url
stringlengths 31
210
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
136
| category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 16
16.7k
⌀ | article
stringlengths 13
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Deportivo_Cali | 2023-02-04 | Deportivo Cali | ['Kategori:1900-årene i Colombia', 'Kategori:1912 i Sør-Amerika', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1912', 'Kategori:Fotballag i Colombia', 'Kategori:Sport i Cali'] | Asociación Deportivo Cali, oftest omtalt i kortformen Deportivo Cali, Cali, er en fotballklubb fra havnebyen Cali i Colombia, stiftet 23. november 1912.
Hjemmebanen Estadio Deportivo Cali, eller bare El Monumental de Palmaseca, El Coloso de Rozo som den kalles på folkemunne, ligger.
| Asociación Deportivo Cali, oftest omtalt i kortformen Deportivo Cali, Cali, er en fotballklubb fra havnebyen Cali i Colombia, stiftet 23. november 1912.
Hjemmebanen Estadio Deportivo Cali, eller bare El Monumental de Palmaseca, El Coloso de Rozo som den kalles på folkemunne, ligger.
== Kjente spillere ==
Carlos Valderrama
Mario Yepes
Faryd Mondragón
Abel Aguilar
== Meritter ==
=== Seriemesterskap (10) ===
1965, 1967, 1969, 1970, 1974, 1996, 1998, 2005-II, 2015-I og 2021-II
Seriesølv (14): 1949, 1962, 1968, 1972, 1976, 1977, 1978, 1980, 1985, 1986, 2003-II, 2006-I, 2013-II, 2017–I.
=== Cupmesterskap (1) ===
2010
NM-sølv (2): 1962-1963, 1981
=== Superfinalen (1) ===
2014
=== Copa Libertadores ===
Copa Libertadores Finalist: 1970, 1999
=== Copa Merconorte ===
Copa Merconorte Finalist: 1999
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Deportivo Cali – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Asociación Deportivo Cali, oftest omtalt i kortformen Deportivo Cali, Cali, er en fotballklubb fra havnebyen Cali i Colombia, stiftet 23. november 1912. | 2,400 |
https://no.wikipedia.org/wiki/De_gjenvunnede_omr%C3%A5der | 2023-02-04 | De gjenvunnede områder | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etterspill etter andre verdenskrig', 'Kategori:Polens historie', 'Kategori:Tysklands historie'] | De «gjenvunnede» eller «gjenopprettede» områder (polsk: Ziemie Odzyskane) var det offisielle begrepet brukt av Folkerepublikken Polen om områdene til Fristaden Danzig og de tidligere tyske østområdene som ble en del av Polen etter annen verdenskrig. Grunnen til at områdene ble betegnet som «gjenvunnet» hadde sitt opphav i «Piastkonseptet» – nemlig at disse områdene en gang hadde vært del av det tradisjonelle polske hjemlandet; områdene hadde vært del av, eller len av, den polske staten oppigjennom historien. Gjennom flere århundrer hadde de derimot blitt germanisert gjennom tysk bosetting østover (Ostsiedlung) samt politisk ekspansjon (Drang nach Osten), og inneholdt ofte ikke engang en polsktalende minoritet.
Majoriteten av tyske innbyggere i området ble fordrevet eller flyktet i slutt fasen av annen verdenskrig, eller rett etter. En liten tysktalende minoritet eksisterer fortsatt i visse områder. De nye ervervede områdene ble bosatt av det polske kommuniststyre, hovedsakelig med polakker som flyttet frivillig fra Sentral-Polen, samt ukrainere som ble tvangsflyttet under operasjon Vistula og polske flyktninger fra de polske østområder som ble annektert av Sovjetunionen. Kommuniststyret gjorde stor innsats i å fjerne alle spor etter tysk kultur, som stedsnavn og historiske inskripsjoner på bygninger, fra områdene.
Etterkrigsgrensen mellom Tyskland og Polen (Oder-Neisse-linjen) ble formelt anerkjent av Øst-Tyskland i 1950, og Vest-Tyskland i 1970. Dette ble bekreftet på ny av det gjenforente Tyskland i den tysk-polske-grenseavtalen i 1990.
| De «gjenvunnede» eller «gjenopprettede» områder (polsk: Ziemie Odzyskane) var det offisielle begrepet brukt av Folkerepublikken Polen om områdene til Fristaden Danzig og de tidligere tyske østområdene som ble en del av Polen etter annen verdenskrig. Grunnen til at områdene ble betegnet som «gjenvunnet» hadde sitt opphav i «Piastkonseptet» – nemlig at disse områdene en gang hadde vært del av det tradisjonelle polske hjemlandet; områdene hadde vært del av, eller len av, den polske staten oppigjennom historien. Gjennom flere århundrer hadde de derimot blitt germanisert gjennom tysk bosetting østover (Ostsiedlung) samt politisk ekspansjon (Drang nach Osten), og inneholdt ofte ikke engang en polsktalende minoritet.
Majoriteten av tyske innbyggere i området ble fordrevet eller flyktet i slutt fasen av annen verdenskrig, eller rett etter. En liten tysktalende minoritet eksisterer fortsatt i visse områder. De nye ervervede områdene ble bosatt av det polske kommuniststyre, hovedsakelig med polakker som flyttet frivillig fra Sentral-Polen, samt ukrainere som ble tvangsflyttet under operasjon Vistula og polske flyktninger fra de polske østområder som ble annektert av Sovjetunionen. Kommuniststyret gjorde stor innsats i å fjerne alle spor etter tysk kultur, som stedsnavn og historiske inskripsjoner på bygninger, fra områdene.
Etterkrigsgrensen mellom Tyskland og Polen (Oder-Neisse-linjen) ble formelt anerkjent av Øst-Tyskland i 1950, og Vest-Tyskland i 1970. Dette ble bekreftet på ny av det gjenforente Tyskland i den tysk-polske-grenseavtalen i 1990.
== Se også ==
De tidligere tyske østområdene
== Referanser == | right|thumb|200px|Kart som viser Polens grenser før 1938 (inkludert Kresy i grå), og etterkrigsgrensene. De «gjenvunnede områdene» er markert med rosa. | 2,401 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Psilopholis | 2023-02-04 | Psilopholis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1892', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Psilopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Psilopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sørøst-Asia (Indonesia, Filippinene).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini
Slekten Psilopholis Brenske, 1892
Psilopholis gigantea Matsumoto, 2010
Psilopholis grandis (Laporte de Castelnau, 1840)
== Eksterne lenker ==
(en) Psilopholis i Encyclopedia of Life
(en) Psilopholis i Global Biodiversity Information Facility
Psilopholis – detaljert informasjon på Wikispecies | Psilopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,402 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Leucophorus | 2023-02-04 | Leucophorus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1894', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Leucophorus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
| Leucophorus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i India.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini Burmeister, 1855
Slekten Leucophorus Brenske, 1894
Leucophorus flabellatus (Brenske, 1892)
== Eksterne lenker ==
(en) Leucophorus i Global Biodiversity Information Facility
Leucophorus flabellatus – detaljert informasjon på Wikispecies | Leucophorus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,403 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Engertia | 2023-02-04 | Engertia | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1912', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Engertia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Engertia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore (18-25 millimeter), brunlige oldenborrer. Dekkvingene har lengdestriper av lyse skjell.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda som vanlig for oldenborrer.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sørøst-Asia (Sri Lanka, Filippinene, Amboina, Ny-Guinea).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini Burmeister, 1855
Slekten Engertia Dalla Torre, 1912
Engertia amboinae (Brenske, 1897)
Engertia lii Keith, 2006
Engertia maculosa (Brenske, 1896)
Engertia papuana Moser, 1913
Engertia setifera Moser, 1913
== Eksterne lenker ==
(en) Engertia i Global Biodiversity Information Facility
Engertia – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av Engertia sp.
Bilde av Engertia sp. Arkivert 8. april 2015 hos Wayback Machine. | Engertia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,404 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Sunesson | 2023-02-04 | Thomas Sunesson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fotballspillere for Djurgårdens IF', 'Kategori:Fotballspillere for FC Lausanne-Sport', 'Kategori:Fotballspillere for Hammarby IF', 'Kategori:Fotballspillere for IF Brommapojkarna', 'Kategori:Fotballspillere for Kalmar FF', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fotballspillere for SC Beira-Mar', 'Kategori:Fotballspillere for Seixal FC', 'Kategori:Fødsler 12. januar', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Oskarshamns kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Thomas Sunesson (født 12. januar 1959 i Mönsterås, død 25. oktober 2015 i Malmö) var en svensk fotballspiller. Sunesson, som var spiss, har spilt for Kalmar FF, Malmö FF og Djurgårdens IF i Allsvenskan, samt flere svenske klubber i Superettan. Han har også vært utenlandsproff i Sveits og Portugal, samt spilt landslagsfotball for Sverige.
| Thomas Sunesson (født 12. januar 1959 i Mönsterås, død 25. oktober 2015 i Malmö) var en svensk fotballspiller. Sunesson, som var spiss, har spilt for Kalmar FF, Malmö FF og Djurgårdens IF i Allsvenskan, samt flere svenske klubber i Superettan. Han har også vært utenlandsproff i Sveits og Portugal, samt spilt landslagsfotball for Sverige.
== Klubbkarriere ==
Sunesson startet karrieren som ung spiller i Mönsterås. Han fikk sin profesjonelle debut i Kalmar FF, hvor han spilte 101 kamper og scoret 16 mål fra 1978 til 1982. Han gikk til Malmö FF i 1983, hvor han over to sesonger spilte 32 kamper og scoret tolv mål. Sunesson spilte for FC Lausanne-Sport fra 1984 til 1986, før han vendte tilbake til Sverige.
I 1986 og 1987 spilte han for Djurgårdens IF, første sesongen i Allsvenskan, men han rykket ned sammen med klubben. Sunesson spilte sammenlagt 19 kamper og scoret fire mål for klubben, hvorav ti kamper og to mål i Allsvenskan. Sesongene etter spilte han for IF Brommapojkarna, etterfulgt av Hammarby IF, før han i 1989 gikk til portugisiske Beira-Mar. Han kom også til å spille for Seixal, også de fra Portugal, før han la opp i 1991.
== Landslagskarriere ==
Sunesson spilte tolv kamper og scoret seks mål for Sverige i 1983 og 1984, inklusive to EM-kvalifiseringskamper til EM i 1984.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3.
== Eksterne lenker ==
(en) Thomas Sunesson – UEFA
(en) Thomas Sunesson – Transfermarkt
(en) Thomas Sunesson – national-football-teams.com
(en) Thomas Sunesson – WorldFootball.net | Thomas Sunesson (født 12. januar 1959 i Mönsterås, død 25. | 2,405 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bl%C3%A5strupeara | 2023-02-04 | Blåstrupeara | ['Kategori:Araer', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bolivias endemiske fugler', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1921', 'Kategori:Gran Chaco', 'Kategori:Kjæledyr', 'Kategori:Kritisk truede arter på IUCNs rødliste', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Ornitologistubber', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Takson navngitt av Roberto Dabbene'] | Blåstrupeara (Ara glaucogularis) er en art i slekten Ara. Arten, som er kritisk truet (CR) av utryddelse, er kjent fra Llanos de Moxos (Beni savannen) i det nordlige Bolivia, der populasjonen trolig ikke teller flere enn cirka 110–130 fugler, hvorav cirka 73–87 voksne individer.Blåstrupeara har fått navn etter den karakteristiske blåfargede strupen, som minner om to store mer eller mindre sammenvokste flekker med blp fjær. Fuglen blir cirka 85 cm lang, fra hodet til tuppen av stjerten, og er blant de lengste araene.
| Blåstrupeara (Ara glaucogularis) er en art i slekten Ara. Arten, som er kritisk truet (CR) av utryddelse, er kjent fra Llanos de Moxos (Beni savannen) i det nordlige Bolivia, der populasjonen trolig ikke teller flere enn cirka 110–130 fugler, hvorav cirka 73–87 voksne individer.Blåstrupeara har fått navn etter den karakteristiske blåfargede strupen, som minner om to store mer eller mindre sammenvokste flekker med blp fjær. Fuglen blir cirka 85 cm lang, fra hodet til tuppen av stjerten, og er blant de lengste araene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) blåstrupeara i Encyclopedia of Life
(en) blåstrupeara i Global Biodiversity Information Facility
(no) blåstrupeara hos Artsdatabanken
(en) blåstrupeara hos ITIS
(en) blåstrupeara hos NCBI
(en) Kategori:Ara glaucogularis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Ara glaucogularis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ara glaucogularis – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=BirdLife International 2014. Ara glaucogularis. | 2,406 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013_i_Fauske | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 i Fauske | ['Kategori:Politikk i Fauske', 'Kategori:Stortingsvalget 2013 i Nordland'] | Stortingsvalget 2013 i Fauske ble avholdt 9. september 2013 i Fauske kommune i Nordland.
Det var 7 350 stemmeberettigede velgere i Fauske. Av disse avga 5 498 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
| Stortingsvalget 2013 i Fauske ble avholdt 9. september 2013 i Fauske kommune i Nordland.
Det var 7 350 stemmeberettigede velgere i Fauske. Av disse avga 5 498 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
== Referanser == | Stortingsvalget 2013 i Fauske ble avholdt 9. september 2013 i Fauske kommune i Nordland. | 2,407 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013_i_Bindal | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 i Bindal | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Politikk i Bindal', 'Kategori:Stortingsvalget 2013 i Nordland'] | Stortingsvalget 2013 i Bindal ble avholdt 9. september 2013 i Bindal kommune i Nordland.
Det var 1 225 stemmeberettigede velgere i Bindal. Av disse avga 991 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
| Stortingsvalget 2013 i Bindal ble avholdt 9. september 2013 i Bindal kommune i Nordland.
Det var 1 225 stemmeberettigede velgere i Bindal. Av disse avga 991 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
== Referanser == | Stortingsvalget 2013 i Bindal ble avholdt 9. september 2013 i Bindal kommune i Nordland. | 2,408 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Great_Northern_Railway_(Storbritannia) | 2023-02-04 | Great Northern Railway (Storbritannia) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske jernbaneselskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 1846', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1923', 'Kategori:Tidligere britiske selskaper'] | For andre jernbaner med samme navn, se Great Northern Railway.Great Northern Railway (forkortet GNR) var et britisk jernbaneselskap som ble grunnlagt i 1846 da parlamentet ga sin godkjenning til prospektet London & York Railway. Navnet London & York Railway ble droppet til fordel for Great Northern Railway straks parlamentet hadde gitt konsesjonen. Selskapets første styreformann var Edmund Denison, og sjefsingeniør var William Cubitt. Linjen mellom Peterborough og London ble fullført i 1850. I 1852 ble den midlertidige stasjonen ved Maiden Lane (nær King's Cross) erstattet av dagens King's Cross stasjon samtidig som linjen mellom London og Doncaster var ferdig. GNR ble det første jernbaneselskapet som transporterte kull direkte inn til London, noe som gjorde at kullprisene ble nesten halvert.
I 1862 gikk Great Northern Railway, North British Railway og North Eastern Railway sammen om et samarbeid om et ekspresstog mellom London og Edinburgh - en strekning på 628 kilometer. Ekspresstoget hadde daglige avganger klokken 10:00 i begge retninger, og fikk navnet Special Scotch Express, men fikk snart kallenavnet Flying Scotsman (per 2015 er det Virgin trains East Coast som står for driften av Flying Scotsman).Til å begynne med ble rullende materiell (vogner og lokomotiver) kjøpt inn fra eksterne leverandører, men i 1853 hadde GNR etablert et vogn- og lokomotivverksted i Doncaster og begynte å bygge egne lokomotiver og vogner. Verkstedsanlegget i Doncaster het Doncaster Works, men ble i dagligtale kalt The Plant. Anlegget ble videreført etter opprettelsen av LNER, og omkring 2 500 lokomotiver ble bygd her totalt. De mest kjente lokomotivene var Nigel Gresley's Pacific-lokomotiver av klassene A1, A3 og A4 som inkluderer lokomotivene Mallard og Flying Scotsman.I 1923 ble alle jernbaneselskapene i Storbritannia pålagt en tvungen omstrukturering der all jernbanevirksomhet ble samlet i fire selskaper: Great Western Railway (GWR), London, Midland and Scottish Railway (LMS), London and North Eastern Railway (LNER) og Southern Railway (SR). Great Northern Railway ble innlemmet i London and North Eastern Railway og opphørte som selskap 1. januar 1923. Linjenettet var ved sammenslåingen i 1923 på 1 680 kilometer.
| For andre jernbaner med samme navn, se Great Northern Railway.Great Northern Railway (forkortet GNR) var et britisk jernbaneselskap som ble grunnlagt i 1846 da parlamentet ga sin godkjenning til prospektet London & York Railway. Navnet London & York Railway ble droppet til fordel for Great Northern Railway straks parlamentet hadde gitt konsesjonen. Selskapets første styreformann var Edmund Denison, og sjefsingeniør var William Cubitt. Linjen mellom Peterborough og London ble fullført i 1850. I 1852 ble den midlertidige stasjonen ved Maiden Lane (nær King's Cross) erstattet av dagens King's Cross stasjon samtidig som linjen mellom London og Doncaster var ferdig. GNR ble det første jernbaneselskapet som transporterte kull direkte inn til London, noe som gjorde at kullprisene ble nesten halvert.
I 1862 gikk Great Northern Railway, North British Railway og North Eastern Railway sammen om et samarbeid om et ekspresstog mellom London og Edinburgh - en strekning på 628 kilometer. Ekspresstoget hadde daglige avganger klokken 10:00 i begge retninger, og fikk navnet Special Scotch Express, men fikk snart kallenavnet Flying Scotsman (per 2015 er det Virgin trains East Coast som står for driften av Flying Scotsman).Til å begynne med ble rullende materiell (vogner og lokomotiver) kjøpt inn fra eksterne leverandører, men i 1853 hadde GNR etablert et vogn- og lokomotivverksted i Doncaster og begynte å bygge egne lokomotiver og vogner. Verkstedsanlegget i Doncaster het Doncaster Works, men ble i dagligtale kalt The Plant. Anlegget ble videreført etter opprettelsen av LNER, og omkring 2 500 lokomotiver ble bygd her totalt. De mest kjente lokomotivene var Nigel Gresley's Pacific-lokomotiver av klassene A1, A3 og A4 som inkluderer lokomotivene Mallard og Flying Scotsman.I 1923 ble alle jernbaneselskapene i Storbritannia pålagt en tvungen omstrukturering der all jernbanevirksomhet ble samlet i fire selskaper: Great Western Railway (GWR), London, Midland and Scottish Railway (LMS), London and North Eastern Railway (LNER) og Southern Railway (SR). Great Northern Railway ble innlemmet i London and North Eastern Railway og opphørte som selskap 1. januar 1923. Linjenettet var ved sammenslåingen i 1923 på 1 680 kilometer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
The History of the Great Northern Railway, 1845 - 1895, av Charles Herbert Grinling, via Archive.org
The Great Northern Railway, London & North Eastern Railway Encyclopedia | Great Northern Railway (forkortet GNR) var et britisk jernbaneselskap som ble grunnlagt i 1846 da parlamentet ga sin godkjenning til prospektet London & York Railway. Navnet London & York Railway ble droppet til fordel for Great Northern Railway straks parlamentet hadde gitt konsesjonen. | 2,409 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fort_Leavenworth | 2023-02-04 | Fort Leavenworth | ['Kategori:1827 i USA', 'Kategori:39°N', 'Kategori:94°V', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Kansas', 'Kategori:Etableringer i 1827', 'Kategori:Festninger i USA', 'Kategori:Fort', 'Kategori:Garnisoner i USA', 'Kategori:Militærvesen i Kansas', 'Kategori:Sider med kart'] | Fort Leavenworth er et fort i Leavenworth County i Kansas, like nord for byen Leavenworth. Fortet er den eldste aktive garnison i U.S. Army vest for Washington, DC.
Det var i Fort Leavenworth at «Buffalo soldiers», armeens afroamerikanske regimenter, hadde sitt opphav.Fortet er base for blant annet Training and Doctrine Command, Combined Arms Center og United States Disciplinary Barracks.
| Fort Leavenworth er et fort i Leavenworth County i Kansas, like nord for byen Leavenworth. Fortet er den eldste aktive garnison i U.S. Army vest for Washington, DC.
Det var i Fort Leavenworth at «Buffalo soldiers», armeens afroamerikanske regimenter, hadde sitt opphav.Fortet er base for blant annet Training and Doctrine Command, Combined Arms Center og United States Disciplinary Barracks.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Fort Leavenworth – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Fort Leavenworth er et fort i Leavenworth County i Kansas, like nord for byen Leavenworth. Fortet er den eldste aktive garnison i U. | 2,410 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Uhlenhuth | 2023-02-04 | Paul Uhlenhuth | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 7. januar', 'Kategori:Fødsler i 1870', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Vetenskapsakademien', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt 1933–1945)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hannover', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Serologer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske leger', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig'] | Paul Theodor Uhlenhuth (født 7. januar 1870 i Hannover, død 13. desember 1957 i Freiburg im Breisgau) var en tysk bakteriolog, immunolog og serolog. Han er berømt for å ha oppdaget metoden for å skille menneskeblod fra andre arters blod i 1901, en oppdagelse som fikk stor betydning for rettsmedisinen. Han oppdaget også patogenet for Weils sykdom, og er kjent for sitt arbeid med tropiske sykdommer og syfilis. Uhlenhuth var professor ved Universitetet i Strasbourg (1911–1918), Universitetet i Marburg (1918–1923) og Universitetet i Freiburg (1923–1936). Han var rektor for Universitetet i Freiburg 1928–1929.
| Paul Theodor Uhlenhuth (født 7. januar 1870 i Hannover, død 13. desember 1957 i Freiburg im Breisgau) var en tysk bakteriolog, immunolog og serolog. Han er berømt for å ha oppdaget metoden for å skille menneskeblod fra andre arters blod i 1901, en oppdagelse som fikk stor betydning for rettsmedisinen. Han oppdaget også patogenet for Weils sykdom, og er kjent for sitt arbeid med tropiske sykdommer og syfilis. Uhlenhuth var professor ved Universitetet i Strasbourg (1911–1918), Universitetet i Marburg (1918–1923) og Universitetet i Freiburg (1923–1936). Han var rektor for Universitetet i Freiburg 1928–1929.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Paul Uhlenhuths foreldre var geheime Baurat Carl Christoph Uhlenhuth (født 19. desember 1835 i Paderborn, død 2. april 1910 i Hannover) og hans hustru Elise Wasmus (født 8. september 1841 i Braunschweig, død 23. februar 1925 i Hannover). Han gikk på gymnasium i Magdeburg og Hannover. Han fikk sin medisinske utdannelse 1889–1894 ved Kaiser-Wilhelms-Akademie für das militärärztliche Bildungswesen. I 1893 ble han promovert til dr.med. ved Friedrich-Wilhelms-Universität i Berlin.
=== Karriere ===
I 1894/95 ble han underlege ved Charité i Berlin. I 1897 ble han militærlegeassistent hos Robert Koch i Institut für Infektionskrankheiten. Samme år ble han overlege med Friedrich Loeffler ved Hygiene-Institut i Königliches Universität zu Greifswald. Der ble han i 1903 zum titularprofessor og i 1905 privatdosent for hygiene. Fra 1906 til 1911 var Uhlenhuth direktør for Kaiserliches Gesundheitsamts bakteriologiske avdeling.
Uhlenhuth ble i 1911 professor i hygiene og bakteriologi ved Universitetet i Strasbourg. Etter å ha blitt utvist derfra av franskmennene etter våpenstillstandsavtalen som avsluttet Verdenskrigen i 1918, ble han direktør for Instituttet for eksperimentell terapi «Emil Behring» i Marburg og ordinarie honorarprofessor ved universitetet der, og i 1923 professor i hygiene i Freiburg im Breisgau og direktør for hygienisk institutt der. Hans plan om å innrette et Kaiser-Wilhelm-Institutt for epidemiforskning og eksperimentell terapi i Freiburg lot seg i 1928 ikke gjennomføre.Paul Uhlenhuth, som utførte teoretisk og praktisk verdifullt arbeid innen flere medisinsk-biologiske felter som vedrørende kjøttforgiftning, tyfus, protozosykdommer og så videre, er trolig best kjent for sin metode for å skille mellom menneske- og dyreblod.
Undersøkelsene utført av Uhlenhuth og George Nuttall på dette området førte til betydelige erkjennelser om forholdet mellom menneske og aper. Således ble det vist at en sterk fellingsreaksjon oppstår når serum av en med menneskeblod tilberedt kanin blir tilsatt menneskeblod. Men en like sterk felling oppstår hvis blod fra menneskelignende aper (orangutang, sjimpanse eller gorilla) tilsettes det samme serumet. Blodet til noen av den gamle verdens aper (bavian og marekatt) reagerer svakere på det samme serumet, og reaksjonen til den nye verdens aper blir enda svakere.
På grunn av de betydelige forskjellene i reaksjonsgraden som de forskjellige forsøkene viser, kan man ifølge Uhlenhuth finne berettigeøse for påstanden om at slektsgraden mellom mennesket og de forskjellige formene er forskjellige, at antropomorfer står nærmest mennesket, og at apene i den gamle verden generelt er mer i slekt med mennesker enn den nye verden. Fysiologien kunne dermed bekrefte resultater som morfologien allerede hadde oppnådd tidligere.
Paul Uhlenhuth introduserte arsen i behandlingen av syfilis, oppdaget leptospira-bakteriene, som forårsaker leptospirose. Han viet seg også til immunisering og cellegift mot kreft.
Han var medlem av Kungliga Vetenskapsakademien og ble nominert til Nobelprisen i medisin 40 ganger mellom 1910 og 1952, bl.a. av nobelprisvinneren Karl Landsteiner.I begynnelsen av nasjonalsosialismens tid var han den 11. april 1933 blant undertegnerne av en forføyning som også innebar oppsigelse av de jødiske fagkolleger. I 1937 ble han medlem av NSDAP. I 1938 reiste Uhlenhuth til Japan for å intensivere de tysk-japanske relasjoner på medisinens område. Under Andre verdenskrig ble han den 18. august 1942 ekstrordinært medlem av Hærens santitetsvesens senat. I denne funksjon søkte han i 1944 hos Oberkommando der Wehrmacht om immuniseringsforsøk av farvede krigsfanger (ifølge historikeren Ernst Klee), eller det var om å få undersøkt farvede franske soldaters blod (ifølge historikeren Bernd Martin).
Av hans skrifter kan fremheves Praktische Anleitung zur Ausführung des biologischen Eiweissdifferenzierungsverfahrens (1909, sammen med O. Weidanz) og Experimentelle Grundlagen der Chemoterapie der Spirochätenkrankheiten (1911). Sammen med Rudolf Kraus ga han ut Handbuch der mikrobiologischen Technik (1922-24).
== Verker i utvalg ==
Das biologische Verfahren zur Erkennung und Unterscheidung von Menschen- und Tierblut sowie anderer Eiweißsubstanzen und seine Anwendung in der forensischen Praxis. Ausgewählte Sammlung von Arbeiten und Gutachten. Fischer, Jena 1905.
med H. Grossmann: Beobachtungen über schwere Allgemeinsyphilis bei Kaninchen nach testicularer, intravenöser und subcutaner Impfung. In: Arch. Dermatol. Syph. Band 152, 1926, S. 708–737.
Entwicklung und Ergebnisse der Chemotherapie (= Sitzungsberichte der Heidelberger Akademie der Wissenschaften, Mathematisch-Naturwissenschaftliche Klasse. Jg. 1948, Abh. 3, ISSN 0371-0165). Springer, Heidelberg 1948.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Herbert A. Neumann, Paul Uhlenhuth: Ein Leben für die Forschung, ABW Wissenschaftsverlag, 2004, 269 pages, ISBN 3936072337
Roger J. Wieme, Gisela Enders-Ruckle: Paul Uhlenhuth zum Gedächtnis. Studien mit Masernvirus. Elwert, Marburg 1958.
Wolfgang U. Eckart: Paul Uhlenhuth, i: Wolfgang U. Eckart, Christoph Gradmann (utg.): Ärztelexikon. Von der Antike bis zum 20. Jahrhundert, 1. Aufl. 1995 C. H. Beck München, Ärztelexikon. Von der Antike bis zur Gegenwart, 2. Aufl. 2001, 3. Aufl. 2006 Springer Verlag, Heidelberg, Berlin, New York, S. 326.
Werner Köhler: Uhlenhuth, Paul, in: Werner E. Gerabek, Bernhard D. Haage, Gundolf Keil, Wolfgang Wegner (Hrsg.): Enzyklopädie Medizingeschichte. Verlag Walter de Gruyter, Berlin New York 2005, ISBN 3-11-015714-4, S. 1427–1428.
(de) Axel C. Hüntelmann: «Uhlenhuth, Paul Theodor.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 26, Duncker & Humblot, Berlin 2016, ISBN 978-3-428-11207-5, s. 542 f. (foreløpig ikke i nettversjon).
Gerd Lorenz: Paul Uhlenhuth (1870–1957) – Überführer des Kinder-Serienmörders von Rügen. Ärzteblatt Mecklenburg-Vorpommern 9/2021, S. 363–364. | Paul Theodor Uhlenhuth (født 7. januar 1870 i Hannover, død 13. | 2,411 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Federal_Reserve_Police | 2023-02-04 | Federal Reserve Police | ['Kategori:Etableringer i 2001', 'Kategori:Federal Reserve', 'Kategori:Føderalt politi i USA'] | Federal Reserve Police er politistyrken som vokter Federal Reserve, USAs sentralbank. Politistyrken har ansvar for å beskytte sentralbankens lokaler, ansatte og besøkende. Den har både uniformert og sivilt mannskap, og avdelinger med politihunder.
I 2001, i kjølvannet av terrorangrepet 11. september, ble det vedtatt lovgivning som gav tjenestemenn i Federal Reserve Police utvidet politimyndighet, slik at de kan håndheve føderale lover også utenfor sentralbankens eiendommer.
| Federal Reserve Police er politistyrken som vokter Federal Reserve, USAs sentralbank. Politistyrken har ansvar for å beskytte sentralbankens lokaler, ansatte og besøkende. Den har både uniformert og sivilt mannskap, og avdelinger med politihunder.
I 2001, i kjølvannet av terrorangrepet 11. september, ble det vedtatt lovgivning som gav tjenestemenn i Federal Reserve Police utvidet politimyndighet, slik at de kan håndheve føderale lover også utenfor sentralbankens eiendommer.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Rekrutteringsside | Federal Reserve Police er politistyrken som vokter Federal Reserve, USAs sentralbank. Politistyrken har ansvar for å beskytte sentralbankens lokaler, ansatte og besøkende. | 2,412 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kj%C3%A6rlighetsstien_(T%C3%B8nsberg) | 2023-02-04 | Kjærlighetsstien (Tønsberg) | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg'] | Kjærlighetsstien (1-29, 2-28) er en 500 meter lang gate på Træleborg i Tønsberg. Gaten fikk sitt offisielle navn i bystyret 15. juni 1932. | Kjærlighetsstien (1-29, 2-28) er en 500 meter lang gate på Træleborg i Tønsberg. Gaten fikk sitt offisielle navn i bystyret 15. juni 1932.
== Referanser == | Kjærlighetsstien (1-29, 2-28)Postens adressesøk: Kjærlighetsstien er en 500 meter lang gate på Træleborg i Tønsberg. Gaten fikk sitt offisielle navn i bystyret 15. | 2,413 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vall%C3%B8veien_(T%C3%B8nsberg) | 2023-02-04 | Valløveien (Tønsberg) | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg'] | Valløveien (2-104, 3-105) er en 3,7 km lang vei mellom Presterødkilen og Vallø i Tønsberg. Veien er en del av fylkesveiene 311 og 510. Den er hovedveien gjennom Tolvsrød. Tidligere inkluderte Valløveien også Halfdan Wilhelmsens allé, og gikk da helt fra Farmannstorvet til Vallø.
Bakken der Valløveien går fra Kilen opp mot Presterød, kalles Presterødbakken. Dette er en flaskehals i trafikken og veien skal derfor utvides til fire felt der. Dette medfører at Timoteiveien som går parallelt med Presterødbakken må fjernes og husene på ti eiendommer må rives. | Valløveien (2-104, 3-105) er en 3,7 km lang vei mellom Presterødkilen og Vallø i Tønsberg. Veien er en del av fylkesveiene 311 og 510. Den er hovedveien gjennom Tolvsrød. Tidligere inkluderte Valløveien også Halfdan Wilhelmsens allé, og gikk da helt fra Farmannstorvet til Vallø.
Bakken der Valløveien går fra Kilen opp mot Presterød, kalles Presterødbakken. Dette er en flaskehals i trafikken og veien skal derfor utvides til fire felt der. Dette medfører at Timoteiveien som går parallelt med Presterødbakken må fjernes og husene på ti eiendommer må rives.
== Bilder ==
== Referanser == | Valløveien (2-104, 3-105) er en 3,7 km lang vei mellom Presterødkilen og Vallø i Tønsberg. Veien er en del av fylkesveiene 311 og 510. | 2,414 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Soldatara | 2023-02-04 | Soldatara | ['Kategori:Araer', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1766', 'Kategori:Kjæledyr', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Ornitologistubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Soldatara (Ara militaris) er en art i slekten Ara. Arten er sårbar (VU) for utryddelse. Den er utbredt fra Mexico i nord til Bolivia i sør og overlever i form av tre distinkte underarter.
Nominatformen er A. m. militaris, som finnes i det nordlige Bolivia, Peru, Ecuador, Colombia, og Venezuela. A. m. mexicana finnes i Mexico og A. m. boliviana lenger sør i Bolivia. A. m. mexicana er fysisk størst av underartene, mens A. m. militaris er minst.
Soldataraen har fått navn etter den karakteristiske grønne grunnfargen, som kan minne om en soldats uniform. Det er kun mindre forskjeller i utfargingen mellom underartene. Fuglen blir typisk 70–80 cm lang, målt fra hodet til tuppen av stjerten, og veier typisk 900–1 100 gram. Alle har en karakteristisk rød pannelapp i overkant av overnebbet, som er sort. Den ytre halvdelen av vingene er blå på oversiden og gulaktig på undersiden. Bakre del av ryggen og de midtre halefjærene er også blå, mens de ytre halefjærene er gulaktig.
Utfargingen av fjærdrakten gjør at soldatara kan forveksles med gladiatorara (Ara ambiguus), men sistnevnte er fysisk større.
| Soldatara (Ara militaris) er en art i slekten Ara. Arten er sårbar (VU) for utryddelse. Den er utbredt fra Mexico i nord til Bolivia i sør og overlever i form av tre distinkte underarter.
Nominatformen er A. m. militaris, som finnes i det nordlige Bolivia, Peru, Ecuador, Colombia, og Venezuela. A. m. mexicana finnes i Mexico og A. m. boliviana lenger sør i Bolivia. A. m. mexicana er fysisk størst av underartene, mens A. m. militaris er minst.
Soldataraen har fått navn etter den karakteristiske grønne grunnfargen, som kan minne om en soldats uniform. Det er kun mindre forskjeller i utfargingen mellom underartene. Fuglen blir typisk 70–80 cm lang, målt fra hodet til tuppen av stjerten, og veier typisk 900–1 100 gram. Alle har en karakteristisk rød pannelapp i overkant av overnebbet, som er sort. Den ytre halvdelen av vingene er blå på oversiden og gulaktig på undersiden. Bakre del av ryggen og de midtre halefjærene er også blå, mens de ytre halefjærene er gulaktig.
Utfargingen av fjærdrakten gjør at soldatara kan forveksles med gladiatorara (Ara ambiguus), men sistnevnte er fysisk større.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) soldatara i Global Biodiversity Information Facility
(no) soldatara hos Artsdatabanken
(en) soldatara hos Fossilworks
(en) soldatara hos ITIS
(en) soldatara hos NCBI
(en) Kategori:Ara militaris – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Ara militaris – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ara militaris – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=BirdLife International 2013. Ara militaris. | 2,415 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fiat_G.212 | 2023-02-04 | Fiat G.212 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Luftfartøy produsert i Italia', 'Kategori:Passasjerfly', 'Kategori:Tremotors propelldrevne luftfartøy'] | Fiat G.212 var et italiensk passasjerfly, bygget av Fiat i årene 1947–1952.
Flyet, som var et tre-motors med plass til 34 passasjerer, ble bygget i et mindre antall og var i bruk, foruten av det italienske flyvåpen, hos mindre selskaper i Italia, Frankrike, Kuwait og Egypt.
| Fiat G.212 var et italiensk passasjerfly, bygget av Fiat i årene 1947–1952.
Flyet, som var et tre-motors med plass til 34 passasjerer, ble bygget i et mindre antall og var i bruk, foruten av det italienske flyvåpen, hos mindre selskaper i Italia, Frankrike, Kuwait og Egypt.
== Ulykker ==
Et fly av denne typen var involvert i Superga-ulykken den 4. mai 1949, hvor hele det italienske fotballaget, Grande Torino omkom.
== Eksterne lenker ==
(en) Fiat G.212 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Fiat G.212 var et italiensk passasjerfly, bygget av Fiat i årene 1947–1952. | 2,416 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Du%C5%A1an_Melich%C3%A1rek | 2023-02-04 | Dušan Melichárek | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for 1. FC Slovácko', 'Kategori:Fotballspillere for FC Zbrojovka Brno', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fotballspillere for Mjällby AIF', 'Kategori:Fotballspillere for NK Inter Zaprešić', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tsjekkiske fotballspillere'] | Dušan Melichárek (født 29. november 1983) er en tsjekkisk fotballspiller som fra 31. desember 2020 er klubbløs.
Melichárek har tidligere spilt for Malmö FF i Allsvenskan, samt Slovácko i Synot liga.
| Dušan Melichárek (født 29. november 1983) er en tsjekkisk fotballspiller som fra 31. desember 2020 er klubbløs.
Melichárek har tidligere spilt for Malmö FF i Allsvenskan, samt Slovácko i Synot liga.
== Karriere som klubbspiller ==
=== Tidlig karriere og Mjällby AIF ===
Melichárek, som startet karrieren som profesjonell spiller i 1. FC Slovácko, kom til Mjällby AIF i 2005. Han spilte 54 seriekamper de neste tre sesongene, samtlige i Superettan.
=== Malmö FF ===
I mars 2008 ble Melichárek lånt ut til Malmö FF, som også hadde kjøpsopsjon på spilleren. Han signerte 16. juli samme år en avtale som løp ut 2011.Melicháreks opphold i Malmö FF var preget av konflikter og kontroversielle enkeltepisoder. Høsten samme år som Melichárek kom til klubben, ble han tatt for kjøring i alkoholpåvirket tilstand i høy hastighet. Kun uker etter ble han av klubben utestengt i en uke etter å ha utført obskøne gester overfor motstanderlagets tilhengere. Med bakgrunn i de to hendelsene vurderte klubbens ledelse heving av kontrakten. Ifølge svenske medier var Melichárek også misfornøyd med sin rolle som andrekeeper i klubben, en rolle klubben ønsket for ham også etter en eventuell overgang for Johan Dahlin. Malmö FF valgte å ikke forlenge kontrakten med Melichárek etter at den løp ut i 2011.Melichárek spilte sammenlagt 32 seriekamper for Malmö FF.
=== Senere karriere ===
Etter oppholdet i Sverige gikk Melichárek til Slovácko. Han gikk i 2015 til Inter Zaprešić, men ble lånt ut til Zbrojovka Brno uten å ha spilt kamper for Inter Zaprešić. Da overganger mellom tsjekkiske klubber utløser en lovpålagt kompensasjon, ble det spekulasjoner i tsjekkiske medier etter overgangen til kroatiske Inter Zaprešić etterfulgt av det umiddelbare utlånet av spilleren til tsjekkiske Zbrojovka Brno, hvor det er hevdet at overgangen etterfulgt av utlån var forhåndsavtalt for å unngå en kompensasjon Slovácko ellers hadde vært berettiget til.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dušan Melichárek – Transfermarkt
(en) Dušan Melichárek – WorldFootball.net
(en) Dušan Melichárek – Soccerway
(en) Dušan Melichárek – FBref
«Dušan Melichárek», profil på FC Zbrojovka Brnos hjemmeside (cs)
«Dusan Melichárek», profil på SvFFs hjemmeside (sv) | | fsted = Vyškov, Tsjekkoslovakia | 2,417 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gladiatorara | 2023-02-04 | Gladiatorara | ['Kategori:Araer', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Colombias fugler', 'Kategori:Costa Ricas fugler', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Matthäus Bechstein', 'Kategori:Ecuadors fugler', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1811', 'Kategori:Kjæledyr', 'Kategori:Nicaraguas fugler', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Ornitologistubber', 'Kategori:Panamas fugler', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Gladiatorara (Ara ambiguus) er en art i slekten Ara. Arten er strekt truet (VU) for utryddelse. Fuglen er utbredt i Mellom-Amerika og det nordvestlige Sør-Amerika, der den overlever som to distinkte underarter.
Nominatformen A. a. ambiguus finnes fra Honduras til det nordvestre Colombia, mens A. a. guayaquilensis finnes i Vest-Ecuador. Totalbestanden består av cirka 3 700 individer, hvorav færre enn 2 500 voksne.Det er kun mindre forskjeller i utfargingen mellom underartene. Fuglen blir typisk 85–90 cm lang, målt fra hodet til tuppen av stjerten, og veier omkring 1 300 gram. Begge underartene har en karakteristisk rød pannelapp i overkant av overnebbet, som er sort. Den ytre halvdelen av vingene er stålblå på oversiden og mørkerød på undersiden. Bakre del av ryggen og de midtre halefjærene er også stålblå, mens de ytre halefjærene er mørkerød.
Utfargingen av fjærdrakten gjør at gladiatorara kan forveksles med soldat (Ara militaris), men sistnevnte er fysisk mindre og har gule fjær der denne har mørkerøde.
| Gladiatorara (Ara ambiguus) er en art i slekten Ara. Arten er strekt truet (VU) for utryddelse. Fuglen er utbredt i Mellom-Amerika og det nordvestlige Sør-Amerika, der den overlever som to distinkte underarter.
Nominatformen A. a. ambiguus finnes fra Honduras til det nordvestre Colombia, mens A. a. guayaquilensis finnes i Vest-Ecuador. Totalbestanden består av cirka 3 700 individer, hvorav færre enn 2 500 voksne.Det er kun mindre forskjeller i utfargingen mellom underartene. Fuglen blir typisk 85–90 cm lang, målt fra hodet til tuppen av stjerten, og veier omkring 1 300 gram. Begge underartene har en karakteristisk rød pannelapp i overkant av overnebbet, som er sort. Den ytre halvdelen av vingene er stålblå på oversiden og mørkerød på undersiden. Bakre del av ryggen og de midtre halefjærene er også stålblå, mens de ytre halefjærene er mørkerød.
Utfargingen av fjærdrakten gjør at gladiatorara kan forveksles med soldat (Ara militaris), men sistnevnte er fysisk mindre og har gule fjær der denne har mørkerøde.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) gladiatorara i Global Biodiversity Information Facility
(no) gladiatorara hos Artsdatabanken
(en) gladiatorara hos ITIS
(en) gladiatorara hos NCBI
(en) Kategori:Ara ambiguus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Ara ambiguus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ara ambiguus – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=BirdLife International 2013. Ara ambiguus. | 2,418 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gulvinger%C3%B8dara | 2023-02-04 | Gulvingerødara | ['Kategori:Araer', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Kjæledyr', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Ornitologistubber', 'Kategori:Stubber 2021-01', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Gulvingerødara (Ara macao) er en art i slekten Ara. Arten er ikke truet (LC) av utryddelse. Fuglen overlever som to distinkte underarter.
Nominatformen A. m. macao finnes fra Bolivia i Sør-Amerika og nord til Guatemala i Mellom-Amerika, mens A. m. cyanoptera finnes fra grensestrøkene mellom Costa Rica og Nicaragua i sør og nord til Veracruz i Mexico. Totalbestanden er usikker, men den er færre enn 50 000 individer.Gulvingerødara har rød grunnfarge på kroppen og hodet. Rundt øyene har fuglen store, nakne hvite hudflekker. Vingene er for det meste blå på oversiden, med feltinnslag av gult og rødt. Fjæra på bakparten er lyse blå, mens halefjæra er bå i ytterkant og røde i midten. På undersiden er vingene grønne, med innslag av rødt fjær på vingens framkant. Halefjærene er hovedsakelig røde på undersiden, men innerste del av stjerten er lyseblå.
Gulvingerødara blir omkring 80 cm lang og veier typisk cirka 1 000 gram. Den nordligste underarten blir noe større enn den sørligste. Sistnevnte har dessuten mer grønn utfarging på vingene, der den nordlige er mer blå.
| Gulvingerødara (Ara macao) er en art i slekten Ara. Arten er ikke truet (LC) av utryddelse. Fuglen overlever som to distinkte underarter.
Nominatformen A. m. macao finnes fra Bolivia i Sør-Amerika og nord til Guatemala i Mellom-Amerika, mens A. m. cyanoptera finnes fra grensestrøkene mellom Costa Rica og Nicaragua i sør og nord til Veracruz i Mexico. Totalbestanden er usikker, men den er færre enn 50 000 individer.Gulvingerødara har rød grunnfarge på kroppen og hodet. Rundt øyene har fuglen store, nakne hvite hudflekker. Vingene er for det meste blå på oversiden, med feltinnslag av gult og rødt. Fjæra på bakparten er lyse blå, mens halefjæra er bå i ytterkant og røde i midten. På undersiden er vingene grønne, med innslag av rødt fjær på vingens framkant. Halefjærene er hovedsakelig røde på undersiden, men innerste del av stjerten er lyseblå.
Gulvingerødara blir omkring 80 cm lang og veier typisk cirka 1 000 gram. Den nordligste underarten blir noe større enn den sørligste. Sistnevnte har dessuten mer grønn utfarging på vingene, der den nordlige er mer blå.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) rødara i Global Biodiversity Information Facility
(no) rødara hos Artsdatabanken
(en) rødara hos ITIS
(en) rødara hos NCBI
(en) Kategori:Ara macao – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Ara macao – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ara macao – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=BirdLife International 2012. Ara macao. | 2,419 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%B8d%C3%B8reara | 2023-02-04 | Rødøreara | ['Kategori:Araer', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bolivias endemiske fugler', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Frédéric de Lafresnaye', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1847', 'Kategori:Kjæledyr', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Ornitologistubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Rødøreara (Ara rubrogenys) er en art i slekten Ara. Arten er strekt truet (VU) for utryddelse. Fuglen er utbredt i skråningene til Andesfjellene i Bolivia og trives i elevasjoner på 1 100–2 700 moh, enkelte steder helt opp mot 3 000 moh.
Fuglene hekker i hulrom i klippene og lever for det meste i subtropisk tornekratt, ispedd kaktus og andre lokale tresorter. Klimaet er relativt tørt. Totalbestanden er uklar, men består trolig av cirka 1 000–4 000 individer, hvorav færre enn 670–2 700 voksne. Tap av habitat er trolig artens største trussel.
Rødøreara er hovedsakelig grønn og har rød pannelapp. Vingene har innslag av blått, gult og rødt på oversiden, mens de er røde og grønne på undersiden. Fuglen er blant de minste araene og blir typisk 55–60 cm lang, målt fra hodet til tuppen av stjerten.
| Rødøreara (Ara rubrogenys) er en art i slekten Ara. Arten er strekt truet (VU) for utryddelse. Fuglen er utbredt i skråningene til Andesfjellene i Bolivia og trives i elevasjoner på 1 100–2 700 moh, enkelte steder helt opp mot 3 000 moh.
Fuglene hekker i hulrom i klippene og lever for det meste i subtropisk tornekratt, ispedd kaktus og andre lokale tresorter. Klimaet er relativt tørt. Totalbestanden er uklar, men består trolig av cirka 1 000–4 000 individer, hvorav færre enn 670–2 700 voksne. Tap av habitat er trolig artens største trussel.
Rødøreara er hovedsakelig grønn og har rød pannelapp. Vingene har innslag av blått, gult og rødt på oversiden, mens de er røde og grønne på undersiden. Fuglen er blant de minste araene og blir typisk 55–60 cm lang, målt fra hodet til tuppen av stjerten.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) rødøreara i Encyclopedia of Life
(en) rødøreara i Global Biodiversity Information Facility
(no) rødøreara hos Artsdatabanken
(en) rødøreara hos ITIS
(en) rødøreara hos NCBI
(en) Kategori:Ara rubrogenys – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Ara rubrogenys – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ara rubrogenys – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=BirdLife International 2013. Ara rubrogenys. | 2,420 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Great_Northern_Railway_(Irland) | 2023-02-04 | Great Northern Railway (Irland) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Irland', 'Kategori:Jernbaneselskaper', 'Kategori:Nord-Irland', 'Kategori:Selskaper etablert i 1876', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1958'] | For andre jernbaner med samme navn, se Great Northern Railway.
Great Northern Railway (forkortet GNR) var et britisk/irsk jernbaneselskap som ble dannet i 1876 og oppløst i 1958. Selskapet var et resultat av sammenslåing av flere mindre jernbaneselskaper. De viktigste var:
Ulster Railway
Northern Railway
North Western RailwayVed opprettelsen hadde Great Northern Railway tilsammen 830 kilometers linjenett, og disponerte 114 lokomotiver, 200 passasjervogner og 2 894 godsvogner.Hovedlinjene til selskapet hadde irsk bredspor med sporvidde 1 600 mm. Sammenslåingen i 1876 omfattet også de enkelte selskapenes lokomotivverksteder, og det var først i 1885 at Great Northern Railway Works i Dundalk ble hovedsenteret for bygging, reparasjoner og vedlikehold av selskapets rullende materiell. Ved nedleggelsen i 1958 hadde verkstedet omkring 1 000 ansatte, og var Dundalks største arbeidsgiver.
Etter at Irland ble selvstendig i 1921 krysset flere av GNRs viktigste linjer den nye internasjonale grensen. Økt veibygging og opprettelsen av flyforbindelse mellom Dublin og Belfast bidro til nedgang i passasjertallet, og i 1947 lanserte GNR ekspresstoget Enterprise mellom de to hovedstedene i et forsøk på å reversere utviklingen. Ekspresstogsatsingen genererte imidlertid ikke noe overskudd, og ble avsluttet i 1951. I 1952 måtte regjeringene i Nord-Irland og Irland gå sammen om å dekke selskapets underskudd, og i 1953 ble selskapet nasjonalisert i et samarbeid mellom de to regjeringene. Great Northern Railway Board (GNRB) ble opprettet for å drive jernbaneselskapet videre. I 1957 ble mange av jernbanestrekningene nedlagt, og i 1958 ble Great Northern Railway Board oppløst etter økende underskudd, og rullende materiell ble fordelt mellom transportmyndighetene i Nord-Irland og Irland. Mange av de resterende jernbanelinjene ble nedlagt kort tid etter, men GNRs hovedlinje mellom Dublin og Belfast er i 2015 fremdeles i bruk.
| For andre jernbaner med samme navn, se Great Northern Railway.
Great Northern Railway (forkortet GNR) var et britisk/irsk jernbaneselskap som ble dannet i 1876 og oppløst i 1958. Selskapet var et resultat av sammenslåing av flere mindre jernbaneselskaper. De viktigste var:
Ulster Railway
Northern Railway
North Western RailwayVed opprettelsen hadde Great Northern Railway tilsammen 830 kilometers linjenett, og disponerte 114 lokomotiver, 200 passasjervogner og 2 894 godsvogner.Hovedlinjene til selskapet hadde irsk bredspor med sporvidde 1 600 mm. Sammenslåingen i 1876 omfattet også de enkelte selskapenes lokomotivverksteder, og det var først i 1885 at Great Northern Railway Works i Dundalk ble hovedsenteret for bygging, reparasjoner og vedlikehold av selskapets rullende materiell. Ved nedleggelsen i 1958 hadde verkstedet omkring 1 000 ansatte, og var Dundalks største arbeidsgiver.
Etter at Irland ble selvstendig i 1921 krysset flere av GNRs viktigste linjer den nye internasjonale grensen. Økt veibygging og opprettelsen av flyforbindelse mellom Dublin og Belfast bidro til nedgang i passasjertallet, og i 1947 lanserte GNR ekspresstoget Enterprise mellom de to hovedstedene i et forsøk på å reversere utviklingen. Ekspresstogsatsingen genererte imidlertid ikke noe overskudd, og ble avsluttet i 1951. I 1952 måtte regjeringene i Nord-Irland og Irland gå sammen om å dekke selskapets underskudd, og i 1953 ble selskapet nasjonalisert i et samarbeid mellom de to regjeringene. Great Northern Railway Board (GNRB) ble opprettet for å drive jernbaneselskapet videre. I 1957 ble mange av jernbanestrekningene nedlagt, og i 1958 ble Great Northern Railway Board oppløst etter økende underskudd, og rullende materiell ble fordelt mellom transportmyndighetene i Nord-Irland og Irland. Mange av de resterende jernbanelinjene ble nedlagt kort tid etter, men GNRs hovedlinje mellom Dublin og Belfast er i 2015 fremdeles i bruk.
== Andre forretningsområder ==
Great Northern Railway begynte med bussdrift i 1929, og kjøpte også opp 9 eksisterende busselskaper. Ved slutten av 1929 hadde GNR 64 busser. I midten av tretti-årene besto selskapets buss-avdeling av omkring 160 busser, og i 1937 leverte Great Northern Works (selskapets eget verksted i Dundalk) de første egenbygde bussene. I 1952 ble de siste bussene bygd av GNR ferdigstilt, og av de totalt 96 GNR-bygde kjøretøyene ble 55 overtatt av Irlands transportmyndighet (CIÉ) da GNR ble oppløst i 1958. 5 av disse bussene er bevart hvorav 2 er utstilt ved National Transport Museum of Ireland i Howth like nord for Dublin.I 1894 åpnet Great Northern Railway et hotell i byen Bundoran i Donegal på vestkysten. Pr. 2015 er hotellet fortsatt i drift, og heter fremdeles Great Northern Hotel. I 1898 kjøpte GNR Mourne Hotel (bygd i 1876) i Rostrevor i Down. Hotellet ble utvidet og omdøpt Great Northern Hotel, Rostrevor, men ble ødelagt av en brannbombe under urolighetene i Nord-Irland på slutten av 1970-tallet. GNR kjøpte også Woodside Hotel i Rostrevor i 1898. I Warrenpoint kjøpte GNR Beach Hotel og døpte det Great Northern Hotel. Dette ble solgt i 1920-årene og huser i dag sykehjemmet St. Josephs Nursing Home.
== Sammenslåings-historikk ==
Årstallene i parentes henviser til årene de respektive selskapene ble henholdsvis stiftet og sammenslått.
== Referanser ==
== Kilder ==
Cross Border Archives Project: Great Northern Railway Besøkt 4. april 2015
Steamindex.com: Great Northern Railway (Ireland) Besøkt 4. april 2015 | Great Northern Railway (forkortet GNR) var et britisk/irsk jernbaneselskap som ble dannet i 1876 og oppløst i 1958. Selskapet var et resultat av sammenslåing av flere mindre jernbaneselskaper. | 2,421 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brunpanneara | 2023-02-04 | Brunpanneara | ['Kategori:Araer', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Colombias fugler', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Ecuadors fugler', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1758', "Kategori:Guyanas' fugler", 'Kategori:Kjæledyr', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Ornitologistubber', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Venezuelas fugler'] | Brunpanneara (Ara severus) er en art i slekten Ara. Arten er ikke truet (LC) av utryddelse. Fuglen er utbredt fra Panama i Mellom-Amerika til Brasil og Bolivia i Sør-Amerika.
Fuglene hekker i hulrom i trestammer og trives i tropisk klima. Totalbestanden er uklar, men den er ganske vanlig.
Brunpanneara er hovedsakelig grønn og har mørkebrun pannelapp og et hvitt, bart felt med naken hud rundt øynene. Vingene har innslag av blågrått og litt rødt. Fuglen er blant de minste araene og blir typisk 45–50 cm lang, målt fra hodet til tuppen av stjerten, veier normalt 300–410 gram. | Brunpanneara (Ara severus) er en art i slekten Ara. Arten er ikke truet (LC) av utryddelse. Fuglen er utbredt fra Panama i Mellom-Amerika til Brasil og Bolivia i Sør-Amerika.
Fuglene hekker i hulrom i trestammer og trives i tropisk klima. Totalbestanden er uklar, men den er ganske vanlig.
Brunpanneara er hovedsakelig grønn og har mørkebrun pannelapp og et hvitt, bart felt med naken hud rundt øynene. Vingene har innslag av blågrått og litt rødt. Fuglen er blant de minste araene og blir typisk 45–50 cm lang, målt fra hodet til tuppen av stjerten, veier normalt 300–410 gram.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) brunpanneara i Global Biodiversity Information Facility
(no) brunpanneara hos Artsdatabanken
(en) brunpanneara hos ITIS
(en) brunpanneara hos NCBI
(en) Kategori:Ara severus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Ara severus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ara severus – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=BirdLife International 2012. Ara severus. | 2,422 |
https://no.wikipedia.org/wiki/G%C3%B8rjavannene | 2023-02-04 | Gørjavannene | ['Kategori:Pekere'] | Gørjavannene kan vise til to vann i Nordmarka i Oslo:
Store Gørja (376 moh)
Lille Gørja (371 moh) | Gørjavannene kan vise til to vann i Nordmarka i Oslo:
Store Gørja (376 moh)
Lille Gørja (371 moh) | Gørjavannene kan vise til to vann i Nordmarka i Oslo: | 2,423 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lille_G%C3%B8rja | 2023-02-04 | Lille Gørja | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Oslo', 'Kategori:Nordmarksvassdraget', 'Kategori:Sider med kart'] | Lille Gørja er et vann i Nordmarka i Oslo. Det ligger 371 meter over havet og har et areal på 0,11 km². Vannet får tilløp fra Store Gørja i øst og har utløp gjennom Gørjabekken mot nordvest til Helgeren.
| Lille Gørja er et vann i Nordmarka i Oslo. Det ligger 371 meter over havet og har et areal på 0,11 km². Vannet får tilløp fra Store Gørja i øst og har utløp gjennom Gørjabekken mot nordvest til Helgeren.
== Referanser == | Lille Gørja er et vann i Nordmarka i Oslo. Det ligger 371 meter over havet og har et areal på . | 2,424 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Klokkene_ringer_for_deg | 2023-02-04 | Klokkene ringer for deg | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1940', 'Kategori:Ernest Hemingway', 'Kategori:Mellomkrigstiden i litteraturen', 'Kategori:Romaner fra USA'] | Klokkene ringer for deg (engelsk originaltittel: For Whom the Bell Tolls) er en roman av Ernest Hemingway fra 1940. Den forteller historien om Robert Jordan, en ung amerikaner i de internasjonale brigadene som kjemper sammen med en republikansk geriljaenhet under den spanske borgerkrigen. Som bombemann blir han tildelt oppgaven å sprenge en bro under angrepet på Segovia. Romanen er ansett som en av Hemingways sentrale verker, sammen med Og solen går sin gang, Den gamle mannen og havet, og Farvel til våpnene.
Bokens tittel skriver seg fra den metafysiske poeten John Donnes Devotions upon Emergent Occasions (1624); spesifikt henviser Hemingway til «Meditation XVII». Hemingway siterer deler av «Meditation» (og bruker Donnes originalspråk) i bokens innledning, som igjen henviser til praksisen med å ringe med kirkeklokker ved begravelser:
«No man is an Island, intire of it selfe; every man is a peece of the Continent, a part of the maine; if a Clod bee washed away by the Sea, Europe is the lesse, as well as if a Promontorie were, as well as if a Mannor of thy friends or of thine owne were; any mans death diminishes me, because I am involved in Mankinde; And therefore never send to know for whom the bell tolls; It tolls for thee.»
| Klokkene ringer for deg (engelsk originaltittel: For Whom the Bell Tolls) er en roman av Ernest Hemingway fra 1940. Den forteller historien om Robert Jordan, en ung amerikaner i de internasjonale brigadene som kjemper sammen med en republikansk geriljaenhet under den spanske borgerkrigen. Som bombemann blir han tildelt oppgaven å sprenge en bro under angrepet på Segovia. Romanen er ansett som en av Hemingways sentrale verker, sammen med Og solen går sin gang, Den gamle mannen og havet, og Farvel til våpnene.
Bokens tittel skriver seg fra den metafysiske poeten John Donnes Devotions upon Emergent Occasions (1624); spesifikt henviser Hemingway til «Meditation XVII». Hemingway siterer deler av «Meditation» (og bruker Donnes originalspråk) i bokens innledning, som igjen henviser til praksisen med å ringe med kirkeklokker ved begravelser:
«No man is an Island, intire of it selfe; every man is a peece of the Continent, a part of the maine; if a Clod bee washed away by the Sea, Europe is the lesse, as well as if a Promontorie were, as well as if a Mannor of thy friends or of thine owne were; any mans death diminishes me, because I am involved in Mankinde; And therefore never send to know for whom the bell tolls; It tolls for thee.»
== Referanser == | Klokkene ringer for deg (engelsk originaltittel: For Whom the Bell Tolls) er en roman av Ernest Hemingway fra 1940. Den forteller historien om Robert Jordan, en ung amerikaner i de internasjonale brigadene som kjemper sammen med en republikansk geriljaenhet under den spanske borgerkrigen. | 2,425 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ertevannet_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Ertevannet (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Ertevannet kan ha flere betydninger:
Ertevannet ved Degernes i Rakkestad.
Ertevannet (Rømskog) i Aurskog-Høland.
Ertevannene (Nordre, Midtre og Søndre) i Indre Østfold.
Store Erte i Halden. | Ertevannet kan ha flere betydninger:
Ertevannet ved Degernes i Rakkestad.
Ertevannet (Rømskog) i Aurskog-Høland.
Ertevannene (Nordre, Midtre og Søndre) i Indre Østfold.
Store Erte i Halden. | Ertevannet kan ha flere betydninger: | 2,426 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rustbukara | 2023-02-04 | Rustbukara | ['Kategori:Araer', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Robert Ridgway', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1783', 'Kategori:Kjæledyr', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Ornitologistubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Rustbukara (Orthopsittaca manilatus) er en fugl i gruppen araer og eneste art i slekten Orthopsittaca. Arten er ikke truet (LC) av utryddelse. Fuglen er utbredt i det nordlige Sør-Amerika, øst av Andes fra Bolivia og Brasil.
Arten spiser nesten eksklusivt frø og frukt fra morichepalmen (Mauritia flexuosa). Fuglene hekker i hulrom i døde palmetrær og trives i tropisk klima. Totalbestanden er uklar, men den er ganske vanlig og har stor spredning.
Rustbukara er hovedsakelig grønn med blå skalle og strupe. Den har også innslag av blått på vingene og i buken. Fuglen er blant de minste araene og blir typisk cirka 46 cm lang, målt fra hodet til tuppen av stjerten, veier normalt cirka 300 gram.
| Rustbukara (Orthopsittaca manilatus) er en fugl i gruppen araer og eneste art i slekten Orthopsittaca. Arten er ikke truet (LC) av utryddelse. Fuglen er utbredt i det nordlige Sør-Amerika, øst av Andes fra Bolivia og Brasil.
Arten spiser nesten eksklusivt frø og frukt fra morichepalmen (Mauritia flexuosa). Fuglene hekker i hulrom i døde palmetrær og trives i tropisk klima. Totalbestanden er uklar, men den er ganske vanlig og har stor spredning.
Rustbukara er hovedsakelig grønn med blå skalle og strupe. Den har også innslag av blått på vingene og i buken. Fuglen er blant de minste araene og blir typisk cirka 46 cm lang, målt fra hodet til tuppen av stjerten, veier normalt cirka 300 gram.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Rustbukara i Encyclopedia of Life
(en) Rustbukara i Global Biodiversity Information Facility
(no) Rustbukara hos Artsdatabanken
(en) Rustbukara hos ITIS
(en) Rustbukara hos NCBI
(en) Kategori:Orthopsittaca manilatus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Orthopsittaca manilatus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Orthopsittaca manilatus – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=BirdLife International 2012. Orthopsittaca manilatus. | 2,427 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Primolius | 2023-02-04 | Primolius | ['Kategori:Araer', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Charles Lucien Bonaparte', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1857', 'Kategori:Sør-Amerikas fugler', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Primolius er ei slekt som består av tre arter med arapapegøyer, som alle hører hjemme i Sør-Amerika.
Arter i slekten Primolius har i hovedsak grønn fjærdrakt, med innslag av blått, rødt og gult. En fellesnevner er at alle tre artene har blått hode, om ikke hele hodet. Artene varierer i lengde, fra 38 til 41 cm.
| Primolius er ei slekt som består av tre arter med arapapegøyer, som alle hører hjemme i Sør-Amerika.
Arter i slekten Primolius har i hovedsak grønn fjærdrakt, med innslag av blått, rødt og gult. En fellesnevner er at alle tre artene har blått hode, om ikke hele hodet. Artene varierer i lengde, fra 38 til 41 cm.
== Arter ==
blåhodeara (Primolius couloni), Sclater PL, 1876
rødbukara (Primolius maracana), Vieillot, 1816
gulnakkeara (Primolius auricollis), Cassin, 1853
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Primolius i Global Biodiversity Information Facility
(no) Primolius hos Artsdatabanken
(en) Primolius hos ITIS
(en) Primolius hos NCBI
(en) Kategori:Primolius – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Primolius – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Primolius – detaljert informasjon på Wikispecies | * blåhodeara | 2,428 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hakkloelva | 2023-02-04 | Hakkloelva | ['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Oslo', 'Kategori:Nordmarksvassdraget'] | Hakkloelva er ei elv i Nordmarka i Oslo. Den renner fra Hakkloa til Bjørnsjøen, og er en del av Akerselvas nedbørfelt. Elva er 1,37 km lang og har et nedbørfelt på 90,63 km². Middelvannføringen ved munningen er 2,66 m³/s.
| Hakkloelva er ei elv i Nordmarka i Oslo. Den renner fra Hakkloa til Bjørnsjøen, og er en del av Akerselvas nedbørfelt. Elva er 1,37 km lang og har et nedbørfelt på 90,63 km². Middelvannføringen ved munningen er 2,66 m³/s.
== Se også ==
Liste over elver i Oslo
== Referanser == | | munning = Bjørnsjøen | 2,429 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dvergara | 2023-02-04 | Dvergara | ['Kategori:Araer', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bolivias fugler', 'Kategori:Brasils fugler', 'Kategori:Cerrados fugler', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1758', "Kategori:Guyanas' fugler", 'Kategori:Kjæledyr', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Ornitologistubber', 'Kategori:Pantanals fugler', 'Kategori:Perus fugler', 'Kategori:Stubber 2022-11', 'Kategori:Sør-Amerikas fugler', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Venezuelas fugler'] | Dvergara (Diopsittaca nobilis) er en fugl i gruppen araer og eneste art i slekten Diopsittaca. Arten er ikke truet (LC) av utryddelse. Fuglen er utbredt i det nordøstlige delen av Sør-Amerika.
Det er beskrevet tre underarter av dvergara, hvorav to anerkjennes som distinkte. Dette er nominatformen D. n. nobilis (Hahns dvergara) og D. n. cumanensis (nobel dvergara). Disse to ble tidligere ansett som separate arter, men de nå slått sammen i samme art. Den tredje beskrevne underarten er D. n. longipennis, som skal ha noe større vingespenn enn de to førstnevnte. Det er imidlertid uklart om det er snakk om en egen underart eller en variant av D. n. cumanensis. De to første kan lett skilles på overnebbet. D. n. nobilis (Hahns dvergara) har sort overnebb, mens D. n. cumanensis (nobel dvergara) har beinfarget overnebb.
Dvergara er hovedsakelig grønn (skarpgrønn på oversiden og mer olivengrønn på undersiden) med mørkere blågrønn panne og litt rødt på front- og undervingene. Øynene er oransje og hudflekken rundt øynene hvit. Fuglen er blant de minste araene og blir typisk cirka 30 cm lang, målt fra hodet til tuppen av stjerten, veier normalt cirka 165 gram.
Arten spiser nesten eksklusivt frø og frukt. Fuglene hekker i hulrom i lokale tresorter og trives i tropisk klima. Totalbestanden er uklar, men den er ganske vanlig og har stor spredning.
| Dvergara (Diopsittaca nobilis) er en fugl i gruppen araer og eneste art i slekten Diopsittaca. Arten er ikke truet (LC) av utryddelse. Fuglen er utbredt i det nordøstlige delen av Sør-Amerika.
Det er beskrevet tre underarter av dvergara, hvorav to anerkjennes som distinkte. Dette er nominatformen D. n. nobilis (Hahns dvergara) og D. n. cumanensis (nobel dvergara). Disse to ble tidligere ansett som separate arter, men de nå slått sammen i samme art. Den tredje beskrevne underarten er D. n. longipennis, som skal ha noe større vingespenn enn de to førstnevnte. Det er imidlertid uklart om det er snakk om en egen underart eller en variant av D. n. cumanensis. De to første kan lett skilles på overnebbet. D. n. nobilis (Hahns dvergara) har sort overnebb, mens D. n. cumanensis (nobel dvergara) har beinfarget overnebb.
Dvergara er hovedsakelig grønn (skarpgrønn på oversiden og mer olivengrønn på undersiden) med mørkere blågrønn panne og litt rødt på front- og undervingene. Øynene er oransje og hudflekken rundt øynene hvit. Fuglen er blant de minste araene og blir typisk cirka 30 cm lang, målt fra hodet til tuppen av stjerten, veier normalt cirka 165 gram.
Arten spiser nesten eksklusivt frø og frukt. Fuglene hekker i hulrom i lokale tresorter og trives i tropisk klima. Totalbestanden er uklar, men den er ganske vanlig og har stor spredning.
== Galleri ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dvergara i Global Biodiversity Information Facility
(no) Dvergara hos Artsdatabanken
(en) Dvergara hos ITIS
(en) Dvergara hos NCBI
(en) Kategori:Diopsittaca nobilis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Diopsittaca nobilis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Diopsittaca nobilis – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=BirdLife International 2014. Diopsittaca nobilis. | 2,430 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Amagermuseet | 2023-02-04 | Amagermuseet | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Amager', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor direktør,museumsdirektør mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1922', 'Kategori:Museer i Danmark', 'Kategori:Sider med kart'] | Amagermuseet er et kulturhistorisk museum i landsbyen Store Magleby på Amager ved København.
Museet ble etablert i 1922 og er innrettet i to bindingsverkgårder i fire lengder.
I de faste utstillingene presenteres historien om de nederlandske bøndene som ble invitert av Christian for å dyrke grønnsaker for både det kongelige slott som markedene i København av en kvalitet som Nederlandene var kjent for. Store Magleby sogn ble kjent som «Hollenderbyen» da 163 familier kom til Amager fra flere steder i de daværende Nederlandene, også det nåværende Belgia. Amagermuseet er karakterisert av en grønn og levende idyll. I den frodige grønnsakshagen vokser det georginer, dahlia og andre vakre kulturplanter. Der dyrkes også rotfrukter og kål, slik som det har vært i århundrer på Amager.
I juli måned er det stor aktivitet av frivillige som deltar i å framstille en tidstypisk dansk gård fra rundt 1900 med alle de aktiviteter som da var vanlige: vasking av tøy på vaskebrett og hjelp med melkingen, baking av pannekaker i sommerkjøkkenet, stopping og strikking, foring av husdyrene, oppgraving og rensning av grønnsaker og meget annet.
Museet inneholder også tidstypisk interiør fra Store Magleby i Dragør og Tømmerup. Det er også utstillinger av billedkunst – deriblant av Julius Exner (1825–1910) – og en samling av tradisjonelle folkedrakter som er typiske for regionen. Det finnes også en hagebruksutstilling.
I 2008 fusjonerte Amagermuseet med Dragør Museum til Museum Amager.
| Amagermuseet er et kulturhistorisk museum i landsbyen Store Magleby på Amager ved København.
Museet ble etablert i 1922 og er innrettet i to bindingsverkgårder i fire lengder.
I de faste utstillingene presenteres historien om de nederlandske bøndene som ble invitert av Christian for å dyrke grønnsaker for både det kongelige slott som markedene i København av en kvalitet som Nederlandene var kjent for. Store Magleby sogn ble kjent som «Hollenderbyen» da 163 familier kom til Amager fra flere steder i de daværende Nederlandene, også det nåværende Belgia. Amagermuseet er karakterisert av en grønn og levende idyll. I den frodige grønnsakshagen vokser det georginer, dahlia og andre vakre kulturplanter. Der dyrkes også rotfrukter og kål, slik som det har vært i århundrer på Amager.
I juli måned er det stor aktivitet av frivillige som deltar i å framstille en tidstypisk dansk gård fra rundt 1900 med alle de aktiviteter som da var vanlige: vasking av tøy på vaskebrett og hjelp med melkingen, baking av pannekaker i sommerkjøkkenet, stopping og strikking, foring av husdyrene, oppgraving og rensning av grønnsaker og meget annet.
Museet inneholder også tidstypisk interiør fra Store Magleby i Dragør og Tømmerup. Det er også utstillinger av billedkunst – deriblant av Julius Exner (1825–1910) – og en samling av tradisjonelle folkedrakter som er typiske for regionen. Det finnes også en hagebruksutstilling.
I 2008 fusjonerte Amagermuseet med Dragør Museum til Museum Amager.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Amagermuseets nettsted | Amagermuseet er et kulturhistorisk museum i landsbyen Store Magleby på Amager ved København. | 2,431 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Museum_Amager | 2023-02-04 | Museum Amager | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Amager', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med kart med nummererte markører', 'Kategori:Kunstmuseer i Danmark', 'Kategori:Museer etablert i 2008', 'Kategori:Museer i Danmark', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sjøfartsmuseer i Danmark'] | Museum Amager dekker Amager ved Københavns nyere historie, og ble dannet i 2008 gjennom en fusjon av Amagermuseet og Dragør Museum. Museet har følgende fire utstillingssteder:
Amagermuseet
Dragør Museum
Danmarks Lodsmuseum på Dragør Havn
Mølsteds Museum med verk av marinemaler Christian Mølsted
| Museum Amager dekker Amager ved Københavns nyere historie, og ble dannet i 2008 gjennom en fusjon av Amagermuseet og Dragør Museum. Museet har følgende fire utstillingssteder:
Amagermuseet
Dragør Museum
Danmarks Lodsmuseum på Dragør Havn
Mølsteds Museum med verk av marinemaler Christian Mølsted
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Museum Amagers hjemmeside | Museum Amager dekker Amager ved Københavns nyere historie, og ble dannet i 2008 gjennom en fusjon av Amagermuseet og Dragør Museum.Museum Amager, Den store danske. | 2,432 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lizzie_Winge | 2023-02-04 | Lizzie Winge | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1948', 'Kategori:Fødsler i 1866', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske klassiske pianister', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil'] | Lizzie Winge (født 1866, død 1948) var en norsk pianist og pianolærer. Hun var datter av børskommissær Axel Winge og Elisabeth Marie («Betzy») Lasson, og søster av komponisten Per Winge. Lizzie Winge underviste i piano ved Musikkonservatoriet i Oslo fra 1895 til 1928. Hun virket også som konsertpianist og urfremførte sammen med Erika Nissen i Kristiania 6. februar 1886 Variationen Esmoll für zwei Pianoforte für vier Händen (Opus 2) av Christian Sinding.
| Lizzie Winge (født 1866, død 1948) var en norsk pianist og pianolærer. Hun var datter av børskommissær Axel Winge og Elisabeth Marie («Betzy») Lasson, og søster av komponisten Per Winge. Lizzie Winge underviste i piano ved Musikkonservatoriet i Oslo fra 1895 til 1928. Hun virket også som konsertpianist og urfremførte sammen med Erika Nissen i Kristiania 6. februar 1886 Variationen Esmoll für zwei Pianoforte für vier Händen (Opus 2) av Christian Sinding.
== Statens kunstnerstipend ==
Hun mottok i 1894 Statens kunststipend med kr 750.I 1896 mottok hun på nytt kr 750 i statlig kunstnerstipend. Ved samme tildeling fikk også maleren Thorolf Holmboe, malerinnen Elisabeth Sinding, billedhuggeren Johanna Sinding og komponist Johan Backer Lunde stipend på 1500 kroner, mens skuespiller Gustav Thomassen i likhet med Lizzie Winge fikk tildelt 750 kroner, og arkitekt H. Sinding Larsen fikk tildelt 500 kroner. Samtlige åtte kunstnere fikk tildelingen som reisestipend for reiser i utlandet.
== Referanser == | }} | 2,433 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olga%E2%80%99s_Lyst | 2023-02-04 | Olga’s Lyst | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Museer i København'] | Olga's Lyst er et leketøysmuseum på Sommerstedgade, Vesterbro i København. Her finnes over 50 dukkehus – deriblant det to meter høye Villa Olga, kopi av et dukkehus fra 1890 som står på Nationalmuseet – samt porselensdukker og bamser fra perioden 1840–1930. Museet er privat eiet og innsamlingen av leketøy begynte i 1975.
| Olga's Lyst er et leketøysmuseum på Sommerstedgade, Vesterbro i København. Her finnes over 50 dukkehus – deriblant det to meter høye Villa Olga, kopi av et dukkehus fra 1890 som står på Nationalmuseet – samt porselensdukker og bamser fra perioden 1840–1930. Museet er privat eiet og innsamlingen av leketøy begynte i 1975.
== Referanser == | Olga's Lyst er et leketøysmuseum på Sommerstedgade, Vesterbro i København. Her finnes over 50 dukkehus – deriblant det to meter høye Villa Olga, kopi av et dukkehus fra 1890 som står på Nationalmuseet – samt porselensdukker og bamser fra perioden 1840–1930. | 2,434 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dansk_J%C3%B8disk_Museum | 2023-02-04 | Dansk Jødisk Museum | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor plassering hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Museer etablert i 2004', 'Kategori:Museer i København', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Slotsholmen'] | Dansk Jødisk Museum er et museum beliggende på Slotsholmen i København som har til formål å dokumentere danske jøders ca. 350 år lange historie.
Dansk Jødisk Museum, som ligger i Christian IVs Galejhus i Det Kongelige Bibliotek, ble innviet i 2004 i nærværelse av dronning Margrethe. Museet er tegnet av arkitekten Daniel Libeskind. Samlingen består av kunst, gjenstander og arkivalier.
| Dansk Jødisk Museum er et museum beliggende på Slotsholmen i København som har til formål å dokumentere danske jøders ca. 350 år lange historie.
Dansk Jødisk Museum, som ligger i Christian IVs Galejhus i Det Kongelige Bibliotek, ble innviet i 2004 i nærværelse av dronning Margrethe. Museet er tegnet av arkitekten Daniel Libeskind. Samlingen består av kunst, gjenstander og arkivalier.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Danish Jewish Museum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Dansk Jødisk Museum er et museum beliggende på Slotsholmen i København som har til formål å dokumentere danske jøders ca. 350 år lange historie. | 2,435 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fl%C3%A5ttum_g%C3%A5rd | 2023-02-04 | Flåttum gård | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske TV-serier fra 1990-årene', 'Kategori:Norske thrillerserier', 'Kategori:Norske ungdomsserier', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK', 'Kategori:Ungdomsprogrammet U på NRK'] | Flåttum gård er en norsk thrillerserie av Bror Hagemann og Niels Fredrik Dahl og regi ved Terje Nilsen. Serien ble sendt gjennom seks uker på NRK fra 18. mars til 22. april 1994. Serien gikk i ungdomsprogrammet U.
Serien ble spilt inn på småbruket Sørlihagan, Bæregvegen i Sørum kommune.
| Flåttum gård er en norsk thrillerserie av Bror Hagemann og Niels Fredrik Dahl og regi ved Terje Nilsen. Serien ble sendt gjennom seks uker på NRK fra 18. mars til 22. april 1994. Serien gikk i ungdomsprogrammet U.
Serien ble spilt inn på småbruket Sørlihagan, Bæregvegen i Sørum kommune.
== Handling ==
Kjæresteparet Kalle og Hilde reiser på den norske prærien for å ha en ferieuke på et lite småbruk ved navn Flåttum. De skal passe bruket mens Kalles tante er på sydentur. Skjebnen vil det slik at de går av på feil holdeplass og havner på en annen gård med samme navn. Motvillig lar de seg invitere på kaffe. Dette blir starten på et merkelig mareritt, som forandrer livet til alle impliserte.
== Medvirkende ==
Tone Johnsen - Hilde Mathisen
Åsmund Brede Eike - Kalle Ruud
Bjørn Ove Pedersen - Gutten
Stig Henrik Hoff - Odd Flåttum
Katja Høst - Renate
Duc Mai-The - Christian Werner
Kristin Magnus - Benedicte Grüner
Zitagaardens Black Commy - Kim
Jarle Reitan - Bussjafør
Erik Olsberg - Politimann
Ståle Bjørnhaug - Karl Wilhelm Grüner
Anders Krystad - Roy
Jan Grønli - Geir Skoglund
Sinikka Langeland - Gudrun
Grethe Olsen - Dame i telefonkiosk
Bård Tufte Johansen - Politibetjent
Elever fra Politihøgskolen
== Eksterne lenker ==
(en) Flåttum gård på Internet Movie Database
(no) Flåttum gård på NRK TV
Flåttum gård på NRK Nett-TV | Flåttum gård er en norsk thrillerserie av Bror Hagemann og Niels Fredrik Dahl og regi ved Terje Nilsen. Serien ble sendt gjennom seks uker på NRK fra 18. | 2,436 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kozan | 2023-02-04 | Kozan | ['Kategori:Adana (provins)', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Byer i Tyrkia'] | Kozan (tidligere Sis, armensk: Սիս) er en by i provinsen Adana i Tyrkia, 68 km nord for byen Adana nord på Çukurovasletten. Byen har 75.000 innbyggere.
Kilgenelva, en sideelv til Ceyhan renner gjennom Kozan og krysser sletten sør mot Middelhavet. Taurusfjellene stiger bratt opp bak byen. Sis var administrasjonssenter i Det armenske kongedømmet Kilikia. | Kozan (tidligere Sis, armensk: Սիս) er en by i provinsen Adana i Tyrkia, 68 km nord for byen Adana nord på Çukurovasletten. Byen har 75.000 innbyggere.
Kilgenelva, en sideelv til Ceyhan renner gjennom Kozan og krysser sletten sør mot Middelhavet. Taurusfjellene stiger bratt opp bak byen. Sis var administrasjonssenter i Det armenske kongedømmet Kilikia. | thumbnail|300px|Panorama av det gamle Sis (c. 1855) | 2,437 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cirkusmuseet | 2023-02-04 | Cirkusmuseet | ['Kategori:12°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor plassering hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hvidovre kommune', 'Kategori:Museer etablert i 2001', 'Kategori:Museer i Danmark', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sirkus'] | Cirkusmuseet er et cirkus- og artistmusuem i Hvidovre sydvest for København, det største av sitt slag i Nordeuropa..
Samlingen inneholder over 100 000 museumsnumre, og bygger på jongløren Ølund Barlys (1917–1999) samlinger av rekvisitter, bilder, kostymer m.m. fra cirkusverdenens historie. Her finnes også en rekke sjeldne filmklipp med blant andre Charlie Rivel, Cirkus Schumanns hester, løver og tigre i Cirkus Benneweis samt tryllekunstneren Truxa.
Museet åpnet i 2001 i den gamle kommandantbygningen i Avedøreleiren.
| Cirkusmuseet er et cirkus- og artistmusuem i Hvidovre sydvest for København, det største av sitt slag i Nordeuropa..
Samlingen inneholder over 100 000 museumsnumre, og bygger på jongløren Ølund Barlys (1917–1999) samlinger av rekvisitter, bilder, kostymer m.m. fra cirkusverdenens historie. Her finnes også en rekke sjeldne filmklipp med blant andre Charlie Rivel, Cirkus Schumanns hester, løver og tigre i Cirkus Benneweis samt tryllekunstneren Truxa.
Museet åpnet i 2001 i den gamle kommandantbygningen i Avedøreleiren.
== Referanser == | Cirkusmuseet er et cirkus- og artistmusuem i Hvidovre sydvest for København, det største av sitt slag i Nordeuropa.. | 2,438 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lem_(slekt) | 2023-02-04 | Lem (slekt) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Etternavn', 'Kategori:Norske slekter', 'Kategori:Personer fra Leikanger kommune', 'Kategori:Personer fra Lærdal kommune'] | Lem er en norsk slekt av angivelig flamsk opprinnelse.Slektens første mann i Norge het Peder Lem (ca 1550–1610) og kom angivelig fra byen Gent i Belgia. Peder ble byskriver i Bergen i 1590 og fikk etterkommere i en rekke norske slekter; foruten samtlige medlemmer av slektene Lem, Knagenhjelm, Rumohr, Munthe-Kaas, Hjermann, etc., samt grener av slektene Riisbrich, de Crequi, Blixencrone, Brodtkorb, Heiberg, Lange, de Fine, Hille, Ravn, Scheel, Bornemann og en rekke andre, deriblant Ludvig Holberg.
Slektens to hovedgrener nedstammer fra to sønner av visebyskriver i Bergen, godseier Ludvig Lem til Frønningen (1656-1686) og Gjertrud de Fine, datter av biskop Arnoldus de Fine. Sønnen Søren Lem (1682-1732) var kapellan i Luster og far til ex.jur Hans Lem (1714-1781), godseier på Frønningen, samt til Stevelin Lem (1725-1806), handelsmann i Sogn. Fra disse to nedstammer Frønningen og Lærdal grenene.
En annen sønn Jens Lem (1685-1731) var fogd i Nordhordland og Voss. To av hans sønnesønner, brødrene Jacob Buttaud Lem og Jens Lem flyttet ca 1772 til Frankrike hvor de ble konsuler for Danmark-Norge og hvor Jens' agnatiske etterkommere fortsatt er bosatt.
En tredje sønn, sorenskriver i Nordhordland Arnoldus Lem (ca 1679-1732), tok morens navn og ble stamfar til den nålevende slekt de Fine i Norge.
Slekten giftet seg inn i Rumohr-slekten fra Lærdal og har besittet Frønningen-godset i Sogn.
| Lem er en norsk slekt av angivelig flamsk opprinnelse.Slektens første mann i Norge het Peder Lem (ca 1550–1610) og kom angivelig fra byen Gent i Belgia. Peder ble byskriver i Bergen i 1590 og fikk etterkommere i en rekke norske slekter; foruten samtlige medlemmer av slektene Lem, Knagenhjelm, Rumohr, Munthe-Kaas, Hjermann, etc., samt grener av slektene Riisbrich, de Crequi, Blixencrone, Brodtkorb, Heiberg, Lange, de Fine, Hille, Ravn, Scheel, Bornemann og en rekke andre, deriblant Ludvig Holberg.
Slektens to hovedgrener nedstammer fra to sønner av visebyskriver i Bergen, godseier Ludvig Lem til Frønningen (1656-1686) og Gjertrud de Fine, datter av biskop Arnoldus de Fine. Sønnen Søren Lem (1682-1732) var kapellan i Luster og far til ex.jur Hans Lem (1714-1781), godseier på Frønningen, samt til Stevelin Lem (1725-1806), handelsmann i Sogn. Fra disse to nedstammer Frønningen og Lærdal grenene.
En annen sønn Jens Lem (1685-1731) var fogd i Nordhordland og Voss. To av hans sønnesønner, brødrene Jacob Buttaud Lem og Jens Lem flyttet ca 1772 til Frankrike hvor de ble konsuler for Danmark-Norge og hvor Jens' agnatiske etterkommere fortsatt er bosatt.
En tredje sønn, sorenskriver i Nordhordland Arnoldus Lem (ca 1679-1732), tok morens navn og ble stamfar til den nålevende slekt de Fine i Norge.
Slekten giftet seg inn i Rumohr-slekten fra Lærdal og har besittet Frønningen-godset i Sogn.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Tang, Per (1950). Nokre kjende slekter i Sogn og frå Sogn: eit oversyn. Leikanger: Ingvald Husabø Prenteverk.
Bratland, Kenneth og Anna Riise (2017). Foged Jens Lem: Et fantastisk skifte anno 1732. Bergen: Åsabuen, Åsane Historielag.
Brøgger, Anton Wilhelm (1931). Slekten Brøgger med Oplysninger om familiene Bader, Bjerring, Breda, Lem, Lie, Siewers, Ursin. Oslo: A. W. Brøggers Boktrykkeri A/S.
Bjønnes, Anders m.fl. (redaktører) (2014). Eidsvollsmennene – Hvem var de?. Oslo: Norsk Slektshistorisk Forening.
Gløersen, A.T. (1903). Slægten Meidell i Norge og Danmark. Tillegg: Slægten Lem paa Skovgodset Frønningen i Sogn. Kristiania: W.C.Fabritius & Sønner A/S.
Bøthun, Per H. (1965). Leikanger Bygdebok - Gardssoga. Leikanger.
Evjenth, Sylvi C. (1991). En skifteregistrering fra slutten av 1600-årene. Nærsyn på Abigael Lems rikholdige bergenshjem. Bergens Historiske Forenings Skrifter Nr. 87/88. Bergen.
Heiberg, G.F. (1941). Slekten Heiberg. Oslo: Cammermeier.
Lem, Audun (2017). Tre løytnanter fra Sogn i krigen mot svenskene 1807-1814. Genealogen. 1/2017. Norsk Slektshistorisk Forening. Oslo.
Lem, Audun (2017). Magister Peder Lem 1617-1663, hans foreldre og litt om deres etterslekt. Oslo: Norsk Slektshistorisk Forenings Tidsskrift Nr. 45.
Munthe, Hartvig (1883). Efterretninger om Familien Munthe i ældre Tid: udgivne til Erindring om Familiens 300 Aars Jubilæum i Norden og trykte som manuskript for Familiens Medlemmer. Kristiania.
Olivarius, L.H.F.de Fine, (1894). Slægterne Olivarius og de Fine med personalhistoriske Efterretninger om disse Slægter. Kjöbenhavn. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Os, Edvard (1957). Selje og Vågsøy. Oslo. | thumb|Gården Frønningen i [[Leikanger har vært eid av Lem-etterkommere siden 1651.]] | 2,439 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Camilla_Wiese | 2023-02-04 | Camilla Wiese | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1938', 'Kategori:Fødsler 3. juni', 'Kategori:Fødsler i 1845', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske operasangere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Camilla Theodora Wiese (født 3. juni 1845 i Bergen, død 4. mars 1938 i Oslo) var en norsk romansesangerinne (mezzosopran), ansatt på Christiania Theater, som også jobbet som sangpedagog.
| Camilla Theodora Wiese (født 3. juni 1845 i Bergen, død 4. mars 1938 i Oslo) var en norsk romansesangerinne (mezzosopran), ansatt på Christiania Theater, som også jobbet som sangpedagog.
== Familie ==
Camilla Wiese var datter av Petronelle Catharina Albrechtsen og indonesieren, kompanikirurg Ontong Wiese. Hun var søster av skuespillerinnen Helene Marie Reutzer Wiese (1828-1862), som ble gift med skuespiller Jacob Prom. Camilla Wiese forble ugift, og har ingen etterkommere.
== Karrière ==
=== De første årene ===
Wiese gjestet Stockholmsoperaen 28. mai og 2. juni 1873 i rollen som Nancy i Martha av Friedrich von Flotow. I mars-april 1874 opptrådte hun samme sted som Pierotto i Linda di Chamounix av Donizetti. Camilla Wiese gjestet ved teatret i Bergen i 1874 og fikk engasjement ved Christiania Theater i 1875 hvor hun blant annet opptrådte som Hedvig i Rossinis opera Wilhelm Tell. Hun mottok statsstipend og reiste med dette til Paris, hvor hun studerte under Pauline Viardot.
=== «Spøkelsesstemmen» i Peer Gynt ===
Ved førsteoppførelsen på Christiania Theater av Henrik Ibsens dramatiske diktverk Peer Gynt spilte Camilla Wiese, Amalie Døvle og Hanna Ehn de tre seterjentene (Valabudeiene). Premieren fant sted 24. februar 1876. Men mer berømt er hun senere blitt for å ha stått gjemt bak kulissene i Fjerde Handling og fremført «Solveigs Sang», ettersom Thora Neelsen (g. Hansson), som spilte rollen som Solveig, hadde en temmelig ru stemme. Thora satt ved rokken og mimet til, mens publikum undret seg over hvordan hun var i stand til så synge med slik klokkeklar røst.
Det var lederen av Ibsenmuseet i Oslo, Erik Henning Edvardsen, som på 2010-tallet fortalte forfatteren Lucinda Riley om hvordan Camilla Wiese stod i kulissene og fremførte Thora Neelsens sang. Dermed fikk historien sin litterære form i romanen Stormens søster Etterordets påstand om at spøkelsesstemmens «identitet er ukjent» var ikke rett oppfattet.
Camilla Wieses klare, vakre altstemme og hendes sjælfulle foredrag begeistret alltid publikum. (Marie Høgh (utgiver) og Frederikke Mørck (redaktør): Norske kvinder : en oversigt over deres stilling og livsvilkaar i hundredeaaret 1814-1914 bind 1 (1914).)
== Populær romansesangerinne ==
Gjennom hele sin karrière holdt Camilla Wiese en rekke konserter i Norge. Særlig bemerket gjorde hun seg som romansesanger og i kirkekonserter. «Norges største romansesangerinne» ble hun kalt. Wiese var solist da Edvard Griegs 25-årsjubileum som pianist og komponist i Kristiania, ble feiret med to konserter 14. og 21. november 1891. Øvrige medvirkende var Ellen Gulbranson, Thorvald Lammers, Musikforeningens Kor, Korforeningen, Kristiania Theaters Orkester, Tivoli Orkester og Johan Hennum (konsertmester). Edvard Grieg dirigerte selv konserten.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Riley, Lucinda 2016: Stormens søster. (Oversatt av Benedicta Windt-Val. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-44500-3.
Rasmussen, Rudolf 1936: «Urpemière. Det gamle teater» (s. 95-108). Rulle: De andre. Minner og meninger om livet på scene og podium. Oslo: Johan Grundt Tanum. [1] | Camilla Theodora Wiese (født 3. juni 1845 i Bergen, død 4. | 2,440 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_August_av_Anhalt-Zerbst | 2023-02-04 | Christian August av Anhalt-Zerbst | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den sorte ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 16. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1747', 'Kategori:Fødsler 29. november', 'Kategori:Fødsler i 1690', 'Kategori:Huset Askanien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Jerichower Land', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske arméoffiserer', 'Kategori:Tyske generalfeltmarskalker'] | Christian August (født 29. november 1690 i Dornburg, død 16. mars 1747 i Zerbst) var fyrste av Anhalt-Dornburg, fra 1742 av hele Anhalt-Zerbst. Han var far til Sophie Auguste Frederikke (1729–1796) som ble keiserinne Katarina II av Russland (1762–1796).
| Christian August (født 29. november 1690 i Dornburg, død 16. mars 1747 i Zerbst) var fyrste av Anhalt-Dornburg, fra 1742 av hele Anhalt-Zerbst. Han var far til Sophie Auguste Frederikke (1729–1796) som ble keiserinne Katarina II av Russland (1762–1796).
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Christian August var tredje sønn av Johann Ludwig I av Anhalt-Zerbst (1656–1704) og Christine Eleonore von Zeutsch (1666–1699). Den 8. november 1727 giftet han seg i Fecheln (Vechelde) med Johanna Elisabeth av Slesvig-Holsten-Gottorp, datter av fyrstbiskop Christian August og Albertine Friederike av Baden-Durlach (1682–1755).
=== Offiser ===
Den 22. januar 1729 ble han kommandant på slottet i Stettin, etter at han den 24. mai 1725 i Stettin var blitt gjort til ridder av Den sorte ørns orden (Schwarzer Adlerorden). Christian August ble 28. mai 1732 gjort til generalløytnant og den 8. april 1741 til general i infanteriet. Den 5. juni det samme år ble han utnevnt til guvernør av Stettin. Den 16. mai 1742 gjorde kong Fredrik II av Preussen ham til generalfeltmarskalk.
=== Fyrste av Anhalt-Zerbst ===
Etter at den regjerende fyrste Johann August av Anhalt-Zerbst (1677–1742) døde i november 1742, ble han sammen med storebroren Johan Ludwig II (1688–1746), regjerende fyrste av Anhalt-Zerbst. Christian August forble i Stettin og det var broren tom tok seg av regjeringsarbeidet. Broren døde fire år etter, ugift og barnløs. Dermed måtte Christian August forlate Stettin og dra til Zerbst, der han regjerte i fire måneder til han selv døde.
Christian August døde den 16. mars 1747 i Zerbst, hvoretter han den 24. mars år ble begravet i fyrstegraven ved Zerbst slott (etter 1948 flyttet til Bartholomeuskirken).
== Barn ==
Sophie Auguste Frederike (1729–1796) (keiserinne Katarina II av Russland 1762–1796)
Wilhelm Christian Friedrich (1730–1742)
Friedrich August (1734–1793), fyrste av Anhalt-Zerbst (1747–1793)
Auguste Christine Charlotte (1736)
Elisabeth Ulrike (1742-1745)
== Referanser ==
== Kilder ==
Allgemeine Deutsche Biographie | Zerbst, offisielt Zerbst/Anhalt, Zerbst in Anhalt, er en by i Tyskland, beliggende i Landkreis Anhalt-Bitterfeld i delstaten Sachsen-Anhalt, omkring 40 km sydøst for delstatens hovedstad Magdeburg og 120 km sydvest for Berlin. Bykommunen har innbyggere (31. | 2,441 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Wilhelm_Souchon | 2023-02-04 | Wilhelm Souchon | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1946', 'Kategori:Fødsler 2. juni', 'Kategori:Fødsler i 1864', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1914)', 'Kategori:Personer fra Leipzig', 'Kategori:Pour le Mérite', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Marinen i Keiserrike)', 'Kategori:Tyske admiraler', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig'] | Wilhelm Anton Souchon (født 2. juli 1864 i Leipzig, død 13. januar 1946 i Bremen) var en tysk offiser (admiral) i Keiserriket Tysklands og Det ottomanske rikes tjeneste under første verdenskrig. Han hadde kommando over den keiserlige tyske marines middelshavsskvadron i krigens første dager. Hans initiativ i denne kommandoen gjorde at han fikk en avgjørende innflytelse ved det at Det ottomanske rike fant å tre inn i krigen på Sentralmaktenes side.
| Wilhelm Anton Souchon (født 2. juli 1864 i Leipzig, død 13. januar 1946 i Bremen) var en tysk offiser (admiral) i Keiserriket Tysklands og Det ottomanske rikes tjeneste under første verdenskrig. Han hadde kommando over den keiserlige tyske marines middelshavsskvadron i krigens første dager. Hans initiativ i denne kommandoen gjorde at han fikk en avgjørende innflytelse ved det at Det ottomanske rike fant å tre inn i krigen på Sentralmaktenes side.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Han stammet fra en tysk familie med fransk hugenottisk bakgrunn.
=== Krigsinnsats ===
Da fiendtlighetene brøt ut mellom Østerrike-Ungarn og Serbia i juli 1914, fryktet admiral Souchon at han kunne bli innestengt i Adriaterhavet i tilfelle andre land gikk med i konflikten. Han førte derfor sine to skip panserkrysseren SMS Goeben og den lette krysser SMS Breslau inn i det vestlige Middelhavet og bombarderte de fransk-algirske havnene Bône og Philippeville den 4. august etter at Verdenskrigen var brutt ut. Han unnvek så med dyktighet britiske flåtestyrkers forsøk på å trenge ham inn i et hjørne, og den 10. august 1914 løp hans lille skvadron inn i Dardanellene.
Etter to dagers forhandlinger fikk han lov til å seile med sine skip til Konstantinopel, der de deretter ble offisielt overført til den osmanske flåte. Souchon ble utnevnt til øverstkommanderende for den osmanske flåte og tjenestegjorde i denne stilling frem til september 1917. Denne tyske gest gjorde stort positivt inntrykk på den tyrkiske befolkning; ved krigens utbrudd hadde den britiske First Lord of the Admiralty Winston Churchill gjort et minst like stort men negativt inntrykk da han «rekvirerte» uten kompensasjon to nesten ferdigbygde tyrkiske krigsskip som ble bygget i britiske verft, Sultan Osman I og Reshadieh, som var blitt finansiert ved gaver fra det tyrkiske folk. (Skipene gikk inn i Royal Navys tjeneste som HMS Agincourt og HMS Erin.) Etter Souchons dristige seilas til Konstantinopel kansellerte tyrkerne den 15. august 1914 sin marineavtale med Storbritannia, og Royal Navys representasjon under admiral Arthur Limpus måtte forlate landet.
Dardanellene ble befestet med tysk assistanse, Bosporos ble sikret av Goeben, nå kalt Yavuz Sultan Selim, og den 27. september ble begge streder stengt for all internasjonal shipping.
Den 29. oktober dro Souchons flåte ut på tokt i Svartehavet, et raid som skulle bringe Det osmanske rike inn i krigen på tysk side. Hans skip beskjøt de russiske svartehavshavnene Sevastopol, Odessa og andre, ødela den russiske minesveiper Prut og la ut flere minefelter i havet. Omtrent samtidig angrep britiske flåtestyrker tyrkiske handelsskip utenfor Smyrna. Den 2. november 1914 erklærte Russland krig mot Det osmanske rike, britene fulgte opp den 5. november, og den 12. november erklærte osmanenes regjering offisielt krig mot Trippelententen.
De tre neste årene bestrebet Souchon seg på å reformere den osmanske flåte, mens han foretok en rekke angrep på russisk sjøfart og russiske havner og kystbefestninger i Svartehavet.
Souchon vendte tilbake til Tyskland i september 1917 og fikk kommando over den fjerde slagskipsskvadron i Hochseeflotte under Operation Albion. Ved krigsslutt var han kommandant for den keiserlige flåtebasen i Kiel.
=== Etter tjenesten ===
Souchon ble pensjonert fra tjenesten i 1919. Han døde i Bremen den 13. januar 1946.
== Annet ==
Hans nevø Hermann Souchon (1894–1982) myrdet Rosa Luxemburg.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Wilhelm Anton Souchon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Wilhelm Souchon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
FirstWorldWar.com: Wilhelm Souchon
An essay on Admiral Souchon | Wilhelm Anton Souchon (født 2. juli 1864 i Leipzig, død 13. | 2,442 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gramsfjellet | 2023-02-04 | Gramsfjellet | ['Kategori:59,0°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Strand', 'Kategori:Sider med kart'] | Gramsfjellet er et fjell som ligger i Strand kommune i Rogaland. Fjellet ligger ved Regnarvatnet i området som kalles Leite. Fra Gramsfjellet har man av bygder og grender særlig utsikt mot Bjørheimsbygd og Holta, men det er også god utsikt mot turområdene på Leite.
Det går mange turstier på Leite, og Gramsfjellet rundt er en populære turløype blant lokalbefolkningen. Tidligere har det også blitt arrangert løpekonkurranser rundt Gramsfjell.
Gramsfjellet brukes også som startsted for paraglidere. | Gramsfjellet er et fjell som ligger i Strand kommune i Rogaland. Fjellet ligger ved Regnarvatnet i området som kalles Leite. Fra Gramsfjellet har man av bygder og grender særlig utsikt mot Bjørheimsbygd og Holta, men det er også god utsikt mot turområdene på Leite.
Det går mange turstier på Leite, og Gramsfjellet rundt er en populære turløype blant lokalbefolkningen. Tidligere har det også blitt arrangert løpekonkurranser rundt Gramsfjell.
Gramsfjellet brukes også som startsted for paraglidere.
== Referanser == | Gramsfjellet er et fjell som ligger i Strand kommune i Rogaland. Fjellet ligger ved Regnarvatnet i området som kalles Leite. | 2,443 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kabinettskassan | 2023-02-04 | Kabinettskassan | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sveriges historie'] | Kabinettskassan (fra kabinett) var på 1800-tallet i Sverige den del av Utrikesdepartementets budsjett som omfattet de midler som år ble bevilget fra svenske og norske staten (til desember 1817 fra førstnevnte, fra mai 1817 fra sistnevnte) til avlønning av diplomatiske embets- og tjenestemenn. Midlene fra kabinettskassan ble brukt såvel som ved de forente rikenes diplomatiske stasjoner i utlandet som ved Utrikesdepartementet i Stockholm. Utover i 1830-årene ble det et stadig større underskudd i kabinettskassan, noe som riksdagen 1840-1841 etter lang behandling nektet å dekke. Det hele endte med at kong Karl III Johan måtte dekke underskuddet av egne midler.
| Kabinettskassan (fra kabinett) var på 1800-tallet i Sverige den del av Utrikesdepartementets budsjett som omfattet de midler som år ble bevilget fra svenske og norske staten (til desember 1817 fra førstnevnte, fra mai 1817 fra sistnevnte) til avlønning av diplomatiske embets- og tjenestemenn. Midlene fra kabinettskassan ble brukt såvel som ved de forente rikenes diplomatiske stasjoner i utlandet som ved Utrikesdepartementet i Stockholm. Utover i 1830-årene ble det et stadig større underskudd i kabinettskassan, noe som riksdagen 1840-1841 etter lang behandling nektet å dekke. Det hele endte med at kong Karl III Johan måtte dekke underskuddet av egne midler.
== Bakgrunn ==
Kabinettskassan var opprinnelig påtenkt for utgifter til det felles svensk-norske utenriksdepartementet (svensk: utrikesdepartementet) og ble bevilget midler av riksdagen ved dens samlinger hvert femte år. Under kong Karl III Johan ble det etterhvert et stort underskudd i kassen.
Ved riksdagen 1840-1841 ble behandlingen av underskuddet i kabinettskassan svært betent. På grunn av store utgifter ved ambassader hadde kabinettskassans utgifter en tid overskredet anslag, differansen hadde blitt dekket av midler fra fond som kongen disponerte, det såkalte Kolonial- eller Barthelemy-fondet. Da inntektene fra fondene i begynnelsen av 1820-årene opphørte å gi overskudd, begynte oppbyggingen av gjeld. Den ble ytterligere økt med mislykkede forsøk på å holde kursen på svensk valuta mot hamburger banco. I 1836 var underskuddet i kabinettskassan nesten 1 million svenske riksdaler.
For å dekke underskuddet ble det, med Barthelemy-fondet som låntaker, tatt opp et lån i London i juli 1836 på 50 000 pund sterling, med kong Karl III Johan og kronprins Oskar som kausjonister. Det ble også gitt et lån fra kongen på 76 250 riksdaler og Barthelemy-fondet tok opp et lån fra kommersrådet Filéns fond på 60 000 riksdaler hamburger banco kausjonert av kabinettskassan, med signatur av først utenriksministeren Gustaf af Wetterstedt og kabinettssekretæren Lagerheim, fornyet i august 1839 av utenriksministeren Gustaf Algernon Stierneld og hofkansleren Ihre. Ved nedbetaling hadde gjelden i 1940 blitt redusert til 775 966 riksdaler, og under forutsetning av at de av staten bevilgede beløp ble i samme størrelse som tidligere håpet man innen 6-7 år å nedbetale underskuddet. Men i 1839 oppdaget statsrevisorene noen av Barthelemy-fondets over nevnte forbindelser til Filéns fond; og kabinettskassans underskudd ga den ved riksdagen 1840-1841 mer enn vanlig heftige opposisjonen et middel å angripe regjeringen, noe den også brukte uten barmhjertighet.
== Behandling i riksdagen ==
Med bakgrunn i kabinettskassans ovennevnte kausjon stilte konstitutionsutskottet kongens rådgivere for riksrett (de anklagede ble frikjent). I borgerstanden (riksdagen var frem til 1866 inndelt i fire stender: adel, prester, borgere og bønder) fremsatte grosserer C. Fr. Waern forslag om nedskjæring av kabinettskassans vanlige bevilgning fra 266 666 2/3 til 200 000 riksdaler banco og av brukseier A. Wedberg om reduksjon av den ekstraordinære bevilgningen fra 100 000 til 50 000 riksdaler banco. Statsutskottet oppfordret i april de fire stendene til å støtte forslaget om nedskjæring av bevilgningene til kabinettskassan, men lot det samtidig skinne gjennom at det senere kunne vedtas å tilføre midler for å dekke ekstra utgifter. Stendene sendte forslaget i retur, men statsutskottet sto på sitt. I håp om å forebygge at statsutskottets forslag ble vedtatt vurderte kongen å oppløse riksdagen i juli 1840. Regjeringen frarådet dette og begjærte (etter anmodning av grev Magnus Brahe) den 11. august at stendene nedsatte et hemmelig utskott for å diskutere saken.
Kongens rådgivere forventet at han ved sin elskverdighet skulle vinne støtte fra hemmelig utskotts medlemmer og ved det flertallet i stendene. Dokumentene som ble fremlagt av regjeringen var imidlertid utilstrekkelige for å finne ut hvordan det store underskuddet hadde oppstått og kongens uvennlige opptreden mot utskottet, som for en stor del var besatt av opposisjonsmenn, bidro til å øke motviljen mot regjeringen. Resultatet av behandling av stendene ble at to sto mot to og saken måtte oversender forsterket statsutskott som i oktober 1840 avgjorde at bevilgningene til kabinettskassan skulle reduseres. For regjeringen gjenstod da å håpe på en ekstra behandling av saken. Statsutskottet fikk se sammendrag av kabinettskassans regnskap for årene 1823-1839 og andre dokumenter, men fastholdt i januar 1841 at det ikke kunne støtte noen ekstra bevilgning for å slette kabinettskassans gjeld.
I februar og mars 1841 returnerte alle de fire stendene statsutskottets uttalelse og det begjærte å få se kabinettskassans originale kassabok og brevveksling med de handelshus det hadde hatt transaksjoner med. Statsutskottet krevde videre rett til å offentliggjøre dokumentene, ellers ville det ikke motta de. Da de etterspurte dokumentene grunnet betingelsene ikke ble utlevert innstilte statsutskottet i en ny uttalelse på avslag for alle ekstrabevilgninger. Uttalelsen (som 8 av statsutskottets medlemmer reserverte seg mot) ble 30. april avslått av adelen- og prestestanden, men bifalt i borger- og bondestanden, hvorpå saken måtte avgjøres i forsterket statsutskott. Regjeringen gjorde en stor innsats for å påvirke borger- og bondestanden før behandlingen, men ved avstemningen 18. mai 1841 seiret opposisjonen med 66 stemmer mot 51.
Kongen betalte etterhvert selv underskuddet i kabinettskassan, noe som i tillegg til gleden ved å trakassere kongen vel var opposisjonens mål. Det er derimot lite trolig at hensikten med sakens utstrakte behandling og resultat var å tvinge kong Karl III Johan til å abdisere. Det er mulig at mange av riksdagsrepresentantenes negative holdning til å dekke underskuddet grunnet i mistanker om at det hadde fremkommet ved lite passende formål. Betydelige midler hadde også gått til ren fordel for kongefamilien (for eksempel midler for å undergrave prins Gustafs av Wasa mulige giftemål med prinsessen Marianne av Nederlandene i 1828).
== Eksterne lenker ==
Om kabinettskassan, fra Nordisk familjebok | Kabinettskassan (fra kabinett) var på 1800-tallet i Sverige den del av Utrikesdepartementets budsjett som omfattet de midler som år ble bevilget fra svenske og norske staten (til desember 1817 fra førstnevnte, fra mai 1817 fra sistnevnte) til avlønning av diplomatiske embets- og tjenestemenn. Midlene fra kabinettskassan ble brukt såvel som ved de forente rikenes diplomatiske stasjoner i utlandet som ved Utrikesdepartementet i Stockholm. | 2,444 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kastelineknop | 2023-02-04 | Kastelineknop | ['Kategori:Knuter'] | Kastelineknop benyttes for å gi vekt til enden på en kasteline slik at den er lettere å kaste.
| Kastelineknop benyttes for å gi vekt til enden på en kasteline slik at den er lettere å kaste.
== Se også ==
Apehånd
Kastelinestikk
== Referanser == | Kastelineknop benyttes for å gi vekt til enden på en kasteline slik at den er lettere å kaste. | 2,445 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Construcciones_y_Auxiliar_de_Ferrocarriles | 2023-02-04 | Construcciones y Auxiliar de Ferrocarriles | ['Kategori:2°V', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Produsenter av jernbanemateriell', 'Kategori:Selskaper etablert i 1917', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Spanske selskaper'] | Construcciones y Auxiliar de Ferrocarriles (CAF) er et spansk konsern som fremstiller jernbane- og sporveismateriell. CAF har hovedkvarter i Beasain i Baskerland. De produserer trikker, bybane- og tunnelbanevogner, lokomotiver, jernbanevogner og motorvognsett. Tilbudet omfatter også høyhastighetstog med hastigheter opptil 350 km/t.
CAF har levert materiell til en rekke land i Europa, Nord- og Sør-Amerika, Asia og Afrika – deriblant trikker og bybanevogner til Stockholm, Budapest, Amsterdam, Newcastle (Newcastle Light Rail), Utrecht og Antwerpen. De var pr. 2014 nr. 2 eller 3 blant produsenter av trikker til vestlige land.Spania er blant de land hvor flere sporvidder er alminnelig utbredt, og CAF lager akslinger som gjør at boggier kan omstilles til forskjellige sporvidder. Budapest har bestilt verdens hittil lengste trikk fra CAF, en 55,9 m lang Urbos 100-variant med ni ledd.
| Construcciones y Auxiliar de Ferrocarriles (CAF) er et spansk konsern som fremstiller jernbane- og sporveismateriell. CAF har hovedkvarter i Beasain i Baskerland. De produserer trikker, bybane- og tunnelbanevogner, lokomotiver, jernbanevogner og motorvognsett. Tilbudet omfatter også høyhastighetstog med hastigheter opptil 350 km/t.
CAF har levert materiell til en rekke land i Europa, Nord- og Sør-Amerika, Asia og Afrika – deriblant trikker og bybanevogner til Stockholm, Budapest, Amsterdam, Newcastle (Newcastle Light Rail), Utrecht og Antwerpen. De var pr. 2014 nr. 2 eller 3 blant produsenter av trikker til vestlige land.Spania er blant de land hvor flere sporvidder er alminnelig utbredt, og CAF lager akslinger som gjør at boggier kan omstilles til forskjellige sporvidder. Budapest har bestilt verdens hittil lengste trikk fra CAF, en 55,9 m lang Urbos 100-variant med ni ledd.
== CAF i Norge ==
Flytoget AS har bestilt åtte høyhastighetstog av type 78 basert på CAF Oaris.
Sporveien i Oslo har bestilt 87 trikker av type SL-18, basert på CAF Urbos 3-100, med forutsatt levering i perioden 2020–24.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hondius, Harry: Entwicklung der Nieder- und Mittelfluhr-Strassen- und Stadtbahnen. Stadtverkehr 1-2/2015, s. 6–23.
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) CAF – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Construcciones y Auxiliar de Ferrocarriles (CAF) er et spansk konsern som fremstiller jernbane- og sporveismateriell. CAF har hovedkvarter i Beasain i Baskerland. | 2,446 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABNordfjord_I%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Nordfjord I» | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske skip i Karibien', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1963', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | MS «Nordfjord I» var et passasjerskip bygget i 1963 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1991.
| MS «Nordfjord I» var et passasjerskip bygget i 1963 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1991.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1963
Bygget av: Aukra Bruk A/S, Aukra (byggenummer 17)
Brutto RT: 924
Netto RT: 328
Lengde: 57,31 meter
Bredde: 11,38 meter
Motor: 2x 8cyl. 4T EV DM (Bergens Mekaniske Verksted), 2000 bHK
== Historie ==
1963: Juli: Levert som «Nordfjord I» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1968: Ombygget: 869 brt, 434 nrt
1979: Reg.havn endret til Måløy
1986: Mars: Rederiet flyttet til Florø/Måløy
1991: Nov.: Solgt til Windward Lines Ltd., Kingstown, Saint Vincent. Omdøpt «Windward»
1996: Ommålt: 924 BT, 363 NT
1999: Solgt til Equity Chambers, Kingstown, Saint Vincent.
2009: Reg. Endret til ukjent flagg.
2011: Fremdeles i fart.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
MarineTraffic (2015). «MarineTraffic» (engelsk). Besøkt 4. april 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 5407502 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MS «Nordfjord I» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MS «Nordfjord I» var et passasjerskip bygget i 1963 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1991. | 2,447 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABKvams%C3%B8y%C2%BB | 2023-02-04 | MF «Kvamsøy» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget ved Ulstein verft', 'Kategori:Skip fra 1965', 'Kategori:Skip sluttseilt 2010', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-11'] | MF «Kvamsøy» var en bilferge bygget i 1965 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1991.
| MF «Kvamsøy» var en bilferge bygget i 1965 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1991.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1965
Bygget av: Ulstein mek. Verksted A/S, Ulsteinvik (byggenummer 32)
Brutto RT: 337
Netto RT: 242
Fart: N/A knop
Personbilkapasitet: 28
Lengde: 129,7 fot
Bredde: 33,2 fot
Motor: 2x 4cyl. 4T EV DM (Wichmann Motorfabrikk, Rubbestadneset), 600 bHK
== Historie ==
1965: Mai: Levert som «Kvamsøy» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1970: Ny motor: 2x 4cyl. 2T EV DM (Wichmann Motorfabr.), 800 bHK
1979: Reg.havn endret til Florø
1986: Mars: Rederiet flyttet til Florø
1991: April: Solgt til S. & Z. S.r.l., Italia. Omdøpt «Capri»
1994: Solgt til TR. I. S. Traghetti Isola Sarde S.R.L., Napoli, Italia
2003: 27.10.: Solgt til EneRmaR S.r.l., Genova/Napoli, Italia
2007: 21.05.: Disp. overtatt av Norbulk Enterprise Ship Management S.r.l., Napoli, Italia
2008: Reg.havn endret til Genova, Italia
2010: 20.07.: Ankom Aliaga for hogging.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Langes, W. (2015). «Fjordfaehren.de» (tysk). Arkivert fra originalen 9. april 2015. Besøkt 4. april 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) MF «Kvamsøy» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MF «Kvamsøy» var en bilferge bygget i 1965 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1991. | 2,448 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ellen_Str%C3%B8m_Juliussen | 2023-02-04 | Ellen Strøm Juliussen | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norgesmestere i friidrett', 'Kategori:Norske hekkeløpere', 'Kategori:Norske mangekjempere', 'Kategori:Norske sprintere', 'Kategori:Personer fra Sandefjord kommune'] | Ellen Kristine Strøm Juliussen (født 19. oktober 1980) er en tidligere norsk friidrettsutøver. Hun representerte IL Runar og Trondheim Friidrett.
Hun deltok i European Youth Olympic Festival (EYOF) en gang, i 1997, og løp stafett på Norges Europacup-lag i 1999.Etter utdannelse ved NTNU har hun jobbet i kraftbransjen (Statnett og Skagerak Energi). I 2015 ble hun valgt inn i styret i Norges Friidrettsforbund.
| Ellen Kristine Strøm Juliussen (født 19. oktober 1980) er en tidligere norsk friidrettsutøver. Hun representerte IL Runar og Trondheim Friidrett.
Hun deltok i European Youth Olympic Festival (EYOF) en gang, i 1997, og løp stafett på Norges Europacup-lag i 1999.Etter utdannelse ved NTNU har hun jobbet i kraftbransjen (Statnett og Skagerak Energi). I 2015 ble hun valgt inn i styret i Norges Friidrettsforbund.
== Medaljer i norske mesterskap ==
== Referanser == | Ellen Kristine Strøm Juliussen (født 19. oktober 1980) er en tidligere norsk friidrettsutøver. | 2,449 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABSand%C3%B8y%C2%BB | 2023-02-04 | MF «Sandøy» | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1965', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | MF «Sandøy» er en bilferge bygget i 1965 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1991.
| MF «Sandøy» er en bilferge bygget i 1965 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1991.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1965
Bygget av: Ulstein mek. Verksted A/S, Ulsteinvik (byggenummer 33)
Brutto RT: 338
Netto RT: 156
Personbilkapasitet: 28
Lengde: 129,7 fot
Bredde: 33,2 fot
Motor: 2x 4cyl. 4T EV DM (Wichmann Motorfabrikk, Rubbestadneset), 600 bHK
== Historie ==
1965: Juni: Levert som «Sandøy» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1970: Ny motor: 2x 4cyl. 2T EVDM (Wichmann Motorfabr.), 800 bHK
1979: Reg.havn endret til Florø
1986: Mars: Rederiet flyttet til Florø
1991: Solgt til Traghetti Procida S.r.l., Italia. Omdøpt «Camogli»
1994: Solgt til TR.I.S. Traghetti Isola Sarde S.R.L., Napoli, Italia
2003: 27.10.: Solgt til EneRmaR S.r.l., Genova/Napoli, Italia
2007: 21.05.: Disp. overtatt av Norbulk Enterprise Ship Management S.r.l., Napoli, Italia
2008: Reg.havn endret til Genova, Italia
2011: Fremdeles i fart.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Langes, W. (2015). «Fjordfaehren.de» (tysk). Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 4. april 2015.
MarineTraffic (2015). «MarineTraffic» (engelsk). Besøkt 4. april 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 6519168 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MF «Sandøy» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MF «Sandøy» er en bilferge bygget i 1965 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1991. | 2,450 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABDalsfjord%C2%BB_(1965) | 2023-02-04 | MF «Dalsfjord» (1965) | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske ferger', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1965', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | MF «Dalsfjord» er en bilferge bygget i 1965 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1994. Fergen ble solgt til Italia og var sist observert i Napoli i november 2014.
| MF «Dalsfjord» er en bilferge bygget i 1965 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1994. Fergen ble solgt til Italia og var sist observert i Napoli i november 2014.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1965
Bygget av: Hatlø Verksted A/S, Ulsteinvik (byggenummer 27)
Brutto RT: 339
Netto RT: 157
Personbilkapasitet: 28
Lengde: 129,7 meter
Bredde: 33,2 meter
Motor: 2x 4cyl. 4T EV DM (Wichmann Motorfabrikk, Rubbestdaneset), 600 bHK
== Historie ==
1965: Juni: Levert som «Dalsfjord» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1970: Ny motor: 2x 4cyl. 2T EV DM (Wichann Motorfabr.), 800 bHK
1979: Reg.havn endret til Florø
1986: Mars: Rederiet flyttet til Florø
1994: Juni: Solgt til Giuseppe di Barago Moviterremar, Olbia, Italia. Omdøpt «Teseo»
1997: Solgt til Transporti Regionali Marittimi S.r.l., La Maddalena/Oliba, Italia
2005: 25.07.: Solgt til Maddalena Ferry S.r.l. (Norbulk Enterprise), Genova, Italia
2011: Fremdeles i fart.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Langes, W. (2015). «Fjordfaehren.de» (tysk). Arkivert fra originalen 9. april 2015. Besøkt 4. april 2015.
MarineTraffic (2015). «MarineTraffic» (engelsk). Besøkt 4. april 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 6519041 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MF «Dalsfjord» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MF «Dalsfjord» er en bilferge bygget i 1965 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 1994. | 2,451 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8rgen_Christensen_Garnaas | 2023-02-04 | Jørgen Christensen Garnaas | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. november', 'Kategori:Dødsfall i 1798', 'Kategori:Fødsler i 1723', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske billedkunstnere', 'Kategori:Postfolk'] | Jørgen Christensen Garnaas (Jørgen Garnæs, postjager), også kalt Jørgen Postfører (født 1723 i Nes i Hallingdal, død 27. november 1798 i Bergen) var en norsk billedskjærer og postfører, bosatt i Bergen i årene 1742–50.
| Jørgen Christensen Garnaas (Jørgen Garnæs, postjager), også kalt Jørgen Postfører (født 1723 i Nes i Hallingdal, død 27. november 1798 i Bergen) var en norsk billedskjærer og postfører, bosatt i Bergen i årene 1742–50.
== Nordmandsdalen ==
Garnaas er kjent for å ha skåret små figurer i elfenben og hvalrosstann, som viste færøyske og norske bønder og fiskere i folkedrakter. Kong Frederik V fikk ideen om å bruke figurene som forlegg for store statuer som kunne settes opp i Nordmandsdalen ved Fredensborg slott som en hyllest til den norske del av monarkiet. Billedhuggeren Johann Gottfried Grund sto for fremstillingen av de ca. 70 sandstensfigurene. Imidlertid tok pengene slutt, og derfor ble fire islandske bønder som skulle ha supplert samlingen, aldri gjort ferdige.Det Kongelige Kunstkammer kvitterte i 1771 for en serie tredukker, også utført av Garnaas. Historisk museum i Bergen har 44 dukker som formentlig også er Garnaas' verk. Fremstillingen av draktene er nøyaktig utført, og er derfor sammen med Grunds statuer en verdifull kilde til studiet av norske folkedrakter.
== Referanser == | thumb|Sandskulpturer fra Nordmandsdalen, nå i [[Kongernes Lapidarium, utført av J. G. | 2,452 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferjesambandet_Kaupanger%E2%80%93Revsnes | 2023-02-04 | Ferjesambandet Kaupanger–Revsnes | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Samferdsel i Lærdal', 'Kategori:Samferdsel i Sogndal', 'Kategori:Sogndals historie', 'Kategori:Tidligere fergesamband i Sogn og Fjordane'] | Kaupanger–Revsnes, opprinnelig Kaupanger–Lærdal, var et ferjesamband som krysset Sognefjorden. Sambandet ble opprettet i 1938. 2. desember 1966 åpnet Revsnes ferjekai, noe som reduserte fjordkryssingen fra en time, til 15 minutter.Da Kaupanger-Lærdal ble opprettet i 1938, var det som følge av at sambandet Vadheim–Lærdal ble delt i to. Den andre ruten som ble opprettet gikk Grinde–Balestrand–Nordeide.Det første året var det kutteren «Vesle Øyvind» som ble leid inn av Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane til å gå i ruten. Året fikk Fylkesbaatane sin første ferje, «Lærdal», som ble satt inn i denne ruten.Kaupanger–Revsnes ble etter hvert en del av et nett av ferjeruter i Indre Sogn. I 1976 ble ferjeekspedisjonen i Kaupanger opprettet, som kunne omdisponere de mange ferjene, alt etter hvor stor trafikken var i de ulike rutene.Ruten ble stadig vekk forlenget til Lærdal, grunnet ras på veien mellom Revsnes og Lærdal. Veien var totalt stengt 99 ganger, og to personer omkom som følge av ras. Utover på 1980-tallet ønsket lokale politikere et samband som både var kortere og tryggere, i tillegg til at sambandet kunne erstatte både Kaupanger–Revsnes og Kaupanger–Årdalstangen. Disse ble derfor erstattet av sambandet Mannheller–Fodnes ved åpningen av Manheller ferjekai 29. september 1995.
| Kaupanger–Revsnes, opprinnelig Kaupanger–Lærdal, var et ferjesamband som krysset Sognefjorden. Sambandet ble opprettet i 1938. 2. desember 1966 åpnet Revsnes ferjekai, noe som reduserte fjordkryssingen fra en time, til 15 minutter.Da Kaupanger-Lærdal ble opprettet i 1938, var det som følge av at sambandet Vadheim–Lærdal ble delt i to. Den andre ruten som ble opprettet gikk Grinde–Balestrand–Nordeide.Det første året var det kutteren «Vesle Øyvind» som ble leid inn av Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane til å gå i ruten. Året fikk Fylkesbaatane sin første ferje, «Lærdal», som ble satt inn i denne ruten.Kaupanger–Revsnes ble etter hvert en del av et nett av ferjeruter i Indre Sogn. I 1976 ble ferjeekspedisjonen i Kaupanger opprettet, som kunne omdisponere de mange ferjene, alt etter hvor stor trafikken var i de ulike rutene.Ruten ble stadig vekk forlenget til Lærdal, grunnet ras på veien mellom Revsnes og Lærdal. Veien var totalt stengt 99 ganger, og to personer omkom som følge av ras. Utover på 1980-tallet ønsket lokale politikere et samband som både var kortere og tryggere, i tillegg til at sambandet kunne erstatte både Kaupanger–Revsnes og Kaupanger–Årdalstangen. Disse ble derfor erstattet av sambandet Mannheller–Fodnes ved åpningen av Manheller ferjekai 29. september 1995.
== Ferger ==
Følgende oversikt viser ferger som har trafikkert strekningen. Enkelte ferger har vært i bruk på denne strekningen bare på deler av året.
Vesle Øyvind: 1939 – ?
MF «Lærdal»: 1939 –
MF «Fjærlandsfjord»: 1953 – 1965
MF «Vangsnes»: 1958 – ?
MF «Førdefjord»: 1974 – 1990
MF «Sunnfjord»: 1979 – 1986
MF «Eid» 1978 – 1984
MF «Sognefjord»: 1984 – 1993
MF «Aurland»: 1986 – 1989 og 1995
MF «Gulen»: 1989 – 1995
== Referanser == | Kaupanger–Revsnes, opprinnelig Kaupanger–Lærdal, var et ferjesamband som krysset Sognefjorden. Sambandet ble opprettet i 1938. | 2,453 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_Hiorth | 2023-02-04 | Fredrik Hiorth | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilselgere', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 1. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1923', 'Kategori:Fødsler 4. februar', 'Kategori:Fødsler i 1851', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske industrigründere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Stubber 2018-08'] | Fredrik Wilhelm Louis Hiorth (født 11. februar 1851 i Østre Aker, død 1. januar 1923 i Kristiania var en norsk ingeniør og industrigründer.Etter examen artium 1869 og ingeniørstudier ved Chalmers i Gøteborg, Sverige, jobbet han med jernbane på Østlandet frem til 1880. Han hadde i 1878 kjøpt Rodeløkken Jernstøberi som bare hadde fjorten ansatte og ledet det til 1892 da det gikk inn Kværner, der han var deleier og direktør til våren 1900 da han startet F. Hiorth–ingeniørkontor med ingeniør-sønnen Albert Hiorth (1876–1949) med på flyttingen. Han hjalp også søskenbarnet Fredrik Wilhelm Hjorth Christensen (1851–) som i 1889 var med og startet sjokoladefabrikken Freia. Og etter å ha bidratt til oppstarten av Norsk Hydro i 1905 var han første direktør.
Etter å i 1900 ha bestilt en damp- og dieseldreven bil (Dixi), starter han i 1901 F. Hiorth’s Automobilforretning som ble Norges første bilimportør. Den solgte han i 1906 til assistenten Adolf Kristian Kolberg (1874–1955), som i 1907 viderefører det som Kolberg & Caspary. Han opptrådte senere som fossespekulant og kraftutbygger. Hiorth var også hovedaksjonær i Bjølvefossen som startet i 1905 med sønnen Albert som CEO, altså administrerende direktør. Fredrik fikk St. Olavs Orden.
| Fredrik Wilhelm Louis Hiorth (født 11. februar 1851 i Østre Aker, død 1. januar 1923 i Kristiania var en norsk ingeniør og industrigründer.Etter examen artium 1869 og ingeniørstudier ved Chalmers i Gøteborg, Sverige, jobbet han med jernbane på Østlandet frem til 1880. Han hadde i 1878 kjøpt Rodeløkken Jernstøberi som bare hadde fjorten ansatte og ledet det til 1892 da det gikk inn Kværner, der han var deleier og direktør til våren 1900 da han startet F. Hiorth–ingeniørkontor med ingeniør-sønnen Albert Hiorth (1876–1949) med på flyttingen. Han hjalp også søskenbarnet Fredrik Wilhelm Hjorth Christensen (1851–) som i 1889 var med og startet sjokoladefabrikken Freia. Og etter å ha bidratt til oppstarten av Norsk Hydro i 1905 var han første direktør.
Etter å i 1900 ha bestilt en damp- og dieseldreven bil (Dixi), starter han i 1901 F. Hiorth’s Automobilforretning som ble Norges første bilimportør. Den solgte han i 1906 til assistenten Adolf Kristian Kolberg (1874–1955), som i 1907 viderefører det som Kolberg & Caspary. Han opptrådte senere som fossespekulant og kraftutbygger. Hiorth var også hovedaksjonær i Bjølvefossen som startet i 1905 med sønnen Albert som CEO, altså administrerende direktør. Fredrik fikk St. Olavs Orden.
== Litt om familien ==
Han var sønn av lensmannen i Østre Aker, Hans Jensenius Hiorth (1808–1902) og Lena Woxen. Faren var bror til industribytteren Adam Hiorth. Fredrik giftet seg i 1875 med skipsreder-datteren Thekla Pauline Dahlstrøm (1850–1937) fra Gøteborg. Begge var svært religiøse. Sønnen Albert Hiorth (1876–1949) ble en kjent ingeniør og legpredikant som startet mange forretninger.
== Referanser == | Fredrik Wilhelm Louis Hiorth (født 11. februar 1851 i Østre Aker, død 1. | 2,454 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferjesambandet_Kaupanger%E2%80%93%C3%85rdalstangen | 2023-02-04 | Ferjesambandet Kaupanger–Årdalstangen | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Samferdsel i Sogndal', 'Kategori:Samferdsel i Årdal', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sogndals historie', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Tidligere fergesamband i Sogn og Fjordane', 'Kategori:Vestlandstubber'] | Kaupanger–Årdalstangen var et ferjesamband som gikk på Sognefjorden fra 1957 til 1993. Det meste av strekningen var på fjordarmen Årdalsfjorden. Underveis var det stopp på Naddvik og Ofredal i Årdal. Turen fra Kaupanger til Årdalstangen tok 1 time og 20 minutter.Strekningen ble erstattet av ferjesambandet Kaupanger-Fodnes i 1993, senere ferjesambandet Mannheller–Fodnes i 1995.
| Kaupanger–Årdalstangen var et ferjesamband som gikk på Sognefjorden fra 1957 til 1993. Det meste av strekningen var på fjordarmen Årdalsfjorden. Underveis var det stopp på Naddvik og Ofredal i Årdal. Turen fra Kaupanger til Årdalstangen tok 1 time og 20 minutter.Strekningen ble erstattet av ferjesambandet Kaupanger-Fodnes i 1993, senere ferjesambandet Mannheller–Fodnes i 1995.
== Ferger ==
Følgende oversikt viser ferger som har trafikkert strekningen. Enkelte ferger har vært i bruk på denne strekningen bare på deler av året.
MF «Fjærlandsfjord»: 1957 – 1965
MF «Lote»: 1962 – 1966
MF «Førdefjord»: 1974 – 1990
MF «Eid»: 1978 – 1985
MF «Sognefjord»: 1985
MF «Sunnfjord»: 1985
MF «Aurland»: 1989 – 1993
== Referanser ==
== Se også ==
Ferjesamband i Norge | Kaupanger–Årdalstangen var et ferjesamband som gikk på Sognefjorden fra 1957 til 1993. Det meste av strekningen var på fjordarmen Årdalsfjorden. | 2,455 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABF%C3%B8rdefjord%C2%BB | 2023-02-04 | MF «Førdefjord» | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Norske skip i Karibien', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1970'] | MF «Førdefjord» er en bilferge bygget i 1970 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute på strekningen Kjelkenes–Smørhamn frem til 2013. Den ble da solgt til Karibien og gitt navnet «Admiral Bay 3».
| MF «Førdefjord» er en bilferge bygget i 1970 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute på strekningen Kjelkenes–Smørhamn frem til 2013. Den ble da solgt til Karibien og gitt navnet «Admiral Bay 3».
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1970
Bygget av: Løland Verft A/S, Leirvik i Sogn (byggenummer 29)
Brutto RT: 494
Netto RT: 241
Personbilkapasitet: 32
Lengde: 146,5 fot
Bredde: 34,8 fot
Motor: 6cyl. 2T EV DM (Wichmann Motorfabrikk, Rubbestadmeset), 900 bHK
== Historie ==
1970: Febr.: Levert som «Førdefjord» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1979: Reg.havn endret til Florø
1986: Mars: Rederiet flyttet til Florø
1994: Aug.: Ommålt: 787 BT, 236 NT
1995: Ny motor: 6cyl. 4T Alpha DM (MAN-B&W Diesel A/S, Frederikshavn), 900 bHK
1997: Aug.: Rederiet omdøpt Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane AS, Florø
2005 Mars: Rederiet omdøpt Fjord 1 Fylkesbaatane, Florø
2013: Sep: Byttet navn til «Admiral Bay 3».
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Langes, W. (2015). «Fjordfaehren.de» (tysk). Arkivert fra originalen 10. april 2015. Besøkt 4. april 2015.
MarineTraffic (2015). «MarineTraffic» (engelsk). Besøkt 4. april 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 7013680 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MF «Førdefjord» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MF «Førdefjord» er en bilferge bygget i 1970 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute på strekningen Kjelkenes–Smørhamn frem til 2013. | 2,456 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABL%C3%A6rdal%C2%BB_(1970) | 2023-02-04 | MF «Lærdal» (1970) | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Troms og Finnmark', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1970', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | MF «Lærdal» er en bilferge bygget i 1970 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 2004.
| MF «Lærdal» er en bilferge bygget i 1970 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 2004.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1970
Bygget av: Leirvik Sveis, Stord (byggenummer 41)
Brutto RT: 119
Netto RT: 45
Lengde: 84,5 fpt
Bredde: 24,7 fot
Motor: 4cyl. 2T EV DM (Bergens Mekaniske Verksted), 280 bHK
== Historie ==
1970: Mai: Levert som «Lærdal» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1976: Solgt til Troms Fylkes Dampskibsselskab, Tromsø. Omdøpt «Flatøy»
1994: Juli: Ommålt: 113 BT, 33 NT
2003: Ny motor: DM (Volvo Penta AB, Göteborg),
2004: Juli: Solgt til Barmøyferja AS, Barmen/Tromsø
2005: Jan.: Omdøpt «Barmen»
2005: April: Reg.havn endret til Måløy
2006: Disp. overtatt av Hurtigruten Group ASA, Narvik/Måløy. Omdøpt «Barmøy»
2007: Sept.: Disp. omdøpt Hurtigruten ASA, Narvik/Måløy
2011: Fremdeles i fart
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Langes, W. (2015). «Fjordfaehren.de» (tysk). Arkivert fra originalen 9. april 2015. Besøkt 4. april 2015.
MarineTraffic (2015). «MarineTraffic» (engelsk). Arkivert fra originalen 10. april 2015. Besøkt 19. april 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) MF «Lærdal» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MF «Lærdal» er en bilferge bygget i 1970 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 2004. | 2,457 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABSkagast%C3%B8l%C2%BB | 2023-02-04 | MF «Skagastøl» | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1970', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | MF «Skagastøl» er en bilferge bygget i 1970 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. I 1996 ble fergen bygget om til en ren passasjerbåt. Den er også kjent som "nice boat" etter den japanske tegneserien "school days".
| MF «Skagastøl» er en bilferge bygget i 1970 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. I 1996 ble fergen bygget om til en ren passasjerbåt. Den er også kjent som "nice boat" etter den japanske tegneserien "school days".
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1970
Bygget av: Løland Verft A/S, Leirvik i Sogn (byggenummer 30)
Brutto RT: 494
Netto RT: 240
Personbilkapasitet: 32
Lengde: 44,65 meter
Bredde: 10,62 meter
Motor: 6cyl. 2T EV DM (Wichmann Motorfabrikk, Rubbestadneset), 900 bHK
== Historie ==
1970: Juli.: Levert som «Skagastøl» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1978: Reg.havn endret til Florø
1986: Mars: Rederiet flyttet til Florø
1996: Jan.: Ombygget ved Blaalid Slip & mek. Verksted A/S, Raudeberg. 683 BT, 258 NT, 300 PC. 6cyl. 4T Alpha DM (MAN-B&W Diesel A/S, Frederikshvn), 900 bHK
1997: Aug.: Rederiet omdøpt Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane AS, Florø
2005 Mars: Rederiet omdøpt Fjord 1 Fylkesbaatane, Florø
2011: Fremdeles i rederiets flåte.2019: Solgt og seiler nå i Karibien
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Langes, W. (2015). «Fjordfaehren.de» (tysk). Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 4. april 2015.
MarineTraffic (2015). «MarineTraffic» (engelsk). Besøkt 4. april 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 7024146 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MF «Skagastøl» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MF «Skagastøl» er en bilferge bygget i 1970 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. I 1996 ble fergen bygget om til en ren passasjerbåt. | 2,458 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABFjordprins%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Fjordprins» | ['Kategori:Pekere'] | Fjordprins har flere betydninger:
MS «Fjordprins» (1971)
MS «Fjordprins» (1987)
MS «Fjordprins» (2010) | Fjordprins har flere betydninger:
MS «Fjordprins» (1971)
MS «Fjordprins» (1987)
MS «Fjordprins» (2010) | Fjordprins har flere betydninger: | 2,459 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Gottfried_Grund | 2023-02-04 | Johann Gottfried Grund | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske billedhuggere', 'Kategori:Dødsfall 20. september', 'Kategori:Dødsfall i 1796', 'Kategori:Fødsler 28. april', 'Kategori:Fødsler i 1733', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Meissen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske billedhuggere'] | Johann Gottfried Grund (født 28. april 1733 i Meissen, død 20. september 1796 i København, begravet i Petri kirke) var en tysk billedhugger som virket i Danmark.
Han var lærling hos Fr. G. B. Adam i Berlin, hvoretter han i 1757 kom til hoffbilledhugger Johann Friedrich Hänel i København. Da denne døde i 1761 overtok han stillingen som hoffbilledhugger og giftet seg med Hänels enke Elisabeth, født Mandørpff.
| Johann Gottfried Grund (født 28. april 1733 i Meissen, død 20. september 1796 i København, begravet i Petri kirke) var en tysk billedhugger som virket i Danmark.
Han var lærling hos Fr. G. B. Adam i Berlin, hvoretter han i 1757 kom til hoffbilledhugger Johann Friedrich Hänel i København. Da denne døde i 1761 overtok han stillingen som hoffbilledhugger og giftet seg med Hänels enke Elisabeth, født Mandørpff.
== Verker ==
Hans mest kjente verker er de færøyske og norske sandstensskupturene i Nordmandsdalen ved Fredensborg slott i Nordsjælland, etter forlegg av Jørgen Christensen Garnaas. 55 av disse ble i 1773 avlevert til enkedronning Juliane Marie sammen med en seierssøyle i norsk marmor. Siden tilkom skulpturer av fem nordmenn og 10 færinger, således at det i dag står i alt 70 skulpturer i anlegget. Etter restaureringen i 2002 ble originalskulpturene flyttet først til Cisternerne i Søndermarken, og siden til stenmuseet Kongernes Lapidarium. Kopier ble reist i Nordmandsdalen.
Mange av Grunds arbeider er gått til grunne, men i Sankt Petri kirkes gravkapel i København er bevart fire store sarkofager utført av ham til de Stampeske og Wibeske kapeller.
== Billedgalleri ==
== Referanser == | Johann Gottfried Grund (født 28. april 1733 i Meissen, død 20. | 2,460 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABFjordprins%C2%BB_(1971) | 2023-02-04 | MS «Fjordprins» (1971) | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergens mekaniske verksted', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske hurtigbåter', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip fra 1971', 'Kategori:Skip sluttseilt 1993', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-11'] | MS «Fjordprins» var en passasjerførende skip, bygget med idenitsk skrog til norske missil / torpedobåt av "Storm klassen" i 1971 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i rute for rederiet frem til 1986
bildet er fra 1981.
| MS «Fjordprins» var en passasjerførende skip, bygget med idenitsk skrog til norske missil / torpedobåt av "Storm klassen" i 1971 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i rute for rederiet frem til 1986
bildet er fra 1981.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1971
Bygget av: Bergens mekaniske verksteder, Bergen (byggenummer 630)
Material skrog: Stål
Material overbygg: Aluminium
Brutto RT: 258
Lengde: 36,9 meter
Bredde: 6,2 meter
Motor: 2x Pielstick motorer utviklet 2560 hk.
Toppfart, testet: 32 knop
Normal rutefart: 28 knop
Pris: Kr. 5,5 mill
== Historie ==
1971: Mai: Levert som «Fjordprins» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1979: Reg.havn endret til Måløy
1986: Mars: Rederiet flyttet til Florø/Måløy
1986: April: Solgt til Societa di Navigazione Ultramar, Napoli, Italia. Omdøpt «Freccia D'Argento»
1989: Solgt til Societa di Navigazione Ultramar di Parascandolo Nicola & C. S.n.c., Napoli, Italia.
1993: Hogd.
== Litteratur ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
== Eksterne lenker ==
(en) MS «Fjordprins» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MS «Fjordprins» var en passasjerførende skip, bygget med idenitsk skrog til norske missil / torpedobåt av "Storm klassen" i 1971 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i rute for rederiet frem til 1986 | 2,461 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABFjordglytt%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Fjordglytt» | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske hurtigbåter', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1971', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-05'] | MS «Fjordglytt» er en passasjerførende katamaran, bygget i 1971 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Katamaranen gikk i rute for rederiet frem til 1995, og har siden det gått som «Kosterfjord» i Strømstad i Sverige.
| MS «Fjordglytt» er en passasjerførende katamaran, bygget i 1971 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Katamaranen gikk i rute for rederiet frem til 1995, og har siden det gått som «Kosterfjord» i Strømstad i Sverige.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1971
Bygget av: Westermoen Hydrofoil A/S, Mandal (byggenummer 21)
Brutto RT: 191
Netto RT: 110
Lengde: 86,8 fot
Bredde: 29,6 fot
Motor: 2x 12cyl. 4T EV DM (MTU, Friedrichshafen), 2200 bHK
== Historie ==
1971: Juni: Levert som «Fjordglytt» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1979: Reg.havn endret til Måløy
1986: Mars: Rederiet flyttet til Florø/Måløy
1995: Sept.: Solgt til Koster Marin AB, Syd-Koster, Sv. Omdøpt «Kosterfjord». Ommålt: 193 BT, 83 NT
1996: Ny motor.
2011: Fremdeles i fart.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
MarineTraffic (2015). «MarineTraffic» (engelsk). Besøkt 30. mars 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 7112149 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MS «Fjordglytt» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MS «Fjordglytt» er en passasjerførende katamaran, bygget i 1971 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Katamaranen gikk i rute for rederiet frem til 1995, og har siden det gått som «Kosterfjord» i Strømstad i Sverige. | 2,462 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Odds_Ballklubb | 2023-02-04 | Odds Ballklubb | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fotballag etablert i 1894', 'Kategori:Fotballag i Telemark', 'Kategori:Kongepokalvinnere i fotball', 'Kategori:Odds ballklubb', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | For kvinnefotballaget, se Odds Ballklubb KvinnerOdds Ballklubb (stiftet 31. mars 1894) er en norsk fotballklubb som spiller i Eliteserien for herrer. Klubben har lag for begge kjønn, men toppfotballavdelingen er kun for herrer. Laget spiller sine hjemmekamper på Skagerak Arena på Falkum rett utenfor Skien sentrum. Odds Ballklubb er Norges eldste eksisterende fotballklubb. I 2017 vedtok Odd å utrede om klubben skulle etablere lag for jenter/kvinner. I august 2020 ble det besluttet at en egen klubb for kvinner skulle opprettes, og 15. september 2020 ble Odds Ballklubb Kvinner stiftet.
Klubben er et av Norges mestvinnende cuplag med 12 norgesmesterskap, sist i 2000. I seriesammenheng har klubben 4 sølv og 3 bronse. På maratontabellen innehar de 12.-plassen.
| For kvinnefotballaget, se Odds Ballklubb KvinnerOdds Ballklubb (stiftet 31. mars 1894) er en norsk fotballklubb som spiller i Eliteserien for herrer. Klubben har lag for begge kjønn, men toppfotballavdelingen er kun for herrer. Laget spiller sine hjemmekamper på Skagerak Arena på Falkum rett utenfor Skien sentrum. Odds Ballklubb er Norges eldste eksisterende fotballklubb. I 2017 vedtok Odd å utrede om klubben skulle etablere lag for jenter/kvinner. I august 2020 ble det besluttet at en egen klubb for kvinner skulle opprettes, og 15. september 2020 ble Odds Ballklubb Kvinner stiftet.
Klubben er et av Norges mestvinnende cuplag med 12 norgesmesterskap, sist i 2000. I seriesammenheng har klubben 4 sølv og 3 bronse. På maratontabellen innehar de 12.-plassen.
== Eliteserien 2023 ==
== Fra 1885 til 1940 ==
Idrætsforeningen Odd ble stiftet i Skien i 1885, og er således en av Norges eldste fortsatt eksisterende idrettsforeninger. Navnet er hentet fra Viktor Rydbergs roman Seierssverdet der en av hovedpersonene var den oldnorske idrettsmannen Orvar Odd. I den første perioden var det turn som sto i fokus, men siden engelske fremmedarbeidere på Skotfoss allerede hadde bragt fotballen til Skien, trolig som første by i landet, ble det i 1887 vedtatt å kjøpe inn en fotball, og dermed oppsto for første gang et fotballag i Odd-regi. Dette raknet raskt, men klubben gjorde et nytt forsøk, og 31. mars 1894 ble Odds Ballklubb grunnlagt.
I 1994 skiftet klubbens markedsnavn på første-, andre- og juniorlaget til Odd Grenland da Grenland Fotball ASA ble stiftet. Det er allmennaksjeselskapet som i hovedsak eier spillerne i klubben.
2. januar 2013 byttet klubben navnet tilbake til kun «Odd» for å markere seg som hovedlaget for hele Telemark fylke.
=== 1902–1937 ===
I de første tiårene på 1900-tallet var Odd Norges fremste fotballag. Frem til 1937 vant klubben elleve og tapte seks cupfinaler. Odd vant også Prøveligaen som ble avholdt i årene 1914–1916 og sin avdeling i den avbrutte serien i 1917. Forsterket med spillere fra Urædd Fotballklubb fra Porsgrunn, og under navnet Grenland, møtte Odd et utenlandsk lag, Rangers FC, noe som var nok så uvanlig i 1911. I denne perioden møtte klubben også blant andre Dartford, Banks of Dee og Airdrie. Klubben hadde også i denne perioden Norges første utenlandske trener, skotten Arthur F. Murray. Odd hadde en rekke spillere på landslaget i disse årene, hvorav to på det såkalte bronselaget – Nils «Påsan» Eriksen og Rolf Holmberg. Av andre førkrigsprofiler for Odd kan nevnes Einar «Jeia» Gundersen, som fortsatt er den som har scoret nest flest mål for landslaget, Thaulow Goberg og Ingolf Pedersen.
Cupfinaler (Norgesmesterskap)
==== Prøveserien 1914–1916 ====
Den første ligaserie i Norge. Følgende lag deltok: Drafn, Frigg, Kvik Halden, Larvik Turn, Mercantile og Odd. Odd vant med 17 av 20 oppnåelige poeng. Odd vant også Østligaens avdeling 1 i 1916. Deltagere: Drafn, Kvik Halden, Lyn, Odd, Ready og Ørn.
==== Østlandsligaen ====
På fotballtinget i 1926 vedtok man nytt seriespill i Norge. Østlandsligaen ble delt opp i tre serier:
Hovedserien
Østserien
Vestserien.Det var siste seriespillet i Norge inntil man startet opp Norgesserien i 1937.
==== Norgesserien ====
Odd deltok i alle sesongene i Distrikt IV, gruppe A:
1937/1938-sesongen: Odd endte på 1.-plass av 7 lag i sin gruppe. Tapte første kampen i mesterskapsrunden mot Fram.
1938/1939-sesongen: Odd endte på 1.-plass av 7 lag i sin gruppe. Tapte første kampen i mesterskapsrunden mot Ørn Horten.
1939/1940-sesongen: Odd ledet sin gruppe. Avbrutt på grunn av krigen.
== Moderne tid ==
=== 1945–1969 ===
Også etter 2. verdenskrig var Odd i Norgestoppen. Både i 1951 og 1957, da det var to avdelinger i den øverste divisjonen, spilte Odd seriefinale, men i begge årene gikk Fredrikstad seirende ut. Odd tapte også cupfinalen i 1960 mot Rosenborg. På denne tiden begynte også Odd å miste fotballhegemoniet i Grenlandsdistriktet. Først Storm og Borg, og deretter Pors fra Porsgrunn, forsøkte å ta hegemoniet. Prominente spillere i denne perioden var blant annet Ewald Kihle, Ragnar Larsen, Ove Ødegaard, Geir Karlsen og Tor Rønningen
Plasseringer
=== 1970–1989 ===
Da toppdivisjonen ble omgjort til én gruppe i 1963 klarte ikke Odd å kvalifisere seg. Klubben kom tilbake i 1965, men etter nedrykket i 1967 tok det 32 år før Odd igjen var i øverste divisjon, men i 1969 hadde klubben rykket ned i daværende 3. divisjon. Pors’ opprykk til øverste divisjon samme år betydde at Odds hegemoni i distriktet var over. Gjennom hele 1970-årene befant Odd seg i 2. divisjon. I både 1975, 1976 og 1977 tapte Odd kampen om opprykk i omspillet. 1980-årene var preget av opp- og nedrykninger mellom 2. og 3. divisjon, med semifinale i cupen mot Viking i 1984 som tiårets høydepunkt. På tross av dette var Odds Ulf Moen på landslaget i noen kamper. Denne situasjonen fortsatte inn i 1990-årene, og ble først endret ved at Grenland Fotball ble etablert for å sikre toppsatsing i Grenland.
Plasseringer
2. divisjon var nest høyeste nivå. Tilsvarende dagens Adecco-liga.
=== 1990-årene ===
Tidlig i 1990-årene befant både Odd og Pors seg i det som nå var omdøpt til 2. divisjon, tidligere 3. divisjon, og Telemark fremsto som landets kanskje svakeste fotballkrets. Etter initiativ fra Rune Frønes og tidligere politimester i Porsgrunn Tom Aas Andersen ble samtaler om samarbeid opprettet i 1995, og i 1996 ble organisasjonen Grenland Fotball opprettet. På dette tidspunktet var Odd tilbake i 1. divisjon, mens Pors såvidt hadde unngått nedrykk til 3. divisjon, så Odd ble første prioritet. Det gjenspeilet seg også i eierandelene, der Odd opprinnelige eide 49 %, Pors 25 %, Telemark Fotballkrets 17 % og Vekst i Grenland 9 %.
Hensikten med Grenland Fotball var todelt – på den ene siden la man opp til et sportslig samarbeid, særlig hva spillerutvikling angikk, på den andre siden forsøkte man å få inn sponsorpenger. Disse ble delt mellom Odd og Pors etter et 80/20-forhold. Fra og med 1996 hadde dessuten førstelagene navnene Odd Grenland og Pors Grenland. I enkelte år har klubbene også hatt felles 2. lag. Odd Grenland var tilbake i øverste divisjon i 1999. Da Pors kom tilbake i 1. divisjon i 2004 var den sportslige målsetningen til Grenland Fotball nådd. Tollnes’ opprykk til 1. divisjon i 2002 bør også delvis kunne tilskrives Grenland Fotball. Pors trakk seg ut av samarbeidet etter sesongen 2009.
Plasseringer
=== 2000-årene ===
I 1996 spilte Odd Grenland under trener Lars Borgar Waage kvalifisering, men måtte gi tapt for Sogndal. Etter en sesong midt på tabellen vant Odd Grenland, under sin nye trener Tom Nordlie, 1. divisjon i 1998 med en margin på elleve poeng. I sitt første år i øverste serie på 32 år vant klubben sesongens tre første kamper, og slo lag som Stabæk, Lillestrøm, Brann og Rosenborg. Klubben debuterte med en 7.-plass i Tippeligaen.
Før sesongen 2000 forlot Tom Nordlie klubben, og Arne Sandstø, som hittil hadde vært spiller i klubben, ble ny trener. Han spilte også noen kamper under sin egen ledelse, men konsentrerte seg etter hvert om trenergjerningen. I løpet av Sandstøs første år som trener ble det en åttendeplass i serien. Samme år vant Odd sin 12. cupfinale etter å ha slått Viking 2–1 etter ekstraomganger. Denne cupfinalen ble tidenes mest sette klubbkamp på norsk tv. I 2001 var Odd dermed i UEFA-cupen for første gang. Etter uavgjort både hjemme og borte mot Helsingborg gikk sistnevnte videre på bortemål. I Tippeligaen ble det en sjetteplass, mens Viking slo ut Odd i semifinalen. Også i 2002 ble det sjetteplass, og klubben kom til sin 20. cupfinale, som endte med tap for Vålerenga. I 2003 tok Odd sin beste plassering i serien som Odd Grenland med en fjerdeplass. Siden begge cupfinalistene lå foran Odd på tabellen, medførte det Europacup for Odd på nytt i 2004. Etter å ha slått ut litauiske Ekranas, trakk laget den antatt vanskeligste motstanderen i sin pulje, nederlandske Feyenoord. Det endte med tap i begge kamper. I serien ble det en åttendeplass, og i cupen en tidlig sorti mot førstedivisjonslaget Haugesund.
2005 ble Odd Grenlands tyngste sesong i Tippeligaen så langt. Klubben endte til slutt på en niendeplass. Etter ni kamper lå laget klart sist med bare 5 poeng. Klubben scoret ikke ett eneste mål på fem serierunder. I løpet av sommeren hentet klubben inn den kamerunske angriperen Patrick Suffo og Tommy Svindal Larsen, som ikke hadde spilt siden 1992. Arne Sandstø og assistent Gaute Larsen valgte å gå bort fra Odds tradisjonelle 4-3-3-formasjon til en 3-5-2-formasjon, en formasjon lite brukt i Norge. I løpet av annen halvdel av serien tok Odd 24 poeng og nådde kvartfinalen i cupmesterskapet.
Plasseringer:
* Inkludert kvalifiseringskamper
==== 2006-sesongen ====
Odd Grenland hadde ennå ikke passert 30-millionersmerket, selv om klubbdirektør Lasse Hansen satte det som et mål for sesongen 2006.
Før sesongen 2006 ble det foretatt en rekke endringer i klubben. Morten Fevang (Odense), Erik Holtan (Moss), Christian Flindt-Bjerg (Viborg), Olivier Occean (Lillestrøm), Espen Hoff (Lyn), Patrick Suffo (Maccabi Petah Tikva FC), Bent Inge Johnsen (Urædd) og Sebastian Henriksson (Örebro) forlot klubben før sesongstart. Etter at Jan Frode Nornes gikk til Strømsgodset midt i sesongen, var det ikke igjen noen spillere fra klubbens første sesong i øverste divisjon. Både Tommy Svindal Larsen og Torjus Hansén hadde spilt for Odd i lavere divisjoner, men begge kom tilbake til klubben i sesongen 2005 etter lengre opphold i andre klubber.
Klubben hentet samtidig inn en rekke nye spillere: Steffen Hagen fra Mandalskameratene, Olof Hvidén-Watson fra Pors, reservekeeper Espen Isaksen fra Stabæk, amerikaneren Nat Borchers fra Colorado Rapids, engelskmannen Chris Joyce fra Franklin Pierce University og den finske landslagsspilleren Tuomo Könönen fra MyPa. I tillegg hentet klubben Marius Enger fra egen juniorstall. Sommeren 2006 kom Jacob Sørensen inn fra SønderjyskE og Ali Gerba på lån fra IFK Göteborg. Kaptein i 2006 var Tommy Svindal Larsen. Reservekaptein var Per Nilsson.
Odd var lenge blant de øverste lagene på tabellen, og hadde muligheter til cupgevinst og spill i Royal League. I løpet av de siste åtte kampene tok klubben imidlertod kun ett poeng, blant annet på grunn av skader i spillerstallen. Med tap borte mot Start i siste runde, kombinert med at Sandefjord slo allerede nedrykksklare Molde, måtte Odd ut i kvalifisering mot Bryne. Her var imidlertid Odd overlegent og vant 10–1 over to kamper, den største seieren noensinne i en norsk kvalifisering. I cupen ble det en tidlig sorti.
==== 2007-sesongen ====
Foran sesongen 2007 var nye Skagerak Arena spillbar, selv om tribuneanleggene ikke var ferdigstilt. Samtidig ble Hallvar Thoresen hentet inn som sportssjef. Klubben forventet at alle spillere, bortsett fra Per Nilsson, var med hele sesongen. Trenere og klubbledelse ga uttrykk for et ønske om å forsterke stallen. Sven Fredrik Stray fra Mandalskameratene ble klar kort tid etter sesongslutt 2006. Lillestrøms landslagsspiller Anders Rambekk, som tidligere har spilt for Odd, syntes også å være klar da Odd la inn samme bud som Strømsgodset hadde fått godkjent tidligere, men overgangen ble lagt på is da Lillestrøm-manager Jan Åge Fjørtoft krevde Jacob Sørensen og/eller Espen Ruud i tillegg til denne summen, noe Odd avviste. Rambekk skrev imidlertid sommeren 2007 under på en kontrakt med Odd Grenland fra 2008.
Før sesongen hentet Odd også Petter Bruer Hanssen fra Tønsberg og spissen Zbynek Pospech fra Slovan Liberec. Midtveis i sesongen ble Chukwuma «Bentley» Akabueze, Morten Fevang (fra Odense) og Stefan Bärlin (fra Start) hentet inn. I juli ble Per Nilsson solgt til tyske TSG 1899 Hoffenheim. Som erstatning for Nilsson ble André Muri tatt inn på lån fra Vålerenga. På grunn av det etter hvert store antallet spisser, ble Chris Joyce, som hadde blitt lite benyttet på førstelaget, utleid til 2.-divisjonslaget Nybergsund ut sesongen. Olof Hvidén-Watson ble utleid til Bodø/Glimt fra august og ut.
Før 2007-sesongen ble Steffen Hagen utpekt som ny kaptein etter Svindal Larsen, mens Espen Ruud fikk rollen som visekaptein. Skiftet ble foretatt i forbindelse med usikkerhet rundt Svindal Larsens fremtid i klubben, i tillegg til at klubben ønsket å profilere seg som en klubb som satset på unge og lokale spillere. Morten Fevang overtok kapteinsbindet ved sin retur til klubben i juli, da klubben lå dårlig an på tabellen.
Sesongen begynte dårlig for Odd, og laget lå lenge sist på tabellen, flere poeng bak de nærmeste konkurrentene. Etter noen gode kamper klarte laget å komme opp på 13.-plass før seriepausen. Etter varierende resultater ble Arne Sandstø og Gaute Larsen oppsagt fem runder før slutt, da Odd fortsatt lå nest sist og på direkte nedrykk. Inn som ny trener ut året kom Ove Flindt-Bjerg, far til tidligere Odd-spiller Christian Flindt-Bjerg. Under ham åpnet laget med ytterligere to tap, men fulgte deretter opp med tre strake seire. Dette sørget for at Odd sikret kvalifiseringsspill mot Bodø/Glimt ved at de i siste serierunde passerte Start på tabellen. Kvalifiseringskampene endte 4-2 i Bodø/Glimts favør, og Odd rykket dermed ned til Adeccoligaen for 2008-sesongen.
I cupen gikk det imidlertid bedre for Skienslaget. 18. august kvalifiserte det seg til semifinalen etter å ha slått Viking 2-1 på Skagerak Arena. I semifinalen møtte Odd førstedivisjonslaget FK Haugesund på bortebane 26. september, en kamp hvor Odd var regnet for å være store favoritter. Kampen endte likevel med et 1-0-tap, og var den utløsende årsak til at Sandstø og Larsen ble oppsagt.
Ove Flindt-Bjerg uttrykte ønske om å fortsette som Odd-trener også etter nedrykket, men fikk ikke fornyet kontrakt. Klubben måtte dermed ut på trenerjakt i forkant av returen til 1. divisjon. På grunn av sykdom i nær familie trakk Thoresen seg som sportsdirektør i slutten av oktober. Hans Erik Utne tok midlertidig over stillingen.
==== 2008-sesongen ====
Etter nedrykket ble Dag-Eilev Fagermo hentet inn som ny trener fra Strømsgodset, med det mål å øyeblikkelig returnere klubben til Tippeligaen. Av spillere forlot Rune Jarstein og Zbynek Pospech klubben før sesongen, mens Péter Kovács, Kenneth Dokken, Dag Ole Thomassen og Anders Rambekk ble hentet inn. I tillegg ble Stian Parkstad Johansen, Niklas Bergseth og Fredrik Semb Berge hentet opp fra egen juniorstall.
Odd vant sesongens sju første kamper, og tangerte dermed Aalesunds rekord for beste sesongåpning. Særlig utmerket laget seg fremover på banen, med offensivt spill og mange scoringer. Laget slapp imidlertid også inn mange baklengsmål, noe som forårsaket varierende resultater utover i sesongen. Opprykket var likevel aldri truet. Odd vant til slutt Adeccoligaen fem poeng foran nærmeste konkurrent, mens nykommer Péter Kovács ble seriens toppscorer med 22 mål.
Også i cupen gjorde Odd det bra, ettersom laget spilte seg frem til semifinalen, der det ble tap for Vålerenga.
I løpet av sesongen forlot Petter Bruer Hanssen, Tarjei Dale og Espen Ruud klubben, mens Alex Valencia, Søren Jensen og Árni Gautur Arason ble hentet inn.
==== 2009-sesongen ====
Før returen til toppserien ble det klart at Jan Tore Amundsen og Tuomo Könönen forlot klubben, mens Espen Isaksen tok over som ny keepertrener for Tromsø Idrettslag. Niklas Bergseths kontrakt ble heller ikke fornyet. Samtidig ble Håvard Storbæk, Simen Brenne, Morten Sundli og Marcelo Miorando hentet inn, mens Simen Walmann ble hentet fra egen juniorstall. Miorando forlot klubben igjen midtveis i sesongen, det samme gjorde Sven Fredrik Stray og Alex Valencia, mens John Anders Bjørkøy ble hentet inn som forsterkning.
Etter tap 0-3 i åpningskampen scoret Odd i 24 kamper på rad, noe som var ny klubbrekord, og gjennom hele sesongen lå klubben i toppen av serien. Mot slutten av sesongen sviktet riktignok formkurven, men selv med 7 poeng på de siste åtte kampene tangerte Odd plasseringen fra 2003, og endte på en fjerdeplass i serien. Péter Kovács ble med sine 16 mål den mestscorende Odd-spilleren i én sesong i Tippeligaen noensinne, og både Simen Brenne og Morten Fevang ble tatt ut på landslaget.
I cupen gikk Odd for tredje året på rad ut i en semifinale på bortebane, denne gangen mot Aalesund. Kenneth Dokkens angrep på Johan Arneng resulterte i sju kampers karantene, den strengeste disiplinærstraffen som noensinne var blitt idømt av Norges Fotballforbund.
=== 2010-årene ===
==== 2010-sesongen ====
Andreas Lie, Magnus Myklebust Vegar Landaas, Jone Samuelsen ble hentet inn, Snorre Krogsgård og Elba Rashani ble hentet opp fra egen stall. Ut gikk de to danskene Søren Jensen og Jacob Sørensen. Underveis i sesongen ble Péter Kovács solgt til belgiske Lierse, Fredrik Gulsvik ble solgt til Sandefjord og Mattias Andersson ble hentet inn.
Odd tapte åpningskampen mot Stabæk Fotball 2–3, men nyervervelsen Magnus Myklebust scoret etter tre minutter i sin debutkamp for Odd. Sesongåpningen gikk ikke like bra som året før, men midtveis i sesongen hadde Odd etablert seg som et topplag i serien. Da Péter Kovács ble solgt, tok Torgeir Børven over spissplassen for Odd. Han scoret fire av målene i Odds 5-0 seier mot Sandefjord.
For fjerde året på rad gikk Odd ut av cupen i semifinalen på bortebane. Trener Dag-Eilev Fagermo uttrykte etter trekningen at det var «tragikomisk». Laget tapte 2-0 mot Strømsgodset etter ekstraomganger.
==== 2011-sesongen ====
Før sesongen ble det klart at Árni Gautur Arason, Vegar Landaas, Anders Rambekk og Dag Ole Thomassen ikke fikk ny kontrakt. André Hansen, Ulf Riis, Erik Midtgarden og Frode Johnsen ble hentet inn for å forsterke stallen. Midtveis ble Paul Addo hentet inn på lån fra Løv-Ham, mens Chukwuma «Bentley» Akabueze ble solgt til Brann. Jone Samuelsen ble innehaver av rekorden for verdens lengste scoring utført på hodet, da han headet ballen i mål fra 58,13 meter i kampen mellom Odd Grenland og Tromsø 25. september 2011. Etter en svært god høstsesong kjempet Odd om medalje til siste slutt, men tap borte mot Sarpsborg 08 i siste runde sørget for at det ble 5.-plass.
==== 2012-sesongen ====
Før 2012-sesongen ble Adem Güven og Lars-Kristian Eriksen hentet inn fra henholdsvis Kongsvinger og Lillestrøm, samt Fredrik Oldrup Jensen, Mathias Fredriksen og Niklas Gunnarsson fra egen stall. Samtidig forsvant Tommy Svindal Larsen(lagt opp), Håvard Storbæk(FK Haugesund), Magnus Myklebust(Kongsvinger) og Ulf Riis(Pors). Sesongen startet med et 4-0-tap mot Sogndal på Falkum. Det ble en sesong med svært varierende resultater, og det endte til slutt med en tiendeplass. Året var ellers preget av store økonomiske problemer, som blant annet resulterte i at toppscorer Torgeir Børven ble solgt til Vålerenga for fire millioner i sommervinduet. Magnus Lekven forlot Odd til fordel for Esbjerg, mens den tidligere Valencia- og Tottenham-spilleren Dag Alexander Olsen kom inn.
==== 2013-sesongen ====
Før 2013-sesongen ble Einar Håndlykken fra miljøorganisasjonen Zero hentet inn som ny administrerende direktør, og det første han gjorde var å bytte navn på klubben fra Odd Grenland til Odds ballklubb fra og med 2. januar 2013. Sesongen startet svakt, men i løpet av høsten klatret Odd oppover på tabellen og endte til slutt som nummer sju. Frode Johnsen ble toppscorer i Tippeligaen, fikk to kamper på landslaget og ble med det den eldste som har spilt på det norske fotballandslaget da han spilte mot Island 39 år og 212 dager gammel, 15. oktober 2013. Adem Güven meldte overgang til den tyrkiske klubben Mersin İdmanyurdu i sommervinduet. Inn kom Ole Jørgen Halvorsen fra Fredrikstad FK, Fredrik Nordkvelle fra Brann, samt Vegard Bergan fra egen stall.Se også: Rekorder på det norske fotballandslaget for herrer.
==== 2014-sesongen ====
Trener Dag-Eilev Fagermo ble tilbudt jobben som trener for det norske U-21 landslaget før sesongen startet, men takket nei og fortsatte i Odd. Niklas Gunnarsson var gått til Vålerenga, mens Henrik Kjelsrud Johansen og den finske landslagsbacken Jarkko Hurme ble hentet inn. Like før sesongstart ble også Chukwuma Akabueze «Bentley» vervet tilbake til Falkum. Før sesongen valgte Odd å senke billettprisene i et forsøk på å lokke flere til stadionet. Det ble solgt en del flere sesongkort enn året før, men det var fortsatt et stykke igjen til stadionet var helt fullt. Laget hadde den beste sesongstarten siden 2002, da det pr. 27. mai sto med 20 poeng og tredjeplass etter elleve kamper. Jone Samuelsen fikk sin debut på landslaget våren 2014. Under sommerens overgangsvindu ble Fredrik Semb Berge solgt til danske Brøndby for 4-5 millioner kroner, og Elba Rashani for det som antas å være seks millioner til samme klubb. Snorre Krogsgård fikk ikke fornyet sin kontrakt før sesongstart, og dro til Fram Larvik, men 9. august 2014 var han igjen klar for Odd. Ardian Gashi kom til i august, og fikk sin første kamp (som innbytter) i hjemmekampen mot Strømsgodset (1-0 seier). Onsdag 10. september ble det klart at Oliver Berg skulle spille for Odd fra og med 2015-sesongen. Han kom fra Raufoss og har kontrakt fram til 31. desember 2017. Samtidig ble det klart at Eric Kitolano ble hentet opp fra egen stall, med en kontrakt som varer til sommeren 2017. 25. september ble Sarpsborg 08 slått 5-2 i cupens semifinale, og klubben var klar for lagets 21. finale. Den dagen ble det kjøpt 12 293 billetter, noe som er offisiell klubbrekord. 10. oktober 2014 ble det klart at André Hansen forlot klubben til fordel for Rosenborg etter sesongen, noe som betød at Sondre Rossbach ble ny førstekeeper fra 2015. 24. oktober 2014 var det klart at Odd ville skrive klubbhistorie, da 2-1-seieren borte mot Vålerenga Fotball sørget for at laget var garantert 2. eller 3.-plass. Etter en middelmådig avslutning på høstsesongen endte laget opp på tredjeplass etter å ha blitt dyttet ned av Rosenborg drøye tretten minutter før sesongen var over. Det betød uansett at klubben har gjort sin beste sesong siden det moderne seriesystemet ble innført i 1963.
==== 2015-sesongen ====
25. november 2014 ble det klart at Espen Ruud skulle vende tilbake til laget. Backen fra Heistad signerte kontrakt ut 2019, og ble med det klubbens andre vintersignering etter Oliver Berg. Den tidligere Odd-spilleren Olivier Occean sluttet seg til klubben 6. januar, på en låneavtale frem til 15. juli 2015. 12. januar 2015 ble Rafik Zekhnini hentet fra egen stall. 22. januar ble det klart at Henrik Kjelsrud Johansen skulle spille 2015-sesongen for Fredrikstad, på lån. Spillere som forlot klubben i vintervinduet er André Hansen (Rosenborg), Herolind Shala (Sparta Praha), Christer Kleiven (Vigør) og Snorre Krogsgaard (Halmstads BK). Laget hadde en svært lovende sesonginnledning, og med tre strake seiere toppet de tabellen. Deretter gikk det noe tråere, og da sommeren kom var det lite som tydet på at de kunne kjempe om medalje. I sommervinduet ble Pape Paté Diouf(lån) og Ulrik Flo hentet fra henholdsvis Molde og Sogndal. Ettersom sesongen skred frem fant laget formen, og da serien ble avsluttet 8. november lå laget på fjerdeplass, bare to poeng bak sølv (Strømsgodset), og ett poeng bak bronse(Stabæk). Og siden Rosenborg vant cupen samtidig som at de endte på topp tre, ble det klart at Odd skal spille Europaligakvalifisering i 2016. Denne sesongen Europaligakvalifisering endte med playoff, der den tyske gigantklubben Borussia Dortmund ble for sterke. Men selv om det ble tap, sjokkerte Odd Europa da Skiensklubben på et tidspunkt ledet 3-0 på Skagerak Arena. Kampen endte 3-4. Før den tid ble Sheriff Tiraspol, Shamrock Rovers og IF Elfsborg eliminert. I den norske cupen gikk laget til kvartfinale, der Sarpsborg 08 ble for sterke på bortebane.
Se også: Odds Ballklubb i 2015.
==== 2016-sesongen ====
Tippeligaen 2016 starter 11. mars 2016. 23. desember 2015 er det klart at Sigurd Hauso Haugen (fra Sandnes Ulf) og Joakim Våge Nilsen (fra FK Haugesund skal spille for Odd. 11. januar ble det klart at Fredrik Semb Berge returneres til Odd etter et mislykket opphold i Brøndby. Overgangssummen lå på ca. 3 millioner kroner, og dette er dermed et av de dyreste spillerkjøpene Odd har gjort. Foreløpig har Håvard Storbæk(Sandefjord), Jarkko Hurme(SJK), Emil Jonassen(Bodø/Glimt), Ulrik Flo(kontraktsløs) og Frode Johnsen(lagt opp) forlatt klubben. Treningskampene før sesongstart var varierende prestasjoner, med seier mot CSKA Moskva som beste resultat. I første serierunde vant Odd hjemme mot Rosenborg for første gang i seriesammenheng siden 2004. På tross av store forhåpninger overrasket Odd positivt og lå på 2.-plass ved sommerpausen. Derimot røyk Odd tidlig ut av cupen i 4. runde etter å ha tapt 3-2 for Tromsø etter ekstraomganger. I sommerpausen hentet Odd Riku Riski fra Rosenborg. Høstsesongen var tung for klubben sportslig sett, men etter 3 seiere på de 4 siste kampene, klarte Odd å befeste medaljeplassen. I Europaligaen slo klubben ut IFK Mariehamn i første kvalifiseringsrunde, men røk ut etter ekstraomganger mot PAS Gianninia i 2. kvalifiseringsrunde.På tross av en dårlig høstsesong, satt oppnådde klubben sitt høyeste gjennomsnittlige tilskuerantall noen gang. I snitt var det 8039 tilskuere på Skagerak Arena.
==== 2017-sesongen ====
Før sesongen var det klart at Odd hentet den svenske angrepsspilleren Martin Broberg fra Örebro SK. I januar hentet de Pape Paté Diouf fra Molde FK, og Torbjørn Agdestein fra FK Haugesund. De tre nye spillerne var alle angrepsspillere, og kom til Odd på utgående kontrakter fra sine respektive klubber. Diouf var på lån hos Odd i deler av 2015 sesongen, og kom nå permanent til Skiensklubben. Ole Jørgen Halvorsen kom tilbake til Odd etter ett utlån til Bodø/Glimt deler av sesongen før, men ble umiddelbart solgt til Sarpsborg 08. I mars ble det klart at Marius Bustgaard Larsen ble hentet opp fra juniorstallen.
==== 2018-sesongen ====
Før sesongen 2018 ble sparket i gang, fikk Odd signert høyrevingen Bilal Njie fra Vålerenga Fotball under treningsoppholdet på La Manga. Odd startet sesongen svakt med 1-2 tap hjemme mot FK Haugesund, og 2-1 borte mot Vålerenga Fotball. Den 29. mars ble det klart at Odd hentet U21-landslags duo Vebjørn Hoff og Birk Risa, fra henholdsvis Aalesunds Fotballklubb og FC Köln, som også fikk fast plass som indreløper og venstreback. Cupen dette året ble ingen suksess for Odd. Med 0-9 seier mot Skarphedin og avansement mot Fredrikstad og Notodden, ble Rosenborg for sterke, hvor de gikk videre etter en lang straffesparkkonkurranse. Det blir også klart at høyreback John Kitolano signerer for Wolverhampton, Thomas Grøgaard går til Brann, men Odd henter i overgangsvinduet sommeren 2018, André Sødlund fra Sandefjord Fotball, og signerer trønderen Andreas Nordvik ut sesongen fra danske Fredericia. Tilbake i serien ble det også tungt for Odd, med flere tapte og uavgjorte kamper ender skienslaget på en niendeplass i eliteserien. En sesong hvor flere unge egenutviklede spillere har preget og dominert kampene for Odd. Spillere som Markus André Kaasa, Joshua Kitolano, Tobias Lauritsen, fikk en mer eller mindre fast plass i Odds lagoppstilling, og Marius Bustgaard Larsen, Odin Luraas Bjørtuft og Filip Møller Delaveris får små innhopp mot slutten av sesongen.
==== 2019-sesongen ====
16. januar 2019 ble det klart at Odd hadde inngått en avtale om et lån av angrepsspilleren Andreas Helmersen fra Rosenborg BK, med varighet ut 2019 sesongen. Odd henter også sin tidligere midtbanespiller Fredrik Oldrup Jensen og Sander Svendsen, begge på ett halvtårslån, fra henholdsvis begiske Zulte Waregem og Hammarby IF. Den 21 årige kepperen Egil Selvik signerer også for Odd fra Sandnes Ulf. En rekke spillere forlot også på utgående kontrakter før sesongen startet. Viljar Myhra gikk til Strømsgodset, Stefan Mladenovic gikk til Sandefjord Fotball, Martin Broberg dro tilbake til sin tidligere klubb, Örebro SK og Andreas Nordvik avsluttet også sitt opphold i Odd etter kun en halv sesong.Sportslig sett var dette en god sesong for de sorte og hvite. Etter en meget solid seier mot Sportsklubben Brann i første serierunde fik laget selvtillit og gjorde totalt sett en god sesong. Odds midtspiss Torgeir Børven scoret 21 av Odds 45 mål i Eliteserien, og gjorde seg dermed til en soleklar Toppscorer i Eliteserien. Eliteserien ble avsluttet 1. desember, hvor Odd, med seier over FK Haugesund, ville ha sikret seg en historisk 2.plass. Drømmen om edelt metall falt i grus da Odd ble slått 4-1 i Haugesund og Rosenborg Ballklubb vant mot Ranheim. Odd med en 4. plass i Eliteserien 2019. En sesong hvor Odd aldri hadde en lavere plassering enn nummer 4 på tabellen.
Odd gjorde det også godt i Norgesmesterskapet dette året. Etter seier mot Storm, Arendal, Sandefjord og Kristiansund, ventet nå Obos-spillende KFUM Oslo på Ekebergsletta. Odd vant 2-5 og sikret seg en semifinale mot Haugesund på eget gress. Haugesund ble for sterke og vant semifinalen 0-3, til stor skuffelse for nesten 9000 tilskuere.
==== 2020-sesongen ====
Før sesongen ble den Nigerianske angripsspilleren Onyekachi Hope Ugwuadu klar for Odd, på utgående kontrakt med Sandnes Ulf. Det samme var også Elias Skogvoll, som 24. september 2019 ble hentet fra Mjølner. 23. januar 2020 ble Thomas Hallstensen hentet fra Florø. 31. januar ble hovedtreneren de 12 siste årene, Dag-Eilev Fagermo, hentet til Vålerenga. Først 11. mars kunne Odd annonsere hans arvtager, da den tidligere assistenten Jan-Frode Nornes tok steget opp i hovedtrenerrollen. Dagen etter ny hovedtrener var på plass for klubben, "stengte" Norge, og sesongen ble utsatt til 16. juni, hvor Odd møtte Sandefjord på eget gress. Tap i første og andre runde førte tidlig til skepsis rundt den nyansatte hovedtreneren. Det var derfor knyttet store forventninger til kampen mellom Odd og Vålerenga, ledet av Odds mangeårige trener. Etter en grusom start på kampen, der Vålerenga får straffespark, snur Odd kampen, vinner 4-1, og spiller "gøy på landet" for tomme tribuner. Torgeir Børven ble ikke overaskende solgt til Rosenborg etter en sesong som toppscorer for Odd. Etter en til slutt ganske turbulent sesong ender Odd på en noe skuffende syvende plass. I løpet av sesongen henter klubben flere spillere på både korte og langtidskontrakter. Kortvarige opphold ble det for danske Kasper Lunding, og Rasmus Minor Petersen, mens Vladimir Rodić, og Robin Simovic ble i Odd ut sesongen. Den etterhvert veldig viktige spilleren Mushaga Bakenga signerte også for Odd. En rekke spillere forlot også klubben denne sesongen.
==== 2021-sesongen ====
Før sesongstart ble det klart at Jan-Frode Nornes har forlenget kontrakten som hovedtrener ut 2023. Enda en sesong preget av pandemi sparkes i gang noe senere for Odds del, etter at Thomas Hallstensen fikk påvist korona. en etterlengtet sesong starter allikevel ikke som det helt store for Odd. Med uavgjort mot Stabæk ogSarpsborg 08, var skuffelsen stor da Lillestrøm vinner 1-0 over de sorte og hvite. Odd fortsetter med en trøblete sesong, preget av skader og korona. Klubben ender til slutt opp med en utrolig skuffende 13.plass, hvor frykten for å rykke ned lever inntil nest-siste serierunde. Odds deltagelse i nm ble for mange supportere et lyspunkt i en ellers mørk supporter-hverdag. Etter tidlige seire mot Eik Tønsberg og Fram Larvik, hørtes ett sukk fra Odd supporterne da Rune Pedersen trakk Odd som Vålerengas neste motstander. Kampen endte dog ikke like dyster som mange supportere fryktet, og Odd var videre etter en formidabel 0-3 seier. Odd fikk igjen tøff motstand da de trakk Molde som neste motstander, en kamp som Odd styrte, men tapte etter to sene scoringer av Molde.
==== 2022-sesongen ====
I kjølvannet av den noe skuffende 2021-sesongen, lovet daglig leder i Odd, Einar Håndlykken at det skulle bli gjort grep. Mye var lenge stille fra Skagerak arena, før Ta den 8.januar avslørte av Jan Frode Nornes hadde fått sparken som hovedtrener. Dette førte til en periode hvor Odd var på utkikk etter både hovedtrener og sportsjef i forkant av sesongen. Brikkene falt imidlertid på plass, da Pål Arne Johansen og Rønningen ble presentert som ny trener og sportsjef den 24. januar. For Odd sin del ble sesongen 2022 en stor suksess, hvor laget endte på 5. plass etter å ha spilt 1-1 borte mot Viking i siste serierunde. Etter at Odde-pilen hadde hatt en nedadgående kurve siden sesongen 2019, viste Odd at de er et lag som skal kjempe på øvre halvdel også i byen fremover. I NM har Odd avansert til 4. runde som spilles i mars 2023 etter å ha slått henholdsvis Hei, Fløy og Jerv.
== Spillerstall ==
Oppdatert 3. februar 2023.
=== Utlånte spillere ===
== Støtteapparat ==
Sportsjef: Morten Rønningen
Hovedtrener: Pål Arne Johansen
Assistentrener: Håkon Wibe-Lund
Assistentrener: Martin Reier
Assistentrener: Knut Rønningene
Keepertrener: Terje Abrahamsen
Spillerutvikler: Flamur Kastrati
Junior elite-trener: Ronny Holmedal
Assistentrener, Junior elite: Kurt Semb
Lagleder, Junior elite: Stein Eric Tonning
Hovedtrener, G16: Sondre Norheim
Assistentrener, G16: Mats Norheim
Hovedtrener, G15: Tony Dewey
Hovedtrener, G14: Erik Waage
== Europacup ==
== Tilskuertall ==
==== Antall tilskuere ====
2016: 8 039 i snitt. Maks 10 678 (Mot Molde)
2015: 7 912 i snitt. Maks 12 436(Europaligaen Play-off mot Borussia Dortmund).
2014: 7 158 i snitt. Maks 12 293(Semifinale NM mot Sarpsborg 08).
2013: 5 298 i snitt. Maks 6 397 (mot Start)
2012: 5 234 i snitt. Maks 6 713 (mot Sogndal).
2011: 5 712 i snitt. Maks 7 106 (mot Sogndal).
2010: 6 825 i snitt. Maks 9 200 (mot Rosenborg).
2009: 7 372 i snitt. Maks: 11 295 (mot Rosenborg).
2008 (Adeccoligaen): 5 078 i snitt. Maks: 7 199 (mot Notodden).
2007: 5 794 i snitt. Maks: 9 022 (mot Fredrikstad).
2006: 4 917 i snitt. Maks: 6 315 (mot Rosenborg).
2005: 5 356 i snitt. Maks: 8 734 (mot Vålerenga).
2004: 5 060 i snitt. Maks: 7 816 (mot Rosenborg).
2003: 4 902 i snitt. Maks: 7 424 (mot Rosenborg).
2002: 5 449 i snitt. Maks: 8 523 (mot Molde).
2001: 5 052 i snitt. Maks: 6 015 (mot Brann).
2000: 4 794 i snitt. Maks: 8 623 (mot Rosenborg).
1999: 4 752 i snitt. Maks: 7 493 (mot Stabæk).
==== Kamper med høyest antall tilskuere i moderne tid ====
Semifinale 1984: 12 500* (*anslag, 8852 betalende) (mot Viking).
Europaligaen-playoff 2015: 12 436 (mot Borussia Dortmund) 20. august.
Semifinale NM 2014: 12 293 (mot Sarpsborg 08) 25. september.
29. runde 2014: 11 548 (mot Rosenborg) 2.november.
20.runde 2009: 11 295 (mot Rosenborg) 2. august.
11. runde 2016: 10 678 (mot Molde FK) 16. mai 2016.
6.runde 2009: 10 018 (mot Vålerenga) 26. april.
29.runde 2016: 9 073 9 851 (mot Sogndal ) 30. oktober
Kvartfinale NM 1976: 9 500 (mot Vard) 5. september 1976
5.runde 2010: 9 200 (mot Rosenborg) 11. april.
Kvalifisering TL 2007: 9 193 (mot Bodø/Glimt) 8. november 2007
1. runde 2016: 9 144 (mot Rosenborg) 12. mars 2016
6. runde 2015: 9 073 (mot Rosenborg) 3. mai
9. runde 2015: 9 054 (mot Haugesund) 16. mai
26.runde 2007: 9 022 (mot Fredrikstad) 3.november.
19.runde 2014: 8 990 (mot Strømsgodset) 9. august.
26.runde 2005: 8 734 (mot Vålerenga) 29. oktober.
Semifinale NM 2019: 8 702 (mot Haugesund) 31.oktober).
19.runde 2009: 8 675 (mot Start) 12. juli.
13. runde 2016: 8 656 (mot Strømsgodset) 29. mai.
20.runde 2000: 8 623 (mot Rosenborg) 20. august.
2.runde 2002: 8 523 (mot Molde) 21. april.
Kvartfinale NM 2009: 8 505 (mot Brann) 8. august 2009
30. runde 2015: 8 457 (mot Lillestrøm) 8. november 2015
21.runde 2015: 8 447 (mot Viking) 23. august.
23.runde 2014: 8 399 (mot Viking) 13.september.
21.runde 2014: 8 395 (mot Start) 24.august.
Kvartfinale 2014: 8 348 (mot Brann) 14.august.
==== Antall solgte sesongkort ====
2016: 5 160
2015: 5 000
2014: 4 000
2013: 3 200
2012: 3 100
2011: 3 600
2010: 3 500
2009: 3 300
== Mesterskap og medaljer ==
Cupmester: 1903, 1904, 1905, 1906, 1913, 1915, 1919, 1922, 1924, 1926, 1931 og 2000.
Tapende finalist: 1902, 1908, 1909, 1910, 1921, 1937, 1960, 2002 og 2014.
Seriesølv: 1928/1929, 1951 og 1957
Seriebronse: 1927/1928, 2014 og 2016.
Beste plassering i toppserien: 2.-plass 1928/1929, 1951 og 1957.*
Beste plassering i toppserien siden 1963: 3.-plass 2014 og 2016.
Beste plassering i toppserien som Odd Grenland: 4.-plass 2003 og 2009.
Odd vant alle kampene prøveligaen i 1914/16, og kunne ikke tas igjen, men siden ikke alle kampene ble ferdigspilt, regnes ikke dette som en virkelig serie.
==== Cupfinaler: Motstandere og resultater ====
==== Norgesmestere ====
Utdypende artikkel: Liste over spillere med norgesmesterskap for Odds Ballklubb
== Landskamper ==
==== Odd-spillere med landskamper for Norge ====
Oppdatert 24. august 2022.
Sverre Andersen (2, 1913–1917)
Otto Aulie (28, 1913–1921)
Mushaga Bakenga (1, 2014)
Fredrik Semb Berge (3, 2013)
John Anders Bjørkøy (4, 2007–)
Bård Borgersen (10, 2 mål, 2001–2006)
Simen Brenne (15, 1 mål, 2007–)
Didrik Christensen (2, 1933–1935)
Gunnar Christensen (9, 1927–1928)
Adama Diomande (11, 1 mål, 2015–)
Sigurd Eek (1, 1924)
Nils «Påsan» Eriksen (47, 1931–1939)
William Eriksen (1, 1932)
Morten Fevang (1, 2009)
Ardian Gashi (14, 2004–2013)
Thaulow Goberg (25, 1923–1931)
Thoralf Grubbe (1, 1912)
Thomas Grøgaard (1, 2014)
Bjarne Gulbrandsen (1, 1913)
Einar «Jeja» Gundersen (33, 26 mål, 1917–1928)
Einar Gundersen (5, 1939–1948)
Olav Gundersen (15, 1 mål, 1927–1933)
Niklas Gunnarsson (1, 2016)
Steffen Hagen (3, 2012)
André Hansen (11, 2013–2022)
Even Hansen (1, 1954)
Torjus Hansén (3, 2002–2003)
Per Haraldsen (5, 1912–1916)
Peder Henriksen (1, 1915)
Espen Hoff (2, 2005–)
Rolf Holmberg (26, 1936–1939)
Erik Holtan (6, 2002–2004)
Rune Jarstein (72, 2007–)
Frode Johnsen (35, 10 mål, 2000)
Geir Karlsen (32, 1969–1977)
Ewald Kihle (2, 1959)
Martinius Kristoffersen (2, 1921–1923)
Ragnar Larsen (12, 1 mål, 1954–1959)
Tommy Svindal Larsen (24, 1996–2007)
Magnus Lekven (4, 2012–2013)
Erling Lunde (2, 1927–1928)
Ulf Moen (4, 1984–1985)
Dagfinn Nilsen (1, 1952)
Jan Frode Nornes (2, 2000–2003)
Ingolf Pedersen (19, 1912–1917)
Ragnar Pedersen (6, 3 mål, 1932–1933)
Anders Rambekk (7, 2006–2007)
Henry Reinholt (4, 1912–1913)
Einar Rossbach (6, 1990–1993)
Espen Ruud (35, 1 mål, 2009–)
Jone Samuelsen (10, 2014–2015)
Per Skou (41, 1 mål, 1911–1923)
Jan Gunnar Solli (40, 1 mål, 2003–2010)
Berthel Ulrichsen (1, 1 mål, 1923)
Ove Ødegaard (6, 2 mål, 1952–1959)
Alexander Aas (8, 1 mål, 2001–2004)
Jonas Aas (3, 1913–1915)
==== Odd-spillere med landskamper for andre land ====
Oppdatert 14. september 2022.
/ Herolind Shala (5, 2014–2016 / 27, 2016–)
Ali Gerba (29, 15 mål, 2005)
Olivier Occéan (28, 6 mål, 2004)
Erik Bo Andersen (7, 1995–1996)
Riku Riski (26, 4 mål, 2011–2015)
Jarkko Hurme (12, 2 mål, 2012–2016)
Tuomo Könönen (7, 2005)
Sami Mahlio (21, 1997–1998)
Gilli Rolantsson (57, 1 mål, 2013–)
Árni Gautur Arason (71, 1998–2010)
Patrick Suffo (47, 4 mål,?)
Somen Tchoyi (15, 2 mål,2008)
Elbasan Rashani (20, 3 mål, 2015 - )
Flamur Kastrati (3, 2016 - )
Bentley (2, 1 mål, ?)
Per Nilsson (16, 2001–2016)
Péter Kovács (10, 1 mål, 2004)
Nat Borchers (3, 2005)
Ruberth Morán (66, 15 mål, 1996–2007)
Fernando de Ornelas (28, 5 mål, 1999–2007)
Philipp Zulechner (1, 2013 - )
=== Individuelle meritter ===
==== Årets lag ====
2006
Fotballmagasinet.no (Årets lag) Per Nilsson (forsvar).
Fotballmagasinet.no (Årets utlendingslag) Per Nilsson (forsvar).
NISO : Per Nilsson (forsvar).2008 (Adeccoligaen)
Aftenposten: Morten Fevang (sentral midtbane), Peter Kovacs (spiss).
A-pressen: Morten Fevang (midtbane), Tommy Svindal Larsen (midtbane), Chukwuma Akabueze (midtbane), Peter Kovacs (angrep), Anders Rambekk (benken)2009
100% fotball: Arni Gautur Arason (benken).
A-pressen: Arni Gautur Arason (keeper), Morten Fevang (forsvar), Peter Kovacs (spiss).
Dagbladet: Morten Fevang (forsvar).2011
TV2: Jone Samuelsen (midtbane).2012
Aftenposten (Lars Tjærnås' lag): Frode Johnsen (angriper).2014
VG:Steffen Hagen (Forsvar) og Jone Samuelsen (midtbane).
Dagbladet:
Aftenposten (folkets lag): Steffen Hagen (høyre midtstopper) og Jone Samuelsen (sentral midtbane).
Aftenposten (Lars Tjærnås' lag): Steffen Hagen (midtstopper) og Jone Samuelsen (høyre indreløper).
Nettavisen:Steffen Hagen (forsvar), Thomas Grøgaard (forsvar), Jone Samuelsen (midtbane) og Fredrik Oldrup Jensen (benken).
Fotballsonen: Steffen Hagen(forsvar), Jone Samuelsen(midtbane), André Hansen(benken), Thomas Grøgaard(benken).2015
Nettavisen: Olivier Occean (benken)
VG: Olivier Occean (Angrep)2016
Nettavisen: Sondre Rossbach (Keeper), Espen Ruud (Forsvar) og Fredrik Semb Berge (benken).2018
Nettavisen: Espen Ruud (Forsvar), Vebjørn Hoff (Midtbane).2019
Nettavisen: Torgeir Børven (Angrep), Steffen Hagen (benken).2022
Eurosport: Leopold Wahlstedt (keeper).
==== Gullballen ====
Gullballen. deles ut av Norges Fotballforbund og Norsk Toppfotball, og kårer de beste spillerne i inneværende sesong. Fra 1990 til 2013 gikk prisen under navnet Kniksenprisen.
2002
Årets keeper: Erik Holtan.2006
Årets forsvarer: Per Nilsson.2007
Årets mål: Fredrik Gulsvik.2013
Årets angriper: Frode Johnsen.2014
Årets midtbanespiller og årets Tippeligaspiller: Jone Samuelsen.
==== Annet ====
2002
NISO årets profil: Erik Holtan
NISO Hadeland glassverk årets talent: Martin Wiig2013
Nettavisen-prisen årets trener: Dag-Eilev Fagermo2014
Årets spiller på VG-børsen: Jone Samuelsen
Årets trener kåret av Norsk fotballtrenerforening: Dag-Eilev Fagermo.2015
Kniksens hederspris: Frode Johnsen.
=== Rekorder ===
==== Flest kamper ====
Sist oppdatert 14. november 2022
1: Steffen Hagen (515, 2006–)
2: Morten Fevang (423, 1998–2013)
3: Espen Ruud (362, 2003–)
==== Flest mål ====
Sist oppdatert 23.08.2022
1: Einar Gundersen (179, 1914–1927)
2: Per Jacobsen (162, 1945–1964)
3: Bertel Schrøder Ulriksen (108, 1921–1934)
==== Toppscorere i serien fra 1989 til i dag ====
1989 Brede Halvorsen - 16
1990 Knut Seland - 14
1991 Knut Seland - 13
1992 Arild Sandberg - 13
1993 Knut Seland - 11
1994 Ole Halvor Kolstad - 20
1995 Tor Arne Sannerholt / Ole Halvor Kolstad - 5
1996 Ole Halvor Kolstad - 15
1997 Bengt Sæternes - 12
1998 Frode Johnsen / Arne Sandstø - 8
1999 Thomas Røed / Frode Johnsen - 9
2000 Kim Larsen - 9
2001 Kim Larsen - 10
2002 Martin Wiig / Espen Hoff - 6
2003 Edwin van Ankeren- 10
2004 Olivier Occèan – 14
2005 Olivier Occèan – 8
2006 Tarjei Dale - 8 *
2007 Espen Ruud - 8
2008 Péter Kovács - 22 (Addeccoligaen)
2009 Péter Kovács - 16
2010 Chukwuma Akabueze - 9
2011 Håvard Storbæk / Frode Johnsen / Torgeir Børven - 7
2012 Torgeir Børven - 10
2013 Frode Johnsen - 16 (toppscorer i Tippeligaen)
2014 Frode Johnsen - 11
2015 Olivier Occèan – 15
2016 Olivier Occèan – 10
2017 Espen Ruud / Jone Samuelsen / Etzaz Hussain - 3
2018 Espen Ruud – 8
2019 Torgeir Børven - 21 (Toppscorer i Eliteserien)
2020 Mushaga Bakenga - 15
2021 Mushaga Bakenga - 11
2022 Milan Jevtovic - 10* Kvalikkamper inkludert
==== Dyreste kjøp ====
Simen Brenne, 4-5 millioner fra Lillestrøm 2008
Zbynek Pospech, 4-5 millioner fra Slovan Liberec 2007
Per Nilsson, 3 millioner fra AIK 2005
Fredrik Semb Berge, ca. 3 Millioner fra Brøndby 2016
==== Dyreste salg ====
Rafik Zekhnini, 17 millioner til Fiorentina, 2017
Frode Johnsen, 15 millioner til Rosenborg, 2000
Rune Jarstein, 14 millioner(*) til Rosenborg, 2007
Per Nilsson, 13 millioner til TSG 1899 Hoffenheim, 2007
Olivier Occean, 9 millioner til Lillestrøm
Fredrik Semb Berge og Elba Rashani solgt i en pakke (**) for 10 millioner til Brøndby, 2014.
Markus André Kaasa, ca. 8 millioner til Molde FK, 2022
Jan Gunnar Solli, 6 millioner til Rosenborg
Somen Tchoyi, 5 millioner til Stabæk
Bentley, 4,5 millioner til Brann
Torgeir Børven, 4,5 millioner til Vålerenga
John Kitolano, ca. 4 millioner til Wolverhampton Wanderers FC, 2018
Tobias Lauritsen, ca. 4 millioner til Sparta Rotterdam, 2022
Joshua Kitolano, ca. 3,5 millioner til Sparta Rotterdam, 2022(*)Inkludert 3 millioner kroner som Odd fikk etter Jarsteins overgang til Viking
(**)Odd eide kun 75% av Fredrik Semb Berge og tjente på å få høy pris på Rashani og lav pris på Berge, men avtalt totalpris var 10 millioner kroner. I realiteten var Semb Berge den mest verdifulle spilleren, spesielt med tanke på at Rashani kun hadde få måneder igjen av kontrakten.
==== Største seier og tap ====
===== Seriekamper =====
Største seier hjemme: 8-1 mot Kjelsås i 1994, 7–0 mot Sandefjord BK i 1938, Lisleby og Sørfjell i 1969, Bjørkelangen i 1991 og Mjølner i 1995.
Største seier borte: 7-1 mot Bryne i 2006, 6-0 mot Fram i 1964 og Ham-Kam i 1998.
Største tap hjemme: 0-5 mot Skeid i 1958, Bodø/Glimt i 2001 og Rosenborg i 2005.
Største tap borte: 0-10 mot Fredrikstad i 1961.
===== Cupkamper =====
Største seier hjemme: 10-0 mot Agnes i 1. runde 1926.
Største seier borte: 13-0 mot Skotfoss i 1. runde i 2015.
Største tap hjemme:0-9 mot Larvik Turn i 2. runde 1946.
Største tap borte: 0–8 mot Fredrikstad i 3. runde 1980.
Største seier på nøytral bane: 5-0 mot Kvik Halden i semifinalen 1908 på Gamle Frogner stadion(Oslo).
Største tap på nøytral bane: 2-4 mot Lyn i finalen 1910 på Gamle Frogner Stadion og mot Mjøndalen i finalen 1937 på Urædd Stadion(Porsgrunn). 0-2 mot SK Grane i finalen 1902 på Gamle Frogner stadion, Frigg i finalen 1921 på Gressbanen (Oslo) og Molde i finalen 2014 på Ullevaal Stadion(Oslo).
===== UEFA-cupen/Europaligaen =====
Største seier hjemme: 3-1 mot FK Ekranas i 2. kvalifiseringsrunde 2004/2005, og 2-0 mot IF Elfsborg i 3. kvalifiseringsrunde 2015/2016.
Største seier borte: 3-0 mot Sheriff Tiraspol i 1. kvalifiseringsrunde 2015/2016.
Største tap hjemme: 0-1 mot Feyenoord i 1. runde 2004/2005, og 3-4 mot Borussia Dortmund i play-off-runden 2015/2016.
Største tap borte: 2-7 mot Borussia Dortmund i play-off-runden 2015/2016.
Største sammenlagtseier: 4-1 mot Shamrock Rovers i 2. kvalifiseringsrunde 2015/2016, og 3-0 mot Sheriff Tiraspol i 1. kvalifiseringsrunde 2015/2016.
Største sammenlagttap: 5-11 mot Borussia Dortmund i play-off-runden 2015/2016.
=== Supportere ===
Odds største og viktigste supporterklubb er Oddrane som ledes av Alexander Almvik. Klubbens supportergruppe for barn, som het Broddrane, ble lagt ned våren 2014, men kom tilbake i 2020. Hjalmarlosjen ble stiftet i 2016, og er en uavhengig supporterklubb for Odds Ballklubb som jobber for å fremme bevisstheten om Hjalmar Johansen i tillegg til å støtte Odds Ballklubb.
=== Trenere ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Odd Grenland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Oddrane supporterklubb | Odds Ballklubb vant sitt første norgesmesterskap i fotball i 1903 og sitt 12. og hittil siste i 2000. | 2,463 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vil%C3%A2yet_Trabzon | 2023-02-04 | Vilâyet Trabzon | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Det osmanske rike', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall'] | Vilâyet Trabzon var en provins (vilâyet) i den nordøstlige del av Det osmanske rike. Arealet var på 32.400 km². Provinshovedstad var byen Trabzon. De øvrige viktigere byer var Samsun, Ordu, Giresun, Gümüşhane, Rize og Batumi.
| Vilâyet Trabzon var en provins (vilâyet) i den nordøstlige del av Det osmanske rike. Arealet var på 32.400 km². Provinshovedstad var byen Trabzon. De øvrige viktigere byer var Samsun, Ordu, Giresun, Gümüşhane, Rize og Batumi.
== Befolkning ==
I 1900 var befolkningen på 1,2 millioner innbygger. Hovedfolkene var tyrkere, lazere, pontosgrekere, armenere og tsjerkassere.
Ved folketellingen i 1914 var 921.128 av innbyggerne muslimsk, 161.524 pontosgresk og 38.899 armenere.
Befolkningen var synkende, noe som delvis skyldtes folkemordet på armenerne i 1915, og etter 1922 drap eller fordrivelser av pontosgrekere.
== Historie ==
Vilajetet Trabzon ble opprettet i 1864 i forbindelse av Tanzimat-reformen.
Etter den russisk-tyrkiske krig fra 1877 ble 1878 ble Sandsjak Lazistan etablert, og Rize ble sentrum for distriktet etter at det famle senteret Batumi ble erobret av russerne.
Provinsen ble 1917 forvandlet til Republikken Pontos, idet pontosgrekerne utropte sin egen stat. Etter første verdenskrig ble imidlertid vilajetet gjenopprettet og bestod frem til Det osmanske rike ble oppløst i 1922.
== Administrative enheter ==
I 1880 bestod Vilâyet Trabzon av tre distrikter (sandsjaker):
Trabzon,
Gümüşhane,
Lazistan.I 1889 ble Samsun til sandsjak og ble innlemmet i vilajetet.
== Referanser == | Vilâyet Trabzon var en provins (vilâyet) i den nordøstlige del av Det osmanske rike. Arealet var på 32. | 2,464 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sverrir_Sverrisson | 2023-02-04 | Sverrir Sverrisson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Breiðablik UBK', 'Kategori:Fotballspillere for Fylkir', 'Kategori:Fotballspillere for KA Akureyrar', 'Kategori:Fotballspillere for Knattspyrnufélag Fjallabyggðar', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fotballspillere for UMF Tindastóll', 'Kategori:Fotballspillere for Íþróttabandalag Vestmannaeyja', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Islandske fotballspillere', 'Kategori:Menn'] | Sverrir Sverrisson (født 31. desember 1969 i Sauðárkrókur) er en islandsk tidligere fotballspiller og fotballtrener. Sverrisson, som var midtbanespiller, har spilt for Malmö FF i Allsvenskan, samt for Islands herrelandslag i fotball.
| Sverrir Sverrisson (født 31. desember 1969 i Sauðárkrókur) er en islandsk tidligere fotballspiller og fotballtrener. Sverrisson, som var midtbanespiller, har spilt for Malmö FF i Allsvenskan, samt for Islands herrelandslag i fotball.
== Klubbkarriere ==
Sverrisson spilte for en rekke toppklubber på Island, blant disse KA og ÍBV, før han i 1998 gikk til svenske Malmö FF. Han spilte 31 kamper og scoret sju mål for klubben i Allsvenskan, men vendte tilbake til Island da klubben rykket ned etter 1999-sesongen.Sverrisson spilte for Fylkir fra 2000 til 2003, samt for Breiðablik i 2004, før han la opp.
== Landslagskarriere ==
Sverrisson spilte 17 kamper for Islands herrelandslag i fotball. Sverrisons første kamp for landslaget var 5. juni 1996, da Island slo Kypros 2–1 på hjemmebane i en vennskapskamp. Sverrisson har også spilt to kamper og scoret to mål for Islands U17-lag.
== Privat ==
Sverrissons bror, Eyjólfur Sverrisson, er tidligere landslagsspiller og kaptein på det islandske landslaget. Eyjólfur Sverrisson ble senere trener for landslaget.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3.
Rikard Smitt (2009). Ända sedan gamla dagar... (svensk). Malmö: Project Management AB. ISBN 978-91-633-5767-1.
== Eksterne lenker ==
(en) Sverrir Sverrisson – FIFA
(en) Sverrir Sverrisson – Transfermarkt
(en) Sverrir Sverrisson – FBref
«Sverrir Sverrisson», profil på KSÍs hjemmeside (is) | | fsted = Sauðárkrókur, Island | 2,465 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Finlands_krigserstatninger_til_Sovjetunionen | 2023-02-04 | Finlands krigserstatninger til Sovjetunionen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etterspill etter andre verdenskrig', 'Kategori:Finlands historie'] | Finlands krigserstatninger til Sovjetunionen var krigserstatningene Finland måtte betale til Sovjetunionen etter andre verdenskrig, og var opprinnelig verdt 300 000 000 amerikanske dollar (1938-kurs). Finland ble enige om å betale reparasjonene ved våpenhvilen i Moskva, som ble signert den 19. september 1944. En protokoll som videre detaljerte reparasjonene ble signert i desember 1944 av statsminister Juho Kusti Paasikivi, og Andrej Zjdanov. Finland skulle betale summen gjennom industrielle verdier, som skip og maskineri, og summen skulle betales over seks år. Sovjetunionen gikk med på å utvide betalingsperioden til åtte år sent i 1945, og sommeren 1948 ble summen kuttet til 226 500 000. De siste toglastene med erstatningene ble sendt 18. september 1952 i Vainikkala jernbanestasjon. Omtrent 340 000 jernbanevogner med last måtte sendes for å dekke reparasjonene.
| Finlands krigserstatninger til Sovjetunionen var krigserstatningene Finland måtte betale til Sovjetunionen etter andre verdenskrig, og var opprinnelig verdt 300 000 000 amerikanske dollar (1938-kurs). Finland ble enige om å betale reparasjonene ved våpenhvilen i Moskva, som ble signert den 19. september 1944. En protokoll som videre detaljerte reparasjonene ble signert i desember 1944 av statsminister Juho Kusti Paasikivi, og Andrej Zjdanov. Finland skulle betale summen gjennom industrielle verdier, som skip og maskineri, og summen skulle betales over seks år. Sovjetunionen gikk med på å utvide betalingsperioden til åtte år sent i 1945, og sommeren 1948 ble summen kuttet til 226 500 000. De siste toglastene med erstatningene ble sendt 18. september 1952 i Vainikkala jernbanestasjon. Omtrent 340 000 jernbanevogner med last måtte sendes for å dekke reparasjonene.
== Noen leveranser ==
Elektronikk: 52 500 elektriske motorer, 1 140 transformatorstasjoner, og 30 møller med kraftstasjoner.
Lokomotiv: Lokomo produserte sammen med Tampella 525 smalsporslokomotiver av PT-4-serien.
Skip: Finland leverte 619 skip til Sovjet, hvorav 119 ble brukt. 104 fartøy var kommersielle fartøy.
Isbrytere: SS Turso,, en havneisbryter som opprinnelig var bygd for finsk bruk, ble gitt til Sovjet den 8. februar 1945, og kjøpt tilbake til finsk eie i 2004 av «Satamajäänsärkijä S/S Turso registered society».
== Referanser == | Finlands krigserstatninger til Sovjetunionen var krigserstatningene Finland måtte betale til Sovjetunionen etter andre verdenskrig, og var opprinnelig verdt amerikanske dollar (1938-kurs). Finland ble enige om å betale reparasjonene ved våpenhvilen i Moskva, som ble signert den 19. | 2,466 |
https://no.wikipedia.org/wiki/VM_i_bandy_2015 | 2023-02-04 | VM i bandy 2015 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bandy i 2015', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2015', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Russland', 'Kategori:Sport i Russland i 2015', 'Kategori:VM i bandy'] | Bandy-VM for herrer 2015 var det 35. verdensmesterskapet i bandy og ble arrangert i Khabarovsk helt øst i Russland. Mesterskapet var delt inn i en A-turnering, som ble spilt i perioden 29. mars–4. april 2015, og en B-turnering, som gikk av stabelen fra 1. til 6. februar 2015. Alle kampene ble spilt i hallen Arena Erofej.
Russland vant mesterskapet etter finaleseier 5–3 over Sverige. Kasakhstan tok bronsen.
| Bandy-VM for herrer 2015 var det 35. verdensmesterskapet i bandy og ble arrangert i Khabarovsk helt øst i Russland. Mesterskapet var delt inn i en A-turnering, som ble spilt i perioden 29. mars–4. april 2015, og en B-turnering, som gikk av stabelen fra 1. til 6. februar 2015. Alle kampene ble spilt i hallen Arena Erofej.
Russland vant mesterskapet etter finaleseier 5–3 over Sverige. Kasakhstan tok bronsen.
== Deltakernasjoner ==
Totalt 16 nasjoner deltok i mesterskapet, åtte i A-VM og ni i B-VM. Canada, som skulle spille i B-VM, trakk laget sitt. Vinnerlaget fra B-VM i 2014, Latvia, erstattet Canada og deltok dermed både i A- og i B-mesterskapet.Kina deltok for første gang i et bandy-VM.
== A-VM ==
=== Gruppespill ===
==== Gruppe A ====
==== Tabell ====
Det ble gitt to poeng for seier, ett poeng for uavgjort. Etter hvert uavgjort resultat ble det avholdt straffeslagkonkurranse som skulle rangere lag ved poenglikhet.
==== Gruppe B ====
==== Tabell ====
Det ble gitt to poeng for seier, ett poeng for uavgjort. Etter hvert uavgjort resultat ble det avholdt straffeslagkonkurranse som skulle rangere lag ved poenglikhet.
== Sluttspill A-VM ==
De fire vinnerne av kvartfinalene gikk til semifinale, mens de fire resterende spilte om plass 5 til 8.
=== Kvartfinaler ===
=== Semifinaler ===
=== Kamp om 7.-plass ===
=== Kamp om 5.-plass ===
=== Bronsefinale ===
=== Finale ===
== B-VM ==
=== Gruppespill ===
==== Gruppe A ====
I gruppe A ble kampene spilt 2x45 minutter.
==== Tabell ====
=== Gruppe B ===
I gruppe B ble kampene spilt 2x30 minutter.
==== Tabell ====
== Sluttspill B-VM ==
De 4 vinnerne av kvartfinalene gikk til semifinale, mens de 4 øvrige lagene spilte om plass 5–9.
=== Kvartfinaler ===
Kampene ble spilt 2×45 minutter.
=== Kamp om 7.-plass ===
Kampen ble spilt 2×30 minutter.
=== Kamp om 5.-plass ===
Kampen ble spilt 2×30 minutter.
=== Kamp om 8.-plass ===
Kampen ble spilt 2×30 minutter.
=== Semifinaler ===
Kampene ble spilt 2×45 minutter.
=== Bronsefinale ===
Kampen ble spilt 2×45 minutter.
=== Finale ===
== Sluttstilling ==
== Toppscorere ==
=== A-VM ===
Topp 10
1. Andrej Kabanov, 15
2. Jevgenij Ivanusjkin, 13
3. Patrik Nilsson, 11
4. Sergeij Jusupov, 11
5. Nikolai Rustad Jensen, 9
6. Sondre Bratvold Kristoffersen, 9
7. Sergej Lomanov jr., 9
8. Daniel Andersson, 8
9. Christian Waaler, 8
10. Mikko Lukkarila, 7
=== B-VM ===
Topp 10
1. Johan Chang, 17
2. Mikhail Dunaev, 15
3. Aleksander Saveljev, 15
4. András Kordisz, 12
5. Lauris Ziemins, 11
6. Stephan den Brok, 10
7. Robert Josef Thelin, 8
8. Tsogtoo Shinebayar, 8
9. Bayarsaikhan Jargalsaikhan, 7
10. Artur Befus, 7
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Bandy-VM for herrer 2015 var det 35. verdensmesterskapet i bandy og ble arrangert i Khabarovsk helt øst i Russland. | 2,467 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tvungen_omsorg | 2023-02-04 | Tvungen omsorg | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frihetsberøvelse', 'Kategori:Medisinske behandlinger', 'Kategori:Psykiatri'] | Tvungen omsorg er en strafferettslig reaksjon som har ulik anvendelse i forskjellige land, men som gjerne er knyttet til utilregnelighet.
| Tvungen omsorg er en strafferettslig reaksjon som har ulik anvendelse i forskjellige land, men som gjerne er knyttet til utilregnelighet.
== Norge ==
I Norge er tvungen omsorg hjemlet i straffeloven § 39 a. En lovbryter som ikke kan straffes fordi vedkommende var «psykisk utviklingshemmet i høy grad», kan på visse vilkår dømmes til tvungen omsorg. Det er et vilkår for idømmelse av tvungen omsorg at det anses nødvendig for å verne samfunnet. I tillegg må det være nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Sentral fagenhet for tvungen omsorg Arkivert 10. april 2015 hos Wayback Machine. | Tvungen omsorg er en strafferettslig reaksjon som har ulik anvendelse i forskjellige land, men som gjerne er knyttet til utilregnelighet. | 2,468 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nord_Pool | 2023-02-04 | Nord Pool | ['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Børser', 'Kategori:Energiselskaper', 'Kategori:Etableringer i 2001', 'Kategori:Kraftmarkedet', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Nord Pool AS, tidligere, Nord Pool Spot AS er et aksjeselskap som eies av Euronext og de nordiske og baltiske stamnettoperatørene Statnett, Svenska Kraftnät, Fingrid Oyj, Energinet, og Litgrid.
Selskapet har som vedtektsfestet formål å organisere, drive og videreutvikle en markedsplass for fysisk handel med elektrisk kraft og andre energiprodukter i de områder som anses som adekvate, samt tilby tjenester som står i forbindelse med slik handel.Nord Pool Spot AS ble stiftet 27. desember 2001 og har forretningsadresse på Lysaker i Norge. Selskapet ble skilt ut fra Nord Pool ASA som startet opp som Statnett Marked AS i 1993. 20. januar 2016 byttet Nord Pool Spot navn til Nord Pool AS.I 2019 ble 494 TWh elektrisk kraft handlet via Nord Pool, hvor Norden og Baltikum sto for 381,5 TWh. I UK ble det handlet 94 TWh, og en rekord i intraday på 15,8 TWh ble oppnådd. 360 medlemmer fra 20 land handler via Nord Pool.I 2019 kjøpte Euronext 66 % av aksjene i Nord Pool.
| Nord Pool AS, tidligere, Nord Pool Spot AS er et aksjeselskap som eies av Euronext og de nordiske og baltiske stamnettoperatørene Statnett, Svenska Kraftnät, Fingrid Oyj, Energinet, og Litgrid.
Selskapet har som vedtektsfestet formål å organisere, drive og videreutvikle en markedsplass for fysisk handel med elektrisk kraft og andre energiprodukter i de områder som anses som adekvate, samt tilby tjenester som står i forbindelse med slik handel.Nord Pool Spot AS ble stiftet 27. desember 2001 og har forretningsadresse på Lysaker i Norge. Selskapet ble skilt ut fra Nord Pool ASA som startet opp som Statnett Marked AS i 1993. 20. januar 2016 byttet Nord Pool Spot navn til Nord Pool AS.I 2019 ble 494 TWh elektrisk kraft handlet via Nord Pool, hvor Norden og Baltikum sto for 381,5 TWh. I UK ble det handlet 94 TWh, og en rekord i intraday på 15,8 TWh ble oppnådd. 360 medlemmer fra 20 land handler via Nord Pool.I 2019 kjøpte Euronext 66 % av aksjene i Nord Pool.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Nord Pool – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Nord Pool AS, tidligere, Nord Pool Spot AS Nord Pool Spot blir Nord Pool er et aksjeselskap som eies av Euronext og de nordiske og baltiske stamnettoperatørene Statnett, Svenska Kraftnät, Fingrid Oyj, Energinet, og Litgrid. | 2,469 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Friedrich_H%C3%A4nnel | 2023-02-04 | Johann Friedrich Hännel | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske billedhuggere', 'Kategori:Dødsfall 6. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1761', 'Kategori:Fødsler i 1710', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske billedhuggere'] | Johann Friedrich Hännel (også Hänel) (født ca. 1710 i Sachsen, død 6. januar 1761 i København) var en tysk rokokkobilledhugger som virket i Danmark.
Hännel kom til Danmark omkring 1731. Her har han arbeidet med modellen av Christiansborg slott samt utførte billedhuggerarbeider i herregården Bregentveds kapel. Dessuten har han hatt inspeksjon over Det Kongelige Marmorværk i Norge i fire år. Han var virksom på flere kongelige slott hvor han utførte statuer, vaser, konsollbord og lignende i stukk, sandsten og eketre.25. januar 1745 giftet Hännel seg med billedhugger Jacob Fortlings avdøde kones søster, Elisabeth Mandørpff (1728–1780). Etter Hännels død giftet hun seg med hans etterfølger Johann Gottfried Grund. Hännel ble begravet i Sankt Petri kirkes nye urtegård i København.
| Johann Friedrich Hännel (også Hänel) (født ca. 1710 i Sachsen, død 6. januar 1761 i København) var en tysk rokokkobilledhugger som virket i Danmark.
Hännel kom til Danmark omkring 1731. Her har han arbeidet med modellen av Christiansborg slott samt utførte billedhuggerarbeider i herregården Bregentveds kapel. Dessuten har han hatt inspeksjon over Det Kongelige Marmorværk i Norge i fire år. Han var virksom på flere kongelige slott hvor han utførte statuer, vaser, konsollbord og lignende i stukk, sandsten og eketre.25. januar 1745 giftet Hännel seg med billedhugger Jacob Fortlings avdøde kones søster, Elisabeth Mandørpff (1728–1780). Etter Hännels død giftet hun seg med hans etterfølger Johann Gottfried Grund. Hännel ble begravet i Sankt Petri kirkes nye urtegård i København.
== Verk i utvalg ==
Utsmykning av kapellet på Bregentved (1740)
Prekestol og orgel, Friedrichsruhe (Drage), Itzehoe (1746, nedrevet 1787, tegninger bevart)
Konsollbord og speil, Reventlowsalen, Ledreborg (1747)
Døpefont, Helligåndskirken, København (færdig 1749)
Konsollbord, Fredensborg slott (1750)
Pillarspeil og rammer omkring Jacob Fabris' malerier, havesalen, Fredensborg slott (1750)
Utsmykning i Moltkes palé, Amalienborg (1750-52)
18 putti i sandsten, Ledreborg (1750)
Diana, haveskulptur, Fredensborg slott (1751)
4 sandstensvaser ved Frederiksberg Have (1755)
Skulpturer på paviljonger, Frederiks hospital, København (1756-57)
Minerva, Mars, Venus og Diana, Kongens Have, København (gotlandsk sandsten, 1757)
Luktesansen og Eirene, Marmorhaven, Fredensborg slott (1758)
Restaurering og omhugning av statuen Freden, Fredensborg slott (1758)
Sandstensvaser, Prinsens palé (1758, 1760)
Prekestol, Kongsberg kirke
== Referanser == | thumb|Prekestolen i Kongsberg kirke som Hännel leverte tegningene til ble utført av Brede Rantzau.Brede Jensen Rantzau, Norsk kunstnerleksikon. | 2,470 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arthur_Limpus | 2023-02-04 | Arthur Limpus | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske admiraler', 'Kategori:Dødsfall 3. november', 'Kategori:Dødsfall i 1931', 'Kategori:Fødsler 7. juni', 'Kategori:Fødsler i 1863', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Arthur Henry Limpus (født 7. juni 1863, død 3. november 1931) var en admiral i Royal Navy som endte som Admiral Superintendent ved Malta Dockyard.
| Arthur Henry Limpus (født 7. juni 1863, død 3. november 1931) var en admiral i Royal Navy som endte som Admiral Superintendent ved Malta Dockyard.
== Karrière ==
Han ble kaptein i Royal Navy den 31. desember 1896, og ble kommandant på krysseren HMS Gibraltar i mars 1901, marinens medlem av Ordnance Committee i juli 1905 og kommandant for slagskipet HMS Albion i oktober 1907.Han ble admiral den 23. januar 1909, og Admiral Superintendent av Malta Dockyard i september 1914 under første verdenskrig. Han ble forfremmet til viseadmiral den 14. september 1914 og til admiral den 30. januar 1918.
== Referanser == | Arthur Henry Limpus (født 7. juni 1863, død 3. | 2,471 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Friedrichsruh_(Drage) | 2023-02-04 | Friedrichsruh (Drage) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1751', 'Kategori:Byggverk revet i 1787', 'Kategori:Slott i Slesvig-Holsten', 'Kategori:Tidligere byggverk i Tyskland'] | Friedrichsruh i Drage i det vestlige Slesvig-Holsten var et rokokkoslott tegnet av Nicolai Eigtved.
Det ble oppført for stattholder Frederik Ernst av Brandenburg-Kulmbach – en yngre bror av dronning Sophie Magdalene. Slottet, som hadde en grunnflate på 70 x 80 meter, besto av tre fireetasjers fløyer og hadde 99 rom. Kapellet ble utsmykket av billedhugger Johann Friedrich Hännel i 1746. Foran slottet fantes en barokkhave. Danmarks konge deltok i slottets innvielse.Bygningen, som er gjengitt i Laurids de Thurahs Den Danske Vitruvius ble revet ned i 1787.
| Friedrichsruh i Drage i det vestlige Slesvig-Holsten var et rokokkoslott tegnet av Nicolai Eigtved.
Det ble oppført for stattholder Frederik Ernst av Brandenburg-Kulmbach – en yngre bror av dronning Sophie Magdalene. Slottet, som hadde en grunnflate på 70 x 80 meter, besto av tre fireetasjers fløyer og hadde 99 rom. Kapellet ble utsmykket av billedhugger Johann Friedrich Hännel i 1746. Foran slottet fantes en barokkhave. Danmarks konge deltok i slottets innvielse.Bygningen, som er gjengitt i Laurids de Thurahs Den Danske Vitruvius ble revet ned i 1787.
== Referanser == | Friedrichsruh i Drage i det vestlige Slesvig-Holsten var et rokokkoslott tegnet av Nicolai Eigtved. | 2,472 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lutz_Seiler | 2023-02-04 | Lutz Seiler | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. juni', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Gera', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske forfattere'] | Lutz Seiler (født 8. juni 1963 i Gera, Thüringen) er en tysk forfatter. Han ble først utdannet som tømmermann og murer og avsluttet i 1990 et studium i germanistikk. Han ble i 2011 medlem av Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung.
Seiler har vært stipendiat ved Villa Aurora i Los Angeles (Lion Feuchtwangers tidligere hjemsted), og Villa Massimo tilhørende det tyske akademiet i Roma. Han mottok i 2014 Den tyske bokprisen for romanen Kruso.
| Lutz Seiler (født 8. juni 1963 i Gera, Thüringen) er en tysk forfatter. Han ble først utdannet som tømmermann og murer og avsluttet i 1990 et studium i germanistikk. Han ble i 2011 medlem av Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung.
Seiler har vært stipendiat ved Villa Aurora i Los Angeles (Lion Feuchtwangers tidligere hjemsted), og Villa Massimo tilhørende det tyske akademiet i Roma. Han mottok i 2014 Den tyske bokprisen for romanen Kruso.
== Utgivelser (utdrag) ==
Berührt – geführt. Gedichte, Chemnitz 1995.
Pech & Blende. Gedichte, Suhrkamp Verlag, Frankfurt am Main 2000.
Heimaten (med Anne Duden og Farhad Showghi), Göttingen 2001.
Hubertusweg. Drei Gedichte, Warmbronn 2001.
Vierzig Kilometer Nacht. Gedichte, Suhrkamp Verlag, Frankfurt am Main 2003.
Sonntags dachte ich an Gott. Aufsätze, Suhrkamp Verlag, Frankfurt am Main 2004.
Die Anrufung. Essay und vier Gedichte, Warmbronn 2005.
Turksib. Zwei Erzählungen, Suhrkamp Verlag, Frankfurt am Main 2008.
Die Zeitwaage. Erzählungen, Suhrkamp Verlag, Frankfurt am Main 2009. ISBN 978-3-518-42115-4
im felderlatein. Gedichte, Suhrkamp Verlag, Berlin 2010. ISBN 978-3-518-42169-7
Kruso, Suhrkamp Verlag, Berlin 2014. ISBN 978-3-518-42447-6, oversatt til norsk av Sverre Dahl, Gyldendal (2015).
Lydbok: Hörbuch Hamburg, Hamburg 2014, ISBN 978-3-89903-916-0
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Lutz Seiler – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lutz Seiler på Internet Movie Database | Lutz Seiler (født 8. juni 1963 i Gera, Thüringen) er en tysk forfatter. | 2,473 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mika_Nurmela | 2023-02-04 | Mika Nurmela | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Finske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for 1. FC Kaiserslautern', 'Kategori:Fotballspillere for AC Oulu', 'Kategori:Fotballspillere for FC Emmen', 'Kategori:Fotballspillere for FC Haka', 'Kategori:Fotballspillere for HJK Helsinki', 'Kategori:Fotballspillere for Heracles Almelo', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fotballspillere for Oulun Luistinseura', 'Kategori:Fotballspillere for Rauman Pallo', 'Kategori:Fotballspillere for Rovaniemi PS', 'Kategori:Fotballspillere for SC Heerenveen', 'Kategori:Fotballspillere for Turun Palloseura', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Uleåborg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Mika Nurmela (født 26. desember 1971 er en finsk tidligere fotballspiller og nåværende fotballfunksjonær. Nurmela har spilt for en rekke finske toppklubber, Malmö FF i Allsvenskan, SC Heerenveen og Heracles Almelo i Eredivisie, samt Kaiserslautern i Bundesligaen. Nurmela har også spilt for Finlands herrelandslag i fotball. Nurmela er nåværende sportsdirektør i AC Oulu.
| Mika Nurmela (født 26. desember 1971 er en finsk tidligere fotballspiller og nåværende fotballfunksjonær. Nurmela har spilt for en rekke finske toppklubber, Malmö FF i Allsvenskan, SC Heerenveen og Heracles Almelo i Eredivisie, samt Kaiserslautern i Bundesligaen. Nurmela har også spilt for Finlands herrelandslag i fotball. Nurmela er nåværende sportsdirektør i AC Oulu.
== Karriere som klubbspiller ==
Nurmela startet sin karriere som profesjonell spiller i OLS, og spilte for RPallo og FC Haka før han gikk til Malmö FF. Han spilte 31 kamper og scoret tre mål for klubben i Allsvenskan. Under sitt opphold i Malmö FF ble Nurmela lånt ut til finske TPS, og han ble cupmester i Suomen Cup med laget i 1994.
Nurmela gikk sommeren 2005 til nederlandske BVO Emmen, som spilte i Eerste divisie. Han ble i klubben fram til 1999, da han gikk til SC Heerenveen, som spilte i divisjonen over. I 2003 gikk Nurmela til Kaiserslautern, og han spilte i Bundesligaen fram til 2005, da han vendte tilbake til Finland.
== Karriere som landslagsspiller ==
Nurmela spilte 71 kamper og scoret fire mål for Finlands herrelandslag i fotball fra 1992 til 2008.
== Meritter ==
=== TPS ===
Suomen Cup: 1994
=== HJK ===
Suomen Cup: 2006
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3.
== Eksterne lenker ==
(en) Mika Nurmela – FIFA
(en) Mika Nurmela – UEFA
(en) Mika Nurmela – Transfermarkt
(en) Mika Nurmela – Transfermarkt (manager)
(en) Mika Nurmela – national-football-teams.com
(en) Mika Nurmela – WorldFootball.net
(en) Mika Nurmela – FootballDatabase.eu
(en) Mika Nurmela – Soccerway
(en) Mika Nurmela – EU-Football.info
(en) Mika Nurmela – FBref | | fsted = Uleåborg, Finland | 2,474 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fingrid | 2023-02-04 | Fingrid | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1996', 'Kategori:Finske selskaper', 'Kategori:Nettselskaper'] | Fingrid Oyj er et finsk aksjeselskap som opererer overføringsnett. Selskapet eies av den finske staten (53,1 prosent) og diverse finans- og forsikringsinstitusjoner (46,9 prosent).
I 2011 solgte kraftselskapene Fortum Power and Heat og Pohjolan Voima sine andeler i Fingrid (25 prosent hver) på grunn av Den europeiske unions direktiv for det indre marked i elektrisitet, som krever at kraftproduksjon og eierskap til overføringsnettet skal være separat.
| Fingrid Oyj er et finsk aksjeselskap som opererer overføringsnett. Selskapet eies av den finske staten (53,1 prosent) og diverse finans- og forsikringsinstitusjoner (46,9 prosent).
I 2011 solgte kraftselskapene Fortum Power and Heat og Pohjolan Voima sine andeler i Fingrid (25 prosent hver) på grunn av Den europeiske unions direktiv for det indre marked i elektrisitet, som krever at kraftproduksjon og eierskap til overføringsnettet skal være separat.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Fingrid – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Fingrid Oyj er et finsk aksjeselskap som opererer overføringsnett. Selskapet eies av den finske staten (53,1 prosent) og diverse finans- og forsikringsinstitusjoner (46,9 prosent). | 2,475 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8lvdoblabekken | 2023-02-04 | Sølvdoblabekken | ['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Oslo', 'Kategori:Østmarka'] | Sølvdoblabekken er ei elv i Østmarka i Oslo, og den nordligste delen av Mossevassdraget. Den har utspring som flere små skogsbekker i området rundt Østmarkkapellet. Disse samles i tjernet Sølvdobla, hvorfra Sølvdoblabekken renner mot sør til munningen i Setertjern, som er den nordligste delen av Sværsvann, på grensa mellom Oslo og Ski kommune. Elva er 3,3 km lang, hvorav den egentlige Sølvdoblabekken, fra Sølvdobla til Setertjern, utgjør 1,9 km.
| Sølvdoblabekken er ei elv i Østmarka i Oslo, og den nordligste delen av Mossevassdraget. Den har utspring som flere små skogsbekker i området rundt Østmarkkapellet. Disse samles i tjernet Sølvdobla, hvorfra Sølvdoblabekken renner mot sør til munningen i Setertjern, som er den nordligste delen av Sværsvann, på grensa mellom Oslo og Ski kommune. Elva er 3,3 km lang, hvorav den egentlige Sølvdoblabekken, fra Sølvdobla til Setertjern, utgjør 1,9 km.
== Se også ==
Liste over elver i Oslo
== Referanser == | | munning = Setertjern | 2,476 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Flandern_rundt_2015 | 2023-02-04 | Flandern rundt 2015 | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flandern rundt', 'Kategori:Sport i Belgia i 2015', 'Kategori:UCI WorldTour 2015'] | Flandern rundt 2015 var den 99. utgaven av sykkelrittet Flandern rundt og det andre av de store klassikerne. Rittet ble avholdt den 5. april 2015 over 264,9 km fra Brugge til Oudenaarde. Det var det åttende arrangementet i UCI WorldTour 2015. Rittet ble vunnet av nordmannen Alexander Kristoff fra Katjusja, som dermed tok sin andre monumentseier i karrieren.
Tre nordmenn deltok i rittet: Kristoffer Skjerping fra Cannondale-Garmin Pro Cycling, Alexander Kristoff og Sven Erik Bystrøm fra Katjusja. 2014-vinner Fabian Cancellara veltet stygt i E3 Harelbeke, og stilte ikke til start.
| Flandern rundt 2015 var den 99. utgaven av sykkelrittet Flandern rundt og det andre av de store klassikerne. Rittet ble avholdt den 5. april 2015 over 264,9 km fra Brugge til Oudenaarde. Det var det åttende arrangementet i UCI WorldTour 2015. Rittet ble vunnet av nordmannen Alexander Kristoff fra Katjusja, som dermed tok sin andre monumentseier i karrieren.
Tre nordmenn deltok i rittet: Kristoffer Skjerping fra Cannondale-Garmin Pro Cycling, Alexander Kristoff og Sven Erik Bystrøm fra Katjusja. 2014-vinner Fabian Cancellara veltet stygt i E3 Harelbeke, og stilte ikke til start.
== Lag ==
I tillegg til de 17 UCI WorldTour-lagene ble åtte andre lag invitert til å delta. Hvert lag fikk stille med åtte ryttere. Totalt startet 200 ryttere.
== Resultater ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) 2015 Ronde van Vlaanderen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Flandern rundt 2015 - ProCyclingStats
(en) Flandern rundt 2015 – Cycling Archives
Kristoff angrep, vant Flandern rundt! Logg av Procycling.nos live-rapport fra rittet | Flandern rundt 2015 var den 99. utgaven av sykkelrittet Flandern rundt og det andre av de store klassikerne. | 2,477 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skardtj%C3%B8rna | 2023-02-04 | Skardtjørna | ['Kategori:59,0°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Strand (Rogaland)', 'Kategori:Sider med kart'] | Skardtjørna (også skrevet Skartjørna) er et tjern som ligger overfor Jørpeland i Strand kommune i Rogaland. Fra Skardstjørna, renner den 3,8 kilometer lange Skarsbekken. Skarsbekken renner gjennom Jørpeland, før den til slutt munner ut i Idsefjorden mellom stålverket og brannstasjonen. | Skardtjørna (også skrevet Skartjørna) er et tjern som ligger overfor Jørpeland i Strand kommune i Rogaland. Fra Skardstjørna, renner den 3,8 kilometer lange Skarsbekken. Skarsbekken renner gjennom Jørpeland, før den til slutt munner ut i Idsefjorden mellom stålverket og brannstasjonen.
== Litt om området ==
Skardtjørna ligger som navnet tilsier i et skar mellom fjell som Førlandsåsen, Litle- og Store Krokarfjellet, Heståsen, Øykjafjellet og Flatafjellet. Ved tjernet ligger også et mindre tjern som heter Ålatjørna. Regnarvatnet ligger om lag 500 meter nord for Skardtjørna.
== Referanser == | Skardtjørna (også skrevet Skartjørna) er et tjern som ligger overfor Jørpeland i Strand kommune i Rogaland. Fra Skardstjørna, renner den 3,8 kilometer lange Skarsbekken. | 2,478 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Luftfartsverket_(Norge) | 2023-02-04 | Luftfartsverket (Norge) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1978', 'Kategori:Luftfartsmyndigheter', 'Kategori:Norsk luftfart', 'Kategori:Opphør i 2003', 'Kategori:Samferdselsdepartementet', 'Kategori:Tidligere norske statlige myndigheter'] | Luftfartsverket var en forvaltningsbedrift under Samferdselsdepartementet som besørget samfunnets behov for luftfartsmessig infrastruktur som flyplasser og lufttrafikktjeneste i Norge.
Det erstattet det tidligere Luftfartsdirektoratet som ble opprettet som et frittstående direktorat under Samferdselsdepartementet i 1947 etter å ha vært underlagt Forsvarsdepartementet under navnet Norges luftfartsstyre. I 1978 endret det navn til Luftfartsverket.
På samme måte som store deler av offentlig forvaltning ble også Luftfartsverkets rolle evaluert på 1990-tallet. Den største oppgavemessige endringen kom 1. januar 2000 da Luftfartstilsynet ble opprettet og skilt ut. Luftfartsverket bestod, med formålet å legge forholdene til rette for sikker, miljøvennlig og effektiv luftfart i alle deler av landet.
1. januar 2003 gikk Luftfartsverket over til å være et statseid aksjeselskap og byttet samtidig navn til Avinor.
| Luftfartsverket var en forvaltningsbedrift under Samferdselsdepartementet som besørget samfunnets behov for luftfartsmessig infrastruktur som flyplasser og lufttrafikktjeneste i Norge.
Det erstattet det tidligere Luftfartsdirektoratet som ble opprettet som et frittstående direktorat under Samferdselsdepartementet i 1947 etter å ha vært underlagt Forsvarsdepartementet under navnet Norges luftfartsstyre. I 1978 endret det navn til Luftfartsverket.
På samme måte som store deler av offentlig forvaltning ble også Luftfartsverkets rolle evaluert på 1990-tallet. Den største oppgavemessige endringen kom 1. januar 2000 da Luftfartstilsynet ble opprettet og skilt ut. Luftfartsverket bestod, med formålet å legge forholdene til rette for sikker, miljøvennlig og effektiv luftfart i alle deler av landet.
1. januar 2003 gikk Luftfartsverket over til å være et statseid aksjeselskap og byttet samtidig navn til Avinor.
== Luftfartsdirektører ==
Direktøren for Luftfartsverket var tidligere også norsk luftfartsdirektør. Direktøren i Luftfartstilsynet overtok denne rollen da denne etaten ble opprettet 1. januar 2000.
Ove Liavaag (1990–2000)
Erik Willoch (1964–1989)
Einar Bøe (1947–1964) var den første luftfartsdirektør
== Eksterne lenker ==
(no) Lufartsdirektoretat - historie | Luftfartsverket kan blant annet vise til: | 2,479 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jako_(papeg%C3%B8ye) | 2023-02-04 | Jako (papegøye) | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1758', 'Kategori:Papegøyer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Jako eller jakopapegøye (Psittacus erithacus) er en middelstor afrikansk papegøyeart i parakittfamilien, som i Norge også går under navn som grå jakopapegøye, grå afrikansk jakopapegøye og gråpapegøye med flere. Arten er kjent for å være smart og har lett for å lære seg å snakke. Av den grunn er den blitt et svært populært kjæledyr.Jako ble 2. oktober 2016 ført opp på CITES liste I, slik at all handel med fugler som stammer fra naturen nå i praksis er forbudt. Det er fortsatt mulig å kjøpe jakopapegøyer fra oppdrettere som er registrert som oppdretter av CITES-arter hos Miljødirektoratet, og følger de kravene som kommer med denne registreringen.
| Jako eller jakopapegøye (Psittacus erithacus) er en middelstor afrikansk papegøyeart i parakittfamilien, som i Norge også går under navn som grå jakopapegøye, grå afrikansk jakopapegøye og gråpapegøye med flere. Arten er kjent for å være smart og har lett for å lære seg å snakke. Av den grunn er den blitt et svært populært kjæledyr.Jako ble 2. oktober 2016 ført opp på CITES liste I, slik at all handel med fugler som stammer fra naturen nå i praksis er forbudt. Det er fortsatt mulig å kjøpe jakopapegøyer fra oppdrettere som er registrert som oppdretter av CITES-arter hos Miljødirektoratet, og følger de kravene som kommer med denne registreringen.
== Taksonomi ==
Jako (Psittacus erithacus) er nylig splittet i to separate arter, jako (Psittacus erithacus) og vestlig jako (Psittacus timneh). Det norske navnet på sistnevnte er ikke avklart.
== Beskrivelse ==
Jako er en mellomstor papegøye, som blir cirka 33 cm lang og typisk veier omkring 400–490 gram. Vingespennet utgjør normalt 46–52 cm.Arten har grå fjærdrakt med ispedde spragler, spesielt på hodet, nakken og halsen. Fjærdrakten er mørkere på oversiden enn undersiden. Rundt de blekgule øynene har den lysegrå, nærmest hvit bar hud. Stjerten er kort og rød. Nebb og klør er sorte.
Det er svært liten forskjell på kjønnene, men ungfugler er gjerne litt mørkere grå. De har dessuten helt mørke øyne.
== Utbredelse ==
Jako er utbredt i Sentral- og Vest-Afrika, der habitatet helst består tropisk regnskog, selv om fuglene også er observert i utkanten av skogene og på fuktig savanne.
Arten er hovedsakelig å finne i Nord- til Sør-Nigeria, Den sentralafrikanske republikk, Kamerun, Øst- til Sør-Kenya og det nordvestlige Tanzania, men hovedområdet sitt har den i Republikken Kongo, Den demokratiske republikken Kongo, og ellers i Kongo-området og til dels i Gabon, Elfenbenskysten og Ghana.
Vestlig jako er utbredt i Liberia, Elfenbenskysten, Sierra Leone og Sørøst-Guinea.
== Habitat ==
Jako trives i ulike habitat, men velger gjerne tropisk regnskog, mangrover og fuktige savanner. Arten kan også finnes i utkanten av skogene og i de tilgrensende åpne landskapene. Av og til blir arten også observert i kulturlandskap og hager, men siden fuglene er sky av natur, foretrekker de områder med begrenset bebyggelse og få mennesker.
== Atferd ==
Jako er sky av natur og vil unngå folk og bebyggelser i vill tilstand. Arten opptrer ofte i flokk og er dyktige flygere.
=== Ernæring ===
Jakoer tilbringer store deler av dagen i par eller små grupper. Rundt soloppgang og utover morgenen er de ofte å finne i store svermer rundt mat- eller leirekilder, der fuglene spiser leire for å nøytralisere giftstoffer i føden.
Arten foretrekker vegetarisk kost, typisk bestående av en blanding av frukt, bær, frø, korn, nøtter, blomster og blomsterknopper. Fugler som lever nær kulturlandskap kan raide åkerplanter, som mais og hirse. Jakopapegøyer ser ut til å ha utviklet en særlig sans for det oljeaktige ytre kjøttlaget på nøttene til oljepalmen, og en stund trodde man faktisk at disse papegøyene hovedsakelig livnærte seg av disse fruktene. Siden har man oppdaget at arten også har en forkjærlighet for de røde bærene på Cola tragacantha-busken.
=== Vokalisering ===
I naturen kommuniserer papegøyer med høylytte skrik og plystrelyder, som arten gjenkjenner som en slags dialekt. Ville jakopapegøyer er også kjent for å kunne etterligne andre fugle- og dyrelyder i naturen. Noen hevder at jakopapegøyer kan lære seg å uttrykke opp mot 500 ulike ord, men slike påstander savner typisk vitenskapelig forankring. Verdensrekorden skal ifølge Guinness rekordbok innehas av fuglen Puck, en undulat (Melopsittacus undulatus), og telle 1728 ulike ord. Jakoen Bibi hevdes å ha hatt et ordforråd på mer enn 500 ord da hun var omkring 6 år gammel. Jakopapegøyen Alex (en vanlig jako), kanskje verdens mest berømte snakkende fugl, hadde ifølge eieren selv, forskeren Irene Pepperberg, et ordforråd på cirka 150 ord. Moderne forskning har også vist at jakoene trolig er mer intelligente enn mange andre dyr, i den grad at fuglene kan løse enkle oppgaver. Alex lærte seg blant annet å se forskjell på brikker med ulike former og farger.
=== Forplantning ===
Jakoer lever i monogame parforhold livet ut. Fuglene hekker solitært i løselig sammensatte kolonier, typisk i gamle trær med hulrom, 10–30 meter over bakken. Hunnen legger 2–5 egg. Hannen vokter reiret og mater hunnen mens hun ruger på eggene. Begge foreldrene tar seg av avkommet, som trenger nesten 3 måneder på å bli flygedyktige. Kjønnsmoden alder når fuglene i 3–5-årsalderen.
Arten kan bli omkring 50 år gammel i fangenskap, av og til opp mot 60–70 år. Det er uvisst hvor gamle de blir i naturen.
== Trusler ==
Artens største trusler kommer fra avskoging og illegal fangst. Arten sto på CITES liste II fram til 2. oktober 2016, da den ble oppgradert til CITES liste I. Det betyr i praksis at all handel med ville fugler nå er forbudt. Arten er oppført på IUCNs rødliste som sårbar (VU), etter å ha blitt oppskalert i 2012.
== Jako som kjæledyr og statussymbol ==
Jako regnes som en av verdens mest populære burfugler og velges gjerne for sin skjønnhet, intelligens og sosiale atferd. Arten er kjent for å være mindre støyende og ødeleggende enn andre store papegøyer, men kan lett bli ensom og nervøs om den er mye alene.Papegøyer har blitt holdt som kjæledyr i over 4000 år, noe man kan se i enkelte egyptiske hieroglyfer. Både de gamle grekerne og folk i Romerriket hadde jako som husdyr, særlig for deres evne til å etterape ord og lyder. I antikken og opp gjennom historien har de også vært et statussymbol, siden de var kostbare og vanskelige å få kjøpt. Fuglene kan også ha hatt en kristen symbolverdi, noen man kan se av Hans Baldung Griens maleri «Papegøyemadonna» fra cirka 1527. Sjømenn tok dessuten ofte med papegøyer hjem fra sine seilaser.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) jako i Global Biodiversity Information Facility
(no) jako hos Artsdatabanken
(en) jako hos ITIS
(en) jako hos NCBI
(en) Kategori:Psittacus erithacus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Psittacus erithacus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Psittacus erithacus – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=BirdLife International 2013. Psittacus timneh. | 2,480 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Svenska_kraftn%C3%A4t | 2023-02-04 | Svenska kraftnät | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor daglig leder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1992', 'Kategori:Nettselskaper', 'Kategori:Svenske statlige selskaper'] | Affärsverket svenska kraftnät er en svensk forvaltningsbedrift (affärsverk) som har ansvar for den sentrale delen av overføringsnettet («stamnettet») for elektrisitet i Sverige.
Foretaket ble etablert i 1992 som en forberedelse for avreguleringen av elektrisitetsmarkedet i 1996. Svenska kraftnät og Vattenfall AB ble opprettet ved deling av Statens Vattenfallsverk, slik at Svenska kraftnät fikk ansvar for stamnettet og Vattenfall fikk ansvar for kraftproduksjon, regionnett og distribusjonsnett.
| Affärsverket svenska kraftnät er en svensk forvaltningsbedrift (affärsverk) som har ansvar for den sentrale delen av overføringsnettet («stamnettet») for elektrisitet i Sverige.
Foretaket ble etablert i 1992 som en forberedelse for avreguleringen av elektrisitetsmarkedet i 1996. Svenska kraftnät og Vattenfall AB ble opprettet ved deling av Statens Vattenfallsverk, slik at Svenska kraftnät fikk ansvar for stamnettet og Vattenfall fikk ansvar for kraftproduksjon, regionnett og distribusjonsnett.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Svenska kraftnät – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Affärsverket svenska kraftnät er en svensk forvaltningsbedrift (affärsverk) som har ansvar for den sentrale delen av overføringsnettet («stamnettet») for elektrisitet i Sverige. | 2,481 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Frederik_Ernst_av_Brandenburg-Kulmbach | 2023-02-04 | Frederik Ernst av Brandenburg-Kulmbach | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske generaler', 'Kategori:Dødsfall 23. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1762', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Fødsler 15. desember', 'Kategori:Fødsler i 1703', 'Kategori:Huset Hohenzollern', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Nürnberger Land', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Frederik Ernst (født 15. desember 1703 i Schönberg, død 23. juni 1762 på slottet Friedrichsruh) var bror til dronning Sophie Magdalene, titulær markgreve av Brandenburg-Bayreuth og stattholder i Hertugdømmene fra 1731 til sin død.
Han var sønn av markgreve Christian Henrik av Brandenburg-Kulmbach-Weferlingen (1661–1708) og Sophie Christiane av Wolfstein (1667–1737). Han fulgte lillebroren Frederik Christian (1708–1769) til København og nøt her godt av sin kongelige søster og svogerens gunst. Han ble generalløytnant i 1731 og siden stattholder i Hertugdømmene med base på Gottorp. 1729 var han blitt ridder av Elefanten og i 1732 ble han tildelt de l'Union parfaite.Han giftet seg den 26. desember 1731 med en datter av Ernst Ferdinand av Braunschweig-Bever (1682–1746), Christina Sophie (1717–1779), som han siden skilte seg fra. Kongen ga ham godset Drage i nærheten av Itzehoe, hvor han lot slottsbygningen ombygge og oppkalle etter seg selv, Friedrichsruh. Arkitekten var Nicolai Eigtved. Etter parets død ble hele godset solgt for å dekke de enorme kostnadene de hadde pådratt seg.Paret er begravet i Hohenaspe kirke i Holsten. Markgrevens etterfølger som stattholder i Slesvig-Holsten var Friedrich Ludwig von Dehn (1697–1771).
| Frederik Ernst (født 15. desember 1703 i Schönberg, død 23. juni 1762 på slottet Friedrichsruh) var bror til dronning Sophie Magdalene, titulær markgreve av Brandenburg-Bayreuth og stattholder i Hertugdømmene fra 1731 til sin død.
Han var sønn av markgreve Christian Henrik av Brandenburg-Kulmbach-Weferlingen (1661–1708) og Sophie Christiane av Wolfstein (1667–1737). Han fulgte lillebroren Frederik Christian (1708–1769) til København og nøt her godt av sin kongelige søster og svogerens gunst. Han ble generalløytnant i 1731 og siden stattholder i Hertugdømmene med base på Gottorp. 1729 var han blitt ridder av Elefanten og i 1732 ble han tildelt de l'Union parfaite.Han giftet seg den 26. desember 1731 med en datter av Ernst Ferdinand av Braunschweig-Bever (1682–1746), Christina Sophie (1717–1779), som han siden skilte seg fra. Kongen ga ham godset Drage i nærheten av Itzehoe, hvor han lot slottsbygningen ombygge og oppkalle etter seg selv, Friedrichsruh. Arkitekten var Nicolai Eigtved. Etter parets død ble hele godset solgt for å dekke de enorme kostnadene de hadde pådratt seg.Paret er begravet i Hohenaspe kirke i Holsten. Markgrevens etterfølger som stattholder i Slesvig-Holsten var Friedrich Ludwig von Dehn (1697–1771).
== Referanser == | Frederik Ernst (født 15. desember 1703 i Schönberg, død 23. | 2,482 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vokalisering | 2023-02-04 | Vokalisering | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyrekommunikasjon', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Zoologistubber'] | Vokalisering (av vokal = selvlyd) er et samlebegrep som beskriver lyder som med varierende styrke og intensitet kan kommuniseres og uttrykkes av og mellom mennesker og ulike dyr. Vokalisering uttrykkes gjennom en munnåpning som en vedvarende luftstrøm fra lungene, som via muskulatur og et lyd- eller taleorgan gir fra seg lyd. Det finnes en rekke former for vokalisering. Noen eksempler på ulike former for vokalisering er; kvitring, brøling, bjeffing, knurring, mjauing, fresing, piping, kvekking, plystring, skriking, uling, hyling, grynting, hulking og snakking med mer.
Tidligere mente en at vokalisering bare var en form for utprøving og trening av taleorganene, men i dag brukes uttrykket fritt om alle former for lyduttrykk som er formet av dyr og mennesker gjennom munnåpningen. Ofte kan ulike arter uttrykke mange former for ulik vokalisering. Fugler kan for eksempel både kvitre og skrike, og noen kan til og med lære seg å snakke. Katter kan mjaue og frese. Hunder kan bjeffe, ule, pipe og knurre. Mennesker kan snakke, skrike, hyle og hulke med mer.
| Vokalisering (av vokal = selvlyd) er et samlebegrep som beskriver lyder som med varierende styrke og intensitet kan kommuniseres og uttrykkes av og mellom mennesker og ulike dyr. Vokalisering uttrykkes gjennom en munnåpning som en vedvarende luftstrøm fra lungene, som via muskulatur og et lyd- eller taleorgan gir fra seg lyd. Det finnes en rekke former for vokalisering. Noen eksempler på ulike former for vokalisering er; kvitring, brøling, bjeffing, knurring, mjauing, fresing, piping, kvekking, plystring, skriking, uling, hyling, grynting, hulking og snakking med mer.
Tidligere mente en at vokalisering bare var en form for utprøving og trening av taleorganene, men i dag brukes uttrykket fritt om alle former for lyduttrykk som er formet av dyr og mennesker gjennom munnåpningen. Ofte kan ulike arter uttrykke mange former for ulik vokalisering. Fugler kan for eksempel både kvitre og skrike, og noen kan til og med lære seg å snakke. Katter kan mjaue og frese. Hunder kan bjeffe, ule, pipe og knurre. Mennesker kan snakke, skrike, hyle og hulke med mer.
== Se også ==
Dyrekommunikasjon
Kommunikasjon
Vokal | Vokalisering (av vokal = selvlyd) er et samlebegrep som beskriver lyder som med varierende styrke og intensitet kan kommuniseres og uttrykkes av og mellom mennesker og ulike dyr. Vokalisering uttrykkes gjennom en munnåpning som en vedvarende luftstrøm fra lungene, som via muskulatur og et lyd- eller taleorgan gir fra seg lyd. | 2,483 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skoff%C3%ADn | 2023-02-04 | Skoffín | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fabelvesen', 'Kategori:Islandsk kultur'] | Skoffín er et fabeldyr i islandsk folketro som kan beskrives som et «blandingsdyr». Skoffín kan være et overnaturlig dyr som ifølge gamle sagn er en krysning mellom en hannrev og ei hunnkatt, men ordet kan også betegne en basilisk som kan drepe med blikket og klekkes ut av et egg lagt av en gammel hane. Ordet kan i overført betydning dessuten brukes om en bytting eller tosk.I islandsk folketradisjon forekommer også forestillinger om skuggabaldur («skygge-Balder»), et tilsvarende blandingsdyr avlet av en hannkatt og ei reve- eller hundetispe. Skuggabaldur kan også være en ond ånd. Urðarköttur er en villkatt eller en trollkatt som tar livet av alt og alle med blikket sitt.
| Skoffín er et fabeldyr i islandsk folketro som kan beskrives som et «blandingsdyr». Skoffín kan være et overnaturlig dyr som ifølge gamle sagn er en krysning mellom en hannrev og ei hunnkatt, men ordet kan også betegne en basilisk som kan drepe med blikket og klekkes ut av et egg lagt av en gammel hane. Ordet kan i overført betydning dessuten brukes om en bytting eller tosk.I islandsk folketradisjon forekommer også forestillinger om skuggabaldur («skygge-Balder»), et tilsvarende blandingsdyr avlet av en hannkatt og ei reve- eller hundetispe. Skuggabaldur kan også være en ond ånd. Urðarköttur er en villkatt eller en trollkatt som tar livet av alt og alle med blikket sitt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Islandsk sagn om Skoffín, Skuggabaldur og Urðarköttur (1862, på islandsk) | Skoffín er et fabeldyr i islandsk folketro som kan beskrives som et «blandingsdyr».Bengt Holbek og Iørn Piø: Fabeldyr og sagnfolk (1967, side 353) Skoffín kan være et overnaturlig dyr som ifølge gamle sagn er en krysning mellom en hannrev og ei hunnkatt, men ordet kan også betegne en basilisk som kan drepe med blikket og klekkes ut av et egg lagt av en gammel hane. | 2,484 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fridolf_Martinsson | 2023-02-04 | Fridolf Martinsson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Fridolf Martinsson var en svensk fotballspiller. Martinsson, som var spiss, spilte 30 kamper og scoret 15 mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1940 til 1942.
| Fridolf Martinsson var en svensk fotballspiller. Martinsson, som var spiss, spilte 30 kamper og scoret 15 mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1940 til 1942.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. | Fridolf Martinsson var en svensk fotballspiller. Martinsson, som var spiss, spilte 30 kamper og scoret 15 mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1940 til 1942. | 2,485 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skarselva_(Oslo) | 2023-02-04 | Skarselva (Oslo) | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Oslo', 'Kategori:Nordmarksvassdraget'] | Skarselva er en del av det østre Nordmarksvassdraget i Oslo, og renner fra Øyungen (283 moh.) til Dausjøen (154 moh). Elva er 4,0 kilometer lang. Elva har navn etter gården Skar, som ligger på vestsida av elva.
| Skarselva er en del av det østre Nordmarksvassdraget i Oslo, og renner fra Øyungen (283 moh.) til Dausjøen (154 moh). Elva er 4,0 kilometer lang. Elva har navn etter gården Skar, som ligger på vestsida av elva.
== Se også ==
Liste over elver i Oslo
== Referanser == | | munning = Dausjøen | 2,486 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rolf_Andersson | 2023-02-04 | Rolf Andersson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. april', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fødsler 5. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Rolf Andersson er en svensk tidligere fotballspiller. Andersson, som var spiss, spilte for Malmö FF i Allsvenskan, samt for Sveriges herrelandslag i fotball.
| Rolf Andersson er en svensk tidligere fotballspiller. Andersson, som var spiss, spilte for Malmö FF i Allsvenskan, samt for Sveriges herrelandslag i fotball.
== Klubbkarriere ==
Andersson spilte tre sesonger for Malmö FF i Allsvenskan, fra 1951 til 1954. Han spilte 30 seriekamper og scoret tolv mål for klubben.
== Landslagskarriere ==
Andersson spilte en landskamp for Sverige, da Sverige spilte 0–0 hjemme mot Spania 17. juni 1951.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3.
Rikard Smitt (2009). Ända sedan gamla dagar... (svensk). Malmö: Project Management AB. ISBN 978-91-633-5767-1. | Rolf Andersson er en svensk tidligere fotballspiller. Andersson, som var spiss, spilte for Malmö FF i Allsvenskan, samt for Sveriges herrelandslag i fotball. | 2,487 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Myrtjernselva | 2023-02-04 | Myrtjernselva | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Oslo', 'Kategori:Nordmarksvassdraget'] | Myrtjernselva er en del av det østre Nordmarksvassdraget i Oslo, og renner fra Helgeren via Myrtjern og Gåslungen til Øyungen (283 moh.). Elva er 3,4 kilometer lang, hvorav elvestrekningen mellom Myrtjern og Gåslungen utgjør 1,3 km.Fra Helgeren renner en rundt 100 meter lang elvestubb ned til Myrtjern, og fra sørenden av Myrtjern renner Myrtjernelva sørover til Gåslungen, hvor bekken fra Rottungen også munner ut. Fra østenden av Gåslungen fortsetter en kort elvestubb videre ned til Øyungen.
| Myrtjernselva er en del av det østre Nordmarksvassdraget i Oslo, og renner fra Helgeren via Myrtjern og Gåslungen til Øyungen (283 moh.). Elva er 3,4 kilometer lang, hvorav elvestrekningen mellom Myrtjern og Gåslungen utgjør 1,3 km.Fra Helgeren renner en rundt 100 meter lang elvestubb ned til Myrtjern, og fra sørenden av Myrtjern renner Myrtjernelva sørover til Gåslungen, hvor bekken fra Rottungen også munner ut. Fra østenden av Gåslungen fortsetter en kort elvestubb videre ned til Øyungen.
== Se også ==
Liste over elver i Oslo
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Myrtjernselva – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | munning = Øyungen | 2,488 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Coca-Cola | 2023-02-04 | Coca-Cola | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fabrikant hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor opprinnelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Coladrikker', 'Kategori:Introduksjoner i 1886', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-11', 'Kategori:The Coca-Cola Company', 'Kategori:Varemerker'] | Coca-Cola (også kjent som Coke i engelsktalende land) er en amerikansk brus av typen cola, produsert av The Coca-Cola Company i Atlanta i USA. Coca-Cola er som varemerke plassert på fjerdeplass på Forbes liste over Most valued brands.Drikken ble oppfunnet av apotekeren John Pemberton i 1886. I 1893 ble Coca-Cola registrert som varemerke, og drikken ble solgt på glass til 5 cent per stk. I 1887 solgte John Pemberton rettighetene til forretningsmannen Asa Griggs Candler, som grunnla Coca-Cola Corporation i 1892. Han hadde ikke andre valg enn å selge oppfinnelsen billig siden han ikke hadde penger til å masseprodusere den på egen hånd. Allerede året etter døde John Pemberton av magekreft, ukjent og uvitende om den fremtidige suksessen til sin oppfinnelse.
Selskapet produserer kun konsentratet til Coca-Cola, som selges til en rekke tapperier, restauranter og distributører over hele verden. Tapperiene, som har avtaler som sikrer dem eksklusivitet innen sitt område, produserer så det ferdige produktet og tapper det på bokser eller flasker fra konsentratet kombinert med vann og søtstoffer.
| Coca-Cola (også kjent som Coke i engelsktalende land) er en amerikansk brus av typen cola, produsert av The Coca-Cola Company i Atlanta i USA. Coca-Cola er som varemerke plassert på fjerdeplass på Forbes liste over Most valued brands.Drikken ble oppfunnet av apotekeren John Pemberton i 1886. I 1893 ble Coca-Cola registrert som varemerke, og drikken ble solgt på glass til 5 cent per stk. I 1887 solgte John Pemberton rettighetene til forretningsmannen Asa Griggs Candler, som grunnla Coca-Cola Corporation i 1892. Han hadde ikke andre valg enn å selge oppfinnelsen billig siden han ikke hadde penger til å masseprodusere den på egen hånd. Allerede året etter døde John Pemberton av magekreft, ukjent og uvitende om den fremtidige suksessen til sin oppfinnelse.
Selskapet produserer kun konsentratet til Coca-Cola, som selges til en rekke tapperier, restauranter og distributører over hele verden. Tapperiene, som har avtaler som sikrer dem eksklusivitet innen sitt område, produserer så det ferdige produktet og tapper det på bokser eller flasker fra konsentratet kombinert med vann og søtstoffer.
== Historie ==
Coca-Cola ble oppfunnet i Atlanta, Georgia av John S. Pemberton den 8. mai i 1886, opprinnelig som en såkalt cocawine, en alkoholholdig drikk som kombinerte kokain og vin. Pemberton var inspirert av den formidable suksessen til den europeiske Vin Mariani, datidens mest populære cocawine.
I 1885 ble et alkoholforbud innført i Atlanta, der Coca-Cola holdt til, og Pemberton utviklet det vi kjenner som Coca-Cola. Navnet kommer fra drikkens ingredienser: kokablader fra Sør-Amerika og kolanøtter.
I 1888 ble det solgt tre versjoner av Coca-Cola av tre separate selskaper. Asa Griggs Chandler kjøpte en del av Pembertons selskap i 1887, og stiftet Coca-Cola Corporation i 1888. Samme år, mens han kjempet mot en avhengighet av morfin, solgte Pemberton rettighetene til tre andre forretningsmenn, nemlig J.C. Mayfield, A.O. Murphey og E.H. Bloodworth. Samtidig startet Pembertons sønn, Charley Pemberton, salg av sin egen versjon av produktet.
I et forsøk på å rydde opp i situasjonen erklærte John Pemberton at navnet Coca-Cola tilhørte sønnen Charley, men at de andre forretningsmennene fortsatt kunne benytte seg av oppskriften. Sommeren 1888 solgte Chandler sin versjon av produktet under navnene Yum Yum og Coke, men etter at salget sviktet, forsøkte han å gå rettens vei for å få rettighetene til navnet Coca-Cola. Han kjøpte angivelig også eksklusive rettigheter til oppskriften fra John Pemberton, Margaret Dozier og Woolfolk Walker, men i 1914 ble det avslørt at Doziers signatur var en forfalskning, og at Pembertons sannsynligvis også var falsk.
I 1892 startet Chandler et nytt selskap, The Coca-Cola Company, som er dagens rettighetshaver til Coca-Cola. Coca-Cola ble solgt på flaske første gang den 12. mars 1894, og bokser ble lansert i 1955. Den første tappingen på flaske fant sted i Vicksburg, Mississippi av Biedenharn Candy Company i 1891. Coca-Cola-flasken er blant verdens mest kjente emballasjer, og ble beskrevet av kunstneren Andy Warhol som århundrets designikon. Flasken ble introdusert tidlig på 1900-tallet for å hindre kopiering og imitasjoner.
== Noen forskjellige Coca-Cola-sorter ==
Coca-Cola Zero er et produkt fra Coca-Cola Company. Drikken er en lavkalorivariant av Coca-Cola, søtnet med aspartam og Acesulfam K.
Drikken ble introdusert i USA i 2005, og ble distribuert og solgt på det norske markedet fra og med lørdag 30. september 2006 og full reklamelansering mandag 2. oktober 2006.Caffeine Free Coca-Cola light (eller oversatt til norsk: Koffeinfri Cola light), er en coladrikk uten sukker, som heller ikke er tilsatt noe koffein. Drikken ble lansert i USA allerede i 1983, men den kom ikke til Norge før sensommeren 2005.
== Nærings- og koffeininnhold ==
Ca. 15 mg koffein per 100 ml
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Coca-Cola – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Coca-Cola – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | | annet = | 2,489 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Graham_Clifford | 2023-02-04 | Graham Clifford | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 4. januar', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Professorer ved NTNU', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-09'] | Graham Clifford (født 1947), dr.philos., professor i sosialt arbeid ved NTNU, Regionsenter for barn og unges psykisk helse, og seniorforsker ved Nordlandsforskning. Tidligere leder ved Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge. Har arbeidet med evaluering av barneverntjenester, og studier av geografisk og sosialfordeling av tjenester for barn, frivillighet og tjenestetilbud for eldre.
| Graham Clifford (født 1947), dr.philos., professor i sosialt arbeid ved NTNU, Regionsenter for barn og unges psykisk helse, og seniorforsker ved Nordlandsforskning. Tidligere leder ved Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge. Har arbeidet med evaluering av barneverntjenester, og studier av geografisk og sosialfordeling av tjenester for barn, frivillighet og tjenestetilbud for eldre.
== Referanser == | Graham Clifford (født 1947), dr.philos. | 2,490 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sophie_Lykke | 2023-02-04 | Sophie Lykke | ['Kategori:Adelige dansker', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske godseiere', 'Kategori:Dødsfall i 1570', 'Kategori:Fødsler på 1500-tallet', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordmenn på 1500-tallet', 'Kategori:Norske godseiere'] | Sophie Lykke (– død 1570) var en norsk lenskvinne, godseier og adelsdame.
Hun var datter av riksråd Peder Hansen Lykke (død 1562) og Kirsten Pedersdatter Høg (Banner) (død 1542), og dermed søster til Danmarks siste ridder, Jørgen Lykke. Før 1534 ble hun gift med riksråd Jacob Hardenberg (død 1542). Som enke styrte hun sine egne gods etter ektemannen, og som døtrenes formynder også Hvedholm, Sandholt, Arreskov samt Holme Kloster (Brahetrolleborg).
| Sophie Lykke (– død 1570) var en norsk lenskvinne, godseier og adelsdame.
Hun var datter av riksråd Peder Hansen Lykke (død 1562) og Kirsten Pedersdatter Høg (Banner) (død 1542), og dermed søster til Danmarks siste ridder, Jørgen Lykke. Før 1534 ble hun gift med riksråd Jacob Hardenberg (død 1542). Som enke styrte hun sine egne gods etter ektemannen, og som døtrenes formynder også Hvedholm, Sandholt, Arreskov samt Holme Kloster (Brahetrolleborg).
== Maktmisbruk ==
I 1544 klaget bøndene under Holme Kloster over maktmisbruk, men anklagene ble trukket tilbake etter trusler fra Sophie Lykke selv. I 1551 ble godset dog inndratt av kronen. Fem år senere ble det reist sak mot henne for ulovlig handel med kveg. Hun ble omsider tvunget til av avstå sine landområder til sine svigersønner i bytte for en pensjon, men ble etter ønske fra dronning Dorothea skånet for straff. Kongen forlente henne heretter med Lister len i Norge hvor hun bosatte seg. Også her gjorde hun seg bemerket ved sin hårdhet mot bøndene, og ved å drive ulovlig trelasthandel, hvoretter hun i en kort periode fikk fratatt lenet. I sin egenskap av å være søster til Jørgen Lykke, svigerinne til riksmarsk Otte Krumpen og med to svigersønner i riksrådet, lykkes det henne dog å få det tilbake samme år.Hun døde i 1570 og hennes relieff ses på liksten i Sankt Hans kirke, Odense.
== Referanser == | Sophie Lykke (– død 1570) var en norsk lenskvinne, godseier og adelsdame. | 2,491 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Trubetskoj | 2023-02-04 | Trubetskoj | ['Kategori:Adelige slekter', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Trubetskoj (russisk: Трубецкой) er russisk fyrsteslekt som har aner fra den litauiske storfyrst Olgerd (død 1377), Vladislav IIs far, og som har sitt navn etter byen Trubtjevsk.
| Trubetskoj (russisk: Трубецкой) er russisk fyrsteslekt som har aner fra den litauiske storfyrst Olgerd (død 1377), Vladislav IIs far, og som har sitt navn etter byen Trubtjevsk.
== Noen kjente slektsmedlemmer ==
Aleksej Trubetskoj (død 1680)
Anastasija Trubetskaja (1700–1755)
Dmitrij Trubetskoj (død 1625)
Fjodor Trubetskoj (død 1602)
Ivan Trubetskoj (1667–1750)
Jevgenij Trubetskoj (1863–1920)
Nikita Trubetskoj (død 1608)
Nikita Trubetskoj (1699–1767)
Nikolaj Trubetskoj (1828–1900)
Nikolaj Trubetskoj (1890–1938)
Paolo Trubetskoj (1866–1938)
Sergej Trubetskoj (1790–1860)
Sergej Trubetskoj (1862–1905)
Vasilij Trubetskoj (1776–1841)
== Kilder ==
Trubetskoj i Nordisk familjebok (2. utgave, 1920) | Trubetskoj (russisk: Трубецкой) er russisk fyrsteslekt som har aner fra den litauiske storfyrst Olgerd (død 1377), Vladislav IIs far, og som har sitt navn etter byen Trubtjevsk. | 2,492 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Duftavsetning | 2023-02-04 | Duftavsetning | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Dyrekommunikasjon', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Zoologistubber'] | Med duftavsetning mener man duft som er avsatt på bestemte steder i den hensikt å kommunisere med andre vesener av samme art. Duftavsetninger kan komme fra ulike kroppsvæsker og utskilles som et sekret gjennom kjertler på kroppen, urin eller avføring. Dyr har slike kjertler på mange steder, som på kinnene (katter), bak ørene, mellom tærne, ved øynene (hjortedyr) og analåpningen, på ryggen (navlesvin) og lignende.
Hensikten med duftavsetninger er å tilkjennegi egen tilstedeværelse, men også flokkdyr bruker duftavsetninger som en felles tilkjennegivelse eller for å markere et hjemmeområde eller et byttedyr. Maur bruker maursyre både for å markere eget hjemmeområde og som et kjemisk våpen mot en fiende. Avsetningene plasseres gjerne på steder der konkurrerende artsfrender kan tenkes å ferdes, det være seg trær, busker, lyng, gress, steiner, huleåpninger, fuglekasser, reir, husvegger eller lignende.
Sekret fra kroppskjertler er typisk illeluktende og dufter ofte (kraftig) av musk, selv om ekte musk egentlig stammer fra moskushjort og er en viktig ingrediens i kostbare parfymer.
| Med duftavsetning mener man duft som er avsatt på bestemte steder i den hensikt å kommunisere med andre vesener av samme art. Duftavsetninger kan komme fra ulike kroppsvæsker og utskilles som et sekret gjennom kjertler på kroppen, urin eller avføring. Dyr har slike kjertler på mange steder, som på kinnene (katter), bak ørene, mellom tærne, ved øynene (hjortedyr) og analåpningen, på ryggen (navlesvin) og lignende.
Hensikten med duftavsetninger er å tilkjennegi egen tilstedeværelse, men også flokkdyr bruker duftavsetninger som en felles tilkjennegivelse eller for å markere et hjemmeområde eller et byttedyr. Maur bruker maursyre både for å markere eget hjemmeområde og som et kjemisk våpen mot en fiende. Avsetningene plasseres gjerne på steder der konkurrerende artsfrender kan tenkes å ferdes, det være seg trær, busker, lyng, gress, steiner, huleåpninger, fuglekasser, reir, husvegger eller lignende.
Sekret fra kroppskjertler er typisk illeluktende og dufter ofte (kraftig) av musk, selv om ekte musk egentlig stammer fra moskushjort og er en viktig ingrediens i kostbare parfymer.
== Se også ==
Kommunikasjon | Med duftavsetning mener man duft som er avsatt på bestemte steder i den hensikt å kommunisere med andre vesener av samme art. Duftavsetninger kan komme fra ulike kroppsvæsker og utskilles som et sekret gjennom kjertler på kroppen, urin eller avføring. | 2,493 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sp%C3%A5lselva | 2023-02-04 | Spålselva | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Ringerike', 'Kategori:Norderhovs geografi', 'Kategori:Nordmarksvassdraget'] | Spålselva er ei lita og kort elv i Nordmarka, som dannes sørøst i innsjøen Spålen (480 moh.) og renner østover, ned til de sørvestre delene av innsjøen Katnosa (464 moh.), i Ringerike kommune i Viken. Vassdraget inngår i Nordmarksvassdraget. Elva er 2,1 kilometer lang (11,9 km regnet fra øverste kilde på Langvassbrenna) og har et nedbørfelt på 20,15 km². Middelvannføringen ved munningen er 0,43 m³/s.
| Spålselva er ei lita og kort elv i Nordmarka, som dannes sørøst i innsjøen Spålen (480 moh.) og renner østover, ned til de sørvestre delene av innsjøen Katnosa (464 moh.), i Ringerike kommune i Viken. Vassdraget inngår i Nordmarksvassdraget. Elva er 2,1 kilometer lang (11,9 km regnet fra øverste kilde på Langvassbrenna) og har et nedbørfelt på 20,15 km². Middelvannføringen ved munningen er 0,43 m³/s.
== Referanser == | | fjerneste_kilde = Langvassbrenna | 2,494 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Markering | 2023-02-04 | Markering | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Dyrekommunikasjon', 'Kategori:Kommunikasjon'] | Markering er en fellesbetegnelse som beskriver dyr og menneskers måte å kommunisere med andre på, enten det er artsfrender eller ikke. Dyr kan bruke både vokalisering, duftavsetning, kroppsspråk og tegnsetting for å markere seg. Mennesker bruker helst vokalisering og kroppsspråk, selv om tegnsetting også benyttes til en viss grad.
| Markering er en fellesbetegnelse som beskriver dyr og menneskers måte å kommunisere med andre på, enten det er artsfrender eller ikke. Dyr kan bruke både vokalisering, duftavsetning, kroppsspråk og tegnsetting for å markere seg. Mennesker bruker helst vokalisering og kroppsspråk, selv om tegnsetting også benyttes til en viss grad.
== Dyrs markering ==
Dyr markerer for å tilkjennegi egen tilstedeværelse og fortelle andre at dette tilhører dem. Markering med duftavsetning, tegnsetting eller kroppsspråk, eller med en kombinasjon av disse, kan skje lydløst. Hensikten med duftavsetning og tegnsetting er som regel å kommunisere med individer som ikke er tilstede da markeringen skjer. Kroppsspråk er bare effektivt når det er visuell kontakt, mens vokalisering til en viss grad kan brukes over avstand og uten visuell kontakt. Den mest vanlige måten for dyr å markere på er med avsetning av urin, avføring og duftsekret på steder der artsfrender kan tenkes å ferdes.
== Menneskelig markering ==
Mennesker markerer helst med en form for tegnsetting, som for eksempel skilting, kroppsspråk og vokalisering. Menneskelig sett er det også tradisjon for å kalle feiringer av enkelte større begivenheter for en markering, for eksempel feiringen av en 50-årsdag eller 17. mai og invasjonen av Normandie.
== Se også ==
Kommunikasjon | Markering er en fellesbetegnelse som beskriver dyr og menneskers måte å kommunisere med andre på, enten det er artsfrender eller ikke. Dyr kan bruke både vokalisering, duftavsetning, kroppsspråk og tegnsetting for å markere seg. | 2,495 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo | 2023-02-04 | Oslo | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Opprydning 2023-02', 'Kategori:Oslo', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som har overflødige parametre', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg', 'Kategori:Vertsbyer for vinter-OL'] | Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania) (sørsamisk: Oslove) er Norges hovedstad, minste fylke i areal og mest folkerike by. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden. Oslo kommune har 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på 1 064 235 per 1. januar 2022. Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen. | Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania) (sørsamisk: Oslove) er Norges hovedstad, minste fylke i areal og mest folkerike by. Fylket og bykommunen ligger i det sentrale østlandsområdet, innerst i Oslofjorden. Oslo kommune har 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Sammen med deler av elleve nærliggende kommuner har Oslo som tettsted en befolkning på 1 064 235 per 1. januar 2022. Hele Stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Lillestrøm, Lørenskog og Enebakk i øst, og Nordre Follo og Nesodden i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiske kjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunen Aker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby i Akershus slottslen og Akershus stiftamt, som omfattet det meste av Østlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylket Akershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn etter middelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent som Gamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.
Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring 2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt 5 000 innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo sentralstasjon ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. I kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt som Hoved-Staden.Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.
Ved oppløsningen av den dansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Akergårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder. Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak innvandring fra utlandet. Per 1. januar 2012 er 23 prosent av Oslos befolkning innvandrere, med norsk-svensker og norsk-pakistanere som de største minoritetsgruppene.
== Navn og etymologi ==
Navnet «Oslo» ble opprinnelig brukt om tettbebyggelsen på stedet som fra 1925 kalles Gamlebyen. I middelalderen ble navnet skrevet på norrønt blant annet Anslo, Ásló og Ósló (kjent første gang 1225). På nedertysk ble det også skrevet Anslo, trolig for å gjengi en nasal uttale. Peder Claussøn Friis skrev navnet som Opslo.Navnet har vært forklart på ulike måter gjennom tidene og navnets alder er uvisst. Peder Claussøn Friis skrev i Norriges beskrivelse, utgitt i 1613, at «Oslo» kommer av «Loens os». Forklaringen har vært skolelektyre i lang tid. To forhold skaper tvil om den drøyt fire hundre år gamle teorien: For det første er det tidligste skriftlige belegg for elvenavnet «Loen» å finne i hans egen Norriges beskrivelse fra 1613; i middelalderkildene heter elva «Oln» eller «Eln», senere «Alna» eller «Elna». For det andre er sammenstillingen av leddene ifølge språkforskerne feil. Skulle Oslo ha kommet av «Loens os» måtte byen ha hatt navnet Loaros, jevnfør Nidaros og Røros.Siste leddet i navnet tolkes vanligvis i lys av det norrøne lo i betydningen slette, engslette eller elveslette. Det som i dag er Grønland var langgrunt sumpig område og strandlinjen på stedet var flere titalls meter lenger inne. Første leddet har etter alt å dømme sammenheng med det norrøne áss i betydningen høydedrag, eller i betydningen gud. Tolkningene er dermed «åssletta» (sletta under åsen) eller «gudesletta» (gudenes slette). Den siste tolkningen begrunnes også med at å i betydningen gud hadde den urnordiske formen «*ansuR», og Oslo ble skrevet «Anslo» på eldre nedertysk og nederlandsk, og på latin «Ansloa» eller «Ansloia». Ifølge Frode Korslund er «Ósló» en yngre from av «Ásló» som tolkes som «sletta under åsen», Korslund mener sammenligning med lignende stedsnavn og topografi støtter denne tolkningen. Vokalene ó og á ble i middelalderen uttalt nokså likt, og overgangen fra Ásló til Ósló har ifølge Korslund skjedd ved vokalassimilasjon.På 1700- og 1800-tallet var den vanlige skrivemåten Opslo eller Opsloe. Barent Langenes' kart fra 1602 skriver Anslou, Janssonius' kart fra 1658 angir Obslo (i tillegg til Christiania), Baleus kart (1662) har Opslo og Sansons kart (1668) har Obslo og Anslo.En tolkning har vært «sletten ved Alna» av Alnslo, som ble til Anslo (med nasalert A) og Oslo. Denne teorien er avvist fordi Alna er et hunkjønnsnavn som ville blitt til «Alnar» eller «Alnu» i sammenstillingen. Elvenavnet Alna antas å være svært gammelt.
=== Etter 1624 ===
Etter storbrannen i 1624 og gjenoppbyggingen på vestsiden av Bjørvika fikk byen navnet Christiania etter kong Christian IV. Fra slutten av 1800-tallet ble også skrivemåten Kristiania tatt i bruk, først i statlige sammenhenger fra 1877, og i kommunale fra 1897. Det ble aldri tatt noen formell beslutning om å gå over til K, og private kunne skrive navnet på byen slik de ville. Navnet ble forkortet Chr., Chra, Chria og Xania, i tråd med at bokstaven X var mye brukt som forkortelse for «christ(i)-»/«krist(i)-», også i personnavn i kirkebøker. Oslo forble navnet på det tidligere byområdet øst for Akerselva, utenfor selve Christiania. Det grunne havneområdet utenfor ble kalt Oslobukta.Fra 1860-årene begynte enkelte fremstående kvinner og menn å bruke Oslo i stedet for Christiania, blant andre malerinnen og kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen. Etter unionsoppløsningen i 1905 ble ideen om navnebytte mer aktuell. Kristianias handelsstand var negative til ideen om navnebytte, og hadde flertallet i bystyret på sin side. Den 11. juli 1924 slo Stortinget fast ved lov at Norges hovedstad skulle hete Oslo fra og med 1. januar 1925. Siden Oslo den gangen var navnet på bydelen som omfattet middelalderbyen og takmarkene – et område som tidligere lå i Aker og som havnet innenfor bygrensen ved byutvidelsene i henholdsvis 1859 og 1878 – måtte dette sognet få nytt navn. Man valgte da det uoffisielt innarbeidede navnet på det gamle Oslo, Gamlebyen.I 2009 gikk flertallet i bystyrets Kultur- og utdanningskomité inn for å kalle Oslo sentrum for Kristiania, etter forslag fra Venstre og med støtte fra byrådspartiet Høyre og ordfører Fabian Stang. Dette vakte motstand fra Høyres koalisjonspartner Fremskrittspartiet og fra deler av opposisjonen (Rødt og Arbeiderpartiet), før det kom til behandling i bystyret. Forslaget ble dermed aldri vedtatt.Oslo blir også kalt Tigerstaden. Utgangspunktet for tilnavnet er etter alt å dømme Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Siste sang» fra Digte og Sange (1870). I diktet brukes «tiger» symbolsk for et ubarmhjertig storbysamfunn (underforstått Christiania) som angriper en «landsens hest» (underforstått Bjørnson) under ovasjoner fra «folket». Diktet kårer ingen vinner, men fastslår at «kampen har ej ende». Oslo kommune brukte tiger som logo da byen feiret sitt 1000-årsjubileum i 2000, noe som fikk blandet mottagelse i Oslo.
I 2010-årene ble Oslove foreslått som et offisielt navn på sørsamisk. Navnet har vært i brukt blant sørsamer siden senest tidlig 1900-tallet, men er også inspirert av betydningen det får som teleskopord på engelsk («Oslokjærlighet»); Oslo ligger ikke selv i det sørsamiske språkområdet som har tyngdepunkt i Trøndelag og Helgeland. Blant kvener i Troms og Finnmark har Uslu vært brukt om byen.
== Historie ==
=== Tidslinje ===
Området som utgjør Oslo inngår på 800–900-tallet i Viken, den nordligste danske provinsen; kontrollen veksler senere mellom danske og norske konger, og Danmark gjør krav på området til 1241
Oslo bispesete stiftes i 1070.
Byen brannskattes av Erik Emune (dansk konge) i 1137.
Inge Krokrygg dør i kamp mot Håkon Herdebrei på isen under Ekeberg i 1161.
Bagler og birkebeiner kjemper i 1197.
Birkebeiner kjemper mot bønder fra Viken, på isen i Bjørvika i 1200.
Slaget i Oslo mellom hertug Skule og kong Håkon Håkonsson i 1240.
Akershus festning motstår Hertug Erik av Sveriges angrep i 1308.
Kongemakten i Norge blir sentralisert i Oslo fra 1314.
Akershus festning angripes av Karl Knutsson i 1449.
Kong Jakob VI av Skottland og prinsesse Anna av Danmark gifter seg i Oslo i 1589.
Oslo gjenreises vest for Akerselva etter bud fra kong Christian IV i 1624. Før bybrannen dette året lå byen øst for elva.
Etter reformering av den sivile forvaltningen under eneveldet var Christiania del av Akershus stiftamt.
Karl XII inntok byen i 1716.
Folketelling holdes for første gang i 1769, og den teller 7 469 innbyggere i byen.
Christiania ble skilt ut fra Akershus som eget amt (fylke) i 1842.
Aker herred blir innlemmet i Oslo kommune i 1948.
=== Eldste registrerte bosetning ===
De eldste registrerte spor av bosetning i Oslo-området befinner seg ved Elgsrudtjernet i Sørmarka, og er omtrent 11 000 år gamle. Ekebergområdet har også vært tett bebodd allerede i steinalderen. De eldste sporene på Ekeberg er av Riksantikvaren datert til å være omtrent 10 400 år gamle. Her er også rike forekomster av bronsealder- og jernalderminner.
=== Vikingtiden og høymiddelalderen ===
I vikingtiden var området som utgjør det moderne Oslo del av Viken, som da utgjorde den nordligste danske provinsen. Det senere Oslo lå for eksempel innenfor Harald Blåtanns danske kongedømme. Den første norske kongen til å ta kontroll over Viken, kan ha vært Olav Tryggvason (norsk konge ca. 995–1000), men danske konger fortsatte å gjøre krav på Viken til og med kong Valdemar Seier, som døde i 1241.
=== Gamle Oslo ===
Kaupstaden Oslo ble ifølge Snorres kongesaga grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde. Arkeologiske utgravninger i 1970-årene har påvist at Oslo hadde en tidlig bystruktur allerede rundt år 1000. I 1070 ble Oslo bispesete. Byens domkirke Sankt Hallvardskatedralen, ble reist på høyden ved Oslo torg på begynnelsen av 1100-tallet. Oslo skole, også kjent som Oslo katedralskole, ble grunnlagt i 1153.
Slaget i Oslo i 1240, ble kjempet av styrkene til hertug Skule mot kong Håkon Håkonssons.
I løpet av høymiddelalderen ble innbyggertallet fordoblet, anslagsvis til 3 500. I tiårene rundt år 1300 var middelalderbyen Oslo på sitt største. Håkon Magnussons, hertug over Øst-Norge mot slutten av 1200-tallet, satte i gang en rekke byggeaktiviteter, blant annet ble Mariakirken utvidet og Akershus slott og festning påbegynt. Da Håkon skulle overta kongekronen i 1299 etter broren Eirik IIs død, valgte han Oslo som kroningsby. I 1314 ble makten sentralisert til Oslo, blant annet ved at prosten i Mariakirken ble utnevnt til rikets kansler for evig tid. Den nyutnevnte rikskansleren fikk oppgaven å oppbevare kongens segl og være fremstemann i et riksråd.Det gamle Oslo ble rammet av gjentatte branner. Blant annet ble byen plyndret og brent av hertug Erik av Södermanland i 1308. Den ennå uferdige festningen stod imot beleiringen, og byen ble gjenreist på de gamle tomtene. Under svartedauden ble innbyggertallet redusert med omkring en tredjedel. I unionstiden med Danmark mistet byen sin status og stagnerte økonomisk. Reformasjonen reduserte kirkens betydning som økonomisk maktfaktor, og tapet av arbeidsplasser bidro til byens tilbakegang. Reformasjonen gjorde de fleste av byens mange kirker og klostre overflødige, og de ble derfor stående til forfall og plyndring etter bybrannene.Under den svenske beleiringen i 1567 satte borgerne selv byen i brann, for så å bygge den opp igjen. Oslo hadde dertil et velutdannet akademisk miljø tilknyttet katedralen og skolen. De såkalte Oslohumanistene var en lærd krets med en betydelig litterær produksjon. Gjennom sitt virke gjorde de Oslo til landets kulturelle sentrum mellom 1580 og 1610.
=== Christiania fra 1624 ===
Den tre dager lange bybrannen i august 1624 ble skjebnesvanger. Av byens monumentalbygg var det kun to som overlevde brannen: Hallvardskatedralen og Oslos daværende bispegård. (Oslobispen hadde i kjølvannet av reformasjonen flyttet over i det tidligere Olavsklosterets østfløy som i 1623 ble påbygd til en mer moderne bispegård). Den ødeleggende brannen førte til at byen ble nyanlagt på motsatt side av Bjørvika etter krav fra kong Christian IV. Samtidig fikk byen navnet Christiania etter kongen.
På Stortorget i Oslo står en statue av Christian IV, laget av Carl Ludvig Jacobsen.
Christiania ble reist som en befestet by omgitt av voller med bastioner og med Akershus som citadell. Reguleringsplanen etter renessansens idealer, med rette og brede gater rundt rettvinklede kvartaler, skulle hindre fremtidige branner. Det ortogonale gatenettet var opphavet til det særnorske ordet kvartal, som ikke kjennes med denne betydning i andre nordiske språk. Det opprinnelige Christiania innenfor vollene med sine fire bydeler eller kvarterer ble derfor kalt kvartalerne, inntil man på 1900-tallet begynte å bruke betegnelsen Kvadraturen om dette området.
Christian IV innførte også murtvang som brannforebyggende tiltak. Han påbød at adel og formuende borgere skulle bygge i murverk, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Bindingsverk ble den vanligste byggemåten; ved den første branntakseringen i 1766 var ca. 50 % av forhusene oppført i bindingsverk. Men mange trosset murtvangen og bygget hus av lafteverk. Det ble motstrebende godtatt av myndighetene, og fra 1657 ble det tillatt å bygge laftehus i de nye kvartalene på oppfylt strandgrunn i Bjørvika. Etter en stor bybrann som i 1686 raserte kvartalene vest for Christiania torv ble de fleste husene gjenreist i lafteverk, og først etter neste storbrann i 1708 ble murtvangen gjennomført. Laftehusene utgjorde i 1766 ca. 30 % av bebyggelsen og murhusene bare 20 % .
Rundt byen vest for Akerselva fikk innbyggerne et 4,5 kvadratkilometer stort område som bymark, felles mark til bruk som beite og til dyrking, og der hver eiendom i byen kunne få et stykke å gjerde inn som egen løkke. Både på bymarken og øst for Akerselva oppsto mer selvgrodde forsteder, hvor mange arbeidsfolk slo seg ned i rimeligere trehus, men uten rett til å drive egen næring. Etter brannen i 1686 ble vollene rundt byen nedlagt og byens nye domkirke reist utenfor. I 1736 ble torghandelen flyttet etter Domkirken, til det nåværende Stortorget. Forstadsbebyggelsen begynte nå å ekspandere nordover. 1700-årene ble en økonomisk oppgangstid med betydelig vekst i skipsfart og trelasteksport, og folketallet økte mot slutten av unionstiden.
Middelalderens byråd som besto av borgermester og rådmenn ble i 1661 omdannet til eneveldets bystyringsorgan, magistraten, et kollegium av kongens embetsmenn. Borgerinnflytelsen skjedde gjennom et svakt byting og fra 1730 «de tolv eligerede menn», et valgt organ med en viss innflytelse på bystyringen.
I enevoldstiden besto oppfatningen av Christiania som hovedstad for Norge, selv om byen etter hvert mistet sin særstilling. Rådstueskriver Kastberg fra Trondheim beskrev i 1686 Christiania som landets hovedstad når det gjaldt politikk og rettsvesen, mens Bergen var landets hovedstad med hensyn til handel. Bergen var også en langt større by. Mellom 1625 og 1644 ble det avholdt ellevere herredager i Norge, halvparten av disse på Akershus, fire i Bergen og en i Trondheim. Stenderforsamlingene som ble avholdt på Akershus ble avskaffet i enevoldstiden. Saker som gjaldt mineralutvinning ble avgjort ved bergamtet på Kongsberg.
=== Hovedstaden Christiania ===
Da Norge ble skilt fra Danmark i 1814, ble Christiania hovedstad i den selvstendige staten Norge. Ved riksforsamlingen på Eidsvoll ble det ikke uttrykkelig fastsatt hvor landets hovedstad skulle være. Nicolai Wergelands forslag nevnte at Stortinget skulle ha sine møter i Christiania og underforstått at dette var hovedstaden. Mangelen på videre diskusjon tyder på at det for forsamlingen på Eidsvoll var selvsagt at Christiania var eller skulle være hovedstad. Christiania var på den tiden ikke en storby, den var på størrelse med Trondheim og halvparten så stor som Bergen. Drammen var landets største eksporthavn, Bergen var generelt den viktigste handelsbyen og Trondheim var det tradisjonelle kirkelig sentrum. Christian Fredrik selv anså Bergen som det meste passende møtested for Stortinget.Før riksforsamlingen på Eidsvoll snakket man om flere hovedsteder i Norge, stiftshovedstedene Christiania, Kristiansand, Bergen og Trondheim som var hovedbyene i hver landsdel og hvert bispedømme. Ifølge historiker Jacob Maliks innebar grunnloven en sentralisert enhetsstat der makten ble samlet i Christiania. Før 1814 var det til dels ulik lovgivning for stiftamtene, militæret var i organisert omkring stiftshovedstedene, og der var også forvaltningen av offentlige finanser som fikk tilsyn direkte fra København. Fra stiftoverretten kunne det ankes direkte til Høiesterett i København. Med unntak av Zahlkassen ble ingen sentrale institusjoner i Norge opprettet før 1814. Da det ble fremmet ønske om eget universitet i Norge var Kristiansand, Kongsberg (der Bergseminaret allerede var), Kristiania og Hamar aktuelle. Stattholderembetet ble nedlagt i 1771. Ifølge Knut Mykland hadde Norge ved inngangen til 1800-tallet ikke en egen sentraladministrasjon. Stiftamtene var den viktigste administrative funksjonen og disse regionene var relativt avsondret fra hverandre.I 1800 var København Norges hovedstad, men Christiania og Bergen var større enn noen danske provinsbyer. Medregnet forstedene hadde Christiania vel 12 000 innbyggere i 1814, mens Bergen hadde 17 000, og København til sammenligning over 100 000 innbyggere. De neste byene i selve Danmark var Helsingør, Odense, Ålborg, Randers og Århus med hver 5 000–6 000 innbyggere, og i hertugdømmene Flensborg med 13 000, Altona med 23 000, Kiel og Rendsborg med hver 7 000 og Glückstadt med 5 000.
Under Napoleonskrigene fra 1807 ble sjøveien mellom Norge og Danmark utrygg. For å ivareta styringen av Norge i kongens sted ble en regjeringskommisjon og en del andre offentlige organer satt opp i Christiania under ledelse av prins Christian August. Herman Wedel-Jarlsberg og Enevold Falsen kom også inn i kommisjonen. Riksforsamlingen bestemte at stortinget skulle møtes i rikets hovedstad, uten å angi navnet på byen. Nicolai Wergeland foreslo «Christiania Bye» i stedet for Rigets Hovedstad i § 68.Statsadministrasjonen og de nasjonale institusjonene som ble etablert skapte forutsetningene for ny vekst. Offentlige tjenestemenn med god kjøpekraft og oppbygging av nasjonale institusjoner med sine bygninger stimulerte etterspørselen. En enda sterkere vekstfaktor var industrialiseringen som for alvor skjøt fart etter 1840. 1800-tallet ble en tid med sterk ekspansjon for byen, og mange offentlige bygninger ble reist – Slottet, Universitetsbygningene, Stortingsbygningen, Nationaltheatret og mange flere. De offentlige bygningene vest for Kvadraturen ble oppført på tomter i den nye bydelen som ble planlagt av Slottets arkitekt Linstow i 1838, med Karl Johans gate som hovedakse. Kvartalene her trakk til seg bedrestilte lag av befolkningen som bosatte seg i leiegårder og senere også i villastrøk som Homansbyen. Hovedtyngden av industriutbyggingen foregikk samtidig langs Akerselva på østsiden av byen, og arbeiderne slo seg ned så nær fabrikkene som mulig. Dette førte til det sosiale skillet mellom østkant og vestkant som siden har kjennetegnet byen. På slutten av 1830-årene passerte Christiania Bergen som landets største by. I 1840-årene var omkring halvparten av Christianias befolkning knyttet til funksjonen som hovedstad, inkludert de mange byggearbeidene som hovedstadsfunksjonen medførte.I andre halvdel av 1800-tallet vokste nye bydeler frem for å gi husrom til innflytterne som skulle bemanne de nye fabrikkene. 1. januar 1859 ble Bymarken og en del av Aker kommune med 9 551 innbyggere innlemmet i Christiania. 1. januar 1878 ble ytterligere deler av Aker (med 18 970 innbyggere) overført til hovedstaden. Bakgrunnen for disse byutvidelsene var at man ønsket å få regulert de sosiale og bygningsmessige forholdene i forstedene og innføre murtvang for å redusere brannfaren. I 1880- og 1890-årene var det høykonjunktur med en etter hvert hektisk byggeaktivitet, hvor mye av det som i dag kalles murbyen med leiegårder ble reist. Etter krakket i 1899 falt byggeaktiviteten sterkt, og fra 1905 ble det nesten stillstand frem til 1910/1911, da kommunen begynte å engasjere seg i boligbyggingen.
=== Storbyen Oslo ===
Veksten fortsatte i noe langsommere tempo gjennom 1900-tallet. En storstilt reguleringsplan fra 1930-årene for Etterstad var delvis virkeliggjort, men arbeidet ble stoppet av krigen. Området ble overført fra Aker til Oslo i 1946 i forbindelse med utbygging etter ny plan. I 1948 økte arealet og folketallet betydelig da de resterende delene av Aker kommune i Akershus ble innlemmet i hovedstaden. Aker kommune var da 27 ganger større enn Oslo i geografisk utstrekning og hadde rundt 133 000 innbyggere. Byens nye rådhus sto ferdig i 1950 etter å ha vært under bygging siden 1931.
I 1950-årene ble det gjennomført en storstilt utbygging av drabantbyer i det tidligere Østre Aker for å løse boligmangelen i Oslo. Grefsen og Kjelsås ble også bygget ut, i det vesentligste med villaer og tomannsboliger. Drabantbyene rundt Østensjøvannet hadde hatt bytrikkforbindelse med byen siden mellomkrigstiden, men denne ble vesentlig opprustet da T-banen ble åpnet i 1966 og knyttet også Groruddalen til byens sentrum. De vestlige og østlige banene ble knyttet sammen i 1993 med Fellestunnelen.Byens 1000-årsjubileum ble feiret i 2000, bare 50 år etter byens 900-årsjubileum. Dette ble begrunnet med at nyere arkeologiske utgravninger påviste at Oslo hadde en bystruktur allerede rundt år 1000; Kulturhistorisk museum uttalte i 2011 at «den eldste bymessige bebyggelsen som hittil er blitt utgravd i Gamlebyen går tilbake til ca. 1025».Det tidligere 900-årsjubileet ble begrunnet med at Snorre i Heimskringla forteller at Oslo ble grunnlagt rundt år 1048 av kong Harald Hardråde.
== Naturgitte forhold ==
=== Geologi ===
Oslo danner en forsenkning i terrenget, Oslogryta, som ble dannet etter den geologiske tidsperioden perm. Nedsynkingen medførte at eldre bergarter ble bevart, og vulkansk aktivitet ga karakteristiske syenitter og rombeporfyrer.
De sentrale delene av Oslo ligger på et underlag av skifer og knollekalk. Sistnevnte danner rygger i bylandskapet, slik som St. Hanshaugen, mens skiferen ligger i senkningene mellom ryggene. Under dette finnes alunskifer, som også inneholder noe uran. Alunskiferen skaper problemer, da den kan ese ut og skade infrastruktur og bygningsfundamenter. Øst for sentrum ligger Ekeberg med 1–2 milliarder år gammelt grunnfjell – gneiser og granitter fra prekambriumtiden. Nord for sentrum ligger åser som Grefsenåsen, Holmenkollen og Tryvannshøyden; disse består i all hovedsak av magmatiske bergarter. Her finnes blant annet den kjente nordmarkitten, brukt blant annet i Stortingsløvene.Isen smeltet og trakk seg tilbake fra Oslogryta for omkring 9 000 år siden. Alt land i Oslo som nå ligger lavere enn 210 meter over havet lå den gang under havoverflaten. Isen førte med seg store mengder sand, som i dag ligger som rygger i landskapet, blant annet på Linderud og ved vannene i Nordmarka. Flere av slettene i byen, blant annet ved Ullevaal Stadion og på Majorstuen, var tidligere fast leirbunn i sjøen som oppsto da Oslofeltet sank ned i permtiden. I disse områdene siver saltvann fortsatt bort, noe som gjør at leiren kan forandre karakter og rase ut. Dette vanskeliggjør blant annet bolig- og T-banebygging.
=== Klima ===
Oslo har et fuktig kontinentalt klima med fire klart definerte årstider. Somrene i Oslo er som regel varme med temperaturer på 20–23 °C på dagtid og 12–15 °C på natten. Oslo har landets varmeste gjennomsnittlige sommertemperatur i perioden juni til august, og maksimumstemperaturer på over 25 °C er svært vanlig i sommermånedene. Vintrene er som regel kjølige med en middeltemperatur på –2 °C i januar, men er betydelig mildere enn lenger inn i landet. Årsaken til det gunstige klimaet er byens geografiske plassering, skjermet av åser på alle kanter, samt fjordens modererende effekt. Dette gir innslag av både innlands- og kystklima. Grunnet sin nordlige beliggenhet har Oslo om lag 18 timer med solskinn i månedsskiftet juni/juli, men bare 6 timer i slutten av desember. Årsnedbøren i Oslo (Blindern) er 763 mm fordelt på 166 nedbørdøgn, der vintrene er noe tørrere enn somrene. Snøfall fordeler seg jevnt utover vintermånedene, og i gjennomsnitt er det mer enn 25 cm snø i 30 dager hvert år. Oslo har snaut 1 700 soltimer årlig.Den høyeste temperaturen målt i Oslo er 35,0 °C 21. juli 1901 på Observatoriet. Dette er samtidig også norgesrekord for høyeste temperatur i juli. Siden 1937 er værobservasjonene for Oslo foretatt på universitetsområdet på Blindern. Den høyeste temperaturen målt på Blindern er 34,6 grader 27. juli 2018. Den laveste temperaturen målt i Oslo by er –26,0 grader på Blindern 3. januar og 19. januar 1941.
Temperaturnivået har tendert til å være noe høyere de seneste år, særlig i vintermånedene. Ser man på gjennomsnittet for årene 1991–2020 har middeltemperaturene for januar og juli økt sammenlignet med den forrige normalperioden (1961–1990). Middeltemperaturen er på 7 grader i den nye normalen (1991–2020), opp fra 5,6 i perioden 1961–1990.
=== Geografi ===
Oslos fastland og øyer utgjør 454 km2 og det er 27 km2 innsjøoverflate i kommunen. Skog dekker 289 km2 og dyrket mark 8 km2. Til Oslo hører også 27 km2 av Oslofjorden.Oslo har ut fra sin geografiske beliggenhet innerst i Oslofjorden vært et naturlig knutepunkt mellom sjøen, de store landområdene nord for byen og landeveien sørfra over Ekeberg. Både fjorden og åsene omkring er populære mål for friluftsliv og rekreasjon. I nord er Nordmarka et område av skog og vann, der særlig Bogstadvannet, Sognsvann og Maridalsvannet er kjent for utenomverdenen. Østmarka avgrenser byen mot øst, og er samtidig et viktig rekreasjonsområde for befolkningen i de østlige bydelene. Høyeste punkt i Oslo kommune er Kjerkeberget, 629 moh. Dette er for øvrig også Oslos nordligste punkt.
Byen er delt opp av en rekke elver som renner fra Marka ut i fjorden. Oslos opprinnelige byelv Alna (Loelva), er omtalt i sagaer og andre middelalderkilder. Alna definerte det gamle Oslos østgrense mot takmarkene frem til slutten av 1200-tallet, da man utvidet bybebyggelsen over på østsiden av Alna. Oslos første teglverk ble anlagt rundt 1290 ved Alnaэelvas utløp. På 1200-tallet var det også møllebruk i tilknytning til fossene på Kværner. På 1500-tallet kom oppgangssaga. På 1700-tallet var det hele 10 sagbruk oppover Alna. Alna er i dag et satsingsområdet for gjenåpning i og med Kommunedelplan for Alna miljøpark.
Akerselva (også kjent under navnet Frysja) regnes i dag som byelva der den flyter drøyt 8 kilometer fra Maridalsvannet til Bjørvika. Det meste av Akerselva er i dag oppe i dagen, og det arbeides med gjenåpning av det nedre strekket mellom Vaterland og Bjørvika. Akerselvas tallrike fosser har betydd mye for byens industrielle utvikling. I dag er rekreasjonsverdien den største verdien ved elva.
Andre viktige elver er Lysakerelva, Ljanselva og Hovinbekken. Dessuten finnes en rekke bekker som nå i lange partier går under jorda. For flere av disse foreligger det planer om å åpne deler av de gamle bekkeløpene. Også i Oslomarka renner et stort antall elver og bekker. Nordmarksvassdraget er forløperen til Akerselva ovenfor Maridalsvannet, mens Sørkedalselva er en forløper til Lysakerelva ovenfor Bogstadvannet.
=== Plante- og dyreliv ===
Oslo har, i norsk målestokk, et svært rikt planteliv. Det er fire hovedårsaker til dette. For det første er klimaet gunstig og byen er nordgrense for en del varmekjære planter. For det andre er geologien variert med surt grunnfjell, syenitt og alunskifer, og mye basisk kalkstein og leirstein. Dette gir flere slags vekstforhold. For det tredje har innførsel av nyttevekster i middelalderen og senere til Botanisk hage gitt spredning av eksotiske arter, spesielt i de indre, østlige bydeler. Og endelig har den livlige skipsfarten gitt spredning av ballastplanter fra fjerne strøk.
Oslo er blant de nordligste steder for bøk, og det er edelløvskog for eksempel på Ola Narr og på Bogstad. Oslos fylkesblomst, bakkekløver, er en varmekjær art som trolig kom i varmeperioden i bronsealderen og bare etterlot én bestand – på Hovedøya. Munker og nonner etterlot hunderot, skvallerkål, legepestrot, kattemynte og bulmeurt. Senere, sjeldne, søreuropeiske arter inkluderer klistersvineblom, lodnefiol, taggsalat og smaltimotei. Kalkfjellet gir grobunn for sjeldne arter som markmalurt, piggeple, hunderot, ekte malurt, byreseda og smørbukk, og unike Oslo-arter som hjorterot og oslosildre, som nå er på retur. Langs havneanlegg forekommer hirse og villdurra en sjelden gang. Byens elver fører til at skogsarter som vasshøymol, sverdlilje, skogsivaks og brunrot kan trives, og langs Akerselva alene finnes over 200 plantearter. I Botanisk hage er en representativ Oslo-flora bygget opp på den såkalte «Osloryggen».
Dyre- og fuglelivet er rikest langs Lysakerelva og Akerselva, i tillegg til Nordmarkas bestander med elg og rådyr. Tettbebyggelsen skjuler grevling, ekorn, piggsvin og streifende rødrev. Elvene har bever, fossekall og langt sjeldnere grønnspett, og mange slags insekter som bidrar til å pollinere unike planteslag. Noen ganger observeres sel i fjorden.
== Bylandskap ==
=== Indre og ytre by, østkant og vestkant ===
Av Oslo kommunes areal på 454 kvadratkilometer utgjør området med bybebyggelse, kalt byggesonen, 147 kvadratkilometer, mens øyene og Marka dekker resten.
Byggesonen er delt i indre og ytre by. Indre by, sentrum og den tette bybebyggelsen i et to til fire kilometers belte med boligstrøk rundt sentrum, utgjør i areal 16–17 000 dekar og har cirka 190 000 beboere. Bybildet preges av gater, plasser, parker og kvartaler med bygårder. Befolkningstettheten er om lag tre ganger så høy som i ytre by. Sentrum er området på begge sider av Karl Johans gate, der forretninger, kontorer og offentlige bygninger dominerer. Resten av byggesonen er ytre by med for det meste frittliggende bygninger i drabantbyer, villastrøk og næringsområder.
Siden slutten av 1800-tallet har byen vært delt i østkant og vestkant, som er en økonomisk og sosial todeling som fremdeles gir seg uttrykk i forskjeller i inntekt, utdanning, levealder m.m. mellom den mer velstående tredelen av befolkningen på vestkanten, og folk på østkanten. Både indre og ytre by er delt i øst og vest (indre øst, indre vest, ytre vest). Ytre øst, der det bor mer enn 250 000, består av Groruddalen mot nordøst og mot sørøst bydelene Østensjø, Søndre Nordstrand, og Nordstrand (med strøkene Nordstrand, Bekkelaget, Ljan og flere som utgjør unntaket fra det økonomiske øst-vestskillet).
=== Strøk og nabolag ===
==== Oslo sentrum ====
Oslo sentrum strekker seg fra Slottet og Slottsparken i vest til Oslo sentralstasjon og Vaterland i øst. Her ligger det Christiania som ble reist etter bybrannen i 1624, som nå kalles Kvadraturen. Sør for Kvadraturen ligger Akershus festning, et festningsverk som har sin opprinnelse fra slutten av 1200-tallet under hertug Håkon Magnusson (fra 1299 kong Håkon V).
Oslos hovedgate, Karl Johans gate, går i retning sørøst-nordvest gjennom sentrum. Langs Karl Johans gate finnes flere av hovedstadens mest kjente bygninger, blant andre Oslo domkirke, Stortingsbygningen, Grand Hotel, de gamle universitetsbygningene og Nationaltheatret. Like sør for Karl Johan finnes Oslo rådhus, oppført 1931–50 og innviet i forbindelse med feiringen av byens 900-årsjubileum. Nord for Karl Johan ligger blant annet Tullinløkka med sine muséer. Sentrums østlige deler, Vaterland, ble revet omtrent i sin helhet fra slutten av 1950-årene. Området er i dag bebygd med høyhusene Postgirobygget og Oslo Plaza, flerfunksjonsarenaen Oslo Spektrum og kjøpesentre som Oslo City og Byporten.
==== Indre vest ====
Vest og sørvest for slottet ligger byens ambassadestrøk. Dette strekker seg gjennom bydel Frogner og strøk som Skillebekk, Skarpsno, Frogner og mot den tidligere bygrensen mot Skøyen. Størstedelen av bydelen består av klassiske leiegårder med store leiligheter, hvorav Gimle er regnet som de mest eksklusive. Deler av området har også strøk med store villaer i mur og tre, blant annet den historiske villaforstaden Homansbyen. Denne og det senere villastrøket Gimle er regulert til bevaringsområde. Andre nabolag i området er Uranienborg og Briskeby, og dessuten Majorstuen med handlegata Bogstadveien som er blant landets dyreste når det gjelder utleiepriser for forretningslokaler.Området St. Hanshaugen har fått sitt navn fra parken med samme navn som ligger nord/nordøst for Slottet. Området består i stor grad av leiegårder. Bislett og Bislett stadion ligger vest i bydelen, og lenger øst ligger Gamle Aker kirke, Oslos eldste bygning. NRKs hovedkvarter ligger på Marienlyst. Lovisenberg og Ullevål sykehus ligger også i bydelen. I de mer sentrumsnære delene av bydelen ligger arbeiderbevegelsens bastion Youngstorget og Hammersborg med sine mange kirker. Lenger nord ligger strøket Ila.
==== Ytre vest ====
Bydel Ullern er i hovedsak preget av villabebyggelse og danner den sørvestre delen av Oslo med grense mot Bærum. Denne grensen går langs Lysakerelva. Andre strøk i området er Montebello, Bestum og Lilleaker. Ved fjorden ligger halvøya Bygdøy med blant annet Kongsgården, Oscarshall og Folkemuseet. Bygdøy hører administrativt til Bydel Frogner. Bydelsadministrasjonen for Bydel Ullern ligger på søndre Huseby (Montebello/Smestad).
Bydel Vestre Aker er også i stor grad preget av villabebyggelse og strekker seg nordover til Nordmarka. Røa, Vinderen, Slemdal og Holmenkollen er blant områdene som ligger i denne bydelen, i tillegg til vestkantens eneste drabantby, Hovseter. Et av Oslos mest kjente landemerker, Holmenkollbakken, assosieres med Vestre Aker, men ligger strengt tatt i Nordmarka rett innenfor markagrensa. Tryvannstårnet og Bogstad gård er også kjente steder i området, begge rett innenfor markagrensen. Bogstad ligger ved inngangen til Sørkedalen, som danner det nordvestre hjørnet av Oslo. På jordene til Bogstad gård ligger også Oslo Golfklubb og Bogstad Camping. Bydelsadministrasjonen for Bydel Vestre Aker ligger på nordre Huseby (ved gardeleiren).
==== Oslo nord ====
Oslos nordlige del er samlet i Bydel Nordre Aker. Vest i bydelen ligger Universitetet på Blindern, med Rikshospitalet på Gaustad like i nærheten. Øst for Universitetet ligger det nå dyre boligstrøket Ullevål Hageby, opprinnelig reist som «hus for småkårsfolk», og ved Sognsveien ligger Ullevaal Stadion. Nord for Ring 3 ligger Sogn studentby, bygget som deltakerlandsby til OL i 1952.I de sentrale delene ligger boligområdene Tåsen, Berg, Korsvoll og Nordberg. Mot Akerselva ligger Nydalen, et tidligere industriområde som nå har en av Norges største tettheter for IT-virksomheter og også huser Handelshøyskolen BI. Øst for elva ligger Disen, Kjelsås og Grefsen, opprinnelig arbeiderklassestrøk som nå i lang tid har vært regnet som meget attraktive boligstrøk.Oslo nord grenser til Nordmarka, med mange innfallsporter for friluftsliv. Det populære badevannet Sognsvann ligger like over markagrensen fra Kringsjå, ikke langt unna Kringsjå studentby. Noe lenger øst er Kjelsås innfallsporten til Maridalen, der Maridalsvannet fungerer som kilde til drikkevann for 90 % av byen.I Maridalen er det flere mindre grender, som Sandermosen, Snippen og Movatn, som alle har stasjoner til Gjøvikbanen.
==== Groruddalen ====
Mal:Utdyepnde
Oslos nordøstlige bydeler består av drabantbyer utbygget etter andre verdenskrig, og omtales gjerne bare som Groruddalen. Groruddalen består i hovedsak av industriområder i dalbunnen og boligstrøk i åssidene.
Området består av de administrative bydelene Bjerke, Alna, Grorud og Stovner. Groruddalen dekkes av 3 hovedveier som kommer inn fra nord til Oslo. I vest går Trondheimsveien (riksvei 4) som går fra Sinsenkrysset nordøstover forbi blant annet Grorud og Stovner. Litt lenger øst går Østre Aker vei (riksvei 163) fra Økern forbi Veitvet til Lørenskogveien og E6 i Lørenskog. Litt øst for denne kommer E6 fra Ring 3 og svinger nordover dalen fra Ulven og passerer Alnabru, Furuset og Kalbakken på sin vei til Lørenskog i Akershus. Dagens E6 erstattet Strømsveien som innfartsvei til Oslo. Strømsveien snegler seg rundt E6 og har felles trasé nord ved grensen. Kollektivtilbudet i dalen består av buss, T-bane og tog. Til vest i dalen går Grorudbanen til Vestli, mens i øst går Furusetbanen til Ellingsrudåsen. Nede i dalen går jernbanens hovedbane.
Vest i Groruddalen ligger Bydel Bjerke. Boligbebyggelsen i bydelen ligger i hovedsak langs Trondheimsveien. Langs Østre Aker veis søndre del er det industri- og næringsvirksomhet. Aker universitetssykehus og Bjerke Travbane ligger i bydelen. Krigsskolen ligger i nord, mot Lillomarka.
Bydel Grorud ligger i det nordøstre hjørnet av Groruddalen. Grorud gård som har gitt navn til bydelen ligger langs riksvei 4. Bydelen består av områder som Ammerud, Grorud, Kalbakken, Rødtvet, Nordtvet og Romsås. Mange av disse områdene forbindes ofte med store områder med blokkbebyggelse, men de har også en betydelig småhusbebyggelse. Bydelen grenser til Lillomarka.
Oslos østligste bydel er Bydel Stovner. Mye av bydelen domineres av blokkbebyggelse fra 1960- og 70-årene; dette gjelder blant annet områdene Fossum, Rommen, Vestli og Tokerud. Lenger sør i bydelen ligger områder som Gamle Stovner, Høybråten og Haugenstua; disse ble utparsellert fra ca. 1910 og består i større grad av eldre villabebyggelse. Bydelen ligger tett inntil Gjelleråsmarka.
På sørsiden av Groruddalen ligger Bydel Alna. Denne betjenes av Furusetbanen, og her ligger strøk som Tveita, Haugerud, Lindeberg, Furuset og Ellingsrud. Bydelen har fått sitt navn fra Alna gård som sannsynligvis har fått navn fra Alnaelva som renner gjennom området. Alna har også en av Oslos større godsterminaler, samt kjøpesentre som Alna Senter og IKEA på Furuset.
==== Indre øst ====
Som indre øst regnes vanligvis de administrative bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene. Bydel Gamle Oslo har sitt navn etter Gamlebyen, som var stedet der det opprinnelige Oslo lå i middelalderen. Etter at byen ble flyttet til motsatt side av Bjørvika under navnet Christiania, fortsatte imidlertid enkelte å bo i Gamlebyen, spesielt rundt Oslo Hospital. Området ble igjen innlemmet i byen i 1859. I Gamle Oslo ligger også den gamle forstaden Grønland og deler av Tøyen, kjent som multikulturelle bydeler, selv om områdene i dag opplever synkende andel innvandrere. Lenger øst ligger blant annet Enerhaugen, Jordal, Vålerenga, Ensjø og Helsfyr.
Den administrative bydelen Grünerløkka har fått navn etter strøket Grünerløkka. Dette gamle arbeiderklassestrøket ble gentrifisert tidlig i 1990-årene og har utviklet seg til å bli et «hipt» strøk med mange kafeer. Grünerløkka er også kjent for sitt pulserende kulturliv, med blant annet steder som Parkteatret og Blå. Øst for den egentlige Grünerløkka ligger gamle industristrøk som Sofienberg og Dælenenga, og Rodeløkka med sin bevaringsverdige trehusbebyggelse. Enda lenger øst ligger nabolag som Hasle og Carl Berner.
Nord for Grünerløkka ligger flere tradisjonsrike arbeiderklassestrøk. Øst for Akerselva ligger Torshov, skildret i Oskar Braatens fortellinger og skuespill. Like over elva ligger Sagene, som helt siden sagbruksdriften på 1500-tallet har vært knyttet til industri. I grenselandet mellom Sagene og Torshov lå blant annet Myrens Verksted, med fabrikklokaler nå tatt i bruk av NRK Østlandssendingen. Nord for Torshov og Sagene ligger henholdsvis Sandaker og Bjølsen.
==== Sørøst ====
I bydel Nordstrand i Oslo sørøst ligger åsen Ekeberg, der Norway Cup arrangeres på Ekebergsletta hver sommer. Områdene rundt, som Bekkelaget og Nordstrand, preges av velstående villabebyggelse og kalles ofte «østkantens vestkant». Området ble bygget ut i mellomkrigstiden etter at Ekebergbanen gjorde det mulig å pendle inn til byen. Lenger sør i bydelen ligger Ljan og Ljabru. Øst for disse ligger Karlsrud og Lambertseter, landets første drabantby, bygget ut av OBOS fra 1951.
Øst for høyderyggen med Lambertseter og Karlsrud ligger bydel Østensjø. Denne bydelen har fått navn etter Østensjøvannet, som danner et naturlig midtpunkt i området. Vest for vannet ligger Abildsø, Ryen og Manglerud, og i nord Høyenhall, Bryn og Godlia. Øst for Østensjøvannet ligger drabantbyene Oppsal, Bøler og Bogerud i rolige omgivelser ved inngangen til Østmarka. Med unntak av en god del eldre villabebyggelse enkelte steder ble alle disse områdene bygget ut i stor skala i etterkrigstiden, og preges av en god blanding av rekkehus og blokkbebyggelse.
Oslos sørligste og største bydel er Søndre Nordstrand, som strekker seg mellom fjorden og Østmarka. Dette er også den nyeste delen av Oslo. Utbyggingen av området startet i 1980-årene, med nye nabolag som Mortensrud, Lofsrud, Holmlia, Prinsdal og Bjørndal. Bydelen er det området i Oslo som har de største arealene som fremdeles er tilgjengelig for ytterligere ekspansjon. Bydel Søndre Nordstrand har også betydelige friarealer, blant annet det populære badestedet Hvervenbukta. Bydelen huser også Grønmo Golfklubb og Klemetsrud energigjenvinningsanlegg.
=== Parker og grøntområder ===
Oslo er en grønn by. Byens lave tetthet er utnyttet til treplanting i gatene, forhager, og små grøntanlegg der anledningen byr seg. Et nett av turveier binder parkene sammen og knytter byen til marka.
Fra byens vekst skjøt fart tidlig på 1800-tallet ble det etablert parker, fra 1860-årene tok kommunen ansvaret, og i indre by finnes i dag mer enn 50 parker. Østkanten har vært politisk prioritert ved nyanlegg fra slutten av 1800-tallet og har mange store parker, mens deler av den tette byen på vestkanten har mindre god parkdekning. Av byens befolkning er det vel 5 % som ikke har et grønt område innen 300 meter fra bolig.
Ytre by er kjent for villaområder med hager, og for drabantbyer med god dekning av grøntområder og turveier og unik nærhet til marka, det store skogområdet som omkranser Oslo. Akerselvas bredder er siden 1915 opparbeidet som et sammenhengende belte med park og turveier. Halvøya Bygdøy og noen av øyene nærmest sentrum er offentlig tilgjengelige og tilbyr parkskog og badeplasser. Fjordbyen, som skal erstatte havneanlegg langs sjøkanten i de mest sentrale byområdene, vil gi enda bedre tilgang til fjorden, blant annet gjennom en sammenhengende havnepromenade.
== Kultur og underholdning ==
=== Turisme ===
En rekke av Norges mest populære turistmål ligger i Oslo. Innovasjon Norge regner Frognerparken som Norges mest populære attraksjon, og anslår at anlegget har mer enn én million årlige besøkende. Likevel er ikke Frognerparken med på Innovasjon Norges liste over de 50 mest besøkte attraksjonene i Norge, da besøkstallene er usikre. Den ordinære topp 50-listen toppes av Holmenkollen og Skimuseet, som hadde 686 857 besøkende i 2006. Holmenkollbakken var en av de mest kjente hoppbakkene i verden og et landemerke i Oslo, før den ble revet høsten 2008 for å gjenoppstå før Ski-VM 2011.
På niendeplass er Vikingskipshuset på Bygdøy, med 314 560 besøkende. Dette museet rommer arkeologiske skipsfunn fra Vikingtiden, Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet, og gjenstander funnet ved utgravningen av dem. På tolvteplass er Nasjonalgalleriet, et kunstmuseum med en særlig god samling av norsk nasjonalromantikks malerkunst og av Edvard Munchs bilder. På henholdsvis syttendeplass og tyvendeplass følger Frammuseet og Kon-Tiki Museet [sic], som sammen med Norsk Maritimt Museum utgjør de tre kjente museene på Bygdøynes.
På 23.-plass ligger Norsk Folkemuseum, landets største kulturhistoriske museum, og det eneste som har landsdekkende samlinger fra 1500-tallet og til i dag. På 24.-plass ligger Akershus slott og festning, en middelaldersk kongeborg og renessanseslott omgitt av en bastionfestning. I tillegg er fornøyelsesparken Tusenfryd med på listen på en fjerdeplass med 501 235 besøkende, selv om denne ligger like utenfor bygrensen i Ås kommune.Tall fra 1999 viser at Oslo har 7,7 millioner overnattinger og over 700 000 dagsbesøkende, noe som skaper en omsetning på om lag 10 milliarder koner. De besøkendes forbruk skaper ca. 12 000 arbeidsplasser, noe som tilsvarer 4,3 % av sysselsettingen i privat sektor i Oslo. I 2012 mottok Oslo 166 cruiseskip med omkring 300 000 passasjerer på dagsbesøk (i 2013 var det 159 anløp), dette gjør Oslo til landets tredje største cruisehavn bak Bergen og Geiranger.
=== Kulturvern ===
Etter kulturminneloven er kulturminner fra oldtiden og middelalderen (inntil år 1537), samt stående bygg fra før 1650, automatisk fredet. I Oslo gjelder dette en stor mengde helleristninger, gravhauger, rester av gruver og veifar, bygningsruiner og liknende både i byen og i Marka. Av hele bygninger finnes Gamle Aker kirke, deler av Akershus slott og festning, de eldste bygningene i Kvadraturen og en del hus fra andre kanter av landet som er flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Noen av dagens hus står på kjellere som er fredet etter denne bestemmelsen.
Hele den såkalte murbyen, det vil si bybebyggelsen oppført før Kristianiakrakket i 1899, er av kommunen regulert til bevaring. I tillegg er flere bygninger og fasader i Oslo fredet av Riksantikvaren. Disse, og en rekke andre bygninger, er oppført på Byantikvarens gule liste. Oppføringene på den gule listen er kategorisert etter 3 kriterier: fredet, vernet (spesialområde), og bevaringsverdig. Dette gir uttrykk for hvor sterkt de er beskyttet. Fredet er kategorien som gir det sterkeste vernet. Fredning vedtas i henhold til kulturminneloven av staten ved Riksantikvaren. Kategorien vernet omfatter områder og bygninger som kommunen har regulert til spesialområde for bevaring i henhold til plan- og bygningslovens § 25.6. Bevaringsverdig er kategorien av objekter som kulturvernmyndighetene og plan- og bygningsetaten kan ta særskilte hensyn til, idet de betraktes som verneverdige uten at det er fattet noe formelt vedtak etter §§ 74.2 og 92 i plan- og bygningsloven. Per mai 2009 er det 11 722 objekter på den gule listen.Akershus festning står oppført med 54 objekter på den gule listen. De fleste ble betraktet som fredet ifølge et statlig direktiv av 1934, men en del objekter er listeført så sent som 14. april 2004. I 2006 ble femten kvartaler på Grünerløkka områdefredet under betegnelsen Birkelunden kulturmiljø. Dette var det første bykulturmiljøet i Norge som fikk slikt vern.
Eksempler på fasade- eller skjermbevaring er Paleet shoppingsenter på Karl Johans gate 37–43. Ved fornyelsen som ble fullført i 1990 ble fasadene mot Karl Johans gate bevart eller gjenreist som kopier, mens hele innmaten i bygningene ble revet og gjenreist med moderne konstruksjoner. Det samme har skjedd med «Gyldendalhuset» på Sehesteds gate 4, hvor arkitekt Sverre Fehn står for nybygget fra 2007 bak de gamle fasadene.
En del bygninger er flyttet til Folkemuseet. Flere mindre bolighus i lafteverk eller bindingsverk kommer fra forstedene Enerhaugen, Vaterland, Vålerenga og Hammersborg. Fra Kvadraturen kommer Garmanngårdens bakbygning (Hans Nielsen Hauges fengsel), Collettgården fra Kirkegata 16, Bokbindergården fra Tollbugata 14, Generalitetsgården fra Dronningens gate 15, leiegården fra Wessels gate 15 og flere andre.
Oslos fylkes tusenårssted er Middelalderbyen. Enkelte av bydelene har også sine egne tusenårssteder: Gamle Bydel Bjerke hadde Økernparken, mens den tidligere Bydel Uranienborg–Majorstuen hadde Valkyrie plass.
=== Scenekunst ===
Oslos teaterhistorie regnes gjerne tilbake til 1780, da byens Dramatiske Selskab ble stiftet. I 1837 åpnet Christiania Theater, og i 1899 dennes direkte fortsettelse Nationaltheatret. Siden 1990 arrangerer Nationaltheatret Ibsenfestivalen hvert eller annethvert år. Nationaltheatret har i dag underavdelingen Torshovteatret.
Det norske teatret har siden 1912 satt opp dramatikk på nynorsk og norske dialekter. Teatret fikk i 1985 sitt eget bygg i Kristian IVs gate. Byens tredje institusjonsteater, Oslo Nye Teater ble opprettet i 1959, da Det Nye Teater (stiftet 1929) og Folketeatret (åpnet 1952) slo seg sammen. Teatret holder i dag til i Det Nyes funkisbygning i Rosenkrantz' gate.
Hovedstaden er sete for Statens teaterhøgskole, som nå er en del av Kunsthøgskolen i Oslo. Her utdannes skuespillere og instruktører. Etter hvert har det kommet til flere private scenekunstskoler, blant annet Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS) og Nordic Black Theatre.
Den Norske Opera hadde sin første forestilling i Folketeatret ved Youngstorget i februar 1959. Operaen flyttet i 2008 til et eget operabygg i Bjørvika, og har opplevd en kraftig økende interesse for virksomheten. Operabygningen har blitt et viktig turistmål, og i den første sesongen i nytt bygg ble det solgt 285 000 billetter, noe som utgjorde 99,6 prosent av de tilgjengelige setene. Et profesjonelt ballettensemble var en del av operaen, da den startet i 1959. I 1993 fikk dette navnet Nasjonalballetten, og etter innflyttingen i nytt hus heter institusjonen Den Norske Opera & Ballett.
Statens operahøgskole og Statens balletthøgskole er nå begge integrert i Kunsthøgskolen i Oslo. Norges dansehøyskole er en separat institusjon som trekker linjene tilbake til Jorunn Kirkenærs ballettskoler. En annen skole innen sang og dans er Bårdar Akademiet, som gir tilbud mer rettet mot moderne musikkteateroppsetninger.
=== Musikk ===
Oslo-Filharmonien er byens profesjonelle symfoniorkester. Det ble stiftet i 1919 under navnet Filharmonisk Selskaps Orkester, og holder nå til i Oslo Konserthus i Vika. Orkesteret vant internasjonal anerkjennelse under Mariss Jansons' ledelse (1979–2002), og det har beholdt det høye nivået også under André Previn (2002–2006) og Jukka-Pekka Saraste (2006–). Andre større profesjonelle orkestre i byen er Operaorkesteret og Kringkastingsorkestret, mens Oslo Symfoniorkester er basert på amatørmusikere.
Oslo har en rekke kor av høy kvalitet. Operakoret, med nærmere 60 sangere, er Norges eneste helprofesjonelle kor. Det Norske Solistkor, består av 26 håndplukkede frilanssangere som alle er potensielle solister i ulike sjangere. Oslo Filharmoniske Kor (med rundt 100 sangere) er knyttet til Oslo Filharmoniske Orkester, men har også egne produksjoner. Andre kjente Oslo-kor er Oslo Kammerkor, Grex Vocalis, Schola Cantorum, Kammerkoret NOVA, Den norske studentersangforening, Oslo Domkor, Sølvguttene (NRKs guttekor), Det norske jentekor (tidligere NRKs jentekor), St. Hallvard-guttene og Oslo Domkirkes Guttekor – og tidligere Olavsguttene og Sanct Johannes-Guttene. Oslo Gospel Choir er en nyere etablering (fra 1988) med over 20 plateutgivelser og stor suksess. Oslo har videre en rekke amatørkor, ofte knyttet til menigheter og organisasjoner.
Jazzen ser ut til å ha kommet til Oslo (og Norge) i eller like før 1920. Musikkformen ble raskt populær, blant annet som en følge av Louis Armstrongs besøk i 1934. Oslo Jazzfestival arrangeres hvert år i august siden 1986.
Oslo har et rikt konserttilbud innen rock og pop. De aller mest populære artistene opptrer gjerne på kombinerte arenaer som Oslo Spektrum, Valle Hovin stadion og Vallhall. På nivået under ligger de som klarer å fylle reine konsertlokaler som Rockefeller Music Hall og Sentrum Scene (som tidligere var den ovennevnte kinoen). De viktigste festivalene i byen innen populærmusikk er Norwegian Wood i Frognerparken og Øya i Middelalderparken.
Norges Musikkorps Forbund har om lag 120 medlemskorps i Oslo, herav 2⁄3 skolekorps. Kampen Janitsjarorkester, stiftet 1929, regnes som byens fremste voksenkorps. Viktig er også Gardemusikken, som består av vernepliktige og har omtrent 80 deltakere.
=== Kino ===
Oslos første kino var Kinematograf-Teatret i Stortingsgata 12, som åpnet i 1904. De følgende tiårene ble det etablert mer enn tjue kinoer i byen, alle private. I 1918 vedtok imidlertid bystyret at det skulle være kommunalt kinomonopol (Oslo kinematografer), og dette var et faktum fra 1926.
Den kanskje mest kjente Oslo-kinoen er Colosseum, som er verdens største THX-kino med 978 seter. Andre kjente kinoer er Saga, Eldorado og Klingenberg.
Filmens hus ligger i Dronningens gate 16. Det har en rekke leietakere i filmbransjen, blant annet Norsk filminstitutt. Her er også Filmmuseet og spesialkinoen Cinemateket.
=== Bildekunst ===
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design ligger i Oslo. Det er resultatet av fusjon i 2003 mellom Nasjonalgalleriet (etablert 1842, i nåværende bygg på Tullinløkka fra 1882), Museet for samtidskunst (etablert 1988), Kunstindustrimuseet (etablert 1876) og Arkitekturmuseet (etablert 1975). Sistnevnte flyttet inn i nye lokaler i Kvadraturen i 2008, mens de tre øvrige er planlagt samlokalisert i et nytt bygg bak Vestbanen.
Oslo kommune har store egne kunstsamlinger. Mye av dette vises i Munchmuseet på Tøyen, og tidligere i det nå stengte Stenersenmuseet i Vika. Disse museene skal samlokaliseres i et nybygg ved siden av Operaen i Bjørvika, som er planlagt ferdigstilt i 2020.
Det største private kunstgalleriet er Astrup Fearnley Museet. Oslos mest kjente kunstanlegg i friluft er Vigelandsanlegget med 214 av Gustav Vigelands skulpturer.
=== Utmerkelser ===
Den helt klart mest prestisjefylte prisen som deles ut i Oslo er Nobels fredspris. Fredsprisen ble for første gang delt ut i 1901, og har med noen få unntak blitt delt ut hvert år siden. Prisen deles ut til en person og/eller organisasjon som har arbeidet for «reduksjon av militærstyrker», «arrangering av fredskongresser» eller «nasjonenes forbrødring». Under den to dager lange prisutdelingen er verdens øyne rettet mot Oslo og Norge, og seremonien i Oslo rådhus er alltid en mediebegivenhet som får stor oppmerksomhet i inn- og utland.
Oslo er også tilholdssted for den årlige fredskonferansen Oslo Freedom Forum, konferansen er blitt omtalt av The Economist som «on its way to becoming a human-rights equivalent of the Davos economic forum».Oslo kommune har delt ut Oslo bys kulturpris hvert år siden 1966. Denne prisen går til «en person som gjennom lengre tid har gjort en særlig fremragende innsats innen kunst, vitenskap eller annet kulturarbeid i byens eller landets kulturliv», og deles ut samtidig som Oslo bys kunstnerpris. Kommunen tildeler også Oslo bys kulturstipend, som regel etter innstilling fra kunstnerorganisasjonene.
I 2017 ble Oslo kåret til Europas miljøhovedstad 2019 av Europakommisjonen som følger av kommunens ambisiøse klima- og miljøpolitikk. Oslo vant i konkurranse mot andre byer som Gent, Lahtis, Tallinn, og Lisboa.
=== Idrett og friluftsliv ===
Oslo var vertskapsby for Vinter-OL 1952 som ble arrangert i tidsrommet 15.–25. februar. Bortsett fra utfor, som ble arrangert på Norefjell, ble alle øvelsene gjennomført innenfor bygrensen. Åpning- og avslutningsseremonien ble holdt på Bislett stadion, som i senere tid har blitt mer kjent for sitt årlige friidrettsstevne, Bislett Games, som inngår som en del av IAAF Diamond League.
Holmenkollen Skifestival er et tradisjonsrikt arrangement hver vinter. Holmenkollen har også arrangert flere verdensmesterskap i nordiske grener, og i 2011 ble det for fjerde gang arrangert ski-VM der.
Fotballklubben Vålerenga spiller i Eliteserien i fotball for menn, og har Intility Arena som hjemmebane. Ullevaal Stadion er tilholdsstedet til Norges Fotballforbund, og brukes også som hjemmearena for herrelandslaget. Oslo-laget Lyn har også en lang historie i norsk toppfotball, men spiller nå i lavere divisjoner. På kvinnesiden har Oslo tre lag i Toppserien: Røa Dynamite Girls, Vålerenga Fotball Damer og Lyn Fotball Damer. Innenfor breddefotballen er Norway Cup en av verdens største fotballturneringer, og har siden 1972 hver sommer blitt avholdt på Ekebergsletta.
Ishockey er populært på byens østkant, og Oslo har flere kjente lag. Vålerenga Ishockey spiller på Jordal Amfi, og har hele 26 norgesmesterskap. Manglerud/Star spiller også på øverste nivå, mens Hasle-Løren og Furuset har lange tradisjoner.
Oslo har også flere kjente håndballag. På kvinnesiden er Bækkelaget og Nordstrand de mest kjente, mens Oppsal og Vestli er kjente klubber i herrehåndball.
=== Kjente personer fra Oslo ===
Mange kjente personer i Norge har en eller annen gang i livet bodd i Oslo, på grunn av byen er landets hovedstad. Mange av kulturpersonlighetene med opphold i Oslo kan likevel kalles «Oslo-forfattere», «Oslo-musikere» og så videre, på grunn av den sterke Oslo-tematikken i verkene deres. Blant de kjente forfattere som har lagt handlingen i bøkene sine til Oslo er Oskar Braaten, som skildret arbeidermiljøet i byen ved inngangen til 1900-tallet, Rudolf Nilsen med sine Oslo-dikt, Tove Nilsen med romanene om å vokse opp på Bøler i 1960-årene, Lars Saabye Christensen med sine Frogner-romaner, og Johan Borgen med sin Lillelord-trilogi.
Kjente Oslo-musikere inkluderer bandet deLillos, som i alle fall i begynnelsen av sin karriere i 1980-årene var et typisk Oslo-band, og Joachim «Jokke» Nielsen og Valentinerne, som skildret et liv med rusmidler på Oslos østkant. Det finnes også en lang rekke kjente sanger som priser eller beskriver forskjellige deler av og miljøer fra Oslo. Disse var gjerne opprinnelig revyviser, og omfatter blant annet Arvid Nilssens «På Enerhaugen», Jens Book-Jenssens «Når kastanjene blomstrer i Bygdø Allé», Kalle Fürsts «I en sprukken rønne nedi Vika» og Vilhelm Dybwads «Hovedøen» og «Akerselva, du gamle og grå». En annen klassisk Oslo-musiker er Lillebjørn Nilsen, blant annet kjent for Oslo-sangene «Bysommer» og «Far har fortalt».
== Næringsliv ==
Christiania ble for alvor en industriby fra midten av 1800-tallet, da det vokste opp spinnerier og veverier for tekstiler langs Akerselva. Det var de mange fossene som gjorde denne utviklingen mulig, men etter at jernbanen kom til byen i 1855 ble det også mulig med industrisamfunn andre steder i det som den gang var Aker kommune. Skøyen, Bryn, Sollerud og Grorud hadde alle industri på denne tiden. Christiania hadde også de to store skipsverftene Nylands- og Akers Mek.Den gryende industriutbyggingen fikk også ringvirkninger i andre bransjer, og førte også til flere arbeidsplasser i blant annet håndverksnæringene. I 1890 var 17,2 % av byens voksne menn i arbeid i fabrikkindustrien, 26,8 % i håndverksindustrien, og 8,5 % arbeidet i bank eller handel. Ut på 1900-tallet økte andelen industriarbeidere, og i 1946 var 40,5 % av Oslos menn sysselsatt i industrivirksomheter. Dette endret seg imidlertid kraftig i etterkrigstiden, og i 1999 var antallet sysselsatt i industrien nede i kun 8,1 % , mens varehandel-, hotell- og restaurantnæringene sysselsatte 20,2 % . Oslo er derfor i liten grad en industriby i nyere tid. Det som gjenstår av industri i Oslo er i hovedsak plassert i Groruddalen fra Bryn til Rommen. Det er imidlertid fremdeles industribedrifter i Oslo sentrum. Freia sjokoladefabrikk ligger på Rodeløkka, mens Mills, som blant annet lager pålegg, holder til på Sofienberg.
Fra 1960- og inn i 70-årene flyttet stadig større deler av industri- og handelsnæringen over bygrensen og inn i nabokommunene, og fra 1970- og 80-årene så man den samme trenden med kontorbedriftene. Industrien flyttet til Lørenskog og Skedsmo, mens den såkalte «Vestkorridoren» langs E18 ut i Bærum og Asker har blitt til et senter for store tjeneste- og teknologibedrifter. Dette omfatter blant annet Norsk Hydro, som plasserte sin oljedivisjon i Sandvika og hovedkvarteret på Vækerø, Det Norske Veritas som flyttet til Høvik, Kværner Engineering, Norconsult, Norwegian Contractors, Schlumberger og en rekke andre bedrifter i IKT-, petroleum- og ingeniørvirksomhet. På Lysaker ligger hovedkvarterene til Statkraft, Microsoft og Pfizer, og rundt Lysakerlokket like over grensen til Bærum finner vi Oracle, Computas, SAP, Cisco, PGS og Nokia. Svært mange Oslo-borgere jobber også på Fornebu, der er det i alt mer enn 10 000 ansatte i Norske Skog, Aker, Norwegian, Telenor og i småbedriftene på IT Fornebu.
Sør for byen fikk man en mellomting mellom de østlige og vestlige nabokommunene, der teknologibedrifter som Kodak og IBM slo seg ned på Mastemyr i Oppegård kommune mens den mer tradisjonelle industrien flyttet ut langs jernbanen mellom Kolbotn og Ski. Nedleggelsen av Oslo lufthavn, Fornebu har også resultert i utflytting av næringsliv. Telenor har samlet seg på Fornebu. Posten Norges sorteringssentral som tidligere lå ved Oslo S flyttet til nybygg på Lørenskog.
Industridøden har åpnet opp for en massiv byfornyelse. De tidligere industrilokalene langs Akerselva og på vestkanten er erstattet av kontorlandskap, mens gamle Akers mekaniske har blitt til det eksklusive strøket Aker Brygge. Gamle Frydenlund Bryggerier har blitt til Høgskolen i Oslo, mens kornsiloen til Nedre Foss mølle på Grünerløkka har blitt til studenthjem. Kornsiloen på Sinsen og fabrikkbygningene til Lilleborg har blitt leiligheter. I Nydalen er det laget en ny bydel, hvor en rekke mediebedrifter, og Handelshøyskolen BI, holder til. Denne trenden begynte faktisk så tidlig som i 1920-årene, da Peik sjokoladefabrikk i St. Hallvards gate ble omgjort til eldrehjem.
Parallelt med nedbyggingen og utflyttingen av industrien har Oslo blitt en serviceby. Mange av disse arbeidsplassene ligger i offentlig sektor, og i 1998 hadde byen 50 000 statlige arbeidsplasser. På samme tid hadde Oslo kommune ca. 55 000 ansatte. I privat sektor domineres Oslo av administrasjon, og flertallet av landets største bedrifter holder til enten i eller nær byen. Oslo er også stor på ting som logistikk og handel, i tillegg til «nye» bransjer som markedsføring, IKT og juridiske- og finansielle tjenester.Byen er også hjem for Oslo Børs, som ble opprettet i 1819. Utviklingen på børsen følger i stor grad utenlandske børser som New York-børsen og FTSE Group i London, men er særlig vár for endringer i oljeprisen. Det var tidligere en også rekke lokale børser rundt om i landet, men alle disse er nå samlet i Oslo.
== Demografi ==
Oslo kommune har et areal på 454 km² og 707 531 innbyggere (per 3. kvartal 2022). Dette gir en folketetthet på over 1 643 innbyggere per km². Tettstedet Oslo, som definert av Statistisk sentralbyrå, hadde 1 064 235 innbyggere per 2022, og stor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2021). Tettstedet Oslo hadde i 2017 23% av Norges innbyggere i tettsteder. Tettstedet Oslo dekker et areal på 270 km² og hadde i 2017 en befolkningstetthet på nær 3 700 per km². Av Oslo kommunes areal på 454 km² er 287 km² dekket av skog, i tillegg er det 28 km² i den bebygde delen av kommunen. I den utbyggbare delen av byen var befolkningstettheten 4458 personer/km², der indre by har 6640 personer/km2 og ytre by 2950. I 1999 ble Oslos tettstedsareal oppgitt til 131,8 km2.Oslo kommune hadde per. 1. januar 2009 29,9 % av innvandrerbefolkningen i Norge, 9,9 % av den etnisk norske befolkningen, og til sammen 12,0 % av den totale folkemengden i landet. Oslo er det mest folkerike fylket i Norge og det fylket med flest innvandrere, mens Vestland og Viken har flere etniske nordmenn.Antallet Oslo-beboere vokser stadig. Fra 1990 til 2005 økte folketallet med 17 prosent. Den 16. januar 2011 skal osloborger nummer 600 000 ha blitt født. Fra 2010 til 2020 økte folketallet i byen med 100 000 og ventes å passere 700 000 i løpet av 2021. Veksten skyldes blant annet fødselsoverskudd (antall fødte minus antall døde) som var på 58 000 fra 2010 til 2020. Det er mange tilflyttere fra Bærum og samtidig litt flere som flyttet fra Oslo til Bærum. Det er totalt flere som har flyttet til Akershus fra Oslo enn omvendt.Ifølge «Befolkningsfremskrivning for Oslo 2013–2030» fremlagt av Oslo kommune i mai 2012 ventes befolkningen etter hovedalternativet å øke til 834 000 innbyggere i 2030.
=== Sysselsetting ===
Syv av ti Oslofolk i aldersgruppen 16–74 er i arbeid, byen sett under ett. Dette er som i resten av landet. Det er imidlertid variasjoner innad i Oslo; i Bydel St. Hanshaugen er over tre firedeler i arbeid, mens det i Bydel Stovner er mindre enn to tredeler. Generelt sett er sysselsettingen lavere for kvinner enn for menn, for ikke-vestlige innvandrere enn for etniske nordmenn og for dem som har lavere utdanning enn høyere utdanning. Oslo står også for mange arbeidsplasser som kommer folk i nabokommunene til gode; 279 000 av Oslos innbyggere er i jobb, mens 383 000 personer arbeider i Oslo.
=== Innvandring ===
Oslo er kommunen i Norge med tredje størst andel innvandrere med 25,39 % pr 1. januar 2021, men har den høyeste andelen hvis barn av innvandrere regnes med. Når barn av innvandrere blir inkludert blir andelen 33,75 % . Til sammenligning utgjorde innvandrere 14,84 % av Norges totale befolkning. Når barn av innvandrere regnes med blir andelen 18,51 % .
=== Talespråk ===
Talemålet i Oslo kan deles inn i to distinkte varianter av norsk. Den ene vikamålet, folkemålet som har fått navn etter den tidligere bydelen Pipervika. Denne dialekten ligger omtrent midt imellom kystmål og innlandsmål, og har retrofleks flapp («małing»), ofte trykk på første stavelse («sosial», «avis»), a-endelser i fortid av svake verb («banka») og a-endelser i bestemt form flertall («gutta»).
Den andre typiske Oslo-varianten av norsk har sine røtter i et dansk-norsk blandingsspråk, og er tett knyttet til riksmålet. Denne språkformen har bare to kjønn (intetkjønn og felleskjønn), verb i kaste-klassen har -et i fortid («banket»), og diftonger har i stor grad blitt til monoftonger («røyk» → «røk»). Riksmålsvarianten har sine røtter i den gamle embedsmannsstanden, og står sterkest på Oslos vestkant og i høyere sosiale lag. Det er også slik at de to talemålsvariantene griper noe over i hverandre, og det er rom for individuell og situasjonsbestemt variasjon innenfor begge varianter.De senere årene har det foregått en tilnærming av talespråket i Oslo. A-endelser i hunkjønn og i verb i fortid brukes nå av syv av ti på vestkanten, i tillegg til av praktisk talt alle på østkanten. Samtidig er tradisjonelle østkantkonstruksjoner som «a'Kari» og «n'Per» i ferd med å dø ut.Uttaleformen /uʃlu/ («Osjlo»), som tidligere var typisk for byens østkant, er i ferd med å erobre hele byen. De fleste Oslofolk under 25 år sier nå /uʃlu/, og også i aldersgruppen 25–50 bruker nesten alle i øst og et stort flertall i vest denne formen. Blant personer over 50 i vest holder fortsatt omtrent halvparten på /uslu/-varianten, mens kun 10 prosent av menn og knappe 30 prosent av kvinnene på østkanten gjør det samme.
=== Religion og livssyn ===
Den norske kirke har bispesete i Oslo. Dette omfatter i tillegg til Oslo også Akershus-kommunene Asker og Bærum. Innen Oslo kommune ligger fem av bispedømmets seks territorialprostier: Domprostiet, Søndre Aker, Østre Aker, Nordre Aker og Vestre Aker. 48,7 % av befolkningen i Oslo er medlemmer i Den norske kirke (2018).Det største kristne kirkesamfunnet utenom Den norske kirke er Den katolske kirke med over 35 000 katolikker, som utgjør 5,51 % av befolkningen. Deretter kommer Pinsebevegelsen. Andre kristne trossamfunn i hovedstaden er Den evangelisk-lutherske frikirke, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Baptistsamfunnet, Oslo Kristne Senter, Den anglikanske kirke, og mange flere.
I 2012 var nesten 50 000 Oslo-innbyggere med i ulike muslimske trossamfunn, en andel som er relativt stabil. Per 1. januar 2012 var 3 375 buddhister fordelt på fem menigheter. I tillegg var det en andel hinduer og sikher.
I 2012 var nær 17 900 Oslo-borgere registrert i ikke-religiøse livssynssamfunn; et overveldende flertall av disse tilhører Human-Etisk Forbund. 19 % av befolkningen var per 2008 ikke med i noe tros- eller livssynssamfunn.
== Politikk og administrasjon ==
=== Stortingsrepresentanter ===
Oslo har 20 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025:
Se også Stortingsvalget 2013 i Oslo og Stortingsvalget 2017 i Oslo.
Historisk representasjon på Stortinget fra Oslo siden 1973:
=== Partioppslutning ===
Prosentvis oppslutning ved stortingsvalg i Oslo siden 1973:
I 1973 stilte SV som Sosialistisk Valgforbund og Fremskrittspartiet som Anders Langes parti.
I 1973 hadde Venstre og Senterpartiet fellesliste i Oslo. Denne fikk 3,6 prosent.
I 1977 hadde Det Nye Folkepartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fellesliste i Oslo. Denne fikk 8,7 prosent.
I 1989 deltok Rød Valgallianse i alliansen Fylkeslistene for miljø og solidaritet. Tallet gjelder denne lista. Partiet stilte som Rødt fra 2009.
=== Sittende statsråder ===
Etter valget i 2021 kommer statsministeren og én statsråd fra Oslo:
=== Norges hovedstad ===
Som Norges hovedstad er Oslo landets politiske maktsentrum. Byen huser de fleste statlige forvaltningsorganer, i tillegg til Kongehuset, Storting, regjering og høyesterett.
Stortinget holder til i Stortingsbygningen ved Karl Johan. Nasjonalforsamlingen har holdt til i Oslo helt siden opprettelsen i 1814, først i Katedralskolens lokaler på hjørnet av Prinsens gate og Dronningens gate, og deretter i Universitetets Gamle festsal. Dagens Stortingsbygning er tegnet av arkitekt Emil Victor Langlet og ble innviet 5. mars 1866. Inngangsplatået utenfor voktes av to løver i grorudgranitt, noe som har gitt stedet tilnavnet Løvebakken. Av Stortingets 150 distriktsrepresentanter (Stortinget har totalt 169 representanter, 19 av dem er såkalte utjevningsrepresentanter) kommer 17 fra Oslo.
Regjeringen er spredt flere steder i byen. Hovedvekten ligger likevel på Regjeringskvartalet, der Statsministerens kontor og flertallet av departementene ligger. Kvartalet ble utsatt for et bombeangrep hvor en rekke mennesker omkom den 22. juli 2011. Utenriksdepartementet ligger på Victoria terrasse i Vika, mens Forsvarsdepartementet og Klima- og miljødepartementet holder til i Myntgata i Kvadraturen.
Høyesterett holder til like ved Regjeringskvartalet i en nyrenessanse-bygning tegnet av Hans Jacob Sparre og oppført 1898–1903. Tidligere holdt også lagmannsretten og byretten til i bygget, men disse har etter 1994 flyttet til egne bygninger.
Det kongelige slott ligger vest i sentrum, omgitt av Slottsparken. Det ble tegnet av Hans Linstow, og stod klart i 1849, i regjeringstiden til kong Oscar I. Slottet eies av staten og stilles til disposisjon for landets statsoverhode. Bygningen ble nærmest totalrenovert på 1990-årene, og har nå en brutto grunnflate på 3 320 kvadratmeter.
Alle ambassader i Norge ligger i Oslo. Det store flertallet av disse ligger i området fra Slottet til Olav Kyrres plass, spesielt langs Drammensveien og Bygdøy allé og gatene rundt.
Norges Banks hovedkontor ligger på Bankplassen i Oslo. Bankens tidligere bygning lå like ved, og er nå gjort om til museum. Mange statlige aktører holder også til i Bryn/Helsfyr-området øst for sentrum; disse omfatter blant annet Skatteetaten, Kripos og Statens vegvesen.
=== Lokalpolitikk ===
Oslo har som eneste kommune i Norge både kommunale og fylkeskommunale funksjoner og oppgaver. Kommunen styres etter en parlamentarisk styringsmodell, der den utøvende makten ledes av et byråd. Byrådet består av åtte medlemmer og ledes av en byrådsleder. Byrådet springer ut av bystyret, som velges i vanlige kommunevalg hvert fjerde år. Bystyret består av 59 representanter, og har i perioden 2015–2019 et rødgrønt flertall. Ordføreren er bystyrets leder og byens fremste representant.
I 2015 overtok en rødgrønn koalisjon byrådsmakten etter 18 år med byrådsledere fra Høyre. Raymond Johansen leder et byråd bestående av Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Sosialistisk Venstreparti, med støtte fra Rødt. Ordfører er SVs Marianne Borgen.
=== Administrativ inndeling ===
Oslo kommune er delt inn i 15 bydeler. Hver bydel styres politisk av et bydelsutvalg på 15 medlemmer. Disse ble tidligere oppnevnt av bystyret. Som en prøveordning ble fire av utvalgene i 1995 og 1999 valgt direkte av befolkningen. Ved kommunestyrevalget i 2007 gikk man over til direkte valg av samtlige bydelsutvalg.
Bydelenes oppgaver er i hovedsak knyttet til omsorgstjenester i hjem og institusjon, barnehager, barnevern, forebyggende helsetjenester og en del nærmiljøtiltak. Bydelene har videre – i samarbeid med NAV – ansvaret for sosialtjenestene, herunder tildeling av økonomisk sosialhjelp. Bydelene utfører dels tjenester med eget personell, dels har de bestillerfunksjon. Bydelene er også høringsinstans i en del saker, for eksempel ved reguleringsplaner og ved tildeling av skjenke- og salgsbevillinger for alkohol.
Bydelene har egne bydelsadministrasjoner, som forbereder saker for bydelspolitikerne og som iverksetter det som besluttes.
=== Etater og kommunale foretak ===
Oslo kommune har en rekke etater og kommunale foretak (KF) som ivaretar kommunens samlede tjenestetilbud. Oslos største etat er Utdanningsetaten, som har ansvar for 176 skoler, ca. 11 000 lærere og 65 000 elever fra førsteklasse i grunnskolen og ut videregående. Utdanningsetaten ledes av Astrid Søgnen.
Blant kommunens øvrige virksomhetene finner vi Vann- og avløpsetaten med 600 ansatte som forvalter vann- og avløpsinfrastruktur til en verdi av ca 100 milliarder kroner, Oslo brann- og redningsetat med 410 ansatte, og åtte brannstasjoner rundt om i byen. Hovedbrannstasjonen ligger på Hammersborg, mens de andre er spredt rundt i bydelene. Disse omfatter blant annet Briskeby brannstasjon, Grorud brannstasjon og Bryn brannstasjon. Helseetaten har om lag 850 ansatte og har ansvar for folkehelse i Oslo og operative tjenester som offentlig legevakt og tannlegevakt. Oslos byantikvaren ble opprettet i 1956 som landets første byantikvarembete. Byantikvaren holder til i Maridalsveien 3, der de holder til i gamle industrilokaler sammen med Oslo byarkiv. Oslo har også flere kommunale foretak. Oslo Havn KF står for driften av havna, mens Boligbygg Oslo er et kommunalt foretak som eier og forvalter boliger på vegne av kommunen. Det er derimot Undervisningsbygg Oslo KF som er Oslos største eiendomsforvalter, gjennom eierskap og drift av et hundreogsyttitalls skoler.
=== Segl og flagg ===
Oslos byvåpen er en omtegning av byens segl fra middelalderen, med delvis forandret innhold. Det er ikke et våpen i heraldisk forstand, men et mangefarget segl. Byene Oslo, Bergen og Tønsberg bruker tegninger av segl som våpen, Trondheim gjør det samme, men har plassert seglets innhold i et skjold og gitt det heraldiske farger. Også for Oslo/Kristiania er det flere ganger tegnet uoffisielle «byvåpen» med seglets innhold innsatt i et skjold.Flere avtrykk av det opprinnelige seglet fra ca. 1300 er bevart. Det er sirkelrundt med en innskrift på latin som forteller at det er osloborgernes merke. Billedfeltet viser byens skytshelgen St. Hallvard med sine attributter – de tre pilene han ble drept med, og kvernsteinen som drapsmennene bandt rundt halsen hans for å senke liket i Drammensfjorden. Ved hans føtter ligger en utydelig figur som i tidens løp er blitt feiltolket. Den forestiller en kriger i ringbrynje og våpenskjorte, og bildet symboliserer Hallvards triumf over den onde fiende han har beseiret.St. Hallvard var byens seglmotiv gjennom hele middelalderen og overlevde byens flytting og nyanlegg under navnet Christiania. På 1600-tallet fikk byen et motto som ble brukt som randinnskrift på seglet: «Unanimiter et constanter» – enig og standhaftig. Men i senere versjoner ble seglets innhold misforstått og fremstilt som en tronende kvinne – lykkens gudinne Fortuna eller den personifiserte Christiania. På 1800-tallet gjenoppdaget man hvem hovedpersonen var, men nå var det figuren nederst som ble feiltolket som den kvinnen Hallvard forsøkte å redde.13. januar 1892 vedtok formannskapet i Kristiania en ny autorisert utforming av seglet og kalte det «byvåpen». Her er kvinnen ved Hallvards føtter anstendig påkledd. Ved byjubileet i 1924 fikk våpenet en ny offisiell utforming, tegnet ved byarkitektens kontor. Kvinnen var fortsatt med i bildet, og nå helt naken. Denne utformingen har Oslo kommune siden fastholdt, og den er senest stadfestet av bystyret ved utarbeidelsen av «Designhåndbok for Oslo» i 1990-årene.
Ved jubileet i 1924 innførte Oslo kommune også et byflagg. Det fikk fire vannrette striper – blått, hvitt, blått og hvitt. Fargene var formodentlig hentet fra byseglet, siden versjonen fra 1892 ofte ble fremstilt i blått og hvitt. Dette flagget ble merkelig nok aldri formelt vedtatt av bystyret, og det ble heller ikke søkt om godkjennelse, slik lov av 29. juni 1933 om flagging på kommunenes offentlige bygninger krever. I 1996 ble blåfargen offisielt normert.
Ved det seneste byjubileet i 2000 innførte kommunen et helt nytt flagg. Det viser byseglet fra 1924 i mangefarget utgave på blå duk. Dette flagget er heller ikke godkjent av staten, og bruken er dermed ulovlig på kommunale bygninger.
== Samfunn ==
=== Utdanning ===
Oslo er vert for en lang rekke forskjellige universiteter og høgskoler. Universitetet i Oslo (UiO) er landets eldste og tradisjonelt største universitet, og ble grunnlagt i 1811. UiO holder til flere steder i byen, med hovedcampus i Blindern- og Gaustad-området, og med Det juridiske fakultet i de gamle universitetsbygningene i sentrum. Universitetet har ca. 28 000 studenter og ca. 7 000 vitenskapelige ansatte (2018).Oslomet – storbyuniversitetet fikk universitetsstatus i 2018 og er en videreføring av Høgskolen i Oslo og Akershus og en lang rekke tidligere høyskoler i Oslo og omegn; denne institusjonen har tradisjonelt fokus på mer praktiske utdannelser, og holder til på Bislett (i tillegg til Kjeller ved Lillestrøm). Oslomet har rundt 20 000 studenter. Handelshøyskolen BI holder til i Nydalen, og tilbyr økonomisk utdanning på alle nivåer. Andre kjente institusjoner for høyere utdanning i Oslo er Arkitektur- og designhøgskolen, Kunsthøgskolen, Høyskolen Kristiania, NITH, Norges veterinærhøgskole, Norges musikkhøgskole, Krigsskolen og Menighetsfakultetet. Også Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har planer om å etablere seg i Oslo.Oslo har en lang rekke videregående skoler i stort sett alle deler av byen. Disse omfatter ca. 15 000 skoleplasser, fordelt på et tyvetalls skoler. Inntil halvparten av plassene på hver skole fordeles til søkere fra regionen skolen tilhører, mens den andre halvparten av plassene tilfaller søkere fra hele byen, basert på karakterer. Skoler i ytre by, som Ullern, Nordstrand, Lambertseter, Stovner, Persbråten og Bjørnholt, har mellom 82 og 87 prosent opptatte fra egen region, mens sentrumsskoler som Elvebakken, Fagerborg, Foss, Hartvig Nissen, Oslo handelsgymnasium og Oslo katedralskole alle har ca. 50 % inntatte fra egen region.Det er store ulikheter i Oslo når det gjelder rekrutteringen til videregående utdanning. Elever med høy sosial bakgrunn velger langt oftere studiespesialisering enn elever med lav sosial bakgrunn. Siden nittitallet har det imidlertid vært en avtagende geografisk segregering der elever fra østkanten og vestkanten i større grad enn før går på samme skoler. Likevel er det slik at elever fra vestkanten i liten eller ingen grad ønsker å gå på østkantskolene, mens elever fra østkanten ofte ønsker å gå på skoler på vestkanten.
=== Forsvaret og Oslo ===
Forsvaret har et aktivt nærvær i Oslo. Hans Majestet Kongens Garde holder til i Huseby leir, og står for vakthold på blant annet Det kongelige slott og Akershus festning og er den norske konges livgarde. Garden er også en del av beredskapsstyrken kalt hovedstadsforsvaret.
Oslo hører til Oslo og Akershus Heimevernsdistrikt 02, som holder til på Lutvann leir øst i byen. Denne styrken har 5 500 soldater, i tillegg til Innsatsstyrken Derby med 580 mann fordelt på 14 tropper. Forsvarets etterretningshøgskole og Etterretningstjenesten holder også til på Lutvann.
Oslo huser også Akershus kommandantskap (AK), med hovedkvarter på Akershus festning. AK har ansvaret for alle soldater i støttefunksjoner i osloområdet, samt planlegging og gjennomføring av parader og arrangementer i militær regi. På Akershus festning er også Forsvarsstaben og Forsvarsdepartementet, samt flere mindre militæravdelinger (Forsvarets høgskole, Forsvarsmuseet, Feltprestkorpset, Forsvarets militærgeografiske tjeneste og Forsvarets mediesenter), lokalisert. I tillegg holder også Forsvarets logistikkorganisasjon til i området.
Krigsskolen holder til på Linderud leir i Groruddalen.
=== Medier ===
Som Norges hovedstad har Oslo en dominerende stilling i det norske mediemarkedet. De store Osloavisene er Norges største, og disse omfatter Aftenposten (opplag 236 000 morgen og 102 000 kveld), VG (opplag 212 000) og Dagbladet (opplag 99 000). Andre dagsaviser som kommer ut i Oslo er Dagens Næringsliv (opplag 83 000), Finansavisen (opplag 25 000), Dagsavisen (opplag 25 000), Vårt Land (opplag 24 000), Klassekampen (opplag 15 000) og Nationen (opplag 13 000; alle tall er avrundet til nærmeste tusen og hentet fra Mediebedriftenes Landsforening, for 2011).Oslo har også flere lokalaviser. Akers Avis Groruddalen har som navnet antyder fokus på Groruddalen i nordøst, og har en historie som strekker seg tilbake til 1928. Nordstrands Blad ble grunnlagt i 1925 og er delvis gratisavis og delvis en abonnementsavis. Avisen dekker Oslos tre sørøstligste bydeler. Siden 2006 har Nordstrands Blad vært en del av Lokalavisene Oslo, som også utgir fem andre lokalaviser i ulike deler av byen: Østkantavisa (Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene), Lokalavisen Groruddalen (Alna, Bjerke, Grorud og Stovner), Lokalavisen Frogner/St. Hanshaugen (Frogner og St. Hanshaugen), Nordre Aker Budstikke (Nordre Aker) og Ullern Avis/Akersposten (Vestre Aker og Ullern).
NRK og TVNorge har sine hovedkvarterer i Oslo. NRK Marienlyst er spesielt kjent, og dette nabolaget vest i byen har nesten blitt synonymt med statskanalen. TV 2 har også studioer i Oslo, men da kanalen fikk konsesjon ble den pålagt å legge hovedkvarteret utenfor hovedstaden. TV8 Oslo er hovedstadens kommersielle lokal-TV-kanal og sender 24 timer i døgnet. Sendingene består av lokale nyheter, sport, vær og aktuelle programmer.
En rekke lokalradiostasjoner sender i Oslo. disse omfatter blant andre Radio 1, Radio Tango, radiOrakel og Radio Nova. NRK Østlandssendingen dekker Oslo og Akershus og holder til i det tidligere Myrens Verksted på Sagene.
== Samferdsel ==
I Oslo har Samferdselsetaten ansvaret for langsiktig samferdselsplanlegging, trafikk- og gatebruksplaner, trafikksikkerhet og planer for fremkommelighetstiltak for kollektivtrafikken.
=== Veinett ===
Veinettet i Oslo er utbygget med tre ringveier for å avlaste sentrumsgatene for gjennomgangstrafikk: Ring 1, Ring 2 og Ring 3 (Store Ringvei). I tillegg går E18 i tunnel under bykjernen, mens E6 går igjennom flere av de østlige bydelene.
Av ringveiene var Store Ringvei den første ringveien som gikk rundt sentrumskjernen. En ytre ringvei ble også påbegynt, men den er ikke blitt fullført. Den går mellom Skullerud og Alnabru.
Oslo har også en rekke veier som går i tunneler. Ring 3 har tre tunneler; Brynstunnelen, Tåsentunnelen og Granfosstunnelen. Det arbeides med en ny tunnel ved Økern også. Ring 2 har ingen tunneler, mens Ring 1 har Hammersborgtunnelen. E18 går igjennom Festningstunnelen og senketunnelen Bjørvikatunnelen. Fra denne vil man kunne komme til E6 via Ekebergtunnelen og Svartdalstunnelen (sørover) eller Vålerengtunnelen (nordover). Brynstunnelen er den eldste av hovedveitunnelene. Den ble bygget samtidig med Store ringvei.
=== Kollektivtransport ===
Kollektivtransporten ble introdusert i Oslo i 1875 da Kristiania Sporveisselskap opprettet hestesporvogn mellom Stortorvet, Homansbyen, Vestbanen og Gamlebyen. I 1894 startet Kristiania Elektriske Sporvei Briskebylinjen, Skandinavias første elektriske sporveislinje. Fire år senere åpnet også Holmenkollbanen med trafikk mellom Majorstuen og Holmenkollen. De første forsøk med selvdrevne busser var i 1897 og 1912–14, men det var ikke før med opprettelsen av Norsk Trafikk A/S i 1918 og ruten mellom sentrum og Østensjø at byen fikk moderne, permanent rutebildrift.
I årene som fulgte økte kollektivtilbudet stadig. I 1927 fikk byen sin første busslinje. I 1928 fikk Oslo ordentlig tunnelbane, da Undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret åpnet. I løpet av 1920-årene var også Lilleakerbanen blitt bygget ut helt til Kolsås i Bærum. I 1935 ble Smestadbanen forlenget og omdøpt til Røabanen, ett år etter Sognsvannsbanens åpning. På østkanten begynte Østensjøbanen som trikkelinje i 1926, og Lambertseterbanen i 1957. I 1960-årene ble disse bygget om til T-bane, samtidig som Grorudbanen og Furusetbanen åpnet i henholdsvis 1966 og 1970. I 1987 ble de vestlige og østlige nettene knyttet sammen ved Stortinget stasjon, og tidlig i 2000-årene kom også T-baneringen for å betjene bydelene nord for sentrum.
Oslo Sporveier ble dannet i 1925 da kommunen overtok de private sporveisselskapene. Siden har det vært kommunens driftsselskap for trikk og buss og T-bane, før disse ble satt ut til det nystartede selskapet Kollektivtransportproduksjon. Navnet «Oslo Sporveier» ble videreført i et administrasjonsselskap, som i 2008 ble slått sammen med Stor-Oslo Lokaltrafikk AS til det nye selskapet Ruter.
Kollektivnettet i Oslo består per 2009 av trikk, buss, T-bane, NSB lokaltog og båt. Trikken hadde i 2008 39,7 millioner reisende, og opererte seks linjer. Bussene hadde på samme tid 68,7 millioner reisende. T-banen har (per 2016) fem linjer og (per 2014) 88 millioner reisende. I kollektivnettet inngår også flere båtlinjer. Norled har ruten mellom Nesoddtangen og Aker Brygge og har ca. 2,7 millioner årlige passasjerer, i tillegg kommer to rushtidsruter. I sommerhalvåret kjøres det ruter til øyene langs Nesoddkysten og videre til Håøya og Drøbak, i tillegg til sommerbåter fra Rådhusbryggene til Bygdøy. Helårs båttrafikk til øyene i havnebassenget går fra 21. mars 2015 fra Rådhusbrygge 4 (flyttet fra Vippetangen).
=== Jernbane og luftfart ===
Jernbanetrafikken i Oslo er sentrert rundt Oslo sentralstasjon (Oslo S), som ligger ved Jernbanetorget øst i sentrum. Oslo S er landets travleste stasjon, og har forbindelser til hele jernbanenettet i Norge, samt til Sverige og Danmark og videre sørover i Europa. Oslo S åpnet i 1980, etter at den nye Oslotunnelen gjorde den gamle Vestbanestasjonen overflødig. Oslo har også lokaltrafikk på Østfoldbanen, Hovedbanen, Gjøvikbanen og Drammenbanen.
Oslo lufthavn, Gardermoen ligger i Ullensaker kommune ca. fem mil nord for byen. Den er Norges største flyplass og åpnet i 1998. Gardermoen har høyhastighetsforbindelse til Drammen med Flytoget, som bruker 19 minutter til Oslo sentralstasjon. Gardermoen overtok som hovedflyplass etter den nå nedlagte Oslo lufthavn, Fornebu, som lå i Bærum vest for Oslo og åpnet i 1939.
Oslo har i tillegg en sekundær lufthavn: Sandefjord lufthavn, Torp. Noen flyselskaper, deriblant Ryanair, markedsfører flyplassen som Oslo, selv om de ligger langt unna og ingen av dem har god offentlig transport til og fra byen. Torp ligger over dobbelt så langt vekk fra Oslo som Gardermoen.
=== Havnetrafikk ===
Oslo Havn deles inn i to deler, Vesthavna og Sydhavna. Vesthavna omfatter blant annet Hjortnes, Filipstad, Rådhusbryggene og kaiene rundt Akershus festning, mens Sydhavna begynner ved Østre Akerselvkai i Bjørvika og strekker seg ned forbi Grønlia, Kongshavn, Sjursøya og ned til Ormsund. Vesthavna og Sydhavna har til sammen en total kailengde på 10 296 meter, og havneanleggene dekker et areal på 1 207 967 kvadratmeter (2007).I 2008 hadde Oslo Havn en samlet godsomsetning på 5 919 tusen tonn, hvorav 3 681 tusen tonn var utenrikshandel og 2 238 tusen tonn var innenriks. Både for innenriks- og utenrikstrafikken losses det betydelig mer enn det lastes; mens det ble importert 2 968 tusen tonn i 2008 ble det kun eksportert 713 tusen tonn. Innenriks var tallene henholdsvis 1 897 og 341 tusen tonn for inngående og utgående godsomsetning.Oslo har hatt havnetrafikk i alle år, men det var først i 1735 at det etter kongelig forordning ble nedsatt en havnekommisjon for å organisere og ha oppsyn med trafikken. I takt med byens vekst vokste også havna, og fra 1885 til 1915 vokste havna fra 5 000 til 9 000 meter kai. Aktiviteten var så stor under første verdenskrig at Grev Wedels plass og Tordenskiolds plass ble brukt som lagringsplass. Det var på denne tiden at Oslo Havnelager ble bygget, som med sine 32 000 kvadratmeter var blant Europas største lagerbygninger.
== Samarbeidsbyer og -regioner ==
=== Samarbeidsbyer ===
Göteborg, Sverige
Shanghai, Kina
St. Petersburg, Russland
Vilnius, Litauen
Warszawa, Polen
=== Samarbeidsregioner ===
Schleswig-Holstein i Tyskland
Provinshovedstaden Mbombela
== Se også ==
Plasser i Oslo
Strøk i Oslo
Verneområder i Oslo
Badeplasser i Oslo
Liste over Oslos høyeste bygninger
Oslo-avtalen
== Fotnoter ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Synnøve Veinan Hellerud og Jan Messel: Oslo : tusen års historie, 2000. ISBN 82-03-22347-8
Sivert Langholm m.fl. (red.): Oslo bys historie, 1990–94, 5 b. ISBN 82-02-09146-2
Arnved Nedkvitne og Per G. Norseng: Middelalderbyen ved Bjørvika. Oslo 1000–1536, 2000. ISBN 82-02-19100-9
Nils Petter Thuesen: Kongens nye by : Christiania 1624–1648, 1998. ISBN 82-530-1926-2
Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon, 4. utg., 2000 ISBN 82-573-0815-3
Yngvar Ustvedt (red.): Oslo. 1000 år i ord og bilder. Andresen og Butenschøn. Oslo 1999. ISBN 82-7694-045-5
Åse Wetås (2000): Namneskiftet Kristiania – Oslo. – Novus forlag, Oslo. ISBN 82-7099-325-5.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oslo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Oslo hos Wikivoyage(no) Oslo kommunes nettsted. Besøkt 17.2.2020
(no) Oslo Byleksikon på nett. Besøkt 17.2.2020
(no) Oslo kommunes interaktive tur- og løypekart for Oslo
(no) Bymiljøetatens temakart. Besøkt 19. august 2016.
(no) Folkemengde i Oslo i alt og etter bydel.
(no) Værvarsel og -kart for Oslo
(no) Trafikanten
(no) SSBs Faktaark
(no) Statistisk årbok for Oslo, utarbeidet av Utviklings- og kompetanseetaten i Oslo kommune
(no) VisitOslo.com
(en) Kart over Oslo 1797
=== Historie ===
(no) Oslo byarkiv – byens hukommelse
(no) Oslo Bymuseum
(no) oslobilder.no, søkbar database med 75 000 foto fra Oslo Museum og Oslo byarkiv
(no) Historiske oslofoto, søkbar database i Oslo byarkiv (denne databasen blir ikke lenger oppdatert; alle fotoene publiseres på oslobilder.no)
(no) Oslofilm, historiske oslofilmer
(no) Oslofilm på YouTube
(no) Gamle fotografier fra Kristiania i Nasjonalbibliotekets arkiv (søk på stikkord)
(no) Gamle fotografier fra Oslo i Nasjonalbibliotekets arkiv
(da) Fyldig artikkel om «Oslo» i Salmonsens konversationsleksikon fra 1930
Historiske turtips i Oslo | Karl Hals' gate var en gate på Sagene i Oslo. Den gikk fra Arendalsgata til Bentsegata ved Fontana mineralvannfabrikk. | 2,496 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ladegangene_(Oslo) | 2023-02-04 | Ladegangene (Oslo) | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fredensborg (Oslo)', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo'] | Ladegangene var tre små gater i Oslo, omtrent der Maridalsveien 8 og 10 er nå, mellom Maridalsveien og Fredensborgveien. De ble kalt 1., 2. og 3. ladegang. Selve ladene var lave lagerbygninger som opprinnelig ble brukt til korn og senere for Christiania Bryggeri. Ladene ble flyttet til dette området fra Hammersborg da Trefoldighetskirken ble oppført, men ble revet i 1937.
| Ladegangene var tre små gater i Oslo, omtrent der Maridalsveien 8 og 10 er nå, mellom Maridalsveien og Fredensborgveien. De ble kalt 1., 2. og 3. ladegang. Selve ladene var lave lagerbygninger som opprinnelig ble brukt til korn og senere for Christiania Bryggeri. Ladene ble flyttet til dette området fra Hammersborg da Trefoldighetskirken ble oppført, men ble revet i 1937.
== Se også ==
Bymarken
== Kilder ==
Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ladegangene». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 324. ISBN 978-82-573-1760-7. | | navn = Ladegangene | 2,497 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ove_Ericsson | 2023-02-04 | Ove Ericsson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Ove Ericsson var en svensk fotballspiller. Ericsson, som var spiss, spilte 30 kamper og scoret elleve mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1939 til 1942.
| Ove Ericsson var en svensk fotballspiller. Ericsson, som var spiss, spilte 30 kamper og scoret elleve mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1939 til 1942.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. | Ove Ericsson var en svensk fotballspiller. Ericsson, som var spiss, spilte 30 kamper og scoret elleve mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1939 til 1942. | 2,498 |
https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B6rje_Persson | 2023-02-04 | Börje Persson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Börje Persson var en svensk fotballspiller. Persson, som var midtbanespiller, spilte 30 kamper og scoret sju mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1941 til 1944.
| Börje Persson var en svensk fotballspiller. Persson, som var midtbanespiller, spilte 30 kamper og scoret sju mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1941 til 1944.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. | Börje Persson var en svensk fotballspiller. Persson, som var midtbanespiller, spilte 30 kamper og scoret sju mål for Malmö FF i Allsvenskan fra 1941 til 1944. | 2,499 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.