url
stringlengths 31
279
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
194
| category
stringlengths 16
3.67k
⌀ | ingress
stringlengths 12
19.1k
⌀ | article
stringlengths 15
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.02k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Andrus_Ansips_f%C3%B8rste_regjering | 2023-02-04 | Andrus Ansips første regjering | ['Kategori:2005 i Estland', 'Kategori:2006 i Estland', 'Kategori:2007 i Estland', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Estiske regjeringer', 'Kategori:Politikk i 2005', 'Kategori:Politikk i 2006', 'Kategori:Politikk i 2007'] | Andrus Ansips første regjering ble innsatt 13. april 2005 etter at den var godkjent av Riigikogu med støtte fra 53 av 101 representanter. Regjeringen ble satt sammen etter pragmatiske beregninger. Regjeringen hadde ministere fra det frimarkedsliberale Eesti Reformierakond, det populistiske Eesti Keskerakond og fra landbrukspartiet Eestimaa Rahvaliit.
Eesti Reformierakond og Eestimaa Rahvaliit deltok også i den forrige regjeringen ledet av Juhan Parts, fra det konservative partiet Res Publica. Parts leverte inn sin avskjed 24. mars 2005 etter at hans innenriksminister Ken-Marti Vaher, også han medlem av partiet Res Publica, ble avsatt av Riigikogu.
| Andrus Ansips første regjering ble innsatt 13. april 2005 etter at den var godkjent av Riigikogu med støtte fra 53 av 101 representanter. Regjeringen ble satt sammen etter pragmatiske beregninger. Regjeringen hadde ministere fra det frimarkedsliberale Eesti Reformierakond, det populistiske Eesti Keskerakond og fra landbrukspartiet Eestimaa Rahvaliit.
Eesti Reformierakond og Eestimaa Rahvaliit deltok også i den forrige regjeringen ledet av Juhan Parts, fra det konservative partiet Res Publica. Parts leverte inn sin avskjed 24. mars 2005 etter at hans innenriksminister Ken-Marti Vaher, også han medlem av partiet Res Publica, ble avsatt av Riigikogu.
== Ministere ==
Andrus Ansip, Reformierakond – statsminister
Mailis Reps, Keskerakond – undervisnings- og vitenskapsminister
Rein Lang, Reformierakond – justisminister
Jaak Jõerüüt, deretter Jürgen Ligi, Reformierakond – forsvarsminister
Villu Reiljan, deretter Rein Randver, Rahvaliit – miljøvernminister
Raivo Palmaru, Keskerakond – kulturminister
Edgar Savisaar, Keskerakond – økonomi- og samferdselsminister
Ester Tuiksoo, Rahvaliit – landbruksminister
Aivar Sõerd, Rahvaliit – finansminister
Paul-Eerik Rummo, Reformierakond – innbyggerminister
Jaan Õunapuu, Rahvaliit – regionalminister
Kalle Laanet, Keskerakond – Innenriksminister
Jaak Aab, Keskerakond – sosialminister
Urmas Paet, Reformierakond – utenriksminister | Andrus Ansips første regjering ble innsatt 13. april 2005 etter at den var godkjent av Riigikogu med støtte fra 53 av 101 representanter. | 9,300 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stevie-D_(rapper) | 2023-02-04 | Stevie-D (rapper) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. april', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske rappere'] | Stevie-D Gang'ai (født 8. april 1990) er en norsk lokalrapper, opprinnelig fra Dar-es-Salaam, Tanzania. Han begynte å interessere seg for å lage egenkomponerte rapsanger som 14 åring, og startet aktivt som 16 åring. Han ble med i lokalgruppen H2O Click sammen med lokalrapperne AMB, Moe-Yayo og Big Moses. Sammen utga de 1st Stand Mixtape og en del andre singler. Etter 1 år gikk Stevie-D ut av gruppen for å bli solo rapper.
| Stevie-D Gang'ai (født 8. april 1990) er en norsk lokalrapper, opprinnelig fra Dar-es-Salaam, Tanzania. Han begynte å interessere seg for å lage egenkomponerte rapsanger som 14 åring, og startet aktivt som 16 åring. Han ble med i lokalgruppen H2O Click sammen med lokalrapperne AMB, Moe-Yayo og Big Moses. Sammen utga de 1st Stand Mixtape og en del andre singler. Etter 1 år gikk Stevie-D ut av gruppen for å bli solo rapper.
== Solo rapping ==
Stevie-D har skrevet og utgitt 2 solosanger som solorapper, bla hans hit Stop This Pain og Secret Lovers. Han har ikke utgitt mer sanger, men skriver fremdeles aktivt. Stevie-D hadde hans første konsert i Stavanger Forum 1. april hvor det møtte opp 1700 folk. Her framførte han hiten Stop This Pain og dette var en konsert i regi av Russkilde 2009, en kulturfestivalen for Stavangerrussen 2009. | Stevie-D Gang'ai (født 8. april 1990) er en norsk lokalrapper, opprinnelig fra Dar-es-Salaam, Tanzania. | 9,301 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Andrus_Ansips_andre_regjering | 2023-02-04 | Andrus Ansips andre regjering | ['Kategori:2007 i Estland', 'Kategori:2011 i Estland', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estiske regjeringer', 'Kategori:Politikk i 2007', 'Kategori:Politikk i 2011'] | Andrus Ansips andre regjering ble godkjent av Riigikogu den 5. april 2007 og er en koalisjonsregjering bestående av Reformierakond (Reformpartiet), Isamaa ja Res Publica Liit (Kristendemokratene) og Sotsiaaldemokraatlik Erakond (Sosialdemokratene). Regjeringen varte til 6. april 2011.
| Andrus Ansips andre regjering ble godkjent av Riigikogu den 5. april 2007 og er en koalisjonsregjering bestående av Reformierakond (Reformpartiet), Isamaa ja Res Publica Liit (Kristendemokratene) og Sotsiaaldemokraatlik Erakond (Sosialdemokratene). Regjeringen varte til 6. april 2011.
== Ministere ==
Andrus Ansip, Reformierakond – statsminister
Tõnis Lukas, IRL – utdannings- og vitenskapsminister
Rein Lang, Reformierakond – justisminister
Jaak Aaviksoo, IRL – forsvarsminister
Jaanus Tamkivi, Reformierakond – miljøvernminister
Laine Jänes, Reformierakond – kulturminister
Juhan Parts, IRL – økonomi- og samferdselsminister
Helir-Valdor Seeder, IRL – landbruksminister
Ivari Padar, SDE – finansminister
Vallo Reimaa, IRL fra 23. januar 2008 Siim-Valmar Kiisler, IRL – regionalminister
Jüri Pihl, SDE – innenriksminister
Maret Maripuu, Reformierakond – sosialminister
Urmas Paet, Reformierakond – utenriksminister
Urve Palo, SDE – befolkningsminister
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted for Estlands regjering – regjeringstid 5. april 2007 – 6. april 2011 Arkivert 3. februar 2014 hos Wayback Machine.
Estonia hos rules.org
Estonia hos worldstatesmen.org | Andrus Ansips andre regjering ble godkjent av Riigikogu den 5. april 2007 og er en koalisjonsregjering bestående av Reformierakond (Reformpartiet), Isamaa ja Res Publica Liit (Kristendemokratene) og Sotsiaaldemokraatlik Erakond (Sosialdemokratene). | 9,302 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tunga | 2023-02-04 | Tunga | ['Kategori:Pekere'] | Tunga kan referere til:
Tunge, kroppsdel
Tungen, et gårdsanlegg i tidligere Strinda kommune
Tunge (fisk), (Solea solea), en flyndrefisk
Tunga (lopper), slekt av insekter
Tunga (Leyte), kommune på Filippinene
| Tunga kan referere til:
Tunge, kroppsdel
Tungen, et gårdsanlegg i tidligere Strinda kommune
Tunge (fisk), (Solea solea), en flyndrefisk
Tunga (lopper), slekt av insekter
Tunga (Leyte), kommune på Filippinene
== Se også ==
Tunge (andre betydninger) | Tunga kan referere til: | 9,303 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tagzig_Olmo_Lung_Ring | 2023-02-04 | Tagzig Olmo Lung Ring | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Religion i Tibet', 'Kategori:Sjamanisme'] | Tagzig Olmo Lung Ring er et ikke-dualistisk, åndelig eksistensplan innenfor Bøn. Det er ansett for å være en tidløs perfekt dimensjon hvor fred og glede er selve eksistensens byggesteiner.
Landets (eller dimensjonens) navn rTa-gzig er antatt å være beslektet med ordet Tadsjik; mens Ol-mo-lung-ring er antatt å være en variant av navnet på byen Olmaliq, som idag befinner seg i Usbekistan, og som tidligere også omfattet deler av Tadsjikistan. | Tagzig Olmo Lung Ring er et ikke-dualistisk, åndelig eksistensplan innenfor Bøn. Det er ansett for å være en tidløs perfekt dimensjon hvor fred og glede er selve eksistensens byggesteiner.
Landets (eller dimensjonens) navn rTa-gzig er antatt å være beslektet med ordet Tadsjik; mens Ol-mo-lung-ring er antatt å være en variant av navnet på byen Olmaliq, som idag befinner seg i Usbekistan, og som tidligere også omfattet deler av Tadsjikistan. | Tagzig Olmo Lung Ring er et ikke-dualistisk, åndelig eksistensplan innenfor Bøn. Det er ansett for å være en tidløs perfekt dimensjon hvor fred og glede er selve eksistensens byggesteiner. | 9,304 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gert_Dockx | 2023-02-04 | Gert Dockx | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske syklister', 'Kategori:Fødsler 4. juli', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Gert Dockx (født 4. juli 1988 i Turnhout) er en belgisk, tidligere profesjonell, landeveissyklist.
Gert Dockx ble nummer to i juniorklassen i Giro della Toscana 2006 og Circuit de la Région Wallonne. I 2007 vant han U23 klassen i Omloop Het Volk. Høsten 2007 syklet han som stagiare for profflaget Team Columbia og deltok blant annet i de siste klassikerne for året. I november samme år signerte han en toårskontrakt med Columbia.
Hans far er Kurt Dockx, som var aktiv syklist på 70- og 80-tallet.
| Gert Dockx (født 4. juli 1988 i Turnhout) er en belgisk, tidligere profesjonell, landeveissyklist.
Gert Dockx ble nummer to i juniorklassen i Giro della Toscana 2006 og Circuit de la Région Wallonne. I 2007 vant han U23 klassen i Omloop Het Volk. Høsten 2007 syklet han som stagiare for profflaget Team Columbia og deltok blant annet i de siste klassikerne for året. I november samme år signerte han en toårskontrakt med Columbia.
Hans far er Kurt Dockx, som var aktiv syklist på 70- og 80-tallet.
== Meritter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Gert Dockx – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gert Dockx – ProCyclingStats
(en) Gert Dockx – Cycling Archives
(en) Gert Dockx – Cycling Quotient | Turnhout, Belgia | 9,305 |
https://no.wikipedia.org/wiki/USAs_f%C3%B8rstedame | 2023-02-04 | USAs førstedame | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:USAs førstedamer', 'Kategori:USAs politikk'] | USAs førstedame (First Lady of the United States forkortet FLOTUS) er den uformelle tittelen på den høyest rangerte kvinnen i Det hvite hus i USA, som oftest presidentens hustru. Nåværende førstedame er Jill Biden, kone til nåværende president Joe Biden.
Flere ganger har rollen blitt fylt av kvinner som ikke har vært presidentens kone (eksempelvis de gangene hvor den sittende presidenten var enkemann), da oftest presidentens eldste datter. James Buchanan er den eneste presidenten i USAs historie som ikke har vært gift, og i hans regjeringstid ble rollen fylt av hans niese, Harriet Lane. Da William McKinley var president, fungerte en tid visepresident Garret Hobarts kone, Jennie Hobart, i rollen. Chelsea Clinton fungerte i en tid på slutten av faren Bill Clintons presidentskap som førstedame, da Hillary Clinton stilte til valg som senator.
Nålevende (2022) tidligere førstedamer er ektefellene til USAs nålevende tidligere presidenter: Rosalynn Carter, Hillary Clinton, Laura Bush, Michelle Obama og Melania Trump. Av historisk notable førstedamer kan nevnes Dolley Madison (som reddet portrettet av George Washington fra å bli brent i 1814), Edith Wilson (som man tror fungerte som president uformelt), Eleanor Roosevelt (som nærmest var en halv president selv), og Hillary Clinton, som var utenriksminister i Barack Obamas regjering fra 2009 til 2013, kandidat under nominasjonsprosessen til presidentvalget i 2008 og presidentkandidat i 2016.
Visepresidentens ektefelle kalles ofte andredame eller andreherre.
| USAs førstedame (First Lady of the United States forkortet FLOTUS) er den uformelle tittelen på den høyest rangerte kvinnen i Det hvite hus i USA, som oftest presidentens hustru. Nåværende førstedame er Jill Biden, kone til nåværende president Joe Biden.
Flere ganger har rollen blitt fylt av kvinner som ikke har vært presidentens kone (eksempelvis de gangene hvor den sittende presidenten var enkemann), da oftest presidentens eldste datter. James Buchanan er den eneste presidenten i USAs historie som ikke har vært gift, og i hans regjeringstid ble rollen fylt av hans niese, Harriet Lane. Da William McKinley var president, fungerte en tid visepresident Garret Hobarts kone, Jennie Hobart, i rollen. Chelsea Clinton fungerte i en tid på slutten av faren Bill Clintons presidentskap som førstedame, da Hillary Clinton stilte til valg som senator.
Nålevende (2022) tidligere førstedamer er ektefellene til USAs nålevende tidligere presidenter: Rosalynn Carter, Hillary Clinton, Laura Bush, Michelle Obama og Melania Trump. Av historisk notable førstedamer kan nevnes Dolley Madison (som reddet portrettet av George Washington fra å bli brent i 1814), Edith Wilson (som man tror fungerte som president uformelt), Eleanor Roosevelt (som nærmest var en halv president selv), og Hillary Clinton, som var utenriksminister i Barack Obamas regjering fra 2009 til 2013, kandidat under nominasjonsprosessen til presidentvalget i 2008 og presidentkandidat i 2016.
Visepresidentens ektefelle kalles ofte andredame eller andreherre.
== Se også ==
Liste over USAs førstedamer
Visepresidentens ektefelle (USA)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) First Ladies of the United States – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
USAs førstedame på Twitter
USAs førstedame på Facebook
USAs førstedame på Instagram | Førstedame er et begrep som brukes om hustruen til statsoverhodet i en republikk. Et eksempel er Eva Perón. | 9,306 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Beaucoups_of_Blues | 2023-02-04 | Beaucoups of Blues | ['Kategori:Apple Records-album', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1970', 'Kategori:Ringo Starr-album'] | Beaucoups of Blues er det andre studioalbumet til tidligere Beatlesmedlem Ringo Starr, og også hans andre fullengdeutgivelse i 1970, etter hans solo debutalbum Sentimental Journey. Men Beaucoups of Blues er veldig forskjellig i stilen fra sin forgjenger.
Mens han spilte under innspillingen av George Harrisons All Things Must Pass (innspillingen begynte 26. mai), møtte Starr – som har vært en country and western fan i lang tid – Pete Drake, som Harrison hadde fått tak i for å spille pedal steelgitar. Da han innså Drakes dype kontakt til country (siden han også hadde spilt på Bob Dylans Nashville Skyline), spurte Starr han om de kunne samarbeide på et album sammen. Drake svarte Starr at hans musikervenner kunne komponere mer enn et album verdt av materiale, som Starr kunne plukke ut sine favoritter fra og spille inn sin vokal. Starr ble veldig ivrig og var enig i forslaget. Han fløy til Nashville den 22. juni for å begynne å jobbe med prosjektet.
Mens de fleste sangene ble gjort på to dager (30. juni og 1. juli), hadde Drake produsert noen tidligere innspillinger med The Jordanaires på bakgrunnsvokal, sånn at Starr kunne legge til sin hovedvokal på toppen. Innspillingene gikk usedvanelig bra, og det var klart for alle at Starrs vokal passet mye bedre til countrysjangeren enn på de gamle standardene som karakteriserte Sentimental Journey. For Ringo Starr ble innspillingen av Beaucoups of Blues oppfyllelsen av en av hans livslange ambisjoner.
Beaucoups of Blues ble gitt ut i september, til en fanskare som nok en gang var forvirret av Starrs bråe forandring i musikalske stil. Mens dette albumet er mer appludert enn Sentimental Journey, gjorde ikke Beaucoups of Blues det på nært så godt, det kom ikke inn på de britiske listene og nådde bare nummer 65 i USA. I lys av den lukne reaksjonen, kom Starr til å avstå fra flere albumutgivelser på den tiden, og foretrakk heller å konsentrere seg om hans andre yrke som filmskuespiller.
Selv om mottagelsen av albumet var moderat på den tiden det ble utgitt, ble det i et retroperspektiv fastslått at dette kanskje er Ringos mesterverk, og hvertfall en av hans beste album.
Beaucoups of Blues ble remastered og gjenutgitt på CD i 1995 med tilskudd av to bonusspor: «Coochy Coochy» (en Starr-komposisjon som var B-siden til singelutgivelsen av «Beaucoups of Blues») og en jam med alle musikerne kalt, passende nok, «Nashville Jam» (i likhet med «Apple Jam» på den femte og sjette siden av George Harrisons All Things Must Pass).
| Beaucoups of Blues er det andre studioalbumet til tidligere Beatlesmedlem Ringo Starr, og også hans andre fullengdeutgivelse i 1970, etter hans solo debutalbum Sentimental Journey. Men Beaucoups of Blues er veldig forskjellig i stilen fra sin forgjenger.
Mens han spilte under innspillingen av George Harrisons All Things Must Pass (innspillingen begynte 26. mai), møtte Starr – som har vært en country and western fan i lang tid – Pete Drake, som Harrison hadde fått tak i for å spille pedal steelgitar. Da han innså Drakes dype kontakt til country (siden han også hadde spilt på Bob Dylans Nashville Skyline), spurte Starr han om de kunne samarbeide på et album sammen. Drake svarte Starr at hans musikervenner kunne komponere mer enn et album verdt av materiale, som Starr kunne plukke ut sine favoritter fra og spille inn sin vokal. Starr ble veldig ivrig og var enig i forslaget. Han fløy til Nashville den 22. juni for å begynne å jobbe med prosjektet.
Mens de fleste sangene ble gjort på to dager (30. juni og 1. juli), hadde Drake produsert noen tidligere innspillinger med The Jordanaires på bakgrunnsvokal, sånn at Starr kunne legge til sin hovedvokal på toppen. Innspillingene gikk usedvanelig bra, og det var klart for alle at Starrs vokal passet mye bedre til countrysjangeren enn på de gamle standardene som karakteriserte Sentimental Journey. For Ringo Starr ble innspillingen av Beaucoups of Blues oppfyllelsen av en av hans livslange ambisjoner.
Beaucoups of Blues ble gitt ut i september, til en fanskare som nok en gang var forvirret av Starrs bråe forandring i musikalske stil. Mens dette albumet er mer appludert enn Sentimental Journey, gjorde ikke Beaucoups of Blues det på nært så godt, det kom ikke inn på de britiske listene og nådde bare nummer 65 i USA. I lys av den lukne reaksjonen, kom Starr til å avstå fra flere albumutgivelser på den tiden, og foretrakk heller å konsentrere seg om hans andre yrke som filmskuespiller.
Selv om mottagelsen av albumet var moderat på den tiden det ble utgitt, ble det i et retroperspektiv fastslått at dette kanskje er Ringos mesterverk, og hvertfall en av hans beste album.
Beaucoups of Blues ble remastered og gjenutgitt på CD i 1995 med tilskudd av to bonusspor: «Coochy Coochy» (en Starr-komposisjon som var B-siden til singelutgivelsen av «Beaucoups of Blues») og en jam med alle musikerne kalt, passende nok, «Nashville Jam» (i likhet med «Apple Jam» på den femte og sjette siden av George Harrisons All Things Must Pass).
== Sporliste ==
«Beaucoups of Blues» (Buzz Rabin) – 2:33
«Love Don't Last Long» (Chuck Howard) – 2:45
«Fastest Growing Heartache In The West» (Larry Kingston/Fred Dycus) – 2:34
«Without Her» (Sorrells Pickard) – 2:35
«Woman of the Night» (Sorrells Pickard) – 2:21
«I'd Be Talking All the Time» (Chuck Howard/Larry Kingston) – 2:10
«$15 Draw» (Sorrells Pickard) – 3:29
«Wine, Women and Loud Happy Songs» (Larry Kingston) – 2:18
«I Wouldn't Have You Any Other Way» (Chuck Howard) – 2:57
«Loser's Lounge» (Bobby Pierce) – 2:23
«Waiting» (Chuck Howard) – 2:54
«Silent Homecoming» (Sorrells Pickard) – 3:55
== Personell ==
Ringo Starr – Vokal, trommer, akustisk gitar
Jim Buchanan – Fele
Charlie Daniels – Gitar
Pete Drake – Pedal steelgitar
D.J. Fontana – Trommer
Buddy Harman – Bassgitar
Chuck Howard – Gitar
Roy Huskey Jnr – Bassgitar
The Jordanaires – Bakgrunnsvokal
Ben Keith – Pedal steelgitar
Jeannie Kendal – Vokal på «I Wouldn't Have You Any Other Way»
Jerry Kennedy – Gitar
Dave Kirby – Gitar
Grover Lavernder – Fele
Charlie McCoy – Munnspill
Sorrells Pickard – Gitar
Jerry Reed – Gitar
George Richey – Fele
Jerry Shook – Gitar
== Eksterne lenker ==
(en) Beaucoups of Blues på Discogs
(en) Beaucoups of Blues på MusicBrainz
(en) Beaucoups of Blues på AllMusic
JPGR's Beaucoups of Blues side | lenke | 9,307 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingegjerd_Olofsdatter | 2023-02-04 | Ingegjerd Olofsdatter | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1050', 'Kategori:Fødsler i 1001', 'Kategori:Kongelige svensker', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Sigtuna', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Ingegjerd Olofsdatter av Sverige (født 1001 i Sigtuna i Sverige, død 10. februar 1050) var en svensk prinsesse og storfyrstinne av Kiev, datter av den svenske kongen Olof Skötkonung og Estrid av obotritterne, og hustru av Jaroslav I av Kyiv, også kalt den vise. Hennes søster Astrid Olofsdatter ble gift med den norske kongen Olav Digre, den senere Olav den hellige.
| Ingegjerd Olofsdatter av Sverige (født 1001 i Sigtuna i Sverige, død 10. februar 1050) var en svensk prinsesse og storfyrstinne av Kiev, datter av den svenske kongen Olof Skötkonung og Estrid av obotritterne, og hustru av Jaroslav I av Kyiv, også kalt den vise. Hennes søster Astrid Olofsdatter ble gift med den norske kongen Olav Digre, den senere Olav den hellige.
== Trolovet med Olav den hellige ==
Ingegjerd (også kalt Ingegerd), som Snorre Sturlason kaller henne, ble antagelig født i Sigtuna i Sverige. Olav Digre ba om hennes hånd, noe de svenske stormennene anså var et godt gifte da det også vil bilegge ufreden med Norge, men svenskekongen selv, Olof Skötkonung, var mindre begeistret for nordmannen og satte seg imot. «...kongen var blitt så vred på Olav at han ikke kunne tåle å høre ham bli nevnt.» Og når nordmannens utsendinger snakker med svenskekongen slår han fast at «Den digre mannen må ingen kalle konge her i min hird, han er mye mindre mann enn folk sier.» I henhold til Snorre var Ingegjerd slett ikke uvillig til å bli gift med Olav Digre: «Hvis Olav er en så gjev kar som du sier om ham, så kunne jeg ikke ønske meg en bedre mann, sa Ingegjerd mens hun rødmet.».På Uppsalatinget truet de svenske bøndene å drepe Olof Skötkonung om han ikke bila striden med Norge, og det ble avgjort at Ingegjerd Olofsdatter skulle bli gift med Olav Digre. Norskekongen dro til Konghelle for å vente på sin svenske brud. Han ventet hele sommeren, og i mellomtiden brøt svenskekongen løftet sitt og giftet Ingegjerd bort til Jaroslav I av Kyiv, fyrste av Gardariket. Norskekongen sto uten brud, men sammen med sin svenske allierte, Ragnvald Ulvsson jarl, fant de ut at Astrid Olofsdatter, halvsøster av Ingegjerd, kunne gi den samme politiske gevinsten.
== Fyrstinne av Kiev ==
Ingegjerd ble i all hast giftet bort til den mektige Jaroslav den vise av Kiev. Bryllupet skjedde i 1019. I Kiev ble navnet hennes endret til det kristne Irene eller Irina ettersom det er østkirkelig tradisjon at alle kristne skal ha et kristent navn. I henhold til sagaene fikk hun som ekteskapsgaver Staraja Ladoga og omliggende land, og som senere fikk navnet Ingria (Ingermanland), antagelig en avart av hennes navn. Hun satte sin venn jarl Ragnvald Ulvsson som hersker og forvalter for seg.
Ingegjerd tok initiativet til å igangsette byggingen av St. Sofia-katedralen i Kiev, noe som ble overvåket av Jaroslav. De fikk seks sønner og fire døtre (noe uklart for enkelte av dem). Døtrene ble dronninger av Frankrike, Ungarn, Norge, og til dels, om enn i landflyktighet, også av England. Hele familien er avbildet på en av freskoen i St. Sofia-katedralen. Bildet av døtrene finnes fortsatt i redusert forfatning mens fyrsteparet selv er gått tapt da denne veggen senere ble revet. Bildet er likevel kjent takket være en tegning som ble gjort av den på 1600-tallet.
Ingegjerd ble begravet, i Sofia-katedralen i Kiev med sin mann mektig Jaroslav I av Kyiv som siste forskning sammen med 3D analyse av hennes skalp.
== Forholdet til Norge ==
Snorre Sturlason gir klare indikasjoner på at Ingegjerd ønsket å bli gift med Olav den hellige. Dette kan være en litterær fiksjon, men i 1028 er motstanden mot ham så kraftig i Norge at han må flykte fra landet og til Sverige. Året etter drar han videre til Gardariket, en flukt som aldri har fått noen fullgod forklaring. Muligens kjente han seg ikke trygg nok i Sverige. Ingegjerd har en sentral plass i Snorres Olav den helliges saga, men Morkinskinna gir ytterligere informasjon, selv om den ikke nødvendigvis er mer historisk av den grunn:
Ingegjerd skal ha vært en svært klok kvinne og vakker å se til, og sagaen gjenforteller en sannsynligvis fiktiv anekdote om at Jaroslav lot reise en imponerende hall, men Ingegjerd slo fast at den hallen som Olav Digre har var mye større og bedre. I henhold til Morkinskinna ba Ingegjerd spesielt om å få fostre Magnus, Olav Digres sønn, noe som avviker fra Snorres fortelling.Deretter dro Olav tilbake til Norge og møtte sin skjebne ved Stiklestad.
== Ingegjerd som den hellige Anna ==
Ingegjerds levninger hviler ifølge enkelt kilder sammen med maken i en sarkofag i St. Sofia-katedralen, mens Sofia-katedralen i Novgorod også hevder å ha hennes relikvier. Denne kirken med samme navn som katedralen i Kiev hadde Jaroslav og Ingegjerds sønn Vladimir av Novgorod som byggherre. Novgorod er da også stedet hvor helgenkulten oppstod. Sovjetiske forskere åpnet sarkofagen i Kiev i 1939 og undersøkte innholdet. Det velbevarte kraniet som antas å være Ingegjerds var hva frenologene noe tvilsomt kalte for «en nordisk type», massivt og tungt med en elliptisk form. Pannen var «ikke særskilt høy» og hadde en «gjennomsnittlig» helning. Nesen var «sterkt framtredende med en smal neserot». Haken var «av gjennomsnittlig storhet», men «markant framtredende». Tennene ble bedømt som ganske godt bevart. Jaroslav ble målt til ha vært ca. 172 cm og Ingegjerd ca. 162 cm lang.
Kildene til Ingegjerds liv er fåtallige og opplysningene om hennes opphøyelse til helgen er ikke entydige, men ifølge Den ortodokse kirkes tradisjon ble Ingegjerd etter sin død opphøyd til helgen, som den hellige Anna av Novgorod. Navnet Anna fikk hun da hun på sine gamle dager gikk i kloster; det er nemlig vanlig at den som tonsureres, får et nytt navn. Ingegjerd anses som Sveriges første ortodokse helgen og som landets skytshelgen. Det finnes en svensk-ortodoks menighet som er virksom i Linköping, Norrköping og Örebro, og som kalles Heliga Annas ortodoxa församling. En bit av hennes relikvier er i år 2009 overført fra Russland til Sverige. Hennes kirkelige festdager er 10. februar og 4. oktober. En liturgisk hymne som synges i forbindelse med feiringen lyder:
Som en himmelskt lysande stjärna framträdde du från Västern. Du förunnades antaga den ortodoxa tron och i den frambragte du en välsignad frukt åt det heliga, ryska landet, heliga, rättrogna furstinna Anna. Du älskade Kristus av allt ditt hjärta och du bevarade hans rättfärdighet och lagar. Då vi i dag firar ditt allraheligaste minne, mottager vi därför genom dina förböner syndernas förlåtelse.
Fra en historisk synsvinkel synes det som om Ingegjerd er blitt forvekslet med Jaroslavs første hustru Anna og som senere ble erklært som en lokal helgen i Novgorod ettersom det var på hennes initiativ man skal igangsatt byggingen av den lokale Sofiakatedralen. Hennes levninger ble også undersøkt av sovjetiske forskere som avgjorde at de tilhørte en yngre kvinne enn Ingegjerd som må ha dødd da hun var rundt femti.
== Barn ==
Jaroslav og Ingegjerd hadde følgende barn (rekkefølgen er tilfeldig):
Elisaveta eller Ellisiv av Kyiv, dronning av Norge, gift med Harald Hardråde
Anastasia av Kyiv, dronning av Ungarn, gift med Andreas I av Ungarn
Anne av Kyiv, dronning av Frankrike, gift med Henrik I av Frankrike
Vladimir av Novgorod (1020–52)
Izjaslav I av Kyiv (1024–1078, døde i kamp), storfyrste av Kyiv
Svjatoslav II av Kyiv
Vsevolod I av Kyiv
Igor av Volynia
Vyacheslav av Smolensk.
(Bestridt) Agatha, hustru av Edvard den landflyktige
(Bestridt) Dobronega (Maria) av Kyiv, gift med Kasimir I, hertug av PolenDokumentasjonen for både Agatha og Dobronega er svake og omdiskuterte.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Arentzen, Thomas: «Mellom Midgard og Miklagard – helgenliv over landegrensene», Middelalderforum 1-2(2003): 161 – 171
Edberg, Rune: Ingegerd, Olof skötkonungs dotter. Ett kvinnoöde från vikingatiden. Sigtuna 1997, nytt opplag 2001. Finnes også i engelsk oversettelse: Viking Princess, Christian Saint. Ingegerd, a Woman in the 11th Century. Sigtuna 2005.
Lagerqvist, Lars O.: Sverige och dess regenter under 1.000 år, Albert Bonniers Förlag AB 1982. ISBN 91-0-075007-7.
Tjønn, Halvor: Vikingenes Russland. Stavanger 2006. ISBN 82-91640-27-0
== Eksterne lenker ==
Heliga Annas ortodoxa församling
Artikkel om Ingegerd/Anna av Novgorod på Den ortodokse kirke i Norges hjemmeside | Ingegjerd Olofsdatter av Sverige (født 1001 i Sigtuna i Sverige, død 10. februar 1050) var en svensk prinsesse og storfyrstinne av Kiev, datter av den svenske kongen Olof Skötkonung og Estrid av obotritterne, og hustru av Jaroslav I av Kyiv, også kalt den vise. | 9,308 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kuppfors%C3%B8ket_i_Estland_i_1924 | 2023-02-04 | Kuppforsøket i Estland i 1924 | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estlands historie'] | Kuppforsøket i Estland i 1924 fant sted 1. desember 1924 da en gruppe estiske kommunister forsøkte å ta makten ved statskupp i Estland. Kuppforsøket møtte motstand og ble raskt slått ned. Det var støttet av Komintern og bidro til å forverre forholdet mellom Estland og Sovjetunionen.
Kuppmakerne sto under ledelse av Jaan Anvelt og talte i underkant av 300 personer. Gruppen besto av estiske kommunister, arbeidere ved sovjetiskeide fabrikker og andre som kom over grensen fra Sovjetunionen, som hadde utrustet, trenet og støttet kuppmakerne. I de tidlige morgentimene den 1. desember 1924 gikk grupper av kuppmakere til aksjon mot regjeringskontorer, militær institusjoner og sentrale samferdselsmål. Den største gruppen på 50 mann ble satt inn mot offisersskolen i Tondi. Andre og mindre grupper bestående av 7 til 10 personer gikk til aksjon mot regjeringsinstitusjoner og sentrale kommunikasjonsknutepunkter i Tallinn, der de blant annet forsøkte å ta kontroll over jernbanestasjonen og hovedpostkontoret. Forsvarsdepartementet og politistasjoner ble angrepet. Kuppmakerne gikk også til angrep på hjemmet til statsoverhodet Friedrich Akel, men denne unnslapp opprørerne.
I november 1924 ble 149 personer dømt for statsfiendtlig virksomhet, noe som svekket kuppmakernes stilling. Kuppmakerne håpet aksjonen ville få støtte blant estiske arbeidere, noe som viste seg å være feil. De håpet også at kuppet ville resultere i en sovjetisk invasjon, noe også viste seg å ikke skje. I stedet ble kuppmakerne nedkjempet av estiske militære, politiet og sivile frivillige. Omkring 20 personer ble drept av opprørerne, som selv led et tilsvarende tap. Blant dem kuppmakerne drepte var samferdselsminister Karl Kark.
Etter kuppforsøket svant Kommunistpartiets oppslutning sammen med medlemstallet. Partiet ble også forbudt.
| Kuppforsøket i Estland i 1924 fant sted 1. desember 1924 da en gruppe estiske kommunister forsøkte å ta makten ved statskupp i Estland. Kuppforsøket møtte motstand og ble raskt slått ned. Det var støttet av Komintern og bidro til å forverre forholdet mellom Estland og Sovjetunionen.
Kuppmakerne sto under ledelse av Jaan Anvelt og talte i underkant av 300 personer. Gruppen besto av estiske kommunister, arbeidere ved sovjetiskeide fabrikker og andre som kom over grensen fra Sovjetunionen, som hadde utrustet, trenet og støttet kuppmakerne. I de tidlige morgentimene den 1. desember 1924 gikk grupper av kuppmakere til aksjon mot regjeringskontorer, militær institusjoner og sentrale samferdselsmål. Den største gruppen på 50 mann ble satt inn mot offisersskolen i Tondi. Andre og mindre grupper bestående av 7 til 10 personer gikk til aksjon mot regjeringsinstitusjoner og sentrale kommunikasjonsknutepunkter i Tallinn, der de blant annet forsøkte å ta kontroll over jernbanestasjonen og hovedpostkontoret. Forsvarsdepartementet og politistasjoner ble angrepet. Kuppmakerne gikk også til angrep på hjemmet til statsoverhodet Friedrich Akel, men denne unnslapp opprørerne.
I november 1924 ble 149 personer dømt for statsfiendtlig virksomhet, noe som svekket kuppmakernes stilling. Kuppmakerne håpet aksjonen ville få støtte blant estiske arbeidere, noe som viste seg å være feil. De håpet også at kuppet ville resultere i en sovjetisk invasjon, noe også viste seg å ikke skje. I stedet ble kuppmakerne nedkjempet av estiske militære, politiet og sivile frivillige. Omkring 20 personer ble drept av opprørerne, som selv led et tilsvarende tap. Blant dem kuppmakerne drepte var samferdselsminister Karl Kark.
Etter kuppforsøket svant Kommunistpartiets oppslutning sammen med medlemstallet. Partiet ble også forbudt.
== Eksterne lenker ==
1 December 1924, Estonia Today, Fact Sheet December 2004, Press and Information Department, Estonian Ministry of Foreign Affairs.
The Story of the Estonian Republic — 1918–1940. A coup d’état, Estonica. | Kuppforsøket i Estland i 1924 fant sted 1. desember 1924 da en gruppe estiske kommunister forsøkte å ta makten ved statskupp i Estland. | 9,309 |
https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%A9on_Delsarte | 2023-02-04 | Léon Delsarte | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall 24. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1963', 'Kategori:Franske turnere', 'Kategori:Fødsler 19. november', 'Kategori:Fødsler i 1893', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Frankrike', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Frankrike', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Léon Delsarte (født 19. november 1893, død 24. januar 1963) var en fransk turner.
Han var med i to OL. Under OL i 1920 var han med på det franske laget som vant bronse i lagkonkurransen.
I neste OL, i 1924, fikk han en sølvmedalje; også denne gangen i lagkonkurransen. Individuelt fikk han bl.a. 10.-plass i svingstang, 14.-plass i ringer og 17.-plass i skranke. Han kom på 9.-plass i mangekampen.
| Léon Delsarte (født 19. november 1893, død 24. januar 1963) var en fransk turner.
Han var med i to OL. Under OL i 1920 var han med på det franske laget som vant bronse i lagkonkurransen.
I neste OL, i 1924, fikk han en sølvmedalje; også denne gangen i lagkonkurransen. Individuelt fikk han bl.a. 10.-plass i svingstang, 14.-plass i ringer og 17.-plass i skranke. Han kom på 9.-plass i mangekampen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Léon Delsarte – Olympedia
(en) Léon Delsarte – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Léon Delsarte – databaseOlympics.com (arkivert) | }} | 9,310 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Hapoel_Tel_Aviv_B.C. | 2023-02-04 | Hapoel Tel Aviv B.C. | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Basketballag', 'Kategori:Idrettslag i Israel', 'Kategori:Sport i Tel Aviv'] | Hapoel Tel Aviv (הפועל תל אביב) er en israelsk supporter-eid basketballklubb lokalisert i Tel Aviv i Israel. Klubben er i øyeblikket i fjerde divisjon etter å ha rykket opp i 2008, men er allerede klar for 3. divisjon neste sesong. Navnet kommer fra navnet på gaten arenaen til Hapoel Tel-aviv basket ligger i; Rehov Ussishkin.
| Hapoel Tel Aviv (הפועל תל אביב) er en israelsk supporter-eid basketballklubb lokalisert i Tel Aviv i Israel. Klubben er i øyeblikket i fjerde divisjon etter å ha rykket opp i 2008, men er allerede klar for 3. divisjon neste sesong. Navnet kommer fra navnet på gaten arenaen til Hapoel Tel-aviv basket ligger i; Rehov Ussishkin.
== Historie ==
Hapoel Ussishkin ble opprettet i 2007 av supporterne til Hapoel Tel Aviv B.C. etter at klubben ble sendt ned til 3. divisjon etter økonomisk rot og dårlig ledelse.
=== 2007-2008-sesongen ===
Med over 300 000 shekel i budsjett vant klubben alle sine 22 kamper i femte divisjon. Klubben vant også 5 divisjons Union Cup, også den uten å tape en eneste kamp.
== Eierskap ==
Klubben er idag eid av over 700 supportere som hver betaler minst 300 shekel hver i året og dermed har en (men aldri mer) stemme ved valgene i kluben. Det er valg for styret i klubben hvert andre år, og det første valget i 2007 hadde 335 stemmer.
== Supportere ==
Tilskuertallet var i gjennomsnitt 300 den første sesongen, med en topp på fullsatt 1200 i den siste kampen mot Hapoel Gan-Shmuel.
== Titler ==
Israeli Non-league 5th Division: 1 (Dan District Championship in 2008)
Israeli 5th Division Union Cup: 1 in 2008
== Eksterne lenker ==
Official Site
Hapoel Tel Aviv Supporters Organization
Hapoel Tel Aviv Social Community Project | Hapoel Tel Aviv (הפועל תל אביב) er en israelsk supporter-eid basketballklubb lokalisert i Tel Aviv i Israel. Klubben er i øyeblikket i fjerde divisjon etter å ha rykket opp i 2008, men er allerede klar for 3. | 9,311 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aub%C3%B8sund | 2023-02-04 | Aubøsund | ['Kategori:59,2°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Stavanger', 'Kategori:Finnøy', 'Kategori:Fjorder i Stavanger', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sund i Rogaland'] | Aubøsund, Aubøsundet, tidligere Ubøsund, Uböhagen er et sund og et sted mellom Aubø og Bjergøy, på Sjernarøyene i Stavanger kommune, Rogaland. Stedet er kjent som et gammelt handelssted med kai, landhandel og postkontor.
| Aubøsund, Aubøsundet, tidligere Ubøsund, Uböhagen er et sund og et sted mellom Aubø og Bjergøy, på Sjernarøyene i Stavanger kommune, Rogaland. Stedet er kjent som et gammelt handelssted med kai, landhandel og postkontor.
== Historie ==
En gravhaug på Steinneset tyder på at stedet har vært bebodd siden jernalderen. Siden de tidligste nedskrivningene på 1500-tallet, har Aubøsund vært husmannsplass tilhørende garden på Aubø. Kart fra 1857 tyder på at stedet tidligere ble kalt Uböhagen. Fra rundt 1868 ble det startet med handel og sildesalteri ved Mariavigen. I 1913 ble ny butikk ved kaien bygget, og det gamle sildesalteriet er blitt tatt i bruk som naust. Siden den tid har det i Aubøsund også vært både landhandel, pelsdyrfarm, hønsegård, telefonsentral, skole, bensinstasjon og småbåtmarina. På nordvestsiden av sundet har det også vært både meieri, pensjonat, bank, bibliotek og kino.
== Næringsvirksomhet ==
I dag er det postkontor like ved kaien. For øvrig er primærnæringen dominerende med gårdsbruk på begge sider av sundet.
Den tidligere butikken ble bygget i 1913 og ble mellom 1950 og 2016 drevet av Signy Halsne. Landhandelen var svært kjent for sine hjemmelagede lefser.
== Samferdsel ==
Den offentlige kaien ble bygget i 1905. Kaien ble brukt til rutegående skipstrafikk til 1978, da kaien på Nesheim, og senere Helgøy, tok over trafikken. I dag er kaien hovedsakelig brukt av lege, dyrlege og diverse bulktransport.
== Referanser == | Aubøsund, Aubøsundet, tidligere Ubøsund, Uböhagen er et sund og et sted mellom Aubø og Bjergøy, på Sjernarøyene i Stavanger kommune, Rogaland. Stedet er kjent som et gammelt handelssted med kai, landhandel og postkontor. | 9,312 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Juhan_Parts%E2%80%99_regjering | 2023-02-04 | Juhan Parts’ regjering | ['Kategori:2003 i Estland', 'Kategori:2004 i Estland', 'Kategori:2005 i Estland', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estiske regjeringer', 'Kategori:Politikk i 2003', 'Kategori:Politikk i 2004', 'Kategori:Politikk i 2005'] | Juhan Parts’ regjering var Estlands regjering fra 10. april 2003 til 13. april 2005. Parlamentsvalget i mars 2003 gav en uavklart regjeringssituasjon, kort tid før folkeavstemningen om EU-medlemskap. Regjeringsoppdraget gikk til slutt til Juhan Parts, som dannet en regjering utgått fra partiene Samling for republikken – Res Publica, Det estiske reformpartiet og Den estiske folkeunionen.
I mars 2005 ble justisminister Ken-Marti Vaher felt ved et mistillitsvotum i Riigikogu. Grunnen var forslaget til ny antikorrupsjonslov, som ble ansett for vidtgående. Juhan Parts anså det som mistillit til hele regjeringen og begjærte sin avskjed.
| Juhan Parts’ regjering var Estlands regjering fra 10. april 2003 til 13. april 2005. Parlamentsvalget i mars 2003 gav en uavklart regjeringssituasjon, kort tid før folkeavstemningen om EU-medlemskap. Regjeringsoppdraget gikk til slutt til Juhan Parts, som dannet en regjering utgått fra partiene Samling for republikken – Res Publica, Det estiske reformpartiet og Den estiske folkeunionen.
I mars 2005 ble justisminister Ken-Marti Vaher felt ved et mistillitsvotum i Riigikogu. Grunnen var forslaget til ny antikorrupsjonslov, som ble ansett for vidtgående. Juhan Parts anså det som mistillit til hele regjeringen og begjærte sin avskjed.
== Referanser == | Juhan Parts’ regjering var Estlands regjering fra 10. april 2003 til 13. | 9,313 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Filleproletariat | 2023-02-04 | Filleproletariat | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Marxisme', 'Kategori:Samfunnsklasser'] | Filleproletariat (tysk: Lumpenproletariat) er en i utgangspunktet marxistisk term, som refererer til proletarer som er stilt utenfor produksjonsprosessen, og som dermed ikke er en del av det store, arbeidende proletariatet, men som i hovedsak skaffer seg et levebrød gjennom tyveri, tiggeri, prostitusjon, streikebryteri, og lignende. Begrepet ble først lansert av Karl Marx og Friedrich Engels i Den tyske ideologi (1845), og ble senere videreutviklet av Marx.
| Filleproletariat (tysk: Lumpenproletariat) er en i utgangspunktet marxistisk term, som refererer til proletarer som er stilt utenfor produksjonsprosessen, og som dermed ikke er en del av det store, arbeidende proletariatet, men som i hovedsak skaffer seg et levebrød gjennom tyveri, tiggeri, prostitusjon, streikebryteri, og lignende. Begrepet ble først lansert av Karl Marx og Friedrich Engels i Den tyske ideologi (1845), og ble senere videreutviklet av Marx.
== I marxismen ==
I Marx og Engels' Det kommunistiske manifest omtales filleproletariatet som «fornektelse av klasser», ettersom filleproletaren mot betaling lett kan la seg overtale til å slåss selv for reaksjonære idealer.I Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte (1852) refererer Marx til filleproletariatet som den klassefraksjon som i 1848 gikk i ledtog med Louis Bonaparte, slik at det ved dets hjelp lyktes Louis Bonaparte å plassere seg over de to hovedklasser, proletarene og borgerskapet. Dermed kunne han fremheve filleproletariatet som en uavhengig maktfaktor, og brukte dem til å bedre borgerskapets materielle kår på bekostning av proletariatet.
== I anarkismen ==
Anarkisten Mikhail Bakunin så mer positivt på filleprolateriatet, og karakteriserte dem som en klasse med iboende revolusjonært potensial.
== I rasehygienen ==
I andre sammenhenger ble filleproletariatet vurdert som del av de asosiale og kriminelle samfunnsgrupper som måtte holdes i sjakk eller fjernes. Ved århundreskiftet rundt år 1900 begynte sosialhygienikere som beskjeftiget seg med befolkningshygieniske teorier og planer å rette sitt søkelys mot de såkalt subproletære grupper, som de gav merkelappen «asosiale». I 1912 hevdet hygienikeren Alfred Grotjahn, medlem av SPD og under den tyske Weimarrepublikkens tid medlem av Riksdagen, at samfunnet måtte benytte tvangsmidler mot dette samfunnsskiktet som en del av kriminalitetsforebyggende arbeid.
== I nasjonalsosialismen ==
I nasjonalsosialismen ble det såkalte Lumpenproletariat tilført et arvebiologisk innhold, og når uttrykket ble benyttet i den nasjonalsosialistiske samfunnspolitikk var det som eksempler på «asosiale» og «fellesskapsfremmede» elementer som man burde ta hånd om rasehygienisk, det vil si få ryddet av veien.
== Se også ==
Arbeiderklasse
Proletar
Prekariat, moderne samfunnsklasse preget av bekymringer og usikker arbeidssituasjon
== Litteratur ==
Christiania-Posten, op.cit. Arbeider-Foreningernes Blad No. 13 – 1851.
Ole Andreas Øverland: Thraniterbevægelsen. Tillæg til Folkebladet. Oscar Andersens Bogtrykkeri. Kristiania 1903. | Filleproletariat (tysk: Lumpenproletariat) er en i utgangspunktet marxistisk term, som refererer til proletarer som er stilt utenfor produksjonsprosessen, og som dermed ikke er en del av det store, arbeidende proletariatet, men som i hovedsak skaffer seg et levebrød gjennom tyveri, tiggeri, prostitusjon, streikebryteri, og lignende. Begrepet ble først lansert av Karl Marx og Friedrich Engels i Den tyske ideologi (1845), og ble senere videreutviklet av Marx. | 9,314 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Goodnight_Vienna | 2023-02-04 | Goodnight Vienna | ['Kategori:Apple Records-album', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1974', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Richard Perry', 'Kategori:Ringo Starr-album'] | Goodnight Vienna er det fjerde soloalbumet av Ringo Starr. Det ble spilt inn sommeren 1974 i Los Angeles, og utgitt senere på året. Den fulgte den kommersielt suksessfulle forgjengeren "Ringo", og Starr brukte mange av de samme musikerne, inkludert Billy Preston, Klaus Voormann, Robbie Robertson, Harry Nilsson, og produsent Richard Perry.
Alle de andre tre Beatles medlemmene hadde hjulpet med Ringo, men bare John Lennon hjalp til på Goodnight Vienna. Som med "Ringo", ble Goodnight Vienna også en hit, selv om den ble litt mindre suksessfull.
En singel fra albumet, Starrs coverversjon av The Platters' «Only You (And You Alone)», nådde nummer 6 på de amerikanske listene, før albumet ble utgitt i november. Goodnight Vienna nådde nummer 8 i USA, og solgte til gull, og anmeldelsene av den var generelt gunstige. En annen singel, «No No Song» nådde nummer 3 på de amerikanske listene, men nådde kun nummer 30 i Storbritannia, og kom til å bli Starrs siste album på listene i sitt hjemland frem til 1998.
Coveromslaget for Goodnight Vienna var basert på et stillbilde fra den klassiske science fiction filmen The Day the Earth Stood Still, med Starrs hode satt opp på kroppen til Michael Rennie. Rennies rolle var romvesenet Klaatu, et navn som senere ble adoptert av et Kanadisk band som hadde falske rykter for å være the Beatles under et pseudonym. I filmen hadde Klaatu kommet til jorden for å levere et budskap om at hele planeten måtte finne fredelige måter å leve på, et budskap som passer bra med Ringos personlige mantra, «peace and love».
Goodnight Vienna ble remastered og gjenutgitt på CD i 1992 med tre bonusspor: hitsingelen «Back Off Boogaloo» fra 1972, B-Siden «Blindman» og en forlenget versjon av den McCartney-skrevne «Six O'Clock» – en kortere versjon hadde tidligere dukket opp på "Ringo".
| Goodnight Vienna er det fjerde soloalbumet av Ringo Starr. Det ble spilt inn sommeren 1974 i Los Angeles, og utgitt senere på året. Den fulgte den kommersielt suksessfulle forgjengeren "Ringo", og Starr brukte mange av de samme musikerne, inkludert Billy Preston, Klaus Voormann, Robbie Robertson, Harry Nilsson, og produsent Richard Perry.
Alle de andre tre Beatles medlemmene hadde hjulpet med Ringo, men bare John Lennon hjalp til på Goodnight Vienna. Som med "Ringo", ble Goodnight Vienna også en hit, selv om den ble litt mindre suksessfull.
En singel fra albumet, Starrs coverversjon av The Platters' «Only You (And You Alone)», nådde nummer 6 på de amerikanske listene, før albumet ble utgitt i november. Goodnight Vienna nådde nummer 8 i USA, og solgte til gull, og anmeldelsene av den var generelt gunstige. En annen singel, «No No Song» nådde nummer 3 på de amerikanske listene, men nådde kun nummer 30 i Storbritannia, og kom til å bli Starrs siste album på listene i sitt hjemland frem til 1998.
Coveromslaget for Goodnight Vienna var basert på et stillbilde fra den klassiske science fiction filmen The Day the Earth Stood Still, med Starrs hode satt opp på kroppen til Michael Rennie. Rennies rolle var romvesenet Klaatu, et navn som senere ble adoptert av et Kanadisk band som hadde falske rykter for å være the Beatles under et pseudonym. I filmen hadde Klaatu kommet til jorden for å levere et budskap om at hele planeten måtte finne fredelige måter å leve på, et budskap som passer bra med Ringos personlige mantra, «peace and love».
Goodnight Vienna ble remastered og gjenutgitt på CD i 1992 med tre bonusspor: hitsingelen «Back Off Boogaloo» fra 1972, B-Siden «Blindman» og en forlenget versjon av den McCartney-skrevne «Six O'Clock» – en kortere versjon hadde tidligere dukket opp på "Ringo".
== Sporliste ==
«Goodnight Vienna» (John Lennon) – 2:35
Med John Lennon på nedtelling og piano og Billy Preston på klavinet.
«Occapella» (Allen Toussaint) – 2:55
Med Dr. John på piano
«Oo-Wee» (Vini Poncia/Richard Starkey) – 3:45
Med Dr. John på piano
«Husbands and Wives» (Roger Miller) – 3:34
Med Carl Fortina på trekkspill.
«Snookeroo» (Elton John/Bernie Taupin) – 3:27
Med Elton John på piano og Robbie Robertson på gitar.
«All By Myself» (Vini Poncia/Richard Starkey) – 3:21
Med John Lennon på gitar
«Call Me» (Richard Starkey) – 4:07
Med Klaus Voormann på bass & David Foster på piano.
«No No Song» (Hoyt Axton/David Jackson) – 2:33
Med Harry Nilsson på bakgrunnsvokal og Nicky Hopkins på elektrisk piano.
«Only You (And You Alone)» (Buck Ram/Ande Rand) – 3:26
Med John Lennon på gitar, Billy Preston på elektrisk piano og Harry Nilsson på bakgrunnsvokal.
«Easy For Me» (Harry Nilsson) – 2:20
Med Lincoln Mayorga på piano.
«Goodnight Vienna (Reprise)» (John Lennon) – 1:20
Med John Lennons intro, «'OK, with gusto, boys, with gusto!'»
== Eksterne lenker ==
(en) Goodnight Vienna på Discogs
(en) Goodnight Vienna på MusicBrainz
(en) Goodnight Vienna på Spotify
(en) Goodnight Vienna på AllMusic
JPGR's Goodnight Vienna side | lenke | 9,315 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristjan_Palusalu | 2023-02-04 | Kristjan Palusalu | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1987', 'Kategori:Estiske brytere', 'Kategori:Fødsler 10. mars', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske mestere for Estland', 'Kategori:Personer fra Läänemaa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Kristjan Palusalu (inntil 1935 Kristjan Trossmann, (født 10. mars 1908 i Läänemaa, død 17. juli 1987) var en estisk bryter og OL-vinner.
Palusalu huskes først og fremst for sine to gullmedaljer under OL 1936 i Berlin. Han var flaggbærer for Estland under åpningsseremonien på Olympiastadion. Etter at Sovjetunionen okkuperte Estland i 1940 og krigen brøt ut, ble Palusalu sendt til en arbeidsleir i 1941, til Kotlas i Russland. Han forsøkte å rømme sammen med andre fanger, men ble tatt etter noen få dager på flukt. Deretter ble han dømt til døden, men fikk muligheten til å dra til frontlinjen for å kjempe mot Finland i den finske fortsettelseskrigen.
Han deserterte til finsk side i Nord-Karelen, nordvest for Onega. Da Palusalu krysset grensen, ble han gjenkent av en sportsinteressert soldat i den finske hæren.Han ble satt i fengsel, men fikk snart returnere til hjemlandet, som nå var okkupert av Nazi-Tyskland. Etter at den sovjetiske hæren returnerte i 1945 ble han igjen arrestert. Han ble ikke løslatt før under Khrustsjov på 1960-tallet. Han var ikke glemt av det estiske folket. Kanskje fordi hans liv reflekterte hele nasjonens skjebne, har Kristjan Palusalu forblitt en av de mest populære idrettshelter i Estlands historie.
Monumentet Bronsesoldaten i Tallinn, som stod i Tallinn sentrum til 27. april 2007, da den ble flyttet til en militær kirkegård, blir av mange estlendere antatt å være basert på Palusalu, da likhetstrekkene er mange. Billedhoggeren Enn Roos benektet dette (kanskje fordi Palusalu var falt i unåde hos de sovjetiske myndighetene), og sa at modellen hadde vært 'en ung arbeider som bodde i nærheten'.
| Kristjan Palusalu (inntil 1935 Kristjan Trossmann, (født 10. mars 1908 i Läänemaa, død 17. juli 1987) var en estisk bryter og OL-vinner.
Palusalu huskes først og fremst for sine to gullmedaljer under OL 1936 i Berlin. Han var flaggbærer for Estland under åpningsseremonien på Olympiastadion. Etter at Sovjetunionen okkuperte Estland i 1940 og krigen brøt ut, ble Palusalu sendt til en arbeidsleir i 1941, til Kotlas i Russland. Han forsøkte å rømme sammen med andre fanger, men ble tatt etter noen få dager på flukt. Deretter ble han dømt til døden, men fikk muligheten til å dra til frontlinjen for å kjempe mot Finland i den finske fortsettelseskrigen.
Han deserterte til finsk side i Nord-Karelen, nordvest for Onega. Da Palusalu krysset grensen, ble han gjenkent av en sportsinteressert soldat i den finske hæren.Han ble satt i fengsel, men fikk snart returnere til hjemlandet, som nå var okkupert av Nazi-Tyskland. Etter at den sovjetiske hæren returnerte i 1945 ble han igjen arrestert. Han ble ikke løslatt før under Khrustsjov på 1960-tallet. Han var ikke glemt av det estiske folket. Kanskje fordi hans liv reflekterte hele nasjonens skjebne, har Kristjan Palusalu forblitt en av de mest populære idrettshelter i Estlands historie.
Monumentet Bronsesoldaten i Tallinn, som stod i Tallinn sentrum til 27. april 2007, da den ble flyttet til en militær kirkegård, blir av mange estlendere antatt å være basert på Palusalu, da likhetstrekkene er mange. Billedhoggeren Enn Roos benektet dette (kanskje fordi Palusalu var falt i unåde hos de sovjetiske myndighetene), og sa at modellen hadde vært 'en ung arbeider som bodde i nærheten'.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Kristjan Palusalu – Olympedia
(en) Kristjan Palusalu – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Kristjan Palusalu – FILA | }} | 9,316 |
https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8senfjord_Rutelag | 2023-02-04 | Jøsenfjord Rutelag | ['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Etableringer i 1920', 'Kategori:Kollektivtransport i Rogaland', 'Kategori:Rogalands samferdselshistorie', 'Kategori:Sjøfart i Ryfylke', 'Kategori:Stavanger havn', 'Kategori:Stavangers historie', 'Kategori:Tidligere norske rederier', 'Kategori:Transport i Stavanger'] | AS Jøsenfjord Rutelag var et ruteselskap i Rogaland. Selskapet ble dannet i 1920 og trafikkerte flere ruter mellom Stavanger og de østre fjordene i Ryfylke frem til 1. januar 1976 da selskapets båter, ruter og konsesjoner ble overtatt av Det Stavangerske Dampskibsselskab. Selskapet eksisterte videre som et rent eiendomsselskap.
| AS Jøsenfjord Rutelag var et ruteselskap i Rogaland. Selskapet ble dannet i 1920 og trafikkerte flere ruter mellom Stavanger og de østre fjordene i Ryfylke frem til 1. januar 1976 da selskapets båter, ruter og konsesjoner ble overtatt av Det Stavangerske Dampskibsselskab. Selskapet eksisterte videre som et rent eiendomsselskap.
== Flåteliste ==
I tillegg har selskapet eiet følgende fartøy drevet utenfor lokalrutefarten i Ryfylke:
Selskapet drev også fraktefartøy MS «Kalheim» i nordsjøfart i perioden 1955-1958 for Kalheims Rederi ved Magnus Kalheim, Stavanger. Kalheim var Jøsenfjord Rutelags disponent. | AS Jøsenfjord Rutelag var et ruteselskap i Rogaland. Selskapet ble dannet i 1920 og trafikkerte flere ruter mellom Stavanger og de østre fjordene i Ryfylke frem til 1. | 9,317 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Proletariat | 2023-02-04 | Proletariat | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Marxisme', 'Kategori:Samfunnsklasser', 'Kategori:Sosiologi'] | Proletariatet er en sosial klasse som kjennetegnes av at dens medlemmer (kjent som proletarer) har få andre eiendeler enn sin egen arbeidskraft. Proletar er avledet fra latin proles som betyr «avkom».
| Proletariatet er en sosial klasse som kjennetegnes av at dens medlemmer (kjent som proletarer) har få andre eiendeler enn sin egen arbeidskraft. Proletar er avledet fra latin proles som betyr «avkom».
== Historie ==
Begrepet proletariat stammer fra latin, og det latinske ordet prōlētārius betyr «en som lager avkom». Romerne brukte det om borgere som var for fattige til å bli omfattet av militærtjenesten. En utbredt oppfatning var at det viktigste bidraget prōlētāriī gjorde for den romerske staten var å oppdra barn. Disse barn kunne bli neste generasjon romerske borgere som skulle forsvare byen og erobre nye territorier.
I moderne tid blir begrepet vanligvis brukt om lønnsarbeidere som ikke eier noen form for kapital, og som tjener så vidt nok til livets opphold.
== Marxistisk teori ==
Begrepet proletar ble brukt av Karl Marx som beskrivelse av dem som utelukkende hadde muligheter for å skaffe seg sine fornødne gjennom å selge sin egen arbeidskraft. Om disse mente han, at de ville komme til å gjøre revolusjon og skape et sosialistisk samfunn som han mente ville være et proletariatets diktatur.
== Se også ==
Arbeiderklasse
Filleproletariat | thumb|300px|[[Streik, malt av Theodor Kittelsen 1879 viser fattige proletarer eller arbeidere og den rike ledelsen ved en fabrikk. Maleriet henger i Folkets Hus i Trondheim. | 9,318 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensarven | 2023-02-04 | Verdensarven | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:FN', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Verdensarven'] | «Verdensarven» eller Verdens kultur- og naturarvsteder (engelsk: UNESCO World Heritage Sites) er et program i regi av UNESCO for bevaring av et utvalg natur- og kultursteder på jorden. Stedene, eksempelvis en skog, et fjell, en innsjø, en ørken, et monument, et bygg, et kompleks, eller en by, er utvalgt på grunn av sin spesielle kulturelle eller naturhistoriske betydning for menneskeheten. Stedene utgjør UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder, en liste som vedlikeholdes av det internasjonale verdensarv programmet (World Heritage Programme) og forvaltes av UNESCOs verdensarvkomité (UNESCO World Heritage Committee), som også stiller krav om at verdensarvområder skal vernes.
For at et område skal regnes som del av verdensarven, må det representere et unikt kultur- eller naturhistorisk miljø som kan fortelle noe om jordens eller menneskenes historie. UNESCOs liste over verdensarv er den mest utbredte miljøvernavtalen i verden.
Programmet ble startet 16. november 1972, da UNESCO vedtok en konvensjon om beskyttelse av kultur- og naturarven. 1073 steder er per november 2017 med på listen, hvorav 832 er kulturarvsteder, 206 naturarvsteder og 35 en blanding av de to kategoriene. De er fordelt på 167 medlemsstater.
193 stater har sluttet seg til verdensarvkonvensjonen. Statene som har sluttet seg til FNs konvensjon for verdensarven, og dermed forpliktet seg til å ivareta den kulturelle og naturlige verdensarven, kan nominere kandidater til verdensarvlisten. Det er altså ikke slik at verdensarvsteder utvelges av utenforstående og objektive eksperter, det er de respektive medlemsland som fremmer kandidatene de selv ønsker utpekt som del av verdensarven. Først etter en slik nominasjon søker UNESCO uttalelser fra uavhengige eksperter om kriteriene for verdensarvstatus er oppfylt, og endelig status avgjøres på en av UNESCOs årlige sesjoner.
Ifølge verdensarvkonvensjonen er medlemslandene forpliktet til å ivareta og beskytte verdensarvstedene. Det er et paradoks at verdensarvstatus, med den oppmerksomhet og økte turisme som følger, i noen tilfeller har gjort verdensarvstedene mer sårbare. Steder som er med på listen, kan under visse omstendigheter få midler fra Verdensarvfondet.
| «Verdensarven» eller Verdens kultur- og naturarvsteder (engelsk: UNESCO World Heritage Sites) er et program i regi av UNESCO for bevaring av et utvalg natur- og kultursteder på jorden. Stedene, eksempelvis en skog, et fjell, en innsjø, en ørken, et monument, et bygg, et kompleks, eller en by, er utvalgt på grunn av sin spesielle kulturelle eller naturhistoriske betydning for menneskeheten. Stedene utgjør UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder, en liste som vedlikeholdes av det internasjonale verdensarv programmet (World Heritage Programme) og forvaltes av UNESCOs verdensarvkomité (UNESCO World Heritage Committee), som også stiller krav om at verdensarvområder skal vernes.
For at et område skal regnes som del av verdensarven, må det representere et unikt kultur- eller naturhistorisk miljø som kan fortelle noe om jordens eller menneskenes historie. UNESCOs liste over verdensarv er den mest utbredte miljøvernavtalen i verden.
Programmet ble startet 16. november 1972, da UNESCO vedtok en konvensjon om beskyttelse av kultur- og naturarven. 1073 steder er per november 2017 med på listen, hvorav 832 er kulturarvsteder, 206 naturarvsteder og 35 en blanding av de to kategoriene. De er fordelt på 167 medlemsstater.
193 stater har sluttet seg til verdensarvkonvensjonen. Statene som har sluttet seg til FNs konvensjon for verdensarven, og dermed forpliktet seg til å ivareta den kulturelle og naturlige verdensarven, kan nominere kandidater til verdensarvlisten. Det er altså ikke slik at verdensarvsteder utvelges av utenforstående og objektive eksperter, det er de respektive medlemsland som fremmer kandidatene de selv ønsker utpekt som del av verdensarven. Først etter en slik nominasjon søker UNESCO uttalelser fra uavhengige eksperter om kriteriene for verdensarvstatus er oppfylt, og endelig status avgjøres på en av UNESCOs årlige sesjoner.
Ifølge verdensarvkonvensjonen er medlemslandene forpliktet til å ivareta og beskytte verdensarvstedene. Det er et paradoks at verdensarvstatus, med den oppmerksomhet og økte turisme som følger, i noen tilfeller har gjort verdensarvstedene mer sårbare. Steder som er med på listen, kan under visse omstendigheter få midler fra Verdensarvfondet.
== Verdensarvkonvensjonen ==
Verdensarvkonvensjonen (konvensjonen om beskyttelse av verdens kultur- og naturarv) er rammeverket for begrepet verdensarv, og har som formål å få land til å forplikte seg til å ivareta og beskytte steder av særlig stor kultur- eller naturmessig betydning gjennom å undertegne konvensjonen. Det første utkastet til denne konvensjonen ble presentert på FN-konferansen om menneskelig miljø i Stockholm i juni 1972 og ble vedtatt 16. november samme år av UNESCOs generalforsamling på organisasjonens 17. kongress i Paris.
== Verdensarvkomiteen ==
=== Komiteens sammensetning ===
Verdensarvkomiteen (World Heritage Committee) er sammensatt av representanter fra 21 forskjellige land. Ifølge konvensjonen utnevnes disse for en periode av seks år. Mange medlemsland velger imidlertid frivillig å bare la seg velge for en periode på fire år, slik at rotasjonen kan bli større og flere land kan få mulighet til å delta i komiteen.
Alle medlemsland kan fritt stille kandidater til verdensarvkomiteen, også et land som har sittet i komiteen foregående periode. Vanligvis avstår imidlertid land fra å søke gjenvalg på denne måten. Representasjonen i komiteen skal være jevnt fordelt mellom ulike regioner og kulturer. Valg til komiteen skjer på generalforsamlingen for verdensarvkonvensjonens medlemsnasjoner, som finner sted annethvert år i forbindelse med UNESCOs generalforsamling.
Etter generalforsamlingen 2011 sitter representanter for følgende land i komiteen:
Algerie, Kambodsja, Colombia, Estland, Etiopia, Frankrike, Tyskland, India, Irak, Japan, Malaysia, Mali, Mexico, Qatar, Russland, Senegal, Serbia, Sør-Afrika, Sveits, Thailand og De forente arabiske emirater.
=== Komiteens virksomhet og oppgaver ===
Verdensarvkomiteen møtes normalt en gang i året, men dersom minst to tredjedeler av medlemsstatene ber om det kan det holdes ekstraordinære møter. Dette har skjedd syv ganger, første gang i 1981 og foreløpig siste gang i 2004. De regulære komitémøtene finner sted i et av landene som har representant i komiteen, mens de ekstraordinære hittil har vært holdt ved UNESCOs hovedkvarter i Paris.
Komiteens oppgave er å implementere verdensarvkonvensjonen, bestemme bruken av verdensarvfondet og bevilge økonomisk støtte etter forespørsler fra medlemslandene. Det er også komiteen som endelig avgjør om et sted kan skrives inn på verdensarvlisten. Komiteen kan utsette slike avgjørelser og be om mer informasjon om stedene fra medlemslandet eller -landene som har fremmet nominasjonen. Komiteen går også gjennom rapporter om tilstanden til steder som allerede er innskrevet på verdensarvlisten, og ber medlemsnasjoner handle dersom steder som tilhører verdensarven ikke blir skikkelig ivaretatt. Komiteen avgjør også hvilke steder som skal innskrives eller fjernes fra listen over truede verdensarvsteder.I flere tilfeller har verdensarvkomiteen utvidet eksisterende verdensarvsteder, også over landegrenser. Ved flere av disse anledningene har det tidligere verdensarvstedet fått et nytt navn som del av det utvidede. Komiteen kan også fjerne land fra verdensarvlisten, dette skjedde for første gang i 2007.
=== Verdensarvkomiteens underutvalg ===
Komiteen velger hvert år ved slutten av sitt ordinære møte et underutvalg som kalles Bureau of the World Heritage Committee. Utvalget består av representanter fra sju av de 21 landene som er representert i komiteen, og konstitueres som en leder, fem nestledere og en sekretær. Underutvalgets oppgave er å følge med på hvordan eksisterende verdensarvsteder blir ivaretatt, godkjenne nye nominasjoner og legge til rette for verdensarvkomiteens møter.
Underutvalget består i perioden 2006-2007 av representanter fra Litauen, New Zealand, Benin, Chile, India, Kuwait og Nederland.
== Verdensarvfondet ==
Hvert land som slutter seg til verdensarvkonvensjonen betaler annethvert år inn et bidrag som tilsvarer en viss prosentandel av den medlemsavgiften man betaler til UNESCO. Prosentandelen fastsettes på generalforsamlingen for konvensjonens medlemsland, og er i dag på 1 %, hvilket er det høyeste nivået som konvensjonen åpner for. Hvert land har anledning til å gi frivillige bidrag ut over dette.
Totalt mottar verdensarvkomiteen omkring fire millioner USD årlig. Disse pengene plasseres i de såkalte verdensarvfondet (engelsk: World Heritage Fund). De bevilgede midlene brukes i hovedsak tiltak for å beskytte truede verdensarvsteder (som Dresden Elbedalen som trues av en planlagt motorvei), men kan også anvendes for å restaurere eller på annen måte bevare steder som helt eller delvis har blitt ødelagt (som de store Buddhastatuene i Bamiyandalen som i stor grad ble sprengt av Taliban).
=== Det afrikanske verdensarvfondet ===
Det afrikanske verdensarvfondet, African World Heritage Fund, ble opprettet etter et initiativ fra Sør-Afrika 5. mai 2006. Det fremste målet for dette fondet er å beskytte truede verdensarvsteder i Afrika, og på sikt fjerne disse fra listen over truede verdensarvsteder. Afrika er i dag den verdensdelen som har klart størst andel av truede verdensarvsteder, 16 av 46. Et annet mål for dette fondet er å øke antallet steder med verdensarvstatus i Afrika, siden kontinentet i dag er klart underrepresentert på verdensarvlisten.
== Verdensarvsenteret i Paris ==
Ettersom antallet verdensarvsteder økte ble det også behov for å skape et ressurssenter som kontinuerlig kunne overvåke og bidra til å bevare verdensarven. Derfor ble verdensarvsenteret, World Heritage Centre etablert i Paris i 1992. I tillegg til å holde rede på verdensarvens status har senteret hovedansvaret for å organisere komiteens møter, bistå medlemslandene i nomineringsprosesser, publisere undervisningsmateriell og mye annet.
== Verdensarvorganisasjoner i Norden ==
Hvert land oppmuntres også gjennom konvensjonen til å overveie å etablere offentlige eller private, nasjonale stiftelser eller organisasjoner som kan arbeide for verdensarvkonvensjonens målsetninger og samle inn penger til verdensarvfondet.
I Sverige ble nettverket Svenska världsarvsgruppen etablert i 1995. Nettverkeret er organisert som medlemsforening gjennom Värdsarv i Sverige [1].
I 2007 ble Norges Verdensarv stiftet som et felles nettverk for Norges nominerte og listeførte verdensarvsteder [2]. Nettverket ble etablert som medlemsforening i 2014 og har som formål å fremme stedenes fellesinteresser, i samsvar med UNESCOs verdensarvkonvensjon og beste praksis.
I 1996 ble Nordic World Heritage Office (nordisk verdensarvkontor) etablert etter en avtale mellom UNESCO og regjeringen i Norge. Kontoret skulle hjelpe Verdensarvsenteret i Paris med oppfølging av verdensarvkonvensjonen. I mars 2002 ble kontoret omgjort til en selvstendig stiftelse, Nordic World Heritage Foundation. Stiftelsen var en non-profit institusjon som hadde som formål å støtte verdensarvsenteret og gjennomføringen av verdensarvkonvensjonens mål. Den nordiske verdensarvstiftelsen ble utviklet som et samarbeid mellom UNESCO og de nordiske landene, og ble tidligere finansiert gjennom årlige bevilgninger fra det norske miljøverndepartementet. Stiftelsen ble oppløst 1. januar 2015 og departementet har startet å utrede et eventuelt nytt UNESCO kategori 2-senter.
== Nominasjon av nye verdensarvsteder ==
=== Oppretting av forhåndsliste ===
Hvert land skal ifølge konvensjonen utarbeide en forhåndsliste (engelsk tentative list) over steder som man kan tenke seg å nominere i løpet av de nærmeste fem til ti år. Forslagslisten kan kompletteres når som helst, og ikke alle steder som blir forhåndslistet blir endelig nominert. Forhåndslisten er imidlertid første skritt på veien til nominasjon, og ingen steder kan nomineres dersom de ikke har vært på forhåndslisten.
Pr juli 2007 hadde 158 av de 184 medlemsnasjonene levert inn slike foreløpige lister, på tilsammen 1 393 mulige verdensarvsteder.
På Norges tentative liste står følgende steder:
Jan Mayen og Bouvetøya som del av en flernasjonal nominasjon av Atlanterhavssryggen (2007)
Svalbard (2007)
Det lulesamiske området Tysfjord, Hellmobotn og Rago (2002)
Lofotenøyene (2002)
I 2010 nominerte Norge fire steder til verdensarvlisten: Borrehaugene i Horten, Oseberghaugen i Tønsberg, Gokstadhaugen i Sandefjord og kvernsteinsbruddet i Hyllestad. Nominasjonen er et samarbeid med fem andre land om en klynge vikingrelaterte verdensarvpunkter
=== Nominasjon ===
Hvert land som har undertegnet verdensarvkonvensjonen oppmuntres til å levere inn nomineringer av nye verdensarvsted. Ut fra forhåndslisten kan en medlemsnasjon gjøre en formell nominasjon ved å levere inn en såkalt «nominasjonsmappe» (Nomination File). Verdensarvsenteret gir hjelp til å lage slike nominasjonsmapper, og det stiller forholdsvis omfattende krav til hvilken dokumentasjon en slik mappe skal inneholde. Nominasjonsmappen oversendes så verdensarvsenteret som kontrollerer at nødvendig dokumentasjon foreligger, før nominasjonen blir videresendt til utredning.
=== Utredning og endelig beslutning ===
Det er tre organer som har offisiell status som rådgivere for verdensarvkomiteens. Disse organene er:
IUCN – Internatonal Union for the Conservation of Nature (Verdens naturvernunion)
ICOMOS – International Council on Monuments and Sites
ICCROM – International Centre for the Study of the Preservation and Restoration of Cultural Property (Romasenteret)Et sted som er nominert skal utredes av ICOMOS dersom det er nominert som kulturarv og IUCN dersom der er nominert som naturarv, og det er deres uttalelser som ligger til grunn for den endelige komitebehandlingen.
Ved siden av disse utredningsorganene finnes ICCROM som er et overstatlig internasjonalt forsknings- og utdanningssenter, som blant annet tilbyr ekspertise og rådgivning om bevaring av kulturarv.
Når et sted er nominert og utredet er det opp til den flernasjonale verdensarvkomiteen å ta den endelige beslutningen. Dette skjer på komiteens årlige møte. Komiteen kan velge å utsette en endelig avgjørelse og be om ytterligere dokumentasjon eller videre utredning. Det som er avgjørende for om et sted kan skrives inn på verdensarvlisten er om det oppfyller ett eller flere av de ti fastsatte kriteriene
== Kriterier ==
Fram til og med 2004 var kriteriene for utvelgelse av verdensarven delt i to lister – en liste med seks kulturarv-kriterier og en med fire naturarv-kriterier. Fra og med 2005 er disse slått sammen til en felles liste bestående av ti punkter, hvorav de seks første er kulturelle kriterier og de fire siste gjelder naturarv. For at et sted skal listeføres som verdensarv, må det oppfylle minst ett av disse kriteriene, med et unntak for kriterium (vi), som ikke alene kvalifiserer for verdensarvstatus selv om det er oppfylt.
== Verdensarvlisten ==
Det finnes etter verdensarvkomiteens møte i 2007 851 verdensarvsteder fordelt på 141 tilsluttede land, av disse er 660 kulturarvsteder, 166 naturarvsteder og 25 steder er definert både som natur- og kulturarv. Hvert år siden opprettelsen har det tilkommet i gjennomsnitt 28 nye verdensarvsteder, det største antallet var 61 og det minste var sju. Første gang et sted ble fjernet fra listen var i 2007 da det Arabiske Antilopereservatet i Oman mistet sin status som verdensarv.
=== Global fordeling av verdensarven ===
* Storbritannia har en verdensarv på øyene Gough og Inaccessible. Denne er her regnet inn under Afrika.** Danmark har en verdensarv på Grønland, Storbritannia har en verdensarv på Bermuda og Nederland har en verdensarv på Curaçao. Disse er her regnet inn under Nord-Amerika.*** Storbritannia har en verdensarv på Hendersonøya ved Pitcairn. Denne er her regnet inn under Oseania.
=== De første verdensarvstedene ===
I 1978 valgte verdensarvkomiteen ut de første tolv verdensarvstedene.
=== Truede verdensarvsteder ===
Som en underliste av verdensarvlisten finnes også en egen liste over truede verdensarvsteder. I dag er det 46 verdensarvsteder på denne listen, hvorav hele 16 fra Afrika (mens fire fra Europa regnes som truede). Truslene kan være mange, fra krig og naturkatastrofer til erosjon, utbyggingsplaner, ren vandalisme eller masseturisme.
== Eksempler på Verdens kultur- og naturarvsteder ==
=== Verdensarven i Norge ===
=== Verdensarven i Norden ===
=== Verdensarven i Europa ===
=== Verdensarven i Oseania ===
=== Verdensarven i Afrika ===
=== Verdensarven i Amerika ===
=== Verdensarven i Asia ===
== Se også ==
Liste over verdensarvsteder (UNESCO)
Verdensarven i Norge
Verdensarven i Norden
Verdensarven i Europa
Verdensarven i Asia
Verdensarven i Afrika
Verdensarven i Amerika
Verdensarven i Oseania
Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv (UNESCO)
Truede verdensarvsteder (UNESCO)
Verdensminne, verdens dokumentarv (UNESCO)
Biosfærereservat
Norges Verdensarv
Kulturminne
Kulturminnevern
Kulturminneverdier
Verdensarvens dag
== Litteratur ==
Verdensarv i Norden : forslag til nye områder på Verdensarvlisten 1996, (Nordisk råd (rapport 1996:30/31), 1996), ISBN 92-9120-937-6
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv
UNESCOs konvensjon om vern av verdens kultur- og naturarv
UNESCOs Retningslinjer for gjennomføring av verdensarvkonvensjonen
Komiteen for verdensarven
Weblog about World Heritage topics
Riksantikvaren: Bevaringsprogrammet for verdsarven
Miljøstatus i Norge: Verdensarven
Kulturarv i Vestfold fylkeskommune om vikingtid som verdensarv
Forslag til nye verdensarvsteder i 2009
Norges forhåndsliste
Den norske UNESCO-kommisjonens side om verdensarven | Verdensarven i Mexico. | 9,319 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_estiske_folkeunionen | 2023-02-04 | Den estiske folkeunionen | ['Kategori:1994 i Estland', 'Kategori:2012 i Estland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1994', 'Kategori:Politiske partier i Estland', 'Kategori:Politiske partier nedlagt i 2012'] | Den estiske folkeunionen (estisk: Eestimaa Rahvaliit) var et politisk parti i Estland. Det hadde sitt opphav i bondebevegelsene og kunne regnes til de nordiske og baltiske agrarpartiene, men henvendte seg ikke spesielt til bygdefolk. Partiet hadde nasjonalkonservative, populistiske og sosialdemokratiske tilsnitt.
Hoveddelen av partiet kunne føres tilbake til Det estiske landsbygdsfolkets parti (på estisk Eesti Maarahva Erakond), som ble stiftet 29. september 1994 og stilte ved parlamentsvalget i 1995 i «en valgallianse av bønder, landsbybefolkning, pensjonister og familieorienterte partier» med Det estiske samlingspartiet i spissen. Partileder var Estlands senere president Arnold Rüütel. Den 18. oktober 1999 tok partiet navnet Den estiske folkeunionen, og den 10. juni 2000 gikk de tidligere samarbeidspartnerne Det estiske landsbygdforbundet (Eesti Maaliit) og Det estiske partiet av pensjonister og familier (Eesti Pensionäride ja Perede Erakond) inn i partiet, som dermed ble landets største medlemsparti. Partiet for det nye Estland (Erakond Uus Eesti), ledet av Ülo Nugis, ble innlemmet i 2003. I 2005 hadde Folkeunionen over 9 000 medlemmer, i tillegg til 2 000 medlemmer av partiets ungdomsorganisasjon.Et flertall av Folkeunionens velgere støttet estisk EU-medlemskap i 2003. Partiet var likevel EU-skeptiske og motstandere å binde Estlands nasjonale valuta til eurosonen. Partiet ble medlem av Alliansen for nasjonenes Europa i 2002, men var aldri representert i Europaparlamentet.Etter at Arnold Rüütel ble valgt til Estlands president i 2001, var partiet ledet av utenriksminister Villu Reiljan. Folkeunionen hadde sviktende velgertilslutning utover 2000-tallet. Rüütel tapte presidentvalget i 2005, og partiet falt for sperregrensen ved parlamentsvalget i 2011. Fallende oppslutning gjorde at man ønsket å slå sammen partiet med Estlands sosialdemokratiske parti i 2010, men bare et mindretall støttet forslaget, og mange av partiets medlemmer gikk over til sosialdemokratene og Senterpartiet. Partiets representanter i Riigikogu meldte også overgang til andre partier.Den 24. mars 2012 gikk de gjenværende delene av Folkeunionen sammen med Den estiske patriotbevegelsen (Eesti Rahvuslik Liikumine), en nasjonalistisk pressgruppe med base i Tallinn, om å danne Estlands konservative folkeparti.
| Den estiske folkeunionen (estisk: Eestimaa Rahvaliit) var et politisk parti i Estland. Det hadde sitt opphav i bondebevegelsene og kunne regnes til de nordiske og baltiske agrarpartiene, men henvendte seg ikke spesielt til bygdefolk. Partiet hadde nasjonalkonservative, populistiske og sosialdemokratiske tilsnitt.
Hoveddelen av partiet kunne føres tilbake til Det estiske landsbygdsfolkets parti (på estisk Eesti Maarahva Erakond), som ble stiftet 29. september 1994 og stilte ved parlamentsvalget i 1995 i «en valgallianse av bønder, landsbybefolkning, pensjonister og familieorienterte partier» med Det estiske samlingspartiet i spissen. Partileder var Estlands senere president Arnold Rüütel. Den 18. oktober 1999 tok partiet navnet Den estiske folkeunionen, og den 10. juni 2000 gikk de tidligere samarbeidspartnerne Det estiske landsbygdforbundet (Eesti Maaliit) og Det estiske partiet av pensjonister og familier (Eesti Pensionäride ja Perede Erakond) inn i partiet, som dermed ble landets største medlemsparti. Partiet for det nye Estland (Erakond Uus Eesti), ledet av Ülo Nugis, ble innlemmet i 2003. I 2005 hadde Folkeunionen over 9 000 medlemmer, i tillegg til 2 000 medlemmer av partiets ungdomsorganisasjon.Et flertall av Folkeunionens velgere støttet estisk EU-medlemskap i 2003. Partiet var likevel EU-skeptiske og motstandere å binde Estlands nasjonale valuta til eurosonen. Partiet ble medlem av Alliansen for nasjonenes Europa i 2002, men var aldri representert i Europaparlamentet.Etter at Arnold Rüütel ble valgt til Estlands president i 2001, var partiet ledet av utenriksminister Villu Reiljan. Folkeunionen hadde sviktende velgertilslutning utover 2000-tallet. Rüütel tapte presidentvalget i 2005, og partiet falt for sperregrensen ved parlamentsvalget i 2011. Fallende oppslutning gjorde at man ønsket å slå sammen partiet med Estlands sosialdemokratiske parti i 2010, men bare et mindretall støttet forslaget, og mange av partiets medlemmer gikk over til sosialdemokratene og Senterpartiet. Partiets representanter i Riigikogu meldte også overgang til andre partier.Den 24. mars 2012 gikk de gjenværende delene av Folkeunionen sammen med Den estiske patriotbevegelsen (Eesti Rahvuslik Liikumine), en nasjonalistisk pressgruppe med base i Tallinn, om å danne Estlands konservative folkeparti.
== Ledere ==
Arnold Rüütel 1994–2000
Villu Reiljan 2000–2007
Ester Tuiksoo (fungerende) 2007
Jaanus Marrandi 2007–2008
Karel Rüütli 2008–2010
Arvo Sirendi (fungerende) 2010
Juhan Aare 2010
Andrus Blok 2010–2011
Margo Miljand 2011–2012
== Valghistorikk ==
== Referanser == | populisme, EU-skepsis | 9,320 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Lennart_Hellsing | 2023-02-04 | Lennart Hellsing | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. november', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 5. juni', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Fagersta kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske barnebokforfattere'] | Paul Lennart Hellsing (født 5. juni 1919 i Fagersta i Västmanlands län, død 25. november 2015 i Stockholm) var en svensk forfatter og oversetter. Han skrev mange fantasifulle diktsamlinger for barn, og figurer som «Daniel Doppsko» og «Krakel Spektakel» er svært kjent i Sverige.
| Paul Lennart Hellsing (født 5. juni 1919 i Fagersta i Västmanlands län, død 25. november 2015 i Stockholm) var en svensk forfatter og oversetter. Han skrev mange fantasifulle diktsamlinger for barn, og figurer som «Daniel Doppsko» og «Krakel Spektakel» er svært kjent i Sverige.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Lennart Hellsing var sønn av kjøpmannen Paul Hellsing (født 1886) og Sigrid Rohloff, omgift Lange (født 1898). Da han var i femårsalderen flyttet han til morens foreldre, som han vokste opp hos. Morfaren het Carl-Otto Rohloff og var direktør. Mormoren Edith Louise var født Baker; hennes mor var fra Vestindia.
=== Tidlig virke ===
Han arbeidet etter teknisk gymnasium som ingeniør, medhjelper i bokhandel og journalist. Under andre verdenskrig ble han innkalt til militærtjeneste i Tornedalen.
Han var litteraturkritiker i Stockholms-Tidningen og anmeldte barnebøker i Aftonbladet.
=== Forfatter ===
Hellsing dobbeldebuterte i 1945 med billedboken Katten blåser i silverhorn og diktsamlingen Akvarium. I 1952 startet Hellsing et samarbeid med tegneren Poul Ströyer, og fikk et gjennombrudd med barneboken Krakel Spektakel och Kusin Vitamin samme år. Hans barnebøker har vært utgangspunkt for sangbøker, LP-plater og videospill.
I tillegg til sin egen forfatterkarriere oversatte Hellsing også engelske barnerim til svensk. Han var en av initiativtagerne til opprettelsen av Svenska barnboksinstitutet i 1967, og satt i Svenska barnboksakademien. I 1989 ble han utnevnt til æresdoktor ved Stockholms universitet.
Sju av Hellsings bøker er oversatt til norsk; den første var Katten blåste i silverhorn (1963), og den siste var Kattebok (1994).
Hellsing var i perioden 1947–1952 gift med den finske operasangeren Maaria Eira. I 1953 giftet han seg på nytt, med skuespilleren Yvonne Lombard. Paret bodde i Stockholm og fikk fem barn sammen, blant andre forfatteren Susanna Hellsing og billedkunstneren Petter Hellsing.
== Priser og utmerkelser (utvalg) ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Lennart Hellsing – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Lennart Hellsing hos Sceneweb
(sv) rabensjogren.se | Paul Lennart Hellsing (født 5. juni 1919 i Fagersta i Västmanlands län, død 25. | 9,321 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Evert_Taube | 2023-02-04 | Evert Taube | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 31. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Fødsler 12. mars', 'Kategori:Fødsler i 1890', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Akademien för de fria konsterna', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Musikaliska Akademien', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Göteborg', 'Kategori:Personer fra Göteborgs kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske låtskrivere', 'Kategori:Svenske musikere', 'Kategori:Svenske visesangere'] | Evert Axel Taube (født 12. mars 1890, død 31. januar 1976) var en svensk forfatter, visesanger, komponist og maler.
Han ble født i Göteborg og vokste opp på øya Vinga i Göteborgs skjærgård. I 1925 ble han gift med Astri Linnéa Mathilda Bergman. De fikk tre barn, den yngste sønnen var Sven-Bertil Taube (1934–2022). Evert Taube døde i Stockholm i 1976.
Evert Taube ble en av Sveriges og Nordens aller mest kjente og folkekjære visesangere, selv om han selv helst ville bli betraktet som forfatter. Han skapte blant annet figurene Fritiof Andersson og Rönnerdahl.
På sin 60-årsdag i 1950 mottok Taube Bellman-prisen fra Svenska Akademin, og i 1960 ble han utnevnt til æresdoktor ved Göteborgs universitet.
Evert Taube tilhørte den tysk-baltiske adelsslekten Taube, introdusert på Riddarhuset som svensk adel på 1600-tallet (nr. 734 på Riddarhuset).
| Evert Axel Taube (født 12. mars 1890, død 31. januar 1976) var en svensk forfatter, visesanger, komponist og maler.
Han ble født i Göteborg og vokste opp på øya Vinga i Göteborgs skjærgård. I 1925 ble han gift med Astri Linnéa Mathilda Bergman. De fikk tre barn, den yngste sønnen var Sven-Bertil Taube (1934–2022). Evert Taube døde i Stockholm i 1976.
Evert Taube ble en av Sveriges og Nordens aller mest kjente og folkekjære visesangere, selv om han selv helst ville bli betraktet som forfatter. Han skapte blant annet figurene Fritiof Andersson og Rönnerdahl.
På sin 60-årsdag i 1950 mottok Taube Bellman-prisen fra Svenska Akademin, og i 1960 ble han utnevnt til æresdoktor ved Göteborgs universitet.
Evert Taube tilhørte den tysk-baltiske adelsslekten Taube, introdusert på Riddarhuset som svensk adel på 1600-tallet (nr. 734 på Riddarhuset).
== Noen av de mest kjente visene ==
«Möte i monsunen»
«Brevet från Lillan»
«Calle Schewens vals»
«Eldarevalsen»
«Flickan i Havanna»
«Fritiof i Arkadien»
«Fritiof och Carmencita»
«Rosa på bal»
«Sjösala vals»
«Så länge skutan kan gå»
«Så skimrande var aldrig havet»
«Vals i Furusund»
«Änglamark»
«Nocturne»
== Bibliografi ==
=== Viser og lyrikk ===
Sju sjömansvisor och Byssan Lull samt Flickan i Havanna, 1919
Flickan i Havanna, 1922
Den Gyldene Freden, Ballader och visor, 1924
Bröllopsballader och rosenrim, 1925
Kärleksvisor och sjöballader, 1927
Frithiof Anderssons visbok, 1929
Den Gyldene Fredens Folianter, 1934
Ultra Marin, 1936
Evert Taubes bästa, 1937
Himlajord, 1938
Fiorella från Caramella, 1941
Sjösalaboken, 1942
Ballader i Bohuslän, 1943
Evert Taubes nya bästa, 1944
Svärmerier, 1946
Ballader i det blå, 1948
Pepita dansar, 1950
I dina drömmar, 1953
Evert Taubes bästa, 1954
Dikter (Vår tids lyrik), 1955
Evert Taubes bästa, 1955
Förlustelse och frid, 1957
Septentrion, 1958
Och skulle det så vara, 1959
=== Samlinger (utvalg) ===
Samlade visor 1-11, 1945-1951
Hjärtats nyckel heter sång, Visor i urval av Sven-Bertil Taube, 1960
Så länge skutan kan gå, Visor i urval av Sven-Bertil Taube, 1963,
Jag går i mina tankar, Dikter i urval av Petter Bergman, 1965
Min älskling du är som en ros, Visor i urval, 1966
Sol och vår, Visor i urval av Sven-Bertil Taube, 1967
=== Prosa ===
Inte precis om kvinnorna, 1918
Mina damer och herrar, Roman, 1919
På böljan blå, i städer och på land, 1920
Oss emellan, 1921
På kryss med Ellinor, Prosa och ett flertal visor, 1923
Svärmare och stigmän, 1925
På gott och ont, 1927
Många hundra gröna mil, 1951
Jag kommer av ett brusand' hav, 1952
I Najadernas gränd, 1954
Strövtåg i Ranrike, 1955
De fyra vindarnas gata, 1956
Vallfart, 1957
Västlig horisont, 1957
Svarta tjurar, 1958
Berättelser under ett fikonträd, 1960
Guatemala, 1961
Återkomst, 1961
Don Diego Karlsson de la Rosas roman, 1962
Vid tiden för Astri och Apollon, 1964
Flyg till Pampas, 1968
Richard Lejonhjärta och Filip II, skuespill, 1970
== Priser og utmerkelser ==
Svenska Akademiens Bellmanpris på sin 60-årsdag 1950
De Nios stora pris 1959
Illis Quorum-medaljen 1960
Evert Taube-stipendet 1960
Gustaf Fröding-stipendet 1962
Æresdoktor ved Göteborgs universitet 1966
Evert Taube-stipendet 1970
Innvalgt som medlem nr. 743 av Kungliga Musikaliska Akademien 15. oktober 1970
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(sv) Offisielt nettsted
(en) Evert Taube – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Evert Taube på Internet Movie Database
(no) Evert Taube hos Filmfront
(sv) Evert Taube i Svensk Filmdatabas
(da) Evert Taube på Filmdatabasen
(en) Evert Taube på AllMovie
(en) Evert Taube hos Rotten Tomatoes
(en) Evert Taube på Apple Music
(en) Evert Taube på Discogs
(en) Evert Taube på MusicBrainz
(en) Evert Taube på SoundCloud
(en) Evert Taube på Spotify
(en) Evert Taube på Last.fm
(en) Evert Taube på Genius — sangtekster
(en) Evert Taube på AllMusic
Side om Evert Taube
Evert Taube-selskapet | Evert Taube-stipendet ble stiftet i 1960 av Evert Taube og tidsskriftet Vi. Stipendet tildeles for "sångbar dikt eller tonsättning av dikter eller för framstående insatser inom områden som Evert Taube omhuldade". | 9,322 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Siim_Kallas%E2%80%99_regjering | 2023-02-04 | Siim Kallas’ regjering | ['Kategori:2002 i Estland', 'Kategori:2003 i Estland', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estiske regjeringer', 'Kategori:Politikk i 2002', 'Kategori:Politikk i 2003'] | Siim Kallas' regjering var Estlands regjering fra 28. januar 2002 til 10. april 2003. Regjeringen var en koalisjon av Det estiske reformpartiet og Det estiske senterpartiet. De hadde i forveien samarbeidet om å velge senterpartilederen Edgar Savisaar til ordfører i Tallinn.Etter parlamentsvalget i mars 2003 var regjeringsspørsmålet i begynnelsen uavklart. Både Senterpartiet og opposisjonspartiet Res Publica ønsket å danne regjering. Regjeringsoppdraget gikk til Juhan Parts fra Res Publica.
| Siim Kallas' regjering var Estlands regjering fra 28. januar 2002 til 10. april 2003. Regjeringen var en koalisjon av Det estiske reformpartiet og Det estiske senterpartiet. De hadde i forveien samarbeidet om å velge senterpartilederen Edgar Savisaar til ordfører i Tallinn.Etter parlamentsvalget i mars 2003 var regjeringsspørsmålet i begynnelsen uavklart. Både Senterpartiet og opposisjonspartiet Res Publica ønsket å danne regjering. Regjeringsoppdraget gikk til Juhan Parts fra Res Publica.
== Referanser == | Siim Kallas' regjering var Estlands regjering fra 28. januar 2002 til 10. | 9,323 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Vigrid_(organisasjon) | 2023-02-04 | Vigrid (organisasjon) | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etableringer i 1998', 'Kategori:Høyreekstremisme', 'Kategori:Nasjonalsosialisme', 'Kategori:Norske organisasjoner', 'Kategori:Nyreligiøsitet', 'Kategori:Organisasjoner opphørt i 2009', 'Kategori:Rasisme', 'Kategori:Tidligere politiske partier i Norge'] | For slagstedet Vigrid i norrøn mytologi, se Vigrid (mytologi)Vigrid er en norsk organisasjon som baserer sin ideologi på norrøn mytologi og raselære. Organisasjonen anser den norrøne guden Odin som universets skaper. Organisasjonen ble grunnlagt av Tore W. Tvedt den 31. desember 1998. Inntil 2009 ble organisasjonen ledet av Thorgrim O. Bredesen, som siden har tatt avstand fra organisasjonen. I november 2009 ble det kjent at Tvedt pensjonerer seg, og at organisasjonen legges ned.Nettsiden oppdateres jevnlig av Tore Tvedt, men Vigrid som organisasjon er ikke aktiv pr. mars 2022.
Vigrid blir ofte regnet for å tilhøre det nynazistiske miljøet. Politiets sikkerhetstjeneste beskrev i 2005 Vigrids ideologi som rasistisk og voldelig.
| For slagstedet Vigrid i norrøn mytologi, se Vigrid (mytologi)Vigrid er en norsk organisasjon som baserer sin ideologi på norrøn mytologi og raselære. Organisasjonen anser den norrøne guden Odin som universets skaper. Organisasjonen ble grunnlagt av Tore W. Tvedt den 31. desember 1998. Inntil 2009 ble organisasjonen ledet av Thorgrim O. Bredesen, som siden har tatt avstand fra organisasjonen. I november 2009 ble det kjent at Tvedt pensjonerer seg, og at organisasjonen legges ned.Nettsiden oppdateres jevnlig av Tore Tvedt, men Vigrid som organisasjon er ikke aktiv pr. mars 2022.
Vigrid blir ofte regnet for å tilhøre det nynazistiske miljøet. Politiets sikkerhetstjeneste beskrev i 2005 Vigrids ideologi som rasistisk og voldelig.
== Historikk ==
Ifølge Vigrids grunnlegger Tore W. Tvedt er betydningen av «Vigrid» den samme som i Edda: sletten der det siste slaget mellom de gode og onde kreftene utkjempes.
=== Lære ===
Vigrid mener at andre raser eller folkeslag enn den ariske er skyld i uro og problemer verden over. Organisasjonen har dermed mye til felles med nazistiske grupperinger, som for eksempel 1930-tallets Nasjonal Samling. Organisasjonen betrakter Adolf Hitler som en «frelser» og som «Europas redningsmann», og hyller den innsatsen som ble gjort i Waffen-SS under andre verdenskrig. De omtaler Quisling som «Norges siste patriotiske regjeringssjef som hadde det norske folks langsiktige eksistens for øye.» og ønsker å se et nytt Nasjonal Samling oppstå.Organisasjonen legger betydelig vekt på argumentet om å verne den hvite rasen mot utryddelse grunnet økt innvandring av det de omtaler som «rasefremmede». Den etniske orienteringen, hvor forestillinger om at etniske grupper må holdes «rene»
og oppfattelsen av kristendommen som et kulturelt fremmedelement, gjør at organisasjonen har visse germanistiske trekk tilsvarende den tidligere Völkisch-bevegelsen i mellomkrigstidens Tyskland.
Vigrid benekter vanlige fremstillinger av jødeutryddelsene under annen verdenskrig, og hevder både at antallet døde jøder er overdrevet og at de døde jødene ikke ble drept under et folkemord, men døde på grunn av den allierte bombingen. De mener at jødene utnyttet holocaust til å innkassere politisk og økonomisk støtte. De betegner derfor holocaust som «HoloCa$h» og USA som «Jew$A». De profilerer seg også som Palestina-venner på sine hjemmesider og kritiserer den israelske okkupasjonsmaktens handlinger i Palestina. Vigrid er dessuten sterkt imot jødedommen, svarte, homofile, menn de mener viser antydning til feminine trekk og kvinner med det de anser som maskuline trekk, som de omtaler som henholdsvis «femser» og «kvachoer».Vigrid oppga å være en organisasjon som tok avstand fra all bruk av offensiv vold. Til tross for dette hadde PST karakterisert ideologien til Vigrid som voldelig, og flere av medlemmene hadde vært involvert i grov voldskriminalitet. Flere ganger har tidligere Vigrid-medlemmer stått frem og fortalt sin historie om Vigrid der de bekreftet at våpen og dop ikke er uvanlig. De anbefalte også at medlemmene bevæpner seg innenfor lovens rammer.Vigrid har ved flere anledninger uttrykt sterk støtte til Sylvi Listhaug, og blant annet sammenlignet henne med valkyrien Brynhild, hyllet henne for å utvide Overtonvinduet «for invasjonsargumentasjon» så langt i deres retning at det har gjort at flere tørr å gi uttrykk for lignende meninger, slik som Resett og Alliansen, og uttrykt håp om at hun blir Norges neste statsminister. Vigrid har sagt at Listhaug er «den beste talspersonen Vigrid kunne hatt på Stortinget» og at de vil reise en statue til hennes ære. Listhaug har uttalt at hun «tar fullstendig avstand fra hatefulle grupper på Facebook, grusomme organisasjoner som Vigrid, og enkeltpersoner som sprer hat gjemt bak et tastatur.» Vigrid svarte med kritikk, men også å fortsette å vise støtte og at de vil «fortsatt se på deg som vår fremste representant på Stortinget i saker som har med Vern av det Norske Folk å gjøre.»
=== Stortingsliste i 2009 ===
Vigrid leverte en liste med 500 underskrifter til fylkeskommunen i Buskerud 18. desember 2008 for å stille til stortingsvalget 14. september 2009. Listen ble godkjent av valgstyret 27. mai 2009, da man hadde kontrollert at de 500 underskriverne har stemmerett i Buskerud ved stortingsvalget. De første personene på listen, som fikk 179 stemmer, var:
Thorgrim O. Bredesen (født 1980)
Tore Wilhelm Tvedt (født 23. mars 1943)I skolevalget oppnådde partiet 260 stemmer i Buskerud, med den prosentvis beste resultat på Ål skole, med i overkant av 10% av stemmene.
=== Stenging av nettside ===
2. november 2008 meldte SOS Rasismes Antinaziutvalg at de ved å kontakte det amerikanske selskapet som leier ut domeneplass til Vigrid, lyktes med å stenge ned nettsiden Vigrid.net. Domenenavnet vigrid.net var registrert av Vigrid i samarbeid med Stormfront. Vigrid fikk på nytt kontroll over domenet da de registrerte det hos registraren Tucows Domains Inc i 2001.
=== Nedleggelse i 2009 ===
17. november 2009 ble det meldt at Tore Tvedt legger ned sitt engasjement i organisasjonen og pensjonerer seg på grunn av sykdom.
=== Fortsettelse i 2013 ===
En radiodokumentar på NRK P3 høsten 2013 hevder at Vigrid fortsatt drives som før under ledelse av Tore Tvedt, dog sannsynligvis med svært få medlemmer.
I 2016 rapporterte NrK Telemark at: Tore Tvedt, ønsker dialog med skoler og politikere over hele landet for å bli en del av undervisninga. Men ingen vil snakke med ham.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
Internasjonalt nettsted
SOS Rasismes artikler om Vigrid
Dagbladets artikler om Vigrid
Aftenpostens artikler om Vigrid
NRKs artikler, radio- og nett TV om Vigrid | Vigrid er en norsk organisasjon som baserer sin ideologi på norrøn mytologi og raselære. Organisasjonen anser den norrøne guden Odin som universets skaper. | 9,324 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Musikkselskapet_Nordvegen | 2023-02-04 | Musikkselskapet Nordvegen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Rogaland'] | Musikkselskapet Nordvegen (MUNOR) er et selskap som sysselsetter og organiserer profesjonelle musikere i Nord-Rogaland. Selskapet holder til i Haugesund og tilbyr musikalske produkter med profesjonelle utøvere først og fremst fra det lokale musikklivet, men også ved bruk av eksterne musikere/kunstnere etter behov. Selskapet tilbyr tjenester til det offentlige og det frivillige kultur- og musikklivet innen musikkutøvelse og er arbeidsgiver for kammermusikkgruppa Munorensemblet. Musikkselskapet Nordvegen AS er eid av kommunene Karmøy, Haugesund, Tysvær, Bokn og Utsira samt Harald Hårfagre kammerorkester og Nord-Rogaland symfoniorkester. Rogaland Fylkeskommune er også en vesentlig bidragsyter til driften.
Munorensemblet består per 2020 av obo, 2 fioliner, cello og piano.
| Musikkselskapet Nordvegen (MUNOR) er et selskap som sysselsetter og organiserer profesjonelle musikere i Nord-Rogaland. Selskapet holder til i Haugesund og tilbyr musikalske produkter med profesjonelle utøvere først og fremst fra det lokale musikklivet, men også ved bruk av eksterne musikere/kunstnere etter behov. Selskapet tilbyr tjenester til det offentlige og det frivillige kultur- og musikklivet innen musikkutøvelse og er arbeidsgiver for kammermusikkgruppa Munorensemblet. Musikkselskapet Nordvegen AS er eid av kommunene Karmøy, Haugesund, Tysvær, Bokn og Utsira samt Harald Hårfagre kammerorkester og Nord-Rogaland symfoniorkester. Rogaland Fylkeskommune er også en vesentlig bidragsyter til driften.
Munorensemblet består per 2020 av obo, 2 fioliner, cello og piano.
== Kilder ==
Aadland, Tom Roger (2017). Munor:sampill. Haugesund: Munor forlag. ISBN 978-82-303-3663-2.
«MUNOR Musikkselskapet Nordvegen AS». Besøkt 21. februar 2020.
«Munor». www.facebook.com. Besøkt 21. februar 2020.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted | Musikkselskapet Nordvegen (MUNOR) er et selskap som sysselsetter og organiserer profesjonelle musikere i Nord-Rogaland. Selskapet holder til i Haugesund og tilbyr musikalske produkter med profesjonelle utøvere først og fremst fra det lokale musikklivet, men også ved bruk av eksterne musikere/kunstnere etter behov. | 9,325 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Chinoiserie | 2023-02-04 | Chinoiserie | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Billedkunst', 'Kategori:Design', 'Kategori:Kinesisk kultur', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stilarter'] | Chinoiserie er en stilform innen europeisk kunst. På norsk er det vanligvis kalt kineseri. Den brøt gjennom på 1600-tallet, og var preget av etterligning av kinesisk kunst, ofte nokså fantasifullt slik at avstanden mellom det europeiske kinabilde og realitetene i dag er nokså merkbare for kjennere.
| Chinoiserie er en stilform innen europeisk kunst. På norsk er det vanligvis kalt kineseri. Den brøt gjennom på 1600-tallet, og var preget av etterligning av kinesisk kunst, ofte nokså fantasifullt slik at avstanden mellom det europeiske kinabilde og realitetene i dag er nokså merkbare for kjennere.
== Historie ==
Chinoiserie ble en del av det europeiske kunstreportoir i den senere del av 1600-tallet. Jesuittpateren Athanasius Kirchers orientalske studier var viktig som inspirasjonskilde. Chinoiseriets populatitet toppet seg midt på 1700-tallet, da det ble tilpasset rokokkoens rammer av François Boucher. Stilen gikk av moten da neoklassisismen vant gjennom.
Chinoiseriet reflekteres utelukkende i europeisk dekorativ kunst, men også i arkitekturen.
== Kinesisk porselen ==
Fra Renessansen og frem til 1700-tallet forsøkte europeiske kunstnere å klare å nå opp det raffinement i sine porslensarbeider som man så i kinesisk porselen, men lyktes bare delvis. Direkte imitasjon av kinesiske design i fajanse tok til sent på 1600-tallet, og ble særlig synlig i tevarer, og toppet seg i en bølge av rokokkochoiniserie (ca. 1740-1770).
De første hint av porselenschinoiserie hadde dukket opp tidlig på 1600-tallet i de land som hadde særlig organiserte handelskompanier for handelen med Orienten; Holland og England, og noe senere også i Portugal. Tinnglasert keramikk fra Delft og andre nederlandske byer tok etter mønstre fra Ming-dynastiet. Etter at Johan Nieuhof publiserte en bok med 150 illustrasjoner i chinoiseriesjangeren tok det hele fart. Nå fulfte flere porselenprodusenter etter, som for eksempel i Meissen.
== Interiørdekorasjon ==
En rekke europeiske monarker, som kong Ludvig XV av Frankrike, var særlig positiv til chinoiserie, ettersom den stod seg vel til den europeiske rokokkostil. Hele værelser, for eksempel i Château de Chantilly, ble malt med chinoiseriekomposisjoner, og kunstnere som Antoine Watteau egnet seg til stilarten. Lystpaviljonger av kinesisk type dukket opp i formelle parterrer i palasser bygd i senbarokk eller rokokko i Tyskland og Russland, og i flisepaneler i Aranjuez nær Madrid. Hele kinesiske landsbyer ble bygd på Drottningholm i Sverige og i Tsarskoje Selo i Russland. Thomas Chippendales tebord og porselensskap av mahogny ble utsmykket i chinoiserie ca. 1753 – 70. Stilelementer fra det tidlige Qing-dynasti tilkom, og man fant også måter å benytte seg av impulser fra Tang-dynastiets stilarter.
En del av det som ble oppfattet som kinesiske impulser, var i virkeligheten inspirasjoner fra Japan.
Kineserier ble også populære i 1700-tallets og tidlig 1800-talls folkekunst i Norge. Ikke minst i Nord-Gudbrandsdalen finnes mange eksempler på det, der maleren Per Veggum malte mange slike motiver.
== Arkitektur og hageanlegg ==
Små pagoder dukket opp som pipehus eller i stor størrelse i hageanlegg. De kongelige hager i Kew har en storslagen hagepagode tegnat av arkitekten Sir William Chambers, og en kopi av den ble bygd i Münchens Englischer Garten.
== Litteratur ==
Emily Eerdmans: «The International Court Style: William & Mary and Queen Anne: 1689-1714, The Call of the Orient». I Classic English Design and Antiques: Period Styles and Furniture; The Hyde Park Antiques Collection. New York: Rizzoli International Publications, 2006 s. 22–25. ISBN 978-0-8478-2863-0.
Gu Zhengxiang: «Zum China-Bild des Zedlerschen Lexikons: Bibliographie der in seinen China-Artikeln besprochenen oder als Quellen genannten Werke». I: Stuttgarter Arbeiten zur Germanistik, Nr. 423. Stuttgart: Verlag Hans-Dieter Heinz, Akademischer Verlag 2004 [2005], s. 477-506. ISBN 3-88099-428-5.
Alain Gruber: Chinoiserie : der Einfluss Chinas auf die europäische Kunst, 17.-19.Jahrhundert – Ausstellung; Riggisberg, 6. Mai – 28. Oktober 1984 – Bern : Abegg Stiftung Bern, 1984.
Johannes Franz Hallinger: Das Ende der Chinoiserie : die Auflösung eines Phänomens der Kunst in der Zeit der Aufklärung, München : Scaneg, cop. 1996. (Beiträge zur Kunstwissenschaft ; Band 66)
Hugh Honour: Chinoiserie: The Vision of Cathay, London: John Murray, 1961
Martin Woesler: Zwischen Exotismus, Sinozentrismus und Chinoiserie, Européerie. 3. Aufl., überarb. und erw. Neuaufl. Bochum : Europäischer Universitäts-Verlag 2006 (Scripta Sinica, Bd. 6). ISBN 978-3-89966-107-1 / ISBN 3-89966-107-9
== Eksterne lenker ==
(en) Chinoiserie – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Chinoiserie i Highbeam Encyclopedia
(Getty Museum) "Imagining the Orient" exhibition, 2004-05.
«Chinoiserie Style Guide». British Galleries. Victoria and Albert Museum. Besøkt 17. juli 2007.
Example of Chinoiserie in French Style Harpsichord Arkivert 6. mars 2009 hos Wayback Machine.
Epoh Beech Uk Chinoiserie exponent | Chinoiserie er en stilform innen europeisk kunst. På norsk er det vanligvis kalt kineseri. | 9,326 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Voldemar_Jannsen | 2023-02-04 | Johann Voldemar Jannsen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1890', 'Kategori:Estiske forfattere', 'Kategori:Fødsler 16. mai', 'Kategori:Fødsler i 1819', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Pärnumaa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Johann Voldemar Jannsen (født 16. mai 1819 i Vana-Vändra i Pärnu fylke, død 13. juli 1890 i Tartu) var en estisk journalist og lyriker.
Han skrev teksten til Estlands nasjonalsang, Mu isamaa, mu õnn ja rõõm, og var far til dikteren Lydia Koidula. Som leder av organisasjonen som arrangerte den første landsdekkende sangfestivalen i Tartu i 1869, spilte Jannsen en viktig rolle i vekkelsen av estlendernes nasjonalfølelse. Han var blant annet første redaktør av den estiske avisen Postimees.
| Johann Voldemar Jannsen (født 16. mai 1819 i Vana-Vändra i Pärnu fylke, død 13. juli 1890 i Tartu) var en estisk journalist og lyriker.
Han skrev teksten til Estlands nasjonalsang, Mu isamaa, mu õnn ja rõõm, og var far til dikteren Lydia Koidula. Som leder av organisasjonen som arrangerte den første landsdekkende sangfestivalen i Tartu i 1869, spilte Jannsen en viktig rolle i vekkelsen av estlendernes nasjonalfølelse. Han var blant annet første redaktør av den estiske avisen Postimees.
== Referanser == | Johann Voldemar Jannsen (født 16. mai 1819 i Vana-Vändra i Pärnu fylke, død 13. | 9,327 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erlend_Stenberg | 2023-02-04 | Erlend Stenberg | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Nest-Sotra', 'Kategori:Fotballspillere for Tromsdalen UIL', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Harstad kommune'] | Erlend Kjetil Stenberg (født 23. januar 1984 i Harstad, Norge) er en norsk fotballspiller som spiller for Lokomotiv Tromsø. Stenberg har tidligere spilt for Harstad Idrettslag, Nest-Sotra Fotball, Fotballklubben Landsås og Tromsdalen Fotball. Han kom til TUIL foran 2007-sesongen og ble utnevnt til kaptein foran 2008-sesongen. Stenberg har 59 obligatoriske kamper og 5 mål for TUIL. Han har vært aktuell for både Tromsø IL og Bodø/Glimt, men er kaptein for TUIL også i 2009-sesongen. Ved siden av fotballen studerer han jus på Universitetet i Tromsø. Stenberg er nå ferdigutdannet, og fikk advokatbevilling den 20. februar 2014.
| Erlend Kjetil Stenberg (født 23. januar 1984 i Harstad, Norge) er en norsk fotballspiller som spiller for Lokomotiv Tromsø. Stenberg har tidligere spilt for Harstad Idrettslag, Nest-Sotra Fotball, Fotballklubben Landsås og Tromsdalen Fotball. Han kom til TUIL foran 2007-sesongen og ble utnevnt til kaptein foran 2008-sesongen. Stenberg har 59 obligatoriske kamper og 5 mål for TUIL. Han har vært aktuell for både Tromsø IL og Bodø/Glimt, men er kaptein for TUIL også i 2009-sesongen. Ved siden av fotballen studerer han jus på Universitetet i Tromsø. Stenberg er nå ferdigutdannet, og fikk advokatbevilling den 20. februar 2014.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Erlend Stenberg – Transfermarkt
Profil på TUIL.no | Erlend Kjetil Stenberg (født 23. januar 1984 i Harstad, Norge) er en norsk fotballspiller som spiller for Lokomotiv Tromsø. | 9,328 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karmsund_bru | 2023-02-04 | Karmsund bru | ['Kategori:1955 i Norge', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Broer åpnet i 1955', 'Kategori:Buebroer', 'Kategori:Referanser til Ev134', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veibroer i Rogaland', 'Kategori:Veier i Karmøy'] | Karmsund bru er en buebro på Europavei 134 som forbinder øyen Karmøy med fastlandsdelen av Karmøy kommune og Haugesund. Broen som går over Karmsundet, ble åpnet 22. oktober 1955, og er en av de få bue-/klinkete stålfagverksbroer i Norge. Broanlegget kan betegnes som et resultat av stor ingeniørkunst. Karmsund bru ble åpnet to år før den nær identiske «søsterbrua» Fredrikstad bru. Broen gjorde Haugalandet til «ett rike» ved at Karmøy fikk fastlandsforbindelse. Broens lengde er 691 meter, og største spenn er 184 meter. Seilingshøyden er 46 meter, og broen har i alt 37 spenn. Broen ble åpnet av daværende kronprins Olav.
De første fem årene var det bomstasjon på fastlandssiden, der også syklister ble avkrevd avgift. Fra februar 2009 ble det igjen innført bomavgift for passering av brua, denne gang for å finansiere Haugalandspakken. Karmsund bru betydde slutten for MF «Salhusfærgen» som i mange år hadde bundet ‘by og land sammen’. Fergen var svært liten, og det samme var motorkapasiteten, så når strømmen i Karmsundet var sterk, hadde fergen store problemer med å komme seg over.
| Karmsund bru er en buebro på Europavei 134 som forbinder øyen Karmøy med fastlandsdelen av Karmøy kommune og Haugesund. Broen som går over Karmsundet, ble åpnet 22. oktober 1955, og er en av de få bue-/klinkete stålfagverksbroer i Norge. Broanlegget kan betegnes som et resultat av stor ingeniørkunst. Karmsund bru ble åpnet to år før den nær identiske «søsterbrua» Fredrikstad bru. Broen gjorde Haugalandet til «ett rike» ved at Karmøy fikk fastlandsforbindelse. Broens lengde er 691 meter, og største spenn er 184 meter. Seilingshøyden er 46 meter, og broen har i alt 37 spenn. Broen ble åpnet av daværende kronprins Olav.
De første fem årene var det bomstasjon på fastlandssiden, der også syklister ble avkrevd avgift. Fra februar 2009 ble det igjen innført bomavgift for passering av brua, denne gang for å finansiere Haugalandspakken. Karmsund bru betydde slutten for MF «Salhusfærgen» som i mange år hadde bundet ‘by og land sammen’. Fergen var svært liten, og det samme var motorkapasiteten, så når strømmen i Karmsundet var sterk, hadde fergen store problemer med å komme seg over.
== Galleri ==
== Se også ==
Liste over broer i Norge
Liste over broer i Norge etter lengde
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Karmsundbrua – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Karmsund har flere betydninger | 9,329 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Bruce_Seldon | 2023-02-04 | Bruce Seldon | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Boksere fra USA', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tungvektsboksere'] | Bruce Samuel Seldon (født 30. januar 1967) er en amerikansk bokser og tidligere verdensmester i perioden 1995–1996. Han vant tittelen mot Tony Tucker i 1995 og tapte den året etter mot Mike Tyson. Det var etter denne kampen at Tupac Shakur ble skutt og drept i en bil.
| Bruce Samuel Seldon (født 30. januar 1967) er en amerikansk bokser og tidligere verdensmester i perioden 1995–1996. Han vant tittelen mot Tony Tucker i 1995 og tapte den året etter mot Mike Tyson. Det var etter denne kampen at Tupac Shakur ble skutt og drept i en bil.
== Karriere ==
Seldon hadde en suksessfull amatørkarriere med 20 seire og 4 tap. Han vant blant annet New Jersey Golden Gloves.
Seldon startet som profesjonell i 1988. Han var kjent som «The Atlantic City Express». Han vant 18 kamper på rad og slo deriblant tidligere mester Ossie Ocasio og tittelutfordrer Jose Ribalta.
Seldon gikk på sitt første tap i 1991 mot fremtidig verdensmester Oliver McCall. Han ledet på alle dommerkortene, men ble slått ned 3 ganger i canavasen i 9. runde og tapte. Enda verre gikk det i neste kamp da han ble slått ut i 1. runde av Riddick Bowe.
I 1995 fikk han noe overraskende sjansen til en tittelkamp. Motstander var Tony Tucker som tidligere hadde vært verdensmester inntil han tapte tittelen til Mike Tyson. Seldon vant på knockout etter at Tucker hadde blitt knocket ut for andre gang i karrieren. Selond forsvarte tittelen mot Joe Hipp, men tapte så tittelen da han ble knocket i 1. runde mot Mike Tyson i MGM Grand Arena i Las Vegas.
Seldon la opp etter tapet mot Tyson, men gjorde i 2004 et comebeck uten nevneverdig suksess.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Bruce Seldon – BoxRec | | fsted = Atlantic City, New Jersey | 9,330 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Toomas_Savi | 2023-02-04 | Toomas Savi | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Estiske politikere', 'Kategori:Fødsler 30. desember', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tartu', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Toomas Savi (født 30. desember 1942 i Tartu) er en estisk politiker. Han er medlem av Europaparlamentet for Eesti Reformierakond («Estlands reformparti»), som er en del av European Liberal Democrat and Reform Party.
Toomas Savi er utdannet lege. Han ble uteksaminert fra Universitetet i Tartu i 1970, og spesialiserte seg i idrettsfysiologi i 1975. Han har arbeidet både som praktiserende lege og som forsker.
Han ble politisk aktiv på slutten av 1980-årene. Fra 1989 til 2000 var han i flere perioder medlem av Tartus bystyre. Fra 1993 til 1995 var han viseordfører i Tartu. I 1994 ble han medlem av reformpartiet, og i 1995 ble han valgt inn i Estlands riksforsamling, Riigikogu, der han i to perioder var parlamentspresident. Fra 2003 til 2004 var Savi visepresident i Riigikogu og en observatør i Europaparlamentet. Våren 2004 ble han valgt inn i Europaparlamentet, der han ble partiets eneste representant.
Som idrettslege og ivrig sportsutøver var han i 1989 med på å grunnlegge Estlands Olympiske Komité, der han har vært visepresident siden 2008. Fra 1999 har han også vært president i Estlands skiforbund.
Savi ble i 1998 tildelt storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.
| Toomas Savi (født 30. desember 1942 i Tartu) er en estisk politiker. Han er medlem av Europaparlamentet for Eesti Reformierakond («Estlands reformparti»), som er en del av European Liberal Democrat and Reform Party.
Toomas Savi er utdannet lege. Han ble uteksaminert fra Universitetet i Tartu i 1970, og spesialiserte seg i idrettsfysiologi i 1975. Han har arbeidet både som praktiserende lege og som forsker.
Han ble politisk aktiv på slutten av 1980-årene. Fra 1989 til 2000 var han i flere perioder medlem av Tartus bystyre. Fra 1993 til 1995 var han viseordfører i Tartu. I 1994 ble han medlem av reformpartiet, og i 1995 ble han valgt inn i Estlands riksforsamling, Riigikogu, der han i to perioder var parlamentspresident. Fra 2003 til 2004 var Savi visepresident i Riigikogu og en observatør i Europaparlamentet. Våren 2004 ble han valgt inn i Europaparlamentet, der han ble partiets eneste representant.
Som idrettslege og ivrig sportsutøver var han i 1989 med på å grunnlegge Estlands Olympiske Komité, der han har vært visepresident siden 2008. Fra 1999 har han også vært president i Estlands skiforbund.
Savi ble i 1998 tildelt storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Toomas Savi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Toomas Savi hos Europaparlamentet | Toomas Savi (født 30. desember 1942 i Tartu) er en estisk politiker. | 9,331 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Donovan_Ruddock | 2023-02-04 | Donovan Ruddock | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske boksere', 'Kategori:Fødsler 21. desember', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Jamaicanere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tungvektsboksere'] | Donovan «Razor» Ruddock (født 21. desember 1963 på St. Catherine, Jamaica), er en canadisk profesjonell bokser som konkurrerte i tungvektsklassen. Ruddock var en lovende og fryktet bokser på begynnelsen av 1990-tallet. I hans amatørkarriere beseiret han blant annet briten Lennox Lewis. Han var best kjent for sin venstre uppercut som ble døpt «the smash».
Ruddock ble profesjonell i 1982, men i perioden frem til 1988 hadde han få kamper. Han vant 8 av sine 9 første kamper. Hans første tap kom overraskende mot en antatt dårligere bokser Dave Jaco. Ruddcok vant alle rundene før kampen ble stoppet i 9 runde da Ruddock hadde pusteproblemer. Doktoren fortale han etter kampen at karrieren sannsynligvis var over.
Ruddock gjorde comebeck og var erklært frisk i 1989. Han knuste tidligere verdensmester James Smith på knockout og gjorde sin mest overbevisende prestasjon da han knocket tidligere mester Michael Dokes ut i 4. runde med en brutal knockout. Ruddock var på dette tidspunktet kanskje den mest fryktede motstanderen i tungvektsdivisjonen. Gode boksere som Riddick Bowe, Evander Holyfield og Mike Tyson nektet å møte ham.
| Donovan «Razor» Ruddock (født 21. desember 1963 på St. Catherine, Jamaica), er en canadisk profesjonell bokser som konkurrerte i tungvektsklassen. Ruddock var en lovende og fryktet bokser på begynnelsen av 1990-tallet. I hans amatørkarriere beseiret han blant annet briten Lennox Lewis. Han var best kjent for sin venstre uppercut som ble døpt «the smash».
Ruddock ble profesjonell i 1982, men i perioden frem til 1988 hadde han få kamper. Han vant 8 av sine 9 første kamper. Hans første tap kom overraskende mot en antatt dårligere bokser Dave Jaco. Ruddcok vant alle rundene før kampen ble stoppet i 9 runde da Ruddock hadde pusteproblemer. Doktoren fortale han etter kampen at karrieren sannsynligvis var over.
Ruddock gjorde comebeck og var erklært frisk i 1989. Han knuste tidligere verdensmester James Smith på knockout og gjorde sin mest overbevisende prestasjon da han knocket tidligere mester Michael Dokes ut i 4. runde med en brutal knockout. Ruddock var på dette tidspunktet kanskje den mest fryktede motstanderen i tungvektsdivisjonen. Gode boksere som Riddick Bowe, Evander Holyfield og Mike Tyson nektet å møte ham.
== Razor Ruddock mot Mike Tyson ==
I 1991 kom partene til enighet og kampen mellom Tyson og Ruddock var et faktum. Tyson hadde året før mistet tittelen og vinneren av kampen ville sikre seg tittelkamp. Tyson var på dette tidspunkt rangert som nummer en mens Ruddock var nummer to.
Tyson åpnet aggressivt og bokset godt. Ruddock måtte i gulvet to ganger, men klarte begge gangene å komme seg opp og fortsette. I 6. runde bokset Ruddock sin beste runde i karrieren og landet flere store slag til ellevill begeistring for publikum. Tyson klarte imidlertid å henge i tauene og slapp med skrekken ut runden.
7. runde startet jevnt men Tyson landet en kavalkade av kombinasjoner og dommer Richard Steele stoppet kampen til stor fortvilelse for Ruddock og TV-kommentatorene. Ruddock krevde omkamp og fikk gjennomslag.
Etter den første kampen var spenningen stor for returoppgjøret. En rekke pressekonferanser var preget av stygg munnbruk der Tyson uttalte på fjernsyn at Ruddock var en transvestitt og at han ville gjøre ham til kjæresten sin. Ruddock på sin side lirte av seg at Tyson ikke eide dannelse og stil og at han ville få rundjuling i returkampen.
Omkampen ble bokset samme år var definetivt årets boksekamp. Begge bokserne tok mye juling og Ruddock ble slått i canavasen 2 ganger. Kampen var jevn og Ruddock vant flere runder. Etter 12 runder boksing kunne likevel Tyson heve armene og juble for enstemmig poengseier.
Ruddock lå ikke på latsiden etter tapet og signerte raskt en kamp mot en verdig og ubeseiret motstander i amerikaneren Phil Jackson. Ruddock imponerte og plukket gradvis Jackson i fra hverandre. i 7. runde ville ikke Jackson ha mer juling og trakk seg.
== Razor Ruddock mot Lennox Lewis ==
Etter at Mike Tyson ble dømt til fengselsstraff i 1992, var Razor Ruddock rangert som nummer to i verden, bak verdensmester Evander Holyfield og førsteutfordrer Riddick Bowe. Briten Lennox Lewis var rangert som nummer tre.
Det ble avgjort at Holyfield skulle forsvare tittelen mot Bowe, mens Ruddock og Lewis skulle kjempe om å møte vinneren, som igjen var tvunget til å forsvare tittelen innen 4 måneder. Kampen ble døpt «the fight for the right».
Kampen ble arrangert på Wembley i London med Razor Ruddock som klar favoritt. Lewis åpnet imidlertid svært bra og landet en høyre og Ruddock gikk i gulvet allerede etter halvannet minutt. Han overlevde 1. runde men klarte aldri å hente seg inn igjen. I 2. runde ble Ruddock liggende i canavasen. Karrieremessig falt han kraftig på rankinglistene og var ute av tittelbildet.
== Razor Ruddock mot Tommy Morrison ==
Etter tapet for Lewis bokset Ruddock kun få kamper mot ukjente boksere. I 1995 fikk han imidlertid en ny sjanse til å blande seg inn i toppen da han møtte en annen god og kjent bokser Tommy Morrison. Kampen ble bokset i Kansas City, Missouri. Ruddock dominerte fra start og landet en stor uppercut som sendte Morrison i canavasen i 1. runde. Lenge så det ut som om dommeren ville tre inn og stoppe kampen i fordel Ruddock, men Morrison kjempet seg tilbake og landet en heidundrene venstre hook i 6. runde. Ruddock kom seg overraskende på beina for å kunne fortsette. Ruddock klarte å holde seg på beina, men dommeren mente han hadde fått nok og avsluttet kampen til fordel Tommy Morrison. Avgjørelsen om å stoppe kampen var i ettertid gjenstand for stor diskusjon.
Hadde Ruddock vunnet mot Morrison, hadde han vunnet muligheten til å revansjere tapet mot Lennox Lewis.
== Karrieren over ==
Ruddock bokset bare halvhjertet videre mot ukjente motstandere før han la opp i 2001. Han vant alle sine kamper efter tapet mot Tommy Morrison. Mike Tyson har uttalt at den mest hardtslående bokseren han møtte i karrieren var Ruddock. Ruddock vil bli husket for sin brutale venstre og at han aldri klarte å vinne tittelen, til tross for at han var svært nær.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Donovan Ruddock – BoxRec | Donovan «Razor» Ruddock (født 21. desember 1963 på St. | 9,332 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Halberstadt | 2023-02-04 | Halberstadt | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Sachsen-Anhalt', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Provinsen Sachsen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-01', 'Kategori:Tysklandstubber'] | Halberstadt er en Kreisstadt i Landkreis Harz i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt. Med sine 38 964 innbyggere (31. desember 2007) er det den femte største by i Sachsen-Anhalt.
Halberstadt ligger i det nordlige Harzvorland, ca. 20 km nordøst for Mittelgebirge i Harzen ved elvene Holtemme og Goldbach. I den nordlige del av byen ligger høydedraget Huy, mot øst ligger landskapet Magdeburger Börde og mot syd Spiegelsberge, Thekenberge og Klusberge.
| Halberstadt er en Kreisstadt i Landkreis Harz i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt. Med sine 38 964 innbyggere (31. desember 2007) er det den femte største by i Sachsen-Anhalt.
Halberstadt ligger i det nordlige Harzvorland, ca. 20 km nordøst for Mittelgebirge i Harzen ved elvene Holtemme og Goldbach. I den nordlige del av byen ligger høydedraget Huy, mot øst ligger landskapet Magdeburger Börde og mot syd Spiegelsberge, Thekenberge og Klusberge.
== Bilder ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Halberstadt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Halberstadt – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Halberstadt er en Kreisstadt i Landkreis Harz i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt. Med sine 38 964 innbyggere (31. | 9,333 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Lam | 2023-02-04 | Erik Lam | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske monarker', 'Kategori:Dødsfall i 1146', 'Kategori:Fødsler på 1100-tallet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Erik Lam eller Erik III av Danmark (født ca. 1120, død 27. august 1146) var konge av Danmark fra 1137 til 1146. Han var sønn av høvdingen Håkon Jyde eller Håkon Nordmann og kong Erik Eiegods datter Ragnhild Eriksdatter, samt at han var nevø av sin forgjenger Erik Emune.
Ved Erik Emunes død var hans sønn, Svein Grathe, mindreårig. Det samme var Magnus den sterkes sønn, Knut. Og endelig var Knud Lavards sønn Valdemar kun seks år. Disse tre arvingene ble senere kjent som Svein, Knut og Valdemar som delte landet mellom seg. Erik Lam var således det eneste kongsemne som var i myndig alder.
Erik Lam hadde stått ved Erik Emunes side under slaget ved Fodevig, og det har også blitt hevdet at det var ham som slo Magnus den sterke i hjel. Saxo Grammaticus forteller at den jyske stormannen Sorte Plov og hans kampanjer, som i 1137 slo Erik Emune i hjel på Urnehoved Ting i Sønderjylland, forsøkte å få Valdemar utlevert og således tvinge igjennom en form for arvefølge, men hans mor Ingeborg sa nei. Erik Lam ble valgt da det ikke fantes andre kongsemner som var gamle nok eller befant seg i Danmark.
Det lyktes Erik å få til et godt samarbeid med kirken som han skjenket rike gaver og privilegier. For eksempel fikk munkene ved Skt. Peders Kloster i Næstved enerett på torghandel i tillegg til at munkene ved Skt. Knuds Kloster i Odense fikk store pengegaver. Kong Erik sørget for å få Danmark styrt ved embetsmenn plassert rundt om i riket. Men i 1139 begynte problemene å melde seg. Olav Haraldsson, Harald Kesjas eneste overlevende sønn, og som i begynnelsen var mindreåring, gjorde opprør fra sin maktbase i Skåne. Det lyktes Olav å bli gjort til konge av landene i Skåne, og fordrev erkebiskop Assers etterfølger Eskil. Olav herjet på Sjælland og Erik tok kampen opp, men først i 1143 lyktes det Erik Lam å få bukt med Olav, som ble drept i slaget ved Glumstrup (Glumstorp) i nærheten av Helsingborg i Skåne.
I 1146 fikk Erik Lam en alvorlig febersykdom og som den eneste konge i Danmarks historie abdiserte han frivillig og uten ytre press. Han endte sitt liv i Skt. Knuds Kloster i Odense hvor han døde samme år.
Erik Lam var gift med Luitgard eller Lutgard av Salzwedel, datter av markgreve Rudolf av Salzwedel, og i henhold til Saxo ektet han «den bremiske erkebiskop Hartvigs søster, som ganske vist var en høybåren kvinne, men som mer utmerket seg ved fornem slekt enn ved sin kyskhet». De fikk ingen barn, men han etterlot seg en frillesønn ved navn Magnus som senere ble en av Valdemar den stores motstandere.
Erik var den første danske konge som synes å ha vært meget påvirket av tysk kultur. Han tilbrakte den mest av sine unge år blant tyske riddere. Også hans hustru var tysk. Danmark synes å ha vært et stabilt og samlet land i løpet av hans kongedømme. De samtidige kildene synes å sette ham høyt, men samme kildene er uenig om hans personlighet. Han blir stundom portrettert som en passiv og ubesluttsom konge, andre ganger som en ivrig og modig kriger. Det var ikke hans sykdom som var årsaken til hans tilnavn, Lam, som kan tolkes som veik og svak, men som en senere skribent, Sven Aggesen, på 1180-tallet skriver: det var en «honningmild blidhed i hans væsen».
| Erik Lam eller Erik III av Danmark (født ca. 1120, død 27. august 1146) var konge av Danmark fra 1137 til 1146. Han var sønn av høvdingen Håkon Jyde eller Håkon Nordmann og kong Erik Eiegods datter Ragnhild Eriksdatter, samt at han var nevø av sin forgjenger Erik Emune.
Ved Erik Emunes død var hans sønn, Svein Grathe, mindreårig. Det samme var Magnus den sterkes sønn, Knut. Og endelig var Knud Lavards sønn Valdemar kun seks år. Disse tre arvingene ble senere kjent som Svein, Knut og Valdemar som delte landet mellom seg. Erik Lam var således det eneste kongsemne som var i myndig alder.
Erik Lam hadde stått ved Erik Emunes side under slaget ved Fodevig, og det har også blitt hevdet at det var ham som slo Magnus den sterke i hjel. Saxo Grammaticus forteller at den jyske stormannen Sorte Plov og hans kampanjer, som i 1137 slo Erik Emune i hjel på Urnehoved Ting i Sønderjylland, forsøkte å få Valdemar utlevert og således tvinge igjennom en form for arvefølge, men hans mor Ingeborg sa nei. Erik Lam ble valgt da det ikke fantes andre kongsemner som var gamle nok eller befant seg i Danmark.
Det lyktes Erik å få til et godt samarbeid med kirken som han skjenket rike gaver og privilegier. For eksempel fikk munkene ved Skt. Peders Kloster i Næstved enerett på torghandel i tillegg til at munkene ved Skt. Knuds Kloster i Odense fikk store pengegaver. Kong Erik sørget for å få Danmark styrt ved embetsmenn plassert rundt om i riket. Men i 1139 begynte problemene å melde seg. Olav Haraldsson, Harald Kesjas eneste overlevende sønn, og som i begynnelsen var mindreåring, gjorde opprør fra sin maktbase i Skåne. Det lyktes Olav å bli gjort til konge av landene i Skåne, og fordrev erkebiskop Assers etterfølger Eskil. Olav herjet på Sjælland og Erik tok kampen opp, men først i 1143 lyktes det Erik Lam å få bukt med Olav, som ble drept i slaget ved Glumstrup (Glumstorp) i nærheten av Helsingborg i Skåne.
I 1146 fikk Erik Lam en alvorlig febersykdom og som den eneste konge i Danmarks historie abdiserte han frivillig og uten ytre press. Han endte sitt liv i Skt. Knuds Kloster i Odense hvor han døde samme år.
Erik Lam var gift med Luitgard eller Lutgard av Salzwedel, datter av markgreve Rudolf av Salzwedel, og i henhold til Saxo ektet han «den bremiske erkebiskop Hartvigs søster, som ganske vist var en høybåren kvinne, men som mer utmerket seg ved fornem slekt enn ved sin kyskhet». De fikk ingen barn, men han etterlot seg en frillesønn ved navn Magnus som senere ble en av Valdemar den stores motstandere.
Erik var den første danske konge som synes å ha vært meget påvirket av tysk kultur. Han tilbrakte den mest av sine unge år blant tyske riddere. Også hans hustru var tysk. Danmark synes å ha vært et stabilt og samlet land i løpet av hans kongedømme. De samtidige kildene synes å sette ham høyt, men samme kildene er uenig om hans personlighet. Han blir stundom portrettert som en passiv og ubesluttsom konge, andre ganger som en ivrig og modig kriger. Det var ikke hans sykdom som var årsaken til hans tilnavn, Lam, som kan tolkes som veik og svak, men som en senere skribent, Sven Aggesen, på 1180-tallet skriver: det var en «honningmild blidhed i hans væsen».
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kongerekken hos Kongehuset.dk
Danmarks krønike på Heimskringla
Biografi om Erik Lam på aerenlund.dk | Erik Lam eller Erik III av Danmark (født ca. 1120, død 27. | 9,334 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Phil_Jackson_(bokser) | 2023-02-04 | Phil Jackson (bokser) | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Boksere fra USA', 'Kategori:Fødsler 11. mai', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Miami', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Phil Jackson (født 11. mai 1964 i Miami i Florida) er en profesjonell amerikansk tungvektsbokser. Han er kjent for sine møter med Razor Ruddock, Vladimir Klitsjko og som tittelutfordrer mot Lennox Lewis i 1994.
Som amatør representerte han som reserve USA under Sommer-OL 1988 i Seoul i Sør-Korea.
Jackson ble profesjonell bokser samme år og vant 25 strake seire, hvorav 24 på knockout. Han var fryktet og ubeseiret da han gikk på sitt første tap mot canadieren Razor Ruddock. Jackson ble knocket i gulvet i 3 og 4 runde, men bet seg fast. Han trakk seg efter å ha fått mye juling efter 7. runde. Kritikerne mente efter kampen at han ikke hadde hjertet med seg for sporten og at det var en uverdig utgang på en kamp der seier ville gitt store muligheter.
Jackson fikk imidlertid summet seg og vant 5 strake seire på knockout mot middelmådige boksere.
| Phil Jackson (født 11. mai 1964 i Miami i Florida) er en profesjonell amerikansk tungvektsbokser. Han er kjent for sine møter med Razor Ruddock, Vladimir Klitsjko og som tittelutfordrer mot Lennox Lewis i 1994.
Som amatør representerte han som reserve USA under Sommer-OL 1988 i Seoul i Sør-Korea.
Jackson ble profesjonell bokser samme år og vant 25 strake seire, hvorav 24 på knockout. Han var fryktet og ubeseiret da han gikk på sitt første tap mot canadieren Razor Ruddock. Jackson ble knocket i gulvet i 3 og 4 runde, men bet seg fast. Han trakk seg efter å ha fått mye juling efter 7. runde. Kritikerne mente efter kampen at han ikke hadde hjertet med seg for sporten og at det var en uverdig utgang på en kamp der seier ville gitt store muligheter.
Jackson fikk imidlertid summet seg og vant 5 strake seire på knockout mot middelmådige boksere.
== Tittelkamp Jackson vs Lewis ==
I 1994 fikk han noe overraskende tittelkamp mot briten Lennox Lewis. Lewis var storfavoritt i det som var hans 3. tittelforsvar av WBC-tittelen. Lewis dominerte fra start i Atlantic City, og knocket Jackson i gulvet allerede efter ett minutt. Jackson fikk imidlertid summet seg og tok mye juling gjennom de neste rundene.
Helt frem til 6. runde så det ut til å dreie seg om tid før Lewis ville vinne, men akkurat da landet Jackson en venstre hook og fulgte opp med gode kombinasoner. Lewis var imidlertid aldri skikkelig skadet og innhentet seg i 7. runde. I 8. runde falt avgjørelsen og kampen ble stoppet av dommeren da Jackson var nede for 3. gang.
Selv om Jackson verken vant eller overbeviste, viste han stort mot gjennom hele kampen.
== Karrieren videre ==
Jackson tapte siden mange kamper. han tapte blant annet mot kjente boksere som Vladimir Klitsjko, Brian Nielsen,Larry Donald og Chris Byrd før han overraskende slo landsmannen Alex Stewart på poeng i 1998. Samme år la han hanskene på hyllen etter å ha blitt slått ut efter 23 sekunder mot ukjente Dominick Guinn. Jackson avsluttet karrieren med 44 seire og 13 tap.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Phil Jackson – BoxRec | Phil Jackson (født 11. mai 1964 i Miami i Florida) er en profesjonell amerikansk tungvektsbokser. | 9,335 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dubai | 2023-02-04 | Dubai | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:25°N', 'Kategori:55°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Emiratet Dubai', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart'] | Dubai (arabisk دبي) er et emirat i den føderale republikken De forente arabiske emirater. Storbyen Dubai er den største byen i emiratet. Dubai har størst befolkning av alle emiratene, men er etter areal det nest største etter Abu Dhabi som omfatter republikkens hovedstad og hovedsete for dens oljeindustri. Dubai har et areal på 4 114 km² og har 2 698 600 innbyggere (per 2016), hvorav mer enn 55% er indere og pakistanere, mens bare 15-17% er emiratarabere.
Dubai er et innholdsrikt emirat som ligger ved Persiabukta, med både sandørken, halvørken, landbruksareal, oaser. I tillegg til landområdet ved Persiabukta, tilhører også området Hatta i Hajarfjellene emiratet.
Dubai har store hoteller (blant annet Burj al Arab, verdens største kunstige slalåmbakke (Ski Dubai), verdens største samling kunstige øyer (The World), en av verdens største fornøyelsesparker (Dubailand) og verdens høyeste skyskraper (Burj Khalifa). Det finnes en norsk sjømannskirke i Dubai.Dubai ligger ved Persiabukta, og ble etablert i middelalderen først i bydelen Jumeirah, deretter som Zana – et sted for perledykking og handel rundt munningen av Dubai Creek, en 10 km lang, periodisk elv.
| Dubai (arabisk دبي) er et emirat i den føderale republikken De forente arabiske emirater. Storbyen Dubai er den største byen i emiratet. Dubai har størst befolkning av alle emiratene, men er etter areal det nest største etter Abu Dhabi som omfatter republikkens hovedstad og hovedsete for dens oljeindustri. Dubai har et areal på 4 114 km² og har 2 698 600 innbyggere (per 2016), hvorav mer enn 55% er indere og pakistanere, mens bare 15-17% er emiratarabere.
Dubai er et innholdsrikt emirat som ligger ved Persiabukta, med både sandørken, halvørken, landbruksareal, oaser. I tillegg til landområdet ved Persiabukta, tilhører også området Hatta i Hajarfjellene emiratet.
Dubai har store hoteller (blant annet Burj al Arab, verdens største kunstige slalåmbakke (Ski Dubai), verdens største samling kunstige øyer (The World), en av verdens største fornøyelsesparker (Dubailand) og verdens høyeste skyskraper (Burj Khalifa). Det finnes en norsk sjømannskirke i Dubai.Dubai ligger ved Persiabukta, og ble etablert i middelalderen først i bydelen Jumeirah, deretter som Zana – et sted for perledykking og handel rundt munningen av Dubai Creek, en 10 km lang, periodisk elv.
== Økonomi ==
I motsetning til de fleste andre Gulf-stater er ikke økonomien til Dubai drevet på olje. Kun 3 % av økonomien er knyttet opp til oljeutvinning og naturgass. Dubai har kun 2 % av De forente arabiske emiratenes gassreserver og emiratets oljeutvinning, som i dag utgjør ca. 240 000 fat per dag, er forventet å være tømt innen 20 år. Mange oljerelaterte selskaper har sine Midtøsten-kontorer her, deriblant Seadrill notert på Oslo Børs
Dubais økonomi er drevet av handel, finansielle tjenester og turisme. Handelen har lang tradisjon i Dubai som viktig havn for vestlige produsenter. I dag er den kunstige havnen, Jebel Ali, som ble bygget på 1970-tallet den største menneskeskapte havnen i verden. Dubai er i ferd med å bli et regionalt senter for IT og finans gjennom såkalte spesialiserte "free zones" som Dubai Financial Centre, Dubai Media City og Dubai Internet City. Storsatsingen på turisme gjennom gigantprosjekter som Atlantis og Dubailand fører til at turisme blir en stadig viktigere inntektskilde.
Dubai Internet City sammen med Dubai Media City som utgjør TECOM (Dubai Technology, Electronic commerce and Media Free Zone Authority) har vært en av emiratets store suksesser i stegene mot å bli en moderne, service-basert økonomi. TECOM har tiltrukket seg internasjonale selskaper som EMC Corporation, Oracle, Microsoft og IBM.
Dubai Financial Market (DFM) ble etablert i mars 2000 som et annenhåndsmarked for handel i derivater og obligasjoner, både lokale og internasjonale. I fjerde kvartal 2006 stod handelsvolumet på omtrent 400 milliarder aksjer verdt omtrent 95 milliarder amerikanske dollar.
Myndighetenes beslutning om å omgjøre økonomien til en handels-basert fremfor en olje-avhengig økonomi har gjort eiendom mer verdifullt, en nesten dramatisk vekst sådan fra 2004 til 2006. Dubai har sett en tilnærmet eksplosjon i byggebransjen. Gigantprosjekter igangsatt av private selskaper som Emaar Properties og offentlige selskaper som Nakheel har ledet til byggingen av flere av verdens høyeste skyskrapere som Emirates Towers, Burj Khalifa og Pentominium og verdens eneste 7-stjerners hotell Burj Al Arab. Burj Khalifa (opprinnelig kjent som Burj Dubai) er verdens høyeste skyskraper med sine 828 meter ved åpningen i 2010.
En økonomisk krise rammet Dubai (spesielt eiendomsmarkedet) i 2009.
== Klima ==
== Transport og infrastruktur ==
Som et resultat av den sterke veksten de siste 5 årene er de tidligere overdimensjonerte veiene blitt en begrensning. Treg trafikk er blitt et stort problem, og de mange pendlerne bruker nå opp til 2 timer på strekninger de før brukte 30 minutter på (Sharjah – Dubai). Hovedveien, som knytter den ene enden av Dubai med den andre, er den kjente Sheikh Zayed Road (SZR) og er sammen med Al Garhoud-broen de verst rammede trafikkelementene. For å løse dette problemet opprettet myndighetene RTA (Road and Transportation Authority) som fikk en blanko sjekk og stor myndighet for å løse byens transportproblemer. En lang rekke tiltak og prosjekter er blitt igangsatt; blant annet veiskatten Salik som ble innført i juli 2007 på nettopp SZR og Al Garhoud-broen.Dubai har et utbredt, men også for lite, nettverk av busser. Nettverket har 69 ruter og fraktet 90 millioner passasjerer i 2006. RTA annonserte i 2006 at ytterligere 620 busser vil bli kjøpt inn for å supplere den eksisterende flåten av 170 toetasjes busser. Selv om det mest utbredte transportalternativet i Dubai er privatbil, har også byen en utbredt taxivirksomhet med svært lave priser.
Andre tiltak er introduksjonen av båtbusser som ble igangsatt i august 2007, utvidelsen av eksisterende veier, bygging av en rekke nye broer og ikke minst storstilt utbygging av kryss for å hindre flaskehalser og sikre fri flyt av trafikk på og av hovedveiene.
Dubai Metro åpnet høsten 2009 og har foreløpig 2 linjer og 47 stasjoner. Den røde linjen strekker seg fra Jebel Ali til Rashidiya, mens den grønne linjen går fra Depot Etisalat til Creek. Dubai internasjonale lufthavn er tilknyttet rød linje. større ekspansjonsplaner for Dubai Metro eksisterer, blant annet flere linjer og utvidelse av de eksisterende, men fremdrift og utforming er usikkert.
I november 2014 åpnet Dubai sin nye Al Sufouh-trikk. Trikken vil kjøres mellom Dubai Marina og Mall of Emirates.
Dubai har to internasjonale lufthavner. Dubai internasjonale lufthavn(DXB) befinner seg sentralt i Dubai og er blant verdens mest trafikkerte lufthavner. Dette kan tilskrives Dubais betydning, samt Emirates omfattende globale rutenett. Denne flyplassen utvides stadig, både trafikalt og kapasitetsmessig. Dubai World Central - Al Maktoum internasjonale lufthavn åpnet for frakttrafikk i 2010 og for passasjerflyvninger i 2013. Mens frakttrafikk er begynt å bli flyttet til Dubai World Central, er fasilitetene for passasjertrafikk foreløpig begrensede. Omfattende ekspansjonsplaner foreligger her for denne lufthavn som befinner seg i Jebel Ali området, men fremdriften er usikker, det er også uklart hvordan de to lufthavnene i et langtidsperspektiv vil fordele trafikken mellom seg. Flyplassene i Dubai ble mye brukt i forbindelse med krigene i Afghanistan og Irak, og [US Army] er ofte innom havnen i Jebel Ali med sine hangarskip, og man kan iblant treffe soldater på kafeer og restauranter på kveldstid. Dubai er også veldig mye brukt for skifting av crew til fartøyer i [Den arabiske gulf].
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(ar) Offisielt nettsted
(en) Emirate of Dubai – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) دبي – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Dubai Metro (på arabisk: مترو دبي) er en førerløs, helautomatisk metro i byen Dubai i De forente arabiske emirater. Den røde linjen åpnet i september 2009. | 9,336 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABFisterfjord%C2%BB_(1921) | 2023-02-04 | MS «Fisterfjord» (1921) | ['Kategori:1921 i Norge', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jøsenfjord Rutelag', 'Kategori:Motorskip', 'Kategori:Sjøfart i Ryfylke', 'Kategori:Skip bygget i Norge', 'Kategori:Skip fra 1921', 'Kategori:Skip sluttseilt 1970', 'Kategori:Stavanger havn'] | MS «Fisterfjord» var i perioden 1921-1970 en lokalrutebåt tilhørende AS Jøsenfjord Rutelag, Stavanger og gikk hele sin tid i selskapets lokalruter i Ryfylke.
| MS «Fisterfjord» var i perioden 1921-1970 en lokalrutebåt tilhørende AS Jøsenfjord Rutelag, Stavanger og gikk hele sin tid i selskapets lokalruter i Ryfylke.
== Historie ==
Juni 1921: Levert fra Hans Gravdal, Opsanger i Sunnhordland som lokalrutebåt «Fisterfjord» til AS Jøsenfjord / v. Magnus Kalheim, Stavanger. «Fisterfjord» ble benyttet i selskapets lokalruter mellom Stavanger og de sørøstlige Ryfylkefjordene. Skipper var Magnus Kalheim. I 1923 gikk «Fisterfjord» i ruten Stavanger-Tau-Alsvik-Kjøllevik-Vervik-Fiskå-Sør Skår-Nessa-Årdal inntil selskapets nyinnkjøpte dampbåt «Årdalsfjord» overtok denne ruten sommeren 1924. «Fisterfjord» ble da satt inn i ruten Stavanger-Sørvåg-Fister-Sandanger-Ølesund-Hundsnes-Hjelmeland-Skiftun-(tidvis Nesvik)-Tøtlandsvik-Vadla i Jøsenfjorden. Båten ble raskt populær blant de reisende på denne strekningen. Båten ble også utleid til ekstraturer, -den gikk bla. et par turer til Newcastle fullastet med bær fra Ryfylke et par sommere på tyvetallet. Som returlast hadde båten med kull. Den ble også leid ut til ekstraturer til Haugesund, Hardanger og Bergen i ulike anledninger.
1928: Ny motor montert: 2syl 2tev Wichmann 160-200bhk. Motoren var verdens første med hydraulisk reverserbart anlegg.
1932: Eierselskapet endret navn til AS Jøsenfjord Ruteselskap, Stavanger.
1934: Ombygd. Overbygget innebygget med «glassveranda» i full bredde på båtdekk. 98,4’ x 20,4’ x 9,4’ brt:142,13
1936: Ny motor montert: 4syl 2tev Wichmann 300bhk
Ca.1944: Opplagt ved Buøy i Stavanger mot slutten av krigen på grunn av manglende drivstoff.
1947: Eierselskapet endret navn til AS Jøsenfjord Rutelag, Stavanger.
1949: Ruten Stavanger-Hjelmeland-Vadla ble overtatt av selskapets nyombygde sjøbuss «Hjelmelandsfjord». «Fisterfjord» ble da satt inn i andre ruter. Samtidig overtok Knut Øye som skipper. Han sto ombord til han ble avløst i juni 1963 av Osvald Holmen.
1964: Om høsten ble «Fisterfjord» satt inn i ruten Stavanger-Tau-Årdal (der trafikken var synkende). Avløste tidvis også i andre ruter.
== Grunnstøting i Eidssund ==
15. september 1968: «Fisterfjord» grunnstøtte ved innløpet til Eidssund på Ombo på vei fra Stavanger til Jørstadvåg i rute. Båten sneiet borti en grunne da Eidssund skulle anløpes. Skroget fikk lekkasjer i natene mellom bordene. Pumpene klarte ikke å holde båten flytende og den sank på grunt vann ved kai i Eidssund. Besetningen på syv og de fire-fem passasjerene ombord kunne gå tørrskodd i land. De få passasjerene som skulle fulgt med videre til Jørstadvåg, ble fraktet dit med bil. «Fisterfjord» ble snart hevet, reparert og satt i fart igjen. Den gikk etterhvert mye i rute Stavanger-Foreneset-Erfjord.
== Brann på Foreneset ==
16. februar 1970: «Fisterfjord» overnattet ved Foreneset i Suldal for å gå ruten til Stavanger neste dag, da brann brøt ut i maskinrommet ca. kl.22.30 om kvelden. Besetningen på syv reddet seg i land, og man fikk tak i en skøyte til å slepe den brennende båten vekk fra husene på kaien på Foreneset. Den ble liggende å brenne hele natten og brant helt ut. Ved besiktigelse ble det utbrente skroget kondemnert på stedet og overtatt av assurandøren.
1970: Vraket overtatt av Elias Engøy, Sandnes. Motor, propell og diverse demontert og solgt. Vraket ble så midlertidig tettet og hevet.
1. mai 1970: Vraket slept til Nedstrandsfjorden av skøyten «Skarvøy» av Egersund, -og senket der.
15. september 1970: Slettet fra norsk register som kondemnert.
== Se også ==
AS Jøsenfjord Rutelag
== Kilder ==
Artikkel om AS Jøsenfjord Rutelag i bladet «Skipet» 2.1991 av Alf Johan Kristansen og Per Alsaker.
«Fjordabådane», Magnus Torgersen 1981
Trygve Eriksen jr.'s arkiv | Stavanger | 9,337 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Warriors_of_the_World | 2023-02-04 | Warriors of the World | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Manowar-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2002'] | Warriors of the World er det niende studioalbumet til det amerikanske Heavy Metal bandet Manowar. Det kom ut i 2002. Albumet inneholder flere coverlåter, «Nessun Dorma» og «An American Trilogy», mest kjent fra Elvis Presleys versjon.
| Warriors of the World er det niende studioalbumet til det amerikanske Heavy Metal bandet Manowar. Det kom ut i 2002. Albumet inneholder flere coverlåter, «Nessun Dorma» og «An American Trilogy», mest kjent fra Elvis Presleys versjon.
== Sporliste ==
«Call to Arms» – 5:29
«The Fight for Freedom» – 4:26
«Nessun Dorma» – 3:29
«Valhalla» – 0:32
«Swords in the Wind» – 5:10
«An American Trilogy» – 4:20
«The March» – 3:56
«Warriors of the World United» – 5:56
«Hand of Doom» – 5:49
«House of Death» – 4:19
«Fight Until We Die» – 4:00
== Eksterne lenker ==
(en) Warriors of the World på Discogs
(en) Warriors of the World på MusicBrainz | Warriors of the World er det niende studioalbumet til det amerikanske Heavy Metal bandet Manowar. Det kom ut i 2002. | 9,338 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grus_(avis) | 2023-02-04 | Grus (avis) | ['Kategori:Aviser etablert i 2005', 'Kategori:Aviser nedlagt i 2009', 'Kategori:Gratisaviser i Troms', 'Kategori:Kultur i Tromsø'] | Grus var en gratis kulturavis for og av ungdom. Avisa kom, fra starten i 2005, ut i Tromsø og hadde et opplag på mellom 5000 og 13000. Den ble lagt ned i 2009.
Avisa ble distribuert i ei rekke nordnorske byer, men med hovedvekt på Troms og Finnmark. Ansvarlig redaktør var per 1. april 2009 Daniel Andersson. Grus Medieproduksjon ga ut avisa.
| Grus var en gratis kulturavis for og av ungdom. Avisa kom, fra starten i 2005, ut i Tromsø og hadde et opplag på mellom 5000 og 13000. Den ble lagt ned i 2009.
Avisa ble distribuert i ei rekke nordnorske byer, men med hovedvekt på Troms og Finnmark. Ansvarlig redaktør var per 1. april 2009 Daniel Andersson. Grus Medieproduksjon ga ut avisa.
== Referanser == | Grus var en gratis kulturavis for og av ungdom. Avisa kom, fra starten i 2005, ut i Tromsø og hadde et opplag på mellom 5000 og 13000. | 9,339 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Uddevallavarvet | 2023-02-04 | Uddevallavarvet | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Selskaper etablert i 1946', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1986', 'Kategori:Skipsverft', 'Kategori:Uddevalla kommune'] | Uddevallavarvet var et skipsverft i Uddevalla i Sverige. Verftet ble grunnlagt i 1946 av Gustaf B Thordén og nedlagt 1986. Grunnen til nedleggelsen var den svenske verftskrisen. Uddevallaverftet er kjent for levering av flere skip til norske rederier. Etter andre verdenskrig var det et stort behov for nybygninger til å erstatte flåten som gikk tapt under krigen.
Verftet ble bygget opp da et stort antall amerikanske skipsverft, bygget under andre verdenskrig, ble lagt ut for salg. Skipsreder Thordén kjøpte et tidligere skipsverft i Providence, Rhode Island som var blitt anlagt av industrimannen Henry J. Kaiser for å bygge Libertyskip. Verftet ble demontert og flyttet i sin helhet til Uddevalla i 1946. Allerede året etter kunne det første skipet sjøsettes. Uddevallaverftet ekspanderte raskt og ble etterhvert Bohusläns største arbeidsplass. I 1958 ble verftet utvidet for serieproduksjon av supertankere.
Norske skip bygget i Uddevalla (ufullstendig):
MS «Sunriver»
MS «Truth»
MS «Norse Variant» + 120 skip
| Uddevallavarvet var et skipsverft i Uddevalla i Sverige. Verftet ble grunnlagt i 1946 av Gustaf B Thordén og nedlagt 1986. Grunnen til nedleggelsen var den svenske verftskrisen. Uddevallaverftet er kjent for levering av flere skip til norske rederier. Etter andre verdenskrig var det et stort behov for nybygninger til å erstatte flåten som gikk tapt under krigen.
Verftet ble bygget opp da et stort antall amerikanske skipsverft, bygget under andre verdenskrig, ble lagt ut for salg. Skipsreder Thordén kjøpte et tidligere skipsverft i Providence, Rhode Island som var blitt anlagt av industrimannen Henry J. Kaiser for å bygge Libertyskip. Verftet ble demontert og flyttet i sin helhet til Uddevalla i 1946. Allerede året etter kunne det første skipet sjøsettes. Uddevallaverftet ekspanderte raskt og ble etterhvert Bohusläns største arbeidsplass. I 1958 ble verftet utvidet for serieproduksjon av supertankere.
Norske skip bygget i Uddevalla (ufullstendig):
MS «Sunriver»
MS «Truth»
MS «Norse Variant» + 120 skip
== Kilder ==
Informasjon om verftet finnes i den norske Familieboka som er et Wikipedilignende bokverk. | Uddevallavarvet var et skipsverft i Uddevalla i Sverige. Verftet ble grunnlagt i 1946 av Gustaf B Thordén og nedlagt 1986. | 9,340 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tor_Ivar_%C3%98stmoe | 2023-02-04 | Tor Ivar Østmoe | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 25. mai', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske oversettere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vitenskapelig ansatte ved Universitetet i Oslo'] | Tor Ivar Østmoe (født 25. mai 1970 i Trysil) er universitetslektor ved Universitetet i Oslo, hvor han for tiden underviser i både latin og klassisk retorikk, og dessuten jobber med sitt doktorgradsprosjekt. Han har gjort en rekke oversettelser til norsk og latin, blant annet Pondus og Nilus. Vita Pharaonis. Han har også skrevet Latin for gud og hvermann, som er en latinsk sitatbok for hverdagsbruk. I 2009 kom Klassisk talekunst en samling med greske og romerske taler i oversettelse. Østmoe redigerte boken i samarbeid med Gjert Vestrheim.
| Tor Ivar Østmoe (født 25. mai 1970 i Trysil) er universitetslektor ved Universitetet i Oslo, hvor han for tiden underviser i både latin og klassisk retorikk, og dessuten jobber med sitt doktorgradsprosjekt. Han har gjort en rekke oversettelser til norsk og latin, blant annet Pondus og Nilus. Vita Pharaonis. Han har også skrevet Latin for gud og hvermann, som er en latinsk sitatbok for hverdagsbruk. I 2009 kom Klassisk talekunst en samling med greske og romerske taler i oversettelse. Østmoe redigerte boken i samarbeid med Gjert Vestrheim.
== Bibliografi ==
Latin for gud og hvermann – Latine dis et hominibus, Kunnskapsforlaget, 2005
Klassisk talekunst, Vidarforlaget, 2009
== Referanser == | Tor Ivar Østmoe (født 25. mai 1970 i Trysil) er universitetslektor ved Universitetet i Oslo, hvor han for tiden underviser i både latin og klassisk retorikk, og dessuten jobber med sitt doktorgradsprosjekt. | 9,341 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5kon_V_Magnusson | 2023-02-04 | Håkon V Magnusson | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1319', 'Kategori:Fødselsdato ukjent', 'Kategori:Fødsler 10. april', 'Kategori:Fødsler i 1270', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra middelalderen', 'Kategori:Nordmenn fra norrøn tid', 'Kategori:Nordmenn på 1200-tallet', 'Kategori:Nordmenn på 1300-tallet', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Personer fra Tønsberg kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Håkon V Magnusson (norrønt: Hákon háleggr Magnússun) (1270–1319) var Norges konge mellom 1299 og 1319. Fra 1284 til 1299 var han hertug over Oslo, Oplandene, Færøyene, Ryfylke og Hjaltland med uinnskrenket rådevelde. Håkon er for øvrig kjent for byggingen av Akershus festning, Vardøhus festning og Båhus festning, og for at han gjorde Oslo til Norges rikshovedstad i 1314. Han ble omtalt som Hákon Háleggr (den høye) på norrønt (i Flateyjarbók), og Håkon Langben på dansk.
| Håkon V Magnusson (norrønt: Hákon háleggr Magnússun) (1270–1319) var Norges konge mellom 1299 og 1319. Fra 1284 til 1299 var han hertug over Oslo, Oplandene, Færøyene, Ryfylke og Hjaltland med uinnskrenket rådevelde. Håkon er for øvrig kjent for byggingen av Akershus festning, Vardøhus festning og Båhus festning, og for at han gjorde Oslo til Norges rikshovedstad i 1314. Han ble omtalt som Hákon Háleggr (den høye) på norrønt (i Flateyjarbók), og Håkon Langben på dansk.
== Biografi ==
Håkon var sønn av Magnus VI Haakonsson Lagabøte og Ingeborg Eriksdatter av Danmark. Magnus Lagabøte delte kongeriket mellom sine to sønner Eirik og Håkon. Erik som var eldst, ble konge i 1280, mens den yngre broren, Håkon, fikk hertugtittel allerede i 1273. Håkons hertugvelde var formynderstyrt fram til 1284 da den 14 år gamle Håkon fikk regjeringsmakt. Hertug Håkon utviklet Oslo betydelig. Det gamle Oslos sentrum ble utvidet på sørøstsida av Alna da fransiskanerne, etter invitasjon fra hertugen, etablerte kloster på sørøstsida av Alna, i skyggen av Ekebergskrenten. Visstnok skal det allerede ha ligget en kirke i området som Fransiskanerne overtok. Grunnsteinen til Akershus festning ble lagt noe senere på 1290-tallet.
Da broren, kong Eirik II Magnusson, døde og Håkon overtok kongemakten over hele Norgesveldet 1. november 1299, overtok Oslo som kongssete etter Bergen. I 1314 ble også det politiske tyngdepunktet flyttet til Oslo i og med at Håkon gav prosten i Mariakirken rikets segl til evig tid. Oslo var nå blitt Norgesveldets nye rikshovedstad. Sammen med dronning Eufemia av Rügen fikk han datteren Ingebjørg Håkonsdatter, født 1301, gift i 1312 med Erik Magnusson av Södermanland. Hans eldste datter, Agnes Håkonsdatter (1290–1319), var hans uekte barn som giftet seg i 1302 med lendmannen Havtore Jonsson til Sudrheim og Borregård (1275–1320), og deres to sønner Jon og Sigurd ble senere sentrale i norsk politikk.
Håkon regjerte landet til sin død på Tunsberghus 8. mai 1319. Han ble begravet i Mariakirken i Oslo. Graven er markert med en steinplate.
Med Håkon døde Sverre-ætten ut på mannssiden, og Eriks og Ingebjørgs sønn Magnus ble i 1319 konge både i Norge og Sverige.
== Gravsted ==
I 1624 ble Oslos befolkning tvangsflyttet til området rundt Akershus festning, og hus og kirker i gamle Oslo jevnet med jorden. Også Mariakirken ble brukt som steinbrudd, og først i 1868 ble det utgravd. Dessverre tok arkeologen bare vare på ett eneste fullstendig skjelett, i tillegg 19 kranier til de anatomiske samlingene i Kristiania universitet. 1961-63 pågikk nye utgravninger, og i murte hvelvgraver under kirkekoret fant man levningene etter kong Håkon, dronning Eufemia og hennes far kong Witzlav, som døde i Oslo i julen 1302 på besøk hos sin datter. De ble identifisert av dr.med. Per Holck ved aldersbestemmelse av tennene. Ett av kraniene stemte overens med kong Håkons alder, likeså ble dronning Eufemias hodeskalle identifisert. Det ble vurdert å gravlegge dem i Nidarosdomen, men i samråd med kong Olav ble levningene overført til slottskirken på Akerhus, festningen som kong Håkon selv lot bygge, der man mente at også Sigurd Jorsalfare lå. 29. september 1982 ble det holdt en seremoni på Akerhus slott, med kong Olav og kronprinsparet til stede.
== «Hellig Haakon» ==
Håkon V Magnusson så sin kongsgjerning i et kristent perspektiv. Han gikk til daglig enkelt kledd, ga strenge påbud til sine sysselmenn om rettferdig behandling av sine undersåtter og straffet strengt overgrep som ble begått. Han ga påbud om å lage overnattingssteder for pilegrimer på vei til Nidaros, stimulerte misjonsarbeidet og glemte aldri å regulere arbeidsfolkets lønninger. Han ga store gaver til kirkene og bygde Mariakirken i Oslo. Samtidig var han europeisk orientert, og særlig gjennom dronning Eufemia hadde hoffet nær kontakt med europeisk kultur- og åndsliv.
Det fortelles at hele Oslo sørget da han døde, og at det skal ha skjedd flere mirakler ved hans båre. I Mariakirken fantes et Håkons-alter, og det fortelles at kongen helt frem til reformasjonen ble holdt for å være hellig. Et diplom fra 1424 omtaler «de hellige Konger Magnus og Haakon» som lovgivere, og to andre forteller at Henrik Krummedike hadde skjenket gods til den hellige Håkons alter i Mariakirken i Oslo. Christian II søkte pave Leo X om at to helgener, «Hellig Eler og Hellig Hogen», ble kanonisert. Så sent som i 1521 ble Håkon V da beatifisert av Leo X, noe som innebar at paven tillot slik dyrkelse som tilkommer en helgen, men begrenset kun til den kirken hvor vedkommende er gravlagt. Leo X ga tillatelse til at kong Håkon ble skrinlagt i Mariakirken, og at kirkens prester holdt messe for ham og helligholdt hans dødsdag. I testamentet sitt påbød Håkon V selv at hans dødsdag skulle feires med almisser og mat til byens fattige. Dyrkelsen av ham opphørte etter reformasjonen i 1537.
At Håkon V Magnusson ble æret som helgen, ikke bare i Oslo og på Østlandet, men også utenlands, viser denne folkevisen:
Der kom Bud for Oslo ind
og ingen Mand dem kjende:
død var hellig Haakon Konning
Sankt Olaf Kongens Frende.
Død var hellig Haakon Konning
og Gud kaldte ham af dage:
han blev ført i Oslo ind,
i Mariekirke lagdes han i Graven.(Dansk håndskrift fra ca. 1560)
== Etterkommere ==
I en liste over oldsaker i Bergen Stift fra 1600-tallet nevnes at det i en forfallen og senere forsvunnet steinkirke på gården Qvale (Hvål) i Sogndal prestegjeld skulle ha vært en gravstein med en innskrift som anga den gravlagte som «tredie Mand fra hellig Kong Haagen». Beskrivelsen passet på Håkons datterdatters sønn, oldebarnet Håkon Jonssøn, som nettopp var eier av gården Hvaal. Kong Håkons datter Ingebjørg var i andre ekteskap gift med Knut Porse, hertug av Samsø, Halland og dansk Estland. De fikk sønnene Håkan og Knut, som begge døde i svartedøden, og datteren Birgitta, som giftet seg med Jon Havtoresson, Agnes Håkonsdatters sønn. De fikk blant andre sønnen Håkon Jonssøn (1345-91). Han skal dermed ha vært dattersønn av begge Håkons døtre, Ingebjørg og Agnes, og dermed «tredje mann fra kong Håkon» dobbelt opp.
Blant Håkons etterkommere var 4 x tippoldesønnen Knut Alvsson, som ble gravlagt i Mariakirken i Oslo flere år etter sin død.
== Stamtavle ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Utdypende artikkel på SNL
Digitalt fortalt: «Kong Haakon den femte» (manus og idé Tove Søreide, NDR) (besøkt 16. februar 2012) | Knut Magnusson V av Danmark (født ca. 1125, død 9. | 9,342 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Requiem_(fanzine) | 2023-02-04 | Requiem (fanzine) | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske publikasjoner'] | Requiem er en fanzine som ble startet i Bodø i 1982. Denne startet etter ett år å utgi kassetter og senere andre ting som diktsamlinger og avholde konserter. Fra 1986 til 1990 hadde selskapet tilhold i Oslo før det flyttet tilbake til Bodø hvor det stadig er aktiv.
| Requiem er en fanzine som ble startet i Bodø i 1982. Denne startet etter ett år å utgi kassetter og senere andre ting som diktsamlinger og avholde konserter. Fra 1986 til 1990 hadde selskapet tilhold i Oslo før det flyttet tilbake til Bodø hvor det stadig er aktiv.
== Eksterne lenker ==
Requiem Productions | Requiem er en fanzine som ble startet i Bodø i 1982. Denne startet etter ett år å utgi kassetter og senere andre ting som diktsamlinger og avholde konserter. | 9,343 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_golfspillere_med_flest_seire_p%C3%A5_Europatouren | 2023-02-04 | Liste over golfspillere med flest seire på Europatouren | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Golf', 'Kategori:Lister over sportsutøvere'] | Dette er en veiledende liste over golfere som har vunnet ti eller flere turneringer på Europatouren siden den ble etablert i 1972. Det er visse komplikasjoner med å sette opp en slik liste, og ulike publikasjoner opererer med flere forskjellige tall. Denne listen er basert på organisasjonen European Tours egne tall.
Listen er oppdatert per 17. juli 2016.
| Dette er en veiledende liste over golfere som har vunnet ti eller flere turneringer på Europatouren siden den ble etablert i 1972. Det er visse komplikasjoner med å sette opp en slik liste, og ulike publikasjoner opererer med flere forskjellige tall. Denne listen er basert på organisasjonen European Tours egne tall.
Listen er oppdatert per 17. juli 2016.
== Fotnoter ==
Europatouren oppjusterte i 2009 tallene til flere spillere. Blant annet ble seire i major-turneringer og WGC-turneringer i USA som tidligere ikke ble telt som seire på Europatouren, inkludert.Bernard Gallacher vant i tillegg en turnering i 1971. Denne er inkludert i en liste over hans seire på Europatourens offisielle nettsted ettersom resultater fra 1971 fra Europatourens forgjenger er opplastet dit. Europatouren ble offisielt opprettet i 1972, så den seieren er ikke inkludert her. | Dette er en veiledende liste over golfere som har vunnet ti eller flere turneringer på Europatouren siden den ble etablert i 1972. Det er visse komplikasjoner med å sette opp en slik liste, og ulike publikasjoner opererer med flere forskjellige tall. | 9,344 |
https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABTruth%C2%BB | 2023-02-04 | MS «Truth» | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske lasteskip', 'Kategori:Sjøfart i Agder', 'Kategori:Skip bygget i Sverige', 'Kategori:Skip fra 1956'] | MS «Truth» var et norsk stykkgodsskip med lasteevne 12 600 dødvekttonn. Skipet ble bygget ved Uddevallavarvet for Skjelbreds Rederi AS i Kristiansand.
| MS «Truth» var et norsk stykkgodsskip med lasteevne 12 600 dødvekttonn. Skipet ble bygget ved Uddevallavarvet for Skjelbreds Rederi AS i Kristiansand.
== Informasjon ==
Byggetidspunkt: 1956
Skipstype: Bygget som stykkgodsskip med midtskipsbygg og akterbyggSkipet gikk i atlanterhavsfart (USA-Europa) rundt 1960 og i stillehavsfart rundt 1965 (Oseania). Modell av skipet finnes på Sjøaspirantskolen i Randesund, Kristiansand.
MS «Truth» var i Norge sommeren 1960 og losset da korn fra California (USA) i en silo ved Vippetangen i Oslo. Deretter gikk det til Tou Mølle ved Stavanger og losset også der.
== Eksterne lenker ==
(en) MS «Truth» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen
(no) «M/S Truth». Lillesand sjømannsforening. Besøkt 27. januar 2019. | Kristiansand 1971 - 1973: Mogadishu1973 - 1976: Famagusta1976 - 1977: Limasol1977 - 1981: Pireus | 9,345 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Verftskrisen | 2023-02-04 | Verftskrisen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Skipsverft', 'Kategori:Snevre artikler', 'Kategori:Sveriges historie'] | Verftskrisen er en epoke i svensk næringsliv som har sammenheng med endrede behov for skipstonnasje i verdens handelsflåte fra rundt 1969. Sverige var storleverandør av skip, men mistet sine byggeoppdrag i denne perioden fordi skipene som ble bygget var for store for svenske verft. | Verftskrisen er en epoke i svensk næringsliv som har sammenheng med endrede behov for skipstonnasje i verdens handelsflåte fra rundt 1969. Sverige var storleverandør av skip, men mistet sine byggeoppdrag i denne perioden fordi skipene som ble bygget var for store for svenske verft. | Verftskrisen er en epoke i svensk næringsliv som har sammenheng med endrede behov for skipstonnasje i verdens handelsflåte fra rundt 1969. Sverige var storleverandør av skip, men mistet sine byggeoppdrag i denne perioden fordi skipene som ble bygget var for store for svenske verft. | 9,346 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Abel_av_Danmark | 2023-02-04 | Abel av Danmark | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Danske monarker', 'Kategori:Dødsfall i 1252', 'Kategori:Fødsler i 1218', 'Kategori:Hertuger av Slesvig', 'Kategori:Menn'] | Abel av Danmark (født 9. januar 1218, død 29. juni 1252) var konge av Danmark 1250–1252 og hertug av Slesvig 1232–1252.
Abel var den andre sønnen til kong Valdemar Seier og Berengária av Portugal, og hans brødre var Erik Plogpenning og Kristoffer. Han var gift med Mechtild av Holstein, datter av greve Adolf IV av Holstein i hennes første ekteskap – hun giftet siden med den svenske stormannen Birger jarl.
Abels kongedømme var det korteste til noen dansk monark.
| Abel av Danmark (født 9. januar 1218, død 29. juni 1252) var konge av Danmark 1250–1252 og hertug av Slesvig 1232–1252.
Abel var den andre sønnen til kong Valdemar Seier og Berengária av Portugal, og hans brødre var Erik Plogpenning og Kristoffer. Han var gift med Mechtild av Holstein, datter av greve Adolf IV av Holstein i hennes første ekteskap – hun giftet siden med den svenske stormannen Birger jarl.
Abels kongedømme var det korteste til noen dansk monark.
== Strid med broren ==
Straks hans far kong Valdemar Seier var død i 1241 havnet Abel i strid med sin eldre bror, kong Erik Plogpenning, da han forsøkte å frigjøre hertugdømmet Sønderjylland, det vil si Slesvig. Motsetningene ble enda vanskeligere da han i 1246 tok sine svogre, de holsteinske grevene i forsvar mot den danske konge, sin bror. I den mangeårige borgerkrigen herjet Abel så langt nord i Danmark som til byen Randers, som han lot brenne, og deretter dro han over på øya Fyn. Erik Plogpenning fikk slått tilbake året etter og overrasket Abels festning i Slesvig og tvang Abels unge datter til å flykte «uten så mye som et par sko på beina». Etter en ny kamp i 1250 ble han tvunget til å underkaste seg, og Abels søster Sophie forhandlet fram en fred mellom brødre.
== «Abel af navn, Kain af gavn» ==
Da Erik Plogpenning i all fortrolighet besøkte sin bror på hans borg ved fjorden Slien i Sør-Slesvig grep Abel anledningen til å ta kongen til fange og overlot ham til sin kammerherre Lave Gudmundsen og andre som drepte kongen ved å skjære av ham hodet. Liket ble dumpet i Slien. Abel ble utropt som konge av Danmark ved landstinget i Viborg den 1. november 1250. Her sverget Abel og 24 adelsmenn en offisiell ed, «dobbelt tolvter-ed», på at han ikke hadde noe å gjøre med mordet på kongen og var fullstendig uskyldig. Kammerherren ble dog aldri straffet, og folk flest hadde liten tro på den offisielle forklaringen: «Abel af navn, Kain af gavn», ble det sagt.
== Som konge av Danmark ==
Som Danmarks konge synes Abel å ha vært den mest dugelige av de tre brødrene selv om han hersket i kun ett og et halvt år. Han skaffet riket raskt fred og ro og utferdiget lov med dette for øye i 1251. Han forsøkte å fremme handelen ved å gi privilegier til hansabyene.
I 1252 fikk kong Abel høre at de nordfrisiske bøndene, de såkalte «strandfriserne», helt syd i Danmark, ledet av en Sicko Sjaerdema, nektet å betalte skatt. Abel samlet sammen hæren for å straffe dem. Straffaksjonen gikk ikke som forventet, kongens hær led nederlag, og da danskene flyktet ble Able drept av en hjulmaker ved navn Henner på Husumbro i nærheten av Ejdersted den 29. juni 1252.
== Ettermæle ==
Folk flest på denne tiden betraktet Abels raske død som Guds straffedom for brodermordet, og da Abels lik ble lagt til hvile i Schleswig domkirke ble det sagt at munkene hørte merkelige lyder om natten. De fryktet å gå inn i kirken da de mente at Abels syndige ånd vandret rundt. Av den grunn ble kongens lik tatt ut av kirken og lagt i en våt grav i nærheten av slottet Gottorp rett utenfor Slesvig. I henhold til folketroen skal Abel fortsatt spøke som «den vilda jakten» hvor en mann med svart ansikt på en hvit hest og med glødende hunder jakter over heiene og skogene i Slesvig. Den døde broren Erik Plogpenning ble derimot forsøkt æret som en martyr og helgen.Kronen gikk videre til Abels yngre bror Kristoffer som ble kronet til dansk konge på juledagen 1252 i Lunds domkyrka. At Abels sønn Valdemar ikke ble tatt med i betraktningen hadde sin årsak i at han satt som gissel hos erkebiskopen av Köln på denne tiden.
Abels etterkommere hersket som hertuger av Slesvig fram til 1375, ofte i allianse med sine slektninger i Holstein, og de var et konstant problem for den danske trone. Deres styre betydde til slutt delingen Friesland, Holstein, og det meste av Slesvig fra resten av Danmark.
Abels enke giftet seg i 1261 med den svenske stormannen Birger jarl og døde i 1288.
== Barn ==
Valdemar av Slesvig, død 1257
Erik av Slesvig, ca. 1240-1272
Sofia av Slesvig, ca. 1240-1284
Abel av Slesvig, 1252-1279
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Svenske Erikskrøniken i original omtaler Abels drap på broren | Abel av Danmark (født 9. januar 1218, død 29. | 9,347 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_W%C3%A6hler | 2023-02-04 | Thomas Wæhler | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Lyn Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Røa IL', 'Kategori:Fotballspillere for Skeid Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Strømsgodset TF', 'Kategori:Fødsler 28. juli', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Juniornorgesmestere i fotball', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Thomas Wæhler (født 28. juli 1973) er en norsk fotballspiller som spiller for Bærumsløkka. Han har tidligere spilt for Mjøndalen, Skeid, Bærum, Lyn og Strømsgodset.
Han spilte Tippeliga-fotball i perioden fra 1992-1993 og 1997-2001. Hans far, Tor Wæhler, og yngre brødre Kjetil Wæhler og Fredrik Brustad har alle gjort karriere som fotballspillere. Han er gift med Kristine Edner Wæhler, som har spilt fotball for Røa i en årrekke.
Før 2009-sesongen skrev Thomas Wæhler kontrakt med gamleklubben Mjøndalen for spill i 1. divisjon. Men etter bare tre måneder ble kontrakten avsluttet da den sportslige satsingen ikke lot seg kombinere med sivil jobb og familieliv.Wæhler ga seg som Skeidspiller etter 2009-sesongen og meldte overgang til Røa, hvor hans kone også spiller.
| Thomas Wæhler (født 28. juli 1973) er en norsk fotballspiller som spiller for Bærumsløkka. Han har tidligere spilt for Mjøndalen, Skeid, Bærum, Lyn og Strømsgodset.
Han spilte Tippeliga-fotball i perioden fra 1992-1993 og 1997-2001. Hans far, Tor Wæhler, og yngre brødre Kjetil Wæhler og Fredrik Brustad har alle gjort karriere som fotballspillere. Han er gift med Kristine Edner Wæhler, som har spilt fotball for Røa i en årrekke.
Før 2009-sesongen skrev Thomas Wæhler kontrakt med gamleklubben Mjøndalen for spill i 1. divisjon. Men etter bare tre måneder ble kontrakten avsluttet da den sportslige satsingen ikke lot seg kombinere med sivil jobb og familieliv.Wæhler ga seg som Skeidspiller etter 2009-sesongen og meldte overgang til Røa, hvor hans kone også spiller.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Thomas Wæhler – Transfermarkt
(en) Thomas Wæhler – Soccerway
(no) Thomas Wæhler – Norges Fotballforbund
(en) Thomas Wæhler – FBref
Profil på skeid.no | | draktnummer = | 9,348 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antonio_Caldara | 2023-02-04 | Antonio Caldara | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 28. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1736', 'Kategori:Fødsler i 1670', 'Kategori:Italienske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Operakomponister', 'Kategori:Personer fra Venezia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Antonio Caldara (født 1670 i Venezia, død 28. desember 1736 i Wien) var en italiensk cellist og komponist fra den venetianske senbarokken.
| Antonio Caldara (født 1670 i Venezia, død 28. desember 1736 i Wien) var en italiensk cellist og komponist fra den venetianske senbarokken.
== Liv og virke ==
Caldara fikk sin musikalske utdannelse hos Giovanni Legrenzi i Venezia.
Fra 1700 til 1707 var Caldara kapellmester i Mantova. I 1708 skrev han andre akt av operaen L'Atenaid for keiser Karl VI av Det tysk-romerske rike. Fra 1709 til 1716 var han ansatt i Roma og ble rundt 1716 utnevnt til første visekapellmester under Johann Joseph Fux ved det østerrikske hoffkapell i Wien. Her skapte han seg et solid ry med sine over 3400 verk, blant annet mer enn 80 operaer, mange med libretto av Metastasio. Dessuten 43 oratorier og rundt 150 messer. I tillegg serenader, kantater og sinfonias. Caldaras musikk utmerker seg med en stor melodirikdom.
Keiser Karl VI. dirigerte selv noen av Caldaras operaer. Musikken var en god blanding av italienske og tysk-østerrikske elementer og ble godt mottatt i Wien.
== Verk i utvalg ==
== Referanser ==
== Kilder ==
(de) Carl Ferdinand Pohl: «Caldara, Antonio». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 3, Duncker & Humblot, Leipzig 1876, s. 693–695.
(de) Erich Schenk: «Caldara, Antonio.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 3, Duncker & Humblot, Berlin 1957, ISBN 3-428-00184-2, s. 93 f. (digitalisering).
== Litteratur ==
(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Caldara, Antonio» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 852–853.
Ursula Kirkendale: Antonio Caldara: sein Leben und seine venezianisch-römischen Oratorien. Böhlau, Graz, Köln 1994, ISBN 978-3-205-08234-7.
Brian W. Pritchard: Antonio Caldara: essays on his life and times. Scolar Press, Aldershot 1987, ISBN 0-85967-720-6.
== Eksterne lenker ==
(en) Antonio Caldara – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Antonio Caldara på Internet Movie Database
(en) Antonio Caldara på Discogs
(en) Antonio Caldara på MusicBrainz
(en) Antonio Caldara på Spotify
(en) Antonio Caldara på Songkick
(en) Antonio Caldara på AllMusic
(de) Verk av og om Antonio Caldara i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Verk av og om Antonio Caldara i Deutsche Digitale Bibliothek
(de) Liste over sceneverk av Antonio Caldara på grunnlag av MGG på Operone
(it) Søk etter operaer av Antonio Caldara (oppslagsord i søkefeltet Autore: «Caldara Antonio») i Corago-databasen ved Universitetet i Bologna
(en) Fritt tilgjengelige noter av Antonio Caldara i International Music Score Library Project
(en) Fritt tilgjengelige noter av Antonio Caldara i Choral Public Domain Library (ChoralWiki) | Antonio Caldara (født 1670 i Venezia, død 28. desember 1736 i Wien) var en italiensk cellist og komponist fra den venetianske senbarokken. | 9,349 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agostino_Steffani | 2023-02-04 | Agostino Steffani | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 12. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1728', 'Kategori:Fødsler 25. juli', 'Kategori:Fødsler i 1654', 'Kategori:Italienske katolske biskoper', 'Kategori:Italienske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Treviso', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Agostino Steffani (født 25. juli 1654 i Castelfranco Veneto, død 12. februar 1728 i Frankfurt am Main) var en italiensk komponist, diplomat og katolsk ekklesiolog og titulærbiskop.
Steffani integrerte elementer fra fransk og tysk musikk i den italienske tonekunsten. Ved siden av operaer publiserte han framfor alt kammerduetter, disse var populære til langt inn på 1700-tallet. Verkene hans ble kopiert i et stort antall avskrifter, og mange kilder fra hans samtid lovpriser innsatsen han gjorde som musiker og dikter.
| Agostino Steffani (født 25. juli 1654 i Castelfranco Veneto, død 12. februar 1728 i Frankfurt am Main) var en italiensk komponist, diplomat og katolsk ekklesiolog og titulærbiskop.
Steffani integrerte elementer fra fransk og tysk musikk i den italienske tonekunsten. Ved siden av operaer publiserte han framfor alt kammerduetter, disse var populære til langt inn på 1700-tallet. Verkene hans ble kopiert i et stort antall avskrifter, og mange kilder fra hans samtid lovpriser innsatsen han gjorde som musiker og dikter.
== Verk i utvalg ==
Tassilone. Tragedia per Musica 1709, utgitt av Gerhard Croll i serien Denkmäler Rheinischer Musik
Alarico il Baltha, cioè l’Audace, Re de’ Gothi. Dramma per musica i tre akter (uroppført 18. januar 1687 i München)
Niobe, Regina di Tebe. Dramma per musica i tre akter (uroppført 1688 i München)
Enrico Leone, Dramma i tre akter (uroppført 30. januar 1689 ved åpningen av Hannover Hoffteater)
Stabat Mater for 6 sangere og 7 instrumentalister
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Agostino Steffani i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) «Agostino Steffani» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). | Agostino Steffani (født 25. juli 1654 i Castelfranco Veneto, død 12. | 9,350 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_S%C3%B8vik | 2023-02-04 | Anders Søvik | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Skeid Fotball', 'Kategori:Fødsler 23. juni', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Anders Søvik (født 23. juni 1974) er en norsk fotballmålvakt og lærer som spilte for Skeid fra 2004 til han la opp som spiller i 2007. Han har tidligere spilt for Kjelsås IL, Grei og Høybråten/Stovner.
Søvik kombinerer i 2009 jobben som lærer med en stilling som målvaktstrener for Skeid.
| Anders Søvik (født 23. juni 1974) er en norsk fotballmålvakt og lærer som spilte for Skeid fra 2004 til han la opp som spiller i 2007. Han har tidligere spilt for Kjelsås IL, Grei og Høybråten/Stovner.
Søvik kombinerer i 2009 jobben som lærer med en stilling som målvaktstrener for Skeid.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anders Søvik – Transfermarkt | Anders Søvik (født 23. juni 1974) er en norsk fotballmålvakt og lærer som spilte for Skeid fra 2004 til han la opp som spiller i 2007. | 9,351 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rutledal | 2023-02-04 | Rutledal | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Gulen', 'Kategori:Bygder i Vestland', 'Kategori:Fergesteder i Vestland'] | Rutledal er en bygd og fergested i Gulen kommune i Sogn og Fjordane. Bygden ligger på sørsiden av Sognefjorden, øst for Rutle og fylkesvei 57 krysser fjorden her med fergestrekningen Rutledal-Rysjedalsvika, mens fylkesvei 606 krysser fjorden med fergestrekningen Rutledal-Krakhella. Skjærene og holmene som kalles Rutletangane verner mot sjøen og stormen fra vest og nord. Gården Rutledal ligger omtrent 10 km nordøst for Gulen kirke i Eivindvik.
| Rutledal er en bygd og fergested i Gulen kommune i Sogn og Fjordane. Bygden ligger på sørsiden av Sognefjorden, øst for Rutle og fylkesvei 57 krysser fjorden her med fergestrekningen Rutledal-Rysjedalsvika, mens fylkesvei 606 krysser fjorden med fergestrekningen Rutledal-Krakhella. Skjærene og holmene som kalles Rutletangane verner mot sjøen og stormen fra vest og nord. Gården Rutledal ligger omtrent 10 km nordøst for Gulen kirke i Eivindvik.
== Navnet ==
Rutledal er først nevnt omkring 1350 og da skrevet Rutzladale. Skrivemåten betyr at navnet trolig er en genitivsform av Rutle og betyr Rutles dal. Det blir uttalt ru'ttledal og ble skrevet Røtledal i 1567 og 1603, Rutledall i 1611, Rutledalen i 1667, Rutledal i 1723.
== Historie ==
I 1938 ble det funnet en klebersteinsskål i en løetuft, og det viser at det er en gammel bosetning.Fra 1785 til 1868 var Rutledal poststasjon i postruten Bergen – Molde. Det ble da bygget vei gjennom Nordguldalen til Rutledal slik at de ridene «postkarlene» slukke kunne komme seg raskt frem. Veien hadde syv broer og den var ferdig i 1790. Veien har blitt omlagt og utbedret flere ganger. Fra Rutledal ble posten ført med båt over Sognefjorden.I 1916 ble det opprettet en postrute fra Rutledal til Sygnefest. Rutledal fikk rikstelefon i 1915 og brevhus i 1928. Fylkesbaatane har hatt rutestopp i Rutledal fra 1921. I 1959 ble det bygget vei til Brosvik. Den ble senere ført videre til Sygnefest, Rise og Dingja. I 2007 ble vegen ført helt fram fra Dingja til kommunesenteret Eivindvik.
I 1924 åpnet Sigvald Berntson Rutledal landhandel og som attåt næring fikk han ekspedisjon av rutebåtene. Han var gift med Aslaug HanstveitŪ. I tillegg til rollen som husmor og butikkdame ble Aslaug tilsatt som styrer av Rutledal brevhus da det ble åpnet. Butikken ble innredet i vestre del av deres bolighus.I årene 1940–45 under den andre verdenskrigen bygget tyskerne mange brakker og festningsverk i Rutledalen blant annet Torpedobatteriet ved Rutledal. Tyskerne bygget også veier i området som senere er bygget om til en bilvei. Rutledal har hatt rutebilforbindelse både med Brekke og Bergen. Mange bunkere og leirer er fortsatt igjen, og åpent for folk som vil sjå.
=== Rutledal Handelshus ===
Brynjulf Rutledal drev Rutledal Handelshus ved siden av et bruk i Rutledal. Handelshuset lå lagelig til ved sjøen og hadde et variert vareutvalg. Butikken ble også brukt av mange som kom sjøveien. Den ble stengt i 1986.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Kleiva, Ivar; Gulen i Gammal og ny tid, Gulen Kommune 1996,
== Eksterne lenker ==
Varehandel i Gulen – Rutledal
Handelsmann Sigvard Rutledal
Nrks fylkesleksikon «Fortet i Rutledal | Rutledal er en bygd og fergested i Gulen kommune i Sogn og Fjordane. Bygden ligger på sørsiden av Sognefjorden, øst for Rutle og fylkesvei 57 krysser fjorden her med fergestrekningen Rutledal-Rysjedalsvika, mens fylkesvei 606 krysser fjorden med fergestrekningen Rutledal-Krakhella. | 9,352 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ferjesambandet_Lavik%E2%80%93Oppedal | 2023-02-04 | Ferjesambandet Lavik–Oppedal | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fergesamband i Vestland', 'Kategori:Fergesamband på E39', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Samferdsel i Gulen', 'Kategori:Samferdsel i Høyanger', 'Kategori:Sider med kart'] | Lavik–Oppedal er et fergesamband på europavei 39 som krysser Sognefjorden fra Lavik i Høyanger kommune til Ytre Oppedal i Gulen kommune. Fergen tar 20 minutter og strekningen er 5,6 km lang. Det går 3 turer per time og retning. Sognefjorden er 1260 meter dyp her.
| Lavik–Oppedal er et fergesamband på europavei 39 som krysser Sognefjorden fra Lavik i Høyanger kommune til Ytre Oppedal i Gulen kommune. Fergen tar 20 minutter og strekningen er 5,6 km lang. Det går 3 turer per time og retning. Sognefjorden er 1260 meter dyp her.
== Historikk ==
Sambandet var opprinnelig en sommerrute som ble opprettet mellom Lavik og Instefjord i 1955. I 1956 og 1957 gikk fergen også til Vadheim. Veien mellom Vadheim og Lavik var ikke ferdig før i 1960, og fergen måtte i begynnelsen gå helt til Vadheim for å nå i riksveinettet på nordsiden. Det første ferjesambandet over Sognefjorden var Ferjesambandet Kaupanger–Gudvangen (90 km lenger mot øst) som startet 1937.
I 1964 ble sambandet en helårsrute, og Oppedal kom inn som stopp. I et års tid fremover gikk ruten Lavik-Oppedal-Instefjord. Året etter ble endestoppet på sørsiden av Sognefjorden flyttet fra Instefjord til Brekke. I over 25 år gikk fergen ruten Lavik-Oppedal-Brekke.
I november 1989 åpnet en ny vei mellom Instefjord og Oppedal. Da forsvant Oppedal midlertidig ut av ruten på grunn av opprustning av fergeleiet. Fergesambandet Lavik-Oppedal ble åpnet i juni 1990, og Brekke ble nedlagt som fergestopp. I 2013–2015 ble begge fergeleiene opprustet.Det er, som en del av idén ferjefri E39, diskusjoner om en fast forbindelse i stedet for ferje. Den tekniske løsningen er ikke avklart og kostnadene er usikre men høye.
== Tidslinje ==
1990 - Fergesambandet ble innkortet fra Lavik-Brekke til Lavik-Oppedal.2010 - I 2008 vant Fjord1 anbud som strakte seg fra 2010 til og med 2014. Selskapet satte inn den nye fergen MF «Lifjord», sammen med MF «Gloppen».2015 - Norled tok over anbudet fra årsskiftet, med MF «Oppedal» og MF «Stavanger». Senere på året ble verdens første elektriske ferge MF «Ampere» satt inn. I forbindelse med dette ble fergekaiene i både Lavik og Oppedal ombygget.
== Trafikkutvikling ==
Årsdøgntrafikken på sambandet i utvalgte år:
2000: 978
2005: 1144
2010: 1402
2013: 1510
2014: 1567
2018: 1676
2019: 1715
2021: 1672
== Referanser ==
== Kilder ==
Førsund, Finn Borgen (1998). Dampen og kaia : stoppestader for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane 1858-1998 (norsk). Førde: Selja Forlag. ISBN 82-91722-04-8. | Ytre Oppedal er ei bygd og et fergested i Gulen kommune i Vestland. Den ligger ved Oppedalsvika på sørsida av Sognefjorden, like øst for Risnefjorden. | 9,353 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pickup_artist | 2023-02-04 | Pickup artist | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Psykologi', 'Kategori:Seksualitet', 'Kategori:Seksualitetstubber', 'Kategori:Sosialpsykologi'] | En pickup artist, ofte bare kalt PUA, er et begrep som brukes for å beskrive en person som er, eller i det minste prøver, å være dyktig i møte med, tiltrekke og forføre kvinner.
Begrepet pickup artist er også forbundet med the seduction community, en mannlig subkultur basert på målet om økt seksuelle og romantiske ferdigheter med kvinner med enten selvhjelp, en forståelse av Sosialpsykologi og / eller teknikker utledet fra Nevrolingvistisk programmering.
| En pickup artist, ofte bare kalt PUA, er et begrep som brukes for å beskrive en person som er, eller i det minste prøver, å være dyktig i møte med, tiltrekke og forføre kvinner.
Begrepet pickup artist er også forbundet med the seduction community, en mannlig subkultur basert på målet om økt seksuelle og romantiske ferdigheter med kvinner med enten selvhjelp, en forståelse av Sosialpsykologi og / eller teknikker utledet fra Nevrolingvistisk programmering.
== Se også ==
Forførelse
Kurtisering
Stevnemøte
Forelskelse | En pickup artist, ofte bare kalt PUA, er et begrep som brukes for å beskrive en person som er, eller i det minste prøver, å være dyktig i møte med, tiltrekke og forføre kvinner. | 9,354 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Enhetsoperasjon | 2023-02-04 | Enhetsoperasjon | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Kjemiteknikk', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12', 'Kategori:Usorterte stubber'] | I kjemiteknikk og andre relaterte fagområder, er en enhetsoperasjon et enkeltstående steg i en produksjonsprosess. Et eksempel på dette er melkeproduksjon, hvor homogenisering, pasteurisering, avkjøling og pakking er enhetsoperasjoner som kobles sammen til en komplett produksjonsprosess.
Historisk sett ble forskjellige typer kjemisk industri betraktet som ulike industrielle prosesser, bygget etter helt ulike prinsipper. Med økt kunnskap innen kjemiteknikk på begynnelsen av 1900-tallet, endret dette synet seg. Man innså nå at alle typer kjemisk industri var bygget opp av prosesser som var underlagt de samme fysiske lovene.
Alle prosesser kan deles opp i flere enhetsoperasjoner, og en enhetsoperasjon fungerer etter samme prinsipper uavhengig av hvilken type prosess den benyttes i. Inndelingen i slike enhetsoperasjoner, danner fundamentet for kjemiteknikken.
I kjemiteknikken deles enhetsoperasjoner inn i fem klasser:
Fluidstrømprosesser, som blant annet omfatter fluiddynamikk, filtrering og fluidisering av faste stoffer.
Varmeoverføringsprosesser, som blant annet omfatter fordampning og kondensasjon.
Masseoverføringsprosesser, som blant annet omfatter gassabsorpsjon, destillasjon, ekstraksjon, adsorpsjon og tørking.
Termodynamiske prosesser, som blant annet omfatter kondensering av gasser og kjøleprosesser.
Mekaniske prosesser, som blant annet omfatter transport av faste stoffer, knusing, maling og siktingEnhetsoperasjoner i kjemiteknikken kan også inndeles i disse kategoriene:
Kombinasjon (eksempel: miksing)
Separasjon (eksempel: destillasjon)
Reaksjon (kjemisk reaksjon) | I kjemiteknikk og andre relaterte fagområder, er en enhetsoperasjon et enkeltstående steg i en produksjonsprosess. Et eksempel på dette er melkeproduksjon, hvor homogenisering, pasteurisering, avkjøling og pakking er enhetsoperasjoner som kobles sammen til en komplett produksjonsprosess.
Historisk sett ble forskjellige typer kjemisk industri betraktet som ulike industrielle prosesser, bygget etter helt ulike prinsipper. Med økt kunnskap innen kjemiteknikk på begynnelsen av 1900-tallet, endret dette synet seg. Man innså nå at alle typer kjemisk industri var bygget opp av prosesser som var underlagt de samme fysiske lovene.
Alle prosesser kan deles opp i flere enhetsoperasjoner, og en enhetsoperasjon fungerer etter samme prinsipper uavhengig av hvilken type prosess den benyttes i. Inndelingen i slike enhetsoperasjoner, danner fundamentet for kjemiteknikken.
I kjemiteknikken deles enhetsoperasjoner inn i fem klasser:
Fluidstrømprosesser, som blant annet omfatter fluiddynamikk, filtrering og fluidisering av faste stoffer.
Varmeoverføringsprosesser, som blant annet omfatter fordampning og kondensasjon.
Masseoverføringsprosesser, som blant annet omfatter gassabsorpsjon, destillasjon, ekstraksjon, adsorpsjon og tørking.
Termodynamiske prosesser, som blant annet omfatter kondensering av gasser og kjøleprosesser.
Mekaniske prosesser, som blant annet omfatter transport av faste stoffer, knusing, maling og siktingEnhetsoperasjoner i kjemiteknikken kan også inndeles i disse kategoriene:
Kombinasjon (eksempel: miksing)
Separasjon (eksempel: destillasjon)
Reaksjon (kjemisk reaksjon) | I kjemiteknikk og andre relaterte fagområder, er en enhetsoperasjon et enkeltstående steg i en produksjonsprosess. Et eksempel på dette er melkeproduksjon, hvor homogenisering, pasteurisering, avkjøling og pakking er enhetsoperasjoner som kobles sammen til en komplett produksjonsprosess. | 9,355 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Kuhnau | 2023-02-04 | Johann Kuhnau | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 5. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1722', 'Kategori:Fødsler 6. april', 'Kategori:Fødsler i 1660', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Landkreis Sächsische Schweiz-Osterzgebirge', 'Kategori:Polyhistorer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister'] | Johann Kuhnau (født 6. april 1660 i Geising, død 5. juni 1722 i Leipzig) var en tysk komponist og organist.
Kuhnau var Johann Sebastian Bachs forgjenger som organist og thomaskantor i Thomaskirken i Leipzig.
| Johann Kuhnau (født 6. april 1660 i Geising, død 5. juni 1722 i Leipzig) var en tysk komponist og organist.
Kuhnau var Johann Sebastian Bachs forgjenger som organist og thomaskantor i Thomaskirken i Leipzig.
== Liv ==
Johann Kuhnau var sønn av en møbelsnekker i Geisling, men fikk stipend for å gå på det berømte Evangelische Kreuzgymnasium i Dresden. Deretter studerte han både filosofi og jus i Leipzig, slike studier hadde helt siden reformasjonen vært det normale for akademisk utdannede kantorer. Han tok juridisk embetseksamen, men etter studietiden tiltrådte han en stilling som kantor i Zittau.
I 1682 vendte Kuhnau tilbake til Leipzig og fikk to år etter en stilling som organist i Thomaskirken. I 1701 overtok han etter Johann Schelle som thomaskantor, en stilling han hadde til sin død. Fra samme år hadde han også embedet som universitetsmusikkdirektør. Flere av hans elever ble komponister, blant andre Johann David Heinichen og Christoph Graupner.
Kuhnau snakket flytende fransk og italiensk, og oversatte fra hebraisk, gresk og latin. I tillegg til å komponere, arbeidet han som advokat, skrev skjønnlitteratur og også fagbøker. Kuhnaus mangesidige og betydelige personlighet gjorde et sterkt inntrykk på hans samtidige, og samtidige musikere anså ham for å være et universalgeni. Johan Adlung skriver om ham: «Jeg vet ikke om han brakte meste ære over tonekunstnernes rekker eller [over] de andre lærde. Hans lærdom omfattet teologi, jus, retorikk, dikterkunst, matematikk, fremmedspråk og musikk.»Han skrev musikerromaner helt i Christian Weises stil – de regnes som skoleeksempler på opplysningstidens realistiske framstillingsmåte.
== Musikk ==
Kuhnau var særlig kjent for sine komposisjoner for klaverinstrumenter. Musicalische Vorstellung einiger biblischer Historien for cembalo, som delvis også egner seg for orgel, anses som tidlige eksempler på programmusikk. Den betydelige Neue Clavierübung påvirket Johann Sebastian Bach.
I kirkemusikken var Kuhnau mindre innovativ, her står tonespråket nærmere sent 1600-tallet enn 1700-tallet.
I senere år har det blitt antydet at Kuhnau kan ha skrevet julekantaten Uns ist ein Kind geboren, som tidligere ble tilskrevet Bach (BWV 142), noe som har ført til at den blir mindre framført enn før.
== Verk i utvalg ==
Ausgewählte Kirchenkantaten, red. Arnold Schering. Leipzig 1918
Ausgewählte Klavierwerke, red. Kurt Schubert. Mainz 1938
Der musicalische Quack-Salber, red. Kurt Benndorf. Berlin 1900 (ettertrykk av utgave Dresden 1700)
== Litteratur ==
(de) Friedrich W. Riedel: «Kuhnau, Johann.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 13, Duncker & Humblot, Berlin 1982, ISBN 3-428-00194-X, s. 270 f. (digitalisering).
Stephen Rose: The Musician in Literature in the Age of Bach. Cambridge: Cambridge University Press, Cambridge 2011, ISBN 978-1-107-00428-3. [1]
== Referanser og noter ==
== Eksterne lenker ==
(de) Verk av og om Johann Kuhnau i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
(de) Verk av og om Johann Kuhnau i Deutsche Digitale Bibliothek
Trykte publikasjoner av og om Johann Kuhnau i VD 17
(en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Kuhnau i International Music Score Library Project
Kuhnau-Projekt, pfefferkorn-verlag.com
Cembaloverk av Kuhnau, spilt av Fernando De Luca | Johann Kuhnau (født 6. april 1660 i Geising, død 5. | 9,356 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jelena_Khrustaljova | 2023-02-04 | Jelena Khrustaljova | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belarusiske skiskyttere', 'Kategori:Deltakere for Kasakhstan under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Kasakhstan under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2008', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2009', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2011', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2012', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2013', 'Kategori:Fødsler 28. september', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Kasakhstanske skiskyttere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Kasakhstan', 'Kategori:Personer fra Krasnojarsk', 'Kategori:Russiske skiskyttere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 2014'] | Jelena Vladimirovna Khrustaljova (russisk: Елена Владимировна Хрусталёва; født 28. september 1980 i Krasnojarsk) er en russisk, hviterussisk og kasakhstansk tidligere skiskytter.
Under OL i Vancouver 2010 tok hun sølv på normaldistansen bak norske Tora Berger. Khrustaljova skjøt fire fulle hus og gjorde et godt løp med et tidlig startnummer. Det var hennes eneste medalje i et internasjonalt mesterskap på elitenivå, og også hennes eneste pallplassering i verdenscupen.
Hun hadde ellers to sjetteplasser som sitt beste resultat i verdenscupen og et av dem ble prestert under VM i Pyeongchang i 2009. Hun har også tatt fem gullmedaljer i europamesterskap og to gull i asiamesterskap.
| Jelena Vladimirovna Khrustaljova (russisk: Елена Владимировна Хрусталёва; født 28. september 1980 i Krasnojarsk) er en russisk, hviterussisk og kasakhstansk tidligere skiskytter.
Under OL i Vancouver 2010 tok hun sølv på normaldistansen bak norske Tora Berger. Khrustaljova skjøt fire fulle hus og gjorde et godt løp med et tidlig startnummer. Det var hennes eneste medalje i et internasjonalt mesterskap på elitenivå, og også hennes eneste pallplassering i verdenscupen.
Hun hadde ellers to sjetteplasser som sitt beste resultat i verdenscupen og et av dem ble prestert under VM i Pyeongchang i 2009. Hun har også tatt fem gullmedaljer i europamesterskap og to gull i asiamesterskap.
== Karriere ==
Khrustaljova gjorde sin internasjonale debut for Russland under Junioreuropamesterskapet i 2000, hvor hun tok gull på normaldistansen foran norske Tora Berger. Hun var også ankermann på det russiske laget som vant stafetten. Under juniorverdensmesterskapet samme år tok hun sølv på jaktstarten og hun var med på å ta sølv på stafetten.
Khrustaljova konkurrerte for Hviterussland fra og med sesongen 2001/02. Samtidig debuterte hun i verdenscupen med en 36.-plass på sprinten i Hochfilzen. Hun tok sine første verdenscuppoeng med en 24.-plass på sprinten i Ruhpolding i 2002. Samme sesong tok hun sin første topp-ti plassering i verdenscupen, en sjuendeplass på normaldistansen i Antholz. På jaktstarten i samme verdenscuprunde tok hun sin beste plassering i verdenscupen, en sjetteplass.
Hun deltok i OL i Salt Lake City i 2002, og det var hennes første store mesterskap. Selv om det var mindre enn en måned etter rennene i Antholz, greide hun ikke å oppnå lignende plasseringer. Hun endte opp med en 33.-plass på sprinten, en 30.-plass på jaktstarten og hun gikk ankeretappen for det hviterussiske laget som ble nummer sju på stafetten.
Etter OL tok det nesten fire år før hun gikk verdenscuprenn igjen, men i denne perioden gikk hun mange europacuprenn for Russland og hun tok blant annet tre gull i europamesterskap. Hennes beste resultat i et vanlig europacuprenn er imidlertid bare en andreplass. Da hun var tilbake i verdenscupen i desember 2006, konkurrerte hun for Kasakhstan. I comeback-sesongen 2006/07 ble hun nummer 82 i verdenscupen sammenlagt etter middelmådige plasseringer.
I den påfølgende sesongen ble hun nummer 52 og i sesongen 2008/09 ble hun nummer 51. Hun oppnådde flere topp-20 plasseringer, og under VM i Pyeongchang i 2009 tok hun sitt beste resultat i mesterskapssammenheng, en sjetteplass på normaldistansen. Med fire fulle hus greide hun å kopiere sitt karrierebeste i verdenscupen fra Antholz i 2002. Under OL 2010 tok hun sølv på normaldistansen.
== Meritter ==
=== Olympiske leker ===
=== Verdensmesterskap ===
=== Europamesterskap ===
=== Juniorverdensmesterskap ===
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jelena Khrustaljova – Olympedia
(en) Jelena Khrustaljova – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Jelena Khrustaljova – IBU
(en) Jelena Khrustaljova – biathlon.com.ua | Jelena Vladimirovna Khrustaljova (russisk: Елена Владимировна Хрусталёва; født 28. september 1980 i Krasnojarsk) er en russisk, hviterussisk og kasakhstansk tidligere skiskytter. | 9,357 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Pia_Hagmar | 2023-02-04 | Pia Hagmar | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 13. mai', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Svenske forfattere'] | Pia Hagmar (født 13. mai 1961) er svensk forfatter som bor i Dalsland. Hun er opprinnelig fra Göteborg, og arbeidet blant annet som journalist innen hun ble forfatter på heltid. Hun skriver hovedsakelig barnebokserier som skal være lette å lese, med stor skrift og mange illustrasjoner.I Norge er Hagmar mest kjent for serien om Sara, som per 2021 består av 19 bøker som primært retter seg mot hesteinteresserte jenter. I tillegg har hun skrevet Saras ridedagbok til serien. I den svenske originalserien heter hovedpersonen Klara, ikke Sara.
Hun har også skrevet bokserien D-gjengen, der ridning og hesteinteresse er mindre fremtredende temaer. Hun skriver ofte bokserier, som lettlest-serien Dalslandsdeckarna, som er en spenningsserie for barn med handling fra hennes egne hjemtrakter i Dalsland. Hagmar har også skrevet romaner for voksne. I alt har hun utgitt over 70 bøker på forlaget B. Wahlströms.
| Pia Hagmar (født 13. mai 1961) er svensk forfatter som bor i Dalsland. Hun er opprinnelig fra Göteborg, og arbeidet blant annet som journalist innen hun ble forfatter på heltid. Hun skriver hovedsakelig barnebokserier som skal være lette å lese, med stor skrift og mange illustrasjoner.I Norge er Hagmar mest kjent for serien om Sara, som per 2021 består av 19 bøker som primært retter seg mot hesteinteresserte jenter. I tillegg har hun skrevet Saras ridedagbok til serien. I den svenske originalserien heter hovedpersonen Klara, ikke Sara.
Hun har også skrevet bokserien D-gjengen, der ridning og hesteinteresse er mindre fremtredende temaer. Hun skriver ofte bokserier, som lettlest-serien Dalslandsdeckarna, som er en spenningsserie for barn med handling fra hennes egne hjemtrakter i Dalsland. Hagmar har også skrevet romaner for voksne. I alt har hun utgitt over 70 bøker på forlaget B. Wahlströms.
== Sara-bøkene ==
Bøkene følger Sara, en jente som drømmer om å ri, frem til hun blir hesteeier. Moren synes ikke at den lokale rideskolen er bra nok. Sara maser og maser, men det nytter ikke. Foreldrene skiller seg, og moren bestemmer seg for å flytte. Hun får seg jobb i Bringebærdalen, og flytter dit med Sara, som er lei seg over å måtte flytte. Moren sier hun kan få begynne på rideskolen i Bringebærdalen, og Sara begynner å se at det kan komme noe godt ut av forandringer. Hun får stelle hesten «Sigge», men slutter på rideskolen når han blir solgt. Etter hvert får Sara sin egen hest, som hun kaller «Star». Etter hvert drar hun på rideleir, og der møter hun Jonte. Tilbake på skolen etter ferien finner hun ut at Jonte har begynt på samme skole, og de begynner å være sammen på fritiden. Utover høsten starter Sara med konkurranseridning, og får mange diplomer.
== Bibliografi (utvalg) ==
=== Klara-serien (norsk: Sara-serien) ===
1999: Klaras dröm
1999: Klaras vintersorg
1999: Klara Andersson, hästägare
1999: Klara, färdiga, gå
2000: Klaras äventyrsritt
2000: Klaras ridlägersommar
2001: Klara i Hallondalen
2001: Klaras egen seger
2002: Klara och Jonte
2002: Klara för start
2003: Klaras val
2003: Klara och fölet
2004: Klara och Star
2004: Klaras nya häst
2005: Klara och hemlighten
2006: Klara på Island
2007: Klara och midsommardrömmen
2008: Klara för revansch
=== Dalslandsdeckarna ===
Spenningsserien fra Dalsland er beregnet på barn i alderen 6–9 år:
?: Dalslandsdeckarna 1 : Rånarna i ödetorpet
2003: Dalslandsdeckarna 3 : Snöhögens hemlighet
2003: Dalslandsdeckarna 4 : En hemsk plan
?: Dalslandsdeckarna 8 : Den mystiska ön
?: Dalslandsdeckarna 9 : Drakringen
?: Dalslandsdeckarna 10 : Guldälgen
?: Dalslandsdeckarna 11 : Dödens hus
2010: Dalslandsdeckarna 12 - Huggormens spår
2011: Dalslandsdeckarna : Vargtanden
=== Juli-serien ===
Bøkene om den hesteinteresserte jenta Juli er beregnet på barn i alderen 9–12 år:
2019: En egen häst
2020: Bara min
2021: Vi två
=== Svante-serien ===
Serien om shetlandsponnien Svante er lettlestbøker beregnet på barn i alderen 6–9 år:
2017: Svante : Smartast i stallet
2018: Svante : Festen kan börja
2018: Svante spurtar mot mål
2019: Svante : Stallets hjälte
2019: Svante : Bästa vänner
2020: Svante : Räddaren i nöden
=== Andre utgivelser ===
2003: Vänner (2003)
2003: En hemsk plan
2003: Drömponnyn
2004: Flisans osynliga häst
2013: Du och jag och vi (roman for voksne)
2016: Saga på ridläger
2019: En egen häst
== Referanser == | Pia Hagmar (født 13. mai 1961) er svensk forfatter som bor i Dalsland. | 9,358 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Donau-klassen | 2023-02-04 | Donau-klassen | ['Kategori:Turistskipklasser'] | Donau-klassen er en klasse av russiske motorskip for persontransport på elverDen er oppkalt etter elven Donau.
Todekks frakt- og passasjerskip ble bygget i Ungarn i perioden 1959–1965.
| Donau-klassen er en klasse av russiske motorskip for persontransport på elverDen er oppkalt etter elven Donau.
Todekks frakt- og passasjerskip ble bygget i Ungarn i perioden 1959–1965.
== Referanser == | Donau-klassen er en klasse av russiske motorskip for persontransport på elverProjects 860 and 305Den er oppkalt etter elven Donau. | 9,359 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Durex | 2023-02-04 | Durex | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Prevensjon'] | Durex er varemerkebeskyttet navn på en rekke kondomer laget av Storbritannia-baserte multinasjonale SSL International.
Durex er et merke av kondomer og personlige smøremidler som eies av Reckitt Benckiser. Kondomene ble først laget i Paris i 1908 før de ble kjøpt ut av det nå nedlagte britiske selskapet Colman's. Den ble deretter utviklet i London under tilsyn av London Rubber Company og British Latex Products Ltd, hvor den ble produsert mellom 1932 og 1994. London Rubber Company ble dannet i 1915, og merkenavnet Durex ("Durability, reliability, and excellence") ble lansert i 1929, selv om London Rubber ikke begynte å produsere kondomer av eget merke før i 1932, i samarbeid med en gummiteknologistudent fra Polen ved navn Lucian Landau. Den første boken om The London Rubber Company og historien til Durex-kondomer, skrevet av Jessica Borge, ble utgitt i september 2020 av McGill-Queen's University Press. Navnet, som London-Rubber Company varemerkebeskyttet i 1929, er et Teleskopord av "Durability, Reliability, and Excellence", men noen personer misforsto det med å være "Durable Latex".
| Durex er varemerkebeskyttet navn på en rekke kondomer laget av Storbritannia-baserte multinasjonale SSL International.
Durex er et merke av kondomer og personlige smøremidler som eies av Reckitt Benckiser. Kondomene ble først laget i Paris i 1908 før de ble kjøpt ut av det nå nedlagte britiske selskapet Colman's. Den ble deretter utviklet i London under tilsyn av London Rubber Company og British Latex Products Ltd, hvor den ble produsert mellom 1932 og 1994. London Rubber Company ble dannet i 1915, og merkenavnet Durex ("Durability, reliability, and excellence") ble lansert i 1929, selv om London Rubber ikke begynte å produsere kondomer av eget merke før i 1932, i samarbeid med en gummiteknologistudent fra Polen ved navn Lucian Landau. Den første boken om The London Rubber Company og historien til Durex-kondomer, skrevet av Jessica Borge, ble utgitt i september 2020 av McGill-Queen's University Press. Navnet, som London-Rubber Company varemerkebeskyttet i 1929, er et Teleskopord av "Durability, Reliability, and Excellence", men noen personer misforsto det med å være "Durable Latex".
== Se også ==
Femidom
Prevensjon
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Durex – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | thumb|right|En boks med Durex Fetherlite Kondomer | 9,360 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Donau | 2023-02-04 | Donau | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:29°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:47°N', 'Kategori:48°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Donau', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Donau (bairisk: Dóaner; slovakisk: Dunaj; ungarsk: Duna; kroatisk: Dunav; serbisk og bulgarsk: Дунав, Dunav; rumensk: Dunărea) er Europas nest lengste elv, etter Volga, og den lengste innen Den europeiske union. Elven er den eneste av de store europeiske elvene som renner fra vest mot øst. Elvens lengde er 2 845 eller 2 888 kilometer, avhengig av hvilken kildeelv som velges.
Donaus utspring er i Schwarzwald i Tyskland og den renner deretter igjennom slettene i Schwaben og Niederbayern, de nordlige For-Alpene og den pannoniske sletten. Etter Jernporten fortsetter elven mellom det rumenske landskapet Valakia i nord og den bulgarske donausletten i sør, til den munner ut i det brede Donaudeltaet ved Svartehavet.
Elven krysser ti land, flere enn noen annen, og de fire hovedstedene Beograd, Bratislava, Budapest og Wien ligger ved dens bredd.
| Donau (bairisk: Dóaner; slovakisk: Dunaj; ungarsk: Duna; kroatisk: Dunav; serbisk og bulgarsk: Дунав, Dunav; rumensk: Dunărea) er Europas nest lengste elv, etter Volga, og den lengste innen Den europeiske union. Elven er den eneste av de store europeiske elvene som renner fra vest mot øst. Elvens lengde er 2 845 eller 2 888 kilometer, avhengig av hvilken kildeelv som velges.
Donaus utspring er i Schwarzwald i Tyskland og den renner deretter igjennom slettene i Schwaben og Niederbayern, de nordlige For-Alpene og den pannoniske sletten. Etter Jernporten fortsetter elven mellom det rumenske landskapet Valakia i nord og den bulgarske donausletten i sør, til den munner ut i det brede Donaudeltaet ved Svartehavet.
Elven krysser ti land, flere enn noen annen, og de fire hovedstedene Beograd, Bratislava, Budapest og Wien ligger ved dens bredd.
== Navn og etymologi ==
På latin var Donau kjent som Danubius, Danuvius og Ister. Det latinske navnet Dānuvius er en av en rekke gammeleuropeiske elvenavn hentet fra proto-indoeuropeisk *dānu. Andre elvenavn av samme rot er Don, Donets, Dzvina/Düna, Dysna, Dnepr og Dnestr. På rigvedisk sanskrit betyr dānu «dråpe», «væske»; på avestisk betyr det samme ordet «elv». I Rigveda fremtrer Dānu én gang som Vrtras mor. Det er mulig at dānu på skytisk, som på avestisk, var et generisk ord for «elv»; Dnjepr og Dnjestr, fra Danapris og Danastius, antas å være respektive videreføringer av skytisk *dānu apara – «fjern elv», og *dānu nazdya- – «nær elv». Elvens nedre løp (en vanlig betegnelse på strekningen nedenfor Jernporten) ble også kalt Hister eller Ister; enkelte romerske byer langs nedre Donau bar tilleggsbetegnelsen ad Istrum, for eksempel Nicopolis ad Istrum.
Alle moderne språk som snakkes i Donaus nedbørsfelt har navn som er avledet fra det latinske Dānuvius: tysk: Donau; bayersk: Doana; jiddisk: דוניי, Duney; schlesisk: Důnaj; høysorbisk: Dunaj; slovakisk: Dunaj; ungarsk: Duna; kroatisk: Dunav; serbisk og bulgarsk: Дунав, Dunav; rumensk: Dunărea; romani: Dunaja; ukrainsk: Дунай, Dunai.
For antikkens grekere var elven kjent som Istros, Ἴστρος, et låneord fra et trakisk/dakisk navn som betyr «sterk», «rask» (jamfør Sanskrit iṣiras, «rask»). Det greske navnet på Donau blir av Hesiod brukt som navnet på Okeanos' og Tethys' sønn. Istros føres også tilbake til det keltiske ordene ys («rask») og ura («vann», «elv»). Det dakiske/trakiske navnet var Donaris for øvre Donau, og Istros for nedre Donau. Det trakisk-frygiske navnet var Matoas, «lykkebringeren».Det latinske navnet er hankjønnsord (maskulinum, jamfør navnet på Rhinen, Rhenus Pater – «fader Rhinen»). Det tyske Donau (tidlig nyhøytysk: Donaw, Tonaw; middelhøytysk: Tuonowe) er femininum, da det har blitt omtolket til å inneholde suffikset -ouwe – «våtmark».
== Geografi ==
=== Befolkning, byer og stater i nedbørfeltet ===
Donaus nedbørfelt utgjør mer enn 801 463 kvadratkilometer og er dermed Europas nest største etter Volga. Det omfatter store deler av det sørlige Mellom-Europa og Sørøst-Europa. Nedbørfeltet berører 20 ulike stater og omfatter en befolkning på 81 millioner mennesker.
Elven renner gjennom fire hovedsteder: Wien, Bratislava, Budapest og Beograd. I elvens nedbørfelt finner man seks millionbyer. Av disse ligger Wien, Budapest og Beograd direkte til elven. De øvrige er München, Sofia og București.
Fra kilden i Schwarzwald til elven når Svartehavet berører Donau direkte territoriet til 10 stater. Seks av disse statene, Tyskland, Østerrike, Slovakia, Ungarn, Serbia og Romania har Donau som innlandselv og delvis også grenseelv. For ytterligere fire stater, Kroatia, Bulgaria, Moldova og Ukraina er Donau en ren grenseelv. 1071 kilometer eller 37 % av Donau danner riksgrenser.
Nedbørfeltet omfatter deler av territoriet til ytterligere 10 stater som er uten direkte forbindelse med elven. Det dreier seg om Slovenia, Montenegro, Albania, Bosnia-Hercegovina, Nord-Makedonia, Kosovo, Italia, Sveits, Tsjekkia og Polen.
=== Nedbørfeltets yttergrenser ===
Savas nedbørfelt rommer fire stater uten direkte tilknytning til Donau. Sava oppstår vest i Slovenia ved sammenløpet av to elver ved Radovljica. Lim som også hører til Savas nedbørfelt, har sitt utspring i grenseområdet mellom Albania og Montenegro, og utgjør Albanias eneste nedbørfelt som drenerer til Svartehavet. Herfra renner den gjennom Montenegro, og over grensen til Bosnia-Hercegovina hvor den munner ut i Drina like før Visegrad. Drina har sitt utløp i Sava i det nordøstlige hjørnet av Bosnia-Hercegovina.
Nord-Makedonias tilknytning til Donau starter helt nord i landet med Binačka Morava (her kalt Golema, lenger nedstrøms kalt Južna Morava). Binačka Morava renner inn i Kosovo for så å vende østover og inn i Serbia og deretter fortsette med navnet Južna Morava. Ved Stalac løper elven sammen med Zapadna Morava og blir da Velika Morava som munner ut i Donau øst for Smederevo.
I landsbyen Toblach i Sør-Tirol, Italia finnes kilden til Drava som også er sideelv til Donau. Elvens utløp er ved Osijek i Kroatia.
Sveits’ forbindelse til det danubiske systemet har sitt utgangspunkt i Malojapasset i kantonen Graubünden hvor man finner kilden til Donaus sideelv Inn.
Tsjekkia knyttes til Donaus nedbørfelt ved flere elvesystemer som alle ender opp i Morava. Morava har sitt utløp ved Devin-Bratislava.
Polens forbindelse med Donau har utgangspunkt i elven Svarte Orava i Karpatene, vest for Tatrafjellene. Ved sammenløpet med Hvite Orava i Slovakia, dannes Orava som igjen munner ut i Váh. Váh har sitt utløp i Donau ved Komárno.
(Kilde: Ty. Wikipedia/Donaukommisjonen, Budapest, januar 2000 til mars 2004)
=== Sideelver ===
Den lengste sideelven til Donau er Tisza. Ytterligere seks sideelver har en lengde på mer enn 500 kilometer: Prut, Sava, Drava, Olt, Siret og Inn. Tisza, Sava og Drava munner ut i det sørlige pannoniske bekkenet (Serbia og Kroatia). Prut og Siret munner ut i Romania like før Donaudeltaet ved Galați. Nord for Alpene er Inn den eneste av Donaus sideelver som er lengre enn 500 km.
Når man derimot tar utgangspunkt i middelvannføringen til sideelvene, gir det delvis et annet bilde. Således har Prut, som er den nest lengste sideelven, omtrent en like stor middelvannføring som Velika Morava, som ikke engang er halvparten så lang. Inn har omtrent like stor middelvannføring som den tre ganger så lange Tisza. Den av Donaus sideelver med størst middelvannføring er Sava.
De fleste av de større sideelvene har sine utspring i Karpatene, i de slovakiske fjellene, på Balkanhalvøya og øst i Alpene.
=== Tyskland ===
==== Striden om kilden ====
Donau oppstår som geografisk navn ca. 1,4 km øst for Donaueschingen, hvor de to elvene Brigach og Breg flyter sammen. Herav uttrykket «Brigach und Breg bringen die Donau zuweg» – Brigach og Breg bringer Donau i vei. Donaubekkens utspring i Donaueschingen blir gjerne kalt Donaus offisielle kilde. Andre holder elven Bregs utspring i Furtwangen som Donaus egentlige kilde. Donau har uansett tilfelle sitt utspring i Schwarzwald og sitt utløp i Svartehavet. Det finnes derfor ingen tilsvarende strid om tilnavnet Den svarte elven.
==== Naturen langs den tyske ruten ====
Den tyske Donau, fra kilden til grensen mot Østerrike, er 687 kilometer lang og dermed den tredje lengste elven i Tyskland. Elvens kilde ligger i delstaten Baden-Württemberg og fortsetter videre inn i Bayern på grensen mellom Ulm og Neu-Ulm.
Den øverste delen av elven flyter igjennom Baar (landskap) og kalles da gjerne ”unge Donau” (Junge Donau). Deretter møter den karakteristiske daler og pass i den schwabiske del av Jurafjellene. Et særlig fenomen er at deler av elveleiet tørker ut deler av året (Donauversickerungen). Beuron utgjør sentrum i Naturpark Obere Donau (Schwabisk Alb). Etter Sigmaringen åpner landskapet mot sør seg mot høysletten Oberschwaben eller Schwäbisches Oberland som strekker seg helt til Bodensjøen. Mellom Weltenburg og Kelheim skjærer elven seg gjennom et fjellpass (Weltenburger Enge). Langs elvebredden reiser det seg karakteristiske bergknauser.
Kelheim ligger 2415 km fra nullpunktet i Sulina. Herfra er det mulig å trafikkere Donau med større skip helt til Svartehavet. Ved Kelheim utløper også Altmühl i Donau. De siste 34 km er Atlmühl kanalisert for å utgjøre en del av Main-Donaukanalen. Kanalen går nordvest via Nürnberg til Bamberg hvor den påtreffer Main. Dermed er det mulig å ferdes på kjøl fra Svartehavet til Nordsjøen.
Passau kalles gjerne de tre elvers by (Dreiflüssestadt). Fra venstre bredd kommer Ilz med sitt svarte vann fra myrområdene i Bayerischer Wald. Like nedenfor kommer fra høyre side Inn med sin grønnfargete strøm. I noen kilometer er dermed den blå Donau trefarget (grønn/blå/svart). Det påfallende er at Inns grønne vann trenger de øvrige vannmassene til side. Dette har sammenheng med at Inn ofte har en sterk vannføring, men også at Inn er grunnere enn Donau (Inn: 1,90 meter, Donau: 6,80 meter). I snøsmeltingen fører Inn fem prosent mer vann enn Donau, mens Donau likevel har den mest stabile vannføring og overveiende også den største, fra oktober til april.
==== Sideelver langs den tyske ruten ====
Donaus sideelver langs høyre bredd er Iller (Neu-Ulm), Lech ved Marxheim (øst for Donauwörth), Isar ved Deggendorf og Inn i Passau. Langs venstre bredd er de største elvene Wörnitz i Donauwörth, Altmühl ved Kelheim, Naab og Regen ved Regensburg. Også en rekke mindre elver renner ut i Donau, som for eksempel Riss, Roth, Grosse Lauter, Blau, Günz, Brenz, Mindel, Zusam, Schmutter, Paar, Abens, Grosse Laber, Vils og Erlau. Ranna har sitt utspring i Tyskland, men munner ut i Østerrike.
==== Byer langs den tyske ruten ====
Byer av betydning langs den tyske delen av Donau er bl.a. Donaueschingen, Tuttlingen, Sigmaringen, Ulm, Neu-Ulm, Günzburg, Donauwörth, Ingolstadt, Kelheim, Regensburg, Straubing, Deggendorf og Passau.
==== Byggverk langs den tyske ruten ====
Betydelige byggverk langs den tyske ruten er klosteret (med rang av erzabtei) i Beuron, Hohenzollernes slott i Sigmaringen og den gotiske klosterkirken i Ulm (Ulmer Münster) med verdens høyeste kirketårn (161,6 meter). Ovenfor Kelheim ligger ved høyre bredd det store klosteret Weltenburg og noe lenger ned på venstre bredd, Befrielseshallen (Befreiungshalle) reist på en høyde over byen. Regensburg er kjent for gamlebyen med domkirken, bydelen Stadtamhof og for Steinerne Brücke som binder bydelene sammen. Bemerkelsesverdig er også Walhalla ca. åtte kilometer øst for Regensburg og endelig St. Stephansdomen i Passau.
=== Østerrike ===
Donau spiller en sentral rolle i Østerrikes historie og kultur. Dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, som omfattet omtrent 1 300 kilometer av Donaus løp, ble gjerne omtalt som «Donaumonarkiet».
Østerrikes vassdrag renner i det alt vesentlige ut i Donau og dermed Svartehavet. Bare området i delstaten Vorarlberg har sine vassdrag rettet mot Rhinen. Et meget lite område nordvest i Niederösterreich (Waldviertel) dreneres ut i Lainsitz, videre i Vltava og Elben og til slutt i Nordsjøen. Elvene i en liten del av Mühlviertel i Oberösterreich har også retning direkte mot Vltava.Like etter Passau ligger den tysk-østerrikske grensen, og ca. 50 kilometer deretter følger Schlögener Schlinge, hvor elven endrer sitt løp 180 grader. Etter ca. 70 kilometer følger Linz, Østerrikes tredje største by og anlagt på begge sider av Donau. Deretter følger Mauthausen, Enns og Grein.
Byen Melk med det store klosteret (Stift Melk) er inngangen til Wachaudalen. Wachau strekker seg videre forbi Dürnstein til Krems og deretter gjennom slettene til Tulln.
Hovedstaden Wien ligger nær Donau. For å hindre virkningene av oversvømmelser av Donau er elven i betydelig grad regulert, blant annet gjennom Donauinsel. Den internasjonale kommisjonen for beskyttelse av Donau (ICPDR) har sete i Wien.
Etter Wien passerer elven nasjonalparken Donau-Auen før den når middelalderbyen Hainburg an der Donau, umiddelbart før grensen mot Slovakia.
Viktige sideelver i Østerrike er Inn (høyre, ved den tyske grensen), Aist (venstre), Traun (høyre), Enns (høyre), Ybbs (høyre), Traisen (høyre), Kamp (venstre), Wien (høyre), Schwechat (høyre).
Langs den østerrikske ruten ligger elleve kraftverk i Donau.
=== Slovakia ===
Ved Devín møter Donau sideelven Morava og samtidig Østerrikes grense mot Slovakia. Bratislava, som er hovedstaden i Slovakia, følger umiddelbart deretter. De påfølgende 15 kilometer renner Donau med slovakisk territorium på begge sider inntil Ungarn dukker opp på høyre bredd.
Før grensen mot Ungarn forgrener Donau seg til Lille Donau (Malý Dunaj) på venstre side. Mellom Donau og Lille Donau dannes Kornøya (Žitný ostrov), den største øya i noen europeisk elv. Lille Donau løper i det slovakiske landskapet gjennom tallrike buktninger til den ved Kolárovo renner ut i Váh, den største slovakiske elv etter Donau. Váh har sitt utløp i Donau ved Komárno. Andre slovakiske elver som munner ut i Donau er Hron ved Stúrovo og Ipeľ (ungarsk Ipoly) ved Szob.
=== Ungarn ===
Donau danner deler av den slovakisk-ungarske grensen.
Ved den slovakiske landsbyen Čunovo, deler Donau seg også mot høyre og danner sidegrenen Mosoni-Duna og elveøya Szigetköz. Mosoni-Duna styrer etter kort tid inn i ungarsk territorium. Ved Mosonmagyarovar tar Mosoni-Duna opp i seg Leitha som har sitt utspring i Østerrike. Videre nedover Mosoni-Duna ligger industri-, handels- og universitetsbyen Győr, hvor elven også tar opp i seg Raab. Videre fra Győr fortsetter Mosoni Duna i østlig retning inntil den igjen forenes med Donau.
Mellom Komárom og den slovakiske tvillingbyen Komárno hvor Váh treffer Donau, er det broforbindelse. Videre nedover elven påtreffes Ungarns tidligere hovedstad Esztergom med den enorme Esztergomkatedralen. Esztergom innleder det meget vakre partiet av Donau som går under navnet Donaukneet. Maria Valeria-broen knytter forbindelse til Stúrovo på motsatt side.
Ved Szob på venstre bredd munner Ipoly (slovakisk Ipeľ) ut og Donau forlater statsgrensen for deretter å bli ungarsk på begge sider. Langs venstre bredd hever Börzsöny-fjellene seg over elven og på høyre Visegrádfjellene. Ved Visegrád bøyer Donau seg 90 grader mot sør og former dermed selve Donaukneet. Herfra renner elven rett sørover i ca. 500 kilometer. På omtrent samme sted deler elven seg i to og fortsetter på hver side av Szentendreøya (Szentendresiget) helt til den når Budapest. Byer av betydning er Vác på venstre og Szentendre på høyre side av øya.
Budapest er Ungarns hovedstad og med sine 1,8 millioner innbyggere den største langs elven. Etter manges oppfatning er den også den vakreste. Donau er på dette punktet mellom 400 og 500 meter bred. Budapest er anlagt på begge sider av elven, for øvrig som den siste med slik beliggenhet før Donau når Svartehavet.
Lengst sør i Budapest forgrener elven seg ved at Rackeve-Duna trenger inn i landskapet mot venstre. De to elvenes parallelle løp danner Csepeløya inntil de igjen forenes ved Rácalmás. Etter å ha passert tallrike mindre byer som Dunaujvaros, Baja, Dunaföldvár, Paks og Kalocsa, forlater Donau kort etter Mohács, det ungarske territoriet.
=== Kroatia ===
Med 137 kilometer samlet lengde har Kroatia, etter Moldova og Ukraina, den korteste delen av Donau. Den kroatiske Donau begynner like ovenfor Batina, rett vest for trerikshjørnet mellom Kroatia, Ungarn og Serbia. Grensen følger deretter mer eller mindre elvens løp til den når Ilok og Backa Palanka på serbisk side. Underveis i Kroatia passerer elven naturparken Kopački rit. Drava danner parkens sørlige grense fra Osijek og ca. 20 kilometer til elvens munning ut i Donau. Den viktigste byen langs den kroatiske delen av Donau er Vukovar, som fikk store skader i krigen mot Serbia.
=== Serbia ===
Fra Batina er Donau grense mellom Kroatia (høyre bredd) og Serbia (venstre bredd).
Etter broen mellom Bačka Palanka og den kroatiske byen Ilok fortsetter Donau mot øst og får serbisk territorium på begge sider.
Etter en kort strekning når Donau Novi Sad på venstre bredd. Byen er hovedstaden i den autonome serbiske provinsen Vojvodina. Festningen Petrovaradin på motsatt side, fremstår som et markert landemerke. Broene i Novi Sad ble under Kosovokrigen i 1999 ødelagt av NATO. En pongtongbro over elven løste midlertidig transportbehovet over elven. Da broen kun ble åpnet for skipstrafikk en gang per tredje uke, utgjorde den likevel et betydelig hinder for skipstrafikken. Frihetsbroen over Donau ble gjenåpnet 11. oktober 2005.
Etter ytterligere 75 kilometer når Donau Beograd ved Savas utløp. Byen er med sine 1,57 millioner innbyggere den tredje største langs Donau og med sin 7000 års historie et av de eldste bebodde steder langs elven. Byens sentrum er den veldige festningen Kalemegdan som troner over Saves munning.
Langs den videre veien gjennom Serbia passerer Donau på venstre side industribyen Pančevo, utløpssted for Timiș. Videre ca. 40 kilometer nedover elven ligger Smederevo festning på den høyre siden. Festningen og byen omkring var i en periode av middelalderen hovedstad i Serbia. Deretter følger etter ca. 10 kilometer utløpet til Velika Morava. Snart blir Donau Serbias grense mot Romania. På høyre bredd ligger øya Ostrovo mellom elvens hovedleie og Srebrnosjøen. Videre passeres på høyre side ruinene av Golubac festning. Donaus videre løp fortsetter inn i en trang slukt kjent som Jernporten, hvor elven på det smaleste er 150 meter. Demningene Djerdap 1 og 2 er de betydeligste byggverk i området i nyere tid. Den serbiske siden omfattes av Djerdap nasjonalpark.
=== Romania ===
Mer enn en tredel av Donau, nærmere bestemt 1075 kilometer ligger til Romania. Her kalles elven Dunărea.
Den rumenske delen av Donau begynner sørvest for Banatfjellene. Etter Orșova bryter Donau igjennom Jernporten like før den passerer Drobeta-Turnu Severin. Elven gjør da en sving sørover til et stykke forbi Calafat for deretter å fortsette i østlig retning.
Donau er grenseelv med Bulgaria i ca. 500 kilometer.
Mellom Calafat og Vidin på bulgarsk side går det ferge som skal erstattes med Calafat-Vidinbroen i løpet av 2010. Sideelven Jiu møter Donau ca. 75 km etter Calafat. Like etter kommer byen Bechet med fergeforbindelse til Orjakhovo på bulgarsk side. Videre langs den rumenske bredden finnes byene Dăbuleni, Corabia, Turnu Măgurele (ved utløpet av Olt), Zimnicea, Giurgiu (bro til Ruse), Oltenita (ved utløpet av Argeș).
Etter å ha passert den bulgarske byen Silistra bøyer elven nordover og inn på et rent rumensk territorium. Omtrent på samme sted deler den seg i to løp, med det østlige løpet som det bredeste. Denne bredeste og østligste elvearmen går langs relativt tynt befolkete områder til den når Cernavodă. Her finnes Cernavoda kjernekraftverk og byen er startpunkt på Donau-Svartehavskanalen. Lengre nord passerer elven Hârșova på høyre side. Den venstre elvearmen – Bratul Borcea – møter først byen Călărași og deretter Fetesti. Sideelven Ialomita munner ut i Bratul Borceas venstre bredd fire kilometer lengre nord. Umiddelbart før Giurgeni-Vadu Oiibroen møtes de to elvearmene igjen til ett elveløp.
Videre nordover passerer Donau de store byene Brăila og Galați langs venstre bredd, den sistnevnte ved utløpet av Siret. Deretter vender elven igjen i østlig retning, idet den runder Macinfjellene idet nordlige Dobrudsja. Donau blir da en meget kort strekning grense mot Moldova for deretter å bli Romanias grense mot Ukraina.
Etter den historiske byen Isaccea deler elven seg igjen i to, men denne gang for aldri mer å bli samlet. Herfra sprer elven seg i Donaudeltaet. Kiliaarmen bøyer av mot nord i retning av de ukrainske byene Izmail og Kilia, og er grenseelv mot Ukraina til den når Svartehavet. Hovedløpet av Donau går videre mot Tulcea. Like etter Tulcea deler elven seg nok en gang i to, denne gang i Sulinaarmen og Sankt Georgarmen. I Sulina finnes Donaus offisielle nullpunkt og utløpssted i Svartehavet.
=== Bulgaria ===
Donau danner Bulgarias grense mot Romania. Dette innebærer at Donau alltid har Bulgaria på sin høyre side. Ved Svisjtov når elven sitt sørligste punkt på strekningen fra kilden til Svartehavet. Etter Silistra forlater Donau Bulgaria og renner nordover på rumensk territorium. Landskapet fra elven Timok ved grensen til Serbia, til Svartehavet kalles Den donauske slette i Bulgaria.
Sju bulgarske provinser med tilsammen ca. 1,5 millioner innbyggere grenser til elven: Vidin, Montana, Vratsa, Pleven, Veliko Tarnovo Ruse og Silistra.
Donau er den eneste elven i Bulgaria som kan nyttes som transportvei. Viktige byer og havner langs bredden er Vidin, Lom, Orjakhovo, Nikopol, Belene, Svisjtov, Ruse, Tutrakan og Silistra.
Langs den nesten 500 kilometer lange strekningen finnes bare to broer. Vennskapsbroen Giurgiu-Ruse har siden 1954 forbundet Ruse med den rumenske byen Giurgiu. Calafat-Vidinbroen ble fullført i 2012 og ventes åpnet i 2013. Det er fergeforbindelse fra Orjakhovo til Bechet og fra Silistra til Călărași.
Sideelver fra vest mot øst er bl.a. Timok, Lom, Ogosta, Iskăr, Vit, Osam, Jantra og Rusenski Lom.
=== Moldova ===
Moldovas bredd langs Donau er den korteste av alle tilgrensende stater. Inntil 1999 besto landets grense mot elven kun av 340 meter ved utløpet av Prut ved Giurgiulești. Etter et makeskifte med Ukraina er strekningen forlenget til 570 meter. Utbyggingen av havnen i Giurgiulești er omstridt sett fra et naturvernsynspunkt.
=== Ukraina ===
Etter å ha tatt opp i seg Prut i det moldaviske hjørnet, fortsetter Donau som grenseelv mellom Romania og Ukraina. Ukrainske byer langs Donau er Izmail, Kilia og Vilkove hvor Bystryjkanalen begynner. Elven sprer seg i Donaudeltaet som omfatter 4178 km² hvorav ca. 668 km² ukrainsk område og munner endelig ut i Svartehavet.
== Geologi ==
Selv om den øverste delen av Donau i dag er mindre enn Rhinen, er Donau geologisk langt eldre en sistnevnte. Rhinen kan gjerne karakteriseres som Donaus konkurrent i den delen av nedbørfeltet som omfatter dagens Sør-Tyskland. Dette fører til visse særlige forhold.
=== Elvens opprinnelige løp ===
Rhinen er den eneste elv i Alpene som renner i nordlig retning, mot Nordsjøen. Dermed tar den opp i seg vannet nord for det europeiske hovedvannskillet. Dette vannskillet deler med en usynlig linje deler av Sør-Tyskland.
Inntil Saaleistiden (nest siste istid for 188 000 år siden) begynte Rhinen ved den sørvestlige spissen av Schwarzwald. Vannet fra Alpene som i dag renner ut i Rhinen, ble transportert med ur-Donau mot øst, som inntil Saaleistiden rant ut i det vi i dag kaller Altmühl (Altmühldonau) og i Willheimer Trockental langs ruten Willheim-Dolnstein-Eichstätt-Beilngries-Riedenburg. De uttørkede sluktene i dagens Fränkische Alb er deler av leiet for disse tidligere elvene, som var vesentlig større enn dagens Donau. Etter dannelsen av den forsenkningen som i dag utgjør Rhinens øvre leie, endret imidlertid det meste av vannet fra Alpene retning og forsyner i dag Rhinen.
=== Dagens situasjon med «Donauversickerungen» ===
Deler av Donaus vannføring foregår allerede i dag gjennom de porøse kalksteinene i Schwäbische Alb til de dypere deler av Rhinen. Dette underjordiske vannet vil spise seg mer og mer inn i kalksteinen, og det antas derfor at Donaus overflatevann i disse områdene på et tidspunkt vil fullstendig forsvinne inn i Rhinen.
Mellom Immendingen og Möhringen forsvinner en stor del av Donaus vann ned i grunnen og renner gjennom hulrom i såkalt karstkalkstein til Aachtopf mer enn 14 km unna, hvorfra vannet renner videre til Bodensjøen og deretter ut i Rhinen. Ved lite vann kan elven gå tørr, og elveleiet blir helt tørt (Versickerungen). Donau blir da kun tilført vann fra de små elvene Krähenbach i Möhringen og Elta. Ettersom disse tørkeperiodene har tiltatt de siste tiårene, blir en del av Donaus vann ledet forbi tørkestedene gjennom en tunnel. Tunnelen og den tilhørende demningen er lagt ved utkanten av Immendingen, mens selve tunnelen fører til Möhringen. Ytterligere en Donauversickerung som gir vanntilførsel til Aachtopf, finnes ved Fridingen an der Donau.
== Historie ==
=== Grekerne ===
I det sjuende århundre før Kristus tok grekerne seg opp elven. De hadde kommet fra Svartehavet over byen Tomis, dagens Constanța. Deres oppdagelsesreise endte imidlertid ved Jernporten. Elvestrømmen stanset de greske skipene fra å dra videre forbi det som i dag er grensen mellom Serbia og Romania. Det nedre løpet kalte grekerne for Istros, mens elveløpet ovenfor var ukjent for dem.
=== Romerne ===
Navnet Istros kom deretter i bruk blant antikkens romere. Romerne kalte elvens løp ovenfor Jernporten for Danuvius og det var samtidig navnet på romernes egen gud knyttet til elven.
Donau utgjorde fra et punkt vest for Regensburg og videre nedover elven, romerrikets grense mot folk og stammer i nord (Donaulimes). Egentlig var det ikke tale om en limes som er en fastlandsgrense, men en ripa, det vil si en elvegrense. Langs denne grensen ble det stasjonert legioner og festningsverker. Samtidig var elven ferdselsvei for både tropper og forsyninger til bosettingene langs elven. Donaulimes var med enkelte avbrudd intakt fra år 37 til keiser Valentinian den førstes regjeringstid (364–375).
Romernes keiser Trajan vernet om rikets grenser og en av hans utfordringer var de krigerske dakerne under ledelse av Decebalus. Dakerne bebodde deler av dagens Romania. De dakiske krigene foregikk fra 101 og 102 fra 106-107. Trajansbroen ble bygget fra 103 til 105 ved garnisonsbyen Drobeta idag Drobeta Turnu Severin ved Jernporten. Broen inspirerte senere til konstruksjonen av Steinerne Brücke i Regensburg. Kampene ved Donau og romernes kryssing av elven er skildret med illustrasjoner på Trajanssøylen i Roma. Trajan bekjempet dakerne, og provinsen Dacia ble deretter etablert. Dacia omfattet Siebenbürgen (Transilvania) og besto til 271. En 40 meter høy Decebalusstatue hugget inn i fjellet ved Orsova i Romania ble fullført i 2004.
=== Magyarene ===
I det niende århundre var Donau atkomst for de asiatiske magyarene. Magyarene vandret fra sitt urhjem Magna Hungaria (området mellom Volga, Kama, Bjelaja og Ural) til Levedia ved elvene Don og Volga, hvor de var med i Khazarenes statsdannelse, deretter til Etelköz (steppeområdet mellom Dnepr, Dnestr og Svartehavet) og til slutt, i år 896 i Karpatbekkenet. Der slo de seg sammen med den slaviske befolkning på stedet og dannet i løpet av de kommende 150 til 200 årene dagens ungarske nasjon.
=== Det første korstoget ===
Godfred av Bouillon var en av lederne for det første korstoget mellom 1096 og 1099. Godfred førte troppene sine langs Donau fra Regensburg til Beograd.
=== Tyrkerne ===
I det femtende århundre rykket den tyrkiske hæren fremover langs Donau på sitt felttog gjennom Sørøst-Europa. Elven gjorde det mulig for tyrkerne å forflytte seg raskt fremover. Omkring 1440 var de kommet 2000 kilometer fra elvens munning og innledet det første slaget om Beograd. Beograd falt imidlertid ikke før 1521. Få år senere, i (det første) slaget ved Mohács 1526 seiret den osmanske hæren over den ungarske kongen. Kong Ludvig II falt under slaget, noe som igjen førte til at Ungarn ble innlemmet i det habsburgske Østerrike. Dette var kimen til det såkalte Donaumonarkiet.
I 1529 sto tyrkerne utenfor Wien, men klarte aldri å erobre byen. Dermed var osmanenes ekspansjon langs Donau stanset. Etter slaget ved Mohács 1687 tapte tyrkerne litt etter litt sin innflytelse i området. Nest etter det østerrikske forble imidlertid Det osmanske riket lenge den mest betydningsfulle politiske faktoren i Sørøst-Europa. Dette varte inntil balkanområdene gikk tapt i den russisk-tyrkiske krigen 1768-1774. Donau var derfor ikke bare en militær og kommersiell hovedpulsåre, men også en politisk, kulturell og religiøs grense mellom Oksidenten og Orienten.
=== Donauschwaberne ===
Donauschwabere er et samlebegrep for tyske, men også franske, spanske og italienske utvandrere til øst i Mellom-Europa og Sørøst-Europa. Utvandringen foregikk i flere omganger fra slutten av 1600-tallet til andre halvdel av 1800-tallet. Kolonialiseringen av de områdene som tyrkerne hadde forlatt, ble planlagt av habsburgerne i Wien.
Innvandrerne ble kalt schwabere av sine nye naboer, selv om mindre enn 10 % av dem kom fra Schwaben. En mulig årsak til dette er at ferden på Donau ofte begynte i Ulm. Transporten på elven foregikk gjerne på såkalte ulmkasser (tysk: Ulmer Schachtel). Dette var en flåte bygget kun for nedstrøms transport. Ved ankomst til bestemmelsesstedet ble materialene brukt som bygningsmaterialer eller brensel.
Donauschwaberne oppsto som begrep i 1920, blant annet for å avgrense disse innvandrerne mot siebenbürgen-sakserne og de østerrikske landlerne som hadde en helt annen innvandringshistorie. Dessuten var bosettingsområdene som hadde tilhørt Østerrike-Ungarn, nå spredt på flere stater. Begrepet donauschwabere er derfor mest av alt et politisk og ikke et etnisk begrep.
== Livet langs Donau ==
=== Flora og fauna ===
I flere hundre kilometer passerer Donau flere landskaper og klimasoner og endrer dermed flere ganger sin karakter. Tilsvarende mangfoldig er flora og fauna langs elven. På tross av tallrike og tildels store menneskelige inngrep, er Donau i flere deler ennå meget rik på arter. Enkelte særlig viktige områder er vernet.
Typiske treslag i våtmarksområdene langs Donau er sølvpoppel, langs de øvre deler av elven gråor og hvitpil. Hardere tresorter er smalbladask som forekommer fra Wien og nedstrøms. Videre finnes alm, vrangalm og sommereik. I selve Donau vokser wasserfalle (Aldrovanda vesiculosa) og blærerot.
Til sammen finnes over 300 fuglearter langs elven som er en av de viktigste europeiske trekkveier. Flere områder langs Donau er viktige områder for overvintring, hekke- og hvileplasser.
Støren gikk tidligere helt opp til Wien, men etter byggingen av demningene ved Jernporten er det ikke lenger mulig. Enkelte arter er endemiske som for eksempel donauniøye. Støttet av forsterkete landskapsvern og gjenvinning av naturområder i Donaus nedbørfelt har sjeldne fiskeslag fått bedre levevilkår fremfor alt i Tyskland og Østerrike. Slik ble den antatt utryddete hundefisken gjenoppdaget i 1992. Forøvrig finnes i elven bl.a. belugastør, karpe, maller, piggfinnefisker og donaulaks.
Hjemmehørende langs Donau er også pattedyr som steinmår (Martes foina), mår, røyskatt, grevling, villkatt, bever og oter. I Donaudeltaet finnes bl.a. ilder, oter, steppeilder (Mustela eversmannii) og sisel (Spermophilus).
Videre inneholder Donau tallrike amfibier og reptiler, herunder æskulapsnok, østlig smaragdfirfisle (Lacerta viridis), murfirfisle (Podarcis muralis), buorm, slettsnok og sandfirfisle, Hermanns landskilpadde (Testudo hermanni), maurisk landskilpadde (Testudo graeca ibera), og europeisk sumpskilpadde (Emys orbicularis) og endelig donau-kammolch (Triturus dobrogicus) en type salamander.
=== Større nasjonalparker og reservater ===
==== Naturpark Obere Donau ====
Mellom Immendingen og Eringen løper elven gjennom Naturpark Obere Donau. De karakteristiske bergene hvor Donau bryter gjennom Schwäbische Alb hører til de få naturlig skogfrie områder med plantevekster i Tyskland. Da grunnen er svært tørr og temperaturen svinger sterkt, vokser det i dette området flere sterkt solhungrige planter, delvis fra istiden. Slik oppstår det i nasjonalparken en uvanlig kombinasjon av middelhavsflora, alpin- og tundrisk flora. Med sine nesten 750 plantearter, herunder flere utrydningstruete, er området et av de mest artsrike i Baden-Württemberg.
==== Nasjonalpark Donau-Auen ====
Nasjonalpark Donau-Auen er et av de største våtmarksområder langs noen elv i Mellom-Europa og ligger like utenfor Wien i retning Hainburg an der Donau. Den strekker seg fra Lobau som ligger innenfor Wiens grenser, til munningen av Morava og inneholder ca. 70 fiskeslag, 30 pattedyrslag og 100 fugleslag.
Myndighetene hadde opprinnelig planlagt et kraftverk ved Hainburg. Dette kraftverket ville ha ødelagt våtmarkene som nå ligger innenfor parkens grenser. Demonstrasjoner og underskriftskampanjer i 1983-1984 førte til stans i planleggingen og nasjonalparken ble vedtatt i 1996.
==== Nasjonalpark Donau-Ipoly i Ungarn ====
Nasjonalparken Duna-Ipoly Nemzeti Park, omfatter Börsönyfjellene, Pilisfjellene, Visegrádfjellene, venstre bredd av elven Ipoly, Szentendreøya og venstre bredd av Donau i dette området med sentrum i Donaukneet. To tusen forskjellige plantearter og noen tusen dyreslag finnes i nasjonalparken, herunder den endemiske linplanten Piliser Lein (Linum dolomiticum).
==== Naturpark Kopački rit ====
Naturparken Kopački rit ligger hvor Drava munner ut i Donau. Det urørte sump-, myr- og våtmarksområdet er habitat for tallrike dyreslag og plantearter, herunder 260 fuglearter. I de tallrike bekker og innsjøer finnes 40 fiskelag. Naturparken er nominert til listen over UNESCOs verdensarven.
==== Spesial-naturreservat Deliblatska peščara ====
Naturreservatet Deliblatska peščara ligger i fylket Južni Banat i den autonome provinsen Vojvodina i Serbia. Det strekker seg fra Donau, sørkarpatene og elven Timiș og omfatter 30 000 hektar. Reservatet frembyr et øde sanddynelandskap med en unik orografi, flora og fauna for Europa og kalles i Serbia gjerne for Det europeiske Sahara. Ved begynnelsen av det nittende århundre ble sanddynene plantet med akasier og annen skog. I dag er mer enn halvparten av området skogbevokst og deler av det er jaktområde i sesongen. Sandbergene går mer enn 200 meter over havet og det stadige fargespillet fra plantenes blomstring gjør sanddynene attraktive for besøkende.
==== Djerdap ====
Djerdap nasjonalpark på serbisk side av Donau strekker seg over 100 elvekilometer fra byen Golubac til Tekija og dekker et område på totalt 63 680 hektar. Det karakteristiske ved nasjonalparken er de svære juvene kalt Jernporten som Donau flyter igjennom. Parken inneholder også viktige historiske minnesmerker som Golubac festning, Tabula Traiana og Lepenski Vir.
==== Srebarna naturreservat ====
Srebarna naturreservat nær byen Silistra i Silistra oblast i Bulgaria, er fra 1983 oppført på UNESCOs liste over verdens naturarv.
==== Biosfærereservatet Donaudeltaet ====
Biosfærereservatet Donaudeltaet i Romania og Ukraina er munningsområdet til Donau ved Svartehavet. Reservatet er 5 800 km² stort, bare munningsområdene til Volga og Kuban er større i Europa.
Se hovedartikkel om Donaudeltaet
==== Planlagte vernetiltak ====
Ungarn og Kroatia undertegnet i september 2009 en erklæring om å starte arbeidet med vern av et stort område mellom Donau, Drava og Mur. Planen er å etablere et UNESCO-biosfærereservat på 6 300 kvadratkilometer som i tillegg til de to landene vil berøre Østerrike, Slovenia, Kroatia og Serbia.
=== Store økologiske inngrep ===
I likhet med andre elver har Donau vært gjenstand for en rekke store inngrep siden begynnelsen av den industrielle tidsalder. Kun 20 % av oversvømmelsesområdene som eksisterte i det nittende århundre, finnes fortsatt og kun halvparten av elveløpet kan i dag betegnes som ”naturlig”.
Ved siden av forurensningen som følge av industri, landbruk, turisme og tilførsel av spillvann, så vel som regulering av demninger, kunstige innsjøer, kanaler etc er det fremfor alt de store prosjektene som påvirker naturen rundt Donau. Da likeledes ti stater, herunder noen av de fattigste land i Europa som Romania, Moldova og Ukraina prioriterer fremfor noe annet sine næringsmessige interesser langs elven, er det vanskelig å etablere et grenseoverskridende vern av elven.
==== Kraftverket Jernporten ====
I 1964 begynte det daværende Jugoslavia og Romania byggingen av et kraftverk mellom sørkarpatene og de serbiske Erzgebirge mot grensen mellom Romania og Serbia. Kraftverket var ferdig i 1972. Demningen med to sluser førte til dannelsen av en 150 kilometer lang innsjø og en hevning av vannspeilet med 35 meter. I tillegg til energiutvinningen ble også vannveien Donau bygget ut skipstrafikken fikk lettere vilkår gjennom sprengningen av strykene i elven.
For å gi plass til dammen som rekker helt til Beograd, måtte fem landsbyer fraflyttes og øya Ada Kaleh ble satt under vann. Øya var bosatt av tyrkere siden 1669 og innbyggerne utflyttet til Tyrkia. Til sammen måtte 17 000 mennesker flytte og se sine boliger oversvømt av dammen. For miljøet har byggingen av demningen hatt følger, bl.a. ved at støren ikke lenger kan svømme opp Donau for å gyte.
For å begrense de økologiske skadene er enkeltobjekter fra flora og fauna, så vel som geomorfologiske, arkeologiske og kulturhistoriske gjenstander, flyttet til to nasjonalparker og museer. Det er i Serbia Djerdap nasjonalpark som siden 1974 omfatter 63 608 hektar og i Romania Portile de Fier nasjonalpark som ble opprettet i 2001 og omfatter 115 655 hektar.
==== Gabčíkovo-Nagymaros ====
I Budapestavtalen av 16. september 1977 avtalte det daværende Tsjekkoslovakia og Ungarn byggingen av den store kraftverket Gabčíkovo mellom denne byen nær Bratislava og Nagymaros.
Ungarske og delvis også østerrikske eksperter advarte mot utbyggingens miljømessige konsekvenser langs den slovakisk-ungarske grense så vel som for vannforsyningen av Budapest. Fra 1983 ble arbeidene forsinket og året etter ble Duna Kör (Donaukretsen) dannet. Denne miljøbevegelsen som av mange ble ansett som kimen til ”fløyelsrevolusjonen” i Ungarn, fant sterk støtte i befolkningen, 140 000 personer underskrev en protest mot kraftverket og i 1988 ble det arrangert en demonstrasjon som samlet 40 000 mennesker foran det ungarske parlamentet. På bakgrunn av de politiske rystelser i østblokken i 1989 trakk Ungarn seg etter press fra befolkningen ut av prosjektet.
Den Tsjekkoslovakiske hhv fra 1993 den slovakiske regjeringen krevde gjenopptakelse av byggingen av kraftverket på et annet sted. Da Ungarn avslo ble landet i 1993 og på nytt i 1997 innklaget for den internasjonale domstolen i Haag med krav om gjennomføring av avtalen fra 1977. Domstolen har prinsipielt tatt stilling for at avtalen skal oppfylles, men det har ennå ikke skjedd. Forholdet anses å være en belastning på forbindelsene mellom Ungarn og Slovakia.
==== Havnen ved Giurgiulești ====
Byggingen av en havn med oljeterminal i Giurgiulești ble påbegynt i 1996 og fullført i 2006. Det er hevdet at anleggets plassering skaper en stor risiko for miljøskader i det nærliggende Donaudeltaet.
==== Bystryjkanalen ====
Den 27. august 2004 ble Bystryjkanalen i Ukraina gjenåpnet, men ble stengt to år senere som følge av manglende mudring. Ukrainas ønske om å gjenåpne kanalen for normal skipstrafikk er møtt med protester fra både nabolandet Romania og internasjonale miljøvernorganisasjoner som hevder at tiltaket vil kunne virke skadelig på miljøet i Donaudeltaet.
Se hovedartikkel om Bystryjkanalen
=== Forurensningsulykker ===
==== Cyanidutslippet ved Baia Mare ====
Se utdypede artikkel om Cyanidutslippet ved Baia Mare 200030. januar 2000 ble det ved et demningsbrudd sluppet ut store mengder cyanidholdig spillvann fra en dam ved en av gruvene. I tillegg til cyanid inneholdt utslippet en rekke tungmetaller, særlig kobber, men også bly, sink m.m. Flere elver ble kraftig forurenset. I elvene Sasar, Lapus, Someș og Tisza langt inn i Ungarn døde det meste av fisk og annet liv. Som følge av dette ble grenseverdiene for cyanid overskredet helt ned til Donaus munning i Svartehavet.
==== Giftutslippet i Ungarn 2010 ====
I byen Ajka i det ungarske fylket Vesprem og dermed innenfor Donaus nedbørfelt, kollapset i oktober 2010 en damvegg og utløste en flom av giftig rødt slam fra en aluminafabrikk.
Se utdypende artikkel om Giftutslippet i Ungarn 2010
== Næringslivet langs Donau ==
=== Vannressurser ===
==== Drikkevann ====
Donau er en viktig drikkevannskilde for ca. 10 millioner mennesker. I Baden-Württemberg får vannverkene i området Stuttgart, Bad Mergentheim, Aalen og Alb-Donau-området dekket ca. 30 % av sitt behov fra Donau. Byer som Ulm og Passau får det meste av sitt drikkevann fra Donau.
Derimot baserer Østerrike opptil 99 prosent av sitt drikkevann på grunnvann og kildevann og bare svært sjelden, for eksempel i tørkeperioder, blir vann hentet fra Donau. Det samme gjelder for Ungarn som henter 91 % av sitt drikkevann fra grunnvann. Også de andre statene langs Donaus midtre løp avstår på grunn av den sterke forurensningen å bruke vann fra Donau som drikkevann. Bare områder langs Donau i Romania hvor elven er blitt renere, forsyner seg i større grad av vann fra Donau, for eksempel Drobeta Turnu Severin og i donaudeltaet.
==== Vannkraft ====
Fem nabostater til Donau får nevneverdige deler av sin energi fra vannkraftverkene i Donau. Det gjelder Tyskland, Østerrike, Slovakia, Serbia og Romania. For de øvrige statene mangler det enten territorial kontroll for å kunne bygge egne kraftverk (Kroatia, Bulgaria og Moldova disponerer for eksempel kun over en av elvebreddene), vannkraftverk er ikke politisk gjennomførbare som i Ungarn, eller så egner elvens løp seg ikke til slike formål som for eksempel i Ukraina.
I Tyskland ble de første kraftverkene bygget mot slutten av det 19. århundre, særlig i øvre Donau, men også som eksempel i Ulm. På denne strekningen gir imidlertid elven for lite energi til å bli av noen særlig betydning for området.
Situasjonen for Østerrike er ganske annerledes, også fordi utbyggingen av vannkraft startet relativt sent med Ybbs-Persenbeug i 1953 som ble fullført i 1957. I dag dekker Østerrike etter Island og Norge den største andel av sitt energibehov ved vannkraft. Donaukraftverkene dekker ca. 20 % av det nasjonale kraftbehovet i Østerrike. Langs den østerrikske er det kun elvekraftverk uten mulighet for å oppdemme vannet. Dette medfører komplikasjoner for miljøet, idet kraftverket påvirker elvevannets gjennomstrømshastighet og medvirker til oversvømmelser av verdifulle våtmarksområder. Videre utgjør demningene barrierer for fisk og annet som ikke lenger kan bevege seg fritt i elven.
I Slovakia utgjør vannkraften ca. 16 % av energitilførselen og dermed den nest viktigste energikilden etter brunkullet. Den største andel av vannkraften, nemlig 11 prosent kommer fra vannkraftverket Gabčíkovo som opprinnelig var planlagt som en del av det store kraftverket mellom Gabčíkovo og Nagymaros i Ungarn og i samarbeid med Ungarn.
Det hittil største vannkraftverk i Europa ble i 1972 sluttført ved Jernporten. Prosjektet ble utført i samarbeid mellom daværende Jugoslavia og Romania. Kraftverket dekker 37,1 prosent av Serbias hhv 27,6 prosent av Romanias energibehov og utgjør dermed en av det mest betydningsfulle energikilder for de to landene.
=== Skipsfart og navigasjon ===
Den øvre delen av Donau er kun farbar for mindre båter. Mellom Ulm og Kelheim er det laget 22 m x 4 m store sluser i samtlige demninger. Offentlig skipstrafikk med større fartøyer foregår først etter Kelheim (nesten 500 km etter kilden) og de neste 2 415 km til munningen. Med Main-Donau-kanalen som munner ut ved Kelheim, er det etablert en gjennomgående vannvei fra Nordsjøen opp Rhinen og Main til Svartehavet.
Med tanke på skipstrafikken blir Donau oppdelt i tre ruter:
Øvre Donau fra Kelheim til Komárom/Komárno
Midtre-Donau fra Komárom/Komárno til Drobeta Turnu Severin
Nedre Donau fra Drobeta Turnu Severin til munningen.I motsetning til en rekke andre elver blir lengden av Donau og elvens sideelver, målt oppstrøms. Det offisielle nullpunktet er fyrlykten i Sulina ved Svartehavet. Fra nullpunktet til Galați i Romania måles elven i sjømil / nautiske mil (Donaus munningsområde). Videre fra Galați måles elven i kilometer.
==== Skipsfartshistorie på Øvre Donau ====
Donau er en av de eldste og viktigste europeiske handelsruter. Allerede i førhistorisk tid tjente den som transportvei for handelsvarer som for eksempel pels, som ble fraktet på enkle flåter langs elven. Allerede i romertiden ble det drevet skipsfart og da med fartøyer som kun var ment for nedstrøms transport. Fremme ved ankomststedet ble de demontert og brukt som byggemateriale. Dersom den vanskelige returen oppstrøms ikke kunne betales med returfrakt ble også skipene etterlatt. Typisk for skipsfarten langs Donau var derfor enkle skipsfartskonstruksjoner som prammer og langbåter uten kjøl, såkalte «ulmkasser» (Ulmer Schachtel). Disse fartøyene trafikkerte ruten fra Ulm og krevde mindre forbruk av materialer enn flåter. Større prammer opptil ca. 30 meter og 2 tonn lastevekt, de såkalte Kelheimer, eller Ulmer Ordinarischiffe ble leilighetsvis dratt oppstrøms med kostbare varer som vin og salt. Vanligvis returnerte man bare med mindre prammer for å få med seg mannskapets pikk og pakk.
Gjennom årtusenene kunne båter bare ferdes oppstrøms ved hjelp av trekkraft. Først skjedde det ved hjelp av menneskenes egen kraft og deretter fra det 15. århundre med trekkdyr. Disse skipstrekkene krevde en omfattende organisering. Det kunne være nødvendig med opp til 60 hester og enda flere mannskaper når det skulle trekkes en Kelheimer (kalt Hohenau) eller de stadig flere prammene som ble brukt som hjelpefartøyer for tauverk, hester og forråd. Donau var på denne tiden ofte et vidt forgrenet system med ujevne dybdeforhold, i motsetning til dagens kanaliserte og mudrete elveløp. Slike transporter kunne derfor ta svært lang tid. Ofte klarte man ikke mer en få kilometer per dag. Hester måtte byttes ruten skiftet fra elvebredd til elvebredd, vær og vannføring hindret framdriften.
==== Dampskipsfart på Donau ====
Med dampskipene og senere lokomotivene begynte en ny periode i skipsfarten på Donau. De siste skipstrekkene skjedde rundt 1900. I 1812 ble det første dampskipet satt i trafikk i Wien. Kort tid etter, i 1829, ble det første dampskipsselskap på Donau etablert. Dermed økte også hastigheten. For eksempel brukte det første dampskipet ”Franz I” 14 timer og 15 minutter fra Wien til Budapest. For den motsatte strekning brukte skipet 48 timer og 20 minutter. I september 1837 gikk det første skipet (”Maria Anna”) fra Wien til Linz. Et av de siste eksemplarer av disse fartøyene kan ses i Regensburg som museumsskip.
Fra midten til slutten av det 19. århundre var også en blomstringstid for kjedeskipene. Det dreide seg om spesialkonstruerte dampskip som ved hjelp av et vaiersystem kunne skyve en rekke lektere foran seg. Slike kjedeskip ble først konstruert for strekningen Wien-Bratislava og fra 1891 ved Ybbs og Regensburg.
Gjennom Jernporten ble skipene i det 20. århundre trukket med lokomotiv inntil demningen ble bygget.
==== Skipsfarten i dag ====
Nærmere 100 hotellskip trafikkerer hovedsakelig strekningen mellom Passau, Budapest og Svartehavet. I tillegg finnes bl.a. i Passau i Tyskland og Wachau i Østerrike en rekke skip som gjør dagsutflukter. Strekningen Vidin – Passau trafikkeres av tunglastekatamaranen Khan Asparu.
==== Rettsutviklingen for den internasjonale skipsfarten ====
Opprinnelig var Donau en åpen handelsvei som enhver kunne benytte, men på tross av dette krevde alle nabolandene handelstoll. Wienerkongressen fra 1814 til 1815 vedtok regler om fri skipstrafikk i internasjonale farvann. Under Pariskonferansen i 1856 ble disse reglene gjort gjeldende for Donau på strekningen fra Sulina til Isaccea. Samtidig ble Den europeiske Donaukommisjonen grunnlagt. Den internasjonale Donaukommisjonen ble opprettet i 1921 med ansvar for strekningen fra Braila til Ulm. Begge kommisjonene ble opphevet av Tyskland i 1940.
Fredstraktatene 1947 mellom de allierte og Ungarn, Romania og Bulgaria gjentok de tidligere bestemmelser om at skipsfarten på Donau skulle være åpen for alle staters borgere, handelsfartøyer og varer på like fot.
I 1948 ble det holdt en konferanse i Beograd, hvor det mot vestmaktenes stemmer ble vedtatt en ny konvensjon. Østerrike og Tyskland var ikke invitert til konferansen. De to Donau-kommisjoner ble erstattet av én ny Donaukommisjon, som skulle bestå av en representant fra hvert Donau-land. Østerrike ble medlem av kommisjonen i 1960 og Tyskland i 1998.
=== Tømmerfløting ===
I det 18. og 19. århundre tjente Donau som transportvei for tømmer fra Böhmerwald. Tømmeret ble fløtet fra de böhmiske skogene over Schwarzebergske fløtekanal og inn i Grosse Mühl. Der ble trevirket trukket opp av elven brakt om bord i fartøyer og deretter transportert til Wien hvor det ble solgt som ved.
=== Fiskerier ===
I middelalderen livnærte befolkningen langs Donau seg på mange steder helt og holdent av fiske. I løpet av 19. og 20. århundre er imidlertid fiskeriet gått sterkt tilbake. I Østerrike blir det i beskjeden grad fisket rundt Linz og Wien. Av større betydning er fiskeriene i donaudeltaet.
=== Vinproduksjon ===
Det vokser vindruer langs Donau fra sør i Tyskland til slettene i Romania.
Tysklands bidrag er noen mindre vingårder i Bach an der Donau. Derimot har Østerrike en meget betydelig vinproduksjon i Wachau hvor det hovedsakelig er druesortene Grüner Veltliner, Riesling og Chardonnay som anvendes.
I Ungarn blir det produsert vin nesten over alt mellom Visegrád og landets sørlige grense. Hovedstaden for den ungarske vinen var tidligere Vác. Under den sosialistiske perioden mistet de tidligere berømte ungarske vinene sterkt sin kvalitet, men etter nittiårene i det 20. århundre opplever den ungarske vinproduksjonen en renessanse.
Hovedtyngden av Serbias vinproduksjon langs Donau finnes i området rundt Smederevo.
Langs den rumenske ruten finnes vinprodusenter særlig i fylket Mehedinți, sørvest i landet, og i Murfatlar, langs Donau-Svartehavskanalen.
På bulgarsk side av Donau finnes vinproduksjon særlig ved Svisjtov og Ruse
=== Turisme ===
I tillegg til de berømte og severdige høydepunkter langs Donau finnes flere landskaper og naturparker av betydning. Særlig på den øvre strekningen er det rike muligheter for kanopadling. Langs Donau går Donauradweg – sykkelveien langs Donau – som er særlig hyppig trafikkert i Tyskland og Østerrike.
Cruisetrafikken er også betydelig. I tillegg til strekningen fra Wien til Budapest trafikkerer fartøyer også hele strekningen fra Passau til deltaet og tilbake. I høysesongen finnes over 70 cruiseskip på elven samtidig.
== Donau i kulturen ==
Donau har selvsagt preget kulturen i nabostatene og i området for øvrig. I tillegg til tallrike eventyr og legender har flere kunstnerne latt seg inspirere av elven.
Allerede Ovid beskriver i Tristia, bok 2, dikt 19 det sterke inntrykket av en tilfrosset Donau. Claudio Magris og Péter Esterházy er forfattere fra slutten av det 20. århundre som har interessert seg for elven.
Det er imidlertid i musikken at man finner det meste kjente verk som identifiseres med elven, nemlig valsen «An der schönen blauen Donau» (norsk: «Ved den vakre blå Donau») av Johann Strauss d.y. Ungarerne beskriver elven som blond (a szöke Duna, norsk: den blonde Donau), mens Jules Verne vurderte å kalle en av sine romaner Le beau Danube jaune (Den vakre, gule Donau).Kunstmalerne i Donauskolen på 1500-tallet hentet inspirasjon fra skogene og åsene langs elven i Tyskland og Østerrike. Bildekunstnerne har også lenge vært oppmerksom på Donaukneets vakre omgivelser.
Elven blir besunget i Kroatias nasjonalsang «Lijepa naša domovino».
== «Donau-dagen» ==
29. juni er «Donau-dagen», som ble feiret for første gang i 2003. Den ble instituert av «Den internasjonale kommisjon til vern av Donau» som minne om underskrivningen av avtalen om Donaus vern den 29. juni 1994.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Elsbeth Wessel. «An der schönen, grauen Donau» I: P2-akademiet: I. NRK, 1997 ISBN 82-7118-245-5
Péter Esterházy. Ned ad Donau eller Grevinde Hahn-Hahns blik. København, 1994 ISBN 87-16-14990-4
David Cumming. Donau. Flachs forlag, 1993 ISBN 87-89122-79-8 (dansk faktabok for barn)
Claudio Magris. Donau : en følsom reise fra den store elvens kilder til Svartehavet. Cappelen, 1991 ISBN 82-02-12875-7
Vince Sulyok. Ungarns historie og kultur. Solum forlag, 1994. ISBN 82-560-0910-1
Melanie Haselhorst og Kenneth Dittmann. Die Donau.Von Kelheim zum Schwartzen Meer. ISBN 978-3-89225-586-4 En guide (tysk) for småbåturister med opplysninger om sluser, liggeplasser etc. Kartskisser for hele strekningen.
Hans Bahlow. Deutschlands geographische Namenswelt – Etymologisches Lexikon der Fluß- und Ortsnamen alteuropäischer Herkunft. ISBN 3-518-37721-3
Ernst Trost: Die Donau. Lebenslauf eines Stromes Verlag Frits Molden, Wien – München – Zürich, 1968.
Lothar-Günther Buchheim: Tage und Nächte steigen asu dem Strom. Eine Donaufahrt. Langen Müller in der F.A. Verlag ISBN 3-492-23297-3
== Eksterne lenker ==
(en) Danube – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Danube – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
«(en) (de) Den internasjonale kommisjonen for beskyttelse av Donau (ICPDR)». Besøkt 28. mars 2009.
«(en) (de) Donau turistkommisjon». Arkivert fra originalen 7. mars 2009. Besøkt 28. mars 2009. | An der schönen blauen Donau eller Donauwalzer (Op. 314) er en vals av Johann Strauss d. | 9,361 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reichszeugmeisterei | 2023-02-04 | Reichszeugmeisterei | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1934', 'Kategori:Opphør i 1945', 'Kategori:Organisasjoner i det tredje rike'] | Reichszeugmeisterei, forkortet RZM, var en organisasjon under det tyske nazistpartiet NSDAP som sto for organisering og distribusjon av klær, effekter og utstyr til partiet og andre nasjonalsosialistiske organisasjoner i Hitler-Tyskland mellom 1934 og 1945.
Organisasjonen var kun en administrativ enhet, og ble opprettet i 1934. Det lå på Tegernseer Landstrasse 210 i München, og første leder var Reichszeugmeister (riksmaterialmester) Richard Bochner. Han ble senere erstattet av SA Obergruppenführer Wilhelm Helfer. Samtidig ble det forbudt å produsere, lagre eller selge NSDAP effekter uten partiets godkjennelse. Brudd på dette kunne gi inntil to år i fengsel. NSDAP åpnet en butikk som solgte RZM-effekter på Schwanthalerstrasse 53-55 i München. De meste av RZM-effekter ble solgt gjennom frittstående butikker som var godkjente av RZM.
Effekter som ble styrt av RZM var: flagg, dolker, uniformer og utstyr til disse, merker, feltutstyr som drikkeflasker, matbokser og spader og musikkinstrumenter. Alt utstyr som ble styrt av RZM skulle ha enten stemplet eller påsatt merke med en RZM-kode som identifiserte produsenten. Vanlig var feks RZM M4/72 hvor 72 er identifikasjonsnummeret/produsentnummeret til selskapet Wilhelm Deumer fra Lodenscheid, og M4 står for metall (M) og beltespenne (4). Selskapene kunne ha forskjellige id-nummer for de forskjellige typer effekter. RZM-merkingen kunne også ha et nummer tilslutt som var de to siste tallene i året effekten ble produsert. Det ble også laget RZM-merking til spesielle effekter laget på bestilling, som feks SS-effekter, og disse hadde SS etter RZM i produksjonskoden. Når det var merker som ble påsatt stoff-effekter var det ofte også et serienummer på merket.
RZM gjorde mye penger på sitt virke, de hadde også egen avis hvor de mer eller mindre presset produsentene til å kjøpe annonseplass. Selskap som produserte RZM-effekter måtte også betale andel av effektsalget til RZM.
RZM ble lagt ned i 1945 som følge av Tysklands tap i andre verdenskrig. Bygget ble brukt av amerikanske styrker under okkupasjonen av Tyskland etter 1945, og fikk navnet McGraw-kasernen. I 2009 er bygget en del av politihovedkvarteret i München, og deler av den er leiligheter for Studentenwerk München (studentorganisasjon).
| Reichszeugmeisterei, forkortet RZM, var en organisasjon under det tyske nazistpartiet NSDAP som sto for organisering og distribusjon av klær, effekter og utstyr til partiet og andre nasjonalsosialistiske organisasjoner i Hitler-Tyskland mellom 1934 og 1945.
Organisasjonen var kun en administrativ enhet, og ble opprettet i 1934. Det lå på Tegernseer Landstrasse 210 i München, og første leder var Reichszeugmeister (riksmaterialmester) Richard Bochner. Han ble senere erstattet av SA Obergruppenführer Wilhelm Helfer. Samtidig ble det forbudt å produsere, lagre eller selge NSDAP effekter uten partiets godkjennelse. Brudd på dette kunne gi inntil to år i fengsel. NSDAP åpnet en butikk som solgte RZM-effekter på Schwanthalerstrasse 53-55 i München. De meste av RZM-effekter ble solgt gjennom frittstående butikker som var godkjente av RZM.
Effekter som ble styrt av RZM var: flagg, dolker, uniformer og utstyr til disse, merker, feltutstyr som drikkeflasker, matbokser og spader og musikkinstrumenter. Alt utstyr som ble styrt av RZM skulle ha enten stemplet eller påsatt merke med en RZM-kode som identifiserte produsenten. Vanlig var feks RZM M4/72 hvor 72 er identifikasjonsnummeret/produsentnummeret til selskapet Wilhelm Deumer fra Lodenscheid, og M4 står for metall (M) og beltespenne (4). Selskapene kunne ha forskjellige id-nummer for de forskjellige typer effekter. RZM-merkingen kunne også ha et nummer tilslutt som var de to siste tallene i året effekten ble produsert. Det ble også laget RZM-merking til spesielle effekter laget på bestilling, som feks SS-effekter, og disse hadde SS etter RZM i produksjonskoden. Når det var merker som ble påsatt stoff-effekter var det ofte også et serienummer på merket.
RZM gjorde mye penger på sitt virke, de hadde også egen avis hvor de mer eller mindre presset produsentene til å kjøpe annonseplass. Selskap som produserte RZM-effekter måtte også betale andel av effektsalget til RZM.
RZM ble lagt ned i 1945 som følge av Tysklands tap i andre verdenskrig. Bygget ble brukt av amerikanske styrker under okkupasjonen av Tyskland etter 1945, og fikk navnet McGraw-kasernen. I 2009 er bygget en del av politihovedkvarteret i München, og deler av den er leiligheter for Studentenwerk München (studentorganisasjon).
== Se også ==
Heereswaffenamt
== Kilder ==
Germanmilitariacollectibles – The Nazi Party and the RZM
Wehrmacht Awards | Reichszeugmeisterei, forkortet RZM, var en organisasjon under det tyske nazistpartiet NSDAP som sto for organisering og distribusjon av klær, effekter og utstyr til partiet og andre nasjonalsosialistiske organisasjoner i Hitler-Tyskland mellom 1934 og 1945. | 9,362 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Donau | 2023-02-04 | Donau | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:29°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:47°N', 'Kategori:48°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Donau', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Donau (bairisk: Dóaner; slovakisk: Dunaj; ungarsk: Duna; kroatisk: Dunav; serbisk og bulgarsk: Дунав, Dunav; rumensk: Dunărea) er Europas nest lengste elv, etter Volga, og den lengste innen Den europeiske union. Elven er den eneste av de store europeiske elvene som renner fra vest mot øst. Elvens lengde er 2 845 eller 2 888 kilometer, avhengig av hvilken kildeelv som velges.
Donaus utspring er i Schwarzwald i Tyskland og den renner deretter igjennom slettene i Schwaben og Niederbayern, de nordlige For-Alpene og den pannoniske sletten. Etter Jernporten fortsetter elven mellom det rumenske landskapet Valakia i nord og den bulgarske donausletten i sør, til den munner ut i det brede Donaudeltaet ved Svartehavet.
Elven krysser ti land, flere enn noen annen, og de fire hovedstedene Beograd, Bratislava, Budapest og Wien ligger ved dens bredd.
| Donau (bairisk: Dóaner; slovakisk: Dunaj; ungarsk: Duna; kroatisk: Dunav; serbisk og bulgarsk: Дунав, Dunav; rumensk: Dunărea) er Europas nest lengste elv, etter Volga, og den lengste innen Den europeiske union. Elven er den eneste av de store europeiske elvene som renner fra vest mot øst. Elvens lengde er 2 845 eller 2 888 kilometer, avhengig av hvilken kildeelv som velges.
Donaus utspring er i Schwarzwald i Tyskland og den renner deretter igjennom slettene i Schwaben og Niederbayern, de nordlige For-Alpene og den pannoniske sletten. Etter Jernporten fortsetter elven mellom det rumenske landskapet Valakia i nord og den bulgarske donausletten i sør, til den munner ut i det brede Donaudeltaet ved Svartehavet.
Elven krysser ti land, flere enn noen annen, og de fire hovedstedene Beograd, Bratislava, Budapest og Wien ligger ved dens bredd.
== Navn og etymologi ==
På latin var Donau kjent som Danubius, Danuvius og Ister. Det latinske navnet Dānuvius er en av en rekke gammeleuropeiske elvenavn hentet fra proto-indoeuropeisk *dānu. Andre elvenavn av samme rot er Don, Donets, Dzvina/Düna, Dysna, Dnepr og Dnestr. På rigvedisk sanskrit betyr dānu «dråpe», «væske»; på avestisk betyr det samme ordet «elv». I Rigveda fremtrer Dānu én gang som Vrtras mor. Det er mulig at dānu på skytisk, som på avestisk, var et generisk ord for «elv»; Dnjepr og Dnjestr, fra Danapris og Danastius, antas å være respektive videreføringer av skytisk *dānu apara – «fjern elv», og *dānu nazdya- – «nær elv». Elvens nedre løp (en vanlig betegnelse på strekningen nedenfor Jernporten) ble også kalt Hister eller Ister; enkelte romerske byer langs nedre Donau bar tilleggsbetegnelsen ad Istrum, for eksempel Nicopolis ad Istrum.
Alle moderne språk som snakkes i Donaus nedbørsfelt har navn som er avledet fra det latinske Dānuvius: tysk: Donau; bayersk: Doana; jiddisk: דוניי, Duney; schlesisk: Důnaj; høysorbisk: Dunaj; slovakisk: Dunaj; ungarsk: Duna; kroatisk: Dunav; serbisk og bulgarsk: Дунав, Dunav; rumensk: Dunărea; romani: Dunaja; ukrainsk: Дунай, Dunai.
For antikkens grekere var elven kjent som Istros, Ἴστρος, et låneord fra et trakisk/dakisk navn som betyr «sterk», «rask» (jamfør Sanskrit iṣiras, «rask»). Det greske navnet på Donau blir av Hesiod brukt som navnet på Okeanos' og Tethys' sønn. Istros føres også tilbake til det keltiske ordene ys («rask») og ura («vann», «elv»). Det dakiske/trakiske navnet var Donaris for øvre Donau, og Istros for nedre Donau. Det trakisk-frygiske navnet var Matoas, «lykkebringeren».Det latinske navnet er hankjønnsord (maskulinum, jamfør navnet på Rhinen, Rhenus Pater – «fader Rhinen»). Det tyske Donau (tidlig nyhøytysk: Donaw, Tonaw; middelhøytysk: Tuonowe) er femininum, da det har blitt omtolket til å inneholde suffikset -ouwe – «våtmark».
== Geografi ==
=== Befolkning, byer og stater i nedbørfeltet ===
Donaus nedbørfelt utgjør mer enn 801 463 kvadratkilometer og er dermed Europas nest største etter Volga. Det omfatter store deler av det sørlige Mellom-Europa og Sørøst-Europa. Nedbørfeltet berører 20 ulike stater og omfatter en befolkning på 81 millioner mennesker.
Elven renner gjennom fire hovedsteder: Wien, Bratislava, Budapest og Beograd. I elvens nedbørfelt finner man seks millionbyer. Av disse ligger Wien, Budapest og Beograd direkte til elven. De øvrige er München, Sofia og București.
Fra kilden i Schwarzwald til elven når Svartehavet berører Donau direkte territoriet til 10 stater. Seks av disse statene, Tyskland, Østerrike, Slovakia, Ungarn, Serbia og Romania har Donau som innlandselv og delvis også grenseelv. For ytterligere fire stater, Kroatia, Bulgaria, Moldova og Ukraina er Donau en ren grenseelv. 1071 kilometer eller 37 % av Donau danner riksgrenser.
Nedbørfeltet omfatter deler av territoriet til ytterligere 10 stater som er uten direkte forbindelse med elven. Det dreier seg om Slovenia, Montenegro, Albania, Bosnia-Hercegovina, Nord-Makedonia, Kosovo, Italia, Sveits, Tsjekkia og Polen.
=== Nedbørfeltets yttergrenser ===
Savas nedbørfelt rommer fire stater uten direkte tilknytning til Donau. Sava oppstår vest i Slovenia ved sammenløpet av to elver ved Radovljica. Lim som også hører til Savas nedbørfelt, har sitt utspring i grenseområdet mellom Albania og Montenegro, og utgjør Albanias eneste nedbørfelt som drenerer til Svartehavet. Herfra renner den gjennom Montenegro, og over grensen til Bosnia-Hercegovina hvor den munner ut i Drina like før Visegrad. Drina har sitt utløp i Sava i det nordøstlige hjørnet av Bosnia-Hercegovina.
Nord-Makedonias tilknytning til Donau starter helt nord i landet med Binačka Morava (her kalt Golema, lenger nedstrøms kalt Južna Morava). Binačka Morava renner inn i Kosovo for så å vende østover og inn i Serbia og deretter fortsette med navnet Južna Morava. Ved Stalac løper elven sammen med Zapadna Morava og blir da Velika Morava som munner ut i Donau øst for Smederevo.
I landsbyen Toblach i Sør-Tirol, Italia finnes kilden til Drava som også er sideelv til Donau. Elvens utløp er ved Osijek i Kroatia.
Sveits’ forbindelse til det danubiske systemet har sitt utgangspunkt i Malojapasset i kantonen Graubünden hvor man finner kilden til Donaus sideelv Inn.
Tsjekkia knyttes til Donaus nedbørfelt ved flere elvesystemer som alle ender opp i Morava. Morava har sitt utløp ved Devin-Bratislava.
Polens forbindelse med Donau har utgangspunkt i elven Svarte Orava i Karpatene, vest for Tatrafjellene. Ved sammenløpet med Hvite Orava i Slovakia, dannes Orava som igjen munner ut i Váh. Váh har sitt utløp i Donau ved Komárno.
(Kilde: Ty. Wikipedia/Donaukommisjonen, Budapest, januar 2000 til mars 2004)
=== Sideelver ===
Den lengste sideelven til Donau er Tisza. Ytterligere seks sideelver har en lengde på mer enn 500 kilometer: Prut, Sava, Drava, Olt, Siret og Inn. Tisza, Sava og Drava munner ut i det sørlige pannoniske bekkenet (Serbia og Kroatia). Prut og Siret munner ut i Romania like før Donaudeltaet ved Galați. Nord for Alpene er Inn den eneste av Donaus sideelver som er lengre enn 500 km.
Når man derimot tar utgangspunkt i middelvannføringen til sideelvene, gir det delvis et annet bilde. Således har Prut, som er den nest lengste sideelven, omtrent en like stor middelvannføring som Velika Morava, som ikke engang er halvparten så lang. Inn har omtrent like stor middelvannføring som den tre ganger så lange Tisza. Den av Donaus sideelver med størst middelvannføring er Sava.
De fleste av de større sideelvene har sine utspring i Karpatene, i de slovakiske fjellene, på Balkanhalvøya og øst i Alpene.
=== Tyskland ===
==== Striden om kilden ====
Donau oppstår som geografisk navn ca. 1,4 km øst for Donaueschingen, hvor de to elvene Brigach og Breg flyter sammen. Herav uttrykket «Brigach und Breg bringen die Donau zuweg» – Brigach og Breg bringer Donau i vei. Donaubekkens utspring i Donaueschingen blir gjerne kalt Donaus offisielle kilde. Andre holder elven Bregs utspring i Furtwangen som Donaus egentlige kilde. Donau har uansett tilfelle sitt utspring i Schwarzwald og sitt utløp i Svartehavet. Det finnes derfor ingen tilsvarende strid om tilnavnet Den svarte elven.
==== Naturen langs den tyske ruten ====
Den tyske Donau, fra kilden til grensen mot Østerrike, er 687 kilometer lang og dermed den tredje lengste elven i Tyskland. Elvens kilde ligger i delstaten Baden-Württemberg og fortsetter videre inn i Bayern på grensen mellom Ulm og Neu-Ulm.
Den øverste delen av elven flyter igjennom Baar (landskap) og kalles da gjerne ”unge Donau” (Junge Donau). Deretter møter den karakteristiske daler og pass i den schwabiske del av Jurafjellene. Et særlig fenomen er at deler av elveleiet tørker ut deler av året (Donauversickerungen). Beuron utgjør sentrum i Naturpark Obere Donau (Schwabisk Alb). Etter Sigmaringen åpner landskapet mot sør seg mot høysletten Oberschwaben eller Schwäbisches Oberland som strekker seg helt til Bodensjøen. Mellom Weltenburg og Kelheim skjærer elven seg gjennom et fjellpass (Weltenburger Enge). Langs elvebredden reiser det seg karakteristiske bergknauser.
Kelheim ligger 2415 km fra nullpunktet i Sulina. Herfra er det mulig å trafikkere Donau med større skip helt til Svartehavet. Ved Kelheim utløper også Altmühl i Donau. De siste 34 km er Atlmühl kanalisert for å utgjøre en del av Main-Donaukanalen. Kanalen går nordvest via Nürnberg til Bamberg hvor den påtreffer Main. Dermed er det mulig å ferdes på kjøl fra Svartehavet til Nordsjøen.
Passau kalles gjerne de tre elvers by (Dreiflüssestadt). Fra venstre bredd kommer Ilz med sitt svarte vann fra myrområdene i Bayerischer Wald. Like nedenfor kommer fra høyre side Inn med sin grønnfargete strøm. I noen kilometer er dermed den blå Donau trefarget (grønn/blå/svart). Det påfallende er at Inns grønne vann trenger de øvrige vannmassene til side. Dette har sammenheng med at Inn ofte har en sterk vannføring, men også at Inn er grunnere enn Donau (Inn: 1,90 meter, Donau: 6,80 meter). I snøsmeltingen fører Inn fem prosent mer vann enn Donau, mens Donau likevel har den mest stabile vannføring og overveiende også den største, fra oktober til april.
==== Sideelver langs den tyske ruten ====
Donaus sideelver langs høyre bredd er Iller (Neu-Ulm), Lech ved Marxheim (øst for Donauwörth), Isar ved Deggendorf og Inn i Passau. Langs venstre bredd er de største elvene Wörnitz i Donauwörth, Altmühl ved Kelheim, Naab og Regen ved Regensburg. Også en rekke mindre elver renner ut i Donau, som for eksempel Riss, Roth, Grosse Lauter, Blau, Günz, Brenz, Mindel, Zusam, Schmutter, Paar, Abens, Grosse Laber, Vils og Erlau. Ranna har sitt utspring i Tyskland, men munner ut i Østerrike.
==== Byer langs den tyske ruten ====
Byer av betydning langs den tyske delen av Donau er bl.a. Donaueschingen, Tuttlingen, Sigmaringen, Ulm, Neu-Ulm, Günzburg, Donauwörth, Ingolstadt, Kelheim, Regensburg, Straubing, Deggendorf og Passau.
==== Byggverk langs den tyske ruten ====
Betydelige byggverk langs den tyske ruten er klosteret (med rang av erzabtei) i Beuron, Hohenzollernes slott i Sigmaringen og den gotiske klosterkirken i Ulm (Ulmer Münster) med verdens høyeste kirketårn (161,6 meter). Ovenfor Kelheim ligger ved høyre bredd det store klosteret Weltenburg og noe lenger ned på venstre bredd, Befrielseshallen (Befreiungshalle) reist på en høyde over byen. Regensburg er kjent for gamlebyen med domkirken, bydelen Stadtamhof og for Steinerne Brücke som binder bydelene sammen. Bemerkelsesverdig er også Walhalla ca. åtte kilometer øst for Regensburg og endelig St. Stephansdomen i Passau.
=== Østerrike ===
Donau spiller en sentral rolle i Østerrikes historie og kultur. Dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, som omfattet omtrent 1 300 kilometer av Donaus løp, ble gjerne omtalt som «Donaumonarkiet».
Østerrikes vassdrag renner i det alt vesentlige ut i Donau og dermed Svartehavet. Bare området i delstaten Vorarlberg har sine vassdrag rettet mot Rhinen. Et meget lite område nordvest i Niederösterreich (Waldviertel) dreneres ut i Lainsitz, videre i Vltava og Elben og til slutt i Nordsjøen. Elvene i en liten del av Mühlviertel i Oberösterreich har også retning direkte mot Vltava.Like etter Passau ligger den tysk-østerrikske grensen, og ca. 50 kilometer deretter følger Schlögener Schlinge, hvor elven endrer sitt løp 180 grader. Etter ca. 70 kilometer følger Linz, Østerrikes tredje største by og anlagt på begge sider av Donau. Deretter følger Mauthausen, Enns og Grein.
Byen Melk med det store klosteret (Stift Melk) er inngangen til Wachaudalen. Wachau strekker seg videre forbi Dürnstein til Krems og deretter gjennom slettene til Tulln.
Hovedstaden Wien ligger nær Donau. For å hindre virkningene av oversvømmelser av Donau er elven i betydelig grad regulert, blant annet gjennom Donauinsel. Den internasjonale kommisjonen for beskyttelse av Donau (ICPDR) har sete i Wien.
Etter Wien passerer elven nasjonalparken Donau-Auen før den når middelalderbyen Hainburg an der Donau, umiddelbart før grensen mot Slovakia.
Viktige sideelver i Østerrike er Inn (høyre, ved den tyske grensen), Aist (venstre), Traun (høyre), Enns (høyre), Ybbs (høyre), Traisen (høyre), Kamp (venstre), Wien (høyre), Schwechat (høyre).
Langs den østerrikske ruten ligger elleve kraftverk i Donau.
=== Slovakia ===
Ved Devín møter Donau sideelven Morava og samtidig Østerrikes grense mot Slovakia. Bratislava, som er hovedstaden i Slovakia, følger umiddelbart deretter. De påfølgende 15 kilometer renner Donau med slovakisk territorium på begge sider inntil Ungarn dukker opp på høyre bredd.
Før grensen mot Ungarn forgrener Donau seg til Lille Donau (Malý Dunaj) på venstre side. Mellom Donau og Lille Donau dannes Kornøya (Žitný ostrov), den største øya i noen europeisk elv. Lille Donau løper i det slovakiske landskapet gjennom tallrike buktninger til den ved Kolárovo renner ut i Váh, den største slovakiske elv etter Donau. Váh har sitt utløp i Donau ved Komárno. Andre slovakiske elver som munner ut i Donau er Hron ved Stúrovo og Ipeľ (ungarsk Ipoly) ved Szob.
=== Ungarn ===
Donau danner deler av den slovakisk-ungarske grensen.
Ved den slovakiske landsbyen Čunovo, deler Donau seg også mot høyre og danner sidegrenen Mosoni-Duna og elveøya Szigetköz. Mosoni-Duna styrer etter kort tid inn i ungarsk territorium. Ved Mosonmagyarovar tar Mosoni-Duna opp i seg Leitha som har sitt utspring i Østerrike. Videre nedover Mosoni-Duna ligger industri-, handels- og universitetsbyen Győr, hvor elven også tar opp i seg Raab. Videre fra Győr fortsetter Mosoni Duna i østlig retning inntil den igjen forenes med Donau.
Mellom Komárom og den slovakiske tvillingbyen Komárno hvor Váh treffer Donau, er det broforbindelse. Videre nedover elven påtreffes Ungarns tidligere hovedstad Esztergom med den enorme Esztergomkatedralen. Esztergom innleder det meget vakre partiet av Donau som går under navnet Donaukneet. Maria Valeria-broen knytter forbindelse til Stúrovo på motsatt side.
Ved Szob på venstre bredd munner Ipoly (slovakisk Ipeľ) ut og Donau forlater statsgrensen for deretter å bli ungarsk på begge sider. Langs venstre bredd hever Börzsöny-fjellene seg over elven og på høyre Visegrádfjellene. Ved Visegrád bøyer Donau seg 90 grader mot sør og former dermed selve Donaukneet. Herfra renner elven rett sørover i ca. 500 kilometer. På omtrent samme sted deler elven seg i to og fortsetter på hver side av Szentendreøya (Szentendresiget) helt til den når Budapest. Byer av betydning er Vác på venstre og Szentendre på høyre side av øya.
Budapest er Ungarns hovedstad og med sine 1,8 millioner innbyggere den største langs elven. Etter manges oppfatning er den også den vakreste. Donau er på dette punktet mellom 400 og 500 meter bred. Budapest er anlagt på begge sider av elven, for øvrig som den siste med slik beliggenhet før Donau når Svartehavet.
Lengst sør i Budapest forgrener elven seg ved at Rackeve-Duna trenger inn i landskapet mot venstre. De to elvenes parallelle løp danner Csepeløya inntil de igjen forenes ved Rácalmás. Etter å ha passert tallrike mindre byer som Dunaujvaros, Baja, Dunaföldvár, Paks og Kalocsa, forlater Donau kort etter Mohács, det ungarske territoriet.
=== Kroatia ===
Med 137 kilometer samlet lengde har Kroatia, etter Moldova og Ukraina, den korteste delen av Donau. Den kroatiske Donau begynner like ovenfor Batina, rett vest for trerikshjørnet mellom Kroatia, Ungarn og Serbia. Grensen følger deretter mer eller mindre elvens løp til den når Ilok og Backa Palanka på serbisk side. Underveis i Kroatia passerer elven naturparken Kopački rit. Drava danner parkens sørlige grense fra Osijek og ca. 20 kilometer til elvens munning ut i Donau. Den viktigste byen langs den kroatiske delen av Donau er Vukovar, som fikk store skader i krigen mot Serbia.
=== Serbia ===
Fra Batina er Donau grense mellom Kroatia (høyre bredd) og Serbia (venstre bredd).
Etter broen mellom Bačka Palanka og den kroatiske byen Ilok fortsetter Donau mot øst og får serbisk territorium på begge sider.
Etter en kort strekning når Donau Novi Sad på venstre bredd. Byen er hovedstaden i den autonome serbiske provinsen Vojvodina. Festningen Petrovaradin på motsatt side, fremstår som et markert landemerke. Broene i Novi Sad ble under Kosovokrigen i 1999 ødelagt av NATO. En pongtongbro over elven løste midlertidig transportbehovet over elven. Da broen kun ble åpnet for skipstrafikk en gang per tredje uke, utgjorde den likevel et betydelig hinder for skipstrafikken. Frihetsbroen over Donau ble gjenåpnet 11. oktober 2005.
Etter ytterligere 75 kilometer når Donau Beograd ved Savas utløp. Byen er med sine 1,57 millioner innbyggere den tredje største langs Donau og med sin 7000 års historie et av de eldste bebodde steder langs elven. Byens sentrum er den veldige festningen Kalemegdan som troner over Saves munning.
Langs den videre veien gjennom Serbia passerer Donau på venstre side industribyen Pančevo, utløpssted for Timiș. Videre ca. 40 kilometer nedover elven ligger Smederevo festning på den høyre siden. Festningen og byen omkring var i en periode av middelalderen hovedstad i Serbia. Deretter følger etter ca. 10 kilometer utløpet til Velika Morava. Snart blir Donau Serbias grense mot Romania. På høyre bredd ligger øya Ostrovo mellom elvens hovedleie og Srebrnosjøen. Videre passeres på høyre side ruinene av Golubac festning. Donaus videre løp fortsetter inn i en trang slukt kjent som Jernporten, hvor elven på det smaleste er 150 meter. Demningene Djerdap 1 og 2 er de betydeligste byggverk i området i nyere tid. Den serbiske siden omfattes av Djerdap nasjonalpark.
=== Romania ===
Mer enn en tredel av Donau, nærmere bestemt 1075 kilometer ligger til Romania. Her kalles elven Dunărea.
Den rumenske delen av Donau begynner sørvest for Banatfjellene. Etter Orșova bryter Donau igjennom Jernporten like før den passerer Drobeta-Turnu Severin. Elven gjør da en sving sørover til et stykke forbi Calafat for deretter å fortsette i østlig retning.
Donau er grenseelv med Bulgaria i ca. 500 kilometer.
Mellom Calafat og Vidin på bulgarsk side går det ferge som skal erstattes med Calafat-Vidinbroen i løpet av 2010. Sideelven Jiu møter Donau ca. 75 km etter Calafat. Like etter kommer byen Bechet med fergeforbindelse til Orjakhovo på bulgarsk side. Videre langs den rumenske bredden finnes byene Dăbuleni, Corabia, Turnu Măgurele (ved utløpet av Olt), Zimnicea, Giurgiu (bro til Ruse), Oltenita (ved utløpet av Argeș).
Etter å ha passert den bulgarske byen Silistra bøyer elven nordover og inn på et rent rumensk territorium. Omtrent på samme sted deler den seg i to løp, med det østlige løpet som det bredeste. Denne bredeste og østligste elvearmen går langs relativt tynt befolkete områder til den når Cernavodă. Her finnes Cernavoda kjernekraftverk og byen er startpunkt på Donau-Svartehavskanalen. Lengre nord passerer elven Hârșova på høyre side. Den venstre elvearmen – Bratul Borcea – møter først byen Călărași og deretter Fetesti. Sideelven Ialomita munner ut i Bratul Borceas venstre bredd fire kilometer lengre nord. Umiddelbart før Giurgeni-Vadu Oiibroen møtes de to elvearmene igjen til ett elveløp.
Videre nordover passerer Donau de store byene Brăila og Galați langs venstre bredd, den sistnevnte ved utløpet av Siret. Deretter vender elven igjen i østlig retning, idet den runder Macinfjellene idet nordlige Dobrudsja. Donau blir da en meget kort strekning grense mot Moldova for deretter å bli Romanias grense mot Ukraina.
Etter den historiske byen Isaccea deler elven seg igjen i to, men denne gang for aldri mer å bli samlet. Herfra sprer elven seg i Donaudeltaet. Kiliaarmen bøyer av mot nord i retning av de ukrainske byene Izmail og Kilia, og er grenseelv mot Ukraina til den når Svartehavet. Hovedløpet av Donau går videre mot Tulcea. Like etter Tulcea deler elven seg nok en gang i to, denne gang i Sulinaarmen og Sankt Georgarmen. I Sulina finnes Donaus offisielle nullpunkt og utløpssted i Svartehavet.
=== Bulgaria ===
Donau danner Bulgarias grense mot Romania. Dette innebærer at Donau alltid har Bulgaria på sin høyre side. Ved Svisjtov når elven sitt sørligste punkt på strekningen fra kilden til Svartehavet. Etter Silistra forlater Donau Bulgaria og renner nordover på rumensk territorium. Landskapet fra elven Timok ved grensen til Serbia, til Svartehavet kalles Den donauske slette i Bulgaria.
Sju bulgarske provinser med tilsammen ca. 1,5 millioner innbyggere grenser til elven: Vidin, Montana, Vratsa, Pleven, Veliko Tarnovo Ruse og Silistra.
Donau er den eneste elven i Bulgaria som kan nyttes som transportvei. Viktige byer og havner langs bredden er Vidin, Lom, Orjakhovo, Nikopol, Belene, Svisjtov, Ruse, Tutrakan og Silistra.
Langs den nesten 500 kilometer lange strekningen finnes bare to broer. Vennskapsbroen Giurgiu-Ruse har siden 1954 forbundet Ruse med den rumenske byen Giurgiu. Calafat-Vidinbroen ble fullført i 2012 og ventes åpnet i 2013. Det er fergeforbindelse fra Orjakhovo til Bechet og fra Silistra til Călărași.
Sideelver fra vest mot øst er bl.a. Timok, Lom, Ogosta, Iskăr, Vit, Osam, Jantra og Rusenski Lom.
=== Moldova ===
Moldovas bredd langs Donau er den korteste av alle tilgrensende stater. Inntil 1999 besto landets grense mot elven kun av 340 meter ved utløpet av Prut ved Giurgiulești. Etter et makeskifte med Ukraina er strekningen forlenget til 570 meter. Utbyggingen av havnen i Giurgiulești er omstridt sett fra et naturvernsynspunkt.
=== Ukraina ===
Etter å ha tatt opp i seg Prut i det moldaviske hjørnet, fortsetter Donau som grenseelv mellom Romania og Ukraina. Ukrainske byer langs Donau er Izmail, Kilia og Vilkove hvor Bystryjkanalen begynner. Elven sprer seg i Donaudeltaet som omfatter 4178 km² hvorav ca. 668 km² ukrainsk område og munner endelig ut i Svartehavet.
== Geologi ==
Selv om den øverste delen av Donau i dag er mindre enn Rhinen, er Donau geologisk langt eldre en sistnevnte. Rhinen kan gjerne karakteriseres som Donaus konkurrent i den delen av nedbørfeltet som omfatter dagens Sør-Tyskland. Dette fører til visse særlige forhold.
=== Elvens opprinnelige løp ===
Rhinen er den eneste elv i Alpene som renner i nordlig retning, mot Nordsjøen. Dermed tar den opp i seg vannet nord for det europeiske hovedvannskillet. Dette vannskillet deler med en usynlig linje deler av Sør-Tyskland.
Inntil Saaleistiden (nest siste istid for 188 000 år siden) begynte Rhinen ved den sørvestlige spissen av Schwarzwald. Vannet fra Alpene som i dag renner ut i Rhinen, ble transportert med ur-Donau mot øst, som inntil Saaleistiden rant ut i det vi i dag kaller Altmühl (Altmühldonau) og i Willheimer Trockental langs ruten Willheim-Dolnstein-Eichstätt-Beilngries-Riedenburg. De uttørkede sluktene i dagens Fränkische Alb er deler av leiet for disse tidligere elvene, som var vesentlig større enn dagens Donau. Etter dannelsen av den forsenkningen som i dag utgjør Rhinens øvre leie, endret imidlertid det meste av vannet fra Alpene retning og forsyner i dag Rhinen.
=== Dagens situasjon med «Donauversickerungen» ===
Deler av Donaus vannføring foregår allerede i dag gjennom de porøse kalksteinene i Schwäbische Alb til de dypere deler av Rhinen. Dette underjordiske vannet vil spise seg mer og mer inn i kalksteinen, og det antas derfor at Donaus overflatevann i disse områdene på et tidspunkt vil fullstendig forsvinne inn i Rhinen.
Mellom Immendingen og Möhringen forsvinner en stor del av Donaus vann ned i grunnen og renner gjennom hulrom i såkalt karstkalkstein til Aachtopf mer enn 14 km unna, hvorfra vannet renner videre til Bodensjøen og deretter ut i Rhinen. Ved lite vann kan elven gå tørr, og elveleiet blir helt tørt (Versickerungen). Donau blir da kun tilført vann fra de små elvene Krähenbach i Möhringen og Elta. Ettersom disse tørkeperiodene har tiltatt de siste tiårene, blir en del av Donaus vann ledet forbi tørkestedene gjennom en tunnel. Tunnelen og den tilhørende demningen er lagt ved utkanten av Immendingen, mens selve tunnelen fører til Möhringen. Ytterligere en Donauversickerung som gir vanntilførsel til Aachtopf, finnes ved Fridingen an der Donau.
== Historie ==
=== Grekerne ===
I det sjuende århundre før Kristus tok grekerne seg opp elven. De hadde kommet fra Svartehavet over byen Tomis, dagens Constanța. Deres oppdagelsesreise endte imidlertid ved Jernporten. Elvestrømmen stanset de greske skipene fra å dra videre forbi det som i dag er grensen mellom Serbia og Romania. Det nedre løpet kalte grekerne for Istros, mens elveløpet ovenfor var ukjent for dem.
=== Romerne ===
Navnet Istros kom deretter i bruk blant antikkens romere. Romerne kalte elvens løp ovenfor Jernporten for Danuvius og det var samtidig navnet på romernes egen gud knyttet til elven.
Donau utgjorde fra et punkt vest for Regensburg og videre nedover elven, romerrikets grense mot folk og stammer i nord (Donaulimes). Egentlig var det ikke tale om en limes som er en fastlandsgrense, men en ripa, det vil si en elvegrense. Langs denne grensen ble det stasjonert legioner og festningsverker. Samtidig var elven ferdselsvei for både tropper og forsyninger til bosettingene langs elven. Donaulimes var med enkelte avbrudd intakt fra år 37 til keiser Valentinian den førstes regjeringstid (364–375).
Romernes keiser Trajan vernet om rikets grenser og en av hans utfordringer var de krigerske dakerne under ledelse av Decebalus. Dakerne bebodde deler av dagens Romania. De dakiske krigene foregikk fra 101 og 102 fra 106-107. Trajansbroen ble bygget fra 103 til 105 ved garnisonsbyen Drobeta idag Drobeta Turnu Severin ved Jernporten. Broen inspirerte senere til konstruksjonen av Steinerne Brücke i Regensburg. Kampene ved Donau og romernes kryssing av elven er skildret med illustrasjoner på Trajanssøylen i Roma. Trajan bekjempet dakerne, og provinsen Dacia ble deretter etablert. Dacia omfattet Siebenbürgen (Transilvania) og besto til 271. En 40 meter høy Decebalusstatue hugget inn i fjellet ved Orsova i Romania ble fullført i 2004.
=== Magyarene ===
I det niende århundre var Donau atkomst for de asiatiske magyarene. Magyarene vandret fra sitt urhjem Magna Hungaria (området mellom Volga, Kama, Bjelaja og Ural) til Levedia ved elvene Don og Volga, hvor de var med i Khazarenes statsdannelse, deretter til Etelköz (steppeområdet mellom Dnepr, Dnestr og Svartehavet) og til slutt, i år 896 i Karpatbekkenet. Der slo de seg sammen med den slaviske befolkning på stedet og dannet i løpet av de kommende 150 til 200 årene dagens ungarske nasjon.
=== Det første korstoget ===
Godfred av Bouillon var en av lederne for det første korstoget mellom 1096 og 1099. Godfred førte troppene sine langs Donau fra Regensburg til Beograd.
=== Tyrkerne ===
I det femtende århundre rykket den tyrkiske hæren fremover langs Donau på sitt felttog gjennom Sørøst-Europa. Elven gjorde det mulig for tyrkerne å forflytte seg raskt fremover. Omkring 1440 var de kommet 2000 kilometer fra elvens munning og innledet det første slaget om Beograd. Beograd falt imidlertid ikke før 1521. Få år senere, i (det første) slaget ved Mohács 1526 seiret den osmanske hæren over den ungarske kongen. Kong Ludvig II falt under slaget, noe som igjen førte til at Ungarn ble innlemmet i det habsburgske Østerrike. Dette var kimen til det såkalte Donaumonarkiet.
I 1529 sto tyrkerne utenfor Wien, men klarte aldri å erobre byen. Dermed var osmanenes ekspansjon langs Donau stanset. Etter slaget ved Mohács 1687 tapte tyrkerne litt etter litt sin innflytelse i området. Nest etter det østerrikske forble imidlertid Det osmanske riket lenge den mest betydningsfulle politiske faktoren i Sørøst-Europa. Dette varte inntil balkanområdene gikk tapt i den russisk-tyrkiske krigen 1768-1774. Donau var derfor ikke bare en militær og kommersiell hovedpulsåre, men også en politisk, kulturell og religiøs grense mellom Oksidenten og Orienten.
=== Donauschwaberne ===
Donauschwabere er et samlebegrep for tyske, men også franske, spanske og italienske utvandrere til øst i Mellom-Europa og Sørøst-Europa. Utvandringen foregikk i flere omganger fra slutten av 1600-tallet til andre halvdel av 1800-tallet. Kolonialiseringen av de områdene som tyrkerne hadde forlatt, ble planlagt av habsburgerne i Wien.
Innvandrerne ble kalt schwabere av sine nye naboer, selv om mindre enn 10 % av dem kom fra Schwaben. En mulig årsak til dette er at ferden på Donau ofte begynte i Ulm. Transporten på elven foregikk gjerne på såkalte ulmkasser (tysk: Ulmer Schachtel). Dette var en flåte bygget kun for nedstrøms transport. Ved ankomst til bestemmelsesstedet ble materialene brukt som bygningsmaterialer eller brensel.
Donauschwaberne oppsto som begrep i 1920, blant annet for å avgrense disse innvandrerne mot siebenbürgen-sakserne og de østerrikske landlerne som hadde en helt annen innvandringshistorie. Dessuten var bosettingsområdene som hadde tilhørt Østerrike-Ungarn, nå spredt på flere stater. Begrepet donauschwabere er derfor mest av alt et politisk og ikke et etnisk begrep.
== Livet langs Donau ==
=== Flora og fauna ===
I flere hundre kilometer passerer Donau flere landskaper og klimasoner og endrer dermed flere ganger sin karakter. Tilsvarende mangfoldig er flora og fauna langs elven. På tross av tallrike og tildels store menneskelige inngrep, er Donau i flere deler ennå meget rik på arter. Enkelte særlig viktige områder er vernet.
Typiske treslag i våtmarksområdene langs Donau er sølvpoppel, langs de øvre deler av elven gråor og hvitpil. Hardere tresorter er smalbladask som forekommer fra Wien og nedstrøms. Videre finnes alm, vrangalm og sommereik. I selve Donau vokser wasserfalle (Aldrovanda vesiculosa) og blærerot.
Til sammen finnes over 300 fuglearter langs elven som er en av de viktigste europeiske trekkveier. Flere områder langs Donau er viktige områder for overvintring, hekke- og hvileplasser.
Støren gikk tidligere helt opp til Wien, men etter byggingen av demningene ved Jernporten er det ikke lenger mulig. Enkelte arter er endemiske som for eksempel donauniøye. Støttet av forsterkete landskapsvern og gjenvinning av naturområder i Donaus nedbørfelt har sjeldne fiskeslag fått bedre levevilkår fremfor alt i Tyskland og Østerrike. Slik ble den antatt utryddete hundefisken gjenoppdaget i 1992. Forøvrig finnes i elven bl.a. belugastør, karpe, maller, piggfinnefisker og donaulaks.
Hjemmehørende langs Donau er også pattedyr som steinmår (Martes foina), mår, røyskatt, grevling, villkatt, bever og oter. I Donaudeltaet finnes bl.a. ilder, oter, steppeilder (Mustela eversmannii) og sisel (Spermophilus).
Videre inneholder Donau tallrike amfibier og reptiler, herunder æskulapsnok, østlig smaragdfirfisle (Lacerta viridis), murfirfisle (Podarcis muralis), buorm, slettsnok og sandfirfisle, Hermanns landskilpadde (Testudo hermanni), maurisk landskilpadde (Testudo graeca ibera), og europeisk sumpskilpadde (Emys orbicularis) og endelig donau-kammolch (Triturus dobrogicus) en type salamander.
=== Større nasjonalparker og reservater ===
==== Naturpark Obere Donau ====
Mellom Immendingen og Eringen løper elven gjennom Naturpark Obere Donau. De karakteristiske bergene hvor Donau bryter gjennom Schwäbische Alb hører til de få naturlig skogfrie områder med plantevekster i Tyskland. Da grunnen er svært tørr og temperaturen svinger sterkt, vokser det i dette området flere sterkt solhungrige planter, delvis fra istiden. Slik oppstår det i nasjonalparken en uvanlig kombinasjon av middelhavsflora, alpin- og tundrisk flora. Med sine nesten 750 plantearter, herunder flere utrydningstruete, er området et av de mest artsrike i Baden-Württemberg.
==== Nasjonalpark Donau-Auen ====
Nasjonalpark Donau-Auen er et av de største våtmarksområder langs noen elv i Mellom-Europa og ligger like utenfor Wien i retning Hainburg an der Donau. Den strekker seg fra Lobau som ligger innenfor Wiens grenser, til munningen av Morava og inneholder ca. 70 fiskeslag, 30 pattedyrslag og 100 fugleslag.
Myndighetene hadde opprinnelig planlagt et kraftverk ved Hainburg. Dette kraftverket ville ha ødelagt våtmarkene som nå ligger innenfor parkens grenser. Demonstrasjoner og underskriftskampanjer i 1983-1984 førte til stans i planleggingen og nasjonalparken ble vedtatt i 1996.
==== Nasjonalpark Donau-Ipoly i Ungarn ====
Nasjonalparken Duna-Ipoly Nemzeti Park, omfatter Börsönyfjellene, Pilisfjellene, Visegrádfjellene, venstre bredd av elven Ipoly, Szentendreøya og venstre bredd av Donau i dette området med sentrum i Donaukneet. To tusen forskjellige plantearter og noen tusen dyreslag finnes i nasjonalparken, herunder den endemiske linplanten Piliser Lein (Linum dolomiticum).
==== Naturpark Kopački rit ====
Naturparken Kopački rit ligger hvor Drava munner ut i Donau. Det urørte sump-, myr- og våtmarksområdet er habitat for tallrike dyreslag og plantearter, herunder 260 fuglearter. I de tallrike bekker og innsjøer finnes 40 fiskelag. Naturparken er nominert til listen over UNESCOs verdensarven.
==== Spesial-naturreservat Deliblatska peščara ====
Naturreservatet Deliblatska peščara ligger i fylket Južni Banat i den autonome provinsen Vojvodina i Serbia. Det strekker seg fra Donau, sørkarpatene og elven Timiș og omfatter 30 000 hektar. Reservatet frembyr et øde sanddynelandskap med en unik orografi, flora og fauna for Europa og kalles i Serbia gjerne for Det europeiske Sahara. Ved begynnelsen av det nittende århundre ble sanddynene plantet med akasier og annen skog. I dag er mer enn halvparten av området skogbevokst og deler av det er jaktområde i sesongen. Sandbergene går mer enn 200 meter over havet og det stadige fargespillet fra plantenes blomstring gjør sanddynene attraktive for besøkende.
==== Djerdap ====
Djerdap nasjonalpark på serbisk side av Donau strekker seg over 100 elvekilometer fra byen Golubac til Tekija og dekker et område på totalt 63 680 hektar. Det karakteristiske ved nasjonalparken er de svære juvene kalt Jernporten som Donau flyter igjennom. Parken inneholder også viktige historiske minnesmerker som Golubac festning, Tabula Traiana og Lepenski Vir.
==== Srebarna naturreservat ====
Srebarna naturreservat nær byen Silistra i Silistra oblast i Bulgaria, er fra 1983 oppført på UNESCOs liste over verdens naturarv.
==== Biosfærereservatet Donaudeltaet ====
Biosfærereservatet Donaudeltaet i Romania og Ukraina er munningsområdet til Donau ved Svartehavet. Reservatet er 5 800 km² stort, bare munningsområdene til Volga og Kuban er større i Europa.
Se hovedartikkel om Donaudeltaet
==== Planlagte vernetiltak ====
Ungarn og Kroatia undertegnet i september 2009 en erklæring om å starte arbeidet med vern av et stort område mellom Donau, Drava og Mur. Planen er å etablere et UNESCO-biosfærereservat på 6 300 kvadratkilometer som i tillegg til de to landene vil berøre Østerrike, Slovenia, Kroatia og Serbia.
=== Store økologiske inngrep ===
I likhet med andre elver har Donau vært gjenstand for en rekke store inngrep siden begynnelsen av den industrielle tidsalder. Kun 20 % av oversvømmelsesområdene som eksisterte i det nittende århundre, finnes fortsatt og kun halvparten av elveløpet kan i dag betegnes som ”naturlig”.
Ved siden av forurensningen som følge av industri, landbruk, turisme og tilførsel av spillvann, så vel som regulering av demninger, kunstige innsjøer, kanaler etc er det fremfor alt de store prosjektene som påvirker naturen rundt Donau. Da likeledes ti stater, herunder noen av de fattigste land i Europa som Romania, Moldova og Ukraina prioriterer fremfor noe annet sine næringsmessige interesser langs elven, er det vanskelig å etablere et grenseoverskridende vern av elven.
==== Kraftverket Jernporten ====
I 1964 begynte det daværende Jugoslavia og Romania byggingen av et kraftverk mellom sørkarpatene og de serbiske Erzgebirge mot grensen mellom Romania og Serbia. Kraftverket var ferdig i 1972. Demningen med to sluser førte til dannelsen av en 150 kilometer lang innsjø og en hevning av vannspeilet med 35 meter. I tillegg til energiutvinningen ble også vannveien Donau bygget ut skipstrafikken fikk lettere vilkår gjennom sprengningen av strykene i elven.
For å gi plass til dammen som rekker helt til Beograd, måtte fem landsbyer fraflyttes og øya Ada Kaleh ble satt under vann. Øya var bosatt av tyrkere siden 1669 og innbyggerne utflyttet til Tyrkia. Til sammen måtte 17 000 mennesker flytte og se sine boliger oversvømt av dammen. For miljøet har byggingen av demningen hatt følger, bl.a. ved at støren ikke lenger kan svømme opp Donau for å gyte.
For å begrense de økologiske skadene er enkeltobjekter fra flora og fauna, så vel som geomorfologiske, arkeologiske og kulturhistoriske gjenstander, flyttet til to nasjonalparker og museer. Det er i Serbia Djerdap nasjonalpark som siden 1974 omfatter 63 608 hektar og i Romania Portile de Fier nasjonalpark som ble opprettet i 2001 og omfatter 115 655 hektar.
==== Gabčíkovo-Nagymaros ====
I Budapestavtalen av 16. september 1977 avtalte det daværende Tsjekkoslovakia og Ungarn byggingen av den store kraftverket Gabčíkovo mellom denne byen nær Bratislava og Nagymaros.
Ungarske og delvis også østerrikske eksperter advarte mot utbyggingens miljømessige konsekvenser langs den slovakisk-ungarske grense så vel som for vannforsyningen av Budapest. Fra 1983 ble arbeidene forsinket og året etter ble Duna Kör (Donaukretsen) dannet. Denne miljøbevegelsen som av mange ble ansett som kimen til ”fløyelsrevolusjonen” i Ungarn, fant sterk støtte i befolkningen, 140 000 personer underskrev en protest mot kraftverket og i 1988 ble det arrangert en demonstrasjon som samlet 40 000 mennesker foran det ungarske parlamentet. På bakgrunn av de politiske rystelser i østblokken i 1989 trakk Ungarn seg etter press fra befolkningen ut av prosjektet.
Den Tsjekkoslovakiske hhv fra 1993 den slovakiske regjeringen krevde gjenopptakelse av byggingen av kraftverket på et annet sted. Da Ungarn avslo ble landet i 1993 og på nytt i 1997 innklaget for den internasjonale domstolen i Haag med krav om gjennomføring av avtalen fra 1977. Domstolen har prinsipielt tatt stilling for at avtalen skal oppfylles, men det har ennå ikke skjedd. Forholdet anses å være en belastning på forbindelsene mellom Ungarn og Slovakia.
==== Havnen ved Giurgiulești ====
Byggingen av en havn med oljeterminal i Giurgiulești ble påbegynt i 1996 og fullført i 2006. Det er hevdet at anleggets plassering skaper en stor risiko for miljøskader i det nærliggende Donaudeltaet.
==== Bystryjkanalen ====
Den 27. august 2004 ble Bystryjkanalen i Ukraina gjenåpnet, men ble stengt to år senere som følge av manglende mudring. Ukrainas ønske om å gjenåpne kanalen for normal skipstrafikk er møtt med protester fra både nabolandet Romania og internasjonale miljøvernorganisasjoner som hevder at tiltaket vil kunne virke skadelig på miljøet i Donaudeltaet.
Se hovedartikkel om Bystryjkanalen
=== Forurensningsulykker ===
==== Cyanidutslippet ved Baia Mare ====
Se utdypede artikkel om Cyanidutslippet ved Baia Mare 200030. januar 2000 ble det ved et demningsbrudd sluppet ut store mengder cyanidholdig spillvann fra en dam ved en av gruvene. I tillegg til cyanid inneholdt utslippet en rekke tungmetaller, særlig kobber, men også bly, sink m.m. Flere elver ble kraftig forurenset. I elvene Sasar, Lapus, Someș og Tisza langt inn i Ungarn døde det meste av fisk og annet liv. Som følge av dette ble grenseverdiene for cyanid overskredet helt ned til Donaus munning i Svartehavet.
==== Giftutslippet i Ungarn 2010 ====
I byen Ajka i det ungarske fylket Vesprem og dermed innenfor Donaus nedbørfelt, kollapset i oktober 2010 en damvegg og utløste en flom av giftig rødt slam fra en aluminafabrikk.
Se utdypende artikkel om Giftutslippet i Ungarn 2010
== Næringslivet langs Donau ==
=== Vannressurser ===
==== Drikkevann ====
Donau er en viktig drikkevannskilde for ca. 10 millioner mennesker. I Baden-Württemberg får vannverkene i området Stuttgart, Bad Mergentheim, Aalen og Alb-Donau-området dekket ca. 30 % av sitt behov fra Donau. Byer som Ulm og Passau får det meste av sitt drikkevann fra Donau.
Derimot baserer Østerrike opptil 99 prosent av sitt drikkevann på grunnvann og kildevann og bare svært sjelden, for eksempel i tørkeperioder, blir vann hentet fra Donau. Det samme gjelder for Ungarn som henter 91 % av sitt drikkevann fra grunnvann. Også de andre statene langs Donaus midtre løp avstår på grunn av den sterke forurensningen å bruke vann fra Donau som drikkevann. Bare områder langs Donau i Romania hvor elven er blitt renere, forsyner seg i større grad av vann fra Donau, for eksempel Drobeta Turnu Severin og i donaudeltaet.
==== Vannkraft ====
Fem nabostater til Donau får nevneverdige deler av sin energi fra vannkraftverkene i Donau. Det gjelder Tyskland, Østerrike, Slovakia, Serbia og Romania. For de øvrige statene mangler det enten territorial kontroll for å kunne bygge egne kraftverk (Kroatia, Bulgaria og Moldova disponerer for eksempel kun over en av elvebreddene), vannkraftverk er ikke politisk gjennomførbare som i Ungarn, eller så egner elvens løp seg ikke til slike formål som for eksempel i Ukraina.
I Tyskland ble de første kraftverkene bygget mot slutten av det 19. århundre, særlig i øvre Donau, men også som eksempel i Ulm. På denne strekningen gir imidlertid elven for lite energi til å bli av noen særlig betydning for området.
Situasjonen for Østerrike er ganske annerledes, også fordi utbyggingen av vannkraft startet relativt sent med Ybbs-Persenbeug i 1953 som ble fullført i 1957. I dag dekker Østerrike etter Island og Norge den største andel av sitt energibehov ved vannkraft. Donaukraftverkene dekker ca. 20 % av det nasjonale kraftbehovet i Østerrike. Langs den østerrikske er det kun elvekraftverk uten mulighet for å oppdemme vannet. Dette medfører komplikasjoner for miljøet, idet kraftverket påvirker elvevannets gjennomstrømshastighet og medvirker til oversvømmelser av verdifulle våtmarksområder. Videre utgjør demningene barrierer for fisk og annet som ikke lenger kan bevege seg fritt i elven.
I Slovakia utgjør vannkraften ca. 16 % av energitilførselen og dermed den nest viktigste energikilden etter brunkullet. Den største andel av vannkraften, nemlig 11 prosent kommer fra vannkraftverket Gabčíkovo som opprinnelig var planlagt som en del av det store kraftverket mellom Gabčíkovo og Nagymaros i Ungarn og i samarbeid med Ungarn.
Det hittil største vannkraftverk i Europa ble i 1972 sluttført ved Jernporten. Prosjektet ble utført i samarbeid mellom daværende Jugoslavia og Romania. Kraftverket dekker 37,1 prosent av Serbias hhv 27,6 prosent av Romanias energibehov og utgjør dermed en av det mest betydningsfulle energikilder for de to landene.
=== Skipsfart og navigasjon ===
Den øvre delen av Donau er kun farbar for mindre båter. Mellom Ulm og Kelheim er det laget 22 m x 4 m store sluser i samtlige demninger. Offentlig skipstrafikk med større fartøyer foregår først etter Kelheim (nesten 500 km etter kilden) og de neste 2 415 km til munningen. Med Main-Donau-kanalen som munner ut ved Kelheim, er det etablert en gjennomgående vannvei fra Nordsjøen opp Rhinen og Main til Svartehavet.
Med tanke på skipstrafikken blir Donau oppdelt i tre ruter:
Øvre Donau fra Kelheim til Komárom/Komárno
Midtre-Donau fra Komárom/Komárno til Drobeta Turnu Severin
Nedre Donau fra Drobeta Turnu Severin til munningen.I motsetning til en rekke andre elver blir lengden av Donau og elvens sideelver, målt oppstrøms. Det offisielle nullpunktet er fyrlykten i Sulina ved Svartehavet. Fra nullpunktet til Galați i Romania måles elven i sjømil / nautiske mil (Donaus munningsområde). Videre fra Galați måles elven i kilometer.
==== Skipsfartshistorie på Øvre Donau ====
Donau er en av de eldste og viktigste europeiske handelsruter. Allerede i førhistorisk tid tjente den som transportvei for handelsvarer som for eksempel pels, som ble fraktet på enkle flåter langs elven. Allerede i romertiden ble det drevet skipsfart og da med fartøyer som kun var ment for nedstrøms transport. Fremme ved ankomststedet ble de demontert og brukt som byggemateriale. Dersom den vanskelige returen oppstrøms ikke kunne betales med returfrakt ble også skipene etterlatt. Typisk for skipsfarten langs Donau var derfor enkle skipsfartskonstruksjoner som prammer og langbåter uten kjøl, såkalte «ulmkasser» (Ulmer Schachtel). Disse fartøyene trafikkerte ruten fra Ulm og krevde mindre forbruk av materialer enn flåter. Større prammer opptil ca. 30 meter og 2 tonn lastevekt, de såkalte Kelheimer, eller Ulmer Ordinarischiffe ble leilighetsvis dratt oppstrøms med kostbare varer som vin og salt. Vanligvis returnerte man bare med mindre prammer for å få med seg mannskapets pikk og pakk.
Gjennom årtusenene kunne båter bare ferdes oppstrøms ved hjelp av trekkraft. Først skjedde det ved hjelp av menneskenes egen kraft og deretter fra det 15. århundre med trekkdyr. Disse skipstrekkene krevde en omfattende organisering. Det kunne være nødvendig med opp til 60 hester og enda flere mannskaper når det skulle trekkes en Kelheimer (kalt Hohenau) eller de stadig flere prammene som ble brukt som hjelpefartøyer for tauverk, hester og forråd. Donau var på denne tiden ofte et vidt forgrenet system med ujevne dybdeforhold, i motsetning til dagens kanaliserte og mudrete elveløp. Slike transporter kunne derfor ta svært lang tid. Ofte klarte man ikke mer en få kilometer per dag. Hester måtte byttes ruten skiftet fra elvebredd til elvebredd, vær og vannføring hindret framdriften.
==== Dampskipsfart på Donau ====
Med dampskipene og senere lokomotivene begynte en ny periode i skipsfarten på Donau. De siste skipstrekkene skjedde rundt 1900. I 1812 ble det første dampskipet satt i trafikk i Wien. Kort tid etter, i 1829, ble det første dampskipsselskap på Donau etablert. Dermed økte også hastigheten. For eksempel brukte det første dampskipet ”Franz I” 14 timer og 15 minutter fra Wien til Budapest. For den motsatte strekning brukte skipet 48 timer og 20 minutter. I september 1837 gikk det første skipet (”Maria Anna”) fra Wien til Linz. Et av de siste eksemplarer av disse fartøyene kan ses i Regensburg som museumsskip.
Fra midten til slutten av det 19. århundre var også en blomstringstid for kjedeskipene. Det dreide seg om spesialkonstruerte dampskip som ved hjelp av et vaiersystem kunne skyve en rekke lektere foran seg. Slike kjedeskip ble først konstruert for strekningen Wien-Bratislava og fra 1891 ved Ybbs og Regensburg.
Gjennom Jernporten ble skipene i det 20. århundre trukket med lokomotiv inntil demningen ble bygget.
==== Skipsfarten i dag ====
Nærmere 100 hotellskip trafikkerer hovedsakelig strekningen mellom Passau, Budapest og Svartehavet. I tillegg finnes bl.a. i Passau i Tyskland og Wachau i Østerrike en rekke skip som gjør dagsutflukter. Strekningen Vidin – Passau trafikkeres av tunglastekatamaranen Khan Asparu.
==== Rettsutviklingen for den internasjonale skipsfarten ====
Opprinnelig var Donau en åpen handelsvei som enhver kunne benytte, men på tross av dette krevde alle nabolandene handelstoll. Wienerkongressen fra 1814 til 1815 vedtok regler om fri skipstrafikk i internasjonale farvann. Under Pariskonferansen i 1856 ble disse reglene gjort gjeldende for Donau på strekningen fra Sulina til Isaccea. Samtidig ble Den europeiske Donaukommisjonen grunnlagt. Den internasjonale Donaukommisjonen ble opprettet i 1921 med ansvar for strekningen fra Braila til Ulm. Begge kommisjonene ble opphevet av Tyskland i 1940.
Fredstraktatene 1947 mellom de allierte og Ungarn, Romania og Bulgaria gjentok de tidligere bestemmelser om at skipsfarten på Donau skulle være åpen for alle staters borgere, handelsfartøyer og varer på like fot.
I 1948 ble det holdt en konferanse i Beograd, hvor det mot vestmaktenes stemmer ble vedtatt en ny konvensjon. Østerrike og Tyskland var ikke invitert til konferansen. De to Donau-kommisjoner ble erstattet av én ny Donaukommisjon, som skulle bestå av en representant fra hvert Donau-land. Østerrike ble medlem av kommisjonen i 1960 og Tyskland i 1998.
=== Tømmerfløting ===
I det 18. og 19. århundre tjente Donau som transportvei for tømmer fra Böhmerwald. Tømmeret ble fløtet fra de böhmiske skogene over Schwarzebergske fløtekanal og inn i Grosse Mühl. Der ble trevirket trukket opp av elven brakt om bord i fartøyer og deretter transportert til Wien hvor det ble solgt som ved.
=== Fiskerier ===
I middelalderen livnærte befolkningen langs Donau seg på mange steder helt og holdent av fiske. I løpet av 19. og 20. århundre er imidlertid fiskeriet gått sterkt tilbake. I Østerrike blir det i beskjeden grad fisket rundt Linz og Wien. Av større betydning er fiskeriene i donaudeltaet.
=== Vinproduksjon ===
Det vokser vindruer langs Donau fra sør i Tyskland til slettene i Romania.
Tysklands bidrag er noen mindre vingårder i Bach an der Donau. Derimot har Østerrike en meget betydelig vinproduksjon i Wachau hvor det hovedsakelig er druesortene Grüner Veltliner, Riesling og Chardonnay som anvendes.
I Ungarn blir det produsert vin nesten over alt mellom Visegrád og landets sørlige grense. Hovedstaden for den ungarske vinen var tidligere Vác. Under den sosialistiske perioden mistet de tidligere berømte ungarske vinene sterkt sin kvalitet, men etter nittiårene i det 20. århundre opplever den ungarske vinproduksjonen en renessanse.
Hovedtyngden av Serbias vinproduksjon langs Donau finnes i området rundt Smederevo.
Langs den rumenske ruten finnes vinprodusenter særlig i fylket Mehedinți, sørvest i landet, og i Murfatlar, langs Donau-Svartehavskanalen.
På bulgarsk side av Donau finnes vinproduksjon særlig ved Svisjtov og Ruse
=== Turisme ===
I tillegg til de berømte og severdige høydepunkter langs Donau finnes flere landskaper og naturparker av betydning. Særlig på den øvre strekningen er det rike muligheter for kanopadling. Langs Donau går Donauradweg – sykkelveien langs Donau – som er særlig hyppig trafikkert i Tyskland og Østerrike.
Cruisetrafikken er også betydelig. I tillegg til strekningen fra Wien til Budapest trafikkerer fartøyer også hele strekningen fra Passau til deltaet og tilbake. I høysesongen finnes over 70 cruiseskip på elven samtidig.
== Donau i kulturen ==
Donau har selvsagt preget kulturen i nabostatene og i området for øvrig. I tillegg til tallrike eventyr og legender har flere kunstnerne latt seg inspirere av elven.
Allerede Ovid beskriver i Tristia, bok 2, dikt 19 det sterke inntrykket av en tilfrosset Donau. Claudio Magris og Péter Esterházy er forfattere fra slutten av det 20. århundre som har interessert seg for elven.
Det er imidlertid i musikken at man finner det meste kjente verk som identifiseres med elven, nemlig valsen «An der schönen blauen Donau» (norsk: «Ved den vakre blå Donau») av Johann Strauss d.y. Ungarerne beskriver elven som blond (a szöke Duna, norsk: den blonde Donau), mens Jules Verne vurderte å kalle en av sine romaner Le beau Danube jaune (Den vakre, gule Donau).Kunstmalerne i Donauskolen på 1500-tallet hentet inspirasjon fra skogene og åsene langs elven i Tyskland og Østerrike. Bildekunstnerne har også lenge vært oppmerksom på Donaukneets vakre omgivelser.
Elven blir besunget i Kroatias nasjonalsang «Lijepa naša domovino».
== «Donau-dagen» ==
29. juni er «Donau-dagen», som ble feiret for første gang i 2003. Den ble instituert av «Den internasjonale kommisjon til vern av Donau» som minne om underskrivningen av avtalen om Donaus vern den 29. juni 1994.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Elsbeth Wessel. «An der schönen, grauen Donau» I: P2-akademiet: I. NRK, 1997 ISBN 82-7118-245-5
Péter Esterházy. Ned ad Donau eller Grevinde Hahn-Hahns blik. København, 1994 ISBN 87-16-14990-4
David Cumming. Donau. Flachs forlag, 1993 ISBN 87-89122-79-8 (dansk faktabok for barn)
Claudio Magris. Donau : en følsom reise fra den store elvens kilder til Svartehavet. Cappelen, 1991 ISBN 82-02-12875-7
Vince Sulyok. Ungarns historie og kultur. Solum forlag, 1994. ISBN 82-560-0910-1
Melanie Haselhorst og Kenneth Dittmann. Die Donau.Von Kelheim zum Schwartzen Meer. ISBN 978-3-89225-586-4 En guide (tysk) for småbåturister med opplysninger om sluser, liggeplasser etc. Kartskisser for hele strekningen.
Hans Bahlow. Deutschlands geographische Namenswelt – Etymologisches Lexikon der Fluß- und Ortsnamen alteuropäischer Herkunft. ISBN 3-518-37721-3
Ernst Trost: Die Donau. Lebenslauf eines Stromes Verlag Frits Molden, Wien – München – Zürich, 1968.
Lothar-Günther Buchheim: Tage und Nächte steigen asu dem Strom. Eine Donaufahrt. Langen Müller in der F.A. Verlag ISBN 3-492-23297-3
== Eksterne lenker ==
(en) Danube – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Danube – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
«(en) (de) Den internasjonale kommisjonen for beskyttelse av Donau (ICPDR)». Besøkt 28. mars 2009.
«(en) (de) Donau turistkommisjon». Arkivert fra originalen 7. mars 2009. Besøkt 28. mars 2009. | Donau er navnet på en elv i Europa. | 9,363 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Birr | 2023-02-04 | Birr | ['Kategori:Pekere'] | Birr har flere betydninger:
Birr (myntenhet), valuta i Etiopia
Birr (Irland) Småby i Irland.
Birr (Sveits) Kommune i Sveits. | Birr har flere betydninger:
Birr (myntenhet), valuta i Etiopia
Birr (Irland) Småby i Irland.
Birr (Sveits) Kommune i Sveits. | Birr har flere betydninger: | 9,364 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Efferent | 2023-02-04 | Efferent | ['Kategori:Medisinsk terminologi', 'Kategori:Ord og uttrykk'] | Efferent (fra latin efferentem, nominativ efferens) er et anatomisk begrep som viser til noe som leder utover, eller bort fra, eksempelvis nerver eller blodårer. Motsatt av afferent, som leder inn til eller innover.
| Efferent (fra latin efferentem, nominativ efferens) er et anatomisk begrep som viser til noe som leder utover, eller bort fra, eksempelvis nerver eller blodårer. Motsatt av afferent, som leder inn til eller innover.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
«Efferent», Wiktionary | Efferent (fra latin efferentem, nominativ efferens)«efferent (adj.)», Online Etymology Dictionary er et anatomisk begrep som viser til noe som leder utover, eller bort fra, eksempelvis nerver eller blodårer. | 9,365 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigri%C3%B0_av_Skar%C3%B0i_Joensen | 2023-02-04 | Sigrið av Skarði Joensen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Færøyske journalister', 'Kategori:Færøyske politikere', 'Kategori:Færøyske redaktører', 'Kategori:Fødsler 12. mai', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Klaksvík', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler'] | Sigrið av Skarði Joensen (født 12. mai 1908 i Klaksvík, død 3. juli 1975 i Tórshavn) var en færøysk journalist, lærer og feminist.
Sigrið ble født i Fagralíð i Klaksvík på Færøyene i 1908, som datter av Súsanna Kathrina Jacobsen (1876–1978) og Símun av Skarði (1872–1942). De var begge på den tiden lærere ved den midlertidige folkehøgskolen på Færøyene, som på det tidspunktet lå ved Fagralíð i Klaksvík. Folkehøgskolen flyttet i 1909 til hovedstaden Tórshavn, hvor den ble til Føroya Fólkaháskúli, og familien flyttet etter.
Etter å ha tatt examen artium i Danmark i 1927, begynte Sigrið av Skarði å studere historie og engelsk ved Københavns Universitet. Hun avbrøt disse studiene, men begynte uansett å undervise i disse emnene i 1941. Tidlig begynte hun å engasjere seg innenfor journalistikken. I avisen Føroya Socialdemokratur skrev hun i 1929 en artikkel om anarkistene Sacco og Vanzetti som ble henrettet i USA i 1927. Hun engasjerte seg også i den færøyske språkstriden, og skrev en artikkel om saken i 1938. Språkstriden ble avsluttet kort tid senere i det færøyske språkets favør.
Hun giftet seg med politikeren Sigurð Joensen (1911–1993) i 1938, og fikk med ham barna Elspa (1939), Lív (1942), Búgvi (1945), Turið (1946), Sjúrður (1947), Bergljót (1950) og Inga Rósa (1953). Under Andre verdenskrig ble kontakten mellom tysk-okkuperte Danmark og britisk-okkuperte Færøyene brutt. Mange færøyinger (for det meste unge studenter) kom seg dermed ikke tilbake til hjemlandet, og måtte forbli i Danmark resten av krigen, selv om studiene deres kunne være avsluttet. Sigrið og ektemannen Sigurð var aktive i Føroyingafelagið (en forening for færøyinger i København), samt den færøyske studentforeningen. Fra 1941 til 1946 publiserte den færøyskspråklige avisen Búgvin, som Sigrið skrev historiske og tidsaktuelle artikler for. Periodevis var hun også oversetter, og oversatte Sigert Paturssons beretninger fra en reise til Sibir i 1901.
Familien flyttet til Færøyene i 1948, og Sigrið av Skarði Joensen fortsatte der sin journalistiske aktivitet i avishuset Ungu Føroyar. Hun var med på å stifte kvinneforeningen Kvinnufelagið, som bygde videre på Helena Paturssons ideer. Sigrið var også redaktør i Kvinnutíðindi frem til 1959. På 1950-tallet arrangerte Sigrið kurs for jevnaldrede kvinner i litteratur og språk. Hun underviste i latin på ungdomsskolen i Tórshavn, og en sangskole ble opprettet på hennes initiativ og interesse for færøysk folkedans og -sang. Mannen Sigurð var politiker for Tjóðveldisflokkurin, og satt flere perioder i Tórshavn bystyre og Lagtinget. Sigrið prøvde også å bli valgt, men satt flere år i ungdomsrådet.
| Sigrið av Skarði Joensen (født 12. mai 1908 i Klaksvík, død 3. juli 1975 i Tórshavn) var en færøysk journalist, lærer og feminist.
Sigrið ble født i Fagralíð i Klaksvík på Færøyene i 1908, som datter av Súsanna Kathrina Jacobsen (1876–1978) og Símun av Skarði (1872–1942). De var begge på den tiden lærere ved den midlertidige folkehøgskolen på Færøyene, som på det tidspunktet lå ved Fagralíð i Klaksvík. Folkehøgskolen flyttet i 1909 til hovedstaden Tórshavn, hvor den ble til Føroya Fólkaháskúli, og familien flyttet etter.
Etter å ha tatt examen artium i Danmark i 1927, begynte Sigrið av Skarði å studere historie og engelsk ved Københavns Universitet. Hun avbrøt disse studiene, men begynte uansett å undervise i disse emnene i 1941. Tidlig begynte hun å engasjere seg innenfor journalistikken. I avisen Føroya Socialdemokratur skrev hun i 1929 en artikkel om anarkistene Sacco og Vanzetti som ble henrettet i USA i 1927. Hun engasjerte seg også i den færøyske språkstriden, og skrev en artikkel om saken i 1938. Språkstriden ble avsluttet kort tid senere i det færøyske språkets favør.
Hun giftet seg med politikeren Sigurð Joensen (1911–1993) i 1938, og fikk med ham barna Elspa (1939), Lív (1942), Búgvi (1945), Turið (1946), Sjúrður (1947), Bergljót (1950) og Inga Rósa (1953). Under Andre verdenskrig ble kontakten mellom tysk-okkuperte Danmark og britisk-okkuperte Færøyene brutt. Mange færøyinger (for det meste unge studenter) kom seg dermed ikke tilbake til hjemlandet, og måtte forbli i Danmark resten av krigen, selv om studiene deres kunne være avsluttet. Sigrið og ektemannen Sigurð var aktive i Føroyingafelagið (en forening for færøyinger i København), samt den færøyske studentforeningen. Fra 1941 til 1946 publiserte den færøyskspråklige avisen Búgvin, som Sigrið skrev historiske og tidsaktuelle artikler for. Periodevis var hun også oversetter, og oversatte Sigert Paturssons beretninger fra en reise til Sibir i 1901.
Familien flyttet til Færøyene i 1948, og Sigrið av Skarði Joensen fortsatte der sin journalistiske aktivitet i avishuset Ungu Føroyar. Hun var med på å stifte kvinneforeningen Kvinnufelagið, som bygde videre på Helena Paturssons ideer. Sigrið var også redaktør i Kvinnutíðindi frem til 1959. På 1950-tallet arrangerte Sigrið kurs for jevnaldrede kvinner i litteratur og språk. Hun underviste i latin på ungdomsskolen i Tórshavn, og en sangskole ble opprettet på hennes initiativ og interesse for færøysk folkedans og -sang. Mannen Sigurð var politiker for Tjóðveldisflokkurin, og satt flere perioder i Tórshavn bystyre og Lagtinget. Sigrið prøvde også å bli valgt, men satt flere år i ungdomsrådet.
== Eksterne lenker ==
Sigrið av Skarði Joensen i Dansk Kvindebiografisk Leksikon | | fsted = Klaksvík, Færøyene | 9,366 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sigur%C3%B0_Joensen | 2023-02-04 | Sigurð Joensen | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1993', 'Kategori:Færøyske forfattere', 'Kategori:Færøyske jurister', 'Kategori:Færøyske lagtingsmedlemmer', 'Kategori:Fødsler 27. april', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Gjógv', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jóhan Hendrik Sigurð Joensen (født 27. april 1911 ved Gjógv, død 1. oktober 1993 i Tórshavn) var en færøysk landsrettssakfører, forfatter og politiker (Tj.).
Han var sønn av fisker Kristian Jóhan Joensen og hustru Elspa Maria Weihe. Han giftet seg i 1938 med journalist Sigrið av Skarði, datter av folkehøyskolelærerne Símun av Skarði og Sanna Jacobsen. Flere av deres barn og barnebarn har gjort seg gjeldende innen færøysk kulturliv, deriblant litteraturhistoriker Turið Sigurðardóttir, lyriker og skuespiller Sigri Mitra Gaïni og sosialantropolog Firouz Gaïni. Datterdatteren Sólrun Jákupsdóttir Petersen er gift med Danmarks tidligere statsminister Lars Løkke Rasmussen.
Etter folkeskolen dro han til sjøs i noen år. Som 19-åring gikk han en vinter på Føroya Fólkaháskúli før han dro til Danmark, hvor han tok studentereksamen i 1934 og studerte noe engelsk, gresk og latin. Han stiftet familie mens hans og ektefellen bodde i Danmark og tok juridisk embedseksamen ved Københavns Universitet i 1944. Under den andre verdenskrig ble kontakten mellom det tyskokkuperte Danmark og de britiskokkuperte Færøyene brutt, så mange færøyinger, deriblant ekteparet Joensen, måtte bli værende i Danmark. De engasjerte seg i den færøyske foreningen i København, Føroyingafelagið, og den færøyske studenterforeningen. Mellom 1941 og 1946 utgav de i fellesskap det færøyskspråklige tidsskriftet Búgvin. Han var dessuten fullmektig ved København rådhus. I 1948 flyttet paret tilbake til Færøyene. Sigurð Joensen ble fullmektig hos landsrettssakfører Leif Waagstein i Tórshavn, og åpnet siden sin egen sakførerforretning, som han drev frem til 1984.Sammen med Erlendur Patursson, Jákup í Jákupsstovu og Hanus við Høgadalsá var Joensen i 1948 med på å danne det separatistiske partiet Tjóðveldisflokkurin, i protest mot at Færøyene ikke fikk sin uavhengighet etter folkeavstemningen i 1946. Joensen var innvalgt på Lagtinget fra Norðurstreymoy fra 1958 til 1970.Han skrev flere barnebøker, som han ble tildelt Barnabókaheiðursløn Tórhavnar býráðs for i 1977. Han skrev ellers en mengde dikt og noveller. Etter hans død ble et utvalg av hans prosa og lyrikk utgitt i tobindsverket Eg stoyti heitt, samlet av datteren Turið Sigurðardóttir, hvilket han posthumt ble tildelt M.A. Jacobsens Heiðursløn for i 1987. Datteren har senere utgitt flere av hans verk.
| Jóhan Hendrik Sigurð Joensen (født 27. april 1911 ved Gjógv, død 1. oktober 1993 i Tórshavn) var en færøysk landsrettssakfører, forfatter og politiker (Tj.).
Han var sønn av fisker Kristian Jóhan Joensen og hustru Elspa Maria Weihe. Han giftet seg i 1938 med journalist Sigrið av Skarði, datter av folkehøyskolelærerne Símun av Skarði og Sanna Jacobsen. Flere av deres barn og barnebarn har gjort seg gjeldende innen færøysk kulturliv, deriblant litteraturhistoriker Turið Sigurðardóttir, lyriker og skuespiller Sigri Mitra Gaïni og sosialantropolog Firouz Gaïni. Datterdatteren Sólrun Jákupsdóttir Petersen er gift med Danmarks tidligere statsminister Lars Løkke Rasmussen.
Etter folkeskolen dro han til sjøs i noen år. Som 19-åring gikk han en vinter på Føroya Fólkaháskúli før han dro til Danmark, hvor han tok studentereksamen i 1934 og studerte noe engelsk, gresk og latin. Han stiftet familie mens hans og ektefellen bodde i Danmark og tok juridisk embedseksamen ved Københavns Universitet i 1944. Under den andre verdenskrig ble kontakten mellom det tyskokkuperte Danmark og de britiskokkuperte Færøyene brutt, så mange færøyinger, deriblant ekteparet Joensen, måtte bli værende i Danmark. De engasjerte seg i den færøyske foreningen i København, Føroyingafelagið, og den færøyske studenterforeningen. Mellom 1941 og 1946 utgav de i fellesskap det færøyskspråklige tidsskriftet Búgvin. Han var dessuten fullmektig ved København rådhus. I 1948 flyttet paret tilbake til Færøyene. Sigurð Joensen ble fullmektig hos landsrettssakfører Leif Waagstein i Tórshavn, og åpnet siden sin egen sakførerforretning, som han drev frem til 1984.Sammen med Erlendur Patursson, Jákup í Jákupsstovu og Hanus við Høgadalsá var Joensen i 1948 med på å danne det separatistiske partiet Tjóðveldisflokkurin, i protest mot at Færøyene ikke fikk sin uavhengighet etter folkeavstemningen i 1946. Joensen var innvalgt på Lagtinget fra Norðurstreymoy fra 1958 til 1970.Han skrev flere barnebøker, som han ble tildelt Barnabókaheiðursløn Tórhavnar býráðs for i 1977. Han skrev ellers en mengde dikt og noveller. Etter hans død ble et utvalg av hans prosa og lyrikk utgitt i tobindsverket Eg stoyti heitt, samlet av datteren Turið Sigurðardóttir, hvilket han posthumt ble tildelt M.A. Jacobsens Heiðursløn for i 1987. Datteren har senere utgitt flere av hans verk.
== Bibliografi ==
1958 – Gráa dunna, barnebok.
1959 – Kálvamuan, barnebok.
1959 – Lítli Sjúrður, barnebok.
1959 – Lambamæið, barnebok.
1987 – Eg stoyti heitt, 2 bind, dikt.
1991 – Hvíti tarvur.
1991 – Smálombini.
1998 – Tekstir 1940–1992.
1998 – Kjørbreyt.
== Referanser == | Jóhan Hendrik Sigurð Joensen (født 27. april 1911 ved Gjógv, død 1. | 9,367 |
https://no.wikipedia.org/wiki/ITMRD | 2023-02-04 | ITMRD | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Vitenskapsteori'] | ITMRD er et akronym for den internasjonalt anerkjente strukturen for organisering av tekst i vitenskapelige artikler der artikkelen rapporterer resultater fra empiriske undersøkelser. Strukteren avspeiler de viktigste elementene i de empiriske undersøkelsene og gjør det enklere og raskere for en leser å finne de ulike elementene i undersøkelsen.
| ITMRD er et akronym for den internasjonalt anerkjente strukturen for organisering av tekst i vitenskapelige artikler der artikkelen rapporterer resultater fra empiriske undersøkelser. Strukteren avspeiler de viktigste elementene i de empiriske undersøkelsene og gjør det enklere og raskere for en leser å finne de ulike elementene i undersøkelsen.
== ITMRD ==
ITMRD er et akronym og står for fem sentrale elementer. De fem elementene og deres innhold er:
Introduksjon – en begrunnelse for artikkelen og dens problemstilling.
Teori – en diskusjon av statusen på feltet og forventningene til resultatene.
Metode og materiale – en diskusjon av de metoder som er benyttet og en presentasjon av datamaterialet.
Resultater – en presentasjon av de funn som er gjort.
Diskusjon – en diskusjon av resultatene i lys av forventningene og en diskusjon av implikasjonene.Akronymet avspeiler de viktigste delene som en teksten i en vitenskapelig artikkel er bygget opp av. Enkelte artikler kan være så omfattende at deler av de fem elementene er brutt ned på underkategorier. Det er vanlig at stikktitlene i en artikkel direkte avspeiler disse elementene.
== Varianter ==
Det finnes variasjoner av ITMRD-strukturen, men de grunnleggende elementene er uansett de samme.
=== IMRD / IMRaD ===
Det er vanlig å inkludere T'en i atferdsvitenskapene for å understreke nødvendigheten av teorier for å begrunne hypoteser og tolke resultater. I eksperimentelle fag som naturvitenskapene og medisin er det ikke vanlig å inkludere T'en – IMRD – fordi det er eksperimentet som dokumenterer årsaker og sammenhenger og ikke primært tolkning gjennom teori.
Det er også vanlig å inkludere en liten 'a' for å indikere et 'and' og dermed gjøre uttalen lettere: IMRaD.
=== AITMRD / AIMRaD ===
I enkelte disipliner er også artikkelens sammendrag viktig. Det uttrykkes igjen på engelsk ved 'Abstract'. Framstillingen blir da AITMRD eller AIMRaD. Når forskeren ønsker å få oversikt over et fagfelt, er sammendraget helt nødvendig for å kunne tilegne seg hovedtrekkene og hovedfunnene i en artikkel. Ofte er det slik at sammendraget følger ITMRD-strukturen setning for setning innenfor den knappe ord-rammen som sammendraget skal formidles gjennom.
=== Kulturell variasjon ===
Enkelte forskere vil hevde at det er kulturelle forskjeller mellom de ulike vitenskapelige disiplinene. Disse kulturelle forskjellene har igjen konsekvenser for hvordan vitenskapelige tekster er organisert og hvordan innholdet er formulert. En av påstandene i denne forskningen er at "disiplin er viktigere enn språk for å forklare likheter og forskjeller mellom" vitenskapelige artikler.
== Se også ==
IMRAD
== Litteratur ==
Lindstad, Siri: «Malstyring» i: Forskerforum. Tidsskrift for forskerforbundet Nr. 5 mai 2010, ss. 10-15
== Referanser == | ITMRD er et akronym for den internasjonalt anerkjente strukturen for organisering av tekst i vitenskapelige artikler der artikkelen rapporterer resultater fra empiriske undersøkelser. Strukteren avspeiler de viktigste elementene i de empiriske undersøkelsene og gjør det enklere og raskere for en leser å finne de ulike elementene i undersøkelsen. | 9,368 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Viivi_Luik | 2023-02-04 | Viivi Luik | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estiske forfattere', 'Kategori:Fødsler 6. november', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Viljandimaa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Viivi Luik (født 6. november 1946 i Tänassilma i Viiratsi/Viljandimaa i Estland) er forfatter og lyriker.
Viivi Luik er av bondebakgrunn. Den tidlige skolegang hadde hun i hjemtraktrene, og så gikk hun på gymnaset i Tallinn. Deretter var hun bokholder og arkivar. Siden 1967 har hun livnært seg av sitt forfatterskap.
Viivi Luik skrev sine første dikt i 1962. I 1965 kom hennes første bok. Frem til sin 40-årsdag skrev forfattet hun rundt 400. Hennes romaner befatter seg om tilstandene og stemningene i sovjettiden. Hun ble etterhvert kjent internasjonalt.
Viivi Luik er gift med forfatteren og diplomaten Jaak Jõerüüt (født 1947).
Luik ble i 1988 tildelt Juhan Liiv-lyrikkprisen og i 1992 Den estniske stats kulturpris.
| Viivi Luik (født 6. november 1946 i Tänassilma i Viiratsi/Viljandimaa i Estland) er forfatter og lyriker.
Viivi Luik er av bondebakgrunn. Den tidlige skolegang hadde hun i hjemtraktrene, og så gikk hun på gymnaset i Tallinn. Deretter var hun bokholder og arkivar. Siden 1967 har hun livnært seg av sitt forfatterskap.
Viivi Luik skrev sine første dikt i 1962. I 1965 kom hennes første bok. Frem til sin 40-årsdag skrev forfattet hun rundt 400. Hennes romaner befatter seg om tilstandene og stemningene i sovjettiden. Hun ble etterhvert kjent internasjonalt.
Viivi Luik er gift med forfatteren og diplomaten Jaak Jõerüüt (født 1947).
Luik ble i 1988 tildelt Juhan Liiv-lyrikkprisen og i 1992 Den estniske stats kulturpris.
== Verker ==
Ti lyrikkbind, tre romaner, dessuten essays, hørespill og barnebøker.
Pilvede püha (diktsamling, 1965)
Taevaste tuul (diktsamling, 1966)
Hääl (diktsamling, 1968)
Lauludemüüja (diktsamling, 1968)
Ole kus sa oled (diktsamling, 1971)
Pildi sisse minek (diktsamling, 1973)
Leopold (barnebok, 1974)
Salamaja piir (fortelling, 1974)
Vaatame mis Leopold veel räägib (barnebok, 1974)
Põliskevad (diktsamling, 1975)
Leopold aitab linnameest (barnebok, 1976)
Luulet 1962–1974 (antologi, 1977)
Maapäälsed asjad (diktsamling, 1978)
Tubased lapsed (barnebok, 1979)
Rängast rõõmust (diktsamling, 1982)
Kõik lood Leopoldist (barnebok, 1984)
Seitsmes rahukevad (roman, 1985)
Kolmed tähed (barnebok, 1987)
Ajaloo ilu (roman, 1991)
Inimese kapike (essays, 1998)
Maa taevas: luulet 1962-1990 (antologi, 1998)
Elujoon: valitud luuletused 1962–1997 (antologi, 2005)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Internetside om Viivi Luik (estisk og tysk) | Viivi Luik (født 6. november 1946 i Tänassilma i Viiratsi/Viljandimaa i Estland) er forfatter og lyriker. | 9,369 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Drogheda | 2023-02-04 | Drogheda | ['Kategori:53°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Louth', 'Kategori:Havner i Irland', 'Kategori:Louth', 'Kategori:Sider med kart'] | Drogheda (irsk Droichead Átha) er en industri- og havneby i Irland. Byen ligger i County Louth i Leinster på østkysten av Irland, 56 km nord for Dublin. Byen har 35 090 innbyggere (2006) og er den sjette største i landet, så vidt større enn Dundalk, som er administrasjonssete i County Louth, med 35 085 innbyggere (2006).Elva Boyne renner gjennom byen og frem til 1898 var byen delt mellom County Meath og County Louth, siden grensa mellom dem gikk langs elva.
| Drogheda (irsk Droichead Átha) er en industri- og havneby i Irland. Byen ligger i County Louth i Leinster på østkysten av Irland, 56 km nord for Dublin. Byen har 35 090 innbyggere (2006) og er den sjette største i landet, så vidt større enn Dundalk, som er administrasjonssete i County Louth, med 35 085 innbyggere (2006).Elva Boyne renner gjennom byen og frem til 1898 var byen delt mellom County Meath og County Louth, siden grensa mellom dem gikk langs elva.
== Historie ==
Byen ligger nær byen Newgrange. En gravhaug fra ca. 3200 f.Kr. en handelsplass og en bosetning har eksistert på stedet siden romertida og ble da kalt Inver Colpa. Selve byen ble grunnlagt i 911 av vikinger og fikk offisiell bystatus i 1194.Det irske parlamentet flyttet til byen i 1494. Byen ble beleiret to ganger under de irske krigene. Under den andre beleiringen ble den erobret av Oliver Cromwell i september 1649 som en del av Cromwells erobring av Irland, der Cromwell massakrerte de rojalistiske styrkene. Slaget ved Boyne i 1690 stod bare 6 km vest for byen ved bredden av elva Boyne ved Oldbridge.
Drogheda sitt byvåpen viser en stjerne og en halvmåne og har sitt opphav fra Rikard I av England (Løvehjerte), da Drogheda fikk bystatus i Hugh de Lacys regjeringstid i 1194.Jarledømet Drogheda ble dannet i 1661.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Drogheda – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Drogheda hos Wikivoyage
Turisme i Drogheda
Arkitektur i Drogheda
Havna i Drogheda
Drogheda handelskammer | | status = By (town) | 9,370 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Peshtigo | 2023-02-04 | Peshtigo | ['Kategori:45°N', 'Kategori:87°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Marinette County', 'Kategori:Byer i Wisconsin', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-08', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Peshtigo er en by i Marinette County, Wisconsin, USA. Byen ligger ved og er oppkalt etter Peshtigo River, som renner ut i Green Bay (en arm av Michigansjøen) ved Marinette, en mils vei fra Peshtigo. Byen hadde 4057 innbyggere ved folketellingen i 2010. Den ligger på 45°3′13″N og 87°44′45″V.
| Peshtigo er en by i Marinette County, Wisconsin, USA. Byen ligger ved og er oppkalt etter Peshtigo River, som renner ut i Green Bay (en arm av Michigansjøen) ved Marinette, en mils vei fra Peshtigo. Byen hadde 4057 innbyggere ved folketellingen i 2010. Den ligger på 45°3′13″N og 87°44′45″V.
== Peshtigo-brannen ==
Peshtigo er mest kjent for Peshtigo-brannen (The Great Peshtigo Fire) i 1871. Den var en skogbrann som utviklet seg til en ildstorm og ble en av de verste branner i fredstid noensinne. Den utslettet bl.a. Peshtigo og en rekke andre mindre byer og landsbyer i Wisconsin og Michigan, og den krevde antagelig flere dødsoffer (1200–2500) enn noen annen brann i USA før terrorangrepet i 2001. Brannen drepte 25-50 % av Peshtigos innbyggere foruten hundrevis av mennesker i omegnen og i andre småbyer. Den rammet Peshtigo sent om kvelden 8. oktober 1871 – samtidig med flere katastrofale skogbranner lenger øst, og samme dag (muligens samme time) som den langt mer berømte brannen i Chicago brøt ut.
== Ikke bare en naturkatastrofe ==
Skogbranner hører naturen til. De forekommer over alt hvor skogen utsettes for langvarig tørke og sterk vind, og en del planter er avhengige av branner for å sette frø og spre seg. Men Peshtigo-brannens omfang og nesten ufattelige voldsomhet og omfang skyldtes også rovhogst med veldige mengder hogstavfall, foruten trehusbebyggelsen. Den var den verste og mest kjente blant det som i USA kalles «post-logging fires» (etterhogstbranner), hvorav flere krevde hundrevis av menneskeliv i perioden 1871-1918.
Peshtigo-brannen hadde antagelig sitt opphav i en del «gamle» skogbranner som blusset opp i den sterke vinden, og samlet seg i en ildstorm. Brannårsaken, og hvor og hvordan ildstormen oppstod, er likevel ukjent den dag i dag. Vi vet heller ikke om brannene lenger øst (f.eks. ved Manistee og Holland på østbredden av Lake Michigan) ble påvirket av Peshtigo-brannen.
Vi vet ikke engang tilnærmet hvor mange som omkom ved Peshtigo-brannen. Anslagene varierer mellom 1200 og 2500, hvorav trolig 500-800 i Peshtigo(til sammenligning omkom 250–300 ved brannen i Chicago). Hertil kom et ukjent antall mennesker som senere døde av forbrenninger, lungeskader, røykforgiftning osv. – eller som fikk forkortet livet pga. slike skader – dels i selve brannen, dels av røyken som lå over området i dager og uker før brannen. Vi vet heller ikke i hvilken grad senskader etter brannen førte til dødfødsler, aborter eller død i barselseng blant kvinner som selv overlevde. I dag vet vi langt mer om helseskadene som skyldes røyk og forurensninger fra store skogbranner – og de rammer også folk som bor langt fra brannstedet.
Peshtigo-brannen ødela et område på minst 4850 km² (skogbrannene i Froland 9.-14. juni 2008, Norges største siden 2. verdenskrig, sved av ca. 27 km² til sammenligning). Den rammet særlig delstaten Wisconsin, hvor de aller fleste omkomne befant seg – i mindre grad også Michigan. Den utslettet tolv byer og en rekke landsbyer.
USA har opplevd skogbranner og ildstormer som har herjet større arealer, og flere branner har gjort langt større materielle skader og ødelagt flere hus. Men ingen brann før terrorangrepet 11. september 2001 har krevd så mange menneskeliv. Og samtidig med Peshtigo-brannen (og Chicagos brann) ble store områder og en rekke byer og landsbyer ødelagt av voldsomme skogbranner forskjellige steder i Midtvesten, særlig i Michigan. Til sammen kan brannene i oktober 1871 ha krevd flere menneskeliv enn terrorangrepet.
== Den glemte brannen ==
Peshtigo-brannen er kalt The Forgotten Fire (den glemte brannen) fordi den kom i skyggen av brannen i Chicago. Dette skyldtes nok dels at Peshtigo lå langt mer avsides, og at telegrafforbindelsene ble ødelagt – dels at brannen i Chicago rammet langt flere mennesker og forårsaket ca. 100 ganger så store materielle ødeleggelser.
Peshtigo-brannens forløp er bare delvis kjent. Mange detaljer – særlig om hvordan brannen oppstod og hvordan den forløp før den traff Peshtigo – vil vi aldri få vite. Opplysninger om brannen stammer dels fra øyenvitneskildringer, dels fra sporene etter brannen. Begge deler er samkjørt med samtidige observasjoner fra værstasjoner over hele USA. En slik brann påvirkes jo i høyeste grad av været – både vindretning og –styrke, nedbør (eller mangel på nedbør), temperaturer, luftfuktighet og ev. lynnedslag. I tillegg har forskerne brukt erfaringer fra senere og til dels bedre dokumenterte branner av lignende type. I det halve hundreåret etter Peshtigo-brannen ble nemlig Midtvesten – og Ontario-provinsen i Canada – rammet av mange slike voldsomme etterhogstbranner («postlogging fires»), flere ganger med hundrevis av omkomne.
== Referanser ==
== Kilder ==
"The Burning of Holland, October 9, 1871," Collections Report of the Pioneer Society of the State of Michigan Together with Reports of County Pioneer Societies, Volume IX, 1908, 334-41.
The Great Fire Of 1871: Excerpts from The Salt City of the Inland Seas Anniversary Number of the Manistee Daily News. Published May, 1899
Denise Gess & William Lutz: Firestorm at Peshtigo: A Town, Its People, and the Deadliest Fire in American History (ISBN 978-0805072938).
Henson, Bob & and Nicole Gordon: Finding pay dirt aloft
https://web.archive.org/web/20081205063839/http://www.ucar.edu/communications/quarterly/summer08/paydirt.jsp
Millett, Larry 1994: The Day the Air Caught Fire. Saint Paul Pioneer Press 24. aug. 1994.
Pernin, Peter. The great Peshtigo fire : an eyewitness account. Madison, Wis.: State Historical Society of
Wisconsin, 1971. Reprinted from the Wisconsin Magazine of History, 54: 246-272 (Summer, 1971).
Rosenfeld m.fl. 2007: The Chisholm firestorm: Observed microstructure of a pyro-Cb. Atmos. Chem. Phys., 7, 645–659, 2007www.atmos-chem-phys.net/7/645/2007/
Sodders, Betty. Michigan on Fire. Thunder Bay Press, 1997, U.S.A.
Wang, P.K. 2003. The physical mechanism of injecting biomass burning materials into the stratosphere during fire-induced thunderstorms. *American Geophysical Union fall meeting. Dec. 8-12. San Francisco.
Wells, Robert J. 1968: Peshtigo Historical Society, 1968
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Peshtigo, Wisconsin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | | fylke = Marinette County | 9,371 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Agrisj%C3%A5 | 2023-02-04 | Agrisjå | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1984', 'Kategori:Landbruk i Norge', 'Kategori:Næringsliv i Stjørdal', 'Kategori:Utstillinger'] | Agrisjå er en fagmesse for landbruket som avholdes hvert tredje år i Stjørdal i Nord-Trøndelag.
Landbruksmesser har lange tradisjoner i Stjørdal. Både i 1925 og 1935 ble det avholdt landbruksutstillinger, da med større fokus på lokalhistoriske gjenstander enn landbruk. I sin nåværende form gikk det første arrangementet av stabelen i 1984. Fram til 2006 gikk messen under navnet Trøndersk Landbruk, men fra da av ble navnet Agrisjå.
Agrisjå samler store maskin- og tjenesteleverandører innen landbruket, foruten et betydelig innslag av husflid og gårdsmat. Agrisjå er dessuten kjent for å ha en omfattende mønstring av husdyr. Agrisjå drives av selskapet Trøndersk Landbruk AS, som eies av Felleskjøpet Agri, TINE SA, Nortura SA, Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag Landbruksselskap og landbruksorganisasjonene i Stjørdal.
Agrisjå 2011 hadde over 35 000 besøkende i løpet av de tre messedagene. Det ble solgt maskiner, varer og tjenester for anslagsvis 200 millioner kroner i løpet av messedagene.
Neste Agrisjå avholdes i august 2017.
| Agrisjå er en fagmesse for landbruket som avholdes hvert tredje år i Stjørdal i Nord-Trøndelag.
Landbruksmesser har lange tradisjoner i Stjørdal. Både i 1925 og 1935 ble det avholdt landbruksutstillinger, da med større fokus på lokalhistoriske gjenstander enn landbruk. I sin nåværende form gikk det første arrangementet av stabelen i 1984. Fram til 2006 gikk messen under navnet Trøndersk Landbruk, men fra da av ble navnet Agrisjå.
Agrisjå samler store maskin- og tjenesteleverandører innen landbruket, foruten et betydelig innslag av husflid og gårdsmat. Agrisjå er dessuten kjent for å ha en omfattende mønstring av husdyr. Agrisjå drives av selskapet Trøndersk Landbruk AS, som eies av Felleskjøpet Agri, TINE SA, Nortura SA, Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag Landbruksselskap og landbruksorganisasjonene i Stjørdal.
Agrisjå 2011 hadde over 35 000 besøkende i løpet av de tre messedagene. Det ble solgt maskiner, varer og tjenester for anslagsvis 200 millioner kroner i løpet av messedagene.
Neste Agrisjå avholdes i august 2017.
== Eksterne lenker ==
Nettsted | Agrisjå er en fagmesse for landbruket som avholdes hvert tredje år i Stjørdal i Nord-Trøndelag. | 9,372 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Salemmarsjen | 2023-02-04 | Salemmarsjen | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2000', 'Kategori:Svensk politikk'] | Salemmarsjen er en årlig demonstrasjon i den svenske byen Salem, som har blitt gjennomført siden 2000 i tilknytning til årsdagen for mordet på Daniel Wretström, som var en svensk 17-åring som ble drept av en ungdomsgjeng med innvandrerbakgrunn i 2000. Demonstrasjonen arrangeres av Salemfonden, som beskriver formålet som å demonstrere «mot svenskhat och det urskillningslösa svenskfientliga våldet». Flere av organisasjonene som deltar har blitt beskrevet som nasjonalister, rasister, nynazister eller nazister (selv om marsjens offisielle formål i seg selv ikke har noe med nazisme i historisk forstand å gjøre, men snarere er uttrykk for en generell innvandringsmotstand). Salemmarsjen har fått medieoppmerksomhet fordi det ofte har kommet til voldelige sammenstøt med motstandere på ytre venstre fløy (bl.a. Antifascistisk aksjon) og som følge av dette store politioppbud i tilknytning til arrangementet.
| Salemmarsjen er en årlig demonstrasjon i den svenske byen Salem, som har blitt gjennomført siden 2000 i tilknytning til årsdagen for mordet på Daniel Wretström, som var en svensk 17-åring som ble drept av en ungdomsgjeng med innvandrerbakgrunn i 2000. Demonstrasjonen arrangeres av Salemfonden, som beskriver formålet som å demonstrere «mot svenskhat och det urskillningslösa svenskfientliga våldet». Flere av organisasjonene som deltar har blitt beskrevet som nasjonalister, rasister, nynazister eller nazister (selv om marsjens offisielle formål i seg selv ikke har noe med nazisme i historisk forstand å gjøre, men snarere er uttrykk for en generell innvandringsmotstand). Salemmarsjen har fått medieoppmerksomhet fordi det ofte har kommet til voldelige sammenstøt med motstandere på ytre venstre fløy (bl.a. Antifascistisk aksjon) og som følge av dette store politioppbud i tilknytning til arrangementet.
== Referanser == | Salemmarsjen er en årlig demonstrasjon i den svenske byen Salem, som har blitt gjennomført siden 2000 i tilknytning til årsdagen for mordet på Daniel Wretström, som var en svensk 17-åring som ble drept av en ungdomsgjeng med innvandrerbakgrunn i 2000. Demonstrasjonen arrangeres av Salemfonden, som beskriver formålet som å demonstrere «mot svenskhat och det urskillningslösa svenskfientliga våldet». | 9,373 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antifascistisk_aksjon | 2023-02-04 | Antifascistisk aksjon | ['Kategori:Aktivisme', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politiske organisasjoner', 'Kategori:Sosialisme'] | Antifascistisk aksjon er en gruppe med militante antifascister, som har som oppgitte mål «å knuse alle former for fascisme». Organisasjonene forsøker å samle dem som er villig til å gå aller fremst i konfrontasjoner med høyreekstremister. AFA oppstod som motsvar til den nazistiske bevegelsen i Tyskland på 1930-tallet. Forkortelsen "antifa" forbindes med AFA, men er brukt av og om mange ulike antifascistiske grupper.
AFA sitt arbeide består av informasjonsarbeide, kartlegging av høyreekstreme og nynazistiske aktivister og markeringer og motdemonstrasjoner. AFA skiller seg fra andre organisasjoner ved at den har begått hærverk, fysisk konfrontert og brukt vold mot nynazister og andre meningsmotstandere når de mobiliserer på gateplan.
| Antifascistisk aksjon er en gruppe med militante antifascister, som har som oppgitte mål «å knuse alle former for fascisme». Organisasjonene forsøker å samle dem som er villig til å gå aller fremst i konfrontasjoner med høyreekstremister. AFA oppstod som motsvar til den nazistiske bevegelsen i Tyskland på 1930-tallet. Forkortelsen "antifa" forbindes med AFA, men er brukt av og om mange ulike antifascistiske grupper.
AFA sitt arbeide består av informasjonsarbeide, kartlegging av høyreekstreme og nynazistiske aktivister og markeringer og motdemonstrasjoner. AFA skiller seg fra andre organisasjoner ved at den har begått hærverk, fysisk konfrontert og brukt vold mot nynazister og andre meningsmotstandere når de mobiliserer på gateplan.
== Ideologi ==
I tråd med forbindelsene til det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) og det tyske kommunistpartiet (KPD) var medlemmer av Antifascistisk aksjon dominert av sosialdemokrater og kommunister på 1930- og 40-tallet.
I dag er AFA tettest forbundet med anarkisme, frihetlig sosialisme og kommunisme. De relaterer antirasistiske problemstillinger til kapitalismen, som de anser som undertrykkende og ønsker et klasseløst, statsløst samfunn.
== Symbolikk ==
Den opprinnelige logoen var designet av Max Keilson and Max Gebhard som begge var med medlemmer av Assoziation revolutionärer bildender Künstler Deutschlands (ARBKD). Et kunstnerkollektiv som var tilknyttet Det Tyske Kommunistpartiet KPD. Logoen besto av to røde flagg som vaiet i vinden, med en rød ring rundt. På denne ringen var organisasjonen navn påført. Flaggene symboliserte partiene KPD og SPD. Sammen skulle flaggene symbolisere en samlet arbeiderbevegelse mot fascismen.Etter AFA sin gjennoppståelse på 1980-tallet ble det designet en ny variant av logoen der en av flaggene er sorte. Dette for å symbolisere AFAs nyfunne assosiasjon med anarkistisk tankegods. Sammen symboliserer flaggene en samlet venstreside mot fascisme.
== AFA Europa ==
AFA eksisterer i flere europeiske land. Det er en viss samordning mellom gruppene, bl.a. gjennom internettdomenet antifa-net som ledes av engelskmannen Graeme Atkinson.
SverigeI Sverige ble Antifascistisk Aktion startet i 1993.
NorgeI Norge ble Antifascistisk Aksjon stiftet i 1994 i Oslo og var knyttet til Blitz-miljøet. Senere dannet det seg også lokallag i andre byer og tettsteder.Antifascistisk Aksjon sin aktivitet i Norge ligner den i andre land og involverer informasjonskampanjer, demonstrasjoner og motdemonstrasjoner. Samt overvåking og kartlegging av høyreekstreme miljøer og til tider vold mot nynazistiske grupper når de mobiliserer på gateplan. Antifascistisk Aksjon har imidlertid også angrepet ordinære innvandrings- og islam-kritikere, som da tre maskerte medlemmer av gruppen angrep en mann på Nonneseter i Bergen i 2012. Senere samme år hadde NRK et intervju med AFA-medlemmet "Otto". Han forteller at gruppen hans er klare til å gi nynazister, men også alminnelige islamkritikere, "grisejuling" om sjansen byr seg.AFA sin innsats mot nynazistiske grupperinger har ført til at de har vært mål for flere terrorangrep fra høyreekstreme. Blant annet har Blitz blitt utsatt for bombeangrep ved to anledninger.
TidsskriftAntifascistisk Aksjon i Norge ga ut magasinet «Antifascistisk Aksjon» i årene 1995 til 2006. Tidsskriftet hadde undertittel «Mot kapitalisme, rasisme, sexisme og homofobi» og tok for seg strategiske og taktiske diskusjoner, rapporter fra aksjoner og analyse av nynazisme og høyreekstremisme. Samt temaer knyttet til feminisme, kamp mot homofobi, økonomisk utbytting og lignende.
== Kritikk ==
Politiets sikkerhetstjeneste betegnet dem i 2012 som eneste potensielt farlige miljøet på venstresiden. Ifølge forsker Ragnhild Bjørnbekk bruker AFA «fascistiske metoder».
== Historie ==
Det første AFA, Antifaschistische Aktion, ble grunnlagt i 1932 av det tyske kommunistpartiet som en kamporganisasjon og etableringen ble kunngjort i partiets avis Die Rote Fahne. Antifascistisk Aksjon ble i likhet med alle andre organisasjoner med tilknytning til kommunistpartiet forbudt i 1933 da NSDAP kom til makten.Bevegelsen gjenoppsto på 1980-tallet i forbindelse med økt nynazistisk aktivitet. Denne gang uten tilknytning til politiske partier, men til de autonome miljøene rundt okkuperte fristeder og lignende.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
De bruker fascistiske metoder (NRK, 2012)
Om AFA på Blitz sin nettside | Antifascistisk aksjon er en gruppe med militante antifascister, som har som oppgitte mål «å knuse alle former for fascisme»Organisasjonene forsøker å samle dem som er villig til å gå aller fremst i konfrontasjoner med høyreekstremister.[http://tux1. | 9,374 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kauksi | 2023-02-04 | Kauksi | ['Kategori:27°Ø', 'Kategori:58°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Estland', 'Kategori:Ida-Viru fylke', 'Kategori:Sider med kart'] | Kauksi (tysk Kauks) er en liten landsby (estisk: küla) i det estiske fylke Ida-Viru. Den ligger i landkommunen Iisaku. Kauksi har 59 innbyggere (pr 1. januar 2006). Den ligger ved nordre bredd av Estlands største innsjø, Peipus (Peipsi järv).
Kauksi ble første gang nevnt i 1543 i et gammelt historisk dokument. I 1732 tilhørte landsbyen landgodset Maidla. På 1700-tallet ble et eget gods etablert rett ved Peipus og i selve Kauksi. Det var eid av den russiske adelsmann Michailo Rudneff. Godset hadde en egen havn med fergeforbindelse til Tartu.
Kauksi er et yndet turistmål om sommeren. Stedet ligger én km fra riksveien mellom Tartu og Jõhvi. Herfra løper en nesten ubrutt sandstrand langs Peipus' bredder helt til Vasknarva. Luft- og vanntemperaturene er i gjennomsnitt høyere enn ved noen annen estisk badestrand. I 1961 ble det åpnet et turistsentrum i Kauksi.
| Kauksi (tysk Kauks) er en liten landsby (estisk: küla) i det estiske fylke Ida-Viru. Den ligger i landkommunen Iisaku. Kauksi har 59 innbyggere (pr 1. januar 2006). Den ligger ved nordre bredd av Estlands største innsjø, Peipus (Peipsi järv).
Kauksi ble første gang nevnt i 1543 i et gammelt historisk dokument. I 1732 tilhørte landsbyen landgodset Maidla. På 1700-tallet ble et eget gods etablert rett ved Peipus og i selve Kauksi. Det var eid av den russiske adelsmann Michailo Rudneff. Godset hadde en egen havn med fergeforbindelse til Tartu.
Kauksi er et yndet turistmål om sommeren. Stedet ligger én km fra riksveien mellom Tartu og Jõhvi. Herfra løper en nesten ubrutt sandstrand langs Peipus' bredder helt til Vasknarva. Luft- og vanntemperaturene er i gjennomsnitt høyere enn ved noen annen estisk badestrand. I 1961 ble det åpnet et turistsentrum i Kauksi.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Utførlig beskrivelse (estisk)
Turisme i Kauksi (estisk, engelsk, tysk, russisk) | Kauksi (tysk Kauks) er en liten landsby (estisk: küla) i det estiske fylke Ida-Viru. Den ligger i landkommunen Iisaku. | 9,375 |
https://no.wikipedia.org/wiki/David_Tua | 2023-02-04 | David Tua | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Boksere under Sommer-OL 1992', 'Kategori:Deltakere for New Zealand under Sommer-OL 1992', 'Kategori:Fødsler 21. november', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1992', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i boksing', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2021-09', 'Kategori:Samoanske boksere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | David Tua (født 21. november 1972 på Aopo, Vest-Samoa) er en tidligere tungvektsbokser og tittelutfordrer. Han er kjent for en av tidenes beste venstre hook og er en av de laveste tungvektsbokserne i historien. Han er mest kjent for sine berømte knockouts og for kampen om tittelen mot Lennox Lewis i år 2000.
Som amatør deltok han i OL i Barcelona i 1992 der han representerte New Zealand. Han vant bronsemedalje efter å ha tapt mot David Izon i semifinalen, en bokser han senere beseiret som profesjonell.
I desember 1992 ble han profesjonell og gjorde seg tidlig bemerket for sin venstre hook og for sin karakteristiske hårsveis, som er av samme art som boksepromotoren Don King.
I 1996 slo han ut den fremtidige verdensmester John Ruiz på 19 sekunder. Oppfølgeren ble en direktesendt kamp mot Ike Ibeabuchi på fjernsynskanalen HBO. Kampen satte rekord i tungvektshistorien som kampen med flest registrerte slag. Tua tapte på poeng, men gjorde raskt opp efter å ha slått en annen kjent bokser Hasim Rahman. Rahman ble slått efter at gongongen hadde gått, og fikk ikke 5 minutter å lege seg på som reglene tilsier. Denne seieren ble derfor stemplet som kontroversiell.
Tua la i denne perioden kraftig på seg og måtte kjempe en hard kamp mot vekten for å kunne finne seg selv igjen. Han var likevel vurdert som en av de beste bokserne i verden og fikk tittelkamp mot mester Lennox Lewis i 2000. Kampen fant sted på Mandalay Bay kasino i Las Vegas.
Lewis vant en klar seier på poeng og med unntak av 2 runder var det en parademarsj for den regjerende mesteren. Lewis klarte likevel aldri å skade Tua. Kampen ble kritisert for å være svært kjedelig.
Etter å ha tapt en jevn kamp mot Chris Byrd i 2001, måtte han ut i returkamp mot Hasim Rahman i 2003. Rahman ledet lenge, men Tua vant de siste rundene og klarte å sikre seg uavgjort.
Etter å ha vært inaktiv i over 2 år sanket han 8 strake seire frem til sin siste kamp i 2007.
Siden har han blitt slått personlig konkurs, og en ny kamp skulle etter planene gå av stabelen i 2009. Tua har aldri vært offisielt knocket ned som profesjonell, men ble slått i bakken i siste runde mot Hasim Rahman. Dette er likevel ikke regnet som en offisiell knockout.
Tua har alltid vært høyt ranket i tungvektsdivisjonen, men har likevel bare fått en tittelkamp.
I 2019 ble Tua utnevnt til offiser av New Zealands fortjenstorden for sin innsats for ungdom, boksing og samfunnet.
| David Tua (født 21. november 1972 på Aopo, Vest-Samoa) er en tidligere tungvektsbokser og tittelutfordrer. Han er kjent for en av tidenes beste venstre hook og er en av de laveste tungvektsbokserne i historien. Han er mest kjent for sine berømte knockouts og for kampen om tittelen mot Lennox Lewis i år 2000.
Som amatør deltok han i OL i Barcelona i 1992 der han representerte New Zealand. Han vant bronsemedalje efter å ha tapt mot David Izon i semifinalen, en bokser han senere beseiret som profesjonell.
I desember 1992 ble han profesjonell og gjorde seg tidlig bemerket for sin venstre hook og for sin karakteristiske hårsveis, som er av samme art som boksepromotoren Don King.
I 1996 slo han ut den fremtidige verdensmester John Ruiz på 19 sekunder. Oppfølgeren ble en direktesendt kamp mot Ike Ibeabuchi på fjernsynskanalen HBO. Kampen satte rekord i tungvektshistorien som kampen med flest registrerte slag. Tua tapte på poeng, men gjorde raskt opp efter å ha slått en annen kjent bokser Hasim Rahman. Rahman ble slått efter at gongongen hadde gått, og fikk ikke 5 minutter å lege seg på som reglene tilsier. Denne seieren ble derfor stemplet som kontroversiell.
Tua la i denne perioden kraftig på seg og måtte kjempe en hard kamp mot vekten for å kunne finne seg selv igjen. Han var likevel vurdert som en av de beste bokserne i verden og fikk tittelkamp mot mester Lennox Lewis i 2000. Kampen fant sted på Mandalay Bay kasino i Las Vegas.
Lewis vant en klar seier på poeng og med unntak av 2 runder var det en parademarsj for den regjerende mesteren. Lewis klarte likevel aldri å skade Tua. Kampen ble kritisert for å være svært kjedelig.
Etter å ha tapt en jevn kamp mot Chris Byrd i 2001, måtte han ut i returkamp mot Hasim Rahman i 2003. Rahman ledet lenge, men Tua vant de siste rundene og klarte å sikre seg uavgjort.
Etter å ha vært inaktiv i over 2 år sanket han 8 strake seire frem til sin siste kamp i 2007.
Siden har han blitt slått personlig konkurs, og en ny kamp skulle etter planene gå av stabelen i 2009. Tua har aldri vært offisielt knocket ned som profesjonell, men ble slått i bakken i siste runde mot Hasim Rahman. Dette er likevel ikke regnet som en offisiell knockout.
Tua har alltid vært høyt ranket i tungvektsdivisjonen, men har likevel bare fått en tittelkamp.
I 2019 ble Tua utnevnt til offiser av New Zealands fortjenstorden for sin innsats for ungdom, boksing og samfunnet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) David Tua – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) David Tua – Olympedia
(en) David Tua – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) David Tua – BoxRec | David Tua (født 21. november 1972 på Aopo, Vest-Samoa) er en tidligere tungvektsbokser og tittelutfordrer. | 9,376 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Maldivenes_riksv%C3%A5pen | 2023-02-04 | Maldivenes riksvåpen | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Maldivene', 'Kategori:Riksvåpen'] | Maldivenes nasjonalemblem eller riksvåpen har hatt sin nåværende utforming siden 1990-tallet. Emblemet viser en kokospalme i naturfarger, en gull halvmåne og gull femtakket stjerne, to skråstilte stenger med nasjonalflagget. Et banner har mottoet الدولة المحلديبية (Ad-Dawlat Al-Mahaldheebiyya), arabisk for Staten med tusen øyer eller Staten Maldivene, et navn brukt av Ibn Battuta og andre oppdagelsesreisende i middelalderen.
| Maldivenes nasjonalemblem eller riksvåpen har hatt sin nåværende utforming siden 1990-tallet. Emblemet viser en kokospalme i naturfarger, en gull halvmåne og gull femtakket stjerne, to skråstilte stenger med nasjonalflagget. Et banner har mottoet الدولة المحلديبية (Ad-Dawlat Al-Mahaldheebiyya), arabisk for Staten med tusen øyer eller Staten Maldivene, et navn brukt av Ibn Battuta og andre oppdagelsesreisende i middelalderen.
== Historisk utvikling ==
Første gang brukt på 1940-tallet med halvmånen og stejrnen i sølv med lyseblå konturer. | Maldivenes nasjonalemblem eller riksvåpen har hatt sin nåværende utforming siden 1990-tallet. Emblemet viser en kokospalme i naturfarger, en gull halvmåne og gull femtakket stjerne, to skråstilte stenger med nasjonalflagget. | 9,377 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Olenegonka | 2023-02-04 | Olenegonka | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hunderaser', 'Kategori:Russisk kultur', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Olenegonka eller reingjetende laika er en mellomstor reingjetende vokterhund av spisshundtype. Rasen, som gjerne regnes til de russiske laikaene, ble godkjent av russisk kennelklubb (RKF) i 1994, men den mangler fortsatt internasjonal anerkjennelse. Opphavet er lokale varianter av reingjetende laikaer, spesielt såkalt nenets reingjetende laika. Helhvite olenegonkaer regnes som opphavet til samojedhunden, som anerkjennes av FCI som en selvstendig hunderase.
| Olenegonka eller reingjetende laika er en mellomstor reingjetende vokterhund av spisshundtype. Rasen, som gjerne regnes til de russiske laikaene, ble godkjent av russisk kennelklubb (RKF) i 1994, men den mangler fortsatt internasjonal anerkjennelse. Opphavet er lokale varianter av reingjetende laikaer, spesielt såkalt nenets reingjetende laika. Helhvite olenegonkaer regnes som opphavet til samojedhunden, som anerkjennes av FCI som en selvstendig hunderase.
== Opprinnelse og alder ==
Olenegonka er egentlig et paraplynavn for en type reingjetende laika, som lokalt går under flere navn. Det mest vanlige i Russland er å kalle den nenets laika, fordi nenetserne regnes å være den folkegruppa som har formet typen. Hundene kalles imidlertid også samojed laika og tavgian laika. Det første fordi nenetsere også blir omtalt som jurak-samojeder. Det andre fordi tavgisamojeder (nganasanere) også holder en lokal variant av olenegonka. Den russiske kennelklubben har imidlertid valgt å bruke navnet olenegonka eller reingjetende laika om typen.Hvor lenge den har eksistert vet ingen, men typen ligner både torvhunden og varangerhunden, så man regner med at den må være svært gammel av type. Selv om olenegonka har egenskaper som både jakthund og trekkhund, benytter ikke nenetserne hundene sine til jakt og transport. Snarere tvert om, så undertrykkes i mange tilfeller hundenes jaktinstinkter, fordi nenetserne mener det går ut over hundenes egenskaper som gjeterhunder. Allikevel brukes noen hunder til jakt på både fjellrev og vannfugler når det er sesong, men ikke de beste reingjetende hundene (kalt tanyrgi veniku). Faktisk skiller nenetserne også mellom hunder som jakter rev (kalt nogona meto veniku) og fugl (kalt khanina veniku). Med samme begrunnelse brukes heller ikke hundene til transportoppdrag, verken for barn eller voksne, siden nenetserne mener transport er ei oppgave for reinsdyrene.Nenetserne hevder at de best bevarte og mest rasetypiske individene finnes lengst nord på Jamalhalvøya, siden hundene der har levd isolert fra andre hunder. I disse områdene finner man også flest hvite individer. De hevder også at den finnes i to varianter av hunden; en langhåret kalt «erre» og en korthåret kalt «jando» eller «yando». Sistnevnte blir holdt for å være mest opprinnelig av de to, men de parer seg med hverandre og begge typene kan opptre i samme kullet. Det er stort sett bare hannhunder og tisper som skal brukes i avl som får vokse opp.I 1938 ble 23 fullvoksne paringsdyktige individer og et antall valper eksportert fra Jamalhalvøya til Anadyrland og Kamtsjatkahalvøya, for å bistå den lokale reindriften i disse områdene. Disse hundene har senere blitt spred ut til reindriftsområder i nordområdene av Russlands fjerne østen. Flere kenneler ble etablert, der slike hunder avles etter bestemte kriterier for reindrift.
== Utseende, anatomi og fysikk ==
Olenegonka framstår som en liten–mellomstor svakt rektangulær polarhundlignende spisshund og finnes i en rekke farger og fargekombinasjoner, som hvit, brun, grå, svart eller tofarget. Helhvite hunder er vanlig noen steder og disse kan være nærmest umulig å skille fra samojedhund. Bråkete og flekkete hunder er svært like finsk lapphund og tildels også tysk spitz. Grå hunder ligner ulvespitz. Brune hunder kan variere fra nærmest helhvit til svart, men de har alltid gule øyne, brun nesebrusk, brune lepper og øyelokk. For andre farger og kombinasjoner er øynene brune til mørk brune og nesebrusken, leppene og øyelokkene sorte. Helhvite individer lider normalt ikke av albinisme.Rasen har kraftig vannavstøtende pels, som er tolags og består av lange, stive dekkhår og tett isolerende underull. Kinnhårene kan bli opp mot 15 cm lange, mens dekkhårene på undersiden av halen kan bli opp mot 25 cm lange. Ørene er oppreist og bredt ansatt, brystet dypt og halen bæres krøllet over ryggen.
Ifølge den russiske rasestandarden skal hannhunder måle 44–52 cm i skulderhøyde, med et gjennomsnitt på cirka 47 cm, mens tispene skal måle 40–48 cm i skulderhøyde, med et gjennomsnitt på cirka 44 cm. Vekten er typisk 10–15 kg, avhengig av kjønn.
== Bruksområde ==
Olenegonka er en utpreget aktiv brukshund med mange kvaliteter, men den er naturlig nok spesielt godt egnet til gjeting av rein. Typen har imidlertid også egenskaper som vakthund og familiehund, samt innen de fleste former for hundesport.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Nenets Reindeer Herding Laika – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Olenegonka eller reingjetende laika er en mellomstor reingjetende vokterhund av spisshundtype. Rasen, som gjerne regnes til de russiske laikaene, ble godkjent av russisk kennelklubb (RKF) i 1994, men den mangler fortsatt internasjonal anerkjennelse. | 9,378 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest | 2023-02-04 | Norge i Eurovision Song Contest | ['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest'] | Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
| Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.
Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.
== Historikk ==
NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest.
Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv».
=== Nøkternhet og fagjuryer ===
I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013.
=== Skiftet i 1980-årene ===
Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990.
I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng.
Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000.
=== Fravær ===
Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010.
Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet.
== Popularitet ==
Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før.
Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent.
Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden.
=== Norske seertall for finalene 1993–2022 ===
== Sisteplass-landet ==
Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game».
I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist.
== Deltakere ==
Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner
██ Andreplass
██ Tredjeplass
██ Sisteplass
Noter
== Låtskrivere og listeplasseringer ==
Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014.
== Dirigenter for Norge ==
Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998.
== Stemmehistorikk ==
=== Poeng fra Norge ===
Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore.
=== Poeng til Norge ===
== Eurovision Song Contest i Norge ==
=== Konkurranser avholdt i Norge ===
=== Andre Eurovision-arrangementer i Norge ===
== Galleri ==
== Kommentatorer og poengopplesere ==
== Noter ==
== Se også ==
Melodi Grand Prix
Eurovision Song Contest
Norge i Junior Eurovision Song Contest
Norge i Eurovision Choir of the Year
== Referanser ==
== Kilder ==
Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5.
Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232.
Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no
Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679.
Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no
== Eksterne lenker ==
Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest
Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest | Aserbajdsjan debuterte i Eurovision Song Contest i 2008 og har deltatt 14 ganger. Sommeren 2007 ble den aserbajdsjanske kringkasteren İTV fullverdig medlem av EBU, noe som banet vei for landets første deltakelse i konkurransen. | 9,379 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Soggy_biscuit | 2023-02-04 | Soggy biscuit | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Seksualitet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slang'] | Soggy biscuit er en sexlek som involverer mannlig onani. Leken går ut på at man samles i en mindre gruppe, stiller seg i en sirkel og plasserer en kjeks i midten. Siden begynner man å onanere og deltagerne ejakulerer en etter en på kjeksen. Den siste som får utløsning må etter reglene spise opp kjeksen. Aktiviteten påstås å ha begynt i Australia en gang på 1960-tallet.
| Soggy biscuit er en sexlek som involverer mannlig onani. Leken går ut på at man samles i en mindre gruppe, stiller seg i en sirkel og plasserer en kjeks i midten. Siden begynner man å onanere og deltagerne ejakulerer en etter en på kjeksen. Den siste som får utløsning må etter reglene spise opp kjeksen. Aktiviteten påstås å ha begynt i Australia en gang på 1960-tallet.
== Variasjoner over temaet ==
Selv om terminologien kan være litt forskjellig er variasjoner over temaet omhandlet flere steder.
Stephen Frys bok The Liar
Filmen Crazy
SVTs humorprogram fra filmen Crazy på YouTube
Sveriges Radios humorprogram Rally hadde en sketsj med tittelen «Gunde & Pekka runkar bulle».
Låten Scum Cookie fra Death metal-bandet Skinless
== Litteratur ==
Green, Jonathon (1998). The Cassell Dictionary of Slang (1st Ed). Cassell. p. 1110. Definition: Soggy Biscuit, n. 1960's, origin. Aus.: 'A masturbation game, popular among schoolboys, whereby the participants masturbate and then ejeculate upon a biscuit; the last to reach orgasm must eat the semen-covered bicuit'
Partridge, Eric; Tom Dalzell, Terry Victor (2006). The New Partridge Dictionary of Slang and Unconventional English. pp. 2189. ISBN 041525938X, 9780415259385. Quote: The term "soggy biscuit" is thought to have originated in Australia sometime in the 1960s
Kimmel, Michael (2008). Guyland: The Perilous World Where Boys Become Men. Harper. ISBN 978-0060831349.
Green, Joshua (1998). "Seven Deadly Sins: Bear, babes, and beatings". Salon.com. http://www.salon.com/it/col/guest/1998/10/28guest.html. Published: October 28, 1998 Quote: "As at most schools, there was a rumor that trumped all others -- of a pledging endgame called "Ookie Cookie" in which fraternity hopefuls masturbated onto a cookie. The last one to finish faced a grueling ultimatum: eat the cookie or face instant excommunication."
Devenish, Colin (2000). Limp Bizkit. Macmillan. p. 26. ISBN 978-0312263492. http://books.google.com/books?id=NklshARL7PMC&pg=PA26&dq=%22soggy+biscuit%22+game&as_brr=3. Quote: Stateside, the Limp Bizkit name just looks misspelled with a possible impaired phallic reference but overseas Limp Bizkit takes on a completely new, and sometimes obscene connotation. "We've heard that in Australia there is a game called soggy biscuit, but they call it limp biscuit, too. It's played by teenage boys, and they have a circle jerk on a biscuit or piece of bread, and whoever comes last has to eat the bread"
Ferguson, Drew (2008). Screwed Up Life of Charlie the Second. Kensington Publishing. ISBN 978-0758227089. Quote: So that leaves the library stacks and daydreaming about the hockey team's "soggy biscuit" initiation where all the guys jack off onto a slice of Wonder Bread and the last guy to shoot eats it
Geoghegan, G. P (2007). Bush - the Dark Night of America. Lulu.com. ISBN 978-1430324409. http://books.google.com/books?id=g53jwvQiyT8C&pg=PA299&dq=%22soggy+biscuit%22+hazing&lr=&as_brr=0&as_pt=ALLTYPES. Retrieved on 2009-01-11. Quote: Later as an upperclassman, I graduated to the role of master, righteously ushering new pledges through untold character-building sexual humiliations and countless camaraderie-building soggy biscuit tournaments.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Fra filmen Crazy - Kekswichsen YouTube
Fra filmen Crazy - Du skall inte runka bulle YouTube
Nasty Boys The New York Times | Soggy biscuit er en sexlek som involverer mannlig onani. Leken går ut på at man samles i en mindre gruppe, stiller seg i en sirkel og plasserer en kjeks i midten. | 9,380 |
https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%B8nstringsvesenet | 2023-02-04 | Mønstringsvesenet | ['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Myndigheter', 'Kategori:Sjøfart'] | Mønstringsvesenet var en etat som registrerte sjømenn som reiste i utenriks tjeneste på skip. Disse fikk utstedt et mønstringsbevis som anga tidspunkt, stilling, skip og påmønstringssted. Ommønstring og avmønstring i utlandet skjedde ved norske utenriksstasjoner. Mønstringsbeviset dokumenterte tjeneste i utenriksfart. Ved lengre fartstid fikk man sjøfartsbok, og fartstiden ble tellende i en egen sjømannspensjonsordning.
Mønstringsvesenet var delt i mønstringsdistrikter som hadde en mønstringssjef. Mønstring skjedde iht. Mønstringsreglementet.
Rundt 1960 er det anslått at det var 20 000 norske menn i alderen 15-19 år på norske skip i utenriksfart. Samlet var det trolig mer enn 200 000 norske sjøfolk som arbeidet utenriks. Det ble anslått omkring 1970 at ca. hver fjerde nordmann av hankjønn hadde minst en utmønstring bak seg.
Skipene hadde for en stor del en lasteevne på rundt 5 000 til 15 000 dødvekttonn, og tendensen var stadig større skip. Den norske handelsflåten var betydelig i størrelse, i perioder i verdenstoppen med hensyn til antall skip og samlet tonnasje.
Besetningen på store handelsskip var rundt 50 mann avhengig av skipstypen.
| Mønstringsvesenet var en etat som registrerte sjømenn som reiste i utenriks tjeneste på skip. Disse fikk utstedt et mønstringsbevis som anga tidspunkt, stilling, skip og påmønstringssted. Ommønstring og avmønstring i utlandet skjedde ved norske utenriksstasjoner. Mønstringsbeviset dokumenterte tjeneste i utenriksfart. Ved lengre fartstid fikk man sjøfartsbok, og fartstiden ble tellende i en egen sjømannspensjonsordning.
Mønstringsvesenet var delt i mønstringsdistrikter som hadde en mønstringssjef. Mønstring skjedde iht. Mønstringsreglementet.
Rundt 1960 er det anslått at det var 20 000 norske menn i alderen 15-19 år på norske skip i utenriksfart. Samlet var det trolig mer enn 200 000 norske sjøfolk som arbeidet utenriks. Det ble anslått omkring 1970 at ca. hver fjerde nordmann av hankjønn hadde minst en utmønstring bak seg.
Skipene hadde for en stor del en lasteevne på rundt 5 000 til 15 000 dødvekttonn, og tendensen var stadig større skip. Den norske handelsflåten var betydelig i størrelse, i perioder i verdenstoppen med hensyn til antall skip og samlet tonnasje.
Besetningen på store handelsskip var rundt 50 mann avhengig av skipstypen.
== Kilder ==
statsarkivet.no om Mønstringsvesenet | Mønstringsvesenet var en etat som registrerte sjømenn som reiste i utenriks tjeneste på skip. Disse fikk utstedt et mønstringsbevis som anga tidspunkt, stilling, skip og påmønstringssted. | 9,381 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ippolito_Desideri | 2023-02-04 | Ippolito Desideri | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 14. april', 'Kategori:Dødsfall i 1733', 'Kategori:Fødsler 21. desember', 'Kategori:Fødsler i 1684', 'Kategori:Italienske jesuitter', 'Kategori:Italienske katolske prester', 'Kategori:Italienske misjonærer', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer i India', 'Kategori:Misjonærer i Kina-Tibet', 'Kategori:Personer fra Pistoia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tibetologer'] | Ippolito Desideri (født 21. desember 1684 i Pistoia i storhertugdømmet Toscana, død 14. april 1733 i Roma) var en italiensk jesuitt som på pavelig oppdrag virket som misjonær i Tibet på 1700-tallet.
| Ippolito Desideri (født 21. desember 1684 i Pistoia i storhertugdømmet Toscana, død 14. april 1733 i Roma) var en italiensk jesuitt som på pavelig oppdrag virket som misjonær i Tibet på 1700-tallet.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Desideri stammet fra en ganske velstående familie i Pistoia i Toscana. Han ble fra ung alder utdannet ved en jesuittskole i Pistoia, og ble i 1700 utvalgt til videre studier ved Collegio Romano i Roma. Fra 1706 til 1710 underviste han i litteratur ved jesuittenes kollegier i Orvieto og Arezzo, og senere også ved Collegio Romano.
=== Virke knyttet til Tibet ===
Hans søknad om å bli sendt til de indiske misjoner ble i 1712 innvilghet av jesuittenes generalsuperior, pater Michelangelo Tamburini, og han fikk i oppdrag å gjenåpne den tibetanske misjon, som var understilt jesuittprovinsen som hadde sete i Goa.
Pater Desideri forlot Roma den 27. september 1712, og skipet ut med kurs for Orienten fra Lisboa på et portugisisk skip. Han ankom Goa ett år etter. Fra Goa reiste han videre til Surat, Ahmadabad, Rajasthan og Delhi, og ankom Agra (som var hovedkbarteret for jesuittenes misjoner i det nordlige India) den 15. september 1714. Derfra returnerte han til Delhi, der han møtte sin superior og medreisende, den portugisiske jesuitt pater Manoel Freyre. De fikk hjelp av den portugisiskindiske katolske haremdronningen til den indiske mogulkeiser Bahadur Shah, Juliana Dias da Costa.Sammen reiste de fra Delhi til Srinagar i Kashmir (der de ble forsinket i seks måneder, og pater Desideri ble rammet av en nær dødelig tarmsykdom), og fra Kashmir til Leh, hovedstad i Ladakh, med ankomst der mos slutten av juni 1715. Ifølge pater Desideri ble de godt mottatt av kongen av Ladakh og hans hoff, og han ville helst bli der og grunnlegge en misjon. Men han ble nødt til å adlyde sin superior, pater Freyre, som insisterte på at de reiste videre til det sentrale Tibet og Lhasa.
Dermed la de ut på en farefull syv måneders reise delvis til vinterstid over Tibetplatået. De var dårlig forberedt og dårlig utstyrt for dette, og at de overlevde var takket være den hjelp de fikk fra Casal, den mongolske guvernør (og enke etter Vest-Tibets tidligere guvernør), som forlot sin post og returnerte til Lhasa. De fikk reise med hennes bevæpnede karavane, og ankom til slutt i Lhasa den 18. mars 1716.
Etter noen få uker returnerte pater Freyre til India, via Katmandu og Patna, og etterlot Desideri med ansvaret for misjonen. Han var dermed på den tid den eneste europeiske kristne misjonær i Tibet.
Kort etter ankomsten i Lhasa ble pater Desideri mottatt i audiens av den mongolske hersker over Tibet, Lajang (Wylie: Lha bzang) Khan, som gav ham tillatelse til å leie et hus i Lhasa og til å utøve og preke kristen tro. Etter å ha lest Desideris første verk på tibetansk, om den katolske læres grunnleggende sannheter, rådet Lajang Khan han til å forbedre sin tibetansk og til å sette seg inn i tibetanske buddhistiske religiøse og filosofiske litteratur. Så fulgte noen måneders intense studier ved Sera-klosteret, et av de tre store læreseter innen den politisk orienterte Gelukpa. Der studerte og debatterte han med tibetanske munker og lærde, og ble gitt tillatelse til å innrette et kristent kapell i sitt værelse. Han lærte seg språket, som inntil da var ukjent for europeere, og ble en iherdig student av tibetansk kultur.
Mot slutten av 1717 måtte han forlate Lhasa grunnet den uro som fulgte med de dzungarske mongolers invasjon. Han trakk seg tilbake til kapuchinernes hospits i provinsen Dakpo i det sørlige sentrale Tibet, skjønt han var tilbake i Lhasa i flee perioder i tidsrommet 1719-1720. Mellom 1718 og 1721 sammenstilte han fem verker på litterær tibetansk, og i dem fremla han kristen lære og forsøkte å tilbakevise de buddhistiske tanker om gjenfødelse (som han kalte metempsykose) and Tomhet (Wylie: stong pa nyid; sanskrit: śunyatā). I fissde bøker gjorde pater Desideri bruk av tibetanskbuddhistiske metoder for skolastisk argumentasjon, og aksepterte deler av buddhismen som han ikke fant å være i motstrid til katolsk lære, særlig buddhistisk moralfhilosofi.En konflikt om misjonsjurisdiksjon (misjonsarbeidet ble del av kapusinernes ansvar, ikke jesuittenes) måtte Desideri forlate Tibet.
Han vendte tilbake til Italia der han viet seg til å forfatte historiske forklaringer om Tibet. De er senere blitt samlet i fire bind under tittelen Opere Tibetane (Roma 1981-1989). Desideri kan anses som den første tibetolog.
== Verker ==
Opere Tibetane di Ippolito Desideri S.J. (4 bd., 1981-1989)
An Account of Tibet. The Travels of Ippolito Desideri of Pistoia, S.J., 1712-1727. Edited by Filippo de Filippi. London: George Routledge & Sons, Ltd. 1937 (The Broadway Travellers)
Notizie inedite su Ippolito Desideri e sulla sua famiglia tratte dagli archivi pistoiesi. Pistoia. 1984.
"Mission to Tibet: The Extraordinary Eighteenth-Century Account of Fr. Ippolito Desideri, S.J." Translated by Michael J. Sweet, edited by Leonard Zwilling. Bo9ston: Wisdom, 2010.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Enzo Gualtiero Bargiacchi: «La 'Relazione' di Ippolito Desideri fra storia locale e vicende internazionale», i Storia locale: quaderni pistoiesi di cultura moderna e contemporanea, februar 2003, s. 4-103.
Enzo Gualtiero Bargiacchi: Ippolito Desideri S.J. alla scoperta del Tibet e del buddhismo. Pistoia, 2006
Enzo Gualtiero Bargiacchi: Ippolito Desideri S.J.: Opere e bibliografia. Roma, 2007
Enzo Gualtiero Bargiacchi: «Desideri's Understanding of Emptiness», i Buddhist-Christian Studies 29 (2009), s. 101-116
S. Castello Panti: Ippolito Desideri e il Tibet. Pistoia, 1984
A. Luca: Nel Tibet Ignoto. Lo straordinario viaggio di Ippolito Desideri. Bologna, 1987
L. Petech: I Missionari italiani nel Tibet e nel Nepal. Roma, 1954-57
Trent Pomplun: «Divine Grace and the Play of Opposites», i Buddhist-Christian Studies (26), 2006, s. 159-163.
Trent Pomplun: «Buddhist-Christian Dialogue in Ippolito Desideri», i Buddhist-Christian Studies 29 (2009), s. 97-99
Trent Pomplun: «The Holy Trinity in Ippolito Desideri's Ke ri se ste an kyi chos lugs kyi snying po», i Buddhist-Christian Studies 29 (2009), s. 117-129
Trent Pomplun: Jesuit on the Roof of the World: Ippolito Desideri's Mission to Tibet, New York: Oxford University Press, 2010
Michael J. Sweet: «Desperately Seeking Capuchins: Manoel Freyre's 'Report on the Tibets and their Routes (Tibetorum ac eorum Relatio Viarum)' and the Desideri Mission to Tibet», i Journal of the International Association for Tibetan Studies (2), 2006, s. 1-33.
Michael J. Sweet: «The Devil's Stratagem or Human Fraud: Ippolito Desideri on the Reincarnate Succession of the Dalai Lama», i Buddhist-Christian Studies 29 (2009), s. 131-140
Michael J. Sweet: «An Unpublished Letter in Portuguese of Father Ippolito Desideri S.J.», i Archivium Historicum Societatis Iesu LXXIX (2010) 157, s. 29-44
C. Wessels: Early Jesuit Travellers in Central Asia 1603-1721. The Hague, 1921
== Eksterne lenker ==
John Brzostoski: Desideri i Tibet
Ippolito Desideri: Pioneer in the Tibetan Buddhist-Christian Dialogue | Ippolito Desideri (født 21. desember 1684 i Pistoia i storhertugdømmet Toscana, død 14. | 9,382 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jaan_Poska | 2023-02-04 | Jaan Poska | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1920', 'Kategori:Estiske utenriksministre', 'Kategori:Fødsler 24. januar', 'Kategori:Fødsler i 1866', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Jõgevamaa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Jaan Poska (født 12. januarjul./ 24. januar 1866greg. i Jõgeva vald, død 7. mars 1920 i Tallinn) var en estisk jurist og politiker. Han var ordfører i Tallinn og ble i 1918 Estlands første utenriksminister.
Poska tok i 1890 juridisk eksamen ved Universitetet i Tartu og arbeidet deretter som advokat i Tallinn. Han var i årene 1913 til 1917 ordfører i Tallinn. I april 1917 ble Poska guvernør i Det autonome guvernatet Estland. Etter at Maapäev, den estiske provinsforsamlingen, erklærte seg som landets øverste myndighet i november 1917, fulgte den estiske selvstendighetserklæringen 23. februar 1918. Poska ble 24. februar utnevnt til utenriksminister i Estlands første regjering og virket i denne stillingen for internasjonal anerkjennelse av Estland, blant annet ved å delta under fredsforhandlingene i Paris i 1919. Poska gikk i 1919 av som utenriksminister, men fortsatte å spille en sentral rolle i estisk utenrikspolitikk. Han ledet Estlands delegasjon under forhandlingene med Sovjet-Russland og undertegnet 2. februar 1920 på vegne av Estland fredsavtalen, den såkalte Tartu-traktaten, som innebar russisk anerkjennelse av Estlands selvstendighet.
| Jaan Poska (født 12. januarjul./ 24. januar 1866greg. i Jõgeva vald, død 7. mars 1920 i Tallinn) var en estisk jurist og politiker. Han var ordfører i Tallinn og ble i 1918 Estlands første utenriksminister.
Poska tok i 1890 juridisk eksamen ved Universitetet i Tartu og arbeidet deretter som advokat i Tallinn. Han var i årene 1913 til 1917 ordfører i Tallinn. I april 1917 ble Poska guvernør i Det autonome guvernatet Estland. Etter at Maapäev, den estiske provinsforsamlingen, erklærte seg som landets øverste myndighet i november 1917, fulgte den estiske selvstendighetserklæringen 23. februar 1918. Poska ble 24. februar utnevnt til utenriksminister i Estlands første regjering og virket i denne stillingen for internasjonal anerkjennelse av Estland, blant annet ved å delta under fredsforhandlingene i Paris i 1919. Poska gikk i 1919 av som utenriksminister, men fortsatte å spille en sentral rolle i estisk utenrikspolitikk. Han ledet Estlands delegasjon under forhandlingene med Sovjet-Russland og undertegnet 2. februar 1920 på vegne av Estland fredsavtalen, den såkalte Tartu-traktaten, som innebar russisk anerkjennelse av Estlands selvstendighet.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Jaan Poska Muuseum | Jaan Poska (født i Jõgeva vald, død 7. mars 1920 i Tallinn) var en estisk jurist og politiker. | 9,383 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristoffer_I_av_Danmark | 2023-02-04 | Kristoffer I av Danmark | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Danske monarker', 'Kategori:Dødsfall i 1259', 'Kategori:Fødsler i 1219', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra middelalderen', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Kristoffer I av Danmark (født 1219, død 29. mai 1259) var dansk konge i 1252–1259, sønn av kong Valdemar Seier, og yngste bror av Erik Plogpenning og Abel av Danmark, begge brødre var konge før ham.
| Kristoffer I av Danmark (født 1219, død 29. mai 1259) var dansk konge i 1252–1259, sønn av kong Valdemar Seier, og yngste bror av Erik Plogpenning og Abel av Danmark, begge brødre var konge før ham.
== Onkel framfor nevø ==
Da kong Abel ble drept i et bondeopprør i 1252 var hans sønn i Valdemar av Slesvig i Frankrike. Han skyndte seg hjem for å gjøre krav på Danmarks krone som sin fars eldste sønn, men i Köln ble han arrestert av erkebiskop Konrad av Ahr-Hochstaden. Her ble holdt som fange inntil de schauenburgske grever av Holstein betalte løsepenger for ham i 1253. Da han nådde fram til Danmark, var onkelen Kristoffer allerede blitt valgt til konge. Dermed var grunnen lagt for en strid mellom den eldre og den yngre slektslinjen av kongehuset, som kom til å vare i årtier.
Kristoffer ble kronet til konge i Lund domkirke på juledagen 1252.
== Bror av en martyr ==
Kong Kristoffer satte i gang bestrebelser for å få sin bror Erik Plogpenning anerkjent som martyr eller helgen. Foruten at det alltid er heldig å ha en helgen i familien var den viktigste grunnen å få brennmerket Abel som brodermorder, og dermed utelukke hans slekt, først og fremst nevøen Valdemar, nå hertug av Slesvig, fra tronfølgen. Kristoffer samlet opplysninger om ulike undre som hadde skjedd ved Eriks grav. Abels tilhengere var imot forsøket og samtidig ble kongens forhold til kirken stadig forverret.
Ved å tillate Abels sønn Valdemar å bli hertug av Slesvig unngikk Kristoffer umiddelbart borgerkrig, men ble selv mål for intriger og forræderi. Både Slesvig som Holstein sto for en tid uavhengig av kongens styre
== Strid med kirken ==
Erkebiskop Jakob Erlandsen, som med pavens velsignelse var blitt innsatt på bispesetet i Lund, var tilhenger av en sterk og uavhengig kirke. Han kom i konflikt med kongen om blant annet de geistliges leidangsplikt og skatteplikt på lik linje med enhver annen jordeier. Biskop Jacob nektet og gikk så langt som å forby bønder som levde eller arbeidet på kirkens eiendommer om å yte militærtjeneste for kongen. Biskopen var kanskje den rikeste i hele kongedømmet og insisterte samtidig at et verdslig styre ikke hadde kontroll eller makt over kirken, dens eiendom eller kirkens ansatte. Han bannlyste kongen for å slå fast at han ikke ville bøye seg for kongens vilje.
Erkebiskopen kjempet dog ikke kun for kirken. På morssiden slektet han på den mektige Hvide-slekten som tilhørte avdøde kong Abels tilhengere. Det kom til uttrykk da Jakob Erlandsen nektet å krone Kristoffers sønn Erik Klipping som medkonge og tronfølger.
I 1256 samlet erkebiskopen rikets fremste til et møte i Vejle hvor de vedtok konstitusjonen Cum Ecclesia Daciana. Her står det at riket vil bli lyst i interdikt (det vil si forbud mot alle kirkelige handlinger) hvis kongen utsetter geistlige for overgrep. Jakob Erlandsen ville innføre kanonisk rett i Danmark, det vil si tvinge igjennom gyldigheten av pave Gregor IXs Liber Extra. Den danske kirkekamp hadde tilsvarende paralleller over hele Europa, blant grunnet pave-keiser-striden.
Vinteren 1257–1258 gikk de holstenske grever på anmodning fra Jakob Erlandsen, og for sikre deres nevøs arverett til hertugdømmet Slesvig i Sønderjylland, til angrep på Danmark, men angrepet ble avverget. I februar 1259 ble Jakob Erlandsen arrestert av mecklenburgske soldater. Ifølge en beretning ble han til spott og spe iført en verdslig drakt med en lue av revehaler, deretter bundet og kastet i fengsel. Erkebispesetet i Lund, og kort tid etter også biskop Peder Bang i Roskilde (som var i familie med Jakob Erlandsen) lyste interdikt over kongen.
== Strid med Norge og Sverige ==
Sverige og Norge hadde inngått en politisk allianse mot Danmark allerede før Kristoffer var blitt konge ved at de var blitt provosert av kong Abels innblandinger. I 1256 foretok Håkon IV Håkonsson et plyndringstokt mot dansk land i Halland. I 1257 ble det inngått forlik mellom Kristoffer og Håkon Håkonsson. Det samme året var det et bondeopprør i Danmark som brøt ut på nytt i 1258 som et resultat av Kristoffers nye eiendomsskatt, men danskekongen fikk slått disse ned.
I 1259 flyktet biskop Peder Bang av Roskilde til Rügen og overtalte fyrst Jaromar II, prins av Rügen, som var Erik Abelssons svigerfar, til å gjøre landgang på Sjælland. Herfra inntok han København. Jarmers Tårn er oppkalt etter fyrsten.
== Fatal nattverd i Ribe ==
Før Kristoffer rakk å reagere døde han den 29. mai 1259 i Ribe hvor han hadde dratt for å være hos biskopen. Ifølge et rykte skal han ha blitt forgiftet av abbed Arnfast fra Ryd kloster da han ga kongen nattverden. Året etter ble Arnfast gjort til biskop av Århus av erkebiskop Jakob Erlandsson, men paven omgjorde vedtaket.Kristoffer ble gravlagt foran høyalteret i Ribe domkirke kort tid etter sin død av den lokale biskop til tross for interdiktet. Det er mulig at kongen døde av naturlige årsaker, men hans tilhengere kalte ham «Krist-Offer».
== Familie ==
Kristoffer var gift med Margarete Sambiria Samborsdatter av Pommern. De fikk følgende barn:
Erik Klipping, konge av Danmark
Valdemar
Niels,
Mechthilde, eller Matilda (død 1311), gift med Albert III, margreve av Brandenburg
Margrete (død 1306), gift med greve Johan II av Holstein-Kiel
Ingeborg.Dronningen og Jaromar var altså begge vendere fra Rügen, og den gylne, vendiske drage på rød bunn var tidligere med i det danske riksvåpen.
== Referanser == | Kristoffer I av Danmark (født 1219, død 29. mai 1259) var dansk konge i 1252–1259, sønn av kong Valdemar Seier, og yngste bror av Erik Plogpenning og Abel av Danmark, begge brødre var konge før ham. | 9,384 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Franske_rettskrivingsreformer | 2023-02-04 | Franske rettskrivingsreformer | ['Kategori:Fransk'] | Det har vært flere franske rettskrivingsreformer. Fransk er det språket som lengst har hatt en offisiell rettskriving, siden grunnleggelsen av Académie française i 1635.
Den siste rettskrivingsreformen var den franske rettskrivingen av 1990, som ble lansert som en anbefaling, uten å bli pålagt brukerne av det franske språk.
| Det har vært flere franske rettskrivingsreformer. Fransk er det språket som lengst har hatt en offisiell rettskriving, siden grunnleggelsen av Académie française i 1635.
Den siste rettskrivingsreformen var den franske rettskrivingen av 1990, som ble lansert som en anbefaling, uten å bli pålagt brukerne av det franske språk.
== Historikk ==
Fransk rettskriving har alltid utviklet seg, etter det prinsippet at hvordan språket brukes skal reflektere ords rettskriving. Noen eksempler på franske rettskrivingsreformer er:
1718, i den andre utgaven av Académie françaises ordbok ble bokstavene J og V adoptert og skilt fra I og U.
1740, i den tredje utgaven av ordboken, fikk en tredel av alle ord endret rettskriving, og de mange aksentene som brukes på fransk ble introdusert (f.eks ble throne, escrire, og fiebvre til trône (trone), écrire (skrive), og fièvre (feber).
1835, fra og med den sjette utgaven av ordboken, skriver man den stumme t-en i flertallsformen av ord som enfants (barn), som tidligere ble bøyd enfant-enfans. I imparfait, ble oi endret til ai for å stemme overens med faktisk uttale: Tredje person entall av verbet être (å være) gikk således fra å være étoit til å bli était.
I begynnelsen av 1900-tallet, ble apostrofen i sammensatte hunnkjønnsord der første ledd var adjektivet grand (stor), erstattet med en bindestrek, ettersom dette adjektivet på latin hadde lik hannkjønns- og hunnkjønnsform (grandis). Dette gjaldt ord som grand'mère som ble endret til grand-mère.I 1979 i Quebec, i 1986 og 1999 i Frankrike, og 1993 i Belgia ble det publisert retningslinjer for forskjellige yrkestitlers form for kvinnelige innehavere av yrker. En del yrker, f.eks. professeur (lærer) kan være både hannkjønn og hunnkjønn, men kan også gjøres om til hunnkjønn ved å legge til en e: professeure. (I motsetning til andre ord (inkludert adjektiv) der hannkjønnsformen slutter på -eur får hunnkjønnsform på -euse.)
== Rettskrivingen av 1990 ==
I oktober 1989, ba den daværende franske statsministeren, Michel Rocard, le Conseil supérieur de la langue française om å foreslå en del rettelser til fransk rettskriving, spesielt der det var uregelmessigheter. Denne reformen fokuserte på bruken av bindestrek, flertallsformen av sammensatte ord, perfektum partisipp, cirkumfleks og en del andre uregelmessigheter. Endringene som ble foreslått av le Conseil Supérieur ble enstemmig vedtatt av Académie française og godtatt av de tilsvarende organisasjonene i Quebec og Belgia. Den tidligere rettskrivingen fortsatte å være gyldig, og det er opp til hver enkelt bruker av fransk å avgjøre hvorvidt man vil bruke den gamle eller nye rettskrivingen. Ordbøker vil inneholde både den gamle og nye formen som jevnbyrdige stavemåter for det samme ordet, og i korrekturprogrammer for datamaskiner kan man velge hvilken rettskriving man vil bruke. (Standarden er ofte rettskrivingen fra før 1990, slik at hvis man vil bruke denne, må man endre oppsettet selv.)
Ettersom man ikke har vært pålagt å gå over til den nye rettskrivingen, har den ikke hatt noe stort gjennomslag blant brukerne av fransk. I september 2008, gikk flere av ministrene i Belgias regjering inn for at franskspråklig undervisning skulle skje med den nye rettskrivingen.Fra og med 16. mars 2009, vil de franskspråklige, belgiske avisene La Libre Belgique, Le Soir et La Dernière Heure, bruke den nye rettskrivingen.
== Referanser == | Det har vært flere franske rettskrivingsreformer. Fransk er det språket som lengst har hatt en offisiell rettskriving, siden grunnleggelsen av Académie française i 1635. | 9,385 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Kjell_Gunnar_Larsen | 2023-02-04 | Kjell Gunnar Larsen | ['Kategori:AKP-politikere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. mai', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn dømt for økonomisk kriminalitet', 'Kategori:Personer fra Haugesund kommune'] | Kjell Gunnar Larsen (født 30. mai 1956) er en norsk tidligere fagforeningsaktivist og kommunistisk politiker fra Haugesund. Han var tidligere medlem av AKP, RV/Rødt og Tjen folket, men er ekskludert fra alle de tre partiene. Han var en sentral lederskikkelse i Tjen folket og SOS Rasisme. I 2016 ble han dømt for bedrageri i forbindelse med medlemsjukssaken i SOS Rasisme.
| Kjell Gunnar Larsen (født 30. mai 1956) er en norsk tidligere fagforeningsaktivist og kommunistisk politiker fra Haugesund. Han var tidligere medlem av AKP, RV/Rødt og Tjen folket, men er ekskludert fra alle de tre partiene. Han var en sentral lederskikkelse i Tjen folket og SOS Rasisme. I 2016 ble han dømt for bedrageri i forbindelse med medlemsjukssaken i SOS Rasisme.
== Yrke og fagforeningsarbeid ==
Larsen har bakgrunn som arbeider i aluminiumsindustrien, og gjorde seg først bemerket som fagforeningsleder ved Hydro Aluminium Karmøy Fabrikker.
== SOS Rasisme og straffesak ==
Kjell Gunnar Larsen var sentral da en gruppe AKP-medlemmer overtok sentrale verv i SOS Rasisme tidlig på 1990-tallet, i det som den tidligere ledelsen kalte et «kupp». Fra 1993 var han hovedkasserer, landsstyremedlem, medlem av arbeidsutvalget og daglig leder i SOS Rasisme. Han hadde også en lang rekke andre verv i organisasjonen. Bl.a. var han styreleder i det heleide eiendomsselskapet Aktivisteiendom AS.Ifølge Dagbladet var Larsen «SOS Rasismes mektigste mann». Både Dagbladet og Klassekampen har skrevet at Larsen går under dekknavnet «Joe S» (eller «Joe»), som ifølge Klassekampen henspiller på vestlige mediers kallenavn på Josef Stalin.I juli 2011 ble SOS Rasisme anmeldt for bedrageri og falsk forklaring av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Larsen møtte som daglig leder i SOS Rasisme i oktober 2011 i Haugaland tingrett på vegne av organisasjonen, etter at SOS Rasisme hadde blitt saksøkt av LNU for å ha svindlet til seg støtte organisasjonen ikke hadde krav på. SOS Rasisme ble i retten i november 2011 dømt til å betale LNU over ti millioner kroner for å ha lurt til seg offentlig støtte ved å oppgi falske medlemstall. Samtidig tok Namsmannen beslag i 100 prosent av aksjene i selskapet Aktivisteiendom AS, hvor Larsen er styreleder, og i SOS Rasismes kontorer i Haugesund. SOS Rasisme ble i mai 2013 slått konkurs som følge av dommene mot organisasjonen.I april 2014 ble Kjell Gunnar Larsen arrestert av politiet og siktet for bedrageri på vegne av SOS-rasisme av over 15 millioner kroner, hvitvasking, boforringelse og bounndragelse i forbindelse med konkursen i SOS Rasisme. I september 2015 ble han tiltalt for grovt bedrageri og grovt økonomisk utroskap.
I dommen av 2. november 2016 ble Larsen frikjent på 20 av 29 tiltalepunkter, men felt på bedrageritiltalen og idømt straff på fengsel i to år, hvorav ett år og seks måneder ble gjort betinget. Larsen har sammen med flere av de tiltalte anket dommen.Lagmannsretten avviste alle ankene i 2017.
== Aktivitet i AKP, RV og Tjen folket ==
Larsen var tidligere medlem av både AKP og RV, men ble etterhvert ekskludert fra de to partiene. Da han ble ekskludert fra AKP i 1997 dannet han gruppen Tjen folket sammen med noen meningsfeller. Tjen folket ble av andre på venstresiden beskrevet som en stalinistisk gruppering som ønsket å holde fast på AKPs ideologi fra 1970-tallet. Tjen folket selv oppfatter seg som de eneste kommunistene i Norge. Larsen ble i 2008 beskrevet som den reelle lederen i Tjen folket. Ifølge Boye Ullmann i Rødt var han «'partieier' i den stalinistiske gruppa», der Henrik Ormåsen da var talsmann. Det ble i 2009 offentlig kjent at han formelt var styremedlem i Tjen folket. Larsen ble i 2018 ekskludert fra Tjen folket som ledd i det Tjen folket beskrev som «et oppgjør med en høyrelinje i forbundet»; i en uttalelse fra Tjen folket ble Larsen anklaget for å være «høyreopportunist» og «tvers gjennom revisjonistisk».
== Referanser == | Kjell Gunnar Larsen (født 30. mai 1956) er en norsk tidligere fagforeningsaktivist og kommunistisk politiker fra Haugesund. | 9,386 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Boye_Ullmann | 2023-02-04 | Boye Ullmann | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Fødsler 5. mai', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Rødt-politikere', 'Kategori:Rødt-politikere i Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Viggo Halvdan Ullmann (født 5. mai 1954), kjent som Boye Ullmann, er en norsk fagforeningsmann og politiker. Han er faglig leder i Nei til EU. og medlem av Rødts faglige utvalg. Ullmann arbeider i dag som organisasjonsarbeider i Fellesforbundet.
| Viggo Halvdan Ullmann (født 5. mai 1954), kjent som Boye Ullmann, er en norsk fagforeningsmann og politiker. Han er faglig leder i Nei til EU. og medlem av Rødts faglige utvalg. Ullmann arbeider i dag som organisasjonsarbeider i Fellesforbundet.
== Biografi ==
Ullmann er født og oppvokst på Lillehammer og er utdannet verktøymaker. Han var klubbleder i Fellesforbundet sin klubb ved Norwesco AS i nesten 20 år. Etter en konflikt med ledelsen sluttet han der på begynnelsen av 2000-tallet. Han har hatt en rekke verv i fagbevegelsen, i organisasjonslivet på venstresiden og i Rødt.
=== AKP og RV ===
Ullmann var fra 1970-årene medlem av Arbeidernes Kommunistparti (AKP). På 1980-tallet var han sekretær i partiets internasjonale utvalg og jobbet blant annet med å bygge opp Afghanistan-komiteene i Norge. Ullmann meldte seg ut av AKP i 2001 i protest mot det han mente var voldsromantiske tendenser i partiet. Han fortsatte som aktivist i Rød Valgallianse (RV).
=== Rødt ===
Ullmann spilte en viktig rolle i sammenslåingen av AKP og RV til det nye partiet Rødt. På RVs landsmøte i 2005 foreslo han at partiene skulle innlede forhandlinger om å slå seg sammen. I 2007 var sammenslåingsprosessen gjennomført og Rødt ble stiftet.
I 2008 markerte Ullmann seg som en sterk kritiker av stalinistgruppa Tjen folket, og oppfordret medlemmene i gruppa til å melde seg ut av Rødt. Han beskrev tankegodset til Tjen folket som «søppel og skrot». Alle kjente medlemmer av Tjen Folket ble siden ekskludert fra Rødt.
Ullmann satt i Rødts arbeidsutvalg i perioden 2012–2015. Ved stortingsvalget i 2013 var han partiets 3. kandidat i Oslo. I perioden 2015-2017 er han medlem av partiets faglige utvalg.
=== Arbeid mot sosial dumping ===
I 2013 var Ullmann med på å avsløre sosial dumping i form av livsfarlig arbeid og underbetaling blant rørleggere som arbeidet ved Coops nye storlager på Gardermoen. Rørleggerne fikk med Ullmanns hjelp full erstatning fra Coop. Rørleggerne ble i 2014 tildelt varslerprisen Stockmanns hammer og rettet en spesiell takk til Ullmann.Ullmann har markert seg som en skarp kritiker av EØS-avtalen og mener denne står i veien for arbeidet mot sosial dumping i norsk arbeidsliv.
== Referanser == | Viggo Halvdan Ullmann (født 5. mai 1954), kjent som Boye Ullmann, er en norsk fagforeningsmann og politiker. | 9,387 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Istv%C3%A1n_Pelle | 2023-02-04 | István Pelle | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Dødsfall 6. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Fødsler 26. juli', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske mestere for Ungarn', 'Kategori:Ungarske turnere'] | István Pelle (født 26. juli 1907 i Budapest, død 6. mars 1986 i Buenos Aires) var en ungarsk turner. Han representerte Budapesti Torna Club.
Han deltok i tre olympiske leker og et verdensmesterskap for Ungarn. Dette ga ham til sammen 5 medaljer; to sølv og to gull under Sommer-OL 1932 og et gull under verdensmesterskapet i turn 1930.
Under hans første OL, i 1928, ble det ingen medaljer, men Ungarn kom på 10.-plass i lagkonkurransen. Hans beste plasseringer individuelt var 17.-plass i skranke og 21.-plass i hopp. Sammenlagt kom han på 22.-plass. Under OL 1932 ble det fire medaljer, og han fikk også andre gode plasseringer; 4.-plass i lagkonkurransen, og 4.-plass i både svingstang og tumbling individuelt. Det ble ingen medaljer i hans siste OL i 1936, og hans beste plassering var 7.-plass i lagkonkurransen.
På nasjonalt nivå har han mange gullmedaljer; i lagkonkurransen i 1925, 1927, 1928, 1929, 1930 og 1931, og individuell mangekamp i 1927, 1928, 1929, 1930, 1931, 1932 og 1936.
Etter andre verdenskrig forlot han Ungarn og bosatte seg i Argentina.
| István Pelle (født 26. juli 1907 i Budapest, død 6. mars 1986 i Buenos Aires) var en ungarsk turner. Han representerte Budapesti Torna Club.
Han deltok i tre olympiske leker og et verdensmesterskap for Ungarn. Dette ga ham til sammen 5 medaljer; to sølv og to gull under Sommer-OL 1932 og et gull under verdensmesterskapet i turn 1930.
Under hans første OL, i 1928, ble det ingen medaljer, men Ungarn kom på 10.-plass i lagkonkurransen. Hans beste plasseringer individuelt var 17.-plass i skranke og 21.-plass i hopp. Sammenlagt kom han på 22.-plass. Under OL 1932 ble det fire medaljer, og han fikk også andre gode plasseringer; 4.-plass i lagkonkurransen, og 4.-plass i både svingstang og tumbling individuelt. Det ble ingen medaljer i hans siste OL i 1936, og hans beste plassering var 7.-plass i lagkonkurransen.
På nasjonalt nivå har han mange gullmedaljer; i lagkonkurransen i 1925, 1927, 1928, 1929, 1930 og 1931, og individuell mangekamp i 1927, 1928, 1929, 1930, 1931, 1932 og 1936.
Etter andre verdenskrig forlot han Ungarn og bosatte seg i Argentina.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) István Pelle – Olympics.com
(en) István Pelle – Olympic.org
(en) István Pelle – Olympedia
(en) István Pelle – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) István Pelle – Gymn Forum
Biografi og bilde av Pelle | }} | 9,388 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Presten_og_klokkeren | 2023-02-04 | Presten og klokkeren | ['Kategori:Norske folkeeventyr', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Presten og klokkeren er et internasjonalt kjent gåteeventyr, som har fått typenummer AT 922 i Aarne-Thompsons katalog, The Types of the Folktale.
| Presten og klokkeren er et internasjonalt kjent gåteeventyr, som har fått typenummer AT 922 i Aarne-Thompsons katalog, The Types of the Folktale.
== Postulat om arketypen ==
Walter Anderson, som er den som mest grundig har befatter seg med eventyrtypen, mener den oppsto i det 7. århundret, enten blant israelere i Palestina, eller eventuelt hos jøder som var flyktet til Egypt. Herfra mener han, gjennom den historisk-historisk geografiske metode, at gåteeventyret har spredd seg (som ringer i vann) til nær sagt alle hjørner av verden.
Metoden er senere trukket i tvil, og det er knapt noen i de folkloristiske forskningsmiljøene som lenger fester tillit til slike mekanisk konstruerte diffusjonsteorier.Det er uansett registrert nær 640 varianter av typen – fra De britiske øyer til Sibir, og fra de nordiske land til Midtøsten. Eventyret har selvfølgelig også fulgt med i emigrasjonen til USA, men var ikke tidligere kjent blant urinnvånerne, indianerne.
=== Både eventyr og folkevise ===
I England er gåteeventyret best kjent under tittelen Ride with the Sun. Professor F.J. Child har innholdet i fortellingen gjengitt i folkevisen The Ballad of King John and the Abbot of Canterbury, (Child #45).
I Norge er det samlet 17 varianter av eventyret, fra Hardanger i Hordaland til Eidsberg i Østfold, og fra Vest-Agder og Bygland i Aust-Agder til Velfjord i Nordland. Slike gåteviser er også kjent i Norge, for eksempel i M.B. Landstads Norske Folkeviser (1852), hvor en finner sangen «Pá grönaliðheiði» på side 369. Vi har likevel ingen som står eventyret så nært som den britiske balladen. Derimot har en Færøyballade, Gátu ríma (TSB E 34), med emne fra norrøn mytologi, en tonsatt eventyrsaga, hvor Gesstur beklager seg til en gammel mann, som skal vise seg å være Odin, at kong Heidrek har utfordret ham til å gjette gåter. Gestur er redd for å tape kampen, og samtidig sette livet til. Den gamle tilbyr seg å være stedfortreder. Odin utmaner kong Heidrik og dermed tar kongshallen fyr. Odin skaper seg om til en fugl og unnslipper fra flammene.
== Eventyrmotivene ==
Historien har blitt tillagt en rekke historiske despoter, som Alfonso the Wise of Spain, Matthias of Hungary, Charles the Fifth of Hapsburg, og, i en variant fra Tyrkia, mongollederen Tamerlane, i verbal kamp med den tyrkiske nasjonalhelten Nasrudin-Hodja.
I eventyret er det vanligvis en fremmed som har iført seg biskopsdrakt eller prestekjole, uten at prelaten utviser verken å skjøtte sine embetsplikter eller røper noen som helst teologiske kunnskaper. Menigheten leverer derfor inn en klage til monarken (kongen).
Det blir bestemt at vedkommende skal møte i kongsgården for å besvare noen spørsmål. Ofte får spørsmålene form av umulige gåter eller adynata. Prelaten tør ikke selv møte, men sender en annen (klokkeren) i sitt sted. Alle gåtene blir gjettet korrekt, eller lagt frem på en slik måte at svarene ikke kan trekkes i tvil.
Det hele rundes gjerne av på humoristisk vis med en halsløsningsgåte om hva det er kongen tenker på i øyeblikket. Klokkeren svarer at kongen trolig tenker at det er presten som står foran ham, men tanken var feil, fordi det var klokkeren. Dermed får klokkeren i oppdrag å reise hjem og overta prestekjolen og kragen og bli bygdas nye prest.
=== Gåtene som blir stilt ===
Gåtenes antall kan variere fra tre til ni, og består av spørsmål om hva monarken er verdt, antallet stjerner på himmelen, avstanden mellom himmel og jord, etc..
=== Asbjørnsen og Moe ===
Peter Christen Asbjørnsen gjør i eneutgaven av Norske Folke-Eventyr (1871), hvor eventyret «Præsten og Klokkeren» er gjengitt som nr. 86, rede for at to varianter, samlet av Jørgen Moe «formentlig fra Valders 1845», er lagt til grunn for gjenfortellingen. Moe fikk høre den ene varianten på gården Storruste i Hedalen i Sør-Aurdal, 22. juli 1845, og den andre, Den vise Bisp fra Nannestad, fra en informant i Ådal under samme reise.
=== «for en Gap kan spørge mer, end ti Vise kan svare» ===
Etter tumultene med kongen på veien, kledde den hovmodige presten opp klokkeren sin med kappe og krave og sendte ham avsted til kongsgården. Slik gikk det til under dialogen i kongsgården:
«Nu er du der?» sagde Kongen.Ja, han var da det, det var sikkert nok.
«Sig mig nu først,» sagde Kongen, «hvor langt er der fra Øster til Vester?»
«Det er en Dagsreise, det,» sagde Klokkeren.
«Hvorledes det?» sagde Kongen.
«Joho, Solen gaar op i Øster og ned i Vester, og den gjør det snildt paa en Dag,» sagde Klokkeren.
«Ja ja,» sagde Kongen. «Men sig mig nu,» sagde han, «hvad mener de vel, jeg er værd, slig som du seer mig her?»
«Aa, Kristus blev taxeret for tredive Sølvpenge, saa jeg tør vel ikke sætte dig høiere end ni og tyve,» sagde Klokkeren.
«Naa, naa!» sagde Kongen. «Siden du er saa klog paa alle Slag, saa sig mig, hvad det er jeg tænker nu?»
«Aa, du tænker vel, det er Præsten, som staar for dig, men Skam faa mig, tænker du ikke feil, for det er Klokkeren,» sagde han.
«Naa, saa reis – hjem med dig, og vær du Præst og lad ham blive Klokker,» sagde Kongen, og saa blev det.
== Innspilling ==
Henrik Klausen. Innspilt i Kristiania i desember 1904. Utgitt på de akustiske 78-platene Gramophone 81119 og Zonophone X-71001.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Peter Christen Asbjørnsen: Norske Folke-Eventyr. Ny Samling. (Med Bidrag fra Jørgen Moes Reiser og Optegnelser.) I Kommission hos Jacob Dybwad. Christiania 1871.
Ørnulf Hodne: The Types of the Norwegian Folktale. Instituttet for sammenlignende kulturforskning Serie B: Skrifter. Universitetsforlaget. Oslo 1984 s. 108-111. ISBN 82-00-06849-8.
Antti Aarne & Stith Thompson: The Types of the Folktale. A Classification and Bibliography. FF Communications N:o 184. Helsinki 1961, s. 164-167. | Presten og klokkeren er et internasjonalt kjent gåteeventyr, som har fått typenummer AT 922 i Aarne-Thompsons katalog, The Types of the Folktale. | 9,389 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mikl%C3%B3s_P%C3%A9ter | 2023-02-04 | Miklós Péter | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 18. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1978', 'Kategori:Fødsler 27. april', 'Kategori:Fødsler i 1906', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1932', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ungarske turnere'] | Miklós Péter (født 27. april 1906 i Budapest, død 18. juli 1978 samme sted) var en ungarsk turner. Han representerte Budapesti Torna Club.
Han deltok i tre olympiske leker og et verdensmesterskap for Ungarn. Dette ga ham én medalje; sølv i svingstang under verdensmesterskapet i turn 1930.
Under hans første OL, i 1928, kom Ungarn kom på 10.-plass i lagkonkurransen. Hans beste plasseringer individuelt var 39.-plass i bøylehest og hopp. Sammenlagt kom han på 69.-plass. Under OL 1932 gjorde han det bedre; Ungarn fikk 4.-plass i lagkonkurransen, og han fikk 4.-plass i tauklatring og 7.-plass i både hopp, skranke og svingstang individuelt. Han fikk 16.-plass sammenlagt. I 1936 deltok han i sitt siste OL, her ble det 7.-plass i lagkonkurransen.
| Miklós Péter (født 27. april 1906 i Budapest, død 18. juli 1978 samme sted) var en ungarsk turner. Han representerte Budapesti Torna Club.
Han deltok i tre olympiske leker og et verdensmesterskap for Ungarn. Dette ga ham én medalje; sølv i svingstang under verdensmesterskapet i turn 1930.
Under hans første OL, i 1928, kom Ungarn kom på 10.-plass i lagkonkurransen. Hans beste plasseringer individuelt var 39.-plass i bøylehest og hopp. Sammenlagt kom han på 69.-plass. Under OL 1932 gjorde han det bedre; Ungarn fikk 4.-plass i lagkonkurransen, og han fikk 4.-plass i tauklatring og 7.-plass i både hopp, skranke og svingstang individuelt. Han fikk 16.-plass sammenlagt. I 1936 deltok han i sitt siste OL, her ble det 7.-plass i lagkonkurransen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Miklós Péter – Olympedia
(en) Miklós Péter – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) | }} | 9,390 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Diamant_(sykkelmerke) | 2023-02-04 | Diamant (sykkelmerke) | ['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske sykkelfabrikanter'] | Diamant er et norsk sykkelmerke etablert i 1901 av A. Gresvig. Diamant ble i utgangspunktet produsert i Oslo, men i 1955 ble produksjonen overtatt av svenske Crescent. Produksjonen forble i Sverige fram til 1970, da den danske sykkelprodusenten Kildemose overtok produksjonen. I 1990 ble det meste av produksjonen flyttet til Asia.
Nesten hver fjerde solgte sykkel i Norge er en Diamant.
Det finnes også et tysk sykkelmerke av samme navn, men tyske Diamant er eldre, etablert 1882, og de to merkene er ikke tilknyttet hverandre.
| Diamant er et norsk sykkelmerke etablert i 1901 av A. Gresvig. Diamant ble i utgangspunktet produsert i Oslo, men i 1955 ble produksjonen overtatt av svenske Crescent. Produksjonen forble i Sverige fram til 1970, da den danske sykkelprodusenten Kildemose overtok produksjonen. I 1990 ble det meste av produksjonen flyttet til Asia.
Nesten hver fjerde solgte sykkel i Norge er en Diamant.
Det finnes også et tysk sykkelmerke av samme navn, men tyske Diamant er eldre, etablert 1882, og de to merkene er ikke tilknyttet hverandre.
== Eksterne lenker ==
Gresvig ASA - Historie | Diamant er et norsk sykkelmerke etablert i 1901 av A. Gresvig. | 9,391 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ladislav_Tikal | 2023-02-04 | Ladislav Tikal | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Fødsler 25. mai', 'Kategori:Fødsler i 1905', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1928', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Personer fra Okres Tábor', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske turnere'] | Ladislav Tikal (født 25. mai 1905 i Soběslav, død 30. juni 1980 i Praha) var en tsjekkoslovakisk turner. Han var med i et OL og et turn-VM.
Han deltok i OL i 1928, her fikk han sølv i lagkonkurransen. Sveits vant denne konkurransen. Individuelt fikk han ingen medaljer, men fikk 24.-plass i skranke som beste retultat.
I VM-sammenheng har han også medalje kun i lagkonkurranse; Tsjekkoslovakia vant gull under Verdensmesterskapet i turn 1930 og sølv i 1934.
| Ladislav Tikal (født 25. mai 1905 i Soběslav, død 30. juni 1980 i Praha) var en tsjekkoslovakisk turner. Han var med i et OL og et turn-VM.
Han deltok i OL i 1928, her fikk han sølv i lagkonkurransen. Sveits vant denne konkurransen. Individuelt fikk han ingen medaljer, men fikk 24.-plass i skranke som beste retultat.
I VM-sammenheng har han også medalje kun i lagkonkurranse; Tsjekkoslovakia vant gull under Verdensmesterskapet i turn 1930 og sølv i 1934.
== Eksterne lenker ==
(en) Ladislav Tikal – Olympedia
(en) Ladislav Tikal – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Ladislav Tikal – databaseOlympics.com (arkivert)
(cz) Ladislav Tikal – Tsjekkias olympiske komité
Profil DatabaseOlympics.com | }} | 9,392 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Schleswig-Holstein-Sonderburg-Gl%C3%BCcksburg | 2023-02-04 | Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Huset Glücksburg'] | Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, på dansk også kjent som Slesvig-Holsten-Sønderborg-Lyksborg (også skrevet Glücksborg på dansk), er en av flere grener i fyrstehuset Oldenburg. Denne grenen har navnet fra Glücksburg nord i Tyskland. Kongefamiliene i Danmark og Norge, og den tidligere kongefamilien i Hellas tilhører denne slektsgrenen.
Denne grenen nedstammer fra hertugene av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Beck. Den siste av dem ble hertug av Glücksburg og endret sin tittel til hertug Wilhelm av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg. Han var gift med prinsesse Luise Caroline av Hessen-Kassel, et barnebarn av kong Frederik V av Danmark.
Hverken hertugene av Beck eller Glücksburg var suverene herskere – de mottok sine land i len fra de suverene hertugene av Slesvig og Holstein – kongene av Danmark og (før 1713 og 1773) hertugene av Schleswig-Holstein-Gottorp og deretter Holstein-Gottorp.
Hertug Friedrich Wilhelms fjerde sønn, Christian, ble valgt til tronfølger av den barnløse kong Frederik VII av Danmark, siden Christian var gift med Frederiks kusine, Luise Caroline av Hessen-Kassel. Christian besteg den danske tronen i 1863 som kong Christian IX. Tidligere samme år ble hans sønn, prins Wilhelm, valgt til konge av Hellas. I 1905 ble kong Christians sønnesønn, prins Carl av Danmark, valgt til konge av Norge. Christian hadde et stort antall etterkommere, hans døtre ble bl.a. gemalinner til kongen av Storbritannia og tsaren av Russland.
| Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, på dansk også kjent som Slesvig-Holsten-Sønderborg-Lyksborg (også skrevet Glücksborg på dansk), er en av flere grener i fyrstehuset Oldenburg. Denne grenen har navnet fra Glücksburg nord i Tyskland. Kongefamiliene i Danmark og Norge, og den tidligere kongefamilien i Hellas tilhører denne slektsgrenen.
Denne grenen nedstammer fra hertugene av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Beck. Den siste av dem ble hertug av Glücksburg og endret sin tittel til hertug Wilhelm av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg. Han var gift med prinsesse Luise Caroline av Hessen-Kassel, et barnebarn av kong Frederik V av Danmark.
Hverken hertugene av Beck eller Glücksburg var suverene herskere – de mottok sine land i len fra de suverene hertugene av Slesvig og Holstein – kongene av Danmark og (før 1713 og 1773) hertugene av Schleswig-Holstein-Gottorp og deretter Holstein-Gottorp.
Hertug Friedrich Wilhelms fjerde sønn, Christian, ble valgt til tronfølger av den barnløse kong Frederik VII av Danmark, siden Christian var gift med Frederiks kusine, Luise Caroline av Hessen-Kassel. Christian besteg den danske tronen i 1863 som kong Christian IX. Tidligere samme år ble hans sønn, prins Wilhelm, valgt til konge av Hellas. I 1905 ble kong Christians sønnesønn, prins Carl av Danmark, valgt til konge av Norge. Christian hadde et stort antall etterkommere, hans døtre ble bl.a. gemalinner til kongen av Storbritannia og tsaren av Russland.
== Norge ==
Kong Haakon VII av Norge (1872–1957, regjerte 1905–1957)
Kong Olav V av Norge (1903–1991, regjerte 1957–1991)
Kong Harald V av Norge (født 1937, har regjert siden 1991)
== Danmark ==
Kong Christian IX av Danmark (1818–1906, regjerte 1863–1906)
Kong Frederik VIII av Danmark (1843–1912, regjerte 1906–1912)
Kong Christian X av Danmark (1870–1947, regjerte 1912–1947)
Kong Frederik IX av Danmark (1899–1972, regjerte 1947–1972)
Dronning Margrethe II av Danmark (født 1940, har regjert siden 1972)
== Hellas ==
Kong Georg I av Hellas (1845–1913, regjerte 1863–1913)
Kong Konstantin I av Hellas (1868–1923, regjerte 1913–1917 og 1920–1922)
Kong Aleksander I av Hellas (1893–1920, regjerte 1917–1920)
Kong Georg II av Hellas (1890–1947, regjerte 1922–1923 og 1935–1947)
Kong Paul I av Hellas (1901–1964, regjerte 1947–1964)
Kong Konstantin II av Hellas (1940–2023, regjerte 1964–1973)
== Andre sentrale medlemmer av slektsgrenen ==
Dronning Alexandra av Storbritannia (1844–1925) – datter av kong Christian IX av Danmark, gift med kong Edvard VII av Storbritannia, mor til blant annet kong Georg V av Storbritannia og dronning Maud av Norge
Prinsesse Dagmar av Danmark, tsarina Maria Feodorovna (1847–1928) – datter av kong Christian IX av Danmark, gift med tsar Aleksander III av Russland, mor til tsar Nikolaj II av Russland
Prinsesse Ingeborg av Danmark (1878–1958) – datter av kong Frederik VIII av Danmark, gift med prins Carl av Sverige, hertug av Västergötland, mor til prinsessene Margaretha, Märtha og Astrid, og prins Carl, hertug av Östergötland
Prinsesse Elena av Hellas og Danmark (1896–1982) – gift med kong Carol II av Romania og mor til kong Michael II av Romania
Prinsesse Olga av Hellas og Danmark (1903–1997) – gift med prinsregent Paul av Jugoslavia
Prinsesse Irene av Hellas og Danmark, hertuginne av Aosta (1904–1974) – gift med kong Tomislav II av Kroatia
Prinsesse Marina av Hellas og Danmark (1906–1968) – gift med prins Georg av Storbritannia, hertug av Kent
Prinsesse Cecilie av Hellas og Danmark (1911–1937) – gift med arvestorhertugen av Hessen-Darmstadt, søster av prins Philip, hertug av Edinburgh; omkom sammen med hele sin familie i et flykrasj
Prinsesse Alexandra av Hellas (1921–1993) – gift med kong Peter II av Jugoslavia
Prins Philip av Storbritannia, hertug av Edinburgh (1921–2021) – barnebarn av kong Georg I av Hellas, gift med dronning Elisabeth II av Storbritannia
Dronning Sofia av Spania (født 1938) – datter av kong Paul I av Hellas, gift med kong Juan Carlos I av Spania
== Eksterne lenker ==
(en) Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg Royal Family | Christoph Herzog zu Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburghttp://thepeerage.com/p10444. | 9,393 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Meppen | 2023-02-04 | Meppen | ['Kategori:52°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Niedersachsen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Meppen er en by, og hovedsete i Landkreis Emsland i Niedersachsen i Tyskland ved sammenløpet av elvene Ems, Hase og Nordradde og Dortmund-Ems-kanalen (DEK). Navnet stammer fra ordet Mappe, som betyr elvedelta.
Byen ligger sentralt i Emsland mellom byene Lingen og Papenburg, 20 km fra grensen til Nederland. Arealet er 188,45 km², og byen ligger 15 m over havet. Innbyggertallet er 34 196 (2005).
| Meppen er en by, og hovedsete i Landkreis Emsland i Niedersachsen i Tyskland ved sammenløpet av elvene Ems, Hase og Nordradde og Dortmund-Ems-kanalen (DEK). Navnet stammer fra ordet Mappe, som betyr elvedelta.
Byen ligger sentralt i Emsland mellom byene Lingen og Papenburg, 20 km fra grensen til Nederland. Arealet er 188,45 km², og byen ligger 15 m over havet. Innbyggertallet er 34 196 (2005).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(de) Offisielt nettsted
(en) Meppen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Meppen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons | Meppen er en by, og hovedsete i Landkreis Emsland i Niedersachsen i Tyskland ved sammenløpet av elvene Ems, Hase og Nordradde og Dortmund-Ems-kanalen (DEK). Navnet stammer fra ordet Mappe, som betyr elvedelta. | 9,394 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Cantharoidea | 2023-02-04 | Cantharoidea | ['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner'] | Cantharoidea er en gruppe biller. Gruppen omfatter slanke biller, ofte med mer eller mindre myke dekkvinger. Flere familier omfatter arter som sender ut lys. Hos noen grupper er hunnene larvelignende, mens hannene ser ut som normale biller. Gruppen er muligens en kunstig gruppering, familiene som blir plassert her bør muligens heller plasseres i Elateroidea.
| Cantharoidea er en gruppe biller. Gruppen omfatter slanke biller, ofte med mer eller mindre myke dekkvinger. Flere familier omfatter arter som sender ut lys. Hos noen grupper er hunnene larvelignende, mens hannene ser ut som normale biller. Gruppen er muligens en kunstig gruppering, familiene som blir plassert her bør muligens heller plasseres i Elateroidea.
== Eksterne lenker ==
(sv) Cantharoidea hos Dyntaxa
(en) Cantharoidea hos Fossilworks
(en) Cantharoidea hos ITIS | * bløtvinger (Cantharidae) | 9,395 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Mongolia | 2023-02-04 | Mongolia | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Mongolia', 'Kategori:Sentral-Asia', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1911'] | Mongolia (mongolsk: Монгол улс, den mongolske nasjon, også omtalt som Ytre Mongolia) er en selvstendig stat beliggende i Øst- og Sentral-Asia. Landet er en innlandsstat og grenser til Russland i nord og Kina i sør, øst og vest. Mongolia har et flateinnhold på 1 564 116 km² og er dermed verdens 19. største stat målt i areal. Med en befolkning på like over tre millioner har Mongolia dessuten den laveste befolkningstettheten i verden. Ulan Bator, som i 2008 hadde like over én million innbyggere, er landets hovedstad og største by.Området som i dag utgjør Mongolia, har i løpet av historien blitt styrt av flere nomadiske imperier, blant andre xiongnu, xianbei, rouran og göktürkene. Landområdet var også sentrum for Mongolriket, som ble etablert av Djengis Khan i 1206. Mongolriket er det største sammenhengende imperiet i verdenshistorien. Det strakte seg på sitt største over et område på 35 millioner km² og omfattet mer enn 100 millioner mennesker. Etter Yuan-dynastiets sammenbrudd i 1368 ble landets areal igjen begrenset til det området som i dag utgjør Mongolia. Mot slutten av det 17. århundre var mesteparten av landområdet erobret og innlemmet i Qing-dynastiet. Etter Qing-dynastiets kollaps i 1911 erklærte Mongolia seg selvstendig, men landet slet med å få etablert et uavhengig styre og ble i realiteten ikke uavhengig før nesten et tiår senere, i 1921. Først i 1945 fikk Mongolia internasjonal anerkjennelse. Som følge av dette kom landet under sterk russisk og sovjetisk innflytelse, og i 1924 ble Folkerepublikken Mongolia opprettet. Etter de mange revolusjonene i Øst-Europa høsten 1989 opplevde Mongolia en egen revolusjon i 1990, noe som førte til kommunistregimets fall og etableringen av en ny grunnlov i 1992.
Mongolia er i dag en parlamentarisk republikk. I tillegg til å være verdens 19. største stat er Mongolia verdens nest største innlandsstat etter Kasakhstan. Landet inneholder lite dyrket mark og består for det meste av steppeområder omkranset av Gobi-ørkenen i sør og fjellområder i nord og vest. Omtrent 30 prosent av landets tre millioner innbyggere er nomadiske eller semi-nomadiske.
| Mongolia (mongolsk: Монгол улс, den mongolske nasjon, også omtalt som Ytre Mongolia) er en selvstendig stat beliggende i Øst- og Sentral-Asia. Landet er en innlandsstat og grenser til Russland i nord og Kina i sør, øst og vest. Mongolia har et flateinnhold på 1 564 116 km² og er dermed verdens 19. største stat målt i areal. Med en befolkning på like over tre millioner har Mongolia dessuten den laveste befolkningstettheten i verden. Ulan Bator, som i 2008 hadde like over én million innbyggere, er landets hovedstad og største by.Området som i dag utgjør Mongolia, har i løpet av historien blitt styrt av flere nomadiske imperier, blant andre xiongnu, xianbei, rouran og göktürkene. Landområdet var også sentrum for Mongolriket, som ble etablert av Djengis Khan i 1206. Mongolriket er det største sammenhengende imperiet i verdenshistorien. Det strakte seg på sitt største over et område på 35 millioner km² og omfattet mer enn 100 millioner mennesker. Etter Yuan-dynastiets sammenbrudd i 1368 ble landets areal igjen begrenset til det området som i dag utgjør Mongolia. Mot slutten av det 17. århundre var mesteparten av landområdet erobret og innlemmet i Qing-dynastiet. Etter Qing-dynastiets kollaps i 1911 erklærte Mongolia seg selvstendig, men landet slet med å få etablert et uavhengig styre og ble i realiteten ikke uavhengig før nesten et tiår senere, i 1921. Først i 1945 fikk Mongolia internasjonal anerkjennelse. Som følge av dette kom landet under sterk russisk og sovjetisk innflytelse, og i 1924 ble Folkerepublikken Mongolia opprettet. Etter de mange revolusjonene i Øst-Europa høsten 1989 opplevde Mongolia en egen revolusjon i 1990, noe som førte til kommunistregimets fall og etableringen av en ny grunnlov i 1992.
Mongolia er i dag en parlamentarisk republikk. I tillegg til å være verdens 19. største stat er Mongolia verdens nest største innlandsstat etter Kasakhstan. Landet inneholder lite dyrket mark og består for det meste av steppeområder omkranset av Gobi-ørkenen i sør og fjellområder i nord og vest. Omtrent 30 prosent av landets tre millioner innbyggere er nomadiske eller semi-nomadiske.
== Naturgeografi ==
Med et landareal på 1 564 116 km² er Mongolia verdens 19. største stat. Landet grenser til Kina i sør, øst og vest og til Russland i nord. Landskapet domineres av stepper, men inneholder også variasjoner i form av fjell i nord og vest samt ørken i sør. Mesteparten av landområdet ligger på et platå med høyder som varierer fra 900 til 1500 moh., bare avbrutt av større fjellkjeder i nordlige og vestlige deler av landet. Mongolias høyeste punkt er Khujtnij orgil (4374 moh.) i Tavan Bogd-massivet i Altajfjellene i vest. Andre fjellområder inkluderer Khangaifjellene sentralt i landet og Khentiifjellene i nord. Landets laveste punkt er saltsjøen Khokh Nuur (560 moh.), lokalisert i det nordøstlige Mongolia.
Asias største ørkenområde, Gobiørkenen, ligger sør i landet og omfatter også deler av det nordlige Kina. Navnet gobi kommer av det mongolske Говь, som kan oversettes med «ørkenslette». Mongolias landskap omfatter også en av de største ferskvannssjøene i Asia (Khövsgölsjøen), en rekke saltvannsjøer, myrer, sanddyner, kuperte gressmarker, skoger og isbreer i fjellene. Det nordlige og vestlige Mongolia er et seismisk aktivt område med hyppige jordskjelv, varme kilder og utdødde vulkaner. Uvs Nuur-bassenget, som også strekker seg inn på russisk territorium, står på UNESCOs verdensarvliste.
=== Klima ===
Mongolia har et temperert, kontinentalt klima med lange, kalde vintre og korte, varme somre. En skjermet beliggenhet, stor høyde over havet og tørr luft gir store temperaturforskjeller mellom dag og natt og mellom vinter og sommer. Temperaturen varierer fra -15 til -30 °C om vinteren og 10 og 27 °C om sommeren. Vintrene er tørre, og regnet om sommeren utgjør sjelden mer enn 380 mm i fjellene og 125 mm i ørkenen.De enorme temperaturforskjellene gjør miljøet i landet veldig sårbart, og miljøfiendtlig industri og samferdsel har ført til økologiske ødeleggelser. To tredjedeler av landarealet regnes for å være utsatt for både vann- og vinderosjon, og ytterligere 15 % for bare vannerosjon.
=== Flora og fauna ===
Mesteparten av landarealet består av treløs steppevegetasjon med mange arter gress og urter. I fjellområdene kan man finne skoger med furu, gran, sibiredelgran og mongollerk, foruten løvtrær som osp og bjørk. I Gobiørkenen finnes det kun spredt vegetasjon av planter tilpasset til halvørken- og ørkenklimaet.
Mongolias dyreliv har innslag av sibirsk, nordkinesisk og tibetansk fauna, og det forekommer 150 ulike arter av pattedyr i landet. Arter som elg, hjort, rådyr, gaupe, bjørn, sobel, rødrev og ekorn lever i skogene i nord, mens det lever truede arter som argalisau og snøleopard, foruten sibirsteinbukk og sibirpipehare i fjellene. På steppene finnes det Mongolia- og persiagaseller, foruten murmeldyr. De sjeldne artene kulan og baktriakamel finnes i ørkenen og halvørkenen. Przewalskihest ble reddet fra utryddelse ved hjelp av oppdrett i fangenskap og blir nå forsøkt gjeninnført. Det er finnes mer enn 415 fuglearter i Mongolia, blant annet de sjeldne artene mongolløpekråke og mongolhettemåke. Krypdyrfaunaen omfatter omkring 40 arter. I våtmarkene lever det andefugler, måker og traner. I fjellene finnes det mange fuglearter som også er vanlige i Europa, slik som alpekråke, boltit, li- og fjellrype. Det samme gjelder skogene: perle- og lappugle, konglebit og storfugl. Det finnes 78 arter med ferskvannsfisk, blant annet laksefisker, abbor og gjedde.
== Demografi ==
Mongolias innbyggertall ble i juli 2009 estimert til 3 041 142 av CIA World Factbook, noe som gjør landet til verdens 137. største stat målt etter antall innbyggere. Mongolia har dermed en veldig liten befolkning i forhold til sine to naboer, Russland og Kina. Landet har også en lavere befolkningstetthet enn noen annen selvstendig nasjon i verden (1,7 personer per km²). Selv om majoriteten av befolkningen tilhører den mongolske folkegruppen (85 %), finnes det også mindre grupper tyrkiske folkeslag, slik som kasaker, tuviner og usbekere, som til sammen utgjør cirka 7 % av befolkningen. Videre er det også små grupper med russere, kinesere og tunguser i landet.
Mongolias folkevekst ble i 2007 estimert til 1,2 %. Omtrent 59 % av befolkningen er under 30 år, hvor 27 % av disse er under 14 år. Siden sosialismens fall har Mongolia opplevd en raskere nedgang i samlet fruktbarhetstall (SFT) enn noe annet land i verden, ifølge FNs beregninger: I perioden 1970–1975 var samlet barnetall per kvinne estimert til 7,33; i perioden 2005–2010 er det tilsvarende estimatet 1,87, eller en fjerdedel. Mongolene er opprinnelig et nomadisk folkeslag, men Mongolia har likevel blitt mer urbanisert. Omtrent 40 % av befolkningen bor i hovedstaden Ulan Bator, og i 2002 bodde ytterligere 23 % i byene Darkhan og Erdenet samt aimag-sentrene og permanente bosetninger i sum-ene.
Det offisielle språket i landet er mongolsk (nærmere bestemt khalkha-mongolsk), som bruker det kyrilliske alfabetet og snakkes av omtrent 90 % av befolkningen. Det finnes imidlertid et utall ulike dialekter som snakkes rundt om i landet. Mongolsk er et av de mongolske språkene, og regnes ofte som en del av de altaiske språkene sammen med blant annet tyrkiske og tungusiske språk. Russisk er det mest utbredte fremmedspråket i Mongolia, etterfulgt av engelsk. Koreansk har også blitt populært fremmedspråk ettersom tusenvis av mongoler arbeider i Sør-Korea. Andre fremmedspråk med en viss utbredelse er kinesisk, japansk, tysk og østeuropeiske språk.
Ifølge CIA World Factbook og USAs utenriksdepartement er omtrent halvparten av Mongolias befolkning tilhengere av den tibetanske buddhismen, mens 40 % er listet uten noen religion, 6 % er sjamanister og kristne og 4 % muslimer. Ulike former for sjamanisme har i løpet av historien blitt praktisert i det området som i dag utgjør Mongolia, ettersom disse trosretningene var vanlige blant de asiatiske nomadefolkene. Disse religionene mistet etter hvert tilhengere til den tibetanske buddhismen, men har likevel etterlatt seg spor i mongolsk kultur og blir fremdeles praktisert. I kommunisttiden på 1900-tallet ble religiøs praksis undertrykt av myndighetene, og på ordre fra Josef Stalin ble nesten alle av de 700 buddhisttemplene i Mongolia ødelagt. Etter kommunismens fall i 1990 ble religion igjen legalisert, og tibetansk buddhisme befestet seg som den mest utbredte religionen i Mongolia. Kommunisttidens slutt gjorde det også mulig for andre religioner, slik som islam og kristendom, å vokse i landet. Kristendom opplevde en vekst fra bare fire tilhengere i 1989 til 40 000 i 2008. De fleste har konvertert fra buddhisme, islam og ateisme.
== Historie ==
=== Førhistorisk tid ===
Hulemaleriene i Khoid Tsenkheriin Agui («den nordre, blå hulen») i Khovd-provinsen og Tsagaan Agui («den hvite hulen») i Bajankhongor-provinsen er blant Mongolias viktigste steder fra den den paleolittiske perioden.
Bosetninger i forbindelse med gårdsdrift fra neolittisk tid har blitt funnet i den østlige Dornod-provinsen. Funn fra det vestlige Mongolia fra samme periode tyder bare på midlertidige bosetninger av jegere og fiskere. Befolkningen i Mongolia i kobberalderen har blitt beskrevet som orientalsk i øst og kaukasisk i vest.I bronsealderen var det vestlige Mongolia påvirket av karasuk-kulturen. Megalittiske monumenter (kalt hjortesteiner) og små kurganer, som finnes overalt i landet, stammer trolig fra denne perioden. Andre teorier daterer imidlertid hjortesteinene til det 7. og 8. århundre f.Kr. Et stort gravkompleks fra jernalderen (fra det 5. til 3. århundre f.Kr.), senere også brukt av xiongnu-gruppen, har blitt gravd fram nær Ulaangom.
=== Tidlig historie ===
Mongolia har siden førhistorisk tid vært befolket av grupper med nomader som, fra tid til tid, dannet større allianser med hverandre og dermed fikk større makt og innflytelse. Første gang dette skjedde var med xiongnuene, som ble ført sammen av Modu Shanyu i år 209 f.Kr. De ble snart den største trusselen mot det kinesiske [Shan Yin dynastiet], noe som førte til at sistnevnte bygde opp Den kinesiske mur for å stå imot xiongnuenes plyndringer. Etter xiongnuene mistet sin makt ble rouranene, nære slektninger av mongolene, den mest innflytelsesrike gruppen i landet før de ble slått av göktürkene, som dominerte Mongolia i flere hundreår. I det 7. og 8. århundre e.Kr. ble göktürkene etterfulgt av uighurene og igjen av khitanerne og jursjenerne. I det 10. århundre var landet delt mellom et flertalls stammer som holdt sammen i flyktige allianser på grunn av stridigheter stammene imellom.
=== Mongolriket ===
Mot slutten av det 12. århundre lyktes en høvding med navn Temüjin å forene de mongolske stammene mellom Mandsjuria i øst og Altajfjellene i vest. I 1206 tok han tittelen Djengis Khan, startet en rekke militære kampanjer beryktet for sin brutalitet og villskap, underla seg store deler av Asia og formet dermed Mongolriket; det største imperium i verdenshistorien målt i areal. På sitt største strakte det seg fra dagens Polen i vest til Korea i øst og fra Sibir i nord til Omanbukta og Vietnam i sør, dekket rundt 33 millioner km² (22 % av jordens landareal) og hadde et folketall på over 100 millioner mennesker. Etter Djengis Khans død ble riket delt i fire kongedømmer eller khanater, men også disse ble splittet opp etter Möngke Khans død i 1259. Et av de fire opprinnelige khanatene, som bestod av dagens Mongolia og Kina, ble til Yuan-dynastiet under Kublai-khan, Djengis Khans barnebarn. Han la hovedstaden til det som i dag er Beijing, men etter mer enn et hundreår ved makten ble Yuan-dynastiet erstattet av Ming-dynastiet i 1368. Ming-dynastiets hærstyrker fordrev mongolene tilbake til sitt hjemland, og ødela samtidig den tidligere mongolske hovedstaden Karakorum i tillegg til flere andre byer. Dette førte også til at den kulturelle framgangen mongolene hadde oppnådd under Mongolriket, gikk tapt, og Mongolia ble igjen et land preget av anarki og uro.
=== Tiden etter Mongolriket ===
Tiårene som fulgte ble kjennetegnet av voldelige maktkamper mellom ulike grupper, særlig Djengis Khans etterkommere («djengisidene») og oriatene, samt flere kinesiske invasjoner (slik som de fem ekspedisjonene gjort av Yongle-keiseren). På begynnelsen av det 15. århundre var det oriatene ledet av Esen Tayisi som hadde overtaket. De raidet Kina under en konflikt i 1449, hvor den kinesiske keiseren også ble tatt til fange. Esen ble senere myrdet i 1454, noe som førte til at oriatene mistet sin fremtredende posisjon fram til de igjen kom på offensiven i det 17. århundre. På midten av 1500-tallet ble Altan Khan – som egentlig ikke var noen rettmessig khan – mektig. Han grunnla Hohhot i 1557, og hans møte med Dalai Lama i 1578 førte til at tibetansk buddhisme ble introdusert til Mongolia for andre gang. Khalkhaenes Abtai Khan konverterte til buddhisme i 1585 og grunnla Erdene Zuu-klosteret året etter. Hans sønnesønn Zanabazar ble senere den første Jebtsundamba Khutuktu i 1640.
Den siste mongolske khan var Ligdan Khan, som levde tidlig i det 17. århundre. Han kom i konflikt med mandsjuene, og kom klarte også å støte fra seg de fleste mongolske stammene. Ligdan Khan døde i 1634 mens han var på vei til Tibet i et forsøk på å lure seg unna mandsjuene og knuse den buddhistiske gelug-sekten. I 1636 hadde de fleste stammene i det Indre Mongolia underkastet seg mandsjuene. Khalkha-mongolen gjorde til slutt det samme i 1691, noe som førte til at hele dagens Mongolia – foruten de vestlige delene – var under kinesisk styre. Mandsjuene beholdt kontrollen over Mongolia helt fram til 1911 gjennom en serie allianser og ekteskap samt militære og økonomiske tiltak.
=== Uavhengighet ===
Etter Qing-dynastiets fall erklærte Mongolia seg selvstendig i 1911 under ledelse av Bogd Khan, men den nyetablerte Republikken Kina så også på Mongolia som en del av sitt territorium. Området kontrollert av Bogd Khaan tilsvarte omtrent det som iblant omtales som det Ytre Mongolia. De 49 hanshunene i Indre Mongolia samt mongoler fra Alashan- og Qinghai-regionene ytret også interesse om å bli en del av det nye landet, men dette førte ingenting med seg.
Etter oktoberrevolusjonen i Russland i 1919 ble Mongolia okkupert av kinesiske tropper ledet av Xu Shuzheng. Som følge av den russiske borgerkrigen sendte hvitegardisten og eventyreren Baron Ungern sine tropper til Mongolia i oktober 1920, og bekjempet kineserne i Niislel Khüree (i dag kalt Ulan Bator) tidlig i februar 1921. For å fjerne trusselen Ungern utgjorde, besluttet bolsjevikene å støtte opp om etableringen av et kommunistisk styre og en kommunistisk hær i Mongolia. Den mongolske hæren tok den mongolske delen av Kjakhta fra kineserne den 18. mars 1921, og den 6. juli samme år ankom de russiske og mongolske troppene i Niislel Khüree. Mongolias uavhengighet ble deklarert nok en gang den 11. juli 1921, og markerte starten på syv tiår med sterk sovjetisk innflytelse.
=== Folkerepublikken Mongolia ===
Etter at den religiøse lederen og kongen Bogd Khan døde i 1924, ble Folkerepublikken Mongolia proklamert med støtte fra Sovjetunionen. I 1928 kom Khorloogijn Choibalsan til makten. Under hans styre ble husdyrholdet kollektivisert, hundrevis av buddhistklostre ødelagt og tusenvis av mennesker (og særlig buddhister) drept i forfølgelser. Dødstallene i disse utrenskingene blir normalt estimert til mellom 22 000 og 35 000 mennesker, eller omtrent tre til fire prosent av Mongolias befolkning på den tiden. Andre kilder oppgir imidlertid enda høyere estimater, noen så mye som 100 000 døde. 18 000 av de drepte skal ha vært buddhistiske lamaer.Den japanske imperialismen virket truende for Mongolia i 1931, da japanerne invaderte Mandsjuria like øst for landet. Den sovjetiske seieren i slaget om Khalkhin Gol i den sovjet-japanske grensekrig hindret en japansk invasjon av Mongolia.
Mongolias status ble avklart etter andre verdenskrig. Selv om landet formelt lå under kinesisk overhøyhet, hadde Sovjetunionen i realiteten overtatt denne rollen. Grunnloven som ble vedtatt i 1940 erklærte ikke den kinesiske overhøyheten som opphevet. På bakgrunn av resultatet av Jaltakonferansen i 1945, etterfulgt av press fra USA, aksepterte Chiang Kai-shek en folkeavstemning om spørsmålet. Folkeavstemningen ble avholdt den 20. oktober 1945, og ifølge de offisielle tallene stemte nesten 100 % av velgerne for uavhengighet. Nasjonalistregjeringen i Kina anerkjente deretter Mongolias selvstendighet den 5. januar 1946.Etter at Folkerepublikken Kina ble opprettet anerkjente begge landene hverandre den 6. oktober 1949.
Den 26. januar 1952 overtok Yumjaagijn Tsedenbal makten i landet. I 1956 fordømte man Khorloogijn Choibalsans personkult; dette ble også gjentatt seks år senere, i 1962. Mongolia fortsatte å stille opp for Sovjetunionen etter den andre verdenskrig, og spesielt etter at forholdet mellom Sovjetunionen og Kina forverret seg mot slutten av 1950-årene. Yumjaagijn Tsedenbal beholdt kontrollen over landet fram til 1984, da han under et besøk i Moskva ble tvunget til å overlate kontrollen til Jambyn Batmönkh, angivelig på grunn av sin sykdom og høye alder.
=== Demokrati ===
Mikhail Gorbatsjovs perestrojka- og glasnost-politikk i Sovjetunionen fikk sterk innflytelse også på Mongolia, og førte til en fredelig demokratisk revolusjon i 1990. Revolusjonen førte også med seg at man innførte markedsøkonomi og at et nytt flerpartisystem ble introdusert. I 1992 ble en ny grunnlov undertegnet, og man droppet «folkerepublikken» fra landets navn. Overgangen til markedsøkonomi har ikke bare vært enkel for Mongolia, og i 1990-årene opplevde man både høy inflasjon og matmangel. Første gang et ikke-kommunistisk parti vant valget i Mongolia var ved presidentvalget i 1993, og 1996 for parlamentsvalg.
== Politikk og administrasjon ==
Mongolia er i dag en parlamentarisk republikk. Grunnloven av 13. januar 1992 skal garantere ytringsfrihet og religionsfrihet for alle, og fordeler makten mellom tre grener: den lovgivende makt (parlamentet), den utøvende makt (presidenten og regjeringen) og den dømmende makt (domstolene). Parlamentet velges av folket, som igjen utpeker regjeringen. Presidenten blir bestemt gjennom direkte valg. Både parlamentet og presidenten blir valgt for fire år om gangen. Alle mongolske statsborgere over 18 år har stemmerett. Forrige parlamentsvalg ble avholdt den 29. juni 2008, mens det siste presidentvalget var den 24. mai 2009. Mongolia har en rekke politiske partier, hvor de to mest innflytelsesrike er Det mongolske folkets revolusjonære parti (MFRP) og Det demokratiske partiet (DP).
=== President ===
Presidenten er Mongolias offisielle statsoverhode, øverste militære leder og leder av landets nasjonale sikkerhetsråd. Landet praktiserer et semipresidentialistisk system, noe som innebærer at presidenten innehar betydelig makt selv om hans rolle for det meste er formell; eksempelvis har presidenten mulighet til å nedlegge veto mot parlamentets beslutninger. I slike tilfeller er to tredjedels flertall nødvendig for at parlamentet skal kunne sette til side presidentens vedtak. Den mongolske grunnloven krever at presidenten må være en innfødt mongol, minst 45 år gammel og ha bodd i landet i de fem siste årene for å kunne bli valgt. Presidenten velges for fire år om gangen, og kan gjenvelges én gang.
=== Parlament og regjering ===
Mongolias har et enkamret parlamentarisk system. Parlamentet, kalt den store Khural (mongolsk: Улсын Их Хурал), består av 76 representanter og utgjør den lovgivende makt. Parlamentsmedlemmene blir valgt i enmannskretser for fire år om gangen. Representantene må være minst 25 år gamle. Parlamentet utpeker regjeringen, som igjen ledes av statsministeren. Nasjonalforsamlingen innehar således mye makt i Mongolia, ettersom presidentens rolle for det meste er formell og regjeringen er avhengig av parlamentets støtte. Den store Khural vedtar eller forkaster lovforslag som framsettes av regjeringen; endringer i grunnloven krever imidlertid to tredjedels flertall. Ved presidentvalg blir også presidentkandidatene foreslått av parlamentet. Parlamentets leder er rangert som nummer to i landets makthierarki, etter presidenten.
Regjeringen, som ledes av statsministeren, blir valgt for fire år om gangen. Den blir formelt utpekt av presidenten og må godkjennes av parlamentet. Regjeringen oppløses dersom statsministeren trekker seg, halvparten av regjeringsmedlemmene beslutter å trekke seg samtidig eller et mistillitsforslag går gjennom i nasjonalforsamlingen.
=== Administrativ inndeling ===
Mongolia er delt inn i aimager (provinser), som igjen er delt inn i 315 sum-er (distrikter). Hovedstaden Ulan Bator er administrert på egen hånd, kjent som en khot (kommune) med provinsstatus. De 21 aimagene er:
Arkhangai
Bayan-Ölgii
Bayankhongor
Bulgan
Darkhan-Uul
Dornod
Dornogovi
Dundgovi
Govi-Altai
Govisümber
Khentii
Khovd
Khövsgöl
Ömnögovi
Orkhon
Övörkhangai
Selenge
Sükhbaatar
Töv
Uvs
Zavkhan
=== Forsvars- og utenrikspolitikk ===
Mongolia har et positivt forhold og diplomatiske forbindelser til mange land, slik som USA, Russland, Nord- og Sør-Korea, Japan og Folkerepublikken Kina. Myndighetene i Mongolia har i sitt diplomatiske arbeid lagt vekt på å sikre handel og oppfordre utenlandske selskaper til å gjøre investeringer i landet. Landet er medlem av FN (siden 1961) og de fleste av FNs særorganisasjoner, inklusiv Verdens helseorganisasjon og Verdensbanken. Mongolias førstegangstjeneste er på tolv måneder. I 2004 hadde hæren en personellstyrke på 7500, 370 stridsvogner og 580 ulike pansrede kjøretøy. Flyvåpenet har en personellstyrke på 800 og 11 væpnede helikoptre. I tillegg kommer en halvmilitær styrke på 7200 personer som omfatter grensevakter, indre sikkerhet og sivilforsvar. Mongolias militære materiell er produsert i Russland.
=== Rettsvesen ===
Grunnloven av 1992 krevde at det ble opprettet et uavhengig rettsråd (engelsk: General Council of Courts) som står for utnevnelsen av dommere (som deretter formelt blir valgt av parlamentet og presidenten), og som skal sikre deres rettigheter. Rådet består av blant annet høyesteretts formann, forfatningsdomstolens formann, justisministeren og påtalemyndighetenes leder. Landets rettsvesen består av høyesterett, aimag-retter (provinsretter), sum-retter (distriktsretter), retter i bydistrikter og spesialdomstoler. Høyesterett er Mongolias høyeste rettsinnstans, som på forespørsel kan vurdere alle beslutninger tatt av laverestående domstoler (unntatt spesialiserte rettsavgjørelser) og komme med offisielle tolkninger av alle lover, med unntak av grunnloven; grunnloven kan bare tolkes av en egen forfatningsdomstol.
=== Flagg og riksvåpen ===
Det mongolske flagget består av tre vertikale felter som alle er like brede. De to ytterste feltene er røde, mens det midterste er blått. Det røde feltet nærmest flaggstangen inneholder det såkalte soyombo-tegnet, som består av en flamme øverst, deretter sol og måne, trekant, rektangel, yin og yang samt rektangel og trekant helt nederst. I tiden med kommunistisk styre (1924–1992) var dessuten flagget belagt med en gyllen, femtakket stjerne over soyombo-tegnet. Dagens riksvåpen ble tatt i bruk etter kommunistregimets fall i 1992. Det er rundt og består av en bevinget hest i gull der soyombo-tegnet utgjør den midterste delen av hestens kropp. Hesten er tegnet på en blå bakgrunn omgitt av svastikaer.
=== Forhold til Norge ===
Det ble etablert diplomatiske forbindelser mellom Norge og Mongolia den 11. januar 1968. Det har tradisjonelt vært lite kontakt mellom Mongolia og Norge, men den har økt noe i de senere år; for eksempel besøkte kronprins Haakon Mongolia i november 2008 som goodwillambassadør for UNDP, FNs utviklingsprogram. Under kronprinsens besøk ble også 40-årsjubileet for Norge og Mongolias diplomatiske forbindelser markert. Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) har drevet bistandsrettet virksomhet i Mongolia siden 1994, og den samlede norske bistanden til Mongolia utgjorde 5,4 millioner kroner i 2007. Det bor i dag rundt 20 nordmenn i Mongolia, og de fleste av disse er knyttet til NLMs arbeid i landet. Mongolias ambassade i Brussel er sideakkreditert til Norge, og Norge er representert i Mongolia ved sin ambassade i Beijing (det finnes også et norsk, honorært generalkonsulat i Ulan Bator). Mongolia har vedtatt å etablere en ny ambassade i Stockholm med planlagt sideakkreditering til Norge og Danmark.
== Næringsliv ==
Selv om stadig flere bor i byene, er Mongolias økonomi fremdeles konsentrert rundt næringer som landbruk og gruvevirksomhet. Mongolia har store mineralressurser, og utvinning av kobber, kull, molybden, tinn, wolfram og gull utgjør en viktig del av landets industrielle produksjon. Landet er verdens tredje største produsent av flusspat. Mongolias harde kontinentalklima gjør at landbruket er sårbart overfor naturkatastrofer i form av ekstrem tørke og kulde. Landet består av lite dyrkbar mark, men til gjengjeld kan omtrent 80 % av arealet brukes som beitemark. Flertallet av befolkningen på landsbygda driver subsistenslandbruk i form av gjeting, og en typisk buskap består ofte av sauer, geiter, kveg, hester og kameler. Mongolia har et høyere antall husdyr per innbygger enn noe annet land i verden. Det blir også dyrket hvete, bygg, potet og andre grønnsaker foruten tomat, vannmelon og tindved; i tillegg kommer andre vekster som fôr til dyrene. I kommunistperioden var landbruket kollektivisert, men det har siden 1990-årene blitt privatisert.
Mongolias bruttonasjonalprodukt (BNP) var på totalt 5 milliarder dollar i 2008 ifølge estimater gjort av CIA World Factbook, mens landets BNP per innbygger ble estimert til 3 200 dollar. Selv om landets BNP har hatt en årlig vekst på omtrent 7,5 % siden 2002, sliter Mongolia fremdeles med handelsunderskudd. En massiv utenlandsgjeld til Russland på 11 milliarder dollar ble tilbakebetalt med 250 millioner dollar i 2004. Landet er fremdeles som utviklingsland å regne, og mottar utenlandsk bistand – både i form av økonomiske tilskudd og teknisk bistand – fra internasjonale organisasjoner som EU og Verdensbanken, samt fra enkeltland som Japan og USA. I 2006 var 32,2 % av befolkningen estimert til å leve under fattigdomsgrensen (mot 36,1 % i 2002-2003 og 35,6 % i 1998).
Primærnæringene står i 2008 for 18,8 % av Mongolias verdiskapning og gir arbeid til omtrent 34 % av Mongolias arbeidsdyktigge befolkning, ifølge CIA World Factbook. Sekundærnæringene utgjør med sine 38,5 % en betydelig del av Mongolias BNP, men sysselsetter imidlertid bare 5 % av arbeidsstokken. 42,7 % av Mongolias samlede verdiskapning skjer i tertiærnæringene, som også sysselsetter 61 % av befolkningen.
Gruvedrift har befestet seg som en av de viktigste næringene i landet ved at stadig flere russiske, kinesiske og kanadiske bedrifter etablerer seg i Mongolia. Landets industri er lokalisert særlig i de større byene Ulan Bator og Darhan, og baserer seg i hovedsak på foredling av råvarene fra mineralutvinningen og landbruket. Det finnes også bedrifter som driver kles- og tekstilproduksjon. Kull er foreløpig landets eneste kraftkilde som ikke må importeres, men vann- og vindkraftverk og oljeraffinerier er under utbygging. På landsbygda bruker man fremdeles tradisjonelle energikilder i form av ved, tørkede røtter og lignende.
I kommunisttiden (1924–1991) mottok Mongolia massiv økonomisk hjelp fra Sovjetunionen, og på sitt største utgjorde denne assistansen så mye som en tredjedel av Mongolias BNP. Denne hjelpen forsvant nærmest over natten som følge av Mongolias demokratisering og Sovjetunionens kollaps i begynnelsen 1990-årene, og det neste tiåret opplevde Mongolia sterk resesjon så vel som økonomisk vekst. Omfattende tørke både om sommeren og vinteren i 2001 og 2002 fikk store konsekvenser for landbruket og førte til ingen eller negativ vekst for landets BNP. Mongolia hadde en høy inflasjonsrate fram til 2008, da prisfall i varemarkedet sørget for å sende inflasjonsraten nedover. Samtidig begynte landet å merke følgene av den globale finanskrisen, noe som ga fallende råvarepriser, mindre statsinntekter og dermed kutt i bevilgningene over statsbudsjettet. Krisen har stoppet veksten i mange næringer, særlig de som ble drevet fram av investeringer fra utlandet.Landets viktigste handelspartnere er Kina og Russland, og Mongolias økonomi er sterkt påvirket av nabolandenes. I 2006 gikk 68,4 % av Mongolias eksport til Kina, mens 29,8 % av Mongolias samlede import kom fra Kina. Mongolia importerer omtrent 95 % av sine petroleumsprodukter og en betydelig andel elektrisitet fra Russland, noe som gjør landet sårbart overfor prisstigning. Den mongolske børsen, etablert i 1991 i Ulan Bator, er verdens minste børs målt etter markedskapitalisering. Mongolia er siden 1997 medlem av Verdens handelsorganisasjon, og har uttrykt ønske om økt deltakelse i handelen internt i Asia.
== Samfunn ==
Mongolias kultur og samfunnsliv er sterkt påvirket av mongolenes tradisjonelle nomadiske livsstil. Samtidig har også tibetansk – særlig gjennom den tibetanske buddhismen – og kinesisk kultur hatt stor betydning. I det 20. århundre fikk også russisk kultur stor betydning på grunn av Folkerepublikken Mongolias nære bånd til Sovjetunionen.
Kjærlighet til sitt opphav og hjemsted er viktige verdier i den mongolske kulturen, og er noe som går igjen i alt fra eldre litterære verk til dagens mongolske populærmusikk. Gjestfrihet er så viktig for livet på steppene, at det nesten er noe som tas for gitt. Mongolene har tradisjonelt hatt en forkjærlighet for helter, og det mongolske ordet for helt, baatar, er vanlig i personnavn og opptrer dessuten i navnet på landets hovedstad Ulaanbaatar (også kalt Ulan Bator).
Ger er det mongolske ordet for jurt. Jurtene er en viktig del av mongolenes nasjonale identitet, og den dag i dag bort det fortsatt mange mongoler i disse tradisjonelle teltene. Ordet ger betyr også «hjem», og denne ordstammen gir dessuten opphav til en rekke andre ord. Et eksempel er gerlek, som betyr «å gifte seg».
=== Utdanning ===
Under kommuniststyret var utdanning et av de store satsingsområdene i Mongolia, og i denne perioden ble analfabetismen praktisk talt utryddet ved at det ble opprettet periodiske kostskoler for barn fra nomadiske familier. (I 2003 var 2 % av befolkningen i Mongolia analfabeter.) Siden demokratiseringen i 1992 har landets utdanningssystem beveget seg bort fra denne ordningen. Opplæring i og om Mongolias gamle tradisjoner står sentralt i utdanningssystemet, samtidig som påvirkning fra vestlige land har gjort seg gjeldende siden 1990-årene.
En tiårig obligatorisk skole har vært obligatorisk for alle barn mellom seks og 16 år, hvorav seks av dem er barneskole og fire år ungdomsskole. Den obligatoriske skolegangen er imidlertid blitt utvidet med to år for alle førsteklassinger fra og med skoleåret 2008-2009; det nye systemet vil således ikke være ferdig innført før skoleåret 2019–2020. Videre er det tilbud om opplæring i yrkesfag for ungdom i alderen 16-18 år. Det finnes i dag sju universiteter i Mongolia. Statsuniversitetet i Ulan Bator er landets største og eldste universitet (grunnlagt 1942), og hadde i 2006 cirka 12 000 immatrikulerte studenter.
=== Massemedia ===
Den mongolske pressen fikk i 1920-årene sterke band til Sovjetunionen gjennom Det mongolske folkets revolusjonære parti (MFRP), da avisen Ünen («Sannhet»), som minnet mye om sovjetiske Pravda, ble etablert. Myndighetene hadde sterk kontroll over mediene fram til de demokratiske reformene i 1990-årene, og før dette var heller ikke uavhengige medier tillatt i Mongolia. Først i 1999 ble de statlig eide avisene privatisert.
Det samlede avisopplaget i Mongolia har i lengre tid vært fallende (134,1 millioner i 1990 mot 18,5 millioner i 2003), og i dag finnes det ingen regulære dagsaviser i landet. Det finnes seks riksdekkende aviser, og noen av dem kommer i mer enn 300 utgaver i året. I 2003 var avisen Ödriin Sonin landets største med et opplag på rundt 14 200. Foruten avisene finnes det et utall andre publikasjoner som kommer ut med ujevne mellomrom og med ulik hyppighet.
Det finnes ett statlig radiokringkastingsselskap (Mongolradio, grunnlagt 1934) og ett statlig fjernsynsselskap (Mongolteleviz, grunnlagt 1967). Mongolradio sender i tre kanaler (to på mongolsk og én på kasakhisk), mens Mongolteleviz sender i to kanaler. Imidlertid kan bare én tredjedel av landets innbyggere få inn den statlige TV-kanalen. Utenom disse statlige selskapene, finnes det en rekke private radio- og TV-stasjoner i landet. Det er dessuten planlagt at de to statlig eide radio- og fjernsynsselskapene skal privatiseres.
=== Helse ===
Siden 1990 har den forventede levealderen og spedbarnsdødeligheten i Mongolia henholdsvis steget og sunket jevnt, både som følge av sosiale endringer og forbedringer i helsevesenet. Det er likevel betydelige rom for forbedringer, særlig i grisgrendte strøk. Spedbarnsdødeligheten i Mongolia ligger på 4,3 %, mens forventet levealder for kvinner er på 70 år. Det tilsvarende tallet for menn er 65 år. Landets samlede fruktbarhetstall (SFT) er på 1,87.Landets helsevesen omfatter blant annet 17 spesialiserte sykehus, fire regionale diagnostikk- og behandlingssentre, ni distriktssykehus, 21 aimagsykehus og 323 sum-sykehus. I tillegg kommer 536 private sykehus. I 2002 fantes det 33273 helsearbeidere i landet, hvorav 6823 var leger. Det er 75,7 sykehussenger per 10 000 innbyggere i Mongolia.
== Kultur ==
=== Musikk ===
Mongolenes hemmelige historie omtaler en sanglitteratur med bruk av trommer ved sammenkomster, sjamansangere og om diktersangeres politiske rolle. For eksempel ga Djengis Khan felespilleren Arghasun politiske oppdrag, og Arghun Khan sendte i 1289 en bard som sendebud til Filip den gode av Frankrike.
Instrumentalensembler har en viktig posisjon i mongolsk musikk; tidligere bare ved herskernes hoff, men senere også innen folkemusikken. Amankhuur (munnharpe), tomshu (tostrenget lutt), morin khuur (tostrenget fele), yatang (siter) og limbe (bambustverrfløyte) er noen eksempler på sentrale instrumenter i den mongolske musikken. Ellers domineres musikken av vokale former, blant annet lange episke viser og strofiske sanger som fremføres enten solistisk eller akkompagnert av fele. Overtonesang er en spesiell vokalteknikk hvor sangeren lager en dyp grunntone samtidig som han fremhever enkelte høye deltoner. Dette gjør at det oppstår en tostemmig effekt, ikke ulikt en munnharpe.
Strupesang er en viktig del av den mongolske musikk-kulturen og er særlig kjent blant tyrkisk-mongolske stammer i Atlaj og Sajanfjellene i det vestlige Mongolia.I det 20. århundre ble vestlig, klassisk musikk introdusert og blandet med tradisjonelle, mongolske elementer av enkelte komponister. Mot slutten av århundret har også moderne pop- og rock, foruten hiphop, blitt populært blant yngre musikere. Den mongolske populærmusikkscenen er for det meste konsentrert rundt hovedstaden Ulan Bator og er lite kjent utenfor landets grenser.
I 2016 ble det mongolsk metal/hardrock band The Hu dannet, de er ikke bare populære i Mongolia men også i vesten. De spiller tradisjonell mongolsk instrumentering, inkludert Morin khuur, Tovshuur og fremfører mongolsk strupesang, bandet musikkstil sin for "hunnu rock", hu inspirert av Hunnu, et gammelt mongolsk imperium, kjent som hunere i vestlig kultur. Noen av bandets tekster inkluderer gamle mongolske krigsrop og poesi.
=== Litteratur ===
Eldre mongolsk litteratur er for det meste religiøs (buddhistisk) litteratur oversatt fra tibetansk. Det betydeligste verket i den eldre mongolske litteraturen er imidlertid den historiske krønikeboken Mongolenes hemmelige historie. Det finnes en rekke slike historiske krøniker fra Mongolia, eksempelvis Altan Tobtsji og Sanngan Setsjen.
Den moderne mongolske litteraturen har vært under sterk kommunistisk innflytelse, men har også brukt motiver fra eldre tider. Sjangere som lyrikk, roman og drama står sterkt. Blant de viktigste forfatterne fra moderne tid finner man Dasjdordjijn Natsagdordsj (1906–1937), kjent for sine skuespill og dikt; Tsendijn Damdinsüren (1908–1986), som stod for en mengde litteraturhistoriske arbeider og oversettelser av klassiske verker, og T. Lodoidamba (1917–), kjent for sine romaner.
=== Kunst ===
Noen av de tidligste mongolske kunstuttrykkene er helleristninger og bronse- og kobbervåpen med framstillinger av dyr fra tidlig bronsealder. Det er også funnet steler i stein (utført i den skytiske dyrestilen) fra jernalderen. Under det tyrkiske khunatet (552–745) ble det laget gravmonumenter, menneskelignende steinskulpturer og steler i stein på skilpaddeformede fundamenter.
Mongolsk kunst har blitt sterkt påvirket av buddhismens viktige posisjon, og fra begynnelsen av 1200-tallet kan man se spor av indisk, kinesisk og tibetansk innflytelse. Den lamaistiske skulpturen nådde sitt kunstneriske høydepunkt på 1600- og 1700-tallet med mestere som Dzanabadzar (1635–1723).
I folkekunsten finnes det en rekke lokale mønstre utøfrt i tekstiler og metall. I det 20. århundre var den mongolske malerkunsten sterkt påvirket av sovjetisk kunst.
=== Idrett ===
Nadaam (mongolsk for «leker») er en type tradisjonelle festivaler som arrangeres i Mongolia om sommeren. Den største av festivalene arrangeres i Ulan Bator mellom den 11. og 13. juli hvert år. Lekene består av mongolsk bryting, bueskyting og ridning. Tradisjonelt har bare menn deltatt i konkurransene, men i senere år har også kvinner fått lov til å delta i bueskytingen og ridningen.
Tradisjonelle idretter som hesteridning og mongolsk bryting er veldig populære, men idretter som bordtennis, basketball og fotball blir stadig mer populære. Dessuten har flere mongolske brytere gjort suksess i japansk sumobryting. Naidangijn Tüvshinbajar tok Mongolias første olympiske gullmedalje noensinne da han vant mennenes hundrekilosklasse under lekene i Beijing i 2008. Flere mongolske kvinner har vært suksessrike i pistolskyting: Otrjadyn Gündegmaa vant en sølvmedalje under OL i 2008 og Munkhbayar Dorjsuren (som nå representerer Tyskland) er to ganger verdensmester og dobbel bronsemedaljevinner i OL (1992 og 2008).
== Oppføring på UNESCOs lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.
Uvs Nuur insjøen
Orchondalens kulturlandskap
Bergkunst i Altai
Burkhan Khaldun fjellet og det omkringliggende hellige landskapet
Landskap i DauriaMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2003 – Den tradisjonelle og åndelige musikken utført på den mongolske hestehårsfiolinen Morin Khuur
2010 – Tradisjonell kunst fra Khöömei
2010 – Naadam, tradisjonell festival
2011 – Limbe fløytespill av folkesang, med sirkulær pust
2013 – Mongolske Ger
2014 – Knoke-bein skyting
2016 – Falkoneri
2017 – Den nomadiske livsstilen med tradisjonell praksis for å tilbe hellige stede
2019 – Tradisjonell hestemelk Airag i Khokhuur
== Referanser ==
== Litteratur ==
Ray Hudson: Geographica – atlas og kunnskapsverk om jorda, folk og land. Könemann, 2004.
Michael Kohn: Mongolia. Lonely Planet, 2008. ISBN 9781741045789. (engelsk)
== Eksterne lenker ==
=== Norske ===
Mongolias konsulat i Oslo
Store norske leksikon om Mongolia
Norsk-mongolsk forening
(no) Statistikk og andre data om Mongolia i FN-sambandets nettsted Globalis.no
=== Engelske ===
Mongolia Open Governement
Mongolia Ministry of Foreign Affairs
Mongolian Tourist Board
Official Tourism Website of Mongolia
Travel to Mongolia
Natalia Rudaya, Pavel Tarasov, Nadezhda Dorofeyuk, Nadia Solovieva... Holocene environments and climate in the Mongolian Altai reconstructed from the Hoton-Nur pollen and diatom records: a step towards better understanding climate dynamics in Central Asia // Quaternary Science Reviews Arkivert 24. september 2011 hos Wayback Machine. | thumb|right|200px|Mongolias riksvåpen | 9,396 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Grov_(Stord) | 2023-02-04 | Grov (Stord) | ['Kategori:59,8°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Stord', 'Kategori:Sider med kart'] | Grov er ei grend i Stord kommune i Hordaland. Den ligger ved Langenuen, på østsida av øya Stord, rundt 10 kilometer nord for Leirvik. Europavei 39 passerer like ved bygda.
| Grov er ei grend i Stord kommune i Hordaland. Den ligger ved Langenuen, på østsida av øya Stord, rundt 10 kilometer nord for Leirvik. Europavei 39 passerer like ved bygda.
== Referanser == | Grov er ei grend i Stord kommune i Hordaland. Den ligger ved Langenuen, på østsida av øya Stord, rundt 10 kilometer nord for Leirvik. | 9,397 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Klipping | 2023-02-04 | Erik Klipping | ['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Danske monarker', 'Kategori:Dødsfall i 1286', 'Kategori:Fødsler i 1249', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lolland', 'Kategori:Personer fra middelalderen'] | Erik Klipping (født 1249 på Lolland, død 22. november 1286 i Finderup) var konge av Danmark i 1259–86. Han var sønn av Kristoffer I av Danmark og dronning Margrete Sambiria («Sprenghest»). Fram til 1264 styrte han kun i navnet under beskyttelse av sin mor, den kompetente enkedronning Margrete Sambiria. I tidsrommet 1261–62 var han fange i Holstein etter et militært nederlag, og vokste deretter opp i Brandenburg.
| Erik Klipping (født 1249 på Lolland, død 22. november 1286 i Finderup) var konge av Danmark i 1259–86. Han var sønn av Kristoffer I av Danmark og dronning Margrete Sambiria («Sprenghest»). Fram til 1264 styrte han kun i navnet under beskyttelse av sin mor, den kompetente enkedronning Margrete Sambiria. I tidsrommet 1261–62 var han fange i Holstein etter et militært nederlag, og vokste deretter opp i Brandenburg.
== Fangenskap og formynderskap ==
Ved farens plutselige død i 1259 invaderte fyrst Jaromar II av Rügen sammen med hertug Erik I av Slesvig (sønn av kong Abel) Sjælland og inntok København.
Etter et stort nederlag i 1261 ble både enkedronningen og Erik Klipping satt i fangenskap i Hamburg, men dronning Margrete greide å skaffe seg hjelp fra hertug Albrecht av Braunschweig som gjorde det mulig for henne å vende tilbake til Danmark. Herfra fikk hun hentet sin nå myndige sønn Erik hjem til en plass på tronen i 1264. Inntil da hadde hun som enkedronning fungert som hans formynder. Erik ble nå kronet til konge, men farens uforsonlige fiende, den mektige erkebiskop Jakob Erlandsen, bannlyste etterpå alle biskoper som hadde deltatt i kroningen.
== Myntforringelse ==
Erik Klipping blandet seg inn i den interne striden i Sverige hvor hertugene Erik Magnusson og Valdemar Magnusson kjempet om kongsmakten mot sin eldre bror, kong Birger Magnusson. Den danske kongen støttet først Magnus og siden Valdemar. I 1277 lot han danske styrker herje langt inne på svensk område. For å finansiere disse krigshandlingene, foretok kongen en myntforringelse. Hans tilnavn «Glipping» eller «Klipping» stammer fra denne «klippingen» (devalueringen) av landets myntvesen. En tidligere populær forklaring var at Erik glippet/blunket ofte og ikke kunne se noen fast i øynene, og derfor ble hetende «Glipping» eller «Glipøje», men dette er folkeetymologi.
== Tvangslån og danehoff ==
Erik forsøkte som tidligere konger å underlegge seg kirke og adel. På 1270-tallet angrep han Småland. Kong Erik gikk så langt som å ta opp tvangslån hos kirken. Hans konflikt med kirken ble bilagt ved hjelp av paven. Kongen fikk likevel dårlig rykte fordi han brøt avtaler og løfter.
De utilfredse stormennene tvang i 1282 kongen til å avholde årlige møter med dem, «danehoff». Kongen ble tvunget til å underskrive en håndfestning som kan betraktes som Danmarks første grunnlov og Danmarks svar på Magna Carta, ettersom det i stor grad begrenset hans autoritet. Her forpliktet kongen seg til regelmessig å rådføre seg med stormennene, og sikre bøndenes rettigheter. Kongen forpliktet seg ifølge dokumentet til å innkalle «rigets bedste mænd» til danehoff og regjere landet sammen med dem. De tradisjonelle landstingene hadde således utspilt sin rolle. Det var ikke lenger bøndene som valgte kongen, men man beholdt skikken med å hylle kongen på tinget.Kong Erik og enkedronning Margrete hadde overhøyhet i handelsbyen Reval (nå Tallinn i Estland). Da byen i 1282 fikk ny stadsrett, ble det i Lübeck malt nye portretter av mor og sønn på forsiden av loven. Det er blant de få samtidige portretter som finnes av middelalderens regenter og viser Erik Klipping som en yngre mann med rødlig hår og skjegg.
== Mord og justismord ==
I løpet av en jakttur den 22. november 1286 (St. Cecilias natt) søkte kong Erik og hans følge ly i en låve i landsbyen Finderup (201 innbyggere i 2011) i Midtjylland. Han ble myrdet av ukjente gjerningsmenn ved Finderup Lade (lade = låve). Mordet skapte stor uro i Danmark, som i det siste århundret hadde opplevd flere kongemord. Ryktene gikk, og det ble sagt at flere av kongens mest betrodde menn hadde vært involvert. Morderne skulle ha kommet til åstedet forkledd som munker og drept kongen før de satte låven i brann og red vekk.
En teori er at det var hertug Valdemar av Slesvig (bror av hertug Erik av Slesvig) som sto bak mordet. Med Erik Klipping ryddet av veien, kunne Klippings tolv år gamle sønn Erik Menved, som allerede i 1276 var blitt hyllet som konge, umiddelbart komme på tronen. Mordet fikk stor oppmerksomhet i de fleste nordiske og nordtyske annaler og krøniker. Eldst av disse er årbøkene fra Ryd kloster og årbøkene fra erkebispedømmet Lund. I sistnevnte heter det at «kong Erik ble St. Cecilie natt drept på sitt leie av sine egne menn». Årboken for Ryd kloster skriver det samme, men tilføyer at kongen ble drept av «56 knivstikk». Senere overleveringer ble gradvis mer detaljerte, og en årbok fra Lübeck fra tidlig på 1300-tallet hevder at Erik Klipping ble drept av sine menn «for sin ukyskhets skyld».Det som synes klart er at dynastiets motstandere fikk «en gyllen mulighet til å fremtvinge et regimeskifte». Etter drapet overtok enkedronning Agnes av Brandenburg raskt styringen som formynder for sin tolv år gamle sønn Erik Menved. De mest betrodde menn fra tiden under kong Erik Klipping ble raskt fjernet, og nye utnevnt. Blant annet fikk nettopp hertug Valdemar av Slesvig en sentral posisjon. Ved danehoffet i Nyborg stod også den mektige grev Jakob av Nord-Halland og flere andre stormenn fra kongens nærmeste krets på tiltalebenken. Det er uklart om de faktisk hadde noe med drapet å gjøre.
«Trofaste dansker, hevn eders konge. Hjelp oss med å straffe dette mord. Meld morderne, og anklag dem på liv og død», skrev den mest samtidige kilden til drapet som finnes, den tyske minnesangeren mester Rumelant, i en sang han diktet på enkedronningens bestilling. Ni menn ble stevnet for retten ved danehoffet i Nyborg i pinsen 1287. Den mest fremtredende var kongens egen marsk, Stig Andersen Hvide. Marsk Stig slo seg på piratvirksomhet og forfalskning av mynter fra Hjelm. Drapet som hadde vært politisk motivert, ble av folkeviser og 1800-talls forfattere som B.S. Ingemann og Adam Oehlenschläger utlagt som marsk Stigs hevn fordi kongen skulle ha antastet marskens kone, noe som er uten historisk grunnlag.De dømte fikk ved domsavsigelsen ingen mulighet til å sverge seg fri, slik de ifølge loven skulle hatt anledning til. På dette grunnlaget nektet både den norske kongen Eirik II Magnusson og erkebiskopen i Lund, Jens Grand, å anse dommen som rettskraftig. Historikeren Erik Arup påpekte i sin Danmarks Historie fra 1932 at marsk Stig ingen fordel hadde av kong Eriks død. Dette førte til en omvurdering av hendelsen, og det ble alminnelig antatt at marsk Stig og de andre kongemotstanderne var blitt utsatt for et justismord da de ble dømt til fredløshet og tap av gods ved danehoffet.Jakob av Halland slo seg ned i en borg ved Hunehals. Kongens væpner Rane Jonsen ble i folkevisene skildret som en forræder mot kong Erik, han «verget sin herre som en skalk». Han hadde eid en del jord på Djursland han ble fradømt da han ble dømt fredløs. Jonsen flyktet til Norge og deltok derfra i herjingstokter mot Danmark. I 1294 ble han fanget i Niels Broks gård i Roskilde, henrettet og lagt på steile og hjul ved Roskilde.
== Grav ==
Erik Klipping ble gravlagt i krypten i Viborg domkirke. Han er den eneste kongen som er gravlagt i Viborg. Etter kirkens brann i 1726 ble kongens jordiske rester overført til en muret grav bak alteret.
== Familie ==
Erik Klipping giftet seg den 11. november 1273 i Slesvig med Agnes av Brandenburg (død 1304). Paret fikk følgende barn:
Erik Menved (1274–1319), konge av Danmark
Kristoffer II (1276–1332), konge av Danmark
Margrete Eriksdatter av Danmark (død 1341), kalt for Märta, gift med kong Birger Magnusson av Sverige (død 1321)
Rikissa Eriksdatter av Danmark (død 1308), gift med fyrst Nikolaus II av Mecklenburg-Werle (død 1316)
Katarina Eriksdatter (død som spedbarn 1283)
Elisabet Eriksdotter (død som spedbarn 1283)
Valdemar Eriksson (død 1304)
== Ettermæle ==
Lenge etter kong Eriks død begynte han å bli fremstilt som en ustyrlig rundbrenner. Jyske krønike skrev rundt 1350: «Full av laster som han var, øvde han vold mot stormennenes hustruer.» Enda 200 år senere skrev Christiern Pedersen at kong Erik hadde «opphøyet en horkone» som han holdt det gående med, over de andre kvinnene i riket. De ridderne protesterte, hadde han angivelig sendt dem i leidang til Sverige mens han forførte deres etterlatte koner, som deretter ikke torde håne denne frillen hans. Da ridderne omsider kom hjem, kalte deres koner seg angivelig «dronning» for å egge sine bedratte ektemenn til å hevne de påståtte overgrepene, og drapet i Finderup låve skulle være motivert av dette. Ifølge Arild Huitfeldt rundt 1600 var det attpåtil grev Jakob av Nord-Halland kongen hadde gjort til hanrei - så mer enn 300 år etter drapet var fremdeles ikke marsk Stig utpekt som syndebukk.
== Referanser ==
== Se også ==
6000-marks krigen (1276-1278)
== Eksterne lenker ==
Erik Klipping hos Danmarkshistorien.dk
Mordet på Erik Klipping 22. november 1286 | Erik Klipping (født 1249 på Lolland,Gravsted.dk: Erik 5. | 9,398 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jind%C5%99ich_Tint%C4%9Bra | 2023-02-04 | Jindřich Tintěra | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tsjekkoslovakia under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Dødsfall 10. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1996', 'Kategori:Fødsler 7. februar', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Praha', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tsjekkoslovakiske turnere'] | Jindřich Tintěra (født 7. februar 1901 i Praha, død 10. juli 1996) var en tsjekkoslovakisk turner. Han var med i et OL og et turn-VM.
Han har ingen OL-medaljer. Under OL i 1936 kom Tsjekkoslovakia på 4.-plass i lagkonkurransen. Tyskland vant denne konkurransen. Hans beste individuelle plassering var 22.-plass i hopp. I mangekampen kom han på 38.-plass.
I VM-sammenheng har han to medaljer; gull i lagkonkurranse; fra 1930 og sølv i 1934.
| Jindřich Tintěra (født 7. februar 1901 i Praha, død 10. juli 1996) var en tsjekkoslovakisk turner. Han var med i et OL og et turn-VM.
Han har ingen OL-medaljer. Under OL i 1936 kom Tsjekkoslovakia på 4.-plass i lagkonkurransen. Tyskland vant denne konkurransen. Hans beste individuelle plassering var 22.-plass i hopp. I mangekampen kom han på 38.-plass.
I VM-sammenheng har han to medaljer; gull i lagkonkurranse; fra 1930 og sølv i 1934.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jindřich Tintěra – Olympedia
(en) Jindřich Tintěra – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(cz) Jindřich Tintěra – Tsjekkias olympiske komité | }} | 9,399 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.