url
stringlengths 31
210
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
136
| category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 16
16.7k
⌀ | article
stringlengths 13
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_Bye_(komiker) | 2023-02-04 | Anders Bye (komiker) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 4. desember', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komikere', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Sørum kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Anders Bye (født 1981) er en norsk skuespiller og komiker kjent fra duoen Bye & Rønning (sammen med Jon Niklas Rønning). Duoen ble kjent for sine parodier av kjente personer og har turnert over det meste av landet.
| Anders Bye (født 1981) er en norsk skuespiller og komiker kjent fra duoen Bye & Rønning (sammen med Jon Niklas Rønning). Duoen ble kjent for sine parodier av kjente personer og har turnert over det meste av landet.
== Biografi ==
Bye og Jon Niklas Rønning møttes på en audition i Nissenrevyen på Hartvig Nissens skole i Oslo i 1997 og fant etter hvert tonen og begynte å skrive sammen. De startet sitt første radioprogram i 1999. Rett før nyttår i 2005 fikk de tilbud om å lage seks episoder for NRK2 i serien Usett: Bye & Rønning Show og fikk faste innslag i Kjempesjansen. De avsluttet året som programledere for nyttårskavalkaden på NRK1. I 2006 underholdt de med showet Bye & Rønning prøver keiserens nye klær. For dette mottok de Komiprisen 2006 i kategorien Beste forestilling - Scene. I 2007 var de tilbake med et nytt TV-show med navn Hjemme hos Bye & Rønning. Serien ble regissert av Kim Strømstad. Sommeren 2010 satte Rønning og Bye opp showet Bye & Rønning redder sommeren på Apotekergaarden i Grimstad. Høsten 2010 var de aktuelle med sin første stor-sceneproduksjon, Bye & Rønning redder verden, med fullt band i hovedsalen på Latter, Aker Brygge i Oslo. Showet ble sendt på NRK og vant Komiprisen 2011 i kategorien Årets nummer for «Jobs bok». I 2012 var duoen tilbake på NRK med serien Bye & Rønning med Helge Lyngstad som regissør.
Bye har vært stemmeskuespiller på flere animasjonsfilmer, og ga stemme til alle figurene i de animerte web-seriene «Fanthomas» og «Sex og SingelSiv», som begge ble publisert på VGTV.
Han vant klassen Beste mannlige artist - revy og komedie, under Komiprisen 2006, mens han sammen med Rønning vant klassen Beste forestilling – scene for Bye & Rønning prøver keiserens nye klær ved samme anledning. Han vant publikumsprisen under Komiprisen 2009 for web-serien Fanthomas.Han er samboer med sangeren Siri Nilsen.
== Stemmeskuespiller ==
=== TV-serier ===
Brandy og Herr Visvas – Ed, Gaspar LeGecko
Disney's Filmore! – tilleggsstemmer
Fosters hjem for fantasivenner – Wilt
Ozzy og Drix – Ozzy Jones
Star Wars: The Clone Wars – Obi-Wan Kenobi (episode 2–35), Yoda (episode 1–33)
Winx Club – Mike, Riven, Palladium
=== Filmer ===
Shrek 2 – Herald, Jerome
Stor ståhai – Lenny
Over Hekken – Hammy
Kung Fu Panda – Po
Megamind – Minion
Epic – skogens hemmelige rike – Mub
Planet 51 – Professor Kipple
Rottatouille – Alfredo Linguini
Scooby-Doo – Fred Jones
Tingeling – Bobble
Tingeling og den forsvunne skatten – Bobble
Tingeling og feenes hemmelighet – Bobble
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anders Bye på Internet Movie Database
(en) Anders Bye hos The Movie Database
(en) Anders Bye på MusicBrainz | Anders Bye er navnet til flere personer: | 2,500 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B6rn_Morgan_Enqvist | 2023-02-04 | Björn Morgan Enqvist | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for APEP FC', 'Kategori:Fotballspillere for Apollon Smyrnis FC', 'Kategori:Fotballspillere for Aris Limassol', 'Kategori:Fotballspillere for GAIS', 'Kategori:Fotballspillere for Kastoria FC', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fotballspillere for Nea Salamis Famagusta FC', 'Kategori:Fotballspillere for Panachaiki FC', 'Kategori:Fotballspillere for Trelleborgs FF', 'Kategori:Fotballspillere for Vaasan Palloseura', 'Kategori:Fotballspillere for Veria FC', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lund', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Björn Morgan Enqvist (født 12. oktober 1977 i Lund) er en svensk tidligere fotballspiller. Enqvist, som var midtbanespiller, har spilt for flere klubber, mest kjent Trelleborgs FF og Malmö FF i Allsvenskan, samt VPS i Veikkausliiga. Enqvist hadde et opphold i Crystal Palace som ung spiller, men spilte aldri A-lagsfotball for laget. Han har også spilt for en rekke klubber i lavere divisjoner i Hellas og på Kypros, samt for svenske GAIS i Superettan.
| Björn Morgan Enqvist (født 12. oktober 1977 i Lund) er en svensk tidligere fotballspiller. Enqvist, som var midtbanespiller, har spilt for flere klubber, mest kjent Trelleborgs FF og Malmö FF i Allsvenskan, samt VPS i Veikkausliiga. Enqvist hadde et opphold i Crystal Palace som ung spiller, men spilte aldri A-lagsfotball for laget. Han har også spilt for en rekke klubber i lavere divisjoner i Hellas og på Kypros, samt for svenske GAIS i Superettan.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. | | fsted = Lund, Sverige | 2,501 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lieven | 2023-02-04 | Lieven | ['Kategori:Adelige slekter', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Baltisk adel'] | Lieven (russisk: Ливен), von Liewen eller Liwe, var en opprinnelig baltisk adelig slekt. En gren er svensk, en annen gren russisk.
| Lieven (russisk: Ливен), von Liewen eller Liwe, var en opprinnelig baltisk adelig slekt. En gren er svensk, en annen gren russisk.
== Noen kjente medlemmer ==
Reinhold Liwe (1621–1665), friherre til Eksjö, guvernør på Saaremaa
Bernhard von Liewen (1651–1703), militær
Hans Henrik von Liewen den eldre (1664–1733), greve, riksråd, militær
Berndt Vilhelm von Liewen (1685–1771), general
Hans Henrik von Liewen den yngre (1704–1781), greve, riksråd, militær
Henrika Juliana von Liewen (født 1710), svensk hoffdame
Carl Gustaf von Liewen (1722–1770), svensk embetsmann
Charlotte von Lieven (1748–1828), russisk hoffdame
Karl von Lieven (1767–1844), russisk militær og embedsmann
Kristofor von Lieven (1774–1839), russisk militær og diplomat
Dorothea von Lieven (1785–1857), russisk fyrstinne
Wilhelm Heinrich von Lieven (1800–1880), russiske guvernør
Anna (Annette) von Liewen (1820–1837)
== Eksterne lenker ==
(en) Lieven family – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Lieven (russisk: Ливен), von Liewen eller Liwe, var en opprinnelig baltisk adelig slekt. En gren er svensk, en annen gren russisk. | 2,502 |
https://no.wikipedia.org/wiki/EPA-traktor | 2023-02-04 | EPA-traktor | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Biler', 'Kategori:Traktorer'] | EPA-traktor er en personbil som er ombygd for landbruksformål. EPA-traktorer finnes bare i Sverige, der de ble innført under 2. verdenskrig for å bøte på mangelen på traktorer. Det var som regel gamle personbiler, eller av og til lastebiler, som ble ombygd og registrert som EPA-traktorer. De ombygde traktorene var enklere og billigere enn vanlige traktorer, så folk begynte å kalle dem EPA-traktorer, etter det svenske lavprisvarehuset EPA.
| EPA-traktor er en personbil som er ombygd for landbruksformål. EPA-traktorer finnes bare i Sverige, der de ble innført under 2. verdenskrig for å bøte på mangelen på traktorer. Det var som regel gamle personbiler, eller av og til lastebiler, som ble ombygd og registrert som EPA-traktorer. De ombygde traktorene var enklere og billigere enn vanlige traktorer, så folk begynte å kalle dem EPA-traktorer, etter det svenske lavprisvarehuset EPA.
== Krav til ombyggingen ==
For å hindre at EPA-traktorene ble brukt som personbiler, var det krav om at de skulle ha ramme og ikke selvbærende karosseri. Dessuten var det krav om at bakakselen ikke skulle ha fjæring. Det var ikke noen direkte begrensning av farten, men for å hindre for stor fart var det krav om at bakhjulene maksimalt skulle rotere én omdreining når veivakslen i motoren roterte 10 omdreininger.
Etter krigen ble det slutt på å bruke EPA-traktorer i landbruket, men fordi de kunne kjøres av 16-åringer med traktorførerkort var de populære blant ungdommer, som brukte dem som rånerbiler. På slutten av 1960- og tidlig på 1970-tallet var Volvo Duett populær som utgangspunkt for å bygge EPA-traktorer. En viktig grunn til dette var at den hadde ramme i stedet for selvbærende karosseri og at det var lett å få tak i reservedeler.
== Fra EPA-traktor til A-traktor ==
Fra 31. mars 1975 er EPA-traktorene erstattet av A-traktorer, men disse blir fremdeles kalt EPA-traktorer på folkemunne. EPA-traktorer er saktegående og hindrer flyten i trafikken og det er økende motstand mot dem i Sverige.
== Eksterne lenker ==
(en) EPA tractors – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | EPA kan bety: | 2,503 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bl%C3%A5hodeara | 2023-02-04 | Blåhodeara | ['Kategori:Araer', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Bolivias fugler', 'Kategori:Brasils fugler', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Philip Sclater', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1876', 'Kategori:Kjæledyr', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Ornitologistubber', 'Kategori:Perus fugler', 'Kategori:Stubber 2017-08', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Blåhodeara (Primolius couloni) er en art i slekten Primolius og tilhører gruppen med araer. Arten er sårbar (VU) for utryddelse.
| Blåhodeara (Primolius couloni) er en art i slekten Primolius og tilhører gruppen med araer. Arten er sårbar (VU) for utryddelse.
== Beskrivelse ==
Blåhodeara har hovedsakelig grønn fjærdrakt og stålblå hodehette og et stålblått, bart felt med naken hud rundt øynene, som er blekgule og har med en mørkerød ring rundt. Vingene og stjerten har også innslag av stålblått og gult. Stjerten har også innslag av mørkere rødt i basen. Fuglen er blant de mindre araene og blir typisk cirka 41 cm lang, målt fra hodet til tuppen av stjerten.
== Utbredelse ==
Fuglen er utbredt i det østre Peru, nordvestre Bolivia og lengst vest i Brasil i Sør-Amerika. Hvor stor populasjonen er, er det vanskelig å si noe sikkert om, men den ble estimert til mellom 9 200 og 46 000 individer i 2007. Det er betydelig flere enn ved tidligere estimater.
== Atferd og habitat ==
Fuglene hekker trolig i hulrom i trestammer og trives i fuktig, eviggrønn skog opp mot 1 550 moh. Totalbestanden er uklar, men den er ganske vanlig.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) blåhodeara i Encyclopedia of Life
(en) blåhodeara i Global Biodiversity Information Facility
(no) blåhodeara hos Artsdatabanken
(en) blåhodeara hos ITIS
(en) blåhodeara hos NCBI
(en) Kategori:Primolius couloni – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Primolius couloni – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Primolius couloni – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=BirdLife International 2012. Primolius couloni. | 2,504 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kloskate | 2023-02-04 | Kloskate | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biologistubber', 'Kategori:Bruskfisker', 'Kategori:Fisker formelt beskrevet i 1808', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-10'] | Kloskate (Amblyraja radiata) er en del av skatefamilien, og er en ganske liten skate i norske farvann på rundt 40–60 cm.
Halen er kortere enn kroppen og den har en tornerekke som går fra ryggen og utover halen på ca 15 store torner.
Kloskate skilles lett fra piggskate, som har mange flere torner på rundt 30–50 stk.
| Kloskate (Amblyraja radiata) er en del av skatefamilien, og er en ganske liten skate i norske farvann på rundt 40–60 cm.
Halen er kortere enn kroppen og den har en tornerekke som går fra ryggen og utover halen på ca 15 store torner.
Kloskate skilles lett fra piggskate, som har mange flere torner på rundt 30–50 stk.
== Eksterne lenker ==
(en) Amblyraja radiata – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Kloskate (Amblyraja radiata) er en del av skatefamilien, og er en ganske liten skate i norske farvann på rundt 40–60 cm. | 2,505 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Loddefjord_terminal | 2023-02-04 | Loddefjord terminal | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Busstasjoner i Norge', 'Kategori:Kollektivtransport i Vestland', 'Kategori:Laksevåg', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Transportbyggverk i Vestland'] | Loddefjord terminal er en busstasjon i Laksevåg bydel i Bergen, like ved Vestkanten kjøpesenter, og ble etter oppussing til universell utforming i regi av Bergensprogrammet gjenåpnet i 2010.
| Loddefjord terminal er en busstasjon i Laksevåg bydel i Bergen, like ved Vestkanten kjøpesenter, og ble etter oppussing til universell utforming i regi av Bergensprogrammet gjenåpnet i 2010.
== Referanser == | Loddefjord terminal er en busstasjon i Laksevåg bydel i Bergen, like ved Vestkanten kjøpesenter, og ble etter oppussing til universell utforming i regi av Bergensprogrammet gjenåpnet i 2010. | 2,506 |
https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%B8dbukara | 2023-02-04 | Rødbukara | ['Kategori:Araer', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Louis Jean Pierre Vieillot', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1816', 'Kategori:Kjæledyr', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Ornitologistubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Rødbukara (Primolius maracana) er en art i slekten Primolius og tilhører gruppen med araer. Arten er nær truet (NT) av utryddelse.
| Rødbukara (Primolius maracana) er en art i slekten Primolius og tilhører gruppen med araer. Arten er nær truet (NT) av utryddelse.
== Beskrivelse ==
Rødbukara har hovedsakelig grønn fjærdrakt med rød buk. Hodekronen, kinnene og ytterdelen av stjerten er blåliggrønn, mens stjertbasen og buken er rød. Rundt øyene har den et bart felt med naken, hvit hud. Øynene har amberfarget iris. Undersiden av vingene er gulaktig. Fuglen er blant de mindre araene og blir typisk cirka 36–43 cm lang, målt fra hodet til tuppen av stjerten.
== Utbredelse ==
Fuglen forekommer i det østlige Bolivia og Paraguay, det nordøstre Argentina og i Brasil i Sør-Amerika. Hvor stor populasjonen er, er det vanskelig å si noe sikkert om, men den ble estimert til mellom 2 500 og 10 000 individer.
== Atferd og habitat ==
Fuglene hekker trolig i hulrom i trestammer, men svært lite er kjent om denne fuglens atferd i naturen. Den lever i tropisk klima med fuktig, eviggrønn skog.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) rødbukara i Encyclopedia of Life
(en) rødbukara i Global Biodiversity Information Facility
(no) rødbukara hos Artsdatabanken
(en) rødbukara hos ITIS
(en) rødbukara hos NCBI
(en) Kategori:Primolius maracana – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Primolius maracana – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Primolius maracana – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=BirdLife International 2013. Primolius maracana. | 2,507 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gulnakkeara | 2023-02-04 | Gulnakkeara | ['Kategori:Araer', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av John Cassin', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1853', 'Kategori:Kjæledyr', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Ornitologistubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Gulnakkeara (Primolius auricollis) er en art i slekten Primolius og tilhører gruppen med araer. Arten er livskraftig (LC).
| Gulnakkeara (Primolius auricollis) er en art i slekten Primolius og tilhører gruppen med araer. Arten er livskraftig (LC).
== Beskrivelse ==
Gulnakkeara har hovedsakelig klargrønn fjærdrakt med mørkt, blålig hode, kinn og øvre del av halsen. I nakken finnes en klave av signalgule fjær, som vokser fram etter hvert som fuglene eldes. Den lange, kileformede stjerten har rød base og mørk blå tipp. Den nakne hudflekken rundt øynene er hvit. Vingene har innslag av mørk blålige fjær. Huden på føttene er blek. Den blir omkring 38 cm lang og tilhører således de mindre araene.
== Utbredelse ==
Fuglen forekommer i det sentrale og østlige Bolivia og det nordøstre Paraguay, nord i Argentina og lengst vest i Brasil i Sør-Amerika.
== Atferd og habitat ==
Fuglene hekker i hulrom i trestammer og trives i tropisk- og subtropisk klima med fuktig, eviggrønn skog, lokalt i høyder opp til 1 700 moh.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) gulnakkeara i Global Biodiversity Information Facility
(no) gulnakkeara hos Artsdatabanken
(en) gulnakkeara hos ITIS
(en) gulnakkeara hos NCBI
(en) Kategori:Primolius auricollis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Primolius auricollis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Primolius auricollis – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=BirdLife International 2012. Primolius auricollis. | 2,508 |
https://no.wikipedia.org/wiki/TVA | 2023-02-04 | TVA | ['Kategori:Pekere', 'Kategori:Trebokstavsord'] | TVA kan blant annet være en forkortelse for:
Tennessee Valley Authority, føderalt eid foretak i USA, grunnlagt 1933 for investering i infrastruktur i Tennessee Valley.
TV-Aust-Agder, selskap som hadde konsesjon for drift av lokal TV-stasjon i Aust-Agder fylke. | TVA kan blant annet være en forkortelse for:
Tennessee Valley Authority, føderalt eid foretak i USA, grunnlagt 1933 for investering i infrastruktur i Tennessee Valley.
TV-Aust-Agder, selskap som hadde konsesjon for drift av lokal TV-stasjon i Aust-Agder fylke. | TVA kan blant annet være en forkortelse for: | 2,509 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ajvar | 2023-02-04 | Ajvar | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pålegg', 'Kategori:Sauser', 'Kategori:Serbisk mat', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ajvar eller ajwar (serbisk-kyrillisk: Ајвар, kroatisk: Ajvar, tyrkisk: Hajvar, albansk: Ajvari) er en krydret mos som fremstilles av hovedingrediensene bakt eller grillet rød paprika og aubergine, samt matolje, men som også kan inneholde smakstilsetninger som hvitløk, chili og andre kryddere. Paprika blir grillet eller bakt, derefter skrelt, så kokt sakte sammen med de andre ingrediensene. Ajvar spises kaldt og benyttes i all hovedsak som tilbehør i det balkanske kjøkken til for eksempel retter som ćevapčići eller pleskavica, men også som pålegg.
| Ajvar eller ajwar (serbisk-kyrillisk: Ајвар, kroatisk: Ajvar, tyrkisk: Hajvar, albansk: Ajvari) er en krydret mos som fremstilles av hovedingrediensene bakt eller grillet rød paprika og aubergine, samt matolje, men som også kan inneholde smakstilsetninger som hvitløk, chili og andre kryddere. Paprika blir grillet eller bakt, derefter skrelt, så kokt sakte sammen med de andre ingrediensene. Ajvar spises kaldt og benyttes i all hovedsak som tilbehør i det balkanske kjøkken til for eksempel retter som ćevapčići eller pleskavica, men også som pålegg.
== Opprinnelse og utbredelse ==
Avjar er spesielt utbredt i land som tilhørte det forhenværende Jugoslavia, men den nøyaktige opprinnelsen er noe omstridt. Også i andre land i middelhavsområdet er ajvar i bruk.
=== Etymologi ===
Navnet er avledet av det tyrkiske havyar, som er beslektet med ordet kaviar. Før det tyvende århundre var det en betydelig produksjon av kaviar omkring Donaubreddene, siden stør svømte fra Svartehavet oppstrøms. Således var ajvar, i forstand «kaviar» en populær matrett i Beograd. Av forskjellige grunner begynte imidlertid ikke den industrielle produksjonen før på 1890-tallet, og undertiden ble grønnsaksvarianten servert som alternativ under navnet «Rød» (Crveni ajvar) eller «Serbisk ajvar» (Srpski ajvar) på grunn av likheten i utseendet.
== Referanser == | thumbnail|Ajvar i en skål. | 2,510 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tebusk | 2023-02-04 | Tebusk | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lyngordenen', 'Kategori:Te'] | Tebusk (Camellia sinensis) er en plante hvis blader og knopper brukes til å produsere te. Den tilhører slekten Camellia i familien Theaceae.
De to hovedvariantene Camellia sinensis og Camellia sinensis var. assamica dyrkes til henholdsvistil kinesisk og indisk te. Hvit te, gul te, grønn te, oolong te, pu-erh te og svart te kommer alle fra disse to variantene av tebusken, men blir behandlet forskjellig for å oppnå varierende grad av oksidasjon, som grovt sett definerer de ulike typene. | Tebusk (Camellia sinensis) er en plante hvis blader og knopper brukes til å produsere te. Den tilhører slekten Camellia i familien Theaceae.
De to hovedvariantene Camellia sinensis og Camellia sinensis var. assamica dyrkes til henholdsvistil kinesisk og indisk te. Hvit te, gul te, grønn te, oolong te, pu-erh te og svart te kommer alle fra disse to variantene av tebusken, men blir behandlet forskjellig for å oppnå varierende grad av oksidasjon, som grovt sett definerer de ulike typene.
== Nomenklatur og taksonomi ==
Tebusken har vært kjent og dyrket svært lenge. Linnés navn på planta i Species Plantarum (1753) var Thea sinensis. Robert Sweet skiftet alle tidligere Thea-arter til Camellia i 1818. Navnet «sinensis» betyr «fra Kina» på latin.
Slekta Camellia fikk navnet av Linné til ære for Georg Kamel (1661-1706), en tsjekkiskfødt jesuitt, apoteker og misjonær til Filippinene som blant annet opprettet den første botaniske hagen på Filippinene.
Fire varianter av Camellia sinensis er anerkjent. Av disse blir C. sinensis og C. s. var. assamica vanligvis brukt til te. C. s. var. publimba og C. s. var. dehungensis blir iblant brukt lokalt.
== Beskrivelse ==
Camellia sinensis stammer fra Øst-, Sør-, og Sørøst-Asia, men dyrkes nå over hele verden i tropiske og subtropiske strøk.
Camellia sinensis er en eviggrønn busk eller et lite tre som vanligvis blir trimmet til to meter eller mindre når den dyrkes for sine blader. Den har en sterk hovedrot. Blomstene er gul-hvite, 2.5-4 cm i diameter med 7 til 8 blader.
Frøene av Camellia sinensis og Camellia oleifera kan bli presset for teolje, en søt matolje.
Bladene er 4-15 cm lange og 2-5 cm brede. Friske blader inneholder cirka 4% koffein. De unge, lysegrønne bladene er best for produksjon av te, og har korte hvite hår på undersiden. Eldre blader er dypgrønne. Forskjellige blader produserer forskjellige te-egenskaper, siden deres kjemiske sammensetning er forskjellig. Vanligvis høstes knoppene og de første to eller tre bladene til videre behandling.
== Dyrking ==
Camellia sinensis dyrkes hovedsakelig i tropiske og subtropiske strøk, i områder med minst 127 cm årlig nedbør. Tebusken foretrekker en næringsrik og fuktig mark under direkte eller delvis solskinn, og kan dyrkes til de amerikanske hardførhetssonene 7 til 9. Men variantene som dyrkes kommersiell kan finnes fra ekvator til Cornwall i Storbritannia. Mange av tesortene av høy kvalitet blir dyrket på store høyder, opp til 1 500 moh, hvor buskene vokser saktere og bladene dermed får en mer intensiv smak.
Tebusken vil vokse til et lite tre hvis det er uforstyrret, men dyrkede busker beskjæres til hoftehøyde for at det skal bli enklere å plukke fra dem.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Camellia sinensis i Encyclopedia of Life
(en) Camellia sinensis i Global Biodiversity Information Facility
(en) Camellia sinensis hos ITIS
(en) Camellia sinensis hos NCBI
(en) Camellia sinensis hos The International Plant Names Index
(en) Camellia sinensis hos Tropicos
(en) Kategori:Camellia sinensis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Camellia sinensis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Camellia sinensis – detaljert informasjon på Wikispecies | Tebusk (Camellia sinensis) er en plante hvis blader og knopper brukes til å produsere te. Den tilhører slekten Camellia i familien Theaceae. | 2,511 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stockholms_Hamn | 2023-02-04 | Stockholms Hamn | ['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Stockholm', 'Kategori:Svenske selskaper med offentlig eierskap', 'Kategori:Svenske transportselskaper'] | Stockholms Hamn AB er et svensk selskap som driver havner i Kapellskär, Nynäshamn og Stockholm.
Selskapet sysselsetter cirka 150 medarbeidere etter at datterselskapet Stockholms Stuveri och Bemanning AB (STUVAB) ble solgt i 2010.Stockholms Hamn AB er et heleid datterselskap til det kommunale foretaket Stockholms Stadshus AB og selskapets styre er politisk utnevnt.
| Stockholms Hamn AB er et svensk selskap som driver havner i Kapellskär, Nynäshamn og Stockholm.
Selskapet sysselsetter cirka 150 medarbeidere etter at datterselskapet Stockholms Stuveri och Bemanning AB (STUVAB) ble solgt i 2010.Stockholms Hamn AB er et heleid datterselskap til det kommunale foretaket Stockholms Stadshus AB og selskapets styre er politisk utnevnt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Stockholms Hamnar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Stockholms Hamn AB er et svensk selskap som driver havner i Kapellskär, Nynäshamn og Stockholm. | 2,512 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Scandinavian_Airlines | 2023-02-04 | Scandinavian Airlines | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 1946', 'Kategori:SAS Group', 'Kategori:Selskaper notert på Københavns Fondsbørs', 'Kategori:Selskaper notert på Oslo Børs', 'Kategori:Selskaper notert på Stockholmsbørsen', 'Kategori:Sider med kildemaler hvor fornavn er angitt og ikke etternavn', 'Kategori:Star Alliance', 'Kategori:Ufullstendige lister'] | Scandinavian Airlines (vanligvis kjent under forkortelsen SAS, som opprinnelig stod for Scandinavian Airlines System; formelt Scandinavian Airlines System Denmark–Norway–Sweden) (OSE: SAS NOK) er et skandinavisk flyselskap som driver multinasjonalt i de tre skandinaviske landene Norge, Sverige og Danmark. Det ble dannet som et nasjonalflyselskap for disse landene i 1946. Siden den norske staten solgte seg ut 27. juni 2018, har selskapet vært eid av den svenske og den danske stat sammen med ulike private investorer.Flyselskapet ble stiftet i 1946 ved samordning av driften til Det Danske Luftfartselskab ⅍ (DDL), Det Norske Luftfartselskap (DNL) og Svensk Interkontinental Lufttrafik AB (SILA). Selskapet hadde opprinnelig en aksjefordeling med 2/7 dansk, 2/7 norsk og 3/7 svensk. Opprinnelig eide den svenske staten 21,4 %, mens Danmark og Norge eide 14,3 % hver. De øvrige 50 % av aksjene var da eid av en lang rekke private- og institusjonelle investorer. I 2016 solgte den svenske og den norske staten seg ned til henholdsvis 17,1 og 11,4 prosent, og salget utgjorde tilsammen 7,2 % av aksjene. I 2018 solgte den norske staten resten av sine aksjer i SAS. Per 1. juli 2012 ble SAS priset i aksjemarkedet til om lag 1,5 milliarder kroner.SAS opererer flyvninger innenriks i de skandinaviske landene, til de fleste større byer i Europa, og til enkelte destinasjoner i Nord-Amerika, Midtøsten og Asia fra sine tre baser ved Københavns lufthavn, Arlanda lufthavn og Oslo lufthavn. Førstnevnte er hovedbase for selskapets europeiske- og interkontinentale rutenett, mens basene i Stockholm og Oslo er noe mindre. Selskapet trafikkerer de fleste stamlufthavnene i Norge, med utgangspunkt i Oslo-basen.
| Scandinavian Airlines (vanligvis kjent under forkortelsen SAS, som opprinnelig stod for Scandinavian Airlines System; formelt Scandinavian Airlines System Denmark–Norway–Sweden) (OSE: SAS NOK) er et skandinavisk flyselskap som driver multinasjonalt i de tre skandinaviske landene Norge, Sverige og Danmark. Det ble dannet som et nasjonalflyselskap for disse landene i 1946. Siden den norske staten solgte seg ut 27. juni 2018, har selskapet vært eid av den svenske og den danske stat sammen med ulike private investorer.Flyselskapet ble stiftet i 1946 ved samordning av driften til Det Danske Luftfartselskab ⅍ (DDL), Det Norske Luftfartselskap (DNL) og Svensk Interkontinental Lufttrafik AB (SILA). Selskapet hadde opprinnelig en aksjefordeling med 2/7 dansk, 2/7 norsk og 3/7 svensk. Opprinnelig eide den svenske staten 21,4 %, mens Danmark og Norge eide 14,3 % hver. De øvrige 50 % av aksjene var da eid av en lang rekke private- og institusjonelle investorer. I 2016 solgte den svenske og den norske staten seg ned til henholdsvis 17,1 og 11,4 prosent, og salget utgjorde tilsammen 7,2 % av aksjene. I 2018 solgte den norske staten resten av sine aksjer i SAS. Per 1. juli 2012 ble SAS priset i aksjemarkedet til om lag 1,5 milliarder kroner.SAS opererer flyvninger innenriks i de skandinaviske landene, til de fleste større byer i Europa, og til enkelte destinasjoner i Nord-Amerika, Midtøsten og Asia fra sine tre baser ved Københavns lufthavn, Arlanda lufthavn og Oslo lufthavn. Førstnevnte er hovedbase for selskapets europeiske- og interkontinentale rutenett, mens basene i Stockholm og Oslo er noe mindre. Selskapet trafikkerer de fleste stamlufthavnene i Norge, med utgangspunkt i Oslo-basen.
== Historie ==
=== Grunnleggelse ===
SAS ble grunnlagt den 1. august 1946 som et resultat av en samarbeidsavtale mellom de tre skandinaviske flyselskapene Svensk Interkontinental Lufttrafik AB, Det Danske Luftfartselskab og Det Norske Luftfartselskap. Hensikten var å samle ressurser for bedre å håndtere interkontinental flytrafikk til og fra Skandinavia. Disse operasjonene startet den 17. september 1946 under navnet Overseas SAS (OSAS). Innledningsvis ble det flydd to ruteslynger: en til Nord-Amerika med New York som endedestinasjon, og en til Sør-Amerika med Montevideo og Buenos Aires som endestasjoner. I tiden fra starten til 31. desember 1947 fraktet SAS over 18 000 passasjerer. I 1948 gikk det svenske nasjonalflyselskapet AB Aerotransport – som hovedsakelig fokuserte på europeiske operasjoner, inn i samarbeidet. Dette førte til at SAS' virksomhet ble utvidet til å omfatte intraeuropeiske operasjoner. Disse ble operert under navnet European SAS (ESAS).SAS møtte på problemer i 1949, da det norske Samferdselsdepartementet kunngjorde at DNL så seg tvunget til å forlate ESAS-samarbeidet på grunn av manglende tilgang på; og koordinering av ressurser og kompetanse. ESAS' hovedkontor lå i København og OSAS' i Stockholm, mens det ikke fantes noen liknende infrastruktur for koordinering av nødvendig kompetanse i Norge. For å hindre at operasjonene stoppet, ble det satt ned en komité som kom fram til at en full sammenslåing av de involverte flyselskapene var den beste løsningen for å sikre videre drift. Det ble derfor bestemt at SAS skulle etableres som et multinasjonalt konsortium, mens de tre nasjonale flyselskapene skulle fortsette som morselskaper, og eie flyene som i sin tur skulle leases til SAS. Det ble videre bestemt at hovedkontoret skulle legges til Sverige, hovedbasen for drift til Danmark, og vedlikeholdet av flyparken til Norge. Avtalen om å opprette et felles nasjonalt flyselskap for Skandinavia ble signert i Oslo den 8. februar 1951, og ble gjort gyldig retroaktivt fra 1. oktober 1950. Eierskapet ble delt i tre – SAS Sverige (42,8 %), SAS Danmark (28,6 %) og SAS Norge (28,6 %). De tre enhetene var hver eid 50-50 av de respektive statene og private aktører.Rutenettet ble utvidet i 1949 da SAS introduserte flygninger til Østen. SAS fikk kun konsesjon til å fly med utgangspunkt i, og med personell fra Sverige og Danmark, da Braathens S.A.F.E. fra 1949 vant en femårig konsesjon på flygninger fra Norge til asiatiske destinasjoner. Ruten gikk derfor fra København og Stockholm via Frankfurt am Main, Zürich, Roma, Kairo og Tel Aviv til Karachi, Calcutta, Rangoon og Bangkok med fly eid av DDL og SILA. Fra 1951 ble ruten utvidet til Tokyo, samtidig som det ble introdusert en forgreningsrute til Midtøsten, som fra Roma gikk videre til Beirut, Damaskus og Teheran.Det ble i 1951 også etablert en rute til Øst-Afrika, som gikk fra København og Stockholm via Amsterdam, Zürich, Roma og Athen til Kairo, Khartoum og Nairobi. Ruten hadde tilslutningsfly fra Oslo.
=== Transpolare operasjoner og ytterligere ruteutviding ===
SAS satset kraftig på sin interkontinentale rutedrift på den nordlige halvkule fra 1950. De tre skandinaviske hovedstedenes beliggenhet gjorde det mulig å korte ned flytiden betraktelig ved å fly nordlige traseer. Selskapet gjennomførte verdens første kommersielle flygning over polare områder den 19. november 1952, som gikk fra Los Angeles via Thule til København. I 1954 ble selskapet det første i verden som ble gitt konsesjon til å fly over Nordpolen mellom Europa og Nord-Amerika. Den første transpolare ruten ble flydd med Douglas DC-6B-fly, og gikk fra København til Los Angeles via Kangerlussuaq og Winnipeg. Ruten gav SAS en stor fordel fremfor konkurrentene på markedet mellom Europa og Nord-Amerika. SAS tilbød gratis overgang på sine ruter til andre europeiske destinasjoner, og ved å fly en så nordlig rute forkortet man flytiden betraktelig. I 1957 ble det dessuten startet transpolare operasjoner til Tokyo. Også denne ruten gikk i en vestlig retning, via Grønland og Alaska, da SAS ikke fikk tillatelse til å fly over Sibir, og kinesisk luftrom var stengt for overflygninger.
Operasjonene til Los Angeles og Tokyo ble av SAS markedsført som «snarveien over Nordpolen». Ruten til Tokyo ble også den første direkteruten «verden rundt», da den ble flydd uten flybytte fra København via Grønland til Anchorage, Tokyo og tilbake til København igjen.SAS ble fra 1956 det første skandinaviske flyselskapet som fikk konsesjon til å starte faste ruteflygninger fra Skandinavia til Sovjetunionen. De to første rutene åpnet den 2. april 1956 til Moskva og Riga. Året etter startet SAS dessuten å fly til Warszawa og Praha. Utover dette ble Øst-Afrika-ruten forlenget til Johannesburg i 1953, og i 1958 ble Asia-operasjonene utvidet til også å omfatte Djakarta og Kuala Lumpur.
=== Jet-alderen ===
SAS satt i 1959 det fransk-produserte jetflyet Sud Aviation Caravelle i ordinær rutetrafikk. Flytypen ble først satt inn på ruten mellom København og Beirut. Året etter – i 1960 ble også jetfly satt inn på selskapets langdistanseoperasjoner, da SAS gikk til innkjøp av flytypen Douglas DC-8. Den første interkontinentale destinasjonen som ble trafikkert av selskapets jetfly var New York, deretter Los Angeles og Tokyo, og senere også Montréal og Chicago. I 1971 mottok SAS sitt første av typen Boeing 747, som ble satt inn på de travleste langdistanserutene, mens flytypen Douglas DC-10 fra 1974 ble introdusert på mindre trafikkerte langdistanseruter.Også på kort- og mellomdistanseruter ble propellfly erstattet med jetfly. Douglas DC-9 i ulike konfigurasjoner ble fra 1966 selve bærebjelken i selskapets innenriks- og europeiske rutenett, og flytypen ble værende i produksjon helt frem til 2002. To varianter av denne flytypen, DC-9-20 og DC-9-40, ble begge bygget etter kravspesifikasjoner fra SAS. Totalt 81 DC-9-fly var i selskapets flåte i denne perioden. SAS ble med tiden en viktig kunde for McDonnell Douglas, og bestilte siden store serier innenfor flere varianter av MD-80-serien.
=== «The Businessman's Airline» ===
I 1981 kom Jan Carlzon inn som direktør i SAS. Selskapet hadde gjennom 1970-tallet slitt med dårlige resultater, dels grunnet manglende betalingsvilje på europeiske ruter og innkjøp av for store fly som var kostbare å operere. I Carlzon-årene ble SAS relansert som «The Businessman's Airline», ved at selskapet skiftet fokus over på å møte forretningsreisende sine behov. Førsteklasse ble fjernet på europeiske ruter i 1981, og erstattet med SAS EuroClass. Året etter ble businessklasse introdusert på alle interkontinentale ruter. Omleggingen gav en positiv utvikling i SAS' økonomiske situasjon, og selskapet ble utnevnt til årets flyselskap i 1983 av tidsskriftet Air Transport World.I 1992 etablerte SAS fordelsprogrammet EuroBonus som gav mulighet til å opptjene bonuspoeng på SAS' og dets partneres ruter, så vel som hos andre samarbeidende aktører.
=== Fra regional- og europeisk satsing til storsamarbeid ===
I 1988 ble SAS Commuter dannet som et frittstående konsortium eid av SAS-gruppen for regionaltrafikk på innenriksmarkedet. Selskapet opererte under fire merkenavn: Eurolink (kortdistanse til og fra Danmark), Norlink (regionalruter i Nord-Norge), Swelink (regionalruter i Sverige) og Westlink (regionalruter på Vestlandet). Selskapet matet trafikk fra regionale lufthavner til mer sentrale SAS-baser, og fokuserte sin rutetabell på å lette transitt videre på SAS' europeiske rutenettverk. Opprettelsen av selskapet kom som et ledd i SAS' forsøk på å kunne tilby et mer allsidig produkt for reisende til og fra destinasjoner som var for små for store jet-operasjoner.For å sikre sin posisjon på det svenske innenriksmarkedet kjøpte SAS dessuten Linjeflyg i 1993. Dette gav selskapet monopol på innenriksruter i Sverige frem til Skyways etablerte seg året etter. I 1998 kjøpte SAS også finske Air Botnia, og styrket sin posisjon i Finland.Det europeiske markedet, så vel som det regionale, ble gjennom 1990-tallet et stadig viktigere satsingsområde for SAS. Markedet var på den tiden dominert av store nasjonale aktører. Det var imidlertid satt i gang et politisk arbeid om å deregulere europeisk luftfart, noe som potensielt kunne true de nasjonale flyselskapenes posisjon. SAS tok på slutten av 1980-tallet initiativ til å danne et europeisk konglomerat av nasjonale flyselskaper, for å befeste nettverkselskapenes posisjon på de lukrative rutene mellom større europeiske byer og finanssentra. Forslaget innebar å samle SAS, KLM, Swissair og Austrian Airlines i et konsortium etter samme modell som SAS var bygget på. Forhandlingene strandet imidlertid i 1993.
Et annet forsøk på å styrke posisjonen på det europeiske markedet var å etablere flyalliansen European Quality Alliance (EQA) sammen med Swissair, Austrian Airlines og Finnair. Samarbeidet skulle omfatte rutesamarbeidsavtaler og felles markedsføring, så vel som teknisk koordinering og promoteringen av alliansepartnerne som «kvalitetsselskaper». Også dette forsøket strandet, og endte i stedet i at Swissair og Austrian Airlines gikk sammen om å etablere fordelsprogrammet Qualiflyer.Disse to feilede forsøkene førte til at SAS i stedet valgte å fokusere på egen vekst på det europeiske markedet, og gikk til innkjøp av 35 mellomdistansefly av typen Boeing 737-600 – en ordre som senere ble utvidet flere ganger til også å omfatte andre Boeing 737-varianter. Året etter gikk imidlertid SAS inn i et omfattende samarbeid med tyske Lufthansa med en rekke interline- og rutesamarbeidsavtaler på europeiske ruter. I 1997 var SAS med på å opprette den første globale flyalliansen Star Alliance sammen med Lufthansa, United Airlines, Air Canada og Thai Airways.
=== Luftfartskrise og Braathens-oppkjøp ===
Den 6. juli 2001 ble SAS omorganisert til ett felles morselskap, SAS AB.En allerede svekket internasjonal flytrafikk opplevde en kraftig passasjernedgang i kjølvannet av terrorangrepene 11. september 2001. Få dager senere varslet SAS kraftige nedbemanninger og kutt i sine operasjoner. Den hittil alvorligste ulykken i selskapets historie ved Linate-lufthavnen i Milano den 8. oktober 2001 krevde totalt 118 menneskeliv.
SAS gikk gjennom store omstillinger etter årtusenskiftet som en respons på lavprisselskapenes sterke vekst på det europeiske markedet, og etablerte i 2003 lavpriskonseptet Snowflake. Også på selskapets ordinære ruter ble prisene kuttet, og serveringstilbudet på interskandinaviske operasjoner ble forenklet. Året etter innførte selskapet nytt lavpriskonsept på det norske innenriksmarkedet. I 2005 ble SAS det første europeiske nettverksselskapet til å tilby enveisbilletter i Europa, og senket dessuten prisene ytterligere.
I 2002 kjøpte SAS sterkt gjeldstyngede Braathens, og fikk dermed i realiteten monopol på det norske innenriksmarkedet frem til Norwegian etablerte seg som selvstendig aktør i 2003. SAS ervervet også 49 % av aksjene i estiske Estonian Air, og året etter fusjonerte den norske delen av SAS med Braathens og formet SAS Braathens. Virksomheten ble så delt i fire selvstendige selskaper innenfor SAS-gruppen: SAS Sverige, SAS Danmark, SAS Braathens og SAS International. SAS Braathens skiftet deretter navn til SAS Norge i 2007.
=== Nye strategier ===
Til tross for kuttene og omstruktureringen som ble gjennomført tidlig på 2000-tallet slet SAS fortsatt med negative resultater. Dette førte til ytterligere nedskjæringer i antall ansatte og reforhandlinger om lønnsvilkår. Flere ganger gjennom 2000-tallet gikk de statlige eierne, så vel som de private, inn med emisjoner i milliardklassen for å sikre videre drift.
I 2008 ble SAS-strategien «Core SAS» introdusert, og spisset inn selskapets drift. Det nordiske markedet ble nytt hovedfokus, og selskapet satte seg som mål å selge sine interesseandeler i eksterne flyselskap og å redusere bredden i egne tjenester som bakkehåndtering og vedlikehold. Som et ledd i å effektivisere driften ble dessuten SAS igjen samlet i ett selskap, da de tre nasjonale- og den internasjonale delen av selskapet gikk sammen som én enhet.I tillegg til at hovedpunktene i «Core SAS»-programmet ble videreført introduserte selskapet ytterligere kutt med sin neste strategi - «4EXCELLENCE» i 2011. Også i denne strategien skapte et sterkere fokus på hjemmemarkedet, så vel som en forenkling av servicetilbudet, effektivisering av salgskanaler og fokus på fleksibilitet og punktlighet.SAS befant seg i en krisesituasjon høsten 2012, da forhandlinger mellom ledelsen og dets ansattes fagforeninger om en spareplan, som inneholdt ytterligere lønnskutt og lengre arbeidstid, gikk i stampe. I forbindelse med denne spareplanen ble en ny strategi lagt frem - «4EXCELLENCE Next Generation». Den omfatter blant annet utkontraktering av bakkehåndteringsvirksomhet, sentralisering av administrasjonen, endring av lønns- og pensjonsvilkår, ytterligere nedskjæringer i bemanning, utvidelse av rutenettet og flyflåten, og avhending av Widerøe. Alle punktene i strategiplanen er planlagt gjennomført innen 2015.I 2013 ble det gjennomført en forenkling av selskapets serviceklasser om bord. Tidligere economy-, economy extra -og business-klasse ble erstattet med konseptene «Go» og «Plus». Sistnevnte erstattet business-klasse på alle europeiske ruter, og business-klasse tilbys i dag kun på interkontinentale flyvninger.Strategiene innebærer også en harmonisering og modernisering av selskapets flyflåte. I 2013 ble det siste McDonnell Douglas MD-80-flyet («Nora Viking», registrert SE-DIR) pensjonert. Flytypen utgjorde gjennom 1980- og 1990-tallet kjernen i SAS' europeiske rutedrift, og på det meste var det 82 maskiner i aktiv tjeneste. Dagens flåte brukt på innenriks- og intereuropeiske flygninger består hovedsakelig av Airbus A319/A320/A321- og Boeing 737-fly av ulike konfigurasjoner. De eldre Boeing 737-flyene (hovedsakelig de som ble overført til SAS gjennom fusjonen med Braathens i 2004) skal også etter planen fases ut, og erstattes av tilsvarende «Next Generation»-maskiner. I 2015 solgte SAS Blue1 til CityJet og inngikk en seks års leieavtale med selskapet. I 2017 ble også danske Cimber solgt til CityJet.I oktober 2016 solgte den svenske og den norske staten seg ned til henholdsvis 17,1 og 11,4 prosent, og salget utgjorde tilsammen 7,2 % av aksjene. Den 27. juni 2018 solgte den norske staten resten av sine aksjer i SAS, med unntak av Oljefondets aksjer på ca. én prosent eierandel. I 2019 solgte SAS sin eierandel på 37,5 % i Air Greenland etter å ha vært inne på eiersiden i 50 år.I likhet med luftfarten ellers ble SAS hardt rammet av koronapandemien i 2020. SAS fikk et lån på til sammen 3,3 mrd svenske kroner med garanti fra den danske og svenske staten og 1,5 mrd kroner med statsgaranti fra den norske staten. Den norske staten måtte overta det usikrede lånet 23. juni 2022.I 2020 ble bemanningen redusert med ca. 5000. Det utgjorde nærmere en halvering av abeidsstokken. Ca. 500 flygere ble sagt opp. Disse fikk ikke tilbake jobbene i SAS, men ble tilbudt å søke jobber i datterselskapene SAS Connect og SAS Link. Landsorganisasjonen i Norge og Norsk Flygerforbund stevnet SAS inn for Arbeidsretten for brudd på arbeidslivets bestemmelser, og de stevnet også SAS inn for tingretten for ulovlig virksomhetsoverdragelse. Om flygerne skulle få komme tilbake i arbeid igjen når trafikken tok seg opp, var også et stridsspørsmål i tarifforhandlingene i 2021–22, og den 4. juli 2022 gikk 900 flygere fra alle tre skandinaviske land til streik.Den 5. juli 2022 ba SAS om konkursbeskyttelse i henhold til USAs konkurslovgivning.
== Selskapsprofil ==
=== Operasjoner ===
SAS er det største flyselskapet i Skandinavia, og et av de stiftende medlemmene av flyalliansen Star Alliance. Selskapet fraktet 22,9 millioner passasjerer i 2011. SAS trafikkerer til enhver tid i underkant av hundre destinasjoner. Selskapet har en flåte bestående av 141 fly, og per juni 2013 hadde selskapet ytterligere 55 fly i bestilling. Flåten består av en rekke ulike flytyper, som disponeres ut ifra størrelse og rekkevidde på selskapets kort-, mellom- og langdistansenett. SAS er verdens største operatør av flytypen Boeing 737–600, og opererer 28 av de totalt 69 som er bygd.De fleste flyvningene til SAS har utgangspunkt i selskapets tre huber. Den største er ved Københavns lufthavn, som er hovedbase for selskapets europeiske- og interkontinentale rutetrafikk. Noe mindre baser finnes ved Stockholm- og Oslo lufthavn, hvorfra SAS har omfattende innenrikstrafikk, samt tilbyr en rekke destinasjoner i Europa og enkelte interkontinentale destinasjoner. Selskapet flyr i høy frekvens på «hovedstadstriangelet», og mater passasjerer mellom de tre hubene.Rutenettet i sin helhet har hovedtyngde på skandinaviske og europeiske destinasjoner. De fleste hovedsteder i Europa og øvrige større finanssentra og turistdestinasjoner i Vest-Europa trafikkeres av SAS. I tillegg trafikkerer selskapet enkelte interkontinentale destinasjoner i Nord-Amerika, Midtøsten og Asia.
=== Drift ===
Selskapet har sitt hovedkontor i Frösundavik utenfor Stockholm. Det ble bygget fra 1985 til 1987, og består av sju separate blokker som er dekket over med et glasstak, og ligger ved en innsjø i nærheten av Brunnsviken. Komplekset utgjør totalt 54 000 kvadratmeter, og ble tegnet av den norske arkitekten Niels Torp. I 2010 flyttet SAS sin administrasjon fra hovedkontoret til innleide lokaler ved Arlanda lufthavn, men annonserte i mai 2013 at selskapet innen 2014 ville flytte driften tilbake til Frösundavik.De ansatte i SAS er organisert i en rekke fagforeninger ut ifra land og posisjon innenfor selskapet. Totalt var 13 479 personer ansatt i SAS i 2011, og samme år hadde selskapet en omsetning på SEK 36,7 milliarder.
=== Konsernstruktur ===
SAS AB har et antall datterselskaper. SAS Norge, SAS Danmark og SAS Sverige er de største.
=== Eierskap ===
Eierskapet i SAS er fordelt mellom den svenske og den danske stat og private aktører, og fram til oktober 2016 var fordelingen på 50 prosent av morselskapet SAS-gruppens aksjer. Den 27. juni 2018 solgte den norske staten alle sine aksjer i selskapet.Følgende aksjonærer hadde mer enn én prosent eierandel i SAS-gruppen per 31. oktober 2021:
=== Nøkkeltall ===
Selskapets nøkkeltall vises nedenfor. Tallene omfatter Scandinavian Airlines og SAS-gruppens underselskaper SAS Cargo, SAS Ground Handling og SAS Technical Services, men ikke selskaper i SAS-gruppen som ikke markedsføres under SAS-navnet (for eksempel Widerøe).
Tallene er for kalenderår, unntatt oversikten for 2012 som omfatter perioden 1. januar til 31. oktober. Selskapet har besluttet at dets fiskale år vil gå fra 1. november til 31. oktober, i stedet for kalenderår. Det inneværende fiskalåret startet derfor 1. november 2013, og slutter 31. oktober 2014. Netto inntjening i tabellen nedenfor inkluderer ikke netto resultat for SAS, som i perioden 2008–2010 var et underskudd på 11,3 mrd. svenske kroner.
=== Partnere ===
Utover samarbeidet SAS har med sine alliansepartnere i Star Alliance og øvrige flyselskap i SAS-gruppen har selskapet også en rekke avtaler med andre aktører. SAS har inngått strategiske samarbeid med blant andre Lufthansa, Swiss og Austrian Airlines, som omfatter rutesamarbeid og rutekoordinering for å effektivisere transitt mellom SAS' og partnernes nettverk.
SAS har også partnere i andre bransjer – mange av dem gjennom sitt fordelsprogram EuroBonus, hvor kjøp av tjenester blant annet hos utvalgte bilutleiefirma, hoteller, kredittkortselskaper og butikkjeder gir poengopptjening.
=== Logo og fargeskjema ===
SAS’ fly har, med unntak av de operert av SAS Braathens og SAS Norge fra 2004 til 2011, SAS Commuter fra 1988 til 2004 og SAS Snowflake fra 2003 til 2004 hatt en universell utformet logo og et helhetlig fargeskjema på hele flåten siden starten. Et element som har gått igjen i de tre fargeskjemaene er stiliserte utgaver av de tre skandinaviske flaggene. Fonten brukt i logoen er også tilnærmet uforandret siden starten.
Dagens fargeskjema ble introdusert i forbindelse med at SAS gikk til innkjøp av en rekke nye kort- og mellomdistansefly. Det ble presentert den 20. august 1998, og det første flyet som ble malt i de nye fargene var en Boeing 737–600 som stod klar for levering fra Boeing-fabrikken i Seattle samme dato. Flykroppen er i en svak beigefarge, mens tittelen «Scandinavian Airlines» ved nesen er skrevet i hvitt. Halefinnen er blå med SAS-logoen i hvitt. Motordekslene er røde, mens bremsekraftreversererne er hvite.
== Serviceprofil ==
SAS drives som et fullservice nettverkselskap i alle sine operasjoner. I det ligger det at selskapet tilbyr en rekke tjenester for sine kunder både på bakken og i luften utover selve flytransporten, at selskapet har utstrakt samarbeid med andre aktører og at det opereres med ulike klasser om bord.
=== Klasser om bord ===
Fra 2013 ble economy-, economy extra- og business-klasse på skandinaviske og europeiske flyvninger erstattet med bookingklassene Go og Plus. På interkontinentale flygninger tilbys fortsatt business-klasse. De ulike bookingklassene gir følgende fordeler: Alle tre har SAS app, mobilinnsjekk, kaffe og te og SAS Credits.
=== Lounger ===
SAS tilbyr tilgang til egne og eksterne lounger for enkelte av sine passasjerer. Adgang avhenger av billettype, EuroBonus- eller Star Alliance-nivåstatus.
Passasjerer med dagsaktuell Plus-billett med SAS på selskapets europeiske rutenett har automatisk adgang til selskapets lounger. På interkontinentale flyvninger har passasjerer med business-klassebillett tilgang til alle SAS' lounger, i tillegg til partnerlounger. Passasjerer med Plus-billett på interkontinentale flyvninger har tilgang til SAS' egne lounger og utvalgte partnerlounger. Passasjerer med Gold-status i EuroBonus, eller tilsvarende status hos andre fordelsprogram i Star Alliance har automatisk tilgang til SAS' lounger dersom passasjeren har en dagsaktuell billett med SAS eller andre Star Alliance-medlemmer.
Selskapet har fire forskjellige loungekonsept: SAS Business Lounge, SAS Scandinavian Lounge og SAS Domestic Lounge, som finnes på følgende lufthavner:
=== EuroBonus ===
EuroBonus er SAS' fordelsprogram, og ble lansert i 1992. Fordelsprogrammet gjør det mulig for selskapets kunder å samle opp bonuspoeng ved flyreiser og ved kjøp av tjenester av partnerselskaper. Bonuspoengene kan i sin tur benyttes til kjøp av flyreiser, oppgradering av billetter om bord eller kjøp av andre varer hos SAS. EuroBonus fungerer dessuten som fordelsprogram for de øvrige flyselskapene i SAS-gruppen.
Fordelsprogrammet har fire medlemsnivå: Basic, Silver, Gold og Diamond. Basic-status er det laveste nivået, og gir ingen fordeler utover muligheten til å samle poeng. Silver-status nås ved å enten fly 20 flyvninger hos SAS eller Widerøe innenfor en gitt kvalifiseringsperiode, eller ved å tjene 20 000 grunnpoeng i samme periode. Silver-kunder får blant annet tilgang på business-innsjekk uavhengig av billettype, økt bonusopptjening og mulighet til å sjekke inn ekstra bagasje uten tilleggsbetaling. Det nest høyeste nivået – Gold nås ved å fly 45 flyvninger hos SAS eller Widerøe, eller ved å tjene 45 000 grunnpoeng i løpet av kvalifiseringsperioden. Blant fordelene for Gold-kunder er fri adgang til selskapets lounger, Fast Track-sikkerhetskontroll og prioritert ombordstigning og bagasje. Det høyeste nivået – Diamond nås ved å fly 90 flyvninger hos SAS eller Widerøe, eller ved å tjene 90 000 grunnpoeng i løpet av kvalifiseringsperioden. I tillegg til de samme fordelene som gjelder for Gold-kunder, har disse også fordelen av at opptjente poeng ikke forfaller så lenge en er Diamond-medlem, ingen gebyrer ved bestilling av bonusreiser, bud på oppgradering teller 30% mer, gratis drikke i SAS Go på ruter der det tilbys salg om bord, samt velge en «goodie bag» Det finnes også et femte «uoffisielt» medlemsnivå kalt Pandion. Nivået tildeles personlig av SAS' administrerende direktør til selskapets 1 500 beste kunder. Medlemslisten revalueres årlig, og avhenger av hvor mye penger kunden legger igjen i SAS fremfor antall flyvninger. Blant Pandion-kunders fordeler er garantert plass ombord selv ved overbooking og «eksklusiv service».I kjølvannet av SAS' oppkjøp av Braathens i 2002 ble det lagt ned et forbud om å tilby bonuspoeng på flyreiser innenriks i Norge for å hindre at SAS ble satt i en monopolsituasjon. I 2013 klaget SAS forbudet inn til EFTAs overvåkingsorgan med det grunnlag at forbudet var i strid med EØS-avtalen. Forbudet ble hevet den 16. mai 2013.
=== Fast Track ===
Fast Track-sikkerhetskontroll er egne sluser i sikkerhetskontrollene ved utvalgte lufthavner SAS trafikkerer, som skal gi raskere passering. Tilgang gis til passasjerer med Plus- eller business-klassebillett, samt til passasjerer med EuroBonus Gold-status.
== Destinasjoner ==
SAS' rutenett dekker de fleste større- og mellomstore lufthavner i Norge, Sverige og Danmark, samt større lufthavner i Europa. Selskapet har også et lite antall ruter til destinasjoner i Nord-Amerika, Midtøsten og Asia. De fleste høyfrekvensrutene trafikkeres fra selskapets tre hovedbaser i København, Oslo og Stockholm, og populære ferieruter trafikkeres dessuten også fra større regionale lufthavner.Noen av de mest kjente destinasjonene utenfor Europa SAS operer:
Tokyo
Beijing
Shanghai
New York
Chicago
Los Angeles
Boston
Miami
San FranciscoI tillegg har SAS avtaler med mange av partnerne, som tilbyr "connection-flight".
=== Partner- og rutesamarbeidsavtaler ===
Utover samarbeidet med selskaper i Star Alliance har SAS partner- eller rutesamarbeidsavtaler med følgende flyselskaper:
== Flåte ==
SAS' flåte har per juni 2020 en snittalder på 9,4 år, og består av følgende fly:
=== Kabin ===
==== Business ====
Business-klasse tilbys kun på selskapets langdistanseflygninger, som opereres med Airbus A330- og A350-fly. Disse flyene er utstyrt med henholdsvis 32 og 40 businessklasseseter. Seteradene er plassert med et mellomrom på 77 tommer (196 cm), og de er såkalte «Flat Beds» som kan lenes 180 grader tilbake. Setene er også utstyrt med personlig TV-skjerm med video on demand og strømuttak.
==== Plus ====
På det fleste av SAS' flygninger er det ingen forskjell på setene i Plus og Go, da det i brorparten av selskapets flåte er installert samme seter i hele flyet. Unntaket er på langdistanseflygninger, der Plus-passasjerer plasseres i den delen av kabinen som tidligere var forbeholdt reisende på economy extra-klasse. Setene om bord i selskapets Airbus A330- og A350-fly har 38 tommers mellomrom (97 cm), og kan lenes 105 grader tilbake. På langdistanseflygningene er setene også utstyrt med personlig TV-skjerm med video on demand og strømuttak.Om bord i selskapets øvrige fly reserveres fremre del av kabinen for Plus-passasjerer. Disse passasjerene har også muligheten til å reservere sete ved nødutgang eller helt foran i kabinen, hvor det er større benplass. SAS' Boeing 737-800-fly har 30 tommer (76 cm) mellom seteradene. Airbus A319 og A321, Boeing 737-600 og 737-700, Canadair CRJ-200 og CRJ-900 har alle 31 tommer (79 cm) mellom seteradene. Selskapets McDonnell Douglas MD-80-fly hadde 32 tommer (81 cm) mellom seteradene.
==== Go ====
På SAS' langdistanseflygninger er det 32 tommer mellom seteradene i Go. Selskapets Airbus A330- og A350-fly er utstyrt med henholdsvis 174 og 228 standard økonomiklasseseter. Disse har også personlig TV-skjerm med video on demand. På øvrige flyvninger reserveres bakre del av flyet for Go-passasjerer. Hvor langt frem billettklassen starter avhenger av antallet passasjerer i Plus. Mellomrommet mellom setene er det samme som i Plus om bord resten av flåten.
=== Flåtefornyelse ===
SAS' flåte består av en rekke ulike flytyper fra forskjellige fabrikanter, og er levert i ulike konfigurasjoner. Selskapet har derfor igangsatt et flåtefornyelsesprogram for å få en mer moderne, klimavennlig og strømlinjeformet flypark med en mer uniform setekonfigurasjon om bord. Selskapets siste McDonnell Douglas MD-80-fly – som hovedsakelig gikk i dansk og svensk produksjon ble faset ut i oktober 2013, og ble erstattet neste generasjons Boeing 737- og Airbus A320-fly. De eldre Boeing 737-flyene som SAS tok over etter Braathens-emisjonen i 2004 ble faset ut i desember 2013 og er erstattet av neste generasjons Boeing 737-fly.
I 2013 bestilte SAS 8 Airbus A350-900- og 4 Airbus A330-fly, som skal erstatte deler av dagens langdistanseflåte. De første A330-flyene leveres fra 2015, mens A350-flyene leveres fra 2018. Inntil syv av flyene i dagens langdistanseflåte som ikke umiddelbart skal erstattes vil få oppgraderte kabiner innen 2015.
== Tidligere fly ==
Oversikten omfatter fly operert av; eller på vegne av ESAS, OSAS, SAS og de øvrige SAS-markedsførte flyselskapene, men ekskluderer fly operert av individuelle selskaper i SAS-gruppen. Listen er i kronologisk rekkefølge fra når første fly ble satt i trafikk.
== Underselskap markedsført under SAS-navnet ==
=== SAS Braathens og SAS Norge ===
SAS Braathens ble etablert da den norske delen av SAS og Braathens fusjonerte til ett selskap i 2004. Selskapet var heleid av SAS-gruppen, men opererte med et eget driftssertifikat og med egne flyselskapskoder. Selskapet hadde sin hovedbase ved Oslo lufthavn, og var Norges største flyselskap. Hovedkontoret lå på Fornebu. Flåten utgjorde i underkant av 60 Boeing 737-fly tidligere tilhørende den norske delen av SAS og Braathens, og selskapet trafikkerte de fleste stamlufthavner i Norge og større lufthavner i Vest-Europa.I 2007 skiftet selskapet navn til SAS Norge, og ble knyttet tettere sammen med resten av SAS-konsernet da det sammen med SAS Sverige, SAS Danmark og SAS International ble en av de fire SAS-enhetene innenfor SAS-gruppen. I 2009 fusjonerte alle de nasjonale enhetene i ett SAS, og driften av SAS Norge som egen enhet ble avviklet.
=== SAS Commuter ===
SAS Commuter var et datterselskap av SAS-gruppen som ble opprettet den 1. desember 1988. Selskapet trafikkerte kortdistanseruter innenriks i Skandinavia, og fra Sverige og Danmark til enkelte europeiske destinasjoner. Driften var delt i fire merkenavn: Eurolink fra og i Danmark, Norlink i Nord-Norge, Swelink fra og i Sverige og Westlink på Vestlandet. Selskapet opererte en flåte bestående av ulike turboprop-fly, og matet passasjerer fra regionale lufthavner til SAS' baser, med sikte på transitt videre på selskapets europeiske rutenett.
Selskapet ble avviklet som egen enhet i 2004. Operasjonene i Norge ble implementert i SAS Braathens, mens den svenske og danske driften ble implementert som en del av SAS Sverige og SAS Danmark.
=== SAS Snowflake ===
SAS Snowflake var et datterselskap i SAS-gruppen som ble opprettet den 13. mars 2003 og som tilbød punkt-til-punkt-lavprisflygninger. Produktet var modellert etter europeiske lavprisselskaper som Ryanair og EasyJet. SAS Snowflake fløy hovedsakelig fra København og Stockholm til populære feriedestinasjoner i Sør-Europa. Selskapet opererte som en del av SAS, og fløy derfor med fly eid av morselskapet og med SAS-personell om bord. Enkelte av flyene i deres produksjon ble imidlertid malt i SAS Snowflake-farger.Selskapet ble nedlagt som egen enhet i 2004 etter drøyt et års drift, og Snowflake-produktet ble i stedet delvis implementert på de billigste billettklassene på utvalgte kortdistanseruter fra København.
=== Scanair ===
Scanair var et dansk, senere skandinavisk, flyselskap opprettet som et konsortium med SAS og en rekke andre investorer som deltagere i 1961. Selskapet fokuserte på pakkereiser fra Skandinavia til destinasjoner i Sør-Europa, og var i så måte det første virkelige skandinaviske charterselskapet. I 1966 ble Scanair omstrukturert til et syndikat, og ble innlemmet som et heleid datterselskap av SAS-gruppen med 3/7 svensk-, 2/7 dansk- og 2/7 norsk eierskap. En rekke av SAS' større jetfly ble brukt i selskapets produksjon, blant andre Douglas DC-8, DC-10 og Boeing 747–200 som åpnet for flyvninger til mer eksotiske destinasjoner.Tross sterke passasjertall slet Scanair på hele 1980-tallet med store underskudd. Den 1. januar 1994 gikk selskapet ut av SAS-gruppen da det slo seg sammen med danske Conair, og etablerte det nye flyselskapet Premiair.
== Ulykker ==
== Referanser ==
== Litteratur ==
Björnelid, Richard (2011). SAS – om konsten att sänka ett flygbolag (svensk). Stockholm: Atlas. ISBN 978-91-7389-396-1.
Buraas, Anders (1972). Fly over fly: Historien om SAS. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 82-05-00891-4.
Hall, Åke (2002). Luftens Vikingar – en bok om SAS alla flygplan (svensk). Nässjö: Air Historic Research. ISBN 91-973892-3-4.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) SAS Scandinavian Airlines – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) SAS Scandinavian Airlines – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
SAS' norske nettsider
SAS-gruppen
SAS Ground Handling
SAS Cargo
SAS-museet
Liste over hendelser med SAS-fly | Scandinavian Airlines Flight 871 var en flyulykke som fant sted i den tyrkiske hovedstaden Ankara med Sud Aviation Caravelle den 19. januar 1960. | 2,513 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kaka_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Kaka (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere'] | Kaka har flere betydninger:
Kaka, en art i gruppen New Zealand-papegøyer
Kaká, fotballspilleren Ricardo Izecson dos Santos Leite | Kaka har flere betydninger:
Kaka, en art i gruppen New Zealand-papegøyer
Kaká, fotballspilleren Ricardo Izecson dos Santos Leite | Kaka har flere betydninger: | 2,514 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Patrik_Sundstr%C3%B6m | 2023-02-04 | Patrik Sundström | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Helsingborgs IF', 'Kategori:Fotballspillere for Landskrona BoIS', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Dan Patrik Sundström (født 12. august 1970) er en svensk tidligere fotballspiller. Sundström, som var midtbanespiller, har spilt for Malmö FF og Helsingborgs IF i Allsvenskan, samt for Landskrona BoIS i Superettan.
| Dan Patrik Sundström (født 12. august 1970) er en svensk tidligere fotballspiller. Sundström, som var midtbanespiller, har spilt for Malmö FF og Helsingborgs IF i Allsvenskan, samt for Landskrona BoIS i Superettan.
== Klubbkarriere ==
=== Malmö FF ===
Sundström startet sin karriere i svensk toppfotball da han kom til Malmö FF fra Högaborgs BK foran 1990-sesongen. Fra 1990 til 1992 spilte han 28 kamper og scoret ett mål for klubben i Allsvenskan.
=== Helsingborgs IF ===
Sundström gikk til Malmö FFs rivaler Helsingborgs IF i 1993. Fra da og fram til 1997 spilte Sundström 93 kamper og scoret ni mål for klubben i Allsvenskan.
=== Landskrona BoIS ===
Sundström spilte for Landskrona BoIS fra 1998 til 2002. Klubben hadde nettopp rykket opp fra Division 2 Södra Götaland da han kom til klubben, og spilte i Division 1 Södra i 1998 og 1999. Klubben overlevde sammenslåingen av de to avdelingene på nest øverste nivå i svensk fotball, og spilte fra 2000 i Superettan. Klubben rykket opp til Allsvenskan etter å ha sikret seg andreplassen i Superettan i 2001, men Sundström måtte legge opp på grunn av en skadd akillessene uten å ha spilt for klubben i Allsvenskan.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3.
== Eksterne lenker ==
«Patrik Sundström», profil på SvFFs hjemmeside (sv) | | fsted = | 2,515 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bertil_Svensson | 2023-02-04 | Bertil Svensson | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Bertil Svensson er en svensk tidligere fotballspiller. Svensson, som var keeper, spilte 26 kamper for Malmö FF i Allsvenskan fra 1961 til 1962.
| Bertil Svensson er en svensk tidligere fotballspiller. Svensson, som var keeper, spilte 26 kamper for Malmö FF i Allsvenskan fra 1961 til 1962.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. | Bertil Svensson er en svensk tidligere fotballspiller. Svensson, som var keeper, spilte 26 kamper for Malmö FF i Allsvenskan fra 1961 til 1962. | 2,516 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tony_Str%C3%B6m | 2023-02-04 | Tony Ström | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fødsler 2. februar', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Tony Ström er en svensk tidligere fotballspiller. Ström, som var keeper, spilte 26 kamper for Malmö FF i Allsvenskan i 1981.
| Tony Ström er en svensk tidligere fotballspiller. Ström, som var keeper, spilte 26 kamper for Malmö FF i Allsvenskan i 1981.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. | Tony Ström er en svensk tidligere fotballspiller. Ström, som var keeper, spilte 26 kamper for Malmö FF i Allsvenskan i 1981. | 2,517 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_Eriksson_(fotballspiller,_f%C3%B8dt_1990) | 2023-02-04 | Magnus Eriksson (fotballspiller, født 1990) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for AA Gent', 'Kategori:Fotballspillere for AIK', 'Kategori:Fotballspillere for Brøndby IF', 'Kategori:Fotballspillere for Djurgårdens IF', 'Kategori:Fotballspillere for FC Väsby United', 'Kategori:Fotballspillere for Guizhou Renhe FC', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fotballspillere for San Jose Earthquakes', 'Kategori:Fotballspillere for Åtvidabergs FF', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Må ikke forveksles med Magnus Eriksson (tidligere fotballspiller for Malmö FF)Magnus Lennart Eriksson (født 8. april 1990) er en svensk fotballspiller som spiller for Djurgårdens IF Fotboll.
| Må ikke forveksles med Magnus Eriksson (tidligere fotballspiller for Malmö FF)Magnus Lennart Eriksson (født 8. april 1990) er en svensk fotballspiller som spiller for Djurgårdens IF Fotboll.
== Karriere ==
=== Tidlig karriere ===
Eriksson startet karrieren i AIK's fotballakademi. Han ble tatt opp i førstelaget i 2006, da Rikard Norling var manager for klubben, men Eriksson spilte aldri obligatoriske kamper for klubben. Etter to sesonger uten spill, ble Eriksson lånt ut til to geografisk nærliggende klubber, først Akropolis IF, og senere Väsby United. Eriksson gikk til Väsby United på mer permanent basis etter utlånsperioden. Eriksson tilbragte de neste to sesongene i klubben, som spilte i Superettan, og scoret elleve mål på 29 kamper i løpet av 2010-sesongen.
=== Åtvidabergs FF ===
Eriksson gikk til Åtvidabergs FF, som også spilte i Superettan, før 2011-sesongen. Det viste seg å bli en bra sesong for både klubben og Eriksson, og Eriksson scoret 15 mål på 30 kamper for klubben. Han var dermed tredje mestscorende i ligaen dette året, og biro til klubbens opprykk til Allsvenskan. I 2012-sesongen scoret Eriksson elleve mål på 20 kamper før han ble solg til belgiske Gent under overgangsvinduet sommeren 2012.
=== Gent ===
Det ble kjent 21. august 2012 at Eriksson skulle spille for Gent i Jupiler Pro League. Eriksson spilte kun fire kamper i 2012/13-sesongen. Tre ulike managere ledet klubben perioden Eriksson var der, og han fikk lite spilletid.
=== Malmö FF ===
Eriksson gikk til Malmö FF 21. januar 2013, hvor han signerte en kontrakt for fire år. Eriksson vedkjente at en avgjørende faktor for overgangen, var at hans tidligere trener, Rikard Norling, som nå var manager for Malmö FF, hadde kontaktet ham personlig, og meddelt at han ønsket Eriksson til klubben.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Magnus Eriksson – UEFA
(en) Magnus Eriksson – Major League Soccer
(en) Magnus Eriksson – Transfermarkt
(en) Magnus Eriksson – national-football-teams.com
(en) Magnus Eriksson – WorldFootball.net
(en) Magnus Eriksson – Soccerbase.com
(en) Magnus Eriksson – FootballDatabase.eu
(en) Magnus Eriksson – Soccerway
(en) Magnus Eriksson – FBref | Magnus Eriksson er en svensk tidligere fotballspiller. Eriksson, som var spiss, spilte to kamper og scoret ett mål for klubben i 1996. | 2,518 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stockholms_stadshus | 2023-02-04 | Stockholms stadshus | ['Kategori:18°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Stockholm', 'Kategori:Rådhus i Sverige'] | Stockholms stadshus er rådhuset i Sveriges hovedstad, Stockholm. Det ligger til Hantverkargatan på øya Kungsholmen i Mälaren. Stadshuset er tegna av arkitekt Ragnar Östberg. Det blei innvidd 23. juni 1923.
| Stockholms stadshus er rådhuset i Sveriges hovedstad, Stockholm. Det ligger til Hantverkargatan på øya Kungsholmen i Mälaren. Stadshuset er tegna av arkitekt Ragnar Östberg. Det blei innvidd 23. juni 1923.
== Prosjektet ==
Det var i 1907 det blei vedtatt å bygge nytt rådhus i Stockholm. Det skulle ligge på plassen der Eldkvarn, ei dampdrevet kvern som brant ned 31. oktober 1878, hadde ligget. Etter en arkitektkonkurranse fikk Ragnar Östberg i oppdrag å tegne Stadshuset.
Det tok tolv år, fra 1911 til 1923, å bygge huset. Det gikk med nærmere en million handslåtte og sju millioner maskinslåtte teglstein, samt 18 600 000 biter forgylt mosaikk. Den mørkerøde teglsteinen (munktegel) kommer fra Lina tegelbruk utenfor Södertälje. Portene er lagd av svarteik fra Riksäpplet, et krigsskip som sank i 1676.
De norske arkitektene Georg Eliassen og Andreas Bjercke, som med sitt felles arkitektfirma satte et sterkt preg på norsk arkitektur i mellomkrigstida, var begge assistenter for Östberg på stadshusprosjektet.
Stockholm stadshus blei innvia midtsommerkvelden 23. juni 1923, på dagen 400 år etter at Gustav Vasa gjorde sitt inntog i Stockholm. Innvielsesstalene blei holdt av Verner von Heidenstam og Hjalmar Branting.
Dette prosjektet er blitt sammenlikna med bygginga av middelalderens katedraler, der de fremste blant landets håndverkere arbeidde med tradisjonell byggemetoder, side om side med kunstnere – og med arkitekt som en dirigent midt i det hele.
== Saler og aktiviteter ==
Stadshuset regnes som et av Sveriges fremste byggverk i nasjonalromantisk stil. Huset inneholder både kontorer, møtelokaler og festsaler.
Inspirert av italienske renessansepalass anla Östberg stadshuset rundt to «piazzaer», Borgargården og Blå hallen. Blå hallen er faktisk ikke blå. Opprinnelig mente Östberg å belegge veggene med blå puss, men da han så den vakre røde teglen, ombestemte han seg. Hallen er mest kjent som åsted for middagen i forbindelse med de årlige utdelingene av nobelprisene. Orgelet i Blå Hallen har 10 271 piper fordelt på 138 stemmer. Det er Skandinavias største orgel. I etasjen over ligger Gyllene Salen, som fått navn etter de drøyt 18 millioner gullmosaikkbitene som dekorerer veggene. Mosaikken har motiv fra Sveriges historie med blant annet Mälardrottningen, symbolet på Stockholm.
I Rådsalen møtes kommunestyret (kommunfullmäktige) i Stockholm hver tredje mandag. Møblene i denne salen er formgitt av Carl Malmsten.
== Tårnet og de tre kronene ==
Toppen av stadshuset voldte Östberg store vansker. Så seint som i 1919 var det usikkert hvordan tårnet skulle avsluttes. Lenge var det planen å sette opp en statue i toppen, men det var vanskelig å få den på plass. Den skulle heises opp gjennom en sjakt som løper fra bakken gjennom heile tårnet. Et forsøk blei gjort med en statue i full skala, men av lettere materiale, men konklusjonen var at prosjektet var ugjennomførbart.
Til slutt endte en opp med et gyllent tårnspir med tre kroner, det gamle symbolet på Sverige. Dermed skulle det vises at Stadshuset ikke bare var et Stockholms-anliggende, men at dette er ei bygning for heile riket.
Tårnet er 106 meter høyt. Det går heis til femte etasje, men en kan også gå 365 trappetrinn. Vel oppe har en ei strålende utsikt over hovedstaden. Kula som bærer de tre kronene, har en diameter på fira meter. Kronene sitter ca. åtte meter fra hverandre og er 2,2 meter breie.
== Stadshusparken ==
Stadshuset ligger ved bredden av Mälaren. Mellom huset og sjøen ligger en liten park, Stadshusparken eller Stadshusträdgården, som er rikt utsmykka med skulpturer. Her finner vi blant annet Carl Eldhs tre marmorstatuer Dikteren, Poeten og Maleren. Disse viser hhv. August Strindberg, Gustaf Fröding og Ernst Josephson. Statuene, som kom på plass i 1923, vakte i samtida noe anstøt fordi figurene er nakne.
Andre Carl Eldh-verk i parken er bronseskulpturene Sangen og Dansen. Christian Eriksson har modellert et relieff av Carl Larsson. Han har også lag den ca. 20 meter høye søylen med Engelbrekt Engelbrektsson.
== Litteratur ==
Atmer, Ann Katrin Pihl: Stockholms stadshus och arkitekten Ragnar Österberg, Natur & Kultur 2011
Bäckström, Mattias: Stockholms stadshus – forntid och samtid, Konstvetenskapliga institutionen, Uppsala universitet 1998.
Cornell, Elias: Ragnar Östberg, svensk arkitekt, Byggmästaren, Stockholm 1965.
Cornell, Elias og Ivar Sviestins: Stockholms stadshus, Byggförlaget, Stockholm 1992.
Eklund, Hans: Ur Stadshusets historia 1901-1923, Silander & Fromholtz, Stockholms stadsmuseum och Stadshusets vänförening, Stockholm 2002.
Josephson, Ragnar, «Stockholms stadshus», i Ord och bild, Stockholm 1922.
Roosval, Johnny (red.): Stockholms stadshus vid dess invigning midsommarafton 1923, Gunnar Tisells tekniska förlag, Stockholm 1923.
Wickman, Mats: Stadshuset i Stockholm, Sellin & partner, Stockholm 1993.
Östberg, Ragnar: Stadshuset – en vägvisare, Gunnar Tisells tekniska förlag, Stockholm 1922.
Östberg, Ragnar: En arkitekts anteckningar: Med bilder och verk av författaren, Natur och Kultur, Stockholm 1928.
Östberg, Ragnar: Stockholms stadshus, Norstedt, Stockholm 1929.
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Stockholm City Hall – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stockholms stadshus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Stockholms stadshus | Stockholms Stadshus AB er et svensk kommunalt selskap som fungerer som holdingselskap for hoveddelen av de virksomheter som Stockholm kommune har valgt å drive som aksjeselskap. | 2,519 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kea_(fugl) | 2023-02-04 | Kea (fugl) | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av John Gould', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1856', 'Kategori:New Zealand-papegøyer', 'Kategori:New Zealands endemiske fugler', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Ornitologistubber', 'Kategori:Stubber 2020-05'] | Kea (Nestor notabilis) er en fugl i gruppen New Zealand-papegøyer og en av to nålevende arter i slekten Nestor. Arten er endemisk for Sørøya på New Zealand, der den trives i litt høyereliggende områder enn kaka (N. meridionalis).
| Kea (Nestor notabilis) er en fugl i gruppen New Zealand-papegøyer og en av to nålevende arter i slekten Nestor. Arten er endemisk for Sørøya på New Zealand, der den trives i litt høyereliggende områder enn kaka (N. meridionalis).
== Beskrivelse ==
Kea er en mellomstor papegøyefugl, som blir cirka 48 cm lang, målt fra issen til tuppen av stjerten, og typisk veier omkring 800–1000 gram.
Fjærdraken er hovedsakelig grønn, nærmest flaskegrønn med lysere grønne spetter. Vingene er grønne med mørkegrå styrefjær på oversiden og oransje og mørkegrå på undersiden. Det krummede overnebbet er langt og godt tilpasset å lete i bakken etter spiselige røtter.
== Atferd ==
Kea er en svært sosial art som praktiserer polygyni og et strengt hierarki. Fuglene er rovgriske og kan opptre i store flokker sammen med kaka. Kea har tilpasset seg forhold nær eller over snøgrensen og holder normalt til høyere i terrenget enn kaka, som trives best i lavereliggende områder. Om vinteren deler imidlertid artene habitat, siden kea migrerer høydemessig mellom sommer- og vinterbeite.
Kea er omnivor og spiser lokal frukt, bær, frø, røtter, blomster og blomsterknoper, nektar, små invertebrater og ulike larver, fugler, sau og ellers nesten alt spiselig den måtte komme over.
Kea hekker i skoger med Nothofagus som ligger i bratte fjellsider på elevasjoner fra 1 600 moh og høyere. Reiret plasseres i hulrom i bakken, under røttene på trærne. Hulrommene kan være forbundet av inntil 6 m lange ganger og flere større kamre. Fuglene legger typisk 2–5 egg som hunnen ruger i cirka 21 dager. Begge kjønn deltar med å mate ungene.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) kea i Encyclopedia of Life
(en) kea i Global Biodiversity Information Facility
(no) kea hos Artsdatabanken
(en) kea hos Fossilworks
(en) kea hos ITIS
(en) kea hos NCBI
(en) Kategori:Nestor notabilis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Nestor notabilis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nestor notabilis – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=BirdLife International 2012. Nestor notabilis. | 2,520 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kea_(andre_betydninger) | 2023-02-04 | Kea (andre betydninger) | ['Kategori:Pekere', 'Kategori:Trebokstavsord'] | Kea har flere betydninger:
Kea (fugl), en papegøyefugl i gruppen New Zealand-papegøyer
Kea, ei øy i øygruppen Kykladene i Egeerhavet | Kea har flere betydninger:
Kea (fugl), en papegøyefugl i gruppen New Zealand-papegøyer
Kea, ei øy i øygruppen Kykladene i Egeerhavet | Kea har flere betydninger: | 2,521 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jegernes_Interesseorganisasjon | 2023-02-04 | Jegernes Interesseorganisasjon | ['Kategori:Jakt i Norge', 'Kategori:Norske friluftslivsorganisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 2012', 'Kategori:Skytterorganisasjoner i Norge'] | Jegernes Interesseorganisasjon (JI) er en norsk interesseorganisasjon for jegere som et alternativ til Norges Jeger- og Fiskerforbund. Hovedfokuset til JI er å bidra til økt forståelse av viktigheten av å ta vare på jakten i et stadig mer urbanisert samfunn.Forløperen til JI het Norges Jegerforbund og ble etablert i 2009.. I 2012 ble det gjennomført nytt stiftelsesmøte med navneendring til Jegernes Interesseorganisasjon som gjorde jegerorganisasjonen landsdekkende .
| Jegernes Interesseorganisasjon (JI) er en norsk interesseorganisasjon for jegere som et alternativ til Norges Jeger- og Fiskerforbund. Hovedfokuset til JI er å bidra til økt forståelse av viktigheten av å ta vare på jakten i et stadig mer urbanisert samfunn.Forløperen til JI het Norges Jegerforbund og ble etablert i 2009.. I 2012 ble det gjennomført nytt stiftelsesmøte med navneendring til Jegernes Interesseorganisasjon som gjorde jegerorganisasjonen landsdekkende .
== Se også ==
Liste over skytterorganisasjoner
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisiell hjemmeside for Jegernes Interesseorganisasjon | | oppløst = | 2,522 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013_i_Evenes | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 i Evenes | ['Kategori:Politikk i Evenes', 'Kategori:Stortingsvalget 2013 i Nordland'] | Stortingsvalget 2013 i Evenes ble avholdt 9. september 2013 i Evenes kommune i Nordland.
Det var 1 047 stemmeberettigede velgere i Evenes. Av disse avga 794 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
| Stortingsvalget 2013 i Evenes ble avholdt 9. september 2013 i Evenes kommune i Nordland.
Det var 1 047 stemmeberettigede velgere i Evenes. Av disse avga 794 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
== Referanser == | Stortingsvalget 2013 i Evenes ble avholdt 9. september 2013 i Evenes kommune i Nordland. | 2,523 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Johansson | 2023-02-04 | Lars Johansson | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Lars Johansson er navnet til flere personer:
Lars Johansson (fotballspiller), svensk fotballspiller aktiv for Malmö FF i 1939 og 1940.
Lars Johansson (politiker) (f. 1950), svensk politiker for Socialdemokraterna og medlem av riksdagen siden 2002.
Lars Johansson (ishockeyspiller) (f. 1987), svensk ishockeyspiller | Lars Johansson er navnet til flere personer:
Lars Johansson (fotballspiller), svensk fotballspiller aktiv for Malmö FF i 1939 og 1940.
Lars Johansson (politiker) (f. 1950), svensk politiker for Socialdemokraterna og medlem av riksdagen siden 2002.
Lars Johansson (ishockeyspiller) (f. 1987), svensk ishockeyspiller | Lars Johansson er navnet til flere personer: | 2,524 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gullkaka | 2023-02-04 | Gullkaka | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av John Gould', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1836', 'Kategori:New Zealand-papegøyer', 'Kategori:Norfolkøyas fauna', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Ornitologistubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Utdødde fugler', 'Kategori:Utryddede arter på IUCNs rødliste'] | Gullkaka (Nestor productus) er en fugl i gruppen New Zealand-papegøyer som nå er utryddet. Arten var endemisk for et fåtall øyer i Oseania.
| Gullkaka (Nestor productus) er en fugl i gruppen New Zealand-papegøyer som nå er utryddet. Arten var endemisk for et fåtall øyer i Oseania.
== Beskrivelse ==
Gullkaka døde ut i naturen på Norfolkøya, ei øy mellom New Zealand og Ny-Caledonia, på midten av 1800-tallet, og på Phillip Island litt senere. Det siste kjente eksemplaret i fangenskap døde i London i 1851.Arten, som hadde enda lenger overnebb enn kea (N. notabilis), ble observert sittende på fjellformasjoner og i tretopper mens den spiste blomsterknopper. Den var relativ tam og lett å fange, så den ble jaktet til utryddelse av datidens fanger og nybyggere, som både spiste fuglene og holdt dem som kjæledyr.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) gullkaka i Global Biodiversity Information Facility
(no) gullkaka hos Artsdatabanken
(en) gullkaka hos Fossilworks
(en) gullkaka hos ITIS
(en) Kategori:Nestor productus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Nestor productus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Nestor productus – detaljert informasjon på Wikispecies | | rødlistereferanse=BirdLife International 2012. Nestor productus. | 2,525 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Johansson_(fotballspiller) | 2023-02-04 | Lars Johansson (fotballspiller) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere'] | Lars Johansson var en svensk fotballspiller. Johansson spilte fire kamper og scoret to mål for Malmö FF i 1939/40-sesongen av Allsvenskan.
| Lars Johansson var en svensk fotballspiller. Johansson spilte fire kamper og scoret to mål for Malmö FF i 1939/40-sesongen av Allsvenskan.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3.
Rikard Smitt (2009). Ända sedan gamla dagar... (svensk). Malmö: Project Management AB. ISBN 978-91-633-5767-1. | Lars Johansson var en svensk fotballspiller. Johansson spilte fire kamper og scoret to mål for Malmö FF i 1939/40-sesongen av Allsvenskan. | 2,526 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vom_Kriege | 2023-02-04 | Vom Kriege | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Idéhistorie', 'Kategori:Krigshistorie', 'Kategori:Militærteori', 'Kategori:Politisk historie'] | Vom Kriege (Om krig) er Carl von Clausewitz' verk om krigføring på hovedsakelig strategisk og i mindre grad taktisk nivå. Verket regnes som et betydelig bidrag til politisk og militær analyse, og skjønt det tildels er kontroversielt, har det påvirket både militærstrateger og politikere i eftertiden. Det forble ufullendt.
| Vom Kriege (Om krig) er Carl von Clausewitz' verk om krigføring på hovedsakelig strategisk og i mindre grad taktisk nivå. Verket regnes som et betydelig bidrag til politisk og militær analyse, og skjønt det tildels er kontroversielt, har det påvirket både militærstrateger og politikere i eftertiden. Det forble ufullendt.
== Tilblivelse ==
Det er ukjent nøyaktig når von Clausewitz påbegynte arbeidet med verket, men det er i all hovedsak oppstått efter Napoleonskrigene, mellom 1816 og 1823, muligens i forbindelse med hans manuskript til Nachrichten über Preußen in seiner größten Katastrophe (Beretning om Preussens største katastrofe), som ble skrevet i 1824/25. Forfatteren var i denne tidsperioden svært beskjeftiget med sin stilling ved krigsskolen, og det må antas at han hadde begrenset tid til å skrive. I 1827 påbegynte von Clausewitz arbeidet med å revidere og klargjøre sine skrifter til utgivelse, men i 1830 ble han utnevnt til stabssjef for en eksepedisjonsstyrke som skulle slå ned en oppstand i Polen, og han døde påfølgende år. Hans kone Marie Sophie von Brühl redigerte og utga hans samlede verker i ti bind fra 1832 til 1835. Vom Kriege utgjør de første tre bindene av dette verket.
== Grunntanker ==
Verket bygger hovedsakelig på eksempler fra krigshistorien, med fokus på de to politiske og militære lederne Fredrik II av Preussen (Fredrik den store) og spesielt Napoléon Bonaparte, som representerte den mest moderne militærstrategen i forfatterens samtid. Imidlertid er ikke boken begrenset til militær tenkning; den binder væpnede konflikter inn i en større sammenheng, slik det fremgår av Clausewitz' kanskje mest kjente påstand «Krigen er bare en fortsettelse av politikken med andre midler»:
So sehen wir also, daß der Krieg nicht bloß ein politischer Akt, sondern ein wahres politisches Instrument ist, eine Fortsetzung des politischen Verkehrs, ein Durchführen desselben mit anderen Mitteln.Slik sett er altså krigen ikke bare en politisk handling, men et virkelig politisk instrument, en fortsettelse av den politiske virksomheten, en iverksettelse av den med andre virkemidler.
Dette fører til to konsekvenser: For det første vil det ikke kunne oppstå noen krig dersom en motstander mangler vilje eller ressurser til å føre en forsvarskrig, og for det annet at det ikke er mulig å vinne en krig uten å gå på offensiven. Dette medfører i sin ytterste konsekvens derimot at en part som har både politisk vilje og militære ressurser til å føre både en angreps- og forsvarskrig, akkurat derfor vil kunne forhindre en slik krig. Denne tenkningen ligger til grunn for eftertidens avskrekningsstrategi, som preget Den kalde krigen, idet både NATO og Warszawapakten oppfylte begge kriterier.
== Hensikt, mål og midler ==
Den utvidede krigskunstens hensikt, å påtvinge motstanderen ens vilje, blir ifølge forfatteren fastsatt politisk, mens det militære målet for å oppnå dette er å levne fienden forsvarsløs. Et slikt mål oppnår man ved å følge en gitt strategi, som kan anta forskjellige former, hvorav noen bygger på rent militær maktbruk, mens andre virkemidler som propaganda (for å undergrave fiendens stridsvilje) er politiske tiltak, som allianser for å isolere motparten i internasjonalt samkvem. Derved er militære tiltak alltid underordnet en politisk vilje, hva som belyses i bokens første del og munner ut i postulatet om at krigen er en videreføring av politikken med andre midler, men ikke erstatter den.
== Strategi og taktikk ==
von Clausewitz trekker et skille mellom taktikk og strategi ved å tillegge selve stridshandlingen en sentral vekt, og definerer taktikken som «læren om bruken av militære krefter i strid», mens strategi er «bruken av de enkelte stridshandlingene for å oppnå krigens mål.» Han tar også for seg forskjellige former for strategier og taktikker, slik som aktiv angrepskrig i motsetning til utmattelseskrig (for eksempel ved beleiring) og geriljakrig. Dette siste illustrerer han med den spanske motstanden mot Napoleon i perioden 1808 til 1814, som han betegner som «den lille krigen». Selv om denne form for krigføring ikke hadde vært ukjent, var det von Clausewitz som utformet prinsippene som blant annet Leo Trotski og Mao Zedong nyttiggjorde seg under henholdsvis den russiske og den den kinesiske borgerkrigen.
== Noter ==
== Referanser ==
== Kilder ==
Vom Kriege (tysk) på Prosjekt Gutenberg
On War, nettversjon av boken (engelsk) | Vom Kriege (Om krig) er Carl von Clausewitz' verk om krigføring på hovedsakelig strategisk og i mindre grad taktisk nivå. Verket regnes som et betydelig bidrag til politisk og militær analyse, og skjønt det tildels er kontroversielt, har det påvirket både militærstrateger og politikere i eftertiden. | 2,527 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_V%C3%A5peneierforbund | 2023-02-04 | Norsk Våpeneierforbund | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jakt i Norge', 'Kategori:Norske friluftslivsorganisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1995', 'Kategori:Skytterorganisasjoner i Norge'] | Norsk Våpeneierforbund (NV) er en organisasjon som arbeider for å ta vare på våpeneieres interesser, og bevare bruk av våpen til jakt og idrett som en del av norsk tradisjon og kultur.
| Norsk Våpeneierforbund (NV) er en organisasjon som arbeider for å ta vare på våpeneieres interesser, og bevare bruk av våpen til jakt og idrett som en del av norsk tradisjon og kultur.
== Se også ==
Liste over skytterorganisasjoner
Skytesport
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisiell hjemmeside for Norsk Våpeneierforbund | }} | 2,528 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Elgeseter_g%C3%A5rd | 2023-02-04 | Elgeseter gård | ['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elgeseter', 'Kategori:Gårder i Trondheim', 'Kategori:Kulturminner i Trondheim', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Elgeseter gård, nå oftest kalt Vollan, var en storgård i Strinda kommune, ca. 1 km sør for Trondheim sentrum. I 1863 ble bygrensen flyttet, og gården ble matrikulert med adressen Klostergata 1 i Trondheim kommune. Gården var i sin tid hovedgård for Elgeseter kloster.
Elgeseter gård var en meget stor eiendom, som omfattet hele Nidarø, Singsaker, Gløshaugen, det nåværende Elgeseter og Øya – og Tempe og Valene.I dag er størrelsen redusert til ca. 4 345 m², men navnet Elgeseter brukes fortsatt som navn på hele bydelen. På eiendommen står også Hagbarth Martin Schytte-Bergs bygning for Statsarkivet fra 1922.Av gårdens bygninger er det kun hovedbygningen som fortsatt står.
| Elgeseter gård, nå oftest kalt Vollan, var en storgård i Strinda kommune, ca. 1 km sør for Trondheim sentrum. I 1863 ble bygrensen flyttet, og gården ble matrikulert med adressen Klostergata 1 i Trondheim kommune. Gården var i sin tid hovedgård for Elgeseter kloster.
Elgeseter gård var en meget stor eiendom, som omfattet hele Nidarø, Singsaker, Gløshaugen, det nåværende Elgeseter og Øya – og Tempe og Valene.I dag er størrelsen redusert til ca. 4 345 m², men navnet Elgeseter brukes fortsatt som navn på hele bydelen. På eiendommen står også Hagbarth Martin Schytte-Bergs bygning for Statsarkivet fra 1922.Av gårdens bygninger er det kun hovedbygningen som fortsatt står.
== Historie ==
Elgeseter gård var hovedgård for Elgeseter kloster frem til reformasjonen. Klosteret ble etablert i 1183, men gården er trolig mye eldre enn dette.Etter reformasjonen ble Elgeseter kloster sekularisert, og gården ble deretter krongods. I 1580 ble den gitt som len til en Hans Knudssøn, som hadde utmerket seg under svenskenes felttog mot Trøndelag 1563–70.I 1669 ble gården solgt til den første private eieren, oberstløytnant Wellichen i København.
Gjennom størstedelen av 1700-tallet, var den i familien Klingenbergs eie. Fra 1796 startet utstykking av eiendommen. I 1819 hadde den ennå ca. 375 mål mark, mesteparten dyrket.I matrikkelen fra 1838 er det oppført rundt 30 eiendommer som var utskilt fra Elgeseter gård, og i 1886 var antallet økt til 112 bruksnummer.De siste private eierne av hovedbruket var orgelbyggerne Albrechtsen og Christensen. I 1850 kjøpte Trondheim kommune gården på auksjon, for å benytte den som tvangarbeidsanstalt. Den ble benyttet til dette formålet helt frem til 1910, avbrutt av en periode, 1854–1863, da den fungerte som kvinnefengsel. Fra 1911 er hovedbygningen benyttet som utleieboliger.
I dag inngår hovedlåna med gårdsrom i gårdsnummer 405 bruksnummer 54, en eiendom på rundt 4 345 m². Selv om Statsarkivets gamle bygning og Elgeseters hovedbygning står på samme eiendom, er de matrikulert til ulike adresser: Statsarkivbygningen til Høyskoleveien 12; Elgeseter gårds gamle hovedbygning til Klostergata 1.
Hjemmelshaver for eiendommen siden 1920-tallet er staten v/Statsbygg. Trondheim kommune leier ut hovedbygningen til boliger, via fremleie fra Statsbygg.
== Hovedbygningen ==
På et udatert, usignert kart som antas å være fra rundt 1695, er gården inntegnet med bygninger rundt et lukket firkanttun. De siste drifts- og uthusbygningene ble revet da bygningen for Statsarkivet ble reist i 1920-årene, og nå er det kun hovedlåna som står igjen av det gamle gårdsanlegget. Bygningen er ikke fredet, men er vurdert av byantikvaren til å ha høy antikvarisk verdi. Den er en panelt trebygning i to etasjer, i hovedsak laftet. Det er ikke en typisk trønderlån. Arkitekturhistorikeren Kerstin Gjesdahl Noach mener det er mulig at bygningen allerede i 1793 var resultat av på- og sammenbygning av flere enkelthus. Bygningen har en kort fløy mot Klostergaten, og en litt lengre fløy av mur langs Høyskoleveien. Denne fløyen ble bygget i 1868 for tvangsarbeidsanstalten. Fløyen fra 1868 var opprinnelig lengre, men formannskapet ga staten tillatelse til å rive deler av den i 1927. Vinduene i murdelen er endret, men mot gården kan man se noen av de nå gjenmurte, buete vinduene.
Alderen på hovedbygningens eldste deler er ikke mulig å fastslå nøyaktig uten nærmere bygningsarkeologiske undersøkelser. Bygningen har klare trekk fra perioden rundt 1900. I Trondheim kommunes kommuneplan – arealdel 2012–24 vedlegg 5 Hensynssoner utvalgte kulturmiljø – er gården spesielt nevnt under pkt. 11.8 (dat. 4. desember 2012) Beskrivelsene er svært kortfattede, og kun ment som stikkord for hvilke historisk og antikvarisk relaterte miljøkvaliteter de enkelte områdene har (fra forordet): «Vollan (Elgeseter) er en av de gamle gårdene i byens nære omegn». Bygningen har fått betegnelsen Klasse B «Høy antikvarisk verdi» på kommunens Aktsomhetskart kulturminner, som er knyttet til kommuneplanen. Klasse B i byantikvarens klassifisering omfatter bygninger og anlegg som er sjeldne på en eller flere måter. De faller hovedsakelig innenfor én eller flere av følgende kategorier:
Er og alltid har vært helt eller nesten enestående
Har vært med på å introdusere en (ny) retning innen byggekunsten
Tilhører typer som tidligere har vært vanlige, men som nå nesten er forsvunnet
Sjeldent velbevarte bygninger og anlegg
Anses berettiget til særlig omsorgsfull pleie på grunn av sin nåværende eller tidligere bruk, eller tilknytning til personer eller hendelserPunkt 3 og 5 er spesielt aktuelle for hovedbygningen på Elgeseter gård. Punkt 3 fordi den er et eksempel på/rester av en sentrumsnær storgård, punkt 5 som hovedgård for Elgeseter kloster; som det store hovedbruket som har gitt bydelen Elgeseter sitt navn og avgitt arealer til mange kjente eiendommer og bygninger; som tvangsarbeidsanstalt og kvinnefengsel. Den har også tilknytning til forfatteren Sigrid Undset, som tilbrakte sommerferier her som barn, da hennes farfar, Halvor Undset, var forstander for tvangsarbeidsanstalten.
== Gårdsnavnet ==
Det siste leddet i navnet Elgeseter, ”setr” betyr sete/bosted, men betydningen av det første leddet (El-; Elle- eller Elge- avhengig av skrivemåte) er ikke forklart. Oluf Rygh skrev i Norske Gaardnavne fra 1897 om navnet Elsæter/Elgeseter at betydningen av første ledd er usikker. Han skrev videre: «Da Gaarden var bleven Plads for Kloster og Kirke foranledigede dette en Omtydning af Navnet til Helgasetr, det hellige Sæde (”sancta sedes”), som dog ikke fortrængte den gamle Form.»
I Norsk stadnamnleksikon (1976) nevner historiker Jørn Sandnes ulike skrivemåter, som Ælgisætr og Helgasetr i middelalderen. Den gammelnorske formen var Elgisetr. Det første leddet har av en tidligere navneforsker, Magnus Olsen, vært tolket som det germanske alg (gotiske alhs), som betyr helligdom, og at det i så fall må ha vært et kultsted her fra hedensk tid. Sandnes gjengir dette, uten å diskutere det. Han skriver, som Rygh, at når navnet ofte er skrevet Helgasetr og lignende, er dette en omtydning, etter at det kom kloster hit.I 2001 skrev navneforskeren Per Vikstrand at spørsmålet om et sakralt ”*alh- ” noen gang har eksistert i Norden, tilhører sakralnavneforskningens mest kompliserte og mangefasetterte problem, og sannsynligvis aldri kan gis en entydig løsning.Fra 1700-tallet begynte navnet Vollan å bli brukt om gården. Historikeren Wilhelm K. Støren mente dette kunne være et gammelt, folkelig navn basert på «Sprjotarvollene/-vollan», som området kaltes i sagaen.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Bratberg, Terje (1996) Trondheim byleksikon. Oslo, Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-0642-8 e-bok fra bokhylla.no
Christiansen, Per R. (2009) «Elgeseter gård». I: Hus med hedersmerke, s. 118–119. Trondheim, Tapir. ISBN 978-82-519-2475-7
Noach, Kerstin G. (2007) «Elgeseter gård ...» I: Trondhjemske samlinger, s. 63–76.
Osnes, H. (red.)(1939) Strinda bygdebok, bind I, s. 343–344 Trondheim, Bygdebokkomiteen. (e-bok fra bokhylla.no)
Realpanteregisteret Strinda. Gnr. 62 (Elgeseter)
Støren, Wilhelm K. (1983) Sted og navn i Trondheim, s. 190. Trondheim, Brun. ISBN 82-7028-471-8
Undset, Sigrid (2004) Elleve år. Oslo, Den norske bokklubben. ISBN 82-525-2659-4
== Eksterne lenker ==
(en) Elgeseter gård – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Elgeseter gård, nå oftest kalt Vollan, var en storgård i Strinda kommune, ca. 1 km sør for Trondheim sentrum. | 2,529 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Fritz_Landgren | 2023-02-04 | Fritz Landgren | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. november', 'Kategori:Dødsfall i 1977', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fødsler 7. januar', 'Kategori:Fødsler i 1891', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere', 'Kategori:Svenske idrettsledere'] | Fritz August Landgren (født 7. januar 1891, død 12. november 1977) var en svensk fotballeder og fotballspiller. Landgren var en av Malmö FFs grunnleggere, og var styreleder for klubben i tre perioder, fra 1916 til 1918, fra 1922 til 1926 og fra 1929 til 1934. Landgren spilte også for klubben som keeper fra 1910 til 1915, før de nasjonale fotballseriene ble dannet i Sverige.
| Fritz August Landgren (født 7. januar 1891, død 12. november 1977) var en svensk fotballeder og fotballspiller. Landgren var en av Malmö FFs grunnleggere, og var styreleder for klubben i tre perioder, fra 1916 til 1918, fra 1922 til 1926 og fra 1929 til 1934. Landgren spilte også for klubben som keeper fra 1910 til 1915, før de nasjonale fotballseriene ble dannet i Sverige.
== Referanser == | Fritz August Landgren (født 7. januar 1891, død 12. | 2,530 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013_i_Beiarn | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 i Beiarn | ['Kategori:Politikk i Beiarn', 'Kategori:Stortingsvalget 2013 i Nordland'] | Stortingsvalget 2013 i Beiarn ble avholdt 9. september 2013 i Beiarn kommune i Nordland.
Det var 898 stemmeberettigede velgere i Beiarn. Av disse avga 714 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
| Stortingsvalget 2013 i Beiarn ble avholdt 9. september 2013 i Beiarn kommune i Nordland.
Det var 898 stemmeberettigede velgere i Beiarn. Av disse avga 714 stemme. De godkjente stemmene fordelte seg slik på partiene:
== Referanser == | Stortingsvalget 2013 i Beiarn ble avholdt 9. september 2013 i Beiarn kommune i Nordland. | 2,531 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_G._Raaen | 2023-02-04 | Olav G. Raaen | ['Kategori:Ap-politikere i Nord-Trøndelag', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1987', 'Kategori:Fødsler 28. mai', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Lokalpolitikere i Hegra', 'Kategori:Lokalpolitikere i Stjørdal', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske advokater', 'Kategori:Norske embets- og tjenestemenn', 'Kategori:Personer fra Stjørdal kommune'] | Olav Birger Guneriussen Raaen (født 28. mai 1904 i Hegra i Nord-Trøndelag, død 16. mai 1987 i Stjørdal i Nord-Trøndelag) var en norsk overrettssakfører, ligningssjef og politiker (Ap).
Han var sønn av gårdbruker og løytnant Gunnerius Gunnarsen Raaen og hustru Mette Gresseth. Faren var politisk engasjert som radikal venstremann (arbeiderdemokrat). Han giftet seg i 1936 med Svanhild Haugen, datter av politikonstabel og løytnant Johan Ræder Haugen og Gunhild Malvine Haugen, født Andersen, i Trondheim.Raaen hadde juridisk embedseksamen fra 1933 og sakførerbevilling fra 1934. Han var kasserer i Hegra Sparebank 1937–1942. Under den tyske okkupasjonen ble han arrestert og fengslet på Falstad i et par måneder i 1942. I 1947 flyttet han med familien fra Hegramo til Stjørdalshalsen for å tiltre stillingen som ligningssekretær i Stjørdal kommune, senere ligningssjef i storkommunen Stjørdal etter kommunesammenslåingen i 1962.Raaen var medlem av Hegra kommunestyre 1936–1941 og 1945–1947, i den siste perioden som Hegras varaordfører. Han var også formann i trygdekassen, styreformann ved pleiehjemmet og styreformann i det kommunale elektrisitetsverket. Raaen var medlem av Stjørdal kommunestyre 1952–1955 og 1960–1963. Han var også viseformann i styret ved Trondhjems Hospital. Han var styreformann i Hegra Idrettslag 1945–1946.
| Olav Birger Guneriussen Raaen (født 28. mai 1904 i Hegra i Nord-Trøndelag, død 16. mai 1987 i Stjørdal i Nord-Trøndelag) var en norsk overrettssakfører, ligningssjef og politiker (Ap).
Han var sønn av gårdbruker og løytnant Gunnerius Gunnarsen Raaen og hustru Mette Gresseth. Faren var politisk engasjert som radikal venstremann (arbeiderdemokrat). Han giftet seg i 1936 med Svanhild Haugen, datter av politikonstabel og løytnant Johan Ræder Haugen og Gunhild Malvine Haugen, født Andersen, i Trondheim.Raaen hadde juridisk embedseksamen fra 1933 og sakførerbevilling fra 1934. Han var kasserer i Hegra Sparebank 1937–1942. Under den tyske okkupasjonen ble han arrestert og fengslet på Falstad i et par måneder i 1942. I 1947 flyttet han med familien fra Hegramo til Stjørdalshalsen for å tiltre stillingen som ligningssekretær i Stjørdal kommune, senere ligningssjef i storkommunen Stjørdal etter kommunesammenslåingen i 1962.Raaen var medlem av Hegra kommunestyre 1936–1941 og 1945–1947, i den siste perioden som Hegras varaordfører. Han var også formann i trygdekassen, styreformann ved pleiehjemmet og styreformann i det kommunale elektrisitetsverket. Raaen var medlem av Stjørdal kommunestyre 1952–1955 og 1960–1963. Han var også viseformann i styret ved Trondhjems Hospital. Han var styreformann i Hegra Idrettslag 1945–1946.
== Referanser == | Olav Birger Guneriussen Raaen (født 28. mai 1904 i Hegra i Nord-Trøndelag, død 16. | 2,532 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Transair-ulykken_i_Ndola_1961 | 2023-02-04 | Transair-ulykken i Ndola 1961 | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ulykker og hendelser med Douglas DC-6'] | Transair-ulykken i Ndola er kjent som flyulykken hvor FNs generalsekretær, Dag Hammarskjöld omkom.
Ulykken inntraff den 18. September 1961 under innflyvning til Ndola i Zambia, degang Nord-Rhodesia.
Under Kongokrisa var Transair Sweden engasjert av De forente nasjoner til transportoppdrag. Selskapet hadde stilt sin nyeste DC-6B Albertine SE-BDY til eksklusiv bruk for FNs generalsekretær.
Under et oppdrag hvor Hammarskjöld skulle møte Moise Tshombe styrtet flyet i et skogholt få mil nord for flyplassen i Ndola (dagens Simon Kapwepwe internasjonale lufthavn). Alle ombord, en besetning på fem og elleve passasjerer omkom.
| Transair-ulykken i Ndola er kjent som flyulykken hvor FNs generalsekretær, Dag Hammarskjöld omkom.
Ulykken inntraff den 18. September 1961 under innflyvning til Ndola i Zambia, degang Nord-Rhodesia.
Under Kongokrisa var Transair Sweden engasjert av De forente nasjoner til transportoppdrag. Selskapet hadde stilt sin nyeste DC-6B Albertine SE-BDY til eksklusiv bruk for FNs generalsekretær.
Under et oppdrag hvor Hammarskjöld skulle møte Moise Tshombe styrtet flyet i et skogholt få mil nord for flyplassen i Ndola (dagens Simon Kapwepwe internasjonale lufthavn). Alle ombord, en besetning på fem og elleve passasjerer omkom.
== Ulykkesårsak ==
Årsaken til ulykken er aldri blitt klarlagt. Det var mange spekulasjoner omkring sabotasje og nedskytnig. Så sent som i mars 2015 nedsatte FNs generalsekretær Ban Ki-moon en kommisjon som skulle gjennomgå hendelsesforløpet på nytt.
== Etterminne ==
På ulykkesstedet er det reist en paviljong hvor det er utstilt enkelte gjenstander fra ulykkesflyet.
== Eksterne lenker ==
Dag Hammarskjöld archives on UN Archives website.
18 September 1961 UN Secretary-General Dag Hammarskjöld is killed and BBC | Transair-ulykken i Ndola er kjent som flyulykken hvor FNs generalsekretær, Dag Hammarskjöld omkom. | 2,533 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liridon_Kalludra | 2023-02-04 | Liridon Kalludra | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Kristiansund BK', 'Kategori:Fotballspillere for Ljungskile SK', 'Kategori:Fotballspillere for Sarpsborg 08 FF', 'Kategori:Fødsler 5. november', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Mitrovica', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske fotballspillere', 'Kategori:Utenlandske fotballspillere i Norge'] | Liridon Kalludra (født 5. november 1991) er en svensk fotballspiller som fra den 19. januar 2023 er klubbløs.
Han har tidligere spilt for Sarpsborg 08 i Tippeligaen, samt landslagsfotball for aldersbestemte lag for Sverige.
| Liridon Kalludra (født 5. november 1991) er en svensk fotballspiller som fra den 19. januar 2023 er klubbløs.
Han har tidligere spilt for Sarpsborg 08 i Tippeligaen, samt landslagsfotball for aldersbestemte lag for Sverige.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Liridon Kalludra – Transfermarkt
(en) Liridon Kalludra – Soccerway
(sv) Liridon Kalludra – Sveriges fotballforbund
(no) Liridon Kalludra – Norges Fotballforbund
(en) Liridon Kalludra – FBref
«Liridon Kalludra», profil på Kristiansund BKs hjemmeside
«Liridon Kalludra», profil på altomfotball.no | | år3 = 2010–2014 | 2,534 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Robsahm_(slekt) | 2023-02-04 | Robsahm (slekt) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etternavn', 'Kategori:Norske slekter', 'Kategori:Svenske slekter'] | Robsahm er en norsk og svensk slekt som opphavelig skal ha vært skotsk, der de het Robson. I Sverige begynte det med J. J. Robsahm som var nevnt 1587 og ledet til en svensk gren som i 1819 ble adelig og kalt af Robson. J. J. var også stamfar til det som i Norge blant annet ble Robsahmene på Hakadal, de eide Hakadals verk fra 1700 til 1798. I de senere slektsledd har man flere skuespillere og regissører blant de norske etterkommerne.
| Robsahm er en norsk og svensk slekt som opphavelig skal ha vært skotsk, der de het Robson. I Sverige begynte det med J. J. Robsahm som var nevnt 1587 og ledet til en svensk gren som i 1819 ble adelig og kalt af Robson. J. J. var også stamfar til det som i Norge blant annet ble Robsahmene på Hakadal, de eide Hakadals verk fra 1700 til 1798. I de senere slektsledd har man flere skuespillere og regissører blant de norske etterkommerne.
== Kjente etterkommere ==
Lars Andreas Robsahm (1787–1864), lensmann på Ringerike fra 1811-1864 og særlig kjent i forbindelse med Hattemakerfeiden.
Otto Robsahm (1890–1965) dobbeltagent
Otto Robsahm (født 1968), snekker
Margarete Robsahm (født 1942) skuespiller og filmregissør
Kirsten Robsahm (født 1945), tennisspiller
Thomas Robsahm (født 1964), skuespiller og filmprodusent
Gösta Robsahm (1911–2003), svensk kunstner
== Referanser ==
== Litteratur ==
Delgobe, Ch. (1919). Den norske Slegt Robsahm: Stamtavle og Optegnelser. Kristiania: Fabritius.
Terje Bratberg, Robsahm i Store norske leksikon.
Robsahm/Heyerdahl hos rootsweb.com | Robsahm er en norsk og svensk slekt som opphavelig skal ha vært skotsk, der de het Robson. I Sverige begynte det med J. | 2,535 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brachylepis | 2023-02-04 | Brachylepis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1894', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Brachylepis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Brachylepis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore, brunlige oldenborrer. Oversiden er tett og kraftig punktert, uten påfallende hår. Dekkvingene er bredest nær bakkanten.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Afrika (Etiopia, Kenya, Tanzania, Den demokratiske republikken Kongo).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini
Slekten Brachylepis Kolbe, 1894
Brachylepis elephas (Gerstäcker, 1867)
Brachylepis werneri Lacroix, 2009
== Kilder ==
Lacroix, M. (2009) Révision du genre Brachylepis Kolbe (Coleoptera, Melolonthidae, Leucopholini). Coléoptères 2009, 15, 153–168.
== Eksterne lenker ==
(en) Brachylepis i Global Biodiversity Information Facility
Brachylepis (Scarabaeidae) – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av Brachylepis werneri (til høyre) | Brachylepis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,536 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cochliotis | 2023-02-04 | Cochliotis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1894', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Cochliotis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Cochliotis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore, brunlige oldenborrer. Oversiden er tett punktert uten påfallende hår.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda som vanlig for oldenborrer. C. melolonthoides kan være et betydelig skadedyr på sukkerrør.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Øst-Afrika (Tanzania, Kenya, Somalia).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini
Slekten Cochliotis Kolbe, 1894
Cochliotis kolbei Brenske, 1898
Cochliotis melolonthoides (Gerstäcker, 1867)
Cochliotis somaliensis Lacroix, 2009
== Kilder ==
Lacroix, M. (2009) Révision du genre Cochliotis Kolbe (Coleoptera, Melolonthidae, Leucopholini). Coléoptères 15: 39–50.
== Eksterne lenker ==
(en) Cochliotis i Global Biodiversity Information Facility
Cochliotis – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av Cochliotis melolonthoides (til venstre
Bilde av Cochliotis sp. | Cochliotis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,537 |
https://no.wikipedia.org/wiki/G%C3%B6ran_Hagberg | 2023-02-04 | Göran Hagberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for AIK', 'Kategori:Fotballspillere for Landskrona BoIS', 'Kategori:Fotballspillere for Östers IF', 'Kategori:Fødsler 8. november', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bjuvs kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1974', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1978', 'Kategori:Svenske fotballspillere', 'Kategori:Svenske fotballtrenere', 'Kategori:Svenske landslagsspillere i fotball'] | Ulf Göran Hagberg (født 8. november 1947 i Bjuv) er en svensk tidligere fotballspiller og fotballtrener. Hagberg, som var keeper, har spilt for Östers IF og AIK i Allsvenskan, spilte 15 kamper for Sveriges herrelandslag i fotball og var en del av troppen til VM i 1974 og 1978.
| Ulf Göran Hagberg (født 8. november 1947 i Bjuv) er en svensk tidligere fotballspiller og fotballtrener. Hagberg, som var keeper, har spilt for Östers IF og AIK i Allsvenskan, spilte 15 kamper for Sveriges herrelandslag i fotball og var en del av troppen til VM i 1974 og 1978.
== Klubbkarriere ==
=== Tidlig karriere og Östers IF ===
Hagberg startet karrieren i den lokale klubben Bjuvs IF, og var innom Landskrona BoIS, før han i 1969 kom til Östers IF. Han ble en del av klubbens første storhetsperiode, da klubben kjempet i toppen av Allsvenskan, og spilte 242 kamper i Allsvenskan for Östers de neste ti årene.
=== AIK ===
Hagberg spilte for Alvesta GIF fra 1980 til 1982, men ble hentet til AIK sommeren 1982, da førstekeeperen Bernt Ljung hadde blitt skadet. Slutten på sesongen ble dramatisk for AIK, som kjempet i bunnen av Allsvenskan, og de måtte ut i play-off mot Djurgårdens IF, som hadde vunnet Division 2 Norra. Hagberg hadde flere kvalifiserte redninger, spesielt i siste play-off-kampen, og bidro med det klubbens videre tilværelse i øverste divisjon. Hagberg spilte sammenlagt ti kamper for AIK.
== Landslagsspill ==
Hagberg spilte sammenlagt 15 landskamper for Sverige fra 1973 til 1979. Han var en del av Sveriges tropp både til VM i 1974 og VM i 1978, men spilte ingen kamper i noen av sluttspillene.
== Trenerkarriere ==
Hagberg har vært trener og spillende trener for flere klubber i lavere divisjoner i Sverige. Han gjorde et kortvarig comeback som spiller for en av klubbene, Karlskrona AIF, i 1993.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Göran Hagberg – FIFA
(en) Göran Hagberg – Transfermarkt
(en) Göran Hagberg – national-football-teams.com
(en) Göran Hagberg – WorldFootball.net
(en) Göran Hagberg – FootballDatabase.eu
(en) Göran Hagberg – EU-Football.info
(en) Göran Hagberg – FBref
(sv) «Göran Hagberg - han räddade AIK 1982», av Anders Johrén, profil og fotballbiografi fra AIKs hjemmeside | Ulf Göran Hagberg (født 8. november 1947 i Bjuv) er en svensk tidligere fotballspiller og fotballtrener. | 2,538 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Haarlemmermeer | 2023-02-04 | Haarlemmermeer | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Noord-Holland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Haarlemmermeer er en polderkommune i den nederlandske provinsen Noord-Holland. Byen Hoofddorp og Schiphol lufthavn ligger i kommunen.
| Haarlemmermeer er en polderkommune i den nederlandske provinsen Noord-Holland. Byen Hoofddorp og Schiphol lufthavn ligger i kommunen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Haarlemmermeer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Haarlemmermeer – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Haarlemmermeer er en polderkommune i den nederlandske provinsen Noord-Holland. Byen Hoofddorp og Schiphol lufthavn ligger i kommunen. | 2,539 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heemskerk | 2023-02-04 | Heemskerk | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Noord-Holland', 'Kategori:Kommuner i Noord-Holland', 'Kategori:Sider med kart'] | Heemskerk er en kommune i den nederlandske provinsen Noord-Holland.
| Heemskerk er en kommune i den nederlandske provinsen Noord-Holland.
== Kjente personer fra Heemskerk ==
Ernesto Hoost, kickbokser
Martin van der Horst, volleyballspiller
Rafael van der Vaart, fotballspiller
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside Arkivert 12. februar 2011 hos Wayback Machine. | Heemskerk er en kommune i den nederlandske provinsen Noord-Holland. | 2,540 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heerhugowaard | 2023-02-04 | Heerhugowaard | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Noord-Holland', 'Kategori:Kommuner i Noord-Holland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Heerhugowaard er en kommune i den nederlandske provinsen Noord-Holland.
| Heerhugowaard er en kommune i den nederlandske provinsen Noord-Holland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | Heerhugowaard er en kommune i den nederlandske provinsen Noord-Holland. | 2,541 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heiloo | 2023-02-04 | Heiloo | ['Kategori:4°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Noord-Holland', 'Kategori:Kommuner i Noord-Holland', 'Kategori:Sider med kart'] | Heiloo er en kommune i den nederlandske provinsen Noord-Holland.
| Heiloo er en kommune i den nederlandske provinsen Noord-Holland.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | Heiloo er en kommune i den nederlandske provinsen Noord-Holland. | 2,542 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Scottish_Office | 2023-02-04 | Scottish Office | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1885', 'Kategori:Historiske britiske myndigheter', 'Kategori:Opphør i 1999'] | Scottish Office var et departement i den britiske regjeringen fra 1885 til 1999. Departementet hadde ansvar for en rekke offentlige funksjoner i Skottland, under ledelse av den britiske regjeringens skottlandminister (secretary of state for Scotland). Etter opprettelsen av Skottlands parlament i 1999, ble de fleste av oppgavene overført til eksekutivkomiteen (nå Skottlands regjering), mens visse forbeholdte oppgaver ble lagt til et nytt Scotland Office.
| Scottish Office var et departement i den britiske regjeringen fra 1885 til 1999. Departementet hadde ansvar for en rekke offentlige funksjoner i Skottland, under ledelse av den britiske regjeringens skottlandminister (secretary of state for Scotland). Etter opprettelsen av Skottlands parlament i 1999, ble de fleste av oppgavene overført til eksekutivkomiteen (nå Skottlands regjering), mens visse forbeholdte oppgaver ble lagt til et nytt Scotland Office.
== Underliggende etater ==
Board of Agriculture for Scotland
Fishery Board for Scotland
Scottish Board of Health
Scotch Education Department
Scottish Home Department
Prison Commission
== Litteratur ==
Torrance, David, The Scottish Secretaries (Birlinn 2006)
Memorandum av The National Archives, "Scottish World War II Administrative Records" | Scottish Office var et departement i den britiske regjeringen fra 1885 til 1999. Departementet hadde ansvar for en rekke offentlige funksjoner i Skottland, under ledelse av den britiske regjeringens skottlandminister (secretary of state for Scotland). | 2,543 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lepidomela | 2023-02-04 | Lepidomela | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1894', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Lepidomela er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Lepidomela er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Nokså store (23–30 millimeter), kraftige oldenborrer, rødbrune på farge. Kroppsformen er avlangt oval, pronotum med jevnt rundede sider, dekkvingene jevnbrede. Oversiden er tett og kraftig punktert og kledt med lyse skjell.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda som vanlig for oldenborrer.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Øsr-Afrika (det østlige Tanzania, Uganda, Kenya, Etiopia og Somalia).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini
Slekten Lepidomela Kolbe, 1894
Lepidomela africana (Brenske, 1892)
Lepidomela borana Gridelli, 1939
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Lepidomela i Global Biodiversity Information Facility
Lepidomela – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av Lepidomela sp. | Lepidomela er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,544 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pholidochris | 2023-02-04 | Pholidochris | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1894', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pholidochris er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Pholidochris er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Nokså store (26-36 millimeter), kraftige, blanke til matte oldenborrer.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda som vanlig for oldenborrer.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Afrika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini
Slekten Pholidochris Kolbe, 1894
Pholidochris brenskei Kolbe, 1894
Pholidochris carmelita (Quedenfeldt, 1888)
Pholidochris dohrni (Quedenfeldt, 1884)
Pholidochris helleri Brenske, 1903
Pholidochris kolbei Brenske, 1898
Pholidochris preussi Kolbe, 1894
Pholidochris quedenfeldti (Brenske, 1892)
Pholidochris sjoestedti Brenske, 1903
Pholidochris sororia Moser, 1914
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Pholidochris i Global Biodiversity Information Facility
Pholidochris – detaljert informasjon på Wikispecies | Pholidochris er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,545 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABEsefjord%C2%BB | 2023-02-04 | MF «Esefjord» | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Askøy-Bergen-skip', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske ferger', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget ved Havyard Ship Technology', 'Kategori:Skip fra 1971', 'Kategori:Skip sluttseilt 2015', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Usorterte stubber'] | MF «Esefjord» er en bilferge bygget i 1971 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane (FSF). Fergen gikk i rute for FSF frem til 1991 da den ble kjøpt av Rutelaget Askøy-Bergen. I 1993 ble den solgt til Kroatia.
| MF «Esefjord» er en bilferge bygget i 1971 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane (FSF). Fergen gikk i rute for FSF frem til 1991 da den ble kjøpt av Rutelaget Askøy-Bergen. I 1993 ble den solgt til Kroatia.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1971
Bygget av: Løland Verft A/S, Leirvik i Sogn (byggenummer 33)
Brutto RT: 339
Netto RT: 196
Personbilkapasitet: 40
Lengde: 160,8 fot
Bredde: 34,8 fot
Motor: 6cyl. 2T EV DM (Wichmann Motorfabrikk, Rubbestadneset), 750 bHK
== Historie ==
1971: Des.: Levert som «Esefjord» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1979: Reg.havn endret til Florø.
1986: Mars: Rederiet flyttet til Florø
1991: Aug.: Solgt til Rutelaget Askøy-Bergen A/S, Kleppestø/Bergen
1993: Juni: Solgt til Javno Poduzece ”Jaddrolinija” P.O., Rijeka, Kroatia. Omdøpt «Porozina»
2015: Utfaset og hugget.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Langes, W. (2015). «Fjordfaehren.de» (tysk). Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 6. april 2015.
MarineTraffic (2015). «MarineTraffic» (engelsk). Besøkt 6. april 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 7126346 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MF «Esefjord» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MF «Esefjord» er en bilferge bygget i 1971 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane (FSF). Fergen gikk i rute for FSF frem til 1991 da den ble kjøpt av Rutelaget Askøy-Bergen. | 2,546 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABSolundir%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Solundir» | ['Kategori:Pekere'] | Solundir har flere betydninger:
MS «Solundir», et skip bygget i 1972.
MS «Solundir», et skip bygget i 1989. | Solundir har flere betydninger:
MS «Solundir», et skip bygget i 1972.
MS «Solundir», et skip bygget i 1989. | Solundir har flere betydninger: | 2,547 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gagarin_(slekt) | 2023-02-04 | Gagarin (slekt) | ['Kategori:Adelige slekter', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata'] | Gagarin (kyrillisk: Гага́рины) er en russisk rurikidisk fyrsteætt.
Blant de mange fremstående medlemmene merkes:
Matvej Petrovitsj Gagarin (død 1721), russisk guvernør i Sibir
Pavel Pavlovitsj Gagarin (1789–1872), russisk politiker
Grigorij Grigorjevitsj Gagarin (1810–1893), russisk kunstner, kunstsamler og kunstkritiker
Ivan Sergejevitsj Gagarin (1814–1882), russisk diplomat, senere katolsk prest (jusuitt) og forfatter
| Gagarin (kyrillisk: Гага́рины) er en russisk rurikidisk fyrsteætt.
Blant de mange fremstående medlemmene merkes:
Matvej Petrovitsj Gagarin (død 1721), russisk guvernør i Sibir
Pavel Pavlovitsj Gagarin (1789–1872), russisk politiker
Grigorij Grigorjevitsj Gagarin (1810–1893), russisk kunstner, kunstsamler og kunstkritiker
Ivan Sergejevitsj Gagarin (1814–1882), russisk diplomat, senere katolsk prest (jusuitt) og forfatter
== Kilder ==
Svensk uppslagsbok. Malmö 1932. | Gagarin (kyrillisk: Гага́рины) er en russisk rurikidisk fyrsteætt. | 2,548 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABSolundir%C2%BB_(1972) | 2023-02-04 | MS «Solundir» (1972) | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1972', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Usorterte stubber'] | MS «Solundir» er et passasjerskip bygget i 1972 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1990. Ruten gikk mellom Bergen og Ytre Sogn. Fartøyet ble solgt til Trondheim i 1990 og fikk navnet «Fjord Viking». Skipet ble midlertidig fredet av Riksantikvaren 2. mars 2015.. I mai 2015 ble skipet overtatt av Veteranbåtlaget Atløy i Florø og gitt navnet «Gamle Solundir». Skipet ble solgt til Sailr As v/ Pål Aaserud i 2021.
| MS «Solundir» er et passasjerskip bygget i 1972 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1990. Ruten gikk mellom Bergen og Ytre Sogn. Fartøyet ble solgt til Trondheim i 1990 og fikk navnet «Fjord Viking». Skipet ble midlertidig fredet av Riksantikvaren 2. mars 2015.. I mai 2015 ble skipet overtatt av Veteranbåtlaget Atløy i Florø og gitt navnet «Gamle Solundir». Skipet ble solgt til Sailr As v/ Pål Aaserud i 2021.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1972
Bygget av: Westermoen Hydrofoil A/S, Mandal (byggenummer 23)
Brutto RT: 77,61
Netto RT: 49,85
Lengde: 22,91 meter
Bredde: 5,09 meter
Motor: 2x 12cyl. 4T EV DM (KHD AG, Köln), 1200 bHK
== Historie ==
1972: April: Levert som «Solundir» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1979: Reg.havn endret til Florø
1986: Mars: Rederiet flyttet til Florø
1990: Juni: Solgt til Herman Valsø, Trondheim/Florø
1991: Juli: Overtatt av Lindis Pauline Valsø, Trondheim/Florø. Omdøpt «Fjord-Viking»
2015: Midlertidig fredet av Riksantikvaren i mars og overtatt av Veteranbåtlaget Atløy i mai. Omdøpt "Gamle Solundir"
2021: Skipet ble solgt til Sailr As v/Pål Aaserud.
== Referanser ==
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
== Eksterne lenker ==
(en) Solundir (ship, 1972) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«MS «Solundir» (1972)». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. | MS «Solundir» er et passasjerskip bygget i 1972 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1990. | 2,549 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Engler-systemet | 2023-02-04 | Engler-systemet | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikk'] | Engler-systemet er en klassifikasjon for blomsterplantene som var svært viktig på tidlig 1900-tall. Adolf Engler publiserte første versjon i sin bok Syllabus der Pflanzenfamilien i 1892. Boka og systemet ble utgitt i flere utgaver av Engler og etter hans død av flere andre forfattere.
Til forskjell fra seinere systemer (Cronquist, Takhtajan) setter Engler-systemet de enfrøbladete foran de tofrøbladete.
| Engler-systemet er en klassifikasjon for blomsterplantene som var svært viktig på tidlig 1900-tall. Adolf Engler publiserte første versjon i sin bok Syllabus der Pflanzenfamilien i 1892. Boka og systemet ble utgitt i flere utgaver av Engler og etter hans død av flere andre forfattere.
Til forskjell fra seinere systemer (Cronquist, Takhtajan) setter Engler-systemet de enfrøbladete foran de tofrøbladete.
== Klassifikasjon ==
Under vises en ganske sein versjon av systemet. Her oppfattes blomsterplantene som en underdivisjon og den gis navnet Angiospermae innenfor divisjonen Embryophyta (frøplanter). Underdivisjonen deles i de to klassiske gruppene enfrøbladete og tofrøbladete som dermed blir klasser, hhv. Monocotyledonae og Dicotyledonae.
=== Underdivisjon Angiospermae ===
Klasse Monocotyledonae
1. Orden Pandanales
1. Typhaceae
2. Pandanaceae
3. Sparganiaceae
2. Orden Helobiae
4. Potamogetonaceae
5. Najadaceae
6. Aponogetonaceae
7. Scheuchzeriaceae (inkl. Juncaginaceae)
8. Lilaeaceae
9. Alismataceae
10. Butomaceae
11. Hydrocharitaceae
3. Orden Glumiflorae
12. Poaceae (Gramineae)
13. Cyperaceae
4. Orden Principes
14. Arecaceae (Palmae)
5.Orden Synanthe
15. Cyclanthaceae
6. Orden Spathiflorae
16. Araceae
17. Lemnaceae
7. Orden Farinosae
18. Mayacaceae
19. Xyridaceae
20. Eriocaulaceae
21. Bromeliaceae
22. Commelinaceae
23. Pontederiaceae
24. Flagellariaceae
25. Restionaceae
26. Centrolepidaceae
27. Thurniaceae
28. Rapataceae
29. Cyanastraceae
30. Philydraceae
8. Orden Liliiflorae
31. Juncaceae
32. Liliaceae s.l.
33. Stemonaceae
34. Haemodoraceae
35. Amaryllidaceae
36. Velloziaceae
37. Taccaceae
38. Dioscoreaceae
39. Iridaceae
9. Orden Scitamineae
40. Musaceae
41. Zingiberaceae (inkl. Costaceae)
42. Cannaceae
43. Marantaceae
10. Orden Microspermae
44. Burmanniaceae
45. Orchidaceae
Klasse Dicotyledonae
Orden Verticillatae
46. Casuarinaceae
11. Orden Piperales
47. Saururaceae
48. Piperaceae
49. Chloranthaceae
12. Orden Hydrostachyales
50. Hydrostachyaceae
13. Orden Salicales
51. Salicaceae
14. Orden Garryales
52. Garryaceae
15. Orden Myricales
53. Myricaceae
16. Orden Leitneriales
54. Leitneriaceae
17. Orden Juglandales
55. Juglandaceae
18. Orden Julianales
56.. Julianaceae
19. Orden Batidales
57. Batidaceae
20.Orden Fagales
58. Betulaceae
59. Fagaceae
21. Orden Urticales
60. Ulmaceae
61. Rhoipteleaceae
62. Moraceae (inkl. Cannabaceae)
63. Urticaceae
22. Orden Podostemales
64. Podostemaceae
23. Orden Proteales
65. Proteaceae
24. Orden Santalales
66. Olacaceae
67. Opiliaceae
68. Octoknemataceae
69. Grubbiaceae
70. Santalaceae
71. Myzodendraceae
72. Loranthaceae (inkl. Viscaceae)
25. Orden Aristolochiales
73. Aristolochiaceae
74. Rafflesiaceae
75. Hyndoraceae
26. Orden Polygonales
76. Polygonaceae
27. Orden Centrospermae
77. Chenopodiaceae
78. Amaranthaceae
79. Nyctaginaceae
80. Phytolaccaceae
81. Gyrostemonaceae
82. Achatocarpaceae
83. Aizoaceae (inkl. Molluginaceae)
84. Portulacaceae
85. Basellaceae
86. Caryophyllaceae
28. Orden Ranales
87. Nymphaeaceae
88. Ceratophyllaceae
89. Trochodendraceae
90. Eupteleaceae
91. Cercidiphyllaceae
92. Ranunculaceae
93. Lardizabalaceae
94. Berberidaceae
95. Menispermaceae
96. Magnoliaceae
97. Illiciaceae
98. Schisandraceae
99. Calycanthaceae
100. Himantandraceae
101. Lactoridaceae
102. Annonaceae
103. Eupomatiaceae
104. Myristicaceae
105. Gomortegaceae
106. Monimiaceae
107. Lauraceae
108. Hernandiaceae
29. Orden Rhoeadales
109. Papaveraceae
110. Fumariaceae
111. Capparidaceae (inkl. Koeberliniaceae)
112. Brassicaceae (Cruciferae)
113. Tovariaceae
114. Resedaceae
115. Moringaceae
116. Bretschneideraceae
30. Orden Sarraceniales
117. Sarraceniaceae
118. Nepenthaceae
119 Droseraceae
31. Orden Rosales
120. Crassulaceae
121. Cephalotaceae
122. Saxifragaceae s.l.
123. Pittosporaceae
124. Byblidaceae
125. Brunelliaceae
126. Cunoniaceae
127. Myrothamnaceae
128. Bruniaceae
129. Hamamelidaceae
130. Roridulaceae
131. Eucomiaceae
132. Platanaceae
133. Crossosomataceae
134. Rosaceae (inkl. Chrysobalanaceae)
135. Connaraceae
136. Fabaceae (Leguminosae) (inkl. Krameriaceae)
32. Orden Pandanales
137. Pandanaceae
33. Orden Geraniales
138. Oxalidaceae
139. Geraniaceae
140. Tropaeolaceae
141. Linaceae
142. Erythroxylaceae
143. Zygophyllaceae
144. Cneoraceae
145. Rutaceae
146. Simaroubaceae
147. Burseraceae
148. Meliaceae
149. Akaniaceae
150. Malpighiaceae
151. Trigoniaceae
152. Vochysiaceae
153. Tremandraceae
154. Polygalaceae
155. Dichapetalaceae
156. Euphorbiaceae s.l.
157. Daphniphyllaceae
158. Callitrichaceae
34. Orden Sapindales
159. Buxaceae (inkl. Simmondsiaceae)
160. Empetraceae
161. Coriariaceae
162. Limnanthaceae
163. Anacardiaceae
164. Cyrillaceae
165. Pentaphyllaceae
166. Corynocarpaceae
167. Aquifoliaceae
168. Celastraceae
169. Hippocrateaceae
170. Salvadoraceae
171. Stackhousiaceae
172. Staphyleaceae
173. Icacinaceae
174. Aetoxicaceae
175. Aceraceae
176. Hippocastanaceae
177. Sapindaceae
178. Sabiaceae
179. Melianthaceae
180. Didiereaceae
181. Balsaminaceae
35. Orden Rhamnales
182. Rhamnaceae
183. Vitaceae
36. Orden Malvales
184. Elaeocarpaceae
185. Chlaenaceae
186. Tiliaceae
187. Malvaceae
188. Bombacaceae
189. Sterculiaceae
190. Scytopetalaceae
37. Orden Parietales
191. Dilleniaceae
192. Actinidiaceae
193. Eucryphiaceae
194. Medusagynaceae
195. Ochnaceae
196. Strasburgeriaceae
197. Caryocaraceae
198. Marcgraviaceae
199. Quiinaceae
200. Theaceae
201. Clusiaceae (Guttiferae)
202. Hypericaceae
203. Dipterocarpaceae
204. Elatinaceae
205. Frankeniaceae
206. Tamaricaceae
207. Cistaceae
208. Bixaceae
209. Cochlospermaceae
210. Canellaceae
211. Violaceae
212. Flacourtiaceae
213. Stachyuraceae
214. Turneraceae
215. Malesherbiaceae
216. Passifloraceae
217. Achariaceae
218. Caricaceae
219. Loasaceae
220. Datiscaceae
221. Begoniaceae
222. Ancistrocladaceae
38. Orden Opuntiales
223. Cactaceae
39. Orden Myrtiflorae
224. Geissolomataceae
225. Penaeaceae
226. Oliniaceae
227. Thymelaeaceae
228. Elaeagnaceae
229. Lythraceae
230. Heteropyxidaceae
231. Sonneratiaceae
232. Punicaceae
233. Trapaceae
234. Lecythidaceae
235. Rhizophoraceae
236. Nyssaceae
237. Alangiaceae
238. Combretaceae
239. Myrtaceae
240. Melastomataceae
241. Onagraceae
242. Haloragaceae
243. Hippuridaceae
244. Thelygonaceae
245. Cynomoriaceae
40. Orden Umbelliflorae
246. Araliaceae
247. Apiaceae (Umbelliferae)
248. Cornaceae
41. Orden Diapensiales
249. Diapensiaceae
42. Orden Ericales
250. Clethraceae
251. Pyrolaceae (inkl. Monotropaceae)
252. Ericaceae s.s.
253. Epacridaceae
43. Orden Primulales
254. Theophrastaceae
255. Myrsinaceae
256. Primulaceae
44. Orden Plumbaginales
257. Plumbaginaceae
45. Orden Ebenales
258. Sapotaceae
259. Hoplostigmataceae
260 Ebenaceae
261. Diclidantheraceae
262. Symplocaceae
263. Styracaceae
264. Lissocarpaceae
46. Orden Contortae
265. Oleaceae
266. Desfontaineaceae
267. Loganiaceae (inkl. Buddleiaceae)
268. Gentianaceae (inkl. Menyanthaceae)
269. Apocynaceae
270. Asclepiadaceae
47. Orden Tubiflorae
271. Convolvulaceae (inkl. Cuscutaceae)
272. Polemoniaceae
273. Fouquieriaceae
274. Lennoaceae
275. Hydrophyllaceae
276. Boraginaceae
277. Verbenaceae (inkl. Avicenniaceae)
278. Lamiaceae (Labiatae)
279. Nolanaceae
280. Solanaceae
281. Scrophulariaceae s.l.
282. Bignoniaceae
283. Pedaliaceae
284. Martyniaceae
285. Orobanchaceae s.s.
286. Gesneriaceae
287. Columelliaceae
288. Lentibulariaceae
289. Globulariaceae
290. Acanthaceae
291. Myoporaceae
292. Phrymaceae s.s.
48. Orden Plantaginales
293. Plantaginaceae s.s.
49. Orden Rubiales
294. Rubiaceae
295. Caprifoliaceae s.l.
296. Adoxaceae s.s.
297. Valerianaceae
298. Dipsacaceae
50. Orden Cucurbitales
299. Cucurbitaceae
51. Orden Campanulatae
300. Campanulaceae s.l.
301. Brunoniaceae
302. Calyceraceae
303. Goodeniaceae
304. Stylidiaceae
305. Asteraceae (Compositae)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Engler-systemet ved universitetet i Arizona [1]. | Engler-systemet er en klassifikasjon for blomsterplantene som var svært viktig på tidlig 1900-tall. Adolf Engler publiserte første versjon i sin bok Syllabus der Pflanzenfamilien i 1892. | 2,550 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABFjordtroll%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Fjordtroll» | ['Kategori:Pekere'] | Fjordtroll har flere betydninger:
MS «Fjordtroll», et skip bygget i 1972.
MS «Fjordtroll», et skip bygget i 1983.
MS «Fjordtroll», et skip bygget i 2002. | Fjordtroll har flere betydninger:
MS «Fjordtroll», et skip bygget i 1972.
MS «Fjordtroll», et skip bygget i 1983.
MS «Fjordtroll», et skip bygget i 2002. | Fjordtroll har flere betydninger: | 2,551 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Spaniolepis | 2023-02-04 | Spaniolepis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1894', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Spaniolepis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Spaniolepis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore, avlange, brunlige oldenborrer.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda som vanlig for oldenborrer.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Afrika.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini
Slekten Spaniolepis Kolbe, 1894
Spaniolepis agilis (Arrow, 1943)
Spaniolepis excavata Kolbe, 1894
Spaniolepis kivuensis Burgeon, 1946
Spaniolepis leonina (Arrow, 1943)
== Eksterne lenker ==
(en) Spaniolepis i Global Biodiversity Information Facility
(en) Spaniolepis hos Fossilworks
Spaniolepis – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av Spaniolepis sp. | Spaniolepis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,552 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABFjordtroll%C2%BB_(1972) | 2023-02-04 | MS «Fjordtroll» (1972) | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske hurtigbåter', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1972', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Usorterte stubber'] | MS «Fjordtroll» er en passasjerførende katamaran, bygget i 1970 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Katamaranen gikk i rute for rederiet frem til 1989.
| MS «Fjordtroll» er en passasjerførende katamaran, bygget i 1970 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Katamaranen gikk i rute for rederiet frem til 1989.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1972
Bygget av: Westermoen Hydrofoil A/S, Mandal (byggenummer 24)
Brutto RT: 194
Netto RT: 108
Lengde: 87,5 fot
Bredde: 26,6 fot
Motor: 2x 12cyl. 4T EV DM (MTU, Friedrichshafen), 2200 bHK
== Historie ==
1972: Mai: Levert som «Fjordtroll» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1979: Reg.havn endret til Måløy
1986: Mars: Rederiet flyttet til Florø/Måløy
1989: Solgt til Rederi-AB Sandra, Hönö, Sverige. Omdøpt «Solkatten»
1991: Reg.havn endret til Karlshamn, Sverige
1996: Reg.havn endret til Kungshamn, Sverige
1997: Solgt til Abdul Oader al Shaikh, Bahrain
2000: 17.05.: Solgt til Ukjent eier, De forente arabiske emirater
2011: Fremdeles i fart.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
MarineTraffic (2015). «MarineTraffic» (engelsk). Besøkt 4. april 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 7222293 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MS «Fjordtroll» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MS «Fjordtroll» er en passasjerførende katamaran, bygget i 1970 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Katamaranen gikk i rute for rederiet frem til 1989. | 2,553 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Matvej_Gagarin | 2023-02-04 | Matvej Gagarin | ['Kategori:Adelige personer', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 16. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1721', 'Kategori:Fødsler i 1659', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Russiske politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Matvej Petrovitsj Gagarin (russisk: Матвей Петрович Гагарин; født 1659, død 17. juni 1721 i St. Petersburg i Russland) fra fyrstehuset Gagarin var fra 1708 den første guvernør av Sibir. Hans sete var Tobolsk, som den gang med sine rundt 15 000 innbyggere var den mest folkerike byen i disse russiske østområdene. Han ble assistert av to viseguvernører.
Som alle statsembedsmenn i Sibir var han i praktisk forstand en liten enehersker, noe som måtte bli slik ikke minst på grunn av de store avstander i Sibir, og klager til overordnede bare sjelden nådde frem.Gagarin la seg opp en betydelig formue, ved illegal handel og ved å unndra keiserriket meget av skatter og avgifter fra området. I 1714 ble tsar Peter I informert av finansinspektøren Aleksej Nesterov (henrettet 1722) om Gagarins bestikkelighet, men han viftet beskyldningene unna. Etter nye anklager ble Gagarin til slutt avsatt, og henrettet ved henging den 17. juni 1721 i St. Petersburg.
Til skrekk og advarsel ble hans lik stilt til skue i åtte måneder.Gagarin leverte etter tsarens ønske fra 1715 av hundrevis av smykkestykker fra sibirske kurganer til tsarens kunstkammer.
| Matvej Petrovitsj Gagarin (russisk: Матвей Петрович Гагарин; født 1659, død 17. juni 1721 i St. Petersburg i Russland) fra fyrstehuset Gagarin var fra 1708 den første guvernør av Sibir. Hans sete var Tobolsk, som den gang med sine rundt 15 000 innbyggere var den mest folkerike byen i disse russiske østområdene. Han ble assistert av to viseguvernører.
Som alle statsembedsmenn i Sibir var han i praktisk forstand en liten enehersker, noe som måtte bli slik ikke minst på grunn av de store avstander i Sibir, og klager til overordnede bare sjelden nådde frem.Gagarin la seg opp en betydelig formue, ved illegal handel og ved å unndra keiserriket meget av skatter og avgifter fra området. I 1714 ble tsar Peter I informert av finansinspektøren Aleksej Nesterov (henrettet 1722) om Gagarins bestikkelighet, men han viftet beskyldningene unna. Etter nye anklager ble Gagarin til slutt avsatt, og henrettet ved henging den 17. juni 1721 i St. Petersburg.
Til skrekk og advarsel ble hans lik stilt til skue i åtte måneder.Gagarin leverte etter tsarens ønske fra 1715 av hundrevis av smykkestykker fra sibirske kurganer til tsarens kunstkammer.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Gudrun Ziegler: Das Gold der Zaren, Heyne, München 2000, ISBN 9783453179882.
Gudrun Ziegler: Der achte Kontinent. Die Eroberung Sibiriens, Ullstein, Berlin 2005, ISBN 9783550076121.
== Eksterne lenker ==
Biografi - hronos.km.ru | Matvej Petrovitsj Gagarin (russisk: Матвей Петрович Гагарин; født 1659, død 17. juni 1721 i St. | 2,554 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chaetocosmetes | 2023-02-04 | Chaetocosmetes | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1917', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Sørøst-Asias insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Chaetocosmetes er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Chaetocosmetes er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Levevis ==
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sørøst-Asia (Java og Sumatra).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini
Slekten Chaetocosmetes Moser, 1917
Chaetocosmetes javanus Moser, 1917
Chaetocosmetes sumatranus
Chaetocosmetes vethi Moser, 1917
== Eksterne lenker ==
(en) Chaetocosmetes i Global Biodiversity Information Facility
Chaetocosmetes – detaljert informasjon på Wikispecies | Chaetocosmetes er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,555 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABNes%C3%B8y%C2%BB | 2023-02-04 | MF «Nesøy» | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skaalurens Skibsbyggeri', 'Kategori:Skip fra 1972', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Usorterte stubber'] | MF «Nesøy» er en bilferge bygget i 1972 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 2003.
| MF «Nesøy» er en bilferge bygget i 1972 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 2003.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1972
Bygget av: Skaalurens Skibsbyggeri, Rosendal (byggenummer 220)
Brutto RT: 267
Netto RT: 130
Personbilkapasitet: 18
Lengde: 108,3 meter
Bredde: 30,9 meter
Motor: 4cyl. 2T EV DM (Wichmann Motorfabrikk, Rubbestadneset), 660 bHK
== Historie ==
1972: Des.: Levert som «Nesøy» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1979: Reg.havn endret til Florø
1986: Mars: Rederiet flyttet til Florø
1997: Febr.: Ommålt: 437 BT, 182 NT
1997: Aug.: Rederiet omdøpt Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane AS, Florø
2003: Febr.: Solgt til Kystservice AS, Lysekloster/Florø
2005: 24.01.: Solgt til Kihnu Waterways Co. Ltd. ( AS Kihnu Veeted), Kihnu, Estonia. Omdøpt «Liisi»
2011: Fremdeles i fart.
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Langes, W. (2015). «Fjordfaehren.de» (tysk). Arkivert fra originalen 12. april 2015. Besøkt 6. april 2015.
MarineTraffic (2015). «MarineTraffic» (engelsk). Besøkt 6. april 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 7228376 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MF «Nesøy» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MF «Nesøy» er en bilferge bygget i 1972 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 2003. | 2,556 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABFanaraaken%C2%BB | 2023-02-04 | MF «Fanaraaken» | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske ferger', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1973', 'Kategori:Skipstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08'] | MF «Fanaraaken», nå «Bequia Express 5» er en bilferge bygget i 1973 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 2020.
| MF «Fanaraaken», nå «Bequia Express 5» er en bilferge bygget i 1973 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 2020.
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1973
Bygget av: Løland Verft A/S, Leirvik i Sogn (byggenummer 34)
Brutto RT: 888BT
Netto RT: 241
Personbilkapasitet: 24
Lengde: 54,5m
Bredde: 10,9m
Dypgående: 2,941m
Motor: Caterpillar 3512 BTA 1530bhk
Hjelpemaskineri: 1x Volvo penta Md70 130kwa
== Historie ==
1973: Mai: Levert som «Fanaraaken» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1979: Reg.havn endret til Florø
1986: Mars: Rederiet flyttet til Florø
1987: Forlenget: 860 brt, 277 nrt, 42 PBE. 54,67 x 10,60 x 3,23
1997: Aug.: Rederiet omdøpt Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane AS, Florø
2005 Mars: Rederiet omdøpt Fjord 1 Fylkesbaatane, Florø
2020: Solgt til nye eiere i Saint Vincent og Grenadinene og gitt navnet «Bequia Express 5»
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Langes, W. (2015). «Fjordfaehren.de» (tysk). Arkivert fra originalen 12. april 2015. Besøkt 6. april 2015.
MarineTraffic (2015). «MarineTraffic» (engelsk). Besøkt 6. april 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 7319371 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MF «Fanaraaken» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MF «Fanaraaken», nå «Bequia Express 5» er en bilferge bygget i 1973 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 2020. | 2,557 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dasylepida | 2023-02-04 | Dasylepida | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1913', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Sørøst-Asias fauna', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Dasylepida er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Dasylepida er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore, gråsvarte oldenborrer. Kroppen er kledt med korte, lyse hår.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda som vanlig for oldenborrer, og eter røtter. Dasylepida ishigakiensis er et betydelig skadedyr i Japan.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sørøst-Asia (Kina, Taiwan, Japan).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini
Slekten Dasylepida Moser, 1913
Dasylepida fissa Moser, 1913
Dasylepida gononi (Fairmaire, 1897)
Dasylepida ishigakiensis (Nijima & Kinoshita, 1927)
Dasylepida nana (Sharp, 1876)
Dasylepida obscurata (Fairmaire, 1878)
== Eksterne lenker ==
(en) Dasylepida i Global Biodiversity Information Facility
(en) Dasylepida hos NCBI
Dasylepida – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av Dasylepida fissa | Dasylepida er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,558 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%A5l%C3%B8y | 2023-02-04 | Måløy | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bosetninger i Kinn', 'Kategori:Byer i Vestland', 'Kategori:Fergesteder i Vestland', 'Kategori:Fiskevær i Vestland', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Havnebyer ved Nordsjøen', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Vestland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Vestland'] | Måløy er en by i Nordfjord i Vestland fylke. Måløy er sammen med Florø administrasjonssenter i Kinn kommune. Måløy fikk bystatus i 1997. Byen ligger rundt det sørlige Ulvesundet, koblet sammen av Måløybrua, og er en av landets viktigste fiskerihavner. Måløy har 3 303 innbyggere per 1. januar 2022.
| Måløy er en by i Nordfjord i Vestland fylke. Måløy er sammen med Florø administrasjonssenter i Kinn kommune. Måløy fikk bystatus i 1997. Byen ligger rundt det sørlige Ulvesundet, koblet sammen av Måløybrua, og er en av landets viktigste fiskerihavner. Måløy har 3 303 innbyggere per 1. januar 2022.
== Geografi ==
=== Måløy by ===
Etter at Måløy by fikk bystatus i 1997, inngikk også Halnes og Holvik i vest og området Deknepollen (Trollebø, Degnepoll, Kulen, Tennebø, Blålida og Nygård) i øst som en del av byen. Bygrensen går ved Nygårdssvingene, rett etter Almenningsfjellet.
=== Bebyggelse ===
Gatene i Måløy sentrum ligger nesten parallelt oppetter fjellsiden. Fra Sjøgata og Gate 1 som ligger lengst ned mot sundet, til Gate 8 øverst i fjellsiden.
== Samfunn ==
=== Samferdsel ===
Måløy ligger godt skjermet mot vær og vind. I gamle tider satt ofte båter værfast her og ventet på å seile videre over Stad. I dag har Måløy daglige anløp av Hurtigruten. Det går også ekspressbuss til Oslo og ekspressbåt til Bergen flere ganger om dagen. Fra terminalen i sentrum går skyssbåten MS «Øyglimt» 1–3 ganger daglig til øya Silda. På strekningen Måløy–Oldeide går bilferja MF «Hornelen» 6–11 ganger daglig. På noen av avgangene går hun innom Husevågøy ved behov.
I 1951 ble det bygget en molo fra søndre del av Måløy (Sæterneset) til Moldøen. Skipsleia har siden gått gjennom Ulvesundet på østsiden av Moldøen.
I 1973 åpnet Måløybrua og forbandt Vågsøy med fastlandet over Ulvesundet. Dette var på denne tid Norges lengste bro.
=== Skoler ===
Skram skole, bygget i 1920 hadde opprinnelig åtte klasserom og var således kraftig overdimensjonert da Måløy på den tiden kun hadde 1200 innbyggere. Den svære skolebygningen fra den optimistiske jobbetiden var stor nok til å huse Måløy-elevene til ut på 1970-tallet uten at det var nødvendig med påbygg. Skolen ble siden utbygd flere ganger og det siste nybygget på skolen stod ferdig i 1997. Skram skole har svømmebasseng som blir brukt av alle skoleelevene i Vågsøy. Skolen er i dag den største barneskolen i Vågsøy kommune med 160 elever i skoleåret 2009/2010. Vågsøy Ungdomsskole på Gotteberg stod ferdig i 1965 og huser ungdomstrinnet (8. – 10. klasse) for hele Vågsøy kommune. Ungdomsskolen hadde svømmebasseng og stor gymnastikksal. Hele skolekomplekset ble revet i 2015 og komplett ny skole stod ferdig i 2017. Måløy vidaregåande skule ligger på Tennebø, samlokalisert med Nordfjordhallen og Samfunnshallen. Andre skoler i byen er barneskolene Skavøypoll skule og Holvik skule.
=== Helseinstitusjoner ===
Vågsøy gamleheim stod ferdig i 1956 og inneholdt fødestue og noen få sykehjemsrom. Vågsøy sjukeheim ble bygd på Gotteberg og inneholdt også legesenter. I 2004 åpnet kommunen nytt sykehjem på Kulatoppen på fastlandssiden, og både gamleheimen og sykehjemmet ble nedlagt. Gamleheimen huser i dag kommunale kontor, mens sykehjemmet ble solgt til Amonda Eiendom og er under utbygging til 36 leiligheter. Legesenteret er i dag plassert i det nye rådhuset Skramsheim. Apoteket Måken ble etablert i 1921 og holder til på Måløy Brygge.
=== Kirke ===
Sør i Måløy sentrum, ved Sæterneset, ligger Sør-Vågsøy kirke. Den er en av tre kirker Vågsøy sogn, som igjen hører til Bjørgvin bispedømme. Kirken, som har 500 sitteplasser, er en langkirke bygget av tre og sto ferdig i 1907. Det er en kirkegård rundt kirken, men da denne er full, blir kirkegårdene i Holvik og Evja benyttet.
== Historie ==
=== Navnet ===
Mellom Vågsøya og fastlandet går Ulvesundet og midt i leia ligger en liten øy som nå heter Moldøen, men er på lokalmunne i dag kjent som Lisje-Måløyna. Ifølge sagnet gikk Magnus den gode i land på denne øya i 1035 og kalte bøndene i Nordfjord, som på den tiden nesten var småkonger selv, til tings. Øya ligger strategisk plassert med god utsikt til alle kanter og dermed vanskelig tilgjengelig for overraskende angrep.
Grunnen til tinget var trolig at Magnus ville bli hyllet til norsk konge av nordfjordingene. Faren, Olav den hellige, hadde i lengre tid vært i konflikt med nordfjordingene. Magnus ønsket forsoning og lovde bøndene bedre lover og mer frihet.
Øya fikk navnet Málstefna (som betyr målstova eller stemnestova, eller rådhus på moderne norsk), men ble senere fordansket til Moldøen.
=== Grunnlaget til byen ===
Øya ble et viktig handelssted og vokste etter hvert over til fastlandet, men spesielt til Skramsbygda på Vågsøya. Med tiden flyttet mesteparten av tettstedet seg dit. Navnet Moldøen overtok også for Skramsbygda, men ble senere endret til dagens form, Måløy, for selve tettstedet/byen.
Aleksander Didrikson Fester fikk kongebrev på handel på handelsstedet Vågsberget i 1692, og med dette rett til å drive gjestehus på Moldøen og i 1704 overnattet Fredrik den 4. her under Norges-reisen sin. I 1744 ble Moldøen med handel og privilegiene der solgt og skilt fra driften på Vågsberget. En rekke familier var eiere av Moldøen gjennom tidene, deriblant Fester, Glad, Friis, Knoph, Schmidt og Lem. Ole Schmidt, som drev Moldøen fra 1838 til 1866, bygget store sjøbuer og en staselig hovedbygning på eiendommen.
Lensmann Nils Landmark Lem fra Sogndal kjøpte Moldøen i 1902, men flyttet aldri dit selv. Fra 1915 kom Einar og Audun Lem (sistnevnte grunnla også hermetikkbedriften Firda Canning allerede i 1913) med som eiere. I 1921 fikk de med skipsreder Jacob Kjøde som kompanjong, og drev fiskehandel og tankstasjon på øya.
På slutten av 1800-tallet startet utbyggingen av Måløy som det ledende fiskerisenteret i Sogn og Fjordane, og Moldøen tapte gradvis sin betydning som handelssenter. Grunnlaget for denne utviklingen var de store sesongfiskeriene etter torsk og sild rundt Vågsøy, og et nytt bankfiske etter kveite fra Stad og nordover. I dag er Måløy en av Norges travleste eksporthavner for fisk.
Måløy var tidligere delt opp i fem gårder (fra sør mot nord): Sæterneset, Øvre Skram, Nedre Skram, Midtgård og Gotteberg. Disse gårdene finnes ikke lengre, men navnene består som geografiske områder.
=== Krigsårene ===
Under andre verdenskrig bygde den tyske okkupasjonsmakta flere festningverk i Måløy. Blant annet ble mye av bebyggelsen på Moldøen revet for å gjøre plass til tyske stillinger. Resten brant under Måløyraidet i 1941. Under Måløy-raidet falt Kaptein Martin Linge som eneste norske soldat. Et minnesmerke, laget av Ståle Kyllingstad, over Martin Linge står i dag omtrent der han ble drept 27. desember 1941. Kong Olav V avduket monumentet i 21. august 1966 ved den opprinnelige plasseringen ved Måløy Gamlehjem. En sivil nordmann ble også drept: Assisterende fyrvokter ved Ulvesund Fyr, Ragnvald Torheim.
Et minnesmerke over de falne allierte soldatene ble avduket i 1967, også det av Kong Olav V. Lenge stod dette monumenetet ved Vågsøy Ungdomsskole, men ble flyttet til minneparken på Moldøen etter at den åpnet. I minneparken er det også et minnesmerke over allierte piloter som ble skutt ned over Vågsøy.
På torget i Måløy står det et monument over falne fra Sør-Vågsøy og Davik kommuner.
== Nyere tid ==
=== Omstilling ===
Vågsøy kommune dannet i 2005 selskapet Måløy vekst for å stimulere til nyetableringer og befolkningsvekst i kommunen. Det skjer svært mye på næringslivsfronten nå, med flere nye høyteknologiarbeidsplasser. Eksempel på nyetableringer er LocalHost, Stad Towing Tank, EasyForm og VideoNor. Ellers har Måløy et rikt næringsliv, hvor mye er knyttet til sjøen. Varehandelen i Måløy er også allsidig.
== Kultur ==
=== Arrangementer ===
Siste helg i juni hvert år arrangeres Måløydagene. Dette er en folkefest med underholdning i gatene, konserter, marked og mye folk.
Måløy var en hovedhavn for The Tall Ships’ Races fra 1. august til 4. august i 2008. Måløy er den minste byen som noensinne har hatt dette arrangementet
Siden 2013 har Elvisfestivalen blitt arrangert hver første helg i august. Det er en hedersfest for Elvis Presley, arrangert av fans for fans, med underholdning, konserter og mye folk.
=== Sang og musikk ===
Måløy Musikklag stiftet i 1904.
Måløy Songlag
=== Sport og friluftsliv ===
Tornado Måløy Fotballklubb holder til på Måløy stadion, plassert oppe i fjellsiden over Måløys gater, samt på Refvik stadion i Refvik. Måløy idrettslag stiftet 1910.
Måløy Speidergruppe
Holder til i speiderhuset rett før Måløy stadion
== Media ==
Lokalavisen for Måløy heter Fjordenes Tidende. Den dekker kommunene Vågsøy, Selje, Bremanger og Eid og er størst i Nordfjord. NRK Sogn og Fjordane har kontor i byen.
== Vennskapsby ==
Lerwick på Shetland: Vennskapsby siden 1956
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Næringslivsbyen Måløy
ViVest.no – mye bilder og info om Vågsøy
Måløydagene
Màlstefna på Moldøen
Gamal tingstad på Moldøen | MF «Måløy», tidligere «Måløyferja 1» og «Øymål», nå «Lisa», er en bilferge bygget i 1962 for Skips A/S Måløyferja. I 1974 ble den kjøpt av Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane og gitt navnet «Måløy». | 2,559 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABV%C3%A6r%C3%B8y%C2%BB | 2023-02-04 | MF «Værøy» | ['Kategori:Pekere'] | MF «Værøy» kan vise til:
En bilferge bygget i 1974, se MF «Værøy» (1974).
En bilferge bygget i 2012, se MF «Værøy» (2012). | MF «Værøy» kan vise til:
En bilferge bygget i 1974, se MF «Værøy» (1974).
En bilferge bygget i 2012, se MF «Værøy» (2012). | MF «Værøy» kan vise til: | 2,560 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kroppslig_straff | 2023-02-04 | Kroppslig straff | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Straffemetoder', 'Kategori:Stubber 2020-05', 'Kategori:Usorterte stubber'] | Kroppslig straff eller også kalt korporlig avstraffelse er straffemetoder som er rettet mot kropp eller kroppsdeler til den som skal straffes, gjennom å påføre smerte ved hjelp av forskjellige redskaper. Ekstremt kan dette ende med pining, skading eller dreping av vedkommende.
For at noe skal kunne regnes som straff, må det dreie seg om kontroll av adferd eller handlinger. Den som straffer vil enten kommentere visse handlinger som er utført, forhindre slike (forebygge) - eller straffe for ikke utførte, men ønskede, handlinger. Tortur for å fremkalle innrømmelser eller tilståelser er ikke regnet som straff i seg selv, men som press for å oppnå innrømmelser som så kan medføre straff.
Straffen kan gå ut på en smekk med hånden eller hard trekking i armen i oppdragende hensikt, men kan også dreie seg om pisking eller lemlesting utført av myndigheter. Slike handlinger, som å kappe hånden av en tyv, eller ekstrem pisking er fortsatt kjent som legitim maktutøvelse i enkelte regimer.
Mange stater har gått bort fra korporlig straff som metode. I Norge er det per 2015 forbudt også for foreldre overfor sine barn.
| Kroppslig straff eller også kalt korporlig avstraffelse er straffemetoder som er rettet mot kropp eller kroppsdeler til den som skal straffes, gjennom å påføre smerte ved hjelp av forskjellige redskaper. Ekstremt kan dette ende med pining, skading eller dreping av vedkommende.
For at noe skal kunne regnes som straff, må det dreie seg om kontroll av adferd eller handlinger. Den som straffer vil enten kommentere visse handlinger som er utført, forhindre slike (forebygge) - eller straffe for ikke utførte, men ønskede, handlinger. Tortur for å fremkalle innrømmelser eller tilståelser er ikke regnet som straff i seg selv, men som press for å oppnå innrømmelser som så kan medføre straff.
Straffen kan gå ut på en smekk med hånden eller hard trekking i armen i oppdragende hensikt, men kan også dreie seg om pisking eller lemlesting utført av myndigheter. Slike handlinger, som å kappe hånden av en tyv, eller ekstrem pisking er fortsatt kjent som legitim maktutøvelse i enkelte regimer.
Mange stater har gått bort fra korporlig straff som metode. I Norge er det per 2015 forbudt også for foreldre overfor sine barn.
== Litteratur ==
Arne Bugge Amundsen (1989). Med riset bak speilet : Autoritet og straff i den gamle skolen. Sarpsborg: Sverre Johansens trykkeri. ISBN 8256005890. | Kroppslig straff eller også kalt korporlig avstraffelse er straffemetoder som er rettet mot kropp eller kroppsdeler til den som skal straffes, gjennom å påføre smerte ved hjelp av forskjellige redskaper. Ekstremt kan dette ende med pining, skading eller dreping av vedkommende. | 2,561 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABV%C3%A6r%C3%B8y%C2%BB_(1974) | 2023-02-04 | MF «Værøy» (1974) | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skaalurens Skibsbyggeri', 'Kategori:Skip fra 1974', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Usorterte stubber'] | MF «Værøy» er en bilferge bygget i 1974 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 2011. Fergen går nå i Finland med navnet «Östern».
| MF «Værøy» er en bilferge bygget i 1974 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 2011. Fergen går nå i Finland med navnet «Östern».
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1974
Bygget av: Skaalurens Skibsbyggeri, Rosendal (byggenummer 223)
Brutto RT: 265
Personbilkapasitet: 18
Lengde: 108,3 fot
Bredde: 30,9 fot
Motor: 4cyl. 2T EV DM (Wichmann Motorfabrikk, Rubbestadneset), 500 bHK
== Historie ==
1974: Sept.: Levert som «Værøy» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1979: Reg.havn endret til Florø
1986: Mars: Rederiet flyttet til Florø
1996: Aug.: Ommålt: 474 BT, 184 NT
1997: Aug.: Rederiet omdøpt Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane AS, Florø
2005 Mars: Rederiet omdøpt Fjord 1 Fylkesbaatane, Florø
2011: Solgt til Archipelago Lines Oy, Lillandet/Nauvo, Finland. Gitt navnet «Östern»
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Langes, W. (2015). «Fjordfaehren.de» (tysk). Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 6. april 2015.
MarineTraffic (2015). «MarineTraffic» (engelsk). Besøkt 6. april 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 7393640 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MF «Værøy» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen | MF «Værøy» er en bilferge bygget i 1974 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 2011. | 2,562 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Malaisius | 2023-02-04 | Malaisius | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1941', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Malaisius er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten er oppkalt etter den svenske entomologen René Malaise.
| Malaisius er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten er oppkalt etter den svenske entomologen René Malaise.
== Utseende ==
Middelsstore, avlange, blanke, mørkt brunlige oldenborrer. Dekkvingene har svakt opphøyde lengderibber.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda som vanlig for oldenborrer, og eter røtter.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sørøst-Asia (Kina, Thailand).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini
Slekten Malaisius Arrow, 1941
Malaisius hainanensis Zhang, 2002
Malaisius mollis Arrow, 1941
Malaisius siamensis Li & Yang, 1999
Malaisius similis Li & Yang, 1999
Malaisius yunnanus (Moser, 1908)
== Eksterne lenker ==
(en) Malaisius i Global Biodiversity Information Facility
Malaisius – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av Malaisius siamensis | Malaisius er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,563 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MF_%C2%ABFjalir%C2%BB | 2023-02-04 | MF «Fjalir» | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FSF-skip', 'Kategori:Fjord1-ferger', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sjøfart i Vestland', 'Kategori:Skip bygget ved Havyard Ship Technology', 'Kategori:Skip fra 1974', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Usorterte stubber'] | MF «Fjalir» er en tidligere bilferge, bygget i 1974 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 2012. «Fjalir» skilte seg ut fra andre pendelferger ved at den kun hadde løftebaug foran.
I 2012 ble «Fjalir» solgt til Sverige og bygget om til en gasstanker. Skipet fikk da navnet «Seagas».
| MF «Fjalir» er en tidligere bilferge, bygget i 1974 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 2012. «Fjalir» skilte seg ut fra andre pendelferger ved at den kun hadde løftebaug foran.
I 2012 ble «Fjalir» solgt til Sverige og bygget om til en gasstanker. Skipet fikk da navnet «Seagas».
== Teknisk informasjon ==
Byggeår: 1974
Bygget av: Løland Verft A/S, Leirvik i Sogn (byggenummer 37)
Brutto RT: 465
Netto RT: 230
Personbilkapasitet: 40
Lengde: 160,8 fot
Bredde: 37,0 fot
Motor: 5cyl. 2T EV DM (Wichmann Motorfabrikk, Rubbestadneset), 825 bHK
== Historie ==
1974: Okt.: Levert som «Fjalir» for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane, Bergen
1979: Reg.havn endret til Florø
1986: Mars: Rederiet flyttet til Florø
1996: Sept.: Ommålt: 646 BT, 217 NT
1996: Ny motor: Alpha DM (MAN-B&W Diesel A/S, Frederikshavn),
1997: Aug.: Rederiet omdøpt Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane AS, Florø
2005 Mars: Rederiet omdøpt Fjord 1 Fylkesbaatane, Florø
2012: Solgt til Sverige og bygget om til LNG-tanker. Omdøpt «Seagas».
== Kilder ==
Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
Langes, W. (2015). «Fjordfaehren.de» (tysk). Arkivert fra originalen 12. april 2015. Besøkt 6. april 2015.
MarineTraffic (2015). «MarineTraffic» (engelsk). Besøkt 6. april 2015.
== Eksterne lenker ==
(en) IMO 7382691 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) MF «Fjalir» – DNVs skipsregister
(en) MF «Fjalir» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen
(no) MF «Fjalir» – Skipsrevyen | MF «Fjalir» er en tidligere bilferge, bygget i 1974 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Fergen gikk i rute for rederiet frem til 2012. | 2,564 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pseudopholis | 2023-02-04 | Pseudopholis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1892', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Pseudopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Pseudopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore (24–30 millimeter), avlange, rødlig brune oldenborrer.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda som vanlig for oldenborrer.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sentral-Afrika (Kongo, Gabon).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini
Slekten Pseudopholis Duvivier, 1892
Pseudopholis jordani Brenske, 1898
Pseudopholis squamulosa Duvivier, 1892
== Kilder ==
hannetons.fr, med beskrivelse av slekten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Pseudopholis i Global Biodiversity Information Facility
Pseudopholis – detaljert informasjon på Wikispecies | Pseudopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,565 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aleksej_Nikolajevitsj_Tolstoj | 2023-02-04 | Aleksej Nikolajevitsj Tolstoj | ['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fødsler 10. januar', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Pugatsjov rajon', 'Kategori:Russiske forfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Aleksej Nikolajevitsj Tolstoj (russisk: Алексей Николаевич Толстой, født 10. januar 1883 i Sosnovka nær Nikolajevsk - i dag Pugatsjov i Russland, død 23. februar 1945 i Moskva) var en russisk forfatter og greve. Han var en slektning av både Leo Tolstoj og Ivan Turgenjev.
Selv om han var av den adelige slekten Tolstoj og forlot Russland i 1917 etter revolusjonen, vendte han tilbake i 1923 og ble en av Sovjetunionens mest fremtredende forfattere.
Til å begynne med skrev Tolstoj symbolistisk lyrikk. Hans hovedverk er trilogien «Lidelsens vei» (1921–1941), som handler om Russlands vei gjennom revolusjonen og borgerkrigen og en historisk suite om Peter den store (1929–1945). Han skrev noen av de første science fiction-verkene innen russisk litteratur, deriblant Reisen til Mars.
Tolstoj skrev også flere barnebøker, mest kjent er hans tolkning av Pinocchio med tittelen Den gyldne nøkkelen eller Buratinos eventyr.
I 1974 ble en småplanet oppdaget av Lyudmila Vasil'evna Zhuravleva gitt navnet 3771 Alexejtolstoj ette ham.
| Aleksej Nikolajevitsj Tolstoj (russisk: Алексей Николаевич Толстой, født 10. januar 1883 i Sosnovka nær Nikolajevsk - i dag Pugatsjov i Russland, død 23. februar 1945 i Moskva) var en russisk forfatter og greve. Han var en slektning av både Leo Tolstoj og Ivan Turgenjev.
Selv om han var av den adelige slekten Tolstoj og forlot Russland i 1917 etter revolusjonen, vendte han tilbake i 1923 og ble en av Sovjetunionens mest fremtredende forfattere.
Til å begynne med skrev Tolstoj symbolistisk lyrikk. Hans hovedverk er trilogien «Lidelsens vei» (1921–1941), som handler om Russlands vei gjennom revolusjonen og borgerkrigen og en historisk suite om Peter den store (1929–1945). Han skrev noen av de første science fiction-verkene innen russisk litteratur, deriblant Reisen til Mars.
Tolstoj skrev også flere barnebøker, mest kjent er hans tolkning av Pinocchio med tittelen Den gyldne nøkkelen eller Buratinos eventyr.
I 1974 ble en småplanet oppdaget av Lyudmila Vasil'evna Zhuravleva gitt navnet 3771 Alexejtolstoj ette ham.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Aleksey Nikolayevich Tolstoy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Aleksej Nikolajevitsj Tolstoj på Internet Movie Database
(en) Aleksej Nikolajevitsj Tolstoj hos The Movie Database
(en) Aleksej Nikolajevitsj Tolstoj hos Internet Broadway Database
(en) Aleksej Nikolajevitsj Tolstoj hos Internet Broadway Database
(en) Aleksej Nikolajevitsj Tolstoj hos Internet Broadway Database | Aleksej Nikolajevitsj Tolstoj (russisk: Алексей Николаевич Толстой, født 10. januar 1883 i Sosnovka nær Nikolajevsk - i dag Pugatsjov i Russland, død 23. | 2,566 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aleksej_Tolstoj | 2023-02-04 | Aleksej Tolstoj | ['Kategori:Pekersider med personnavn'] | Aleksej Tolstoj er navnet til flere personer:
Den russiske forfatteren Aleksej Konstantinovitsj Tolstoj 1817-1875
Den russiske forfatteren Aleksej Nikolajevitsj Tolstoj 1883-1945 | Aleksej Tolstoj er navnet til flere personer:
Den russiske forfatteren Aleksej Konstantinovitsj Tolstoj 1817-1875
Den russiske forfatteren Aleksej Nikolajevitsj Tolstoj 1883-1945 | Aleksej Tolstoj er navnet til flere personer: | 2,567 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Systemv%C3%A5pen | 2023-02-04 | Systemvåpen | ['Kategori:Skytevåpen'] | Et systemvåpen er et skytevåpen som enkelt kan konfigureres for ulike bruksområder, for eksempel ved å bytte kamring eller pipelengde. Når det er snakk om en rifle kalles et systemvåpen noen ganger for systemrifle. For eksempel kan en jeger bruke det samme systemvåpenet både til små- og storviltjakt ved å bytte mellom to piper i forskjellige kamringer. Når man har forskjellige piper som enkelt kan byttes kalles disse ofte for «vekselpiper».
Modulære skjefter med justerbare og utskiftbare deler kalles systemskjefte (tysk Schaftsystem).
| Et systemvåpen er et skytevåpen som enkelt kan konfigureres for ulike bruksområder, for eksempel ved å bytte kamring eller pipelengde. Når det er snakk om en rifle kalles et systemvåpen noen ganger for systemrifle. For eksempel kan en jeger bruke det samme systemvåpenet både til små- og storviltjakt ved å bytte mellom to piper i forskjellige kamringer. Når man har forskjellige piper som enkelt kan byttes kalles disse ofte for «vekselpiper».
Modulære skjefter med justerbare og utskiftbare deler kalles systemskjefte (tysk Schaftsystem).
== Se også ==
Skyteprøve for storviltjegere
Delbart våpen
Glidekassegjenger
Pipemuffe
Systemskjefte
== Referanser == | Et systemvåpen er et skytevåpen som enkelt kan konfigureres for ulike bruksområder, for eksempel ved å bytte kamring eller pipelengde. Når det er snakk om en rifle kalles et systemvåpen noen ganger for systemrifle. | 2,568 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stortingsvalget_2013 | 2023-02-04 | Stortingsvalget 2013 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Stortingsvalget 2013'] | Stortingsvalget 2013 var et valg i Norge høsten 2013. Det ble valgt 169 representanter til Stortinget for perioden 2013–2017. Samtidig ble sametingsvalget 2013 avholdt. Valgdagen var mandag 9. september, men 206 av landets 428 kommuner avholdt også valg søndag 8. september.Valget gav en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde begge sine dårligste stortingsvalg noensinne. Høyre ble valgets vinner med en framgang på 18 mandater. Venstre kom over sperregrensa og fikk en framgang på 7 mandater. Miljøpartiet De Grønne ble for første gang representert på Stortinget med ett mandat, fra Oslo. Valgresultatet førte til at Jens Stoltenbergs andre regjering gikk av, og at Erna Solberg danna ny regjering utgått av Høyre og Frp.
3 641 994 nordmenn hadde stemmerett. Frammøtet var 2 848 903 eller 78,2 prosent. Valgdeltagelsen var 1,8 prosentpoeng høyere enn ved forrige stortingsvalg. Ved valget stilte totalt 21 partier eller lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker. De åtte andre partia/grupperingene stilte i opptil tolv fylker. Det var tre lister som fantes i bare ett fylke.
Ei forsøksordning med stemmegivning over internett blei videreført fra valget i 2011 i en del kommuner. | Stortingsvalget 2013 var et valg i Norge høsten 2013. Det ble valgt 169 representanter til Stortinget for perioden 2013–2017. Samtidig ble sametingsvalget 2013 avholdt. Valgdagen var mandag 9. september, men 206 av landets 428 kommuner avholdt også valg søndag 8. september.Valget gav en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde begge sine dårligste stortingsvalg noensinne. Høyre ble valgets vinner med en framgang på 18 mandater. Venstre kom over sperregrensa og fikk en framgang på 7 mandater. Miljøpartiet De Grønne ble for første gang representert på Stortinget med ett mandat, fra Oslo. Valgresultatet førte til at Jens Stoltenbergs andre regjering gikk av, og at Erna Solberg danna ny regjering utgått av Høyre og Frp.
3 641 994 nordmenn hadde stemmerett. Frammøtet var 2 848 903 eller 78,2 prosent. Valgdeltagelsen var 1,8 prosentpoeng høyere enn ved forrige stortingsvalg. Ved valget stilte totalt 21 partier eller lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker. De åtte andre partia/grupperingene stilte i opptil tolv fylker. Det var tre lister som fantes i bare ett fylke.
Ei forsøksordning med stemmegivning over internett blei videreført fra valget i 2011 i en del kommuner.
== Resultatsammendrag ==
Oversiktene nedafor er basert på endelige valgresultater fra Kommunal- og regionaldepartementet og fra Statistisk sentralbyrå.Stemmetall fordelt på partiene (i promille):
Stortingsmandater fordelt på partiene (i promille):
Stortingsmandater fordelt på partiene:
=== Resultatoversikt for hele velgermassen ===
De totalt 3 641 994 stemmeberettigede borgerne i riket gjorde følgende valg med stemmeretten sin:
== Bakgrunn og forberedelser ==
Etter stortingsvalget 2005 overtok Jens Stoltenbergs andre regjering («den rødgrønne», bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti) regjeringskontorene i Norge. Ved valget i 2009 fikk denne koalisjonen fornya sitt mandat.
=== Ny mandatfordeling ===
Etter ei grunnlovsendring i 2003 skal fordelinga av mandater mellom fylkene vurderes på nytt foran annethvert stortingsvalg, og ved 2013-valget var det første gang dette skjedde. Fordelinga skjer på grunnlag av fylkenes innbyggertall og areal, idet hvert fylke får et fordelingstall som dannes ved at arealet multiplisert med 1,8 legges til innbyggertallet per 1. januar året før valgåret (denne gangen altså 1. januar 2012). Omfordelinga gjorde at Nord-Trøndelag, Hedmark, Nordland, Sogn og Fjordane og Troms mista et mandat hver. Oslo fikk to representanter i tillegg, mens Akershus, Rogaland og Hordaland hver fikk én mer enn ved stortingsvalga i 2005 og 2009. Denne nye mandatfordelinga gjelder da også for valget i 2017.
=== Lister og kandidater ===
Fristen for innlevering av valglister var i 2013 2. april. Totalt var det 21 partier som fikk godkjent sine lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker, mens det var tre lister som stilte i bare ett fylke.
Totalt stilte 4 082 personer som kandidater. Litt over fire prosent av disse kunne altså få plass på Stortinget. Antallet var i underkant av 400 flere enn ved sist stortingsvalg. 40,3 prosent av kandidatene var kvinner. 27,5 av førstekandidatene var kvinner. Snittalderen var 46,5 år, yngste kandidat var 17 år og eldste 96 år.
== Prognoser ==
=== Nasjonale meningsmålinger ===
Månedlige gjennomsnitt av samtlige nasjonale meningsmålinger om stortingsvalg det siste året (velgerandeler i prosent, antall stortingsrepresentanter i parentes):
=== Skolevalg ===
Skolevalget ble avholdt mellom 26. august og 3. september 2013 på 411 videregående skoler over hele landet med totalt 184 678 elever. Valgdeltagelsen var på rekordhøye 81,1 %, og det ble avgitt 149 753 stemmer.
Valgresultatet ble en stor seier for Høyre som ble største parti med 28,1 % av stemmene, en fremgang på 12 prosentpoeng fra skolevalget i forrige stortingsvalg (2009). Dette var partiets beste resultat i et skolevalg noensinne, og det nest beste resultatet for noe parti i et skolevalg noensinne.
Arbeiderpartiet fikk 23,2 %, Fremskrittspartiet 15,6 %, Venstre 6,7 %, Sosialistisk Venstreparti 5,0 %, Piratpartiet 4,3 %, Senterpartiet 4,2 %, Miljøpartiet De Grønne 3,8 %, Rødt 3,7 %, Kristelig Folkeparti 2,8 %, De Kristne 0,6 %, Pensjonistpartiet 0,6 %, Kystpartiet 0,5 %, Demokratene i Norge 0,3 %, Det Liberale Folkepartiet 0,2 %, Norges Kommunistiske Parti 0,2 %, Kristent Samlingsparti 0,1 % og Sykehus til Alta 0,1 %. Samfunnspartiet, Folkemakten og Folkelisten mot Oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja fikk alle under en promille av stemmene nasjonalt.De rødgrønne regjeringspartiene (Ap+Sp+SV) fikk til sammen 32,4 %, den borgerlige opposisjonen (H+Frp+KrF+V) 53,2 %.
=== Valgdagsmålinger ===
== Valgkamp ==
Valgkampen mot valg i Norge starter vanligvis etter fellesferien (valget i 2011 var et unntak), men før det avholdes landsmøter. Samtlige partier representert på Stortinget i perioden 2009-2013 holdt landsmøte våren 2013. På disse landsmøtene sa enkelte partiledere, henholdsvis Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande at de ikke søkte en statsministerposisjonen, men heller en ministerpost. De to største partienes ledere, Solberg og Stoltenberg ga uttrykk for interesse for posisjonen. På venstresiden står det rødgrønne alternativet samlet for en ny regjeringsperiode. På høyresiden finnes det to hovedalternativer: Et borgerlig alternativ likt sammensetningen i regjeringen fra 2001 til 2005 og et alternativ med Høyre og Fremskrittspartiet. Flere ulike scenarier er dog mulige ifølge valgforskere.
=== Landsmøter ===
Under det som er blitt omtalt som Landsmøtevåren 2013 la alle de syv Stortingspartiene frem deler av sin politiske plattform for den kommende perioden. Sosialistisk Venstreparti holdt sitt landsmøte allerede i midten av mars, mens Senterpartiet, Venstre, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne avholdt sine respektive møter i april, i angitt rekkefølge for øvrig. Høyre avholdt sitt landsmøte i begynnelsen av mai og Fremskrittspartiet i slutten av mai.
=== Statsministerkandidater ===
Statsminister Jens Stoltenberg stilte til gjenvalg. Erna Solberg, leder av Høyre ble omtalt som statsministerkandidat og Siv Jensen er et tredje alternativ. Ingen andre partiledere uttrykte ønske om å stille som statsminister. Norstat sammen med NRK spurte nordmenn hvem de ønsker som statsminister, og fra november 2011 var Solberg den foretrukne, men fra september 2012 var Stoltenberg og Solberg vært jevne. Siv Jensen hadde rundt 10 % av landets støtte som statsminister ifølge NRK. TV-programmet Debatten på TV 2 med programleder Oddvar Stenstrøm ble først sendt i juni der Stoltenberg og Solberg debatterte.
=== Regjeringsalternativer ===
Aftenposten la i desember 2012 frem, med bakgrunn i intervju med valgforsker Bernt Aardal 16 ulike regjeringsalternativer. I tillegg til de daværende syv partiene på Stortinget viste artikkelen til at Miljøpartiet De Grønne og Rødt kan fungere som avgjørende vippepartier. Samtidig åpner artikkelens forfattere for at sentrumspartiene Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti kan fungere som vippepartier hvis de velger heller å arbeide med rødgrønn side heller enn borgerlig side. Venstres nekt for samarbeid med Fremskrittspartiet er et eksempel på dette. De tre rødgrønne partiene ønsker å fortsette som en samlet regjering i en tredje periode, men hvis de ikke oppnår flertall sammen hevder artikkelforfatterne at det finnes tre alternativer:
Hvis A, SV og Sp ikke oppnår flertall og ikke blir enige om en ny samlet mindretallsregjering, kan Arbeiderpartiet alene danne en mindretallsregjering. Dette avhenger av hvilke andre alternativer som finnes, spesielt på borgerlig side.
Hvis de likevel klarer å samarbeide danner de en rødgrønn mindretallsregjering.
Hvis de tre partiene ender med mindretall samlet og det finnes et alternativ med større mindretall på borgerlig side, kan de rødgrønne samarbeide med et vippeparti (gitt at Ap+SV+Sp+vippeparti > 50 %) for å oppnå flertall. Rødt og Miljøpartiet De Grønne anses som mulige samarbeidspartnere. Dette skjer dog kun hvis et av de to partiene får mandat på Stortinget.Alle rødgrønne regjeringsalternativer har Jens Stoltenberg som statsministerkandidat. Det vil da bli hans fjerde periode, der den andre og tredje har vært hele perioder på fire sammenhengende år hver. Stoltenbergs første regjering satt i halvannet år.
På borgerlig side og i sentrum har det siden valget i 2009 vært uenigheter om samarbeidspartnere. Det såkalte «blåblå alternativet», en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet er ikke foretrukket av verken Kristelig Folkeparti eller Venstre. Leder i KrF, Knut Arild Hareide uttalte at han ikke mente en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet var noe bedre enn et rødgrønt alternativ. Både Venstre og Kristelig Folkeparti ser muligheter for samarbeid om statsbudsjettet med Arbeiderpartiet hvis Fremskrittspartiet fortsetter å nekte å «være noe støtteparti for en borgelig regjering de selv ikke er en del av». Hareide sa forøvrig at han og KrF ønsket en regjering med Høyre, Venstre og KrF heller enn å samarbeide med FrP på sitt landsmøte. Også Venstres Trine Skei Grande ga uttrykk ved landsmøtet om at en regjering Venstre ønsker består av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre da hun sa at «det er velgerne som bestemmer hvilken regjering vi får. Stemmer de på Venstre får de en blågrønn regjering». Fremskrittspartiet var ikke enig internt i juni 2013 om hvorvidt de ønsket å samarbeide med Krf og Venstre i en fullstendig borgerlig regjering, mens Høyre er åpen for denne muligheten.
=== Debatter ===
== Gjennomføring ==
Valget skulle etter valgloven finne sted en mandag i september måned. Kongen i statsråd fastsatte valgdagen til 9. september. Det enkelte kommunestyre kunne også velge å holde valg dagen før. Som ved flere tidligere valg var forhåndsstemming og stemming fra utlandet mulig. Som ved lokalvalget 2011 ble det videreført en forsøksordning med elektronisk stemmegivning over internett («e-valg»). Enkelte kommuner utprøvde i 2011 stemmerett for 16-åringer, men dette ble ikke videreført ved valget i 2013 og Arbeiderpartiets landsmøte sa nei til å innføre ordningen permanent. Valgobservasjon ble for første gang gjennomført i Norge ved valget i 2009, og ved valget i 2013 var observatører invitert til å vurdere en offisiell observasjon. Oslo avholdt også en folkeavstemning om kommunen skal søke om å få holde de Olympiske leker i 2022.
=== Forhåndsstemmer ===
Nordmenn med stemmerett kunne avgi forhåndsstemme ved utenriksstasjoner i 114 land mellom 1. juli og 30. august. På Svalbard var fristen 4. september. Forhåndsstemme kunne avgis av alle nordmenn med stemmerett som ikke var i Norge på valgdagen 9. september, eller ikke hadde muligheten til å stille på valglokalet på denne datoen. Forhåndsstemme ble avgitt enten ved å møte opp på valglokalet eller gjennom brevstemme. Det ble registrert 842 398 stemmer nasjonalt før valget, som er flere enn noen gang tidligere.
=== Elektronisk stemmegivning ===
Elektronisk stemmegivning ble først forsøkt ved lokalvalget i 2011 i 10 kommuner. I de samme kommunene ble forsøket gjennomført ved dette valget, nemlig i Bodø, Bremanger, Hammerfest, Mandal, Radøy, Re, Sandnes, Tynset, Vefsn og Ålesund. I tillegg ble forsøksordningen uvidet til Fredrikstad og Larvik. Uken før valget ble det oppdaget en feil i krypteringen av stemmesedlene.
=== Valgobservatører ===
I begynnelsen av juni 2013 var Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) invitert til å kartlegge forberedelsene til valget og vurderte hvorvidt offisiell valgobservasjon vil være nødvendig. Etter valget i 2009 publiserte organisasjonen en rapport for sin første valgobservasjon i landet der tilbakemeldingen var at «norske valg kjennetegnes av politisk pluralisme, respekt for grunnleggende frihet og rettigheter, stor offentlig tillit til at valgadministrasjonen er upartisk samt at hele prosessen er gjennomført med integritet». OSSE sendte 142 valgobservatører til Norge i 2009. OSSE observerte også e-valget i 2011.
=== Klager på valget ===
Riksvalgstyret mottok i alt 16 klager på gjennomføringa av valget. Ting som blei tatt opp i disse var blant annet:
Enkelte forhold som gjorde at valget ikke framstod som hemmelig
Tilgjengelighet til valglokalet
Pengeinnsamling ved valglokalet
Organiseringa i valglokalet
Feilinformasjon ved forhåndsstemming
Manglende stemmesedler i noen valglokaler (Rødt, Miljøpartiet De Grønne)I en del tilfeller gav departementet (som saksforbereder) og riksvalgstyret klageren medhold i at det var gjort feil, men ingen av sakene var slik at de kunne anses å ha påvirka valgresultatet.
Det var imidlertid en sak som blei sett på som mer alvorlig, nemlig at et større antall forhandsstemmer som var avgitt på fremmed sted, ikke kom fram til den riktige kommunen i tide til å bli talt opp. En undersøkelse som 376 av landets kommuner svarte på, viste at 1653 stemmer ikke var kommet med i valgoppgjøret. Departementet foretok ei rekke beregninger som viste at dette likevel ikke hadde innflytelse på valgresultatet, verken for distrikts- eller utjamningsmandatene.
== Resultat fylke for fylke ==
Oversiktene nedenfor er basert på endelige resultater fra fylkesvalgstyrene og riksvalgstyret. I tabellene er oppgitt antall stemmer og prosentandel ved 2013-valget, avvik i prosentpoeng fra fylkestingsvalget i 2011 og fra stortingsvalget i 2009, antall stortingsmandater etter 2013-valget og endring i forhold til Stortingets sammensetning i perioden 2009–2013.
I oversiktene er det avvik mellom antallet oppmøtte og summen av antall godkjente, blanke og forkastede stemmer. Dette kan blant annet skyldes at noen av dem som har møtt opp (og dermed er avkrysset i manntallet), ombestemmer seg og likevel ikke avgir stemme.
=== Østfold ===
I Østfold var det 15 lister som stilte til valg. Det var 209 038 med stemmerett i fylket. 158 218 av disse møtte opp, det vil si 75,7 prosent. Det var 895 blanke stemmer og 213 stemmer som ble forkastet. De 157 262 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Østfold har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Svein Roald Hansen (mandat nr. 1), Irene Johansen (4), Stein Erik Lauvås (6)
Høyre: Ingjerd Schou (2), Bengt Morten Wenstøb (5), Eirik Milde (8)
Fremskrittspartiet: Ulf Leirstein (3), Erlend Wiborg (7)Utjevningsmandatet gikk til Line Henriette Hjemdal fra Kristelig Folkeparti.
Ut av Stortinget gikk Thor Erik Forsberg (A), Wenche Olsen (A), Jon Jæger Gåsvatn (Frp) og Vigdis Giltun (Frp). Av disse var det bare Olsen som stilte til gjenvalg. Hun var for øvrig nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
=== Akershus ===
I Akershus var det 17 lister som stilte til valg. Det var 394 439 med stemmerett i fylket. 322 271 av disse møtte opp, det vil si 81,7 prosent. Det var 1 267 blanke stemmer og 436 stemmer som ble forkastet. De 321 249 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Akershus har 17 stortingsplasser. De 16 distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Jan Tore Sanner (mandat nr. 1), Sylvi Graham (4), Tone W. Trøen (6), Bente Stein Mathisen (9), Henrik Asheim (12), Nils Aage Jegstad (15), Mette Tønder (16)
Arbeiderpartiet: Anniken Huitfeldt (2), Sverre Myrli (5), Marianne Aasen (7), Åsmund Aukrust (11), Gunvor Eldegard (14)
Fremskrittspartiet: Kari Kjønaas Kjos (3), Hans Andreas Limi (8), Ib Thomsen (13)
Venstre: Abid Q. Raja (10)Utjevningsmandatet gikk til Bård Vegar Solhjell fra Sosialistisk Venstreparti. SV og Solhjell var også nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
Ut av Stortinget gikk Gorm Kjernli (A), Morten Høglund (Frp), Hans Frode Asmyhr (Frp), Sonja Irene Sjøli (H), André Oktay Dahl (H) og Borghild Tenden (V). Knut Arild Hareide (KrF) stilte ikke til gjenvalg i Akershus. Derimot blei han valgt inn fra Hordaland.
=== Oslo ===
I Oslo var det 18 lister som stilte til valg. Valgstyret avviste et listeforslag fra Norsk Allianseparti. Det var 435 787 med stemmerett i fylket. 349 654 av disse møtte opp, det vil si 80,2 prosent. Det var 1 299 blanke stemmer og 83 stemmer som ble forkastet. De 348 542 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Oslo har 19 stortingsplasser. De 18 distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Jens Stoltenberg (mandat nr. 1), Hadia Tajik (3), Jonas Gahr Støre (6), Marianne Marthinsen (10), Jan Bøhler (14), Marit Nybakk (16)
Høyre: Ine Marie Eriksen Søreide (2), Nikolai Astrup (4), Michael Tetzschner (7), Kristin Vinje (11), Mudassar Kapur (15), Stefan Heggelund (18)
Fremskrittspartiet: Siv Jensen (5), Christian Tybring-Gjedde (13)
Venstre: Trine Skei Grande (8), Ola Elvestuen (17)
Sosialistisk Venstreparti: Heikki Holmås (9)
Miljøpartiet De Grønne: Rasmus Hansson (12)Utjevningsmandatet gikk til Hans Olav Syversen fra Kristelig Folkeparti.
Rødt (Bjørnar Moxnes) var nærmest til å ta sistemandatet fra Venstre.
Ut av Stortinget gikk Per-Kristian Foss (H), Peter N. Myhre (Frp) og Kristin Halvorsen (SV). Av disse stilte Myhre til gjenvalg.
=== Hedmark ===
I Hedmark var det 14 lister som stilte til valg. Det var 148 098 med stemmerett i fylket. 113 393 av disse møtte opp, det vil si 76,6 prosent. Det var 665 blanke stemmer og 102 stemmer som ble forkastet. De 112 723 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Hedmark har sju stortingsplasser. De seks distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Knut Storberget (mandat nr. 1), Anette Trettebergstuen (2), Tone Sønsterud (5)
Høyre: Gunnar Gundersen (3),
Fremskrittspartiet: Tor Andre Johnsen (4)
Senterpartiet: Trygve Slagsvold Vedum (6)Utjevningsmandatet gikk til Karin Andersen fra Sosialistisk Venstreparti.
Høyre (Rangdi Wetterhus Krogstad) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Thomas Breen (A) og Per Roar Bredvold (Frp). Ingen av dem stilte til gjenvalg.
=== Oppland ===
I Oppland var det 15 lister som stilte til valg. Det var 142 014 med stemmerett i fylket. 107 923 av disse møtte opp, det vil si 76,0 prosent. Det var 488 blanke stemmer og 108 stemmer som ble forkastet. De 107 409 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Oppland har sju stortingsplasser. De seks distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Rigmor Aasrud (mandat nr. 1), Tore Hagebakken (2), Stine Renate Håheim (6)
Høyre: Olemic Thommessen (3)
Fremskrittspartiet: Morten Ørsal Johansen (4)
Senterpartiet: Anne T. Wøien (5)Utjevningsmandatet gikk til Ketil Kjenseth fra Venstre.
Høyre (Jørand Ødegård Lunde) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Torstein Rudihagen (A) og Aksel Hagen (SV). Sistnevnte stilte til gjenvalg.
=== Buskerud ===
I Buskerud var det 15 lister som stilte til valg. Det var 193 404 med stemmerett i fylket. 150 544 av disse møtte opp, det vil si 77,8 prosent. Det var 817 blanke stemmer og 289 stemmer som ble forkastet. De 149 811 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Buskerud har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Martin Kolberg (mandat nr. 1), Lise Christoffersen (4), Torgeir Micaelsen (6)
Høyre: Trond Helleland (2), Anders Werp (5), Kristin Ørmen Johnsen (8)
Fremskrittspartiet: Jørund Rytman (3), Morten Wold (7)Utjevningsmandatet gikk til Per Olaf Lundteigen fra Senterpartiet. Lundteigen og Sp var også nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Ut av Stortinget gikk Laila Gustavsen (A) og Ulf Erik Knudsen (Frp). Gustavsen stilte til gjenvalg.
=== Vestfold ===
I Vestfold var det 15 lister som stilte til valg. Det var 176 779 med stemmerett i fylket. 138 682 av disse møtte opp, det vil si 78,4 prosent. Det var 707 blanke stemmer og 75 stemmer som ble forkastet. De 138 043 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Vestfold har sju stortingsplasser. De seks distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Svein Flåtten (mandat nr. 1), Kårstein Eidem Løvaas (4)
Arbeiderpartiet: Dag Terje Andersen (2), Sonja Mandt (5)
Fremskrittspartiet: Anders Anundsen (3), Morten Stordalen (6)Utjevningsmandatet gikk til Anders Tyvand fra Kristelig Folkeparti.
Høyre (Karen Anne Kjendlie) var nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Ut av Stortinget gikk Steinar Gullvåg (A), Inga Marte Thorkildsen (SV) og Per Arne Olsen (Frp). De to førstnevnte stilte til gjenvalg.
=== Telemark ===
I Telemark var det 14 lister som stilte til valg. Det var 128 352 med stemmerett i fylket. 98 361 av disse møtte opp, det vil si 76,6 prosent. Det var 455 blanke stemmer og 112 stemmer som ble forkastet. De 97 878 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Telemark har seks stortingsplasser. De fem distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Terje Lien Aasland (mandat nr. 1), Lene Vågslid (4), Christian Tynning Bjørnø (5)
Høyre: Torbjørn Røe Isaksen (2)
Fremskrittspartiet: Bård Hoksrud (3)Utjevningsmandatet gikk til Geir Bekkevold fra Kristelig Folkeparti.
Høyre (Solveig Sundbø Abrahamsen) var nærmest til å ta sistemandatet fra Arbeiderpartiet.
Ut av Stortinget gikk Gunn Olsen (A) og Sigvald Oppebøen Hansen (A), som ikke stilte til gjenvalg.
=== Aust-Agder ===
I Aust-Agder var det 15 lister som stilte til valg. Det var 81 864 med stemmerett i fylket. 63 291 av disse møtte opp, det vil si 77,3 prosent. Det var 315 blanke stemmer og 110 stemmer som ble forkastet. De 62 900 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Aust-Agder har fire stortingsplasser. De tre distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Freddy de Ruiter (mandat nr. 1)
Høyre: Svein Harberg (2)
Fremskrittspartiet: Ingebjørg Godskesen (3)Utjevningsmandatet gikk til Kjell Ingolf Ropstad fra Kristelig Folkeparti. Ropstad og KrF var også nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Dette er de samme fire som representerte fylket i forrige periode.
=== Vest-Agder ===
I Vest-Agder var det 16 lister som stilte til valg. Det var 126 317 med stemmerett i fylket. 98 096 av disse møtte opp, det vil si 77,7 prosent. Det var 344 blanke stemmer og 163 stemmer som ble forkastet. De 97 640 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Vest-Agder har seks stortingsplasser. De fem distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Ingunn Foss (mandat nr. 1), Norunn Tveiten Benestad (5)
Arbeiderpartiet: Kari Henriksen (2),
Fremskrittspartiet: Åse Michaelsen (3),
Kristelig Folkeparti: Hans Fredrik Grøvan (4)Utjevningsmandatet gikk til Odd Omland fra Arbeiderpartiet. Omland og A var også nærmest til å ta sistemandatet fra Kristelig Folkeparti.
Ut av Stortinget gikk Henning Skumsvoll (Frp), Peter Skovholt Gitmark (H), Dagrun Eriksen (KrF) og Alf Egil Holmelid (SV). Av disse var det bare Holmelid som stilte til gjenvalg.
=== Rogaland ===
I Rogaland var det 17 lister som stilte til valg. Det var 308 988 med stemmerett i fylket. 241 424 av disse møtte opp, det vil si 78,1 prosent. Det var 846 blanke stemmer og 195 stemmer som ble forkastet. De 240 595 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Rogaland har 14 stortingsplasser. De 13 distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Bent Høie (mandat nr. 1), Siri A. Meling (4), Arve Kambe (8), Tina Bru (10)
Arbeiderpartiet: Eirin Kristin Sund (2), Torstein Tvedt Solberg (6), Hege Haukeland Liadal (9),
Fremskrittspartiet: Solveig Horne (3), Bente Thorsen (7), Roy Steffensen (11)
Kristelig Folkeparti: Olaug Vervik Bollestad (5), Geir Toskedal (13)
Senterpartiet: Geir Pollestad (12)Utjevningsmandatet gikk til Iselin Nybø fra Venstre. Nybø og Venstre var også nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Ketil Solvik-Olsen (Frp), Øyvind Vaksdal (Frp), Tore Nordtun (A), Torfinn Opheim (A), Dagfinn Høybråten (KrF), Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) og Hallgeir Langeland (SV). Bare sistnevnte stilte til gjenvalg.
=== Hordaland ===
I Hordaland var det 16 lister som stilte til valg. Det var 357 496 med stemmerett i fylket. 287 478 av disse møtte opp, det vil si 80,4 prosent. Det var 1360 blanke stemmer og 425 stemmer som ble forkastet. De 286 433 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Hordaland har 16 stortingsplasser. De 15 distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Erna Solberg (mandat nr. 1), Øyvind Halleraker (4), Peter Christian Frølich (6), Torill Eidsheim (10), Sigurd Hille (14)
Arbeiderpartiet: Per Rune Henriksen (2), Jette F. Christensen (5), Magne Rommetveit (9), Ruth Grung (12)
Fremskrittspartiet: Gjermund Hagesæter (3), Helge Andre Njåstad (8)
Kristelig Folkeparti: Knut Arild Hareide (7),
Venstre: Terje Breivik (11)
Sosialistisk Venstreparti: Audun Lysbakken (13)
Senterpartiet: Kjersti Toppe (15)Utjevningsmandatet gikk til Ove Trellevik fra Høyre.
Fremskrittspartiet (Laila Marie Reiertsen) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Anne-Grete Strøm-Erichsen (A), Hilde Magnusson Lydvo (A), Dag Ole Teigen (A), Arne Sortevik (Frp), Karin S. Woldseth (Frp), Laila Marie Reiertsen (Frp), Henning Warloe (H) og Laila Dåvøy (KrF). Av disse var det bare Reiertsen som ønska gjenvalg.
=== Sogn og Fjordane ===
I Sogn og Fjordane var det 13 lister som stilte til valg. Det var 78 280 med stemmerett i fylket. 61 403 av disse møtte opp, det vil si 78,4 prosent. Det var 253 blanke stemmer og 61 stemmer som ble forkastet. De 61 172 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Sogn og Fjordane har fire stortingsplasser. De tre distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Ingrid Heggø (mandat nr. 1)
Senterpartiet: Liv Signe Navarsete (2)
Høyre: Bjørn Lødemel (3)Utjevningsmandatet gikk til Sveinung Rotevatn fra Venstre.
Fremskrittspartiet (Frank Willy Pedersen Djuvik) var nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
Ut av Stortinget gikk Tor Bremer (A) og Åge Starheim (Frp). Bremer stilte til gjenvalg.
=== Møre og Romsdal ===
I Møre og Romsdal var det 13 lister som stilte til valg. Det var 187 682 med stemmerett i fylket. 143 875 av disse møtte opp, det vil si 76,7 prosent. Det var 591 blanke stemmer og 152 stemmer som ble forkastet. De 143 291 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Møre og Romsdal har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Høyre: Helge Orten (mandat nr. 1), Elisabeth Røbekk Nørve (4)
Arbeiderpartiet: Else-May Botten (2), Fredric Holen Bjørdal (5)
Fremskrittspartiet: Harald T. Nesvik (3), Oskar Grimstad (6)
Kristelig Folkeparti: Rigmor Andersen Eide (7)
Senterpartiet: Jenny Klinge (8)Utjevningsmandatet gikk til Pål Farstad fra Venstre. Farstad Og Venstre var også nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Svein Gjelseth (A), Tove Lise Torve (A) og Mette Hanekamhaug (Frp). De to sistnevnte ønska gjenvalg.
=== Sør-Trøndelag ===
I Sør-Trøndelag var det 17 lister som stilte til valg. Det var 222 149 med stemmerett i fylket. 175 977 av disse møtte opp, det vil si 79,2 prosent. Det var 777 blanke stemmer og 227 stemmer som ble forkastet. De 175 366 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Sør-Trøndelag har ti stortingsplasser. De ni distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Trond Giske (mandat nr. 1), Eva Kristin Hansen (3), Jorodd Asphjell (6), Karianne O. Tung (7)
Høyre: Linda Hofstad Helleland (2), Frank Jenssen (5),
Fremskrittspartiet: Per Sandberg (4), Sivert Bjørnstad (9)
Senterpartiet: Heidi Greni (8)Utjevningsmandatet gikk til Snorre Valen fra Sosialistisk Venstreparti.
Høyre (Torhild Aarbergsbotten) var nærmest til å ta sistemandatet fra Senterpartiet.
Ut av Stortinget gikk Gunn Karin Gjul (A), Tord Lien (Frp), Ola Borten Moe (Sp) og Øyvind Håbrekke (KrF). Bare Håbrekke stilte til gjenvalg.
=== Nord-Trøndelag ===
I Nord-Trøndelag var det 14 lister som stilte til valg. Det var 99 921 med stemmerett i fylket. 76 824 av disse møtte opp, det vil si 76,9 prosent. Det var 343 blanke stemmer og 91 stemmer som ble forkastet. De 76 500 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Nord-Trøndelag har fem stortingsplasser. De fire distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Ingvild Kjerkol (mandat nr. 1), Arild Stokkan-Grande (2)
Senterpartiet: Marit Arnstad (3)
Høyre: Elin Agdestein (4)Utjevningsmandatet gikk til André N. Skjelstad fra Venstre.
Ut av Stortinget gikk Gerd Janne Kristoffersen (A), Susanne Bratli (A), Robert Eriksson (Frp), Lars Peder Brekk (Sp) og Lars Myraune (H). Eriksson var den av disse som stilte til gjenvalg. Han var også nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre. I stedet blei han statsråd i Erna Solbergs regjering.
=== Nordland ===
I Nordland var det 17 lister som stilte til valg. Det var 179 464 med stemmerett i fylket. 133 933 av disse møtte opp, det vil si 74,6 prosent. Det var 672 blanke stemmer og 223 stemmer som ble forkastet. De 133 286 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Nordland har ni stortingsplasser. De åtte distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Lisbeth Berg-Hansen (mandat nr. 1), Eirik Sivertsen (4), Anna Ljunggren (6), Kjell-Idar Juvik (8)
Høyre: Odd Henriksen (2), Margunn Ebbesen (5)
Fremskrittspartiet: Kenneth Svendsen (3), Jan Arild Ellingsen (7)Utjevningsmandatet gikk til Janne Sjelmo Nordås fra Senterpartiet. Nordås og Sp var også nærmest til å ta sistemandatet fra Arbeiderpartiet (manglet kun 112 stemmer).
Ut av Stortinget gikk Tor-Arne Strøm (A), Lillian Hansen (A), Ivar Kristiansen (H), Geir-Ketil Hansen (SV) og Torgeir Trældal (Frp). Ingen av dem ønska gjenvalg.
=== Troms ===
I Troms var det 15 lister som stilte til valg. Det var 118 612 med stemmerett i fylket. 88 781 av disse møtte opp, det vil si 74,8 prosent. Det var 490 blanke stemmer og 96 stemmer som ble forkastet. De 88 270 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Troms har seks stortingsplasser. De fem distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Martin Henriksen (mandat nr. 1), Tove Karoline Knutsen (4)
Høyre: Elisabeth Aspaker (2), Kent Gudmundsen (5)
Fremskrittspartiet: Øyvind Korsberg (3)Utjevningsmandatet gikk til Torgeir Knag Fylkesnes fra Sosialistisk Venstreparti.
Fremskrittspartiet (Per-Willy Amundsen) var nærmest til å ta sistemandatet fra Høyre.
Ut av Stortinget gikk Bendiks H. Arnesen (A), Anne Marit Bjørnflaten (A), Per Willy Amundsen (Frp) og Irene Lange Nordahl (Sp). De to siste stilte til gjenvalg.
=== Finnmark ===
I Finnmark var det 15 lister som stilte til valg. Det var 53 310 med stemmerett i fylket. 38 011 av disse møtte opp, det vil si 71,3 prosent. Det var 290 blanke stemmer og 94 stemmer som ble forkastet. De 37 659 godkjente stemmene fordelte seg slik:
Merknad til tabellen: Her skal inn opplysninger om hvilke lister som stilte i 2009 og 2011, men ikke nå (jf. linja "Ikke liste nå" i tabellen.
Finnmark har fem stortingsplasser. De fire distriktsmandatene tilfalt:
Arbeiderpartiet: Helga Pedersen (mandat nr. 1), Kåre Simensen (3)
Høyre: Frank Bakke-Jensen (2)
Fremskrittspartiet: Jan-Henrik Fredriksen (4)Utjevningsmandatet gikk til Kirsti Bergstø fra Sosialistisk Venstreparti. SV og Bergstø var også nærmest til å ta sistemandatet fra Fremskrittspartiet.
Ut av Stortinget gikk Ingalill Olsen (A), til tross for at hun stilte til gjenvalg.
=== Mandatfordeling ===
Mandatfordeling 2013
Mandattall uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått fylkets utjevningsmandat.
Endringer fra 2009
== Sammendrag ==
Sorterbar oversiktstabell med stortingspartienes stemmetall (#), velgerandel (%) og mandatuttelling (M) i hvert fylke ved stortingsvalget i 2013:
Valgresultat ved stortingsvalget i 2013 etter distrikt (stortingspartienes velgerandeler i prosent):
== Parti for parti ==
=== Arbeiderpartiet ===
Arbeiderpartiet (A, leder: Jens Stoltenberg) stilte liste i alle fylker. Partiet fikk 874 769 stemmer, det vil si 30,8 prosent av de godkjente stemmene. Dette er en nedgang fra 35,4 prosent ved forrige stortingsvalg (2009). Partiet blei likevel fortsatt landets største med rundt 114 000 flere stemmer enn Høyre. Prosentvis blei dette Arbeiderpartiets nest svakeste stortingsvalg etter andre verdenskrig (2001 var svakest med 24,3 prosent). Partiet fikk 55 mandater, en nedgang på ni. Det blei valgt inn A-representanter på Tinget fra samtlige fylker.
Arbeiderpartiets beste resultat i 2013 kom i Årdal med 62,7 prosent. Det svakeste var i Gloppen og i Eid, begge med 10,0 prosent. I alt hadde partiet mer enn 50 prosent av stemmene i tre kommuner, mellom 40 og 50 prosent i 76 kommuner, mellom 30 og 40 i 174 kommuner og mellom 10 og 20 prosent i 138.
A blei største parti i 301 kommuner, nest størst i 85, tredje størst i 33, fjerde størst i 8 og femte størst i én (Eid).
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Arbeiderpartiet tilbakegang i 376 kommuner og framgang i 52. I 116 kommuner var nedgangen på 5 prosentpoeng eller mer; størst i Kautokeino med 17,5 poeng og Lebesby med 13,5. Framgangen var størst i Vang med 5,4 poeng.
I forhold til fylkestingsvalget i 2011 hadde A tilbakegang i 276 kommuner, størst i Øystre Slidre (21,3 prosentpoeng). Partiet hadde imidlertid en framgang på over ti poeng i sju kommuner, mest i Smøla (21,0 poeng).
Arbeiderpartiet mistet ett distriktsmandat i hvert av fylkene Østfold, Hedmark, Buskerud, Vestfold, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag, Troms og Finnmark, men fikk et nytt mandat i Vest-Agder (utjevningsmandat), slik at nettotapet ble på 9 mandater sammenlignet med stortingsvalget i 2009.
=== Høyre ===
Høyre (H, leder: Erna Solberg) stilte liste i alle fylker. Det fikk 760 232 stemmer, ei økning på rundt 300 000 fra 2009. Partiet gikk dermed forbi Fremskrittspartiet, som i perioden 2009–13 var det nest største partiet. I prosent fikk Høyre 26,8 (opp fra 17,2). Etter krigen er det bare ved valga i 1981 og 1985 at partiet har hatt høyere oppslutning (31,8 og 30,4 prosent). Høyre fikk 48 mandater, en oppgang på 18, og er representert fra alle fylker.
Høyre fikk over 40 prosent av stemmene i to kommuner, Bærum (45,9) og Asker (43,0). I 44 kommuner fikk partiet mellom 30 og 40 prosent, og i 180 kommuner blei resultatet mellom 20 og 30. Høyre hadde under 10 prosent av stemmene i 14 kommuner. Det svakeste resultatet var i Høylandet kommune med 5,8 prosent.
H blei største parti i 96 kommuner, nest størst i 166, tredje størst i 124, fjerde størst i 40 og femte størst i to (Rømskog og Gloppen).
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Høyre framgang i alle kommuner unntatt tre. I 145 kommuner var oppgangen på 10 prosentpoeng eller mer; størst i Midsund med 19,8 poeng og Sund med 17,9. Det var nedgang i Gloppen (2,0 poeng) og Frosta (0,8) og stabil oppslutning i Eid.
Høyre gjorde det samla sett omtrent like godt i 2013 som i fylkestingsvalget i 2011, men variasjonene er store på kommuneplan. Særlig gjelder dette ovennevnte Midsund, der partiet gikk tilbake 30,1 prosentpoeng fra 2011 til 2013. Reduksjonen var omtrent like stor i Valle (30,4). For øvrig hadde partiet nedgang i totalt 122 kommuner. Partiets framgang var størst i Austevoll (16,5) og Kautokeino (14,6).
Høyre økte med 3 mandater i Akershus og Hordaland, 2 mandater i Østfold og Oslo, og ett mandat i hvert av fylkene Buskerud, Vestfold, Vest-Agder, Rogaland, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nordland og Troms, en økning med totalt 18 mandater i forhold til stortingsvalget i 2009.
=== Fremskrittspartiet ===
Fremskrittspartiet (Frp, leder: Siv Jensen) stilte liste i alle de nitten fylkene. Partiet fikk 463 560 stemmer, en nedgang på rundt 150 000 fra valget i 2009. Med 16,4 prosent av de godkjente stemmene (ned fra 22,9) blei Frp denne gangen tredje størst – mot nest størst ved de to foregående stortingsvalga. Resultatet er partiets tredje beste. Nedgangen førte likevel til en reduksjon i mandater fra 41 til 29. Fremskrittspartiet fikk inn representanter fra alle fylker unntatt Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag.
Frp fikk sitt beste resultat i Karlsøy kommune med 29,2 prosent av stemmene. Partiet fikk 20 prosent eller mer i 104 kommuner. Lavest var oppslutninga i Tolga med 3,5 prosent. Det var under 10 prosent Frp-velgere i 47 kommuner.
Frp blei største parti i seks kommuner, nest størst i 86, tredje størst i 227, fjerde størst i 84, femte størst i 24 og sjette størst i én (Gloppen).
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Fremskrittspartiet tilbakegang i alle kommuner unntatt fire. I 272 kommuner var nedgangen på 5 prosentpoeng eller mer; størst i Farsund med 16,3 poeng og Øygarden med 14,0. Framgang var det i Kvitsøy med 4,4 poeng, Lurøy (1,8), Kvænangen (0,6) og Karlsøy (0,5).
Mye av tilbakegangen for Frp kom allerede i 2011, så det var bare 25 kommuner der partiet fikk dårligere resultat i 2013 enn ved fylkestingsvalget i 2011. Mest ned gikk det i Austevoll med 24,8 poeng, samt Stranda (12,3) og Os i Hordaland (10,7). Partiet fikk en framgang på ti prosentpoeng eller mer i åtte kommuner, mest i Kvænangen (16,3), Skjervøy (13,6) og Hamarøy (12,4).
Fremskrittspartiet mistet to mandater i Hordaland, og ett mandat i hvert av fylkene Østfold, Akershus, Oslo, Vest-Agder, Rogaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms, en nedgang med totalt 12 mandater fra stortingsvalget i 2009.
=== Kristelig Folkeparti ===
Kristelig Folkeparti (KrF, leder: Knut Arild Hareide) stilte liste i alle fylker. Resultatet blei 158 475 stemmer, det vil si 5,6 prosent (en oppgang på 0,05). Partiet blei dermed landets fjerde største – og størst av de mellomstore. Både Senterpartiet og SV var større ved forrige valg. Likevel var dette KrFs nest svakeste valg etter andre verdenskrig. Utbyttet blei ti mandater som sist.
KrF fikk 20 prosent eller mer av stemmene i tolv kommuner; beste resultat var i Audnedal med 28,9 prosent. Minst oppslutning fikk partiet i Båtsfjord (0,4) og Leka (0,3).
KrF blei største parti i fire kommuner, nest størst i 12 og tredje størst i 11.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Kristelig Folkeparti tilbakegang i 186 kommuner, stabilt resultat i 23 og framgang i 219. Størst var oppgangen i Gloppen med 8,1 prosentpoeng og Skjervøy og Bømlo, begge med 5,4. Nedgangen var størst i Kvitsøy med 5,9 poeng og Hægebostad med 5,7.
Sammenlikna med fylkestingsvalget i 2011 hadde KrF tilbakegang i 215 kommuner, stabilt resultat i 22 og framgang i 191. Størst var oppgangen i Skjervøy med 9,4 prosentpoeng, mens nedgangen var størst i Vennesla med 9,4.
Kristelig Folkeparti mistet mandatet sitt i Akershus og for første gang siden krigen også mandatet i Sør-Trøndelag. Til gjengjeld fikk partiet et nytt mandat i Vestfold og en økning fra ett til to mandater i Rogaland, slik at resultatet ble 10 mandater totalt som i 2009.
=== Senterpartiet ===
Senterpartiet (Sp, leder: Liv Signe Navarsete) stilte i alle fylker og fikk 155 537 stemmer (5,5 prosent), en nedgang på rundt 10 000 stemmer og 0,7 prosentpoeng. Etter krigen er det bare i 1981 og 1949 at Senterpartiet/Bondepartiet har hatt et svakere resultat. Partiet gikk ned ett mandat til ti.
Senterpartiet fikk over 40 prosent av stemmene i tre kommuner: Gloppen (44,0), Lesja (42,8) og Leka (41,3). Oppslutninga var på 30-tallet i 19 kommuner og mellom 20 og 30 prosent i 56. Partiet fikk én prosent eller mindre i åtte kommuner, med Moss som svakeste resultat (0,7).
Sp blei største parti i 21 kommuner, nest størst i 79 og tredje størst i 32.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Senterpartiet tilbakegang i 305 kommuner, stabilt resultat i 10 og framgang i 113. Størst var nedgangen i Askvoll med 12,0 prosentpoeng og Stryn med 11,2. Oppgangen var størst i Holtålen med 11,0 poeng og Modalen med 10,8.
Det var nedgang i 313 kommuner fra 2011-valget, størst i Gaular (30,8 prosentpoeng) og Salangen (24,4). Framgangen var størst i Modalen (15,9) og Holtålen (14,9).
Senterpartiet mistet mandatet sitt i Troms, men beholdt for øvrig de samme ti resterende mandatene som de også fikk valgt inn i 2009.
=== Venstre ===
Venstre (V, leder: Trine Skei Grande) hadde også lister i alle fylker. Partiet fikk 148 275 stemmer, det vil si om lag 44 000 mer enn ved valget i 2009. Oppgangen fra 3,9 prosent til 5,2 førte Venstre over sperregrensa igjen, noe som gav kraftig mandatuttelling – opp fra to til ni. Resultatet er det nest beste ved et stortingsvalg sia partiet blei splitta på grunn av EU-spørsmålet før valget i 1973.
Venstre fikk mer enn ti prosent oppslutning i tre kommuner: Eid (23,6), Ulvik (19,8) og Granvin (13,7). Resultatet var én prosent eller lavere i ni kommuner med Rødøy som svakeste (0,1).
V blei nest største parti i to kommuner (Eid og Ulvik) og fjerde størst i 36.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Venstre framgang i 373 kommuner og tilbakegang i 46. I ni kommuner var resultatet stabilt. Størst framgang hadde partiet i Eid med 12,7 prosentpoeng og Kristiansund med 6,0. Nedgangen var størst i Karasjok med 9,1 poeng.
Venstre hadde imidlertid tilbakegang i forhold til fylkestingsvalget i 2011 i 240 kommuner. Verst var det i Smøla, der partiet blei halvert (ned 50,2 prosentpoeng). I Hamarøy var nedgangen på 28,1 poeng og i Kautokeino på 24. Framgangen var størst i Gloppen (5,5 poeng).
Venstre fikk kun valgt inn 2 mandater i 2009 (Oslo og Akershus) siden partiet da falt under sperregrensen. Partiet fikk derfor en økning på hele 7 mandater ved å passere sperregrensen i 2013, selv om økningen i oppslutning var på beskjedne 1,4 prosentpoeng. Partiet økte til 2 mandater fra Oslo, beholdt mandatet i Akershus, og fikk ett nytt mandat i hvert av fylkene Oppland, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag, totalt 9 mandater.
=== Sosialistisk Venstreparti ===
Sosialistisk Venstreparti (SV, leder: Audun Lysbakken) stilte også liste i alle fylker. Det fikk 116 021 stemmer, en reduksjon på cirka 50 000. Partiet gikk ned fra 6,2 til 4,1 prosent av de godkjente stemmene, og det kom dermed så vidt over sperregrensa. Sju mandater er fire færre enn ved forrige stortingsvalg. En må tilbake til Sosialistisk Folkeparti i 1961 og 1969 for å finne et så svakt resultat for SV og forgjengere.
SV fikk mer enn ti prosent av stemmene i Nesseby (16,1) og Nesna (10,2). Tromsø fulgte like etter med 9,5. Partiet fikk én prosent eller mindre i 13 kommuner. Det svakeste resultatet var i Hægebostad med 0,2.
SV blei nest største parti i én kommune (Nesseby), tredje størst i én (Tolga) og fjerde størst i 24.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde SV tilbakegang i 412 kommuner, to var stabile, og det var framgang i 14. Størst var nedgangen i Flora med 6,9 prosentpoeng og Namsskogan med 5,5. Framgangen var størst i Træna med 2,0 poeng.
Fra 2011 hadde SV tilbakegang i 274 kommuner, mest i Forsand (11,8) og Nordkapp (10,4). I 137 kommuner hadde partiet framgang, mest i Nesseby med 8,1 poeng.
SV mistet ett av de to mandatene partiet fikk innvalg fra Oslo i 2009, i tillegg mistet partiet mandatet i Nordland for første gang siden partistiftelsen i 1973, og mandatene i Oppland, Vestfold, Vest-Agder og Rogaland. Partiet beholdt ett mandat i Oslo, og mandatene i Akershus, Hedmark, Hordaland og Sør-Trøndelag. Partiet fikk et nytt mandat i hvert av fylkene Troms og Finnmark, slik at nedgangen totalt ble på 4 mandater (fra 11 til 7) sammenlignet med valget i 2009. 7 distriktsmandater og 4 utjevningsmandater i 2009 ble til 2 distriktsmandater og 5 utjevningsmandater i 2013. Dersom oppslutningen hadde vært 1 promille lavere, ville partiet falt under sperregrensen og stått igjen kun med de to distriktsmandatene (Oslo og Hordaland).
=== Miljøpartiet De Grønne ===
Miljøpartiet De Grønne (MDG, nasjonale talspersoner: Hanna E. Marcussen og Harald August Nissen) fikk sitt nasjonale gjennombrudd ved dette valget, der partiet lyktes i å komme inn på Stortinget med sin førstekandidat i Oslo, Rasmus Hansson. Med liste i alle fylker blei resultatet 79 152 stemmer, en framgang på rundt 70 000 (prosentvis opp fra 0,4 til 2,8).
MDG hadde høyest oppslutning i Nesodden (10,2 prosent), Aurland (6,1) og Oslo (5,6). Partiet fikk én prosent eller mindre i 64 kommuner. Utsira var eneste kommune der stemmetallet var 0.
Partiet var fjerde størst i to kommuner, Tjøme og Nesodden.
I forhold til stortingsvalget i 2009 hadde Miljøpartiet en mimimal tilbakegang i tre kommuner (Leka, Tydal og Værøy) og stabilt resultat i Utsira og Røst. Ellers var det framgang, størst i Nesodden med 8,8 prosentpoeng.
Mindre partier med små sjanser til stortingsmandat vil ofte få sin største tilbakegang i forhold til lokalvalg i sine sterkeste kommuner. I forhold til fylkestingsvalget i 2011 hadde MDG tilbakegang i ni kommuner, mest i Lofoten: Flakstad (ned 2,9 prosentpoeng) og Moskenes (ned 2,1). Oppgangen var også i denne sammenlikninga størst i Nesodden med 4,4 poeng.
=== Rødt ===
Rødt (R, leder: Bjørnar Moxnes) blei heller ikke denne gangen representert på Tinget. Partiet stilte i alle fylker, og som i 2009 var det nært å vinne sistemandatet i Oslo. Det bør imidlertid nevnes at Oslo i mellomtida har fått to flere mandater. Rødt fikk 30 751 stemmer, en reduksjon på nærmere 6 000 (ned fra 1,35 til 1,08 prosent av godkjente stemmer). En må tilbake til 1993 for å finne et så svakt resultat for Rødt/Rød Valgallianse.
Rødt hadde sine beste resultater i Steigen (3,6 prosent), Vefsn (3,4) og Oslo (3,2). Det var fem kommuner uten R-stemmer: Aremark, Hægebostad, Sandøy, Røyrvik og Rømskog.
Partiet var sjette størst i én kommune, Vefsn.
I forhold til Rød Valgallianses resultater ved stortingsvalget i 2009 hadde Rødt tilbakegang i 185 kommuner og framgang i 166. I resten var resultatet stabilt. Bevegelsen var på et halvt prosentpoeng eller mindre i 360 kommuner. Størst var nedgangen i Vågsøy med 3,6 poeng, mens oppgangen var størst i Vefsn med 1,2 poeng.
Rødt hadde størst tilbakegang i forhold til 2011 i Vågsøy (ned 9,9 prosentpoeng) og Odda (ned 8,8). I alt var resultatet svakere i 320 kommuner, stabilt i 36 og bedre i 72. Alle oppgangene var på under én prosent.
=== De Kristne ===
Nykommeren De Kristne (leder: Erik Selle) blei det største av de partia som fikk under én prosent av stemmene. Partiet blei stifta i 2011 og stilte da liste i Bømlo kommune i Hordaland, der det fikk to kommunestyrerepresentanter ved lokalvalget samme år. I 2013 stilte det i samtlige fylker og fikk 17 731 stemmer (0,63 prosent).
De Kristne fikk 9,2 prosent av stemmene i Hægebostad, 4,5 prosent i Audnedal og 4,3 i Sokndal. De fikk null stemmer i 15 kommuner.
Partiet var femte størst i to kommuner, Øygarden og Vennesla.
=== Pensjonistpartiet ===
Pensjonistpartiet (leder: Einar Lonstad) stilte denne gangen liste i tolv fylker og fikk 11 865 stemmer, 35 færre enn ved valget i 2009. Det var 0,42 prosent av de godkjente stemmene, partiets svakeste resultat sia 1989.
Hitra var partiets beste kommune med 5,2 prosent av stemmene. I Steigen fikk det 3,6 prosent og i Våler i Hedmark 3,1.
=== Piratpartiet ===
Piratpartiet (leder: Øystein Jakobsen) blei stifta så seint som 20. desember 2012, men stilte likevel lister i alle fylker. Resultatet blei 9 869 stemmer, det vil si 0,35 prosent.
Piratpartiet fikk mer enn én prosent i to kommuner: Ballangen (1,3) og Osen (1,2). Det var 31 kommuner der partiet ikke fikk stemmer.
=== Kystpartiet ===
Kystpartiet (leder: Bengt Stabrun Johansen) stilte også i alle fylker. Partiet fikk 3 311 stemmer eller 0,12 prosent. Det er en kraftig reduksjon – fra 1,75 i 2001 til 0,83 i 2005 og 0,20 i 2009.
Partiet har fortsatt en del kommuner med gode resultater. De beste er Loppa med 7,0 prosent og Moskenes med 4,3. Det er 73 kommuner uten Kystparti-stemmer.
=== Demokratene i Norge ===
Demokratene i Norge (Dem), leder: Elisabeth Rue Strencbo) stilte liste i alle fylker og fikk 2 214 stemmer, en svak nedgang fra de to tidligere valga da partiet har stilt (2013: 0,08 prosent; 2009: 0,09; 2005: 0,10).Demokratenes beste kommuner var Kristiansand, Fedje og Odda – alle med 0,8 prosent av stemmene. Det er 155 kommuner der partiet ikke fikk stemmer.
=== Kristent Samlingsparti ===
Kristent Samlingsparti (KSP, leder: Ørnulf Nandrup) fikk 1 722 stemmer på de tolv listene partiet stilte. Det tilsvarer 0,06 prosent av godkjente stemmer, noe som er en tredel av resultatet i 2009 og under en firedel av 2001-resultatet.
KSP fikk sitt beste resultat i Kautokeino med 1,0 prosent av stemmene.
=== Det Liberale Folkepartiet ===
Det Liberale Folkepartiet (DLF, leder: Vegard Martinsen) stilte seks lister: Akershus, Oslo, Oppland, Vest-Agder, Rogaland og Sør-Trøndelag. I 2009 stilte partiet i tre fylker og oppnådde 0,01 prosent av stemmene nasjonalt. 2013-resultatet blei noe bedre: 909 stemmer og 0,03 prosent. Det er det høyeste stemmetallet dette partiet noensinne har fått.DLF fikk 0,7 prosent i Marnardal og 0,3 prosent i Selbu. Dette var partiets beste resultater. Det bør imidlertid noteres at dette er relativt små kommuner, så stemmetalla her var 9 og 6.
=== Norges Kommunistiske Parti ===
Norges Kommunistiske Parti (NKP, leder: Svend Haakon Jacobsen) hadde sju lister og fikk 611 stemmer, eller 0,02 prosent – partiets nest dårligste resultat. Bare 1993 var svakere (samt 1989 da partiet ikke stilte, men inngikk i Fylkeslistene for miljø og solidaritet).
NKP fikk sitt beste resultat i Tranøy med 0,7 prosent (6 stemmer).
=== Samfunnspartiet ===
Samfunnspartiet (leder: Øystein Meier Johannessen) stilte fire lister: Akershus, Oslo, Buskerud og Nordland. Samla stemmetall blei 295, og det er det høyeste partiet har oppnådd i de fire stortingsvalga det har deltatt (1993, 1997, 2005 og 2013).Partiet fikk sitt beste resultat i lederens hjemkommune, Hemnes (0,7 prosent). Av partiets tjue beste kommuner er seksten i Nordland.
=== Tre nye lister ===
Ved valget var det videre tre nye lister som stilte i ett fylke hver:
Sykehus til Alta (1. kandidat: Raymond Londal, Alta) stilte bare i Finnmark og fikk 467 stemmer. Best var oppslutninga i Kautokeino (5,1 prosent) og Alta (3,9).
Folkelisten mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja (1. kandidat: Øystein Meier Johannessen, Hemnes, som også stod på topp på Samfunnspartiets liste i fylket) stilte bare i Nordland og fikk 268 stemmer. Størst oppslutninbg fikk lista i Værøy (1,1 prosent) og Moskenes (0,8).
Folkemakten (grunnlegger: Siv Gørbitz) stilte bare i Hordaland og fikk 175 stemmer. 105 av disse kom i Bergen.
== Regjeringsskifte ==
Valget gav altså en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig.
10. september varsla statsminister Jens Stoltenberg at han ville søke avskjed for regjeringa etter at den hadde lagt fram sitt forslag til statsbudsjett 14. oktober, noe han også gjorde. De fire borgerlige partia innleda sonderinger om et regjeringssamarbeid 16. september. 30. september undertegna de en samarbeidsavtale,. Avtalen innebar at det ville bli ei mindretallsregjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet, men med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti. Høyre og Frp innleda regjeringsforhandlingene 1. oktober på Sundvolden Hotel, og de kunne 7. oktober presentere en «regjeringsplattform».Etter at Stoltenberg formelt hadde søkt avskjed, fikk Høyre-leder Erna Solberg i oppdrag å danne ny regjering. Solberg-regjeringa tiltrådte 16. oktober 2013. Den nye regjeringa fikk 11 statsråder fra Høyre og 7 fra Fremskrittspartiet.
== Det nye Stortinget ==
Civita gjennomførte i juli 2013 en analyse av bakgrunnen til de som lå an til å bli innvalgt på Stortinget i forhold til 2009-valget. Her viste tallene at gjennomsnittsalderen kommer til å holde seg relativt lik med en gjennomsnittsalder på 46 år og en medianalder på 47 år med en liten forsyvning med flere yngre representanter under 30 år enn representanter over 60 år. Spesielt innenfor utdanning vil det skje en endring, hvor 78% har høyere utdanning i det nye Stortinget, mot 62% i inneværende periode og 30% i befolkningen.
== Statistikk ==
=== Velgermasse ===
Velgermassen i Norge økte fra valget i 2009 med 3,1 prosentpoeng og det er totalt 3 636 200 personer med stemmerett ved valget i 2013 ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Blant disse er det i underkant av 250 000 personer som for første gang kan stemme ved et stortingsvalg. Halvparten av disse hadde heller ikke stemmerett ved forrige lokalvalg. Rundt 30 % av velgermassen er 60 år eller eldre, mens rundt 5 % er personer med innvandrerbakgrunn. I Oslo utgjør innvandrerbefolkningen med stemmerett nærmere 17 % av Oslos stemmeberettigede befolkning, mens i Finnmark er utgjør de i underkant av 2,5 %. Innvandrere med bakgrunn fra Pakistan, Vietnam, Irak og Iran utgjør alene over en fjerdedel av stemmeberettigede innvandrere og innvandrere fra Somalia og Irak hadde den største prosentvise økningen som del av innvandrerbefolkningen i Norge. De to fylkene Oslo og Finnmark har også den største ulikheten i velgermasse med henholdsvis 434 200 og 53 400 stemmeberettigede.
=== Valgdeltakelse ===
Forskere ved Institutt for samfunnsforskning var før valget usikre hvorvidt trenden fra forrige valg ville fortsette ved dette valget. I juni 2013 ble boken Et robust lokaldemokrati - lokalvalget i skyggen av 22. juli 2011, redigert av Johannes Bergh og Dag Arne Christensen lansert. Førstegangsvelgeres deltakelse ved lokalvalget i 2011 steg med 10 prosentpoeng og forfatterne forklarer dette i relasjon til terrorangrepene tidligere samme år.
=== Velgeroverganger ===
== Se også ==
Valg i Norge
Sametingsvalget 2013
== Referanser ==
Fotnoter
Andre referanser
== Eksterne lenker ==
(en) Norwegian parliamentary election, 2013 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Offentlige siderValg.no (Valgportalen): Stortingsvalget 2013 - Resultater og informasjon om valget utgitt av Kommunal- og regionaldepartementet
Valgloven på Lovdata
Navn på alle valglister og kandidater i 2013 fra Kommunal- og regionaldepartementetMediers dekningNRK
Dagbladet
VG | Stortingsvalget 2013 i Ballangen ble avholdt 9. september 2013 i Ballangen kommune i Nordland. | 2,569 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Muffe | 2023-02-04 | Muffe | ['Kategori:Pekere'] | Muffe kan på norsk vise til
«Muffe», hovedperson i flere populære barne- og ungdomsbøker skrevet av Arne Garvang
Muffe (hylster), et kort rørstykke med gjenger som brukes for å binde sammen og skjøte to andre rør med gjenger
Muffe (klesplagg), hylsterformet klesplagg til å stikke hendene i
Muffe (møbel), en fotskammel
Pipemuffe, et pipeskiftesystem for skytevåpen som muliggjør hurtig bytting av pipe uten bruk av verktøy. | Muffe kan på norsk vise til
«Muffe», hovedperson i flere populære barne- og ungdomsbøker skrevet av Arne Garvang
Muffe (hylster), et kort rørstykke med gjenger som brukes for å binde sammen og skjøte to andre rør med gjenger
Muffe (klesplagg), hylsterformet klesplagg til å stikke hendene i
Muffe (møbel), en fotskammel
Pipemuffe, et pipeskiftesystem for skytevåpen som muliggjør hurtig bytting av pipe uten bruk av verktøy. | Muffe kan på norsk vise til | 2,570 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pipemuffe | 2023-02-04 | Pipemuffe | ['Kategori:Skytevåpen'] | Pipemuffe er et pipeskiftesystem for rifler som muliggjør hurtig bytting av pipe uten bruk av verktøy, og de fleste rifler kan derfor bygges om til et systemvåpen ved å tilpasse flere piper til en muffe som står i glidekassen. Løsningen har eksistert lenge og blitt brukt av forskjellige børsemakere i en årrekke, men har også blitt kjent under navnet «Heen muffe» etter at børsemakeren Tor Heen tok patent på løsningen i 1998.
| Pipemuffe er et pipeskiftesystem for rifler som muliggjør hurtig bytting av pipe uten bruk av verktøy, og de fleste rifler kan derfor bygges om til et systemvåpen ved å tilpasse flere piper til en muffe som står i glidekassen. Løsningen har eksistert lenge og blitt brukt av forskjellige børsemakere i en årrekke, men har også blitt kjent under navnet «Heen muffe» etter at børsemakeren Tor Heen tok patent på løsningen i 1998.
== Se også ==
Systemvåpen
Glidekassegjenger
Rifle
== Referanser == | Pipemuffe er et pipeskiftesystem for rifler som muliggjør hurtig bytting av pipe uten bruk av verktøy, og de fleste rifler kan derfor bygges om til et systemvåpen ved å tilpasse flere piper til en muffe som står i glidekassen. Løsningen har eksistert lenge og blitt brukt av forskjellige børsemakere i en årrekke,Løpsbyttesystem | Rafdal Våpen men har også blitt kjent under navnet «Heen muffe» etter at børsemakeren Tor Heen tok patent på løsningen i 1998. | 2,571 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Asian_Infrastructure_Investment_Bank | 2023-02-04 | Asian Infrastructure Investment Bank | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Asia', 'Kategori:Etableringer i 2014', 'Kategori:Overnasjonale banker', 'Kategori:Selskaper med hovedsete i Beijing'] | Den asiatiske infrastrukturbanken eller Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB) (kinesisk: 亚洲基础设施投资银行, pinyin: Yàzhōu jīchǔ shèshī tóuzī yínháng, kinesisk korttegnsform: 亚投行, Yà tóuxíng) er en multilateral utviklingsbank som ble grunnlagt av en rekke stater i juni 2015 på initiativ fra Folkerepublikken Kina, og som fremstår som et alternativ og mulig konkurrerent til Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Den asiatiske utviklingsbanken (ADB). Banken ble grunnlagt av 57 stater, med åpning for signering av nye medgrunnleggere fram til 31. desember 2015. AIIB har sitt hovedkontor i Beijing.
Bak initiativet til grunnleggelsen av denne utviklingsbanken var særlig en kinesisk utilfredshet med amerikansk dominans i Det internasjonale pengefondet, som fra kinesisk synsvinkel ikke rimelig gjenspeilet de globale maktforhold. Idet amerikanerne vegret seg mot å implementere en endring av stemmevektingen i fondet, lanserte Kina initiativet i 2013.
Konkret har de kinesiske initiativtakerne tilbudt at lån skal kunne gis til asiatiske regjeringer med «null rente» - og uten å knytte lån og kreditter til reformer, strukturtilpasning, langsiktige garantier eller andre politiske motytelser fra lånetaker.
| Den asiatiske infrastrukturbanken eller Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB) (kinesisk: 亚洲基础设施投资银行, pinyin: Yàzhōu jīchǔ shèshī tóuzī yínháng, kinesisk korttegnsform: 亚投行, Yà tóuxíng) er en multilateral utviklingsbank som ble grunnlagt av en rekke stater i juni 2015 på initiativ fra Folkerepublikken Kina, og som fremstår som et alternativ og mulig konkurrerent til Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Den asiatiske utviklingsbanken (ADB). Banken ble grunnlagt av 57 stater, med åpning for signering av nye medgrunnleggere fram til 31. desember 2015. AIIB har sitt hovedkontor i Beijing.
Bak initiativet til grunnleggelsen av denne utviklingsbanken var særlig en kinesisk utilfredshet med amerikansk dominans i Det internasjonale pengefondet, som fra kinesisk synsvinkel ikke rimelig gjenspeilet de globale maktforhold. Idet amerikanerne vegret seg mot å implementere en endring av stemmevektingen i fondet, lanserte Kina initiativet i 2013.
Konkret har de kinesiske initiativtakerne tilbudt at lån skal kunne gis til asiatiske regjeringer med «null rente» - og uten å knytte lån og kreditter til reformer, strukturtilpasning, langsiktige garantier eller andre politiske motytelser fra lånetaker.
== Bakgrunn ==
AIIB opplyser at kinesksiek myndigheter tok initiativ til opprettelse av investeringsbanken etter Kinas omfattende runde av statsbesøk i Sentral-Asia i 2014. I alt 22 asiatiske stater signerte et intensjonsdokument (MOU) i oktober 2014, med kinesiske Jin Liqun som AIIBs første generalsekretær. Nye stater ble invitert til medlemskap i AIIB med innmeldingsfrist 31. mars 2015.De fleste asiatiske land og de fleste større ikke-asiatiske land har sluttet opp om AIIB, med unntak av blant annet Japan og USA. Blant landene som signerte stiftelsesprotokollen i Beijing den 29. juni 2015 inngår økonomiske stormakter som Kina, Vietnam, Sør-Korea, Australia, Brasil, Russland, Tyrkia, Iran, Saudi Arabia, Sveits, Tyskland, Italia, Frankrike, Storbritannia, Spania og Nederland, samt Gulfstatene, New Zealand, Israel, Finland, Island, Sverige og Norge. Før utløpet av 2015 signerte også Thailand, Sør-Afrika, Polen og Danmark.Medlemsstatene er representert gjennom et regelmessig forhandlingsmøte (Chief Negotiators' Meeting, CNM) som fatter beslutninger om investeringsbankens utvikling. Disse møtene har vært avholdt i:
Kunming, Kina, november 2014 (1. CNM)
Mumbai, India, januar 2015 (2. CNM)
Almaty, Kasakhstan, mars 2015 (3. CNM)
Beijing, Kina, april 205 (4. CNM)
Singapore, mai 2015 (5. CNM)
Beijing, Kina, 29. juni 2015 (stiftelsesmøte)
Frankfurt, Tyskland, september 2015 (7. CNM)
Jakarta, Indonesia, november 2015 (8. CNM)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Asian Infrastructure Investment Bank – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Amerika verliert Machtkampf mit China, FAZ, 17. März 2015
Countries rushing to AIIB as deadline nears, Nachrichtenagentur Xinhua, 27. März 2015 | Den asiatiske infrastrukturbanken eller Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB) (kinesisk: 亚洲基础设施投资银行, pinyin: Yàzhōu jīchǔ shèshī tóuzī yínháng, kinesisk korttegnsform: 亚投行, Yà tóuxíng) er en multilateral utviklingsbank som ble grunnlagt av en rekke stater i juni 2015 på initiativ fra Folkerepublikken Kina, og som fremstår som et alternativ og mulig konkurrerent til Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Den asiatiske utviklingsbanken (ADB). Banken ble grunnlagt av 57 stater, med åpning for signering av nye medgrunnleggere fram til 31. | 2,572 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jorunn_Hope | 2023-02-04 | Jorunn Hope | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Fødsler 1. juni', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske programledere', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jorunn Hope (født 1. juni 1946 i Stavanger) er en norsk kringkastingsmedarbeider, mest kjent som programleder i NRK radio. Hun er utdannet sosionom og har studert musikk ved Norges musikkhøyskole.
Hope ble ansatt i NRK i 1975, først i hallotjenesten, deretter som programleder i Underholdningsavdelingen (Nitimen, Reiseradioen, Nattradioen etc.), Kulturavdelingen og Musikkavdelingen i radio, samt i en periode programleder i TV. Jorunn Hope har vært musikksjef i NRK P2, hatt ansvar for internasjonal musikkutveksling i radio og sittet i fagkomitéer i EBU (Den europeiske kringkastingsunion). Hun gikk av med pensjon i 2015.
Jorunn Hope er datter av sogneprest Harald Hope (1913-82) og Hanna Bjånes (1917-2009). Hun er gift med tidligere radioteatersjef Nils Heyerdahl og mor til programlederen Hasse Hope.
| Jorunn Hope (født 1. juni 1946 i Stavanger) er en norsk kringkastingsmedarbeider, mest kjent som programleder i NRK radio. Hun er utdannet sosionom og har studert musikk ved Norges musikkhøyskole.
Hope ble ansatt i NRK i 1975, først i hallotjenesten, deretter som programleder i Underholdningsavdelingen (Nitimen, Reiseradioen, Nattradioen etc.), Kulturavdelingen og Musikkavdelingen i radio, samt i en periode programleder i TV. Jorunn Hope har vært musikksjef i NRK P2, hatt ansvar for internasjonal musikkutveksling i radio og sittet i fagkomitéer i EBU (Den europeiske kringkastingsunion). Hun gikk av med pensjon i 2015.
Jorunn Hope er datter av sogneprest Harald Hope (1913-82) og Hanna Bjånes (1917-2009). Hun er gift med tidligere radioteatersjef Nils Heyerdahl og mor til programlederen Hasse Hope.
== Referanser == | Jorunn Hope (født 1. juni 1946 i Stavanger) er en norsk kringkastingsmedarbeider, mest kjent som programleder i NRK radio. | 2,573 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tippeligaen_2015 | 2023-02-04 | Tippeligaen 2015 | ['Kategori:Artikler med brutte fillenker', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Tippeligaen 2015'] | Tippeligaen 2015 var den 71. sesongen av den norske eliteserien i fotball. Den var den 26. sesongen som gikk under sponsornavnet Tippeligaen, og den sjuende sesongen på rad med 16 deltakende lag. Ligaen bestod av de 13 beste lagene fra Tippeligaen 2014, de to beste lagene fra 1. divisjon 2014 samt vinneren av kvalifisering til Tippeligaen 2015. Sesongen startet 6. april og ble avsluttet 8. november. Regjerende mester var Molde, og de nyopprykkede lagene var Sandefjord, Tromsø og Mjøndalen.
Rosenborg vant sitt 23. seriemesterskap, mens Strømsgodset og Stabæk tok henholdsvis sølv- og bronsemedaljer. De to nederste lagene, Sandefjord og Mjøndalen, rykket ned til OBOS-ligaen 2016, mens nummer 14, Start, beholdt plassen etter å ha vunnet 4–2 sammenlagt over Jerv fra OBOS-ligaen 2015 i to kvalifiseringskamper.
| Tippeligaen 2015 var den 71. sesongen av den norske eliteserien i fotball. Den var den 26. sesongen som gikk under sponsornavnet Tippeligaen, og den sjuende sesongen på rad med 16 deltakende lag. Ligaen bestod av de 13 beste lagene fra Tippeligaen 2014, de to beste lagene fra 1. divisjon 2014 samt vinneren av kvalifisering til Tippeligaen 2015. Sesongen startet 6. april og ble avsluttet 8. november. Regjerende mester var Molde, og de nyopprykkede lagene var Sandefjord, Tromsø og Mjøndalen.
Rosenborg vant sitt 23. seriemesterskap, mens Strømsgodset og Stabæk tok henholdsvis sølv- og bronsemedaljer. De to nederste lagene, Sandefjord og Mjøndalen, rykket ned til OBOS-ligaen 2016, mens nummer 14, Start, beholdt plassen etter å ha vunnet 4–2 sammenlagt over Jerv fra OBOS-ligaen 2015 i to kvalifiseringskamper.
== Bakgrunn ==
Allerede den 4. oktober i 26. serierunde kunne Molde juble for sitt tredje seriegull på fire sesonger etter å ha snudd kampen borte mot Viking. Odd var det laget som utfordret Molde lengst. Og hadde et godt grep om 2.-plassen med fire poeng ned til Rosenborg på 3.-plass forut de to siste rundene. I 29. serierunde møttes de to lagene til sølvkamp på Skagerak Arena. Rosenborg vant kampen 1-0 etter mål av Jørgen Skjelvik, og lå kun ett poeng bak Odd før siste serierunde. I siste serierunde fikk Rosenborg besøk av Strømsgodset som alt hadde sikret 4.-plass. Mens Odd dro til Molde for å sikre sølvet mot et Molde-lag som hadde feiret seriegull i over en måned. På Lerkendal tok Strømsgodset ledelsen etter 13 minutter ved Péter Kovács. Som med det ble den mestscorende utlendingen i Tippeligaens historie. Men etter en utligning av Mikael Dorsin var det status quo i sølvkampen til pause. I Molde scoret først Etzaz Hussain 1-0 etter 70 minutter. Og kun fem minutter senere la Daniel Chima Chukwu på til 2-0. Odd kunne likevel ta sølvmedaljene med hjem til Skien dersom Rosenborg ikke vant hjemme mot Strømsgodset. Men etter to mål av Mike Jensen og ett mål av Riku Riski, kunne Rosenborg feire sølv for andre år på rad.Også i nedrykkstriden var det spenning til siste slutt. I nest siste serierunde møttes Brann og Sogndal til nedrykksduell på Brann stadion. Med tap ville Brann rykke ned fra Tippeligaen for første gang siden 1986. Men ledet an av tidligere Sogndal-spiller Azar Karadaş kunne derimot Bergenserne puste lettet ut for denne gang etter en 2-1 seier. Sandnes Ulf som hadde ligget under nedrykksstreken siden 12. juni ledet med 2 mål borte mot Start i det kampen gikk inn i overtid. Men to mål i overtiden av Start sendte Sandnes Ulf og tidligere Start-trener Tom Nordlie ned til 1. divisjon etter tre sesonger i Tippeligaen. I siste serierunde var det fremdeles spenning i nedrykkstriden. To poeng skilte Brann på kvalifisering og Sogndal på direkte nedrykk. Brann dro til Haugesund for å sikre kvalifisering. Mens Sogndal fikk besøk av Stabæk hjemme på Fosshaugane Campus. Brann tok en tidlig 2-0 ledelse i Haugesund. Og såg ut til å ha sikret kvalifiseringen. Men Haugesund reduserte før pause. Og etter 79 minutter utlignet Haugesund og bragte ny spenning i kampen. Bergenserne fikk derimot hjelp av Stabæk som vant 2-0 i Sogndal. Og på overtid sikret Andreas Vindheim en 3-2 seier for Brann. I kvalifiseringen møtte de Mjøndalen. Etter 4-1 sammenlagt kunne Mjøndalen feire Tippeligaspill for første gang siden 1992. Mens Brann rykket ned og må ta til takke med 1.divisjonsfotball for første gang siden 1986.
== Tabell ==
Lillestrøm trukket 1 poeng for ikke å oppfylle NFFs lisenskrav [1]
=== Tabellplassering etter runde ===
Kilde: VG
Posisjon etter siste kamp i hver serierunde. Utsatte kamper er ikke inkludert.
== Lagene ==
== Hovedtrenere ==
=== Trenerbytter ===
== Stadioner ==
== Dommere ==
Norges Fotballforbund satte før seongen opp 15 dommerne som skulle dømme i Tippeligaen 2015. I tillegg ble 3 dommere fra 1. divisjon kalt opp til å dømme tippeligaen i løpet av sesongen.
Kilde: VG
== Statistikk ==
== Terminliste ==
Terminlisten ble offentliggjort 17. desember 2014. TV-oppsettet av de første 9 rundene ble offentliggjort 2. februar.
TV-oppsettet av runde 10-12 ble annonsert dagen etter 2. serierunde, mandag 13. april. Mens TV-oppsettet av runde 13-16 ble offentliggjort 13. mai. Det ble samtidig offentliggjort at kampen mellom Molde og Bodø/Glimt i 18. serierunde hadde blitt fremskyndet til 18. juli etter avtale mellom klubbene.
15. juni ble TV-oppsettet av runde 17-19 offentliggjort. Med forbehold om at kampen mellom Strømsgodset og Molde kan bli flyttet grunnet avhengig av lagenes deltakelse i UEFA-turneringer.
== Resultattabell ==
Oppdatert til og med kamper spilt 21. oktober.Kilde: Norges Fotballforbund1 ^ Hjemmelag er listet i den venstre kolonnen.Farger: Blå = hjemmeseier; Gul = uavgjort; Rød = borteseier.
== Utbetalinger basert på plassering ==
Norsk Toppfotball utbetaler et gitt pengebeløp til hver klubb basert på hvor de ender på tabellen:
20,4 millioner
17,3 millioner
14,2 millioner
10,3 millioner
9,5 millioner
9,1 millioner
8,8 millioner
8,4 millioner
8 millioner
8 millioner
7,6 millioner
7,6 millioner
7,2 millioner
6,4 millioner
6,4 millioner
6,4 millioner
== Noter og referanser ==
NoterReferanser | |1|1|0|0|5|0|3| farge=gull }} | 2,574 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Quinta_Avenida_(Playa_del_Carmen) | 2023-02-04 | Quinta Avenida (Playa del Carmen) | ['Kategori:20°N', 'Kategori:87°V', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Playa del Carmen', 'Kategori:Veier i Mexico'] | Quinta Avenida (spansk for «Femte aveny») er ei gågate som utgjør hjertet av strandbyen Playa del Carmen i Quintana Roo i Mexico. Den strekker seg flere kilometer parallelt med strandlinja og huser et svært stort antall restauranter, utesteder, butikker og gallerier.
Veien starter i sørvest i et område hvor flere mindre gågater omkranses av luksuriøse butikker, like ovafor terminalen hvor ferjene til øya Cozumel går fra. Den fortsetter nordøstover forbi Parque Fundadores, hvor blant annet kirka Capilla de Nuestra Señora del Carmen befinner seg. Videre nordøstover, rundt krysset med Calle 12 Norte, er byens tetteste utelivsområde. Deretter går den forbi Calle Corazón, som tidligere var et lite smug ved fortausrestauranter, men som nå er gjort om til et stort kommersielt område. Like eter ligger kjøpesenteret Quinta Alegría. Rundt Calle 34 Norte begynner mengden av restauranter og butikker langs Quinta Avenida å avta, men den fortsetter som gågate helt opp til krysset med Calle 58 Norte. Deretter fortsetter den som bilvei helt til den nordøstlige enden av byen.
| Quinta Avenida (spansk for «Femte aveny») er ei gågate som utgjør hjertet av strandbyen Playa del Carmen i Quintana Roo i Mexico. Den strekker seg flere kilometer parallelt med strandlinja og huser et svært stort antall restauranter, utesteder, butikker og gallerier.
Veien starter i sørvest i et område hvor flere mindre gågater omkranses av luksuriøse butikker, like ovafor terminalen hvor ferjene til øya Cozumel går fra. Den fortsetter nordøstover forbi Parque Fundadores, hvor blant annet kirka Capilla de Nuestra Señora del Carmen befinner seg. Videre nordøstover, rundt krysset med Calle 12 Norte, er byens tetteste utelivsområde. Deretter går den forbi Calle Corazón, som tidligere var et lite smug ved fortausrestauranter, men som nå er gjort om til et stort kommersielt område. Like eter ligger kjøpesenteret Quinta Alegría. Rundt Calle 34 Norte begynner mengden av restauranter og butikker langs Quinta Avenida å avta, men den fortsetter som gågate helt opp til krysset med Calle 58 Norte. Deretter fortsetter den som bilvei helt til den nordøstlige enden av byen.
== Eksterne lenker ==
Informasjon om Quinta Avenida
Webcam langs Quinta Avenida Arkivert 16. mars 2015 hos Wayback Machine. | Quinta Avenida (spansk for «Femte aveny») er ei gågate som utgjør hjertet av strandbyen Playa del Carmen i Quintana Roo i Mexico. Den strekker seg flere kilometer parallelt med strandlinja og huser et svært stort antall restauranter, utesteder, butikker og gallerier. | 2,575 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Eulepidopsis | 2023-02-04 | Eulepidopsis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1946', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Eulepidopsis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
| Eulepidopsis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt i den Den demokratiske republikken Kongo.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini
Slekten Eulepidopsis Burgeon, 1946
Eulepidopsis wilsoni Burgeon, 1946
== Eksterne lenker ==
(en) Eulepidopsis i Global Biodiversity Information Facility
Eulepidopsis – detaljert informasjon på Wikispecies | Eulepidopsis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,576 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Melolonthoides | 2023-02-04 | Melolonthoides | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1950', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Melolonthoides er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
| Melolonthoides er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). Slekten omfatter bare én kjent art.
== Utseende ==
En middelsstor, avlang, rødbrun oldenborre. Oversiden er ganske tett kledt med små, lyse skjell.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda der de eter på røtter.
== Utbredelse ==
Arten er utbredt på Madagaskar.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini
Slekten Melolonthoides Dewailly, 1950
Melolonthoides rotschildi Dewailly, 1950
== Eksterne lenker ==
(en) Melolonthoides i Global Biodiversity Information Facility
Melolonthoides rotschildi – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av arten | Melolonthoides er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,577 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Afrolepis | 2023-02-04 | Afrolepis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1968', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Afrolepis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Afrolepis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore, rødbrune oldenborrer.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Afrika (Kongo, Elfenbenskysten, Kamerun).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini
Slekten Afrolepis Decelle, 1968
Afrolepis congoensis (Moser, 1913)
Afrolepis ivorensis Decelle, 1968
Afrolepis kivuensis Decelle, 1968
Afrolepis pygidialis (Brenske, 1903)
Afrolepis unguicularis (Brenske, 1903)
== Eksterne lenker ==
(en) Afrolepis i Global Biodiversity Information Facility
Afrolepis – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av Afrolepis sp. | Afrolepis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,578 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Xplor | 2023-02-04 | Xplor | ['Kategori:20°N', 'Kategori:87°V', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fornøyelsesparker i Quintana Roo'] | Xplor er en temapark på Riviera Maya i den meksikanske delstaten Quintana Roo. Den befinner seg noen klometer sør for Playa del Carmen, like i nærheten av temaparken Xcaret.
Xplor er bygd i et område med cenoter og kalksteinshuler. Den tilbyr aktiviteter som løypestreng, amfibiekjøretøy], gummiflåter og svømming i underjordiske elver.
| Xplor er en temapark på Riviera Maya i den meksikanske delstaten Quintana Roo. Den befinner seg noen klometer sør for Playa del Carmen, like i nærheten av temaparken Xcaret.
Xplor er bygd i et område med cenoter og kalksteinshuler. Den tilbyr aktiviteter som løypestreng, amfibiekjøretøy], gummiflåter og svømming i underjordiske elver.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Xplor er en temapark på Riviera Maya i den meksikanske delstaten Quintana Roo. Den befinner seg noen klometer sør for Playa del Carmen, like i nærheten av temaparken Xcaret. | 2,579 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dedalopterus | 2023-02-04 | Dedalopterus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1998', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Dedalopterus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Dedalopterus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore, avlange, rødbrune oldenborrer. Hannen har lange antenneblader. Dekkvingene har hvite lengdestriper.
== Levevis ==
Larvene lever i jorda som vanlig for oldenborrer, og eter røtter.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Sørøst-Asia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini
Slekten Dedalopterus Sabatinelli & Pontuale, 1998
Dedalopterus bezdekorum Zidek & Krajcik, 2007
Dedalopterus fencli Zidek & Krajcik, 2007
Dedalopterus fujianensis (Zhang, 1990)
Dedalopterus intermedius (Zhang, 1990)
Dedalopterus itohi Sabatinelli & Pontuale, 1998
Dedalopterus malyszi Bunalski, 2001
Dedalopterus melanodiscus (Zhang, 1990)
Dedalopterus pulchellus Sabatinelli & Pontuale, 1998
Dedalopterus signatus (Moser, 1908)
== Kilder ==
Sabatinelli, G. & Pontuale, G. (1998) Description of the new genus Dedalopterus and notes on genus Malaisius Arrow and Cyphochilus Waterhouse (Coleoptera, Scarabaeoidea, Melolonthidae). Lambillionea 97(1): 60-76.
== Eksterne lenker ==
(en) Dedalopterus i Global Biodiversity Information Facility
Dedalopterus – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av Dedalopterus signatus | Dedalopterus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,580 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Paamul | 2023-02-04 | Paamul | ['Kategori:20°N', 'Kategori:87°V', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Quintana Roo'] | Paamul er ei strandbygd på Riviera Maya i Quintana Roo i Mexico. Den tilhører Solidaridad kommune og befinner seg like nordøst for Puerto Aventuras. Turistnæringa på stedet er konsentrert rundt et stort hotell ved stranda, mens de fastboende holder til litt lenger opp fra kysten.
| Paamul er ei strandbygd på Riviera Maya i Quintana Roo i Mexico. Den tilhører Solidaridad kommune og befinner seg like nordøst for Puerto Aventuras. Turistnæringa på stedet er konsentrert rundt et stort hotell ved stranda, mens de fastboende holder til litt lenger opp fra kysten.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Paamul er ei strandbygd på Riviera Maya i Quintana Roo i Mexico. Den tilhører Solidaridad kommune og befinner seg like nordøst for Puerto Aventuras. | 2,581 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Camerunopholis | 2023-02-04 | Camerunopholis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2002', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Camerunopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Camerunopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor (24-28 millimeter), brunlig oldenborre. Den ligner mye på artene i slekten Pegylis.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Afrika (Kamerun).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini Burmeister, 1855
Slekten Camerunopholis Lacroix, 2002
Camerunopholis kameruna (Moser, 1913)
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av arten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Camerunopholis i Global Biodiversity Information Facility
Camerunopholis kameruna – detaljert informasjon på Wikispecies | Camerunopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,582 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Puerto_Morelos | 2023-02-04 | Puerto Morelos | ['Kategori:20°N', 'Kategori:86°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Quintana Roo', 'Kategori:Havner'] | Puerto Morelos er en havneby i den meksikanske delstaten Quintana Roo. Den utgjør det nordligste punktet i turistsona Riviera Maya. Byen hadde 9 188 innbyggere i 2010. Den befinner seg sør for Benito Juárez kommune, om lag 36 kilometer sør for Cancún.
Havna i Puerto Morelos er den største og viktigste i Quintana Roo. Byen har også ei strand som er populær blant turister. I havet utafor byen ligger Arrecife de Puerto Morelos nasjonalpark, som beskytter et stort korallrev.
| Puerto Morelos er en havneby i den meksikanske delstaten Quintana Roo. Den utgjør det nordligste punktet i turistsona Riviera Maya. Byen hadde 9 188 innbyggere i 2010. Den befinner seg sør for Benito Juárez kommune, om lag 36 kilometer sør for Cancún.
Havna i Puerto Morelos er den største og viktigste i Quintana Roo. Byen har også ei strand som er populær blant turister. I havet utafor byen ligger Arrecife de Puerto Morelos nasjonalpark, som beskytter et stort korallrev.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Puerto Morelos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Puerto Morelos – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Puerto Morelos hos Wikivoyage | Puerto Morelos er en havneby i den meksikanske delstaten Quintana Roo. Den utgjør det nordligste punktet i turistsona Riviera Maya. | 2,583 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Nestor_(navn) | 2023-02-04 | Nestor (navn) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mannsnavn'] | Nestor er et mannsnavn av gresk opprinnelse.
| Nestor er et mannsnavn av gresk opprinnelse.
== Etymologi ==
Nestor er en latinsk skrivemåte av det greske navnet Νεστωρ, som er dannet av nostos, «hjemkomst».
== Utbredelse ==
Nestor er kjent brukt i Sverige første gang i 1808 og i Norge i 1836. Navnet var i Norge mest brukt i 1840- og 1850-årene, særlig på Østlandet og spesielt i Nes i Akershus. I USA var navnet mest brukt på 1990-tallet.
Nestor har navnedag i flere land:
Nestor er i dag mest brukt i Ukraina og i flere land i Latin-Amerika. I Norden er navnet mest brukt i Finland i formen Nestori.
Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til mannsnavnet Nestor og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig.
== Kjente personer med navnet ==
Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår.
Nestor Kukolnik (1809–1868), russisk forfatter og dramatiker
Nestor Georgius Thomassen (1844–1904), norsk arkitekt
Nestori Toivonen (1865–1927), finsk skytter
Nestor Gomez (1875–1941), brasiliansk politiker
Nestor Makhno (1888–1934), ukrainsk revolusjonær
Nestor Serrano (født 1955), amerikansk skuespiller
Nestor Torres (født 1957), puertoricansk fløytist
Nestor Carbonell (født 1967), amerikansk skuespiller
== Annen bruk av navnet ==
Nestor, kongen av Pylos i Iliaden av Homer fra ca 730 f.Kr.
Nestor Bindebolt, trollmann og svartspaner i Harry Potter.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Behind the Name: Nestor
(en) Think Baby Names: Nestor | (Нестор) | 2,584 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kuenckeliana | 2023-02-04 | Kuenckeliana | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1989', 'Kategori:Madagaskars insekter', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Kuenckeliana er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Kuenckeliana er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En stor (ca. 34 millimeter), avlang, parallellsidig oldenborre. Oversiden er spredt hårete.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt på Madagaskar.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini Burmeister, 1855
Slekten Kuenckeliana Lacroix, 1989
Kuenckeliana dubia (Künckel d'Herculais, 1887)
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av arten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Kuenckeliana i Global Biodiversity Information Facility
Kuenckeliana dubia – detaljert informasjon på Wikispecies | Kuenckeliana er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,585 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Terebrogaster | 2023-02-04 | Terebrogaster | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1989', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Terebrogaster er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Terebrogaster er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore (21-28 millimeter, hunnene noe større enn hannene), ovale, blanke oldenborrer. Hode, pronotum og bein er brunsvarte, dekkvingene brune. Oversiden er tett og grovt punktert uten påfallende hår hos hannene. Hunnene har et uttrukket eggleggingsrør som stikker ut bak dekkvingene, og dekkvingene har tydelig hårkledning i den bakre delen.
== Levevis ==
Slekten er funnet mellom 840 og 1300 meter over havet. Larvene lever i jorda som vanlig for oldenborrer.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt på Madagaskar.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini Burmeister, 1855
Slekten Terebrogaster Lacroix, 1989
Terebrogaster pygidialis (Waterhouse, 1882)
Terebrogaster squalida Lacroix, 1989
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av arten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Terebrogaster i Global Biodiversity Information Facility
Terebrogaster – detaljert informasjon på Wikispecies | Terebrogaster er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,586 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ante | 2023-02-04 | Ante | ['Kategori:Artikler hvor medvirkende forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1976', 'Kategori:Filmhistorie', 'Kategori:Norske TV-serier fra 1970-årene', 'Kategori:Norske barnefilmer', 'Kategori:Norske barneserier', 'Kategori:Norske dramafilmer', 'Kategori:Norske dramaserier', 'Kategori:Norske miniserier', 'Kategori:Samiske filmer', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK'] | For mannsnavnet, se Ante (navn).Ante er en norsk spillefilm og familieserie på seks episoder som ble vist på NRK Fjernsynet første gang i 1975. Filmversjonen ble produsert av de samme opptakene og utgitt i 1976. Produsent var Centralfilm AS og NRKs barne- og ungdomsavdeling. Serien handler om samegutten Ante og hans problemer med å passe inn på en norsk skole i Kautokeino. Tematisk omhandler Ante minoritetsgruppers problemer på en måte som passer barn og unge. Den kan også tolkes som en samfunnsmessig kritikk av fornorskning av samer.Vi møter Ante igjen ved kysten sammen med den lille reinsdyrflokken hans. Den er nå på sommerbeite. Ante er på dette tidspunkt den eneste i familien som har reinsdyr. Faren har solgt dyra sine og har tatt arbeid i ei gruve.
Ante ble en kunstnerisk suksess i 1970-årene og ble solgt til 23 land. Men for produsenten Centralfilm AS ble likevel ikke dette noen økonomisk suksess. Den har blitt sendt i reprise flere ganger: Blant annet i 1977, 1982 og 1987.
| For mannsnavnet, se Ante (navn).Ante er en norsk spillefilm og familieserie på seks episoder som ble vist på NRK Fjernsynet første gang i 1975. Filmversjonen ble produsert av de samme opptakene og utgitt i 1976. Produsent var Centralfilm AS og NRKs barne- og ungdomsavdeling. Serien handler om samegutten Ante og hans problemer med å passe inn på en norsk skole i Kautokeino. Tematisk omhandler Ante minoritetsgruppers problemer på en måte som passer barn og unge. Den kan også tolkes som en samfunnsmessig kritikk av fornorskning av samer.Vi møter Ante igjen ved kysten sammen med den lille reinsdyrflokken hans. Den er nå på sommerbeite. Ante er på dette tidspunkt den eneste i familien som har reinsdyr. Faren har solgt dyra sine og har tatt arbeid i ei gruve.
Ante ble en kunstnerisk suksess i 1970-årene og ble solgt til 23 land. Men for produsenten Centralfilm AS ble likevel ikke dette noen økonomisk suksess. Den har blitt sendt i reprise flere ganger: Blant annet i 1977, 1982 og 1987.
== Bakgrunnen for produksjonen ==
Produsenten hadde i forkant av produksjonen inngått avtale med NRK, og produsent Knut-Jørgen Erichsen besøkte internasjonale film- og fjernsynsmesser og undersøkte vilkårene for hvordan man selger og kjøper TV-program og filmer, og til hvilke priser. Den gang var ikke dette vanlig praksis i Norge. Han tok kontakt med TV-selskaper i flere land, blant annet i Norden og Storbritannia, og produksjonsselskapet laget grundige kalkyler. Kalkylen viste at om man klarte å selge til 20 land, ville en slik serie gi inntjening. Derved startet de opp.
Det ble produsert både film og serie, og serien ble så presentert for utenlandske selskap. BBC var en av 23 kringkastere som kjøpte serien, til 10 prosent av salgskalkylen. 1970-årene var tøffe økonomisk for filmprodusenter. Centralfilm AS sto bak to dristige prosjekt i dette tiåret. Det var Ante og Ragnarock. Sistnevnte ble en dundrende økonomisk nedtur for Centralfilm AS. Begge prosjektene tappet selskapet for ressurser, og bidro til at de ikke satset særlig aktivt på denne type film igjen. De gikk tilbake til reklamefilmproduksjon.
Ifølge manusforfatter Dahl var intensjonen å lage en skildring innenfra den samiske kulturen. Han mente at tidligere filmer og produksjoner om samene har vært sett utenfra og laget av utenforstående. Dahl mente at i Ante stod samene selv i sentrum, og at den norske kulturen opptrer i en bi-rolle. Han fortalte videre at serien ble laget i samarbeid med ham selv og samene.Senhøsten 1973 viste Centralfilm en trailer av filmen på en salgs- og innkjøpsmesse i Milano. Responsen var god, og 14 land bestilte første episode av serien. Innspillingen av serien hadde på det tidspunktet bare så vidt begynt. Allerede i april 1974 (mens den var under innspilling) ble seriens hovedperson fremstilt som en verdensstjerne av VG.Innspillingene startet senhøsten 1973 og ble avsluttet i oktober 1974. Deler av serien/filmen ble tatt opp i Berlevåg, med lokale innbyggere som statister.
== Skuespillere ==
== Produksjonsstab ==
Serien ble laget etter et manuskript av Tor Edvin Dahl
Personinstruktør: Nils Utsi jr.
Musikk: Kjell Karlsen
Regi: Arvid Skauge
Produksjonsleder: Lillemor Breien
Konsulent: Rolf Riktor
== Sang ==
Låten «Ante» ble fremført av Ellen Anne Buljo med Kjell Karlsens orkester. Den ble også utgitt på singlen Polydor 2052 107. Sangen lå på den norske VG-lista i 14 uker i 1975, deriblant på en andreplass i fem uker. Låten «Eadni Nieida» fra serien ble også en relativt stor hit i heavy metal-versjon for den samiske heavy metal-gruppa Intrigue.
== Restaurert i 2009 ==
Nasjonalbiblioteket restaurerte i 2009 filmene Ante og Ragnarock. Første visning av Ante skjedde i Tromsø under Tromsø Internasjonale Filmfestival. Arvid Skauge var sentral i å berge filmarkivet til Centralfilm AS, og en pådriver for restaureringen av Ante ved Nasjonalbiblioteket.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Serien på NRK Nett-TV
(en) Ante på Internet Movie Database
(no) Ante i Nasjonalbibliotekets filmografi
(no) Ante hos Filmfront
(no) Ante på NRK TV | Ante er et kroatisk mannsnavn dannet av Anton. Det er også en norsk skrivemåte av det samiske mannsnavnet Ánte, dannet av Andreas. | 2,587 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tanzanilepis | 2023-02-04 | Tanzanilepis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2008', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Tanzanias insekter'] | Tanzanilepis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Tanzanilepis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor (ca. 27 millimeter), kraftig, sjokoladebrun oldenborre.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt i Afrika (Tanzania).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini Burmeister, 1855
Slekten Tanzanilepis Lacroix, 2008
Tanzanilepis badia Lacroix, 2008
== Kilder ==
hannetons.fr - med beskrivelse av arten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Tanzanilepis i Global Biodiversity Information Facility
Tanzanilepis badia – detaljert informasjon på Wikispecies | Tanzanilepis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,588 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kenyalepis | 2023-02-04 | Kenyalepis | ['Kategori:Afrikas insekter', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2011', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Kenyalepis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Kenyalepis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
En middelsstor (ca. 25 millimeter), avlang, rødlig brun oldenborre. Oversiden er blank og kraftig punktert, uten påfallende hår. Dekkvingene er lange og parallellsidige.
== Levevis ==
Arten lever i høytliggende regnskog ca. 1600 meter over havet.
== Utbredelse ==
Arten er bare kjent fra regnskogsområdet Kakamega Forest i det østlige Kenya.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini Burmeister, 1855
Slekten Kenyalepis Lacroix, 2011
Kenyalepis montana Lacroix, 2011
== Kilder ==
hannetons.fr - med beskrivelse av arten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Kenyalepis i Global Biodiversity Information Facility
Kenyalepis montana – detaljert informasjon på Wikispecies | Kenyalepis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,589 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lacroixilepis | 2023-02-04 | Lacroixilepis | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2007', 'Kategori:Madagaskars insekter', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Lacroixilepis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Lacroixilepis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Nokså store (26–30 millimeter), avlange, blanke oldenborrer. Oversiden er kraftig punktert uten påfallende hår. Hode, pronotum og bein er brunsvarte, dekkvingene brune. Pronotum er betydelig smalere enn dekkvingene.
== Utbredelse ==
Slekten er utbredt på Madagaskar.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Leucopholini Burmeister, 1855
Slekten Lacroixilepis Keith, 2007
Lacroixilepis major (Fairmaire, 1903)
Lacroixilepis parvicollis (Moser, 1919)
== Kilder ==
hannetons.fr - beskrivelse av arten (på fransk)
== Eksterne lenker ==
(en) Lacroixilepis i Global Biodiversity Information Facility
Lacroixilepis – detaljert informasjon på Wikispecies | Lacroixilepis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,590 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hilyotrogus | 2023-02-04 | Hilyotrogus | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1886', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Hilyotrogus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Hilyotrogus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore, ovale, ensfarget lysbrune oldenborrer. Oversiden er ikke påfallende punktert eller hårete.
== Utbredelse ==
Denne gruppen er utbredt i det østlige den palearktiske sone og Sørøst-Asia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Heptophyllini Medvedev, 1951
Slekten Hilyotrogus Fairmaire, 1886
Hilyotrogus assamensis
Hilyotrogus aurosericeus (Brenske, 1892)
Hilyotrogus bicoloreus (Heyden, 1887)
Hilyotrogus birmanicus Arrow, 1946
Hilyotrogus calcaratus
Hilyotrogus changbaishanensis Li, 1992
Hilyotrogus cribratulus
Hilyotrogus flavescens
Hilyotrogus flavosericeus (Brenske, 1896)
Hilyotrogus formosana Nijima & Kinoshita
Hilyotrogus hirsutissimus Keith, 2004
Hilyotrogus holosericeus Redtenbacher
Hilyotrogus iridipennis
Hilyotrogus kolbei
Hilyotrogus longiclavis H.W. Bates, 1893
Hilyotrogus luteosericeus (Brenske, 1896)
Hilyotrogus mangkamensis Zhang, 1981
Hilyotrogus nitens Frey, 1975
Hilyotrogus ochraceosericeus
Hilyotrogus piceosericeus
Hilyotrogus pilicollis
Hilyotrogus pilifer
Hilyotrogus rufosericeus
Hilyotrogus sericeus
Hilyotrogus setiger
Hilyotrogus setipennis
Hilyotrogus sikkimensis
Hilyotrogus stolidus
Hilyotrogus unguicularis Fairmaire, 1886
Hilyotrogus wittmeri Frey, 1975
Hilyotrogus yasuii Nomura, 1970
== Eksterne lenker ==
(en) Hilyotrogus i Encyclopedia of Life
(en) Hilyotrogus i Global Biodiversity Information Facility
(en) Hilyotrogus hos NCBI
(en) Kategori:Hilyotrogus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Hilyotrogus – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av Hilyotrogus bicoloreus
Bilde av Hilyotrogus sp. | Hilyotrogus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,591 |
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8r-Varanger | 2023-02-04 | Sør-Varanger | ['Kategori:29°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sør-Varanger'] | Sør-Varanger kommune (tidligere Sydvaranger, skoltesamisk: Saujj-Va'rjjel, nordsamisk: Mátta-Várjjat, kvensk: Etelä-Varenki) er en norsk kommune i Finnmark. Kommunen har per 1. januar 2019 10 156 innbyggere og et areal på omkring 3 967 km². Kommunen er geografisk beliggende i det sørøstre hjørnet av fylket, og grenser til Finland og Russland: Finland i vest (Enare kommune og på ett punkt Utsjok kommune) og Russland i sørøst (kommunene Petsjenga, Zapoljarnyj og Nikel i Petsjenga rajon i Murmansk oblast). I Norge grenser Sør-Varanger til Nesseby i nordvest, og i sjøen til Vadsø og Vardø i nord.
Kommunen består av Kirkenes, Hesseng, Sandnes, Bjørnevatn, Jarfjord, Svanvik, Skogfoss, Vaggatem, Neiden, Bugøyfjord og Bugøynes.
Tettsteder i Sør-Varanger kommune er Kirkenes 3 383 innbyggere, Bjørnevatn 2 553 innbyggere, Hesseng 1 691 innbyggere og Skytterhusfjellet 287 innbyggere per 1. januar 2022
| Sør-Varanger kommune (tidligere Sydvaranger, skoltesamisk: Saujj-Va'rjjel, nordsamisk: Mátta-Várjjat, kvensk: Etelä-Varenki) er en norsk kommune i Finnmark. Kommunen har per 1. januar 2019 10 156 innbyggere og et areal på omkring 3 967 km². Kommunen er geografisk beliggende i det sørøstre hjørnet av fylket, og grenser til Finland og Russland: Finland i vest (Enare kommune og på ett punkt Utsjok kommune) og Russland i sørøst (kommunene Petsjenga, Zapoljarnyj og Nikel i Petsjenga rajon i Murmansk oblast). I Norge grenser Sør-Varanger til Nesseby i nordvest, og i sjøen til Vadsø og Vardø i nord.
Kommunen består av Kirkenes, Hesseng, Sandnes, Bjørnevatn, Jarfjord, Svanvik, Skogfoss, Vaggatem, Neiden, Bugøyfjord og Bugøynes.
Tettsteder i Sør-Varanger kommune er Kirkenes 3 383 innbyggere, Bjørnevatn 2 553 innbyggere, Hesseng 1 691 innbyggere og Skytterhusfjellet 287 innbyggere per 1. januar 2022
== Næringsliv ==
Kommunesenteret ligger i Kirkenes, som har omkring 3 500 innbyggere.
Kirkenes fikk bystatus 01.01.1998 og er endepunkt for hurtigruten og E6. Kommunen har også veiforbindelser til både Russland (E105) og Finland (Rv893). Flyplassen Høybuktmoen er hovedflyplass for Øst-Finnmark med direktefly til blant annet Oslo, Alta og Tromsø.
Stedet ble bygd opp rundt gruveselskapet A/S Sydvaranger, som drev gruvedrift etter jernmalm i Bjørnevatn frem til 1996. I 2009 begynte arbeidet med å forberede gruvene for ny drift, og Sydvaranger Gruve er nå etablert. I den senere tid har turisme overtatt som en viktig næring i Sør-Varanger.
Sydvaranger ble i februar 2006 solgt til Norberg Eiendom av eierne, Sør-Varanger kommune og Varanger kraft for 102 mill. kr. Nordberg Eiendom solgte midlertidig Sydvaranger videre til Tschudi Shipping 1. mai 2006. Tschudi Shipping børsnoterte Sydvaranger Gruve på den australske børsen gjennom eierselskapet Northern Iron Limited, og fikk gjennom børsnoteringen finansiert oppstart av ny gruvedrift. Arbeidet med å forberede gruveområdet for ny drift og opprusting av gammelt utstyr begynte i januar 2009 og den første utskipingen av jernmalm ble foretatt ved utgangen av det samme året. I den forbindelse er jernbanelinjen Kirkenes–Bjørnevatnbanen tatt i bruk igjen.
Kirkenes ligger geografisk sentralt plassert i Barentsregionen, og er i dag et viktig knutepunkt i utvikling av næringsmessig samarbeid med det nordvestlige Russland. De viktigste næringene i Kirkenes er havnerelaterte, skipsreparasjon og -service samt ulike virksomheter rettet mot det nordvestlige Russland. Forsvaret er også en viktig arbeidsgiver for kommunen hvor Garnisonen i Sør-Varanger er den største enkeltenheten. Lokalavisen i Sør-Varanger heter Sør-Varanger Avis
Russland har et generalkonsulat i Kirkenes. Det ligger også et grensekommissariat i Kirkenes som skal overvåke at grenseavtalen mellom Norge og Russland blir håndhevet. Det finnes et tilsvarende russisk grensekommissariat. For tiden er det Oberst Ivar Magne Sakserud som har posisjonen som den norske grensekommissæren.
Kommunen hadde i 2009 det høyeste sykefraværet (15,1 prosent) i Finnmark.
== Geografi ==
Sør-Varanger kommune grenser til Finland i vest og Russland i øst. Kommunen grenser også til Nesseby kommune i vest, og til kommunene Vadsø og Vardø over Varangerfjorden i nord.
Klimaet er subarktisk, tørt innlandsklima preget av kalde vintre og relativt varme somrer. Dette gir rom for en frodig og mangfoldig natur som strekker seg fra viddelandskap via vakre fjorder til Pasviks dype furuskog. Naturen gir i så måte mange muligheter for turliv i fantastiske variasjoner.
=== Elver ===
Pasvikelva, Neidenelva, Jakobselva, Klokkerelva, Karpelva, Munkelva, Sandneselva, Braselva, Ropelva, Gallokelva
=== Fjorder ===
Varangerfjorden, Bøkfjorden, Langfjorden, Jarfjorden, Munkefjorden, Neidenfjorden, Kjøfjorden, Korsfjorden, Bugøyfjorden
=== Topper i Sør-Varanger over 400 moh ===
1. Gáranasčohkka (Bugøynesfjellet) 497 moh.
Sidetopper til Gáranasčohkka: 450 moh., 420 moh., 418 moh., 414 moh., 411 moh.
2. Sáhpeluovttgáisá (Ravntinden) 468 moh.
3. Bealjátčohkka (Øretoppen) 465 moh.
4. Urraláš (Brastind) 446 moh.
5. Ákkelgáisá (Skogerøytoppen) 445 moh.
6. Boačhi (Reinsjøfjellet) 423 moh.
7. Gearretoavi (Garsjøen) 416 moh.
8. Ođđagopoaivi 414 moh.
9. Fugletinden (Loddejárskáidi) 409 moh
10. Stortoppen (Bøkfjord / Ucha Vináš) 408 moh.
11. Gárddačearru (Garsjøheia) 408 moh.
12. Várdoaivi (Ved Mohkkejávri) 408 moh.
13. Govdoaivi (Midtfjellet) 405 moh.
14. Vuosttamušaláš 404 moh.
Se Topper over 400 moh i Sør-Varanger
=== Øyer ===
Skogerøya
Reinøya
Holmengrå
Bugøya
Prestøya
Revholmen
Kjøøya
Kjelmøya
Hinnøya
Svinøya
=== Innsjøer ===
Garsjøen
Store Ropelvvatnet
Stuorra Jerestanjávri
Store Sameti (Sametjávri)
Bjørnevatnet
Langvatnet
Sandneslangvatnet (Važžejávri)
Langfjordvatnet (Uhcavuonjávri)
Førstevatn, Andrevatn, Prestevatn og Tredjevatn i umiddelbar nærhet til Kirkenes og Hesseng.
== Historie ==
Landet sør for Varangerfjorden var inntil Grensekonvensjonen av 1826 del av fellesdistriktet som ble skattlagt av både Norge og Russland. Sør-Varanger ble egen kommune i 1858, da den ble skilt ut fra Vadsø.
== Samfunn ==
=== Politikk ===
Se også utfyllende artikkel: Kommunestyrevalg i Sør-Varanger.
==== Kommunestyrevalget 2019 ====
Rune Rafaelsen var ordfører til han trakk seg i mars 2021. Lena Norum Bergeng (Ap) overtok vervet.
=== Utdanning ===
Kommunen har flere barneskoler, der den største er Kirkenes barne- og ungdomsskole. Sør-Varanger kommune bygger ny skole i Kirkenes, som er planlagt ferdigstilt høsten 2011.
Kirkenes videregående skole ligger på Hesseng, fem kilometer utenfor Kirkenes. Skolen har byggfag, elektrofag, mekaniske fag, formgivningsfag, hotell- og næringsmiddelfag, helse- og sosialfag, studieforberedende fag og anleggsmaskinfag.
Pasvik Folkehøgskole ligger også i kommunen.
=== Forsvaret ===
Forsvaret har hatt en sterk tilstedeværelse i kommunen, spesielt i etterkrigstiden. Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) ligger på Høybuktmoen. GSV har som hovedoppgave å bevokte den 196 km lange grensen mot Russland.
== Kultur ==
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er kulturhuset Malmklang. Huset ble utsatt for en større brann i 2005 og kommunen jobber med å bygge det opp igjen til et moderne hus for scenekunst.
=== Muséer ===
Grenselandmuseet er underlagt Varanger museum, og ligger på Kirkenes. Grenselandmuseet har permanente utstillinger om områdets spesielle grensehistorie, 2. verdenskrig og gruveindustrien til A/S Sydvaranger. Saviomuseet.
=== Arrangementer ===
Kirkenesdagene, markeds- og kulturdager som arrangeres årlig, første helg i august.
Barents Spektakel, arrangeres årlig første helg i februar.
Grenseløsfestivalen, musikkfestival som arrangeres første helga i september hvert år.
=== Idrett ===
Aprilstevnet, bryteturnering med internasjonale deltagere fra hele barentsregionen.
Pasvik Trail, Norges tredje største hundeløp.
Deltakere på Finnmarksløpets (hundeløp) lengste distanse, snur i Kirkenes.
Barentsstevnet som er et stort svømmestevne med deltakere fra hele barentsregionen (de siste årene fra Finnmark og Russland samt noen fra Oslo-området)
Sandnes alpinsenter, Det største alpinanlegget i Øst-Finnmark. En heis og en nedfart.
Barentsbadet, flott badeanlegg i Kirkenes
=== Vennskapskommuner ===
Petsjenga kommune, Russland
Severomorsk by, Russland
Enare kommune, Finland
== Kjente personer fra Sør-Varanger ==
Per John Johansen Savio (1877-1905), polfarer 1898–1900
Hans Thomas Lange Schaanning (1878–1956), ornitolog
Ole Must (1879-1934), polfarer 1898–1900
Aksel Konrad Mikkola (1891–1975), stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet
John Savio (1902–1938), samisk billedkunstner
Osvald Harjo (1910–1993), motstandsmann, mangeårig fange i Sovjetunionen
Liv Kristin Hatle (f. 1936), kardiolog og forsker
Bendik Rugaas (f. 1942), nasjonalbibliotekar 1994-2001, statsråd 1996-1997
Unni Evjen (1943-2019), skuespiller
Vegard Ulvang (f. 1963), skiløper (langrenn), OL-mester
Tore Olsen (f. 1970), skiløper (langrenn)
Krister Sørgård (f. 1970), skiløper landslaget og trener landslaget i langrenn.
Hege Moe Eriksen (f. 1975), utenrikskorrespondent og programleder (NRK)
John Kristian Dahl (f. 1981), skiløper (langrenn)
Kari Elisabeth Kaski (f. 1987), stortingsrepresentant (SV) fra Oslo fra 2017, tidl. partisekretær i Sosialistisk Venstreparti
Marie Sneve Martinussen (f. 1985), nestleder i partiet Rødt
== Se også ==
Samiske geografiske navn (Sør-Varanger)
Okkupasjonsmaktens fangeleirer i Norge
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Sør-Varanger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Kommunefakta Sør-Varanger - Statistisk sentralbyrå
(no) Kirkenes - nord.norge.com
(no) Visit Kirkenes - turistinformasjon
(no) Kirkenesdagene | | munning = Langfjorden | 2,592 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Heptophylla | 2023-02-04 | Heptophylla | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1857', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Heptophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Heptophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore, blanke, rødbrune oldenborrer. Undersiden er kledt med lange, lyse hår.
== Utbredelse ==
Denne gruppen er utbredt i Kina og Japan.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Heptophyllini Medvedev, 1951
Slekten Heptophylla Motschulsky, 1857
Heptophylla calcarata Zhang, 1981
Heptophylla dimidiata Arrow, 1934
Heptophylla laticollis Zhang, 1995
Heptophylla longilamella Zhang, 1981
Heptophylla picea Motschulsky, 1857 - Japan
== Eksterne lenker ==
(en) Heptophylla i Encyclopedia of Life
(en) Heptophylla i Global Biodiversity Information Facility
(en) Heptophylla hos NCBI
Heptophylla – detaljert informasjon på Wikispecies
Bilde av Heptophylla picea | Heptophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,593 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Douwe_Amels | 2023-02-04 | Douwe Amels | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Nederland under EM i friidrett 2022', 'Kategori:Deltakere for Nederland under VM i friidrett 2013', 'Kategori:Deltakere for Nederland under VM i friidrett 2019', 'Kategori:Fødsler 16. september', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske høydehoppere', 'Kategori:Nederlandske mestere i friidrett', 'Kategori:Personer fra Smallingerland', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Douwe Jorn Amels (født 16. september 1991 i Drachten) er en nederlandsk friidrettsutøver som konkurrerer i høydehopp.
| Douwe Jorn Amels (født 16. september 1991 i Drachten) er en nederlandsk friidrettsutøver som konkurrerer i høydehopp.
== Idrettskarriere ==
Amels deltok ved junior-VM i friidrett 2010 i Moncton i Canada. Her hoppet han 2,14 i kvalifiseringen, samme høyde som de som gikk til finalen, men siden han greide dette på tredje forsøk ble han ikke med til finalerunden.I 2011 vant han sine første nasjonale mesterskap som senior. Han vant både innendørs og utendørs dette året. Han ble dermed også kvalifisert til U23-EM i friidrett 2011 i Ostrava, men der greide han bare 2,08 i kvalifiseringen, og nådde ikke finalen.Han forbedret sin personlige rekord innendørs til 2,22 i Leverkusen i februar 2012, ved det åpne vesttyske mesterskapet i friidrett. Han forsvarte de nasjonale titlene sine både innendørs og utendørs denne sesongen.
Ved det nederlandske mesterskapet innendørs i 2013 kom han på 2.-plass, bak Jan Peter Larsen. Larsen hoppet 2,21 og Amels 2,14. Amels deltok ved U23-EM i friidrett 2013 i Tammerfors i juli, der han vant mesterskapet med ny personlig rekord på 2,28 meter. Han greide både 2,26 og 2,28 på første forsøk, og gjorde også tre forsøk på 2,30, uten å lykkes. En knapp uke etter U23-EM deltok han ved det nederlandke mesterskapet utendørs, der han igjen vant høydehopp, denne gangen med 2,21 meter. Ved VM i friidrett 2013 i Moskva greide han bare 2,17 i kvalifiseringen, og ble ikke kvalifisert til finalen.
Amels vant sin fjerde nederlandske innendørstittel på rad i 2014, da han vant innendørsmesterskapet i Apeldoorn i februar. I juli forsvarte han også utendørstittelen sin, da han vant det nederlandske mesterskapet med en høyde på 2,18 meter.
I februar 2015 vant han det nederlandske mesterskapet innendørs. Nederland deltok i First League ved Lag-EM i friidrett 2015, der Amels kom på 7.-plass i høyde.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Douwe Amels – World Athletics
(nl) Offisiell hjemmeside | }} | 2,594 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Termisk_solkraft | 2023-02-04 | Termisk solkraft | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Solenergi'] | Termisk solkraft (engelsk: Concentrated solar power, CSP) er ett solenergisystem som bruker linser eller speil for å konsentrere sollyset på ett stort område, eller termisk solenergi på en liten overflate. Elektrisk energi produseres når det konsentrerte lyset omvandles til varme som driver en varmekraftmaskin (oftest en dampturbin) som er tilkoplet til en elektrisk generator.
Termisk solkraft bør ikke forveksles med solceller. Konsentrering av sollyset til solceller, på lignende måte som termisk solkraft, kalles CPV (concentrated photovoltaics).
Termisk solkraft fungerer best i skyfrie miljøer, ettersom den produserte energien synker mer ved skygge enn ved bruk av enkle solceller. Termisk solkraft kan derimot ofte fortsette å produsere energi en stund etter sollyset har opphørttakket være innebygget termisk kapasitet.
| Termisk solkraft (engelsk: Concentrated solar power, CSP) er ett solenergisystem som bruker linser eller speil for å konsentrere sollyset på ett stort område, eller termisk solenergi på en liten overflate. Elektrisk energi produseres når det konsentrerte lyset omvandles til varme som driver en varmekraftmaskin (oftest en dampturbin) som er tilkoplet til en elektrisk generator.
Termisk solkraft bør ikke forveksles med solceller. Konsentrering av sollyset til solceller, på lignende måte som termisk solkraft, kalles CPV (concentrated photovoltaics).
Termisk solkraft fungerer best i skyfrie miljøer, ettersom den produserte energien synker mer ved skygge enn ved bruk av enkle solceller. Termisk solkraft kan derimot ofte fortsette å produsere energi en stund etter sollyset har opphørttakket være innebygget termisk kapasitet.
== Nåværende teknikk ==
Termisk solkraft brukes for å produsere fornybar varme eller elektrisk energi (kalt termoelektrisk solenergi, oftest produsert med damp). System med termisk solkraft bruker optiske linser eller speil og ett system som følger solen og konsentrerer sollyset fra ett stort til ett lite område. Det konsentrerte lyset brukes siden som varmekilde for ett termoelektriskt kraftverk.
Det finnes fire vanlige teknikker for å konsentrere lyset, flate parabolskjermer eller «paraboltrau», paraboler, fresnelformede reflektorer og soltorn med absorbator. Hver av disse kan skape høye temperaturer og en motsvarende høy termodynamisk effektivitet, men effektiviteten varierer etter måten de følger og fokuserer sollyset. Takket være nye innovasjoner i teknologien blir termisk solkraft stadig mer kostnadseffektiv.
== Referanser == | mini|høyre|300px|[[Planta Solar 10, Sevilla, konsentrerer sollys fra ett område med mange speil til ett sentralt torn i midten, der energien samles opp.]] | 2,595 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Toxospathius | 2023-02-04 | Toxospathius | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1878', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Toxospathius er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Toxospathius er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utbredelse ==
Denne gruppen er utbredt i Tibet, Kina og Mongolia.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Heptophyllini Medvedev, 1951
Slekten Toxospathius Deyrolle & Fairmaire, 1878
Toxospathius auriventris H.W. Bates, 1891
Toxospathius brevicollis Arrow, 1934
Toxospathius inconstans Deyrolle & Fairmaire, 1878
== Eksterne lenker ==
(en) Toxospathius i Encyclopedia of Life
(en) Toxospathius i Global Biodiversity Information Facility
Toxospathius – detaljert informasjon på Wikispecies | Toxospathius er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,596 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Global_Network_for_Rights_and_Development | 2023-02-04 | Global Network for Rights and Development | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Internasjonale ikke-statlige organisasjoner', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato'] | Global Network for Rights and Development (også kjent som GNRD; «Globalt nettverk for rettigheter og utvikling») var en ikke-statlig organisasjon som ble etablert i juni 2008. Dens uttalte målsetning er å arbeide for menneskerettigheter og utvikling.Etter en politiaksjon mot hovedkontoret i Stavanger i mai 2015 siktet Økokrim GNRD og lederen Loai Deeb for hvitvasking og heleri. Organisasjonen ble slått konkurs i 2016.
| Global Network for Rights and Development (også kjent som GNRD; «Globalt nettverk for rettigheter og utvikling») var en ikke-statlig organisasjon som ble etablert i juni 2008. Dens uttalte målsetning er å arbeide for menneskerettigheter og utvikling.Etter en politiaksjon mot hovedkontoret i Stavanger i mai 2015 siktet Økokrim GNRD og lederen Loai Deeb for hvitvasking og heleri. Organisasjonen ble slått konkurs i 2016.
== GNRDs mål ==
Ifølge GNRDs hjemmeside var organisasjonens mål:
Å bidra til alt relevant samarbeid, etablere kollaborasjon og partnerskap mellom den private og offentlige sektor, i akademiske, tekniske, og politiske sfærer, og å fremme og beskytte menneskerettigheter og utvikling.
Å støtte og beskytte sårbare grupper og individer ved å ta i bruk alle mulige tiltak i vår makt, for å sikre deres velbefinnende og rettigheter til likestilte muligheter.
Å støtte ungdom med diverse programmer og opplæring, og ved å støtte de forskjellige GNRD ungdomsgruppene;
Å lette lidelsen av individer fanget i konflikter, ved å støtte rettferdig mekling når dette trengs, i overensstemmelse med internasjonal lov og FN standard.
== Organisasjon ==
Hovedkontoret til GNRD lå i Stavanger. Organisasjonens fem regionale kontorer lå i Amman, Brussel, Dubai, Genève og Valencia. GNRD ble ledet av Loai Deeb, og hadde i tillegg tre regionale høykommissærer samt en «Goodwillambasadør».
== Aktiviteter i Europaparlamentet ==
GNRD var registrert i EUs åpenhetsregister, har arrangementer og driver lobbyvirksomhet i Europaparlamentet.
== Observatøroppdrag ==
GNRD hadde observert flere internasjonale valg og folkeavstemninger.
GNRD var offisielt godkjent til å observere følgende valg og folkeavstemninger:
Folkeavstemningen om uavhengighet i Sør-Sudan, 14–15. januar 2011
Parlamentsvalg i Jordan, 23. januar 2013
Den egyptiske grunnlovavstemningen, 14–15. januar 2014
Presidentvalget i Algerie, 17. mai 2014;
Presidentvalget i Egypt, 26–27. mai 2014
President- og parlamentsvalget i Tunisia, i oktober, november og desember 2014
== Etterforskning, siktelse og dom ==
Den 27. mai 2015 gikk norsk politi, i samarbeid med Økokrim, til aksjon mot GNRDs hovedkontor i Stavanger. Samme dag ble Loai Deeb arrestert i sitt hjem. Etter dette ble både GNRD og Deeb siktet for hvitvasking og heleri. Deeb ble løslatt etter 48 timer. Økokrim uttalte at de straffbare handlingene dreide seg om «et betydelig beløp». NRK meldte beløpet var på over 100 millioner kroner.Både GNRD og Loai Deeb avviste anklagene. GNRD varslet som følge av politiaksjonen et søksmål mot den norske stat på 6 milliarder kroner, og hevdet organisasjoner i andre land også ville saksøke Norge for rundt 16 milliarder kroner.Deebs advokat sendte 17. juni ut en pressemelding der 174 organisasjoner i Egypt angivelig fordømmer siktelsen. NRK og deres korrespondent i Kairo greide ikke å finne mange av de organisasjonene som sto på listen. Tre organisasjoner NRK greide å spore opp kjente til oppropet og støttet det. Organisasjonen ble slått konkurs i 2016.I januar 2019 fant Stavanger tingrett Loai Deeb skyldig i grov økonomisk kriminalitet, dokumentfalsk og menneskesmugling, og dømte ham til fire og et halvt år ubetinget fengsel og inndragning av 10,9 millioner kroner i tillegg til en rekke eiendeler.
=== Menneskerettighetsindeks ===
GNRD publiserte i 2012 og 2013 en menneskerettighetsindeks der De forente arabiske emirater endte på henholdsvis 12.- og 14.-plass. Organisasjonen mente blant annet ytringsfrihet og kvinners rettigheter ble godt ivaretatt av Emiratene. En talsmann for Human Rights Watch kalte senere rangeringen «åpenbart absurd». Lars Gule karakteriserte plasseringene som «urimelig» og «ikke troverdig».
=== Konvensjon om terrorbekjempelse ===
I februar 2014 lanserte GNRD et forslag til en ny konvensjon om terrorbekjempelse og menneskerettigheter. Lanseringen skjedde på foreningens egen konferanse i Genève. Seniorrådgiver Cecilie Hellestveit ved ILPI uttalte i juni 2015 til NRK at hun trodde GNRD med konvensjonen «[…] ønsker å bevege den internasjonale menneskerettighetsagendaen på en måte som tjener interesser i Gulfen.» Hellestveit var invitert til konferansen i Genève, men valgte å ikke delta.
=== Finansiering og forbindelser til Emiratene ===
Brian Whitaker, tidligere Midtøsten-redaktør i The Guardian, skrev fra september 2014 en rekke innlegg på sin blogg «Al-Bab», der han antydet at GNRD har tette forbindelser med interesser i De forente arabiske emirater.I juni 2015 publiserte Dagens Næringsliv en større artikkel om organisasjonen og skrev at «ingen har så langt klart å finne ut hvem som finansierer GNRD med enorme millionbeløp.» Videre stilte avisen spørsmål ved om finansieringen kommer fra myndighetene i De forente arabiske emirater, og om GNRD kan være et ledd i en PR-kampanje fra disse. Lederen for GNRD, Loai Deeb, uttalte til avisen at finansieringen kom fra tre selskaper i Emiratene, samt foreningens medlemmer. Dagens Næringsliv greide ikke å finne ut hvem som sto bak disse selskapene, annet enn at Deebs bror var pressetalsmann for det ene selskapet. Nestleder i GNRD, Abozer Elmana Elligai, avviste i et intervju med NRK at man har mottatt penger fra offentlige myndigheter, og hevdet organisasjonen blir finansiert av donasjoner fra «privat sektor».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
www.gnrd.net, offisielt nettsted | Global Network for Rights and Development (også kjent som GNRD; «Globalt nettverk for rettigheter og utvikling») var en ikke-statlig organisasjon som ble etablert i juni 2008. Dens uttalte målsetning er å arbeide for menneskerettigheter og utvikling. | 2,597 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Taiwanotrichia | 2023-02-04 | Taiwanotrichia | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1990', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Taiwanotrichia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Taiwanotrichia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utseende ==
Middelsstore (10–13 millimeter), blanke, rødbrune oldenborrer. Hannen har lange antenneblader (lameller). Det er svarte tegninger på pronotum og den fremre delen av dekkvingene. Oversiden er uten påfallende punktur eller hår.
== Utbredelse ==
Denne gruppen er utbredt i Kina inkludert Taiwan og Hainan.
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Heptophyllini Medvedev, 1951
Slekten Taiwanotrichia Kobayashi, 1990
Taiwanotrichia dorsopilosa Li & Yang, 1991
Taiwanotrichia hainanensis Keith & Li, 2009
Taiwanotrichia longicornis Kobayashi, 1990
Taiwanotrichia similis Li & Yang, 1991
Taiwanotrichia sinocontinentalis Keith, 2009
== Kilder ==
Li, C.L. & Yang, P.S. (1991) On the genus Taiwanotrichia from Taiwan (Coleoptera: Melolonthidae). Chinese Journal of Entomology 11: 318-323. [1]
== Eksterne lenker ==
(en) Taiwanotrichia i Global Biodiversity Information Facility
Taiwanotrichia – detaljert informasjon på Wikispecies | Taiwanotrichia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,598 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hexataenius | 2023-02-04 | Hexataenius | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1891', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Hexataenius er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
| Hexataenius er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).
== Utbredelse ==
Denne gruppen er utbredt i Asia (Kina, Japan).
== Systematisk inndeling ==
Ordenen biller, Coleoptera
Underordenen Polyphaga
Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea
Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806
Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819
Stammen Heptophyllini Medvedev, 1951
Slekten Hexataenius Fairmaire, 1891
Hexataenius esakii (Nijima & Kinoshita, 1923)
Hexataenius protensus Fairmaire, 1891
== Eksterne lenker ==
(en) Hexataenius i Encyclopedia of Life
(en) Hexataenius i Global Biodiversity Information Facility
Hexataenius – detaljert informasjon på Wikispecies | Hexataenius er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). | 2,599 |
Subsets and Splits
No saved queries yet
Save your SQL queries to embed, download, and access them later. Queries will appear here once saved.