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute i Sogn og Fjordane frem til 1960.
== Historie ==
1900: Juni: Levert som «Firda» for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, Bergen
1916: 09.12: Begynte å ta inn vann etter avgang fra Skjerjehamn. Gikk tilbake og sank ved kai. Ble senere hevet og var tilbake i drift i 1918.
1919: 20.06.: Rederiet omdøpt Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1938: Fikk skade på kjelen. Fikk ny kjele ved Bergen Mekaniske Verksted og gikk gjennom en større ombygging. Brønnen i fordekket ble bygget igjen.
1949: Ombygget og modernisert ved Bergen Mekaniske Verksted: 604 brt, 347 nrt. Fikk installert oljefyr.
1960. Solgt for hogging i Nederland.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Bakka, Dag jr. (1976). Bergenske fjordabåter (norsk). Bergen: Bergens Tidene / J. W. Eides boktrykkeri. s. 29. ISBN 82-7131-007-0.
== Eksterne lenker ==
(en) DS «Firda» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | Bergen | 2,148 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andreas_Hansen_(1834%E2%80%931901) | 2023-02-04 | Andreas Hansen (1834–1901) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1901', 'Kategori:Fødsler 4. april', 'Kategori:Fødsler i 1834', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske lutherske prester'] | Andreas Michael Hansen (født 4. april 1834 i Bergen, død 30. november 1901) var en norsk prest.
Andreas Hansen var sønn av kjøpmann Claus Hansen og Elisabeth Concordia Schram. Han gikk ut av Bergens kathedralskole i 1851 og ble cand. theol. i 1856. Deretter var han i flere år huslærer hos verksier Aall på Nes jernverk. Fra 1860 var han kateket i nordiske språk, litteratur, historie og statistikk ved Krigsskolen, før han i 1865 overtok stillingen som sjømannsprest i Leith i Skottland. Her ble han værende til 1873, da han ble sogneprest i Etne i Sunnhordland. Fra 1880 var han tredjeprest i Trefoldighets menighet i Kristiania.
Hansen skrev en rekke artikler i Theologisk Tidsskrift, Luthersk Ugeskrift og Luthersk Kirketidende, samt i avisene Morgenbladet og Bergensposten. I 1886 var han en av innbyderne til stiftelsen av Norges forsvarsforening. Han oversatte et utvalg av kirkefaren Athanasios i serien Vidnesbyrd af Kirkefædrene.
| Andreas Michael Hansen (født 4. april 1834 i Bergen, død 30. november 1901) var en norsk prest.
Andreas Hansen var sønn av kjøpmann Claus Hansen og Elisabeth Concordia Schram. Han gikk ut av Bergens kathedralskole i 1851 og ble cand. theol. i 1856. Deretter var han i flere år huslærer hos verksier Aall på Nes jernverk. Fra 1860 var han kateket i nordiske språk, litteratur, historie og statistikk ved Krigsskolen, før han i 1865 overtok stillingen som sjømannsprest i Leith i Skottland. Her ble han værende til 1873, da han ble sogneprest i Etne i Sunnhordland. Fra 1880 var han tredjeprest i Trefoldighets menighet i Kristiania.
Hansen skrev en rekke artikler i Theologisk Tidsskrift, Luthersk Ugeskrift og Luthersk Kirketidende, samt i avisene Morgenbladet og Bergensposten. I 1886 var han en av innbyderne til stiftelsen av Norges forsvarsforening. Han oversatte et utvalg av kirkefaren Athanasios i serien Vidnesbyrd af Kirkefædrene.
== Litteratur ==
«Hansen, Andreas Michael» i Norsk Forfatter-Lexikon 1814–1880. Kristiania: Den Norske Forlagsforening, 1888 | Andreas Michael Hansen (født 4. april 1834 i Bergen, død 30. | 2,149 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABGudvangen%C2%BB | 2023-02-04 | DS «Gudvangen» | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Nylands mekaniske verksted', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Sjøulykker i 1914', 'Kategori:Sjøulykker i 1917', 'Kategori:Skip fra 1903', 'Kategori:Skip sluttseilt 1957', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | DS «Gudvangen» var et dampskip bygget i 1903 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute mellom Bergen og Sogn og Fjordane frem til 1953.
| DS «Gudvangen» var et dampskip bygget i 1903 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute mellom Bergen og Sogn og Fjordane frem til 1953.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1903
Bygget av: Bergens mek. Verksted, Bergen (byggenummer 122)
Brutto RT: 575
Netto RT: 335
Lengde: 148,1 meter
Bredde: 25,4 meter
Motor: 3Exp. (BMV), 75 NHK, 480 iHK
== Historie ==
1903: Nov.: Levert som «Gudvangen» for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, Bergen
1914: Kolliderte med DS «Hornelen» i Skatestraumen.
1917: Gikk på land i Nordgulen
1919: 20.06.: Rederiet omdøpt Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1940: April: Fikk en del skader etter å ha blitt bombet av et tysk bombefly.
1941: Mai: Tatt i bruk som losjiskip av tyskerne
1953: Solgt til A/S Losjement (Jon Skår jr.), Måløy. Omdøpt «Losjement». Anvendt som losjiskip i Måløy
1957: Solgt til Brødrene Anda, Stavanger, for hogging.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Bakka, Dag jr. (1976). Bergenske fjordabåter (norsk). Bergen: Bergens Tidene / J. W. Eides boktrykkeri. s. 30. ISBN 82-7131-007-0.
== Eksterne lenker ==
(en) Gudvangen (ship, 1903) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) DS «Gudvangen» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | DS «Gudvangen» var et dampskip bygget i 1903 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute mellom Bergen og Sogn og Fjordane frem til 1953. | 2,150 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8rgen_Quisling | 2023-02-04 | Jørgen Quisling | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. august', 'Kategori:Dødsfall i 1954', 'Kategori:Familien Quisling', 'Kategori:Fødsler 18. desember', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske leger'] | Jørgen Bang Quisling (født 18. desember 1888, død 12. august 1954) var en norsk lege som også utga bøker om filosofi. Han var bror av Vidkun Quisling. | Jørgen Bang Quisling (født 18. desember 1888, død 12. august 1954) var en norsk lege som også utga bøker om filosofi. Han var bror av Vidkun Quisling.
== Liv ==
Jørgen Quisling var sønn av sogneprest Jon Lauritz Qvisling og Anna Caroline Bang, og yngre bror av Vidkun Quisling (født 1887). I 1922 ble han gift med Ingerid Schjølberg (1895–1938). De var barnløse.
Quisling vokste opp i Fyresdal, Drammen og Skien, hvor han var elev ved Skiens Latinskole. I 1907 ble han student og begynte å studere medisin ved Universitetet i Kristiania. Han brukte 14 år før han fikk medisinsk embetseksamen med karakteren haud i 1921. Fra 1924 var han ansatt ved Ullevål sykehus, og fra 1932 privatpraktiserende lege i Oslo. Etter at hustruen døde av hjernesvulst i 1938 levde han et tilbaketrukket liv. Etter brorens avsettelse i 1945 ble han arrestert, men snart sluppet fri igjen.
== Filosofi ==
I likhet med broren Vidkun Quisling var Jørgen Quisling interessert i filosofi. Alt i studieårene brukte han mye tid på dette emnet, og utga i 1916 boken Et opgjør, som beskrev et nytt logisk system. I 1921 utga han den sexologiske avhandlingen Sexualstudier. I 1931 utga han den omfangsrike (1200 sider) boken Filosofi. Det antropokosmiske system, som ifølge Hans Fredrik Dahl er «en sjeldent ugjennomtrengelig bok som i kategoriske hovdsetninger sammenføyd uten avsnitt forklarer verdens oppbygging og alle delers innbyrdes sammenheng». Han oversatte også boken til tysk og utga den for egen regning i Berlin i 1936.
Forfatteren Erik Foynland utga i 2010 romanen Kranium & sand, der Jørgen Quisling er hovedpersonen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hans Fredrik Dahl: Vidkun Quisling. En fører blir til. Oslo: Aschehoug, 1991
== Eksterne lenker ==
(no) Publikasjoner av Jørgen Quisling i BIBSYS
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Jørgen Quisling
Astrid Meland: «Hvem i all verden var Jørgen Quisling», i Dagbladet 21. oktober 2010 | Jørgen Bang Quisling (født 18. desember 1888, død 12. | 2,151 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABGula%C2%BB | 2023-02-04 | DS «Gula» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Sjøulykker i 1944', 'Kategori:Sjøulykker i 1945', 'Kategori:Skip bygget ved Akers mekaniske verksted', 'Kategori:Skip fra 1910', 'Kategori:Skip sluttseilt 1952', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | DS «Gula» var et dampskip bygget i 1910 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet var hovedsakelig beregnet for godstransport men hadde passasjersertifikat og køyeplasser. Det gikk rute frem til 1951.
| DS «Gula» var et dampskip bygget i 1910 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet var hovedsakelig beregnet for godstransport men hadde passasjersertifikat og køyeplasser. Det gikk rute frem til 1951.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1910
Bygget av: Akers mek. Verksted, Kristiania (byggenummer 288)
Brutto RT: 264
Netto RT: 129
Lengde: 117,0 meter
Bredde: 21,6 meter
Motor: 3Exp. (Aker), 38 NHK, 364 iHK
== Historie ==
1910: Mars: Levert som «Gula» for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, Bergen
1919: 20.06.: Rederiet omdøpt Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1944: 14.11.: Skutt i brann av britiske fly ved Dingja. 2 passasjerer omkom. Landsatt, senere hevet og ført til Stord for reparasjon
1945: 21.02.: Senket ved britisk flyangrep ved verkstedet på Stord. Hevet etter krigen, reparert og satt i fart på nytt.
1949 - 07.12 : Kollisjon med M/k Teistholm i Kippersundet, Gulen. M/k Teistholm gikk ned, og Sivert Rongevær, eier/fører av båten, mistet livet. De tre andre ombord på M/k Teistholm ble reddet over på D/s Gula.
1951: Solgt til Sivert Bakke, Bergen. Omdøpt «Lidar»
1952: Hogd i Belgia.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Bakka, Dag jr. (1976). Bergenske fjordabåter (norsk). Bergen: Bergens Tidene / J. W. Eides boktrykkeri. s. 39. ISBN 82-7131-007-0. | DS «Gula» var et dampskip bygget i 1910 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet var hovedsakelig beregnet for godstransport men hadde passasjersertifikat og køyeplasser. | 2,152 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABFlor%C3%B8y%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Florøy» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1914', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | MS «Florøy» er et passasjerskip bygget i 1914 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute mellom Bergen og Sogn og Fjordane frem til 1967.
| MS «Florøy» er et passasjerskip bygget i 1914 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute mellom Bergen og Sogn og Fjordane frem til 1967.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1914
Bygget av: Hauges Jernskibsbyggeri, Haugesund
Brutto RT: 34
Netto RT: 12
Lengde: 63,0 fot
Bredde: 13,6 fot
Motor: 2cyl. 2T RM (J. & C. G. Bolinders MV AB, Stockholm), 50 bHK
== Historie ==
1914: April: Levert som «Florøy»for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, Bergen
1919: 20.06.: Rederiet omdøpt Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1967: Solgt til Simonsen & Mustad A/S, Oslo/Horten. Omdøpt «Simrad»
1984: Solgt til K/S A/S Seadem (P. D. Gram, Oslo), Horten
1986: Ny motor: DM (General Motors Corp., Detroit MI), 185 bHK
1991: Febr.: Omdøpt «Simrad Sonar»
1992: April: Solgt til Espen Saastad, Porsgrunn/Horten
1996: Mai: Solgt til Thomas Solli, Skien/Horten
1996: Sept.: Omdøpt «Artic Sector»
2003: Nov.: Solgt til Per Andreas & Irma Helene Ringberg, Skien/Horten
2011: Fremdeles i fart.
2012: Solgt til Jouko Saarinen & Lotta Hartikainen i Helsingfors, Finland
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012. | MS «Florøy» er et passasjerskip bygget i 1914 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute mellom Bergen og Sogn og Fjordane frem til 1967. | 2,153 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brudeservice | 2023-02-04 | Brudeservice | ['Kategori:Antropologi', 'Kategori:Antropologistubber', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ekteskap', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09'] | Brudeservice kan brukes for å beskrive en særegen form for brudepris hvor verdiene som betales til en bruds foreldre for retten til å ekte deres datter er brudgommens egen arbeidskraft. Praksisen er som regel forekommende i jeger- og samlersamfunn som ikke har like omfattende materielle eller økonomiske sfærer som kvegholdene eller jordbrukende folkegrupper.
Sanfolket (!Kung/!Xun) i sørlige Afrika er et jeger- og samlersamfunn hvor mannen bor sammen med konens familiegruppe under brudeprisperioden og ektemannen forventes å utelukkende benytte sine produktive egenskaper, som for eksempel jakt og redskapsproduksjon, til konens familiegruppe. Brudeprisperioden varer om lag 10 år eller til ekteskapet har produsert 3 barn. Når brudeprisperioden er over er gjelden til brudens familie betalt og ekteparet kan velge å bosette seg enten hos mannens eller kvinnens familiegruppe. Sanfolket praktiserer slik uxorilokalitet.
| Brudeservice kan brukes for å beskrive en særegen form for brudepris hvor verdiene som betales til en bruds foreldre for retten til å ekte deres datter er brudgommens egen arbeidskraft. Praksisen er som regel forekommende i jeger- og samlersamfunn som ikke har like omfattende materielle eller økonomiske sfærer som kvegholdene eller jordbrukende folkegrupper.
Sanfolket (!Kung/!Xun) i sørlige Afrika er et jeger- og samlersamfunn hvor mannen bor sammen med konens familiegruppe under brudeprisperioden og ektemannen forventes å utelukkende benytte sine produktive egenskaper, som for eksempel jakt og redskapsproduksjon, til konens familiegruppe. Brudeprisperioden varer om lag 10 år eller til ekteskapet har produsert 3 barn. Når brudeprisperioden er over er gjelden til brudens familie betalt og ekteparet kan velge å bosette seg enten hos mannens eller kvinnens familiegruppe. Sanfolket praktiserer slik uxorilokalitet.
== Se også ==
Brudepris
Medgift
Brudgompris
Ekteskap
Bryllup
== Referanser == | Brudeservice kan brukes for å beskrive en særegen form for brudepris hvor verdiene som betales til en bruds foreldre for retten til å ekte deres datter er brudgommens egen arbeidskraft. Praksisen er som regel forekommende i jeger- og samlersamfunn som ikke har like omfattende materielle eller økonomiske sfærer som kvegholdene eller jordbrukende folkegrupper. | 2,154 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABVaags%C3%B8y%C2%BB_(1914) | 2023-02-04 | MS «Vaagsøy» (1914) | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Sjøulykker i 1966', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1914', 'Kategori:Skip sluttseilt 1966', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | MS «Vaagsøy» var et passasjerskip bygget i 1914 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1957.
| MS «Vaagsøy» var et passasjerskip bygget i 1914 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1957.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1914
Bygget av: Hauges jernskibsbyggeri, Haugesund
Brutto RT: 34
Netto RT: 12
Lengde: 63,0 fot
Bredde: 13,6 fot
Motor: 3cyl. 4T RM (A/S Gideon Rud. Kramper & Jørgensen, Molde)
== Historie ==
1914: Mai: Levert som «Vaagsøy» for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, Bergen
1915: Ny motor: 2cyl. 2T RM (J. & C. G. Bolinders MV AB, Stockholm), 50 bHK
1919: 20.06.: Rederiet omdøpt Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1957: Solgt til Kåre Misje & Co., Bergen. Omdøpt «Jaki».
1957: Ny motor: DM (Aabenraa Motorfabrikk Heinr. Callesen A/S, Åbenrå), 150 bHK. Ombygd til fraktebåt.
1965: Solgt til Kjell Ekerhovd, Brattholmen/Bergen
1966: Kantret og sank i Skagerak på reise Norge – Danmark med iset brosme.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012. | MS «Vaagsøy» var et passasjerskip bygget i 1914 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1957. | 2,155 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dag_Szepanski | 2023-02-04 | Dag Szepanski | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for AIK', 'Kategori:Fotballspillere for IF Väster', 'Kategori:Fotballspillere for IFÖ Bromölla IF', 'Kategori:Fotballspillere for Jönköpings Södra IF', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Dag Christer Olav Szepanski (født 25. desember 1943 i Bromölla) er en svensk tidligere fotballspiller. Szepanski, som var spiss, har spilt for Malmö FF og AIK i Allsvenskan, samt for Sveriges herrelandslag i fotball. Szepanski ble toppscorer i Allsvenskan i 1967, da han scoret 22 mål for Malmö FF.
| Dag Christer Olav Szepanski (født 25. desember 1943 i Bromölla) er en svensk tidligere fotballspiller. Szepanski, som var spiss, har spilt for Malmö FF og AIK i Allsvenskan, samt for Sveriges herrelandslag i fotball. Szepanski ble toppscorer i Allsvenskan i 1967, da han scoret 22 mål for Malmö FF.
== Klubbkarriere ==
=== Tidlig karriere og Malmö FF ===
Szepanski startet karrieren i IFÖ Bromölla IF. Han gikk til Malmö FF i 1967, hvor han første sesongen ble toppscorer. Szepanski spilte sammenlagt 50 seriekamper og scoret 33 mål for klubben fra 1967 til 1969.
=== AIK ===
Szepanski gikk noe overraskende til AIK i 1970. Malmö FF var en toppklubb i perioden, mens AIK hadde vært nære på nedrykk de to foregående sesongene. AIK klatret imidlertid på tabellen med Szepanski på laget, og var ikke nær nedrykksplass etter overgangen i 1970. Szepanski spilte 91 seriekamper for klubben, og scoret 31 mål.
== Landslagskarriere ==
Szepanski spilte sin første og eneste landskamp for Sverige i oktober 1972, da Sverige møtte Malta i VM-kvalifiseringen. Sverige slo Malta 7–0, og Szepanski scoret 6–0-målet på straffespark.
== Meritter ==
=== Malmö FF ===
Svensk mester i fotball: 1967
Svenska Cupen: 1967
=== Individuelle meritter ===
Toppscorer i Allsvenskan: 1967
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3.
== Eksterne lenker ==
(en) Dag Szepanski – Transfermarkt
(en) Dag Szepanski – national-football-teams.com
(en) Dag Szepanski – WorldFootball.net
«Dag Szepanski - Finliraren, teknikern och dirigenten», av Anders Johrén, fotballbiografi og statistikker, fra AIKs hjemmeside (sv) | | fsted = Bromölla, Sverige | 2,156 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABNordfjord_I%C2%BB | 2023-02-04 | DS «Nordfjord I» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Sjøulykker i 1961', 'Kategori:Skip bygget i Danmark', 'Kategori:Skip fra 1915', 'Kategori:Skip sluttseilt 1961', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | DS «Nordfjord I» var et dampskip bygget i 1915 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i rute for rederiet frem til 1961.
| DS «Nordfjord I» var et dampskip bygget i 1915 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i rute for rederiet frem til 1961.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1915
Bygget av: Helsingørs Jernskibs- & Maskinbyggeri, Helsingør (byggenummer 146)
Brutto RT: 572
Netto RT: 281
Lengde: 168,0 meter
Bredde: 26,3 meter
Motor: 3Exp. (HJS&MB), 106 NHK
== Historie ==
1915: Mai: Levert som «Nordfjord I» for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, Bergen
1919: 20.06.: Rederiet omdøpt Fylkesbaatane i Sogn og Fordane, Bergen
1961: 09.05.: Grunnstøtte på Kalvsflua ved Karlshovde i Lygrafjorden på reise Bergen – Sogn med stykkgods, post og passasjerer. Gikk inn til Lygrevågen hvor den sank ved kai. Senere hevet og kondemnert. Solgt til Hendrik-Ido-Ambacht for hogging.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Bakka, Dag jr. (1976). Bergenske fjordabåter (norsk). Bergen: Bergens Tidene / J. W. Eides boktrykkeri. s. 49. ISBN 82-7131-007-0. | DS «Nordfjord I» var et dampskip bygget i 1915 for Nordre Bergenhus Amts Dampskibe, senere Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i rute for rederiet frem til 1961. | 2,157 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABKvams%C3%B8y%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Kvamsøy» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1922', 'Kategori:Skip sluttseilt 2007', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | MS «Kvamsøy» var et passasjerskip bygget i 1922 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1963.
| MS «Kvamsøy» var et passasjerskip bygget i 1922 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1963.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1922
Bygget av: Hauges Jernskibsbyggeri, Haugesund
Brutto RT: 39
Netto RT: 13
Lengde: 19,7 meter
Bredde: 4,2 meter
Motor: 2 sylindret totaktsmotor (Bygget av A. Gulowsen A/S, Kristiania, 1917), 60 Hk. Senere byttet ut med en Union 100 Hk totakts semidiesel.
== Historie ==
1922: Levert som «Kvamsøy» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1963: Solgt til Jakob K. Skurtveit, Rossland/Bergen. Omdøpt «Agnøy». Ombygd til fraktebåt.
1984: Jan.: Solgt til Kåre Eikeland, Rossland/Bergen
1985: Jan.: Solgt til Leif Myklebust, Bergen/Ålesund
1986: Jan.: Solgt til Sverre Espevik, Onarheim/Bergen
1998: Juli: Solgt til Geir-Arve Hansen, Ålesund/Bergen
2007: 20.09.: Strøket som forlist
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012. | MS «Kvamsøy» var et passasjerskip bygget i 1922 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1963. | 2,158 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABMaal%C3%B8y%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Maaløy» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Norske skip i Karibien', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1930', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | MS «Maaløy» var et passasjerskip bygget i 1930 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1973.
| MS «Maaløy» var et passasjerskip bygget i 1930 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1973.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1930
Bygget av: Hauges Jernskibsbyggeri, Haugesund
Brutto RT: 97
Netto RT: 52
Lengde: 83,5 meter
Bredde: 17,3 meter
Motor: 2cyl. 2T EV RM (J. & C. G. Bolinders MV AB, Stockholm), 140 bHK
== Historie ==
1930: Mai: Levert som «Maaløy»for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen.
1973: Solgt til ukjent kjøper i Storbritannia.
1973: Solgt til ukjent kjøper i Karibien. Videre skjebne ukjent.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012. | MS «Maaløy» var et passasjerskip bygget i 1930 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1973. | 2,159 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABNes%C3%B8y%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Nesøy» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1933', 'Kategori:Skip sluttseilt 1979', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | MS «Nesøy» var et passasjerskip bygget i 1933 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1972.
| MS «Nesøy» var et passasjerskip bygget i 1933 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1972.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1933
Bygget av: Bergen Mekaniske Verksted
Brutto RT: 139
Netto RT: 73
Lengde: 93,9 fot
Bredde: 19,3 fot
Motor: 2cyl. 2T EV RM (J. & C. G. Bolinders MV AB, Stockholm), 150 bHK
== Historie ==
1933: Juni: Levert som «Nesøy» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1961: Ny motor: 5cyl. 2T EV Wichmann DM, 225 bHK
1972: Solgt til Misje mek. Verksted A/S, Misje (Kåre Misje & Co.), Bergen. Omdøpt «Rusken»
1977: Solgt til Olav Skjærli, Kvammen/Bergen
1978: Solgt til Einar Cook, Bergen
1979: Solgt til Knut Sandnes, Lærdal
1979: Kondemnert. Ligger ved kai i Sandnes i Lærdal som beskyttelse mot drivis.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
== Eksterne lenker ==
(en) MS «Nesøy» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MS «Nesøy» var et passasjerskip bygget i 1933 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1972. | 2,160 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABV%C3%A6r%C3%B8y%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Værøy» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1935', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | MS «Værøy» var et passasjerskip bygget i 1935 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1973.
| MS «Værøy» var et passasjerskip bygget i 1935 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1973.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1935
Bygget av: Bergen Mekaniske Verksted (byggenummer 218)
Brutto RT: 141
Netto RT: 152
Lengde: 96,1 fot
Bredde: 19,5 fot
Motor: 2cyl. 2T EV RM (De Forenede Motorfabrikker, Bergen), 180 bHK
== Historie ==
1935: Mai: Levert som «Værøy» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1962: Ny motor: 5cyl. 2T EV DM (Wichmann Motorfabr., Rubbestadneset), 300 bHK
1973: Solgt til Tartan Arrow (Marine) Ltd., UK. Omdøpt Vaeroy
1973: Solgt til Derek & Donald Parsons, UK. Benyttet som turbåt ut fra Korfu. Senere iakttatt i Hellas med navnet Marianna
1983: Eksisterer fortsatt?
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
== Eksterne lenker ==
(en) MS «Værøy» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MS «Værøy» var et passasjerskip bygget i 1935 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1973. | 2,161 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABSand%C3%B8y%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Sandøy» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Norske skip i Karibien', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skaalurens Skibsbyggeri', 'Kategori:Skip fra 1937', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | MS «Sandøy», senere «Onarøy», var et passasjerskip bygget i 1937 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1965.
| MS «Sandøy», senere «Onarøy», var et passasjerskip bygget i 1937 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1965.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1937
Bygget av: Skaalurens Skibsbyggeri, Rosendal (byggenummer 149)
Brutto RT: 187
Netto RT: 75
Personbilkapasitet: 8
Passasjerkapasitet: 75
Lengde: 98,2 meter
Bredde: 23,7 meter
Motor: 4cyl. 2T EV RM (M. Haldorsen & Søn, Rubbestadneset), 300 bHK
== Historie ==
1937: Levert som «Fanaraaken» for Brødrene Leirvaag, Austrheim/Bergen
1937: Innkjøpt av Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen. Omdøpt «Sandøy»
1965: Solgt til Johs. Hjertaker, Onarheim/Bergen. Omdøpt «Onarøy»
1972: Solgt til Mecca Navigation Ltd., Road Town, BVI
1981: Sett som vrak i Karibien
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012. | MS «Sandøy», senere «Onarøy», var et passasjerskip bygget i 1937 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1965. | 2,162 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013_i_Her%C3%B8y | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 i Herøy | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politikk i Herøy i Nordland', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Stortingsvalget 2013 i Nordland'] | Stortingsvalget 2013 i Herøy ble avholdt 9. september 2013 i Herøy kommune i Nordland.
Det var 1 265 stemmeberettigede velgere i Hattfjelldal. Av disse avga 886 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
| Stortingsvalget 2013 i Herøy ble avholdt 9. september 2013 i Herøy kommune i Nordland.
Det var 1 265 stemmeberettigede velgere i Hattfjelldal. Av disse avga 886 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
== Referanser == | Stortingsvalget 2013 i Herøy ble avholdt 9. september 2013 i Herøy kommune i Nordland. | 2,163 |
https://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABFanaraaken%C2%BB | 2023-02-04 | DS «Fanaraaken» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergens mekaniske verksted', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Forliste skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske dampskip', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip fra 1937', 'Kategori:Skip sluttseilt 1973', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | DS «Fanaraaken» var et dampskip bygget i 1937 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet ble bygget med tanke på ruten mellom Bergen og Vadheim, men var innom de fleste av selskapets langruter mellom Bergen og fylket. Fra midten av 60-tallet ble «Fanaraaken» stort sett benyttet som reserve og avløser for de nyere hurtigruteskipene «Sognefjord» og «Kommandøren». Etter en kjeleskade ble «Fanaraaken» tatt ut av trafikk våren 1970, og solgt i januar 1972.
«Fanaraaken» var det siste dampskipet som ble bygget for trafikk fra Bergen.
| DS «Fanaraaken» var et dampskip bygget i 1937 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet ble bygget med tanke på ruten mellom Bergen og Vadheim, men var innom de fleste av selskapets langruter mellom Bergen og fylket. Fra midten av 60-tallet ble «Fanaraaken» stort sett benyttet som reserve og avløser for de nyere hurtigruteskipene «Sognefjord» og «Kommandøren». Etter en kjeleskade ble «Fanaraaken» tatt ut av trafikk våren 1970, og solgt i januar 1972.
«Fanaraaken» var det siste dampskipet som ble bygget for trafikk fra Bergen.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1937
Bygget av: Bergen Mekaniske Verksted (byggenummer 148)
Brutto RT: 590
Netto RT: 346
Lengde: 157,1 fot (47.8 meter)
Bredde: 26,5 fot (8.0 meter)
Fart: 12 knop
Motor: 4cyl.Comp. (Fredriksstad MV), 62 NHK
== Historie ==
1937: Juli: Levert som «Fanaraaken» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1944: Nov.: Rekvirert av Hirdmarinen, brukt under evakueringen av Finnmark
1945: Febr.: Tilbakelevert.
1972: Solgt til Teigland Shipping, Bergen. Omdøpt «Midnight Sun»
1972: Solgt til Fiadora Armadora SA, Panama.
1973: 26.02.: Sank under opplag i Piraeus
1973: 11.07.: Hogd i Aegina.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Bakka, Dag jr. (1976). Bergenske fjordabåter (norsk). Bergen: Bergens Tidene / J. W. Eides boktrykkeri. s. 67. ISBN 82-7131-007-0.
== Eksterne lenker ==
(en) DS «Fanaraaken» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | DS «Fanaraaken» var et dampskip bygget i 1937 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet ble bygget med tanke på ruten mellom Bergen og Vadheim, men var innom de fleste av selskapets langruter mellom Bergen og fylket. | 2,164 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABL%C3%A6rdal%C2%BB_(1939) | 2023-02-04 | MF «Lærdal» (1939) | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Gravdal Skibsbyggeri', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip fra 1939', 'Kategori:Skip sluttseilt 1985', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | MF «Lærdal» var en bilferge bygget i 1939 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1970.
| MF «Lærdal» var en bilferge bygget i 1939 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1970.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1939
Bygget av: Gravdal Skibsbyggeri & Trelastforretning, Sunde i Sunnhordland (byggenummer 298)
Brutto RT: 324
Netto RT: 212
Fart: N/A knop
Personbilkapasitet: 18
Passasjerkapasitet: 175
Lengde: 118,5 fot
Bredde: 26,1 fot
Motor: 4cyl. 2T EV RM (M. Haldorsen & Sønner, Rubbestadneset)
== Historie ==
1939: Levert som «Lærdal» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1940: Juni: Tatt ”in Anspruch” av Die Kriegsmarine. Ferge på Lyngenfjorden.
1945: Mai: Tilbakelevert.
1970: Solgt til Brødrene Sørensen A/S, Stathelle. Nedrigget til lekter og omdøpt «Lærdølen»
1985: (Ca.): Kondemnert og senket på Frierfjorden.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Langes, W. (2015). «Fjordfaehren.de» (tysk). Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 30. mars 2015.
== Eksterne lenker ==
(no) MF «Lærdal» – Krigsseilerregisteret | MF «Lærdal» var en bilferge bygget i 1939 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1970. | 2,165 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABMathilde%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Mathilde» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Tyskland', 'Kategori:Skip fra 1935', 'Kategori:Skip sluttseilt 1976', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | MS «Mathild» var et passasjerskip bygget i 1935 og som var i Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane hende fra 1945 til 1951.
Fartøyet ble av en eller annen grunn aldri formelt øverført til norsk register, og fikk derfor heller ikke norsk kjenningsbokstav. I Lloyds står det denne tiden med eier og flagg in blanco.
| MS «Mathild» var et passasjerskip bygget i 1935 og som var i Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane hende fra 1945 til 1951.
Fartøyet ble av en eller annen grunn aldri formelt øverført til norsk register, og fikk derfor heller ikke norsk kjenningsbokstav. I Lloyds står det denne tiden med eier og flagg in blanco.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1935
Bygget av: Lübecker Flenderwerke AG, Lübeck (byggenummer 228)
Brutto RT: 199
Netto RT: 92
Lengde: 107,0 meter
Bredde: 23,1 meter
Motor: 4cyl. 4T EV DM (Deutsche Werke Kiel AG, Kiel), 150 bHK
== Historie ==
1935: Levert som «Mathilde» for Johann Koppelmann, Wedel/Hamburg, Tyskland.
1937: Forlenget: 212 brt, 134 nrt, 300 t.dw. 116.9 x 23.1 x 8.9
1945: Overtatt av Den norske Stat v/Direktoratet for fiendtlig eiendom (Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane), Bergen
1951: Solgt til Jadranska Linijska Plovidba (Adriatic Line), Rijeka, Jugoslavia.
1955: Omdøpt «Koromanco»
1965: Solgt til Obalna Plovidba ”Vela Luka”, Vela Luka, Jugoslavia.
1971: Solgt til Dalmatinska Plovidba, Dubrovnik, Jugoslavia.
1976: Solgt til ”POMGRAD” – Pomorsko Gradjevno Poduzece, Split, Jugoslavia.
1976: Hogd i Jugoslavia
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012. | MS «Mathild» var et passasjerskip bygget i 1935 og som var i Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane hende fra 1945 til 1951. | 2,166 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABVetlefjord%C2%BB | 2023-02-04 | MF «Vetlefjord» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Danmark', 'Kategori:Skip fra 1925', 'Kategori:Skip sluttseilt 1994', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | MF «Vetlefjord», senere «Barmøyferja», var en bilferge bygget i 1925 og som ble kjøpt inn av Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane i 1946. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1978.
| MF «Vetlefjord», senere «Barmøyferja», var en bilferge bygget i 1925 og som ble kjøpt inn av Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane i 1946. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1978.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1925
Bygget av: Ring Andersen, Svendborg
Brutto RT: 57
Netto RT: 16
Personbilkapasitet: 4
Lengde: 55,5 meter
Bredde: 18,4 meter
Motor: Motor ukjent, 68 bHK
== Historie ==
1925: Levert som «Vemmenæssund» for A/S Rudkøbing – Vemmenæs Færgerute, Rudkøbing, Danmark
1938: Solgt til A/S Færgefarten Fredericia – Strib, Fredericia, DK. Omdøpt «Fredericia»
1946: Innkjøpt av Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen. Omdøpt «Vetlefjord»
1978: Solgt til P/R Barmen (Asmund Barmen, Barmen), Måløy. Omdøpt «Barmøyferja»
1991: Solgt til Øystein Noss, Os/Måløy
1993: Solgt til Sekkingstad Preserving AS, Fjell/Måløy
1994: Forlist
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Langes, W. (2015). «Fjordfaehren.de» (tysk). Arkivert fra originalen 2. april 2015. Besøkt 30. mars 2015. | MF «Vetlefjord», senere «Barmøyferja», var en bilferge bygget i 1925 og som ble kjøpt inn av Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane i 1946. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1978. | 2,167 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABFjalir%C2%BB_(1939) | 2023-02-04 | MS «Fjalir» (1939) | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Nederland', 'Kategori:Skip fra 1939', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Usorterte stubber'] | MS «Fjalir» var et kombinert laste- og passasjerskip bygget i 1939 og i Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane sin hende fra 1947 til 1972.
| MS «Fjalir» var et kombinert laste- og passasjerskip bygget i 1939 og i Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane sin hende fra 1947 til 1972.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1939
Bygget av: Gebr. Van Diepen, Waterhuizen (byggenummer 842)
Brutto RT: 210
Netto RT: 100
Lengde: 125,2 fot
Bredde: 23,1 fot
Motor: 4cyl. 4T EV DM (Humbolt-Deutz-Motoren AG), 200 bHK
== Historie ==
1939: April: Levert som «Kondor» for Gebr. Elfring & Bernhard Schepers, Haren an der Ems, Tyskland.
1945: Overtatt av Den norske Stat (Dir. for Fiendtlig Eiendom), Oslo
1947. Innkjøpt av Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen. Omdøpt «Fjalir». Ombygd til kombinert laste- og passasjerskip ved Frydenbø Slip & mek. Verksted, Bergen
1948: Satt i fart. 263 brt, 158 nrt
1972: 29.08.: Omfattende skadet ved grunnstøtning ved Bispen fyr Solgt til Birger Svendsen & Sønner, Fredrikstad. Rigget ned til lekter «Sapo III»
1981: Overtatt av Edgar Svendsen A/S, Kråkerøy/Fredrikstad
1994: April: Overtatt av Edgar Svendsens Efterfølgere AS, Gressvik/Fredrikstad
1997: Jan.: Solgt til J K B Trans A/S, Gressvik/Fredrikstad
1997: Nov.: Solgt til Profil Bygg AS, Tiller/Trondheim
2011: Fremdeles i bruk.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012. | MS «Fjalir» var et kombinert laste- og passasjerskip bygget i 1939 og i Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane sin hende fra 1947 til 1972. | 2,168 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013_i_D%C3%B8nna | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 i Dønna | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politikk i Dønna', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Stortingsvalget 2013 i Nordland'] | Stortingsvalget 2013 i Dønna ble avholdt 9. september 2013 i Dønna kommune i Nordland.
Det var 1 083 stemmeberettigede velgere i Dønna. Av disse avga 787 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
| Stortingsvalget 2013 i Dønna ble avholdt 9. september 2013 i Dønna kommune i Nordland.
Det var 1 083 stemmeberettigede velgere i Dønna. Av disse avga 787 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
== Referanser == | Stortingsvalget 2013 i Dønna ble avholdt 9. september 2013 i Dønna kommune i Nordland. | 2,169 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frode_Winther | 2023-02-04 | Frode Winther | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Skuespillere i Kaptein Sabeltann', 'Kategori:Skuespillere ved Den Nationale Scene', 'Kategori:Skuespillere ved Hålogaland Teater', 'Kategori:Skuespillere ved Oslo Nye Teater', 'Kategori:Vinnere av Heddaprisen'] | Frode Winther (født 13. august 1974) er en norsk skuespiller.
Fra 1997 til 2000 utdannet han seg til skuespiller ved ArtsEd London. Siden har han vært tilknyttet Hålogaland Teater, Riksteatret, Den Nationale Scene og Oslo Nye Teater. Fra 2014 har han vært ansatt ved Det Norske Teatret. Han har medvirket i en rekke filmer og TV-serier, blant annet Nokas, Hevn, Flukten over grensen, Kampen for tilværelsen, Lilyhammer, Side om side, Valkyrien, Heksejakt, Grenseland og Norsk-ish. På scenen har han hatt store oppgaver som Enjolras i Les Miserables, Stanley Kowalski i En sporvogn til begjær, Thorvald Helmer i Et dukkehjem, Kong Claudius i Hamlet, Hjalmar Ekdal i Vildanden, den norrøne guden Tor i Robert Wilsons Edda og etterforskeren Porfyrij Petrovitsj i Kjersti Horns versjon av Raskolnikov. For rollen i Raskolnikov vant han i 2020 Heddaprisen i kategorien «Beste mannlige medspiller»; produksjonen fikk også Heddaprisen som «Årets forestilling» i 2020.
| Frode Winther (født 13. august 1974) er en norsk skuespiller.
Fra 1997 til 2000 utdannet han seg til skuespiller ved ArtsEd London. Siden har han vært tilknyttet Hålogaland Teater, Riksteatret, Den Nationale Scene og Oslo Nye Teater. Fra 2014 har han vært ansatt ved Det Norske Teatret. Han har medvirket i en rekke filmer og TV-serier, blant annet Nokas, Hevn, Flukten over grensen, Kampen for tilværelsen, Lilyhammer, Side om side, Valkyrien, Heksejakt, Grenseland og Norsk-ish. På scenen har han hatt store oppgaver som Enjolras i Les Miserables, Stanley Kowalski i En sporvogn til begjær, Thorvald Helmer i Et dukkehjem, Kong Claudius i Hamlet, Hjalmar Ekdal i Vildanden, den norrøne guden Tor i Robert Wilsons Edda og etterforskeren Porfyrij Petrovitsj i Kjersti Horns versjon av Raskolnikov. For rollen i Raskolnikov vant han i 2020 Heddaprisen i kategorien «Beste mannlige medspiller»; produksjonen fikk også Heddaprisen som «Årets forestilling» i 2020.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Om Frode Winther, fra Oslo Nye Teater
(en) Frode Winther på Internet Movie Database
Frode Winther – Store norske leksikon | | fsted = | 2,170 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_tredje_%C3%B8yet | 2023-02-04 | Det tredje øyet | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2010-årene', 'Kategori:Norske krimserier', 'Kategori:TV-produksjoner på norsk TV 2', 'Kategori:TV-program med Gullrute-vinnere'] | Det tredje øyet er en norsk kriminalserie som ble sendt på TV 2 i 2014 (sesong 1) og 2016 (sesong 2). Serien gikk på søndagskvelder.Serien handler om politimannen Viggo Lust. Han opplever alle foreldres mareritt når hans datter forsvinner. Han forsøker desperat å finne ut hva som skjedde med henne. Hovedrollen spilles av Kyrre Haugen Sydness.
Ine Marie Wilmann og Eivind Sander ble kåret til beste kvinnelige og mannlige skuespiller under Gullruten 2016.
Første sesong ble i snitt sett av 555 000. Andre sesong hadde mellom 400 000 og 500 000 seere.Det tredje øyet er regissert av Gunnar Vikene, Trygve Allister Diesen og Geir Henning Hopland. Manusforfattere var Axel Hellstenius, Gunnar Vikene og Ole Marius Araldsen. Produsent for serien var Linn Kirkenær og eksekutiv produsent Anne Kolbjørnsen. I 2017 kunngjorde TV2 at det ikke kom til å bli laget en sesong 3 av Det tredje øyet.
| Det tredje øyet er en norsk kriminalserie som ble sendt på TV 2 i 2014 (sesong 1) og 2016 (sesong 2). Serien gikk på søndagskvelder.Serien handler om politimannen Viggo Lust. Han opplever alle foreldres mareritt når hans datter forsvinner. Han forsøker desperat å finne ut hva som skjedde med henne. Hovedrollen spilles av Kyrre Haugen Sydness.
Ine Marie Wilmann og Eivind Sander ble kåret til beste kvinnelige og mannlige skuespiller under Gullruten 2016.
Første sesong ble i snitt sett av 555 000. Andre sesong hadde mellom 400 000 og 500 000 seere.Det tredje øyet er regissert av Gunnar Vikene, Trygve Allister Diesen og Geir Henning Hopland. Manusforfattere var Axel Hellstenius, Gunnar Vikene og Ole Marius Araldsen. Produsent for serien var Linn Kirkenær og eksekutiv produsent Anne Kolbjørnsen. I 2017 kunngjorde TV2 at det ikke kom til å bli laget en sesong 3 av Det tredje øyet.
== Rolleliste ==
Viggo Lust - Kyrre Haugen Sydness
Mari Friis - Ida Elise Broch
Sofie - Marte Engebrigtsen
Ståle - Eivind Sander
Vårin - Ine Marie Wilmann
Kårstein - Endre Hellestveit
Viggos kollega - Ingar Helge Gimle
Viggos Sjef - Trine Wiggen
Håvard - Christian Rubeck
Annika Lund - Charlotte Frogner
Politikvinnen Ylva - Selome Emnetu
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Det tredje øyet på Internet Movie Database
TV 2 Sumo | Det tredje øyet er en norsk kriminalserie som ble sendt på TV 2 i 2014 (sesong 1) og 2016 (sesong 2). Serien gikk på søndagskvelder. | 2,171 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melodi_Grand_Prix_2020 | 2023-02-04 | Melodi Grand Prix 2020 | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Melodi Grand Prix', 'Kategori:Musikk i 2020'] | Melodi Grand Prix 2020 var den 58. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttak til Eurovision Song Contest. Konkurransen ble arrangert av NRK i januar og februar 2020, og 25 sanger deltok – det høyeste antallet i konkurransens historie til da. Vinneren av konkurransen ble forhåndsfavoritten Ulrikke Brandstorp og låten «Attention», som hun skrev med Kjetil Mørland og Christian Ingebrigtsen.
I anledning av at det var 60 år siden Norge debuterte i Eurovision Song Contest, var Melodi Grand Prix utvidet med fem delfinaler som ble arrangert fra 11. januar og de fire påfølgende lørdagene. Hver landsdel hadde hver sin delfinale, med artister og låtskrivere fra den aktuelle landsdelen. Seerne stemte frem én sang fra hver delfinale til finalen 15. februar 2020, der de møtte fem forhåndskvalifiserte finalister valgt ut av NRK. Delfinalene ble arrangert i H3 Arena på Fornebu, mens finalen ble arrangert i Trondheim Spektrum. Dette var første gang Trondheim var vertsby for en Melodi Grand Prix-finale, og det var første gang siden 1989 at finalen ikke ble arrangert i Oslo. Kåre Magnus Bergh var programleder for sjette gang, mens Ingrid Gjessing Linhave og Ronny Brede Aase ledet programmet for første gang.
Vinneren av delfinalene og finalen skulle ene og alene avgjøres av seerne, og for første gang kun via nrk.no. Etter noen stemmeproblemer i første delfinale, gikk avstemningen i de påfølgende delfinalene uten problemer. Men under første runde i finalen brøt stemmesystemet sammen, og de fire gullfinalistene måtte i stedet kåres av en reservejury bestående av 30 personer. Nødløsningen førte til en massiv storm av protester fra seere, artister og presse. I løpet av finalehelgen mottok Kringkastingsrådet 842 klager fra frustrerte seere, mens NRKs publikumstjeneste måtte håndtere flere tusen sinte telefoner og e-poster. I gullfinalen fikk NRK stemmesystemet til å fungere igjen, og seerne kåret Ulrikke Brandstorp til vinner.
Med seieren ble «Attention» Norges bidrag til Eurovision Song Contest 2020 i Rotterdam i Nederland. EBU avlyste imidlertid konkurransen i mars 2020 på grunn av koronapandemien, og vinnerlåten fikk dermed ikke deltatt i Eurovision Song Contest. «Attention» ble den andre Melodi Grand Prix-vinneren i historien som ikke fikk representere Norge. Første gang var i 1968, da vinnerlåten «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» ble trukket på grunn av plagiatanklager. I stedet fikk andreplassen «Stress» representere Norge i Eurovision Song Contest 1968. | Melodi Grand Prix 2020 var den 58. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttak til Eurovision Song Contest. Konkurransen ble arrangert av NRK i januar og februar 2020, og 25 sanger deltok – det høyeste antallet i konkurransens historie til da. Vinneren av konkurransen ble forhåndsfavoritten Ulrikke Brandstorp og låten «Attention», som hun skrev med Kjetil Mørland og Christian Ingebrigtsen.
I anledning av at det var 60 år siden Norge debuterte i Eurovision Song Contest, var Melodi Grand Prix utvidet med fem delfinaler som ble arrangert fra 11. januar og de fire påfølgende lørdagene. Hver landsdel hadde hver sin delfinale, med artister og låtskrivere fra den aktuelle landsdelen. Seerne stemte frem én sang fra hver delfinale til finalen 15. februar 2020, der de møtte fem forhåndskvalifiserte finalister valgt ut av NRK. Delfinalene ble arrangert i H3 Arena på Fornebu, mens finalen ble arrangert i Trondheim Spektrum. Dette var første gang Trondheim var vertsby for en Melodi Grand Prix-finale, og det var første gang siden 1989 at finalen ikke ble arrangert i Oslo. Kåre Magnus Bergh var programleder for sjette gang, mens Ingrid Gjessing Linhave og Ronny Brede Aase ledet programmet for første gang.
Vinneren av delfinalene og finalen skulle ene og alene avgjøres av seerne, og for første gang kun via nrk.no. Etter noen stemmeproblemer i første delfinale, gikk avstemningen i de påfølgende delfinalene uten problemer. Men under første runde i finalen brøt stemmesystemet sammen, og de fire gullfinalistene måtte i stedet kåres av en reservejury bestående av 30 personer. Nødløsningen førte til en massiv storm av protester fra seere, artister og presse. I løpet av finalehelgen mottok Kringkastingsrådet 842 klager fra frustrerte seere, mens NRKs publikumstjeneste måtte håndtere flere tusen sinte telefoner og e-poster. I gullfinalen fikk NRK stemmesystemet til å fungere igjen, og seerne kåret Ulrikke Brandstorp til vinner.
Med seieren ble «Attention» Norges bidrag til Eurovision Song Contest 2020 i Rotterdam i Nederland. EBU avlyste imidlertid konkurransen i mars 2020 på grunn av koronapandemien, og vinnerlåten fikk dermed ikke deltatt i Eurovision Song Contest. «Attention» ble den andre Melodi Grand Prix-vinneren i historien som ikke fikk representere Norge. Første gang var i 1968, da vinnerlåten «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» ble trukket på grunn av plagiatanklager. I stedet fikk andreplassen «Stress» representere Norge i Eurovision Song Contest 1968.
== Bakgrunn ==
Som tidligere år inviterte NRK norske og utenlandske musikere til å sende inn sanger til konkurransen. Påmeldingen til Melodi Grand Prix 2020 åpnet 2. mars 2019, med frist 31. juli samme år. Det måtte være minst én norsk låtskriver på hvert innsendte bidrag, og hver låtskriver kunne maksimalt sende inn tre bidrag. De nye reglene førte til en markant nedgang i antall innsendte bidrag. Til sammen fikk redaksjonen inn litt over 800 bidrag, mot rundt 1000 årene i forveien. Etter en grovsortering hørte ulike lyttergrupper av NRK-ansatte og Melodi Grand Prix-fans gjennom et par hundre av låtene. Basert på deres meninger og besøk på ulike låtskriversamlinger valgte redaksjonen ut 25 låter til å delta i konkurransen.Konkurransen besto av seks sendinger, fem delfinaler og en finale. Delfinalene ble arrangert i H3 Arena på Fornebu, mens finalen gikk i Trondheim Spektrum. Til sammen deltok 25 låter i konkurransen, som var ny rekord. Den forrige rekorden var 24 låter i 2012. I finalen deltok ti låter: fem forhåndskvalifiserte og vinnerlåtene fra hver av de fem delfinalene. I dagene foran finalen var Ulrikke Brandstorp og «Attention» den store favoritten til å vinne. To dager før finalen anslo spillselskapene vinnersjansene hennes til rundt 40 prosent. På plassene bak lå Raylee og Didrik og Emil Solli-Tangen.
== Sendingene ==
I 2020 var det 60 år siden Norge debuterte i Eurovision Song Contest med Nora Brockstedt og «Voi Voi». I anledning jubileet besluttet NRK å utvide konkurransen med fem delfinaler. Dette var første gang siden 2014 at NRK arrangerte delfinaler i forkant av finalen.Delfinale-konseptet baserte seg på de fem landsdelene Nord-Norge, Midt-Norge, Vest-Norge, Sørlandet og Østlandet. Hver landsdel hadde sin egen delfinale der artister og låtskrivere fra den aktuelle landsdelen konkurrerte om en plass i finalen 15. februar. I hver delfinale deltok fire sanger som kjempet seg gjennom to dueller. Vinnerne fra første duellrunde møttes i en avgjørende gullduell. Vinneren av gullduellen sikret seg så en plass i finalen i Trondheim. Hvem som møtte hvem til duell, ble trukket på direkten i hver delfinale. Vinneren ble kåret av seerne, som stemte via NRKs nettsider.Alle delfinalene ble sendt direkte fra H3 Arena på Fornebu, mens finalen ble sendt direkte fra Trondheim Spektrum. Det var tredje gang en Melodi Grand Prix-finale var arrangert utenfor Oslo, og første gang siden 1989. Det var også første gang Trondheim var vertsby for finalen. For første gang på mange år var finalen utsolgt, og over 8000 publikummere fulgte sendingen fra Trondheim Spektrum.For første gang var det tre programledere i konkurransen. Kåre Magnus Bergh var programleder for sjette gang, mens Ingrid Gjessing Linhave og Ronny Brede Aase ledet programmet for første gang. Programledertrioen ble offentliggjort 5. desember 2019.
=== Avstemning ===
TV-seerne stemte frem én finalist fra hver delfinale, mens en fagjury ledet av prosjektleder Stig Karlsen, plukket ut de fem siste finalistene. De fem forhåndskvalifiserte finalistene ble presentert i hver sin delfinale for å sikre lik sendetid på samtlige ti finalister. Seerne kunne bare stemme via nrk.no. Til sammen var det ti deltakere i finalen 15. februar, og tv-seerne kåret vinneren som skulle representert Norge i Eurovision Song Contest 2020 i Nederland.Parallelt med selve stemmegivningen, kunne seerne fortløpende gi uttrykk for hva de synes om sangene mens de ble fremført. Det gjorde seerne ved å gå inn på nrk.no og velge mellom tre emojier: hjerte (hvis de elsket sangen), tommel opp (hvis de likte sangen) eller smilefjes med strekmunn (hvis de ikke syntes noe om sangen). Seerne kunne sende av gårde emojiene under hver sang, men dette telte ikke som en del av resultatet. Under den første delfinalen avga seerne over 13 millioner emojier, og det ble avgitt til sammen 57 millioner emojier under de fem delfinalene. Under finalen alene sendte seerne 38 millioner emojier, før NRK valgte å avslutte ordningen etter syv sanger. Det voldsomme engasjementet under finalen førte til at NRKs servere brøt sammen, og avstemningen i første runde måtte til slutt avlyses. I stedet kåret en forhåndsutvalgt reservejury på 30 personer de fire låtene som gikk videre til finalen. Under gullfinalen og gullduellen fungerte stemmesystemet igjen, og seerne kåret til slutt den endelige vinneren via nrk.no.
== Finalen ==
Trondheim Spektrum 15. februar 2020
Sendingen gikk direkte fra Trondheim, og ble overført på NRK1, NRK TV og NRK P1 fra klokken 19.50 til 22.20. Sendingen skulle egentlig vært ferdig 22.05, men ble utvidet med 15 minutter på grunn av stemmeproblemene som oppsto under finalen. Finalefeltet besto av ti deltakere, der en fagjury hadde plukket ut fem direktekvalifiserte deltakere. De øvrige fem hadde vunnet sine respektive delfinaler lørdagene i forveien. Startrekkefølgen ble offentliggjort 10. februar.
=== Første runde ===
Alle artistene opptrådte, før seerne skulle stemme på låtene via nrk.no. De som stemte skulle ha tre stemmer til fordeling, og de måtte oppgi hvilken landsdel de stemte fra. De fire låtene med flest stemmer, skulle gå videre til «gullfinalen». Imidlertid brøt systemet sammen, og en reservejury på 30 personer avgjorde i stedet resultatet i første runde.
=== Gullfinale og gullduell ===
De fire mest populære låtene fra første runde avanserte til gullfinalen. Der ble det vist utdrag fra de fire opptredenene. Seerne stemte og hadde tre stemmer til fordeling.
De to sangene som fikk flest stemmer i gullfinalen, møttes i den avgjørende gullduellen. De to gullduellantene opptrådte på nytt, og stemmetallene ble nok en gang nullstilt. Da de to opptredenene var over, stemte seerne nok en gang, og hadde tre stemmer til disposisjon.
== Avstemning i finalen ==
Stemmene til de to gullduellantene ble lest opp landsdel for landsdel. Låten som fikk flest stemmer, vant konkurransen og ble Norges bidrag til Eurovision Song Contest 2020. Stemmetallene for de ulike landsdelene ble lest opp av fem artister som har deltatt i Melodi Grand Prix tidligere: Margaret Berger for Midt-Norge, Tom Hugo Hermansen for Sør-Norge, Bjørn Johan Muri for Vest-Norge, Åge Sten Nilsen for Øst-Norge, og Agnete Johnsen for Nord-Norge. Det ble en tett avstemning, der Kristin Husøy ledet inntil Øst-Norge skulle avgi sine stemmer. Til slutt vant Ulrikke Brandstorp med under 6000 stemmers margin.
== Delfinalene ==
=== Delfinale 1 – Sør-Norge ===
H3 Arena, Fornebu, 11. januar 2020
Deltakerne og alle de forhåndskvalifiserte finalistene ble offentliggjort under en pressekonferanse i Oslo 6. januar. De fire deltakerne ble fordelt på to dueller som ble trukket på direkten under delfinalen. Vinnerne fra hver duell møtte hverandre i en avgjørende gullduell, der vinneren ble direktekvalifisert til finalen i Trondheim. Seerne avgjorde de tre duellene ved å stemme på NRK.no. Forhåndskvalifiserte Sondrey fremførte finalelåten «Take My Time» i denne delfinalen. Sendingen ble sett av 592 000 seere med en markedsandel på 44 prosent. Det ble avgitt rundt 13 millioner emojier under sendingen.
=== Delfinale 2 – Øst-Norge ===
H3 Arena, Fornebu, 18. januar 2020
Deltakerne ble kunngjort 13. januar. De fire deltakerne ble fordelt på to dueller som ble trukket på direkten under delfinalen. Vinnerne fra hver duell møttes i avgjørende gullduell, der vinneren gikk direkte til finalen i Trondheim. Det var seerne som avgjorde duellen ved å stemme på NRK.no. Forhåndskvalifiserte Didrik og Emil Solli-Tangen fremførte finalelåten «Out of Air» i denne delfinalen.
=== Delfinale 3 – Midt-Norge ===
H3 Arena, Fornebu, 25. januar 2020
Deltakerne ble kunngjort 20. januar. De fire deltakerne ble fordelt på to dueller som ble trukket på direkten under delfinalen. Vinnerne fra hver duell møtte hverandre i en avgjørende gullduell, der vinneren gikk direkte til finalen i Trondheim. Seerne avgjorde duellene ved å stemme på NRK.no. Forhåndskvalifiserte Akuvi fremførte finalelåten «Som du er» i denne delfinalen.
=== Delfinale 4 – Vest-Norge ===
H3 Arena, Fornebu, 1. februar 2020
Deltakerne ble offentliggjort 26. januar. De fire deltakerne ble fordelt på to dueller som ble trukket på direkten under delfinalen. Vinnerne fra hver duell møttes i en avgjørende gullduell, der vinneren gikk direkte til finalen i Trondheim. Det var seerne som avgjorde duellen ved å stemme på NRK.no. Forhåndskvalifiserte Ulrikke Brandstorp fremførte finalelåten «Attention» i denne delfinalen.
=== Delfinale 5 – Nord-Norge ===
H3 Arena, Fornebu, 8. februar 2020
Deltakerne ble kunngjort 3. februar. De fire deltakerne ble fordelt på to dueller som ble trukket på direkten under delfinalen. Vinnerne fra hver duell møttes i en avgjørende gullduell, der vinneren gikk direkte til finalen i Trondheim. Det var seerne som avgjorde duellen ved å stemme på NRK.no. Forhåndskvalifiserte Tone Damli fremførte finalelåten «Hurts Sometimes» i denne delfinalen.
== Tilbakevendende artister ==
Flere av deltakerne i 2020 har deltatt i konkurransen tidligere:
Dessuten var Lisa Børud en av danserne til Alexander Rybak i Eurovision Song Contest 2018.
== Hendelser ==
=== Omfattende stemmeproblemer ===
Dette året droppet NRK en tradisjonell telefonavstemning, i stedet måtte seerne stemme via personlige brukerkontoer på nrk.no. Under den første delfinalen oppstod det problemer med avstemningen da seerne skulle opprette brukerkonto på nrk.no. Årsaken var at pågangen var langt større enn det NRK hadde forventet. Problemene oppsto omtrent samtidig som NRK viste en reportasje om telefonavstemningsproblemene fra Melodi Grand Prix 1997, da kun en brøkdel av seerne fikk avgitt stemme.
Som en skjebnens ironi ble også finalen i 2020 rammet av omfattende avstemningsproblemer. Etter første delfinale hadde NRK doblet den tekniske kapasiteten, men det var likevel ikke nok. Underveis i finalen kunne seerne gi uformelle vurderinger av sangene ved hjelp av emojier, men pågangen var så enorm at NRK kuttet emojiene etter syv av ti sanger. En video publisert på Twitter viste hvordan seerne enkelt kunne manipulere emoji-ordningen ved å sende av opptil 5000 emojier på få sekunder. NRK sa de var kjent med saken, men la til at dette uansett ikke påvirket det endelige resultatet, siden emojiene ikke telte med i resultatet.
Selv om emoji-ordningen ble kuttet, var det for sent. NRKs servere brøt til slutt sammen, og da seerne skulle stemme i første runde, fungerte ikke stemmesystemet. I håp om å få fikset problemene, halte NRK ut tiden ved at programleder Ronny Brede Aase hadde et lengre intervju med kulturminister Abid Raja og Trondheims-ordfører Rita Ottervik. Etter en ekstra gjennomgang av låtene, var systemet fremdeles nede. Dermed valgte NRK å ta i bruk sin «plan B», der en en reservejury på 30 personer valgte de fire gullfinalistene. Denne juryen var ifølge NRK et representativt utvalg av befolkningen, med ulik alder og bosted. Ingen i juryen hadde tilknytning til musikkbransjen, men de vurderte låtene ut fra studioversjon og ikke fra direktesendingen. Avgjørelsen ble møtt med øyeblikkelig buing fra publikum i Trondheim Spektrum. Under gullfinalen og gullduellen fikk imidlertid NRK systemet til å fungere igjen, men det ble meldt om en del forstyrrelser og problemer under disse stemmerundene også. Over 700 000 stemmer kom inn, hvorav rundt 400 000 ble avgitt i den endelige gullduellen.Stemmekrøllet førte de neste dagene til massive reaksjoner og en storm av kritikk mot NRK. Frem til mandagen etter finalen fikk Kringkastingsrådet inn 842 klager fra sinte seere, der flere krevde en ny avstemning. NRKs publikumstjeneste opplevde også en rekordstor klagestorm via telefon og e-post, der flere tusen frustrerte seere raste mot kringkasteren. Deltakerne selv var heller ikke nådige mot NRK. Tone Damli sa hun var frustrert og «steikandes forbanna», mens hennes manager David Eriksen kalte juryløsningen for et «katastrofe-opplegg» og varslet erstatningskrav mot kanalen. Også Rein Alexander var skuffet over at seerne ikke sagt sin mening i første runde, og mente han var blitt fratatt muligheten til å vinne konkurransen. Særlig reagerte artistene på at reservejuryen hadde vurdert låtene ut fra studioopptak og ikke fra selve fremførelsen på scenen. NRK nektet å oppgi hvem som satt i juryen, men bedyret at den var sammensatt av MGP-redaksjonen for å være representativ i alder, kjønn og geografi.Også pressen var kritisk og kalte det hele for «en skandale». NRKs prosjektleder Stig Karlsen og fungerende kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen la seg flate for kritikken under en improvisert pressekonferanse på scenen like etter sendingen. Men de understreket at riktig vinner var kåret, og at kanalen ville bruke samme stemmesystem også i 2021. Dagen etter finalen måtte prosjektleder Karlsen nok en gang stille opp på en ekstraordinær pressekonferanse. Der avviste han at det ville bli aktuelt med en ny avstemning, og understreket på nytt at riktig vinner var kåret. Stemmekollapsen var også tema i flere debattprogrammer, artikler, reportasjer – og satiresaker i de påfølgende dagene. NRK-podkasten Oppdatert viet også en hel episode på hendelsen. Stemmeproblemene var også tema i Kringkastingsrådet i april samme år.
=== Utenlandske låtskrivere ===
Dagbladet påpekte den høye andelen av utenlandske låtskrivere i konkurransen. Da de første ni låtene ble offentliggjort 6. januar, var kun 13 av 30 låtskrivere norske. Et av NRKs deltakerkrav var at sangene måtte ha minst én norsk låtskriver, men ifølge avisen var to av sangene laget utelukkende av svensker og kanadiere. Grand Prix-klubben og NOPA mente det burde være flere nordmenn blant låtskriverne, men prosjektleder Stig Karlsen mente det var et stort nok norsk «fotavtrykk» blant deltakerne.
=== Kritikk mot anmelder ===
I sin vurdering av låtene i delfinale 5, skrev Dagbladets anmelder Anders Grønneberg at Kevin Boines låt «Høres ut som en genfeil, og burde vel vært fjernet tidlig i svangerskapsforløpet». Kommentaren vakte sterke reaksjoner, ikke minst fra Boines management som varslet at de ville klage artikkelen inn for Pressens Faglige Utvalg. Avisen fjernet setningen og beklaget ordlyden i saken.
=== Eurovision Song Contest avlyses ===
Vinteren 2020 ble verden rammet av et omfattende koronavirusutbrudd og den medfølgende luftveisinfeksjonen covid-19. Pandemien startet i Wuhan i Kina, men spredte seg raskt til hele verden, først med et større utbrudd vinteren 2020 i Nord-Italia og etter hvert til resten av Europa og Skandinavia. Utover i februar 2020 innførte en rekke land strenge tiltak og restriksjoner for å begrense viruset, og i mars erklærte Verdens helseorganisasjon utbruddet for en pandemi. Pandemien fikk raskt konsekvenser for europeisk hverdags- og kulturliv, og 18. mars 2020 besluttet EBU å avlyse hele arrangementet. Dette var første og hittil eneste gang i Eurovision Song Contests historie at en utgave ble avlyst.Avlysningen førte til at vinnerlåten «Attention» ikke fikk deltatt i Eurovision Song Contest. Dette var den andre Melodi Grand Prix-vinneren i historien som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Første gang var i 1968, da vinnerlåten «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» ble trukket på grunn av plagiatanklager. I stedet fikk andreplassen «Stress» representere Norge i Eurovision Song Contest 1968.
== Seertall ==
Antall seere og markedsandeler for direktesendingene på NRK1. Tallene omfatter kun lineær tv-seeing.
== Se også ==
MGPjr 2020
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Melodi Grand Prix 2020 på Internet Movie Database
(no) Melodi Grand Prix 2020 på NRK TV | Lewis Hamilton | 2,172 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013_i_Alstahaug | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 i Alstahaug | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politikk i Alstahaug', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Stortingsvalget 2013 i Nordland'] | Stortingsvalget 2013 i Alstahaug ble avholdt 9. september 2013 i Alstahaug kommune i Nordland.
Det var 5 468 stemmeberettigede velgere i Alstahaug. Av disse avga 3 893 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
| Stortingsvalget 2013 i Alstahaug ble avholdt 9. september 2013 i Alstahaug kommune i Nordland.
Det var 5 468 stemmeberettigede velgere i Alstahaug. Av disse avga 3 893 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
== Referanser == | Stortingsvalget 2013 i Alstahaug ble avholdt 9. september 2013 i Alstahaug kommune i Nordland. | 2,173 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013 | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Stortingsvalget 2013'] | Stortingsvalget 2013 var et valg i Norge høsten 2013. Det ble valgt 169 representanter til Stortinget for perioden 2013–2017. Samtidig ble sametingsvalget 2013 avholdt. Valgdagen var mandag 9. september, men 206 av landets 428 kommuner avholdt også valg søndag 8. september.Valget gav en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde begge sine dårligste stortingsvalg noensinne. Høyre ble valgets vinner med en framgang på 18 mandater. Venstre kom over sperregrensa og fikk en framgang på 7 mandater. Miljøpartiet De Grønne ble for første gang representert på Stortinget med ett mandat, fra Oslo. Valgresultatet førte til at Jens Stoltenbergs andre regjering gikk av, og at Erna Solberg danna ny regjering utgått av Høyre og Frp.
3 641 994 nordmenn hadde stemmerett. Frammøtet var 2 848 903 eller 78,2 prosent. Valgdeltagelsen var 1,8 prosentpoeng høyere enn ved forrige stortingsvalg. Ved valget stilte totalt 21 partier eller lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker. De åtte andre partia/grupperingene stilte i opptil tolv fylker. Det var tre lister som fantes i bare ett fylke.
Ei forsøksordning med stemmegivning over internett blei videreført fra valget i 2011 i en del kommuner. | Stortingsvalget 2013 var et valg i Norge høsten 2013. Det ble valgt 169 representanter til Stortinget for perioden 2013–2017. Samtidig ble sametingsvalget 2013 avholdt. Valgdagen var mandag 9. september, men 206 av landets 428 kommuner avholdt også valg søndag 8. september.Valget gav en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde begge sine dårligste stortingsvalg noensinne. Høyre ble valgets vinner med en framgang på 18 mandater. Venstre kom over sperregrensa og fikk en framgang på 7 mandater. Miljøpartiet De Grønne ble for første gang representert på Stortinget med ett mandat, fra Oslo. Valgresultatet førte til at Jens Stoltenbergs andre regjering gikk av, og at Erna Solberg danna ny regjering utgått av Høyre og Frp.
3 641 994 nordmenn hadde stemmerett. Frammøtet var 2 848 903 eller 78,2 prosent. Valgdeltagelsen var 1,8 prosentpoeng høyere enn ved forrige stortingsvalg. Ved valget stilte totalt 21 partier eller lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker. De åtte andre partia/grupperingene stilte i opptil tolv fylker. Det var tre lister som fantes i bare ett fylke.
Ei forsøksordning med stemmegivning over internett blei videreført fra valget i 2011 i en del kommuner.
== Resultatsammendrag ==
Oversiktene nedafor er basert på endelige valgresultater fra Kommunal- og regionaldepartementet og fra Statistisk sentralbyrå.Stemmetall fordelt på partiene (i promille):
Stortingsmandater fordelt på partiene (i promille):
Stortingsmandater fordelt på partiene:
=== Resultatoversikt for hele velgermassen ===
De totalt 3 641 994 stemmeberettigede borgerne i riket gjorde følgende valg med stemmeretten sin:
== Bakgrunn og forberedelser ==
Etter stortingsvalget 2005 overtok Jens Stoltenbergs andre regjering («den rødgrønne», bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti) regjeringskontorene i Norge. Ved valget i 2009 fikk denne koalisjonen fornya sitt mandat.
=== Ny mandatfordeling ===
Etter ei grunnlovsendring i 2003 skal fordelinga av mandater mellom fylkene vurderes på nytt foran annethvert stortingsvalg, og ved 2013-valget var det første gang dette skjedde. Fordelinga skjer på grunnlag av fylkenes innbyggertall og areal, idet hvert fylke får et fordelingstall som dannes ved at arealet multiplisert med 1,8 legges til innbyggertallet per 1. januar året før valgåret (denne gangen altså 1. januar 2012). Omfordelinga gjorde at Nord-Trøndelag, Hedmark, Nordland, Sogn og Fjordane og Troms mista et mandat hver. Oslo fikk to representanter i tillegg, mens Akershus, Rogaland og Hordaland hver fikk én mer enn ved stortingsvalga i 2005 og 2009. Denne nye mandatfordelinga gjelder da også for valget i 2017.
=== Lister og kandidater ===
Fristen for innlevering av valglister var i 2013 2. april. Totalt var det 21 partier som fikk godkjent sine lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker, mens det var tre lister som stilte i bare ett fylke.
Totalt stilte 4 082 personer som kandidater. Litt over fire prosent av disse kunne altså få plass på Stortinget. Antallet var i underkant av 400 flere enn ved sist stortingsvalg. 40,3 prosent av kandidatene var kvinner. 27,5 av førstekandidatene var kvinner. Snittalderen var 46,5 år, yngste kandidat var 17 år og eldste 96 år.
== Prognoser ==
=== Nasjonale meningsmålinger ===
Månedlige gjennomsnitt av samtlige nasjonale meningsmålinger om stortingsvalg det siste året (velgerandeler i prosent, antall stortingsrepresentanter i parentes):
=== Skolevalg ===
Skolevalget ble avholdt mellom 26. august og 3. september 2013 på 411 videregående skoler over hele landet med totalt 184 678 elever. Valgdeltagelsen var på rekordhøye 81,1 %, og det ble avgitt 149 753 stemmer.
Valgresultatet ble en stor seier for Høyre som ble største parti med 28,1 % av stemmene, en fremgang på 12 prosentpoeng fra skolevalget i forrige stortingsvalg (2009). Dette var partiets beste resultat i et skolevalg noensinne, og det nest beste resultatet for noe parti i et skolevalg noensinne.
Arbeiderpartiet fikk 23,2 %, Fremskrittspartiet 15,6 %, Venstre 6,7 %, Sosialistisk Venstreparti 5,0 %, Piratpartiet 4,3 %, Senterpartiet 4,2 %, Miljøpartiet De Grønne 3,8 %, Rødt 3,7 %, Kristelig Folkeparti 2,8 %, De Kristne 0,6 %, Pensjonistpartiet 0,6 %, Kystpartiet 0,5 %, Demokratene i Norge 0,3 %, Det Liberale Folkepartiet 0,2 %, Norges Kommunistiske Parti 0,2 %, Kristent Samlingsparti 0,1 % og Sykehus til Alta 0,1 %. Samfunnspartiet, Folkemakten og Folkelisten mot Oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja fikk alle under en promille av stemmene nasjonalt.De rødgrønne regjeringspartiene (Ap+Sp+SV) fikk til sammen 32,4 %, den borgerlige opposisjonen (H+Frp+KrF+V) 53,2 %.
=== Valgdagsmålinger ===
== Valgkamp ==
Valgkampen mot valg i Norge starter vanligvis etter fellesferien (valget i 2011 var et unntak), men før det avholdes landsmøter. Samtlige partier representert på Stortinget i perioden 2009-2013 holdt landsmøte våren 2013. På disse landsmøtene sa enkelte partiledere, henholdsvis Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande at de ikke søkte en statsministerposisjonen, men heller en ministerpost. De to største partienes ledere, Solberg og Stoltenberg ga uttrykk for interesse for posisjonen. På venstresiden står det rødgrønne alternativet samlet for en ny regjeringsperiode. På høyresiden finnes det to hovedalternativer: Et borgerlig alternativ likt sammensetningen i regjeringen fra 2001 til 2005 og et alternativ med Høyre og Fremskrittspartiet. Flere ulike scenarier er dog mulige ifølge valgforskere.
=== Landsmøter ===
Under det som er blitt omtalt som Landsmøtevåren 2013 la alle de syv Stortingspartiene frem deler av sin politiske plattform for den kommende perioden. Sosialistisk Venstreparti holdt sitt landsmøte allerede i midten av mars, mens Senterpartiet, Venstre, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne avholdt sine respektive møter i april, i angitt rekkefølge for øvrig. Høyre avholdt sitt landsmøte i begynnelsen av mai og Fremskrittspartiet i slutten av mai.
=== Statsministerkandidater ===
Statsminister Jens Stoltenberg stilte til gjenvalg. Erna Solberg, leder av Høyre ble omtalt som statsministerkandidat og Siv Jensen er et tredje alternativ. Ingen andre partiledere uttrykte ønske om å stille som statsminister. Norstat sammen med NRK spurte nordmenn hvem de ønsker som statsminister, og fra november 2011 var Solberg den foretrukne, men fra september 2012 var Stoltenberg og Solberg vært jevne. Siv Jensen hadde rundt 10 % av landets støtte som statsminister ifølge NRK. TV-programmet Debatten på TV 2 med programleder Oddvar Stenstrøm ble først sendt i juni der Stoltenberg og Solberg debatterte.
=== Regjeringsalternativer ===
Aftenposten la i desember 2012 frem, med bakgrunn i intervju med valgforsker Bernt Aardal 16 ulike regjeringsalternativer. I tillegg til de daværende syv partiene på Stortinget viste artikkelen til at Miljøpartiet De Grønne og Rødt kan fungere som avgjørende vippepartier. Samtidig åpner artikkelens forfattere for at sentrumspartiene Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti kan fungere som vippepartier hvis de velger heller å arbeide med rødgrønn side heller enn borgerlig side. Venstres nekt for samarbeid med Fremskrittspartiet er et eksempel på dette. De tre rødgrønne partiene ønsker å fortsette som en samlet regjering i en tredje periode, men hvis de ikke oppnår flertall sammen hevder artikkelforfatterne at det finnes tre alternativer:
Hvis A, SV og Sp ikke oppnår flertall og ikke blir enige om en ny samlet mindretallsregjering, kan Arbeiderpartiet alene danne en mindretallsregjering. Dette avhenger av hvilke andre alternativer som finnes, spesielt på borgerlig side.
Hvis de likevel klarer å samarbeide danner de en rødgrønn mindretallsregjering.
Hvis de tre partiene ender med mindretall samlet og det finnes et alternativ med større mindretall på borgerlig side, kan de rødgrønne samarbeide med et vippeparti (gitt at Ap+SV+Sp+vippeparti > 50 %) for å oppnå flertall. Rødt og Miljøpartiet De Grønne anses som mulige samarbeidspartnere. Dette skjer dog kun hvis et av de to partiene får mandat på Stortinget.Alle rødgrønne regjeringsalternativer har Jens Stoltenberg som statsministerkandidat. Det vil da bli hans fjerde periode, der den andre og tredje har vært hele perioder på fire sammenhengende år hver. Stoltenbergs første regjering satt i halvannet år.
På borgerlig side og i sentrum har det siden valget i 2009 vært uenigheter om samarbeidspartnere. Det såkalte «blåblå alternativet», en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet er ikke foretrukket av verken Kristelig Folkeparti eller Venstre. Leder i KrF, Knut Arild Hareide uttalte at han ikke mente en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet var noe bedre enn et rødgrønt alternativ. Både Venstre og Kristelig Folkeparti ser muligheter for samarbeid om statsbudsjettet med Arbeiderpartiet hvis Fremskrittspartiet fortsetter å nekte å «være noe støtteparti for en borgelig regjering de selv ikke er en del av». Hareide sa forøvrig at han og KrF ønsket en regjering med Høyre, Venstre og KrF heller enn å samarbeide med FrP på sitt landsmøte. Også Venstres Trine Skei Grande ga uttrykk ved landsmøtet om at en regjering Venstre ønsker består av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre da hun sa at «det er velgerne som bestemmer hvilken regjering vi får. Stemmer de på Venstre får de en blågrønn regjering». Fremskrittspartiet var ikke enig internt i juni 2013 om hvorvidt de ønsket å samarbeide med Krf og Venstre i en fullstendig borgerlig regjering, mens Høyre er åpen for denne muligheten.
=== Debatter ===
== Gjennomføring ==
Valget skulle etter valgloven finne sted en mandag i september måned. Kongen i statsråd fastsatte valgdagen til 9. september. Det enkelte kommunestyre kunne også velge å holde valg dagen før. Som ved flere tidligere valg var forhåndsstemming og stemming fra utlandet mulig. Som ved lokalvalget 2011 ble det videreført en forsøksordning med elektronisk stemmegivning over internett («e-valg»). Enkelte kommuner utprøvde i 2011 stemmerett for 16-åringer, men dette ble ikke videreført ved valget i 2013 og Arbeiderpartiets landsmøte sa nei til å innføre ordningen permanent. Valgobservasjon ble for første gang gjennomført i Norge ved valget i 2009, og ved valget i 2013 var observatører invitert til å vurdere en offisiell observasjon. Oslo avholdt også en folkeavstemning om kommunen skal søke om å få holde de Olympiske leker i 2022.
=== Forhåndsstemmer ===
Nordmenn med stemmerett kunne avgi forhåndsstemme ved utenriksstasjoner i 114 land mellom 1. juli og 30. august. På Svalbard var fristen 4. september. Forhåndsstemme kunne avgis av alle nordmenn med stemmerett som ikke var i Norge på valgdagen 9. september, eller ikke hadde muligheten til å stille på valglokalet på denne datoen. Forhåndsstemme ble avgitt enten ved å møte opp på valglokalet eller gjennom brevstemme. Det ble registrert 842 398 stemmer nasjonalt før valget, som er flere enn noen gang tidligere.
=== Elektronisk stemmegivning ===
Elektronisk stemmegivning ble først forsøkt ved lokalvalget i 2011 i 10 kommuner. I de samme kommunene ble forsøket gjennomført ved dette valget, nemlig i Bodø, Bremanger, Hammerfest, Mandal, Radøy, Re, Sandnes, Tynset, Vefsn og Ålesund. I tillegg ble forsøksordningen uvidet til Fredrikstad og Larvik. Uken før valget ble det oppdaget en feil i krypteringen av stemmesedlene.
=== Valgobservatører ===
I begynnelsen av juni 2013 var Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) invitert til å kartlegge forberedelsene til valget og vurderte hvorvidt offisiell valgobservasjon vil være nødvendig. Etter valget i 2009 publiserte organisasjonen en rapport for sin første valgobservasjon i landet der tilbakemeldingen var at «norske valg kjennetegnes av politisk pluralisme, respekt for grunnleggende frihet og rettigheter, stor offentlig tillit til at valgadministrasjonen er upartisk samt at hele prosessen er gjennomført med integritet». OSSE sendte 142 valgobservatører til Norge i 2009. OSSE observerte også e-valget i 2011.
=== Klager på valget ===
Riksvalgstyret mottok i alt 16 klager på gjennomføringa av valget. Ting som blei tatt opp i disse var blant annet:
Enkelte forhold som gjorde at valget ikke framstod som hemmelig
Tilgjengelighet til valglokalet
Pengeinnsamling ved valglokalet
Organiseringa i valglokalet
Feilinformasjon ved forhåndsstemming
Manglende stemmesedler i noen valglokaler (Rødt, Miljøpartiet De Grønne)I en del tilfeller gav departementet (som saksforbereder) og riksvalgstyret klageren medhold i at det var gjort feil, men ingen av sakene var slik at de kunne anses å ha påvirka valgresultatet.
Det var imidlertid en sak som blei sett på som mer alvorlig, nemlig at et større antall forhandsstemmer som var avgitt på fremmed sted, ikke kom fram til den riktige kommunen i tide til å bli talt opp. En undersøkelse som 376 av landets kommuner svarte på, viste at 1653 stemmer ikke var kommet med i valgoppgjøret. Departementet foretok ei rekke beregninger som viste at dette likevel ikke hadde innflytelse på valgresultatet, verken for distrikts- eller utjamningsmandatene.
== Resultat fylke for fylke ==
Oversiktene nedenfor er basert på endelige resultater fra fylkesvalgstyrene og riksvalgstyret. I tabellene er oppgitt antall stemmer og prosentandel ved 2013-valget, avvik i prosentpoeng fra fylkestingsvalget i 2011 og fra stortingsvalget i 2009, antall stortingsmandater etter 2013-valget og endring i forhold til Stortingets sammensetning i perioden 2009–2013.
I oversiktene er det avvik mellom antallet oppmøtte og summen av antall godkjente, blanke og forkastede stemmer. Dette kan blant annet skyldes at noen av dem som har møtt opp (og dermed er avkrysset i manntallet), ombestemmer seg og likevel ikke avgir stemme.
=== Østfold ===
I Østfold var det 15 lister som stilte til valg. Det var 209 038 med stemmerett i fylket. 158 218 av disse møtte opp, det vil si 75,7 prosent. Det var 895 blanke stemmer og 213 stemmer som ble forkastet. De 157 262 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Østfold har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Svein Roald Hansen (mandat nr. 1), Irene Johansen (4), Stein Erik Lauvås (6)
Høyre: Ingjerd Schou (2), Bengt Morten Wenstøb (5), Eirik Milde (8)
Fremskrittspartiet: Ulf Leirstein (3), Erlend Wiborg (7)Utjevningsmandatet gikk til Line Henriette Hjemdal fra Kristelig Folkeparti.
Ut av Stortinget gikk Thor Erik Forsberg (A), Wenche Olsen (A), Jon Jæger Gåsvatn (Frp) og Vigdis Giltun (Frp). Av disse var det bare Olsen som stilte til gjenvalg. Hun var for øvrig nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
=== Akershus ===
I Akershus var det 17 lister som stilte til valg. Det var 394 439 med stemmerett i fylket. 322 271 av disse møtte opp, det vil si 81,7 prosent. Det var 1 267 blanke stemmer og 436 stemmer som ble forkastet. De 321 249 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Akershus har 17 stortingsplasser. De 16 distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Jan Tore Sanner (mandat nr. 1), Sylvi Graham (4), Tone W. Trøen (6), Bente Stein Mathisen (9), Henrik Asheim (12), Nils Aage Jegstad (15), Mette Tønder (16)
Arbeiderpartiet: Anniken Huitfeldt (2), Sverre Myrli (5), Marianne Aasen (7), Åsmund Aukrust (11), Gunvor Eldegard (14)
Fremskrittspartiet: Kari Kjønaas Kjos (3), Hans Andreas Limi (8), Ib Thomsen (13)
Venstre: Abid Q. Raja (10)Utjevningsmandatet gikk til Bård Vegar Solhjell fra Sosialistisk Venstreparti. SV og Solhjell var også nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
Ut av Stortinget gikk Gorm Kjernli (A), Morten Høglund (Frp), Hans Frode Asmyhr (Frp), Sonja Irene Sjøli (H), André Oktay Dahl (H) og Borghild Tenden (V). Knut Arild Hareide (KrF) stilte ikke til gjenvalg i Akershus. Derimot blei han valgt inn fra Hordaland.
=== Oslo ===
I Oslo var det 18 lister som stilte til valg. Valgstyret avviste et listeforslag fra Norsk Allianseparti. Det var 435 787 med stemmerett i fylket. 349 654 av disse møtte opp, det vil si 80,2 prosent. Det var 1 299 blanke stemmer og 83 stemmer som ble forkastet. De 348 542 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Oslo har 19 stortingsplasser. De 18 distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Jens Stoltenberg (mandat nr. 1), Hadia Tajik (3), Jonas Gahr Støre (6), Marianne Marthinsen (10), Jan Bøhler (14), Marit Nybakk (16)
Høyre: Ine Marie Eriksen Søreide (2), Nikolai Astrup (4), Michael Tetzschner (7), Kristin Vinje (11), Mudassar Kapur (15), Stefan Heggelund (18)
Fremskrittspartiet: Siv Jensen (5), Christian Tybring-Gjedde (13)
Venstre: Trine Skei Grande (8), Ola Elvestuen (17)
Sosialistisk Venstreparti: Heikki Holmås (9)
Miljøpartiet De Grønne: Rasmus Hansson (12)Utjevningsmandatet gikk til Hans Olav Syversen fra Kristelig Folkeparti.
Rødt (Bjørnar Moxnes) var nærmest til å ta sistemandatet fra Venstre.
Ut av Stortinget gikk Per-Kristian Foss (H), Peter N. Myhre (Frp) og Kristin Halvorsen (SV). Av disse stilte Myhre til gjenvalg.
=== Hedmark ===
I Hedmark var det 14 lister som stilte til valg. Det var 148 098 med stemmerett i fylket. 113 393 av disse møtte opp, det vil si 76,6 prosent. Det var 665 blanke stemmer og 102 stemmer som ble forkastet. De 112 723 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Hedmark har sju stortingsplasser. De seks distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Knut Storberget (mandat nr. 1), Anette Trettebergstuen (2), Tone Sønsterud (5)
Høyre: Gunnar Gundersen (3),
Fremskrittspartiet: Tor Andre Johnsen (4)
Senterpartiet: Trygve Slagsvold Vedum (6)Utjevningsmandatet gikk til Karin Andersen fra Sosialistisk Venstreparti.
Høyre (Rangdi Wetterhus Krogstad) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Thomas Breen (A) og Per Roar Bredvold (Frp). Ingen av dem stilte til gjenvalg.
=== Oppland ===
I Oppland var det 15 lister som stilte til valg. Det var 142 014 med stemmerett i fylket. 107 923 av disse møtte opp, det vil si 76,0 prosent. Det var 488 blanke stemmer og 108 stemmer som ble forkastet. De 107 409 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Oppland har sju stortingsplasser. De seks distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Rigmor Aasrud (mandat nr. 1), Tore Hagebakken (2), Stine Renate Håheim (6)
Høyre: Olemic Thommessen (3)
Fremskrittspartiet: Morten Ørsal Johansen (4)
Senterpartiet: Anne T. Wøien (5)Utjevningsmandatet gikk til Ketil Kjenseth fra Venstre.
Høyre (Jørand Ødegård Lunde) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Torstein Rudihagen (A) og Aksel Hagen (SV). Sistnevnte stilte til gjenvalg.
=== Buskerud ===
I Buskerud var det 15 lister som stilte til valg. Det var 193 404 med stemmerett i fylket. 150 544 av disse møtte opp, det vil si 77,8 prosent. Det var 817 blanke stemmer og 289 stemmer som ble forkastet. De 149 811 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Buskerud har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Martin Kolberg (mandat nr. 1), Lise Christoffersen (4), Torgeir Micaelsen (6)
Høyre: Trond Helleland (2), Anders Werp (5), Kristin Ørmen Johnsen (8)
Fremskrittspartiet: Jørund Rytman (3), Morten Wold (7)Utjevningsmandatet gikk til Per Olaf Lundteigen fra Senterpartiet. Lundteigen og Sp var også nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Ut av Stortinget gikk Laila Gustavsen (A) og Ulf Erik Knudsen (Frp). Gustavsen stilte til gjenvalg.
=== Vestfold ===
I Vestfold var det 15 lister som stilte til valg. Det var 176 779 med stemmerett i fylket. 138 682 av disse møtte opp, det vil si 78,4 prosent. Det var 707 blanke stemmer og 75 stemmer som ble forkastet. De 138 043 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Vestfold har sju stortingsplasser. De seks distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Svein Flåtten (mandat nr. 1), Kårstein Eidem Løvaas (4)
Arbeiderpartiet: Dag Terje Andersen (2), Sonja Mandt (5)
Fremskrittspartiet: Anders Anundsen (3), Morten Stordalen (6)Utjevningsmandatet gikk til Anders Tyvand fra Kristelig Folkeparti.
Høyre (Karen Anne Kjendlie) var nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Ut av Stortinget gikk Steinar Gullvåg (A), Inga Marte Thorkildsen (SV) og Per Arne Olsen (Frp). De to førstnevnte stilte til gjenvalg.
=== Telemark ===
I Telemark var det 14 lister som stilte til valg. Det var 128 352 med stemmerett i fylket. 98 361 av disse møtte opp, det vil si 76,6 prosent. Det var 455 blanke stemmer og 112 stemmer som ble forkastet. De 97 878 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Telemark har seks stortingsplasser. De fem distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Terje Lien Aasland (mandat nr. 1), Lene Vågslid (4), Christian Tynning Bjørnø (5)
Høyre: Torbjørn Røe Isaksen (2)
Fremskrittspartiet: Bård Hoksrud (3)Utjevningsmandatet gikk til Geir Bekkevold fra Kristelig Folkeparti.
Høyre (Solveig Sundbø Abrahamsen) var nærmest til å ta sistemandatet fra Arbeiderpartiet.
Ut av Stortinget gikk Gunn Olsen (A) og Sigvald Oppebøen Hansen (A), som ikke stilte til gjenvalg.
=== Aust-Agder ===
I Aust-Agder var det 15 lister som stilte til valg. Det var 81 864 med stemmerett i fylket. 63 291 av disse møtte opp, det vil si 77,3 prosent. Det var 315 blanke stemmer og 110 stemmer som ble forkastet. De 62 900 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Aust-Agder har fire stortingsplasser. De tre distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Freddy de Ruiter (mandat nr. 1)
Høyre: Svein Harberg (2)
Fremskrittspartiet: Ingebjørg Godskesen (3)Utjevningsmandatet gikk til Kjell Ingolf Ropstad fra Kristelig Folkeparti. Ropstad og KrF var også nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Dette er de samme fire som representerte fylket i forrige periode.
=== Vest-Agder ===
I Vest-Agder var det 16 lister som stilte til valg. Det var 126 317 med stemmerett i fylket. 98 096 av disse møtte opp, det vil si 77,7 prosent. Det var 344 blanke stemmer og 163 stemmer som ble forkastet. De 97 640 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Vest-Agder har seks stortingsplasser. De fem distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Ingunn Foss (mandat nr. 1), Norunn Tveiten Benestad (5)
Arbeiderpartiet: Kari Henriksen (2),
Fremskrittspartiet: Åse Michaelsen (3),
Kristelig Folkeparti: Hans Fredrik Grøvan (4)Utjevningsmandatet gikk til Odd Omland fra Arbeiderpartiet. Omland og A var også nærmest til å ta sistemandatet fra Kristelig Folkeparti.
Ut av Stortinget gikk Henning Skumsvoll (Frp), Peter Skovholt Gitmark (H), Dagrun Eriksen (KrF) og Alf Egil Holmelid (SV). Av disse var det bare Holmelid som stilte til gjenvalg.
=== Rogaland ===
I Rogaland var det 17 lister som stilte til valg. Det var 308 988 med stemmerett i fylket. 241 424 av disse møtte opp, det vil si 78,1 prosent. Det var 846 blanke stemmer og 195 stemmer som ble forkastet. De 240 595 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Rogaland har 14 stortingsplasser. De 13 distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Bent Høie (mandat nr. 1), Siri A. Meling (4), Arve Kambe (8), Tina Bru (10)
Arbeiderpartiet: Eirin Kristin Sund (2), Torstein Tvedt Solberg (6), Hege Haukeland Liadal (9),
Fremskrittspartiet: Solveig Horne (3), Bente Thorsen (7), Roy Steffensen (11)
Kristelig Folkeparti: Olaug Vervik Bollestad (5), Geir Toskedal (13)
Senterpartiet: Geir Pollestad (12)Utjevningsmandatet gikk til Iselin Nybø fra Venstre. Nybø og Venstre var også nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Ketil Solvik-Olsen (Frp), Øyvind Vaksdal (Frp), Tore Nordtun (A), Torfinn Opheim (A), Dagfinn Høybråten (KrF), Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) og Hallgeir Langeland (SV). Bare sistnevnte stilte til gjenvalg.
=== Hordaland ===
I Hordaland var det 16 lister som stilte til valg. Det var 357 496 med stemmerett i fylket. 287 478 av disse møtte opp, det vil si 80,4 prosent. Det var 1360 blanke stemmer og 425 stemmer som ble forkastet. De 286 433 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Hordaland har 16 stortingsplasser. De 15 distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Erna Solberg (mandat nr. 1), Øyvind Halleraker (4), Peter Christian Frølich (6), Torill Eidsheim (10), Sigurd Hille (14)
Arbeiderpartiet: Per Rune Henriksen (2), Jette F. Christensen (5), Magne Rommetveit (9), Ruth Grung (12)
Fremskrittspartiet: Gjermund Hagesæter (3), Helge Andre Njåstad (8)
Kristelig Folkeparti: Knut Arild Hareide (7),
Venstre: Terje Breivik (11)
Sosialistisk Venstreparti: Audun Lysbakken (13)
Senterpartiet: Kjersti Toppe (15)Utjevningsmandatet gikk til Ove Trellevik fra Høyre.
Fremskrittspartiet (Laila Marie Reiertsen) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Anne-Grete Strøm-Erichsen (A), Hilde Magnusson Lydvo (A), Dag Ole Teigen (A), Arne Sortevik (Frp), Karin S. Woldseth (Frp), Laila Marie Reiertsen (Frp), Henning Warloe (H) og Laila Dåvøy (KrF). Av disse var det bare Reiertsen som ønska gjenvalg.
=== Sogn og Fjordane ===
I Sogn og Fjordane var det 13 lister som stilte til valg. Det var 78 280 med stemmerett i fylket. 61 403 av disse møtte opp, det vil si 78,4 prosent. Det var 253 blanke stemmer og 61 stemmer som ble forkastet. De 61 172 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Sogn og Fjordane har fire stortingsplasser. De tre distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Ingrid Heggø (mandat nr. 1)
Senterpartiet: Liv Signe Navarsete (2)
Høyre: Bjørn Lødemel (3)Utjevningsmandatet gikk til Sveinung Rotevatn fra Venstre.
Fremskrittspartiet (Frank Willy Pedersen Djuvik) var nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
Ut av Stortinget gikk Tor Bremer (A) og Åge Starheim (Frp). Bremer stilte til gjenvalg.
=== Møre og Romsdal ===
I Møre og Romsdal var det 13 lister som stilte til valg. Det var 187 682 med stemmerett i fylket. 143 875 av disse møtte opp, det vil si 76,7 prosent. Det var 591 blanke stemmer og 152 stemmer som ble forkastet. De 143 291 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Møre og Romsdal har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Helge Orten (mandat nr. 1), Elisabeth Røbekk Nørve (4)
Arbeiderpartiet: Else-May Botten (2), Fredric Holen Bjørdal (5)
Fremskrittspartiet: Harald T. Nesvik (3), Oskar Grimstad (6)
Kristelig Folkeparti: Rigmor Andersen Eide (7)
Senterpartiet: Jenny Klinge (8)Utjevningsmandatet gikk til Pål Farstad fra Venstre. Farstad Og Venstre var også nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Svein Gjelseth (A), Tove Lise Torve (A) og Mette Hanekamhaug (Frp). De to sistnevnte ønska gjenvalg.
=== Sør-Trøndelag ===
I Sør-Trøndelag var det 17 lister som stilte til valg. Det var 222 149 med stemmerett i fylket. 175 977 av disse møtte opp, det vil si 79,2 prosent. Det var 777 blanke stemmer og 227 stemmer som ble forkastet. De 175 366 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Sør-Trøndelag har ti stortingsplasser. De ni distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Trond Giske (mandat nr. 1), Eva Kristin Hansen (3), Jorodd Asphjell (6), Karianne O. Tung (7)
Høyre: Linda Hofstad Helleland (2), Frank Jenssen (5),
Fremskrittspartiet: Per Sandberg (4), Sivert Bjørnstad (9)
Senterpartiet: Heidi Greni (8)Utjevningsmandatet gikk til Snorre Valen fra Sosialistisk Venstreparti.
Høyre (Torhild Aarbergsbotten) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Gunn Karin Gjul (A), Tord Lien (Frp), Ola Borten Moe (Sp) og Øyvind Håbrekke (KrF). Bare Håbrekke stilte til gjenvalg.
=== Nord-Trøndelag ===
I Nord-Trøndelag var det 14 lister som stilte til valg. Det var 99 921 med stemmerett i fylket. 76 824 av disse møtte opp, det vil si 76,9 prosent. Det var 343 blanke stemmer og 91 stemmer som ble forkastet. De 76 500 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Nord-Trøndelag har fem stortingsplasser. De fire distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Ingvild Kjerkol (mandat nr. 1), Arild Stokkan-Grande (2)
Senterpartiet: Marit Arnstad (3)
Høyre: Elin Agdestein (4)Utjevningsmandatet gikk til André N. Skjelstad fra Venstre.
Ut av Stortinget gikk Gerd Janne Kristoffersen (A), Susanne Bratli (A), Robert Eriksson (Frp), Lars Peder Brekk (Sp) og Lars Myraune (H). Eriksson var den av disse som stilte til gjenvalg. Han var også nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre. I stedet blei han statsråd i Erna Solbergs regjering.
=== Nordland ===
I Nordland var det 17 lister som stilte til valg. Det var 179 464 med stemmerett i fylket. 133 933 av disse møtte opp, det vil si 74,6 prosent. Det var 672 blanke stemmer og 223 stemmer som ble forkastet. De 133 286 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Nordland har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Lisbeth Berg-Hansen (mandat nr. 1), Eirik Sivertsen (4), Anna Ljunggren (6), Kjell-Idar Juvik (8)
Høyre: Odd Henriksen (2), Margunn Ebbesen (5)
Fremskrittspartiet: Kenneth Svendsen (3), Jan Arild Ellingsen (7)Utjevningsmandatet gikk til Janne Sjelmo Nordås fra Senterpartiet. Nordås og Sp var også nærmest til å ta sistemandatet fra Arbeiderpartiet (manglet kun 112 stemmer).
Ut av Stortinget gikk Tor-Arne Strøm (A), Lillian Hansen (A), Ivar Kristiansen (H), Geir-Ketil Hansen (SV) og Torgeir Trældal (Frp). Ingen av dem ønska gjenvalg.
=== Troms ===
I Troms var det 15 lister som stilte til valg. Det var 118 612 med stemmerett i fylket. 88 781 av disse møtte opp, det vil si 74,8 prosent. Det var 490 blanke stemmer og 96 stemmer som ble forkastet. De 88 270 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Troms har seks stortingsplasser. De fem distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Martin Henriksen (mandat nr. 1), Tove Karoline Knutsen (4)
Høyre: Elisabeth Aspaker (2), Kent Gudmundsen (5)
Fremskrittspartiet: Øyvind Korsberg (3)Utjevningsmandatet gikk til Torgeir Knag Fylkesnes fra Sosialistisk Venstreparti.
Fremskrittspartiet (Per-Willy Amundsen) var nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
Ut av Stortinget gikk Bendiks H. Arnesen (A), Anne Marit Bjørnflaten (A), Per Willy Amundsen (Frp) og Irene Lange Nordahl (Sp). De to siste stilte til gjenvalg.
=== Finnmark ===
I Finnmark var det 15 lister som stilte til valg. Det var 53 310 med stemmerett i fylket. 38 011 av disse møtte opp, det vil si 71,3 prosent. Det var 290 blanke stemmer og 94 stemmer som ble forkastet. De 37 659 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Finnmark har fem stortingsplasser. De fire distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Helga Pedersen (mandat nr. 1), Kåre Simensen (3)
Høyre: Frank Bakke-Jensen (2)
Fremskrittspartiet: Jan-Henrik Fredriksen (4)Utjevningsmandatet gikk til Kirsti Bergstø fra Sosialistisk Venstreparti. SV og Bergstø var også nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Ut av Stortinget gikk Ingalill Olsen (A), til tross for at hun stilte til gjenvalg.
=== Mandatfordeling ===
Mandatfordeling 2013
Mandattall uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått fylkets utjevningsmandat.
Endringer fra 2009
== Sammendrag ==
Sorterbar oversiktstabell med stortingspartienes stemmetall (#), velgerandel (%) og mandatuttelling (M) i hvert fylke ved stortingsvalget i 2013:
Valgresultat ved stortingsvalget i 2013 etter distrikt (stortingspartienes velgerandeler i prosent):
== Parti for parti ==
=== Arbeiderpartiet ===
Arbeiderpartiet (A, leder: Jens Stoltenberg) stilte liste i alle fylker. Partiet fikk 874 769 stemmer, det vil si 30,8 prosent av de godkjente stemmene. Dette er en nedgang fra 35,4 prosent ved forrige stortingsvalg (2009). Partiet blei likevel fortsatt landets største med rundt 114 000 flere stemmer enn Høyre. Prosentvis blei dette Arbeiderpartiets nest svakeste stortingsvalg etter andre verdenskrig (2001 var svakest med 24,3 prosent). Partiet fikk 55 mandater, en nedgang på ni. Det blei valgt inn A-representanter på Tinget fra samtlige fylker.
Arbeiderpartiets beste resultat i 2013 kom i Årdal med 62,7 prosent. Det svakeste var i Gloppen og i Eid, begge med 10,0 prosent. I alt hadde partiet mer enn 50 prosent av stemmene i tre kommuner, mellom 40 og 50 prosent i 76 kommuner, mellom 30 og 40 i 174 kommuner og mellom 10 og 20 prosent i 138.
A blei største parti i 301 kommuner, nest størst i 85, tredje størst i 33, fjerde størst i 8 og femte størst i én (Eid).
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Arbeiderpartiet tilbakegang i 376 kommuner og framgang i 52. I 116 kommuner var nedgangen på 5 prosentpoeng eller mer; størst i Kautokeino med 17,5 poeng og Lebesby med 13,5. Framgangen var størst i Vang med 5,4 poeng.
I forhold til fylkestingsvalget i 2011 hadde A tilbakegang i 276 kommuner, størst i Øystre Slidre (21,3 prosentpoeng). Partiet hadde imidlertid en framgang på over ti poeng i sju kommuner, mest i Smøla (21,0 poeng).
Arbeiderpartiet mistet ett distriktsmandat i hvert av fylkene Østfold, Hedmark, Buskerud, Vestfold, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag, Troms og Finnmark, men fikk et nytt mandat i Vest-Agder (utjevningsmandat), slik at nettotapet ble på 9 mandater sammenlignet med stortingsvalget i 2009.
=== Høyre ===
Høyre (H, leder: Erna Solberg) stilte liste i alle fylker. Det fikk 760 232 stemmer, ei økning på rundt 300 000 fra 2009. Partiet gikk dermed forbi Fremskrittspartiet, som i perioden 2009–13 var det nest største partiet. I prosent fikk Høyre 26,8 (opp fra 17,2). Etter krigen er det bare ved valga i 1981 og 1985 at partiet har hatt høyere oppslutning (31,8 og 30,4 prosent). Høyre fikk 48 mandater, en oppgang på 18, og er representert fra alle fylker.
Høyre fikk over 40 prosent av stemmene i to kommuner, Bærum (45,9) og Asker (43,0). I 44 kommuner fikk partiet mellom 30 og 40 prosent, og i 180 kommuner blei resultatet mellom 20 og 30. Høyre hadde under 10 prosent av stemmene i 14 kommuner. Det svakeste resultatet var i Høylandet kommune med 5,8 prosent.
H blei største parti i 96 kommuner, nest størst i 166, tredje størst i 124, fjerde størst i 40 og femte størst i to (Rømskog og Gloppen).
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Høyre framgang i alle kommuner unntatt tre. I 145 kommuner var oppgangen på 10 prosentpoeng eller mer; størst i Midsund med 19,8 poeng og Sund med 17,9. Det var nedgang i Gloppen (2,0 poeng) og Frosta (0,8) og stabil oppslutning i Eid.
Høyre gjorde det samla sett omtrent like godt i 2013 som i fylkestingsvalget i 2011, men variasjonene er store på kommuneplan. Særlig gjelder dette ovennevnte Midsund, der partiet gikk tilbake 30,1 prosentpoeng fra 2011 til 2013. Reduksjonen var omtrent like stor i Valle (30,4). For øvrig hadde partiet nedgang i totalt 122 kommuner. Partiets framgang var størst i Austevoll (16,5) og Kautokeino (14,6).
Høyre økte med 3 mandater i Akershus og Hordaland, 2 mandater i Østfold og Oslo, og ett mandat i hvert av fylkene Buskerud, Vestfold, Vest-Agder, Rogaland, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nordland og Troms, en økning med totalt 18 mandater i forhold til stortingsvalget i 2009.
=== Fremskrittspartiet ===
Fremskrittspartiet (Frp, leder: Siv Jensen) stilte liste i alle de nitten fylkene. Partiet fikk 463 560 stemmer, en nedgang på rundt 150 000 fra valget i 2009. Med 16,4 prosent av de godkjente stemmene (ned fra 22,9) blei Frp denne gangen tredje størst – mot nest størst ved de to foregående stortingsvalga. Resultatet er partiets tredje beste. Nedgangen førte likevel til en reduksjon i mandater fra 41 til 29. Fremskrittspartiet fikk inn representanter fra alle fylker unntatt Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag.
Frp fikk sitt beste resultat i Karlsøy kommune med 29,2 prosent av stemmene. Partiet fikk 20 prosent eller mer i 104 kommuner. Lavest var oppslutninga i Tolga med 3,5 prosent. Det var under 10 prosent Frp-velgere i 47 kommuner.
Frp blei største parti i seks kommuner, nest størst i 86, tredje størst i 227, fjerde størst i 84, femte størst i 24 og sjette størst i én (Gloppen).
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Fremskrittspartiet tilbakegang i alle kommuner unntatt fire. I 272 kommuner var nedgangen på 5 prosentpoeng eller mer; størst i Farsund med 16,3 poeng og Øygarden med 14,0. Framgang var det i Kvitsøy med 4,4 poeng, Lurøy (1,8), Kvænangen (0,6) og Karlsøy (0,5).
Mye av tilbakegangen for Frp kom allerede i 2011, så det var bare 25 kommuner der partiet fikk dårligere resultat i 2013 enn ved fylkestingsvalget i 2011. Mest ned gikk det i Austevoll med 24,8 poeng, samt Stranda (12,3) og Os i Hordaland (10,7). Partiet fikk en framgang på ti prosentpoeng eller mer i åtte kommuner, mest i Kvænangen (16,3), Skjervøy (13,6) og Hamarøy (12,4).
Fremskrittspartiet mistet to mandater i Hordaland, og ett mandat i hvert av fylkene Østfold, Akershus, Oslo, Vest-Agder, Rogaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms, en nedgang med totalt 12 mandater fra stortingsvalget i 2009.
=== Kristelig Folkeparti ===
Kristelig Folkeparti (KrF, leder: Knut Arild Hareide) stilte liste i alle fylker. Resultatet blei 158 475 stemmer, det vil si 5,6 prosent (en oppgang på 0,05). Partiet blei dermed landets fjerde største – og størst av de mellomstore. Både Senterpartiet og SV var større ved forrige valg. Likevel var dette KrFs nest svakeste valg etter andre verdenskrig. Utbyttet blei ti mandater som sist.
KrF fikk 20 prosent eller mer av stemmene i tolv kommuner; beste resultat var i Audnedal med 28,9 prosent. Minst oppslutning fikk partiet i Båtsfjord (0,4) og Leka (0,3).
KrF blei største parti i fire kommuner, nest størst i 12 og tredje størst i 11.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Kristelig Folkeparti tilbakegang i 186 kommuner, stabilt resultat i 23 og framgang i 219. Størst var oppgangen i Gloppen med 8,1 prosentpoeng og Skjervøy og Bømlo, begge med 5,4. Nedgangen var størst i Kvitsøy med 5,9 poeng og Hægebostad med 5,7.
Sammenlikna med fylkestingsvalget i 2011 hadde KrF tilbakegang i 215 kommuner, stabilt resultat i 22 og framgang i 191. Størst var oppgangen i Skjervøy med 9,4 prosentpoeng, mens nedgangen var størst i Vennesla med 9,4.
Kristelig Folkeparti mistet mandatet sitt i Akershus og for første gang siden krigen også mandatet i Sør-Trøndelag. Til gjengjeld fikk partiet et nytt mandat i Vestfold og en økning fra ett til to mandater i Rogaland, slik at resultatet ble 10 mandater totalt som i 2009.
=== Senterpartiet ===
Senterpartiet (Sp, leder: Liv Signe Navarsete) stilte i alle fylker og fikk 155 537 stemmer (5,5 prosent), en nedgang på rundt 10 000 stemmer og 0,7 prosentpoeng. Etter krigen er det bare i 1981 og 1949 at Senterpartiet/Bondepartiet har hatt et svakere resultat. Partiet gikk ned ett mandat til ti.
Senterpartiet fikk over 40 prosent av stemmene i tre kommuner: Gloppen (44,0), Lesja (42,8) og Leka (41,3). Oppslutninga var på 30-tallet i 19 kommuner og mellom 20 og 30 prosent i 56. Partiet fikk én prosent eller mindre i åtte kommuner, med Moss som svakeste resultat (0,7).
Sp blei største parti i 21 kommuner, nest størst i 79 og tredje størst i 32.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Senterpartiet tilbakegang i 305 kommuner, stabilt resultat i 10 og framgang i 113. Størst var nedgangen i Askvoll med 12,0 prosentpoeng og Stryn med 11,2. Oppgangen var størst i Holtålen med 11,0 poeng og Modalen med 10,8.
Det var nedgang i 313 kommuner fra 2011-valget, størst i Gaular (30,8 prosentpoeng) og Salangen (24,4). Framgangen var størst i Modalen (15,9) og Holtålen (14,9).
Senterpartiet mistet mandatet sitt i Troms, men beholdt for øvrig de samme ti resterende mandatene som de også fikk valgt inn i 2009.
=== Venstre ===
Venstre (V, leder: Trine Skei Grande) hadde også lister i alle fylker. Partiet fikk 148 275 stemmer, det vil si om lag 44 000 mer enn ved valget i 2009. Oppgangen fra 3,9 prosent til 5,2 førte Venstre over sperregrensa igjen, noe som gav kraftig mandatuttelling – opp fra to til ni. Resultatet er det nest beste ved et stortingsvalg sia partiet blei splitta på grunn av EU-spørsmålet før valget i 1973.
Venstre fikk mer enn ti prosent oppslutning i tre kommuner: Eid (23,6), Ulvik (19,8) og Granvin (13,7). Resultatet var én prosent eller lavere i ni kommuner med Rødøy som svakeste (0,1).
V blei nest største parti i to kommuner (Eid og Ulvik) og fjerde størst i 36.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Venstre framgang i 373 kommuner og tilbakegang i 46. I ni kommuner var resultatet stabilt. Størst framgang hadde partiet i Eid med 12,7 prosentpoeng og Kristiansund med 6,0. Nedgangen var størst i Karasjok med 9,1 poeng.
Venstre hadde imidlertid tilbakegang i forhold til fylkestingsvalget i 2011 i 240 kommuner. Verst var det i Smøla, der partiet blei halvert (ned 50,2 prosentpoeng). I Hamarøy var nedgangen på 28,1 poeng og i Kautokeino på 24. Framgangen var størst i Gloppen (5,5 poeng).
Venstre fikk kun valgt inn 2 mandater i 2009 (Oslo og Akershus) siden partiet da falt under sperregrensen. Partiet fikk derfor en økning på hele 7 mandater ved å passere sperregrensen i 2013, selv om økningen i oppslutning var på beskjedne 1,4 prosentpoeng. Partiet økte til 2 mandater fra Oslo, beholdt mandatet i Akershus, og fikk ett nytt mandat i hvert av fylkene Oppland, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag, totalt 9 mandater.
=== Sosialistisk Venstreparti ===
Sosialistisk Venstreparti (SV, leder: Audun Lysbakken) stilte også liste i alle fylker. Det fikk 116 021 stemmer, en reduksjon på cirka 50 000. Partiet gikk ned fra 6,2 til 4,1 prosent av de godkjente stemmene, og det kom dermed så vidt over sperregrensa. Sju mandater er fire færre enn ved forrige stortingsvalg. En må tilbake til Sosialistisk Folkeparti i 1961 og 1969 for å finne et så svakt resultat for SV og forgjengere.
SV fikk mer enn ti prosent av stemmene i Nesseby (16,1) og Nesna (10,2). Tromsø fulgte like etter med 9,5. Partiet fikk én prosent eller mindre i 13 kommuner. Det svakeste resultatet var i Hægebostad med 0,2.
SV blei nest største parti i én kommune (Nesseby), tredje størst i én (Tolga) og fjerde størst i 24.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde SV tilbakegang i 412 kommuner, to var stabile, og det var framgang i 14. Størst var nedgangen i Flora med 6,9 prosentpoeng og Namsskogan med 5,5. Framgangen var størst i Træna med 2,0 poeng.
Fra 2011 hadde SV tilbakegang i 274 kommuner, mest i Forsand (11,8) og Nordkapp (10,4). I 137 kommuner hadde partiet framgang, mest i Nesseby med 8,1 poeng.
SV mistet ett av de to mandatene partiet fikk innvalg fra Oslo i 2009, i tillegg mistet partiet mandatet i Nordland for første gang siden partistiftelsen i 1973, og mandatene i Oppland, Vestfold, Vest-Agder og Rogaland. Partiet beholdt ett mandat i Oslo, og mandatene i Akershus, Hedmark, Hordaland og Sør-Trøndelag. Partiet fikk et nytt mandat i hvert av fylkene Troms og Finnmark, slik at nedgangen totalt ble på 4 mandater (fra 11 til 7) sammenlignet med valget i 2009. 7 distriktsmandater og 4 utjevningsmandater i 2009 ble til 2 distriktsmandater og 5 utjevningsmandater i 2013. Dersom oppslutningen hadde vært 1 promille lavere, ville partiet falt under sperregrensen og stått igjen kun med de to distriktsmandatene (Oslo og Hordaland).
=== Miljøpartiet De Grønne ===
Miljøpartiet De Grønne (MDG, nasjonale talspersoner: Hanna E. Marcussen og Harald August Nissen) fikk sitt nasjonale gjennombrudd ved dette valget, der partiet lyktes i å komme inn på Stortinget med sin førstekandidat i Oslo, Rasmus Hansson. Med liste i alle fylker blei resultatet 79 152 stemmer, en framgang på rundt 70 000 (prosentvis opp fra 0,4 til 2,8).
MDG hadde høyest oppslutning i Nesodden (10,2 prosent), Aurland (6,1) og Oslo (5,6). Partiet fikk én prosent eller mindre i 64 kommuner. Utsira var eneste kommune der stemmetallet var 0.
Partiet var fjerde størst i to kommuner, Tjøme og Nesodden.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Miljøpartiet en mimimal tilbakegang i tre kommuner (Leka, Tydal og Værøy) og stabilt resultat i Utsira og Røst. Ellers var det framgang, størst i Nesodden med 8,8 prosentpoeng.
Mindre partier med små sjanser til stortingsmandat vil ofte få sin største tilbakegang i forhold til lokalvalg i sine sterkeste kommuner. I forhold til fylkestingsvalget i 2011 hadde MDG tilbakegang i ni kommuner, mest i Lofoten: Flakstad (ned 2,9 prosentpoeng) og Moskenes (ned 2,1). Oppgangen var også i denne sammenlikninga størst i Nesodden med 4,4 poeng.
=== Rødt ===
Rødt (R, leder: Bjørnar Moxnes) blei heller ikke denne gangen representert på Tinget. Partiet stilte i alle fylker, og som i 2009 var det nært å vinne sistemandatet i Oslo. Det bør imidlertid nevnes at Oslo i mellomtida har fått to flere mandater. Rødt fikk 30 751 stemmer, en reduksjon på nærmere 6 000 (ned fra 1,35 til 1,08 prosent av godkjente stemmer). En må tilbake til 1993 for å finne et så svakt resultat for Rødt/Rød Valgallianse.
Rødt hadde sine beste resultater i Steigen (3,6 prosent), Vefsn (3,4) og Oslo (3,2). Det var fem kommuner uten R-stemmer: Aremark, Hægebostad, Sandøy, Røyrvik og Rømskog.
Partiet var sjette størst i én kommune, Vefsn.
I forhold til Rød Valgallianses resultater ved stortingsvalget i 2009 hadde Rødt tilbakegang i 185 kommuner og framgang i 166. I resten var resultatet stabilt. Bevegelsen var på et halvt prosentpoeng eller mindre i 360 kommuner. Størst var nedgangen i Vågsøy med 3,6 poeng, mens oppgangen var størst i Vefsn med 1,2 poeng.
Rødt hadde størst tilbakegang i forhold til 2011 i Vågsøy (ned 9,9 prosentpoeng) og Odda (ned 8,8). I alt var resultatet svakere i 320 kommuner, stabilt i 36 og bedre i 72. Alle oppgangene var på under én prosent.
=== De Kristne ===
Nykommeren De Kristne (leder: Erik Selle) blei det største av de partia som fikk under én prosent av stemmene. Partiet blei stifta i 2011 og stilte da liste i Bømlo kommune i Hordaland, der det fikk to kommunestyrerepresentanter ved lokalvalget samme år. I 2013 stilte det i samtlige fylker og fikk 17 731 stemmer (0,63 prosent).
De Kristne fikk 9,2 prosent av stemmene i Hægebostad, 4,5 prosent i Audnedal og 4,3 i Sokndal. De fikk null stemmer i 15 kommuner.
Partiet var femte størst i to kommuner, Øygarden og Vennesla.
=== Pensjonistpartiet ===
Pensjonistpartiet (leder: Einar Lonstad) stilte denne gangen liste i tolv fylker og fikk 11 865 stemmer, 35 færre enn ved valget i 2009. Det var 0,42 prosent av de godkjente stemmene, partiets svakeste resultat sia 1989.
Hitra var partiets beste kommune med 5,2 prosent av stemmene. I Steigen fikk det 3,6 prosent og i Våler i Hedmark 3,1.
=== Piratpartiet ===
Piratpartiet (leder: Øystein Jakobsen) blei stifta så seint som 20. desember 2012, men stilte likevel lister i alle fylker. Resultatet blei 9 869 stemmer, det vil si 0,35 prosent.
Piratpartiet fikk mer enn én prosent i to kommuner: Ballangen (1,3) og Osen (1,2). Det var 31 kommuner der partiet ikke fikk stemmer.
=== Kystpartiet ===
Kystpartiet (leder: Bengt Stabrun Johansen) stilte også i alle fylker. Partiet fikk 3 311 stemmer eller 0,12 prosent. Det er en kraftig reduksjon – fra 1,75 i 2001 til 0,83 i 2005 og 0,20 i 2009.
Partiet har fortsatt en del kommuner med gode resultater. De beste er Loppa med 7,0 prosent og Moskenes med 4,3. Det er 73 kommuner uten Kystparti-stemmer.
=== Demokratene i Norge ===
Demokratene i Norge (Dem), leder: Elisabeth Rue Strencbo) stilte liste i alle fylker og fikk 2 214 stemmer, en svak nedgang fra de to tidligere valga da partiet har stilt (2013: 0,08 prosent; 2009: 0,09; 2005: 0,10).Demokratenes beste kommuner var Kristiansand, Fedje og Odda – alle med 0,8 prosent av stemmene. Det er 155 kommuner der partiet ikke fikk stemmer.
=== Kristent Samlingsparti ===
Kristent Samlingsparti (KSP, leder: Ørnulf Nandrup) fikk 1 722 stemmer på de tolv listene partiet stilte. Det tilsvarer 0,06 prosent av godkjente stemmer, noe som er en tredel av resultatet i 2009 og under en firedel av 2001-resultatet.
KSP fikk sitt beste resultat i Kautokeino med 1,0 prosent av stemmene.
=== Det Liberale Folkepartiet ===
Det Liberale Folkepartiet (DLF, leder: Vegard Martinsen) stilte seks lister: Akershus, Oslo, Oppland, Vest-Agder, Rogaland og Sør-Trøndelag. I 2009 stilte partiet i tre fylker og oppnådde 0,01 prosent av stemmene nasjonalt. 2013-resultatet blei noe bedre: 909 stemmer og 0,03 prosent. Det er det høyeste stemmetallet dette partiet noensinne har fått.DLF fikk 0,7 prosent i Marnardal og 0,3 prosent i Selbu. Dette var partiets beste resultater. Det bør imidlertid noteres at dette er relativt små kommuner, så stemmetalla her var 9 og 6.
=== Norges Kommunistiske Parti ===
Norges Kommunistiske Parti (NKP, leder: Svend Haakon Jacobsen) hadde sju lister og fikk 611 stemmer, eller 0,02 prosent – partiets nest dårligste resultat. Bare 1993 var svakere (samt 1989 da partiet ikke stilte, men inngikk i Fylkeslistene for miljø og solidaritet).
NKP fikk sitt beste resultat i Tranøy med 0,7 prosent (6 stemmer).
=== Samfunnspartiet ===
Samfunnspartiet (leder: Øystein Meier Johannessen) stilte fire lister: Akershus, Oslo, Buskerud og Nordland. Samla stemmetall blei 295, og det er det høyeste partiet har oppnådd i de fire stortingsvalga det har deltatt (1993, 1997, 2005 og 2013).Partiet fikk sitt beste resultat i lederens hjemkommune, Hemnes (0,7 prosent). Av partiets tjue beste kommuner er seksten i Nordland.
=== Tre nye lister ===
Ved valget var det videre tre nye lister som stilte i ett fylke hver:
Sykehus til Alta (1. kandidat: Raymond Londal, Alta) stilte bare i Finnmark og fikk 467 stemmer. Best var oppslutninga i Kautokeino (5,1 prosent) og Alta (3,9).
Folkelisten mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja (1. kandidat: Øystein Meier Johannessen, Hemnes, som også stod på topp på Samfunnspartiets liste i fylket) stilte bare i Nordland og fikk 268 stemmer. Størst oppslutninbg fikk lista i Værøy (1,1 prosent) og Moskenes (0,8).
Folkemakten (grunnlegger: Siv Gørbitz) stilte bare i Hordaland og fikk 175 stemmer. 105 av disse kom i Bergen.
== Regjeringsskifte ==
Valget gav altså en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig.
10. september varsla statsminister Jens Stoltenberg at han ville søke avskjed for regjeringa etter at den hadde lagt fram sitt forslag til statsbudsjett 14. oktober, noe han også gjorde. De fire borgerlige partia innleda sonderinger om et regjeringssamarbeid 16. september. 30. september undertegna de en samarbeidsavtale,. Avtalen innebar at det ville bli ei mindretallsregjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet, men med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti. Høyre og Frp innleda regjeringsforhandlingene 1. oktober på Sundvolden Hotel, og de kunne 7. oktober presentere en «regjeringsplattform».Etter at Stoltenberg formelt hadde søkt avskjed, fikk Høyre-leder Erna Solberg i oppdrag å danne ny regjering. Solberg-regjeringa tiltrådte 16. oktober 2013. Den nye regjeringa fikk 11 statsråder fra Høyre og 7 fra Fremskrittspartiet.
== Det nye Stortinget ==
Civita gjennomførte i juli 2013 en analyse av bakgrunnen til de som lå an til å bli innvalgt på Stortinget i forhold til 2009-valget. Her viste tallene at gjennomsnittsalderen kommer til å holde seg relativt lik med en gjennomsnittsalder på 46 år og en medianalder på 47 år med en liten forsyvning med flere yngre representanter under 30 år enn representanter over 60 år. Spesielt innenfor utdanning vil det skje en endring, hvor 78% har høyere utdanning i det nye Stortinget, mot 62% i inneværende periode og 30% i befolkningen.
== Statistikk ==
=== Velgermasse ===
Velgermassen i Norge økte fra valget i 2009 med 3,1 prosentpoeng og det er totalt 3 636 200 personer med stemmerett ved valget i 2013 ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Blant disse er det i underkant av 250 000 personer som for første gang kan stemme ved et stortingsvalg. Halvparten av disse hadde heller ikke stemmerett ved forrige lokalvalg. Rundt 30 % av velgermassen er 60 år eller eldre, mens rundt 5 % er personer med innvandrerbakgrunn. I Oslo utgjør innvandrerbefolkningen med stemmerett nærmere 17 % av Oslos stemmeberettigede befolkning, mens i Finnmark er utgjør de i underkant av 2,5 %. Innvandrere med bakgrunn fra Pakistan, Vietnam, Irak og Iran utgjør alene over en fjerdedel av stemmeberettigede innvandrere og innvandrere fra Somalia og Irak hadde den største prosentvise økningen som del av innvandrerbefolkningen i Norge. De to fylkene Oslo og Finnmark har også den største ulikheten i velgermasse med henholdsvis 434 200 og 53 400 stemmeberettigede.
=== Valgdeltakelse ===
Forskere ved Institutt for samfunnsforskning var før valget usikre hvorvidt trenden fra forrige valg ville fortsette ved dette valget. I juni 2013 ble boken Et robust lokaldemokrati - lokalvalget i skyggen av 22. juli 2011, redigert av Johannes Bergh og Dag Arne Christensen lansert. Førstegangsvelgeres deltakelse ved lokalvalget i 2011 steg med 10 prosentpoeng og forfatterne forklarer dette i relasjon til terrorangrepene tidligere samme år.
=== Velgeroverganger ===
== Se også ==
Valg i Norge
Sametingsvalget 2013
== Referanser ==
Fotnoter
Andre referanser
== Eksterne lenker ==
(en) Norwegian parliamentary election, 2013 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Offentlige siderValg.no (Valgportalen): Stortingsvalget 2013 - Resultater og informasjon om valget utgitt av Kommunal- og regionaldepartementet
Valgloven på Lovdata
Navn på alle valglister og kandidater i 2013 fra Kommunal- og regionaldepartementetMediers dekningNRK
Dagbladet
VG | Stortingsvalget 2013 i Vefsn ble avholdt 9. september 2013 i Vefsn kommune i Nordland. | 2,174 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Underintendant | 2023-02-04 | Underintendant | ['Kategori:Intendantur', 'Kategori:Militære beskjeftigelser'] | Underintendant er en tidligere militær offisersstilling i Norge for ansatte i hærens og marinens intendanturer. Underintendanter var i utgangspunktet avlønnet som og hadde rang som kapteiner (kapteinløytnanter i marinen) eller premierløytnanter (avhengig av erfaring). Vernepliktige underintendanter var innplassert som sekondløytnanter. Ansettelse som underintendant var mulig både for offisersutdannede og personer med sivil utdannelse (for fast ansettelse krevdes det i regelen juridisk embedseksamen (cand.jur.) eller økonomisk høyere utdannelse, mens vernepliktige underintendanter også kunne være studenter innenfor disse fagområdene). Personer med sivil utdannelse gjennomgikk et tre måneders offiserskurs og ble deretter offiserer i intendanturet.Underintendant var en stilling med lederoppgaver innenfor logistikk og regnskap. I marinen kunne en underintendant f.eks. tjenestegjøre som skipsintendant på større krigsskip under tokt, dvs. som ansvarlig for regnskapet og logistikken. Enkelte lærere ved befalsskolene hadde også tittelen underintendant. Underintendanter hadde ofte tjenesten i intendanturet som deltidsbeskjeftigelse.
Underintendanter var plassert over intendantassistenter, som var avlønnet som fanejunkere (den høyeste underoffisersgrad i Norge frem til 1927).
| Underintendant er en tidligere militær offisersstilling i Norge for ansatte i hærens og marinens intendanturer. Underintendanter var i utgangspunktet avlønnet som og hadde rang som kapteiner (kapteinløytnanter i marinen) eller premierløytnanter (avhengig av erfaring). Vernepliktige underintendanter var innplassert som sekondløytnanter. Ansettelse som underintendant var mulig både for offisersutdannede og personer med sivil utdannelse (for fast ansettelse krevdes det i regelen juridisk embedseksamen (cand.jur.) eller økonomisk høyere utdannelse, mens vernepliktige underintendanter også kunne være studenter innenfor disse fagområdene). Personer med sivil utdannelse gjennomgikk et tre måneders offiserskurs og ble deretter offiserer i intendanturet.Underintendant var en stilling med lederoppgaver innenfor logistikk og regnskap. I marinen kunne en underintendant f.eks. tjenestegjøre som skipsintendant på større krigsskip under tokt, dvs. som ansvarlig for regnskapet og logistikken. Enkelte lærere ved befalsskolene hadde også tittelen underintendant. Underintendanter hadde ofte tjenesten i intendanturet som deltidsbeskjeftigelse.
Underintendanter var plassert over intendantassistenter, som var avlønnet som fanejunkere (den høyeste underoffisersgrad i Norge frem til 1927).
== Referanser == | Underintendant er en tidligere militær offisersstilling i Norge for ansatte i hærens og marinens intendanturer. Underintendanter var i utgangspunktet avlønnet som og hadde rang som kapteiner (kapteinløytnanter i marinen) eller premierløytnanter (avhengig av erfaring). | 2,175 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013 | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Stortingsvalget 2013'] | Stortingsvalget 2013 var et valg i Norge høsten 2013. Det ble valgt 169 representanter til Stortinget for perioden 2013–2017. Samtidig ble sametingsvalget 2013 avholdt. Valgdagen var mandag 9. september, men 206 av landets 428 kommuner avholdt også valg søndag 8. september.Valget gav en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde begge sine dårligste stortingsvalg noensinne. Høyre ble valgets vinner med en framgang på 18 mandater. Venstre kom over sperregrensa og fikk en framgang på 7 mandater. Miljøpartiet De Grønne ble for første gang representert på Stortinget med ett mandat, fra Oslo. Valgresultatet førte til at Jens Stoltenbergs andre regjering gikk av, og at Erna Solberg danna ny regjering utgått av Høyre og Frp.
3 641 994 nordmenn hadde stemmerett. Frammøtet var 2 848 903 eller 78,2 prosent. Valgdeltagelsen var 1,8 prosentpoeng høyere enn ved forrige stortingsvalg. Ved valget stilte totalt 21 partier eller lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker. De åtte andre partia/grupperingene stilte i opptil tolv fylker. Det var tre lister som fantes i bare ett fylke.
Ei forsøksordning med stemmegivning over internett blei videreført fra valget i 2011 i en del kommuner. | Stortingsvalget 2013 var et valg i Norge høsten 2013. Det ble valgt 169 representanter til Stortinget for perioden 2013–2017. Samtidig ble sametingsvalget 2013 avholdt. Valgdagen var mandag 9. september, men 206 av landets 428 kommuner avholdt også valg søndag 8. september.Valget gav en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde begge sine dårligste stortingsvalg noensinne. Høyre ble valgets vinner med en framgang på 18 mandater. Venstre kom over sperregrensa og fikk en framgang på 7 mandater. Miljøpartiet De Grønne ble for første gang representert på Stortinget med ett mandat, fra Oslo. Valgresultatet førte til at Jens Stoltenbergs andre regjering gikk av, og at Erna Solberg danna ny regjering utgått av Høyre og Frp.
3 641 994 nordmenn hadde stemmerett. Frammøtet var 2 848 903 eller 78,2 prosent. Valgdeltagelsen var 1,8 prosentpoeng høyere enn ved forrige stortingsvalg. Ved valget stilte totalt 21 partier eller lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker. De åtte andre partia/grupperingene stilte i opptil tolv fylker. Det var tre lister som fantes i bare ett fylke.
Ei forsøksordning med stemmegivning over internett blei videreført fra valget i 2011 i en del kommuner.
== Resultatsammendrag ==
Oversiktene nedafor er basert på endelige valgresultater fra Kommunal- og regionaldepartementet og fra Statistisk sentralbyrå.Stemmetall fordelt på partiene (i promille):
Stortingsmandater fordelt på partiene (i promille):
Stortingsmandater fordelt på partiene:
=== Resultatoversikt for hele velgermassen ===
De totalt 3 641 994 stemmeberettigede borgerne i riket gjorde følgende valg med stemmeretten sin:
== Bakgrunn og forberedelser ==
Etter stortingsvalget 2005 overtok Jens Stoltenbergs andre regjering («den rødgrønne», bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti) regjeringskontorene i Norge. Ved valget i 2009 fikk denne koalisjonen fornya sitt mandat.
=== Ny mandatfordeling ===
Etter ei grunnlovsendring i 2003 skal fordelinga av mandater mellom fylkene vurderes på nytt foran annethvert stortingsvalg, og ved 2013-valget var det første gang dette skjedde. Fordelinga skjer på grunnlag av fylkenes innbyggertall og areal, idet hvert fylke får et fordelingstall som dannes ved at arealet multiplisert med 1,8 legges til innbyggertallet per 1. januar året før valgåret (denne gangen altså 1. januar 2012). Omfordelinga gjorde at Nord-Trøndelag, Hedmark, Nordland, Sogn og Fjordane og Troms mista et mandat hver. Oslo fikk to representanter i tillegg, mens Akershus, Rogaland og Hordaland hver fikk én mer enn ved stortingsvalga i 2005 og 2009. Denne nye mandatfordelinga gjelder da også for valget i 2017.
=== Lister og kandidater ===
Fristen for innlevering av valglister var i 2013 2. april. Totalt var det 21 partier som fikk godkjent sine lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker, mens det var tre lister som stilte i bare ett fylke.
Totalt stilte 4 082 personer som kandidater. Litt over fire prosent av disse kunne altså få plass på Stortinget. Antallet var i underkant av 400 flere enn ved sist stortingsvalg. 40,3 prosent av kandidatene var kvinner. 27,5 av førstekandidatene var kvinner. Snittalderen var 46,5 år, yngste kandidat var 17 år og eldste 96 år.
== Prognoser ==
=== Nasjonale meningsmålinger ===
Månedlige gjennomsnitt av samtlige nasjonale meningsmålinger om stortingsvalg det siste året (velgerandeler i prosent, antall stortingsrepresentanter i parentes):
=== Skolevalg ===
Skolevalget ble avholdt mellom 26. august og 3. september 2013 på 411 videregående skoler over hele landet med totalt 184 678 elever. Valgdeltagelsen var på rekordhøye 81,1 %, og det ble avgitt 149 753 stemmer.
Valgresultatet ble en stor seier for Høyre som ble største parti med 28,1 % av stemmene, en fremgang på 12 prosentpoeng fra skolevalget i forrige stortingsvalg (2009). Dette var partiets beste resultat i et skolevalg noensinne, og det nest beste resultatet for noe parti i et skolevalg noensinne.
Arbeiderpartiet fikk 23,2 %, Fremskrittspartiet 15,6 %, Venstre 6,7 %, Sosialistisk Venstreparti 5,0 %, Piratpartiet 4,3 %, Senterpartiet 4,2 %, Miljøpartiet De Grønne 3,8 %, Rødt 3,7 %, Kristelig Folkeparti 2,8 %, De Kristne 0,6 %, Pensjonistpartiet 0,6 %, Kystpartiet 0,5 %, Demokratene i Norge 0,3 %, Det Liberale Folkepartiet 0,2 %, Norges Kommunistiske Parti 0,2 %, Kristent Samlingsparti 0,1 % og Sykehus til Alta 0,1 %. Samfunnspartiet, Folkemakten og Folkelisten mot Oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja fikk alle under en promille av stemmene nasjonalt.De rødgrønne regjeringspartiene (Ap+Sp+SV) fikk til sammen 32,4 %, den borgerlige opposisjonen (H+Frp+KrF+V) 53,2 %.
=== Valgdagsmålinger ===
== Valgkamp ==
Valgkampen mot valg i Norge starter vanligvis etter fellesferien (valget i 2011 var et unntak), men før det avholdes landsmøter. Samtlige partier representert på Stortinget i perioden 2009-2013 holdt landsmøte våren 2013. På disse landsmøtene sa enkelte partiledere, henholdsvis Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande at de ikke søkte en statsministerposisjonen, men heller en ministerpost. De to største partienes ledere, Solberg og Stoltenberg ga uttrykk for interesse for posisjonen. På venstresiden står det rødgrønne alternativet samlet for en ny regjeringsperiode. På høyresiden finnes det to hovedalternativer: Et borgerlig alternativ likt sammensetningen i regjeringen fra 2001 til 2005 og et alternativ med Høyre og Fremskrittspartiet. Flere ulike scenarier er dog mulige ifølge valgforskere.
=== Landsmøter ===
Under det som er blitt omtalt som Landsmøtevåren 2013 la alle de syv Stortingspartiene frem deler av sin politiske plattform for den kommende perioden. Sosialistisk Venstreparti holdt sitt landsmøte allerede i midten av mars, mens Senterpartiet, Venstre, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne avholdt sine respektive møter i april, i angitt rekkefølge for øvrig. Høyre avholdt sitt landsmøte i begynnelsen av mai og Fremskrittspartiet i slutten av mai.
=== Statsministerkandidater ===
Statsminister Jens Stoltenberg stilte til gjenvalg. Erna Solberg, leder av Høyre ble omtalt som statsministerkandidat og Siv Jensen er et tredje alternativ. Ingen andre partiledere uttrykte ønske om å stille som statsminister. Norstat sammen med NRK spurte nordmenn hvem de ønsker som statsminister, og fra november 2011 var Solberg den foretrukne, men fra september 2012 var Stoltenberg og Solberg vært jevne. Siv Jensen hadde rundt 10 % av landets støtte som statsminister ifølge NRK. TV-programmet Debatten på TV 2 med programleder Oddvar Stenstrøm ble først sendt i juni der Stoltenberg og Solberg debatterte.
=== Regjeringsalternativer ===
Aftenposten la i desember 2012 frem, med bakgrunn i intervju med valgforsker Bernt Aardal 16 ulike regjeringsalternativer. I tillegg til de daværende syv partiene på Stortinget viste artikkelen til at Miljøpartiet De Grønne og Rødt kan fungere som avgjørende vippepartier. Samtidig åpner artikkelens forfattere for at sentrumspartiene Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti kan fungere som vippepartier hvis de velger heller å arbeide med rødgrønn side heller enn borgerlig side. Venstres nekt for samarbeid med Fremskrittspartiet er et eksempel på dette. De tre rødgrønne partiene ønsker å fortsette som en samlet regjering i en tredje periode, men hvis de ikke oppnår flertall sammen hevder artikkelforfatterne at det finnes tre alternativer:
Hvis A, SV og Sp ikke oppnår flertall og ikke blir enige om en ny samlet mindretallsregjering, kan Arbeiderpartiet alene danne en mindretallsregjering. Dette avhenger av hvilke andre alternativer som finnes, spesielt på borgerlig side.
Hvis de likevel klarer å samarbeide danner de en rødgrønn mindretallsregjering.
Hvis de tre partiene ender med mindretall samlet og det finnes et alternativ med større mindretall på borgerlig side, kan de rødgrønne samarbeide med et vippeparti (gitt at Ap+SV+Sp+vippeparti > 50 %) for å oppnå flertall. Rødt og Miljøpartiet De Grønne anses som mulige samarbeidspartnere. Dette skjer dog kun hvis et av de to partiene får mandat på Stortinget.Alle rødgrønne regjeringsalternativer har Jens Stoltenberg som statsministerkandidat. Det vil da bli hans fjerde periode, der den andre og tredje har vært hele perioder på fire sammenhengende år hver. Stoltenbergs første regjering satt i halvannet år.
På borgerlig side og i sentrum har det siden valget i 2009 vært uenigheter om samarbeidspartnere. Det såkalte «blåblå alternativet», en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet er ikke foretrukket av verken Kristelig Folkeparti eller Venstre. Leder i KrF, Knut Arild Hareide uttalte at han ikke mente en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet var noe bedre enn et rødgrønt alternativ. Både Venstre og Kristelig Folkeparti ser muligheter for samarbeid om statsbudsjettet med Arbeiderpartiet hvis Fremskrittspartiet fortsetter å nekte å «være noe støtteparti for en borgelig regjering de selv ikke er en del av». Hareide sa forøvrig at han og KrF ønsket en regjering med Høyre, Venstre og KrF heller enn å samarbeide med FrP på sitt landsmøte. Også Venstres Trine Skei Grande ga uttrykk ved landsmøtet om at en regjering Venstre ønsker består av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre da hun sa at «det er velgerne som bestemmer hvilken regjering vi får. Stemmer de på Venstre får de en blågrønn regjering». Fremskrittspartiet var ikke enig internt i juni 2013 om hvorvidt de ønsket å samarbeide med Krf og Venstre i en fullstendig borgerlig regjering, mens Høyre er åpen for denne muligheten.
=== Debatter ===
== Gjennomføring ==
Valget skulle etter valgloven finne sted en mandag i september måned. Kongen i statsråd fastsatte valgdagen til 9. september. Det enkelte kommunestyre kunne også velge å holde valg dagen før. Som ved flere tidligere valg var forhåndsstemming og stemming fra utlandet mulig. Som ved lokalvalget 2011 ble det videreført en forsøksordning med elektronisk stemmegivning over internett («e-valg»). Enkelte kommuner utprøvde i 2011 stemmerett for 16-åringer, men dette ble ikke videreført ved valget i 2013 og Arbeiderpartiets landsmøte sa nei til å innføre ordningen permanent. Valgobservasjon ble for første gang gjennomført i Norge ved valget i 2009, og ved valget i 2013 var observatører invitert til å vurdere en offisiell observasjon. Oslo avholdt også en folkeavstemning om kommunen skal søke om å få holde de Olympiske leker i 2022.
=== Forhåndsstemmer ===
Nordmenn med stemmerett kunne avgi forhåndsstemme ved utenriksstasjoner i 114 land mellom 1. juli og 30. august. På Svalbard var fristen 4. september. Forhåndsstemme kunne avgis av alle nordmenn med stemmerett som ikke var i Norge på valgdagen 9. september, eller ikke hadde muligheten til å stille på valglokalet på denne datoen. Forhåndsstemme ble avgitt enten ved å møte opp på valglokalet eller gjennom brevstemme. Det ble registrert 842 398 stemmer nasjonalt før valget, som er flere enn noen gang tidligere.
=== Elektronisk stemmegivning ===
Elektronisk stemmegivning ble først forsøkt ved lokalvalget i 2011 i 10 kommuner. I de samme kommunene ble forsøket gjennomført ved dette valget, nemlig i Bodø, Bremanger, Hammerfest, Mandal, Radøy, Re, Sandnes, Tynset, Vefsn og Ålesund. I tillegg ble forsøksordningen uvidet til Fredrikstad og Larvik. Uken før valget ble det oppdaget en feil i krypteringen av stemmesedlene.
=== Valgobservatører ===
I begynnelsen av juni 2013 var Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) invitert til å kartlegge forberedelsene til valget og vurderte hvorvidt offisiell valgobservasjon vil være nødvendig. Etter valget i 2009 publiserte organisasjonen en rapport for sin første valgobservasjon i landet der tilbakemeldingen var at «norske valg kjennetegnes av politisk pluralisme, respekt for grunnleggende frihet og rettigheter, stor offentlig tillit til at valgadministrasjonen er upartisk samt at hele prosessen er gjennomført med integritet». OSSE sendte 142 valgobservatører til Norge i 2009. OSSE observerte også e-valget i 2011.
=== Klager på valget ===
Riksvalgstyret mottok i alt 16 klager på gjennomføringa av valget. Ting som blei tatt opp i disse var blant annet:
Enkelte forhold som gjorde at valget ikke framstod som hemmelig
Tilgjengelighet til valglokalet
Pengeinnsamling ved valglokalet
Organiseringa i valglokalet
Feilinformasjon ved forhåndsstemming
Manglende stemmesedler i noen valglokaler (Rødt, Miljøpartiet De Grønne)I en del tilfeller gav departementet (som saksforbereder) og riksvalgstyret klageren medhold i at det var gjort feil, men ingen av sakene var slik at de kunne anses å ha påvirka valgresultatet.
Det var imidlertid en sak som blei sett på som mer alvorlig, nemlig at et større antall forhandsstemmer som var avgitt på fremmed sted, ikke kom fram til den riktige kommunen i tide til å bli talt opp. En undersøkelse som 376 av landets kommuner svarte på, viste at 1653 stemmer ikke var kommet med i valgoppgjøret. Departementet foretok ei rekke beregninger som viste at dette likevel ikke hadde innflytelse på valgresultatet, verken for distrikts- eller utjamningsmandatene.
== Resultat fylke for fylke ==
Oversiktene nedenfor er basert på endelige resultater fra fylkesvalgstyrene og riksvalgstyret. I tabellene er oppgitt antall stemmer og prosentandel ved 2013-valget, avvik i prosentpoeng fra fylkestingsvalget i 2011 og fra stortingsvalget i 2009, antall stortingsmandater etter 2013-valget og endring i forhold til Stortingets sammensetning i perioden 2009–2013.
I oversiktene er det avvik mellom antallet oppmøtte og summen av antall godkjente, blanke og forkastede stemmer. Dette kan blant annet skyldes at noen av dem som har møtt opp (og dermed er avkrysset i manntallet), ombestemmer seg og likevel ikke avgir stemme.
=== Østfold ===
I Østfold var det 15 lister som stilte til valg. Det var 209 038 med stemmerett i fylket. 158 218 av disse møtte opp, det vil si 75,7 prosent. Det var 895 blanke stemmer og 213 stemmer som ble forkastet. De 157 262 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Østfold har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Svein Roald Hansen (mandat nr. 1), Irene Johansen (4), Stein Erik Lauvås (6)
Høyre: Ingjerd Schou (2), Bengt Morten Wenstøb (5), Eirik Milde (8)
Fremskrittspartiet: Ulf Leirstein (3), Erlend Wiborg (7)Utjevningsmandatet gikk til Line Henriette Hjemdal fra Kristelig Folkeparti.
Ut av Stortinget gikk Thor Erik Forsberg (A), Wenche Olsen (A), Jon Jæger Gåsvatn (Frp) og Vigdis Giltun (Frp). Av disse var det bare Olsen som stilte til gjenvalg. Hun var for øvrig nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
=== Akershus ===
I Akershus var det 17 lister som stilte til valg. Det var 394 439 med stemmerett i fylket. 322 271 av disse møtte opp, det vil si 81,7 prosent. Det var 1 267 blanke stemmer og 436 stemmer som ble forkastet. De 321 249 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Akershus har 17 stortingsplasser. De 16 distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Jan Tore Sanner (mandat nr. 1), Sylvi Graham (4), Tone W. Trøen (6), Bente Stein Mathisen (9), Henrik Asheim (12), Nils Aage Jegstad (15), Mette Tønder (16)
Arbeiderpartiet: Anniken Huitfeldt (2), Sverre Myrli (5), Marianne Aasen (7), Åsmund Aukrust (11), Gunvor Eldegard (14)
Fremskrittspartiet: Kari Kjønaas Kjos (3), Hans Andreas Limi (8), Ib Thomsen (13)
Venstre: Abid Q. Raja (10)Utjevningsmandatet gikk til Bård Vegar Solhjell fra Sosialistisk Venstreparti. SV og Solhjell var også nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
Ut av Stortinget gikk Gorm Kjernli (A), Morten Høglund (Frp), Hans Frode Asmyhr (Frp), Sonja Irene Sjøli (H), André Oktay Dahl (H) og Borghild Tenden (V). Knut Arild Hareide (KrF) stilte ikke til gjenvalg i Akershus. Derimot blei han valgt inn fra Hordaland.
=== Oslo ===
I Oslo var det 18 lister som stilte til valg. Valgstyret avviste et listeforslag fra Norsk Allianseparti. Det var 435 787 med stemmerett i fylket. 349 654 av disse møtte opp, det vil si 80,2 prosent. Det var 1 299 blanke stemmer og 83 stemmer som ble forkastet. De 348 542 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Oslo har 19 stortingsplasser. De 18 distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Jens Stoltenberg (mandat nr. 1), Hadia Tajik (3), Jonas Gahr Støre (6), Marianne Marthinsen (10), Jan Bøhler (14), Marit Nybakk (16)
Høyre: Ine Marie Eriksen Søreide (2), Nikolai Astrup (4), Michael Tetzschner (7), Kristin Vinje (11), Mudassar Kapur (15), Stefan Heggelund (18)
Fremskrittspartiet: Siv Jensen (5), Christian Tybring-Gjedde (13)
Venstre: Trine Skei Grande (8), Ola Elvestuen (17)
Sosialistisk Venstreparti: Heikki Holmås (9)
Miljøpartiet De Grønne: Rasmus Hansson (12)Utjevningsmandatet gikk til Hans Olav Syversen fra Kristelig Folkeparti.
Rødt (Bjørnar Moxnes) var nærmest til å ta sistemandatet fra Venstre.
Ut av Stortinget gikk Per-Kristian Foss (H), Peter N. Myhre (Frp) og Kristin Halvorsen (SV). Av disse stilte Myhre til gjenvalg.
=== Hedmark ===
I Hedmark var det 14 lister som stilte til valg. Det var 148 098 med stemmerett i fylket. 113 393 av disse møtte opp, det vil si 76,6 prosent. Det var 665 blanke stemmer og 102 stemmer som ble forkastet. De 112 723 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Hedmark har sju stortingsplasser. De seks distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Knut Storberget (mandat nr. 1), Anette Trettebergstuen (2), Tone Sønsterud (5)
Høyre: Gunnar Gundersen (3),
Fremskrittspartiet: Tor Andre Johnsen (4)
Senterpartiet: Trygve Slagsvold Vedum (6)Utjevningsmandatet gikk til Karin Andersen fra Sosialistisk Venstreparti.
Høyre (Rangdi Wetterhus Krogstad) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Thomas Breen (A) og Per Roar Bredvold (Frp). Ingen av dem stilte til gjenvalg.
=== Oppland ===
I Oppland var det 15 lister som stilte til valg. Det var 142 014 med stemmerett i fylket. 107 923 av disse møtte opp, det vil si 76,0 prosent. Det var 488 blanke stemmer og 108 stemmer som ble forkastet. De 107 409 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Oppland har sju stortingsplasser. De seks distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Rigmor Aasrud (mandat nr. 1), Tore Hagebakken (2), Stine Renate Håheim (6)
Høyre: Olemic Thommessen (3)
Fremskrittspartiet: Morten Ørsal Johansen (4)
Senterpartiet: Anne T. Wøien (5)Utjevningsmandatet gikk til Ketil Kjenseth fra Venstre.
Høyre (Jørand Ødegård Lunde) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Torstein Rudihagen (A) og Aksel Hagen (SV). Sistnevnte stilte til gjenvalg.
=== Buskerud ===
I Buskerud var det 15 lister som stilte til valg. Det var 193 404 med stemmerett i fylket. 150 544 av disse møtte opp, det vil si 77,8 prosent. Det var 817 blanke stemmer og 289 stemmer som ble forkastet. De 149 811 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Buskerud har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Martin Kolberg (mandat nr. 1), Lise Christoffersen (4), Torgeir Micaelsen (6)
Høyre: Trond Helleland (2), Anders Werp (5), Kristin Ørmen Johnsen (8)
Fremskrittspartiet: Jørund Rytman (3), Morten Wold (7)Utjevningsmandatet gikk til Per Olaf Lundteigen fra Senterpartiet. Lundteigen og Sp var også nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Ut av Stortinget gikk Laila Gustavsen (A) og Ulf Erik Knudsen (Frp). Gustavsen stilte til gjenvalg.
=== Vestfold ===
I Vestfold var det 15 lister som stilte til valg. Det var 176 779 med stemmerett i fylket. 138 682 av disse møtte opp, det vil si 78,4 prosent. Det var 707 blanke stemmer og 75 stemmer som ble forkastet. De 138 043 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Vestfold har sju stortingsplasser. De seks distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Svein Flåtten (mandat nr. 1), Kårstein Eidem Løvaas (4)
Arbeiderpartiet: Dag Terje Andersen (2), Sonja Mandt (5)
Fremskrittspartiet: Anders Anundsen (3), Morten Stordalen (6)Utjevningsmandatet gikk til Anders Tyvand fra Kristelig Folkeparti.
Høyre (Karen Anne Kjendlie) var nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Ut av Stortinget gikk Steinar Gullvåg (A), Inga Marte Thorkildsen (SV) og Per Arne Olsen (Frp). De to førstnevnte stilte til gjenvalg.
=== Telemark ===
I Telemark var det 14 lister som stilte til valg. Det var 128 352 med stemmerett i fylket. 98 361 av disse møtte opp, det vil si 76,6 prosent. Det var 455 blanke stemmer og 112 stemmer som ble forkastet. De 97 878 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Telemark har seks stortingsplasser. De fem distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Terje Lien Aasland (mandat nr. 1), Lene Vågslid (4), Christian Tynning Bjørnø (5)
Høyre: Torbjørn Røe Isaksen (2)
Fremskrittspartiet: Bård Hoksrud (3)Utjevningsmandatet gikk til Geir Bekkevold fra Kristelig Folkeparti.
Høyre (Solveig Sundbø Abrahamsen) var nærmest til å ta sistemandatet fra Arbeiderpartiet.
Ut av Stortinget gikk Gunn Olsen (A) og Sigvald Oppebøen Hansen (A), som ikke stilte til gjenvalg.
=== Aust-Agder ===
I Aust-Agder var det 15 lister som stilte til valg. Det var 81 864 med stemmerett i fylket. 63 291 av disse møtte opp, det vil si 77,3 prosent. Det var 315 blanke stemmer og 110 stemmer som ble forkastet. De 62 900 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Aust-Agder har fire stortingsplasser. De tre distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Freddy de Ruiter (mandat nr. 1)
Høyre: Svein Harberg (2)
Fremskrittspartiet: Ingebjørg Godskesen (3)Utjevningsmandatet gikk til Kjell Ingolf Ropstad fra Kristelig Folkeparti. Ropstad og KrF var også nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Dette er de samme fire som representerte fylket i forrige periode.
=== Vest-Agder ===
I Vest-Agder var det 16 lister som stilte til valg. Det var 126 317 med stemmerett i fylket. 98 096 av disse møtte opp, det vil si 77,7 prosent. Det var 344 blanke stemmer og 163 stemmer som ble forkastet. De 97 640 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Vest-Agder har seks stortingsplasser. De fem distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Ingunn Foss (mandat nr. 1), Norunn Tveiten Benestad (5)
Arbeiderpartiet: Kari Henriksen (2),
Fremskrittspartiet: Åse Michaelsen (3),
Kristelig Folkeparti: Hans Fredrik Grøvan (4)Utjevningsmandatet gikk til Odd Omland fra Arbeiderpartiet. Omland og A var også nærmest til å ta sistemandatet fra Kristelig Folkeparti.
Ut av Stortinget gikk Henning Skumsvoll (Frp), Peter Skovholt Gitmark (H), Dagrun Eriksen (KrF) og Alf Egil Holmelid (SV). Av disse var det bare Holmelid som stilte til gjenvalg.
=== Rogaland ===
I Rogaland var det 17 lister som stilte til valg. Det var 308 988 med stemmerett i fylket. 241 424 av disse møtte opp, det vil si 78,1 prosent. Det var 846 blanke stemmer og 195 stemmer som ble forkastet. De 240 595 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Rogaland har 14 stortingsplasser. De 13 distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Bent Høie (mandat nr. 1), Siri A. Meling (4), Arve Kambe (8), Tina Bru (10)
Arbeiderpartiet: Eirin Kristin Sund (2), Torstein Tvedt Solberg (6), Hege Haukeland Liadal (9),
Fremskrittspartiet: Solveig Horne (3), Bente Thorsen (7), Roy Steffensen (11)
Kristelig Folkeparti: Olaug Vervik Bollestad (5), Geir Toskedal (13)
Senterpartiet: Geir Pollestad (12)Utjevningsmandatet gikk til Iselin Nybø fra Venstre. Nybø og Venstre var også nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Ketil Solvik-Olsen (Frp), Øyvind Vaksdal (Frp), Tore Nordtun (A), Torfinn Opheim (A), Dagfinn Høybråten (KrF), Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) og Hallgeir Langeland (SV). Bare sistnevnte stilte til gjenvalg.
=== Hordaland ===
I Hordaland var det 16 lister som stilte til valg. Det var 357 496 med stemmerett i fylket. 287 478 av disse møtte opp, det vil si 80,4 prosent. Det var 1360 blanke stemmer og 425 stemmer som ble forkastet. De 286 433 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Hordaland har 16 stortingsplasser. De 15 distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Erna Solberg (mandat nr. 1), Øyvind Halleraker (4), Peter Christian Frølich (6), Torill Eidsheim (10), Sigurd Hille (14)
Arbeiderpartiet: Per Rune Henriksen (2), Jette F. Christensen (5), Magne Rommetveit (9), Ruth Grung (12)
Fremskrittspartiet: Gjermund Hagesæter (3), Helge Andre Njåstad (8)
Kristelig Folkeparti: Knut Arild Hareide (7),
Venstre: Terje Breivik (11)
Sosialistisk Venstreparti: Audun Lysbakken (13)
Senterpartiet: Kjersti Toppe (15)Utjevningsmandatet gikk til Ove Trellevik fra Høyre.
Fremskrittspartiet (Laila Marie Reiertsen) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Anne-Grete Strøm-Erichsen (A), Hilde Magnusson Lydvo (A), Dag Ole Teigen (A), Arne Sortevik (Frp), Karin S. Woldseth (Frp), Laila Marie Reiertsen (Frp), Henning Warloe (H) og Laila Dåvøy (KrF). Av disse var det bare Reiertsen som ønska gjenvalg.
=== Sogn og Fjordane ===
I Sogn og Fjordane var det 13 lister som stilte til valg. Det var 78 280 med stemmerett i fylket. 61 403 av disse møtte opp, det vil si 78,4 prosent. Det var 253 blanke stemmer og 61 stemmer som ble forkastet. De 61 172 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Sogn og Fjordane har fire stortingsplasser. De tre distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Ingrid Heggø (mandat nr. 1)
Senterpartiet: Liv Signe Navarsete (2)
Høyre: Bjørn Lødemel (3)Utjevningsmandatet gikk til Sveinung Rotevatn fra Venstre.
Fremskrittspartiet (Frank Willy Pedersen Djuvik) var nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
Ut av Stortinget gikk Tor Bremer (A) og Åge Starheim (Frp). Bremer stilte til gjenvalg.
=== Møre og Romsdal ===
I Møre og Romsdal var det 13 lister som stilte til valg. Det var 187 682 med stemmerett i fylket. 143 875 av disse møtte opp, det vil si 76,7 prosent. Det var 591 blanke stemmer og 152 stemmer som ble forkastet. De 143 291 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Møre og Romsdal har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Helge Orten (mandat nr. 1), Elisabeth Røbekk Nørve (4)
Arbeiderpartiet: Else-May Botten (2), Fredric Holen Bjørdal (5)
Fremskrittspartiet: Harald T. Nesvik (3), Oskar Grimstad (6)
Kristelig Folkeparti: Rigmor Andersen Eide (7)
Senterpartiet: Jenny Klinge (8)Utjevningsmandatet gikk til Pål Farstad fra Venstre. Farstad Og Venstre var også nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Svein Gjelseth (A), Tove Lise Torve (A) og Mette Hanekamhaug (Frp). De to sistnevnte ønska gjenvalg.
=== Sør-Trøndelag ===
I Sør-Trøndelag var det 17 lister som stilte til valg. Det var 222 149 med stemmerett i fylket. 175 977 av disse møtte opp, det vil si 79,2 prosent. Det var 777 blanke stemmer og 227 stemmer som ble forkastet. De 175 366 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Sør-Trøndelag har ti stortingsplasser. De ni distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Trond Giske (mandat nr. 1), Eva Kristin Hansen (3), Jorodd Asphjell (6), Karianne O. Tung (7)
Høyre: Linda Hofstad Helleland (2), Frank Jenssen (5),
Fremskrittspartiet: Per Sandberg (4), Sivert Bjørnstad (9)
Senterpartiet: Heidi Greni (8)Utjevningsmandatet gikk til Snorre Valen fra Sosialistisk Venstreparti.
Høyre (Torhild Aarbergsbotten) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Gunn Karin Gjul (A), Tord Lien (Frp), Ola Borten Moe (Sp) og Øyvind Håbrekke (KrF). Bare Håbrekke stilte til gjenvalg.
=== Nord-Trøndelag ===
I Nord-Trøndelag var det 14 lister som stilte til valg. Det var 99 921 med stemmerett i fylket. 76 824 av disse møtte opp, det vil si 76,9 prosent. Det var 343 blanke stemmer og 91 stemmer som ble forkastet. De 76 500 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Nord-Trøndelag har fem stortingsplasser. De fire distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Ingvild Kjerkol (mandat nr. 1), Arild Stokkan-Grande (2)
Senterpartiet: Marit Arnstad (3)
Høyre: Elin Agdestein (4)Utjevningsmandatet gikk til André N. Skjelstad fra Venstre.
Ut av Stortinget gikk Gerd Janne Kristoffersen (A), Susanne Bratli (A), Robert Eriksson (Frp), Lars Peder Brekk (Sp) og Lars Myraune (H). Eriksson var den av disse som stilte til gjenvalg. Han var også nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre. I stedet blei han statsråd i Erna Solbergs regjering.
=== Nordland ===
I Nordland var det 17 lister som stilte til valg. Det var 179 464 med stemmerett i fylket. 133 933 av disse møtte opp, det vil si 74,6 prosent. Det var 672 blanke stemmer og 223 stemmer som ble forkastet. De 133 286 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Nordland har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Lisbeth Berg-Hansen (mandat nr. 1), Eirik Sivertsen (4), Anna Ljunggren (6), Kjell-Idar Juvik (8)
Høyre: Odd Henriksen (2), Margunn Ebbesen (5)
Fremskrittspartiet: Kenneth Svendsen (3), Jan Arild Ellingsen (7)Utjevningsmandatet gikk til Janne Sjelmo Nordås fra Senterpartiet. Nordås og Sp var også nærmest til å ta sistemandatet fra Arbeiderpartiet (manglet kun 112 stemmer).
Ut av Stortinget gikk Tor-Arne Strøm (A), Lillian Hansen (A), Ivar Kristiansen (H), Geir-Ketil Hansen (SV) og Torgeir Trældal (Frp). Ingen av dem ønska gjenvalg.
=== Troms ===
I Troms var det 15 lister som stilte til valg. Det var 118 612 med stemmerett i fylket. 88 781 av disse møtte opp, det vil si 74,8 prosent. Det var 490 blanke stemmer og 96 stemmer som ble forkastet. De 88 270 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Troms har seks stortingsplasser. De fem distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Martin Henriksen (mandat nr. 1), Tove Karoline Knutsen (4)
Høyre: Elisabeth Aspaker (2), Kent Gudmundsen (5)
Fremskrittspartiet: Øyvind Korsberg (3)Utjevningsmandatet gikk til Torgeir Knag Fylkesnes fra Sosialistisk Venstreparti.
Fremskrittspartiet (Per-Willy Amundsen) var nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
Ut av Stortinget gikk Bendiks H. Arnesen (A), Anne Marit Bjørnflaten (A), Per Willy Amundsen (Frp) og Irene Lange Nordahl (Sp). De to siste stilte til gjenvalg.
=== Finnmark ===
I Finnmark var det 15 lister som stilte til valg. Det var 53 310 med stemmerett i fylket. 38 011 av disse møtte opp, det vil si 71,3 prosent. Det var 290 blanke stemmer og 94 stemmer som ble forkastet. De 37 659 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Finnmark har fem stortingsplasser. De fire distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Helga Pedersen (mandat nr. 1), Kåre Simensen (3)
Høyre: Frank Bakke-Jensen (2)
Fremskrittspartiet: Jan-Henrik Fredriksen (4)Utjevningsmandatet gikk til Kirsti Bergstø fra Sosialistisk Venstreparti. SV og Bergstø var også nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Ut av Stortinget gikk Ingalill Olsen (A), til tross for at hun stilte til gjenvalg.
=== Mandatfordeling ===
Mandatfordeling 2013
Mandattall uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått fylkets utjevningsmandat.
Endringer fra 2009
== Sammendrag ==
Sorterbar oversiktstabell med stortingspartienes stemmetall (#), velgerandel (%) og mandatuttelling (M) i hvert fylke ved stortingsvalget i 2013:
Valgresultat ved stortingsvalget i 2013 etter distrikt (stortingspartienes velgerandeler i prosent):
== Parti for parti ==
=== Arbeiderpartiet ===
Arbeiderpartiet (A, leder: Jens Stoltenberg) stilte liste i alle fylker. Partiet fikk 874 769 stemmer, det vil si 30,8 prosent av de godkjente stemmene. Dette er en nedgang fra 35,4 prosent ved forrige stortingsvalg (2009). Partiet blei likevel fortsatt landets største med rundt 114 000 flere stemmer enn Høyre. Prosentvis blei dette Arbeiderpartiets nest svakeste stortingsvalg etter andre verdenskrig (2001 var svakest med 24,3 prosent). Partiet fikk 55 mandater, en nedgang på ni. Det blei valgt inn A-representanter på Tinget fra samtlige fylker.
Arbeiderpartiets beste resultat i 2013 kom i Årdal med 62,7 prosent. Det svakeste var i Gloppen og i Eid, begge med 10,0 prosent. I alt hadde partiet mer enn 50 prosent av stemmene i tre kommuner, mellom 40 og 50 prosent i 76 kommuner, mellom 30 og 40 i 174 kommuner og mellom 10 og 20 prosent i 138.
A blei største parti i 301 kommuner, nest størst i 85, tredje størst i 33, fjerde størst i 8 og femte størst i én (Eid).
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Arbeiderpartiet tilbakegang i 376 kommuner og framgang i 52. I 116 kommuner var nedgangen på 5 prosentpoeng eller mer; størst i Kautokeino med 17,5 poeng og Lebesby med 13,5. Framgangen var størst i Vang med 5,4 poeng.
I forhold til fylkestingsvalget i 2011 hadde A tilbakegang i 276 kommuner, størst i Øystre Slidre (21,3 prosentpoeng). Partiet hadde imidlertid en framgang på over ti poeng i sju kommuner, mest i Smøla (21,0 poeng).
Arbeiderpartiet mistet ett distriktsmandat i hvert av fylkene Østfold, Hedmark, Buskerud, Vestfold, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag, Troms og Finnmark, men fikk et nytt mandat i Vest-Agder (utjevningsmandat), slik at nettotapet ble på 9 mandater sammenlignet med stortingsvalget i 2009.
=== Høyre ===
Høyre (H, leder: Erna Solberg) stilte liste i alle fylker. Det fikk 760 232 stemmer, ei økning på rundt 300 000 fra 2009. Partiet gikk dermed forbi Fremskrittspartiet, som i perioden 2009–13 var det nest største partiet. I prosent fikk Høyre 26,8 (opp fra 17,2). Etter krigen er det bare ved valga i 1981 og 1985 at partiet har hatt høyere oppslutning (31,8 og 30,4 prosent). Høyre fikk 48 mandater, en oppgang på 18, og er representert fra alle fylker.
Høyre fikk over 40 prosent av stemmene i to kommuner, Bærum (45,9) og Asker (43,0). I 44 kommuner fikk partiet mellom 30 og 40 prosent, og i 180 kommuner blei resultatet mellom 20 og 30. Høyre hadde under 10 prosent av stemmene i 14 kommuner. Det svakeste resultatet var i Høylandet kommune med 5,8 prosent.
H blei største parti i 96 kommuner, nest størst i 166, tredje størst i 124, fjerde størst i 40 og femte størst i to (Rømskog og Gloppen).
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Høyre framgang i alle kommuner unntatt tre. I 145 kommuner var oppgangen på 10 prosentpoeng eller mer; størst i Midsund med 19,8 poeng og Sund med 17,9. Det var nedgang i Gloppen (2,0 poeng) og Frosta (0,8) og stabil oppslutning i Eid.
Høyre gjorde det samla sett omtrent like godt i 2013 som i fylkestingsvalget i 2011, men variasjonene er store på kommuneplan. Særlig gjelder dette ovennevnte Midsund, der partiet gikk tilbake 30,1 prosentpoeng fra 2011 til 2013. Reduksjonen var omtrent like stor i Valle (30,4). For øvrig hadde partiet nedgang i totalt 122 kommuner. Partiets framgang var størst i Austevoll (16,5) og Kautokeino (14,6).
Høyre økte med 3 mandater i Akershus og Hordaland, 2 mandater i Østfold og Oslo, og ett mandat i hvert av fylkene Buskerud, Vestfold, Vest-Agder, Rogaland, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nordland og Troms, en økning med totalt 18 mandater i forhold til stortingsvalget i 2009.
=== Fremskrittspartiet ===
Fremskrittspartiet (Frp, leder: Siv Jensen) stilte liste i alle de nitten fylkene. Partiet fikk 463 560 stemmer, en nedgang på rundt 150 000 fra valget i 2009. Med 16,4 prosent av de godkjente stemmene (ned fra 22,9) blei Frp denne gangen tredje størst – mot nest størst ved de to foregående stortingsvalga. Resultatet er partiets tredje beste. Nedgangen førte likevel til en reduksjon i mandater fra 41 til 29. Fremskrittspartiet fikk inn representanter fra alle fylker unntatt Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag.
Frp fikk sitt beste resultat i Karlsøy kommune med 29,2 prosent av stemmene. Partiet fikk 20 prosent eller mer i 104 kommuner. Lavest var oppslutninga i Tolga med 3,5 prosent. Det var under 10 prosent Frp-velgere i 47 kommuner.
Frp blei største parti i seks kommuner, nest størst i 86, tredje størst i 227, fjerde størst i 84, femte størst i 24 og sjette størst i én (Gloppen).
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Fremskrittspartiet tilbakegang i alle kommuner unntatt fire. I 272 kommuner var nedgangen på 5 prosentpoeng eller mer; størst i Farsund med 16,3 poeng og Øygarden med 14,0. Framgang var det i Kvitsøy med 4,4 poeng, Lurøy (1,8), Kvænangen (0,6) og Karlsøy (0,5).
Mye av tilbakegangen for Frp kom allerede i 2011, så det var bare 25 kommuner der partiet fikk dårligere resultat i 2013 enn ved fylkestingsvalget i 2011. Mest ned gikk det i Austevoll med 24,8 poeng, samt Stranda (12,3) og Os i Hordaland (10,7). Partiet fikk en framgang på ti prosentpoeng eller mer i åtte kommuner, mest i Kvænangen (16,3), Skjervøy (13,6) og Hamarøy (12,4).
Fremskrittspartiet mistet to mandater i Hordaland, og ett mandat i hvert av fylkene Østfold, Akershus, Oslo, Vest-Agder, Rogaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms, en nedgang med totalt 12 mandater fra stortingsvalget i 2009.
=== Kristelig Folkeparti ===
Kristelig Folkeparti (KrF, leder: Knut Arild Hareide) stilte liste i alle fylker. Resultatet blei 158 475 stemmer, det vil si 5,6 prosent (en oppgang på 0,05). Partiet blei dermed landets fjerde største – og størst av de mellomstore. Både Senterpartiet og SV var større ved forrige valg. Likevel var dette KrFs nest svakeste valg etter andre verdenskrig. Utbyttet blei ti mandater som sist.
KrF fikk 20 prosent eller mer av stemmene i tolv kommuner; beste resultat var i Audnedal med 28,9 prosent. Minst oppslutning fikk partiet i Båtsfjord (0,4) og Leka (0,3).
KrF blei største parti i fire kommuner, nest størst i 12 og tredje størst i 11.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Kristelig Folkeparti tilbakegang i 186 kommuner, stabilt resultat i 23 og framgang i 219. Størst var oppgangen i Gloppen med 8,1 prosentpoeng og Skjervøy og Bømlo, begge med 5,4. Nedgangen var størst i Kvitsøy med 5,9 poeng og Hægebostad med 5,7.
Sammenlikna med fylkestingsvalget i 2011 hadde KrF tilbakegang i 215 kommuner, stabilt resultat i 22 og framgang i 191. Størst var oppgangen i Skjervøy med 9,4 prosentpoeng, mens nedgangen var størst i Vennesla med 9,4.
Kristelig Folkeparti mistet mandatet sitt i Akershus og for første gang siden krigen også mandatet i Sør-Trøndelag. Til gjengjeld fikk partiet et nytt mandat i Vestfold og en økning fra ett til to mandater i Rogaland, slik at resultatet ble 10 mandater totalt som i 2009.
=== Senterpartiet ===
Senterpartiet (Sp, leder: Liv Signe Navarsete) stilte i alle fylker og fikk 155 537 stemmer (5,5 prosent), en nedgang på rundt 10 000 stemmer og 0,7 prosentpoeng. Etter krigen er det bare i 1981 og 1949 at Senterpartiet/Bondepartiet har hatt et svakere resultat. Partiet gikk ned ett mandat til ti.
Senterpartiet fikk over 40 prosent av stemmene i tre kommuner: Gloppen (44,0), Lesja (42,8) og Leka (41,3). Oppslutninga var på 30-tallet i 19 kommuner og mellom 20 og 30 prosent i 56. Partiet fikk én prosent eller mindre i åtte kommuner, med Moss som svakeste resultat (0,7).
Sp blei største parti i 21 kommuner, nest størst i 79 og tredje størst i 32.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Senterpartiet tilbakegang i 305 kommuner, stabilt resultat i 10 og framgang i 113. Størst var nedgangen i Askvoll med 12,0 prosentpoeng og Stryn med 11,2. Oppgangen var størst i Holtålen med 11,0 poeng og Modalen med 10,8.
Det var nedgang i 313 kommuner fra 2011-valget, størst i Gaular (30,8 prosentpoeng) og Salangen (24,4). Framgangen var størst i Modalen (15,9) og Holtålen (14,9).
Senterpartiet mistet mandatet sitt i Troms, men beholdt for øvrig de samme ti resterende mandatene som de også fikk valgt inn i 2009.
=== Venstre ===
Venstre (V, leder: Trine Skei Grande) hadde også lister i alle fylker. Partiet fikk 148 275 stemmer, det vil si om lag 44 000 mer enn ved valget i 2009. Oppgangen fra 3,9 prosent til 5,2 førte Venstre over sperregrensa igjen, noe som gav kraftig mandatuttelling – opp fra to til ni. Resultatet er det nest beste ved et stortingsvalg sia partiet blei splitta på grunn av EU-spørsmålet før valget i 1973.
Venstre fikk mer enn ti prosent oppslutning i tre kommuner: Eid (23,6), Ulvik (19,8) og Granvin (13,7). Resultatet var én prosent eller lavere i ni kommuner med Rødøy som svakeste (0,1).
V blei nest største parti i to kommuner (Eid og Ulvik) og fjerde størst i 36.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Venstre framgang i 373 kommuner og tilbakegang i 46. I ni kommuner var resultatet stabilt. Størst framgang hadde partiet i Eid med 12,7 prosentpoeng og Kristiansund med 6,0. Nedgangen var størst i Karasjok med 9,1 poeng.
Venstre hadde imidlertid tilbakegang i forhold til fylkestingsvalget i 2011 i 240 kommuner. Verst var det i Smøla, der partiet blei halvert (ned 50,2 prosentpoeng). I Hamarøy var nedgangen på 28,1 poeng og i Kautokeino på 24. Framgangen var størst i Gloppen (5,5 poeng).
Venstre fikk kun valgt inn 2 mandater i 2009 (Oslo og Akershus) siden partiet da falt under sperregrensen. Partiet fikk derfor en økning på hele 7 mandater ved å passere sperregrensen i 2013, selv om økningen i oppslutning var på beskjedne 1,4 prosentpoeng. Partiet økte til 2 mandater fra Oslo, beholdt mandatet i Akershus, og fikk ett nytt mandat i hvert av fylkene Oppland, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag, totalt 9 mandater.
=== Sosialistisk Venstreparti ===
Sosialistisk Venstreparti (SV, leder: Audun Lysbakken) stilte også liste i alle fylker. Det fikk 116 021 stemmer, en reduksjon på cirka 50 000. Partiet gikk ned fra 6,2 til 4,1 prosent av de godkjente stemmene, og det kom dermed så vidt over sperregrensa. Sju mandater er fire færre enn ved forrige stortingsvalg. En må tilbake til Sosialistisk Folkeparti i 1961 og 1969 for å finne et så svakt resultat for SV og forgjengere.
SV fikk mer enn ti prosent av stemmene i Nesseby (16,1) og Nesna (10,2). Tromsø fulgte like etter med 9,5. Partiet fikk én prosent eller mindre i 13 kommuner. Det svakeste resultatet var i Hægebostad med 0,2.
SV blei nest største parti i én kommune (Nesseby), tredje størst i én (Tolga) og fjerde størst i 24.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde SV tilbakegang i 412 kommuner, to var stabile, og det var framgang i 14. Størst var nedgangen i Flora med 6,9 prosentpoeng og Namsskogan med 5,5. Framgangen var størst i Træna med 2,0 poeng.
Fra 2011 hadde SV tilbakegang i 274 kommuner, mest i Forsand (11,8) og Nordkapp (10,4). I 137 kommuner hadde partiet framgang, mest i Nesseby med 8,1 poeng.
SV mistet ett av de to mandatene partiet fikk innvalg fra Oslo i 2009, i tillegg mistet partiet mandatet i Nordland for første gang siden partistiftelsen i 1973, og mandatene i Oppland, Vestfold, Vest-Agder og Rogaland. Partiet beholdt ett mandat i Oslo, og mandatene i Akershus, Hedmark, Hordaland og Sør-Trøndelag. Partiet fikk et nytt mandat i hvert av fylkene Troms og Finnmark, slik at nedgangen totalt ble på 4 mandater (fra 11 til 7) sammenlignet med valget i 2009. 7 distriktsmandater og 4 utjevningsmandater i 2009 ble til 2 distriktsmandater og 5 utjevningsmandater i 2013. Dersom oppslutningen hadde vært 1 promille lavere, ville partiet falt under sperregrensen og stått igjen kun med de to distriktsmandatene (Oslo og Hordaland).
=== Miljøpartiet De Grønne ===
Miljøpartiet De Grønne (MDG, nasjonale talspersoner: Hanna E. Marcussen og Harald August Nissen) fikk sitt nasjonale gjennombrudd ved dette valget, der partiet lyktes i å komme inn på Stortinget med sin førstekandidat i Oslo, Rasmus Hansson. Med liste i alle fylker blei resultatet 79 152 stemmer, en framgang på rundt 70 000 (prosentvis opp fra 0,4 til 2,8).
MDG hadde høyest oppslutning i Nesodden (10,2 prosent), Aurland (6,1) og Oslo (5,6). Partiet fikk én prosent eller mindre i 64 kommuner. Utsira var eneste kommune der stemmetallet var 0.
Partiet var fjerde størst i to kommuner, Tjøme og Nesodden.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Miljøpartiet en mimimal tilbakegang i tre kommuner (Leka, Tydal og Værøy) og stabilt resultat i Utsira og Røst. Ellers var det framgang, størst i Nesodden med 8,8 prosentpoeng.
Mindre partier med små sjanser til stortingsmandat vil ofte få sin største tilbakegang i forhold til lokalvalg i sine sterkeste kommuner. I forhold til fylkestingsvalget i 2011 hadde MDG tilbakegang i ni kommuner, mest i Lofoten: Flakstad (ned 2,9 prosentpoeng) og Moskenes (ned 2,1). Oppgangen var også i denne sammenlikninga størst i Nesodden med 4,4 poeng.
=== Rødt ===
Rødt (R, leder: Bjørnar Moxnes) blei heller ikke denne gangen representert på Tinget. Partiet stilte i alle fylker, og som i 2009 var det nært å vinne sistemandatet i Oslo. Det bør imidlertid nevnes at Oslo i mellomtida har fått to flere mandater. Rødt fikk 30 751 stemmer, en reduksjon på nærmere 6 000 (ned fra 1,35 til 1,08 prosent av godkjente stemmer). En må tilbake til 1993 for å finne et så svakt resultat for Rødt/Rød Valgallianse.
Rødt hadde sine beste resultater i Steigen (3,6 prosent), Vefsn (3,4) og Oslo (3,2). Det var fem kommuner uten R-stemmer: Aremark, Hægebostad, Sandøy, Røyrvik og Rømskog.
Partiet var sjette størst i én kommune, Vefsn.
I forhold til Rød Valgallianses resultater ved stortingsvalget i 2009 hadde Rødt tilbakegang i 185 kommuner og framgang i 166. I resten var resultatet stabilt. Bevegelsen var på et halvt prosentpoeng eller mindre i 360 kommuner. Størst var nedgangen i Vågsøy med 3,6 poeng, mens oppgangen var størst i Vefsn med 1,2 poeng.
Rødt hadde størst tilbakegang i forhold til 2011 i Vågsøy (ned 9,9 prosentpoeng) og Odda (ned 8,8). I alt var resultatet svakere i 320 kommuner, stabilt i 36 og bedre i 72. Alle oppgangene var på under én prosent.
=== De Kristne ===
Nykommeren De Kristne (leder: Erik Selle) blei det største av de partia som fikk under én prosent av stemmene. Partiet blei stifta i 2011 og stilte da liste i Bømlo kommune i Hordaland, der det fikk to kommunestyrerepresentanter ved lokalvalget samme år. I 2013 stilte det i samtlige fylker og fikk 17 731 stemmer (0,63 prosent).
De Kristne fikk 9,2 prosent av stemmene i Hægebostad, 4,5 prosent i Audnedal og 4,3 i Sokndal. De fikk null stemmer i 15 kommuner.
Partiet var femte størst i to kommuner, Øygarden og Vennesla.
=== Pensjonistpartiet ===
Pensjonistpartiet (leder: Einar Lonstad) stilte denne gangen liste i tolv fylker og fikk 11 865 stemmer, 35 færre enn ved valget i 2009. Det var 0,42 prosent av de godkjente stemmene, partiets svakeste resultat sia 1989.
Hitra var partiets beste kommune med 5,2 prosent av stemmene. I Steigen fikk det 3,6 prosent og i Våler i Hedmark 3,1.
=== Piratpartiet ===
Piratpartiet (leder: Øystein Jakobsen) blei stifta så seint som 20. desember 2012, men stilte likevel lister i alle fylker. Resultatet blei 9 869 stemmer, det vil si 0,35 prosent.
Piratpartiet fikk mer enn én prosent i to kommuner: Ballangen (1,3) og Osen (1,2). Det var 31 kommuner der partiet ikke fikk stemmer.
=== Kystpartiet ===
Kystpartiet (leder: Bengt Stabrun Johansen) stilte også i alle fylker. Partiet fikk 3 311 stemmer eller 0,12 prosent. Det er en kraftig reduksjon – fra 1,75 i 2001 til 0,83 i 2005 og 0,20 i 2009.
Partiet har fortsatt en del kommuner med gode resultater. De beste er Loppa med 7,0 prosent og Moskenes med 4,3. Det er 73 kommuner uten Kystparti-stemmer.
=== Demokratene i Norge ===
Demokratene i Norge (Dem), leder: Elisabeth Rue Strencbo) stilte liste i alle fylker og fikk 2 214 stemmer, en svak nedgang fra de to tidligere valga da partiet har stilt (2013: 0,08 prosent; 2009: 0,09; 2005: 0,10).Demokratenes beste kommuner var Kristiansand, Fedje og Odda – alle med 0,8 prosent av stemmene. Det er 155 kommuner der partiet ikke fikk stemmer.
=== Kristent Samlingsparti ===
Kristent Samlingsparti (KSP, leder: Ørnulf Nandrup) fikk 1 722 stemmer på de tolv listene partiet stilte. Det tilsvarer 0,06 prosent av godkjente stemmer, noe som er en tredel av resultatet i 2009 og under en firedel av 2001-resultatet.
KSP fikk sitt beste resultat i Kautokeino med 1,0 prosent av stemmene.
=== Det Liberale Folkepartiet ===
Det Liberale Folkepartiet (DLF, leder: Vegard Martinsen) stilte seks lister: Akershus, Oslo, Oppland, Vest-Agder, Rogaland og Sør-Trøndelag. I 2009 stilte partiet i tre fylker og oppnådde 0,01 prosent av stemmene nasjonalt. 2013-resultatet blei noe bedre: 909 stemmer og 0,03 prosent. Det er det høyeste stemmetallet dette partiet noensinne har fått.DLF fikk 0,7 prosent i Marnardal og 0,3 prosent i Selbu. Dette var partiets beste resultater. Det bør imidlertid noteres at dette er relativt små kommuner, så stemmetalla her var 9 og 6.
=== Norges Kommunistiske Parti ===
Norges Kommunistiske Parti (NKP, leder: Svend Haakon Jacobsen) hadde sju lister og fikk 611 stemmer, eller 0,02 prosent – partiets nest dårligste resultat. Bare 1993 var svakere (samt 1989 da partiet ikke stilte, men inngikk i Fylkeslistene for miljø og solidaritet).
NKP fikk sitt beste resultat i Tranøy med 0,7 prosent (6 stemmer).
=== Samfunnspartiet ===
Samfunnspartiet (leder: Øystein Meier Johannessen) stilte fire lister: Akershus, Oslo, Buskerud og Nordland. Samla stemmetall blei 295, og det er det høyeste partiet har oppnådd i de fire stortingsvalga det har deltatt (1993, 1997, 2005 og 2013).Partiet fikk sitt beste resultat i lederens hjemkommune, Hemnes (0,7 prosent). Av partiets tjue beste kommuner er seksten i Nordland.
=== Tre nye lister ===
Ved valget var det videre tre nye lister som stilte i ett fylke hver:
Sykehus til Alta (1. kandidat: Raymond Londal, Alta) stilte bare i Finnmark og fikk 467 stemmer. Best var oppslutninga i Kautokeino (5,1 prosent) og Alta (3,9).
Folkelisten mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja (1. kandidat: Øystein Meier Johannessen, Hemnes, som også stod på topp på Samfunnspartiets liste i fylket) stilte bare i Nordland og fikk 268 stemmer. Størst oppslutninbg fikk lista i Værøy (1,1 prosent) og Moskenes (0,8).
Folkemakten (grunnlegger: Siv Gørbitz) stilte bare i Hordaland og fikk 175 stemmer. 105 av disse kom i Bergen.
== Regjeringsskifte ==
Valget gav altså en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig.
10. september varsla statsminister Jens Stoltenberg at han ville søke avskjed for regjeringa etter at den hadde lagt fram sitt forslag til statsbudsjett 14. oktober, noe han også gjorde. De fire borgerlige partia innleda sonderinger om et regjeringssamarbeid 16. september. 30. september undertegna de en samarbeidsavtale,. Avtalen innebar at det ville bli ei mindretallsregjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet, men med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti. Høyre og Frp innleda regjeringsforhandlingene 1. oktober på Sundvolden Hotel, og de kunne 7. oktober presentere en «regjeringsplattform».Etter at Stoltenberg formelt hadde søkt avskjed, fikk Høyre-leder Erna Solberg i oppdrag å danne ny regjering. Solberg-regjeringa tiltrådte 16. oktober 2013. Den nye regjeringa fikk 11 statsråder fra Høyre og 7 fra Fremskrittspartiet.
== Det nye Stortinget ==
Civita gjennomførte i juli 2013 en analyse av bakgrunnen til de som lå an til å bli innvalgt på Stortinget i forhold til 2009-valget. Her viste tallene at gjennomsnittsalderen kommer til å holde seg relativt lik med en gjennomsnittsalder på 46 år og en medianalder på 47 år med en liten forsyvning med flere yngre representanter under 30 år enn representanter over 60 år. Spesielt innenfor utdanning vil det skje en endring, hvor 78% har høyere utdanning i det nye Stortinget, mot 62% i inneværende periode og 30% i befolkningen.
== Statistikk ==
=== Velgermasse ===
Velgermassen i Norge økte fra valget i 2009 med 3,1 prosentpoeng og det er totalt 3 636 200 personer med stemmerett ved valget i 2013 ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Blant disse er det i underkant av 250 000 personer som for første gang kan stemme ved et stortingsvalg. Halvparten av disse hadde heller ikke stemmerett ved forrige lokalvalg. Rundt 30 % av velgermassen er 60 år eller eldre, mens rundt 5 % er personer med innvandrerbakgrunn. I Oslo utgjør innvandrerbefolkningen med stemmerett nærmere 17 % av Oslos stemmeberettigede befolkning, mens i Finnmark er utgjør de i underkant av 2,5 %. Innvandrere med bakgrunn fra Pakistan, Vietnam, Irak og Iran utgjør alene over en fjerdedel av stemmeberettigede innvandrere og innvandrere fra Somalia og Irak hadde den største prosentvise økningen som del av innvandrerbefolkningen i Norge. De to fylkene Oslo og Finnmark har også den største ulikheten i velgermasse med henholdsvis 434 200 og 53 400 stemmeberettigede.
=== Valgdeltakelse ===
Forskere ved Institutt for samfunnsforskning var før valget usikre hvorvidt trenden fra forrige valg ville fortsette ved dette valget. I juni 2013 ble boken Et robust lokaldemokrati - lokalvalget i skyggen av 22. juli 2011, redigert av Johannes Bergh og Dag Arne Christensen lansert. Førstegangsvelgeres deltakelse ved lokalvalget i 2011 steg med 10 prosentpoeng og forfatterne forklarer dette i relasjon til terrorangrepene tidligere samme år.
=== Velgeroverganger ===
== Se også ==
Valg i Norge
Sametingsvalget 2013
== Referanser ==
Fotnoter
Andre referanser
== Eksterne lenker ==
(en) Norwegian parliamentary election, 2013 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Offentlige siderValg.no (Valgportalen): Stortingsvalget 2013 - Resultater og informasjon om valget utgitt av Kommunal- og regionaldepartementet
Valgloven på Lovdata
Navn på alle valglister og kandidater i 2013 fra Kommunal- og regionaldepartementetMediers dekningNRK
Dagbladet
VG | Stortingsvalget 2013 i Vega ble avholdt 9. september 2013 i Vega kommune i Nordland. | 2,176 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Helle_Stangerup | 2023-02-04 | Helle Stangerup | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske forfattere', 'Kategori:Danske grevinner', 'Kategori:Dødsfall 29. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 30. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Mottakere av De Gyldne Laurbær', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Helle Stangerup (født 30. oktober 1939 på Frederiksberg, død 29. mars 2015) var en dansk forfatter som blant annet skrev kriminal- og historiske romaner.
Hun var datter av professor i litteraturhistorie Hakon Stangerup (1908–1976) og skuespiller Betty Söderberg (1910–1993) og dermed bror til forfatteren Henrik Stangerup.Hun ble cand.jur. fra Københavns Universitet i 1966, men valgte forfatteryrket hvor hun i 1967 debuterte med kriminalromanen Gravskrift for Rødhætte. I 1985 utkom Christine, en historisk roman om Christian IIs datter Christine, etterfulgt i 1989 av Spardame om Christian IVs datter Leonora Christine. I 1999 utga hun Saxo: Danmarkskrøniken 1–2 på nåtidsdansk. Romanene er oversatt til flere sprog, deriblant til engelsk, fransk norsk og tysk.I tidsrommet 1969–1979 var hun gift med lensgreve Adam Wilhelm Knuth (1933–2013) til Knuthenborg, med hvem hun fikk to sønner. Den 29. mars 2015 sov Helle Stangerup inn etter lengre tids sykdom.
| Helle Stangerup (født 30. oktober 1939 på Frederiksberg, død 29. mars 2015) var en dansk forfatter som blant annet skrev kriminal- og historiske romaner.
Hun var datter av professor i litteraturhistorie Hakon Stangerup (1908–1976) og skuespiller Betty Söderberg (1910–1993) og dermed bror til forfatteren Henrik Stangerup.Hun ble cand.jur. fra Københavns Universitet i 1966, men valgte forfatteryrket hvor hun i 1967 debuterte med kriminalromanen Gravskrift for Rødhætte. I 1985 utkom Christine, en historisk roman om Christian IIs datter Christine, etterfulgt i 1989 av Spardame om Christian IVs datter Leonora Christine. I 1999 utga hun Saxo: Danmarkskrøniken 1–2 på nåtidsdansk. Romanene er oversatt til flere sprog, deriblant til engelsk, fransk norsk og tysk.I tidsrommet 1969–1979 var hun gift med lensgreve Adam Wilhelm Knuth (1933–2013) til Knuthenborg, med hvem hun fikk to sønner. Den 29. mars 2015 sov Helle Stangerup inn etter lengre tids sykdom.
== Verk i utvalg ==
Gravskrift for Rødhætte (1967)
Gule handsker (1968)
Spejldans (1969)
Diamanter er dydens løn (1970)
Solsikkerne (1972)
Ulvetid (1980)
Den tibetanske maske (1981)
Christine (1985)
Spardame (1989)
Sankt Markus nat (1992)
Stedfar (1995)
Tidens bord (2001)
Skæbnegalleriet (2006)
En forskers død (2010)
Bag skodderne (2011)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Biografi på litteratursiden | Helle Stangerup (født 30. oktober 1939 på Frederiksberg, død 29. | 2,177 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lepidotrogus | 2023-02-04 | Lepidotrogus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1894', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Lepidotrogus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Lepidotrogus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Levevis ==
Larvene lever i jorda der de eter på røtter.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i tropisk Afrika (Tanzania).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Schizonychini
Slekten Lepidotrogus Kolbe, 1894
Lepidotrogus conradti Kolbe, 1894
Lepidotrogus fulvipennis Moser, 1913
Lepidotrogus kilimanus Moser, 1913
Lepidotrogus nyassicus Moser, 1913
Lepidotrogus signaticollis Moser, 1913
Lepidotrogus squamiger Kolbe, 1894
== Eksterne lenker ==
(en) Lepidotrogus i Global Biodiversity Information Facility
Lepidotrogus – detaljert informasjon på Wikispecies | Lepidotrogus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,178 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stephanopholis | 2023-02-04 | Stephanopholis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1896', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Stephanopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Stephanopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Levevis ==
Larvene lever i jorda der de eter på røtter.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sørøst-Asia, der den er kjent fra Sri Lanka og Filippinene men ikke fra mellomliggende områder. Det er noe uklart hvor S. melolonthoides kommer fra, muligens er denne arten hjemmehørende i Sør-Afrika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Schizonychini
Slekten Stephanopholis Brenske, 1896
Stephanopholis cribricollis Arrow, 1916
Stephanopholis lopezi Chapin, 1931
Stephanopholis melolonthoides (Brenske, 1892)
Stephanopholis philippinensis Brenske, 1896
Stephanopholis rubicundus Arrow, 1916
Stephanopholis singalensis Brenske, 1896
== Eksterne lenker ==
(en) Stephanopholis i Encyclopedia of Life
(en) Stephanopholis i Global Biodiversity Information Facility
Stephanopholis – detaljert informasjon på Wikispecies | Stephanopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,179 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABAardal%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Aardal» | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:HSD-skip', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1942', 'Kategori:Skip sluttseilt 1991'] | MS «Aardal», senere «Sfinx», var et passasjerskip bygget i 1942 og innkjøpt av Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane i 1951. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1973.
I 1973 ble Aardal solgt til Olav Linga i Folkedal, byttet navn «Sfinx» og bygget om til lastebåt. «Sfinx» gikk i godsruter for Hardanger Sunnhordlandske Dampskipselskap frem til 1983.
| MS «Aardal», senere «Sfinx», var et passasjerskip bygget i 1942 og innkjøpt av Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane i 1951. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1973.
I 1973 ble Aardal solgt til Olav Linga i Folkedal, byttet navn «Sfinx» og bygget om til lastebåt. «Sfinx» gikk i godsruter for Hardanger Sunnhordlandske Dampskipselskap frem til 1983.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1942
Bygget av: W. J. Yarwood & Sons (1938) Ltd., Northwich
Brutto RT: ukjent
Netto RT: ukjent
Lengde: 40,16 meter
Bredde: 7,35 meter
Motor: 6cyl. 2T DM (H. J. Widdop & Co. Ltd., Keighley), 300 bHK
== Historie ==
1942: Mars: Levert som «Air 3 A» for Royal Air Force, UK
1947: Solgt til A/L Tråldrift (M. Myklebust), Bergen. Omdøpt «Promt» (B-8-B). Ombygd til M/Fi: 254 brt, 89 nrt
1951: Innkjøpt av Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen. Omdøpt «Aardal». Ombygd til rutebåt ved Mjellem & Karlsen, Bergen. Nye mål: 302 brt, 179 nrt, 146 PC. Dimensjon: 127.1 x 24.1 x 8.2 meter. 6cyl. 2T EV DM (Bergens Mekaniske Verksted)
1967: Ny motor: 6cyl. 4T EV DM (Bergens MV), 540 bHK
1973: Solgt til Olav Linga, Folkedal/Bergen. Omdøpt «Sfinx». Ombygd til lastebåt: 259 brt, 102 nrt
1983: Aug.: Solgt til Tele Anlegg A/S, Bø i Telemark/Bergen. Omdøpt «Telanbo», benyttet som losjiskip i Longyearbyen.
1987: Solgt til Store Norske Spitsbergen Kullkompani A/S, Longyearbyen/Bergen
1991: 3. kvartal: Senket i Isfjorden på Svalbard.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 5000562 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Telanbo – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MS «Aardal», senere «Sfinx», var et passasjerskip bygget i 1942 og innkjøpt av Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane i 1951. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1973. | 2,180 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABHornelen%C2%BB_(1952) | 2023-02-04 | MS «Hornelen» (1952) | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget ved Mjellem & Karlsen', 'Kategori:Skip fra 1952', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | MS «Hornelen» er et lasteskip bygget i 1952 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet var blant de første i Norge som var spesialbygget for palletransport, og gikk i for rederiet frem til 1986.
| MS «Hornelen» er et lasteskip bygget i 1952 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet var blant de første i Norge som var spesialbygget for palletransport, og gikk i for rederiet frem til 1986.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1952
Bygget av: Mjellem & Karlsen, Bergen (byggenummer 72)
Brutto RT: 396
Netto RT: 163
Lengde: 142 meter
Bredde: 28,3 meter
Motor: 8cyl. 4T EV DM (KHD AG, Köln), 660 bHK
== Historie ==
1952: Mai: Levert som «Hornelen» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1964: Ombygd: 572 brt, 321 nrt
1966: Ny motor: 6cyl. 4T EV DM (Bergens MV), 780 bHK
1979: Reg.havn endret til Måløy
1986: Febr.: Solgt til Birger Larsen, Steinsland/Bergen. Omdøpt «Bramshorn»
1986: Mars: Solgt til BEY Shipping A/S, Steinsland/Bergen
1989: Solgt til ukj. eier, St.Helier, Jersey, UK.
1992: Solgt til Seahunter Ltd., San Lorenzo, Hond. Omdøpt «Iles de loos»
199?: Solgt til Gulf Shipping Co., San Lorenzo, Hond. Omdøpt «Syd-syd I»
2001: 18.06.: Solgt til ukjent eier og flagg
2011: Står fremdeles slik i LloydsSeiler i Fransk Polynesia pr 2016 - navn St XMorris Stella. Kan sees på det danske tv-program «Mot fjerne kyster» v Mikkel Beha Erichsen m/familie.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Starheim, Ottar (10. februar 2015). «Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane» (html) (norsk). NRK Sogn og Fjordane. Besøkt 30. mars 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) MS «Hornelen» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MS «Hornelen» er et lasteskip bygget i 1952 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet var blant de første i Norge som var spesialbygget for palletransport, og gikk i for rederiet frem til 1986. | 2,181 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABFj%C3%A6rlandsfjord%C2%BB_(1951) | 2023-02-04 | MF «Fjærlandsfjord» (1951) | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Tyskland', 'Kategori:Skip fra 1951', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | MF «Fjærlandsfjord», tidligere «Gula» og senere «Sagvåg» er en bilferge bygget i 1951 i Tyskland. Skipet ble innkjøpt av Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane i 1952 og gikk i rute for rederiet frem til 1977.
| MF «Fjærlandsfjord», tidligere «Gula» og senere «Sagvåg» er en bilferge bygget i 1951 i Tyskland. Skipet ble innkjøpt av Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane i 1952 og gikk i rute for rederiet frem til 1977.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1951
Bygget av: Wilhelm Krooss, Wischhafen
Brutto RT: 145
Netto RT: 68
Personbilkapasitet: 22
Passasjerkapasitet: ukjent
Lengde: 89,7 fot
Bredde: 26,9 fot
Motor: 2syl. 4T DM (Humboldt-Deutz-Motoren AG, Köln, b.1931), 150 bHK
== Historie ==
1951: Juli: Levert som «Wischhafen» for Harttermann & Krooss, Wischhafen, T-V. Trolig bygget ved at akterskipet av et utrangert tankskip fikk påbygget nytt forskip. Tankskipet het muligens «Kehdingen».
1952: Innkjøpt av Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen. Omdøpt «Gula»
1954: Omdøpt «Fjærlandsfjord»
1959: Ny motor: 3cyl. 2T DM (Wichmann Motorfabr., Rubbestadneset), 240 bHK
1977: Solgt til P/R Sagvåg Båttransport (Bjørn Ottesen, Sagvåg), Bergen. Omdøpt «Sagvåg»
1979: Solgt til P/R Tina (Alvilde Ommundsen, Stavanger), Bergen
1985: Disp. overtatt av Alvilde Berge, Stavanger/Bergen
1985: Okt.: Solgt til Sagvåg A/S (Jørgen Bosvik, Hinna), Bergen
2003: Juni: Overført til Bosvik AS, Stord/Bergen
2005: 30.08.: Solgt til Bergsvåg Husbåt AS, Bergen. Ombygd til husbåt og lagt opp som sådan i Bergen.
2020: Fremdeles i bruk.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Langes, W. (2015). «Fjordfaehren.de» (tysk). Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 30. mars 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 5115771 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) «Sagvåg» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MF «Fjærlandsfjord», tidligere «Gula» og senere «Sagvåg» er en bilferge bygget i 1951 i Tyskland. Skipet ble innkjøpt av Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane i 1952 og gikk i rute for rederiet frem til 1977. | 2,182 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABGudvangen%C2%BB_(1954) | 2023-02-04 | MF «Gudvangen» (1954) | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergens mekaniske verksted', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip fra 1954', 'Kategori:Skip sluttseilt 2006', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | MF «Gudvangen» var en bilferge bygget i 1954 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1980, mesteparten av tiden i ruten Lærdal-Kaupanger-Gudvangen i indre Sogn.
| MF «Gudvangen» var en bilferge bygget i 1954 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1980, mesteparten av tiden i ruten Lærdal-Kaupanger-Gudvangen i indre Sogn.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1954
Bygget av: Bergen Mekaniske Verksted (byggenummer 405)
Brutto RT: 313
Netto RT: 132
Personbilkapasitet: 30
Lengde: 123 meter
Bredde: 30,4 meter
Motor: 8cyl. 4T EV DM (KHD AG, Köln), 660 bHK
== Historie ==
1954: Mai: Levert som «Gudvangen» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1980: Solgt til Simon Møkster, Stavanger. Omdøpt «Strilvang»
1981: Solgt til Rederi AB Tillingenabben, Timmernabben, Sv. Omdøpt «G. A. Skytte»
1984: Solgt til Kustmarin KB, Malmö, Sverige.
1984: Solgt til Marin & Maskin i Stockholm AB, Stockholm/Malmö, Sverige.
1989: Solgt til Bohusläns Nya Ångfartygs AB, Hovås/Göteborg, Sverige.
1992: Juli: Solgt til Sadjedi Farhad Odins Orientmattor, Göteborg, Sverige.
1992: Nov.: Solgt til Åbergs Museum AB, Göteborg, Sverige.
1993: Mai: Solgt til Bo Löfqvist P/R, Göteborg, Sverige.
1993: Mai: Solgt til KB M/S G. A. Skytte, Göteborg, Sverige.
2000: Solgt til firma Piraten på Gullbergskajen, Göteborg, Sverige.
2006: 12.04.: Brant ved Gullbergskajen i Göteborg
2006: 15.05.: Slept til Frederikshavn i Danmark for hogging.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Langes, W. (2015). «Fjordfaehren.de» (tysk). Arkivert fra originalen 2. april 2015. Besøkt 30. mars 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 5137286 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MF «Gudvangen» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MF «Gudvangen» var en bilferge bygget i 1954 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1980, mesteparten av tiden i ruten Lærdal-Kaupanger-Gudvangen i indre Sogn. | 2,183 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABGula%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Gula» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske skip i Sør-Amerika', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget ved Mjellem & Karlsen', 'Kategori:Skip fra 1954', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-07'] | MS «Gula» er et lasteskip bygget i 1954 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk for rederiet frem til 1977. Skipet er nå i Ecuador i Sør-Amerika.
| MS «Gula» er et lasteskip bygget i 1954 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk for rederiet frem til 1977. Skipet er nå i Ecuador i Sør-Amerika.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1954
Bygget av: Mjellem & Karlsen, Bergen (byggenummer 74)
Brutto RT: 424
Netto RT: 317
Lengde: 142 meter
Bredde: 28,3 meter
Motor: 8cyl. 4T EV DM (KHD AG, Köln), 660 bHK
== Historie ==
1954: Juni.: Levert som «Gula» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1977: Solgt til Somon Møkster, Stavanger. Omdøpt «Stril Flower»
1978: Jan.: Solgt til Transportes Maritimos y Fluviales SA (TRAMFSA), Guayaquil, Ecuador. Omdøpt «Pinzon»
1989: Solgt til Juan M. Vallejo, Guayaquil, Ecuador. Omdøpt «Virgen de Monserrate»
1997: Solgt til Arvitres SA, Guayaquil, Ecuador.
2011: Fremdeles i fart.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
MarineTraffic (2015). «MarineTraffic» (engelsk). Arkivert fra originalen 2. april 2015. Besøkt 30. mars 2015.
Starheim, Ottar (10. februar 2015). «Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane» (html) (norsk). NRK Sogn og Fjordane. Besøkt 30. mars 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) MS «Gula» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MS «Gula» er et lasteskip bygget i 1954 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk for rederiet frem til 1977. | 2,184 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Crepischiza | 2023-02-04 | Crepischiza | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1903', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Crepischiza er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Crepischiza er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Levevis ==
Larvene lever i jorda der de eter på røtter.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Afrika (Tanzania, den Den demokratiske republikken Kongo).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Schizonychini
Slekten Crepischiza Brenske, 1903
Crepischiza ertli Moser, 1914
Crepischiza pallida Arrow, 1944
Crepischiza pruinosa Arrow, 1944
Crepischiza schoutedeni Moser, 1926
Crepischiza sinuaticeps Moser, 1914
Crepischiza usambarae Brenske, 1903
== Eksterne lenker ==
(en) Crepischiza i Global Biodiversity Information Facility
Crepischiza – detaljert informasjon på Wikispecies | Crepischiza er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,185 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Redotus | 2023-02-04 | Redotus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1860', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Redotus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
| Redotus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda der de eter på røtter.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i Nord-Afrika (Algerie).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Schizonychini
Slekten Redotus Fairmaire, 1860
Redotus rufulus Fairmaire, 1860
== Eksterne lenker ==
(en) Redotus i Global Biodiversity Information Facility
Redotus rufulus – detaljert informasjon på Wikispecies | Redotus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,186 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABSogn%C2%BB_(1956) | 2023-02-04 | MF «Sogn» (1956) | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1956', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | MF «Sogn» er en bilferge bygget i 1956 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1984. De første årene i ferjesambandet Hella–Dragsvik–Vangsnes og senere i Dalsfjord.
| MF «Sogn» er en bilferge bygget i 1956 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1984. De første årene i ferjesambandet Hella–Dragsvik–Vangsnes og senere i Dalsfjord.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1956
Bygget av: Haugesunds mek. Verksted, Haugesund (byggenummer 15)
Brutto RT: 141
Netto RT: 64
Personbilkapasitet: 18
Lengde: 28,48 meter
Bredde: 8,74 meter
Motor: 2x 8cyl. 4T EV DM (KHD AG, Köln), 240 bHk
== Historie ==
1956: Juli: Levert som «Sogn» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1979: Reg.havn endret til Florø
1984: Mars: Solgt til Industriterminaler A/S, Spjelkavik/Ålesund. Omdøpt «Rauberg»
1986: Jan.: Solgt til Atle Ahmer, Fotlandsvåg/Bergen
1990: Juni: Solgt til Chainco AS, Torvastad/Haugesund. Omdøpt «Chain Surveyor I»
1997: Nov.: Solgt til Helge Harry Nymo, Mørkved/Bodø
2000: April: Solgt til A-Brygger AS, Sandnes/Bodø. Omdøpt «Nymopel»
2002: Nov.: Solgt til Hansen Dahl Holding AS, Bodø
2004: Juni: Solgt til Kaibygg & Dykkerservice AS (Steinar Bach, Sørstraumen), Bodø
2011: Fremdeles i fart.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Langes, W. (2015). «Fjordfaehren.de» (tysk). Arkivert fra originalen 2. april 2015. Besøkt 30. mars 2015.
MarineTraffic (2015). «MarineTraffic» (engelsk). Besøkt 30. mars 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 7398470 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) «Nymopel» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MF «Sogn» er en bilferge bygget i 1956 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1984. | 2,187 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sericini | 2023-02-04 | Sericini | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1837', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Sericini er en gruppe av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Gruppen er i Norge bare representert av én art, brun oldenborre (Serica brunnea).
| Sericini er en gruppe av biller som hører til familien skarabider (Scarabaeidae). Gruppen er i Norge bare representert av én art, brun oldenborre (Serica brunnea).
== Utseende ==
Middelsstore (5-10 millimeter) biller, nokså tettbygde med kraftige bein, antennene ender i en vifte. Kroppen er mer eller mindre sylindrisk, de fleste er fint hårete og svarte eller brune på farge. Beina er forholdsvis spinkle til skarabider å være. Larvene er såkalte scarabaeiforme larver, fete og hvite, mer eller mindre C-formede, med en kraftig hodekapsel, kraftige, men ikke spesielt store kjever og tre par korte, kraftige bein.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda av røtter, mens de voksne insektene kan finnes gnagende på blader. De flyr godt og mye, helst om natta.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, (Scarabaeidae) Latreille, 1806
Underfamilien småoldenborrer (Sericinae) Hope, 1837
Stammen Sericini
Understammen Sericina
Slekten Adossa Britton, 1995 - 2 arter
Slekten Amaladera Reitter, 1896 – 6 arter, 3 i Europa
Slekten Amiserica Nomura, 1974 - 31 arter
Slekten Ancylonyx Britton, 1957 - 3 arter
Slekten Anomalophylla Reitter, 1887 - 25 arter
Slekten Anthotocus Britton, 1957 - 5 arter
Slekten Apotriodonta Baraud, 1962 – én art i Europa
Slekten Astaena Erichson, 1847 - ca. 130 arter
Slekten Athlia Erichson, 1835 - 10 arter
Slekten Autoserica Brenske, 1898 - ca. 220 arter
Slekten Cheiragra MacLeay, 1864 - 5 arter
Slekten Cheirodontus Britton, 1957 - 2 arter
Slekten Cheirora Britton, 1957 - én art
Slekten Euserica Reitter, 1896 – 15 arter, 7 i Europa
Slekten Gastroserica Brenske, 1897 - 44 arter
Slekten Hellaserica Baraud & Nicolas, 1966 – én art i Europa
Slekten Hyboserica Peringuey, 1904
Slekten Hymenochelus Reitter, 1890 – én art i Europa
Slekten Hymenoplia Eschscholtz, 1830 – 45 arter, 19 i Europa
Slekten Hyposerica Brenske, 1897 – 54 arter, ikke i Europa
Slekten Leoserica Fabrizi, Eberle & Ahrens, 2019
Slekten Maladera Mulsant & Rey, 1871 – ca. 375 arter, 6 i Europa. I Norden:
Maladera holosericea (Scopoli, 1772) – finnes i Sverige og Danmark, ikke i Norge
Slekten Microserica Brenske, 1894 - ca. 200 arter
Slekten Miotemna Lacordaire, 1856 - én art
Slekten Neophyllotocus Blackburn, 1898 - 7 arter
Slekten Neoserica Brenske, 1894 - ca. 300 arter (under revisjon)
Slekten Nipponoserica Nomura, 1973 – 16 arter, ikke i Europa
Slekten Omaloplia Schönherr, 1817 – 36 arter, 20 i Europa. I Norden:
Omaloplia ruricola (Fabricius, 1775) – finnes i Danmark, ikke i Norge
Slekten Opsitocus Britton, 1957 - én art
Slekten Paratriodonta Baraud, 1962 – 20 arter, 3 i Europa
Slekten Phyllotocus Fischer von Röslerstamm, 1823 - 28 arter
Slekten Raysymmela Saylor, 1947 - 4 arter
Slekten Serica MacLeay, 1819 – ca. 325 arter, bare én i Europa:
Brun oldenborre, Serica brunnea (Linnaeus, 1758)
Slekten Sericania Motschulsky, 1860 – 65 arter, ikke i Europa
Slekten Sphaeroscelis Burmeister, 1855 - én art
Slekten Symmela Erichson, 1835 - 20 arter
Slekten Triodontella Reitter, 1919 - 69 arter
Slekten Xenoserica Ahrens, 2005 - 5 arter
Understammen Trochalina Brenske, 1898
Slekten Ablaberoides Blanchard, 1850 - 40 arter
Slekten Trochalus Laporte de Castelnau, 1832 - ca. 190 arter
== Kilder ==
Silfverberg, H. 1992. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae (Liste over Nordens biller). Helsinki.
Zahradník, J. og Chvála, M. 1991. Teknologisk forlags store bok om insekter. N.W. Damm. Om skarabider s. 270-279.
Fauna Europaea Web Service Version 2.4 (2011) Utbredelsesdatabase over europeiske dyr
== Eksterne lenker ==
(no) Sericini hos Artsdatabanken
(en) Sericini hos Fossilworks
(en) Sericini hos ITIS
(en) Kategori:Sericini – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Sericini – detaljert informasjon på Wikispecies | * | 2,188 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABAlden%C2%BB_(1958) | 2023-02-04 | MS «Alden» (1958) | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Fraktefartøy', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske skip i Karibien', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip fra 1958', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Svenske skip', 'Kategori:Thaules Mekaniske Verksted'] | MS «Alden» var et lasteskip bygget i 1958 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk for rederiet frem til 1988.
| MS «Alden» var et lasteskip bygget i 1958 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk for rederiet frem til 1988.
== Historie ==
1958: April: Levert som «Alden» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1979: Reg.havn endret til Florø
1986: Mars: Rederiet flyttet til Florø
1988: Mai: Solgt til Tug-Trans Ådlandsvik & Co. ANS (Kåre Fyllingen, Kleppestø), Florø. Omdøpt «Firkløver»
1988: Okt.: Solgt til A/S Mini Cruise, Fyllingsdalen/Florø
1989: Solgt til Stiftelsen Paulus Båtarna, Stugsuns, Sverige. Omdøpt «Paulus I». Ommålt: 613 BT, 184 NT, 793 t.dw.
1997: Solgt til Hallersrud Förvaltning AB, Stugsund, Sverige. Omdøpt «Alden»
1997: Reg.havn endret til Kungshamn, Sverige.
1997: Solgt til Gary Rouzier, Transcomar SA, Port-au-Prince, Haiti
2010: Ikke lenger i Loyds. Skjebne ukjent.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Starheim, Ottar (10. februar 2015). «Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane» (html) (norsk). NRK Sogn og Fjordane. Besøkt 30. mars 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) MS «Alden» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | | andre navn = 1988 - 1989 : «Firkløver» | 2,189 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xylonychini | 2023-02-04 | Xylonychini | ['Kategori:Artikler uten artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australias insekter', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1957', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Xylonychini er en gruppe av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Xylonychini er en gruppe av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore oldenborrer, gjerne grønne på farge. Overflatisk minner de om arter i gruppen praktskarabider (Rutelinae).
== Utbredelse ==
Gruppen er utbredt i Australia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Xylonychini Britton, 1957
Slekten Chariochilus Brenske, 1898 - én art
Slekten Colymbomorpha Blanchard - 3 arter
Slekten Exostethus Britton, 1979 - én art
Slekten Nitorellus Britton - én art
Slekten Phyllococerus Waterhouse - én art
Slekten Xylonichus Boisduval - 6 arter
== Kilder ==
Britton, E.B. (1979) New Australian Melolonthinae (Coleoptera: Scarabaeidae). Journal of the Australian entomological Society 18: 193-197. [1]
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for arter i Wikidata | Xylonychini er en gruppe av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,190 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Realistlista | 2023-02-04 | Realistlista | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske studentorganisasjoner', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Studentforeninger ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Studentpolitikk ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Realistlista er en studentpolitisk liste ved Universitetet i Oslo, og ble stiftet i 1987.
Foreningen er partipolitisk uavhengig, og arbeider for økt fokus på realfag i samfunnet. Dens partiprogram tar utgangspunkt i problemstillinger på grasrotnivå i studentlivet, og baserer seg på pragmatiske løsninger uten å være bundet til en politisk ideologi.
Størsteparten av listens medlemmer er studenter ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (MatNat) på UiO, men listen rekrutterer også medlemmer fra det medisinske, odontologiske, og utdanningsvitenskapelige fakultet.
Realistlista må ikke forveksles med Realistforeningen, den sosiale fakultetsforeningen på MatNat.
| Realistlista er en studentpolitisk liste ved Universitetet i Oslo, og ble stiftet i 1987.
Foreningen er partipolitisk uavhengig, og arbeider for økt fokus på realfag i samfunnet. Dens partiprogram tar utgangspunkt i problemstillinger på grasrotnivå i studentlivet, og baserer seg på pragmatiske løsninger uten å være bundet til en politisk ideologi.
Størsteparten av listens medlemmer er studenter ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (MatNat) på UiO, men listen rekrutterer også medlemmer fra det medisinske, odontologiske, og utdanningsvitenskapelige fakultet.
Realistlista må ikke forveksles med Realistforeningen, den sosiale fakultetsforeningen på MatNat.
== Organisasjon og medlemskap ==
Alle studenter ved Universitetet i Oslo kan bli medlem av Realistlista, forutsett at vedkommende ser seg enig i listens formål og ikke stiller for en annen liste til de samme organer. Allmøtet er listen øverste organ, og avholdes før valg til Studentparlamentet og Velferdstinget, henholdsvis på våren og sent på høsten. Styret i Realistlista består av leder og økonomiansvarlig.
== Studentparlamentet og Velferdstinget ==
Ved studentvalget 2015 ble Realistlista den største studentpolitiske listen, med 25,9 % av stemmene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Hjemmeside: Realistlista.no | thumb|Realistlistas logo | 2,191 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chnaunanthini | 2023-02-04 | Chnaunanthini | ['Kategori:Artikler uten artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Chnaunanthini er en gruppe av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Gruppen omfatter bare to kjente arter som blir plassert i hver sin slekt.
| Chnaunanthini er en gruppe av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Gruppen omfatter bare to kjente arter som blir plassert i hver sin slekt.
== Utseende ==
Nokså små, blanke, gulbrune oldenborrer.
== Utbredelse ==
Gruppen er utbredt i Mexico og USA.
== Systematisk inndeling ==
Den systematiske plasseringen er usikker.
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Chnaunanthini
Slekten Chnaunanthus Burmeister, 1855 - 3 arter
== Eksterne lenker ==
Artikkelen har ingen egenskaper for arter i Wikidata | Chnaunanthini er en gruppe av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til underfamilien oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,192 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kamila_Li%C4%87winko | 2023-02-04 | Kamila Lićwinko | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Deltakere for Polen under Sommer-OL 2020', 'Kategori:Deltakere for Polen under VM i friidrett 2009', 'Kategori:Deltakere for Polen under VM i friidrett 2011', 'Kategori:Deltakere for Polen under VM i friidrett 2013', 'Kategori:Deltakere for Polen under VM i friidrett 2015', 'Kategori:Deltakere for Polen under VM i friidrett 2017', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2016', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 2020', 'Kategori:Fødsler 22. mars', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Bielsk Podlaski fylke', 'Kategori:Polske høydehoppere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:VM-bronsemedaljevinnere i friidrett for Polen', 'Kategori:Verdensmestere i friidrett for Polen'] | Kamila Lićwinko (født Stepaniuk, 22. mars 1986 i Bielsk Podlaski i Podlasie voivodskap) er en polsk friidrettsutøver som konkurrerer i høydehopp.
| Kamila Lićwinko (født Stepaniuk, 22. mars 1986 i Bielsk Podlaski i Podlasie voivodskap) er en polsk friidrettsutøver som konkurrerer i høydehopp.
== Idrettskarriere ==
Lićwinko deltok ved junior-EM i friidrett 2005, der hun kom på 8.-plass. Ved U23-EM i friidrett 2007 kom hun på 4.-plass.
Hun kom på 8.-plass ved EM i friidrett innendørs 2009, og på 4.-plass ved Sommeruniversiaden 2009, mens hun ble slått ut i kvalifiseringen ved VM i friidrett 2009, der hun endte på 16.-plass.
I 2013 deltok hun ved EM innendørs i Göteborg. Der greide hun bare 1,85 meter, og endte på 17.-plass. Ved Sommeruniversiaden 2013 greide hun 1,96 meter, og vant med det høydehoppkonkurransen, foran Marija Kutsjina og Anna Iljuštšenko. Ved Lag-EM i friidrett 2013 deltok Polen i Super League, og Lićwinko kom her på 2.-plass i høydehopp, bak Marija Kutsjina. Polen kom på 5.-plass i lagkonkurransen. I august deltok hun også ved VM i friidrett 2013 i Moskva, der hun kvalifiserte seg til finalen. I finalen greide hun 1,93 på første forsøk, men rev på 1,97, og endte på en delt 7.-plass med Alessia Trost.
Ved VM i friidrett innendørs 2014 i Sopot satte hun ny polsk rekord, med 2 meter i finalen. Dermed kom hun på delt 1.-plass, sammen med Marija Kutsjina. Ved EM i friidrett 2014 kom hun på 9.-plass, med 1,90 som beste tellende hopp.
Ved EM i friidrett innendørs 2015 i Praha kom hun på 3.-plass, bak Kutsjina og Trost. Hun kom også på 3.-plass ved Lag-EM i friidrett 2015 i Tsjeboksary, der hun hoppet 1,97. Ved Diamond League 2015 vant hun British Grand Prix i Birmingham.
== Utmerkelser ==
2015 - Cross of Merit i gull
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kamila Lićwinko – Olympics.com
(en) Kamila Lićwinko – Olympic.org
(en) Kamila Lićwinko – Olympedia
(en) Kamila Lićwinko – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(pl) Kamila Lićwinko – Polens olympiske komité
(en) Kamila Lićwinko – World Athletics
(en) Kamila Lićwinko – Diamond League
(en) Kamila Lićwinko – Track and Field Statistics
(en) Kamila Lićwinko – Track and Field Statistics
(en) Profil hos European Athletics
(en) Profil hos All-Athletics | Bielsk Podlaski, Polen | 2,193 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_von_Sundts_plass_(Oslo) | 2023-02-04 | Michael von Sundts plass (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Plasser i Oslo', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo sentrum'] | Michael von Sundts plass er en plass på Akershus festning i Oslo. Dette er den første plassen man kommer til på indre festningsområde når man går over broen fra Festningsplassen over Kongens gate (tidligere vollgrav) og gjennom Festningsporten. Vel inne på plassen har man da Hovedvakten rett frem, med Fengselsdirektørboligen like til høyre. Til venstre (sør) på plassen er barakkene, og til høyre (i nord) er et gateløp mellom to husrekker som blant annet inneholder fengselskirken og fører til Artilleribygningen med besøkssenteret.
Plassen har navn etter Michael von Sundt (1679–1753), som gjerne gis æren for å ha hindret rivning av Akershus slott på 1700-tallet. Det er en minneplakett i den anledning på veggen av barakken på plassens sørside.
| Michael von Sundts plass er en plass på Akershus festning i Oslo. Dette er den første plassen man kommer til på indre festningsområde når man går over broen fra Festningsplassen over Kongens gate (tidligere vollgrav) og gjennom Festningsporten. Vel inne på plassen har man da Hovedvakten rett frem, med Fengselsdirektørboligen like til høyre. Til venstre (sør) på plassen er barakkene, og til høyre (i nord) er et gateløp mellom to husrekker som blant annet inneholder fengselskirken og fører til Artilleribygningen med besøkssenteret.
Plassen har navn etter Michael von Sundt (1679–1753), som gjerne gis æren for å ha hindret rivning av Akershus slott på 1700-tallet. Det er en minneplakett i den anledning på veggen av barakken på plassens sørside.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Akershus slott og festning». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 43-45. ISBN 978-82-573-1760-7.
== Eksterne lenker ==
Festningsløypekart hos Forsvarsbygg.no
Kart over festningsanlegget på Verneplaner.no | Michael von Sundts plass er en plass på Akershus festning i Oslo. Dette er den første plassen man kommer til på indre festningsområde når man går over broen fra Festningsplassen over Kongens gate (tidligere vollgrav) og gjennom Festningsporten. | 2,194 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013_i_Vevelstad | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 i Vevelstad | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politikk i Vevelstad', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Stortingsvalget 2013 i Nordland'] | Stortingsvalget 2013 i Vevelstad ble avholdt 9. september 2013 i Vevelstad kommune i Nordland.
Det var 380 stemmeberettigede velgere i Vevelstad. Av disse avga 284 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
| Stortingsvalget 2013 i Vevelstad ble avholdt 9. september 2013 i Vevelstad kommune i Nordland.
Det var 380 stemmeberettigede velgere i Vevelstad. Av disse avga 284 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
== Referanser == | Stortingsvalget 2013 i Vevelstad ble avholdt 9. september 2013 i Vevelstad kommune i Nordland. | 2,195 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Byggmestrenes_Takseringsforbund | 2023-02-04 | Byggmestrenes Takseringsforbund | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Etableringer i 2014', 'Kategori:Norske næringslivsorganisasjoner', 'Kategori:Taksering'] | Byggmestrenes Takseringsforbund (BMTF) er et forbund for takstmenn som ble stiftet 11. januar 2014. Forbundet organiserer kun takstmenn med mesterbrev i byggfag. Ved generalforsamling i april 2016 talte forbundet 412 medlemmer.
BMTF skolerer sine medlemmer gjennom Mesterskolen, som har nettbaserte studier innen tilstandsrapportering og skadetakst av boliger.
| Byggmestrenes Takseringsforbund (BMTF) er et forbund for takstmenn som ble stiftet 11. januar 2014. Forbundet organiserer kun takstmenn med mesterbrev i byggfag. Ved generalforsamling i april 2016 talte forbundet 412 medlemmer.
BMTF skolerer sine medlemmer gjennom Mesterskolen, som har nettbaserte studier innen tilstandsrapportering og skadetakst av boliger.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
mesterskolen.no
utdanning.no/yrker/beskrivelse/takstmann
https://snl.no/Byggmestrenes_takseringsforbund | Byggmestrenes Takseringsforbund (BMTF) er et forbund for takstmenn som ble stiftet 11. januar 2014. | 2,196 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Binter_Mediterr%C3%A1neo_Flight_8261 | 2023-02-04 | Binter Mediterráneo Flight 8261 | ['Kategori:2001 i Spania', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Flyulykker i 2001', 'Kategori:Flyulykker i Spania', 'Kategori:Luftfartstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2015-09', 'Kategori:Ulykker og hendelser med CASA CN-235'] | Binter Mediterráneo Flight 8261 var en flyvning fra Zürich til Málaga i Spania som styrtet ved innflyvning til Málaga 29. august 2001. Flyet, et CASA CN-235, fikk en falsk alarm om brann i en motor, men mannskapet visste ikke at dette var en falsk alarm. På grunn av alarmen stoppet andrepiloten begge motorene, noe som gjorde at flyet stoppet 500 meter før rullebanen. Dette førte til at fire personer omkom, inkludert piloten.
| Binter Mediterráneo Flight 8261 var en flyvning fra Zürich til Málaga i Spania som styrtet ved innflyvning til Málaga 29. august 2001. Flyet, et CASA CN-235, fikk en falsk alarm om brann i en motor, men mannskapet visste ikke at dette var en falsk alarm. På grunn av alarmen stoppet andrepiloten begge motorene, noe som gjorde at flyet stoppet 500 meter før rullebanen. Dette førte til at fire personer omkom, inkludert piloten.
== Referanser == | Binter Mediterráneo Flight 8261 var en flyvning fra Zürich til Málaga i Spania som styrtet ved innflyvning til Málaga 29. august 2001. | 2,197 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maschmanns_gate_(Oslo) | 2023-02-04 | Maschmanns gate (Oslo) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Hammersborg'] | Maschmanns gate var en gate på Hammersborg i Oslo.
Gaten fikk navn i 1874 etter apoteker og professor Hans Henrich Maschmann (1785–1860). Den ble bortregulert i 1961.
| Maschmanns gate var en gate på Hammersborg i Oslo.
Gaten fikk navn i 1874 etter apoteker og professor Hans Henrich Maschmann (1785–1860). Den ble bortregulert i 1961.
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Maschmanns gate». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 360. ISBN 978-82-573-1760-7. | | navn = Maschmanns gate | 2,198 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kurt_Carlsen | 2023-02-04 | Kurt Carlsen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1989', 'Kategori:Fødsler 20. februar', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra USA av dansk opphav', 'Kategori:Sjøfolk'] | Kurt Carlsen (født 20. februar 1914 i Helsingør, død 7. oktober 1989 i New Jersey) var en dansk-amerikansk sjøkaptein som ble verdenskjent i desember 1951 da han i 13 døgn nektet å forlate sitt havarerte og synkende skip, SS «Flying Enterprise».
Carlsen ble sjømann allerede som 14-åring og hadde kommando over eget skip 32 år gammel. Hans første kommando var et Isbrantsen-skip og han forble i samme rederi til han ble pensjonist.
Etter forliset av SS «Flying Enterprise» ble han mottatt som en helt i USA med Ticker-tape parade på Broadway. Han fikk også kommandoen over et nytt skip med navnet SS «Flying Enterprise 2».
Carlsen døde den 7. oktober 1989 i en alder av 75 år. Han ble kremert og hans aske ble strødd over Atlanterhavet der hans skip gikk ned.
| Kurt Carlsen (født 20. februar 1914 i Helsingør, død 7. oktober 1989 i New Jersey) var en dansk-amerikansk sjøkaptein som ble verdenskjent i desember 1951 da han i 13 døgn nektet å forlate sitt havarerte og synkende skip, SS «Flying Enterprise».
Carlsen ble sjømann allerede som 14-åring og hadde kommando over eget skip 32 år gammel. Hans første kommando var et Isbrantsen-skip og han forble i samme rederi til han ble pensjonist.
Etter forliset av SS «Flying Enterprise» ble han mottatt som en helt i USA med Ticker-tape parade på Broadway. Han fikk også kommandoen over et nytt skip med navnet SS «Flying Enterprise 2».
Carlsen døde den 7. oktober 1989 i en alder av 75 år. Han ble kremert og hans aske ble strødd over Atlanterhavet der hans skip gikk ned.
== Flying Entreprise ==
Flying Entreprise var et Libertyskip som ble bygget i 1944 og tilhørte rederiet Amercan-Export Isbrantsen Lines. Skipet var underveis fra Hamburg til New York med en last, oppgitt å være rujern, biler og ukjent last. Utenfor Land's End fikk båten revner i skroget og begynte å synke.
== Referanser == | Kurt Carlsen (født 20. februar 1914 i Helsingør, død 7. | 2,199 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.